Fra istid til nåtid 2. Norges historie etter 1870 [2] 8203121888

Citation preview

Lars Jakob Holt

Fra istid til nåtid Del 2. Norges historie etter 1870 Bokmål Aschehoug

B Nasjonalbiblioteket Depotbiblioteket

Godkjent av Kirke- og undervis­ ningsdepartementet til bruk i videregående skole mai 1980.

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A.s 1981. Uten skriftlig tillatelse fra copyrightholderen er kopiering eller mangfoldiggjøring av denne boka, eller av deler av den, for­ budt etter lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk m.v.

Grunnskrift: Helvetica 9/10, Metroset Trykt i offset hos Emil Moestue A.s, Oslo Papir: 90 g matt Hunsblade fra Hunsfos Fabrikker ISBN 82-03-12188-8

Omslagsmotiv: Bergen 1980 Omslagsfoto: Atelier Bertel Christensen, Bergen

Omslag og typografisk tilrette­ legging: Junn Paasche-Aasen Karttegner: Janne-Beth Carlsen Billedredaksjon: Ada Sunde og forfatteren Bildeliste ©

A-foto: s. 1 25ø Arbeiderbevegelsens Arkiv: s. 35, 46, 73n, 99 Billedsentralen: s. 103, 149, 150, 153øh, 164n, 179 Bondebladet: s. 141 Det danske hedeselskab: s. 29ø Det Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg: s. 56, 58, 102 Finske ambassade, Oslo: s. 64 Jo Grim Gullvåg: s. 154 Randi Haukeland: s. 198ø Hedmarkmuseet: s. 14 Historisk Museum, Universitetet i Bergen: s. 1 75n, 1 77ø Hvalfangstmuseet, Sandefj.: s. 90n Hærmuseet: s. 49, 52, 53, 11 7, 118, 157ø Kunnskapsforlaget: s. 33ø Kunstindustrimuseet/Teigens Fotoatelier: s. 194n Mittet Foto A/S: s. 1 75ø, 1 82ø Nasjonalgalleriet, Oslo: s. 32, 189n, 1 96n Nordland Fylkesmuseum, Bodø: s. 91 NKL: s. 37 Norsk Folkemuseum: s. 15, 68, 74 Norsk Hydro: s. 69n Norsk Sjøfartsmuseum: s. 25, 26 Norsk Teknisk Museum: s. 21 n NTB: s. 17, 75, 84n, 96, 101, 113ø, 114, 119, 121, 122, 124ø, 126, 127, 129, 131, 137, 138, 140, 143, 145, 152n, 153øv, 156n, 157n, 158n, 159, 160, 161, 163, 164ø, 165, 167, 168, 169, 170 Ny Tid: s. 146ø Oslo Bymuseum: s. 11 n, 23, 90ø, 188 Riksantikvaren: s. 69ø, 173, 178, 181, 183 Riksgalleriet: s. 152ø

Jenny Hårstad Sjøvold: s. 1 6ø Tor M. Skillestad: s. 180nh Arnt Sneve: s. 158ø Solarfilma, Island: s. 60ø Helge Sunde: s. 22, 60n, 92, 146n, 172, 174ø Arne Svendsen: s. 156ø Universitetsbiblioteket, Oslo: s. 12, 13, 18, 19, 21ø, 27, 28, 29n, 39, 40n, 44, 45, 47, 51 n, 54, 98, 1 24n O. Væring: s. 42, 173ø, 182n, 184, 185, 186, 187, 189ø, 190, 191, 192, 193, 195, 1 96ø, 197, 198n Ivar Øiesvold: s. 11 5n

Innhold

Forord

7

Norge ved inngangen til moderne tid 9 En befolkning i oppbrudd 10 Liberalismens og industrialis­ mens gjennombrudd 1840-1870 14 Veier, jernbaner og dampskip binder landet sammen 1 7 «Vor Ære og vor Magt har hvide Seil os bragt» 25 Jordbruket i Norden i forvandlin­ gens tegn 1850-1914 27 Kampen om parlamentar­ ismen 29 Arbeiderbevegelsen - fra filan­ tropi til sosialisme 35 Kvinnebevegelsen på 1800-tallet 38 Parlamentarisme og unionsstrid 44 1890-årene. Nye tendenser i økonomi- og sosial­ politikken 45 Striden om unionen 48 1905-unionen blir oppløst 50 Danmark 1848-1914 56 Island 59 Færøyene 60 Sverige 1866-1914 61 Det autonome storfyrstedømmet Finland i skiftende tider 1809-1914 63 Veksttider, krisetider 1905-1940 67 Den nye arbeidsdagen 1905-1914 68 Politisk strid, politisk nytenkning 70 Norge under den første verdens­ krigen 1914-1918 78 Innenrikspolitikken i krigs­ årene 82 Norge i mellomkrigstiden 1919-1939 85 Partipolitikk og politiske bevegelser 92 Våre naboland i mellomkrigs­ tiden 101

En sommer i nederlagets skygge 116 Det frie Norge 11 7 Det okkuperte Norge 119 Frigjøringen 125 Våre nordiske naboland under den andre verdens­ krigen 128 Norge etter 1945 133 Fellestrekk ved utviklingen i de nordiske landene 134 Etterkrigsoppgaver for det norske samfunnet 137 Utviklingen i de viktigste næringene 140 Hovedlinjer i den politiske utvik­ lingen 1945-1 980 148 Partiutviklingen 154 Forsvars- og utenriks­ politikken 1 56 Våre nordiske naboland etter 1945 163

En liten kunsthistorie 172 De tidligste tider: Fra helleristninger til stavkirkeportaler 172 Arkitektur og bildende kunst i mellomalderen 173 Arkitektur og bildende kunst i foreningstiden med Danmark: Fra renessanse til nyklassisisme og empire 176 Eidsvollsgenerasjonens tidsalder 1800-1840 183 Nasjonalromantikkens maler­ kunst og arkitektur 184 Naturalismen 187 Norsk kunst i det 20. århundre 191

Register

203

Krigsårene 1940-1945 107 Forspillet 108 Overfallet 9. april - et dramatisk døgn 111 Felttoget i Norge 114

5

Forord

Del 2 av «Fra istid til nåtid» omfatter Norges og de andre nordiske lands historie fra ca. 1870 til våre dager. På enkelte områder har det likevel vært naturlig å ta med utviklingstenden­ sene før 1870. Det gjelder særlig befolkningsforholdene og utvandringen, kommunikasjonene, industrien og jordbruket. Visse hovedtrekk av utviklingen i det politiske liv er også anty­ det. Det kunsthistoriske tillegget er ment som en hjelp og stimu­ lans for de elever og lærere som mener at denne siden ved norsk åndshistorie er viktig. Med den frihet som læreplanene gir, skulle det være mulig å ofre litt tid på det estetiske stoffet også i samfunnsfagene. Læreplanen krever at elevene skal arbeide med kilder, kart og bilder. For å lette arbeidet med disse emnene er det til slutt i hvert kapittel føyd til henvisninger til kilder, spørsmål og ar­ beidsoppgaver som en kan finne i Holt/Lien/Østbø: Norges historie. Studiebok-Kilder (i teksten kalt Studieboka). I innled­ ningen til studieboka blir det ellers gitt en utførlig metodisk rettledning i bruk av læreboka og andre hjelpemidler. Forfatteren vil takke alle institusjoner og enkeltpersoner for verdifull hjelp under arbeidet med boka.

Forfatteren

Norge ved inngangen til moderne tid Innledning Ved midten av 1800-tallet stod Norge - som de andre nordiske landene - overfor store økonomiske, sosiale og politiske for­ andringer. Den tekniske revolusjonen førte med seg mye nytt i arbeids­ livet og dagliglivet. Industrisamfunnet vokste fram ved siden av de gamle næringer, jordbruk, sjøfart og fiske. Flukten fra landsbygda til byene og til Amerika endret det sosiale mønste­ ret og bosetningsmønsteret. Organisasjonene og partiene ble nye trekk i samfunnsbildet; landet gikk inn i partipolitikkens tidsalder. Det industrielle gjennombruddet skjedde i Norge i tiden 1850-1900. Forutsetningene lå i engelsk industri og teknikk. Dampskip, jernbane og telegraf revolusjonerte kommunikasjo­ nene. Det oppstod industrier som tremasse- og maskinindustri. Handelsflåten ble flerdoblet. Banker og aksjeselskaper lettet kapitaltilgangen. Jordbruket forlot naturaløkonomien og pro­ duserte for salg til den voksende befolkningen i byene. Sosiale forandringer fulgte med det nye næringslivet. Det oppstod en ny overklasse av kapitaleiere og bedriftsledere, og en ny mellomklasse av mindre næringsdrivende, funksjonærer og fagfolk av alle slag. Det fattige bygdeproletariatet drog i stort antall til Amerika eller til industribyene hjemme. Der ut­ gjorde de mengden av en voksende klasse: industriarbeiderne. Det gamle samfunnet ble dominert av konservative embets­ menn. Embetsmennene var fremdeles de ledende i alle nøk­ kelstillingene - i regjering, storting og i administrasjonen ut over landet - til ut i 1870-årene. Men en bedre skole og større folkeopplysning vakte den politiske interessen hos bredere lag av befolkningen. Lederen for opposisjonen i Stortinget, Johan Sverdrup, skapte slagordet «all makt skal samles i denne sal». Etter hard strid ble embetsmannsregjeringen avsatt og parla­ mentarismen innført i 1884. Siden har kongen måttet utnevne den regjering Stortinget godtar. Samtidig oppstod de politiske partiene: Venstre og Høyre 1884; Arbeiderpartiet 1887. Også interesseorganisasjoner oppstod, bl.a. Norsk landmandsforbund (Norges bondelag) 1896, Landsorganisasjonen 1899 og Norsk arbeidsgiverforening 1900. Det var liten strid om den svensk-norske unionen før mot slutten av hundreåret, særlig fordi norsk næringsliv hadde øko­ nomiske fordeler av den, med fri adgang til det svenske marke­ det. Men veksten i norsk skipsfart og utenrikshandel skapte stor misnøye med at svenskene hadde hånd om utenriksstyret. Unionskonflikten hadde også sin bakgrunn i norsk nasjonalis­ me og norske partipolitiske forhold.

9

Venstre ville ha en svak og Høyre en sterk union. Dette økte partimotsetningene i Norge. Men hele landet stod samlet bak kravet om full likestilling med Sverige, som blant annet domi­ nerte den felles utenrikspolitikk. Da Sverige i en rekke «lydrikepunkter» krevde stadfestelse av sitt utenrikspolitiske lederskap, trådte Norge i 1905 ut av unionen. Landet ble der­ med en selvstendig stat etter nesten seks hundre års unionstid. Nordiske fellestrekk på 1800-tallet 1. Tiden fra napoleonskrigenes slutt til omkring 1850 De nordiske landene blir i denne perioden styrt av et stort konser­ vativt embetsverk. Mot embets­ mennene reiser det seg en op­ posisjon som omfatter forskjellige kretser og samfunnsgrupper: li­ berale, intellektuelle, handelsbor­ gere, industrifolk og bønder.

2. Nasjonalitetsbevegelsene Ved midten av hundreåret begyn­ ner nasjonalitetsbevegelsene å sette sitt preg på nordisk politikk. I Danmark hadde en motsetnin­ gen dansk-tysk i Slesvig-Holstein; Sverige-Norge hadde sin unionsstrid, og i Finland hadde en både motsetningsforholdet til Russland og striden mellom de to språkgruppene i landet, finsk og svensk. I alle disse tilfellene bi­ drog nasjonalitetsbevegelsene til å samle ulike sosiale grupper i hvert enkelt land, mens arbeidet for skandinavisk enhet - skandi­ navismen - led nederlag. 3. Agrarrevolusjonen Forandringene på landsbygda, el­ ler agrarrevolusjonen (jordbruks­ revolusjonen) var felles for alle

de nordiske landene. Det samme var tilfellet med de religiøse, kul­ turelle og politiske bevegelsene som bøndene ble grepet av eller gikk inn for. 4. Industrialiseringen Det industrielle gjennombruddet fant ikke sted til samme tid i alle de nordiske landene. Finland var seinest ute. Men ellers er likhets­ punktene mange. Industrialiserin­ gen førte til store forandringer i landenes økonomi og samfunns­ struktur og fikk politiske konse­ kvenser. Det vokste fram en bre­ dere mellomklasse, men først mot slutten av perioden og i vårt hund­ reår ble arbeiderklassen en virke­ lig politisk maktfaktor. 5. Demokratiseringen Det dreier seg først og fremst om en demokratisering av statssty­ ret. I alle land ble det gjennomført alminnelig og lik stemmerett for alle borgere - og parlamentaris­ me. Utviklingen fram mot demo­ kratiet ble ikke fullført før omkring første verdenskrig. Økonomisk demokrati, demokratisering av ut­ dannelsen osv. ser vi også tilløp til.

En befolkning i oppbrudd «Der er så mange hendingar i bygdom komne til» Ved midten av 1800-tallet tok det store oppbruddet fra land­ distriktene til. Denne «flukten fra landsbygda» har fortsatt fram til våre dager. I det gamle bondesamfunnet var forholdet til grannene viktig fordi folk måtte samarbeide om så mange felles oppgaver i grenda og bygda. Selve garden spilte en større rolle enn vi kan forestille oss. Den var både den enkelte bondens individuelle eiendom og slektseiendom. Nå ble jorda handelsvare, og samholdet og solidariteten ble mindre. Grenda fantes ikke lenger som i gamle dager. Den tradisjonelle bondetypen ble avløst av en ny type, skapt av pengehusholdets krav. Det var overgangen til det moderne pengehusholdet og alle de nye arbeidsplassene i byene som var de viktigste årsakene

10

A. Tidemand: «Utvandrere i tunet» (1843). Sommeren 1843 drog Tidemand ut på en reise i Sør-Norge. Han tegnet og malte flittig underveis. Denne pennetegningen (med motiv fra Hardanger?) ble brukt i Chr. Tønsbergs verk «Norge fremstilt i Tegninger» (18461848). P. Chr. Asbjørnsens kom­ mentar til tegningen er på den ene siden en livlig beskrivelse av opptrinnet i tunet, og på den and­ re siden en sterk advarsel mot ut­ vandringen. Han siterer Henrik Wergeland: «Utvandringsraseriet er tidens farligste sykdom, fedre­ landet forblør.» Det finnes mange forklaringer på utvandringen omkring 1850 - re­ ligiøs og politisk uro, drømmer om et nytt og bedre liv i Amerika. Samfunnsforskerne, dikterne og kunstnerne var tidlig ute med å registrere det som foregikk i norske bygder.

Kampen. Utsikt fra Kampen og sørvestover ca. 1880. Bebyggelsen her skriver seg fra 1860-årene, like etter at bygren­ sen og murtvangområdet var blitt utvidet. Det ble reist flere trehus, som delvis ble ødelagt ved en brann i 1879. Fremdeles har by­ delen noe av det gamle preget, og en forsøker å restaurere og beva­ re karakteristiske hus og gatepartier.

til det som hendte. Overgangen skapte kriser, ikke bare på det økonomiske området, men på mange områder av bondelivet. Forretningsjordbruket førte til et radikalt skifte i selve grunnvil­ kårene for norsk kulturliv. Alt det nye førte til oppløsning av gamle miljøer, til rastløshet, uro, folkeflytting. Menighetene rev ned de gamle stavkirkene og satte opp nye, store og i mange tilfeller arkitektonisk lite vellykte kirker. Samtidig søkte folk ny religiøs orientering. Pietismens sterke makt i bygdene, som bl.a. Garborg har skildret, må ses mot en bakgrunn av rotløshet og oppløsning av gamle livsformer.

De nye bysamfunnene De fleste som brøt opp, drog inn til byene og industristedene. Et stadig voksende antall reiste også ut av landet - over havet til Amerika. Hvordan så de nye bysamfunnene ut, og hvordan fant folk seg til rette der? I de gamle byene oppstod det både arbeiderforsteder og høyborgerlige villakvarterer omkring by­ kjernen, ofte utenfor selve bygrensene.

11

Gjøvik. Illustrasjon i SkillingMagazin 1877. Garden «Djupvik paa Tothen» var kjent allerede i mellomalderen. Da Gjøvik ble kjøpstad i 1861, hadde byen 438 innbyggere. Det utviklet seg snart en betydelig industri både i byen og i om­ egnen. Mustad og Hunton fabrik­ ker er vel de mest kjente.

I den første tiden foregikk industribyggingen stort sett i de gamle byområdene. Seinere ble industrien lagt til steder der det var energikilder. Det oppstod bymessige strøk i landkom­ munene. Befolkningen på disse tettstedene ble avhengig av industribedriftene og de levevilkår disse kunne skaffe. På den andre siden hadde de bedre kontakt med natur og landsens liv enn folk i de større bysentrene hadde. Trass i alle forandringene var Norge helt fram til den første verdenskrigen preget av at jordbruksnæringen var landets ho­ vednæring. Landet var et agrarsamfunn i utkanten av det indu­ strialiserte Nordvest-Europa.

Tre hovedstadsmiljøer

Folkevekst og utvandring Også den andre halvdelen av 1800-tallet var preget av en sterk vekst i befolkningen. Særlig i 1850- og 1860-årene var det svære fødselsoverskudd, og de store kullene kom til å få stor betydning for arbeidsmarkedet og de sosiale forholdene i 1 870- og 1880-årene. Når befolkningsøkningen på 1800-tallet var så mye større enn før, skyldtes det at fødselshyppigheten - nataliteten holdt seg på et høyt nivå, mens bedre levevilkår, større reinslighet og et bedre utbygd helsevesen brakte dødeligheten - mort­ aliteten - betydelig nedover. Dette gjaldt ikke minst barnedø­ deligheten.

Bydelen Kampen ble reist i 1860-årene, vesentlig av innflyt­ tere fra Romerike. Her fortsatte de på en måte sitt gamle grendeog bygdeliv. Grunerløkka, i 1850-årene kalt «New York», ble utbygd i takt med ekspansjonen av industrien langs Akerselva, og fikk ord på seg for å være «beste østkant».

På den andre siden av byen lå Drammensveien, som helt til ca. 1870 bevarte preget av vakker utsiktsvei innrammet av frodige ha­ ger. (Se også s. 23 om indu­ striarbeidernes kår.)

Innbyggere fordelt på Landets befolkning 1865: 1,7 millioner 1900: 2,25 millioner

landdistrikter og byer Befolkningen fordelte seg slik 1865: 84,4% på landet, 15,6% i byene 1900: 72,0% på landet, 28,0% i byene

Befolkningen i de egentlige landdistriktene steg med bare 71 000 personer i dette tidsrommet. Tallet for byene var 430 000 personer. 432 000 personer utvandret, de fleste til Nord-Amerika.

Utvandringen fra Europa Det var først på 1800-tallet og i begynnelsen av vårt eget hun­ dreår at europeerne for alvor befolket andre verdensdeler Australia, Afrika og først og fremst Amerika. 12

Hundreåret 1820-1920 er den moderne oversjøiske masseutvandringstiden. 1847 var et viktig år. Da begynte den irske masseflukten over Atlanterhavet, bort fra misvekst og hungers­ nød. Irlands folketall gikk ned fra 8 millioner til 4 millioner. Denne veldige folkevandringen fra Europa over havet er en av historiens merkeligste hendelser, og den har betydd enormt mye for utviklingen av det økonomiske, sosiale og kulturelle livet i de områdene av verden som ble berørt. Dette forholdet er imidlertid ennå lite utforsket.

Hvor mange utvandret fra Europa? 1820-årene noen få tusen årlig. 1830-årene titusener hvert år. 1850-årene mer enn 350 000 årlig. 1860-årene tilbakegang på grunn av borgerkrigen i USA. 1880-årene 750 000 årlig. 1906-1910 mer enn 1,5 millioner årlig. Den norske utvandringen - en oversikt Den første norske utvandringen fant sted i 1825, da sluppen «Restauration» drog ut fra Stavanger med 52 mennesker om bord. Årsaken til denne utvandringen var delvis av religiøs art (jf. den første utvandringen fra England). De som utvandret, var kvekere og haugianere som følte seg forfulgt av myndighe­ tene her hjemme. De kom i kontakt med den merkelige, even­ tyrlystne og sterkt omdiskuterte Cleng Peerson (1 783-1865). Han organiserte ferden og grunnla den første nybyggergrenda ved Ontariosjøen, Kendall-settlementet. I 1836 grunnla Cleng Peerson Fox River Valley-settlementet vest for Chicago, det første betydelige norske utvandringssenteret. (Se Studieboka, s. 109-111.) Typisk for den første fasen av utvandringshistorien var det initiativ enkeltpersoner tok for å lokke folk til å reise til de nye, ennå uoppdyrkede områdene i Midt-Vesten. Wisconsin ble et sentrum for den norske bebyggelsen, som seinere spredte seg mot vest og nordvest til Minnesota, Nord-Dakota og SørDakota. Den første utvandringen var beskjeden. Fra 1825 til 1850 utvandret bare ca. 18 000 nordmenn. Likevel vakte dette opp-

Sluppen «Restauration.» Tegning etter en modell i Norsk Sjøfarts­ museum og maleriet i City Hall, New York. Sluppen forlot Stavanger den 4. juli 1825 og ankom New York den 9. oktober. Det var 52 mennesker ombord. Alle, både passasjerer og mannskap, skulle utvandre. De hadde proviant for 3 måneder og last - 20 skippund stangjern og plater. Skuta var innom Funchal på Madeira, der de fikk skipspapirene stemplet.

13

Et kvartal i Bode, Iowa (ca. 1915-20). En typisk prærieby i Midtvesten. Her finner en to vanlige kjopmenn, en bank, et kinolokale, en møbelhandel, en salmaker, en barberstue og en restaurant. Nav­ nene på innehaverne er norske og svenske. Hva slags kjøretøyer fin­ nes på fotografiet? Kommenter utvalget av forretninger. I Sinclair Lewis: Main Street (1920) står følgende avsnitt: «Dette er Ameri­ ka - en by med noen få tusen inn­ byggere, i en trakt med hvete og mais og meierier og små skoger Main Street her er en fortsettelse av Main Street i alle andre byer med Ford-bilen parkert foran butikken».

sikt og skapte stor diskusjon. Amerikafarerne skrev brev hjem om forholdene i den nye verden. Det ble gitt ut bøker om spørs­ målet, og avisene var fulle av innlegg. Diskusjonen dreide seg for det meste om årsakene til emigrasjonen, og de politiske og sosiale forholdene her hjemme ble trukket inn.

Viktige sider ved masseutvandringen Masseutvandringen i andre halvdelen av 1800-tallet er alt nevnt i forbindelse med omtalen av befolkningsutviklingen. Det ser ut til at denne utvandringen ikke kan forklares bare ut fra befolkningspresset og de vanskelige økonomiske forholdene i Norge. Også fristelsene i mottakerlandet spilte inn. Ingrid Semmingsen har i sin store utvandringshistorie brukt det engelske uttrykket «the pull is greater than the push» om dette forholdet. Fremdeles var det folk fra landdistriktene som dannet hoved­ tyngden i de gruppene som drog av sted, men etter hvert kom også folk fra byene med. Den tidligere utvandringen var karak­ terisert ved at det var grupper som brøt opp; familier, grender, bygdelag. Seinere var den store mengden av emigranter enkeltindivider som søkte lykken i den nye verden. Emigrasjonens innvirkning på samfunnslivet i Norge har vært stor, men er kanskje vanskelig å skille fra den allmenne ameri­ kaniseringen. Alle kan likevel forstå hva det betyr at nesten alle nordmenn har nære eller fjerne slektninger i Amerika. Mange emigranter kom også hjem igjen og tok med amerikanske samfunnsideer og amerikansk livsstil tilbake til gamlelandet.

Liberalismens og industrialismens gjennombrudd 1 840-1 870 Ved midten av hundreåret begynte nye tendenser å gjøre seg gjeldende på en rekke områder av det økonomiske livet og samfunnslivet. Samferdselen ble sterkt stimulert ved byggin­ gen av jernbaner, veier og kanaler. Industrialismen fikk sitt

14

første gjennombrudd, og den oversjøiske skipsfarten gikk inn i en eventyrlig rik ekspansjonsperiode. De store folkevandringene tok til - først og fremst gjennom oppbruddet fra landsbygda og flyttingen til byene, men etter hvert også ved økende emigrasjon til Amerika. Norge var på vei bort fra det gamle statiske samfunnet, inn i industrialismens ekspansive og urolige tidsalder. (Se foregående avsnitt.)

En russeskonnert med mjølsekker ombord. Hammerfest ca. 1885. I 1 789 ble handelen på Finnmark gitt fri, og dette forte til en utstrakt handel med russerne, den såkal­ te pomorhandelen. Pomorer (kystboere) var skippe­ re og bonder fra områdene ved Kvitsjøen, og de handlet med mjøl, hamp, seilduk, tjære og jernvarer i bytte mot fisk, lærvarer, sukker o.a. Handelen tok slutt ved tsar-regimets fall i for­ bindelse med den russiske revo­ lusjonen.

Merkantilisme og liberalisme i brytning Merkantilistisk politikk skjelnet skarpt mellom næringsvirk­ somhet i byene og på landet. Handelen skulle konsentreres til byene. Bortsett fra markedene og fiskeværene i Finnmark, der en begrenset vareomsetning var tillatt, var det en forutsetning at bøndene skulle føre sine varer til byene og selge dem der. Også håndverkerne voktet over sine rettigheter og privilegier. Selv om prinsippet om næringsfrihet var fastslått i Grunnlo­ ven (§ 101), tok det likevel lang tid før det skjedde større forandringer i det gamle systemet. De gamle byene, som hadde fått sine rettigheter og privile­ gier i dansketiden, forsøkte å hindre at nye steder med en økende befolkning skulle kunne oppta konkurransen med dem. Men etter hvert som nye bysamfunn vokste fram, krevde disse stedene kjøpstadrettigheter, slik at innbyggerne fikk rett til å drive handel og håndverk. Sju nye byer fikk slike rettigheter mellom 1827 og 1866. Bøndene ville heller ikke finne seg i å måtte dra til byene for å skaffe seg varer, og anleggsarbeiderne på veianleggene ville gjerne ha en butikk i nærheten av arbeidsplassen sin. Kravet om friere handel hadde derfor bred støtte fra alle samfunnslag, bortsett fra den forholdsvis lille gruppen byborgere med tradi­ sjonelle privilegier.

15

Blikkenslager i Selbu i 1880årene.

Anton Martin Schweigaard (1807-1870). Det var juristen og stortingsrepre ­ sentanten A. M. Schweigaard som var den drivende kraft bak den liberalistiske nærings- og tollpolitikken. Han maktet å over­ bevise mange som stilte seg tvi­ lende til de nye økonomiske synsmåtene.

Gjennombrudd for liberalismen i norsk lovgivning Håndverksloven av 1839 var et viktig vendepunkt. Den nær­ mest opphevet de gamle laugene. Kravet om at håndverkerne måtte ha svenne- og mesterbrev falt bort i 1866, og næringen ble helt frigitt. Men friheten førte også til nedgang i kvaliteten på håndverksarbeidet. Handelsloven av 1842 gjorde handelen i byene fri og tok bort flere av byprivilegiene for handelen i bygdene. Men handelen i bygdene var ennå i mange år bundet til de kongelig privileger­ te landhandlerne. Etter hvert ble en rekke luksusvarer som kaffe og sukker regnet som vanlige forbruksvarer og frigitt for salg i landhandleriene. Disse varene kunne man før bare få kjøpt hos bykjøpmennene. Når det gjaldt sagbrukene, var det gamle systemet med privi­ legier seiglivet. Fra 1818 hadde riktignok skogeierne full frihet til å anlegge sagbruk på egen eiendom for å utnytte, foredle og selge egne produkter. Men å kjøpe tømmer fra andre skogeiere for å foredle det var forbeholdt de privilegerte brukene. Først i 1860 falt disse særrettene helt bort. Bøndene og tollspørsmålet Også i tollpolitikken seiret liberalistiske synsmåter, men her var det bøndene som bremset og hindret en rask avvikling av toll­ bestemmelsene. Dette hang sammen med bøndenes ønsker om å få bort den direkte statsskatten; de ville beholde tollen som en inntektsmulighet for staten. I midten av 1820-årene var den direkte skatt til staten på bortimot 20 prosent, mens tollinntektene utgjorde over 60 pro­ sent av statens samlede inntekter. I løpet av 1830-årene ble den direkte statsskatten avviklet, men det førte til at statsfinan­ sene ble helt avhengige av tollinntektene. Tolltariffen av 1842 var et viktig skritt henimot en mer frihandelsvennlig tollpolitikk. I løpet av 1850- og 1860-årene ble vernetollen på de fleste varer enten tatt helt bort eller sterkt nedsatt, og den tollen som ble beholdt, hadde til formål å skaffe staten inntekter.

16

I tollspørsmålet førte bøndene en politikk som ble bestemt av det som var gunstig og praktisk for de enkelte distrikter av landet - og av deres ønsker om å holde statsutgiftene på et lavt nivå. Den ledende politikeren blant bøndene - Ole Gabriel Ueland - som heller ville ha indirekte enn direkte skatter, kjem­ pet for å bevare de fleste tollbestemmelsene. Hans synspunkter var dels nasjonale (tollen vernet nasjona­ le interesser), dels fiskale (tollen kom i stedet for skatt), dels også moralsk-puritanske (ved høy toll på luksusvarer kunne man holde import og forbruk av skadelige eller moralsk forkas­ telige varer nede.) Her var Ueland på linje med haugianerne utover bygdene. Distriktsinteresser var viktige for bøndene (se ovenfor). Vestlandsbøndene var imot korntoll, men for oste- og smørtoll. «Kornbøndene» på Østlandet hevdet det motsatte synspunk­ tet. Bakgrunnen for uenigheten var klar: På Vestlandet måtte kornet importeres, og folk ville ha det billigst mulig; bøndene på Østlandet ønsket derimot beskyttelse for sin produksjon.

Veier, jernbaner og dampskip binder landet sammen Richard With (1846-1930). With var den store pioneren i ar­ beidet med å få i gang hurtigruta fra Bergen til Kirkenes. With stif­ tet i 1881 Vesteraalens dampskibsselskap. I 1893 startet han ekspressruta Trondheim-Hammerfest som hadde 9 anløp og gjorde turen på 67 timer. På en rekke områder var han en fore­ gangsmann. Særlig arbeidet han med reiselivsspørsmål og med å utvikle Nord-Norges økonomiske hjelpekilder.

2. L. J. Holt: Norges historie 2. Bm.

I 1788 var kronprins Fredrik (den seinere Fredrik 6.) på en lengre inspeksjonsreise i Norge. Under et muntert ball i Kristia­ nia ble Peder Anker på Bogstad overtalt til å lede landets vei­ vesen som generalveiintendant. Peder Anker, som var en meget selvbevisst herre, sa at han ikke ville ha så mye tid å ofre på embetet: «Man skal ikke se meg uten en gang imellom, og så skal det være som Fanden kommer.» Anker tok fatt med stor energi. To veianlegg står som monu­ menter over hans gjerning: den gamle Ankerveien fra Bærums verk til Maridalshammeren og veien over Krokskogen til Ringe­ rike og videre gjennom Valdres til Lærdal. Begge var ferdige omkring år 1800, og innleder på en måte Norges moderne kommunikasjonshistorie. I 1824 kom en ny veilov, og i 1830-årene ble den sørlandske hovedvei ført fram som god kjørevei helt til Lyngdal. På Vestlan­ det ble Stalheimskleiva bygd om. Ved utgangen av 1845 var det over 5260 km kjørbar hovedvei og 8540 km framkommelig bygdevei i Norge. I 1845 ble det opprettet et nytt departement, Indredeparte­ mentet, som skulle ivareta og lede utbyggingen av landets sam­ ferdselsmidler. Departementets sjef ble Frederik Stang, en av de fremragende dyktige menn i kretsen omkring Welhaven i 1830-årene. Sammen med den jevnaldrende Anton Martin Schweigaard, som satt i Stortinget, gjennomførte han en full­ stendig omlegging av arbeidet med veisakene. I 1851 ble det vedtatt en ny veilov som stod ved lag helt til 1912, og i 1864 opprettet staten et vegdirektorat, som skulle ha tilsyn både med planleggingsarbeidet og med gjennomførin­ gen ute i de forskjellige landsdelene. De første eksempler på moderne veibygging var Ljabruchausseen med dens lette stigning og elegante trasé, ombyg­ gingen av Vårstigen over Dovre i 1853 (sju år før Vinje skildret

17

Hjerkinn skyss-stasjon. SkillingMagazin 1872. Skyssvesenet ble revidert ved flere lover i 1850- og 1860årene. Det ble flere skyssstasjoner med egne hester, kjøre­ tøyer og skyssgutter. Stasjonen på Hjerkinn på kongeveien mel­ lom Kristiania og Trondheim had­ de et godt ord på seg. Så seint som i 1924 ble det gitt en lov om skyss-stasjoner og skyssplikt.

Slusene ved Løveid. SkillingMagazin 1869. Kanalsystemet i Telemark ble ut­ bygd i to etapper. Først kanaliser­ te man Skienselva med to store slusepartier, i Skien og ved Løv­ eid (1861). I 1892 ble BandakNorsjøkanalen ferdig.

18

veien) og veien gjennom Lierdalen til Ringerike. Bevilgningene til veiformål økte ganske raskt, men likevel lå Norge langt tilbake i forhold til andre land. En av grunnene var at jernbane- og kanalbygging spilte så stor rolle i samtiden og krevde størsteparten av de bevilgningene som var avsatt til kommunikasjonsformål. De første veidirektørene måtte alt på den tiden stri med det problemet som seinere har gitt veimyndighetene hodepine: Skulle man bygge flest mulig billige veier for å nå alle grendene i landet raskest mulig, eller var det bedre å bygge solide «europeiske» veier, som ville kreve lengre tid for å nå ut til alle? I Norge har veimyndighetene prøvd å forene de to løsninge­ ne. De har tatt hensyn til riksinteressene og bygd gode gjennomgangsveier, mens bygde- og distriktsinteressene er blitt tilgodesett med veier av dårligere standard. Loven av 1851 bestemte at riksveiene skulle bygges ved hjelp av statsmidler bevilget av Stortinget, mens fylkesting og kommuner skulle ha ansvaret for bygdeveiene.

Jernbanen mellom Kristiania og Eidsvoll ble åpnet 1. september 1854. Motstanden mot jernbane­ anlegget hadde vært stor og stor­ tingsdebatten i 1851, da vedtaket ble fattet, varte i hele tre dager. (Se ellers Studieboka s. 97-98 om hvorledes folk reagerte i byg­ geperioden.)

1854: Den første jernbanen Spørsmålet om anlegget av den første jernbanen i Norge, Ho­ vedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll, ble livlig diskutert i 1840-årene. Først i 1851 ble bygging endelig vedtatt og over­ latt til et engelsk selskap. Etter tre års anleggstid ble den 68 km lange strekningen åpnet for drift 1. september 1854. Det som presset fram utbyggingen av jernbanen, var det trafikkaos som truet de veifarende mellom Eidsvoll og Kristia­ nia på grunn av tømmerkjøringen til brukene i Bjørvika. Dess­ uten var transportkapasiteten med det gamle primitive syste­ met for liten. (Se Studieboka, s. 97-98.) Jernbanen gjorde det mulig å hente tømmeret lenger oppe i landet uten at omkostningene ble for store. Karakteristisk nok var det eierne av skoger og sagbruk på Romerike som hadde de største private norske aksjepostene i jernbaneselskapet. Resultatet av driften var godt, og snart var flere jernbaner under bygging. Men den store jernbanefeberen kom ikke hit før i 1870-årene. Samtidig med jernbanearbeidene i 1850-årene økte interes­ sen for bygging av kanaler. I midten av 1850-årene ble det gitt bevilgninger til fire større og mindre kanalarbeider. Det var til og med de som mente at kanaler ville være mer økonomisk regningssvarende enn jernbaner. I forbindelse med byggingen av den første jernbanen ble det bestemt at det også skulle bygges en elektrisk telegraf. Arbei­ det med utbyggingen av telegrafnettet gikk raskt, og i 1870 var den samlede lengden 5700 km. Også i postvesenet ble det gjennomført reformer. Nye post­ hus ble opprettet, og postrutene ble utvidet. Men den viktigste reformen var beslutningen i 1854 om å innføre ens porto for hele landet, «frimerker». Trass i alle framskrittene i kommunikasjonene på landjorda, var det likevel dampskipstrafikken langs kysten som betydde mest for transporten av varer og passasjerer. Kystrutetrafikken begynte i 1820-årene med de to dampskipene Constitutionen og Prinds Carl. Fram til 1850-årene var det staten som drev denne skipstra-

19

fikken, men etter hvert ble det organisert lokalruteselskaper. Disse overtok driften, mens staten bare gav økonomisk støtte. (Se Studieboka, s. 96-97.) Mange mente at dette var et dristig eksperiment, men det viste seg at det lokale initiativ skulle få stor betydning og på mange vis forandre de sosiale og kulturelle forholdene i kyst­ strøkene.

Industrien holder sitt inntog i Norden 1850-1 870 I løpet av 1840-1850-årene ble de nordiske landene trukket med i den store europeiske industrialiseringsprosessen som i alle land forandret økonomien og samfunnsstrukturen på en gjennomgripende og dramatisk måte. Forutsetningene for industriutviklingen i Norden er først og fremst den økende internasjonale etterspørselen og den store friheten i det økonomiske samkvemmet mellom statene. I løpet av 1840-årene var Storbritannia blitt så sterkt økonomisk at det kunne avskaffe all toll og alle merkantilistiske næringsreguleringer. Urbaniseringen og overgangen til pengeøkonomi skapte et kjøpekraftig hjemmemarked for forbruksvarer. Når det gjelder de tekniske forutsetningene for industrialis­ men, er det viktig å peke på at dampkraften kom til å forandre både produksjons- og transportforholdene. En annen faktor som fikk stor betydning for utviklingen, var folketilveksten i byene og den rikelige tilgangen på arbeidskraft, som gjorde det mulig å holde lønnsomkostningene nede, slik at mest mulig kunne investeres i produksjonsutstyr. Framveksten av et kapitalmarked var også viktig. Industrien løste sine finansieringsproblemer på forskjellig vis. En mulighet var å danne et aksjeselskap med begrenset økonomisk ansvar. Sparebanker og særlig forretningsbanker gav kreditter til handel og industri. Ledende finansmenn som Wallenberg i Sve­ rige og C. F. Tietgen i Danmark fikk kontrollen over betydelige deler av næringslivet. Kapitalimport fra utlandet spilte en viktig rolle for modernise­ ringen av næringslivet i de tre nordiske landene, mens Finland hadde vansker med å skaffe seg kreditter i Vest-Europa. Det er vel en av grunnene til at industrialiseringen der kom noe seine­ re enn i Norden ellers. Selv om det er mange felles trekk ved industriutviklingen i de nordiske landene, springer også de mange ulikhetene i øyne­ ne. Disse skyldtes at de lokale forutsetningene var forskjellige. Pionertiden i Norge I Norge fant det sted en sterk ekspansjon i skipsfarten og trelasthandelen samtidig med at det ble etablert nye tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. 1840-1850-årene var en virkelig pionertid i norsk industri. Av de industrianleggene som ble grunnlagt i disse tiårene, var hele 574 fremdeles i virksom­ het i 1875. Det var sagbruksindustrien, trelasthandelen og skipsfarten

20

Bergens anden Industriudstilling. Illustreret Nyhedsblad 1853. De store industriutstillingene som ble arrangert i Bergen i 1847 og 1852 og i Kristiania i 1851 og 1854 vakte stor interesse. Her en tegning av den store utstillingshallen.

som vokste sterkest. Trelastutførselen steg i tidsrommet 1840-1860 med ca. 800 000 kubikkmeter årlig (i Sverige med 700 000) samtidig med at handelsflåten økte med 1700 skip mellom 1850 og 1865. Flåten fraktet trelasten til England og kunne ta billige laster av kull, råjern og stangjern tilbake. Det billige engelske importjernet kom til å ødelegge de gamle tradisjonsrike jernverkene, som for øvrig forsøkte å legge om produksjonen. Bare noen av dem greide å overleve. Men importjernet ble grunnlaget for en ny norsk industri - de mekaniske verkstedene og støperiindustrien. Dette var en de­ sentralisert småindustri med beskjeden kapital bak seg. Verk­ stedene framstilte i første rekke grovere jernvarer, gardsredskaper og enkle maskiner. Akers mekaniske Verksted (i dag et av Norges største industrikonserner) og O. Mustad & Søn, som anla et jerntråd-

Dampsag fra Østfold ca. 1880. De store sagbrukene ble kalt dampsager fordi sagverket ble drevet av en dampmaskin. Tøm­ meret ble fløtet til saga, her ble det tatt inn og saget til bord som igjen ble lastet ombord i seilsku­ ter.

21

trekkeri med søm- og valseverk i Vardal, er to typiske bedrifter fra denne tiden. O. Mustad & Søn utviklet seg til å bli en av verdens største produsenter av hesteskosøm og fiskekroker. Tekstilindustrien kom i gang i midten av 1840-årene med de første moderne bomullsspinnemaskinene. Deretter ble bomullsvevingen mekanisert. Tekstilindustrien ble konsentrert på noen få steder, i Kristiania, i Strinda ved Trondheim og i Fana ved Bergen. Seinere i hundreåret ble det satt i gang tekstilindu­ stri også på Sunnmøre og på Jæren. Det var husfliden utover landet som ble skadelidende. Husflidsvevingen greide konkurransen til ut i 1860-årene, da den måtte gi tapt.

Arbeidere ved Salhus tekstil og trikotage ca. 1900.

22

Industriens endelige gjennombrudd i Norge I 1870- og 1880-årene kom det for alvor bredde og tyngde i industrialiseringen av det norske samfunnet. En viktig forutset­ ning for utviklingen var at landet fikk et ordnet penge- og kre­ dittvesen. Alt ved midten av hundreåret hadde Norge 90 sparebanker, og i 1900 fantes det i alt 413 sparebanker. Dessuten ble det etter hvert opprettet mange forretningsbanker, statsbanker og forskjellige andre kredittinstitusjoner. Kapitaltilgangen fra utlandet var særlig viktig. Alt i begynnel­ sen av perioden eide utlendinger ca. 50 prosent av kapitalen i de forskjellige industriforetakene. En annen betydningsfull fak­ tor var utvidelsen av mellomriksloven fra 1825. I 1873-1897 hadde vi et slags fellesmarked på den skandinaviske halvøya i og med at tollgrensen mellom Sverige og Norge på det nær­ meste var opphevet. Særlig tekstilindustrien nøt godt av denne ordningen. Enkelte industrigreiner hadde særlig sterk vekst i slutten av hundreåret: Treforedlingsindustrien. Det ble opprettet ca. femti tresliperier, cellulose- og papirfabrikker.

Kjemisk industri og nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Her var hermetikkindustrien, mølleindustrien og gjærfabrikkene viktige. Grunnlaget for den norske fiskehermetikkindustrien ble lagt i 1879 da Stavanger Preserving Co. la ned den første røykte brislingen i olivenolje. Denne industrien fikk seinere en helt eventyrlig utvikling. Den elektrometallurgiske og elektrokjemiske storindustrien i Norge begynte først for alvor omkring hundreårsskiftet. Utvik­ lingen av denne industrien var nær knyttet til utbyggingen av vasskraftelektrisiteten. Framveksten av industrien i Norge var ikke uten problemer. Avhengigheten av den europeiske konjunkturutviklingen var merkbar. Landet opplevde tre gode femårsperioder: I begyn­ nelsen av 1870-årene og i slutten av 1880- og 1890-årene. De mellomliggende perioder var preget av stagnasjon og tilbake­ gang.

Barn utenfor Kampensgt. 11 om­ kring år 1900. Boligforholdene, ernæringen og klærne gjorde at en i hovedsta­ den skilte mellom østkant- og vestkantbarn.

Sosiale problemer under industrialiseringen Etter hvert begynte også de alvorlige sosiale problemene som knyttet seg til industrialiseringen å komme fram i dagen. (Se Studieboka, s. 99-105.) Barnearbeidet hadde fra gammelt av vært vanlig i jordbruket. Nå grep det om seg også i industrien, særlig i tobakksfabrikkene, fyrstikkfabrikkene og i glassverke­ ne, hvor ca. 25 prosent av de ansatte var barn. Også sag­ brukene og høvleriene brukte underbetalte barn i tjenesten. Forholdene som industriarbeiderne og familiene deres levde under, var nedverdigende. Et særlig trist kapittel var barnear­ beidet i fabrikkene. Barna hadde samme arbeidstid som de voksne. Riktignok var det pliktig skolegang, men den forsømte mange, for familiene trengte barnas lønninger for å kunne opp­ holde livet. Boligstandarden var meget dårlig sammenliknet med forhol­ dene i våre dager. Arbeiderne bodde ofte i særskilte brakkeeller hyttebyer i nærheten av fabrikken, i store murkaserner

23

Arbeiderboliger i Kristiania ca. 1890.

eller andre leiegårder. Leilighetene var overbefolket, de sani­ tære forholdene slette. Sykdommer og epidemier raste. Det har vært vanlig oppfatning at underklassen til å begynne med fikk det verre i det nye industrisamfunnet enn i det gamle bondesamfunnet. Historikerne setter et spørsmålstegn ved den oppfatningen. Overbefolkning hadde man også i husmannshjemmene; arbeidstiden i industrien var kortere enn i jordbru­ ket, og lønningene bedre. Fabrikkarbeidet var ikke så slitsomt, men kanskje mer usunt enn arbeid i jordbruk og skogbruk. Men klagene over forholdene i industrien var mange og vold­ somme, og virket til å fremme samholdet blant arbeiderne. Den nye arbeiderbevegelsen ble etter hvert godt organisert, og den hadde en bevisst formulert målsetting, å arbeide for høyere lønn, bedre arbeidsvilkår og sunnere boligforhold. Svensk industriutvikling Industriutviklingen i Sverige fulgte stort sett de samme baner som i Norge. Særlig var trevareindustrien viktig. To spesielle forhold kom til å få betydning i vårt granneland. Dampsagene kunne legges ute ved kysten, og det gjorde transporten av tømmeret og eksporten til Vest-Europa mye let­ tere. Renskingen av elvene, særlig i Norrland, gjorde det mulig å utnytte de store skogarealene rasjonelt. Det samme var tilfellet i Finland. Der ble Kymmene ålv åpnet for fløting, og i løpet av ti år ble sju store sagbruk anlagt ved munningen. Den svenske jernmalmproduksjonen og verksted­ industrien var også inne i en sterk vekstperiode. Ellers må vi framheve jernbanebyggingens betydning for ut­ viklingen av den svenske industrien. Sverige var mer avhengig av innlandstransport enn Norge og Danmark. Trevareindustrien kunne fungere uten utbygd jernbanenett. Verkstedindustrien og forbruksvareindustrien derimot var avhengige av gode innen­ lands transportforhold og muligheter for en rasjonell og billig distribusjon. Først i 1870-årene ble forholdene for disse indu­ striene lettere. Da ble det bygd 4000 km jernbaner i Sverige.

Dansk industri i Københavnregionen og i Jylland Foredling av jordbruksprodukter og jordbrukets behov for redskaper var utgangspunkt for de første danske industrivirk­ somhetene. Sementfabrikker, teglverk og sukkerfabrikker ble anlagt i Jylland og på øyene; København fikk den store bryg-

24

geriindustrien (Carlsberg, grunnlagt 1847, og Tuborg, grunn­ lagt 1873). Men det vokste også fram en metall- og verkstedindustri. Burmeister & Wain spesialiserte seg på skipsbygging og på framstilling av skipsmaskiner.

«Vor Ære og vor Magt har hvide Seil os bragt» Norsk skipsfart i 1800-årene var sterkt følsom overfor svingninrgene i verdenskonjunkturene. I depresjonsperioden etter 1815 hadde skipsfarten dårlige forhold, men fra midten av 1830-årene bedret de seg markert. Mellomriksloven av 1827 åpnet adgang for norske skuter til å delta i trelasteksporten fra Sverige, og denne farten fra østersjøhavnene fikk stor betydning inntil slutten av hundreåret. Men den faktor som skulle bety mest for norsk skipsfart, var opphevelsen av navigasjonsakten i Storbritannia i 1849. Da tok de britiske myndighetene det avgjørende skrittet over i en libe­ ralistisk handelspolitikk. Fra 1850-årene av fant den store ekspansjonen i verdens­ handelen sted, og økningen i produksjon og varehandel krevde en tilsvarende økning av skipsrommet. Norske redere og skip­ pere utnyttet situasjonen, og utviklingen av den norske flåten fra 1850 til ca. 1880 sakner sidestykke i den norske skipsfar­ tens historie. I denne perioden ble oppgangen bare avbrutt av tre krisesituasjoner: i slutten av 1850-årene (etter Krimkrigen), ved midten av 1860-årene og i 1870-årene (etter det store kriseåret 1873, se verdenshistorien). Noen tall belyser framgangen: I 1851 bestod den norske handelsflåten av ca. 4300 fartøyer på til sammen 304 000 tonn og en besetning på 19 384 mann. Ti år etter var flåten nesten fordoblet, og i 1880 var den på 1,5 millioner tonn.l størrelse lå den på tredjeplassen etter Storbritannia og USA. Bare fem dager etter at navigasjonsakten var blitt opphevet, kom «Flora» av Tønsberg med kaptein Christen Steen Bull til London med trelast fra Quebec. «Flora» innledet en epoke. Skuta var en pioner i den internasjonale trelastfarten, som skul-

Ukjent kunstner: Fullriggeren «Hermanos». Den var på 263 kommerselester = 547 tonn. Ski­ pet som var bygd i Bremen i 1836, tilhørte firmaet Ths. Heftye & Søn. Hermanos fører unionsflagget, og er etter gammel skipstradisjon malt med kanonporter på sidene. Dette var opprinnelig en form for krigskamuflasje. Bildet er et ekte skutebilde, for vi ser skipet under fulle seil fra styrbords side, og dessuten, litt lenger borte, akterskipet.

25

Plimsoller. Samuel Plimsoll var en engelsk fi­ lantrop som i Underhuset rettet skarpe angrep på redere som sendte ut sjøudyktige skip som var høyt forsikret. Han fikk vedtatt flere lover til vern for sjømennene. Slike synkeferdige skuter, som ofte forliste, ble kalt plimsollere.

le bli så viktig for sjøfarten på Østlandet og Sørlandet. Etter hvert ble Stillehavet en operasjonsbase for norske skip. Gullfunnene i California og guanofarten på Chile åpnet nye muligheter for foretaksomme redere. Eksporten av klippfisk til Sør-Amerika ble også viktig. De norske skutene seilte i Svartehavet etter korn, i Kinahavet etter te og ris - og naturligvis i Østersjøen og Nordsjøen. Likevel var farten over Atlanterhavet med korn og emigranter kanskje den viktigste. Den flåten de norske rederne opererte med, var til dels av dårlig kvalitet. Mange skuter var utrangerte i utlandet og kjøpt inn for spottpris. Kjøpesummen ble ofte seilt inn igjen i løpet av kort tid. Men en stor del av skutene var bygd i Norge, og skipsbyggerier langs kysten fikk etter hvert stor økonomisk betydning for distriktene. Rederivirksomheten ble drevet på gammelt vis. De fleste re­ deriene var partsrederier. De som slo seg sammen, var ofte en handelsmann og den skipperen som skulle føre skuta. Betalin­ gen til trelasthandleren, tømmermennene, smeden og seilmakeren kunne også være en part i fartøyet. Når de norske skuteeierne oppnådde så imponerende resul­ tater, skyldtes det at de konsentrerte seg om «løsfarten» billig leilighetstransport av mer tilfeldig art. Skipperne hadde stor frihet; de oppsøkte fraktene der de var å finne. Først for året 1866 foreligger det en oppgave over hvor mye norske skip i utenriksfart seilte inn - 50 millioner kroner. I 1880 var beløpet 100 millioner kroner. Skipsfarten var blitt en viktig del av norsk økonomi. Fiskeriene 1850-1905 En betydelig prisoppgang fra slutten av 1850-årene gjorde fiskeriene mer lønnsomme. Gjennomsnittsprisen for utilvirket fisk ble nesten fordoblet. Det største vårsild-fisket foregikk på Vestlandet (skildret bl.a. av Jonas Lie). I 1860-årene fortsatte sildeeventyret i Vesterålen og Lofoten og på Helgeland, og storsildfisket dannet grunnlaget for en nord-norsk høykonjunk­ tur som varte i ca. 15 år til midten av 1870-årene. Skreifisket i Lofoten har alltid vært et av våre store sesongfiskerier. Nor­ malt deltok det mellom 20 000 og 25 000 mann i dette fisket i denne perioden.

26

Skrova er et av de eldste fiskevæ­ rene i Lofoten, og var lenge det største på grunn av den korte utror. Lofotmaleren Gunnar Berg har her tegnet været og brodrene EHingsens handelshus. Dette er bygd i en åpen firkant omkring en hage. Midtbygningen har en empireportal; hoyre sidebygning en Louis-seize-portal. Hele anlegget har stor kulturhistorisk interesse. Det store bedehuset som er anty­ det lengst til venstre på tegningen forteller sitt om den religiose interessen blant fiskerne i 1880årene. Jacob Sverdrup (1775-1841). «Stifter af den første landøkonomiske Læreanstalt i Norge». Sverdrup drev mønsterbruk i Kongsberg, var forvalter på Jarls­ berg hovedgård, drev land­ bruksskolen på gården Sem i Borre og endte som styrer av Fritsø jernverk og Larvik grev­ skap. Far til Johan Sverdrup.

Mengden av skrei varierte atskillig og innsiget kom ikke alltid på samme sted og til samme tid, men skreifisket slo aldri helt feil. Forholdene i fiskeværene og i rorbuene var dårlige. (Se Studieboka, s. 106-107.) Verdien av de samlede fiskerier kunne variere ganske sterkt fra 14 millioner kroner i 1887 til 40 mill, i 1907 (i gjennomsnitt 1860-1908 25 mill. kr).

Jordbruket i Norden i forvandlingens tegn 1 850-191 4 I de to mannsaldrene fram til den første verdenskrigen var jordbruket fremdeles den viktigste næringsveien i Norden. Det som satte sitt preg på perioden, var alle forandringene i jordbruksnæringen. Landbruksvitenskapens resultater, land­ bruksskolene, nye dyrkingsmetoder og nye tekniske hjelpe­ midler vant innpass. Det skjedde en overgang fra ensidig korn­ produksjon til framstillingen av kjøtt, melk, grønnsaker og hageprodukter, bestemt av etterspørselen hos en raskt voksende bybefolkning. Salgsjordbruket avløste selvforsyningsjordbruket. Behovet for arbeidskraft ble mindre, og bøndenes økono­ miske stilling sterkere. Selv om bygdebefolkningen fikk bedre kår og større politisk innflytelse, var de sosiale problemene på landsbygda likevel ikke løst. Det oppstod en motsetning mellom bøndene på den ene siden og husmennene og andre småkårsfolk på den andre siden. Dette kom til å få viktige politiske konsekvenser (se Thranebevegelsen). Norge fikk sin første landbruksskole i 1825. Det var overlæ­ rer Jacob Sverdrup som da kjøpte garden Sem i Borre og åpnet et «Agerdyrkningsseminarium» der. Staten støttet skolen med et bidrag på 600, seinere 750 spesidaler. Vilkåret var at Sverd­ rup skulle gi åtte-ti «Elever af Bondestanden» fri undervisning og fritt opphold. Hovedvekten ble lagt på praktisk undervisning og ikke på teori. Selv om landbruksskolen på Sem måtte nedlegges etter bare ti års drift, gav ikke staten opp tanken om å støtte landbruksopplæringen. I løpet av 1840-årene fikk de fleste amter i Sør-

27

Ås landbruksskole. Tresnitt i lllustreret Nyhedsblad 1859.

Reformer i jordbruket Skjematisk oversikt 1. Behandling av jorda a. Vekselbruk (sirkulasjonsjordbruk). b. Lukket grøfting (tidligere åpne grøfter eller ingen grøft­ ing). c. Kunstig eng. d. Gjødsling. Møkkjellere, komposter, beingjødsel, fugleguano, fiskeguano. e. Drenering og utnytting av myrene på forskjellig vis. (Det norske myrselskap, Det danske hedeselskap.) 2. Jordbruksredskaper Ploger, harver, treskeverk, slåmaskiner, hesteriver. 3. Utvikling av bedre kornslag, plante- og rotvekster.

4. Husdyrbruket a. Slutt på sulteforing. b. Bedre feslag, ayrshirefeet, utvikling av lokale feslag. 5. Meieribruket Foredling av husdyrprodukte­ ne. 6. Andelsbevegelsen Andelsmeierier, andelsslakterier, innkjøpslag.

28

Norge landbruksskoler, og i 1859 kunne den høyere land­ bruksskole på Ås tre i virksomhet. 11897 fikk den høgskolestatus. Ved siden av landbruksskolene spilte lokale landhusholdningsselskaper og Selskapet for Norges Vel en stor rolle. De begynte å ansette reisende agronomer eller konsulenter som skulle veilede bøndene. Disse holdt gjerne foredrag på de loka­ le fesjåene, som det var mange av i disse årene, og som hadde til formål å stimulere interessen for husdyrbruket. For å få gjennomført reformer i landbruket trengtes det pen­ ger og kreditter. I Danmark ordnet man seg med hypotek­ foreninger der medlemmene var solidarisk ansvarlige for hver­ andre. I Norge gikk Stang og Schweigaard imot en slik plan; i stedet fikk de opprettet en statsbank, Hypotekbanken (1851; i dag Statens landbruksbank). Den fikk et grunnfond fra stats­ kassen og kunne låne ut til gardbrukerne et beløp som var åtte ganger så stort som grunnfondet, mot pant i eiendommen deres.

Jordbruk i de andre nordiske landene Utviklingen i Sverige var omtrent som i Norge. Det svenske åkerarealet fortsatte å vokse gjennom hele perioden på grunn av omfattende nydyrkinger og tørrlegginger av grunne innsjøer. Sverige hadde mange storgods og store bondegårder som dyr­ ket korn, og landbruket kom opp i en krise da russisk og ame­ rikansk korn oversvømte det europeiske markedet fra 1870-årene. Følgen ble at de svenske statsmyndighetene del­ vis oppgav frihandelsprinsippene og innførte beskyttelsestoll for landbruksvarer. Danmark derimot fulgte Storbritannias eksempel og tilpasset sitt jordbruk til den endrede markedssituasjonen. Landet gikk over til å produsere smør, flesk og egg, som først og fremst det britiske markedet var en stor avtaker av. Det danske landbrukets utvikling gjennom de siste hundre år er helt eventyrlig: Da hertugdømmene gikk tapt ved den dansk-tyske krigen i 1864, oppstod slagordet: «Hvad utad tabtes, skal indad

Pløying på heden 1888. Bildet gir et inntrykk av hvordan den såkalte reolpløyingen fore­ gikk. Den dyptgående plogen har to velter i samme spor, slik at det øverste laget kastes ned i bunnen på furen og det nederste lag leg­ ges ovenpå. Vi ser foran en plog forspent med to hester, og deretter en reolplog forspent med fire hester. Hedeselskapets kultiveringsarbeider kom til å stå som et eksem­ pel og førte til en stor nydyrking av jord over hele Danmark.

Nye tider i landbruket. Tegningen er hentet fra Nye ill. Ti­ dende 1874, og viser en slåmas­ kin utstyrt med meieapparat til bruk i skuronna.

vindes». E. M. Dalgas stiftet Det danske Hedeselskab (1866), og i løpet av relativt kort tid dyrket danske bønder opp et areal på 4400 km2. Når det gjelder forskning, produksjon, foredling og omset­ ning av landbruksvarer, er Danmark et av de ledende landene i verden i forhold til jordbruksarealets størrelse.

Kampen om parlamentarismen «Vanviddets dager» Da Johan Sverdrup sankthansdag 1884 fikk brevet fra kong Oskar der han ble bedt om å danne regjering, skal han ha sagt: «Vanviddets dager er kommet.» Kongen hadde nemlig ved en anledning uttalt at å gjøre Sverdrup til regjeringssjef ville være det glade vanvidd. Om ettermiddagen den 2. juli 1884 møtte den nye regjerin­ gen for første gang fram i Stortinget. For samtiden var dette et viktig vendepunkt i norsk historie. Det var skjedd et maktskifte. Stortinget og Venstrepartiet hadde seiret over kongen og hans embetsmannsregjering, og det var innført en ny statsskikk, parlamentarismen. I det følgende vil det bli gitt en framstilling av den kampen som gikk forut for hendingene i 1884, og av de følger den nye politiske situasjonen fikk. Men for å forstå striden er det viktig å ha for øyet de store forandringene og nyskapningene i det norske samfunnet i and­ re halvdelen av 1800-tallet. Historikerne legger bl.a. vekten på: 1. Veksten i folketallet, flukten fra landsbygda og utvandringen. 2. Alle nydannelsene i produksjonslivet. 3. Partiorganisasjonene og alle de frivillige sammenslutninge­ ne og arbeiderforeningene. Det norske samfunnet ble etter hvert preget av slike organisasjoner, og de dannet en viktig bakgrunn for en demokratisk vekst. 4. Utbyggingen av undervisningsvesenet. Store grupper i sam-

29

funnet fikk en bedre skole, økte kunnskaper og bedre innsikt i både lokale og rikspolitiske spørsmål. Helt naturlig reiste de da kravet om større innflytelse i politiske saker. Det gamle samfunnsmønsteret gikk i oppløsning, og med det forsvant også det gamle politiske systemet, der regjeringen og embetsmennene dominerte.

Den unge stortingsmannen og le­ deren av opposisjonen, Johan Sverdrup.

Søren Jaabæk (1814-1890). En av de mest konsekvente sparepolitikerne på Stortinget. Til­ henger av næringsfrihet og fri­ handel. Beundret engelsk parla­ mentarisme. Gjennom bondevennbevegelsen og «Folketiden­ de» hadde han stor innflytelse ut over bygdene. Sammen med Ueland og Sverdrup skapte han grunnlaget for venstrepartiet.

30

Politiske gruppedannelser før 1870 Fra 1850-årene av kan vi tale om en venstrefløy og en høyrefløy i vårt politiske liv. Dette henger sammen med at opposisjonen nå begynte å organisere seg, og at to nye politikere kom inn på Stortinget - Søren Jaabæk fra 1845 og Johan Sverdrup fra 1851. I 1851 dannet 35 tingmenn en slags politisk klubb. Et av de ivrigste medlemmene var Søren Jaabæk. Han agiterte for en systematisk opposisjon, noe Ole Gabriel Ueland, lederen for bondeopposisjonen, var imot. Men på dette stortinget begynte Ueland og Sverdrup å samarbeide om å løse en rekke konkrete saker - jury, vernepliktslov og næringspolitiske spørsmål. Det mest omfattende forsøk på å organisere en stortingsklubb med et klart politisk program fant sted i 1859. Ved stor­ tingsvalget hadde opposisjonen hatt stor framgang, og det ble valgt uvanlig mange bønder. Ueland, Sverdrup og den unge Johannes Steen organiserte Reformforeningen. Den la fram et program i sju punkter. Noen av punktene var gamle merkesa­ ker for opposisjonen, andre var nye, som det «å hevde Norges nasjonale interesser og likeberettigelse i unionen» og kravet om årlige storting.

Bondevennforeningene I februar 1865 stiftet Jaabæk selskapet Bondevennerne, hvor han selv ble formann. I 1871 var det ca. 250 bondevennforeninger, og det ukebladet han gav ut, Folketidende, hadde en tid ca. 20 000 abonnenter. Disse foreningene dannet den første virkelige partiorganisa­ sjonen i Norge. Jaabæk skapte et slagkraftig partiapparat. Pro­ grammet var sparsomhet, næringsfrihet og lavrentepolitikk. Det kan for oss synes nokså snevert, men politikken hadde sin bakgrunn i de krisetider bygdenæringene opplevde i 1860-årene. (Se Studieboka, s. 111-112.) Etter at opposisjonen hadde vunnet valget i 1868, ble det i 1869 inngått en allianse mellom Jaabæk og Sverdrup. Jaabæk gikk med på kravet om årlig storting og jury, og Sverdrup kom med enkelte innrømmelser overfor Jaabæk og hans program. Dermed kan vi si at det norske Venstre ble skapt. Ved valgene i 1874 ble partibetegnelsen Venstre og Høyre brukt for første gang, men selve partiorganiseringen ble ingen realitet før i 1884. Stattholdersaken - et unionspolitisk mellomspill Én sak kom til å forverre forholdet mellom stortingsopposisjonen og kongen/regjeringen: stattholdersaken. Denne striden dannet også opptakten til unionskampene seinere i hundre­ året. Etter at den siste norske stattholderen, Løvenskiold, var død (1856), ble embetet stående ubesatt. Den seinere Karl 15.

Statsminister Frederik Stang. Maleri av P. N. Arbo.

Unionskongene 1859-1905 1859-1872 Karl 15. 1872-1905 Oskar 2.

lovte sine norske politiske venner at når han ble konge, ville han sanksjonere et stortingsvedtak om å oppheve stattholderposten. Kong Karl hadde også rådført seg med ledende svenske statsmenn om spørsmålet før han gav sitt løfte. Men kongen hadde ikke gjort regning med den motstand som reiste seg på «storsvensk» hold. Gamle fiender av Bernadotte-familien nyt­ tet høvet til et oppgjør med den «eftergiftspolitik» overfor Norge som de mente kongen stod for. Den svenske Riksdagen krevde at stattholdersaken først skulle avgjøres i samband med en alminnelig unionsrevisjon. Kongen måtte bøye av og nekte sanksjon, men for å bevare ansiktet gjorde han dette i norsk statsråd. Det svenske kravet om revisjon av unionsvilkårene førte til regjeringskrise. Ny sjef for regjeringen ble Frederik Stang (førstestatsråd 1861-1873, statsminister 1873-1880). Han gikk med på å oppnevne en unionskomité av nordmenn og svensker. I denne komiteen ble også Ueland lokket til å være med. De forslagene som komiteen etter flere års arbeid la fram, gikk ut på at unionen skulle styrkes og utvides; de gjenspeilte ganske sikkert tanker som var vanlige i slutten av 1860-årene. I en tid da stormaktene og særlig Bismarck gjennomførte sin «realpolitikk», burde Sverige og Norge holde sammen, mente mange. Men det gikk ikke slik. Da forslagene kom opp til behandling i Stortinget i 1871, ble de avvist av et overveldende flertall. Den avgjørende styrkeprøven mellom regjeringen og stortingsopposisjonen var innledet. Selve stattholderposten ble opphevet i 1873 uten politisk dramatikk av noen art.

Statsrådsak og vetostrid Hovedstriden mellom regjeringen og opposisjonen gjaldt spørsmålet om statsrådenes adgang til å møte i stortingssalen og delta i forhandlingene (statsrådsaken). Dette var forbudt etter Grunnloven. Men dersom forbudet ble opphevet, ville statsrådene etter Sverdrups mening bli nødt til å stå til ansvar for sine handlinger overfor Stortinget, og dermed bli tvunget til å søke avskjed når de fikk Stortinget mot seg. En slags innledning til striden var saken om årlig storting. Regjeringen var opprinnelig ikke imot å gjennomføre reformen, som den fant både praktisk og nyttig. Men regjeringsforslagene var i sin tid blitt avvist av Jaabæk og bøndene av sparehensyn. Da Jaabæk i 1869 ble vunnet for saken, skiftet de konserva­ tive mening. De forstod at årlige storting ville gi Stortinget be­ dre høve til å kontrollere regjeringen. De fryktet at konsekven­ sen i det lange løp ville bli parlamentarisme. Likevel nektet ikke kongen sanksjon da reformen gikk igjen­ nom i Stortinget med stort flertall i 1869. Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget fikk første gang grunnlovsmessig flertall i 1872, men kongen nektet sank­ sjon. (Se Studieboka, s. 112-113.) Spørsmålet reiste seg da om kongens veto. Regjeringen hevdet at kongen hadde absolutt veto i grunn­ lovssaker. De mest radikale i Stortinget mente at kongen over31

Henrik Helliesen (1824-1900). Statsrådsmøte i Paleet (1860årene). Ved bordenden Frederik Stang. Helliesen var i årene 1863 til 1884 medlem av Stangs og Sel­ mers regjeringer. Han var kjent for sine store administrative evner og betydelige kunnskapet og var en av de sterke menn i statsrådet. Som sjef for Finansdepartemen­ tet gjennomførte han reformer i tollpolitikken. Omleggingen av myntvesenet fra sølvspesidaler til gullkrone var også hans fortje­ neste. Hans små skisser av bygninger i hovedstaden har stor kulturhisto­ risk verdi. Hva forteller dette bil­ det fra Paleet oss? Dette bildet og andre skisser laget Helliesen på sine eldre dager.

hodet ikke hadde noe veto i slike saker, ettersom det var nasjo­ nalforsamlingen - folkets representanter - som i sin tid hadde laget Grunnloven, og som hadde rett til å forandre den. I prak­ sis lot partene kongen ha utsettende veto som i vanlige lovsa­ ker. Statsrådsakens utvikling Regjeringen la i 1874 fram en proposisjon som gikk ut på at statsrådene skulle møte i Stortinget. Betingelsen var at kongen fikk visse konservative garantier, bl.a. oppløsningsrett og rett til avgrensing av Stortingets samlingstid til fire måneder. Denne proposisjonen ble avvist. Opposisjonens grunnlovsforslag ble vedtatt av tre storting (1874, 1877 og 1880) med økende flertall, og hver gang nektet kongen sanksjon. 9. juni 1880 vedtok Stortinget at grunnlovsendringen skulle være lov trass i kongens sanksjonsnektelse (promulgasjonspolitikken). (Se Studieboka, s. 113-114.) Av taktiske grunner ble den videre aksjonen i saken utsatt til etter stortingsvalget i 1882. Ved å legge saken fram for velger­ ne enda en gang håpet Venstre å vinne en så stor seier at regjeringen kunne fordrives ved riksrett. Slik gikk det også. Flertallet ble så stort at Venstre kunne besette hele Lagtinget med venstremenn. (Riksretten består av Lagtinget + Høyeste­ rett.) Dessuten hadde partiet flertall i Odelstinget, som skulle vedta riksrettstiltalen.

Riksretten 1884 Frederik Stang gikk i 1880 av som statsminister etter «9. junibeslutningen» i Stortinget. Forholdet mellom kongen og Stang hadde aldri vært godt, og kongen håpet nok at Stangs avgang ville gjøre forholdet mel­ lom Stortinget og kongen/regjeringen noe lettere. Til stor forbauselse både for venstreopposisjon og høyrekretser valgte kongen Christian August Selmer til ny statsminis­ ter. Både i samtid og i ettertid er han blitt bedømt som en

32

Riksretten 1883 til 1884. Riksretten bestod av 9 høyeste­ rettsdommere og 29 lagtingsmedlemmer. Prosedyren begynte den 7. august 1883, og pågikk i over et halvt år.

Tittelsiden og slutten på et opp­ rop som ble delt ut til soldater og andre våpenføre nordmenn i den spente tiden før riksretten kom sammen i 1884.

Giv — Akt!!!

Grundlovens § 85 lyder saa: ,.Dcn. dfr adlyder en Befaling, hvis Henrigl er ..ut forstyrre Slorlhingels Frihcd og Sikkerbed. gjor sig derved skyldig i Forræderi mod Ftedrelaudet".

Al tsia:

Owu tkr.n Mtf«> l« to 8h t

* k.

Soldater, Skyttere — alle vaabenfore Nordxnænd:

Giv — Akt! lUflerne I H a I v >S p æ n