Partisaner og gerilja 8205122210, 8205116776

Citation preview

OMSLAGET: Utmattede menn og kvinner fra den jugoslaviske partisanhæren har brutt gjennom aksemaktenes omringning og trasker gjennom skogen ved Miljevina i juni 1943, etter et av de hardeste felttogene mot geriljaen i hele Balkankrigen. Mer enn 6000 partisaner ble drept under den fire uker lange tysk-ledede offensiven.

o

PARTISANER OG GERILJA

ANNEN VERDENSKRIG

AV RONALD H BAILEY OG TIME-LIFEs REDAKTØRER OVERSATT AV ISAKROGDE Utenr

11 L

-4. MAS 1981

GYLDENDAL NORSK FORLAG NB Rana Depotbiblioteket

Forfatteren: RONALD H. BAILEY er freelancejournalist og forfatter, tidligere sjefredaktør i LIFE. Han har skrevet to bind i TIME-LIFE's serie Human Behavior, Violence and Aggression og The Role of the Brain. I serien Annen verdenskrig har han skrevet The Home Front: U.S.A. Bailey er også forfatter av The Photographic lllusion: Duane Michals, og han var medarbeider i The Unknown Leonardo, en bok om universalgeniet Leonardo da Vinci. Han er nå medredaktør i American Photographer. Da han var knyttet til LIFE, redigerte han en bok om Larry Burrows' fotografier fra krigsskuep lassene: Compassionate Photographer. Konsulenter: Tidligere oberst JOHN R. ELTING, USA er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker 's Hill, The Battles of Saratoga og Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in America: The Era of the American Revolution, 1755-1795 og Military Uniforms in America: Years of Growth, 1796-1851, og var med­ arbeider av The West Point Atlas of American Wars.

MICHAEL M. MILENKOVITCH er født i Jugoslavia og tok sin første eksamen i stats­ vitenskap og journalistikk ved Ohio Wesleyan University og doktorgraden i internasjonal politikk, spesielt sovjetiske forhold, ved Columbia University. Han underviser i stats­ vitenskap ved Lehman College, City University of New York, og har skrevet The Wiew from Red Square og Milovan Djilas: An Annotated Bibliography og er medredaktør av Milovan Djilas: Parts of a Lifetime.

% TiO-L 6/3 L/O

JAMES BARROS underviser i statsøkonomi ved Erindale College, University of Toronto. Han har bl.a. skrevet The Corfu Incident of 1923: Mussolini and the League of Nations og The League of Nations and the Great Powers: The Greek-Bulgarian Incident, 1925.

Authorized Norwegian edition © 1979 Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1978

Time-Life Books Inc. All rights reserved.

No part of this book may be reproduced in any form or by any electronic or mechanical means, including

information storage and retrieval systems, without prior written permission form the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews. Printed in Spain by Arts Graficas, Toledo

Sats: Alfabeta a-s, Halden 1980 ISBN 82-05-12221-0

ISBN 82-05-11677-6 (kpl.)

D. L:T0. 954-80

(U>-

KAPITLENE 1 Hitlers sydflanke 2

16

Jegere fra himmelen 44

3 Tsjetniker og partisaner

74

4 Hjelp fra de allierte 114 5 Fjellkjempere i Hellas 152

6 Oppgjør på Balkan 178

BILLEDREPORTASJENE En kongelig rolleliste

6

Skranglete blitzkrieg

34

Kostbar luftveis erobring

58

Kamerater under våpen

90

Den brutale okkupasjonen 104

Helter og artister 130

Jugoslavias marskalk Tito 140 En episode ved Richea 168

Athen beleiret by 194 Litteratur Illustrasjoner Andre bidrag Register

204 205 205 206

INNHOLD

Kong Zogu i albansk nasjonaldrakt, forsøker å innta en kongelig positur idet han - ennå i sine velmaktsdager - lar seg fotografere sammen med medlemmer av familien.

7

POLITISK STORM I TRE UREGJERLIGE RIKER Lenge før den annen verdenskrig feide inn over Albania, Hellas og Jugoslavia, hadde intriger og vold vært en del av livet i disse

landene. I årevis hadde Balkan-halvøya vært herjet av religionskriger, grensetvister, blodfeider, statskupp og attentater. Voldsom­

hetene nådde et høydepunkt i 1914 da en serber skjøt ned den østerrikske hertug Franz Ferdinand og dermed fyrte av startskud­

det for første verdenskrig. Men også etter at krigen var slutt i 1918, var Balkan en heksegryte. Jugoslavia var preget av indre strid, noe som førte til mordet på innenriksministeren i 1921 og drapet på fem parlamentsmedlem­ Mannen som drepte Aleksander I av Jugoslavia fotografert i kamp med franske gendarmer ved siden av kongens bil i Marseille 9. oktober 1934.

mer i 1928.1 sin forskrekkelse over blodsutgytelsene innførte kong Aleksander I diktatur, og i 1934 ble han selv skutt ned av en kroatisk terrorist. Siden tronarvingen Peter bare var 11 år, ble

Aleksanders fetter prins Paul innsatt som regent. Hans tyskvennlige politikk skapte enda mer opprør. Også Albania var gjenstand for uroligheter. Fra juli til desember 1921 skiftet landet regjering fem ganger. 11928 utropte

muslimhøvdingen Ahmed Bey Zogu seg selv til konge under

navnet Zogu I. Men blodhevn og mord var så alminnelig at kongen stadig levde i frykt for sitt liv. Han omga seg alltid med en livgarde og avvæpnet tusener av albanere - det ble til og med sagt at hans mor laget maten til ham så han ikke skulle bli

forgiftet. Til tross for slike forholdsregler slapp han såvidt fra et besøk i Wien i 1931 med livet i behold etter at han sammen med livgarden kom opp i hard skuddveksling med attentatmenn på

trappen til operaen. Det greske kongedømmet var enda mer ustabilt enn det

albanske. Kong Aleksander I - den eneste av fem greske konger etter 1829 som ikke ble avsatt eller myrdet - døde plutselig i 1920 - av noe så forsmedelig som et eselbitt. I de neste 15 årene vekslet Hellas mellom republikk og kongedømme. Eksilkongen Georg II, som hadde regjert en kort periode i 1920-årene, gjenvant

tronen i 1935, men viste seg som en svak og upopulær konge. Ved starten av annen verdenskrig var alle disse tre landene -

Albania, Jugoslavia og Hellas - uenhetlige og ustabile, ledet av sårbare regjeringer og modne for erobring fra aksemaktenes side.

8

Kong Aleksander av Jugoslavia, med hånden på sverdet, overværer en minnehøytidelighet for falne fra første verdenskrig.

9

Den maktesløse kong Georg II av Hellas tar en tur i sin åpne bil kort lø r abdikasjonen i 1923.

Statsminister joannis Metaxas, diktator i Hellas fra 1936 til 1941, under en tale.

EN SVAK OG VIMSETE MONARK Da krigen begynte, var Georg II Hellas7 overho­ de i navnet. Men han hadde vist seg å være en upopulær konge, først og fremst på grunn av sin herkomst. Det fantes ikke en dråpe gresk blod i hans årer. Georg var etterkommer av en dansk prins som grekerne hadde blitt pådyttet i 1863 av de europeiske stormaktene da Hellas ble revet ut av tyrkiske hender. Det gjorde ikke saken bedre at Georg også insisterte på å oppføre seg som en utlending. Han hadde vært så lenge i eksil i England at han tenkte, snakket og opptrådte som en engelskmann. Og i Hellas var han alltid omgitt av et hoff som ytterligere isolerte ham fra sine undersåtter. Tronarvingen prins Paul (til h.) forsto sitt land like dårlig som hans bror gjorde. De fleste av sine manndomsår tilbrakte han langt unna - i det søte liv på rivieraen. Joannis Metaxas, Kong Georgs jernharde statsminister, holdt riket under kontroll en stund, men da han plutselig døde i januar 1941, var Hellas uten styring. Fire måneder senere ble den ulykksalige kong Georg drevet fra tronen av den tyske invasjonsmakten. Georg II har gjenvunnet tronen og konfererer med sin statsminister, Georg Kondylis, i 1935.

10

Kronprins Paul av Hellas, en playboy som elsket sport, biler og kvinner, sammen med en venninne på seiltur utenfor Southampton i England i 1929.

11

*w Kong Zogu og hans unge nevø i hæruniformer sammen med generalstaben i 1937.

EN SELVBESTALTET KONGES SLØSERIER

Kong Zogus argeste motstander biskop Fan S. Noli var utdannet ved Harvard. Han ble Albanias statsminister i juli 1924.

12

Kong Zogu av Albania, født 1895, var av fjellbondeslekt. Han ble statsminister da han var 27 år. Etter å ha utmanøvrert sin erkefiende biskop Fan S. Noli (til v.) ble han president, bare 30 år gammel. Da han var 33, kronet han seg selv til konge.

Med et noe beklemt ansiktsuttrykk blir Kong Zogu viet til grevinne Geroldine Apponyi av Ungarn i 1938.

Men så snart han hadde nådd maktens tinder, interesserte han seg mer for et liv i luksus enn for sitt ansvar som statsoverhode. Han sløste penger på noble tepper og stilige biler og holdt en elskerinne. Kong Zogu kostet Albania en halv million gull-franc i året 2,5% av nasjonalinntekten. Og da italienerne invaderte Albania i 1939, forlot han landet og skal ha tatt med seg fire millioner dollar fra statskassen. Sammen med sine kjære søstre trekker kongen frisk luft ved sitt sommerlandsted.

13

Kong Aleksander på tur i spesialbygget sporvogn med sin kone og svigermoren, dronning Marie av Romania.

TRE UDUGELIGE HERSKERE Fra 1929 til 1941 ble Jugoslavia regjert av tre udugelige herskere på rad. Kong Aleksander var en yrkesmilitær som hadde lite til overs for kongedømmet. Han avskydde den pomp og prakt som omga hans stilling, trakk seg unna all publisitet og lot seg ikke krone. Han bodde i et enkelt og spartansk innredet hus i Beograd, og var så sparsom at han fikk lappet sine gamle lommetørklær. Men to ekstravaganser tillot han seg. Han bygde opp et bibliotek på mer enn 20 000 bind og

ervervet seg en bil-stall på 23 Packardmodeller. Da Aleksander døde, var hans 11 år gamle sønn Peter for ung til å regjere. Aleksanders fetter Paul, som kongen hadde utnevnt til regent i sitt testamente, tok kommandoen, men han var en dyrker av musikk, litteratur og malerkunst og syntes jugoslavisk politikk var uutholdelig kjedelig. Som regent fartet han stadig til Tyskland, i mottagelser hos Hitler og luncher med Goebbels. I mars 1941 tok jugoslaviske offiserer makten fra ham og satte Peter på tronen. Snaue tre uker senere ble Peter selv feid unna av den tyske invasjonen.

På en av sine mange turer til Tyskland tar prins Paul (til v.) en prat med sjelen for Luftwaffe, Hermann Gdring.

14

Klokka tre om morgenen banket det på døra hos Joannis Metaxas, og den greske statsministeren vaklet søvnig ned trappen i slåbrok og tøfler. Det var den italienske statsråd Emanuel Grazzi som på

dette underlige, illevarslende tidspunktet den 28. oktober 1940 hadde et budskap å overbringe. Budskapet var fra Italias diktator

Benito Mussolini og var enkelt og uhyggelig. Den italienske hæren ønsket å besette «en del strategiske punkter» i Hellas «for å garantere landets nøytralitet». Dette knepet hadde Mussolini lånt

fra Hitler, som i 1940 rettferdiggjorde sitt angrep på Danmark, Norge, Belgia, Nederland og Luxembourg med at han så seg nødt til å sikre disse landenes nøytralitet. Arrogant nok brydde

Mussolini seg ikke med å angi hvilke strategiske punkter som trengte beskyttelse, og han ga Metaxas knappe tre timers betenkningstid.

Metaxas var en rund liten mann på 69 år som mest av alt lignet en selvtilfreds forretningsmann. Men bak hans lite oppsiktsvek­

kende ytre skjulte det seg en stålsatt soldat, for ikke å si en nådeløs disiplin-rytter. Metaxas hadde studert militærvitenskap i

Tyskland og hadde mange år tidligere vært sjef for den greske generalstaben. Han hadde regjert Hellas som diktator siden 1936.

Han hadde lagt seg til den fascistiske militærhilsen med strak arm og hadde dannet en nasjonal ungdomsorganisasjon, EON, etter

mønster av Hitlers og Mussolinis ungdomsbevegelser. Han hadde bygd opp sitt hemmelige politi etter Gestapos modell, og han hadde forbudt «opprørske hymner til demokratiet» - slike som

verkene til en del av landets antikke filosofer og dramatikere. Og han var slett ikke fremmed for tortur.

Hellas sier nei til Mussolini

Invasjon på sparket og retrett i hui og hast Jugoslaviske patrioter gjør statskupp

Hitlers operasjon «Straff»

Luftwaffe bomber Beograd

Men som greker var han fremfor alt en glødende patriot, som ikke var rede til å inngå kompromisser under trusler utenfra, noe han straks gjorde klart for den italienske budbringeren. «Herr

Minister,» sa Metaxas, «i løpet av et par timer ville jeg ikke klare å bestemme meg for å selge huset mitt. Hvordan kan De så vente at jeg skal selge mitt fedreland?» Med et skarpt nei avslo han ultimatumet på stående fot.

En forkledd general med en britisk hær

Mindre enn tre timer senere krysset italienske tropper den greske

Tysk gjennombrudd på alle fronter

grensen, og ordet ochi! - nei! - ble krigsropet i Athens gater.

En lekk kjøkkenvogn på retrett med britene

(Ochi-dagen, den 28. oktober, har siden vært nasjonal høytidsdag

Fallskjermsoldater angriper en viktig kanal

i Hellas.)

Panservogner når Athen: «Dette er slutten!»

Denne beinharde patriotismen som var Metaxas' drivkraft, var en egenskap han delte med mange av Hellas' naboer på Balkan,

HITLERS SYDFLANKE

og den hadde stått sin prøve gjennom århundrer. Den fjellkledde

tyske tropper i disse landene uten kamp. Romania bøyde seg

halvøya, strategisk plassert ved knutepunktet for sambandet

mellom Europa, Asia og Midtøsten, hadde tidligere fristet en lang

snart for det tyske presset og skrev under som aksemaktenes allierte, og Hitler var overbevist om at Bulgaria og Jugoslavia ville

rekke angripere - romere, huner, slaver, bulgarere, frankere,

følge etter, til tross for desperate britiske anstrengelser for å

bysantinere, venetiere, ungarere, korstogsmenn, østerrikere, ottoman-tyrkere, franskmenn. Disse invasjonsmaktene hadde hatt små problemer med å erobre Balkan-landene, som vanligvis sto

forhindre at så skjedde. Hitler så i hvert fall i øyeblikket ingen

svakt - splittet av bitter etnisk og religiøs rivalisering. Men så, når nederlaget var et faktum, begynte som regel motstandskampen for alvor. Folk dannet små geriljaenheter som snedig utnyttet det kuperte terrenget til sin fordel og gjorde livet surt for okkupante­

ne med overrumplende lynangrep. Folkene på Balkan, spesielt grekerne, serberne og albanierne, var eksperter på geriljakrig. Geriljasoldater fra Hellas og Serbia

(som senere ble en del av Jugoslavia) hadde beseiret tyrkerne flere ganger i det 19. århundre. Og hvem som enn ville erobre disse

grunn til å terge på seg Balkan-landene ved bruk av militær aggresjon. Men Mussolinis ambisjoner var ikke til å tøyle. Siden Hitler ikke

hadde gitt ham lov til å ta Jugoslavia, ville han ta Hellas i stedet, og han ville gjøre det uten å konsultere Hitler. Tross alt hadde der Fuhrer aldri informert II Duce om sine egne planer. «Hitler stiller meg alltid overfor et fait accompli,» sa Mussolini til grev Galeazzo Ciano, Mussolinis utenriksminister og svigersønn. «Denne gangen skal han få igjen med samme mynt.» Like etter at invasjonen hadde begynt, åpenbarte Mussolini nyheten for Hitler under et møte. Hitler skjulte sitt raseri, noe han

landene, måtte regne med en langvarig, kostbar og frustrerende

ikke gjorde overfor sine egne generaler. Han fortalte en av dem at

krig mot «skygge-armeer» - de flyktige; dødbringende gerilja­

det greske eventyret ikke var noe annet enn Schweinerei. Og det

gruppene.

var akkurat det det var, for med hjemmel i en avtale fra 1939 om

å garantere Hellas'territoriale integritet hadde britene alt begynt å

Da Mussolini bestemte seg for å innlemme Hellas i sitt imperium, hadde han allerede skaffet seg fotfeste i nabolaget. I april 1939 hadde Italia uten større hindringer erobret Albania, det minste av landene på Balkan.

sende grekerne fly. Hitler skjønte at han var dømt til å bli innblandet i akkurat det som han så omhyggelig hadde forsøkt å unngå - krigshandlinger på Balkan. Mussolini, som var fast bestemt på å vise Hitler at han kunne

Mussolini hadde sett seg ut Jugoslavia som neste offer, men

handle på egen hånd, undervurderte grekerne og overvurderte

Hitler hadde uttrykkelig lagt ned veto. Førerens timeplan for

sin egen hær. I Albania, springbrettet for invasjonen, hadde han

verdenserobringen forutsatte stabilitet på Balkanhalvøya. I juli

samlet sammen bare ni divisjoner - snaue 100 000 mann. Hans egne generaler var tvilere. De hevdet at det trengtes en dobbelt så stor hær for å invadere og okkupere Hellas. For å gjøre vondt

1940 hadde han innledet et forberedelsesår for sitt hittil dristigste

eventyr - invasjonen i Sovjetunionen. I denne forbindelse var det viktig å sikre høyreflanken foran det storstilte angrepet. Dessuten måtte ingenting få lov til å stanse flommen av råstoffer fra dette

verre tvang Mussolini nå Italia til å slåss på to hovedfronter

området - det var olje fra Balkan som drev så vel Luftwaffe som

Nord-Afrika. Il Duce ga på toppen av det hele den italienske hæren bare to uker til å gjøre seg klar. Han valgte den 28. oktober som

Hitlers panserdivisjoner, og Balkans krom, mangan, kopper, aluminium, bly, nikkel og tinn matet Hitlers fabrikker.

samtidig, ettersom han allerede hadde hendene fulle i Øst- og

underforståtte truselen om tysk invasjon, var i seg selv nesten nok

invasjonsdag, for å feire sin vellykkede innmarsj i Roma samme dato i 1922. Mussolini var overbevist om at hans landsmenn ville

til å overbevise Hitler om at han ville få alt han trengte derfra. Men

være overlykkelige over den nye invasjonen. «Jeg skal gi avkall på

for å sikre seg underdanighet fra Romania, Bulgaria og Jugoslavia,

mitt italienske statsborgerskap,» sa han til Ciano, «hvis noen

foreslo han at disse skulle undertegne Berlin-Roma-Tokyo-aksens Tremaktsavtale, noe som ville gi ham anledning til å stasjonere

protesterer mot vår kamp mot grekerne.» Når det gjaldt

Tysklands økonomiske dominans i dette området, samt den

reaksjonene hos dem som skulle slåss, hadde han i hvert fall rett.

17

ET LETT FØRSTE STEG INN OVER BALKAN

Invasjonens andre dag: Italienske bersaglieri skyver syklene sine langs stranden i Durazzo like etter landsettingen.

Våren 1939, etter å ha erobret Etiopia, festet Italias diktator Benito Mussolini blikket på det vesle kongedømmet Albania, som bare lå 75 km fra hælen på den italienske støvelen og dannet et utmerket springbrett for angrep på Hellas. Albanias økonomi var dessuten allere­ de sterkt dominert av Italia. Om morgenen den 7. april 1939 sendte II Duce et ultimatum til Kong Zogu av Albania. Da Zogu nektet å bøye seg, ble havnebyen Durazzo angrepet av fire regimenter av de s.k. bersaglieri (over), en divisjon elite-infanteri, pluss store luftstyrker og en marineskvadron. Albanierne kunne ikke holde stand mot den italienske offensiven, og Kong Zogu, dronnin­ gen og deres fem dager gamle sønn flyktet til Hellas. Neste dag marsjerte italienske pansertropper inn i hovedstaden Tirana. Den 12. april kunne Italias utenriksminister grev Galeazzo Ciano skrive i sin dagbok: «Et selvstendig Albania eksisterer ikke lenger.»

Et medlem av ungdomskorpset hilser utenriksminister Ciano (fremst i midten) i Tirana.

18

De italienske troppene i Italia var like sugne på angrep som

passet, kom italienernes midtre angrepsarm plutselig opp i

Mussolini selv. Da armeen satte seg i bevegelse mot den greske

vanskeligheter. Det italienske spydhodet var 3. Alpedivisjon (Julia), en enhet på 10 800 mann oppkalt etter distriktet den var rekruttert fra, nemlig de Julianske Alper. Den ble ansett som en av

grensen, hadde noen av soldatene med seg silkestrømper og preventiver. Den italienske invasjonen hadde form av et trearmet fremstøt mot Epiros og Pindos-fjellene i Nordvest-Hellas. Den nordlige

de beste i hele Italia. Etter hvert som den kom lenger opp i fjellene, møtte den

armen skulle ta byen Florina og så presse på mot Saloniki, Hellas' viktige havneby ved nordenden av Egeerhavet. Den sydlige

hardere motstand. Framrykningen gikk tregere - og stoppet opp. Den 3. november var 3. alpedivisjon plutselig under gresk press

armen skulle trenge nedover Adriaterhavskysten. Det midtre

fra tre sider, og de greske troppene begynte å trenge italienerne

fremstøtet, som besto av to kolonner, skulle fortsette inn i Pindos-fjellene mot Metsovon, hvor et viktig fjellpass ville gi

tilbake. Vinden hadde snudd.

kontroll over hovedveien mot øst og sydøst. Fra Metsovon ville

veien inn i de sentrale delene av Hellas være åpen for overlegne italienske panservåpen, som i tillegg ble støttet av overveldende flystyrker. Men grekerne var langt fra så hjelpeløse og uforberedte som

Grekerne benyttet seg av sin klassiske fjellkamp-taktikk og rykket sakte men sikkert fram langs høye fjellskrenter mens de

stadig angrep Julia-divisjonen, som langsomt trakk seg tilbake nede i dalen under dem. Grekerne, som opererte i små, grundig koordinerte enheter, transporterte sine lette geværer og ammuni­ sjon på ryggen til stødige muldyr. Maten fikk de fra bøndene i

Mussolini antok. Metaxas hadde vært klar over den militære opptrappingen langs de greske grensene, og noe av det han

området. Fra tid til annen kom greske styrker ned i dalen i velorganiserte angrep, overrasket italienske enheter og tvang

oppnådde i løpet av sine fire år som diktator, var å styrke landets

dem til å overgi seg. Til slutt tok hele den stolte Julia-divisjonen flukten. I døde, sårede og fanger hadde den da mistet en femtedel

forsvar. I de spente månedene før invasjonen hadde han i all stillhet begynt å mobilisere den greske hæren. Han kalte ut tre

divisjoner og deler av en fjerde så umerkelig at selv ikke den greske offentligheten hadde noen anelse om mobiliseringens omfang og art. Da oktober kom, hadde han mer enn to divisjoner

ved den albanske fronten. Så snart angrepet var i gang, hadde grekerne den fordel overfor

sine bedre bevæpnede motstandere at de kjempet for fedrelan­

det. Ikke bare hadde de kortere forsyningslinjer, men de hadde

noe å slåss for, og de kjente terrenget. Om grekere ellers var splittet av indre politisk strid, sto de nå sammen som aldri før. Fasjonable damer fra Athen dro opp i

av sin styrke. Den 13. november hadde grekerne tatt tilbake de områdene italienerne hadde okkupert. Dagen etter var de på offensiven og invaderte Albania langs hele nordvestfronten. Italienerne trakk

seg så hurtig tilbake at kornsekkene fra deres egne forsyningsfly haglet ned over de framrykkende grekerne. Den 22. november tok grekerne Koritsa, en italiensk base over 30 km bak den albanske grensen, og presset fortsatte. Mot slutten av året hadde grekerne kontroll over mer enn en fjerdedel av Albania, blant annet havnebyen Saranda, som italienerne hadde omdøpt til

Porto Edda til ære for Mussolinis datter, grevinne Ciano.

fjellbygdene for å opprette sykehus. Bøndene i landsbyene ved fronten hjalp til med å få fram forsyninger. De greske soldatene,

Denne dramatiske suksessen virket berusende på grekerne. Dette

som forsvarte sine hjemlige fjelltrakter, visste å utnytte trange

syntes å være den klassiske historien om David og Goliath i ny

fjellpass og klippelandskap hvor italienske tanks ikke kunne

versjon. Italia hadde 45 millioner innbyggere, mer enn fem ganger så mange som Hellas, og langt større ressurser. Det så faktisk ut til at grekerne var mer hindret i sin fremrykning av mangel på for­

manøvrere. Da de tre italienske hær-armene strakte seg innover Hellas, unngikk grekerne omhyggelig ethvert sammenstøt i dalene. Mens italienerne rykket fram uten særlig motstand, bygde

grekerne opp sine styrker lenger oppe i fjellskråningene. Så, i Pindos-fjellene, omkring 25 km fra det viktige Metsovon-

syninger enn av italienerne. På et tidspunkt stanset den greske motoffensiven opp fordi det ikke fantes ammunisjon - én gresk patrulje bevæpnet med geværkolber og småstein skal ha angre-

19

20

pet en italiensk utpost og på den måten fått tak i nok ammunisjon til å fortsette fremrykningen inn i Albania. Mange greske soldater var nødt til å leve på brød og oliven. Resultatet var at de mistet så

mye vekt at den amerikanske reporteren Leland Stowe skrev at

da Mussolini oppdaget at han brukte fritiden ved fronten til å

komponere musikk til kommersielle filmer. Når man tar i betraktning alle de feilgrep som ble gjort, sier Cervi - også det

uniformene deres «virket to nummer for store for dem». Legenden om David og Goliath ble holdt i live av historier om

faktum at invasjonsstyrken var for liten - «var det ikke en kamp mellom David og Goliath, men mellom to David'er, hvorav den ene hadde retten på sin side».

greske våghalser, særlig i forbindelse med landets frynsete

Til tross for grekernes gode kamphumør og italienernes dårlige

flyvåpen. I januar 1941 besto den greske luftstyrken ved Koritsa i

ledelse måtte grekerne til slutt innstille offensiven i Albania. De

Albania av to enslige piloter som fløy omkring i foreldede lette

ble stoppet av forsyningsproblemer og den råeste vinteren på mange år. På fjelltoppene var det så kaldt - 15 minusgrader - at

bombefly av typen Potez. Tiden mellom oppdragene gikk med til å spille kort, ble det sagt, og spillet ble bare avbrutt av de siste

vitsene om italienerne. Den lengste av de to, en hengslete kar med svart skjegg, gikk under navnet «Dervisjen» på grunn av sine

geværkamrene frøs fast, og så stormfullt at geværer ble feid ut over de iskledde skrentene. For å holde varmen gravde grekerne

gjenstander, som han slapp ned over italienerne etter at

svære huler, pakket seg inn i ulltepper og sov i klynger. I snøstormen «var det umulig å skille mellom venn og fiende før i siste øyeblikk», minnes en gresk infanterist, «og da vant han som kastet håndgranaten først.»

bombene var ekspedert - så som blikkbokser, utgåtte støvler og nattpotter.

Ingen av partene hadde skikkelige klær eller fottøy, og forfrysning ble etterhvert den verste fienden. Tusener av menn

halsbrekkende manøvreringer med den avdankede Potez'en. På enkelte av toktene tok han med seg alskens fornærmende

De fleste grekere delte hans avsky for italienerne. En gang under krigens første måneder fikk en gammel kone i Athen se

oppe i fjelIkløftene la ikke engang merke til at de frøs før de mistet

noen italienske krigsfanger. Hun utbrøt hånlig: «Jeg syns så synd

følelsen i oppsvulmede bein. Mange av forfrysningens ofre ble båret ned fra fjellene på ryggen til kamerater, mens andre stavret

på dem. De er jo ikke krigere. De burde hatt mandoliner i stedet for geværer.»

var beina ofte to eller tre ganger så store som normalt og hadde

Men de italienske soldatene var mindre skyldige i fiaskoen enn generalenene deres. Den italienske journalisten Mario Cervi, som

begynt å bli svarte. Man regner med omkring 110 000 døde og sårede i Hellas-krigen. Kanskje så mye som en tiendedel av dem

tjenestegjorde i den italienske hæren i Hellas og Albania, skrev

gjennomgikk amputasjoner på grunn av forfrysning.

seg fram under store lidelser. Når de så kom fram til et sykehus,

senere at felttoget var skakkjørt helt fra starten av. For eksempel hadde de italienske generalene like før invasjonen organisert 250 albanske sabotører til å drive infiltrasjon i Hellas. Albanerne stakk

Fra sitt varme og komfortable Palazzo Venezio erklærte Mussolini at han var glad for at frosten krevde sitt. Det snødde i Roma

håndpengene i lomma og forsvant. Den italienske forsyningstje­

denne jula, og II Duce benyttet anledningen til en liten preken:

nesten var så dårlig organisert at det på ett tidspunkt hadde hopet seg opp hele 30 000 transportdyr med kusker i en italiensk

«Snøen og kulden er av det gode. På denne måten herdes våre døgenikter av noen menn og denne middelmådige rasen.»

havneby. Mussolini gjorde felttoget enda vanskeligere ved å sparke sin

Likevel ble han stadig mer utålmodig med den stillstanden som

preget Albania-fronten mesteparten av vinteren. Grekerne med

høyt dekorerte sjef for Geneneralstaben, marskalk Pietro Badoglio, og overlate toppledelsen til inkompetente generaler. Den

sine overbelastede forsyningslinjer og utslitte soldater orket ikke å rykke fram. Italienerne klarte heller ikke å komme på offensiven til

første av dem, general Visconti Prasca - en antatt ekspert på

tross for at de gradvis hadde bygd opp en styrke på 28 divisjoner av de opprinnelige ni. Tidlig i mars, da snøen begynte å smelte i

overraskelsesangrep, som hadde skrevet en bok med titelen «Lynkrig» - lot mange av sine tanks ruste fast i fjellene i stedet for å bruke dem til å utnytte et kortvarig gjennombrudd mot slettene

dalførene, dro Mussolini selv til fronten for å «få slutt på denne passiviteten».

i vest. Prascas etterfølger, general Ubaldo Soddu, ble avskjediget

På turen til Albania førte II Duce sitt eget fly. Han hadde

Angrepet på Hellas og Jugoslavia startet den 6. april 1941, da tyske styrker gikk over grensene som vist ved piler. Etter tyskernes innledende angrep fulgte ungarske og italienske invasjonsstyrker hakk i hæl. Innen utgangen av april kontrollerte Aksemaktene begge statene, og dermed var bordet duket for velorganiserte geriljagrupper som skjulte seg i fjellene i Jugoslavia og Hellas, og satte inn sine drepende fremstøt mot invasjonsstyrkene.

21

trukket flydressen utenpå sin rikt dekorerte uniform som Marskalk av det Italienske Imperium. Ved fronten marsjerte han

stramt foran velregisserte støttedemonstrasjoner. Han vandret også rundt blant de sårede, bøyde seg ned til dem og sa: «Jeg er II Duce, og jeg bringer deg Fedrelandets hilsener.» En av soldatene, som hadde fått magen revet opp av en granat, snerret: «Svære

greier!» Mussolini fikk det travelt med å komme videre. Italienerne beæret sin Duce med en siste storoffensiv om

planer om å hjelpe ham. Så tidlig som i november 1940, like etter

den italienske invasjonen i Hellas, hadde Hitler bestemt seg for å intervenere med tyske tropper. Han var mindre interessert i å rydde opp for Mussolini enn i å fjerne truselen om britiske flybaser i Hellas, hvorfra RAFs bombefly kunne nå Romanias oljekilder ved

Ploesti. I verste fall kunne britiske flystyrker på Balkan bli en trusel mot Operasjon Barbarossa, invasjonen i Russland, som var

planlagt til mai 1941.

morgenen den 9. mars. Mussolini klatret opp til en observasjons­ post høyt over et dalføre i den sentrale delen av Albania-fronten

Men selv om Hitler fryktet en utsettelse av operasjon Barbarossa, syntes han likevel han kunne vente til den harde,

for å følge med. I løpet av to timer ble det avfyrt 100 000 artilleri-

salver. Så satte troppene seg i bevegelse langs en 30 km bred

greske vinteren var over, før han sendte sin ødeleggende panserarmé inn i Hellas. Mens han ventet, fikk han to gode kort

front. Mussolini ble på sin post til sent på ettermiddagen, lenge nok til å se at den høytidelig erklærte offensiven var en fiasko. 12

og dermed var Hellas uten noen sterk leder. Så, to måneder

dager etter forlot han Albania. «Jeg hater disse omgivelsene,» klaget han. «Vi har ikke kommet ett skritt videre.»

Da Mussolini dro hjem fra Albania, hadde Hitler allerede

22

på hånden. I januar 1941 døde Metaxas etter en halsoperasjon,

senere, undertegnet Bulgaria Tremaktsavtalen, og dermed hadde tyske tropper stasjonert i Romania klar bane til Hellas. Hele tiden prøvde Hitler å få den greske regjeringen til å tro at han var

vennlig stemt overfor Hellas. I Athen hjalp den tyske ambassadørfruen til med å stelle sårede fra krigen mot Italia. Og da grekerne erobret Koritsa, deltok den tyske legasjonen i feiringen

invasjonsstyrke. Og de var redde for at en symbolsk britisk ekspedisjonsstyrke bare ville nedkalle Hitlers vrede over Hellas. Så engstelig for å provosere Hitler var den greske regjeringen, at så

ved å heise det greske flagget i anledning dagen.

sent som i mars, da styrker fra De Britiske Øyer og Det Britiske

Hvordan dette enn kan ha virket inn på den greske

Samvelde strømmet inn i Hellas, insisterte den på at kommandan­

regjeringen, så var i hvert fall britene fullstendig oppmerksomme på Hitlers dobbeltspill. Den bemerkelsesverdige britiske kontra-

ten, generalløytnant Sir Henry Maitland «Jumbo» Wilson skulle

spionasje-sentralen Ultra, som hadde brutt den topphemmelige tyske militærkoden, dechiffrerte i mars en ordre fra Hitler om å

forflytte de tyske troppene i Romania sydover til Bulgaria og

forberede seg på å invadere Hellas. Siden Ultras suksess måtte holdes hemmelig, kunne statsminister Winston Churchill ikke dele sin kunnskap med grekerne, men han tilbød hjelp i form av

beholde sitt inkognito som «Mr. Watt», selv om tyskerne ikke kunne unngå å kjenne igjen hans påfallende høyde og korpulens. I mellomtiden holdt tyske diplomater i Athen nøye regning med hva som kom inn i Hellas av britiske styrker. Den tyske militærattasjeen gikk til og med om bord i et britisk troppeskip for å skravle med soldatene mens han kikket seg rundt. Britene tok igjen ved å utmanøvrere den tyske radiosenderen

korrekt - at Churchill ikke kunne avse nok soldater fra felttoget i

som overførte etterretningsrapporter til Berlin. De klarte det en liten stund ved å overbelaste kraftledningen, noe som førte til livlige protester fra de andre menneskene i bygningen, blant dem

Nord-Afrika til at det virkelig kunne monne i kampen mot en tysk

en tannlege som holdt på å bore da det skjedde.

britiske bakkestyrker. Grekerne tok til slutt imot tilbudet. Men de gjettet - helt

Greske soldater til knes i snø vinteren 1940 på jakt etter italienere i Syd-Albanias fjell. Vinteren var så hard at det etter sigende frøs i hjel 40 italienere daglig. Greske soldater med muldyr langs en farefull fjellsti i Nord-Hellas under kampen mot den italienske invasjonshæren i 1940. I visse fjell­ områder var terrenget så vanskelig at muldyra mistet fotfestet og ramlet ned i fjellsprekkene, og soldatene måtte selv bære resten av forsyningene på ryggen.

23

Sent i mars, mens konvoiene ennå fraktet britiske soldater fra Egypt til Hellas, var det duket for et viktig sjøslag i Øst-

Middelhavets hovedlei. Helt siden november året før, da britiske torpedo-hangarfly hadde maltraktert tre slagskip på Tarantos havn i Italia, hadde den italienske flåten gjort lite annet enn å eskortere trafikken på Libya. Men nå oppfordret tyskerne italienerne til å avskjære de britiske troppekonvoiene utenfor

rundt Hellas. Dette var absolutt nødvendig, for allerede mens

Royal Navy fraktet tropper fra Nord-Afrika til Hellas, var de

britiske admiralene i ferd med å planlegge en eventuell evakuering av de samme soldatene. Omtrent samtidig som italienerne led sitt forsmedelige neder­

lag ved Matapan, fikk Hitler gode nyheter fra Jugoslavia. Landets regent, prins Paul, undertegnet endelig den 25. mars Tremaktsav-

Syd-Hellas, og de lovte hjelp fra Luftwaffe. Flåteadmiral Sir Andrew W. Cunningham, øverskommanderende for den britiske Middalhavs-flåten, ble underrettet om

talen. Men denne triumfen var ikke langvarig. Bare 48 timer

denne nye truselen gjennom Ultra og la ut en utspekulert to-

resignert overfor aksemaktene. De patriotiske opprørerne sendte

trinns felle for å lure italienerne. For det første, for ikke å røpe at Ultra hadde brutt tyskernes kode, beordret han et rekognoseringsfly til å fly så tett opp til den italienske flåten at det måtte bli

Paul i eksil og satte hans 17 år gamle fetter Peter på tronen, i spissen for en regjering som resolutt valgte de alliertes side. På den måten ble Jugoslavia Tysklands og Italias fiende så å si over

sett. Dermed måtte italienerne tro at de var blitt oppdaget fra

natt.

senere gjorde en gruppe tyskfiendtlige offiserer fra hæren og flyvåpenet statskupp i Beograd i protest mot at prins Paul hadde

luften. Dernest sørget Cunningham for at han om ettermiddagen

De allierte jublet. En tyskfiendtlig regjering i Jugoslavia var i-

den 27. mars åpenlyst hoppet i land ved sin base i Aleksandria i Egypt medbringende overnattingsutstyr og golfkøller. Han var

følge Churchill av vital betydning. I flere måneder hadde han

sikker på at dette ville bli lagt merke til av den japanske generalkonsulen, som stadig holdt sine europeiske aksemaktkolleger informert om den britiske marinens gjøren og laden. Etter

ble aksemaktenes forbundsfelle, og det militære britiske etterret­

mørkets frembrudd skyndte Cunningham seg tilbake til sitt

det først og fremst et uttrykk for den jugoslaviske nasjonalismen.

forsøkt å forhindre at prins Paul underskrev Tremaktsavtalen og

ningsvesen hadde finansiert regentens motstandere. Hva slags hjelp statskuppet enn hadde fått fra utlandet, så var

flaggskip H. M. S. Warspite og sto for full stim ut av Aleksandria på

For en royalist som oberst Dragoljub (Draza) Mihailovic -

jakt etter den italienske flåten. Cunninghams enorme styrke - tre krigsskip, hangarskipet

stabsoffiser i hæren og forkjemper for geriljakrig - var opprøret

som satte Peter på tronet, et heroisk kapittel i den lange kampen

Formidable, fire kryssere og 13 jagere - innhentet italienerne

mot utenlandske inntrengere. For kommunistene og deres leder

neste dag utenfor Kapp Matapan ved sydspissen av Hellas.

Samme natt sto slaget ved Matapan, og ved hjelp av to våpen

Josip Broz, betydde dette en krig som ville gi dem anledning til å starte en proletarisk revolusjon. Broz var generalsekretær i partiet,

som italienerne manglet - radar og fly fra hangarskip - vant

en figur omgitt av mystikk og kjent under et dusin dekknavn,

britene en avgjørende seier. Italienerne, som så lite til den hjelpen

hvorav Tito var ett. Jugoslaviske patrioter av alle politiske avskygninger glemte alle

fra luften som Hitler hadde lovt dem, mistet tre store kryssere, to jagere og 2 400 mann, mens britene mistet ett torpedofly. Etter slaget reddet britene omlag 900 fiendtlige soldater opp av havet. Den britiske seieren var så overlegen at Mussolini nå beordret sin

innbyrdes stridigheter og strømmet gjennom Beograds gater under mottoet: «Heller krig enn Tremaktsavtalen!» De knuste

flåte til å holde seg i farvann som sto under italiensk kontroll.

vinduene i det tyske turistbyrået, spyttet på den tyske ministerens bil og jublet idet en aldrende serbisk bonde klatret ut på markisen

Den britiske marinen hadde nå herredømme over farvannene

over en kjent klesforretning og ropte til mengden: «Endelig står vi

Papanicolis, den ene av de lire u-båtene grekerne hadde da krigen begynte, i overflatestilling på Adriaterhavet. Selv om den var 14 år gammel, klarte den å senke 27 000 tonn italiensk skipskapasitet på en uke.

24

sammen. Nå kan vi stå ansikt til ansikt med hva som helst, også døden.» Nyheten om det jugoslaviske kuppet spredte seg over Europa «som solskinn», som skribenten Rebbeca West uttrykte det. Kuppet høynet moralen både i Polen og Frankrike. I Hellas,

hvor befolkningen ventet at tyske soldater hvert øyeblikk skulle komme til unnsetning for de italienske troppene som satt fast i

hans svigersøster var medlem av det britiske kongehuset, men

han hadde innsett at Storbritannia ikke kunne hjelpe ham. Hverken de britiske eller amerikanske anstrengelsene for å få ham til å motstå Hitler hadde gitt ham håp om umiddelbar militær hjelp. «Dere stormakter er harde,» sa Paul til den amerikanske ministeren en uke før statskuppet som styrtet ham. «Dere snakker

om ære, men dere er langt borte.»

fjellene, hilste den sin nye allierte i nord velkommen. I London,

Nå, i slutten av mars, da Kong Peter og hans generaler sto

hvor man ennå holdt på å grave seg ut av ruinene etter blitzkrigen, erklærte Churchill at Jugoslavia hadde «funnet sin sjel». Men i Jugoslavia begynte de store forhåpningene som kuppet

overfor disse bitre realitetene, overtok de raskt politikken til den

hadde ført med seg, å blekne. Den nye regjeringen under ledelse

Tremaktsavtalen. De holdt sine militære kontakter med Storbri­ tannia og Hellas hemmelig, unnlot å gå til full mobilisering av de

av den unge Kong Peter og den nye statsministeren, general

Dusan Simovic sto overfor de samme problemene som hadde tvunget prins Paul til å gi etter for Hitlers press. Ett av problemene var at Jugoslavia var avhengig av Tyskland

regjeringen de nettopp hadde styrtet. I sin iver etter å blidgjøre

Hitler lovte de å respektere alle eksisterende pakter, inkludert

væpnede styrker, og gikk endatil med på å betale erstatning for de skadene som var påført tyske forretninger i Beograd under den tøylesløse feiringen av statskuppet.

som leverandør av industrivarer og som marked for Jugoslavias

mineraler og jordbruksprodukter. Et annet problem var at

Men de hadde ingen mulighet til å føre Hitler bak lyset. Allerede

Jugoslavia manglet indre enhet, noe som hadde martret nasjonen

samme dag som statskuppet inntraff, hadde han gitt ordre til sin

siden den ble dannet etter første verdenskrjg. De største etniske gruppene i landet var serberne, kroatene og slovenerne. Serberne,

overkommando om å planlegge full invasjon av Jugoslavia, helst i

et aggressivt folk som dominerte det politiske liv i Jugoslavia, ønsket seg en mest mulig sentralisert regjering. Kroatene, som

dekket. Hitler ville også straffe jugoslavene. «Vi skal brenne ut

så ned på serberne og betraktet dem som ubehøvlete og primitive, foretrakk en løsere føderasjon av temmelig selvstyrte

provinser. Denne motsetningen ble ytterligere skjerpet av religiøse forskjeller - serberne var for det meste gresk-ortodokse,

samband med fremstøtet mot Hellas, slik at høyreflanken ble

denne byllen på Balkan,» sa Hitler til den ungarske ministeren i Berlin. Der Fuhrer insisterte på at invasjonen skulle gjennomføres med nådeløs brutalitet for å knekke Jugoslavia militært og ødelegge landet som nasjonal enhet. Budskapet om Hitlers invasjonsplaner nådde Roma midt på natta, ironisk nok, og den

mens kroatene var romersk-katolske. På toppen av det hele kom

sønderknuste brumlebassen som først hadde stukket hånden i

makedonierne, som ville opprette .sin egen stat av biter av Jugoslavia, Hellas og Bulgaria, samt at spredte grupper av tyskere,

det balkanske vepsebolet, Benito Mussolini, ble dratt opp av

albaniere, italienere, ungarere, romanere og tyrkere alle forsøkte å ta vare på sine nasjonale identiteter. Jugoslavias mest akutte problem besto i at landet var beleiret av aksemaktenes militære styrker. Av Jugoslavias fire naboland

var det bare Hellas som ikke var under aksemaktenes dominans,

senga for å høre hva det gikk ut på. Den tyske generalstaben planla invasjonen utrolig raskt. Men

nyheten lekket ut, og Jugoslavias militærattasje i Berlin, oberst Vladimir Vauhnik, fikk greie på angrepsplanene. Han underrettet

straks sin regjering, men statsminister Simovic trodde Vauhnik var blitt lurt, og tok ingen forholdsregler. Det eneste positive

og selv der kunne tyske tropper som foreløpig var stasjonert i Bulgaria, komme til å gjøre kort prosess. Underdanighet overfor

Simovic foretok seg - mest for å vinne støtte for sin urutinerte

Tyskland hadde vært prins Pauls siste, desperate håp for å bevare

vennskaps- og ikkeangreps-pakt med Sovjetunionen om kvelden

Jugoslavias uavhengighet, en linje han hadde slått inn på til tross

den 5. april. Den 6. april var en solskinnsmorgen i Beograd, med tusener av

for sine sterke bånd til England. Han var utdannet ved Oxford, og

regjering - var å la sin ambassadør i Moskva undertegne en

25

mennesker ute i gatene, på vei til kirken eller til torget. Noen, for

det meste kommunister og deres sympatisører, var ute for å demonstrere til støtte for den nyopprettede avtalen med Russland. De tyske flyene kom inn over hodene på dem like før klokka 7

om morgenen, fra Romania og Østerrike. De kom i bølger på 30

bøker som politiet hadde konfiskert. Alle eksemplarene av en forbudt sovjetisk roman, Hvordan stålet ble herdet, ble båret bort

av de unge brannslokkerne og senere sendt rundt blant kommunistiske partisaner i fjellene som inspirasjon i geriljakrigen mot tyskerne. En kommunistisk forfatter, Vladimir Dedijer, som kom til å

12 000 fots høyde, Dornier-17 og Heinkel bombefly i en høyde av

spille en viktig rolle i partisanenes motstandskamp, traff en eldre kvinne - «med håret i tjafser og et skrekkslagent ansikt» - som

10 000 fot og de fryktede Stuka stup-bombere under 2 000 fot.

skrek ut datterens navn. «Da hun kom nærmere, så jeg at hun bar

De første bombene falt på det kongelige palasset, krigsministeriet

på noe som hun drev og kysset hele tiden. Det hun bar, var armen

og andre regjeringsbygg, deriblant nasjonalbiblioteket, hvor 1 300

til datteren, som hadde blitt revet i stykker av en bombe for et øyeblikk siden.»

fly - Messerschmitt-109 og -110, én- og to-motors jagerfly, i

manuskripter fra middelalderen - uerstattelige klenodier fra Serbias historie - gikk opp i røyk. Snart falt bombene også på sykehus, kirker, skoler og hjem. Beograd hadde blitt ødelagt 37 ganger av invasjonshærer i løpet av sin 2 000-årige historie, men aldri med slik brutal

Tidlig samme morgen satte tyskernes tolvte armé inn bakkeangrep over den bulgarske grensen mot Øst-Jugoslavia og det nordlige Hellas. Noen dager senere hadde den tyske annen armé

effektivitet som i dette angrepet, som Hitler rett og slett kalte

samlet sine styrker og vunnet et par brohoder, og så strømmet de inn over Nord-Jugoslavia fra baser i Østerrike og de tyskallierte

Operasjon Straff. Ingen vil noengang vite med sikkerhet hvor

Romania og Ungarn. Etter dem igjen kom den ungarske tredje

mange som omkom - senere antagelser ligger mellom 4 000 og 20 000 - men ødeleggelsene kunne ses overalt. Like ved Himmelfartskirken, hvor et bryllupsselskap hadde søkt ly i et amatør­

armé, mens italienerne angrep fra vest og syd. Den tyske

messig bomberom bestående av en grøft dekket av et par fot

jord, ble 200 mennesker drept av en fulltreffer. Der hvor et

strategien var å skjære Jugoslavia i skiver. Jugoslavenes utsikter var ikke særlig lyse. Da invasjonen begynte, hadde de bare 700 000 mann under våpen, og mer enn

annet tilfluktsrom hadde vært, fant den amerikanske korrespon­

400 000 av dem var utrente, nyinnkalte rekrutter. Våpnene var avlegs, og transporten besto hovedsakelig av oksekjerrer. (Den

denten Leigh White et bombekrater med en diameter på 30 fot: «Langs kanten av krateret lå 30-40 nakne lik strødd i nesten

enn 1 500 av dem langs en landevei like etter det tyske angrepet.)

amerikanske korrespondenten Robert St. John telte ikke mindre

symmetrisk mønster, som kronblad fra en ond blomst.» En gruppe unge kommunister som befant seg utendørs for å gjøre seg klare til sin demonstrasjon, sprang til for å hjelpe til med

verste var at den jugoslaviske regjeringen besluttet å spre hæren

å slukke en brann i et politidepot. Lageret inneholdt tilfeldigvis

tynt langs en grense på nesten 3 000 km i stedet for å trekke den

Det tok jugoslavene en hel dag å forflytte tropper og ammunisjon over en strekning som tyskerne kunne gjøre unna på en time. Det

Wien, 25. mars 1941: Jugoslavias statsminister Dragisa Cvetkovib (sittende til v.) undertegner Tremaktavtalen og allierer dermed Jugoslavia med Tyskland og Italia. For aksemaktene undertegner den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop (sittende i midten) og Italias utenriksminister Caleazzo Ciano.

Midt i det sønderbombede Beograd patruljerer en tysk motorsykkelenhet mot en bakgrunn av forvridde rester og ruiner. De tyske luftraidene drepte mellom 4 000 og 20 000 mennesker, la hele bydeler øde og antente branner som kunne sees helt fra den rumenske grensen 60 km unna.

26

sydover til mer fordelaktig terreng, slik flere generaler hadde foreslått. I alle fall hadde jugoslavene ingen sjanser mot en invasjon som

regjeringen våpenstillstand. De øvrige medlemmene av regjerin­ gen, blant dem tenåringen kong Peter, hadde allerede fløyet

sydover til Hellas. Lavere offiserer og menige soldater flyktet inn i skogene eller opp i fjellene. Disse små gruppene av uforsonlige patrioter var noe tyskerne overså under sin lynraske erobring.

kom fra alle kanter. Tyske panservogner skar raskt igjennom de jugoslaviske forsvarslinjene, og den grundige bombingen av Beograd hadde utslettet nervesenteret i Jugoslavias primitive militære sambandsnett. Ødelagt telefon- og telegraf-forbindelse brakte snart håpløs forvirring over landets hærstyrker. Jugoslave­

Bare 151 tyskere døde under den 12 dager lange kampen. Den lettvinte seieren gjorde at Hitler undervurderte jugoslavenes kampvilje, en feil som snart skulle komme til å plage ham sterkt.

ne, sa den amerikanske korrespondenten White, var «som blinde

Jugoslavias hurtige sammenbrudd hadde avgjørende betydning

menn som sloss mot en fiende de aldri var sikre på hvor de hadde». Jugoslavias to viktigste byer var på tyske hender i løpet av en

for felttoget i Hellas. Inntil tyskerne feide inn over Hellas og Jugoslavia samtidig den 6. april, hadde grekerne og deres britiske allierte basert sine troppeforflytninger på illusjonen om at

uke. Zagreb, hovedstaden i Kroatia, falt for stridsvognene fra 14. panserdivisjon, som hadde rast 150 km på én dag gjennom

jugoslavene på en eller annen måte ville forsinke invasjonsstyrke­

smuldrende jugoslaviske forsvarslinjer. De inntok Zagreb under

Forsvaret av Hellas besto av tre separate stillinger (se kartet side 20). I nordvest var den greske hærens hovedstyrke -14 divisjoner

jubel fra tyskvennlige kroater. Beograd ble erobret av en foretaksom SS-offiser ved navn Klingenberg. Han fant ut at alle broene over Donau var ødelagt, men klarte å sette sin lille styrke

over elva ved hjelp av erobrede gummiflåter. Den 17. april - bare 11 dager etter at angrepet begynte undertegnet restene av den jugoslaviske generalstaben og

ne.

- ennå opptatt med italienerne langs Albania-fronten. I nordøst var Metaxas-linjen bemannet av nesten 70 000 grekere. Denne linjen besto av en serie småbunkere og skyttergraver, som strakte

seg i en 200 kilometers bue fra munningen av Nestos til treriksgrensen mot Jugoslavia og Bulgaria. Omtrent 90 km bak

27

Metaxas-linjen stilte den britiske general Jumbo Wilson opp sin fortropp bestående av styrker fra Storbritannia og Det britiske

venstreflanken. Men til tross for et fjellterreng som ble ansett som

samvelde. Disse utgjorde Aliakmon-linjen, som gikk gjennom

gjennom. De humpet av gårde langs distriktets eneste jernbane­ spor, krysset en elv under stor risiko og fulgte ulendte stier

fjellandskapet

mellom

Saloniki-bukta og den

jugoslaviske

grensen. Wilson innså fra starten av at disse forsvarslinjene var sårbare. Et tysk flankeangrep kunne raskt komme til å snu Metaxas-linjen.

umulig å forsere med tanks, brøt de tyske panservognene

gjennom området rundt Olympen. Den 16. april begynte britene

en hastig men velordnet retrett over Thessalia-slettene syd for

Wilson prøvde å få grekerne til å trekke seg tilbake til hans egen

Larisa. Den lange kolonnen ble øyeblikkelig Luftwaffes skyteskive.

langt kortere Aliakmon-linje, men grekerne vegret seg for å oppgi

Ved begynnelsen av invasjonen hadde de britiske luftstyrkene i

sin havneby ved Egeerhavet, Saloniki. Wilson visste også at tyske panservogner kunne bryte gjennom Monastir i nærheten av den

færre fly til å ta kampen opp mot Stukaenes stupbombing. Og

jugoslaviske grensen og storme inn bak Aliakmon-linjen og

Hellas ligget tallmessig under med 1 mot 10, og nå hadde de enda

dermed avskjære britene fra de greske styrkene ved Albania-

etter Stukaene kom Messerschmittene. «Fra daggry til mørkets frembrudd,» skrev løytnant Robert Crisp, som hadde komman­

fronten. Han håpte på forsterkninger, men i siste øyeblikk fikk han

doen på en britisk tank, «var det aldri mer enn en halv time uten

vite at en divisjon og en brigade som den britiske regjeringen hadde lovt ham, var bundet i Nord-Afrika av en tysk offensiv der.

fiendtlige fly over hodene på oss. Den uopphørlige virkningen av

Wilson måtte bare forsøke å klare seg i den vanskelige

understreket de psykologiske konsekvensene av stadig retrett og

situasjonen med de troppene han allerede hadde til rådighet.

gjorde så mange menn til nervevrak som løp fra rattet på

Disse styrkene besto av 1. britiske panser-brigade og Anzackorpset, som var satt sammen av New Zealand-divisjonen og den

lastebilene, og, - ofte uten å stoppe motoren - ved den første,

støyen og truselen om undergang hver time på dagen var det som

australske 6. divisjon. I tillegg sto tre greske divisjoner under

fjerne brumming forsvant fra landeveien.» Etter hvert raid var veien blokkert av brennende kjøretøyer. «Grupper av menn

Wilsons kommando. Den ene av de greske divisjonene angivelig en motorisert enhet - besto av omlag 2 000 utrente

sprang fram og tilbake langs veien,» skrev løytnant Crisp, «og dyttet ødelagte kjøretøyer ut i veigrøftene for å holde veien

menn og en bedrøvelig ansamling gamle lastebiler, motorsykler og små privatbiler. Utsiktene for Wilsons kommando til å overleve i det hele tatt var, som en britisk general senere uttrykte

åpen.» Crisp hadde mistet sin tank i løpet av de første dagene av

det, «som et hasardspill hvor vi hadde terningen mot oss fra

panserkjøretøyer sporet den av, og Crisp måtte finne seg andre

starten av».

transportmåter sydover. I den overfylte veikanten kom Crisp og mannskapet hans over en tre-tonns lastebil med tre kulehull i

Wilsons verste anelser ble bekreftet på de første 72 timer av angrepet. Tyskerne omringet fort Metaxas-linjen. Mens tre

kampen i nord. Som så mange andre foreldede britiske

infanteri-divisjoner angrep rett mot linjen, krysset en panserdivi-

radiatoren. Til deres store glede viste det seg å være en newzealandsk offisersmesse-vogn lastet med pudding, kaker,

sjon Jugoslavias sydøstre hjørne, skar sydover bak Metaxas-linjen og drønnet inn i Saloniki den 9. april. Dermed var Nordøst-Hellas

frukt og syltetøy, samt kasser med øl og whisky. Alt som trengtes for å få den til å gå, var vann - og dette ble ordnet ved hjelp av en

isolert og de greske forsvarerne ble tvunget til å overgi seg. I Vest stormet andre panserenheter gjennom Monastir og inn i Hellas

15 liters dunk. Det var en av mannskapet - Plews - som ordnet

Mindre enn en uke etter at tyskerne startet sitt angrep, ble

dette. Han satte seg overskrevs på panseret og opprettholdt «en ujevn men tilstrekkelig» vannstråle mens lastebilen kjørte fram langs veien. «Når vanndunken var tom, stoppet vi og fylte den i

general Wilson nødt til å begynne en serie tilbaketrekninger. 10. april gikk han i gang med å trekke forsvarslinjen bakover mot

bekker og vannpytter,» skrev Crisp. «Under disse omstendighete­ ne trengte vi bare et par rå munnfuller for å få oss i gang, og vi

Olympen og samtidig vende den mot den tyske truselen på

rullet inn i Lamia mens vi sang grove viser og pekte nese til

og avskar på den måten de greske hovedstyrkene.

28

Broen over Korint-kanalen forbandt Peloponnes med det greske fastlandet (over). Her styrter den i vannet etter en gigantisk eksplosjon. Spreng­ ladninger var festet til broen like før tyske fallskjermtropper sprang ned for å redde den. Britene påstår at de antente sprengstoffet ved å skyte med rifler på en avstand av flere hundre meter.

29

TRIST SLUTT PA EN MENINGSLØS BRITISK EKSPEDISJON

Billass med briter på vei hals over hode mot kysten for å evakueres.

En gresk unggutt ser på at britiske soldater ødelegger utstyr som ellers ville kunne brukes av tyskerne.

30

Få soldater hadde en mer utakknemlig oppga­ ve i annen verdenskrig enn de britiske, newzealandske og australske troppene som ble sendt ut for å hjelpe Hellas i 1941. Mindre enn tre divisjoner fra styrkene i Nord-Afrika kunne i mars avsees til å holde det britiske løftet om hjelp. Helt fra starten av var ekspedisjonen dømt til å mislykkes. Bare «en håndfull» briter kunne unnværes til å kjempe i Hellas. Til og med statsminister Winston Churchill innrømmet at operasjonen «virket som et temmelig blekt militært eventyr, diktert ut fra nobelt høysinn». Hans pessimisme viste seg tragisk nok å være berettiget. Praktisk talt fra det øyeblikk soldatene ankom, ble de involvert i retrett under ild nedover den greske halvøya. I de to ukene tilbaketoget varte, var Luftwaffe så plagsom­ me at forflytningene ofte måtte foregå om natta. De tyske Stukaene var så tett innpå, sa en newzealender «at de svermet omkring hodene våre som veps». Veiene var overfylt av stabsbiler, lastebiler, ambulanser og Brengun-vogner. Havarerte biler ble skjøvet i grøfta etter at maskinene var slått i stykker og dekkene skåret opp så fienden ikke skulle kunne bruke dem. Langs veikantene gikk soldatene fram med sneglefart og kastet etter hvert fra seg alt som var tungt å bære soveunderlag, klær, mat og til og med våpen. Når de segneferdige soldatene nådde kys­ ten, søkte de ly under oliventrærne hvor de gjemte seg for fiendtlige fly mens de ventet på å bli evakuert med skip til Kreta eller NordAfrika. Om kvelden den 24. april klatret de første ombord i landgangsfartøyer som førte dem til jagere, kryssere, fraktskip og hospitalskip som ventet lenger ute. Så å si alt som flyte kunne, ble tatt i bruk. Fire britiske flygere, to grekere og to nonner gjorde turen fra Athen til Aleksandria - 600 nautiske mil - i motorbåt. I løpet av de neste fire nettene ble nesten tre fjerdedeler av den 58 000 mann sterke hæren som hadde blitt sendt til Hellas, brakt i sikkerhet. Men dette var også det eneste lyspunktet i en ellers helsvart operasjon.

Utmattede britiske soldater slumrer under trange forhold på et evakueringsskip på vei fra Hellas. En av soldatene hviler hodet i hånden i mangel av mer bekvemme muligheter.

31

Luftwaffe over hodene våre.» Tilbaketrekningen sto under så intenst press at grekerne den 19. april gikk med på at britene satte i verk de planene for full evakuering som hadde blitt lagt allerede før kamphandlingene

startet. Evakueringen ble ytterligere akselerert av to hendelser

som tydelig viste hvor håpløs grekernes oppgave var. Den 18. april oppdaget den greske statsminister Aleksander Koryzis at

Syd-Hellas. Til dette oppholdelses-slaget valgte de et sted i

nærheten av Thermopylene, et fjellpass som ble berømt i år 480 f .Kr. for en gresk hærs selvmordskamp mot perserne. Men på vei til slagstedet stoppet en del britiske soldater i veikanten. Ingeniørsoldater planerte en slette med spadene sine, og så, mens

løytnant Stephanos Zotos, en ung greker som var midlertidig knyttet til en britisk ingeniørtropp, sto og stirret på i forbauselse, «kom 22 menn ut på sletta i hvite shorts og fargerike skjorter. En

hans regjering hadde henfalt til defaitisme og til og med forræderi. En spesiell ordre om påskegodtgjørelse til de greske soldatene var

dommer kom til, utstyrt med den foreskrevne fløyten». En

på en eller annen mystisk måte blitt formulert av krigsministeren

fotballkamp som hadde blitt berammet til denne dagen, ble

slik at det betydde «sluttoppgjøn>. Mange greske soldater benyttet seg av formuleringen og tok permisjon midt under kampen. Da

faktisk spilt. «Matchen gikk mot slutten av første omgang,» skrev løytnant

Koryzis fikk kjennskap til disse skandaløse forholdene, ble han så

Zotos, «da et dusin Stukaer kom til syne over hodene på oss og

fortvilt at han dro hjem, og med et ikon av Jomfru Maria i den ene

hånden og en pistol i den andre begikk han selvmord. Athens aviser rapporterte at dødsårsaken var «hjerteslag».

begynte å beskyte en konvoi på veien bare et par meter fra sletta. Ingen brydde seg om det, og fotballkampen fortsatte med ufortrøden iver, med driblinger, pasninger og skudd. Løytnant

Tre dager senere, den 21. april, var Wilsons siste håp om

Smith kikket opp mot himmelen hvor flyene kunne komme

forsterkninger - nemlig fra den 300 000 mann sterke greske

tilbake hvert øyeblikk, og jeg hørte ham hviske: Jeg skjønner ikke

hæren som sto i Albania - svunnet for godt. Noe i seneste laget

hvorfor dommeren ikke avblåser kampen/

var disse troppene blitt beordret sydover for å beskytte Wilsons

Ingenting annet kunne forstyrre fotballkampen. Bare domme­

venstre flanke. Grekerne var utslitte etter nesten seks måneders kamp og dertil lite lystne på å oppgi hardt tilkjempet albansk

rens fløyte kunne bryte opp det som britisk tradisjon krevde.»

territorium. Under retretten sydover ble de angrepet i ryggen av

italienske styrker, mens tyskerne skar dem av i øst. Et par tapre enheter stilte opp til slag mot et regiment fra SS Adolf Hitler

Da fotballkampen var over, fant spillerne sine plasser i resten av retrett-kolonnen, mens den australske og newzealandske baktroppen allerede ilte i stilling ved Thermopylene. Tyskerne angrep den 24. april. Frontalangrepet mot det britiske artilleriet

divisjonen ved Metsovon, like i nærheten av det stedet hvor

kostet dem 15 tanks. I mellomtiden hadde tyskernes 141.

grekerne hadde hatt sin første suksess mot italienerne i

fjellregiment tatt i bruk persernes klassiske flankemanøver og

november. Men de ble snart omringet og overvunnet.

klatret opp fjellskråningen over passet. Forsvarerne holdt stand til sent på natta. Da var forsinkelsesaksjonene fullført, og britene

For å redde disse mennene fra en meningsløs død, overga

stabskommandanten, general Georg Tsolakoglou, troppene ved den albanske grensen. Tyskerne belønnet ham for dette ni dager senere ved å gjøre ham til sjef for deres marionettregjering i

Hellas. Mussolini var rasende. Han mente at grekerne burde ha kapitulert overfor italienerne og ikke for tyskerne, og han klaget til Hitler. Etter ordre fra Hitler ble betingelsene for våpenhvile, som

trakk seg hurtig tilbake i retning av evakueringsbrohodene ved sjøen. To dager senere stoppet britene et tysk forsøk på å avskjære denne retretten. Tyskerne hadde sluppet ned to bataljoner fallskjermhoppere på begge sider av Korint-kanalen, som skiller Peloponnes-halvøya fra det greske fastlandet. Siktemålet var å

hittil hadde vært generøse overfor grekerne, nå omgjort, og

hindre at broen over kanalen ble sprengt, siden dette ville frata

undertegningen av våpenhvileavtalen ble høytidelig foretatt på

tyske panservogner muligheten til å krysse kanalen og nå igjen

ny med full italiensk deltagelse to dager senere, den 23. april. For å vinne tid til evakueringen, forberedte britene seg i

britene. Men britene hadde plassert sprengladninger i broen

mellomtiden på en siste motstand ved innfallsporten til Athen og

hatt tid til å feste ledningene. Da tyske soldater trampet ut på

32

allerede før fallskjermssoldatene kom ned, selv om de ikke hadde

broen for å fjerne sprengladningene, tok to britiske offiserer sikte med geværer fra flere hundre meters hold og fyrte løs. Det siste

panserdivisjon. Den noe skvetne kapteinen som hadde komman­

skuddet i en lang serie detonerte sprengstoffet, og broen ramlet ned i kanalen 130 m lenger ned. Retretten kunne fortsette.

doen over flåtestyrken, overvurderte intensiteten i kampene inne på land, og beordret skipene til sjøs etter å ha tatt opp bare 332 mann. Selv om de styrkene som var igjen på stranden, kunne ha

Nord for Athen var 4 000 britiske soldater midlertidig avsperret pga. fallskjermtroppenes fremstøt mot broen. Men fra to strender

holdt stand til neste evakueringsflåte kom inn kvelden etter, kapitulerte britenes øverstkommanderende tidlig om morgenen.

ved Athen og fire steder på Peloponnes foregikk evakueringen

Den tyske erobringen av Hellas var i ferd med å fullføres. Tidlig

kontinuerlig i fire måneløse netter. Dagen før hver enhet skulle

om morgenen søndag den 27. april - nøyaktig tre uker etter at Hitler hadde satt i gang invasjonen av Hellas og Jugoslavia drønnet tyske motorsykkelavdelinger inn i Athen, fulgt av skramlende tanks. «Klokka ni,» skrev Kaity Argyropoulo, en gresk

evakueres, fordelte den mat og forsyninger blant den greske

sivilbefolkningen (heriblant 50 kasser gin, som senere ble brukt som desinfiseringsmiddel i et sykehus etter at lageret av

denaturert sprit var tømt). Deretter gikk soldatene til sine respektive evakueringstillinger, hvor alle kjøretøyene ble ødelagt

diplomatfrue, «stanset den velkjente storbylarmen, som er så

eller etterlatt - 8 000 i alt. Så gjemte de seg i olivenlundene inntil skipene kom. Disse kom om natta - en sammenrasket men

tømt. Og i den spente, abnorme stillheten som fulgte, hørte jeg

effektiv flotilje bestående av åtte kryssere, 19 jagere, 19 transport-

selvfølgelig og dog så betydningsfull for oss. Gatene ble plutselig romlingen fra stridsvognene i det fjerne. Dette var slutten.» Hun gikk bort til vinduet og kikket opp mot Akropolis. «Jeg så

og landgangsskip samt en mengde mindre fartøyer. Når skipene

hakekorsflagget bli heist over nordre tårn.» Hun lukket vindus­

var lastet, dro de som regel før kl. 3 om morgenen. Ved

skoddene, «og mens tårene presset seg fram, kunne jeg ane den

soloppgang var de et godt stykke på vei, og nå kom Luftwaffe, som uforklarlig nok aldri forstyrret evakueringsflåten om natta.

utrøstelige hulkingen fra en nasjon som hadde mistet sin frihet.» I dagene som fulgte, verserte det blant folk i Athen flere

Selv om mangelen på britisk dekning fra luften gjorde

historier om flaggheisingen. Ifølge én beretning skal en gresk

operasjonen langt mer risikabel enn den historiske evakueringen

soldat ha nektet å etterkomme tyskernes ordre om å ta ned det

av Dunkerque året før, ble den en dundrende suksess. Omlag

blå-hvite greske flagget, og kastet seg ned fra tårnet til sin sikre

43 000 britiske soldater pluss ca. 7 000 jugoslaviske, greske og andre sivile flyktninger nådde Egypt eller Kreta, den store greske øya 100 km sydøst av Peloponnes. Tallet ville vært enda høyere om ikke to utmattede kommandanter hadde mistet fatningen.

død 100 meter lenger ned. I en annen historie heter det at den

Om kvelden den 28. april kom en britisk flåtestyrke på to kryssere og ni jagere inn i nærheten av Kalamata på sydvestkysten for å redde omkring 7 000 soldater som ble hardt angrepet av 5.

greske soldaten firte flagget og viklet seg selv inn i det før han hoppet. Det spilte ingen rolle hvilken versjon - om noen i det hele tatt - var sann. Det greske folket trodde på den greske soldatens martyr-handling, og det hjalp dem til å holde ut de

harde tidene som nå kom - onde år med motstandskamp og geriljakrig.

33

Med tårnene fulle av bensinkanner ruller tyske tanks over grensen fra Bulgaria til Hellas langs en kronglete landevei.

35

HINDRINGER PÅ VEIEN TIL ATHEN Da tyskerne invaderte Hellas i april 1941, var de oppsatt på å bli ferdig med oppdraget så fort som mulig for ikke å forskyve

timeplanen for invasjonen av Russland, som skulle settes i verk to måneder senere. For å kvele Balkan fikk feltmarskalk Wilhelm List

til rådighet en overveldende styrke på nærmere 13 divisjoner,

deriblant to panserdivisjoner, to fjelldivisjoner og, fra der Fuhrers egen eliteavdeling, SS Adolf Hitler-divisjonen. Metoden med blitzkrieg - lynkrig - hadde tyskerne brukt med

stort hell i Polen, Be-Ne-Lux-landene og Frankrike i løpet av de foregående 18 månedene. Men de hadde aldri forsøkt seg på et så

ulendt og utilgjengelig land som Hellas - med golde fjellrekker, trange pass og dype kløfter. Transportnettet var primitivt - et

enslig jernbanespor forbandt Nord-Hellas med Athen, landeveie­ ne var knapt nok stier, og selv hovedriksveien var mange steder for smal til at kjøretøyer kunne passere hverandre. På toppen av det hele kom våren sent i Balkan i 1941.1 april var

Solide betongbunkere i fjellsidene motsto 2 200-punds Luftwaffebomber og ble forsvart med dødsforakt.

fjellpassene ennå stengt av snøskavler, og nede i dalførene vasket striregnet bort restene av de gjørmete veiene.

Da invasjonen var i gang, oppdaget det tyske infanteriet at deres etterretningstjeneste hadde undervurdert festningsverkene

langs Metaxas-linjen ved den bulgarsk-greske grensen. På en del solide punkter motsto Metaxas-linjen gjentatte stupbomberangrep, artilleri i Id og infanterifremstøt. Tyskerne ble nødt til å improvisere for å overvinne både

fienden og hans terreng. De tok med seg spesiallaget røykleg-

gingsutstyr som blindet og til tider praktisk talt kvalte grekerne ved det uinntagelige Fort Kelkaya i Metaxas-linjen. Ingeniørkom­ panier gravde ut veier i fjellsidene og utvidet kurvene ved hjelp av

sprengstoff for å få fram kjøretøyer og artilleri. De bygde broer, planerte og reparerte veier. Til tross for slike hindringer tok det tyskerne likevel bare 21 dager å nå Athen.

36

Antitankbarrierer laget av tømmerstokker og jernpåler langs Metaxas-linjen tvang panserdivisjonene til å finne andre angrepsruter.

37

/ et trangt, veiløst pass i nærheten av Olympen stanser en tysk lastebil et øyeblikk på jernbanesporet som brukes som hovedvei.

Veien har rast ut, men tyske soldater løfter en motorsykkel opp skråningen for ikke å sinke invasjonen.

38

Tyske motorsykler humper av gårde på tømmerstokkveier som ingeniørsoldater har improvisert.

Soldater fra SS Adolf Hitler-divisjonen fungerer som bremse for en bil som har kjørt av veien i en fjellskråning.

39

Tyske 150 mm kanoner fyrer løs mot fienden i ulendt gresk fjellterreng. Faskiner (i forgrunnen) ble brukt til å beskytte ammunisjonen under transport.

INNSPURTEN Tyskerne kjørte ufortrødent på, ofte med de øverstkommanderende i spissen for å oppild­ ne soldatene. Fjelldivisjonene og de motori­ serte avdelingene kom ofte lenger enn forsy­ ningslinjene rakk, og mange måtte slåss på

40

tom mage. Når et fremstøt syntes å stagnere, presset ledelsen mennene tilsvarende hardere. I et fjellpass i nærheten av Kastoria hadde spreng­ ladninger kastet steinblokker i været og drept tre mann, mens resten av SS-bataljonen ble holdt i sjakk av maskingeværild. I et desperat forsøk på å få soldatene i bevegelse løsnet

bataljonssjefen sikringen på en håndgranat og trillet den bak sistemann. Denne form for inspirasjon brakte soldatene et hakk frem­ over. Hoveddelen av den greske hæren, som var utmattet etter et halvt års kamp i Albania, overga seg til tyskerne den 21. april. Men tyskerne hadde ennå de britiske unnsetnings-

Tyske Stukaer på vei inn over de greske fjellene.

Tyske kavalerister på jakt etter briter ved Thermopylene krysser en bro bygd av tyske ingeniørsoldater.

troppene å slåss mot. Under sitt tilbaketog ødela britene broer, sprengte kratere på opptil 100 meter i veiene og førte en dyktig baktropps-kamp i de trange fjellpassene ved Olympen og Thermopylene. Men de tyske spydhodene gjorde nye framstøt samtidig som panseravdelingene gikk til frontalangrep på britiske stillinger, og

fjelltroppene besteg omliggende topper slik at britenes flanker ble sterkt utsatt. Da britene trakk seg sydover, gikk de tyske fjellsoldatene opp på Olympen, den legenda­ riske greske gudeboligen, og heiste hakekorsflagget der den 16. april. Etter at de britiske styrkene ved Thermopylene hadde forlatt sine stillinger den 24. april, stormet den tyske

avantgarden bestående av to divisjoner, mot Athen. Med fem minutters mellomrom ankom de hovedstaden den 27. april.

41

42

Tyske soldater heiser flagget over Akropolis. I bakgrunnen Parthenon. Mannen bakert til høyre markerer den tyske maktovertagelsen med et pistolskudd.

43

Etter den tyske erobringen av Jugoslavia og Hellas gjensto det én hovedtrusel mot Hitlers sydflanke - den britisk-okkuperte øya Kreta. Som den største av de greske øyene lå Kreta omkring 320

km syd for Athen, nær nok til å skape en britisk bombetrusel mot det greske fastlandet og de vitale oljekildene i Romania, som leverte mye av oljen til den tyske krigsmaskinen. Britene hadde opparbeidet flystriper på Kreta året før, og øya ble av enda større viktighet som alliert base etter at britiske unnsetningsstyrker

hadde slått seg ned her etter evakueringen fra Hellas i april 1941.

Ennå før tyskerne var ferdige med å jage britene ut av Hellas, hadde en av Hitlers yndlingsgeneraler en plan klar for å drive dem bort fra Kreta også. Opplegget var en så ambisiøs og dristig nyskapning at man ikke kunne henvise til noe lignende i militær historie. Kreta skulle erobres av Hitlers nye fallskjermtropper,

kjent som die Fallschirmjåger eller «jegerne fra himmelen». Mannen bak planen var general Kurt Student, en alvorlig, 51 år gammel tidligere jagerpilot, som nå hadde kommandoen over tyske flybårne operasjoner. Student hadde ingen vansker med å

overbevise sin sjef i flyvåpenet, Hermann Goring, om at en flybåren invasjon ville lykkes. Goring så den straks som en

anledning til å gjenreise Luftwaffes navn og rykte nå da de nettopp hadde tapt luftkampen over Storbritannia. Han fikk i stand et møte mellom Student og Hitler den 21. april i der Fuhrers mobile hovedkvarter - et tog skjult i en tunnel i Østerrike, hvorfra diktatoren personlig overvåket fullbyrdelsen av felttoget i Aellas.

Til å begynne med forholdt Hitler seg noe kjølig til Students forslag. «Det lyder bra, men jeg tror ikke det kan gjennomføres i praksis,» sa han. Hitler var først og fremst opptatt av invasjonen i

Russland, som nå var berammet til 22. juni. Operasjonen var En dristig plan om erobring fra luften

allerede seks uker forsinket av angrepet på Jugoslavia og Hellas,

Forhåndsvarsel fra kodeeksperter i «Ultra»

og Hitler ville ikke ha flere avvik fra det som han ventet skulle bli

Blinkskyting på tyske fallskjermjegere

hans største militære bedrift.

Første dag: Dårlige nyheter for begge parter

Men da Student begynte å legge fram fordelene ved planen,

Høyt spill om en viktig flyplass

ble den straks mer interessant i Hitlers øyne. Kreta lå ideelt til for

Bredsider mot invasjonsmaktens forsyningsflåte

et flybårent angrep. Øya var bare 100 km lang og ikke mer enn 65 km bred, den var lett å nå fra det tysk-okkuperte Hellas, men var

Newzealendernes tapre angrep Represalier i en fiskerlandsby

Kong Georgs melankolske avskjed

ikke så lett for britene å befeste fra sjøen. Videre kunne øya tjene som springbrett for en hel serie lignende angrep over Middelha­

Siste skanse ved Galatas

vet, mot så vitale mål som den engelske kolonien Kypros og de

Britenes konklusjon: «Stillingen er håpløs»

alliertes livlinje i Midtøsten, Suez-kanalen. Hitler likte tanken på å bruke elite-fallskjermhoppere i stor

JEGERE FRA HIMMELEN

skala. Til nå hadde die Fallschirmjåger bare sparsomt kommet til anvendelse under invasjonene i Holland, Belgia og Norge. Men

Til tross for alt hemmelighetskremmeriet visste britene allerede

selv disse små operasjonene hadde vært utrolig virkningsfulle og skapt nærmest paralyserende fryktforestillinger hos fienden. I

hadde i ukevis referert til Kreta som «de fortapte menns øy» i sine

om operasjon Mercur. Propagandastemmen Lord Haw-Haw

Holland, f.eks., insisterte folk på at fallskjermhoppere kom ned til dem i diabolske forkledninger som nonner, munker og trikkekon­

nattlige radiosendinger til Storbritannia. Via avlyttinger av tyskernes topphemmelige radiolinjer i Hellas hadde mer troverdig materiale kommet for dagen og blitt dechiffrert av kodespesialis-

duktører. Slike skremselshistorier likte Hitler, på samme måte som

tene i Ultra. Så mange detaljer i angrepsplanen var blitt avslørt -

han gledet seg over sin apokalyptiske visjon av blitzkrieg fra himmelen. «Det er slik fremtidens kriger vil bli ført,» forkynte han

bl.a. den stipulerte datoen, 15. mai - at Churchill senere kunne

en gang. «Himmelen vil være svart av bombefly, og ut fra dem inn

skrive: «Ikke på noe tidspunkt under hele krigen var vår

i røyken, hopper fallskjermjegerne, hver med sin maskinpistol.»

etterretningstjeneste så korrekt og grundig informert.» Churchill så på Kreta som «en enestående anledning til å

Mot slutten av samtalen med Student var Hitler så entusiastisk at han selv begynte å foreslå taktikken for angrepet mot Kreta.

likvidere fallskjermjegerne» og ga ordre til at øya «må forsvares hårdnakket». Hans personlige valg av leder for forsvaret falt på en

Han fortalte Student at fallskjermsoldatene burde slippes ned i

gammel venn fra New Zealand, generalmajor Bernard Freyberg,

klynger «på mange steder samtidig» for å forvirre fienden. Dette synspunktet passet ypperlig inn i Students planer og representer­

en 51 år gammel rugg av en mann, som blant soldatene gikk

te samtidig et brudd med første bud i tradisjonell tysk

fra første verdenskrig. Han hadde vært såret mange ganger, og

militærdoktrine, nemlig det å holde troppene samlet.

Churchill likte å minnes den gangen i 1920-årene da han ba Freyberg vise fram krigsarrene sine. «Han kledde av seg, og jeg

Forberedelsene til Operasjon Mercur, som var Hitlers kode­ navn på dette prosjektet, begynte i slutten av april da tyske

bakkestyrker hadde fullført erobringen av Hellas. I nærheten av

Athen ble greske arbeidere satt i gang med å grave ut ni hurtig improviserte flyplasser. Herfra skulle 7. fallskjermdivisjon rette et kombinert glidefly- og fallskjerm-angrep på de tre flyplassene sonri lå langs nordkysten av Kreta. Så snart Tal Iskjermjegerne hadde situasjonen under kontroll, skulle bølger av transportfly lande med infanterister fra 5. fjelldivisjon. Deretter skulle forsterk­

ninger og tungvåpen fraktes sjøveien til Kreta.

under kjælenavnet «Småen». Freyberg var en høyt dekorert helt

talte tjuesju forskjellige kutt og sår.» Churchill kalte ham «Salamanden> fordi han «trivdes i ilden» i første verdenskrig og var

«bokstavelig talt blitt skutt i filler uten at det hadde plaget hans

psykiske tilstand eller hans humøp>. Freyberg var så immun mot frykt at han forklarte en journalist: «Det må være noe i veien med kjertlene mine.» Ikke desto mindre så han mørkt på sitt oppdrag på Kreta. Dit hadde han kommet direkte fra Hellas, hvor han hadde ledet sin newzealandske divisjon i et håpløst forsøk på å holde stand mot den tyske

5. fjelldivisjon befant seg allerede i Hellas, hvor den hadde

invasjonen. Nå var det ingenting han heller ville enn å dra tilbake

utmerket seg med å storme den tungt befestede Metaxas-linjen

til Egypt med sin egen avdeling og reorganisere restene av den.

ved den bulgarske grensen. Men fallskjermjegerne måtte ile nedover fra Tyskland. Utstyret deres måtte hentes helt fra Nord-

Dessuten var forsvaret av Kreta i vill uorden. Freyberg var øyas sjuende øverstkommanderende på like mange måneder. Selv om

Frankrike, hvor det lå omhyggelig pakket og klart for den luftinvasjonen av England som det aldri ble noe av. Fallskjermhop­

Churchill hele tiden hadde mast om hvor nødvendig det var å stramme opp garnisonene der, så var britenes engasjement i Midtøsten spredt over et så vidt stort område at lite var blitt gjort

perne ble fraktet til Hellas med tog og lastebiler, i all hemmelighet og bare om natta. De ble holdt uvitende om bestemmelsesste­

det, fikk ordre om å fjerne avdelingsmerkene fra uniformene - en ørn som stuper gjennom en krans av eik og laurbær - og de fikk forbud mot å synge sine bråkjekke fallskjermjegersanger.

*

med styrkene på Kreta. Freyberg tok et grundig overblikk, og 1. mai telegraferte han til øverstkommanderende i Midtøsten, gene­

ral Sir Archibald Wavell: «Disponible styrker totalt inadekvate overfor forespeilet angrep.» Freyberg hadde faktisk en potensielt formidabel garnison til sin disposisjon. Over 40 000 mann sto under hans koTnmando,

45

nesten dobbelt så mange som kom til å være med i den tyske

Øyas geografiske egenskaper hjalp tyskerne med å opprett­

invasjonsstyrken, som totalt ville telle omkring 23 000 mann. Men 11 000 av Freybergs menn var dårlig trente grekere og kretere, og

holde en blokade mot britiske forsøk på å befeste den fra sjøen. Som Freyberg uttrykte det, øya «vendte feil vei», og han ønsket at

to tredjedeler av de øvrige britiske, australske og newzealandske mannskapene hadde blitt dumpet på Kreta etter et demoralise­

han kunne «snu den rundt». Både den viktige havnebyen

rende nederlag på det greske fastlandet. Mange av dem hørte til forsyningstroppene - kokker, kontorister og sjåfører som var blitt

vendte rett mot Luftwaffes baser i Hellas vel 300 km unna, mens

Herakleion og brennstoffbasen i Suda-bukta lå på nordkysten og

skilt fra sine opprinnelige enheter og nå levde i flokker i åssider og

de britiske forsyningsbasene i Egypt befant seg nesten 650 km lenger syd. Den britiske marinen ble nødt til å forsere luftbloka-

olivenlunder. Freyberg sto også overfor en akutt mangel på forsyninger.

den på nordsiden av Kreta, og la i løpet av de tre første ukene av mars ut fra Egypt med 27 000 tonn ammunisjon. Britene møtte

Noen av soldatene hadde kommet seg unna med bare et ullteppe og en rifle, og det gjorde ikke saken bedre at grekerne var

forskjellige geværtypene kunne bruke samme ammunisjon. Det

harde angrep og klarte å få | av forsyningene i land, deriblant 16 lette stridsvogner og ni tunge infanteri-tanks av typen Matilda. Men om forsvarerne av øya hadde mange handicap, så hadde de også en stor fordel. Takket være Ultra visste de hvordan, hvor

var mangel på tanks, kanoner, granater, skansetøy og piggtråd.

og omtrent når det tyske angrepet ville komme, og kunne innta

Feltkanonene manglet sikkelige sikter, og noen av mannskapene

sine posisjoner deretter. Forsvaret ble konsentrert om fiendens hovedmål, de tre flyplassene og havnebyene like ved dem, langs

bevæpnet med fem forskjellige typer gevær, der ingen av de

hadde festet tresikter på geværene med tyggegummi. Det alvorligste problemet var mangelen på fly. I begynnelsen av mai var det bare 36 britiske kampfly på de tre flyplassene

tilsammen. Bakketroppene fleipet med at RAF ikke lenger

en 110 km lang landevei over Kretas nordlige, smale kystslette.

Regnet fra vest mot øst var disse hovedmålene Malerne - med havnen i Suda-bukta - Rethymnen og Herakleion (se kart neden­

betydde Royal Air Force, men «Rare as Fairies» - «sjeldne som feen>. Som et resultat av tallrike Luftwaffe-tokt var det like før det

for). I løpet av et par dager var Freyberg blitt mer optimistisk

tyske angrepet bare et halvt dusin brukbare RAF-jagere på Kreta,

hadde begynt å surmule over situasjonen på Kreta: «Forstår ikke engstelsen. Er ikke det minste redd flybåret angrep. Har foretatt mine disposisjoner.» Men Freyberg var desto mer redd for et mulig

så få at de ble fløyet tilbake til Egypt for å unngå et unødvendig offer.

46

enn da han kom, og den 5. mai telegraferte han til Churchill, som

angrep fra sjøen. Han ba derfor om hjelp fra Royal Navy og

og føtter og kastet armene forover som for å gripe fatt i det svarte

fortalte statsministeren: «Hvis hjelp fra marinen, går alt bra.»

korset på vingen. Så ble jeg tatt av luftstrømmen, og jeg svirret gjennom rommet med luften brølende i ørene mine. Et plutselig rykk i remmene, et press mot brystkassen som slo luften ut av lungene og så - jeg kikket opp og så fallskjermens vidåpne hette

Den tyske flybårne armada dukket opp over et vindstille Egeerhav syd for Hellas tirsdag den 20. mai. Den var fem dager

forsinket - å frakte nesten fem millioner liter flybensin til de greske flyplassene hadde vist seg vanskeligere enn ventet. Men da

over meg. Mot denne kjempeparaplyen følte jeg meg liten og ubetydelig».

den endelig kom i synsfeltet, måtte man bli overveldet av denne

Klokka var 7.30 om morgenen, og i målområdet mellom

tordnende majestet. 493 tre-motors Ju-52 transportfly, kjent som

Malerne og Suda satt mange av forsvarerne ennå ved frokostbor­

«Tantene» fordi de var trege men pålitelige, stengte faktisk talt sola

det. Noe tidligere hadde de gått gjennom det som newzealenderne kalte morgenens «hat» - Luftwaffes daglige bombing og stra-

ute.

Aller først kom sleperflyene halende på omkring 70 glidefly av stål, tre og lerret. Etter planen skulle glideflyene slippes løs omtrent 10 km unna hovedmålet, som var Maleme-f ly plassen på

fing like etter daggry. Som vanlig var det Stuka-bomberne som var mest fryktinngytende. Mange av flyene hadde sirener festet

Vest-Kreta. Hvert av glideflyene hadde med seg 11 fullt utstyrte menn, medregnet piloten, som skulle kjempe sammen med de

på undersiden, og disse sirenene hylte og skrek så gruoppvekkende ifølge en av soldatene, at de «gjorde deg kvalm og fikk kneleddene til å løsne». Så kom en liten pause, hvoretter Stukaene

øvrige. Noen av pilotene var nyinnkalte sivile glidefly-entusiaster.

gikk enda mer intenst til angrep, med øredøvende 500- og 1 000-

En av dem hadde kjørt drosje i Wien et par uker tidligere.

punds bomber. Så ble det stille, og gjennom støvet og røyken fikk

«Tantene» hadde fallskjermjegere ombord, 12 i hvert fly. Etter

forsvarerne plutselig øye på glideflyene. Ett kvarter senere - «som

som minuttene gikk, ble de mer og mer engstelige. I ett av flyene satt en bataljonssjef ved navn baron von der Heydte og fulgte

såpebobler fra en leketøyspipe,» sa en newzealender, «men så uendelig mye mer illevarslende» - ble luften fylt av himmeljeger-

klokka. Dette skulle være von der Heydtes første fallskjermhopp i

nes fallskjermer. Øyenvitner var så overveldet at de flere år senere hevdet å ha

kamp. Han var en tenksom mann, som hadde studert jus og filosofi. Etter krigen beskrev han opplevelsen i sin erindringsbok:

sett fallskjermene komme ned som en blendende blomsterbukett i rødt, grønt, gult og fiolett. I virkeligheten fantes de bare i to

«Sakte, uendelig sakte, som de siste dråper krystet ut av en tørket brønn, passerte minuttene. Det fins ingenting så grusomt, så

utgaver: grønt for soldatene og hvitt for offiserene. Derimot var

utmattende, som å vente på det øyeblikket man skal hoppe...

forsyningscontainerne markert med røyk i flere farger for

Når det ikke finnes noen vei tilbake, opplever de fleste en merke­ lig synkende følelse, som om magen hadde blitt igjen på bakken.»

identifiseringens skyld. Denne røyken kan ha villedet observatø­

rene på bakken. Mennene fra 5. New Zealand-brigaden ble utsatt for en enda

Nå var de unge tyske krigerne 400 fot over Kreta, og flyene

mer oppskakende effekt der de lå nedgravde på østsiden av

bevegde seg så sakte som det gikk an. Så lød ordren: Klar til

Maleme-flyplassen. De var sikre på at de hadde hørt en trompetfanfare, og de hadde forsåvidt rett. En av de første som hoppet ned, var en jeger fra Øvre Schlesien, Ernst Springer, som

sprang! Da von der Heydte sto klar ved døra, «tok propellstrøm-

men tak i kinnene mine, og det føltes som om de flagret som vimpler i vinden». Under flyet, sydøst for Malerne flyplass, kunne han se landsbyen Alikianou, hvor skyggene av flyene lignet

trakk fram jakthornet sitt straks han hadde landet, og blåste til

«spøkelseshender som famlet over de hvite, solstekte husene, mens det bak landsbyen blinket i et stort speil - vannreservoaret

angrep. Etter at fallskjermene hadde åpnet seg, tok det omkring fem sekunder før de var nede, og i dette pinefulle tidsrommet ut­

- med ensfargete fallskjermer drivende ned mot det, som høstløv.

gjorde de en lett blink for forsvarerne. En newzealender som åpnet ild mot dem fra en godt kamuflert skyttergrav, syntes det

Så kom ordren om å hoppe - Raus! Jeg skjøv fra med hender

minte om andejakt.

Den tyske invasjonen av Kreta i mai 1941 var historiens første massive, flybårne operasjon uten støtte fra bakketropper. Det var et trehodet angrep - landingspunktene er vist med symbolene fallskjerm, glidefly og transportfly. Disse kom i bølger på morgenen og ettermiddagen den 20. mai. En formasjon på 15 glidefly med kurs for Akrotiri-halvøya øst for Kanea, ble truffet av tungt antiluftskyts og mistet fire fly. Resten av glideflyene landet spredt omkring på halvøya, og de fleste av tyskerne ble drept eller såret. Selv om dette ambisiøse luftangrepet ikke overveldet britene, klarte de tyske fallskjermsoldatene å få et fotfeste som de utnyttet i bakkekampene som fulgte.

47

Vel 3 km øst for flyplassen bommet pilotene grovt på slippsonen, og en hel bataljon fallskjermjegere datt praktisk talt rett i fanget på newzealandske soldater som lå skjult i en olivenlund. I løpet av de første kaotiske minuttene, klarte sjefen

for 23. New Zealand-bataljon, oberstløytnant F. Leckie, å ta livet

I noen tilfeller hadde tyske luftspeidere begått åpenlyse feil. En fallskjermavdeling som landet mellom Malerne og Suda, gikk ved en mistorståelse til angrep på et feltsykehus. Selv om det var tydelig markert med røde kors på taket, hadde det blitt identifisert

på tyske kart som bare «en teltleir». Fallskjermjegerne befant seg plutselig midt blant sårede

av fem fallskjermjegere mens han ennå satt i hovedkvarteret sitt. Adjutanten hans, en tidligere funksjonær i et rederi, skjøt to til

pasienter, blant dem en tysk pilot som hadde blitt skutt ned over

uten å reise seg fra pakkedisken. I løpet av dagen mistet den tyske bataljonen 400 av sine totalt 600 mann. Fortegnelsen over ett av

tysk offiser, som trakk fram et kamera og begynte å ta bilder av de

kompaniene ble funnet i lomma på en død offiser. Den inneholdt 126 navn. I løpet av tre timer var 112 av mennene på listen døde.

Mange av de tyskerne som nådde uskadd ned til bakken, befant seg nå plutselig i et mareritt av forvirring og dårlig planlegging. Slurvete slipp gjorde at mennene ofte landet langt fra

Kreta og nå møtte dem med nazihilsen. Etter en stund kom en pysjamaskledde fangene. Bildene ble imidlertid aldri fremkalt, for en newzealandsk skarpskytter som lå gjemt i en olivenlund vel 350 m lenger unna, skjøt offiseren gjennom hodet et par minutter

senere. I disse første, forvirrende timene fikk de tyske fallskjermsolda­

var tre ganger større enn tyskerne hadde beregnet. Kretas

tene mindre hjelp fra Luftwaffe enn de hadde regnet med. Jagerpilotene som sirklet over hodene på dem, klarte ikke å skille

sivilbefolkning, som ifølge tyske etterretningsrapporter skulle være medgjørlig eller til og med tyskvennlig, truet angriperne fra

mellom venn og fiende i de flere hundre små sammenstøtene nede på bakken - i olivenlunder, åssider og landsbygater.

vinduskarmer, bak trestammer og klipper, bevæpnet med de samme slags kniver og bøsser som de hadde brukt mot tyrkiske undertrykkere tre decennier før.

Oberst Howard K. Kippenberger fra New Zealand var med på et slikt sammenstøt. Han ledet en brigade som forsvarte et område kjent som Fangedalen, sydvest for Khania. «Idet jeg kavet

Flere ukers luftspeiding hadde ikke klart å skaffe tyskerne noen

meg gjennom en lysning i kaktushekken, fikk jeg en salve nesten

særlig innsikt i britenes kamuflasjesystem. Kamuflasjen var så

intrikat at selv britene ble lurt av og til - én enhet begynte å grave

midt i fjeset,» sa Kippenberger senere. «Ilden skar seg inn i kaktusen på begge sider av meg. Jeg hoppet sidelengs, vrikket

en latrine i nærheten av Malerne bare for å oppdage at det lå en bombekasterstilling mindre enn ti meter unna.

ankelen og rullet ned skråningen. Jeg sutret litt, kravlet opp stien og inn i huset. Der så jeg fyren gjennom vinduet. Jeg hoppet ut

våpnene sine. Forsvarssoldater lå nedgravd overalt i et antall som

En antiluftskyts-bløff på Kreta, et ledd i anstren­ gelsene for å villede tyske luftspeidere. Britene prøvde så godt de kunne å skjule hvor svak forsvarsstyrken var - de hadde bare 32 tunge og 36 lette antiluftskyts på hele øya. Men denne fellen forhindret ikke at tyskerne bombet flyplasser og andre militæranlegg som de ville.

48

igjen, hinket rundt på baksiden av huset i et innfall av noe jeg

plommer fra en revnet papirpose». Etter hvert som skjermene

syntes var et stykke nydelig taktikk, og skjøt ham renslig gjennom hodet på 10 meters hold. Den fjotten sto da fremdeles og holdt

åpnet seg, flammet silken voldsomt opp. Skjærsilden fortsatte nede på bakken. Noen fallskjermjegere gikk i dekning i en åker

øye med lysningen i hekken, og hadde tydeligvis ikke sett at jeg krøp inn i huset.»

med meterhøy bygg og begynte å skyte mot forsvarerne. Britene røkte dem bokstavelig talt ut av åkeren ved å sette fyr på byggen. Ved Herakleion mistet en tysk bataljon 300 soldater og 12

Alle de problemene som møtte fallskjermjegerne ved Malerne - feilslipp, inadekvat etterretning, mangel på støtte fra luften dukket opp senere på dagen lenger øst, ved Rethymnon og Herakleion. Her ble angrepene mer enn en time forsinket fordi

offiserer på en knapp time.

hente neste runde fallskjermhoppere på greske flyplasser, sank

Mot slutten av den første dagen så det mørkt ut for det tyske angrepet langs hele nordkysten av Kreta - fra Herakleion i øst til Malerne i vest. 10 000 tyskere hadde landet på øya med fallskjerm

ned til akslingen i den bløte sanden og sendte støvskyer en

eller glidefly. Ikke noe sted hadde de oppnådd det som var målet

kilometer til værs. På grunn av denne forsinkelsen klarte ikke pilotene å ta igjen sine formasjoner og koordinere innflygingen

for den første dagen, nemlig å erobre de tre flyplassene samt byene Herakleion, Rethymnon og Khania. Omtrent 40% av

til slippsonene. Dermed kom jagerne og bombeflyene, som ikke

angriperne var døde, sårede eller fanger. Dimensjonen av den tyske fiaskoen - om ikke tapstallene -

transportflyene som hadde kommet tilbake fra Malerne for å

var klar over forsinkelsen, til å gå til oppvarmingsangrep noe for tidlig.

fikk general Freyberg kjennskap til om kvelden ved en ren tilfel­

I målområdet hadde britene litt av en dag i kamp mot de

dighet. I Freybergs hovedkvarter i en tunnel i nærheten av Khania

langsomme Junkerne. Ved Herakleion ble 15 av disse transport­ flyene skutt ned. En kanonmann mintes etterpå hvordan flyene

hadde tatt fyr og fallskjermsoldatene «febrilsk hoppet ut, som

satt løytnant Geoffrey Cox, redaktør for en newzealandsk mannskapsavis, og bladde i en stabel erobrede, fiendtlige dokumenter, da han plutselig oppdaget hele operasjonsordren for det regi­

mentet som hadde landet ved Malerne. Ved hjelp av en lomme­ ordbok som han hadde brukt som journalist i Wien før krigen, snekret Cox sammen en oversettelse, som han så leste høyt for generalen i lyset fra en stormlykt inne i Freybergs hule. Doku­

mentet avslørte i detalj omfanget, retningen og målene for den første tyske angrepsbølgen. Ut fra disse opplysningene ble det klart at størstedelen av de tyske fallskjermtroppene allerede var sluppet ned.

Men bortsett fra denne tilfeldige oppdagelsen var Freyberg

farlig uinformert om hva som hadde hendt den første dagen. De fleste av britenes radioapparater var blitt igjen i Hellas, og kommandantene hadde hovedsakelig telefonnettet å støtte seg til. Nå hadde bomber og fallskjermjegere kuttet over mesteparten

av telefonledningene, og forsvarerne måtte ty til den risikable metode å sende meldingene sine med kurerer. En slik løper ble sendt fra Rethymnon til Suda, en distanse på 70 km. Han var

stadig utsatt for snikskyttere underveis, og måtte to ganger bryte gjennom fiendtlige linjer før han nådde målet, seks dager etter planen.

Tidligere verdensmester i tungvektsboksing Max Schmeling hopper ut Ira et fly under fallskjermøvelser like før den tyske invasjonen av Kreta i mai 1941. For sin innsats ble Schmeling dekorert med Jernkorset av Første Klasse av Reichsmarschall Hermann Cdring. Gdring ble rasende da han senere fikk vite at han var blitt feilinformert om tungvektsbokserens deltakelse - Schmeling hadde ligget i dysenteri under størstedelen av angrepet.

49

Det farligste hullet i Freybergs informasjon var den truselen

kunne lande i det hele tatt - og gå opp en stund senere - antydet

som var i ferd med å ta form den første natta like øst for Malerne flyplass, Her, i et uttørket elveleie, holdt overlevende fra fall-

skjermtroppene og glideflyene på å bygge opp en farlig stilling. Dette visste ikke Freyberg, og han var heller ikke klar over hvor

noe om den dramatiske forandringen som hadde funnet sted ved flyplassen i løpet av natta. Newzealenderne fra 22. bataljon hadde oppgitt sydhjørnet av flyplassens forsvarslinje, Høyde 107, og de utmattede tyske fallskjermjegerne trodde ikke sin egen flaks da

viktig landingsbanen var. Hadde han innsett dens verdi, kunne

de kunne traske opp på høyden uten kamp.

han ha tatt flyplassen og dermed hindret at tyskerne fikk bruke den til å få inn forsterkninger.

For oberstløytnant L. W. Andrew, sjefen for 22. bataljon, var

tilbaketrekningen fra Høyde 107 toppen av nesten 24 timers

grusom frustrasjon. Andrew var en besluttsom og tapper mann. En stund var også den tyske øverstkommanderende, general

Da en bombesplint traff ham i tinningen ved Malerne, hadde han

Student, i villrede om hva som hadde foregått. I tredje etasje på hotell Grande Bretagne, som bare uker før hadde vært britenes

simpelthen plukket metallbitene ut og fortsatt kampen. Men

hovedkvarter i Athen, ventet Student engstelig på nyheter som kunne bekrefte hans tillit til die Fallschirmjåger og den dristige

mangelen på radiokontakt hadde satt ham i en djevelsk situasjon hele dette døgnet. Han hadde mistet kontakten med sine tre fortroppskompanier og hadde følgelig vært ute av stand til å gå til

planen han hadde prakket på Hitler. Som von der Heydte senere

effektivt motangrep mens fallskjermjegerene ennå var dårlig

bemerket, var dette en plan «som hadde blitt en del av ham ...

organisert og sårbare. Etter midnatt trodde han at kommandostil-

Han trodde på den og levde for den og i den». De første nyhetene, som begynte å komme inn like etter midnatt, var dårlige nyheter. Mange av Students gamle medsam-

lingen på Høyde 107 var omringet, og han trakk seg tilbake. Han hadde ingen mulighet til å vite at fienden var underlegen i antall, fri for ammunisjon og utslitt.

mensvorne fra felten, blant dem divisjonssjefen og regimentssje-

Tyskerne var faktisk så slitne at spredte grupper fra 22. bataljon

fen ved Malerne, var døde eller såret. Lederen for operasjonen, general Alexander Lohr, spurte om man ikke burde treffe forberedelser til å avblåse Operasjon Merkur. Det ble sagt at

kunne trekke seg tilbake gjennom tyske linjer uten innblanding. Mens newzealenderne, med støvlene på nakken for ikke å lage

Hitler la skylden for den første dagens fiasko på en hodeskade

«Hvis fienden hadde gått til fullt motangrep den natta eller om morgenen den 21.,» fortalte general Student senere, kunne «de svært slitne restene ha blitt utslettet.»

Student hadde pådratt seg i Holland under første verdenskrig.

Men Student var en spillertype, som, for å si det med von der

støy, krøp forbi tyskerne, kunne de høre fallskjermjegerne snorke.

Heydtes ord, var i stand til «å vurdere fiendens stilling nøyaktig

selv når han hadde gale opplysninger om den». Student kom intuitivt fram til at hovedfremstøtet burde settes inn mot den

Om ettermiddagen den 21. - andre dag i angrepet på Kreta -

vesle flyplassen ved Malerne. Selv om han syntes å huske at rullebanene der fra luften ikke så stort lengre ut enn tre

kom Junkere med en hel bataljon fjellsoldater til syne på himmelen. Flyene begynte å gå ned tre og tre - rett inn i britisk granatild. På 5 500 meters avstand hadde newzealenderne ni

tennisbaner - og selv om det ennå var uklart hvem som hadde

kontrollen over flyplassen - besluttet han å «satse alt på ett kort». Ved Malerne ville han lande alle transportflyene som fraktet 5. fjelldivisjon. Forsvarernes hovedstillinger på øya, ved Suda,

Rethymnon og Herakleion, skulle «rulles opp fra vest», som han uttrykte det. Student ga de nødvendige ordrer og sendte så en flyoffiser for

begynte Student å lande 5. fjelldivisjon ved Malerne. Klokka 16

feltkanoner stilt inn mot landingsområdet. Granatene deres ødela noen av flyene og tvang andre forbi rullebanen. Andre igjen havarerte på stranden bortenfor flyplassen eller i vinåkrene ved siden av.

Ombord i ett av transportflyene satt en tysk krigskorrespon-

å finne ut av situasjonen ved Malerne. Like etter daggry landet

dent, Kurt Meyer, som senere ga denne beskrivelsen av landingen: «Brune fontener av jord spruter opp over de

piloten på Malerne til tross for kraftig britisk ild. Det faktum at han

maskinene som allerede har landet i en sky av jord, røyk og støv.

50

Piloten skjærer tenner. Han må ned, koste hva det koste vil.

De første britiske salvene traff en kalk lastet med ammunisjon.

Plutselig kommer en vinåker mot oss. Vi tar bakken og spretter bortover. Så går den ene vingen ned i sanden og river halen på

Den eksploderte og satte fyr på et par av de andre båtene. De britiske jagerne rente inn i kalkene midtskips og skar dem i to, og snart var farvannet overstrødd med fjellsoldater som kjempet for livet. På to timer mistet den tyske flåten halvparten av båtene og mer enn 300 mann. De overlevende vendte tilbake til Hellas, og

flyet over mot venstre. Menn, utstyr, bokser og ammunisjon

kastes forover. Vi mister kontrollen over våre egne kropper. Til slutt står vi stille, og maskinen står halvveis på hodet.» Tross vanskelighetene landet 63 fly den kvelden. Mange av soldatene hoppet av mens flyene ennå var i bevegelse. De forente

seg straks med fallskjermjegerne som hadde rykket inn vest og syd for flyplassen, og brukte forlatte britiske panservogner til å

det samme gjorde en større konvoi av kalker som møtte en annen skvadron av britiske rovdyr senere på morgenen, like før kalkene skulle gå i land med 4 000 mann øst ved Herakleion,

pløye flyvrakene bort fra rullebanen for å gi landingsplass til nye forsterkninger. Tyskerne hadde nå skikkelig fotfeste ved Malerne.

Fra sitt hovedkvarter inne på land kunne general Freyberg se den rødmende himmelen over den tyske flåten som skulle til Malerne,

Med økende selvtillit ventet de nå på sjøbårne styrker som skulle

men som nå sto i brann.

landsettes på stranden vest for flyplassen før mørkets frembrudd.

Freyberg var i ferd med å forberede et motangrep mot de tyske fjelltroppene ved Malerne. Til dette kunne han ha kalt inn 7 000

Men den tyske flotiljen kom sent. I slående kontrast til den moderne luftarmadaen som nettopp hadde invadert Kreta, så denne styrken heller antikvert ut der den sneglet seg over

veltrente infanterisoldater som befant seg omkring hovedkvarte­ ret ved Khania, men han var ennå ikke klar over at flyplassen

Egeerhavet fra Hellas. Den besto først og fremst av 25 tomastrete motorbåter, såkalte kalker, som var tatt fra greske fiskere. Båtene

hadde fått utslagsgivende betydning. Dermed ble bare to

var ned lastet med 2 300 fjellsoldater og et arsenal av våpen og

som kom i gang fire timer etter planen. Likevel klarte den ene New

materiell som ikke kunne fraktes med fly - artilleri, tanks og

Zealand-bataljonen å slå seg to kilometer framover langs kysten og kom fram til kanten av flyplassen før daggry. De kunne se

hester. Det var allerede mørkt da flotiljen kom innenfor Kretas syns­ rand. Luftwaffe hadde gått til ro for natta, og disse langsomme farkostene var sårbare for den britiske middelhavsflåtens mektige krigsskip, som kunne operere i ly av mørket. En fiendtlig skvadron på tre kryssere og fire jagere avskar flotiljen og satte sine søkelys mot de hjelpeløse kalkene, «som dødens fingre», som en av tyskerne senere mintes. Den lette italienske jageren Lupo som

bataljoner - færre enn 2 000 mann - satt inn i motoffensiven,

tyske transportfly lande med nye forsterkninger. Men med dagslyset kom også Luftwaffe til og gikk til angrep, og den newzealandske batljonen måtte trekke seg tilbake. I mellomtiden hadde den andre bataljonen tatt peiling på høydedragene syd for flyplassen. Denne bataljonen var satt

sammen av maorier, den polynesiske urbefolkningen på New

eskorterte flotiljen, gjorde et tappert forsøk på å avlede britenes

Zealand. Da maoriene gikk til angrep på tyskerne i en dal øst for Malerne, «steg et dypt, brummende ah! ah! ah! fra strupene deres

oppmerksomhet, men den vesle kanonen på Lupo var virknings­ løs som et lekegevær.

Zealand. «Når så magasinene deres var tomme, satte de i å løpe

idet de rykket fram og fyrte løs,» fortalte en av offiserene fra New

Assistert av en stor lastebil strever tyske mann­ skaper med å få et havarert britisk fly bort fra rullebanen på Malerne på Kreta etter at de har erobret denne strategiske flyplassen. Før det tyske luftangrepet 20. mai 1941 ble alle manøvreringsdyktige britiske fly fløyet til Egypt. Luftwaffe var dermed uten motstand i luften.

51

mot fienden med løftede bajonetter mens ropene stadig ble

høyere... Menn falt, men maoriene fortsatte å gå på.»

Til slutt, da Luftwaffe satte inn sin offensiv, måtte til og med

maoriene trekke seg tilbake under flyenes nådeløse bombing. Men de kom tilbake med løftet hode - to av dem bar en lapskausgryte på et gevær mens de stolt viste sitt tommelen-oppsignal. Motangrepet hadde mislykkes, og hele ettermiddagen den 22.

mai, Kreta-angrepets tredje dag, fortsatte tyske transportfly å lande ved Malerne. Junkerne svermet inn med et gjennomsnitt på ett fly hvert tredje minutt og landet omkring 2 000 nye

fjellsoldater. Samme kveld kom sjefen for 5. fjelldivisjon, generalmajor Julius Ringel, for å overta kommandoen over sine menn. Ringel,

knebukser, støvler og røde skulderkapper - og bevæpnet seg med økser, krumme, syriske kniver og rustne flintlåsgeværer som hadde vært brukt mot tyrkerne i det 19. århundre. I løpet av den første timen av fallskjermangrepet på Kastelli var j av tyskerne

drept, og resten ble overrent av kretere som stemte i sitt gamle greske krigsrop. Da tyskerne overga seg, måtte major Bedding låse dem inn i landsbyens fengsel av hensyn til deres egen

sikkerhet, «ettersom en god del av innbyggerne drev og skjøt etter dem». Etter at de tyske fjellsoldatene hadde oppdaget «grusomhete­ ne», ble det gitt ordre om at Kastelli skulle bombes med Stukaer.

En fulltreffer mot fengselet befridde de tyske fangene, som nå slo seg sammen med fjellsoldatene og endelig overmannet kreterne. Som represalie for «grusomhetene» ble 200 av landsbyens menn

eller «Pappa Julius», var en slu taktiker, kjent for sitt motto «svette sparer blod». Dette prinsippet satte han øyeblikkelig ut i livet ved

stilt opp på torget og skutt.

å sende styrkene sine inn i det kuperte klippelandskapet i syd, «over et landområde,» sa han selv, «som djevelen skapte i raseri.»

Situasjonen for de allierte på Kreta forverret seg nå temmelig fort,

Tyskerne hadde unnlatt å skaffe sommeruniformer til fallskjerm­

personer». En slik viktig person var den greske monarken, kong Georg II. Han hadde flyktet til Kreta den 24. april, da tyskerne

jegerne og fjellsoldatene. Mennene svettet seg østover mot newzealendernes sydflanke i mer enn 40 graders varme.

og Freyberg kom til at «dette ikke er noe blivende sted for viktige

begynte å nærme seg Athen. Plutselig ble det presserende å få

Morgenen etter sendte Ringel en mindre avdling på rekonose-

kongen evakuert til Egypt. Allerede på angrepets første dag, da

ringstokt langs kysten vest for flyplassen. En enhet bestående av

tyske fallskjermjegere dalte ned på alle kanter, forlot kongen

75 fallskjermjegere hadde ikke gitt livstegn fra seg siden angrepets

huset sitt i nærheten av Khania. Med britisk eskorte la han nå ut

første dag. Det siste man hadde hørt, var at de hadde landet like ved Kastelli, en fiskerlandsby 10 km vest for Maleme-flyplassen.

på en strabasiøs tre-dagers reise over Det Hvite Fjellet til fots og

Ringel var fast bestemt på å finne ut hva som var hendt dem. Rekonoseringsavdelingen lette en hel dag og snublet til slutt over

på øyas sydkyst. Han trasket over snøkledde topper og sov på

likene av fallskjermjegerne. Noen av mennene var blitt drept med kniver og klubber, og fjellsoldatene trakk umiddelbart den

det hele som en tur i marka,» sa den britiske militærattasjé, oberst J. S. Blunt, da kongen hadde blitt plukket opp av en jager.

på muldyr for å rekke fram til et forhåndsavtalt evakueringspunkt bakken i sin kongelige, gullbesatte uniform. «Hans Majestet tok

slutning at kretiske sivile hadde drevet med likskjending. Ordet

I mellomtiden var det duket for et endelig oppgjør mellom de

«bestialiteter» sivet tilbaket til det tyske hovedkvarteret. I virkeligheten hadde fallskjermjegerne falt i temmelig renhårig kamp mot et høyst improvisert regiment bestående av 1 000

tyske angrepsstyrkene og øyas forsvarere. De britiske garnisone­ ne ved Rethymnon og Herakleion holdt ennå stand, men Malerne

kretiske frivillige under ledelse av den newzealandske major T. G. Bedding. Ettersom regimentet bare hadde 600 rifler seg imellom

km øst for Malerne flyplass og holdt en nord-syd-linje som gikk

var ugjenkallelig tapt. Freybergs newzealendere sto nå omtrent 13 gjennom høydedragene ved fjellbygda Galatas. De sto under så

og bare tre ukers trening bak seg, gikk Beddings ordre før

sterkt press fra Luftwaffe, som kunne sende inn så mye som 400

angrepet kun ut på å yte symbolsk motstand. Men disse fiskerne

fly daglig, at forflytninger om dagen var så godt som umulige. I

og bøndene hadde arvet århundrelange tradisjoner når det gjaldt tapperhet i geriljakrig. Nå hadde de tatt nasjonaldraktene på -

sluttet seg til et fallskjermregiment som siden angrepets første dag

52

mellomtiden svermet stadig nye fjellsoldater til Malerne, og disse

TYSKERNES LUFTTRANSPORT

Ju-52 (over og øverst til høyre) hadde et vingespenn på 95 fot og en lengde på 62 fot. De tre motorene utviklet hver -830 HK og fikk flyet opp i en topphastighet på 300 km/t.

Det elegant formede glideflyet DFS 230 A (under) hadde et vingespenn på 72 fot og en lengde 37 fot. Det kastet loss fra mode rflyet, Ju-52, i høyder på opptil 5 000 fot.

Under angrepet på Kreta i mai 1941 satte tyskerne sin lit til to flytyper som allerede hadde vist sin styrke under massive luftangrep i Vest-Europa og Nord-Afrika. Den ene var Junker-52, en arbeidshest innen transport og forsyning for Luftwaffe. Dette kantete stål- og aluminiums-flyet hadde vært mye brukt i sivil trafikk før det ble ombygd for militære formål i 1934. Det var innrettet for et mannskap på tre pluss 12 fallskjermhoppere og fire store forsyningscontainere. Det andre hovedfartøyet i Kreta-operasjonen var DFS 230 A glidefly, som ble slept av en Ju-52 i en 130 fots stålkabel. Det var bygd i lerret, stål og tre, og med sine vel 800 kg kunne det bære 10 soldater med full utrustning. DFS 230 A svevde normalt i en hastighet på under 160 km i timen, noe som gjorde det til et forholdsvis lett skuddmål. Under Kreta-operasjonen ble 10 av dem skutt ned.

53

hadde vært holdt effektivt i sjakk i Fangedalen sydvest for Galatas.

Alt var nå klart for det kanskje mest opprivende slaget i hele

vellykte motangrepet ble newzealenderne beordret tilbake mot Suda - det fantes ikke nok reserver til å konsolidere seieren på

kampen om Kreta.

noen av flankene rundt landsbyen. Galatas ble forlatt, og i nattens

Hele dagen den 25. mai angrep tyskerne Galatas. 10. New

Zealand-brigade - en improvisert styrke bestående av kanonmenn, lastebilsjåfører, kokker og til og med musikere - led store

tap. Brigaden hadde bare to lastebiler, og de var for det meste opptatt med å frakte folk til feltlasarettet - «som lass med slakt»,

som brigadesjefen, oberst Kippenberger, beskrev det. Likevel kjempet New Zealand-brigaden som rasende. Kippenberger, en 44 år gammel tidligere advokat, sørget for mye av inspirasjonen. Han var stadig å se langs fronten og klarte ved en anledning å

spøkelsesaktige stillhet gikk en ung kretisk pike ut fra skjulestedet sitt i ruinene, dekte til likene av de falne - både venn og fiende med gamle tepper og geitmelk til dem som ennå var i live. Det tapre angrepet på Galatas var av den sorten som kunne ha reddet Malerne et par dager før, men det hadde kommet for sent. Den tyske styrken i vest telte nå 8 000 mann. Freybergs styrker, som ennå var tallmessig overlegne, var utmattede og manglet forsyninger og ammunisjon. Som kampstyrker hadde de gjort sitt. Den 26. mai sendte Freyberg et telegram til Midtøsten-komman-

oppildne en gruppe etternølere som hadde snublet ut av rekkene, ved å gå inn blant mennene og rope «Fram for New Zealand»!

danten i Kairo: «Jeg beklager å måtte meddele at soldatene under

Men om kvelden ble det rapportert at Galatas var «stinn av

for hva de tåler... Fra et militært synspunkt er vår stilling håpløs.» Neste dag fikk han tillatelse fra London til å rykke 50 km tilbake

Jerry'er», og Freyberg fattet sin beslutning: landsbyen måtte gjenerobres, «ellers ville alt smuldre bort». Han samlet sammen 200 infanterister, mange av dem frivillige, og to lette stridsvogner

min kommando her ved Suda etter min mening har nådd grensen

sydover, over fjellene og ned til fiskeværet Sphakia på sydkysten.

Herfra skulle styrkene evakueres til Egypt.

fra britenes 3. husarregiment under ledelse av løytnant Roy

For annen gang i løpet av en måned var en stor britisk styrke på

Farran. To av besetningen på den ene stridsvognen var såret, så Farran ga to ingeniører fra New Zealand et lynkurs i tank-kjøring.

vei mot havet for å reddes av den engelske marinen. Tusener av

«Naturligvis», sa han til dem, «kommer man sjelden ut av en sånn dings i live.»

m høy klippe ovenfor den lille stranden i Sphakia. De var trette, tørste og så sultne at noen av dem spiste rå kylling. Retrettstyrken

Kippenberger satte inn motangrepet med stridsvognene i spissen. Han forteller: «Infanteriet fulgte etter i skrittmarsj, så begynte de å løpe. Med rop og skrik forsvant de inn i landsbyen.

var blitt, for å si det med Freyberg, en udisiplinert mobb som slukkøret og smertefullt karret seg sydover.

Straks brøt det ut en opprivende larm som kunne høres over hele

Peter Mc-lntyre, som fulgte med soldatene, hørte stadig en sang

soldater strømmet nedover en kronglete vei som endte på en 150

Likevel var moralen fremdeles intakt. Militær-artisten kaptein

felten. Dusinvis av maskingeværer og rifler spilte øyeblikkelig opp.

«som summet inni hodet mitt. Gradvis begynte jeg å legge merke

Skrallet fra granater, skrik og hyl steg og sank og steg igjen til et

til den. Jeg kunne sverge på at jeg hadde hørt biter av den sunget blant soldatene i dalen. Det var retrettens egen sang, Waltzing

gruoppvekkende crescendo. Noen kvinner og barn kom flaksen­

de nedover veien, en eldre kvinne klamret seg til meg i hysterisk redsel. Ildgivningen avtok og gikk over til frisk smatring. Så ble den mer og mer fjern og stoppet helt.» Inne i landsbyen hadde motangrepet tatt hundrevis av fjellsoldater på senga. Newzealenderne snek seg gjennom hytter og smug og gikk på tyskerne med bajonetter og granater. Begge

Matilda' - på en måte latterlig og fullstendig malplassert, og likevel ga den et slags uttrykk for det disse mennene håpte på, å se igjen sine hjem i Australia og New Zealand. Australerhatten som lå ved siden av en ødelagt lastebil minte meg om den igjen. 'Youll come a-waltzing, Matilda, with me!'»

Tyskerne forfulgte ikke den britiske retretten til å begynne med. De trodde at fienden ville forflytte seg østover for å slutte

stridsvognene var truffet, og i hovedgata lå løytnant Farran såret og heiet på soldatene: «Flott gjort, New Zealand, kjempeflott gjort!»

seg til den britiske garnisonen ved Rethymnon. Luftwaffes fly kunne lett ha sporet opp australerne og newzealenderne, men

Tyskerne trakk seg raskt tilbake fra Galatas. Men til tross for det

det kom ingen - de tyske jagerne og bombeflyene var allerede i

54

ET SYKEHUS HVOR TYSKERE OG BRITER ARBEIDET SIDE OM SIDE Til tross for brutaliteten i kampene på Kreta, hendte det ikke sjelden at de tyske og britiske styrkene viste overraskende ridderlighet og omtenksomhet for hverandre. Britene stelte sårede tyske luftsoldater i det allerede overfylte 7. generalsykehus vest for Khania mens tyskerne på sin side tok seg av britenes skader ved en feltstasjon som lå i en grøft syd på øya. Under sitt besøk på feltsta­ sjonen gjorde bataljonssjefen for de tyske flybårne styrker, baron von der Heydte, et nummer av å avlegge en engelsk soldat et sykebesøk. «Jeg knelte ned ved siden av ham og strøk det blonde håret hans bort fra pannen. 'Krigen er slutt for meg/ sa han, 'og det håper jeg den vil bli snart for Dem også'.» Det mest bemerkelsesverdige eksempel på tysk-britisk harmoni var kanskje det som skjedde ved Knossos, hvor britene hadde bygd et sykehus og en radiostasjon. Da tyskerne åpnet ild mot radiostasjonen, prote­ sterte britene fordi hospitalet lå så nær. Tyskerne gikk med på å stanse ildgivningen hvis britene demonterte radiostasjonen. Brite­ ne etterkom anmodningen, og sykehuset ble omgjort til en fellesanstalt bemannet av både tysk og britisk medisinsk personell. Samarbeidsånden nådde så langt som til gravens kant da von der Heydte opprettet en felleskirkegård for tyske og britiske soldater et stykke fra landeveien mellom Alikianou og Khania. Baronen inviterte britiske krigsfanger til innvielsesseremonien og utvekslet tause hilsener med dem på kirkegården. «I det øyeblikket,» skrev han senere, «betraktet vi hverandre ikke som fiender, men som venner som var blitt rammet av den samme grusom­ me skjebne.»

En tysk pilot blir behandlet for beinbrudd ved siden av flyvraket.

En såret australsk soldat undersøkes av en tysk lege ved Suda-bukta.

55

ferd med å trekkes ut av Kreta for å gjøre seg klare til invasjonen

av Russland. Etter en noe sen start nådde tyskerne Rethymnon den 30. mai.

Den britiske garnisonen ved Herakleion 50 km lenger øst var heldigere. Den hadde mottatt evakueringsordren, og natt til den 28. mai tok en konvoi på to kryssere og seks jagere 4 000

I stedet for fiendens hovedstyrker fant de en australsk oberst med

mann ombord. Noen av de sårede måtte etterlates.

et hvitt håndkle festet til en stang. Det var oberst T. C. Campbell, som med sine menn hadde angrepet fallskjermjegerne ved flyplassen øst for Rethymnon gjentagne ganger i løpet av de siste

tyske bombefly fram til konvoien. Under angrepet som fulgte, ble

ti dagene, drept 700 tyskere og tatt 500 til fange. Freybergs forsøk

såret eller tatt til fange. Da konvoien endelig kom i havn i Egypt

på å gi ham beskjed om evakueringen hadde mislykkes, og da Campbell hørte lyden av tanks, hadde han bare én dagsrasjon igjen. Han kom da til at han ikke hadde noe annet valg enn å

om kvelden den 29. mai, sto en sekkepipeblåser fra Black Watchregimentet på broen til en ramponert krysser og spilte en sørgeutgave av regimentsmarsjen «Hielan Laddie».

overgi sin 900 mann sterke garnison.

Køen av britiske, newzealandske og australske soldater bukter seg som en slange gjennom det solsvidde landskapet på vei til sydkysten av Kreta. Her lå britiske skip klare til å evakuere soldatene til Egypt. Av de 32 000 britiske soldatene på Kreta var det bare 18 000 som kom fram til Egypt. Resten ble drept eller tatt til fange av tyskerne.

56

Men bare noen timer etter evakueringen av Herakleion nådde to jagere senket og to kryssere alvorlig skadd. 800 mann ble drept,

Royal Navy hadde lidd fryktelige tap siden slaget om Kreta

begynte. 1 800 mann var døde, to kryssere og sju jagere var

Australia en mengde soldater - 4 000 døde og 12 000 tatt til

senket, og 20 andre fartøyer var stygt skadd - deriblant tre slagskip samt hangarskipet Formidable.

fange. Men også tyskerne hadde mistet 4 000 mann. Og dette tapet var så tungt at tyskerne ble nødt til å revurdere hele ideen om flybåren krigføring.

I fire netter forsøkte marinen å evakuere 12 000 mann fra Sphakia, men Luitwaffes angrep var så intense at forsøket måtte

oppgis den 1. juni. Dette førte til at 5 000 mann ble igjen på Kreta,

blant dem mange som hadde vært med på de hardeste baktroppkampene. Ikke alle overga seg. Seks måneder senere kjempet 500

av dem ennå oppe i fjellene sammen med geriljaen på Kreta. Kampen om Kreta hadde kostet Storbritannia, New Zealand og

I august overrakte Der Fuhrer Ridderkorset til general Student og fortalte ham etterpå, over urteteen: «Fallskjermjegernes dager er forbi. Fallskjermjegere er et overraskelsesvåpen, og uten overraskelsesmomentet har flybårne styrker ingen fremtid.» Fra

nå av kom Students kjære jegere fra himmelen for det meste til å kjempe som jordnært infanteri.

57

Under en stim av røyk daler tyske fallskjermtropper mot bakken under invasjonen av Kreta. Det brennende flyet er en av de 151 ju-52 som gikk tapt under slaget.

59

DEN TYSKE HÆRS TØFFESTE SOLDATER Under forberedelsene til den flybårne invasjonen av Kreta ved hjelp av 10 000 fallskjermssoldater samt gildefly-tropper i mai

1941 forventet hjernen i operasjonen, general Kurt Student, intet mindre enn «en hurtig og avgjørende suksess». Den tyske

etterretningstjenesten regnet med at mindre enn 15 000 briter holdt øya (det faktiske tallet var nesten 42 000). Mange av

forsvarerne var kjent som krigstrette soldater nylig evakuert fra kampene i Hellas. Videre trodde den tyske etterretningstjenesten at de greske soldatene som sto under britisk kommando, «ikke General Kurt Student, Kreta-invasjonens arkitekt, grubler over strategiske spørs­ mål i flyet på vei til Kreta på invasjonens sjette dag.

ville slåss lenger» og at de «demonraliserte» Tommy'ene lett ville la

seg overmanne. Men for å være sikker på at britene skulle bli demoraliserte nok, bløtgjorde det VIII Luftwaffe-korps dem i tre uker med bombing fra mer enn 500 jagere og bombefly. En knusende seier virket særlig opplagt tatt i betraktning at

spydhodet i invasjonen skulle være kremen av de tyske væpnede

styrker. Adolf Hitler hadde ikke nølt med å erklære overfor en av sine topp-rådgivere, Albert Speer, at «fallskjermjegerne er de tøffeste soldatene i den tyske hær, til og med tøffere enn Waffen

SS». Men selv om tyskerne var sikre på seieren, overlot de ingenting til tilfeldighetene. Hver fallskjermsoldat hadde med seg et halvt dusin granater, en maskinpistol og en lang kniv. Hans personlige

utstyr besto av reserve sokker og bukser, et ullteppe, et

kokeapparat og to dagsrasjoner med blant annet en plate sjokolade, tommestore brødbiter, 100 gram toalettpapir og en fonetisk parlør med slike anvendelige ordrer til britiske fanger som

«if yu lei yu wiII be schott». (Tilsv.: «Viss dy ligger neh blir dy skytt.»

- O.a.) Noen av fallskjermjegerne hadde med seg sprøyter og et stimulerende preparat laget av koffein-sodium-salicyl. Innsydd i hver soldatpakning var «Fallskjermjegerens ti bud», en blanding av tysk mystisisme og taktiske prinsipper. Det 10. bud mante fallskjermjegeren til å «være vår som en mynde, seig som lær, hard som Krupp-stål, og du skal bli inkarnasjonen av den tyske soldat».

60

Stuka stupbombere (øverst) over Kreta. Deres hovedmål var skip i Suda-bukta, og to skip (nederst) ser vi her sterkt skadd og med røyken veltende opp.

61

BAK KULISSENE PÅ ET KOMPLISERT ANGREP

Invasjon av en så vidt stor øy som Kreta viste seg å bli en enorm og komplisert samord­ ningsoppgave. Fra starten av var operasjonen forfulgt av organisatoriske og forsyn ingsmessige problemer, noe som førte til to utsettelser. Den 7. flybårne divisjon, som utgjorde hovedtyngden i angrepet, måtte i all hast skysses med jernbane og lastebiler til bivuak­ ker på sju forskjellige punkter i Hellas. En støttedivisjon ble sittende fast ved Bucuresti i mangel av transportmuligheter og måtte er­ stattes med 5. fjelIdivisjon, som var stasjonert i Hellas. Forsyningsproblemene var skremmende. Mer enn 20 000 fallskjermer skulle pakkes hver mann hadde to fallskjermer, for sikker­ hets skyld. Hver flybåren divisjon krevde 150-200 tonn våpen og ammunisjon. Etter­ som drikkevannet på Kreta var en knapp ressurs om sommeren, måtte det samles sam­ men flere hundre tusen flasker mineralvann fra bryggerier i Athen og havnebyen Pireus. Brohode-flyplassene var i dårlig forfatning, og tyske ingeniørsoldater brukte greske arbei­ dere og strevde febrilsk med å reparere startbaner eller bygge nye. På øya Melos ble en flystripe bygd på tre dager. På nesten alle flyplassene måtte lokale brannmannskaper settes inn for å spyle startbanene før hver flyavgang for å holde støvet nede. Likevel fikk noen av flyene sand i motorene. Sikten var dårlig, og dette bidro ytterligere til forsinkelser. Disse problemene til tross - fallskjermsol­ datene selv var i godt humør idet de lettet med kurs for Kreta tidlig om morgenen den 20. mai 1941.1 ett av flyene stemte de i med den freidige «Fallskjermjegernes sang»: «Fly mot fienden idag! Inn i flyene, inn i flyene! Kamerat, ikke snakk om å snu!» Men en drøy time senere - flytiden fra Hellas til Kreta - brast en del av fallskjermhoppernes forhåpninger, tak­ ket være overraskende hard britisk motstand. / støvskyene på Tanagra flyplass nord for Athen står ]u-52'ere klare til å dra til Kreta.

62

Fallskjermsoldater klatrer inn i ju-52 med utløsningssnoren mellom

Ju 52-ere, sett fra et tysk glidefly, over Egeerhavet på vei mot Kreta,

tennene.

63

Delvis dekt av sin egen fallskjerm ligger en død tysk soldat.

64

1

To soldater på motorsykkel passerer en havarert Ju-52 ved Malerne.

Med maskinpistolene i stilling forlater to tyskere sitt havarerte glidefly.

DØDEN PÅ VINMARKER OG BYGGÅKRER For de tyske fallskjermsoldatene ble Kretainvasjonen en grufull opplevelse. Idet de tunge, brølende Ju-52 transportflyene åpnet sine dører ble tyskerne straks skremt av intenst

britisk antiluftskyts. Idet de hoppet ut av flyene, møtte de en kryssild fra maskingeværer og rifler. Junkere og glidefly eksploderte i luften, og fallskjermsoldatene var et lett mål for skarpskyttere som skjulte seg i trekronene. «De skrånende vinmarkene var overstrødd med lik. Mange av dem var fremdeles fastspent i fallskjermreimene, som forsiktig dro

i dem for hvert lite vindkast - uten å få noen reaksjon,» mintes en newzealender senere. «I olivenlundene hang likene ned fra grenene eller lå ubevegelige i den nedtrampede rugen ved foten av de knudrete trærne. Bare her og der lå en forlatt skjerm, som skallet fra et merkelig insekt, og vitnet om at eieren hadde kommet seg unna.»

65

Dagen før invasjonen: Tyske soldater bukserer et uvillig muldyr ombord. Disse motoriserte seilbåtene ble navigert ved hjelp av lommekompass.

66

Fjellsoldater som sild i tønne på vei mot Kreta i en holk av en «kaik». Mange av disse båtene brøt sammen underveis og måtte slepes.

GAMLE HOLKER PÅ FARLIG FERD

Overlevende fra en senket båt klamrer seg til en gummiflåte og venter på redning.

De medtatte tyskerne som hadde overlevd fallskjermhoppingen på Kreta, ventet nå utål­ modig på de 2 331 mann fra 5. fjelldivisjon og forsyningene disse skulle ha med seg sjøveien. Men den sammenraskede flåten bestående av 24 synkeferdige greske motoriserte seilbåter, såkalte kaiker, som skulle transportere solda­ tene, kunne bare gjøre fire knop i rolig sjø. Og de var perfekte skyteskiver. På slagets andre dag, den 21. mai, klatret noen tyske fallskjermjegere opp på en ås og stirret utover havet. «Det vi så der oppe fra, var som et gigantisk fyrverkeri,» skrev en av dem senere. «Raketter og bluss skjøt opp mot natthimmelen, lyskastere skar gjennom mør­ ket og det røde skjæret fra en brann bredte seg over horisonten.» I 20 minutter sto fallskjermjegerne og så på. Så gikk de sjokkert og nedbrutt tilbake til hovedkvarteret. «Det var bare så altfor lett å gjette hva som hadde skjedd,» bemerket en offiser etterpå. «Den britiske middelhavsflåten hadde avskåret vår lette skvadron og hadde utvilsomt ødelagt den.»

67

Oberst Hans Brauer, øverstkommanderende ved Rethymnon, gir en ordre til en fallskjermsoldat. 200 av hans menn ble såret eller drept før bakkekampene begynte.

68

Tyske tropper ved Rethymnon har fått radioen ødelagt. Her er deres nødrop i sanden, hvor de ber om forsyninger og våpen.

KOSTBARE FEILGREP OG GENIALE LØSNINGER

En tysk soldat plukker opp våpen fra en nedsluppet container.

I de 13 dagene som fulgte landingen, var de tyske fallskjermssoldatene involvert i en rasen­ de nærkamp. En av de mest brutale episodene fant sted ved byen Rethymnon, som var vital på grunn av sin flyplass. Omtrent alt gikk galt. Det kompaniet som skulle føre an i an­ grepet mot flyplassen, ble praktisk talt utslet­ tet på vei ned eller på bakken. Mange av mennene ble skutt mens de kravlet i retning våpen-containerne. Tyske fly hadde vanske­ ligheter med å skille venn fra fiende og skjøt 16 av sine egne soldater. Samtidig begynte troppene å gå tom for ammunisjon, og radioutstyret var ødelagt av artilleriilden. De var nå isolert fra de andre enhetene, og det eneste håpet som gjensto for de beleirede troppene ved Rethymnon, lå i å påkalle Luftwaffes oppmerksomhet. En radio-operatør fikk den lyse ideen å skrive et nødrop i sanden i en bukt i nærheten. De meterhøye bokstave­ ne ble konstruert av hvite steiner og skjell. Ved hjelp av et flyfoto (øverst) fikk den tyske staben vite hvilken klemme soldatene satt i og slapp ned hardt tiltrengte forsyninger og ammunisjon.

69

Fallskjermsoldater med britiske krigsfanger på Kreta i mai 1941. Selv om britene var underlegne, kjempet de 'som bulldogs' iflg, en tysk general.

70

Fallskjermsoldater holder vakt over et fengsel som de erobret i slutten av mai.

Med flagget på plass inntar tyskerne en strategisk høyde.

«TYSKE FALLSKJERMJEGERES GRAV Vendepunktet i kampen om Kreta inntraff etter at restene av 5. fjelldivisjon landet på Malerne flyplass med vitale forsyninger fra Hellas. Nå var tyskerne sterke nok til å slå

Tysk soldat med flammekaster går til stormangrep mot en britisk tank.

britene den 26. mai ved Galatas, som var den siste store britiske skanse vest for Kretas hovedstad Khania og havnen i Suda-bukta. Etter et helt døgns rasende kamper ved Galatas «gikk sola opp over et grusomt bilde fra nattas slag», rapporterte en tysk offiser som var til stede. «Venn og fiende lå om hverandre i gatene, på høydene og i hagene, utallige våpen og deler av utstyr lå strødd rundt i gatene, og ramponerte tanks sto i

veikantene.» Det tok tyskerne bare seks dager til å fullføre erobringen av Kreta. Men prisen var høy - 4 000 døde og 2 594 sårede. Da general Student besøkte soldatene sine etter kampen om Khania, «var det intet i hans ansikt som røpet glede over seieren - hans egen seier eller stolthet over at hans dristige plan hadde lykkes,» sa en bataljonssjef. Student selv skrev bittert: «Kreta var tyske fallskjermjegeres grav.»

71

Sluttkampene: fremrykning under ild mot en britisk stilling ved Herakleion.

Kretere som har h/ulpet britene, blir forhørt av tyske fallskjermsoldater.

72

I

Etter kampen om Herakleion: utslitte flybårne seierherrer føres inn i den krigsherjede byen av ordføreren (i hvit hatt i midten).

73

Utpå våren 1941 hadde Hitler gode grunner til å tro at Jugoslavia var ferdig for godt. Landets generaler hadde kapitulert, den unge kongen hadde flyktet utenlands og det virket som om folket var

fullstendig kuet av Wehrmacht. Følgelig delte Der Fuhrer Jugoslavia opp i svake småstater og delte bryet med å styre dem

med tre alliansepartnere - Italia, Bulgaria og Ungarn - samt en håndfull lokale marionetter. Han var så ivrig etter å komme i gang med Operasjon Barbarossa, invasjonen av Sovjetunionen, at han betrodde Jugoslavia til fire svake divisjoner, for det meste

bestående av menn som ble ansett som for gamle til aktiv kamp. Hitler hadde knapt rukket å snu ryggen til Jugoslavia før det brøt ut spontan revolt. Jugoslaver som opererte på egen hånd eller i små grupper, av og til bevæpnet bare med køller og kniver,

drepte tyske vaktsoldater, gikk til bakholdsangrep på patruljer og

konfiskerte våpnene deres. Bevæpnede grupper gikk så til angrep på lastebilkolonner og sprengte broer og jernbaneknutepunkter i luften. Men disse raidene var i beste fall sjansebetonte, og opprørerne innså at de måtte organisere seg. Tsjetnikene var den første - og en kort stund den eneste -

geriljaorganisasjonen. De tok navnet sitt fra Ceta, en gerilja­

gruppe som i det 19. århundre hadde herjet med den tyrkiske okkupasjonsmakten og sammen med den serbiske hæren til slutt

drevet erobrerne ut. De moderne tsjetnikene var for det meste serbere. Som sine forgjengere gikk de med høye saueskinnsluer

Partisanenes forsinkede debut

med dødningeskalle-emblemer. De lot hår og skjegg vokse i tråd med den gamle kirkelige skikken som krevde at menn ikke skulle klippe eller barbere seg på 40 dager når en av de nærmeste var

En gåtefull kommunist ved navn Tito

gått bort. De så det slik at de bar sorg for landets tapte frihet, og

Britisk støtte til beleirede tsjetniker

de sverget å forbli uklipt og ubarbert til den dagen landet var frigjort.

Oberst Mihailovic organiserer tsjetnikene

Massakrer i to fjellbygder

Spent møte mellom to rivaler

Tsjetnikene ble ledet av oberst Draza Mihailovic, en tankefull,

Brodermordet begynner

distingvert serbisk yrkesoffiser som hadde nektet å overgi seg da Jugoslavia kapitulerte i april. Politisk sett var Mihailovic rojalist.

Blodig felttog mot geriljaen Forsyninger som aldri kom

Han var fast besluttet på å opprettholde kongedømmet - og serbernes tradisjonelle dominans i jugoslavisk politikk. Mihailovic

Mihailovics går under jorda

fikk med seg omlag 30 offiserer og menige og dro inn i det

Retrett til stridighetenes Montenegro

skogkledde åslandskapet i Vest-Serbia. Her hadde han kjempet

Tre kilometer partisaner

som løytnant under første verdenskrig, så han visste at det

Titos revolusjonære regjering

kuperte terrenget var ideelt for lynrask geriljataktikk. Dessuten lå

Pavelics brutale program for å utrydde serberne

området i nærheten av jernbanelinjer og andre militære mål i

TSJETNIKER OG PARTISANER

Vest-Morava-dalføret. Her, på sauebeitene på høysletta Ravna

geriljaaktivitet i hele Europa, og tente fantasien hos en verden

Gora, begynte han å bygge opp og trene en geriljahær av tidligere soldater og lokale bønder.

som hadde begynt å tro at Hitler var uovervinnelig. Disse budskapene skaffet Mihailovic offisiell anerkjennelse fra den jugoslaviske eksilregjeringen, som utnevnte ham til sjef for

Mihailovic og hans menn var oppildnet av Hitlers brutalitet mot

Jugoslavias befolkning og spesielt mot de sju millioner serbere,

Jugoslavias hær i hjemlandet. Men det viste seg snart at Mihailovic hadde rivaler. Disse ble

landets mest militante nasjonalister. Like etter at tyskerne hadde okkupert Jugoslavia, deporterte de 200 000 krigsfanger - serbere alle sammen. Og nå var tusener på tusener av serbere i ferd med å

ikke nevnt i radiorapportene hans, og de allierte fikk bare få og sporadiske kunnskaper om dem gjennom jugoslaviske flyktniner og etterretningstjenesten. Britene fant ut at de andre geriljafolke-

massakreres av tyskernes marionettregimer, mens tyskerne selv henrettet tusener som represalier for tyske soldater som geriljaen

ne var kommunister og at de ble kalt partisaner (Tito forklarte at navnet var avledet av partidas, spansk betegnelse på de geriljagjengene som gjorde livet surt for Napoleon under hans invasjo­

drepte. I sin hevnaksjon gikk Mihailovic langsomt til verks. Han

ner i Spania og Russland i begynnelsen av det 19. århundre). Men

besluttet å bygge opp og bevare tsjetnikenes styrke intakt og bare gi seg ut på små, lite risikable operasjoner som gikk ut over

det var også alt de visste. I september 1941 var det ingen i vesten

tyskerne uten å provosere fram massive motangrep eller fryktelige represalier mot sivilbefolkningen. Han ville ikke gå til fullt opprør før de tyske styrkene hadde fått slite seg såpass ut at tsjetnikene med de alliertes hjelp kunne kaste dem ut av landet. Denne forsiktighetsstrategien falt sammen med sommerens radiosendinger fra eksilregjeringen i London, som kalte opprøret overilt og appellerte til alle jugoslaver om å tåle sine prøvelser i stillhet inntil de allierte var klare til å hjelpe. Selv om Mihailovics strategi i bunn og grunn var fornuftig,

som visste så mye som navnet på partisanenes leder. Denne gåtefulle kommunisten hadde imidlertid en rekke navn allerede - han hadde hatt mer enn to dusin før han endelig ble

hetende Tito. Og han hadde hatt god bruk for hvert eneste av sine psevdonymer - og for en god del flaks, utholdenhet og pågangsmot - for å overleve de mange akutt livsfarlige situasjonene som preget hans enestående karriere. Han var født som Josip Broz og var av kroatisk-slovensk

bondefamilie. I unge år hadde han hatt fabrikkjobber, og i første

en følelse av at det virkelig gjaldt, og fikk dermed en noe

verdenskrig da Kroatia var en del av Østerrike-Ungarn, var han offiser i keiserhæren, inntil han ble tatt til fange under kamp mot russerne. Mens han som krigsfange arbeidet på den transsibirske

likegyldig holdning til geriljaoperasjonene. Vo/voda'ene, lederne

jernbanen, sluttet han seg til bolsjevikene. Da han i 1920 kom

for Mihailovics spredte grupper, bygde opp sine egne små

tilbake til sitt hjemland Kroatia, var han en glødende kommunist, og hans politiske overbevisning ble ytterligere styrket under

hadde den en nedbrytende virkning på hans menn. De manglet

fyrstedømmer, med det resultat at de ofte nektet å adlyde ordre fra hovedkvarteret. Menige tsjetniker var uunngåelig nok mer lojale overfor vo/vodaene enn overfor Mihailovic, og den militære

disiplinen ble i det hele tatt svekket. Til tross for dette fikk tsjetnikene operasjoner sommeren 1941 stor oppmerksomhet. Forvirrede rapporter som ble smuglet ut av

landet, bidro til av navnet tsjetnik for de allierte var synonymt med motstandsbevegelsen i Jugoslavia. I september klarte Mihailovic å etablere direkte kontakt med britene - ved hjelp av en provisorisk radiosender som ble drevet av 500 lommelyktbat-

årelange opphold i jugoslaviske fengsler hvor han satt inne for illegal kommunistisk virksomhet. Hans energi, besluttsomhet og

bydende opptreden skaffet ham respekt hos kommunistiske byråkrater. Det ble senere sagt at navnet Tito var inspirert av hans kommando-stil - når han ga ordrer på serbokroatisk, pleide han å si «du gjør dette» (ti), «du gjør det» (to). I løpet av 20- og 30-årene sto kommunistpartiet under konstant press fra politiet og skrumpet gradvis inn. 11939, etter at

lederen for det jugoslaviske kommunistpartiet var blitt likvidert

terier. Hans skisseaktige kommunikéer om den serbiske mot­

under Stalins utrenskninger, ble Tito utnevnt til partiets general­

standskampen ble høyt respektert som den første organiserte

sekretær og fikk i oppdrag å gjenoppbygge det.

75

lugoslavias kuperte terreng var taktisk sett ideelt for geriljakrig. Det bød på rikelig med gjemmesteder i fjellene og gjorde aksemaktenes okkupasjons­ styrker avhengige av lange og vanskelige forsyningslinjer. Det var få riksveier og jernbanelinjer, og broer over elver og kløfter var såbare for sabotasje. Men terrenget hadde også uheldig virkning på geriljaen. Det delte landet inn i områder som var historisk avgrenset men likevel kilde til indre strid (stiplede linjer), hvor etnisk og religiøst fiendskap ble holdt ved like og sto i veien for en enhetlig motstandskamp.

76

På de første årene av sitt lederskap fikk han medlemstallet opp fra 3 000 til 12 000. Blant de nyinnmeldte var det mange studenter fra Beograd-universitetet samt en lang rekke kvinner. Størstedelen

av studentene kom fra bondefamilier, og deres kjennskap til fjellområdene - hvor man skulle gjemme seg, hvem man skulle stole på og ikke stole på - skulle vise seg å være av uvurderlig betydning i geriljaoperasjonene. Tito hadde også en hard kjerne

av kamptrente «espanoles», partimedlemmer som hadde kjempet i de internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen. Straks

de var i felten, tok partisanene villig imot nye frivillige av alle politiske avskygninger og fra hvilken som helst religiøs og etnisk bakgrunn. Men alle nøkkelpersonene omkring Tito var partimed­ lemmer, og han visste at han kunne regne med full lydighet og absolutt lojalitet overfor de revolusjonære målene. Titos langsiktige mål var å omforme Jugoslavia til et kommu­

nistisk land, men hans kortsiktige taktikk var diktert ut fra Sovjetunionens behov, landet som han kalte «vårt sosialistiske fedreland, vårt håp og vår veiviser». Kommunistene hadde vært sent ute med å slutte seg til motstandskampen fordi Tito hadde

geriljafelttoget fra en fasjonabel villa i en forstad til Beograd. Her måtte han være ytterst forsiktig fordi tyskernes militære øverst­

kommanderende i Beograd bare bodde et par hundre meter unna. Titos badeværelse var utstyrt med en nødutgang, en dør som var gjemt i et skap bak vaskeservanten og førte til et hemmelig sted under taket hvor han hadde to revolvere og 16

håndgranater. I september, da det begynte å bli utrygt for ham å oppholde seg i Beograd, snek han seg ut av byen og sluttet seg til sine partisaner i Vest-Serbia. I Uzice erstattet partisanene de lokale myndigheter med sin egen «Uzice-republikk», dømte og henrettet kollaboratører og begynte å utgi partiavisen Kampen.

Partisanene fant god anvendelse for material og utstyr som

tyskerne hadde etterlatt, blant annet nesten 300 tonn tobakk, 23

billass sigarettpapir, maskineri til en geværfabrikk og 70 millioner dinarer (over en million dollar). Partisanene fjernet takknemlig pengene, bygde en underjordisk geværfabrikk og produserte 400 våpen daglig. Og ved hjelp av tobakken og sigarettpapiret satte de i gang produksjon av sitt eget sigarettmerke - Røde Stjerne.

ordre om å betrakte krigen som en familiefeide mellom

Glødende og oppfinnsomt rekrutterte partisanene nye folk. En

imperialistmaktene Tyskland og Storbritannia. Men alt dette for­

gruppe våghalser dro til og med til en tyskokkupert by for å verve rekrutter. De snek seg inn i brannstasjonen, fikk tak i brannmannsuniformer og janitsjarinstrumenter og paraderte gjennom

andret seg i juni 1941 da Tyskland brøt ikkeangrepspakten som

var undertegnet mellom Tyskland og Sovjetunionen to år tid­

ligere, og invaderte Russland. Det ble nå øyeblikkelig Titos plikt å gå kraftig til angrep mot den tyske okkupasjonsmakten for dermed å avlede tyske tropper fra den russiske fronten og hindre tyskerne i å få råmaterialer fra Balkan. I motsetning til Mihailovic

var Tito beredt til å lide store tap for å nå sine mål.

gatene forbi intetanende tyskere. På vei ut av byen intonerte de «Partisanmarsjen», og dette vågestykket skaffet dem et par kamerater til. Men de vanlige vervingsmetodene var mindre bråkjekke og mer produktive. I konkurranse med tsjetnikenes appell til

serberne understreket partisanene sin egen aggressive patriotis­

Mot slutten av september 1941 løp frontlinjene i Jugoslavia

me og antifascisme. Når fromme bønder uttrykte frykt for

sammen i Serbia, motstandskampenes arnested. Tsjetnikene og

kommunistisk ateisme, dro partisanene paralleller mellom Marx og Jesus, som de kalte den første kommunist. For medborgere

partisanene - i et antall på henholdsvis 5 000 og 13 000 - hadde kontroll over to tredjedeler av landsbygda, og tyskerne var i ferd med å sette inn forsterkninger for å slå ned oppstanden. De to

som viste interesse for kommunistisk teori, holdt de indoktrineringskurs. Når de inntok en by, nøyde de seg ikke med å innsette

motstandsorganisasjonenes hovedkvarter lå bare 40 km fra hverandre. Mihailovic hadde sitt rede i en gårdbrukerhytte i

nye lokale myndigheter. De sørget også for å ødelegge arkivene så det skulle bli vanskeligere å gjeninnføre det gamle systemet.

Ravna Gora, mens Tito holdt til i den livlige markedsbyen Uzice, som partisanene hadde inntatt etter at en sterkt truet tysk

De etterlot ingen tvil hos tsjetnikene om at de var i ferd med å

legge grunnen for en politisk fremtid etter krigen.

garnison hadde trukket seg tilbake i all hast. Tito, som hadde

Den dype kløften mellom tsjetniker og partisaner førte til noen

sansen for uproletarisk luksus, hadde først forsøkt å lede

trefninger. Men begge organisasjonene var små, manglet våpen,

77

forsyninger og erfaring, og ingen av dem hadde råd til å koste på

Mihailobic forsikringer om at britisk støtte, og dette styrket tsjet-

seg brodermord foran nesen på en økende tysk styrke. De klarte

nikledernes selvtillit og reduserte behovet for å inngå skitne

derfor å undertrykke fiendskapen og få i stand en brukbar

kompromisser med kommunistene.

sameksistens, i hvert fall foreløpig. Mihailovic gikk motvillig

Den siste virkelige sjansen til effektivt samarbeid mellom de to

sammen med Tito i et par raid mot tyskokkuperte byer. De to

geriljastyrkene forsvant da nyheten om to tyske represalieaksjo-

lederne møttes til og med personlig i september 1941 for å diskutere et mer effektivt samarbeid, og et nytt møte var

ner nådde Mihailovic. Tyskerne hadde fått ordre fra Hitler om at antall jugoslaviske sivile som skulle skytes for hver drepte tyske

berammet til slutten av oktober.

soldat, skulle økes til 100. Den 20. oktober slo tyskerne ned på

Men før dette andre møtet fant sted, inntraff to ting som ødela det gode forholdet mellom de to gruppene. For det første kom

den serbiske byen Kraljevo, som nylig hadde vært målet for en fellesaksjon mellom tsjetniker og partisaner hvor omkring 30

det i slutten av september en britisk liaisonoffiser, D. T. «Bill» Hudson, med u-båt til den jugoslaviske kysten. Hans oppdrag var

tyske soldater ble drept. Ifølge offisielle tyske rapporter ble 1 700 sivile drept av tyske tropper, mens jugoslavene påsto at det

å finne ut av den fremdeles uklare situasjonen i Jugoslavia og informere den britiske regjeringen, samt å oppmuntre Mihailovic,

dreide seg om nesten 6 000 mennesker. Neste dag slo tyskerne til

mot byen Kragujevac, like ved åstedet for et partisan-tokt som

som britene trodde var leder for hele den jugoslaviske motstands­ kampen. Hudson, som hadde vært gruveingeniør i Serbia før krigen, tok seg igjennom partisan-okkupert område og kom fram

beregninger ble 2 300 av innbyggerne henrettet. Jugoslavene mente tallet var 7 000.

til Mihalovics hovedkvarter på Ravna Gora-platået. Han ga

For å sikre at denne skrekkhistorien ble spredd, sparte tyskerne

78

hadde kostet 10 tyske soldater livet og såret 20. Etter tyske

et par hundre av innbyggerne. Omtrent 600 andre ble holdt igjen på retterstedet i fire dager for å begrave de døde. De gjorde en

«Sumadija-te» som slett ikke var te, men varmt, sukret plomme-

brennvin. Tito tok en god slurk og begynte å hoste voldsomt.

dårlig jobb. Gravene var så grunne at likene i lang tid etterpå ble

Mens Tito tørket drikken bort fra sin plettfrie uniform, brast

gravd opp og spist av herreløse hunder. Disse blodbadene bekreftet Mihailovics verste anelser når det

Mihailovic i latter.

gjaldt serbernes sjanse til å overleve. Han bebreidet seg selv fordi

spørsmål. De ble enige om å dele våpnene fra partisanenes geværfabrikk i Uzice og de forsyningene Mihailovic fikk fra britene. Men Tito ville at de to bevegelsene skulle danne en

han hadde forlatt sin opprinnelige forsiktighetsstrategi og blitt

med på partisaner-angrepet som hadde ført til de tyske grusomhetene i Kraljevo. Og han hadde nå ingen planer om å

samarbeide med partisanene i flere operasjoner som kunne

resultere i at flere serbere enn tyskere døde. Tito hadde på sin side ikke noe spesielt ønske om å koordinere

De to lederne klarte ikke å bli enige om annet enn sekundære

felleskommando - Moskva krevde en folkefront - og Mihailovic var fullstendig mot et slikt skritt, særlig fordi han mente Titos form for geriljakrig ville bety selvmord for serberne.

sine operasjoner med tsjetnikenes. Men partilinjen i Moskva

Forhandlingene brøt sammen på dette sentrale punktet, og

forutsatte samarbeid mellom uavhengige geriljastyrker, og Tito

adlød ordre. Før det planlagte andre møtet med tsjetniklederen

bruddet mellom partisanene og tsjetnikene skulle vise seg å være uopprettelig. To dager etter, den 28. oktober, kom de første

utarbeidet han en detaljert plan for en felleskommando for

av en serie trefninger mellom partisanenens og tsjetnikenes

partisaner og tsjetniker og sendte den til tsjetnikenes hovedkvar­ ter. Mihailovic kastet et temmelig raskt blikk over planen.

kampgrupper. Det var uklart hvem som begynte disse sammen­ støtene - den ene siden skyldte på den andre. Men det var ingen

De to lederne møttes den 26. oktober på en bondegård i

tvil om at det angrepet som utløste full borgerkrig, ble satt i gang

landsbyen Brajici, ikke langt fra tsjetnikenes hovedkvarter i Ravna Gora. Mihailovic og hans skjeggete rådgivere satt på den ene

av tsjetnikene. Natta til den 1. november forsøkte en større tsjetnik-styrke å slå knock-out på partisanene ved å angripe

siden av et stort bord, og på den andre siden satt Tito og hans

hovedkvarteret i Uzice. Partisanene var ikke overrasket, de var

nybarberte stab. Bak de to gruppene sto ledernes livgarder. Mihailovic og Tito utgjorde en slående kontrast mellom to ledertyper. Mihailovic var i bunn og grunn mer erubyråkrat enn en

rasende, og raseriet ble ikke mindre da de oppdaget at de ble angrepet med geværer fra deres egen fabrikk i Uzice. Partisanene gikk til motangrep, og etter to ukers kamp

feltkommandant, en innadvent person med uimponerende

omringet de Mihailovics hovedkvarter på Ravna Gora-platået. De

holdning og stålinnfattede briller. «Han slo meg,» sa Tito senere,

«som en koselig mann med behagelige manerer - en typisk grei

beleiret området og ventet på videre ordre fra Tito, som befant seg i Uzice. Titos neste skritt ble avgjort av en radiosending fra

offiser.» Tito, derimot, var en handlingens mann. Han hadde solid

Moskva, hvor russerne, som ikke ville sette forholdet til sine vestlige allierte på spill, gjenspeilte britenes oppfatning om at

kroppsbygning, var utsøkt kledd, men hadde en upolert og

Mihailovic var lederen for den jugoslaviske motstandskampen. Partisanveteranen Vladimir Dedijer skrev i sin dagbok: «Tito sto stille, som lamslått. Jeg hadde aldri sett ham så overrasket.»

aggressiv stil. Han hadde tilbrakt en viktig fase av sitt liv i Sovjetunionen og hadde kommet hjem med russisk kone. Det

trekket ved ham som slo Mihailovic mest, var hans kroatiske

Men Tito innså at han måtte danse etter Moskvas pipe. Han

aksent. Mihailovic hadde aldri hørt noe lignende og mistenkte

avblåste øyeblikkelig angrepet på Mihailovics hovedkvarter og

Tito for å være russer. Atmosfæren under møtet var spent, til og med fiendtlig.

forklarte for sine kamerater: «Vi må være forsiktige så vi ikke

Mihailovic gjorde den ikke bedre ved å utsette Tito for en spøk -

Til tross for flere forsøk på forhandlinger var partisanene og

han ga Tito et glass med et lokalt brygg kjent under navnet

tsjetnikene nå trukket inn i en broderkrig. Likevel hadde de en

svekker Sovjetunionens utenriksforbindelser.»

Den skjeggete Draza Mihailovic taler til landsbybefolkningen i Vest-Bosnia for å vinne støtte for sine serbiske geriljasoldater, tsjetnikene. Mihailovic ble varmt støttet i de allierte landene for sin motstand mot aksemaktenes styrker, men han begrenset snart tsjetnikenes operasjoner av frykt for represalier mot sivilbefolkningen i Serbia. «Det er langt bedre,» sa Mihailovic, «at mine menn blir hjemme, arbeider med jorda og steller våpnene sine hvis de har noen. Når tiden er inne, vil vi reise oss.»

79

felles fiende å bekjempe, og i hvert fall i øyeblikket var det mest

om å gjøre å kaste ut italienerne og tyskerne. I slutten av september satte tyskerne inn en offensiv for å rense landsbygda

av sølvskatten. (Den nedgravde skatten holdt seg skjult til 1943 da en oversømmelse vasket den ut og beriket bøndene i omegnen.) «Vi hadde en patriarkalsk, fetisjistisk holdning til sølvet,» skrev en

sydover til Hellas. Tyskerne fikk inn store forsterkninger, blant

av Titos medsammensvorne. «Vi hadde alltid med oss noen kasser i den tro at vi kunne få bruk for det i kritiske situasjoner.»

annet en hel divisjon fra den russiske fronten, og gikk til angrep langs en 200 km bred front med tanks og bombeflystøtte -

Tito var en av de siste partisanene som flyktet fra Uzice, og to ganger kom han nesten på tapslisten. Ved utkanten av byen ble

50 000 velutstyrte tyskere mot mindre enn 20 000 fillete gerilja­

han strafet av fiendtlige fly. Senere var han på flukt fra tyske soldater som var så tett innpå ham at han kunne høre dem rope.

for geriljafolk og beskytte jernbanelinjen som førte forsyninger

soldater. Tsjetnikene var de første til å bøye kne. Mihailovic led desperat

mangel på våpen og ammunisjon. Tsjetnikene fikk et fallskjerm­

slipp med forsyninger fra britene den 9. november. Men etter dette sendte kaptein Hudson en radiomelding til sin regjering om å stoppe våpensendingene inntil borgerkrigshandlingene i Jugo­

En uke etter at partisanene hadde flyktet fra Uzice, drev tyskerne tsjetnikene fra deres hovedkvarter i Ravna Gora. I likhet med Tito kom Mihailovic så vidt fra det med livet i behold. Da han oppdaget at huset hans var omringet av tyske tropper, hoppet han ut av vinduet og gjemte seg i en liten skyttergrav dekket av løv og kvister til tyskerne forlot stedet. Dette at både Mihailovic

slavia hadde opphørt. Mihailovic var deprimert over våpen- og ammunisjonsmangelen, og partisanenes vellykte angrep og de

og Tito unnslapp, ergret tyskerne til de grader at de satte en

stadige represaliene mot den serbiske befolkningen. Han lot seg

belønning på 100 000 Reichsmark - omtrent 40 000 dollar - for

nå overtale til å møte representanter for tyskerne i all hemmelig­

hver enkelts hode.

het den 11. november. Tsjetniklederen fortalte tyskerne at han

var innstilt på en kort våpenhvile - hvis tyskerne stoppet angrepene mot tsjetnikene, ville de på sin side slutte med å

Mot slutten av 1941 var opprøret i Serbia slått ned. For å besegle

seieren og hindre ny oppstand gikk tyskerne og deres bulgarske allierte fra landsby til landsby og skjøt gisler og brente ned husene

sabotere kommunikasjonsnettet. Han ba også tyskerne om ammunisjon og sa at han trengte den samme kveld. I stedet

til bønder som hadde gitt husly til geriljasoldater.

krevde tyskerne betingelsesløs overgivelse, og Mihailovic hadde ingen annen mulighet enn å fortsette kampen.

Mihailovic. Han ble overbevist om at tsjetnikerne burde gå under

Det kostbare nederlaget hadde en dyptgående virkning på

Den tyske offensiven brakte snart begge geriljaorganisasjone-

jorda og holde seg der inntil de allierte kunne komme og befri

ne til sammenbruddets rand. To tyske divisjoner rykket fram mot partisanenes hovedkvarter i Uzice, og Tito, som ikke ville

Jugoslavia. Da han senere tenkte tilbake på flukten fra tyskerne,

utkjempe et opplagt selvmordsslag, ga ordre til sine menn om å

overlevd og kunne fortsette kampen, bestemte jeg meg for at jeg

evakuere byen.

aldri skulle nedkalle slik elendighet over landet hvis det ikke

Gruppe for gruppe begynte retretten over Zlatibor-fjellet og inn i Sandzak, et vilt fjellandskap på grensen mellom Serbia og

erklærte han: «Da det hele var over og jeg med Guds hjelp hadde

kunne resultere i total frigjøring. Når tiden er inne til å reise seg, da skal vi reise oss.» Men for alle praktiske formål ble hans håp om å

rotasjonspressen deres, 5 000 uinnbundne eksemplarer av Stalins

fortsette kampen en eller annen gang i fremtiden knust av hans misforståtte måte å redde tsjetnikenes liv på etter nederlaget. Mihailovic dimitterte hovedstyrken og holdt et skjelett av en

Det sovjetiske kommunistpartiets historie, som Tito selv hadde oversatt til serbokroatisk, samt et par dusin 200-kilos kister med

stab skjult i den serbiske villmarka. Noen av enhetene fortsatte motstandskampen på egen hånd, men de fleste av geriljasoldate­

sølv. Ved den serbiske grensen begravde partisanene 20 av kistene ved en elvebredd, hvoretter de fortsatte turen med resten

ne hans dro tilbake til landsbyene sine og gjenopptok sitt normale

Bosnia. De fraktet med seg - på hesteryggen, oksekjerrer eller

lastebil - en enorm last av både ideologisk og jordisk tilsnitt:

80

liv.

Andre lot seg med Mihailovics samtykke verve i general Milan Nedics hjemmevernsstyrker. Nedic var innsatt som statsminister

Mens Mihailovic satset sin fremtid på «bruk av fienden»strategien, baserte Tito seg på åpen motstand. Partisan lederen lot

av tyskerne for å gjenopprette ro og orden i Serbia. Mihailovic hadde ingenting til overs for ham, men han oppfattet nå Tito og

seg ikke avskrekke av tyskernes represalier. Bitter erfaring hadde

kommunistene som den virkelige fienden. Dessuten ga det ifølge hans visjon om en fremtidig oppstand visse fordeler å ha sine menn i Nedics hjemmevern. Fra denne nye posisjonen kunne de informere Mihailovic om tyskernes troppebevegelser. Samtidig kunne de fortsette borgerkrigen mot partisanene uten at tyskerne

la seg imellom. Og når tiden endelig var inne for å reise seg mot tyskerne, ville de være godt utstyrt for angrepet - med tyske

lært ham at terrorbølgene bare skaffet ham nye rekrutter - folk med hevn i blikket som hadde mistet sine hjem og sine kjære og

ikke hadde noe å tape på å gå inn i motstandsbevegelsen. Og den

tyske seieren i Serbia hadde lært Tito at det måtte en helt spesiell type geriljastyrke til for å hamle opp med Tysklands mektige og veltrente konvensjonelle hær. Geriljaens varemerke - små, spredte lynangrep med hurtig retrett - var ikke lenger nok. Tito kunne heller ikke håpe på å bli i stand til å stille til åpent slag mot en tysk hær som var overlegen

våpen og tysk ammunisjon. Alt dette var fullstendig i tråd med en gammel og aktverdig balkansk strategi som ble kalt «bruk av

både i antall og ildkraft. Det han trengte, var en stor styrke som

fienden» og besto i å innynde seg hos erobrermakten på kort sikt

kombinerte smågruppenes mobilitet og større, velorganiserte

for å oppnå langsiktige fordeler. Mihailovic så ikke på denne

gruppers slagkraft.

politikken som noe overløperi, og han trodde på ramme alvor at den ville lykkes. Mihailovics nye trekk var ukjent for britene, for kaptein Hudson hadde vært på inspeksjon hos Titos styrker da tyskerne

slo til med sin offensiv. Da Hudson endelig fant fram til

Tito gikk i gang med å danne en slik styrke. I de siste dagene av 1941 førte han sine folk fra Sandzak-

området og inn i Nordvest-Bosnia. På veien vervet han frivillige fra Montenegro, og sammen med de overlevende fra nederlaget i Serbia dannet han 1. proletariske brigade. Den besto av omkring

Mihailovic, var tsjetniklederen så rasende over britenes forsy-

1 200 menn og kvinner og var organisert som en konvensjonell

ningsstopp at han nektet Hudson å bruke radioen for å sette seg i

hær, men ble trent opp i spesiell geriljataktikk, som minelegging

forbindelse med hovedkvarteret. På denne måten var Hudson

og sabotasje av kommunikasjonsnettet. Denne styrken skulle

satt utenfor i et par måneder og hadde verken kontakt med

hele tiden være i felten, klar til å slå til på kort varsel og så forflytte

Mihailovic eller sin egen regjering. I Kairo var han oppført som «savnet, antas å være død». I mellomtiden profiterte Mihailovic

seg videre. Dette var Titos sjokktropper. Han så på dem også som kjernen i en kommunistisk frigjøringshær - en styrke som ville

stort på britenes mangel på informasjon om Jugoslavia. Den

være helt og holdent nasjonal i sin karakter, uten sideblikk til

jugoslaviske eksilregjeringen i London forfremmet ham i desem­

etnisk og religiøs strid, som hittil hadde gjort at Jugoslavia bare var

ber til oberst, og en måned senere ble han minister for Jugoslavias

en samling provinser.

hær, marine og flyvåpen.

I Bosnia fant Tito fruktbar mark for sine operasjoner. Denne

Den britiske liaison-offiseren D. T. «Bill» Hudson (med hendene på ryggen mellom to representanter for OSS) hilses av en Tsjetnik-major (til v.) og geriljasoldater. I løpet av sine to og et halvt år i Jugoslavia, levde Hudson i en fire måneders periode bare av poteter. For sin glødende plikt­ oppfyllendet ble han tildelt Distinguished Service Order og ble forfremmet fra kaptein til oberst.

81

NÅDELØS JAKT PÅ EN FLYKTIG FIENDE

Tyske soldater rykker fram bak en to-manns Renault R-35-tank etter et overraskelsesangrep av partisaner. For å verge seg mot slike angrep konstruerte tyskerne et nett av små, tungt væpnede poster med 70 km mellomrom og satte pansrede biler og tog til å patruljere jernbanelinjene og veistrekningene mellom disse fortene.

Til tross for nesten uovervinnelige handicap klarte de tyske okkupasjonstroppene å føre krigen mot de jugoslaviske geriljaenhetene med stadig økende effektivitet. I slutten av juni 1941 var de kampenhetene som hadde erobret landet, blitt trukket ut for å være med på invasjonen av Sovjetunionen. De var blitt erstattet av fire svakere divisjoner, som for det meste var sammensatt av eldre garnisonssoldater. Denne styrken manglet både trening og utstyr for å demme opp for bølger av overraskelsesraid mot tyske forsyningslinjer og installasjoner. I måned etter måned jaget tyskerne partisanerne fra det ene området til det andre, men klarte ikke å få dem til å utkjempe et avgjørende slag. De frustrerte tyske enhetene gikk ofte løs på den eneste fienden som var å få tak i - landsbybefolkningen, som geriljaen var avhengig av for å skaffe mat, opplysninger og nye rekrutter. Innen juni 1943 hadde tyskerne allerede tatt i bruk gerilja-lignende taktikk for å bekjempe geriljaen. De fraktet inn kamptrente soldater fra andre fronter og skaffet seg to av partisanenes mest effektive våpen, nemlig overraskelse og mobilitet. Elitesoldater med fjelltrening unngikk bakhold langs veier og jernbanelinjer og tok seg i stedet gjennom ulendt terreng for å angripe geriljaenhetene i deres egne skjulesteder. Hurtige og bevegelige enheter under navnet Jagdkommando for­ kledde seg ofte som bønder og speidet etter geriljabaser og sykehus i de mest utilgjengeli­ ge områdene. Tysk sikkerhetspoliti og SSgrupper, som sto under direkte kontroll av Himmler, gjennomførte operasjoner mot geril­ jaen med spesielt hard hånd. Hvis denne taktikken hadde blitt fulgt i større skala, kunne den ha satt en stopper for geriljaen. Men tyskerne var låst fast i harde kamper på mange fjerne fronter, og kunne ikke frigjøre nok elitetropper til å slå partisane­ ne på hjemmebane. En tysk offiser peker mot en antatt partisanstilling og sender ut en patrulje som skal finkjemme Bosnias skogkledde høyland i 1943.

82

83

provinsen var herjet av uopphørlig strid mellom katolikker,

medlemmer av den gresk-ortodokse kirken og muslimer av

drepte sin vordende etterfølger. Tyskerne hadde ingen egnet reservekandidat å sette inn, og lot saken falle.

slavisk herkomst som hadde konvertert under den tyrkiske okkupasjonen. Hitler hadde spleiset Bosnia med deler av de

Ustasja-massakrene fortsatte og fortsatte. Da nedslaktingen endelig opphørte, hadde ustasjaene beskattet serberne utrolig

tidligere provinsene Kroatia og Herzegovina for å danne den

hardt - overslagene varierte fra 350 000 til 750 000 døde.

såkalte Uavhengige Staten Kroatia med en høyst blandet befolkning på 6,5 millioner mennesker. Som statssjef hadde

Som Tito hadde regnet med, var de overlevende serberne rede til å kjempe sammen med hvem som helst som kunne ta knekken

tyskerne innsatt en ondskapsfull, hjemmeavlet fascist ved navn Ante Pavelic, en gammel forkjemper for kroatisk uavhengighet og

grunnlegger av en katolsk terroristorganisasjon kjent som ustasjaene, eller «opprørerne». Allerede mens han satt i eksil i Italia i 1930-årene hadde Pavelic klart å lede sine ustasjaer til felts mot

dannelsen av den nye nasjonen Jugoslavia - et felttog som

kulminerte i drapet på kong Aleksander, far til den unge kong Peter, som nå var Jugoslavias konge. Som sjef for den kroatiske marionettregjeringen begynte

på forfølgerne. Mange av dem som flyktet opp i Bosnias fjell og skoger, sluttet seg til Titos partisaner. Andre ble drevet inn i parti­ sanenes rekker da tyskerne satte inn en ny offensiv mot geriljaen i

januar 1942. Noen serbere fikk sin hevn ved å gå sammen med tsjetnik-grupper som ennå var i felten. Da Tito inntok byen Foca i Sydøst-Bosnia i slutten av januar, hadde en tsjetnik-enhet vært der først. De hevngjerrige tsjetnikene hadde etterlatt Drinas bred­ der og bakevjer overstrødd med muslim-lik, mange med over­ skåret strupe.

Pavelic å eliminere det han kalte «fremmedelementer» - serbere,

Tito satte nå opp hovedkvarteret sitt i Foca. Selv om han hadde

jøder og sigøynere. Serberne ugjorde omkring 30% av befolknin­ gen i denne kroatiske staten, og nesten alle var medlemmer av

ridd av den siste tyske stormen, led han av desperat mangel på

våpen og proviant. Over radio appellerte han til Sovjetunionen

den gresk-ortodokse kirken. Pavelics oppskrift for behandling av

og ba om at forsyninger måtte slippes ned på et platå ved

serbere var enkel og brutal. Én tredjedel av dem skulle jages til

fjelltoppen Durmitor, 50 km sydøst for Foca. I februar fikk han et radiosignal fra «Bestefar» - kodenavnet på Titos kontakt i Moskva - som antydet at sovjetiske fly snart ville komme.

Serbia, én tredjedel skulle omvendes til katolisismen, og én tredjedel skulle utryddes. Ustasjaenes stormtropper gikk løs på serberne med kniver,

geværer og klubber. De torturerte, plyndret, voldtok og drepte. I kampanjen mot serberne fikk de støtte fra mange muslimer, som var gamle fiender av serberne.

Hver kveld gikk en avdeling partisaner som holdt til i en landsby 6 km unna, gjennom snøen til slippsonen og ventet til soloppgang, klare til å tenne på de fire høystakkene som var signalet. Natta til den 27. mars hørte de motordur fra oven, og

Ustasjaene ble også oppmuntret av en del høytstående

håpet ble tent. Men det viste seg å være britiske fly som spredte

katolikker i Kroatia. Noen av den katolske kirkens ledere tok

avstand fra Pavelics nedslaktinger, mens andre slo seg til tåls med

flygeblad til minne om Jugoslavias anti-tyske statskupp nøyaktig ett år tidligere.

at den ekle metoden å omvende folk ved hjelp av gevær i hvert fall reddet noen liv. Noen radikale katolske prester ga sin

Endelig, den 29. mars, - etter 37 netters bitende kald venting på sovjetiske forsyninger som aldri kom - ble partisanavedelin-

velsignelse til massakrene. En av dem sa: «Hittil har vi arbeidet for den katolske tro med messebok og krusifiks. Tiden er nå inne til å gjøre det med gevær og revolver.» Tyskerne, som delte de lokale

gen kalt tilbake fra Durmitor. «Bestefar» hadde sendt Tito følgende

styringsoppgavene med italienerne, var først noe forlegne over

bør dessverre ikke gå ut fra at vi kan løse dem i nærmeste fremtid.»

ustasjaenes vilkårlige bestialitet og ble etter hvert direkte pinlig berørt. De tyske sjefene truet med å skifte ut Pavelic hvis han ikke

stanset blodbadet. Men ustasjalederen tok sine forholdsregler og

radiomelding: «Alle mulige anstrengelser gjøres for å skaffe dere

våpenhjelp. Men de tekniske vanskelighetene er enorme. Dere

På denne tiden kjempet russerne desperat mot den tyske invasjonshæren og hadde verken forsyninger eller fly å avse.

Tyske krigsfanger bevoktet av partisaner på vei gjennom de skitne gatene i Uzice, Jugoslavia, i oktober 1941. Disse svært mobile partisanene hadde så lite transportutstyr og forsyninger til overs til krigsfanger at de slapp fri 250 tyskere da geriljaen forlot Uzice. Men etter hvert som kampene ble bitrere, ble krigsfanger og sårede ofte eksekvert på stedet.

84

Men Tito hadde rett i sine mistanker om at de «tekniske

og dype gjel hadde vold vært tatt for gitt i århundrer.

vanskelighetene» for en stor del var av politisk natur. Storbritannia

Montenegrinerne, som så å si var født krigere, var den eneste av de større folkestammene på Balkan som hadde klart å motstå

og USA holdt stadig på tsjetnik-lederen Mihailovic, og russerne,

som var fullstendig avhengige av hjelp fra vest, var ennå uvillige til å sette forholdet til sine vestlige allierte på spill.

ottomantyrkerne. Krigstradisjonene hadde holdt seg, og i det 20. århundre gikk man i Montenegro ennå rundt med gevær til daglig.

Da den jugoslaviske hæren kapitulerte for aksemaktene, gjemte

styrken til tre proletariske brigader, men de sto nå overfor en

montenegrinerne sine våpen for de italienske okkupantene for å ta dem fram senere. En gruppe montenegrinere klarte til og med å grave ned et helt batteri feltkanoner. Da italienerne i juli 1941 forsøkte å danne en separat stat her,

formidabel konstellasjon av fiender: tyskerne, italienerne, usta-

ble det oppstand. Montenegrinerne klarte å gjenerobre mestepar­

sjaene, den kroatiske nasjonalgarden og - for første gang i

ten av landsbygda før italienske forsterkninger ilte inn fra Albania og presset dem tilbake. Som i de andre provinsene kjempet

Da tyskerne og deres allierte i april 1942 satte i verk enda en ny offensiv i Bosnia, Herzegovina og Montenegro, var partisanene plutselig beleiret på nesten alle kanter. Partisanene hadde utvidet

militært samarbeid med aksemaktene - lokale tsjetnikavdelinger. Denne mektige offensiven drev partisanene ut av sitt hoved­

kvarter i Foca. Tidlig i mai dro Tito med to av brigadene sine

partisanene og tsjetnikene først side om side mot den felles fienden. Men i Montenegro gikk de lokale partisanene til brutale

sydover til Montenegro for å ta personlig kommando over sine beleirede avdelinger der. Montenegro - «Det Svarte Fjellet» - var noe helt for seg selv. I dette landet med stupbratte fjellskrenter

ytterligheter som frastøtte potensielle rekrutter. De forsøkte å opprette en «sovjetrepublikk» med makt, og de iscenesatte vilkårlige eksekusjoner og slengte likene ned i fjellsluktene.

85

Denne praksisen førte til at de lokale tsjetnikene ga dem det

Dette skjedde på en tid da tsjetnikene i Serbia praktisk talt var

makabre tilnavnet «gruvearbeiderne». Da Tito kom til Montenegro i midten av mai 1942, var de lokale

passive overfor aksemaktenes okkupasjon. I mellomtiden kjempet Tito og partisanene seg gjennom sin

partisanene og tsjetnikene fastlåst i en hatefull borgerkrig. Milovan Djilas, en av Titos topprådgivere og selv fra Montenegro,

verste krise siden nederlaget i Serbia. I juni ble partisanene i Mon­

skrev sardonisk om ett av sammenstøtene: «l timesvis drev begge hærstyrkene og klatret opp steinete skar for å slippe å bli utslettet eller for å utrydde en gruppe landsmenn, ofte naboer, på en eller annen fjelltind i seks tusen fots høyde i et sultende, blødende og

tenegro tvunget nordover til Bosnia, hvor Tito slo dem sammen

med hovedstyrken, som nå talte fem brigader med omtrent 6 000 geriljasoldater i alt. Men det var håpløst å skaffe mat til så mange

hærtatt land. Den tanken slo en at dette var alt som hadde

partisaner i de golde fjellområdene i Bosnia, hvor bøndene selv såvidt overlevde. I ukevis levde partisanene på usaltet, kokt sauekjøtt fra flokker som de hadde med seg under marsjen.

kommet ut av alle våre teorier og visjoner om arbeidernes og bøndenes kamp mot borgerskapet.»

frukt, svekket dem, og mange av dem fikk skjørbuk. For å bøte på

Ved hjelp av tsjetnikene begynte italienerne å presse de lokale

vitaminmangelen spiste de unge bøkeblader og presset saften ut

partisanene nordvestover mot Bosnia. I likhet med sine kolleger i Bosnia, hadde de montenegrinske tsjetnikene slått seg på «bruk

Denne ensidige dietten, nesten kjemisk renset for grønnsaker og

av bøkebark og drakk den.

fienden»-strategien - en tilpasningspolitikk med sikte på å styrte

Også militært sett var partisanene i en prekær situasjon. De var omringet og hadde så lite ammunisjon at de velutstyrte

fienden. Som takk for italienske våpen, forsyninger og penger,

tsjetnikene lattermildt kalte dem «femkulemenn». Og hjelp fra

gikk de med på å stanse herjingene mot italienske garnisoner og

russerne var ikke i sikte. Hva britene angikk, så hadde de ikke vist

kommunikasjonsmidler og slåss mot partisanene i stedet. Lederne hadde inngått disse avtalene uten å konsultere Mihailovic, som var i Serbia på denne tiden.

tegn til noen gang å ville hjelpe de kommunistiske partisanene. På denne tiden hadde britene fått greie på at en som het Tito var partisanenes leder, men ellers visste de svært lite om ham. Faktisk

Mihailovic og hans flyktende hovedkvarter kom til Monte­ negro i begynnelsen av juni, omtrent to uker etter Tito, og i

visste man så lite at rykter svirret om at Tito var en kvinne eller at

diverse møter med lederne for selvstendige lokale tsjetnikgjenger fikk han kjennskap til detaljene i overenskomsten med italienerne. Han mislikte de avtalene de hadde gjort - noen av

betydde Taina (hemmelig) Internasjonal Terrorist-Organisasjon. Men uberørt av disse dystre perspektivene tok Tito den 19. juni en dristig beslutning, som skulle vise seg å bli et historisk

dem skulle siden bli stemplet som forræderiske av partisanene. Men Mihailovic ville ikke gripe inn, og selv om han hadde gjort

vendepunkt for Jugoslavia. Han bestemte at hans fem proletaris-

det, ville han manglet makt til å stoppe Montenegro-tsjetnikene i

å samarbeide med italienerne.

navnet var en forkortelse for et slags syndikat hvor bokstavene

ke brigader skulle ta offensiven. De skulle slå seg gjennom aksemaktenes omringing og marsjere over 300 km mot nordvest

Hva som enn var grunnen til Mihailovics vaklevorenhet, så ble

- inn i selve hjertet av Pavelics uavhengige kroatiske stat. Frekkheten i denne planen var et klart bevis på Titos geni som gerilja-

resultatet at hans taktiske posisjon ble styrket. Han hadde nå det

strateg. Som han senere forklarte: «Ethvert nederlag måtte en eller

nominelle lederskapet over tusener av tsjetniker bevæpnet med

annen gang gjøres opp for med en seier - hvor som helst - slik at moralen ikke sank. Av den grunn hadde selv våre forsmedeligste nederlag, selv de store fiendtlige offensivene, ingen virkning

italienske våpen. I tillegg gjenopptok britene symbolske forsyningsleveranser med fly og ga ham fortsatt æren for hele den jugoslaviske motstandskampen. Enda en gang var han blitt

forfremmet av sin eksilregjering i London - denne gang til sjef for

på våre menns moral, for vi gikk selv straks på offensiven og valgte det stedet hvor fienden minst ventet oss.»

generalstaben. Mihailovic var nå en legende. I USA sto bildet hans

på omslaget til New York Times Magazine, hvor han ble beskrevet som øverstkommanderende i Serbia for «en eneste stor slagmark».

86

Tito begynte sin historiske marsj den 23. juni og brøt gjennom fiendens omringing mot nordvest. Partisan lederen og hans stab

MED EN KROATISK SADIST I SPISSEN

-•■-W**'

En statue av jugoslavias Kong Peter veltes av kroatere.

Da aksemaktene hadde erobret Jugoslavia i april 1941, innsatte de en marionettregjering i den vestlige regionen, som fikk navnet Den uavhengige staten Kroatia. Denne statsdan­ nelsen var satt sammen av områder hvor det krydde av nazist- og fascist-sympatisører og ble nå underlagt tysk-italiensk kontroll. Det offisielle statsoverhodet var kong Victor Emmanuels nevø, hertugen av Spoleto. Men hertugen foretrakk det søte liv i Roma og satte aldri sine bein i Kroatia. Den virkelige herskeren var Ante Pavelic, en glødende kroatisk nasjonalist med et fanatisk hat mot serberne. Han hadde vært i politisk eksil i Italia og ledet nå en terrorist­ gruppe som kalte seg ustasji og førte en brutal kampanje mot jøder og serbere i Kroatia. «En god ustasja,» sa Pavelic til sine menn, «er en som kan bruke kniven sin til å skjære et barn ut av en mors liv.» Ifølge en italiensk korrespondent satte Pavelic, en gang en bastkurv på skrivebordet sitt - med 20 kg øyne fra ustasjaenes ofre. Kroatenes leder Ante Pavelic møter Italias fascistiske diktator Benito Mussolini i Roma.

87

hadde genialt nok lagt opp en rute som fulgte grenselinjen

forflyttet partisanene seg ofte om natten og sov i så god dekning

mellom italiensk og tysk okkupasjonssone. Dette førte til ikke så

som de kunne finne om dagen. Hvor de enn slo leir, holdt lederne

rent lite forvirring blant fiendenes militære sjefer med hensyn til hvilken hær som skulle ta seg av partisanene. På grunn av de

streng partidisiplin. Hver enhet hadde daglig samling for å bli indoktrinert av gruppens politiske kommissar, samt en runde

forsinkelsene dette medførte, ble partisanenes sterkeste fiende under marsjen den kroatiske statens kollaboratører, de fanatiske

velvilje hadde man satt forbud mot å naske, og et par

ustasjaene og den svake nasjonalgarden. Soldatene i nasjonalgar­ den var så ineffektive at ustasja-folkene foraktelig kalte dem «partisanenes forsyningsenheter», hvilket siktet til, som Tito selv forklarte at «vi tar dem til fange og tar klærne og våpnene deres,

og så sender vi dem nakne hjem igjen så de kan få nytt utstyr og

bli tatt til fange på nytt». Partisanenes felttog falt snart inn i et mønster av langsom

selvkritikk på dagens taktikk. For å beholde de lokale bøndenes ugjerningsmenn som hadde stjålet så lite som et par sko og en

mugge melk fra stedets bønder, ble summarisk skutt. Forholdet mellom mannlige og kvinnelige geriljasoldater ble nøye overvå­ ket, noe som var svært vanskelig siden j av partisanene var

kvinner. Seksuell forbindelse var bannlyst, og hvis en mann og en kvinne brøt forbudet, ble den ene av dem sendt til en annen enhet. Det påstås at notoriske overtredere ble skutt.

marsj og hard kamp, med et par dagers pause i de byene og

Disse puritanske morallovene forhindret ikke at Tito og

bygdene de befridde underveis. De passerte områder hvor

toppfolkene hans hadde elskerinner blant partisanene. Lederne forsøkte å være diskret, men på en eller annen måte ble de likevel

ustasjaenes ødeleggelser ikke etterlot noe å kjempe om eller befri.

Om en herjet dal skrev Dedijer: «Det så ut som en trollmanns hånd hadde stanset alt liv. Alle husene var rasert, det var

oppdaget. Geriljasoldatene koste seg med en historie om Tito og

ingenting annet enn rustne spiker, gress og ukrutt. Overalt

skjule sin status ved å posere som hans sekretær. Tito var oppskaket over et av hennes temperamentsfulle utbrudd og

modnet frukten, men det fantes ikke spor av en menneskelig

skapning.» De fem partisan-brigadene forflyttet seg sjelden som en

hans temperamentsfulle elskerinne Zdenka, som mislikte å måtte

forela problemet for sin personlige livvakt, en tøff veteran fra den spanske borgerkrigen: «Si meg, kamerat Djuro, hva skal jeg gjøre

integrert enhet. Mesteparten av tiden befant de enkelte avdelin­

med henne?» Livvakten kom med en slu påminnelse om Titos

gene seg langt fra hovedruten, på patulje eller i angrep. Likevel

egne ordrer angående stadig overtredelse av seksualmoralen: «Jeg

utgjorde hovedstammen - geriljasoldater med sine saueflokker

ville fått henne skutt, kamerat Tito!»

og pakkdyr - en tre kilometer lang kolonne. Mennene i

I hver by de befridde, satte de opp et rudimentært kommune­

hovedstyrken var ansvarlige for å frakte alvorlig sårede kamerater,

styre i form av en Folkefrigjøringskomité. De fikk i gang en

som økte til flere hundre etter hvert som felttoget kjempet seg fram. Partisanene kunne ikke la sårede bli igjen. Denne leksen hadde de lært under retretten fra Uzice, da tyskerne tok igjen et

frimerker. De organiserte skoler og helsetjeneste. De opprettet

feltlasarett som var blitt hengende etter partisanenes hovedstyr-

ke. Mange av de omtrent 60 sårede hadde mistet armer eller bein. Da de forsøkte å dra seg til side, kjørte tyskernes tanks fram og tilbake over dem og valset dem ned.

Partisanene selv viste ikke alltid noen nåde overfor fiendens sårede. Offisielle tyske rapporter fortalte at når Titos enheter

plyndret aksemaktenes sykehus for medisinsk materiell, «ble de syke og sårede drept i sengene sine». For ikke å bli oppdaget av tyske fly eller få tyske tanks etter seg,

Utstyrt med rifler og partisanuniformer stiller tenåringer opp som budbringere for 2. proletariske brigade. Disse ungdommene - noen av dem knapt 12 år gamle - spilte en vesentlig rolle som kurerer mellom geriljaenhetene og trosset sult, hardt vær, og risikoen for å bli tatt mens de var på vei med sine beskjeder. «Disse guttene,» sa Tito, «vokste opp som helter vi sjelden har sett maken til i vår nasjons historie.»

88

posttjeneste, og trykte en rød stjerne over den kroatiske statens

også «folkedomstoler» som var travelt opptatt med å måle ut

blikket.

straff for ustasjaene og deres sympatisører.

I løpet av de første dagene av november rykket Tito og hans proletarbrigader inn mot marsjens endelige mål, Bihac, en viktig

I én by kom hundrevis av kvinner som hadde fått familiene

sine slaktet ned av den kroatiske statens marionettregime, for å se 50 dødsdømte bli henrettet. Kvinnenes øyne var fylt av hat, og én av dem utførte en bisarr hevnakt. «Da den første salven var

avfyrt,» skrev Dedijer, løp hun bort til dem som var skutt. «Hun gikk løs på de ennå varme likene, hoppet oppå dem med øynene

lukket. Det lange, hvite skjørtet hennes ble rødt av blod, men hun bare fortsatte å trampe på likene mens hun stønnet høyere og høyere. Til slutt ble hun ført vekk fra likene. Da hadde hun

fremdeles øynene lukket, håret var vått av svette, og musklene i ansiktet hennes var løse, som etter en indre form for forløsning.» Kapellaner fulgte partisanene. I hver eneste by og bygd fant de uskjøttede religiøse tjenester å utføre, for ustasjaene hadde drept eller fordrevet alle lokale ortodokse prester. Kirker som hadde fått stå i fred for okkupantene, hadde de tilsmusset og vanhellighet. Disse måtte nå renses og innvies på nytt. Det var spebarn å døpe

by med 12 000 innbyggere, strategisk plassert 110 km syd for Zagreb. Ustasjaene kjempet desperat i to dager for å holde byen, men til slutt drev partisanene dem ut. Den store seieren kom den 5. november, en kjærkommen

milepæl for fem måneders bemerkelsesverdige bedrifter. Tito hadde startet marsjen med fem brigader på tilsammen 6 000

geriljasoldater uten fast kontroll over noe territorium. Han påsto nå at den Nasjonale Frigjøringshæren telte 150 000 soldater (bare 45 000 ifølge den tyske etterretningstjenesten), han hadde befridd

omtrent | av Jugoslavia og hadde bygd opp sitt eget nett av lokale myndigheter og partisanavdelinger. Det var nå på tide, meddelte Tito i radioen til Moskva, å få i stand noe i retning av en nasjonal regjering. Og akkurat det fikk han i stand. I Bihac kalte han sammen 54 delegater fra

folkefrigjøringskomiteene. For å bløffe russerne, som insisterte på

tidligere tsjetnikleder som hadde sluttet seg til partisanene i

at partisanene skulle opprettholde deres fiksjon om en bred, demokratisk folkefront, traff Tito omhyggelige forberedelser til

Serbia, trådte til og hjalp kapellanene, selv om han ikke lenger var troende. Han trakk prestekjolen over uniformen og revolveren og

som forestilte Stalin, Churchill og Roosevelt. Delegatene valgte en

døpte opptil 100 barn pr. dag.

komité som bar den uskyldige titelen Anti-Fascistisk Råd for

-216 stykker bare i én eneste landsby. Fader Vlado Zecenic, en

møtet. Det ble holdt i et kloster dekorert med svære tegninger

forsømme militære gjøremål. De satte opp en kurértjeneste.

Nasjonal Frigjøring av Jugoslavia, som på dette tidspunkt sto for klart ukontroversielle standpunkter som individets rett, privat

Nesten alle som ble plukket ut som kurérer, var unge piker, som snart skulle vise sitt mot ved å bringe beskjeder over fjellene, noen ganger gjennom fiendtlige linjer, til fots, på hesteryggen, på

eiendomsrett og frie valg etter krigen. Som sin president valgte rådet Ivan Ribar, en fleksibel politiker som 20 år tidligere hadde presidert over den Nasjonale Grunnlovsforsamlingen da denne

sykkel eller motorsykkel. Partisanene kalte ut lokale enheter til å

utstedte forbud mot kommunistpartiet.

forsvare de gjenerobrede byene og landsbyene, og samlet så sammen proviant for neste etappe i marsjen. De sto hardt på for å

Titos geriljakrig - en krig han utkjempet uten hjelp fra russerne eller britene - hadde nå mer enn noengang blitt like mye politisk

verve nye rekrutter, selv om det knapt var nødvendig - så snart

som militær. Møtet i Bihac var et varsel - både hjemme og ute om at partisanene nå var en styrke man måtte regne med.

Partisanenes gjøren og laden i byene fikk dem ikke til å

de kom til en tettbebyggelse, strømmet det til frivillige med hevn i

89

KAMERATER UNDER VÅPEN

En godt bevæpnet partisan-brigade legger ut på sabotasjetokt i skumringen. For å unngå tyske veipatruljer går de over markene.

91

ET LANDSOMFATTENDE BANDITTOPPRØR

I to måneder etter at tyskerne oversvømte Jugoslavia i april 1941, virket folk i hovedstaden Beograd heller apatiske i sitt forhold til

den tyske okkupasjonsmakten. Men i juni angrep gjenger av unge kommunister plutselig over hundre aviskiosker, snappet bunker av tyskvennlige aviser, dynket dem i bensin og satte fyr på dem

før de forsvant inn i folkemengden

Partisanene - som disse kommunistiske geriljafolkene ble kalt - siktet allerede i juli mot mer ambisiøse mål. En tysk

militærgarasje ble sprengt i luften, tyske soldater ble overfalt i

mørke bakgater, bensinlagregikk opp i flammer, lastebiler ble satt ut av spill og telefonlinjer ble kuttet over. Kommunistene i byen gikk under våpen på oppfordring fra sin

partileder Tito, som igjen handlet på oppfordring fra Moskva, som ba om hjelp for å lette presset på den Røde Armé under invasjonen i Sovjetunionen. En kommissar - eller politisk leder — for den lokale partisanavdelingen i byen Cacak holder appell for en gruppe geriljasoldater og sivile i oktober 1941.

For å bygge opp en omfattende bevegelse og komme seg ut av byene, hvor de tyske troppene var konsentrert, sendte Tito sine

beste organisatorer ut på landsbygda. Der kunne de verve bønder og etablere partisanenheter med minimal risiko for å bli oppdaget

og arrestert av tyskerne. Partisanene på landsbygda tok i bruk en enkel forsynings-

metode, som Tito selv hadde foreslått. «Hvis det er noe dere trenger,» sa han, «så gå ut på veien og ta det fra tyskerne.» I atskilte operasjoner tok de fire tanks og brukte dem i et angrep ved Kraljevo i oktober 1941. Ifølge en partisan leder klarte de året etter

til og med å kapre tre lette bombefly og fly dem i et bombetokt mot fienden. Etter hvert som partisanene vokste i antall og styrke, ble de så

slagkraftige at tyskerne rømte hele områder og satte opp varselskilter der de visste geriljaen skjulte seg: «Achtung!

Banditengebiet.» («Advarsel! Bandittområde.»)

92

En rakrygget kvinnelig partisan med italiensk rifle. 100000 av dem deltok i krigen, og man regner med at 25 000 døde.

93

Soldater i 1. kroatiske bataljon utgjør et imponerende syn der de venter på å få overrakt bataljonens banner i mai 1942.

94

Sårede og omtumlede partisaner hviler etter et ni timers bombeangrep ved Milinklade i juni 1943.

EN HERDET HÆR TAR FORM De spredte enhetene og brigadene med partisaner ble formelt organisert i Jugoslavias Nasjonale Frigjøringshær i november 1942. Mennene ble kledd i kaprede tyske og italien­ ske uniformer etterat disse var rensket for alle foraktede kjennetegn. Hver enhet fikk sitt eget stolte flagg. Men trass i sitt militære utseende, lignet partisanene knapt på noen militær formasjon i konvensjonell forstand. Da lederen for SS,

Heinrich Himmler, kalte dem for «tusen vaga­ bonder rasket sammen for plutselig å bli en brigade», var han ikke så langt fra sannheten. Noen hadde fått et par ukers trening, men de fleste fikk sin første militære opplæring i kamp. De manglet tungt artilleri, og deres eneste vern mot fiendtlige luftangrep lå i å operere om natta, eller når tyske bombefly lå værfast. Partisanene tok igjen for dette handicapet ved å utvikle bevegelighet og smidighet. De forflyttet seg lett, slo til mot fienden og forsvant lynraskt. De kunne evakuere en hvilken som helst stilling på ett kvarter og var konstant på farten. Under korte hvilepauser unngikk de å legge seg ned - av redsel for at utmattelsen skulle hindre dem i å komme seg på beina igjen.

95

En italiensk lastebil kommer under ild på en smal dalmatisk vei ved Adriaterhavet, mens partisaner (i forgrunnen) ser på fra sitt skjulested i klippene.

DET VITALE TRANSPORT­ SYSTEMET FORKRØPLES De nærmere 1 000 km jernbanelinjer, samt veiene og telefonlinjene som løp ved siden av, var de jugoslaviske partisanenes yndlingsmål. Tyskerne hadde få lastebiler og lite bensin og hadde problemer med de primitive lande­ veiene, så de brukte jernbanen både til å frakte forsyninger til hæravdelingene i Italia og

96

Hellas og til troppetransport på landsbygda. Partisanene rev opp milevis av jernbane­ spor, ødela stasjoner og sprengte broer over dype fjellkløfter. En av partisanenes sprengningseksperter hadde mot slutten av 1942 ødelagt 70 tog ved å bruke kaprede fiendtlige bomber som miner. For det fikk han tilnavnet Ilja Tordenmaker. Siden Jugoslavias fjellterreng var lite egnet til radiokontakt, måtte mye av tyskernes kommunikasjon gå via telefon og telegraf. Partisanene hogde ned stolpene og tok tråden

så tyskerne ikke skulle kunne bruke den på ny. Og når tyskerne sendte folk ut for å reparere ledningene, ble de plukket ned av partisane­ nes snikskyttere. Partisanene strødde stålnagler på de stei­ nete veiene for å punktere fiendtlige kjøre­ tøyer, og gravde bomber kamuflert i betong ned i veilegemet. De sprang ut fra bakhold i trange fjellpass og langs landeveien på de bratte kyststrekningene. De gikk til angrep på soldater og kjøretøyer og karret samtidig til seg våpen og ammunisjon.

En tysk lastebil går opp i flammer i Beograd. Mange fiendtlige kjøretøyer ble ødelagt av bomber som partisanene plasserte i bensintanken.

Bønder fra området hjelper partisanene med å bryte opp et jernbanespor ved Sarajevo i 1943.

97

Partisaner på toppen av én av de 15 italienske stridsvognene som ble tatt ved Neretva i februar 1943. Stridsvognene ble siden brukt mot tyskerne.

98

Partisaner parterer en ponny og spiser kjøttet rått. Bildet er tatt oppe i et fjell mens soldatene var omringet av 12 fiendtlige divisjoner.

En geriljasoldat tar en rast og får servert et måltid av en bondekone.

En Halifax fra RAF styrer inn mot partisanenes røyksignal og slipper ned forsyninger.

99

Sårede partisaner tar en hvil under flukten fra tyskerne i 1943.

Partisaner i Slovenia bruker oksekjerrer som ambulanser og flytter sine sårede over til beskyttede skjulesteder.

HJELP TIL DE SÅREDE, HØYTID FOR DE DØDE Partisanene led store tap under krigen - mer enn 300 000 døde og over 400 000 ble såret. For å ta seg av de sårede bygde de et nett av små, omhyggelig kamuflerte lasaretter i avsi­

desliggende skoger og fjell. Forholdene var i beste fall primitive. Operasjonene ble for det meste utført uten bedøvelse, og skjærfil var ikke noe uvanlig redskap under amputasjoner. De hadde få leger, og de som fantes, måtte reise fra lasarett til lasarett. For å få tak i legemidler stormet de fiendtlige hospitaler og medisinaldepot. Far til en divisjonssjef, med talglys i hånden, søker

100

stoisk trøst ved sønnens begravelse. Brigadesjefen på hans venstre side (med bart) ble drept i kamp seks uker senere.

101

Partisaner bruker et 50mm panservernskyts, erobret fra fienden, mot fremrykkende tanks i Bosnia i desember 1943. I løpet av en måneds tid begynte de å motta skipslaster med allierte våpen. Innen utgangen av 1944 fikk de tilsendt 100000 rifler, 50 000 lette maskingeværer og 97,5 millioner salver håndvåpenammunisjon fra vesten.

SJU AKSEMAKT-ANGREP STANSES Partisanene var mer enn bare en torn i siden på okkupasjonsmakten - de var en reell trusel. I et forsøk på å utrydde dem satte tyskerne i verk sju storoffensiver - og mislyktes. Ved hjelp av panservogner, artilleri og fly forårsa­ ket de store ødeleggelser, men hver gang slapp partisanene unna. «Ved å konsentrere styrkene om ett punkt i enhver omringning,» forklarte Tito, «klarte vi alltid å bryte gjennom.» Etter at partisanene hadde kommet seg ut av en omringning i begynnelsen av 1943 (til

102

Partisanene bryter ut av en omringing som truer dem med total utslettelse i mars 1943. På alle fire kravler de på vraket av Jablanica-broen over Neretva-elva under ild fra fly og artilleri. Operasjonen omfattet 25 000 partisaner, blant dem 4 000 sårede, og tok over en uke.

høyre) bestemte Hitler seg for å utrydde dem en gang for alle. Til operasjon Schwarz, som denne femte offensiven ble kalt, ble 1. fjelldivisjon hentet tilbake fra østfronten, sam­ tidig som en ny divisjon ble sendt inn fra Tyskland. I slutten av mai 1943 hadde 12 tyske og italienske divisjoner omringet fire partisandivisjoner i flere smale elvedaler og fjellområ­ der. Den tyske kommandanten ga ordre om at «ikke en eneste mann som er i stand til å bære våpen, må slippe levende ut av sirkelen». Nettet begynte å snøre seg sammen, og tyske bombefly fløy 100 tokt daglig, mens fjelltroppene erobret høydene rundt partisa­ nene. Tito skjønte hvor desperat situasjonen var, og ga ordre om å brenne arkivene og ødelegge eller gjemme alle tunge våpen. Så

sendte han to divisjoner ut i et angrep på liv og død, et angrep som blant annet førte dem ned en 3 000 fots kløft og opp på den andre siden. Endelig, etter en måneds sammenhengende bitter kamp, klarte partisanene med et selv­ mordsangrep mot utmattede tyske tropper å skape en liten åpning, nok til at de overleven­ de partisanenhetene kom seg ut og opp i fjellene i nord. Gjennombruddet kom partisanene dyrt å stå - deres 3. og 7. divisjon var desimert og mange av deres hardt sårede ble drept av fienden. Men operasjonen var enda verre for tyskerne. De hadde håpt å kunne frigjøre en del divisjoner for å delta i kampen på østfronten. I stedet ble de nødt til å sende enda flere tropper til kampene i Jugoslavia.

105

HEVN- MASSAKRENES ONDE SIRKEL Etter å ha blitt torturert av tyskerne i august 1942 tvinges en partisan til å bære en plakat med følgende tekst: «/eg er morderen og bandittlederen /. Latko.»

Kampene i Jugoslavia medførte en orgie i voldsbruk som hører til

det råeste i hele annen verdenskrig. Hitler var fast bestemt på å knuse Jugoslavia med «nådeløs grusomhet». Han forlangte at de tyske soldatene skulle drepe 100 jugoslaver for hver død tysker, og ordrene som fulgte, gikk ut på at henrettelsene skulle ha «en fryktinngytende effekt». Landsbyer ble brent, og folk ble dratt ut

av hus, forretninger og biler og hengt eller skutt offentlig. Enda mer brutalitet kom til da etniske og religiøse grupper vendte seg mot hverandre. Selv tyskerne påsto at de var sjokkert over jugoslavenes innbyrdes grusomheter. Ustasjaene, en organi­

sasjon av kroatiske katolikker som valgte Hitlers side, massakrerte 60 000 jøder, 26 000 sigøynere og 750 000 ortodokse serbere.

Ofrene fikk skåret av neser, ører, bryst og lemmer, fikk salt strødd i sårene og øynene stukket ut, og folk ble levende begravet eller brent. «Vi ustasjaer er mer praktiske enn dere tyskere,» sa en av kollaboratørene. «Dere skyter, men vi bruker hammer, kølle, tau,

ild og ulesket kalk. Det er langt billigere.» Ved et tilfelle var en ortodoks prest halvt begravet mens

ustasjaene danset rundt ham og skar biter av kjøttet hans med sverdene sine. En annen gang ble en kvinne tvunget til å holde et fat og samle blodet fra sønnene sine etter hvert som de ble

slaktet. Tsjetnikene, som sloss like nådeløst mot partisanene som mot tyskerne, gikk berserk og utryddet 9 200 muslimer i Sandzak-

regionen mellom Bosnia og Serbia, etter at de hadde voldtatt unge piker og griller ofrene over åpen ild. Det fotografiske materialet som overlevde krigen ble naturlig­ vis siden sortert og sensurert av dem som vant, og viser det de har villet vise. Men ett er sikkert: Partisanene selv satte kronen på

verket i det fire år lange blodbadet ved å drepe 20 000 av sine

egne landsmenn -tsjetniker, ustasjaer og andre jugoslaver som samarbeidet med tyskerne.

106

Es finO wicderfiolt fln(diloflc «uf Seutfdie SolDotcn octUM

æotben. $ur jeBcn Derøuni^'1 ofcec eeniotOcten beutfdien So'Men foerfren 10 ©erben frMnøt. Softte Oicfc mof!ntihme heinen Eefolg hoben,®*0

3abl WrftojyW““"«««o. Un 21. flprtl '»*'•

Likene av en hel familie i et hus i Kroatia i 7941 etterat ustasjaterrorister har vært på lerde - på jakt etter jøder, sigøynere og serbere.

En tysk eksekusjonspelotong står klar mens kvinnelige gisler stilles opp mot veggen. Disse fem kvinnene hørte til 100 jugoslaver som ble skutt i tur og orden i landsbyen Celje i 1942.

jugoslaviske sivile tilfeldig plukket ut på gaten blir hengt i trærne i Pancevo i 1941. Disse ble drept etter at tyskerne begynte med systematiske represalier for angrep på tyske soldater som kunngjort på plakaten (innfelt).

111

Tsjetniker myrder en partisan med kniv og sverd i Serbia i 1942.

112

113

Fram til begynnelsen av 1943 hadde partisanene og tsjetnikene kjempet mot aksemaktene - og hverandre - relativt isolert fra de

allierte. Selv om dere aksjoner inspirerte de allierte og irriterte fienden, telte de lite i verdenskrigens globale strategi. Nå begynte imidlertid stormaktenes oppmerksomhet mer og mer å konsen­ trere seg om Jugoslavias krigsherjede fjell, og en krig som hittil haddde pågått bak et slør av obskuritet og forvirring, inntok nå en

stadig mer fremtredende plass i allierte strategers tenkning. Jugoslavias nye betydning sprang ut fra den vending de alliertes felttog i Nord-Afrika tok. Amerikanerne hadde gått i land

der i november 1942 og presset nå østover mot Tunis. Britene, som hadde vært på retrett i hal van net år, rykket fram og forfulgte

general Erwin Rommels Afrika-Korps. Det endelige oppgjøret i Afrika nærmet seg raskt. Allierte strateger kastet blikket nordover,

mot Middelhavet - og en invasjon på Sicilia. Hvis de jugoslaviske geriljastyrkene kunne forsterkes, kunne de spille en anselig rolle i de alliertes suksess ved å binde aksemakt-divisjoner som ellers

kunne bli brukt på Sicilia. Den britiske politikken ble nå revurdert. Gjennom størstedelen

av krigen hadde britene gitt moralsk støtte til Draza Mihailovic og hans tsjetniker og oversett Titos partisaner. Grunnen til det var av politisk natur: Mihailovic representerte Jugoslavias kongelige eksilregjering, som satt forskanset i London og nøt Storbritannias offisielle anerkjennelse. Idet de støttet Mihailovic hadde britene

også gått med på hans strategi, som gikk ut på å vente med full geriljakrig mot okkupasjonsmaktene inntil de allierte gikk til invasjon. Men nå begynte de å tvile sterkt på Mihailovic og tsjetnikene. Fra sin liaison-offiser på stedet, kaptein Hudson, visste

de attsjetnikenes påstand om virkningsfull aktivitet mot tyskerne var overdreven. Britene begynte også å lure på om de kanskje Partisanene bryter gjennom fiendtlig omringning

Nære på over en ødelagt bro Tsjetnik-jakt

spilte på gal hest, og var nå fast bestemt på, som Churchill senere sa, å finne ut «hvem som drepte flest tyskere og antyde metoder

som kunne hjelpe dem til å drepe flere».

Britene spiller på to hester

Allierte forsyninger med «Splinter-flåten»

Tyskerne hadde også god grunn til å kikke nærmere på sin

Statsministerens sønn og en tøff skotte Siste sjanse for Mihailovic

Jugoslavia-politikk. De var overbevist om at det neste allierte fremstøtet ikke ville komme i Italia, men enten i Hellas eller langs

Overraskende kidnappingsforsøk fra luften

Jugoslavias Adriaterhavs-kyst, i Dalmatia. De hadde besluttet å

Tito søker ly bak britiske våpen

utslette både partisanenes og tsjetnikenes geriljabevegelser for å

forhindre at disse sluttet seg til de allierte styrker. Derfor satte

HJELP FRA DE ALLIERTE

tyskerne inn sin hittil største offensiv den 20. januar. Operasjon Weiss (Hvit), som dette angrepet ble kalt, omfattet fem tyske og

om de hadde sluppet unna fienden i nordvest, var de på ingen

tre italienske divisjoner, assorterte kroatiske marionett-avdelinger og - for første gang - solid nærstøtte fra luften. Operasjon Weiss

øst og vest, og italienerne kom fra øst og vest. På den andre siden

måte utenfor fare. Tyskerne og kroaterne rykket innpå fra nord, av Neretva, i skråningene opp mot det 6 000 fot høye Prenj-fjellet,

hadde frigjort rundt Bihac i Vest-Bosnia. I denne fasen skulle

sto 12 000 tsjetniker ivrige etter å gi partisanene dødsstøtet. En skriftlig ordre fra Mihailovic til hans menn erklærte: «Nå er tiden

aksemaktene få hjelp av omkring 12 000 tsjetniker som nå

inne til å få kommunistene på knærne, hvis vi bare opptrer klokt.»

skulle i første omgang omringe det store området partisanene

samarbeidet med italienerne. Ifølge planen skulle italienerne gå

løs på tsjetnikene og avvæpne dem så snart partisanene var slått. Til og med før han visste om Operasjon Weiss, hadde Tito

Partisanenes stilling syntes håpløs. Titos bønn om hjelp fra Moskva skaffet ham bare «dyptfølt broderlig sympati». Tito spurte

bestemt seg for å sende den svært underlegne partisanstyrken på

sin sovjetiske allierte: «Er det virkelig umulig, etter vår 20

20 000 soldater sydøstover til Herzegovina og Montenegro, altså

måneders heroiske, ja, nesten overmenneskelige kamp, å finne en

tilbake til det området de hadde oppgitt åtte måneder tidligere.

måte å hjelpe oss på?» For Tito var dette kanskje den mest

Tito ønsket å komme så nær Serbia som mulig, ikke bare fordi

anspente perioden i hele krigen. Han var irritabel og til ham å være uvanlig ubesluttsom. Selv hans vanligvis plettfrie personlige

dette var tsjetnikenes hovedbastion, men også fordi Serbia på grunn av sin størrelse og befolkningsmengde var nøkkelen til kontroll over hele Jugoslavia etter krigen. Nå da Operasjon Weiss

utseende vitnet om påkjenningene. For første gang, bemerket en

kamerat, stilte Tito ikke nybarbert hver morgen. Tito visste at det bare fantes én utvei - over Neretva og

seilte opp, var denne manøveren dobbelt så forlokkende, fordi han hadde kjennskap til at sydøst-sektoren i fiendens frontlinje

gjennom tsjetnikenes linjer. Metoden han valgte for å krysse

var bemannet av italienere og tsjetniker, altså det svakeste leddet

denne strie, 110 meter brede elva, skulle senere bli feiret av

i den fellen tyskerne hadde lagt for ham. Tito lot en divisjon bli

partisanenes historikere som et stykke genial taktikk. I virkelighe­

igjen for å holde unna for tyskernes stormangrep fra nord, og sendte hovedstyrken på marsj i retning Neretva-elva, 160 km mot

ten ble den tvunget på Tito av omstendigheter og feilberegningen

sydøst. Denne manøveren ble vanskeliggjort av at 3 500 syke og sårede fulgte med på marsjen. De ble fraktet halvveis til Neretva med et tog partisanerne hadde satt sammen av et halvt dusin ødelagte lokomotiver. Deretter ble de delt inn i tre kategorier - de som kunne gå, de som kunne sitte på en hest, og de som måtte bæres på båre - og gitt et våpen hver. Marsjen ble ytterligere sinket av 40 000 sivile flyktninger, for det meste kvinner og barn, som insisterte på å bli med

partisanene mesteparten av veien til Neretva. Flyktningene hadde lite mat, og mange led av tyfus. De forekom dagbokforfatteren

Vladimir Dedijer som «et av de skrekkeligste syn i denne krigen der de strevde seg fram i isnende kulde, barføtt, sultne og dårlig

kledd». Dedijer så en mor som faktisk prøvde å kvele sitt barn, og en annen som ga bort barnet. Kolonnen slet seg smertefullt tomme for tomme mot Neretva. I

slutten av februar nådde partisanene endelig elvebredden. Selv

Tito trodde han kunne bruke broen ved byen Konjic, hvor en

partisanavdeling foreløpig holdt et brohode, og dermed ga han ordre til at alle andre broer over Neretva skulle ødelegges. Men en

tysk enhet som kom vestover fra Sarajevo, inntok Konjic, og partisanene ble nødt til å prøve å ta seg over på de forvridde vrakrestene av Jablanica-broen, 30 km lenger vest. «Vel,» sa Tito til sin stab da troppene hans nærmet seg den stygt ramponerte broen. «Kanskje vi kan gjøre den ødeleggelsen til et militærstrate-

gisk poeng.» Tito ga ordre til motangrep mot tyskerne som rykket inn fra vest. Formålet var å gi partisanene tid til å samle sine sårede ved

Jablanica og narre tyskerne til å tro at Tito ville prøve å bryte gjennom de tyske linjene i stedet for å krysse elva. Partisanenes motangrep skjøv tyskerne 10 km tilbake. Krysnin­ gen av Neretva begynte om kvelden den 6. mars da en liten

gruppe partisaner krøp over på spantene fra den ødelagte jernbanebroen og stormet tsjetnikenes blokkhus på den andre siden. Seks partisanbataljoner fulgte etter og sikret et brohode

115

i skråningene opp mot Prenj-fjellet. Neste dag plasserte man

som ble sluppet ned i fallskjerm ved Mihailovics hovedkvarter like

planker over bærebjelkene og fikk dermed i stand en smal gangbro bare et par fot over de frådende vannmassene. Om natta den 7. mars stavret de sårede - nå over 4 000 - ut på

ved grensen til Montenegro 1. juledag 1942.

de sleipe plankene. Mange krøp. Andre ble båret av italienske krigsfanger. 1 begynnelsen gjemte de sårede seg i en tunnel om

seg våpen og ammunisjon. Men de ventet stadig mer utålmodig

dagen og bevegde seg over om natten for å unngå luftangrep.

Britene var villige til å se gjennom fingrene med samarbeidet med italienerne - tsjetnikenes uttrykkelige formål var jo å skaffe

på aksjoner mot fienden. Mihailovic på sin side begynte å bli skuffet over britene - de ropte hele tiden på aksjon men unnlot å

Men etter hvert som tyskernes infanteri presset ned mot

levere nok våpen til at noe kunne gjøres. I løpet av mer enn et år

Jablanica, strømmet syke og sårede over elva døgnet rundt. Så snart de var over, fulgte de friske etter. Den 15. mars var kryssin­

hadde de bare skaffet til veie et par tonn via fly og u-båt, og på de

gen fullført. Nesten 25 000 partisaner hadde kommet seg over.

Tsjetnikenes militære sjefer hadde undervurdert partisanenes styrke grovt. Noen av dem hadde blitt så kjepphøye at de henfalt til krangel seg imellom om hvem som burde få æren for den

ti ukene som fulgte etter at oberst Bailey kom, ble det sluppet ned

bare to sendinger. Som for å helle salt i såret besto sendingene av flere hundre esker serum mot slangebitt i tropene, samt 30

millioner verdiløse lire, som italienerne hadde spesialtrykt for Etiopia-okkupasjonen. Bailey skrev senere: «Mihailovic var like

Da de overraskede tsjetnikene flyktet, forfulgte partisanene

rasende som jeg selv ble da jeg fikk instruksjoner fra Kairo om personlig å telle lirene og få dem kontrollsjekket av Hudson og

dem inn i Montenegro. Titos tropper gjorde nå den jobben som

den andre offiseren i delegasjonen, før jeg godtok kvitteringen.»

kommende seieren.

tyskerne hadde betrodd italienerne som siste fase av Operasjon Weiss, nemlig å avvæpne og utslette tsjetnikene. Mens partisane­

ne rykket innpå dem, løp de skjeggete tsjetnikene rundt i landsbyene og tagg om vann og barberkniv for å fjerne skjegget så de ikke skulle bli oppdaget av forfølgerne. Partisanene hadde betalt en høy pris for den vellykte

Mihailovic ga luft for sine følelser i en landsby i nærheten av

hovedkvarteret den 28. februar. Anledningen var dåpen av ordførerens minste barn, og Mihailovic hadde drukket en god del plommebrennevin. Ifølge Bailey klaget tsjetnik-lederen over at «britene prøvde å kjøpe serbisk blod for noen skarve forsynings-

soldater eller sivile medreisende drept, såret eller tatt til fange.

laster». Han kalte italienerne sin «eneste skikkelige kilde til hjelp», og sverget at han skulle bekjempe tyskerne og italienerne først etter at han hadde gjort opp med sine indre fiender.

I denne nødens stund hadde Tito ingen anelse om at hjelp var i

Mindre enn en måned senere bestemte britene å sende en militærmisjon til partisanene. Formålet var ikke å oppgi tsjetnike­

kryssingen av Neretva. Ifølge tyske beregninger ble 16 000

emning - ikke i Moskva, men i London. Partisanene ventet i hvert

ne, men å støtte begge grupperingene. For britene var Tito

fall ikke hjelp fra den kanten - britene støttet jo tsjetnikene, den forhatte fienden. «Husk,» sa en av partisanernes ledere, Milovan Djilas, «sola går ikke opp i vest.»

fremdeles et mysterium, og de visste ikke engang hva han egentlig het. Den ene av de to kapteinene i misjonen var Frederick William

I løpet av de foregående månedene hadde britene imidlertid

Deakin, en 31 år gammel personlig venn av Churchill. Deakin

dannet seg et klarere bilde av motstandskampen i Jugoslavia. Deres utsending til Mihailovic, kaptein Hudson, som hadde blitt

hoppet ut over Durmitors fjellvegg, samme sted som partisanene

avvist av tsjetnikene da britene ikke sendte hjelp, var nå tatt til nåde igjen etter at forsyninger såvidt hadde begynt å dryppe ned. Men Hudson ble forskrekket over det han så, og fortalte

London om tsjetnikenes mangel på aktivitet og om samarbeidet mellom Mihailovics folk og italienerne. Like etter ble hans rapport

bekreftet av en militærmisjon under ledelse av oberst S. W. Bailey

116

året før hadde sett seg ut for å vente på sovjetiske forsyningsfly som aldri kom. Mens Deakin svevde mot bakken, kunne han se

glimtene fra kanonild. Han hadde kommet til rette tid og sted for

å sette seg inn i partisanenes harde kår. Partisanene var midt oppe i en ny ildprøve, den verste i hele

krigen. Det var Operasjon Schwarz (Svart), etterfølgeren til Weiss, som var i gang. Tyskerne hadde mønstret 119 000 mann til en

EN LURVET FLOTILJE MED HJELP TIL PARTISANENE

Den raske skonnerten Marija (til h.) i dokk i Bari i Italia ved siden av dampbåten Morava, et langsomt fartøy som trengte flaks for å unngå tyske patrul/eskip.

I oktober 1943 reiste partisan-representantene Sergije Makiedo og Joze Poduje fra Jugoslavia for å be om hjelp til å forsyne geriljaen sjøveien. Forslaget ble møtt med entusiasme av etterretningsoffiseren i den amerikanske Organization of Strategic Services. Faktisk hadde to OSS-folk, Robert Thompson og Hans Tofte, allerede planer om en slik forsyningstje­ neste. Med alliert støtte skjøt operasjonen raskt fart. OSS forsterket partisanenes sammenraskede flåte av dampbåter og fiskefartøyer med smidige skonnerter og ketsjer og dro fra SydItalia til partisanenes hovedbase på øya Vis. På tilbaketuren tok de med seg sårede partisaner, som så fikk behandling på allierte sykehus. Dette samarbeidsprosjektet var god butikk for jugoslavene - på fire måneder leverte skipene 50 ganger så mye forsyninger som britene slapp ned fra fly. Sergije Makiedo (nr. 1 fra v.) og andre partisaner snakker med OSS-offiser Thompson (nr. 2 fra v.)

117

offensiv som skulle ta knekken på både partisanene og

I slutten av juli utnevnte Churchill en annen ung venn, den 32

tsjetnikene, og de hadde nå lagt en jernring rundt partisanenes

år gamle konservative paralamentsrepresentanten og tidligere diplomaten oberst Fitzroy Maclean, til å lede en ny misjon til Tito, denne gang på høyere plan. «Det vi ønsker,» sa Churchill, «er en

hovedstyrke på 19 000 soldater.

Like etter Deakins ankomst måtte partisanene trekke seg tilbake til Bosnia. Selv om de klarte å bryte gjennom fiendens felle, mistet de 6 500 soldater, deriblant halvparten av de syke og

dristig ambassadør og leder til disse jagede, hardføre geriIjafolke-

sårede. Under denne aksjonen drepte et tysk bombeflyangrep

Begivenhetene i Italia forløp imidlertid hurtigere enn disse

den britiske etterretningsoffiseren, kaptein W. F. Stuart, og fikk nesten med seg Tito og Deakin. Tito kastet seg ned på bakken og kunne ha blitt drept av en bombesplint, hadde det ikke vært for hunden hans, Lux. Splinten traff Lux i stedet og drepte ham. Tito

fikk en splint i venstre arm, og fragmenter fra den samme bomben skadet Deakin i foten. Dette stevnemøtet med døden bidro til å styrke det personlige

forholdet mellom den britiske offiseren og partisan lederen.

ne.»

britiske planene. Den 8. september - før Maclean nådde fram til

Tito, og før hjelpen til partisanene og tsjetnikene kunne opptrappes noe særlig - kapitulerte den italienske regjeringen. Overgivelsen kom fullstendig overraskende både på Tito og Mihailovic, og begge var rasende fordi britene, som hadde sittet i

forhandinger med italienerne i ukevis, ikke hadde gitt dem forvarsel om utfallet.

Deakin følte seg nå knyttet til Tito og kunne rapportere at han ved

Den italienske kapitulasjonen startet et frenetisk kappløp mellom partisanene, tsjetnikene og tyskerne om å avvæpne de 14

selvsyn hadde erfart at partisanene bandt et stort antall tyskere

italienske divisjonene i Jugoslavia og overta deres okkupasjonsso­

som ellers ville kunne frigjøres til kamp mot de allierte. På Deakins

ner i Montenegro, Slovenia, og spesielt Dalmatia-kysten, hvor tyskerne og jugoslavene trodde at de allierte ville gå i land.

anbefaling begynte britene å forsyne partisanene med våpen, medisinsk utstyr og proviant. Churchill ble inspirert av sin unge venns positive rapporter, og

Partisanene nådde Dalmatia først og tok havnebyen Split og mesteparten av øyene langs kysten. En partisanavdeling på vei fra

hans interesse for partisanene økte i løpet av sommeren 1943.

Vest-Bosnia til Split tilbakela de første 70 km til fots på mindre enn

Men statsministeren spilte ennå på begge hestene. Han ga ordre om at hjelpen til både partisanene og tsjetnikene skulle økes til

24 timer. Deakin, som fulgte avdelingen, var overbegeistret over

500 tonn i måneden til hver. Siden det bare var fire britiske

dag og natt, med et par minutters hvilepauser i regelmessige

hvor hurtig og velorganisert marsjen var - «i ordnede kolonner,

Liberator-fly som kunne frigjøres til å frakte forsyninger til den

intervaller».

jugoslaviske såvel som den greske geriljaen, ga han beskjed om at også andre fly måtte settes inn - «om nødvendig på bekostning

italienske kapitulasjonen hadde også tyskerne ilt inn i Montene­

av bombingen av Tyskland og u-båtkrigen».

gro, Slovenia og Dalmatia for å overta de tidligere italienskokku-

Statsminister Winston Churchills sønn Randolph (til v.) møter Vlada Cetkovid (ytterst til h.), sjefen for Partisanenes VIII korps, og staben hans i jadovnik i jugoslavia. Churchill ble sendt til Titos styrker av brigadegeneral Fitzroy Maclean, sjefen for britenes misjon til partisanene. Maclean, som hadde tjenestegjort i Nord-Afrika sammen med Churchill, plukket ham ut fordi han trodde Churchill «ville komme godt overens med jugoslavene, for hans entusiastiske og til tider eksplosive livsholdning var ikke ulik jugoslavenes egen».

118

Gjenerobringen av Split ble kortlivet. I kjølvannet på den

perte områdene. I en serie lynangrep drev de partisanene ut av Split, ut av Dalmatia og inn i Bosnia. Men før Titos tropper dro av gårde, fikk de med seg et verdifullt bytte. Fra et halvt dusin

Huot og partisanene dro tilbake til Italia og satte sammen en flåte av gamle fiskefartøyer, og i løpet av et par dager fraktet de

italienske divisjoner tok de nok våpen til å utstyre 80 000 nye

400 tonn forsyninger til Vis, den ytterste av de jugoslaviske øyene. Huot var med en av båtene. Selv om hans instruks ikke

rekrutter - blant dem flere tusen italienske soldater som gikk inn i

tillot ham å dra til Jugoslavia, som sto under britisk militær

den partisan-organiserte Garibaldi-divisjonen. Partisanene var nå i stand til å gå mer effektivt til verks mot de tsjetnikene som

jurisdiksjon, var han fast bestemt på å treffe Tito. Han kom seg

hadde etablert seg i Montenegro i løpet av sommeren. Men fra et

alliert synspunkt var det viktigere at italienernes kapitulasjon og

fram til det jugoslaviske fastlandet og til Titos hovedkvarter i Jajce i Vest-Bosnia. «En dag dukket det opp en nokså merkelig mann på

slutten av 1943.

partisansk territorium,» skrev Dedijer. «Han ba om å få treffe Tito, men spurte hele tiden om det fantes britiske offiserer i nærheten. I samme øyeblikk kom det en britisk offiser. Amerikaneren ba øyeblikkelig om å få gjemme seg i et annet rom så engelskman­

Partisanenes aggresivitet hadde også en annen virkning. Den

nen ikke skulle se ham.» Huot møtte Tito og engasjerte seg i en lengre samtale som

forårsaket en drastisk endring i USAs politikk. Til nå kunne den

overbeviste ham at «her var en styrke man måtte regne med, en

amerikanske holdningen karakteriseres med president Roosevelts

leder som menn ville følge gjennom helvetes porter». Han kom til og med til den konklusjon at Tito «ikke planla noen kommunistisk

partisanenes aggressivitet tvang tyskerne til å øke okkupasjons­ styrken i Jugoslavia til 14 divisjoner - totalt 140 000 mann innen

kynisk-pragmatiske replikk om Mihailovic og Tito: «Vi burde

bygge en mur rundt disse to fyrene og la dem slåss ferdig. Så kunne vi gjøre forretninger med vinneren.» USA hadde vært tilfreds med å følge opp Churchills opplegg i

Jugoslavia, selv om amerikanerne kunne være mistenksomme overfor hans politiske motiver her. USA hadde gitt Mihailovic og

hans tsjetniker propagandastøtte, men heller ikke mer. En

amerikansk skipslast på 400 tonn konsentrert proviant øremerket for tsjetnikene var blitt sendt til Egypt i 1942for å deles ut i Jugoslavia. Maten var pakket inn i de jugoslaviske fargene og med hilsen på serbokroatisk fra president Roosevelt til tsjetnikene,

men mesteparten kom på avveie og havnet hos sivlbefolkningen på Malta. Italias kapitulasjon åpnet muligheten for at partisanene kunne forsynes i stor skala fra den italienske østkysten, og en gruppe amerikanske offiserer i Office of Strategic Services i Midtøsten la fram en dristig plan om en sjøveis ekspedisjon fra Italia.

Ansvarshavende OSS-offiser var major Louis Huot, en tidligere avisreporter som hadde en lidenskap for humanitære saker. Tidlig

i oktober fløy Huot til Alger, hvor han sikret seg personlig støtte fra general Dwight D. Eisenhower, de alliertes øverstkommande­ rende i Middelhavsområdet. Mens Huot var i Alger, kom han over to partisaner som hadde seilt en liten farkost fra Jugoslavia til

Bari i Italia. De var akkurat det han var på jakt etter.

Brigadegeneral Fitzroy Maclean, sjel for Storbritannias militærmisjon til partisanene i Jugoslavia, ble sluppet ned i Jugoslavia i fallskjerm i september 1943.1 desember ble han beordret til Kairo, hvor han møtte statsminister Winston Churchill. «Han spurte meg om jeg hadde kilt på meg når jeg hoppet ut fra fly,» fortalte Maclean senere, «og fra dette lovende utgangspunktet skled vi inn i en generell diskusjon om situasjonen i Jugoslavia.» Det var for en stor del Macleans anbefaling som fikk Churchill til å bestemme seg for å yte full hjelp til Tito.

119

Lue og frakk i saueskinn beskytter en kosakk mot den jugoslaviske vinteren.

ET GALLERI AV STILFULLE KRIGERE Den mest fargerike armeen under krigen i Jugoslavia var kosakkenes XV kavalerikorps 21 000 russere som kjempet på tysk side. Under den russiske revolusjonen hadde ko­ sakkene gått mot kommunistene, og da kommunistene vant, flyktet tusener av kosak­ ker til Vesten. Da så tyskerne invaderte Sovjetunionen, gjorde mange kosakker felles sak med tysker­ ne i håp om å styrte sine gamle fiender. Selv om kosakkene kom i kamp med russerne ved den ungarsk-jugoslaviske gren­ sen, tilbrakte de mesteparten av tiden med å slåss mot de jugoslaviske partisanene. Det var i denne anledningen den tyske krigsmaleren Olaf Jordan laget de portrettene som er vist her. Det var likevel i kamp mot russerne de fikk sin største seier, nemlig første juledag 1944, da de overvant en Røde Armé-divisjon som telte dobbelt så mange som kosakkene selv. Men da tyskerne led sitt endelige nederlag i mai 1945, overga kosakkene seg til britene, som etter ønske fra russerne overleverte dem til den Røde Armé. De fleste av dem ble henrettet eller sendt til fangeleire i Sibir.

120

Ceværmann med tysk skjorte og tysk karabin.

Aristokratisk høyhet: En kosakk-oberst med kappen drapert over den ene skulderen griper om sabelen og viser fram det tyske jernkorset.

121

revolusjon». Britene fikk vite om dette møtet, og da de protesterte mot at Huot hadde vært i Jugoslavia uten lov, skyndte OSS seg å

ter ved personlig oppmøte hos sine overordnede i Kairo. Han var den første britiske liaison-offiser som kom ut av Jugoslavia. Han

overflytte ham til en skrivebordsjobb i London. Selv etter at Huot var blitt overflyttet, fortsatte «Splinterflåten»

tok seg fram fra Jajce til Dalmatia-kysten ved hjelp av et

- som hans samling fiskebåter ble kalt - å pløye Adriaterhavets

bølger under amerikansk flagg fram til slutten av 1943. Båtene gjorde mer enn 70 turer og fraktet over 6 000 tonn mat, våpen og medisinsk utstyr til partisanene. I løpet av samme tidsrom klarte

besynderlig variert transportsystem - jerbane, hest, lastebil, plankeflåte og en buss kjørt av en italiensk pilot som var tatt til fange og insisterte på å synge arier fra italienske operaer og «manøvrere bussen som om det var en stupbomber».

britiske fly å slippe ned bare 125 tonn forsyninger til Titos hær, til tross for Churchills ambisiøse mål på 500 tonn i måneden.

I Kairo var Maclean heldig nok til å få audiens hos statsminister Winston Churchill, som var på vei hjem fra konferansen mellom de Tre Store - med Roosevelt og Stalin - i Teheran. På grunnlag av

«Splinter-flåten» evakuerte også tusener av syke og sårede

Macleans skriftlige rapporter til Churchill hadde de Tre Store

partisaner for behandling i Italia. Og på en av turene hadde den

besluttet å gi full støtte til partisanene - uten en gang å nevne Mihailovics tsjetniker.

med seg en amerikansk journalist, Daniel De Luce fra Associated Press, som senere sendte hjem reportasjer om partisanene og på

Churchill var «installert i en villa ute ved pyramidene,» mintes

den måten bidro til å skape entusiasme for Titos sak i USA.

Maclean. «Han var i seng da vi kom, og satt i sin broderte slåbrok

Jugoslavene fant en annen støttespiller i oberst Maclean,

og dampet på en sigar.» De to mennene diskuterte den politiske og militære situasjonen i Jugoslavia, og til tross for sin positive

Churchills venn, som hadde kommet ned i fallskjerm en uke etter Italias kapitulasjon. Maclean hadde vært diplomat i Moskva i

over de langsiktige politiske konsekvensene av å yte hjelp til Titos

1930-årene, og i Titos hovedkvarter la han straks merke til «den kjente kommunist-sjargongen på alles lepper, de samme gamle parti-slagordene rablet på hver eneste vegg og hammeren og sigden på luemerket». Likevel kom han godt ut av det med Tito og hans toppledere. De ble imponert over hans mot under ild, av den fargerike kilten han hadde på seg ved høytidelige seremonier og, ikke minst, over hans vennskap med Churchill. Maclean var på sin side imponert over Tito. Han syntes at Tito til tross for sin

holdning til Tito som menneske, uttrykte Maclean sin bekymring

kommunister. «Partisanene vil, enten vi hjelper dem eller ikke, bli den avgjørende politiske faktor i Jugoslavia etter krigen,» sa han. «Det systemet de vil etablere, vil uvegerlig bli på linje med Sovjets.» Men Churchill var mer opptatt av de militære konsekvensene av krigen i Jugoslavia enn av de politiske. «Har De tenkt å gjøre Jugoslavia til Deres hjem etter krigen?»

spurte han Maclean.

kommunistiske opplæring viste «uventet selvstendig sinnelag». Partisan lederen, skrev Maclean, hadde «opplevd tilfredsstillelsen

«Nei, sir,» svarte denne. «Ikke jeg heller,» sa Churchill. «Og siden dette er klart, syns jeg

ved å bygge opp sin mektige militære og politiske organisasjon fra

det er bedre jo mindre De og jeg bekymrer oss om hva slags

ingenting, en organisasjon som han selv var absolutt herre over». Av enda større betydning var det at Maclean var overbevist om at enten Storbritannia støttet Tito eller ikke, ville Tito vinne i Jugoslavia.

regeringsform jugoslavene får i stand. Det må de bestemme selv.

Titos armé på 150 000 mann, antagelig dobbelt så mange som tsjetnikene nå hadde, var blitt så sterk at den ikke lenger trengte å

Tito og vedla et signert bilde av seg selv i ett av brevene. Han

holdes sammen i én hovedstyrke, som ville være sårbar for tysk omringning. De 25 divisjonene spredte seg nå som selvstendige

misjonen i partisanenes hovedkvarter. «Jeg skulle gjerne kommet selv,» skrev Churchill til Tito, «men jeg er for gammel og tung til å

Det som interesserer oss, er hvem av dem som skader tyskerne

mest.» Like etter begynte Churchill en personlig korrespondanse med

overførte til og med sin egen sønn Randolph til den britiske

enheter over hele Jugoslavia, unntatt i tsjetnikenes skanse Serbia.

hoppe ut i fallskjerm.» Den symbolske betydningen av at

I oktober understøttet Maclean sine positive skriftlige rappor­

statsministeren sendte sin egen sønn, gikk ikke hus forbi hos

122

partisanene. Den unge Randolph «sjarmerte snart våre komman­

danter og kommissærer med sitt vidd og sin ukonvensjonelle stil,»

dekorert krans av eikeløv. Partisan lederen ble også valgt til stasminister i den nye provisoriske regjeringen, som nå da

bemerket Milovan Djilas, «men i sine drikkevaner og sin mangel

tsjetnikene var på flukt, ble proklamert som den eneste legale

på interesse avslørte han at han ikke hadde arvet politisk fantasi og dymamikk sammen med familienavnet.»

regjeringsmyndighet i Jugoslavia. Landets eksil-konge, Peter, fikk forbud mot å vende hjem såfremt han ikke var formelt invitert «av folkets vilje».

Britene gikk nå med på å motta en partisandelegasjon i Kairo for å diskutere militære behov. Denne handlingen representerte

Dette var vidtrekkende beslutninger, og Tito hadde ikke brydd

den formelle anerkjennelsen av partisanhæren, selv om den

indirekte førte til tapet av Ivo-Lola Ribar, den yngste og mest

seg om å forhåndsklarere dem med Moskva. Stalin ble så sint at han sendte et kommuniké til Tito hvor det het at konferansen var

lovende av Titos fortrolige. Ribar hadde vært en ytterst vellykket organisator av ungdommen, partisanenes fremste reservoar både

«et dolkestøt i ryggen». Han fryktet at en kommunistregjering i Jugoslavia ville få Storbritannia og USA til å forandre mening

når det gjaldt soldater og politiske aktivister. Den 27. november skulle delegasjonen ta av fra en provisorisk rullebane i et erobret

angående Balkan - og kanskje gå til invasjon der. Hvis de skulle

tysk bombefly. Et tysk speiderfly oppdaget det og gikk til angrep

front i Vesteuropa i 1944, noe Stalin hadde presset på i to år for å

med bomber og maskingevær, og Ribar mistet livet. For Ribars far,

få i stand.

som var president i partisanenes antifascistiske råd, AVNOJ, var

Ribar mistet den andre sønnen sin i borgerkrigen mot tsjetnikene.

Da det ikke kom noen faresignaler fra USA eller Storbritannia, ble Stalin beroliget. Sovjet roste til og med offisielt Titos beslut­ ninger og erklært at de endelig ville sende en militærmisjon

Ikke desto mindre presiderte Ivan Ribar to dager etter Ivo-Lolas

til partisanene. For Tito var dette selvsagt den høyeste grad

død over den andre nasjonale sesjon av AVNOJ - et møte i Jajce

av anerkjennelse han kunne oppnå, selv om han ikke overså

som styrket anerkjennelsen av Tito og kom med en freidig

situasjonens ironi. Mens britene og amerikanerne hadde sendt

erklæring om partisanenes politiske uavhengighet. Tito ble

ham våpen, hadde russerne innskrenket seg til å gi råd og moralsk

utnevnt til den nyopprettede rang av marskalk av Jugoslavia - en

støtte fra en propagandastasjon som het Radio Fritt Jugoslavia og

stilling han selv hadde laget emblemet til, nemlig en tungt

lå i Sovjetunionen.

dette en dobbel tragedie. Bare en måned tidligere hadde Ivan

intervenere, kunne de komme til å måtte bryte løftet om en ny

En gruppe unge partisaner forlater Drvana etter den andre antifascistiske ungdomskongressen, som ble holdt om kvelden den 22. mai 1944, hvor høydepunktet var marskalk Titos opptreden. Av de opprinnelige 103 medlemmene i denne \ delegasjonen var det bare 54 som kom fram. De andre bukket under for utmattelse under den 36 dager lange reisen eller herjinger fra italienerne eller ustasjaene, den kroatiske marionettregjeringens tropper. Blant de 54 som nådde fram til Drvana var Stana Tomaievid (i midten) som ble valgt til å lede kongressen.

123

HJEMLØSE VANDRERE I ET KRIGSHERJET LAND

Hjemløse barn søker ly mot vær og vind i en fjellhule i Montenegro. Hulene beskyttet flyktningene også mot tyske fly.

Hundretusener av jugoslaver - kvinner, barn og gamle - ble hjemløse i den evige krigførin­ gen mellom geriljaen og okkupasjonsstyrkene. Sivilbefolkningen ble ofte bokstavelig talt røkt ut av sine hjem, hvoretter de dro ut på landsbygda på blind flukt fra undertrykkerne. De som ikke klarte å komme seg unna, ble skutt eller sendt i konsentrasjonsleir. En partisangruppe fra Dalmatia fant likene av 50 kvinner og barn i en hule. Flyktningenes mål, som forresten stadig skiftet med krigslykken, var en eller annen fjern region som visstnok skulle være frigjort av geriljaen. På veien døde tusener av sult, utmattelse og sykdom. De overlevende mar­ sjerte taust videre, uforstyrret av smerte og motgang. En av flyktningene skrev: «Det var bare barna som viste at de led. De stønnet ikke, og de gråt ikke, de kom bare med triste klynk, som små, morløse hvalper.» En heldig ung flyktning gumler på smuler av sjelden mat.

124

En mor fra Knezpolje bærer babyen på ryggen mens hun leier datteren over en slette i januar 1944.1 en sekk på ryggen har hun en dyne og en del kokeredskaper.

125

delegasjonen som ankom Titos hovedkvarter i slutten av februar

anledning som ble feiret av alle i området, både geriljasoldater og sivile. Det betydde ikke bare våpen, men også fallskjermsilke, som

1944. I skarp kontrast til de høye personlige forbindelser Fitzroy

kvinnene sydde om til kjoler, og forsyningsbeholdere, som

Maclean og Randolph Churchill representerte, var den sovjetiske

mennene bygde om til ovner. Leveransene var også et symbol på kontakt med verden utenfor, på håpet om at de allierte snart ville

Det lå ironi også i Stalins valg av leder for den sovjetiske

utsendingen, generalløytnant NI. V. Kornejev en tidligere stabssjef som Stalin vurderte lavt. «Mannen er ikke dum,» sa Stalin, «men

komme. Da britene sluttet å sende hjelp, ble tsjetnikenes

han er en fyllebøtte, en uforbederlig fyllebøtte.» Kornejev var blitt

kampgrupper demoralisert, og de ikke-stridende flokket seg om

såret ved Stalingrad og haltet. Den sovjetiske misjonen nektet

partisanene, som britene tydeligvis foretrakk. Bare hjemme i

derfor å hoppe ned i fallskjerm og måtte transporteres til

Serbia fikk tsjetnikene ennå bred støtte fra befolkningen. Og selv

Jugoslavia i et ski-glidefly lånt fra britene.

her hadde flere av de regionale lederne sluttet ikke-angrepspakter med tyskerne.

Partisanene hilste de lenge savnede kameratene med en

entusiasme som ikke var gjensidig. Kornejev fortalte Maclean at

Om Mihailovic var skuffet over britene, var de på sin side

han heller ville foretrukket å bli sendt til Washington. Han klaget også over toalettene i den forlegningen han ble tildelt, noe

begynt å bli utålmodige med Mihailovics mangel på aktivitet. Britene hadde til de grader blåst opp hans betydning i

partisanene straks utbedret ved å bygge toaletter etter sovjetiske

begynnelsen av krigen at de i alle tilfelle måtte bli skuffet over

spesifikasjoner. Og selv om de sovjetiske forsyn i ngsflyene som

tsjetnikenes innsats i felten. Oberst Bailey, som var britenes

var stasjonert i Italia, skaffet russerne rikelige mengder vodka og

øverste liaison-offiser hos tsjetnikene, var slått av Mihailovics hang til militær-administrative småligheter. Og selv når Mihailovic

kaviar, var det ikke mye de skaffet til veie av våpen - et faktum Tito tørt kommenterte under de ukentlige møtene med sjefene for den allierte delegasjonen.

en sjelden gang tok seg sammen og gikk til kamp mot tyskerne, var det rivalene som ble heltene i verden utenfor, på samme måte

som tsjetnikene tidligere hadde høstet laurbær for partisanenes Etter hvert som Titos stjerne steg, sank Mihailovics. En indikasjon på tsjetniklederens nedadgående var den bisarre historien om en

bedrifter. I oktober 1943 ødela tsjetnikene en viktig jernbanebro

britisk studiofilm om den jugoslaviske motstandskampen. Da filmen ble påbegynt i 1942, sto Mihailovics stjerne høyt på

tilfalt partisanene. De så, også andre beviser for utenverdenens mangel på interesse for dem. Da tyskerne annonserte en

himmelen, og filmen hadde arbeidstitelen «Tsjetnikene». Men da

belønning på 100 000 gull-mark for enten Tito eller Mihailovic, var

filmen ble vist på kinoene i London i 1943, var Mihailovic ikke

lenger med. Filmtitelen var blitt forandret til Undercover og

det bare prisen på Titos hode som ble referert i amerikansk og britisk presse.

London Daily Worker roste den for dens skildring av partisanenes

Mihailovic kom i krangel med den britiske misjonen i hans

over Drina i Øst-Bosnia. En uke senere hørte de i BBC at æren

heroisme.

hovedkvarter. Bailey, lederen for delegasjonen, ble i september

Alt syntes å gå galt for Mihailovic. Da de italienske divisjonene i Jugoslavia kapitulerte, forsvant hans fremste våpenleverandør.

1943 underordnet en heller stiv oberst ved navn C. D. Armstrong. Man håpte at en mann med høyere rang ville ha

Sommeren før hadde britene lovt lik støtte til partisanene og

større tyngde overfor Mihailovic og kanskje klare å få ham til å

tsjetnikene, men leveransene var på ingen måte i overensstem­

samarbeide med Tito. Men tsjetniklederen foraktet Armstrong og kalte ham «en ordinær .sersjant». Forholdet kom dithen at

melse med dette. En britisk liaison-offiser som fulgte tsjetnikenes

enheter i Øst-Serbia rapporterte at det i hans område ikke ble mottatt ett eneste fallskjermsslipp etter oktober 1943, i en periode

Mihailovic bare ville kommunisere brevlig med Armstrong,

da partisanene kunne glede seg over opptil 60 lass i døgnet.

nete amerikanske liaison-offiserene og til og med beæret dem på Thanksgiving Day i 1943 med å tenne 11 svære bål formet som en

Mangelen på britisk hjelp hadde både politiske og militære

følger for Mihailovic. I Jugoslavia var hvert fallskjermslipp en

126

samtidig som han høljet oppmerksomhet over de mer vennligsin-

A for Amerika på fjellene rundt leiren.

I desember 1943 ga den britiske regjeringen Mihailovic en siste

Før forhandlingene begynte, hadde Tito gitt Moskva beskjed

sjanse til å demonstrere sin verdi for de alliertes sak. Tsjetnikene ble bedt om å sprenge to broer, noe som ville lamme all nord-

om at han lå i forhandlinger med tyskerne om utveksling av fanger. Denne nyheten - uten et ord om de videre målsettingene

sydgående jernbanetrafikk. Mihailovic gikk med på planen, beordret tsjetnikenheter i stilling, og så, helt uforklarlig, lot han

- brakte ham en reprimande fra Sovjets side. Tito svarte skarpt:

være å gi ordre til angrep. I februar stanset britene sine høyst ujevne forsyninger til tsjetnikene og beordret de 30 liaison-

dere ikke kan hjelpe oss, så stå i hvert fall ikke i veien for oss.» Etter forberedende møter med en tysk divisjonssjef ble Djilas og hans delegasjon kjørt med bil og tog til den kroatiske

offiserene som var stasjonert hos dem, ut av landet. Etterpå

forklarte Churchill for Parlamentet sitt grunnlag for å oppgi Mihailovic. «Han har ikke kjempet mot fienden, og noen av hans undersåtter har til og med kommet til forståelse med fienden.» Churchill var ikke klar over at også Tito - som han roste som «ærerik i sin kamp for friheten» - i hvert fall ved én anledning hadde forsøkt å få i stand en overenskomst med fienden. Detal­

«Hvis dere ikke kan forstå hvor hard denne tiden er for oss, og hvis

hovedstaden Zagreb for videre samtaler. Partisandelegatene

skrev under på at tsjetnikene var deres «hovedfiende» og erklærte at de hadde til hensikt å «gå til kamp mot engelskmennene» hvis britiske styrker gikk i land i Jugoslavia. Forhandlingene stanset imidlertid opp da Hitler fikk nyss om dem. «Man forhandler ikke med opprørere,» erklærte han. «Opprørere skal skytes.»

jene i denne bemerkelsesverdige episoden lå skjult under et slør

Likevel ble fangeutvekslingen fullført (tyskerne hadde ingen

av offisiell jugoslavisk taushet i mer enn 30 år, helt til Milovan

anelse om at de utleverte moren til Titos to år gamle sønn) og partisanene overholdt sitt løfte om å stanse all sabotasje mot

Djilas' memoarer «Krigstid» endelig ble utgitt i vesten. Djilas fortalte hvordan partisanene forsøkte å få i stand

jernbanelinjen Zagreb-Beograd. I sin beretning om forhandlinge­

våpenhvile i kampen mot tyskerne gjennom en serie forhandlin­

ne forteller Djilas at forsøket på våpenhvile ga «intet samvittig­

ger i mars 1943, midt under operasjon Weiss. På overflaten dreide forhandlingene seg om utveksling av fanger, blant dem en

hetsnag». Ironisk nok var Djilas' begrunnelse - «militær nødven­

kvinnelig slovensk kommunist ved navn Herta Has, som hadde levd sammen med Tito i papirløst ekteskap like før krigen, og som hadde et barn med ham. Djilas - under psevdonym for å skjule sin identitet - og to andre representanter på toppnivå forsøkte å

få tyskerne til å anerkjenne partisanene som krigførende part, noe

som ville bety at fanger, og særlig sårede, skulle behandles i overensstemmelse med internasjonale konvensjoner. Men av større betydning var det at Tito hadde gitt de tre utsendingene

fullmakt til å forhandle om en våpenhvile som ville lette det tyske presset ved Neretva og sette partisanene i stand til å fortsette

dighet tvang oss» - den samme som tsjetnik-ledere brukte når de

inngikk våpenhvileavtaler med tyskerne, noe som gjorde dem til forrædere i partisanenes øyne. Våren 1944 hadde partisanene styrket sin stilling betydelig. Truselen fra tsjetnikene begrenset seg til Serbia, og selv om tyskerne sammen med sine bulgarske og lokale allierte fremdeles

kontrollerte mer enn halvparten av Jugoslavia, hadde Titos armé

økt med nye 150 000 og telte nå 300 000 menn og kvinner. Partisanene nærmet seg nå likevekt med okkupasjonsarmeene, om ikke i ildkraft så i antall.

borgerkrigen mot tsjetnikene.

/ en spesiell skole på øya Vis instruerer den britiske major Ceoffrey Kup partisanere i artilleri-teknikk. De ble trent opp i bruken av 75mm howitzer. Sjefen for britenes støtte til partisanene, brigade­ general Fitzroy Maclean bemerket at de ferske rekruttene lærte å behandle artilleri «som om de ikke hadde gjort annet i hele sitt liv».

127

FANGEN SOM REDDET VOKTERENS LIV Da oberstløytnant Jack Churchill, øverstkom­ manderende for britisk kommandoenhet nr. 2, ble tatt til fange av tyskerne på den jugo­ slaviske øya Brac i juni 1944, gjettet han nep­ pe at han skulle komme til å spille en vesent­ lig rolle i sin fangevokters liv. Mannen som holdt Churchill i varetekt, var kaptein Hans Thorner fra 118. divisjon. Thorner trosset en ordre om at alle kommando­ soldater skulle henrettes, og sørget i stedet for at fangen fikk korrekt behandling. Før Chur­ chill forlot Thorners varetekt, skrev han et brev til den tyske offiseren og takket ham. Fra Jugoslavia ble Churchill sendt rundt til en rekke fengsler i Tyskland, blant dem også Dachau, men han kom seg unna mot slutten av krigen. Thorner ble senere tatt til fange av amerikanerne i nærheten av Wien, og parti­ sanene krevde å få ham utlevert for å dømme ham for krigsforbrytelser. For å overbevise amerikanerne om sin god­ het viste han dem brevet fra Churchill. Hjem­ me i Storbritannia hadde Churchill på sin side gjettet at Thorner ville bli tatt, og gikk til de allierte myndigheter i London og tilbød seg å opptre som forsvarsvitne i en eventuell retts­ sak mot Thorner. Som følge av Churchills hen­ vendelse ble Thorner ikke utlevert til jugosla­ vene - som på sin side kalte Churchill et «svin» for å ha blandet seg opp i saken - og han ble i stedet sendt tilbake til Tyskland.

Oberstløytnant Jack Churchill var fange hos mannen under i tre dager.

G~

Kaptein Thorner var en dekorert tysk offiser.

128

Amerikansk og britisk hjelp strømmet nå inn i en takt på

nesten 3 000 tonn i måneden. Det faktum at Sovjetunionen, som

Tito hadde lovprist som «vår høyeste beskytter», bare ytet mikroskopiske leveranser, gjorde mange partisanledere forlegne. En politisk kommissar forklarte sin avdeling at initialene U. S. på

flyene som kom inn fra Italia med forsyninger i fallskjerm, opplagt

måtte stå for «Unione Sovietica». Britene hjalp partisanene også på en annen viktig måte. De sendte militærmisjoner til Titos avdelinger over størstedelen av Jugoslavia for å gi direkte assistanse. Disse gruppene besto

hulen, sa de, var ikke bare farlig, men kunne også bli direkte pinlig. Da tyske forsterkninger kom inn mot Drvar, flyktet Tito med sin overkommando og sin hund Tiger inn i skogen. «Der, på et

sidespor ute i skogen, ble partisansekspressen satt opp,» skrev Fitzroy Maclean, «med dampen oppe og røyk og gnister veltende

ut av skorsteinen. Med Tito, hans følge og hans hund forsvarlig ombord, fløytet toget høytidelig, og med mye prusting og

skrangling startet det på det 8 km lange sporet gjennom skogen, mens fiendens kuler hvinte mellom trærne rundt omkring.»

hovedsakelig av spesialister - artilleriinstruktører, sprengnings-

Da den korte togturen var slutt, fortsatte partisanene til fots. Britiske bombefly og jagere fløy mer enn tusen tokter for å dekke

eksperter og leger, som ble kallet til å dele med partisanene harde kår og forsakelser som mange av dem aldri hadde vært utsatt for.

for russerne, som mente at han burde finne en tryggere

Etter hvert som partisanene ble sterkere og fikk mer selvtillit,

operasjonsbase. Redningsoperasjonen som fulgte, var kanskje

ble den vanligvis så forsiktige Tito mer skjødesløs. En maimorgen i

toppen av alliert samarbeid. Tito ble ført fra Bosnia til Italia i en amerikanskbygd DC-3 som sto under britisk kontroll. Flyet ble

1944 fløy et tysk rekognoseringsfly over partisanenes hovedkvar­

ter ved Drvar og sirklet rundt så lenge at det var opplagt at det dreide seg om fotografering. Men ingen spesielle forholdsregler ble tatt, og et par dager senere - mens partisanene akkurat

retretten, og etter en ukes flukt fra tyskerne ga Tito endelig etter

ført av et sovjetisk mannskap som hadde revet til seg oppdraget så kommunistene skulle kunne høste æren av å ha reddet sin

forberedte feiringen av Titos 52. fødselsdag - slo tyskerne til. 600

jugoslaviske disippel. Fra Italia ble Tito ført videre av en britisk jager til øya Vis, som lå

fallskjermjegere fra SS, hver utstyrt med et bilde av Tito, kom ned

i et partisanområde som var sterkt befestet og forsvart av britisk

over Drvar i glidefly og fallskjerm, nedkjempet partisanene,

artilleri og kommandostyrker. Ombord i skipet ble Tito overøst

massakrerte sivilbefolkningen og begynte å lete etter partisanlederen.

champagne og konjakk. Marskalken av Jugoslavia var i sjeldent

Titos hovedkvarter lå i en hule utenfor byen. Et øyeblikk kritret den tyske geværilden så nær huleåpningen at Titos sekretær Zdenka skrek: «De kommer til å drepe oss! De kommer til å drepe

med gjestfrihet, blant annet i form av runder med gin, vin, likør, godt humør og underholdt vertskapet ved å deklamere et

gammelt barnerim på engelsk, «The Owl and the Pussycat»

oss!» Men Tito hadde ikke lyst til å forlate skjulestedet. Hans

(«Uglen og pusekatten»). Mindre enn en halv time senere ankom Tito til Vis. Her konsoliderte han sin posisjon i tre måneder, før

rådgivere overtalte ham til å dra - å fortsette å gjemme seg i

han vendte tilbake til fastlandet.

129

Det Nasjonale Frigjøringsteater ble stiftet i 1942 av sju skuespillere fra Zagreb. Her er noen av teatrets medlemmer / partisanumform / 1944.

131

EN TØFF OG HELHJERTET SKUESPILLERTRUPP «Hvor langt har vi igjen å gå?» spurte skuespilleren. «Jeg er kommet

hit for å spille teater, ikke for å traske.» Men å gå til fots var noe av det han og de andre skuespillerne i Partisanenes Nasjonale

Firgjøringsteater fikk gjøre mest av under annen verdenskrig, der de fartet fra leir til leir og fra landsby til landsby med sine moralsk styrkende forestillinger. Truppen delte partisanenes kår gjennom alle slags farer og Partisaner marsjerer gjennom Jugoslavia, og skuespillerinnen Ivka Rutib går sammen med dem og bærer barnet hun fødte etterat hun slo seg sammen med truppen.

lidelser unntatt akkurat det å slåss. De ble utsatt for angrep av tyskere og tsjetniker og kraftige ildprøver fra luften. De gjennomførte dagsmarsjer på inntil 60 km, de vasset til livet i snø, tilbakela områder som sto under fiendtlig ild og krysset fjellpass i mer enn 3 000 fots høyde. På sin flukt fra tyskerne ble de med på

den farefulle ferden over Neretva-elva. De tok seg over om natta på en provisorisk, falleferdig bro over de frådende vannmassene, og da de endelig sto ansikt til ansikt med en stupbratt fjellside på

den andre siden av elva, kommenterte en av dem tørt: «Som dere ser, kamerater, har vi fått en plass i historien. Er det noen som kan få oss vekk fra den?»

Likevel, etter en halv dag på kronglete stier var skuespillerne klare til forestilling og til å gi den lokale bondebefolkningen noen

av dens få lyse stunder under hele krigen. De var så populære at da de en gang kom for sent til en forestilling, fant de skolen i bygda fullstoppet med folk som hadde ventet - noen stående - i ti timer. Det var knapt med mat på de lange marsjene, og skuespillerne åt det de fant. Det hendte de laget middag av nesler og tørkede

pæreskall, som bøndene eller pleide å mate hønene med. Når de

var fullstendig uten mat, drakk de vann for å holde den verste sultfølelsen borte, og prøvde å økonomisere med kreftene.

En av de kvinnelige skuespillerne hadde med seg et spebarn (tilv.) Hun var så utmattet at hun mistet melken før barnet var tre måneder gammelt, og fra da av så hele gruppen det som sin felles oppgave å holde liv i babyen. En stund var litt vannspedd kumelk og litt sukker det eneste de kunne få tak i. Merkelig nok overlevde barnet.

132

Skuespillerne var vant til å reise. Her venter de ved partisantoget som transporterte dem til landsbyene langs et 30 km langt spor i Midtvest-jugoslavia.

133

Georg Skrigin og Mira Sanjina, kledd som bønder, fremfører en folkedans i byen Jajce i Bosnia.

lajce: Skuespillerne oppfører Gogols «Revisoren», en satire fra det førkommunistiske Russland.

FOLKETEATER MED SPARSOMME MIDLER Det Nasjonale Frigjøringsteateret var forståe­ lig nok mer brødløst enn rådløst, og utstyret var nesten alltid primitivt. Treplanker ble brukt som scene, to lakener var sceneteppe og kar­ bid- eller gass-lykter fungerte som prosjek­ tører. Partifunksjonærer skaffet aktørene stoff

134

til kostymer, og det var av så dårlig kvalitet at et plutselig regnvær en gang vasket fargene ut av draktene, slik at det tok skuespillerne to dagers såpe- og sand-skrubbing å få det kleb­ rige stoffet av kroppen. Som alt annet var ballettsko mangelvare, men danseren Georg Skrigin var svært nøye med klesdrakten under forestillingene. For ham var det utenkelig å opptre uten riktig sort sko, så han tok tusj og tegnet dansesko på uIIsokkene.

Vjeko Afrid deklamerer et dikt om en kroater som ledet et opprør mot godseierne i 1573. Teksten på banneret lyder: «Lenge leve folkets frigjøringskamp.»

135

Flyktninger søker ly i en hule mens Ivan Goran KovaåC skriver ferdig et dikt (helt til høyre).

I en skjermet kløft slår skuespilleren Vjeko Afrid av en prat med to partisankvinner som lager dagens middag.

136

Et tysk speiderfly bevæpnet med maskingeværer. Flyet var så lite at partisanene kalte det «Sigarettstumpen».

UNDER AKSEMAKTENES FLYANGREP Skuespillerne og de partisanene og flyktnin­ gene de reiste sammen med, befant seg stadig under ild fra fiendtlige fly. For å minske risi­ koen forflyttet de seg ofte om natta og holdt

seg skjult i huler eller skogholt om dagen. Ved en anledning drev tre av de mannlige aktørene og badet da de ble oppdaget av et tysk rekognoseringsfly. De tre løp nakne inn i skogen og gjemte seg bak trærne. Piloten, som syntes dette var rasende morsomt, skjøt etter dem med maskingevær helt til han gikk tom for ammunisjon, hvoretter han blinket nazi-

signalet og fløy bort. Da skuespillerne kom ut av skogholtet «som tre pjuskete duen> for å plukke opp klærne sine, ble de hilst med rå latter av kvin­ nelige partisaner som hadde søkt ly like i nær­ heten. Kvinnene, sa en av mennene, syntes dette var «den flotteste forestillingen vi noen­ gang hadde satt opp».

137

Funksjonærer i Titos hovedkvarter hører på en kommunistisk radiosending.

Teatertruppen samlet rundt Tito og hans hund Lux sommeren 1942. De møtte Tito

138

flere ganger — blant annet midt under et ni-timers bombeangrep, en av de mange gangene det var nære på for Tito.

139

Marskalk Tito ved sitt skrivebord dekket av et ullteppe fra U.S. Army i sitt hovedkvarter i en hule på øya Vis. Et kart over Jugoslavia er festet til en vegg av sandsekker.

141

EN MANN MED MANGE ANSIKTER Da Hitlers styrker boret seg gjennom Balkan i 1941, var lederen for det illegale kommunistpartiet en anonym figur ved navn Josip Broz. Hans kampfeller kjente ham som Tito. Ute i verden hersket Den kommunistiske sentralkommiteen hadde sitt hovedkvarter i hotell Palass i Uzice inntil tyskerne trengte Tito ut av byen i november 1941.

det slik forvirring med hensyn til hans identitet at noen trodde

navnet Tito sto for en terrorist-organisasjon, mens andre mente at

geriljalederen var en ung kvinne, en russisk general eller til og med en amerikaner som hadde vært med å stifte det amerikanske

kommunistpartiet. Han hadde reist under minst to dusin dekknavn, og han sovjetiske beskytter Josef Stalin referte ennå til Tito ved etternavnet Walter.

Men i Jugoslavia fantes det snart ingen tvil om hvem han var. For jugoslavene var han partisanhærens stålsatte leder, en kommunist av den gamle skolen og en glødende nasjonalist. Han kjempet sammen med sine partisaner og ble såret sammen med dem. Under marsj tilbakela han store strekninger med slik fart at

en av følgessvennene foreslo å gi Tito en hest så tempoet skulle bli lavere. Tito satte opp sine hovedkvarter på de mest bortgjemte steder - i en hytte, et gammelt slott eller en granbarløe i skogen og han delte geriljakrigens prøvelser med sine menn. Hans løpebane førte ham ofte bare en hårsbredd fra døden. En

forunderlig evne til iskald ro hjalp ham gjennom de mest prekære

situasjoner. En gang før krigen stormet jugoslavisk politi inn i

hovedkvartert til metallarbeidernes fagforening på jakt etter Tito, som tilfeldigvis var der akkurat da. «Er Josip Broz her?» spurte politifolkene. Tito slo forbauset ut med armene og repliserte: «Dere ser vel at han ikke er her?» Politimennene studerte ansiktene til de tilstedeværende, vendte seg så mot Tito, gjorde

hilsen, takket for seg og forsvant. Denne evnen til å vri seg ut av håpløse situasjoner reddet mange ganger livet til både Tito selv og hans medsammensvorne. «Han var alltid omringet,» bemerket SS-sjef Heinrich Himmler

hoderystende, «men hver eneste gangt fant han en utvei.»

Passbildene viser fire av de identitetene Tito opptrådte under for å lure politiet i de siste årene før krigen. Denne slu kommunisten satte på seg briller, farget håret rødt eller anla bart for å skjule hvem han var. I klokkeretning fra venstre øverst ser vi Tito alias henholdsvis Friedrich Walter, Ivan Kostanjsek, Spiridon Mekas og Slavko Babic.

142

143

Tito dikterer en millitær ordre til sin sekretær Zdenka i en leir i Bosnia.

Tito (fremst i midten) møter partisan-ledere i Bihad i desember 1942.

144

Som øverstkommanderende for partisanhæren inspiserer Tito sin elitestyrke 1. proleti

145

FRA HERJET FLYKTNING TIL SEIERRIK LEDER Året 1943 brakte Tito fra randen av utslettelse til maktens tinder. Han tilbrakte de første seks månedene av året i Jugoslavias skoger, hvor han forsøkte å demme opp for tyske offensi­ ver som truet med å utrydde partisanene full­ stendig. Til sin personlige beskyttelse hadde han håndgranater og en pistol. Ved Setjuska i juni kom han såvidt fra det med livet da en bombe landet et par meter fra ham og drepte flere av hans menn. Tito, som ble slengt opp i luften, reddet livet bare fordi hunden hans, Lux, i siste øyeblikk hadde lagt seg ved sin herres hode og dermed tatt hoved­ støyten av eksplosjonen. Selv da partisanenes skjebne så mørkest ut, mistet Tito aldri troen. «Våre enheter er på marsj dag og natt uten mat eller søvn,» skrev han. «Stillingen er vanskelig, men vi skal klare oss. Fienden gjør sitt ytterste for å utslette oss, men han skal ikke lykkes.» Tito sørget for samhold i sin gruppe ved en tålmodig og udogmatisk holdning til soldate­ nes problemer. «Når du la et problem fram for ham,» forteller Edvard Kardelj, en av Titos for­ trolige, «svarte han ikke bestandig med et sitat av Marx eller Engels eller Lenin, men snakket praktisk, sunn fornuft.» Selv om han ledet par­ tisanene med fast hånd, var han mottagelig for forslag fra deres side. «Hvis noen av oss hadde alvorlige innvendinger å komme med,» sa Kardelj, «ba han oss bare tenke over tingene en gang til.» Titos jordnære opptreden og hans fryktløse lederskap trakk tusener av nye rekrutter til hans armé og gjorde ham verdenskjent. I november, på den andre kongressen for Anti­ fascistisk Råd for Nasjonal Frigjøring i Jajce, ble Jugoslavia proklamert som suveren og uav­ hengig nasjon, og Tito ble utnevnt som presi­ dent og marskalk.

Tito, utslitt og méd armen i fatle, hviler sammen med Ivan Ribar under en strevsom marsj i 1943.

146

Partisaner, på vei til det antifascistiske råds møte i lajce, bruker tau for å få en båtlast delegater over elva Sana i november 1943.

Tito, foran en byste av seg selv, avgir politisk rapport på den andre konferansen for Partisanenes Antifascisitiske Råd 29. november 1943.

147

Partisaner holder vakt over Titos hovedkvarter utenfor Drvar. Dette kamuflerte huset var Titos kontor i tre måneder i 1944.

DESPERAT FLUKT FRA EN FJELLSIDE Selv om partisanene i 1944 hadde presset tys­ kerne tilbake på praktisk talt alle fronter, var Tito selv på ingen måte utenfor fare. Hans nye, prominente stilling gjorde ham tvert imot til

148

et enda mer fristende angrepsmål. Den 25. mai, på Titos 52-årsdag, satte tyske fallskjerm­ jegere i verk et dristig angrep på hovedkvar­ teret hans ved Drvar. Tito hadde satt opp kommandostillingen i et kamuflert trehus ved munningen av en berghule halvveis oppe i en bratt åsside oven­ for landsbyen. Da fallskjermssoldatene åpnet en drepende ild mot skjulestedet i fjellsiden,

kravlet Tito sammen med flere andre, deri­ blant nyervervede hund, Tiger, i et tau opp i taket på hulen og gjennom en trang tunnel som elvevannet hadde gravd ut. Tyskerne fikk riktignok litt trøst etter an­ strengelsene i form av et par av Titos støvler og hans uniform, som de fant hos en skredder i Drvar. Troféene ble øyeblikkelig sendt til Wien og stilt ut.

149

Tito røyker en sigarett under spasertur med Churchill i Napoli i august 1944.

ENDEUG ANERKJENT OVER HELE VERDEN Etter at marskalk Tito såvidt hadde berget livet ved Drvar, ble han nødt til å forlate det jugo­ slaviske fastlandet og sette opp sitt hoved­ kvarter i en sterkt bevoktet hule på øya Vis i Adriaterhavet 33 sjømil fra land. Herfra ledet han de militære operasjonene i Jugoslavia. Titos internasjonale prestisje hadde aldri vært større. I august 1944 reiste han til Italia for å konferere med de alliertes overkommando og ble mottatt i Napoli av statsminister Winston Churchill. Dette var Titos første offisielle visitt utenfor Jugoslavia. Churchill var så imponert over partisane­ nes leder at han uttalte: «Marskalk Tito har vist seg ikke bare som en stor soldat, men også som en bemerkelsesverdig statsmann.» Tito var på sin side tilfreds med to dagers «svært åpenhjertige» samtaler med Churchill om alt fra militær hjelp til partisanene til Titos visjon av et kommunistisk Jugoslavia etter krigen. Etter konferansen med Churchill fløy Tito tilbake til Vis. Gjennom de siste ni månedene av krigen ledet han sine operasjoner så dyktig at det også fra uventet hold strømmet inn komplimenter. Den tyske SS-sjefen, Heinrich Himmler, sa nemlig følgende: «Jeg skulle ønske jeg hadde et dusin Tito'er i Tyskland ... Han er en kompromissløs og hårdnakket soldat, en urokkelig leder.» Tito plasker i Adriaterhavet sammen med sin hund Tiger etter Italiaturen. Tiger ble

150

'

A»

W’

'k

Etter at tyskerne hadde okkupert Hellas i april 1942, summet de

greske salonger av snakk om å organisere væpnet motstand. Som

en bekreftelse på den gamle vitsen om at antall politiske partier i Hellas er omtrent likt antallet innbyggere, dannet politikere og tidligere offiserer i hæren dusinvis av hemmelige komiteer. Disse gruppene ble betegnet med sine greske initialer og dannet et

alfabetisk sammensurium av politiske fraksjoner - fra AAA til

EKKA og til og med en som simpelthen kalte seg X. All politisk aktivitet hadde vært holdt i sjakk under statsminis­ ter Metaxas' diktatoriske regime de foregående fire og et halvt år. Så til å begynne med var undergrunnskomiteene for travelt opptatt med å organisere seg, til å sende geriljasoldater i felten.

Men etter som månedene gikk, ble grekerne herdet til handling av okkupasjonens harde kår. Selv om aksemaktenes tyranni var

mindre alvorlig enn i Jugoslavia, som Hitler bevisst gikk inn for å utslette, gjennomgikk Hellas store lidelser under erobrernes åk. Tyskerne var oppsatt på å holde okkupasjonskostnadene nede på et minimum og holdt oppsikt bare med et par nøkkelområder,

som havnebyene Saloniki i nord og Pireus ved Athen, og en del av Kreta, som var viktig som forsyningsbase for Rommel i NordAfrika. Bulgarerne tok hånd om mesteparten av Makedonia og Thrassos, og italienerne fikk resten. Administrasjonen av Hellas ble stort sett overlatt til en

marionettregjering, som opprinnelig sto under italiensk kontroll.

Men regjeringen var så ineffektiv at landet nesten øyeblikkelig ble kastet ut i økonomisk kaos. Inflasjonen herjet, og Athens

innbyggere måtte ha med seg pakker av pengesedler bare for å betale en trikkebillett. Enda verre var matmangelen. Ettersom Den greske motstandskampens trange fødsel

tyskerne la beslag på landets eneste nord-syd-gående jernbane

Motvillig republikaner blir geriljasoldat Sabotasjeoppdrag ved Gorgopotamos

for å forsyne styrkene på Kreta og i Afrika, stanset matvareleveransene til storbyene praktisk talt opp. For å overleve dro unge

«Den grusomste mannen jeg noengang har møtt»

menn fra Athen ut på landsbygda på jakt etter mat. I løpet av den

Greker mot greker

første okkupasjonsvinteren døde tusener av sult og kulde og

Landsomfattende sabotasjebølge

derav følgende sykdommer. Hele tiden fortsatte snakket om organisert motstand. Men først

Britiske kompromisser forener geriljaen De alliertes første flyplass i det okkuperte Europa

i slutten av september 1941 begynte endelig noe å skje.

Eksilgrekere i dødfødt mytteri

Som ventet var den første politiske fraksjonen som skred til handling, det lille, men energiske greske kommunistpartiet.

Ny statsminister tar kommunistene ved nesen

Kommunistene hadde brynt seg på oppstand. De hadde vært

En geriljadelegasjons stormfulle besøk i Kairo

bannlyst av Metaxas, men de hadde beholdt sin organisasjon og

FJELLKJEMPERE I HELLAS

fått verdifull erfaring i hemmelige operasjoner. De innså at Moskva-linjen hadde liten appell til grekere med sterke bånd til

en plump og jovial tidligere oberst i den greske hæren. Han gikk

familie, kirke, demokratiske fremgangsmåter og nasjonal uavhen­

hadde ernært seg som profesjonell spiller i Athen. Han hadde

gighet. De dannet derfor en rekke frontorganisasjoner som

forkynte motstand mot okkupasjonen og frie valg etter krigen,

deltatt i et statskupp mot monarkiet 16 år før og var da blitt avskjediget fra hæren.

målsettinger som det store flertall av grekere delte. Den viktigste kommunistiske fronten var en koalisjon av seks

verdenskrig, men hadde vegret seg for å gå i felten i annen

angivelig uavhengige partier, kjent som EAM. I løpet av vinteren

verdenskrig. Britene, som var imponert over Zervas' militære og

41/42 spredde effektive EAM-propagandister organisasjonens

politiske bakgrunn, og som holdt kontakt med Athen gjennom et

initialer over alt - de trykte dem på flygeblad, malte dem på

hemmelig radiosystem, prøvde først å bestikke ham til å gå til aksjon ved å smugle inn 24 000 gull-sovereigns - den gang verdt nesten 200 000 dollar, og enda mer i det inflasjonsherjede Hellas.

vegger og brente dem til og med inn i krattskogen på Hymettys' fjellside ved Athen. Tusener av forhåpningsfulle grekere gikk inn i EAM (vanligvis fullstendig uvitende om at kommunistene domi­ nerte). Vervekampanjen var så virkningsfull at EAM i april 1942

rundt med en juvelbesatt dolk ved sin imponerende livlinje og

Zervas hadde vist seg som en dyktig offiser under første

Så, mens Zervas vaklet, grep britene til det heller skitne trick å true med å angi ham til tyskerne for sammensvergelse mot

avskallet en militær organisasjon, ELAS, og overtalte grekerne til å slutte seg til denne og gripe til våpen mot okkupasjonsstyrkene. Geriljakjernen i ELAS ble satt sammen i den fjellendte Roumeli-

okkupasjonen, en virksomhet som for Zervas' vedkommende

regionen i Sentral-Hellas av en muskuløs, ung kommunist ved navn Athanasios Klaras. Som vanlig blant geriljafolkene for å

general, begynte å trekke til seg erfarne offiserer fra førkrigshæren

hovedsakelig hadde bestått i prat. Zervas bøyde seg for presset og dro opp i fjellene i sitt hjemlige Epeiros, forfremmet seg selv til og skaffe seg hjelp fra de lokale bøndene.

forhindre represalier mot familien, opererte han under psevdo­

Sommeren 1942 ledet Zervas sin gruppe - bestående av

nym, alias Aris Velouchiotis. Aris var en tidligere skolelærer og profesjonell revolusjonær som hadde blitt trent i Moskva og

omtrent 100 mann - i den første betydningsfulle geriljaoperasjo-

modnet i greske fengsler, hvor han satt inne for illegal

nen i det okkuperte Hellas. Italienske forsyningskolonner på vei fra loannina til basen i Arta måtte hver dag passere gjennom det

kommunistisk virksomhet. Han var en karismatisk leder med et

trange, klippete dalføret langs elva Louros. Her valgte Zervas å

sterk islett av grusomhet. Han hadde en egen evne til å få

angripe dem med klassisk geriljataktikk. Først ga han sine menn

bøndene i tale på deres eget enkle men subtile fjell-språk, og han hadde en utpreget sans for det dramatiske. Han draperte sin

ordre om å blokkere veien med miner. Så la han mennene i stilling

kortvokste, solide figur med bandolærer, gikk med barsk

kossakklue og omga seg med en personlig livgarde på vel ett snes

menn, som plukket opp hodeplaggskikken hans og siden ble kjent som «svartkysene». Til og med psevdonymet hans var valgt for virkningens skyld. Etternavnet fortalte at han var født ved

på klippene over veien. Sent på ettermiddagen kom den daglige konvoien - 20 lastebiler med våpen og ammunisjon, eskortert av

to tanks - og gikk rett i Zervas' felle. Da førertanken ble ramponert av en mine, sprengte geriljasol­ datene en bro over elva bak kolonnen og avskar dermed italienernes retrett. Italienernes reaksjon ble noe foraktelig

Velouchi-fjellet, og fornavnet henspeilte på Ares, grekernes

beskrevet av den tyske general Hubert Lanz, som med sitt XXII

krigsgud.

fjellkorps senere overtok kontrollen over området. Italienerne forrest i kolonnen, skrev Lanz, «var demoralisert. Ingen forsøkte å yte motstand. Alle var besatt av en eneste tanke: enhver får redde

Like etter at kommunistene hadde dannet ELAS, tok en annen stor geriljaorganisasjon form i Epeiros-fjellene ved grensen mot

Albania. Denne gruppen, kjent som EDES, representerte en fraksjon med base i Athen og med umiskjennelig republikansk politisk farge. Den militære lederen for EDES var Napoleon Zervas,

seg selv»! Italienerne i baktroppen var blant de få som tok opp kampen. «Bak stålbeslåtte skyteskår braket maskingeværsalvene løs og skar inn i geriljaredene oppe i skråningene,» fortsetter Lanz. «De var i

153

154

ferd med å få inn en del fulltreffere da skjebnen innhentet også

de sårt hans hjelp. Radioapparatene deres var defekte, og de

dem. De frekke bandittene detonerte en konsentrert sprenglad­ ning under chassiset. Plutselig revnet det, og den tunge tanken

kunne ikke få kontakt med Kairo. Dessuten hadde oberst Myers planer om å få Zervas' gruppe med på oppdraget, og nå hadde de

tippet over og begravde sin tapre besetning i røyk og ild. Den siste kilde til motstand var brutt sammen.»

landet hele 160 km øst for EDES-leiren. Britene var nærmere Aris'

På dette tidspunktet svermet Zervas' menn ned over kolon­

gruppe, men de visste ikke engang at den eksisterte. Onkel Niko førte britene til en stor hule, og ved hjelp av andre

nen. De drepte de overlevende og rensket de noen og seksti ofrene for verdisaker. Så hentet de muldyrene og lastet dem med sårede geriljasoldater og alt våpen og utstyr de kunne få med seg.

landsbyboere fikk han tak i mat, kokeutstyr og muldyr til å frakte det omfattende utstyret deres på. I mellomtiden rekognoserte britene i Gorgopotamos-området og valgte ut den nordligste av

Til slutt satte de fyr på lastebilene og tankene og forsvant opp i

de tre broene som angrepsmål. Da de kom tilbake til hulen bygde de en tremodell av stålkonstruksjonen som holdt broen oppe, og

fjellene. Denne lovende suksessen ble ikke umiddelbart fulgt opp. Da

støpte eksplosiver av plast. I timevis trente de med modellen,

sommeren 1942 var over, hadde både Zervas' EDES og Aris' ELAS

helt til de kunne plassere sprengladningene og montere luntene i

hatt en svært beskjeden vekst, og ingen av dem mønstret mer

blinde. I mellomtiden hadde samarbeidsvillige grekere arrangert det slik at Zervas og Aris hver for seg fikk møte britene. Den 19.

enn et par hundre mann. Disse avdelingene opererte i naboområ­ der og respekterte stilltiende elva Achelous i Nordvest-Hellas som grense mellom seg. Begge geriljagruppene var dårlig utstyrt, uerfarne og ute av stand til å foreta mer enn små og sporadiske raid mot fienden.

Så, den 30. september, sørget et flyslipp fra Kairo for at motstandskampen plutselig tok en ny vending. Denne natten hoppet åtte britiske soldater ledet av oberst Eddie Myers fra det

kongelige ingeniørregiment ned i fallskjerm i det dårlig bevoktede Sentral-Hellas, i nærheten av landsbyen Karoutes. Flere av men­

nene i gruppen var sprengningseksperter, og oppdraget deres var

november ankom Zervas hulen med sin livvakt og falt øyeblikke­ lig i smak hos Myers. «Han kysset med varmt på begge mine nå skjeggete kinn,» skrev Myers senere. «Uten sjenanse kysset jeg ham igjen.» Neste ettermiddag trasket Myers i timevis gjennom snøværet

og kom fram til landsbyen Mavrolithari, hvor han traff Aris, som

«ga meg inntrykk av å være på vakt mot noe eller noen». Mens Zervas hadde vist iver etter å være med på toktet mot broen, var Aris tilbakeholden og erklærte at han hadde ordre fra sine over­ ordnede i Athen om å unngå fiendtlige styrker så store som den 80 mann sterke italienske avdelingen som bevoktet broen. Men

å sprenge i luften én av de tre broene over Gorgopotamos-kløftene, en 15 km lang strekning med klippelandskap syd for byen

Aris ville ikke at Zervas skulle få hele æren i tilfelle toktet lyktes, og

Lamia. Den greske nord-syd-jernbanen gikk over disse broene, og

gikk motvilling med på å avgi 100 mann. Det ble besluttet at alle

ved å ødelegge én av dem, ville britene sette jernbanen ut av spill

de tre lederne skulle dele kommandoen. Geriljasoldatene startet angrepet på broen like etter klokken 11.00 den 25. november. Én gruppe gikk mot sydenden av den

i minst seks uker, og stoppe tyske forsyninger på vei til Pireus for

å skipes til Rommels Afrika-Korps. I dagene etter at britene hadde landet, gikk ryktet om dette fra nyheten, var «onkel-Niko» Beis, en fjellgjeter som hadde bodd

180 m lange broen, og etter hard kamp klarte de å sikre brohodet. Men en annen gruppe på 30 uerfarne menn ble sittende fast ved nordenden under tung ild fra italienerne. Etter 20 intense minutter

flere år i Amerika og kunne snakke engelsk. Da han hørte at

var Zervas på nippet til å gi opp hele operasjonen, men han

fallskjermsoldatene hadde landet, sa han til seg selv: «Gud har

kunne ikke finne signalpistolen for å avfyre det avtalte grønne

sendt oss engelskmenn fra himmelen. Det er min plikt å hjelpe

blusset. Mens kampen ennå pågikk, dro den britiske sprengningsgruppen ned i kløften og nådde sokkelen til en av broens 70 fot

landsby til landsby i området. En av dem som hjalp til med å spre

dem.» Da den vennligsinnete hyrden fant britene i villmarka, trengte

høye stålbærere. Der oppdaget britene til sin forskrekkelse at de

Geriljakrigen plaget aksemaktene fra Trakia i nordøst til Kreta 650 km lenger syd. De fleste av geriljagruppenes oppdrag, deriblant sprengningen av Gorgdpotamos-broen, ble utført i golde fjellområder, som utgjør omtrent 75°/o av landets areal. Dette ulendte landskapet med dype kløfter og fjelltopper opp til 2 000 meters høyde bød på nok av skjulesteder for geriljasoldatene og ga dem anledning til å rette overraskende lynangrep mot aksemaktenes okkupasjonstropper og redusere deres overlegne våpenstyrke.

155

hadde støpt plastladninger for V-formede bærebjelker, mens

Myers overordnede i Kairo ble oppmuntret av suksessen i

disse faktisk var U-formede. I all hast og under italiensk ild støpte

Gorgopotamos. Den antydet at den greske geriljaen - selv det

de om plastladningene, en jobb som tok nesten en time. I den lange ventetiden lå en geriljaavdeling som bevoktet innkjørselen

umedgjørlige ELAS - kunne koordineres av britene og tas med i

store taktiske operasjoner som passet inn i de alliertes strategiske

til nordenden, i forbitret kamp for å holde tilbake et patruljetog

planer. Myers fikk ordre om å bli i Hellas for å støtte

med forsterkninger.

oppbygningen av geriljastyrkene og koordinere operasjonene

Endelig kom det et skjærende plystresignal fra spregningsgruppen, som tegn på at luntene skulle tennes. «To minutter

deres. Ordren kom som et sjokk på Myers. Den opprinnelige planen

senere,» skrev oberst Myer, «kom det en fryktelig eksplosjon, og

gikk ut på at størstedelen av sprengningsgruppen samt han selv

jeg så en av de 70 fots stålbærerne løftes opp i luften og - å, for en

skulle evakueres fra Hellas med undervannsbåt, mens en liten kjerne skulle bli igjen som liaison hos Zervas. I stedet befant han

glede! - dratte ned i kløften under øredøvende brak fra stål som ble bøyd og brukket.» Eksplosjonen - pluss én til, som

ingeniørene hurtig rigget til for sikkerhets skyd - rev et digert gap i

seg nå i en rolle som han følte seg lite i stand til å fylle. Han var en firkantet feltsoldat som verken hadde kunnskaper om Hellas,

broen. Britene og geriljasoldatene foretok så en jublende retrett.

om dets folk eller om dets språk - og han manglet sans for intriger. Likevel gikk Myers på med en soldats flid og med stigende

Det hadde tatt så lang tid å få i stand Gorgopotamos-oppdraget

entusiasme. I ukene etter Gorgopotamos-aksjonen begynte snøballen å

at hovedformålet med det - å sinke strømmen av forsyninger gjennom Hellas til Nord-Afrika - i mellomtiden var oppnådd ved

andre midler. I oktober hadde britene brutt seg ut av El Alamein

rulle. Britenes og geriljaens samarbeidsoperasjon inspirerte tuse­ ner av patriotiske grekere til å bli geriljasoldater. De dannet

og drev nå Rommels Afrika-Korps så langt vestover at tyske

smågrupper og meldte seg bølgevis inn i EDES og ELAS. Det ble

forsterkninger og materiell ble sendt korteste vei gjennom Italia. Men sabotasjeaksjonen ødela aksemaktenes forsyningssystem i

snart klart at ELAS hurtig vokste fra EDES. Aris rekrutterte fem

selve Hellas, og den ga også de hardt pressede grekerne en

moralsk dytt i ryggen. Oberst Myers var så begeistret over resultatet at han informerte Zervas, Aris, onkel Niko og en del andre hjelpsomme grekere om at han hadde anbefalt britiske

utmerkelser til dem. Aris svarte mutt: «Jeg ville heller hatt støvler til

geriljasoldatene mine.» Fra et fond i gullmynter ga Myers Aris 250

sovereigns til å skaffe seg nødvendig utstyr og lovte ham flyslipp med blant annet støvler.

Utarmede sult-ofre på likhuset i Athen. Mer enn 30 000 athenere døde av sult under okkupasjonens siste to måneder. Sulten i byene skyldtes først og fremst at aksemaktene brukte grekernes transportmidler til å frakte militære forsyninger i stedet for vanlige matvarer. Men selv bøndene på landsbygda hadde det hardt med å overleve ettersom avling og husdyr ofte var konfiskert av tyskerne.

156

ganger så mange som Zervas. Og dette vakte bekymring, for Aris'

uberegnelighet og stahet vokste i takt med gruppen hans. Selv om britene ennå ikke visste at ELAS var kommunistdominert, vokste mistanken om det.

Både Aris' ELAS og dens styrende organ i Athen, EAM, brukte kommunistisk preget taktikk for å verve nye rekrutter. I byene, hvor EAMs anstrengelser var konsentrert, hadde ververne ingen hemninger mot å tvinge folk inn i ELAS. I felten, hvor Aris fikk

mesteparten av de nye rekruttene, ekspanderte ELAS ved å

oppsluke de mange små, uavhengige geriljagruppene som etterhvert dukket opp. Aris fikk dem med seg dels ved overtalelse, dels ved press (dvs. trusel om å angi dem som kollaboratører) og, hvis alt annet slo feil, med makt. ELAS-geriljaen invaderte til og med territoriet til det store EDES, og sammenstøt ble bare

den yngste oberst i den britiske hæren. Han var en spenstig kar på

seks fot og slet ofte ut de sene geriljaspeiderne som ble plukket ut for å lose ham rundt i de greske fjellene. I januar, seks uker etter Gorgopotamos-aksjonen, gikk Wood­

house til fots de vel 160 km til Athen for å snakke med forskjellige

forhindret av Zervas' diskrete retrett.

motstandskomiteer. Det viktigste møtet hadde han med fem

Men også av andre grunner enn de rent politiske fortsatte britene

representanter for EAM. Mens han var sammen med dem, hørte han en bemerkning fra én av EAM-lederne - «Vi har alle sammen

å foretrekke Zervas for Aris. Zervas fulgte entusiastisk britenes

vært fredløse i årevis» - som bare kunne bety at de var

ordrer, og etter oppfordring fra britene sendte han et forsonlig budskap til den greske eksil-kongen, som han tidligere hadde

kommunister. Etterpå fastslo Woodhouse at i hvert fall to av

konspirert mot. («For slikt,» bemerket Myers nestkommanderen­ de, major Christopher Woodhouse, tørt, «finnes det to navn. Det

lederne, Georg Siantos og Andreas Tsimas, var toppmedlemmer i det greske kommunistpartiet. Som om videre beviser skulle være

Aris var derimot både vanskelig å samarbeide med og

nødvendige, kom EAM-lederne med dem selv da de fikk vite at tyskerne hadde hørt at Woodhouse var i Athen. De hjalp ham til å flykte til fjells - med en dyktighet som berettet om

upålitelig. Han hadde også fanatiske, til og med barbariske trekk. Han skal ha sagt at han heller ville henrette 10 uskyldige enn å la

til og med det røde håret hans svart for at han ikke skulle skille seg

én skyldig gå fri - og sannelig presiderte han over mange henrettelser og syntes å like dem. En britisk liaison-offiser, kaptein

ut blant de kortvokste, mørke grekerne. Summa summarum, Woodhouses besøk i Athen «fjernet enhver tvil», som han senere

Denys Hamson, skrev om ham: «Jeg tror han var den mest

skrev, «om at EAM var effektivt dominert av kommunister.»

nådeløse mann jeg noengang møtte, den kaldblodigste, den

drikkegilder bokstavelig talt ville ha flådd meg hvis det hadde

Men så langt man kunne se, syntes EAM-lederne å være uavhengige av Sovjetunionen. Det greske kommunistpartiet hadde et betraktelig antall nasjonalister i sine rekker, og partiet

passet hans planer.» Men britene hadde ikke noe annet valg enn -å flørte med Aris. Hans motstandsbevegelse hadde vokst fra en håndfull menn til

hadde tydeligvis ingen direkte kontakt med russerne. De greske kameratene fulgte heller ikke Moskvas partilinje slik den ble fremlagt annenhånds fra Titos partisaner under felles strategimø-

en armé på flere tusen som nå knivet med aksemaktene om kontrollen over størstedelen av Hellas, deriblant områder hvor de

ter i denne perioden. Kommunistene ga blaffen i jugoslavenes råd, like hårdnakket som de motsto britenes forsøk på kontroll.

ene er skrupelløs opportunisme. Det andre er kravløs lojalitet.»)

grusomste... Jeg var ikke i tvil om at han etter et av våre heldags

kommunistenes lange erfaring i undergrunnsaksjoner. De farget

fleste av oberst Myers fremste angrepsmål befant seg. Britene

Men det faktum at de var kommunister, påvirket den britiske

trengte ikke bare Aris' mannskaper til sine sabotasjeoperasjoner,

politikken mye mer enn det at Titos partisaner også var det. Britene hadde lite å tape i Jugoslavia, mens de i Hellas var sterkt

men også Aris' tillatelse til å operere på hans territorium. I mellomtiden var Zervas' EDES - som hadde vokst langsommere -

begrenset til et lite, mindre viktig område i Nordvest-Hellas. Tidlig i 1943 fant major Woodhouse beviser for at ELAS var

engasjert med kapitalinvesteringer. Og de trengte Hellas for å forsvare Suez-kanalen - livlinjen i det britiske imperiet. Etter kommunistiske maktovertakelser andre steder å dømme, ville

kontrollert av kommunister. I motsetning til Myers hadde

EAM og ELAS før eller siden strekke seg etter makten i landet og

Woodhouse bakgrunn for å plukke opp den slags opplysninger.

forsøke å sosialisere det, og britene hadde ikke noe ønske om å hjelpe dem på bekostning av sine interesser etter krigen. Etter

Han snakket flytende gresk, var godt inne i landets politiske labyrinter og hadde allerede arbeidet i nesten et år i etterretnings­ tjenesten bak fiendtlige linjer på Kreta. Han var bare 25 år gammel og noe av et vidunderbarn - et år senere skulle han bli

Woodhouses oppdagelse var Churchill og det britiske Utenriksde­ partementet uvillige til å hjelpe ELAS-geriljaen på noen som helst

måte.

157

Men av ren nødvendighet fortsatte britene likevel å arbeide

anklaget ham for kollaboratørvirksomhet og lot ham paradere i

sammen med ELAS. Eddie Myers informerte Kairo regelmessig om

lenker gjennom fjellandsbyer hvor bøndene møtte ham med ropet «Forræder!» Ifølge Saraphis' beretning kom han i løpet av de

sine behov for støtte fra ELAS, og SOE (Special Operations Executive), det OSS-lignende britiske etterretningsvesen som

hadde hånd om britenes forhold til motstandsbevegelser både i og utenfor Europa, ga Myers fullmakt til å behandle ELAS slik

omstendighetene og hans beste skjønn tilsa. Myers handlet også i

fem ukene i fangenskap til at ELAS var nasjonens beste håp om virkningsfull motstand mot aksemaktene.’Han kan godt ha ment det alvorlig, for andre republikanere kom til samme konklusjon og gikk inn i ELAS, vel vitende om at organisasjonen var

forståelse og samarbeid med de alliertes Midtøsten-kommando

kommunistisk, men med håp om å moderere den vensterorien-

under general Jumbo Wilsons ledelse.

terte politikken. Saraphis gjorde balkansk helomvending, sluttet

seg til ELAS og fikk Aris' stilling som militær leder.

Fra nå av besto overkommandoen i ELAS av et triumvirat med I februar 1943 forsøkte Myers å koordinere alle geriljagruppene. Han diskuterte dette med Zervas og oberst Stephanos Saraphis,

Aris som sjef for verving og public relations. Den tredje sjefen var representant for EAMs sentralkomité, Andreas Tsimas, en slags

lederen for en liten republikansk gruppe. Seraphis hadde i likhet med Zervas vært en lovende yrkesoffiser som var blitt kassert på

politisk kommissar, som Woodhouse beskrev som «en mann som

var like intelligent som fleksibel og pålitelig. Han var den eneste av

grunn av et mislykket kuppforsøk mot monarkiet. Han foreslo nå

de ledende greske kommunistene som det var en intellektuell

at alle uavhengige ikke-kommunistiske geriljastyrker skulle danne

fornøyelse å diskutere med». Alle tre måtte være enige for at bevegelsen skulle kunne foreta en operasjon. Dette var i beste fall en omstendelig ordning, og den frustrerte britene, som måtte

en forent, upolitisk front under navnet De Nasjonale Grupper.

Disse ville eventuelt være tallmessig sterke nok til å invitere ELAS til å gå med, og kanskje få Aris til å samarbeide og tøyle sin ondsinnete praksis med å angripe andre geriljagrupper. Myers

gjennom endeløse forhandlinger hver gang de skulle samarbeide

likte forslaget, og da SOEs godkjennelse kom over radioen fra

Den greske motstandskampen ble voksen sommeren 1943.

Kairo, begynte et arbeid som skulle strekke seg over flere måneder for å sette planen ut i livet.

ELAS hadde nå så mange som 16 000 frontsoldater og like mange landsbyboere registrert som deltidsreserve. EDES hadde omtrent

De kommunistiske byråkratene i Athen som bestemte ELAS7

5 000 regulære soldater og like mange i reserven. For å hamle opp med de økende geriljaaktivitetene og forsvare seg mot en

politikk, delte Myers' bekymring over Aris' eksesser. De mislikte

tanken på å la én mann ha full bestemmelsesrett over hele felten, og dessuten trengte de sårt en glødende yrkesoffiser til å trene

opp de nye rekruttene som strømmet til. Selv om noen betraktet Aris som ELAS-geriljaens militære geni, besluttet de kommunis­

tiske politikerne å se seg om etter noen som kunne erstatte Aris som militær leder. Kommunistenes leting bar merkelige frukter i mars 1943. En gruppe ELAS-menn tok oberst Saraphis' lille republikanske gruppe til fange. Kommunistlederne satte tilstrekkelig pris på Saraphis' militære erfaring til å tilby ham Aris' jobb. Men Saraphis, som

samarbeidet med Myers om å opprette De Nasjonale Grupper, avslo kategorisk. Kommunistene ville imidlertid ikke ta nei for et svar. De gikk

heller hårdhendt til verks for å få ham til å forandre mening,

Aris Velouchiotis, den fanatiske lederen av ELAS, skar en kløft gjennom Hellas da han angrep EDES-geriljaen og foretok massehenrettelser av folk som var mistenkte for å stå i ledtog med denne rivaliserende organisasjonen. Hans eksesser støtte bort mange av hans tilhengere og skaffet ham en reprimande fra hans kommunistiske overordnede. «Selv forrædere bør ikke behandles brutalt,» sa partiets generalsekretær til ham. «Vårt eneste mål i øyeblikket bør være å bekjempe invasjonsmaktene.»

158

med ELAS.

eventuell alliert invasjon ble de tyske okkupasjonsstyrkene, som hadde skrumpet jevnt inn i løpet av 1941 og mesteparten av 1942, nå stivet opp igjen. I juni overførte den tyske generalstaben

ikke-kommunistiske gruppene i en tre ukers offensiv med maksimal innsats under kodenavnet Operasjon Animals (Dyr).

1. fjelldivisjon fra det krigsherjede Serbia og 1. panserdivisjon fra

av frykt for lekkasje - var å narre aksemaktene til å tro at en inva­ sjon i Hellas sto for døren, og dermed lede oppmerksomheten

Frankrike for å hjelpe de hardt pressede italienske okkupasjonstroppene. Til tross for sterkere og hyppigere patruljering fra aksemaktenes side, og til tross for at de bygde ut et nett av kompakte brohoder, gjorde geriljaen sabotasje til en banalitet. De saget ned telefonstolper eller klatret opp i dem og skar ned tråden til eget bruk, hvoretter de la inn minefeller for å sprenge aksemaktenes telefonreparatører i luften. Tyskerne lærte fort å bruke minefelle-

tricket mot geriljaen. De la inn sprengladninger i og rundt telefonstolper som de regnet med geriljaen ville forsøke seg på.

Det var få riksveier i Hellas hvor aksemaktenes styrker kunne ferdes trygt. Geriljaen strødde spesielle jernkroker langs veiene for å punktere bilhjul og la ut betongkledde miner som lignet steiner. De sprengte ut eller barrikaderte hele veistrekninger og la seg i bakhold mot atskillige av okkupantenes patruljer. Brennpunktet for geriljaens aktivitet var den såkalte Metsovon-

veien, den eneste øst-vest-gående hovedtrafikkåre i Nord-Hellas. For italienske tropper og konvoier var denne riksveien et langt lerret å bleke, for den gikk gjennom områder kontrollert av både EDES og ELAS. Geriljaen angrep én spesiell strekning så ofte at den

ble kjent under navnet «Dødsdalen».

I slutten av juni gikk ELAS med på å slutte seg til britene og de

Formålet med Animals - noe britene ikke turde meddele geriljaen

bort fra åstedet for den virkelige invasjonen, nemlig Sicilia. For å sikre seg at fienden gikk fem på, plantet britene et nifst stykke vi 11ledende bevismateriale. Utenfor den spanske Middelhavskysten, så nær land at tidevannet ville skylle det opp på stranden så spanierne kunne finne det og fortelle det hele videre til tyskerne,

dumpet de et lik kledt i britisk offisersuniform og utstyrt med falske dokumenter om den kommende invasjonen. Alt dette overbeviste tyskerne om at en alliert armé ville gå i land ett eller annet sted i Hellas. En stabsoffiser skrev at «den

sterke konsentrasjonen av geriljagrupper» på sydvestkysten av Epeiros «viser at det er på dette punkt man må lete etter springbrettet for støtte til en landgangsoperasjon». Peloponnes

ble også ansett for et sannsynlig åsted for invasjonen, og i et topphemmelig budskap rådet den tyske marinestaben til at «alle forholdsregler derfor må tas for hurtigst å styrke forsvarskraften i de områdene som er spesielt truet». Operasjon Animals ble satt i verk den 21. Geriljaen, som håpet

at frigjøringen var forestående, slo til mot aksemaktenes forsynings- og kommunikasjonslinjer over hele landet. I samar­

beid med britiske liaison-offiserer, som nå telte omkring 30, ødela de systematisk en 80 km lang riksvei strekning ikke mindre enn 16 steder, og de erobret og holdt et viktig fjellpass i nærheten av Olympos i to uker. Denne ødeleggelsesaksjonen var så grundig at

tyske soldater som ble tatt til fange av EDES i Sydvest-Epeiros, sa

at det hadde tatt dem 17 dager å komme dit fra Athen - 270 km

borte. Selv om geriljasoldatene var skuffet da ingen alliert frigjørings­ hær fulgte operasjon Animals, var sabotasjekampanjen en dundrende suksess. Ikke bare bandt den tyske tropper som kunne vært bedre brukt i Italia og mot russerne, men den styrket også

tyskerne i deres feilaktige tro på at Hellas var øremerket for invasjon. Selv etter at Sicilia falt i hendene på de allierte, fortsatte

Hitlers overkommando å trappe opp troppestyrkene og bygge ut kystforsvaret i Hellas. ELAS hadde bidratt sterkt til suksessen for Animals, men

Napoleon Zervas, EDES-geriljaens korpulente leder, fører en gruppe av sine menn gjennom en fjellbygd i Epeiros. Foruten å kjempe mot tyskerne og de rivaliserende, kommunistiske geriljagruppene i ELAS, tok Zervas kampen opp mot Tsjam-folket - albanere som bodde på hans territorium og villig samarbeidet med aksemaktenes okkupasjonstropper. Zervas beseiret tsjamerne til slutt og drev dem ut av Hellas.

159

EN GJENG GRESKE GERILJASOLDATER De greske geriljasoldatene var hardføre, vær­ bitte mennesker, for det meste bønder, gjetere og kjøpmenn fra fjerne fjellområder. De had­ de til og med gresk-ortodokse prester i sine rekker (nederst til venstre). De ble dratt med i motstandsbevegelsen av organisatorer som kom fra byene og fortalte om okkupasjonens redsler. De var bevæpnet med det de kunne finne eller ta fra fienden - bl.a. dolker, gammel­ dagse rifler og primitive granater - men disse små geriljagruppene klarte likevel å uskadelig­ gjøre temmelig solide fiendtlige enheter. En kvinne fra Peloponnes ved navn Anetta (øverst i midten) klarte ved en anledning å overmanne og avvæpne en gruppe tyskere helt alene. Geriljafolkene opererte i små grupper og holdt til i hytter og huler på fjellet. For ikke å bli oppdaget av fienden skiftet de stadig møte­ steder. De levde av det jorda kunne gi dem, og utnyttet terrenget til sin fordel. «De kjenner hvert tråkk på fjellet og hver sti i skogen,» skrev en oppgitt tysk offiser. «De er mer enn mestere når det gjelder å utnytte ter­ renget. Under hele krigen gikk det ikke en eneste natt, og fra sommeren 1944 ikke en dag heller, uten et overraskelsesangrep, en mineeksplosjon eller en sabotasjehandling.»

160

161

organisasjons oppførsel var en kilde til konstant bekymring og frustrasjon for den britiske militærmisjonen. Selv mens Animals pågikk, tok kommunistene pause for å angripe en liten uavhengig

fått militær anerkjennelse, ville geriljaen også ha politisk anerkjen­

geriljagruppe, EKKA, og de overfalt også et par rojalistiske grupper på Peloponnes. Og ELAS' nye militære leder, Saraphis, brøt sitt

politisk frihet uansett regjering etter krigen. Disse felles målene forente dem for en gang skyld, til tross for de politiske

løfte om å hjelpe britene med å sprenge Asopos jernbanebro et

uenighetene dem imellom, og de la saken fram for Myers.

nelse fra britene og fra den greske eksilregjeringen i Kairo.

Geriljagruppene insisterte på en eller annen form for garanti for

par kilometer fra Gorgopotamos-broen. Saraphis' unnskyldning

I denne politisk ladde atmosfæren besluttet Myers å dra til

for å trekke seg var at angrepet ville kreve 1 500 mann med

Kairo for å motta instruksjoner fra sine overordnede. For å kunne gjøre turen med fly - og forbedre kommunikasjonen med Egypt,

artiIleristøtte - en forklaring som ble gjort til skamme da en britisk gruppe på seks mann snek seg forbi de tyske vaktpostene ved broen og satte Asopos utav spill for fire måneder.

I juli hadde ELAS' hårdnakkede viljestyrke overbevist Myers

om at bare den lenge overveide avtalen om De Nasjonale Grup­ per kunne sikre skikkelig samarbeid fra kommunistenes side. Bri­

slik som Kairo hadde foreslått - ga Myers ordre om å bygge en

flyplass på et høyt platå på ELAS' territorium i Sentral-Hellas. Geriljalederne ba om tillatelse til å være med Myers på turen og presentere seg selv overfor myndighetene i Kairo. Myers innså hvor viktig dette var for dem og lot en liten delegasjon få bli med.

tene ba om en løs sammenslutning av uavhengige geriljagrupper

Flyplassen var den første de allierte bygde i det okkuperte

hvis operasjoner skulle kontrolleres av britiske liaison-offiserer.

Europa, og ble konstruert på litt over en måned av 700 greske arbeidere som gikk to skift i døgnet under energisk ledelse av

Myers fordoblet sine anstrengelser for å få ELAS-lederne til å undertegne avtalen, idet han foreslo å opprette et felles hoved­ kvarter. Han håpte at virkelige fullmakter og en følelse av med­ ansvar ville forbedre kommunistledernes oppførsel. De fleste av kommunistlederne gikk inn for å undertegne, fordi de mente at avtalen ville gjøre ELAS mer respektabel og gi kommunistene en

sjanse til å dominere hele motstandsbevegelsen. Men småkrangling og lange utsettelser fulgte. Til slutt gjorde Myers ytterligere innrømmelser overfor ELASlederne for å få dem til å undertegne. Han gikk med på at britene skulle dele kontrollen over operasjonene med et felleshovedkvarter for geriljaen. ELAS fikk tre av de seks plassene i geriljahoved-

kvarteret, mens Zervas' EDES, det sosialistiske EKKA og den britis­ ke militærmisjonen, fikk én plass hver. Britisk gull fulgte med på kjøpet. Hver måned skulle det utbetales to gull-sovereigns - hver verd 20 dollar pga. inflasjonen i Hellas - til hver av gruppene for hver geriljasoldat de hadde i sine ruller. Denne bevilgningen

oppmuntret til storstilt listeskriving og beinharde rekrutterings­ metoder i ELAS. Den førte også til at mange grekere fnyste av «gull-motstandskampen».

kaptein Hamson, den britiske liaison-offiseren hos ELAS. Da den vel 1 500 m lange rullebanen tok form, kamuflerte Hamsons arbeidere den med furutrær som de fraktet inn på kjerrer fra åsene i området og satte i jorda. Kamuflasjen var så effektiv at

hovedkvarteret i Kairo, som hadde sendt et RAF-fly ut for å

fotografere den nesten fullførte flyplassen, erklærte at den var ubrukelig, og måtte overbevises om det motsatte. Om kvelden den 9. august kom en DC-3 fra Kairo og landet på

flyplassen. Den peilet seg inn på oljelamper som geriljasoldater fra ELAS sto og holdt med 150 m mellomrom. Myers klatret ombord sammen med en delegasjon på seks geriljaledere. Selv

om Myers visste at geriljaledernes besøk var av vital betydning for Hellas' politiske fremtid, trodde Kairo at møtet først og fremst ville dreie seg om militære spørsmål. En diplomatisk katastrofe var i ferd med å ta form.

Geriljadelegatene i Kairo - fire fra EAM og dens søsterorganisa­ sjoner, én fra EDES og én fra EKKA - gikk til en serie stormfulle

møter med britene og presset hardt på i et politisk nøkkelspørsmål hvor det hersket full enighet mellom gruppene innbyrdes. De

ville ha et løfte fra kong Georg II av Hellas om at han ikke skulle

For alle sine svakheter ga avtalen om De Nasjonale Gruppene geriljasoldatene i hvert fall én ting de satte høyt, nemlig

vende tilbake til landet før folket hadde sagt sin mening om

anerkjennelse fra Storbritannia som regulær stridende styrke

monarkiet i en folkeavstemning. De var overbevist om at en slik

innenfor den allierte Midtøsten-kommandoen. Nå da de hadde

avstemning ville gå imot kongedømmet.

162

Grekerne hadde dyptliggende grunner til å forkaste konge­ dømmet. Mange mislikte konger i sin alminnelighet og denne i særdeleshet fordi han ikke var gresk. Han hørte til tredje

versielle SOE ble gjenstand for utskiftninger - en av de åtte rystelser organisasjonen gjennomgikk på fire år. Myers, som lenge hadde lidd under tingenes tilstand, fikk skylden for den

generasjon av et fremmed dynasti og hadde ennå ikke vist tegn til gresk livsstil. Andre anklaget kong Georg for å ha desertert -

forlegenhet geriljadelegatene hadde satt britene i. Den britiske ambassadøren til den greske eksilregjeringen, Reginald Leeper,

flyktet fra landet under den tyske invasjonen. Men det sterkeste argumentet mot kongen var at han sju år tidligere hadde gitt

skulle få dra tilbake til Hellas. Myers ble sendt til London, og hans

Metaxas fullmakt til å oppløse parlamentet, sette personlige friheter ut av kraft og opprette noe som i praksis var et diktatur. Delegatenes motvilje mot kongen ble ytterligere skjerpet av hans egen uvørne likegyldighet overfor dem. En strålende britisk

bankett for geriljadelegatene endte med at kongen overraskende

dukket opp - og i stedet for å kle seg for anledningen stilte han

opp i kortbukser og tennissko. Kongen, som hadde til hensikt å vende tilbake til Hellas før en folkeavstemning, avslo å endre sine planer slik geriljaen foreslo.

Han nektet faktisk å gi delegatene noe som helst svar i 12 dager. I mellomtiden skapte hans egen eksilregjering en internasjonal

beskrev Myers som «en farlig tosk» og insisterte på at han ikke

unge nestkommanderende, Woodhouse, overtok den britiske

militærmisjonen i Hellas - med beskjed om å holde geriljaen under kontroll.

I september forlot geriljadelegasjonen Kairo - tomhendt og full av bitterhet. Alle var - helt korrekt - overbevist om at britene ville påtvinge den krigsherjede nasjonen kongen før det ble holdt folkeavstemning. De trodde også - feilaktig - at en britisk invasjon snart ville komme, og denne feiltolkningen narret kommunistene til å tro at tiden nå var inne til å overta hele motstandsbevegelsen.

ELAS var sterk og telte nå omkring 35 000 frontsoldater og

krise ved å stille seg bak geriljaens krav. Dette avslørte og skjerpet

reserver, men manglet de enorme kvanta våpen og ammunisjon

i sin tur allerede gamle uenigheter mellom de britiske militære og

som skulle til for å overvinne og ta opp i seg de rivaliserende gruppene. Situasjonen forandret seg etter den 8. september 1943,

politiske autoriteter i Kairo. Utenriksdepartementet, som først og fremst tenkte på etterkrigstidens politiske problemer, støttet rojalistenes krav om at en folkeavstemning bare kunne finne sted

da italienerne overga seg til de allierte. Mens størstedelen av de 270 000 italienske soldatene i Hellas deserterte eller meldte seg

etter at kongen var trygt forskanset i Athen. Den britiske

for tyskerne, overga den antityske sjefen for Pinerolodivisjonen

Midtøstenkommandoen og det fordekte SOE støttet geriljaen ut

seg til Woodhouse og geriljaen på den betingelse at hans 14 000 mann skulle få kjempe under britisk ledelse mot tyskerne. Dette skapte liv og røre. Pinerolodivisjonen befant seg i den ELAS-dominerte Thessalia-provinsen, og kommunistene begynte

fra dens militære betydning for krigen. Den 19. august telegraferte kongen endelig den britiske statsministeren og den amerikanske presidenten og ba om råd, og begge stilte seg blindt på kongens side. Churchill anså dette som

øyeblikkelig å skalte og valte med italienernes utstyr. I én landsby

«spesiell taknemlighet», skrev han senere, fordi kongen hadde

så en britisk liaison-offiser en ELAS-mann «med en fillete cowboy-

stått på britenes side mot den tyske invasjonen i Hellas.

Churchills beslutning fikk alvorlige konsekvenser. Det kontro­

hatt» og en boks maling. Mannen stoppet de italienske lastebilene og gjorde krav på dem på ELAS' vegne ved å oversmøre dem

med kommunistiske slagord. ELAS klarte å splitte italienerne opp i små enheter, hvoretter geriljasoldatene omringet dem, rensket dem for håndvåpen, haubitser, maskingeværer og noen-og-tjue lette fjell-artillerikanoner. I midten åv oktober ble dette høyst velkomne byttet i all hast fraktet over Pindos-fjellene til Epeiros til disposisjon for den fanatiske Aris, som nå var blitt sendt til dette området. En ukes tid

tidligere hadde det brutt ut kamper mellom Aris' ELAS og Zervas'

For at de greske geriljagruppene ikke skulle skyte på tysk-kontrollerte tog eller drive sabotasje mot dem, stuet tyskerne sivile inn i åpne vogner som denne og koblet dem forrest i togene. Dermed måtte disse vognene ta imot enhver geværild, bombe eller annet sprengstoff som geriljasoldatene måtte sikte inn mot togene.

163

ED ES her, og begge beskyldte den annen part for å ha begynt.

neppe et par hundre. «Prisen for å drepe en mann var skyhøy,»

Men, som britene senere fant ut, det var ingen tvil om hvem som var på offensiven. Den beskjeden ELAS-hovedkvarteret fikk fra

bemerket Woodhouse. «Det trengtes flere tusen salver på litt mer

sentralkomiteen i EAM var klar og konsis: «Slipp Aris løs på Zervas.» Tyskerne fulgte interessert med i dette. De lot Aris og Zervas

enn langt hold bare for å skremme en.»

Likevel hadde kampene en dyptgående virkning på grekerne. ELAS' brutale forsøk på å utrydde EDES frastøtte mange av organisasjonens mer moderate tilhengere. Zervas, den tidligere

slåss mot hverandre i en uke. Så slo de til mot begge to i

republikaneren, ble drevet så langt mot høyre av kommunistenes

Operasjon Panter, en serie ødeleggende angrep støttet av fly,

angrep, at han måtte tillate soldatene sine å gå med kongelige

tanks og artilleri, som drepte omkring 1 400 geriljasoldater. I de påfølgende tre månedene raste en ond trekantkrig, med tyskerne

emblemer på lua. EDES-bevegelsen ble stadig mer holdt sammen

mot de to geriljagruppene og de to geriljagruppene mot

av det Woodhouse kalte «et assortement av negativer, hvorav det fremste var anti-kommunisme».

hverandre. I begynnelsen av desember bøyde Zervas kne under presset fra

tyske tilnærmelser og kommunistiske anklager om renegatvirk-

Zervas' høyrevri gjorde ham på sin side mer mottakelig for

somhet. Ifølge beretninger fra tyske ledere inngikk de og EDES en

sine to motstandere. Han var blitt drevet vestover til Adriaterhavs-kysten, og bare et britisk ammunisjonsslipp - som kom fjærende ned gjennom et lavt skydekke under stormende jubel

tale». Slike våpenhvileperioder var nyttige for begge parter.

fra geriljasoldatene - reddet EDES fra utslettelse. Senere flyslipp

Woodhouse påsto faktisk at Zervas' avtaler med tyskerne var ren

fra britenes side satte Zervas i stand til å foreta et kortlivet motangrep mot ELAS. Endelig, i slutten av februar 1944, overtalte

nødvendighet for å overleve i kampen mot kommunistene.

britene de to partene til å gå med på en formell våpenhvile. I sammenligning med det borgerkrigsnivå partisaner og

tsjetniker opererte på i Jugoslavia, var denne første runden på fire

annen kortvarig våpenstillstand, eller en «balkansk gentelmansav-

Geriljaens aktiviteter og behovet for å erstatte de italienske okkupasjonsstyrkene førte til at tyskerne nå hadde trappet opp

sine styrker på fastlandet til 140 000 mann, som var ny rekord. Fra begynnelsen av borgerkrigen og fram til slutten av sommeren

måneder i Hellas bare en mindre episode. De menige grekerne hadde liten lyst til å drepe landsmenn, og til tross for et enormt

offensiver mot geriljaen. I disse storstilte fremstøtene i krigsherje­

forbruk av ammunisjon, oversteg de totale mannskapstapene

de områder var til og med annenrangs tyske tropper mer enn nok

164

1944 satte de og bulgarerne i verk ikke mindre enn ni store

mot de svakt bevæpnede geriljasoldatene, som enkelte ganger

begikk den feilen å stille opp som konvensjonell hær. Deres beste forsvar var å kaste våpnene og bli uskyldige landsbyboere. De tyske sjefene anså en operasjon for mislykket hvis tapsforholdet bare var 4 mot 1 i deres favør. I to av offensivene var forholdet hhv. 19 og 22 geriljasoldater for hver døde tysker.

århundre først ble proklamert fra klosteret Hagia Lavra. Tyskerne fikk rapport om at ELAS-styrkene i nærheten av Kalavryta hadde henrettet 78 tyske fanger. Tyskerne i Kalavryta reagerte med å ringe med kirkeklokkene klokka 6 om morgenen for å sammen­ kalle landsbyens 2 500 innbyggere. Kvinner og barn ble låst inne i skolebygningen, mens 511 menn og gutter over 15 år ble ført til

Til tross for de vellykte motangrepene manglet tyskerne

en høyde hvor de fikk se landsbyen brenne. Etterpå ble de meiet

mannskap til å holde geriljaen nede over lengre tid innenfor et

ned av maskingeværer. Tyskerne hadde satt fyr på skolebygnin­

område, så de utnyttet i stedet de dype spilttelsene som satte greker opp mot greker. De overtalte Joannis Rallis, den siste i en

gen, men kvinnene og barna kom seg ut da en tysk offiser syntes

serie marionettstatsministre, til å danne en væpnet styrke under navnet den Greske Sikkerhetsbataljon til bruk utelukkende mot ELAS. Rallis, som mente at han også ville høste britenes takknemlighet for å redde landet fra kommunistisk kaos før

frigjøringen, satte entusiastisk opp et dusin bataljoner på omkring

700 mann hver. De ble satt sammen av tidligere geriljasoldater fra grupper som hadde blitt angrepet og splittet av ELAS, og de var

sterkest i den kampherjede sydlige delen av landet. Her var avskyen mot kommunistenes brutalitet så sterk at mange grekere anså medlemmene av sikkerhetsbataljonene for å være patrioter snarere enn overløpere. Da bataljonene paraderte gjennom

Athen, jublet en del tilskuere. Imidlertid grep tyskerne mer og mer til den taktikken de hadde

synd på dem og åpnet dørene. De veltet ut, halvkvalt av røyken, og forsøkte å begrave mennene ved å krafse i den frosne jorda med bare hender. Grusomhetene ble gjentatt i landsby etter landsby. Ifølge greske beregninger døde 21 000 under tyskernes represalier, 9 000 under italienernes og 40 000 i represalier satt i verk av grekernes gamle fiender bulgarerne. Som forsvar for represaliene anførte tyskerne at grekerne selv ikke var mindre barbariske. De refererte til en mengde eksempler

på geriljaangrep mot ubevæpnede Røde Kors-konvoier hvor alle

pasientene var blitt drept. Tyskerne pekte også på at mange greske sivile i virkeligheten var stridende - hvis de ikke var deltidsreserver for geriljaen, så var de spioner eller de leverte

forsyninger til geriljaen, og uskyldige borgere var umulige å skille

brukt overfor motstandsbevegelsen i Jugoslavia nesten helt fra

fra disse. Men høytstående tyske ledere var opplagt redde for at

starten av - vilkårlige represalier mot hele landsbyer. Mot slutten av 1943 økte represaliene med rasende fart. Den

represaliene skulle slå tilbake som en bumerang - og det gjorde de. Hver av aksemaktenes eksesser matet geriljaen med nye rekrutter. Våren 1944 påsto ELAS at de hadde 30 000 heltids

landsbyen som ble hardest rammet, var Kalavryta, et historisk sted på Peloponnes, hvor oppstanden mot tyrkerne i det 19.

Greske geriljasoldater og medlemmer av den tyske hærs 999. Rehabiliteringsbataljon fotografert sammen. Denne enheten, som var satt sammen av rehabiliterte tyske politiske fanger, ble sendt til Hellas i 1944 som en del av aksemaktenes okkupasjonsstyrke. Men da mennene kom til Hellas, skiftet de straks side og kjempet sammen med den greske geriljaen mot den hæren de offisielt skulle tilhøre.

Hardbarkede soldater fra en spesialtrent greskengelsk avdeling går i stilling på Symi, en av de mange øyene i Egeerhavet som var okkupert av fienden. På bare to måneder i 1944 gjennomførte denne enheten 20 raids på øya, noe som bandt flere garnisoner og en tysk forsyningsflåte.

165

VÅGHALSER KIDNAPPER EN TYSK GENERAL Under et cocktail-selskap i Kairo i september 1941, sto to britiske offiserer, den 20 år gamle major Patrick Leigh-Fermor og den 18 år gamle kaptein Stanley Moss, og planla en dris­ tig operasjon for å kidnappe tyskernes komandant over Kreta. Det britiske hovedkvar­ teret gikk med på planen, og den 4. februar 1944 lettet et RAF bombefly i retning Kreta med Moss, Leigh-Fermor og to greske agenter ombord. Men været var så dårlig at bare LeighFermor klarte å hoppe ut i fallskjerm. Etter to måneder og 12 forsøk - åtte med fly og fire med båt - kunne de andre slutte seg til ham. I to uker studerte Moss og Leigh-Fermor i all stillhet general Heinrich Kreipes bevegelser. Så bestemte de seg for å ta ham i en hårnålssving hvor sjåføren hans måtte kjøre sakte. Om kvelden den 26. april signaliserte gres­ ke agenter og geriljasoldater som lå gjemt i nærheten, at den tyske kommandantens bil nærmet seg hårnålssvingen. Moss og LeighFermor i tyske korporalsuniformer ga tegn til sjåføren om å stanse. Geriljafolkene slo sjåfø­ ren bevisstløs mens de to engelskmennene bakbandt generalen, kastet ham på gulvet i Opelen hans og kjørte av gårde med ham. Med Leigh-Fermor i baksetet poserende som general Kreipe drønnet de forbi 22 vaktposter før de kom ut i øde landskap. Her etterlot de bilen og et brev hvor det sto at Kreipe var på vei til Kairo. Post scriptum: «Vi beklager dypt at vi er nødt til å gå fra denne vakre bilen.» Etter to og en halv ukers reise - hvor Kreipe brakk skulderbenet - mottok Moss og LeighFermor en beskjed fra britiske agenter i Kairo om at en motorbåt ville møte dem på sydkysten om kvelden den 14. mai. Til tross for at 30 000 okkupasjonssoldater var på jakt etter dem, klarte Leigh-Fermor og Moss å føre sin fange trygt fram til den britiske båten til avtalt tid og følge fangen videre til Egypt. Kreipe, som senere ble overført til en krigsfange-leir i Canada, var opprørt over reisen. «I hele fjorten dager,» klaget han, «hadde jeg ikke et eneste rent lommetørkle hvis jeg ikke vasket det først.»

Leigh-Fermor og Moss i tyske uniformer under generalprøve på kidnappingen.

General Kreipe med armen i fatle blir varetektsfange hos britiske soldater i Kairo.

166

geriljasoldater. ELAS kontrollerte nå over halvparten av Hellas. De

brigadeleiren. Etter to begi ven hetsløse uker bordet lojale grekere

hovedområdene som sto utenfor deres kontroll, var Epeiros, hvor

nasjonalistiske geriljafolk hjalp to britiske offiserer med et

opprørsskipene og gjenerobret dem, og et par dager senere rykket britene inn og avvæpnet opprørssoldatene. Omkring 10 000 opprørere - halvparten av de greske soldatene britene

fantastisk kupp - kidnappingen av øverstkommanderende general for øyas tyske garnison. Han ble halt ut av bilen sin, gjemt

stolte på for å hjelpe kongen med et triumferende inntog i Athen - ble internert.

i huler og ført med båt til Nord-Afrika (se til venstre).

Konsekvensene av opprøret ble mer alvorlige enn selve opprøret. Kong Georgs statsminister gikk av, og det samme gjorde

restene av EDES ennå holdt stand, og øya Kreta, hvor uavhengige,

Like viktig som ELAS' militære dominans var dens politiske formynder EAMs gryende politiske makt. EAMs mylder av frontorganisasjoner hadde nå aktiv støtte fra muligens så mange som 700 000 grekere. Kommunistenes arbeiderfront hadde

etterfølgeren to uker senere. Diskusjonen for og imot å anerkjenne PEEA fortsatte å martre den greske eksilregjeringen.

organisert en rekke streiker som hadde forhindret utskriving og

Den 26. april dukket en ny statsminister opp midt i uenighetene og forvirringen. Det var Georg Papandreou, en politisk veteran

deportasjon av mange tusen grekere til fabrikker i Tyskland. Og sentralkomiteen i EAM var den førende politiske kraft i de

som både var antirojalist og antikommunist. Papandreou hadde nettop flyktet fra Hellas på britenes oppfordring, da disse forsøkte

områdene hvor tyskerne eller EDES ikke utgjorde noen trusel.

å gi eksilregjeringen en bedere appell. Papandreou viste seg som en slu manipulator. Han inviterte

Men med EAMs kommunistiske identitet så grundig avslørt i ELAS' tøyleløse fremferd i borgerkrigen, følte partilederne at de trengte en annen forkledning. Derfor dannet de PEEA (Politisk Komité for Nasjonal Frigjøring), og i 1944 holdt de valg i alle

representanter for 17 politiske partier og motstandsgrupper, deriblant kommunistpartiet, PEEA og andre kommunistiske

områder som var kontrollert av ELAS. Kommunistenes kandidater

fronter, til et møte i Libanon i mai. Her utmanøvrerte han kommunistdelegatene ved å få dem med - i mindre enn

- noen av dem respekterte ikke-kommunister - ble valgt inn i en

dominerende stilling - i sin nye Nasjonale Samlingsregjering.

nasjonalforsamling med 250 plasser. Dermed hadde de skaffet

Kommunistlederne hjemme i de greske fjellene ble rasende

seg en provisorisk regjering i opposisjon til eksilregjeringen. Nyheten om PEEAs skyggekabinett forårsaket en ny politisk krise i Egypt, hvor den politiske misnøyen var stor blant de nesten

over de innrømmelsene deres utsendinger hadde gjort under Libanon-konferansen. De avviste avtalen og gikk så over til fjernforhandlinger med Papandreou om hvor mange plasser de skulle ha i regjeringen. Forhandlingene tok mesteparten av

20 000 greske flyktninger og andre, som hadde opprettet en gresk

hær og marine i eksil. Mange av mennene i disse avdelingene delte PEEAs avsky for monarkiet og gjorde mytteri til støtte for

sommeren. Frigjøringen av hjemlandet sto for døren, og likevel fortsatte

undergrunnsregjeringen. Mytterister til sjøs overtok fem av den

grekerne - kommunister, monarkister, sosialister og republikane­

greske marinens skip, og uroen spredte seg i en armébrigade som var stasjonert ved Aleksandria. Britene, som håpte på å ta

re av enhver avskygning - å krangle. «Hvorfor,» spurte Winston

knekken på mytteriet uten blodsytgytelser, omringet og beleiret

fienden?»

Churchill oppgitt, «kan ikke grekerne spare sitt hat til den felles

167

/ den trygge fjellbygda Richea, hvor tyskere sjelden var å se, sitter greske geriljasoldater og landsbyboere og lytter på en BBC-sending. Maleri av Bernard Perlin.

169

EN OPTIMISTISK START PÅ ET HEMMELIG OPPDRAG Geriljakriger av den typen som ble utkjempet i Hellas og Jugo­

slavia, innebærer utallige enkeltoperasjoner, som ofte utsettes for skjebnens luner, og kunnskapen om dem går vanligvis tapt for historien. Men for dem som deltar i dem, er disse hendelsene ofte det viktigste som skjer i hele krigen - og i deres liv. Én slik hendelse fant sted i fjellbygda Richea i Syd-Hellas, og her ble

detaljene i et mindre rekognoseringstokt - og en granateksplo-

sjons innvirkning på omhyggelige forhåndsplaner - bevart for ettertiden fordi en av deltakerne var kunstmaler. Det hele begynte en junimorgen i 1944, da en motorisert skonnert la ut fra en vik på Tyrkias kyst. Bestemmelsesstedet var det tyskokkuperte Hellas på den andre siden av Egeerhavet. Ombord i skonnerten var det 13 mann på hemmelig oppdrag - ni

britiske kommandosoldater og deres kaptein, videre en gresk liaison-offiser og to observatører - Alexis Ladas, en ung greker som arbeidet for de alliertes Midtøsten-hovedkvarter i Kairo, samt Bernard Perlin, en amerikansk kunstner på oppdrag i Midtøsten De reisende må gjennom en lang, smertefull natt på sine tresadler gjennom hårnålsvinger som bare er opplyst av måneskinnet.

for tidsskriftet LIFE. Gruppen hadde ordre om å foreta raids mot

tyskerne langs sydkysten av Hellas og drive etterretningsvirksom­ het i tilsammen 15 dager. For å unngå tyske patruler seilte de for det meste om natta. Om dagen lå de skjult under kamuflasjenetting i små bukter. De

la til i fiskeværene langs kysten av fastlandet, og lokalbefolknin­ gen, som ikke hadde hatt besøk fra frigjorte områder på tre år,

svermet ombord (til høyre). Her ble de for første gang siden krigsutbruddet budt på kaffe, og de fikk anledning til å lange i seg den maten som var til overs i skipet. I Pytra på Peloponnes, den siste havnen de besøkte, ble kommandosoldatene nedrent av innbyggerne på stedet, som hyllet dem som den engelske hær som nå var kommet som landets befriere - «alle 13», som Perlin lakonisk bemerket.

I Plytra møtte kommandogruppen geriljasoldater fra den kommunistiske frigjøringsorganisasjonen ELAS og reiste sammen

med dem på muldyrkjerrer gjennom bondelandet fram til foten av fjellet. Under den påfølgende oppstigningen langs fjellsiden (til venstre) insisterte ELAS-speiderne på å bruke beina mens kommandosoldatene red på muldyr og esler oppover de bratte og sleipe flågene til fjellbygda Richea, hvor deres odyssé tok en skjebnesvanger vending.

170

ut av Hellas for ham.

171

EN GRUSOM ULYKKE OG DENS ETTERSPILL Like etter ankomsten til Richea, mens kommandogruppen satt i konferanse med offisere­ ne fra ELAS, ble det meldt at tyskerne planla å omringe bygda. Kommandosoldatene foreslo å legge seg i bakhold mot tyskerne, og ELASfolkene var straks med på det.

172

Engelskmennene holdt på med å gjøre seg klare til angrep da Perlin hørte et skrik etterfulgt av en eksplosjon. Han skyndte seg tilbake til kommando-hytta og oppdaget at rommet var oversprøytet med blod og overfylt av dynamittrøyk. Mens mennene holdt på med å klargjøre våpen og ammunisjon, hadde en av soldatene mistet en håndgranat. Denne falt ned på en sovepose og eksploderte. Da røyken hadde lagt seg, trådte følgende scene fram: Cranatsplinter hadde skadet fire av kommandosoldatene og en femte hadde fått

et bein ødelagt. ELAS-soldatene innså nå at det ikke lot seg gjøre å gjennomføre en felles operasjon og trakk seg stille bort. Kommandosoldatene og bygdefolket fikk i stand en båre til det invalidiserte granatofferet og begynte den lange vandringen ned til kystbyen Neapolis for å få tak i en kirurg. Under den strabasiøse ferden, der andre grekere overtok etter folke­ ne fra Richea, gikk det koldbrann i soldatens fot, og i Neapolis måtte beinet amputeres i all hast.

To tyske fanger mobbes gjennom en gate. De er ubundet men barføtt - dette for å hindre dem i å stikke av, men også fordi fottøy var verdifullt krigsbytte. ;7

Siden han snakket både engelsk og gresk, ble Ladas den uoffisielle lederen for ekspedisjonen.

174

Perlin ga den greske kvinnen som stelte soldaten med det amputerte beinet, tilnavnet Florence Nightingale.

Denne karen - som bare er tenåring - fulgte ELAS-geriljaen under oppdraget.

BLODIG HEVN FOR ET TYSK ANGREP Til tross for den stygge skaden og den lidelsesfylte operasjonen overlevde komman­ dosoldaten. Kameratene hans innså at deres militære oppdrag måtte avbrytes og satt på kaféen og speidet etter en båt som skulle plukke dem opp. Perlin fikk tida til å gå med å lage skisser av Alexis Ladas (til venstre), som nå var blitt en slags leder for ekspedisjonen, og av

lokalbefolkningen, mens Ladas studerte de regionale politiske forhold og geriljaens opera­ sjoner. En dag ble kommandosoldatene lokket ut i hovedgaten av ropene fra en opphisset men­ neskemengde. Under tilrop fra folk i byen spaserte to tyske soldater (over) med glisende ELAS-menn i hælene. De to soldatene var blitt tatt til fange mens de plukket grønnsaker til en radarstasjon i nærheten. De var blitt kidnap­ pet som hevn for et raid tyskerne nylig hadde foretatt mot en ELAS-gruppe, og geriljasolda­ tene ville drepe dem.

Ladas ble oppskaket og prøvde å utsette dommen ved å få geriljafolkene til å gå med på at han forhørte fangene. Den ene av dem var en østerriksk bonde som klamret seg til livet. Han fortalte alt han visste om radarstasjonen. Den andre, derimot, en tidligere skolelærer og en fanatisk nazist, ville ikke snakke. Ladas fikk tillatelse til å fortsette forhørene neste dag, men samme kveld vagget en ung ELAS-mann inn i kaféen og viste fram en blodig bajonett. «Jeg tok dem med denne her,» skrøt han. «Dere skulle hørt som de skrek.»

175

AVSKJEDENS TIMER Den dagen da kommandosoldatene etter planen skulle plukkes opp, kom og gikk uten tegn til skip. Soldatene kunne ikke få kontakt med basen i Tyrkia fordi radioutstyret hadde brutt sammen. Samtidig var de redde for tyske angrep og engstelige for den invalides tilstand - beinstumpen ville ikke friskne til, og han trengte en hudtransplantasjon. Mennene ven­ tet en uke til før de begynte å legge krisepla­ ner. De fikk lånt en liten båt som fire av dem skulle frakte pasienten over Middelhavet til Afrika i. Etterpå skulle de komme tilbake og hente de andre. Da avreisedagen kom, våknet de og fant en britisk motorbåt på havnen, - båten hadde vært på leting etter dem. Samme kveld gikk de ombord (til venstre) og den sårede komman­ dosoldaten ble tatt til et sykehus i den nøytrale havnebyen Izmir i Tyrkia, mens andre medlemmer av gruppen returnerte til sin tyrkiske base. Etter all denne dramatiske spenningen ble hele oppdraget protokollført ganske enkelt som et mislykket rekognoseringstokt.

Perlin laget denne skissen av en geriljasoldat som kommer fra vakt med tyske støvler og italiensk gevær.

176

En rørende gestus: Folk fra Napoli vinker farvel til kommandosoldatene som er på vei ut til skipet. «Tårene rant fritt på begge sider,» skrev Perlin.

177

Den 9. oktober ble det inngått en avtale utenom det vanlige i Kreml i Moskva angående Hellas' og Jugoslavias fremtid. De som fattet beslutningen var Winston Churchill, hvis regjering hadde oppmuntret og hjulpet geriljaen på Balkan, og Josef Stalin, som

den kommunistiske ELAS-geriljaen og partisanene i Jugoslavia sto i ideologisk gjeld til.

Som Churchill senere mintes i sine memoarer, åpnet han samtalen ved å si til Stalin: «La oss ta for oss våre affærer på

Balkan. Hva Storbritannia og Russland angår, hvordan ville det være for dere å få 90% av kontrollen i Romania, om vi fikk 90% dominans i Hellas og så kjøre 50-50 i Jugoslavia?» Churchill skrev prosenttallene på et papirark og skjøv det over bordet til Stalin. Sovjetlederen «tok sin blå blyant og laget en stor

hake på arket. Det hele var avgjort på så lang tid som det tar å skrive det opp». Etter en lang taushet foreslo Churchill: «Kunne det ikke bli

ansett som temmelig kynisk hvis det så ut som om vi hadde

avgjort disse spørsmålene som er så skjebnesvangre for millioner av mennesker, på en så uvøren måte? La oss brenne papiret.» «Nei,» svarte Stalin. «Behold det, De.»

Churchills avtale med Stalin var slutten på fem måneders diskusjoner i spredte møter på toppnivå, og den avspeilte den

avgjørende vendingen krigen hadde tatt i løpet av 1944. De vestlige allierte hadde invadert Frankrike i juni og rykket nå fram

mot selve Tyskland. I mellomtiden gikk de sovjetiske hærstyrkene fram langs hele østfronten. Nettopp mens de to lederne snakket En avgjørende avtale undertegnes i Moskva

sammen i Moskva, rullet væpnede russiske kolonner fra Romania

Forstyrrelser for tyskernes retrett

inn over det østre Jugoslavia og tvang dermed tyskerne til å dra

Allierte togsabotører går med geriljaen

seg ut av Hellas før retretten ble avskåret. Alle disse utviklingslin­ jene pekte mot slutten på krigen og økte behovet for en politisk løsning på Balkan.

«Den røde pimpernell» og erkebiskopen

Athen feirer frigjøringen Borgerkrig i Hellas

Men til tross for enigheten i Moskva var det klart at Stalin og Churchill arbeidet ut fra motstridende målsettinger. Stalin hadde

Et fredsforslag som temmet kommunistene

innrømmet britene overherredømme i Hellas og hadde gått med

Churchills sjakkspill i Jugoslavia

Pensjonert lærer redder en bro i Beograd

på bare 50% innflytelse i Jugoslavia fordi han anså det av større betydning å okkupere Ungarn og Østerrike. Churchill, som var bekymret over at Sovjet-makten spredde seg vestover, manøvrer­

Massiv hevn over partisanenes fiender

te veldig for å blokkere den russiske fremrykningen og for å få

Mihailovic stilles for retten og henrettes

USA med på diverse antisovjetiske operasjoner. Men president Roosevelt hadde flere ganger avslått å sende US-tropper ut på

Blodig demonstrasjon på Konstitusjonsplassen

Tito går egne veier

OPPGJØR PÅ BALKAN

noen som helst politisk motiverte omveier. Amerikanerne hadde

eksilregjering - den såkalte Nasjonale Samlingsregjering - på de

hendene fulle med kampene i Stillehavet, og Roosevelt var fast bestemt på å få slutt på konflikten i Europa så hurtig som mulig for

samme vilkår som de så høylydt hadde avslått hele sommeren igjennom. Nå godtok de at de bare fikk 6 av de 15 plassene i

å frigjøre krigserfarne divisjoner til et storstilt angrep på Japan. Avtalen mellom Stalin og Churchill duket bordet for et endelig

regjeringen. ELAS gikk med på å kjøre i tospann med den republikanske geriljaen EDES, som de hadde angrepet med

krigsoppgjør på Balkan. Uunngåelig nok hadde de avtalte

samme villskap som de hadde vist mot tyskerne. Kommunistenes

prosenttallene en dyptgående virkning på den politiske orden

holdningsendring var så skarp og plutselig at den overrasket til og med den hardbarkede sjefen for den allierte delegasjonen i Hellas, Chirstopher Woodhouse, som nå var blitt forfremmet fra

som der tok form. Men geriljalederne i Hellas og Jugoslavia var

ikke hjelpeløse brikker på det internasjonale sjakkbrettet, og man

måtte regne med at de ville spille på stormaktene for å oppnå

major til oberst. «Som med et trylleslag,» skrev han, «ble den sinte,

fordeler hjemme. Som alltid var det eneste sikre på det

engstelige og forvirrede staheten fra tidlig på sommeren omgjort

uberegnelige Balkan at mange grundig utarbeidede planer ville

falle i fisk.

til godvilje.» Tro mot sine løfter samarbeidet ELAS med EDES om å forstyrre

Kommunistpartiet i Hellas og dets ELAS-gerilja visste at det de

de tyske styrkene, som var i ferd med å trekke seg ut av Hellas denne høsten. Geriljaens hovedmål var landets eneste nord-syd-

hadde oppnådd i løpet av krigen, sto på spill - allerede før Stalin avskrev dem med en strek fra sin blå blyant. I juli 1944 hadde

Sovjetunionen sendt sin første militærmisjon til ELAS. Russernes

gående jernbanelinje, som tyskerne desperat trengte for å forflytte de gjenværende 90 000 okkupasjonssoldatene via Beograd før den Røde Armé nådde fram dit. I sine angrep mot

ankomst viste seg å bli en vekker for begge parter. Ifølge britiske etterretningsrapporter hadde ELAS «ventet at den sovjetiske

tyske troppetog fikk geriljaen hjelp av små britiske og amerikans­ ke ekspertgrupper som ble sluppet ned i fallskjerm eller smuglet i

delegasjonen skulle bringe dem manna fra himmelen», men ble i

land med båt. Disse soldatene var utstyrt med rakett-bazookaer,

stedet bedt om ikke å planlegge ut fra russiske våpen eller

som viste seg å være utrolig virkningsfulle mot jernbanetog. Geriljaen og de allierte gruppene gjorde sin destruktive jobb så

forsyninger. De sovjetiske offiserene på sin side hadde ventet at

ELAS var en førsteklasses geriljahær på linje med de jugoslaviske partisanene. I stedet fant de «en mobb dårlig kamuflert bak en omstendelig sentralisert kommando». Om ikke Stalin tidligere hadde bestemt seg for å ofre ELAS, gjorde i hvert fall ikke

grundig at Hellas hadde svært lite rullende materiell til disposisjon da landet skulle bygges opp igjen etter krigen. Mange av de 250 amerikanske togsabotørene var av gresk herkomst, og for dem hadde oppdraget en spesiell følelsesmessig

rapporten fra delegasjonen saken bedre. Da det ble klart at Sovjet ikke ville komme med forsyninger,

verdi. Mange av gresk-amerikanerne traff på denne måten flere

måtte det greske kommunistpartiet revurdere sine to strategiske muligheter - enten å gripe makten voldelig eller ved hjelp av

ved sin bestemors hus. En annen lå syk i en fjellhytte da faren

politiske manøvreringer. Gjennom hele okkupasjonstiden hadde partiet vaklet mellom disse to strategiene. Den konservative fløyen, ledet av den fargeløse generalsekretæren Georg Siantos,

kjempet med vekslende hell for å tøyle tilhengerne av en voldelig maktovertakelse - personifisert i den karismatiske høvdingen Aris Velouchiotis. I september 1944 hadde den konservative fløyen

av sine slektninger igjen. En av soldatene kom ned i fallskjerm like

hans spaserte inn. Men amerikanere med greske navn var også utsatt for en viss risiko. Kommunistiske geriljafolk peilet dem inn, spilte på deres sympati for Hellas og prøvde å vende deres

nostalgiske patriotisme mot britene, som hårdnakket forsøkte å tvinge den upopulære eksilkongen Georg II på landet. Noen av gresk-amerikanerne hadde liten grunn til å like britene, men

gjenvunnet overtaket. Nesten over natt foretok kommunistene en oppsiktsvekkende

nesten alle sammen motsto tilnærmelsene fra ELAS. I løpet av september, mens tyskerne var på vei ut under ild fra geriljaen, forberedte det britiske hovedkvarteret i Kairo en formell

helomvending. De gikk med på å gå inn i Georg Papandreous

frigjøring av Hellas i form av operasjon Manna. For å unngå

179

unødvendige kamper besluttet de britiske strategene intelligent nok å omgå den hårdnakkede tyske garnisonen på Kreta. (Den holdt stand der til mai 1945, lenge etter at tyskerne hadde evakuert resten av Hellas.) Den britiske invasjonsstyrken talte bare 4 000 mann. Men den syntes stor nok til å tone flagg, til å

avskrekke eventuelle ambisjoner fra ELAS' side og til å hjelpe den

greske eksilregjeringen med å overta i Athen. Den 1. oktober gikk frigjøringshæren uten motstand i land på

vestkysten av Syd-Hellas. Britene la straks i vei mot Athen. Muligheten for at ELAS ville prøve å innta byen før de nådde fram,

palasset til Hellas' kirkelige overhode, erkebiskop Damaskinos av Athen. Erkebiskopen var en gammel venn av Macaskie og hadde tidligere i krigen gjemt ham i sitt hus. Uberørt av at tyske baktropp-avdelinger fremdeles patruljerte Athen, overtalte Da­

maskinos Macaskie til å ta på seg uniformen og bli med gjennom Athens gater i erkebiskopens limousine «for å vise folket at De er

kommet». Mens de to kjørte gjennom Athen, kimte kirkeklokker som tegn på at byen var frigjort. Dette utløste en tumultartet feiring.

Macaskie, som ble kalt «Den Røde Pimpernell» på grunn av sine

Den kvelden forlot de siste tyskerne Athen gjennom «gater fylt av et hav av mennesker så tett at bilen vår sneglet seg fram under store vanskeligheten», mintes Roland Hampe, en tysk sivil

dristige tokt i det okkuperte Hellas. Macaskie hadde blitt tatt til

embetsmann. «Jeg har aldri sett mennesker grepet av slik glede og

fange under det kortlivete britiske forsvaret av Hellas i 1941, men

entusiasme.» Tre dager senere hilste Athen den britiske hovedstyrken

bekymret en av frigjøringshærens offiserer, oberstløytnant Frank

hadde rømt og hjulpet til med å smugle ca 250 krigsfanger ut av landet. Han hadde blitt tatt til fange to ganger til, men rømte

begge gangene, bl.a. ved å bestikke fangevokterne. Nå bestemte Macaskie seg for å frigjøre Athen uten noen som helst forsinkelser og ilte til hovedstaden med en avdeling på 10

velkommen og etter ytterligere tre dager ankom eksilregjeringen.

Innsettelsen av Papandreous regime foregikk uten alvorlige opptrinn. De kommunistiske politikerne holdt sine nylig avgitte løfter. De beordret ELAS-enhetene i Athen til å stille seg under

britiske soldater. De ankom klokka 4 om morgenen den 12.

Papandreou-regjeringens kommando, som i sin tur delegerte

oktober. Macaskie skiftet til sivile klær og dro omgående til

oppsynet med hele geriljaen til kommandanten for den britiske

180

frigjøringshæren, generalløytnant Ronald Scobie. ELAS-hoved-

november da den greske 3. fjellbrigade marsjerte inn i Athen i

kvarteret i Sentral-Hellas fulgte Scobies ordre om å holde sine

slagorden og ledet av tre hornorkestre. Denne delen av den

organiserte enheter utenfor Athen. ELAS adlød også partiets ordre

greske eksilhæren besto av 4 000 soldater som hadde nektet å gå sammen med sine antirojalistiske kolleger under Alexandria-

om å legge bånd på den fanatiske Aris, som var på vei gjennom Hellas på en hvit hest og stadig presiderte over massehenrettelser av folk som var mistenkte for å ha samarbeidet med aksemakte-

opprøret i april 1944. Den hadde senere gjort en gallant innsats sammen med britene under Italia-felttoget. Brigaden var opplagt

ne. De kommunistiske frontorganisasjonene i Athen hadde ordre om å oppføre seg skikkelig, og de gjorde mer enn det. For å være

monarkistisk og antikommunistisk. Den britiske oberst Wood­

hyggelige mot britiske enheter som marsjerte inn i Athen, dekte de byen med vennligsinnete slagord på noe knudrete engelsk -

tilbakekalt, hadde advart regjeringen mot å trekke inn den greske

som f.eks. «Well come Brave Allies.» (Vel Kommen Tapre Allierte.»)

rende, selv om det ikke var ment slik» og utgjorde «den viktigste enkeltfaktor som bidro til tapet av tillit» fra kommunistenes side.

Men lykkerusen som fulgte frigjøringen varte ikke lenge. Grekerne

Den 26. november foretok britene enda et provoserende trekk. General Scobie, som var oppgitt over kommunistenes

begynte å innse dimensjonene av landets lidelser, og de ble forskrekket. Hungersnøden var utbredt. Pengene hadde blitt så verdiløse at et brød kostet 140 millioner drachmer. Landet lå i

house, hvis allierte militærmisjon til geriljaen var i ferd med å bli brigaden. Dette trekket, skrev Woodhouse senere, var «provose­

ruiner - nesten 1 700 landsbyer var ødelagt. Disse problemene

endeløse vakling, besluttet å temme ELAS ved å demobilisere dem. Planen hans, som fikk den greske regjeringens tilslutning, krevde at alle geriljasoldater skulle levere inn våpnene mellom

kunne man ikke hamle opp med uten samarbeid mellom alle

den 10. og den 20. desember. Napoleon Zervas gikk øyeblikkelig

politiske partier. Men da november kom, samarbeidet det

med på å oppløse EDES. Men kommunistene ble nå virkelig overbevist om at den greske brigaden ville bli brukt mot dem hvis

kommunistiske partiet ikke lenger.

Kommunistene hadde fått nye politiske problemer. De fryktet at Papandreou-regjeringen, hvor de og deres sympatisører var i

de la ned våpnene. De erklærte at de ikke ville gi fra seg våpnene

mindretall, ville handle i favør av dem som hadde samarbeidet

dreous regjering, støttet av britene, avslo. Kløften åpnet seg raskt. De kommunistene som hadde vært for å ta makten med våpen, fikk igjen kontroll over partiet. De ble

med okkupasjonsmakten. Athen var stort sett i hendene på byens politi, hvorav mange hadde vært medlemmer av den tidligere marionettregjeringens Sikkerhetsbataljoner. Nesten hver

medmindre den greske brigaden også ble avvæpnet. Papan-

natt ble kommunister og deres sympatisører overfalt på gata av

oppmuntret av et budskap fra Jugoslavia. Marskalk Tito reagerte på det han mente var overdreven innblanding i Hellas' indre

en høyreorientert organisasjon som kalte seg X - forbokstaven i

anliggender fra britenes side, og kom med et vagt tilbud om hjelp

gruppens navn - og politiet var mistenkelig overbærende med

til sine greske kamerater.

disse overfallene. Dessuten så det ut til at lederen for X, en tidligere oberst i hæren ved navn Georg Grivas, hadde en slags avtale med britene.

Mange kommunister så i dette en ond sirkel - de forræderne som hadde samarbeidet med aksemaktene, samarbeidet nå med britene for å få tilbake kong Georg 11, før en folkeavstemning kunne holdes for å avgjøre det greske kongedømmets skjebne. Britene hadde faktisk gått med på at kongen ikke skulle vende

Den 2. desember gikk kommunistene og deres sympatisører

plutselig ut av Papandreous regjering. De kunngjorde en stor demonstrasjon påfølgende morgen for å protestere mot demobiliseringsordren. ELAS-avdelinger begynte å gå mot Athen, og ELAS-reservistene inne i byen gjorde seg klare til aksjon. Britene

på sin side betraktet disse fiendtlige trekkene som et kommunis­ tisk forsøk på å gripe makten, og de forberedte seg på å bevare

tilbake før etter folkeavstemningen. Men kommunistene trodde

ild med ild. Begge sider var altså overbevist om motpartens onde hensik­

ikke på britene. Kommunistenes mistanker ble sterkt intensivert den 10.

ter, og Hellas trengte bare en tilfeldig gnist til å sette i gang en borgerkrig. Denne gnisten spratt søndag morgen den 3. desember

Da de britiske troppene den 15. oktober 1944 gikk i land i Zea-bukta ved Pireus ble de hilst av en vilt entusiastisk folkemengde, her sett fra luften. Da soldatene i triumf marsjerte inn i Athen - som ligger like ved — ble de overøst med blomster, frukt og parfyme av grekere i tusenvis som feiret befrielsen fra tysk okkupasjon.

181

på den historiske Konstitusjonsplassen i Athen. Klokka 10.45

nen. På vei ut hadde tyskerne nemlig bevisst etterlatt intakte

masjerte flere hundre venstreorienterte demonstranter inn på plassen i åpen forakt for politiet, som hadde fått ordre om å

forsyningslagre i håp om å oppmuntre geriljaen til innbyrdes kamp. Også geriljaen prøvde å unngå direkte sammenstøt med

forhindre demonstrasjonen.

britene og konsentrerte seg i stedet om å bekjempe den greske

Det lød skudd. Spørsmålet om hvem som begynte, ble aldri

avklart. De høyreorienterte hevdet at kommunistene bevisst hadde provosert politiet, og de venstreorienterte påsto at demonstrantene hadde vært ubevæpnet. I alle tilfelle var alle ofrene for skytingen - i forskjellige beretninger fra to til 28 drepte

og mange sårede - sivile. De rasende demonstrantene gikk så løs på politifolkene og rev et par av dem bokstavelig talt i stykker.

På kort tid hadde blodbadet på Konstitusjonsplassen tiltrukket en opprørt folkemengde på omkring 60 000. Ifølge William

Hardy McNeill, assisterende amerikansk militærattasjé i Athen, betraktet mange i folkemengden de falne demonstrantene som patriotiske martyrer. «Rundt de stedene hvor demonstrantene var blitt nedslaktet, ble det satt opp blomster og kvister, og hundrevis

av mennesker bøyde seg ned og dyppet lommetørklærne i blodet som ennå var ferskt på brolegningen. Lommetørklærne ble så

brigaden. Fem dager etter at kampene begynte, spilte ELASsoldater faktisk en vennskapelig fotballkamp mot en sydafrikansk-britisk enhet i Marathon, vel 30 km fra krigsskueplassen Athen. Men innen den tid hadde Scobie fått en dytt i ryggen i

form av et telegram fra Churchill i London: «Nøl ikke med å handle som om De var i en erobret by hvor et lokalt opprør er i

emning. Vi må holde på herredømmet over Athen.» Scobie kastet sine nye tropper inn i kampen. For første gang under krigen møtte britene den frustrerende geriljataktikken som deres egen militærmisjon hadde hjulpet til med å legge opp mot

aksemaktenes okkupasjonsstyrker. Britene visste aldri hvor eller hvem deres plageånder var. ELAS-mennene var kledd i sivil eller i

deler av britiske uniformer som RAF hadde sluppet ned tidligere, og de lå i bakhold i smug og på hustak, klare til å skyte ned britiske soldater på patrulje. Mange av geriljafolkene var ikke menn i det hele tatt, men

gjort om til bannere som ble paradert gjennom folkemengden, og

unge kvinner - allsidige veteraner fra tidligere ELAS-tokter.

de som bar dem, oppfordret alle som sto rundt dem til å ta på de blodstenkte fillene og sverge hevn over dem som hadde foretatt

Kvinnene kjempet med rifler og maskinpistoler, narret ensomme soldater i fatale feller og var profesjonelle når det gjaldt å kaste

nedslaktingen.»

hjemmelagete bomber - såkalte «Scobie-hermetikk», oppkalt etter britenes kommandant - bestående av to dynamittgubber

Samme kveld begynte slaget om Athen med at ELAS angrep

byens politistasjoner. Neste dag ble ELAS solid forsterket med avdelinger fra forstedene, og ved daggry den tredje dagen hadde

pakket med skrapjern i en blikboks. Under kampen om RAFs

geriljaen inntatt alle byens 24 politistasjoner samt hovedveien

luftforsvaret overgi seg til 2 000 ELAS-menn, og mange ble sjokkert over å oppdage en gjeng geværjenter som de et par uker

mellom Athen og havnebyen Pireus. Britenes stilling i Athen var så kritisk at det ble kalt inn flere avdelinger fra Italia, hvor det også

hovedkvarter like ved Athen måtte flere hundre mann fra

var desperat bruk for dem. Selv om en forsterkning på 2 000

tidligere hadde hatt vennlige stevnemøter med. Kampene raste gjennom hele desember. Athen, som hadde

soldater alt hadde ankommet, var dette langt fra nok. General Scobie hadde bare 6 000 britiske soldater til disposisjon, pluss de

kommet noenlunde uskadd fra aksemaktenes okkupasjon, ble nå skrammet av britiske tanks-kanoner, rakettene fra Spitfires, 75

4 000 i den greske brigaden og Grivas' noe over 600 høyreorien­ terte gatekjempere.

mm artilleri i hendene på ELAS og en og annen eksploderende sporvogn som geriljafolkene hadde fylt med dynamitt og sendt

Til å begynne med unngikk Scobie å komme i åpen kamp med

ELAS, som hadde godt og vel 20 000 geriljasoldater og reservister i

allierte, og greker ble nådeløst satt opp mot greker. Mange greske familier opplevde tragiske splittelser. Mens Papandreou arbeidet

Athen-området. På toppen av dette var geriljaen nå bedre bevæpnet enn den noen gang hadde vært under hele okkupasjo­

med å få has på ELAS, tok hans datter, skuespillerinnen Miranda, turer bak ELAS' barrikader og underholdt geriljasoldatene.

på måfå gjennom byens gater. Britene kjempet mot sine tidligere

En venstre-orientert demonstrant ligger død i rennesteinen på Konstitusjons­ plassen i Athen den 3. desember 1944. Han var en av de mange grekere som ble drept da den britisk-støttede Papandreou-regjeringens politi skjøt inn i en folkemengde som marsjerte med flagg mot Universitetsgata. Dette satte i gang en borgerkrig som raste i seks uker.

182

I midten av desember så det ut til at ELAS-styrkene hadde seieren innen rekkevidde. Den greske brigaden, som hadde prøvd

på - og mislyktes med - å rense hovedstadens forsteder for ELASenheter, var nå innesperret i utkanten av byen, praktisk talt uten kontakt med britene. I de sentrale bydelene var general Scobies

styrker klemt sammen på en smal stripe tre km lang og fem eller seks kvartaler bred. De kunne få friske forsyninger bare sjøveien, noe som innebar at britiske avdelinger måtte slå seg gjennom ELAS' linjer på vei til og fra havnebyen Pireus. En spesielt utsatt strekning på denne veien ble kalt «the Mad Mile» - den Vanvittige

Mila. Nå da britene satt fast i Athen, vendte ELAS sin oppmerksom­

hadde mistet kampgløden nå da tyskerne var borte, og gjorde bare symbolsk motstand. Den britiske marinen måtte redde Zervas. Tre jagere og ni landgangsfartøyer gikk i ferjetrafikk til øya

Korfu og evakuerte 7 000 EDES-menn, et like stort antall sivile sympatisører, samt et utall kyr, kalkuner og andre husdyr. I mellomtiden, den 25. desember, hadde Churchill satt seg i et

fly og sluttet seg til slaget om Athen. Han var ikke i særlig humør

denne juledagen. I Nord-ltalia hadde de allierte styrkene gravd

seg ned for vinteren like nedenfor Po-dalen. I Ardennes-området i Belgia hadde tyskerne startet en enorm motoffensiv, som amerikanerne kalte «the Battle of the Bulge» - «Humpslaget». Og

het mot sitt uoppgjorte regnskap med britenes allierte gerilja,

Churchill selv var i skuddlinjen både hjemme og i USA på grunn av britenes rolle i den stadig mer upopulære greske borgerkrigen.

Napoleon Zervas og hans EDES-menn, som fremdeles var isolert i

New York Times gikk så langt som å kalle ham «et produkt av det

sitt hellige Epeiros i fjellene i nordvest. Angrepet på EDES ble satt i

19. århundres tenkning, som utkjempet en krig i det 20. århundre med målsettinger fra det 18. århundre».

gang av to ELAS-veteraner, Aris Velouchiotis og oberst Stephanos

Saraphis, som hadde ansvaret for kommunistenes indre anliggen­ der. Oddsene mot Zervas var ikke utslagsgivende -11 500 ELASfolk mot 8 000 EDES-soldater. Men Zervas manglet forsyninger og

Om denne bemerkningen var ondskapsfull, så var den ikke fullstendig urettferdig. Churchills taktikk i Hellas lignet faktisk på gammeldags imperialistisk spill om makten. Han kjempet for å

183

gjøre landet til et ledd i Storbritannias bestrebelser på å få tilbake sin dominerende stilling i Middelhavs-området. Men Churchill

nøytralitet. USAs ambassadør i Athen, Lincoln MacVeagh, drev nøytraliteten til absurde ytterligheter. Da kommunistene stanset

kjempet også for politisk frihet i Hellas. Sant demokrati, hadde han sagt i Underhuset, «er ikke en skjøge som en mann med

vannforsyningene, nektet han britene å hente vann i brønnen i hagen hans. Men langt mer alvorlig var ordrene fra den

maskinpistol plukker opp på gata». I alle tilfelle var Churchill mindre bekymret over personlig

amerikanske sjefen for marineoperasjoner, admiral Ernest J. King,

kritikk enn over president Roosevelts fingrene-av-fatet-politikk i

Denne ordren, som egentlig bare kunne gis av de alliertes felles hovedkvarter, satte seg ut over kommandoprosedyren og ble

Hellas. I stedet for å hjelpe de beleirede britiske troppene, lente høytstående amerikanere seg tilbake i stolen for å holde på sin

184

som forbød amerikanske skip å levere forsyninger til britene.

hurtig trukket tilbake.

Ren frustrasjon hadde brakt Churchill til Athen for å prøve en

Selv om delegatene kranglet forbitret om alt annet, ble de raskt

ny vri. Han innså nå at militært potensial alene ikke kunne redde

enige om at Damaskinos var akseptabel som regent inntil en

Hellas fra kommunistene. Riktignok var de britiske forsterkninge­

folkeavstemning kunne avgjøre det greske monarkiets skjebne. Planen om å innsette en regent overbeviste til og med

ne som daglig strømmet inn fra Italia, i ferd med å drive ELAS ut av Athen, men man kunne langt fra avse så mange soldater fra krigen mot tyskerne at ELAS'grep om resten av Hellas ville løsne.

kommunistene og antimonarkistene om at Churchill hadde latt

Så Churchill håpte på å nå fram til en politisk løsning ved å

Med grekernes velsignelse i lomma fløy Churchill hjem til London og ga kong Georg II beskjed om å utnevne Damaskinos som sin regent. Motstrebende gjorde Georg som han ble bedt om.

innsette en provisorisk regent. Som formell erstatning for kongen

kunne en upartisk regent bidra til å overbevise antimonarkistene

om at britene ikke hadde til hensikt å bringe Georg II tilbake uten å holde folkeavstemning først, slik de hadde lovt. Churchill hadde fått et vink om at erkebiskop Damaskinos ville være den ideelle regent. Den 54 år gamle prelaten, som var godt

alt håp fare om å bringe kongen tilbake før folkeavstemningen.

På nyåret 1945 ble Damaskinos offisielt innsatt som regent, og en ny regjering ble dannet. Dette populære skifte av regime forårsaket akkurat det Churchill håpte at det skulle, nemlig å

splitte de moderate fra kommunistene, som de hadde sluttet seg

og vel seks fot høy med en fysikk som ennå røpet at han hadde

til som det beste medium for å uttrykke sin motstand mot

vært konkurransebryter i sine ungdomsdager, hadde vært et solid fyrtårn i kampen mot aksemaktenes okkupasjon. Foruten å

kongen.

hjelpe britiske krigsfanger til å flykte fra landet hadde han reddet

Både militært og politisk hadde kommunistene nå tidevannet mot seg. Britenes rekker svulmet opp til 50 000 mann ved hjelp av to divisjoner som nettopp hadde kommet fra Italia, og de hadde nå

livet til mange jøder ved å døpe dem i den tristne tro, og da tyskerne begynte å deportere greske sivile for å få dem til å arbeide i tyske fabrikker, hadde hans innbitte motstand -

sammen med streiker ledet av kommunistenes arbeiderfront stanset dette prosjektet. Damaskinos' tapperhet og patriotisme

det mannskapet de trengte for å ta seg av ELAS-geriljaen i Athenområdet. De slo seg ut av sin trange innhegning i Athens sentrum, sikret seg veien til Pireus og erobret to av geriljaens sterkeste

ble beundret av grekere av enhver politisk avskygning. Churchill var i tvil med hensyn til erkebiskopen, og fryktet at

holdepunkter, nemlig det gamle stadion og Fix-bryggeriet. ELAS

han ville være for venstreorientert. Men all hans tvil forsvant denne juledagen da han møtte Damaskinos ombord i den britiske

hadde unnlatt å gjøre bruk av de omkring 23 000 geriljasoldatene som var konsentrert i Sentral-Hellas, og den hadde sløst bort sin

krysseren H. M. S. Ajax, som lå for anker i nærheten av Athen.

beste militære leder, Aris, på det meningsløse felttoget mot EDES i

Churchill ble overveldet over Damaskinos' legemsstørrelse - han virket sju fot høy i sin seremonielle mitra - og Churchill avgjorde

måneds kamp, og da var kommunistenes taktiske posisjon

fort at erkebiskopen var «en ruvende figur i det greske virvaret».

allerede håpløs.

hadde i stor grad selv bidratt til sitt nederlag. Organisasjonen

Epeiros. Aris ble ikke beordret til Athen før den 2. januar, etter en

(Damaskinos imponerte også mannskapet på Ajax, som så ham

Mens baktroppen utkjempet de siste småslagene i Athen,

ankomme mens de satt og så på at noen skipskamerater oppførte

begynte ELAS en siste orgie i meningsløst barbari. Geriljaen tok

en tradisjonell julepantomime. Sjøfolkene trodde Damaskinos

tusenvis av vilkårlige sivile gisler og marsjerte dem opp i de kalde og snøkledde fjellene i nord. Mange av gislene bukket under for

var med i juleforestillingen og applauderte vilt.) som Churchill hadde sammenkalt i Athen. Representanter for alle

strabasene eller sulten. Andre ble henrettet. Ifølge skjønnsmessige overslag døde 4 000 av de 15 000 gislene - et sinnssvakt offer,

politiske partier i Hellas deltok, deriblant tre kommunister, som

som undergravde den sympatien ELAS hadde nytt i utlandet, og

forskrekket Churchill ved å stille opp i britiske battledresser. Churchill gjorde også selv et oppsiktsvekkende inntrykk - han

ytterligere reduserte den støtten de ennå hadde hjemme. Den 5. januar hadde britene rensket Athen for organiserte

ankom i pansret bil og bar pistol.

ELAS-avdelinger, og kommunistene begynte fredsforhandlinger.

Dagen etter presiderte Damaskinos ved en storstilt konferanse

Britiske soldater søker ly bak sokkelen til et monument med kommunistenes hammer-og-sigd-symbol mens de fyrer løs mot ELAS-geriljaen under borgerkrigen i Athen i desember 1944. Under gatekampene ble britene ofte utsatt for kommunistiske snikskyttere, noen av dem til og med kledd i britiske uniformer.

185

Våpenstillstand ble innført midt i måneden. Den 2. februar ble en fredskonferanse åpnet i en villa i Varkiza, 30 km fra Athen.

han sto i gjeld til den mannen som godt kunne ha stanset ham,

Etter 10 dagers bitter uenighet ble en overenskomst underteg­

konferanse i Jalta i februar 1945 takket Churchill Stalin fordi

net. Regjeringen legaliserte kommunistpartiet, som til slutt gjorde

denne «ikke hadde vist for stor interesse for greske anliggendep>.

men ikke hadde satt noe særlig inn på det. Under de Tre Stores

opp i sine indre uenigheter ved å splittes i to fløyer, den ene

Ett år før den greske løsningen kom i stand, på en tid da krigen

nasjonalistisk og den andre Moskva-tro. Regjeringen garanterte også amnesti for alle politiske forbrytelser som var begått etter at

ennå raste i Italia og Russland, viet Churchill sin oppmerksomhet

kampene var brutt ut den 3. desember, og lovte å holde folkeavstemning om kongedømmet innen utgangen av 1945.

til problemene omkring Jugoslavias politiske fremtid - og britenes delaktighet i denne. Han hadde nettopp ut fra militære

Kommunistene på sin side gikk med på å demobilisere ELAS, som

vurderinger besluttet å støtte Tito til tross for dennes doktrinære

ennå kontrollerte % av Hellas, og levere våpnene til regjeringen.

kommunisme. For alle praktiske formål måtte Churchill stole på diplomati for å sikre Storbritannia noen som helst innflytelse i

ELAS leverte faktisk inn 41 500 rifler og andre våpen. Men mange geriljasoldater var forbitret over Varkiza-avtalen og nektet å gi opp kampen. De flyktet til fjellene i Albania og Jugoslavia, hvor de ble hilst velkommen av sine kommunistiske brødre. I

1946 skulle de komme til å reise seg igjen med massevis av våpen

dette landet etter krigen. Han var neppe optimistisk når det gjaldt sjansene for suksess. Churchill begynte sitt politiske sjakkspill i Jugoslavia tidlig i 1944. Som sin brikke valgte han eksilkongen, Peter II, noe som fikk

skaffet til veie av både Tito og Stalin. Selv om kommunistene effektivt var satt ut av spill, gjensto det for den greske regjeringen å spore opp den farlige mannen som

en motstander i Underhuset til å bemerke: «Statsministeren kan

symboliserte ELAS' voldelige styrke. Aris hadde nektet å overgi seg og var forsvunnet til fjells med et hundretall glødende

Peter, en heller hjelpeløs mann, som ble sagt å være «lykkeligst når

tilhengere. Ut i juni kom en styrke fra den nye greske

ikke se en konge uten å ville ta ham til seg.» Det var sant at Churchill følte en faderlig forpliktelse til å holde sin hånd over han snakket om biler og fly». Churchill hadde sendt kongen til Cambridge for å studere, og hadde ordnet det slik at han fikk

Nasjonalgarden på sporet av Aris og tok opp forfølgelsen. I landsbyen Milia i Pindos-fjellene stanset Aris lenge nok til å

pilotopplæring i RAF. Da Peter overveide å gifte seg med en gresk

forklare en student hvorfor han mente ELAS hadde mislykkes: «Det er fordi vi ikke drepte mange nok. Revolusjoner lykkes når

eksilministre, som mente det ville bli stemplet som frivolitet av

prinsesse, ga Churchill sin velsignelse, i motsetning til Peters deres lidende landsmenn. Ministrene hadde rett. I Kroatia, hvor kongen aldri hadde vært populær, førte nyheten om giftemålet til

elvene blir røde av blod.» Nasjonalgarden tok igjen Aris og hans gruppe den 16. juni, og

spredning av et satirisk ordspill: «Tito tok til våpen, kongen tok seg

geriljalederens karriere fikk en voldelig slutt. Det ble senere fortalt

en kone.»

mange motstridende historier om hvordan han døde. Det ble sagt

Churchill innså at Tito ville komme til å bli en dominerende maktfaktor i Jugoslavia etter krigen og prøvde å få til en politisk

at et seks timer langt slag ble utkjempet, at Aris ble forrådt av en gammel kamerat, at han begikk selvmord, at han ble drept av en

allianse mellom ham og kongen. Det første skrittet var å få Peter

rival fra EDES. Hva omstendighetene omkring hans død enn var, fikk hundrevis av grekere senere se hans hode på utstilling på

til å kvitte seg med Titos rival, tsjetniklederen Mihailovic, som

torget i byen Trikkala.

ny kongelig eks il regjering ble dannet, hvor Mihailovic glimret

Churchill kalte «en møllestein om halsen på den vesle kongen». En

Winston Churchill var svært lettet over løsningen i Hellas.

med sitt fravær i posten som minister for de væpnede styrker.

Under hans julebesøk i Athen hadde situasjonen sett så håpløs ut

For å trekke kommunistene inn i denne regjeringen fløy den

at han hadde sutret til USAs ambassadør MacVeagh: «Det eneste vi ønsker er komme oss vekk fra dette forbannede stedet.» Nå da

nye statsministeren Ivan Subasic av sted til Jugoslavia for å konferere med sin kroatiske landsmann Tito. De møttes på øya

hans 90% innflytelse i Hellas var spikret fast, følte Churchill at

Vis, hvor Tito under britisk beskyttelse hadde etablert sitt

Storbritannias statsminister Winston Churchill damper på en sigar idet han forlater den britiske ambassaden i Athen sammen med erkebiskop Damaskinos, som Churchill ba grekerne akseptere som regent. De ellers kranglevorne fraksjonene godtok hans valg, for Damaskinos var respektert overalt for sitt klare standpunkt mot aksemaktene. Ved én anledning tvang erkebiskopen okkupasjonssoldatene til å grave opp likene av 32 henrettede gisler, slik at han kunne gi dem en skikkelig, tradisjonell begravelse.

186

hovedkvarter i juni 1944. Samtalene deres var oppmunt­ rende.

legitimere sin posisjon, hadde utstaffert seg selv og sine rådgivere i glitrende nye uniformer av tung, grå serge med gullsnorer

Så hadde Churchill selv et møte med Tito i Napoli. Da de to lederne endelig sto ansikt til ansikt, brast Churchill nesten i gråt

importert fra Amerika. «Det var kanskje ikke et ideelt kostyme i den trykkende heten ved Middelhavet i august,» bemerket Fitzroy

og sa: «De er det første menneske fra det slavebundne Europa jeg har møtt!»

Maclean, som var til stede. «Men så var det heller ikke laget for

Men det var forskjellene i klesveien som anslo tonen i diskusjonene mellom dem. Churchill, som den selvsikre, makt-

parter at Tito og hans stab ikke bare var noen kommunistiske geriljasoldater i lånte battledresser, men medlemmer av over­

bekvemmelighetens skyld. Det var laget for å vise alle impliserte

vante verten, var kledd for varmt vær i løse, hvite bukser og med

kommandoen for en ordentlig oppbygd nasjonal hær, menn som

skjorta åpen i halsen. Tito, en oppkomling som var ivrig etter å

var kommet for å forhandle på like fot med en høytstående alliert

187

kommando.» Churchill beskrev Titos kledebon som en «gullbesatt

var det Tito - ikke Churchill, eller for den saks skyld Stalin - som

tvangstrøye».

satt med trumfesset i Jugoslavia. Titos partisaner var nå grundig

Under forhandlingene med Tito var statsministeren generøs når det gjaldt våpen, men fast når det gjaldt prisen for britisk

etablert både militært og politisk i alle Jugoslavias provinser, vel å

merke med unntak av Serbia.

anerkjennelse. Han doserte for Tito hvor viktig det var å komme

Tito trengte Serbia, nasjonens økonomiske hjerte, og dets

til en ordning med kong Peter. Han antydet at britisk anerkjennel­

hovedstad Beograd, som også var nasjonens hovedstad og

se bare kunne komme som følge av vellykte forhandlinger med

knutepunkt for transport. Helt siden Tito ble drevet ut av Serbia av tyskerne mot slutten av 1941, hadde de sterkt rojalistiske bøndene der hindret partisanene i å vende tilbake. Tito fryktet at

Subasics eksilregjering. Tito kom ikke med noe bestemt svar. Han sa at han ikke hadde noen plan om å innføre et kommunistisk

system i Jugoslavia, men han avslo Churchills oppfordring om å

britene ville benytte seg av dette faktum og blåse liv i en gammel

uttale dette offentlig. Churchill spurte Tito rett ut om han ville

plan om å dele Jugoslavia i to nasjoner, med en kommunistisk

tillate personlig frihet etter krigen, og Tito repliserte mildt: «Det er

vestre del og den østre delen dominert av tsjetniker og rojalister.

vårt hovedprinsipp - demokrati og individets frihet.»

Så langt fra å være beroliget, følte Churchill seg etter den to dager lange konferansen «litt skuffet», ifølge sin utenriksminister Anthony Eden. I løpet av en måned ble det klart at Tito hadde

vunnet tvekampen mot Churchill. Da de tyske troppene trakk seg ut av Balkan og partisanene ble sterkere og sterkere for hver dag,

188

En stund overveide Churchill faktisk en slik deling som en siste utvei.

For å eliminere denne muligheten satte Tito sommeren 1944 inn harde fremstøt mot tsjetnikenes siste holdepunkter i Serbia.

Mihailovic kunne ikke lenger opprettholde noen illusjon om at han slåss mot tyskerne.

Ikke desto mindre fortsatte Mihailovic å hjelpe de allierte. I likhet med partisanene ga tsjetnikene husly til amerikanske

gjøringshæren under marskalk Titos ledelse». Kongen, som Mihailovic hadde tjent så trofast om enn til tider misforstått,

flygere som hadde måttet hoppe ut under de massive bombetok­

hadde latt ham i stikken.

tene - med 1 000 fly - mot oljekildene ved Ploesti i Romania. I august 1944 ble over 250 nedskutte piloter holdt i dekning hos

Kongens tale fullbrakte demoraliseringen av tsjetnikene. Mihailovics arme smuldret opp, og mange av hans geriljasoldater

tsjetnikene i Serbia. Amerikanernes planer om å evakuere flygerne ble organisert

gikk over til partisanene. Hovedkvarteret hans like ved tsjetnikenes flystripe sydvest for Beograd ble ned rent av partisanene.

av løytnant George Musulin, en tidligere stjernespiller på

Mihailovic og et fåtall lojale menn flyktet vestover til fjellene i

fotballaget til Pittsburg-universitetet. Musulin, hvis foreldre var jugoslaviske immigranter, ble plukket ut til denne jobben fordi

Bosnia. Der samlet han under tyskernes beskyttelse assorterte

han hadde gjort tjeneste som liaison-offiser hos Mihailovic helt til den allierte militærmisjonen hos tsjetnikene ble kalt tilbake tre måneder tidligere. Da Musulin kom ned i fallskjerm for å lede

evakueringen, landet den 120-kilos løytnanten på et kyllingbur,

rester av diverse marionettarmeer. Titos styrker kontrollerte nå store deler av Serbia. Hovedmålet, Beograd, var imidlertid krumtappen i tyskernes tilbaketrekning fra

som han knuste, og måtte betale eieren 15 000 dinarer -10 dollar

Balkan og sterkt befestet. For å frigjøre Beograd visste Tito at han trengte tanks og artilleri fra den Røde Armé, som nå sto som en

- i erstatning for.

pilespiss ved Donau mot den rumensk-jugoslaviske grensen og

Etter seks dagers umenneskelige anstrengelser hadde Musulin

pekte mot Serbia. Og Tito hadde tenkt å skaffe seg den hjelpen på

og en gjeng tsjetniker forberedt landingen for de svære

sine egne vilkår. Om kvelden den 18. september dro Tito til Moskva for å

amerikanske C-47 transportflyene ved å forlenge den primitive

rullebanen i en fjellside 80 km sydvest for Beograd. Den 10.

august ble de amerikanske flygerne evakuert av 12 fly som landet og tok av med fem minutters mellomrom. Musulins redningsaksjon, sammen med et besøk av en gruppe på tre amerikanske etterretningsfolk, tente et håp hos Mihailovic

om at de allierte likevel ville gjenoppta hjelpen til hans svinnende styrker. Tidlig i september 1944, da de allierte satte inn Operasjon Ratweek (Rotteuke) for å jakte på de tyske troppene, som da

hadde begynt tilbaketrekningen fra Hellas, utstedt Mihailovic en lenge påventet ordre om generell oppstand mot okkupasjonen. Men han hadde ikke våpen å dele ut til de rekruttene som meldte seg. Og så brøt hans serbiske bastion plutselig sammen rundt

forhandle med Stalin. En DC-3 ført av en sovjetisk pilot tok ham i all hemmelighet fra den britiske flyplassen på øya Vis. Tito hadde til og med dratt en sekk over hodet på sin velkjente ulvehund Tiger for å dempe eventuell talende bjeffing. Etter et par dager oppdaget britene at Tito var borte, men de skjønte ikke hvor han var før Churchill selv reiste til Moskva for å gjøre sin prosentavtale

med Stalin i oktober. Siste gang Tito hadde vært i Moskva, i 1940, hadde han representert et så obskurt og kraftløst parti at han ikke ville regnet

med noen audiens hos Stalin. Nå var han marskalk av Jugoslavia, og da de møttes, omfavnet Stalin sin kamerat så entusiastisk at

ham.

Tito bokstavelig talt ble løftet. Men han kom fort ned på jorda igjen. Han fant ut at Stalin var

Tito hadde nemlig også sluttet seg til Operasjon Ratweek, og en ekstra partisandivisjon strømmet inn i Serbia og angrep både

mye kortere enn det så ut til på bilder, «grov og nærtagende» i samtale og enda mer dominerende enn Churchill hadde vært.

tsjetniker og tyskere med dobbelt raseri. Mens Mihailovic rygget

Stalin tiltalte ham med hans gamle kodenavn Walter, som om Tito fremdeles var en av hans småagenter. Dessuten irriterte den

under en serie nederlag, opplevde han enda et tilbakeslag - en fatal radiosending fra kong Peter i London den 12. september. I et forsøk på å forbedre forholdet til partisanene på vegne av sin

beskytter Churchill oppfordret Peter «alle serbere, kroater og slovenere til å forene seg og slutte seg til den Nasjonale Fri­

sovjetiske diktatoren Tito ved å råde ham til ikke å motsette seg at kong Peter vendte tilbake til Jugoslavia. Da Tito protesterte,

repliserte Stalin: «Du behøver ikke ta ham tilbake for bestandig.

Bare rent foreløpig, og så stikker du en kniv i ryggen på ham i det

Amerikanske flygere skutt ned over jugoslavia og reddet av tsjetniker, sover ut i et høyloft. I løpet av krigen ble 600 amerikanere reddet av tsjetnikene, som ofte risikerte livet i denne forbindelse. «Disse veiviserne våre fortalte oss på ramme alvor,» sa en av flygerne, «at tyskerne henrettet fem av sine egne fordi de ikke klarte å finne ut hvor vi holdt til.»

189

rette øyeblikk.» Under diskusjonene om frigjøringen av Beograd ba Tito om

scene som serbisk soldat i Balkankrigen i 1912. Den gangen

militær støtte, men satte strenge betingelser. Partisanene skulle

tyrkerne hadde tenkt å ødelegge etter seg under tilbaketoget. Nå, 42 år senere, skred den gamle mannen igjen til handling!

beholde sin militære autonomi, uten innblanding fra den sovjetiske armékommandoen. Alle frigjorte områder skulle stå under partisanenes sivile administrasjon, og viktigst av alt, de russiske soldatene skulle fortsette til Ungarn så snart fellesopera­ sjonene med partisanene var fullført. Stalin tilbød Tito et helt

panserkorps og gikk med på hans vilkår. Men Titos uavhengige opptreden enerverte Stalin og gjorde at han nå begynte å rekruttere sovjetspioner blant partisanene. Tito vendte tilbake til Jugoslavia tidlig i oktober, satte opp et nytt

hovedkvarter ved den rumenske grensen og tok seg personlig av

hadde han grepet inn og fjernet sprengladningene fra en bro som

Han skyndte seg ned trappen, løp over gata, og i konstant fare for å bli oppdaget av tyske vaktposter tilbrakte han en hektisk halv­ time med å frakoble ladningene.

Neste dag slo partisanene og russerne til mot byen, og Titos 1. proletariske divisjon tok sentrum med storm. Tyskerne kjempet i baktroppen som planlagt mens de trakk seg tilbake gjennom byen og over broen over Sava. Men broen ble ikke sprengt i

luften, og partisanene og russerne strømmet over den for å sikre seieren.

koordineringen av de sovjetiske styrkenes og partisanenes

For å redde den første broen i 1912 fikk læreren en gullmedalje av kong Peter I. For å redde den andre broen i 1944 fikk han en ny

bevegelser. På dette tidspunktet hadde de sovjetiske panserko-

gullmedalje - av kronens fiender partisanene.

lonnene fra det erobrede Romania krysset grensen mot Jugosla­

Erobringen av Beograd var partisanenes største øyeblikk. I

via, og ironisk nok var de første geriljasoldatene som møtte dem,

triumf vendte Tito tilbake til den byen han tre år tidligere hadde

en gruppe tsjetniker som Mihailovic hadde sendt ut i et forgjeves

flyktet fra for å bygge opp partisanenes styrke oppe i fjellene. Nå

forsøk på å vinne russernes gunst. Den sovjetiske kommandanten hadde først akseptert tsjetnikenes tilbud om fellesaksjon mot

så han med stolthet sin geriljas helter og heltinner marsjere forbi.

tyskerne, men da Tito senere insisterte, avvæpnet han dem og

erobrede tyske og italienske uniformer hadde erstattet gerilja-

overleverte dem til partisanene.

fillene. De hadde vunnet en krig hvor det eneste de en gang i tiden hadde våget å håpe på, var å overleve.

Partisanene og de sovjetiske styrkene dro nå sammen mot Beograd. For første gang i Jugoslavia møtte tyskerne en fiende

Det fikk ikke hjelpe at deres rekker var noe uryddige eller at

Slik endte geriljafasen av krigen i Jugoslavia. Partisanene hadde

som formelig struttet av tanks og artilleri. De tyske styrkene kjem­ pet med glød og dyktighet i et ukelangt slag som kostet russerne

kontrollen over mesteparten av landet, og kampene ble en

og partisanene et tap på flere tusen døde og sårede. Men tyskerne hadde også store tap, og de ble drevet bakover mot Beograd. Om

Tyskerne etablerte en stabil front i et område kjent under navnet Srem. Mot seg hadde de partisanenes mannsterke armé, som nå

kvelden den 19. oktober sto partisanene og russerne utenfor

hadde nådd sitt rekordantall under krigen, 800 000. På Titos

Beograd og forberedte seg til å ta byen med storm neste dag. På dette tidspunktet grep en ensom patriot en anledning som sjelden gis et enkeltindivid til personlig å påvirke store begiven­

nordflanke løp Donau, og på den andre siden av elva, i Ungarn,

heter. Det dreide seg om en eldre, pensjonert skolelærer. Da den gamle mannen kikket ut av vinduet i sin leilighet i Beograd om kvelden den 19. oktober, fikk han se tyske ingeniørsoldater som

konvensjonell stillingskrig, som varte gjennom vinteren 1944/45.

sto den Røde Armé. I midten av november hadde russerne, i

overensstemmelse med Stalins løfte til Tito, trukket seg ut av Jugoslavia og overlatt til partisanene å gjøre opp med sine nye allierte, bulgarerne, som nå hadde forlatt aksemaktene på randen

av sammenbrudd og erklært Tyskland krig.

var i ferd med å feste sprengladninger til den eneste broen som

førte over elva Sava. Tyskerne planla å sprenge broen etter at de hadde forsert den på vei vestover fra Beograd. Ved et merkelig

gene om en samlingsregjering med kongens statsminister Subasic

sammentreff hadde læreren vært vitne til en nesten identisk

fortsatte, som Churchill hadde regnet med. Men til tross for

Også politisk sett begynte en ny fase for partisanene. Forhandlin­

Under dekke av en russisk tank bæres sårede partisaner i sikkerhet gjennom Beograds gater. I slaget om hovedstaden skal russerne og partisanene ha drept 16 000 og tatt 8 000 til fange på en ukes kamp fra hus til hus.

190

Fitzroy Macleans hjertelige forhold til Tito økte friksjonene

mellom partisanene og de vestlige allierte. Noen av problemene

britiske liaison-offiserenes bevegelsesfrihet. De insisterte på at deres egne folk, og ikke representanter for FNs hjelpe- og

stammet fra tornefulle politiske spørsmål, slike som konflikten mellom Jugoslavia og Italia om områdene Trieste og Istria ved

rehabiliteringsadministrasjon, skulle distribuere matvarer og an­

Adriaterhavet. Men mye skyldtes partisanenes mistenksomhet

ble til og med mistenksomme da noen britiske offiserer kalte hunden sin «Tito». Forarget over det de trodde var en hån mot

overfor amerikanernes og britenes motiver, en mistenksomhet

nen hjelp til det krigsherjede landet. En gruppe partisansoldater

som var blitt skjerpet av det Churchill hadde gjort mot de greske

lederen deres la de planer om å drepe hunden, men britene

kommunistene i desember 1944. Stalin nørte opp under denne mistenksomheten. Stalin så nå på Storbritannia og USA mer som

forsikret dem om at det var vanlig i vesten å kalle kjæledyra opp etter populære personer. Partisanenes største bekymring var et britisk artilleriregiment og en styrke på 600 britiske kommandosoldater som hadde gått i

etterkrigsrivaler enn som krigsallierte, og i karakteristisk stil hadde

han allerede advart Titos rådgiver Milovan Djilas om de vestlige ledernes troløshet: «Det er ingenting de liker bedre enn å lure sine

allierte. Churchill er den typen som sniker en kopek ut av lomma på deg hvis du ikke er på vakt. Roosevelt er ikke sånn. Han stikker

hele hånden nedi etter de store myntene.» Partisanene innførte begrensninger i de amerikanske og

land i Dubrovnik på Adriaterhavskysten i november 1944. Disse

troppestyrkene hadde kommet på partisanenes oppfordring og hadde forflyttet seg nordover sammen med dem i et forgjeves forsøk på å knuse de tyske styrkene på retrett fra Hellas. Men nå

da tyskernes linjer lå langt i nord, fryktet partisanene at britene

191

var blitt værende som en fortropp for en mye større britisk-

Den nye regjeringen, som ble proklamert den 7. mars, var av en

amerikansk invasjonsstyrke. Selv om Tito ikke visste det, hadde

slik karakter at Churchill i resignasjon skrev at Storbritannias rolle

Churchills vidløftige fantasi faktisk forfattet en slik plan. Han

i Jugoslavia «burde preges av økende tilbakeholdenhet». Regjeringen besto av 25 kommunister og medløpere, pluss tre

oppfordret president Roosevelt til å sende amerikanske tropper fra Italia for å bli med britene i et «høyrehåndsslag mot den adriatiske armhulen», med det formål å marsjere rett mot nord,

moderate, som ville bli utmanøvrert mot slutten av året. Tito ble utnevnt til statsminister, og Subaéic var degradert til å spille en

innta Wien og dermed sette en stopper for Stalins opplagte intensjoner om å etablere sovjetmakten i Sentral-Europa. Men Roosevelt sa nei til operasjonen. Han syntes den var upraktisk,

symbolsk rolle som utenriksminister. I tillegg ble det innsatt tre

unødvendig og innebar politisk splittelse. I alle tilfelle forlangte Tito at britene skulle trekke troppene i Dubrovnik-området

den politiske utviklingen på Balkan en forutsigelig kurs.

tilbake. Men uheldigvis var den liaison-offiseren som britene ga i

stalinistiske lesten, og allerede mens den ennå lå i krig med tyskerne i nord, begynte den å ta oppgjøret med sine indre

oppdrag å glatte over den vanskelige situasjonen, mer til hinder

fiender. Partisanenes hemmelige politi, OZNA, sporet metodisk

enn til hjelp. Det var den eksentriske engelske romanforfatteren Evelyn Waugh, som hadde sluttet seg til den allierte staben i Jugoslavia på oppfordring fra sin venn Randolph Churchill,

opp serbiske kollaboratører, ustasjaene i Kroatia og fremfor alt tsjetnikene. Noen av dem som ble tatt, ble dømt og henrettet.

regenter til å opptre på kongens vegne - inntil Tito avskaffet kongedømmet et par måneder senere. For en gangs skyld fulgte Titos nybakte regjering var skåret over den autoritære

Andre ble summarisk skutt på stedet. Det ble ikke holdt noe

statsministerens sønn. Waugh gjorde seg raskt upopulær ved å

regnskap med disse henrettelsene, men de bidro med tusener på

rippe opp i det gamle ryktet om at Tito skulle være en kvinne, og stadig kalle ham «Tante». Waughs «katolske sjel», bemerket en

tusener av døde til Jugoslavias enorme tapskvote, som ble anslått

kollega, «var full av avsky for alle kommunistene omkring oss.» Og

henrettelsene ble et så ordinært syn at Tito i avsky skrek ut til sentralkomiteen: «Nå får det være nok med alle disse dødsdom-

han gjorde seg dobbelt frastøtende i kommunistenes øyne ved å

samle materiale til en forskningsrapport om hvordan de kroatiske katolikkene ville få det under Titos regime.

I tillegg til kravet om tilbaketrekning av de britiske troppene

forlangte partisanene nå at også Waugh skulle trekkes tilbake. I januar 1945 gikk britene med på begge kravene. De fjernet sine

tropper fra Jugoslavia og Waugh fra jobben hans. Partisanene formelig oste av suksess og tillot seg å være generøst upartiske når det gjaldt å finne feil hos sine allierte. De presset til og med på for å få i stand formelle anklager mot sine

kamerater fra Sovjetunionen, som hadde oppført seg avskyelig før de dro til Ungarn. I partisanenes spesifiserte anklager mot russerte inngikk 1 219 voldtekter, 11 voldtekter med drap og 248 vokdtekter med drapsforsøk. Videre hadde en full sovjetisk offiser såret Titos sønn Zarko i en nattklubb i Beograd.

Men om russerne tapte terreng overfor Tito, kom dette ikke Churchill til gode. Faktisk svant britenes håp om 50% innflytelse

jevnt. I mars 1945 hadde Tito og statsminister Subasic dannet en ny samlingsregjering, og Churchill måtte støtte den selv om han

visste at Tito ville sluke den så snart den hadde tjent sitt formål.

Tsjetnikenes leder Draza Mihailovic har fått håndjern på og venter på sin skjebne. Partisanene, som hadde arrestert ham, anklaget ham for forræderi, mord og en rekke grusomheter og dømte ham til døden ved skyting. Før henrettelsen forklarte Mihailovic: «Jeg ble fanget inn i en malstrøm av hendelser... en nådeløs skjebne kastet meg inn i denne malstrømmen.»

192

til 1 750 000 døde, eller én for hver niende innbygger. De politiske

mene og all denne drepingen! Dødsdom har ingen virkning

dager, og i seks påfølgende dager ble han grundig krysseksami-

lenger. Ingen frykter døden lenger!»

nert. Sent en kveld kom han endelig med sin lange oppsumme­

På slagmarken vred også tyskerne seg under partisanenes hevngjerrighet. I april 1945 brøt partisanene gjennom den blodige fronten ved Srem og drev tyskerne inn i det nordvestre hjørnet av

ring. Han fortalte retten om tapperhetsmedaljene han hadde fått i første verdenskrig, om sitt rotfestede hat til tyskerne, om tsjetnikenes mange lidelser. Han innrømte at han hadde hatt

landet. I løpet av de siste to månedene av krigen i Jugoslavia mistet tyskerne - ifølge partisanernes kilder - nesten 100 000

møter med tyske sjefer, men avviste alle anklager om kollabora­ tørvirksomhet.

mann.

Maclean berettet senere at Mihailovic «viste hele tiden respekt for retten og virket uberørt av tilskuerne, som for én gang skyld glemte å snerre og i stedet lyttet i dyp taushet. Hittil hadde han

Tito glemte ikke sin siste indre hovedfiende. Draza Mihailovic - i

likhet med sin beseirede kommunistiske pendant i Hellas, Aris

Velouchiotis - nektet å godta resultatet av krigen. I krigens siste

dager rykket han ut av Bosnia og tilbake til sitt elskede Serbia med et par hundre tsjetniker - alt som var igjen av hans jugoslaviske armé i hjemlandet. Han ble lurt inn i en felle av partisanene. Det hemmelige politiet hadde beslaglagt en av tsjetnikenes radiokoder, ga seg ut for å være en av hans ennå effektive tilhengergrup-

virket usammenhengende og ubesluttsom. Nå sto hans karakter fram, og han dominerte prosedyren de neste fire timene. Han

talte uten retorikk, uten bitterhet mot politiske motstandere og private fiender, klart og detaljert. Han var en yrkessoldat som avla

en militær rapport, betvingende i sin enkelhet». Mihailovics veltalenhet forandret ingenting. Sammen med sine 23 medanklagede ble han funnet skyldig. Han og 10 andre ble

per og sendte ham beskjed om at forholdene nå lå til rette for

dømt til døden ved skyting, resten fikk forskjellige fengselsstraffer.

alminnelig oppstand mot kommunistregimet.

«Dommen,» fortalte Maclean, «ble møtt med jubel hos mengden,»

Da det hemmelige politiet fikk tak i Mihailovic, holdt han seg

og Mihailovic sto oppmerksomt «i giv akt mens den ble lest opp».

skjult i et revehi på grensen mellom Bosnia og Serbia. Han var utmattet og levde på urter og snegler. Hans skjebne var allerede

Mihailovic anket dommen og fikk avslag. Hans kone fikk lov til å besøke ham i fengslet. Han så ikke sønnen og datteren, som for lengst hadde utropt ham til forræder og gått over til partisanene.

beseglet. Titos regjering iscenesatte en omhyggelig rettssak i en tidligere forlegning utenfor Beograd. Mihailovics siste prøvelser

satte sluttstrek for den brodermorderiske geriljakrigen på Balkan. Den hadde vært en tragedie der alle geriljasoldatene - både patrioter og forrædere, seirende og beseirede - var blitt ofre for de

kataklysmiske kreftene krigen hadde sluppet løs. Mihailovic ble sammen med 23 andre jugoslaver anklaget for

krigsforbrytelser og kollaboratørvirksomhet. Elegant kledd i sin

gamle uniform inntok han tiltalebenken. Forsvaret varte i seks

Så ble Mihailovic ført ut - til en tidligere golfbane - og skutt.

Mihailovic trengte ingen gravskrift. Hans levninger ble begravd i hemmelighet i en umerket grav for å forhindre at eventuelle hårdnakkede tilhengere skulle få en sarkofag å samles rundt. Men

om en gravskrift hadde vært nødvendig, så hadde Mihailovic selv kommet med den i sin rørende siste uttalelse til retten: «Jeg ville mye, jeg begynte, mye, men livets storm bar meg og mitt arbeid bort.»

193

ATHEN BELEIRET BY

Sivile personer innenfor rekkevidde av geriljaens snikskyttere skynder seg over en utsatt gate i Athens sentrum under borgerkrigen i 1944.

195

FRIGJØRING ETTERFULGT AV ØDELEGGENDE BORGERKRIG Da tyskerne trakk seg ut av Athen tidlig i oktober 1944, gjenlød gatene i den antikke byen av en feiring som skulle vise seg å bli dramatisk kortlivet. I løpet av et par uker var Athen kastet ut i en ny brutal krise - denne gangen en borgerkrig mellom de greske

kommunistene og den nye, britiskstøttede greske regjeringen under Georg Papandreous ledelse. «Sult, frykt og fortvilelse lå som en klam hånd over Athen,» skrev en athener om denne bitre tiden, «og okkupasjonens mørke

syntes å være tilbake.» Kommunistene proklamerte en general­

streik som lammet byen. Trikkeførerne gikk fra vognene, og Inflasjonen gjorde den greske drakme verdiløs - i 1944 tilsvarte én amerikansk dollar 100 millioner av dem. Her ligger en del drakme-sedler sammen med annet rask på gata i Athen.

ekspeditørene stengte butikkene. De offentlige etater la ned virksomheten, og service-institusjonene lukket sine dører. Den kommunistiske geriljaen hadde kontroll over havnen og hindret

britiske forsyningsskip å losse, noe som resulterte i at matvarer, som hadde vært mangelvare under den tyske okkupasjonen, nå

ble enda vanskeligere å få tak i.

I tillegg til disse vanskelighetene - som vist på disse sidene av LIFE-fotografen Dmitri Kessel - kom selve kamphandlingenes redsler. «Likene lå oppå hverandre som kadavrene i et slaktehus. Der ventet de på et opphold i kampen som raste omkring dem, så de kunne bli begravd i parker eller på jorder,» erindret en britisk

offiser senere. «Brannbiler suste gjennom gatene, og himmelen glødet i gjenskinnet fra brennende bygninger. Overalt var det

frykt og lidelse. Det var ikke bare mat, vann, lys og varme som manglet, men også trygghet.» Athenerne, som var fanger i et ingenmannsland, kunne bare

forskanse seg i sine hjem, redde og forfrosne, mens snikskytternes kuler hvinte i gatene og eksplosjoner fikk husene til å skjelve. For sivilbefolkningen gjaldt portforbudet med unntak av bare noen få

ettermiddagstimer, og i mangel av aviser og radio visste de hverken hvem som kom til å vinne den bitre kampen eller når den ville ta slutt. «De iskalde nettene virket endeløse,» minnes en ung

mann. «Vi så bare fram til daggry i det fortvilte håp om at slutten

på denne ildprøven endelig var kommet.»

196

En gresk mor og hennes døtre varmer beina under en utbrukt kappe mens de venter på å bli transportert fra sin krigsherjede bydel til slektninger annetsteds.

197

En politimann i Athen ser på at en gresk gutt får varm suppe fra en anglo-amerikansk hjelpeorganisasjon. Andre athenere venter på tur.

198

Tykk ertesuppe og en brødskalk utgjør middagen for Laloula Stangos, en ung lærerinne i Athen.

ET LIV BLANT SKROT, SULT OG SNIKSKYTTERE Hungersnød preget athenernes julefeiring i 1944, da de satt innesperret i borgerkrigens kryssild. I den britiskkontrollerte sonen sto folk i kø i timevis for en skvett suppe. Andre steder i byen overlevde mange på et magert brygg av gress og urter. De som hadde nok penger, trålte gatene og risikerte livet for å finne gateselgere i smugene og kjøpe litt frukt eller grønnsaker til skyhøye priser. I tillegg til sulten var athenerne utsatt for en spesielt kald og barsk vinter. Brensel var like

mye mangelvare som mat, og mange ble nødt til brenne møblene sine for å holde varmen. Det gikk på stumpene for athenerne, og det samme kunne sies om selve byen deres. Athen fikk et stadig mer forkomment og deprimerende utseende, med gater som var fylt av søppel og krigslevninger. Enkelte byde­ ler var omtåket av en uhyggelig stank - lukten fra tette kloakker og råtnende lik som lå der de hadde falt. Om natta, når strømmen var stengt av, var Athen kun opplyst av flammene fra brennende bygninger, det spøkelsesaktige blaffet fra en og annen fallskjerm og artilleriets blendende lynglimt. Sirener hylte, og byens hunder, som muligens var opphisset av bor­ gerkrigens merkelige larm, hylte gjennom natta som ulver.

199

Laloula Stangos våger seg ut i de farlige gatene på jakt etter mat til familien. På denne runden kjøpte hun rosiner, appelsiner og blomkål og ble gjentagne ganger sjekket

200

for våpen av britiske soldater og gresk politi.

201

Barn i Athen samler pinneved til brensel fra et artilleri-rammet hus.

202

/ mangel av gass og elektrisitet i leiligheten holder Laloyla Stangos' familie varmen foran en liten ovn som mates med papirbiter.

203

LITTERATUR Adamic, Louis, The Eagle and the Roots. Doubleday & Company, Inc., 1952. Addington, Larry H., The Blitzkrieg Era and the German General Stall, 1865-1941. Rutgers University Press, 1971. Amery, Julian, Sons of the Eagle. Macmillan & Co. Ltd., 1948. Ansel, Walter, Hitler and the Middle Sea. Duke University Press, 1972. Argyropoulo, Kaity, From Peace to Chaos. Vantage Press, 1975. Auty, Phyllis: Tito. Ballantine Books Inc., 1972. Tito, A Biography. Longman Group Limited, 1970. Auty, Phyllis, og Richard Clogg, red., British Policy towards Wartime Resistance in Yugo­ slavia and Greece. The Macmillan Press Ltd., 1975. Baldwin, Hanson, Battles Lost and Won. Harper & Row, 1966. Barker, Elisabeth, British Policy in South-East Europe in the Second World War. The Mac­ millan Press Ltd., 1976. Bethell, Nicholas, The Last Secret. Basic Books, Inc., 1974. Bocca, Nicholas, The Last Secret. Basic Books, Inc., 1974. Bohmler, Rudolf, Fallschirmjåger. Verlag Hans-Henning Podzun, 1961. Brajovid-Djuro, Petar V., Yugoslavia in the Second World War. Beograd 1977. Buckley, Christopher, Creece and Grete 1941. Her'Majesty's Stationery Office, 1977. Bytord-Jones, W., Ihe Greek Trilogy: Resistance-Liberation-Revolution. Hutchinson & Co. Ltd., 1946. Campbell, Arthur, Guerillas: a History and Analysis. Arthur Barker Limited, 1967. The Captured World War II Art of Olaf fordan (utstillingskatalog) The Hewlett Gallery, Carnegie-Mellon University, 1975. Cervi, Mario, The Hollow Legions. Chatto & Windus, 1972. Churchill, Winston S., The Grand Alliance. Bantam Books, 1962. Clark, Alan, The Fall of Crete. William Morrow and Company, 1962. Clissold, Stephen: ed., A Short History of Yugoslavia. Cambridge University Press, 1968. Whirlwind. The Cresset Press, 1949. Condit, D. M., Case Study in Guerrilla War: Creece during World War II. Department of the Army, 1961. Deakin, F. W. D., The Embattled Mountain. Oxford University Press, 1971. Dedijer, Vladimir: The Beloved Land. MacGibbon & Kee, 1961. Tito. Simon and Schuster, 1953. Tito Speaks. Weidenfeld and Nicolson, 1954. With Tito through the War. Alexander Hamilton Ltd., 1951. Djilas, Milovan: Conversations with Stalin. Harcourt, Brace & World, Inc., 1962. Wartime. Harcourt Brace Jovanovich, Inc., 1977. Edwards, Roger, German Airborne Troops 1936 -45. Doubleday & Company, Inc., 1974. Epstein, Julius, Operation Keelhaul. The Devin-Adair Company, 1973. Esposito, Colonel Vincent ]., chief ed., The West Point Atlas of American Wars, Vol. Il, 1900-1953. The Department of Military Art and Engineering, The United States Military Academy, 1959. Eudes, Dominique, The Kapetanios. Monthly Review Press, 1970. Farrar-Hockley, Anthony, Student. Ballantine Books Inc., 1973. Fergusson, Bernard, The Black Watch and the King's Enemies. Collins, 1950. Gardner, Hugh H.: Guerrilla and Counterguerrilla Warfare in Greece, 1941-1945. Office of the Chief of Milatary History, Department of the Army, 1962. The German Campaigns in the Balkans (Spring 1941). Department of the Army, 1953. Graham, Stephen, Alexander of Yugoslavia. Yale University Press, 1939. Gunther, John, Inside Europe. Harper & Brothers, 1938. Hall a Century of Revolutionary Struggle of the League of Communists of Yugoslavia (exhibit catalogue). Museum of the Revolution of Yugoslav Peoples, 1970. Hayden, Sterling, Wanderer. Alfred A. Knopf, 1970. Heckstall-Smith, Anthony, and Vice-Admiral H. T. Baillie-Grohman, Greek Tragedy 1941. W. W. Norton & Company, Inc., 1961. Hoptner, J. B., Yugoslavia in Crisis 1934-1941. Columbia University Press, 1962. Huertley, W. A., H. C. Darby, C. W. Crawley og C. M. Woodhouse, A Short History of Greece. Cambridge University Press, 1965. Huot, Major Louis, Guns for Tito. L. B. Fischer, 1945. Huxley-Blythe, Peter J., The East Came West. The Caxton Printers, Ltd., 1964. latrides, John O., Revolt in Athens. Princeton University Press, 1972. Judd, Denis, Eclipse of Kings. Stein and Day, 1974. King, William B., and Frank O'Brien, The Balkans, Frontier of Two Worlds. Alfred A. Knopf, 1947. Kousoulas, Dimitrios G.: The Price of Freedom. Syracuse University, 1953. Revolution and Defeat. Oxford University Press, 1965. Lanz, Hubert, Partisan Warfare in the Balkans. Office of the Chief of Military History, Department of the Army, 1950. Lavra, Stephen, The Greek Miracle. Hastings House, 1943. Lawrence, Christie Norman, Irregular Adventure. Faber & Faber Limited, 1947. Leeper, Sir Reginald, When Greek Meets Creek. Chatto and Windus, 1950. Long, Gavin, Australia in the War of 1939-1945, Bind II, Greece, Crete and Syria. Australian War Memorial, 1953.

204

Macksey, Kenneth: Panzer Division: The Mailed Fist. Ballantine Books Inc., 1972. The Partisans of Europe in the Second World War. Stein and Day, 1975. Maclean, Fitzroy: Disputed Barricade. fonathan Cape, 1957. Eastern Approaches. Jonathan Cape, 1949. McNeill, William Hardy, The Greek Dilemma. J. B. Lippincott Company, 1947. Martin, David: Ally Betrayed. Prentice-Hall, Inc. 1946. Traitor or Patriot? The Case of General Mihailovic. Hoover Institution, 1978. Matthews, Ronald, Sons of the Eaglé. Methuen & Co. Ltd., 1937. Milazzo, Matteo J., The Chetnik Movement & the Yugoslav Resistance. The Johns Hopkins University Press, Utgivelsesår ukjent. Montagu, Ewen, The Man Who Never Was. Bantam Books, 1965. Moss, W. Stanley, /// Met by Moonlight. The Macmillan Company, 1950. Mulgan, John, Report on Experience. Oxford University Press, 1947. Murphy, Robert, Diplomat among Warriors. Greenwood Press, 1964. Myers, E. C. W., Greek Entaglement. Rupert Hart-Davis, 1955. OBallance, Edgar, The Greek Civil War 1944-1949. Frederick A. Praeger, 1972. Pack, S. W. C., The Battle for Crete. Naval Institute Press, 1973. Papagos, General Alexander, The Battle of Greece 1940-1941. TheJ. M. Scazikis «Alpha» Editions, 1949. Paris, Edmond, Genocide in Satellite Croatia, 1941-1945. The American Institute for Balkan Affairs, 1961. Pavlowitch, Stevan K., Yugoslavia. Praeger Publishers, Inc., 1971. Peter II, King of Yugoslavia, A King's Heritage. G. P. Putnam's Sons, 1954. Piekalkiewicz, Janusz, Secret Agents, Spies, and Saboteurs. William Morrow and Com­ pany, 1974. Playfair, Major-General I. S. O.: The Mediterranean and Middle East. Her Majesty's Stationery Office. Bind II, The Germans Come to the Help of Their Ally. 1956. Bind IV, The Destruction of the Axis Forces in Africa. 1966. Powell, Dilys, Remember Greece. Hodder and Stoughton, 1941. Roberts, Walter R., Tito, Mihailovic' and the Allies 1941-1945. Rutgers University Press, 1973. Rootham, Jasper, Miss Fire. Chatto & Windus, 1946. Sarafis, General Stefanos, Greek Resistance Army. Birch Books Limited, 1951. Singleton, Fred, Twentieth-Century Yugoslavia. Columbia University Press, 1976. Skrigin, George, War and Stage. Turisticka Stampa, Beograd, 1968. Smith, R. Harris, OSS: The Secret History of America 's First Central Intelligence Agency. University of California Press, 1972. Spasic, Zivojin B., Fourteen Centuries of Struggle for Freedom. Military Museum, Beograd, 1968. Stavrianos, L. S., Greece: American Dilemma and Opportunity. Henry Regnery Company, 1952. Stephanides, Theodore, Climax in Crete. Faber & Faber Limited, 1946. Stevenson, William, A Man Called Intrepid. Harcourt Brace Jovanovich, 1976. Stewart, I. McD. G., The Struggle for Crete, 20 May-1 lune 1941. Oxford University Press, 1966. Sweet-Escott, Bickham, Baker Street Irregular. Methuen & Co. Ltd., 1965. Swire, J., Albania, the Rise of a Kingdom, Williams & Norgate, Ltd., 1929. Szinyei-Merse, Antoinette de, Ten Years, Ten Months, Ten Days. Hutchinson & Co., Ltd., 1940. Thomas, David A.: Crete 1941: The Battle at Sea. New English Library, 1976. Nazi Victory: Crete 1941. Stein and Day, 1972. Tomasevich, Jozo, The Chetniks. Stanford University Press, 1975. Tsatsos, Jeanne, The Sword's Fierce Edge. Vanderbilt University Press, 1969. Von der Heydte, Baron, Daedalus Returned, Crete 1941. Hutchinson & Co., 1958. Von Mellenthin, Major General F.W., Panzer Battles. University of Oklahoma Press, 1956. Vucinich, Wayne S., ed., Contemporary Yugoslavia: Twenty Years of Socialist Experiment. University of California Press, 1969. West, Rebecca, Black Lamb and Grey Falcon. The Viking Press, 1941. White, Leigh, The Long Balkan Night. Charles Scribner's Sons, 1944. Whiting, Charles, Hunters from the Sky. Leo Cooper, 1974. Winterbothan, F. W., The Ultra Secret. Dell Publishing Co., Inc., 1976. Winterstein, Ernst Martin, and Hans Jacobs, General Meindl und seine Fallschirmjåger. Gesammelt und Niedergeschrieben, utgivelsesår ukjent. Wolff, Robert Lee, The Balkans in Our Time. Harvard University Press, 1956. Woodhouse, C. M.: Apple of Discord. Hutchinson & Co., Ltd., 1948. The Struggle for Greece 1941-1949. Hart-Davis, MacGibbon, 1976. Wykes, Alan, 55 Leibstandarte. Ballantine Books Inc., 1974. Xydis, Stephen G., Greece and the Great Powers 1944-1947. Institute for Balkan Studies, 1963. Zotos, Stephanos, Greece: The Struggle for Freedom. Thomas Y. Crowell Company, 1967.

ILLUSTRASJONER

Henvisninger adskilt med semikolon angir bilder fra venstre mot høyre, med tankestrek ovenfra og ned.

OMSLAG og side 1: George Skrigin, Belgrade. EN KONGELIG ROLLELISTE: b, 7-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 8, 9-Wide World. 10-Popperfoto, London; Wide World—Ullstein Bilderdienst Berlin. 11-H. Roger-Viollet, Paris. 12, 13-United Press International, unntatt øverst til venstre, Ullstein Bilderdienst, Berlin. 14, 15-National Archives-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Wide World.

HITLERS SYDFLANKE: 18-United Press International-Istituto Luce, Roma. 20-Kart ved Elie Sabban. 22-Dimis Argyopoulos, fra Archives of Greek Ethnological Museum, Athen. 23-Harissiadis Agency, Athen. 24-Archives of Greek Armed Forces/Navy Headquarters, Athen. 26—Tillatelse Federal Committee for Information, Beograd. 27-Foto-Tanjug, Beo­ grad. 29-Radio Times Hulton Picture Library, London-Ullstein Bilderdienst, Berlin. 30,31 Imperial War Museum, London.

SKRANGLETE BUTZKRIEG: 34, 35-Dever fra Black Star. 36, 37-Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin. 38-National Archives. 39-Bundesarchiv, Koblenz-Wide World. 40, 41-Bundesarchiv, Koblenz; Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin-Dever fra Black Star. 42, 43-Bundesarchiv, Koblenz. JEGERE FRA HIMMELEN: 46-Kart ved Elie Sabban. 48-Karlheinz Reisgen, Dusseldorf. 49Wide World. 51-Karlheinz Reisgen, Dusseldorf. 53-Orbis Publishing Ltd., London. 55Imperial War Museum, London-Professor Dr. Karl Bringmann, Dusseldorf. 56-Bundesarchiv, Koblenz, tillatelse Manolis Karellis, Borgermester i Heraklion, Kreta. KOSTBAR LUFTVEIS EROBRING: 58, 59-lmperial War Museum, London. 60-Archiv Hans-Georg Schnitzer, Koln. 61—Bundesarchiv, Koblenz-lmperial War Museum, London. 62, 63-Professor Dr. Karl Bringmann, Dusseldorf; innfelt, Archiv Hans-Georg Schnitzer, Kdln. 64, 65-Bundesarchiv, Koblenz, unntatt nederst til venstre, tillatelse Ernst Winterstein, Braunschweig. 66-Professor Dr. Karl Bringmann, Dusseldorf. 67-Tillatelse Randolf Kugler, Neuwied-Wide World. 68, 69-Imperial War Museum, London; Hans-Georg Schnitzer, Koln-Archiv Professor Dr. Karl Bringmann, Dusseldorf. 70, 71-Bundesarchiv, Koblenz, unntatt nederst til høyre, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin. 72, 73Dever fra Black Star, unntatt nederst til venstre, Archiv Hans-Georg Schnitzer, Koln. TSJETNIKER OG PARTISANER: 76-Kart ved Elie Sabban. 78-United Press International. 81 -Tillatelse. R. Mansfield. 82-Osterreichisches Institute fur Zeitgfeschichte, Wien. 83—Ull­ stein Bilderdienst, Berlin. 85—Yugoslav Press and Cultural Center. 87-Wide World—Publifoto Notizie, Milano. 88-George Skrigin, tillatelse Yugoslav Press and Cultural Center. KAMERATER UNDER VÅPEN: 90, 91-John Philips © 1976, 92-Muzej II Zasjedanja AVNOJ-a, Jajce. 93 til 96—George Skrigin, Beograd. 97-Military Museum, Beograd-Ekonomska Politika-Borba, Beograd. 98-Muzej II Zasjedanja AVNOJ-a, Jajce. 99—Tillatelse Yugoslav National Liberation Army Photo Unit-Foto-Tanjug, Beograd; Wide World. 100, 101-Yugoslav Press and Cultural Center-Wide World; George Skrigin, Beograd. 102George Skrigin, Beograd. 103-Yugoslav Press and Cultural Center.

DEN BRUTALE OKKUPASJONEN: 104, 105-Foto-Tanjug, Beograd. 106-Fototeca Storica Nazionale, Milano. 107-Tillatelse Sir Fitzroy Maclean. 108,109-Fototeca Storica Nazionale, Milano. 110-Museum of the Revolution of Yugoslav Peoples, Beograd; innfelt, Gerhard Gronefeld, Munchen. 111-Tillatelse Federal Committee for Information, Beograd-Fototeca Storica Nazionale, Milano. 112, 113-Borba, Beograd; Museum of the Revolution of Yugoslav Peoples, Beograd. HJELP FRA DE ALLIERTE: 117—Tillatelse Sterling Hayden. 118-George Skrigin, Beograd. 119—Tillatelse Sir Fitzroy Maclean. 120-Malerier av Olaf Jordan, tillatelse U.S. Army Center of Military History, kopiert av Henry Beville, unntatt øverst til venstre, maleri av Olaf Jordan, tillatelse U.S. Army Center of Military History. 121-Maleri av Olaf Jordan, tillatelse U.S. Army Center of Military History, kopiert av Henry Beville. 123-lmperial War Museum, London. 124—Tillatelse Federal Commitee for Information, BeogradGeorge Skrigin, Beograd. 125-George Skrigin, Beograd. 127-lmperial War Museum, London, tillatelseT. B. L. Churchill. 128-TillatelseT. B. L. Churchill, unntatt midten, tillatelse Jack Churchill.

HELTER OG ARTISTER: 130 til 139-George Skrigin, Beograd. JUGOSLAVIAS MARSKALK TITO: 140, 141-John Philips © 1976. 142-Military Museum, Beograd. 143-Foto-Tanjug, Beograd. 144, 145-Foto-Tanjug, Beograd-George Skrigin, Beograd; George Skrigin, tillatelse Foto-Tanjug, Beograd. 146-Yugoslav Press and Cultural Center. 147-lmperial War Museum, London. 148,149-lmperial War Museum, London; Military Museum, Beograd (2). 150, 151-U.S. Army; John Philips © 1976. FJELLKJEMPEREI HELLAS: 154-Kart ved Elie Sabban. 156-A. Michalopoulos, Athen. 158Fra With the Guerrillas in the Mountains av Spyros Meletzis, 1976, Athen. 159-Constantine Megaloconomou, Athen. 160,161 -Fra With the Guerrillas in the Mountains av Spyros Meletzis, 1976, Athen, unntatt topp, nr. to fra høyre Spyros Meletzis, Athen. 163Constantine Megaloconomou, Athen. 164-Fra «Der Deutsche Antifaschistische Widerstand 1933-1945,» Roderberg-Verlag Frankfurt/Main. 165-Photo-Publicité-Presse, Paris. 166-Janusz Piekalkiewicz, Rosrath-Hoffnungsthal. EN EPISODE VED RICHEA: 168,169-Maleri av Bernard Perlin, kopiert av Henry Groskinsky. 170-Maleri av Bernard Perlin, fra U.S. Army Center of Military History, kopiert av Charlie Brown. 171-Bilde av Bernard Perlin, tillatelse Frank Davis, kopiert av Charlie Philips. 172, 173-Malerier av Bernard Perlin, kopiert av Henry Groskinsky, unntatt øverst til venstre, maleri av Bernard Perlin, fra U.S. Army Center of Military History, kopiert av Charlie Brown. 174 til 177-Malerier og skisser av Bernard Perlin, kopiert av Henry Groskinsky.

OPPGJØR PÅ BALKAN: 180-lmperial War Museum, London. 183-Wide World. 184United Press International. 187-Dmitri Kessel for LIFE. 188—Tillatelse Kaptein Nick Lalich. 191-Military Museum, Beograd. 192-Foto-Tanjug, Beograd. ATHEN BELEIRET AV: 194 til 203-Dmitri Kessel for Life.

ANDRE BIDRAG Bokens register er utarbeidet av Mel Ingber. Redaksjonen er takknemlig for assistanse fra følgende personer under arbeidet med boken: Alfonso Bartolini, National Secretary, Associazione Nazionale Partigiani Italiani, Roma; Gérard Baschet, Editions de Hllustration, Paris; Belgrade City Museum, Beograd, Jugoslavia; Dana Bell, USA Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Leroy Bellamy, Prints and Photographs Division, Library of Congress, Washington, D.C.; C.A. Bimrose, M.C., North Leeds, Yorkshire, England; Carole Boutte, Senior Researcher, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Washington, D.C.; Col. Oreste Bovio, Ufficio Storico, Ministero Della Difesa, Roma; Prof. Dr. Karl Bring­ mann, Dusseldorf; Walter Cate, U.S. Air Force Still Photo Depository, Arlington, Va.; Col. Jack Churchill, Mayford, Nr. Woking, Surrey, England; Major-General T.B.L. Churchill, C.B.E., M.C., Crediton, Devon, England; Patrick Dempsey, Geography and Map Division, Library of Congress, Alexandria, Va.; Department of Photographs, Imperial War Museum, London; V.M. Destefano, Chief of Reference Library, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Washington, D.C.; Hans Dollinger, Worthsee, Tyskland; Maj. Richard L. Felman, Tucson, Ariz.; F.O. Finzel, Oberkirchen, Tyskland; Rear-Admiral Morgan Giles, D.S.O., O.B.E., M.P., London; Marylou Gjernes, Curator, Center of Military History, Department of the Army, Alexandria, Va.; Dr. Matthias Haupt, Bundesarchiv, Koblenz, Tyskland; Wer­ ner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschichte, Stuttgart; Sterling Hayden, Wilton, Conn.; Heinrich Hoffmann, Hamburg; Jerry Kearns, Prints and Photographs Divjsion, Library of Con­ gress, Washington, D.C.; Fay Ball King, Charleston, S.C.; Heidi Klein, Bildarchiv Preussischer

Kulturbesitz, Berlin; Dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin; Gene Kubal, The Army Library, Pentagon, Washington, D.C.; Lieut. Colonel Geoffrey Kup, London; Alexis Ladas, N.Y.C.; William H. Leary, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Sir Fitzroy Maclean, Bart., Argyll, Scotland; Military Museum, Beograd; Stavis John Milton, West Palm Beach, Fla.; Phaedon Morphis, Director, Foreign Press Division, Ministry to the Prime Minister, Athen; Museum of Revolution of the Peoples and Nationalities of Yugoslavia, Beograd; Museum of the Second Session of the Anti-Fascist Council of the National Liberation of Yugoslavia, Beo­ grad; Maj. C.L.D. Newall, O.B.E., Secretary, S.A.S. Association, London; Enzo Nizza, Milano; Bernard Perlin, Ridgefield, Conn.; Alexander Phylactopoulos, Counselor of Embassy, Embassy for Greece, Washington, D.C.; Ruzica Popovitch, Slavic and Central European Division, Library of Congress, Washington, D.C.; Lieut. Colonel Karl Ruef, Innsbruck, Østerrike, the Rev. Hans-Carl Scherrer, Freiburg, Tyskland, the Rev. Johann Georg Schmutz, Heitersheim, Tyskland, Axel Schulz, Ullstein Berlin; Georgije Skirgin, Beograd; Foto Tanjug, Beograd; John E. Taylor, Archivist, Modern Military Branch, National Archives, Washington, D.C.; Burton Thiel, N.Y.C.; Constas Triandafyllides, Athen; Penelope Tsilas, European Law Division, Library of Congress, Washington, D.C.; U.S. Defense Mapping Agency, Was­ hington, D.C.; Paul White, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Marie Yates, U.S. Army Audio-Visual Activity, Pentagon, Washington, D.C.; Yugoslav Press and Cultural Center, N.Y.C.

205

REGISTER Sidetall i kursiv viser til illustrasjoner

A Afric, Vjeko, 136 Albania: Tsjam, 159; greske kommunister i, 186; invadert av Hellas, 19, 21, 22; okkupert av Italia, 17, 18; politikk mellom krigene, 8, 12-13 Aleksander I, konge av Hellas, 8 Aleksander I, konge av Jugoslavia, 9, 14; attentat, 8, 24 Allierte: hjelp til partisanene, 102, 122, 129; partisanenes mistanke mot, 192; revurdering av motstand i Jugoslavia, 114 Allierte styrker: hjelp til Titos flukt til Vis, 129; på Kreta, 46-47, 50-52, 54, 56-57; Operasjon Ratwerk, 189 Andrew, L. W., 50-51 Animals, Operasjon, 159 Argyroupoulo, Kaity, 33 Aris, se Velouchiotis, Aris Armstrong, C. D., 127 Athen: borgerkrig i, 194 -203; demonstrasjoner i, 182-183, 184, 186; befrielse av britene, 180 Australske hær på Kreta, 46, 55, 56 AVNOJ, 89, 123

mot Aris, 158; beordrer samarbeid med Papandreouregjeringen, 180; organisert, 153, danner PEEA, 167; provisorisk regjering, 167; verver til ELAS, 157; og Sovjetunionen, 157. Se også Kommunistpartiet, Hellas; ELAS Eden, Anthony, 188 EDES: områder kontrollert av, 157, 167; angrep på tyske troppetog, 179; britisk støtte til, 157; og borgerkrigen, 164, 183; konflikt med ELAS, 157; vekst av, 155-157; i Louros-dalen, 153, 155; og møtet i Kairo, 162-163; og Nasjonale Grupper-avtalen, 162; og Operasjon Animals, 159; organisert, 153, og tokt mot Gorgopotamos, 155-156 EKKA, 162; og møtet i Kairo, 162-163; og Nasjonale Grupper-avtalen, 162 ELAS; områder kontrollert av, 157, 167; angrep i Athen 182-184; angrep på tyske troppetog, 179; forsøk på å overta geriljaen, 163-164; og britene, 157,158,159,162; og borgerkrigen, 164, 182-183, 185—186; og kommando-operasjonen ved Richea, 170, 172, 174, 175; konflikt med EDES, 157,163; samarbeid med EDES, 179; klarer ikke å ta Athen, 185; og Nasjonale Samlings­ regjering, 167, 179; og gresk-amerikanere, 179; vekst av, 155-157, 159, 167; mangel på sovjetisk støtte til, 179; medlemmer søker tilflukt i Albania og Hellas, 186; og tokt ved Gorgopotamos, 155-156; sabotasje, 159; og Italias kapitulasjon, 163-164; og Operasjon Animals, 159; organisert, 153; delvis demobilisering, 186; tar sivile gisler, 185; tredelt lederskap, 158. Se også EAM

B Badoglio, Pietro, fjernet fra kommando, 21 Bailey, S. W., 116, 126, 127 Balkan, kart, 20, 21; invasjon på, 17; politikk mellom verdenskrigene, 8; råmaterialer, 17. Se også de enkelte land Barbarossa, Operasjon, 22 Bedding, T. G., 52, 54 Beis, «Onkel Niko,» og britiske kommandosold., 155, 156 Beograd; bombet, 26, 27; befridd, 190 Brauer, Hans, 68-69 Broz, Josip, 54; og kupp mot prins Paul, 24. Se også Tito Bulgaria: kontroll over deler av Jugoslavia, 74; erklærer krig mot Tyskland, 191; tyske tropper i, 25, 34-35; med i aksemaktene, 22

c Cervi, Mario, om Italias invasjon i Hellas, 21 Cetkovic, Vlada, 118 Churchill, Jack, 128 Churchill, Randolph, 118, 123, 192 Churchill, Winston: om hjelp til Hellas, 23, 30; i Athen, 183, 186, 187; og kupp i Jugoslavia, 24, 25; og forsvar av Kreta, 45; og deling av Balkan, 178; og greske borgerkrig, 183-185, 186; om gresk strid, 167; og Maclean, 118, 122-123; målsetting i Hellas, 183; ordre om å knuse ELAS'opprør, 182; og partisanene, 118,122-123; politikk i Jugoslavia, 186-188, 192; støtter greskekongen, 163; støtter Peter II, 186; og Tito, 123, 150, 186,187; møte på Vis med Tito, 187-188; trekker tilbake hjelp til tsjetnikene, 127 Ciano, Galeazzo, 17, 18, 26 Cox, Geoffrey, 50 Crisp, Robert, 28, 32 Cunningham, Andrew B., og slaget ved Matapan, 24 Cvetkovic, Dragisa, 26

Fallskjermtropper, tyske: og invasjonen på Kreta, 44-45, 48 -49, 58 -59, 60, 62, 63 -65, 67, 68 -73 Fallschirmjåger, 44 Farran, Roy, 54, 56 Flytyper: DFS 230A glidefly, 53, Junker-52, 53 Forente Stater, se USA Formidable, 57; ved Matapan, 24 Freyberg, Bernard; kommanderer forsvaret av Kreta, 45-46, 47, 50, 52, 54, 56-57

G Georg II, konge av Hellas, 8,10, 54; utnevner regent, 185; vil vende tilbake til Hellas, 163; støttet av britiske og amerikanske ledere, 163 Glidefly: DFS 230A, 53, 65; brukt i invasjonen på Kreta, 47 Goring, Hermann, og Max Schmeling, 49 Grazzi, Emmanuel, 16 Gerilja, psevdonymer, 153. Se også tsjetniker; partisaner. Gerilja (Hellas), 160-161; flyplass, 162; aksjonsområder, 154, 155; angrep på tyske troppetog, 179; britisk forsøk på å demobilisere, 181; krever politisk aner­ kjennelse, 162-163; og tyske politiske fanger, 164; øy-tokter, 165; kidnapping av tysk general, 166, tysk hovedoffensiv mot, 165; og Nasjonale Grupper-avtalen, 158, 162; og Operasjon Animals, 159; og Operasjon Panter, 164; organisering av, 152-153; italiensk overgivelse til, 163. Se også EDES; EKKA; ELAS Gresk-amerikanere, 179 Greske marine, 14 Greske Nasjonalgarde, og Aris, 186 Grivas, Georg, 181

H D Damaskinos, erkebiskop, 180, 184, 186, 187; utnevnt som regent, 184-185 De Luce, Daniel, 122 Deakin, Frederick William, og partisanene, 116, 118, 119 Dedijer, Vladimir: om bombingen av Beograd, 26; om Huot, 119, om marsjen til Kroatia, 88, 89; om marsjen til Neretva, 115; om Tito, 79 Djilas, Milovan, 86, 116, 123, 127, 129, 191

E EAM: forsøk på å dominere geriljaen, 164; og britisk politikk, 157-158; og Nasjonale Samlingsregjering, 167, 179, 180, 181; og møtet i Kairo, 162-163; opposisjon

206

Hampe, Roland, 180 Hamson, Denys, 157, 162 Himmler, Heinrich: om partisanene, 95; om Tito, 142, 150 Hellas, kart, 154,155; mottar britisk hjelp, 23, Athen befridd, 180, 181; holdninger innen regjeringen, 32; broen over Korint-kanalen, 29; britisk frigjøring av, 180, 181; britiske misjoner lander i, 155; britisk tilbaketrekning fra, 28, 32-33; borgerkrig, 164, 181-186, 194 -203; kollaboratører i regjeringen, 181; kommunistpartiet legalisert, 186; kommunistene går ut av regjeringen, 181; økonomisk forfall, 152, 181, 196, hungersnød, 156, 191; tysk invasjon av, 27, 29, 32-33, 34—43; tyske politiske fanger i, 164, 165; eksil-regjering, 163, 167; Nasjonale Samlingsregjering, 167,179,180-181; Italia vil okkupere, 16; Kalavryta, 165; Tyskland okkuperer, 152, 156, 159, 164, 165, 167; opposisjon mot monarkiet, 163;

forsvarsplan, 27-28; politikk mellom verdenskrigene, 8, 10; provisorisk regjering, 167; marionett-regjering, 152, 165; Sikkerhetsbataljoner, 165; Symi, 165; Varkiza-konferansen, 186. Se også Athen; gerilja Hitler, Adolf: om flybåren invasjon av Kreta, 44-45; Balkanpolitikken, 17; og bombing av Beograd, 26; beslutning om å intervenere i Hellas, 44; deling av Jugoslavia, 74, stanser forhandlinger med partisanene, 127; beordrer grekerne å overgi seg til Italia, 32; beordrer invasjon av Jugoslavia, 25; om fallskjermsoldater, 60; reaksjon på italiensk invasjon av Hellas, 17; og represalier mot jugoslavisk motstandsbevegelse, 78, 106 Hudson, D.T. «Bill,» 78, 80, 81, 114, 116 Huot, Louis, 119, 122

Italia: krav om Trieste og Istria, 191; kontroll over deler av Jugoslavia, 74; kapitulerer for allierte, 118 Italienske hær: og tsjetnikene, 86, 115-116; i Hellas etter italiensk kapitulasjon, 163-164; overkommando, 21; invasjon i Hellas, 17,19, 21, 22; invasjon i Jugoslavia, 26; Julia-divisjonen, 19; i Louros-dalen, 153, 155; i Montenegro, 85; okkupasjon av Albania, 17, 18, 23; okkupasjon av Hellas, 152; okkupasjon av Jugoslavia, 107, 108; Operasjon Weiss, 115; plan om invasjon av Hellas, 17, 19, soldater slutter seg til partisanene, 119; i Jugoslavia etter italiensk kapitulasjon, 118-119 Italienske marine: og slaget ved Matapan, 24; og invasjonen på Kreta, 52; tilbaketrekning til italiensk-kontrollerte farvann, 24

J Jordan, Olaf, malerier av, 120-121 Jugoslavia, kart 76; Anti-Fascistisk Råd for Nasjonal Frigjøring, 89, 123, 146, 147; anti-tysk holdning, 24-25; Beograd bombes, 26, 27; Beograd befris, 190; Bosnia, 84; Katolske kirke, 84; tsjetniker, 74; sivile, 124-125; krav om Trieste og Istria, 191; kommunister, 75, 77,189-190; kupp mot tyskvennlig regjering, 24; døde, 193; deling av, ved Tyskland, 74; religiøs og etnisk oppdeling, 25, 76, 84,106; tysk behandling av folket, 75; tysk retrett nordover, 192, 193; eksilregjering, 75, 81, 186; nasjonal samlingsregjering (1945), 192; greske kommunister i, 186; Uavhengige Staten Kroatia, 84, 87; invadert av Tyskland, 26; med i aksemaktene, 24, 26; Kragujevac, 78; Kraljevo, 78; og kong Peters ekteskap, 186; Montenegro, 85-86; nasjonalisme, 24; partisaner, 75; politikk mellom verdenskrigene, 8, 14; tyskvennlig holdning, 27; provisorisk regjering, 123, 146; marionettregjering, 81; regentskap, 192; sabotasje av kommunika­ sjonsnettet, 96-97; undertegner våpenstillstand med Tyskland, 27; ustasjaer, 84, 88, 89, 106, 170; 111, 172. Se også tsjetniker; partisaner Jugoslaviske hær, 26-27 Jøder, drept av ustasjaer, 106

Kamuflasje, brukt på Kreta, 48 Kardelj, Edvard, 146 Katolske kirke, i Jugoslavia, 84 King, Ernest J., forbyr USA-hjelp til britene i Hellas, 184-185 Kippenberger, Howard K., 49, 54 Klaras, Athanasios, 153. Se også Velouchiotis, Aris Koder, britisk kjennskap til tyske, 23, 24 Kommunistiske parti, Hellas, 152-153; og Nasjonale Samlingsregjering, 167, 180, 181; uavhengighet av Sovjetunionen, 157; legalisert, 186; organiserer gerilja, 153; og regentskapet, 185; splittet, 186; mistenksomt overfor briter og Papandreou-regjeringen, 181; våpenhvile i borgerkrigen, 186; går ut av regjeringen, 181. Se også EAM; ELAS Kommunistiske parti, Jugoslavias: og bombingen av Beograd, 26; og kupp mot prins Paul, 24; vekst av, 77; etterkrigsplaner, 77; danner nasjonal regjering, 89; mellom verdenskrigene, 75, 77. Se også partisanene; Tito Kosakker, i Jugoslavia, 120-121 Kondylis, Georg, 10 Kornejev, N.V., 126 Koryzis, Aleksander, 32 Kovacic, Ivan Goran, 136

Kreipe, Heinrich, 166 Kreta, kart, 46, 47; som britisk base, 44; britisk evakuaering av, 57; forsvarsstyrker, 46; Galatas, 54, 56, 71; tysk garnison på, 180; tysk invasjon av, 44-45, 46-52, 54-57, 58-73; Herakleion, 47, 49, 54, 57, 68-69; Kastelli, 52, 54; kidnapping av tysk general på, 166; Malerne, 47-48, 50-51, 52, 54; siviles reaksjon på tyskerne, 48, 52, 54, 73; Rethymnon, 47, 49, 54, 57, 69; Sudabukta, 47, 61, 70-71 Kunst, malerier fra kommando-operasjon, 168-177 Kup, Geoffrey, 127 Kvinner: som geriljasoldater, 160,161, 182; som partisaner, 77, 88, 89, 93

L Ladas, Aleksis, 170, 774, 175 Lanz, Hubert, 153, 155 Leckie, D. F., 48 Leeper, Reginald, 163 Leigh-Fermor, Patrick, 166 List, Wilhelm, kommanderer tyske styrker i Hellas, 36 Ldhr, Alexander, sjef for operasjonene på Kreta, 50

M Macaskie, Frank, 180 Mclntyre, Peter, 57 Maclean, Fitzroy, 119; og Churchill, 118, 119, 122; og partisaner, 118, 119, 122, 127, 129; om Randolph Churchill, 118; og møtet mellom Tito og Churchill, 187; om saken mot Mihailovic, 193 McNeill, William Hardy, 182 MacVeagh, Lincoln, 184 Makiedo, Sergije, 117 Manna, Operasjon, 179-180 Marija, 117 Matapan, slaget ved, 24 Metaxas, Joannis, 10, 16, 22 Metaxas-linjen, 28, 36-37 Mihailovic, Dragoljub (Draza), 78, 79; hjelper USA-flygere, 189; belønning utlovt for, 80, 126; britene revurderer støtte til, 114, 116; og tsjetnikene; 74-75; og kupp mot prins Paul, 24; skuffelse over britene, 116, 126; berømmelse, 86; og eksilregjeringen, 75, 81, 86, 186; kong Peter trekker tilbake støtte til, 189; tap av innflytelse, 126; møter tyskerne, 80; i Montenegro, 86; retrett fra Ravna Gora, 80, strategi, 75, 78, 80; og Tito, 78-79; rettssak og død, 192, 193 Moraca, 117 Moss, Stanley, 166 Mussolini, Benito: om den kalde vinteren 1940; 21; og Hitlers Balkan-politikk, 17; informert om invasjon i Jugoslavia, 25; insisterer på at grekerne overgir seg til italienerne, 32; vil invadere Jugoslavia, 17; og invasjonen i Albania, 18,21 -22; og Pavelic, 87; plan om invasjon av Hellas, 17; skifter ut Badoglio, 21 Musulin, George, T89 Myers, Eddie, 155; og Aris, 155; utnevnt til å arbeide med geriljaen, 156; forsøker å danne enhetlig, ikkekommunistisk geriljagruppe, 158; 162; og Kairoforhandlingene, 162-163; og ELAS, 158; og tokt mot Gorgopotamos, 155-156; sendt til London, 163; og Zervas, 155

N Nasjonale Grupper-avtalen, 158, 162-163 Nedié, Milan, 81 New Zealands hær: på Kreta, 46, 47, 48, 50-51, 52, 54, 56, 57, 65; ved Galatas, 54, 56; i Hellas, 45; ved Malerne, 47-48; 50-51; 52-54, 56; ved Sphakia, 57 Noli, Fan S., 12

o Ochi-dagen, 16

P Papandreou, Georg, 167; og borgerkrigen, 182; regjering dannet, 180-181

Papanicollis, 24 Partisanene: hjelper USA-flygere, 189; allierte beslutter full støtte til, 122; anti-fascistisk råd, 89, 123, 146, 147; angrep på kommunikasjonsnettet, 96-97; i Beograd, 190, 191; britisk støtte til, 114, 118, 122-123, 129; erobrer våpen etter Italias kapitulasjon, 118-119; døde og sårede, 100,116,118; og tsjetnikene, 78-80, 85-86, 712, 188-189, 190, 193; og kollaboratører, 106; konsoliderer makten, 188-190; og konvensjonell krig­ føring, 190; kurerer, 88, 89; disiplin, 88; tidligere aksjoner av, 92; går inn i Bihac, 89; danner nasjonal regjering, 123, 143; Ved Foca, 84-85; og tyske offensiver, 80, 82-83, 85, 86, 102; tyske tokter mot hovedkvarter til, 129, 148; vekst av; 89, 122, 129, 190; italiensk divisjon, 119; marsjen til Kroatia, 86, 88-89; marsjen til Neretva, 115; militær utdanning, 727; og misjon fra Sovjet­ unionen, 126; i Montenegro, 85-86; som Nasjonale Frigjørings-Armé, 95; forhandlinger med tyskerne, 127; 129; ved Neretva, 102, 103, 115-116; og Operasjon Schwarz, 102, 118; og Operasjon Weiss, 115-116, 127; organisering av lokal administrasjon, 88-89; OZNA, 193; politiske henrettelser, 193; proletariske brigader, 81, 84, 85; rekruttering, 77, 89, 92; retrett fra Montenegro til Bosnia, 86; retrett til Sandzak, 80; og sovjetiske styrker, 190, 192; ved Srem, 193; strategi, 77, 81, 84: og støtte fra Sovjetunionen, 84-85, 115, 123, 126, 129; mistanke til vestlige allierte, 191-192; Nasjonale Frigjørings-Teater, 730-739; behandling av fiendtlige fanger, 84, 85; behandling av fiendtlige sårede, 88; USAstøtte til, 777, 119, 122, 129; og ustasjaene 88, 89; Uzice-republikken, 77; kvinner, 77, 88, 89, 93; sårede, 88, 100-101, 116, 118, 122 Paul, prins av Jugoslavia, 8, 74, 75, 24, 25 Paul I, prins av Hellas, 10, 11 Pavelic, Ante, 84, 87 PEEA, 167 Perlin, Bernard, 170, 777; malerier av, 768-777 Peter II, konge av Jugoslavia, 8, 14-15; 24, 25, 27; ekteskap, 186; støttet av Churchill, 186; støtter Tito, 189 Pindos-fjellene, og italiensk fremrykning og retrett, 19 Poduje, Joze, 117 Prasca, Visconti, 21

R Rallis, Joannis, 165 Ratweek, Operasjon, 189 Ribar, Ivan, 89, 123, 746 Ribar, Ivo-Lola, 123 Ribbentrop, Joachim von, undertegner pakt med Jugoslavia, 26 Ringel, Julius, på Kreta, 52 Romania, slutter seg til aksemaktene, 17, oljekilder, 22 Roosevelt, Franklin D.: og konsentrasjon om Japan, 179; og gresk borgerkrig, 184; og politisk motiverte fremstøt i Europa, 178-179; støtter greskekongen, 163; og motstandskampen i Jugoslavia, 119 Rutic, Ivka, 732

s Sanjina, Mira, 734 Saraphis, Stephanos, 158; og angrep på EDES, 183, blir militær leder i ELAS, 158; samarbeid med britene, 162 Schmeling, Max, 49 Schwarz, Operasjon, 102, 118 Scobie, Ronald, 181, 182, 183 Serbere, ortodokse, og ustasjaene, 84, 106 Sientos, Georg, 157, 179 Sigøynere, drept av ustasjaer, 106 Simovic, Dusan: blir statsminister, 25; og pakt med Sovjet­ unionen, 25-26 Skrigin, Georg, 134 Soddu, Ubaldo, 21 Sovjetunionen: og hjelp fra allierte, 102; hjelp til Titos flukt til Vis, 129; planer mot Østerrike og Ungarn, 178; og ELAS, 179; tysk invasjon i, utsatt, 44; og partisanene, 77, 78, 84-85, 92, 115, 123, 126, 127; pakt med Jugoslavia, 26 Sovjetunionens hær: fremrykninger i 1944, 178; og partisanene, 190, 192; trekker seg ut av Jugoslavia, 190-191 Splinter-flåten, 122

Springer, Ernst, 48 Stalin; om Churchill og Roosevelt, 191; og delingen av Balkan, 178; ikke-innblanding i Hellas, 186; og provisorisk regjering i Jugoslavia, 123,126; og Peter ll's tilbakekomst, 190; og sovjetisk misjon til partisanene, 126; og Tito i Moskva, 189-190; advarer partisanene mot vestlige allierte, 191 Stangos, Laloula, 199, 200-207, 202-203 Storbritannia: hjelp til motstandere av tyskvennlig regjering i Jugoslavia, 24; og ELAS, 156, 157, 158, 159, 162; og greske kommunister, 157-158; og gresk konge­ dømme, 163, 167, 181; forårsaker kommunistisk mistenksomhet angående tiden etter frigjøringen, 181; og Nasjonale Grupper-avtalen, 158, 161; tilbyr hjelp til Hellas, 23; Operasjon Animals, 159; protesterer mot USAs tilstedevær i Jugoslavia, 122; reaksjon på greske borgerkrig, 183; SOE, 158, 163; støtte til tsjetnikene, 75, 78, 80, 86, 114, 116, 126-127; støtte til EDES, 153, 155, 157, 164; støtte til partisanene, 99, 116, 118, 122-123, 129; og Zervas, 153 Storbritannias flyvåpen baser i Hellas, 22; på Kreta, 46, 51; styrke av, i Hellas, 28; støtter Titos retrett, 129 Storbritannias hær: ved AHakmon-linjen, 28; i Athen, 182-183, 784, 185-186; angrep på tyske troppetog i Hellas, 179; forbigår Kreta, 180; kamuflasjesystem på Kreta, 48; kommando-operasjoner ved Richea, 170—173, 175, 776-177; kontakt med geriljaen, 155; kontroll over geriljaen etter frigjøringen, 181; ved Korintkanalen, 29, 33; på Kreta, 44, 46-47, 48, 49-52, 56-57, 60, 65; evakuerer Kreta, 56, 57; styrker på Kreta, 23, 24, 28; og greske borgerkrig, 182-183, 784, 185-186; kidnapping av tysk general på Kreta, 766, 167; frigjøring av Hellas, 780, 181; ved Malerne, 47-48, 50-51, 52, 54, 56; og partisanene etter tyskernes forflytning nordover, 192; forsvarsplan for Hellas, 27-28; tokt mot Gorgopotamos, 155-156; og opprør mot gresk eksil-regjering, 167; retrett i Hellas, 28,39-37, 32-33,41; ved Sphakia, 57; ved Thermopylene, 32-33; behandling av sårede på Kreta, 55, tilbaketrekning fra Jugoslavia, 192 Storbritannias marine: og slaget ved Matapan, 24; evakuerer EDES, 183; evakuering fra Hellas, 24; 33; avskjærer tysk landgang på Kreta, 51 -52, 67; tap i slaget om Kreta, 57; forsyninger til Kreta, 46, frakter Tito, 129 Storbritannias Special Operations Executive (SOE), 158: reorganisert, 163, støtter geriljaen, 158, 163 Stowe, Leland, om greske hær, 19 Stuart, W. F., 118 Student, Kurt, 44; og luftbåren invasjon på Kreta, 44-45, 50, 51, 60, 71 Subasic, Ivan, 187, 191, 192

Teater: Partisanenes Nasjonale Frigjørings-Teater, 730-739 Teheran-konferansen, 122 Thompson, Robert, 777 Thorner, Hans, 728 Tito, 75, 78, 140-151; alias og forkledning, 142, 743; i Beograd, 190; bombeangrep mot, 118, 746; belønning utlovt for, 80, 125; og Churchill, 123, 750, 187; koordinerer partisan-sovjetiske styrker, 190; og kupp mot prins Paul, 24; og kryssingen av Neretva, 115; og Deakin, 118; flukt, 118; 129,142,146,148; og kommunistpartiets vekst, 77; og Huot, 119, 122; og Maclean, 122; og marsjen til Kroatia, 86, 88; budskap til greske kommu­ nister, 181; og Mihailovic, 78-79; i Montenegro, 85; utnevnt til marskalk og statsminister i provisorisk regjering, 123, 146; utnevnt til statsminister, 192; forhandlinger mot tyskerne, 127, 129; og retrett fra Montenegro til Bosnia, 86; og retrett til Sandzak, 80; og tilbakekomst til Montenegro, 115; danner nasjonal regjering, 89,123; og Stalin, 189-190; strategi, 77,81, 84, 86; støttet av kong Peter, 189; og Sovjetunionen, 77, 78, 79, 80, 92, 189-190; i møte med britene på Vis, 187-188, om unge partisaner, 88 Tofte, Hans, 117 TomaSevic, Stana, 723 Tsimas, Andreas, 157, 158 Tsjam, 159 Tsjetnikene: hjelper USA-flygere, 788, 189; britene revurderer støtte til, 114,116; britisk støtte til, 78,86,114, 116, 126-127; samarbeid med aksemaktene, 85, 86, 115-116,126; og tysk offensiv, 80; og eksil-regjeringen,

207

75, 81; kong Peter trekker tilbake støtte til, 189; tap av makt, 126,189; i Montenegro, 85-86; og Operasjon Weiss, 115, 116; organisert, 74-75; og partisanene, 78-80, 81, 85-86, 772, 188-189, 190-193; og marionettregjeringen, 81; og serbernes hevn over muslimene, 84, 106; styrke i 1941, 77; og Sovjetunionen, 190, strategi, 75, 78, 80-81, 86; USA-liaison med, 127; «bruk av fienden» 81, 86; vojvodaer, 75 Tsolakoglou, Georg, 32 Tyske flyvåpen: angrep under britisk evakuering av Kreta, 57; angrep i Hellas, 28, 33, 36,47; angrep på partisanene, 102; bombing av Beograd, 26; og invasjonen på Kreta, 44-45, 47, 49, 51, 52, 54-57, 58-59, 60, 67, 62 -63; tap på Kreta, 58-59; løfte om luftstøtte til den italienske flåten, 24 Tyske hær: forsøk på amfibielanding på Kreta, 51 -52, 66-67; i Beograd, 189-190; og belønning for Tito og Mihailovic, 80,126; ved Korint-kanalen, 33; motoffen­ siv i Europa i 1944, 183; styrker i Hellas økes, 159, 164; ved Galatas, 54, 56, 71; general kidnappet på Kreta, 166, 167; ved Herakleion, 57, 68-69; øking av styrkene i Jugoslavia etter Italias kapitulasjon, 118—119; invasjonen på Kreta, 44 -45, 46-51, 52, 54 -57, 58-73; invasjonen i Hellas, 27, 28, 32-33, 34-43; invasjonen i Jugoslavia, 26, 27; i Kalavryta, 165; i Kastelli, 54; tap på Kreta, 49, 57, 71; tap under invasjonen i Jugoslavia, 27, tap siste to måneder i Jugoslavia, 193; ved Malerne, 46-47, 50-51, 52, 54; ved Metaxas-linjen, 28, 36-37; forhandlinger med partisanene, 127,129; okkupasjonen av Hellas, 152, 159, 763, 165, 167; okkupasjonen av Jugoslavia, 75, 78, 80, 82, 83, 704-706, 108-113; offensiver mot jugoslavisk motstandsbevegelse, 80, 82-83; 85, 102; Operasjon Panter, 164; Operasjon Schwarz, 102, 118; Operasjon Weiss, 115, 116;

foranstaltninger mot alliert invasjon i Hellas, 159-160; beskyttelse for tog i Hellas, 763; raid mot partisanhovedkvarteret i Drvar, 129, 148, 749; reaksjoner på ustasjaene, 84; ved Rethymnon, 57, 69; retrett fra Hellas, 178, 179; SS Adolf Hitler-divisjonen, 36, 39; ødelagte forsyningsruter gjennom Hellas, 155-156, ved Thermopylene, 32-33; behandling av sårede på Kreta, 55; behandling av sårede partisaner, 88; tilbaketrekning fra Athen, 180 Tyskland: danner den Uavhengige Staten Kroatia, 84; diplomaters rapporter om britiske styrker i Hellas, 23; etterretningstjenestens overslag over britiske styrker på Kreta, 60; og italiensk invasjon av Hellas, 22-23; politiske fanger sendt til Hellas, 764, 165; undertegner pakt med Jugoslavia, 24, 26; og territorium under kontroll i Hellas, 152

u Ultra, 23, 24, 45, 46 Ungarn, kontroll over deler av Jugoslavia, 74; sovjetiske planer mot, 178 United Nations Relief and Rehabilitation Administration, 191 United States, se USA USA: reaksjon på britisk rolle i gresk borgerkrig, 183; støtte til tsjetnikene, 119; støtte til partisanene, 777, 119, 122, 129 USAs flyvåpen: flygere reddet i Jugoslavia, 788, 189; tokt i Romania, 189 USAs Office of Strategic Services (OSS), forsyningsoperasjoner til partisanene, 777, 118, 122 Ustasjaene, 84, 87, 88, 89, 106, 770, 772 Uzice-republikken, 77

X

V Vauhnik, Vladimir, 25 Velouchiotis, Aris, 153,157, 758,179; angrep på EDES, 164, 183; og britene, 153,156,157; død, 186, leder for ELASverving, 183 Vis, 127, 129, 150 Von der Heydte, baron, 47, 50, 55

W Warspite, ved Matapan, 24 Waugh, Evelyn, 192 Wavell, Archibald, 46 Weiss, Operasjon, 115-116 West, Rebecca, 25 White, Leigh, 26, 27 Wilson, Henry Maitland, 23, 28 Woodhouse, Christopher, 157; om tap i geriljaens borgerkrig, 164; og EAM, 157; og EDES, 164; og ELAS, 157, 179; erstatter Myers, 163: advarer mot å bringe 3. fjellbrigade til Athen, 181

X X, 181

z Zecevic, Vlado, 89 Zervas, Napoleon, 153, 759; og britene, 153; 155, 157; og britisk tokt mot jernbanebro, 155—156; og borgerkrigen, 164, 183 Zogu, konge av Albania, 6-7, 12-13, 18