Den russiske bjørn [3] 8205132569, 8205116776

Citation preview

OMSLAGET: Under fremrykningen gjennom Polen utvider sovjetiske infanterisoldater sitt brohode på vestbredden av Wisla i september 1944. Da de sovjetiske styrkene krysset denne elva, betydde det et sjumilssteg for deres nådeløse fremstøt vestover, som i løpet av to år brakte den røde . armé de 2240 kilometerne fra Stalingrad til Tyskland.

DEN RUSSISKE BJØRN

ELVERUMJpERERHØGSK.01*

ANNEN VERDENSKRIG

AV EARL F. ZIEMKE OG TIMELIFEs REDAKTØRER OVERSATT AV ISAK ROGDE

H Nasjonalbiblioteket

GYLDENDAL NORSK FORLAG Depotbiblioteket

Forfatteren: EARL F. ZIEMKE, professor i historie ved University of Georgia, spesialist på tysk historie og Den annen verdenskrig. Deltok som marinesoldat i Stillehavskrigen. Etter krigen tok han doktorgraden ved University of Wisconsin og arbeidet som krigshistoriker i Washington, D.C. Han har utgitt Stalingrad

to Berlin: The German Defeat in the East, The German Northern Theater of Operations og

Battle for Berlin. Han var konsulent for TIME-

LIFEs Sovjetunionen slår til. Konsulenter: Fhv. oberst JOHN R. ELTING,

USA, er militærhistoriker, forfatter av The Battle of Bunker's Hill, The Battles of Saratoga

og A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars. Han har redigert Military Uniforms in North America: The Revolutionary

Era og Military Uniforms in America: Years of Growth, og var medredaktør i verket The

West Point Atlas of American Wars.

CHARLES V. P. VON LUTTICHAU gjorde tjeneste på tysk side på Østfronten i Den annen verdenskrig. Etter studier i Berlin og Munchen og ved The American University in Washington, D.C. ble han historiker ved U.S. Army Center of Military History med Sørøst-Asia og Europa som spesialområde. Han har vært bidragsyter til mange av bindene i serien The U.S. Army in World War II.

Autorized Norwegian edition © 1982 Time-Life International (Nederland) B.V. Original English language

edition published in the United States by © 1980 Time-Life Books Inc. All rights reserved.

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

No part of this book may be reproduced in any form

or by any electronic or mechanical means, including information storage and retrieval systems, without

prior written permission from the publisher, except that brief passages may be quoted for reviews.

Printed in Spain by Artes Graficas Toledo Sats: Alfabeta a.s, Halden 1982

ISBN 82-05-13256-9 ISBN 82-05-11677-6 (kpl.) D.L. TO: 499-82

ILVfeRUM LÆRERHØGSKOk» BmUOTEKET KAp|TLENE

1 Slaget med de 3 500 tanks

20

2 Mansteins ildfulle retrett

54

3 «De tre støtene»

96

4 Russerne rydder sin jord 126 5 Det dødsdømte opprøret 154

6 Stalin triumferer 178

BILLEDREPORTASJENE Tyskernes siste seier

6

Stålduellen

40

Operasjon Brent jord

72

Partisanene slår til

84

Sovjets fugl Føniks flyr 112 Seirenes år 138 Oppstand i Warszawa 164

Hjem igjen 190 Litteratur Andre bidrag Illustrasjoner Register

202 203 204 205

INNHOLD

ELVERUM LÆRERHØGSKOt^ ________ BIBLIOTEKET________

Tyske infanterisoldater, den ene med.en panserverngranat, i dekning bak et hus mens en P2Kw IV stridsvogn skyter seg vei gjennom utkanten av Kharkov.

7

TYSKE ELITETROPPER UNDER EGENRÅDIG GENERAL Den 19. februar 1943 satte de tyske arméene på midt- og søravsnittet av Russlandsfronten inn en kraftig motoffensiv mot industribyen Kharkov, som de sovjetiske styrkene hadde erob­ ret bare tre dager før. Det var Adolf Hitler personlig som hadde gitt ordre til denne operasjonen - og med god grunn. En gjen­ erobring av Kharkov kunne tenkes å stanse fiendens vinteroffensiv, den første sovjetiske strategiske offensiven på halvannet års krig. Like viktig var det at tyskerne trengte denne seieren for å berolige det tyske folket, for i begynnelsen av februar hadde slaget ved Stalingrad endt med et tysk tap på totalt 300 000 mann. Angrepsspissen i Kharkov-offensiven hentet Hitler fra WafGeneral Haussers vansirede ansikt stikker opp av et stridsvogntårn. 11941 mis­ tet han et øye og en del av kjeven på grunn av sovjetiske granatsplinter.

8

fen-SS - stridsenhetene i Reichsfuhrer-SS Heinrich Himmlers politi- og etterretningsimperium - nærmere bestemt 2. SS panserkorps. Korpsets tre divisjoner - Das Reich, Leibstandarte Adolf Hitler og Totenkopf - hørte til Tysklands beste avdelin­ ger. Soldatene var håndplukkede prototyper på nazi-idealet av arisk manndom og hadde sverget personlig troskap overfor Hitler og blind lydighet overfor sine overordnede. Feltmarskalk Erich von Manstein, som var øverstkommanderende for Kharkov-operasjonen, karakteriserte Hitlers tro på SS-troppene som «praktisk talt ubegrenset». Sjefen for 2. SS panserkorps var generalløytnant Paul Hausser, som hadde en militær karriere som gikk tilbake til år­ hundreskiftet. Men Hausser hadde et anstrøk av selvstendighet som bekymret hans overordnede. I det foregående slaget om Kharkov, da to sovjetiske arméer hadde avskåret Haussers divisjoner inne i byen, hadde Hausser fått ordre om å holde stand til siste mann, noe som forekom ham meningsløst. Haus­ ser og hans menn trosset ordren og slo seg ut av omringingen. Hitler hadde vært rasende på Hausser for denne ulydigheten, og generalen visste nå at hans operasjoner ville bli nøye fulgt under det nye angrepet på Kharkov. Igjen gikk han sine egne veier, men denne gangen bidro det i hvert fall til tyskernes siste store seier i annen verdenskrig.

ELVEKUM LÆRERHØGSiW’*

Panservernskyttere klare til angrep på Kharkov. De utgjorde SS-idealet som «de fysisk beste, mest pålitelige og trofaste nazister».

9

DET FØRSTE SLAGET - FRA RETRETT TIL MOTANGREP

General Hausser og hans SS panserkorps sto 90 km sørvest for Kharkov og var fremdeles på retrett den 19. februar, da ordren om motangrep ble sendt av generaloberst Her­ mann Hoth, sjefen for 4. panserarmé. Korp­ set gjorde helomvending - og tørnet sam­ men med den sovjetiske 6. armé, som hadde vært i hælene på Hausser helt siden han unn­ slapp fra Kharkov den 15. februar. De tre divisjonene i 2. SS panserkorps fikk hjelp i kampen av 48. panserkorps, og de ble støttet av bombefly og jagere fra Luftwaffe. Under bitter strid omringet tyskerne sovjetarméen og presset den hardt, og en sovjetisk korpssjef ble drept bare 100 meter fra Haus­ sers kommandpost. Langsomt malte tyskerne den sovjetiske arméen i stykker, og de ville knust den søn­ der og sammen hvis de hadde hatt flere infaterisoldater til å plugge hullene i omringingen. Da denne fasen i kampen var over, hadde de drept 23 000 russere, tatt 9 000 til fange og erobret eller ødelagt 615 sovjetiske stridsvogner. Haussers SS-korps, som hadde lidd for­ holdsvis beskjedne tap, fortsatte fremstøtet mot Kharkov den 28. februar.

Selvdrevne kanoner fra 2. SS panserkorps på vei mot Kharkov gjennom is og snø passerer en maskingevær-

10

CLVEKUri BIBLIOTEKET

skytter. Tyskerne satset - med hell - på at det vanlige februar-tøværet ville la vente på seg.

11

HARDERE MOTSTAND PA VEIEN NORDOVER

Haussers tre SS pansergrenaderdivisjoner rumlet nordøstover i over en uke med små trefninger i landsbyer som var tynt forsvart. Men motstanden ble hardere etter hvert som de nærmet seg Kharkov. Mennene fra SS Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen ante trøbbel da en ny landsby dukket opp den 8. mars. «Vi stenger lukene,» skrev en stridsvognmann i sin dagbok. «600 meter til uten at det høres et skudd. Idet de første stridsvognene nærmer seg de tause husene, bryter ilden løs som et tordenskrall. Den fremste stridsvog­ nen er truffet midt i tårnet. Russerne øker ildgivningen, og de lette stridsvognene i vårt kompani blir truffet.» De tyske tapene frembrakte en ordre om å trekke seg ut og omgruppere styrkene. Tyskerens dagboknotat fortsatte: «Snart rul­ ler vi fram igjen, med en kvalm følelse idet vi passerer våre brennende og eksploderende panservogner. Plutselig bryter tre russiske T-34 fram mellom husene og tar peiling på vår flanke. Tårnet vårt svinger til venstre, og en granat forlater løpet. Treff og eksplosjon nesten samtidig, og den neste stridsvognen viser seg i kanonsiktet vårt. Ild - og den fiendtlige vognen går bokstavelig talt i styk­ ker. Granaten må ha truffet bensintanken. Den tredje stridsvognen snur, viser oss bak­ parten - og dermed blir den også truffet. Husene blir røkt ut med håndgranater og maskingeværer. Nå ser vi hvor forsvarernes ildgivning har kommet fra. Russerne hadde flyttet sine 47 mm panservernkanoner inn i husene. Derfor kunne vi ikke se dem.»

SS-doldater bak et tømmerhus holder øye med en landsby på veien til Kharkov.

12

ELVERUM LÆRERHØGSKOLE BIBLIOTEKET

Offiserer fra Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen følger striden. Nr. 2 fra venstre er generalmajor Theodor Wisch, som senere ble divisjonssjef.

13

SS-artillerister bukserer sin 75 mm panservernkanon i stilling for å gå løs på de innbitte russiske forsvarerne av en gate i Kharkov.

14

ELVERUM LÆRERHØGSICe^l

--------------------------------------------------------------- LEIBSTANDARTES DRISTIGE ANGREP

SS-tanks og infanteri stormer inn på Den røde plass. Fotsoldatene løper unna ilden fra snikskyttere i omkringliggende bygninger.

Haussers SS panserkorps nådde Kharkov den 9. mars. Han hadde ordre fra Hitler om å blokkere byen fra vest og nord - hans divi­ sjoner skulle hindre sovjetiske styrker i å flykte. Hausser hadde også tillatelse til å erobre byen hvis risikoen ikke var for stor. Stor eller liten, den virket i hvert fall verd å ta,

så han sendte inn sin Leibstandarte Adolf Hitler-divisjon. De sovjetiske forsvarerne kjempet hård­ nakket «fra gate til gate, fra hus til hus», som en av tyskerne senere mintes. «Rakettene hyler gjennom byen. Vårt artilleri hamrer uten stans - et inferno. Men vi skyver våre

panservogner fremover, ruller over barrika­ der og kanonstillinger og bryter oss gjennom bygninger.» På under én dag klarte divisjo­ nen å skaffe seg en korridor helt inn til byens Røde plass.

15

En Totenkopf-sersjant med jernkorset og andre utmerkelser dirigerer en stridsvogn gjennom Kharkov.

Etterat general Haussers Leibstandarte Adolf Hitler-divisjon hadde stormet inn i Kharkov, ga han en annen divisjon, Das Reich, ordre om å angripe byen fra vest. Men neste dag, med seieren så å si i sikte, ble hans dristige fremstøt noe dempet av en ordre fra general Hoth i 4. panserarmés hovedkvarter. «SS panserkorps,» sa Hoth, «skal føre SS Das Reich nordom Kharkov og hindre fien­ den i å flykte mot sørøst.» Hoth var meget oppmerksom på hvor sårbare panserstyrkene var i bykamper og ville ikke tillate Haus­ sers stridsvogner å bli fanget i ruinene og ødelagt — en skjebne som hadde rammet mange panservogner i Stalingrad.

16

Den egenrådige Hausser bestemte seg imidlertid for å ta en snarvei. Han sendte Das Reich rett gjennom byen mot sørøst. Ved middag hadde divisjonen nådd Kharkovs sentrale jernbanestasjon. Da kom Hoth over radioen og minte Hausser om ordren. Denne gangen adlød Hausser. Han trakk Das Reichdivisjonen ut av Kharkov og sendte den rundt byen på nordsiden. Den 15. mars lukket Das Reich- og Totenkopf-divisjonen ringen om Kharkov og iso­ lerte de gjenværende forsvarerne. Like etter­ på utryddet Leibstandarte-divisjonen de russerne som forsvate traktorfabrikken, den siste enklaven av motstand inne i byen.

RINGEN LUKKER SEG RUNDT RUSSERNE ELVERUM LÆRERHØGSKOL# BIBLIOTEKET

Kamptrette pansergrenaderer fra Leibstandarte-divisjonen på vei bort fra Kharkovs traktorfabrikk etter å ha knust den sovjetiske motstanden der.

NYTT LIV I ET FRYKTINNGYTENDE RYKTE

Heinrich Himmler sammen med en SS-offiser i tårnet på en Tiger.

Da slaget om Kharkov var over den 15. mars, hadde det tyske motangrepet stanset den sovjetiske vinteroffensiven og stabilisert fronten. Haussers dyktige SS-panserkorps fikk størstedelen av æren for det, selv om denne ble noe dempet av irritasjon på høyeste hold. Føreren var så opprørt over Haussers ulydighet at han ventet i flere uker med å inkludere generalen blant de mange som fikk medaljer for sin innsats ved Khar­ kov. Men i nesten alt av betydning hadde 2. SS panserkorps levd opp til Hitlers forvent­ ninger. Førerens yndlingsvåpengrein fikk nå ordre om å gjøre seg klar til en massiv motoffensiv ved Kursk, noe som skulle utvikle seg til kri­ gens største stridsvognslag. For å stive opp korpset ble Reichsfuhrer-SS Heinrich Himm­ ler sendt til Kharkov. I sin tale til troppene oste han av ny selvtillit: «Vi vil aldri la dette utmerkede våpenet... det fryktinngytende ryktet som gikk forut for oss i slaget om Kharkov, blekne, men vil fortsette å gi det ny mening.»

18

Med en susafon slengt over nakken står bysten av den russiske forfatteren Maksim Gorkij blant Kharkovs ruiner mens tyske kjøretøyer ruller forbi.

19

«Min fører,» sa Heinz Guderian, den store tyske stridsvogngeneralen, «hvorfor vil De i det hele tatt angripe i øst dette året?»

Et angrep som ga Hitler vondt i magen

Panser-backhand mot Kharkov Viktig melding fra en spion ved navn Lucy Føreren venter på Pantherne

En innbitt general med metalltenner «Hvem kommanderer 9. armé, min Fører, De eller jeg?» Dødbringende opptakt fra partisanene Fredelig frokost i kampens hete Dvergen Goliath

Brennende stridsvogner på svidd jord Et desperat angrep med «klistrebomber»

Eisenhower endrer Hitlers planer

«De har helt rett,» svarte Adolf Hitler. «Hver gang jeg tenker på dette angrepet, får jeg vondt i magen.» Det var om våren 1943. Et merkelig, illevarslende opphold hadde inntrådt langs den 2 600 km lange slyngete fronten fra Leningrad i nord til Novorossijsk ved Svartehavet i sør. Hitler var uvanlig vankelmodig og syntes å vegre seg mot tanken på den ildprøven som ubønnhørlig nærmet seg - når de mektige arméene som nå sto på hver sin side av et hav av gjørme som regnet og tøværet hadde skapt, ville tørne sammen igjen. Men uansett hvor ubehagelig utsikten var til atter å mate den sovjetiske kjøttkverna med tyske soldater, og uansett hvor mye han nølte med å utstede sin avgjørende marsjordre, var Hitlers beslutning i virkeligheten allerede tatt. Han måtte gi det tyske folket i hvert fall et skinn av at han gjenvant det strategiske initiativet i Russland. Hitlers europeiske allianse bygde på militær suksess. Etter vinterens katastrofe ved Stalingrad og med de britiske og amerikanske troppene på vei mot seier i Nord-Afrika, begynte Hitlers koalisjon å knake i sammenføyningene. Italias diktator Benito Mussolini hadde i all stillhet begynt å se seg om etter en måte å komme seg ut av krigen i øst på. Romanias marskalk lon Antonescu og Ungarns admiral Miklos Horthy var innstilt på å komme til forståelse med de allierte med tanke på å beskytte sine fedreland mot fremtidige bitre konsekvenser av triumfe­ rende russeres vrede. Også hjemme i Tyskland økte problemene. Helt siden starten på krigen hadde nazi-regimet forsøkt å holde «Herrefol­ ket» tilfreds ved å opprettholde konsumvareproduksjonen samtidig som de militære kravene ble imøtekommet. Slaget ved Stalingrad hadde imidlertid vist at Tyskland ikke lenger hadde råd til en slik kosmetikk- og kanon-økonomi. Den 18. februar, drøye to uker etterat feltmarskalk von Paulus og de ynkelige restene av 6. armé hadde vandret i fangenskap, proklamerte propagandaminister Joseph Goebbels en tilstand av «total krig». Konsumvarer og tjenester ville nå bli skåret ned. Antall jobber som ga fritakelse fra militærtjeneste, skulle reduseres. Alle sivile menn mellom 16 og 65 år og kvinner mellom 17 og 50

SLAGET MED DE 3500 TANKS

skulle melde seg for arbeid i krigsindustrien. Hitler personlig utstedte et forbløffende dekret som ga enhver stridende, fra general til menig, rett til å straffe ulydighet og defaitisme ved å skyte den skyldige på stedet. I nazi-samfunnets toppskikt ble den nye strenge stilen møtt med misbilligelse. Da Hitlers elskerinne Eva Braun fikk høre om et forslag om å forby permanent i håret, ga hun uttrykk for sin indignasjon og en overfust Fører ba rustningsminister Albert Speer om å forandre forbudet til kun å gjelde «reparasjon av utstyr for permanent-bølger». Selv om Tysklands omlegging til total krig langtfra innfridde forventningene, ble det oppnådd betydelige resultater. På bekostning av den tyske konsumvareindustrien (og med god hjelp fra tvangsarbeidere fra erobrede områder) fikk Speer i stand rene undere i krigsproduksjonen. Produksjonen av militære fly og stridsvogner ble nesten fordoblet og produksjo­ nen av store kanoner ble mer enn tredoblet. Dels ved å oppheve regler som tidligere hadde unntatt yngstesønner og enebarn fra militærtjeneste, ble nye 560 000 rekrutter innkalt, og sommeren 1943 telte de tyske væpnede styrkene omkring 10 millioner mann - bare 240 000 mindre enn rekordtallet fra før slaget ved Stalingrad. Kort sagt ga den totale krigen - sammen med det grusomme nederlaget ved Stalingrad - de tyske massene en følelse av å ofre seg for fedrelandet, noe de var mer enn villige til. Goebbels betrodde Speer at han la merke til «stor villighet hos folket til å drive seg selv til det ytterste. Betydelige restriksjoner var faktisk nødvendige om så bare for å gjenopprette folkets tillit til sitt lederskap». Men folket krevde resultater til gjengjeld og ville knapt slå seg til ro med en vår og en sommer med statisk forsvar på østfronten. Hitlers dilemma var altså høyst virkelig - hans prestisje både hos hans allierte og hos hans egne undersåtter krevde en styrkedemonstrasjon. Men samtidig tvang realitetene etter slaget ved Stalingrad Hitler til å innse at hans arméer ikke lenger var i stand til å anrette de knusende knyttneveslagene som hadde gjort dem til herrer over Europa og brakt dem til Asias forgårder. Som en slags mellomting sa Hitler den 13. mars til sine militære toppledere: «Det er viktig at vi tar initiativet på visse avsnitt av fronten, om mulig før russerne gjør det, slik at vi

kan diktere deres bevegelser på minst én sektor.» Hitler gikk inn for en begrenset offensiv med det hovedfor­ mål å bevise at hans legioner fremdeles var i stand til å straffe fienden og inngi frykt. Da de tyske planleggerne finkjemmet kartene for å finne det stedet som passet dem best, var det ett område som pekte seg ut - et fremspring i fronten som ved foten var 110 km bredt fra nord til sør, kilte seg 145 km vestover mellom frontavsnittene til feltmarskalk Erich von Mansteins armégruppe Sør og feltmarskalk Hans Gunther von Kluges armégruppe Sentrum. Innenfor denne bulen i fronten lå en ukjent og ubetydelig by som skulle komme til å gi navnet til et av verdenshistoriens avgjørende sammenstøt - slaget ved Kursk. Slaget ved Kursk fikk kodenavnet operasjon Zitadelle og var ment å være et skarpt kirurgisk snitt over foten av frontfremspringet, men prosjektet skulle utvikle seg til en kolossal kollisjon av stål og sprengstoff. Ved kilens 400 km lange frontlinje samlet tyskerne en enorm, massiv styrke - 570 000 mann, nesten 2 500 stridsvogner og selvdrevne kanoner, samt omkring 10 000 feltkanoner og bombekastere støttet av nesten 2 000 fly. Mot seg hadde Wehrmacht 977 000 russere med mer enn 3 300 tanks og angrepskanoner, 20 000 kanoner og bombekastere og nesten 3 000 fly. Sovjetstyrkene var dessuten beskyttet av seks konsentriske forsvarslinjer med tilsammen 10 000 km skyttergraver og overstrødd med gjennomsnittlig 2 400 panservernminer og 2 700 personellminer for hver

engelsk mil av fronten. Under sitt drønnende crescendo skulle nesten 3 000 panserkolosser støte sammen i det største stridsvognslaget som noensinne er blitt utkjempet. Inne i kilen var det liten plass å manøvrere på, og stridsvognene sto til knes i hvete- og rugåkrene og skjøt på hverandre i brutal nærkamp. Og da det siste røyksløret forsvant fra slagmarka, var forløpet av den annen verdenskrig snudd for godt, og nazistenes sak var

ugjenkallelig tapt. De tyske arméenes fremrykning var første gang blitt stanset utenfor Moskva vinteren 1941/42 og siden ved Volgas bredder vinteren etter. Etter slaget ved Kursk skulle den sovjetiske bjørnen til tross for desperat motstand fra en fiende som aldri sluttet å være farlig før den var fullstendig knekt, ubeseiret trampe vestover. Den røde armé skulle gjenerobre 920000

21

*

Finland

Sverige

___ FRONT LIN/E FEBRUAR 1943

I

_ CRENSE FØR KRIGEN

Helsinki

Estland

Moskva

Latvia Sovjetunionen

Baltiske hav

Telshaj • Shiau|y‘

„ Jk

Vitebsk Katyn,

SAMEAND HALVØYA,

| Klajpeda

Berezifto»

Litauen

Smolensk Orsja'

Mogilev

Konigsberg’

MinsR •

*Øst-Preusser Rastenburg»

Osipovitsji

4

\ Kviterussland

Brjansk ) Orel

Bobrujskl

Oste’rode

Stettin

Kursk

Serflck/^At Berlin

1

Torun

Kusti

Brest-Litovsk

Poznah

Kharkov. \

Lublin ,» | . Kovel Pulawi k» [Majdanek\Chelm

Leipzig»

^jitomir

Polen

Tyskland

S( '.HLESIEN

l

. «Krakow

. Bjelgorodl

'

WarzsawSk MagnuszewX

Proskiyw

Lvov •

A.

ernopol •

Vinnitsa

|

Kiev*J

Akhtyrka J

Fastov Kanev*

• Poltava i |

|

Donets Izyum

Ukraina ?ierkas^S • Uman

Kirovograd

Stalino

idvåki^ iPjervomajsk

.aporozje

Muncht Tiraspol

^zov-havet

ludapest

Ungarn Krim Romania

TAMAN Sevastopol

1

KAPP KHERSONES

Bucuresti

Jugoslavia X^A^

Svartehavet a

Våren 1943 var fem millioner sovjetiske soldater på vei langs en 2 800 km bred slagfront (rød linje) som strakte seg fra Leningrad i nord til Svartehavet i sør. Tyskerne okkuperte fremdeles over en million kvadratkilometer sovjetisk territorium, men den sovjetiske vinteroffensiven, som begynte med seieren ved Stalingrad, hadde

endret det strategiske bildet temmelig drastisk. Fra nå av var det den røde armé som hadde initiativet.

22

kvadratkilometer sovjetisk territorium og underlegge seg 100 000 kvadratkilometer polsk jord. Kharkov, Kiev, Smolensk og Sevastopol skulle gjenerobres, og den lange beleiringen av Leningrad oppheves. Russerne skulle komme til å krysse elvene Donets, Dnjepr, Bug og Wisla, og Warszawa-tragedien skulle finne sted. I februar 1945, da de vestlige allierte gjorde seg klare til angrep på Tysklands Vestvoll og Rhinen, sto de sovjetiske styrkene bare 65 km fra Berlin. Og på grunnlag av den rå makten hans arméer hadde forsynt ham med, skulle Josef Stalin i ødeleggende grad få sin vilje under de alliertes toppmøte i badebyen Jalta ved Svartehavet.

Planleggingen av tyskernes 1943-offensiv falt på OKH - hærens overkommando - under ledelse av Kurt Zeitzler, som var rette mann til å få fart på sakene. Zeitzler var en spretten liten fyr som på grunn av sine rappe bevegelser og sin evne til å være overalt ble kalt «General Kulelyn». Like etter angrepet på Stalingrad hadde Hitler plukket ut Zeitzler fra en armégruppe i Holland og utnevnt ham til etterfølger for Franz Halder om stabssjef for OKH og bemerket at Zeitzler «summer hit og dit som en bie og på den måten hindrer troppene i å sovne av». Den operasjonen Zeitzler nå overveide, tok utgangspunkt i de kampene etter slaget ved Stalingrad som ble ledet av feltmarskalk von Manstein. Hitler var sjokkert og til og med noe dempet etter slaktofferet ved Volga og ga for én gangs skyld tillatelse til å avstå territorium frivillig. Han lot Manstein ta i bruk det feltmarskalken selv kalte «backhandstrategi», som gikk ut på å utkjempe en mobil forsvarskamp hvor han etter å ha trukket seg tilbake over elva Mjus 65 km vest for Rostov og til Øvre Dnjepr, ville vente til russerne hadde strakt sine linjer så langt de tålte, og deretter gå løs på de sårbare flankene.

Den røde armé spurtet fremover - og Manstein ga dem noe å bite i. Rostov falt den 14. februar, men først etterat feltmarskalk Ewald von Kleists armégruppe A hadde sloppet ut av den fella den hadde vandret inn i sommeren 1942. Den 17. februar, den dagen da Hitler var så nær kampene på østfronten som han noensinne kom, nemlig i Mansteins hovedkvarter i Zaporozje ved Dnjepr, sto tanks fra general Nikolaj F. Vatutins Sørvestfront (front er den russiske betegnelsen på armégruppe) bare 65 km lenger nordøst. Lenger nord hadde generalløytnant F. I. Golikovs Voronezjfront erobret Kursk den 8. februar. Den 16. februar hadde Golikov tatt Kharkov, Ukrainas tidligere hovedstad, som nå var Sovjetunionens fjerde største by og et prestisjeobjekt for både Stalin og Hitler. Men den sovjetiske fremrykningsbølgen begynte så smått å ebbe ut. Den røde armé hadde tross alt vært på defensiven under mesteparten av krigen og var ikke vant til kontinuerlig offensiv krigføring, for ikke å snakke om et vidtrekkende og vedvarende angrepsfelttog. Mot slutten av februar ble f.eks. ett av Vatutins stridsvognkorps - som hadde et 90 km forsprang på hovedstyrken - stående bom stille på grunn av bensinman­ gel. De kavende russerne var nå truet av generaloberst Hermann Hoths 4. panserarmé, som var solid forsterket og mesterlig reorganisert rett for nesen på Vatutins offensiv. Hoth var en kortvokst mann med en onkelaktig fremtoning som sto i skarp motsetning til hans krigeregenskaper. Han var en av de få tyske generalene som hadde kommet ut av skraphaugen ved Stalingrad med æren i behold. Nå, den 18. februar, sendte han sin SS Das Reich panserdivisjon nedover mot Vatutins angrepsspiss. Denne besto av 1. gardearmé og 6. armé, som hadde

Tropper fra Leningrad- og Volkhov-fronten omfavner hverandre etter å ha brutt den tyske blokkaden av Leningrad i januar 1943. Det sovjetiske fremstøtet førte til gjenerobring av jernbanelinjen til Moskva, som til tross for stadige tyske motangrep klarte å frakte 4,5 millioner tonn forsyninger til Leningrad i løpet av de påfølgende elleve månedene.

23

nådd Dnjepr mellom Dnjepropetrovsk og Zaporozje. Noen dager senere angrep to SS-divisjoner fra vest, og i løpet av en uke var Vatutins styrker blitt jaget 150 km bakover i vill uorden - til Donets. Nå svingte Hoth nordover, siktet rett på Kharkov og gjorde unna 80 km på de neste fem dagene. Under normale omstendigheter ville dette ikke vært noe å skryte av, men vårsmeltingen hadde alt satt inn, og bakken var i ferd med å oppløse seg til et morass hvor ikke engang beltekjøretøyer kunne manøvrere, og tøværet skapte svære fallgruber som kunne sluke hele lastebiler eller stridsvogner. Men akkurat idet det så ut til at Hoth måtte stanse, bare 15 km fra Kharkov, satte det inn med frost, og Hoth kunne fortsette likevel. Den 9. mars sto 2. SS panserarmé vest for Kharkov med høyreflanken i utkanten av byen. For å kunne erobre så store territorier som mulig før mildværet kom for fullt, ville Hoth marsjere lenger nord og så skjære tilbake igjen for å isolere Kharkov mot øst. Sjefen for panserkorpset, SS generalløytnant Paul Hausser, sendte to divisjoner inn mot byen fra øst, mens enheter fra 48. panserkorps angrep fra sør. Til de sovjetiske ledernes store sorg inntok tyskerne den 15. mars Kharkov for

tredje gang i krigen. General Golikov hadde bare følgende

tafatte kommentar: «Jeg hadde feilaktige opplysninger om fiendens intensjoner og slagkraft.» Den 18. mars erobret 2. SS panserkorps Bjelgorod, 50 km nord for Kharkov - og så ble alt forvandlet til gjørme. Selv om det var ingen som ville gjettet det, hadde Adolf Hitlers arméer nå avsluttet sin siste vellykte offensiv i krigen i Russland. Dette var altså den situasjonen general Zeitzler og hans OKH sto overfor idet de brukte tøværsperioden til å planlegge neste trekk. Mansteins «backhand»-manøver hadde latt russer­ ne bli sittende med Kursk og en lomme rundt buen. Denne kilen lå imidlertid midt mellom to tyskokkuperte buler som kilte seg østover inn i de russiske linjene. Den ene nådde fram til Bjelgorod, 120 km sør for Kursk, mens den andre omga Orel (Orjol), 130 km nord for Kursk. Disse områdene kunne opplagt brukes som utgangspunkt for å knipe igjen Kursk-lomma. Men et raskt blikk på kartet viste også at tyskerne ved Orel og i området Bjelgorod-Kharkov hadde russiske styrker bak seg og var sårbare for angrep i ryggen. Zeitzler mente risken var vel verd å ta. De flere titusener russere som allerede var oppmarsjert i Kursk-kilen, kunne avskjæres og omringes på samme måten som man hadde gjort det tidligere i krigen. Dermed ville den røde armé ikke kunne bruke Kursk som springbrett for nye offensiver - offensiver som faktisk allerede var på planleggingsstadiet i Stavka, den sovjetiske overkommandoens hovedkvarter. Hvis Kursk-lom­ ma ble eliminert, ville den slyngete østfronten bli 240 km kortere, noe som ville gjøre det mulig å frigi tyske tropper til bruk i Europa - aller helst i Italia, hvor de allierte etter all sannsynlighet ville gå til invasjon i nær fremtid. Og endelig glimtet det i det fjerne en riktignok usannsynlig sjanse for at tysk seier ved Kursk ville ryste Sovjetunionen så sterkt at veien lå åpen for en tysk offensiv i god, gammeldags stil. Den 11. april fremla Zeitzler et memorandum hvor han foreslo at Kursk-kilen skulle angripes samtidig av general Walter Models 9. armé fra nord, en enhet som tilhørte Kluges armégruppe Sentrum, og fra sør av Hoths 4. panserarmé fra Mansteins armégruppe Sør. Med frisk optimisme hevdet Zeitzler at det ikke ville trenges mer enn et dusin panserdivisjoner støttet av infanteri for å gjøre jobben. Hitler hadde sine tvil - og dette førte til en serie utsettelser

Dette diagrammet, som er hentet fra en tysk instruksjonsbok, sammenligner den effektive rekkevidden av Tigerens 88 mm kanon og den 76 mm kanonen på den sovjetiske T-34. Tigeren (midt i kløverbladet) kunne ødelegge den 32 tonns T-34 med et treff fra siden eller bakfra på 2 000 meter, og med en treffer forfra på 950 meter. Tigeren selv - som veide 56 tonn hadde kraftigere panser - var truet først på kortere avstander, på 1500 meter fra siden eller bakfra og på 500 meter forfra.

24

som til slutt beseglet skjebnen for operasjon Zitadelle. Tysklands fører hadde endelig kommet til å innse hvilken elendig forfatning hans panserstyrker var i. I januar 1943 hadde tyskerne bare 495 kampklare stridsvogner på hele østfronten. Selv om denne panserstyrken var blitt forsterket med enheter fra andre krigsteatre, besto mange av dem nesten i sin helhet av foreldede Pz Kw III- og Pz Kw ll-vogner, som hadde lite å stille opp mot de smidigere og langt kraftigere sovjetiske T-34vognene. Imidlertid var en ny generasjon av tyske tanks underveis fra fabrikkene, og Hitler ønsket å utsette operasjon Zitadelle til den tunge Tiger, den middelstunge Panther og en merkelig skapning som gikk under navnet Ferdinand, kunne kastes inn i offensiven i store antall. Tigeren skulle siden vise seg å bli sitt sovjetiske motstykke, KV 1, overlegen. Den var større - 56 mot 52 tonn - hadde kraftigere panser, og med sin 88 mm ombygde luftvernkanon hadde den mer å by på enn KV Ts 76,2 mm kanon. Men selv om Tigeren var blitt testet i kamp allerede høsten 1942 ved Leningrad, hadde den vært forfulgt av produksjonsproblemer, og selv nå klarte Henschel-fabrikken ikke å levere flere enn 25 stykker i måneden. Hitler hadde like store forhåpninger til konkurransen mellom Panther og russernes allerede berømte T-34. Pantheren var raskere (55 mot 51 km/t) den var 30% tyngre enn T-34 (49 mot 32 tonn) og den lange 75 mm kanonen med stor utgangshastighet hadde større slagkraft enn den sovjetiske vognens 76 mm kanon, som hadde kortere løp. I april 1943 lå Pantherproduksjonen nede i bare 50 vogner i måneden, på en tid da sovjetiske fabrikker spydde ut omkring 1 000 T-34 hver eneste måned.

kastet seg nå over våpendesign - med sørgelige resultater. Hans versjon av en Tiger ble forkastet av hærens våpentekniske avdeling. Porsche ga seg imidlertid ikke og konstruerte i stedet Ferdinand, en elefantaktig panserjager som var hjelpeløs i alt annet enn frontalangrep (Se side 26-27). Alt i alt ble det produsert noen og nitti Ferdinand-vogner. Alle ble sendt i kamp samme dag. Få av dem overlevde. For Adolf Hitler bar Tiger, Panther og Ferdinand bud om seier i den forestående offensiven, og han var fast besluttet på å få med disse vognene. Den 15. april, fire dager etter at han hadde fått Zeitzlers memorandum, utstedte Hitler operasjonsordre nr. 6, som inneholdt en omhyggelig detaljert plan for angrepet

Hva Ferdinand angikk, så var den en fiasko fra begynnelse til slutt. Den hadde ikke bare navnet, men også eksentrisiteten fra sin skaper, dr. Ferdinand Porsche, som Hitler anså som et stort geni. Tidlig i 30-åra hadde Porsche konstruert en én-seters, seks-liters Auto Union, en racerbil så ilsk at bare tre menn var blitt ansett dyktige nok til å kjøre den - og to av dem hadde dødd bak dens ratt. Senere kom Porsche med idéen til Volkswagen, som til tross for sin enorme suksess etter krigen, oppviste så mange tekniske problemer at det tok 10 år fra bilen sto på tegnebrettet til den var i produksjon. Under krigen arbeidet Porsche for Krupps våpenfabrikker og

Operasjon Zitadelle, den tyske planen for å tilintetgjøre de sovjetiske styrkene i Kursk-kilen, gikk ut på en gigantisk knipetangsmanøver. Tyskernes 9. armé skulle angripe mot sør fra Orel, mens 4. panserarmé og stridsgruppe Kempf gikk nordover fra Bjelgorod. Knipetang-kjevene skulle lukke seg ved byen Kursk. Tre sovjetiske armégrupper forsvarte kilen - Sentralfronten i nord, Voronezjfronten i sør, samt Steppefronten, som lå i reserve i øst.

25

på Kursk-området, men som ikke fastsatte noen dato, fordi man ventet på de nye stridsvognene. Ordren sa bare at armésjefene måtte holde seg klare, «slik at en offensiv fra 28. april av kan settes i verk innen seks dager fra det øyeblikk man får angrepsordre fra OKH. Den tidligste datoen for offensiven vil være den 3. mai». Operasjonsordre nr. 6 er et av de mest konsekvensrike dokumentene fra annen verdenskrig. Bak alt ståket i innled­ ningsfasen kunne man merke et anstrøk av desperasjon. «Denne offensiven,» skrev Hitler, «er av avgjørende viktighet. Den må utføres raskt og knusende. Den må gi oss initiativet i vår og i sommer. De beste formasjonene, de beste arméene, de beste lederne og store lagre ammunisjon må plasseres på de avgjørende punktene. Hver offiser og hver soldat må gjennom­ syres med denne offensivens utslagsgivende betydning. Seie­ ren ved Kursk må bli en fakkel for verden.» Målet for angrepet var enkelt uttrykt. Det besto i å «omringe de fiendtlige styrkene i Kursk-området ved at én armé angriper fra Bjelgorod-området og en annen fra området sør for Orel, og å utslette fienden ved et konsentrisk angrep». Overrumpling og hemmeligholdelse ble spesielt understre­ ket. «Overraskelsesmomentet må opprettholdes så langt som mulig,» het det i ordren, «og fremfor alt må fienden være i tvil om tidspunktet for offensiven. For å holde den hemmelig må bare ytterst vesentlige personligheter identifiseres, slik at fiendtlig spionasje kan bekjempes.» Men akkurat når det gjaldt disse faktorene, skulle det vise seg at den tyske fiaskoen ble total - og fatal. Helt fra operasjonen ble påtenkt, falt planene for Zitadelle raskt og med ufeilbarlig presisjon i Stavkas hender - takket være et helt spesielt spionasjeapparat ledet av en spion som kaltes Lucy. Det er mange ting ved Lucys spionasjenett som fremdeles er ukjent. Det man vet, er at Lucy var kodenavnet til Rudolf Rossler, en tysk veteran fra første verdenskrig som siden ble sjef for et forlag i Berlin. Som anti-nazist flyttet han til Sveits i 1934,

og i 1942 var han allerede vel etablert i spionkretsene der, som omfattet agenter fra Sveits, Storbritannia, USA, Sovjetunionen, samt både nazi- og anti-nazi-agenter fra Tyskland. Etter Lucys presise informasjoner å dømme må han ha hatt tilgang til toppnivået i den tyske overkommandoen. Hans rapporter til

26

Den 72 tonn tunge Ferdinand så ut til å være akkurat det den var ment som - en dødbrin­ gende stridsvognjager som skulle hjelpe til med å kopiere Wehrmachts gamle triumfer på østfronten. Ferdinand var bygd over sam­ me chassis som Tiger og var bestykket med en hardtslående kanon og avskjermet med stålplater som var opptil 200 mm tykke, nes­ ten dobbelt så tykke som Tigerens panser. Men som denne kjempens bedrøvelige inn­ sats ved Kursk viste, var den mer dødbrin­ gende for sin seks manns besetning enn for fiendens tanks. I nesten enhver henseende var Ferdinand klønete konstruert. Den hadde to motorer som til sammen ga 640 HK, men den var så

tung at den bare gjorde 20 km/t på fast dekke og bare 17 km/t i terrengkjøring. For å spare vognen for den ekstra vekten et bevegelig tårn ville medført, besto overbygnin­ gen av en fast stålkasse med en kanon som bare kunne svinges 14 grader - med en treg håndsveiv. Det verste av alt var at den var så sårbar for infanteriangrep. Den hadde ikke et eneste maskingevær, og for beskyttelse mot sidene var den avhengig av tyske geværsoldater. Så snart Ferdinand mistet sine beskyt­ tere, kunne sovjetiske infaterisoldater rykke innpå fra nesten alle kanter, sette beltene ut av spill med sprengladninger og siden øde­ legge kjempen som de ville.

FERDINAND, TYSKLANDS ULYKKSALIGE KJEMPE

j /MF. ..

27

Sovjet inneholdt detaljerte beskrivelser av troppebevegelser, timeplan for invasjonen, produksjonsstatistikker og tapslister. Lucys opplysninger var så forbløffende nøyaktige at hans metoder i lang tid skulle forbli et mysterium, ja, det ble til og med fremsatt en teori om at Lucy fikk informasjoner fra høyeste hold i det britiske etterretningsvesenet med klar beskjed om å gi dem videre til Sovjetunionen. Man gikk da ut fra at britene brukte Rossler til å skjule for russerne at den britiske etterretningskjeden Ultra hadde brutt de aller hemmeligste tyske kodene. Lucy sendte planene for operasjon Zitadelle til Stavka i samme øyeblikk som de ble formulert av Zeitzler, hele to uker før Hitler utstedte operasjonsordre nr. 6. Med disse forkunnskapene ilte den sovjetiske nestsjefen for overkommandoen, marskalk Georgij K. Zjukov til Kurskområdet, og den 8. april sendte han Stalin en anbefaling som skulle komme til å utforme slaget ved Kursk: «Jeg anser det for meningsløst for våre styrker å gå over på offensiven i nærmeste fremtid. Det vil være bedre om vi utmatter fienden i defensiv stilling, knuser hans tanks og deretter kaller inn friske reserver, går over til generell offensiv og smadrer fiendens hovedstyrke en gang for alle.» Stalin ringte til Zjukov fra Moskva og kalte ham til seg. Da Zjukov ankom om kvelden den 11. april, fikk han beskjed fra Stavka om at diktatoren ville ha situasjonskarter, detaljerte overslag og planer for Kursk-området påfølgende kveld. Det sier sitt om den kolossalt forbedrede profesjonalismen i den sovjetiske generalstaben at jobben ble gjort på en måte som siden viste seg å bestå den grusomme ild- og stålprøven. Det forteller også litt om Stalins nye tillit til generalene, hvis råd han tidligere i krigen tilsidesatte med instinktiv forakt, at han nå aksepterte planen uten å mukke. Russerne hadde rett og slett tenkt å gjøre Kursk-kilen til en gigantisk festning, stue sammen så mange menn og så mye utstyr inn i lomma som overhodet mulig og sette opp defensive formasjoner i stor dybde. Langs kilens nordfront, mot Models 9. armé, stilte Sentralfronten opp - fem feltarméer, én stridsvognarmé, én flyvåpenarmé, ett kavalerikorps og flere panservernenheter. Denne formasjonen skulle kommanderes av general Konstantin K. Rokossovskij, den tidligere anleggsarbeideren som på en merkelig måte overlevde Stalins utrenskninger i 30-åra og kom

28

ut av torturkamrene med en munnfull metalltenner og en jernvilje til å bevise sin klasse som kriger. Rokossovskij var sindig, modig og i besittelse av en personlig sjarm som var sjelden i den ellers bistre sovjetiske militære eliten, og han hadde den foruroligende vanen å fatte selvsten­ dige beslutninger og sette dem i verk uten tillatelse fra oven. Nå var han nesten alene blant de sovjetiske militære topplederne om å argumentere for å komme tyskerne i forkjøpet med et angrep som ville ta tyskerne på senga før de rakk å gå i stilling for operasjon Zitadelle. For å sikre seg at Rokossovskij ville opptre i overensstemmelse med kommandantene på begge flankene, sendte Stalin ingen annen enn Zjukov selv til Sentralfronten. Mot Hermann Hoths 4. panserarmé, i den sørlige kanten av kilen, skulle Voronezj-fronten gå i stilling. Denne var omtrent like sterk som Rokossovskijs styrke og sto nå under ledelse av Nikolaj Vatutin, som var blitt overført fra Sørvestfronten for å overta etter general Golikov, mannen som i februar året før hadde erobret Kursk. Gjennom hele sin karriere hadde Vatutin vært stabsoffiser, og var nå blitt visesjef for hærens generalstab. Likevel hadde han, som en av hans underordnede bemerket, «et sterkt anstrøk av romantisisme», og til tross for at han aldri hadde kommandert så mye som en divisjon i felten, ba han Stalin i juli 1942 om å få tildelt kommandoen over en stridende front. Under den mislykte offensiven i kjølvannet til Stalingradslaget hadde Vatutins innsats i beste fall vært noe nølende. Hvordan han ville klare seg i defensiv kamp, gjensto å se - og som stedlig oppsynsmann sendte Stavka sin sjef, marskalk Aleksandr M. Vasilevskij. Som om 10 arméer på bakken og to i luften pluss en rekke assorterte men dødbringende enheter ikke var nok, samlet man opp en massiv reserve omkring 160 km sørøst for Kursk langs en nord-sør-akse i den åpne enden av kilen. Denne reserven skulle enten sendes bitvis inn i lomma for å tette igjen huller som måtte oppstå underveis, eller den kunne kastes inn som helhet mot en tysk flanke. Noe misvisende fikk den navnet Steppemilitærdistriktet og omfattet fem feltarméer, en strids­ vognarmé, en flyvåpenarmé, tre stridsvognkorps, tre mekani­

serte korps og tre kavalerikorps. Denne reserven ble ledet av general Ivan S. Konev, en tidligere politisk kommissær, en fryktinngytende kriger med et ambisjonsnivå som Stalin til

tider spilte ut mot Zjukov. Akkurat idet Sentralfronten, Voronezjfronten og Steppemilitærdistriktet skyndte seg i retning av historiens største militære styrkekonsentrasjon, ble de innvilget mertid til å forberede seg og perfeksjonere sine stillinger. Den 20. april kom det melding fra Lucy: «Tidspunktet for offensiv mot Kursk, opprinnelig stipulert til første uke av mai, er blitt utsatt.» Lucy hadde rett. Den 3. mai - den datoen som i operasjonsordre nr. 6 var fastsatt som det tidligste tidspunktet for operasjonen, passerte i fred og ro. Denne dagen kalte Hitler sine øverste militære ledere inn til en serie konferanser i Munchen. Det var tydelig at han fremdeles hadde anfektelser angående operasjon Zitadelle. Den 4. mai åpnet Føreren debatten med et tre kvarters foredrag om situasjonen på Russlandsfronten. Han lot til å være særlig påvirket av oppfatningene til 9. armés Walter Model, som hadde kommet med urovekkende rapporter. Model sto høyt i Hitlers aktelse. Selv om han var utstaffert som en typisk gammeldags Junker-general med monokkel og det hele, var han en trofast nazist - en type som Hitler følte seg

trygg på. Han var også en suveren egoist som til og med stakk seg ut i en profesjon som var viden kjent for ego-dyrkelse. Han hadde overtatt kommandoen over 9. armé vinteren 1941/42 på et tidspunkt da den var isolert og i desperat posisjon nord for Vjazma, 240 km sørvest for Moskva. «Og hva, min herre, har De tilført oss som kan forbedre situasjonen?» spurte en offiser ham. Model svarte da: «Meg selv.» Det dukket snart opp en meningsforskjell mellom Model og Hitler angående bruken av ett bestemt panserkorps, og i debattens hete satte generalen diktatoren på plass: «Hvem er det som kommanderer 9. armé, min Fører, De eller jeg?» Bemerkelsesverdig nok lot Hitler Model få sin vilje, men gjorde det pinlig klart for generalen at han ville bli holdt ansvarlig for en eventuell fiasko. Det skulle siden vise seg at russerne angrep nøyaktig på det stedet hvor Model hadde stilt opp sine panserstyrker, noe som gjorde at de tyske linjene snart var intakte igjen. Models rapporter til Hitler var alt annet enn optimistiske. Flyfoto viste en sovjetisk opptrapping av overveldende dimen­ sjoner i og omkring Kursk-kilen. Hitler virket nesten lamslått og oppsummerte: «Model har trukket den riktige konklusjonen,

EN STRIDENDE KOMMISSÆR PÅ VEI MOT TOPPEN Det fremtidige sovjetiske statsoverhodet, oberstløytnant Leonid I. Brezjnev, ble en prominent person i 1943 under en 225 dagers blodig beleiring på Malaja Zemlja, en liten halvøy ved den tyskokkuperte Svartehavsbyen Novorossijsk. Som politisk kom­ missær for 18. sjokkarmé fulgte Brezjnev med båtlass med forsterkninger til et befes­ tet brohode og gjorde alt han kunne for å høyne moralen. «Vi ga ut en avis,» mintes Brezjnev, «avholdt partimøter og gikk på foredrag. Vi arrangerte til og med sjakkturneringer.» Under en av turene til brohodet med en skipslast soldater var Brezjnev nær ved å miste livet. Han sto ved siden av losen da det lille skipet ble truffet av en mine, og som han senere skrev, «eksplosjonen sendte oss begge i luften». Heldigvis landet de to men­ nene på trygg avstand av det synkende ski­ pet og ble plukket opp av en russisk motor­ båt. Brezjnev skrøt av de mange tungt be­ væpnede soldatene ombord og fortalte stolt at «ikke en eneste en av dem forlot sine vå­ pen». Brezjnev ble halt ombord i motor­ båten med tyske granater eksploderende rundt. «Først da,» forteller Brezjnev, «la jeg merke til at jeg skalv.»

29

nemlig at fienden har regnet med at vi kom til å sette inn dette angrepet.» Hele resten av dagen var konferansen åpen for debatt - og de tyske generalene valgte side. Manstein og Kluge, de armégruppesjefene som skulle utføre selve operasjonen, ga uttrykk for betinget anerkjennelse av Zitadelle. Manstein mente at planen «ville vært glimrende i april» men at forsinkelsene allerede var blitt kostbare. Offensi­ ven kunne lykkes, sa han, bare hvis den ble satt inn omgående, og bare hvis han fikk to infanteridivisjoner til. Hitler som personlig mislikte den aristokratiske Manstein, avviste blankt kravet om flere tropper. General Alfred Jodl, sjefen for operasjonsstaben ved de væpnede styrkers overkommando (OKW), antydet at planen ville trekke for store veksler på Rikets panserreserver. Men Kluge, hvis armégruppe Sentrum stort sett hadde gått på tomgang i over ett år, tørstet etter en prestisjegivende seier. Han gikk helhjertet inn for offensiven, men i likhet med Manstein hevdet han at den ikke måtte forsinkes ytterligere. Kurt Zeitzler fra OKH, som var sprekkeferdig av stolthet over å

ha forfattet planen, gikk reservasjonsløst inn for den. I en oppvisning i bakvendt logikk hevdet Zeitzler at Models flyfoto beviste hvilken betydning russerne tilla Kursk, noe som i seg selv var grunn nok til at tyskerne burde gå til angrep. Heinz Guderian gikk hårdnakket imot operasjon Zitadelle. Han var blitt gjort til syndebukk og fjernet fra sin kommandostilling utenfor Moskva i desember 1941, men var nylig blitt hentet fram igjen som generalinspektør for panserstyrkene. Han var helt og fullt oppsatt på å holde tyskerne på defensiven gjennom hele 1943 for å få tid til å gjenoppbygge panserstridskreftene. Hvis angrepet mot Kursk skulle gjennomføres, insi­ sterte han, ville Tyskland «med sikkerhet lide alvorlige stridsvogntap som vi ikke ville være i stand til å erstatte». Under en spesiell konferanse om stridsvognproduksjon i Berlin en uke senere, kom Guderian i tottene på sjefen for OKW, feltmarskalk Wilhelm Keitel. «Vi er nødt til å angripe av politiske grunner,» sa Keitel. Guderian snerret: «Hvor mange tror De aner hvor Kursk er? Det er fullstendig likegyldig for verden om vi holder Kursk eller ikke.» Hitler forsøkte hele tiden å styre debatten tilbake til Panthervognene. Han var blitt lovt minst 250 innen utgangen av mai,

30

men bare 130 var ferdige, og mindre enn 100 av disse var blitt overlevert til hæren. Dette var nedslående tall, men rustningsminister Speer kom med gode nyheter. Produksjonsproblemene var nå ryddet av veien, sa han, og ikke bare skulle man holde det man hadde lovt, men man gikk til og med ut fra at ikke mindre enn 324 Panthere ville stå ferdig i slutten av mai. Men Guderian var ikke imponert. Pantheren, sa han, led fremdeles av «de mange barnesykdommene som følger med alt nytt utstyr». Også Model var bekymret for de tyske stridsvognene. Pz Kw IV ville fremdeles utgjøre hoveddelen av hans panserstyrker, og han tvilte på at disse kunne klare seg mot sovjetisk panservernild. Som alltid var det Hitler som tok den avgjørende beslutnin­ gen, og igjen fjollet han om at operasjon Zitadelle skulle settes i verk - på ett eller annet ubestemt tidspunkt. Hele resten av mai og mesteparten av juni virket det som om Hitler hadde mistet interessen for operasjon Zitadelle. I sitt tilholdssted i Bayern, Berghof, og i Rikskanselliet i Berlin var han opptatt av rutinesaker. Selv i sin nærmeste vennekrets snakket han blankøyd om «vidundervåpen» men lite om den dystre ildprøven som sto for døra. I mellomtiden forberedte generaler og soldater på begge sider seg på kamp som aldri før. Under ivrige krigsspill trente tyskerne på å hamle opp med den typen forsvarsverker de snart skulle kaste seg over. De gravde seg gjennom og sprengte seg vei i piggtrådsperringer, sprengte betongbunkere i luften, ryddet minefelter og ble flinkere til å unngå stridsvognhindere, hang over flyfoto og sandkasser og studerte hver tomme av det terrenget de skulle angripe. Selve Kursk, en by på det sentralrussiske slettelandet med en førkrigsbefolkning på 120 000, hadde liten betydning unntatt som geografisk referanse. Det var byens omland som telte, og det var med militært klarsyn oberst Friedrich von Mellenthin, stabssjef for 48. panserkorps, beskrev området: «Terrenget vi skulle rykke fram gjennom, var en vidstrakt slette brutt opp av tallrike daler, krattskog, uregelmessig anlagte landsbyer og en del elver og bekker. Elva Pena gikk i stri strøm mellom bratte bredder. Landskapet hevet seg litt mot nord, noe som var til fordel for fienden. Veiene besto av hjulspor gjennom sanden, og i regnvær var de ikke farbare for noe transportmiddel. Store maisåkre dekket landskapet og gjorde sikten dårlig. Alt i alt var det ikke noe godt «stridsvognlandskap», men det var heller ikke

«stridsvognsikkert».» Russerne på sin side tok glimrende vare på det pusterommet Hitler hadde gitt dem. Inn i kilen og i området like ved strømmet 200 000 sivile arbeidere, som anla en 80 km lang jernbanelinje fra Staryj Oskol til Rzjava og reparerte over 250 broer og 3 000 km veier. Stridskreftene bearbeidet og gjorde seg kjent med de områdene de skulle forsvare. En sovjetisk kaptein fortalte hvordan hans brigade hadde merket seg fem steder hvor tyskerne kunne slå til «og på hvert av disse stedene vet vi hvem vi skal kjempe sammen medz hvor forsterkningene ligger og hvor kommandopostene ligger. Brigaden er stasjonert langt bak, men skyttergravene og bunkerne våre står alt ferdige der fremme ved fronten, og adkomstveiene dit er avmerket. Landskapet, som vi har skaffet oss en topografisk oversikt over, er forsynt med landemerker. Vi kjenner dybden på vadestede­ ne og hvor mye broene tåler. Sambandet med divisjonen er blitt fordoblet, og koder og signaler er allerede avtalt».

Av uvurderlig betydning for den røde armé var de titusener av russiske partisaner som hjemsøkte fiendens baktropper og herjet de tyske forsyningslinjene (se side 84-95). I januar meldte tyskerne om 397 geriljaangrep mot deres jernbaner - i

juni var det månedlige tallet oppe i 1 092.1 løpet av juni måned ble det bare i armégruppe Sentrums bakre rekker sprengt 44 broer, og 298 lokomotiver og 1 223 jernbanevogner ble enten ødelagt eller skadd. En tysk korporal skrev hjem til sin kone: «Hos oss går togene i én dag, og de tre neste dagene må brukes til å reparere jernbanelinjene siden partisanene sprenger alt sammen i luften. I forgårs natt sørget de for en kollisjon mellom et ekspresstog og et permisjonstog, slik at ingen tog nå kommer av flekken. Slik lever vi her i Russland.» Men nå var forberedelses- og innledningsperioden snart slutt. Da Manstein skulle til å dra til Bucuresti den 1. juli for å dekorere marskalk Antonescu, fikk han en melding fra Hitlers hovedkvarter i Rastenburg-skogen i Øst-Prøyssen: «Føreren venter Dem til topphemmelig konferanse i Ulvehiet. Bucuresti informeres om at Deres avreise er utsatt på grunn av dårlig vær.» Da Manstein kom til Rastenburg, satt et betraktelig antall toppgeneraler og ventet. Hitler hilste dem med sjelden varme og inviterte dem inn i terommet i en av de rustikke, énetasjes trebygningene. Da de hadde satt seg, nølte Hitler ikke med å avsløre formålet med møtet: «Jeg har besluttet å fastsette datoen for operasjon Zitadelle til den 5. juli.» Hitler tilføyde som en ekstra sikkerhetsforanstaltning: «Den­ ne gangen må vi sørge for at absolutt ingenting av våre hensikter lekker ut på grunn av uforsiktighet eller forsømmel­ ser.» Samme kveld visste Stavka om det forestående angrepet.

Om ettermiddagen den 2. juli fikk generalløytnant Mikhail J. Katukov, sjefen for den sovjetiske 1. stridsvognarmé, beskjed om at to meget viktige gjester skulle besøke hans kommandopost, som lå i en eikelund utenfor en landsby 40 km bak fronten i Kursk-kilens sørlige sektor. Kort etter ankom sjefen for Voronezjfronten, general Vatutin, og hans korpulente politiske kommissær, generalløytnant Nikita S. Khrusjtsjov. Sistnevnte gikk rett på sak: «Fascistene vil angripe mellom 3. og 5. juli,» erklærte han. «Dette er ikke en gjetning, det er et faktum. Det er

noe vi vet.» Det grydde av dag den 3. juli uten at noe spesielt skjedde, men samme kveld var det livlig aktivitet på begge sider av sørfronten. «Gatene gjenlød av lyden fra motorer,» mintes en

Generalinspektør for panserstyrkene, Heinz Guderian (øverst til høyre), forhører et besetningsmedlem på en Tiger under inspeksjon av SS Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen ved Kharkov i april 1943. Guderian, som var en av blitzkrieg-taktikkens foregangsmenn, fikk tilnavnet Heinz Plageånd på grunn av sine dristige fremstøt gjennom Polen og Frankrike på et tidlig tidspunkt av krigen.

31

general fra 1. stridsvognarmé. «Konvoier av stridsvogner og kanoner innhyllet i støvskyer romlet inn i den sektoren hvor vi ventet tyskernes fremstøt.» Tyskernes aktiviteter gikk noe mer hemmelighetsfulltfor seg. Før Hoth med sin 4. panserarmé kunne sette inn hovedangrepet, hadde han litt forarbeid å utføre. Like foran ham holdt sovjetiske artilleriobservatører en lav åskam som Hoth ville innta ved hjelp av et innledningsangrep om ettermiddagen den 4. juli. For å rydde minefeltene som lå imellom, sendte han ut tyske ingeniørsoldater som ålte seg fram gjennom et nattemør­ ke som ble flerret opp av torden og lyn og sovjetiske sporlys. Før natta var over, hadde ett 10-mannslag fjernet ikke mindre enn 2 700 miner bare fra området foran den lille byen Butovo. Et kortvarig tordenvær om ettermiddagen den 4. juli var over klokka 14.45, og nesten i samme øyeblikk hvinte Stukaskvadroner inn over den åskammen som var Hoths foreløpige mål. På 15 minutter pepret de et område på bare 3 000 x 500 meter med 2 500 bomber. Klokka 15.00 krøp 48. panserkorps og 2. SS panserkorps ut av sine skjulesteder i nedsunkne veier og tørkede elveleier. Radiooperatøren på en Tiger mintes det slik: «Det russiske artilleriet pløyde opp jorda rundt oss. Ivan, slu som vanlig, hadde spart på kruttet i de fire ukene som var gått. Men nå var hele fronten et hav av lysblaff. Det så ut som om vi kjørte inn i en ring av flammer. Fire ganger dirret vår tapre 'Rosinante' av fulltreffere, og vi takket skjebnen for styrken i Krupps gode stål.» Innenfor det smale angrepsområdet var tyskernes panserstyrker overveldende. Ved kveld var åskammen på tyske hender - og dermed hadde Hermann Hoth ryddet startlinjen for den store offensiven som snart skulle begynne. Til sitt fremstøt i sør hadde Hoth fått utlevert den mest slagkraftige styrken som noengang var blitt stilt til disposisjon for en sjef for én enkelt tysk armé. Konsentrert langs en front på bare 50 km lå 11 infanteridivisjoner, seks av Hitlers beste panserdivisjoner og fem pansergrenaderdivisjoner. Tidligere hadde panserdivi­ sjoner gjort unna hundrevis av kilometer under sine storman­ grep. Hvis alt gikk som det skulle under operasjon Zitadelle, ville de bare behøve å bevege seg 55 km før de fikk kontakt med Models 9. armé som kom mot dem fra nord. Sjefen for armégruppe Sør og dens veldige pansertyngde,

Manstein, som nå hadde satt opp sitt hovedkvarter i en jern­ banevogn like bak de tyske linjene, hadde besluttet å ta i bruk det tyskerne kalte panserkiletaktikk. Puljer av kileformasjoner anført av de fryktinngytende Tiger-vognene med Panthere og Pz Kw IV-tanks bak seg skulle etterfølges av infanteri med auto­ matvåpen og granater, og i slutten av hver kileformasjon kom bombekastere på pansrede biler. Til å demme opp for Mansteins uhyggelige fremmarsj hadde Vatutin stilt opp 38. armé og 40. armé på sin høyre side for det usannsynlige tilfellet at fienden i stedet for å forsøke seg på en knipetangmanøver skulle være dum nok til å gå til frontalangrep mot Kursk-kilens vestre spiss. Men den overlegent største delen av Vatutins styrke vendte sørover langs en linje hvor Stalingrad-veteranene fra 6. og 7. gardearméer bemannet de ytre forsvarsverkene mellom Soldatskoje og Voltsjansk. Bak bindeleddet mellom de to gardearméene, som ble antatt å være det svakeste punktet, lå 69. armé. Og på det stedet man mente var det mest kritiske av alle, i det andre forsvarsbeltet ved veien og jernbanelinjen som førte nordover mot Kursk, lå Katukovs 1. stridsvognarmé. Russerne hadde forberedt en høyst ubehagelig mottakelsestaktikk overfor fienden. Myriadene av minefelter var lagt ut i en formasjon beregnet på å lede fienden i retning av sterke stillinger med opptil 10 panservernkanoner, hvor hver av gruppene fikk sine ildordrer fra én og samme sjef. Ifølge seneste ordre skulle alle kanonene i én enhet samtidig fyre løs mot én tank om gangen, og man regnet med at hver slik salve ville være nok til å ødelegge angrepsmålet. Kanskje på grunn av opplysninger fra Lucy, eller kanskje fordi kartet viste at det var den retteste og raskeste veien gjennom Kursk-lomma, trodde russerne at Hoth ville gjøre sitt hovedfremstøt gjennom Obojan på vei mot Kursk. Men det var i hvert fall én høyere sovjetisk offiser som ikke var så sikker på det. General S. Krivosjein, som ledet 1. stridsvognarmés III mekaniserte korps, hadde observert de tyske stridsvognbevegelsene i Polen i ikke-angrepspaktens dager, og han kjente lusa på gangen. «Hoth er en slu rev,» sa han til sin stabssjef. «Vil han virkelig gjøre det mest opplagte?» Nei, ikke Hoth. Ordren fra Hitlers hovedkvarter gikk ganske riktig ut på å slå til gjennom Obojan, men Hoth hadde andre planer. Han var pinlig klar over at 1. stridsvognarmé sto midt

Tyske stridsvognmenn prøver å skjule altfor tydelige spor for russernes speiderfly ved å spa jord over merkene etter sin Tiger, som står skjult i en skog utenfor Kursk før slaget startet i juli 1943.

32

imot ham, og han visste også at en manøver rakt nordover gjennom Obojan ville gjøre hans høyreflanke svært utsatt for angrep fra de sovjetiske reservestyrkene i øst. Disse, mente han, ville måtte passere gjennom Prokhorovka 38 km sørøst for Obojan på en smal landtunge mellom elvene Psjol og Sejm. Derfor sa Hoth til sin stab: «Det vil være bedre å ta seg av de fiendtlige styrkene vi kan regne med ved Prokhorovka før vi fortsetter vårt fremstøt nordover mot Kursk.» I henhold til Hoths nye plan skulle 48. panserkorps som opprinnelig planlagt legge i fullt firsprang mot Obojan, men så stanse og dreie østover mot Prokhorovka. I mellomtiden skulle 2. SS panserkorps kjøre direkte til Prokhorovka med høyreflanken dekket av stridsgruppe Kempf - tre panser- og tre infanteridivisjoner under ledelse av generalløytnant Werner Kempf. Den grå, lumre morgenen den 5. juli ble revet opp av tysk kanonild og hvinende Stukas idet Hoths tanks tordnet inn i Kursk-områdets malstrøm. Sovjetiske 76 mm kanoner besvarte ilden øyeblikkelig i en djevelsk symfoni med rakettene fra «Stalin-orglene» og håndvåpenilden. Tiger-vognene, som var så å si usårlige overfor selv fulltreffe­ re fra de sovjetiske 76-erne, braste gjennom den første

forsvarslinjen. Men bak dem fikk de lettere Pz Kw IV-vognene og de smekre Pantherne vanskeligheter. Som en general sa om Panthernes innsats: «De var lette å sette fyr på, for olje- og bensinsystemet var for dårlig beskyttet, og mannskapene hadde ikke fått nok opplæring.» Til venstre for 48. panserkorps7 Grossdeutschland-divisjon kjørte en Panther-brigade. Like etter at stridsvognene hadde startet, løp de blindt inn i et minefelt, og på et øyeblikk var 36 av Pantherne forkrøplet og hjelpeløse. De øvrige trakk seg tilbake i vill uorden og returnerte til startlinjen mens røyken fra kameratene deres ennå «teg opp mot himmelen. Rett overfor 2. SS panserkorps, på tyskernes høyre side, var den sovjetiske 6. gardearmé blitt advart av sin sjef, general I. M. Tsjistjakov: «Foran dere står Hitlers gardeformasjoner. Vi må regne med at den tyske offensivens hovedfremstøt kommer i denne sektoren.» Men Tsjistjakov selv var tydeligvis uforberedt på både villskapen i det tyske angrepet og det faktum at det kom i retning av Prokhorovka i stedet for Obojan. Tre timer etterat angrepet hadde begynt, satt generalen, som var en kjent skyttergravsekspert, under et epletre utenfor hovedkvarteret sitt og spiste sin frokost nummer to. Kort etter kom Katukov fra

33

1. stridsvognarmé og hans politiske rådgiver, generalmajor Nikolaj K. Popel, kjørende for å konferere med ham. Popel skrev i sine memoarer: «På bordet sto det kaldt lammekjøtt, eggerøre, en karaffel avkjølt vodka og fint skåret hvitt brød - Tsjistjakov satt rett og slett og koste seg.» Men det gjorde han ikke lenge. Plutselig begynte granatene å dundre i bakken rundt dem, og en adjutant fortalte andpustent Tsjistjakov at overveldende ild fra Stukas med panservernkanoner hadde ryddet veien for tyskernes 2. SS panserkorps, som hadde brutt gjennom 52. garde-geværdivisjons front og i dette øyeblikk var i ferd med å slå seg fram til Tsjistjakovs hovedkvarter. Katukov og Popel dro tilbake til sitt hovedkvarter en god del raskere enn de hadde kommet, og kastet inn forsterkninger for å styrke Tsjistjakovs linjer. Hoths lengste fremstøt den dagen var 2. SS panserkorps' fremrykning 18 km inn i Kursk-kilen. Men ved kveld var angrepet blitt stanset. I Orel-området i nord besto tyskernes 9. armé av 14 infanteridi­ visjoner, seks panserdivisjoner og én pansergrenaderdivisjon. Walter Model la seg på en taktikk som var tilpasset sammen­ setningen av styrkene. I stedet for å sende sine stridsvognenheter i spissen, lot han infanteriet marsjere foran for å finne fram til svake punkter i de sovjetiske linjene, for så å sette

panserstyrkene inn mot disse. Enten det nå var fordi han ville avskrekke fienden med størrelsen og vekten eller fordi han ikke visste hva han ellers skulle gjøre med disse tingestene, sendte

han Ferdinand-vognene av gårde sammen med infanteriet. Rokossovskijs disposisjoner var enkle og greie. Han lot 60. og 65. armé vokte vestenden av Kursk-lomma, og mot nord plasserte han fra venstre mot høyre 70., 13. og 48. armé. Disse fikk støtte fra flere stridsvogn- og infanterikorps, som lå klare til å rykke ut til truede områder. Like før klokka 22 kvelden før den 4. juli, altså før selve slaget startet, gjorde Rokossovskij et varp. En sovjetisk patrulje oppdaget en gjeng tyske minesappører, drepte flere av dem og tok til fange en viss korporal Bruno Formello, som kom med overbevisende opplysninger om at 9. armés offensiv ville starte klokka 3.30, bare noen timer senere. Da Fermellos opplysninger hadde nådd toppen av kommandopyramiden, var det litt over en time til det tyske angrepet

skulle begynne. Zjukov og Rokossovskij var i knipe. Ifølge deres doktrine skulle man sette inn «motforberedende» ild - en kolossal artilleripepring med sikte på å knuse tyskerne mens de var i ferd med å gå i stilling. Men det var alltid farlig å sette i verk en viktig beslutning uten klarsignal fra Stalin. «Hva skal vi gjøre?» spurte Rokossovskij.

«La oss ikke kaste bort tiden,» svarte Zjukov. «Utsted ordren. I mellomtiden skal jeg ringe Stalin og fortelle ham om de opplysningene vi har fått og den beslutningen vi har tatt.» Zjukov fikk tak i Stalin i Stavkas hovedkvarter. Zjukov mintes senere at den vanligvis iskalde diktatoren hadde vært ytterst opphisset, men marskalken fikk tillatelse til å sette i gang med bombardementet. Klokka 2.20 åpnet Rokossovskij ild med halvparten av sitt artilleri (de sovjetiske panservernavdelingene hadde ordre om å forholde seg tause for ikke å avsløre sine stillinger). I Rokossovskijs hovedkvarter, 20 km bak fronten, kunne Zjukov «høre og ane ild-orkanen og kunne godt forestille seg fiendens pinsler når han plutselig ble slått ned av den fryktelige ildgivningen». Virkeligheten var noe mindre virkningsfull enn visjonen antydet. Antakelig fordi det sovjetiske bombardementet var stilt inn mot forhåndsavmerkede områder i stedet for kjente stillinger, forårsaket det mer larm enn ødeleggelse. Likevel førte det til en del forvirring i de tyske rekkene, og det tok godt og vel to timer før de var klare. Så kom de. Etter finter mot øst og nordøst, sendte Model sitt hovedfremstøt mot to geværdivisjoner i 13. armés venstre flanke. De tyske infanteristene svermet i titusener inn i en haglskur av sovjetisk ild. Idet de styrtet inn i det blafrende landskapet, la sovjetiske ingeniørsoldater ut nye personellminer i deres vei, hele 6 000 i 13. armés sektor den dagen. Ovenfra kom det nådeløse angrep fra den sovjetiske 16. flyvåpenarmé. Sjefen for en tysk infanteridivisjon fortalte: «Russerne brukte fly i et antall vi ennå aldri hadde sett i øst.» Den rapporten adjutanten til en infanteriregimentssjef kom med ved middagstid, var typisk: «3. bataljon er ute av stand til å komme seg forbi annen fiendtlig skyttergrav i høyre skråning. 1. bataljon sitter fast i et minefelt i en kløft. Den har 500 meter igjen til de fiendtlige stillingene på venstre flanke i kløften i «Ekornskogen». Noen kompanier har mistet alle sine offiserer og

Stuka-piloten Hans-Ulrich Rudel, kjent som «der Panzerknacker» panserknuseren — vinker fra cockpiten på sin modifiserte ]unkers-87. Den var bestykket med en dødbringende 37 mm panservernkanon under hver vinge (helt til h.) Rudel ødela hele 519 sovjetiske tanks og fløy flere tokter -2530 på seks år - enn noen annen pilot under krigen.

34

halvparten av soldatene. Den russiske defensive ilden er ubeskrivelig.» Porsches Ferdinand viste seg verre enn ubrukelig. Idet disse trege kolossene vraltet inn på slagmarka, var det noen av dem som fikk motorstopp. Andre klarte å komme seg videre men ble hjelpeløse straks de mistet infanteristøtten. Sovjetiske infanterister plukket ned geværmennene på Ferdinand-vognene, hoppet opp på dem og rettet flammekastere mot ventilåpningene, og Ferdinandene bukket under med brask og bram. Også et annet av Hitlers «vidundervåpen» viste seg verdiløst. Det var en dvergtank under en halv meter høy og vel én meter lang, som nesten uunngåelig fikk navnet Goliath. Den bar med seg en 10O-kilos sprengladning som kunne detoneres via radio når den nådde sitt mål - noe den meget sjelden gjorde, siden ladningen også kunne antennes av fiendtlig ild. Ikke desto mindre måtte den sovjetiske 15. geværdivisjon motstrebende rygge under vekten av Models konsentrerte angrep på smal front, og ved kveld holdt tyskerne byene Bobrik

Models utilslørte hensikt den 6. juli var å innta en åsrekke som strakte seg 25 km fra Ponyri i øst til Molotytsji i vest og gikk like nord for Olkhovatka 21 km innenfor de sovjetiske linjene. Fra den 120 meter høye åsen ville han kunne se Kursk 65 km lenger sør - og troppene hans ville ha nedoverbakke hele tiden. Like tydelig var det at Rokossovskij hadde tenkt å bruke alt han hadde - inkludert 2. stridsvognarmé og reserven - for å nekte 9. armé adkomst til denne åsrekken, som var det siste store naturlige hinderet på Models vei til Kursk. Rokossovskij hadde omgjort åsene og landsbyene i skråningene til et mylder av undergrunnsbunkere forbundet med skyttergraver, samt panservemstillinger, rakettutskytningsramper og maskingeværreder. Hvert eneste kratt, hver låve og hver åker, hvert elveleie og hver dump i landskapet krydde av våpen og soldater. Rokossovskij ga til og med ordre om at stridsvognene

og Butyrki, 10 km innenfor de sovjetiske linjene på 13. armés venstre side. Lenger øst tok tyske styrker jernbanestasjonen i Maloarkhangelsk, fem kilometer fra startlinjen. Mot midnatt foretok Model en oppsummering av situasjo­ nen. Til nå hadde han bare brukt den ene av sine seks panserdivisjoner, nemlig den 20. Model besluttet å sette inn tre andre neste dag i et forsøk på å utvide sin noe magre suksess ved Bobrik og Gnilets.De gjenværende to divisjonene skulle holdes i reserve inntil Model virkelig trengte dem - og det kunne vise seg å være snarere enn han likte. For han hadde akkurat fått melding fra sin etterretningsoffiser om en ny sovjetisk trussel: «Større formasjoner, som også omfatter panserstyrker, beveger seg oppover fra øst, fra Livny-området

skulle forskanse seg. Model gjorde sitt ytterste. Han angrep i bølge etter bølge, først i den vestre enden av den smale fronten, så i den østre. På en eneste time mistet ett kompani fra 112. pansergrenaderregiment alle sine offiserer. Ved kveld hadde 9. armé rykket ytterligere 10 km fram, men til en fryktelig pris. Det hadde kostet 25 000 døde og sårede og 200 stridsvogner og selvdrevne kanoner. Og Model sto fremdeles på den gale siden av åsrekken, et par kilometer fra Olkhovatka. I fire døgn til raste kampen om denne åsrekken i vill og nådeløs nærkamp. På det meste var 1 200 stridsvogner og selvdrevne kanoner og 3 000 artilleriskyts med i kampen. Den 8. juli, midtveis i det kataklysmiske oppgjøret, kalte

mot Maloarkhangelsk, Ponyri og Olkhovatka.» Rokossovskij hadde kalt inn sin reserve.

35

Model inn 4. panserdivisjon, siste rest av den panserreserven han hadde tatt så omhyggelig vare på. Han ga ordre til at den sammen med to motoriserte infanteridivisjoner skulle slå til mot landsbyen Tjoploje i skråningen ved vestenden av åsrekken. 4. panserdivisjon løp rett inn i to sovjetiske geværdivisjoner, to stridsvognbrigader og en kanonbrigade. Etter en glim­ rende innsats klarte panservognene å brøyte seg vei til toppen av åsen, men ble drevet tilbake av et ilskt sovjetisk motangrep. De baksende og blødende kamphanene jaget hverandre fram og tilbake. To ganger til klarte tyskerne å innta åstoppen og vriste den ut av fiendens klør, og hver gang kravlet russerne til­ bake og sendte tyskerne på flukt. Så kom tyskerne ikke mer tilbake. De hadde gjort sitt ytterste og tapt. I den østre enden av åsrekken lå den trøstesløse byen Ponyri - en jernbanestasjon, et vanntårn, et traktordepot, en skole­ bygning og noen få andre falleferdige hus spredt langs jernbanelinjen Orel-Kursk. Hvis tyskerne klarte å innta Ponyri,

kunne de bruke byen som en hengsel for å svinge seg vestover bak Olkhovatka, rive opp hele fronten og rydde 9. armés vei til Kursk. Forholdsvis tidlig i kampen om Ponyri inntok tyskerne den nordre delen av byen med jernbanestasjonen, mens russerne bistert klamret seg til området sør for Ponyris sentrale veikryss og brukte skolebygningen som sin bastion. Kvelden før den 10. juli sendte Model sin siste mekaniserte reserve, 10. pansergrenaderdivisjon, inn i denne kampen som gikk fra hus til hus, meter for meter. Et grenaderregiment avanserte 500 meter, men ble så stanset av et sovjetisk geværregiment. En russisk offiser kjørte opp til bataljonens fremste linje og hoppet ut av jeepen for å lede sine menn fram i striden. Han ble sett av en tysk bataljonssjef, som også dro fram, sprang ut av bilen og fyrte løs med sin maskinpistol. Begge offiserene falt døde om i nesten samme øyeblikk. I praksis kunne Models offensiv nå avskrives. Han hadde avansert 10 km den første kampdagen - og bare 10 km til i løpet av de neste sju dagene. Begge de stridende parter var utmattede, ute av stand til å rykke fram og uvillige til å trekke seg tilbake. Og bak Models høyre skulder begynte den risikoen som var innebygd i operasjon Zitadelle fra starten av, å bli en grusom realitet: Den sovjetiske Vestfronten og Brjanskfronten begynte nå en offensiv mot Orel-området, en offensiv som kunne bringe russerne rett inn i 9. armés bakre rekker.

36

Hvis tyskerne skulle klare å gjennomføre noe avgjørende gjennombrudd, måtte det nå komme fra sør. De første to dagene av slaget hadde Hoths 48. panserkorps hatt beskjeden fremgang med sin finte mot Obojan, og 2. SS panserkorps hadde med sitt fremstøt mot Prokhorovka gitt general Tsjistjakovs 6. gardearmé en god omgang. Det var bare general

Kempfs store styrke, som med sine tre panserdivisjoner skulle dekke Hoths høyre flanke og stanse fiendtlige forsterkninger fra øst, som var blitt hengende etter. Denne styrken hadde bidratt lite til fremrykningen. I dagene som fulgte, gjorde 48. panser­ korps og 2. SS panserkorps alt Hoth med rimelighet kunne forlange av dem. Stridsgruppe Kempf, som hadde mislykkes med sin første oppgave, skulle komme til å befinne seg innenfor syns- og hørevidde av det grusomme stridsvognslaget ved Prokhorovka - men likevel for langt unna til å kunne legge sin enorme pansertyngde på vektskålen. Ved daggry den 7. juli inntok Grossdeutschland-divisjonen Dubrovka, som lå på veien til Obojan, til tross for at dens Panther-brigade løp inn i et minefelt og led store tap. Elementer av den sovjetiske 6. gardearmé og 1. stridsvognarmé, som begge hadde fått hard medfart, måtte trekke seg tilbake til elva

Pena. Herfra gikk general Krivosjein med sitt III mekaniserte korps til motangrep med 40 T-34. Tigervogner fra Gross­ deutschland-divisjonen gjorde kort prosess med dem, ødela 10 av stridsvognene og sendte resten på flukt over Pena. Ved mørkets frembrudd dukket Nikita Khrusjtsjov opp i hovedkvar­ teret til 1. stridsvognarmé og appellerte til Katukov. «De neste to-tre dagene vil bli grusomme,» sa han. «Enten holder vi stand, eller så tar tyskerne Kursk. De satser alt på dette ene kortet. For dem er det et spørsmål om liv og død. Vi må sørge for at de brekker nakken!» To dager senere sto 48. panserkorps på en høyde med utsikt over elva Psjol, det siste naturlige hinderet før Obojan, som bare lå 20 km unna. Rundt Obojan ventet ikke bare de slitne enhetene fra 6. gardearmé og 1. stridsvognarmé, men også to andre arméer som hadde kommet i ilmarsj fra øst. Disse styrkene hørte til Steppemilitærdistriktet, som nå fikk betegnel­ sen Steppefronten. Men 48. panserkorps hadde ingen planer om å storme Obojan. I stedet etterlot det en liten styrke for å holde stillingen, dreide sørøst og fulgte i overensstemmelse med Hoths plan elva Psjol i retning Prokhorovka i håp om å

slutte seg til general Haussers 2. SS panserkorps. Helt siden 2. SS panserkorps hadde overrasket general Tsjistjakov ved frokosten, hadde korpset levd opp til Hitlers spesielle forkjærlighet for det. Ved middag den 6. juli inntok det Lutsjki I (angitt med romertall for å skille den fra en by lenger nord som fikk betegnelsen Lutsjki II), 30 km inn i Kursk-kilen.

Dermed ble det slått inn en svær bresje i 6. gardearmés linjer. Hausser kom seg gjennom luken, og neste dag sto hans tanks på veien mellom Lutsjki II og Tetervino. Herfra dreide SS Totenkopf-divisjonen og SS Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen mot nordøst og elva Psjol for å brase inn i de siste sovjetiske forsvarsverkene før elva, ved Greznoje. I mellomti­ den bøyde Reich-divisjonen nordøstover mot Prokhorovka, hvor - trodde Hoth - den kampherjede sovjetiske 1. stridsvognarmé ville sette opp sin siste skanse. Hoth ville utslette Katukovs armé, og for dette formålet ga han ordre til storstilt angrep i Prokhorovka-området den 12. juli. Tilfeldigvis planla den røde armé sitt eget massive angrep og berammet det til samme tid og samme sted. I det øyeblikk de første tanks fra 1. stridsvognarmé hadde vaklet tilbake til Prokhorovka, hadde Khrusjtsjov stått ved Katukovs side og formant: «Hold stand, hold stand, hold stand!» Nikolaj Vatutins Voronezjfront trengte tid, og det var det bare Katukov som kunne sørge for. I sine mange telefonoppringninger til Vatutin stilte Khrusjtsjov hele tiden de samme spørsmå­ lene: «Når ankommer reservene fra Steppefronten? Hvor er panserkorpset fra 5. garde-stridsvognarmé?» Og Vatutins svar var stadig det samme: «De er underveis.» Og det var de. Et par dager tidligere hadde 5. gardestridsvognarmé fått ordre om å gå mot Prokhorovka. Den hadde spurtet de 360 kilometerne til sitt oppmarsjområde nordøst for Prokhorovka, hvor de desperat trengte et par dagers hvile før kampene startet. Ikke før om kvelden den 11. juli skred denne arméen fram til den nordøstre innkjøringen til Prokhorovka-korridoren og gjorde seg klar til å gå løs på 2. SS panserkorps påfølgende morgen. Den sovjetiske panserarméens generalløytnant Pavel A. Rotmistrov, som allerede nærmet seg feltmarskalktittelen som en av russernes fremste stridsvogneksperter, hadde møtt Hoth før - ved Stalingrad, hvor de to hadde utkjempet en vill kamp

som endte uavgjort. Nå, om morgenen den 12. juli 1943, installerte Rotmistrov seg på en knaus hvor han kunne se på at hans stridsvogner - som han håpet og trodde - tok knekken på en gammel fiende. Under seg så Rotmistrov Prokhorovka-korridoren, som bare var noen få kilometer bred, avgrenset på russernes høyre side av elva Psjol og på venstre side av en høytliggende jernbaneskulder med bratte sider. Inn i denne passasjen rullet Rotmistrovs tanks, nesten samtlige av typen T-34. I nesten samme øyeblikk, til Rotmistrovs store forbauselse, drønnet Haussers SS panserkorps inn i korridoren fra motsatt side med 600 tanks, hvorav ca 100 Tiger-vogner, for full rulle og på strak kollisjons­ kurs. Fra sin utsiktspost på knausen studerte Rotmistrov med sine ekspert-øyne det eksplosive panoramaet som utviklet seg: «Våre tanks rykket fram over steppen i små grupper med kratt og hekker som dekning. Den begynnende, stakkato kanonilden gikk snart over til enorm, vedvarende drønning. De russiske stridsvognene møtte den fremrykkende tyske forma­ sjonen rett forfra. Begge parters tanks blandet seg med hverandre, og det fantes ingen mulighet, verken i tid eller rom, til å trekke seg ut og omgruppere styrkene eller kjempe i slagorden.» Stridsvognene var så nær hverandre at de sovjetiske granatene trengte gjennom både sidene og frontpanseret på tyskernes tanks. På så kort hold, fortalte Rotmistrov, ga panser ingen beskyttelse i det hele tatt. «Når en vogn ble truffet, ble hele tårnet ofte sprengt vekk og slengt dusinvis av meter gjennom luften. Samtidig utviklet det seg en formidabel luftkamp over slagmarka, hvor både russiske og tyske flygere forsøkte å hjelpe sine. Prokhorovka så ut til å ligge i konstant skygge fra bombefly, stupbombere og jagere, og det ene bikkjeslagsmålet fulgte det andre uten avbrudd. På et øyeblikk var himmelen dekket av røyken fra en mengde vrak. Jorda var svart og svidd, og stridsvogner brant som fakler.» Selv om russernes T-34 ikke kunne måle seg med Hoths Tigere, klarte de å bruke vognenes smidighet til sin fordel og svingte inn mot de tyske kolonnene fra uventede vinkler. Slik klarte de å isolere Tigrene fra Pantherne og Pz Kw IV-vognene

37

som kom etter. En tysk stridsvognmann mintes senere: «Snart hadde mange av T-34'ene kommet seg ut av vårt siktefelt og strømmet som rotter over hele slagmarka.» Kampen raste inne i blindende og kvelende støvskyer, inntil tyskerne umerkelig og med stadig ildsprutende kanoner begynte å gi etter. Men om tyskerne utpå ettermiddagen var tvunget over på defensiven, klarte Hausser og hans SS panserkorps fremdeles å holde stand. Fra tid til annen styrtet sovjetiske brigader inn i Haussers formasjoner, og hver gang slo de tyske stridsvognene dem tilbake. I sin fremskutte posisjon hos Reich-divisjonen stirret general Hoth gjennom et teleskop. Så kalte han opp sin stabssjef, som befant seg i 4. panserarmés hovedkvarter: «Har De hørt noe nytt fra Kempf? Hvor er 3. panserkorps?» Svaret kom omgående. Bare et øyeblikk før hadde det kommet melding om at Kempfs styrke, med nesten 300 tanks fra 6., 7. og 19. panserdivisjon, sto ved Rzjavets, bare 20 km fra Prokhorovka - men på den andre siden av Donets. Fra det øyeblikk mennene i 3. panserkorps forlot startlinjen nedenfor Bjelgorod for å legge ut på sin nordøstlige sving mot noe de trodde var en blokkeringsmanøver ved Prokhorovka, hadde de måttet kjempe om hver meter. Sent på dagen den 11. juni, lenge etter at stridsgruppe Kempf kanskje kunne ha hindret Rotmistrov i å forsterke Vatutin, stanset korpsets fortropp, 6. panserdivisjon, 13 km før den solid forsvarte byen Rzjavets ved Donets. Langt bak 6. panserdivisjon fulgte 7. og 19. panserdivisjon. Da major Franz Båke, som ledet en stridsvognbataljon, oppdaget at hans divisjonssjef nølte med hensyn til neste trekk, gikk han inn for å ta Rzjavets ved en finte i nattemørket. Dette gikk divisjonssjefen med på. Slik begynte en av annen verdenskrigs merkeligste episoder. I det bleke måneskinnet startet Båkes bataljon og en til anført av en erobret russisk T-34, hvis silhuett Båke håpet ville

Generalløytnant Pavel A. Rotmistrov (i midten), sjefen for den sovjetiske 5. garde-stridsvognarmé, konfererer med sine underordnede på sin kommandopost på en ås under slaget om Kursk i juli 1943. Rotmistrovs innsats i et av historiens største stridsvognslag stanset tyskernes angrep mot sørflanken og bidro sterkt til å sikre den sovjetiske seieren.

38

lure russerne. Den lille kolonnen trålte forbi kanonstillinger, søvnige sovjetiske vaktposter og rekker av marsjerende soldater. «Etter ca 10 km,» berettet Båke senere, «streiket vår T-34. Den var utvilsomt overveldet av nasjonalfølelse, stanset og sperret veien. Mennene våre måtte klatre ut av sine tanks og til tross for at russerne sto rundt omkring oss og stirret nysgjerrig, måtte folkene våre skyve T-34'en av veien og ut i grøfta for å gi plass til resten av vår formasjon. Til tross for ordren om at det ikke skulle ytres et eneste tysk ord, hørtes et par tyske eder. Men fremdeles merket russerne ingenting. Vi plukket opp mannskapet til vår T-34 og fortsatte fremover.» I nærheten av Rzjavets fikk Båke, som satt i kommandotanken, en radiotelefonisk melding fra løytnanten i ledertanken: «Russiske stridsvogner kommer i møte med oss. Hva skal jeg gjøre?» Båke sa: «Pust så dypt at jeg kan høre det i hodetelefo­ nen, og tell dem.» Den langsomme, pinefulle tellingen begynte: «En, to, tre... ti... femten ... tjue, tjue-en, tjue-to.» I nesten parallelle spor passerte de to stridsvognkolonnene hverandre. Så plutselig, uten noen synlig foranledning, svingte sju T-34 ut av den sovjetiske formasjonen og kjørte i full fart tilbake mot Båkes tanks. Båke ga ledertanken ordre om å fortsette i retning Rzjavets og vendte deretter sin egen vogn på tvers for å sperre veien. De sovjetiske T-34 dannet en halvsirkel rundt ham med kanonene pekende mot ham bare 20 meter unna. Som for å gjøre det hele verre - mye verre - var Båkes stridsvogn utstyrt bare med en narrekanon av tre. I likhet med mange andre tyske kommandotanks var den blitt ribbet for all virkelig bestykning for å gi plass til radioanlegg og annet kontrollutstyr.

Det var ingen vei utenom. Båke og hans adjutant, en løytnant Zumpel, hoppet ut av stridsvognen bærende på klebe-sprengladninger - «klisterbomber» - som de to festet til hver sin T-34. Så stupte de ned i veigrøfta. Drønnnn! Drønnnn! Så opp av grøfta igjen. To nye sprengladninger ble festet til to nye tanks - men denne gangen kom det bare ett drønnn! En av ladningene hadde sviktet. Båke og Zumpel hoppet opp på en tysk tank bak deres egen. «Åpne ild!» ropte Båke. En T-34 flammet opp etter en fulltreffer,

maskingeværer spilte opp fra alle kanter, og i forvirringen som oppsto, klarte Båke og hans nye vogn å spurte til Rzjavets. I løpet av natta klarte tyskerne ikke bare å skaffe seg kontroll over byen, men også å etablere et lite brohode på den andre siden av Donets. Resten av 6. panserdivisjon kom fram til Rzjavets neste morgen. Men det var ikke før om ettermiddagen - akkurat da Hoth trengte dem mest - at 7. og 19. panserdivisjon lå samlet i Rzjavets. Den 13. juli ankom 3. panserkorps med full styrke til den rykende slagmarka ved Prokhorovka. Der var Haussers 2. SS panserkorps fremdeles i besittelse av territoriet - Rotmistrovs tanks hadde trukket seg tilbake for å omgruppere seg. Begge parter hadde mistet omkring 300 tanks. Men begge var fremdeles fulle av kampvilje og klare til å gjenoppta slaget. Hadde det skjedd, kunne kanskje bidraget fra 3. panserkorps ha snudd striden i Hoths favør. Men det fikk bli et akademisk spørsmål. Forbløffende nok hadde Hitler samme dag gitt ordre til å avblåse operasjon Zitadelle. De tyske offiserene fikk vite grunnen til dette den 13. juli. Erich von Manstein fra armégruppe Sør og Gunther von Kluge fra armégruppe Sentrum var blitt innkalt til Rastenburg, hvor

stabsmedlemmene fra OKH og OKW trasket slukkøret om­ kring og Hitler var i redselsfullt humør. Tre dager før hadde allierte styrker gått i land på Sicilia, og den italienske motstanden hadde klappet sammen øyeblikke­

lig«Takket være italienernes elendige generaler,» raste Hitler, «er det så godt som sikkert at Sicilia er tapt. I morgen vil Eisenhower kanskje gå i land på det italienske fastlandet eller på Balkan. Når så skjer, er hele vår sørflanke i Europa direkte truet. Det må jeg forhindre. Derfor trenger jeg divisjoner til Italia. Og siden de ikke kan hentes fra noe annet sted, må de frigjøres fra Kursk-fronten. Derfor er jeg nødt til å stanse Zitadelle.» Kluge ilte til med å si seg enig. Model var blitt sittende fast, og den sovjetiske offensiven fra Vestfronten og Brjanskfronten begynte allerede å gjøre dype innhogg i armégruppe Sentrum. Men Manstein var opprørt. Han mente at en avblåsning av offensiven nå ville frigjøre sovjetiske panserstyrker til å angripe hans armégruppe i sør. Hitler ga Mansteins armégruppe tillatelse til å fortsette kampen alene. Striden raste videre i seks dager til, for det meste i øspøsende regn. Større tyske enheter ble overført til Italia og ankom i god tid til å møte det allierte felttoget der. I slaget om Kursk kom tyskerne opp i 30 000 døde og over 60 000 sårede. De russiske tapene var sannsynligvis av samme størrelsesorden, men de er aldri blitt offentliggjort. Tyskernes panserstyrke kom aldri til hektene igjen, og den sovjetiske general Ivan Konev hadde antakeligvis rett da han beskrev Kursk-oppgjøret som «det tyske pansers svanesang». Av enda større betydning var det at den røde armé nå hadde kommet seg løs og kunne sette i gang sin uimotståelige

flodbølge.

39

st£lduellen

Bak T-34-tanks rykker sovjetiske soldater fram over Kursk-steppen under et regn av jordklumper fra eksploderende granater.

41

TOTAL KRIG PÅ STEPPEN «Til sent på kveld hang den endeløse motorlarmen og slamringen fra vognbeltene over slagmarka. Hundrevis av tanks og selvdrevne kanoner sto i flammer. Skyer av støv og røyk sto

opp mot himmelen.» Dette veldige sammenstøtet, beskrevet

med at vekten av angrepsstyrken var nok til å skaffe dem en rask seier. I stedet var de plutselig låst fast i et marerittaktig basketak med en sovjetstyrke som var enda større. De sovjetiske minefeltene kanaliserte de tyske formasjo­ nene inn i det sovjetiske artilleriets brennpunkter. Så snart panserstyrkene hadde trengt gjennom én forsvarslinje, ble de

stående fast i en ny. Lavtflyvende II-2 Stormikovzer bombet dem. Panservernkanoner og dynamittladninger sprengte dem i luften. Hundrevis av T-34 gikk til frontalangrep. «Det var vans­ kelig å si hvem det var som angrep og hvem som forsvarte seg,» sa en sovjetisk offiser. «Det var ikke plass å manøvrere på. Når

av en sovjetisk general, var bare et lite fragment av det gigan­ tiske slaget ved Kursk-kilen, en 16 000 kvadratkilometers bule i de tyske linjene på det sentralrussiske slettelandet.

deres tanks ble viklet inn i våre forsvarslinjer, falt strategien

Slaget begynte den 5. juli 1943, da Wehrmacht satte inn en storstilt offensiv mot de sovjetiske styrkene som forsvarte

Begge parter sendte inn økende antall menn og maskineri - til sammen 2,2 millioner mann, 5 000 fly, 6 000 panserkjøre­

deres sammen.»

denne kilen mellom Orel i nord og Bjelgorod i sør. Pr. 1,6 km

tøyer, mer enn det som fantes på hele vestfronten. I åtte dager

frontlinje i hovedangrepsområdet hadde tyskerne stilt opp mellom 5 000 og 6 000 soldater, 130 artiIleriskyts, mellom 30 og

fortsatte angrepet, men tyskerne klarte bare å slå små bulker i

40 stridsvogner og over 140 flyskvadroner. Tyskerne regnet

det strie sovjetiske forsvaret. Så brøt offensiven sammen. En Wehrmachtsoldat på retrett skrev: «Nå vet vi hva total krig er.»

Under det kraftige tyske angrepet på byen Bjelgorod vinker sjefen for en Waffen-SS panseravdeling med nye Panthere sine tropper fremover. Pantherens bensinanlegg var dårlig beskyttet og ble lett skutt i brann. På et par dagers kamp satt en av divisjonene igjen med bare en håndfull av sine 80 Panthere.

Soldater fra den røde armé utenfor byen.Kursk forskanser seg og kamuflerer et sambandssenter (til venstre på bildet) med torv. Før slaget rakk de sovjetiske troppene, assistert av 300000 sivile, å grave nesten 10000 km skyttergraver.

42

43

Sovjetiske kanoner, kamuflert under netting og strå, fyrer løs mot fremrykkende tyske panserstyrker. Godt skjult artilleri sto for over 60 prosent av ødeleggelsene og skadene som ble påført de tyske stridsvognene under slaget ved Kursk.

Tyske 150 mm felt-haubitser myker opp de sovjetiske forsvarsstillingene som forberedelse til et panserangrep. Under Kursk-offensiven satte tyskerne inn 10000 artilleriskyts - knapt halvparten av hva den røde armé rådde over.

44

DUELL MED STORE KANONER

BIKKJESLAGSMÅL OG LUFTANGREP MOT BAKKEMÅL

En tysk forsyningskolonne går opp i røyk etter strafing-angrep av sovjetiske fly. Under slaget ved Kursk fløy det sovjetiske flyvåpenet 28 000 enkeltflyginger og gjorde ifølge en tysk offiser en bemerkelsesverdig innsats.

Et sovjetisk fly er skutt ned av Luftwaffe og brenner opp ved veikanten mens en tysk kolonne med stridsvogner og lastebiler passerer. Luftkampene pågikk nesten kontinuerlig — med opptil 200 luftdueller daglig.

47

To pansergrenaderer ser på at en rekke tyske panservogner rykker fram mot frontlinjen. For å splitte det sovjetiske forsvaret rykket stridsvognene fram i kileformasjon med Tigere i spissen og lettere tanks og infanteri lenger bak.

To sovjetiske infanterisoldater, den ene med en panservernrifle og den andre med maskinpistol, spurter forbi en ødelagt tysk Modell lll-stridsvogn under et mindre angrep i det veldige Kursk-slaget.

48

STALMONSTRENE STØTER SAMMEN

49

En heldig tysker klarer å komme seg ut av sin PKWIV stridsvogn, som er skutt i brann av en sovjetisk granat. «Når de treffer en av våre panservogner,» skrev en stridsvognmann, «er lyden fra eksplosjonen gudskjelov så høy at vi ikke kan høre skrikene fra besetningen.»

Svart røyk velter ut av en brennende sovjetisk T-34. På åtte dagers kamp skrumpet den sovjetiske stridsvognstallen inn fra 3 800 til 1500 vogner. Men bare to uker senere var de fleste av de ødelagte vognene reparert eller erstattet med nye.

50

ILD OG EKPLOSJONER DREPER

51

Tyskerne har trukket seg tilbake, og sovjetiske offiserer undersøker en Ferdinand, som har fått luken blåst vekk av en granat som trengte gjennom sidepanseret. «Patron-

52

53

I et av sine mange øyeblikk med fortvilelse over Hitlers krav om forsvar av hver eneste meter erobret russisk jord, kom feltmarskalk von Manstein med et ladet spørsmål til OKH. Han ville vite hva Hitler foretrakk - enten å klamre seg til Donetsregionen og dermed ta risken på et sovjetisk gjennombrudd, eller å gjennomføre en ordnet retrett til ferdige stillinger på vestbredden av Dnjepr og la den røde armé forblø der i sitt forsøk på å krysse den vanskelige elva. Svaret fra OKH kom prompte. Det var utvetydig og umulig å etterkomme: «Føreren ønsker begge deler» - å holde Donetsbassenget og la russerne forblø der.

Hitler oppnådde ingen av delene. I håp om å holde det rike Donets-bassenget på tross av Wehrmachts fryktelige tap ved Kursk, skulle han komme til å avvise Mansteins forslag om å trekke armégruppe Sør tilbake til Dnjepr - ikke mindre enn tre ganger. Og da Hitler endelig gikk med på dette, var det for sent. I slutten av 1943, da de tre store møttes i Irans hovedstad Teheran for å diskutere krigen og dens etterspill, lå Dnjeprlinjen - tyskernes siste forsvarsbarriere på sovjetisk territorium - allerede bak den røde armés linjer.

Slagsmål om en by i ruiner

«Kharkov skal holdes koste hva det koste vil» Panserkollisjon i et hav av solsikker Et presserende besøk hos «Varulven»

Kappløpet mot Dnjepr Tanks blir ubåter For fulle mugger mot Kiev En epidemi av selvforskyldte skader

FNs fødsel

Den offensiven som etter hvert skulle føre de sovjetiske arméene over Dnjepr, begynte så tidlig som den 12. juli samme dag som general Models 9. armé ble sittende fast i sitt forsøk på et gjennombrudd over åsene nord for Kursk. Første skritt var å drive tyskerne ut av de to kilene som lå på hver sin side av Kursk-lomma (se kart side 56). Den nordre kilen, som omga byen Orel, skulle angripes fra nord av generalløytnant Vasilij D. Sokolovskijs Vestfront, og fra Kursk i sør av Konstantin Rokossovskijs Sentralfront, og fra øst av generalløytnant Markian M. Popovs Brjanskfront. Kilen sør for Kursk skulle angripes samtidig. Nikolaj Vatutins Voronezjfront skulle slå til mor sør, innta Bjelgorod og deretter slutte seg til Ivan Konevs Steppefront, som kom strømmende inn fra øst, og sammen skulle de ta Kharkov. Når både Orel-kilen og Bjelgorod-Kharkov-kilen var ryddet, skulle den røde armé lange ut over en 900 km bred front i et massivt fremstøt mot Dnjepr. Denne ambisiøse planleggingen gikk glatt, bortsett fra en liten episode. I Stalins kontor i Kreml var bordet stablet fullt av karter og andre dokumenter slik at diktatoren og hans militære toppledere kunne diskutere Orel-angrepet, som hadde fått kodenavnet operasjon Kutuzov. Da møtet var over, gikk

MANSTEINS ILDFULLE RETRETT

Stavkas operasjonssjef, generalløytnant Sergej M. Sjtemenko, tilbake til sitt kontor og oppdaget til sin forskrekkelse at to meget viktige karter var borte. Han ransaket og forhørte sine underordnete hele neste dag, hvorpå han fant ut at den skyldige bare kunne være én. Sjtemenko tok mot til seg og gikk til Stalin for å oppspore kartene. «Vær snill å gi dem tilbake til meg,» sa Sjtemenko. Stalin strålte av uskyld. «Hva får Dem til å tro at jeg har dem?» spurte han. «Jeg har ingenting her.» «Kartene kan ikke være noe annet sted,» insisterte Sjtemen­ ko, «de er nødt til å være hos Dem.» Stalin hadde ganske riktig satt opp en liten felle for å teste sine generaler. Han gikk inn i et annet rom og kom tilbake med kartene. Til operasjon Kutuzov hostet den røde armé opp en overlegen ansamling - 1286 000 mann mot mindre enn 600 000 tyskere bare i Orel-kilen. Videre klargjorde man 2 400 tanks og selvdrevne kanoner mot fiendens 1000, 21000 kanoner med tyskernes 7 000 tilsvarende, og mer enn 2 800 fly mot fiendens 1 000. Da det grydde av dag den 12. juli, stormet de sovjetiske styrkene over sine startlinjer og styrtet hodestups inn i enorme marker med menneskehøye tistler, som hadde vokst opp overalt hvor landet hadde ligget brakk etter tyskernes invasjon i 1941. Til å begynne med gikk det jevnt fremover for russerne. Om kvelden den 13. juli hadde Vestfrontens 11. gardearmé gjort unna 26 km, mens Brjanskfronten hadde rykket 16 km fram. Men samme dag hadde Hitler plassert 2. panserarmé under general Models direkte kommando langs kilens nordlige og østlige sektorer. Selv om Model ikke hadde lykkes med sin offensiv mot Kursk, var han en av de beste forsvarsspillere denne krigen overhodet frembrakte. Dessuten hadde tyskerne benyttet seg utmerket av sitt langvarige opphold i Orelområdet, så denne kilen krydde av festningsverker. Til tross for disse forsvarsstillingene skulle Orel tas av fotsoldater. Stalin hadde lært av tyskernes katastrofale eksempel ved Stalingrad og utstedte en generell ordre: «En stridsvognarmé burde ikke innlate seg på gatekamper i en så stor by.» De tre neste ukene ble et eneste sammenhengende blod­ bad. Først den 3. august sto soldater fra tre sovjetiske

geværdivisjoner i utkanten av Orel. Himmelen glødet av skjæret fra utallige branner. Brjanskfrontens militære råd sendte ut en appell til sine tropper om å opptrappe sine allerede desperate anstrengelser for å «hindre nazi-bandittene i å ødelegge vår kjære by fullstendig». Men til ingen nytte. Da russerne etter et nytt døgns kamp endelig slo seg inn til hjertet av Orel, fant de byen i ruiner - og tyskerne var vekk. General Model og hans arméer hadde foretatt en dyktig stridende retrett i retning av en vel forberedt forsvarslinje som strakte seg fra Kirov og rett sørover gjennom den vestre delen av Orel-kilen. Men selv om byttet hadde kommet seg unna, var det en stor seier for russerne. I mellomtiden var offensiven mot Bjelgorod-Kharkov-området 240 km lenger sør blitt forsinket av feltmarskalk von Man­ steins fortsatte offensiv i Kursk-lomma. Hans angrep ble ikke stanset før den 23. juli, og da måtte de sovjetiske styrkene stanse for å omgruppere seg, komme til hektene og raffinere sine taktiske planer. Den sovjetiske planen for Bjelgorod-Kharkov-operasjonen var ifølge Sjtemenko simpelthen «å knuse fienden i BjelgorodKharkov-området, hvoretter veien ville være åpen for de sovjetiske styrkene fram til Dnjepr». Fra sine samlingssteder nordvest for Bjelgorod skulle de sovjetiske geværdivisjonene fra 5. og 6. gardearmé gjøre sine første fremstøt. Straks de hadde brutt gjennom de tyske linjene, styrtet pansereliten fra 1. stridsvognarmé og 5. garde-stridsvognarmé inn i luken, forgreinet seg sør og vest for Akhtyrka og avskar dermed Kharkov fra vest. I mellomtiden dro Konev med tre infanteriarméer og et mekanisert korps vestover for å innta Bjelgorod, for deretter å dreie sørover og gå direkte mot Kharkov. Akkurat som ved Orel hadde russerne også her overlegen mannskaps­ styrke og ildkraft. Nesten én million sovjetiske soldater mot 300 000 tyske, 2 400 tanks mot 600 tyske stridsvogner, 12 000 kanoner mot 3 500 og 1 275 sovjetiske fly mot tyskernes 900. Den 2. august, etter et opphold i striden, rapporterte 4. panserarmé til Manstein at den sovjetiske radiotrafikken var bemerkelsesverdig tett - så tett at en ny fiendtlig offensiv var «uunngåelig i løpet av to-tre dager». Men dette var en vel optimistisk gjetning, for Vatutins angrep begynte allerede ved daggry neste morgen. Etter bare tre timer hadde det sovjetiske infanteriet trengt dypt inn i

55

tyskernes stillinger. Ved middagstid sendte Vatutin sine tanks i forveien, og de slo et stort hull mellom stillingene til 4. panserarmé og stridsgruppe Kempf. Tyskerne rygget for å opprette en ny forsvarslinje nord for Kharkov. Klokka 6 om morgenen den 5. august, samme dag som Orel falt, stormet sovjetiske tropper inn i Bjelgorod. Senere samme dag hadde Stalin tenkt på en liten feiring. Han inpkalte to Stavka-offiserer og spurte dem om de hadde lest militærhistorie. Uten å vente på svar, fortsatte Stalin: «Hvis dere har lest noe, vil dere vite at når styrkene i eldre tider vant seire, så ville alle klokker ringe til ære for generalene og deres menn. Og det ville ikke være noen dårlig idé om vi markerte våre seire på en mer imponerende måte enn bare å utstede gratulasjonstelegrammer.» Samme kveld skalv Moskva under tordenen fra 12 skudd fra 124 kanoner for å feire seieren ved Bjelgorod og Orel. Mange av innbyggerne våknet forskrekket, trodde det var flyangrep og sprang i dekning i kjellerne. Stalin kunngjorde en dagsordre som hevdet at «den tyske myten om at de sovjetiske troppene ikke er i stand til en vellykt sommeroffensiv, er tilbakevist». Til slutt het det: «Evig ære til heltene som falt i kampen for vårt lands frihet. Død over de tyske inntrengerne!» Stalin likte klangen i disse ordene. Fra nå av brukte han dem hver eneste gang en sovjetisk seier ble kunngjort - over 300 ganger før krigen var slutt. Den røde armés vellykte angrep på Bjelgorod hadde innebåret en fremrykning på 24 km over to dager. Over 70 km lenger unna lå Kharkov, og det ville ta 17 dagers innbitt kamp å komme seg dit. Ironisk nok fikk det russiske fremstøtet mot Kharkov nesten hjelp fra Hitler. Etter den allierte landgangen på Sicilia den 10. juli og arrestasjonen av Benito Mussolini den 25. juli utstedte Føreren en uforklarlig om ikke direkte irrasjonell ordre om å sende Reich-divisjonen og Totenkopf-divisjonen til Italia. Men idet disse slagkraftige enhetene begynte å trekke seg ut, fikk trusselen mot Mansteins linjer og mot Kharkov Hitler til å ombestemme seg og trekke ordren tilbake. SS-divisjonene gjenopptok kampen tidsnok til å vende et overhengende sovjetisk gjennombrudd til en langvarig utmattelseskamp. Det vidstrakte Kharkov var omtrent på samme størrelse som

For å bane veien for fremstøtet mot Dnjepr planla de sovjetiske militære lederne i juli 1943 samtidige operasjoner mot to tyskokkuperte kiler som stakk inn mot Kursk-området. Orel-kilen i nord skulle angripes fra tre kanter av like mange armégrupper (piler). I sør skulle Bjelgorod-Kharkov-kilen utslettes ved en knipetangsmanøver.

56

Kiev, og disse to byene var de største tyskerne erobret i Sovjet under krigen. Hva Kharkov angikk, så hadde tyskerne først erobret den, så mistet den og deretter inntatt den på ny. Nå ville Stalin ha byen tilbake for godt. «Byen må falle snart,» formante han sine generaler. Men Hitler hadde tenkt å beholde den og ga ordre om at «Kharkov må holdes for enhver pris». Russerne utnyttet gjennombruddet ved Bjelgorod med forvirrende hurtighet. Den 6. august - dagen etter erobringen av Bjelgorod - var Vatutin på god vei mot Akhtyrka, 90 km fra Kharkov, i et stormende forsøk på å omringe byen. Fra 48. panserkorps' hovedkvarter fikk generalløytnant Gustav Schmidt, sjefen for 19. panserdivisjon, ordre om å sende sine stridsvogner i full fart for å hjelpe Grossdeutschland-divisjonen

med å blokkere linjen mellom Akhtyrka og Grajvoron. Men verken Schmidt eller hovedkvarteret visste at russerne allerede svermet gjennom området. Om morgenen den 7. august sto Schmidt i spissen for sin kolonne da en storm av panservernild kom inn fra skogen på begge sider av veien og isolerte generalens tank fra dem som kom bak. Schmidt, hans adjutanter og stridsvognbesetningen hoppet i grøfta, og da en sovjetisk T-34 nærmet seg, la de til skogs. Divisjonens operasjonssjef ble drept av maskingeværild, men Schmidt og hans personlige adjutant, en løytnant Kohne, samt to menige, klarte å komme seg inn i skogen. De trodde de var trygge der inntil de fikk øye på sovjetiske infanterister som organiserte leteaksjon etter dem. «Vi har intet håp,» sa Schmidt til de menige. «Dere to prøver å komme dere ut. Løytnant Kohne og jeg vil forsøke å avlede russerne og gi dere dekning.»

Da de to menige la i vei, hadde Schmidt og Kohne fire ammunisjonsrunder hver i sine pistoler. Da de to menige senere ble tatt til fange av russerne, ble de fulgt tilbake til det stedet hvor Schmidt og Kohne nå lå døde. Mens russerne sto og så på, begravde de tyske soldatene sine overordnede. 19. panserdivisjon var nå omringet av sovjetiske tanks og infanteri, og mange av dens menn ble drept eller såret under forsøket på pinnsvinforsvar. Men de overlevende konsentrerte sine krefter mot vest og klarte å bryte seg ut. De kom seg gjennom en smal korridor og sluttet seg til sist til Grossdeutschland-divisjonen ved Akhtyrka. Med deres hjelp klarte 48. panserkorps å sperre veien for Vatutin mellom Akhtyrka og Sumy. Men den 10. august dukket en ny trussel mot Kharkov opp i øst. I veien for russerne, mellom tyskernes 11. og 42. korps, sto den ferske 282. infanteridivisjon, som i 1942 var blitt opprettet med tanke på politiarbeid i Frankrike og ikke hadde erfaring med de grusomme kampene på østfronten. Den ble angrepet av sovjetisk panser fra Konevs Steppefront og gikk i oppløsning. Divisjonens operasjonssjef prøvde å demme opp for de sovjetiske T-34 med sin pistol, og ble uten videre overkjørt. Russerne braste inn i utkanten av Kharkov og erobret en traktorfabrikk.

I Mansteins hovedkvarter diskuterte offiserene om de skulle hente fram romernes gamle metode og henrette hver tiende

overlevende fra 282. divisjon for å statuere et eksempel for resten av hæren. Idéen ble forkastet da 6. panserdivisjon drev russerne ut av traktorfabrikken og begynte å reparere de sønderslåtte tyske forsvarslinjene. Vatutin, som nå sto fast i øst ved Akhtyrka, bestemte seg for å vri på kursen til Rotmistrovs 5. garde-stridsvognarmé slik at den kunne angripe Kharkov fra nordvest. Mot gardistene, i Kharkovs ytre forsvarsbelte, sto general Erhard Raus, en tøff østerriker som med sitt 11. korps hadde hovedbyrden av å utføre Hitlers ordre om å forsvare Kharkov til det siste. Til denne utakknemlige jobben hadde Raus 6. panserdivi­ sjon, fem infanteridivisjoner og Das Reich-divisjonen som nettopp var kommet til med sine Tiger- og Panther-tanks. Raus stilte sine styrker opp i dybden bak et hav av mannshøye solsikker. Om morgenen den 19. august gikk Rotmistrov til frontalangrep. De sovjetiske stridsvognene kom i tre kileformasjoner og pløyde seg gjennom de kjempehøye solsikkene. De tyske kanonene spilte opp, og russerne ble drevet tilbake. De etterlot seg ikke mindre enn 184 ramponerte T-34. Neste dag slo Rotmistrov til igjen, denne gangen med 200 T-34-vogner i én gigantisk kileformasjon. Den tordnet inn i solsikkene - og ble støtt tilbake av en vegg av tysk ild. Omkring 150 brennende sovjetiske tanks ble stående igjen på slagmarka. Rotmistrov gravde enda dypere ned i sine tilsynelatende uendelige reserver, og ved midnatt før den 20. august kom han tilbake med nye 160 tanks. I et fryktelig virvar av tyske og sovjetiske tanks om hverandre, skjøt de på hverandre fra morderisk kloss hold og kolliderte fra tid til annen i nattemør­ ket. Etter tre timer var begge parter fullstendig utmattet, og tausheten senket seg over slagmarka. Da sola sto opp, lå det minst 80 nye sovjetiske tanks og spydde ut brannrøyk. Resten av Rotmistrovs styrke hadde trukket seg tilbake - med unntak av tre T-34. Disse hadde på en eller annen måte brøytet seg inn i Kharkov, hvor de snart ble satt ut av spill av en panservernavdeling som voktet et divisjonshovedkvarter.

Men seierherrene var ikke i stort bedre forfatning enn taper­ ne. 6. panserdivisjon hadde bare 15 kampdyktige tanks igjen, og en rekognoseringsbataljon var nede i 80 mann, mens et

57

Arbeidere tar oppstilling for å få instrukser utenfor en teltby i Stalingrad. Over 200 000 mennesker deltok i gjenoppbyggingen av byen.

Metallarbeidere bruker en amerikansk T-bjelke som arbeidsbenk i traktorfabrikken. 5000 billass skrot ble fraktet bort fra tomten.

58

Kvinner samler murstein fra ruinene av Stalingrads vanntårn.

STALINGRAD GJENOPPBYGGES

«Stalingrad er blitt lagt øde,» skrev en besø­ kende i februar 1943, like etter at den røde armé hadde vristet byen ut av tyskernes hender etter det fem måneder lange histo­ riske slaget. «På alle kanter tårner ruinhaugene seg opp, en ødelagt bys dystre arkitek­ tur.» Stalingrad var 99% ødelagt. Men en by som var så viktig for russerne både følelsesmessig og økonomisk - kunne ikke bli liggende i ruiner. Den 4. februar, bare to dager etter at bombardementet var over, begynte gjenoppbyggingen. Fra hele Sovjet­ unionen kom tusenvis av frivillige arbeidere, mange av dem kvinner. Sammen med dem kom en strøm av forsyninger - byggemate­ rialer fra Kazan, kveg fra Azerbajdzjan og 50 skurtreskere fra Gorkij - for å høyne produk­

tiviteten i de en gang så rike kollektiv­ brukene utenfor byen. Men før anleggs­ arbeidet kunne begynne, måtte alle hjelpe til med å finne og begrave likene til dem som døde sammen med byen. Inntil noe bedre kunne skaffes, måtte arbeiderne bo i telt, flettverkshytter og kjel­ lere. De måtte hente vann i Volga og koke mat over leirbål. De jublet for hvert nytt trekk av normal livsførsel. «Til og med åpnin­ gen av en ny aviskiosk var en begivenhet.» Men det var gjenoppbyggingen av fabrik­ ker og sykehus som hadde første prioritet, og jobben ble gjort med lynets hastighet. Den 12. juni hadde arbeiderne ved traktorfabrikken reparert de første stridsvognene Stalingrad var med i krigen igjen.

59

grenaderregiment kun hadde 200 overlevende. Det var nå kart at Raus ikke kunne holde stand mot et nytt slikt angrep. Feltmarskalk von Manstein besluttet nå å oppgi Kharkov. Hvis han ikke trakk seg tilbake, ville Raus' 11. korps helt sikkert bli innesperret, og russerne kunne nesten uhindret marsjere vestover og avskjære tyskernes 8. armé - den tidligere stridsgruppe Kempf. Det ville bli et nytt Stalingrad, og Manstein hadde ikke til hensikt å ta sjansen på en slik katastrofe. «Jeg vil heller miste en by enn en hel armé,» sa han til sin stabssjef. Da Hitler ble informert om Mansteins beslutning, tryglet han nærmest feltmarskalken om å skifte mening. «Byens fall kan få meget alvorlige politiske følger,» sa han til Manstein. «Tyrkernes holdning avhenger av dens skjebne. Og Bulgarias holdning. Hvis vi oppgir Kharkov, taper vi ansikt i Sofia og Ankara.» Slike esoteriske betraktninger gjorde ikke inntrykk på Erich von Manstein. Den 22. august beordret han med Hitlers motstrebende tillatelse Raus ut av Kharkov - og dermed skiftet byen hender for siste gang. Mansteins problemer var langt fra løst i og med dette. I samme øyeblikk som Kharkov ble evakuert, oppsto en ny fare i sør. Her satte general F. I. Tolbukhin inn et rasende angrep på tyskernes 6. armé, en reservestyrke som under sitt nye navn skulle fjerne ydmykelsen etter den opprinnelige 6. armés kapitulasjon ved Stalingrad. Da Manstein dro viktige reserver nordover for å forsvare Kharkov, ble 6. armé hengende etter fingrene i linjene ved elva Mjus. Hvis Tolbukhin nå klarte å bryte gjennom her, ville han ikke bare ha klar bane til Dnjepr, men kunne også avskjære både Krim og tyskernes 17. armé i brohodet på Taman-halvøya. Derfor fremsatte Manstein et ultimatum for Hitler - enten måtte han sende inn et halvt dusin panserdivisjoner eller så måtte han tillate at 6. armé trakk seg tilbake vestover. «Jeg forlanger bevegelsesfrihet,» sa Manstein. For Adolf Hitler var slike ord banning i kirken, og fra Førerens østprøyssiske hoved­ kvarter kom svaret prompte: «Ikke gjør noe som helst. Jeg kommer selv.»

De to møttes den 27. august i Vinnitsa i det ukrainske hovedkvarteret som bar kodenavnet Varulven, hvorfra Hitler hadde presidert over sommeroffensiven 1942. Hovedkvarteret lå inne i en furuskog og var kvelende hett - og hete hadde alltid

60

gjort Hitler humørsyk. Denne dagen tøylet Føreren imidlertid sitt temperament og virket overveldet av sine arméers lidelser. Hitler hadde bare tatt med seg noen få stabsmedlemmer i sin firemotors Kondor. Manstein var i følge med sine armé-sjefer, blant dem også generaloberst Karl Hollidt fra den nødstedte 6. armé. Manstein begynte med å ramse opp sine mannskapsmangler -1. panserarmé hadde mellom 17. juli og 21. august mistet 27 291 mann og hadde fått bare 6174 nye. I samme tidsrom hadde 6. armé mistet 23 830 mann og fått bare 3 312. Alt i alt hadde armégruppe Sør lidd et netto tap på over 100 000 mann. Da Manstein var ferdig med denne dystre klagesangen, vendte han seg til 6. armés sjef og sa: «General Hollidt, vil De være så vennlig å gi Føreren et bilde av styrkeforholdet mellom oss og fienden?»

Hollidt kunne de triste tallene utenat: «Mitt 29. korps har 8 706 mann igjen. Mot dem står det 69 000 russere. Mitt 17. korps har 9 284 mann mot 49 500 russere. Mitt 4. korps er det som kommer best ut av det - det har 13143 mann mot 18 000 russere. Til sammen blir det 31133 tyskere mot 136 500 russere. Styrkeforholdet angående stridsvogner er noe lignende. I går hadde Tolbukhin 165 tanks i operasjon, mens vi hadde sju stridsvogner og 38 angrepskanoner.» Manstein oppsummerte situasjonen for Hitler: «Enten lar De oss få nye styrker, hvilket vil si 12 divisjoner, eller så må vi oppgi Donets-regionen. Noen annen løsning ser jeg ikke.» «Og hvor finner jeg forsterkninger?» spurte Hitler. Manstein sa: «La armégruppe Sentrum pg Nord stille til rådighet alle de styrkene de kan unnvære, min'Fører, slik at vi kan bruke dem her, i den sovjetiske offensivens brennpunkt.» Hitler hostet og harket. «Dette må jeg tenke over,» sa han. Men Manstein påpekte at betenkningstiden var forbi, og Hitler

gikk til slutt med på å overføre flere divisjoner til Mansteins armégruppe Sørfra Kluges armégruppe Sentrum. Men neste dag kom et sovjetisk angrep mot armégruppe Sentrum, et angrep som knuste 2. og 4. armé. Hitlers løfte var blitt til tomme ord. Manstein ville ikke få noen forsterkninger fra Kluge, som selv var i en nesten like vanskelig situasjon. Samtidig skar to sovjetiske mekaniserte korps gjennom Hollidts linje ved Mjus, svingte nordover, isolerte tyskernes 29. korps og trengte dem ut mot Azov-havet. Da situasjonen

forverret seg ytterligere, ringte Manstein til Kluge, og de to ble enige om å fly til Øst-Preussen og snakke med Hitler i hans Ulvehi den 3. september. Feltmarskalkene hadde store ambisjoner - men oppnådde beskjedne resultater. Manstein og Kluge var luta leie av den tyske overkommandoens schizofrene vakling i form av rivalise­ ring mellom OKH og OKW og ba innstendig om at en integrert stor-generalstab måtte opprettes for enhetlig å dirigere hele den tyske krigsinnsatsen. Den skulle legges inn under én yrkesmilitær øverstkommanderende - en funksjon som til nå var blitt ivaretatt av Hitler selv. De ba også om at én militær leder skulle få ansvaret for alle operasjoner på østfronten også en jobb Hitler hadde delegert til seg selv. På begge spørsmål var Hitlers svar fullstendig forutsigelig nei. Imidlertid gikk Føreren med på å la Kluge trekke tilbake sørfløyen av armégruppe Sentrum, som nå sto under sterkt sovjetisk press. Den skulle flyttes over Djesna, en sideelv til Dnjepr. Han gikk også med på å forflytte 17. armé til Krim og altså oppgi brohodet på Taman-halvøya. Dette brohodet hadde Hitler tidligere insistert på å holde i håp om at det en dag kunne utgjøre et springbrett for et nytt felttog mot Kaukasus. Hvis det videre ble absolutt nødvendig, skulle Manstein få lov til å trekke 6. armé fra Mjus for å forberede en forsvarslinje 65 km lenger vest. Senere samme dag kom det beskjed om at de allierte hadde gått i land på tåen til den italienske støvelen. Som for å feire dette, gikk den røde armé straks til fornyet offensiv. General­ løytnant Rodion J. Malinovskijs Sørvestfront knuste leddet mellom 1. panserarmé og 6. armé og raste forbi Hollidts spirende, nye forsvarslinje. I nord skar Rokossovskijs Sentralfront seg gjennom 2. armé, som utgjorde bindeleddet mellom

armégruppe Sentrum og armégruppe Sør.

Manstein, hvis nordflanke nå var truet, meldte fra til Hitler: «Jeg trenger enten forsterkninger eller frie hender til å trekke meg tilbake til mindre og gunstigere avsnitt.» Som svar kom Hitler flygende til Mansteins hovedkvarter i Zaporozj den 8. september - til det tredje møtet mellom disse to på mindre enn to uker. Denne gangen sa Manstein etter å ha vist situasjonen på kartet, uten omsvøp: «Enten vi liker det eller ikke, er vi nødt til å gå tilbake.» Hitler spurte: «Hva foreslår De?» Manstein sa: «Jeg foreslår å trekke armégruppe Sentrum til­ bake til Dnjepr med én gang. Med de styrkene som dermed reddes, kan vi styrke og holde Dnjepr-linjen pluss adkomsten til Krim ved Nedre Dnjepr.» «Nei!» svarte Hitler. «Jeg trekker ikke armégruppe Sentrum over Dnjepr.» Som plaster på såret lovte Hitler Manstein to panserdivisjoner og to infanteridivisjoner fra armégruppe Sentrum. Men Kluge, som selv var fryktelig presset, kunne simpelthen ikke fri­ gi disse enhetene, og neste dag ringte Manstein i fortvilelse til OKH-stabssjef Zeitzler: «Vær snill å informere Føreren om at han kan vente begynnelsen på et katastrofalt sovjetisk gjen­ nombrudd mot Dnjepr hvert øyeblikk.» Denne katastrofen kom den 14. september. Divisjoner fra Vatutins Voronezjfront smadret Mansteins nordflanke, feide sørvestover og nådde snart fram til Okop, 120 km fra Tsjerkassy ved Dnjeprs store kne. Lenger nord var Rokossovskijs Sentralfront kommet på 74 kilometers hold av Kiev. «I morgen tidlig,» meldte Manstein til Hitlers hovedkvarter, «vil jeg gi 4. panserarmé ordre om å trekke seg tilbake til Dnjepr

Sjefen for armégruppe Sør, feltmarskalk Erich von Manstein, ønsker Adolf Hitler velkommen på en flyplass i Ukraina den 8. september 1943. Under de påfølgende samtalene tryglet Manstein desperat om enten å få forsterkninger eller tillatelse til retrett, men Føreren avviste begge deler.

61

på begge sider av Kiev for å hindre at arméen blir omringet i smågrupper og knust foran elva.» Under en konferanse med Manstein i Ulvehiet dagen etter hadde Hitler intet annet alternativ enn å gå med på retretten. Og dermed begynte kappløpet mot Dnjeprs broer. Under sin fremrykning mot Dnjepr var den russiske bjørnen langtfra elegant. I motsetning til tyskerne, som hadde sans for avanserte manøvrer med sikte på å omringe store antall russere, forsøkte de sovjetiske styrkene simpelthen å dytte fienden til side med sin overvekt av kjøtt og metall. De hadde nok av begge deler. Sommeren 1943 hadde russerne kanskje seks millioner mann langs slagfronten fra Finland til Kaukasus, og Stavkas reserver kom opp i ytterligere én million mann, fordelt på 11 arméer. Tyskerne hadde bare 3,5 millioner soldater på Østfron­ ten. Den røde armés trumfkort var dens omkring 400 infanteridi­ visjoner. Dette enorme mannskapsreservoaret ga den røde armé anledning til å stable på beina en knusende tallmessig overlegenhet på viktige nøkkelpunkter. For å vinne en seier ødslet de sovjetiske generalene gjerne med sine soldater, og infanteristene gikk uten protester i den sikre død - inn i maskingeværild eller gjennom åpenbare minefelter. For tysker­ ne lå det noe fryktelig i den sovjetiske soldatens stoisisme. «Å tråkke over hauger av døde,» skrev oberst von Mellenthin, «bestående av tidligere venner og kamerater, gjør ikke det minste inntrykk på ham og forstyrrer overhodet ikke hans likevekt. Uten så mye som å blunke fortsetter han ufortrødent å angripe.» Likevel var den sovjetiske infanteristen en nokså innskrenket figur. Etterat de andre våpengreinene hadde forsynt seg med de dyktigste og mest velutdannede mennene, fikk infanteriet det som ble igjen - analfabetiske bønder, mindreårige, eldre og, på grunn av landets mangespråklige sammensetning, en mengde soldater som verken snakket eller forsto russisk. Infanteriets kvalitet ble også noe forringet av hærens metoder med å presse de mennene man kom over i befridde områder, inn i infanteriet. Hundretusener av slike ferske rekrutter ble sendt i kamp nesten totalt uten opplæring. «Disse mennene,» fortalte en tysk korpskommandant, «var ikke 100 prosent

62

soldater, men de løp av gårde sammen med resten, braste inn i lukene i fronten og oversvømte oss.» Forståelig nok var Stalin og Stavka ikke innstilt på å foreta infanterioperasjoner som var innfløkte og sofistikerte. Selv elementær infanteritaktikk kunne mislykkes, men den tallmessige sovjetiske overlegenheten var i seg selv nok til å beseire tyskerne. Russerne hadde også en stor og stadig økende materiell fordel. Sommeren 1943 var de i besittelse av 10 000 tanks, mens de tyske arméene på østfronten bare hadde 3 000. Sovjetunio­ nens årlige produksjon nærmet seg raskt 24 000 stridsvogner og selvdrevne kanoner og 35 000 fly, mot tyskernes 19 800 tanks og selvdrevne kanoner og 25 000 fly. I tillegg til sin egen produksjon hadde Sovjetunionen året før fått til sammen 7 500 tanks og 2 500 fly fra USA og Storbritannia i henhold til LendLease-avtalen. Midtveis i 1943 var Sovjetunionen antakelig i besittelse av verdens største artillerimengde. Den omfattet 105 000 feltkanoner og tunge bombekastere mot tyskernes anslagsvis 54 000. Sovjetunionen hadde nok 76 mm og 45 mm kanoner til å utstyre 20 panservern-artilleribrigader og 164 separate panservern-artilleriregimenter. Produksjonen av tunge kanoner og tunge bombekastere av standardtypen var stigende, og man var dessuten i ferd med å avslutte utviklingen av to tunge panservernkanoner, en 122 mm og en langløpet 100 mm. I krigens første to år hadde den røde armé vært mye mindre mobil enn tyskerne. Men nå fikk russerne store antall amerikanskbygde kjøretøyer, som i særklasse var den mest verdifulle delen av Lend-Lease-programmet. I løpet av ett år fram til juli 1943, fikk russerne 120 000 lastebiler samt 24 000 rekognoseringsvogner og jeeper. Neste år ville de få 122 000 lastebiler til. Dette enorme arsenalet av mannskaper og materiell ble satt inn i den sovjetiske offensiven mot Dnjepr. 50 arméer var i sving, fordelt på 8 fronter, hvilket ville si at hver front gjennomsnittlig hadde én armé pr. 20 km av den opprinnelig 900 km lange frontlinjen. Disse arméenes oppdrag gikk ut på å presse seg fram nesten rett vestover langs 14 parallelle fremrykningsakser. De startet ikke alle samtidig, og i flere uker duvet frontlinjen som en serie gigantiske nyttårsraketter etter hvert som den ene arméen etter den andre gikk til angrep bak en storm av granatild.

Hitler bøyde seg for den tvingende nødvendigheten, og lot Manstein og Kluge sette sine styrker i bevegelse mot Dnjepr. Kluges armégruppe Sentrum trakk seg langsomt og motstre­ bende tilbake, gjennomsnittlig 4 km daglig. Men Mansteins armégruppe Sør var under langt kraftigere press. Manstein sto midt i veien for den fremrusende mastodonten og møtte en skremmende kombinasjon av vanskeligheter. Han måtte synkronisere tilbaketrekningen på bred front, på et sørgelig utilstrekkelig veinett forbi en stor og fiendtlig befolk­ ning og under konstant angrep fra en fiende som var overlegen i alle våpengreiner. Hans problemer var også blitt forsterket av at Hitler helt til siste øyeblikk hadde avvist tanken på retrett. Hadde tilbaketrekningen vært planlagt på forhånd, kunne veier og broer vært reparert og vedlikeholdt, trafikkorden og transportmidler kunne vært mer effektive, forsvarsverker kunne vært satt opp, sprengladninger og minefelter kunne vært på plass - alt dette kunne vært gjort systematisk i stedet for stykkevis og delt og i all hast. Men siden slike forberedelser ikke var blitt gjort, var armégruppe Sør i en meget farlig situasjon. Oberst von Mellenthin i 48. panserkorps mintes senere: «Det fantes ikke lenger noen sammenhengende front, og mobile russiske enheter opererte allerede langt bak i våre rekker. Vi måtte komme oss tilbake til Dnjepr så fort som mulig, og alvorlige sjanser og store ofre måtte bare aksepteres.» Den gjennomsnittlige avstanden fra armégruppe Sørs posi­ sjoner den 15. september og den andre siden av Dnjepr var 160 km. På Mansteins sørflanke skulle 6. armé bli igjen på østsiden av elva som et slags bakre forsvar. Men 8. armé, 1. panserarmé og 4. panserarmé med til sammen 750 000 mann - både soldater og sivile - skulle presses over bare seks broer langs en 450 km lang elvestrekning. Så snart de var over elva, ville de måtte omgruppere seg i all hast for å forsvare 650 km av Dnjepr mot sovjetiske krysningsforsøk. Soldatene i armégruppe Sør var bebyrdet med 200 000 sårede og horder av flyktninger som forsøkte å unngå det forestående ragnarokk, og de var hjemsøkt av partisaner og

sovjetiske fortropper der de trasket vestover i smertefulle rykk og napp. En tysk løytnant skrev: «Alle er på marsj mot den store elva som vi håper» - og her ga han uttrykk for det som sto i hodet på tyskerne - «skal gi oss en trygg forsvarslinje igjen.»

Selv om elva i seg selv var et formidabelt forsvarsverk, kunne den ikke garantere noen trygghet. Det hadde vært snakk om en Østvoll - en mektig forsvarsmur ved Dnjepr tilsvarende Vestvollen (Siegfried-linjen), som hadde eksistert siden 30-åra, og Atlanterhavsvollen, som nylig var blitt bygd langs Den engelske kanal og Frankrikes Atlanterhavskyst. Og faktisk, idet

armégruppe Sør begynte sin retrett, bombarderte Luftwaffes fly de fremstormende russerne med flygeblader hvor det het: «Tyskland har kledd Dnjeprs vestbredd i betong og skodd den med jern. Vi har skapt en østlig festningsvoll der som er like ugjennomtrengelig som Vestvollen. Dere er blitt sendt i døden.» I virkeligheten hadde Hitler utsatt byggingen av Østvollen. Som han sa: «Kunnskapen om at de har en veletablert og befestet linje bak seg vil bare forlede mine generaler og soldater til å legge på sprang.» Skuffet over Førerens motstand hadde OKH utsatt fullførel­ sen av prosjektundersøkelsene for eventuelle festningsverker ved Dnjepr til august 1943, så anleggsarbeidet var såvidt påbegynt da Mansteins soldater nærmet seg det de trodde var en trygg tilværelse. Hitler hadde mer sans for operasjon Brent jord (se side 7283) enn for defensive forsvarsverker. Den tyske hærens kommandanter fikk ordre om å ta med seg matvarer, husdyr, råmaterialer, jordbruksmaskiner, utstyr for våpenproduksjon samt alle russere som kunne gjøre militærtjeneste eller brukes som arbeidskraft. Når dette var gjort, ble et bredt landområde langs Dnjeprs østbredd erklært øde, og alt som ikke kunne fjernes, ble ødelagt - eller som tyskerne yndet å kalle det «sterilisert». Siden det var tidkrevende å spré ødeleggelse og tyskerne hadde det travelt, ga Manstein ordre om at bestemmelsen bare skulle gjelde ressurser som hadde militær verdi. Tyske militære eksperter regnet med at arméene under retretten samlet sammen over 350 000 dyr, deriblant hester, og 268 000 tonn korn, og utslettet 13 000 dyr og 941000 tonn korn. Mange fabrikker, kraftstasjoner, jernbanelinjer og broer ble lagt i ruiner. Og omkring 280 000 mennesker ble deportert av tyskerne. Hele tiden mens Manstein strevde med å nå fram til Dnjepr, pisket Stalin på sine arméer så de skulle slå tyskerne i kappløpet

63

mot Dnjepr. En gang da det så ut til at Vatutin kom i bakleksa,

sendte Stalin ham en heller truende melding: «Atter en gang er jeg tvunget til å påpeke for Dem utillatelige feilgrep, noe De ikke bare én gang har gjort Dem skyldig i under Deres operasjoner.» For det tilfellet at riset bak speilet ikke skulle være nok, stilte Stalin også opp gulrotter - offiserer og soldater som la for dagen stor innsats for å krysse Djesna eller Dnjepr, skulle få medaljer. Disse utmerkelsene var hierarkisk ordnet - Suvorovordenen av første klasse for armésjefer, Suvorov-ordenen av annen klasse for divisjons- og brigadesjefer, og samme orden av tredje klasse for offiserer på bataljon- og regiment-nivå. Men også menn av lavere rang som utmerket seg under kryssing av Dnjepr, kunne utnevnes til Helter av Sovjetunionen, som var den høyeste utmerkelsen, og som ble gitt til over 2 000 soldater. En stor del av kappløpet foregikk langs sølete veier i et regnvær som var høyst unormalt for årstiden. Resultatet ble nærmest dødt løp. Den 21. september begynte 4. panserarmés 24. korps med den sovjetiske 3. garde-stridsvognarmé like i hælene å krysse Dnjepr ved Kanev, 105 km sør for Kiev. Like før klokka 16 samme ettermiddag fikk tyske mottakere inn en ukodet melding fra en russisk partisangjeng om at det ikke fantes noen tyskere i det såkalte Bukrin-kneet av Dnjepr, 16 km nord for Kanev. Tyske tropper ble øyeblikkelig sendt i den

retningen. Russerne hadde selvsagt også oppfattet partisanenes mel­ ding. Ved midnatt lød et hornsignal tre ganger på den sovjetiske siden av elva. Det kom fra den menige gardisten I. D. Semjonov, som lå skjult i sivet på den myrete bakken. Tre andre soldater ålte seg bort til Semjonov og en ukjent partisan. Svært stille, med sekker trukket over årene og maskinpistolene

Under tysk ild krysser sovjetiske soldater Dnjepr på en flåte. Ved Ljutezj ble russiske soldater ifølge en sovjetisk beretning ferjet over av en hvithåret kvinne som sa til dem: «Selv om jeg er gammel, har jeg ennå krefter nok til å hjelpe dere, mine sønner.»

64

innpakket i tøystykker, krysset denne gruppen Dnjepr i en pram som hadde ligget gjemt i sivet. Omkring 120 partisaner og mesteparten av et maskinpistol-kompani fulgte kort etter, og neste morgen klarte nesten en hel bataljon å krysse elva. Russerne hadde nå et brohode på den andre siden av elva - og de var rede til å forsøke å utvide det med dramatiske midler. For å utnytte et brohode hvis og når sovjetiske bakkestyrker etablerte et sådant, hadde Stavka klargjort tre fallskjermbrigader. Den røde armé hadde eksperimentert med flybårne operasjoner så tidlig som i 1932, men dette var den første større sovjetiske fallskjermoperasjon under strid. Det skulle også bli den siste. Den 24. september hadde russerne utvidet Bukrin-brohodet til en dybde av 5 km og en bredde på vel 6 km, og de hadde ingen problemer med å holde stand mot de tyskerne som var blitt sendt ut for å drive dem bort. Utpå ettermiddagen fløy et stort antall sovjetiske transportfly over Bukrin-kneet i omkring 2 000 fots høyde. Fallskjermer åpnet seg. En katastrofe ble resultatet. «Den sovjetiske formasjonen,» mintes 19. panserdivisjons operasjonssjef, «var svært åpen. De store flyene kom enkeltvis eller to og to med et halvt minutts mellomrom, og slapp ut sine fallskjermjegere. Det var tydelig at vår drepende ildgivning og de lysende hvite blussene ram suste opp mot russerne, gikk dem på nervene. De begynte nå å slippe ut fallskjermsoldatene på måfå, over hele området. Splittet opp i smågrupper på denne måten var de dødsdømte.» Operasjonen var et makkverk fra ende til annen. Mange av fallskjermsoldatene hadde fått elendig opplæring. Halvparten av dem hadde aldri hoppet før. Mange av dem ble sloppet ut rett over 10. pansergrenaderdivisjon idet denne bevegde seg

mot brohodet, og størstedelen av fallskjermsoldatene ble skutt før de nådde bakken. Andre landet midt blant elementer fra 19. panserdivisjon og ble raskt utslettet. Av de 7 000 fallskjermsol­ datene som deltok i operasjonen, var det bare 2 300 som overlevde lenge nok til å slutte seg til partisangruppene inne i skogen. Mens Stalin raste over denne fiaskoen, fortsatte den røde armé å presse på mot elva. På mange merkelige måter - i prammer eller primitive flåter, hengende fast i tomme oljefat, dørkarmer eller hagebenker - krysset sovjetiske soldater Dnjepr og etablerte 23 brohodet innen utgangen av septem­ ber. Men disse brohodene var alle temmelig små, og hvor mye de sovjetiske troppene enn forsøkte, klarte de ikke å bryte gjennom den tyske motstanden. Mangelen på broer forsinket de sovjetiske forsøkene på å sette over stridsvogner og mekanisert infanteri. Til tross for fallskjermhopper-skandalen var det Bukrin-kneet som slo Stalin som det mest lovende brohodet. Da marskalk Zjukov og Stavka advarte ham om at terrenget der var altfor kupert for stridsvognmanøvrer eller andre former for mobile operasjoner, snøftet Stalin: «Dere gir opp før dere har forsøkt å sette inn et skikkelig angrep.» 27. og 40 armé, sammen med infanteriet fra 3. garde-stridsvognarmé, ble presset inn i brohodet, som i løpet av en uke ble utvidet til en bredde og dybde på hhv. 10 og 6 km. Og der ble de værende til tross for gjentatte forsøk på å bryte gjennom elitetroppene til tyskernes 24. og 48. panserkorps. De russiske lederne hadde vært så opptatt av Bukrin-kneet at de knapt hadde lagt merke til det stedet hvor en liten fortropp fra den sovjetiske 38. armé hadde kommet seg over Dnjepr. Men dette uanselige brohodet skulle i tidens fylde bli nøkkelen til Kiev, Ukrainas hovedstad. Natt til den 26. september prøvde tre små enheter fra den sovjetiske 240. geværdivisjon å krysse Dnjepr ved Ljutezj, en landsby 20 km nord for Kiev, omkring 15 km ovenfor sammenløpet av Djesna og Dnjepr. Halvveis over elva ble alle tre gruppene oppdaget av tyske maskingeværmenn og ble nødt til å ro for livet tilbake til den bredden de kom fra. Men omkring'klokka 4 om morgenen klarte 22 mann anført av sersjant P. P. Nefedov å manøvrere fire fiskebåter over til

vestbredden. Med et beskjedent arsenal på fem karabiner, åtte maskinpistoler, et lett maskingevær og en mitraljøse forskanset de seg i en bratt skråning 200 meter fra elva. Hele dagen igjennom forsøkte tyskerne å dytte den ensomme lille gruppen vekk fra dens fotfeste. Tyskerne angrep med en tropp og siden med et helt kompani. Ved mørkets frembrudd hadde Nefedov bare 10 mann i live. Men samme natt klarte 240. geværdivisjon å sette 75 mann til over elva, og den 30. september var to infanteriregimenter og deler av et regiment med tunge bombekastere på plass i Ljutezj-brohodet. De var ikke i stand til å utvide sine stillinger før den 3. oktober, da Voronezjfrontens kommandant Vatutin endelig la merke til hva de hadde oppnådd. Generalen var meget entusiastisk med hensyn til utsiktene for Ljutezj-brohodet. Å utvide det ville kreve massiv innsats av stridsvogner, og til nå hadde han ikke lykkes med å få et større antall tanks over Dnjepr. Ikke desto mindre bestemte han seg for å gjøre et solid forsøk. Vatutin tilkalte generalløytnant A. G. Kravtsjenko, sjefen for 5. gardearmés stridsvognkorps, og forklarte situasjonen for ham. Han bemerket at Kravtsjenkos tanks, som for øyeblikket sto i en skog noen kilometer nedenfor Djesna, ville måtte krysse denne elva, som på det stedet var 300 meter bred, før de kunne fortsette mot Dnjepr. «Vi har ikke noe annet valg,» sa Vatutin. «De må bare finne et vadested.» Kravtsjenko fikk hjelp av lokale fiskere til å finne et sted der Djesna bare var sju fot dyp. Men det var atskillig dypere enn det T-34-vognene kunne vade over. «Derfor måtte vi forvandle stridsvognene til provisoriske undervannsbåter,» skrev Kravt­ sjenko senere. «Alle hull, luker og deksler på tankskrogene og tårnene ble gjort vanntette med kitt eller bek og deretter dekket med oljelerret. Motorene fikk luft fra topplukene, og ekshausten ble sloppet ut gjennom vertikale forlengelsesstykker på ekshaustrørene. Vadestedet ble markert med to rekker av påler. Så la stridsvognene i vei i lavt gear gjennom den merkverdi­ ge korridoren. Førerne styrte blindt etter ordrer fra vognkommandørene som satt i tårnene.» Nitti T-34 kom seg trygt over Djesna - bare for å nå fram til den langt bredere og dypere Dnjepr noen få kilometer unna. Men kryssingen av Dnjepr gikk langt lettere enn noen hadde

65

trodd. Sovjetiske soldater fant to svære lektere som tyskerne hadde etterlatt. Begge var hardt skadd men fremdeles i stand til å bære tre tanks hver. Natt til den 5. oktober ble det foretatt 10 turer med 60 tanks, og neste dag kom resten av stridsvogne­ ne over elva. Ljutezj-brohodet ble utvidet til 10 km bredde og 6 km dybde, men så ble det demmet opp av tyskerne. For å komme seg videre måtte Kravtsjenko ha flere stridsvogner -

mange flere. Stalin og Stavka satset imidlertid fremdeles på Bukrin og fortsatte å hamre løs på den tyske omringingen gjennom første halvpart av oktober. Den 18. meldte Vatutins politiske kom­ missær, Nikita Khrusjtsjov, til Stavka at Ljutezj ga håp om gjennombrudd. Stavka igonerte meldingen. Et par dager senere skrev Khrusjtsjov på ny og argumenterte innstendig for at man kunne oppnå en avgjørende suksess hvis en stridsvogn­ armé ble overført til Ljutezj-sektoren. Det hadde nå gått opp for Stavka at Bukrin-brohodet var et håpløst tilfelle. Stavka gikk med på å vende Dnjepr-offensivens oppmerksomhet fra Bukrin til Ljutezj - ved hjelp av den

66

strålende 3. garde-stridsvognarmé, som hadde stått i stampe ved Bukrin en hel måned. Oppgaven med å trekke ut og forflytte den svære arméen var både farlig og innfløkt, men de sovjetiske sjefene løste den mesterlig - med god hjelp fra værgudenes side. «Det øsende regnet reduserte sikten og dempet all lyd,» skrev Vatutins nestkommanderende, generalløytnant Andrej A. Gretsjko. «Troppene hvilte om dagen og marsjerte om natta. Det var fire marsjruter, alle sammen parallelle med frontlinjen. Styrkene gjorde unna strekningen på sju netter. Omhyggelige sikker­ hetsforanstaltninger ble gjort. Det var strengt forbud mot radiovirksomhet for de formasjonene som var på marsj. Derimot var 3. garde-stridsvognarmés sambandsutstyr blitt etterlatt i Bukrin-brohodet, hvor radiosenderne gikk for fullt. I de gamle stillingene ble stridsvogner og andre kjøretøyer erstattet med forfalskninger etter hvert som de ble trukket ut.» Inn i Ljutezj-brohodet stuet Vatutin en fryktinngytende samling skytevåpen, blant annet 2 000 kanoner og bombekas­ tere og 500 rakettutskytningsramper - med gjennomsnittlig én

kanon eller bombekaster for hver tredje meter av brohodets perimeter. Etter et 40 minutters jordskjelv av et bombarde­ ment ved daggry den 3. november angrep Vatutin med seks geværdivisjoner fra 38. armé, som i sin tid hadde etablert brohodet, samt et stridsvognkorpsfra 5. garde-stridsvognarmé. Det ble ikke gjort forsøk på elegante finesser. Etterat den første angrepsbølgen hadde slått en ti kilometers bresje i tre tyske infanteridivisjoners rekker, satte Vatutin inn reservene. Natt til 4. november satte panseravdelingene fra 3. gardestridsvognarmé, som hadde krysset Dnjepr på pongtongbroer, i verk et av krigens villeste angrep. Soldatene fra de to geværdivisjoner klamret seg til skrogene mens stridsvognene med fullt lys, hylende sirener og tordnende kanoner braste inn i restene av de tyske forsvarslinjene. De skar tvers igjennom og dreide deretter sørover - mot Kiev. Angrepet fortsatte uten stans. Etter mørkets frembrudd den 4. november passerte 3. garde-stridsvognarmé vest for Kiev og skar over veier og jernbanelinjer, og 38. armé sto allerede ved byens nordgrense. Like etter midnatt heiste en maskinpistolavdeling det røde flagget over den bygningen som engang i tiden hadde vært det ukrainske kommunistpartiets hovedkvarter. Den 7. november 1943 hadde den røde armé full kontroll over Kiev, og 3. garde-stridsvognarmé var allerede i full fart på vei mot Fastov, et viktig jernbaneknutepunkt 65 km lenger sørvest. For å gjenspeile den endrede geografiske plasseringen, fikk de sovjetiske armégruppene nå nye navn. Rokossovskijs Sentralfront ble nå hetende Bjelorusskij Front (Hviterusslandsfronten), mens de fire gruppene sør for Rokossovskijs Vatutins Voronezjfront, Konevs Steppefront, Malinovskijs Sørvestfront og Tolbukhins Sørfront - henholdsvis ble betegnet som 1., 2., 3. og 4. Ukrainske Front. På tysk side hadde de mange ukene med nederlag og retrett ført til at moralen sank merkbart. Et sikkert tegn var en økning i antall selvforskyldte skader. Menn som desperat forsøkte å unngå videre tjeneste på Østfronten, skjøt seg i hånden. «I slike tilfeller av skuddsårfra kloss hold,» skrev en tysk militærlege, «er kantene rundt såret tagget på en karakteristisk måte. Man finner spor av svart krutt rundt hele såret, og de fine hårene i huden er blitt svidd. Alle slike tilfeller måtte innrapporteres, og de endte vanligvis med standrett og eksekusjonspelotong.»

Men når anledningen bød seg, kunne tyskerne fremdeles bite fra seg. Vatutin gjentok det feilgrepet han hadde gjort under den mislykte offensiven året før og splittet igjen sine styrker vest for Dnjepr. Mens 3. garde-stridsvognarmé holdt på med å sikre Fastov, tok 1. garde-stridsvognarmé Zjitomir 70 km unna, og denne isolerte stillingen tiltrakk seg oppmerksomhe­ ten til. Hermann Hoths 4. panserarmé. Hoth angrep den 14. november, og fem dager senere jaget han 1. garde-stridsvogn­ armé ut av den byen den nettopp hadde inntatt. Til tross for denne bedriften ga Hitler senere Hoth sparken fordi han ikke hadde klart å erobre Kiev. Føreren kalte den garvede veteranen en «ulykkesfugl». I mellomtiden hadde tapet av Zjitomir nesten kostet Vatutin jobben. Stalin beordret Rokossovskij til hovedkvarteret for 1. Ukrainske front med instruks om å overta for Vatutin hvis han mente det var nødvendig. Det ble et pinlig møte mellom de to armésjefene. Rokossovskij forteller: «Vatutin, som var forhåndsorientert om min ankomst, møtte meg sammen med en gruppe stabsoffiserer. Han virket engstelig. Til å begynne med nektet han å føre en vennskapelig diskusjon, selv om jeg stadig understreket at jeg betraktet vårt møte kun som en rådslag­ ning mellom to kamerater og sjefer for nabo-armégrupper.» Men da Vatutin oppdaget at Rokossovskij ikke forlangte hans hode på et fat, ble han vennligere stemt. De to kom fram til at ingen stor skade hadde skjedd. De to sovjetiske stridsvognarméene skulle nok klare å hanskes med 4. panserar­ mé. Og dessuten ville det bli få betydelige militære operasjoner på en stund, for den russiske gjørma var i ferd med å fryse til. Da det nærmet seg slutten på året, var den tyske forsvarslin­ jen ved Dnjepr nærmest en saga blott. Med Kievs fall hadde den begynt å skrumpe inn, og Manstein holdt nå bare en 80 km strekning oppover elva fra Tsjerkassy. En stund fremover ville kampene bli overskygget av begiven­ heter på de alliertes diplomatiske topplan.

Den 28. november 1943 møttes Franklin D. Roosevelt, Josef Stalin og Winston Churchill i Teheran for å avgjøre spørsmål som var vesentlige for fremtiden. Grunnarbeidet foran dette møtet var blitt gjort under en konferanse i Moskva hvor utenriksminister Vjatsjeslav M. Molotov var vertskap for sin

Fyrverkeri over Moskva markerer feiringen av både 26-årsdagen for bolsjevikrevolusjonen, den 7. november 1943, og frigjøringen av Kiev, som fant sted dagen før.

67

ET TILFELLE AV MASSEMORD Den 13. april 1943 meldte Radio Berlin om «en ytterst grusom oppdagelse». I Katyn-skogen utenfor byen Smolensk hadde tyske okkupasjonsmyndigheter funnet «en stor grav med flere lag lik av polske offiserer». Tyskerne hevdet at po­ lakkene var blitt skutt av russerne. Moskva svarte omgående at det var tys­ kerne som hadde begått massakren i juni 1941 underveis for å invadere Sovjet­ unionen. Tyskerne gjorde alt de kunne for å be­ vise sin påstand. De valgte ut et sammen­ satt panel for å undersøke saken, med bl.a. en antinazistisk patolog fra Sveits og til og med noen allierte krigsfanger. På

åstedet for massakren viste tyskerne fram mange av dokumentene som var tatt fra de 4143 likene, hvorav ingen var datert senere enn 6. mai 1940, et tids­ punkt da russerne ennå hadde kontroll over Smolensk. Tyskerne fikk tak i vitner som hadde sett sovjetiske soldater kjøre polske krigsfanger til Katyn-skogen, og legene var enige om at likene hadde lig­ get i jorda i minst tre år. Da russerne gjenerobret området i september 1943, gjennomførte de sin egen undersøkelse. De viste fram et par polske brev som var datert fra den tiden da tyskerne overtok Smolensk. De sam­ me personene som hadde vitnet mot rus­

En patolog dissekerer et av likene Ira Katyn-skogen. Alle ofrene var skutt gjennom hodet.

68

serne, hevdet nå at de soldatene de hadde sett føre krigsfanger til Katynskogen, ikke var russiske men tyske. Amerikanerne og britene gikk ikke nærmere i rette med den sovjetiske ver­ sjonen av massakren. De ville ikke ha noen splittelse blant de allierte. Men en av de amerikanske krigsfangene som hadde vært med på den tyske undersø­ kelsen, skrev senere: «Vi foretok ethvert angrep for å svekke tyskernes fremstilling og unngå den konklusjonen at russerne hadde foretatt massakren. Jeg kom til slutt fram til at tyskerne ikke løy.»

amerikanske kollega Cordell Hull og Storbritannias utenriksmi­ nister Anthony Eden. Til Moskva-møtet hadde de sovjetiske lederne satt opp en dagsorden med bare ett tema: «Metoder og midler for å fremskynde krigens slutt». I klartekst betydde det at russerne ikke ønsket å snakke om noe annet enn de vestlige alliertes planer om å opprette en annen front i Vest-Europa i løpet av 1944. Amerikanerne og britene, som hadde lovt en slik front siden 1942, forsikret at en invasjon i Frankrike over Den engelske kanal skulle gjennomføres i løpet av våren, og Molotov sa seg tilfreds med det. Cordell Hull og Roosevelt ga høyeste prioritet til en firemaktserklæring - undertegnet av USA, Storbritannia, Sov­ jetunionen og Kina - om nødvendigheten av å opprette en internasjonal fredsbevarende organisasjon i etterkrigstiden. Molotov surmulte en del over Kinas plass blant stormaktene og betvilte effektiviteten i fredsbevarende organisasjoner, men gikk til slutt med på erklæringen. Dermed var FN et faktum i form av et levedyktig foster. «Dette var kronen på verket i utenriksminister Hulls karriere,» skrev et medlem av den amerikanske delegasjonen. I likhet med Molotov var Cordell Hull tilfreds med resultatene av konferansen.

Det var derimot ikke Anthony Eden. Han hadde dratt til Moskva dypt bekymret for de østeuropeiske nasjonenes status etter krigen. Spesielt var han opptatt av å få i stand en overenskomst angående Polens fremtidige uavhengighet. Det var jo på grunn av dette misbrukte landet Storbritannia hadde gått til krig. Det som særlig plaget Eden, var at forholdet mellom Sovjetunionen og den polske eksilregjeringen i London hadde

tatt en meget uønsket vending. Vanskelighetene stammet fra en av krigens grusomste oppdagelser og gjaldt en hendelse som daterte seg til 1939, da Hitler og Stalin opptrådte som allierte under oppstykkingen av Polen. Omkring 250 000 polakker, deriblant 10 000 polske offiserer, var blitt deportert som fanger til Sovjetunionen. Men i 1941, etterat Hitler invaderte Sovjet, undertegnet russerne en avtale med polakkene i London som garanterte «amnesti til alle polske borgere som for øyeblikket er berøvet sin frihet på Sovjetunionens territorium». Så langt var alt greit - bortsett fra at omkring 8 400 av de

polske offiserene aldri kom tilbake. I et forsøk på å finne ut hvor det var blitt av dem, klarte polakkene i London å følge deres spor til Smolensk-området, men ikke lenger. De polske offiserene var som sunket i jorda. Og det var akkurat det de var. Tidlig i 1943, i den dystre Katyn-skogen 15 km vest for Smolensk, fant tyskerne, som på den tiden okkuperte området, en massegrav med likene til flere tusen menn som ved hjelp av det som var igjen av klærne deres, ble identifisert som de savnede polske offiserene. Hver av dem hadde et kulehull gjennom skallen. Tyske propagandafolk utnyttet denne historien så godt de kunne og anklaget øyeblikkelig Sovjetunionen for å ha begått denne grusomme udåden. Og senere er det funnet beviser som etterlater liten tvil om at det faktisk var sovjetiske styrker som sto bak. Men da den røde armé gjenerobret Smolensk høsten 1943, ble likene overtatt av sovjetiske myndigheter, som foretok sin egen etterforskning og hevdet at det var tyskerne som hadde foretatt massakren i Katynskogen. Men før dette hadde polakkene i London krevd at det internasjonale Røde Kors skulle forestå en upartisk etterforsk­ ning, et trekk som Stalin avviste som et «forræderisk anslag mot Sovjetunionen». Stalin brøt nå forbindelsen med Londonpolakkene og anerkjente dem ikke lenger som Polens lovlige regjering. Han ga klart uttrykk for at han foretrakk «Unionen av polske patrioter», dannet av polske kommunister i Sovjetunio­ nen og med russernes spesielle velsignelse. Under og etter utenriksministerekonferansen i Moskva var det ingen som tvilte på at Stalin hadde til hensikt å beholde de 198 700 kvadratkilometer polsk territorium som han hadde gravset til seg under partnerskapet med Hitler. Det som bekymret Eden under Moskva-konferansen, var den høyst reelle muligheten for at Sovjetunionen - noe Stalins fiendtlige holdning til den polske eksilregjeringen kunne tyde på - ville opprette en kommunistisk marionette-regjering i Polen etter krigen. Eden forsøkte å overtale utenriksminister Hull til å bli med på en appell til Sovjet om forsikringer om det motsatte, men møtte en kald skulder. «Jeg vil ikke ha noe med slike fillesaker å gjøre,» sa Hull til en av sine medarbeidere. «Det er hovedproble­ mene vi må ta oss av.» Eden hadde ikke lyst til å presse på i Polen-spørsmålet uten

69

EN STÅLGAVE TIL ET STÅLHJERTE Som en dramatisk digresjon under de tre stores konferanse i Teheran foretok Churchill en høytidelig overrekkelse til Stalin av et sverd laget av en 83 år gammel smed (t.v.) etter kong George Vl's bestilling. Stalingrads sverd ble det kalt, og på dets forgylte bronseblad sto det en inskripsjon på russisk og engelsk: «Til de stålhjertede innbyggerne av Stalingrad, gave fra kong George VI som et symbol på det britiske folks hyllest.» Stalin løftet sverdet fra fløyelsputen det lå på. «Han hadde tårer i øynene,» fortalte Roosevelt senere. «Jeg så dem selv. Han bøy­ de seg fra hoften og kysset sverdet, en sere­ moniell gestus som jeg vet var spontan.» Et par sekunder senere, fikk det følelsesladede øyeblikket en brå slutt - Stalin rakte sverdet til marskalk Kliment Vorosjilov, som slapp det i golvet.

Tom Beasley i Wilkinson Sword Company tester sverdets egg i sin smie. Det 50 tommers bladet satt på et håndtak dekket med gulltråd.

Stalin kysser Stalingrad-sverdet, omgitt av sin garde. Seremonien fant sted i den sovjetiske ambassaden i Teheran.

STALINGRAD-SVERDET

70

helhjertet amerikansk støtte, så han lot saken ligge på is til Teheran-konferansen. Allerede før Teheran-konferansen startet, gjorde Stalin det klart at han aktet å sette sin vilje igjennom i smått som i stort. Roosevelt likte ikke valget av Teheran som åsted for konferan­ sen. Han foretrakk en mer tilgjengelig by og hadde foreslått at de tre store skulle møtes i Kairo eller om bord i et skip i en havn i den østre delen av Middelhavet. Men Stalin holdt på sitt fordi Teheran hadde skikkelig telefon- og telegrafforbindelse med Moskva. Det var kun der, insisterte han, at han kunne være forvisset om å ha sikker forbindelse med Stavka for å lede de sovjetiske militære operasjonene. Under plenumsdebatter, private møter og ved bankettbord overlesset med kaviar og vodka dominerte Stalin Teheran. Når det passet ham, var han vennlig. Han lot til og med de vestlige allierte bruke tre sovjetiske flybaser i Ukraina til bombeangrep mot fiendtlige mål som ikke kunne nås av bombefly vestfra. Men han vek ikke en tomme i spørsmål som var viktige for ham, og fra tid til annen opptrådte han - som mange ganger tidligere - ubehøvlet, aggressivt og arrogant. En gang da Roosevelt snakket til ham mens han satt og leste et dokument, snerret Stalin til USAs president: «La meg for Guds skyld få gjøre meg ferdig!» De sovjetiske og amerikanske lederne ble enige om å holde Churchill utenfor flere av møtene mellom Roosevelt og Stalin ingen av de to hadde lyst til å bli forstyrret av den pågående statsministeren. Når Churchill var til stede, yndet Stalin å la sin svarte humor gå ut over den britiske statsmannen. Under en middag i den sovjetiske ambassaden satt de tre store og

diskuterte Tysklands fremtid (et spørsmål de foreløpig lot stå åpent). Stalin sa at den beste løsningen var å likvidere mellom 50 000 og 100 000 tyske offiserer. Churchill ble rød av sinne og brølte: «Jeg ville heller bli tatt ut i hagen her og skutt på stedet enn å besudle min egen og mitt lands ære med en slik nedrighet.» Roosevelt, som heller ikke gikk av veien for en grov spøk, antydet at 49 000 i grunnen ville klare seg. Churchill reiste seg og forlot rommet. Stalin og Roosevelt fulgte glisende etter statsministeren og forsikret ham om at det .hele bare hadde vært en spøk. Churchill lot seg stagge, men var stadig hellig overbevist om at

Stalin hadde ment det han hadde sagt.

Teheran-møtet formaliserte de viktigste overenskomstene fra Moskva-konferansen. På vegne av USA og Storbritannia leste Roosevelt opp en erklæring som garanterte at en annen front skulle opprettes: «Vi vil sette inn operasjon Overlord i løpet av mai, i forening med en støtteaksjon mot SørFrankrike.» Til gjengjeld undertegnet Stalin et dokument fra de tre store hvor det het: «Vi erkjenner fullt ut det avgjørende ansvar (supreme responsibility) som påhviler oss og alle Forente Nasjoner for å skape en fred som vil tilfredsstille (command) verdens overveldende folkemassers gode vilje og fordømme krigens svøpe og frykten for krig i mange generasjoner fremover.» Men Polen forble et åpent sår. Stalin var overhodet ikke innstilt på å diskutere dette emnet. Da han ble presset i dette spørsmålet, sa han bare at Sovjetunionen måtte beholde de polske territoriene landet tidligere hadde okkupert, men at han var villig til å gi polakkene kompensasjon ved å flytte den polsktyske grensen vestover til elva Oder. Dette likte Churchill. Han tok fram tre fyrstikker som skulle symbolisere Sovjetunionen, Polen og Tyskland og brukte dem til å vise at han kunne tenke seg at Polen flyttet vestover på samme måte som soldater forflytter seg sidelengs under en drill. Roosevelt var villig til å gå med på dette - men bare hvis hans samtykke ble holdt hemmelig. I en privat samtale med Stalin ga Roosevelt den sovjetiske diktatoren en forelesning om visse realiteter i amerikansk politikk. Det skulle være president­ valg i 1944, forklarte han, og selv om han ikke hadde noe ønske om å stille opp igjen, kunne seieren i krigen tvinge ham til det. I USA fantes det mellom seks og sju millioner polskamerikanere, fortsatte han, og deres stemmegivning kunne avgjøre valget. Så selv om han personlig var énig i å flytte Polen vestover, betydde det å selge østpolsk territorium, og han «kunne ikke offentlig delta i en slik overenskomst». Kanskje den viktigste uttalelsen om Polen var en uformell replikk Stalin kom med: «I øyeblikket er det ikke nødvendig å snakke om Sovjetunionens ønsker,» sa han. «Når tiden er inne, vil vi snakke om dem.» På de vestlige allierte virket det som om Stalin prøvde å være medgjørlig. De forlot Teheran i den tro at genuint samarbeid med Sovjetunionen nå var mulig.

71

73

EN STORSTILT EVAKUERING AV MENN OG MATERIELL

Den tyske sjef for denne sektoren, feltmarskalk Erich von Manstein, merket av en 25 km sone på østbredden av Dnjepr.

Da Hitler i begynnelsen av september 1943 tillot en noe forsin­ ket retrett for de tyske arméene på østfronten, ga han sine

og stridsdyktige russere. Tusenvis av kvinner som kunne tenkes å arbeide i den sovjetiske krigsindustrien, ble også deportert.

generaler ordre om å ta i bruk en plan som var like gammel som

Det som fulgte, var en forvirret karavane av bondekjerrer som

all krigføring og like drakonisk som kodenavnet antydet - ope­ rasjon Brent jord. Arméene skulle ikke etterlate seg noe annet enn et goldt landskap. Bak denne brutale politikken lå et sunt militært resonne­

virvlet opp digre støvskyer under sin langsomme, gigantiske

Denne skulle få spesielt hard behandling. Manstein gikk ut fra

at russerne ville inkorporere alle tilgjengelige menn i sine arméer, så han ga ordre til at området skulle renses for arbeids-

eksodus vestover. Mansteins armégruppe Sør stjal mer enn mennesker. Tys­

ment. Under sin 240 km lange retrett fra Donets-bassenget til

kerne tok med seg en halv million dyr og alt av verdi de fikk tak i - traktorer og skurtreskere, industriverktøy, korn, frukt og

Dnjepr måtte tyskerne gi fra seg noe av Sovjetunionens

grønnsaker. Og etter hvert som togene trakk det ene lasset av

rikeste territorium, et område med fruktbare gårdsbruk og farmer og enorme kulleier som kunne bidra til å forsørge både

krigsbytte etter det andre over Dnjepr, ødela tyskerne jern­ banesporet etter seg. Til slutt la den tyske baktroppen i ruiner

de russiske soldatene og deres krigsmaskin. Ved å legge dette

alt som var igjen. I sin oppsummering kalte Manstein retretten «en gedigen

territoriet øde håpet Wehrmacht å forsinke fiendens offensiv

lenge nok til at de tyske troppene kunne krysse Dnjepr, en

naturlig forsvarsbarriere hvor Hitlers generaler planla å holde

teknisk bedrift», og utvilsomt bidro operasjon Brent jord til at tilbaketrekningen ble vellykt. Men da Mansteins arméer krysset

stand.

Dnjepr, var de sovjetiske styrkene like i hælene på dem.

Tyske soldater med gjeterkjepper jager russisk kveg mot Dnjepr. I tillegg til omkring 200 000 okser og kyr evakuerte tyskerne over 150 000 hester og 270 000 sauer i et forsøk på å ta maten fra de fremrykkende sovjetiske arméene.

En endeløs rekke sovjetiske sivile trasker over en bro over Dnjepr sammen med en kolonne Wehrmacht-kjøretøyer. En tysk løytnant skrev hjem: «Denne vandringen er spennende og uvirkelig, interessant og nifs på samme. tid. Et land og en armé er på flyttefot.

74

75

BRENNENDE RUINER I TYSKERNES KJØLVANN Da Hitler krevde en «ubeboelig ørken», satte de tyske soldatene fyr på hele byer. Kraft­ verk, fabrikker og broer ble sprengt i filler, og

76

veier ble minelagt. Nesten en million tonn korn og 13 000 husdyr ble utslettet. Til og med skoger som kunne tenkes å gi russerne ly og dekning, ble stukket i brann. På mindre enn en måned var nesten hele den en gang så rike 700 km lange stripen langs elva redusert til et rykende ingen­ mannsland.

Tyske tropper har satt et fabrikkområde i Smolensk i flammer i september 1943. Den en gang så blomstrende industribyen med 150000 innbyggere ble nesten fullstendig ødelagt av brannen.

En tysk soldat som nettopp har vært med på å sette fyr på en landsby, kniser til kameratens kamera. Fotoet ble funnet i en offisers fotoalbum etterat han var blitt tatt til fange.

77

Tyskere plasserer en sprengladning i en trebro.

Den smarte tyske «sporulven» river opp jernbanelinjer.

78

To tyske offiserer ser på at soldatene minelegger en landsbyvei.

En klynge bygninger sprenges i luften i byen Orel nordvest for Kursk.

79

Etter kampene i Taganrog, en havneby ved Azov-havet, kommer de overlevende fram for å identifisere døde slektninger.

80

En mor og hennes to små barn er blitt drept under tyskernes tilbaketrekning fra Taganrog og ligger igjen på stranden.

81

/ nærheten av den 2 500 fot lange Zaporozje-demningen står sjefen for 1. panserarmé, general Eberhard von Mackensen (i midten), og lytter til sine underordnedes planer for sprengning av demningen.

Det brenner langs østbredden av Dnjepr etter tyskernes retrett. Men brannene kunne ikke stanse den sovjetiske fremrykningen. De svermet over elva i båter og senere på broer som lå skjult like under vannflaten.

ZAPOROZJE-DEMNINGEN: ET FORKRØPLET KRIGSBYTTE Det eneste unntaket fra Hitlers brent jordtaktikk på Dnjeprs østbredd var det sovjetis­ ke mønstereksempelet på en kraftstasjon, Zaporozje-demningen, som var Europas største og kraftkilden til hele Vest-Ukraina. Tyskerne trengte dens energi desperat for å drive fabrikkene vest for Dnjepr, og Hitler ga ordre til at demningen skulle forsvares for enhver pris. En tysk armé forskanset seg i Zaporozje ved Dnjeprs søndre løp. Sovjetunionen sendte en hel armégruppe mot tyskerne. Tyskernes tallmessige underlegenhet var på 1 mot 10, men de klarte å holde ut bombar­ dementet lenge nok til å plante 200 tonn dynamitt i kraftverket. Natt til den 14. oktober 1943, idet de siste tyskerne ble ferjet over elva, blåste en mas­ siv eksplosjon den svære demningen til him­ mels, og vannet buldret fram fra det øde­ lagte reservoaret. Ironisk nok ble det anleg­ get som Hitler ville redde, det mest drama­ tiske eksempelet på operasjon Brent jord.

82

83

PARTISANHÆRENS FREMRAGENDE INNSATS Den 22. juli 1943 eksploderte en sprengladning i en bensinvogn på skiftetomten i Osipovitsji, et vitalt forsyningsknutepunkt for Wehrmacht i nærheten av Minsk. I løpet av et par sekunder var hele togsettet med tankvogner et flammende inferno som i neste øyeblikk antente et ammunisjonstog, et forsyningstog og til slutt et tog fullastet med Tiger-tanks. Denne kunstneriske sabotasjeaksjonen var russiske partisaners verk, og det var langtfra noen isolert hendelse. Sommeren 1943 hadde den russiske partisanbevegelsen vokst til en styrke på over 200 000 stridende - en uoffisiell hær som opererte bak fiendens linjer. Partisangjengene utførte overrumplingsangrep, sprengninger og spionasje, og denne kampanjen var så overveldende at de underbemannede tyske arméene sto maktesløse overfor dem. Som et bevis på den røde armés store respekt for partisanene bærer tre av deres ledere metaljer under begravelsen av den falne general Vatutin i 1944.

Geriljaen konsentrerte seg i områder hvor det fantes skjule­ steder - på de vidstrakte Pripjat-myrene og i de enorme sko­ gene ved Brjansk og i et lignende uveisomt terreng i nærheten av Latvia. Partisanstillingene lå i nærheten av viktige tyske forsyningsnettverk som jernbaner og hovedveier. De partisankontrollerte områdene var ofte enorme - én enhet hadde kon­ troll over 7 700 kvadratkilometer. De hadde egne flyplasser i disse områdene, og noen kunne til og med ta imot store C-47 transportfly. Disse flyplassene var en viktig nøkkel til partisanenes posi­ sjon som en solid grein av den røde armé. Partisanledere ble fløyet inn til arméhovedkvarterer for å vurdere etterretnings­ rapporter og koordinere sine operasjoner med sovjetiske troppestyrker i området. Høytstående sovjetiske offiserer fløy i skytteltrafikk med transportfly til partisanforlegningene, ga geriljabrigadene militær opplæring og ledet dem mange ganger i kamp. De samme transportflyene, for det meste amerikanske C-47, kom også med sprengningseksperter fra hæren, samt våpen - bombekastere, panservernkanoner og annet lett artilleri. Med slik ildkraft kunne partisanene overvelde svakere garnisoner i tyskernes bakre linjer og overta kontrollen av byer og landsbyer.

/ et forsøk på å forebygge partisanangrep patruljerer et tysk pansret tog jernbanelinjen gjennom de vidstrakte Pripjat-myrene i 1944.

87

En instruktør fra den røde armé demonstrerer håndgranatkasting for partisaner ved et opplærings:

En panservogn med partisaner kommer ut fra sitt skjulested og gjør klar til angrep.

OPPLÆRING OG KAMP SAMLEN » BEN RØDE ARMÉ r L : ,

Partisanenes nære forbindelse med den røde armé styrket deres effektivitet i kamp og høynet deres moral. Lederne for partisanbrigader fikk ofte obersts grad, og de av dem som fikk tak i uniformer og striper, bar dem med stolthet, også i strid. Brigadelederne ble oppfordret til å be-

armés dekorasjoner. Det hendte ofte at medaljer ble fløyet inn i forbindelse med seremonier i partisanenes hovedkvarterer. Dette belønningssystemet fremmet følelsen av nasjonal enhet, som nådde sitt høyde­ punkt da partisanenes soldater mot slutten av krigen kjempet side om side med den

En tysk fange tatt ved Kursk i 1943 blir forhørt i et partisanhovedkvarter.

90

En 12 år gammel gutt (helt til v.), som allerede er geriljaveteran, står vakt over tyske langer sammen med andre partisaner.

EN PLAGE FOR DEN TYSKE OKKUPASJONSMAKTEN Når partisanbrigader overfalt fiendtlige gar­ nisoner og stillinger og befridde russiske landsbyer, fikk de overlevende tyskerne gjerne beholde livet. Fangene ble pumpet for militære opplysninger og siden satt til grovarbeid, eller de ble sendt til den røde armés bakre linjer. Men partisanene nærte et spesielt hat til russere som hadde samarbeidet med tys-

kerne. Når en russisk landsby ble befridd, røkte partisanene ut kollaboratørene og henrettet dem rutinemessig-fra kommune­ politikere til kvinnelige angivere. Når en landsby var renset for tyskere og deres marionetter, innrullerte partisanene alle våpenføre menn og kvinner i sine briga­ der. Straffen for sivile som nektet å forlate sine hjem for å gripe til våpen, var ofte like brutal som straffen for kollaboratørvirksomhet, nemlig døden. I partisanenes verden, skrev den russiskfødte historikeren Alexan­ der Werth, «er et menneskeliv temmelig billig.»

■k

>

—

-A^.

En partisan-pelotong med bl.a. en 13 år gammel gutt fører en koliaboratør ut av landsbyen og henretter ham

92

71

Fire hardbalne og godt bevæpnede partisankvinner gar inn i Minsk, som med partisanenes hjelp ble befridd i juli 1944. Etter hvert som den røde armé rykket fram, kjempet noen partisanbrigader sammen med dem, mens andre opererte lenger vest, bak de tyske linjene, og plaget fienden under retretten. En ung partisan kommer tilbake til sin nylig befridde hjemby i nærhetene av Moskva og blir tatt imot som en helt av moren, slektninger og gutter fra området. Sovjetisk propaganda utropte partisanene til fedrelandets redningsmenn.

' 3 * *

»■ ■

■r

I november 1943 ble Hitler og OKH enige om en østfrontstrategi som bare kunne fremskynde Wehrmachts sammen­ brudd i Sovjetunionen. Denne strategien tok utgangspunkt i en begivenhet som truet med å inntreffe en gang i fremtiden men akkurat hvor og når visste tyskerne ikke. Hitler forklarte situasjonen for sine generaler: «I løpet av de siste to og et halvt år har den alvorlige og kostbare kampen mot bolsjevismen krevd sitt ytterste av vår militære styrke og innsats. Dette har nå endret seg. Faren i øst består ennå, men en ny fare nærmer seg i vest - den anglosaksiske landgangen!» Hitler og hans generaler ble enige om at Wehrmacht hadde råd til å miste litt mer territorium i øst uten at fedrelandet var truet. Men et alliert brohode langs Kanalkysten ville bringe fienden til Tysklands terskel. For å demme opp for denne faren, ga Hitler ordre om at alle nye ressurser i form av menn og materiell skulle sendes til krigsteateret i vest. Hans arméer i øst måtte klare seg med det de allerede hadde, i hvert fall vinteren igjennom. Denne strategien kombinert med Hitlers håndnakkede ordre om å kjempe for hver tomme uansett hva det kostet av blod og våpen, måtte nødvendigvis fremskynde Wehrmachts nederlag i øst. Imidlertid hadde russerne på sin side aldri hatt bedre utsikter. Ved slutten av 1943 kunne de se tilbake på et utslagsgivende år i deres kamp mot den tyske invasjonsmakten, et år fullt av militære bedrifter. I en tale til det sovjetiske folket nyttårsdagen 1944 jublet formannen for presidiet i Det øverste sovjet, Mikhail I. Kalinin, over de triumferende motof­ fensivene som hadde vendt krigslykken og gitt Sovjetunionen millioner av kvadratkilometer av dens hellige jord tilbake, ja, halvparten av det territorium tyskerne en gang hadde okku­ pert. Kalinin minte så om den oppgaven som ennå gjensto, nemlig å rydde hele Sovjetunionen for tyskere. For dette formålet hadde Stalin og hans overkommando brukt mye av høsten til å legge grunnlaget for tre separate vinteroffensiver som skulle settes i verk noenlunde samtidig et forsøk på å rydde Krim på sørflanken, et fremstøt vestover fra Dnjepr i Ukraina og et angrep for å oppheve beleiringen av Leningrad i nord. I den sovjetiske leiren skulle disse tre offensivene simpelthen bli kjent under navnet «de tre støtene». Å befri Leningrad var ikke lenger noen strategisk nødvendig­

3_ _ En sovjetisk armé på tynn is

«Granatmerkede, kulehullete, arrete Leningrad» Hitler tilkaller «Forsvarsløven»

56 000 tyskere i Heksegryta

Et budskap fra antinazistiske tyske offiserer

I Gniloj Tikitsj's iskalde vann Hitler gir ordre til Himmelfart Ukrainske «banditter» feller en general

«Noen må legge hodet på blokken» Fiasko på Khersones

het. De stridende partene hadde holdt hverandre i sjakk i to år,

”DE TRE STØTENE"

og ingen av dem viste tegn til å overta initiativet. De forseggjorte festningsverkene begge parter hadde hatt tid til å bygge opp i denne lange perioden, ga frontlinjene et preg av permanent tilstand som kunne minne om første verdenskrig. Viktigere var det imidlertid at Leningrad ikke lenger var isolert. I januar 1943 klarte russerne å åpne en 10 km bred jernbanekorridor som forbandt byen med resten av Sovjetunionen og utgjorde en navlestreng for byens innbyggere. Det kunne ha vært mer lønnsomt for den røde armé å la den tyske armégruppe Nord bli sittende og sture ved byportene ennå en stund. Men Leningrads pinsler og innbyggernes heroisme overvant strategiske hensyn og krevde at byen ble befridd. For Leningrads befolkning syntes livet å være et eneste sammenhengende mareritt av eksploderende granater. Dikte­ ren Nikolaj Tikhonov fortalte: «En gang satt jeg i timevis og betraktet granatene som eksploderte med tre minutters mellomrom i et distrikt hvor jeg tilfeldigvis befant meg. Dette fortsatte i sju timer. Tyskerne varierer ildgivningen - hver time eller så sender de fire granater i minuttet, granater som borer seg inn i gater og vegger. Av og til skyter de om morgenen, andre ganger midt på dagen, og av og til om kvelden. Det hender de skyter om natta også. Å, disse Leningrad-gatene som flyter av blod! Og likevel, en halv time etterat den siste granaten har falt, er blodet allerede forsvunnet fra gatelegemet, de døde og sårede er fjernet og trikkene har gjenopptatt trafikken.» Til tross for den energi tyskerne hadde lagt ned i beleiringen av Leningrad, ville de oppgitt byen uten sverdslag hvis det ikke hadde vært for et par lite velvalgte ord og en armésjefs dumdristighet. I løpet av sommeren og høsten 1943 var de beste av armégruppe Nords kampenheter blitt forflyttet til mer aktive sektorer i sør, uten at tilstrekkelig erstatning hadde kommet til. På grunn av denne utarmingen av styrkene hadde sjefen for armégruppen, feltmarskalk Georg von Kuchler, utarbeidet en detaljert retrettplan fra Leningrad til den såkalte Panther-posisjonen 240 km lenger sørvest, et delvis ferdigbygd segment av den planlagte Østvollen. En styrke på 50 000 mann som fikk 100 billass byggematerialer daglig, hadde bygd 6 000 bunkere, satt opp 200 km piggtrådsperringer og gravd ut stridsvogngraver og skyttergraver. Armégruppe Nord hadde i

løpet av høsten fraktet en million tonn korn og poteter til Panther-posisjonen, og en halv million storfe og sauer. Sam­ men med diverse militære forsyninger utgjorde denne frakten 4 000 toglass. Mot slutten av året planla Kuchler og hans stab en ordnet, ja, nesten makelig retrett til dette bolverket i midten av januar. Alt de trengte, var det avgjørende ordet fra Hitler. I et møte i Førerens østpreussiske hovedkvarter den 30. desember regnet Kuchler med å få klarsignalet, og han rapporterte at alt var klart. I forbifarten nevnte han at sjefen for 18. armé, general Georg Lindemann «naturligvis» ba om å få bli stående langs fronten mot Leningrad. Som svar på spørsmål fra Hitler sa Kuchler at Lindemanns front faktisk var meget godt befestet etter nesten to og et halvt års beleiring, men at arméen ikke hadde nok folk til å bemanne alt sammen. Dermed avsluttet Hitler konferapsen uten å nevne noe om tilbaketrekning. Hitler, som generelt var imot retretter, hadde bestemt seg for å nekte også denne, da han fikk høre at Lindemann gikk inn for å bli. Uheldigvis for Lindemann var hans oppfatning om at han burde bli ved Leningrad, basert på etterretningsrapporter som grovt undervurderte de sovjetiske styrkenes slagkraft. Leningradfronten nord for byen og Volkhovfronten på sørsiden svulmet av forsterkninger de hadde fått i løpet av høsten, og hadde nå en tallmessig overlegenhet over 18. armé på minst 3 mot 1 i mannskaper og artilleri og 6 mot 1 f stridsvogner, selvdrevne kanoner og fly. De tyske etterretningsoffiserene hadde dessuten feiltolket den uvanlig tette skipstrafikken på havnebyen Oranienbaum 30 km vest for Leningrad, hvor russerne holdt et brohode ved. Finskebukta. De skipene de hadde sett i skytteltrafikk mellom Oranienbaum og Leningrad, gikk man ut fra supplerte garnisonen inne i byområdet, mens disse båtene i virkeligheten var i ferd med å frakte inn en ny, solid angrepsstyrke, 2. sjokkarmé. Med disse nye styrkene til rådighet besluttet general L. A. Govorov fra Leningradfronten og general Kirill A. Meretskov fra Volkhovfronten å lappe på sitt noe frynsete rykte. På grunn av mistanker om politisk upålitelighet hadde Govorov vært holdt i skyggen så sent som i 1941, og det var kun krigsutbruddet som da reddet ham fra å bli sendt i arbeidsleir eller til en enda verre skjebne. Meretskov hadde vært sjef for hærens generalstab i 1940 og hadde mistet jobben og Stalins tillit da han ikke kunne

97

gi noen tilfredsstillende forklaring på et sovjetisk nederlag i et krigsspill. Både Govorov og Meretskov hadde hatt komman­ doen i Leningrad-området i to år. De hadde gjort en rekke forsøk på å befri byen, men det eneste de hadde klart, var å gjøre livet surt for tyskerne. Men nå besluttet de to generalene å bruke sin overveldende styrke i et gigantisk to-armet angrep for å befri Leningrad og knuse tyskernes 18. armé. I nord skulle Leningradfrontens 2. sjokkarmé storme ut av Oranienbaum-brohodet, og dens 42. armé skulle gå til angrep fra Pulkovo-høydene i Leningrads forsteder. Disse styrkene skulle så smelte sammen og feie sørover og drive tyskerne ut av den beleirede byen. I mellomtiden, 160 km lenger sørøst, skulle Volkhovfrontens 59. armé skjære inn i tyskernes flanke ved llmensjøen, erobre byen Novgorod og styrte vestover for å slutte forbindelse med styrker fra Leningradfronten. Når de to armégruppene møttes, ville tyskernes 18. armé være fanget i en felle. Tidlig om morgenen den 14. januar hadde stigende tempera­ tur ført med seg et høyst uvanlig tøvær og en tåke som holdt alle fly på bakken. De sovjetiske lederne startet sin offensiv en time før daggry med over 6 000 kanoner, blant disse kanonene på to slagskip fra Den baltiske flåte samt krysseren Lutzow, som Hitler hadde solgt til Sovjetunionen i 1940. På 65 minutter hadde 100 000 prosjektiler av alle mulige kalibre slått inn over de tyske linjene. Da bombardementet stilnet av, la infanterienheter fra 2. sjokkarmé i vei mot 10. Luftwaffe feltdivisjon, som

/ januar 1944 gikk styrker fra den røde armé til et toarmet angrep (piler) som tok sikte på å oppheve beleiringen av Leningrad og isolere størstedelen av tyskernes 18. armé. Fra Oranienbaum-lomma og Leningrads sørlige forsteder skulle den sovjetiske 2. sjokkarmé og 42. armé gå sørover og slutte forbindelse med 59. armé, som i mellomtiden skulle gå vestover fra llmensjøen og Novgorod. Tyskerne skulle falle tilbake til den sterkt befestede Panther-stillingen.

98

raskt begynte å gå i oppløsning. Ved kveld hadde angrepsstyr­ kene trengt over tre kilometer inn i de tyske linjene. Neste dag var det klarvær, og sovjetiske fly hjalp artilleriet med å bane veien for 42. armés angrep fra Pulkovo-høydene sør for Leningrad. Under et bombardement som varte i halvannen time haglet 200 000 granater over de tyske stillinge­ ne, og 500 bombetokter sørget for at det som var igjen av

forstedene Pusjkin, Krasnoje Selo og Dudergof ble jevnet med jorda. Så kom det sovjetiske infanteriet inn over de kraterarrete markene og de sønderbombede skyttergravene. 42. armé avanserte hele 5 km i løpet av den dagen, men dens sjef, generalløytnant 1.1. Maslennikov, var ikke fornøyd med det. Han bante og skjelte ut sine underordnede fordi de ikke hadde gjort det bedre. De tyske generalene Kuchler og Lindemann var derimot ikke spesielt bekymret. Tidligere erfaring hadde vist at en sovjetisk fremrykning på et par kilometer lett kunne slås tilbake senere, og deres undervurde­ ring av de sovjetiske styrkene gjorde at de trodde angrepet ville løpe ut i sanden på grunn av manglende reserver hos fienden. Langt i sørøst hadde Meretskov et svare strev med tøværet. Hans angrepsspiss måtte krysse elva Volkhov nord for Novgo­ rod og sørenden av llmensjøen og deretter traske gjennom myrete, veiløst terreng for å komme fram til byen. Nesten i samme øyeblikk som angrepet begynte, fortalte Meretskov, «ble en del av panservognene sittende fast i sumpene. Mildværet forvandlet de tustete, isdekte markene til en sjø av

gjørme.» Innsjøen var enda verre å hanskes med. Den smeltende isen var under én fot tykk, og hester og tyngre utstyr begynte å gå igjennom. Tyskerne gjorde vondt verre for Meretskov ved å bombe store huller i isen. Det varme været gjorde livet surt også for tyskerne ved Novgorod og Leningrad. I skyttergravene sto soldatene til livet i issørpe, og i motsetning til russerne hadde de ikke mannskaper nok til at mennene fikk anledning til å bli varme og tørre innimellom. Den fjerde dagen hadde Kuchlers og Lindemanns optimisme forsvunnet. Om morgenen den 18. januar rappor­ terte Lindemann at linjene øst for Oranienbaum og vest for Leningrad var i ferd med å bryte sammen - like mye av soldatenes utmattelse som av noe som helst annet. Samme dag inntok den sovjetiske 42. armé Krasnoje Selo, tidligere tsarers landsted og inntil nylig tysk artilleris base for bombardement av Leningrad, som lå 16 km unna. I kveldsmørket tordnet sovjetiske tanks ut av Krasnoje Selo for å slutte forbindelse med fortroppen til 2. sjokkarmé 10 km lenger vest. Litt lenger nord sto den tyske obersten som ledet 126. infanteridivisjon hjelpeløst og så på at sporlys fra sovjetiske maskingeværer skar seg gjennom den avmektige motstanden fra hans kaotiske divisjon. Fra sin utkikkspost kunne han se de to sovjetiske arméene møtes klokka 22, og da innså han at de tyske troppene i nord lå i en felle. På to timer reorganiserte han sin divisjon og i lyset fra sine egne og sovjetrussernes sporlys klarte han å bryte ut mot sør og trekke sine egne menn og mesteparten av 9. Luftwaffe feltdivisjon med seg. De tyske troppene ved Novgorod var nå i alvorlige vanske­ ligheter. Den 19. januar var de nesten omringet av sovjetiske styrker, og Novgorod-garnisonen kjempet en desperat kamp for å holde en liten korridor åpen. Hitler hadde gjentatte ganger avvist forslag om retrett fordi Novgorod hadde «spesiell symbolsk betydning». Men Kuchler ringte til Hitler og tryglet ham om å gi Novgorod-garnisonen det som opplagt var dens siste sjanse. Til slutt ga Føreren etter, og garnisonen klarte å komme seg unna i ly av nattemørket. Da sovjetiske soldater neste dag kjørte inn i byen, var den en skraphaug. «De stille gatene var overstrødd med teglstein og stykker av murpuss,»fortalte Meretskov. «Det var bare omkring 40 bygninger som var uskadd. De berømte gamle monumente­ ne, den gamle russiske arkitekturens stolthet og ære, var

sprengt i stykker. Nazi-kommandoen hadde tenkt seg å gi Novgorod-regionen til østpreussiske nybyggere og hadde derfor villet utslette alle spor av byens russiske fortid.»

Etter å ha tapt Krasnoje Selo og Novgorod, forandret Kuchler og Lindemann mening med hensyn til en retrett til Pantherposisjonen. Nå ville de svært gjerne dit. Men Hitler, som for ikke lenge siden hadde vært på nippet til å gi dem tillatelse til dette, hadde også skiftet mening. «Jeg er imot enhver retrett,» sa han hissig. «Vi vil møte kriser hvor vi enn er. Slaget må utkjempes så langt vekk fra Tysklands grenser som mulig.» Under et møte i Konigsberg i Øst-Preussen den 27. januar kjeftet Hitler på Kuchler og sa at 18. armé ikke kjempet hardt nok. Kuchler returnerte til fronten som en knekt mann. Hans stabssjef fortalte siden at Kuchler stadig hadde snakket om å angripe med større beslutsomhet, til tross for at han visste at alt han kunne gjøre var å slå retrett. Enten Hitler tillot det eller ikke, så var 18. armé på flukt. Den

27. januar var Leningrad utenfor rekkevidde av de mest langtrekkende tyske kanonene. Samme natt ble folk inne i byen kalt ut på gatene for å høre frigjøringen bli kunngjort over høyttalere. «Foran våre øyne krøp Leningrad fram fra dysterheten,» skrev dikteren Olga Berggolts. «Byen ble åpenbart for oss til sin minste veggsprekk - granatmerkede, kullehullete, arrete Leningrad med sine vindusruter av kryssfinér. Og vi så at til tross for sine grusomme arr hadde Leningrad sin stolte skjønnhet i behold. I det blå, rosa, grønne og hvite i dens lys sto byen fram for oss så barsk og rørende at vi ikke kunne se oss mett på den.» Og Leningrads artilleri fyrte av en salutt på 20 salver fra 324 kanoner. Den 31. januar kalte Hitler Kuchler til Ulvehiet og løste ham fra kommando. Walter Model, som i den tyske overkomman­ doen var kjent som «Forsvarsløven», tok hans plass. Da general Model hadde fått sine instrukser, telegraferte han til fronten: «Ikke et skritt tilbake skal tas uten min uttrykkelige tillatelse.» Model brakte med seg en ny teori som han og Hitler hadde utarbeidet. Den ble kalt Schild und Schwert (skjold og sverd)teorien og gikk i hovedsak ut på at retrett var tillatelig bare dersom man hadde til hensikt å slå tilbake i samme eller en ny retning i en slags serie av pareringer og utfall. Hvor sterkt Model trodde på denne teorien, er et åpent spørsmål, men Hitlers tro

99

på hans evner ga generalen noe Kuchler ikke hadde hatt fullmakt til å treffe beslutninger. Etter å ha inspisert slagfronten begynte Model å beordre små tilbaketrekninger opp og ned frontlinjen. Han sendte 18. armé på kontrollert retrett og begynte å trekke 16. armé bort fra linjene sør for llmensjøen. Hans bevegelser var så omstendelige at Hitler faktisk ba ham skynde seg. Den 1. mars tok armé­ gruppe Nord sitt endelige skritt tilbake til Panther-posisjonen -hvor Kuchler hadde ønsket å plassere den før kampen hadde malt i stykker tre av dens divisjoner. Armégruppens ankomst til den sterkt befestede forsvarslinjen inntraff samtidig med et mildvær som stanset den sovjetiske fremrykningen for resten av våren. Det ble et opphold i striden på den nordre delen av østfronten.

Mens de sovjetiske styrkene presset på for å befri Leningrad, rettet den røde armés sørligere legioner et knusende slag mot den tyske armégruppe Sør i Ukraina. Den sovjetiske offensiven i denne regionen var en fortsettelse av det fremstøtet som had­ de brakt russerne til Dnjepr tidlig på høsten 1943, og begynte som et angrep rett vestover av tre sovjetiske armégrupper. Målet var å befri resten av Ukraina og presse Armégruppe Sør opp mot Karpatene. To av de sovjetiske enhetene endret imid­ lertid planene da de øynet muligheten for et nytt Stalingrad dvs. å omringe en hel armé og tvinge den til å overgi seg. Denne gangen frembrakte den sovjetiske taktikken sammen med Hitlers halsstarrige forbud mot retrett, Tsjerkassy-lomma, en jammerdal som på tysk side gikk under navnet «Heksegryta». Den sovjetiske offensiven begynte julaften 1943. Sjefen for armégruppe Sør, feltmarskalk von Manstein, tilbrakte dagen hos en av sine divisjoner bak den truede frontlinjen, da det

plutselig kom beskjed om at 1. Ukrainske front var på vei mot tyskernes 4. og 1. panserarmé vest for Kiev. Til å begynne med ble Manstein ikke overvettes bekymret over denne nyheten. Det virket ikke altfor sannsynlig at russerne ville trå på gassen igjen så snart etter den utmattende fremrykningen om høsten. Dessuten hadde mildværet forvandlet veiene til søle - bedrø­ velige forhold for en mekanisert offensiv. Sjefen for 1. Ukrainske front, general Vatutin, hadde mesteparten av fem arméer på marsj vestover og mot sørvest.

100

Den ene fløyen av angrepsstyrken siktet seg inn mot Vinnitsa ved Bugs øvre løp, hvor Manstein hadde sitt hovedkvarter. Fem dager senere, 160 km lenger sørøst, i den sektoren som ble forsvart av tyskernes 8. armé, bølget Ivan Konevs 2. Ukrainske front vestover mot Kirovograd, en viktig industriby. Derfra skulle den gå mot Pjervomajsk ved Bugs nedre løp. Og den 10. januar startet 3. Ukrainske front i den sørligste enden av linjen mot tyskernes armégruppe A, som da kun mønstret 6. armé. Siden Vatutins fremstøt opplagt var det farligste, foreslo Manstein den 27. desember å vike tilbake for Konev og konsentrere så mye slagkraft som mulig mot Vatutin. Da Hitler hørte dette, fikk han raserianfall og hevdet at Manstein bare forsøkte å fremstille seg selv i et heldig lys ved «pompøst snakk om motaksjoner» og at han - Hitler - burde kalle forslaget det det var, nemlig å ta beina på nakken. Mot slutten av den andre uka av januar hadde Vatutin tilbakelagt 90 av de 160 kilometerne til Vinnitsa. Konev hadde erobret Kirovograd og hadde gjort unna 50 av sine 145 km til Pjervomajsk. Om dagen gjorde regn og snø og plussgrader veiene til en gjørmete deig. Om nettene og i kuldeperioder ble søla dekket av et islag. De bredsporete sovjetiske T-34 og de kraftige amerikanske LendLease-lastebilene gjorde de sovjetiske styrkene mer mobile i søle og på is enn tyskerne, men likevel ikke nok til å angripe kontinuerlig. Derfor lurte Vatutin og Konev på å forandre taktikken. Det var ett trekk ved fiendens forsvarslinje som virket modent for å utnyttes. Mellom flankene til de to armégruppene hadde Vatutin og Konev skapt en tyskokkupert kile som presset seg som en tommelfinger mot Dnjepr like ved Kanev. Den kilen var ingen vesentlig plage for russerne, men for tyskerne var denne hesteskoformede frontlinjen direkte farlig. Men Hitler, som innbilte seg at han skulle klare å gå til angrep mot Kiev med dette området som springbrett, insisterte på at man skulle klamre seg fast til denne kilen og det lille fragmentet av Dnjeprlinjen som var i behold. Den sovjetiske overkommandoen var vanligvis motvillig til forandringer i taktikken. Vanlig praksis var å holde seg til den vedtatte planen gjennom tykt og tynt ut fra den tankegangen at hvis det gikk dårlig med vel forberedte opplegg, så ville det bli enda verre hvis man begynte å improvisere. Men det hendte

at Stalin var fleksibel. Da Zjukov under en middag med Stalin i januar foreslo å dreie 1. Ukrainske fronts angrep sørover og 2.

Ukrainske front mot nord for å avskjære den tyske kilen, sa Stalin seg enig. 1. panserarmé og 8. armé ble nå presset sammen rygg mot rygg inne i kilen, og sovjetiske fremrykninger på bare 50 km fra begge sider av kilen ville være nok til å omringe tyskerne. Tidlig om morgenen den 24. januar, etter flere dager med usedvanlig kaldt vær, slo en rekognoseringsenhet fra 2. Ukrainske front til mot den tyske linjen nord for Kirovograd i en 20 km sektor hvor 8. armé bare hadde én infanterisoldat pr. 15 meter frontlinje. Før dagen var omme, hadde det som var ment som en prøveklut, vist seg å trenge flere kilometer inn på flere steder. Neste morgen gikk 4. gardearmé støttet av 5. gardestridsvognarmé til storstilt angrep nordover og brøt igjennom med 12 divisjoner. General Nikolaus von Vormann, sjef for 23. pan^erdivisjon, befant seg plutselig midt i veien for det sovjetiske fremstøtet. «Uten tanke på tapene - og jeg mener virkelig uten tanke på tapene - strømmet masser av sovjetsoldater vestover forbi de tyske stridsvognene, som skjøt mot dem med alt de hadde,» skrev Vormann senere. «Det var et forbløffende opptrinn, et fjetrende drama. Det kunne ikke sammenlignes med noe annet enn en demning som var sprengt, og en flodbølge som slo inn over flatlandet, fordi våre tanks, som, omgitt av noen få grenaderer, virket bare som steiner som stakk opp over den virvlende flodbølgen. Enda mer forbløffet ble vi senere på ettermiddagen, da kavalerifprmasjoner fra tre sovjetiske divi­ sjoner galopperte gjennom vår forsvarsild, tett sammen. Det var noe jeg ikke hadde sett på lang tid - det forekom meg rett og slett uvirkelig. Sjefen for 8. armé, general Otto Wohler, ante en katastrofe og ba om tillatelse til å trekke sine styrker bakover mot Dnjepr. Men fra Hitler fikk han ingen slik tillatelse. Neste dag kom to mekaniserte korps fra den sovjetiske 6. stridsvognarmé, slo seg gjennom 1. panserarmés linjer og raste sørover uten å vente på infanteriet. Mens sjefen for 1. panserarmé, general Hans Hube, sluttet seg til Wohlers forsøk på å få tillatelse til å evakuere kilen, skjøt begge de to sovjetiske fremstøtene fart. Hube, som hadde utmerket seg under slaget ved Stalingrad, fikk negativt svar og bemerket: «Man må bare

adlyde, selv i den dypeste fortvilelse.»

Den 28. januar møttes de to sovjetiske angrepsspissene og isolerte dermed 8. armé i en 3 000 kvadratkilometers lomme i nærheten av Tsjerkassy. Ut fra et erobret tysk kart regnet Zju­ kov med å ha sikret seg 11 tyske divisjoner med omkring 85 000 mann. Men tyskernes hang til å overdrive sine troppestyrker på papiret hadde lurt Zjukov. I virkeligheten hadde russerne avskåret seks tyske divisjoner med omkring 56 000 mann. Det beste de isolerte 11. og 42. korps kunne ha gjort, ville vært et raskt utbrudd, men Hitler nektet. Det fantes faktisk fremdeles en mulighet for å gjenopprette kontakten med tyske styrker utenfor lomma og å gjennopprette sammenhengende tyske linjer. Muligens overvurderte Vatutin og Konev de styrkene de hadde omringet. I hvert fall konsentrerte de seg om å stramme grepet om lomma i stedet for å rykke hovedfronten vestover. Dermed ville en tysk unnsetningsstyrke bare ha 40 km å gå fram til lomma. Med tillatelse fra Hitler hadde Manstein gjort klar en unnsetningsstyrke, nemlig 3. panserkorps, som han hadde bygd opp med tanke på å forsvare Vinnitsa, samt 47. korps. Disse korpsene besto av 1., 16. og 17. panserdivisjon samt SS Leibstandarte Adolf Hitler-divisjonen og det tunge panserregiment «Båke». Dette panserregimentet, ledet av en våghals av en stridsvognveteran, oberstløytnant Franz Båke, mønstret 47 Panthere og 34 Tigere og var skreddersydd til den jobben han hadde fått - å gå i spissen for et panserangrep. Unnsetningsstyrken la i vei den 4. februar, som var en solskinnsdag med plussgrader. Til tross for den russiske gjørma, gjorde styrken det godt den første dagen. Men neste dag hadde den brukt opp det meste av drivstoffet på å forsere de sølete veien, og både matrasjoner og ammunisjon begynte å ta slutt. Å få inn forsyninger med lastebiler var umulig, så 3.

panserkorps fikk ordre om å mobilisere alle sivile i området som transportarbeidere og rekvirere alle hester og sleder som fantes. 24 timer senere var unnsetningsstyrken på marsj igjen. Men stridsvognbesetningene måtte bære bensinen i bøtter og infanterisoldatene trasket barføtt gjennom den klebrige, knedype gjørma, noe de syntes var lettere enn å stoppe for hvert skritt og trekke støvlene ut av søla. Og den sovjetiske motstanden ble hardere for hver meter. Den tredje dagen ga 47. korps opp, og Manstein og hans

101

offiserer innså også at 3. panserkorps neppe ville klare å slå seg inn i lomma tidsnok til å unnsette de omringede tyske styrkene. General Wilhelm Stemmermann, sjefen for 11. korps, fikk nå kommandoen over begge korpsene som var inne i lomma. Han jonglerte mesterlig med sine styrker for å tette huller i frontlinjen og demme opp for de verste sovjetiske angrepene, men han kunne ikke holde ut stort lenger. General Wohler hadde allerede sendt en offiser som kurer med fly for å gjøre de to korpsene oppmerksom på muligheten for å bryte ut og slutte forbindelse med unnsetningsstyrken. Hitler tenkte over dette forslaget i 12 timer og ga deretter sin meget motstrebende velsignelse. Den 11. februar presset 3. panserkorps seg fram til sørenden av den store landsbyen Lysjanka ved den smale men dype og fossende elva Gniloj Tikitsj. Der måtte korpset stoppe for å få opp forsyninger og særlig bensin, som ble brukt opp tre ganger så fort som vanlig på grunn av gjørma. Stemmermanns fremstøt vestover ut av lomma startet like

før midnatt samme kveld og ble stanset ved landsbyene Khilki og Komarovka etter vel én kilometers fremmarsj. 3. panser­ korps ble stående fast hele neste dag fordi regn og søle forhindret transport av bensin og ammunisjon.

/ slutten av januar 1944 møttes angrepsspissene til den røde armés 1. og 2. Ukrainske front for å avskjære restene av to hardt medtatte tyske korps i en lomme ved Tsjerkassy. I et forsøk på å redde de omringede tyske enhetene, gikk avdelinger fra 3. panserkorps til angrep på den sovjetiske omringingen fra sørvest, mens tropper inne i lomma forsøkte å få forbindelse med unnsetningsstyrken. Nøkkelpunkter i striden som fulgte, var et tysk brohode ved Gniloj Tikitsj, landsbyen Dzurzjentsy og Høyde 239.

102

Men den 14. februar hadde panserkorpset flaks. 1. panserdivisjon klarte å erobre en bro over Gniloj Tikitsj i Lysjanka og etablere et brohode på den andre siden av elva. Nå var det bare to sovjetiske stillinger, landsbyen Dzurzjentsy og Høyde 239 like i nærheten, som sperret veien til lomma. Høyde 239 var selve nøkkelen. Den stakk opp over det ellers flate landskapet og ville med sine egenskaper både som observasjonspost og som mulig kanonstilling kunne kontrollere de vel seks kilo­ meterne inn til lomma. Den måtte erobres først. Men russerne visste også hvor viktig denne åsen var. Deres artilleri kledde dens skråninger, og sovjetiske T-34 svermet omkring den. Fra det tyske brohodet ved Gniloj Tikitsj la 1. panserdivisjon og tung-panserregiment Båke i vei i en blindende snøstorm for å innta landsbyen og åsen. De støtte straks på intens motstand og ble stanset. Men noen få av deres kamerater inne i lomma klarte å presse seg inn i Dzurzjentsy under ilsk kamp fra hus til hus. Imidlertid ble de litt senere slått tilbake av russerne. «Plutselig klaprer maskingeværer mot oss,» forteller en tysk soldat. «Stridsvognmotorer geares ned og hyler som skremte spedbarn. Gjennom snøstormen kommer konturene av en fiendtlig stridsvogn til

syne. Våre artillerimenn og infanterister løper skrikende om­ kring. De kaster fra seg våpnene og knuses av de tunge stridsvognbeltene. Noen stanser og løfter hendene i været for å vise at de vil overgi seg, men i neste øyeblikk blir de meiet ned av den piskende maskingeværilden.» Soldaten løp sammen med en kamerat vekk fra de russiske T-34, som raste forbi dem i en sky av snøfiller. «Ett sted måtte vi kaste oss ned og la stridsvognene rulle over oss, slik vi har lært i instruksjonsboka. I panikk presser vi oss ned. Den romlende, klaprende og hvinende vekten av en T-34 tordner over oss, mens de hvinende og klirrende beltene ruller forbi oss på begge sider. Du er ikke lenger normal når noe slikt skjer med deg. Du skjelver og dirrer. Du snakker forvirret og snøvlete. Du kan ikke tro at du ennå lever.» Kampen bølget fram og tilbake mellom Lysjanka, Høyde 239 og Dzurzjentsy. Avstandene var korte, men for tyskerne var tiden også det, og den 15. februar kom Manstein fram til at enhver unnsetning var umulig. Han fortalte Stemmermann at hele styrken inne i lomma snarest måtte komme seg på beina og styrte mot Høyde 239 og Dzurzjentsy. Stemmermann

svarte at han ville gjøre det en time før midnatt neste kveld. I mellomtiden forsøkte russerne å lokke tyskerne til å overgi seg. Brev til Stemmermann, generalmajor Theobald Lieb fra 42. korps og til andre høyere offiserer med oppfordringer om å oppgi nazistenes sak ble sloppet ned i lomma fra fly og til og med personlig overlevert av tyske fanger. De var underskrevet av generalløytnant Walther von Seydlitz-Kurzbach, som var blitt tatt til fange ved Stalingrad og blitt litt av en lederskikkelse i en sovjetisk-inspirert, antinazistisk liga av tyske offiserer. Over radio hadde Seydlitz også appellert til tyskerne om å legge ned våpnene. Men han mislyktes. Om morgenen den 16. var det slutt på en tre dagers snøstorm, og gjørma var nå dekket av en meter våt snø. Snøværet hadde gitt tyskerne inne i lomma et pusterom, men nå var det over. Tidlig på ettermiddagen gjenerobret russerne Komarovka, som skulle ha vært det sørlige ankerfestet under tyskernes utbrudd, og Stemmermann måtte omfordele styrkene. I løpet av dagen forsøkte 1. panserdivisjon med tung-panserregiment Båke i spissen å ta tilbake Dzurzjentsy, men klarte ikke å

komme seg forbi nordenden av Lysjanka. Panserregimentet fikk tre stridsvogner opp til toppen av Høyde 239, men så ble de tvunget 400 meter bakover av ild fra flankene. Da natta falt på, var det ikke mer å gjøre. 1. panserarmé hadde sendt et hospitaltog til den siste stasjonen før fronten og fikk Junkers-52 transportfly til å stå klar til å frakte sårede til Uman flyplass, 80 km sørvest for lomma. Det var nå opp til de innesperrede tyskerne å befri seg selv. Stemmermann fordelte posisjonene langs startlinjen inne i lomma. Korpsavdeling B, en oppsamlingsenhet for restene av tre mørbankede divisjoner, skulle ta stilling i Khilki i nord, 72. divisjon ble plassert i midten og SS Viking-divisjonen i sør. Hver av divisjonene satte et artilleriregiment i spissen. Stemmer­ mann tok personlig kommandoen over de bakre rekkene, 57. og 88. divisjon. Den sjette av de tyske divisjonene, 389. infanteridivisjon, hadde opphørt å eksistere en uke før, og de 200 overlevende fra denne inngikk nå i 57. divisjon. Tyskernes totale styrke inne i lomma telte omkring 45 000 mann, deriblant 1 500 sårede, som måtte etterlates. Utbruddsforsøket begynte klokka 23.00. De tre fortroppsregimentene gikk meget stillferdig fram og brukte bare kniver og bajonetter. De skar seg bokstavelig talt gjennom fiendens utposter før russerne skjønte hva som foregikk. Regimentet i spissen for korpsavdeling B møtte ingen flere russere før det nådde linjen mellom Dzurzjentsy og Høyde 239, som det også krysset med letthet. Etterpå fulgte regimentet signalbluss fra 1. panserdivisjon og nådde nordenden av Lysjanka klokka 5 om morgenen. Fortroppsregimentet til 72. infanteridivisjon gjorde det enda bedre. På en vei som førte inn i Dzurzjentsy fra sørvest, hadde regimentet et nattlig stevnemøte med fire sovjetiske tanks og en lastebilkolonne som var på vei til landsbyen. Da en tysk soldat ropte «Holdt!» på russisk, stanset stridsvognene og lot lydig hele det tyske regimentet krysse veien. Infanterisoldatene kom seg deretter fram til 1. panserdivisjons sektor nord for Lysjanka. Men SS-regimentet var ikke fullt så heldig. På vei forbi Dzurzjentsy på østsiden kom det under kraftig ild fra landsbyen og fra Høyde 239. Etterat en bataljon var sendt ut for å oppholde russerne, marsjerte hovedstyrken mot sør. For å nå

103

fram til Lysjanka denne veien måtte regimentet krysse Gniloj Tikitsj vel to kilometer sør for 3. korps' bro. Den eneste muligheten for å komme seg over elva var å legge på svøm. SSmennene hadde brakt med seg feltkanoner, bombekastere og maskingeværer helt hit. Nå måtte de la dem bli igjen på østsiden av elva, og mange av mennene kvittet seg også med geværene før de begynte å svømme. Likevel druknet mange av dem. Og disse var bare de første av mange hundre, ja, kanskje tusener, som skulle bli isvannets bytte den dagen. Mens pulje etter pulje begynte å marsjere ut av lomma, holdt Stemmermann seg i sin kommandopost i Khilki og

forsøkte å forhindre kaos under retretten. Han ga ordre til at alle kjøretøyer som ikke skulle brukes under utbruddet, skulle ødelegges. Men stridsvogner, selvdrevne kanoner og lastebiler ble sittende fast underveis og skapte trafikkork. Mange av de kjøretøyene som hadde klart å komme seg forbi Khilki, måtte etterlates lenger fremme. Klokka 4 om morgenen fulgte Stemmermann og hans stab med de siste mennene fra korpsavdeling B ut av Khilki og planla å sette opp en ny kommandopost halvveis til Dzurzjentsy. Men generalen kom aldri så langt. I virvaret av tropper og kjøretøyer sør for Khilki kom han bort fra staben. En soldat fortalte senere at han hadde plukket Stemmermann opp med sin lastebil like før denne ble sprengt i filler av en sovjetisk panserverngranat. General Lieb og hans stabsoffiserer fra 42. korps, alle til hest, hadde fulgt de siste restene av 72. infanteridivisjon ut av lomma klokka 3.30. En halv time senere krysset de det sølete elveleiet sør for Khilki, som nå var overfylt av gjørmete kjøretøyer som raskt ble malt til skrapjern av sovjetisk tanksog panservernild fra Komarovka.

Sovjetiske tropper redder det som reddes kan fra dette virvaret av døde soldater og materiell som tyskerne hadde etterlatt etter utbruddet fra Tsjerkassy-lomma i februar 1944. Dette blodbadet kostet den allerede sterkt mørbankede Wehrmacht nesten 26 000 mann, samt materiell og utstyr for nesten dobbelt så mange soldater.

104

Morgengryet møtte de siste tyske kolonnene rett øst for Dzurzjentsy. Soldatene kunne høre ilter kampgny både fra landsbyen, fra Høyde 239 og fra skogene i sør. Da de kom opp mot åsen, var det fullt dagslys, og russerne var nå våkne og hadde klart for seg hva som sto på. Deres maskingeværer, bombekastere, raketter og artilleri pepret de svært utsatte tyskerne, som tråkket gassen i bånn for å unnslippe dusinvis av sovjetiske tanks. «I dette hektiske kappløpet veltet flere biler og slengte forvirrede sårede i bakken,» forteller Leon Degrelle, sjefen for en SS-brigade bestående av belgiske frivillige. «En pulje sovjetiske tanks tok igjen de første kjøretøyene og sperret veien for over halve kolonnen. De rykket fram blant vognene og smadret dem en etter en som om det var fyrstikkesker, og sårede menn og døende hester ble klemt ihjel.» Den tyske retretten oppløste seg nå i fullt kaos. For å komme seg unna den intense ilden stupte soldatene ned i grøfter og bekkefar. Enhetene blandet seg med hverandre, disiplinen brøt sammen, og enhver var seg selv nærmest. Siden ilden var kraftigst fra Høyde 239 og Dzurzjentsy, virret tyskerne sørover, mot en ny prøvelse, nemlig den iskalde Gniloj Tikitsj. Da Lieb og hans stab nådde fram til Gniloj Tikitsj den ettermiddagen, var det en grusom skrekkvisjon som møtte dem. Tusener av tyske soldater myldret mot den 15 meter brede elva og skubbet hverandre ned den bratte, isete bredden. Sovjetiske T-34 et par hundre meter lenger opp langs østbredden fyrte løs med høyeksplosiver inn i den tyske soldatmassen. I desperasjon hoppet grupper av tyskere ned i Gniloj Tikitsj. Til tross for seks kuldegrader kledde mange av soldatene av seg og prøvde å kaste klær og våpen over til den

andre siden, men det meste falt i vannet. De mange tusener som forsøkte å svømme over, ble rent i senk av isflak i den strie strømmen, og det iskalde vannet tappet kreftene deres lenge før de nådde over. Lik og hestekadaver drev nedover elva og virvlet rundt mellom isflakene. Noen av dem som klarte å komme seg over elva, falt sammen på bredden og frøs i hjel. Hele dagen igjennom forsøkte Lieb og hans offiserer å holde orden på det hele. En traktor ble kjørt ut i elva for å utgjøre underlaget for en nød-bro, men traktoren ble straks tatt av strømmen. Det samme gjaldt høyvogner som ble dratt ut i elva. Mennene dannet rekker arm i arm tvers over elva, men de ble revet vekk av de frådende vannmassene. En hardbalen og klartenkt tysk sersjant laget en livredningsanordning av buksebelter, og på tre turer over elva klarte denne hardhausen å slepe tre menn som ikke kunne svømme, over til den andre siden. To andre underoffiserer bandt sårede til plankestabler og tauet dem over. Sent på ettermiddagen ga stridsvognilden seg, og Lieb og de overlevende fra hans stab svømte over elva og sluttet seg til de lange rekkene av tyskere, hvorav de fleste var våpenløse, mange nakne og alle skjelvende av frost idet de kravlet opp skråningen mot de små husene i Lysjanka. Alt i alt 30 000 av de 45 000 som hadde vært inne i lomma den 15. februar, klarte å komme seg ut. Manstein og hans to armésjefer var tilfreds og lettet over at så mange hadde klart det. Selv Hitler nøyde seg med å surmule litt over alt tapt materiell. Men de mennene som hadde overlevd, var grundig merket av disse opplevelsene, og deres tilstand var et sjokk selv for andre tyske soldater som var vant til den barske tilværelsen på østfronten. Manstein kom til at han måtte sende alle de

overlevende til Polen så de fikk hvile og komme til hektene

igjen. Rystelsene etter slaget ved Tsjerkassy gjaldt mer enn det territorium som hadde gått tapt og de mennene som hadde mistet livet eller blitt såret eller tatt til fange. Unnsetningsaksjonen hadde tappet tyskerne for soldater, forsyninger og utstyr som var sårt tiltrengt andre steder i Ukraina. Da Manstein satte inn sine panserreserver ved Tsjerkassy, benyttet de sovjetiske styrkene seg av de svakere tyske linjene i nord og i sør. Russerne slo seg langt inn i Mansteins nordflanke ved kanten av Pripjat-myrene. På hans sørflanke angrep 3. og 4. Ukrainske front feltmarskalk von Kleists armégruppe A og dyttet den 110 km bakover, nesten helt vekk fra Dnjepr-kneet. De to armégruppene Sør og A hadde nå mistet alt de hadde hatt ved Dnjepr, bortsett fra en strekning på 90 km ved elvas nedre løp. I de to første ukene som fulgte utbruddet fra Tsjerkassylomma, hersket det en illevarslende stillhet over østfrontens sørflanke. Bak Wehrmachts styrker løp tre store elver med omkring 80 km mellom hver, nemlig Bug, Dnjestr og Prut. Kleist og Manstein, støttet Zeitzler i hærens overkommando, foreslo en retrett til Bug mens man ennå hadde sjansen til å trekke seg tilbake i ordnede formasjoner. Hitler vaklet. Han hadde tan­ kene sine andre steder. Tidlig i mars hadde Føreren utstedt en operasjonsordre for østfronten hvor han introduserte et nytt taktisk begrep - «det befestede sted». Han pekte ut spesielle byer som vanligvis lå ved viktige kommunikasjonslinjer til å være garnisoner som skulle befestes og ha «samme funksjon som fortene i gamle dager». Foruten denne storslåtte definisjonen, hadde de «befestede stedene» også en annen oppgave - de skulle rett og

105

slett holde ut til siste mann. Kommandantene, hvilken rang de nå enn hadde, fikk samme fullmakter som en korpssjef, noe som innebar at de kunne stille offiserer og soldater for krigsrett og idømme dødsstraff. Til å begynne med plukket Hitler ut 26 større byer i det området av Sovjet som ennå var okkupert av tyskerne. I soldatenes røffe slang ble beordring til et slikt «befestet sted» kalt Himmelfahrtskommando. Sovjetlederne på sin side trengte oppholdet i striden til å omgruppere styrkene. Slaget om Tsjerkassy-lomma hadde trukket 1. og 2. Ukrainske front bort fra deres opprinnelige angrepslinjer i retning Vinnitsa og Pjervomajsk ved Bugs nedre løp. Dette var faktisk den eneste fordelen tyskerne hadde oppnådd med hele affæren, og den skulle vise seg å være kortvarig. Selv om Tsjerkassy-lomma altså hadde avledet russerne, hadde den på ingen måte redusert deres slagkraft. Det var været, ikke tyskerne, som var deres største problem. Den ustabile vinteren begynte å gi etter for en tidlig og fuktig vår, noe som betydde mer søle. I det vestre Ukraina støtte de sovjetiske styrkene også på et annet problem, et problem som hittil kun hadde plaget tyskerne, nemlig partisankrig. Den ukrainske separatismen sto sterkt i dette området. Den hadde smuldret noe opp under tyskernes okkupasjon, men slo ut i full blomst nå da de sovjetiske arméene kom tilbake. Ironisk nok brukte russerne den samme betegnelsen på de antisovjetiske partisanene som tyskerne brukte på de prosovjetiske «banditter». Den 29. februar la partisanene ned en av Sovjets beste generaler. På vei til sitt arméhovedkvarter i vestre Ukraina ble Vatutin såret under et geriljaangrep og døde seks uker senere. Han fikk æresbegravelse i Kiev, og Moskvas artilleri fyrte av en minnesalutt. Zjukov overtok for Vatutin som sjef for 1. Ukrainske front, og den 4. mars gjenopptok han offensiven. 2. Ukrainske front kom med dagen etter, og 3. Ukrainske front den tredje dagen. Det var litt av en ordre de hadde fått - driv ut alle tyskere av Sovjetunionen mellom Svartehavet og Pripjat-myrene! Zjukov og Konev kappkjørte mot den rumenske grensen. Som seg hør og bør sovjetiske marskalker, startet de to frontsjefene med like store styrker. Mellom seg hadde de delt samtlige sovjetiske stridsvognarméer. Konev hadde 6., 2. og 5.

106

gardearmé, og Zjukov hadde 1., 4. og 3. Begge marskalkene tok sikte på å knuse de tyske forsvarslinjene ved de tre elvene og smadre armégruppene Sør og A mot Karpatene. Konev satte alle sine stridsvognarméer inn i åpningsslaget og braste gjennom stillingene mellom 1. panserarmé og 8. armé den første dagen. Den andre dagen brøt Zjukov igjennom mellom 1. og 4. panserarmé. Ikke fullt så slagkraftig var Rodion Malinovskijs angrep med 3. Ukrainske front lenger sør, men så hadde han heller ingen stridsvognarméer. Likevel ble det et overveldende angrep, for motstanden var langt svakere på hans frontavsnitt. Den 8. mars var de sovjetiske frontene i ferd med å kjeppjage alle de fire tyske arméene mot Bug og Hitlers «befestede steder» - Ternopol, Proskurov, Kovel, Vinnitsa og Pjervomajsk. Konevs stridsvognarméer tordnet over Bug uten å trekke pusten, og allerede den 22. mars var de i ferd med å krysse Dnjestr. Da hadde de tilbakelagt 190 gjørmete kilometer på 17 dager. I sør hadde tyskernes 6. og 8. armé ordre fra Hitler om å klamre seg fast til Bug. Men hvis de to arméene ikke trakk seg lenger tilbake, ville de bli knust uten videre. Om morgenen den 26. mars tok Kleist personlig kommandoen over 8. armé og trosset Føreren ved å gi begge arméene ordre om retrett til Dnjestr. «Noen må legge sitt hode på blokken,» sa han til OKHsjef Zeitzler. Hitler valgte å unnlate å sette ordren ut av kraft, men han tilga Kleist aldri. Konevs 40. armé var allerede langt bak 1. panserarmé da 200 av Zjukovs tanks den 21. mars brøt gjennom den tyske panserarméens venstre flanke i nordvest. Da de sovjetiske stridsvognene passerte Tsjortkov, skar de over den tyske arméens hovedpulsåre, en énsporet jernbanelinje. Da de krysset Dnjestr og kom i møte med elementer fra 40. armé som allerede sto på den andre siden av elva, var 1. panserarmé omringet. Den 25. mars fløy Manstein til Berchtesgaden, hvor Hitler var på vårferie, for å overtale Føreren til å la 1. panserarmé bryte ut av fella. Hitler avviste tanken. Han hevdet at Manstein hadde «driblet bort» de divisjonene han hadde fått, og anklaget Manstein for alltid å ville trekke styrkene tilbake uten å klare å holde stand noe som helst sted. Samme dag skiftet imidlertid Førerens humør helt uforklarlig. Ved midnatt, som var det tidspunktet da han vanligvis holdt

dagens situasjonskonferanse, mottok Hitler feltmarskalken på ny og ga ham uten diskusjon tillatelse til utbrudd. Deretter ga han Manstein fire ekstra divisjoner med tanke på en unnset­ ningsstyrke fra vest - en vanlig og en lett infanteridivisjon og to SS panserdivisjoner. Frigivelsen av SS-divisjonene, som begge var nye og fullt utstyrt, var et vesentlig avvik fra forbudet mot forsterkninger til østfronten, men Manstein fikk snart erfare at denne nye vendingen ikke innebar noen fornyet tillit til hans evner som general. Mens Manstein neste dag satt i flyet på vei til sitt hovedkvarter i Lvov, nådde Konevs panserstyrker elva Prut, som også utgjorde grensen mot Romania. Konev hadde dermed vunnet kappløpet, og Moskva hedret 2. Ukrainske front med en salutt av første kategori, 24 salver fra 324 kanoner. Mens dette pågikk, krysset Konevs styrker elva under slapp motstand. Den rumenske hæren, som hadde fått til oppgave å forsvare sin egen grense, oppviste liten kampvilje. For alle tilfellers skyld hadde mange rumenske offiserer sluttet å bære sine tyske utmerkelser. Som en virkelig usedvanlig gestus sendte Hitler den 30. mars sin personlige Kondor til å plukke opp Kleist i hovedkvarteret i Tiraspol og Manstein i Lvov. Samme kveld, ved situasjonskonferansen ved midnatt, ga han dem Ridderkorsets sverd - og løste dem fra kommando. Hitler la tydelig vekt på å skilles fra dem i vennskapelighet og fortalte dem at han hadde satt pris på alt de hadde gjort de siste månedene, men at han hadde kommet fram til at mestertaktikernes dager ved østfronten var talte, og at det han fra nå av trengte, var generaler som kunne drive sine tropper til det ytterste og presse all energi ut av dem. På vei ut gikk Manstein og Kleist forbi sine etterfølgere, Walter Model, som nå var blitt feltmarskalk, og Ferdinand

Schorner, som nylig var forfremmet til generaloberst. De to satt i forværelset og ventet. Forsvarsspesialisten Model fra armégruppe Nord skulle ta over for Manstein. Schorner, som erstattet Kleist, var en autoritær type som under en tur gjennom Finland hadde møtt sine troppers klager over den bitre kulden med følgende enkle ordre: «Arktis eksisterer ikke.» For liksom å gjøre bruddet med fortiden fullkomment, ga Hitler de to armégruppene nye navn. Armégruppe Sør ble til armégruppe Nord-Ukraina, og A til Sør-Ukraina. I mellomtiden viste det seg at general Hubes oppgave med å få 1. panserarmé ut av omringingen var like farlig og besværlig uansett hvem som var sjef for armégruppen. For å komme seg ut måtte han føre styrkene sine vestover langs Dnjestrs venstre bredd, gjennom de bakre rekkene til Zjukovs arméer og over to sideelver, Zbrutsj og Seret. Hele lomma måtte bevege seg som en gigantisk amøbe - trekke seg sammen i nord og øst og strekke seg ut mot vest. Den første krisen ville komme ved Zbrutsj. Arméens skjebne avhang av hvorvidt han i det hele tatt klarte å krysse elva, og hvorvidt han i så fall kunne klare å gå videre. Hube sikret seg to brohoder ved Zbrutsj den 29. mars. I løpet av de to neste dagene styrtet hans fortropper mot Seret, mens baktroppen nærmet seg Zbrutsj. Dermed var den første kryssingen i havn, men ved vestbredden av Seret ventet Zjukovs panserfalanks, og Hube betvilte at hans armé kunne slå seg gjennom med de skarve forsyningene den hadde og det vesle de fikk fra luften. Den 31. mars feide en snøstorm over slagmarka, og den skulle vise seg å bli arméens redning. Luftwaffes transportfly var i aksjon gjennom hele den tre dager lange stormen og leverte Hube det han trengte av ammunisjon og andre forsyninger til

Tyske soldater trasker gjennom aprilsnøen under forsøket på å bryte ut av den sovjetiske omringingen omkring Kovel, som Hitler hadde utpekt til «befestet sted» som skulle forsvares til døden. Men som så ofte før ble Hitler nødt til å omgjøre ordren, og tyskerne trakk seg tilbake til en bedre linje 25 km lenger vest.

107

et solid fremstøt i retning av tryggheten. Oppmuntrende nok kom de to nye SS-divisjonene som var øremerket til unnset­ ningsstyrken, med tog gjennom Polen og ankom akkurat i månedsskiftet. Den 2. april sikret 1. panserarmé seg i ly av stormen et brohode ved Seret. Da det begynte å klarne neste dag, sendte Zjukov inn flere stridsvogner, men for sent. Tyskerne klarte å utvide brohodet. Natt til 4. april landet 60 Junkers transportfly lastet med ammunisjon og drivstoff, og morgenen etter angrep SS-panserdivisjonene ut fra 4. panserarmés linjer. På to dager hadde de kontakt med lomma. Etter fire dager var 600 tonn forsyninger blitt fraktet gjennom den korridoren SS-divisjone­ ne hadde åpnet, og dermed fikk Hube sine bakre rekker over Seret. Nå manøvrerte han sin armé oppover langs elva, nordvestover mot Lvov. Den mesterlige måten Hube hadde ledet operasjonen på og klart å vriste arméen ut av fiendens løvegap, fikk sin belønning. I Berghof den 20. april fikk Hube sverdet og diamantene til Ridderkorset av Hitler personlig. Men så var det plutselig ute med den geniale pansergeneralen. Hubes pilot tok av før daggry morgenen etter og braste inn i Østerrikes Alper. Samtlige om bord, deriblant også Hube, ble drept. At 1. panserarmé overlevde, var bare et lite lysglimt i en ellers helsvart vår for Wehrmacht i Ukraina. I midten av april sto 4. panserarmé og slikket sine sår med ryggen klemt opp mot Karpateneog forsvarslinjen strukket 190 km inn i Romania. Lenger øst var 6. og 8. armé, som den 14. april hadde nådd fram til Dnjestr-linjen, i full oppløsning. Da de to arméene var vel over elva, hadde den rumenske jernbanen, som de var avhengige av for å få forsyninger, brutt sammen, og der sto tyskerne uten mat og klær. De sårede måtte etterlates under åpen himmel, og dagsrasjonene for soldatene var nede i 200 gram brød.

Mens armégruppe Sør vred seg i smerte etter det andre av de tre russiske «støtene», var de sovjetiske arméene i ferd med å rette det tredje mot Krim. Dette skulle bli et felttog som ikke utmerket seg som glimrende på noen måte. Ja, en stund var det faktisk et åpent spørsmål hvilken av partene som først ville ta knekken på seg selv. Den sovjetiske overkommandoen begynte å planlegge en

108

invasjon på Krim i oktober 1943, da frontlinjen begynte å nærme seg denne halvøya. Noen av strategene gikk inn for bare å passere Krim og nærmest forsegle den, noe som ville spart russerne for innsatsen og kostnadene med å invadere halvøya. Den dominerende oppfatningen var imidlertid at man måtte gjenerobre Krim for å hindre fienden i å bruke den som springbrett for angrep mot omliggende sovjetiske territorier. Men kanskje var det prestisjen som veide aller tyngst. Sovjetunionen kunne ikke hevde noen overhøyhet i Svarteha­ vet før Krim var under kontroll. I de første to ukene av november gjorde de sovjetiske styrkene sine første fremstøt mot Krim. I nordenden av halvøya blokkerte 4. Ukrainske front under ledelse av general Tolbukhin Perekop-eidet, som utgjorde hovedforbindelsen med fastlan­ det, og erobret en rekke strandhoder på sørbredden av Sivasj, en grunn fjord mellom halvøya og fastlandet. Den uavhengige maritime armé under generalløytnant Ivan J. Petrov, som hadde ledet de sovjetiske styrkene under tyskernes beleiring av Sevastopol i 1941/42, tok samtidig et strandhode på den østligste halsen av halvøya, der hvor den når nesten inn til fastlandet ved Kertsj-stredet. Alt lå nå til rette for et tosidig angrep innover halvøya fra nord og øst, og Stalin sendte marskalk Kliment J. Vorosjilov, medlem av den sovjetiske overkommandoen og statens forsvarskomité, for å koordinere Tolbukhins og Petrovs operasjoner. Det var nå to år siden Vorosjilov hadde vært i felten - og da på kort visitt som overkommandoens representant ved Volkhovfronten. Hans navn var velkjent i hæren, siden han var en gammel kompis av Stalin og en av dem som stadig ble nevnt i pressen ved høytidelige anledninger. Men hans militære dyktighet var tvilsom, og Stalin lot ham få følge av sin rådgiver generalløytnant Sergej Sjtemenko, generalstabens operasjonssjef. På toget sørover viste Vorosjilov seg mer interessert i å diskutere musikk og litteratur enn militære anliggender, og fordrev tiden med å teste Sjtemenkos kunnskaper om opera, komponister og klassiske russiske forfattere. Om kvelden pleide Vorosjilov å la sin adjutant lese opp fra Tsjekovs eller Gogols verker. «Han leste svært godt,» sa Sjtemenko, «og Vorosjilovs ansikt hadde et salig uttrykk.» Da de nådde Krim, begynte Vorosjilov omstendelig å organisere gjenerobringen av halvøya. Både han, Petrov og

Sjtemenko var enige i at strandhodet ikke hadde plass til de troppene og det utstyret som skulle til for en offensiv i stor skala og måtte utvides med en landgang lenger vest. Å utvide

strandhodet ville kreve koordinerte operasjoner fra både hær, marine og flyvåpen, et samarbeid som hadde hatt en temmelig blandet suksess i fortiden. Og planleggingen var helt fra begynnelsen av belastet med småkrangling mellom forskjellige sjefer om hva som egentlig var deres ansvarsområder. Vorosjilov kunne ha løst disse spørsmålene, men ved å gjøre det, ville han ha etablert seg som en av partene i operasjonen, og til og med leder for den. I stedet unngikk han risikoen ved dette ansvaret og fremstilte seg som en slags mekler. Etter lange forhandlinger ble man enig om en kompromissløsning. Ti offiserer underskrev protokollen, med den høyeste av dem, Vorosjilov, kun som «deltakende». Etter omkring seks ukers forberedelser ble landgangen foretatt i ly av mørket den 10. januar. Tyskerne rettet en morderisk ild mot strendene. Den planlagte forbindelsen mellom de sovjetiske strandhodene lyktes ikke, og etter to dager måtte hele operasjonen oppgis fordi landgangsstyrken ble fri for ammunisjon. Den 3. februar kom general Andrej I. Jeremenko fra Moskva - uten forvarsel til Vorosjilov eller Petrov - for å overta kommandoen over Den uavhengige maritime armé. Petrov og Sjtemenko ble kalt til Moskva. Petrov ble relegert til komman­ do over reservestyrkene, mens Sjtemenko fikk kjeft av Stalin fordi han ikke hadde gitt Vorosjilov - som sto to grader over ham - mer innstendige råd. Stalin var særlig opprørt over undertegningen av protokollen. «Som om det var et kollektiv­ bruk!» snerret han. «Dere skulle ikke tilfeldigvis ha holdt avstemning også? Det går an å tilgi Vorosjilov noe slikt - han er tross alt ikke noen stabsoffiser. Men De burde vite hvordan

man gjør tingene.» Hva Vorosjilov angikk, så sendte Stalin ham for å overta som Tolbukhins Stavka-representant på fastlandet - hvor han ville være overvåket av marskalk Aleksandr Vasilevskij, sjefen for generalstaben.

På tysk side hadde i mellomtiden Zeitzler, Kleist og general­ oberst Erwin Jaenecke, sjefen for 17. armé, blitt enige om at Jaeneckes styrker skulle forlate Krim. Arméens fem tyske divisjoner og sju høyst upålitelige rumenske divisjoner (90 000 tyskere og 60 000 rumenere) ville ikke være nok til å motstå et besluttsomt angrep i mer enn et par dager noe annet sted enn i Sevastopol. Og selv der ville en slik innsats ikke virke nevneverdig inn på situasjonen på fastlandet. Russerne ga tyskerne massevis av tid til å komme seg ut. Vasilevskij konsulterte ikke Vorosjilov (som han betraktet som kun «vennlig og gjestfri») men bestemte seg på egen hånd for å

utsette invasjonen av Krim inntil det kunne frigjøres styrker fra de langt viktigere operasjonene ved Dnjepr-kneet. Mens Vorosjilov hadde det som best han kunne i sin private jernbanevogn, brukte Vasilevskij og Tolbukhin februar og mars til å utarbeide en plan for Krim. Hele vinteren igjennom nektet Hitler - som ventet - å la 17. armé flytte på seg. Den 7. april fullførte general Schorner, den nyutnevnte sjefen for armégruppe Sør-Ukraina, sin inspeksjonsrunde i forsvarsverkene på Krim. Han fant dem i utmerket stand og kom med en av verdenshistoriens mest kortlivede militære spådommer - at halvøya kunne holdes «over lang tid». Neste dag kjørte Tolbukhins 4. Ukrainske front inn i Perekopeidet og over Sivasj. Da Jeremenkos Uavhengige maritime armé sluttet seg til fra øst tre dager senere, var det meste allerede avgjort. Perekop- og Sivasj-fronten hadde ramlet sammen etter én dags kamp. Hitler, som var rasende på

Angrepsstyrker fra 4. Ukrainske front frakter hester over Sivasj, som med sitt grunne, urolige vann skilte den østre delen av Krim fra det ukrainske fastlandet. Angrepet i april 1944 la Krim åpen for de sovjetiske styrkene, som deretter ilte de 250 km til Sevastopol på bare én uke.

109

Jaenecke, som han anklaget for å være feig, var blitt nødt til å godta retrett til Gneisenau-linjen, en halvsirkel av skyttergraver sentrert om Simferopol, 65 km øst for Sevastopol. Den tyske retretten gjorde at Tolbukhin og Jeremenko kunne sette inn mesteparten av sine styrker på til sammen 470 000 mann og 560 tanks og selvdrevne kanoner og deretter smadre Gneise­ nau-linjen den 12. april. Fire dager senere smatt tyskernes 17.

armé inn bak Sevastopols linjer foran nesen på russerne. Alle Tysklands høytstående militære autoriteter, Hitler inklu­ dert, hadde tidligere vært overbevist om at når retretten først

begynte, ville den fortsette til sitt siste stadium - evakuering. Schorner, som skyndte seg å ro seg i land fra sin tidligere optimisme, hadde meldt at motstanden i Gneisenau-linjen og Sevastopol til sammen bare kunne holde i de mellom to og fire ukene det ville ta å opprette sjøverts skytteltrafikk mellom Krim og fastlandet. Men da de første forsyningskonvoiene måtte slåss seg både inn og ut gjennom de lette enhetene til den sovjetiske Svartehavsflåten som svermet utenfor Sevastopol, virket til og med Schomers siste prognoser vel optimistiske. Men Hitler insisterte på å holde Sevastopol. Russerne ga 17. armé en siste sjanse til å komme seg unna. De hadde kommet fram mot Sevastopol mye raskere enn de selv hadde regnet med, og trengte nå siste halvpart av april og nesten hele den første uka av mai til å omgruppere styrkene. Men Hitler nektet å benytte seg av denne anledningen. Mot slutten av april kalte Hitler Jaenecke til seg i Berghof og lovte ham «generøse» forsterkninger. Men da Jaenecke senere fikk vite at disse forsterkningene bare besto av fire bataljoner halvtrente rekrutter, ba han i et sint brev om at 17. armé ble lagt direkte under hærens overkommando, noe som ville gjøre Hitler personlig ansvarlig for utslettelsen av arméen. Som svar på dette erklærte Hitler at Jaenecke hadde vist at han ikke

Tropper fra tyskernes 17. armé er blitt reddet ut av Sevastopol og går i land i Constanta i Romania i mai 1944. Disse var blant de få heldige - over 100 000 tyske og rumenske soldater ble drept eller tatt til fange på Krim, og 42 000 andre druknet i Svartehavet etterat sovjetiske luftangrep hadde senket skipene deres under overfarten.

110

lenger var kapabel til å ha kommandoen over Sevastopol. Han ga kommandoen over arméen over til generalløytnant Karl Allmendinger, en av korpssjefene, og ga ordre om at Jaenecke ikke skulle vende tilbake til Krim. Fysisk sett var Sevastopol det stedet på hele østfronten som var lettest å forsvare. Byen og havnen var beskyttet av et svært kupert terreng og bratte åsrekker og særlig av Zapun-høydene som hadde vært berømte siden Krim-krigen. Og tyskerne hadde opprettet tre belter med skyttergraver og bunkere innenfor hverandre. 17. armés problem var ikke manglende festningsverker, men manglende mannskaper. Da Allmendinger overtok komman­ doen, hadde tyskerne og rumenerne til sammen 65 000 mann knapt tilstrekkelig til å bemanne den ytre forsvarslinjen på 43 km samt en indre linje på 29 km. Tolbukhin hadde for sin del tre arméer til rådighet, 2. gardearmé, 51. armé og Uavhengige maritime armé. Tidlig om morgenen den 5. mai slo 2. gardearmé til mot nordsiden av den ytre forsvarslinjen. Det var her tyskerne hadde satt inn hovedangrepet to år før, og nå ventet de at russerne ville gjøre det samme, fordi terrengets beliggenhet og veinettet var gunstigere for en offensiv enn tilfellet var lenger sør. Men 2. armés angrep var bare en finte. Vasilevskij og Tolbukhin kom ikke med hovedangrepet før to dager senere, etterat Allmendingers magre reserver var grundig bundet. Da gikk to andre sovjetiske arméer fra sørøst, forbi Balaklava og mot Zapun-høydene. Ved kveld hadde 51. armé og Uavhengige maritime armé brast gjennom begge de tyske forsvarslinjene og besteget Zapun-høydene, noe som ga russerne god utsikt over hele strandhodet ut til Kapp Khersones på vestspissen av halvøya.

Om kvelden «er himmelen over Sevastopol rødglødende,» som en sovjetisk korrespondent skrev, «fylt av drønn fra motorene og torden fra eksplosjonene, som om fjellene selv ble sprengt i stykker. Tyskerne har satt opp panservernkanoner, og den veggen av ild de reiser om kvelden, er så tykk at det ser ut som om en fargesprakende regnstorm har brutt løs over byen. Men våre fly trenger gjennom denne ildveggen, slipper ned sine bomber i bukta og senker skipene der, mens Ju-52 transportfly blir skutt ned etter hvert som de tar av fra flyplassen.» Om kvelden den 8. april, etterat russerne hadde tilrevet seg kontrollen over havnen, ga Hitler ordre om evakuering. I løpet av de neste fire nettene lå konvoier med skip nok til å ta alle overlevende om bord, utenfor Kapp Khersones, men noen av dem kom tomme tilbake til den rumenske havnebyen Constanta, mens andre fikk med seg bare en brøkdel av de mennene de hadde plass til. Marinen hevdet at hele Khersones var kledd i røyk og at skipene ikke kunne gå inn til land. 17. armés stabssjef hevdet på sin side at sikten hadde vært god nok til at skipene kunne gå inn, men at hele konvoier ikke engang hadde forsøkt. Resultatet var en fiasko, og de fleste av de tyskerne som hadde klart å komme seg ut til Kapp Khersones, ble etterlatt på stranden. «Neset var bokstavelig talt pakkfullt,» skrev Sjtemenko senere, «av tyske tanks, kjøretøyer, kanoner og bombekastere.

Det var merker etter sovjetisk bombing og granatbombardement overalt. Alt slags utstyr var blitt igjen i kløftene og i de bratte skråningene ned mot stranden. Soldatlikene var blitt fjernet, men en kvalmende stank hang fremdeles i luften. Så langt øyet kunne se, var sjøen dekket av oppsvulmede hestekadavre som rullet rundt i bølgene og sprakk i det varme været.» I mellomtiden hadde Hitler bestemt seg for hvor han skulle legge skylden for katastrofen ved Sevastopol. Verken Jaenecke eller Allmendinger fikk noen kommando mer.

Våren 1944 hadde russernes tre «støt» maltraktert de tyske linjene og skjøvet dem 500 km vestover. I nord var den tyske linjen skubbet nesten helt tilbake til grensen mot de baltiske statene. Og fra Pripjat til Svartehavet bøyde den tyske forsvarslinjen seg sterkt vestover og vitnet om tapet av Ukraina og gjenopprettelsen av Sovjetunionens grense mot Romania og Polen fra før 1939. Bare i midten, i Hviterussland, hadde de tyske arméene vært i stand til å holde stand gjennom de første månedene av 1944, og da bare fordi tyskernes armégruppe Sentrum ennå ikke hadde møtt sine utfordrere. Men denne armégruppen skulle i tidens fylde få sitt stål- og blodbad.

111

Sovjetiske flygere gjør klar til tokt over tyske linjer med sine tomotors 11-4 middelstore bombefly. 11-4 var det sovjetiske flyvåpenets nye arbeidshest.

113

ET NYTT FLYVÅPEN BYGGES OPP I en tale i 1942 beskrev den geniale sovjetiske flykonstruktøren

Sergej V. Iljusjin sin regjerings syn på flyvåpenet, en doktrine

som sto i skarp motsetning til vestmaktenes. «Vi har aldri akseptert doktrinen om at en krig kan vinnes ved massiv fjernbombing. Vi har alltid ment at flyvåpenets rolle var å gi støtte til bakkestyrkene.»

Iljusjin hadde imidlertid ikke rett når det gjaldt fortiden. I 20åra og begynnelsen av 30-åra hadde Sovjetunionen konkurrert med Storbritannia og USA om å utvikle firemotors bombefly beregnet på strategisk bombing over fiendens hjemland. Men >å ble Stalin så imponert over de smidige og slagkraftige tyske

ager-bomberne under den spanske borgerkrigen, at han be­ sluttet å reformere det røde flyvåpenet. Fra da av konsentrerte

man seg om taktisk luftkrig og konstruksjon av jagerfly og angrepsbombere. Fly-esset Aleksandr Pokrysjkin gratuleres av andre piloter etter en av hans 59 luftseire. For hver seier fikk han én ny stjerne klebet på sin amerikanske P-39.

Det sovjetiske flyvåpenet var fremdeles ytterst sårbart da

tyskerne kom med sitt plutselige angrep. I løpet av den første invasjonsuka i 1941 ble over 4 000 av de 7 700 sovjetiske flyene

som befant seg vestpå, ødelagt av tyskerne. De gamle bombe­ flyene fløy rene selvmordstokter mot Wehrmacht - av 800 fly var bare 266 på vingene i desember. Sovjetiske jagere ble skutt ned i mengdevis av de hurtigere og høytf ly vende Messer-

schmittene. Uerfarne sovjetiske, piloter grep til den desperate taktikken å forsøke å kjøre inn i de tyske flyene. Men mot slutten av 1942 begynte et nytt sovjetisk flyvåpen som en fugl Føniks å reise seg av asken etter det gamle. Fly­ fabrikker som i all hast var blitt flyttet til Sovjetunionens indre, spydde ut tusenvis av de nye modellene Stalin hadde bestilt.

Og i tillegg ble flere tusen britiske og amerikanske Lend-Leasejagere (tilv.) fraktet til Sovjetunionen. De nye sovjetiske flyene

var stort sett laget av tre, finér og syntetiske stoffer fordi det var mangel på aluminium, men de ga likevel pilotene selvtillit, kampvilje og anledning til å eksperimentere med jager-operasjoner.

I midten av 1943 hadde det sovjetiske flyvåpenet ikke

mindre enn 8 300 fly ved fronten og nesten en halv million menn og kvinner. Flyvåpenet utviklet seg raskt til en slagbjørn som kunne måle seg med den røde armé.

Kvinnelige piloter fra 46. garde-nattbomber-regiment briefés før et oppdrag. I løpet av krigen fløy kvinnene i dette regimentet 24 000 nattlige tokter. Tyskerne kalte dem «nattheksene».

114

115

Sanitetsfolk løfter en såret sovjetisk soldat inn i det ombygde kikker-setet i et PO-2 ambulansefly. Det var bare disse lette flyene som kunne lande på gresslettene like

116

EN BEDERVET FEMSYLINDRET LEVNING PO-2 så ut som en levning fra første verdens­ krig og oppførte seg akkurat slik. Den var liten og langsom - 90 km/t - og daterte seg til 1927. Likevel fikk denne tre- og presenningkassen med en stotrende fem-sylindret motor mange forskjellige roller i det hardt

pressede sovjetiske flyvåpenet både i 1941 og 1942. PO-2 gjorde tjeneste som skolefly, speiderfly, luftambulanse og ordonnans for kurérer til felthovedkvarterene, og den frak­ tet viktige krigsfanger fra fronten. Forbløffende nok ble PO-2 også brukt til nattbombing. De sovjetiske pilotene, hvorav mange var kvinner, krysset de tyske linjene én for én i lav høyde og peilet inn fienden i mørket. Siden disse små flyene stort sett ikke var av metall, kunne de unnslippe tyskernes radar, og pilotene forsterket overraskelses-

momentet ved å gli inn over fienden med motoren slått av. Deretter slapp de et par lette bomber og granater og snek seg vekk før de tyske jagerne kom seg opp. Slike tokter forårsaket ikke så store øde­ leggelser, men de hadde betraktelig verdi som irritasjonsmoment. Hvert angrep tvang tyskerne opp og ut for å bemanne luftvern­ kanoner og skyttergraver og ødela natte­ søvnen deres. Tyskerne ble vekket av disse flyene så regelmessig at soldatene kalte PO-2 «vakthavende sersjant».

Besetningen varmer opp en sovjetisk Po-2 som ligger skjult i en snøkledd skog.

ved fronten.

Sovjetiske PO-2 overvåker en slepebåt som stimer gjennom Kertsj-sundet med en forsyningslekter.

117

Fallskjermsoldater på treningstokt går om bord i en TB-3, et foreldet tungt bombefly som etter 1941 bare ble brukt til transport.

Et II-4 «altmuligfly» med torpedo varmer opp sine 1100 HK foran et raid mot skipstrafikken ved Murmansk.

118

EN TØFF TRIO AV TAKTISKE BOMBEFLY Det sovjetiske flyvåpenet slik det gjenoppsto i 1943 hadde fryktinngytende taktisk slagkraft i sine to allsidige tomotors bombe­ fly, Pe-2 og II-4, og den stortartede en motors angrepsbomberen som kom best til sin rett i direkte støtte til den røde armés infanteri og tanks. Den enmotors H-2 Stormovik, konstruert av Sergej lljusjin, ble kalt «den flygende stridsvogn» fordi den var så vanskelig å skyte ned - dens vitale deler var godt beskyttet bak en stålplate. Senere modeller av Stormovik tok med en haleskytter for å holde tyske jagere unna, og med sitt våpenarsenal kunne den stanse en hel panserkolonne. Den var utstyrt med to 37 mm kanoner, tre mitraljøser, og under vingene bar den enten åtte raketter eller 1 325 pund bomber.

■M

Pe-2 stupbombere slipper sin ett tonns bombelast over et jernbanekryss.

■

_______

Seks 11-2 Stormoviker i tretopp-høyde peprer en tysk stilling på Krim med brann- og splintbomber.

119

FRA SITTENDE ENDER TIL ROVFUGLER

En 1-153 takser til start i 1941. Flyet var den siste biplanjageren i et større lands flyvåpen.

Korpulente 1-16 i en foreldet, tett formasjon som tyskerne med letthet kunne angripe.

120

De to hovedtypene av jagerfly russerne sendte opp mot Luftwaffe i 1941 - 1-16 (nederst til v.) og 1-153 (til v.) — var nesten ti år gamle og håpløst umoderne. Ingen av dem kunne følge en Messerschmitt i høyden, og deres toppfart lå 160 km lavere enn Me-109's 560 km/t. De tyske jagerpilotene slo ned på dem ovenfra og satte fantastiske skalprekorder. Ett av essene, major Erich Hartmann, skjøt-ned over 300 sovjetiske fly. Men i begynnelsen av 1942 var hjelp underveis. Til en konstruktørkonkurranse i 1939 hadde tre flykonstruktører - Semjon Lavotsjkin, Vladimir Corbunov og Mikhail Gudkov - slått seg sammen og skapt et jagerfly som bar deres initialer, LaGG. De første tre modellene hadde for liten motorkraft. Skroget, som hovedsakelig besto av tre, var for tungt for de væskeavkjølte moto­ rene. Men LaGG ble en dundrende suksess da den ble utstyrt med en kraftig stjernemotor, og under sitt nye navn La-5 (nederst til h.) var den jevngod med en Messer­ schmitt.

En LaGG-3 varmer opp foran et vinteroppdrag i 1942. Fordi flyet hadde lett for å gå i spinn og styrte, kalte de sovjetiske pilotene flyet «den lakkerte kiste».

En av krigens bedre jagere, La-5, var en kombinasjon av det stødige LaGG-skroget og den lultavkjølte motoren fra AS-82, som ga 1510 HK.

121

MIG-3 hadde farlig dårlig balanse med sin lange, tunge nese og sin korte bakpart. Flyet var konstruert som høyde-jager, og viste seg lite effektivt i lave høyder.

Den høytflygende Jak-3 under stigning. Luftwaffes jagerpiloter ble bedt om å holde seg unna dette flyet, som de kjente igjen på det manglende luftinntaket på underkroppen.

EN VAKKER FIASKO OG EN SOLID SUKSESS Av de jagerflyene som kom ut av 1939-konkurransen, var det ett som var så vrient at sovjetiske piloter var redd for å fly det, mens et annet viste seg å bli det mest pålitelige jagerflyet i annen verdenskrig. Det mislykte flyet var den vakre MIG-3 (over), konstruert av Artjom I. Mikojan (bror av politbyråmedlem Anastas) og Mikhail Gurevitsj. Den største vanskeligheten med MIG-3 var at motoren var for kraftig og tung for det korte, lette skroget. Den var også magert bestykket med sine tre maskingevæ­ rer - ingenting å stille opp mot en kanonbestykket Messerschmitt. Det vellykte flyet var Jak. Konstruktøren, som flyet var oppkalt etter, Aleksandr S. Jakovlev, stjal visse trekk fra de tidlige Messerschmittene og den britiske Spitfire og bygde dem inn i et noe klumpete fly som var utstyrt med kanoner og var manøvreringsdyktig og lett å fly. Jakovlev arbeidet utrettelig med å videreutvikle basismodellen Jak-1. Jak-3 (til v.) kunne måle seg med de beste tyske flyene i stigeevne og hastighet, og Jak-9 (til h.), som hadde ekstra bensintanker, kunne eskortere bombefly på tokter over 2 000 km. Til sammen bygde Sovjetunionen over 30000 fly av merket Jak, som utgjorde 58% av landets jagerfly under krigen.

122

Patruljerende lak-9 fra elitestyrken 6. gardearmé flyr over Krim i 1944. Disse flyene hadde 37 mm kanoner i propellnavet.

123

Med svart røyk veltende ut styrter en ødelagt Messerschmitt mot jorda mens den seirende sovjetiske piloten, en kaptein Tarasov, følger med i sin jak. Denne Tarasovs 19.

124

luftseier fant sted i slutten av 1943, da de sovjetiske pilotene endelig hadde fly som kunne måle seg med de tyske.

125

I mai 1944, da den sovjetiske vinteroffensiven endelig kjørte seg fast i gjørma, var det bare ett større sovjetisk landområde som sto under tysk kontroll, nemlig Hviterussland, et skogkledd landskap spekket med innsjøer mellom de baltiske statene og Ukraina. Her løp frontlinjene til feltmarskalk Ernst Busch og hans armégruppe Sentrum langs Dnjeprs øvre løp og gjorde en sving bare 500 km øst for Moskva. Det hadde ikke skjedd noen betydelige forandringer i dette området siden 1941, da tyskerne ble skjøvet tilbake etter å ha stått en stund ved Moskvas porter.

Til tross for at den sovjetiske fremrykningen i nord og i sør hadde gjort Buschs flanker farlig utsatt, var han ikke særlig redd for et sovjetisk angrep. Tyskernes etterretningstjeneste på østfronten spådde at den store sovjetiske sommeroffensiven 1944 ville bli rettet sørover mot Balkan. Hitler var enig. Etter hans mening kunne Stalin ikke la muligheten til å grafse til seg Romania, Bulgaria og Ungarn gå fra seg. Russerne hadde jo lenge siklet etter disse landene. Et sovjetisk fremstøt mot Balkan ville ikke bare sette disse Tysklands vaklevorne allierte ut av spill, men også stenge av Hitlers tilførsel av den vitale rumenske oljen, noe som gjentatte allierte bombetokter mot landets kilder og raffinerier ikke hadde klart. Det ville også gi den røde armé klar bane inn i Østerrike og Sør-Tyskland langs Donaus elvedaler. Med disse faktorene i bakhodet falt det ikke Busch inn å kla­ ge over at Hitler ribbet hans armégruppe Sentrum for enheter for å forsterke den sørlige sektoren av Russlands-fronten. I løpet av mai 1944 ga Busch fra seg 15% av sine divisjoner, 33% av sitt tunge artilleri, 50% av sine panserjagere og 88% av sine stridsvogner. Armégruppe Sentrum, som en gang hadde vært Tysk etteretningsbommert

En slagplan som irriterte Stalin Massiv støtte fra partisanene Hitler avsier en dødsdom: «Vitebsk skal holdes»

«Det var russere til høyre og venstre og bak oss» Et overrumplingsangrep over en «ufremkommelig» sump Massegravene fylles i Bobrujsk

Et lass Jernkors Den sovjetiske marinen i ferjetrafikk

en styrke på nesten en million mann, var nå nede i 400 000 - og lå lagelig til for hogg med sin sårbare 720 km lange frontlinje. Det viste seg at Hitler hadde tatt uhyggelig feil. Siden april 1944 hadde den sovjetiske overkommandoen flittig arbeidet med planleggingen av et storstilt fremstøt mot den tyske linjen i Hviterussland, og Føreren hadde i virkeligheten lagt alt til rette for russerne. Den hviterussiske kilen var for russerne både en trussel og en innbydende anledning. Kilen truet flankene til enhver offensiv inn i de baltiske statene eller Polen. På den annen side var den ytterst sårbar. Hvis Stalin kunne knipe av kilen med angrep

RUSSERNE RYDDER SIN JORD

både fra nord og sør, kunne hans styrker slå til som de ville mot de baltiske statene, Øst-Preussen og de sentrale delene av Polen, uten bekymring for flankene eller de bakre rekkene. Når Stalin festet blikket mot midtavsnittet, betydde det ikke at han overså de strategiske mulighetene på Balkan. Han hadde heller ikke unnlatt å spekulere over hvordan de allierte kunne tenkes å vurdere hans hensikter der. Helt siden Teherankonferansen i november 1943 hadde han britene og amerika­ nerne mistenkt for det han kalte «Balkan-varianten» - en forebyggende landgang i området for å holde russerne vekk. Ved det første tegn til alliert aktivitet i området hadde Stalin tenkt å rykke inn og karre til seg Balkan. Men i og med at Normandie-invasjonen var stipulert til våren 1944, lå Balkanvarianten neppe i kortene, og Hviterussland kunne trygt prioriteres. Stalin fastsatte navn og tid for offensiven mot Hviterussland med pompøs historisk symbolikk. Angrepet fikk kodenavnet operasjon Bagration, etter Pjotr Bagration, en russisk prins som hadde vunnet seg et ry i kampen mot en annen inntrenger fra vest - Napoleon. Og offensiven skulle starte den 22. juni, på treårsdagen for Hitlers invasjon i Sovjetunionen. Planlegging og koordinering ble overlatt til marskalkene Vasilevskij og Zjukov, arkitektene bak seirene ved Stalingrad og Kursk. De arbeidet hele mai og juni med å samle sammen en styrke på 2,5 millioner menn til operasjon Bagration. Av disse var over 1,2 millioner stridende soldater, organisert i 166 infanteri-, panser-, kavaleri- og motoriserte divisjoner. Infante­ riet skulle støttes av 5 200 tanks og selvdrevne kanoner, 7 000 jager- og bombefly og over 31 000 feltkanoner og bombekaste­ re. I flere uker før angrepet skulle starte, kom det daglig over 100 toglass med ammunisjon, mat og drivstoff til de fremre sovjetiske linjene. Det ble samlet sammen en enorm lastebil­ park - med mange amerikanske Lend-Lease-biler - for å forsyne de fremrykkende arméene så snart angrepet var i gang. Og omkring 300 000 sykehussenger sto klare til å ta imot strømmen av sårede. Tyskerne la ikke merke til noen spesiell aktivitet i nærheten av armégruppe Sentrum før i slutten av mai, da 9. armé meldte om tett trafikk på motsatt side av Dnjepr. Etter dette kom forvarslene om trøbbel i tur og orden. Buschs 3. panserarmé samt 4. og 9. armé identifiserte nye fiendtlige enheter i sine

respektive sektorer. En nedskutt sovjetisk pilot bekreftet rykter som tyske agenter allerede hadde fått snusen i, om at marskalk Zjukov hadde kommandoen i området - et sikkert tegn på at svære greier var i gjære. Men da Busch fortalte Føreren om denne virksomheten, avfeide Hitler det hele som en sovjetisk avledningsmanøver, verken mer eller mindre. Man måtte jo regne med, sa Hitler, at russerne ville kjøre inn noen forsterk­ ninger i Hviterusslands-området for å binde armégruppe Sentrum mens den røde armé angrep i sør. Den strategien Vasilevskij og Zjukov hadde utviklet, var en klassisk omfatningsoperasjon som skulle sperre inne eller smadre mesteparten av armégruppe Sentrum. Marskalk Rokossovskij, sjef for 1. Hviterussiske front, skulle gå mot Minskfra sørøst. Samtidig skulle 3. Hviterussiske front under generalløyt­ nant Ivan D. Tsjernjakhovskij angripe Minsk fra nordøst og slutte forbindelse med Rokossovskij. Tsjernjakhovskij skulle få hjelp av general Ivan K. Bagramjan, hvis 1. Baltiske front skulle være med på gjennombruddet og siden beskytte Tsjernjakhovskijs nordflahke. 2. Hviterussiske front under ledelse av den nyutnevnte general Matvej V. Zakharov, skulle gjøre tjeneste som bindeledd mellom de to kjevene i den sovjetiske knipetanga og dytte tyskerne bakover mot Rokossovskijs og Tsjernjakhovskijs felle. De sovjetiske feltkommandantene var skjønt enige om den generelle angrepsplanen, men det oppsto et par skarpe meningsforskjeller angående de eksakte måtene å gjennomfø­ re planen på. Rokossovskijs styrker skulle for eksempel erobre og nøytralisere den befestede byen Bobrujsk før de kunne fortsette mot Minsk. Bobrujsk lå i nordenden av de enorme Pripjat-myrene, som tvang panservogner til å holde seg til forholdsvis smale korridorer med tørt underlag. Rokossovskij kom til at forholdene på Pripjat-myrene tvang ham til et toarmet angrep mot Bobrujsk. Dette var i strid med Stalins taktikk-doktrine, som alltid krevde et enhetlig, massivt anslag i begynnelsen av en offensiv. Rokossovskijs kjetterske taktikk ble gjenstand for skarp debatt under et møte i Moskva den 22. mai. Han presenterte i detalj sin plan og beskrev dens fortrinn for Stalin og medlem­ mer av den statlige forsvarskomitéen, bl.a. utenriksminister Vjatsjeslav M. Molotov og sekretær for Sentralkomitéen Georgij M. Malenkov. Rokossovskij rakk såvidt å nevne idéen

127

om et toarmet angrep før Stalin avbrøt ham. «Gjennombruddet må skje på ett sted,» erklærte Stalin fast. «Hvis vi bryter igjennom på to sektorer,» svarte Rokossovskij, «kan vi sette inn flere styrker i angrepet, og deretter nekte fienden å overføre forsterkninger fra den ene sektoren til den andre.» «Og det kaller De en fordel?» spurte Stalin foraktelig. «Gå ut og tenk over saken en gang til.» Rokossovskij gikk inn i et siderom og tenkte gjennom angrepsplanen. Jo mer han tenkte, desto sikrere ble han på at terrenget krevde spredning av styrkene. Et enhetlig fremstøt ville koste en mengde unødig liv dersom hans soldater ble sperret av i én smal korridor. Med fornyet tillit til sin overbevisning gikk Rokossovskij tilbake til Stalins arbeidsrom. «Har De tenkt gjennom saken, general?» spurte Stalin. «Javisst, kamerat Stalin.» «Det skulle vel bety at vi slår til med ett fremstøt?» spurte

128

Stalin retorisk og pekte allerede ut angrepsruten på kartet. «To fremstøt er mer tilrådelig, kamerat Stalin,» repliserte Rokossovskij. De andre generalene så på ham i måpende taushet. Stalin studerte kartet. Så sa han: «Gå ut og tenk over saken en gang til. Ikke vær sta, Rokossovskij.» I siderommet fikk Rokossovskij snart selskap av Molotov og Malenkov. «Glem ikke hvor De er og hvem det er De snakker med,» advarte Malenkov. «Det er kamerat Stalin De er uenig med.» «De må si Dem enig, Rokossovskij,» tilføyde Molotov. «Vær enig, det er det hele.» Rokossovskij ble igjen ført inn til Stalins kontor. Nådeløst spurte diktatoren: «Nå, hva er best - to svake fremstøt eller ett sterkt fremstøt?» «To sterke fremstøt er bedre enn ett sterkt fremstøt,» svarte Rokossovskij.

«Men hvilket av dem burde være hovedfremstøtet etter Deres mening?» «Begge burde være hovedfremstøt.» I et langt, fortettet øyeblikk pattet Stalin på pipen og sa ingenting. Så gikk han bort til Rokossovskij, la armen om skulderen hans og sa til de andre: «Vet dere, Rokossovskij har rett. Og i sin alminnelighet liker jeg en kommandant som blir ved sine kanoner. Jeg bekrefter Deres beslutning, kamerat Rokossovskij.» Det var nå opp til Rokossovskij å vise at han hadde rett - på slagmarka.

De sovjetiske styrkene slapp løs operasjon Bagration over tre dager. De angrep den tyske nordflanken den 22. juni, den midtre sektoren den 23. juni og sørflanken den 24. Dette stykkevise angrepet forvirret tyskerne, akkurat slik Vasilevskij og Zjukov hadde tenkt seg. Offensiven ble tre dager gammel før den grusomme sannheten gikk opp for Hitler - at russerne gikk til storstilt offensiv mot det svakeste punktet i det tyske forsvaret. I armégruppe Sentrums hovedkvarter i Minsk satt feltmar­ skalk Busch og lyttet med økende forskrekkelse på radiomeldingene om det sovjetiske gjennombruddet. Men det var lite han kunne gjøre for å stanse russerne. Hviterussiske partisaner hadde detonert 10 500 sprengladninger like bak de tyske linjene og ødelagt det vitale jernbanenettet som var nød­ vendig for å få forsyninger og forsterkninger opp til fronten. Partisanene hevdet å ha avsporet 147 tog på tre dager. Busch

hadde bare fem underbemannede og halvtrente divisjoner i reserve, og Luftwaffes 6. luftflåte, som skulle støtte armégruppe Sentrum, hadde bare 40 jagerfly klare til bruk den dagen angrepet kom. Men det verste var at åtte av Buschs beste divi­ sjoner var fastlåst i «befestede steder» langs fronten, og de kunne bare frigis til Busch etter direkte ordre fra Hitler. De fire sovjetiske armégruppene dundret inn i tyskernes stillinger på seks forskjellige steder langs den 720 km lange fronten. I Vitebsk-området ble generaloberst Georg-Hans Reinhardts 3. panserarmé pårent av general Bagramjans 1. Baltiske front og av general Tsjernjakhovskijs 3. Hviterussiske front. Under det rasende angrepet ble Reinhardts 9. og 6. korps tvunget på kaotisk retrett, og de nordlige og sørlige adkomst­ veiene til Vitebsk ble liggende åpne. Den 23. juni hadde 1. Baltiske front boret seg 16 km inn i de tyske linjene. Reinhardt ringte til sin overordnede, feltmarskalk Busch, og ba om lov til å evakuere Vitebsk omgående. Men Busch, som tenkte på Førerens ordre om å holde stand, nektet. Busch ville heller ikke gå med på å la Reinhardt fortsterke sine hullete flanker med de fire passive divisjonene fra 53. korps som ble brukt som garnison i Vitebsk. Den 24. juni var situasjonen blitt så desperat at Reinhardt gikk bak ryggen på Busch og appellerte direkte til Hitler. I en telefonsamtale med Hitlers stabssjef, general Zeitzler, sa Reinhardt at 53. korps med sine 25 000 mann snart ville ligge omringet i Vitebsk av de sovjetiske angrepsspissene. Hvis de fire divisjonene skulle reddes fra utslettelse, måtte de trekkes ut

øyeblikkelig.

Rekker av lastebiler, klare til den røde armés offensiv i Hviterussland, er samlet i et depot utenfor Moskva i mai 1944 og skal snart til fronten. Alt i alt 12 000 lastebiler fraktet sovjetiske soldater og forsyninger til den enorme slagmarka^

I det avgjørende slaget sommeren 1944 gikk 166 divisjoner fra fire sovjetiske armégrupper til angrep på tyskernes armégruppe Sentrum i seks separate punkter (små piler) i Hviterussland, med ordre om å gå mot Minsk og omslutte fiendens 38 divisjoner. Den tyske forsvarsplanen gikk ut på å binde sovjetiske styrker og kjempe til døden i fire byer - Vitebsk, Orsja, Mogilev og Bobrujsk.

129

Zeitzler ba Reinhardt vente i telefonen mens han snakket med Hitler. Etter 10 minutter fortalte Zeitzler hva som var Førerens ordre: «Vitebsk skal holdes.» Noen minutter senere fikk den oppgitte Reinhardt melding om at russerne rykket inn mot den eneste veien som var igjen mellom Vitebsk og de tyske stillingene i vest. Det gikk tre timer til før Hitler innså hvor alvorlig 53. korps7 situasjon var. I en radiomelding klokka 18.30 den 24. juni ga han endelig 53. korps tillatelse til retrett. Men på én betingelse: «Én divisjon,» het det i Hitlers ordre, «skal forbli i Vitebsk og holde stand. Divisjonssjefens navn skal rapporteres til meg.» Reinhardt valgte motstrebende ut 206. infanteridivisjon under generalløytnant A. Hitter til rollen som offerlam. Men Hitler hadde skiftet mening for sent. Sjefen for 53. korps, generalmajor Freidrich Gollwitzer, forsøkte å lede tre av sine divisjoner ut av den sovjetiske omringingen. Men det fantes ingen vei ut. Om ettermiddagen den 25. juni meldte Gollwitzer over radioen til Reinhardt: «Situasjonen har endret seg drastisk. Totalt omringet. 4. Luftwaffe feltdivisjon eksisterer ikke lenger. 246. infanteridivisjon og 6. Luftwaffe feltdivisjon viklet inn i harde kamper på flere hold. Forbitrede kamper i det befestede området i Vitebsk.» I de neste to dagene ble Gollwitzers korps klemt fra alle kanter av sovjetisk infanteri, nådeløst pepret av artilleri og bombet og strafet av det sovjetiske flyvåpenet. En tysk sersjant beskrev senere de omringede troppenes forvirring og frykt: «Ingen visste hva som foregikk. Det var russere bak oss og til høyre og venstre. Det gikk rykter om at menn som mistet kontakten, ble oppgitt av hovedkvarteret. Vi fikk høre at vi var midt blant de russiske stillingene. Vi ønsket å bryte ut. Vi skjøt, min Gud, men det var nytteløst. Det var som å skyte på bølgene når det flør.»

/ hovedkvarteret til 1. Hviterussiske front sitter sjefen, Konstantin K. Rokossovskij, i telefonen foran kartet under forberedelsene til den enorme sovjetiske offensiven som innbrakte sovjetstyrkene hele Hviterussland og de østre delene av Polen sommeren 1944. Til høyre Rokossovskijs politiske kommissær, generalløytnant K. F. Telegin.

130

Om morgenen den 27. juni fikk Reinhardt en siste rapport fra Gollwitzer. Troppene hans, som fremdeles forsøkte å kjempe seg ut, sto 16 km sørvest for Vitebsk og gjorde små fremskritt. Men de hadde lite ammunisjon og var under konstant flyangrep. Etter denne meldingen var radioen taus. Sovjetiske vitner fortalte senere at omkring 8 000 mann fra 53. korps hadde klart å bryte ut av den sovjetiske omringingen. Men de ble snart omringet på ny. Den 27. juni aksepterte Gollwitzer et sovjetisk ultimatum og overga seg til general Tsjernjakhovskijs styrker. I fangenskapet ga Gollwitzer uttrykk for sin frustrasjon og bitterhet over den katastrofen som hadde rammet korpset hans: «Det er ikke hæren som har ansvaret for det som skjedde,» fortalte han Tsjernjakhovskij. «Det er Hitler.»

Mens Gollwitzers tre divisjoner ble utslettet under kampen for å komme seg ut av omringingen, var Hitler mer opptatt av mistanken om at Hitters 206. divisjon kanskje ikke ville kjempe til siste kule for Vitebsk. Den 25. juni ga han Reinhardt ordre om å slippe en stabsoffiser i fallskjerm ned i den omringede byen for å overlevere en skriftlig ordre til Hitter. Dette var det siste halmstrået for Reinhardt. Han påpekte overfor Busch at Førerens ordre allerede var blitt sendt ut over radio og erkjent av Hitter. Reinhardt så ingen vits i å ofre ett eneste liv til i Vitebsk. Busch, som forutsigelig nok ble sjokkert over slik ulydighet, viste til at Føreren ventet på navnet til den offiseren som skulle dra, samt avreisetiden. Reinhardt svarte at hvis Hitler virkelig insisterte på denne ordren, ville han reise selv. Reinhardts bløff virket. I løpet av en time hadde Hitler trukket ordren tilbake. Men Hitlers ordrer kunne ikke lenger endre skjebnen til 206. infanteridivisjon. Den 26. juni, da Vitebsk smuldret sammen under sovjetisk artilleriild og bom­

betokter, tok Hitter saken i sin egen hånd og ga ordre til utbrudd så snart mørket falt på. Mennene lastet de tallrike sårede på hestekjerrer og en artilleritraktor. Like etter klokka 22 fant Hitters fortropp en åpning i den sovjetiske jernringen og

begynte å lede den medtatte divisjonen ut. Russerne oppdaget snart Hitters nattlige manøver. Styrker fra general Tsjernjakhovskijs 39. armé styrtet til for å avskjære og omringe den bedrøvelige kolonnen av tyskere. I despera­ sjon ga Hitter sine menn ordre om å angripe de sovjetiske stillingene med bajonettene på. Tsjernjakhovskijs menn meide ned de slitne tyskerne etter hvert som de rykket fram. Etterpå omringet de Hitter og en håndfull overlevende som hadde gjemt seg i skogen like ved. Da russerne marsjerte inn i Vitebsk den 26. juni, var de befestede byene Orsja og Mogilev allerede under angrep fra general Zakharovs 2. Hviterussiske front og elementer fra 3. Hviterussiske front. To divisjoner fra general Kurt von Tippels-

kirchs 4. armé var allerede utslettet i de befestede byene, og resten av 4. armé flyktet i forvirring og kaos. Snart var det bare noen få enheter som utgjorde sammenhengende formasjoner. I de tyske frontlinjene styrtet alle inn for å stanse den russiske bjørnen - ingeniørsoldater, militærpoliti, sanitetsfolk, kokker og sjauere. I denne sektoren fikk det sovjetiske infanteriet uvurderlig hjelp av jagerne og bombeflyene i general K. A. Versjinins 4. flyvåpenarmé. Versjinins hovedmål var tyskernes svære 88 mm kanoner, som Tippelskirch hadde flyttet opp til fronten som kompensasjon for mangelen på panserjagere og panservernskyts. Men for å få stor aksjonsradius var de plassert på åpen mark, noe som gjorde dem ytterst ubeskyttet mot angrep fra luften. Versjinins piloter hadde litt av en dag. De ødela kanonene med presisjonsbombing, strafet besetningene med maskingeværild og tok knekken på tyske kommandobunkere med kanonild. Etterpå, under tyskernes retrett, sørget pilotene for store tyske mannskapstap og ødela omkring 3 000 kjøretøyer. «Vi har ikke sett maken til angrepsmål siden Krim,» jublet Versjinin. Tippelskirch beordret en av sine reserveenheter, Feldherrnhalle pansergrenaderdivisjon, til å ile fram og tette «hullet øst for Mogilev». Divisjonssjefen, generalmajor von Steinkeller,

meldte seg straks for sjefen for 4. armés 39. korps, general Martinek. «Nøyaktig hvilket hull er det De er sendt for å tette?» spurte Martinek vantro. «Her fins ikke annet enn huller. Stedet for Dem er Berezina-elva, slik at vi kan ha en avskjæringslinje der når vi ikke lenger kan holde Dnjepr. Og det vil være temmelig snart.» I kampens hete begynte garvede tyske offiserer å bryte sammen. Den sovjetiske korrespondenten Ilja Ehrenburg forteller at en tysk general ble funnet ørkesløst vandrende i en skog ved Mogilev slepende på en bombekaster. Generalen gjentok hele tiden for seg selv: «Jeg er en tysker, ikke en lus.» Andre tyske offiserer forsøkte å rasjonalisere bort katastrofen. Blant disse var en tysk major som snublet ut av skogen ved Mogilev og overga seg til Ehrenburg. «I øyeblikket er det dere som har overtaket,» sa fangen til Ehrenburg. «Tyskland er nødt til å kjempe på to fronter. Men dere må innrømme at teknikken ved stridsvogngjennombrudd og omringing er den tyske strategiens store bedrifter. Dere følger bare i våre fotspor.»

I den sørlige enden av frontlinjen var det tyskernes egen taktikk marskalk Rokossovskij brukte da hans 1. Hviterussiske front satte inn sitt toarmede angrep på Bobrujsk. Men Rokossovskijs strategi oppviste også et visst særpreget russisk raffinement for å overrumple generalløytnant Hans Jordans 9. armé. Rokossov­ skijs fremstøt fikk f.eks. assistanse fra marinens ferskvannsflåte, Dnjepr-flotiljen, som seilte oppover Berezina til Bobrujsk og forhindret ethvert fiendtlig forsøk på å krysse elva. Rokossovskij hadde forberedt sitt angrep med karakteristisk grundighet. Fly fra 16. flyvåpenarmé fotograferte de tyske stillingene og merket av tyske kanoner og befestede stillinger for den røde armés artilleri. Rekognoseringspatruljer raidet tyske skyttergraver og tok med seg fanger og dokumenter til Rokossovskijs etterretningsavdelinger. Ingeniørsoldater gravde forsiktig opp 34 000 tyske landminer og uskadeliggjorde dem. Rokossovskijs artilleri, som var hårfint siktet inn mot de tyske stillingene, åpnet ild klokka 4 om morgenen den 24. juni. Den sovjetiske korrespondenten Vasilij Grossman observerte bom­ bardementet fra en landsby i nærheten: «Hammerslagene fra hovedkvarterets artilleri, tordenen fra kanonene, haubitsenes tunge anslag og den skarpe, hurtige smatringen fra regimentsskytset blandet seg i et brøl som fikk jorda til å ryste. Gjennom

131

artilleriets romling trengte en plystrelyd, som når et lokomotiv slipper ut stimen. Hundrevis av ildsigder for opp i luften og falt ned over de tyske skyttergravene - det var gardistenes bombekastere som hadde åpnet ild. En katt løp nedover den øde landsbygata og slepte halen etter seg i støvet. Den må ha mjauet desperat, men det var det ingen som kunne høre. Løvet skalv i de hviterussiske lønnetrærne, eikene og poplene. I de forlatte husene singlet det i vindusruter, mursteinsovner falt smuldrende i golvet, og dører og vindusskodder slang vilt.» Generalløytnant P. I. Batovs 65. armé, som gikk i spissen for den sørlige angrepsbrodden, gjorde raske fremskritt. Til sitt hovedfremstøt hadde Batov valgt seg ut en 500 meters sumpstrekning som tyskerne anså som umulig å forsere. Han ga infanteriet ordre om å flette seljegreiner sammen til en slags truger, og med slike på beina krysset Batovs menn sumpen uten å synke ned i søla. Like i nærheten romlet et stridsvognkorps gjennom sumpen på en improvisert kavlevei av tømmer­ stokker og greiner fra trærne. Disse hadde Batovs ingeniørsoldater bygd under røykdekke. 9. armés 41. panserkorps ble fullstendig overrumplet av den uventede retningen angrepet kom fra og ble tvunget bakover. Ved middagstid hadde det sovjetiske infanteriet løpt inn over tyskernes skyttergraver i stridslinjen, og I garde-stridsvognkorps skar seg inn mot Bobrujsk, etterfulgt av hurtiggående mekaniserte divisjoner og kavaleri. Rokossovskijs nordre angrepsarm, med generalløytnant Alekandr Gorbatovs 3. armé i spissen, møtte uventet hard motstand. Etter fire timers forbitret kamp hadde Gorbatovs menn bare nådd fram til den andre av de tyske skyttergravlinjene. Gorbatov ba om hjelp fra 16. flyvåpenarmé. «Himmelen var i opprør,» skrev korrespondent Grossman, «av de rytmiske drønnene fra stupbomberne, den harde, metalliske lyden fra angrepsflyene og den gjennomtrengende hylingen fra Jakovlev-jagerne. Marker og åkrer var spraglet av konturene fra hundrevis av fly.» Da kvelden kom, hadde flyene fra 16. flyvåpenarmé gjort unna 3 200 enkeltflyginger mot de tyske stillingene. Gorbatovs infanterisoldater gjenopptok angrepet, og ved middag dagen etter hadde den siste skyttergravlinjen falt i hendene på russerne. Det sovjetiske IX stridsvognkorps fulgte infanteriet gjennom de tyske linjene og gikk mot Bobrujsk fra nord.

132

DEN LETTESTE AV TUNGE TANKS: HARDTSLÅENDE STALIN II

Stalin II, som var en forbedret utgave av den tunge stridsvognen Josef Stalin, var en for­ bløffende og dødbringende kombinasjon av ytterligheter. Den veide bare 45 tonn - 20 tonn mindre enn de andre tunge vognene. Likevel var den utstyrt med den største hovedkanonen av alle stridsvogner i annen verdenskrig, og dens panser var blant det tykkeste som fantes. Dette klarte de sovjetiske konstruktørene

å få til ved å gi den lav profil med en høyde på 2,72 m. Dermed sparte man på vekten og gjorde Stalin II vanskelig å treffe. Enda mer vekt ble innspart med fordelingen av panse­ ret. Det var tynt noen steder, men i fronten, som var mest utsatt for angrep, var det opp­ til 15 cm tykt. En tysk panseroffiser som møtte Stalin II, ble deprimert over at «selv om mine Tigere begynte å treffe på 2 200 meter, slo våre granater ikke gjennom dem

før vi var på halvparten så langt hold». Naturligvis var det en pris å betale for disse fordelene. Den lave høyden medførte liten plass for den fire mann sterke besetnin­ gen. Det var så liten plass at vognen gikk i strid med bare 28 runder ammunisjon til hovedkanonen - 56 mindre enn den tyske Tigeren hadde - og bakpå skroget hadde Stalin II to meget utsatte bensintanker.

133

Den 27. juni sluttet Batovs og Gorbatovs styrker forbindelse vest for Bobrujsk. Rokossovskij hadde lykkes med sin strategi. Fem korps fra den tyske 9. armé - anslagsvis 100 000 mann i alt - var sperret inne ved Bobrujsk eller på østbredden av Berezina. Dnjepr-flotiljen støttet de sovjetiske troppene langs Berezina ved å hindre tyskerne i å bruke broene og gikk samtidig i ferjetrafikk med menn, hester, kanoner og lastebiler fra sovjetstyrkene. Over en tredagersperiode hadde skipene fraktet 66 000 mann til slagmarka. Med desperasjonens fryktløshet forsøkte tyskerne flere

ganger å hogge seg ut av Rokossovskijs omringing. General P. A. Terjomov, som ledet Rokossovskijs 108. infanteridivisjon, møtte et slikt angrep. «Omkring 2 000 fiendtlige offiserer og soldater støttet av temmelig sterk artilleriild angrep våre stillinger,» forteller Terjomov. «Våre kanoner åpnet ild fra 700 meters hold, og maskingeværene sluttet seg til da avstanden var 400 meter. Nazistene fortsatte fremrykningen. Granater eksploderte midt blant dem, og maskingeværene meiet dem ned. Likevel kom de fremover, over likene av sine egne menn. De kom blindt. Det var ingenting heroisk over det. I denne

Polske undergrunnskjempere støtter den sovjetiske fremrykningen og samles i kamuflasjedrakter foran'et angrep mot tyskerne ved Vilna i januar 1944. Men den røde armé viste disse ikke-kommunistiske geriljasoldatene liten takknemlighet. Etterat Vilna falt i juli, var de polske undergrunnslederne i konferanse hos en sovjetisk stab - og ingen av dem kom tilbake.

134

enorme massens bevegelse var det mer eselaktig stahet og hordementalitet enn stridende soldaters beslutning om å påtvinge fienden sin vilje for enhver pris.» Slike scener utspilte seg om og om igjen innenfor den 24 km brede lomma rundt Bobrujsk. «Hele området,» skrev Rokossov­ skij senere, «begynte snart å ligne en enorm massegrav med maltrakterte lik og ramponert maskineri strødd overalt.» Sørøst for Bobrujsk var 10 000 tyskere døde og 6 000 tatt til fange på bare to dager. Bare i sørenden av lomma klarte tyskerne å slå hull i den ringen av infanteri og panser som ubønnhørlig tettet

seg omkring dem. Da russerne den 29. juni rykket inn mot Bobrujsk, klarte enheter fra 20. panserdivisjon å slå en bresje i den sovjetiske blokkeringen. Etter intense kamper krysset 30 000 mann fra general Jordans 9. armé Berezina og etterlot 5 000 sårede kamerater i Bobrujsk. I alt var 50 000 av Jordans menn drept, mens 20 000 var tatt til fange av Rokossovskijs styrker. Bobrujsk var det fjerde «befestede sted» sovjetstyrkene erobret på like mange dager. Hitlers strategi, å forsvare disse byene til siste mann for å forsinke den sovjetiske offensiven, hadde atter en gang vist seg katastrofal. De fremrykkende russerne hadde ganske enkelt omringet disse byene med infanteriet, mens hovedstyrken av stridsvogner og mekaniserte styrker fortsatte mot Minsk.

Den 28. juni, dagen før Bobrujsk falt, var Hitler på jakt etter - og fant - syndebukker for den tragedien som hadde rammet armégruppe Sentrum. General Jordan, som uten skyld i det hele hadde måttet lede oppstykkingen av 9. armé, ble sparket og erstattet med general Nikolaus von Vormann. Samme dag avsatte Hitler feltmarskalk Busch og overlot styrkene hans til feltmarskalk Model, som var sjef for nabostyrken, armégruppe Nord-Ukraina, som Model fortsatt beholdt og umiddelbart tok fire infanteri- og fire panserdivisjoner fra for å tette hullene i sitt nye kommandoområde. Model ville likt å utkjempe et mobilt slag, og slå hardt til med panserenhetene for deretter å trekke seg tilbake, omgruppere styrkene og så slå til igjen i en annen sektor. Men Hitler holdt stadig på rigid forsvar av bestemte linjer. Den dagen Model fikk sin nye kommando, fastsatte Hitler en ny forsvarslinje langs en

nord-sør-akse fra byen Berezino ved elva Berezina, 90 km øst for Minsk. I en ordre som ble telegrafert til armégruppe Sent­ rums hovedkvarter, gikk Hitler med på at de overlevende en­ hetene av 3. panserarmé, 4. og 9. armé skulle trekke seg tilbake til den nye forsvarslinjen, men ikke et skritt lenger. Men da denne ordren kom, var de fleste av de overlevende fra 3. panserarmé og 9. armé allerede vest for den nye linjen. Den 28. juni flyttet general von Tippelskirch fra 4. armé sin kommandopost til Berezino langs den samme veien som hans armé ville måtte bruke. De 50 kilometerne tok det ni timer å til­ bakelegge. Veien fra pakkfull av lastebilkolonner som såvidt rikket på seg. Fra soloppgang til solnedgang angrep sovjetiske fly Berezino-broen over Berezina totalt 25 ganger. En mengde tyske soldater arbeidet intenst for å holde adkomstveien til broen ryddet for døde og sårede menn og hester og brennende kjøretøyer. I mellomtiden rykket Rokossovskijs og Tsjemjakhovskijs panserspisser inn mot Minsk. Underveis langs hovedveien Moskva-Minsk i nord og veien fra Bobrujsk til Minsk i sør kom stridsvognmennene over forlatte tyske feltkjøkken hvor sup­ pen ennå sto varm på ovnene. I forlatte tyske hovedkvarterer koste russiske soldater seg med å undersøke hele esker med ubrukte Jernkors samt karter som viste tyske enheter som rykket østover. Bak stridsvognene kom infanteriet, som rensket opp fiendtli­ ge enheter som stridsvognene hadde kjørt forbi. Sovjetiske offiserer egget sine fotsoldater: «Ikke gi dem noe pusterom, fortsett å slåss!» Men de fleste av mennene trengte ingen ekstra inspirasjon. Etter hvert som de sovjetiske soldatene rykket fram, fant de flere og flere beviser for tyskernes grusomheter - utallige plyndrede og herjede landsbyer og mengdevis av massegraver. I løpet av tyskernes treårige okkupasjon hadde de drept anslagsvis en million hviterussere. Og som en sovjetisk general uttrykte det: «Infanteriet har sin egen mekanisering nå - hjertet. De ser hva tyskerne har gjort, og de har det travelt.» Tusenvis av tyskere, svimeslått av den katastrofen som hadde rammet dem, overga seg eller stakk av. Armégruppe Sentrums kommando- og kommunikasjonsnett brøt sammen. Da 9. armés hovedkvarter forsøkte å samle sammen tyske etternølere for å sette opp en forsvarsstyrke ved Marina Gorka,

135

nir «

1111’1

mni

.

136

■■.

50 km sørøst for Minsk, forsvant både offiserer og soldater like fort som de ble samlet sammen. Mange av tyskerne gikk rett og slett til nærmeste russer og overga seg. Korrespondenten Jevgenij Krejger så en hviterussisk bonde som med en gammeldags rifle førte bort 750 tyske krigsfanger. Tyskerne hadde vaklet ut av skoger og sumper og overgitt seg til kvinnelige landarbeidere som hadde sperret dem inne på låven til det ikke var plass lenger. I Minsk ble det panikk blant tyskerne da den sovjetiske knipetanga begynte å klemme til rundt byen den 2. juli. Soldatene hoppet opp på stridsvogner, lastebiler, selvdrevne kanoner og i det hele tatt alt som bevegde seg vestover. Når kjøretøyene ble sittende fast i trafikkork, flyktet mennene videre til fots. Offiserer kastet uniformene sine og prøvde å forkle seg som menige eller sivile. En Minsk-borger sto forbløffet og så på at en tysk soldat stanset på et gatehjørne, smadret geværet mot veggen og deretter løp vekk sammen med sine flyktende kamerater. Den 3. juli møttes Rokossovskijs og Tsjernjakhovskijs styrker vest for Minsk. I og med at denne pansertanga hadde lukket seg, var ytterligere 100 000 tyskere fanget i en gigantisk felle øst og sørøst for byen. Dette tallet omfattet mesteparten av general von Tippelskirchs 4. armé, som ennå var på retrett fra Berezina, og omkring 30 000 mann fra 9. armé som hadde kommet seg ut av den sovjetiske omringingen ved Bobrujsk. Selv de tyskerne som klarte å flykte fra Minsk, hadde bare midlertidig unnsloppet den sovjetiske slagbjørnen. Den 4. juli satte Stalin opp nye og ambisiøse mål for sine generaler. Tsjernjakhovskijs 3. Hyiterussiske front fikk ordre om å marsjere vestover fra Minsk mot Litauen, mens Rokossovskijs

1. Hviterussiske front skulle gå sørvestover mot Brest-Litovsk ved Bug. Zakharovs 2. Hviterussiske front skulle bli igjen for å renske opp restene av armégruppe Sentrum.

Den 11. juli, da Zakharovs styrker var ferdige med åfinkjemme skogene og myrene for overlevende, begynte dimensjonene i det tyske nederlaget å tre fram. De sovjetiske styrkene hadde ødelagt armégruppe Sentrum og slått en 400 km bresje i midtavsnittet av den tyske fronten. 28 tyske divisjoner hadde opphørt å eksistere, og mellom 300 000 og 350000 tyskere var drept eller tatt til fange. Disse mennene kunne ikke erstattes. På samme måte som slaget ved Kursk hadde knekt nakken på de tyske panserstyrkene, hadde slaget om Hviterussland knekt nakken på hele Wehrmacht i øst. To forlokkende muligheter åpnet seg nå for Stalin. Han kunne sende sovjetiske styrker rett vestover inn i Polen gjennom det gapende hullet i det tyske midtavsnittet. Eller han kunne sende de sørlige arméene inn over Balkan, hvor tyskerne var temmelig svekket etterat Hitler hadde hentet opp styrker derfra til slaget om Hviterussland. Stalin gjorde begge deler. Den sovjetiske overkommandoen hadde begynt forberedel­ sene til Balkan-operasjonen i mai, men Stalin hadde holdt den tilbake til styrkene i sør kunne få ytterligere forsterkninger. Men på sensommeren var han endelig rede. 10 sovjetiske arméer fra 2. og 3. Ukrainske front braste inn i Romania på en 400 km bred front og spredte seg over Bulgaria, Jugoslavia og Ungarn. Sam­ tidig hadde enda kraftigere styrker svermet over grensen til Polen - underveis, som Zjukov sa, «for å invadere Nazi-Tyskland og fullføre ødeleggelsen av det.»

En kolonne på 57 600 tyske soldater - alle sammen tatt til fange under den røde armés brakseier i Hviterussland - marsjerer gjennom Moskva den 17. juli 1944. Denne dystre prosesjonen med 19 tyske generaler i spissen ble grundig fotografert av et billass pressefolk og var delvis arrangert for å korrigere amerikanske og britiske journalister som hadde antydet at de fleste av tyskerne hadde trukket seg tilbake før russerne begynte sin offensiv mot Hviterussland.

137

FREMOVER SOM EN MEKTIG FLOD «Våre tropper bølger fremover som en mektig flod som ikke kjenner noen stengsler og som vasker vekk alle hindere og skyl­

ler søle og møkk bort fra store områder.» Slik skrev en sovjetisk korrespondent i 1944, det året da den røde armé drev de siste tyskerne ut av sovjetisk territorium. Marskalk Konstantin K. Rokossovskij, hvis 1. Hviterussiske front hjalp til med å knuse Røde armé-soldater fra 2. Ukrainske front setter opp et skilt med «USSR» ved den rumenske grensen etter det triumferende fremstøtet mot Karpatene.

tyskernes armégruppe Sentrum og åpnet angrepskorridorer innover Polen og Balkan, beskrev det sovjetiske anslaget med

6,5 millioner mann med reservasjonsløs begeistring: «Endelig var den tid kommet da fienden begynte å oppleve det den røde

armé hadde opplevd til å begynne med.» Langs hele østfronten fra Det baltiske hav i nord til Svarte­ havet i sør slo de sovjetiske arméene til med overlegen styrke.

Når motstanden var sterk, satte russerne inn artilleriet mot noen få gjennombruddspunkter og jevnet de tyske stillingene der med jorda. Så strømmet infanteriet gjennom bresjen for å

rydde vei for stridsvognene. Panserkolonner kjørte så inn bak de tyske linjene og avskar fiendens stillinger og ødela dem bit

for bit. «Våre enheter skjærer opp det tyske forsvaret landsby for landsby,» skrev en russisk krigskorrespondent. «Vi angriper fra fire retninger og maler dem til sagspon.» «Vårt raseri og vår hevntørst er mer intens enn noensinne,» skrev en sovjetisk soldat. «Selv i retrettens dager var det ikke så sterkt.» Ved Lysjanka i Ukraina ble hundrevis av tyskere sperret

inne på et jorde og knust av sovjetiske tanks, og de som unn­ slapp, ble hogd ned av kavaleriets sabler. De sovjetiske trop­

pene hadde verken tid eller lyst til å ta fanger, så når en tysk soldat overga seg, visste han at han kunne bli skutt på stedet. Det var frykten for russerne som fikk tyskerne til å slåss. Men

deres innbitthet og dyktighet var lite å stille opp mot fiendens enorme antall tøffe bondesoldater. «Bak stridsvognspissene rul­ ler en veldig horde,» sa en tysk general om russerne. «Hver sol­ dat har en sekk på ryggen med en tørr brødskorpe og grønn­

saker fra åkrer eller landsbyer. De er umulige å stanse.»

140

Infanterister fra den sovjetiske 1. Baltiske front kryper fram fra et godstog under en trefning med tyskerne langs Sjauljaj-Telesjaj-jernbanen i Nord-Litauen.

Sovjetiske infanterisoldatér skyver kanonene sine til nye stillinger under slaget om Klajpeda Vest-Litauen i november 1944.

Dette sovjetiske bildet viser tre soldater fra den røde armé under fremrykning over en eng ved Riga. De befinner seg i skuddlinjen for kameratene i forgrunnen, noe som kan tyde på at bildet er arrangert.

iiHiiiyr

144

Soldater fra den sovjetiske 3. garde-stridsvognarmé går inn i en ukrainsk landsby i januar 1944. De var med på knipetangsmanøveren som sperret 56000 tyskere inne i Tsjerkassy-lomma.

En feltartillerienhel fra 2 Ukrainske front venter på å bli fraktet over Dnjestr i Vest-Ukraina. Broen var blitt ødelagt av tyskerne under retretten.

146

' i

A . ! ; J

. . \|g|m ' iWI

jublende sovjetiske soldater lyrer av en seierssalutt på Sevastopols steinete strand. Byens havnebasseng er fullt av ødelagte tyske skip.

Sovjetiske styrker svermer gjennom ruinene av Sevastopol i mai 1944. På bare fire dager gjen­ erobret de denne havnebyen ved Svartehavet.

Josef Stalin hadde sine planer med Polen. Den korteste veien til Berlin var en rett linje gjennom dette krigsherjede landet, og den veien hadde Stalin tenkt å ta under sitt fremstøt for å vinne krigen mot Tyskland. Det var en marsjrute som var som bestilt for offensive operasjoner - store sletter som strakte seg hele veien fra den sovjetiske grensen til Berlin. Den flyktende Wehrmacht - eller rettere sagt det lille som var igjen etter den knusende sovjetiske seieren i Hviterussland i juni 1944 - ville ikke finne andre naturlige forsvarsbarrierer enn elvene Wisla og Oder. Det var også andre grunner til at Stalin var interessert i Polen. Slettelandet var fruktbart og industrien lovende. Etterkrigshandelen mellom Sovjet og Polen ville fremstå som logisk, lettvint og viktig for sovjetisk økonomi. Under planleggingen av et fremstøt inn i den svære schlesiske industriregionen pekte Stalin på den aktuelle delen av kartet og sa til sine generaler:

En ny polsk regjering av sovjetisk fabrikat

«Gull!» Stalin aktet å innsette en regjering i Polen som både politisk, sosialt og økonomisk passet Sovjetunionen. Han kunne ikke og ville ikke ha en uvennlig krigsregjering i ryggen på sine arméer idet de marsjerte mot Berlin, og etter krigen ønsket han seg en samarbeidsvillig og folkerik nasjon mellom Sovjetunionen og et Tyskland som kunne tenkes å reise seg igjen. Polen skulle bli kommunistisk. Som diktatoren sa til Jugoslavias marskalk Tito: «Enhver innfører sitt system så langt hans arméer kan nå. Annerledes kan det ikke være.» I Polen og på Balkan ville Stalin bruke den røde armé som politisk våpen ved å sette den inn eller holde den tilbake alt etter som det passet hans formål. Hans politiske manipulasjo­ ner, sammen med hans arméers forsyningsvansker, skulle snart føre til en av krigens største tragedier - det blodige og mislykte opprøret i Warszawa.

Appell om oppstand mot «hitleristiske skadedyr»

En brigade røvere og mordere En gutt blir martyr på Napoleon-plassen Raid gjennom byen og massakrer i friluft Kaminski erobrer et vodkadestilleri

Stalin dreier om på hælen Symbolsk hjelp fra amerikanerne Slaget om kloakken

Polen-felttoget begynte i midten av juli 1944 med et enormt toarmet angrep fra marskalk Rokossovskijs 1. Hviterussiske front. Rokossovskijs høyre flanke rykket fram vest for Minsk. Hans venstre flanke, seks sovjetiske arméer som også omfattet den såkalte 1. polske armé, en styrke bestående av tidligere polske krigsfanger og russere med polske etternavn, sto oppstilt langs 1939-grensen mellom Sovjet og Polen. Rokossov­ skijs neste angrepsmål i Polen var Lublin, 90 km innenfor

DET DØDSDØMTE OPPRØRET

grensen, og Warszawa, 170 km nordvest for Lublin. I mørket like før daggry den 18. juli gjorde general Vasilij Tsjujkov, sjef for Sovjets 8. gardearmé, seg klar til å starte offensiven fra sin fremskutte kommandopost på en ås rett overfor den tysk-okkuperte byen Kovel. «Det var en uvanlig stille natt,» skrev Tsjujkov senere. «Nå og da, langt bak den nattkledde skogen, ble himmelen opplyst av blaff, og man kunne høre tordenen fra eksplosjoner etter hvert som sovjetis­ ke bombefly pepret mål langt bak i fiendens rekker. I mellomtiden var et intenst arbeid i full sving i ly av mørket regimenter og bataljoner var i ferd med å innta sine angrepsposisjoner.» Klokka 5.30 spilte det sovjetiske artilleriet opp. «På enkelte avsnitt,» forteller Tsjujkov, «hadde vi mer enn 200 skyts for hver kilometer frontlinje. Bakken skalv. Kanontordenen økte etter

hvert som de største kalibrene satte inn og spredde ødeleggel­ se i de tyske stillingene. Det hersket kaos i fiendens fremste linjer idet flammer og røyk og fontener av jord og søle slo opp i luften og skygget for sola. Den lyse morgenen mørknet etter hvert som artilleri-orkanen raste videre.» Senere fant Tsjujkov ut at artilleriet hadde pumpet 77 300 prosjektiler inn i de fiendtlige stillingene på 30 minutter. Klokka 6 nådde infanteriet, som fulgte i kjølvannet på minesveipende tanks, fram til de fremste fiendtlige skyttergra­ vene. Da beordret Tsjujkov sin hovedstyrke til aksjon. 8. gardearmé feide av gårde. Den andre dagen krysset dens fremste divisjoner Bug og styrtet på bred front inn i Polen. Om morgenen den 22. juli drønnet sovjetiske tanks forbi Chelm, og neste ettermiddag kjørte de inn i Lublin. Erobringen av Lublin gikk lett. Hitler hadde erklært byen «befestet sted», hvilket betydde at den skulle forsvares til døden. Men den var bare bemannet av 900 soldater, og russerne hadde en lett jobb med å overvelde den lille garnisonen. Den 22. juli proklamerte Moskva Radio dannelsen av en polsk komité for nasjonal frigjøring. Lublin-komitéen, som den skulle bli hetende, ble beskrevet av sovjetmyndighetene som en bredt sammensatt og representativ gruppe med bare tre kommunister blant de 15 medlemmene, og ble derfor sagt å være en verdigere regjering for et frigjort Polen enn statsminis­ ter Stanislaw Mikolajczyks eksilregjering i London. For å underbygge Lublin-komitéens legitimitet undertegnet sovjet-

regjeringen en overenskomst som ga komitéen «fullt ansvar i saker som gjelder sivil administrasjon» bak den røde armés linjer. Lublin-komitéen gikk helhjertet inn for den polsksovjetiske grensen som Moskva hadde foreslått, en grense som var uakseptabel for London-polakkene fordi den ville gi Sovjetunionen omkring 100 000 kvadratkilometer territorium som hadde tilhørt Polen før krigen. De sovjetiske styrkene forlot Lublin og trampet videre. 2. stridsvognarmé dro nordvestover mot Praga, en forstad til Warszawa på østbredden av Wisla. Marskalk Konevs 1. Ukrainske front hadde i mellomtiden krysset den polske grensen i sør og rykket raskt fram til Wisla, 120 km sør for Warszawa. Den 26. juli sto enheter fra Rokossovskijs armégruppe 90 km fra Warszawa. Fire dager senere hadde de kjempet seg nesten 85 km nærmere. Rokossovskij sa senere at det nå var tid for en pust i bakken. «Våre forsyningslinjer var strukket ut over hundrevis av kilometer, og vi klarte ikke å frakte inn det vi trengte for en vellykt fremrykning,» fortalte han. Dessuten hadde hans styrker møtt hardere motstand nå - tyskerne hadde plutselig lagt fem divisjoner langs Wisla, hvorav tre var panserdivisjoner. Samtidig hadde tyske styrker som hadde vært på vei ut av Warszawa, begynt å komme tilbake igjen. Hitler hadde nettopp gitt ordre til disse nye tyske bevegelsene - han hadde besluttet å stanse den russiske bjørnen på østsiden av Wisla. Og han hadde erklært Warszawa «befestet sted». Klokka 20.15 den 29. juli kom en radiostasjon i Moskva oppkalt etter den polske militærhelten fra det 18. århundre, Tadeusz Kosciuszko, med den første av en serie appeller til Warszawa om å gå til opprør mot «de hitleristiske skadedyre­

ne». «Warszawa hører utvilsomt allerede kanonilden fra det slaget som vil befri byen,» sa Radio Kosciuszko. «De som aldri har bøyd seg for Hitler-regimet, vil igjen, som i 1939, bekjempe tyskerne, og denne gangen vil kampen bli avgjørende.» Sendingen endte med oppropet: «Polakker, frigjøringens time er nær! Polakker, til våpen! Det er ikke et øyeblikks tid å kaste bort!» De samme appellene ble utgitt i form av et kommuniké undertegnet av den sovjetiske utenriksminister Molotov og

155

formannen for Lublin-komitéen, Edward Osdbka-Morawski. Flygeblader med teksten fra radiosendingen og kommunikéet ble sloppet ned over Warszawa av sovjetiske fly. Dette klare og presserende kravet om opprør henvendte seg spesielt til Folkehæren, som var organisert av det underjordiske polske kommunistpartiet. Men Folkehæren - noe både Moskva og Lublin-komitéen visste - kunne ikke utrette stort. Det var en liten styrke med toppen 500 menn og kvinner i Warszawa. Et eventuelt opprør måtte komme fra en langt sterkere under­ grunnsbevegelse. Den langt sterkeste motstandsorganisasjonen i Polen var Hjemmehæren. Dens nasjonale leder, general Bor (norn de guerre for Tadeusz Komorowski) hevdet at medlemstallet var totalt 380000. Hjemmehærens leder i Warszawa, oberst Monter (Antoni Chrusciel) hadde 40 000 stridende under sin kommando i selve byen. Hjemmehæren lå inn under den polske eksilregjeringen i London. Som erkerival til den kommu­ nistiske undergrunnsbevegelsen hadde den gjentatte ganger vært gjenstand for sovjetiske anklager om at den var reaksjo­ nær og medløperisk. General Bor og hans medsammensvorne hørte radiosendin­ gen fra Moskva og leste de sovjetiske flygebladene. Men helt siden den tyske invasjonen hadde de planlagt en oppstand på egen hånd, og de var mer interessert i den røde armés fremrykning mot Warszawa enn i Moskvas propaganda. Hjemmehærens ledere var fast besluttet på å befri Warszawa, noe som var grunnet både på nasjonal stolthet og på politisk pragmatisme. De ville etablere Mikolajczyk-regjeringens auto­ ritet i Warszawa før den røde armé rakk å innsette en kommunistisk regjering. Bor regnet ut at de måtte slå til temmelig snart, for det virket overveiende sannsynlig at de sovjetiske styrkene ville gå inn i Warszawa innen en uke. Og de måtte skaffe seg en rask seier, for tyskerne ville utvilsomt sende inn forsterkninger straks skytingen begynte. Det riktige tids­ punktet for et opprør måtte velges ut fra «teft» for situasjonen. Den 31. juli var det mye som tydet på at tiden var inne. Hermann Goring-divisjonen krysset Wisla for å forsvare Praga, og tyske ingeniørtropper begynte å plassere sprengladninger i broene. De tyske væpnede styrkenes formiddagsnyheter fortalte om angrep sørøst for Warszawa, og i et kommuniké fra Moskva ble det opplyst at sjefen for tyskernes 73. infanteridivi­

156

sjon var blitt tatt til fange utenfor Praga. Senere samme ettermiddag hadde Bor et møte med sin stabssjef og operasjonssjef i en leilighet i Warszawas sentrum, da oberst Monter styrtet inn og fortalte at sovjetiske tanks var på marsj mot Praga. En rekke byer like ved hovedstaden Radosc, Milosna, Okuniew, Wolomin og Radzymin - var allerede på sovjetiske hender, sa han. Offiserene ble enige om at det riktige tidspunktet for oppstanden var inne. Det så ut til at man måtte handle raskt hvis man skulle erobre byen før den røde armé kom. Selv om Bor hadde fullmakt fra Mikolajczyk til å starte opprøret på egen hånd, innkalte han Jan S. Jankowski, London-regjeringens sivile representant i Warszawa, og informerte ham om situasjonen. Jankowski sa: «Javel. Sett i gang.» Så ga Bdr sin ordre til Monter: «I morgen klokka 17.00 skal du gå til aksjon.»

Om morgenen den 1. august var det uvanlig stor aktivitet i Warszawa. Menn og kvinner var travelt opptatt med å smugle våpen, ammunisjon og proviant til oppmarsjområdene. Stem­ ningen var høy - altfor høy - hos medlemmene av Hjemmehæ­ ren. Det brøt løs spredt skyting allerede klokka 15, to timer før planen tilsa. Klokka 17 var kampene allerede i gang over hele byen. Oppstanden hadde fått en entusiastisk om enn noe uryddig start. Waclaw Zagorski ble i likhet med mange andre plutselig viklet inn i spontane opptrinn. Han sto hjemme i kjelleren og telte opp flygeblader da han hørte lyden av skudd fra gata. Han kikket ut av vinduet akkurat tidsnok til å se et billass tyske soldater etterfulgt av en annen bil full av unge menn i svarte regnfrakker. Disse skjøt mot tyskerne med revolvere. Zagorski og to kamerater ble inspirert av dette synet, og bevæpnet med pistoler og hjemmelagede bomber la de i vei for å være med og slåss. De fikk øye på noen tyskere som holdt vakt over en fabrikk, men fant ut at de var for få til å gå løs på dem. Plutselig kom en gruppe menn inn i gata, noen med Hjemmehærens røde og hvite armbind. De var også ute etter å finne noe å gjøre, og selv om ikke alle var bevæpnet, slo de seg sammen med Zagorski og vennene hans i et angrep på fabrikken. Det ble utvekslet noen få skudd, men så snart opprørerne brøt seg gjennom fabrikk­ porten, overga tyskerne seg. Da fangene var blitt sperret inne,

var det allerede mørkt, og det hadde begynt å regne. Den kvelden var Zagorski og de fleste andre medlemmene av Hjemmehæren fullstendig uvitende om begivenhetenes gang andre steder enn i deres egen gate. Men i Zagorskis gate, såvel som i utallige andre gater over hele byen, hadde tyskernes herredømme for øyeblikket opphørt. Polakkene hadde kontroll over byens hjerte - Gamlebyen, Indrebyen og Wisla-kvarteret. Overalt hvor de overtok, begynte opprørerne straks å bygge barrikader av brostein og hemmelige ganger gjennom kjellere og forbandt dem med Warszawas underjor­ diske kloakk-labyrint. Omkring klokka 20 kom et medlem av Hjemmehæren styrtende inn i general Bors hovedkvarter, en forlatt fabrikk i nærheten av den jødiske ghettoen, og ba Bor bli med opp på taket. «Flagget, det polske flagget!» ropte en vaktpost på taket. «Vårt flagg - midt i byen!» Gjennom røyken som veltet opp fra utallige branner som kledde byen i grått, så Bor flagget - fra en 16-etasjers hotellbygning midt i byen. «Jeg konsentrerte blikket,» fortalte Bor siden, «men nei, det var ikke et nazi-flagg. Nå kunne jeg se det hvite og røde. Etter fem år vaiet de polske fargene atter stolt over byen. Og lignende flagg vaiet allerede fra kuppelen til posthuset og fra rådhustårnet og fra andre bygninger rundt om i byen.» Flaggene var det første inntrykket Bor fikk av hvordan slaget om Warszawa gikk. Men det var et villedende inntrykk. Den noe uryddige begynnelsen på oppstanden hadde alarmert de 13 000 tyske soldatene på begge sider av Wisla og hadde gitt dem tid til å forberede seg på aksjoner mot viktige steder i byen. Overalt, bortsett fra i et mat- og kleslager i den tidligere ghettoen, klarte tyskerne å slå tilbake angrepene på deres viktigste installasjoner, og dermed fikk opprørerne ikke tak i de våpnene og den ammunisjonen de så sårt trengte. Og

opprørerne hadde ikke klart å innta noen av broene over Wisla. Videre hadde oppstanden i Praga brutt sammen i løpet av et par timer, og tyskerne hadde gjenvunnet full kontroll over denne delen av byen. Likevel så det de første par dagene ut til at Hjemmehæren skulle triumfere. Omkring 8 000 tyske soldater var bundet til vakthold over fabrikker, broer og andre installasjoner. Den tyske kommandanten i Warszawa, generalløytnant Reiner Stahel, var beleiret i sitt hovedkvarter, et historisk palass i Indrebyen. Dermed var det bare 5 000 tyske soldater som var disponible for motaksjon mot opprørerne. Stahel, en østerriker som bare fire dager tidligere hadde kommet til Warszawa for å gjøre byen til et «befestet sted», manglet dessuten erfaring med oppstand i byer. Det militære byråkratiet var faktisk så innfløkt at Stahel som hørte til 9. armé - egentlig ikke hadde noe ansvar for å bekjempe indre oppstand. Den som hadde ansvaret for dette, var Heinrich Himmler, som i kraft av sjefsjobben i SS hadde med opprørsaktiviteter og partisankrig å gjøre. Himmler så straks en positiv side ved opprøret. Som han sa til Hitler, ville det gi tyskerne en sjanse til å ødelegge Warszawa, «hodet og hjernen til disse 16 eller 17 millioner polakker, dette folket som har sperret veien østover for oss i 700 år». Som en liten start på dette ødeleggelsesverket hadde Himmler sørget for at general Stefan Rowecki, som i egenskap av Bors forgjenger som leder for Hjemmehæren hadde sittet i tysk fengsel siden juni 1943, ble ført ut og skutt allerede på opprørets første dag. Til grovarbeidet med å slå ned opprøret valgte Himmler den 2. august SS-general Erich von dem Bach-Zelewski, som hadde skaffet seg litt av et rykte under kampen mot partisaner i Hviterussland. Da von dem Bach gikk løs på denne nye oppgaven, var han ikke fullt så optimistisk som Himmler.

Nesten en million par sko tatt fra jøder som omkom i tyske gasskamre, fyller et enormt lager­ rom som ble oppdaget da tropper fra 1. Hviterussiske front erobret dødsleiren i Majdanek, tre kilometer øst for Lublin, den 23. juli 1944. Anslagsvis 1,5 millioner mennesker ble drept i Majdanek, som var den første av seks slike leire russerne kom over under fremstøtet gjennom Polen.

157

Bortsett fra to bataljoner fra Hermann Goring-divisjonen og 4. østpreussiske grenaderregiment, besto de eneste kamptrente enhetene han hadde til rådighet, av to av de mest beryktede avdelingene i de tyske væpnede styrker - SS Dirlewangerbrigaden og Kaminski-brigaden. SS-oberst Oscar Dirlewanger, sjef for den brigaden som bar hans navn, var en notorisk drukkenbolt og bedrager som man sa hadde vært dømt for voldtekt, ran og en rekke andre forbrytelser. Men han sto høyt i kurs hos Hitler og Himmler og kunne derfor operere temmelig fritt. De fleste av hans menn var blitt rekruttert fra konsentrasjonsleire. Til å begynne med hadde han valgt ut krypskyttere fordi de kunne behandle våpen. Men i 1944 var det ordinære kriminelle som dominerte, ispedd noen få kommunister og andre politiske fanger. For de fleste av mennene ble tjenestetiden kort. Brigaden hadde 900 mann idet den marsjerte inn i Warszawa, og i løpet av striden måtte den sette inn 2 500 reservesoldater. Kaminski-brigaden var en uryddig gjeng leiesoldater ledet av Mieczyslaw Kaminski, som var en politisk eventyrer, drukken­ bolt og kvinnejeger. Han hatet polakker, og hadde tiltrukket seg Himmlers oppmerksomhet i 1942 da han stiftet en vellykt anti-partisan-bevegelse i Brjansk-skogen i Sentral-Russland. Da området rundt Brjansk-skogen gikk tapt sommeren 1943, slo Kaminskis 7 000 mann sterke brigade pluss 20 000 sympatisører følge med de tyske styrkene under retretten og foretok plyndringstokter underveis. Brigaden var blitt stående i ØstPreussen, hvor tyskerne ikke riktig visste hva de skulle gjøre med den. Fra denne brigaden tok von dem Bach nå det best utstyrte regimentet - 2 500 mann med en rekke sovjetiske mitraljøser og åtte sovjetiske panservernskyts. Kaminski, Dirlewanger og gromguttene deres ankom pulje­ vis i løpet av de første dagene av opprøret, og de gikk omgående til aksjon. Fra 2. til 4. august blusset kampene i Warszawa opp i rykk og napp. Tyskerne angrep barrikadene i smågrupper. De var knusende effektive når de hadde en stridsvogn eller to til hjelp, men de var ikke sterke nok til å sette inn en virkelig offensiv. Det klarte opprørerne heller ikke, selv om slaget så ut til å gå i deres favør. En av Hjemmehærens radiostasjoner utbasunerte: «Polakker! Warszawas folk! Vi oppfordrer dere til å bli med i

158

kampen mot de tyske forbryterne. Warszawa er i kamp, og i 'byens gater blomstrer de ferske gravene til dens heroiske soldater.» Og folket strømmet til. Barn fløy med beskjeder over barrikader og gjennom kloakktunneler, og noen av dem sloss

til og med. En liten gutt gikk til angrep på den siste tyske bunkeren som dekket hovedpostkontoret på Napoleon-plassen. «Gutten snek seg ut porten,» forteller en sykepleierske i Hjemmehæren. «Han ålte seg på magen mot det smatrende maskingeværredet. Foran seg skjøv han en steinhelle. Åndeløst så jeg ham krype bortover mens han vurderte

avstanden. 'Gode Gud, la ham drepe dem/ ba jeg for meg selv, med knyttede never. Nå var gutten like ved bunkeren, for nær til at maskingeværkulene kunne stanse ham. Sakte og varsomt begynte han å reise seg opp. Han trakk fram håndgranatene. Gutten reiste seg helt opp. Så slengte han granatene sine inn i den dødbringende bunkerkjeften. Eksplosjonen traff hele plassen. Bunkeren gikk opp i flammer og røyk. Vi løp ut av porten og bort til gutten. Jeg la ikke merke til den plutselige stillheten før jeg kom bort til det lille liket som lå i en haug der borte.» I Zolibdrz, Mokotdw og andre bydeler lyktes Hjemmehæ­ rens kontingenter i noen isolerte trefningen I Zoliborz ble de forsterket av 35 kommunister fra Folkehæren. Men tyskerne holdt enklaver i Gamlebyen, Wisla-kvarteret og Indrebyen. De som lå inne i universitetsområdet, slo tilbake alle angrep fra alle sider. Lørdag den 5. august gikk tyskerne over på offensiven. Etter konsultasjoner med Føreren, hadde Himmler utstedt en enkel og grei ordre: Alle opprørere som ble tatt, inkludert kvinner og barn, skulle drepes, og byen skulle jevnes med jorda. 9. armé, som lå stasjonert i Wola, hadde skapt komplikasjoner ved å insistere på å holde åpen en vei tvers gjennom byen til en av broene over Wisla, slik at arméen kunne holde kontakten med enhetene i Praga. Ifølge planen skulle Dirlewangers menn foreta et blodig tokt fra Kierbedz-broen i Gamlebyen, mens Kaminskis styrke skulle angripe fra sørvest gjennom Ochota-distriktet. Selv om denne planen ikke krevde noe som helst avansert raffinement, var von dem Bach langtfra sikker på at hans leder i felten, SS-

generalmajor Heinz Reinefarth, ville være i stand til å gjennom­ føre den. Reinefarth, som i det sivile liv hadde vært advokat, var blitt tildelt Ridderkorset under Frankrike-felttoget i 1940 og hadde siden vært opptatt med kontorarbeid i Berlin. Forståelig nok avskydde han Dirlewanger og Kaminski og unngikk å ha kontakt med dem, men dette var ikke noe lovende utgangs­ punkt for angrepet. Arbeiderstrøket Wola var det første målet for begge brigadene. Dirlewangers menn samt fire kompanier av politiog reservestyrker - over 6 500 mann til sammen - la i vei klokka 9.30 den 5. august. Kaminskis folk begynte sitt angrep, som det sarkastisk het i 9. armés rapporter, «etter planen to timer for sent». Et pansret tog på et jernbanespor som gikk gjennom Wola og Ochota, ga artilleristøtte til begge enhetene, og det samme gjorde en del tanks og selvdrevne kanoner. Da tyskerne presset seg inn i Wola, ga de innbyggerne ordre om å samle seg i gatene for å «evakueres til de bakre linjer». Disse bakre linjene viste seg å være nærmeste åpne plass - en park, et torg eller en kirkegård. Her ble polakkene stuet tett sammen i hundrevis og tusenvis og skutt. Det var ingen som telte de menn, kvinner og barn som ble drept i Wola den dagen. Polakkene anslo senere at 38 000 hadde mistet livet der og i Ochota. Kaminskis andel i dødsofrene var heller liten. Han og hans folk prioriterte brennevin, plyndring og voldtekt og tok ingen notis av appellene fra Reinefarth, som gjorde den feilen å prøve å dirigere dem via radio mens han selv ble igjen hos hovedstyrken i Wola. Utpå ettermiddagen kom Kaminski over et vodkadestilleri, og dermed stanset hans fremrykning. (For denne og andre utskeielser ble han noen uker senere skutt av tyskerne.) Taktisk sett oppnådde tyskerne lite den første dagen av angrepet. Dirlewangers kolonne hadde rykket mindre enn en kilometer inn i Wola, og Kaminski bare et par hundre meter. Von dem Bach innså raskt at verken Dirlewangers eller Kaminskis brigader var i stand til stort annet enn mord og plyndring. Man trengte en ny taktikk og nye tropper. Samme

kveld - like mye av taktiske årsaker som av humanitære grunner - trosset von dem Bach Himmlers ordre og nedla forbud mot å skyte kvinner og barn - et forbud som gjentatte ganger ble overtrådt i kampen som fulgte.

Moskva hadde i mellomtiden forholdt seg taus. Man hørte ingen flere appeller om oppstand, og verken radio eller presse nevnte det som foregikk i Warszawa. Men general Bors radiomeldinger til eksilregjeringen i London fortalte om opprø­ rernes forverrede situasjon og ba om hjelp. Statsminister Churchill appellerte til Stalin om å hjelpe polakkene. Den 5. august svarte Stalin: «Jeg tror den informa­ sjonen polakkene har gitt dere, er grovt overdreven og upålitelig. Hjemmehæren består av noen få avdelinger som feilaktig kalles divisjoner. De har verken kanoner, fly eller tanks. Jeg kan ikke forestille meg at slike enheter skal kunne innta Warszawa.» På oppfordring fra Churchill hadde Mikolajczyk den 31. juli fløyet til Moskva i håp om å forhandle seg til . en politisk overenskomst med Stalin. Men Stalin viste seg ikke sam­ arbeidsvillig, og da Mikolajczyk tryglet ham om å hjelpe Wars­ zawa, svarte diktatoren med et spørsmål: «Kan De gi meg Deres æresord på at det foregår kamper i Warszawa? Lublinpolakkene forteller meg at det ikke foregår noen kamp der i det hele tatt.» For general Bor og Hjemmehærens kommando markerte den rå likegyldigheten Mikolajczyk hadde møtt i Moskva, slutten på en drøm. Deres heroiske innsats for å befri byen hadde utviklet seg til en ensom, dødsdømt kamp. Bor hadde direkte radiokontakt med London, men ikke med sine under­ ordnede i Warszawa, og all kommunikasjon med dem gikk via London eller kurérer. Dessuten var de ordrene han ga, hovedsakelig basert på gjetting og det lille han kunne se fra taket på sitt hovedkvarter i Gamlebyen. Opprørerne led fremdeles av mangel på våpen. Bor ba flere ganger London om hjelp, og det kom faktisk noen forsyninger. Den 4. august sendte den britiske flybasen Brindisi i Italia 14 bombefly, sju av dem fløyet av polske besetninger, lastet med maskingeværer, sten guns, rifler, pistoler og ammunisjon. Turen til Warszawa og tilbake igjen var på over 1 900 km, og mye av den gikk over tyskokkupert territorium.

To soldater fra den sovjetstøttede 7. polske armé angriper en tysk stilling i Praga, en forstad til Warszawa på østsiden av Wisla. Skiltet på trikken har påskriften «Kun for tyskere» på tysk og polsk.

159

De flyene som nådde fram til Warszawa, slapp sine 10 fot lange, sigarformede metallbeholdere ned i fallskjerm. Hver beholder inneholdt forskjellige våpen og et ammunisjonslager. Opprørerne var særlig glade for Piat - en britiskbygd, bazookalignende rakettkaster som ga dem noe bedre enn Molotovcocktails å møte stridsvognene med. Våpnene var pakket inn i militære og sivile klær, og den plassen som ble til overs, ble fylt med sigaretter, kaffe, sjokolade og andre varer som polakkene ikke hadde sett på lang tid. Men denne luftbroen kom britene dyrt å stå. På det første toktet var det fem av de 14 flyene som ikke kom tilbake. Etter dette innstilte britene hjelpen til Warszawa, men de voldsom­ me polske protestene fikk dem til å gjenoppta prosjektet fire dager senere. Til tross for store tap fortsatte de disse flyturene fram til 21. september. Amerikanerne ville gjerne sende polakkene forsyninger fra England med sine langtrekkende B-17 Flygende Festninger. Men tur-retur Warszawa - omkring 2 900 km - var for langt for dem, så de ville måtte fly videre østover fra Warszawa og fylle drivstoff på sovjetiske flybaser i Ukraina. I henhold til Stalins løfte fra Teheran-konferansen et år tidligere hadde både britiske og amerikanske fly brukt disse basene under «skyttelbombing» over tyskokkuperte områder (se motstående side). Men da USAs ambassadør i Moskva, Averell Harriman, nå ba om tillatelse til forsyningstokter, fikk han følgende svar fra Kreml: «Den sovjetiske regjeringen ønsker verken direkte eller indirekte å ha noen forbindelse med eventyret i Warszawa.» Molotov fortalte Harriman senere at ingenting kunne gjøres for å redde Warszawa-opprørerne fra deres eget vanvidd. Da Harriman minte ham om appellene om oppstand fra Moskva Radio, nektet den sovjetiske utenriksministeren ethvert kjenn­ skap til dem. I mellomtiden besluttet von dem Bach å forberede sitt neste angrep med et bombardement som var altfor omfattende for hans formål. De våpnene han brukte, omfattet en uhorvelig haubits med betongbrytende granater som målte nesten to fot i diameter, samt radiostyrte Goliath mini-tanks som - i de sjeldne tilfellene da de virket - kunne bringe 100 kilos sprengladninger til fiendens dør. Von dem Bachs første angrepsmål var motstandens hjerte,

160

Gamlebyen og Wisla-kvarteret. Den 12. august begynte angrepet på Gamlebyen bak en skjerm av tung artilleriild og stupbombing. Fra bydelens sørvestre hjørne og fra Citadellet i nord kom så tyske tropper fulgt av en pulje Goliath'er og selvdrevne kanoner på vei mot sentrum av Gamlebyen. Det gikk langsomt fremover - opprø­ rerne hadde forskanset seg i tykkveggete middelalderbygninger som tålte temmelig hard medfart. Dag etter dag falt bombene og granatene. Litt etter litt ble polakkene skjøvet tilbake - og fristet en stadig elendigere tilværelse. Det hadde ikke regnet på 10 dager. Drikkevann var mangelvare, og det var støv overalt. Det var klarvær hele tiden, og asfalten myknet i det steikende solskinnet. De døde, som enten lå i grunne graver eller ikke var begravd i det hele tatt, råtnet fort og fylte luften med en stank som tiltrakk seg fluer milliarder av fete, blågrønne fluer. Med fluene kom dysenteriepidemiene. Matforsyningene svant, og selv sunne og friske mennesker begynte å skrante. Den 19. august satte tyskerne inn sitt hittil kraftigste angrep og utsatte Gamlebyen for en virvelstorm av stupbombere og artilleri, etterfulgt av infanteri-raid. Da Bdr neste dag kikket over mot Gamlebyen, så han bare ruiner og skraphauger. «De gamle husene,» skrev han senere, «hadde ramlet ut i gatene og dannet gigantiske barrierer med sine hundretusener av mur­ stein. Det var bare ruiner igjen.» To dager senere, da hans radioforbindelse med utenverdenen ble brutt, trakk Bor og hans stab seg tilbake til Indrebyen gjennom den trygge men stinkende kloakken. Den 20. august, åtte dager etter at stormangrepet på Gamle­

byen begynte, rettet president Roosevelt og statsminister Churchill en felles appell til Stalin. De ba ham om enten å fly-sende forsyninger til de beleirede opprørerne eller å «gå med på å hjelpe våre fly til å gjøre det meget snart». I sitt svar kalte Stalin lederne for Hjemmehæren «en håndfull maktsyke kriminelle» som hadde forledet Warszawas folk til å utkjempe en kamp de aldri kunne vinne. Det eneste opprørene hadde oppnådd, tilføyde han, var å trekke tyskernes oppmerksomhet og slagkraft mot Warszawa, noe som skapte vanskeligheter for. de sovjetiske styrkene. Striden i Gamlebyen endte den 2. september. De overleven­ de fra Hjemmehæren - omkring 3 500 av de opprinnelige 7 000

FLYGENDE FESTNINGER PÅ ØSTFRONTEN Tre ukrainske flyplasser hvor amerikanske B-17 tanket opp etter å ha sloppet forsynin­ ger til Warszawa-opprørerne, var i sin tid bygd slik at amerikanske bombefly kunne bombe mål i Øst-Europa som lå for langt fra basene i Storbritannia eller Italia til at man kunne fly dit uten mellomlanding. Den 2. juni 1944 landet de første amerikanske bom­ beflyene etter et angrep mot en tysk base i Ungarn. Flygerne ble hilst velkommen som helter. Men bare tre uker etter ble Poltava fly­ plass åstedet for en katastrofe. Luftwaffe satte inn et overrumplingsangrep som tok det sovjetiske luftvernet på senga. 47 Fly­ gende Festninger ble ødelagt, og 30 russere og to amerikanere ble drept. Mange amerikanske flygere var irritert over dette tapet - så irritert at deres sjef, generalmajor Robert Walsh, offisielt la munnkurv på dem for ikke å forstyrre for­ holdet mellom alliansepartene. Det ble bare fløyet fem tokter til før den røde armés frem­ rykning fjernet de strategiske grunnene til skyttel-bombingen. Poltava flyplass var åpen til slutten på krigen, men de ameri­ kanske flyene som landet der etter forsyningsslippet over Warszawa, var de siste som brukte den.

Sporlys fra sovjetisk luftvern og tyske lysbomber opplyser Poltava flyplass under et kraftig nattangrep fra Luftwaffe. De sovjetiske skytterne klarte ikke å nedlegge ett eneste tysk fly.

En amerikansk besetning foran sitt B-17 bombefly med navnet «Polarstjernen» skrevet på russisk, sammen med oberst Alfred A. Kessler (bakerst til v.), som var U.S. Army Air Forces' nest­ kommanderende i Sovjetunionen.

161

- dro over til Indrebyen og Zoliborz-kvarteret samme vei som Bor hadde tatt. Flere tusen sårede og 40 000 sivile ble igjen. Man regnet med at 30000 mennesker hadde mistet livet i Gamle­ byen. Den 3. september angrep tyskerne Wisla-kvarteret, som lå sør for Gamlebyen, mellom Indrebyen og elva. Von dem Bach pisket troppene sine fremover - Føreren knurret utålmodig i sitt hovedkvarter i Øst-Preussen. Etter tre dagers kamp nådde tyskerne den brede, nord-sør-gående bulevarden som skilte Wisla-kvarteret fra Indrebyen. De hadde nå kontroll over adkomsten til alle de fem broene, og Hjemmehæren, som nå var begrenset til Indrebyen, Zolibdrz og Mokotdw, var omrin­ get. Den polske motstandens hurtige sammenbrudd i Wislakvarteret overbeviste tyskerne - og kanskje også polakkene om at opprøret gikk mot slutten. Under en våpenhvileperiode som det polske Røde Kors hadde fått i stand den 7. og 8. september, lot tyskerne ikkestridende kvinner og barn krysse barrikadene og forlate områder som Hjemmehæren holdt. Omkring 45 000 benyttet seg av dette, men de fleste valgte å bli der de var. Den 9. september, etter å ha avvist en rekke tyske ultimata og tilbud i løpet av de foregående ukene, sendte Bor en delegasjon for å diskutere kapitulasjonsbetingelser med tyskerne.

Også Stalin oppfattet at opprøret holdt på å ta slutt - tydeligvis for tidlig etter hans mening. Nå forsøkte han på mange forskjellige måter å få Hjemmehæren til å fortsette kampen. Den 11. september kunngjorde Stalin overfor britene og amerikanerne at de likevel kunne bruke flybasene i Ukraina til å sende forsyninger til Warszawa. Da hadde den sovjetiske 47. armé og enheter fra general Zygmunt Berlings 1. polske armé gjort et mektig fremstøt mot det tyske brohodet ved Praga. Dagen etter sto sovjetiske styrker ved elvebredden overfor Zolibdrz, Gamlebyen og Wisla-kvarteret. Tyskerne i Praga hadde trukket seg over til vestbredden og sprengt den siste av broene bak seg. Natt til 14. september sendte Moskva Radio en appell på vegne av Lublin-komitéen om at polakkene måtte fortsette kampen. «Befrielsens time for det heroiske Warszawa er nær. Deres lidelser og martyrium vil snart være over,» sa oppleseren. «Tyskerne vil snart måtte betale dyrt for Warszawas blod og ruiner. Hjelp kommer. Seieren er nær. Fortsett kampen.» De sovjetiske arméenes tilsynekomst overbeviste Bor om at

162

Stalin hadde skiftet mening med hensyn til å hjelpe opprører­ ne, så han avbrøt forhandlingene med tyskerne. Og mer hjelp kom det fra Moskva. Stalin ga ordre til at sovjetiske fly skulle slippe forsyninger ned til Warszawa-opprørerne. Som forberedelse til disse slippene fløy et par piloter over Indrebyen og Zolibdrz og spredde instrukser om hvordan man skulle merke av grensene for slippsonene. Deretter kom antikverte PO-2 biplan - som tyskerne kalte «symaskiner» etter lyden de ga fra seg - og slapp ned 55 tonn forsyninger, deriblant 15 tonn matvarer. Hvert fly kunne bare frakte 100 kg. Nedslippet foregikk ved at man kastet lasten ut av flyene - uten fallskjermer. Det var ikke mye som landet i god behold. En annen gestus besto i at Stalin sendte enheter fra Berlings polske armé med ferje over elva natt til den 16. september for å etablere et brohode i det sørøstre hjørnet av Wisla-kvarteret. Tyskerne tok liten notis av denne styrken, som de anslo til et par kompanier - eller i hvert fall ikke de seks bataljonene som de sovjetiske rapportene opererte med. Berlings tropper holdt stand en uke, hvoretter de trakk seg over til østbredden igjen. Først den 18. september kunne amerikanerne begynne å fly inn forsyninger fra England. Samme morgen tok 110 B-17 av fra fire flyplasser, hver av dem med 12 containere fulle av våpen, ammunisjon, sprengstoff, mat og medisinutstyr. De fløy østover i tre puljer. Tidlig på ettermiddagen sto Waclaw Zagorski på sin post i Indrebyen da en vaktsoldat gjorde ham oppmerksom på at det var fly underveis. Zagorski gikk ut for å se. «Der, rett mot nord, svært høyt oppe, så jeg fly komme over oss,» forteller han. «De lignet sølvfugler på den blå himmelen, som var lett spettet av skyer. Jeg telte 12 fly, men så kom det flere, og jeg mistet tellingen. Motorduren økte, for de kom rett mot oss. Alle løp ut i gatene og klatret opp på ruinhaugene for å se bedre. Jeg skjønner ikke hvor alt folket kom fra. Det var som om de døde hadde stått opp fra gravene sine. Flere dusin små skydotter åpnet seg nå rundt flyene etter hvert som det tyske luftvernet åpnet ild. Granatsplinter haglet ned omkring oss, og jeg ropte til folk at de måtte søke dekning. Men ingen brydde seg om det. Så falt det tre svarte prikker fra de fremste flyene, straks etterfulgt av flere og flere, mens små, fargerike sirkler kom til syne over prikkene - det var fallskjer­ mer som åpnet seg. 'Fallskjermsoldater!' Alle ble som gale. De hoppet opp og ned, vinket og klemte hverandre.

'Nei, det er ikke fallskjermsoldater - det er våpen. De slipper ned våpen.'» Av de 1 284 containerne som ble sloppet ned, var det bare 288 som kom til riktig adresse - resten falt i hendene på tyskerne. Ikke desto mindre hadde dette toktet gitt opprørerne minst dobbelt så mye som de 55 tonn russerne hadde sloppet ned. Men det var det siste amerikanske flyslippet. Stalin trakk tilbake tillatelsen til å bruke flybasene i Ukraina - for resten av krigen. Om den symbolske hjelpen fra USA hadde gitt opprørerne et glimt av håp, satte den også tyskerne under hardere press for å gjøre kort prosess med oppstanden. Etter en god del fram og tilbake mellom Wehrmacht og SS, begynte enheter fra Hermann Goring-divisjonen og andre elementer fra 9. armé å marsjere inn i Mokotdw den 24. september. Planen var å ta knekken på Mokotdw først, og deretter Zoliborz. Hvis disse to operasjonene ikke viste seg å være nok til å knuse motstanden, skulle Indrebyen stormes. To dager senere forsøkte omkring 600 polakker å flykte inn til Indrebyen gjennom kloakksystemet. Men tyskerne hadde lært seg dette knepet og kastet røykbomber og tåregass inn i tunnelene. De brukte også sitt Taifun-Ceråt - tyfonapparatet en innretning som pumpet eksplosiv gass inn i lukkede rom og detonerte den. Da opprørerne oppdaget at passasjen var sperret, gikk noen seg vill i kloakksystemet, mens andre ble drept av gassen. Noen få kom seg tilbake til Mokotdw. Da disse kom halvdøde og sølete tilbake, fikk moralen til dem som hadde blitt igjen, et skudd for baugen. Den 27. september kapitulerte Mokotdw. Til tross for at Zoliborz var innenfor rekkevidde av sovjetisk artilleri på den andre siden av Wisla, gikk det enda lettere å innta denne bydelen. Von dem Bach klarte å overbevise både opprørerne og de sivile om at de som overga seg, skulle få anstendig behandling, akkurat slik som de tusener som hadde forlatt Wisla-kvarteret under våpenhvilen Røde Kors hadde fått i stand. Fremstøtet mot Zoliborz begynte den 29. september og endte like etter mørkets frembrudd dagen etter, da Bors representant, oberst Karol Ziemski, møtte von dem Bach og avtalte våpenstillstand fra den 1. oktober. Den dagen overga Ziemski distriktet, og de overlevende opprørerne gikk i tysk fangenskap. En liten kommunistisk kontingent flyktet i båter og sluttet seg til de sovjetiske styrkene på den andre siden av elva.

Fra sitt hovedkvarter i Indrebyen hadde Bdr i mellomtiden

sendt en radiomelding til Konstantin Rokossovskijs hovedkvar­ ter og til London om at opprørerne hadde nådd grensen for hva de kunne tåle, men at de ville holde ut lenger dersom de sovjetiske bakkestyrkene kunne komme til hjelp - meget snart. Rokossovskijs stasjon mottok meldingen, men svarte ikke. I London ba Mikolajczyk den sovjetiske ambassadøren videre­ sende et budskap til Stalin, men han nektet. På oppfordring fra Mikolajczyk sendte Churchill et budskap til Stalin. Det kom ikke noe svar. Men dette budskapet frembrakte et kjapt svar fra von dem Bach, som hadde tilgang på utskrifter av opprørernes radiotra­ fikk. Det siste han ønsket seg, var at opprøret blusset opp igjen som følge av en ny sovjetisk kuvending. Derfor var han villig til, ja, nærmest ivrig etter, å innvilge opprørerne den eneste seieren de ennå kunne skaffe seg, nemlig en ærefull, militær kapitulasjon. Den 2. oktober satt von dem Bach i sitt hovedkvarter sammen med en polsk delegasjon på fire offiserer for å forhandle om kapitulasjon. Von dem Bach gikk velvillig med på mange av polakkenes betingelser - krigsfangestatus, amnesti for gjerninger mot den tyske okkupasjonsmakten før og under opprøret, samt garanti for at opprørere som overga seg, skulle bevoktes av ordinært tysk armé-personell i stedet for av brutale SS-folk eller fremmede hjelpestyrker. Ifølge kapitulasjonsbetingelsene skulle det første regimentet fra Hjemmehæren krysse barrikadene og legge ned våpnene klokka 9 neste morgen. Kapitulasjonen ble undertegnet klokka 21 om kvelden. Deretter ba von dem Bach de polske delegatene om å være med på et minutts stillhet til minne om de døde på begge sider. Polakkene hadde mange å minnes - omkring 180 000 sivile og 18 000 soldater fra Hjemmehæren. Tyskerne hadde 10000 døde, 7 000 savnede og 9 000 sårede hvorav mange ikke overlevde. Polakkenes kapitulasjon gikk greit for seg. Det samme gjorde ødeleggelsen av Warszawa, slik Hitler og Himmler hadde ønsket. Sprengningsarbeidet fortsatte i flere uker fremover og flyttet seg fra bydel til bydel etter hvert som de tyske styrkene systematisk fullførte sin plyndring. Ingen av disse aktivitetene ble forstyrret av den røde armé. Den slo seg ned langs østbredden av Wisla, og der fortsatte den å omgruppere og forsyne sine divisjoner inntil Josef Stalin fant det opportunt å gjenoppta offensiven. Da dette skjedde, og sovjetiske styrker endelig marsjerte inn i den polske hovedsta­ den i midten av januar 1945, var Warszawa en død by.

163

■

OPPSTÅ

Polske motstandskjempere med armbind forsvarer en barrikade under Warszawa-oppstanden mot den tyske okkupasjonen.

165

EN SIVIL HÆR FYLLER GATENE

En polsk soldat lytter til BBC, som regelmessig sendte oppmuntrende appeller og ordrer til opprørerne fra den polske eksilregjeringen i London.

166

Den 1. august 1944 gikk 40 000 patrioter fra den underjordiske polske Hjemmehæren ut på gatene i Warszawa for å vriste sin hovedstad ut av tyskernes hender. De kunne allerede høre lar­ men fra det sovjetiske artilleriet i øst, og de hadde stolte ambi­ sjoner. De ville overmanne den svake tyske garnisonen før rus­ serne kom, slik at Warszawas frigjøring ikke skulle være russer­ nes verk. Til tross for økende mannskapstap og svinnende matlagre ble polakker av alle aldre, yrkesgrupper og politiske avskygnin­ ger med på opprøret. «Til og med handikappede kjempet,» skrev opprørslederen J. K. Zawodny senere. «En bevæpnet tropp av døvstumme forsvarte sin egen bygning, hjulpet av en eldre prest som fungerte som tolk.» Moralen var høy selv da hungersnøden grep om seg og desperate opprørere ble nødt til å spise sine kjæledyr. «Jeg kan ikke huske at jeg var sulten,» skrev en av opprørerne. «Alle var i kjempehumør. Vi kjempet jo for vår frihet.» Men helt fra starten av var hindringene nesten uover­ kommelige. Frihetskjemperne klarte ikke å erobre det store tyske mat- og ammunisjonslageret de trengte for å føre en langvarig kamp. Snart fikk tyskerne forsterkninger og gikk til motangrep. De vant snart tilbake viktige deler av byen og iso­ lerte mange av de polske enhetene. Til slutt begynte opprørerne motstrebende å kaste blikket østover i håp om hjelp. Tiden gikk, men den røde armé trådte ikke til. Polakkene kom til en bitter konklusjon. Den røde armé holdt sine styrker tilbake fordi Moskva ønsket at den demokratiske motstandsbevegelsen skulle knuses. Selv polske kommunister var rasende fordi russerne ikke kom Warszawa til hjelp. I opp­ rørets fjerde uke fikk Zawodny se fem opprørere med kom­ munistiske armbind - en av dem var kvinne - begrave en død kamerat. «Etter en liten stund,» skrev han, «stakk piken hånden inn under blusen og hentet ut i dagslyset en vakker hvit nellik. Hun kysset blomsten og satte den ved siden av den døde man­ nens ansikt. Men så mistet hun fatningen. Hun vendte seg mot østbredden av Wisla og eksploderte i et vilt og skjærende skrik: 'Dere jævler, dere kom ikke!'»

Bevæpnede kvinnelige opprørere - den ene med en erobret tysk hjelm - smiler selvsikkert på vei til barrikadene.

167

EN GOD START PÅ EN RASENDE KAMP «Store deler av Warszawa er våre igjen!» skrev en 15 år gammel frihetskjemper i sin dagbok på opprørets fjerde dag. Under har­ de kamper hadde opprørerne erobret tre femtedeler av byen, deriblant hovedpost­ kontoret, sentraljernbanestasjonen, gass­ verket og vannverket. Men samme dag kom en annen polakk med en mer illevarslende bemerkning: «Vi er forsvarsløse mot fly, som kommer inn over oss i stadig større antall.» Bombingen for­ vandlet snart Warszawa til et kjempemessig bål, og det tyske artilleriet la systematisk kvartal etter kvartal i ruiner. Solide kirker gjorde tjeneste som bastio­ ner for begge parter. Kampen om en av kir­ kene var så intens at skuddvekslingen fore­ gikk på mellom én og tre meters hold. «Tys­ kerne var i koret, og vi var nedenunder,» mintes en polakk. «Vi drepte 26 av dem, men da hadde over 20 av våre falt.» Polakker eskorterer en tysk soldat tatt til fange da de stormet Warszawas hovedtelefonsentral.

Soldater fra Hjemmehæren spurter over en gate i Warszawa under opprørets første fase, da bygningene ennå stort sett var hele.

168

Polske soldater har drevet tyskerne ut av Det hellige korsets kirke og prøver her å stanse brannén ved å rive ned brennende treverk.

169

EN UNDERGRUNNSLEGION AV TAPRE BARN Tusenvis av barn deltok i opprøret, hvorav mange var medlemmer av speiderbevegel­ sen. Noen av jentene gjorde tjeneste som sanitetsfolk, men de fleste fungerte som kurérer mellom bydeler og kvartaler. For å unngå de farlige gatene brukte budbringerne Warszawas kloakksystem når de kunne, noe som ofte medførte å åle seg flere kilometer i den trange, mørke og stinkende labyrinten. Tyskerne prøvde å sperre av kloakktunnelene med piggtråd, men de smi­ dige barna klarte likevel å komme seg igjen­ nom, riktignok med istykkerrevne klær og infiserte arr. For å levere en melding måtte to piker en gang krysse et torg som var okkupert av en

170

tysk enhet. «Vi var to,» fortalte den ene, «for hvis én av oss ble drept, skulle den andre levere meldingen. Vi kom inn i kryssild på gata. Da ble jeg så fryktelig redd at jeg ikke kunne røre meg. Jeg var som fastfrosset.» Likevel klarte hun og venninnen å levere meldingen. Mange av guttene krevde å få slåss for sin by, og noen 12-åringer ble ansett som dyk­ tige nok til å få utlevert geværer og håndgra­ nater. Guttene gjennomlevde skrekkopplevelser som fikk voksne til å skjelve. En natt var flere gutter i ferd med å krysse tyskokkupert territorium da en håndgranat som hang i beltet til en som ble kalt Baronen, eksplo­ derte og ga ham et fryktelig kutt i magen. «Baronen tryglet oss om å befri ham for lidel­ sene,» fortalte en av guttene. «Han visste at vi ikke kunne ta ham med oss, og vi kunne ikke la tyskerne finne ham.» Guttene hadde ikke annet å gjøre enn å drepe kameraten sin.

En barrikade av asfaltheller som er solid nok til å stanse håndvåpenild men ikke stridsvogner, beskytter soldater fra Hjemmehæren mens de krysser gata. Unge gutter som kurérer går gjennom et hull i veggen på en sønderskutt. bygning. Deres arbeid var livsfarlig, og mange av dem ble drept av tyske snikskyttere.

Fire pikespeidere smiler stolt over sitt farlige arbeid. På en eller annen måte hadde de klart å få tak i polske hæruniformer.

171

Sanitetsfolk, som i opprørets første fase ennå opptrer i stil med håndboka, bærer en såret til en hjelpestasjon.

Lik som venter på å bli begravd ligger på et torg i Warszawa dekket med aviser som holdes på plass med steiner.

172

BEHANDLING AV DE SÅREDE OG BEGRAVELSE AV DE DØDE Warszawas innbyggere var ikke rustet til å møte de enorme mannskapstapene - over 200 000 mennesker døde i striden, og dob­ belt så mange ble såret. Nødstasjoner ble satt opp for sårede sol­ dater, mens sivile ble behandlet i sykehus som ikke var okkupert av tyskerne. Men etter hvert som bygninger ble lagt i grus og det ble slutt på utstyret, foretok legene ope­ rasjoner under alle mulige forhold, ofte med lommelykt eller stearinlys i fuktige kjellere,

uten bedøvelse eller desinfeksjonsmidler og med sag som amputasjonsredskap. Da tyskerne stormet inn i Gamlebyen, måtte én lege pent avgjøre hvem av de sårede som kunne evakueres gjennom kloakken og hvem som måtte bli igjen. Han visste at dersom bare én av mennene døde i den smale tunnelen, ville vedkommende sperre veien for de andre. «Jeg glemmer aldri øynene deres,» fortalte han. «De så på meg som en som avsa dommen over dem. Vi visste at noen av gatekummene var åpne og at et skrik fra en såret mann var nok til at tys­ kerne kastet ned håndgranater eller bensin som de satte fyr på. Disse guttene var så unge og så entusiastiske. Det var det vanske­ ligste og mest tragiske øyeblikket i mitt liv.» De døde hauget seg opp for hver dag som

gikk i det varme august-været, og måtte be­ graves øyeblikkelig. Byens forråd av kister var snart tømt, og de overlevende snekret sammen provisoriske kasser av senger, bord og stoler. Siden gatene stadig ble bombar­ dert, var en begravelse alltid en skyndsom prosedyre. «Liket ble først ransaket for identifikasjonspapirer, som så ble stukket ned i en flaske. Denne ble forseglet med voks fra et lys eller ganske enkelt en kork,» fortalte et øyenvitne. «Flasken med dokumentene fulgte liket, og noen ganger fikk den døde et lite trekors i hånden.» Med tiden ble hager og parker overfylt av graver, og gatelegemet ble brutt opp for å gi plass til flere. «Etter hvert som opprøret skred fram,» sa øyenvitnet, «ble det flere og flere rekker av graver i gatene.»

Grunne graver markert med kors i et oppgravd fortau. Begravelsesseremoniene fant sted straks det 6le et opphold i den tyske ildgivningen.

173

En polakk henter vann i en håndgravd brønn. Vann var så sjeldent at det ble brukt som byttemiddel.

174

Polske soldater sikrer seg et amerikansk forsyningsslipp.

I de siste desperate dagene av opprøret var vann like stor mangelvare som mat og ammunisjon. Tyskerne hadde ødelagt byens hovedvannpumpe og renseanlegget. Polak­ kene forsøkte å grave brønner i gater og bak­ gårder, men disse provisoriske tiltakene frembrakte ikke stort mer enn dråper. Og selve åndedrettet var blitt vanskelig i den

røykfylte luften. «Warszawa stinket av støv, og det luktet svidd,» fortalte en kvinnelig opprører. «Det var en gjennomtrengende stank.» Den lille hjelpen de allierte kunne tilby, var mer frustrerende enn nyttig. Britiske og amerikanske bombefly tok den lange turen fra Italia eller England, men tre fjerdedeler av

maten og våpnene de slapp ned, falt i hen­ dene på tyskerne. Den 26. september, da polakkene hadde kjempet i 57 dager, skrev en av opprørslederne: «Vi står ansikt til ansikt med kapitu­ lasjonens spøkelse.»

Polakkene fortvilte hver gang forsyninger falt i tyskernes hender. «Noen gråt,» sa en offiser. «Ander slo knyttnevene i veggene:»

175

Sjefen for Hjemmehæren, general Bor, overgir seg til general von dem Bach-Zelewski.

BLODIGE OG STOLTE I NEDERLAGETS TIME I septembers siste dager forhandlet polakke­ nes ledere om kapitulasjon på ærefulle be­ tingelser. General Erich von dem BachZelewski var nesten vennligsinnet under kapitulasjonsseremonien. «Vi må prøve å redde Hjemmehærens storartede soldater,» sa han. «Det er vårfelles skjebne at vi tyskere og dere polakker en dag i fremtiden vil kjem­ pe mot den felles fienden.» Over 15 000 Hjemmehær-soldater, deri­ blant 2 000 kvinner og 550 barn, ble sendt til krigsfangeleire. Idet opprørerne under streng bevoktning forlot Warszawa, sto byens inn­ byggere langs gatene for å ønske dem farvel. En polsk offiser mintes: «Tusener og atter tusener av uttærede, skitne, bandasjerte og blodflekkede menn og kvinner fra War­ szawa gråt, ropte og sang den polske nasjo­ nalsangen. De løp fram bak politiets sperrin­ ger og klemte og kysset opprørerne og over­ rakte dem gaver.» Noen av de sivile falt på kne idet kolonnen av soldater passerte, fortalte offiseren. «Det var en uforglemmelig, nesten sjokkerende scene,» sa han. «For i Polen kneler man ellers bare i ærbødighet overfor sakramentet.»

Med sine ynkelige eiendeler forlater polske kvinnelige soldater Warszawa med kurs fc

176

tyske fangeleire. De kunne kommet seg unna ved å blande seg med de sivile, men de kapitulerte stolt.

177

Dyster julefeiring hos Hitler

Wehrmachts kjærkomne pusterom

Den aller største sovjetiske offensiven

En diktators selvmotsigende historier

Stalin krever 20 milliarder dollar Polens grenser flyttes vestover

Gåtefull stans i fremstøtet mot Berlin Terror i Øst-Preussen

Julaften 1944 ankom generaloberst Heinz Guderian, sjef for den tyske hærens generalstab og hovedansvarlig for østfronten, til Ørneredet, Førerens hovedkvarter 30 km nord for Frankfurt am Main. Hitler hadde flyttet til Ørneredet fra Ulvehiet i ØstPreussen for å befinne seg i nærheten av sitt siste eventyr - han hadde skrapt sammen 300 000 soldater, og den 16. desember hadde han satset dem alle på en motoffensiv i Ardennesområdet i Belgia og Luxembourg. Men det gikk dårlig med denne operasjonen, og det var dette som hadde brakt Guderian så langt vekk fra hans egen front. Guderian kom for å presentere et tungt fordøyelig forslag. Han informerte Føreren om at det i løpet av de siste 48 timene var blitt helt klart at Ardennes-offensiven var mislykt. De allierte hadde demmet opp for det tyske panser-gjennombruddet og var allerede i ferd med å sette inn forsterkninger for å angripe tyskerne i flankene. Og på østfronten, nord for Karpatene, forklarte Guderian, hadde den røde armé foretatt sin største offensive opptrapping i hele krigen. Derfor, hevdet han - i overensstemmelse med det han trodde var perfekt logikk - var det på tide å avblåse Ardennes-offensiven og trekke styrkene derfra for å redde situasjonen i øst. Som Guderian hadde fryktet, kunne Hitler ikke svelge et slikt forslag. Han nektet å stanse Ardennes-offensiven, og avfeide Guderians melding om den sovjetiske opptrappingen som «den største bløffen siden Dsjenghis Khan». Han avviste til og med tanken på å skaffe reserver til østfronten ved å trekke styrker fra Norge eller vestfronten eller fra det sterkt utsatte strandhodet i Kurland. Himmler sa seg enig med Føreren i at den bebudede sovjetiske offensiven var «en gigantisk bløff». Til tross for Tysklands lite misunnelsesverdige situasjon de siste dagene av 1944, fant Hitler og Himmler grunn til optimisme. Riktignok hadde Ardennes-offensiven ikke svart til forventningene, men den hadde gitt den tyske hæren et pusterom - det ville ta uker, kanskje måneder, før de allierte fikk reorganisert sine styrker og gjenopptatt offensiven i vest. Til tross for Guderians alvorlige bekymringer over sovjetisk opptrapping, hadde østfronten nord for Karpatene ligget i dvale i to og en halv måned. Og armégruppe Sør, som nesten var blitt utslettet i august, da de sovjetiske arméene oversvømte Romania, hadde trukket seg tilbake til Ungarn og holdt stand der. Armégruppe E var i ferd med å gjennomføre en vellykt

STALIN TRIUMFERER

retrett fra Hellas, Albania og Sør-Jugoslavia. I Nord-ltalia hadde armégruppe C stanset amerikanerne og britene ved Goterlinjen. Men det Hitler kjempet for, var likevel bare å vinne tid. På begge frontene var Tysklands fiender stadig mer overlegne både i mannskaper og materiell. Kraftig bombing av Ruhr hadde redusert jern- og stålproduksjonen den måneden til omkring halvparten av september-nivået. Bombingen hadde også gått hardt ut over det tyske jernbanenettet, mesteparten av drivstoff lagrene og oljekildene. Oljen fra Ploesti-feltet i Romania var gått tapt. Armégruppe Sør holdt ennå det ungarske feltet Nagykanizsa, men raffineriene lå ved Budapest, som nå var omringet av russerne. Fabrikkene for syntetisk olje sør for Leipzig hadde vært bombemål siden mai, og der hadde man knapt hatt tid til å reparere den ene ødeleggelsen før det neste raidet kom. Luftwaffe hadde brukt opp 180 000 tonn bensin i juni 1944 under sitt forsøk på stanse de alliertes invasjon i Normandie og i kampen mot bombefly over Tyskland. Til hele resten av krigen kunne Luftwaffe nå ikke få mer enn 197 000 tonn. Men det verste for tyskerne var at Wehrmacht var ribbet for soldater. For å forsvare Das Reich hadde Hitler kalt ut sin Volkssturm, en folkehær bestående av unge gutter og gamle menn - det fantes nesten ingen fullt bemannede og veltrente enheter igjen. For å dekke over denne svakheten henfalt Hitler til organisatorisk selvbedrag og satte opp korps som ikke var annet enn brigader, og brigader som i virkeligheten ikke besto av mer enn to bataljoner.

Ut fra enhver nøktern vurdering hadde Det tredje rike tapt krigen, men nøktern vurdering var aldri noe Hitler lot seg styre av. Fire dager etter at han hadde avvist Guderians bønn om å avblåse Ardennes-offensiven, innrømte han overfor en gruppe generaler at operasjonen var mislykt og at Tyskland fra nå av kun kjempet for sin egen eksistens. Men i samme åndedrag sa han til dem: «Dere skal ikke dermed gå ut fra at jeg på noen som helst måte har tenkt å tape krigen. Jeg har aldri i mitt liv lært betydningen av ordet kapitulasjon, og jeg er en av dem som har arbeidet seg opp fra ingenting. For meg er disse omstendig­ hetene derfor ikke noe nytt.» . Historien, fortsatte han, hadde vist at seier eller nederlag ikke nødvendigvis ble avgjort av strengt militære begivenheter. Han

refererte til «Huset Brandenburgs mirakel». Frederick den store av Preussen tapte f.eks. sjuårskrigen, men klarte likevel å beholde alt territorium han hadde erobret, takket være at alliansen mot ham brøt sammen. Og det var akkurat et slikt mirakel Hitler ventet på - at vestmaktene og Sovjetunionen skulle komme på kant med hverandre og gi Riket en ny sjanse. Igjen forsøkte Guderian å trekke Hitler ned på jorda. Den 9. januar 1945, etter en inspeksjonsrunde på østfronten, kom han tilbake til Ørneredet og advarte Hitler. «Østfronten er et korthus,» sa han. Armégruppe A's front langs Wisla - de 415 km fra Karpatene til Modlin, 30 km nord for Warszawa - var punktert av tre sovjetiske brohoder sør for Warszawa, ved Magnuszew, Pulawy og Barandw. Krigsspill utført av armé­ gruppe A et par uker tidligere hadde antydet at den røde armé kunne trenge 160 km innover på seks dager. Det som var igjen av armégruppe Sentrum hadde en frontlinje som løp nordøst­ over langs elva Narew og den østpreussiske grensen mot

Baltikum, og disse styrkene hadde det ikke stort bedre. Russerne hadde også brohoder langs Narew, ved Rozah og Serock, sistnevnte bare 30 km nord for Warszawa. Ved den

østpreussiske grensen ville armégruppe Sentrum måtte slåss med ryggen mot havet. Generalstabens etterretningsavdeling for østfronten spådde - og armégruppe-sjefene var enige - at den røde armé forbe­ redte to dype fremstøt - ett fra Narew mot munningen av Wis­ la, noe som ville avskjære armégruppe Sentrum, og det andre fra Wisla til Oder og kanskje mot Berlin. General Joseph Harpe, sjefen for armégruppe A, og generaloberst Georg-Hans Reinhardt, som nylig hadde erstattet Model, hadde ikke noe bedre forslag enn å trekke seg bort fra brohodene like før offensiven startet, for derved å unngå omringing, forkorte frontlinjen og skaffe til veie sårt tiltrengte reserver. Hitler nektet naturligvis blankt å tro Guderian og etterret­ ningstjenesten. Hvem som enn hadde kokt sammen en slik rapport, sa han, hørte hjemme i et sinnssykeasyl. Og han avslo Harpes og Reinhardts forslag ut fra velkjente grunner og hevdet at det helt fra starten av hadde vært idioti å tillate retrett.

Guderians overbevisning om at Hitlers Ardennes-offensiv var mislykt, vant ikke gjenklang hos vestmaktene. Den 6. januar fikk Moskva et presserende telegram fra Churchill. Britene og

179

amerikanerne var engstelige for at Hitler skulle ta troppestyrker fra østfronten for å forsterke offensiven i vest, og Churchill spurte nå Stalin om vestmaktene kunne regne med en sovjetisk offensiv mot Wisla eller andre steder i løpet av januar. Stalin var henrykt over å kunne sette vestmaktene i takknem­ lighetsgjeld. Han svarte at han var rede til å «begynne storstilte offensive operasjoner mot tyskerne langs hele den sentrale delen av fronten ikke senere enn annen halvpart av januar». I virkeligheten hadde Stalin planlagt å sette inn denne offensiven den 20. januar, men han ville blidgjøre Churchill ved å fremskynde starten til den 12. Forberedelsene til det som skulle bli den største sovjetiske offensiven i krigen, hadde begynt i september 1944 langs en strekning mellom Narews øvre løp og Karpatene. Dette territoriet var okkupert av 2. Hviterussiske front i nord, 1. Hviterussiske front i midten og 1. Ukrainske front i sør. Bordet var duket for svære ting, og Stalin sørget for at han var i begivenhetenes sentrum. Han flyttet marskalk Rokossovskij til 2. Hviterussiske front og ga 1. Hviterussiske front til marskalk Zjukov. Samtidig informerte han Zjukov om at noen represen­ tant fra Stavka ikke ville være nødvendig - offensiven skulle koordineres fra Moskva. Med andre ord skulle Zjukov og Rokossovskij få sin del av æren, sammen med Konev, som nå kommanderte 1. Ukrainske front. Men æren for operasjonen som helhet ville tilfalle Stalin selv. Den sovjetiske offensiven skulle starte ut fra fem separate brohoder langs Wisla. 1. Hviterussiske front skulle bryte gjennom fra Pulawy og Magnuszew sør for Warszawa og gå mot Poznah. 1. Ukrainske front skulle rykke ut fra Baranow mot Wroclaw (Breslau), mens 2. Hviterussiske front, som sto ved Rozah og Serock, skulle marsjere mot Danzig og munningen av

Wisla. I nord skulle 3. Hviterussiske front i mellomtiden dra vestover fra elva Pregel i retning Konigsberg, splitte tyskernes 3. panserarmé fra armégruppe Sentrums hovedstyrke og om­ ringe 4. armé ved De masuriske sjøer. Stavka regnet med at den første fasen av offensiven - 320 km for Zjukov og 225 km for Konev og Rokossovskij - kunne gjøres unna på 15 dager. I den andre fasen, som skulle ta 30 dager, skulle Konev passere Dresden og gå fram til Elben, mens Zjukov skulle ta Berlin og Rokossovskij skulle rykke fram langs den baltiske kysten på Zjukovs høyre side. I mellomtiden skulle 3. Hviterussiske front rydde Øst-Preussen. Etter Stavkas me­ ning skulle denne offensiven være over på 45 dager - og det samme skulle krigen. I de tidlige morgentimene den 12. januar lå temperaturen i Barandw-brohodet litt over null. Veiene var rene glattisen. Lavt skydekke og tåke holdt flyene på bakken den dagen. Langs brohodets perimeter hadde tyskernes 48. panserkorps plassert tre divisjoner, hvilket innebar én soldat pr. 15 meter front, et gjennomsnitt som var altfor lavt. Hver divisjon hadde bare rundt et dusin selvdrevne angrepskanoner, mens korpset hadde omkring 100 kanoner i reserve. 23 km lenger bak lå 24. panserkorps med fire panserdivisjoner, som skulle gå til motangrep der hvor eventuelle gjennombrudd truet. Konevs 1. Ukrainske front med sju arméer og over 1000 stridsvogner, startet offensiven like før daggry. Hans artilleri, som telte 260 skyts pr. kilometer, satte inn et bombardement som stanset tyske enheter som hadde rykket fram i den tro at russerne ville vente på bedre vær. I de neste tre timene haglet det granater over de tyske stillingene. Bak artilleriilden gjorde Konevs infanteri dype utfall. Ved middagstid hadde det boret et vidt gap som de sovjetiske stridsvognene siden kom strøm-

Sovjetiske lastebiler krysser Wisla mellom Praga og Warszawa på en trebro bygd av ingeniør­ tropper ved ett av de fem brospennene tyskerne hadde sprengt. Da de gikk inn i hovedstaden den 17. januar 1944, måtte ingeniørtroppene rydde vekk over to millioner miner og uekspløderte granater - relikvier fra oppstanden sommeren før.

180

mende gjennom.

De tre divisjonene fra 48. panserkorps fordampet nærmest. Før 24. korps klarte å organisere et motangrep, ble to av dets divisjoner nedrent i oppmarsjområdet. Innen neste natt hadde de fremste russiske stridsvognene skåret seg gjennom de bakerste tyske linjene og nådd elva Nida, 40 km vest for Barandw-brohodet. Foran dem lå åpent lende og gode veier helt til Krakow, Oppeln og Bratislava. 3. Hviterussiske front under generalløytnant Ivan Tsjernjakhovskij begynte sitt fremstøt den 13. januar og ble stanset av tyskernes hovedlinje ved Schlossberg og Kattenau i ØstPreussen. Dagen etter ble Rokossovskij sittende fast i brohode­

ne Rozah og Serock. I begge disse sektorene fikk tyskernes tapre innsats god hjelp av tett snøfall og tykk tåke, som gjorde det nesten umulig å skille venn fra fiende. Ved Magnuszew og Pulawy i sør ventet Zjukov på bedre vær før han sendte sin 1. Hviterussiske front til angrep. Men om morgenen den 14. januar ble tåken faktisk enda tykkere, og sikten var elendig. Zjukov stivet troppene opp med noe så sjeldent som et varmt måltid og militærmusikk brekende fra høyttalere, og besluttet å gå til angrep den morgenen, tåke eller ikke. Tyskerne omkranset Zjukovs brohode med tre skyttergravlinjer med vel en kilometers mellomrom. Det sovjetiske artilleriet fyrte opp klokka 8.30 med over 400 skyts pr. km. Etter 25 minutter stanset artilleriilden og speiderpatruljer begynte å rykke fram. Utenfor brohodene fant de tomme skyttergraver. Tyskerne hadde forutsett angrepet, trukket seg ut av den første linjen og latt russerne sløse bort artilleriammunisjonen på tomme stillinger. Klokka 11 ble enda tyngre artilleriild satt inn mot den andre skyttergravlinjen. De sovjetiske styrkene braste gjennom akkurat før lunsj. Den tredje linjen brøt de gjennom før daggry neste dag, og stridsvognene begynte å rulle gjennom bresjen. Østfronten begynte nå raskt å smuldre opp. Hitler forlot Ørneredet og dro tilbake til Berlin. Han skjelte og smelte på «sveklinger og forrædere» som hadde skuffet ham, og ga Harpe sparken som sjef for armégruppe A den 16. januar. General Schorner ble kalt tilbake fra Kurland, gitt kommandoen over armégruppen med ordre om å demme opp for den sovjetiske

flodbølgen. Neste dag ble Warszawa omringet av 1. Hviterussiske front med bl.a. general Zygmunt Berlings 1. polske armé, og styrkene marsjerte inn i byen. Russerne oppdaget at størstedelen av den tyske garnisonen hadde forlatt byen - til tross for Hitlers uttrykkelige ordre om å forsvare den til døden. Guderian trodde fremdeles av østfronten kunne holdes, og atter en gang ba han Hitler om å sende inn hjelp fra Ardennes-området, som nå var i ferd med å bli en dødsfelle for tyskerne. Overraskende nok gikk Hitler med på dette og sa han ville overføre 6. SS panserarmé, som hadde fått hard medfart i Ardennes. Men Guderian ble enda mer overrasket over å oppdage at denne arméen ikke skulle overføres til Polen - hvor den kunne gjøre litt nytte for seg - men til Ungarn, hvor den skulle forsøke å bryte gjennom til oljekildene sørvest for Budapest. I Vest-Polen kunne russerne i mellomtiden benytte seg av noe de aldri hadde vært forvent med i sitt eget land - et forholdsvis godt veinett. Stridsvognkolonnene kom opp i 45 km pr. dag, mens infanteriet gjorde unna bortimot 30 km daglig. Krigen var på ilmarsj mot nazistenes hjemland. Nordvest for Krakow, i Øvre Schlesiens industriområde, gikk stålverker og fabrikker for fullt da Konevs stridsvogner stormet inn. Det var ingen som hadde tort å gi ordre til evakuering, for den som våget det, ville bli summarisk henrettet som defaitist. Ikke desto mindre var veien til Oder og Tyskland full av flyktninger, hvorav noen var nazistiske partiledere i tjenestebiler. De hadde plutselig kommet på viktige gjøremål i Berlin. Andre forsøkte å redde seg selv og sine eiendeler ved hjelp av hest og kjerre. Mange flyktet til fots - og for første gang besto de lange flyktningekøene på østfronten av et stort antall tyske sivile. De ble drevet fram av ren frykt, for ryktet forflyttet seg fortere enn selv de sovjetiske stridsvognene. Og det ryktet alle hadde hørt - og trodde på - var at russernes hevn over Tysklands sivilbefolkning var summarisk, personlig og brutal. Og ganske riktig, det offisielle slagordet for den russiske offensiven var «Hevn!» Flere uker i forveien var dette blitt drillet inn i de sovjetiske troppene under samlinger, gjennom oppslag og i artikler og flygeblader skrevet av prominerte sovjetiske skribenter. Det hadde versert endeløse historier om tyskernes

181

grusomheter, og sovjetiske soldater og offiserer hadde stått fram for store forsamlinger og berettet om hva som hadde hendt med deres egne familier. Målet hadde vært å gi hver enkelt soldat en følelse av at han hadde et personlig regnskap å gjøre opp med tyskerne. En tysk krigsfange som fungerte som tolk for den røde armé, fortalte: «Det virket som om Djevelen selv var kommet til Schlesien. Fra januar til april hersket et tydeligvis planløst regime med plyndring, voldtekt og mord. Enhver tysker var lovlig vilt, og all tysk eiendom var krigsbytte.» De tyskerne som bodde i en anonym landsby i Vest-Polen, fikk føle hva russernes hevn innebar. Tyske kvinner i alle aldre ble voldtatt, og mange av dem døde etter å ha blitt utsatt for over 20 menn hver. De som overlevde, ble sendt østover neste dag. Den 18. januar trengte en gruppe sovjetiske soldater seg inn i det lille huset til Peter Haupt og dro hans kone og barn ut av senga. Mens Haupt og sønnene hans måtte se på, voldtok soldatene, anført av en kaptein, Haupts kone og hans tenåringsdøtre. Da Haupt prøvde å stoppe dem, skjøt kapteinen ham i lysken. Den 24. januar hadde Konevs panserkolonner kommet seg nedover Oder. Dagen etter nådde Zjukovs hovedstyrke Poznah og fullførte dermed første fase i Stalins offensiv - hele fire dager foran skjema. Zjukov hadde 220 km å tilbakelegge fra Poznah til Berlin, og veien lå åpen foran ham. Tyskernes 9. armé, som hadde til oppgave å stanse ham, var nå redusert til et korpshovedkvarter og noen mindre baktroppstyrker. To av arméens divisjoner var omringet ved Poznah, og to andre ved Torun - alle sammen fordi Hitler hadde erkært de to byene «befestet sted». Hvis Zjukov hadde fortsatt sin fremrykning i samme tempo, ville det tatt ham tre dager å nå fram til Oder. Det skulle imidlertid ta ham åtte dager, for naturkreftene klarte det som tyskerne ikke var i stand til. 27. og 28. januar kom en snørstorm og la flere fot snø over Vest-Polen og Øst-Tyskland. Himmler, som normalt ikke hadde religiøse tilbøyeligheter, ble rørt og erklærte: «Gud har ikke glemt det tyske folk.» Nesten umiddel­ bart steg temperaturen. Snøen smeltet og forvandlet bakken til en hengemyr. De sovjetiske panserkolonnene kjørte seg bom fast.

Men på februars første dag hadde stridsvogner fra Konevs og Zjukovs styrker nådd Oder og gjort seg klare til å krysse elva. Tyskerne var demoraliserte, ble det rapportert. Berlin var praktisk talt i Stalins lomme idet diktatoren fløy sørover til sitt historiske møte med Roosevelt og Churchill i Jalta på Krim. Den 1. februar 1945 seilte den tunge amerikanske krysseren Quincy og tre hjelpekryssere i siksak gjennom Middelhavet for å unngå tyske ubåter på veien til Malta. Om bord i Quincy var president Franklin D. Roosevelt, som etterpå skulle fly de 2180 km fra Malta til Jalta. Denne halve verdensomseilingen foretok han fordi Stalin hadde nektet å forlate Sovjetunionen, under henvisning til at han som øverstkommanderende for de sovjetiske væpnede styrker måtte holde seg på russisk jord. For den sykdomsherjede amerikanske presidenten - som i all hemmelighet hadde vært under behandling for voksende hjerte og høyt blodtrykk - skulle denne konferansen bli en slags finale. Det skulle bli hans siste sjanse til å løse de problemene som var blitt diskutert i Teheran i 1943, nemlig sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan, Polens grenser i etterkrigstiden, politisk frihet for de andre av Øst-Europas folk, samt det antall representanter Sovjetunionen skulle ha i. FN (Stalin krevde 26 - én for hver «fri og uavhengig» sovjetrepub­ likk). På Quincy holdt Roosevelt seg for seg selv mesteparten av turen. Han kom ut den 30. januar, men bare lenge nok til å blåse ut lysene påfødselsdagskaken. Han studerte ikke engang

en omfattende rapport om konferansetemaene som Utenriks­ departementet hadde utferdiget til ham. Den 3. februar lettet Roosevelts C-54 transportfly Sacred Cow klokka 2.30 om morgenen fra Malta. Nesten sju timer senere landet det på Saki flyplass på Krim. De tilstedeværende var sjokkert over hvor dårlig presidenten så ut. Churchills privatlege Lord Moran betraktet Roosevelt mens denne satt i en jeep og så på den røde armés æresgarde. Moran beskrev presidenten som «gammel, tynn og dradd i ansiktet. Han satt og stirret rett fram for seg med åpen munn, som om han ikke oppfattet hva som foregikk rundt ham». Churchill, som selv hadde feber, spaserte omsorgsfullt ved siden av presidentens jeep. Det tredje nøkkelmedlemmet av den anglo-amerikanske delegasjonen, Harry Hopkins, Roosevelts mest innflytelsesrike

80 km fra Berlin bukserer sovjetiske soldater en 76,2 mm feltkanon over Oder i slutten av januar 1945.1 kappløpet mot Oder klarte marskalk Ivan Konevs 1. Ukrainske front å slå marskalk Georgij Zjukovs 1. Hviterussiske front med ni dager.

182

rådgiver, hadde lenge vært svekket av en kronisk blodsykdom og så ut til å ha det verst av alle tre. «Fysisk sett er han bare halvveis i denne verden,» tenkte Moran ved Hopkins' ankomst. «Han så nifs ut - huden var en gul-hvit membran som var strukket stramt over skjelettet.» Hopkins skulle komme til å tilbringe mesteparten av konferansen i senga. Han sto bare opp for å delta i de tre stores fire timers daglige møter. Etter å ha sett på æresgarden ble Churchill og Roosevelt - og et følge på 700 generaler, admiraler, diplomater, tolker og diverse embedsmenn - kjørt de 125 km over Jalta-fjellet og ned

fortalte statsministeren blant annet at elva Oder «ikke lenger var noen hindring» fordi «den røde armé hadde flere brohoder på den andre siden, og tyskerne satte inn utrente, underernær­ te og dårlig kledde Volkssturm-tropper». En time senere hadde Stalin et privat møte med Roosevelt, og da fortalte Stalin en ganske annen historie. Roosevelt hadde bemerket til Stalin at han hadde inngått et veddemål om amerikanerne kom til å ta Manila før russerne tok Berlin. Stalin svarte at kampene langs Oder var svært bitre og at amerikaner­ ne nok ville nå fram til Manila først (noe de gjorde senere i uka).

til selve byen. På begge sider var veien til Jalta omkranset av sikkerhetsfolk og soldater som hilste for hver bil som passerte. «Noen av de russiske soldatene var så små,» bemerket Mike Reilly, Roosevelts livvakt fra Secret Service, «at deres gammel­ dagse Springfields var større enn krigerne som bar dem. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at disse barske soldatene var jenter i tenårene.» Kjøreturen tok fem timer og endte 150 meter fra Jaltas Svartehavskyst, et område som før revolusjonen ble kalt Russlands Riviera. Roosevelt gikk for å hvile og vente på Stalin i Livadia-palasset, tidligere tsar Nikolaj ll's sommerresidens, mens Churchill trakk seg tilbake til Vorontsov-villaen, 8 km unna. Stalin ankom til Jalta den 4. februar om morgenen. Samme ettermiddag hadde han et privat møte med Churchill. Han

Den britiske utenriksminister Anthony Eden fortalte at Stalin under forhandlingene «var den tøffeste» av alle. Den sovjetiske statslederen spilte politisk poker, og den røde armés stilling ved Oder var et kort han hadde tenkt å få mye ut av. Samme kveld hadde de tre store sin første arbeidsøkt i den store ballsalen i Livadia-palasset, et møte som ifølge Roosevelt burde vies til «den viktigste av alle fronter, østfronten». General Aleksej J. Antonov, visesjef for den røde armés generalstab, leste så opp en lang og dyster rapport om Sovjetunionens januaroffensiv. Antonov la vekt på statistikk - en fremrykning på nesten 500 km med over 9 000 tanks, avskjæring av 27 tyske divisjoner i Øst-Preussen, samt omringing og omfattende ødeleggelse av 15 andre divisjoner i Hitlers «befestede steder». Antonov regnet med hårdnakket tysk motstand ved Oder. Tyskerne hadde, erklærte han, brakt inn 16 divisjoner med

183

forsterkninger fra Tysklands indre, vestfronten og Italia, og man måtte regne med at det kom mellom 30 og 35 divisjoner til. Da Antonov var ferdig, kom general George C. Marshall, den amerikanske hærens generalstabssjef, med en utredning om vestmaktenes planer om å få fremmarsjen mot Tyskland i gang igjen. De hadde nå tatt tilbake det territoriet som var gått tapt under Ardennes-offensiven, sa Marshall, og ville om fire dager sette inn et fremstøt mot Rhinen. Russerne spurte Marshall om amerikanerne ville sette inn en offensiv i Italia samtidig. Til det svarte han nei. Det ville tappe for mye krefter fra invasjonen av selve Tyskland. Nå pekte Stalin på at hans januaroffensiv hadde vært en «ren vennetjeneste». Han spurte Roosevelt og Churchill hvordan han kunne «fortsette å hjelpe» dem og lovte å piske på operasjonene langs hele fronten i mars og april. Under dette kameratslige fernisset lå imidlertid en betydningsfull implika­ sjon: Den røde armé, som sto ved Oder 65 km fra Berlin, ville avslutte krigen på sine egne premisser og i sitt eget tempo. De resterende sju dagene av konferansen hersket det en høflig og tillitsfull tone med en sterk understrøm av usikkerhet og mistenksomhet. Churchill og Roosevelt hadde kommet for å avgjøre langsiktige spørsmål like mye som krigens siste fase. Det dreide seg ikke om nye spørsmål, men som Averell Harriman sørgmodig pekte på: «Når du handler med russerne, må du kjøpe den samme hesten to ganger.» Med det mente han at russerne betraktet alle avtaler som andre gjorde med dem, som bindende, mens de løftene de selv kom med, kunne revideres i deres favør. For eksempel var Stalins uttrykte samtykke til kravet om en fri og demokratisk polsk regjering, nå plutselig gjenstand for debatt. Den røde armé, som hadde stått ved Wisla og sett på mens tyskerne i Warszawa utslettet mye av den demokratiske motstandsbevegelsen, hadde nå kontrollen i landet og ville overlate tømmene til den sovjetavlede Lublin-regjeringen. Da det kom forslag om at Stalin skulle kontakte Lublin-regjeringen for å arrangere et møte i Jalta mellom dens medlemmer og medlemmer av Mikolajczyk-regjeringen i London, innvendte Stalin at de polske «emigrantene», som han hånlig titulerte dem, hadde samarbeidet med tyskerne. Neste dag sa han at han hadde forsøkt å ringe Lublin-polakkene, men at han ikke hadde klart å få fatt i dem. Deretter gikk han brått over til et

Winston Churchill, Franklin Roosevelt og Josef Stalin oppstilt til formell fotografering foran Livadia-palasset etter den siste sesjonen under Jaltakonferansen. Til høyre for Churchill den britiske krigstransportministeren lord Frederick J. Leathers, som himler med øynene over denne langtekkelige fotograferingen. Bak de tre store fra venstre: Storbritannias utenriks­ minister Anthony Eden, USAs utenriksminister Edward R. Stettinius, den britiske viseutenriksministeren Sir Alexander Cadogan, Sovjetunionens utenriksminister Vjatsjeslav M. Molotov og den amerikanske sovjetambassadøren Averell Harriman.

184

185

emne som han visste ville blidgjøre vestmaktene - FNcharteret. Stalin gikk nå med på droppe kravet om at hver sovjetrepub­ likk skulle ha én stemme i Generalforsamlingen - det ville klare seg om Sovjetunionen, Ukraina og Hviterussland fikk én stemme hver. Amerikanerne likte ikke tanken på å gi Sovjetu­ nionen to ekstrastemmer, men kom ikke med innsigelser. «Vi var ytterst lettet over at de senket kravet fra 16 stemmer til bare to ekstrastemmer,» forteller Harriman. Amerikanerne ble også lettet over at Stalin gikk med på å erklære Japan krig innen tre måneder etter Tysklands kapitula­ sjon. De amerikanske militære lederne hadde fryktet at krigen med Japan uten russernes hjelp kunne vare ut 1946, og at en planlagt amerikansk invasjon ville koste amerikanerne en million mann. Men Stalins pris var høy. Han sa at hvis ikke Sovjetunionen fikk Kurilene og den nedre halvparten av Sakhalin-øya like nord for Japan, samt disposisjonsrett over havnebyene Dairen og Port Arthur samt tillatelse til å drive en jernbane i Mandsjuria, ville han ikke få det russiske folket til å forstå hvorfor det måtte krige mot Japan. I en avtale som ikke ble offentliggjort på et år - og heller ikke avslørt for kinesernes leder, Chiang Kai-shek - fikk Stalin det omtrent som han ville. På Churchill virket problemene i Det fjerne østen «fjerne og sekundære». Han var mer opptatt av å forhindre at Sovjetunio­ nen dominerte Europa etter krigen. Stalin ønsket å stykke opp Tyskland i hjelpeløse småriker kontrollert av de tre store. Churchill insisterte på at også Frankrike skulle ha en okkupa­ sjonssone og delta på like fot i kontrollen over etterkrigstidens Tyskland. Fransk medvirkning ville være essensielt i en alliert okkupasjon som nødvendigvis ville bli langvarig, sa Churchill. Hvem visste, spurte han, hvor lenge USA ville kunne holde styrker i Europa? Storbritannia trengte et sterkt Frankrike for å hjelpe til med å demme opp for angrep fra et eventuelt gjenoppstått Tyskland. Roosevelt sa at amerikansk tilstedevær i to år eller så ville være tilstrekkelig. Plutselig, mintes H. Freeman Matthews, den amerikanske delegasjonens spesialist på europeiske spørsmål, «så jeg Stalins øyne lyse opp. Ingenting kunne ha gledet ham mer». Stalin ga senere uformelt etter i spørsmålet om fransk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Okkupasjonen av Berlin ble bare så vidt berørt. Konferansen

186

bare bekreftet de beslutningene som var blitt fattet under møter i november i London av lavere diplomater. De tre allierte skulle sammen okkupere Berlin, en by som ville befinne seg inne på sovjetisk-kontrollert territorium. Spørsmålet om ad­ komst til byen skulle overlates til militære strateger. Når det gjaldt krigserstatning fra Tyskland, var Stalin umedgjørlig og dramatisk. Ifølge Harry Hopkins reiste Stalin seg «og grep om stolryggen med slik kraft at knokene i de brune hendene hans hvitnet. Han spyttet ut ordene som om de brente ham i munnen. Store områder av landet hans var blitt lagt øde, sa han, og bøndene var blitt tvunget til sverdet. Erstatning, mente han, måtte betales til de landene som hadde

lidd mest. Mens han snakket, var det ingen som rørte seg». Stalin nevnte et tall på 20 milliarder dollars omregnet i varer, fabrikker og utstyr, hvorav halvparten skulle gå til Sovjetunio­ nen. Churchill innvendte at beløpet var for høyt. Han fryktet at

en slik byrde ville sette Tyskland ute av stand til å fø seg selv og dermed gjøre landet til en gjøkunge for de allierte. Protokollen som ble undertegnet, sa at Stalins tall bare var «et diskusjons­ grunnlag», men Stalin skulle siden komme til å hevde at Churchill og Roosevelt hadde sagt seg enig i beløpet. Da Polen-spørsmålet kom på dagsordenen, leste den sovje­ tiske utenriksminister Molotov opp et formelt forslag om at landets grense med Tyskland skulle flyttes vestover til OderNeisse-linjen - langt inne på tysk territorium - som vederlag for de områdene av Øst-Polen som skulle tilfalle Sovjetunionen. «Det ville være synd,» sa Churchill, «å fore den polske gåsen så kraftig med tysk mat at den døde av fordøyelsesbesvær.» En slik flytting av grensene, sa han, ville innebære å flytte seks millioner tyskere bare fra Schlesien og Øst-Preussen. Stalin

TYVERI AV EN DIKTATORS RABBEL Under Jalta-konferansens daglige hjernedueller fortsatte Stalin med sin gamle vane med å rable på en blokk mens han ventet på at tolkene oversatte. H. Freeman Matthews fra det amerikans­ ke Utenriksdepartementet var fengslet av dette rabbelet. Han bestemte seg for å få med seg et ark som suvenir «med risiko for å bli skutt av de barskingene» - Stalins livvak­ ter. Mot slutten av et møte klarte Matthews å sope til seg litt av Stalins rabbel - usett av Stalin og hans livvakter. Rabbel-arket (lengst til h.) ble siden stu­ dert av en psykoanalytiker som ikke kjente opphavsmannens identitet. Han betegnet det som tilhørende en mann «som fleksibelt endrer posisjon men alltid streber nådeløst etter sine målsettinger».

avfeide argumentet med at de fleste tyskerne allerede hadde flyktet fra de aktuelle områdene. Til slutt ble britene og amerikanerne enige om ikke å gå imot det sovjetiske grenseforslaget, samt å opprette en «provisorisk nasjonal samlingsregjering» som skulle omfatte alle politiske fraksjoner i Polen. Stalin gikk med på frie valg, men det endelige kommuniké fra Jalta-konferansen satte ingen tids­ frist. Da admiral William D. Leahey, Roosevelts nærmeste militære rådgiver, fikk se dokumentet, protesterte han: «Mr. President, dette er så elastisk at russerne kan strekke det hele veien fra Jalta til Washington uten teknisk sett å bryte det.»

Roosevelt var enig, men han sa at denne overenskomsten var «det beste han kunne gjøre for Polen for øyeblikket». Litt over en måned senere skulle det vise seg at Leahey hadde rett. Sovjetunionen nektet Mikolajczyks folk å bli med på å danne samlingsregjeringen. Sovjetunionen skulle også komme til å sette til side en annen avtale om territorier som den røde armé hadde «befridd». Romania skulle etter avtalen stå under kontroll av en felleskomité bestående av sovjetiske, amerikanske og britiske representanter, men de amerikanske og britiske medlemmene fant snart ut at de ikke hadde noen annen oppgave enn å rapportere til sine regjeringer at Sovjet stadig strammet grepet om landet. Konferansen i Jalta endte med en haglbyge av finpussinger og forandringer i siste øyeblikk. Den 11. februar undertegnet de tre store det endelige kommuniké over en lunsj i tsarens gamle biljardrom i Livadia-palasset. La Stalin skrive under først, foreslo presidenten. «Han har vært en så vidunderlig vert.» Churchill sa for spøk at han selv burde undertegne først, fordi han var den eldste av de tre store, og han kom også først av dem i alfabetet. Stalin var enig og sa

Matthews stående bak den amerikanske delegasjonen, ikke langt fra Stalin.

at hvis han selv undertegnet først, ville alle tro at det var han som hadde dominert konferansen. Den 6. februar hadde Stalin en telefonsamtale som hadde mer å si for slutten av krigen enn noe av det de tre store diskuterte. Han hadde ringt hovedkvarteret til general V. J. Kolpaktsjijs 69. armé i nærheten av Poznah ved Oder, og han fikk forbindelse mens marskalk Zjukov satt i møte med de fem armésjefene i 1. Hviterussiske front. De var i ferd med å diskutere fremstøtet mot Berlin. Zjukov tok telefonen. General Vasilij Tsjujkov, sjefen for 8. gardearmé, satt like ved og hørte Stalin si: «Hvor er De? Hva driver De med?» Zjukov forklarte at han satt i et møte for å planlegge Berlin-operasjonen med sine armésjefer. «Etter å ha hørt denne rapporten,» skrev Tsjujkov senere, «ba Stalin frontkommandanten - og jeg forstår det slik at det kom som en overraskelse på ham - å stanse planleggingen av Berlinoffensiven og i stedet begynne å utarbeide en operasjon for å hanskes med den tyske armégruppe Wisla i Pommern.» Plutselig var fremstøtet mot Berlin utsatt - av ukjente årsaker. Stalin ønsket uten tvil å være forsiktig. Hans arméer hadde reist langt, og han ville gi dem tid til å omgruppere seg og få inn forsyninger. Antakelig ønsket han å erobre større

territorier før Berlins fall bandt hans tropper til ett sted. Og kanskje ville han skaffe seg tid til å utnytte seieren på Kremls hemmelige, politiske slagmark. Og forståelig nok ville han la vestmaktene blø litt lenger før han ga Tyskland nådestøtet. Amerikanerne og britene hadde ikke opplevd noe i denne krigen, pleide Stalin å si, som kunne sammenlignes med russernes lidelser. Russerne hadde mistet 20 millioner men­ nesker i strid - ja, kanskje 30 millioner.

Stalins rabbel preges av skarpe, spisse tenner, pæreformede kupler, den russiske setningen «Jeg har sagt sannheten» (nederst til venstre) og det gjentatte engelske ordet «commend» («betro, anbefale» - øverst og nederst til v.).

187

Det var opplagt at Stalin ville at tyskerne skulle lide mer for det de hadde gjort mot det sovjetiske folket. Og lide fikk de, særlig i Øst-Preussen. Langs veiene inn i Øst-Preussen kom det opp plakater som sa: «Røde armé-soldat! Du er nå på tysk jord. Hevnens time er kommet!» Så tidlig som i oktober hadde østpreusserne fått en forsmak på den russiske hevnen i byen Nemmersdorf like ved den polske grensen. En løytnant fra Hermann Goring-divisjonen fortalte: «På veien gjennom Nemmersdorf så jeg en hel kolonne med flyktninger som var blitt overkjørt av russiske tanks - ikke bare kjerrer og trekkdyr, men også en god del mennesker, for det meste kvinner og barn, var blitt klemt flate av stridsvogne­ ne. I veikanten og på gårdstunene lå lik av sivile som tydeligvis ikke hadde mistet livet under militære operasjoner, men var blitt systematisk nedslaktet.» En sivil tysker ved navn Karl Potrek fortalte hvordan folk i Nemmersdorf hadde dødd: «På et gårdstun sto en kjerre som fire nakne kvinner var naglet til i korsfestet stilling. Bakenfor sto det en låve, og på hver av dens dører var en naken kvinne korsfestet, med nagler gjennom hendene. I våningshusene fant vi 72 kvinner, deriblant småjenter, pluss en gammel mann, alle sammen døde... med kulehull i nakken. Noen av spedbarna hadde fått hodet slått inn. I ett rom fant vi en gammel kvinne sittende på en sofa. Halvparten av hodet hennes var hogd av med øks eller spade.» I slutten av januar hadde Rokossovskijs tanks nådd Elbing ved Det baltiske hav. General Tsjernjakhovskijs 3. Hviterussiske front hadde støtt dypt inn i Øst-Preussen fra øst. 1. Baltiske front under general Ivan Bagramjan var på vei inn fra nord, og Øst-Preussens lange dødskrampe hadde begynt. Josefine Schleiter, en medisinstudent fra Osterode, var en av de mange hundretusener som flyktet vestover. «Veiene var fulle av flyktninger, kjerrer og folk til fots,» mintes hun. «Plutselig dukket stridsvognene opp, og på alle kanter var det soldater i

188

forsvinningsdrakter. Det var sånn forvirring at man til å begynne med ikke visste om det var tyskere eller russere, men så fikk vi øye på tyske soldater med hendene i været. De ble samlet sammen og ført vekk. Stridsvognene braste gjennom rekken av kjøretøyer. Kjerrer ble slengt i veigrøfta, hvor det lå innvoller av hester, og menn, kvinner og barn skrek om hjelp. Like ved meg satt en kvinne og bandasjerte sin mann, som blødde fælt fra et stort kutt. Bak meg hørte jeg en ung pike si til sin far: 'Pappa skyt meg!' 'Meg også', ropte broren, som var omkring 16 år gammel. 'Jeg har ikke en sjanse.' Faren så på barna med tårer rennende nedover kinnene og sa stille: 'Vent en liten stund til, barn.'» Josefine Schleiter så flere grusomme ting i et fjøs utenfor Osterode. «Det var over hundre mennesker der. Folk satt på steintrauene. Noen av mennene hentet ved for å lage bål. Hvis man sto tett inntil det, fikk man litt varme. Det var grusomme timer som fulgte, særlig for kvinnene. Fra tid til annen kom soldater inn, også offiserer, og hentet piker og unge kvinner. Ingen skriking eller trygling hjalp. Ingenting hjalp. Med revolve­ re i hånden grep soldatene jentene om håndleddene og førte dem bort. En far som ville beskytte datteren sin, ble tatt ut på tunet og skutt. Dermed ble jenta bare enda mer et offer for disse villingene. Mot morgengry kom jenta tilbake med skrekk lysende i de barnslige øynene. I løpet av natta var hun blitt mange år eldre. Vi ble alle overveldet av sorg og desperasjon.» Omkring én og en kvart million østpreussere kom seg over land eller i båt til Danzig-Pommern-området. De fleste aV dem krysset Frisches Haff, en 8 km bred tilflosset bukt, og Frische Nehrung, et smalt sandtak mellom Samland-halvøya og Wisla-munningen øst for Danzig. Isen på bukta var tykk nok til å bære vekten av menneskene og kjerrene deres, men ikke sovjetiske stridsvogner. Likevel ble det en fryktelig tur. Sovjetis­ ke fly bombet isen og menneskene som var ute på den. De som krysset bukta i februar, hadde mildværet å slåss mot i tillegg. En av flyktningene mintes:

«Isen brakk, og noen steder måtte vi slepe oss gjennom vann til anklene. Hele tiden måtte vi prøve isen med stokker. Bombekratere tvang oss til å ta store omveier. Ofte gled vi uti og trodde vi var fortapt. Med gjennomvåte klær var det vanskelig å bevege seg, men frykten for døden drev oss videre til tross for at vi skalv over hele kroppen. Jeg så kvinner gjøre overmenneskelige ting. Som ledere for trekket fant de instinktivt fram til de tryggeste veiene for kjerrene. Husholdningsredskaper lå spredd overalt på isen. Sårede krøp bort til oss med bønnfallende bevegelser, slepte seg fram ved hjelp av stokker eller ble skjøvet på små kjelker av venner. I seks timer gikk vi gjennom denne dødsdalen. Så nådde vi fullstendig utmattet fram til Frische Nehrung.» På Frische Nehrung trasket en massiv klump av mennesker og dyr opptil fem kilometer daglig langs en vei med dype hjulspor med den speilblanke isen på Frisches Haff på den ene siden og det åpne havet på den andre. Noen hengte seg. Sinnsforvirrede mødre kastet barna sine på sjøen. De av flyktningene som hadde det kummerligst, var tusenvis av russiske krigsfanger som ble ført over Frische Nehrung. I Pillau, Konigsbergs sjøhavn ved Frische Nehrung, og i Kahlberg lenger sør, ble noen av flyktningene tatt om bord i skip. Men den sovjetiske hevnen stanset ikke ved stranden. Den 30. januar senket den sovjetiske ubåten S-13 under kaptein A. I. Marinesko flyktningeskipet Wilhelm Gustloff, og over 6 000 av de 7 000 flyktningene som var om bord, druknet. Marineskos ubåt slo til igjen den 10. februar og senket Steuben med 3 500 flyktninger om bord. Da både Rokossovskij, Tsjernjakhovskij og Bagramjan had­

de satt seg i bevegelse, sto Øst-Preussen ikke til å redde. Ikke desto mindre hadde Hitler pekt ut Konigsberg som «befestet sted» og gitt ordre om at byen skulle holdes for enhver pris, og det samme gjaldt det som ellers var igjen av Øst-Preussen. Dette var imidlertid ikke mye - et 65 km bredt brohode som omfattet Samland-halvøya nord og øst for Konigsberg pluss halvparten av landet langs Frisches Haff mot sørvest. 3. panserarmé sto i nord, mens 4. armé skulle vokte sør-flanken. I motsetning til de fleste andre av Hitlers «befestede steder» var Konigsberg virkelig befestet. Til tross for kraftig bombing og gjentatte bakkeangrep klarte byen å holde stand i ni uker, helt til 9. april, og selv da måtte det fire sovjetiske arméer til for å knekke den. Innen den tid hadde Stalin lagt flere provinser til Sovjetunio­ nen. Siden han utsatte offensiven mot Berlin den 6. februar, hadde Stalins røde armé erobret Pommern, Vest-Preussen og Øst-Preussen unntatt Samland-halvøya. I sør var sovjetiske styrker på vei gjennom Tsjekkoslovakia og nordvestover gjennom Østerrike, og etter lang og hard kamp var de på nippet til å innta Wien. Men de sovjetiske arméene måtte yte store blodofre for Stalins lange utsettelse av Berlin-offensiven. Hundretusener av tyske flyktninger som strømmet inn fra øst, fortalte sine redselshistorier om den russiske hevnaksjonen, og beretninge­ ne om disse grusomhetene ga de overlevende Wehrmachtstyrkene noe å kjempe for. Da Stalin endelig slapp løs sin siste offensiv den 16. april, kjempet hver eneste tysk soldat og mange tyske sivile innbitt for å forsvare Berlin. De kjempet ikke så mye for Førerens tapte sak som for sitt eget liv.

189

En 83 år gammel patriark med sin barføtte datter og datterdatter, gjeninntar ruinene av sitt hjem, som tyskerne ødela i 1943.

191

NYTT LIV FOR ØDELAGTE BYER OG BITRE SKJEBNER En lapp fra et barn til moren, som forsvant under frigjøringen av Voronezj, lyder: «Mamma! Pappa og jeg kommer hit hver morgen klokka ti og venter på deg.»

192

«Kiev blir mer levende for hver time som går,» skrev en sovjetisk korrespondent etterat byen var blitt befridd den 6. november 1943. «Folk vender tilbake fra nabobyene og nybyggerstrøk de har flyktet til for å unngå deportasjon til Tyskland. For bare et par timer siden var den store bygningen på Institutt-gata tom, men nå kan vi se folk som bærer inn kofferter, sengeklær og jernovner.» Kiev og andre befridde områder var som jorda etter en lang vinter - nye tegn til liv sprang opp overalt. Skjulte lagre av våpen, brensel, mat og såkorn dukket mirakuløst fram etter hvert som tyskerne forsvant. Begravde skatter som monumen­ ter og verdifullt maskineri ble spadd opp og satt på plass. Tusenvis av omstreifende barn som hadde fått sine foreldre drept eller deportert til slavearbeidsleire ble plukket opp av sovjetiske soldater eller partisaner og brakt til mottakelsesstasjoner. Partisanene selv kom fram fra sin lange undergrunnskamp mot okkupasjonen og gikk inn i en ny rolle. «Gårsdagens gerilja,» skrev en observatør i Rzjev, «innehar nå byens kommu­ nale verv.» Sovjetfolket, som sto overfor oppgaven med å reparere eller erstatte ødeleggelser for 2,6 trillioner rubler, begynte straks å gjenoppbygge byene og gi nytt liv til forbitrede skjebner. Fag­ foreningene og kollektivbrukene åpnet hjem for foreldreløse barn. Arkitektgrupper som fulgte i hælene på den røde armé, slo seg sammen med lokale arbeidere og flyktninger som vendte tilbake, og satte opp nybygg etter standardtegninger og med prefabrikerte seksjoner. Både gamle og unge påtok seg lange arbeidsdager - først gikk de på sin vanlige jobb, og der­ etter arbeidet de i hager eller ryddet skrot i fabrikker og gruver. Sommeren 1945 begynte det enorme gjenoppbyggings­ arbeidet å bære frukter. I tidligere okkuperte områder var pro; duksjonen i fabrikker og på kollektivbruk allerede oppe i en tredjedel eller halvparten av førkrigsnivået. «Noen ganger lurer jeg på hvor jeg får kreftene fra,» sa 60-årige Ivan lljin, en smed med to sønner ved fronten. «Men siden vi ble befridd, er det som om en stein har falt fra mitt hjerte - jeg arbeider og føler meg ikke det minste sliten.»

Sovjetiske soldater hjelper en evakuert familie tilbake til sitt gamle hjem. Den skoløse kvinnen bærer en verdifull ikon.

193

En tømmergamme utgjør det provisoriske hjemmet til en hviterussisk familie som gjenoppbygger gården sin.

194

Å KLARE SEG MED NESTEN INGENTING

«Vi slo oss ned der vi kunne,» skrev en ung­ domsleder i Stalingrad i 1944. «Noen etab­ lerte seg i treskur som var snekret sammen på halv åtte, andre holdt til i lerretstelt. En del jenter slo seg til og med ned i en ødelagt tysk stabsbuss.» Huler og kjellere under nedbombede hus klarte seg for mange andre. Alt sammen måtte finkjemmes for mine­ feller. Tyskerne hadde plantet sprengladnin­ ger i stumtjenere, pianoer og kommodeskuffer - og hadde til og med koblet det slik at hele hus gikk i luften når strømmen ble slått på. I løpet av de første 18 månedene etter fri­

gjøringen ble det funnet omkring 100 000 miner i Stalingrad-området. Til tross for denne faren finkjemmet folk ruinene for brukbare gjenstander. En elek­ triker ble berømt på å samle sammen nok metalltråd til 110 km ledning. Et hjul fra et ødelagt tog pluss diverse maskindeler ble satt sammen til et akseptabelt sagbruk. Ingenting ble kastet. «Glass ble samlet sam­ men bokstavelig talt stykkevis,» skrev en funksjonær. «I leire og kløfter, skraphauger og kvistrom ble alt mulig litt etter litt samlet sammen og tatt i bruk.»

En bondefamilie i den gjenerobrede Orlovsk-regionen samlet til et måltid i 1943. Mursteinshaugen viser at oppryddingen er begynt.

195

Nylig befridde sivile leser krigsnyheter fra de første sovjetiske informasjonsflakene som ble delt ut i Taganrog.

Ringerens selskap i denne landsbykirken er den tidligere «beboeren» - en død tysk soldat.

196

En liten pike bekjenner sin tro ved å kysse et trekors under en seremoni i en befridd ukrainsk landsby ved Dnjepr i 1944.

FORNYET OPPOFRELSE FOR DEN PATRIOTISKE KRIGEN Etter hvert som de sovjetiske styrkene gjen­ erobret byer og landsbyer, ble de ofte møtt av en lokalbefolkning som var sulten på in­ formasjon etter flere år med tysk sensur og propaganda. Folkemengder intervjuet sol­ datene og funksjonærene ustanselig og slo «ring rundt dem» ifølge en rapport fra Kiev,

og «jublet høylydt» over svarene. De sovjetiske nyhetsbyråene var raske til å gjenopprette kontakten. Allerede dagen etter frigjøringen av Kharkov ble det fløyet inn en radiosender som begynte å spre ny­ heter om den sovjetiske fremrykningen - og oppfordret til maksimal innsats for å sikre den endelige seieren. Men slike appeller var knapt nødvendige. Bare i frigjøringens første år gjenopptok 858 industribedrifter, hvorav 51 større gruver, driften bare i Donets-bassenget. Titusener av frivillige fra hele Sovjetunio­

nen ilte vestover for å få fart på gjenoppbyg­ gingen. Flyteknikere reiste en fabrikk i Stalingrad med egne midler. Og da farmene i øst returnerte 600 000 dyr som var blitt evakuert før den tyske okkupasjonen, høynet de an­ tallet med 40 000 for å hjelpe på avlen i vest. «Folk sender oss gaver hver eneste dag,» fortalte en kommunepolitiker i Stalino. «Vi har nettopp fått 100 tonn fisk fra Dagestan og et billass medisiner fra Moskva. Telegram­ mene strømmer inn til mitt kontor om for­ sendelser av maskineri, kveg og klær fra ven­ ner i Sibir, Kazakhstan og Ural.»

197

EN ARBEIDSSTOKK BESLUTTSOMME KVINNER Russiske kvinner, som allerede var vant til å utføre mesteparten av arbeidet på hjemlige fronter, satte nå sin arbeidskraft inn i rehabi­ literingen av de frigjorte områdene. I Sevastopol, en by som var lagt i ruiner av tyske bomber, mobiliserte syersken Irina Tsjervjakova 18 kolleger til å gjenoppbygge deres fabrikk - reparere golv og pusse opp vegger. Sydame-brigaden fortsatte siden med å hjelpe til i gjenoppbyggingen av en jernbanestasjon, et kommunalt senter og en veistrekning. Til sammen nedla de 19 kvin­

198

nene 7 000 arbeidstimer i gjenoppbyg­ gingen. Kvinner som arbeidet på kollektivbruk, meldte seg som frivillige til å jobbe i fabrikker etter arbeidstidens slutt. Vaskekonene i Rzjev arbeidet som frivillige murere et par timer daglig fra klokka 4 om morgenen. Og enhver kvinne brukte i tillegg hvert ledig øyeblikk til å sette i stand sitt eget, herjede hjem. Mange av kvinnene hadde tungtveiende personlige motiver for å være med på gjen­ oppbyggingen. «Under retretten fra Rzjev,» fortalte barnehagestyrer Malinovskaja, «ble vi bombet av fascistene. Mine to små døtre ble drept. Jeg hevner døtrene mine med det arbeidet jeg nå gjør.»

Kvinnelige studenter fra Leningrads bergverksinstitutt er tilbake fra evakueringen og reparerer skolens tegnesal.

199

Tre småpiker fryder seg med tauhopping i en ryddet gate i Leningrad, jentene hadde overlevd 29 måneders beleiring hvor omkring en million mennesker bukket under for sult, feilernæring, sykdom og tysk bombardement.

200

201

LITTERATUR Alexander, Jean, Russian Aircraft since 1940. London: Putnam & Company, 1975. Angelucci, Enzo, og Paolo Matricardi, World War II Airplanes, bd. 2. Rand McNally, 1977. Armstrong, John A., red., Soviet Partisans in World War II. The University of Wisconsin Press, 1964. Bamm, Peter, The Invisible Flag. Overs, av Frank Hermann. London: Faber and Faber, 1956. The Battle ol Kursk. Moskva: Progress Publishers, 1974. The Battle ofOrel: July 1943. London: Hurchinson, 1943. Bender, Roger James, og Hugh Page Taylor, Uniforms, Organization and History of the Waffen-SS, bd. 2. Roger James Bender og Hugh Page Taylor, 1971. Bialer, Seweryn, red., Stalin and His Generals: Soviet Military Memoirs of World War II. Pegasus, 1969. Bor-Komorowski, Tadeuz, The Secret Army. London: Victor Gollancz, 1950. Boyd, Alexander, The Soviet Air Force since 1918. Stein and Day, 1977. Brezhnev, Leonid L, Malaya Zemlya. U.S.S.R.: Krasnaya Zvezda Publishing House, 1978. Bruce, George, The Warsaw Uprising: 1 August-2 October 1944. London, Rupert HartDavis, 1972. Burns, James MacGregor, Roosevelt: The Soldier of Freedom. Harcourt Brace Jovanovich, 1970. Byrnes, James F., Speaking Frankly. Harper & Brothers, 1947. Caidin, Martin, The Tigers Are Burning. Hawthorn Books, 1974. Carell, Paul, Scorched Earth: Hitler's War on Russia, bd. 2. Overs, av Edwald Osers. London: George G. Harrap, 1970. Chant, Christopher, Kursk. London: Almark Publishing, 1975. Chuikov, Vasily L: The End of the Third Reich. Moskva: Progress Publishers, 1973. The Fall of Berlin. Holt, Reinhart and Winston, 1967. Churchill, Winston S.: The Second World War: Closing the Ring. Houghton Mifflin, 1951. The Second World War: Triumph and Tragedy. Bantam Books, 1962. Clark, Alan, Barbarossa: The Russian-Cerman Conflict, 1941-1945. William Morrow, 1965. Collins, James L., Jr. red., The Marshall Cavendish lllustrated Encydopedia of World War II. Marshall Cavendish, 1972. Cooper, Matthew: The German Army, 1933-1945. ItsPolitical and Military Failure. London: Macdonald and Jane's, 1978. The Nazi War against Soviet Partisans, 1941-1944. Stein and Day, 1979. Craven, Wesley Frank, og James Lea Cate, red., The Army Air Forces in World War II, bd. 3, Europe: Argument to V-E Day. The University of Chicago Press, 1951. Daugherty, William E., A Psychological Warfare Casebook, The Johns Hopkins Press, 1958. Deane, John R., The Strange Alliance: The Story of Our Efforts at Wartime Cooperation with Russia. The Viking Press, 1947. Deborin, Grigory, Thirty Years of Victory. Moskva: Progress Publishers, 1975. De Zayas, Alfred M., Nemesis at Potsdam: The Anglo-Americans and the Expulsion of the Germans. London: Routledge & Kegan Paul, 1977. Drum, Karl, Airpower and Russian Partisan Warfare. Arno Press, 1968. Eden, Anthony, The Memoirs of Anthony Eden, Earl of Avon: The Reckoning.Houghton Mifflin, 1965. Ehrenburg, llya, Men, Years-Life, bd. 5, The War: 1941-1945. Overs, av Tatiana Shebunia. The World Publishing Company, 1964. Embassy of the Union of Soviet Socialist Republics Information Bulletin. Washington, D.C. Feis, Herbert, Churchill, Roosevelt, Stalin: The War They Waged and the Peace They Sought. Princeton University Press, 1957. Fitzgibbon, Louis, Katyn. Charles Scribner's Sons, 1971. Garlinski, Jozef, Poland, SOE and the Allies. London: George Allen and Unwin, 1969. Goerlitz, Walter, History of the German General Staff: 1657-1945. Overs, av Brian Battershaw. Frederick A. Praeger, 1953. Great Patriotic War of the Soviet Union, 1941-1945: A General Outline. Moskva: Progress Publishers, 1974. Crechko, Andrei A., Liberation Mission of the Soviet Armed Forces in the Second World Warr. Overs, av David Fidlon. Moskva: Progress Publishers, 1975. Green, William, Famous Fighters of the Second World War. Doubleday, 1957. Grey, lan, Stalin: Man of History. Doubleday, 1979. Gross, Jan Tomasz, Polish Society under German Occupation: The General Gouvernement, 1939-1944. Princeton University Press, 1979. Grossman, Vasily Semenovich, Red Army in Poland and Belorussia. London: Hutchinson, 1945. Guderian, Heinz, Panzer Leader. Overs, av Constantine Fitzgibbon. E. P. Dutton, 1952. Harriman, W. Averell, og Elie Abel, Special Envoy to Churchill and Stalin: 1941-1946. Random House, 1975. Heilbrunn, Otto, Partisan Warfare. Frederick A. Praeger, 1962. Higham, Robin, og Jacob W. Kipp, red., Soviet Aviation and Air Power: A Historical View. Frederick A. Praeger, 1977. Howell, Edgar M., «The Soviet Partisan Movement: 1941-1944.» United States Depart­ ment of the Army, Pamphlet No. 20-244, August 1956. Hull, Cordell, The Memoirs of Cordell Hull, bd. 2, Macmillan, 1948. Humble, Richard, Hitler's Generals. Doubleday, 1973.

202

Hyde, H. Montgomery, Stalin: The History of a Dictator. Farrar, Straus and Giroux, 1971. Icks, Robert J., Tanks and Armored Vehicles: 1900-1945. WE Inc., 1970. Infield, Glenn B., The Poltava Affair: A Russian Warning, An American Tragedy. Macmil­ lan, 1973. Irving, David, Hitler's War. The Viking Press, 1977. Jones, Robert Huhn, The Roads to Russia: United States Lend-Lease to the Soviet Union. University of Oklahoma Press, 1969. Jukes, Geoffrey, Kursk: The Clash of Armor. Ballantine Books, 1968. Keegan, John, Waffen-SS: The Asphalt Soldiers. Ballantine Books, 1970. Khrushchev, Nikita S., Khrushchev Remembers. Redigert og overs, av Strobe Talbott. Little, Brown, 1970. Konev, Ivan S.: The Great March of Liberation: Poland Achieves Freedom. Moskva: Progress Publishers, 1972. Year of Victory. Moskva: Progress Publishers, 1969. Korbonski, Stefan: Fighting Warsaw: The Story of the Polish Underground State, 1939-1945. Overs, av F. B. Czarnomski. Minerva Press, 1968. The Polish Underground State: A Guide to the Underground, 1939—1945. Overs, av Marta Erdman. East European Quarterly, 1978. Krieger, Evgeny, From Moscow to the Russian Frontier. London: Hutchinson, 1945. Kulski, Julian Eugeniuz, Dying, We Live: The Personal Chronicle of a Young Freedom Fighter in Warsaw (1939-1945). Holt, Rinehart and Winston, 1979. Leahy, William D., I Was There: The Personal Story of the Chief of Staff to Presidents Roosevelt and Truman Based on His Notes and Diaries Made at the Time. McGrawHill, 1950. Liddell Hart, B. H.: The German Generals Talk. William Morrow, 1948. History of the Second World War. C. P. Putnam's Sons, 1970. Lochner, Louis, P., red. og overs., The Goebbels Diaries: 1942-1943. Greenwood Press, 1948. Mackiewicz, Joseph, The Katyn Wood Murders. London: Hollis & Carter, uten dato. Macksey, Kenneth: Guderian: Creator of the Blitzkrieg. Stein and Day, 1975. The Partisans of Europe in World War II. London: Hart-Davis, MacGibbon, 1975. Tank Warfare: A History of Tanks in Battle. Stein and Day, 1971. McNeill, William Hardy, Amercia, Britain & Russia: Their Cooperation and Conflict, 1941-1946. Johnson Reprint Corporation, 1970. Majdalany, Fred, The Fall of Fortress Europe. London: Hodder and Stoughton, 1968. Manstein, Erich von, Lost Victories. London: Méthuen, 1955. Matthews, H. Freeman, Memoirs of a Passing Era. Upublisert ms. Mellenthin, Friedrich W. von: German Generals of World War II: As I Saw Them. University of Oklahoma Press, 1977. Panzer Battles: A Study of the Employment of Armor in the Second World War. Redi­ gert av L. C. F. Turner. Overs, av H. Betzler. University of Oklahoma Press, 1956. Meretskov, Kirill A., Serving the People. Moskva: Progress Publishers, 1971. Mikolajczyk, Stanislaw: The Rape of Poland: Pattern of Soviet Aggression. McGrawHill, 1948. Moran, Lord, Churchill: Taken from the Diaries of Lord Moran-The Struggle forSurvival, 1940—1965. Norman S. Berg, 1976. «Operations of Encircled Forces: German Experiences in Russia.» United States Depart­ ment of the Army, Pamphlet No. 20-234, Januar 1952. Orska, Irena, Silent is the Vistula: The Story of the Warsaw Uprising. Overs, av Marta Erdman. Longmans, Green, 1946. Payne, Robert, The Rise and fall of Stalin. Simon and Schuster, 1965. Rauch, Georg von, A History of Soviet Russia. Overs, av Peter og Annette Jacobson. Frederick A. Praeger, 1964. «Rear Area Security in Russia: The Soviet Second Front behind the German Lines.» United States Department of the Army, Pamphlet No. 20-240, July 1951. Rokossovsky, Konstantin K., A Solider's Duty. Moskva: Progress Publishers, 1970. Rozek, Edward J., Wartime Diplomacy: A Pattern in Poland. John Wiley & sons, 1958. Salisbury, Harrison E.: The 900 Days: The Siege of Leningrad. Harper & Row, 1969. The Unknown War. Bantam Books, 1978. Schieder, Theodor, red., The Expulsion of the German Population from the Territories East of the Oder-Neisse Line. Bonn: Federal Ministry for Expellees, Refugees and War Victims, 1957. Schwabedissen, Walter, The Russian Air Force in the Eyes of German Commanders. United States Air Force Historical Division, Research Studies Institute, Air University, 1960. Seaton, Albert: The Russo-German War: 1941-1945. Praeger, 1970. Stalin as Military Commander. Praeger, 1975. Sherwood, Robert E., Roosevelt and Hopkins: An Intimate History. Harper & Brothers, 1948. Shtemenko, Sergei M.: The Last Six Months: Russia's FinalBattles with Hitler's Armies in World War II. Overs, av Guy Daniels. Doubleday, 1977. The Soviet General Staff at War: 1941-1945. Moskva: Progress Publishers, 1970. Snell, John L, red., The Meaning of Yalta: Big Three Diplomacy and the New Balance of

Power. Louisiana State University Press, 1956. Solovyov, Boris, The Battle of Kursk. Moskva: Novosti Press Agency Publishing House, 1973. Speer, Albert, Inside the Third Reich. Overs, av Richard og Clara Winston. Avon Books, 1970. The Staff of Strategy & Tactics magazine, War in the East: The Russo-German Conflict, 1941-1945. Simulations Publications, 1977. Stalin, Josef: The Creat Patriotic War of the Soviet Union. Greenwood Press, 1945. On the Creat Patriotic War of the Soviet Union. London: Hutchinson, 1943. Stein, George H., The Waffen-SS: Hitler's Elite Guard at War, 1939-1945. Cornell University Press, 1949. Stockwell, Richard E., Soviet Air Power. Pageant Press, 1956. Stroud, John, The Red Air Force. London: The Pilot Press, 1943. Stypulkowski, Zbigniev, Invitation to Moscow. Walker and Company, 1950. Sydnor, Charles W., Jr., Soldiers of Destruction: The SS Death's-Head Division, 19331945. Princeton University Press, 1977. Tenenbaum, Joseph, Race and Reich: The Story of an Epoch. Twayne Publishers, 1956. Thorwald, Juergen, Flight in the Winter. Redigert og overs, av Fred Wieck. Pantheon Books, 1951. Trevor-Roper, Hugh R., red.: Blitzkrieg to Defeat: Hitler's War Directives, 1939-1945. Holt, Rinehart and Winston, 1971. Final Entries, 1945: The Diaries of Joseph Goebbels. Overs, av Richard Barry. C.P. Putnam's Sons, 1978.

Hitler's Secret Conversations: 1941-1944. Farrar, Straus and Young, 1953. Ulam, Adam B., Stalin: The Man and His Era. The Viking Press, 1973. Wagner, Ray, red., The Soviet Air Force in World War II. Overs, av Leland Fetzer. Doubleday, 1973. Warlimont, Walter, Inside Hitler's Headquarters: 1939-1945. Overs, av R. H. Barry. Frederick A. Praeger, 1964. Werth, Alexander, Russia at War: 1941-1945. E. P. Dutton, 1964. Windrow, Martin, Waffen-SS. London: Osprey, 1971. Wykes, Alan, The Siege of Leningrad: Epic of Survival. Ballantine Books, 1968. Young, Peter, red., Atlas of the Second World War. Berkley Publishing Corporation, 1974. Zagorski, Waclaw, Seventy Days. Overs, av John Welsh. Maidstone, Kent, England: George Mann, 1957. Zawodny, J. K.: Death in the Forest: The Story of the Katyn Forest Massacre. University of Notre Dame Press, 1962. Nothing but Honor: The Story of the Warsaw Uprising, 1944. Hoover Institution Press, 1978. Zhukov, Georgy K.: Marshal Zhukov's Greatest Battles. Overs, av Theodore Shabad. London: MacDonald, 1969. The Memoirs of Marshal Zhukov. Delacorte Press, 1971. Ziemke, Earl F., Stalingrad to Berlin: The German Defeat in the East (Army Historical series). Office of the Chief of Military History, United States Army, 1968.

ANDRE BIDRAG Redaksjonen er takknemlig for assistanse fra følgende institusjoner og personer under arbeidet med boka: Sadie Alford, Novosti Press Agency, London; Gamer Bautdinov, Novosti, Rome; Hans Becker, ADN-Zentralbild, Berlin, DDR; Dana Bell, U.S. Air Force Still Photo Depository, 1361 st Audio-Visual Squadron, Arlington, Virginia; Leroy Bellamy, Prints and Photographs Division, Library of Congress, Washington, D.C.; Carole Boutté, Senior Researcher, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; Bureau Soviétique dlnformation, Paris; Lou Casey, Chevy Chase, Maryland; Samuel Daniel, Prints and Photographs Division, Library of Congress, Washington, D.C.; W. M. Destefano, Chief of Reference Branch, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; K.Dunin-Borkowska, Arlington, Virginia; Deborah Edge, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington D.C.; Victoria Edwards, Sovfoto, New York City; Fotokhronika-TASS, Moscow; Marylou Gjernes, U.S. Army Center for Military History, Alexandria, Virginia; General Heinz Guderian (Ret.), Bonn; Dr. Emanuel F. Hammer, New York City; Dr. Von Hardesty, National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; Werner Haupt, Bibliothek fur Zeitgeschicthe, Stuttgart; Dr. J. Hoskins, Library of Con­ gress, Washington, D.C.; Jerry Kearns, Prints and Photographs Divisions, Library of Congress, Washington, D.C.; Heidi Klein, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin (Vest); Dr. Roland Klemig, Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin (Vest); Stefan Korbonski, Washington, D.C.; William H. Leary, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Donald S. Lopez, Assistant Director for Aeronautics, National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washing­ ton, D.C.; Ido Martelli, Milan; Alice Masters, Administrative Officer, International Monetary Fund, Washington, D.C.; H. Freeman Matthews, Washington, D.C.; Paul

McLoughlin, Franklin D. Roosevelt Library, Hyde Park, New York; Mary Ann McNaughton, U.S. Army Center for Military History, Alexandria, Virginia; Timothy Mulligan, Modern Military Branch, National Archives, Washington, D.C.; Meinhard Nilges, Bundesarchiv, Koblenz, West Germany; Novosti, Moscow; Thomas Oglesby, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Yves PerretGentil, Institut d'Histoire du Temps Present, Paris; Andrzej Pomian, Washington, D.C.; Teresa M. C. R. Pruden, Alexandria, Virginia; Michel Rauzier, Institut dHistoire de Temps Présent, Paris; Vladimir Remes, Prague; Dr. Paul Schmidt-Carell, Hamburg; Axel Schulz, Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest); Ariene Farber Sirkon, Chief, Still Photo Library Division, U.S. Army Audio-Visual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; Peter Southard, Library, National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; C. G. Sweeting, National Air and Space Museum, The Smithsonian Institution, Washington, D.C.; Ray Teichman, Franklin D. Roosevelt Library, Hyde Park, New York; Marilyn Murphy Terrell, Alexandria, Virginia; Helmut Thble, Munin Verlag, Osnabruck, West Germany; Douglas Thurman, Office of Presidential Libraries, National Archives, Washington, D.C.; James H. Trimble, Archivist, National Archives, Still Photo Branch, Washington, D.C.; Paul White, National Archives and Records Service, Audio-Visual Division, Washington, D.C.; Marie Yates, U.S. Army AudioVisual Activity, The Pentagon, Arlington, Virginia; J. K. Zawodny, Avery Professor of International Relations, Claremont Graduate School, Claremont, California.

Bokas register er utarbeidet av Nicholas J. Anthony.

203

ILLUSTRASJONER OMSLAG og side 1: Sovfoto.

TYSKERNES SISTE SEIER-6, 7: Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest). 8-13: Bundesarchiv, Koblenz. 14,15: ADN-Zentralbild, Berlin, DDR-Bundesarchiv, Koblenz; Ullstein Bilder­ dienst, Berlin (Vest). 16-19: Bundesarchiv, Koblenz.

SLAGET MED DE 3500 TANKS-22: Kart av Tarijy Elsab. 23: Fotokhronika-TASS, Moskva. 24: Fra Die Tigerfibel av General Heinz Guderian, August 1,1943, med tillatelse fra C. G. Sweeting. 25: Kart av Tarijy Elsab. 26, 27: Maleri av John Batchelor, London. 29: Yevgeni Khaldei, Moskva. 31: ADN-Zentralbild, Berlin, DDR. 33, 35: Bundes­ archiv, Koblenz. 38: Fotokhronika-TASS, Moskva. STÅLDUELLEN-40, 41: Novosti, Roma. 42: Bundesarchiv, Koblenz. 43: Foto­ khronika-TASS, Moskva. 44, 45: Fotokhronika-TASS, Moskva; Bundesarchiv, Koblenz. 46, 47: Wide World; Novosti, Roma. 48, 49: Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest); Yakov Ryumkin, Moskva. 50, 51: Novosti Press Agency, London; Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest). 52, 53: Yakov Khalip, Moskva.

MANSTEINS ILDFULLE RETRETT-56: Kart av Tarijy Elsab. 58: Sovfoto-FotokhronikaTASS, Moskva. 59: Sovfoto. 61: Bundesarchiv, Koblenz. 64: Fotokhronika-TASS, Moskva. 66: Sovfoto. 68: Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest). 70: Hans Wild for LifeImperial War Museum, London; UPI.

OPERASJON BRENT IORD-72-74: Ulstein Bilderdienst, Berlin (Vest). 75: Bundesarchiv, Koblenz. 76, 77: Novosti Press Agency, London; Wide World. 78, 79: ADN-Zentralbild, Berlin, DDR; Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest)-fra Der Russlandskrieg av Paul Carell, © 1967, Verlag Ullstein GmbH, Frankfurt/M-Berlin; ADN-Zentralbild, Berlin, DDR (2). 80, 81: Fotokhronika-TASS, Moskva. 82, 83: Fra Der Russlandkrieg av Paul Carell, © 1967, Verlag Ullstein GmbH, Frankfurt/M-Berlin.

PARTISANENE SLÅR TIL-84, 85: Novosti, Moskva. 86: Yevgeni Khaldei, Moskva. 87: Ullstein Bilderdienst, Berlin (Vest). 88,89: Library of Congress-med tillatelse fra National Council of American-Soviet Friendship; Sovfoto. 90, 91: Novosti, Moskva-UPI; Boris Zeitlin from Novosti for Life. 92: UPI. 93: Wide World. 94: ADN-Zentralbild, Berlin, DDR. «DE TRE STØTENE»-98, 102: Kart av Tarijy Elsab. 104. 105: Yakov Ryumkin, Moskva. 107: Bundesarchiv, Koblenz. 109: Fotokhronika-TASS, Moskva. 110: ADN-Zentralbild, Berlin, DDR.

204

SOVJETS FUGL FØNIKS FLYR-112,113: Yevgeni Khaldei, Moskva. 114: Novosti, Moskva. 115: Yevgeni Khaldei, Moskva. 116, 117: Sovfoto (2); Yevgeni Khaldei, Moskva (2). 118, 119: National Air and Space Museum, Smithsonian Institution - Yevgeni Khaldei, Moskva (2); Sovfoto. 120: Yevgeni Khaldei, Moskva-National Air and Space Museum, Smithsonian Institution. 121: Novosti, Moskva-Smithsonian Institution (No. 73-7729). 122: Imperial War Museum, London-Smithsonian Institution (No. 41314A). 123: Yevgeni Khaldei, Moskva. 124,125: Sovfoto.

RUSSERNE RYDDER SIN JORD-128: Novosti, Roma. 129: Kart av Tarijy Elsab. 130: Sovfoto. 132,133: Maleri av John Batchelor, London. 134: Med tillatelse fra K. DuninBorkowski. 136: Novosti, Roma. SEIRENES ÅR-138, 139: Novosti, Roma. 140: Fotokhronia-TASS, Moskva. 141: Bureau Soviétique dlnformation, Paris. 142, 143: Sovfoto, unntatt øverst til høyre, Imperial War Museum, London. 144,145: Bureau Soviétique dlnformation, Paris-Novosti Press Agency, London; Max Alpert, Novosti, Moskva. 146, 147: Fotokhronika-TASS, Moskva. 148, 149: Novosti Press Agency, London; Max Alpert, Novosti, Moskva. 150, 151: Georgi Zelma, Moskva; Fotokhronika-TASS, Moskva-Novosti Press Agency, London. 152,153: Sovfoto; Yevgeni Khaldei, Moskva.

DET DØDSDØMTE OPPRØRET-IST: Sovfoto. 159: Imperial War Museum, London. 161: U.S. Air Force.

OPPSTAND I WARSZAWA-164-167; Jerzy Tomaszewski, Warszawa. 168: BBC Hulton Picture Library, London-Sovfoto. 169: Jerzy Tomaszewski, Warszawa. 170, 171: The Polish Underground Movement Study Trust, London; Jerzy Tomaszewski, Warszawa-Derek Bayes, med tillatelse fra The Polish Underground Movement Study Trust, London. 172, 173: Jerzy Tomaszewski, Warszawa. 174, 175: Wide World (2); Jerzy Tomaszewski, Warszawa. 176, 177: Imperial War Museum, London; Derek Bayes, med tillatelse fra The Polish Underground Movement Study Trust, London. STAUN TRIUMFERER-T80: Novosti Press Agency, London. 183: Dmitri Baltermants, Moskva. 184, 185: National Archives (No. 208-FS-3874-2). 187: Sovfoto; fra Charles S. Clark, med tillatelse fra H. Freeman Matthews. HJEM IGJEN-190, 191: Fotokhronika-TASS, Moskva. 192: Novosti, Moskva. 193: Fotokhronika-TASS, Moskva. 194, 195: UPI-Fotokhronika-TASS, Moskva; Ivan Shagin, med tillatelse fra Daniela Mrazkova og Vladimir Remes, Prag. 196, 197: Imperial War Museum, London-Wide World; Georgi Zelma, Moskva. 198, 199: Sovfoto, Novosti, Moskva-lmperial War Museum, London. 200, 201: Imperial War Museum, London.

REGISTER Sidetall i kursiv viser til illustrasjoner.

A Akhtyrka, 55-57 Albania, 178 Allmendinger, Karl, 111 Antonescu, lon, 20, 31 Antonov, Aleksej J., 183-184 Ardennes-offensiven, 178-181 Azerbajdzjan, 59 Azov-havet, 61

B Bach-Zelewski, Erich von dem, 157-160,163,176 Bagramjan, Ivan K., 127,129,188-189 Bagration, operasjon, se Hviterussland Båke, Franz, 38-39,101-102 Balaklava, 111 Balkan, 127,137,189 Baltiske hav, området ved, 126-127,179-180 Baranow, 179-181 Batov, P. I., 132-134 Beasley, Tom, 70 Bjelgorod, 24, kart 25, 26, 38, 42, 54-55, kart 56 Berezina, 131,134-135,137 Berezino, 135 Berggolts, Olga, 99 Berlin; sovjetisk fremstøt mot, 23,179-180,182,187,189; okkupasjon av, 186 Berling Zygmunt, 162,181 Bobrik, 35 Bobrujsk, 127,129,131-135,137 Bor, general (Tadeusz Komorowski), 156-157,159-160, 162-163, 176 Braun, Eva, 21 Brent jord, operasjon, 63, 72-83, 190-191 Breslau, se Wroclaw Brest-Litovsk, 137 Brezjnev, Leonid I., 29 Brindisi, Italia, 159 British Broadcasting Corporation (BBC), 166 Brjansk, 86 Brjansk-skogen, 158 Budapest, 179,181 Bug, 25, 100,106-107,137, 148-149, 154 Bukrin-kneet, 64—66 Bulgaria, 126,137 Busch, Ernst, 126,129-131,135 Butovo, 32 Butyrki, 35

c Cadogan, Alexander, 184-185 Chelm, 154 Chruséiel, Anton, se Monter, oberst Churchill, Winston; i Teheran, 67-69, 70; og Stalingradsverdet, 70; og Polens fremtid, 71; og Warszawaopprøret, 159-160,163; og Ardennes-offensiven, 179-180; og okkupasjon av Tyskland, 186; og tysk krigserstatning, 186, og flytting av Polens grenser, 186; og Jalta-konferansen, 183, 184-185,186-187 Constanta, 110,111

D Dagestan, 197 Dairen, 186 Danzig, 180,189 Degrelle, Leon, 105 Dirlewanger, Oscar, 157-159 Djesna, 61, 64-66 Dnjepr, 23-24, 54-55, kart 56, 60-63, 64, 65-67, 74, 75, 76, 83, 83, 96, 99,101-102,106,110,126,131 Dnjepropetrovsk, 24 Dnjestr, 106-108, 146-147 Donets, 23-24, 38-39, 54, 74,197 Dresden, 180 Dubrovka, 36 Dudergof, 98

Dzurzjentsy, kart 102,103-105

E Eden, Anthony, 69,183, 184-185 Ehrenburg, Ilja, 131 Elben, 180 Elbing, 188

F Fastov, 67 Fermello, Bruno, 34 Finskebukta, 97 Flytyper; B-17 Fortress, 160,161,162-163; C-47 Skytrain, 86, C-54 Skymaster, 182; 1-16 jager, 120; 1-153 jager, 120; lljusjin, 42,772-773, 118-119; Junkers, 35, 103,111; Jakovlev, 722, 123,132; LaGC jager, 120,121; La-5 jager, 120,121; Messerschmitt, 120,122,124-125; MIC jager, 122; P-39 Airacobra, 114, Pe-2,119; PO-2, 776-117,119,162; Spitfire, 122; Stuka, 33; TB-3 bombefly, 118 Frankrike, 187 Frederik den store, 179 Frische Nehrung, 189 Frisches Haff, 189

G Ceriljastyrker og -operasjoner, 31, 63 -64, 84-95,106, 129, 134, 158,192 Gneisenau-linjen, 110 Gni lets, 35 Gniloj Tikitsj, kart 102-103,105 Goebbels, Joseph, 20-21 Golikov, F. I., 23-24, 28 Gollwitzer, Friedrich, 130 Gorbatov, Aleksandr, 132-134 Gorbunov, Vladimir, 120 Gorkij, 59 Gorkij, Maksim, 18-19 Govorov, L. A., 97-98 Grajvoron, 57 Gretsjko, Andrej A., 66 Greznoje, 37 Grossman, Vasilij, 132 Grusomheter: av den røde armé, 69,182,188-189; av den tyske hær, 137 Guderian, Heinz: og felttoget på østfronten, 20; og slaget ved Kursk, 30; og stridsvognproduksjon, 30; og slaget ved Kharkov, 31; og Ardennes-offensiven, 178-179, 181; og sovjetisk offensiv 1945,178-179,181 Gudkov, Mikhail, 120 Gurevitsj, Mikhail, 122

H Halder, Franz, 123 Harriman, Averell, 160, 184-185,186 Hartmann, Erich, 120 Haupt, Peter, 182 Hausser, Paul: i Kharkov-felttoget 8,10,12,15-16,18, 24; i Kursk-felttoget, 37-38 Hellas, 178 Himmler, Heinrich, 8; og Kharkov-felttoget, 78, 23; og ordre om henrettelser, 157—158; og Warszawaopprøret, 157-158,163; og sovjetisk offensiv 1945, 178,182 Hitler, Adolf: og lojalitet til Scutzstaflel, 8-9; og Kharkovfelttoget, 8,15,18, 56-57, 60; og Russlandsfelttoget, 20-21; og straff for defaitisme, 21,106; og Stalingradfelttoget, 23; og stridsvognproduksjon, 25, 30; og Kursk-felttoget, 25-26, 28-31, 33, 39; og landgang på Sicilia, 39, 56; og Dnjepr-felttoget, 54, 60, 67, 62-63; og Orel-felttoget, 55; og omorganisering av general­ staben, 61; og konstruksjon av Østvollen, 63, 97; og operasjon Brent jord, 63, 74, 76, 82, 790-797; og invasjon i Normandie, 96; og Leningrad-felttoget, 97, 99; og Ukraina-felttoget, 100-102,105-108; og «befestede steder», 106-107,129,135,154-155,182, 189; og Krim-felttoget, 110-111; og Hviterusslandsfelttoget, 126,129-131; og Polen-felttoget, 154-155; og Warszawa-opprøret, 158,163; og sovjetisk offensiv 1945,178-179,181-182,189; og Ardennes offensiven, 178-179,181 Hitter, A., (tysk general), 130-131

Hollidt, Karl, 60-61 Hopkins, Harry, 183,186 Horthy, Miklos, 20 Hoth, Hermann: i Kharkov-felttoget, 10,16, 24; i Kurskfelttoget, 23-24, 28, 32-34, 36-39; i Dnjepr-felttoget, 67 Hube, Hans, 101,108 Hull, Cordell, 69 Hviterusslands-felttoget, 111,126-127, kart 129, 130-137,140, 154 Høyde 239, kart 102,103-105

I llmen-sjøen, kart 98, 99 lljin, Ivan, 192 lljusjin, Sergej V., 114,119 Italia, 61,179,184 Izjum, 72—73

J Jaenecke, Erwin, 110-111 Jajla-fjellene, 183 Jakovlev, Aleksandr S., 122 Jalta-konferansen, 182-183,184-187 Jankowski, Jan S., 156 Japan, 186 Jassy, 148 Jeremenko, Andrej I., 109-110 Jodl, Alfred, 30 Jordan, Hans, 131,135 Jugoslavia, 137,178 Jøder, tysk utryddelse av, 157

K Kahlberg, 189 Kairo, 71 Kalinin, Mikhail I., 96 Kaminski, Mieczyslaw, 158-159 Kanev, 64,101 Karpatene, 88-89, 99,106,108,140,178-180 Kattenau, 181 Katukov, Mikhail J., 31, 32, 34, 36-37 Katyn-skogen, massakre i, 68, 69 Kazakhstan, 197 Kazan, 59 Keitel, Wilhelm, 30 Kempf, Werner, 33, 36, 38 Kertsj-stredet, 109, 777 Kessler, Alfred A., 767 Kharkov-felttoget, 6-79, 23-24, 55, kart 56, 57, 60,197 Khersones, Kapp, 111 Khilki, 102-104 Khrusjtsjov, Nikita S., 32, 36-37, 66 Kiev, 23, 62, 65-67,100-101,192,197 Kirov, 55 Kirovograd, 100-101 Klajpeda, 742-743 Kleist, Ewald von, 23,106-107,110 Kluge, Gunther von: i Kursk-felttoget, 21, 24, 30, 39, 60; og reorganisering av generalstaben, 60-61; i Dnjeprfelttoget, 61 Kohne (tysk løytnant), 57 Kolpaktsji, V.J., 187 Komarovka, 102-104 Komorowski, Tadeusz, se Bor, general Konev, Ivan S.: i Kursk-felttoget, 29, 39; i Kharkov-felt­ toget, 54-55; i Hviterusslands-felttoget, 55; i Ukrainafelttoget, 100-101,106-107; i Polen-felttoget, 155, 181-182; i sovjetisk 1945-offensiv, 180,182 Konigsberg, 180,189 Koéciuszko, Tadeusz, 155 Kovel, 106-107,154 Krakow, 181 Krasnoje Selo, 98-99 Kravtsjenko, A. G., 65-66 Krejger, Jevgenij, 137 Krim-felttoget, 60-61, 96,108-111, 778-779, 723, 150—151 Krivosjein, S., 32, 36 Kuchler, Georg von, 97-99 Kurilene, 186 Kurland, 178

205

Kursk-felttoget, 18-24, kart 25, 26-39,40-53, 54, kart 56, 84-85 Kutuzov, operasjon, se Orel Kvinner: i geriljastyrker, 94, 167; i sovjetisk flyvåpen, 715,717

L Latvia, sovjetisk fremstøt mot, 743 Lavotsjkin, Semjon, 120 Leahy, William D., 187 Leathers, Frederick J., 184-185 Leipzig, 179 Lend Lease, 62,114,127 Leningrad, 20, kart, 22,23, 96-97,138-139,199,200-201 Leningrad bergverksinstitutt, 199-201 Lieb, Theobald, 103-105 Lindemann, Georg, 97-99 Litauen, 137,142-143 Livnyj, 35 Lublin, 154-155 Lublin-komitéen, 154-155,184 Lutsjki (I og II), 37 Lucy, se Rossler, Rudolf Luftwaffe: taktisk flystøtte fra, 10, 32-33, 37-38; flystyrker, 21, 42, 55, 97,129; fotorekognosering, 30; forsyningsoperasjoner, 108; tap av fly, 111; bombe­ angrep, 161; oljelagre, 179 Lutzow (sovjetisk krysser), 98 Lvov, 107-108 Lysjanka, 102-105,140 Ljutezj, 64-67

M Mackensen, Eberhard von, 82 Magnuszew, 157 Malaja Zemlja, 29 Malenkov, Georgij M., 128 Malinovskij, Rodion J., 61,106 Maloarkhangelsk, 35 Malta, 182 Mandsjuria, 186 Manstein, Erich von: og Hitlers tro på Schutzstaffel, 8; i Kursk-felttoget, 21, 23-24, 30-32, 39, 55-56; og Dnjepr-felttoget, 54, 60, 61, 62-63, 67; i Kharkovfelttoget, 57, 60; og forslag om desimering, 57; og reorganisering av generalstaben, 60-61; og deporta­ sjon av sivile, 74; og operasjon Brent /ord, 74; i Ukrainafelttoget, 100-101,103,105-107 Marina Gorka, 137 Marinesko, A., 189 Marshall, George C., 184 Martinek (tysk general), 131 Masuriske sjøer, 180 Matthews, H. Freeman, 186, 187 Mellenthin, Friedrich von, 30, 62-63 Meretskov, Kirill A., 97-99 Mikoiajczyk, Stanislaw, 154,156,159,163,186-187 Mikojan, Artjom L, 122 Milosna, 156 Minsk, 94,127,129,135,137,144,154 Mjus, 23, 60-61 Model, Walter: i Kursk-felttoget, 24, 28-30, 32, 34-36, 39, 54; og stridsvognproduksjonen, 30; i Orel-felttoget, 55; i Ukraina-felttoget, 107-108, i Hviterusslandsfelttoget, 135 Modlin, 179 Mogilev, 129,131 Mokotdw, 158,160,163 Molotov, Vjatsjeslav M.; og konferanser i Moskva og Teheran, 67, 69, 71; og Hviterusslands-felttoget, 128; og Warszawa-opprøret, 155,160; og Jalta-konferansen, 184-185; og Polens grenser, 186-187 Molotytsji, 35 Monter, oberst (Antoni Chrusciel), 156 Moran, Lord, 182-183 Moskva: tysk fremstøt mot, 21,126; feiring av seire i, 56, 66,107; konferanse i, 67 -69; flyktningehjelp fra, 197 Murmansk, 118 Mussolini, Benito, 20, 56

N Nagykanizsa, 179

206

Narew, 179-180 Nefedov, P. P., 65 Neisse, 187 Nemmersdorf, 188 Nida, 181 Nord-Afrika-felttoget, 20 Nomandie-invasjonen, 71, 96 Novgorod, kart 98, 99 Novorossiisk, 20

o Obojan, 33-34, 36-37 Ochota, 159 Oder, 71,154,179,181-182, 183, 184,186 Odessa, 151 Okop, 61 Okuniew, 156 Olkhovatka, 35 Oppeln, 181 Oranienbaum, 97, kart 98 Orel, 24, kart 25, 26, 34, 36, 42, 54-55, kart 56, 79 Orlovsk, 794-795 Orsja, 129,131 Osipovitsji, 80, 744 Osobka-Morawski, Edward, 155 Osterode, 188 Overlord, operasjon, se Normandie-invasjonen

P Panther posisjonen, 97, kart 98, 99 Partisanstyrker, se geriljastyrker og -operasjoner Paulus, Friedrich von, 20 Pena, 31, 36 Perekop, 109-110 Petrov, Ivan)., 109 Piat panservernskyts, 159 Pillau, 189 Pjervomajsk, 100,106 Pokrysjkin, Aleksandr, 774 Polen: felttog i, 7, 126-127,137,154-155,157,163, 181-182; sovjetiske planer om regjering i, 68, 71,154, 184,187; diskusjon om uavhengighet for, 69; geriljastyrker, 734; opprør i, 154-163, 164-177; flytting av grenser for, 155,186-187; Hjemmehærens styrke, 156; sivile tap, 159-160,163,173; kvinner i opprøret, 767, 777; barn i opprøret, 170-171 Poltava, 767 Pommern, 187,189 Ponyri, 35-36 Popel, Nikolaj K., 34 Popov, Markian M., 54 Porsche, Ferdinand, 25 Port Arthur, 186 Potrek, Karl, 188 Poznah, 180,182,187 Praga, 155-158,159, 162,180 Pravda, 59 Pregel, 180 Pripjat-myrene, 66, 87, 106,111,127 Prokhorovka, 33-34, 36-39 Proskurov, 106 Prut, 106-107 Psjol, 33, 37 Pulawy, 179-181 Pulkovo, 98 Pusjkin, 98, 747

Q Quincy, U.S.S., 182

R Radio Kosciuszko, 155 Radosc, 156 Radzymin, 156 Raus, Erhard, 57, 60 Reilly, Mike, 183 Reinefarth, Heinz, 158-159 Reinhardt, Georg-Hans, 129-131,179 Rhinen, alliert fremstøt mot, 23,184 Riga, 743 Rokossovskij, Konstantin K.: i Kursk-felttoget, 28, 34-35, i Orel-felttoget, 54; i Dnjepr-felttoget, 61, 67; i

Hviterusslands-felttoget, 127-129, 730,131; 135,137, 140; i Polen-felttoget, 154-155,163; i sovjetisk offensiv 1945,180-181, 188-189 Romania, sovjetisk fremstøt mot, 89,126, B7, 740, 748, 178 Roosevelt, Franklin D.: på Teheran-konferansen, 67-69, 71; og Stalingrad-sverdet, 70; og Normandieinvasjonen, 71; og Polens fremtid, 71; og Warszawaopprøret, 160; fysisk nedbrutt, 182-183; og erobring av Manila, 183; på Jalta-konferansen, 182, 184-185, 186-187; og okkupasjon av Tyskland, 186; og polsk regjering, 187 Rossler, Rudolf (Lucy), 26, 28, 29, 32-33 Rostov, 23 Rotmistrov, Pavel A., 37, 38, 39, 57 Rowecki, Stefan, 157 Royal Air Force, 159,175 Rozan, 179-181 Rudel, Hans-Ulrich, 35 Ruhr, 179 Rzjava, 31 Rzjavets, 35-39 Rzjev, 192,198 Røde armé: kryssing av elver, 7, 23, 64, 65-66, 83,134, 146, 747,162, 180; mannskapstap, 10, 39, 65; fanger tatt fra, 10; stridsvognoperasjon og -tap, 10-12, 23, 32, 35-39, 57, 65-67, 98-108,132-135,140, 744, 748-749, 154-155,181-182,188; panservern, 12, 26, 32, 42, 43, 49, 62; skarpskytteroperasjoner, 75; artilleri, 21, 55, 62, 66-67, 97,127,154,180-181; mineoperasjoner, 21, 32, 35, 42; stridsvognstyrke, 21, 50, 55, 60, 62, 97,110,127,180,184; troppe­ styrker, 21-22, 28, 32, 55, 60, 62, 97, 110,127,129, 180; forsyninger, 23, 31, 59, 97,127,155,162; etterretning, 26, 29; sjefer og forholdet til Stalin, 28, 34, 55, 64, 98,127-129; sprengningsoperasjoner, 31, 42, 86, 90,129; støtte fra gerilja, 31, 63 -64, 84-95, 129, 134,158,192; patruljeoperasjoner, 34; bruk av flammekastere, 35; festningsverker av, 35; rakettangrep av, 33,104; artilleristøtte fra, 32-34, 44, 98,104, 130-131, 140, 742-744, 748-749, 154,180-181, 783; bruk av kamuflasje, 43—44, ødsling med mannskaper, 62,101,140; sikkerhetstiltak, 66; flybårne operasjoner, 64-65, 778; grusomheter av, 69,182,188-189; opplæring, 88; kvinner som geriljasoldater, 94; ildstøtte fra marinen, 98,131,134; bruk av kavaleri, 101,132, 140,157; behandling av kollaboratører, 91, 92-93; bombekasterangrep, 104,132; geriljastyrker mot, 106; amfibieoperasjoner, 709; sanitetstjeneste, 116-117, 127; minesveiping av, 131,180; bruk av røyktepper, 132; brobygging, 780. Se også Stalin, Josef Røde flyvåpen: flystyrker, 21, 55, 97,114,122,127; taktisk flystøtte fra, 35, 37-38, 42, 46, 98,110-111,114, 118-119,130-135, 744, 154; antall flyginger, 46, 98, 115,134; tap av fly, 47,114; utvikling og produksjon av fly, 62,114-122; mannskapsstyrke, 114; kvinner i, 175, 117; overrumplingsangrep fra, 117; bestykning i fly, 119,122-123; fotorekognosering av, 131 Røde kors, 69 Røde marine, 131

s 5-73 (sovjetisk ubåt), 189 Sacred Cow (fly), 182 Sakhalin-øya, 186 Saki flyplass, 182 Samland-halvøya, 189 Schleiter, Josefine, 188 Schlossberg, 181 Schmidt, Gustav, 56-57 Schorner, Ferdinand, 107-108,110,181 Schutzstaffel (SS): Hitlers tiltro til, 8-9; herrefolkmentalitet, 8, 9; i Kharkov-felttoget, 11-17, 18, 24, 56-57; i Kurskfelttoget, 23-24, 32-34, 36-39, 42; i Ukraina-felttoget, 101-105,107-108; i Warszawa-opprøret, 157-158, 163 Sejm, 33 Semjonov, I. D., 64 Seret, 108 Serock, 179-181 Sevastopol, 23,110-111, 752-753,198 Seydlitz-Kurzbach, Walther von, 103

Sibir, 297 Sicilia, 39, 56 Simferopol, 110 Sivasj, 709,110 SjauIjaj-Telsjaj-jernbanen, 143 Sjtemenko, Sergej M., 55,109,111 Smolensk, 23, 68-69, 77 Sokolovskij, Vasilij D., 54 Soldatskoje, 32 Sovjetunionen: stridsvognproduksjon, 25, 62; sivilforsvar, 31, 43; bygging og reparasjon av broer, 31; bygging av jernbaner, 31; gjenoppbyggingsprogram, 58-59, 192,194-195, 198-199; Lend-Lease-leveranser til, 62, 114,127; deportasjon av tvangsarbeidere fra, 63; og polsk eksilregjering, 69; og massakre i Katyn-skogen, 68-69; press for annen front, 69; tap av sivile, 80-81, 137, 200-201; propagandakampanje, 94,103,155, 181-182; oppfordring til opprør i Polen, 155-156, 162; kontroll over Romania, 187; nyhetsmeldinger fra, 196; evakuerte og flyktninger, 190-197; krigsødeleggelser, 192; se også Røde armé, Røde flyvåpen, Røde marine, Stalin, Josef Speer, Albert, 21, 30, 62,192 Stahel, Reiner, 157 Stalin, Josef: og Kharkov-felttoget, 23, 56; på Jaltakonferansen, 23,183,184-185,186,187; og Kurskfelttoget, 28; forhold til militære sjefer, 34, 55, 64, 98, 127-129; og Dnjepr-felttoget, 54-55, 64-67, 96; og Orel-felttoget, 55; og feiring av seire, 56; og sløsing med mannskaper, 62; og utmerkelser, 64; på Teherankonferansen, 67-69, 71,127,160; og massakren i Katynskogen, 68, 69; og polske regjering, 68, 71,154, 184, 187; og Stalingrad-sverdet, 70; og alliert bruk av flybaser, 71,160,162-163; og Krim-felttoget, 96, 109-110; og Leningrad-felttoget, 96-97; og Ukrainafelttoget, 101; og taktisk flystøtte, 114; og fremstøt mot Balkan, 127,137; og Hviterusslands-felttoget, 127-139; og fremstøt mot Ungarn, 137; og fremstøl mot Litauen, 137; og Polen-felttoget, 137,154; og fremstøt mot Romania, 137; og fremstøt mot Bulgaria, 137; og fremstøt mot Jugoslavia, 137; og Warszawa-opprøret, 159-160,162-163; og sovjetisk offensiv 1945,160, 183-184,187; og Ardennes-offensiven, 180; rabbel av, 186,187; og oppstykking av Tyskland, 186; og Krigserstatning fra Tyskland, 186,188; og krig mot Japan, 186; territoriale krav fra, 186; og FN, 186; og fremstøt mot Berlin, 187,189 Stalingrad, 8,16, 20-21, 23, 58-59, 194, 195,197 Stalingrad-sverdet, 70 Stalino, 197, 198-199 Staryj Oskol, 31 Steinkeller, von (tysk general), 131 Stemmermann, Wilhelm, 102-104 Stettinius, Edward R., 184-185 Steuben, S. S., 189 Stridsvogn-typer: Ferdinand, 25,26-27, 34-35, 52-53; Goliath, 35,160; KV-1,25, P2Kw III, 25,49; P2Kw IV, 6-7, 13, 25, 30, 32-33, 38, 50; Panther, 25, 30, 32-33, 36, 38, 42, 57,101-102; Stalin, 132-133; T-34,12, 24, 25, 36-39, 40—41, 50-51; 57, 65-66,100,103,105,145; Tiger, 24, 25,31; 32-33,36-38,48-49, 57, 86,101 -102 Su my, 57 Svartehavet, kart 22,106,108,110-111, 150-161

Tarasov (sovjetisk kaptein), 124-125 Teheran-konferansen, 54, 67, 69, 70, 71,127,160 Ternopol, 106 Terjomov, P. A., 134-135 Tetervino, 37 Tikhonov, Nikolaj, 97 Tippelskirch, Kurt von, 131,135,137 Tiraspol, 107 Tito, marskalk, 154 Tjoploje, 36 Tolbukhin, F. I., 60,109-11 Torun, 182 Tsjekkoslovakia, 189 Tsjerkassy, 67, 99-101, kart, 102,103, 104-105,106,146 Tsjernjakhovskij, Ivan D.: i Hviterusslands-felttoget, 127, 129-131,135,137; og fremstøt mot Litauen, 137; i sovjetisk offensiv 1945,181,188-189 Tsjervjakova, Irina, 198 Tsjistjakov, I. M., 34, 36 Tsjortkov, 107 Tsjujkov, Vasilij, 154,187 Tyskland: væpnede styrkers kapasitet, 21; utvidet rekruttering, 21; produksjon av krigsmateriell, 21,179; stridsvognproduksjon, 25, 30, 62; flyproduksjon, 62; propagandakampanjer, 63; og massakren i Katyn­ skogen, 68, 69; utryddelse av jøder, 157, oljebeholdning, 179; evakuerte og flyktninger, 181, 188-189; planlagt oppstykking av, 186; okkupasjonsplaner for, 186; plan om krigserstatning fra, 186,188; tap av sivile, 189; se også Hitler, Adolf Tysklands hær: panservern, 6-7, 9, 14, 39, 57; stridsvognoperasjoner og tap, 6-17,23,26,32-39,40-53,56-57, 60, 90,101-103,108,135,155; tap, 8, 36, 39, 57, 60, 63,103, 104—105, 110,135,137,163; rakettangrep av, 11,15; artilleristøtte, 15, 33, 44-45; artillerikapasitet, 21, 42, 44-45, 55, 62, 97,180; mannskapsmangel, 21, 179; stridsvognstyrke, 21, 25, 42, 55, 60, 62, 97, 101-102; troppestyrker, 21-22, 32, 34, 42, 55, 60, 62, 97,103,111,129,180,184; opplæring, 30; minesveiping av, 32, 34; bruk av kamuflasje, 33; kryssing av elver, 33, 105,108; etterretning, 35, 97,126,179; tap av artilleri, 36,131; reorganisering av generalstaben, 61; deportasjon av sivile, 63, 74, 75,102,176; sprengningsoperasjoner, 63, 72-73, 74, 76-79, 82-83, 99,137,147, 156,162-163,168,191; forsyninger erobret av, 63-64, 74, 76,102; henrettelser utført av, 67; moral, 67,105; tyske fanger tatt fra, 90,101,105,111,130-131,135, 136, 137,144,151; festningsverker, 97; forsyningssystemer og operasjoner, 97,102,108,110, sanitetstjeneste, 103; tap av utstyr, 104-105; grusomheter utført av, 137; luftvern, 162; bruk av eksplosiv gass, 163; mineoperasjoner, 180,195; bruk av minefeller, 195; se også Hitler, Adolf.

u Ukraina: alliert bruk av flybaser i, 71,160, 161, 162-163; felttog i, 99-108,140,146-147, 150-153; separatistbevegelse i, 106 Ultra, 28 Uman, 103 Ungarn, 126,137,149 United States Army Air Forces, 160, 161, 162,175 Ural, flyktningehjelp fra, 197

felttoget, 110-111; i Hviterusslands-felttoget, 127 Vatutin, Nikolaj F.: 86, død, 86, 106; i Kursk-felttoget, 23-24, 28, 32, 37-38, 54; i Kharkov-felttoget, 55-57; i Dnjepr-felttoget, 61, 64-67; i Ukraina-felttoget, 100-101 Versjinin, K. A., 131 Vest-Preussen, 189 Vestvollen, alliert fremstøt mot, 23 Vilna, 134 Vinnitsa, 60,100,106 Vitebsk, 129-131 Vjazma, 29 Volga, 21 Volkhov, 99 Volkssturm, 179 Voltsjansk, 32 Vormann, Nikolaus von, 101,135 Vorosjilov, Kliment J., 70,109-110

W Waffen-SS, se Schutzstaffel Walsh, Robert, 161 Warszawa, 23,154,180; opprør i 154-163,164-177; sovjetisk okkupasjon av, 181 Werth, Alexander, 91 Wien, 189 Wilhelm Gustloff, S. S., 189 Wilkinson Sword Company, 70 Wisla, 1, 23,154-158,163,179,180, 189 Wisch, Theodor, 73 Wohler, Otto, 101-102 Wola, 158-159 Wolomin, 156 Wroclaw, 180-182

z Zagorski, Waclaw, 156,162 Zakharov, Matvej V., 127,131,137 Zaporozje, 23-24, 61, 82, Zaporozje-demningen, 82 Zapun-høydene, 111 Zawodni, J. K., 166 Zbrutsj, 108 Zeitzler, Kurt: og Kursk-felttoget, 23-26, 28, 30; og Dnjepr-felttoget, 61; og Ukraina-felttoget, 106-107; og Krim-felttoget, 110; og Hviterusslands-felttoget, 129-130 Zjitomir, 6, 67 Zjukov, Georgij K.: i Kursk-felttoget, 28, 34; i Dnjeprfelttoget, 65; i Ukraina-felttoget, 101,106-108; og fremstøt mot Romania, 106; i Hviterusslands-felttoget, 127,129; i Polen-felttoget, 137; og sovjetisk offensiv 1945,180-182; og fremstøt mot Berlin, 182, 187 Ziemski, Karol, 163 Zitadelle, operasjon, se Kursk-felttoget Zoliborz, 158,160,162-163 Zumpel (tysk løytnant), 39

0 Tanganrog, 80-81, 196 Taman-halvøya, 60-61

V Vasilevskij, Aleksandr V.: i Kursk-felttoget, 28; i Krim-

Østerrike, 189 Østfronten, kart over, 22 Østvollen, 63, 97