File loading please wait...
Citation preview
MATEMATISK OG TEORETISK
FYSIKK AV
EGIL HYLLERAAS
IV. DEL
ATOMTEORI
OSLO 1952 GRØNDAHL & SONS FORLAG
PRINTED IX NORWAY GRONDAHL & SONS BOKTRYKKERI OSLO
FORORD Med dette 4. bind av «Matematisk og Teoretisk Fysikk» av sluttes den planlagte serie. Som tidligere kunngjort har økningen i volum fra bind til bind fortsatt, og dette 4. bind, som gir den teoretiske behandling av atomene, er blitt det største. Allikevel har jeg ikke fått med alt som jeg fra først av tenkte å ta opp til behandling. Det interessante tema om flerelektronatomer og de enkleste molekyler, som jeg i tidens løp har viet så megen interesse, har jeg dessverre av plasshensyn måttet ute late. Dette skyldes i første rekke at de fundamentale perturbasjons- og spredningsproblemer for elektroner og elektromagnetisk stråling har fått en så vidt utførlig behandling. Etter nøye over veielse har jeg funnet at en ytterst kortfattet fremstilling av flerelektronproblemet for atomer og molekyler ikke ville være til fredsstillende, og at det ville være bedre, om det en gang senere skulle la seg gjøre, å skrive et mindre tilleggsbind om denne spesielle del av atomteorien. Bokens plan vil fremgå av innholdsfortegnelsen. I 1. kapitel har jeg prøvd å belyse mest mulig det generelle eksperimentelle og teoretiske grunnlag for kvanteteorien. 2. kapitel behandler Bohrs atomteori både fra den helt elementære og fra den mer stringent matematiske side. Den siste del tør utvilsomt tynge boken for meget om vi ville oppfatte den som en ren lærebok. På den annen side har jeg villet at leseren skulle få svar på de spørsmål som dukker opp ved et nøyere studium. Utelater leseren denne videregående del, vil han neppe med rette kunne innvende noe mot at Bohrs atomteori er tatt med, i betraktning av den fremtredende rolle de tilhørende klassiske forestillinger fremdeles spiller ved våre forsøk på å danne oss anskuelige hjelpeforestillinger om atomene.
IV
Bølgemekanikken i 3., 4. og 5. kapitel følger stort sett de vanlige linjer. En viss tendens i retning av å gjøre leseren for trolig med mer generelle synspunkter som matrisemekaniske fremstillinger gjør seg dog gjeldende og øker fra kapitel til kapitel. I 3. kapitel har jeg forsøkt, nærmest ved heuristiske metoder, å bygge opp de viktigste grunnbegreper, fremfor alt omtydningen av dynamiske variable til operatorer med sine egenverdier, egentilstander og matriseelementer. I 4. kapitel kommer de viktigste anvendelser, i første rekke det atomistiske Keplerproblem. Med henblikk på den fundamentale rolle begrepet spinn spiller i hele atomteorien, har jeg i dette kapitel latt banespinn og egenspinn for elektroner få en bred plass. For å få den mest generelle fremstilling og for samtidig å forberede overgangen til den relativistiske bølgemekanikk, har jeg her latt den matrisemekaniske fremstilling tre i forgrunnen. 5. kapitel om den relativistiske kvanteteori er av relativt begrenset omfang. Jeg har her lagt mer vekt på å belyse grunnlaget rent matematisk og få frem de viktigste trekk ved elektronets spinn og finstrukturen av atomtilstander enn på a gjøre rede for de mangesidige anvendelser av teorien. Endelig har jeg i 6. og 7. kapitel behandlet forholdsvis grundig de viktigste perturbasjons- og spredningsproblemer. Den første del følger halvklassiske linjer, som må suppleres med korrespondensmessige betraktninger, om man skal vinne innsikt, ikke alene i spørsmålet absorpsjon og koherent spredning, men også i de vanskeligere spørsmål om emisjon og inkoherent spredning av elektromagnetisk stråling. Senere har jeg forsøkt å utfylle frem stillingen også med kvante-elektrodynamiske betraktninger. Disse gir oss en dypere forståelse av emisjonsprosessene og den inkoherente spredning, og munner til slutt ut i den fullstendige kvanteteoretiske dispersjonsformel. Spredningsproblemer for elektroner eller andre atompartikler er behandlet såvel ved hjelp av Borns approksimasjonsmetode som ved hjelp av Rayleighs partialbølgemetode. Alt i alt er disse to kapitler også tunge for en lære bok, men som fremhevet tidligere har jeg ikke villet skrive ute lukkende ut fra rene lærebokshensyn, og tilsvarende fremstillinger er på forskjellig vis tunge hvor man vil lete dem frem. Til slutt vil jeg bemerke at gjennomførelsen av den oppgave jeg for mange år tilbake stilte meg, å gi en mer sammenhengende
fremstilling av hovedområdene innenfor den moderne teoretiske fysikk og atomfysikk, har budt på større vanskeligheter enn jeg fra først av ventet. Jeg takker derfor flere av de medarbeidere som tidligere har vært nevnt og som trofast har holdt ut i det hjelpearbeide de er blitt tildelt. Jeg takker også trykkeriet Grøndahl & Søn for at det har gitt boken et typografisk utstyr som jeg håper vil vinne full anerkjennelse. Til slutt, la oss håpe at både dette og de tidligere bind vil avhjelpe et savn og at de må komme flest mulig til nytte.
Oslo juni 1952.
Egil Hylleraas.
INNHOLD IV Del
Atomteori. Kapitel 1. KVANTETEORIENS GRUNNLAG OG OPPRINNELSE.
1.
Varmestråling..................................................................................... Definisjon av den svarte varmestråling. strålingstetthet og flatelysstyrke.
2.
side
1
Sammenheng mellom
Kvantitative lover for den svarte stråling ...............................
oo . Den riktige strålingslov ble funnet av Max Planck i 1900 etter en del særskilte betraktninger og en djerv interpolasjon. Den lyder / m\ br u (’’, T) - — • -h. ’ ekT — 1
(3.9)
hvor h er en ny konstant av dimensjon energi x tid eller såkalt virkning. Derfor har den da også fått navnet virkningskvantet. Loven inneholder som vi ser Rayleigh-Jeans’ lov som grense tilfelle for vjT -> 0. Omvendt stemmer den overens med Wiens lov når v/T->oo. Forat Stefan-Boltzmanns lov og Wiens forskyvningslov skal stemme kvantitativt, må de to konstanter h og k gis ganske bestemte verdier. Når dette er gjort stemmer loven, som erfaringen har vist, i hele frekvensområdet for den svarte stråling og for en hvilken som helst temperatur.
Beregning av h og k. En anvendelse av Stefan-Boltzmanns lov og Wiens forskyvningslov på Plancks formel gir følgende sammenheng mellom h og k på den ene side og a og b på den annen ,
a = Sirk^/hc)*-?-, ' '
'
15
b — hc/kx,
00
.
15= / 4- 1
\10
J ex — 1/
(jo)
x — 4,965,
hvor x er rot i ligningen x — 5 (1 — e~x}.
(11)
Omvendt får vi 7
k =
15a /b'\8 7 15a/6\4 , h = 5-3- I —- . \x) c \x )
(12)
Med de verdier som Lummer og Prixgsheim, Paschen, Warburg og Muller har målt,
a = 7,64- 10-15 erg/cm3 grad4, b = 0,288 cm grad,
(13)
får man følgende verdier
h = 6,525- 10-27 erg sek.,
k = 1.369- 10~16 erg/grad.
(14)
12
Kap, 1. Kvanteteoriens grunnlag og opprinnelse.
Med kjente verdier av gaskonstanten pr. Mol og den elektrokjemiske ekvivalentladning R = 8,315 • 107 erg/grad
2 cal/grad (1 cal = 4,186 • 107erg),
F = 96540 coulomb = 9654 • 3 • 1010 el. st. enh.,
(3.15)
kan vi herav videre beregne Avogadros tall og den elektriske elementærladni ng N = R/k = 6,074-1023, e = FfN = 4,768 • 10-10 el. st. enh.
(16)
Ifølge de nyeste undersøkelser av R. T. Birge, grunnet på de sikreste eksperimentelle målinger på fysikkens forskjelligste felter, er de sannsynligste verdier for de ovennevnte størrelser nu h = (6,624 ± 0,002) • 10-27 erg sek,
k = (1,38047 ± 0,00026) • 10~16 erg grad, R = (8,31436 ± 0,00038) • 107 erg/grad,
F = (96514 ± 10) coulomb, N = (6,0228 ± 0,0011) - 1023,
e = (4,8025 ± 0,0010) • 10-10 el. st. enh.
(17)
Regner vi tilbake til strålingskonstantene a og b i StefanBoltzmanns lov og Wiens forskyvningslov, idet vi setter
c = (2,99776 ± 0,00004) • 1010 cm sek-1,
(18)
får vi
a = 7,5703 • 10~15 erg/cm3 grad4, b — 0,2897 cm grad.
(19)
4. Varmestrålingens karakter som følge av termodyn. og elektrodyn. lover. 13
4. VARMESTRÅLINGENS KARAKTER SOM FOLGE AV TERMODYNAMISKE OG ELEKTRODYNAMISKE LOVER Varmestrålingens termodynamikk. For den teoretiske utledning av Stefan-Boltzmanns lov trenger vi bare å bruke termodynamikkens grunnlover sammen med for melen for strålingstrykket (se B, II (30.25))
(4.1)
P=^u.
Da varmestrålingen som all annen elektromagnetisk stråling utøver et strålingstrykk mot materielle grenseflater, vil den i mange henseender ha lignende egenskaper som en gas. Vi tenker oss der for en viss mengde varmestråling innesluttet i en sylinder med et bevegelig stempel. I første omgang vil vi tenke oss sylinderen holdt på en kon stant eller tilnærmet konstant temperatur ved hjelp av et varmereservoar og at veggene er «svarte», slik at absorpsjonen og reemisjonen av strålingen foregår uhindret. Stemplet beveges så langsomt at hele prosessen er reversibel slik at strålingen hele tiden er i en termodynamisk likevektstilstand. Den samlede strå lingsenergi er U — Vu, hvor V er sylinderens volum, og den varme energi som tilføres strålingen er da etter varmelærens første hovedsetni ng (}Q — dU + PdV = Vdu + $udV. (2)
Entropiendringen blir 7ry
=
&Q
V du 7„ 4 u 7T, dT^ + 11 ~Td} ’
(3)
om vi velger T og V som tilstandsvariable og tar hensyn til at u = u (T) bare avhenger av temperaturen. Da entropien S = S (T, F) etter 2. hovedsetning er en tilstandsfunksjon, har vi
V du cS 4 u st = 'Tdr' sv = T F’ 88
82S 1 du _ 4 1 du 8T8V = TåT =
4 u
Dette gir hu
TC P- = 4u,
u(T) = aTV
(4)
14
Kap. 1. Kvanteteoriens grunnlag og opprinnelse.
Hermed har vi utledet Stefan-Boltzmanns lov. Ved innsetning av u i lign. (4) får vi dessuten
S = |aT3F + konst.
(4.5)
For å utlede den mer generelle strålingslov (2.10), som også kalles Wiens strålingslov, må vi gjøre bruk av Dopplers prinsipp i
11
\
v = v' i l + 2 — cos v\
(6)
for reflektert lys fra et legeme med normalhastighet v, hvor v' er fre kvensen av det innfallende lys under normalvinkel d og v frekvensen for det reflekterte lys.
i/ ----------------------------------
T Fig. 3. Isoterm eller adiabatisk sammentrykning av varmestråling.
Modifisering av frekvensfordelingen gjennom Doppler effekten.
Vi tenker oss nu sylinderen forsynt med «hvite» vegger, slik at stråling hverken forsvinner eller oppstår ved varmetransport. Den diffuse refleksjon i de hvite vegger sørger videre for at strålingen forblir isotrop, og dessuten kan vi om nødvendig tenke oss at små absorberencle støvkorn er tilstede og ved ab sorpsjon og reemisjon sørger for å bevare strålingens karakter av ren varmestråling også hva bølgelengdefordeling angår. Når stemplet beveger seg tilstrekkelig langsomt, har vi en adiabatisk prosess. Vi har da dS = 0 og etter lign. (5) T3F = konst. eller 3~ = —
(7)
Energiforandringen i den innesluttede stråling blir nu
d |«F) = V
dT + udV = (u - JT
dV,
og for den del av strålingen som ligger i frekvensområdet r til v + dr dr d(u(v) V) = dv \u -u ^- \ dV. (8)
4. Varmestrålingens karakter som følge av termodyn. og elektrodyn. lover. 15
Denne energiforandring kan bare stamme fra det arbeide som stemplet utfører. Vi skal så studere hvordan stemplet gjennom Dopplereffekten forandrer strålingens frekvens og dermed fordelingen av stråling på de forskjellige frekvenser. Det har i denne forbindelse sin fordel å betrakte strålingen som bestående av fotoner, da disse ikke forsvinner eller oppstår under prosessen, men bare forandrer sin energi. Ved normalt støt mot stemplet forandres frekensen v til
” = 0 + 2v)
—sinfw-j-wn Tj | cj — Mn w+ c>n / 0
For store T blir det siste ledd i integranden et vanlig oscillerende ledd uten betydning, mens integralet over det første ledd kan bli av endelig størrelse om (on— w er av størrelsesorden
5. Stråling og materie i termodynamisk likevekt.
—
19
Bidragene til den midlere absorpsjon rja kommer derfor
= co, hvor An2 kan ansees
vesentlig fra summasjonen omkring
som tilnærmet uavhengig av n. tid er etter lign. (2)
Men middelverdien E2 i rom og
= E An,
(5.6)
og da _____
co
=
(7) 0
kan summen i lign. (5) erstattes med et integral. små z/r=l/T får vi, idet (Zr = T. Denne avhengighet er verifisert nøye ved eksperimenter for et stort antall stoffer.
Tabell 1. Spesifikk varme Cvj‘3R etter Debyes teori og Einsteins teori. xo=Od!T
1 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20
Debye 0,952 0.826 0,503 0,266 0,138 0,076 0,045 0,0284 0,0190 0,0134 0,0098
Einstein 0,954 0,832 0,496 0,230 0,090 0,033 0,010 0,0030 0,0009 0,0002.5 0,0000.7
I ovenstående tabell er den kritiske temperatur H og den felles egenfrekvens vE i Einsteins teori tilpasset Debyetemperaturen 6>ZJ og grensefrekvensen i’max på en slik måte at den spesifikke varme blir noenlunde den samme for temperaturer høyere enn fiD. Vi har satt vE = 2 >’max altså 0 = £ Også etter Debyes teori avtar den spesifikke varme sterkt ved lave temperaturer og utgjør ved T = J} gD bare en prosent av sin asymptotiske verdi 3 R. Etter Einsteins teori er den ved denne temperatur ennu over 100 ganger mindre, og da temperaturområdet T -> 0 er meget viktig, betyr Debyes teori en meget vesentlig forbedring fra Einsteins teori.
Beregning av frekvensfordelingen ved svingninger i faste legemer. Da vi flere ganger har hatt bruk for å kunne angi antall egensvingninger i et bestemt frekvensintervall såvel for kontinua (det elektromagnetiske hulrom) som for atomistisk oppbygde lege mer, vil det være nyttig å utdype dette tema litt nøyere. En eksakt teori for faste legemer får man først ved hjelp av krystallgitterdynamikken, men da kreftene mellom atomene er mer eller
32
Kap. 1. Kvanteteoriens grunnlag og opprinnelse.
mindre ukjente, må man allikevel støtte seg på mer ufullstendige eksperimentelle data som elastisitetskoffisienter eller forplantnings hastigheten av bølger. Det er et viktig og nyttig moment i denne forbindelse at forplantningshastigheten såvel for transverselle som longitudinelle bølger forandres forholdsvis lite opp til temmelig høye frekvenser.
De aller høyeste frekvenser avhenger ikke så lite av legemets form, som rimelig er, da naboatomer i dette tilfelle svinger med motsatt fase, slik at også formen av legemets overflate spiller en rolle. Nær grensefrekvensen avtar dog antallet av egensvingninger pr. frekvensintervall så sterkt at deres nøyaktige fordeling er relativt uvesentlig. \ i må derfor anta at vi må kunne approksimere svingningsspektret for et hvilket som helst legeme tilfredsstillende ved svingningsspektret for en kubus av samme størrelse.
La sidekanten av kuben som i avsnitt 3 være a. Da er n . • Zz . my . nz cos 2%rZsin n — sin n —sin ti —
(P =
a
a
a
(8.19) '
en løsning av bølgeligningen, en stående bølgesom er fremkommet ved superposisjon av flere fremadskridende bølger n A -r- Zr i my + nz\ sin 2 Tiy [ t ------ =——— ’. Her er Z, m og n hele positive tall og, som nevnt i (3.5), 9 2»^______________
---- = L, L = y'l2 + w.2 + n2.
\ed superposisjon av tilsvarende fremadskridende bølger far vi på lignende måte den stående bølge >rr T = COS
,
2tt)’t
lx a
my a
nz a
COS 71—COS % — COS .-T —.
(20) cosinus-
(21) v
’
Løsninger hvor en enkelt cosinus er erstattet med den tilsvarende sinus betegner vi med , ’/z3,
ti
—xPy = — y—, osv. a 8x
(22) v ’
8. Kvanteteoriens forbedring av teorien for faste legemers spesif. varme,
33
Løsningen 0 er egnet for fremstilling av skalære bølger med randbetingelse ø = 0 på kubens overflate. For longitudinelle bølger kan vi ta den vektorielle form
ui = — — V P = i IPX + j m '/z2 + k n P3 .
(8.23)
Det karakteristiske ved longitudinelle bølger er nemlig at de er hvirvelfrie, hvilket vi oppnår ved å uttrykke dem som gradienten av en annen bølgefunksjon. Med den form vi har valgt i (23) oppnår vi at normalkomponenten av u er null på kubens sideflater. Hva de transverselle bølger angår kan disse fremstilles som curl av et vektorpotensial, da deres karakteristiske egenskaper er at de er divergensfrie. Dette ville imidlertid medføre at vi måtte gjøre bruk av flere elementære bølgefunksjoner enn ø og P, som vi allerede har innført, og vi nøyer oss derfor med å anføre at to lineært uavhengige løsninger med innbyrdes ortogonale polarisasjonsretninger kan skrives uu — j n P2 — km P3,
W) 2 | 2
«21 = i—7— 'Fi — jm U\ — kn P3.
(24)
For hver av disse bølger ((23) og (24)) består nu relasjonen
4-
v3
(25)
for antall egensvingninger mellom rog v + dv (se 3.6). Herav følger uttrykket i (7) for det samlede antall av såvel longitudinelle som transverselle bølger. Z, rø og n i lign. (20) er som nevnt hele positive tall med maksimalverdien Lx = A ■ ». Det totale antall svingninger for de longitudinelle og for hver av de to typer transverselle bølger er derfor
FF = N
(26)
eller volumet av en kubus med sidekant Lx. Men i lign. (2.5) har vi et volumelement av denne kubus mellom kuleskaIlene L og L dL i den positive oktant av et koordinatsystem, hvor kuben kan tenkes anbrakt. Beregningsmåten i (25) passer derfor bare så lenge L oø. Vi har etter Birg-e
= 109677,58 cnr1
RD = 109707,42
»
ÆHc= 109722,26
»
Rm = 109737,30
»
.
(14)
Sammenheng mellom den kvanteteoretiske og den klassiske utstråling fra et atom. Korrespondensprinsippet.
En sammenligning mellom de rent numeriske resultater ved rørende utstråling fra et atom etter kvanteteorien og etter den klassiske elektromagnetiske teori kan tjene til å mildne noe den fullstendige motsetning vi møter når vi taler om selve strålingsmekanismen. Det viser seg at det tross motsetningen allikevel er en dypere sammenheng, og denne har fått sitt uttrykk i det såkalte korrespondensprinsipp. Dette har ikke bare formell interesse, men har også vært til stor praktisk nytte ved den videre utbygning av Bohrs teori før man nådde frem til den mere fullkomne bølgemekanikk. Korrespondensprinsippet går som navnet viser ut på at der alltid er en viss sammenheng eller korrespondanse mellom de resultater vi kan utlede på klassisk vis og dem vi utleder av kvanteteorien. Et slående eksempel har vi i den lineære harmoniske oscillator __ IV — 5
Kap. 2. Bohrs atomteori.
66
den enkleste av alle våre atommodeller — hvor den kvanteteoretisk utledede strålingsfrekvens Pn
En + 1 1—
7o’o
(13 15)
(w4~ 2) 7o’ø
li
h
0
nøyaktig faller sammen med oscillatorens mekaniske frekvens r0. Dessuten viser det seg at endog utstrålingsintensiteten er den samme som beregnet på klassisk vis for en oscillator i mellomtilstanden E'n=^ (En + 1 + En) = (n + 1) Ar0. For å kunne trekke en slik sammenligning ved vannstoffatomet beregner vi den mekaniske omløpsfrekvens for n-to kvantebane. Denne er etter lign. (4) og (8)
i’n = 97/2% = nh/Å^ma2 = 4;r2me4/n3A3 eller
'2R nd
Sammenligner vi dette med kombinasjonsfrekvensen for to til stander n og m,
Vnm
R m'-
R _ (n + m) (n — m) R n2 n2m2
.
ser vi at de to frekvenser faller meget nær sammen for m = n — 1,
idet
Ved overgang mellom nabotilstander faller altså den kvanteteoretiske strålingsfrekvens meget nær sammen med omløpsfrekvensen for systemet i en mellomliggende tilstand. Denne omløpsfrekvens er i dette tilfelle, klassisk sett, systemets grunnfrekvens. En oppløs ning av en mer komplisert bevegelse av elektronet (ellipsebane) i enkelte harmoniske komponenter ville avsløre at vi foruten denne grunnfrekvens også har høyere frekvenser \ ed bev egelsen, mekanisk sett overtoner. De kvantemekaniske strålingsfrekvenser for større kvantesprang fra n til rn = n— 2, n — 3, osv. svarer nu nær til frekvensene for disse oversvingninger på lignende måte som over gangen n til m = n — 1 svarer til grunnsvingningen. Korrespondensprinsippet går ut på at ikke alene disse nevnte frekvenser motsvarer hverandre tilnærmet, men at også styrken av
13.
Elementær atomteori.
67
utstrålingen eller hyppigheten av de forskjellige kvantesprang kan beregnes, eller i det minste bedømmes tilnærmet, ved hjelp av de beregnede Fourieramplituder for elektronenes bevegelse på de stasjonære baner. På lignende måte kunne også polarisasjonsegenskapene for det utsendte lys bedømmes, og det helt eksakte bereg ningsgrunnlag som bølgemekanikken senere har kunnet gi, har fullt ut bekreftet den tilnærmede gyldighet av korrespondensprinsippet.
Molekylmodeller.
Den enkle rotator.
I motsetning til de frie atomer utsender to- or fleratomiffe molekyler lys i form av såkalte båndspektrer, og ikke vanlige linjespektrer. Forskjellen mellom disse to typer er egentlig bare den at molekylspektrene har så overveldende mange flere linjer som ligger meget tettere sammen. Ved svak eller mindre klar spektraloppløsning tar de derfor form av sammenhengende bånd, og dette har da gitt støtet til den ovenfor nevnte og forøvrig nyttige distinksjon hva navnet angår mellom atomspektrer og molekylspektrer. Den enkleste modell i teorien for molekyler er den såkalte enkle rotator, bestående av to atomer med masse og M2 som danner et toatomig molekyl med fast atomavstand R. Den poten sielle energi mellom atomene blir i dette tilfelle også konstant, og vi kan derfor sette den ut av betraktning. Innfører vi den redu serte masse
(13.19)
Jfx +J/2
på lignende måte som ved vannstoffatomet, så kan impulsmomentet i likhet med hva vi fant i lign. (8) uttrykkes ved
7>f/, = MR2
m + 1 eller m — 1 såvel for emisjon som for absorpsjon. For oscillasjonskvantetallet har vi på tilsvarende måte utvalgsregelen n -> n + 1, eller n — 1 såvel for emisjon som for absorpsjon, mens utvalgsreglene for elektronsprangene er ukjente. Da molekyloscillasjonene som regel er tem melig forskjellige fra svingningene av en harmonisk oscillator, brytes også som regel utvalgsregelen for oscillasjonskvantetallet n. Utvalgs regelen for rotasjonskvantetallet m derimot influeres ikke av mole kylets indre struktur. Energien for to forskjellige molekyltilstander kan nu skrives
E = Ee+E„+Er,A E' = E'e + E'v + E r.
(13.32)
Ved kvantesprang mellom disse tilstander fremkommer etter Bohrs frekvenslov hv = E' — E en optisk emisjons- eller absorpsjonsfrek vens v = ve + rv + vr. (33) Til hver enkelt ve og v„ svarer nu tallrike rotasjonsfrekvenser vr, og det er de tilsvarende enkeltlinjer som tilsammen danner et enkelt bånd. Til de forskjellige vB svarer de forskjellige bånd i en bandserie, mens forskjellige re gir helt forskjellige båndserier belig gende i vidt forskjellige spektralområder. Det som i første rekke er av teoretisk interesse er nu de enkelte bånds struktur. Da vi i lign. (32) har å gjøre med helt forskjellige elektron- og oscillasjonstilstander i molekylet, vil treghetsmomentene for molekylet i de to rotasjonstilstander være for skjellige. Vi skriver derfor
Er = hBm2, E'r=hB'm'2. ’
(34)
Ved kombinasjonene m'= m + 1, m og m— 1 fremkommer tre «grener» av båndet, vr = B' (m + l)2 - Bm2,
vr = (E> — B) m2, vr = B' (m - l)2 - Bm2.
(35)
Avsetter vi disse frekvenser som funksjon av kvantetallet m i et diagram, får vi deler av parabler, som vist i fig. 18 for B'> B.
13.
Elementær atomteori.
71
Hver av disse parabler representerer en «gren» av båndet, og har fått navnet P-, Q- og Jf-gren eller positiv null- og negativ gren.
1 1 1 1—1—1___ __ _ __ Li J_L J___ 11
65 «t 3
Fig. 18.
2
I 0'1 2 0
1
1_J____ Li_____ l_l_i_______ __L
415'
2
7'3
P-, Q- og Æ-grener av et båndspektrum.
Linjene i båndet ligger tettest i nærheten av frekvensen for det kombinerte elektron- og oscillasjonssprang. Denne del kalles båndhodet og har en skarp grense til den ene side og en langsommere avsjattering med færre og svakere linjer til den andre side. Båndhodets skarpe grense og avsjattering ligger omvendt når’J?' < B. I den etterfølgende figur er energien for molekylet i forskjellige elektron- og oscillasjonstilstander skissert.
Fig. 19. Potensialkurver for atomene i et to-atomig molekyl i forskjellige elektrontilstander som funk sjon av atomavstanden. Osc-illasjonstilst andene i hver tilstand samt kvanteovergangen mellom to tilstander er inntegnet. På denne frekvens superponeres rotasjonsfrekvensene.
72
14.
Kap. 2. Bohrs atomteori.
LAGRANGES OG HAMILTON-JACOBIS MEKANIKK I KVANTETEORIEN Kraft og energi.
I forrige avsnitt har vi med støtte i en rekke erfaringer om atomene og deres bestanddeler, og med støtte i noen generelle kvanteteoretiske lover, på mere intuitivt vis kommet frem til en brukbar elementær forestilling om atomer og molekyler. I dette avsnitt vil vi prøve å klargjøre de mere generelle prinsipper som danner grunnlaget for den eldre kvanteteori. Først og fremst må vi da ha full klarhet over ett av de viktigste fundamenter for teorien, nemlig den klassiske mekanikk. I bind II vil man finne en tilstrekkelig detaljert fremstilling av den klassiske mekanikk i den fullkomne form den har fatt gjennom Lagranges (1730—1813), Hamiltons (1805—1865) og Jacobis (1804—1851) arbeider. For bekvemhets skyld skal vi imidlertid gjenta noen av de grunnleggende trekk ved disse utformninger av den klassiske mekanikk. La oss først betrakte et legeme (partikkel, materielt punkt) med masse m og kartesiske koordinater x, y, z. De Newtonske bevegelsesligninger vil da lyde m'x = Kx, etc.
(14.1)
Vi multipliserer nu disse ligninger med x, y, z, og integrerer over et tidsintervall 0 til t. Setter vi
T=^-(z2 + ^2 + Å2),
(2)
J-J
og betegner vi den tilsvarende størrelse ved t = 0 med To , får vi t
1 — Tq = f (Kxx + Ky y + Kz
kan vi finne den nye Lagrangeske funksjon uttrykt ved den generelle koordinat q og den tilsvarende «hastighet» q. Lign. er identisk med dq . q = -~x, dx hvorav følger cq _ d2q . _ d idq\ dq _dq cx dx2 dt\dx]’ dx dx'
nye (12) (13) ' '
'
'
Ved hjelp av (13) og (14) får vi
d cL dt dx
cL _ d {dqcL dx dt \dxdq]
cLcq dqdx
cLcq dq dx
dq d cL dx\dtdq
cL cq I
'
'
Herav følger den nye ligning
d cL dt cq
cL cq
(16)
Ved flere variable kan tilsvarende omregninger utføres uten nevne verdig større vanskeligheter, som vist i B. II. Ligningene lyder d cL -pr— dt cqi
cL r . , n — = 0, z = 1, 2 cqt
n,
(1")
hvor n er antallet av uavhengige koordinater eller frihetsgrader for
14. Lagranges og Hamilton-Jacobis mekanikk i kvanteteorien.
75
systemet. Ved hjelp av det dobbelte antall variable, impulser og koordinater, kan disse Lagrangeske ligninger også skrives
(14.18) Av de Lagrangeske ligninger kan man lett finne direkte et integral som er identisk med energiintegralet i lign. (6). Det lyder
(19)
YPiCLi— L=E. i
At dette stemmer kontrolleres lett ved derivasjon av (19) med hensyn på t under sammenligning med lign. (18).
Hvis den kinetiske energi er en kvadratisk funksjon av de generelle hastighetskomponenter som i den ikke-relativistiske punkt mekanikk, vil vi ha (20) i
i
og med L — T — V går derfor (19) over i T + V = E, altså energiligningen (6). I den relativistiske mekanikk og i andre mere generelle tilfeller må vi bruke en annen Lagrange-funksjon
(21)
L=T*-V,
hvor T* ikke lenger er den kinetiske energi. ved hjelp av energiligningen
Den siste må defineres
T = V Piq, - T*.
(22)
i
I den relativistiske mekanikk for en partikkel med variabel masse
kan de to funksjoner skrives T* = moc2 (1 — Kl — v2/c2),
T — m0c2 f—_______ — 1 j, \ y 1 — v2/c2 /
(24)
eller
T* = — m0c2 Kl — v2lc2,
T = m0c2l\' 1 — v2/c2,
(25)
alt ettersom vi tar partikkelens relativistiske hvileenergi med i den kinetiske energi eller ikke. Formen av hjelpefunksjonen T* er en følge av den variable relativistiske impuls
76
Kap. 2. Bohrs atomteori.
p =mv =
mJv cT* . = —, |/ 1 _ V2/c2 OV
(14.26)
som igjen er en følge av den variable masse i lign (23). Ved et elektromagnetisk felt
] cA E = - V ø------- —, II c ot
curlj.
(27) ’
må man, som nøyere påvist i B. II, erstatte T og V i Lagranges funksjon med
T* — y _|----- (xAx + yAy + zAz), c
L* = V + eø.
(28)
For T = kmv2 og L = T* — V* medfører dette at
oT* e , Px -—-=mx H----- Ar, cx c
. e , mr = px------- Ax. c
29)
Energiintegralet tar da formen xpx + y P>j + zPz — L = — (x2 + y2 + 22) + F + e 0 =
Hamiltons bevegelsesligninger og Hamiltons funksjon.
Om vi tenker oss de Lagrangeske ligninger (18) omskrevet slik at vi får og uttrykt som funksjoner av tp og pi} vil vi få det ligningssystem som er kjent under navnet Hamiltons ligninger eller ofte også de «kanoniske» ligninger. De kan lettest uttrykkes ved hjelp av den spesielle form for systemets energifunksjon som kalles Hamiltons funksjon,
Pi
(/=konst., osv.
(13) (14)
Å finne slike bevegelseskonstanter er en viktig oppgave sa vel i den eldre kvanteteori som i bølgemekanikken ved løsningen av et foreliggende atomteoretisk problem. Ved enklere problemer vi man ofte kunne angi det fulle antall bevegelseskonstanter, svarende til systemets frihetsgrad, og på dette grunnlag gjennomføre inte grasjonen av bevegelsesligningene. Ved mere sammensatte pro blemer, flerelektronproblemer o. 1., blir det som regel et utilstre < mJig antall bevegelseskonstanter man kan utpeke, som f. e's. systemets energi, dets totale impulsmoment osv. En generell mtegrasjonsmetode kan derfor ikke stilles opp, og man må nøye seg med mer eller mindre usikre tilnærmelsesmetoder. Idéen ved innførelsen av Hamilton—Jacobis differensialligning er at man med ett slag får innført et fullstendig sett av bevegel seskonstanter ai,a2,..,an. Energien blir da en funksjon av disse
15. Generell integrasjon av de kanoniske ligninger.
83
bevegelseskonstanter alene. Tas denne funksjon som ny Hamilton funksjon, blir de tilsvarende kanonisk konjugerte størrelser sykliske variable og lineære funksjoner av tiden som angitt i lign. (11). På den annen side er deres sammenheng med de opprinnelige koordi nater uttrykt i lign. (9) ved hjelp av virkningsfunksjonen $.
Betinget periodiske bevegelser. 1 inkelvariable og virkningsvariable.
A i må skjelne mellom den foregående rent formelle integrasjonsmetode for et hvilket som helst mekanisk system og en virkelig integrasjon for systemer av en mer spesiell karakter. Svakheten ved den eldre form for atomteorien var at den ikke maktet å formulere kvantelovene på en brukbar måte for andre enn de sist nevnte mer spesielle atomsystemer. Den forutsatte med andre ord at en fullstendig mekanisk beskrivelse av systemet måtte gå forut for en kvantning av bevegelsen. På denne måte ble den eldre kvanteteori ikke generell. Den måtte begrense seg til såkalte betinget periodiske bevegelser. Slike betinget periodiske løsninger får vi om Hamilton—Jacobis diffe rensialligning er hva vi kaller separerbar i et sett generelle koordi nater, og omvendt vil vi kunne komme frem til en slik separasjon om vi vet at bevegelsen er betinget periodisk. At Hamilton Jacobis differensialligning er separerbar i et spesielt sett koordinater qk vil si at vi kan skrive virkningsfunksjonen som en sum av enkeltfunksjoner som hver for seg bare avhenger av en koordinat
>S = S1
+ .. .. + Sn (qn) =
Sk (qj,
(15.15)
slik at vi får pk =d Sk\qk^dqk, eller nøyaktigere
= ^S’/:(^., m), i = !,2,
(16)
hvor a±, a2an er det fullstendige sett bevegelseskonstanter. Med skrivemåten i lign. (16) menes altså at pk eller bare av henger av den ene koordinat qk, men eventuelt av samtlige konstanter a,-. Ved betinget periodiske bevegelser må vi skjelne mellom to bevegelsesformer som vi kan betegne som rotasjon og Vibrasjon. I første tilfelle er pk en vanlig periodisk funksjon av qk. Dette til
84
Kap. 2. Bohrs atomteori.
felle kan f. eks. inntre om qk = cp er en vanlig vinkelkoordinat med periode 2tc. Den tilsvarende impuls pk = p,, vil da ha karakteren av et impulsmoment og eventuelt endog være en konstant. Ved hbrasjon fremkommer periodisiteten ved at selve koordinaten qk er en peri odisk funksjon. Funksjonen pk i lign. (16) kan nemlig ha en slik form at qk bare kan pendle frem og tilbake mellom en nedre og en øvre grense a og b. Hvorvidt disse kvasiperiodiske bevegelser av et system skal kunne være periodiske bevegelser i vanlig forstand eller ikke, be ror på om frekvensene for de enkelte rotasjons- og librasjonsbevegelser er kommensurable eller ikke. Dette er grunnen til at vi betegner hele bevegelsen som betinget periodisk. Eksakt periodisk blir bevegelsen først når betingelsen om innbyrdes rasjonale forhold mellom frekvensene er oppfylt, men for den kvanteteoretiske be handling spiller det ingen rolle om bevegelsen er rent periodisk eller
bare kvasiperiodisk. For den videre kvanteteoretiske behandling har det vist seg hensiktsmessig å innføre en spesiell sort bevegelseskonstanter, de såkalte virkningsvariable. Disse defineres ved hjelp av faseintegraler Jk = j pk(qk,
dqk,
(15.17)
og våre virkningsvariable blir følgelig funksjoner av de n bevegel seskonstanter a i vi tenkte oss funnet ved løsningen av Hamilton-
Jacobis differensialligning, altså Jk = A(«u • • • ■> Tenker vi oss omvendt disse bevegelseskonstanter
(l8)
uttrykt ved
de n virkningsvariable Jk,
(19) vil lign. (15) ta formen $ = A (7r, A) + • • ■ • + A (qn, Jk) = = VA(
(20)
i De kanonisk konjugerte til disse virkningsvariable Jk kaller vi nu vinkelvariable og betegner dem med wk. Vi har da på den ene side
85
15. Generell integrasjon av de kanoniske ligninger.
og på den annen side (15.22)
= rkt + bk, hvor
cE Vk
(23)
•
=
Det vi nu vil vise er at de nye variable wk får et tillegg Awk = 1 for hvert fullt omløp av koordinaten qk. Omvendt vil nemlig da denne koordinat få et fullt omløp for hver økning Awk = 1 av den tilsvarende vinkelvariable. Etter lign. (22) betyr dette at vk, som er nærmere definert ved lign. (23), er den periodiske frekvens for koordinaten qk i systemet. Vi beregner derfor forandringen i wk ved at systemet beveger seg fra én stilling til en annen, la oss si fra q-^1'qnv til qY 21, ...., eller kortere fra 1 til 2. La S ha verdien $(1’ og S(2) i disse stillinger. Da er på den ene side
S — wkW = A /v
(25)
«'Of»
rv
SJ lc
/
'
'
Da det her er koordinattransformasjoner vi studerer, behøver vi ikke å studere bare virkelige bevegelser av systemet. Vi kan betrakte en helt vilkårlig valgt bevegelse ved integrasjon av lign. (24), f. eks. en bevegelse hvor punktene 1 og 2 er identiske, slik at systemet føres tilbake til sin utgangsstiIling. Hver koordinat qk vil da enten ha utført en begrenset svingning frem og tilbake, eller den vil ha utført et visst antall nk fulle rotasjons- eller librasjonsperioder. Etter definisjonen av faseintegralene i lign. (17) vil vi derfor få
= y nk Jk,
S{2} —
(26)
k
Q
(Z
Awk = k
= nk,
(27)
i
eller ved ett eneste omløp av koordinaten qk Awk = 1.
(28)
Våre vinkelvariable wk vil som følge herav egne seg som uav hengig variable ved en Fourierfremstilling av de periodiske for andringer i koordinatene qk. Generelt vil en slik Fourierfremstilling kunne skrives
Kap. 2. Bohrs atomteori.
86 gk =
(15.29)
m = —oo
hvor m ved summasjonen og i koeffisienten cfc(/n) står for alle kombinasjoner av de hele tall mx, ...., mt-, ... .,mn. En enkelt koordinat qk vil i alminnelighet avhenge ikke bare av den ene vinkelvariable wk men av flere. Det blir derfor bare i mere spesielle tilfeller, eller ved visse spesielt valgte nye koordinater qk, at vi kan oppløse koordinatene i enklere, eventuelt éndimensjonale Fourierrekker. Denne Fourierfremstilling av koordinatene er viktig for våre videre betraktninger.
16. Generelle prinsipper i Bohrs atomteori.
87
16. GENERELLE PRINSIPPER I BOHRS ATOMTEORI Kvantebetingelser for stasjonære elektronbaner.
Ved den systematiske drøftelse av det generelle grunnlag for Bohrs atomteori må vi sette oss ut over den historiske utvikling. Også mange andre forskere enn Bohr har gitt viktige bidrag til den videre utvikling av teorien. I første rekke må kanskje nevnes Arnold Sommerfeld (1868—1951), som i et arbeide fra 1916 stilte opp det fulle antall kvantebetingelser for elektronbanene i et atom, og som senere også utledet den grunnleggende relativistiske finstrukturformel. De nevnte generelle kvantebetingelser ble forøvrig omtrent samtidig (eller litt før) angitt også av W. Wilson. Det er imidlertid ikke vår oppgave her å gi en historisk de taljert skildring av den systematiske forbedring av Bohrs atomteori. Hensikten er tvert om med en gang og med færrest mulig argu menter å gi teorien i dens mest fullkomne form og utnytte den på beste måte til å vinne innsikt i elektronsystemenes mekanikk. Når det er nødvendig, vil vi med den sikre kontroll vi har i bølgemekanikken ikke en gang vike tilbake for å modifisere den på enkelte punkter, slik at de resultater vi utleder alltid ligger så nær opp til bølgemekanikkens resultater som mulig. En oppstilling av generelle kvantebetingelser for elektronbanene er som allerede nevnt mulig bare for systemer hvor Hamilton— Jacobis differensialligning er separerbar i et spesielt sett koordinater. Vi tenker oss det 2n-dimensjonale faserom delt opp i n todimen sjonale rom for hver av disse koordinater qk og deres tilhørende kanonisk konjugerte impulser pk. Disse todimensjonale faserom deler vi igjen — etter kvanteteoriens grunnprinsipper — opp i celler av størrelser lik h. Hvis vi nu betrakter en bestemt løsning av bevegelseslignin gene for et mekanisk system med gitte integrasjonskonstanter aran eller J15... .,Jn, så vil det areal «banen» omslutter i hvert av disse enkelte faserom være gitt ved faseintegralet
tatt over en periode av koordinaten qk. Dette integral er altså ganske enkelt lik den innførte virkningsvariable Jk. Den forsiktigste formulering vi nu kunne ta er å si at denne størrelse forandrer seg
88
Kap. 2. Bohrs atomteori.
med et beløp h lik arealet av en elementær fasecelle fra den ene stasjonære tilstand til den neste, altså
(16.2)
d Jk = h.
Det vil da ligge nær å sette selve faseintegralet i lign. (1) lik et helt antall virkningskvanta. Vi skal imidlertid for sikkerhets skyld i første omgang sette
= (nk + f.Å.) h,
nfc = 0, 1, ....,
(3)
hvor tkh er arealet av «nullte» fasecelle.
Erfaringen har vist at man stort sett kommer til de riktigste resultater om man skjelner mellom rotasjons- og librasjonsbevegelser og i første tilfelle setter = 0, i siste tilfelle ek = |. Dette kan også uttrykkes slik at man ved rotasjonsbevegelser bruker heltallige, ved librasjonsbevegelser derimot «halvtallige» kvantetall. Ved mole kylære oscillasjoner fører dette som kjent til en endelig «nullpunktsenergi», altså en ikke forsvinnende oscillasjonsenergi for grunntilstanden. Denne nullpunktsenergi er for den harmoniske oscillator lik |Av0, altså et halvt energikvantum /n0. Noen absolutt korrekt verdi av Ek kan vi ikke angi. I bølge mekanikken behøver vi overhodet ikke å operere med en slik stør relse, da alt som heter kvantebetingelser her så å si er smeltet sammen med bevegelsesligningene i en høyere enhet, Schrodingers differensialligning for vedkommende atomsystem. Vi kan imidlertid bruke bølgemekaniske synsmåter til å begrunne den tilnærmede gyldighet av ovenstående valg av ek.
Etter de Broglies hypotese om «materiebølger» må vi forestille oss at en partikkel i bevegelse har visse egenskaper som bare kan beskrives ved hjelp av visse bølgeforestillinger. Disse bølger må i analogi med lyskvanta (p = hvjc = A/z) ha en bølgelengde h h z = —■ = -y-------------- , P V'2m{E — V}
(4)
hvor E og V som vanlig er partikkelens totale og potensielle energi. Ved et system med én frihetsgrad pleier vi gjerne å illustrere systemet ved å tegne inn potensialkurven som funksjon av koordi naten sammen med tilhørende energitilstander i et diagram. Vi får da for rotasjons- og librasjonsbevegelser følgende diagrammer.
16. Generelle prinsipper i Bohrs atomteori.
*9 Fig. 20 b. Kvantning av li br as j onsbevegelse.
y ed rotasj onsbevegelse er saken her ganske klar. Den betin gelse vi må stille opp for materiebølgen er at den er periodisk, at bølgen på en strekning lik perioden i q må omfatte et helt antall bølgelengder. Med variabel Z gir dette
eller (16.5)
Ved librasjonsbevegelse støter vi imidlertid på det særegne forhold at denne «materiebølge» taper karakteren av en virkelig bølge ved vendepunktene for bevegelsen, V = E, idet bølgelengden etter lign. (4) blir uendelig stor. Området utenfor potensialkurven er klassisk sett et «forbudt» område. Bølgemekanisk derimot er dette «fo/bud» ikke absolutt. Bølgen kan fortsette også utenfor det nevnte klassiske område og bølgefunksjonen kan her fortsatt til legges fysikalsk betydning. Men bølgeteoretisk svarer dette uten forliggende område til en imaginær brytningseksponent med meget nær totalreflekterende egenskaper. Det betyr at bølgen avtar meget raskt, at bølgefunksjonen synker raskt mot null utover fra den klassiske grense. Til bruk for den eldre kvanteteori kan vi nu tyde dette slik at en del av den siste bølgetopp på «materiebølgen» kappes av og at resten ved refleksjon danner en stående bølge. Kvantebetingelsen fåes derfor ved å telle opp antallet av bølger frem og tilbake over området, en størrelse som er gitt ved integralet
Kap. 2. Bohrs atomteori.
90
Vi ser umiddelbart av fig. 20 b at bølgen kappes av et sted mellom siste maksimum og amplituden null, at den altså mister noe mellom null og 1/4 bølgelengde. Bølgemekanisk kan man begrunne nøyere at tapet i de fleste ordinære tilfeller må ligge meget nær ved 1/8 bølgelengde, at altså fasen ved vendepunktene kan regnes Hk 45°. Ved utregning av tapet frem og tilbake blir da det samlede tap 1/2 bølgelengde. For grunntilstanden blir ovenstående integral for bølgetallet lik 1/2 og for de øvrige tilstander 3/2, 5/2, osv. Kvantebetingelsen for en librasjonsbevegelse må derfor lyde
n = 0, 1,2,.......
£pdq = (n +
(16.6)
Bohrs frekvensbetingdse.
Da faseintegralene og de tilsvarende virkningsvariable ikke lenger kan anta kontinuerlige verdier, kan det ikke nytte å ut trykke de optiske frekvenser ved de mekaniske grunnfrekvenser
cE
._.
Etter (15.29) er frekvensen for mekaniske oversvingninger gitt ved uttrykket r = (8) idet wk = rf.t + bk. k Vi må nu prøve å finne en rimelig generalisering av disse ligninger og bemerker da først at lign. (7) kan skrives «
= lim
4®
lim 414 +
~
(9)
De sammensatte frekvenser (8) for oversvingningene kan på tilsvarende måte skrives .. E (J1 + m1h........ ,Jn + mnh)—E(J1,....,Jn) r= hm------ 1----------------------- r------------------------------- • h->0
. (10)
"
Denne ligning kan også skrives r= lim — [Eill+mi...... n-\-mn
Eni....nw]
(11)
h~+0 "
for Jr = (wj + eJ h, J2 = (n2 + e2) h, osv. Vi trekker nu konsekvensen av det forhold at h er en endelig størrelse og at de optiske frekvenser ikke lenger kan betraktes som
91
16. Generelle prinsipper i Bohrs atomteori.
identiske med de klassiske mekaniske svingefrekvenser. Vi er altså nødt til å sette noe nytt i stedet, og blant alle tenkelige generali seringer synes (10) og (11) å være de mest naturlige og logiske. For de optiske emisjons- og absorpsjonsfrekvenser vedtar vi derfor å sette generelt ri2 =
(-^i
-^2)
(16.12)
for det utsendte lyskvant ved et atomsystems overgang fra en stasjonær tilstand med energi E± til en annen med energi E2 . Dette er Bohrs frekvenslov, som erfaringen i alle hittil kjente tilfeller har bekreftet som riktig.
Korrespondensprinsippet for frekvens og strålingsintensitet.
Utvalgs- og polarisasjonsregler. Vi har tidligere omtalt den nære sammenheng mellom kvante teoretiske og klassiske svingefrekvenser, og at det såkalte korrespondensprinsipp går ut fra at en slik sammenheng gjelder generelt. Formelt kan vi gi uttrykk for korrespondensprinsippet ved å for lange at alle kvanteteoretiske formler går over i de tilsvarende klassiske ved overgangen h -> 0. Denne overgang er imidlertidig kunstig og av rent formell art. En reell korrespondanse mellom kvanteteoretiske og klassiske formler får vi derimot ved overgang til meget store kvantetall. I et atom vil stasjonære baner med meget høye kvantetall ligge meget tettere sammen hva energi angår. Den diskontinuitet som er karakteristisk for kvanteteorien gjør seg derfor meget mindre gjeldende. Korre spondensprinsippet forutsetter at alle kvanteteoretiske formler grad vis går over i de formler vi kan utlede ved hjelp av den klassiske mekanikk og den klassiske elektromagnetisme når de kvantetall som bestemmer tilstander og prosesser for et atomsystem blir til strekkelig store. For frekvensens vedkommende følger gyldigheten av korre spondensprinsippet for h->0 allerede av vår definisjon av kvante teoretiske frekvenser i lign. (10—12). Det fremgår ikke av denne definisjon at det gjelder også for uendelig store kvantetall, men dette vil vi lett kunne verifisere ved alle praktiske eksempler. Vi har i vår tidligere omtale av korrespondensprinsippet på
92
Kap. 2. Bohrs atomteori.
vist en eksakt overensstemmelse mellom klassisk beregnet strålingsintensitet og den strålingsintensitet som senere er beregnet ved bølgemekaniske metoder for enkle atommodeller som den harmoniske oscillator. Vi har derfor grunn til å anta at der også for strålingsintensiteten finnes en lignende sammenheng som for frekvensene. Det er da også nettopp denne antagelse som er korrespondensprinsippets innhold. Når vi klassisk skal beregne strålingsintensiteten fra et atom må vi gå ut fra ligninger av samme form som angitt i (15.29). dvs. Fourier-oppløsning av koordinatene i partialsvingninger svarende til de enkelte partialfrekvenser. For et atom med flere elektroner måtte vi summere utslagene for de enkelte elektroner, slik at vi hadde en Fourier-oppløsning for atomets samlede dipolmoment. Tenker vi på et atom med bare ett elektron, vil en av elektronets rettvinklede koordinater, f. eks. z-koordinaten, kunne skrives + 00
2 = 'Vzme2,ta> —x
hvor
mw = m1w1 + m2w2 +....= (m1v1+m2v2 +....) t.
(16.13) (14)
Lign. (13) kan også skrives
z = z0 +
2 | zffl | cos 2.-r (mw + åm) ,
(15)
m=l
hvor er en fasefaktor, da jo z må forutsettes reell og følgelig zm og z_m må være kompleks konjugerte tall. Etter vare tidligere beregninger (B. III (32.13)) av den klassiske utstråling fra en oscillator med frekvens r = m1v1 + m2v2 + ....
(16)
må dette gi en strålingsintensitet _ (27rr)4(2|zm|)2e2_64 7rM|zm|2e2 m 3 c3 3 c3 ’
(
'
Ved en kvanteteoretisk omtydning av denne formel støter vi først og fremst pa den vanskelighet at en kvanteovergang alltid må refereres til to tilstander, utgangstilstanden og slutt-tilstanden for systemet. Dette gir en usikkerhet med hensyn til hvilken av disse tilstander en skal gå ut fra ved den kvanteteoretiske bereg ning av strålingsintensiteten. Korrespondensprinsippet kan ikke
]6. Generelle prinsipper i Bohrs atomteori.
93
lenger hjelpe oss på vei her, da vi ved uendelig store kvantetall vil kunne få eksakt overensstemmelse hva enten vi refererer Fourierkoeffisientene til den ene eller den andre av tilstandene. Vi er altså henvist til gjetning, men med henblikk på de re sultater som tidligere er utledet for oscillatoren og rotatoren etter sammenligning av klassisk og bølgemekanisk beregningsmåte ligger det nær å fastslå at vi forsøksvis alltid skal regne med en fiktiv mellomliggende tilstand. Denne definerer vi nøyere ved å sette verdien av alle faseintegraler Jk for tilstanden lik middelverdien av de samme faseintegraler for utgangs- og slutt-tilstanden.
La oss i lign. (13) og (15) sette zm = znn/.
(16.18)
Dette betyr at vi tenker på Fourierkoeffisienten for en bestemt kvanteovergang n -> ri, hvor etter korrespondensprinsippet
m = An = n — ri.
(19)
Vi presiserer nu lign. (18) nøyere ved å sette
Zm = Z(n-i-n') o == Znn’.
(-6)
Hermed menes at Fourierkoeffisienten zm skal beregnes for den fiktive kvantetilstand | (n -F ri). Denne størrelse znn> fører vi nu inn i intensitetsformelen lign. (17) og skriver
64^4DjzMn'|2e2 ^nn’ ~
.
3 c3
Dette er den samme formel som brukes i bølgemekanikken om vi identifiserer størrelsene znn’ med de der innførte, såkalte matriseelementer. Vi har grunn til å anta at den beregningsmåte vi her har angitt for disse størrelser, nemlig ved å beregne partialsvingningenes Fourierkomponenter for den klassiske bevegelse av elek tronet, vil føre til verdier som ikke ligger langt fra de riktige. Det bør dog ennu en gang understrekes at hele den foran angitte behandlingsmåte av atomsystemer er begrenset til kvasiperiodiske bevegelser og derfor ikke har samme generelle karakter som den bølgemekaniske behandlingsmåte. I og med at vi på denne måte har angitt en bestemt frem gangsmåte for behandling av stralingsintensiteten, har vi også angitt
94
Kap. 2. Bohrs atomteori.
grunnlaget for de såkalte utvalgs- og polarisasjonsregler. Hvis en av Fourierkoeffisientene zm eller znn- er null, vil jo intensiteten av strålingen fra denne svingning være lik null. Hvis samtlige koeffi sienter xnn', ynn', znn’ er null, betyr det at kvanteovergangen n -> ri overhodet ikke kan finne sted. Den er, som man sier, forbudt. Er bare en av disse koeffisienter forskjellig fra null må man etter korrespondensprinsippet vente at strålingen er lineært polarisert på nøyaktig samme mate som den klassiske utstråling fra en oscillator er polarisert. Er xnn> + iynn> eller xnn’ — iynn- alene forskjellig fra null, far vi henholdsvis høyredreiende eller venstredreiende polari sert lys, osv. Dette er elementene av de ovenfor nevnte utvalgs- og polari sasjonsregler, som vi i de følgende anvendelser skal forsøke å be lyse ved eksempler.
95
Keplerproblemet i den eldre kvanteteori.
17.
KEPLERPROBLEMET I DEN ELDRE KVANTETEORI
Det sentrale problem i atomteorien er Keplerproblemet eller et elektrons bevegelse i det elektrostatiske felt fra en atomkjerne med ladning Ze. Dette vil vi derfor i det følgende behandle ganske inngående. Ved detalj behandlingen vil vi samtidig få en nesten fullstendig oversikt over sa vel det éndimensjonale som det todimen sjonale rotatorproblem (rotator med fast og fri akse). Rotatorproblemet hører ved siden av oscillatorproblemet til de enkleste i kvanteteorien. Oscillatorproblemet har vi tidligere streifet så vidt mange ganger at en gjentagelse ikke skulle være absolutt nødvendig her, men på grunn av sin enkelhet kan det kanskje tjene til å formidle overgangen fra den helt generelle teori foran til de føl gende noe mer kompliserte anvendelser.
Den harmoniske oscillator.
Den kinetiske og potensielle energi for en lineær harmonisk oscillator med masse m og frekvens r0 er V = im (2%r0)2x2.
T = bmx2,
(17.1)
Med (9\ (2)
cT ■ p = — = mx
cx
får vi derfor Hamiltonfunksj onen
Yf) H = :/ V + -T 2m 2 eller
= E,
__ p = d- V2mÉ — (2jtyom)2 x2.
(3)
(4)
Her vil x svinge mellom yttergrensene
, K2 m E x =■ ± -v-------- • 2 % vom
Ved utregning av faseintegralet setter vi derfor y2 m E x —---------- cos u 2 ti vom
/K. (o)
og får, idet vi regner p negativ for den tilbakegående bevegelse, 0 < u < 71,
96
Kap. 2. Bohrs atomteori.
r 2mE E E J = æ pax = I sin2 u du = —. J 2 m>0 mj r0 o Da vi her har å gjøre med en librasjon er
(17.6)
J = (n + I) h, n = 0, 1.....,
(?)
En ~ (^ H” 4) ^'o«
(8)
og følgelig
Ved erstatning av E med Jr0 i lign. (4) finner vi virkningsfunksjonen
S = — I Y2mr0J — {2n:r0m)2x2 dx. a-o Koordinaten x som funksjon av tiden t er da gitt ved
(9)
X
cS C mva dx w = vot = ~ = — / CJ J \ 2 mv0J — (2 7ir0 m)2 x2
(10)
Bruker vi her substitusjonen (5), får vi ved passende valg av x0, nemlig z0 = zmax, u = 2 7iw = 2n r01. (11) At det opptrer bare én frekvens, grunfrekvensen r0, viser at vi bare har kvanteovergangene -> A 1- Ved å halvere koeffisi enten i lign. (5) [cos u = f (e'“ + e^iu)] og erstatte En med V (En+1+En) får vi matriseelementet Xn+i n
1 / (n + l)h 2n \ mr0
(12)
Elekironbaner i vannstoffatomet. Vi betrakter et elektron med masse m0 i feltet fra en atom kjerne med ladning Ze og med så stor masse at kjernens medbevegelse blir umerkelig. Den kinetiske og potensielle energi er da
T = ^(x2+y2 + z2f V=-—.
(13)
I romlige polarkoordinater, definert ved
x = r sin i) cos y, får vi
y = r sin d sin tp,
z = r cos d,
(14)
17.
Keplerproblemet i den eldre kvanteteori. 772
T = — (r2 + r2 P2 + r2 sin2 P
Her er s = Formelen gjelder imidlertid også for flere elek troner, når de tre kvantetall j, l, s erstattes med de tilsvarende såkalte gruppekvantetall J, L og 8. 8 = | gir de såkalte dubletttermer. 8 = 1, triplett-termer osv. Ved to elektroner kan vi også ha 8 = 0. Dette gir singulett-termer, og da i dette tilfelle J = L, blir Landés g-faktor alltid hk 1, og vi får en normal Zeemaneffekt.
IV —8
114
Kap. 2. Bohrs atomteori.
20. ANHARMONISKE OSCILLATORER OG MOLEKYLÆRE POTENSIALER Homøopolære og polære molekyler. Den enkleste modell for et atoms svingning innenfor et mole kyl eller et krystallgitter er den harmoniske oscillator med potensialet 777
F = —(2,-rro)2^,
(20.1)
hvor m er den svingende partikkels masse og r0 svingningsfrekvensen. Dette potensial fremstilles ved hjelp av en parabel, og den kvasielastiske kraft blir uendelig stor når partikkelen fjernes uendelig langt fra likevektsstillingen. Det er derfor klart at dette potensial overhodet ikke kan representere noe virkelig fysisk kraftfelt. Man har i den eldre kvanteteori søkt å bøte på dette ved å innføre såkalte anharmoniske oscillatorer, hvor man til potensialet ovenfor har føyet visse tilleggsledd z3, xi, osv. Dette retter på forholdet for en del av de laveste svingetilstander, men for høyere energitilstander med større svingningsamplitude blir resultatene like misvisende som ved den harmoniske oscillator. I bølgemekanikken, og forøvrig i noen grad allerede i den eldre kvanteteori, har man innført potensialet som svarer mer til de virkelige forhold, uten å være så kompliserte at de forhindrer integrasjoner av de klassiske bevegelsesligninger eller av Schrodingers bølgeligning. Vi har i teorien for molekylsvingningene å skjelne mellom to hovedtilfeller, polære og ikke polære eller homøopolære molekyler. De første vil inneholde et tiltrekkende Coulombsk potensial mellom de motsatt ladede atom joner. Dette vil medføre at antallet av kvantiserte molekylsvingninger blir uendelig. De homøopolære molekyler derimot har bare et endelig, og undertiden et ganske beskjedent, antall slike svingninger. Forholdet kan illu streres ved følgende figur, hvor potensialene for homøopolære og polære molekyler er tegnet opp med den harmoniske oscillator som sammenligningsgrunnlag. I forhold til den harmoniske oscillator, faller energinivåene av for høyere energitilstander, og for det polære molekyl så sterkt at det blir plass for alle tilstander før dissosiasjonsenergien D nåes.
20. Anharmoniske oscillatorer og molekylære potensialer.
Fig- 24 a. Harmonisk oscillator.
Fig. 24 b. Homøopolært molekyl.
115
Fig. 24 c. Polært molekyl.
For å lette sammenligningen skal vi regne med samme grunnfrekvens r0 i de tre tilfeller for uendelig små svingningstilstander. For det homøopolære diatomige molekyl med redusert masse m = m1m2/(m1 + rø2) vil vi velge potensialet
F = — (2 7ir0)2a2 (1 — e~F»)2,
(20.2)
og for det polære molekyl X2
(3)
(a + x)2 ’
Nårx-> + oo nærmer begge disse potensialer seg en felles dissosiasjonsgrense = .,(2 ^o)2®2-
(4)
Vi kan derfor også skrive potensialene på formen
F=D£2/a2.
(5)
For det homøopolære molekyl er da sammenhengen mellom koordi natene x og i gitt ved
f = a (1 — e */«),
dx _ 1 di 1 — g/a
x = a log — —
og for det polære molekyl
ax
ai a — i’
dx di
1
(6)
Kap. 2. Bohrs atomteori.
116
Energiligningene er i begge tilfeller
(20.8)
^+V=E, 2m og impulsen
/------ ^/E v=±^imD
i'2
=
_______ 2D./É i2
(9)
Energitilstander for det homøopolære molekyl ved Morses potensial. Potensialet i lign. (2) ble ikke tatt i bruk i den eldre kvante teori men ble først innført i bølgemekanikken av P. M. Morse. Det kan imidlertid med letthet behandles ved hjelp av metodene fra den eldre kvanteteori. For å finne energitilstandene må vi da først beregne faseintegralet, som etter (6) og (9) blir
Integralet man finner
regnes lettest ut ved kompleks integrasjon, — (I - v'1-Æ/P).
og (o)
’’o
Setter vi nu J = (n + |) h, får vi 1_a/1-A/D=|^(z?+4),
(12)
r
(13)
eller L — hy {n
n _ l>o (^ + i)]2 f)
Videre kan vi ved hjelp av lign. (11) lett finne den virkelige svingningsfrekvens v for vilkårlige amplituder, å i har dJflE = 1/r, følgelig etter (11) 1 ~v
dJ 1 dE~ r0(l - EID}'^
y = y^\-EID)'-.
(14)
Av lign. (11) ser vi videre at den maksimale verdi faseinte gralet kan ha er J = 2DlvQ, nemlig for E = 1). Vi far derfor at kvantetallet for den høyeste tilstand er gitt ved
J h
2D n + 1 < -r— , E «g I). hy0
(15)
20. Anharmoniske oscillatorer og molekylære potensialer.
117
Energitilstander for polære molekyler.
For det polære molekylpotensial (3) finner vi ved hjelp av (7) og (9) T
2D a l/ E v0 2nJ y D
z2 dz a2 (i—a)2
2Df 1 \ v0 \^/i — ED ~ (20-16)
Dette gir for energien
1
ro
2D
Vl - EjD
(17)
eller
\hv^n + |)J2 4D
hv^ (n + |) + hr0
(18)
2D
For frekvensen finner vi på lignende måte som i lign. (14)
1 dJ ~7 ~ dÉ ~
1 r0(l - F/D)3^ ’
’’ = ,'o(1 “ E' D^2-
(19)
Integrasjon av bevegelsesligningene for molekylsvingninger. Ved integrasjon av bevegelsesligningene etter Hamilton—Jacobis metode innfører vi hjelpestørrelsen „ -x &S ul = 2 ziw1 = 2 ~irt = 2 nv—p.. AV .'
(20) ' '
\ irkningsfunksjonen 8 uttrykkes ved samme integraler som for J i (10) og (16), bare med den forskjell at vi nu har ubestemte integraler. Regner vi i disse integraler med zmax som nedre grense, må vi dessuten bruke det negative fortegn for kvadratroten. Ved hjelp av frekvensligningene (14) og (19) får vi på denne måte for Morses potensial
U1 = - (]- E Dj^
f
J
-
z_ dL--- ,
/E i'2 V D~~T2
(21)
og for det polære molekylpotensial (22)
Kap. 2. Bohrs atomteori.
118
Integrasjon av lign. (21) gir u. = arc cos 1/ ------ — 1 V E \1 — z/a
I
,
(-0.23)
1____ 1 +V^/D cosUi T—Jfa 1 — E/D ’
1 1 + V^/^COSWi “ 10g 1 _>=* = “ los------ l^EID— ■
(24)
(25>
Integrasjonen av (22) faller noe vanskeligere, idet vi foruten som svarer til den midlere anomali ved Keplerproblemet, også må innføre en hjelpestørrelse u som svarer til den eksentriske anomali. Går vi tilbake til koordinaten x i stedet for £, får vi
(l+*/«)£Wg)-------- _
u _ _ (i _ E!Vft. f 1 J
(I + x/aY‘ -
r{1 + (1 -Æ/P)— A7/U ,r/x| _ J \ E D - [(1 - E/D} x/a - E/D]2
(26;
Setter vi her (1 - EID} — - E/D ----- ------------------ =cosu, y/E/D
x
=
E/D + \/E/D COS u 1 -EID ’
(27)
}
får vi ur = u +
E D sin u.
(29)
Størrelsen
£ = \/E/D
(30)
motsvarer altså eksentrisiteten for baneellipsen ved Keplerproblemet.
21. Overgangssannsynligheter for molekylpotensialer.
21.
119
OVERGANGSSANNSYNLIGHETER FOR MOLEKYLPOTENSIALER
Fourier koeffisienter for det homøopolære molekyl. Vi skriver nu lign. (20.25) på formen X 1 + £ COS Uy - = hg _____f
/n. , X
(21.1)
e=^E/D,
og tenker oss høyre side utviklet i en Fourierrekke
(2)
For m # 0 får vi 2. r.
2c
xm — a
=
1 Cx ---- / ---2rcJ a o
7
.
e-^«! dU1 =
1 Ce~imUl ( — 2 sin wj dur —— / -------- ----------------------- V---- 1 2nimJ 2 o T 2 cos
— 1/2) dz —_ _1__ 4C__ ' (z ____ L/______ 2 Jiimj zm (z2 + 1 + 2z/s) ’
z — pub'
(3)
Integrasjonsveien i det komplekse z-plan følger her i første om gang enhetssirkelen. Foruten z — 0 har integranden singulære punkter med enkle poler i z = zr og z = z2. =-----— (1 — Vl — E2) , £
Z9 =------- ( 1 + T 1 —E2), £
z2 — 1-
(4)
Trekker vi integrasjonsveien sammen om z — z2, får vi Xrn^_____ 1
a
Z2 — !/22
m z^ {z2
— zj
_ (~ V”'"1 /
m
E
___
11 + y i _
Ved beregning av x0 må vi gå litt annerledes frem. Vi finner
(6)
Integralet over siste ledd i integranden er lik null, hvilket innsees
Kap. 2. Bohrs atomteori.
120
ved å trekke integrasjonsveien sammen om z = oø. For den første del av integranden derimot må man trekke integrasjonsveien sam men om 2 = 0. Dette gir xo _
1 + Vl - £2
k
(21.7)
® 2 (1 — £2)
(l
Vi angir til sammenligning allerede her de bølgemekaniske matriseelementer xnn', n' > n. Vi venter at m skal motsvare diffe rensen n' — n. Det viser seg at man i stedet for lign. (5) tår xnn’ _
(— 1)«—1 V enen'
®
n
^n + i
• • • • f'n'—'
(i + i i - f.... (i + | i
£(n+n')/2
’
For n' = n får vi
log4D/7h-0 + F(4D/Ar0-n-l) - F (4 D/hv0 - 2n - 1) - F(4 D/År0 - 2n - 2),
(9)
hvor ’F(æ) = /F(æ)//I(z) er den logaritmiske deriverte av gammafunksjonen. Bortsett fra ledd av størrelsesorden (Ar0/2 D)2 kan dette uttrykk skrives ^'nn
i
—- = log
+ I) hvJ2D
1—i
[!-(» +i) MW = 1O8
1 + Vl —£n2
’
(10)
en ligning som fullstendig motsvarer lign. (7).
Fourierkoeffisienter for det polære molekyl. Vi betrakter nu løsningen £2 + £ COS U
X
,
ux = u +
— —----------- -—, a 1 —c
e
sin u
,, , .
(11)
for det polære molekyl og uttrykker x eller x/a ved en Fourierrekke zy» vV
—
-y»
zjt/ZtlZj
y
-p
——
m
Vi finner uten videre
¥•
?
r i x . 7 — = — / — e-iwwx du a 2tiJ a o
12
£2
a
2 1 — £2 ‘
Ved beregning av xm når m 4= 0 må vi først foreta en partiell integrasjon og erstatte ur med u etter lign. (11)
121
21. Overgangssannsynlighetei for molekylpotensialer.
Xm a
—
------------------------ -- i e - imu - imf sin u . jm£ sfn u
=
1 — e2 o
æ (— 1)* (m + 2k)! /m£?"-1+2A kl(m + k)l \2 /
(— l)’"-1 e 1 — e2 2m
(21.14)
Ligningen kan også skrives ^n = (— l)”1
1
(15)
— J'm (mt). 1 — é2 m
a
De bølgemekaniske matriseelementer er Xnn__
a
3
Era2
2 1 — ew2 ’
2 __ En
(16)
D
for n' = n, Lor n =rn er de noe mer kompliserte enn ved Morsepotensialet for ikke-polære molekyler. De kan skrives på følgende form
a
n' ~ n
= [i _ | [
, /— fC — u
F'l+2
(2 o + n' + nj J
ip'-”-1.
1 — e2
2 (n' — n)
—1)* (nr — n + 2 k)! In'— n \n'~n~1+2k 7 i i ~t . ø ‘ kl (n — n + k}! 2 /
ki
. DD
hvor Q
1) =
(o
i
^(n'+n)l2i
Ek = f ~(n' -n—1)- ■ ‘f-lfo fl~ ’ ‘ • • Å2’
/i o\
I
p Jfc
1
\J-^/
£2(n' — n - 2+2Å?)/2/^(n'-|-n)/2 1 r2 * (n’—n— 2+2Å,)/2
For k = n + 1 får vi fn+1 = 0, og rekken (17) slutter derfor med k = n. Faktorene Fk og fk kan naturligvis også uttrykkes på annen måte, men ovenstående uttrykk for xnn> synes å være det som gir den tydeligste korrespondanse med xm i lign. (14).
122
Kap. 2. Bohrs atomteori.
22. OVERGANGSSANNSYNLIGHETER I VANNSTOFFATOMET ETTER DEN ELDRE KVANTETEORI Uivalgsregler for det ekvatoriale og azimutale kvantetall. En konsekvent teori for utstrålingen fra et atom eller fra et atomelektron ved et bestemt kvantesprang eller for absorpsjonen av stråling i atomet kan vi først gi ved hjelp av de bølgemekaniske matriseelementer i kap. 4. avsn. 32. Hvis vi gjennomfører våre korrespondensmessige betraktninger på grunnlag av de Bohrske elektronbaner også for strålingsintensitetens og absorpsjonens vedkommende, vil vi imidlertid vinne atskillig nyttig innsikt i den reelle sammen heng mellom klassisk og kvanteteoretisk synsmåte. Men også rent praktisk sett er dette arbeide ikke rent forfeilet, da det foruten å gi en nyttig orienterende oversikt også gir formler som i mange tilfeller ikke avviker så særlig meget fra dem vi finner ved bølgemekanikkens hjelp. Vi begynner med a forsøke å utlede de kjente utvalgsregler for kvantetallene l og m, kjent henholdsvis som det azimutale og det ekvatoriale eller magnetiske kvantetall. Disse opptrer som vi har sett i lign. (18.5) ved kvantningen av de to faseintegraler
J2 = (Z + i) h, og J3 = mh.
(22.1)
Da energien for et elektron i et rent Coulombfelt etter (18.10) bare avhenger av hovedkvantetallet n, blir de tilhørende grunn frekvenser v2 = 0, r3 = 0, (18.11), dvs. banebevegelsen for elektronet har bare én grunnfrekvens r1: svarende til de radiale oscillasjoner. Så snart kraftfeltet far en avvikelse fra det rene Coulombfelt. slik som tilfellet er i et virkelig atom med flere elektroner, eller når elektronbanene på grunn av et ytre magnetfelt får en presesjon om den magnetiske akse, vil r2 og r3 bli forskjellige fra null, og de tilhørende vinkelvariable w2 — r2Z■,
w3 = r3Z,
(2)
blir ikke lenger konstanter. Disse vinkelvariable multiplisert med 2% har vi i (19.14b) identifisert med de to vinkler u.2 = 2nw.2 = ip0— (x — 1)/^) ,
u3 = 2nw3 = Z±1,
(10)
og strålingsintensiteten eller absorpsjonsstyrken ved disse forskjellige
124
Kap. 2. Bohrs atomteori.
overganger må vi nu anta er proporsjonale med kvadratet av absoluttverdien av de tilhørende koeffisienter som
|(1 + cos «) for eé-'» = eiUt i første lign. (9).
Spørsmålet er nu om vi i de videre betraktninger skal ta hensyn til faktorene i disse koeffisienter, da de jo vil av henge av r og Wi = 2jiw1 . Her må vi vel svare at spørsmålet trenger en litt nøyaktigere matematisk analyse. Forskjellen vil imidlertid bare bestå i at vi måtte beregne Fourieroppløsningen av de rettvinklede koordinater x' = r cos (y — y0), y' = r sin (ip — ^0) i ellipseplanet i stedet for bare r. Men da intensiteten ved klassiske beregninger ville bli proporsjonal med
x"2 + y"2 = r2,
(22.11)
innser vi at en beregning av Fourieroppløsningen for r må være tilstrekkelig. Vi stiller oss altså allerede nu på samme standpunkt som i bølgemekanikken, at fasefaktorer med modul 1 som g4zi(i/’- i/'o)
er uten betydning for intensiteten. Vi opptar videre med én gang bølgemekanikkens matrisebetegnelser. Dernest vil vi ved de for skjellige kvanteoverganger beregne vinkelen a eller
cos a =
m i -1
(12)
ved hjelp av middelverdiene av kvantetallene for de kombinerende tilstander. På denne måte kan vi da si at vi på heuristisk vei har utledet følgende uttrykk for de vinkelavhengige Fourierkoeffisienter eller «matriser» m-|-l ml 2 l+l l
|
m — lm|2
l+ll I ? \mm' 12
-
'
. r h+ir
I1 + cos aj2
(Z + 1 + m + |)2 (2 l + 2j2’” (Z + 1 — m + |)2 (2Z + 2)2 (Z + 1 )2 — m2 (2Z+ 2)2~
(13 a)
22. Overg.sannsynligheter i vannstoffatomet etter den eldre kvanteteori. 125
| lx— MZwl~lrøi2_ /l + cos a\2 l\ r ]i-ii | | 2 f
(Z + m— |)2 (2Z)2
F iy\m+} m 2_ 1 — cosai2 2 r II-11 / ~ \mm 12 (sin a\2 \ r Å-n 1 i 2 J
(Z — m — |)2
,.
(22.13b)
l2 — m2 (2Z)2 •
Disse «matriseelementer» skiller seg fra de tilsvarende bølgemekaniske matriseelementer i (31.42—43) og (32.6) bare på følgende måte: I stedet for nevnerne (2 Z + 1) (2Z + 3) = (2 Z + 2)2 - 1, (2 Z — 1) (2 Z + 1) = (2 Z)2 — 1
har vi her (2Z + 2)2 og (2Z)2. I stedet for tellerne
(Z + 1 + m) (Z + 2 + m) = (Z + § + m)2 — |, (Z + 1 — m) (Z + 2 — m) = (Z + | — m)2 — |, i de to første elementer har vi
(Z + 4 + trt)2 og (Z + | — m)2
og tilsvarende for overgangene Z->Z — 1. Hvis vi i lign. (13) regnet med de samme verdier av hellingsvinkelen «, ville vi for kvadratsummene av hvert sett «matrise elementer» Z -> Z + 1 eller Z -> Z — 1 få
1 + cosotj2 1 — cos u ~2~’ 1 +
(sin ai2 x pT) = ’
(14)
På grunn av de forskjellige substitusjoner for m, nemlig m ± | og m for overgangene m -> m ± 1 og ved beregningen av cos a får vi imidlertid ikke nøyaktig denne sum fra de eksplisite uttrykk i Z og m. Disse summer blir henholdsvis
(Z+ 1)(2Z+ 3) +1 (2Z + 2)2
Z (2Z — 1) (2 Z)2
for Z -> Z + 1,
(15) for l-> l — 1.
Sløyfer vi brøken i tellerne og erstatter nevnerne med henholds vis (2 Z + 1) (2 Z + 3) og (2Z—- 1) (2Z + 1), noe som gjør svært liten
126
Kap. 2. Bohrs atomteori.
forskjell for litt større l, får vi de samme summer som etter bølge mekanikken, nemlig
2+j. 21 + 1 l 2T-T1
for l
l + 1,
(22.16) for l -> l — 1 ,
og summen av disse er atter lik 1.
Hermed kan vi si at det er vist at den totale utstråling er proporsjonal med kvadratet av Fourierkoeffisientene for r. Dette svarer til at vi beregner utstrålingen fra et elektron som om dets bevegelse var bundet til et fast baneplan. Det vi oppnår med ovenstående utredninger består altså vesentlig i at vi finner strålingsenergien jevnt fordelt på de tre polarisasjonskomponenter m m + 1, m -> m, m-^m—1, og at vi finner den relative fordeling l + 1 Z 2 l + 1 °g 21 + 1 på kvanteovergangene Z-^>Z + 1 og l->l — 1.
Beregning av radiale Fourierkoeffisienter. Med beregningene av Fourierkoeffisienter for molekylpotensialer som forbillede, vil beregningen av de radiale Fourierkomponenter for Keplerproblemet falle meget enkelt. Vi tar vårt utgangspunkt i lign. (17.32—33) som vi skriver
— = 1 + £ cos u, a 2m\ = u± = u + e sin u,
(17)
duY = (1 + £ cos u) du. Vi setter nu
(18)
For r = 0 far vi her middelverdien av rja, som etter (18.21) er
22. Overg.sannsynligheter i vannstoffatomet etter den eldre kvanteteori. 127
I— L f-i = 1 + -uI2. \aI \a lo
(22.19)
Dette er det eneste punkt hvor denne fremgangsmåte fører til et helt annet resultat enn bølgemekanikken, som etter (32.29) i stedet gir — e eller Fourierkoeffisienten for den rettvinklede koordinat — (e + cos u),
(20)
altså en art konstant dipolmoment for elektronbanen. Ved beregning av de øvrige Fourierkoeffisienter foretar vi først en partiell integrasjon og innfører ved hjelp av (17) u som ny integrasjonsvariabel. Vi får da
I denne formel erstatter vi nu a med middelverdien av de store halvakser for ellipsene n og n', v med i n' — n [ og e med
idet vi for nevneren i radikanden setter middelverdien av de to små halvakser proporsjonal med | (l + |) + j (l + -|) = l + 1. Vi får da den tilnærmelsesformel som vi ved hjelp av bølgemekanikken har angitt i lign. (32.34) for de eksakt beregnede radiale matrise elementer.
KAPITEL 3
BØLGEMEKANIKKENS GENERELLE GRUNNLAG
23. LYSKVANTER OG MATERIEBØLGER Den eldre atomteoris begrensning. Vi har i det foregående forsøkt å føre den Bohrske form for atomteorien så vidt som mulig på forskjellige områder, idet vi også har tillatt oss å gjøre visse systematiske forbedringer som f. eks. halvtallig kvantning ved librasjonsbevegelser. På denne måte har vi fått klargjort dens ydeevne, men samtidig også dens tyde lige begrensning. I første rekke makter den eldre kvanteteori å gi et riktig billede og riktige numeriske resultater såvel med hensyn til stasjo nære energiverdier som overgangssannsynligheter for flere enkle énpartikkelsystemer som den harmoniske oscillator og den enkle rotator. Disse modeller representerer ikke noe virkelig atom eller molekyl, men problemene opptrer som delproblemer ved behand lingen av virkelige atomsystemer, særlig molekyler. Bohrs teori gir videre et utvilsomt brukbart kvalitativt billede av atomenes elektronsystemer, deres ordning i elektronsfærer, som på en gang forklarer både de karakteristiske røntgenspektrer og hovedtrekkene ved grunnstoffenes periodiske system. Kvantitativt svikter imidlertid teorien fullstendig så snart man vil prøve å an vende den på systemer med mer enn ett elektron. I virkeligheten kommer dette av at det ikke er mulig å formulere det generelle atomproblem på en motsigelsesfri måte etter den eldre kvanteteoris oppdeling av problemet i to deler, en mekanisk del med bestemmelse av klassisk mulige elektronbaner og en annen del hvor de stasjonære baner skilles ut ved hjelp av særskilte kvante betingelser. De eneste atomsystemer som kan behandles fullt tilfredsstil lende etter Bohrs teori er vannstoffatomet og de analoge joner
3. Lyskvanter og materiebølger.
129
He b Li++, Be+++ med bare ett elektron. Her er overensstemmelsen med de spektroskopiske målinger av energinivåene fullkommen, og endog overgangssannsynligheter kan ved hjelp av korrespondens prinsippet utledes med en viss brukbar tilnærmelse. Videre forklares med letthet den normale Zeemaneffekt, den anomale Zeemaneffekt derimot først ved hjelp av tilleggshypotesen om det roterende elek tron. En annen effekt som også forklares noenlunde tilfredsstillende, men som vi ikke har gått inn på i det foregående, er Starkeffekten. den elektriske oppspaltning av spektrallinjene. Ved én-elektronprobleraet kan teorien videre gi delvis for klaring av den relativistiske finstruktur av spektrallinjene, som skyldes variasjonen av elektronets masse. Denne oppspaltning er meget liten ved vannstoffatomet, men øker for de høyere joner med større kjerneladning. Den viser seg også i røntgenspektrene i form av en meget stor adskillelse av energitermene, slik at man uten den relativistiske teori slett ikke ville kunne forstå at disse termer hadde en indre sammenheng. På denne måte har vi fått full oversikt over den relativistiske finstruktur av energinivåene for et atom eller jon med ett elektron. En nøyere undersøkelse viser imidlertid at de termer man etter den relativistiske teori måtte vente er for få, bare halvparten av det virkelige antall. Dette forhold kommer ikke til syne ved vann stoffatomet og de tilsvarende joner på grunn av at energitermene to og to faller sammen. Ved røntgentermene og andre atomers optiske termer, som f. eks. alkaliatomenes, er alle termer adskilte, så man tydelig innser at teorien kommer til kort. Vi har allerede vist hvordan termene dubleres ved at man innfører hypotesen om elektronets spinn. Men dette avslører igjen en ny mangel ved den opprinnelige teori for den relativistiske fin struktur, idet den riktige beliggenhet av de funne termer etter denne teori beror på en feilaktig kvantning, at faseintegralet J2 i teorien for Keplerproblemet settes lik (Z-F 1) Æ i stedet for (Z +1) h. Det vektigste argument mot den eldre kvanteteori er dog dens totale svikt, numerisk og prinsipielt, i spørsmålet om to eller flerelektronproblemer. Den prinsipielle svakhet ligger utvilsomt deri at atomproblemene som allerede nevnt formuleres i to trinn, et mekanisk og et kvanteteoretisk. Vi skal derfor nu søke å forklare hvordan man har funnet IV — 9
130
'
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
frem til en ny og bedre formulering ved hjelp av den såkalte bølgemekanikk, hvor det ikke lenger tales hverken om mekanikk i vanlig forstand eller særskilte kvantebetingelser. Kvanteteorien og lyskvanthypotesen.
La oss kort rekapitulere noen kvanteteoretiske grunnforestillinger. Virkningskvantet ble først oppdaget ved teoretiske studier av et statistisk problem, energifordelingen i den svarte varme stråling. Max Plancks viktigste antagelse var at fasecellene i koordinat-impulsrommet hadde en endelig størrelse dq dp = h,
(23.1)
hvor h er en minsteenhet for den dynamiske størrelse vi kaller virkning. Anvender vi denne 1’gning på et monokromatisk svin gende system som den harmoniske oscillator, og ei a i samtidig oppmerksomme på at energi og tid er kanonisk konjugerte dyna miske størrelser, vil vi få eller
dE-T=h,
(2)
JE = hv,
(3)
hvor v er oscillatorens egenfrekvens, idet jo T = 1/r blir fasecellens utstrekning i tidsretningen. Vi har her uten videre en kvantning av den harmoniske oscillator med mellomrom på like store energikvanta hr. Dette medfører at en slik oscillator bare kan avgi eller oppta strålings energi i slike endelige kvanta. Da videre frekvensen av utsendt eller opptatt stråling må stemme overens med oscillatorens frekvens, er vi her like ved forestillingen om lyskvanter. En slik konsekvens ble imidlertid ikke trukket av Planck selv, men først av Einstein på grunnlag av den fotoelektriske effekt. Stiller vi hypotesen opp på formen
E = hv,
(4)
har vi i denne ligning og i lign. (1) det vesentlige fundament for hele kvanteteorien. Vi forstår jo at med denne forestilling om lyskvantene blir Bohrs frekVenslov Ey—E2 = hv (å)
en uunngåelig følge dersom vi holder fast på energiprinsippet. Et lys kvant kan ikke deles opp, det må opptas som helhet av atomet
23. Lyskvanter og materiebølger.
131
med en tilsvarende økning av atomets energi, og omvendt kan det bare skapes som en helhet ved tilsvarende minskning av atomets energi, Bohrs kvantebetingelser henger på det nøyeste sammen med lign. (1). Det enkle resultat for et harmonisk svingende system, at energiintervallene alle er like store og lik oscillatorens frekvens multiplisert med A, er naturligvis til liten hjelp når det svingende system ikke har noen fast frekvens, men en frekvens som avhenger av banedimensjonene. Vi innser imidlertid lett at vi kan stille opp en likeverdig betingelse
(23.6)
■jpdq = nh,
hvor n er heltallig, eller i det minste Jn = 1. Ligningen uttrykker at det areal et punkts «bane» i det todimensjonale faserom omsluttei er lik et heit antall virkningskvanta h. Dette svarer jo til at faserommet er oppdelt i celler av størrelse h. Lign. (6) er den ligning Niels Bohr innførte i atomteorien for kvantning av elektronbaner.
De Broglies hypotese om «.materiebølger». I elektrodynamikken lærer vi at elektromagnetisk stråling for uten energi E også har en bevegelsesmengde E P = ~-
(7)
Dette fører til at et lyskvant E = hv får impulsen hv
h
P=T=~’ hx oi v ei lysets frekvens og z dets bølgelengde. også skrives , h z = y
f8)
Ligningen kan (9)
For å gjøre saken kort tillater vi oss å si at denne ligning danner grunnlaget for de Broglies hypotese om «materiebølger» og også for den senere Schrodingers bølgemekanikk. Vi antar at like som fotonet har en bølgenatur, som kommer til syne ved interferensfenomener, slik må også materielle partikler ha en bølgenatur. som på tilsvarende måte kommer til syne under spesielle forhold som f. eks. ved atomenes stasjonære tilstander.
132
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
Vi kan med en gang se at denne antagelse er egnet til å for klare kvantebetingelsene for de stasjonære elektronbaner i et atom. La oss tenke oss at et elektron beveger seg på en sirkulær bane i et atom og at banens radius er r. Hvis «materiebølgene» skal kunne danne stående bølger, må vi anta at bølgelengden er
2=2 nr]n,
hvor n er et helt tall.
(23.10)
Innsetter vi dette i (9). får vi
pr = n ~. 2.71
(H)
Vi får altså det kjente resultat at elektronets impulsmoment er lik et helt antall kvanta h/27i. Stiller vi opp interferensligningen for en elektronbane på formen
dq -A = n, z
(12)
og multipliserer vi denne ligning med h, får vi den velkjente kvantebetingelse
$ pdq = nh.
(13)
Også på annen og mer direkte måte er elektronenes bølgenatur påvist, nemlig ved refleksjon av rettlinjede homogene elektronstråler fra overflaten av krystaller. Mens de tidligste forsøk på dette område ga nokså middelmådige interferensbilleder, har den senere høvt utviklede teknikk ført til at analyse av krystaller og molekyler ved hjelp av elektronstråler nu fullt ut kan konkur rere med de røntgenografiske undersøkelser. Egentlig startet de Broglie sin undersøkelse av «materiebølgene» på en litt annen måte enn den vi nettopp har antydet, nemlig ved visse relativistiske betraktninger. Han betraktet en stasjonær svingningsprosess i et koordinatsystem z0, y0, z0, f0,
V = A (x0, y0, z0) sin 27tr0t0.
(14)
Hvis nu dette koordinatsystem beveger seg med hastigheten v i forhold til et annet koordinatsystem x, y, z, t, vil svingningsprosessen etter de relativistiske transformasjoner anta formen
A
f x — vt
Vl—v2jc2
, y,
t — rø/c2 sin 2 7ir0 ---- , fl- v2 c2
(15)
23. Lyskvanter og materiebølger.
133
med andre ord, den fremstiller en bølge. Denne bølge har nu to forskjellige hastigheter, på den ene side gruppehastigheten
(23.16)
u, = v som er hastigheten for amplitudens forskyvning, og dernest
u = c2/v,
(17)
for de elementære bølgers forplantningshastighet gjennom denne såkalte bølgepakett. Den siste kalles fasehastigheten, og er bare en tilsynelatende hastighet. I foreliggende tilfelle innsees dette også derav at hastigheten er større enn lysets. La oss nu rent formelt anta at lign. (14) representerer en partikkel med energi = ^'o = W2-
(18)
I det «faste» koordinatsystem har svingningsprosessen frekvensen
(19)
P 1 — v2/c2 ’
og partikkelens energi i dette system er E =
I i—v2/c2
= hr.
(20)
Ligningen E = hv består altså hele tiden uforandret. Av lign. (15) finner vi også lett bølgelengden . _ c2 Kl—v2fc2 Wq
A Kl— r2/c2 mov
h p
(21)
A i skal nu vise generelt at om vi tilordner en partikkel med hastighet v slike materiebølger, vil v være gruppehastigheten for disse bølger. Den generelle sammenheng mellom fasehastighet og gruppehastighet finner vi lett ved følgende betraktning. Vi adderer to monokromatiske bølger av formen
men med litt forskjellig frekvens og hastighet. Det innses da uten videre at gruppehastigheten er dv
(22)
134
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
Multipliserer vi her teller og nevner med h og setter hv — E, og tar vi videre hensyn til at
=V
„= får vi
p
(23.23)
p
dE dp
, . (24)
Men etter Hamiltons ligninger har vi generelt dE V~ dp'
(25)
Dette verifiseres lett både ved det ikke-relativistiske og det rela tivistiske uttrykk for energien
Vi får altså generelt at gruppehastigheten er lik partikkelhastigheten
u„ = v.
(27)
24. Schrodingers bølgeligning.
135
24. SCHRODINGERS BØLGELIGNING Am])litudedelingen for materiebølgene. Det er innlysende at de primitive betraktninger vi allerede har gjort om faseoverensstemmelse for materiebølgene langs en tenkt partikkelbane bare har heuristisk verdi. Vi må jo gå ut fra at disse «materiebølger», om de danner en slags stående bølger i et atom i en stasjonær tilstand, må være bølger i rommet og ikke éndimensjonale bølger langs en bane. Da vi videre må være for beredt på at disse bølger svarer til bølger i et inhomogent medium, har vi som eneste brukbare fremgangsmåte å prøve å stille opp den bølgeligning som gjelder for deres forplantning. Hvis vi betrakter et system med energi E, må vi etter lig ningen E = hv ha grunn til å anta at de tilstedeværende bølger er monokromatiske, og at det i første omgang er tilstrekkelig å finne en differensialligning for amplituden. Antar vi at partikkelen beveger seg i et kraftfelt med potensiell energi V (x, y, z), har vi
f-+V = E
(24.1)
eller
p2 = 2m (E— F), - = ^- = ~ [r2m(E-V). L h h v ’
W
Vi ser altså at vår formodning at «mediet» for disse «bølger» er inhomogent slår til, idet bølgelengden avhenger gjennom F av stedskoordinatene x, y, z. For en plan bølge 20
y = ez
(3)
sA + sf + sf = 1. gjelder, som vi lett verifiserer, 2ti\ 2 v^+ i T v=0.
(4)
Antar vi nu at der eksisterer en amplitudefunksjon, eher kortere bølgefunksjon, y = (x, y, z), som på en eller annen måte beskriver
136
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
systemets tilstand, og antar vi at amplitudeli gni ngen har formen (4) også ved variabel bølgelengde Z, så følger av lign. (2) at lig ningen må lyde
v2v>+^^(Æ-F)v> = 0.
(a4'5)
Dette er den såkalte Schrodingers bølgeligning for en enkelt partikkel.
Generell formulering av bølgeligningen.
Ved divisjon av ligning (5) med faktoren 8 Tthnjh2 kan den bringes på formen (-i-
+ fK = Ey>,
(6)
som formelt minner meget om energiligningen
H = -1- p2 + V = E. 2fflo
(7)
Det innsees lett at vi kan få en fullstendig analogi om vi opp fatter alle mekaniske størrelser som operatorer som virker på bølgefunksjonen ip. Alminnelige tallstørrelser som E, og likedan alle funksjoner av koordinatene som V (x, y, z), antar vi virker som multiplikatorer. Impulsstørrelser derimot må erstattes med differensialoperatorer. Setter vi i lign. (6)
kan ligningen skrives Hy) = Ey).
(9)
Amplitudedelingen kan følgelig oppfattes som en ligning til be stemmelse av de kvantiserte energiverdier. Som vi senere skal se, vil der ved siden av (9) også kunne stilles opp lignende ligninger til bestemmelse av kvantiserte verdier av andre dynamiske variable. Det første betydningsfulle resultat av anvendelsen av bølge ligningen (5) på atomproblemer var en utledning av de kvantiserte energiverdier for vannstoffatomet med F = — e2/r. Det viste seg nemlig at løsningene av ligningen i dette tilfelle som regel hadde en singulær karakter i r = 0 eller r = oo. Bare for visse spesielle verdier av energien E fikk man løsninger som var endelige i disse to singulære punkter, mens de forøvrig overalt var endelige og
24. Sclirodingers bølgeligning.
137
éntydige. Disse spesielle energiverdier viste seg å være identiske med vannstoffatomets kjente stasjonære energiverdier. Uten foreløbig å ha uttalt noe om den fysikalske tydning av bølgefunksjonen er det derfor naturlig å stille opp den generelle fordring at den skal være endelig og entydig i hele koordinatrommet. Vi må jo formode at de forskjellige dynamiske størrelser eller deres middelverdier må kunne beregnes ved hjelp av denne bølgefunksjon, og for at dette i det hele skal være mulig, må bølgefunksjonen nødvendigvis ha den foran nevnte spesielle karakter. Bølgeligningen (5) er imidlertid forsøksvis utledet bare for en enkelt partikkel med 3 frihetsgrader. Spørsmålet er nu hvordan den skal kunne utvides til andre problemer ved færre eller flere frihetsgrader, f. eks. et system med flere individuelle partikler. Vi må da være oppmerksomme på at det vi har fremstilt foran ikke er noen utledning av en ny ligning for atomsystemer som a priori nødvendigvis må være gyldig. Hva vi har gjort er at vi har gjettet oss frem til en mulig form for en slik ligning. Dens riktighet kan bare sannsynliggjøres eller bekreftes ved sær skilt prøvning av dens konsekvenser, som f. eks. ved de utledede energinivåer i atomene. Når vi nu fortsetter på samme vei, er det viktig at vi har kunnet gi den tredimensjonale bølgeligning en form som i lign. (9), som uten noen vanskelighet kan generaliseres til et hvilket som helst system av partikler som virker på hverandre ved konserva tive krefter. Så snart vi har funnet Hamiltonfunksjonen for sy stemet, vil vi kunne skrive opp en bølgeligning av samme form som lign. (9), idet alle impulskomponenter i Hamiltonfunksjonen oppfattes som differensialoperatorer Px. =
r-, osv.
(24.10)
Da den kinetiske energi i Hamiltonfunksjonen er en kvadratisk funksjon av impulsene, vil vi på denne måte alltid få energiligningen i form av en 2. ordens partiell differensialligning, altså en bølgeligning. Men bølgefunksjonen må nu være en funksjon av samtlige partiklers koordinater, altså av 3n uavhengige variable, om n er antallet av partikler. Det dreier seg altså her ikke om bølger i et alminnelig 3-dimensjonalt rom, men om bølger i et tenkt matematisk rom av et høyere antall dimensjoner.
138
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
Hovedsaken er imidlertid forelobig at vi i lign. (9) har en en tydig formulering av det kvanteteoretiske energiproblem. Om det er en riktig eller gal formulering kan bare avgjøres etterpå, ved prøvning av resultatene. Før vi går videre skal vi imidlertid under streke visse sider ved formuleringen av problemet. La oss anta at den plane bølge i lign. (3) representerer en partikkel som beveger seg med gitt konstant hastighet og impuls
(24.11)
z og at
px = psx, Py = psy, pz = psz,
(12)
da jo sx, sy, sz, er retningscosiner for bølgens forplantningsretning. Vi kan derfor sette ^(Px^+Pyy+PzZ)
ip = e "
,
(13)
og vi ser herav at i dette tilfelle ved en fri partikkel med gitt h 8 hastighet er anvendelsen av differensialope: atorene —-— osv. 1 2m 8x likeverdig med en multiplikasjon med vedkommende impulskomponents gitte konstante verdi. Vi må anta at en lignende frem gangsmåte er berettiget også når impulsene ikke lenger er kon stante. Tenker vi spesielt på energifunksjonen, så vil i denne en kvadratisk funksjon av impulskomponenten pluss en potensialfunksjon anvendt på bølgefunksjonen være likeverdig med multiplika sjon med en tallstørrelse, nemlig en energiverdi.
En ting må vi imidlertid være oppmerksomme på når vi erstatter dynamiske variable med operatorer, nemlig at disse stør relser ikke alltid er kommutative. Vi har f. eks. 8 8w ■— xw = x---- F w, cx cx
X
8 8w — x— , 8x 8x
eller
I 8 8\ — x — x — \w = w. \cx cx]
Følgelig er
(14)
'
24. Schrodingers bølgeligning.
139
en ligning som vi ofte skriver som en ren operatorligning, pxx — xpx =
(24.16)
Generelt kan man vise på lignende måte som i lign. (14) at n ~ rn).
(22)
Vi antar nu at ip er regulær i r = 0. Anvender vi Gauss’ sats på lign. (22), far vi
j
cr
cr i
om dS er et overflateelement av en kule med radius r om integrasjonsområdet. Hvis ipn avtar minst som r-1 når r->oo, vil høyre side av (23) gå mot null, og da V2 i H er den eneste opera tor av betydning i forbindelse med lign. (21), blir hele høyre side av denne lik null. Vi får altså som resultat (,En — Eni) J ipm tpn dx = 0, (24) eller f Vmy’n dx = 0, Em =1= En. 25
141
24. Schrodingers bølgeligning.
Hvis ingen egenverdier faller sammen, vil denne ligning også kunne skrives I VmVndT == 0, m=*=n. (24.26) At egenverdier faller sammen betyr at der til en gitt egenverdi En hører to eller flere lineært uavhengige løsninger. Dette er f. eks. tilfelle ved vannstoffatomet. Av disse løsninger kan man imidlertid forme et tilsvarende antall lineære kombinasjoner som er innbyrdes ortogonale, slik at vi kan tillate oss å forutsette at lign. (26) gjelder generelt. Samme relasjoner får vi også for egenfunksjoner for andre dynamiske variable. Det viser seg nemlig at en operator F av koordinater og impulser som representerer en reell dynamisk variabel vil ha de samme egenskaper som vi har funnet for energifunksjonen, slik at
J
f,T =
(27)
W•
Der foreligger derfor muligheter for å finne tilstander som på en gang er kvantisert med hensyn på flere dynamiske variable. Det maksimale antall slike kvantiseringsmuligheter er lik antallet av systemets frihetsgrader. Ved en partikkels bevegelse i et sentralfelt f. eks. kan vi foruten energien kvante også impulsmomentkomponenter som f. eks. mz = xpv — ypx (28)
og impulsmoment kvad ratet m2 = mx2 + m2 + m2.
(29)
De kvantiserte verdier av disse er (se 29.19) /
m2 = I
å
\2
'/
Z(Z+1),
k mz — — m 2 71
,
Z = 0, 1, ...» 7
(««I A
7
m = — Z, .. ., 0, .. ., l.
Regner vi med at vi har kvantiserte tilstander for et slikt fullt sett av dynamiske variable — eller, som vi også kan si, simultane egenfunksjoner for disse variable — er det ikke lenger noen mulighet for sammenfallende egenverdier hva hele settet angår. I slike tilfeller kan vi derfor alltid sette /VnTm' Vnlm dl = 0,
Z', TYl' 4= ?b
(3 1)
142
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
Egenverdier og egenfunksjoner for den harmoniske oscillator. For å belyse det vi har sagt om egenverdier og egenfunk sjoner skal vi utlede de kvantiserte energiverdier for den harmoniske oscillator, som vi tidligere med støtte i bølgemekanikken har angitt å være En = (n + I) hrQ, n = 0, 1,...., (24.32) mot den eldre kvanteteoris verdier En = n hr0. r0 er da oscillatorens mekaniske egenfrekvens. Kaller vi oscillatorens lineære utslag x. og er — mx den tilhørende impuls, blir Hamiltonfunksjonen for oscillatoren
2 (27lr^2x2-
H = 2m
(33)
Den tilsvarende éndimensjonale bølgeligning lyder derfor (d2
8n2m I ~
m ,n
Al
W+oH v(
= e--^-~ , hvorav bare løsninger med fortegnet minus er brukbare. I alminnelighet forenkles en ligning som denne ved at man fra løsningen avspalter slike asymptotiske faktorer. Setter vi f. eks.
= e-^~y,
(38)
får vi for y ligningen
[dj2
' dj
hv0
(39)
43. Schrodingers bølgeligning.
143
Denne ligning har to lineært uavhengige løsninger
(24.40)
2/o = co + c2£2 + c4£4 + ....,1 2/i = q + c3 £3 + c5 f5 +....... .
Begge disse vil i alminnelighet asymptotisk nærme seg e-J når £->oo. En unntagelse fra denne regel har vi bare når en av løs ningene er et polynom, la oss si med høyeste potens V4. Dette blir også høyeste potens ved innsetning av polynomet i lign. (39), og koeffisienten blir 2A -2m+ -1=0. (41) Vi får følgelig energiverdiene
En= (n + I) Ar0 ,
(42)
som allerede angitt i lign. (32). Løsningene av lign. (39) kan skrives yn = Hn^) =(-l)-e;-'^.e—(43)
hvor 27» (f). n = 0, 1,2,..., er de såkalte Hermiteske polynomer,
Æ0=l, H1 = 2i, H2=4^-2,.......
(44)
At disse tilfredsstiller ligningen
f d2 W“
er lett å vise.
d 1 d'i + 2WJ Hn
(45)
= °’
Vi setter
(46)
u = e_f2 og får ved n + 2 derivasjoner u' + 2iu = 0,
(47) w(n+2’ + 2iv!n^ + (2n + 2)
= 0.
j
Ved hjelp av = (_ ])ne-2 di —
—CO
— co co
2«
(24.50)
= n=0
På den annen side er dette integral etter (49) også lik co
co
11=0
=0
co /-.
|
2 n2
Herav følger på den ene side co
(J) #«■(?)
n' * n,
d' = 0,
(51)
— co
dvs. ortogonalitetsrelasjonene for oscillatorens egenf unksj oner, og på den annen side normeringsintegralet J e~*Hn2
(i)
di = 2nn\ \ n = Nn-
(52)
— (X)
Av ligningen co
__
y*e~y (5, s)
yi (i, t) i di=
e2s< ( — (sn + 1tn + sntl,+1) n!
(53)
finner vi på tilsvarende måte
er^H,t (i)H,l+1 (£) idi= ^(n + V),
4wn+i=
r
A
njy
(54)
- co
mens alle andre slike produktintegraler er lik null.
De innbyrdes ortogonale og normerte, eller kortere, ortonormerte oscillatoregenfunksjoner kan nu skrives V’.
(x) =
[2%
/------- Vå y/m^/h
i
2ti'\///mvolh 'X'-
(55)
24. Schrodingers bølgeligning.
145
Av (54) følger da at matriseelementene, som vi senere skal se spiller en så viktig rolle i den nyere kvanteteori. kan skrives
xnw + 1 = IVn(«)w + 1 (x)xdx = -1- VA/mr0 tn„+1 = 2n K
8rwh0
i overensstemmelse med lign. (17.12). Alle de øvrige matriseelementer xnn- er null, og dette motsvarer som vi tidligere har nevnt at vi ved den harmoniske oscillator bare har kvanteovergangene n->n + l og n-+n—l, henholdsvis ved emisjon og absorpsjon.
IV — 10
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
146
25.
DEN TIDSAVHENGIGE BØLGELIGNING
Eliminasjon av energiparameteren i Schrodingers ligning. Den amplitudeligning vi foran har behandlet kan ikke være den generelle kvantemekaniske grunnligning, da den inneholder en tilstandsstørrelse, energien E. Vi må derfor prøve å komme frem til en tidsavhengig bølgeligning ved å eliminere denne parameter. I de generelle kanoniske transformasjoner opptrer E og t, energi og tid, som kanonisk konjugerte størrelser. En sammenligning av ligningene • dH cH E = ~T~ = dl
cl
cH ~ dp’
. ?
(25.1)
cH 8g ’
viser at E kan oppfattes som en koordinat med t som den tilhørende impuls eller, om E oppfattes som impuls, at (—t) da er den til hørende kanonisk konjugerte koordinat. Begge disse oppfatninger fører etter våre tidligere vedtatte regler til samme ombytningsrelasjon for E og t og samme differensialoperator for E, nemlig
Helt fyldestgjørende er denne begrunnelse ikke. Med støtte i den mer generelle kanoniske transformasjonsteori for ikke-konservative systemer, hvor man innfører den mer generelle virkningsfunksjon Jp = ÅS'_ Et, som er en løsning av ligningen H(q, cW/dqj + 811 et — 0, kan vi skrive de Hamiltonske ligninger på formen q = cH cp, p= - cH cq ved hjelp av den utvidede Hamiltonfunksjon
H = H (q, p, r) - E,
hvor E og r oppfattes som et sett nye variable. „ cH E -- ~ ct
1
cH ct
;
r
(3)
r=t,
1
cH Q 77! • cn
\ i far da
(-i)
Hermed er analogien fullstendig og lign. (2) tilstrekkelig begrun net. Ved en gitt energi E = hv vil den fullstendige bølgefunksjon etter dette inneholde en tidsfaktor e~
(5)
25. Den tidsavhengige bølgeligning.
147
i partikkelens bevegelsesretning. Vi ser herav at når vi først har valgt fortegnet (+) for impulsoperatorene
h 8 2?ii 8x '
_
r
må vi for operatøren E sette fortegnet (—) som i lign. (3). Etter dette må den generelle tidsavhengige bølgeligning lyde TT h 8u HU = - 2ni Tl '
For et system med konstant energi kan vi sette
-~Et
u= e
y>,
p)
og får da den tidligere amplitudeligning
= Eip.
(8)
Energiegenfunksjonene kan også uttrykkes ved hjelp av slike tids avhengige bølgefunksjoner u i formen
Un = Vrfi
~~Ent h ■
(9)
Kompleks konjugerte egenfunksjoner. Funksjonene (7) og (9) er ikke de eneste som vi kunne bruke til beskrivelse av tilstanden for et kvantemekanisk system. De kompleks konjugerte funksjoner u* og ville kunne gjøre like stoi nytte. Disse ville vi ha fatt om vi hadde valgt å definere impuls- og energioperatorer på den andre mulige måten
h
8 cx
h 8 E= —. — . 2ni 8t
(10)
Differensialligningen for den kompleks konjugerte bølgefunksjon u* må derfor lyde h Bu* Hu* (11) 2m 8t I den videre utbygning av bølgemekanikken er det ikke lenger noe spørsmål om valg mellom de to alternativer u eller u*, for det har vist seg at man har bruk for begge. Dette viser seg allerede deri at man ved tydningen av bølgemekanikkens resultater
148
Kap. 3. Bølgemekanikkens generelle grunnlag.
og beregning av visse fysikalske størrelser særlig har bruk for kvadratet av den absolutte verdi av bølgefunksjonen u, dvs.
| u )2 = u*u.
(25.12)
De tidsavhengige egenfunksjoner un i lign. (9) er alltid kom plekse størrelser. Men også de stedsavhengige funksjoner kan som før omtalt være komplekse. Ved sammenfallende energiverdier for flere tilstander som f. eks. i vannstoffatomet, vil egenfunksjonene ipn kunne være komplekse. Det gjelder f. eks. om vi ønsker at en komponent mz av impulsmomentet skal ha en gitt verdi, som omtalt i lign. (24.28—-30). Så snart energinivåene splittes opp, f. eks. ved et ytre kraft felt, blir egenfunksjonene for hvert nivå atter entydige. Det beror da på kraftfeltets karakter om disse egenfunksjoner skal være kom plekse eller reelle. Hvis Hamiltonfunksjonen på grunn av dette ytre felt inneholder første-potenser av impulskomponentene, vil den tilhørende egenfunksjon være kompleks. Dette er tilfelle ved den magnetiske oppspaltning av energinivåene, idet et magnetfelt H i z-aksens retning gir tilleggsleddet
2m0c
mz,
mz = xpy — ypx,
(13)
i energifunksjonen. Den helt korrekte formulering av den kompleks konjugerte bølgeligning er derfor
Tr. „ h Su* H*u* = Z7ll St
M (14)
i tilfellet II* + II. Operatøren H* fåes ved å erstatte alle impul ser p i Hamiltonfunksjonen med A S 2ni cq Vi har tidligere antydet at ortogonalitetsrelasjonene gjelder for egenfunksjoner av en hvilken som helst reell dynamisk variabel F, dvs. en reell funksjon av koordinater og impulser. Av ligningene
F Ifn = Fn ipn j F*i^* = Fn'Vn'*,
(15)
utledes som vanlig (Fn - Fn')fW*y.'n di = J\yn’* Fyn - VnF*^*)dT.
(16)
25. Den tidsavhengige bølgeligning.
149
Ortogonaktetsrelasjonene vil derfor her Jyde
J W* y>n di = (j,
(25.17)
Fn- #= Fn,
under forutsetning av at integralet på høyre side av lign. (16) alltid er lik nuh. Ai a il som eksempel vise at dette er tilfelle om operatoren F erstattes med operatoren mz (24.28), som kan skrives
(18)
£1 mF =-- - 1 d x----- y
\ dy
cx /
Ved partiell integrasjon finner man nu, under forutsetning av at egenfunksjonene avtar tilstrekkelig raskt mot integrasjonsgrensene, her - oo < x, y, z < + æ, at f. eks.
Cl
■■f
* tyn .
r
Swn'*\
01
Cl * fyn , dtpn’\ / I W ■ y-rx + y'n y ~ di = 0.
(19)
Ved subtraksjon far vi følgelig J (w* mz W — y)n m* yyf) dr = 0.
(20)
A i har hermed påvist den generelle gyldighet av ortogonalitetslelasjonene (17) for dynamiske variable F som er lineære (impulsmomentkomponenter) eller kvadratiske funksjoner (energifunksjonen) av impulsene. Vi kan vise at det samme må gjelde om de dyna miske variable er 3. eller 4. grads-funksjoner av impulsene, eller i sin alminnelighet vilkårlige funksjoner av koordinatene. Ved vil kårlige funksjoner av både koordinater og impulser derimot, spiller rekkefølgen av koordinater og impulser i produkter en viss rolle, slik at disse funksjoner må ha en ganske bestemt (selvadjungert) form om ovenstående påstand skal gjelde.
Da alle egen ver diligninger er lineære, vil en egenfunksjon være ubestemt i absolutt størrelse. Det er imidlertid praktisk å bruke grunnløsninger av en nærmere definert absolutt størrelse, såkalte normerte egenfunksjoner. Det mest nærliggende er å sette inte gralet over kvadratet av den absolutte verdi av egenfunksjonen
150
Kap. 3. Bølge mekanikkens generelle grunnlag.
lik 1. Vi utfyller derfor ortogonalitetsrelasjonene (17)
| y>w|2 =
ved å sette J Vn'* Vndt = ()nn> ,
(25.21)
og egenfunksjonene y danner da et såkalt ortonormert system, som dessuten i alminnelighet også vil være et såkalt fullstendig system i det betraktede koordinatområde. Med fullstendig menes da at en, innenfor visse grenser, vilkårlig funksjon y i området kan ut trykkes ved lineærkombinasjoner av disse egenfunksjoner For de tidsavhengige energiegenfunksjoner un i lign. (9) gjelder, som vi lett innser, de samme relasjoner,
J un’* un dr = ånn',
(22)
dvs. også funksjonene un danner et ortonormert system.
Det kvantemekaniske .super posisjonsprinsipp. Den generelle løsning av den tidsavhengige bølgeligning (6) kan nu skrives u = ^cnun, (23) n hvor er konstante koeffisienter. Dette er det kvantemekaniske superposisjonsprinsipp, som rent matematisk svarer til det klassiske superposisjonsprinsipp for bølger eller svingninger i et kontinuerlig medium, f. eks. de stående bølger i en svingende streng. Dette prinsipp bringer noe helt nytt inn i vår behandling av atomsystemer og fortjener derfor en nøye overveielse. Om egen funksjonene un vet vi foreløbig ikke annet enn at de betegner en tilstand med gitt energi En for det betraktede system. Ligning (23) synes derfor å antyde at det finnes tilstander for et system, hvor energien har forskjellige verdier. altså tilsynelatende et brudd med energiloven. Vi må ikke la oss forvirre av dette, og heller ikke la det pas sere uten nøyere ettertanke, men heller med én gang prøve å finne en fornuftig mening med denne ligning. Energiverdier kan måles ved å måle frekvenser. Det er jo denne fremgangsmåte som faktisk brukes i atomfysikken, hvor vi finner atomenes energinivåer ved å gå veien om spektrallinjene. Frekvenser kan på sin side males ved å telle svingninger i et visst
tidsrom At,
v = A7 /A t,
(24)
25. Den tidsavhengige bølgeligning.
151
N = antall svingninger. Dette tall N vil imidlertid alltid være be heftet med en viss usikkerhet AN, som prinsipielt kan gå opp til størrelsen 1. Tar vi andre, ordinære målefeil i betraktning, kan vi sette zLV A 1. eller
Jrd^l.
(25.25)
Det er det samme forhold som gjør seg gjeldende om vi vil for søke a uttrykke en periodisk funksjon innenfor et intervall Zl t ved hjelp av et Fourierintegral. Fourieranalysen nekter å anerkjenne dette bølgetog som en monokromatisk bølge. Det blir i stedet en bølgegruppe med en viss «spredning» Jv i frekvensen v av størrel sesorden som angitt i (25). En funksjon som f. eks. i området —• T 2
Da enhver dynamisk variabel „/ h d \ F {x, ... .,px, ....,) = F\x,...., x—7 — , • • • ) v ’ 1 ' \ 2tiiox )
/ < ^\ (42
enten ikke er kommutativ med II fordi den inneholder koordi natene x, y, z, eller er kommutativ med H fordi den bare av henger av impulsene px, p;l, pz, så blir alle bevegelseskonstanter funksjoner av de tre grunnstørrelser px, py, pz. Om man velger en slik funksjon, la oss si R som primær bevegelseskonstant, kan man nøye seg med bare to andre uavhengige bevegelseskon stanter til, f. eks. px og py. pz blir da en funksjon av E, px og py. Det maksimale antall uavhengige bevegelseskonstanter blir derfor ved den frie partikkel alltid 3. Hvis vi på den annen side betrakter en enkelt partikkel i et sentralfelt, vil det vise seg at impulsmomentkomponentene
= xpy — ypx, etc., og følgelig også impulsmomentets kvadrat
m- = mx~ + my2 + mz2
(43)
er kommutative med
H=
7—
2w0
{px2 + P,2 + Pz2) + F (r).
(44)
De enkelte komponenter mx. my, mz er imidlertid ikke innbyrdes kommutative, mens de derimot er kommutative med m2. Vi kan derfor bare kvante én av komponentene, f. eks. mz, som da sam men med wi2 og E danner et sett av 3 primære bevegelseskon stanter. De kvantiserte impulsmomenters verdier har vi allerede angitt i lign. (24.30). Utledningen av dem vil bli gitt i kommende avsnitt.
KAPITEL 4
SPESIELLE ATOMPROBLEMER
28.
DEN BØLGEMEKANISKE LØSNING FOR VANN STOFFATOMET
Hamiltonfunksjonen og bølgeligningen i relative koordinater. Vi betrakter to partikler med masse mr og m2 og med en gjensidig potensiell energi V = V (\i\ — r2\). Hamiltonfunksjonen for denne lyder
" = A/v + J 2mx
ft’+v,
(28.1)
2m2
og den tilsvarende Schrodingers bølgeligning 2 + - 2 1 2 Q Pg?\ + V. 2m0 r2 r2sm2??1 1
(20) v '
Ligning (19) løser vi nu ved separasjon, dvs. ved å sette y = R (r) (■) (P) ø ( 1 dty ~*”sin2?? 0
87i2m0
+ Ze2\
h2 ~
(22)
Holder vi nu de to koordinater r og P fast, men varierer
,’ =
— ØJ-1-
8,
I
Skrives spinnkvadratet på den form vi tidligere har brukt for M2, — ($x — ISy) + i Sy) + Sz + Sz2 = = (Sx + i Sy) (Sx — i S:/) — Ss + Sz2.
(4b)
innsees det lett at spinnkvadratet i alle tre tilfeller får verdien S2= 2. Matrisefremstillingen for 5" blir etter (45)
(S. + iS,) =
0 \ 0 9 = 0, i, 1, 4, 2, ....,
(48)
får vi de mulige verdier
for det totale spinnkvantetall. Ved addisjon av dette spinn til baneimpulsmomentet får vi i ovennevnte rekkefølge 1. 2, 3, 4, 5, ...., addisjonsmuligheter. Energidifferensen mellom disse forskjellige til stander er av en slik størrelsesorden at den merkes i spektrallinjenes eller spektralt ermenes finstruktur. Spinnkvantetallet bestemmer derfor den såkalte multiplettstruktur. Svarende til spinnverdiene (49) får vi singulett-, dublett-, triplett-tilstander osv. Vannstoff atomet med S = 4 gir dubletter, likeledes alkaliatomene. Heliumatomet med sine to elektroner gir singulett termer, S = 0, og tripletttermer, S = 1.
31.
Beregning av matriseelementer.
191
31. BEREGNING AV MATRISEELEMENTER Matrisemekanisk kvantning av den harmoniske oscillator.
Vi har tidligere gitt en utførlig bølgemekanisk beskrivelse av den harmoniske oscillator i form av en beregning av både energi nivåer og matriseelementer for kvanteovergangene mellom disse. Nar vi tar for oss igjen den harmoniske oscillator her, er det fordi den danner et nyttig og oversiktlig eksempel på den mere direkte metode for kvantning av atomsystemer som har fått navnet den matrisemekaniske. Hva den klassiske beskrivelse av den harmoniske oscillator angår så vet vi på forhånd at bevegelsen er harmonisk med en gitt frekvens r0. Amplitudene for px og x finner vi av Hamiltonf unksj onen Yil
H
£ HL
p*2 + A^-*2 =
(3i.i)
e■
Vi kan tenke oss at px og x er gitt henholdsvis ved cosinus og sinus av 2%r0^. Vi skriver disse uttrykk på den spesielle form 2 i ot _|_ 2mvom
7V
_ _______
___ e-2:iir.ty
^2
(2)
Etter korrespondensprinsippet kan vi slutte at de to eksponensialfunksjoner i disse uttrykk svarer til kvanteoverganger mellom nabotilstander n og n + 1 i den ene eller den annen retning, og at amplitudene svarer til de tilsvarende matriseelementer. Antar vi videre at vi får de riktige matriseelementer om vi bruker middel verdien av energien for de to kvantiserte tilstander
2 (En V En^-^) — (n + 1) hr0, får vi
(3)
(4)
eller Vi skal nu se at det er mulig å utlede både disse matrise-
192
Kap. 4.
Spesielle atomproblemer.
elementer og energinivåene for oscillatoren samtidig og bare ved hjelp av den generelle kvantebetingelse, ombytningsrelasjonen px x — x px =
h
,
(31.5)
og uten a ta i bruk analytiske (bølgemekaniske) metoder. Enklest blir behandlingen om vi med en gang skriver Hamiltonfunksjonen (1) på to forskjellige måter
H + i Ar0 =
(px — ioj0mx) (pæ + i co0 mx),
(6) Il — i h)'n = -1 (px + i o)0 mx) (px — i co0 mx), 2m hvor co = 2.-rr0.’ Ved multiplikasjon av disse ligninger med de sam mensatte operatorer for px og x, dels fra høyre, dels fra venstre, far vi nemlig lett de viktige ombytningsrelasjoner (// — |Ar0) (px + io0mx) — (px + ia)omx) (H + |/»-0) = 0,
(H + Ur0) (px — i ojomx) — (pæ — i(»omx)(H — | hr0) = 0. Vi minner nu om den tidligere definisjon av matriseelementer (26.10.11) (pæ + iæomx)ipn = + tc')omx)t,-n. (8)
hvor ipn representerer de kvantiserte energitilstander og kan identi fiseres med de normerte bølgemekaniske egenfunksjoner. X i har altså generelt H = En ipn , H Vn' = En' ipn’ . (9)
Anvender vi nu nulloperatorene (7) på henholdsvis tilstandene og yn+1, far vi ved hjelp av (8) og (9) betingelsesligningene (En' En hvo) (.Px d- i oj0 mx)n'n 0, (En’ — En + 1 + År0) (pæ — fco0mx)n',i + i = 0.
(10)
Disse ligninger viser oss at alle matriseelementer er null unntagen når i første tilfelle En> = En + hv0 og i siste tilfelle En' = En~i — 7h'o. Vi slutter herav at energinivåene er adskilt ved mellomrom hr0 og at matriseelementene eksisterer bare for to og to nabotilstander. I første lign. (10) har vi derfor å sette n' = n + 1 og i siste n' = n. Energien for n-te tilstand er altså o En = Eo + nhr0,
(11)
31. Beregning av matriseelementer.
193
hvor Eo er energien for den laveste energitilstand, grunntilstanden. En slik tilstand må eksistere, da energien på grunn av energifunksjonens form må være positiv. Vi betegner denne tilstand med , og for denne må vi etter siste lign. (10) ha at
(px — i «o mx) ip0 = 0,
(31.12)
da tilstanden ikke eksisterer. Ved anvendelse av siste lign. (6) på ip får vi derfor ^o = 2 ^,’o -
En = (n + i) hr0.
(13)
Anvender vi nu første lign. (6) på en vilkårlig tilstand , får vi 2m{n + l)#r0 = (pæ — i o)0mx)lin + 1 fpx + i co0mx)n + ln. (14)
Da venstre side er reell, viser denne ligning at de to matriseele menter er kompleks konjugerte størrelser, et resultat som også følger av tidligere generelle betraktninger over matriseelementer. Vi kan tillate oss å sette dem like store og reelle, svarende til at vi setter en eventuell vilkårlig fasefaktor e1' = 1. y = 0. Vi får da (pæ — ico0mx)nn+1 = (px + iwomx)n±ln = y/‘2 (n 4- 1) mhr0, (px + i mx)n n+1 = (px — i w0 mx)n+1 n = 0. J
Ved utregning av matriseelementene for operatorene px og x får vi derfor de resultater som allerede er angitt i lign. (4).
Beregning av matriseelementer for den frie rotator. De bølgemekaniske egenfunksjoner for den frie rotator, eller i sin alminnelighet for en enkelt partikkel med gitt impulsmoment, kan skrives på den normerte form
øf" = (2n)~* Nlrn Pt"‘ (cos P) eimii,
(16)
hvor Nlm er normeringsfaktorer. Beregningen av matriseelementene for de tre koordinat kombinasjoner
„ .„ x + iy . n . x—iy . n . r, z . X+iY =----- - = sm#el(/), X—iY =------ -=sm^e_,’’.Z = — = cos#, (17) r r r er lett å gjennomføre hvis vi forutsetter en del grunnleggende formler for de Legendreske funksjoner Prm (cos#) kjent. Den ene av disse er normeringsintegralet IV— 13
Kap. 4.
194
Spesielle atomproblemer.
f Pi" (cos$)]2sin ddd = 777—7 + J 2 f + 1 (/ — m)'
(31.18)
i)
som gir oss normeringsfaktorene = 1 /— + 1
V
lm
y
~~IH) ’•
(1 9)
(Z+|m|)!‘
2
De andre er rekursjons- og differensialformlene
(2 l + 1) '2P^ = (Z + 1 - m) P^{ + (Z + m) Pim = 0
+ l (l + 1)
qX sm $ 6#
(-6)
sm- d dcp2
a$
er det mulig å vise at Z I I m + 1, m, m — 1, som viser at alle matriser med andre kombinasjoner for kvantetallet m faller bort. Ombytningsrelasjonene med Af2 er noe vanskeligere a finne, og spesielt er det ikke særlig gunstig å bruke uttrykkene (17) og (24). For P-operatorene som kommuterer som komponentene av V-opera toren kan man gjøre bruk av ligningene
Af2 - r2V2, (30) = _ 2x V2 = - 2 — M2,
som gir
[Af2, P„.\ = AFP* - PXM2 = - 2 XM2.
(31)
De tilsvarende ombytningsrel as joner for koordinat matrisene lyder
(32}
M2X - XM2 = 2 (X — Px).
Den bevises kanskje lettest ved hjelp av ombytningsrelasjonen [Mz,X]=iY (33)
og tilsvarende sykliske ligninger, som følger av (29). kommutatoren [Af2,X] på følgende måte
Vi beregner
198
Kap. 4. Spesielle atomproblemer,
[Mx2, X]=0, [My\ X] =My [M„, X] + [Af„ X] My = -i (MyZ + Z My) = X - 2 i MyZ, [Mz2,X]=MZ [Mz, X] + [Mz, X]Mz, = i (MzY + YMZ) = X + 2iMzY, [Af2,X] = 2X-2i(MyZ-MZY) = 2(X-PJ. (31.34)
Ligningene (32) og (34) gir ennu ikke det endelige utgangs punkt. Vi kommuterer derfor størrelsen (34) med M- og får
[M2, [Af2, XJ] = 2 [Af+ XJ + 4VIP.
(35)
eller
Af X - 2 M2XM2 + XAP - 2 ALX - 2 XAf2 = 0.
(36)
Anvender vi denne operator på en tilstand ø,. får vi for matrise elementene Xi'i ligningene xn{[Z'(Z' + i)]2-2Z' (Z' + i)Z(/+i) +
+ [Z(Z+1)]2- 2Z'(Z' + 1) -2 1(1 + 1)} = 0.
(37)
Betingelsen for at X,i7l =J= 0 er da at uttrykket i parentes er null, hvilket for alle koordinater X. Y og Z gir utvalgsreglene T = l + 1 og 1' = Z — 1.
(38)
De samme utvalgsregler gjelder for Px, P„ og Pz.
Av ombytningsrelasjonen (31) eller (34) gjenfinner vi nu de tidligere ubeviste påstander i lign. (28)
(Px) m ? = ~ ( X,+11 ,
)
(Px) /-i i = (( + 1) XJ_1?, som også gjelder fm' Py, Y og P:. , Z.
Med støtte i disse ligninger kan vi nu foreta følgende om regning (21 + 1) (2 1 + 3) \ Z™\ |2 = (2 Z 4- 3) Z;t"' (21 + 1) Z'™ ■ = 1(1 + 1) Z+Pz]^ [(Z + l) Z - PZ}>^}1 = = Lf((l+ 1) Z + PJ [(Z + l) Z-P>«. j i n' og med en gitt polarisasjonsretning x, y eller z var proporsjonal med det absolutte kvadrat av matriseelementene eyn’n, ezn'n- Noe tilfredsstillende bevis for denne antagelse kan ikke gis før vi har behandlet perturbasjonsteorien for stasjonære og i k k e - st asj onær e at omsy ste mer. I stedet for xtl-n og yn-n vil vi bruke de komplekse matriser (x + iy)n’n og (x—iy)n'ni som svarer til høyre- og venstredreiende sirkulært-polarisert lys i absorpsjon og motsatt i emisjon. Dette er lett å påvise ved en nøyere matematisk analyse, men vi skal nøye oss med å minne om at de to matriseelementer svarer til kvanteovergangene m->m + 1 og — 1, altså henholdsvis til en økning og en minskning av atomets impulsmoment med hensyn på z-aksen. At vi slik uten videre kan referere matriseelementene og polari sasjonen til en bestemt akseretning beror på at vi ikke far noen spektral oppdeling av de forskjellige polariserte komponenter uten at vi anlegger et magnetfelt som gir oss en Zeemaneffekt. I denne fremstilling tenker vi oss derfor alltid z-aksen lagt i retning av et slikt eventuelt magnetfelt. Vi har følgende sammenheng mellom de ovenfor nevnte ma triseelementer ! ^n'n j2 ~h | yn’n |2
| Zn'n |2 =
= 2 { ! (x + iy)n'n 2 + (,r — iy),fll |2} + | zn’n |2-
(32.1)
Ved beregning av intensiteter må vi derfor alltid passe på faktoren i for de komplekse matriseelementer.
For vannstoffatomet med ett elektron er x±iy = r sin {) e—^1, z = rcosi().
(2)
Vi kan derfor uttrykke matriseelementene på følgende måte (x±iy)nTll,)lIm = r^,n
zMnlm = r^n Z™'™,
(3)
32. Overgangssannsynligheter i vannstoffatomet.
201
hvor
rri = J‘rRn'1' Rni r2 dr. n'n
(32.4;
0
Her er Rnl normerte radiale egenfunksjoner og V = l ± 1. mens vi for kvantespranget n->n ikke har noen utvalgsregler. De siste faktorer i lign. (3) er våre tidligere matriseelementer for den frie rotator, eller generelt for kvantesprang i en partikkels banespinn.
Absorpsjon og emisjon ved en fri rotator med. fast dipolmoment.
La oss betegne det faste dipolmoment for en fri rotator med er0, svarende f. eks. til to ladninger e og —ei den faste avstand r0, i motsetning til det variable dipolmoment er for et elektron i den variable avstand r fra en atomkjerne. Dette gir en konstant faktor (er0)2 for kvadratet av dipolmatrisens elementer. Vi utelater inntil videre denne faktor i våre beregninger og betrakter først strålingens avhengighet av de kvadratiske matriseelementer (31.43) og de tilsvarende fra (31.22). Vi kan nu betrakte saken ut fra to forskjellige synspunkter. Tenker vi oss rotatoren i en bestemt tilstand ø/", vil (31.43) gi oss sannsynligheten for absorpsjon. For høyredreiende sirkulærtpolarisert lys er da absorpsjonen størst ved maksimal m = Z, altså i klassisk forstand ved positiv rotasjon om z-aksen. For venstredreiende sirkulært-polarisert lys er absorpsjonen størst når rota toren dreier omvendt, altså for m = — Z. Lineært-polarisert lys absorberes sterkest for m = 0, dvs. ved rotasjon i et plan gjennom z-aksen etter klassisk betraktningsmåte.
Ved upolarisert stråling av samme styrke som foran antatt for en enkelt komponent vil absorpsjonen være proporsjonal med
4 { i I (A + f my |’ + i| (A - i Yy^-p p + I Z-», I» } = ^2+2-,
(5)
Ved betraktning av emisjonen må vi støtte oss på de til svarende kvadratiske matriseelementer
202
Kap. 4. Spesielle atomproblemer.
I
m
Z-l l
I2 — m2 (21- 1)121 + I) ’
\(X — iY)^\m\2 =
(l — 1 + m) (l + m) (21 — 1) (21+ 1)
| (X+tF)™+1™|2 =
(l — 1 — m) (l — m) 12Z^- 1) (27+ 1?
(32.6)
som er angitt i (31.22), men som uten vanskelighet kan utledes også av (31.43). Den tilsvarende middelverdi av disse er
(l — 1) l + l2 l 3(2Z — 1) (2Z + 1) = 3 (27+7)' Det annet standpunkt vi kunne ta, og som svarer bedre til den virkelige situasjon, er at vi ikke vet i hvilken tilstand rotatoren befinner seg og at vi må regne med en jevn statistisk for deling av rotatoren på de forskjellige tilstander — i over ensstemmelse med korrespondensprinsippet. Vil man ikke innta dette ekstreme standpunkt, kan man tolke det slik at et stort antall rotatorer vil fordele seg jevnt over disse tilstander. Beregner vi på dette grunnlag middelverdien av uttrykkene (31.43) for de 2 Z + 1 tilstander ø/"1, får vi
i T(x+uj”+> ™ |*=i f(x-i y)«+> *« J* = +++ - -
(■
(0
mens de tilsvarende størrelser ved emisjon blir
j|7x^);^ = iT(^^^=R+P = 3(J+i)-
(9)
Bade absorpsjon og emisjon er altså uavhengige av polarisasjonen. Det kan være av interesse å notere at absorpsjonen etter (8) er relativt sterkest for grunntilstanden, mens emisjonen for denne er lik null. Den samlede utstråling med alle tre polarisasjonsretninger blir proporsjonal med
7+7(er“)2
im\2
9
“ 2Z + M 2 I ■
(10)
Sammenligner vi dette med de to oscillerende dipoler
T x = r0cos co Z = - >- (e^V e-i'"'z)
y = r0 sin a> t =
T
Z. b
(11)
(ef,"?—
32.
Overgangssannsynligheter i vannstoffatomet.
203
som fremkommer ved at rotatoren roterer i jry-planet, ser vi straks den korrespondensmessige sammenheng mellom klassiske og kvante teoretiske strål ingsl over. Den faktor | som gjennom våre spesielle definisjoner kommer inn i matriseelementene, kompenseres i for melen for strålingsintensiteten ved en faktor 4 sammenlignet med den klassiske strålingsformel.
Emisjon og absorpsjon i et atom. Kvantesprangene for et elektron i et atom ligner meget på kvantesprangene for en fri rotator hva forandringen i spinn angår. Atomets elektriske dipolmoment er imidlertid av en helt annen art enn rotatorens. Denne må som nevnt tenkes å ha et fast dipolmoment, og den tidsavhengige variasjon i dipolmomentets komponenter i et fast aksesystem skyldes rotatorens bevegelse. I et atom må vi forestille oss dipolmomentet som tidsavhengig og frembrakt ved en kombinasjon av to kvantetilstander med for skjellig energi. Amplituden 'for dette dipolmoment måles ved den radiale del av matriseelementet, som erstatter dipolmomentet er0/2 ved rotatoren. Rotasjonsenergien er i et atom av sekundær betydning, eller rettere, ved innføring av hovedkvantetallet n — nr + l + 1 trekkes den sammen med den radiale bevegelsesenergi inn i en felles for mel, som vesentlig avhenger av hovedkvantetallet, sml. E = — Rhln2 for vannstoffatomet. Da energiforandringen således særlig er knyttet til forandringer i hovedkvantetallet, er det ikke lenger en hevning eller senkning av azimutalkvantetallet som er avgjørende for spørs målet absorpsjon eller emisjon. Overgangene 1-+1 + 1 og Z->Z — 1 kommer begge med både i absorpsjonen og emisjonen. Hvis vi spesielt tenker på den spontane emisjon av stråling, slik at vi ikke behøver å definere et ytre strålingsfelt, vil de enkelte komponenter av den polariserte stråling bidra med brøkdeler Z+l Z 3 (2 ? + 1) °g 372T+T)’ og alle tre komponenter sammen med brøkdelene
Z + l
Z
h+i + 2iTi
=1
av den samlede utstråling, henholdsvis for kvanteovergangen Z —> Z + 1 og l->l —- 1.
204
Kap. 4. Spesielle atomproblemer.
Beregning av r-middelverdier for vannstoffatomet.
Det eksperimentelle studium av den absolutte strålingsintensi tet fra et atom er overmåte vanskelig, og selv relative målinger av intensiteten av spektrallinjer med felles øvre eller nedre energiterm, henholdsvis i emisjon og absorpsjon, hører til de vanskeligere eksperimentelle oppgaver. Av denne grunn har beregningen av matriseelementer og overgangssannsynligheter ikke hatt den nær liggende praktiske interesse som nøyaktige beregninger av energi nivåer eller spektraltermer. Men fra et teoretisk synspunkt er matriseelementer og overgangssannsynligheter ikke mindre interes sante enn energinivåene, og de er ofte av betydning ved videre gående teoretiske deduksjoner. Den vesentligste grunn til at vi tar med beregningen av radiale matriseelementer for vannstoff atomet her, er imidlertid at de gir et interessant grunnlag for sammenligning med tilsvarende størrelser som vi med støtte i korrespondensprinsippet utledet etter den eldre kvanteteori. Da beregningen av matriseelementer er et rent matematiskteknisk spørsmål, skal vi ta i bruk den metode som vel må ansees som den raskeste, nemlig en definisjon av Lagueire-polynomene og deres deriverte ved hjelp av genererende funksjoner. Vi skal heller ikke gjengi beregningene altfor detaljert, da dette vil kreve for meget plass. Det vesentligste er metoden og resultatene. For å lette fremstillingen skal vi imidlertid først beregne middelverdier av positive og negative potenser av r. som av visse lett forståelige gi unner faller meget enklere. Laguerrepolynomene Lo (x) = 1, L1 (x) = 1 — x,...., Ln{x) = n\- .... +(- 1)V (32.13)
kan defineres ved formelen
Ln (æ) = ec ~ (xne~ •')
(14
eller ved en genererende funksjon xs
Laguerre-polynomene som opptrer i vannstoffegenfunksjonene, kan følgelig uttrykkes ved hjelp av ligningen
Overgangssannsynligheter i vannstoffatomet.
32.
205
SX
I2+l _(«)
1-s
£
n = l+l
(32.16)
(n + Z)!
Vi skriver nu va nnstoffegenfunksj onene på formen Rnl
(z’) — — -A nl
' n '
(n + Z)!
(17)
hvor
o
2r --o,, ’
aH A2 r ~ 2 2“7T ’ aH ~ 4ndme i 9 ‘i2 ’
(18)
og hvor
{n — l — 1) ! 2 nl {n + Z) !
(19)
er en normeringsfaktor. Det er da mulig å definere de radiale egenfunksjoner ved hjelp av en genererende funksjon 2 n
g
s
O 1+S 44 l-.s-
. Q
(20)
(1—s)2Z+2 \ n
nemlig som koeffisienten for s"-7-1 i rekkeutviklingen av ip, etter potenser av s. Da n opptrer både i y>z selv og som eksponent i den søkte potens, vil vi foretrekke å uttrykke den søkte egenfunk sjon ved et konturintegral om origo i det komplekse s-plan,
2mJ sn~'
\n
4I
Oi)
Da nu 00
t\ o2 do = n3
{21 + 2)!(1 -s)(l -Z) (1 - sZ)27 + 3
0
= v3 v(21
+
(1 _ 5) (j _ t)
(22)
finner vi lett at /* . , ,T „ 2 n4 (n + Z)! 1 /oo. / [Bm {o)]2o-dQ = Nni~ ------ - —= 1. (23) J \n — Z — 1)! o Egenfunksjonene er altså her normert med hensyn på den uav hengig variable o i stedet for r. Ved beregning av o, o-1, o-2 får vi ved utregning av til svarende integraler som i (22)
206
Kap. 4. Spesielle atomproblemer.
(2Z + 3) I (1 — s)2 (1 — Z)2
dX,(2Z + 3 + k)\
•*---- — l5-
(2 Z + 1)! (1 — sZ)2Z + 2
n
___
=
2 y, (2 Z + 1 + k)! T kl w V (2Z +1 + *)J c.itk kl
1 ~st 1 (1-5)(1-Z)'
Dette gir når vi oppsøker potensene ,S'nog n > ri to tilsyne latende forskjellige formler. Formlene kan imidlertid føres over i hverandre ved forandring av summasjonsindeks k til ri — n + k og vice versa. De to formler lyder
,1+1 l n'n
aH
'V+3
F, ri > n,
(n
n,
n- l—1 F = Å=0
(ri — rt \ri + n
(n' — n— 1 + &) \k\(n — l
n'-l - 1 k=0
(n' FlFk)' H31) l—k)l ' (n' — n + k) !(£— l)(w — l—2 — k) ’ ’
i — n'\n-n'-1 + ik !n \n + ri
(ki +1 +1 + k)! (k- 1) l(n— ri + k)! (n'—l—1 —k)!
(zi + Z + Å-)! k\(n—n'~\ Fk)\(n—l--2+k)!
For overganger som svarer til kjente spektrallinjer inneholder disse rekker bare noen få ledd. Vi interesserer oss imidlertid her vel så meget for den korrespondensmessige sammenheng med den eldre kvanteteoris «matriseelementer» eller intensitets- (Fourier)koeffisienter. Vi betrakter derfor det praktisk uinteressante, men teoretisk viktige grensetilfelle at både n og ri går mot oo. mens zl n = i ri — n ■ er endelig. Innfører vi her
vil vi, når også l er stor, få en ganske god tilnærmelse for de to formler (31) ved å erstatte dem med
32.
Overgangssannsynligheter i vannstoffatomet.
Cl
(-1)*
[ev\
It!
1 , 1 Å’!(r - 1+ .
(35.6)
Det kan imidlertid være lærerikt å merke seg en mellemform mellom (5) og (6), nemlig
/
6
+ yl - v2/c2 moc-------ø.
(7)
Den relativistiske bølgeligning for et fritt elektron. Den største vanskelighet ved en Hamiltonfunksjon av formen (7) fra et bølgemekanisk synspunkt er at vi ikke uten videre kan omforme funksjonen til en brukbar operator ved å erstatte im pulsene med differensialoperatorer, da disse jo kommer til å opptre under et rottegn. Man forsøkte derfor en tid å komme over denne vanskelighet ved a betrakte funksjonen (H + eø)2 og dermed til synelatende å bortskaffe rottegnet. Denne fremgangsmåte støter imidlertid an mot ombytningsrelasjonen for impulser og koordi nater, og man kan derfor på forhånd si at den vil gi feilaktige resultater av relativistisk størrelsesorden. Dette viser seg bl. a. ved utledningen av finstrukturformelen for vannstoffatomet og vannstofflignende joner. Vi skal derfor ikke drøfte denne foreldede fremgangsmåte her. Tar vi for oss Hamiltonfunksjonen for en fri partikkel
— = VPx2 + Pu2 + Pz2 + w02 c2, c
(8)
som bare avhenger av impulsene, faller riktignok vanskelighetene med ombytningsrelasjonen bort. Vi kan anvende operatoren to ganger og etter fjernelsen av kvadratroten tillegge impulsene den vanlige betydning av differensialoperatorer. Vi kan på denne måte endog bestemme bølgefunksj oner for partikkelen av formen = e"
+
,
(9)
218
Kap. 5.
Relativistisk kvanteteori.
hvor px' osv. er egenverdier for impulsene. Men noen direkte generell bølgemekanisk definisjon av operatoren (8) har vi ikke dermed fått. Vi skal derfor vise at denne energioperator for en fri partikkel kan skrives på en annen måte, som svarer til den eneste mening vi hittil kan tillegge operatoren (8), nemlig at [H V — = Px2 + P2 + Pz2 + Wo2c2. 1 c •
(35.10)
Den nye operator gir vi nu en rasjonal form, som fortsatt tillater oss å oppfatte impulsene som differensialoperatorer. Vi setter H — = «DV + UzPy + a3pz + aÅmQc. (11) c Om de nye operatorer a skal vi i første omgang ikke forutsette annet enn at de er kommutative med impulsene. For at lign. (10) skal være oppfylt har vi da bare å fordre at
«ir 2 = a22 2 ~ «33 2 = «44 2 = 1,, «i«2 + u2ax = 0, . . . ., a3al + ct4a3 = 0,
(12)
eller generelt «^ «å- + «a «; = 2VZl..
(13)
Disse operatorer danner følgelig et sett normerte antikommutative operatorer av lignende art som de tidligere nevnte spinnmatriser ’
«2 ,
«3 •
Antikommutative operatorer og hyper komplekse tall..
A. Sommerfeld har i sin bok «Atombau und Spektrallinien II» innført en interessant betraktningsmåte for operatorer av oven stående art, idet han karakteriserer dem som hyperkomplekse tall. Vi skal ikke ta opp denne betraktningsmåte her i noen nevne verdig utstrekning, men vi vil allikevel streife den for at leseren skal kunne få et inntrykk av at det ikke er matrisefremstillingen av operatorene a i og for seg som er det fundamentale. La oss begynne med et sett av tre antikommutative opera torer, som vi kan kalle p15 o2, o3. Av disse kan vi danne nye produktoperatorer, i alt 8 forskjellige operatorer som vi kan ordne på følgende måte
219
35. Den relativistiske bølgeligning.
21
22
1 r
23 2i
• i 22 2s % **
1,
23
2i
(35.14) 2i 22 2s
?2
Dette er det maksimale antall. Så snart vi får mer enn én opera tor av samme sort, kan vi nemlig redusere antallet av faktorer ved ligninger som f. eks. ox o2 = — 22 21, 2i2 = !• For operatorene i siste linje (14) har vi tilføyet faktoren i-1. Dermed oppnår vi at også disse har den kvadratiske verdi 1. Operatorene i de to linjer er fullstendig likeverdige, og det er tydelig at vi kan identifisere dem med de tidligere spinnopera torer o-j, ø,, o3 og enheten 1. som alle kan fremstilles ved to dimensjonale matriser |0
n o)’
/0 — i\ (1 0,1’ °3 = [o
=
0\
-h
1 = i(o1 °iil ,
Ved 4 innbyrdes antikommutative operatorer , y2, y3, y4, med kvadratverdi 1 blir forholdet mer komplisert. Vi far der i alt 16 produktoperatorer som vi kunne ordne på følgende måte 7i
1 r ■, f / 4/ 1 i 1 { / 2?'3/ 4 i /3/2
?2
73
7172
/ 4/ 3
71 >
VV / 1/ 2/3
1
/
(16) ; 3/ 1/ 4
/1/2/4 j
J'1/3
/2/ 1
71727371
5
1.
Operatorene i de tre første linjer danner hvert sitt sett like verdige antikommutative operatorer med kvadratverdi 1. I den siste linje er bare de tre første operatorer antikommutative, mens operatoren 1 selvfølgelig er kommutativ med alle operatorer. I for bigående bemerker vi imidlertid at disse siste operatorer kan sies å ba en spesiell interesse, idet de er likeverdige med den såkalte gwteniwn-gruppe. Av denne grunn har vi ikke normert dem på vanlig måte og også valgt den spesielle rekkefølge 3 — 2, 1—3, 2—1, i stedet for 2 — 3, 3 — 1, 1—2. Kaller vi operatorene i oven stående orden i
får vi følgende ligninger
j
k
1,
220
Kap. 5. Relativisti.sk kvanteteori.
jk = -kj = i, ki = — ik = j,
(35.17)
ij = ~ .R = k. Vi vil nu se på saken fra et vesentlig annet synspunkt, idet, vi prøver å danne oss et sett av 9 antikommutative operatorer ved hjelp av et dobbelt sett av operatorer av typen , «2, «3. Det annet sett kaller vi , o2, g3, og vi antar at disse er kommuta tive med «-operatorene. Det er da tydelig at vi i hvor
;'i =
;'2 = ei2>
°i°2 = — f/2°i = ob >
;'3 = ei°3>
=