Norrøn saga 1. Egil Skallagrimssons saga [1] 8203160069, 8203159621, 8252525849, 8252525903

Citation preview

NORRØN

SAGA Bind I

ASCHEHOUG

Egil Skallagrimssons saga Gunnlaug Ormstunges saga Hallfred Vandrådeskalds saga Kormaks saga Med tegninger fra Island av Johannes Larsen og med forord av Vera Henriksen

Egil Skallagrimssons saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1951, 1970, 1989

Gunnlaug Ormstunges saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1928, 1951, 1989

Hallfred Vandrådeskalds saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1928, 1951, 1989

Kormaks saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1923, 1951, 1989

Grafisk formgivning: Kåre Haugerud Omslagsfoto: Johan Brun Omslag og bindutforming: Kristian Ystehede

Satt hos Os fotosats a.s, Oslo 1988

Papir: 100 g naturfarget trefritt aldersbestandig syrefritt bokpapir, Lessebo Bruk Printed in Norway

Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1996

ISBN 82-03-16006-9 ISBN 82-03-15962-1 (kpl)

ISBN 82-525-2584-9 (De norske Bokklubbene) ISBN 82-525-2590-3 (kpl)

Innhold Forord av Vera Henriksen 7 Egil Skallagrimssons saga 25 Gunnlaug Ormstunges saga 225

Kormaks saga 297

Opplysninger 359 Kart og slektstavler 373

Om islendingesagaene, deres mennesker og forfattere Vera Henriksen

Bakgrunnen Islendingesagaer og ættesagaer «Islendingesaga» har stort sett samme betydning som det eldre be­ grepet «islandsk ættesaga». Det brukes fordi det finnes ættesagaer som ikke er islendingesagaer, f.eks. kongesagaene, som handler om norske konger. Og det brukes fordi ikke alle de sagaer det dreier seg om, er ættesagaer i egentlig for­ stand. For eksempel fremgår det klart at Kormak, den impotente hovedpersonen i sagaen som bærer hans navn, ikke hadde etterslekt. I vår samling islandske sagaer er det dessuten én som ikke dreier seg om islendinger - Sigmund Brestessons saga som vedrører hendelser på Færøyene og også er kjent som Færøyingesagaen.

Når ble islendingesagaene til? Dateringen av disse sagaene har i høy grad vært gjenstand for debatt. Ingen av dem finnes i originalmanuskript. Derimot finnes de fleste i middelalderske skinnbøker (men enkelte bare i senere papirmanuskripter) - mest berømt av disse skinnbøkene er Hauksbok fra første del av 1300-tallet, Modruvallabok fra midten av 1300-tallet og Flateyjarbok fra 1380-årene. Hauksbok inneholder bare én av de sagaer som er med i vår samling, nemlig Eirik Raudes saga. Men Modruvallabok har en hel rekke: Njålssaga, Egil Skallagrimssons saga, Sambandsmennenes saga,

9

Kormaks saga, Viga-Glums saga, Hallfred Vandrådeskalds saga, Laksdøla saga og Fostbrødrenes saga. Og Flateyjarbok inneholder Grønlendingesaga, Grønlendingetåtten (en «tått» er en kort saga) og Sigmund Brestessons saga - islendingesagaene er her oppdelt i bolker og plassert innen rammen av kongesagaene. Siden originalmanuskriptene er tapt, kan islendingesagaene ikke dateres etter skrifttype. Og siden tidens kopister kunne ta seg ganske store friheter, er det vanskelig å datere dem på bakgrunn av språklige kriterier. Ja, friheten var så stor at enkelte sagaer finnes i varianter som avviker temmelig meget fra hverandre - eksempler er Eirik Raudes saga som i vår samling er gjengitt ifølge Hauksbok, og Gisle Surssons saga som er gjengitt etter den kortere av to versjoner. Islandske forskere bruker isteden et system hvor de daterer sagaene etter innhold - i forhold til hverandre og til kongesagaer som man så noenlunde kjenner tilblivelsesår for. Det er spørsmål om hvilke sagaer man kan påvise at forfatteren har brukt som kilder. Men også her finnes det uoverensstemmelser forskere imellom. Jeg gir allikevel sagaenes omtrentlige alder ifølge islandske forskeres datering: Til den eldste gruppen hører Eirik Raudes saga og Grønlendingesaga (dette ifølge nyere forskning; innen eldre forskning har begge vekselvis vært ansett som tidlige og sene sagaer), Grønlendingetåtten, Fostbrødrenes saga og Kormaks saga, alle fra perioden ca. år 1200— 1215. Umiddelbart etter disse (ca. år 1220) følger Sigmund Brestes­ sons saga, Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe og Egil Skallagrimssons saga. Omkring midten av århundret plasseres så Viga-Glums saga, Laksdøla saga, Gisle Surssons saga, Sambandsmennenes saga og HønseTores saga. Til de sene sagaene hører Njåls saga (ca. 1280), Gunnlaug Ormstunges saga (siste tredjedel av 1200-tallet), Sagaen om Ravnkjell Frøysgode (sent på 1200-tallet) og Grettes saga (i sin nåværende form fra første fjerdedel av 1300-årene, men da muligens skrevet på grunn­ lag av en eldre versjon). Av høyst usikker alder er Hallfred Vandrådeskalds saga (datert av 10

forskjellige forskere til relativt tidlig på 1200-tallet og til nær 1270) og Øyrbyggja saga (datert fra «før år 1200» via «før 1222» til «ikke eldre enn 1240»).

Historie eller skjønnlitteratur? Oppfatningen av islendingesagaenes verdi som historiske kilder har forandret seg gjennom tidene. Tidlige historikere, som P.A. Munch, så dem som historisk tro­ verdige. Men etterhvert har tilliten til deres troverdighet avtatt. Mange nåtidsforskere anser genren som nær skjønnlitterær, med beretninger spunnet omkring kjerner av sagn og tradisjon, eventuelt omkring eksisterende kvad eller løsstrofer. Også kvadenes alder kan være omdiskutert, ofte er det gode grunner til å tro at særlig løsstrofene er blitt til etter den tid sagaen skildrer. Og oppfatningen er blitt mer differensiert - enkelte sagaer anses som mer troverdige enn andre. Det har dessuten vært hevdet (av bl.a. de islandske forskerne Bjarni Einarsson og Olafur Halldorsson) at middelalderens romantiske ridderideal har fått innpass i en del av islendingesagaene - Kormaks saga og Hallfred Vandrådeskalds saga har vært nevnt som eksempler. Men det har også vært understreket, som Hallvard Lie gjør det, at sagaenes mannsideal, deres «drengr», dvs. den modige og på alle måter beundringsverdige mann, avviker på mange punkter fra ridde­ ren. Jeg vil forøvrig påpeke at begrepet «drengr» bruktes også om fremragende kvinner. Og ridderidealet er bare ett av de temaer fra mellomeuropeisk litte­ ratur som dukker opp i sagaene. Via denne litteraturen kan motiver dessuten føres helt tilbake til romertiden. Bjarni Einarsson bemerker at stadig flere forskere nå innser «at den islandske sagalitteratur hverken ville være opstået eller have udviklet sig som den gjorde uden impulser og stadig voksende indflydelse fra den kontinentale litteratur». Men han understreker: «Denne opfattelse forringer ikke den islandske litteraturs forbavsende og beund-

11

ringsværdige selvstendighed og nationale særpreg.» (Litterære forucL sætninge for Egils saga, Reykjavik 1965.)

Utpregede vitnesbyrd om det skjønnlitterære er dessuten sagaforfatternes tendens til ublutt å låne stoff fra hverandre. Et eksempel her er et parallelltema i Laksdøla saga og Njåls saga: Gudrun Osvivsdotters første ekteskap i Laksdøla og Hallgerd Hoskuldsdotters ditto i Njåla - parallellen går så langt at Njålas forfatter har lånt forbildets navn for ektemannen.

Islendingesagaene - og fire tidsepoker At islendingesagaene vitner om to tidsepoker, skulle fremgå av ovenstående. Det dreier seg om det som kalles sagatid, perioden fra ca. 930, da man regner den islandske landnåmsperioden for avsluttet, til ca. 1050. Og det dreier seg om perioden da de ble skrevet, det vil stort sett si 1200-tallet. Men sagatiden utviklet seg med bakgrunn i den foregående peri­ oden, den som islendingene kaller landndmstiden. Sagaene har også bidrag å gi om en fjerde epoke, vår egen tid - de gir bakgrunn for analyse av mennesker generelt, følgelig inklude­ rende oss. Vi skal først se på sagatiden og perioden som ledet opp til den.

12

Landnåm «Landnåm» betyr det å ta land i besittelse. Ifølge tradisjonen ble Island oppdaget av norrøne menn i perioden 850-70. Og kildene angir tiden for begynnelsen av selve landnåmet til 870 eller kort etter. Alt taler for at det på dette tidspunkt bodde irske munker i landet - ifølge den troverdige islandske historikeren Are Frode, som skrev sin Islendingabok i perioden 1122-32, flyktet de irske munkene hals over hode og etterlot seg flere av sine hellige ting: bøker, bispestaver, bjeller. Landnåmsmennene var stort sett norske - med noen svensker og en enkelt danske iblant. Men flere av dem kom til Island via Vesterhavsøyene og Irland (for enkeltes vedkommende Skottland), hvor slekten hadde mellomlandet og holdt til en generasjon eller så. Det betydde at de bragte med seg både norsk og keltisk tradisjon; til dels hadde de keltiske hustruer. Og de, og andre som hadde fart i viking, bragte med seg treller, mange av dem keltiske. Om landnåmet forteller så Are Frode at «på seksti vintre var hele Island bebygget».

Sagatiden og dens samfunn Sagatidens islandske samfunn hadde røtter i folkevandringstidens norske ættesamfunn som var dominert av storfamilier. Det hadde vært et samfunn hvor ætten var individets eneste trygg­ het, og hvor ætten skapte og holdt sin posisjon ved fryktløs aggressivi­ tet og nådeløs hevn.

Senere var lovverket kommet til og var blitt ryggraden i samfunns­ strukturen. Og det islandske lovverket hadde utgangspunkt i den norske Gulatingsloven. Det tradisjonelle tidspunktet for opprettelsen av Islands Allting er år 930 (årstallet er usikkert). Og det rettsvesen som den gang fikk

13

form, var basert på herredsting og hadde Alltinget som lovgivende forsamling. Ansvarlige for både herredsting og lovgivning var seksogtredve (senere niogtredve) goder. Betydningen av ordet gode var opprinnelig hedensk offerprest; i kristen tid fikk det mer generelt betydningen høvding. Godene utnevnte også lovsigemannen, som sa loven opp på Lovberget, hvert år en tredjedel pluss avsnittet om tingferd og tingordning. Og godeverdigheten, som opprinnelig var knyttet til mek­ tige landnåmsætter, kunne arves, gis bort eller selges. Tingene og alt som hadde å gjøre med dem, nevnes ofte i sagaene. Det ble holdt vårting i hvert herred - her ble lokale saker bragt frem til doms. Øyrbyggja saga kretser f.eks. om Torsnesting, som lå på nordstranden av Snæfellsnes-halvøya, mens episoder i Gisle Surssons saga foregår på Valsøyrarting (ved Nordvestlandets Dyrafjord) og Torskafjardarting (på sørkysten av Nordvestlandet). Og det ble holdt høstting, en samling hvor godene rapporterte hva som hadde foregått på Alltinget. Alltinget (på Tingvellir) fant sted hvert år i annen halvdel av juni. Blant begivenhetene der var opptoget til Lovberget ved åpningen av tinget - det nevnes bl.a. i Egil Skallagrimssons saga. Og både i forbindelse med herredstingene og Alltinget nevnes folks «tingboder». Tingbodene bestod av permanente murer (av jord, stein og torv) med en form for telt-tak, som ble reist bare i tingtiden - det het å «tjalda», norsk å «tjelde», bodene. I sagaene møter man også ofte selve lovverket. Ja, i forhold som for­ andret seg i og med kristningen (ifølge de islandske kildene ble kristenlovene vedtatt på Alltinget i år 1000), kan sagaenes opplysnin­ ger, mer og mindre tvilsomme, være de eneste vi har. Det gjelder f.eks. hedentidens relativt liberale skilsmisselovgivning. Her finnes det eksempler i bl.a. Laksdøla saga og Gisle Surssons saga. Vi møter imidlertid lovverket også i det spill som foregikk i forbin­ delse med finurlige lovtolkninger. Sambandsmennenes saga og Njåls saga er blant dem hvor dette er en hovedsak. Men tidligere tiders ættesamfunn, dets blodhevn og de æresbegreper som var knyttet til den, eksisterte side om side med lovverket, og ofte i kon-

14

flikt med dette- Makten lå hos de mektige ættene og først og fremst hos deres høvdinger, og det nyttet lite å ha rett ifølge loven for den som ikke hadde makt i ryggen - det dreide seg om et samfunn uten politi. Denne konflikten mellom ættesamfunn og lovsamfunn er en uhyre viktig spenningsfaktor i islendingesagaene. Det gjelder dem alle, men aller tydeligst kommer det frem i fredløs-sagaer som Gisle Surssons saga og Grettes saga. En viktig del av samfunnets etikk var reglene for oppførsel mann og mann imellom. Vi kjenner dem fra eddakvadet Håvamål - det er snakk om ubrytelig troskap mot venn og skruppelløs falskhet mot fiende. Fostbrorskapet var del av dette komplekset. Og fostbrorskap kunne oppstå på to måter. Den ene var gjennom fostrings-prinsippet - dvs. at en familie sendte sin sønn (eller datter) til fostring hos en annen familie. Fostsønnen ble da fostbror til sønnene i huset hvor han vokste opp. Et eksempel på dette er fostbrødrene Kjartan og Bolle i Laksdøla saga. Den andre var via en blodblandings-seremoni som gjorde to gutter eller menn til fostbrødre; en slik seremoni beskrives i Gisle Surssons saga. Enten fostbrorskapet oppstod på den ene eller den andre av disse måtene, var fostbrødrene pliktige til hevn for hverandre og til gjensi­ dig troskap. Og dette er et tema som belyses i flere av islendingesaga­ ene - Fostbrødrenes saga er bare ett eksempel. Tilsvarende ubrytelig var det troskapsbånd en mann knyttet til sin høvding. Når det gjelder fiendskap mellom menn, førte det ikke sjelden til kamp på liv og død. Men fiendskapet kunne også gi seg et mindre konkret uttrykk, nemlig det som kaltes nid. Nid var spott laget for å skade. Som oftest var det i verseform, men det kunne også være det som kalles «reist nid». Med dette menes utskårne trefigurer (Gisle Surssons saga) eller f.eks. et hestehode satt opp på en stang (Egil Skallagrimssons saga). Og nidkvad såvel som reist nid fremsatte ofte plumpt formede beskyldninger om homoseksualitet, et tema som later til å ha opptatt sagatidens menn i høy grad. Forskere diskuterer om det «bare» var en manns rykte som ble til15

føyet skade gjennom nid, eller om nidet ble tillagt magisk virkning. Og Egil Skallagrimssons sagas hestehode med nidvers ristet på stan­ gen har vært sett som et eksempel på magi.

Men hvor stod så kvinnene i dette samfunnet hvor sverdets makt og blodhevnen hadde så stor betydning? De stod på sett og vis utenfor rettsapparatet. En kvinne kunne være gydje, dvs. kvinnelig offerprest, men hun kunne ikke selv sitte på Alltinget. Dit måtte hun sende en mannlig representant. Og selv om kvinnen kunne være mektig innen sin ætt (som stammoren Unn den dyptenkte i Laksdøla saga), var det så å si utelukkende via sine menn - sin far, sine brødre, sin husbond, sine sønner - at hun kunne hevde sin rett ifølge lovene og utøve makt utenom rammen av ætten. Mest makt i egen rett later volvene til å ha hatt; volver var kvinner som behersket den sterkeste av alle former for trolldom, seid. Og av seid later det til å ha vært to typer, spådomsseid og trolldomsseid. Eirik Raudes saga har en berømt skildring av en spådomsvolve som øver sine kunster på Grønland. Det dreier seg temmelig sikkert om en lærd 1200-talls-islendings utredning, men den er allikevel uhyre interessant - og en viktig del av skildringen er den aktelse som folk

viser volven. Kvinnens avhengige stilling er noe man bør ha in mente i forbin­ delse med sagaenes berømte skildringer av sterke kvinneskikkelser disse furier som egger sine menn til hevn på egne og ættens vegne. Og meget tyder på at der også var en annen side av saken: Kvinnene later til å ha vært særlig knyttet til skjebnemaktene, som var kvinne­ lige. Og hevn og skjebne hørte sammen - kvinner kan ha sett det som sin plikt å bistå skjebnegudinnene. Sagaenes kvinner er, i det hele tatt, først og fremst produkter av et rollemønster som avviker fra vårt. Kvinneidealet må ha vært det som man finner i heltekvadene: den stolte, selvbevisste kvinnen. Og iboende sagatidskvinnenes oppfat­ ning av seg selv må ha vært det som deres kvinnelige guddommer representerte: å stå sentralt i naturens livssyklus av unnfangelse, fød­ sel, skjebne og død - og ny unnfangelse. 16

Vårt begrep kvinnelighet, som vi har overtatt fra viktoriatiden, er forbundet med en rekke til dels nokså forskjellige egenskaper: ynde, koketteri, det å være «søt», moderlig omsorgsfullhet, tilbakeholden­ het, beskjedenhet, føyelighet. En kvinne som har få av disse kjenne­ tegnene, oppfattes som ukvinnelig. Om sagatidens kvinner bedømmes ut fra disse kriteriene, blir fasit at de var meget ukvinnelige. Man har f.eks. Turid Olavsdotter i Laks­ døla saga - hun ofrer sin datter, Groa, for å få hevn mot ektemannen, som hun mener har latt henne i stikken. Jeg tenker likevel ikke først på den aggressivitet og hevnlyst som sagaene tillegger disse kvinnene - den er i stor grad uttrykk for et generelt sett aggressivt samfunn. Det interessante, ja spennende, er at de representerer en kvinnelig­ het av en helt annen dimensjon enn den vi kjenner - de står, som sine gudinner, sentralt i naturens syklus. De befinner seg i selve kjer­ nen av livets mening, og de er der nettopp på grunn av sin kvinnelig­ het. Som kvinner er de seg bevisst både sin livsvisdom og sitt verd; uten en snev at skam er de - hunkjønn. Men yndige er de såvisst ikke. Og den «snille», tjenstvillige, ydmyke, engstelige typen falt utenfor rammen som mønster for den tids frie kvinner. Den hørte hjemme et helt annet sted innen samfun­ net - den var mønsteret for et trellesinn. Også trellene var del av tidens samfunn, og man møter dem i islend­ ingesagaene. Kanskje mest berømt, men ikke særlig typisk, er den irske trellkvinnen Melkorka i Laksdøla saga. En annen kjent trellkvinne innen sagalitteraturen er Egil Skallagrimssons «fostmor», Torgerd Bråk, som Skalla-Grim dreper i et anfall av raseri. Og historien om henne belyser to ting: trellenes rettsløshet og et system hvor husbondens barn kunne være under oppsikt av en trell som hadde dette som sitt spesielle arbeid. Egils saga har dessuten en historie om en flokk treller som rømmer, brenner et ektepar inne og til slutt blir fanget og drept. Om treller på Island er der ellers det å si at trellevesenet ble opp­ hevet tidligere der enn i andre nordiske land. Og løysinger, frigitte treller, ble hurtigere assimilert i samfunnet. I Norge stod en løysing 2. Norrøn saga I

17

og hans etterkommere i avhengighetsforhold til den tidligere eieren i opptil åtte generasjoner. På Island ble derimot løysingens barn regnet som fribårne med alle de rettigheter som dette medførte.

Et annet emne som bør berøres i forbindelse med sagatiden, er men­ neskenes livssyn. Men den kompliserte gudeverden som skildres i de gamle gudekvadene, og som Snorre skisserer i sin Edda, var neppe allemanns eie. Det er mer sannsynlig at folk flest hadde sine favoritter blant guder og gudinner og konsentrerte sin oppmerksomhet om disse - til for­ trengning for resten. Guden Tor later for eksempel til å ha vært ekstremt populær hvilket fører til en viss komplikasjon for sagalesere: Ca. en fjerde­ del av sagatidens islendinger hadde navn som begynte med Tor-. Det vil si at leseren av islendingesagaer står overfor mange svært like navn. Men sagaene går sjelden i detalj når det gjelder gudetro. Den store og berømte unntagelsen er Egil Skallagrimssons Sonatorrek, Sønne­ tapet, som han skrev etter sin favorittsønns død - kvadet er et opp­ gjør med hans gudevenn Odin. Et generelt trekk ved sagaenes personer er imidlertid deres fata­ lisme. Skjebnen rår over livets hendelser; det mennesket selv be­ stemmer, er hvordan det møter sin skjebne - en manns død kan bli til hans ære eller vanære alt etter om han møter den med feighet eller med mot og styrke. Og innen denne rammen hører et trekk som saga­ ene av og til bringer nesten ut i karikatur: den døendes fyndige siste ord. Jeg skal bare gi ett eksempel, Vesteins siste ord i Gisle Surssons saga: «Da han fikk stikket, sa han: ‘Det rammet!’» Del av dette som man kunne kalle fatalisme-komplekset er troen på hell eller lykke («hamingja», «gipta», «gæfa» o.fl.). En mann eller ætt kunne skjebnebestemt ha hellet med seg rent generelt, eller være for­ fulgt av uhell. Det var også mulig å miste sitt hell. Noe annet man må ha klart for seg når man leser islendingesaga­ ene, er at deres mennesker mangler vår tids skyldbegreper. De tror ikke på noen allmektig Gud som dømmer dem til evig lykke eller pine - det er medmenneskenes dom som teller for dem. 18

Deres oppfatning av hva døden vil bringe dem, er isteden preget av en tro på at de mennesker som har vært intense i kamp, kjærlighet eller ondskap, på noe vis vil fortsette å eksistere - enten det er i evig kamp i Odins Valhall, i kjærlighetsgudinnen Frøyas hall, ved reinkar­ nasjon eller som en slags fryktelige levende lik. Eksempel på det siste er sauegjeteren, senere dauingen, Glåm i Grettes saga. Vanlige mennesker, derimot, kommer til Hel, en tåkeheim av et dødsrike hvor det later til at man har ment deres eksistens gradvis ble visket ut.

Sturlungetid Vi skal så se nærmere på perioden da sagaene ble til, 1200-tallet. På kontinentet var det ikke bare riddertid, men blant meget annet også en periode med dragkamp mellom kirke og stat. Noen riddertid var det ikke snakk om på Island. Der gikk århun­ dret inn med sagatidens fristat intakt, inkluderende lovverk, ættesamfunn og hevnplikt. Det later til at kristningen hadde satt mini­ male spor når det gjaldt samfunnsstrukturen. Og dette, i kombinasjon med den generelle dragkampen mellom kirke og stat, førte til en konflikt mellom biskopen av Hoiar, Gud­ mund Arason (1161-1237), og storhøvdingene. Det var en konflikt som ble opptakt til de islandske innbyrdeskrigene, det som kalles Sturlungetiden. Sturlungetiden var en periode med voldsomme og blodige kamper, en tid da ubarmhjertighet og råskap rådde. Storhøvdingene gikk imot hverandre med hærer som kunne telle godt over tusen mann. Etter­ hvert blandet norskekongen Håkon Håkonsson seg i stridighetene han drev avstandsstyring ved intriger og trusler. Og enden på det hele ble at Island kom under norsk overherredømme (1262). Det er nærmest paradoksalt at denne perioden også ble middelalder-Islands litterære storhetstid.

Et åpent spørsmål er: Hvor meget smittet Sturlungetiden over på sagaforfatternes skildring av sagatiden? 19

Vi vet at den til en viss grad gjorde det når det gjaldt beskrivelsen av den materielle kulturen, f.eks. drakt. Men kan det tenkes at sagaenes skildring av et brutalt samfunn med drap og hevn er preget av Sturlungetiden? Det er et spørsmål vi neppe noen gang vil få sikkert svar på. Det finnes imidlertid sagaer hvor sagaforfatterens nåtid spøker i detaljene. En av dem er Gisle Surssons saga hvor det er paralleller mellom beretningen om den fredløse Gisle og beretningen om den historiske Aron Hjørleivsson, som ble lyst fredløs i 1222. Og i VigaGlums saga har det vært påpekt likheter med begivenheter på Island i årene 1222 og 1238.

Sagatid - nåtid Det er på det almenmenneskelige plan sagaenes personer kan ha betydning for vår oppfatning av oss selv. Vi har en tendens til å tro at mennesket er uforanderlig, og at våre rollemønstre er uttrykk for det dypest menneskelige. Men i sagaene møter vi menneskene i roller som på flere måter er forskjellige fra vår oppfatning av det «normale». Det gjelder først og fremst det aggressive og selvsikre idealet for den frie kvinne. Istedenfor å avvise det som ukvinnelig, burde vi stille spørsmål ved de forskjellige rollemønstre som menn og kvinner er blitt tildelt til forskjellige tider og innen forskjellige kulturer. Finnes der noen fellesnevner, noe almenmenneskelig, som ligger under alle rollemønstre? Et saga-emne som jeg dessuten mener er høyaktuelt i vår tid, er hevn/hevnplikt. Også vi ser hevn omkring oss på alle kanter - i Nord-Irland, i MidnØsten og som del av en økende brutalitet innen vårt eget lands grenser. Og vi ser en voksende aksept av hevnen som prinsipp. Jeg mener at sagaene kan gi oss et perspektiv på hevnplikten ført ut i det ekstreme.

20

Arkeologien kommer med sine tilføyelser V ikingtidsgården Flere islandske vikingtids-gårder har vært utgravd. Hovedhuset er en hall, det som islendingesagaene kaller et eldhus eller en skåle. Og eldhuset/skålen er omgitt av en rekke hus: fjøs, stall, og forskjellige forrådshus. Sauefjøsene ligger vanligvis et stykke borte fra gården, og der er ikke sj' Iden en sirkelformet hestekve nær husene. Hallen, som har buede langvegger, kan være over tredve meter lang og bortimot åtte-ni meter bred på det bredeste. Langs begge lang­ vegger var det brede benker - om natten tjente de som sengebenker for to i bredden og om dagen som sittebenker. Plassert på benkene kunne det være sengeavlukker med dører, f.eks. ett for husbondfolket - og Egil Skallagrimsson stenger seg inne i et slikt sengeavlukke da han har bestemt seg for å dø etter tapet av sin yndlingssønn. Forøvrig kunne benken være delt ved et vertikalt, tverrgående skille i en kvinneseksjon og en mannsseksjon. Hallen kunne dessuten være delt på tvers i flere rom. Og mot slut­ ten av perioden vokste den sammen med enkelte av uthusene. For eksempel er hallen på gården Stong, som ble begravet av et Heklautbrudd i 1104, vokst sammen med et melkebur og en do. Dessuten er det kommet til en dagligstue med smale sittebenker.

Hva sagaene angår, er der ellers det å si at sagaskriverne kan ha over­ drevne forestillinger om størrelsen av sagatidens hus - som når et eld­ hus i Gisle Surssons saga sies å ha vært hundre favner langt og ti fav­ 21

ner bredt. Det samme gjelder buskap - det er lite sannsynlig når det påstås (også i Gisles saga) at man hadde seksti kuer i fjøset på en gård som etter beliggenheten knapt kan ha vært noen storgård.

Klesdrakt Sagaene tegner sine mennesker som praktsyke. De elsker sterke farger som rødt og blått, og de bærer sine fine våpen og smykker svært syn­ lig. Hva fargene angår, viste også de rikdom - det dreide seg om importerte stoffer i motsetning til hjemmevevde. Forøvrig: Klesdrakten var temmelig standard for både kvinner og menn. Men dette er et av de tilfellene hvor et bilde forteller svært meget mer enn ord:

Egil Skallagrimssons saga Oversatt av Hallvard Lie

I Gamlelandet Kveldulv og hans ætt

D

et var en mann som hette Ulv. Han var sønn til Bjålve og Hallbera. Hallbera var datter til Ulv den uredde og søster til Hallbjørn Halvtroll i Ravnista, far til Kjetil Høng. Ulv var en kar så stor og sterk at det var ikke hans like til, og som ung lå han i viking og herjet. I lag med ham var én de kalte BerdlaKåre, en gjev mann, styggelig sterk og djerv. Han var berserk. Ulv og Kåre åtte pung og penning i hop, og det var det inderligste vennskap mellom dem. Og som de sluttet med hærferdene sine, dro Kåre hjem til Berdla, garden sin. Han var en grunnrik mann. Kåre hadde tre barn. Ene sønn hans hette Øyvind Lambe, den andre Olve Nuva. Datteren hette Salbjørg. Det var en overlag vakker og ferm jente. Henne fikk Ulv, og han for så hjem til gardene sine han med. Ulv var en rik mann både på jord og løsøre. Han tok lendmanns rett, liksom forfedrene hans hadde hatt, og ble en mektig mann. Det er sagt at Ulv var en drivende bonde. Han hadde for skikk å stå opp i otten og gå rundt til gardsfolkene og håndverkerne sine, og se over buskapen og åkrene, og stundom var han i samtale med folk som trengte til hans råd; og klok som han var, fant han gode råd for alt. Men hver dag når det led mot kveld, ble han folkestygg, så det var ikke mange som fikk ord vekslet med ham. Han ble tidlig søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham. Han ble kalt Kveld'Ulv.

27

Kveldulv og Salbjørg hadde to sønner. Den eldste hette Torolv, den yngste Grim. Som de vokste opp, ble de store og sterke begge to, akku­ rat som far deres. Torolv var en særs vakker og forseg kar. Han lignet på morsfolket sitt, var glad og lettlynt og gavmild. Han var en mann som det sto vær av, hva han så gjorde, ærekjær og djerv til gagns. Alle likte ham godt. Grim var svart i hår og bryn, og stygg, lik far sin både i skinn og sinn. Han var en gild arbeidsdriver, hadde et godt håndlag, enten det nå var tre eller jern han arbeidde i, og var en makeløs god smed. Om vintrene lå han ofte på sildefiske med en notbåt og hadde mange hus­ karer med seg. Da Torolv var i tyveårsalderen, rustet han seg til hærferd, og Kveld­ ulv ga ham et langskip. Sønnene til Berdla-Kåre, Øyvind og Olve, laget seg også i stand for å bli med på denne ferden. De hadde et lang­ skip de også, og stort mannskap. Om sommeren for de så i viking og vant seg gods, og de fikk meget å dele seg imellom. På dette vis gikk det noen år - at de lå i viking om somrene og var hjemme hos fedrene sine om vintrene. Torolv hadde med seg hjem mange kostbare ting som han ga til far og mor sin. Det skortet da hverken på gods eller ære. Kveldulv var godt oppi årene nå, men sønnene hans var i spre­ keste alderen. Kongen over Firdafylket på denne tid hette Audbjørn. Jarlen hans hette Roald, og sønn til jarlen Tore. Dengang levde også Atle jarl den mjåe; han bodde på Gaular. Barna hans var Hallstein, Holmstein, Herstein, og så Solveig den fagre. En høst var det høstblot på Gaular og folksomt der. Da så Olve Nuva Solveig, og la elsk på henne. Siden ba han om henne, men jar­ len tykte han var ikke god nok, og sa nei. Siden yrket Olve mange elskhugskvad om henne. Og så kjær hadde Olve fått Solveig at han kom seg ikke ut på hærferd mere. Og Torolv og Øyvind Lambe for i viking uten ham etter den dag.

28

Harald Hårfagre vinner riket Harald, sønn til Halvdan Svarte, hadde tatt arv etter far sin øst i Viken. Han hadde svoret på at han hverken skulle skjære eller kjemme håret sitt før han var enevoldskonge over Norge. Han ble kalt Harald Luva. Han sloss først med de kongene som var nærest ved, og det er lange fortellinger om disse stridene. Deretter la han under seg Opplandene. Derifra for han nord til Trondheim og holdt mange slag der før han ble enevoldsstyrer over hele Trøndelag. Dernest tenkte han å fare nord i Namdal, mot brørne Herlaug og Rollaug, som da var konger der. Men da brørne fikk spurlag om ferden hans, gikk Herlaug selvtolvte inn i en haug som de hadde bygd på i tre år, og deretter ble haugen lukket igjen. Men Rollaug veltet seg ut av kongesetet sitt og ga seg selv jarls rang, og for deretter til kong Harald og ga seg i hans vold og sa fra seg riket sitt. På dette viset egnet kong Harald til seg Namdølafylket og Hålogaland, og satte menn til å styre riket sitt der. I Trondheim fikk kong Harald seg skip og for med hæren sin sørover til Møre. Der holdt han slag med kong Huntjov og vant over ham. Huntjov selv falt i striden. Dermed la kong Harald under seg Nord­ møre og Romsdal. Men Solve Klove, sønn til Huntjov, hadde kommet seg unna, og for til Sunnmøre, til kong Arnvid, og ba ham om hjelp, og sa: «Selv om det ennå bare er vi som sitter i klemmen, så vil det nok ikke lang stunden vare, før dere sitter der like ens; for jeg tenker Harald brått vil være her, når han har fått kuet og trelket som han vil, alt folket på Nordmøre og i Romsdal. Og dere får nok valget mel­ lom de samme vilkår som vi fikk, enten å verge odelsjord og odelsrett med all den mannemakt dere kan få reist - og jeg vil by meg til å følge dere med mannskapet mitt mot denne uregjerlighet og urettferdighet - eller også får dere gjøre som Namdølene gjorde: gå frivillig under åket og bli Haralds treller. Far min tykte nå det var større heder å dø som konge med ære enn å bli annen konges undermann i alders år; og jeg tror at slik tenker nok også du og alle andre som har stolthet i livet og selvrådige menn vil være.» Slik tale satte egg i kongen, så han ville samle mannskap og verge

29

landet sitt. Han og Solve slo seg da i hop og sendte bud til kong Audbjørn, som rådde over Firdafylket, at han skulle komme og hjelpe dem. Og da sendemennene kom til kong Audbjørn med denne ordsendingen, rådførte han seg med vennene sine, og de rådde ham alle til å samle mannskap og fare til møtes med møringene, slik som han hadde fått bud om. Kong Audbjørn sendte ut hærpil og lot hærbud gå over hele riket sitt, og han sendte bud til stormennene og stevnet dem til seg. Men da kongens sendemenn kom til Kveldulv og bar fram ærendet sitt, og sa at kongen ville at Kveldulv skulle komme til ham med alle huskarene sine, da svarte Kveldulv: «Dét kan nok kongen holde for min plikt at jeg skal fare med ham, om det er sitt eget land han har å verge, og det er i Firdafylket det blir herjet; men for min plikt holder jeg det slett ikke å dra nord på Møre og slåss der og verge deres land. Og dere kan si til kongen når dere finner ham, kort og godt, at Kveldulv blir sittende hjemme mens dette hærtoget varer, og han vil ingen hærmakt samle og ikke fra gar­ den sin fare for å slåss mot Harald Luva. For jeg tror at den karen har en rikelig bør med lykke der vår konge ikke har neven full.» Sendemennene for attende til kongen og fortalte hvorledes det hadde gått. Og Kveldulv satt hjemme på garden sin. Kong Audbjørn for med det mannskapet han fikk med seg, nord til Møre og råkte der kong Arnvid og Solve Klove, og de hadde alle meget folk. Da var også kong Harald kommet sørover med sin hær, og de møttes innenfor Solskjel. Der ble det et stort slag og stort mannefall på begge sider. Av Haralds folk falt to jarler, Asgaut og Åsbjørn, og to av sønnene til Håkon Ladejarl, Grjotgard og Herlaug, og mange andre stormenn. Og i hæren til møringene falt kong Arn­ vid og kong Audbjørn. Men Solve Klove kom seg unna på flukten. Han ble siden en svær viking og gjorde ofte stor skade på kong Haralds rike, og derfor ble han kalt Solve «Klove». Deretter la kong Harald under seg Sunnmøre. Vemund, bror til kong Audbjørn, satt med makten i Firdafylket og ble konge der. Dette var senhøstes, og folk ga kong Harald det rådet at han skulle ikke fare sør om Stad på denne årsens tid. Kong Harald satte da Ragn­ vald til jarl over begge Mørene og Romsdal, og snudde så nordover igjen til Trondheim, og hadde meget folk om seg.

30

Samme høsten gjorde sønnene til Atle en ferd hjem til Olve Nuva og ville drepe ham. De hadde så mange folk at Olve ingen motstand kunne gjøre og måtte berge seg med flukten. Han for da nord på Møre, og råkte der kong Harald og gikk i hans tjeneste. Om høsten for han nord til Trondheim i lag med kongen, og det ble det inder­ ligste vennskap mellom dem, og Olve var med kongen lenge siden, og ble hans skald. Den vinteren for Ragnvald jarl indre leien om Eidsjø og sør i Fjor­ dene. Han lot holde utkik etter kong Vemund, og kom ved nattestid til et sted som heter Naustdal, og der var Vemund på gjesting. Ragn­ vald jarl kom uventet på dem, slo ring om huset og brente kongen inne med nitti mann. Etter dette kom Berdla-Kåre til Ragnvald jarl med et fullmannet langskip, og de for begge nord på Møre. Ragnvald tok de skipene kong Vemund hadde ått, og alt det løsøret han fikk tak i. Berdla-Kåre for så nord til Trondheim og dro til kong Harald og ble hans mann. Når kong Harald hadde gjort seg til herre over nye fylker, så han nøye etter med lendmenn og storbonder og slike som han hadde mis­ tanke om kunne gjøre oppstand mot ham. Og han ga hver enkelt val­ get mellom å bli hans tjenestemann eller fare bort fra landet; i tredje fall fikk de tåle hard medfart eller miste livet, og somme ble lemstret på hender og føtter. I hvert fylke egnet kong Harald til seg all odel og alt land, bygt og ubygt, ja tilmed sjøen og vatnene; og alle bønder skulle være hans leilendinger, og like ens de som arbeidde i skogen, og saltbrennerne og alle veidemenn både på sjø og land: alle skulle de være hans lydskyldige. Men denne trelkingen gjorde at mange rømte av landet, og til mange ubygde strøk vidt omkring dro det nå folk, både øst til Jemtland og Helsingland, og til Vesterlandene, Sudrøyene, Dublinskire, Irland, Normandi i Valland, Katanes i Skottland, Orknøyene og Hjaltland og Færøyene. Og ved denne tid ble Island funnet.

31

Konge og bonde Kong Harald lå med hæren sin i Fjordene. Han sendte bud omkring i bygdene der til de menn som ennå ikke hadde kommet til ham, men som han mente, han hadde noe utalt med. Kongens sendemenn kom til Kveldulv, og ble vel mottatt der. De bar fram ærendet sitt, sa at kongen ville at Kveldulv skulle komme til ham. «Han har hørt gjete,» sier de, «at du er en gjev og storættet mann, og du kan vente deg stor heder av ham; for kongen legger stor vinn på å få med seg slike menn som han hører er noe for seg selv i styrke og djervskap.» Kveldulv svarer som så at han er gammel nå og ingenting tess til å ligge ombord i hærskip, - «og jeg får nå holde meg i ro hjemme,» sier han, «og slutte med å tjene konger.» Da sa sendemannen.: «La da sønn din fare til kongen. Han er en stor og djerv kar. Og kongen vil gjøre deg til lendmann, Grim! om du vil tjene ham.» «Jeg vil ingen lendmann bli,» sa Grim, «så lenge far min lever; for han skal rå over meg sin tid ut.» Dermed for sendemennene sin vei. Da de kom til kongen, fortalte de ham alt det Kveldulv hadde sagt dem. Kongen ble morsk og lot noen ord falle om at de måtte være storlåtne folk, - eller hva de nå kunne ha i sinne. Olve Nuva sto nær ved, og han ba kongen ikke være harm, - «jeg skal fare til Kveldulv,» sier han; «og han vil nok komme til deg, så snart han skjønner at du legger slik vekt på det.» Deretter for Olve til Kveldulv og sa ham at kongen var harm, og at ingen annen råd fans, enn at Kveldulv eller sønn hans for til kon­ gen. Og han la til at de ville få stor heder av kongen, om de ville gjøre seg til venns med ham. Han fortalte mangt, og sa, som sant var, at kongen var god mot mennene sine, sparte hverken på gods eller ære. Kveldulv sa at han kjente det på seg at han og Grim ikke ville ha lykken med seg hos denne kongen, - «og jeg farer ikke til ham,» sa han; «men om Torolv kommer hjem i sommer, så vil han være lett å be om denne ferden, og like ens om det å bli kongens mann. Si du dét til kongen at jeg vil være hans venn og holde alle dem som mine ord lyder, til vennskap med ham. Jeg kan også bli sittende med det

32

samme styre og embete på hans vegne, som jeg hadde for den førre kongen, såfremt han det slik vil. Og så får én da vente og se hvorledes han og jeg kommer ut av det med hinannen.» Deretter for Olve attende til kongen og sa ham at Kveldulv ville sende ene sønn sin til ham; og den som nå ikke var hjemme, var den som var mest høvelig til det, sa han. Kongen ga seg da til tåls. Han for om sommeren inn i Sogn; men som det led på høstkanten, gjorde han seg i stand for å dra til Trondheim. Torolv Kveldulvsson og Øyvind Lambe kom hjem fra viking om høsten. Torolv for hjem til far sin, og han og faren tåltes ved. Torolv spurte hva ærend de menn for i, som Harald hadde sendt dit. Kveldulv sa at kongen hadde sendt bud om at Kveldulv eller en av de to sønnene hans skulle bli kongens mann. «Hva svarte du til det?» spør Torolv. «Jeg sa det jeg mente,» sier Kveldulv, «at jeg kom aldri til å gå kong Harald til hånde. Og dét gjorde ingen av dere heller, om jeg fikk rå; for jeg tror det kan ende med at vi får døden av den kongen.» «Da går det helt annerledes,» sier Torolv, «enn jeg tror; for jeg ven­ ter meg den største heder av ham, og jeg er fullrådd på å dra til kongen og bli hans mann. Og det har jeg spurt at i hirden hans fins bare grepa karer, og det gildeste jeg kan ønske meg, er å bli med i den flokken, om de vil ta imot meg. Det er sørget bedre for de mennene enn for noen andre i dette landet. Om kongen har jeg hørt sagt at han er gav­ mild over all måte mot mennene sine, og at han ikke er mindre rund­ håndet når det gjelder å gi framgang og makt til dem som han synes skikket til slikt. Men om alle dem som snur vrangsiden til og ikke vil slutte seg til ham i vennskap, har jeg spurt at de aldri blir noe til karer: somme rømmer av landet, og andre blir leilendinger. Jeg synes det er rart, far, så klok og ærekjær en mann som du er, at du ikke med takk tok imot den hederen kongen bød deg. Men om så er at du kjenner deg viss på at vi vil få ulykke av denne kongen og at han vil være vår uvenn, hvorfor for du da ikke til kamp mot ham sammen med den kongen du før hadde svoret din tjeneste? Ingenting sømmer seg nå mindre, synes jeg, enn å være hverken hans venn eller uvenn.» «Det gikk dengang,» sier Kveldulv, «akkurat som jeg tenkte: at det ville ikke bli noen seiersferd de for de som sloss mot Harald Luva nord 3. Norrøn saga I

33

på Møre. Og like sannspådd vil det vise seg å være at Harald kommer til å bli mine frender til stor skade. Men du, Torolv, vil nok selv rå for hva du gjør. Og jeg er ikke redd for at du vil synes for stutt, om du kommer i Haralds hirdmannsflokk, eller ikke té deg jevngod med de beste, der mot og manndom røynes; men akt deg, så du ikke går for vidt og gir deg i kast med dine overmenn. - Men du kommer nok ikke til å stagge deg, kjenner jeg deg rett!» Da Torolv skulle dra sin vei, leidde Kveldulv ham ned til skipet, tok omkring ham og sa ham farvel, og ba at de måtte møtes igjen friske og glade. Det var en mann som hette Bjørgolv. Han bodde på Torgar på Hålo­ galand. Han var lendmann, mektig og rik, og halvt troll både i styrke og vekst og ætt. Han hadde en sønn som hette Brynjolv. Han lignet på far sin. Bjørgolv var gammel nå, og konen hans død, og han hadde gitt styringen med alt i hendene på sønn sin, og skaffet ham en kone. Brynjolv var gift med Helga, datter til Kjetil Høng fra Ravnista. De hadde en sønn som hette Bård. Han ble tidlig en stor og vakker kar, og en mann med dug og tak i. Så var det en høst at det var stort gilde der, og Bjørgolv og sønn hans var de gildeste menn i laget. Om kveldene fulgte de den gamle skikken å dra lut om hva for kvinne hver mann skulle sitte og drikke i hop med. Det var en mann i gildet der som hette Hogne. Han åtte gard i Leka og var en grunnrik mann, vakrere enn folk flest, og klok. Men han var av ringe ætt og hadde kommet seg opp ved egen hjelp. Han åtte en uvanlig vakker datter som hette Hilderid. Det falt seg nå slik at hun og Bjørgolv skulle sitte sammen. De rødde om mangt utover kvelden, og han tykte jenten var vakker. Litt etter var gildet slutt. Samme høsten dro Bjørgolv hjemmefra på en skute han åtte, og hadde tredve mann med seg. Han kom fram til Leka, og tyve mann gikk til gards, mens ti passet skipet. Og som de kom inn på garden, gikk Hogne ham i møte og tok vel imot ham, ba ham bli der med følget sitt. Og Bjørgolv sa ja takk til det, og de gikk inn i stuen. Da de hadde tatt reiseklærne av seg og fått kappene på, lot Hogne 34

bære inn et kjørel med heimebrygg. Hilderid, datteren i huset, bar ølet rundt til gjestene. Bjørgolv kaller til seg Hogne bonde og sier: «Ærendet mitt hit er at jeg vil ha datteren din hjem med meg; og jeg vil nå holde løsbryllup med henne.» Hogne så ingen annen råd enn å la alt være som Bjørgolv ville. Bjørgolv kjøpte henne for en øyre i gull, og de gikk i seng sammen. Deretter for Hilderid med Bjørgolv hjem til Torgar. Brynjolv ga vondt fra seg om dette tiltaket. Bjørgolv og Hilderid fikk to sønner. Den ene hette Hårek, den andre Rørek. En stund etter døde Bjørgolv. Men så snart han var lagt i grav, lot Brynjolv Hilderid fare sin vei med sønnene sine. Hun for da til far sin i Leka, og der vokste Hilderidsønnene opp. De var små i veksten, men vakre og gløgge, lignet på morsfolket sitt. De ble kalt Hilderidsønnene. Brynjolv brydde seg lite om dem, og lot dem ingen­ ting få av farsarven deres. Hilderid var Hognes arving, og hun og søn­ nene hennes tok arv etter ham og ble boende i Leka, og satt i stor velstand. Bård Brynjolvsson og Hilderidsønnene var omlag jevnald­ rende. Brynjolv og Bjørgolv, far hans, hadde i lang tid hatt finnferden og finnskatten. Nord på Hålogaland er det en fjord som heter Vefsn. Der i fjorden ligger en øy som heter Alost, en stor og god øy. På den er det en gard som heter Sandnes. Der bodde en mann som hette Sigurd. Han var den rikeste mannen der nordpå og lendmann, klok og vis. Datter hans hette Sigrid, og gikk for det likeste gifte på Hålogaland. Hun var eneste barnet til Sigurd, og arvingen hans. Bård Brynjolvsson dro hjemmefra med en skute og tredve mann ombord. Han for nord til Alost og kom til Sigurd på Sandnes. Bård bar fram ærendet sitt og ba om Sigrid. Han fikk gode svar, og det endte med at Bård fikk løfte om jenten. De skulle få hverandre neste sommer, og Bård skulle da komme dit nord til bryllupet. Kong Harald hadde denne sommeren sendt bud til stormennene på Hålogaland og stevnet til seg dem som ikke hadde vært hos ham før. Brynjolv hadde laget seg til denne ferden, og like ens Bård, sønn hans. De for om høsten sør til Trondheim, og råkte der kongen. Han tok imot dem med stor glede, og Brynjolv ble kongens lendmann. Kon­ gen ga ham store len omframt dem han før satt med. Han ga ham også o

o

35

finnferden, kongssyslen på fjellet, og finnhandelen. Deretter for Brynjolv sin vei og dro hjem til gardene sine. Men Bård ble etter hos kongen og ble hans hirdmann. Av alle hirdmennene aktet kongen skaldene sine høyest. De hadde sin plass i det andre høgsetet. Innerst av dem satt Audun Illskælda. Han var den eldste av dem og hadde vært skald hos Halvdan Svarte, far til kong Harald. Nærmest ham satt Torbjørn Hornklove, og så Olve Nuva, og nærmest ham igjen fikk Bård sin plass. Han ble her kalt Bård Kvite eller Bård Sterke, og var høyt aktet av alle. Han og Olve var meget i hop. Samme høsten kom Torolv Kveldulvsson og Øyvind Lambe, sønn til Berdla-Kåre, til kong Harald, og de ble vel mottatt. De kom dit med en snekke, en tyvesesse, som de før hadde ligget i viking med. De fikk sin plass i gjesteskålen med følget sitt. Da de hadde vært der såpass lenge at de tykte det var tiden til å gå fram for kongen, fulgte Berdla-Kåre og Olve Nuva dem til ham. De hilser kongen. Da sier Olve Nuva, at nå var sønn til Kveldulv der, - «som jeg sa deg i sommer at Kveldulv ville sende til deg; han vil nok holde alt han har lovt deg. Her ser du nå sanne prov på at han vil være din fulltro venn, siden han har sendt hit i din tjeneste sønn sin - og det slik en staut og gjev mann, som du selv kan se. Det er Kveldulvs bønn, likesom vår, at du tar imot Torolv på hederfull vis og gjør ham til en stor mann hos deg.» Kongen ga gode svar på talen hans og sa at det skulle han gjøre, «om Torolv viser seg å være den mann som hans stauthet vitner om.» Deretter ble Torolv kongens håndgangne mann, og ble tatt opp i hirden. Men Berdla-Kåre og Øyvind Lambe, sønn hans, for sørover med det skipet som Torolv hadde hatt nordover. Kåre dro da hjem til gardene sine, og Øyvind med ham. Torolv ble værende hos kongen, og kongen viste ham til setes mel­ lom Olve Nuva og Bård, og disse tre var ihop sent og tidlig. Folk sa om Torolv og Bård at de var jevne i vakkerhet, i vekst og styrke og i all duelighet. Torolv er nå hos kongen og har hans største yndest; og Bård like ens. Men da vinteren led og sommeren kom, ba Bård kongen om lov til

36

å dra avsted og hente den bruden han hadde fått løfte om førre som­ meren. Og da kongen visste Bård hadde et skyldig ærend, ga han ham lov til hjemferden. Da Bård hadde fått farlov, ba han Torolv bli med seg nordover. Han sa, som sant var, at han der ville treffe mange og gjeve frender, som han før kanhende ikke hadde sett eller lært å kjenne. Torolv hadde god hug på det, og de får farlov av kongen begge. Deretter gjorde de seg i stand, fikk seg et godt skip og gildt mannskap, og dro så av garde. Som de kom til Torgar, sendte de bud til Sigurd og lot si ham at Bård nå snart kom dit nord for å få innfridd den giftermålsavtalen de hadde gjort førre sommeren. Sigurd svarte at han ville holde alt det de hadde avtalt. De fastsatte så tiden for bryllupet, og det ble bestemt at Bård og følget hans skulle komme nordover til Sandnes. Og da tiden var der, dro Brynjolv og Bård av sted og hadde med seg meget og gjevt folk, frender og skyldfolk ellers. De for til de kom til Sandnes, og der sto nå det drusteligste gjestebud. Det gikk som Bård hadde sagt, at Torolv råkte mange av frendene sine der, som han før ikke kjente. Da gjestebudet var slutt, for Bård hjem med konen sin, og holdt seg hjemme om sommeren. Torolv var med ham. Men om våren dro de sørover til kongen igjen og var hos ham en vinter til. Denne vinteren døde Brynjolv. Da Bård fikk spurt det - at arv sto og ventet på ham der, ba han om hjemlov, og kongen ga ham den. Før de skiltes, ble Bård gjort til lendmann, som far hans hadde vært, og kongen ga ham alle de len som Brynjolv hadde hatt. Bård for hjem til gardene sine og ble brått en stor høvding. Men Hilderidsønnene fikk ingenting av arven da mer enn før. Bård fikk med konen sin en sønn som ble kalt Grim. Torolv ble værende hos kongen, høyt aktet og æret. Kong Harald bød ut stor leding og dro i hop en flåte og stevnet folk til seg fra det vide land. Han dro ut fra Trondheim og stevnet sørover langsmed landet. Han hadde spurt at en stor hær var dradd sammen omkring Agder og Rogaland og Hordaland, og at folk var samlet vidt omkring fra, både innenfra landet og østenfra Viken. Mange stor­ menn var der kommet sammen, hørte han, og de tenkte seg til å verge landet sitt mot kong Harald. 37

Kong Harald holdt sørover med hæren sin. Han hadde selv et stort skip, mannet med hirden sin. I stavnen der var Torolv Kveldulvsson og Bård Kvite og sønnene til Berdla-Kåre, Olve Nuva og Øyvind Lambe. De tolv berserkene til kongen var i saksrommet. Det bar i hop med dem sør på Rogaland, i Havsfjord. Det var det største slaget kong Harald hadde holdt, og stort mannfall på begge sider. Kongen la skipet sitt godt fram, og hardeste striden sto der. Men det endte med at kong Harald fikk seier, og Tore Haklang, Agder-kongen, falt, og Kjøtve den rike flydde, like ens alle som på fot kunne stå av hærfølget hans, på de nær som gikk kongen til hånde etter slaget. Da hæren til Harald ble mønstret, viste det seg at mange var falt og mange hadde store sår. Torolv var hardt såret, men Bård enda mer, og ingen var usåret på kongsskipet foran masten, så nær som de som jern ikke bet på, og det var berserkene. Kongen lot sårene binde på mennene sine, takket alle for deres djerve pågang, og delte ut gaver. Og mest ros fikk de han tykte hadde best fortjent den, og han lovte at de i heder skulle stige. Han nevnte særskilt skipsstyrerne, og der­ nest stavnbuene sine og de andre framskipsmennene. Dette var det siste slaget kong Harald holdt innenlands. Etter denne dag fikk han ingen motstand, og han la siden hele landet under seg. Kongen lot læge de av mennene sine som av lagnaden liv var eslet, og lot de døde gravlegge etter den skikk som dentid rådde. Torolv og Bård lå sårsyke. Torolvs sår tok til å gro, men Bårds bar døden i seg. Da lot han kalle kongen til seg, og sa til ham: «Om det så seg vil at jeg skal dø av disse sårene, da er det min bønn, konge, at du lar meg rå for arven etter meg.» Og da kongen hadde samtykt i det, sa Bård: «All arv etter meg, jord og løsøre, vil jeg at Torolv skal ha, min felle og frende. Ham vil jeg også gi konen min, og sønn min til oppfostring, for han er den jeg tror best til det av alle.» Og dette stadfestet han på lovlig vis med kongens samtykke. Deretter døde Bård, og ble stelt om og gravlagt. Stor var sorgen etter ham. Torolv kom seg igjen av sårene sine og fulgte kongen om sommeren, og stort var nå hans ry.

38

Kongen for om høsten nord til Trondheim. Da ba Torolv om lov til å fare nord til Hålogaland og se til de gavene han hadde fått av Bård, frenden sin, om sommeren. Kongen ga ham lov til det, og sendte ord og jærtegn med at Torolv skulle få alt det som Bård hadde gitt ham, lot si at gaven var gitt med kongens råd, og at han ville at det slik skulle være. Kongen gjorde nå Torolv til lendmann og ga ham alle de len som Bård før hadde hatt, og ga ham finnferden med, på samme vilkår som Bård før hadde hatt den. Kongen ga Torolv et godt langskip med fullt utstyr, og rustet ham ut på beste vis til ferden. Deretter dro Torolv av sted, og han og kongen skiltes som de beste venner. Da Torolv kom nord til Torgar, ble han vel mottatt. Han fortalte at Bård var død, og like ens det at Bård hadde gitt ham etter seg jord og løsøre og hustruen, som satt igjen etter ham. Dermed bar han fram kongens ord og jærtegn. Da Sigrid hørte disse tidender, tykte hun det var et stort tap hun hadde lidd i mannen sin; men Torolv var henne vel kjent fra før, og hun visste at han var en mann av likeste slaget, og at det var overlag gildt å bli hans kone; og siden det nå var kongens bud, så fant hun det rådeligst - og det samme gjorde vennene hennes - å gi Torolv sitt ja-ord, om da far hennes ikke skulle ha noe imot det. Deretter tok Torolv ved styringen av alt der, og ved kongssyslen like ens. Da en tid var gått, gjorde Torolv seg reiseferdig, og hadde et langskip med innpå seksti mann ombord. Dermed stevnet han nordover langsmed landet. En dag utpå kvelden kom han til Alost, der Sandnes ligger. De la skipet sitt i havn, og da de hadde tjeldet det og stelt seg, for Torolv med tyve mann opp til garden. Sigurd tok vel imot ham og bød ham være der, for de hadde fått godt kjennskap til hverandre etterat mågskapet kom i stand mellom Sigurd og Bård. Deretter gikk Torolv og følget hans inn i stuen og fikk mat og drikke. Sigurd satte seg og talte med Torolv, og spurte om nytt. Torolv fortalte om det sla­ get som hadde stått om sommeren sør i landet, og nevnte mange falne som Sigurd hadde kjennskap til. Torolv fortalte at Bård, mågen hans, hadde dødd av de sårene han fikk i slaget, og begge tykte det var et stort tap. Torolv fortalte så Sigurd om den avtalen som var kommet i stand mellom ham og Bård før han døde, og bar fram kongens ordo

39

sending om at han ville at alt det skulle stå ved lag, og synte der­ med fram jærtegnene. Deretter bar Torolv fram ærendet sitt for Sigurd og ba om Sigrid, datteren hans. Sigurd tok godt på denne saken, sa det var mange ting som talte for den: for det første det at kongen ville det slik, og for det andre det at Bård hadde bedt om det, og endelig det at han kjente Torolv og tykte datteren sin ble godt gift der. Det gikk derfor lett å få Sigurd med på dette. Festermålet kom så i stand, og bryllupet ble fastsatt; det skulle stå om høsten i Torgar. Torolv dro deretter hjem til Torgar med følget sitt, og stelte der alt i stand til et stort gjestebud og ba til seg en stor mengde folk. Mange gjeve frender av Torolv var med i laget. Sigurd gjorde seg også i stand, og kom sørover med et stort langskip og de likeste av folkene sine. Og det ble folksomt til gagns i det gjestebudet. Det viste seg brått at Torolv var en raust og storlynt mann. Han hadde en stor flokk huskarer om seg, og det viste seg snart at slikt kostet, og at det trengtes store forråd. Men det var godt år den gangen og lett å avle det som skulle til. Denne vinteren døde Sigurd på Sandnes, og Torolv arvet alt etter ham, og det var ikke lite. Hilderidsønnene dro til Torolv og reiste det kravet de mente de rettslig hadde på det godset Bjørgolv, far deres, hadde ått. Torolv ga dem dette svaret: «Etter det jeg vet om Brynjolv, og om Bård ikke minst, var de slike hedersmenn at de ville ha tildelt dere av arven etter Bjørgolv det de visste at lov og rett krevde. Jeg var til stede da dere reiste dette samme kravet mot Bård, og ikke rettere enn jeg hørte, tykte han det ingen rimelig grunn var i det, for han kalte dere frillesønner.» Hårek sa, de kunne føre vitner på at mor deres var med brudepenger kjøpt, - «men det er sant nok det,» sier han, «at vi ikke først gikk på Brynjolv, bror vår, med denne saken; der var det nå også med skyldfolk å skifte. Men av Bård ventet vi oss hederlig medferd i ett og alt, - forresten fikk nå vårt mellomværende så brå en ende. Men nå er denne arven kommet i hendene på folk som er oss uskylde, og vi kan for ingen del tie lenger med tapet vårt. Men kanhende går det nå som før, at det blir overmakten som rår, så vi ingen rett får av deg 40

i denne saken, om du ikke vil høre de vitnemål vi kan føre fram for at vi er odelsbårne menn.» Da svarte Torolv harm: «Så langt fra odelsbårne er dere at jeg har hørt sagt at mor deres var tatt med vold og som hærtatt viv til huse ført!» Dermed endte denne samtalen. Torolv gjorde en ferd opp på fjellet om vinteren og hadde et stort følge med seg, nitti mann minst. Før hadde det vært vanlig at syssel­ mennene hadde hatt med seg tredve mann, og stundom færre. Torolv hadde en mengde handelsvarer med seg. Han satte straks stevnelag med finnene og tok skatt av dem, og deretter handlet og byttet de med hverandre. Alt gikk for seg i forlikelighet og vennskap, men støk­ ken gjorde dg sitt. Torolv for vidt omkring på vidden. Men som han kom lenger øst på fjellet, spurte han at noen kylvinger var kommet vestover og for og handlet med finnene, og drev med ran også, somme steder. Torolv satte finner til å gjete på kylvingene der de for, og selv dro han av sted for å lete etter dem. I et finnetorp kom han over tredve mann, og drap alle ihop, så ikke én slapp unna. Siden kom han over en flokk på en femten-tyve mann. lalt drap de innpå hundre mann, og tok en ustyr­ telig mengde gods. Etter dette snudde de attende igjen om våren. Torolv dro til Sandnes, garden sin, og holdt seg i ro der en god stund. Om våren lot han gjøre et stort langskip med drakehode på. Dette rustet han ut på beste vis og hadde med seg sørover. Torolv sopte til seg det beste han vant alt som matnyttig var på Hålogaland dentid. Karene sine sendte han på fiske etter sild og skrei; og sel vær og eggvær var det dg flust av. Alt dette lot han føre hjem til seg. Han hadde aldri færre enn hundre frie menn på garden. Han var en raust og gavmild mann og kom seg i det beste vennskap med alle stormennene i grannelaget. Han ble en mektig mann, og la stor vinn på å være gildt utstyrt med skip og våpen. Kong Harald for denne sommeren til Hålogaland, og det ble holdt veitsler for ham både på de gardene han selv åtte, og hos lendmenn og mektige bønder. Torolv laget også til veitsle for kongen, og sparte ikke på noen ting. Det var fastsatt i forveien når kongen skulle komme dit. Torolv ba til seg en mengde med folk og hadde hos seg 41

alle de likeste mennene som der fans. Kongen hadde innpå tre hundre mann da han kom til veitslen, men Torolv hadde da alt fem hundre mann hos seg. Torolv hadde latt innrede en stor kornløe som var der, hadde fått benker inn og lot drikkelaget stå der, for det var ingen stue på garden så stor at hele denne folkemengden kunne få plass i den. Rundt veg­ gene i huset var skjoldene hengt opp. Kongen satte seg i høgsetet. Men da alle var kommet til setes inn­ over og utover fra ham, så kongen seg om, og ble rød; han sa ikke ett ord, men folk tyktes merke at han var harm. Det var en drustelig veitsle, og all mat og drikk av beste slaget; men kongen var ikke i god­ lag. Han ble der likevel i tre døgn, som han hadde tenkt. Den dagen kongen skulle dra sin vei, gikk Torolv til ham og ba om at han ville bli med ned til stranden. Kongen gikk med. Ved landet der lå det drakeskipet og fløt som Torolv hadde latt bygge, med tjeld og fullt utstyr. Torolv ga kongen skipet, og ba at han måtte dømme handlemåten etter den viljen som lå bak den: at det var derfor han hadde hatt så mange folk hos seg at kongen skulle få heder av det, og ikke for å yppe seg i makt mot ham. Kongen tok Torolvs ord godt opp, og ble nå blid og glad. Mange andre hadde også gode ord å legge inn, sa - som sant var - at veitslen var så hedrende som den være kunne, og at folk var fulgt til dørs med de gildeste gaver; og kongen åtte en stor styrke i slike menn, sa de. Torolv og kongen skiltes der­ etter i det inderligste vennskap. Kongen for lenger nord på Hålogaland, slik som han hadde tenkt, og snudde sørover igjen da det led ut på sommeren. Han for da igjen på gjesting der veitsler var laget i stand for ham. Hilderidsønnene for til kongen og ba ham til seg på tre døgns gjes­ ting. Kongen tok imot innbydelsen deres og sa fra når han ville komme. Og da tiden var der, kom kongen med følget sitt. Det var ikke mange folk der, men alt gikk for seg på beste vis, og kongen var riktig i godlag. Hårek ga seg i tale med kongen og spurte mellom annet hvorledes det var gått på ferdene hans om sommeren. Kongen svarte på det han spurte om, sa at alle hadde tatt vel imot ham og hver én gjort sitt beste. 42

«Det var vel lett å merke,» sier Hårek, «at folksomst var det i laget på Torgar.» Kongen sa at så var det. Hårek sier: «Det var som en kunne vente det, for til den veitslen var det dradd mest til huse; og du har din lykkelige lagnad, konge, å takke for at det vendte seg slik at du kom med livet fra det. Nå gikk det som rime­ lig var, at din klokskap og lykke vant, for du fikk straks mistanke om at ikke alt var så velment, da du så den store folkemengden som der var dradd sammen. Og det ble sagt meg at du lot folkene dine støtt gå full væpnet, og hadde trygt vakthold om deg natt og dag.» Kongen satte øynene i ham og sa: «Hva mener du med dette, Hårek? Vet du noe mere å fortelle meg?» Han sa: «Får jeg lov til, konge, å si det jeg vil?» «Tal du!» sier kongen. «Det tror jeg,» sier Hårek, «at om du, konge, hørte hvert ord som blir sagt når folk sitter hjemme og taler ut av sitt hjerte om den trell­ dommen, de synes du holder alt folket i, - ja, da tror jeg du ikke ville like det. Og for å si sanningen like ut, konge, så skorter det folket ikke på annet for å gå imot deg, enn mot og førerskap. Og det er ikke underlig,» sier han, «slik en kar som Torolv er, at han holder seg for likere enn alle andre. Styrke skorter det ham ikke på, og vakker er han, og en hird har han om seg som en konge. Han er grunnrik på gods, selv om han satt bare med det han selv eier, men attpå til styrer og steller han med andres gods, som var det hans eget. Du har også gitt ham store len, men nær ved var det nå at han hadde lønnet deg ille; for den skire sanning er det, at da det spurtes at du for nord til Hålogaland med ikke større mannskap enn du hadde: tre hundre mann, da lagdes den plan blant folket her at de skulle dra ihop en hær og ta deg av dage, konge! - og hele ditt følge. Og Torolv var den som sto for dette tiltaket, for han hadde fått løfte om at han skulle bli konge over Håløygjafylket og Namdølafylket. Han for siden ut og inn i hver en fjord og rundt alle øyer og samlet ihop hver mann han fikk, og hvert et våpen, og det ble da ikke gjort noe dølgsmål av at med den hæren skulle de stevne til kamp mot kong Harald. Men sant å si, konge, - selv om du hadde i minste laget med folk da dere møttes,

43

så for støkken i bøndene da de så du kom seilende. Da ble det råd tatt, å gå deg i møte med blidhet og lage til gjestebud; men meningen var, om dere ble drukne og sovnet, å gå på dere med ild og våpen. Og et prov på det er at dere - om jeg har spurt rett - ble fulgt til en kornløe, for Torolv ville ikke brenne opp stuen sin, ny og forseggjort som den er. Et annet prov er det at hvert hus var fullt av våpen og hærklær. Men da de ikke kunne komme deg til livs med svik, grep de til det som likest var: å slå fra seg for godt denne tanken. Men jeg tror alle vet å holde tett med disse planene, for det er ikke mange, spår jeg, som kjenner seg skyldfrie, om sanningen kommer fram. Nå er det mitt råd, konge, at du tar Torolv til deg og lar ham være i hirden din, bære merket ditt og være i stavnen på skipet ditt; til det er han bedre skikket enn noen annen. Men om du vil at han skal være lendmann, gi ham da len sør i Fjordene; der har han hele ætten sin. Da kan du ha tilsyn med at han ikke blir deg for stor. Men syslen her på Hålogaland skulle du gi i hendene på folk som kan måtehold og med troskap vil tjene deg, og som her har sin ætt og med frendskap er knyttet til dem som før har hatt slikt verv her. Jeg og bror min skal stå rede på dagen til alt du vil nytte oss til. Far vår hadde lenge kongesyslen her, og den var i gode hender hos ham. Lett er det ikke for deg, konge, å finne de rette menn til å styre der du så sjelden kan komme selv. Landet her nord er for armt til at du kan ta hele hæren med hit, og med lite følge kommer du nok ikke oftere, så upålitelig som meget av folket her er.» Kongen ble styggelig harm da han hørte dette, men talte sindig, som hans vane var når han spurte tidender som hadde meget på seg. Han spurte om de mente Torolv nå var hjemme i Torgar. Hårek svarte at det var ikke rimelig: «Torolv har vett nok til å akte seg for å komme i veien for dine folk nå, konge; for han må nok regne med at ikke alle er så ordvåre at ikke du, konge, skulle få nyss om disse tidender. Han for nord til Alost så snart han hørte at du var på vei sørover.» Kongen talte lite om denne saken med folk, men det merktes på ham at han festet lit til det som var blitt fortalt ham. Deretter for kongen sin vei. Hilderidsønnene fulgte ham av huse på verdig vis med gaver, og han lovte dem sitt vennskap. Brørne gjorde seg ærend inn i Namdal, og for i krok jevnsides kon­ 44

gen, slik at de råkte ham nå og da; og han tok støtt godt opp det de hadde å fortelle. Det var en mann som hette Torgils Gjallande. Han var gardskar hos Torolv og den han satte mest pris på av huskarene sine. Han hadde fulgt Torolv på vikingferdene hans, og vært hans stavnbu og merkes­ mann. Torgils hadde vært med i Havsfjord i kong Haralds hær, og styrte da det skipet som Torolv åtte og hadde ligget i viking med. Tor­ gils hadde store krefter og et mot som få. Kongen hadde gitt ham vennegaver etter slaget og lovt ham sitt vennskap. Torgils var styrer på garden i Torgar når Torolv ikke var hjemme, og rådde da for alt der. Før Torolv for hjemmefra, hadde han lagt fram all den finneskatten han hadde hatt med seg fra fjellet og som kongen åtte. Han ga den i hendene på Torgils og ba ham føre den til kongen, såfremt han ikke selv kom hjem til den tid kongen for forbi der på vei sørover. Torgils gjorde i stand et stort og godt lasteskip som Torolv åtte, bar skatten ombord og tok med seg innpå tyve mann. Dermed seilte han sørover etter kongen og fant ham inne i Namdal. Og da Torgils råkte kongen, bar han fram Torolvs hilsen og sa at han kom med finneskat­ ten til ham fra Torolv. Kongen så på ham og sa ingenting, men folk merket at han var harm. Torgils gikk deretter bort og tenkte han fikk prøve å få kongen i tale en dag han var mer i godlag. Han gikk til Olve Nuva og fortalte ham alt, slik det hadde gått for seg, og spurte om han visste hva dette betydde. «Nei, jeg vet ingen ting,» sier Olve, «men jeg har merket at kongen tagner hver gang Torolv blir nevnt; slik har det vært siden vi var i Leka, og jeg har en mistanke om at han er blitt baktalt. Om Hilderid­ sønnene vet jeg at de sitter lange stunder og taler i enrom med kon­ gen, og det er lett å merke på ordene deres at de er Torolvs uvenner. Men dette skal jeg fort få visshet om av kongen.» Deretter gikk Olve til kongen og sa: «Torgils Gjallande, din venn, er kommet hit med den skatten som er oppkrevd i Finnmark og som du skal ha, og skatten er denne gan­ gen meget større enn den før har vært, og varen meget bedre. Han vil gjerne se en god ende på ærendet sitt, og gjør nå så vel, konge! å gå bort og se, for maken til gråverk skal en lete etter.» Kongen svarte ingen ting, men gikk likevel dit skipet lå. Torgils pak-

45

ket straks ut varen og synte kongen den. Og da kongen så at det var sant at skatten var meget større og bedre enn den før hadde vært, lyste det opp i andletet hans, og Torgils kunne nå få talt med ham. Han ga kongen noen beverskinn som Torolv sendte ham, og enda noen kostbare ting som han hadde fått tak i på fjellet. Kongen ble da glad og spurte etter det som hadde hendt Torolv og følget hans på fer­ dene deres. Torgils sa greit fra om alt. Da sa kongen: «Sørgelig er det, at Torolv ikke skal være meg tro, men stå etter å bli min banemann.» Da svarte mange som sto der, og alle på samme vis, sa det måtte være vonde menneskers baktale, om slikt ble kongen fortalt, og at Torolv sikkert var uskyldig. Det endte med at kongen sa, det var det han selv helst ville tro. Og han var nå lett å komme ut av det med for Torgils i alt de hadde å tales ved om, og de skiltes forlikte. Da Tor­ gils råkte Torolv igjen, fortalte han ham hvorledes alt var gått. Torolv dro denne vinteren atter til Finnmark, og hadde med seg innpå hundre mann. Han for fram nå som vinteren før, holdt kjøp­ stevne med finnene, og for vidt omkring på vidden. Og som han kom langt østpå, og ferden hans spurtes der, kom det kvener til ham og sa, de var sendt av Faravid, kongen av Kvenland; karelerne herjet i landet hans, sa de, og han hadde sendt dem for å be Torolv komme dit og hjelpe ham. Det var med i ordsendingen, at Torolv skulle få like stor del av hærfanget som kongen, og hver én av mennene hans like meget som tre kvener. Hos kvenene var det lov, at kongen skulle ha tredjedelen av hærfanget, etter at han på forhånd hadde tatt av til seg alle beverskinn, sobelskinn og kvitrevskinn. Torolv la denne saken fram for karene sine og ba dem selv velge om de ville fare eller ikke. De fleste valgte å la det stå til, siden så stor vin­ ning var i vente, og det ble avgjort slik, at de for østover med sende­ mennene. Finnmark er umåtelig vid. I vest ligger havet, og fra det skjærer store fjorder seg inn, like ens i nord og hele veien øst om landet. I sør ligger Norge, og Finnmark favner om nesten hele innlandet like langt sør­ over som Hålogaland strekker seg på sjøsiden. Østenfor Namdal er Jemtland, og så Helsingland, så Kvenland, så Finnland, så Karelen; men Finnmark ligger ovenfor alle disse landene, med fjellbygder vidt 46

omkring innover i daler og langs strender. I Finnmark finnes det uhorvelig store vatn, og omkring disse vatnene ligger store skogvidder. Langsetter landet, fra ende til annen, ligger høye fjell, og de kalles Kjølene. Som Torolv kom øst til Kvenland og råkte kong Faravid, gjorde de seg straks i stand til ferden. Kvenene hadde tre hundre mann og nord­ mennene det fjerde hundre. De for den indre leien om Finnmark, og kom etsteds på fjellet over de kareler ne som før hadde herjet på kve­ nene. Da karelerne været ufred, flokket de seg i hop og gikk imot, og ventet seg seier nå som før. Men da slaget tok til, gikk nordmennene hardt på, for de hadde enda sterkere skjold enn karelerne. Det ble da karelerne som fikk holde for, mange falt og somme flydde. Kong Fara­ vid og Torolv tok en umåtelig mengde gods her, og snudde så attende til Kvenland. De skiltes i vennskap, og Torolv og følget hans dro til Finnmark igjen. Fra fjellet la Torolv veien ned til Vefsn, og for så først til garden sin på Sandnes. Der holdt han seg i ro en stund, og for om våren med følget sitt sørover til Torgar. Da han kom dit, ble det sagt ham at Hilderidsønnene hadde vært i Trondheim om vinteren hos kong Harald, og det med, at de nok ikke hadde spart på å baktale Torolv for kon­ gen; og Torolv ble mangt fortalt om hva baktalen deres gikk ut på. Han svarte på dette vis: «Slik løgn vil ikke kongen feste lit til, hvor meget de enn prøver. Det fins ingen rimelig grunn til at jeg skulle svike ham, for han har i mange ting gjort storlig vel imot meg og aldri noen ting vondt. Og så langt fra er det at jeg ville gjøre ham mén, selv om jeg hadde evne til det, at jeg meget heller vil være hans lendmann enn kalles konge i et land der en annen rådde, som kunne gjøre meg til sin trell så fort han ville.» Hilderidsønnene hadde vært hos kong Harald denne vinteren og hatt med seg huskarene og grannene sine. Brørne var ofte i samtale med kongen, og talte Torolvs sak på sin egen måte nå som før. Hårek spurte: «Var du vel fornøyd med finnskatten, konge, som Torolv sendte deg?» «Visselig!» sa kongen. 47

«Da ville du nok blitt undren til gagns,» sier Hårek, «hadde du sett alt det du rettelig skulle hatt; men nå var det langt fra dét. Storslumpen var det, Torolv tok unna til seg selv. Han sendte deg som gave tre beverskinn, men jeg vet visst, at han hadde tredve slike, som du med rette åtte; og på samme vis er det gått med andre ting skulle jeg tro. - Det kan du lite på, konge, at gir du syslen i hendene på meg og bror min, skal det bli større skatter som når deg!» Alt det vonde de sa om Torolv, bar følgesmennene deres fram vitne på, og det endte med at kongen ble styggelig harm. Om sommeren for Torolv sør til Trondheim, til kong Harald. Han hadde med seg all skatten og meget annet gods, og nitti velrustete menn. Og som de kom til kongen, ble de vist til setes i gjesteskålen og vårtet opp på stormannslig vis. Senere på dagen gikk Olve Nuva til Torolv, frenden sin. De tåltes ved, og Olve fortalte at Torolv ble baktalt på det verste og at kongen lydde på det folk sa. Torolv ba Olve først tale hans sak for kongen, - «for jeg,» sa han, «kommer ikke til å orke mange ordene, om så er, at kongen tror mer på vonde folks baktale enn på det jeg i sannhet og troskap gjør for ham.» Dagen etter kom Olve igjen til Torolv, og sa at han hadde talt hans sak for kongen, - «men like klok er jeg,» sier han, «på hva han tenker inst inne.» «Så skal jeg selv gå til ham,» sier Torolv. Han så gjorde, gikk til kongen, som da satt til bords. Og da han kom inn, hilste han kongen. Kongen svarte på hans hilsen og bød å gi Torolv å drikke. Torolv sa at han var der med skatten som kongen skulle ha av Finnmark, - «og andre ting har jeg også å bringe deg, konge,» sier han, «til pant på mitt vennskap; for dét vet jeg, at lønnsomst brukt er alt det jeg gir for å vinne din takknemlighet.» Kongen sa at han vel måtte vente seg bare det som godt var av Torolv, - «for jeg har,» sier han, «av deg ingenting annet fortjent; like­ vel blir så ymse sagt om hvor omtenksom du er for å gjøre meg tillags.» «Løyet er det om meg,» sier Torolv, «om noen sier at jeg har vist utroskap mot deg, konge! Jeg tror at de som har båret slikt i deg er mindre dine venner enn jeg er. Og dét er i alle fall tydelig, at de helt 48

og fullt vil være mine uvenner; men da er det også mest trolig, at de dyrt får bøte det, blir vi såsant alene om oppgjøret!» Dermed gikk Torolv bort. Dagen etter redet han ut skatten, og kongen selv var til stede. Og da alt var redet ut, bar Torolv fram noen beverskinn og sobelskinn og sa at dette ville han gi kongen. Mange som sto der, roste det han gjorde og sa det var vennskap verdt; men kongen sa at Torolv selv alt hadde sørget for lønn til seg. Torolv svarte at han med troskap hadde gjort alt det han kunne for å tekkes kongen, - «og om han enda ikke er tilfreds,» sier han, «så vet jeg ingen råd. Lærte kongen meg å kjenne den tid jeg var hos ham og sto i hæren hans, og det tykkes meg under­ lig, om kongen nå holder meg for en annen mann enn den han da lærte å kjenne.» «Vel skikket du deg, Torolv,» sier kongen, «den tid du var med oss; og jeg tror det likeste var, nå også, at du kom i hirden min. Ta ved merket mitt, og bli den fremste av mine hirdmenn! Da kan ingen bak­ tale deg, når jeg dag og natt kan ha for øye hvorledes du deg tér.» Torolv så seg om til begge sider: Der sto huskarene hans. Han sa: «Tungt vil det falle meg å skilles ved dette følget. Du, konge, må rå for rang og len, men følgesmennene mine gir jeg ikke fra meg, så lenge midlene strekker til, om jeg så får bare mitt eget å rutte med. Men det er min bønn, konge, og mitt ønske, at du kommer som gjest hjem til meg og får høre hva folk du tror på, har å fortelle, og hva for vitne­ mål de gir meg i denne saken. Gjør så siden det som rett og sannhet byr!» Kongen svarte at han ikke kom til å fare på gjesting til Torolv oftere. Dermed gikk Torolv fra ham, og gjorde seg i stand til hjemferd. Da han var dradd sin vei, ga kongen syslen på Hålogaland, som Torolv hadde sittet med, i hendene på Hilderidsønnene, og like ens finnferden. Og han gjorde til kongsgods garden i Torgar og alt det Brynjolv hadde ått, og ga Hilderidsønnene tilsynet med det. Deretter sendte han menn med jærtegn til Torolv for å si ham hva han hadde bestemt. Torolv lot da bære ut på skipene sine alt det løsøret han kunne få med seg, og tok med alt folket sitt, både fri og trell, og for siden nord til Sandnes. Og der satt Torolv med like mange folk om seg som før, og var kaksen den samme. 4. Norrøn saga I

49

Hilderidsønnene tok ved syslen på Hålogaland. Ingen torde mukke, da kongens makt sto bak, men mange, som var Torolvs frender og venner, var ille nøyd med dette skiftet. Om vinteren dro Hilderidsønnene opp på fjellet, og hadde tredve mann med seg. Finnene tykte det var langt mindre ruv i disse syssel­ mennene enn i Torolv på hans tid, og det gikk meget tråere å få inn skatten. Samme vinteren dro Torolv opp på fjellet med hundre mann. Han for bene veien øst til Kvenland, og råkte kong Faravid. De rådla med hverandre, og ble enige om å dra opp på fjellet nå som vinteren før. De hadde fire hundre mann med seg, og for først ned i Karelen. Der gikk de løs på bygder som de trodde seg mannsterke nok til å greie, herjet og tok en umåtelig mengde gods. Ut på vinteren dro de attende, og for til Finnmark. Og da våren kom, dro Torolv hjem til garden sin. Han sendte da noen av karene sine til Vågen på skreifiske, og andre på sildefiske, og lot dra til huse forråd av alle slag. Torolv åtte et stort havskip. Det var forseggjort som best på alle vis og var malt nesten overalt ovenfor vannlinjen og hadde seil med blå og røde render i; alt utstyret ellers på skipet var dg av beste slaget. Dette skipet lot Torolv sette i stand og mannet det med huskarene sine. Han lot bære ombord skrei og huder og sauskinn; en mengde gråverk og annen skinnvare som han hadde hatt med seg fra fjellet, la han også med, og det var ikke småting det gjaldt. Med dette skipet lot han Torgils Gjallande seile vestover til England for å kjøpe klær og andre ting som han trengte. De holdt sørover langs med landet og stakk siden til havs og kom fram til England. Der gikk handelen godt for dem, og de lastet skipet med kveite og honning, vin og klæsvarer, og satte kursen hjemover igjen om høsten. De fikk god bør, og kom av havet ved Hordaland. Samme høsten for Hilderidsønnene til kongen med skatten. Mens de redet ut, var kongen selv til stede og så på. Han sa: «Er nå dette all den skatten som dere tok inn i Finnmark?» «Ja,» sa de. «Både langt mindre,» sier kongen, «og låkere er skatten nå enn den tid Torolv for og krevde den; og enda sa dere, at han stelte ille med syslen.»

50

«Det er godt, konge,» sier Hårek, «at du har bitt merke i hvor stor skatt som vanligvis kommer fra Finnmark; for da har du et bedre mål på hvor meget du mister, om Torolv får holde på til han har ødelagt all finnskatten for deg. Vi har vært tredve mann der oppe i vinter, slik som sysselmennene før har brukt være; men så kom Torolv der med hundre mann, og han hadde lovt på, fikk vi spurt, at han ville ta meg og bror min av dage, og like ens alle som fulgte oss. Og den grunnen han ga, var, at du, konge, hadde gitt i hendene på oss den syslen som han selv ville ha. Vi visste da ikke bedre råd enn å vike unna, så vi slapp å treffe ham, og kom derfor ikke lang stubben fra bygdene innover fjellet. Men Torolv han for over hele Finnmark med en hær av folk; han fikk all handelen, og til ham betalte finnene skatt, og han gikk god for, at dine sysselmenn ikke skulle få sette foten i Finnmark. Meningen hans er å gjøre seg til konge der nordpå, både over Finnmark og Hålogaland, og det er plent utrolig alt du finner deg i av den mannen! Hvor meget det er Torolv har dradd til seg fra Finnmark, fins det nå sikre vitnemål om, for den største knarren som på Hålogaland var, ble rustet ut i vår på Sandnes, og det het seg, at Torolv åtte alene all lasten ombord. Såvidt jeg vet, var den nærpå fulllastet med gråverk, og jeg skulle tro der fans mer bever og sobel inni­ blant, enn det Torolv sendte deg. Det var Torgils Gjallande som for med skipet, og jeg tror han har seilt vestover til England. Men vil du få full visshet om dette, så hold utkik etter Torgils når han kommer østover igjen; for jeg spår at det fins ikke det skip som har båret dyrere last i våre dager. Og med full sanning tror jeg å kunne si, at du, konge, eier hvert bidige grann der ombord.» Håreks følgesmenn sannet alt han hadde sagt. Og her fans ingen som kunne si et ord imot. Sigtrygg Snarfare og Hallvard Hardfare hette to brør som var hos kong Harald. De var fra Viken. Morsætten sin hadde de i Vestfold, og de regnet seg i slekt med kong Harald. Far deres var av en ætt som hadde hatt hjemme på begge sider av Gautelven. Han hadde ått gard på Hising og vært en umåtelig rik mann. Nå hadde brørne tatt arv etter far sin. De var fire brør ialt; de to yngste hette Tord og Torgeir, og de var nå hjemme og styrte garden. Sigtrygg og Hallvard for alle sendeferder for kongen, både innen­ 51

lands og utenlands, og mang en farlig ferd hadde de vært ute på, enten det nå gjaldt å ta livet av folk, eller hjemsøke og ta eiendommen fra dem som kongen på det vis lot straffe. De hadde en mannsterk flokk om seg. Folk flest hadde lite til overs for dem, men kongen satte dem høyt. De var makeløst spreke karer både til fots og på ski, og til sjøs kom de også fortere fram enn andre folk. Modige var de dg så det forslo, men visste å se seg for. Disse brørne var hos kongen på den tid det nå fortelles om. Om høsten for kongen i veitsler omkring på Hordaland. Så en dag lot han kalle Hallvard og Sigtrygg til seg, og da de kom, ba han dem dra avsted med følget sitt og holde utkik etter det skipet Torgils Gjal­ lande for med, - «og som han seilte vest til England med i sommer. Før skipet til meg,» sier han, «med alt som på det er, uten folkene: la dem fare sin vei i fred, med mindre de setter seg til motverge.» Brørne var straks rede til det, tok hver sitt langskip og dro ut for å lete etter Torgils og følget hans. De fikk spurt at han var kommet østover igjen og hadde seilt nordover med landet. De satte etter dem nordover, og nådde dem igjen i Furusund. De skjønte straks at det var Torgils’ skip, og la inntil det på utsiden med det ene langskipet, mens somme gikk i land og ut på skipet over landgangen. Torgils og karene hans ventet ingen fare og hadde ikke øynene med seg, visste ikke ordet av før en stor flokk fullvæpnete menn sto på skipet. De ble alle tatt til fange og deretter leidd i land, våpenløse og uten andre klær enn dem de sto og gikk i. Men Hallvard og hans folk dro inn land­ gangen, løste landtauene og halte skipet ut; dermed gjorde de helvending og seilte sørover igjen benest til kongen og førte ham skipet og alt som ombord var. Og da lasten ble båret av skipet, så kongen at her var rikdommer ombord, og at det ikke var løgn det Hårek hadde sagt. Men Torgils og karene hans fikk seg båtskyss med andre, og tok veien til Kveldulv og Grim og fortalte hva for en misferd de hadde hatt. De ble likevel godt mottatt. Kveldulv sa at nå ville det nok gå slik som han lenge hadde hatt aning om, at Torolv ikke for all tid og stund ville ha lykke av vennskapet med kong Harald, - «og lite,» sier han, «brydde jeg meg om dette tapet Torolv nå har lidd på sin eien­ dom, om ikke verre ting var i vente. Men nå som før er jeg redd for, 52

at Torolv ikke har de rette mål på seg selv overfor slik en overmakt som den han nå har med å gjøre.» Og han ba Torgils si til Torolv, at hans fars råd var, at han for bort fra landet, - «for kanhende,» sier han, «kommer han bedre i det, går han i tjeneste hos Englandskongen eller danekongen eller sveakongen.» Siden ga han Torgils en rorskute med fullt utstyr, og attpå til tjeld og niste og alt de trengte til ferden. Dermed dro Torgils og de avsted, og stanset ikke før de kom nord til Torolv. De fortalte ham så hva som hadde hendt på ferden. Torolv tok skaden sin med ro; han skulle nok alltids få sitt utkomme, sa han, - «og det er godt å ha sameie med landsens konge!» Siden kjøpte Torolv mel og malt og annet som han trengte til underhold for folket sitt. Huskarene kom nok ikke til å gå så staskledde som han én tid hadde tenkt seg, sa han, men det fikk ikke hjelpe. Somme av jordeiendommene sine solgte han, andre satte han i pant, og greidde utgiftene sine nå som før. Han hadde ikke færre folk hos seg nå enn før om vintrene, heller noen flere. På samme vis var det med vennegilder og gjestebud; han la mere ut til slikt nå enn noen gang før. Han var hjemme hele denne vinteren. Da våren kom og snø og is tinte, lot Torolv sette ut et stort langskip han åtte, stelte det i stand og mannet det med huskarene sine, mer enn hundre i tallet. Likere mannskap skulle en lete etter, og væpnet var de på aller beste vis. Og da bør kom, seilte Torolv med skipet sørover langsmed landet. Og som han kom sør om Bjørøy, tok de ytre leien utenfor alle øyene, stundom så langt ut at de så sjøen midt i liene. Slik lot de det gå sør­ etter rundt landet, og fikk ingen tidender av folk, før de kom øst i Viken; da spurte de at kong Harald var der i Viken, og at han tenkte å fare til Opplandene om sommeren. Folket i landet visste ingenting om Torolvs ferd. Han fikk god bør, og seilte sørover til Danmark. Der­ ifra for han i austerveg og herjet der om sommeren; men vinningen var skral. Utpå høsten seilte han vestover igjen til Danmark. Det var ved den tid Øyrestevnet sluttet. Der hadde det som vanlig vært en mengde med skip fra Norge om sommeren. Torolv bidde til alle disse hadde seilt sin vei, og lot ingen få nyss om seg.

53

En dag utpå kvelden seilte han inn til Mostrarsund. I havnen der lå en stor knarr, som var kommet fra Øyr. Tore Truma hette han som styrte den. Han var kong Haralds årmann og sto for garden hans på Tromøy. Det var en stor gard, og kongen satt lange stunder der når han var i Viken, så det var store forråd som trengtes til den garden. Tore hadde derfor dradd til Øyr for å kjøpe last: malt og kveite og honning, og hadde brukt mange penger som kongen åtte, til dette. Torolv la inntil skipet, og bød Tore og karene hans høve til å verge seg. Men da Tore hadde altfor lite folk til å kunne stå seg imot den overmakten Torolv hadde, overga han seg. Torolv tok skipet og hele lasten, og satte Tore i land på øya. Dermed seilte Torolv med begge skipene nordover langsmed landet. Da de kom utenfor Gautelven, la de seg til og bidde på natten. Og da det var blitt mørkt, rodde de langskipet opp i elven og styrte mot den garden som Hallvard og Sigtrygg åtte. De kom dit før daggry, slo manngard om husene og gjorde hærrop. Ved det våknet de som inne var, for opp med én gang og trev våpnene sine. Torgeir tok straks spranget ut av sovestuen der han lå. Det var en høy skigard rundt husene, og Torgeir løp bort til den, grep med hånden opp på en gard­ staur og kastet seg over skigarden; men like ved der sto Torgils Gjal­ lande. Han veivet sverdet etter Torgeir og råkte hånden hans og hogg den av mot gardstauren. Dermed løp Torgeir til skogs. Men Tord, bror hans, ble felt, og over tyve mann med ham. Deretter rante de til seg alt som verd hadde der, og brente garden. For så elven nedover igjen til havs. De fikk god bør, og seilte nordover til Viken. Da råkte de på enda et stort kjøpskip; det åttes av noen vikværinger og var lastet med malt og mel. Torolv la inntil skipet, og folkene der ombord skjønte at ingen motstand ville nytte, og overga seg. De gikk i land våpenløse, og Torolv og mennene hans tok skipet og lasten og for sin vei. Torolv hadde da tre skip, som han stevnet vest over Folden. De seilte så den vanlige leien til Lindesnes og for så fort de bare kunne, men gjorde nesran og strandhogg der de kom til. Fra Lindes­ nes og nordover seilte de mere utenskjærs, men når de kom inn til land, rante de. Da Torolv kom nord til Fjordene, snudde han av fra leien og inn­ 54

over, og for til Kveldulv, far sin. Der ble de vel mottatt, og Torolv for­ talte far sin alt som hadde hendt på ferdene hans om sommeren. Torolv ga seg til der en liten stund, og da han for, fulgte Kveldulv og Skallagrim ham ned til skipet. Før de skiltes, tåltes de ved, og da sa Kveldulv: «Stort annerledes er det ikke gått, Torolv, enn jeg spådde deg dengang du for til kong Haralds hird: at slik ville det ende med deg, at det hverken ble deg eller oss, frendene dine, til lykke. Og nå har du grepet til det jeg mest av alt advarte deg mot: å prøve krefter med kong Harald. For selv om du nok har både mot og alle andre evner i rikt mål, har du ikke fått den lykke i arv som trengs for den som yppes vil med kong Harald. Ingen andre her i landet er kommet vel fra dét, hvor stor makt og mannehjelp de enn satt med. - Det bæres meg for, at dette møte blir vårt siste, og rimelig lagnad var det, om du, den yngste, levde lengst av oss to; men jeg er redd for, det vil annerledes gå.» Deretter steg Torolv ombord i skipet sitt og for sin vei. Det er ikke fortalt at noe særs hendte på resten av ferden hans. Han kom hjem til Sandnes og lot bære til gards alt det hærfanget han hadde hatt med seg hjem, og lot sette opp skipene. Det skortet ham nå ikke på det han skulle fø folkene sine med den vinteren. Han holdt seg nå i ro hjemme hele tiden, og hadde ikke mindre folk om seg enn vintrene før.

Det var en mann som hette Yngvar, en mektig og rik mann. Han hadde vært lendmann under de førre kongene, men da Harald kom til makten, slo han seg til hjemme og tjente ikke kongen. Yngvar bodde i Fjordene. Han var gift og åtte en datter som hette Bera. Hun var eneste barnet hans og skulle arve ham. Grim Kveldulvsson ba om å få Bera til kone, og det ble gjort avtale om det. Grim fikk Bera vinteren etter at han og Torolv hadde skilts om sommeren. Grim var da i midten av tyveårene og alt skallet blitt; han ble derfor kalt Skallagrim. Han hadde ved denne tid all styringen på farsgarden og var den som sørget for alt som trengtes; men Kveld­ ulv var enda rask og rørig. De hadde en hel skokk frie menn hos seg, og mange av dem var folk som hadde vokst opp der på garden og var på lag jevnaldrende med Skallagrim. Storslumpen av dem var kraft­ 55

karer av likeste slaget; for Kveldulv og Skallagrim så meget på styrken, når de valgte folk til sine følgesmenn, og lærte dem å jenke seg etter husbonds lynne. Skallagrim var far sin lik i vekst og styrke, i skinn og sinn. Kong Harald satt i Viken, mens Torolv var på hærferd. Om høsten for han til Opplandene, og derifra nord til Trondheim og satt der om vinteren og hadde mange folk om seg. I kongens følge var også Sigtrygg og Hallvard, som nå hadde fått spurt hvorledes Torolv hadde stelt med garden deres på Hising, og hva for skade han hadde gjort på folk og eiendom der. De minte kongen alt i ett om dette, og like ens om det at Torolv hadde øvd ransverk mot kongen og hans undergivne og faret med herjing innen landets grenser. Brørne ba nå kon­ gen om lov til å dra avsted med det mannskapet de pleide å ha, og ta Torolv hjemme. Kongen svarte slik: «Gode nok grunner kan dere synes å ha til å ta Torolv av dage; men jeg er redd for, dere har altfor liten lykke å rutte med til et verk som dette. Med Torolv holder dere ikke mål, hvor djerve og dugelige karer dere enn tykkes være.» Brørne svarte at dét skulle snart syne seg, fikk de såsant kongens samtykke. De hadde ofte våget skinnet sitt, sa de, der de hadde mindre å hevne på folk enn her, og som oftest blitt seier unt. Da våren kom, gjorde folk seg rede til utferd. Da som før drev Hall­ vard og bror hans og gnog på denne saken for kongen. Han sa da, at han ga dem lov til å ta livet av Torolv, - «og jeg vet,» sier han, «at dere vil føre meg hodet hans, når dere kommer attende, og mange kostbare ting attpå til; men likevel er det folk som ymter om,» la han til, «at om dere seiler nordover, så vil dere både seile og ro sørover igjen!» De gjorde seg nå i stand det forteste de kunne, og hadde to skip og halvannet hundre mann. Og da de var ferdige, stevnet de ut fjorden for nordøstvind; men det er motvind langs kysten nordover. Kong Harald satt på Lade da Hallvard og bror hans dro avsted. Men ikke før var de av garde, så gjorde kongen i all skynding seg i stand og gikk ombord på flåten sin. De rodde innetter fjorden, gjennom Skarnsund og videre over Beitsjø inn til Eldaeid. Der satte han igjen skipene, og for nordover eidet til Namdal, tok der noen langskip som 56

bøndene åtte, og gikk ombord i dem med alt mannskapet sitt. Han hadde med seg hirden sin og innpå tre hundre mann i alt. Av skip hadde han fem eller seks, og alle store. De fikk kvass motvind, og rodde dag og natt alt de orket. Nettene var nå farlyse. En kveld etter solefall kom de til Sandnes. Nedenfor garden der lå et stort langskip med tjeld over og fløt, så de. De kjente skipet, skjønte det var Torolvs. Han hadde gjort det seilklart og tenkte seg bort fra landet, og hadde nå latt stelle til avferdsgilde. Kongen ba folkene sine gå av skipene til siste mann, og lot sette opp merket sitt. Det var ikke lang stubben til gards, og vaktmennene til Torolv satt inne ved drikken og hadde ikke gått på vakten enda. Ikke et menneske var ute, alle satt inne ved drikken. Kongen lot slå mannring om stuen, og dermed satte de i hærrop og lot stridsluren gjalle. Da Torolv og de hørte det, sprang de til våp­ nene sine, for hver mann hadde sin fulle væpning hengende på veg­ gen over setet sitt. Kongen lot rope ut ved stuen, at kvinner, unger og gamlinger, treller og alt ufritt folk skulle få gå ut. Sigrid husfrue gikk da ut, og med henne alle kvinnene som inne var, og like ens de andre som var blitt fri utgang lovt. Sigrid spurte etter om sønnene til Berdla-Kåre var der. De gikk fram begge to og spurte hva hun ville dem. «Følg meg til kongen!» sa hun. De gjorde det. Da hun kom til kongen, sa hun: «Kan det nytte, herre, å prøve å få forlik i stand mellom Torolv og deg?» Kongen svarer: «Vil Torolv legge ned våpnene og gi seg i min vold på nåde, skal han få beholde liv og lemmer. Men mennene hans skal lide straff etter sine gjerninger.» Deretter gikk Olve Nuva til stuen og lot kalle Torolv ut og sa ham det vilkåret kongen hadde satt. Torolv svarer: «Noe tvangsforlik tar jeg ikke imot. Be du kongen gi oss lov til å gå ut, så får da lagnaden for resten råde!» Olve gikk til kongen og sa hva Torolv ba om. Kongen sa: «Sett ild på stuen! Jeg vil ikke slåss med dem og øde folkene mine. 57

Jeg vet at Torolv kommer til å gjøre stygg skade på mannskapet vårt, skal vi gå på ham utendørs. Det blir strevsomt nok å komme ham til livs inne, selv om han har mindre folk enn vi.» Deretter satte de ild på stuen, og det fenget fort, for tømmeret var tørt og bordverket tjærebredd og taket tekt med never. Torolv ba mennene sine rive ned bordveggen som var mellom stuen og forstuen, og det var snøgt gjort. Da de hadde fått tak i golvstokken, grep så mange som håndfeste fikk, om denne ene stokken, og kjørte enden på den mot hjørnet av stuen så hardt at novene føk av på utsiden, og veggene revnet fra hverandre, så det ble en stor utgang. Der gikk nå Torolv ut, først, og etter ham Torgils Gjallande, og så mann etter mann. Dermed tok kampen til. For en stund var det slik at stuen gjorde gagn som ryggvern for Torolv og dem; men da den tok til å brenne for alvor, for ilden løs på dem. Og det var nå også mange av dem som falt. Da sprang Torolv fram og hogg til begge sider, stevnet dit som kongens merke var. Da falt Torgils Gjallande. Men som Torolv kom fram til skjoldborgen, kjørte han sverdet gjennom den mannen som merket bar. Da sa Torolv: «Nå gikk jeg tre fot for stutt!» Da sto både sverd og spyd mot ham, men selve kongen ga ham banesåret, og Torolv stupte fram på føttene til kongen. Da ropte kon­ gen og ba dem slutte og ikke drepe flere folk. Og dermed ble det. Der­ etter ba kongen mennene sine gå ned til skipene. Til Olve og bror hans sa han: «Ta nå Torolv, frenden deres, og la liket hans bli stelt med og grav­ lagt på ærefull vis; gjør like ens med de andre som her er falt, og la sårene binde på dem som det er von til liv med. Ingen skal her rane, for dette er alt min eiendom.» Deretter gikk kongen ned til skipene, og mestedelen av mannskapet fulgte ham. Da de var kommet ombord, tok mennene til å binde om sårene sine. Kongen gikk omkring på skipet og så på sårene deres. Han så én som satt og viklet om et flengesår. Det såret var det ikke Torolv som hadde gitt, sa kongen, - «det var annet bett i hans våpen, og ikke tror jeg det er mange som binder om de sårene, han ga. Stor skade er det å miste slike menn!»

58

Alt i dagrenningen lot kongen heise seil, og stevnet sørover så fort det unna bar. Og som det led på dagen, møtte de rorskip i hopetall i hvert sund mellom øyene søretter; det var alt sammen folk som tenkte seg nordover til Torolv; for han hadde hatt speidere ute helt sør til Namdal og vide omkring på øyene, og de var kommet under vær med at Hallvard og bror hans var på vei nordover med stort følge for å gå løs på Torolv. Men brørne hadde hatt motvind hele tiden, og var blitt liggende i den ene havn etter den andre, så ordet hadde fart foran dem landveies nordover, slik at speiderne til Torolv hadde fått nyss om det. Derfor var denne hærsamlingen kommet i stand. Kongen seilte for strykende bør til han kom til Namdal. Der lot han etter skipene, og for landveien til Eldaeid. Der gikk han ombord på skipene sine, som han hadde latt etter, og stevnet så med følget sitt til Lade. Disse tidender spurtes brått og nådde også Hallvard og bror hans der de lå. De snudde da, og for attende til kongen, og hadde bare skam av ferden sin, syntes folk. Olve Nuva og Øyvind Lambe ga seg til en tid på Sandnes og lot stelle med likene av dem som der var falne. De stelte og gravla Torolvs lik etter den skikk som rådde når gjeve menn skulle i jorden, og satte bautasteiner etter ham. De syke lot de få læking, og de hjalp også Sigrid med ordningen av gardsstellet. All buskapen var berget, men mestedelen av innboet og bordstellet og klærne til folk var brent. Og da brørne var ferdige, for de sørover og kom til kong Harald rnens han var i Trondheim, og ble værende hos ham en tid. De var stille av seg og talte lite med folk. Så en dag gikk de to brørne fram for kongen. Olve sa: «Det er vår bønn, konge, at du gir oss lov til å fare hjem til gardene våre - etter det som nå er hendt. For vi orker ikke lenger å ha bord og benk i lag med de menn som bar våpen på Torolv, frenden vår.» Kongen satte øynene i ham, og svarte temmelig morskt: «Nei, det gir jeg dere ikke lov til. Her skal dere være, hos meg!» Brørne gikk fra ham og tilbake til plassene sine. Dagen etter satt kongen i tingstuen. Han lot da kalle Olve og bror hans dit. «Nå skal dere få endelig svar,» sier han, «på bønnen deres om å få

59

fare hjem. Dere har nå vært hos meg en tid, og har skikket dere vel, støtt gjort alt som best, og jeg har likt dere godt på alle måter. Jeg vil nå, Øyvind, at du drar nord til Hålogaland; jeg vil gifte deg med Sigrid på Sandnes, enken etter Torolv, og gi deg alt han åtte, og mitt vennskap med - så lenge du vet å ta vare på det. Men Olve skal bli hos meg. Ham, skalden min, skiller jeg meg ikke ved.» Brørne takket kongen for den heder han viste dem, og sa at de med glede tok imot dette. Øyvind fikk seg så et godt og høvelig skip og gjorde seg i stand til ferden. Kongen ga ham sine jærtegn med til Sigrid. Alt gikk vel på turen, og Øyvind kom fram til Sandnes på Alost. Sigrid tok godt imot dem. Deretter bar Øyvind fram kongens jær­ tegn for Sigrid, nevnte ærendet sitt og fridde til henne, sa det var kon­ gens uttrykkelige vilje at han fikk henne til kone. Og Sigrid hadde ikke noe annet valg, syntes hun, slik sakene nå sto, enn å la kongen rå. Det ble derfor til det at Øyvind fikk Sigrid. Han tok så ved Sandnes-garden og alt løst og fast som Torolv hadde ått. Øyvind var en gjev mann. Han og Sigrid hadde to barn: Finn Skjalge - far til Øyvind Skaldaspiller - og Geirlaug, som ble gift med Sigvat Raude. Finn Skjalge ble gift med Gunnhild, datter til Halvdan jarl; mor hen­ nes hette Ingebjørg og var datter til kong Harald Hårfagre. Vennska­ pet mellom Øyvind Lambe og kongen varte livet ut. o

Urett hevnes Det var en mann som hette Kjetil Høng. Han var sønn til Torkjel Namdølajarl og Ravnhild, datter til Kjetil Høng fra Ravnista. Kjetil Høng var en gjev og navnspurt mann. Han hadde vært en av de beste vennene til Torolv Kveldulvsson og i slekt med ham. Han hadde vært med i den hærsamlingen på Hålogaland, da folk dro ut for å komme Torolv til hjelp, som før fortalt. Men da kong Harald for sørover igjen, og folk fikk greie på at Torolv var tatt av dage, skiltes de og dro hver til sin kant. Kjetil hadde seksti mann med seg, og satte nå kursen til Torgar. Der holdt Hilderidsønnene til og hadde lite med 60

folk om seg. Da Kjetil kom til garden, gikk han straks løs på dem. Der falt Hilderidsønnene og de fleste mannfolk på garden, og Kjetil og karene hans tok alt det gods de kom over. Deretter tok Kjetil to knarrer, de største han fikk tak i, og lot bære ut på dem alt han kunne få med seg av det han åtte. Han tok konen og ungene sine med seg, og like ens alle de mennene som hadde vært med ham på disse verkene. Kjetil hadde en fostbror som hette Baug, en storættet og rik mann. Han var styresmann på det ene skipet. Og da de var ferdige og vinden ble høvelig, seilte de i havet ut. Noen få år tidligere hadde Ingolv og Hjorleiv dradd til Island for å slå seg ned der, og den ferden var i alles munn på denne tid. Det ordet gikk, at det var et makeløst gildt land. Kjetil Høng seilte vestover i havet og ville finne Island. Og da de fikk landet i syne, viste det seg at de var kommet på sørsiden av det. Men fordi været var kvast og brenningen brøt ved land og ingen brukbar havn var å se, seilte de vest om landet utenom sandene. Men da vinden stilnet noe og brenningen la seg fikk de øye på en stor 61

elveos framfor seg. Dit inn styrte de skipene, og la til ved østre elve­ bakken. Den elven heter nå Tjorså. Den var meget trangere og dypere den tid enn nå. De bar av skipene, og gikk i gang med å granske lan­ det på østsiden av elven. Buskapen sin tok de med seg. Første vinteren ga Kjetil seg til vestenfor ytre Rangå; men da våren kom, gransket han landet lenger østover, og tok da land mellom Tjorså og Markarfljot, mellom fjell og fjære, og bygde garden Hov ved østre Rangå. Ingunn, konen hans, fødde et barn om våren, da de hadde vært der første vin­ teren. Den gutten ble kalt Ravn. Siden, da husene der var nedrevne, ble stedet kalt Ravntufter. Kjetil ga Baug land i Fljotslid, ovenfra Merkeå til elven vestenfor Breidabolstad. Baug bodde på Lidarende, og det er en stor ætt kom­ met fra ham der i bygden. Kjetil ga dg skipsfolkene sine land, til somme for ingenting, til andre mot liten betaling, og de blir regnet til landnåmsmennene. En av sønnene til Kjetil Høng hette Storolv. Han åtte Kvålen og Storolvsvoll. Sønn til Storolv var Orm den sterke. Herjolv hette en annen av sønnene til Kjetil. Han åtte land i Fljotslid - fra Baugs land og ut til Kvålsløk. Han bodde nedenfor Brekkene. Sønn hans var Sumarlide, far til Vetrlide skald. Den tredje sønn til Kjetil Høng hette Helge. Han bodde på Voll, og åtte land oppover til Rangå og nedover til møtes med brørne sine. Den fjerde sønn til Kjetil hette Vestar. Han åtte land østenfor Rangå, mellom den og Tverrå, og nedre delen av Storolvsvoll. Han var gift med Moeid, datter til Hilde fra Hildesøy. Deres datter var Åsny, som ble gift med Ofeig Grette. Vestar bodde på Moeidarkvål. Den femte sønn til Kjetil var Ravn. Han var den første lovsigemann på Island. Han bodde på Hov etter far sin. Datter til Ravn var Torlaug, som ble gift med Jørund gode. Deres sønn var Valgard på Hov. Ravn var den gjeveste av sønnene til Kjetil Høng.

Til Kveldulv kom den tidende at Torolv, sønn hans, var falt. Dette gikk så hardt innpå ham, at han la seg til sengs av sorg og alderdom. Skallagrim kom ofte til ham og prøvde å få ham på andre tanker, sa at alt annet var høveligere enn å legge seg til sengs som en annen stak­ kar. «Likere karsverk er det,» sa han, «at vi ser til å få Torolv hevnet. Kanhende lykkes det oss å komme innpå livet til noen av dem som 62

var med og felte Torolv; men om så ikke, fins det alltids andre vi kan nå i, og som kongen vil synes det er sårt å miste.» Kveldulv kvad et vers: Nidingsdåd spørs der nordfrå - nornene er meg grumme for tidlig tok Tors fader 'Torolv til Valhalls saler. Mødig og mett av dage meg malmtingsferd er nektet; om hevntanker i hugen verker, hevndåd min harm ei stiller.

Kong Harald for denne sommeren til Opplandene, og om høsten vestover til Valdres og helt til Voss. Olve Nuva var med ham, og han talte ofte frampå, om kongen ville gi Kveldulv og Skallagrim noen bot for Torolv, enten det nå ble pengebøter eller en eller annen hedring som de kunne være nøyde med. Kongen hørtes ikke så helt uvillig ut til det, om de bare ville komme til ham. Deretter ga Olve seg på vei nordover til Fjordene, og stanset ikke før han en dag i kveldingen nådde fram til Kveldulv og Skallagrim. De var takksomme fordi han kom, og han ble værende der en tid. Kveldulv frittet Olve nøye ut om det som hadde hendt på Sandnes da Torolv falt, spurte hva Torolv gjorde til sin heder før han stupte, og hvem som bar våpen på ham, hvor han hadde mest sår og hvor­ ledes han falt til slutt. Olve sa ham alt han spurte om, og nevnte også det, at kong Harald ga ham et sår som alene var nok til bane, og at Torolv falt framstupes nesten over føttene på kongen. Da sa Kveldulv: «Gode var dine ord! For dét har gamle folk sagt, at den mann som framstupes faller, vil bli hevnet, og hevnen ramme den nær som sto fore, der hin stupte. Men lite trolig er det, at oss er den lykke laget.» Olve sa til Kveldulv og Skallagrim at han hadde von om, at det ville bli en ærefull ferd for dem, om de for til kongen og prøvde å få bøter. Han ba dem prøve på det, og sparte ikke på råd og gode ord. Kveldulv sa at han ingensteds kom, gammel som han var, - «og jeg blir nok hjemme,» sier han.

63

«Vil du fare, Grim?» spør Olve. «Intet ærend har jeg, det jeg vet,» sier Skallagrim. «Mine talegaver vil kongen finne usle, for jeg blir ikke den som lenge om bøtene trygler.» Olve sa at det skulle han heller ikke behøve, - «jeg skal føre ordet på dine vegne,» sier han, «det beste jeg kan.» Og siden Olve skjøv så på, ble det til at Skallagrim lovte å fare, når han fikk gjort seg i stand som han ville. Han og Olve avtalte så tiden, da Skallagrim skulle komme til kongen, og Olve dro avsted i forveien. Skallagrim gjorde seg i stand til den ferden som før er nevnt. Han valgte seg følgesmenn blant huskarene og grannene sine og tok ut de sterkeste og djerveste som fans. En hette Ane, en rik bonde, en annen Grane, en tredje Grimolv, og Grim bror hans - huskarer hos Skalla­ grim, og så var det brørne Torbjørn Krum og Tord Beigalde; de ble kalt Torarnasønnene. Torarna, mor deres, bodde ikke langt fra Skalla­ grim, og var trollkunnig. Tord Beigalde var kolbiter. Så var det én som hette Tore Turs, og bror hans, Torgeir Jardlang, og endelig Odd Einbue, som han kaltes, og Gris Lausing. De var tolv mann ialt på ferden, alle uhorvelig sterke karer, og mange av dem berserker. De dro avsted på en rorskute som Skallagrim åtte, for sørover langs­ med landet og la inn i Osterfjorden og tok landveien opp til Voss, til det vatnet som ligger der og som de ble nødt til å sette over, slik veien deres lå. De fikk seg en høvelig båt og rodde over vatnet. Det var da ikke langt igjen til garden der kongen var på veitsle. Skallagrim og føl­ get hans kom dit ved den tid da kongen satt til bords. De kom seg i prat med folk ute i garden, og spurte hva som gikk for seg inne. Da de hadde fått greie på det, ba Skallagrim dem kalle ut Olve Nuva så han fikk tale med ham. En mann gikk inn i stuen og bort dit Olve satt, og sa: «Det er kommet noen mannfolk ute her, tolv i lag - om det da går an å kalle slikt folk, for likere er de troll i vekst og oppsyn enn mennes­ kelige skapninger.» Olve sto opp straks og gikk ut; han tyktes vite hva for karer som var kommet. Han hilste Skallagrim, frenden sin, velkommen, og ba ham gå med seg inn i stuen. Skallagrim sa til følgesmennene sine: «Det er vel skikken her, at folk går våpenløse fram for kongen. Seks

64

av oss får da gå inn, og de andre seks stå ute her og passe våpnene våre.» Deretter går de inn. Olve gikk fram for kongen. Skallagrim sto bak ham. Olve tok til orde: «Her er nå Grim kommet, sønn til Kveldulv. Det er nå vårt inder­ lige ønske, konge, at du gjør hans ferd god, slik vi venter at den dg vil bli. Mange får stor heder av deg, som har mindre fortjent det enn han, og som på langt nær er hans likemenn i de fleste idretter. Du kan nå gjerne gjøre dette, konge, all den stund det ligger meg slik på hjer­ tet, - om du da ellers legger noen vekt på dét.» Olve talte lenge og godt, for han var glup til å ordlegge seg. Mange andre, venner av Olve, gikk også fram for kongen og støttet denne saken. Kongen så seg omkring. Han så det sto en mann bak Olve, et hode høyere enn andre, og skallet. «Er dette han Skallagrim?» sier kongen, - «ruggen der?» Skallagrim sa at han kjente rett. «Er det bøter for Torolv du krever,» sier kongen, «så er det min vilje at du blir min mann, går inn i hirden min og tjener meg. Kanhende blir jeg da så vel nøyd med din tjeneste at jeg gir deg bøter for bror din, eller annen heder i ikke mindre mål enn jeg ga Torolv, bror din. Men bedre fikk du nok vite å temme deg enn han, om jeg skulle gjøre deg til så mektig en mann, som han ble.» Skallagrim svarer: «Alle vet hvor meget mere til kar Torolv var enn jeg i alle deler, og likevel rakk lykken hans ikke til, konge, i din tjeneste. Mitt valg blir derfor dette ikke. Jeg vil ikke tjene deg, fordi jeg vet at jeg ikke vil ha lykken med meg til å yte deg den tjeneste som jeg gjerne ville, og deg verdig var. Enda mindre lag har jeg til det, er jeg redd, enn Torolv hadde.» Kongen tidde og ble blodrød i andletet. Olve snudde seg brått og ba Skallagrim og karene hans gå ut. De så gjorde, gikk ut og tok våp­ nene sine. Olve ba dem dra bort det forteste de vant. Han fulgte dem på veien ned til vatnet, det samme gjorde mange andre. Før de skiltes, sa Olve: «En annen vending, Grim frende, tok ferden din til kongen, enn jeg skulle ønsket. Jeg skjøv hardt på for å få deg hit, men nå ber jeg 5. Norrøn saga I

65

deg dra hjem igjen det forteste du kan, og gir deg det rådet med, at du ikke kommer kong Harald for syne, før dere blir bedre forlikte enn det nå ser meg ut til. Og akt deg nå godt for kongen og hans menn!» Deretter rodde Skallagrim og følget hans over vatnet; men Olve og de andre gikk bort til de båtene som lå oppdradd på stranden, og skamhogg dem, slik at ingen av dem var roendes; for de så folk stimle nedover fra kongsgarden - en hel hop, alle fullt væpnet og i vilt renn. Disse mennene hadde kong Harald sendt etter dem for å drepe Skalla­ grim. - Litt etter at Skallagrim og følget hans var gått ut, hadde kon­ gen tatt til orde og sagt: «Det så jeg på den digre skallen, at han er stappfull av argskap, og kommer til å gjøre skade på folk som vi vil synes det er sårt å miste, ser han seg såsant utvei til det. Og det kan dere være belaget på, dere som han tror seg å ha noe utestående med, at den skallen vil ingen spare, får han kloen i dere. Sett nå etter ham og drep ham!» Dermed for de avsted og kom ned til vatnet; men der fans ikke en eneste båt som var til å ro i. De dro da attende igjen og fortalte kongen hvorledes det var gått, og sa at Skallagrim og følget hans nok nå var kommet over vatnet alt. Skallagrim og de dro videre og kom hjem. Han fortalte Kveldulv om ferden sin. Kveldulv sa seg glad for at Grim ikke hadde dradd til kon­ gen i det ærend å gå ham til hånde, og sa, nå som før, at av kongen hadde de bare vondt å vente, og ingen opphjelp. Kveldulv og Skallagrim rødde ofte om hva de nå helst skulle gjøre, og entes om alt. Der i landet kunne de ikke bli værende, sa de, like lite som andre som var kommet på kant med kongen. Likest var det, mente de, å dra bort fra landet, og de tykte det måtte være gildt å fare til Island; for det var slikt et godt land, ble det sagt. Dit var nå alt venner og kjenninger av dem reist, for Ingolv Ørnsson og følgesmennene hans hadde tatt seg land og bustad på Island. Jord fikk en der for ingenting, og bygde hvor en ville. Og den ting sto fast for dem, at de fikk gi opp garden sin og dra bort fra landet. Tore Roaldsson hadde vært til oppfostring hos Kveldulv da han var liten, og han og Skallagrim var pålag jevnaldrende og holdt umåtelig meget av hverandre. Tore var blitt kongens lendmann, da disse ting 66

hendte, men vennskapet mellom ham og Skallagrim holdt seg hele tiden. Tidlig om våren gjorde Kveldulv og Skallagrim seg seilklare. De hadde mange og gode skip å velge blant, og rustet ut to store knarrer. På hver av dem hadde de tredve våpenføre menn omframt kvinner og barn. De tok med seg alt det løsøret de fikk ombord; men jord­ veiene deres torde ingen kjøpe, slik støkk sto det av kongen. Og da de var ferdige, seilte de avsted. De dro først ut til noen øyer som heter Solundøyene. Det er mange og store øyer, og så fulle av viker, at det er sagt at bare de færreste kjenner alle havnene der.

Det var en mann som hette Guttorm. Han var sønn til Sigurd Hjort og morbror til kong Harald. Han hadde vært kongens fosterfar og rådsmann for landet hans; for Harald var bare barnet da han kom til makten. Guttorm var fører for hæren til kong Harald og var med i alle slag som kongen hadde da han la Norge under sitt velde. Og da Harald var blitt enevoldskonge over hele landet og hadde slått seg til ro, ga han Guttorm, frenden sin, Vestfold og Aust-Agder og Ringe­ rike og alt det land som Halvdan Svarte, far hans, hadde ått. Guttorm hadde to sønner og to døtre. Sønnene hans hette Sigurd og Ragnar, og døtrene Ragnhild og Aslaug. Guttorm ble syk, og da døden nær­ met seg, sendte han bud til kong Harald og ba ham dra omsorg for barna hans og for det riket han satt med. Og litt etter døde han. Da kongen spurte at Guttorm var død, lot han kalle til seg Hallvard Hardfare og bror hans og sa de skulle fare øst til Viken i et ærend for ham. Kongen satt da i Trondheim. Brørne rustet seg ut det gildeste de kunne til denne ferden, valgte seg ut mannskap og tok det beste skipet som var å få; det var det skipet Torolv Kveldulvsson hadde ått, og som de hadde tatt fra Torgils Gjallande. Og da de var seilklare, sa kongen dem ærendet, at de skulle fare øst til Tunsberg. Der var det kjøpstad på denne tiden, og der hadde Guttorm hatt sitt sete. «Min befaling er,» sier kongen, «at dere fører Guttorms sønner hit til meg; men døtrene hans vil jeg skal vokse opp der de er, til jeg gifter dem bort. Jeg skal få folk til å ta seg av riket hans og gi jentene opp­ fostring.» 67

Og da brørne var ferdige, dro de avsted. De fikk god bør, og kom om våren øst til Viken og til Tunsberg og bar fram ærendet sitt. De tok så mot sønnene til Guttorm og meget løsøre, og da de var ferdige, dro de samme veien attende. Men de hadde ikke så god bør nå, og det gikk noe langsommere med dem. Det hendte ingenting særs på ferden, før de seilte nordover forbi Sognefjorden for strykende bør i klarvær, fulle av skjemt og glede. Kveldulv og Skallagrim holdt om sommeren stendig utkik innover hovedleien. Skallagrim var mer skarpsynt enn annet folk; han ble vår Hallvard og dem der de seilte, og kjente skipet, for dét hadde han sett før, dentid Torolv for med det. Skallagrim holdt øye med ferden deres og merket seg hvor de la til havns om kvelden. Deretter dro han attende til følget sitt og fortalte Kveldulv det han hadde sett, og like ens det, at han hadde kjent igjen skipet: at det var det Hallvard og bror hans hadde tatt fra Torgils, og som Torolv hadde ått; og der ombord fans det nok en og annen, sa han, som det var monn i å veide. Dermed væpnet de seg og gjorde i stand begge båtene, og hadde tyve mann på hver. Kveldulv styrte den ene og Skallagrim den andre. De rodde så i vei for å lete opp skipet, og da de kom dit det lå, la de til lands. Hallvard og de hadde tjeldet over skipet sitt og lagt seg til å sove. Som Kveldulv og karene hans kom innpå dem, spratt vakt­ mennene som satt ved enden av landgangen, opp og ropte ut på skipet, at folk fikk komme seg opp, for nå var det ufred på ferde. Hall­ vard og karene hans sprang til våpnene sine. Da Kveldulv og følget hans kom fram til bryggekanten, gikk han selv ut på den aktre land­ gangen, mens Skallagrim gikk ut på den fremre. Kveldulv hadde en spydøks i hånden. Og som han kom ut på skipet, ba han mennene sine gå langs ytre relingen og hogge løs tjeldene; selv brøt han seg vei akterover til løftingen, og så er sagt, at da tok berserkrien ham, og flere av følgesmennene hans gikk like ens fra vett og sans og drap for fote alt de møtte. Det samme gjorde Skallagrim, der han gikk fram. Og hele skipet var ryddet før han og far hans ga seg. - Som Kveldulv kom akter til løftingen, svingte han til værs spydøksen og hogg den i Hallvard, gjennom hjelmen og hodet, så den sakk i helt opp under 68

skaftet, rykte den så til seg så hardt, at Hallvard for til værs og ble slengt overbord. Skallagrim ryddet framstavnen og drap Sigtrygg. Mange sprang i sjøen, men karene til Skallagrim tok båten sin og rodde etter dem og drap alle dem som lå og svømte. I alt mistet mer enn femti av Hallvards menn livet sitt der, og Skalla­ grim og far hans tok skipet som Hallvard hadde hatt, og alt godset som ombord var. En to-tre av dem de tykte var minst verd, tok de til fange og ga livet, og fikk av dem tidender - frittet dem ut om hva for folk som hadde vært ombord på skipet, og hva ærendet hadde vært med ferden. Og da de hadde fått greie på alt som det var, så de over de falne som lå i skipet. De fant da ut, at det var flere som hadde hop­ pet overbord og mistet livet slik, enn som hadde falt på skipet. Søn­ nene til Guttorm hadde sprunget overbord og mistet livet. Den ene av dem var da tolv år, den andre ti - særs evnelige gutter begge to. Deretter slapp Skallagrim fri de mennene han hadde spart livet til, og ba dem fare til kong Harald og fortelle ham nøye om alt som der hadde hendt, og si ham hvem som hadde vært på ferde, - «og ta,» sier han, «denne versstubben med til kongen»: Nå hersen har gitt kongen svar! På ynglings ætt åt varg seg mett. Hallvard dø’ for ut i sjø; til ørnemat bare ble bryske Snarfare.

Deretter førte de dette skipet, med lasten i, ut til sine egne, gjorde så skipsbytte, lastet det de nå hadde fått tak i, og tømte det de før hadde og som mindre var; dette bar de stein ut i, brøt så hull i det og søkkte det ned. Deretter seilte de til havs det første de fikk bør. Det er sagt at det var på det viset med folk som hadde det med ham­ skifte og berserksgang, at så lenge rien varte, var de så sterke at ingen­ ting sto seg mot dem; men så snart den så gikk av dem, var de mere 69

maktløse enn ellers. Slik var det med Kveldulv også. Da berserkrien hadde sloppet ham, kjente han seg mødd av basketaket, og var blitt så maktstjålen av alt i hop, at han la seg til sengs. Vinden var god, og det bar til havs med dem. Kveldulv rådde for det skipet de hadde tatt fra Hallvard og Sigtrygg. De hadde god bør, og seilte så godt som jevnsides, slik at de lange stunder hadde kjenning av hverandre. Men som de var et godt stykke ut i havet kommet, tok Kveldulvs sykdom til å verres. Og da det var kommet dit, at døden var ham viss, kalte han til seg skipsfolket sitt, og sa dem at han holdt det for rimelig at deres veier snart ville skilles, - «for jeg har aldri,» sa han, «hatt det med å skrante. Og om det nå så går, som jeg helst tror, at jeg dør, så lag en kiste til meg og la meg gå overbord. Annen vei tar det da, enn jeg vonet, om jeg ikke skal komme til Island og der ta meg land. Bær min hilsen til Grim, sønn min, når dere råkes igjen, og si ham fra meg, at om det så seg vil at han når Island, og noe så utrolig skulle hende, at jeg da alt er kommet dit, så skal han ta seg bustad så nær råd er det stedet der jeg er kom­ met i land.» Litt etter døde Kveldulv. Skipsfolkene hans gjorde som han hadde sagt dem, la ham i kiste og hev ham overbord. Det var en mann som hette Grim Toresson; Tore, far hans, var sønn til Kjetil Kjølfare. Grim var en storættet og rik mann, og var med ombord hos Kveldulv. Han var en gammel god venn av Kveldulv og Skallagrim, og hadde gjort ferder i lag både med dem og Torolv; av den grunn hadde kongen også lagt ham for hat. Grim tok nå styringen på skipet, etter at Kveldulv var død. Da de var kommet opp under Island, seilte de inn mot land sønnenfra, der­ etter satte de kursen vestover, for de hadde spurt at Ingolv hadde tatt seg bustad der. Og som de kom forbi Røykjanes og så fjorden åpne seg innover, stevnet de inn fjorden med begge skipene. Men da fikk de hardvær med regn og skodde, og skipene kom fra hverandre. De seilte så innetter Borgarfjord til de var vel forbi alle skjær; da kastet de anker, til vinden la seg og det lysnet. De bidde så på flo sjø og førte skipet opp i en elveos der; det var i den elven som heter Guvuå. De dro skipet oppetter åen så langt det gikk. Deretter bar de lasten av skipet og innrettet seg der for første vinteren. De så over landet ved 70

sjøen, både innover og utover langsmed fjorden, og de hadde ikke langt gått, før de i en vik fant Kveldulvs kiste, som var rakt i land. De bar kisten inn på et nes like ved. Der satte de den ned og la stein omkring den.

71

1

Skallagrim - høvding og bonde kallagrim kom i land etsteds der et stort nes stikker ut i sjøen X med et smalt eid inst inne. Der bar de lasten av skipet. Neset kalte de Knarrarnes. Deretter gikk Skallagrim og så over landet. Det var et stort myrlende med vide skoger, langt mellom fjell og fjære, flust med sel langs strendene og gildt fiske. Som de for og så over landet sørover langsmed sjøen, støtte de på en stor fjord. Den fulgte de innover, og stanset ikke før de fant reise­ fellene sine, Grim Håløyging og de med ham. Det ble et gledelig møte. De fortalte Skallagrim at Kveldulv var kommet til lands der, og at de hadde jordet ham. Deretter fulgte de Skallagrim dit, og det tyktes ham, som kunne det ikke være langt derifra til et laglig sted å reise gard på. Skallagrim for så attende til sine egne skipsfeller, og denne vinteren igjennom holdt de to lagene seg hvert på sitt sted, der de hadde landet. Skallagrim gjorde nå til sitt landet mellom fjell og fjære, alle myrene ut til Selalon og opp til Borgarhraun og sør til Havnarfjell, og alt lan­ det som vassdrag deler av til havs. Da våren kom, førte han skipet sørover til fjorden og inn i den vågen som lå nærmest det stedet der Kveldulv var rakt i land. Der bygde han gard, og kalte den Borg. Fjorden kalte han Borgarfjord, og herredet innenfor ble oppkalt etter fjorden igjen. Han ga Grim Håløyging bustad på sørsiden av Borgarfjord - på Kvannøyr som stedet ble kalt. Et lite stykke utenfor der skar det seg inn en liten vik. Der fant de en hel del ender, og kalte viken Andakil,

73

og Andakilså elven som munner ut der. Landet oppover fra denne elven og til Grimså de kalte, var det Grim åtte. Om våren, da Skallagrim lot drive buskapen sin innover langsmed fjorden, kom de ut på et lite nes. Der veidde de noen svaner, og kalte neset Alptanes. Skallagrim ga nå skipsfolkene sine land. Ane fikk landet mellom Langå og Havsløk, og bodde på Anabrekka. Hans sønn var Onund Sjone. Grimolv satte først bu på Grimolvsstad. Etter ham har Grimolvsfet og Grimolvsløk fått navn. Sønn hans hette Grim og bodde på sørsiden av fjorden; hans sønn var Grimar, som bodde på Grimarsstad; det var han som ble årsak til at Torstein og Tunga-Odd røk uklare. Grane bodde på Granastad på Digranes. Torbjørn Krum fikk land oppover langsmed Guvuå, og Tord Beigalde like ens. Tore Turs og brørne hans fikk land oppover fra Einkunner og langsmed Langå på fjordsiden. Tore Turs bodde på Tursstad; hans datter var Tordis Stang, som siden bodde på Stangarholt. Torgeir bodde på Jardlangsstad. Skallagrim gjorde seg også kjent med landet ovenfor bygdelaget. Han for først innover langsmed Borgarfjord så langt den rakk, og fulgte siden elven oppover på vestsiden. Elven kalte han Kvitå, for han og følgesmennene hans hadde aldri før sett vatn som renner unna jøkler, og de tykte elven hadde en underlig lett. De for oppover langsmed Kvitå til de støtte på en å som kom fra fjellene i nord; den kalte de Nordå, og de fulgte nå den oppover til de støtte på enda en å, mest bare en bekk å kalle. Den gikk de over, og fulgte så Nordå videre oppover. De ble da brått vår, at den vesle åen kom ut av noen juv, og de kalte den derfor Juvå. Deretter for de over Nordå og attende til Kvitå igjen, og fulgte den oppover. De hadde ikke lang stubben gått, så kom de til en elv som rant på tvers framfor dem og ut i Kvitå; den kalte de Tverrå. De hadde merket seg at hver elv og bekk der var full av fisk. Deretter for de nedover igjen til Borg. o

o

Skallagrim var en drivendes kar. Han hadde for det meste meget folk om seg og la seg hardt i selen for å få til gards alt som kunne tjene folk til livberging; for til å begynne med hadde de det snaut med bu-

74

skap, når en tenker på hvor mange de var. Og det de hadde av krøtter, fikk skjøtte seg selv i skogene om vintrene i allslags vær. Skallagrim var en mester til å bygge skip, og det skortet ikke på rektømmer der vest for Myrene. Han lot bygge en gard på Alptanes, og hadde sitt annet gardshold der. Derifra drev han fiske og selfangst og eggsanking, og det var dentid flust opp å ta av alt slikt. Rektømmer lot han også dra i hop der og frakte hjem. Hval rak det dg store meng­ der til lands av dengang, og en kunne veide den akkurat som en ville; for alle dyr lå da trygge og rolige på veideplassene, uvante som de var med mennesker. En tredje gard hadde Skallagrim ved sjøen på vestsiden av Myrene. Der var det enda lagligere å holde til når en ville gjete på det som rak i sjøen. Der sådde han korn også, og kalte garden Akrar. Det lå noen øyer utenfor der; der fant de en hval, og kalte øyene Hvalsøyene. Skallagrim lot også karene sine drive fiske oppe i lakselvene. Han lot Odd Einbue slå seg ned ved Juvå for å ta seg av laksfisket der. Odd bodde nedenfor Einbubrekkene; etter ham har Einbunes navnet sitt. 75

Ved Norda lot Skallagrim en mann som hette Sigmund, slå seg ned. Han bodde på Sigmundsstad, som stedet dengang hette; det heter Haugar nå. Etter ham har Sigmundsnes navnet sitt. Han flyttet siden til Munodarnes, som tyktes ligge lugomere til for laksfisket. Som buskapen til Skallagrim tok til å øksle seg for alvor, dro krøt­ terne seg helt til fjells om somrene. Han la da merke til at de dyrene som beitet på heiene, ble bedre og feitere enn de andre, og at sauene berget seg i fjelldalene om vinteren, om de ikke ble drevet hjem. Siden lot Skallagrim bygge en gard oppe ved fjellet, og la stellet med sauene sine dit. Han som sto for garden der, hette Gris, og etter ham har Gristunga fått navnet sitt. På mange føtter sto nå Skallagrims velstand. En stund etter at Skallagrim var kommet hit ut, kom et skip av havet og la inn i Borgarfjord. Mannen som åtte det, hette Oleiv Hjalte. Han hadde med seg konen sin og unger og annet frendfolk, og meningen hans var å få seg bustad på Island. Oleiv var en rik, storættet og klok mann. Skallagrim ba Oleiv og hele følget hans hjem til seg, og Oleiv tok imot tilbudet og var hos Skallagrim første vinteren sin på Island. Da våren kom, pekte Skallagrim ut land til ham sønnenfor Kvitå, fra Grimså oppover til Flokadalså. Oleiv sa seg nøyd med det, for dit med det han åtte, og bygde seg gard der - Varmaløk som den heter. Oleiv var en gjev mann. Sønnene hans var Rage i Laugardal og Torarin Ragabror - han som ble lovsigemann på Island nest etter Ravn Høngsson. Torarin bodde på Varmaløk. Han var gift med Tordis, datter til Olav Feilan og søster til Tord Gjelle. Kong Harald Hårfagre la under seg alle de jordeiendommene Kveld­ ulv og Skallagrim hadde reist fra i Norge, likesom alt annet gods han fikk tak i. Han var også hardt etter folk som hadde vært i samråd med Skallagrim og far hans og hadde visst om eller hjulpet dem på noe vis med de verk de hadde øvd, før de begge dro bort fra landet. Og så vidt gikk kongens fiendskap mot Kveldulv og sønn hans, at han la for hat frender og annet skyldfolk av dem, ja endog venner som han visste de hadde meget kjære. Somme ramtes av hans hevn, men mange flydde unna, noen kom seg vekk innenlands, andre rømte fra landet. Yngvar, Skallagrims måg, var en av disse som nå var nevnt. Han 76

tok det rådet at han gjorde om i løsøre, så godt han kunne, det han åtte, og kjøpte seg et havskip, fikk mannskap med seg og rustet seg til Islandsferd; for han hadde hørt gjete at Skallagrim hadde slått seg ned der, og at det ikke ville skorte på land hos ham. Og da de var ferdige, og vinden sto fra rette kanten, seilte han til havs. Alt gikk godt på ferden. Han nådde Island på sørsiden av landet og holdt vestover forbi Røykjanes og seilte inn i Borgarfjord og la opp i Langå, helt opp til fossen. Der bar de lasten av skipet. Men da Skallagrim fikk spurt at Yngvar var kommet til landet, dro han straks avsted for å treffe ham, og ba ham hjem til seg, sa at han fikk ta med seg så mange han ville. Yngvar tok med takk imot tilbu­ det. Skipet ble så satt opp, og Yngvar for til Borg med stort følge og var hos Skallagrim denne vinteren. Da våren kom, bød Skallagrim ham land. Han ga Yngvar den garden han åtte på Alptanes, og landet innover til Leiruløk og utover til Straumfjord. Yngvar for så til denne utgarden og tok den i eie. Han var en overlag duelig mann, Yngvar, og satt særs godt i det. Skallagrim bygde nå en gard på Knarrarnes, som han drev lange tider framover. Skallagrim var en god smed og drev hardt på med myrmalmsmelting om vinteren. Han bygde seg en smie nede ved sjøen et drygt stykke fra Borg, på Rauvarnes som stedet heter; på Borg var det vel langt til skogs, tykte han. Men han fant ingen stein der på Rauvarnes, som var såpass hard og slett, at han tykte den var høvelig til å hamre jern på; for det fins ikke stein å kalle der, bare små sandbanker hele veien langsmed sjøen. Da var det en kveld, som de andre hadde gått og lagt seg, at Skalla­ grim gikk ned til sjøen. Han dro ut en åttæring han åtte, og rodde ut til Midfjordsøyene. Der lot han dreggen gå til bunns framfor stav­ nen på båten. Dermed steg han overbord og dukket, og da han kom opp igjen, hadde han en stein med seg, som han veltet opp i båten. Deretter kom han seg selv ombord, rodde til lands, og bar steinen til smien sin, la den ned framfor smiedøren. Den brukte han nå siden til å hamre jern på. Steinen ligger der den dag i dag, og meget sinder rundt omkring den. En ser det på den, at den er neddengt oventil og svarvet til av brenningen og av et annet slag enn steinene ellers der. Fire mann orker nå ikke løfte den. o

77

Skallagrim drev smedarbeidet sitt med klem, og huskarene hans ga vondt fra seg, tykte det ble i tidligste laget å stå opp. Da laget han dette verset: I otten opp må smeden, som sølv i pung vil sanke ved belgen, som vindfylt blåser brann i blåsvarte kullet.

Sleggen smellende slår jeg slag i slag mot stålet, som glohett gnistrer og glimter, mens grådige vindbelger tyter.

«Men Skallagrim og Bera fikk enda en sønn...» Skallagrim og Bera fikk mange barn, men i førstningen gikk det slik at alle døde. Da fikk de en sønn, som de øste vatn over og ga navnet Torolv. Som han gikk fram i alder, ble han snart stor av vekst og over­ lag vakker. Alle sa at han var rent merkelig lik Torolv Kveldulvsson, som han var oppkalt etter. Torolv var langt framom sine jevnaldrende i styrke, og som han vokste til, ble han en mester i de fleste idretter som menn dentid la seg etter, når de var noe til karer. Torolv var glad­ lynt og lettlivet av seg, og han var ikke gammel karen før han tyktes fullt jevngod med voksne menn, så bråsterk var han. Han ble fort godt likt av alle, og far og mor hans holdt dg meget av ham. Skallagrim og Bera hadde to døtre. Den ene het Sæunn, den andre Torunn, evnelige jenter begge to i oppveksten. Men Skallagrim og Bera fikk enda en sønn. De øste vatn over ham og ga ham navn, kalte ham Egil. Som han vokste til, kunne en tidlig se på ham at han ville bli stygg til gagns og lik far sin, svart i hår. Og da han var tre år gammel, var han likeså stor og sterk som andre gutt­ unger på seks og syv, og han var tidlig taleferm og ordhitten. I leik med andre ungdommer var han en lei stritagg. Den våren Egil hadde fylt sitt tredje år, kom Yngvar en dag til Borg.

78

Ærendet hans var å be Skallagrim til gjestebuds hos seg og han ba også Bera, datteren sin, bli med, og Torolv, sønn hennes, og andre som hun og Skallagrim ville ha med seg. Skallagrim lovte å komme. Yngvar for så hjem og gjorde alt i stand til laget, og lot brygge øl. Og som nå tiden var der, da Skallagrim og Bera skulle fare til gjeste­ budet, gjorde Torolv seg i stand til å bli med, og huskarene like ens, slik at de ble femten i følge alt i alt. Egil snakket innpå ved far sin, at han ville bli med han dg, - «jeg er likeså godt kjent med folket der som Torolv,» sa han. «Nei, du får ikke bli med,» sier Skallagrim; «for du kan ikke skikke deg i store lag, der folk lar seg ølet smake, - du som er vond nok å greie, om du ingenting sterkt har smakt.» Dermed steg Skallagrim opp på hesten sin og red bort. Men Egil likte seg ikke der han sto igjen. Han gikk utom gjerdet og fikk tak i en av kløvgampene til far sin, kom seg opp på ryggen og red etter Skallagrim og de andre. Han hadde meget plunder med å komme seg over myrene, for han var ikke veikjent der, men det hjalp, at han rett

79

som det var så atti Skallagrim og følget hans der de red, når ikke holt eller skog kom imellom. Om ferden hans er ellers å berette, at han kom fram til Ålptanes sent på kvelden, da folk satt ved drikken. Han gikk inn i stuen. Da Yngvar fikk se Egil, ble han glad, og ba ham være velkommen, spurte hvorfor han kom så sent. Egil fortalte hvorledes ordene var falt mellom ham og faren. Yngvar satte Egil ved siden av seg, slik at de to ble sittende midt imot Skallagrim og Torolv. De moret seg der de satt og drakk, med å kvede viser. Da kvad Egil: Her er jeg kommen, står staut i stuen hos Yngvar, min frende, som gull gir til gjeve karer; gjerne ville ham jeg gjeste. Lenge og langt må du lete, du likesæle gulløder! før tungekjappere skald du blant treåringer treffer!

Yngvar takket Egil vel for verset, og sørget for at det ikke ble glemt. Og dagen etter ga han Egil i skaldelønn tre sneglehus og et ande-egg. Ved drikken neste dagen kvad Egil et nytt vers - om skaldelønnen: Tre tause sneglehus fikk taleferme Egil av våpensmeden, venn sin, for visen som han yrket; og hav-vante høvding hadde i hånden enda en gave: et ande-egg; alltid var Egil Yngvars yndling.

Mange var de som ga Egil lovord for skaldskapen hans. Noe annet særs hendte ikke på ferden deres. For Egil hjem med Skallagrim.

80

Et bruderov På Aurland i Sogn bodde en mektig herse, Bjørn ved navn. Han hadde en sønn som hette Brynjolv, og som arvet løst og fast etter far sin. Sønnene til Brynjolv hette Bjørn og Tord. De var i sine unge år da de ting hendte som det her fortelles om. Bjørn var en stor farmann, drev med herjing og handel om hver­ andre. Han var en mann med dug og tak i. Så en sommer hendte det seg, at Bjørn kom med i et folksomt gjestebud i Fjordene etsteds. Der så han en fager jente, som han tykte vent om. Han hørte seg for om ætten hennes, og det ble sagt ham at hun var søster til Tore Roaldsson herse, og hette Tora Ladhånd. Bjørn ba om henne, men Tore sa nei, og dermed skiltes de. Men høsten samme året fikk Bjørn seg folk og for med fullmannet skute nord i Fjordene og kom til garden til Tore, mens husbonden selv var borte. Bjørn bortførte dora, og hadde henne med seg hjem til Aurland. Der var de begge to om vinteren, og Bjørn tenkte å holde bryllup med henne. Men Brynjolv, far hans, likte ille det Bjørn hadde gjort, tykte det var å vanære Tore, hans gode venn gjennom mange år. «Lit på det, Bjørn,» sier Brynjolv, «at noe bryllup får du ikke holde med Tora her hos meg mot Tores vilje, - nei, så langt fra dét, at her skal hun bli stelt med som var hun min egen datter og søster din!» Og alt måtte pent bli slik som Brynjolv bestemte, der i hans gard, enten det nå var Bjørn vel eller ille til lags. Brynjolv sendte menn til Tore for å by ham forlik og skadebot for det Bjørn hadde gjort på ferden sin. dore ba Brynjolv sende hjem Tora, sa at ellers ble intet forlik av. Men Bjørn ville ikke for noe godt la henne fare sin vei, alt det Brynjolv ba. Slik gikk nå vinteren. Så utpå vårkanten engang satt Brynjolv og Bjørn en dag og rødde og rådla. Brynjolv spurte hva Bjørn tenkte seg til. Han svarte, det var likest til at han for utenlands. «Det jeg helst ville,» sa han, «var at du ga meg et langskip og mannskap, så jeg kom meg i viking.» «Dét er det nok ingen von til,» sier Brynjolv, «at jeg lar deg få hånd om hærskip og stort mannskap; for før jeg vet av, havner du en vak­ ker dag kanhende der, jeg minst av alt ville. Det står nok ufred av deg som det gjør. Men et kjøpskip skal jeg gi deg, og varer med. Far så sør 6. Norrøn saga I

81

til Dublin, ferdene dit gjelds for de likeste nå til dags. Jeg skal sørge for godt reisefølge til deg.» Bjørn sa at det vel ikke var annet for ham å gjøre enn å føye far sin i dette. Brynjolv lot så ruste ut et godt kjøpskip, og skaffet mann­ skap til det. Bjørn begynte nå å gjøre seg i stand til ferden, men det dro ut før han ble ferdig. Omsider, da alt var klart og det ble skikkelig bør, steg Bjørn og tolv mann med ham i en båt og rodde inn til Aurland, gikk opp til garden og til den kvinnestuen mor hans åtte. Hun satt selv inne der i lag med mange andre kvinner. Der var også Tora. Bjørn sa at Tora skulle følge med ham, og de leidde henne bort mellom seg. Mor hans sa til kvinnene inne der, at de kunne bare våge å slippe et eneste ord om dette inn i skålen! Brynjolv ville ta ille på vei, sa hun, fikk han greie på det, og meget vondt kunne da hende far og sønn imellom. Klærne til Tora, og tingene hennes ellers, var lagt til rette der, og Bjørn og karene hans tok alt sammen med seg. Deretter for de om natten ut til skipet sitt, dro straks seilet til topps og stevnet ut 82

etter Sognefjorden og siden til havs. De fikk vondt vær, drev langt av lei og lå lenge og rak hit og dit i havet, fastrådde på, for all del å holde seg så langt de bare kunne unna Norge. Så en dag seilte de for kvast østenvær inn mot Hjaltland. De kom seg i land ved Mosøy, men skipet ble skadd. De bar lasten i land, og gikk opp i den borgen som der er. Dit bar de siden også alle varene sine. Skipet dro de på land og bøtte det. Like før vintersleite kom et skip til Hjaltland sønnenfra Orknøy­ ene. Folk der ombord kunne fortelle at det var kommet et langskip til øyene om høsten; det var kong Haralds sendemenn som var kom­ met med bud til Sigurd jarl om at kongen ville la Bjørn Brynjolvsson drepe, hvor han enn ble grepet; samme budet hadde kongen sendt til Sudrøyene, og helt til Dublin. Bjørn fikk spurt disse tidender, og det med, at han var gjort utleg i Norge. Han hadde holdt bryllup med Tora straks han var kommet til Hjaltland, og de ble værende vinteren over i Mosøyborg. Men så snart det tok til å våres, og sjøen la seg noe, dro Bjørn ut skipet sitt

83

og gjorde det seilklart det forteste han vant. Og da han var ferdig og fikk laglig vind, seilte han til havs. De fikk hardt vær, og hadde ikke vært lang stunden i sjøen, før de kom inn under sørkysten av Island. Da slo det om til østenvær, og de ble drevet vestover langsmed landet og ut i havet. Men da vinden rettet seg igjen, seilte de inn mot land. Ingen av de ombord hadde noensinne vært på Island før. De seilte inn i en styggelig stor fjord, og det bar inn mot vestre stran­ den med dem. Innenfor seg så de ikke annet enn grunnbrott og havnløse strender, og de bautet da det hardeste de kunne opp mot vinden østover med landet til de kom til en fjord; den seilte de innetter til de var forbi alle skjær og brott. Da la de inn til et nes. Utenfor der lå en øy, og mellom den og neset var det et dypt sund. Der gjorde de skipet fast. På vestsiden av neset skar det seg inn en vik, og opp for viken lå et stort borgfjell. Bjørn tok med seg noen av karene sine og steg i en båt. Han ba dem akte seg for å orde ut om slikt fra ferdene hans, som kunne sette dem alle i knipe. De rodde så til garden, og kom seg i prat med folk der. Først spurte de nå om hvor i landet de var havnet. Det ble svart at det hette i Borgarfjord der omkring, og garden hette Borg, og bonden Skallagrim. Bjørn kjentes straks ved ham, og gikk for å treffe Skalla­ grim. De tåltes ved, og Skallagrim spurte hva de var for folk. Bjørn sa navnet sitt og nevnte sin far, og Skallagrim, som hadde fullt kjenn­ skap til Brynjolv, sa han ville gi Bjørn all den hjelp han trengte. Bjørn sa ham takk for det. Skallagrim spurte så om det var flere gjevættede folk med på skipet. Bjørn sa at Tora Roaldsdatter var der, søster til Tore herse. Da Skallagrim hørte det, ble han overvettes glad og sa, det var ikke mere enn rett og skyldt om han viste søster til Tore, fostbror sin, all den omsorg hun trengte, så langt hans evne rakk, og han ba henne og Bjørn og alle som på skipet var, hjem til seg. Bjørn tok med takk imot tilbudet. Lasten ble nå båret av skipet og opp i tunet på Borg, og der satte de opp buene sine. Skipet dro de opp i den bekken som renner der. Stedet der Bjørn hadde buene sine, kalles Bjørnsvollen siden. Bjørn og alle som var med ham på skipet, tok nå opp­ hold hos Skallagrim. Aldri var det færre enn seksti våpenføre menn der på garden. Utpå høsten, da det var kommet skip fra Norge til Island, kom nå

84

det ordet opp, at Bjørn skulle ha rent sin vei med Tora uten samtykke fra foreldrene hennes, og at kongen av den grunn hadde gjort ham utleg i Norge. Da Skallagrim fikk greie på det, kalte han Bjørn til seg og spurte ham hvorledes det egentlig hang i hop med giftermålet hans, om det var kommet i stand med frendenes samtykke. «Det hadde jeg ikke ventet av Brynjolvs sønn,» sa han, «at han ikke ville si meg sanningen!» Bjørn svarte: «Sant er alt jeg har sagt deg, Grim; men du får ikke klandre meg, fordi om jeg ikke svarte på mere enn du spurte. Men nå skal jeg likevel vedgå alt som det er: at det er sant det du har spurt, at dette gifter­ målet ikke kom i stand med Tores, hennes brors, samtykke.» Da sa Skallagrim, og var gruelig harm: «Hvorledes djervdes du å ty hit til meg? Visste du ikke hva for vennskap det er mellom meg og Tore?» «Jeg visste det,» sier Bjørn, «at det var fostbrødrelag og kjært venn­ skap deg og ham imellom. Men når jeg kom til deg, var det fordi jeg slumpet til å lande her, og jeg visste, det ikke ville nytte å prøve å komme seg unna deg. I din hånd er nå min lagnad lagt; men bare det som godt er, venter jeg meg av deg, for jeg er din gjest.» Da gikk Torolv, sønn til Skallagrim, fram og la mange gode ord inn for Bjørn, ba far sin ikke ta hardt på ham for dette, all den stund han nå hadde tatt imot ham. Mange andre der talte også Bjørns sak, og det endte da med at Skallagrim roet seg, sa det fikk bli som Torolv ville, - «og ta du Bjørn til deg,» sa han, «og når du så vil - vær ham til lags alt du bare lyster!» Om sommeren fødte Tora et barn, en jente. De øste vatn over henne og ga henne navnet Asgerd. Bera satte en kone til å passe bar­ net. Bjørn var vinteren over hos Skallagrim, og alt skipsfolket hans like ens. Torolv kom seg på god fot med Bjørn, og hang etter ham støtt. Som nå våren kom, gikk Torolv en dag for å tale med far sin, og spurte ham hva han hadde tenkt på for Bjørn, vintergjesten sin, eller hva slags hjelp han ville gi ham. Skallagrim spurte hva Torolv trodde, Bjørn tenkte seg til. «Jeg tror dét,» sier Torolv, «at Bjørn helst ville fare til Norge, om han o

85

kunne leve i fred der. Jeg synes det likeste du nå kunne gjøre, far, var å sende noen menn til Norge for å by forlik for Bjørn. Dine ord vil veie tungt hos Tore.» Det endte med at Skallagrim ga etter for det Torolv ba om, og fikk noen menn til å dra til Norge om sommeren. Disse sendemennene for med budskap og jærtegn til Tore Roaldsson og prøvde å få forlik i stand mellom ham og Bjørn. Og såsnart Brynjolv fikk greie på denne ordsendingen, visste han ikke alt han ville by, for å få forlik for Bjørn. Saken endte derfor med at Tore tok Bjørn i forlik, for han skjønte at det nå hadde stelt seg slik at Bjørn ingenting lenger behøvde å ottes for sin del. Brynjolv avgjorde forliket på Bjørns vegne. Skallagrims sendemenn var vinteren over hos Tore, og Bjørn var samstundes Skallagrims gjest. Sommeren etter for Skallagrims sendemenn attende, og da de nådde hjem utpå høsten, fortalte de hvorledes alt var gått, at Bjørn nå var tatt i forlik i Norge. Bjørn var enda en vinter, den tredje på rad, hos Skallagrim; men da våren kom, rustet han seg til bortferd med følget sitt, Da Bjørn var reiseferdig, sa Bera til ham, at hun ville at Asgerd, fosterdatteren hennes, skulle bli igjen. Dette gikk Bjørn og Tora med på, og jentungen ble igjen og vokste opp der hos Bera og Skallagrim. Torolv, sønn til Skallagrim, stelte seg til å bli med Bjørn, og Skalla­ grim lot ham få med seg det han trengte. Torolv for så fra Island om sommeren i lag med Bjørn. Alt gikk greit for dem, og de kom av havet utenfor Sognefjorden. Bjørn seilte så inn i Sogn, og for deretter hjem til far sin. Torolv fulgte med, og det ble stor glede på Brynjolv da de kom. Siden ble det sendt bud til Tore Roaldsson, og han og Brynjolv avtalte å møtes. Til dette stevnet kom også Bjørn, og Tore og han slo fast for godt forliket seg imellom. Deretter redet Tore ut alt Tora åtte i hans varetekt, og han og Bjørn gjorde vennskap som gode måger. Bjørn slo seg nå til hjemme på Aurland hos Brynjolv, og der ble også Torolv værende, høyt aktet og elsket av både far og sønn. o

86

«Uregjerlige folk er de alle i hop. . .» Kong Harald holdt til lange stunder om gangen i Hordaland eller Rogaland, på° storgardene som han der åtte: på Utstein, Ogvaldsnes eller Fitjar, Alreksstad, Lygra eller Sæheim. Men den vinteren som det her fortelles om, var kongen nord i landet. Da nå Bjørn og Torolv hadde vært en vinter i Norge, og det ble vår igjen, rustet de ut et skip, fikk seg mannskap og for om sommeren i austerveg på herjing. Om høsten dro de hjemover igjen med stort hærfang. Som de kom hjem, fikk de spurt at kong Harald da var i Rogaland, og visst kom til å bli der vinteren over. Kong Harald tok til å eldes sterkt nå, og mange av sønnene hans var nesten voksne. Eirik kongssønn - han som fikk tilnavnet Blodøks - var bare ungdommen enda. Han var til fostring hos Tore Roaldsson herse. Kongen hadde Eirik mest kjær av alle sønnene sine. Mellom Tore og kongen var det på denne tid det varmeste vennskap. Da Bjørn og Torolv var kommet til landet igjen, for de først inn til Aurland. Deretter ga de seg på ferd nordover til Fjordene for å vitje Tore herse. De hadde en karve - en tolvsesse - og innpå tredve mann ombord. De hadde fått tak i dette skipet på vikingferden sin om som­ meren. Det var malt nesten helt ned til vannlinjen og var særs vakkert. Da de kom til Tore, ble de godt mottatt, og ga seg til der en tid. Ski­ pet lå tjeldet i havnen nedenfor garden. Så en dag, som Torolv og Bjørn gikk ned til skipet, så de Eirik kongssønn der. Stundom gikk han ut på skipet, stundom opp på land og sto der og så på det. Da sa Bjørn til Torolv: «Han har et godt øye til skipet, kongssønnen, og by ham det nå som gave! Jeg er viss på, det vil stø godt oppunder oss hos kongen, får vi Eirik til talsmann. Jeg har hørt sagt at kongen ser ublidt til deg for det, far din har gjort.» Torolv svarte at det sikkert var et godt råd. De gikk så ned til skipet. Torolv vendte seg til Eirik: «Du ser nøye på skipet vårt, kongssønn,» sier han, - «hva tykkes du om det?» 87

«Vel,» sier han, «et storfagert skip er det!» «Da vil jeg gi deg det,» sier Torolv, «om du vil ta imot.» «Det er visst jeg vil,» sier Eirik; «men ringt tykkes du vel vederlaget blir, når jeg lover deg mitt vennskap. Men får jeg beholde livet, kan du nok ha mere i vente.» Torolv sa at den lønnen tyktes ham meget mere verd enn skipet, og dermed skiltes de. Fra den stunden var det ikke måte på hvor blid kongssønnen var mot Torolv. Bjørn og Torolv hørte seg for hos Tore, om han trodde det var sant det, at kongen bar agg mot Torolv. Tore nektet ikke for at han hadde hørt det. «Da skulle jeg ønske,» sier Bjørn, «at du vil fare til kongen og tale Torolvs sak for ham; for vondt og godt vil jeg dele med Torolv,» sier han, «slik han gjorde med meg, da jeg var ute på Island.» Det endte med at Tore lovte å fare til kongen, men han ba dem prøve å få Eirik kongssønn til å følge med ham. Og da Torolv og Bjørn ordet innpå om det ved Eirik, lovte han dem sin hjelp overfor far sin. Deretter for Torolv og Bjørn sin vei, inn i Sogn. Tore og Eirik kongssønn rustet nå ut den karven, Eirik nyss hadde fått, og for sørover for å treffe kongen. De råkte ham på Hordaland, og han tok blidt imot dem. De ble værende der en stund og ventet med å gå fram for kongen, til en dag han var i godlag. De bar da fram denne saken for kongen, sa at det var kommet en mann dit som hette Torolv, sønn til Skallagrim, -«og nå ville vi be om, konge,» sier de, «at du ikke lot ham unngjelde for det far hans gjorde, da han hevnet sin bror.» Tore talte spakt og sindig om dette, men kongen svarte temmelig morskt, sa, de hadde fått stor skade døye fra Kveldulv og sønnene hans, og at det var von til at denne Torolv var av samme toet som frendene sine. «Uregjerlige folk er de alle i hop,» sa han, «som aldri kan age seg og ikke skjøtter, hvem de har med å gjøre.» Da tok Eirik til orde, sa at Torolv hadde gjort seg til venns med ham og gitt ham en dyrebar ting, skipet de var kommet med, - «og jeg har lovt ham mitt vennskap fullt og fast,» sa han. «Få blir de som prøver å få meg til venn, gjør denne det til ingen nytte. Slik kan du

88

ikke ville det, far, med den mann som var den første til å gi meg koste­ lige gaver.» Det endte omsider med at kongen lovte dem at Torolv skulle få være i fred for ham. «Men jeg vil ikke,» sa han, «at han kommer meg for syne. Du, Eirik, kan gjøre deg til venns med ham - og med fren­ dene hans med - alt det du vil; men blir de ikke mere medgjørlige for deg enn de har vært for meg, kommer du til å angre på det du her har bedt om, og like ens på det, at du lar dem lenge hos deg være, - om så skulle hende.» Deretter for Eirik og Tore hjem til Fjordene, og sendte bud til Torolv om utfallet av ærendet sitt til kongen. Torolv og Bjørn var denne vinteren hos Brynjolv. Sommer etter sommer lå de nå i viking, og var om vintrene hos Brynjolv, stundom også hos Tore.

Eirik Blodøks kom snart til makt, fikk Hordaland og Fjordene å styre. Egne hirdmenn hadde han nå til følge, der han for. Så en vår rustet Eirik seg til Bjarmelandsferd, og valgte ut de likeste karer som var å få, til denne ferden. Torolv ga seg i lag med Eirik, og var i stavnen på skipet hans og bar hans merke. Torolv var nå større og sterkere enn alle andre, sin far lik i det stykket. På denne ferden hendte mangt merkelig. Eirik holdt et stort slag i Bjarmeland, ved Vina. Eirik fikk seier, slik det fortelles i kvedene om ham. Og på denne ferden fikk han Gunnhild, datter til Ossur Tote, og hadde henne hjem med seg. Gunnhild var makeløst vakker, og klok og meget trollkunnig. Det var særs gromt med henne og Torolv. Han var nå som oftest hos Eirik om vintrene, og om somrene i viking. Det som dernest hendte, var at Tora, Bjørns kone, ble syk og døde, Da en stund var gått, fikk Bjørn seg en ny kone. Hun het Alov og var datter til Erling den rike på Osterøy. De hadde en datter som hette Gunnhild. Det var en mann som hette Torgeir Tyrnefot. Han bodde i Fenring på Hordaland, på garden Ask. Han hadde tre sønner. Den ene hette Hadd, den andre Berg-Onund, den tredje Atle Skamme. BergOnund var større og sterkere enn annet folk, og en grisk og vrang kar. Atle Skamme var stutt i veksten og firskåren, styggelig sterk. Torgeir o

89

var ustyrtelig rik, og en stor blotmann og trollkall. Hadd lå i viking og var sjelden hjemme.

En sommer rustet Torolv Skallagrimsson seg til kjøpmannsferd. Meningen hans var å fare til Island og treffe far sin, som han dg gjorde. Han hadde nå vært lenge borte, og var blitt uhorvelig rik og åtte mange kostelige ting. Da han var reiseferdig, gikk han for å treffe kong Eirik. Ved avskje­ den rakte kongen ham en øks, som han sa skulle være en gave til Skallagrim. Øksen var av det langeggete slaget, stor og gullinnlagt, med sølvslått skaft. Det var en makeløst gild ting. Da nå alt var gjort i stand, for Torolv sin vei. Han kom vel over havet, og landet med skipet sitt i Borgarfjord. Han dro straks benest hjem til far sin, og gleden var stor da de så hverandre igjen. Siden gjorde Skallagrim velkomstferd ned til skipet til Torolv, og lot det dra på land. Torolv for så selvtolvte hjem til Borg. Han bar nå fram kong Eiriks hilsen til Skallagrim, og rakte ham den øksen kongen hadde sendt ham. Skallagrim tok imot øksen, holdt den opp og så på den en stund, men sa ikke et ord; hengte den opp på veggen ved setet sitt. Så var det en dag utpå høsten at Skallagrim lot drive hjem en hel hop med okser, som han tenkte å slakte. Han lot leie to av oksene sammen bak husveggen, slik at de ble stående om hinannen hals ved hals, tok så en stor hellestein og drev ned under halsene på dem. Der­ etter gikk han til med øksen sin, kongsgaven, og hogg til oksene, begge på én gang, så hodene føk av dem. Men øksen for ned i steinen, så hele eggen brast, og bladet revnet opp gjennom herdingen. Skalla­ grim så i eggen, men sa ikke et ord. Deretter gikk han inn i eldhuset, steg opp på en stokk og hev oksen inn på dørhjellen. Der ble den liggende hele vinteren. Da våren kom, gjorde Torolv kjent at han tenkte å dra ut igjen om sommeren. Skallagrim rådde ham fra det, sa, at godt var hjem å ake på hele meier; «har du nå,» sier han, «gjort en ærefull ferd; men opp og ned er farmanns led, sier et gammelt ord. Ta nå av eiendommene mine så meget du synes du trenger for å kunne leve her som en gild mann.» 90

Torolv svarte, at én ferd til ville han gjøre, - «og det er et nødvendig ærend jeg har,» sier han; «men når jeg kommer hjem andre gangen, vil jeg slå meg til ro her. Asgerd, fosterdatter din, skal fare med meg hjem til far sin; han ba meg sørge for det, da jeg for fra Norge.» Skallagrim sa, han fikk rå seg selv, - «men det bæres meg for,» sier han, «at skilles vi nå, råkes vi aldri siden.» Siden dro Torolv til skipet sitt og gjorde det i stand. Og da han var reiseferdig, flyttet de skipet ut til Digranes, og la seg til å bie på bør. Asgerd ble med ham ombord. Men før Torolv for fra Borg, gikk Skallagrim fram og tok ned fra dørhjellen øksen, kongsgaven, og gikk ut med den. Da var skaftet svart av røyk og øksbladet rustent. Skallagrim så inn i eggen på øksen, dermed rakte han den til Torolv, og kvad et vers: o

o

Yrer i økse-eggen av ørsmå flass og filler; bile-beistet bærer bare fusket i seg! La skaftsotet skrapøks med skam tilbake fare! Unødig var den her ute, uslere gave fikk ingen.

I den tiden Torolv lå utenlands og Skallagrim satt på Borg, hadde et kjøpskip kommet fra Norge og lagt inn i Borgarfjord. Det var vanlig dentid at skip ble dradd i land i åer, bekkeoser eller stille loner. Man­ nen som åtte dette skipet, hette Kjetil - Kjetil Blund, som de kalte ham. Han var nordmann, storættet og rik. Geir hette sønn hans, som da var fullvoksen kar og med på skipet. Kjetil tenkte å få seg bustad på Island, men det var sent på somme­ ren før han kom fram. Skallagrim hadde fullt kjennskap til ham, og ba ham hjem til seg med alle, han hadde med seg. Kjetil tok med takk imot tilbudet, og var vinteren over hos Skallagrim. Denne vinteren ba Geir Kjetilsson om Torunn, datter til Skallagrim, og de entes, slik at Geir fikk Torunn. Da våren kom, pekte Skallagrim ut land til Kjetil oppover fra Oleivs eiendom langsmed Kvitå, fra osen av Flokadalså til osen av Røykja91

dalså og hele landtungen der imellom opp til Raudsgjel, og hele Flokadalen ovenfor brekkene. Kjetil bodde i Trondarholt, og Geir i Geirslid. Han åtte også en annen gard, Geir - Øvre Røykir i Røykjadal. Han ble kalt Geir den rike. Blund-Kjetil og Torgeir Blund var hans sønner. Tredje sønn hans var Torodd Risablund, den første som bodde på Risar. Skallagrim hadde stor moro av styrkeprøver og leiker; dét var noe han likte å prate om. Knattleik drev folk meget med dentid, og sterke karer var det flust av i grenden der. Ingen kunne likevel hamle opp med Skallagrim, enda han begynte å dra på årene nå. Grane på Granastad hadde en sønn som hette Tord, et overlag godt mannsemne, men bare ungdommen enda. Han var godvenn med Egil Skallagrimsson. Egil skulle støtt prøve seg i ryggtak, men stri og brå' sint som han var, hadde alle det vettet å lære sønnene sine å gi etter for ham. På førvinteren skulle det holdes et stort knattleikstevne på Kvitåvollene, og dit kom folk fra alle kanter av bygden. Heimemennene til

92

Skallagrim for også til leiken i flokk og følge, og fremst av dem var Tord Granesson. Egil ba Tord om å få bli med ham til leiken; han var da i sitt syvende år. Tord føyet ham, og lot ham sitte bak seg på hesten. Da de kom til stevnet, ble mennene delt inn i leiklag. Det var også kommet mange guttunger dit, og de fikk i stand en leik for seg; de ordnet seg i lag de med. Egil skulle leike med en gutt som hette Grim, sønn til Hegg på Heggsstad. Grim var i elleveårsalderen, og styrken hans der etter. Som de nå leikte sammen, Egil og Grim, ble Egil for lett. Grim tok da også i det han kunne, for å vise overmakten sin. Da beit sinnet Egil. Han løftet opp knatt-treet og slo til Grim. Men Grim grep fatt i ham, kastet ham overende og for temmelig ille med ham, spådde på han skulle helseslå ham, om han ikke lærte å styre seg. Da Egil kom på føttene igjen, gikk han ut av leiken; men guttungene skrek og gjorde narr av ham. Egil gikk til Tord Granesson og fortalte hva som var hendt. «Jeg skal bli med deg,» sier Tord, «så skal vi gi ham igjen!» Han rakte ham en skjeggøks, som han sto med i hånden; det var vanlige våpen på den tid. De gikk så dit guttene drev og leikte. Grim hadde da nettopp fått tak i ballen, og slo den avsted, og de andre gut­ tene rant etter den. Da sprang Egil inn på ham og drev øksen i hodet på ham, like inn i hjernen. Deretter gikk han og Tord bort til de andre Bergfolkene, og de sprang til våpnene sine; det samme gjorde de hine. Oleiv Hjalte løp over til Borgfolkene med de karene han hadde med seg, og de ble da meget mannsterkere enn den andre flokken. Dermed skiltes de. Dette ble opphavet til striden mellom Oleiv og Hegg. Det kom til kamp mellom dem på Laksfet ved Grimså. Der falt syv mann, Hegg fikk banesår, og Kvig, bror hans, mistet dg livet der. Da Egil kom hjem, var Skallagrim mutt; men Bera mente på, at Egil var et vikingemne, og sa at når han fikk årene på seg, ble det nok til det at en fikk gi ham et hærskip. Da kvad Egil: Mor min hun det mælte at til meg man skulle kjøpe fartøy og fagre årer —

93

fare bort i vikingflokk, stå i stavnen opp, styre skipet gode, holde så til havns, hogge folk for fote!

Da Egil var tolv år gammel, var han så dryg i veksten at det fans få voksne karer så store og sterke at han ikke vant over dem i leikene. Den vinteren han gikk i sitt tolvte år, var han meget med i leiker. Tord Granesson var da i tyveårsalderen, og en sterk kar. Det ble ofte til det utover vinteren, at Egil og Tord ble stilt i lag mot Skallagrim. Så var det engang utpå vinteren at det ble holdt knattleik på Borg, sør i Sandvik. Tord og Egil leikte der i lag mot Skallagrim, og de fikk da aset ham ut og holdt på å vinne over ham. Men da kvelden kom, og solen var gått ned, begynte det å gå verre for Tord og Egil. Skalla­ grim ble da så sterk, at han løftet Tord til værs og kjørte ham i bakken så hardt at han brøts sund all igjennom og var død på flekken. Der­ etter grep han etter Egil. Men der sto Torgerd Bråk, en av trellkvin­ nene til Skallagrim. Hun hadde stelt Egil da han var liten, og var meget til kone, sterk som en kar og trollkunnig til gagns. «Vrenger du ut stygghammen nå, Skallagrim,» sier hun, «mot din egen sønn!» Da slapp Skallagrim taket i Egil og grep etter henne. Hun kastet seg til side og løp unna, og Skallagrim etter. Slik bar det i vei med dem ut på ytterste Digraneset. Der hoppet hun utfor berget og la på svøm. Skallagrim trev en stor stein og kastet etter henne, og råkte henne mellom herdene; og hun kom aldri opp igjen siden. Der heter det nå Bråkarsund. Senere på kvelden, da de kom hjem til Borg, var Egil styggelig harm. Og da Skallagrim og husfolket hans hadde satt seg til bords, var Egil ennå ikke kommet i sessen sin. Han gikk inn i eldhuset og bort til den mannen som Skallagrim hadde med seg til å føre tilsyn med arbeid og eiendom på garden, og som han satte stor pris på, og ga ham banehogg. Deretter gikk han inn og satte seg. Skallagrim nevnte ikke ordet om det som var hendt, og det var fra nå av stilt om denne saken. Men far og sønn sa ikke et ord til hverandre lenger, hverken godt eller vondt, og slik gikk så denne vinteren.

94

Sommeren etter kom Torolv til Island, som før fortalt. Og da han hadde vært hjemme vinteren over, rustet han ut skipet sitt igjen om våren i Bråkarsund. Som Torolv lå der ferdig til å seile, gikk Egil en dag til far sin og ba ham gi seg ferdegods. «Jeg vil fare utenlands med Torolv,» sa han. Skal­ lagrim spurte om han hadde talt med Torolv om dette. Egil svarte at det hadde han ikke. Skallagrim ba ham gjøre det først. Men da Egil ordet innpå dette ved Torolv, svarte han, at det var nok ingen von til at han ville ta ham med seg. «Når ikke far din kjenner seg god for å styre deg her på sine egne tufter,» sa han, «da trøster ikke jeg meg til å ta deg med utenlands; for der vil det ikke nytte deg å styre fram med det sinnelaget, du her syner.» «Da kan være,» sier Egil, «at ingen av oss farer!» Natten etter røk det opp til uvær med storm fra sørvest. Da det var blitt mørkt og flo sjø, kom Egil ned til stranden. Han gikk ut på skipet, utenom tjeldene, og hogg av festetauene på utsiden av skipet. Der­ etter sprang han det forteste han kunne attende over landgangen,

95

skjøv den kjapt ut etter seg, og hogg så av de festetauene som gikk opp på land. Skipet rak nå ut på fjorden. Da Torolv og folkene hans ble vår at skipet rak, sprang de i etterbåten; men været var altfor kvast til at de noenting kunne få gjort. Skipet rak over til Andakil og opp på øyren der. Egil dro hjem til Borg. Da folk ble kjent med denne streken til Egil, fikk han høre vondt fra flest alle. Men han spådde på, det skulle ikke vare lenge før han gjorde Torolv større ugagn og skade, om han ikke ville ta ham med seg. Andre la seg nå imellom, og det endte med at Torolv lovte å ta seg av Egil, og lot ham bli med seg utenlands om sommeren. Såsnart Torolv kom ut på skipet, kastet han den øksen Skallagrim hadde rakt ham, overbord ut på djupet, så ingen har sett noe til den siden. Dermed stevnet Torolv til havs. Alt gikk vel på ferden, og de kom inn under Hordaland. Torolv stevnet straks nordover til Sogn. Der var det gått slik om vinteren, at Brynjolv var blitt syk og hadde dødd, og sønnene hans hadde nå delt arven. Tord fikk Aurland, farsgarden. Han var gått i kongens tjeneste og blitt lendmann. - Datter til Tord hette Rannveig, mor til Helge og Tord; denne Tord var far til Rannveig, mor til Ingrid, kong Olavs hustru. Helge var far til Brynjolv, far til Serk fra Sogn, og Svein. Bjørn fikk en annen bustad, en stor og gild gard. Han gikk ikke i kongens tjeneste, og derfor ble han kalt Bjørn Hauld. Han satt i stor velstand og makt. Torolv for til Bjørn så snart han var kommet til lands, og fulgte hjem Åsgerd, datter hans. Det ble et gledelig gjensyn. Asgerd var en overlag vakker og staut jente, tenksom og forstandig i alt. Torolv dro avsted for å treffe kong Eirik. Og da de møttes, bar Torolv fram Skallagrims hilsen, og sa at han hadde med takksomhet tatt imot kongens gave. Deretter la han fram et godt langskipsseil, som han sa var Skallagrims sending til kongen. Kong Eirik tok vel imot gaven, og ba Torolv bli værende hos seg om vinteren. Torolv tak' ket kongen for tilbudet, - «men først må jeg fare til Tore,» sier han; «jeg har et nødvendig ærend til ham.» Deretter for Torolv til Tore, som han hadde sagt, og ble mottatt der på beste vis. Tore ba ham bli værende hos seg, og Torolv svarte, at det 96

ville han gjerne, - «men jeg har en kar med meg,» sier han, «som må bo der jeg er: Det er bror min. Han har aldri vært hjemmefra før, og trenger mitt tilsyn.» Tore sa, det sto Torolv fritt å ta med seg flere dit, om han så ville. «Til pryd for mitt følge,» sa han, «blir din bror, er han deg lik.» Deretter for Torolv til skipet sitt, og lot det dra på land og bli stelt med for vinteren, og han og Egil dro så til Tore herse. Tore hadde en sønn som hette Arinbjørn. Han var noe eldre enn Egil. Alt som ung var Arinbjørn en mandig kar og en stor idretts­ mann. Egil kom seg på god fot med Arinbjørn og var helst i lag med ham. De to brørne imellom var det temmelig grått. Torolv Skallagrimsson spurte en dag Tore, hvorledes han ville ta det, om Torolv ba om Asgerd, frenken hans. Tore svarte vennlig på det, sa han ville gjøre sitt beste for å få det giftermålet i stand. Deretter tok Torolv seg ut gode følgesmenn, og for nord i Sogn. Han kom til Bjørns gard, og ble vel mottatt der. Bjørn ba ham bli værende der så lenge han ville. Torolv bar fram ærendet sitt for Bjørn, sa han var på frierferd, ville be om Asgerd, datter hans. Bjørn tok dette vel opp og var lett å komme ut av det med. Avtalen ble, at Torolv skulle få Asgerd, og festermålet ble avgjort og bryllupsdagen fastsatt. Bryllupet skulle stå hos Bjørn samme høsten. Deretter for Torolv attende til Tore, og fortalte ham hvorledes det var gått på ferden. Tore sa seg glad for at dette giftermålet skulle bli av. Som nå tiden var der da Torolv skulle fare til bryllupet, ba han folk til følge på ferden, først og fremst Tore og Arinbjørn og huskarene deres og storbondene omkring der, og både mange og gjeve folk var det som skulle fare. Da det led like innpå den dagen, Torolv skulle dra av garde, og alt bryllupsfolket var kommet, ble Egil syk, så han kunne ikke bli med. Torolv og følget hans gikk ombord på et stort fullmannet langskip, og stevnet nordover, som avtalt var. _

o

o

o

Det var en mann som hette Olve. Han var huskar hos Tore og styrer og tilsynsmann på garden hans. Han hadde også med å kreve inn gjeld og skjøtte pengesakene for Tore. Olve var ingen ungdom lenger, men sprek som få likevel. 7. Norrøn saga I

97

Det ville seg nå slik, at Olve sto på tur ut for å kreve inn den land­ skylden som ikke var blitt betalt dore om våren. Han hadde en rorskute og tolv av Tores huskarer ombord. Egil begynte nå å friskne til igjen, og sto opp. Men det var keisamt der hjemme, tykte han, nå alt folket var dradd sin vei. Han kom seg i prat med Olve, og sa at han ville slå følge med ham. Og Olve mente som så, at en staut følgesmann til kunne ikke skade, for det var plass nok på skipet. Egil gjorde seg så i stand til ferden. Han tok våpnene sine med, sverd, hoggspyd og rundskjold. Da alt var klart, dro de av garde. De fikk hardt vær med storm og motvind, men de la seg på årene og brøt seg fram. Det falt seg slik, at de ut på kvelden kom til Atløy og la til lands der. Innpå øya der, ikke langt unna, lå det en stor gard, som kong Eirik åtte. Mannen som sto for garden, hette Bård - Atløy-Bård som de kalte ham. Han var en stordriver og en gild arbeidskar. Noen storættet mann var han ikke, men kong Eirik og Gunnhild, dronningen, satte stor pris på ham. Olve og karene hans dro skipet sitt opp av flomålet, og gikk deretter opp til garden. De traff Bård ute, fortalte ham om ferden sin og sa, de tenkte å bli der natten over. Bård så at de var dyende våte, og tok dem med seg til et eldhus, som lå et stykke unna de andre husene. Der lot han legge dugelig på varmen for dem, så de fikk tørket klærne sine. Da de hadde fått på seg klærne igjen, kom Bård dit. «Nå skal vi sette fram bord for dere her,» sier han. «Det er greit, dere stunder etter å få sove, trøtte som dere er etter alt slitet.» Olve sa seg vel nøyd med det. Deretter ble bord satt fram og mat båret inn til dem, brød og smør, og surmelk i store boller. «Riktig leit er det,» sier Bård, «at det ikke fins øl på garden, så jeg får traktert dere som jeg helst ville. Men dere får ta til takke med det som er.» Olve og karene hans var styggelig tørste, og søp i seg surmelken. Deretter lot Bård bære inn myseblande til dem, og de drakk opp den med. «Så inderlig gjerne,» sier Bård, «ga jeg dere noe bedre å drikke, hadde jeg det bare.» 98

Halm var det flust av inne der, og han ba dem legge seg ned og sove. Kong Eirik og Gunnhild kom samme kvelden til Atløy, og Bård hadde stelt til veitsle for dem; det skulle holdes diseblot der, og inne i stuen vanket det rikelig både med mat og øl. Kongen spurte hvor Bård var, - «jeg ser aldri noe til ham,» sa han. En svarte: «Bård er ute og steller for gjestene sine.» «Hva er det for gjester?» sier kongen, «siden han tror seg skyldigere til det enn å være her inne hos oss.» Mannen fortalte da at noen av huskarene til Tore herse var kommet dit. Kongen sa:. «Gå ut til dem straks og kall dem hit inn!» Så ble gjort, - bud gikk ut at kongen ville treffe dem. De gikk da inn. Kongen hilste Olve vennlig, og ba ham ta plass i høgsetet på andre siden, midt imot kongen, og reisefellene hans på benken nedetter mot døren. De så gjorde. Egil satt nærmest Olve. Siden ble øl båret inn, og mange minneskåler drukket. Og skikken var, at hornet skulle tømmes for hvert minne. Men da det led på kvel­ den, gikk det slik, at mange av karene til Olve ikke rådde med seg len­ ger; somme spydde inne i selve stuen, andre kom seg såvidt ut for døren; men Bård skjenket i til dem i eningen. Da grep Egil hornet som Bård hadde rakt Olve, og drakk det ut. Bård ymtet om at det var svært til tørst han hadde, og rakte ham straks hornet fylt igjen, og ba ham tømme det. Egil tok imot hornet, og kvad: Om ølskort du ymtet, usling! - enda ødselt til diseblot opp var disket; dumfrekk jeg deg kaller! For ukjent folk altfor ille din ondskap du dulgte. Bare fusk og falskhet, Bård min! i din usle framferd fant jeg.

99

Bård ba ham drikke, og spare seg fintene sine. Egil tømte hvert horn som til ham kom, og drakk for Olve tillike. Da gikk Bård til dronningen og sa at den mann dér førte skam over dem, drakk og drakk, men sa seg aldri utørst. Dronningen og Bård blandet da gift i drikken, og bar den så inn. Bård signet det fylte hor­ net, og ga det til ølternen. Hun rakte Egil det og ba ham drikke. Da dro Egil ut kniven sin og stakk seg i håndloven, tok så imot hornet, ristet runer i det og smurte blod over. Dermed kvad han: Runer ramme jeg rister, røde av blod, på hornet: her er ord som ager ølets vonde vetter! Drikk karskt nå kagge-skvipet, som kåte kvinnfolk bær’ oss, og kjenn om sunn den smaker supen, som Bård’n signet!

Hornet sprakk, og ølet rant ned i halmen. Det tok nå til å sige hardt inn på Olve. Egil sto da opp og leidde ham utover mot døren, hånd på sverdfestet. Men da de hadde nådd døren, kom Bård etter dem og ba Olve drikke avskjedsskålen sin. Egil tok imot hornet og drakk. Han kvad: Ørlite øl-ørsken er jeg, Olve er rent nåblek om nebbet, men i villstuthornets væske vaske vil jeg skjegg-grodde kjeften. Vett til å vare deg, venn min! vantet deg helt og holdent. Nå høljer høye Hærfaders herlige ord-regn over oss!

Dermed hev han hornet fra seg og dro sverdet. Det var mørkt i forstuen. Han kjørte sverdet i Bård midtlivs, så odden stakk ut i ryggen på ham. Bård stupte død, og blodet puldret av såret. Da gikk Olve dg overende, og spyet sprutet ut av ham. Egil løp nå ut av stuen og la på sprang bort fra garden i belgmørket. Inne i forstuen ble folk vår

100

de to som lå på golvet der, Bård og Olve. Kongen kom til, og lot bære lys inn. Nå så en hva som var tids, at Olve lå der døddrukken og Bård drept, og blodet hans utover alt golvet. Kongen spurte hvor det var blitt av den store mannen som hadde drukket verre enn andre der om kvelden. De svarte at han var gått ut. «Let ham opp,» sier kongen, «og la ham komme til meg!» Det ble nå lett etter ham garden rundt, men han var ingensteds å finne. Som de kom til eldhuset, fant de mange av Olves karer lig­ gende der. Kongsmennene spurte om Egil hadde vist seg der. De svarte at han kom dit og tok våpnene sine, - «og dermed for han ut igjen,» sa de. Dette ble nå fortalt kongen. Han ba mennene sine dra ut det forteste de vant, og ta vare på alle båtene på øya. «Og så skal vi i morgen,» sa han, «når det blir lyst, ransake hele øya og drepe mannen.» Egil for om natten og lette seg fram til de stedene der båtene lå; men hvor han til stranden kom, var det alt folk på pletten. Han for og lette hele natten, men ingen båt fant han. Da det grydde av dag, sto han ute på et nes. Han så da en øy, men over dit var et sund, overhendig bredt. Han tok da det rådet, at han brøt skaftet av spydet sitt og hev det til sjøs, tok så spydbladet, hjelmen og sverdet og viklet inn i kap­ pen sin til en bylt, som han bandt på ryggen. Dermed la han på svøm, og ga seg ikke før han nådde øya. Den heter Saudøy - en liten øy, full av ris og kjerr. Det gikk krøtter der, både naut og sau, som hørte Atløyfolkene til. Da han var kommet opp på øya, vred han klærne sine. Det var nå lys dag og sol oppe. Kong Eirik lot ransake øya såsnart det var blitt lyst. Det gikk sent, for øya var stor. Men Egil fant de ikke. De kom seg da i båt, og for over til de andre øyene for å lete etter ham der. Det ville seg nå slik, at utpå kvelden kom tolv mann roende ut til Saudøy også for å lete, enda det var mange andre øyer i nærheten. Egil så båten som stevnet mot øya. Ni mann gikk i land for å ta fatt på letingen. Egil hadde lagt seg ned i kjerrene og gjemt seg, før båten nådde land. Karene begynte nå å lete, tre og tre i lag, mens tre passet båten. Men da de kom bak en bakkekam og ikke lenger kunne se til stranden, spratt Egil opp og sprang til båten. De som der sto, visste ikke ordet av, før Egil var innpå dem. En av dem hogg han ihjel med det samme, en annen tok spran-

101

get opp i en brekke der, men Egil var etter og hogg av ham ene foten. Den tredje sprang ut i båten og prøvde å stake seg fra land, men Egil fikk dradd til seg båttauet, og hoppet ombord, og mange hogg ble ikke skiftet før Egil drap ham og hev ham utenbords. Dermed grep han årene og rodde bort i båten. Hele den natten, og morgendagen med, rodde han og stanset ikke før han kom til Tore herse. Kongen la ikke Olve og følgesmennene hans noe til last i denne saken, og lot dem fare i fred. De karene som var blitt igjen på Saudøy, satt fast der i flere døgn. De slaktet av krøtterne der til livberging for seg, gjorde opp ild og stekte. De dro i hop en veldig vedhaug og laget et bål så stort at det kunne ses hjem. Og da folk ble det vår, rodde noen ut til dem. Kon­ gen var da reist sin vei til en annen veitsle. Olve og karene hans nådde hjem før Egil, og Tore, Torolv og de andre var da nettopp hjemkomne fra bryllupet. Olve fortalte om det som hendt var, om drapet på Bård og det som ellers var gått for seg; men hvorledes det siden var gått Egil, visste han ingenting om, og Torolv ble tung til sinns, og Arinbjørn like ens; det sto for dem, som ville han aldri komme levende attende. Men morgenen etter kom Egil hjem. Da Torolv fikk bud om det, sto han opp og gikk for å tale med Egil. Han spurte hvorledes han hadde klart å komme seg unna, og hva som hadde hendt ham på fer­ den. Da kvad Egil: Slik var min ferd og frelse fra frege fjell-lands-drotten og kaute dronning Gunnhild - kyt kan dette ei kalles at to-tre konge-treller nå tramper veien vide til Hels høye saler med hoggsår i hold og hauser.

Arinbjørn tykte Egil hadde handlet som en kar, og sa at far sin hadde plikt til å forlike ham med kongen, dore svarer: «Folk flest vil nok si at Bård hadde sin død fortjent. Men leit er det, at Egil og ættfolket hans aldri har kunnet lære å akte seg for kongens

102

vrede; for tung blir den å bære for de fleste. Men denne gangen, Egil, skal jeg likevel få deg forlikt med kongen.» Tore dro avsted til kongen, men Arinbjørn holdt seg hjemme, og han mente på, at samme lagnad skulle de alle dele. Da Tore kom til kongen, gjorde han tilbud på Egils vegne, gikk selv god for ham, og ba kongen dømme. Kong Eirik var gruelig harm, og det var ikke lett å komme noen vei med ham. Det ville nok sanne seg, sa han, det far hans hadde sagt, at sent ble den ætten å lite på. Men gikk han likevel til forlik, sa han, fikk Tore sørge for, at Egil ikke ble lang stunden i hans rike. «Og for din skyld, Tore,» sier han, «skal jeg ta bøter for disse mennene.» Kongen satte bøtene slik han selv syntes høvde, og Tore betalte. Deretter for han hjem.

Vikingliv Torolv og Egil var hos Tore og hadde det godt på alle vis. Men da våren kom, rustet de ut et stort langskip og fikk seg mannskap og dro om sommeren i austerveg. Der herjet de og vant seg gods og var i mangen hard dyst. De stevnet også ut til Kurland og la til lands der, gjorde halvmånedsfred med folket og holdt kjøpstevne. Men da det var slutt, tok de til å herje igjen og la til på ymse steder. En dag la de til i en stor elveos, der skogen sto tjukk omkring. Her gjorde de seg rede til landgang og delte seg i sveiter, tolv mann i hver flokk. De gikk mot skogen, og det var ikke lang stubben å gå, før byg­ den tok til. Der begynte de med ran og drap, men de våpenføre men­ nene i bygden flydde unna, så det ble ingen motstand gjort. Da det led mot kvelden, lot Torolv blåse til aktergange. Mennene hans snudde da om der de sto og gikk, og tok veien mot skogen igjen. Men det var uråd å få mannskapet mønstret, før alle nådde stranden. Da Torolv kom dit, var ingen Egil å se. Det tok nå til å mørkne mot nat­ ten, og det tyktes dem rådløst å lete etter ham. Egil hadde gått gjennom skogen med tolv mann til følge. Da så de store sletter og bygder framfor seg. Ikke langt unna lå en gard, og dit

103

tok de veien. Som de nådde fram, sprang de inn i husene. Folk var ikke å se, og de tok med seg alt som løst og havendes var. Men husene var mange, og det dro ut før de var ferdige. Og da de omsider kom seg ut og bort fra garden, hadde folk samlet seg mellom dem og sko­ gen, og gikk løs på dem med våpen. Det var en skigard mellom dem og skogen. Egil sa, de skulle følge den, så bøndene ikke kunne gå på dem fra alle kanter. Egil gikk først, og så den ene etter den andre, hakk i hæl, slik at ingen kunne komme mellom dem. Kurerne gikk hardt på, mest med stikk og kast; hoggkamp holdt de seg fra. Egil og karene hans visste ikke ordet av, der de gikk langs skigarden, før de hadde en skigard på den andre siden av seg også, og med ett ikke kunne komme lenger. Kurerne satte etter dem inn i kveen, og somme gikk på dem utenfra og stakk med spyd og sverd gjennom skigardene, mens andre hev klær på våpnene deres. De ble såret og dernest grepne og bundne alle i hop og ført til gards. Bonden på garden var en mektig og rik mann. Han hadde en vok­ sen sønn. Det ble nå snakk om, hva en helst skulle gjøre med Egil og dem. Bonden sa, han mente det likeste var at en tok og drap dem med det samme, en etter en. Men sønn hans sa, at så mørkt som det alt var blitt, ble det ingen moro med å pine dem; det var bedre å dryge til morgenen kom, sa han. De ble da satt inn i et hus der, og bundet godt. Egil ble bundet til en stolpe, slik at han kunne røre hverken hånd eller fot. Deretter ble huset godt låst, og kurerne gikk inn i stuen og satte seg til å ete og drikke, og var riktig i sitt ess. Egil la seg med all sin makt mot stolpen og rusket i den til den løs­ net av golvet og falt ned. Deretter smøyde han seg fri av den, og løste så hendene sine med tennene; og da han fikk hendene fri, løste han reipet av føttene sine. Deretter løste han følgesmennene sine. Og da de alle var frie, lette de rundt i huset for å finne, hvor det var størst rimelighet for å komme ut. Veggene var av digre tømmerstokker, men i andre enden av huset var det en flattelgjet bordvegg. Den rente de imot og brøt opp. De kom der inn i et annet hus, og det med hadde tømmervegger. Da hørte de mannemål nede under føttene på seg. De famlet seg fram, og fant en lem i golvet. Den åpnet de, og der under var det en djup grav; og nedi der hørte de noen som pratet. Egil spurte

104

hva det var for folk. En svarte og sa han hette Ake. Egil spurte om han ville opp av graven. Ake sa at det ville han gjerne. Egil og karene hans tok da det reipet de hadde vært bundet med, og firte ned til dem, og dro opp tre menn. Ake sa at de to andre var sønnene hans, og at de var danske menn og var blitt hærtatt førre sommeren. «I vinter var,» sa han, «hadde jeg det godt, og var som enslags tilsynsmann på garden; men guttene mine ble trelket, og likte seg ille, som rimelig var. I vår prøvde vi å rømme vår vei, men ble fakket og etterpå satt ned i denne graven.» «Du er saktens huskjent her på garden,» sier Egil; «hvor har vi største vonen om å komme oss ut?» Ake sa at det var en bordvegg til der, - «og bryter dere opp den,» sier han, «så kommer dere fram i en kornløe, og der er utgang fri for hver som vil.» Egil og karene hans gjorde som Ake sa, brøt opp bordveggen, gikk inn i løen og derfra ut. Det var belgmørk natt. Følgesmennene til Egil sa at de nå fikk skynde seg inn i skogen. Men Egil sa til Ake: «Om så er, at du er kjent i husene her, så må du kunne vise oss til hærfang av noe slag.» Ake sa at løsøre skortet det såvisst ikke på der i garden. «Det er et stort loft her,» sier han, «som husbonden sover i, og der inne er det flust med våpen.» Egil sa at de skulle dra til loftet; og da de kom opp på svalgangen, så de at loftsdøren var åpen; det brant lys inne der, og noen tjenestfolk drev og redde opp sengene. Egil sa at noen fikk stå utenfor og passe på at ingen kom seg ut; dermed sprang han inn på loftet, rev til seg våpen - for dét var det ingen skort på der - og drap alle som inne var. Deretter fant alle seg full væpning, Ake gikk fram på golvet og åpnet en lem, og sa at de skulle gå ned i underkammeret. De fant seg lys og gikk der ned. Her var skattgjømslene til bonden og mange gilde ting, sølv i mengdevis. De gjorde seg bører og bar ut. Egil tok et dugelig stort skrin under armen, da han gikk. De dro nå mot skogen. Men da de nådde den, stanset Egil og sa: «Som uslinger går vi fram, og ikke som hærmenn. Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, - men den skammen o

o

o

o

o

o

o

105

vil vi ikke ha sittende på oss! La oss nå dra attende til garden og gjøre dem saken kjent!» Alle talte imot dette, sa de ville dra til skipet. Egil satte da ned skri­ net, dermed la han på sprang opp mot garden. Som han kom dit, så han at tjenestdrenger gikk med fat i hendene fra eldhuset til stuen. Inne i eldhuset var det lagt godt på varmen, så han, og kjeler hang over. Han tok veien dit. Store stokker var kjørt til gards, og ilder gjort opp slik som skikken var der: de nører opp under ene enden av stok­ ken og lar den brenne langsetter. Egil grep en stokk og dro til stuen med den, kjørte så den brennende enden av den opp under takskjeg­ get og inn i nevertekkingen. Ilden åt seg fort innover takfjelene, og de som satt i stuen og drakk, visste ikke ordet av før ilden sto inn gjen­ nom taket. De rente da mot døren, men der var det ikke så greit å komme ut, for vedstokker lå i veien, og utenfor døren sto Egil og stengte. Han felte folk både inne i døren og utenfor, og stuen brente slik, at den ruset i hop på et blunk. Alle som inne var, strøk med; men Egil gikk attende til skogen, og fant der følgesmennene sine. De dro nå alle sammen til skipet. Egil sa, at det skrinet han gikk og bar på, ikke skulle tas med i byttedelingen; det ville han ha omframt, sa han. Det viste seg siden at det var fullt av sølv. Torolv og de andre ble storlig glade da Egil kom, og så snart dagen grydde, stevnet de fra land, Ake og sønnene hans var med i Egils flokk. Da det led på sommeren, seilte de til Danmark, og der la de seg igjen på lur etter kjøpskip, og plyndret der de så seg høve til det. Harald Gormsson var nå kommet til makten i Danmark, etter at Gorm, far hans, var død. Landet var ved denne tiden hardt plaget av vikinger, som lå rundt strendene og herjet. Ake var godt kjent i Danmark både til sjøs og lands, og Egil frittet ham ivrig ut hvor de steder fans, der stort hærfang kunne være å vinne. Og som de kom til Øresund, sa Ake, at oppe i landet der var det en stor kjøpstad som hette Lund, og dér, sa han, var det von om gods, - men dg om motstand fra bymennenes side. Spørsmålet ble lagt fram for mannskapet, om de skulle gjøre landgang der eller ikke. Det var svært ulike meninger om den tingen, somme rådde til, andre fra. Saken ble da skutt inn under styresmennene. Torolv o

o

106

var helst for landgang. Da ble Egil spurt, hva han holdt for likest. Han kvad: De skarpe sverd la blinke, bror! i blåe luften! Drabelig dåd må vi øve her østpå i sommerens dage. Til Lund ligger leien, la lettbent oss dit løpe, og sverdene svartgalder synge, før solen i hav synker!

Deretter gjorde de seg rede til landgang og dro opp til kjøpstaden. Men da bymennene ble vår at ufred nærmet seg, samlet de seg til mot­ stand. Rundt byen var bygd en treborg, og den satte de nå folk til å verge, og der tok kampen til. Egil gikk først inn gjennom borgen, og dermed tok bymennene flukten; men mange var de som falt. De plyndret kjøpstaden og satte ild på den til slutt; dermed for de ned til skipene sine igjen. Torolv stevnet med skipene sine nordover langsmed Hallandkysten. Da snudde vinden seg, og de søkte havn; men de herjet ikke her. Bare et lite stykke oppe i landet bodde en jarl som hette Arnfinn. Da han spurte at vikinger hadde lagt til lands der, sendte han noen av mennene sine til dem i det ærend å få vite, om de ville ha fredland eller drive herjing. Da sendemennene kom til Torolv med ærendet sitt, svarte han at de ikke kom til å herje der; det var til ingen nytte, sa han, å drive med herjing og ufred der i landet, fattig som det var. Sendemennene for attende til jarlen og sa ham hvorledes ærendet deres var falt ut. Og da jarlen hadde fått greie på at han ikke trengte å samle folk i dette høve, red han uten følge ned til stranden for å treffe vikingene. Og da de råktes, falt ordene vennlig mellom dem på alle vis. Jarlen ba Torolv til gjestebuds hos seg med så mange av mannskapet som han selv ville ha med seg, og Torolv lovte å komme. Og da tiden kom, lot jarlen sende ridehester nedover til dem. De dro så avsted både Torolv og Egil, og hadde med seg tredve mann. Da de kom til jarlen, tok han vel imot dem, og de ble fulgt inn i

107

stuen. 01 ble straks båret inn og bydd dem å drikke, og de satt der til kvelds. Men før bordene skulle settes fram, sa jarlen at de skulle dra lodd om plassene; mann og kvinne skulle drikke sammen så langt det rakk, og de som da ble tilovers, fikk drikke for seg. De la nå lod­ dene sine i et skaut, og jarlen tok opp. Jarlen hadde en overlag vakker datter, som da var såvidt voksen. Det traff seg nå slik ved loddragningen, at Egil skulle sitte hos jarlsdatteren om kvelden. Hun gikk omkring på golvet og hadde moro for seg. Egil sto opp og gikk til den plassen der jarlsdatteren hadde sittet om dagen. Og som nå folk gikk til plassene sine, gikk også jarlsdatte­ ren til sin. Hun kvad: Hva vil den pilten i plassen min? pakk deg unna, gutt, som svintest! Visselig ikke har vargen varm-mat hos deg fått smake, sjelden har du sett svarte sårfuglen i likslintrer slite, langt av lei var du der larmende stål-leiken sto!

Egil grep fatt i henne og satte henne ned ved siden av seg. Han kvad: Brukt har jeg blodete sverdet og blistrende spydet lange, slik at likfuglen mitt følge likte. Larmen sto av viking-laget! Harme vi om oss herjet, hus og hjem åt ilden, blodige buker lot vi i borgléene lemlestet ligge.

De drakk nå sammen om kvelden, og hadde det riktig trøysomt. Det var et gjestebud så gildt som det være kunne der om kvelden, og like ens dagen etter. Da for vikingene attende til skipene sine. De og jarlen skiltes med vennskap og ga hverandre gaver. Torolv og følget hans for deretter til Brennøyene. Der var et stort vikingbøle på denne tid, for det seilte så mange kjøpskip mellom

108

øyene der. Ake og sønnene hans for hjem til sitt. Han var en grunnrik mann, Ake, og åtte mange garder i Jylland. De tok et kjærlig farvel og lovte hverandre det inderligste vennskap. Da det led på høsten, seilte Torolv og følget hans nordover langs­ med Norge. De kom fram til Fjordene og tok veien til Tore herse. Han tok vel imot dem, men Arinbjørn, sønn hans, enda meget bedre. Han ba Egil bli der vinteren over, og Egil sa takk til det. Men da Tore fikk greie på Arinbjørns tilbud, sa han at det var gitt i bråeste laget. «Jeg er ikke viss på,» sier han, «hvorledes kong Eirik vil like det, for han sa tydelig fra etter drapet på Bård, at han ville ikke ha Egil her i landet.» «Du kan sikkert få jenket det slik, far,» sier Arinbjørn, «at kongen ingenting får å anke over Egils opphold her; du kan by Torolv, mågen din, å bli her; og så får Egil og jeg være i hop hele vinteren.» Av dette skjønte Tore at Arinbjørn ville rå i denne saken. De to bød da Torolv vinteropphold hos seg, og han tok med takk imot tilbudet. De ble så værende der med tolv mann av følget sitt vinteren over. Torvald Ofse og Torfinn Strange var det to brør som hette. De var nære frender av Bjørn Hauld og var vokset opp sammen med ham. Det var store og sterke karer, strie og pågående i all sin ferd. De hadde vært med Bjørn på vikingferdene hans; men da han slo seg til ro, for de til Torolv og ble med på hærferd i lag med ham. De var i stavnen på skipet hans; men da Egil fikk skip å styre, ble Torfinn Strange hans stavnbu. De to brørne fulgte Torolv støtt, og det var ingen av skipsfolkene sine han satte slik pris på som dem. De var med i følget hans denne vinteren også, og satt nærmest ham og Egil. Torolv satt i høg­ setet og drakk med Tore, mens Egil hadde plassen sin midt imot Arinbjørn og drakk med ham. Den skikken ble fulgt, at ved alle minneskåler gikk én fram på golvet. Tore herse for om høsten til kong Eirik. Kongen tok overlag vel imot ham. Som de nå begynte å tale sammen, ba Tore kongen ikke ta ham det ille opp, at han hadde Egil hos seg om vinteren. Kongen svarte vel på det, sa at Tore fikk få alt som han ville, - «men annerle­ des skulle nok svaret blitt,» sa han, «hadde en annen tatt Egil i hus.» Men da Gunnhild hørte hva som ble sagt mellom dem, tok hun til orde: o

109

«Jeg er redd, det går nå som så ofte ellers med deg, Eirik,» sier hun, «at du lett lar deg tale rundt og er ferdig til å glemme det vonde som er gjort imot deg. Og du drar nok omsorg for Skallagrimssønnene så lenge at de får drept enda noen flere av nærfrendene dine. Men om nå du regner Bårds drap for ingenting, gjør ikke jeg det.» Kongen svarer: «Mindre hardrådig er jeg i dine øyne, Gunnhild, enn i andre folks. Og de tider har vært, da din blidhet mot Torolv var større enn nå. Men mitt gitte ord til de to brørne tar jeg ikke tilbake.» «Det var god skikk på Torolv,» sier hun, «før Egil kom her med alt ugagnet sitt; men nå er de like gode!» Tore for hjem igjen da han var ferdig, og fortalte brørne hva kongen og dronningen hadde sagt. Gunnhild hadde to brør, Øyvind Skrøya og Alv Askmann, sønner til Ossur Tote. Det var store og styggelig sterke karer, som ingenting skydde. Ingen sto så høyt hos kong Eirik og Gunnhild som de, men de var mislikte av folk flest. De var bare ungdommene enda på denne tid, men ved full manndoms kraft. Om sommeren skulle det være et stort blot på Gaular; det var sel­ veste hovedblotet som holdtes der. Dit for folk i hopetall fra Fjordene, Fjaler og Sogn, og mest alt som fantes av storfolk. Dit for også kong Eirik. Da sa Gunnhild til brørne sine: «Jeg vil at dere hager det slik i denne folkestimen, at dere får drept den ene eller andre av Skallagrimssønnene, men allerhelst begge.» De lovte på at det skulle skje. Tore herse gjorde seg nå i stand til denne ferden. Han kalte Arinbjørn til seg for å tale med ham. «Jeg har nå i sinne,» sa han, «å fare til blotet; men jeg vil ikke at Egil kommer dit. Jeg minnes Gunnhilds ord og kjenner Egils strisinn og kongens velde, og vet at det ikke blir greit å få alt dette til å gå godt i hop; men Egil lar seg ikke attre, med mindre du også holder deg hjemme. Men Torolv skal bli med meg,» sa han, «og de andre følgesmennene hans like ens. Torolv får så blote til hell og lykke både for seg og bror sin.» Etterpå sa Arinbjørn til Egil at han kom til å bli hjemme, - «og det gjør vi begge,» sa han. Og Egil samtykte i det. 110

Tore og de andre for til blotet, og der var det uhorvelig mange folk og store drikkelag. Torolv holdt lag med Tore hvor han for, og skiltes ikke fra ham hverken dag eller natt. Øyvind sa til Gunnhild at det var uråd for ham å komme Torolv til livs. Hun ba ham da drepe en eller annen av karene hans - «heller enn at alt går over styr,» sa hun. Så var det en kveld, som kongen var gått til sengs, og like ens Tore og Torolv, men Torfinn og Torvald ennå satt oppe, at Øyvind og Alv, bror hans, kom inn og satte seg hos dem, og var fulle av moro og skjemt. Til å begynne med drakk de nå alle i lag, men snart ble det til at to og to skulle drikke halvingsskål. Øyvind og Torvald drakk i hop, og Alv og Torfinn. Men da det led på kvelden, tok noen hver til å lurdrikke, og dermed ble det kjegl og til slutt storkjeftet kyt. Da spratt Øyvind opp og dro et stuttsverd han gikk med, og la til Torvald, så han fikk mer enn nok til bane. Dermed for de opp alle sammen, både kongsmennene og Tores huskarer; men da alle hadde sittet der våpenløse, fordi hovshelg rådde, gikk folk imellom og fikk skilt dem som villest var. Det hendte derfor ingenting mere denne kvelden. Øyvind hadde øvd drap på helget grunn, og var blitt varg i veum. Han måtte derfor straks komme seg unna. Kongen bød bøter for mannen, men Torolv og Torfinn sa, at de hadde aldri tatt imot mannebøter og ville så heller ikke her. Dermed skiltes de. For Tore og følget hans hjem. Kong Eirik og Gunnhild sendte Øyvind sør til Danmark, til kong Harald Gormsson, for han kunne nå ikke lenger være innen norsk lov-velde. Kongen tok vel imot ham og følget hans. Øyvind kom til Danmark med et veldig stort langskip, og kongen satte ham siden til å verge landet mot vikinger; for Øyvind var en ram hærmann. Da denne vinteren var gått og våren kom, rustet Torolv og Egil seg på nytt til hærferd. Og da de var ferdige, dro de, nå som før, i auster­ veg. Som de kom til Viken, snudde de sørover og seilte nedover langs­ med Jylland og herjet der. Deretter dro de til Frisland og ble værende en god stund av sommeren der, og satte så kursen til Danmark igjen. Da de kom til landskillet, der Danmark og Frisland møtes, og lå ved land der, da var det en kveld, som karene ombord drev og skulle legge seg, at to menn kom til skipet til Egil og sa de hadde ærend til ham.

111

De ble fulgt dit han var. De fortalte da at Åke den rike hadde sendt dem dit med det budet, at - «Øyvind Skrøya ligger utenfor Jyllandssiden, og har satt seg fore å passe dere opp, når dere farer nordover, og han har så stor mannemakt med seg, at dere godt som ingenting har å sette imot, om dere møter hele hæren hans; men han selv farer med to lettskip og er nå her ikke langt unna dere.» Da Egil hadde fått greie på dette, lot han straks karene sine ta ned tjeldene, og ba dem fare stilt. De så gjorde. Da dagen grydde, var de kommet inn på Øyvind og følget hans, der de lå for anker, og la til kamp med det samme - lot både stein og våpen vanke. Der stupte da mange av Øyvinds folk, men han selv sprang overbord og kom seg i land tilsvøms, og like ens alle de andre som unna slapp. Egil og de tok skipene og det som fans ombord av utstyr og våpen. Deretter for de attende til følget sitt, og råkte Torolv. Han spurte hvor Egil hadde vært, og hvor han hadde fått tak i de skipene de for med. Egil svarte at Øyvind Skrøya hadde ått skipene, og at det var fra ham de hadde tatt dem. Han kvad: Styggelig hard var striden som sto ved Jyllandsstranden. Veldig sloss vikingen som verget Danevelde, før han fra høye havhest hoppet og mot sanden svømte skyndsomt med hele sin skare skrappe Øyvind Skrøya.

«Dette har dere nok gjort slik fra dere,» sier Torolv, «at jeg tror ikke det er rådelig at vi drar til Norge denne høsten.» Egil sa, det var ingen skade skjedd, om de nå måtte dra til en annen kant.

Under Englandskongens merke På den tid da Harald Hårfagre var konge i Norge, rådde Elvråd den mektige over England. Han var den første av sin ætt som var enevoldskonge over England. Etter Elvråd ble Jåtvard, sønn hans, konge. Han var far til Adalstein den seiersæle, Håkon den godes fosterfar. Ved denne tid hadde Adalstein tatt ved kongsmakten i England etter far sin. Han var ellers ikke den eneste sønn til Jåtvard; det var flere brør av dem. Som nå Adalstein var blitt konge, reiste de seg til strid de høvdin­ gene som før hadde mistet makten sin under forfedrene hans; nå var tiden, mente de, til å vinne sitt igjen, mens en ung konge rådde for riket. Slik tenkte både breter, skotter og irer. Men Adalstein samlet seg en hær og ga sold til alle som for penger var villige til å slåss, både utenlandske og innenlandske menn. De to brørne, Torolv og Egil, seilte sørover langsmed Saksland og Flæmingaland. Da spurte de at Englandskongen trengte folk og at det var von om stor vinning der. De tok da det rådet å styre dit med hærfølget sitt. De dro så avsted om høsten og kom omsider fram til kong Adalstein. Han tok vel imot dem, og skjønte at det ville være stor hjelp i å få dem på sin side. Han hadde ikke talt lenge med dem, før han bød dem å gå i hans tjeneste, ta imot sold og bli hans landvernsmenn. De entes om dette, og ble nå Adalsteins menn. England var kristent, og hadde lenge så vært, da disse ting hendte. Kong Adalstein selv var en god kristen og ble kalt Adalstein den fasttroende. Han ba Torolv og bror hans la seg primsigne, for dét var en vanlig skikk dentid både blant kjøpmenn og folk som gikk i krigs­ tjeneste i lag med kristne menn. De som var primsignet kunne fritt ferdes både blant kristne folk og hedninger, men fikk ha den troen de selv tykte best om. På kongens bønn lot Torolv og Egil seg prim­ signe, begge to. Og tre hundre mann av følget deres gikk med dem i kongens tjeneste. Kongen i Skottland hette Olav Raude. Han var av skotsk ætt på farssiden, men morsætten hans var dansk og stammet fra Ragnar Lodbrok. Han var en mektig mann. Skottland ble regnet for å være tredjedelen så stort som England. Nordimbraland regnes for femte8. Norrøn saga I

113

delen av England og ligger lengst i nord på østsiden, nærmest Skott' land. Det hadde i gammel tid ligget under Danekongen. Jorvik heter hovedstaden der. Dette riket åtte Adalstein, og han hadde satt to jarler til å styre det; den ene hette Alvgeir, den andre Godrek. De satt der for å verge landet, både mot skotter, daner og nordmenn, som var stygge til å herje der, og mente de hadde store krav på lan­ det; for alle menn som betydde noe i Nordimbraland, var av norrøn ætt enten på farssiden eller morssiden, og det var mange av begge slag. For Bretland rådde to brør, Ring og Adils. De var skattskyldige til kong Adalstein, og det var med i avtalen mellom dem, at når de fulgte kongen i krig, skulle deres hærflokk gå fremst i fylkingen framfor kon­ gens merke. Disse brørne var glupe hærmenn, men ikke så rent unge lenger. Elvråd den mektige hadde tatt rang og velde fra alle skottekonger; de hette nå jarler de som før var konger eller kongers sønner. Slik fikk det være så lenge han og Jåtvard, sønn hans, levde; men da Adalstein 114

kom til makten, sto det mindre støkk av ham, ung som han var, og mange som før hadde vært tjenestvillige, ble nå ikke lenger å lite på. Olav, skottekongen, dro i hop en stor hær og for med den sørover mot England. Og da han kom til Nordimbraland, herjet han overalt der han for. Men da jarlene som der styrte, fikk spurt det, stevnet de i hop mannskap og dro mot kongen. Det ble et stort slag der de møt­ tes, og det endte slik at kong Olav fikk seier, og Godrek jarl falt; men Alvgeir flydde med størstedelen av hæren, som fikk berget seg ut av slaget. Slik ble det ikke mere motstand av fra Alvgeirs side, og kong Olav la nå hele Nordimbraland under seg. Alvgeir for til kong Adalstein og fortalte ham hvor kleint det hadde gått seg. Så snart kong Adalstein fikk greie på dette, at så stor en hær hadde trengt inn i landet hans, sendte han folk ut og stevnet mann­ skap til seg, og budsendte jarlene sine og andre stormenn. Og med den hæren han slik fikk samlet, dro han uten å bie mot skottene. Men da det spurtes at Olav skottekonge hadde vunnet seier og lagt en stor del av England under seg og nå rådde over en meget større hær enn Adalstein, da søkte mange av stormennene i landet til ham. Og da Ring og Adils, som nå hadde gjort seg meget mannsterke, fikk spurt dette, så gjorde også de sams sak med kong Olav. De hadde nå i hop en uhorvelig hær. Da Adalstein fikk greie på alt dette, holdt han stevne med høvdin­ gene og rådgiverne sine og ville høre hva de tykte rådeligst å gjøre. Han la greit fram for alle det han visste om tiltakene til skottekongen og om mannemakten hans. Alle var samstemte om at Alvgeir var kommet stakkarslig fra det, og tykte det var til pass om jarlsrangen ble tatt fra ham. Det endelige vedtaket ble, at kong Adalstein skulle snu om og fare ned til Sør-England, og så samle folk til seg ettersom han dro nord­ over gjennom landet igjen; for de skjønte, det ville gå sent med å få samlet alt det mannskap som trengtes, om ikke kongen selv sto for hærstevningen. Den hæren som alt var samlet der, satte kongen Torolv og Egil til høvdinger over. De skulle rå for det mannskapet som vikingene var kommet til kongen med. Men Alvgeir fikk beholde rådveldet over

115

sine egne folk. Deretter tok kongen ut til sveithøvdinger de han tykte var skikket til det. Da Egil kom attende til følgesmennene sine fra dette møtet, spurte de hva nytt han kunne fortelle om skottekongen. Han kvad:. Én jarl Olav jaget - jernrien hardt raste på flukt, og felte den andre; farlig er skottekongen! Rådvill Godrek på heien humpet, før Hel ham hentet. Alvgeirs halve ætt-jord er nå Englands herjers eie.

Deretter sendte de en mann til kong Olav, og fant på som ærend, at det var kong Adalsteins vilje å hasle voll og by skottekongen kamp på Vinheien ved Vinaskogene, og at han vil at de ikke lenger skal herje i landet hans, men dén rå for Englands rike som seier får i slaget. Det ble satt en ukes frist for kampen, og den som først kom, skulle vente en uke på den andre. Det var sed dentid, at når en konge fikk seg voll haslet, kunne han ikke uten vanære herje i landet, før kam­ pen var endt. Kong Olav fulgte skikken, stanset hæren sin og sluttet å herje og ventet på den fastsatte dagen. Da førte han hæren sin til Vinheien. Nordenfor heien lå en borg. Der slo kong Olav seg ned med stordelen av hæren sin, for han mente, det var lettest å skaffe til veie det hæren trengte, der omkring. Men noen av mennene sine sendte han opp på heien, der striden skulle stå, for å ta ut teltplasser og gjøre alt i stand før hæren kom. Men da disse mennene kom til det stedet som var utpekt til kampplass, da var alt hasselstenger satt opp til merke på alle kanter der. - Når en stor hær skulle fylkes, hadde det meget på seg at stedet var flatt; og slik var det her: Det var en flat hei, med en å på ene siden og en stor skog på den andre. Der det var stuttest mellom skogen og åen - men det var et meget drygt stykke det dg - hadde kong Adalsteins menn satt opp teltene sine; de sto i rad og rekke mellom skogen og åen. Men i virkeligheten var tredje hvert telt folketomt, og bare få mann i hvert av de andre også. Men da kong Olavs menn kom til dem, sto de i tett flokk framfor alle tel116

tene, så de andre ikke kom inn. Adalsteinsmennene sa at alle teltene deres var så fulle av folk, at på langt nær alle fikk plass. Teltene sto så høyt, at en ikke kunne se over dem og finne ut om det var mange eller få i bredden, og skottene trodde det måtte være en hel hær der. Kong Olavs menn satte opp teltene sine nordenfor hasselstengene, men hele lendet der var noe skrått. Adalsteins menn ymtet om, dag for dag, at kongen deres nok nå var på vei til, eller kanhende alt nådd fram til, den borgen som lå under sørhellingen av heien. Imens strømte folk til dem dag og natt. Som nå den fastsatte fristen var ute, skikket Adalsteins menn sen­ debud til kong Olav for å melde at kong Adalstein var rede til kamp, og hadde en veldig hær; men det var hans ord til kong Olav, skulle de si, at han helst ville de ikke skulle la det komme til slikt mannspille, som det nå så ut til å bli; han burde heller dra hjem til Skottland, og da ville Adalstein gi ham som vennegave en sølvskilling av hver plog i hele sitt rike; og hans ønske var, at de gjorde vennskap seg imellom. Da sendemennene kom til kong Olav, holdt han på å gjøre hæren sin i stand, og tenkte å ri til kamp. Men da sendemennene hadde kommet fram med ærendet sitt, attret han seg den dagen, og holdt rådsmøte med høvdingene sine. Meningene var svært delte. Somme rådde sterkt til å godta dette vilkåret, sa, det ville bli en ærefull ferd uten like, om de for hjem etter å ha tatt så stor en avgift av Adalstein. Andre rådde fra, og sa at Adalstein nok ville by meget mere annen gang, om en ikke gikk med på dette vilkåret; og det ble dette rådet som vant. Sendemennene ba da kong Olav gi dem tid til å treffe kong Adal­ stein og høre, om han var villig til å rede ut en enda større avgift for at freden kunne reddes. De ba ham unne dem én dag til hjemferd, en annen til rådlegging, en tredje til atterkomme. Kongen gikk med på dette. Sendemennene for nå hjem, og kom attende tredje dagen, som avtalt var. De sa til kong Olav at Adalstein ville rede ut alt det han før hadde lovt, og omframt det, til deling mellom kong Olavs folk, en skilling for hver fribåren mann, en mark sølv for hver sveithøvding som rådde over tolv mann eller flere, en mark gull for hver hirdhøvding, og fem merker gull for hver en jarl.

117

Dette lot kongen kunngjøre for hæren sin. Det gikk nå som før, at somme rådde til, andre fra; men til slutt avgjorde kongen saken og sa at han gikk med på dette tilbudet, på det vilkår, at kong Adalstein lot ham få beholde hele Nordimbraland med all den skatt og skyld som det kastet av seg. Sendemennene ba på nytt om frist i tre dager, like ens om dét, at kong Olav skulle sende noen av mennene sine til å høre på det svaret, kong Adalstein kom til å gi, - om han gikk med på dette, eller ikke; etter deres mening, sa de, ville kong Adalstein lite spare for å få forliket i stand. Kong Olav gikk med på dette, og sendte noen av mennene sine til kong Adalstein. Alle sendemennene red så avsted, og råkte kong Adalstein i den borgen som lå nærmest sørsiden av heien. Kong Olavs menn bar fram ærendet sitt for kong Adalstein, og bød forlik. Adalsteins menn fortalte nå hva for bud de hadde fart til kong Olav med, og sa at det var skjedd på kloke menns råd, for å få satt ut kampen sålenge kongen selv ikke var kommet. Kong Adalstein ga stutt og grei beskjed i denne saken, talte til sen­ demennene slik: «Bær disse mine ord til kong Olav, at jeg vil gi ham lov til fritt å dra hjem til Skottland med hæren sin; men han skal gi fra seg igjen alt det han med urette har egnet til seg her i landet. La oss så siden få satt fred landene våre imellom, så ingen herjer på den andre. Og dette vilkåret skal også følge, at kong Olav skal bli min mann og ha Skottland i len av meg og være min underkonge. - Far nå attende,» sier han, «og gjør ham stillingen klar!» Sendemennene tok på hjemveien straks samme kvelden og nådde fram til kong Olav ved midnattsleite. De vekket kongen og fortalte med én gang hva kong Adalstein hadde sagt. Kongen lot straks kalle til seg jarlene og de andre høvdingene, og lot så sendemennene tre fram og fortelle hva det var blitt til med ærendet deres, og hva kong Adalstein hadde svart. Da dette ble kunngjort for hærfolket, sa alle som én, at ingenting annet var å gjøre enn å ruste seg til kamp. Sende­ mennene fortalte også dét, at Adalstein hadde en veldig hær, og at han var kommet til borgen samme dagen som sendemennene kom. Da sa Adils jarl: «Nå er det kommet for en dag, konge, det jeg spådde, at de ikke var

118

å stole på for deg, disse englendingene! Her har vi sittet vel og lenge og biet, til de har fått dradd i hop alt hærfolket sitt; og kongen deres har nok vært langt av lei dengang vi kom hit. Nå har de sikkert fått samlet seg en stor hær i den tiden vi har ligget her. Mitt råd er nå, konge, at jeg og bror min rir i denne natt i forveien med hærfølget vårt; kanhende de kjenner seg helt uredde nå, som de har spurt at kongen deres er nær med en stor hær. Vi skal da gå på dem, og får vi dem først på flukt, vil de li mannefall, og bli mindre djerve i striden mot oss siden.» Kongen tykte dette var et godt råd. «Vi skal da gjøre hæren vår rede så snart dagen gryr,» sa han, «og komme dere til hjelp.» Denne planen entes de om, og dermed skiltes de. Ring jarl og Adils, bror hans, gjorde hæren sin rede, og for samme natten sør på heien. Da det lysnet av dag, så vaktmennene til Torolv og Alvgeir hæren der den for. Det ble da blåst i stridslur, og folk tok hærklærne på. Deretter tok de til å fylke hæren, og laget to fylkingen For den ene fylkingen rådde Alvgeir jarl, og ett merke ble båret fram­ for ham. Han hadde det mannskapet han selv var kommet med, og dertil det som hadde dradd seg i hop fra bygdene omkring. Sammen­ lagt var dette en meget større hærflokk enn den som fulgte Torolv og Egil. Torolv var væpnet slik: Han hadde et stort tykt skjold, på hodet en umåtelig sterk hjelm, i beltet det sverdet han kalte Lang, et stort og gildt våpen. I hånden hadde han et hoggspyd; bladet var to alner langt og hamret ut i firkant mot odden, men bredt oppover; falen var både lang og vid, men skaftet ikke lenger enn at en kunne ta med hånden opp til falen, og fælende digert. Gjennom falen gikk det en jerntein, og skaftet var jernsurret langsetter hele. Slike spyd ble kalt «bryntvarer». Egil var væpnet på samme vis som Torolv. Han hadde ved beltet det sverdet han kalte Ormen, et uvanlig gildt våpen, som han hadde fått tak i i Kurland. Hverken han eller Torolv bar brynje. De satte opp merket, og Torfinn Strange var den som bar det. Alle mann i flokken deres hadde norrøne skjold og full norrøn væpning ellers, og i denne fylkingen sto alle de norrøne menn som i hæren var. Torolv og Egil fylket folkene sine nær skogen, mens Alvgeirs fylking tøyde seg langsmed åen.

119

Adils jarl og bror hans skjønte nå at de ville ikke komme uventet på Torolv og dem. De tok derfor til å fylke mannskapet sitt, og laget to fylkinger de med, én under hvert merke. Adils fylket mot Alvgeir jarl, og Ring mot vikingene. Dermed tok kampen til. De gikk djervt fram på begge sider. Adils jarl gikk hardt på, og Alvgeir tok omsider til å dra seg unna så smått; da stevnet Adils’ menn dobbelt djervt fram, og det varte ikke lenge før Alvgeir tok flukten. - Om ham er nå videre å fortelle, at han red unna sørover heien med en del av hæren sin. Han red til han kom nær den borgen som kongen holdt til i. Da sa jarlen: «Ikke tror jeg vi har noenting her i borgen å gjøre. Vondord fikk vi sist høre da vi kom til kongen og hadde fått useier av kong Olav, og mildere dømmer han oss nok ikke etter denne ferden; så hos ham er visselig ingen heder å vente, nå.» Deretter red han sør i landet, og det er om ferden hans å berette, at han red dag og natt helt til han kom vest til Jarlsnes. Der kom han seg ombord, og seilte sørover havet til Valland; han hadde halve ætten sin der. Til England kom han aldri siden. Adils satte etter dem som flydde, men det var ikke langt stykket han for før han snudde om og dro attende dit kampen sto, og kastet seg inn i striden på nytt. Da Torolv så det, vendte han seg mot jarlen og lot merket sitt bære fram dit, ba karene sine følges vel og stå tett, «og la oss dra oss inn mot skogen,» sa han, «og la den live ryggen vår, så de ikke kan gå på oss fra alle kanter.» De så gjorde, holdt seg etter skogkanten. Det ble da en hard strid. Egil stevnet fram mot Adils, og der ble et vilt basketak. Egil hadde langt færre folk, men mannefallet ble likevel større i Adils’ flokk. Torolv ble nå så vill, at han slengte skjoldet på ryggen og grep spydet med begge hender; dermed sprang han fram og hogg og stakk til begge sider. Folk vek unna der han for fram, men mange drap han. Slik ryddet han seg vei fram mot Ring jarls merke, og nå sto ingenting seg mot ham lenger. Han drap den mannen som jarlens merke bar, og hogg ned merkestangen. Deretter kjørte han spydet i bringen på jarlen, tvers gjennom brynjen og buken, så det stakk ut mellom hen dene, vog ham til værs over hodet på seg og drev spydskaftet ned i jorden. Og der på spydodden endte Ring jarl sitt liv.

120

Dette så alle, både hans egne menn og motmennene hans. Deretter dro Torolv sverdet og hogg til begge sider, og karene hans gikk nå hardt på de med. Breter og skotter stupte da i hopetall, og somme flydde. Da Adils jarl så at det var ute med bror hans og at folk falt tett i hæren hans og somme flydde og alt så leit ut, da tok han flukten og sprang til skogs, og sveiten hans like ens. Dermed tok de til å renne alle mann som med jarlene hadde vært. Og det ble stort mannefall blant flyktningene der de kutet til alle kanter på heien. Adils jarl hadde hivd fra seg merket sitt, og ingen kunne derfor kjenne ham fra andre, der de for. Det tok nå brått til å mørkne mot natten, og Torolv og Egil snudde attende til hærbuene sine. Og just i samme stunden nådde kong Adalstein fram dit med hele hæren sin. Han lot folkene sine sette opp teltene og lage seg i stand. En liten stund etter kom også kong Olav med hæren sin. Han slo leir der folkene hans før hadde hatt teltene sine, og lot alle mann gjøre seg i stand. Kong Olav fikk seg nå fortalt at falne var begge jarlene hans, Ring og Adils, og en stor mengde av hans folk. Kong Adalstein hadde natten før vært i den borgen som alt er nevnt. Her fikk han spurt at det hadde stått kamp på heien. Han gjorde seg da i stand og dro med hele hæren nordover dit; og her fikk han nå nøye rede på hvorledes alt var gått i slaget. Torolv og Egil gikk nå for å treffe kongen. Han takket dem vel for den djervskap de hadde vist, og for seiren de hadde vunnet, og lovte dem sitt vennskap fullt og helt. De ble natten over der hos kongen. Så snart dagen grydde, lot kong Adalstein hæren sin vekke. Han holdt da råd med høvdingene sine, og gjorde kjent hvorledes han ville ha hæren fylket. Hans egen fylking skulle gå først, og fremst i den satte han de sveitene som djervest var, og sa at for disse skulle Egil råde. «Men Torolv,» sa han, «skal føre sine egne folk og det mannskap ellers, jeg setter der. Det skal være den andre fylkingen i hæren vår, og for den skal han være høvding; for skottene har det med å holde løse fylkinger, springer til og fra og kommer fram snart her, snart der, og kan være farlige slik, tar en seg ikke i vare; men viser en dem eggen, tar de fort støkken.»

121

Egil svarte kongen: «Mot min vilje er det, at Torolv og jeg skal skille lag i slaget. Sett oss sammen der mest det trengs og hardest er striden, og alt er vel!» Da sa Torolv: «La nå kongen selv rå for hvor vi skal stå, og la oss hjelpe ham på det viset, han selv finner best. Men gjerne stiller jeg meg der, du skulle ha vært, om så du vil.» Egil svarte: «Dere får nå rå, men at her vi skilles, vil jeg ofte få angre.» Mennene gikk nå i fylking, slik som kongen hadde bestemt, og mer­ kene ble satt opp. Kongens fylking sto på flatlendet mot åen, mens Torolvs fylking tøyde seg langsmed skogkanten lenger oppe. Da kong Olav så at Adalstein hadde fylket, tok også han til å stille opp folkene sine. Han dg laget to fylkinger, og lot sitt merke og den fylkingen han selv førte, fare mot kong Adalstein og hans fylking. Hver av dem hadde så stor en hær, at det sto ikke til å skjelne hvem som hadde flest folk. Den andre fylkingen til kong Olav for nær skogen mot den hærflokken, Torolv rådde for. Skotske jarler var høvdinger for den fylkin­ gen, og mannskapet var for det meste skotter og ustyrtelig mange var det av dem. Fylkingene gikk nå mot hverandre, og det ble straks en veldig kamp. Torolv gikk hardt på og lot bære merket sitt fram langsmed skogkanten, tenkte å komme seg så langt fram der, at han kunne falle kongsfylkingen i ryggen. De holdt skjoldene framfor seg, og på høyre siden hadde de skogen til vern. Torolv gikk fram så djervt, at det var ikke mange av karene hans foran ham. Men som han nå minst det varer, kommer Adils jarl med sveiten sin farende ut av skogen, og de legger straks til Torolv med spydene sine, mange i senn, og han faller der i skogbrynet. Torfinn, som merket bar, vek attende dit fylkingen sto tettere, men Adils gikk på, og der ble det da en hard kamp. Skottene satte i seiersrop da de høvdingen hadde felt. Og da Egil hørte det ropet, og så at Torolvs merke for bakover, da tyktes han vite at dér var ingen Torolv med. Han sprang da fram mellom fylkingene og bortover dit. Og da han råkte folkene sine, fikk han fort greie på hva som var hendt. Han egget dem nå hardt til å gå på igjen, og gikk 122

selv fremst i fylkingen. Han hadde sverdet sitt, Ormen, i hånden, og stevnet fram, hogg til begge sider og felte mange. Tett bak ham gikk Torfinn og bar merket, og etter merket fulgte alle de andre. Det ble en vill kamp. Egil gikk fram til han møtte Adils jarl, og de hadde ikke mange hoggene skiftet, før Adils stupte, og mange rundt ham. Men da han var falt, tok hele følget hans flukten. Egil og karene hans satte etter dem og drap hver én de nådde i; for nå nyttet det ikke å be om grid. De skotske jarlene ble ikke lenge stående, da de så at de andre våpenbrørne deres flydde, men tok kuten de med. Egil og hans flokk stevnet da fram dit kongens fylking sto, kom på den bakfra og felte folk i hopetall. Da raknet fylkingen opp all igjen­ nom, og mange av Olavs menn tok flukten. Men vikingene satte i seiersrop. Da Adalstein tyktes merke at kong Olavs fylking tok til å rakne, egget han hæren sin og lot merket bære fram. Det ble da en pågang så hard, at Olavs fylking ga etter, og det ble et uhorvelig mannefall. Der falt kong Olav og størstedelen av hæren hans; for alle som de nådde i på flukten, ble også drept. En veldig seier vant kong Adalstein her. Kong Adalstein dro bort da slaget var endt, og lot mennene sine drive forfølgingen av fienden på egen hånd. Han tok veien attende til borgen, og holdt ikke nattrast før han nådde den. Imens drev Egil lenge og jaget dem som flydde, og drap hver én han nådde i. Deretter snudde han om og dro med flokken sin attende dit slaget hadde stått. Og der fant han Torolv, bror sin, død. Han tok opp liket hans og vasket det og stelte med det som skikken var dentid. De grov så en grav og satte Torolv der i med alle hans våpen og klær. Deretter spente Egil en gullring om hver av hans armer, før han skiltes fra ham. Til slutt la de steiner om liket og måkte jord på. Da kvad Egil: Staut fram han stevnet og stupte, tapre Torolv, jarlsbanen, som frykt ei åtte i Odins larmende leik. Nå grønne torven tekker taust min byrge bror.

123

Hugsprengt av savn og smerte, min sorg jeg dog dølge må.

Og han kvad også dette: Vestfor havet i hop jeg dynget døde menn i mengde. Bistert bet oddene, da Adils med blåe Ormen jeg eltet. Unge Olav lot stålets uvær over England fare; Ring lot rien rase og ravnene gavmildt mette.

Deretter for Egil med sveiten sin til kong Adalstein, og gikk fram for kongen, som han satt ved drikken. Ståk og lystighet var i hallen. Da kongen så at Egil var kommet inn, bød han at den nedre benken skulle ryddes for dem, og sa at Egil skulle sitte der i høgsetet midt imot kongen. Egil satte seg ned og kjørte skjoldet i golvet framfor føttene på seg. Han lot hjelmen sitte på hodet og la sverdet tvers over knærne, dro det snart halvt ut, snart smelte han det inn i sliren igjen. Han satt keik i ryggen og var fælende morsk å se på. Egil hadde et veldig opp­ syn. Pannen var bred, brynene store, nasen ikke lang, men umåtelig diger, skjeggstøet vidt og langt, haken så bred at det var rent et under, og kjakene like ens. Han var halsdiger og herdebred så det ingenting lignet, og styggelig fæl å se på når han var sint. Han var velvoksen og høyere enn annet folk. Håret var ulvgrått og tykt, men han ble tid­ lig skallet. Øynene var svarte og brynene døkke. Og som nå Egil satt der, som før fortalt, da dro han ene brynet ned på kinnet, det andre opp under hårroten. Drikke ville han ikke, alt det de bød, satt der bare og skjøt brynene skiftevis opp og ned. Kong Adalstein satt i høgsetet. Han dg la sverdet over knærne, og slik satt de en stund. Da dro kongen sverdet av sliren og tok en gull­ ring av armen sin, en stor og gild en, og stakk den inn på sverdodden. Deretter sto han opp og gikk fram på golvet og rakte den over ilden til Egil. Egil sto opp, dro sverdet og gikk fram på golvet. Han stakk 124

sverdet inn i ringen og dro den til seg. Dermed gikk han attende til sessen sin. Kongen satte seg i høgsetet. Som Egil satte seg, dro han ringen inn på armen sin. Da for brynene hans i lag. La han da fra seg sverdet og hjelmen, og grep hornet som raktes ham, og drakk. Da kvad han: Ring av Rhin-malm røde ringle lot milde kongen om hånden min, hard og herdet, der hauken seg klofast klamrer. På sverdet skarpe jeg løftet skatten som meg raktes. Ved slike verk enn mere kongens ære økes.

Fra nå av drakk Egil sin gode del og pratet med folk omkring seg. Deretter lot kongen bære inn to kister. Det måtte to mann til hver. De var begge fulle av sølv. Kongen sa: «Disse kistene, Egil, skal du ta til deg. Og kommer du til Island, skal du bringe din far dette godset, som skal være den sønnebot jeg gir ham. Men somt av det skal du skifte mellom de likeste av Torolvs og dine frender. Selv skal du få bot for bror din her hos meg, jord eller løsøre, ettersom du helst vil det. Og vil du slå deg til hos meg for resten av livet, så skal jeg bringe deg til den heder og verdighet her i landet, som du selv gir meg vink om.» Egil tok imot godset og takket kongen for gaver og vennlige ord. Og nå begynte gleden å få tak i ham igjen, og han kvad: Som bratte berg seg lutet mine brede bryn i sorgen; her mann jeg møtte som kunne knudret kvarmfjell jevne.

Hodets hengende hamrer herskeren opp har skjøvet fra skaldens sorgtunge øyne: ødselt sitt armgull han øder!

125

Siden ble det stelt med dem som var blitt såret i slaget, og som det sto til liv med. Egil ble værende hos kong Adalstein første vinteren etter Torolvs fall, og var hedret over all måte av kongen. Han hadde da med seg hele den hærflokken som før hadde fulgt ham og broren, og som var kommet med livet ut av slaget. Egil yrket en dråpa om kong Adal­ stein, og i det kvadet er dette verset: Nå har kampglade kriger, kongers ektefødte ætling, tre jarler til Hel jaget; jorden ble Ella-ættens eie. Men Adalstein har enda andre storverk øvet; edfast skal det stå, konge, at for din fot alt faller!

Og dette er stevet i dråpaen: Helt dit reinen reker, rekker Adalsteins rike.

Adalstein ga da Egil enda en gave - som skaldelønn: to gullringer som veide én mark hver, og attpå til en kostelig kappe, som kongen selv hadde båret. Da våren kom, lot Egil kongen vite at han tenkte å dra ut om som­ meren; han ville til Norge, sa han, og få greie på hvorledes det gikk med sakene til Asgerd. «Hun var konen til Torolv bror,» sier han, «og sitter med store eiendommer. Men nå vet jeg ikke om de har noen barn i live; har de det, står det til meg å dra omsorg for dem, men har Torolv dødd barnløs, er det hele min arv.» Kongen svarte: «Det står deg fritt, Egil, å fare din vei, om du tykkes ha skyldig grunn til det; men selv så jeg helst at du slo deg ned her hos meg. Du skulle da få alt som du ville ha det.» Egil takket kongen for hans vennlige ord, - «men først får jeg nå gjøre denne ferden,» sa han, «som jeg kjenner meg skyldig til. Men

126

rart skulle det være, kom jeg ikke en vakker dag attende for å få disse løftene innfridd.» Kongen ba ham så gjøre. Siden gjorde Egil seg i stand til å dra bort med følget sitt. Men det var mange av karene hans som ble igjen hos kongen. Egil hadde et stort langskip og hundre mann eller vel så det ombord. Og da han var reiseferdig, og rette vinden kom, stevnet han til havs. Han og Adalstein skiltes i stort vennskap, og kongen ba ham komme attende det forteste han kunne. Og Egil lovte det. Dermed satte Egil kursen mot Norge. Og da han kom under land, dro han benest inn i Fjordene. Der spurte han de tidender, at Tore herse var død, og at Arinbjørn hadde tatt arv etter ham og blitt kon­ gens lendmann. Egil for hjem til Arinbjørn og ble vel mottatt der. Arinbjørn ba ham slå seg til der på garden, og Egil tok med takk imot tilbudet. Han lot da skipet sette på land, og fikk folkene sine tinget inn på gardene omkring. Han selv og elleve andre tok inn hos Arin­ bjørn og var der om vinteren.

«La folkplageren flykte. . .» Berg-Onund, sønn til Torgeir Tyrnefot, var nå blitt gift med Gunn­ hild, datter til Bjørn Hauld, og levde sammen med henne på Ask. Asgerd, konen etter Torolv Skallagrimsson, var på denne tid hos Arinbjørn, frenden sin. Hun og Torolv åtte en ung datter som hette Tordis, og denne jenten var der sammen med mor sin. Egil fortalte Asgerd at Torolv var død, og bød henne hjelp. Åsgerd ble meget ille til mote da hun fikk dette budskapet, men svarte venn­ lig på Egils tilbud, uten ellers å si større. Som det led ut på høsten, ble Egil så urimelig stur, satt der ofte og stakk hodet ned i feiden sin. Engang han slik satt, gikk Arinbjørn bort til ham og spurte hva grunnen var til denne ugleden hans. «Visst har du mistet meget i bror din,» sier han, «men for en kar sømmer det seg å bære slikt med tål; om noen dør, må andre leve. Og hva kveder du nå? - La meg høre!»

127

Egil sa at han for litt siden hadde yrket dette: Kluntet og keitet jeg tér meg for kjære armfagre kvinne; fordum jeg fritt dog torde folk i synet stirre. Nå må fluks ned i feiden fjesets midt-stabbe jeg stikke, så titt min tanke nevner navnet til vivet vene.

Arinbjørn spurte hva det var for en kvinne han slik laget vers om. «Har du gjemt navnet hennes i visen din?» spør han. Da kvad Egil: Kvad jeg sjelden kveder der kvinnenavn seg dølger - nå sorgen sår i sinnet sliter, i kval jeg kveder -, for folk der fins som farer med fingrene vårt om verket, og skjønnsomt skaldskaps runer råder, hvor ramt de enn er ristet.

«Men her får nå det gamle ordet gjelde,» sier Egil, «at sin venn kan en alt la vite. Jeg skal svare deg på det du spør om, og si hva det er for en kvinne, jeg dikter om: det er Åsgerd, frenken din. Og jeg ville du hjalp meg å vinne henne.» Arinbjørn sa han tykte det var en god tanke i dette, - «og vær trygg på at jeg skal legge mine ord inn for at dette giftermålet kan komme i stand,» sa han. Siden bar Egil fram sin friing for Åsgerd, men hun svarte, at dette var noe far hennes og Arinbjørn, frenden hennes, fikk rå for. Arin­ bjørn talte så med henne, og hun ga det samme svar til ham. Han sa da at han gjerne ville at dette giftermålet kom i stand. Deretter dro Arinbjørn og Egil avsted for å treffe Bjørn. Egil sa ham ærendet sitt, at han var kommet for å be om Åsgerd, datter hans. Bjørn tok dette vel opp, men sa at det her kom meget an på hva Arinbjørn ville. 128

Arinbjørn rådde til, alt han kunne, og det endte da med at Egil festet seg Asgerd. Bryllupet skulle stå hos Arinbjørn. Og da den tiden kom, da Egil og Asgerd skulle få hverandre, ble det holdt et lag der som det sto ære av. Egil var nå riktig i godlune resten av vinteren. Da våren kom, rustet Egil ut et stort kjøpskip for å dra til Island; Arinbjørn rådde ham fra å slå seg ned i Norge, så lenge Gunnhilds makt var så stor i landet, - «for hun hater deg av all sin hug,» sa han; «og vondt ble verre da du og Øyvind hadde vært i kast ved Jylland.» Og da Egil var ferdig og fikk lagelig vind, seilte han til havs. Ferden gikk godt, og han nådde Island om høsten og satte kursen til Borgarfjord. Han hadde da vært tolv år borte fra landet. Skallagrim var nå blitt en gammel mann. Han ble glad da Egil kom hjem. Egil slo seg til på Borg, og sammen med ham Torfinn Strange og en hel del andre, og de var vinteren over der hos Skallagrim. Egil hadde ustyrtelig meget gods med seg, men det er ingenting nevnt om at han delte med noen det sølvet kong Adalstein hadde gitt i hendene på ham, hverken med Skallagrim eller andre. Denne vinteren fikk Torfinn Sæunn, datter til Skallagrim, og våren etter ga Skallagrim dem bustad på Langåfoss, og landet innover fra Leiruløk, mellom Langå og Alptå, og helt til fjells. Datter til Torfinn og Sæunn var Tordis, som Arngeir på Holm, sønn til Berse Gudlaus, ble gift med. Deres sønn var Bjørn Hitdølakjempe. Egil ble nå værende hos Skallagrim noen år framover. Han tok seg av pengestellet og gardsdriften med like stor iver han som Skallagrim, og var snart like så skallet også. Garder tok nå til å reise seg vidt omkring i herredet. Romund, bror til Grim Håløyging, og de som var med ham på ski­ pet, drev og bygde i Tverrålid. Romund var far til Gunnlaug, far til Turid Dylla, mor til Illuge Svarte. Egil satt på Borg, og årene gikk, ett etter ett, og ble mange. Da var det en sommer, som skip kom til Island fra Norge, at de tidender spur­ tes østfra, at Bjørn Hauld var død. I dette budskapet het det seg også, at alt godset Bjørn hadde ått, hadde Berg-Onund, mågen hans, lagt under seg. Alt løsøret hadde han ført hjem til seg, og jordveiene o

o

o

9. Norrøn saga I

129

hadde han leid bort og sikret seg selv all landskyld. Hver eneste gard Bjørn hadde ått, hadde Berg-Onund gjort til sin. Da Egil fikk greie på dette, spurte han seg nøye for, om det var trolig at Berg-Onund hadde fart fram helt på egen hånd i denne saken, eller om han hadde hatt støtte av folk som var tyngre i sessen. Det ble sagt ham at Onund hadde kommet seg på særs god fot med kong Eirik, og med Gunnhild og ham var det nå enda meget grommere, sas det. Egil lot alt være som det var, denne høsten. Men da verste vinteren var over og det så smått begynte å våres, lot Egil dra fram skipet sitt, som hadde ligget i skur ved Langåfoss. Han gjorde skipet i stand til havferd og fikk seg mannskap. Asgerd, konen hans, skulle gjøre fer­ den med, ble det bestemt; men Tordis, Torolvs datter, skulle bli igjen. Da alt var ferdig, seilte Egil til havs. Det er ingenting å fortelle fra ferden hans, før han kom til Norge. Han for da det første han kunne, benest hjem til Arinbjørn. Arinbjørn tok vel imot ham og ba ham bli værende der, og Egil tok med takk imot tilbudet. Han og Asgerd og noen av de andre i følget deres tok så inn der på garden. o

o

130

Egil drygde ikke lenge før han ga seg i tale med Arinbjørn om de pengekrav, han mente seg å ha der i landet. Da sa Arinbjørn: «Den saken synes meg til vanhell dømt. Berg-Onund er en hard og vrang kar, som ingenting skyr i sin griskhet, og nå har han attpå til fått kongen og dronningen til hjelpere. Og Gunnhild er, som du godt nok vet, din verste uvenn, så hun vil nok ikke skynde på Onund til å gjøre rett og skjel for seg.» Egil svarer: «Kongen vil sikkert la oss få saken vår fram for retten, og med deg ved min side skal jeg ikke skjelve for å møte Berg-Onund med loven.» De avtalte så at Egil skulle gjøre en skute seilklar, og da det var gjort, gikk de ombord, innpå tyve mann sterke. De for deretter sør på Hor­ daland og kom fram til Ask. Der gikk de til gards og råkte Onund. Egil gjorde rede for saken sin, og krevde arveskifte etter Bjørn, sa at de to døtrene til Bjørn var like rettkomne til å arve ham etter loven, - «enda meg nok tykkes,» sier Egil, «at Åsgerd er langt mere ættbåren til det enn Gunnhild, konen din.» Onund svarer, og er eitrende sint: «Skyr du ingen ting du, Egil! - kongens utlege mann, og så komme hit til landet og yppe deg mot hans egne folk! Tenk på det, Egil, at jeg har fått overende før såpass karer som du er, og det for mindre ting enn det, du våger deg fram med, når du reiser arvekrav på vegne av konen din; for det er noe alle vet, at hun er av trellkvind fødd!» Onund drev og skamskjelte en god stund. Da Egil skjønte at det ingen vei var å komme med Onund i denne saken, stevnet han ham til tings og skjøt saken inn under Gulatingslovene. Onund sier: «Komme skal jeg til Gulatinget, og går det som jeg vil, skal ikke du komme helskinnet der ifra!» Egil svarte at han nok kom til å våge seg dit likevel, - «og så får det da gå som det kan med saken vår,» sier han. Deretter dro Egil og følget hans sin vei, og da han kom hjem, for­ talte han Arinbjørn om ferden sin og om svarene han fikk av Onund. Arinbjørn ble fælende harm da han hørte at Tora, frenken hans, var blitt trellkvind kalt. Han for til kong Eirik og bar fram saken for ham. Men kongen tok temmelig ublidt på den, sa at Arinbjørn lenge o

131

nå hadde gått Egils ærender, - «og når jeg har latt ham være her i lan­ det,» sier han, «så er det deg han kan takke for det; men vel stritt blir det meg, om du hjelper ham til å gå løs på mine egne venner.» Arinbjørn sier: «Men lovlig dom vil du nok unne oss i denne saken.» Kongen var vond å komme ut av det med for Arinbjørn denne gan­ gen, men enda mere illsinnet var dronningen, merket han. Arinbjørn for hjem, og sa til Egil at det så nokså vonløst ut. Vinteren gikk, og det led til den tiden da folk dro til Gulatinget. Arinbjørn gjorde seg dugelig mannsterk til tings. Og i lag med ham var Egil. Kong Eirik var alt kommet, og hadde stor mannemakt med seg. I kongens følge var Berg-Onund og brørne hans, og de dg hadde rådd seg gildt på med folk. Som nå tinget skulle ta sin gang, gikk begge partene dit retten var satt, og førte fram vitnemålene sine. Onund sparte da ikke på store ord. - Det var en slett voll retten var satt på, og rundt om vollen var det satt ned hasselstenger, og omkring det hele spent lange tau; det var vebåndene, de kalte. Inni ringen satt domsmennene, tolv fra Firdafylket, tolv fra Sygnafylket og tolv fra Hordafylket. Disse trenne tylvtene skulle her dømme i folks saker. Arinbjørn hadde retten til å ta ut domsmenn fra Firdafylket, og Tord på Aurland dem fra Sogn. Alle disse holdt i hop. Arinbjørn hadde hatt mange folk med seg til tings. Han hadde en fullmannet snekke, og omframt den mange småskip, skuter og rorferjer, som bøndene for på. Kong Eirik hadde stor hærmakt med seg, seks eller syv langskip. Bøndene var dg møtt mannsterkt fram på tinget. Egil begynte sin tale med at han ba domsmennene dømme etter loven i saken ham og Onund imellom, så han fikk sin rett. Deretter nevnte han opp de prov han hadde for sitt lovlige krav på det godset Bjørn Brynjolvsson hadde ått. Asgerd, konen hans, sa han, var datter til Bjørn og rettkommen til arven; hun var odelsbåren og av lendmanns ætt i alle grener, - ja, av kongsbyrd langt bak i ætten. Han krevde nå av domsmennene, at de tildømte Asgerd helvten av arven etter Bjørn, jord og løsøre. Da han hadde endt talen sin, tok Berg-Onund til orde: «Gunnhild, konen min,» sa han, «er datter til Bjørn og Alov, o

o

o

132

Bjørns rette kone etter loven; er derfor Gunnhild Bjørns rettelige arving. Når jeg tok til meg alt det godset, Bjørn hadde ått, var det fordi jeg visste at Bjørns annen datter bare var én som ingen rett til arv hadde: var mor hennes hærtatt og ført av landet bort, og etterpå gjort til frille mot hennes frenders vilje. Men du, Egil! har i sinne å buse fram her som alle andre steder du har vært, i ditt skjøttesløse overmot. Nå vil dét ikke nytte deg her, for kong Eirik og dronning Gunnhild har gitt meg sitt ord på, at retten min skal jeg få overalt der deres velde rår. Jeg kan for konge og domsmenn føre fram sanne prov for, at Tora Ladhånd, Asgerds mor, var hærtatt fra hjemmet sitt hos Tore, bror sin, og etterpå fra Aurland, Brynjolvs gard. For hun så bort fra landet i lag med vikinger og fredløsinger, og mens de slik lå i utlegd, fikk hun og Bjørn denne datteren, Asgerd. Men så makeløs frekk er Egil, at han tror han kan gjøre om intet hvert kongens ord. Først nå dette, Egil! at du har vært her i landet siden kong Eirik gjorde deg utleg, og dernest dét, at du kaller den trellkvinnen du har fått til kone, arvbåren hustru. - Jeg vil nå av domsmennene kreve, at de tildømmer meg hele arven etter Bjørn, og ved dom gjør Asgerd til kon­ gens trellkvinne; for hun er avlet og født mens far og mor hennes var i utlegd på kongens bud.» Da tok Arinbjørn til orde: «På dét kan vi vitner føre, Eirik konge! og med ed det feste, at det var tydelig nevnt i forliket mellom Tore, far min, og Bjørn Hauld, at Asgerd, datter til Bjørn og Tora, skulle ha arvs rett etter Bjørn, far sin, - og like ens på dét, som du selv er vitende om, konge, at du løste Bjørn fra utlegden, slik at hele den saken som før hadde stått i veien for et fredelig forlik, dermed var ute av verden.» Kongen dro på svaret. Da kvad Egil: o

o

o

o

Trellbåren kaller krangleren kvinnen jeg meg kåret; på intet annet pønsker Onund, enn egen bate. Min ekteviv eier, konge! på arv et ærlig krav, det høyt og dyrt jeg sverger. Hør mine vitner, herre!

133

Arinbjørn lot deretter tolv utvalgte menn bære fram vitnemålet. Alle disse hadde hørt på forliket mellom Tore og Bjørn, og de tilbød seg nå for kongen og domsmennene å sverge på det de hadde sagt. Doms­ mennene sa seg villige til å ta imot eden deres, om ikke kongen forbød det. Kongen sa, han ville ikke bry seg med noen av delene, hverken gi lov eller forbud. Da tok dronning Gunnhild til orde: «Underlig er det, konge!» sier hun, «hvorledes du lar denne Egilruggen balle med deg som han vil! Skal tro om du sa et ord imot, om han kom og krevde kongedømmet av deg? Men selv om du ingen avgjerd vil ta, som Onund er tjent med, så finner ikke jeg meg i at Egil slik trår vennene mine under fot og mot all lov og rett tar dette godset fra Onund. Og hvor er du nå, Askmann! - dra med sveiten din dit domsmennene sitter, og sørg for at ingen dom blir felt i denne urettvise sak!» Dermed sprang Askmann og karene hans bort til retten, skar sund vebåndene, brøt ned stengene og jaget domsmennene vekk. Det ble da et veldig oppstyr på tinget, men våpenløse som alle var, ble ingen skadd. Da sa Egil: «Kan Berg-Onund høre mine ord?» «Jeg hører!» svarte han. «Da vil jeg by deg holmgang,» sier Egil, «og jeg vil at vi slåss her på tinget. Må da den ha dette godset, løst og fast, som seier får, - men du være hver manns niding, om du ikke tør!» Da sier kong Eirik: «Er du så rent oppsatt på å slåss, Egil, kan vi alltids nå føye deg!» Egil svarer: «Deg vil jeg ikke slåss med, eller mot overmakten; men står vi jevnmange mot hverandre, blir det ikke jeg som flyr, - og likesæl er jeg da hvem jeg møter!» Da sa Arinbjørn: «La oss komme oss her ifra! Ingenting får vi her gjort, denne gan­ gen, som til gagn for oss kan være.» Dermed snudde han seg og gikk, og alle hans menn med ham. Da vendte Egil seg om og sa: «Til vitne tar jeg deg, Arinbjørn, og deg, Tord, og alle som nå mine

134

ord kan høre, lendmenn og lagmenn og hele almuen, på at jeg forbyr bygging og bruk av all den jord som Bjørn har ått. Jeg forbyr deg det, Berg-Onund! og alle andre, innenlandske menn og utenlandske, storættede og ringættede, - og hver mann som det likevel gjør, stevner jeg til rette for lovbrudd og gridbrudd, og ber at gudenes vrede ham ramme!» Dermed gikk Egil bort sammen med Arinbjørn. De tok veien til skipene sine, som lå bak en bakkekam, slik at en ikke kunne se dem fra tinget. Da Arinbjørn kom til skipet sitt, sa han: «Kjent er det for alle, hva endskapen ble på dette tinget: Lovlig ret­ tergang ble nektet oss, og kongen sitter igjen så harm, at jeg er redd at folkene våre kan få en lei medfart, får han tak. Jeg vil derfor nå at alle i hop drar til skipene sine og farer hjem.» Deretter sa han til Egil: «Gå du nå ombord på skipet ditt med følgesmennene dine, og kom dere vekk, - og akt dere, for kongen vil nok prøve å komme deg på nærhold igjen. Kom så til meg, hva som enn kan hende deg og kon­ gen imellom!» Egil gjorde som Arinbjørn sa. De gikk ombord i en skute, tredve mann i alt, og la seg på årene alt de orket; og det var et særs lettrodd skip. Samstundes rodde alle de andre skipene som Arinbjørn åtte, ut av havnen, og det var mange av dem, skuter og rorferjer om hver­ andre, og sist av alle kom Arinbjørns eget langskip, for det var tyngst under årene. Egils skute skar seg fort fram forbi de andre. Da kvad Egil: Tok på tjuv-vis fra meg Tyrnefots ætling arven; men modig skal jeg møte morske tampens trusler.

Lønn for landerovet skal listige skjelm jeg skjenke! Store ting det sto om i striden min for arv og ære.

Kong Eirik hadde hørt de siste ordene Egil sa på tinget, og han ble gruelig harm. Men alle var gått våpenløse til tings, og han slo derfor

135

ikke til med det samme. Han ba mennene sine, alle som én, gå ned til skipene, og de gjorde som han sa. Der holdt kongen husting og kunngjorde hva han hadde i sinne. «Vi skal nå,» sa han, «ta tjeldene av skipene våre og fare etter Arin­ bjørn og Egil. Og jeg vil at dere også skal vite, at viljen min er å ta Egil av dage, om det så seg lager for oss, og ingen spare som motstand prøver.» Deretter gikk de ombord og gjorde seg i stand det forteste de vant; dermed la de ut av havnen og rodde dit Arinbjørns skip hadde ligget. Da de der ingen fant, lot kongen ro etter nordover i sundene. Og som de nådde Sognefjorden, fikk de synet av Arinbjørns flåte. Langski­ pene snudde da inn til Saudungssund, og kongen satte etter innover dit. Han fant der Arinbjørns skip og la straks inntil. Ord ble vekslet, og kongen spurte om Egil var der på skipet. Arinbjørn svarte: «På mitt skip er han ikke, dét er noe du fort kan se, konge. Her ombord er ingen andre enn de du straks ser hvem er, og Egil er ikke den mann som ville krype under tiljene, om det hendte seg dere møttes!» Kongen spør hva Arinbjørn sist visste til ham, og Arinbjørn svarer at Egil da var ombord i en skute med tredve mann, - «og de tok leien ut til Steinssund,» sier han. Kongen hadde sett at mange skip var rodd til Steinssund, og han ba nå folkene sine ro gjennom de indre sundene, for på det vis å komme Egil på hold. Det var en mann som hette Kjetil Hadlending. Han var hirdmann hos kong Eirik og veiviser på kongsskipet; ved roret satt kongen selv. Kjetil var en stor og vakker mann og en nær slektning av kongen. En hørte ofte sagt, at han og kongen lignet hverandre. Egil hadde latt kjøpskipet sitt sette i sjøen og lasten bære ombord før han for til tings, og han dro nå dit skipet lå, og gikk ombord med mennene sine. Skuten lot de ligge og flyte mellom skipet og land, med årene i keipene og rorkulten i. Tidlig neste dag, før det var blitt skikkelig lyst, ble de som holdt vakt, vår at store skip rodde imot dem. Da Egil fikk vite det, sto han straks opp, og så med en gang at her var ufred på ferde. Det var seks langskip som stevnet mot dem. Egil sa da at de skulle springe ombord 136

i skuten alle mann. Han tok fram de to kistene kong Adalstein hadde gitt ham, og som han støtt hadde med seg, og dermed sprang de over i skuten. De fikk væpnet seg i en blunk alle sammen, og rodde så fram mellom landet og den snekken som innerst for, og det var kong Eiriks skip. Men fordi alt gikk så snøgt for seg - og skumt var det også - rente skipene forbi hverandre. Men som løftingene møttes, kastet Egil et spyd, og det råkte midtlivs ham som satt ved roret, og det var Kjetil Hadlending. Da ropte kong Eirik til mennene sine og ba dem ro etter Egil. Men som kongsskipene kom jevnsides kjøpskipet, sprang kon­ gens menn ombord i det, og de som var igjen der av Egils folk og ikke hadde kommet seg over i skuten, ble drept alle i hop på noen nær, som fikk berget seg i land. Ti mann av Egils følge mistet livet her. Somme av skipene rodde etter Egil, mens andre ga seg til å rane kjøp­ skipet. Alt godset som innenbords var, ble tatt, og skipet brent. De som etter Egil for, rodde på harde livet, hogg seg to og to i hver åre, for det skortet ikke på folk der ombord; men på skuten hos Egil var det grissent i flokken, atten mann bare nå. Det dro da sammen med dem. Men innenfor øya var det et grunt sund over mot en annen øy, og det var nettopp nå i fjæretiden. Inn i dette grunne sundet lot Egil skuten stevne; men her kunne ikke snekkene flyte, og måtte gi seg etter for godt. Kongen snudde sørover igjen, og Egil for nordover for å treffe Arinbjørn. Da kvad Egil: Nå har hardsinnet hersker hopen vår med ti mann minsket; men egen ære bar jeg uskadd ut av striden; for lik-tein lang og diger løpe lot jeg av neven knasende inn mellom Kjetils krokete bringebein.

Egil kom til Arinbjørn og fortalte ham hva som hadde hendt. Arin­ bjørn sa at han hadde ikke noe likere ventet seg av Egils mellom­ værende med kong Eirik, - «men gods skal det ikke skorte deg på, Egil,» sier han; «jeg skal bøte deg tapet og gi deg et annet skip, som du velholden kan fare til Island på.»

137

Åsgerd, konen til Egil, hadde vært i huset hos Arinbjørn siden han og Egil for til tings. Arinbjørn ga Egil et gildt havskip, og lot laste det med tømmer. Dette skipet gjorde nå Egil i stand til langferd, og han hadde enda innpå tredve mann med seg. Han og Arinbjørn skiltes som gode ven­ ner. Da kvad Egil: Driv, dådrike makter, drotten fra land og rike! Hevn, Odin og høye æser, i harme, at han meg rante! La folkplageren flykte, Frøy og Njord, fra Norge! Tungt, Tor, du tukte tinghelgs usle krenker!

Da Harald Hårfagre tok til å eldes, satte han sønnene sine til makten i Norge, og han gjorde Eirik til overkonge over alle de andre sønnene sine. Og da Harald hadde vært konge i sytti år, la han hele riket i hen­ dene på Eirik. Ved den tid fødte Gunnhild en sønn. Kong Harald øste vatn over ham og ga ham navnet sitt, og lot det påbudet følge at han skulle være konge etter far sin, om livet hans rakk til. Kong Harald slo seg nå til ro og satt for det meste i Rogaland eller Hordaland. Tre år senere døde kong Harald i Rogaland, og det ble kastet haug over ham ved Haugasund. Da Harald var død, ble det stor strid mellom sønnene hans; for vikværingene tok seg Olav til konge, og trønderne Sigurd. Men Eirik felte begge disse brørne sine i Tunsberg et år etter kong Haralds død. Det var nettopp samme sommeren som Egil og Berg-Onund hadde trettet på Gulatinget og alt dette andre var hendt, som før er fortalt om, at kong Eirik for fra Hordaland med hæren sin og stevnet øst til Viken til kamp mot brørne sine. Berg-Onund satt hjemme på garden sin da kongen for i leidang, for han tykte det var uvarlig å dra hjemmefra så lenge Egil ikke var ute av landet. Bror hans, Hadd, var hos ham nettopp da. Det var en mann som hette Frode, en frende av kong Eirik og foster-

138

sønn hans. Frode var en uvanlig vakker mann, ung av år enda, men fullvoksen kar. Ham satte kong Eirik igjen til hjelp for Berg-Onund, 0 om det skulle knipe. Frode satt på kongsgarden på Alreksstad og hadde mange våpenføre menn om seg. Kong Eirik og Gunnhild hadde en sønn som hette Ragnvald. Han var nå i tiårsalderen og det vakreste mannsemne én kunne se. Han var hos Frode ved denne tid. Før kong Eirik dro ut på denne hærferden, gjorde han Egil utleg i hele Norge, fritt drependes for hver mann i landet. Arinbjørn var med kongen på ferden; men før han dro hjemmefra, hadde Egil styrt til havs med skipet sitt og lagt til ved et utvær som heter Vitar, utenfor Alde. En er der utenom hovedleien. Noen fiskere holdt til der, og det var lett å få spurt nytt. Egil fikk nå greie på at kongen hadde gjort ham utleg. Han kvad da: Langt av lei fra landet lovbryters dom meg driver. Brodermorders make mannen til udåd egger; falske Gunnhild fremmet at fredløs jeg må flakke. Men, svint jeg fordum sverdet svang, når svik meg møtte!

Det var rolig vær, fjellvind om nettene og havgule om dagen. En kveld seilte Egil til havs. Samstundes rodde de fiskerne som var satt til å holde utkik med ferdene hans, inn til lands. De kunne nå det fortelle, at Egil hadde lagt fra land og seilt til havs og var borte for godt. Og denne tidenden lot de gå videre til Berg-Onund. Da han fikk dette å vite, kvittet han seg med all den mannehjelpen han hadde hatt omframt i denne tiden for å kunne sitte trygt på garden. Deretter rodde han inn til Alreksstad og ba til seg Frode; for Berg-Onund hadde meget øl i huset. Frode ble med ham, og tok med seg noen karer til følge. Da de kom fram, ble de vårtet opp på det beste, og hadde det riktig trøysomt der; alt kjentes nå så trygt. Ragnvald kongssønn åtte en karve, en tolværing. Den var malt all o

139

over ovenfor vannlinjen. Ombord i den hadde han med seg en ti-tolv mann, som støtt fulgte ham. Som nå Frode var dradd hjemmefra, tok Ragnvald karven og lot seg ro ut til Herdla; de var tolv mann i lag. Det var en stor kongsgard der på Herdla, og han som styrte den, hette Skjegg-Tore. Ragnvald hadde vært i fostring her som liten. Tore tok glad imot kongssønnen; og det skortet ikke på det som skulle drikkes, der i garden. Egil seilte ut til havs om natten, som før fortalt. Men ut på morgen­ siden la været seg, og det ble blikkstille. De la seg da på drift, og lå og rak noen døgn. Men så kom havgulen. Da sa Egil til skipsfolkene sine: «Nå får vi seile til lands; for ryker det opp til vestenvær, vet ingen hvor vi kan havne, og ufred har vi i vente mest overalt her.» Skipsfolkene sa at slikt fikk Egil bestemme. Dermed satte de seil og stevnet inn til Herdlavær. Der fant de seg en god havn, tjeldet skipet sitt og la seg til for natten. Ombord i skipet hadde de en liten båt. Den satte Egil ut og rodde selv-tredje inn til Herdla om natten. Som han dit kom, sendte han en mann inn på øya for å fritte tidenden Da han kom ned til båten igjen, kunne han fortelle at der på garden var Ragnvald kongssønn med mennene sine, - «satt de og drakk, da jeg kom,» sa han. «Jeg kom i prat med en av huskarene, og han var ølglad og spådde på at her skulle ikke mindre drikkes enn hos Berg-Onund, enda dér satt Frode selv i gjestebud med fire av sine menn.» Hos BergOnund var nå ikke andre karer på garden enn heimemennene, sa han, omframt Frode og følget hans. Deretter rodde Egil attende til skipet og ba karene stå opp og ta våp­ nene sine. De så gjorde. Skipet ankret de. Egil lot tolv mann bli igjen og passe skipet; selv gikk han med de andre sytten ombord i slepbåten og rodde inn etter sundene. De haget det slik at de kom til Fenring utpå kvelden, og la inn i en lønnvåg der. Da sa Egil: «Nå vil jeg gå alene inn på øya og se hva jeg kan finne ut; imens får dere bie på meg her.» Egil hadde de våpnene han brukte å gå med, hjelm og skjold, sverd ved beltet og hoggspyd i hånden. Han gikk så innover øya og holdt seg langs-med kanten av en skog. Over hjelmen sin hadde han dradd en sid hatt. Om en stund råkte han på noen unggutter, som satt med

140

store buhunder hos seg. Han spurte dem hvor de var fra, og hvorfor de holdt til der og hadde slike svære bikkjer. «Du må være en nauten kar!» sier de. «Har du ikke hørt gjete at det går en bjønn omkring på øya her, et elendig ubeist, som slår ned både folk og krøtter, - det er enda satt en pris på hodet hans. Vi må holde vakt hver eneste natt nå her på Ask over krøtterne våre, og må attpå til holde dem i kve. - Men hvorfor reker du omkring med våpen nattesleite?» sier de. «Jeg er redd bjønnen,» svarer han, «og det er ikke mange som går våpenløse nå, skulle jeg tro. Lange stunder i natt har denne bjønnen eltet meg, - og se nå! - der er han i skogsnippen, der! - De ligger vel og sover alle hjemme på garden nå?» Gutten sa at Berg-Onund og bror hans og Frode vel satt og drakk enda, - «de sitter oppe hver bidige natt, de,» sier han. «Spring da inn og si dem hvor bjønnen er!» sier Egil. «Selv får jeg nå skynde meg hjem.» Dermed gikk han sin vei. Gutten sprang til gards og inn i stuen der de drakk. Det led da så langt at alle var gått til sengs så nær som de tre, Onund, Frode og Hadd. Gutten sa, han visste hvor bjønnen var. De grep da våpnene sine, som hang hos dem, sprang opp og for ut og bortover mot skogen. Skogen tøyde seg her ut i en tange, med noen kjerr her og der. Gutten fortalte dem hvor bjønnen hadde vært. Da så de at kvistene rørte seg i busken, og kjente seg dermed visse på at der måtte bjønnen være. Berg-Onund sa da til Hadd og Frode at de skulle springe fram mellom busken og selve skogen, og passe på at ikke bjønnen kom seg unna til skogs. Dermed sprang Berg-Onund fram mot busken. Han hadde hjelm og skjold, sverd ved beltet og hoggspyd i hånden. Men der i busken var Egil, og ingen bjønn. Da han ble Berg-Onund vår, dro han sverdet, smøyde ringen som var festet i håndtaket, inn på armen sin, og lot det henge der. Dermed grep han hoggspydet og sprang fram mot Berg-Onund. Da Berg-Onund ble dette vår, skjøt han skjoldet framfor seg og rente på enda hardere, og før de møttes, kastet hver av dem hoggspydet sitt mot den andre. Egil satte skjoldet på snei mot spydet, slik at det skar til side og for ned i vollen; men Egils spyd råkte Onunds skjold på midten og gikk tvers igjennom til langt opp på

141

bladet, og huket seg fast. Onund fikk det nå plundersamt med skjol­ det sitt. Da grep Egil snøgt til sverdet, og Onund begynte også å dra sitt, men før han fikk det halvveis ut, hadde Egil stukket tvers igjen­ nom ham. Onund gikk da overende, men Egil kipte brennfort til seg sverdet og hogg til ham over halsen, så hodet gikk godtsom av. Der­ etter dro han spydet løs av skjoldet. Hadd og Frode hadde sett at Berg-Onund stupte, og tok nå spran­ get dit. Egil snudde seg imot dem. Han kastet hoggspydet mot Frode og tvers igjennom skjoldet hans og inn i bringen, så odden stakk ut i ryggen på ham. Han stupte att å bak og var død på flekken. Dermed grep Egil sverdet og snudde seg mot Hadd, og de skiftet ikke mange hoggene, før Hadd lå der. Da kom guttene borttil dit. Egil sa til dem: «Hold dere nå her hos Onund, husbonden deres, og vennene hans, og pass på at ikke udyr eller fugl sliter sund likene deres.» Dermed gikk Egil sin vei. Men han hadde ikke lang stubben gått, så kom følgesmennene hans imot ham, elleve i lag; de seks andre satt og passet båten. De spurte hva Egil hadde drevet med. Han kvad: Altfor lenge lot jeg min lovlige rett meg rane - med hardere hånd jeg fordum hevdet arv og odel før Onund svint jeg sendte med sviende sår i døden, og Odins brud jeg brakte blod-skjenk fra Hadd og Frode.

«Og nå skal vi dra opp til garden igjen,» sier Egil, «og gå fram på hær­ manns vis, drepe hver mann vi når i, og ta med oss alt det godset vi orker bære!» Deretter dro de til gards, sprang inn i husene og tok livet av en femten-seksten mann; de andre som inne var, kom seg unna på sprang. De rante her med seg alt de bare kunne, og gjorde ende på resten. Buskapen drev de ned til stranden og slaktet, og bar i båten alt det den tok. Deretter for de sin vei, rodde ut mellom øyene. 142

I Egil kokte det nå slik, at ingen torde si et ord til ham. Han satt selv ved roret. Som de nå stevnet utover fjorden mot Herdla, kom Ragnvald kongssønn og følgesmennene hans, tretten i lag, roende imot dem på den malte karven sin. De hadde da fått spurt at Egil lå med skipet sitt i Herdlavær, og de var nå på vei for å varsle Onund. Egil kjente skipet straks han så det, og satte kursen bent på dem. Som skipene tørnet ihop, for framstavnen på skuten inn i baugen på karven, så den la seg over og sjøen valt inn over andre bordet og fylte hele skipet. Egil sprang da opp og grep hoggspydet sitt, ropte til karene sine og ba dem syte for at ingen kom levende fra karven. Og det var lett sak, for det ble ingen motstand gjort; de ble drept der de lå og fløt, alle i hop, ingen kom seg unna. Tretten mann mistet livet der - Ragnvald kongssønn og hele hans følge. Egil og karene hans rodde inn til Herdla. Han kvad da dette: Hardt vi sloss ved Herdla, hevnangst min hånd ei hemmet, sverdet blodrødt bar jeg fra Blodøks’ sønn og Gunnhilds. Tretten mann i tallet tapte sitt liv i leiken. Styr og ståk det står av sterke vikings virke!

Da de kom til Herdla, la de straks på sprang opp mot garden, alle fullt væpnet. Som Tore og heimefolket hans ble dette vår, rømte de garden og kom seg unna alle som kreke kunne, både karer og kvinnfolk. Egil og de rante med seg alt de kunne, og for deretter ned til skipet. Og det var ikke lang stunden å bie, så kom børen strykende fra land. De gjorde seg da seilklare, og som alt var ferdig, gikk Egil opp på øya. Han tok en hasselstang i hånden og gikk ut på en bergnabb, som vendte inn mot land, tok der et hestehode og satte opp på stangen, og mælte: «Nidstang reiser jeg her,» sa han, «og mot kong Eirik og dronning Gunnhild snur jeg dette nid» - han snudde hestehodet inn mot land; «snur jeg dette nid mot landvertene som dette landet bygger, på det at de alle skal veiville fare, ingen sin heim finne eller nå, før de har

143

drevet kong Eirik og Gunnhild av landet ut!» Dermed drev han stan­ gen ned i en fjellrevne og lot den stå der, med hestehodet inn mot land. Han ristet runer på stangen, og der sto alle ordene han brukte. Da dette var gjort, gikk Egil ombord. De heiste seil og styrte til havs. Da tok vinden til å øke på og det ble hardvær, men fra rette kanten. Skipet gikk nå veldig. Da kvad Egil: Storm-jotnen hogger i havet, hamrer bygenes meisel stålkald inn i stampende stavnhests vide slette, rusker og river i råen, rasper med skarpe skavler bølgedyrets bog og bringe i brottsjøers iskalde iling.

De seilte så til havs og kom velberget over, tok land i Borgarfjord. Han la der til havns, og de bar sakene sine i land. Egil for så hjem til Borg, og skipsfolkene hans tinget seg inn på gardene omkring. Skallagrim begynte å bli gammel nå og var ikke rar karen lenger. Det ble derfor Egil som tok styringen både med pengestellet og garden.

Skallagrim dør Det var en mann som hette Torgeir. Han var gift med Tordis Yngvarsdatter, søster til Bera, Egils mor. Torgeir bodde innenfor Alptanes, på Lambastad. Han var kommet hit ut i lag med Yngvar, og var en rik og velaktet mann. Da Torgeir døde, tok Tord, sønnen hans, garden, og det var han som satt på Lambastad ved den tid Egil kom til Island igjen. En dag senhøstes red Tord inn til Borg for å treffe Egil, frenden sin; han fikk nå ta seg en tur ut til Lambastad, sa han, og smake på ølet. Egil lovte å komme, og de fastsatte dagen til en uke senere. Som nå denne tid var gått, gjorde Egil seg i stand til turen, og Asgerd, konen hans, like ens. Alt i alt skulle de være en ti-tolv stykker i følge. o

144

Da Egil var ferdig, fulgte Skallagrim ham ut, og før Egil steg i salen, snudde faren seg til ham og sa: «Jeg synes ikke du forhaster deg, Egil, med å legge fram det sølvet kong Adalstein sendte meg, - og hva har du nå i grunnen tenkt deg med det sølvet?» «Er du kommet så rent i armod nå da, far?» sier Egil; «det var mer enn jeg visste! Men lit på, du skal få sølv, så snart jeg skjønner du tren­ ger det; men ikke rettere enn jeg vet, sitter du enda med én om ikke to kister fulle.» «Skjønner jeg deg rett,» sier Skallagrim, «så er det meningen din, at alt nå er likelig delt oss to imellom. Du får da heller ikke anke deg, om jeg gjør etter mitt eget hode med det, jeg har fått å stelle med.» «Mitt samtykke trenger du saktens ikke å kjære deg om i den saken,» sier Egil, «for du setter nok din vilje igjennom, samme hva jeg sier.» Deretter red Egil sin vei og kom til Lambastad. Folket der ble glade og tok vel imot ham. Han skulle være der tre dager, var meningen. Men samme kvelden som Egil dro hjemmefra, lot Skallagrim sale en hest til seg. Og da de andre gikk og la seg, red han bort fra garden. Framfor seg på hesten holdt han en stor kiste, og i armkriken en kopperkjel. Det har siden vært meningen blant folk, at han har søkkt enten kisten eller kjelen - kanhende begge delene, i Krumskjelda, og hivd en stor hellestein over. Skallagrim kom hjem igjen ved midnattsleite. Han gikk til sengen sin og la seg med klærne på. Om morgenen da det lysnet, og folket på garden begynte å kle seg, satt Skallagrim framme på sengstokken, død. Og han var så stiv, at han var ikke til å rette eller rikke, samme hva de så prøvde. En av karene slengte seg da på en hest og red av garde det meste han orket, og kom til Lambastad. Han gikk rakt inn til Egil og fortalte ham hva som var hendt. Egil tok våpnene sine, slengte på seg kappen og red hjem til Borg om kvelden. Så snart han var kommet av hesten, gikk han inn i svalgangen som gikk rundt eldhuset. Herifra gikk det en dør inn til benkene innenfor. Egil gikk fram i sengbenken der Skal­ lagrim satt, hogg tak i herdene hans og brøt ham ned på ryggen i benken der, og ga ham likhjelpen. Deretter ba Egil dem finne seg grev 10. Norrøn saga I

145

og bryte hull på sørveggen av huset. Og da det var gjort, tok Egil under hode-enden på Skallagrim, og andre tok tak i føttene hans, og slik bar de ham over golvet og ut gjennom åpningen i veggen. De bar ham i ett ned til Naustanes, og tjeldet over ham der for natten. Mor­ genen etter, da det var blitt flo sjø, la de ham i en båt og rodde ut til Digranes med ham. Ytterst på neset der lot Egil gjøre en gravhaug, og i den ble nå Skallagrim lagt, med hesten sin og våpnene og smedredskapene sine. Det er ingenting nevnt om at andre verdifulle ting ble lagt i haugen med ham. Egil tok nå alt i arv, land og løsøre, og rådde alene på garden. I huset hos seg hadde han også Tordis, datter til Torolv og Åsgerd. ___

___

o

Hodeløsningen Da kong Eirik hadde sittet med makten i Norge ett år etter sin fars død, kom Håkon Adalsteinsfostre, en annen av sønnene til kong Harald, til Norge vestenfra England. Det var samme sommeren som Egil Skallagrimsson for til Island. Håkon for nord til Trondheim og ble tatt til konge der. Vinteren etter var han og Eirik begge konger i Norge. Da våren kom dro de hær sammen hver på sin kant. Men Håkon fikk langt flere folk, og Eirik så seg da ingen annen råd enn å rømme landet. For han så bort med alle sine. Arinbjørn herse var Eiriks fostbror og hadde en av sønnene hans i fostring. Han var den, kongen hadde mest kjær av alle sine lend­ menn, og han hadde gjort ham til høvding over hele Firdafylket. Arinbjørn for av landet sammen med kongen. De dro først vest over havet til Orknøyene. Der giftet Eirik bort dat­ ter sin, Ragnhild, til Arnfinn jarl. Siden for han med følget sitt sør­ over langsmed Skottlandskysten og herjet. Og han dro lenger sørover, til England, og herjet også der. Da kong Adalstein fikk dette spurt, samlet han en hær og dro imot Eirik. Som de råktes, ble det tinget om forlik, og de entes slik, at kong Adalstein ga Eirik Nordimbraland å styre; til gjengjeld skulle Eirik

146

være kong Adalsteins landvernsmann mot skotter og irer. Kong Adal­ stein hadde gjort Skottland skattskyldig til seg etter kong Olavs fall, men folket der var aldri å lite på for ham. Kong Eirik slo seg nå ned i Jorvik. Så er sagt, at Gunnhild øvde trolldom og seidet på det at Egil Skallagrimsson aldri skulle rist eller ro finne på Island, før hun hadde sett ham igjen. Den sommeren Håkon og Eirik hadde møtts og stridd om Norge, var forbud lagt på all ferdsel derifra til andre land, og det kom derfor ingen skip og ingen tidender til Island fra Norge den sommeren. Egil Skallagrimsson satt hjemme på garden sin. Men andre vinteren han bodde på Borg etter Skallagrims død, tok han til å sture, og mere og mere tunglynt ble han, dess lenger det led på vinteren. Og da som­ meren kom, gjorde han folk kjent med at han ville gjøre skipet sitt i stand til langferd. Han fikk seg nå mannskap, og meningen hans var å seile til England. De var tredve mann ialt på skipet. Asgerd ble hjemme for å se til med garden. Det var kong Adalstein Egil nå tenkte

147

seg til; han ville få innfridd de løftene, kongen hadde gitt ham sist de skiltes. Det dro ut før Egil ble ferdig, og da de omsider styrte til havs, var det lenge før de fikk skikkelig bør. Så kom høsten og styggværet. De var da kommet utenfor nordkysten av Orknøyene. Men Egil ville ikke legge til lands der, for han tenkte at alle de øyene var under kong Eiriks velde. De seilte så sørover langsmed Skottlandskysten i storm og østenvær. De fikk krysset forbi Skottland og videre sørover langsmed Eng' land. Men så en kveld i mørkningen ble det et rent forrykende vær. Da ser de med ett grunnbrott både til utbords og for baugen. Det var da ingenting annet å gjøre enn å sette skipet på land og la det stå til. Det var ved munningen av Humra dette hendte. Alle mann ble berget, og mestedelen av godset med, så nær som skipet; det ble slått i flis. Som de nå kom seg i snakk med folk, fikk de tidender å høre som Egil tykte var spøkelige: Eirik Blodøks holdt til der, ble det sagt, og Gunnhild, og alt landet var under deres velde; selv satt de ikke langt der ifra, oppe i borgen Jorvik. Han fikk også spurt dét, at Arinbjørn herse var der i borgen og sto i stor ynnest hos kongen, Da Egil hadde fått dette å vite, gjorde han opp med seg selv. A komme seg unna var vbnløst, tyktes det ham; veien var altfor lang til at det var verdt å prøve på for ham å komme seg usett og ukjent ut av kong Eiriks rike, lett kjennelig som han var for alle. Og han tykte også det ville ta seg stakkarslig ut slik å bli grepet på flukten. Satte han da egg i seg, fikk tak i en hest og red samme natten de var landet, rake veien opp til borgen. Han kom fram utpå kveldsiden, og red like inn i borgen. Han hadde dradd en sid hatt ned over hjelmen, og var i full væpning. Han spurte seg for, hvor den garden var som Arinbjørn åtte, og fikk vite det. Han red da dit, og som han kom fram til stuebygningen, steg han av hesten og ga seg i prat med en mann som sto der. Det ble sagt ham at Arin­ bjørn satt til bords nettopp da. Egil sa: «Du gjør meg alltids den tjenesten, gode mann, å gå inn i stuen og spørre Arinbjørn, hva han helst vil: tale ute eller inne med Egil Skallagrimsson.» «Det ærendet koster meg ikke stort bryet,» svarte mannen. Han gikk inn i stuen og sa med høy røst: o

148

«Det står en mann utenfor døren her, stor som et troll. Han ba meg gå inn og spørre, hva du helst ville: tale ute eller inne med Egil Skallagrimsson.» Arinbjørn svarer: «Gå og be ham bie ute - det skal ikke bli lang stunden, si!» Mannen gjorde som Arinbjørn sa, gikk ut og bar fram ordene. Arinbjørn lot ta bort bordene, og gikk deretter ut, fulgt av alle hus­ karene sine. Som han fikk Egil å se, hilste han ham, og spurte hvorfor han var dér kommen. Egil gjorde i få ord rede for ferden sin, så greit han kunne, - «og nå blir det din sak,» sier han, «å finne utvei for meg, om du meg da noen hjelp vil gi.» «Har du møtt noen her i borgen,» sier Arinbjørn, «som kan ha dradd kjensel på deg, før du kom hit i garden?» «Ingen,» sier Egil. «Ta da våpnene deres, karer!» sier Arinbjørn. De så gjorde. Og da alle var væpnet, gikk han til kongsgarden. Da de kom til hallen, ban­ ket Arinbjørn på døren og ba dem late opp, sa hvem han var. Dør­ vaktene åpnet med én gang. Kongen satt til bords. Arinbjørn sa at tolv mann skulle gå inn - han nevnte Egil og ti andre. «Skal du nå, Egil,» sier han, «by kong Eirik ditt hode og fatte ham om foten, og så skal jeg tale din sak.» Dermed gikk de inn. Arinbjørn gikk fram for kongen og hilste ham. Kongen fagnet ham blidt, og spurte hva han ville. Arinbjørn svarte: «Jeg følger hit en mann, som lange veier har faret for å oppsøke deg, konge, og forlikes med deg. Stor heder er det for deg, herre, at dine uvenner farer av egen vilje fra fremmede land, og ikke ser seg råd med å bære din vrede, selv om du er aldri så langt borte. Måtte du nå handle høvdingslig mot denne mannen! La ham få et godt forlik, siden han har vist deg så åpenbar en heder, reist som han har over mange hav og fjell fra garden sin der hjemme. Tvang ingen ting ham til denne ferden uten godviljen for deg.» Da så kongen seg om, lot blikket gli over hodene på de andre, og ble Egil vår. Han satte øynene kvast i ham og sa: «Hvorledes kunne du våge, Egil! å ta veien hit til meg? Skiltes du slik fra meg sist, at du ingen von om liv kunne ha, om vi siden råktes.» Da gikk Egil fram til bordet, fattet kongen om foten, og kvad: 149

Over stormfullt hav jeg stevnet, stavnen mot vest jeg vendte; Englands høye hersker hitte jeg ville i hans velde. Nå har våpenvante viking våget fram for frege Haralds hovedætling med herdet mot å trede.

Kong Eirik sa: «Jeg har ikke nødig å regne opp alle ugjerningene dine. Bare dette vil jeg si, at de er mange og så store at én av dem var mer enn nok til å hindre at du kom herfra med livet. Ingenting annet har du i vente, enn at du her skal dø. Måtte du på forhånd vite at noe forlik fikk du ikke av meg!» Da sa Gunnhild: «Hvorfor ikke ta livet av ham med det samme! Eller er det alt gått deg av minne, konge, hva Egil har gjort: drept dine venner og frender - ja, enda til din egen sønn, og skamhånt selve deg. Hvor fins make nevnt til slik en framferd mot landsens konge!» Arinbjørn sier: «Har Egil talt vondt om kongen, så kan han gjøre det godt igjen med lovord som leve vil til dagenes ende.» «Vi vil ingen ros fra ham høre!» sier Gunnhild. «La, konge, Egil leies ut og hogges ned. Jeg vil ikke høre hans ord, orker ikke synet av ham lenger!» Da sa Arinbjørn: «Visselig vil kongen ikke la seg egge til alle nidingsverk, du hitter på. I natt lar han nok ikke Egil drepe, for nattdrap er mord.» Kongen sier: «Det skal bli som du ber, Arinbjørn, at Egil får leve i natt. Ta ham med deg hjem, og før ham så til meg i morgen.» Arinbjørn takket kongen for hans ord, - «og så får vi vone, herre!» sier han, «at Egils sak fra nå av tar en bedre vending. For selv om Egil har mangt misgjort mot deg, får du ikke glemme at han dg har meget mistet gjennom deg og frendene dine. Kong Harald, far din, tok Torolv, hans gjeve farbror, av dage i tro på vonde menneskers baktale,

150

men uten all grunn. Og du, konge, nektet Egil lovs rett for BergOnunds skyld, og sto ham tilmed etter livet, drap av hans folk og rante ham for alt han åtte, ja, gjorde ham attpå til utleg og drev ham ut av landet. Og Egil er ikke den mann som lar seg erte! Men den som rettvist vil dømme, får ikke bare se på verket, men dg på det som verket voldte, - det gjelder i alle ting. For i natt,» sier Arinbjørn til slutt, «tar jeg nå Egil med meg hjem til min gard.» Og til det ble det. Da de kom til gards, gikk de to opp i et lite loft der og tåltes ved. «Han var gruelig morsk kongen nå!» sier Arinbjørn; «men det tyk­ tes meg som myknet hardlynnet hans noe mot slutten, og det blir nå lagnaden som rår for resten. Men Gunnhild er jeg viss på vil gjøre alt som står i hennes makt, for å skade din sak. Nå vil jeg gi deg det rådet, at du våker i natt og yrker et lovkvad om kong Eirik. Gildt skulle det være, ble det en dråpa på tyve, som du så kunne kvede i morgen, når vi kommer fram for kongen. Slik gjorde Brage, frenden min, da han hadde fått Bjørn Sveakonges vrede på seg; han yrket en natt en dråpa på tyve, og fikk for den hodet sitt. Nå kunne det hende at lykken var med oss, så du med dette kom deg i fred med kongen.» Egil svarer: «Prøve det skal jeg, siden du så vil; men aldri har jeg den tanken tenkt, at jeg skulle lovkvad yrke om kong Eirik!» Arinbjørn ba ham prøve likevel. Dermed gikk han fra ham og inn til mennene sine, og satt der og drakk i lag med dem utover til mid­ natt. Da gikk de alle til sovestuen. Men før Arinbjørn kledde av seg, gikk han opp i loftet til Egil, og spurte hvor langt han var kommet med kvadet. Egil svarte at ikke det grann var yrket, - «det har sittet en svale ved gluggen her og kvitret i hele natt,» sier han, «så jeg har ikke fått ro på meg et eneste blunk.» Da gikk Arinbjørn fra ham og ut en dør som førte opp på taket, og satte seg ved loftsgluggen, der fuglen før hadde sittet. I det samme så han en hamløypa, som for avsted på andre siden av huset. Satt Arin­ bjørn der ved gluggen hele natten til dagen grydde. Og mens Arinbjørn der satt, yrket Egil hele dråpaen, og hadde festet den i minnet, så han kunne kvede den for Arinbjørn om morgenen da de møttes.

151

De gjette så på rette stunden til å gå fram for kongen. Kong Eirik gikk til bords til vanlig tid, og hadde fullt av folk hos seg. Da Arinbjørn fikk greie på det, gikk han med hele sveiten sin, fullvæpnet, til kongsgarden, og kom dit mens kongen enda satt til bords. Arinbjørn ba om å bli sloppet inn i hallen, og ingen hinder ble lagt for det. Han og Egil gikk så inn med helvten av sveiten; den andre helvten sto igjen utenfor døren. Arinbjørn hilste kongen, og kongen fagnet ham blidt. Arinbjørn sa: «Her står nå han Egil. Og han har ingen prøve gjort på rømming i natt. Nå vil vi vite, herre, hva hans lodd skal bli. Bare det som godt er, venter jeg av deg; for jeg har, som rett og skyldig var, ingenting spart, når det gjaldt med ord og dåd å gjøre din heder større enn den før var. Forlatt har jeg alle eiendommene mine og frender og venner som jeg åtte i Norge, og fulgt deg, mens alle de andre lendmennene dine skiltes fra deg. Men dét var ikke for meget gjort, for mange og store er de velgjerninger, du har vist meg.» Da tok Gunnhild til orde: «Hold opp, Arinbjørn!» sier hun, «og spar deg lange taler om dette. Mangt godt har du gjort mot kong Eirik, men han har dg lønnet deg til fulle. Du har langt større skyldighet mot kong Eirik enn mot Egil, og har ingen rimelighets rett til å be om, at Egil nå får slippe ustraffet ut av kongens hender, etter alt det han har gjort.» Da sier Arinbjørn: «Om så er, konge, at du og dronningen har ents om fullt og fast, at Egil her intet forlik skal få, så byr manns ære deg å gi ham frist og reiselov en uke til ende, så han kan komme seg unna. Han har dog av egen fri vilje reist hit for å treffe deg, og venter seg derfor fred. Så får det da siden gå som best det kan dere imellom.» Gunnhild sa: «Skjønne kan jeg av dette, Arinbjørn, at du setter Egil over kong Eirik. Om Egil skal få ri i fred hele uken lang herifra, vil han være kommet til kong Adalstein på den tiden. Men kong Eirik trenger ikke lenger se miss i dét, at alle andre konger nå begynner å bli ham vel brede. For ikke lang stunden attende hadde nok ingen kunnet tenkt seg, at kong Eirik skulle sakne både vilje og evne til å ta hevn for lidd urett på slike karer som Egil!»

152

Da sier Arinbjørn: «Ingen vil holde Eirik for mer til mann, om han dreper en uten­ landsk bondesønn, som har gitt seg i hans vold. Men er det så at han vil øke sitt ry ved dette, da skal jeg den hjelpen gi ham, at det skal bli noe til gagns å bære frasagn om: For Egil og jeg holder nå i hop, slik at jevnlang blir veien til oss begge! Dyrt, konge, får du da kjøpt Egils liv, om vi alle skal legges i vollen, jeg og alle mine menn. Hadde jeg annet ventet av deg, enn at du heller ville hogge meg ned enn å la meg få én manns liv berget ved min bønn!» Da sa kongen: «Veldig er din iver, Arinbjørn, for å komme Egil til hjelp! Nødig vil jeg gjøre deg skade, om dét blir valget, og du heller vil sette livet ditt på spill, enn at han skal bli drept. Men bare sine misverks lønn får Egil, hva jeg nå enn lar gjøre med ham.» Da kongen hadde dette sagt, gikk Egil fram for ham, og lot kvadet stige. Han kvad med sterk røst, og alle tystnet med ett: Mot vest jeg for, tok med ombord den dyre mjød, meg Odin bød; da is var gått, dro båt jeg flott, og la bak mast min diktnings last.

Din dådskraft må hver mann forstå, men Odin så hvor valen lå.

Bet blodorms tann i skjolderand, og opp mot sky steg stridens gny; der høyt da klang valkyrjenes sang og blodelv tøt, hvor fred du brøt.

Til gjest meg ba den konge da, og lønn i kvad skal drotten ha! Skal rost bli han som best jeg kan; for denne mann jeg lovord fann.

Veien sin kjente våpen som vendte eggene kolde mot kongsmenns skjolde, der flatskurte stranden søp blod i sanden, og vollen stønnet under våpendrønnet.

Deg nøye merk, o konge sterk, hva skald formår, om lyd han får.

153

Folk seg i koll på blodet voll. Vant Eirik ry i kampens gny

vargen glafser, i liksår slafser, og blodet skummer om ravnemunner.

Mer enn dette jeg kan berette, hvis stillhet råder, om Eiriks dåder. Sårene svidde der kongen stridde, sverd brøts småe mot skjoldrand blåe.

Trollkjerrings hest ble mettet som best. Lik vargen fikk der Eirik gikk.

Skjold-dis egger, stridsråd legger, lar krigeren vake og skjoldene brake; sverdene biter, i sår de sliter, og buestrenger pilene slenger.

Blodorm freste, sårsnok hveste, åt seg kolde inn i holdet; stridsmenn glupe stygt fikk stupe for sverdegg skarpe i jernleken snarpe.

Spydene svirret, buene dirret, da intet var fredet, og ulven seg gledet; trosset hver fare drotten hin snare, der sverd ble svinget på våpentinget.

Der odder stakk, og egger knakk. Vant Eirik ry i kampens gny.

Fra kongsbuens streng føk piler i fleng. Lik vargen fikk der Eirik gikk.

Kongssverd ble rødt, korphop fikk kjøtt, spyd og pil tok liv i il; skotte-hater skrubben mater, Nares søster sin lik-aker høster.

Enn vil jeg forkynne hva kongens lynne av storhet rummer, før kvadet forstummer; sitt gull han ei sparer, men landet han varer med jernhård neve. Hans ry skal leve!

Om kropper i dynger seg korpene slynger, om nebbet våte av blodig åte;

154

De gullrøde smykker han bryter i stykker, skatter som sover, fyrsten ei lover; ødselt sitt gull han strør som muld av hånden full den konge hull.

Konge, legg merke til skaldeord sterke! Stor er min glede fordi jeg fikk kvede. Øste min munn fra hjertets grunn ordenes vell over fyrstens hell.

Av armen han river skjoldet og hiver til venner sin gave, lar av rikdom dem lave: Slik var Eiriks skikk hvorhelst han gikk, det rykte for i syd og nord.

Mens tyst det var, jeg kvedet har på verdig vis til kongens pris. Fra latterens hjem bar kvadet jeg frem, så alle må hvert ord forstå.

Kong Eirik satt opprett mens Egil kvad, og kvesste øynene på ham. Da kvadet var endt, sa kongen: «Mesterlig godt er dråpaen kvedet. - Og nå, Arinbjørn, har jeg tenkt gjennom saken mellom Egil og meg, og funnet en ende på den. Med ustyrlig iver er du gått inn for Egil, siden du ikke engang vil sky åpen strid med meg. Fordi du er den du er, skal du nå få din vilje, og Egil få fare herifra hel og uskadd. Men du, Egil! legg du veiene dine slik, når du er kommet ut av denne stuen, her du nå meg ser, at du aldri mer kommer meg eller sønnene mine for syne, eller i veien for meg og mine folk! For denne gangen skjenker jeg deg hodet ditt. Siden du ga deg i min vold, vil jeg ikke øve nidingsverk mot deg; men vite det skal du for visst, at noe forlik er dette ikke, hverken med meg eller sønnene mine eller noen av frendene våre, som sin rett vil søke!» Da kvad Egil: Ei ille meg huer hodet mitt å få, skjønt stygt det er, av stolte drott. Hvor fins den som fikk seg rakt av høysinnet kongssønn herligere gave!

155

Arinbjørn takket kongen med fagre ord for den heder og det venn­ skap han hadde vist ham. Deretter gikk Arinbjørn og Egil hjem i gar­ den til Arinbjørn. Arinbjørn lot så sale hester til folkene sine, og red bort med Egil, fulgt av hundre fullvæpnede menn. Med denne flokken red de til de kom til kong Adalstein. Der ble de vel mottatt, og kongen ba Egil bli værende hos seg, og spurte hvorledes det var gått med ham og Eirik. Da kvad Egil: De svartbrynte øyne skjenkte svikfulle Blodøks skalden. Da mest det knep, sto mågen modig ved Egils sider. Nå kan hattens høysete - min hjelmtekte haus - jeg råde fritt som før i tiden, fredet for kongens vrede.

Som Arinbjørn og Egil skiltes, ga Egil Arinbjørn de to gullringene som han hadde fått av kong Adalstein og som vog en mark hver. Arinbjørn ga Egil det sverdet som Dragvandil hette. Det hadde Arinbjørn fått av Torolv Skallagrimsson; før ham hadde Skallagrim ått det, og han hadde fått det av Torolv, bror sin, og han igjen av Grim Loddenkinn, sønn til Kjetil Høng. Dette sverdet hadde Kjetil Høng brukt i holmgangene sine, og det var et makeløst kvast sverd. De skiltes som de kjæreste venner. Arinbjørn dro hjem til Jorvik, til kong Eirik. Der holdt Egils følgesmenn og skipsfolk enda til, og hadde det godt og fredelig. Arinbjørn hjalp dem, så de fikk omsatt varene sine på trygg vis, og da det led på vinteren, dro de sørover til England og kom seg i lag med Egil igjen.

Ridder og viking I Norge var det en lendmann som hette Eirik Alspak. Han var gift med Tora, datter til Tore herse og søster til Arinbjørn. Eirik satt med eiendommer øst i Viken og var en grunnrik og gjev mann, og klok. 156

Sønn til Eirik og Tora hette Torstein. Han ble fostret opp hos Arin­ bjørn og var voksen å kalle ved denne tid, men ung av år. Han hadde fulgt med Arinbjørn vest til England. Samme høsten som Egil var kommet til England, spurtes de tidender fra Norge at Eirik Alspak var død, og at årmennene hadde lagt under seg all arven og gjort den til kongens eiendom. Da Arinbjørn og Torstein fikk dette spurt, tok de det rådet, at Torstein skulle fare østover og gjøre krav på arven. Og da det led ut på våren, og folk som tenkte seg ut på langferd, stelte i stand skipene sine, for Torstein sør­ over til London, til kong Adalstein. Han bar fram Arinbjørns jærtegn og ordsending til kongen, og like ens til Egil, om at han skulle gjøre sitt beste for å få kong Adalstein til å sende bud til kong Håkon, fostersønn sin, og be at Torstein måtte få hånd om arven og eien­ dommene i Norge. Kong Adalstein var lett å be om dette, for han kjente Arinbjørn som en bra mann. Egil kom seg nå også i tale med kong Adalstein og nevnte sine planer for ham: «Jeg vil i sommer,» sa han, «fare øst til Norge og gjøre krav på det godset, kong Eirik og Berg-Onund rante meg for. Det er nå Atle Skamme som sitter med det, bror til Berg-Onund. Jeg er viss på at med en ordsending fra deg til hjelp, vil jeg nå min lovlige rett i den saken.» Kongen svarer at Egil får selv rå for sine ferder, - «men helst ville jeg,» sier han, «at du slo deg til her hos meg og ble min landvernsmann og tok styringen over hæren min. Og len skal du da få, som store er.» «Lite skjønte jeg mitt eget beste,» sier Egil, «sa jeg ikke ja til dette tilbudet. Men først må jeg nok en tur til Island og hente konen min og det godset, jeg der har.» Kong Adalstein ga Egil et godt kjøpskip, lastet med kveite og hon­ ning og meget gods av annet slag, alt sammen gave fra kongen. Mens Egil gjorde skipet sitt i stand, laget også Torstein Eiriksson eller Torasson, som han siden ble kalt - seg til å bli med på ferden. Og da de var ferdige, seilte de til havs. Kong Adalstein og Egil skiltes som de kjæreste venner. Ferden gikk radig for Egil og dem. De kom til Norge øst i Viken, og stevnet så innover Oslofjorden så langt den rakk. Torstein åtte gar­ der oppi landet der, helt innover mot Romerike.

157

Da Torstein kom i land, gjorde han krav på farsarven sin hos årmennene, som hadde slått seg ned på gardene hans, og han fikk manges støtte i dette. Det ble kalt sammen møter, og så mange gjeve frender som Torstein der hadde, endte det med at saken ble skutt inn under kongens dom, og at Torstein tok hånd om det godset, far hans hadde ått. Egil slo seg til hos Torstein om vinteren med elleve av mennene sine. Kveite og honning ble kjørt til gards, og gleden var stor der om vinteren. Torstein lot det på ingenting skorte, for det var flust der av alt som trengtes. Håkon Adalsteinsfostre var på denne tid konge i Norge, som før fortalt. Han satt denne vinteren nord i Trondheim. Da det led ut på ettervinteren, ga Torstein seg ut på ferd, og Egil ble med. De hadde innpå tredve mann med seg. De for først til Opplandene, og derifra nordover Dovrefjell til Trondheim, til kong Håkon. De bar fram ærendene sine for kongen. Torstein gjorde rede for saken sin og førte vitner på, at han åtte med rette den arven han krevde. Kongen tok godt på denne saken og lot Torstein komme til eiendommene sine. Og Torstein ble nå kongens lendmann, slik som far hans hadde vært. Siden gikk Egil fram for kongen. Han nevnte sitt ærend og bar fram kong Adalsteins ordsending og jærtegn. Han hadde lovlig krav, sa han, på det Bjørn Hauld hadde ått både av jord og løsøre, og han krevde nå helvten av dette godset for seg og Asgerd, konen sin. Han bød seg til å føre vitner i saken, og la eder følge, og nevnte også at han hadde lagt alt dette fram for kong Eirik engang, men at han da ikke hadde nådd sin lovlige rett for kongens selvrådighet og Gunnhilds egging. Og Egil gjorde nå nøye rede for hvorledes alt var gått for seg på Gulatinget, og ba til slutt kongen unne ham rett etter loven i denne saken. Kong Håkon svarer: «Etter det jeg har hørt, er nok Eirik, bror min, og Gunnhild av den meningen at du, Egil, tok større stein i fang enn ryggen din orket, i styrkeprøven med dem. Jeg synes, du nå godt kunne gi deg til tåls, Egil, uten at jeg la meg opp i denne saken, - selv om Eirik og jeg ikke har hatt den lykken å komme overens.» o

158

Da sa Egil: «I så stor en sak, konge, kan du ikke godt tie med din mening; for alle menn her i landet, innenlandske som utenlandske, har å lyde ditt bud. Jeg har spurt at du har satt lov i dette landet og rett for hver mann. Nå vet jeg at du vil la meg, som alle andre, få godt av disse lovene. Har jeg såpass ætt og frendehjelp her i landet, at jeg holder meg jevngod med Atle Skamme. Og når det gjelder saken meg og kong Eirik imellom, så kan jeg dét si, at jeg har vært og truffet ham, og vi skiltes slik, at han ba meg fare i fred dit jeg ville. Jeg vil nå, herre, by meg til å følge og tjene deg. Dét vet jeg, at i flokken din de karer kan finnes som ikke tar seg mere hærmannslig ut på vollen enn jeg. Er min aning rett, vil det ikke dryge lenge før du og kong Eirik atter råker i hop, får dere begge leve lenge nok. Og underlig vil det være, kommer ikke den dagen, da du synes Gunnhilds sønner er stritt mange.» Kongen sier: «Min mann, Egil, kan du aldri bli. Altfor stort et skard har du og frendene dine hogd i vår ætt, til at det kan nytte deg å feste bu her i landet. Far du til Island isteden og hold deg på farsgarden din der ute; da vil ingenting vondt nå deg fra meg og frendene mine. Men her i landet må du belage deg på at mine ættmenn vil ha overtaket alle dine dager. Men for kong Adalsteins, min fosterfars, skyld skal du ha fred her i landet, og få saken din dømt etter landets lov og rett; for jeg vet at kong Adalstein har stor godhet for deg.» Egil takket kongen for ordene hans, og ba om at han måtte få sikre jærtegn fra kongen til Tord på Aurland og andre lendmenn i Sogn og Hordaland. Kongen svarte at det skulle han. Så snart Torstein og Egil hadde fått utrettet det de skulle, gjorde de seg reiseferdige og tok på hjemveien. Da de kom sør om Dovrefjell, sa Egil at han ville dra nedover Romsdalen og siden fare sundleien sørover; «jeg vil nå få gjort unna ærendene mine i Sogn og Hordaland,» sier han, «så jeg kan komme meg ut til Island i sommer.» Torstein sa, han fikk selv velge veiene sine. Og her skiltes de så. Tor­ stein for søretter Dalene og veien videre nedover, til han kom til gar­ dene sine. Han bar der fram kongens jærtegn og ordsending til

159

årmennene om at de skulle gi fra seg all den middelen, de hadde tatt hånd om og som Torstein nå gjorde krav på. Egil og karene hans - de var tolv i lag - tok veien nedetter Romsdalen. Siden fikk de seg båtskyss og for sørover til Møre. Det er ingen­ ting nevnt om ferden deres, før de kom til en øy som heter Hod, og tok inn på en gard der som heter Blindheim, en riktig gild gard. Der bodde en lendmann som hette Fridgeir. Han var bare ungdommen enda og hadde nylig tatt ved farsarven sin. Mor hans hette Gyda. Hun var søster til Arinbjørn herse og en særs dugende og gjev kone. Hun hjalp Fridgeir, sønn sin, med gardsstyret, og rauste og gjestmilde folk var de begge to. Egil og karene hans ble her mottatt på beste vis. Satt Egil om kvel­ den jevnsides Fridgeir, og reisefellene hans utover fra ham igjen. Det ble et gildt lag, flust med drikk og god mat. Gyda ga seg i prat med Egil utpå kvelden. Hun spurte etter Arin­ bjørn, bror sin, og flere andre av frendene og vennene sine, som hadde slått lag med Arinbjørn vestover til England. Egil ga henne svar på det hun spurte om. Dernest ville hun ha greie på hva som hadde hendt Egil selv på ferdene hans, og han fortalte henne nøye om alt. Da kvad han: Vondt meg falt å vennes til vreden fra landedrotten; fredløst flakser gauken, ror falken bak fjellets bryn. Men der som ellers ofte var Arinbjørn min frelse: Luks til Hel går ingen som hulle venner hjelper.

Egil var riktig i godlag om kvelden, men Fridgeir og heimemennene hans satt og sa ikke stort. Egil la merke til en ung jente der, fager og velkledd. Det ble sagt ham at hun var søster til Fridgeir. Hun var stur, satt og gråt hele tiden. Dette var underlig, tykte de. Slik gikk så denne kvelden. Om morgenen var det kvast vær og rådløst å gi seg ut på sjøen; og for å komme fra øya måtte de bruke båt. Fridgeir og Gyda gikk da

160

til Egil og ba ham slå seg til ro hos dem med reisefellene sine, til det ble brukbart vær; de skulle så hjelpe ham av garde med alt han trengte, sa de. Egil tok med takk imot tilbudet. De ble sittende vær­ faste her tre døgn, og hver dag var fest og gammen. Men fjerde morgenen var det godvær, og Egil og karene hans sto da tidlig opp og gjorde seg i stand. De gikk til bords og fikk mat og øl, og ble sittende der en stund. Deretter tok de på seg ytterplaggene sine. Egil sto opp og takket bonden og husmoren for alt godt stell, og deretter gikk de ut. Fridgeir og mor hans gikk med dem et stykke på veien. Da tok Gyda sønn sin avsides og talte med ham, lavt. Imens sto Egil og bidde på dem. Han vendte seg til den unge jenten. «Hvorfor gråter du, jenta mi?» sier han. «Jeg ser deg aldri glad.» Hun orket ingenting svare, gråt bare enda mer. Fridgeir svarer mor sin høyt: «Nei, dét ber jeg ikke om! De er nå alt reiseferdige.» Da gikk Gyda bort til Egil og sa: «Jeg vil fortelle deg, Egil, hvorledes det har laget seg til for oss her. Det er en mann som heter Ljot den bleike. Han er berserk og holmgangsmann og ille omtykt av alle. Han kom hit og ba om datteren min, men vi ga ham svar på stående fot, og sa at henne fikk han ikke. Deretter stevnet han Fridgeir, sønn min, til holmgang, og den skal stå i morgen på en øy som heter Vori. Nå ville jeg gjerne, Egil, at du ble med Fridgeir til holmgangen. Var Arinbjørn her i landet, spår jeg vi hadde sloppet å tåle voldsferd fra slike karer som denne Ljot.» «Så meget har jeg Arinbjørn, frenden din, å takke for, husfrue,» sier Egil, «at det ikke er formeget gjort, om jeg slår følge med sønn din, tror han seg noen hjelp i det.» «Da gjør du vel,» sier Gyda. «La oss nå gå inn i stuen og trøye dagen, alle i lag!» De gikk så inn i stuen og satte seg til å drikke. Der satt de hele dagen. Utpå kvelden kom vennene til Fridgeir, de som hadde rådd seg på å gjøre ferden med ham, og det ble folksomt der om natten og svært til festing. Dagen etter gjorde Fridgeir seg i stand til ferden, og mange mann med ham, mellom dem Egil. Det var nå godt farvær. De dro så av garde og kom fram til Vori. Der var det en fager voll like ved sjøen, 11. Norrøn saga I

161

og der skulle holmgangen gå for seg. Plassen der de skulle slåss, var merket opp med steiner som var lagt i ring. Dit kom nå Ljot med følget sitt og begynte å gjøre seg i stand til holmgangen. Han hadde skjold og sverd. Ljot var en styggelig stor og sterk kar. Og som han gikk fram på vollen mot holmgangsplassen, grep berserksrien ham; tok han da til å bure fælt og beit i skjoldet sitt. Fridgeir var ingen ruvende kar, grannbygd og vakker, men ikke sterk. Han hadde aldri stått i skikkelig strid heller. Da Egil så Ljot, kvad han: Til å kampes med slike karer knapt nok Fridgeir duger; la meg på vollen verge vene møy mot mannen, som der seg brisker, og biter på blotmanns vis i skjoldet og vrenger vilt med øynene og vet ei han snart skal dø!

Ljot ble vår Egil der han sto, hørte ordene hans og sa: «Kom hit innpå holmen du, digringen! og slåss med meg, har du slik brennhug på det, og la oss to prøve makten i hverandre! Dét er meget likeligere, enn at jeg skal slåss med Fridgeir; for jeg blir ikke holdt for mere til kar, om jeg legger ham i vollen.» Da kvad Egil: Ulikelig var det å nekte Ljot det lille han ber om, og jeg skal mannen modig møte, han være så bleik han vil! Væpnet jeg på ham venter, og von om berging har han ingen, for nå, gutt, skal Egil du møte som motmann her på Møre!

Deretter gjorde Egil seg i stand til holmgang med Ljot. Han hadde det skjoldet han brukte å ha, og ved beltet det sverdet han kalte Ormen, og i hånden Dragvandil. Han steg over merkesteinene inn på vollen

162

der holmgangen skulle stå; da var Ljot enda ikke ferdig. Egil skok sverdet og kvad: Sverdet høyt jeg svinger, slår det hardt mot skjoldet, prøver stålet skarpe som snart skal blodrødt blinke. Med Ljot jeg sårt skal leike til livet av ham farer, og bleike ufredsmannen fred får, og ravn sin mette.

Da kom Ljot fram på stridsvollen, og dermed røk de i hop. Egil hogg til Ljot, men han satte skjoldet mot. Da lot Egil hoggene hagle slik, at Ljot vann ikke å hogge imot. Han dro seg da attlengs for å få armsving, men Egil var etter ham i samme blunken og hogg rent ustyrlig. Ljot for ut over merkesteinene og langt innover vollen til alle leier. Slik gikk det første vendingen. Da ba Ljot om kvil, og Egil gikk med på det. De gjorde da stans og kvilte seg. Da kvad Egil: Veldige kjempen viker, ville nok helst slippe unna; han er redd nå, ransmannen, ribbet for all von om frelse. Karske våpensvingeren vakler, våger seg knapt til å hogge, renner alt han orker unna for skaldens slag.

Det var holmgangslov i de tider, at den som stevnet en annen til tve­ kamp for et eller annet, og vant, skulle ha som seierslønn det, han hadde gjort krav på; men tapte han, skulle han løse seg ut med like meget gods. Og falt han i holmgangen, da hadde han forspilt alt han åtte, og han som felte ham, skulle ha all arven etter ham. Det var også lov, at om en utlending som ingen arving åtte der i landet, døde, da skulle arven etter ham gå til kongen. Egil ba Ljot se til å bli ferdig, - «jeg vil nå ha en ende på denne holmgangen,» sa han. Dermed rente Egil på ham og hogg til. Han 163

gikk ham da så nær inn på livet, at Ljot sjanglet baklengs og skjoldet hans gled til side. I det samme hogg Egil til ham og råkte ham ovenfor kneet og tok av foten. Dermed gikk Ljot overende og var død på flekken. Egil gikk så dit Fridgeir og de andre var, og ble takket storlig for dette verket. Da kvad Egil: Ute er det nå med ugagnsmannen, som støtt bare ufred voldte; foten jeg av ham hogde, så Fridgeir fred kan nyte. Vederlag ei jeg venter for verket som jeg øvde; bare lyst og gammen var meg leiken med Ljot den bleike.

Folk flest sørget lite over Ljot, for han hadde vært en harding av verste slaget. Han var av svensk ætt, og åtte ingen frender der i landet; han var kommet dit alene og hadde slått seg opp på holmgangene sine. Mange gode bønder hadde han felt, etter at han først hadde krevd jord og odel av dem og stevnet dem til holmgang. På dette vis var han blitt uhorvelig rik både på jord og løsøre. Egil ble med Fridgeir hjem fra holmstevnet, og roet seg der en liten stund, før han dro videre sørover til Møre. Han og Fridgeir skiltes som de beste venner. Egil ga Fridgeir retten til de eiendommene, Ljot hadde ått. Deretter for Egil sin vei og kom sør i Fjordene. Derifra dro han inn i Sogn og tok veien til Tord på Aurland, og ble vel mottatt der. Han bar fram ærendet sitt og kongens ordsending, og Tord tok vel opp det Egil sa, og lovte ham sin støtte i saken. Egil ble værende lenge utover våren her hos Tord. Men så en dag stevnet han sørover til Hordaland. Han hadde en rorferje og tredve mann ombord. De kom en dag til Ask på Fenring. Egil gikk til gards med tyve mann, de ti andre passet skipet. Atle Skamme satt hjemme i lag med noen andre menn. Egil lot ham kalle ut, ba si ham at Egil Skallagrimsson hadde ærend til ham. Atle tok våpnene sine, og det samme gjorde alle våpenføre menn inne der; der­ med gikk de ut. Egil sa:

164

«Så er sagt meg, Atle, at det er du som har hånd om det godset, jeg og Åsgerd, konen min, med rette eier. Du har saktens før hørt gjete, at jeg gjorde krav på arven etter Bjørn Hauld, som Berg-Onund, bror din, fikk holdt unna meg. Jeg er nå kommet for å se til dette godset, og kreve av deg at du kvitter deg med det og gir alt i mine hender, både løst og fast.» Atle svarer: «Lenge har vi hørt det ordet gå om deg, Egil, at du er en krangle­ fant, og nå får jeg da også selv røyne det, om du virkelig har i sinne å kreve av meg godset som kong Eirik tildømte Onund, bror min; og kong Eirik var det som dengang rådde for bud og bann her i landet. Var første tanken min nå, Egil, at du vel kom for å by meg bot for brørne mine, som du har tatt livet av, og at du ville gi vederlag for det ranet du gjorde her på Ask. Hadde dét vært ærendet ditt, skulle jeg nok vært tilsvars, men til dette andre har jeg ingenting å svare.» «Da vil jeg by deg,» sier Egil, «det samme som jeg bød Onund, at Gulatingsloven får skifte rett og rangt oss imellom. Brørne dine, hev­ der jeg, falt som ubotesmenn på sine egne gjerninger, for de hadde i forveien rant meg for lov og landsrett og tatt mitt gods som hærfang. Jeg har fått kongens lov til å gå rettens vei med deg i denne saken, og jeg stevner deg nå til Gulatings for å få dom forkynt etter loven.» «Lit på,» sier Atle, «at jeg skal komme til Gulatings, og så skal vi der tales ved om disse tingene!» Deretter for Egil sin vei med følget sitt. Han dro nå nordover igjen til Sogn og inn til Aurland, til Tord, mågen sin, og ble værende der til Gulatinget skulle holdes. Som folk kom til tings, kom også Egil dit, og Atle Skamme like ens. Begge grep nå ordet og la fram sakene sine for de mennene som skulle dømme. Egil reiste eiendomskravet sitt, og Atle bød seg til å føre fram lovvern: med tolvmannsed stadfeste at i hans varetekt fans ingenting som Egil åtte. Som nå Atle var på vei til retten med edsmennene sine, gikk Egil imot ham og sa, han ga en god dag i edene hans; det var sitt arvegods han ville ha. «Og jeg vil by deg en annen lov,» sier han, - «den at vi går holmgang her på tinget, og den tar dette godset, som seier får.» Det var også, som Egil sa, lov og gammel sedvane, at hver mann o

165

hadde rett til å by en annen holmgang, enten han nå hadde sak å verge eller søke. Atle sa, han skulle såvisst ikke nekte å gå på holm med Egil, - «for du ber ikke om annet,» sier han, «enn jeg selv burde ha krevd, med alle de misverk, jeg har deg å lønne. Begge brørne mine har du drept, og skralt ble det med retten min, lot jeg deg nå på ulovlig vis ta eien­ dommene mine fra meg, istedenfor å slåss med deg, når du selv byr meg høve til det.» Deretter håndtoks Atle og Egil på det at de skulle gå holmgang, og den som vant, ha de eiendommene de trettet om. De gjorde seg så i stand til holmgangen. Egil hadde hjelm på hodet, der han gikk fram, og skjold framfor seg og hoggspyd i hånden. Sverdet Dragvandil hadde han festet om høgre håndleddet; det var en skikk holmgangsmennene brukte dette, å hekte sverdet fast til hånden, så de hadde det rede så snart det trengtes, og slapp å dra det av sliren under holm­ gangen. Atle var væpnet på samme vis som Egil. Han hadde gått mer enn én holmgang i sin tid, og var en sterk og makeløst djerv kar. En stor, gammel graokse ble leidd fram; det var blotnautet de kalte. Det skulle den hogge som vant. Stundom var det bare ett naut, stundom lot begge holmgangsmennene leie fram hver sitt. Som de nå var ferdige, rente de mot hverandre. Først hev de spy­ dene sine, men skjoldene holdt, så intet av spydene tok feste; de for begge ned i vollen. Dermed grep de sverdene sine begge to, gikk hardt innpå hverandre og hogg; og Atle var ikke den karen som vek. De hogg titt og hardt, og skjoldene deres for stygt ille. Og da skjoldet til Atle var godtsom ubrukelig blitt, hev han det fra seg, grep sverdet med begge hender og nihogg. Egil hogg til ham over akslen, men sver­ det bet ikke. Han ga ham et hogg til og enda et tredje, for det var lett å finne hoggstad på Atle nå som han ingenting hadde å dekke seg med. Egil svang sverdet med all sin makt, men bet gjorde det ikke, hvor han så hogg til. Han skjønte da at på dette viset gikk det ikke, for skjoldet hans begynte nå å bli rent ubrukelig. Han hev da fra seg både skjoldet og sverdet, sprang inn på Atle og hogg nevene i ham. Nå merktes det at Atle var for lett; han falt att å bak, og Egil hukte seg ned og bet av kverken i ham. Dermed var det ute med Atle. Egil spratt opp og løp dit blotnautet sto, grep det med ene hånden 166

om mulen, med den andre i hornet, og vred til så fottene sto til værs og halsbeinet røk. Deretter gikk han dit følget hans sto. Da kvad Egil: Dragvandil dennegang ikke dugde det aller minste, for Atle eggen døyvde med arge trolldoms råder. Da lot jeg mannen merke hvor makten satt, og bet ham jekslene gjennom kverken, og hjalp meg slik av knipen.

Deretter tok Egil i eie alt det jordegods, han hadde stridd om, og som han hevdet at Asgerd, konen hans, hadde arvsrett til etter far sin. Det er ingenting nevnt om at noe annet merkelig hendte på dette tinget. Egil for nå først inn i Sogn og greidde opp med de jordveiene, han var blitt eier av, og ble værende lenge der utover våren. Deretter for han med følget sitt østover til Viken, til Torstein, og slo seg til hos ham en stund. Utover sommeren gjorde Egil i stand skipet sitt, og seilte ut så snart han var ferdig. Han satte kursen til Island. Han kom vel over, og styrte inn i Borgarfjord og la til lands tett ved garden sin. Han lot frakte hjem varene sine og dra opp skipet, og satt så hjemme på garden sin denne vinteren. Han hadde hatt uhorvelig meget gods med seg til lan­ det, og var nå en grunnrik mann. Og garden hans var stor og gild. Egil var ikke av dem som la seg opp i andre folks saker, og han holdt seg fra kjegl med folk flest, mens han var her i landet; ingen prøvde nå heller å trå ham for nær. Slik satt nå Egil hjemme på garden sin, mens årene gikk, ett etter ett, og ble mange, Egil og Asgerd hadde flere barn, som en vet noe om. En av sønnene deres hette Bodvar, en annen Gunnar. Døtrene deres hette Torgerd og Bera. Yngst av alle var Torstein. Alle Egils barn var staute og evne­ rike. Torgerd var eldste barnet hans, dernest kom Bera. o

o

167

For siste gang til Norge De tidender nådde Egil østenfra over havet, at Eirik Blodøks var falt i vesterviking og at Gunnhild og sønnene hennes var dradd sør til Danmark, og dét med, at hele den hæren som hadde fulgt Eirik til England, nå var ute av landet. Arinbjørn var kommet til Norge, hørte han, og hadde fått igjen lenene sine og de eiendommene, han før hadde ått, og hadde kommet seg i stor ynnest hos kongen. Egil tykte da det skulle være gildt å se Norge igjen. Blant de tidender som spur­ tes, var også den, at kong Adalstein var død, og at Jåtmund, bror hans, nå rådde over England. Egil gjorde så i stand skipet sitt og fikk seg mannskap. Onund Sjone, sønn til Ane på Anabrekka, ga seg i lag med ham. Onund var stor på vekst og sterkeste karen der i bygden. Han var ikke fri for å være berserk, var det somme som mente. Onund hadde ofte vært ute på ferd landene imellom. Han var noe eldre enn Egil. Vennskapet mellom dem var gammelt og godt. 0

0

168

Som nå Egil var ferdig, lot han det stå til havs. Alt gikk vel på fer­ den, og de kom inn mot Midt-Norge. Da de fikk land i sikte, stevnet de inn i Fjordene. De spurte seg for i land og fikk vite at Arinbjørn satt hjemme på garden sin. Egil styrte da skipet sitt dit, og la til havns så nær garden til Arinbjørn som råd var. Deretter for Egil for å treffe Arinbjørn, og stor var gleden da de møttes. Arinbjørn bød Egil ta opphold hos seg og ha med seg så mange av følget sitt som han selv ville. Egil tok med takk imot tilbudet, og lot skipet sitt landsette. Skipsfolkene tinget seg inn på gardene omkring, og Egil for selvtolvte til Arinbjørn. Egil hadde fått laget seg et langskipsseil, forseggjort i alle deler. Dette seilet ga han Arinbjørn, og flere gaver til, som gagn var i. Her var nå Egil vinteren over, og hadde det godt. Han var en tur sør i Sogn om vinteren og krevde inn landskylden sin, og ble værende en god stund der. Deretter for han nord i Fjordene igjen. Arinbjørn holdt et stort julelag og ba til seg vennene sine og bøn­ dene i bygden. Der var mange folk og gild traktering. Arinbjørn ga Egil i julegave en fotsid, gullsømmet kjortel av silke, med gullknapper i nedetter hele. Denne kjortelen hadde Arinbjørn latt sy etter Egils vekst. Også en hel ny kledning ga Arinbjørn Egil til jul, skåret av mangefarget engelsk klede. Gaver av mange slag ga Arinbjørn ven­ nene sine, som var kommet til ham i julen, for han var en makeløst gavmild mann, Arinbjørn, og høvdingslig i all sin ferd. Da yrket Egil dette: En gullknappet silkekjortel kaksen skalden skjenkte; bedre venn jeg aldri i verden vide mon finne. Med makt og mot har Arinbjørn minst kongemakt seg vunnet. Lenge vil det lide, før hans like fødes.

Egil ble så mutt og sturen da det led over jul, at det var ikke ordet å få av ham. Da Arinbjørn merket det, tok han ham for seg, og spurte ham hva grunnen var til dette tunglynnet hans. «Jeg vil at du lar meg

169

vite,» sier han, «om du er syk, eller om andre ting står på; så skal vi alltids finne råd for det.» «I kroppen kjenner jeg ingenting,» sier Egil, «men i hugen verker det, når jeg tenker på hvorledes jeg skal få tak i det godset jeg vant under meg, da jeg felte Ljot den bleike nord på Møre. Jeg har hørt gjete at kongens årmenn har tatt til seg rubb og rake og gjort kongsgods av det. Nå vil jeg ha din hjelp for å få mitt igjen.» Arinbjørn svarer: «Mot landsens lov tror jeg saktens ikke det var, om du egnet til deg godset; men jeg er redd, det nå sitter i vel faste hender: for rom er kongsgards inngang, heter det, men trang dens utgang. Mer enn én gang har vi alt fått vondt døye, når vi kom med kravene våre til storbiksene, enda vi da hadde kongen tryggere på vår side enn nå; for vennskapet mellom kong Håkon og meg står grunt, hva så enn folk tror. Jeg har nå engang ikke annet å gjøre enn å følge det gamle rådet: at en får stelle vel med den eiken som en under skal bo og bygge.» «Min tanke er nå likevel den,» sier Egil, «at vi får prøve, er det så at vi har loven på vår side. Kan hende unner kongen oss vår rett, for jeg har hørt sagt at han er en rettvis mann, som holder de lovene, han selv har satt i landet. Størst hug hadde jeg på å fare benest til kongen og få hans ord i denne saken.» Arinbjørn sa, han var lite for dét, - «jeg er redd,» sier han, «at strilynnet og uvørenheten din, Egil, vil høve kongens sinnelag ille, selv­ rådig som han er; og noen venn av deg er han ikke, det jeg tror, og han mener vel å ha sine grunner. Jeg ville nå helst at vi lot hele saken falle og ikke brydde oss mere med den. Men om du så vil, Egil, så får heller jeg dra til kongen og tinge med ham.» Egil svarer at han kunne ikke nok takke ham for dét, og sier, han ville det gjerne slik. Kong Håkon var da i Rogaland og stundom i Hordaland; det var derfor ikke vant å treffe ham. Det var ikke gått lang stunden etter denne samtalen, så gjorde Arinbjørn seg reiseferdig. Det ble da gjort kjent for folk, at han tenkte seg til kongen. Han tok en tyvesesse han åtte, og mannet den med huskarene sine. Egil skulle være hjemme; Arinbjørn ville ikke at han ble med. Som nå Arinbjørn var ferdig, dro han av garde, og alt gikk

170

vel med ham. Han råkte kong Håkon, og ble vel mottatt. Da han hadde vært der en liten stund, bar han fram ærendet sitt for kongen, sa at Egil Skallagrimsson var kommet til landet og mente seg å eie alt det godset som Ljot den bleike før hadde ått. «Etter det vi har hørt, konge,» sier han, «skal Egil ha loven for seg i dette; men årmennene dine har tatt til seg godset og gjort det til din eiendom. Nå er det min bønn, herre, at du lar Egil her nå sin lovlige rett.» Kongen dro på svaret, omsider sa han: «Jeg skjønner ikke hvorfor du farer slike ærend for Egil. Han kom éngang for å treffe meg, og jeg sa ham da at jeg ikke ville vite av ham her i landet, av grunner som dere godt nok kjenner. Nå kan Egil spare seg å komme med slike krav til meg, som til Eirik, bror min. - Og til deg, Arinbjørn, er dét å si, at vil du være her i landet, så får du ikke gjøre mere av utenlandske menn enn av meg og mine ord. Jeg vet nok at tankene dine vanker der Harald Eiriksson er, fostersønn din, og det likeste for deg var nok å fare til ham og brørne hans og slå lag med dem; for jeg er redd for at slike karer som du vil bli usle å ty til, om det engang skulle trenges et oppgjør mellom Eirikssønnene og meg.» Da kongen tok dette så tvert, skjønte Arinbjørn at det ville lite nytte å gå mere innpå ham med denne saken. Han rustet seg derfor til hjemferd. Kongen var temmelig morsk og mutt mot Arinbjørn etterat han hadde fått greie på ærendet hans. Arinbjørn var nå heller ikke av det toet, at han orket trygle kongen om noe. Og dermed skil­ tes de. Arinbjørn for hjem og fortalte Egil hvorledes alt var endt, -«og dette skal være siste gangen,» sier han, «jeg for til kongen i slike ærend!» Egil ble fælende harm da han fikk høre hvorledes det var gått, tykte det var et stygt tap han her hadde lidd. Så var det noen få dager etter, tidlig en morgen, som Arinbjørn enda var i herberget sitt og det var lite folk inne, at han lot kalle Egil inn til seg. Og da han kom, åpnet Arinbjørn en kiste og tok opp førti merker sølv og ga Egil: «Dette skal du ha, Egil,» sier han, «som veder­ lag for de jordveiene, Ljot den bleike åtte. Jeg synes det er rimelig, du får denne lønnen av meg og Fridgeir, frenden min, for det at du berget livet hans fra Ljot; jeg vet det var for min skyld du gjorde det, og jeg 171

er derfor skyldig å sørge for at du ikke blir snytt for retten din i denne saken.» Egil tok imot sølvet og takket Arinbjørn, og kom nå i godlag igjen. Arinbjørn holdt seg denne vinteren hjemme på gardene sine. Men da våren kom, gjorde han kjent at han tenkte seg i viking. Arinbjørn hadde gildt med skip, og han rustet ut tre langskip om våren, alle store. Han tok tre hundre mann med seg. På sitt eget skip hadde han huskarene sine, og det var folk av rette slaget. Han hadde også mange bondesønner med seg. Egil gjorde seg i stand for å bli med på ferden. Han styrte det ene skipet, og hadde med seg ombord mange av de karene som hadde fulgt ham fra Island. Det kjøpskipet Egil hadde seilt fra Island med, lot han føre østover til Viken, og fikk der folk til å ta seg av varene hans. Arinbjørn og Egil stevnet med langskipene sørover langsmed lan­ det, satte så kursen på Saksland og herjet der om sommeren og vant seg gods. Som høsten kom, stevnet de nordover igjen og la seg til utenfor Frisland. En natt i stille vær styrte de opp i en elv der; havstranden var så langgrunn, at dér var det ingen skikkelig havn å finne. Oppe på land var det store sletter, men ikke lang stubben til skogs. Vollene var vassbløte, for det hadde vært meget regn. Her gikk de nå i land for å herje. Tredjedelen av hæren ble igjen for å passe skipene. De gikk langsmed elven oppover, mellom den og skogen. Med ett hadde de en tettbygd grend framfor seg. Så snart folket der ble hæren vår, rente de sin vei der de best kunne, ut av bygden og lenger opp i landet. Og vikingene satte etter. Da kom de til en grend til, og enda en tredje. Folket flydde, alle som kunne. Det var flatlende her og store sletter, og vide om lan­ det var det gravd diker, som sto fulle av vatn, til hegn om åker og eng. Men somme steder var store staurer drevet ned i dikene og tømmer­ stokker lagt over, så det ble bruer å gå på. Landsfolket flydde til skogs. Men da vikingene var kommet langt opp i bygden, flokket friserne seg i hop i skogen, og da de var blitt godt og vel tre hundre i lag, stevnet de mot vikingene og gikk til kamp. Det ble en hard dyst, men det endte med at friserne tok fluk­ ten, og vikingene satte etter dem. De som flydde, spredtes til alle leier,

172

og like ens de som etter for, slik at det snart ikke var mange som fulg­ tes på noen av sidene. Egil satte hardt etter, og hadde bare få mann med seg, mens de som unna sprang, var dugelig mange. Friserne kom til et dike, for over og rev vekk kloppen etter seg. I det samme kom Egil og karene hans springende på andre siden. Egil tok tilsprang og spratt over diket. Det var ikke sprang for alminnelig folk dette, og det var da heller ingen andre som prøvde seg. Da friserne ble dette vår, satte de på ham, men han hogg godt fra seg. Elleve mann gikk på ham, men enden på leiken ble at han felte alle i hop. Deretter skjøv Egil kloppen over igjen og for attende over diket. Han så da at hele vikingflokken hadde tatt veien til skipene igjen. Det stedet han sto på, lå nær skogen, og han gikk nå langs skogbrynet nedover mot skipene, slik at han kunne ty inn i snaret, om det knep. Vikingene hadde tatt gildt med krøtter og annet hærfang med seg nedover, og da de kom til skipene, gikk somme i gang med å slakte nautene, mens andre bar hærfanget ombord. Imens sto noen i skjoldborg lenger innpå land, for friserne var kommet mannsterke nedover, hadde fylket seg og drev og skjøt på dem. Som nå Egil kom ned mot stranden og så hva som der gikk for seg, rente han på som hardest der bondemugen sto. Han holdt hogg­ spydet med begge hender framfor seg og hadde slengt skjoldet bak på ryggen. Slik gikk han på med spydet, så alt til side vek som i veien sto, og det ble en åpning i fylkingen, så han slapp igjennom. Deretter gikk han nedover til mennene sine. De tykte det var som kom han benest fra Hel. Siden gikk alle ombord og seilte bort fra landet. De satte nå kursen på Danmark. Som de kom til Limfjorden og hadde lagt til ved Hals, holdt Arinbjørn rådstevne med mannskapet sitt, og kunngjorde for alle hva han hadde i sinne. «Jeg vil nå,» sa han, «ta veien benest til Eirikssønnene med den del av hæren som vil følge meg. Det er meg sagt at Harald og brørne hans nå er her i landet og holder store hærflokker, er i viking om somrene, men sitter vintrene over her i landet. Jeg gir nå alle valget fritt, om de heller vil fare til Norge enn følge meg. - For din del, Egil,» sier han, «tror jeg det klokeste er at du snur attende til Norge og ser til å komme deg ut til Island igjen fortest råd er, når vi nå skilles.» 173

Deretter fordelte folkene seg på skipene. De som ville fare attende til Norge, gikk over til Egil, de andre - og det var størstedelen av hæren - ble med Arinbjørn. Egil og Arinbjørn skiltes i blidhet og vennskap. Arinbjørn tok veien til Eirikssønnene og slo seg i lag med Harald Gråfold, fostersønn sin, og var siden med ham så lenge de begge levde. Egil for nordover til Viken og seilte inn Oslofjorden. Der lå kjøpskipet hans, som han hadde latt føre sørover om våren, og der fant han også varene sine og de karene som hadde fart med skipet. Torstein Torasson kom for å treffe Egil. Han ba ham hjem til seg for vinteren, og sa han fikk ta med seg så mange han selv ville av men­ nene sine. Egil tok med takk imot tilbudet, fikk skipene sine dradd på land og lasten ført til et laglig sted. Av følget hans tinget somme seg inn på gardene der omkring, andre for nord i landet, dit de åtte hjemme. Egil for hjem til Arinbjørn, og de var en ti-tolv mann i lag. Her var Egil vinteren over, og hadde det godt.

Vermlandsferden Kong Harald Hårfagre hadde i øst lagt under seg Vermland. Den første som hadde gjort seg til herre over det landet, var Olav Tretelgja, far til Halvdan Kvitbein, som var den første kongen i Norge av sin ætt, og kong Haralds stamfar. Disse forfedrene til kong Harald hadde mann etter mann rådd over Vermland, tatt skatt av landet og satt inn folk til å verge det. På Haralds gamle dager rådde for Vermland en jarl som hette Arnvid. Det gikk da der som mange andre steder, at skat­ tene kom tråere inn enn dentid kong Harald var i sprekeste årene sine. Like ens var det da sønnene hans drev og sloss om makten i Norge; det ble da ikke rart tilsynet med de skattlandene som langt avsides lå. Men da Håkon hadde fått fred i landet, prøvde han å reise igjen hele det velde som Harald, far hans, hadde hatt. Han hadde skikket sendemenn østover til Vermland, tolv i lag. De hadde fått skatt av jar­ len; men da de for hjemover igjen over Eidaskogen, kom stimenn på

174

dem og drap alle i hop. På samme viset gikk det med andre sende­ menn som kong Håkon skikket østover til Vermland; folkene ble drept, og noen skatt kom ikke. Det var da somme som ymtet om at det var Arnvid jarl som hadde folk ute for å drepe kongens menn og føre skatten til jarlen. Da sendte kong Håkon menn avsted for tredje gang. Han var da i Trondheim. De skulle fare til Torstein Torasson øst i Viken med det budet, at han hadde å fare østover til Vermland og kreve inn skatt til kongen; gjorde han ikke det, fikk han rømme landet for godt, for kongen hadde da fått spurt at Arinbjørn, morbror hans, var kommet sør til Danmark og var med Eirikssønnene, og dét med, at de hadde store hærflokker der og lå i viking om somrene. De var alle sammen lite å stole på, mente kong Håkon, for han ventet seg ufred av Eiriks­ sønnene, om de engang fikk såpass makt at de kunne reise seg mot ham. Han for derfor hardt fram mot alle frendene til Arinbjørn, og mot mågene og vennene hans, drev mange av dem ut av landet, eller kuet dem på annet vis. Torstein slapp heller ikke unna, og det var av samme grunnen at kongen nå ga ham dette valget. Mannen som kom med dette budet fra kongen, var en vidfaren kar. Han hadde vært lange stunder både i Danmark og Sverige og kjente godt til allting der, både veier og folk. Han hadde også fartet vide om i Norge. Da han hadde båret fram denne ordsendingen for Torstein Torasson, fortalte Torstein Egil hva for ærend disse mennene for i, og spurte hva han skulle svare. «Tydelig ser jeg av denne ordsendingen,» sier Egil, «at kongen vil kvitte seg med deg, likesom med de andre frendene til Arinbjørn, for dette kaller jeg rene straffeferden for så gjev en mann som deg. Det er nå mitt råd, at du kaller på kongens sendemenn og taler med dem på nytt - i mitt nærvær; så får vi da se hva det blir til.» Torstein gjorde som Egil sa, og fikk sendemennene i tale igjen. De gjorde da rede for alt som gjaldt ærendet sitt og kongens ordsending, sa, som sant var, at gjorde Torstein ikke denne sendeferden, var han utleg mann. Da sier Egil: «Jeg skjønner godt hvorledes det henger i hop: Nekter Torstein å fare, blir det dere som må i vei for å hente skatten.»

175

Sendemennene sa at han gjettet rett. «Torstein kommer nå ikke til å gjøre denne ferden,» sier Egil; «så gjev en mann som han er ikke skyldig til å ta på seg slike filleferder. Torsteins plikt er å følge kongen, innenlands og utenlands, og det vil han gjøre, om kongen det krever. Og vil dere ha med noen menn her­ ifra på ferden, så skal dere dét selvsagt få, likesom all annen hjelp som dere vil si fra til Torstein om.» Deretter tåltes sendemennene ved seg imellom og ble enige om å gå med på dette, dersom Egil ville gjøre ferden med. «Kongen,» sa de, «er innharm på ham og vil synes vel om ferden vår, får vi det slik stelt at han blir drept. Siden kan han så jage Torstein av landet, om han vil.» De sier så til Torstein, at de skulle gi seg til tåls med at han ble sit­ tende hjemme, fikk de bare Egil med seg. «Til det får det da bli,» sier Egil, «at jeg frir Torstein fra denne ferden. Men hvor stor mannehjelp mener dere så å trenge herifra?» «Vi er åtte fra før,» sa de; «får vi nå med fire mann herifra, blir vi tolv.» Egil sa at det skulle de få. Onund Sjone og noen andre av følget til Egil var dradd ut til sjøen for å se til skipet deres og andre ting, som de hadde lagt inn til opp­ bevaring der om høsten, og var ikke kommet attende enda. Dette tykte Egil var stor skade; for kongsmennene hadde fælt til hastverk med å komme av garde, og ville ikke bie. Egil gjorde seg nå i stand til ferden, og like ens tre andre av følget hans. De hadde hester og sleder de likesom kongsmennene. Det var kommet meget snø, men alle vinterveiene var oppkjørte. Som de nå var ferdige, kjørte de av garde oppover. Så en natt, som de var på vei østover til Eid, satte det på å snø slik at veien nesten ikke var til å se lenger. Det gikk da trått for dem dagen etter, for hestene sank nedi så snart det bar utenfor veien. Da det led på dagen, stanset de på og foret hestene sine. Det var like ved en skog­ ås. Da sa kongsmennene til Egil: «Her deler nå veien seg. Bak åsen der, lenger fram, bor en bonde som heter Arnald. Han er venn vår, og vi vil nå fare dit for natten; men du og karene dine får dra opp på åsen der, og når dere kommer 176

dit, vil dere snart bli vår en stor gard, og der kan dere være visse på å få hus for natten. Bonden der er en sværende rik mann, Armod Skjegg heter han. Tidlig i morgen skal vi så råkes igjen og kjøre fram til Eidaskogen neste kveld. Der bor en gild bonde som heter Torfinn.» Dermed skiltes de. Egil og karene hans dro opp på åsen. Men om kongsmennene er å fortelle, at så snart de og Egil hadde mistet synet av hverandre, tok de skiene sine, som de hadde hatt med seg, og satte avsted på dem det forteste de vant samme veien attende. De for dag og natt, tok først veien til Opplandene, og derifra nord over Dovrefjell og stanset ikke før de kom til kong Håkon. Ham fortalte de nå om ferden sin, og hvorledes alt var gått. Egil og følgesmennene hans for over skogåsen om kvelden. Det første som er å fortelle om dem, er at de straks mistet veien. Snøen var djup, og hestene sank nedi alt i ett, slik at en måtte dra dem opp igjen. Det var bakklendt og kjerrvokst her, og styggelig vondt å ta seg fram både gjennom kjerrene og oppetter kleivene. Hestene var til stor sinking for dem, og karene slet i det som verst. De ble utaset til gagns, men kom seg da omsider ned av åsen. Da så de framfor seg en stor gard, og tok veien dit. Som de kom inn på tunet, så de noen karer som sto ute der; det var Armod og huskarene hans. De kom seg i prat og spurte hverandre om nytt. Da Armod fikk høre at de var kongens sendemenn, bød han dem hus for natten, og de sa ham takk for det. Huskarene til Armod tok seg av hestene deres, og bonden selv ba Egil gå inn i stuen. De så gjorde. Armod satte Egil i høgsetet på nedre benken, og følgesmennene hans utover fra ham igjen. De hadde meget å fortelle om alt slitet de hadde hatt på ferden sin om kvelden, og heimemennene tykte det var et rent under at de hadde kommet seg fram; det var ikke farendes for folk, selv når det var snøbart, dér, sa de. Da sa Armod: «Synes dere ikke nå det er likest at bordene blir satt inn, så dere kan få ett kveldsverd og etterpå lagt dere? - Det blir nå beste kvilen, det,» sa han. «Det skulle vi storlig like,» sier Egil, Armod lot så sette bord inn, og etterpå ble store boller, fulle av suro

o

o

o

o

o

12. Norrøn saga I

177

melk, satt fram for dem. Armod lot som han tykte det var leit at han ikke hadde øl å by dem. Egil og karene hans var dugelig tørste etter alt slitet, grep bollene og drakk surmelken i veldige slurker, og Egil verre enn noen annen. Annen mat kom ikke på bordet. Det var mange folk i huset. Husmoren satt på tverrpallen i lag med noen andre kvinner, og datteren til bonden, en jente på en ti-elleve år, gikk omkring på golvet. Moren kalte henne bort til seg og sa noe inn i øret på henne. Deretter gikk jenten fram til bordet der Egil satt, og kvad: Mor min hit meg sendte med det budet til deg, Egil, at best det var du brukte begge øynene godt her, «og si ham dét især,» sa hun: «hold magemålet! for snart kanhende kommer det bedre kost på bordet.»

Årmod ga jentungen en fik og ba henne tie, - «aldri er det annet enn ugagn i det du sier!» sa han. Jenten gikk bort, og Egil satte fra seg melkebollen; den var da nesten tom. Deretter ble bollene tatt bort. Nå gikk heimemennene til sessene sine, og bord ble stelt opp hele stuen rundt og mat satt fram. Så kom godbitene inn, og Egil fikk sin del, som alle andre. Dernest ble øl båret inn, og det som sterkt var. De begynte straks å drikke einmenning; da var skikken den, at alle fikk hver sitt horn, som de skulle tømme. Det ble aktet nøye på, mest på Egil og karene hans, at alle drakk dugelig. Egil drakk som ærlig kar først en god stund. Og da reisefellene hans tok til å bli uføre, drakk han for dem også det de ikke selv orket. Slik gikk det til bordene ble tatt bort. De begynte nå å bli godt øre alle som inne var, og for hvert horn Årmod tømte, sa han: «Drikker jeg deg til, Egil!» Og huskarene drakk med reisefellene til Egil, og brukte samme ordlaget. Det var satt en mann til å bære fulle horn i eningen til Egil og dem, og han egget dem hardt til å drikke fort ut. Egil sa til reisefellene sine, at nå fikk de holde opp, og han drakk for dem det de ikke kunne komme seg unna på annet vis. Men han skjønte at dette ville han ikke komme vel fra i lengden. 178

Han sto da opp og gikk tvers over golvet dit Armod satt, hogg nevene i herdene på ham, brøt ham opp mot høgsetestolpene, og sendte ut av seg en veldig spye midt i andletet på ham, inn i øynene, nesen og munnen, så det rant nedover bringen. Armod var nær ved å miste pusten, og da han omsider fikk blåst ut igjen, var det så spyet sprutte, Huskarene til Armod ropte i munnen på hverandre og ba Egil fare all ulykke i vold, og kalte ham en elendig fant, som ikke kunne gå ut når han ville spy, men gjorde seg til spott og spe inne i drikkestuen. «Dette er ingenting å skamskjelle meg slik for,» sier Egil, -«jeg gjør da ikke annet enn bonden sjøl gjør: spyr han, han dg, alt han bare orker.» Dermed gikk Egil attende til plassen sin og satte seg, ba om å få noe å drikke. Deretter kvad han med sterk røst: o

o

Om kosten her i huset huet meg å vitne, så alle visst kan vite hva verten i kveld meg unte. Mangen gjest sier saktens sømmeligere takk for maten; men Armod jeg intet skyldte annet enn spy i skjegget! o

Armod spratt opp og for ut, men Egil ba om mere å drikke. Konen i huset sa da til den mannen som hadde skjenkt dem om kvelden, at han skulle holde dem med rikelig drikke så lenge de ville holde på. Han tok da et stort dyrshorn, fylte det og bar det til Egil. Egil søp hor­ net tomt i ett drag. Dermed kvad han: Her drikkes skal hver dråpe som dugger hornets bunn, hvor titt på bord enn bæres fra bryggekarets brønn. Jeg lite, ja intet skal levne, lyster det karen enn å meske meg med mjøddrikk til morgendagen gryr!

179

Egil lot seg ølet smake enda en stund, og tømte hvert horn som til ham kom; men liten var nå gleden i stuen, selv om en og annen satt der og drakk. Egil og følgesmennene hans sto så opp og tok ned våp­ nene sine, som de hadde hengt opp på veggene. Deretter gikk de til den kornløen der hestene deres sto, la seg ned i halmen og sov natten ut. Egil sto opp så snart dagen grydde. De gjorde seg så i stand både han og karene hans, og så fort de var ferdige, dro de fram på garden igjen for å se etter Armod. Som de kom til det buret som Armod sov i sammen med konen og datteren sin, støtte Egil opp døren og gikk bort til sengen til Armod. Dermed dro han sverdet og grep med andre hånden Armod i skjegget og nykte ham fram på sengestokken. Konen til Armod og datteren sprang opp, og ba Egil om ikke å drepe ham. Egil sa han skulle la det være, for deres skyld, - «for dere har ingenting vondt fortjent,» sier han; «men Armod var det vel verd, om jeg drap ham.» Da kvad Egil: o

o

Sin kone og datter kan kranglete knarken for livet sitt takke; ham selv jeg for ingenting akter, ottes ei uslinger slike! Han tykkes vel ikke, tampen, at takken han får for drikken er slik han mente seg sømmet, men - svint vi nå vidre må fare!

Deretter skar Egil av ham skjegget innved haken, dernest krøkte han fingeren inn i øyet på ham, så det valt ut på kinnet. Da det var gjort, gikk Egil attende til følgesmennene sine. De for så sin vei og kom ved dugurdsmål fram til garden til Torfinn. Han bodde ved Eidaskogen. Egil ba om dugurd til seg og karene sine, og for til hestene. Torfinn bonde sa, det var greit de dét skulle få. Egil og følget hans gikk så inn i stuen. Egil spurte Torfinn om han hadde sett noe til de andre følgesmennene hans, -«vi hadde avtalt å råkes igjen her,» sa han. «Det for seks karer forbi her litt før dag,» svarer Torfinn, -«og de var alle godt væpnet.»

180

Da sa en av huskarene: «Da jeg kjørte etter ved i natt, møtte jeg seks av huskarene til Armod på veien. Det var en god stund før dag. Nå vet jeg ikke om dette kunne være samme karene som de seks, du nevnte.» Torfinn sa at de mennene han hadde råkt, hadde faret etter at hus­ karen var kommet hjem med vedlasset. Mens Egil og karene hans satt og åt, ble Egil vår at det lå en syk jente i tverrpallen. Han spurte Torfinn hva det var for en jente, hun som lå der og plagdes så. Torfinn svarte at hun hette Helga og var dat­ teren hans. «Hun har vært klein lenge,» sa han, -«ligger der og tæres bort, får ikke søvn på øynene en eneste natt, og er liksom rent fra seg selv.» «Er noe råd blitt prøvd mot sykdommen hennes?» sier Egil. «Det er blitt ristet runer,» svarer Torfinn; «det er en bondegutt ikke langt herifra som gjorde det; men siden er det blitt bare så meget verre enn før. Men - du kan ikke gjøre ved slikt du vel, Egil?» sier Torfinn. «Kan være,» svarer Egil, «at det ikke ble verre, om jeg prøvde!» Og da Egil var mett, gikk han dit jenten lå, og talte med henne. Han ba dem løfte henne opp av sengen og legge rene klær under henne, og det ble gjort. Deretter ransaket han sengen hennes, og fant der et hvalbein med runer på. Egil leste runene, deretter spikket han dem av og skavet dem ned i ilden, brente opp hele hvalbeinet, og lot bære klærne hun hadde ligget i, ut i vinden. Da kvad Egil: o

Ei den må runer riste som råde dem ei makter; mangen en grep miste blant mørke runestaver. Ti lønndomstegn jeg skjelnet tydelig på benets flate; de det var som voldte vivet den lange smerte.

Egil ristet runer og la under hodegjerdet hennes. Da var det henne som våknet hun av en søvn, - og nå var hun frisk, sa hun. Noe veik var hun nok enda, men far og mor hennes ble storlig glade. Torfinn lovte på at det skulle ikke skorte Egil på noe sålenge han var der i huset.

181

Egil sa til reisefellene sine at han nå ville fare sin vei og ikke bie len­ ger. Torfinn hadde en sønn som hette Helge, en djerv kar. Han og far hans bød seg til å følge Egil over skogen. De var visse på, sa de, at Armod Skjegg hadde sendt seks mann på skogen for å ligge på lur etter dem, og rimeligvis var det flere bakhold der, om det skulle gleppe for de første. Med Torfinn var det fire mann som bød seg til å bli med. Da kvad Egil: Har fire jeg til følge, fins ei de seks som våger til mandig dyst meg møte på malmtings blodige voll; og følger meg åtte på ferden, fins ikke tolv så djerve, at svartbrynte skaldens hjerte skjelvende for dem skal slå.

Torfinn og sønn hans fikk viljen sin fram, slik at de ble med Egil på skogen. De var da åtte mann ialt. Da de var kommet et stykke på veien, fikk de skimten av karene som lå på lur. Men da de huskarene til Armod, som her lå, ble vår at det var åtte mann på ferd, tykte de det var rådløst å gå på dem, og gjemte seg inni skogen. Men som Egil og de andre kom dit bakholdsmennene hadde sittet, skjønte de at alt nok ikke var så helt trygt. Egil sa nå til Torfinn og karene hans at de kunne snu, men de bød seg til å bli med lenger. Det ville Egil ikke vite av, og ba dem fare hjem igjen, og det gjorde de da. Men Egil og følgesmennene hans for videre, og var nå fire i lag. Da det led på dagen, ble de vår seks mann inne i skogen, og skjønte at det kunne ikke være andre enn huskarene til Armod. De som lå der, spratt opp og for mot dem, og Egil og karene hans rente på, de med. Enden på striden ble, at Egil felte to mann; de andre, som kom fra det med livet, tok kuten til skogs. Deretter for Egil sin vei med følget sitt, og det hendte ikke noe særs før de kom over skogen og tok inn hos en bonde der som het Alv Alv den rike, som han kaltes. Alv var en gammel kakse, som ville ha alt på sin egen gjerd og der­ for ikke holdt ut å ha tjenestfolk i huset hos seg. Men Egil ble vel mot­ o

182

tatt, og Alv var pratsom og blid mot ham. Egil hadde mangt å spørre om, og Alv ga ham svar på alt. Mest var det nå jarlen de rødde om, og om sendemennene fra norskekongen, som før hadde faret østover dit for å kreve skatt. Alv hørtes ikke ut til å være noen venn av jarlen. Tidlig neste morgen gjorde Egil og følgesmennene hans seg i stand for å dra videre. Før de skiltes, ga Egil Alv en lodden kappe. Alv tok med takk imot gaven, - «den kan jeg lage meg en kufte av,» sa han. Og han ba Egil komme innom seg igjen på hjemturen. De skiltes som venner. Egil dro videre, og kom utpå kvelden til hirden til Arnvid jarl og ble vel mottatt der, fikk sitte nærmest høgsetesmannen med følget sitt. Da de hadde vært her natten over, bar de fram ærendet sitt for jar­ len, sa de kom fra Norge med den ordsendingen fra kongen, at han nå ville ha all den skatten av Vermland som sto igjen helt siden Arn­ vid ble satt til jarl over landet. Jarlen svarte at han hadde redet ut all skatten, gitt den i hendene på kongens sendemenn, - «men ikke vet jeg,» sier han, «hva de siden har gjort med den, enten de har ført den til kongen, eller rent sin vei ut av landet med den. Men siden dere har sanne jærtegn å vise på at kongen har sendt dere, så skal jeg rede ut all den skatten han med rette har krav på, og gi den i deres hender; men ikke kan jeg stå inne for, hvorledes det siden går dere med den.» Egil og karene hans ble værende her en stund, og før de for sin vei, redet jarlen ut skatten til dem, somt i sølv og somt i gråverk. Og da de var ferdige, tok de på hjemveien. Som de skiltes, sa Egil til jarlen: «Vi skal nå føre kongen denne skatten; men det skal du vite, jarl, at meget mindre gods er dette, enn det kongen mener seg å ha krav på, og enda er da ikke det medregnet som han tykkes ha tilgode av deg i mannebøter for de sendemennene hans, som folk sier at du har latt drepe.» Jarlen sa at det var løgn. Dermed skiltes de. Da Egil vel var borte, kalte jarlen til seg to av hirdmennene sine, to brør, som begge hette Ulv. Til dem sa han: «Egil, denne ruggen som var her, er jeg redd kan få meget leit i stand for meg, om han kommer til kongen. Det er lett å skjønne hvorledes

183

han vil legge saken min fram for kongen, når han kunne slenge slikt midt i synet på meg, at jeg hadde tatt livet av kongsmennene. Nå skal dere fare etter dem og drepe alle i hop, så de ikke når fram med denne baktalen til kongen. Det klokeste var, tror jeg, at dere la dere i veien for dem på Eidaskogen. Ta med så gildt med folk, at dere kan være trygge for at ingen kommer seg unna, og at dere selv slipper fra det uten mannetap.» De to brørne gjorde seg nå i stand og dro av garde med tredve mann. De kom opp på skogen, der de kjente hver en sti, og holdt utkik etter Egil. Det gikk to veier gjennom skogen. Den ene lå over en ås, der en måtte ta seg fram på en smal sti oppetter en bratt kleiv, dette var stutteste veien. Den andre gikk frammed åsen, over noen store myrer som det var felt tømmer oppå, så en kunne gå over, men bare én og én her dg. På begge disse stedene lå femten mann på lur. Egil for sin vei fram, til han kom til Alv. Her var han natten over og fikk godt stell. Morgenen etter sto han opp før dagen grydde, og gjorde seg i stand for å dra videre. Som de satt og åt dugurd, kom Alv bonde inn til dem. «Svært så tidlig du er oppe, Egil!» sier han; «men ville du høre på mitt råd, så skundet du ikke slik på med å komme av garde, så deg heller litt for; jeg er redd, det er lagt folk i bakhold på dere i skogen. Nå har jeg ingen mannehjelp å sende med deg, som du kan ha noe gagn av, men jeg vil by deg opphold her hos meg så lenge, til jeg kan si deg at det er trygt farendes over skogen.» «Dette er sikkert bare noe rør,» sier Egil, «og jeg kommer til å fare som engang tenkt.» Egil og karene hans gjorde seg ferdige til å dra avsted; men Alv rådde dem fra, sa de fikk snu attende, om de ble vår fotefar i veien; for det hadde ikke faret en eneste mann vestover skogen, sa han, siden Egil for østover, - «om da ikke disse karene har vært på ferde, som jeg tror er ute etter dere.» «Hvorpass mange tror du de kan være?» spør Egil, «om så likevel er som du sier. Vi er ikke de karene som gir tapt, fordi om det skulle skorte oss noe på tallet.» Alv svarer:

184

«Jeg var en tur bortimot skogen med huskarene mine, og der kom vi på far etter folk som alle hadde tatt veien inn i skogen, og det må ha vært en mangmennt flokk. Men om du ikke tror det jeg sier, så dra dit selv og se på farene, og snu attende, om det viser seg å være slik som jeg sier.» Egil dro av garde. Og da de kom bort på veien som lå til skogs, ble de vår far etter folk og øyk. Følgesmennene til Egil sa da, at nå fikk de snu. «Nei, fram går vi!» sier Egil. «Jeg synes ikke det er noe underlig at det er faret folk over Eidaskogen, for her går allmannvei.» De for så videre, og fotefarene holdt seg hele veien i tett tråkk. Som de kom dit veien delte seg, så de at der delte også tråkket seg, like meget til hver kant. Da sa Egil: «Nå begynner jeg å lure på om ikke Alv sa sant likevel! Vi får nå stelle oss i stand for sikkerhets skyld, og belage oss på et basketak.» Deretter kastet de av seg kappene og alle løsklærne sine og la dem på sledene. Egil hadde med seg en dugelig lang bastline på sleden sin; det var brukelig blant folk som var på langferd, å ha med seg slike løsreip, så de hadde noe å stelle på kjøredoningen sin med, om det treng­ tes. Egil tok nå en stor hellestein og la framfor bringen og magen på seg, og surret reipet tett og fast omkring den og seg helt opp om her­ dene. Dermed for de videre. Eidaskogen er slik skapt, at på begge sider tøyer storskog seg helt ned i bygdene; men lenger innpå er det lange stykker bare småbusker og kjerr, og somme steder skogløst helt. Egil og karene hans tok den stutteste veien, den over skoghalsen. Alle hadde de skjold og hjelm, hoggvåpen og spyd. Egil for fremst. Som de kom nedunder halsen, så var det skogvokst der, men oppe i kleiven fans ikke en busk. Da de var kommet opp i kleiven et stykke, sprang det syv mann fram av skogen og satte etter dem opp i bakken og skjøt på dem. Egil og karene hans kastet seg rundt og stelte seg opp jevnsides tvert over veien. Men da for det folk nedover mot dem også, oppe fra berghammeren, og de hev stein på dem, og det var verre enn alt. Da sa Egil: «Dere får nå dra dere attlengs unna her i kleiven, og hytte skinnet så godt dere kan; imens skal jeg prøve å komme opp på berget.»

185

De gjorde som han sa. Da Egil kom opp kneiken, hadde han der åtte mann framfor seg, og de gikk på ham samstundes alle i hop. Om selve hoggskiftet er ingenting fortalt, men enden ble nå, at han felte dem alle. Deretter gikk han fram på berget og satte på å hive stein nedover; og da var det ingen som sto seg lenger. Tre av vermlendingene ble lig­ gende etter, de andre fire kom seg inn i skogen, såre og forslåtte. Egil og reisefellene hans tok så hestene sine og for videre til de kom over skoghalsen. Imens fikk de vermlendingene som hadde kommet seg unna, varskudd kameratene sine, som lå ved myren. De stevnet så fram den nedre veien og kom framom Egil og dem. Da sa Ulv til følgesmennene sine: «Nå skal vi være sløge, og få stelt det slik at de ikke greier å renne sin vei. Det har seg på det viset her,» sier han, «at veien går fram langs med skoghalsen, med myren på nersiden og en berghammer ovenfor, og det er ikke breiere lende å gå på imellom enn snaue veien. Noen av oss skal fare framom hammeren og ta imot dem der, om de vil fram, og noen skal gjemme seg her i skogen og springe på dem bakfra, når de er kommet forbi. Og pass nå på at ingen smetter unna!» De gjorde som Ulv sa. Ulv selv for framom berget med ti mann. Egil og karene hans for veien fram og visste ingenting om disse råd­ gjerdene, før de kom inn på den smale stien under berget. Da sprang det folk på dem bakfra med våpen i hånd. Egil og følgesmennene hans snudde seg imot og verget seg. Nå kom også de karene som hadde holdt til framfor hammeren, settende på dem. Da Egil så det, snudde han seg imot dem og satte på å nihogge. Somme av dem felte han der på stien, de andre dro seg attende dit lendet var noe flatere; men Egil for etter dem. Der stupte Ulv, og før det ga seg, hadde Egil her alene drept elleve mann. Deretter for han dit følgesmennene hans drev og verget veien mot åtte mann. Her hadde de slåss seg tilblods på begge sider. Da Egil kom, tok vermlendingene flukten inn i skogen like ved. Fem av dem kom seg unna der, alle hardt såret; de tre andre falt. Egil hadde fått mange sår, men ingen store. Han bandt nå sårene til følgesmennene sine; ingen av dem var ulivssår. Deretter satte de seg i sledene og kjørte det som var igjen av dagen. De vermlendingene som kom seg unna, tok hestene sine og fikk 186

dradd seg ut av skogen til bygdene østpå. Der ble nå sårene deres bun­ det, og de fikk seg følge og for videre til de kom til jarlen. Ham fortalte de nå hvor elendig alt var gått, at døde var fem og tyve mann, og mel­ lom dem begge Ulvene. «Bare fem kom med livet fra det,» sa de, «og sårete og forslåtte er alle de dg.» Jarlen spurte hva de visste om Egil og følgesmennene hans. «Vi fikk ikke skikkelig rede på hvorpass hardt såret de var,» svarer de; «men pågangsmotet hadde de såvisst ikke mistet, da de satte på oss, fire mann sterke, og vi var åtte. Da tok vi til sprangs. Fem av oss kom seg inn i skogen, men tre falt. Ikke merket vi annet enn at Egil og karene hans enda var like spretne.» Jarlen sa at maken til stakkarsferd hadde han aldri hørt om. «Det store mannetapet kunne jeg alltids ha slått meg til ro med,» sa han, «hadde dere bare fått tatt livet av disse nordmennene; men når de nå kommer gjennom skogen vestover, og forteller nor ske kongen om alt dette, så kan vi belage oss på en hard medfart fra hans side.» Egil stevnet fram til han kom ut av skogen på vestsiden, og dro til Torfinn om kvelden. Her ble de vel mottatt og fikk sårene sine bun­ det. De slo seg til noen dager her. Helga, datteren til bonden, var nå på føttene igjen og feilte ingenting lenger. Både hun og foreldrene hennes takket Egil for det. Her kvilte de seg og gampene sine. Den bondegutten som hadde ristet runer for Helga bodde et lite stykke unna. Det kom nå opp, at han hadde fridd til henne, men at Torfinn hadde sagt nei. Da hadde gutten prøvd å få viljen sin med henne, men hun hadde satt seg imot. Han hadde da prøvd seg med elskhugsruner, men forsto seg ikke på slike ting, og hadde satt sykdom på henne med runene sine. Da Egil var ferdig til å dra videre, fulgte Torfinn og sønn hans ham på veien; de var da en ti-tolv mann i hop. De var med dem hele denne dagen for å trygge dem mot Armod og huskarene hans. Men da det spurtes at Egil og følgesmennene hans hadde slåss mot 0 slik en overmakt i skogen og seiret, da tykte Armod det var vonløst å gi seg i kast med dem; han holdt seg derfor hjemme med alle sine menn. Egil og Torfinn byttet gaver da de skiltes, og lovte hverandre venn­ skap. Dermed for Egil sin vei med følget sitt, og det er ingenting særs o

187

nevnt fra ferden deres, før de kom til Torstein. Der ble de til vårs, og fikk sårene sine grodd. Torstein skikket sendemenn til kong Håkon med den skatten som Egil hadde hentet i Vermland. Da de kom til kongen, fortalte de ham om det som var hendt Egil og følgesmennene hans på ferden, og la fram skatten. Kongen tykte seg da vite, at det måtte være sant det han lenge hadde hatt mistanke om, at Arnvid jarl hadde latt drepe sende­ mennene hans de to gangene før, han hadde sendt folk østover. Tor­ stein skulle nå få bli værende i landet, sa kongen, og alt være godt mel­ lom dem. Sendemennene ga seg deretter på hjemveien, og da de kom til Torstein, fortalte da ham at kongen var vel nøyd med denne ferden, og at Torstein heretter skulle få leve i fred og vennskap med kongen. Kong Håkon for øst til Viken om sommeren, og derifra la han i vei østover til Vermland med mannsterkt følge. Arnvid jarl flydde sin vei, og kongen tok store bøter av de bøndene som han mente seg å ha noe utestående med, etter det dé sa, som hadde krevd inn skatten. Han satte en annen jarl over landet og tok gisler både av ham og bøndene. Kong Håkon for på denne ferden vide om vestre Gautland og la landet under seg, slik som det blir fortalt i sagaen hans og i de kvad som er yrket om ham. Der er dg fortalt, at han for til Danmark og herjet vidt og bredt. Dengang ryddet han tolv daneskip, og hadde selv bare to, og da ga han Tryggve Olavsson, brorsønn sin, kongsnavn og rådvelde over Viken. Egil stelte i stand kjøpskipet sitt om sommeren og fikk seg mann­ skap. Det langskipet han hadde seilt fra Danmark med om høsten, ga han Torstein ved avskjeden. Torstein ga også Egil gilde gaver, og de lovte hverandre trofast vennskap. Egil skikket sendemenn til Tord på Aurland, mågen sin, og ga ham i ombud å greie med de jordveiene som Egil åtte i Sogn og Hordaland, og ba ham selge dem, om det var kjøpere å finne. Og da Egil var reiseferdig og fikk laglig vind, seilte de ut etter Viken og videre nordover langsmed Norge og siden ut til havs. De fikk god bør, og kom av havet i Borgarfjord. Egil stevnet innetter fjorden og la til havns like ved garden sin. Han lot frakte hjem varene sine og dra skipet på lunnene. Deretter for han selv hjem til sine, og de ble glade ved å se ham igjen. Satt nå Egil på Borg denne vinteren.

188

Sønnetapet Ved den tiden da Egil kom hjem fra denne ferden, var herredet fullbygt. Alle landnåmsmennene var da døde, men sønnene eller sønnesønnene deres levde, og de var det nå som satt på gardene i bygden. Kjetil Guva kom til Island da landet på det næreste var fullbygt. Han slo seg ned første vinteren på Guvuskålar på Rosmhvalaneset. Kjetil var kommet vestenfra over havet, fra Irland, og hadde med seg mange irske treller. Det fans ikke ubygt land igjen på Rosmhvalaneset den tiden, og Kjetil dro derfor sin vei derifra og inn til Nes, og holdt andre vinteren til på Guvunes; men fikk seg ingen bustad der heller. Siden for han inn i Borgarfjord, og holdt tredje vinteren til på Guvu­ skålar, som det senere ble hetende; den åen som renner ut der, og som han hadde skipet sitt i om vinteren, heter siden Guvuå. På Lambastad bodde på denne tid Tord Lambesson. Han var gift og hadde en sønn som hette Lambe; han var nå voksen kar, og stor og sterk etter alderen.

189

Sommeren etter, da folk red til tings, dro også Lambe dit. Kjetil Guva var dradd vest i Breidafjord for å se seg om etter bustad. Da rente trellene hans sin vei. De kom ved nattestid til Tord på Lambastad, satte ild på husene og brente inne Tord og alt hans folk. Deretter brøt de opp buret og bar ut varer og mange gilde ting, jaget hjem gamo per fra beitet og la kløv på dem, og for siden ut til Alptanes. Samme morgenen, i solrenningen, kom Lambe hjem. Han var i lag med noen andre karer, og hadde sett ilden om natten. Han red straks avsted for å lete etter trellene, og folk kom ridende fra gardene omkring og ga seg med ham. Da trellene ble etterferden vår, kvittet de seg med ransgodset sitt og rente unna. Somme sprang ut på Myrene, andre utetter langsmed sjøen, inntil fjorden stengte for dem. Lambe og de andre satte etter, og drap den ene av dem her, en som het Kore - derfor heter det der siden Koranes; men Skorre og Tormod og Svart hev seg i sjøen og svømte fra land. Lambe og følget hans fant seg da båter og rodde utover for å lete etter dem. De fant Skorre på Skorraøy, og drap ham der. Deretter rodde de ut til Tormodsskjær og tok der livet av Tormod; det er han skjæret har fått navn etter. De fikk tak i enda flere av trellene der stedsnavnene vitner om det den dag i dag. Lambe bodde siden på Lambastad, og var en gild bonde. Han var styggelig sterk, men ingen brautendes kar. Kjetil Guva for siden vestover til Breidafjord og slo seg ned i Torskafjord. Etter ham har Guvudal og Guvufjord fått navn. Han var gift med Yre, datter til Geirmund Heljarskinn. Sønn deres hette Våle. Det var en mann som hette Grim Svertingsson. Han bodde på Mosfell nedunder Heien, og var en rik og storættet mann. Rannveig, som var gift med Torodd gode på Olvus, og Grim var halvsøsken på morssiden. Sønn til Rannveig og Torodd var Skapte lovsigemann. Grim ble også lovsigemann siden. Han fridde til Tordis Torolvsdatter, Egils brordatter og stedatter. Hun var en uvanlig ven jente, og Egil holdt ikke det grann mindre av henne enn av sine egne barn. Nå visste Egil, at Grim var en gild mann, som Tordis ville være vel tjent med, derfor ga han sitt samtykke. Tordis ble så gift med Grim, og Egil løste ut farsarven hennes. Hun flyttet nå sammen med Grim, og de bodde lenge der på Mosfell. 190

Det var en mann som hette Olav, sønn til Hoskuld Dala-Kollsson og Melkorka, datter til Myrkjartan, Irlandskongen. Olav bodde på Hjardarholt i Laksådal vest i Breidafjordsdalene, og satt i stor vel­ stand. Han var den vakreste mann på Island dentid, og en grepa kar i alle deler. Olav fridde til Torgerd, Egils datter. Torgerd var en stor og vakker kvinne, klok og byrg, men stillfarende av seg i hverdagslaget. Egil kjente vel til Olav, og visste at dette var et gjevt gifte. Torgerd ble derfor gift med Olav og flyttet sammen med ham på Hjar­ darholt. Deres barn var Kjartan, Torberg, Halldor, Steindor, Turid, Torbjørg og Bergtora. Bergtora ble gift med Tor hall Oddesson gode. Torbjørg ble først gift med Asgeir Knottsson, siden med Vermund Torgrimsson. Turid ble gift med Gudmund Solmundsson; Hall og Viga-Barde var deres sønner. Ossur Øyvindsson, bror til Torodd i Olvus, ble gift med Bera Egilsdatter. Bodvar, sønn til Egil, var såvidt voksen ved denne tid. Han var en særs evnelig ungdom, vakker å se til, og likeså stor og sterk som Egil eller Torolv hadde vært i hans alder. Egil holdt storlig av ham, og Bod­ var hadde dg far sin kjær. Så var det en sommer at det lå skip oppi Kvitå og var stort kjøp­ stevne der. Egil hadde kjøpt seg gildt med tømmer der, som han lot huskarene sine frakte hjem på en åttæring han hadde. En gang de var hjemom, ba Bodvar om å få bli med dem, og de ga ham lov til det. Han for så inn på Vollene i lag med huskarene, og de var seks ialt på åttæringen. Det var sen flo den dagen, og da de måtte bie på den, ble det senkvelds før de la ut. Da røk det opp en overhendig sørveststorm, og midt imot den gikk utfallsstrømmen. Det ble da et forrykende vær på fjorden, som ofte kan hende. Enden ble, at skipet gikk i kav under dem og alle satte livet til. Dagen etter fløt likene opp. Liket til Bodvar rak i land ved Einarsnes, mens somme fløt over til sørsiden av fjorden, og dit rak også skipet; det ble funnet ved Røykjarhamar. Samme dagen fikk Egil spurt disse tidender, og han red straks av garde for å lete etter likene. Han fant Bodvars lik der det var rakt i land, tok det opp og la det i fanget sitt, og red med det ut til Digranes, til Skallagrims haug. Han lot haugen åpne og la Bodvar ned der ved siden av Skallagrim. Deretter ble haugen lukket til igjen, og det ble kveld før alt var gjort. o

191

Deretter red Egil hjem til Borg. Da han kom inn, gikk han bent til sengkoven sin, la seg ned og skjøt slåen for. Ingen torde si et ord til ham. Det er sagt, at da Bodvar ble hauglagt, var Egil kledd på dette vis: Han hadde hoser som var snørt stramt inntil leggen, og rød fustankjortel, trang opptil og med snørebånd langs siden. Men så går ordet, at han trutnet slik opp, at kjortelen revnet av ham, og hosene like ens. Dagen etter lot Egil ikke opp sengkoven, og tok ikke mat eller drikk til seg. Lå han slik hele den dagen og natten etter. Ingen torde si et ord til ham. Men om morgenen tredje dagen, så snart det lysnet, ba Åsgerd en av karene finne seg en hest og ri det forteste han kunne vest til Hjardarholt og fortelle Torgerd, hvorledes det sto til. Det var ved nonsbél da han kom fram. Han sa også det at Åsgerd ville, Torgerd skulle komme fortest råd var sør til Borg. Torgerd lot sale hest til seg, og tok med to mann til følge. De red så om kvelden og natten til de kom fram til Borg. Torgerd gikk straks o

192

inn. Asgerd hilste henne, og spurte om de hadde ett kveldsverd. Torgerd svarer høyt: «Ingen kveldsverd har jeg fått og ingen vil jeg ha, førenn hos Frøya! Jeg vet meg ingen bedre råd jeg, enn far min; etter ham og bror min vil jeg ikke leve!» Dermed gikk hun bort til sengkoven, og kalte: «Far, lat opp døren! Jeg vil at vi farer samme veien begge.» Egil skjøv slåen fra, og Torgerd steg opp i koven og stengte for døren igjen. Deretter la hun seg ned i den andre sengen som var der. Da sa Egil: «Vel gjorde du, datter, siden du vil følge far din. Stor godhet har du vist for meg. Er det å vente, at jeg kan livet orke med slik en sorg!» Deretter tidde de en stund. Da sa Egil: «Hva er det nå, datter - tygger du på noe?» «Jeg tygger tang,» sier hun, «for å plages dess mer; ellers er jeg redd, jeg kan altfor lenge leve.» «Gjør det folk vondt det?» sier han. «Fælende vondt!» svarer hun; «vil du ha?» «Hvorfor ikke,» sier han. En stund etter ropte hun og ba om å få noe å drikke, og de kom med vatn til henne. «Slik går det,» sier Egil, «når en eter tang; tørste gjør en bare verre og verre.» «Vil du drikke, far?» sier hun. Han grep hornet og tok en dugelig slurk. Det var et stort dyrshorn drikken var i. Da sa Torgerd: «Nå har de narret oss; dette er melk!» Da bet Egil et skar av hornet, så langt inn som tennene rakk, og kastet deretter hornet fra seg. «Hva skal vi nå gjøre?» sier Torgerd; «dette forsettet vårt er nå gjort om intet. Enn om vi holdt liv i oss litt lenger, så du kunne yrke et arvekvad etter Bodvar! Så skal jeg riste det på kjevle, og etterpå kan vi da dø, om vi så synes. Lenge dryger det nok, tror jeg, før Torstein, sønn din, får yrket kvad etter Bodvar; men det går ikke an, at den døde blir uten minneord; og når gravølet hans drikkes, tror jeg ikke, vi to er med.» 13. Norrøn saga I

193

Egil sa, det var liten von om at han nå fikk kvad yrket, selv om han gjerne ville, - «men prøve skal jeg,» sier han. - Egil hadde ått en sønn som hette Gunnar, og han dg var død like før. Og dette er kvadet: Tungt det er på tungens vekt å veie Valfaders skatt, mistrøstig nå jeg maner Vidurs ran fra tankens vrå.

Min døde far og mor jeg først dog tar i minnet frem; i mitt dikt de døde skal ærerikt evig leve.

Krøkt av sorg jeg evner knapt å løfte i lyset frem mjøden dyr, som Friggs mann bar i urold fra Jotunheim.

Smertefullt var bølgens slag gjennom fars frendegjerde; åpent står, av intet fylt, det sønn-savn meg sjøen gav.

Ti min ætt er enden nær, lik morken lønn i skogen; motløs går den mann som bær’ sin sønns lik til siste sted, -

Hardt har Ran herjet om meg; ingen venn jeg eier mer; min slekts bånd slet havet av den tråd av mitt to spunnet.

lik av sønn som lytefri mann var blitt, fans båtsvik ei. Nå flyter jotnens sår-flod ved døde nærskyldings dør.

Om til hevn meg sverdet hjalp, uhell fikk den ølbrygger! Stormens bror, sterke Æge, trygg ei var, strakk til min kraft.

194

Men hevnkraft har jeg ikke mot arge Æges velde; hvermann ser, hvor hjelpeløs ensomme oldingen står.

spør mitt øye, når jeg står i stridens larm: hvem søker til min side fryktløs nå i farens stund ? I trengslen jeg trenger ham, vår jeg blir i venn-tom flokk.

Meg havet hardt har ranet! Trått diktes om frenders død, siden min sønn, min ætts skjold, til guders land fra livet svant.

En du trygt kan gi din tro, finnes knapt blant folk på jord, ti usle ætte-spiller tar bot blott for drepte bror.

Godt jeg vet: i gutten min til usling ei emne lå, hadde blott til herdet mann skjebnen latt ham leve får.

Ser jeg godt hans griske hånd

Så er sagt, at sønnebot den kun får som far kan bli til ny sønn, som nevnes kan gjenfødt mann i frendes sted.

Far sitt ord han aktet mest, om mot meg alle mælte, var min stav på folksom sti, min evnes støttende arm.

Med forakt menns ferd jeg ser, skjønt min rett ingen rammer. Biløygs gård vår gutt har nådd,

Titt rinner i tanken frem at bror min bort er vandret; speidende

195

ved tro på ham, til svikfull seiergiver vennesinn fra meg vendte.

min vivs sønn, der venner bor.

Men meg står mjødraneren med hardt sinn hatfull imot; hjelmens grunn, der runer gror, ei løfte jeg lenger kan,

Ei av lyst jeg offer gir Viles bror, gudenes vern; dog har meg venn til Mime trøst skjenket mot skjebnens slag:

siden brått en sottens brand sønnen min fra livet slet, ham jeg vet sitt rykte holdt, ærekjær, for anke fritt.

Ti meg gav Fenris motmann en idrett uten lyte, og det sinn som sviker tvang i dagen, til åpen dyst.

Godt minnet også gjemmer, at ås-venn til Valhall tok ætt-treet som vekst jeg gav, av min viv til verden brakt.

Usle liv! Ulvens søster der nede på neset står -; dog skal glad og med godt mot som mann jeg møte døden.

Geirens drott jeg gav min hug trygg jeg ble

Egil kviknet til ettersom kvadet tok skikk, og da det var ferdig, sa han det fram for Åsgerd og Torgerd og de andre i huset. Deretter steg han opp av sengen og satte seg i høgsetet. Dette kvadet kalte han Sønne­ tapet. Siden lot Egil holde gravøl etter sønnene sine på gammeldags vis. Da Torgerd skulle fare hjem, leidde Egil henne av huse med gaver. 196

Egil bodde på Borg langsommelig tid, og ble en gammel mann. Det er ingenting nevnt om at han hadde rettstretter med folk her i landet; holmganger og drapssaker hører en heller ikke om at han var oppi, etterat han slo seg ned her ute. Det sies at Egil ikke forlot Island etter de hendinger som det nå er fortalt om. Grunnen til det var mest den, at han ikke kunne være i Norge, siden kongene der tykte de ennå hadde noe uoppgjort med ham. Han levde på stormanns vis hjemme, for det skortet ikke på midlene; det høvde nå ellers godt med huglyn­ net hans dét.

Skaldskap og vennskap Kong Håkon Adalsteinsfostre rådde over Norge lang tid. Men i slut­ ten av levetiden hans kom Eirikssønnene til Norge og reiste strid om makten i landet mot kong Håkon. De holdt mange slag, og Håkon var støtt den som vant. Den siste striden mellom dem sto i Horda­ land, ved Fitjar på Stord. Der fikk kong Håkon seier, men banesår med. Deretter tok Eirikssønnene kongedømmet i Norge. Arinbjørn herse var med Harald Eiriksson og var rådgiveren hans og fikk drustelige len av kongen. Han var fører for hæren og landver­ net. Arinbjørn var en stor hærmann, og seiersæl. Han hadde Firda­ fylket i len. Egil Skallagrimsson spurte disse tidender, at det var blitt kongeskifte i Norge, og at Arinbjørn var kommet hjem til gardene sine og nå satt i stor heder der. Da yrket Egil et kvad om Arinbjørn, og det lyder slik: Lett jeg kveder til kongers pris, men tier gjerne om gjerrigknarker, taler fritt om fyrstedåder, men har ei ord for ondskaps tant.

Skamord gir jeg skrytehalser, men roser varmt vennene mine; titt jeg kom i kongers hus med barmen foll av fagre ord.

197

da skrubb-gråe skalde-hausen jeg av kongen fikk for kvadet mitt.

Så det hendte, at herskersønnens, kongens, vrede vakt jeg hadde; dro djervskaps hatt jeg om hausen svart, og stevnet bent til storingen hjem,

Imot jeg tok, og med fulgte to svarte søkk under side bryn, og den munn som modig bar min «Hodeløsning» for herskeren fram.

der morsk han satt i all sin makt og folket aget med otte-riset; styrte kongen, strilynt og hard, vest i Jorvik sitt våte land.

Der jeg tanngard og tunge fikk, og øre-lapper som lyd kan fange; mer verd enn gull den gave var, som dådrike drott meg skjenkte.

Godt ei tyktes glimtet som skjøt som nattlyn fram under fyrstens bryn, da fælslig brant, så folk tok støkk, i ormglans Eiriks øyne.

Dengang sto meg støttende bi - bedre enn mange menn til hope min trygge venn, som tro jeg kunne, han, hvis heder hvert tiltak øker,

Dog, alt til tross jeg bære torde min dikter-skjenk for drotten fram, så Odins mjød hver mann i sal lystelig drakk med lyttende øre.

Arinbjørn, som ene bar meg frelst og fri fra fyrstens vold han, kongens venn, hedersmannen, som svikløs sto for strenge drott.

Ei fager folket der inne i drottens hall min diktlønn fant,

198

men så har dg til overmål Frøy og Njord hans never fylt.

Vennefark vil folk meg kalle, og skamløs skalde-usling, ja, edbryter, all ros uverdig, får slik troskap ei takk og lønn.

For gull og sølv om gjeve Roalds hovedætling seg hoper opp, og venner ses på vei til ham på hver en sti under himmelhvelvet.

Derfor skal her skaldskaps kunst høyt tømre et hedersminne for herlige hersesønnen, fritt til skue for folkemengden.

Og han kan det kakser flest aldri evner med alt sitt gods; grissent det er mellom gavmildes hus, og hvermanns savn er svært å stille:

Lett høvles i høvelig lag ord-vyrket til venn mins pris, for utvalgte emner ligger - både to og tre på tungen min.

Men ingen gikk fra Arinbjørns langraftede lofthall hjem, fulgt av hån eller harde ord, eller uten ring rundt armen spent.

Først jeg nevner det folk flest vet, og hver mann i munnen bær’: hvor romhendt og rik på hjertelag alle syntes Arinbjørn var.

Gull-fiend’ fæl der i Fjordene bor! Gjerne han drap hver Draupnes sønn og ende gjorde på ufredspakket, arg som han er mot armringers ætt.

Rent et under er det for alle, slik han rikdom rundt om seg strør;

199

Jeg årvak var, ord jeg sanket, tømret i hop med tungen min en lov-varde, som lenge skal stå uskadd i skaldskaps rike.

Ille var det, om til intet verdsens gagn ut i vide hav var slengt, sløst for utakk bort, all den hjelp som han meg ga.

Det var en mann som hette Einar. Han var sønn til Helge Ottarsson, sønn til Bjørn den austrøne, som tok land i Breidafjord. Einar var bror til Osviv den spake. Alt i unge år var Einar stor og sterk og forseg på alle vis. Han var ikke stor karen før han tok til å dikte, og han var av dem som støtt ville lære mere. Så var det en sommer på Alltinget, at Einar gikk bort til buen til Egil Skallagrimsson. De kom seg i prat, og hadde ikke rødd lenge med hverandre, før talen kom inn på skaldskap. Dét var noe begge tykte det var morosamt å tale om. Siden fikk Einar for vane å gå ofte til tals med Egil, og de ble snart gode venner. Einar var for litt siden kommet hjem fra langferd, og Egil spurte ham nøye ut om nytt østenfra, om vennene sine, og like ens om de han trodde seg vite var uven­ nene hans. Han spurte også meget etter stormennene. Einar på sin side spurte Egil ut om det som hadde hendt på hans ferder før i tiden, og om karsstykkene hans. Slikt likte Egil godt å tale om, og la ut om mangt. Einar spurte Egil, hva for et basketak det hadde røynt hardest på ham i, og ba ham fortelle seg det. Egil kvad: Én gang jeg sloss mot åtte, og mot elleve tvenne ganger; på alle jeg ende gjorde alene, og vargen mettet. Harde hogg vi skiftet der harme i hop vi rente; fra sterke arm fløy stålet mot stribare fienders flokk.

Egil og Einar lovte hverandre vennskap, da de skiltes.

200

Einar var lange tider utenlands hos høybyrdige menn. Han var snill, og slepphendt med det han hadde, Einar, og satt derfor som oftest smått i det, men en dugende kar var han, og en hedersmann. Han var hirdmann hos Håkon Sigurdsson jarl. I den tiden var det stor ufred i Norge. Håkon jarl og Eirikssønnene drev og sloss med hverandre, og snart måtte den ene, snart den andre rømme landet. Kong Harald Eiriksson falt sør i Danmark, ved Hals i Limfjorden, og det lå svik bak. Han sloss da mot Harald Knutsson - GulbHarald de kalte - og Håkon jarl. Der falt også, sammen med kong Harald, Arinbjørn herse, som før nevnt. Da Egil spurte at Arinbjørn var falt, kvad han: Tynnes nå i tapre tegners skare, der fordum gullet gavmildt ødtes i godtfolks vennelag. Bak øysådd hav mitt øye ørkesløst mon lete savne dem som sølvet snøhvitt meg om armen la.

Einar Helgesson, skalden, fikk tilnavnet Skålaglam. Han yrket en dråpa om Håkon jarl, Vellekla, som den kalles; men det var lenge som jarlen ikke ville lye på kvadet, for han var ikke blid på Einar den tiden. Da kvad Einar: Mens andre sov, jeg yrket med all min id en dråpa om jarlen, som for riket råder; rettelig jeg nå det angrer! Full av fagre voner til fyrsten hit jeg stevnet, men han meg ære unner som uslest skald i landet.

Og han la til: Mot sør vi kursen sette, til Sigvalde jarl, den djerve!

201

På hans bordhøye barde blinke skal mitt skjold. Den høvding slår ikke hånden av hederlig skald, om vi møtes. La vårt ombord vi bære, og bort fra landet dra!

Jarlen ville ikke at Einar skulle fare sin vei, og lydde nå på kvadet. Etterpå ga han Einar et skjold, et makeløst fint et; det var utkrotet med bilder fra fornsagaene, og overalt mellom bildene satt gullspenger og glimesteinen Einar for til Island og tok opphold hos Osviv, bror sin. Om høsten red han østover til Borg og tok inn der. Egil var ikke hjemme akkurat da; han var dradd nord i herredene en tur, men var ventendes hjem ved denne tiden. Einar bidde på ham tre dager, men gjorde seg så i stand for å fare igjen, for det var ikke god skikk å bli sittende som gjest mere enn tre dager. Da Einar var reiseferdig, gikk han bort til Egils plass og hengte opp der det kostelige skjoldet sitt, og sa til folket i huset at det var en gave til Egil. Deretter red Einar sin vei. Samme dagen kom Egil hjem. Da han kom inn til plassen sin, ble han vår skjoldet, og spurte hvem som åtte den gilde tingen. Det ble sagt ham at Einar Skålaglam hadde vært der, og at skjoldet var en gave fra ham. «Den skarven!» sier Egil. «Han mener kanhende jeg skal ofre natte' roen min for å dikte om skjoldet hans? Finn hesten min, jeg vil ri etter ham og drepe ham!» Det ble da sagt ham at Einar var ridd av garde tidlig om morgenen, - «og han er nok kommet helt vest i Dalene nå,» sa de. Siden yrket Egil en dråpa om skjoldet, og den begynner slik: I lovkvad nå skal lyde lyse skjoldets pris, som gavmild skald meg skjenkte og skikket hilsen med. Med stødig hånd jeg styre skal stolte dikterskip, til lykkelig vi lander. Lytt, mens det er tid!

202

Egil og Einar holdt vennskapet ved lag så lenge de begge levde. Skjol­ det gikk det slik med omsider, etter det folk forteller: Egil hadde det med seg på en bryllupsferd han og Rauda-Bjørnssønnene, Trevil og Helge, gjorde nord på Vidimyr i lag med Torkjel Gunnvaldsson. Der datt skjoldet ned i et mysekar og ble utskjemt. Siden lot Egil ta av det all stasen, og det var tolv øyrer gull i spengene.

Far og sønn Torstein, sønn til Egil, var i oppveksten den vakreste mann en kunne se, lys i hår og hamlett. Han var stor og sterk, enda han nok ikke kom opp mot far sin. Torstein var en klok og stillfarende mann, mild og omtenksom i all sin ferd. Egil brydde seg lite om ham. Torstein var heller ikke særs blid på far sin; men Asgerd og Torstein hang inderlig ved hverandre. Egil tok nå til å eldes sterkt. 203

Så var det en sommer at Torstein red til tings, men Egil satt hjemme. Før Torstein dro av garde, så han og Asgerd seg høve til å ta silkekappen til Egil, den Arinbjørn hadde gitt ham, ut av kisten hans, og Torstein hadde den med seg til tings. Men den var vel sid for ham, så den slepte og ble sulket nedentil da de gikk lovbergsgangen. Da han kom hjem, gjemte Asgerd kappen igjen der den før hadde ligget. Så var det en gang lang tid etter, at Egil åpnet kisten sin. Han så da at kappen var ille medfaren, og hørte seg for hos Asgerd, hvorledes det kunne henge i hop. Hun sa da som det var. Da kvad Egil: o

o

o

Den arving jeg meg avlet aldri min glede gagner. Sønn min er falsk i sinnet, svek meg i levende live. Godt hadde karen kunnet kloen fra arven holde, til gubben lå i graven, gjemt under torvens tekke!

Torstein ble gift med Jofrid, datter til Gunnar Livsson. Mor til Jofrid var Helga, datter til Olav Feilan og søster til Tord Gjelle. Jofrid hadde før vært gift med Torodd, sønn til Tunga-Odd. Stutt tid etter døde Asgerd. Egil lot da Torstein få garden, og for selv sør til Mosfell, til Grim, mågen sin; for Tordis, stedatteren, var nå det menneske Egil hadde mest kjær av alle som levde. En sommer la et skin inn i Leiruvåg. Styresmannen var norsk og hette Tormod, og var en av huskarene til Torstein Torasson. Han hadde med seg et skjold som sending fra Torstein til Egil Skallagrimsson, et makeløst fint et. Tormod gikk til Egil med skjoldet, og han tok med takksomhet imot det. Vinteren etter yrket Egil en dråpa om skjoldgaven, Berudråpa, som den kalles, og den begynner slik: Hør, kongsmann hulle, herlige skaldskaps ordflom brusende fra brystet strømme, bruk dine ører og ti!

204

Ofte skal ordene mine - Odin meg selv dem lærte spørres og viden spredes i spreke horders land!

Torstein Egilsson ble boende på Borg. Han hadde to frillesønner, Rivla og Ravn, og etterat han ble gift, fikk han og Jofrid ti barn. En av døtrene deres var Helga den fagre, som Skald-Ravn og Gunnlaug Ormstunga stridde om. Den eldste sønn deres hette Grim, den andre Skule, den tredje Torgeir, den fjerde Kollsvein, den femte Hjorleiv, den sjette Halle, den syvende Egil, og den åttende Tord. De hadde dg en datter som het Tora, som Tormod Kleppjarnsson ble gift med. Fra Torsteins barn er kommet en tallrik ætt og mange stormenn. Når det tales om Myramannaætten, menes alle etterkommerne av Skallagrim. o

Den tid Egil satt på Borg, bodde Onund Sjone på Anabrekka. Han var gift med Torgerd, datter til Bjørn Digre fra Snæfellsstrand. De hadde en sønn som hette Steinar, og datteren Dalla, som Ogmund Galtesson var gift med. Sønnene til Dalla og Ogmund var Torgils og Kormak. Da Onund ble gammel og skral på synet, ga han fra seg gar­ den til Steinar, sønn sin. Det var grunnrike folk. Steinar var en make­ løst stor og sterk kar, men stygg, kroket i veksten, langbeint, og stutt på midten; han tykte han var svært til kar, var vrang og ageløs og skulle støtt yppe seg. Ikke før var Torstein Egilsson blitt bonde på Borg, så tok det til å mugne mellom ham og Steinar. På sørsiden av Havsløk ligger en myr som heter Stakksmyren. Den står under vatn om vinteren, men om våren, når isen er gått, blir det et nautbeite så gildt der, at det kalles jevngodt med en stakk fint enghøy. Havsløken har vært markskjel der fra gammelt av. Men om våren gikk buskapen til Steinar ofte på Stakksmyren når den ble dre­ vet innover mot Havsløk, og huskarene til Torstein murret for det. Men Steinar lot som ingenting, og alt gikk sin gang første sommeren uten at noe mere hendte. Neste våren tok Steinar til å beite krøtterne sine der igjen. Torstein talte da med Steinar om saken, men tok det lognt, ba ham beite buskapen sin der han hadde gammel hevd på det. Steinar svarte at krøtterne skulle få gå der de ville. Han var temmelig

205

strivoren i alt han sa, og de bet av seg noen ord begge, før de skiltes. Siden lot Torstein jage nautene attende over Havsløk og ut på myrene. Da Steinar ble det vår, fikk han Grane, trellen sin, til å gjete nautene på Stakksmyren, og han satt da der hver dag fra tidlig til sent. Det var ut på ettersommeren dette. Alle engene på sørsiden av Havs­ løk ble nå avbeitet. Så var det en dag som Torstein var gått opp på Borgen for å se seg om. Han så da hvor nautene til Steinar gikk. Torstein tok veien ut på myrene. Det var i kveldingen dette. Nautene var alt kommet langt ut i Holtasundet, så han. Torstein sprang utover myrene, og da Grane ble det vår, satte han på å nijage krøtterne, og fikk dem inn på melkestølen. I det samme kom Torstein etter, og han og Grane råktes i gardsledet. Og der drap Torstein ham. Etter den dag heter ledet i tungarden der Granaled. Torstein veltet garden ned over Grane, og hylte slik liket hans. Deretter gikk Torstein hjem til Borg. Da budeiene kom til stølen for å melke, fant de Grane der han lå. De dro da hjem til gards, og fortalte Steinar hva som var hendt. Stei­ nar grov Grane ned oppe i holtene, og satte en annen trell til å gjete nautene; navnet hans er ikke nevnt. Torstein lot nå som om han ingenting visste om beitingen resten av sommeren. Så hendte det en gang utpå førvinteren, at Steinar tok en tur ut til Snæfellsstrand og ble værende der en tid. Han fikk da se en trell, Trond hette han, som var rent makeløst stor og sterk. Steinar ville kjøpe trellen, og bød god betaling. Han som åtte den, verdsatte den til tre merker sølv, det dobbelte av prisen for en middels trell, og for det kjøpte Steinar den. Han tok så Trond med seg hjem. Da de vel var hjemme, sa Steinar til Trond: «Nå er det så, at noe gagn må du gjøre for deg. Men her er i forveien folk nok til alle arbeid, så jeg har ikke annet å sette deg til enn rene maksverket: Du skal gjete nautene mine. Det er meget om å gjøre for meg, at de blir holdt på godt beite, og jeg vil at du spør ingen andre enn deg selv om, hvor havnen er likest på myrene. Lite skjønn har jeg på folk, har ikke du både motet og styrken som trengs, om en eller annen huskaren til Torstein skulle yppe seg.» Dermed flidde Steinar Trond en stor øks; den var innpå alnen lang i eggen, og hårkvass. 206

«Jeg synes se det på deg, Trond,» sier Steinar, «at du visst ikke kom­ mer til å bry deg stort om gode-rangen hans Torstein, om du og han skulle råkes to-ene!» «Jeg er Torstein ingenting skyldig, det jeg vet,» sier Trond; «men nå tror jeg å skjønne hva for et verk du har eslet meg. Du synes vel du lite våger ved å sette mitt liv på spill, men jeg er vel nøyd likevel, hvor­ ledes det nå enn går, om Torstein og jeg ryker i hop.» Trond tok så ved gjetingen. Det var ikke lang stunden gått, før han skjønte hvor Steinar hadde latt nautene sine beite, og Trond holdt seg nå med dem ute på Stakksmyren. Da Torstein ble det vår, sendte han en av huskarene sine ut til Trond for å si ham hvor markskjelet var mellom eiendommene til Tor­ stein og Steinar. Huskaren gikk til Trond og sa ham ærendet sitt, ba ham holde nautene til en annen kant, og sa at det var marken til Tor­ stein Egilsson, de nå var kommet inn på. «Jeg gir en god dag i hvem av dem som eier marken,» sier Trond; «jeg vil ha nautene der, beitet er best.» Dermed skiltes de. Huskaren gikk hjem, og fortalte Torstein hva trellen hadde svart. Torstein gjorde ikke mere ved dette da; men Trond tok nå til å gjete nautene både natt og dag. En morgen i solrenningen for Torstein i klærne og gikk opp på Bor­ gen. Han så hvor nautene til Steinar var. Deretter gikk han ut på myrene og bortover dit. Det står en skogknaus ved Havsløk, og der oppå knausen lå Trond og sov, og hadde løst av seg skoene sine. Tor­ stein gikk opp på knausen; han hadde en liten øks i hånden, men ikke flere våpen. Han stakk borti Trond med øksskaftet og ba ham våkne. Trond spratt opp snøgt og hardt, trev øksen med begge hender og svingte den til værs, spurte hva Torstein ville. «Jeg vil si deg,» svarer Torstein, «at det er jeg som eier denne mar­ ken; dere har beitehage utenfor løken. Det er ikke så underlig om du ikke har greie på markskjelet her.» «Jeg er like sæl med hvem som eier marken,» sier Trond. «Jeg vil la nautene gå der de liker seg best.» «Mere rimelig er det,» sier Torstein, «at jeg nå selv kommer til å rå for marken min, og ikke trellene til Steinar.» Da sa Trond:

207

«Mindre vett har du, Torstein, enn jeg tenkte, om så er at du vil sovne inn under øksen min, og slik sette æren din til. Det tykkes meg, når jeg nå ser på deg, som har jeg to ganger styrken din, og motet skorter det meg heller ikke på. Jeg er også bedre væpnet enn du.» «Jeg lar det nok våge seg likevel,» sier Torstein, «om du ikke gjør noe ved beitingen. Og jeg liter på, at jeg har så meget større lykke enn du, som jeg har mere rett i min sak.» «Nå skal du se, Torstein,» sier Trond, «hvor redd jeg er skremmeordene dine!» Dermed satte Trond seg ned og bandt skoen sin. Da svingte Tor­ stein øksen hardt til værs og hogg til Trond over halsen, så hodet falt ned på bringen. Deretter bar han stein borttil og hylte liket hans, og gikk så hjem til Borg. Den dagen ble det sent uten at nautene til Steinar kom hjem, og da det tyktes vonløst å vente lenger, tok Steinar hesten sin, la sal på den og red fullt væpnet sør til Borg. Da han kom dit, spurte han noen karer han traff, om Torstein var hjemme. De sa han satt inne. Steinar ba da om at Torstein måtte komme ut, han hadde ærend til ham, sa han. Da Torstein hørte dette, tok han våpnene sine og gikk ut i døren. Han spurte Steinar hva ærendet hans var. «Har du drept Trond, trellen min?» sier Steinar. «Det er visst,» sier Torstein; «du behøver ikke tro andre til det.» «Jeg skjønner nå,» sier Steinar, «at du tror du er rene hardhausen til å verge marken din, fordi du har drept to treller for meg. Men i mine øyne er ikke dét så stort et karsstykke. Jeg skal nå gi deg et meget bedre høve, om du vil verge jorden din som stålsatt kar; for heretter skal ingen andre bli tiltrodd gjetingen, men vite det skal du, at nau­ tene kommer til å gå både dag og natt på din mark!» «Det er rett det,» sier Torstein, «at jeg ifjor sommer drap trellen din, som du hadde satt til å gjete nautene på marken min. Og deretter lot jeg dere havne som dere ville, helt til vinteren. Nå har jeg drept en trell til for deg, og av samme grunn som sist. Kan du nå få havne som du vil, resten av sommeren; men beiter du av marken min neste som­ mer og setter folk til å drive buskapen hitover, da kommer jeg til enda en gang å drepe den karen som buskapen følger - ja, om du så selv

208

det gjør! Og slik kommer jeg til å gjøre hver sommer, så lenge du turer fram på samme vis med beitingen.» Deretter red Steinar bort og hjem til Brekka. Litt senere red han opp til Stavaholt. Der bodde dentid Einar. Han var godordsmann. Steinar ba ham om hjelp og bød ham penger. Einar svarer: «Du kommer ikke langt med min hjelp i denne saken, støer ikke flere gjeve menn oppunder.» Deretter red Steinar opp i Røykjadal til Tunga-Odd og ba ham om hjelp og bød penger. Odd tok imot pengene og lovte å hjelpe Steinar til å tvinge retten sin fram mot Torstein. Dermed red Steinar hjem. Om våren for Odd og Einar på stevningsferd med Steinar, og hadde meget folk med seg. Steinar stevnet Torstein for trelledrap og krevde ham dømt til halv utlegd for hvert av drapene; for slik var loven, når treller ble drept for en mann og bøter ikke var betalt innen solen rant tredje dagen; og to halve utlegdssaker skulle regnes likt med en skoggangssak. Torstein gjorde ingen motstevning; men en liten stund etter sendte han noen karer sør til Nesene. De kom til Mosfell, til Grim, og fortalte der disse tidender. Egil lot som han ikke brydde seg stort om det, men spurte likevel i stillhet nøye etter hva som hadde gått for seg mellom Torstein og Steinar, og like ens etter hva for folk det var som støttet Steinar i denne saken. Siden for sendemennene hjem, og Torstein sa seg vel nøyd med ferden deres. Torstein Egilsson samlet seg meget folk til vårtinget, og kom dit en natt før de andre, og tjeldet buene sine; det samme gjorde de ting­ mennene hans som åtte buer der. Da de hadde stelt seg i stand, lot Torstein tingmannsfølget sitt gå i gang med å sette opp noen store buvegger, og siden lot han tjelde en bu, meget større enn de andre som var der. Denne buen sto tom. Steinar samlet seg dg meget folk, og red til tings. Tunga-Odd var den som rådde for denne flokken, og han kom mannsterk. Einar fra Stavaholt hadde også meget folk. De tjeldet nå buene sine. Det var fullt av folk på tinget, og retten tok nå sin gang. Torstein bød ikke for­ lik for seg, men svarte dem som prøvde å megle, at han tenkte å bie på dom; de var lite verd, sa han, de søksmålene Steinar for med om drapet på trellene hans; trellene hadde skyld nok. Steinar brautet svært med saken sin; han hadde loven på sin side, mente han, og 14. Norrøn saga I

209

mannehjelp nok til å tvinge sitt igjennom, og gikk derfor hardt på i søksmålene sine. Denne dagen gikk folk til tingbrekken og redegjorde for sakene sine, og om kvelden skulle dommerne gå til plassene sine og felle dom. Der var dg Torstein med flokken sin. Han var den som her rådde mest for tingordningen, likesom Egil gjorde den tid han satt med godordet og styret. På begge sider var de fullt væpnet. Da så folket på tinget at det kom en flokk menn ridende oppover langsmed Juvå, og det blinket i skjold. Og som flokken toget inn på tinget, red fremst en mann i blå kappe, med gylt hjelm på hodet, gullprydet skjold ved side og i hånden et krokspyd med gull-lagt rør, og i beltet et sverd. Det var Egil Skallagrimsson som der var kommet, med åtti mann, alle så vel væpnet som var de på vei til strid. Og det var utvalgte folk alt sammen; han hadde tatt ut blant de likeste bondesønnene sørpå Nesene de han tykte det var beste hærmannstoet i. Egil red med flokken sin til den buen som Torstein før hadde latt 210

tjelde, og som sto tom. Der steg de av hestene. Da Torstein var blitt vår far sin der han kom, gikk han ham i møte med hele flokken sin og fagnet ham vel. Egil og karene hans bar så tingene sine inn i buen, og slapp hestene på beite. Og da det var gjort, gikk Egil og Torstein med hele flokken sin opp i tingbrekken og satte seg der de var vant til å sitte. Deretter sto Egil opp og sa høyt: «Er Onund Sjone her i tingbrekken?» Onund svarte at han var der, - «og jeg er glad, Egil,» sier han, «for at du er kommet; det vil rette på alt som her går på vrange mellom folk.» «Står du bak dette,» sier Egil, «at Steinar, sønn din, er gått til sak mot Torstein, min sønn, og har samlet slik folkemakt for å gjøre Tor­ stein til skoggangsmann?» «Nei,» sier Onund, «min skyld er det ikke at de er usams. Mangt et ord har jeg stukket til Steinar om dette, og bedt ham forlikes med Torstein; for ingen er det, jeg mere har aktet meg for å vanære på noe vis enn Torstein, sønn din, og grunnen til det er det gamle gode vennskapet som har vært oss to imellom, Egil, helt siden vi vokste opp her i samme grannelaget.» «Det skal snart vise seg,» sier Egil, «om det du sier er alvor, eller bare prat - enda dét tror jeg nå minst. Jeg mins de dager, da ingen av oss ville ha trodd, at vi to noensinne skulle saksøke hverandre, eller ikke greie å holde styr på sønnene våre og hindre at de for med slik toske­ skap, som jeg hører her er i emning. Det synes meg nå likest, all den stund vi to enda er i live og står striden deres så nær, at vi tar oss av denne saken og får en ende på den, og ikke lar Tunga-Odd og Einar egge i hop sønnene våre som to kløvgamper. La de karene heretterdags ha annet å gjøre seg rike på, enn å drive med slikt!» Da sto Onund opp og sa: «Du har rett, Egil! Det høver seg ikke for oss å være sammen på et ting der sønnene våre tretter. Og aldri skal den skammen hende oss, at vi blir slike stakkarer at vi ikke greier å forlike dem. Nå vil jeg, Stei­ nar, at du legger denne saken i mine hender og lar meg fare med den som jeg vil.» «Jeg vet ikke dét,» sier Steinar, «om jeg vil la saken min falle på slik vis; for det er mektige menn jeg har fått til å hjelpe meg, og jeg vil

211

ikke ha saken min endt på annen måte, enn at Odd og Einar blir vel nøyde.» Deretter talte Odd og Steinar seg imellom. «Av meg, Steinar,» sier Odd, «skal du få den hjelp jeg har lovt deg, til å få lovlig dom, eller den endskap på saken som du ser deg tjent med. Og du blir selv den som får mest svare for hvorledes det går med saken din, om Egil skal dømme.» Da sa Onund: «Jeg trenger ikke å bry meg om hva Tunga-Odd lar glette av tungen sin om dette! Av ham har jeg fått hverken godt eller vondt, men Egil har jeg mangen stor velgjerning å takke. Tror jeg ham meget bedre enn noen annen, og her skal det gå etter mitt hode. Du vil dg stå deg best på, Steinar, ikke å få oss alle imot deg. Til denne dag har det vært jeg som har rådd for oss to, og slik skal det være enn!» «Det er svært så du tar på vei i denne saken, far!» sier Steinar; «men jeg er redd, vi ofte får angre på dette.» Deretter la Steinar saken i hendene på Onund, og han skulle da drive søksmålet fram, eller få forlik, slik som loven sa fore. Så snart Onund hadde fått saken i sin hånd, gikk han til Torstein og Egil. «Nå vil jeg, Egil,» sier Onund, «at du styrer og steller med denne saken som du selv vil, for jeg tror deg best til å greie opp med dette for meg, som til alt annet.» Deretter tok Onund og Torstein hverandre i hånden, og tok folk til vitne på at de var blitt samtykte om at Egil Skallagrimsson alene skulle avgjøre denne saken der på tinget, slik han selv ville i ett og alt. Og dermed endte dette søksmålet, og folk gikk hjem til buene sine. Torstein lot leie tre okser bort til buen til Egil og lot slakte dem til tingkost for ham. Da Tunga-Odd og Steinar kom hjem til buen, sa Odd: «Nå har du, Steinar, og far din gjort saken opp på egen hånd, og jeg sier meg derfor løst fra deg, Steinar, for den hjelp jeg lovte deg. For slik var avtalen mellom oss, at jeg skulle hjelpe deg, så du fikk dre­ vet søksmålet ditt igjennom, eller kom til et endelikt som du var nøyd med; men hvorledes du vil like skilsdommen til Egil, blir en annen sak.» 212

Steinar sa at Odd hadde hjulpet ham vel og mandig, og at venn­ skapet mellom dem heretter skulle være enda meget bedre enn før, - «og jeg vil ha sagt,» sier han, «at du nå er løst fra den avtalen som bandt deg til meg.» Om kvelden gikk dommerne til plassene sine og dømte, men det er ikke nevnt at noe særs hendte. Dagen etter gikk Egil Skallagrimsson, og med ham Torstein og hele flokken deres, opp i tingbrekken. Dit kom nå også Onund og Steinar. Tunga-Odd var der dg, og Einar. Som nå de andre hadde talt fra seg om sakene sine, sto Egil opp og sa: «Er Steinar og Onund, far hans, her, så de kan høre mine ord?» Onund svarte at de var der. «Da vil jeg kunngjøre skilsdom i saken mellom Steinar og Torstein,» sier Egil. «Jeg begynner med å minne om at Grim, far min, kom hit til Island og tok alt landet her på Myrene og vidt omkring. Han tok seg bustad på Borg, og bestemte hvor langt gardens mark skulle nå. Utenfor der ga han vennene sine land, der de siden kom til å bo. Han ga Ane bustad på Anabrekka, der Onund og Steinar hittil har bodd, Og alle vet vi, Steinar, hvor markskjelet går mellom Borg og Ana­ brekka, at det er Havsløk som der deler. Nå er det ikke så, Steinar, at du var uvitende om hva du gjorde, da du lot nautene dine beite på Torsteins mark, og mente han var slik en vanslektet stakkar, at han ville finne seg i at du rante ham for det han åtte; for du, Steinar, og du, Onund like så vel, måtte det vite, at Ane fikk landet av Grim, far min. Men nå fikk du annet merke, for Torstein drap to treller for deg. Nå er det klart for alle, at de er falt på sine gjerninger, og at ingen bøter kan bli krevd for dem; ja, selv om de var frie menn, fikk de ubøtt ligge. Men for dét, Steinar, at du trodde du kunne rane fra Torstein, sønn min, hans egen jord, som han fikk med min vilje, og jeg tok i arv etter far min, - for det skal du måtte gå fra garden din på Ånabrekka og få ingenting i vederlag. Det skal dg følge, at du ikke skal ha bustad eller opphold her i herredet sønnenfor Langå, og være borte fra Anabrekka før fardagene er ute, og falle rettsløs for hver den mann som vil Torstein hjelp gi, så snart fardagene er til ende, om du ikke vil fare din vei, eller på noe vis ikke holder det jeg her har på deg lagt.» o

°

o

o

o

213

Da Egil hadde satt seg, tok Torstein vitner på skilsdommen hans. Da sa Onund Sjone: «Folk vil nok si, Egil, at den skilsdommen du her har felt og kunn­ gjort, er temmelig skakk. Om meg er dét å si, at jeg har gjort alt som sto i min makt for å avvende strid mellom dem; men fra nå av skal jeg la ingenting ugjort, som kan Torstein skade.» «Jeg spår,» sier Egil, «at det vil gå deg og sønn din bare verre og verre, dess lenger trettene våre varer. Jeg mente du skulle vite, Onund, at jeg før har greidd å hevde meg mot såpass karer som du og sønn din er. Og Odd og Einar, som har lagt seg slik i selen for denne saken, har fått den ære av den som de fortjener.» Torgeir Blund, søstersønn til Egil, var med der på tinget, og hadde gitt Torstein god hjelp i denne saken. Han ba Egil og Torstein gi seg noe jord der ute på Myrene; han bodde før på sørsiden av Kvitå, nedenfor Blundsvatn. Egil tok dette vel opp, og rådde Torstein til å la ham få flytte dit. De lot så Torgeir slå seg ned på Anabrekka, og Steinar flyttet bustaden sin bortom Langå, og slo seg ned på Leiruløk. Egil red hjem sørover til Nesene, og han og Torstein skiltes med blide ord. Det var en mann hos Torstein som hette Ire. Han var fotrappere enn annet folk, og makeløst skarpsynt. Ire var utlending, og hadde vært trell, men Torstein hadde gitt ham fri; han hadde likevel gjetingen, og især hadde han med å samle gjeldfeet og drive det til fjells om vårene og ned i kveene igjen om høsten. Nå etter fardagene lot Torstein samle det gjeldfeet som var blitt etter om våren, og tenkte å få det til fjells. Ire holdt da på med fedrivingen, og Torstein og huskarene hans red opp til fjells, åtte mann i lag. Tor­ stein lot sette opp en gard tvers over Grisartunga, mellom Langavatn og Juvå, og hadde mange mann i arbeid der om våren. Da han nå hadde sett over arbeidet til huskarene sine, red han hjemover igjen. Men som han var kommet midt for tingstedet, kom Ire springende imot dem, og sa han måtte få tale med Torstein på tomannshånd. Tor­ stein ba følgesmennene sine ri fore, mens han og Ire tåltes ved. Ire for­ teller nå Torstein at han hadde vært oppe på Einkunner om dagen og sett etter sauer, - «og da så jeg,» sier han, «i skogen ovenfor vinterveien, at det glimtet i tolv spyd og noen skjold.» o

214

Torstein sa da, og så høyt at følgesmennene hans tydelig hørte det: «Hvorfor er det så på livet for Olvald å treffe meg, at jeg ikke kan få ri benest hjem, som jeg har tenkt? Men han vil vel synes det er vrangt gjort, om jeg nekter å ri dit og tale med ham, for han er kan­ hende syk.» Deretter la Ire på sprang opp til fjells det forteste han vant. Torstein sier til følgesmennene sine: «Jeg tenker vi nå får gjøre en omvei og først ri sørom Olvaldsstad. Olvald har sendt bud til meg, at jeg må komme til ham. Han kan vel synes det er det minste jeg kan gjøre som vederlag for den oksen han ga meg ifjor høst, at jeg ser innom til ham, når han synes det er så om å gjøre.» Deretter red Torstein og karene hans sørover myrene ovenfor Stangarholt, og så sør til Guvuå og rideveien nedover langsmed åen. Da de var kommet nedenfor Vatnlonen, så de sønnenfor åen mange naut og en mann som gjette. Det var en av huskarene til Olvald. Torstein 215

spurte hvorledes det sto til. Mannen svarte at det sto vel til, og at Olvald var i skogen på vedhogst. «Da får du si til ham,» sier Torstein, «at om det er noe særs han vil meg, så får han komme til Borg, for jeg rir nå hjem.» Og så gjorde han. Men det kom opp siden, at Steinar Sjonesson samme dagen hadde ligget på lur oppe ved Einkunner, tolv mann sterk. Torstein lot som han ingenting hadde hørt, og siden var det stilt om dette. Det var en mann som hette Torgeir. Han var en frende av Torstein og hans gode venn. Han bodde ved denne tid på Alptanes. Torgeir brukte å holde et gjestebud hver høst, og han red nå til Torstein Egils­ son og ba ham til seg. Torstein lovte å komme og Torgeir for hjem. Da den fastsatte dagen kom, gjorde Torstein seg i stand til ferden; det var da fire uker til vinters. I lag med Torstein var en nordmann, som bodde hos ham, og to av huskarene hans. Grim, sønn til Tor­ stein, som da var ti år gammel, var også med, så de ble fem ialt. De red så ut til fossen og over Langå, og deretter den vanlige veien utover til Aureå. På andre siden av åen drev Steinar og arbeidde i lag med Onund og huskarene deres. Så snart de dro kjensel på Torstein, sprang de etter våpnene sine, og satte etter dem. Torstein ble vår at Steinar kom etter, nettopp som han med følget sitt red ut av Langaholt. Det ligger en haug der, høy, men ikke særlig vid. Der steg Tor­ stein og karene hans av hestene og gikk opp på haugen. Torstein ba vesle Grim springe inn i skogen og holde seg unna, når de nå møttes. Så snart Steinar og karene hans nådde bort til haugen, gikk de på Torstein og dem, og det ble strid. Steinar og de var seks voksne karer til sammen; sønn til Steinar, som da var ti år gammel, var den syvende. Folk på gardene omkring, som var ute på engteigene, ble vår denne slåssingen, og sprang til for å skille dem. Men før det ble av, var begge huskarene til Torstein døde, og en av huskarene til Steinar var også falt, og somme såret. Da de nå var skilt, lette Torstein etter Grim, og fant ham. Grim hadde stygge sår, og ved siden av ham lå sønn til Steinar død. Som Torstein spratt opp på hesten sin, ropte Steinar etter ham: «Renner du nå, Torstein kvite?» sier han. «Lenger skal du renne,» sier Torstein, «før uken er til ende!» o

216

Deretter red Torstein med følget sitt ut over myrene, og hadde vesle Grim med seg. Da de kom til et holt som er der, døde gutten, og de begrov ham der i holtet, og det heter Grimsholt etter den dag; og hau­ gen der de sloss, heter Orrustukvål. Torstein red til Alptanes om kvelden, slik som han hadde tenkt, og satt i gjestebudet der tre dager. Deretter gjorde han seg i stand til hjemferd. Folk bød seg til å følge ham, men det ville han ikke; de red av garde to-ene. Samme dagen red Steinar utover langsmed sjøen; han holdt det for rimelig at Torstein da ville ri hjem. Da han kom ut på meiene som ligger nedenfor Lambastad, gjorde han stans. Han hadde med seg det sverdet som het Skryme, et makeløst godt våpen. Sto han så der på melen med draget sverd og så hele tiden til samme kanten, for han var blitt vår Torstein og austmannen der de red innover sanden. Lambe, som bodde på Lambastad, så hva Steinar hadde fore. Han gikk hjemmefra og ned på bakken, og da han kom innpå Steinar, grep han ham bakfra under armene. Steinar prøvde å slite ham av seg, men 217

Lambe holdt taket, og det bar utfor melen med dem og ned på sletten. Det var nettopp som Torstein og austmannen red på veien nedenfor. Steinar hadde ridd på grahesten sin, og den la nå på sprang inn­ over langsmed sjøen. Det så Torstein og følgesmannen hans, og undret seg, for de hadde enda ikke sett noe til Steinar. Da tverrkastet Steinar seg fram på bakken, for han hadde ikke sett at Torstein alt var ridd forbi. Og da de kom ut på bakkekammen, støtte Lambe ham nedover melen. Dette kom uventet på Steinar, og han raste så lang han var ned på sanden; men Lambe sprang hjem. Da Steinar kom på fottene igjen, la han på sprang etter Lambe. Men da Lambe nådde hus, sprang han inn og slo igjen døren. Steinar hogg etter ham, så sverdet sto fast i vindskiene; dermed skiltes de, og Steinar gikk hjem. Dagen etter at Torstein var kommet hjem, sendte han en av hus­ karene sine ut til Leiruløk for å si til Steinar, at han fikk flytte busta­ den sin bortom Borgarhraun; gjorde han ikke det, kom dbrstein til å syne ham hvem som satt med mannemakten, - «og da blir det annet av enn å flytte.» Steinar gjorde seg i stand til å dra ut til Snæfellsstrand, og der satte han bu på et sted som heter Ellide. Og dermed ender striden mellom ham og Torstein Egilsson. På Ånabrekka bodde Torgeir Blund. Han var en låk granne mot Torstein i alt han bare kunne. Så var det engang som Egil og Torstein råktes, at mangt kom på tale mellom dem om Torgeir Blund, frenden deres, og de hadde begge samme meningen om den karen. Da kvad Egil: Med sterke ord jeg stevnet Steinar fra gård og grunne. Godt jeg dengang tyktes Geir sin arving gagne.

Men søstersønn min svek meg, sviktet fagre løfter; som stakkar han seg stelte. Storlig ved slikt jeg undres.

218

Torgeir Blund dro bort fra Anabrekka og sør til Flokadal; for Torstein orket ikke å ha noe med ham å gjøre lenger, og Torgeir tykte det var likest å gi etter. Torstein var en redelig og rettvis mann, som helst lot folk i fred; men han holdt på retten sin, om noen gikk ham for nær, og det falt nå også de fleste tungt å hardnappes med ham. Odd var på denne tid høvding i Borgarfjord sønnenfor Kvitå. Han var hovsgode og rådde for det hovet som alle menn innenfor Skardsheien betalte hovtoll til.

Egil eldes og dør Egil Skallagrimsson ble en gammel mann. På sine gamle dager ble han tungfør og støl i føttene, og skral både på synet og hørselen. Han bodde da på Mosfell, hos Grim og Tordis. En dag Egil gikk ute ved veggen, snublet han og falt. Noen kvinn­ folk så dette, lo til det og sa: «Det er ute med deg nå, Egil, rent, når du går overende av deg selv!» «Mindre fintet kvinnfolkene oss, Egil,» sier Grim bonde, «dentid vi var yngre!» Da kvad Egil: Hodet dingler på halsen, hasestøl jeg stabber; bløtt er lystens lem, borte all min hørsel.

Til slutt ble Egil helt blind. Så var det en dag utpå vinteren, da været var kaldt, at Egil gikk bort til ilden for å varme seg. Hun som stelte maten, ymtet om at det tok seg rart ut, at Egil, som hadde vært slik til kar, skulle ligge og dra seg framfor føttene på dem, så de ikke fikk gjort arbeidet sitt. «Bli ikke vond,» sier Egil, «fordi om jeg baker meg ved ilden. Vi får lempe oss litt, så blir det nok plass til begge.» 219

«Kom deg opp,» sier hun, «og gå til benken din, og la oss få gjøre arbeidet vårt!» Egil sto opp og gikk til benken sin. Da kvad han: Stavrer jeg blind om bålet, ber ydmykt kvinnfolk om sete - sårt er det savn jeg døyer, her synløs jeg må vanke jeg, som fordum festet fyrsters gull om armen, og med ordets idrett øket kongers gammen!

En annen gang da Egil gikk bort til ilden for å varme seg var det en som spurte ham om han var kald på føttene, og ba ham akte seg, så han ikke kom for nær varmen med dem. «Ja, jeg får nok det,» sier Egil; «men det er ikke så greit for meg lenger å styre føttene, når jeg ikke ser. Det er stusslig å være blind!» sa han. Han kvad:

220

Tiden kreker. Jeg utgamle kall ligger her ensom, uten konges vern. Undersåtter har jeg, kalde som is; bedre meg huet, var hete de karle!

Det var i førstningen av Håkon den mektiges dager; Egil Skallagrimsson var da i åttiårene og blind, men ellers frisk. En sommer, da folk gjorde seg i stand til tingferd, ba Egil Grim om å få ri til tings med ham. Grim dro på det, og da han og Tordis siden tåltes ved, fortalte Grim henne hva Egil hadde bedt om, - «og nå vil jeg,» sier han, «at du prøver å finne ut hva som ligger under denne bønnen.» Tordis gikk da for å tale med Egil, farbror sin, - og det var nå det morosamste Egil visste, å rø med henne. Da de råktes, spurte hun: «Er det sant, farbror, at du vil ri til tings? Da skulle jeg like at du fortalte meg hva du har for tanke med ferden.» «Jeg skal si deg,» sa han, «hva jeg har tenkt ut. Jeg vil ha med meg til tings de to kistene som kong Adalstein ga meg, og som begge er fulle av engelsk sølv. Der tenker jeg å la kistene bære opp til Lovber­ get, når det er som folksomst der, og siden strø sølvet utover; og da skulle det være rart, om alle delte likelig mellom seg! Jeg tenker det vil vanke mangen støyt og dask der, ja, det kan såmenn hende at hele tingmugen ryker i hop og slåss før det gir seg.» «Det er likeste påfunnet jeg har hørt!» sier Tordis, - «og dette vil minnes så lenge landet bygges.» Deretter gikk Tordis til Grim og fortalte ham hva Egil hadde i sinne. «Det skal aldri hende,» sier Grim, «at han får satt dette igjennom, slikt et galmannsverk!» Og da Egil talte innpå ved Grim om tingferden igjen, sa Grim greit fra, at han ikke kunne føye ham, og Egil satt så hjemme tinget over; men han likte seg ikke, og var temmelig morsk. På Mosfjell brukte de å ligge på seteren om sommeren, og Tordis var på stølen den tiden tinget varte. 221

Så var det en kveld, som folket på Mosfell holdt på å legge seg, at Egil kalte til seg to av trellene til Grim. Han ba dem hente en hest til ham, - «jeg vil avsted og lauge meg,» sa han. Og da han var ferdig, gikk han ut, og hadde med seg sølvkistene sine. Han steg på hesten og red deretter nedover tunet og utfor den brekken som der er; det var det siste de så. Om morgenen etter, da folk sto opp, så de at Egil stavret omkring på bakken østenfor tungarden og leidde etter seg hesten. De dro da ut til ham og fikk ham hjem. Men hverken trellene eller kistene kom siden for dagen, og det er mange gissinger om hvor Egil kan ha gjemt sølvet sitt. Østenfor tungarden på Mosfell går det et gjel ned fra fjellet. Når det setter brått inn med tøvær, blir det stor flom der, og det mer­ kelige har da hendt, når vatnet er rent bort igjen, at engelske penninger er funnet der i gjelet; somme gjetter derfor på at det er dér, Egil har gjemt sølvet sitt. Nedenfor tunet på Mosfell er det noen store myrer, ufyselig djupe. Mange holder på, at Egil må ha hivd sølvet sitt nedi der. Sønnenfor åen er det varme kjelder, og ikke langt derifra 222

noen store jordhuler, og somme gjetter på at Egil har gjemt sølvet der, for en har ofte sett haugeld på den kanten. Egil fortalte at han hadde drept trellene, og likeså det at han hadde gjemt sølvet sitt; men hvor han hadde gjemt det, sa han til ingen. Om høsten etter ble Egil syk og døde. Og da han var død, lot Grim dra gode klær på ham, og førte ham siden ned til Tjaldanes og gjorde der en haug. Og i den ble Egil lagt med sine våpen og klær.

Etterord Grim på Mosfell ble døpt da kristendommen var blitt lovfestet på Island. Han lot bygge en kirke på garden sin, og folk vil ha det til, at Tordis lot flytte Egil til denne kirken. Et tegn på det er, at da de siden bygde ny kirke på Mosfell og rev ned den gamle, som Grim hadde latt bygge på Risbru, så grov de i kirkegården der og fant noen mannebein under alterstedet, som var meget større enn mannebein flest. Og etter det gamle folk har fortalt, tror en at det må ha vært Egils bein. Dentid var Skapte Torarinsson prest der, en klok mann. Han tok opp hausen til Egil og satte den på kirkegardsmuren. Hausen var så stor, at det var rent et under; men det merkeligste var likevel, hvor tung den var. Den var ruklet all over, liksom et harpeskjell. Skapte ville ha greie på hvor tykk hausen var, tok en gild håndøks i ene neven og slo til den med økshammeren det hardeste han kunne, for å få den sund. Men hausen kvitnet bare der økshammeren ramte, hverken bognet eller sprakk. Av slikt kan en skjønne, at det var ikke lett for småkarer å skahogge den hausen, mens enda svord og kjøtt satt på den. Egils bein ble nedlagt i utkanten av kirkegården på Mosfell.

Torstein Egilsson tok dåpen, da kristendommen kom til Island, og lot bygge en kirke på Borg. Han var stø i troen og levde som god kristen. Han ble en gammel mann og døde på sotteseng, og ble jordet på Borg, ved den kirken han selv hadde bygd. Fra Torstein er det kommet en stor ætt, mange stormenn og skal223

der; det er Myramannaætten, som den kalles, og til den regnes alle etterkommerne av Skallagrim. Det holdt seg lenge i den ætten, at de var sterke og ramme til å slåss, og somme var kloke folk. Men ellers var de svært ulike; for i den ætten er de folk født som har gjeldt for de vakreste på Island, slike som Torstein Egilsson og Kjartan Olavsson, søstersønn til Torstein, og Hall Gudmundsson; like ens Helga den fagre, datter til Torstein, som Gunnlaug Ormstunga og Skald-Ravn stridde om. - Men de fleste myramenn var makeløst stygge. Av sønnene til Torstein var Torgeir den sterkeste, men Skule var størst. Han bodde på Borg etter far sin. Skule var lenge i viking. Han var stavnbu hos Eirik jarl på Jernbarden dengang kong Olav Tryggvesson falt. Skule hadde vært med i syv slag på vikingferdene sine.

Gunnlaug Ormstunges saga Oversatt av Charles Kent

15. Norrøn saga I

Helgas far orstein het en mann; han var sønn av Egil Skallagrimsson, UL sønn av Kveldulv herse fra Norge; Tbrsteins mor het Åsgerd Bjørnsdatter. Torstein bodde på Borg i Borgarfjord. Han var en rik mann og en mektig høvding, han var forstandig og saktmodig og sin­ dig i alt han tok seg for. Noen særlig stor eller sterk mann, slik som faren, Egil, var han ikke, men likevel en mann som merket seg ut, og godt likt av almuen. Torstein var en vakker mann, med lyst hår og vakre øyne. Han var gift med Jofrid; hun var datter av Gunnar Livsson.

Helgas mor. Torsteins drøm Jofrid var atten år, da Torstein fikk henne; hun var da enke, - hennes første mann var Torodd, sønn av Tunge-Odd. Med ham hadde hun en datter som het Hungerd og ble fostret opp hos Torstein på Borg. Jofrid var en drivende kvinne; hun hadde mange barn med Torstein, men det er få av dem som kommer denne sagaen ved. Den eldste av sønnene het Skule, den annen het Kollsvein og en tredje Egil. Der er sagt at en sommer kom det et skip inn i Guvå-oset. Styres­ mannen var norsk; han het Bergfinn og var litt ut i årene og både klok og rik. Torstein bonde red tilskips, - det var gjerne så at han rådet mest, hvor der var kjøpestevne, og slik var det dennegang dg. Aust­ mennene tinget seg inn rundt på gårdene; styresmannen fikk hus hos Torstein, fordi han ba om det. Bergfinn var fåmælt vinteren igjen227

nom; men Torstein holdt ham vel. Austmannen likte godt å tyde drømmer. En dag utpå våren spurte Torstein Bergfinn, om han ville ri med ham opp under Valfjell; der hadde borgfjordingene tingsted dengang, og Torstein hadde spurt at veggene i tingboden hans hadde falt ned. Det ville han visst, sa austmannen, og samme dagen red de av sted tre i følge og noen av huskarene til Torstein, og kom opp under Valfjellet til en gård som heter Grenjar; der bodde det en småkårsmann som het Atle og var leilending under Torstein. Torstein ba Atle om å være med og hjelpe dem med hakke og spade, og det gjorde Atle. Da de kom til bodtomtene, tok de alle til å arbeide og vølte veggene. Det var hett solskinn, og da de hadde reist veggene, satte Torstein og austmannen seg ned på tomten, og Torstein sovnet og bar seg ille i søvne. Austmannen satt ved siden av ham og lot ham drømme; da Torstein våknet, var han rent utkjørt. Austmannen spurte hva han hadde drømt, siden han bar seg så ille, mens han sov. Torstein svarte: «Det er ikke verd å merke på drømmer.» Men da de red hjemover om kvelden, spurte austmannen en gang til hva han hadde drømt. Tor­ stein svarte: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde den, slik den er til.» - Han skulle prøve på, sa austmannen; og så fortalte Torstein: «Jeg drømte at jeg var hjemme på Borg og stod utenfor stuedøren og så opp på taket; der på mønet satt en ven og vakker svane. Den var min, syntes jeg, og jeg var svært glad i den. Da så jeg det kom en stor ørn flyvende ned fra fjellet; den fløy til gårds og satte seg hos svanen og var kjærlig og blid mot den, og den lot til å like det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øyne og klør av jern og staselig tok den seg ut. Etter det så jeg en annen fugl; den kom flyvende sønnenfra. Den fløy til Borg den med, og satte seg hos svanen og ville gjøre seg venner med den. Det var en stor ørn, det dg. Den ørnen som var der før, ble vill, straks den andre kom, og de sloss hvasst og lenge. Jeg så de blødde, begge to, og leken endte slik at de falt ned på hver sin side av mønet og var døde. Men svanen satt igjen, svært stur og sorggiven. Da så jeg det kom en fugl flyvende vestenfra. Det var en falk. Den satte seg hos svanen og var kjærlig mot den; og siden fløy de bort sammen, og da våknet jeg. Men noe å legge merke til er ikke denne drømmen,» sa Torstein; «det kommer vel til å møtes stor vær i luften fra de kantene jeg så fuglene fly fra.» «Jeg tror ikke det er så,» sa austmannen. «Tyd

228

drømmen, som du mener det er likt til da, og la meg høre,» svarte Tor­ stein. Austmannen sa: «Fuglene, de må være menneskefylgjer. Hus­ fruen på Borg venter seg vel nå, og kommer til å føde et gildt og vak­ kert møbarn. Og du skal bli meget glad i barnet. Men så skal det komme gjeve menn fra de kantene du så ørnene kom flyvende, og beile til møen. Begge vil de elske henne meget og kjempe om henne og falle i kampen begge to. Men etter det kommer det en tredje mann og beiler til henne; han kommer fra den kanten du så falken fly, og med ham blir hun gift. Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein svarte: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen, men jeg tror nå ikke du er mann for å råde drømmer.» «Du kommer til å prøve om det slår inn,» sa austmannen. Siden bar Torstein agg til austmannen; men han for bort om sommeren, og dermed er han ute av sagaen.

Helgas fødsel Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han dro hjemme­ fra, sa han til Jofrid: «Det er jo så, at du er med barn; føder du et møbarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp.» Det var skikk dengang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som deg. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt, - en rikmann som du er.» «Du kjenner meg så godt,» sa Torstein, «at du vet det blir ille for deg, gjør du ikke som jeg sier.» Siden red han til tings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert møbarn. Konene ville bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud etter smalemannen på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter; be henne fostre det opp hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk, at jeg visst ikke nenner å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken; men Torgerd skal 229

hjelpe deg ombord på et skip og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi deg.» Torvard gjorde som hun sa; han red til Hjardarholt med barnet og ga det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det opp; han bodde på Løisingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rom på et skip som skulle seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og nistet ham ut for reisen. Han for utenlands med det skipet, og dermed er han ute av sagaen.

Torstein finner Helga på Hjardarholt Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at smalemannen var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok seg en annen smalemann. Nå led det seks år, uten at dette kom opp. Men da hendte det engang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav På. Olav Hauskuldsson var den stormann som det stod mest vyrdnad av på den tid der vest. Torstein ble vel fagnet, som ventelig var. En dag under gildet satt Torgerd i høysetet og talte med broren, Torstein; men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småmøer. Da sa Torgerd: «Hva synes du, bror, om disse møene som sitter rett imot oss?» Han svarte: «Svært godt; men den ene er likevel allervakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene etter oss Myramenn.» «Det er sant som du sier, bror,» svarte Torgerd, «at hun er lyslett som vi og har våre ansiktsdrag; men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter.» «Hvordan kan det ha seg,» sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende,» svarte Torgerd, «så er denne fagre møen din datter og ikke min.» Og så fortalte hun ham alt, som det var tilgått, og ba ham tilgi henne og konen sin at de hadde satt seg ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke gi dere sak for dette. Det går alt, dit det vil. Og De gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne møen så godt, at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn; men hva heter hun?» «Helga heter hun,» sa Torgerd. «Helga den fagre,» sa Torstein; «nå får du stelle det, så hun kan fare hjem med meg,» og det gjorde

230

hun. Torstein ble leid ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun ble fostret opp der på Borg, og faren og moren og alle fren­ dene vyrdet og elsket henne meget.

Gunnlaugs ungdom og opphold på Borg Den tid bodde Illuge Svarte, sønn av Hallkjel Roskjelsson på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden. Hans mor var Turid Dylla, datter av Gunnlaug Ormstunge. Illuge var den største i Borgarfjord nest etter Tor­ stein Egilsson. Han hadde store eiendommer og var en hårdlynt mann, men god å være venn med. Han var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hordsson fra Ørnulvsdal; Ingebjørgs mor var Torgerd, datter av Midtfjordsskegge. Ingebjørg og Illuge hadde mange barn sammen, men det er ingen av dem som kommer denne sagaen ved. En av sønnene hette Hermund, en annen Gunnlaug; de emnet seg til dugelige menn begge to, men var så vidt voksne på denne tid. Om Gunnlaug er det sagt, at han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, svarte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygd. Av lynne var han stortenkt, og tidlig vår om æren, stri og hård støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser, - derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge. Hermund var mer vennesæl og hadde stormannssvipen. Da Gunnlaug var femten år gammel, ba han faren om utrustning til en reise; han sa han ville fare utenlands og se andre folks sed. Illuge bonde dro på det, - det var ulikt å sende ham uten­ lands, for det var snaut han rådde med ham herhjemme, sa han. Kort etter dette gikk Illuge bonde ut tidlig en morgen og fikk se at stabbu­ ret sto åpent; noen varesekker var lagt ut, og likeens kløvgreier. Som han sto og undret seg, kom det en leiende med fire hester. Det var Gunnlaug. Han sa: «Det er meg som har lagt ut sekkene.» Illuge spurte, hvorfor han det hadde gjort. Han svarte at det var til reisen hans. «Til den får du ingen hjelp av meg,» sa Illuge, «og ingensteds skal du reise før jeg vil;» og dermed kastet han varesekkene inn igjen. Da red Gunnlaug av gårde og kom til Borg om kvelden; Torstein

231

bonde ba ham være der, og det tok han imot. Han fortalte Torstein hvordan det hadde båret til mellom ham og faren. Torstein ba ham være der, så lenge han ville, og han ble der det året og lærte lovkyn­ dighet av Torstein og var vel likt av alle på gården. Ofte moret han og Helga seg med å leke tavl. De var omtrent jevnaldrende, og de fikk snart godhug til hverandre, som det siden synte seg. Helga var så fager, at folk som har greie på gamle hendinger, sier at det aldri har vært vakrere kvinne på Island. Hun hadde et hår så stort, at hun kunne hylle seg i det hel og holden, og så fagert som lyst gull. Og hver­ ken i Borgarfjord eller i andre bygder vidt omkring var det noe gifte som kunne lignes med Helga, syntes folk.

Gunnlaug leker festemål med Helga En dag, folk satt i stuen på Borg, sa Gunnlaug til Torstein: «En ting i loven er det du ikke har lært meg: å feste meg en kvinne.» «Det er ikke vanskelig,» sa Torstein og lærte ham rette adferden. Da sa Gunn­ laug: «Nå skal du se, om jeg har nemmet det rett; nå skal jeg ta deg i hånden og late, som om jeg festet Helga, din datter.» «Det tror jeg ikke trenges,» sa Torstein. Gunnlaug tok ham straks i hånden og sa: «Gjør meg den gleden.» «Som du vil da,» sa Torstein; «men det skal de vite, som er her til stede, at dette skal være som usagt, og at det ingen underfundighet skal være i det.» Gunnlaug nevnte seg da vit­ ner og festet Helga, og spurte siden Torstein, om det nå var gjort så det holdt. Torstein svarte at det var det, og dette hadde de megen moro av, de som var til stede.

Om Ravn Onundsson Onund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en styrtrik mann og hadde godord der ute på nessene. Han var gift med Geirny Gnupsdatter. Gnups far var Molda-Gnup som tok land sør i Grindevik. Onund og Geirnys sønner var Ravn, dbrarin og Eindride. De emnet seg til storkarer alle tre; men Ravn var den ypperste av dem på alle måter. Han var stor og sterk og så godt ut, skald var han dg. Så snart han var voksen, tok han til å fare landimellom, og fikk godt ord, hvor han kom. Sør på Hjalle i Ølfus bodde dengang Torodd Øyvindsson den spake og hans sønn Skafte, som på den tid var lov­ sigemann på Island. Skaftes mor var Ranveig, datter av Gnup MoldaGnupsson. Skafte og Onundsønnene var søskenbarn, og det var stort vennskap mellom dem foruten frendskapen. Ute på Raudamel bodde på samme tid Torfinn, sønn av Seltore; han hadde syv sønner som alle var gode mannsemner. Tre het så: Torgils, Øyolv, Tore; gjevere menn enn dem var det ikke derute. Disse menn som nå er nevnt, levde alle på samme tid.

233

Gunnlaug ber om Helga og får løfte om henne Og nå hendte det som er det gledeligste som har båret til på Island: landet ble kristnet, og hele folket ga opp den gamle troen. Gunnlaug Ormstunge, som før er nevnt, var nå i tre år stundomtil på Borg hos Torstein og stundomtil hos faren, Illuge på Gilsbakke. Han var nå atten år, og han og faren kom vel overens. Det var en mann som het Torkjel Svarte; han var en av hjemmemennene til Illuge og en nær frende, og var fostret opp der på Gilsbakke. Så falt det en arv til ham på As nord i Vatsdal, og han ba Gunnlaug ri med seg for å hente den, og det gjorde han. De to red sammen til As, og Gunnlaug støttet Tor­ kjel, så de som hadde midlene i forvaring, greidde ut til ham det han skulle ha. Da de red sørover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok smalemannen hesten til Gunn­ laug og red den, så den var skumsvett, da de fikk den igjen. Da slo Gunnlaug til smalemannen så han seg i uvit. Dette likte bonden ille, og krevde bot for slaget. Gunnlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunnlaug en vise: Maktløs mann får være glad for marken jeg byr ham; nødes du skal til å ta den, nok av rikdom du eier; angre det vil du, øder av den lyse havglans, om du ormeleiet ut av pungen lar glide.

De ble da forlikt om det Gunnlaug bød; og så red han og Torkjel hjem. En stund etter ba Gunnlaug annen gang faren om lov til å reise. Illuge svarte: «Nå skal det bli som du vil; for nå er det blitt folk av deg, mot slik det var før,» og Illuge red straks av sted og kjøpte halv­ parten i et skip til Gunnlaug; eieren var Audun Festargram, og skipet sto på land i Guvå-oset. Da Illuge kom hjem, takket Gunnlaug ham. Torkjel Svarte rustet seg til å fare med Gunnlaug, og varene deres ble flyttet til skips; men Gunnlaug var på Borg mens de gjorde skipet seil234

ferdig, og lot til å være gladere i å tale med Helga enn å streve i lag med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunnlaug, om han ville ri med ham opp til hestene hans i Langvatsdalen, og Gunnlaug sa, det ville han. De to red da, til de kom til Torsteins seter, som heter dbrgilsstad. Der gikk et stodlag, tre hopper og en hingst, alle røde av let. Hingsten var et prektig dyr, lite brukt. Torstein bød Gunnlaug hingsten tilskjenks, men han sa han trengte ikke hest nå, han skulle fare utenlands. Så red de til et annet stodlag. Der var en grå hingst med fire hopper, og det var den beste hingsten i Borgarfjord. Torstein ville gi Gunnlaug den; men han svarte: «Jeg vil ikke ha den mer enn den andre; men hvorfor byr du meg ikke det, som jeg vil ta imot?» - «Hva er det?» spør Torstein. Gunnlaug svarer: «Helga den fagre, dat­ ter din.» Torstein sa: «Den sak lar seg ikke avgjøre så brått,» og vendte talen bort på noe annet, og så red de hjem langs Langåen. Da sa Gunnlaug: «Jeg vil vite, om du gir meg ja eller nei på frierordet.» «Jeg enser ikke fjaset ditt,» sa Torstein. «Dette er ramme alvoret, det er ikke fjas,» sa Gunnlaug. «Du skulle da først vite, hva du selv vil; står du 235

ikke på farten ut av landet, og later likevel som du tenker på å gifte deg? Du er ikke noe høvelig gifte for Helga, så lenge du er så ustø i rådene, og derfor regner jeg ikke dette frieriet for setende.» «Hvor ten­ ker du å få en frier fra til datter din, når du ikke vil gi henne til sønn av Illuge Svarte?» sa Gunnlaug; «eller hvor i Borgarfjord finnes den som er gjevere enn han?» «Jeg gir meg ikke inn på noen mannjev­ ning,» svarer Torstein; «men var du slik en mann som Illuge Svarte, så ble du visst ikke vraket.» Gunnlaug spurte: «Hvem vil du gifte dat­ ter din med heller enn med meg?» «Her er både stort og godt mannevalg,» svarte Torstein; «Torfinn på Raudamel har syv sønner, og Onund på Mosfell har tre, og det er godt mannskap i alle sammen.» Gunnlaug sa: «Hverken Onund eller Torfinn kan måle seg med min far; der blir du dg for stutt, det er synbart. Eller hva kan du sette imot det at han gikk imot Torgrim gode Kjallaksson og sønnen hans på Tornestinget og vant alt det striden sto om?» «Jeg skremte bort Stei­ nar, sønn til Onund Sjone,» sa Torstein, «og det syntes folk var nokså godt gjort.» Gunnlaug svarte: «Der nøt du godt av Egil, far din; ellers skal det visst nytte få bønder å vrake meg som måg.» «Du kan gå fram med trugsmål mot dem oppe i fjellet,» sa Torstein; «men her ute på Myrene kommer du ikke så langt med slikt.» Om kvelden kom de hjem. Og om morgenen red Gunnlaug opp til Gilsbakke og ba faren ride utover med seg og være målsmann for ham på Borg. Illuge svarte: «Du er en urådsmann - her rår du deg til å fare utenlands, og så later du som du vil av sted og fri. Slikt er ikke etter Torsteins hug, det vet jeg.» Gunnlaug sa: «Jeg tenker meg ut likevel; men jeg blir ikke glad, uten du støtter meg i dette.» Etter det red Illuge selv tolvte hjemmefra og ut til Borg, og Torstein tok vel imot ham. Tidlig om morgenen sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med deg.» Torstein svarte: «La oss gå opp på haugen og tales ved der,» og det gjorde de. Gunnlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunnlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite, hvilket endskap den saken skal få. Du kjenner ætten hans, og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken.» Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunnlaug, at jeg synes han er en uråds­ mann; var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen.» «Dette vil slite vennskapet vårt,» sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok.» 236

Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunnlaug skal fare utenlands og lære seg gjeve menns sed. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans.» Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunnlaug red til skips. Og da de fikk bør, stakk de til havs og tok land i i Nordnorge og seilte inn gjennom Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

Gunnlaug hos Eirik Jarl På den tid rådet Eirik Jarl Håkonsson og hans bror Svein for Norge. Eirik bodde på ættegården Lade og var en mektig høvding. Skule Torsteinsson var hos jarlen dengang, han var hans hirdmann og vel likt av ham. Det er sagt at Gunnlaug og Audun Festargram gikk med ti mann inn til Lade. Gunnlaug var kledd i grå kjortel og hadde hvit sokkebrok. Han hadde en svull nedpå vristen, som det rant blod og våg av, når han gikk. Slik gikk han fram for jarlen, og Audun med, og hilste ham sømmelig. Jarlen kjente Audun og spurte etter nytt fra Island, og Audun fortalte det som var. Jarlen spurte så Gunnlaug hvem han var, og han sa hva han het og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinsson, hva slags mann er denne på Island?» «Herre,» sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge Svarte på Gilsbakke, og min fosterbror.» «Hva feiler det foten din, islending?» sa jarlen. «Det er en svull, herre,» sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange,» svarte Gunnlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt.» Gunnlaug så på ham og sa: I hirden går én, som er bare til mén. Tro ham vårt, han er ond og svart.

237

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg er atten år.» «Da spår jeg, at du ikke blir atten til,» sa jarlen. Gunnlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv.» Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til.» «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl,» sa Gunnlaug. Jarlen ble rød som blod og ba dem ta denne galmannen og det fort. Da gikk Skule fram for jarlen og sa: «Herre, gi mannen grid for min skyld, og la ham fare bort med en gang.» Jarlen sa: «Vil han ha grid, så får han dra av sted med det samme, og aldri komme i mitt rike mer.» Da gikk Skule ut med Gunnlaug og ned til bryggene. Der lå en englandsfarer seilferdig og der fikk Skule rom for Gunnlaug og dbrkjel, frenden hans. Men Gunnlaug ga Audun skipet sitt i varetekt og det godset han ikke tok med seg. Gunnlaug og skipsfellene seilte så over Englandshavet, og ut på høsten kom de til Londonbryggene, og der satte de skipet opp.

Gunnlaug hos kong Adalråd Dengang rådet kong Adalråd Jatgeirsson for England. Han var en god konge. Han satt i London den vinteren. Gunnlaug gikk straks opp til kongen og hilste ham vel og sømmelig. Kongen spurte hva lands­ mann han var. Gunnlaug fortalte det. «Og derfor har jeg søkt Eder, Herre, at jeg har gjort et kvede om Eder og jeg ville gjerne I hørte det.» Kongen sa, at det skulle han gjøre. Gunnlaug sa fram kvedet vel og flytende; det var en dråpa, og omkvedet var slik: Hele hæren, som følger Englands gavmilde, djerve fyrste, som Gud ham frykter, folket bøyer seg for ham.

238

Kongen takket ham for kvedet og ga ham i bragelønn en skarlagens kappe, foret med skinn av beste slag og gullsydd helt ned til skjøtene, og gjorde ham til hirdmann. Gunnlaug ble hos kongen den vinteren og var i akt og ære der. En morgen tidlig møtte Gunnlaug tre menn på gaten, og han som var den øverste av dem het Tororm. Han var stor og sterk og vrang av seg. Han sa: «Lån meg noen penger, nord' mann.» Gunnlaug svarte: «Det er ikke rådelig å gi sitt gods i ukjent manns verge.» Han sa at han skulle greie det ut på en viss dag. «Så skal jeg våge det,» sa Gunnlaug, og lot ham få pengene. Litt senere møttes Gunnlaug og kongen, og Gunnlaug fortalte da om lånet. «Nå så du deg ille for,» svarte kongen; «denne Tororm er en slem ransmann og viking, ha ingenting med ham å gjøre. Jeg skal gi deg de pengene.» «Da er det ille stelt for oss som er Eders hirdmenn,» svarte Gunnlaug; «vi går på sakløse menn, men lar slike sitte og holde pengene våre til­ bake. Det skal aldri hende!» Litt senere traff han Tororm og krevde ham for pengene; men han sa at han ikke ville greie dem ut. Gunn­ laug kvad da denne visen: Uråd er det, sverdsangs gud, for deg å ta mitt gull - med kunster du tvinger ikke sverdsoddens farger. Vit, det var aldri for intet, «Ormetunge» jeg kaltes; ung fikk jeg navnet i eie. Verre det nå skal sannes.

«Nå vil jeg by deg oppgjør etter loven,» sa han; «enten greier du for deg, eller du går på holm med meg etter tre dagers frist.» Da lo vikin­ gen og sa: «Det har ingen budt meg før du, å gå på holm med meg, - så arm en lott mangen mann fikk, som prøvet seg med meg! Det er jeg mer enn villig til.» Dermed skiltes de for den gang. Gunnlaug sa kongen det som var hendt. «Nå er det rent ille,» sa kongen; «denne mannen kan døyve alle våpen. Nå skal du fare fram etter mitt råd. Her er et sverd som jeg vil gi deg; med det skal du slåss. Men vis ham et annet.» Gunnlaug takket kongen. Da de nå var ferdige til å gå på holm, spurte Tororm, hva slags sverd han hadde. Gunnlaug dro det 239

ut og viste ham det; men kongsgaven hadde han bundet til armen med en løkke om håndtaket. Da berserken så sverdet, sa han: «Det er jeg ikke redd for,» og langet ut etter Gunnlaug med sitt sverd og hogg nesten hele skjoldet av armen hans. Så hogg Gunnlaug med kongsnautet, og berserken gad ikke dekke seg, for han tenkte det var samme sverdet Gunnlaug hadde vist ham, og Gunnlaug ga ham banehogg med det samme. Kongen takket ham for verket, og han fikk stort ry av det i England og vidt omkring annet steds. Om våren, da skipene tok til å fare landimellom, ba Gunnlaug kong Adalråd om orlov til å gjøre en reise. Kongen spurte, hvor han tenkte seg hen. «Jeg vil gjøre det som jeg har lovet,» svarte Gunnlaug, og kvad denne visen: Enda jeg tre konger og to jarler skal gjeste. Lovet har jeg landenes høye fyrster å komme. Stevner du meg tilbake, kommer jeg, rikdomsgiver, du som til erme for hærmann røde ormeseng skjenket.

«Da skal du også fare,» sa kongen og ga ham en gullring som veide seks ører; «men så skal du love meg å komme tilbake til meg til høsten; for jeg vil ikke slippe deg, slik dugelig kar som du er.»

Gunnlaug i Dublin Siden seilte Gunnlaug fra England nord til Dublin med kjøpmen­ nene. Dengang rådet kong Sigtrygg Silkeskjegg for Irland; han var sønn av Olav Kvaran og dronning Gormlad, og hadde nylig tatt ved riket. Gunnlaug gikk fram for kongen og hilste ham vel og vyrdelig, og kongen tok sømmelig imot ham. Gunnlaug sa: «Jeg har gjort et kvede om Eder, og jeg ville I skulle høre det.» Kongen sa: «Ennå har ingen budt seg til å bære fram et kvede til meg, og jeg skal visst høre på.» Gunnlaug kvad da en dråpa; omkvedet gikk slik:

240

Sigtrygg i krig før ulv med lik.

Og dette er litt av dråpaen: Vel jeg det vet: Kvaran kongen het, om hvis sønn seg nu lovord vil snu.

Kongen mot meg gavmild viser seg. Gullring ei han sparer; slik han skalden svarer.

Sige fyrsten meg, om han kvad om seg mere praktfullt fikk dråpabygget slik.

Kongen takket ham for kvedet og kalte til seg fehirden og sa: «Hvor­ dan skal jeg lønne kvedet?» «Som du vil, herre,» svarte han. «Er det god lønn,» spurte kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Fehirden svarte: «Det er for meget, herre; andre konger gir i bragelønn gode og dyre ting, et godt sverd eller en god gullring.» Kongen ga ham av sine egne klær en ny skarlagens kjortel, utsydd med gull, og en kappe, foret med kostelig skinn, og en gullring som veide en mark. Gunnlaug takket ham vel og ble der en kort tid, men så for han derfra til Orkn­ øyene.

Gunnlaug på Orknøyene Dengang rådet Sigurd Lodvesson jarl for Orknøyene, og han tok seg alltid av islendinger. Gunnlaug hilste jarlen og sa at han hadde et kvede å bære fram for ham. Jarlen sa at han ville høre kvedet, så god ætt som Gunnlaug var av på Island. Gunnlaug sa fram kvedet; det var en flokk og vel diktet. Jarlen ga ham en bredøks med sølvinnlagt skaft til lønn for kvedet og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for gaven og for tilbudet; men sa, at han måtte fare øst til Sverige. Deretter gikk han ombord på et kjøpmannsskip som skulle til Norge 16. Norrøn saga I

241

og kom øster til Kongehelle om høsten. Torkjel, frenden hans, var med på hele ferden. I Kongehelle fikk de seg følge helt opp til Vester' gautland og kom til den kjøpstaden som heter Skara.

Gunnlaug hos Sigurd jarl i Gautland Der rådet en jarl som het Sigurd; han var noe tilårs. Gunnlaug gikk fram for ham og hilste ham sømmelig og sa han hadde gjort et kvede om ham. Jarlen ville gjerne høre det, og Gunnlaug sa fram kvedet; det var en flokk. Jarlen takket og lønnet ham vel og ba ham være der vinteren over. Sigurd jarl holdt et stort gjestebud i julen. Dagen før jul kom det sendemenn nord fra Eirik jarl i Norge, tolv i tallet; de for med gaver til Sigurd jarl. Jarlen tok vel imot dem og ga dem sete nær­ mest Gunnlaug. Der var megen skjemt ved drikken. Gautene talte om at ingen jarl var større og navnkundigere enn Sigurd; men nord­ mennene mente Eirik jarl var den største av dem. Om dette trettet de; men så ble de enige om å ta Gunnlaug til oppmann i saken. Gunn­ laug kvad da denne visen: Mangt I sier om denne jarl til sverdets svinger, høye bølger så han, grånet er han i kampen; enda flere bølger blå har seireren Eirik sett på stormfullt østhav stige mot bølgehesten.

På begge sider var de vel nøyd med avgjørelsen, men nordmennene best. Da julen var over, for sendemennene derfra med gode gaver fra Sigurd til Eirik jarl. De fortalte da Eirik om Gunnlaugs ord. Jarlen syntes at Gunnlaug hadde vist ham ærlig vennskap, og lyste at Gunn­ laug skulle ha fredland i hans rike. Gunnlaug spurte siden det jarlen hadde lyst. Sigurd jarl ga Gunnlaug følge øst til Tiundaland i Svitjod, som han ba om. 242

Gunnlaug og Ravn i Svitjod På den tid rådet kong Olav svenske for Svitjod. Han var sønn av kong Eirik seiersæl og Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste. Han var en mektig konge, men ville vises ære dg. Gunnlaug kom til Uppsala om våren straks før sviarnes ting-tid. Han fikk kongen i tale og hilste ham, og kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han svarte at han var fra Island. Kongen sa: «Ravn, hva folk er han av på Island?» Da steg det en stor og kjekk mann opp fra benken på den andre siden av skålen, og gikk fram for kongen og sa: «Herre, han er av en av de beste ættene hjemme, og selv er han en meget kjekk mann.» «La ham da sette seg ved siden av deg,» sa kongen. Gunnlaug sa: «Jeg har et kvede å bære fram for Eder, og jeg ville gjerne at I lot meg gjøre det og hørte på.» «Gå først og sitt,» sa kongen, «det er ikke tid nå til å høre på kveder.» De gjorde så. - Gunnlaug og Ravn tok da til å tales ved og fortalte hverandre om ferdene sine. Ravn sa at han hadde fart fra Island til Norge siste sommer og tidlig på vinteren, øst til Svitjod. De kom snart vel overens. En dag, da tinget var over, sto de begge for kongen, Gunnlaug og Ravn. Da sa Gunnlaug: «Nå ville jeg gjerne, at I hørte kvedet mitt, herre.» «Ja, nå kan det høve,» sa kongen. «Nå vil jeg bære fram mitt kvede,» sa Ravn. «Gjerne det,» sa kongen. «Da vil jeg si fram mitt først,» sa Gunnlaug, «om I så vil.» «Jeg har retten til å kvede først, herre,» sier Ravn, «ettersom jeg kom til Eder først.» «Hvor var det, at min far sto bak din?» sa Gunnlaug; «det var ingensteds, og slik skal det være med oss dg.» Ravn svarte: «La oss syne så megen folkeskikk at vi ikke slåss om dette, men lar kongen rå.» Kon­ gen sa: «Gunnlaug skal kvede først; for han blir arg, får han det ikke som han vil.» Gunnlaug kvad da den dråpa som han hadde gjort om kongen. Da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Ravn, hvordan var kvedet gjort?» «Vel, herre,» sa Ravn; «det er storordig, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv.» «Nå skal du bære fram ditt kvede, Ravn,» sa kongen. Han gjorde så, og da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Gunnlaug, hvordan var dette kvedet gjort?» «Vel, herre,» svarte Gunnlaug; «det er et fagert kvede, som Ravn selv er å se på; men lite merkelig. Men hvorfor kveder du en flokk om kongen, Ravn? Mener du ikke han er verd en dråpa?» Ravn sa: «La oss ikke tale om dette

243

lenger; det kan vi få høve til siden,» og dermed skiltes de. Litt siden ble Ravn hirdmann hos kong Olav og ba om lov til å fare bort. Kon­ gen ga ham lov til det. Da Ravn var reiseferdig, sa han til Gunnlaug: «Nå skal det være ute med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde deg like så meget som du prøvde å skjemme meg her.» «Jeg er ikke redd for trugsmålet ditt,» sa Gunnlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre vyrdnad enn du.» Kong Olav ga Ravn gode gaver, da de skil­ tes, og så for han bort.

Ravn ber om Helga Ravn for vestover om våren og kom til Trondheim og gjorde skipet sitt ferdig og seilte til Island om sommeren. Han la til lands i Leiruvåg under Heien. Frender og venner ble glad, da de så ham; og han var hjemme hos faren den vinteren. Om sommeren traff han frenden sin, Skafte lovsigemann. Da sa Ravn: «Jeg ville gjerne ha deg til målsmann nå jeg akter å be Torstein Egilsson om datteren hans, Helga.» Skafte svarte: «Er ikke hun alt lovet bort til Gunnlaug Ormstunge?» «Er den ikke leden nå, den tiden som var avtalt dem imellom?» sa Ravn; «ellers er han vel nå så stor på det, at han hverken enser eller husker dette.» «Gjør da som du vil,» svarte Skafte. Siden gikk de med mange i følge til Torstein Egilssons bod. Han tok vel imot dem. Skafte sa: «Ravn, min frende, vil be om Helga, din datter. Du vet hva ætt han er av og at han hverken mangler rikdom eller manndom og heller ikke god støtte av frender og venner.» Torstein svarte: «Hun er alt lovet bort til Gunnlaug, og jeg vil stå ved avtalen oss imellom i ett og alt.» Skafte sa: «Er de ikke ledne nå, de tre vintrene som De var forlikte om?» «Jo,» sa Torstein, «men sommeren er ikke leden ennå. Og han kan komme før den dét er.» «Men hvis han nå ikke kommer til vinternatt, hva for et svar kan vi da vente på det vi ber om?» sa Skafte. Torstein svarte: «Vi treffes vel her til sommeren igjen. Da kan vi finne ut hva som er rådeligst. Men nå er det ingen mon i å tale mer om dette.» Dermed skiltes de, og folk red hjem fra tinget. Det spurtes snart at Ravn hadde bedt om Helga. 244

Gunnlaug kom ikke ut til Island den sommeren. På Alltinget neste sommer la Skafte og Ravn all den makt de vant på saken, og sa at Tor­ stein var løst fra all avtale med Gunnlaug. Torstein svarte: «Jeg har få døtre å gifte bort, og jeg vil nødig at noen mann skulle få noe å si på dem. Nå vil jeg først treffe Illuge Svarte.» Og det gjorde han. Da de såes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er løst fra all avtale med Gunn­ laug, sønnen din?» Illuge sa: «Det er nok så, om du vil. Jeg kan ikke si større til eller fra om den ting, ettersom jeg ikke vet, hva Gunnlaug tenker på.» Torstein gikk da til Skafte, og de ble forlikt om, at det skulle bli bryllup på Borg ved vinternattstid, dersom Gunnlaug ikke kom den sommeren. Men hvis Gunnlaug kom og sto ved trolovelsen, skulle Torstein være løst fra all avtale med Ravn. Etter det red folk hjem fra tinget, og tiden gikk, men Gunnlaug kom ikke. Helga var ille ved - hun likte ikke denne avgjørelsen.

245

Gunnlaug kommer til Island Nå er det å si om Gunnlaug, at han for fra Svitjod til England samme sommeren Ravn for til Island, og fikk gode gaver av kong Olav ved avskjeden. Kong Adalråd tok vel mot Gunnlaug, og han var hos ham den vinteren som en av kongens gode menn. På den tid rådet Knut Sveinsson den mektige for Danmark; han hadde nylig tatt ved fars­ arven, og truet jevnlig med å herje på England, fordi hans far, kong Svein, hadde vunnet seg et stort rike i England, før han døde der vest. Den tid var det en stor dansk hær der i landet; høvding for den var Heming, sønn av Strut-Harald jarl og bror av Sigvalde jarl, og han holdt det riket under Knut som kong Svein hadde vunnet. Om våren ba Gunnlaug kongen om orlov til å fare bort. Han svarte: «Det søm­ mer seg ikke, at du farer fra meg, slik ufred som det nå lager seg til her i England; er du ikke min hirdmann?» «I skal råde, herre,» sa Gunnlaug, «men gi meg lov å fare til sommeren, hvis ikke danene kommer.» «Vi får se når den tid kommer,» sa kongen. Nå led den som­ meren og vinteren med, og danene kom ikke. Og etter midtsommer fikk Gunnlaug lov av kongen å fare. Han for øst til Norge og traff Eirik jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for tilbudet, men sa han likevel først ville fare ut til Island og treffe festemøen sin. Jarlen sa: «Nå er de borte alle de skipene som skulle til Island.» Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her i går ute under Agdenes.» Jarlen sa: «Det kan nok være; han seilte herfra for fem netter siden.» Eirik jarl skaffet da Gunnlaug skyss ut til Hallfred, og han tok imot ham på beste måte. De fikk bør med en gang og det var stor glede på dem. Dette var langt ut på sommeren. Hallfred spurte Gunnlaug: «Har du hørt at Ravn Onundsson har bedt om Helga den fagre?» Gunnlaug sa han hadde hørt om det såvidt. Hallfred fortalte det han visste, og la til at mange mente at Ravn ikke var dårligere kar enn Gunnlaug. Gunnlaug kvad da en vise: La bare østenvinden leke kraftig med sjøens ski en uke til ende nå er børen den beste.

246

Ei til lenge å leve stunder jeg, men til å vite at meg ingen kaller mindre enn Ravn i mannsferd.

Hallfred sa: «Det var godt for deg, om du kom bedre fra det med Ravn enn jeg gjorde. Jeg kom med skipet mitt til Leiruvåg for fem år siden. Jeg var skyldig en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og den ville jeg ikke ut med. Men da red Ravn ned til oss med seksti mann og hogg ankertauet over, så skipet drev inn på leiren og holdt på å slå seg i stykker. Jeg måtte gi Ravn selvdømme og fikk greie ut en hel mark. Dét er det å si om mitt møte med ham.» Nå kom de til å tale om Helga, og Hallfred hadde mange lovord om hvor ven hun var. Gunnlaug kvad da denne visen: Fåfengt vil den tause Odins-stormens vekker søke å vinne kåpens jord under linet, det hvite; ti i mine unge år jeg ofte lekte på det gull-lands lyse gullskinnende odder.

«Det var en velgjort vise,» sa Hallfred. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletten, en halv måned før vinternattstid, og trakk skipet opp der.

Tord og Gunnlaug brytes Det var en mann som het Tord og var sønn av en bonde der på slet' ten. Han tok ryggtak med kjøpmennene, og de kunne ikke stå seg mot ham. Så skulle han og Gunnlaug brytes. Men natten før hadde Tord bedt Tor om seier for seg. Og da de møttes dagen etter og det bar ihop med dem, spente Gunnlaug krok for Tord og felte ham hårdt

247

i bakken; men den foten Gunnlaug sto på gikk av ledd med det samme, så han falt, han med. Da sa Tord: «Kan hende det ikke går deg bedre i en annen sak, heller.» «Hva da?» spør Gunnlaug. «Saken med Ravn,» sa Tord; «hvis han får Helga den fagre ved vinternattsleite. Jeg var til stede på Alltinget, da det ble avtalt.» Gunnlaug svarte ikke. Foten ble trukket i ledd igjen og omslag lagt på, men den trutnet svært. Gunnlaug og Hallfred red med ti mann og kom ned på Gilsbakke i Borgarfjord samme lørdagskveld, som de drakk bryllup på Borg. Illuge ble glad, da han så Gunnlaug, sønnen sin, og reisefellene. Gunnlaug sa han ville ri ut til Borg med det samme; men Illuge mente det var uråd, og det sa alle andre dg, men Gunnlaug holdt på sitt. Likevel ble det ikke noe av ferden, for han var ufør for fotens skyld, enda han ikke ville være ved det. Hallfred red hjem om morgenen til Hreduvatn i Norderådalen. Der rådet Galte, en bror av ham, for eien­ dommene deres. Det var en staut mann.

Ravns bryllup. Gildet på Skånø Nå må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det var ikke stor gleden å se på bruden. Det er sant som det er sagt, at fast sitter det en ung nemmer; så gikk det henne nå. På dette gildet fridde Sverting, Havr-Bjørns sønn, til Hungerd, Jofrids datter med Torodd og Torsteins stedatter. Bryllupet skulle stå på Skånø etter jul den vinteren; der bodde Torkjel Torvesson, en frende av Hungerd, sønn av Torve Valbrandsson. Mor til Torve var Torodda, søster av Tunge-Odd. Ravn for hjem til Mosfell med Helga. Og da de hadde vært der en kort tid, var det en morgen, før de sto opp, at Helga lå våken; men Ravn sov og bar seg ille i søvne. Da han våknet, spurte Helga, hva han hadde drømt. Ravn kvad da en vise: Ormleiets øy! Jeg drømte: hoggen på armen din lå jeg. Sengen din, brud, var rød av blodet mitt som flommet.

248

Dog fikk seg begrets Njorun ei til å binde for såret. Løkenes lind kanhende likte, om drømmen ble sannet.

«Det skulle jeg ikke gråte over,» sa Helga. «Ille har De visst sveket meg, for nå er Gunnlaug nok kommet hjem,» sa hun og gråt sterkt. Litt senere spurtes det at Gunnlaug var kommet hjem. Da ble Helga så stri mot Ravn at han ikke kunne holde henne hjemme der, men måtte følge henne hjem til Borg igjen, og stor gleden hadde han ikke av samlivet med henne. Nå gjorde folk seg ferdig til å fare til gjeste­ budet som skulle stå om vinteren. Torkjel fra Skånø hadde bedt Illuge Svarte og sønnen. Da Illuge stelte seg istand til å fare, satt Gunnlaug i stuen og stelte seg ikke. Illuge kom og spurte: «Hvorfor steller du deg ikke istand, frende?» «Jeg esler meg ikke til å fare,» sa Gunnlaug. «Visst skal du fare,» sa Illuge; «vold deg ikke den ulykken, at denne ene kvin-

249

nen binder hugen din. Lat som du ikke enser det. Kvinner er det nok av alltid.» Gunnlaug gjorde da, som faren sa; de kom til gjestebudet, og Illuge og sønnen fikk plass i det første høgsetet, men Torstein Egilsson og Ravn og brudgommens følge i det andre, rett imot Illuge. Kvin­ nene satt på pallen og Helga den fagre satt nest etter bruden, og gløt­ tet ofte bort på Gunnlaug. Det gikk som det sies, at har en kvinne en mann i sinne, kan ikke øynene lenge det løyne. Gunnlaug var vel kledd; han hadde de gode klærne som kong Sigtrygg ga ham, og var i mange måter den første, syntes folk: både i styrke og i venhet og i vekst. Stor glede var det ikke i gildet. Den dagen gjestene gjorde seg ferdig til å fare bort, og konene gikk hver til sin kant for å gjøre seg istand til reisen, gikk Gunnlaug til samtale med Helga, og de tåltes ved en god stund. Da kvad Gunnlaug en vise: Ormstunge hadde ingen glad dag under fjellenes sal, siden Helga den fagre Ravns viv skulle hete; lite enset den usle far, hun har, min tunge, seig er sverdregns-guden ung ble hun gift med penger.

Og videre kvad han: Gullets jord, du stanset gledeflommen i skalden; vakre du, det verste har jeg din far å lønne; han og din mor fikk laget fagreste mø under åkleet; haugfolket hente den kunsten mann og kone øvet.

Det var da Gunnlaug ga Helga kappen Adalrådsnaut; det var en kostelig ting å ha, og hun takket ham meget for gaven. Da Gunnlaug gikk ut, var det kommet hester som sto salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr iblant. Gunnlaug kastet seg opp på en hest 250

som sto der, og red i løp over tunet og dit hvor Ravn sto, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna,» sa Gunnlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hva du har gjort deg fortjent til.» Ravn svarte og kvad en vise: Sårflammens gud, som vekker valkyrjens storm, - det var ille, skulle for kjortel-disen fiender vi bli i livet; hærmann, sør for havet finnes det mange slike gode kvinner, det vet jeg; hør på havhestens styrer!

Gunnlaug svarte: «Det kan så være, at der er mange; men ikke synes jeg det.» Da løp Illuge og Torstein til og sa de ikke måtte egge hver­ andre. Da kvad Gunnlaug en vise: Nå må jeg høre om Ravn, at han skal hete min like, enda han for penger fikk den letfagre, smykkede, mens jeg hos gjeve Alråd tapte min tid med å vente våpenstorm, - det er derfor uglad jeg går her og stille.

Etter det red folk hjem hver til sitt, og alt var rolig og tidendeløst om vinteren. Siden Helga hadde truffet Gunnlaug, hadde Ravn ingen glede av samlivet med henne.

Holmgangen Om sommeren red det meget folk til tings: Illuge Svarte og sønnene Gunnlaug og Hermund; Torstein Egilsson og sønnen Kollsvein; Onund fra Mosfell og alle hans sønner og Sverting Havr-Bjørnsson.

251

Skafte hadde lovsige-ombudet ennå. En dag, det var meget folk på lovberget, esket Gunnlaug lyd, etterat retten var sluttet, og spurte: «Er Ravn Onundsson her?» Ravn svarte at det var han. Gunnlaug Ormstunge sa da: «Du vet at du har tatt min festemø fra meg og gjort oss til fiender; derfor vil jeg by deg holmgang her på tinget med tre net­ ters frist på Øksaråholmen.» Ravn svarte: «Det er et bra tilbud, som ventelig var av deg, og jeg er mer enn villig, såsnart du vil.» Dette syn­ tes begges frender ille om; men det var loven dengang, at den som mente han hadde lidt urett, kunne by den annen holmgang, og da tre døgn var ledne, var de ferdige til holmgangen. Illuge Svarte fulgte sønnen til holmen med meget folk, og med Ravn fulgte Skafte lovsige­ mann og faren og andre frender. Før de gikk ut på holmen, kvad Gunnlaug denne visen: Sverdet jeg dro av slire, ferdig til kampen går jeg ut på Altings-øren, -

252

unne meg Gud å seire! Kløve jeg skal med blank-sverd lokkenes sete på Helgas hete elsker og hogge uslingens hode av halsen.

Ravn svarte og kvad dette: Skald, du vet ei, hvem av skalder seiren vinner; sår-sigder er dragne ferdig i ben å bite; blir det enn meg som får bane, spørre fra tinget skal smykket kvinne - viv eller enke: modig sto mannen i striden.

Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug, og Sverting Havr-Bjørnsson for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med to merker sølv. Ravn skulle hogge først, ettersom han var stevnet til holmen, og han hogg og traff øverst i skjoldet til Gunnlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hardt var hogget. Sverdsodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunnlaug i kinnet, så det ble en ørliten rift. Da løp Onund og Illuge imellom og mange andre dg. Gunnlaug sa: «Nå mener jeg, at Ravn har tapt, ettersom han er våpenløs.» «Og jeg sier at du har tapt,» sa Ravn, «for du er såret.» Gunnlaug var rent styrløs av vrede og sa at de ikke hadde fått prøve seg; men Illuge svarte at de ikke skulle prøve seg lenger denne gangen. Gunnlaug sa: «Det ville jeg, at Ravn og jeg møttes en annen gang, når ikke du, far, var der og skilte oss.» Dermed gikk de fra hverandre for den gang, og folk søkte hjem til bodene. Dagen etter ble det satt i loven av lagretten at fra den dag skulle det være slutt på all holmgang, og dette ble gjort med alle de forstandigste menns råd som var der til stede, og det var de klokeste menn fra hele landet. Og det var den siste holmgangen som ble frem­ met på Island, den hvor Ravn og Gunnlaug sloss. En morgen, da brødrene Gunnlaug og Hermund gikk ned til Øksaråen for å to seg, kom det mange kvinner gående på den andre siden av åen, og blant dem var Helga den fagre. Hermund sa: «Ser du vennkonen din,

253

Helga den fagre, der på andre siden av åen?» Gunnlaug kvad da denne visen: Menneskers barn til uferd fødtes møen den fagre; alltid var det min lengsel gullprydet viv å eie; nå er det fåfengt å stirre etter den svanefagre gullringens dis - det svir i mine svarte øyne.

Så gikk de over åen, og Helga og Gunnlaug tåltes ved en stund. Og da de gikk øst over åen igjen, sto Helga og stirret etter Gunnlaug. Han så da tilbake over åen og kvad denne visen: Øyenvippenes måne skén under brynenes lyse himmel og strålte mot meg

254

blank som haukens øye; og denne glans fra gullsmykt kvinnes øyen-måne vil for meg og henne vende alt til uferd.

Kort etter dette red folk hjem fra tinget; og Gunnlaug var på Gils­ bakke. En morgen, da han våknet, var alle de andre stått opp; han lå i en skapseng innenfor benken. Da kom det inn i skålen tolv mann og alle væpnet: det var Ravn Onundsson. Gunnlaug sprang opp og trev våpnene sine; men Ravn sa: «Vær ikke redd. Nå skal du høre i hva ærend jeg kommer her. Du bød meg holmgang i sommer på All­ tinget, men syntes ikke den ble fullprøvet. Nå vil jeg by deg, at vi farer bort fra Island og utenlands begge to i sommer og går på holm i Norge. Der vil ikke frendene våre stå i veien for oss.» Gunnlaug svarte: «Talt som en mann! Og det tilbudet tar jeg gjerne imot. Og vil du, så bli her og ha det som du vil.» Ravn svarer: «Det er et godt til­ bud, men dennegangen får vi ride bort straks,» og dermed skiltes de. Frendene på begge sider syntes meget ille om dette, men kunne ikke gjøre noe ved det, så hardt de tok det, begge to. Og så måtte det vel gå som det var laget.

Ravn farer til Norge Nå er å si om Ravn, at han gjorde skipet sitt ferdig i Leiruvåg. Blant dem som for med Ravn er nevnt to menn, Grim og Olav, søstersønner av hans far, gilde menn begge to. Alle frendene til Ravn syntes det var ille, at han for. Men han sa at han hadde budt Gunnlaug holmgang, fordi han ikke hadde noen glede av å være gift med Helga; og så fikk den ene av dem falle for den annen, sa han. Så stakk han til sjøs, så snart de fikk bør, og kom med skipet til Trondheim og var der om vinteren. Gunnlaug spurte han ikke til den vinteren, og som­ meren over ventet han, og andre vinteren med var han i Trondheim, et sted som heter Levanger.

255

Gunnlaug kommer til Norge Gunnlaug Ormstunge tinget seg rom på skipet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletten; men det dro ut, før de ble ferdig. Da de fikk bør og stakk til sjøs, kom de til Orknøyene, og da var det straks vinter. Sigurd jarl Lodvesson rådet da over øyene, og til ham for Gunnlaug og var der om vinteren, - i akt og ære. Om våren rustet jarlen seg til hærferd; Gunnlaug fulgte ham og de herjet den sommeren vidt omkring på Sudrøyene og i Skottlandsfjordene og holdt mange slag. Hvor de kom var Gunnlaug den djerveste mann til å gå på, og hard og kald i kampen som ingen annen. Sigurd jarl snudde hjem tidlig på sommeren; men Gunnlaug gikk ombord på et skip med noen kjøp­ menn, som seilte til Norge, og skiltes fra Sigurd jarl i stort vennskap. Gunnlaug for nord til Trondheim til Eirik jarl på Lade, og kom dit først på vinteren. Jarlen tok vel imot ham og bød ham å være hos ham, og det tok han imot. Jarlen hadde alt spurt det som hadde gått for seg mellom ham og Ravn, og han sa til Gunnlaug, at han forbød dem å slåss i hans rike; Gunnlaug sa at det rådde jarlen for. Han var der om vinteren, men var fåmælt hele tiden. En dag om våren gikk Gunnlaug ute og Torkel, en av frendene hans, med ham. De gikk bort fra gården og kom til en voll med en mannring. Inne i mannringen sto det to menn med våpen og fektet; den ene kalte de Ravn og den andre Gunnlaug. De som sto omkring sa, at islendingene var små­ låtne folk og sene til å hugse det de lovte. Gunnlaug merket at dette var gjort på spott og at det var stor hån over ham, og gikk bort uten et ord. Men kort etter sa han til jarlen, at han ikke lenger tålte å være til spott for hirdmennene for denne saken med Ravn, og ba jarlen gi ham følge til Levanger. Jarlen hadde hørt at Ravn var fart fra Levan­ ger og øst til Svitjod, og derfor ga han Gunnlaug lov til å fare og to mann til følge på ferden.

Gunnlaug treffer Ravn Gunnlaug for nå fra Lade selv syvende og inn til Levanger. Samme dag som han kom dit om kvelden, var Ravn fart om morgenen med fire mann. Derfra for Gunnlaug opp til Verdal og kom hver kveld dit som Ravn hadde vært natten før. Gunnlaug for til han kom til den øverste gården i dalen, som heter Sul. Derfra var Ravn fart om morge­ nen. Gunnlaug stanset da ikke der, men for straks om natten, og om morgenen i solrenningen så de hverandre. Ravn var da kommet et sted det var to vann og mellom vannene en slett voll; det heter Gleipnesvollene. Ut i det ene vannet går det et lite nes som heter Dinganes. Der stanset Ravn og mennene hans på neset; de var fem i følge, og blant dem Grim og Olav, frendene hans. Da de møttes, sa Gunnlaug: «Det er vel, vi har funnet hverandre.» Ravn ville ikke si imot, sa han. «Og nå kan du velge, hva du vil,» sa Ravn: «at vi slåss alle, eller bare vi to; men like mange skal det være på hver side.» Da sa Grim og Olav at de ikke ville stå hos, mens de sloss; og det samme sa Torkjel Svarte, Gunnlaugs frende. Da sa Gunnlaug til dem jarlen hadde gitt ham med: «De skal sitte og se på; så De kan gi frasagn om dette møte.» Og det gjorde de.

Holmgangen på Dinganes Så gikk de løs på hverandre, og sloss gjorde de kjekt, alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret ennå. Dette sanner Tord Kolbeinsson i det kvede, som han gjorde om Gunnlaug Ormstunge: Gunnlaug la i marken Olav og Grim, før han nådde med sitt sverd, det kvasse, kampglade Ravn å tvinge, harm han sto i striden, tre modige hærmenn hogg han, - med blodige hender mennene han felte.

17. Norrøn saga I

257

Imens sloss Ravn og Torkjel Svarte, Gunnlaugs frende. Torkjel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hogg store hogg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunnlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunnlaug traff omsider Ravn med et veldig hogg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «Nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lem­ lestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men ennå kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da,» sa Gunnlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg,» sa Ravn. Gunnlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og ga ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hogg han til Gunnlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «Nå svek du meg stygt,» sa Gunnlaug: «og æreløst for du fram mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunne ikke annet, - jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hardt og kvasst, men det endte med at Gunnlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet. Da kom følgemennene fra jarlen fram og bandt om såret Gunnlaug hadde i hodet. Han satt imens og kvad denne visen: Venner, sverdmenn gjeve! Ravn som alltid visste spydenes storm å vekke, møtte meg nyss i striden; heftig som våpenregnen som imorges, hærmenn, på det stenete nesset strømmet over Gunnlaug.

Siden jordet de dem som var døde, og Gunnlaug satte de på hesten hans og fikk ham helt ned til Levanger. Der lå han i tre døgn og fikk full tjeneste av presten, før han døde. Han ble jordet ved kirken der. Alle fant det var stor skade at det skulle gå slik med Gunnlaug og Ravn, og at de skulle late livet på den måten.

258

Illuge og Onund drømmer om sønnenes død Om sommeren, før denne tidende spurtes ut til Island, drømte Illuge Svarte hjemme på Gilsbakke, at Gunnlaug kom til ham tilsølt av blod og kvad denne visen for ham - Illuge mintes den, da han våknet, og kvad den siden for andre: Ravn meg hogg med brynjens klingende fisk, - men den kvasse sverd-egg, jeg lot blinke, bet ham selv i foten; da fikk grådig valravn vasse gjennom sårmyr; valkyrjens høye kampstav kløvet Gunnlaugs hode.

Samme natten hendte det sør på Mosfell, at Onund drømte, at Ravn kom til ham blodig over det hele, og kvad denne visen:

259

Rødt ble sverdet, da sverdgud såret meg hinsides havet; skjold-troll rente mot skjoldet, prøvet seg på dets runding. Blodige blod-gåsunger sto i blod over hodet, enda en gang fikk sårgrisk sårfugl i sårsjø vade.

På Alltinget sommeren etter sa Illuge Svarte til Onund på lovberget: «Tenker du å gi meg bot for sønnen min, som din sønn svek mot ord og avtale?» Onund svarte: «Langt er det fra min tanke å bøte for ham, så sårt som jeg har sørget over det møtet deres; men heller ikke vil jeg kreve bøter av deg for min sønn.» «Vil du ikke bøte, så skal snart noen av dine frender eller ættmenn få unngjelde for det,» sa Illuge. Han var meget uglad hele sommeren etter tinget.

Hevn for Gunnlaug Så er sagt, at om høsten red Illuge fra Gilsbakke med tredve mann og kom til Mosfell tidlig på morgenen. Onund og sønnene hans kom seg unna til kirken; men Illuge tok to frender av ham - den ene het Bjørn, ham drepte de, og den andre het Torgrim, ham hogg de foten av. Etter det red Illuge hjem, og dette fikk Onund ikke hevnet. Hermund Illugesson sørget meget over broren Gunnlaug og syntes ikke han var fullhevnet med det som gjort var. Onund på Mosfell hadde en brorsønn som het Ravn; han var en stor kjøpmann og eide et skip som sto på land i Hrutafjord. Om våren red Hermund Illugesson alene hjemmefra og nordover Holtavardeheien til Hrutafjord og ut på Bord-øren til kjøpmannsskipet; det var da nesten seilferdig. Ravn sty­ resmann var på land og mange mann med ham. Hermund red bort til ham og la spydet gjennom ham og red sin vei med en gang. Men alle Ravns reisefeller sto håndfalne og lot ham ride. Det ble aldri lagt noen bøter for dette drapet; og dermed var det slutt på striden mel­ lom Illuge Svarte og Onund på Mosfell. 260

Helgas annet ekteskap Da en tid var gått, giftet Torstein Egilsson bort datteren Helga til en mann som het Torkjel, sønn av Halkjel; han bodde ute i Raundal. Helga for hjem med ham og ble der; men noen elsk til ham fikk hun ikke, for hun kunne ikke glemme Gunnlaug, enda han var død. Likevel var Torkjel en kjekk mann, rik og en god skald. De hadde mange barn sammen. En sønn het Torarin og en Torstein; det var flere barn også. Den største gleden Helga hadde, var å bre ut kappen Gunnlaugsnaut og se lenge på den. Engang kom det en stor sott på gården hos Torkjel og Helga, og mange lå der og led lenge. Helga ble også syk, men holdt seg oppe. En lørdagskveld satt Helga i ildskålen og støttet hodet mot husbondens kne. Da lot hun dem hente kappen Gunnlaugsnaut, og da den kom, rettet hun seg opp, og bredte den ut foran seg og så på den en stund; så seg hun bakover i husbondens fang og var død. Da kvad Torkjel denne visen:

261

I min arm jeg sorgfull la min gode hustru, Gud lot døden komme til min lyse lin-dis, jeg har lidt det tyngste noen mann kan lide —

Helga ble ført til kirke og jordet. Torkjel bodde der etter henne. Hel­ gas død syntes alle var et stort tap, som ventelig var. Og her ender sagaen.

Hallfred Vandrådeskalds saga Oversatt av Charles Kent

Ottar og Avalde orvald het en mann med tilnavnet meglingsmann; han bodde JL på øya Ylf i Hålogaland. Til hustru hadde han Torgerd, datter av Hallfred. Hun hadde en bror som het Galte; han var en mektig mann og bodde i Sogn. Torvalds sønner var Ottar og Tor­ kjel sølv, og Torkjel var uekte. Der på øya bodde det også en mann, som het Ingjald, med sønnen Avalde. Ottar bodde hos Ingjald. Så var det en storviking som het Sokke; han var ikke grei å ha med å gjøre. Han for vidt omkring på hærtog og var en venn av Gunhildssønnene. Han kom til Torvalds gård ved nattetid og sa til følget sitt, at der kunne de hente seg godt bytte, for her bodde det en rik mann, «og vi skal legge ild om gården.» Og det gjorde de. Torvald gikk til døren og spurte, hvem som hadde tent ild på. Sokke sa hvem han var. «Hva bøter vi for?» sa Torvald; «jeg minnes ikke jeg har gjort deg noe.» Sokke sa: «Det spør ikke vi vikinger etter; vi vil ta livet ditt og alt du eier.» «Det har De nå makt over dennegang,» sa Torvald. Dermed satte vikingene inn på gården med ild og våpen, og enden ble at Tbrvald brente inne selv femtende, men noen slapp unna brannen. Vikingene tok alt det løsøre som de kunne føre med seg. En del av Sokkes folk for til Ingjalds gård og la ild om huset. Ingjald gikk til døren og ba om utgangslov for mennene, men det fikk han ikke på vilkår. Da gikk Ingjald til guttene Ottar og Avalde og sa: «Det ser mest ut, som min tid er ute nå; men jeg ville gjerne ha dere ut av brannen, - dere turde det være lengre liv laget. Jeg skal lukke dere ut av en lønndør; og høve til å hevne dette blir det nok, kommer De så sant litt til makt igjen.» De svarte, at det skulle ikke være viljen som vantet, «men vi kan ikke se hvordan det skal bli, slik det nå er stelt.» Siden o

o

265

ble de sloppet ut av en lønndør og fulgte røyken og sprang ut på øya; og for larmens skyld og brannen - og ettersom de ikke var feige den gang - så kom de unna og til en bonde som bodde der på øya. Ottar sa da: «Vil du sette oss over til landet?» Og bonden kjente dem og satte dem over. Der kom de til et sted, hvor det lå en sildebåt; mennene ombord var nord fra Vågar. De sa at de var fattige gutter, og fikk tje­ neste der. Så for de, til de kom sørpå til Sognsjøen; da sa guttene at de ville inn i fjorden, «for der har vi frender». Styrmannen sa: «Det skal bli som De vil; De er vel ikke verre farne her, enn der vi tok dere opp. De har skikket dere vel i vår tjeneste og De kan snart duge til mer.» Dermed skiltes de. Sent på dagen kom de til Galte, morbror til Ottar, og satte seg nede ved døren. Galte gikk bort til dem og spurte hvem de var. Ottar fortalte hva han het og hvordan det var stelt for dem. «Da høver det godt at De kommer hit,» sa Galte, «og gå nå til setes!» Der var de i syv eller åtte vintrer og hadde det bra i alle måter, og det ble dugelige menn av dem. Men så sto slaget på Fitjar, hvor kong Håkon falt, og Gunhildssønnene tok riket, og en dag sa Galte: «Deg, Ottar, setter jeg så høyt, at jeg tror du er den fremste av dere fostbrødrene, og jeg venter, at du blir en mann som kommer fram i verden. Men nå er det slike tider i Norge, at jeg ikke trøster meg til å ha dere hos meg. Jeg skal gi dere handelsvarer, og så får De seile vest til England og prøve hva vei det bærer.» Ottar sa han ville følge rådet. Galte hadde solgt hva de eide av jordegods, og fått løsøre for det. De for da fra landet, Ottar og Avalde, og kom vest til England og tjente bra. Tre vintrer, eller var det fire, seilte de på England og ble storrike. Så for de til Orknøyene og sto i akt og ære hos de beste menn der. Ottar sa da til Avalde: «Jeg har tanke på å kjøpe en islandsfarer og reise dit og slå meg ned. Men jeg så helst at vi hevnet frendene våre, før vi dro bort for godt.» Avalde ba ham råde for dem begge. Så kjøpte de et godt skip og hyrte seg mannskap og seilte til Norge. De kom til Sogn, til Galte og fortalte, hva de eslet seg til. Galte sa: «Det kunne ikke bedre høve; Sokke ligger kort herfra med et eneste skip, og om natten sover han i et loft på land. Jeg skal skaffe dere en mann som har greie på det hele, og Sokke venter nok fred og ingen fare.» o

o

o

266

Farten til Island: Ingolf og Valgerd Ottar og Avalde rodde nå fra skipet, og med dem en mann som het Stein. Sent om kvelden kom de til gården, der Sokke sov om nettene, sammen med en bror, Sote. Stein gikk opp på gården alene, og kom snart i samtale med Sokke og Sote og drakk med dem om kvelden, og da de gikk opp i loftet og skulle sove, ga Stein et tegn til Ottar og Avalde. Sokke og Sote hadde fem mann med seg opp på loftet; men da de skulle til å kle seg av, kom Ottar og Avalde over dem og stakk sverdet° i Sokke, under brynjen og opp i underlivet, og det ble Sokkes bane. Avalde hogg til Sote med sverdet, og hogget tok hele bakdelen av ham. Siden løp de ut alle tre, og lot mørket gjemme seg. De kom seg ombord og sto til havs med en gang og fikk god bør; på den ferden hadde de gjort det godt, syntes de. - Gunhild spurte dette, og sa det var ille hun ikke med egne øyne hadde sett dem som drepte og van­ æret hennes venner; «men jeg vet det likevel,» sa hun, «hvem som har gjort det.» - Ottar og Avalde kom inn til Blanda-oset på Nordlandet; da var det ikke land å ta lenger der. Ottar kjøpte jord på Grimstungene i Vatnsdal av en mann som het Einar, og ga kjøpmannsskipet i bytte. Der satte Ottar bo. Avalde bodde hos Ottar første vinteren. På våren kjøpte han jord ved Knjuke i Vatnsdal; til hustru fikk han Hild, datter av Eyvind Sørkve; de fikk en datter som het Kolfinna, hun var en vakker kvinne og stor på det. Olav het en mann som bodde på Haukegjel, han var rik og gift med dbrhalla, datter av Ævar den gamle; de hadde en datter som het Aldis og var en dugelig kvinne; henne ba Ottar om og fikk mange penger med henne. De hadde én sønn som het Hallfred og én som het Galte, og en datter som het Valgerd; hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hallfred ble fostret hos Olav på Haukegjel, og der hadde han det godt i alle måter. Han var tidlig stor og sterk, mandig av utseende, litt mørk i huden var han, og nesen var ikke av de vakreste, håret var brunt og falt pent. Han var en god skald, nokså spottelysten og omskiftelig; vennesæl var han ikke. På den tid var Torstein Ingemundsson høvding i Vatnsdal. Han bodde på Hov, og ble holdt for den fremste der i bygden. Han var ven­ nesæl og en stor lykkemann. Han hadde sønnene Ingolf og Gudo

o

-

°

o

267

brand. Ingolf var den vakreste mann på Nordlandet; det var om ham dette ble kvedet: Alle ville møene ha følge med Ingolf, som voksne var, jeg stakkars, er for liten! Jeg vil og, sa kjerringen, ha følge med Ingolf; det henger da to tenner i overmunnen på meg!

På Grimstungene holdt de engang høstgjestebud med ballspill. Ingolf kom til leken, og flere til nedenfra dalen; det var vakkert vær, og kvin­ nene satt ute og så på leken. Valgerd Ottarsdatter og noen andre kvin­ ner satt oppe på en haug. Ingolf var med i leken, og ballen fløy dit opp. Valgerd tok ballen og la den under kappen sin og sa at den fikk 268

lete som kastet hadde. Nå var det Ingolf som hadde kastet; og han sa de andre kunne leke, og satte seg ned hos Valgerd og talte med henne hele dagen.

Hallfred og Kolfinna Da nå leken var slutt, for de hjem, de som ikke var med i gjestebudet. Men siden kom Ingolf ofte til Grimstungene for å tale med Valgerd; Ottar tok da Ingolf for seg og sa: «Jeg liker ikke å ha deg farende her; og jeg tenker du har spurt, at vi ikke er de folk som lar forurettelser og skam sitte på oss. Men giftermål kan det bli av, om du vil.» Ingolf svarte at han for dit han ville, hva så Ottar sa; og slik sto det til der i dalen, sa han, at han var ikke nødt til å føye seg etter noen. Etter det gikk Ottar til Torstein og ba ham sørge for, at han ikke fikk skam av sønnen; «du er jo en forstandig mann og vil ingens ufred.» Torstein sa: «Det er visst, at i dette gjør han mot min vilje; og jeg skal love deg å tale for ham;» og dermed skiltes de. Til Ingolf sa Torstein: «Det er en annen gjerd på dere, enn vi hadde da vi var unge; å bære seg så uvettig, De som er emnet til høvdinger. Nå holder du opp med å tale med datter til Ottar bonde.» Ingolf sa, at det skulle bli som faren sa, og at han fikk bedre seg; og han holdt opp å gå der en tid fremover. Men siden virket Ingolf en kjærlighetsdråpa om Valgerd; da ble Ottar stcr-vred og for og fant Torstein og sa, at nå hadde han lidt en stor forsmedelse. «Og nå ber jeg deg om lov til å stevne sønnen din, for nå orker jeg ikke å la saken hvile.» Torstein sa: «Meget rådelig er det ikke; men jeg vil ikke nekte deg det.» Da sa Jøkull, bror av Torstein - han var til stede nettopp da -: «Hørt på maken! Du kan bare stevne oss frender her i bygden, så skal det gå deg ille.» Jøkull bodde oppe på Tunga i Vatnsdal. Torstein synte godvilje en gang til, han opp­ nevnte voldgiftsmenn for dem på Hunavatstinget og tilbød på søn­ nens vegne å legge saken i hendene på dem. Men ellers ba han Ottar gå med på at han selv dømte i målet om dråpaen og det som var dem imellom; folk rådet Ottar til å ta mot tilbudet, og de ble da forlikt om det, at Torstein alene skulle avgjøre saken. Torstein sa: «Det er snart

269

sagt, hva jeg her vil: jeg vil se på begges beste, enten De liker det eller ei. Jeg svarer Ottar et halvt hundre sølv; men han skal selge gård og grunn og flytte bort fra bygden her.» Ottar sa, at slik ubillighet hadde han ikke ventet å lide; men Torstein sa han hadde ikke sett mindre på Ottars fordel, - slik som lynnet var hos dem begge to. Og det ble da til at Ottar flyttet sør i Norderådalen, og det første stedet han bodde var Ottarstad. Hallfred, sønn til Ottar, var da nærepå tyve år. Han hang støtt etter Kolfinna Avaldesdatter; det var ikke med Avaldes gode vilje: han hadde budt ham datteren til ekte; men Hallfred ville ikke gifte seg. Avalde for da og fant en venn av seg, som het Må og bodde på Måsstad, og fortalte hvor vondt det var stelt for ham. «Vi får finne på en råd. Jeg skal få en mann til å be om henne. Det er en mann som heter Gris Sæmingsson, han er en venn av meg og bor i Geitskard i Langdalen. Han er en mann med penger og venne­ sæl også.» Gris hadde vært helt nede i Miklegard og vunnet stort ry der.

Hallfred og Gris Må sendte så bud til Gris, og da han kom til Måsstad, sa Må: «Jeg har funnet et gifte til deg; du skal be om Kolfinna, datter til Avalde; der mangler det ikke på penger, hun er et godt gifte. Men det sies at Hallfred Ottarsson er og taler med henne støtt og stadig.» Dette var før Ottar flyttet sørpå. Må og Gris dro av sted til Avalde, de hadde fem mann med seg; de satte spydene utenfor - Gris hadde et spyd som var slått med gull. De satte seg ned og talte sammen, og Må førte ordet for Gris. Åvalde sa, at det skulle bli som Må sa - «om det er så De vil dette; De skal ikke få nei av meg.» Men i samme stund kom Hall­ fred og en følgesvenn og fikk se spydene. Hallfred sa: «Her er nok kommet langveisfarende til gårds. Stå nå du og vokt hestene våre, jeg går inn til Kolfinna i dyngjen,» - og det gjorde han. Han satte seg hos henne og spurte, hvem som var kommet; «de er ikke kjærkomne, for de er vel her for å be om deg; og det kan jeg aldri tro går godt.» Kol­ finna svarte: «La du dem stelle med det, som har retten til det.» Han o

o

270

sa: «Jeg ser du alt synes han som ber om deg er gjevere enn jeg.» Hall­ fred satte henne på kneet sitt utenfor dyngjeveggen og talte med henne, så at alle som kom ut måtte se det. Han trykket henne inn til seg, og det falt en kyss eller to også. Gris og de andre kom ut i det samme, og han spurte: «Hvem er de der som sitter ved dyngjeveggen og later til å være så vel kjent?» Gris var nokså svaksynt og surøyd. Avalde svarte: «Det er Hallfred og Kolfinna.» «Er det slikt de pleier å ha for seg?» spurte Gris. «Det er ikke så sjelden det bærer til,» sa Avalde; «og nå spørs det, om du er mann for å gjøre slutt på denne plagen, - nå er hun jo din festekone». Gris sa: «Det er lett å se at han søker fiendskap med meg, og at det er for å erte meg han gjør dette»; og dermed gikk han og de som var med ham bort til hestene sine. Da sa Hallfred: «Vær du sikker, Gris, mitt fiendskap skal du ha, om du ikke gir opp dette giftermålet.» Må svarte: «Det er ingen som bryr seg om hva du sier i denne saken, Hallfred; jeg tenker Åvalde har rett til å gifte bort sin egen datter.» Da kvad Hallfred en vise: Hedningen ram, som redd på boss-traug bærer, får rase, er i mine øyne ikke mere å frykte, enn når eldgamle buhund utenfor buret knurrer vredt til folk på veien. Nå er visen diktet.

«Ellers kan du si hva du vil, for meg, Blot-Må,» sa Hallfred. Må sa, at laget han spottviser om ham, skulle han få det igjen, - og hårdt. Hallfred svarte, at han og ingen annen rådet for hva han ville si; og han kvad en vise til: Best var det visst for skjoldorms bærere, ikke å be om Avaldes eneste datter, dermed truer de skalden! Sent vil trollbunden tanke vendes ifra den tause Kolfinna, - så mener alle menn om møen.

271

Dermed red Hallfred bort og var vred. Må sa: «La oss ri etter dem,» - og det gjorde de. De var ni ialt, for Åvalde ga dem to menn med. Olav, fosterfar til Hallfred, hadde sine egne tanker om Gris’» og Mås ferd; han sendte straks bud etter Ottar, og da de møttes, sa Olav, at Hallfred visst trengte folkehjelp. Imens red Hallfred og hans mann unna, og de ni etter. Hallfred så at de ble forfulgt og sa: «La oss ikke flykte lenger.» De var kommet til en haug; der gjorde de seg kampferdige og brøt opp stein. Da Gris og de andre kom, gikk de løs på dem, og de verget seg tappert, men det gikk likevel som ordtaket sier, at makta blir liten når det er mange imot, og både Hallfred og følgesvennen ble håndtatt og bundet. Da sa Gris: «Her kommer det folk ridende mot oss; det er minst tredve av dem, så det er ikke visst seiren blir så langvarig.» Han og hans vendte da om og red unna sa fort de kunne og kom over åen. Der gikk veien gjennom en fjellskjæring, så det var lett å verge seg, og der stanste de. Ottar og hans følge kom til åen i det samme; og Gris hilste på Ottar og spurte hva han ville. «Hvor er Hallfred, min frende?» spurte Ottar. «Han ligger bunden, men ikke drept under haugen der vi fantes,» sa Gris. «Skammelig har du handlet mot ham,» sa Ottar; «vil du gi meg rett å dømme mellom dere?» Gris sa han skulle vyrde Ottars avgjørelse høyt; det ble de for­ likt om, og dermed skiltes de. Ottar red tilbake og fant Hallfred og løste ham og følgesvennen. «Stor ære har du ikke vunnet på denne ferden, frende,» sa han. Love den kunne han ikke, sa Hallfred; «men avgjør likevel denne saken, som du vil, far, - bare Gris ikke far Kolfinna.» «Gris skal ha kvinnen,» sa Ottar; «for han liter på meg; men du, frende, skal fare utenlands og vinne deg større heder.» «Hvem skal jeg lite på da, når far min sviker meg,» sa Hallfred; «før skal det hende, at jeg byr Gris holmgang, såsnart jeg ser ham.» Dermed red Ottar hjem, men Hallfred til Haukegjel. Olav syntes bare måtelig om det som var hendt, og hadde ikke stor tro på at Hallfred ville holde for­ liket, og han sendte bud til Ottar, at han syntes det så ulikt ut. Det kom da bud til Hallfred at faren var syk, og gjerne ville se ham for å si ham sin siste vilje. Hallfred reiste, men straks han kom, sa Ottar de skulle ta ham og legge ham i jern; «og nå byr jeg deg to vilkår: enten å sitte i jern eller la meg råde for deg.» «Du er den samme støtt mot meg, du,» sa Hallfred, «men du får heller råde enn at jeg skal

272

sitte her i jern.» De tok da lenkene av Hallfred. Må holdt Gris og Kolfinnas bryllup hjemme hos seg, og hun for ut til Geitskard og satte bo med Gris; stor kjærlighet kjente hun ikke til ham. Olav på Hauke­ gjel talte det han vant for Hallfred og ville han skulle fare utenlands; «og jeg skal gi deg penger, så du ikke trenger skjemmes blant godt folk.» Faren talte også for ham og ville han skulle fare utenlands. Saken med Gris og Må avgjorde Ottar slik at Hallfred fikk et hundre i sølv; men Hallfred ville ikke ta imot pengene. «Jeg ser du er glad i meg, far, og det skal bli som du vil; men det kjenner jeg på meg, at denne floken kommer vi ikke ut av så snart.» Et år etterpå flyttet Ottar sørpå til Norderådal.

Hallfred farer til Norge Denne sommeren for Hallfred sør til Hvitå, og da han kom ombord, kvad han en vise: Kolfinna enn jeg kunne kysse, selvom strømmen hamrer tungt mot stavnen, hard mot havstrømshesten; Ti den ættgode kvinne, evnerik, armringprydet, elsker jeg nesten mere nå, enn var hun lovt meg.

Hallfred reiste da fra landet og kom til Norge. Han for til han fant Håkon jarl den mektige - han rådet for Norge dengang - og steg fram for ham og hilste. Jarlen spurte hvem han var, og Hallfred sa han var islending, - «og ærendet mitt er det, herre, at jeg har virket et kvede om Eder, og det ville jeg få si fram.» Jarlen svarte: «Du ser ikke ut som du mister frimodigheten i storfolks nærvær; slik fører du deg. Visst skal du få kvede.» Hallfred kvad kvedet, det var en dråpa, og han bar den vakkert og dyktig fram. Jarlen takket ham og ga ham en stor, sølvslått øks og gode klær og bød ham være hos seg vinteren over, 18. Norrøn saga I

273

og det tok Hallfred imot. Sommeren etter for han til Island, til Sørlan­ det, og hadde mange penger. Han for fram og tilbake noen år; men kom aldri til Nordlandet. Sa var det en sommer han var kommet fra Island og lå ved Agdanes. Der kom de til tals med noen menn og spurte dem etter tidender. De fikk da vite, at det var blitt høvdingskifte i Norge og at Håkon jarl var død, men Olav Tryggvesson kom­ met isteden, med ny tro og nye bud. Skipsfolkene kom da overens om å gjøre løfter; de skulle gi Frøy meget gods, hvis de fikk bør til Svitjod, og Tor eller Odin, om de kom til Island; men hvis de ikke fikk fralandsbør, da skulle kongen råde. Fralandsbør fikk de aldri, og det var ikke annet å gjøre enn å seile inn til Trondheim. De kom til en havn som het Flagde; der lå det flere langskip. Om natten blåste det opp en sterk pålandsvind, så at skipet drev for ankeret. Da sa en av langskipsmennene: «Disse folkene på kjøpmannsskipet er ille stedt; det kommer til å gå galt med dem, for vinden står like på, der de ligger. Vi vil ro bort til dem.» De gikk på et skip, tredve mann ialt, og en av dem satt i akterstavnen; da de var på siden av kjøpmannsskipet, sa han som satt i stavnen: «Her er De ille ute, her er urent farvann, nå skal vi hjelpe dere.» Denne mannen var stor av vekst. Hallfred ropte: «Hva heter du?» «Jeg heter Ankerfrank,» sa den andre. I det samme de tåltes ved, røk ankertauet, men han som satt i stavnen, kastet seg straks overbord og dukket etter tauet i stormen og fikk tak i det med én gang, så de fikk ankeret opp. Da kvad Hallfred dette verset: Kom, la oss forhale! Styrtsjø slår mot knarren; hårdt er trossen strammet. Hvor mon Ankerfrank er?

Mannen i kuften svarte: Sendt har jeg hjelp til tauet; her har De Ankerfrank nu! Drengen i grønne kuften klarte å dra opp dreggen!

274

De rodde nå skipet i godt leie. Kjøpmennene visste ikke hvem det var, men siden fikk de høre det var kongen selv som hadde hjulpet dem. Siden la de til lands ved Lade; kong Olav var kommet dit før dem, og han fikk høre at disse mennene var hedninger og nykomne fra Island. Han stevnet dem da til møte med seg, og da de kom, forkynte kongen troen for dem og ba dem avlegge hedendommen og den onde troen, og tro på den sanne Gud, himmelens og jordens skaper. Hall­ fred svarte på kongens tale: «For ingenting tar jeg nå ikke ved den læren du byr, konge.» «Hva er ditt vilkår?» spurte kongen. «Du skal aldri slå hånden av meg, hvor ille det enn går meg,» sa Hallfred. Kon­ gen sa: «Jeg er redd du er en mann som ikke viker tilbake for noe, og synes alt sømmer seg.» Da gikk Hallfred sin vei, men tenkte å tale med kongen en annen gang. Da det var gått en stund, spurte kongen etter islendingen og sa de skulle hente ham. Så sto Hallfred annen gang for kongen. «La deg nå døpe, det skal bli som du ber om,» sa kongen; «men hva heter du?» Han sa han het Hallfred. «Du er en kjekk og uforsagt mann, dyrk ikke lenger djevelen.» «Jeg har en bønn til, Herre,» sa Hallfred: «- at du står fadder til meg.» «Du ber om så mangt, at jeg vet ikke råd med deg,» sa kongen. Da sa biskopen: «Gjør som han ber deg om; Gud gjør dess mer for din skyld, jo mer du gjør for Guds rikes vekst.» Etter det sto kongen fadder til Hallfred, og ga ham siden i hendene på sin bror, Torkjel Nevja, og Jostein forat de skulle undervise ham i den hellige lære. Dette sanner Hallfred i det ene av kvedene som han virket om kong Olav: Slik mann fikk jeg til gudfar, sanner jeg, som i Norden under dvergbåren himmel ypperst var av alle.

Hallfred hos kong Olav Da Hallfred hadde vært hos kongen en tid, diktet han en flokk om ham, og ba om å få si den fram; men kongen sa han ville ikke høre den. Da sa Hallfred: «Det rår du for; men vil du ikke høre på kvedet,

275

så vil ikke jeg ha mer å gjøre med den læren som du lar dem undervise meg i; det er ikke mer skaldskap i den læren som du vil jeg skal kjenne, enn i det kvedet jeg har gjort om deg.» «Sannelig skulle ikke du hete Vandrådeskald,» sa kong Olav; «jeg skal høre kvedet.» Hallfred bar fram kvedet vel og vakkert, og da det var fremsagt, sa kongen: «Dette var et godt kvad; ta imot dette sverdet av meg, vakkert er det, men vondt å vare, for det følger ingen slire med; tre dager og tre netter skal du bære det slik, uten at noen får mén av det.» Hallfred kvad da en vise: Kongen med vidstrakt velde sendte visesmeden nakent sverd ihende, ser jeg, for skipet til dvergen. Herlig for sverdets herder kongsgavens hjalte skinner. Heder kom fra kongen. Kjørelets fisk, den fikk jeg.

Hallfred tok vel vare på sverdet; men gudene holdt han i stor ære, og sa at det skulle gå dem ille som hånet dem. Engang kvad han dette, så kongen hørte på: Snur seg, gjør folke-lagnaden: før gikk jeg fromt og bar fram blot til selve Hlidskjalvs herre med hugen snare.

«Det var en meget ond vise,» sa kongen; «dikt en annen til bot.» Hall­ fred kvad videre: Sanger har alle slekter smidd for å vinne Oden for seg, og våre fedres frege kunst jeg minnes. Vidres velde likte skalden vel; nå tjener Kristus jeg, men hater helst ei Friggas husbond.

276

Da sa kongen: «Altfor meget tenker du på gudene; det høver seg ille for deg.» Hallfred svarte med en vise: Gavmilde! Avskyr gjør vi navnet fra hedning-old på ravneblots gode falsk, som fant på svik, når han pristes.

«Det blir ikke bedre,» sa kongen. «Kved enda en vise til bot.» Hallfred kvad: Gram være Frøy meg og Frøya! Ferdig med Njords hov er jeg. Trollpakk til Oden seg trøste eller til Tor den sterke! Krist jeg alene og Gud om kjærlighet ber; ti Sønnens harme jeg skyr, der han styrer herlig vår jord under Faren.

Da sa kongen: «Dette er vel kvedet og bedre enn ugjort. Kved videre.» Hallfred kvad en vise: Så er hos sogningers herre sed at blot er nektet. Eldgammel bruk må oppgis, norners bud mest alle. Odens ætt i vanry er hos hvermann kommet. Ikke Njord, men Kristus, nødes jeg nå å be til.

Det var en mann fra Oplandene som het Ottar; han hadde en bror som het Kalv. De var hirdmenn hos kongen, og han satte dem høyt, for det var to kjekke karer. De misunte Hallfred, og syntes han sto alt­ for høyt hos kongen, og en kveld, da de drakk, ble det en kvass trette mellom dem. Kongen var der, og han hjalp Ottar under ordskiftet, for han så at han ikke var mann for å klare en ordstrid med Hallfred. 277

Men så gikk kongen bort, og etter det ble tretten mellom dem enda hårdere, og det endte med at Hallfred sprang opp og hogg Ottar bane­ hogg med øksen Håkonsgave. Kalv og de andre grep Hallfred og bandt ham; nå var loven slik at den mann skulle drepes som vog en annen i kongens gård, og de gikk til kongen og sa, at nå kom det da fram, hva slags mann Hallfred var, og sa at han ga seg vel ikke før han hadde gjort ende på hele hirden, og baktalte ham så meget de kunne, og til slutt sa kongen de skulle drepe ham morgenen etter. Da ble det glede på Kalv; og dagen etter leide de Hallfred ut for å rette ham. Hall­ fred spurte: «Hvor er kongen?» «Hva raker det deg?» sa de; «du er dømt til døden du.» «Er han død, han jeg hogg ned?» spurte Hallfred. Det var han, sa de. «Er så, det er noen her, som jeg har gjort vel imot, da ber jeg ham lønne meg slik at han leier meg i kongens nærhet; jeg vil takke for den tiden jeg har vært hos ham.» Da gikk det, som ord­ taket sier, at ingen vinner seg uvenner uten å få en venn, der var folk som kjentes ved takken de skyldte ham for det gode han hadde gjort dem, og de leide ham dit kongen og bispen var. Da Hallfred sto for dem, sa han: «Tenk på det, herre, som du lovte meg, at du aldri ville slå hånden av meg; og bli ikke løftesbryter mot meg. Og gudfar til meg er du også.» Biskop Sigurd ba kongen: «La ham nyte godt av de tin­ gene nå.» «La det så være,» sa kongen og bød dem å løse ham med én gang, og det gjorde de. Og enda det gikk hårdt inn på Kalv, var Hallfred hirdmann fremdeles og kom seg snart opp igjen; men så vennlig som før var kongen ikke mot ham, - likevel greidde han da ut drapsbøtene for ham. Så var det en dag, at Hallfred gikk fram for kongen og gjorde knefall for ham. Kongen så at han felte tårer og spurte, hva det var han tok seg så nær av. Da sa Hallfred: «Din vrede er det jeg tar meg nær av; kunne jeg bare vende den fra meg!» «Så skal skje,» sa kongen; «etter jul skal du fare bort i mitt ærend, og fører du det fram, skal vi være forlikt. Si meg, har du det sverdet jeg ga deg?» «Det har jeg visst, herre, og aldri har det vært i slire.» «Det høver vel at vandrådeskalden eier vandrådegripen,» sa kongen; «tror du du kan dikte en vise og nevne sverd i hvert vers?» «Jeg skal prøve, om I vil,» sa Hallfred; «det er ikke det jeg ikke vil gjøre, kan jeg bare vende Eders vrede fra meg.» «Så kved da,» sa kongen, og Hallfred kvad denne visen: 278

Ett er det sverd mellom sverd som rik på sverd har gjort meg. Fullt blir det nå av sverd for den som sverdene svinger! Jordens vinner! Brukt skal sverdet bli, selv om slire jeg skulle få til sverdet. Verd er jeg tre sverd sikkert.

Kongen takket ham og sa han var dyktig i skaldskap og ga ham en slire som var meget vakkert prydet, - «og om så bærer til,» sa kongen, «at du blir skyldig i å komme for sent til bords eller til kirke, så skal du få tilgivelse fremfor noen annen.» Hallfred takket kongen for det. Så var det en gang, at kongen spurte, hvor Hallfred var. Kalv sa: «Jeg tror han har den vanen ennå å blote i lønn; for han har en lignelse av Tor i pungen sin, den er enda gjort av en hvalrosstann. Han bare fører deg bak lyset, herre, du vet ikke hvordan han er på bunnen.» Kongen sa de skulle hente Hallfred, så han kunne svare for seg. Da Hallfred kom, spurte kongen: «Er det sant det de skylder deg for, at du bloter?» «Det er ikke sant, herre,» sa Hallfred; «ransak bare pungen min; selv om jeg ville, kunne jeg ikke ha noe hemmelig her for deg.» De fant heller ikke noe i hans vold som kunne brukes til slikt. «Dette er dødelig baktalelse,» sa Hallfred; «og det skal ikke gå Kalv godt, får jeg tak i ham; har han ikke villet drepe meg engang før alt!» Da sa kongen: «Det går ikke å ha dere to sammen. Kalv skal fare hjem til seg selv; men du, Hallfred, skal fare i sendeferd for meg til Torleiv den spake på Oplandene. Han vil ikke bli kristen, og nå skal du drepe ham eller blinde ham. Han er en dattersønn av Torleiv, sønn av HordaKåre. Du kan ta så mange menn med som du vil, og jeg skal legge min lykke til.» Det ble ikke noen gammensferd, sa Hallfred; «men allikevel skal jeg fare, som I vil; og Jostein, Eders morbror, vil jeg gjerne ha med meg, og av dem som sitter på benk med meg, to og tyve mann som jeg vil velge selv.» «Gjør som du vil,» sa kongen; «men jeg har sendt folk til Torleiv før, og det de skulle utrette, kom de ingen vei med.» Hallfred og de andre skiltes fra kongen og red, til de kom til en skog som ikke var langt fra Torleivs gård. Der stanste de på en rydning og steg av hestene, og Hallfred sa: «Her skal De vente på meg i tre dager,

279

og er jeg ikke her den tredje dagen, da skal De fare hjem igjen.» Jostein bød seg til å fare med ham; men det ville han ikke. Han tok på seg stavkarsklær, og lot dem legge farge i øynene på seg og vrengte øyenlokkene, så han så ut som en annen mann, og på ryggen hadde han en lang sekk; i den lå sverdet han hadde fått av kongen. Så gikk han til Torleivs gård og til den haugen han satt på, - det var enda tidlig på dagen. Torleiv hilste og spurte hvem han var. «Jeg er en fattig­ mann,» sa Hallfred; «jeg kom til kongen, og han ville tvinge meg til å ta troen; men jeg kom meg unna i lønn, men ikke før jeg hadde drept en kongsmann. Og nå ville jeg be deg hjelpe meg litt.» Torleiv svarte ikke stort på det, men spurte ham om mange ting - både om land og havner, og Hallfred ga god greie på alt. Så sa Torleiv: «Var det ikke en mann hos kongen som het Hallfred?» «Jeg hørte ham nevne,» sa Hallfred; «men sjelden for det gode.» «Den mannen drømmer jeg ofte om,» sa Torleiv; «det har jo ikke stort på seg; men det er vel ikke lenge til vi har kongsmennene her, og ettersom folk sier, er det ikke greit å vite hva slags mann Hallfred er, og lykken min er det ute med etter den dag.» Torleiv hadde en mistanke om, hvem mannen var, og ville stå opp, men Hallfred trev ham og fikk ham under seg, for han var mye sterkere, og dermed veltet de nedover bakken; men Hallfred ble liggende øverst, og så satte han hælen i øyet på Torleiv og trykket det ut. Da sa Torleiv: «Du har kongens lykke med deg; deg har jeg lenge vært urolig for, og nå er det slått til. Jeg vet at du gjør det kongen har budt deg, å blinde eller drepe meg; men nå vil jeg be deg skjenke meg det andre øyet, - så skal jeg gi deg kniv og belte; det er gode griper begge deler, og de vil komme deg til hjelp, om så bærer til, at du tren­ ger det, - og det er ikke så ulikt, det.» Men Hallfred sa, at skulle han bryte kongens bud, så ville han ikke ta imot kostbarheter for det; da ville han før ta det på seg, sa han, å skjenke ham det andre øyet. Tor­ leiv takket for det, og så skiltes de. Hallfred gikk tilbake til sine, og da ble det glede på dem. Torleiv gikk hjem til gården og sa ingenting om mishandlingen til noen, før de andre var langt borte. Hallfred og hans folk red, til de traff Kalv på veien. «Nå skal vi drepe denne illgjer­ ningsmannen,» sa Hallfred. «Gjør ikke det,» sa Jostein; «la oss ikke blande lykke med ulykke.» «Her har det ikke blitt skiftet rett,» sa Hall­ fred; «en tapper mann er lemlestet, og dette manneliknelset lever,» og

280

dermed trev han Kalv og stakk ut det ene øyet på ham. Kalv bar seg ille, men Hallfred sa: «Nå syner du feigheten din igjen.» Så for de bort, og kom til kongen, - han satt ved tavlbordet, da de hilste ham. Kon­ gen spurte hva nytt de for med, og Hallfred fortalte. «Vel har du gjort,» sa kongen; «la meg se øyet.» Hallfred tok fram Kalvs øye. «Hvor fikk du det øyet fra?» spurte kongen. «Dette er Torleivs øye.» «Nei,» sa kon­ gen; «du har nok gjort mer enn jeg bød deg.» Hallfred synte ham da Torleivs øye. Da sa kongen: «Dette er hans øye, men ennå er det ikke mer enn halvgjort.» «Jeg ga Kalv igjen, fordi han stakk meg med spydsodden, da han leidde meg til banehogg,» sa Hallfred, - og så for­ talte han alt som var tilgått. «Vil du fare til Torleiv en gang til, da?» spurte kongen. «Dit vil jeg ikke fare,» sa Hallfred; «men til Kalv vil jeg fare og stikke ut det andre øyet på ham.» Da sa kongen han skulle bli her han var. Fra da av sto Hallfred meget høyt hos kongen.

Hallfred reiser østpå Så var det en gang at Hallfred trådte fram for kongen og sa: «Jeg ville be om lov til å fare i kjøpmannsferd øster til Øyr til sommeren.» «Det vil jeg ikke nekte deg,» sa kongen; «men så sier min hug, at du skal lengte like meget tilbake til meg, som du nå lengter bort; og mangt får du å gå igjennom.» «Jeg får nå prøve det likevel,» sa Hallfred, og en stund etter reiste han; han hadde spurt at Sigvald jarl var en stor høvding, og for til han fant ham, og da sa han at han hadde virket et kvede om ham. «Hvem er du?» spurte jarlen. Han sa hva han het. «Er du kong Olavs skald?» spurte jarlen. «Det er jeg,» sa Hallfred, «og jeg vil be deg høre.» «Hvorfor skulle ikke det, som kong Olav liker, høve for meg?» sa jarlen. Hallfred sa fram kvedet, det var en flokk, og jarlen takket ham for det og ga ham en gullring som vog en halv mark, og bød ham opphold hos seg. Hallfred takket for tilbudet, «men jeg må først fare til Svitjod.» Han fikk råde selv, sa jarlen. Samme høsten for han øster til Viken, men der forliste de på østsiden av fjorden og led stort tap. Derfra for Hallfred til Kongehelle, og der ble han en stund. Så var det en dag Hallfred gikk ute på markeds­ 281

plassen, at det kom en mann imot ham. De kom i tale med hverandre, og Hallfred spurte, hvem han var. Han sa han het Audgisl og var kom­ met vesterfra, fra England, «og det mangler meg ikke midler. Men er ikke dette Hallfred vandrådeskald?» Han sa at det var det. «Jeg har spurt det,» sa Audgisl, «at du har lidt stort tap. Skal vi bli enig om, at du farer øst til Gautland med meg og blir hos meg vinteren over? Jeg skal gi deg ti merker sølv for følget, for det har jeg hørt at det er penger verd å ha følge med deg.» Veien dit var usikker, og mange snudde om. Hallfred sa, at det ville han. Hallfred og Audgisl hadde fem kløvhester og en ridehest, og med dem for de østerpå og inn i sko­ gen. Så var det en dag, det kom en mann imot dem, som var stor av vekst. De spurte hvem han var, og han sa han het Onund og at han kunne fare med dem, hvis de ville gi ham litt i lønn; «jeg kjenner alle veier her.» Audgisl sa han likte ham ikke; det var ikke godt å vite, hva slags mann han var, sa han. Men Hallfred ville de skulle ta ham, og slik ble det, og tolv øre i sølv skulle han få. Hallfred var i sin beste alder dengang, men Audgisl dro på årene. De for nå etter veien, Onund gikk foran om dagen, - og om kvelden kom de til et selehus. «Nå har vi tre ting å gjøre,» sa Hallfred. «Du, Onund, skal hente inn ved, for du har en stor øks. Audgisl skal gjøre opp varme, og jeg skal gå etter vann.» «Det er best å dra meget ved i hus, da,» sa Onund; «for det er mange som kommer her og trenger brensel.» Det var vel sagt, sa Hallfred. Men Audgisl sa: «Jeg har mer lyst til å hente vann, så kan du nøre på åren, Hallfred.» «Gjerne det,» sa han. Så kveikte han ild, og Onund bar ved, og hver av dem gjorde som sagt var; men Hallfred syntes det gikk sent med dem. Han sto bøyd over varmen og hadde kastet beltet om halsen på seg; i det hang det en stor kniv, en slik som folk ofte gikk med dengang, og kniven lå på ryggen hans. I det samme kom Onund inn med børen og gikk løs på Hallfred med en gang og hogg til ham med øksen, og det med begge hender; men hogget traff kniven, og Hallfred tok om føttene på ham og ba til Gud og sa: «Hjelp meg nå, du Hvitekrist, hvis du er så sterk som kong Olav sier, og la ikke denne mannen vinne på meg.» Og med Guds hjelp og kong Olavs lykke fikk han rettet seg opp under ham, og løftet Onund opp og kastet ham ned så hardt, at han falt i uvit, og øksen falt ut av hendene på ham. Hallfred hadde et lite sverd og dro det. Da kom 282

Onund til seg igjen. «Har du drept Audgisl?» spurte Hallfred. Han sa, at det hadde han. Da støtte Hallfred sverdet igjennom ham, og dro ham ut av huset og stengte døren godt. Om natten brøt Onund på døren, men Hallfred sto innenfor og holdt imot, og slik holdt de på, til det ble lyst. Om morgenen fant Hallfred Audgisl død ved bekken; han tok av ham kniv og belte og bar med seg, og jordet så Audgisl som skikk og bruk bød. Nå skjønte han, at Onund hadde vært en illgjerningsmann som drepte og rante folk, og han fant både penger og varer i mengde. Hallfred kvad da en vise: Ravnevins-ildens eier 61 jeg opp med mitt hvite sølv, og tenkte minst på svik, - men han snek etter penger. Alt det gode jeg orket, ydet jeg stridsmåsens metter, lumsk etter livet sto meg likevel ufredsmannen.

Så red han østpå, over fjellet, men hadde ondt for å finne vei.

Hallfred og Ingebjørg En dag, det led mot kvelden, hørte han det hogg i skogen. Han red etter lyden og kom til en rydning; der sto det en mann og hogg ved. Han så bondsk ut, rødskjegget og mørk i huden og ikke nettopp velsinnet. Mannen hilste på ham, og Hallfred spurte hvem han var. Han sa, han het Bjørn, «og du får komme og ta inn hos meg.» Det tok Hallfred imot, og Bjørn gjorde seg meget fore mot ham. Bonden lå i én skapseng og Hallfred i en annen; men han trodde ikke Bjørn for vel, og reiste seg under sengtjeldet med sverdet Kongsnaut draget; i det samme stakk Bjørn i sengen, men Hallfred hogg ham banehogg. Bon­ dekonen ba folk stå opp og ta illgjerningsmannen, og så bar de klær på Hallfreds våpen, og han ble håndtatt og bundet. Etter det sendte de bud til en mann som het Ubbe. Han var bror av en som het Tore, 283

og var høvding der. Han hadde en datter som het Ingebjørg, og hun hadde vært gift med Audgisl, og var riktig en drivende kvinne. Det kom nå folk sammen for å holde dom over Hallfred, og til møtet kom Tore og Ubbe og Ingebjørg. De ble enige om å blote Hallfred. Da gikk han fram til Ingebjørg og hilste og sa at han hadde de kostbarhetene med seg, som Audgisl hadde sendt til henne. «Jeg kjenner tingene,» sa hun, og så fortalte Hallfred alt som var tilgått, og kvad en vise: Slik har jeg villsint hevnet sorgen jeg led - ti sårorms svinger segnet i kampen; ringenes giver jeg savner, at jeg lot Audgisls bane ligge som æreløst lik der sørpå, da stridslarmen tystnet. Slik har jeg hevnet oss begge.

Ingebjørg spurte nøye om hvordan det hadde båret til. Hallfred kvad en vise: Havildens hundske eier hogg jeg ned i vrede; Yggs stormende byges bål fikk blodrød farge. Nå er det slutt med å stå i bakhold med Hløkks stormtre; aldri mot folk han det hever: hånd har jeg lagt på hunden.

«Jeg ser du sier sant,» sa Ingebjørg; «og du får bli med meg hjem.» Så for Hallfred hjem med henne; han var støl etterat han hadde vært bundet så lenge, men hos Ingebjørg fikk han god pleie. Tore og Inge­ bjørg sendte folk til fjells, og de fant allting som Hallfred hadde sagt; og det var svare til rikdom som ble flyttet ned derifra. Alle der tillands var enige om, at Hallfred skulle ta de pengene Onund hadde hatt; og folk ble ikke trett av å tale om ham. Hallfred kom til å synes godt om Ingebjørg og fridde til henne. «Er det vel overveid?» sa hun, «du er kristen og utlending også, - men vil du, så gå og tal med min far.»

284

Han gjorde det, han la saken fram for dore; de kom vel overens, og det ble til at Hallfred fikk Ingebjørg. Han levde godt med henne; der var stor rikdom samlet, og Hallfred sto i stor akt og ære der i landet. Kristentroen viste han ikke med stort annet enn at han blåste i kors over det han drakk; for det var ikke meget han sang. Så var det engang han sa til Ingebjørg: «Jeg tenker på å fare til Olav sviakonge og bære fram et kvede som jeg har virket om ham.» Hun tenkte nok han ville høre lovkvedet, sa hun.

Hallfred kommer tilbake til Island Den sommeren for Hallfred til Svitjod og fant kongen og hilste ham. Kongen spurte, hvem han var, og han navnga seg. «Det er et navn som er båret vidt omkring,» sa kongen; «og store menns skald er du.» «Nå har jeg gjort et kvede om Eder og ville be om lyd for det,» sa Hall­ fred, og kongen sa, det skulle han få. Så bar Hallfred fram kvedet, og kongen bød ham opphold hos seg og ga ham gode gaver. Men Hall­ fred sa at han hadde både eget bo og kone i kongens skattland, - «og dit vil jeg nå.» Kongen ba ham fare vel og Hallfred dro hjem til konen, og der bodde han i to år. Men en natt på det tredje året syntes han kong Olav kom til ham og var vred og sa at han hadde jo rent oppgitt kristendommen: «Far nå hjem til meg med folket ditt!» Da Hallfred våknet, var han dyktig andpusten, og Ingebjørg spurte, hva han hadde drømt. Det fortalte han, - «og nå spørs det, hva du mener: vil du fare med meg? Jeg har meget godt å lønne deg for, og det beste som kunne hende deg, var om du tok ved troen.» «Det var ikke annet å vente, enn at du måtte lengte dit,» sa hun; «og det tror jeg også, at den læren er meget bedre; så jeg vil fare med deg.» De hadde en sønn som het Audgisl og var to år gammel. De dro da til kong Olav, og han tok vel imot Hallfred, men formante ham også strengt og satte en prest til å skrifte ham. Ingebjørg fødte der et guttebarn; den gutten het Hallfred - faren ga ham sitt eget navn. Både hun og sønnene hen­ nes ble døpt. Til Hallfred sa kong Olav: «Nå skal du bøte til Gud, fordi du har bodd så lenge blant hedenske menn og ikke mer holdt

285

av troen.» Det, sa Hallfred, ville han gjerne; og så virket han Opstandelsesdråpaen, det var et godt kvede. Den vinteren døde Ingebjørg, og det gikk hardt inn på Hallfred. Da det led ut på våren, sa han til kong Olav, at han hadde lyst til å se Island, og kongen sa han skulle gjøre, som han ville, - «en kjekk kar har jeg røynt, at du er; men den tid kan komme, da du lengter hit til meg igjen - slikt lynne er du skapt med. Disse kostbarheter skal du få av meg, en pelskappe og en ring og en hjelm, - for uvisst er det, om vi finnes og når. Og disse gripene skal du ikke skille deg ved,» la kongen til; «for de skal følge med deg til kirken, når du er død, men legges i kisten hos deg, om du dør på sjøen.» Ringen var verd tre øre. Hallfred hadde ikke lett for å skilles fra kongen. Audgisl Hallfredsson for øst til morfaren, Tore, men Hall­ fred skaffet ham gode fosterforeldre, og så stakk han til sjøs. Han kom inn med skipet i Kolbeinså-oset etter tingtid, og sa til skipsfolket: «Jeg har en ferd fore sørover heien for å finne far min, og vi skal ride tolv sammen.» Så satte de skipet opp, og de tolv red av sted og tok veien vestover til Langdalen. De hadde fargete klær alle sammen, og de stevnet til Gris’s seter. Der var Kolfinna og noen andre kvinner, - det var flere setrer der, det var den setergrenden i Laxådal, mellom Lang­ dalen og Skagafjord. Smalemannen til Kolfinna kom til henne og sa at det kom tolv mann ridende til seters, og alle hadde de fargete klær. «Det må være folk som ikke vet veien,» sa Kolfinna. «A, de rider da som de kjente veien,» sa han. Da de kom fram til seteren, ble de vel mottatt, og Kolfinna spurte Hallfred om nytt. «Det er smått med tidender,» sa Hallfred: «men de skal bli fortalt med tid og stunder; nå vil vi bli her i natt.» «Jeg ville heller du red til gårds,» sa hun, «jeg skal gi deg veiviser med.» Men han sa han ville bli der. «Vi kan gi dere mat,» sa hun; «om De vil nøyes med det.» De steg da av hestene, og om kvelden, da de var mette, sa Hallfred: «Nå vil jeg ligge hos Kol­ finna i natt; men folkene mine kan få gjøre som de har lyst til.» Det var mange setrer der - så det sies at hver og en av dem fikk seg en kone for natten. Da Hallfred og Kolfinna kom til sengs, spurte han, om det var noen kjærlighet mellom henne og Gris. Hun sa det var som det skulle være. «Det kan vel hende,» sa Hallfred, «at så er; men annerledes tyder jeg de visene du har kvedet om Gris.» Hun hadde ingen viser kvedet, sa hun. «Så kort tid jeg har vært her, så har jeg o

286

da hørt visene,» sa han. «La meg høre,» sa Kolfinna, «hva det er for en vise, som jeg får skylden for.» Hallfred kvad denne visen: Stanken står av Grisens sved mot henne, den lyse bærer av armens is, og ondt hos ham hun plages. Likesom svanen på sundet bøyer hun sorgfull hodet, luter hun over dynen. Love må jeg slikt lynne!

«Hva skal slikt være godt for?» sa Kolfinna; «det undrer meg, at en kjekk kar vil gjøre slikt.» «A, jeg har hørt en til,» sa Hallfred: Tungt og tregt til sengen havild-giveren trasker, stankmåsen lik som svømmer, sildstinn, på bølgeveien; knapt nok, at ljåskaftbrytern tør under klærne krype, - skynder seg ikke til søvn hos pannegulls valkyrje, styggen!

«Aldri har Gris virket nidvise om deg,» sa Kolfinna; «og det sømmet seg bedre for deg ikke å gjøre deg uvenner med ham; en vet aldri hva det kan hende en.» Hallfred kvad videre: Fort vil feige kriger ikke med hunden fare utenfor buret, og aldri rikdoms Eir vil han vinne, sel vom ljåbryter-styggen store fehus og lange kveer eier for smalen, buskap har skjoldvokteren nok av.

Da ble Kolfinna vred. Hallfred kvad en vise:

287

Kolfinna sier at ille anger skaldens ondskap. Klok er kvinnen; noe, er der kanskje i det.

Men fra den unge viv, som gjerne et vers jeg vier, slår det mot rikdoms øder ut en kostelig ange.

Smalemannen red bort om natten og fortalte Gris, hva det var hendt, og han red hjemmefra med tyve mann. Tidlig om morgenen var Hall­ fred på bena med sine, og før han steg til hest, kvad han en vise: Lite vyrdet jeg, om i kvinnens armer jeg dreptes - sjøhestens rytter har våget viv med fare å vitje, om på den åsynjekledtes skulder jeg sov; min attrå etter livstykkets lyse lind kan jeg ikke binde.

Dermed sprang han opp på hesten og lo. Kolfinna spurte: «Hvorfor ler du nå?» Han kvad en vise: Hva vil havildens søyle, hun som jeg elsker - bølgens solgløds valkyrje - si hvis folk i bygden får spurt det - gode menn og glad for gullet de samler, - om de spør det jeg er glad for: at jeg trakk gjeitbelg av grisen.

Hallfred ville gi Kolfinna kappen han hadde fått av kongen, men hun ville ikke ta imot den; før de red bort, kvad han en vise: Hjem fra setrene kommer de som sjøglød skjuler,

288

alle med glatt hud; godt ser kvinnene ut og glade. Jeg står nå ikke til svars mer, om hun blir stram og sturen, ølskålens dis; nå får en og hver ta over sin kvinne.

Og så red de sin vei.

Hallfred og Gris Da Gris kom til seters, var Kolfinna sorgtung. Gris så dette og kvad: Her har det nok gått vilt til, verkenskjolens tre! - mens jeg var vekk. Så meget ser jeg, her har vært gjester. Ille har de fart fram; ut går konen truten, vakre, vene, hun tørrer øynene, de våte.

Einar, sønn av Tore Trondsson, var kommet sammen med Gris. Gris ville ri etter Hallfred, men Kolfinna rådet fra og sa det var uvisst, om han vant noe med det. Men Gris ville ri, og så dro de forbi Audolfstad til Blanda; da de kom dit, var Hallfred med sine midt ute i elven, og Gris skjøt et spyd etter Hallfred. Han tok spydet i luften og skjøt det tilbake mot Gris; Einar holdt øksen imot, men spydet traff Einar i brystet, og det ble hans bane. Gris ropte, at Hallfred flyktet; men han sa, at han skulle ikke lenger enn over elven, der kunne de søke inn på ham. Men Gris red ikke over, og så tok mennene til å tale om, at Hallfred burde bøte noe til Gris for all den vanære han hadde gjort ham. Hallfred spurte, hva han ville ha, og Gris svarte: «Jeg var nøyd, om jeg fikk de to ringene, jarlsgaven og kongsgaven.» «Det hender ikke,» sa Hallfred, og dermed skiltes de. Hallfred red sørpå til broren - faren var da død - og der ble han om vinteren. Om våren da de red 19. Norrøn saga I

289

nordpå, kom de ut for uvær, og Hallfred sa det var trolldomsvær. De red ned langs Vatnsdal, inntil de kom til en steingard; der sprang det fram tyve mann, - det var Må som var kommet dit fra Måsstad. Han gikk løs på Hallfred, men Hallfred hogg straks til ham, men Må holdt et blottrau imot, og ble ikke såret. Hallfred kom seg ut gjennom grin­ den, og Må ropte: «La oss søke inn på dem.» Hallfred kvad en vise: Gullets minsker tror seg meget til mann og tenker sterkt på å drepe meg, (kvinne, dager dyre vi minnes!) Truer meg, gjør han, men tyngre tror jeg, blir det, enn å love blotteinen høyt og slikke bollen ren etter blotet.

Dermed skiltes de. Hunrød het en mann som bodde på Moberg, Gris var hans ting­ 290

mann. Torkjel Kraflæ bodde på Hov dengang, men Ingolf var død. Den vinteren virket Hallfred viser om Gris, og da Gris fikk det å vite, for han til Hunrød og ba ham om råd: «for det er ikke ende på Hallfreds fiendskap mot meg.» «Da rår jeg deg til det,» sa Hunrød, «at du går rettens vei og stevner Hallfred til Hunavatsting.» Det gjorde Gris; da våren kom, red han sørpå til Hreduvatn, for der bodde brødrene Hallfred og Galte nå, og Gris stevnet Hallfred til Hunavatsting for drapet på Einar. Da de var borte, spurte Galte Hallfred: «Hva tenker du å gjøre med denne saken?» «Jeg tenker jeg vil søke støtte hos Tor­ kjel, mågen min.» De red nordpå samme våren, og var tredve mann i alt, som var gjester på Hov. Hallfred spurte Torkjel, hva hjelp han skulle få der. Torkjel sa han skulle hjelpe ham i målet, om det ble budt Gris noen oppreisning. Da folk kom sammen til tings, gikk Hallfred og Galte til Torkjels bod og spurte, hva det nå skulle gjøres. «Jeg skal tilby meg å gjøre opp saken, hvis De vil voldgi meg den begge to,» sa han; «og så får jeg prøve å få dere forlikt.» Så gikk de ut av boden, men Brand Avaldesson, bror til Kolfinna, lå ved bordveggen, og han hogg Galte banehogg, i det samme han gikk ut. Hallfred fortalte Tor­ kjel om drapet, og Torkjel gikk med ham til Gris’s bod og sa han ville ha mannen ut, - «ellers bryter vi opp boden.» Da sprang Hild med Brand fram i døren og spurte, hva Torkjel ville; han sa, hva ærend han kom i, men da sa Hild: «Du vil da ikke drepe sønnen min, du som jeg gjemte under kappeskjørtet mitt og frelste deg fra døden etter dra­ pet på Glede, da Torgils og Torvald ville drepe deg.» «Det er lenge siden,» sa Torkjel; «alle kvinner skal gå ut av boden, og siden vil vi lete etter mannen.» Da ga de Brand et skaut på hodet, og på den måten kom han ut og ble ikke funnet; Torkjel sa han måtte ha gått til Hunrøds bod. Da sa Hallfred: «Nå tviler jeg på hjelpen og vil heller by Gris holmgang.» Gris sa at det tilbudet var det samme som Gris selv ville by. Da kvad Hallfred en vise: o

Sannrøynd visst i sverdets trette vil hver stridsmann skaldens hug da kalle, (Kolfinna jeg kysser,) - hvis mot Gris til holmgang

291

naustets gangers gjeve høvedsmann meg viser. Heldig høver det meg.

Gris bar det sverdet som kongen i Miklagard hadde gitt ham. Hallfred så en dag Kolfinna gå forbi. Da kvad han en vise: Ser jeg den lette kåpes valkyrje, synes hun lik et skip som flyter på skipets sti mellom to øyer. Ser jeg henne, sømmens dis, i strømmen av kvinner, skrider et prektig langskip fram med gullskrud bremmet.

Så var det om natten før de skulle slåss, at Hallfred lå i sengen og sov; da syntes han kong Olav kom til ham, og han ble glad og redd på samme gang. Kongen sa: «Sove gjør du, enda du synes du våker; det er et dårlig forsett du har, å slåss med Gris for en slett sak. Og han har manet og bedt til Gud om at den av dere skulle få seier som hadde den beste saken. Lyd mitt råd og vær glad til, om det ingen holmgang blir av, og du får bøte penger. Men i morgen, så snart du er i klærne, skal du gå ut til haugen ved siden av tingstedet, der hvor veiene møtes; der vil du få se noen menn komme ridende, gi deg i samtale med dem, da kan det hende du synes der er viktigere ting til enn å gå på holm med Gris. Og vyrd det ikke, om han mener du er redd.» Hallfred husket drømmen, da han våknet, og han fortalte det til den mannen han lå sammen med. «Nå reddes du for Grisen,» sa han; «du skulle ha hørt på et godt råd før, du, dengang han var villig; nå vil uvennene dine tro du er redd for å slåss.» «Det får den tro, som vil,» sa Hallfred; «men jeg vil lyde kong Olavs råd, det vil gavne meg best.» Om morgenen gikk han ut til haugen, og der så han noen menn komme ridende i fargete klær. Han spurte dem om tidender, og de for­ talte ham om kong Olavs fall. Hallfred kjente det, som han ble truffet av en stein, og gikk hjem til boden med en gang og i stor sorg og gikk like til sengs. Da sa Gris’s menn, at han bar seg umandig; men Gris

292

svarte: «Det er ikke på det viset. Mindre ære gjorde kongen i Miklagard på meg, og det var da stortidender, syntes jeg, da jeg mistet ham. Het er kjærligheten til høvdingen. Og godt er det jeg ikke skal slåss mot kongens lykke. Jeg vil nå som før: at Torkjel dømmer, som eslet var.» Torkjel sa: «Da skal jeg ta opp målet på Hallfreds vegne og forlike dere.» Hallfred gikk med på det. «Dette er min dom,» sa Torkjel, «at drapet på Einar går opp imot drapet på Galte, og i det oppgjøret skal også fremferden mot Kolfinna regnes med, så stor forskjellen er mel­ lom de drepte. Men for visene om Gris skal Hallfred gi Gris en kost­ barhet.» Da kvad Hallfred en vise: I en usæl stund jeg eiendom vant meg tappert - gram og jarl med gullet ære på meg gjorde, om jeg til Grisen matklok bot skal gjelde og gi for aldri så ørlite dikt og enda ha mistet kvinnen.

Torkjel sa, at nå fikk han holde opp å virke viser, - «og by fram en eller annen grip, det trenger ikke være en av kongsnautene.» Hallfred ga ham da ringen han hadde fått av Sigvalde jarl. Og dermed skiltes de.

Hallfreds død Siden for Hallfred sørover heia, og ga gården i hendene på Valgerd, søsteren; men selv for han fra landet - fra Kolbeinsåoset - og kom til Orknøyene. Derfra dro han til Norge og kom til Sognsjøen ved vinternatts tid. Der spurte han om kong Olavs fall, og da virket han Olavsdråpaen, - den som har dette stevet: Øde etter den døde ligger Norges vidder. Fryden falt med Tryggves sønn som aldri rømte.

293

Han tok seg så nær av kong Olavs fall, at det ikke var den ting han kunne gledes ved; og han eslet seg til å fare sør til Danmark eller øst til Svitjod. De la inn i en bortgjemt vik, det var ikke så langt fra hvor Eirik jarl var oppe i land, og Hallfred satte seg fore å drepe jarlen, om han så selv skulle bli drept på flekken. Men om natten drømte han at kong Olav kom til ham og sa: «Det er et unyttig råd du har satt deg fore. Virk heller en dråpa om jarlen.» Morgenen etter gikk Hall­ fred til gården hvor jarlen bodde, og inn i stuen hvor jarlen drakk. Der var det dem som kjente ham, og så ble han tatt og ført fram for jarlen. Jarlen ville la ham drepe, fordi han hadde lemlestet Torleiv Spake, og bød at han skulle legges i jern. Men da de kom med jernet, trev han det og rev det fra ham som skulle legge det på ham og slo til ham i hodet så han falt død om. Da sa jarlen de skulle drepe ham straks, så han ikke gjorde mer ondt. Men så sto det opp en gammel mann nede på benken og gikk fram for jarlen og ba ham skjenke Hall­ fred livet. Det var Torleiv Spake. Da sa jarlen: «Det høver ikke godt at du ber om grid for ham, eller har du glemt at han lemlestet deg?» Men Torleiv svarte: «Jeg ville det, herre, at Hallfred fikk grid,» og jar­ len sa da det skulle bli som han ville. Torleiv tok Hallfred i følget sitt. Han spurte ham: «Vil du at jeg skal dømme mellom jarlen og deg?» Det ville han gjerne, sa Hallfred. «Da skal du virke et kvede om jarlen og ha det ferdig på tre dager.» Da tre dager var ledne, bar Hallfred fram kvedet. Første ordene er: Kampraske! verdig til lovkvad, laget om deg, å lytte —

Jarlen lønnet ham vel for kvedet. «Men jeg vil ikke ha deg hos meg, så nær du sto Olav Tryggvesson.» Da bød Torleiv ham hjem til seg, og dit for han, og Torleiv viste seg som en utmerket mann imot ham. Da sommeren kom, for Hallfred ut til Island og kom inn med skipet i Leiruvåg på Sørlandet. Dengang bodde Onund på Mosfell. Hallfred skyldte en av Onunds huskarer en halv mark sølv, og svarte nokså hardt, da han ble krevd. Da gikk huskaren hjem og fortalte hvor ille han var stedt. Det var ikke annet å vente, sa Ravn, enn at han ble den minste, når han innlot seg med en slik mann. Men morgenen

294

etter red Ravn til skips og ville hogge trossen over og hindre Hallfreds bortferd. Da la folk seg imellom og hjalp til å få dem forlikte, - huska­ ren fikk en halv gang til så meget som han hadde til gode. Og dermed skiltes de. Andre sommeren deretter for Hallfred og Gunnlaug Ormstunge sammen og kom til Melrakkesletta; da hadde Ravn fått Helga. Hallfred fortalte Gunnlaug hvor godt han selv hadde gjort det, da han hadde med Ravn å gjøre. - Støtt og stadig var Hallfred på lang­ ferd, ingenting hadde han glede av siden kong Olavs fall. Han for til Svitjod for å se til sønnen Audgisl og eiendommene sine, og da tenkte han å bosette seg der. Han var nær de førti da, men først ville han fare til Island og hente de pengene han eide der. Sønnen Hallfred ble med. De fikk en hard reise. Hallfred tok sin tørn med øsingen, enda han ikke var frisk. Så var det en dag han gikk fra øsingen og satte seg på seilstangen; da kom det en sjø og kastet ham ned i skipet og stan­ gen ovenpå ham. Da spurte en mann som het Torvald: «Slo du deg meget, bror?» Hallfred kvad en vise: Stangen, slengt av vinden, slo meg nær ved hjertet. Snaut har De for slike skumbrott før vært ute. Havet klemte til knarren. Dyvåt er jeg. Knapt kan bølgen den våte sies å spare skalden sin egen.

De mente å se han var syk, og leide ham akterover og stelte med ham og spurte, hvordan han trodde det gikk. Han kvad en vise: Heftig vil lindukens Rind med hånden den hvite tørre brynene myke, - mere fatter hun enn de mange, hvis overbord meg skjoldets støtter død skal senke. Også før den unge kvinnes sorg jeg øket.

295

Da så de en kvinne som gikk etter skipet; hun var stor, og brynje hadde hun på, og hun gikk på bølgene som på fast land. Hallfred så på henne, og skjønte det var fylgjen hans, og sa: «Nå sier jeg meg løs fra deg i alt.» Da sa hun: «Vil du, Torvald, ta imot meg?» Det ville han ikke, sa han. Men da sa unge Hallfred: «Jeg vil ta imot deg.» Så ble hun borte. Da sa Hallfred: «Deg, sønnen min, vil jeg gi sverdet Kongsnaut; men de andre gripene skal legges i kisten med meg, om jeg dør her ombord.» Og så kvad han denne visen: Ung var jeg skarp i tungen; sorgløst dø jeg skulle, bare jeg visste, sjelen ble med det samme berget. Utenom Helvete intet engster meg, det vet jeg: dø skal hvermann. Råde Gud for hvor jeg skal dvele.

Kort etter døde han og ble lagt i kiste og gripene hans med ham: kap­ pen, hjelmen og ringen, og alt sammen skutt over bord. Kisten kom inn til «den hellige øy» blant Sudrøyene; der fant noen av abbedens sveiner den, og de brøt opp kisten og stjal tingene, men liket senket de ned i en stor myr. Men samme natten drømte abbeden at kong Olav kom til ham, og var vred og sa det var onde sveiner han hadde: «de har brukket opp skipet til min skald og stjålet tingene hans og bundet en stein om halsen på ham. Få nå sannheten ut av dem, ellers skal det komme underlige ting over dere.» Etter det ble sveinene gre­ pet, og de gikk ved det de hadde gjort, og derfor slapp de fra det med livet. Hallfreds lik ble flyttet til kirken og jordet på sømmelig vis. Av ringen ble det gjort en alterkalk og alterklede av kappen og lysestaker av hjelmen. Torvald og de andre kom til lands og for til Ottarstad og var der over vinteren. Da sommeren kom, for Torvald utenlands, men Hallfred slo seg ned på Ottarstad. Han fikk også navn av vandrådeskald, og var en ypperlig mann og lykkemann; mange er de som stam­ mer ned fra ham. Og her slutter fortellingen om Hallfred.

296

Kormaks saga Oversatt av Sigrid Undset

ong Harald Hårfagre rådet for Norge, da denne saga tar til.

K

>» Ved den tid var der en høvding i riket som het Kormak; han var vikversk av ætt, rik og kynstor; en djerv og hardfør mann som hadde vært med kong Harald i mange bardager. Han hadde en sønn som het Ogmund og var en evnelig mann; tidlig ble han stor og sterk. Såsnart som han hadde alder og krefter til det, la han ut på vikingferder om somrene og var hos kongen om vintrene; han vant godt ry og meget gods. En sommer lå han i vesterviking. Der ferdedes en mann som het Asmund Eskisida. Han var en hardhaus; han hadde alt seiret over mange vikinger og hærmenn. Nå hører disse to om hverandre, og det gikk bud imellom dem, og deretter møttes de selv og søkte seg en kampplass og kjempet. Asmund hadde større lid, men la ikke til kamp med alle sine menn. De sloss i fire dager; der falt mange av Asmunds flokk, og han selv flydde og Ogmund fikk seier og kom hjem med gods og navnkundighet. Kormak sa at Ogmund kunne ikke vinne større navnkundighet i hærferd - «og nå vil jeg skaffe deg en hustru, Helga, Frode jarls datter.» «Det vil jeg,» sier Ogmund. Deretter dro de til Frode jarl. Han tok vel imot dem og de bar fram sitt ærend, og jarlen tok det vel, men sa, han var noe redd for dette som var mellom Ogmund og Asmund, likevel ble dette giftermål avtalt. De for hjem og der ble budd til veitsler, og der kom en stor mengde folk til gjestebudet. Helga, Frode jarls datter, hadde en foster­ mor som var fremsynt, og hun for med henne, Asmund viking spør dette og farer til funds med Ogmund; han byr ham holmgang. o

o

o

o

o

299

Helgas fostermor hadde for vane å kjenne rundt på kroppen til mennene, for de for til kamp. Hun gjorde det med Ogmund, før han for hjemmefra, og sa, at ingensteder truet store støt. Siden for de begge på holm og kjempet. Vikingen vendte siden til, og hogget bet ikke på ham. Da svingte Ogmund sverdet fort og så skiftet han det over i den annen hånd og hogg foten unna Asmund og tok tre mark i gull til løsning av holmen. o

2 Ved denne tid døde kong Harald Hårfagre, og Eirik Blodøks tok riket. Men Ogmund ble ingen venn av Eirik og Gunnhild, og Ogmund gjorde sitt skip rede for å fare til Island. Ogmund og Helga hadde en sønn som het Frode. Da skipet på det nærmeste var ferdig budd, ble Helga syk og døde, og Frode, sønnen deres, døde også. Etter dette seilte de ut på havet; da kaster Ogmund ut høysetesstolpene sine. De kom til lands utfor Midfjorden, og dit var alt hans høysetesstolper kommet; så kastet de anker der. På den tid rådet Midfjords-Skegge her; han rodde ut til dem, bød dem komme inn i fjorden og velge seg land. Ogmund tok imot det; han målte ut grunnvoll til hus. De hadde den tro, at hvis målet falt for knapt, når det ble prøvet flere ganger, så skulle mannens kår minke, dersom målstangen ikke nådde fram, men trives, hvis den viste for meget; men målet falt for kort, og det ble prøvet tre ganger. Siden lot Ogmund gjøre hus der på melen og bodde der siden. Han fikk Dalla, datter til Ogmund Sjona; deres sønner var Torgils og Kormak. Kormak var svarthåret og hadde sveip i håret, lyslett hud og lig­ net noe på sin mor; han var stor og sterk, brå av lynne. Torgils var stillfarende og medgjørlig. Da brødrene var voksne, døde Ogmund. Dalla drev gården - sam­ men med sønnene sine. Torgils greidde gårdsarbeidet, og MidfjordsSkegge hadde tilsyn med det.

300

3 Torkel het en mann som bodde på Tunga. Han var gift og hadde en datter som het Steingerd. Hun ble fostret i Gnupsdal.

Det var en høst at det kom en hval inn ute ved Vatnsnes, og denne eide Dallasønnene. Torgils ba Kormak velge, enten han ville fare til fjells eller ut til hvalen. Han valgte å fare til fjells med huskarene. Toste het den mann som var verksstyrer og hadde med å hente hjem sauen, og han og Kormak for i følge, til de kom til Gnupsdal, og var der om natten. Der var en stor skåle, og der ble lagt på varmen for mennene. Om kvelden gikk Steingerd fra dyngjen sin med en trellkvinne. De hørte, det var fremmede menn inne i skålen. Trellkvinnen sa: «Steingerd min, la oss se på gjestene.» Hun sa, det trengtes ikke, men gikk til døren likevel, steg opp på terskelen og så inn over dørlemmen; der var rom mellom lemmen og terskelen, og der vistes hennes føtter. Kormak så det og kvad en vise: Nå ble hugen fanget i den samme stunden av en kvinnevrist, jeg skimtet under døren. Mer om møen vet jeg ikke, men den blir visst farlig for meg siden, denne vakre foten.

Nå skjønner Steingerd at hun er blitt sett, snur ut i skuten og ser inn under Hagbards skjegg. Nå falt lyset på hennes ansikt. Da mælte Toste: «Kormak, ser du øynene der ute ved Hagbards hode?» Kormak kvad en vise: Begge kinners klare kjerter brenner på meg der hun står bak veden - ikke skjemter jeg med det. Anklen over en dørstokk

301

var alt jeg så av den slanke, enda vet jeg, at aldri eldes min trå til henne.

Og igjen kvad han: Brå-måner sken klare lavt på lys bryn-himmel: Høke-kvasse øyne snudde møen mot meg. Strålene fra disse øyenkvarmers måner vil visst siden øke sorgene for oss begge.

Toste mælte: «Stirøyet ser hun på deg.» Kormak kvad: Lyse lind, som ringer smykker, vendte aldri sine øyne fra meg - henne vil jeg minnes. Hun som kløktig kjenner brettspill, kan ei dølge hugstrid, der hun stirrende står under Hagbards hals.

Nå går de inn i skålen og setter seg ned. Kormak hører at de taler om hvordan han ser ut. Trellkvinnen sa at Kormak var svart og stygg. Steingerd sa han var vakker og så mandig ut - «enda han har en lyte; han har sveip i håret over pannen.» Kormak kvad en vise: En lyte hun syntes - møen, den søljesmykte, bare jeg hadde, da hun så meg i kveldsmørk stue. Bare at jeg har sveip i

302

håret mitt over pannen syntes hun skjemte meg - lite! Kvinne-art skulle jeg kjenne.

Trellkvinnen mælte: «Svarte er øynene, søster, og det kler ikke vakkert!» Dette hørte Kormak og kvad: Svarte øyne vender jeg mot den riktkledte kvinne - aeskemøen din tykker min lyse let er for blek. Likevel har det hendt meg når jeg skjemtet med møer likte de meg, når jeg lekte, bedre enn fagre drenger.

De var der om natten. Om morgenen, da Kormak sto opp, gikk han til vannkaggen og vasket seg; siden gikk han til stuen og så ingen der og hørte folk tale i den indre stuen. Han snur seg dit; der var Steingerd og noen kvinner. Trellkvinnen sa til Steingerd: «Nå kommer den vakre mannen inn, Steingerd!» Hun sier: «Visst er han en kjekk mann.» Steingerd kjemmet seg. Kormak mælte: «Vil du låne meg den?» Steingerd rakte imot ham. Ingen kvinne har hatt fagrere hår. Trell­ kvinnen mælte: «Det ville du vel gi meget for, at konen din hadde slikt hår som Steingerd, eller slike øyne?» Kormak kvad en vise: Ett av de øyne som ligger i hennes lyse andlet når hun bær’ øl i hallen regner jeg verd trehundre. Og til femhundre setter jeg

303

håret som nå hun kjemmer, Gullfaks-Sif, om morgnen: Denne møen blir dyr!

Trellkvinnen mælte: «Dere to tykker godt om hinannen - men likevel må du vel regne hele henne for kostbar?» Kormak kvad en vise: Trøstig tør jeg sette pris på den som meg dårer: Likt med Island all og Hunaland over havet. England med og Irland ville jeg by på kjøpet. Vel jeg vet hva kammen kloke dis skal koste!

Toste kom inn og ba Kormak ta seg noe til. Kormak kvad en vise: Toste, du får la den rappe hesten min renne under deg utpå heien - la merren smake svepen! jeg vil heller sitte her i snakk med Steingerd end å elte brune sauer hjem fra fjellet.

Toste sa, han tykte vel det var mer skjemtsomt. Han dro avgårde, og Kormak sitter ved tavlbrettet og morer seg. Steingerd sa, han snakket enda bedre for seg enn folk hadde sagt om ham. Han satt der om dagen. Da kvad han en vise: Vasket meg og fikk så låne kam av henne, den hårfagre, slanke, skjønt vi var lite kjente.

304

Ikke kan jeg glemme jeg ble fagnet vakkert, ikke at jeg unner henne vel, den vene!

Toste kom hjem fra fjellet, og de for hjem. Etter dette vendte Kormak sin gang til Gnupsdal for å treffe Steingerd, og han ba sin mor om å gjøre seg vakre klær, så Steingerd kunne synes, han så godt ut. Dalla sa, der var stor forskjell mellom dem, og det var ikke sikkert at det ville bli til lykke, hvis Torkel på Tunga visste det.

4 Torkel spør nå brått hva som er i emningen og tykker, at dette vil bli til svivyrding både for ham og datteren, hvis Kormak ikke vil binde dette fastere; han sender bud etter Steingerd, og hun farer hjem. Narve het en mann som var hos Torkel. Han var en storlåten mann og fåvis, en skryter og en stakkar likevel. Narve sa til Torkel: «Hvis du liker det ille at Kormak kommer hit, så skal jeg snart få ende på det.» Dette sa Torkel ja til. Om høsten strevet Narve i slaktningen. Det var en gang at Kormak kom til Tunga, da så han Steingerd i ildhuset. Narve sto ved gryten, og da kokningen var ferdig, tok Narve opp en pølse og svingte den for nesen til Kormak, og kvad dette: Hvordan tykkes kjelens ormer deg, Kormak?

Han sier: Kokte pølser tykker Ogmunds sønn er godt.

Og om kvelden, da Kormak skulle hjemover, ser han Narve og husket på hans hånsord. Kormak mælte: 20. Norrøn saga I

305

«Jeg tror, Narve, at det kommer før til å gå slik, så jeg slår deg, enn du råder for ferdene mine» - og Kormak drev til ham med øksehammeren og kvad: Hva skal slik en usling vettløs prate om maten? Trengs ikke at du ypper motet ditt mot meg, Narve!

Og videre kvad han: Nautenes høvding spurte spørresyk hva jeg tykte om kjeleormer - rødøyet syns jeg han glor i huset. Vesalkaren som sotet, tufset og skitten farer, fører ut møkk på vollen, lønnet jeg som en bikkje.

5 Torveig het en kone. Hun var meget tryllekyndig. Hun bodde på Steinstad i Midfjorden. Hun hadde to sønner; den eldste het Odd og den yngste Gudmund; de var begge to meget storlåtne menn. Odd vender sin gang til Tunga til Torkels gård og sitter og taler med Steingerd. Torkel gjør seg til venns med disse brødrene og egger dem til å legge seg i veien for Kormak. Odd sa, det var ikke mer enn han kunne klare.

Det var en dag da Kormak kom til Tunga; Steingerd var i stuen og satt på pallen. Torveigssønnene satt i stuen og var ferdige til å falle over Kormak, når han kom inn, men Torkel hadde satt et draget sverd på den ene side av døren, og på den annen side hadde Narve satt en ljå på langorv. Og da Kormak kom til skålsdøren, glapp ljåen ned og 306

traff sverdet og brøt et stort skar i det. Da kom Torkel til og sa, at Kor­ mak gjorde mangt vondt, han skjelte rasende, stryker inn og sier at Steingerd skal gå ut av stuen. De går ut av den annen dør, og han stenger henne inne i et utbur og sa, at hun og Kormak skulle aldri få se hinannen. Kormak går inn, og han kom fortere enn de hadde tenkt, og de ble håndfalne. Kormak ser omkring seg, og ser ikke Steingerd, men ser da brødrene som satt der og strøk sine våpen; han snudde fort ut og kvad denne vise: Kvesses her på Hrungnes stalle ljå mot gjesten? - Inn jeg kom for å finne henne - Stein-åsynjen! Full visst kan du vente verre selv, hvis du søker vende slikt til min skade. Ikke jeg legger ned skaldskap.

307

Kormak fant ikke Steingerd og kvad en vise: Bort av sal kvarv møen, bare mere heftig står min hug til henne - usmykt er hallen nå. Snare blikk lot jeg fare innover hele huset; fus jeg er til å finne, møte den fagre kvinne.

Etter dette gikk Kormak til det hus hvor Steingerd var og brøt opp huset og talte med Steingerd. Hun mælte: «Uvørent farer du fram, søker til tals med meg, for Torveigssønnene er ute etter hodet ditt.» Da kvad Kormak: Sverdene sine sitter uvenner mine og kvesser inni der - gamlingens sønner ikke blir de min bane. Kommer de mot meg, to mot en på åpne vollen - det blir som sauer søker slite en vill-ulv ihjel.

Der satt Kormak om dagen. Nå ser Torkel at det råd, som han hadde funnet på, var slått feil; nå ber han Torveigssønnene legge seg i veien for Kormak i en dal utenfor gården hans. Da mælte Torkel: «Narve skal fare med dere, og jeg vil bli hjemme og komme dere til hjelp, hvis dere trenger det.» Om kvelden farer Kormak bort, og da han kommer til dalen, ser han tre mann. Han kvad en vise: Sitter menn og nekter meg å møte Stein-Gnå - strevsomt får de vinne

308

som skal verge henne! Og jo mer det avler avind at jeg kommer, desto mere skal jeg elske vene moen.

Da sprang Torveigssønnene opp og satte inn på Kormak; de kjempet lenge. Narve stiltret rundt utenom. Torkel ser hjemmefra at det går sent for dem som søker innpå, og tar sine våpen. I det samme kom Steingerd ut og ser hva faren vil; hun tok tak i ham, så han kunne ikke komme brødrene til hjelp. Møtet endte da slik at Odd falt og Gudmund ble ufør til å kjempe og han døde også siden. Etter dette gikk Kormak hjem, og Torkel tok seg av brødrene. Litt senere for Kormak for å treffe Torveig og sa at han ville ikke ha henne boende der ved fjorden - «du skal flytte bort til den tid jeg sier, og jeg nekter deg alle bøter etter sønnene dine.» Torveig mælte: «Det er likt til det at du får laget det slik, så jeg må rømme bygden og sønnene mine blir ubøtt, men jeg skal lønne deg med det, at Stein­ gerd skal du aldri nyte.» Kormak sier: «Det råder visst ikke du for, din vonde kjerring!»

6 Siden farer Kormak og møtes med Steingerd likesom før, og en gang de talte om disse hendelser, lot hun ikke misnøyd med det. Kormak kvad en vise: Sitter menn og nekter meg å se ditt åsyn - hård kamp får de vinne som min vei vil vende. Før skal alle elver

309

rinne opp i landet, førenn jeg vil gi opp deg, gull-lyse kvinne!

«Tal ikke så stort om det, du,» sier Steingerd, «mangt kan endre dette.» Da kvad Kormak en vise: Hvem vil du av djerve hærmenn velge, lyse viv, som trøster hugen - hvem vil helst du ha?

Steingerd sier: Gavmilde svein, jeg festet Frodes bror, om han blind var, kunne det lages slik og gudene var meg gode.

Kormak sier: «Nå valgte du som du skulle, ofte har jeg lagt veien min hit.» Nå ba Steingerd Kormak at han skulle søke hennes far og få henne, og for Steingerds skyld ga Kormak Torkel gode gaver. Etter dette tok mange menn seg av saken, og omsider ble det slik at Kormak ba om Steingerd, og hun ble festet til ham, og bryllupsstevnet avtalt, og nå var det stilt en tid. Nå farer ordsendinger mellom dem, og det ble noen uenighet om pengesaker, og nå gikk det så underlig, at siden dette giftermål var blitt bestemt, fantes Kormak fåmælt om saken, og det var av den grunn, at Torveig seidet for de ikke skulle kunne eie hverandre. Torkel på Tunga hadde en voksen sønn som het Torkel og ble kalt Tanngnjostr; han hadde vært utenlands en stund; denne sommer kom han hjem og var hos sin far. Kormak kom ikke til bryllupet til den avtalte frist, og slik led det en tid fremover. Dette tyktes Steingerds frender svivyrding, at han brøt giftermålsavtalen slik, og nå leter de om råd for seg.

310

7 Berse het en mann som bodde i Saurbø, en rik og drengelig mann, storfelt, våpendugelig og holmgangsmann. Han hadde vært gift med Finna den fagre som var død nå. Asmund het deres sønn, han var ung av alder, men fremfor sine år. Helga het Berses søster, hun var ugift, forstandig og storlyndt. Hun sto for husstellet hos Berse etter Finnas død. På den gård som heter Mule bodde Tord Arndisson, han var gift med Tordis, søster til Bork den digre; de hadde to sønner som begge var yngre enn Asmund Bersesson. En mann het Vale, gården hans het Valastad, denne gård ligger ikke langt fra Hrutafjord. Torveig den trollkyndige for og oppsøkte Holm-Berse og sa ham sine vanskeligheter; hun sa, Kormak bannet henne å bo i Midfjorden. Berse kjøpte henne land vest for Midfjorden, og der bodde hun lenge siden. En gang da Torkel på Tunga og hans sønn talte om Kormaks løfte­ brudd, tyktes dette dem hevn verd. Narve mælte: «Jeg vet et råd som kunne duge; vi skal fare vestover i bygdene med varer og komme til Berse i Saurbø, han er koneløs; la oss binde ham til oss i saken, han er oss fullgod støtte.» Dette råd tok de; de for til de kom til Saurbø. Berse tok vel imot dem. Om kvelden kom de til å tale meget om giftermål. Narve mælte og sa, det fantes ikke maken til godt gifte som Steingerd - «det er mange menns tale, Berse, at hun kunne høve for deg.» Berse mælte: «Ettersom jeg har spurt, så skulle der være en ting i veien, enda gif­ tet visst er godt.» Narve mælte: «Hvis folk er redde Kormak, så trenger de ikke være det, for han er nå rent kommet utenfor denne sak.» Og da Berse hørte dette, brakte han saken på tale hos Torkel Tanngnjostr og ber om Steingerd. Torkel svarer vel og fester sin søster til Berse. De rider nordover atten i følge for å holde bryllupet. Tord Arndiso

o

311

son for nord med Berse. Vige het en mann; han var stor og sterk og tryllekyndig; han var Berses frende, han for med ham. Vige ventet de seg stor hjelp av. Vige bodde på Holm. Meget nøye hadde de valgt ut mennene til ferden sin; og da de kom nord til Torkels gård, ble bryl­ lupet holdt med det samme, så det kom ikke nyss om saken utover bygden. Dette ble gjort hårdt imot Steingerds vilje. Vige den hamramme tydet hver manns forsett som kom til gården eller for bort; han satt ytterst i stuen og lente seg mot skålsdøren. Steingerd lot Narve kalle til seg, og da de møttes, mælte Steingerd: «Det ville jeg, frende, at du sier Kormak disse rådgjerder som her er stevnet, jeg ville at du skaffet dette bud til ham.» Narve farer nå lønnlig av sted, men da han er kommet et lite stykke på veien, kommer Vige etter ham, ba ham dra seg hjem og ikke pønse på svikråd; nå farer de begge sammen, og natten led. Om morgenen ville Narve av sted og kom da kortere enn om kvel­ den, for Vige møtte ham og jaget ham tilbake uten nåde. Da bryllupet var til ende, gjorde de seg rede til å ri bort; Steingerd hadde med seg gull og dyrgriper; så rider de til Hrutafjord, heller stilt. Narve dro av sted, da de var borte, og kom til Mel. Kormak holdt på å føre opp en vegg og slo med en klubbe. Narve red med skjold og lot svært gild, og øynene hans for hit og dit som på et jaget dyr. Noen menn var oppe på veggen med Kormak, da Narve kom; hesten rygget tilbake under Narve. Narve var gjordet med sverd. Kor­ mak mælte: «Hva er til tidender, Narve, eller hva for menn var det som var hos dere i natt?» Narve sier: «Små er tidendene, men gjester hadde vi nok av.» Kormak mælte: «Hvem var gjestene?» Narve sier: «Holm-Berse var der selv attende og holdt sitt bryllup.» Kormak spør: «Hvem var bruden?» 312

«Berse fikk Steingerd Torkelsdatter,» sier Narve, «hun sendte meg hit, da de var borte, for å si deg tidenden.» Kormak mælte: «Alltid sier du det som er vondt.» Kormak løper innpå Narve og slår mot skjoldet, og da skjoldet støtte imot ham, fikk han et risp i brystet og falt av hestebaken, og hesten løp bort med skjoldet. Torgils, Kormaks bror, sa at dette var for stridt gjort. Kormak sa, det høvet så omtrent. Narve kom til seg ut av svimerien, og de tåltes ved. Torgils spør: «Hvordan var mennene benket ved gjestebudet?» Narve sier det. «Visste Steingerd dette forut?» Narve sier: «Ikke før den samme aften, da de var kommet til gjestebudet.» Narve forteller om det som var hendt ham med Vige og sier, at Kor­ mak vil visst synes det er lettere å plystre i farene etter Steingerd og 313

fare sine skammelige ferder enn kjempe med Berse. Da kvad Kormak en vise: Se til at du holder hesten din og skjoldet, snart kan det hende du kjenner klubben min ved ditt øre. Bære du aldri siden bud om gilder - og kjem ditt hår over kulen, grav-tyv! - om du spør syv på dagen.

Torgils spør om maidagen mellom Berse og Steingerd. Narve sier, at nå er Steingerds frender berget ut av alle vanskeligheter med hennes giftermål, hvordan det så blir, men far og sønn skulle være ansvarlige for bryllupet.

8 Kormak tok sin hest og sine våpen og salgreier. Torgils spør: «Hvorhen skal du nå, bror?» Kormak kvad en vise: Bort har Berse flyttet bruden som jeg hadde festet - vreden min skal han eie meg unte hun best av alle. Da kysset jeg den smekre møen hele dagen - ofte; nå har jeg mistet henne, den fåmælte, stille.

Torgils mælte: «Uvarlig ferd er dette, for Berse kan være kommet til hjemmet sitt, før dere finnes, og jeg vil fare med deg.» Kormak sa, han ville fare og ikke bie på noen mann, stiger straks

314

til hest og lar den renne alt den orker. Torgils fikk brått samlet menn til seg; de ble atten i følge; de tok igjen Kormak på Hrutafjordshalsen, og da hadde Kormak sprengt hesten sin. De snur nå bortover mot Torveigs gård; de ser da at Berse er kommet ut på Torveigs skip. Torveig sa til Berse: «Jeg vil at du tar imot en liten gave av meg, men huldskap følger!» Det var et jernrendt rundskjold; Torveig sa at hun tenkte, Berse ville bli lite såret, hvis han bar dette skjold -«likevel er dette småting imot at du skaffet meg til dette stedet, hvor jeg kan bo.» Berse takket henne for gaven, og siden skiltes de. Torveig får folk til å gjøre skade på alle de skip som lå på land, for hun visste forut om Kormaks komme. Deretter kommer Kormak og hans følge og krevde skip av Torveig; hun sa at vederlagsløst ville hun ikke gjøre dem noen beiner - «her er et usselt skip i naustet som jeg regner en halv mark i leie for.» Torgils sa det kunne passe å ta to ører for det; Kormak sa han ville ikke la seg stanse for slikt. Torgils sier, han hadde mer hug til å ri inn­ over rundt om fjorden. Kormak fikk råde, og de gikk ut på skipet, og da de var kommet et lite stykke fra land, fyltes skipet under dem og de kom med nød tilbake til den samme bredd. «Refst skulle du ha og ikke betaling, din vonde kjerring,» sier Kor­ mak. Torveig sa, dette var et lite pek. Etter dette greidde Torgils ut søl­ vet til henne. Kormak kvad en vise: Fælle, til den fagre ulltens Sif jeg yrker Odins idrett flittig som banketre ved brønnen. Dyrt det blir å kjøpe dyrgrip, når for dette Torveigs skip tre ører legges skal i leie!

Berse får seg fort ferdesgreier og rider hjemover. Kormak ser at Berse og hans følge får lengre og lengre forsprang og kvad en vise: Det har jeg nå måttet tåle - jeg hadde først festet bruden -

315

kvinnen som skinner av ringer går meg av hender i dag. Ikke jeg vet om jeg engang selv skal den linhvite eie. Før har jeg mettet ravner med menn som kom meg i veien.

De tok hestene sine og red inn omkring fjorden og kom til Vale og spurte etter Berse. Vale sa at Berse var kommet til Mule og har samlet folk til seg - «de er mannsterke.» «Så er vi for sent ute,» sier Kormak, «når de har samlet menn til seg.» Torgils ba Kormak at de skulle vende tilbake, han sa at han ventet de fikk liten heder av dette. Kormak sier, han vil se Steingerd. Vale for med dem, og de kom til Mule; der var Berse allerede med mange menn. De tales ved; Kormak skylder Berse for å ha sveket seg, da han førte bort Steingerd - «nå vil vi ha konen med oss og bøter for svivyrdingen.» Da sier Tord Arndisson: «Forlik vil vi byde Kormak, men Berse eier konen.» Berse mælte: «Det er det ikke von om, at Steingerd får fare med dere, men jeg byr Kormak min søster til ekte; jeg mener at han blir vel gift, hvis han får Helga.» Torgils mælte: «Dette er et godt tilbud, og dette skal vi se på, bror!» Kormak taug til det.

9 Tordis het en kone, ond av lynne; hun bodde på Spåkonufell på Skagastrand; hun visste forut om Kormaks ferd. Hun kom denne dag til Mule og svarte på dette målet for Kormak og sier slik: «Dere skal ikke by ham en løsaktig kone, for denne kvinnen er halv-

316

gal og høver ikke for noen dugendes mann, og mor hans venter visst ikke at hans skjebne skal bli så vond.» Tord sier: «Dra deg bort, din vonde trollkjerring,» og han sa, det ville de få sanne at Helga skulle finnes å være en storlyndt kvinne. Kormak sa: «Det vil visst sies at dette er sant, jeg vil ikke tenke på dette.» Torgils sier: «Til liten lykke for oss blir det visst å lyde etter dette trollets ord og ikke ta imot slikt tilbud.» Da mælte Kormak: «Jeg byr deg, Berse, holmgang med halvmåneds frist på Leidholmen i Midtdalene.» Stedet kalles nå Orrostuholm. Berse sa, han skulle komme; han sier at Kormak velger det som det følger minst sømd med. Etter dette går Kormak rundt omkring på gården for å lete etter Steingerd og finner henne, laster henne for at hun har sviktet ham, da hun ville la seg gifte med en annen mann. Steingerd sier: «Du volder først brottet, Kormak, men likevel ble ikke dette gjort etter mitt råd.» Da kvad Kormak en vise: Lin-Gevn lys, du sier, sveket ble vårt stevne; enda red jeg folen min meget tett for din skyld. Halve heller ville jeg sprenge merren, kvinne - hesten min sparte jeg ikke før jeg deg ville miste!

Etter dette farer Kormak og hans følge hjem. Kormak sier sin mor, hvordan det var gått. Dalla sier: «Liten lykke skjenkes oss av din lagnad, for her har du sagt nei til det beste gifte, og det er ille å slåss med Berse; han er en djerv kjempe og har gode våpen.» 317

Berse eide et sverd som het Hviting, et kvasst sverd som det fulgte en livsstein med, og det sverd hadde han båret i mange livsfarer. Dalla mælte: «Hvafor våpen har vel du imot Hviting?» Kormak sa, han hadde en stor og kvass øks. Dalla råder ham til å finne Midfjords-Skegge og be om Skovnung. Etter dette for Kormak til Reyke og sier Skegge hvordan saken er vokst fram, ber ham låne seg Skovnung. Skegge sa, han hadde ikke lyst til det, de var ikke samlyndte, sa han. «Skovnung er sénlaten, men du er hastig og brålyndt.» Kormak red bort og var misnøyd, kommer hjem til Mel og sier til mor sin, at Skegge vil ikke låne ham sverdet. Skegge hjalp Dalla med å se etter gårdsstellet hennes og gi henne råd, og de var gode venner. Dalla mælte: «Han vil nok låne deg sverdet, enda han ikke later så fus til det.» Kormak sa det gikk ikke rett til, - «hvis han ikke sparer sverdet for deg, men han sparer det for oss.» Dalla sa, han krenket henne. Noen dager etterpå ba Dalla Kormak fare til Reyke - «nå vil nok Skegge låne deg sverdet.» Kormak treffer Skegge og ber om Skovnung. «Vanskelig vil det vel tykkes deg å stelle med det,» sier Skegge. «Der henger en pung ved det, og den skal du la være i fred; ikke må sol få skinne på det øverste av hjaltet, og ikke må du blotte det, uten du bur det til å drepe; men når du kommer på kampvangen, sett deg da ned alene og dra det der, rett fram klingen og blås på den, da kommer en liten orm skridende fram under hjaltet; hell da på sverdet slik at det blir lett for den å skride under hjaltet.» Kormak mælte: «Mangt driver dere med, dere trollkaren» Skegge mælte: «Det vil likevel gå slik.» Etter dette rider Kormak hjem og sier sin mor, hvordan det er gått; ymter om at hennes vilje makter meget hos Skegge, syner henne sver­ det og vil dra sverdet; det går ikke ut av sliren. Dalla mælte: «Altfor lite vil du høre på råd, frende!» 318

Da setter Kormak føttene på hjaltet og sliter av pungen, Skovnung jamrer høyt ved det og går ikke av sliren. Nå lider det fremover til stevnet. Kormak rider hjemmefra med fem­ ten menn; på samme vis rider Berse til holmgangen med like mange menn. Kormak kommer først. Kormak sier til Torgils at han vil sette seg ned alene. Kormak setter seg ned og tar av seg sverdet; han brød seg ikke om at solen skinte på hjaltet for ham, og han hadde spent det om seg utenpå klærne og vil dra det, men fikk ikke gjort det før han sto på hjaltet, og da kom den lille ormen. Det ble ikke medfart som det skulle, og sverdets lykke ble forvendt, og det skred jamrende av sliren.

10 Etter dette gikk Kormak tilbake til følget sitt. Da var Berse og hans flokk kommet dit og mange andre menn for å se på dette stevne. Kor­ mak tok opp Berses skjold og slo på det, og det for ild ut av det. Nå blir skinnet tatt og bredt ut under føttene deres. Berse mælte: «Du, Kormak, stevnet meg til holmgang, men der imot byder jeg deg einvig; du er ung mann og lite prøvd; med holmgang er der van­ sker, men slett ikke med einvig.» Kormak mælte: «Jeg kjemper visst ikke bedre i einvig; jeg vil våge det og friste å holde meg som din jevning i alt.» «Du råder nå,» sier Berse.

Det var holmgangslovene, at en skinnfell skal være fem alen mellom snippene og løkker i hjørnene; deri skulle det settes ned trepeler med hoder i den annen ende; de het tjasner. Den som gjorde dette rede skulle gå til tjasnene slik at han kunne se himlen mellom sine ben og holde seg i øresnippene, mens han sier fram det formæle som siden brukes ved det blot som heter tjasneblot. Utenom fellen skal det mer­ kes av tre fotbrede remser i bakken, utenfor remsene skal det være fire stenger, og de heter hesler; når så er gjort, er dette heslet vold. 319

Hver mann skal ha tre skjold, og når de er sundhogd, da skal han gå inn på fellen, selv om han før er kommet utenfor den; fra nå av skal han dekke seg bare med sine våpen. Den skal hogge først som er blitt utesket. Hvis den ene blir såret slik at det kommer blod på fellen, er han ikke skyldig å kjempe lenger. Hvis en mann stiger med den ene fot utenfor heslene, «farer han på hæl», men «renner» hvis han stiger utenfor med begge føtter. For hver av dem som kjemper skal en annen mann holde skjoldet. Den som blir mest såret skal betale holmløsning, tre merker sølv. Nå blir fellen tatt og bredt under deres føtter. Torgils holdt skjoldet for sin bror og Tord Arndisson for Berse. Berse hogg først og kløvde Kormaks skjold; han hogg til Berse og nådde det samme. Hver av dem hogg sund tre skjold for den annen. Så skulle Kormak hogge, og han hogg til Berse, denne bøtet imot med Hviting; Skovnung tok odden av Hviting nede hvor midtstripen slutter, og sverdodden spratt bort i hånden på Kormak, rispet tom­ melfingeren og kløvde fingertuppen og det kom blod på fellen. Etter dette gikk menn imellom dem og ville ikke at de kjempet lenger. Da mælte Kormak: «Dette er liten seier, som Berse har fått av uhellet mitt, selv om vi skilles nå.» Men da Skovnung ble senket, kom det nær rundskjoldet, og et skår brotnet av Skovnung, men ild sprutet av skjoldet, Torveigarnaut. Berse krevde holmløsning, Kormak sa at feet skulle bli betalt - og dermed skiltes de.

11 Steinar het en mann; han var sønn til Ønund Sjona og bror til Dalla, Kormaks mor. Han bodde på Ellida og var en hardhuget mann. Dit red Kormak etter holmgangen for å finne sin frende Steinar. Kormak sa ham om ferden sin. Steinar lot ille om dette.

320

Kormak sa at han tenkte seg bort fra landet - «og deg esler jeg å betale det som jeg skylder Berse.» Steinar sier: «Du er ikke for modig, men utredes må vel feet, hvis det trengs.» Kormak er der noen netter; hånden trutnet opp sterkt; det var ikke blitt bundet noe om den.

Etter dette stevne for Holmgangs-Berse for å treffe brødrene sine, og de spør Berse, hvordan det hadde gått med holmgangen: han sier dem det. De sa, der hadde to stormodige menn hogd i minste laget, og de sa at Berse hadde seiret ved Kormaks uhell. Berse møttes med Steingerd; hun spurte hvordan det var gått. Han kvad en vise: Med tre merker måtte Kamp-Ull kjøpe seg løst av holmen, enda hjelm-treet 21. Norrøn saga I

321

visst er en hugsterk mann, han, som bær Skoguls rør i skjoldenes uvær, mon ikke byde meg holmgang siden. - Vi bar bort seir i dag.

Steinar og Kormak red bort fra Ellida; de rider til Saurbø. De ser menn komme ridende imot seg; der for Berse. Han hilser Kormak og spør hvordan det går med såret. Kormak sa, det trengte ikke stort for å heles. Berse mælte: «Vil du at jeg skal grøde deg, enda det er meg som har voldt det og da skal du ikke lenger ha mén av det.» Kormak sa nei til det og mælte, at med ham ville han alltid holde fiendskap. Da kvad Berse en vise: Minne får du om kampen, da du bød meg til bardag. Gjerne skal jeg annen gang møtes med deg på holm. Øvet er jeg, kløvet sverdet mitt skjold for Kormaks hånd - han selv ville ikke vi skulle kjempe i einvig.

Dermed skiltes de.

Etter dette farer Kormak hjem til Mel og finner sin mor. Hun grødet hånden hans; den ble stygg og grodde igjen ujevnt. Skåret som var kommet i Skovnung, kvesset de på, det ble bare større, jo oftere de kvesset. Siden for han til Reyke og kastet Skovnung foran føttene til Skegge og kvad en vise: Hjem fører jeg, Skegge, sverdet ditt, brutt i eggen, våpnet dit bet ikke - bedre gikk det de hine i striden.

322

Overmann ble ikke jeg i kampen vi yppet om møen; Skovnung bar ikke til meg seier i sverdenes trette.

Skegge mælte: «Gikk som jeg ventet.» Kormak snudde og for bort og kom hjem til Mel, og da de møttes, Dalla og Kormak, kvad han en vise: Hi-byggen gikk jeg tilmøte, husfru, på holm vi skiftet hogg - lot våpnene råde, slik som vi tykte var best. Men i hendene mine Skegges navnspurte runesverd som synger før drapet brast, og mistet sin kraft.

Og enn kvad han: Kvass-egget var den ikke, mord-vånden, som Skegge fikk meg i hende til kampen - ikke var kraft i sverdet. Usmidig evnet det bare bite Hviting itu ved hjaltet, og selv brøt jeg skår i eggen på Skovnung ved hogget.

Og igjen kvad han: Sverdet mitt glapp, og fangsten slap av skjold-bjørnens tenner da jeg hogg, så Hvitings splint bet meg i hånden. Ille låt det, da jeg dro mitt sverd til kampen; uvillig skred Skovnung ut av slire-hiet.

323

Og igjen kvad han: Husfru - jeg gikk til møtet to morgner; visst var jeg ventet. Nå er jeg skutt bort i kroken, møens yndest jeg mistet. Bæres meg for, at tredje morgen får jeg bli hjemme. Strevsomme dager volder hun meg, den fagre kvinne.

Etter dette for Kormak til Reyke en dag, og de tåltes ved, han og Skegge. Skegge kalte det at holmgangen var blitt til småmannslig verk. Da kvad Kormak en vise: Klag ikke på meg, høvding, for jeg er sen til å føre sverdet, det dyre tilbake! - Hedersord bærer jeg for deg! Mannens lagnad kan ingen rygge, mektige Skegge, sverdet ditt har jeg rørt i våpenstormen på holmen.

Og enn kvad han: Tyktes meg, at jeg stevnet fram med det blodgriske sverdet djervt ved de hærkledtes møte, høvding, herdet i strid! Uvillig nektet sverdet gape med drapsmunn mot mannen. Hun, som glitrer av gullet - hugen min leker på henne!

12 Om vinteren ble det holdt leker i Saurbø, og der var de med, både Asmund Bersesson og Tord Arndissons sønner; de var yngre og ikke så sterke. Asmund holdt ikke måte med kreftene sine; Tords sønner kom ofte blå og blodige hjem. Dette likte mor deres, Tordis, ille; hun ber Tord tale om til Berse, Asmunds far, at han fikk betale bøter for sønnene. Tord sier, det har han liten lyst til. Da sier hun: «Børk, bror min, får jeg gå til da, og da vil det ikke komme mindre vondt ut av det.» Tord ba henne ikke gjøre det - «så vil heller jeg tale om det for Berse,» og fordi hun ba ham, søker han opp Berse og order frempå om bøter. Berse mælte: «Altfor pengegrisk er du nå, og det blir til liten heder for deg å fare med slikt; det er vel ikke slik at du blir fattig, for om det ikke tryter hos meg.» Tord farer hjem, og det var grått mellom dem den vinteren. Nå lider det utpå våren, fram mot tiden da Torsnesting skal holdes. Berse tyktes nå skjønne, at Tordis har voldt det, da Tord kom med dette kravet til ham. Mennene bur seg nå til tingferd; Tord og Berse hadde vært vant til å ri sammen til tinget. Berse red hjemmefra og kom til Mule; Tord var reist. Berse mælte: «Nå har Tord vendt vanen vår, når han ikke ventet på meg.» Da svarer Tordis: «Du volder den vendingen; men dette er liten hevn, hvis det ikke følger mer.» De kom i trette, og Berse sier, at av hennes råd vil det følge vondt. De rider bort. Berse mælte: «La oss snu nedover til fjorden og få oss skip, det er langt å ri inn omkring stranden.» Der fikk de et skip som Tord eide, farer nå sin kos og kommer til tinget. Folk flest var alt kommet dit, og de gikk til den bod som Olav På fra Hjardarholt eide. Berse var hans tingmann. Der var mangment, i boden; han pleide å sitte ved siden av Tord, men det rom var nå opp­ o

o

325

tatt; der satt en stor, sterkvoksen mann i bjørneskinnskåpe og med grime for ansiktet. Berse stanset foran ham, men det ble ikke gjort plass. Berse spurte om denne mannens navn. Det blir sagt ham at han heter så ymse, Glum eller Skuma. Berse kvad en vise: Hvem er han, kjempen i benken, skremslet i bjørnefellen? Våre frender fostrer ulv i barmen - er redde! Mannen tykkes Steinar såre lik - om de kaller karen for Glum eller Skuma -. Ham vil vi møte i morgen,

«- og du trenger ikke skjule navnet ditt du, karen i bjørnekåpen!» sier Berse. «Slik er det dg,» sier den annen, «Steinar heter jeg, og jeg skulle greie ut fé til deg fra Kormak, hvis det trengs, men først stevner jeg deg på holm; kanhende at da får du markene dine to ganger, eller også mister du begge deler.» Da kvad Berse: Stridsvante menn som vekker pilenes uvær har budt meg møte til holmgang - ikke gremmer jeg meg over slikt! Lyster det folk å få lokket spydkjempen fram på vollen - motløs møtte jeg enda aldri hvor menn skifter hogg!

«- men det er greit å se, at dere frender vil ødelegge meg, og det er også godt at du får vite, om mitt godtykke har noe å si, og ditt over­ mot kunne bli litt mindre!» Steinar sier: «Ikke ønsker vi din bane, men vi ville synes det var godt om du kunne få rede på, hva du duger til.» Berse var villig til holmgangen og går inn i en avbod og var der.

326

En dag blir det ropt, at mennene skulle svømme. Steinar sa til Berse: «Vil du kappsvømme med meg, Berse?» Han sier: «Jeg har lagt ned svømming - men likevel får jeg vel bli med.» Berse farer djervt fram og legger seg hardt i; han hadde livssteinen om halsen. Steinar svømmer inntil ham og sliter av ham steinen med pungen og kaster på sjøen og kvad: Levet lenge, lot guder råde: aldri bar jeg rødbrune hoser; bandt meg aldri belg om halsen full av trollskap - og lever ennå!

Etter dette legger de til land. Denne pretten, som Steinar hadde gjort Berse, var etter Tords råd, for at holmgangen skulle gå dårlig for Berse. Tord gikk ned til stranden, da det fjæret, og fant livssteinen og tok vare på den. Steinar eide det sverd som het Skryme; det ble aldri tilsølt og det fulgte heller ingen vansker med det. På den avtalte dag gikk Tord og Steinar ut av boden; da kom Kormak til tinget. Olav På skaffet Berse følge til holmgangen. Tord Arndisson pleide å holde skjoldet for Berse; men nå ble ikke det; Berse gikk like­ vel på holm, og hans skjoldsvein er ikke nevnt. Kormak skal holde skjoldet for Steinar. Berse hadde skjoldet Torveigarnaut; tre skjold hadde de hver. Så hogg Berse sund to skjold, og Kormak holdt det tredje. Berse hogg etter Steinar, og Hviting festnet i jernranden på Steinars skjold. Kor­ mak vippet opp skjoldet; i det samme hogg Steinar til Berse, og hog­ get traff på skjoldranden, skred av skjoldet og ned i tykkbaken på Berse og skar seg nedover langs låret til kneleddet, så sverdet sto i benet og Berse falt. 327

Da mælte Steinar: «Nå er det betalt fé for Kormak.» Berse spratt da opp og hogg etter Steinar, kløvde skjoldet, og sverdsodden kom i bringen på Steinar. Tord løp til og rev Steinar til side. Tord mælte: «Nå betalte jeg deg for at sønnene mine ble skamslått.» Etter dette ble Berse båret til boden og såret hans bundet om. Tord for hjem til boden, og da Berse så ham, kvad han en vise: Valkyrjers felle, før du fulgte meg, når Odins dør-ulver tutet mot hurder - sverdet mitt sang mot skjolder. Men nå farer det slik at hjelp du nekter Odins gamle, herdede kjempe. - Mangelyndt mann er du!

Og enn kvad han: Nylig tykte kampens brennende branner jeg var djervest i strid - så sies yngre var jeg den tiden. Nå vil frendene mine helst at auren skal hylle meg, der jeg satt, i Saurbø hauglagt - det dølger jeg ikke.

Tord mælte: «Ikke din død; men svivyrding unner jeg deg denne gang.» Da kvad Berse en vise: Meg har frendene sveket denne gang til stevnet - gledesvoner visnet jeg sier det som jeg tenker. Fulltro venner er jevnlig

328

vonde å finne - men ravner gledet jeg ofte med lik, og enn er jeg uredd for strid!

Etter dette ble Berse ført hjem til Saurbø, og han lå lenge av sitt sår. Nå må det fortelles om Kormak og Steinar: den tid da Berse ble båret til boden, mælte Steinar til Kormak: Fire tilforn og åtte hærmenn måtte vike da de møtte Skrymes skarpslipte egg - har du spurt det? Nå til slutt har skalden Berse ramt med det samme blinkende lyn, som drikker sår-hvepsenes sved.

Steinar mælte: «Nå vil jeg at du skal eie Skryme, for jeg mener at dette var min siste holmgang.» Etter dette skiltes de som venner. Steinar for hjem og Kormak for til Mel.

13 Nå må det fortelles om Berse, at såret hans grodde sent. Det var en gang, da mange menn kom dit, da ble det talt om kampen, hvordan det hadde gått til. Da kvad Berse: Kjempen, den gullrike, sterke, trengte meg under sverdets egg - og du hjalp de andre. Tvungen taler jeg om det. Slik gikk det til, og hærmenn bruker bli harme for mindre. Vit det, Tord, at nå er vennskapet vårt til ende!

329

Etter dette for Tord til det rom hvor Berse lå og ga ham tilbake livs­ steinen; siden grødet Tord Berse, og de ble da venner igjen, og venn­ skapet mellom dem holdt siden.

Ved disse hendelser fikk Steingerd lede for Berse og vil skilles fra ham, og da hun var ferdig til å fare bort, går hun til Berse og mælte: «Først ble du kalt Skrekk-Berse og siden Holmgangs-Berse, men nå må du vel med sanning hete Rassa-Berse,» og sier seg skilt fra ham. Steingerd for nordpå til frendene sine, finner sin bror Torkel, ber ham hente hennes gods hos Berse, mund og hjemmefølge, og sier, hun vil ikke eie krøplingen Berse. Torkel lastet henne ikke for dette og lovte å fare. Vinteren gikk, og det dro ut med Torkels ferd.

14 Våren etter for Torkel Tanngnjostr for å treffe Holmgangs-Berse og hente Steingerds gods. Berse sa, han syntes hans skjebne var tung, enda de begge to fikk kjenne litt av det - «og jeg akter ikke å greie ut godset.» Torkel mælte: «Jeg stevner deg til holmgang på Orrostuholmen ved Tjaldanes.» Berse sier: «Det må nå vel synes deg en småsak, slik en kjempe som du er, men likevel lover jeg deg å komme.» De kom til holmen, og holmgangen begynte. Tord Arndisson holdt skjoldet for Berse og Vale for Torkel, og da to skjold var hogd sund, bød Berse Torkel å ta det tredje. Torkel ville ikke det. Berse hadde skjold og et langt kvasst sverd. Torkel mælte: «Det sverdet som du har, Berse, er lenger enn loven hjemler.» «Sånn skal det ikke være,» sier Berse, tar opp Hviting og fører det med begge hender, gir Torkel banehogg. Da kvad Berse:

330

Tanngnjostr har jeg felt, - første på fjerde titall. Ennå biter jeg fra meg, det ord skal jeg bære fra møtet. Ennå metter jeg saktens ravnene noen ganger; gammel blir jeg, duger likevel best til å slåss.

Etter dette bød Vale Berse holmgang, og Berse kvad en vise: Kampvante menn som vekker brynjers storm har budt meg møte til holmgang - ikke gremmer jeg meg over slikt. Lyster det folk å få lokket spydkjempen fram på vollen - motløs møtte jeg ennå aldri hvor menn skifter hogg.

lord kom, da de skulle kjempe, og mælte til Berse og Vale: «Det tykkes folk være stor skade, hvis djerve menn skal hogges ned uten skjellig grunn, og byder jeg til å megle mellom dere.» Det tok de imot. Tord mælte: «Vale, det sikreste forlik tykkes meg det ville være, hvis Berse får Tordis, søster din, heder vil du få av det.» Berse tok imot det, og til hjemmefølge skulle Tordis ha Brekkaland, og dette mågskap kom da istand mellom dem. Deretter lot Berse gjøre virke om gården sin og satt der mange vint­ rer i ro.

15 dbrarin Alfsson het en mann; han bodde nord i Tambardal; denne dal går inn fra Bitru. Han var en stor og sterk mann og ble kalt Torarin Ramme. Han hadde lenge ligget på reiser og hadde slik ferdes-

331

lykke, så han alltid kom i land, hvor han hadde valgt å ta seg havn. Han hadde tre sønner; den ene het Alf, den annen Loft og den tredje Skofte. Torarin var en grum mann, og sønnene hans slektet på ham i lynne; de var de mest overmodige menn. En mann het Odd; han bodde på Tunga i Bitru. Datter hans het Steinvor; han var vakker og klok; hun ble kalt «mjobeina». Hos Odd var det mange fiskere. Glum het en mann som var der i været, lei og ondsinnet. Det var en gang at disse to, Odd og Glum, talte om hvem som vel var de største menn i bygden. Glum mente at Torarin var den ypper­ ste mann, men Odd sa at Holmgangs-Berse var fremfor alle andre. Glum mælte: «Hvorfor mener du det?» Odd mælte: «Er det noenting likt - Berses manndom og tyveriene til Torarin?» Så lenge talte de om dette, til de ble harme og veddet. Da farer Glum av sted og sier dette til Torarin; han ble storvred og truet Odd. Siden farer Torarin og fører bort Steinvor fra Tunga uten hennes fars, Odds, samtykke, og han sa, det ville ikke bli ufarlig for ham, hvis han klaget over det, og de kom hjem til Tambardal. Nå gikk det en tid. Deretter farer Odd og finner Holm-Berse og sier ham hva som er hendt og ber om hans hjelp til å få tilbake Steinvor og hevne denne skam. Berse sa, dette hadde han ikke trengt å be om, og bød Odd fare hjem og ikke bry seg om det - «jeg lover deg likevel å ta meg av det.» Straks Odd er borte gjør Berse seg ferdig til å fare hjemmefra; han rider ut fullt væpnet og gjordet med Hviting og har tre spyd, kommer til Tambardal sent i kveldingen, da kvinnene går fra dyngjen. Stein­ vor ser Berse og går til møtes med ham og sier ham om sin ulykke. «Bu deg til å bli med meg,» sier Berse, og hun gjør så. Berse sier, han vil ikke fare ærendsløs i Tambardal, vender seg til døren, hvor mennene satt ved langildene. Berse slår på døren, og en mann som het Torleif går ut. Torarin kjente Berses mål og løper ut med en stor tollekniv og legger til Berse. Dette ser Berse og drar Hviting og hogger ham banesår med det samme. Etter dette springer Berse i sadlen og setter Steinvor i kneet hos seg og tar sine spyd, som Steinvor hadde tatt vare på, rider til en skog,

332

og i et gjemsel lot han Steinvor og hesten være etter seg og ba henne vente på seg der. Så gikk han bort i en klev, som tjodveien lå over, og holdt seg rede der. I Tambardal var ikke alt kyrrt. Torleif løper og sier Torarins sønner at han lå død i døren; de spurte hvem som voldte det. Torleif sier det. Siden satte de etter Berse og stevnet benveies mot kleven og tenkte å komme foran Berse der, men nå er han først i kleven. Og da de kom nær til ham, skjøt Berse et spyd mot Alf og igjennom ham; da skjøt Loft etter Berse; han tok imot med rundskjoldet, og det prellet av; siden skjøt Berse Loft og så Skofte til bane. Da dette var gjort, kom heimemennene til brødrene; Torleif snudde tilbake imot dem, og de for hjem, alle sammen.

16 Etter dette søkte Berse opp Steinvor og stiger til hest og kom hjem, før folk var stått opp. De spør om Berses ferd, og han forteller om den. Tord spør Berse, da de traff hinannen, hvordan det hadde gått til med deres stevne. Da kvad Berse en vise: En som mettet ulver møtte nyss sin bane: Torstein sterke drap jeg ute i Tambardal. Flere mistet livet: Loft og Alf og Skofte, far og sønner - fire; jeg kom imot dem ene.

Etter dette farer Odd hjem, og Steinvor blir hos Berse; dette liker Tor­ dis ille. Da var virket til Berse noe medfaret, og nå lot han virket bøte. Så er sagt, at det ble ingen bøter gitt etter disse menn. Og nå led noen tid. Engang da Tordis og Berse tåltes ved, mælte Berse: 333

«Det råd har jeg tenkt ut, at jeg vil byde Olav Hoskuldsson barnefostring.» Hun sier: «Det har jeg liten lyst til; det synes jeg er stort strev og uvisst om du øker din heder ved det.» «Han ville også være en hjelper god nok å lite på, og jeg har fullt opp av fiender og tar til å bli meget til års,» sier Berse. Han farer til møtes med Olav og byder til å fostre et barn for ham; dette tar Olav imot med takk, og Berse fører Halldor hjem med seg og lot Steinvor fostre ham. Dette liker Tordis ille, og hun stakk unna pengene. Berse tar nå til å eldes meget. Det var en gang at der kom tingmenn til Berse; han satt alene og fikk sin mat førenn de andre menn. Berse fikk grøt og de andre ost og skyr. Da kvad Berse en vise: Fem på fjerde titall har jeg lagt til mette for blåfjærede sårfugl - mange menns bane jeg kalles. Skal jeg nå aldri mere farge eggen i blodet - troll ta livet - så bær meg bort i haug med det samme.

Halldor mælte: «Visst tenker du felle enda en mann, fosterfar min!» Berse sier: «Jeg vet den mannen som det kunne høve at -» Tordis lot sin bror Vale bruke Brekkaland. Berse lot sine huskarer vinne hjemme og hadde ikke noe å gjøre med Vale. Halldor var harm for Berse ikke rådet over sin egen eiendom. Da kvad Berse en vise: Her ligger vi sammen i benken, Halldor og jeg,

334

og orker lite. Du er for ung, jeg gammel og tung. Du batner, jeg bøyes.

Halldor mælte: «Ille liker jeg Vale!» Berse kvad en vise: Kaute Vale vet jeg beiter i min slått-eng; helst vil hårde kjempen trå oss under føtter. Før ble jeg harm for mindre, lønnet med hevn, og rødmet sårormens egg i hver som esket meg fram i brynje.

Og enn kvad han: Gull-Ull er blitt ustø nå på foten av elde. Djerve drenger lar meg tåle mangt, der jeg sitter. Likevel, om de helst vil legge meg kald i haugen, rødner jeg sverd i holmgang ennå, heller enn viker!

Halldor mælte: «Lite eldes du ennå i hugen, fosterfar min!»

Steinvor og Berse talte sammen. Berse sa til henne: «Råd skal jeg legge opp, og jeg trenger til din hjelp med det.» Hun sa, hun var skyldig å gjøre slikt som hun kunne til det. «Du skal,» sier Berse, «gi deg til å trette med Tordis om melkekjelen, og holde i den, til dere slår ut melken; så skal jeg komme til og mæle 335

henne etter munnen; siden skal du gå til Vale og si ham, hvor skam­ melig vi handler med deg.» Dette gikk slik som Berse hadde tenkt ut; og hun kom til Vale og sier ham hun har det så vanskelig; hun ber Vale følge seg over kleven. Han gjør det. Da nå Vale vil snu tilbake, kommer de mot ham, Halldor og Berse. Berse hadde hoggespyd i den ene hånd og stav i den annen, og Halldor hadde Hviting. Da Vale ser dette, vender han seg imot dem og hogger etter Berse. Halldor kom bakom Vale og hogger etter hasene hans med Hviting. Da bråsnur Vale og vender seg mot Halldor; da satte Berse spydet i ham mellom herdene; det var hans banesår. Siden satte de opp skjoldet hans ved hans føtter og sverdet ved hans hode og bredde hans skinnkappe over ham, og etter det stiger de til hest og rider forbi fem gårder og lyser seg drapet på hender, og så rider de hjem. Folk for da til og tok hånd om Vale, og Valafall heter det siden, der hvor han ble drept. Halldor var tolv vintrer gammel, da dette hendte.

17 Torvald het en mann; han var sønn av Øystein og ble kalt Tinntein. Han var rik mann, og hendig, skald, men udjerv av sinnelag. Bror hans het Torvard, som bodde nord i Fljot. De var mange frender; og denne ætten ble kalt Skidingene; de hadde liten lykke med seg. Torvald Tintein ba om Steingerd, og hun ble gitt til ham med sine frenders råd og ikke med hennes motmæle. Dette var samme sommer som Steingerd gikk fra Berse. Disse tidender spør Kormak, men later som han ikke vet det. Litt før hadde Kormak flyttet varene sine ombord i skipet, og begge brødrene eslet seg til å fare ut. Tidlig en morgen rider Kormak bort fra skipet, farer for å treffe Steingerd og taler med henne; han ba henne gjøre seg en skjorte. Hun sa, det trengtes ikke at han kom hit, og sa at Torvald og hans frender ville ikke tåle slikt uten å hevne det. Kormak kvad en vise: 336

Ikke kan jeg skjønne hvi du, gullbånds ranke stamme, skulle giftes med en tinnstang-mann! Ikke har jeg smilt fra far din, Silke-Nanna, festet deg til denne stakkars vesalmannen.

Steingerd mælte: «Slikt er åpenbart fiendskap, og jeg skal si Torvald om din hån; ingen mann kan sitte rolig og tåle slikt!» Da kvad Kormak: Trengs ikke at du truer meg med Skidunge-nidet, linskaut-skrydde kone: kvede kan jeg selv! - Nid mot mannen, slik at steiner selv skal flyte. - Ille går det Øysteinssønnene mot meg!

Etter dette skiltes de uten blide, og Kormak for til skipet.

18 Da brødrene sto ut av havnen, kom en rosshval opp ved skipet. Kor­ mak skjøt en pålstav etter den, ramte hvalen, og den sank under. Da tyktes folk å kjenne Torveigs øyne i den. Denne hval dukket ikke opp igjen, og om Torveig spurtes det, at hun lå dødssyk, og folk sier, at hun skal være død av dette. Så seilte de ut på havet og kom til Norge. På den tid rådet Håkon Adalsteinsfostre i Norge. Brødrene for straks til funds med kongen; kongen tok vel imot dem, og de var der om vinteren, vel vyrdet. Sommeren etter la de ut i hærferd og øvet mange storverk. I felag 22. Norrøn saga I

337

med dem var det en mann som het Sigurd, en tysk mann av høy byrd. De gjorde landgang og herjet vidt omkring. En dag da de var gått opp i land, kom elleve menn mot brødrene og satte inn på dem; kampen endte slik at de to brødrene seiret over de elleve. Etter dette for de til skipet. Vikingene trodde, de hadde mistet disse menn, og fagnet dem, nå da de kom tilbake med seier og gods. På denne ferd vant brødrene megen navnkundighet. Det led utpå sommeren, og vinteren dro nær. De ville holde til Norge, fikk kaldt vær, og rim la seg på seilet; brødrene tok alltid hardt i ombord. Da kvad Kormak en vise: Skardi, vi får riste rim av våre telter, fjellet står med ishjelm, - kald er skaldens bod! Var den rike bonden ikke bedre huset! Latingen ligger hjemme hos sin lyse viv.

Torgils mælte: «Nå taler du alltid om henne, men da ville du ikke ta henne, da hun ble budt deg til gifte.» Kormak sier: «Mer voldte onde vetters galdrer det enn mitt mislynne.» Nå seilte de inn mot noen berghamrer og berget seilet med stor fare. Kormak mælte: «Nå kunne gjerne Torvald Tinntein være her med oss.» Torgils sier smilende: «Det er likt til at han har det bedre i dag enn vi.» «Det er ikke som det skulle være,» sier Kormak. Litt senere tok de land i Norge.

19 Mens de hadde vært borte, var det blitt høvdingskifte i Norge. Håkon var død og Harald Gråfell kommet istedet. De søkte kongens venn­ skap. Han tok vel imot deres hilsen. De for med kongen til Irland og hadde kamper der. Det var en gang, da de hadde gått i land med kon­ gen og en stor hær kom imot kongen, og da hærene støtte sammen, kvad Kormak en vise: Litt jeg reddes, hvor konger fører sammen hærskjold, storverksmannen kjenner ikke skrekk for kamp. Det er møen nordpå, Torkels datter, Skardi, - hårdt harmer meg, felle, minnet som en sott.

Torgils mælte: «Aldri kommer du i slike manndomsprøver, at ikke du alltid kom­ mer i hug Steingerd.» Kormak sier: «Såre lite har jeg glemt det ennå.» Dette var et stort slag; kong Harald vant en vidspurt seier; hans menn jaget de flyktende. Brødrene sto side om side, da vendte ni menn seg imot dem; de kjempet en tid. Kormak kvad en vise: Rask får vi gå fram, Skardi, møte våre motmenn, sverdsvinger, siden vi to må bli ni menns bane. - Mens den andletssmale kvinnen som holdt av meg går i seng der hjemme med det gudsforhatte drask!

Torgils mælte: «Oftest ender du med dette.» 339

Kampen endte slik, at brødrene fikk seier og hine ni falt; for dette fikk de meget lov av kongen og stor sømd mellom de andre. Brødrene var jevnlig med kongen på hærferder; da merket Torgils at Kormak oftest sov lite, og spurte ham, hva som voldte det. Da kvad Kormak en vise: Brim gnyr, bratt som hamrer blåner bølgefjelle og med brus og dunder strømmer det kring øyer. Havglans-disen volder jeg får sove lite. Hun, den vene, savner jeg så titt jeg våkner.

- «det kan jeg si deg, bror, at jeg lyser min hjemferd til Island.» Torgils mælte: «Mangt er kastet for føttene dine, bror, og nå vet jeg ikke, hvor dette bærer hen.» Da kongen får vite at Kormak vil reise, kaller han ham til seg, sier at han handler uforstandig og råder ham fra ferden, men det nyttet ikke; Kormak gjør seg ferdig til å seile. Da de la ut, fikk de kvasst vær og svær sjø og råen brotnet. Da kvad Kormak en vise: Mindre gikk det innpå meg at råen brotnet i Solundarsundet - havhesten hadde uhell enn sjøredde Tinntein sørger, når han spørger møkksleden hans er brotnet. Nødig går han til sjøs.

De sto til havs og døyet hardt vær, og en gang, da svære sjøer hadde vasket over, var mennene våte. Da kvad Kormak en vise:

340

Tinn-tyggern lyster lite ferdes der hvor morildtoppet bølge bløter raske drengers hår. Heller vil han huses varmt i konens armer. Hun den fagersmykte, står mellom meg og gleden.

De fikk en hard overreise og kom omsider til lands ved Midfjorden. De kastet anker nær land; de ser inn til lands, en kvinne som rider. Kormak kjenner Steingerd og lar sette ut båten og ror inn til stran­ den, skynder seg fra båten og får seg en hest, rider Steingerd i møte, og der de to finnes, springer Kormak av hesten, løfter henne fra salen og setter henne ned hos seg. Hestene går fra dem, og det lider utpå dagen og mørket faller på. Steingerd mælte: «Tid er det til å lete etter hestene våre.» Kormak sa, det var ikke så nødvendig, og ser omkring seg og ser ingenting til hestene, men de hadde lonket bort i et bekkefar kort fra der hvor de satt. Nå faller natten på; de tar til å gå og kommer til en liten gård, hvor de blir tatt imot og folk hjelper dem med hva som de kan trenge. Om natten lå de på hver sin side av en bordgavl. Da kvad Kormak: Fagre, visst jeg skjønner umild lagnad volder, der er vegg og skille mellom oss i natt. Undres, når vi sammen angerløst skal sove Skovnungs svinger, kvinne, kostede du dyrt.

Steingerd sa det var bedre at de ikke hadde møttes. Kormak kvad en vise:

341

Mjødhorns dis, i grumme netter fem til ende sov vi i den samme stue, fagre viv. Uten favntak lå jeg tanketom, alene i min seng, mens ute ravnsvart natten led.

Steingerd mælte: «Forbi er dette og nevn det ikke.» Kormak kvad en vise: Før skal hellesteiner flyte oppå vannet lett som korn og fjeller skride ut i stranden, før en ungmø fødes Steingerd lik i ynde. - Liker hun meg ennå likevel, den unge.

Steingerd sa, hun ville ikke ta imot hans hån. Kormak kvad en vise: Lenge har jeg sett det samme syn i søvne - kanskje narrer drengen seg med djerve drømme -. Bares for meg, hvite Frigg, at dine armer flettet seg om mine armer - sent omsider.

Steingerd sier: «Det skal ikke skje, hvis jeg må råde, og du har en gang for alle skilt deg slik fra dette målet, så der er ikke von om slikt for deg.» Nå sovnet de av den natten. Om morgenen ville Kormak av sted; han finner Steingerd, tar et fingergull av sin hånd og vil gi henne. Hun mælte: 342

«Troll ta deg hel og holden - og gullet ditt med.» Kormak kvad en vise: Smeltediglens blanke fugl ba jeg kvinnen eie, men blidhuget kone tok ikke mot mitt gull. Uhellsmorgen var det da hun vraket gaven, sa at alle trolle skulle ta min ring.

Kormak rider nå bort og er lite blid på Steingerd, men enda mindre på Tinntein. Han rider hjem til Mel og er der om vinteren, og kjøpmennene fikk seg vist nær ved skipet.

20 Torvald Tinntein bodde nord i Svinadal, og Torvard, hans bror, bodde i Fljot. Om vinteren vender Kormak sin ferd nord i Svinadal for å finne Steingerd, og da han kom til Svinadal, står han av hesten og går inn i stuen. Steingerd satt på pallen, og Kormak satte seg hos henne, men Tor­ vald sitter i benken og Narve er der hos ham. Han mælte, Narve, til Torvald: «Skal ikke du ha noe med det, om Kormak sitter her? Slikt kan du ikke rolig finne deg i.» Torvald sier: «Det får jeg vel finne meg i; jeg skjønner ikke det er noen skam i det, om de snakker sammen.» Narve sier: «Ille er det.» Litt senere møttes brødrene Torvald og Torvard. Torvald sier den annen at Kormak var kommet dit. Torvard sier:

343

«Tykkes deg, du kan finne deg i slikt?» Han sa, han hadde ikke gjort noen sak ut av det, men han sa, han likte ikke at Kormak kom dit. Da sier Torvard: «Jeg skal råde bot på det, om ikke du tør, for dette er til skam for oss alle.» Neste gang Torvard kom i Svinadal, kjøpte brødrene og Narve en omløpende tigger til å kvede en vise, så Steingerd hørte det, og si at Kormak hadde diktet den, men det nyttet ikke. De sa at Kormak hadde lært den til en kvinne som het Øylaug, hans frendekone. Og dette var visen: Gid den stolte kvinne var en gammel hoppe, - Steingerd kjipen merr og jeg var stoets hest. Snart jeg vet jeg var på ryggen av den allervakreste i kveen, enda om hun steilet.

Steingerd ble nå meget vred, så hun ville ikke høre Kormak nevnt. Dette spør Kormak og farer for å finne Steingerd; lenge forsøkte han å få henne i tale, og til slutt får han det svar av henne, at hun var harm for han yrket nid om henne - «og nå er det båret over hele bygden.» Kormak sa, det var ikke sant. Steingerd sier: «Lenge kunne du visst nekte det, hvis ikke jeg hadde hørt det.» Kormak mælte: «Hvem kvad dette, så du hørte det?» Hun sier ham hvem som hadde kvedet - «og du trenger ikke vente at jeg skal tale til deg, hvis dette sannes.» Kormak rider bort og leter etter landstrykeren, til han finner ham, og nå ble han nødt til å si sannheten. Kormak ble meget harm, faller over Narve og dreper ham: den samme medferd hadde han eslet Tor­ vald, men han krøp i skjul og skammet seg; og folk kom og gikk imel­ lom dem og skilte dem. Dette spurtes utover bygden, og uvennskapet mellom dem vokste nå. Brødrene Torvard og Torvald taler store ord, og Kormak liker det ille. 344

21 Etter dette sender Torvard ord fra Fljot, at han vil kjempe med Kor­ mak, nevner sted og stund og sier, at nå vil han hevne dette nid og andre svivyrdinger. Kormak lover å møte, og da stevnedagen kom, for Kormak til det avtalte sted, og Torvard var ikke kommet dit og ingen av hans menn. Kormak fant en kone der på gården; hun hilste ham, og de spurte hinannen om tidender. Hun mælte: «Hva er ditt ærende, eller hvem venter du på?» Kormak kvad en vise: Sent til sverdting stevner - tykkes meg - min fiende, han som nord fra Fljot lot stevne meg på holm. - Må vel først få gjort seg hjerte av en leirklump. Uslere er det som bor i brorens bryst.

Kormak mælte: «Nå byr jeg påny Torvard holmgang, hvis han skal regnes for å eie mannsmot; vorde han hver manns niding, hvis han ikke kommer» og så kvad Kormak en vise: Ikke skal nidinger evne true meg, så jeg tagner - stevner de meg for skaldskap, holder jeg skaldskap imot. Det skal de menn få kjenne - uten de rekker å lure livet mitt av meg forinnen. Navngjeten mann blir jeg snart.

Da stevnet brødrene sak mot Kormak for nid. Kormaks frender svarte i målet; han vil ikke la byde noen bøter, sa at nid var de verd og ikke sømd, og Kormak sa at han var ikke urede til å møtes med dem, uten de ville svike ham. Torvard hadde ikke møtt til holmgangsstevnet som 346

Kormak bød ham, og Kormak sa, de hadde selv dradd over seg nid og at det var tilpass til dem å tåle slikt nid. Nå lider tiden fram til Hunavatsleid, begge parter for til leidartinget. En gang da de møttes, Torvard og Kormak, sa Torvard: «Meget og mangeslags fiendskap skylder vi å gjengjelde deg, og for de samme sakers skyld byr jeg deg holmgang her på tinget.» Kormak sier: «Er du kanskje noe bedre opplagt til slikt enn før - for du har alltid veket unna.» «Ikke dessto mindre skal jeg nå våge det,» sier Torvard, «vi tåler ikke slik skam lenger.» Kormak sa, han skulle ikke la vente på seg, og farer hjem til Mel.

22 Torolv het en mann som bodde på Spåkonufell; han var gift med Tor­ dis spåkone som før har vært nevnt; de var der på tinget. Mange mente at der var sikkert hjelp å finne, hvor hun var. Torvard søker henne og ber om hennes hjelp imot Kormak og ga fé for det; Tordis budde ham da til holmgangen slik som hun best syntes. Kormak sier sin mor hva han har for hånden; hun spør om han venter det vil gå godt. «Hvi skulle det ikke det?» sier Kormak. Dalla mælte: «Det vil likevel ikke lykkes for deg, slik som du er budd, for Torvard er visst uvillig til å kjempe hvis ikke det er trolldom med i det; tykkes det meg det beste råd at du finner Tordis spåkone, for du får visst svik å kjempe mot.» Kormak mælte: «Det bryr jeg meg lite om» - likevel for han og fant Tordis og ba henne om hjelp. Hun mælte: «Nå kom du for sent; nå biter ikke våpen på ham; men jeg vil ikke nekte deg hjelp; vær her i natt og prøv lykken, og da skal jeg nok få gjort det slik at jern biter ikke på deg heller.»

347

Kormak blir der om natten. Da han våknet, kjente han det famlet under overbredslet ved hodet hans, han spør hvem det er; det snur bort og til ytterdøren og Kormak etter og ser, at det er Tordis. Hun var da kommet til det sted, hvor de skulle kjempe, og hadde en gås oppunder med seg. Kormak spør, hva dette skulle være for. Hun slipper ned hjemmegåsen og mælte: «Hvi kunne du ikke holde deg i ro?» Da legger Kormak seg ned og holder seg våken og vil vite hva Tordis tar seg til. Tre ganger kom hun, og hver gang så han etter hva hun hadde for seg; tredje gang da Kormak kom ut, hadde hun skåret to gjess og latt blodet renne sammen i en bolle; nå hadde hun tatt den tredje gåsen og skulle til å skjære den. Da mælte Kormak: «Hva skal dette strevet være godt for, fostermor?» Tordis mælte: «Det må da sannes, Kormak, at deg er det nesten uråd å hjelpe; nå hadde jeg tenkt å gjøre til intet den vanskjebne som Torveig hadde lagt på deg og Steingerd, og nå kunne dere eid hinannen, hvis jeg hadde fått skåret den tredje gåsen, så ingen visste om det.» Kormak mælte: «Jeg tror ikke på slikt» - og kvad en vise: Kjøpte meg for penger seidkonens hjelp til kampen, og til seiers hun blotet blod av gåsunger to. - Byd ikke slikt til den som æsers ølverk øver! Ut hun gikk to vender slepende på to gjess.

De for til holmen. Torvard ga spåkonen mer fé, og han tok imot blo­ tet. Kormak kvad en vise: Troll har tryllet henne, den gullrike kvinne - annen manns kjøpte kone

348

skulle mann ikke tro. Vil den hese volve volde, det går ille? Slikt vil jeg ikke vente - ikke skylde på henne.

Tordis mælte: «Jeg skal få gjort det slik, at det ikke biter på deg.» Men Kormak mælte illt imot og sa at hun voldte ikke annet enn vondt, og vil dra henne ut i døren og se øynene hennes i solskinnet. Torgils, hans bror, bannet ham dette og sa at det var ingen nytte til. Steingerd sa at hun ville følge med til holmgangen, og slik ble det. Da Kormak så henne, kvad han en vise: Annen gang jeg går på holm for deg i dag. Hva har skilt vår elskov, viv i hvite lin! Vigssak vekkes annen gang, bølgedis, for deg, kan du være Tinnteins kjære mer enn min?

Siden kjempet de; Kormaks sverd bet ikke. Lenge skiftet de hogg, og ingen av sverdene bet. Til slutt hogg Kormak Torvard i siden; det var et stort hogg, så han lutet under det og ribbenene brotnet på Torvard og han ble ufør til å slåss, og dermed skiltes de. Kormak så, hvor der sto et naut, og hogg det ned. Han var blitt varm og tok hjelmen av sitt hode og kvad en vise: Jeg har gått til holmgang kjære min, for deg. Ikke skal du nekte meg friste tredje kamp. Endte møtet, uten blod farget rødt mitt sverd, tenker jeg, at trolldom døyvet det i dag.

349

Han tørket av seg svetten i Steingerds kåpeskjøt. Kormak kvad en vise: Enda jeg tykkes hårdfør, får jeg nok tørke pannen svett og tett - jeg må tåle megen harm for deg, Gull-tre! La ham reise alene hjem og bre møkk i tunet, bonden din - du har voldt, jeg sturer alltid, Steingerd.

Kormak ba Steingerd fare med seg; hun sa at hun måtte stelle for mennene; de skiltes, og begge var de vrede på hinannen. Torvard blir ført bort, og hun binder om hans men. Kormak oppsøkte nå ofte Steingerd. - Torvard bedredes langsomt, og da han kunne støtte på benene, farer han og treffer Tordis og spør henne, hva han helst kunne få helsebot av. Hun sier: «Der er en haug ikke langt herfra som der bor alver i; du skal få fatt i den gra-oksen som Kormak drap og øse oksens blod utover haugen og gjøre veitsle for alvene av kjøttet, så blir du nok bedre.» Etter dette sender de bud til Kormak, at de vil kjøpe oksen; han svarte at han ville ikke nekte dem kjøpet, men han ville ha en ring for den som Steingerd eide. De hentet oksen og ga ringen til Kormak og farer med okseskrotten som Tordis hadde sagt forut. Kormak kvad en vise: Saktens vil hun spørre, hun som har holdt av meg, når de fører blotet hjem - hvor har de ringen? Hennes ring av rene brente gull - har Ogmunds sønn, den svarte sveinen, fått den - mot min vilje?

Dette gikk som Kormak tenkte, at Steingerd likte ille, de hadde gitt fra seg ringen. 350

13 Etter dette bedredes Torvard fort. Da han tyktes helt frisk, red han til Mel og bød Kormak holmgang. Kormak mælte: «Sent blir du lei av dette, men jeg sier ja.» Nå farer de til holmgangsstedet. Tordis finner Torvard nå som før. Kormak søkte ikke hjelp hos henne. Hun døyvet sverdet for Kormak så det ikke bet, men likevel hogg Kormak så hardt til Torvard i skulde­ ren, at akselbenet brotnet og han ikke kunne bruke armen etter det; han ble da ufør til å kjempe videre etter denne skade og måtte bøte en ring til i holmløsning. Da løp Torolv fra Spåkonufell til og hogg etter Kormak; han bøtet imot hogget og kvad da en vise: Med det rustne sverdet tevlet mannen mot meg - vesalkaren fnyste vil jeg ikke nekte. Likevel var faren liten i den sverdstorm hvor spåkonens bonde ble til gjøn for folk.

Kormak hogg et blotnaut som sed var og mælte: «Illt er vi kommet ut for, som skal tåle eders åtak og Tordis’ troll­ skap» - og han kvad en vise: Eggen døyvet den gamle argvetten for meg til kampen. Så får jeg siden la niddet bite den tapre i stedet. Men om nå sverdeggen ikke bet da jeg hogde til mannen, likevel fikk han et slag som lenge han trenger å huske.

Etter dette farer de begge to hjem til sitt, og ingen av dem var for­ nøyde. 351

24 Brødrenes skip sto oppe på land i Hrutafjord om vinteren. Om våren kom kjøpmennene til skipet; brødrene eslet seg også til å bli med på skipet sitt. Da de var reiseferdige, farer Kormak for å treffe Steingerd, og før de to skiltes, kysset Kormak Steingerd to ganger; det var ikke hastverkskyss. Tinntein ville ikke finne seg i dette. Nå tok venner på begge sider del i saken, at Kormak skulle bøte. Kormak spør hva de krever. Tor­ vard sier: «De to ringene som jeg før har mistet.» Da kvad Kormak en vise: Dyre ringer fikk jeg gi for jeg tok den vene gullsmykte viv om halsen - slikt måtte bøtes med gods. Aldri, tror jeg, kjøpte noen hærmann jevndyrt - uhell jeg har når jeg skjemter tvende kyss av en kvinne.

Og da Kormak var fart til skipet, kvad han en vise: Viser vil jeg virke før vi går til skipet, sende til den vene viv i Svinadal. Hvert et ord jeg yrker vil jeg hun skal høre, Steingerd, som jeg unner bedre enn meg selv.

Nå farer Kormak ut og Torgils, hans bror, med ham, og de kom til kongens hird. Der ble de vel mottatt. Det er sagt at Steingerd ber Torvald Tinntein om at de skal reise ut. Han sa det var ikke rådelig, men kunne likevel ikke nekte henne 352

det. De ga seg ut på ferden og kom over havet; der falt vikinger over dem og ville rane dem og føre bort Steingerd. Dette får Kormak vite og farer til og hjelper dem slik at de berget alt sitt gods. Siden kom de til kongens hird, og det var en dag da Kormak gikk i stretet; da så han Steingerd sitte inne i en skemme og gikk dit og satte seg hos henne og talte med henne og kysset henne fire ganger. Torvald ble vår dette og dro sverdet; siden løp kvinner imellom, og så ble det sendt bud etter kong Harald. Han sa, det var visst vanskelig å råde med dem - «men jeg får gjøre forlik mellom dere.» Det tok de imot. Kongen mælte: «Ett kyss skal være fordi Kormak ydet dere hjelp da dere tok land, og det annet fordi Kormak berget Steingerd, men for de to kyss skal han bøte to ører i gull.» Kormak kvad den samme vise som før er skrevet: Dyre ringer får jeg gi for jeg tok den vene.

En dag da Kormak gikk i stretet, så han Steingerd, går bort til henne og ber henne gå med seg; hun nektet det. Da rev Kormak henne til seg, hun ropte om hjelp. Kongen var i nærheten og går ditbort og tykte at dette var underlig ferd. Han tok henne fra ham og talte stutt til ham. Kongen gjorde seg harm, men Kormak ble likevel ved hirden og kom snart i vennskap med kongen, og det var stilt om vinteren.

25 Våren etter la kong Harald ut på sin ferd til Bjarmeland med en stor hær. Kormak var skipsstyresmann i ferden deres, og Torvald styrte et annet skip. Der er ikke nevnt flere av skipsstyrerne. Da de seilte nær inntil hverandre i et sund, slo Kormak til Torvald ved øret med rorkulten, og han falt fra styret i uvit; Kormaks skip drev av, da det hadde mistet rorkulten. Steingerd satt ved siden av Torvald og tok roret og styrte innpå siden av Kormaks skip. Det så Kormak og kvad en vise: 23. Norrøn saga I

353

Han som har vært den fagre nærmere enn jeg nådde fikk av rorets vedski veldig slag i skallen. Øysteins arving stupte i ellidens bakstavn. Styr ikke på meg, Steingerd, enda du later så djerv!

Skipet hvelvet under Kormak og hans menn; de ble straks berget, for der var mange folk i nærheten. Torvald kom til seg og seilte sin vei videre. Kongen bød til å dømme i målet, og det tok de begge imot. Kongen lot slaget som Torvald hadde fått og Kormaks kullseiling jevne hinannen. Om kvelden kom de til landet; kongen og hans menn satt og fikk seg mat; Kormak satt ute ved døren i teltet og drakk tvimenning med Steingerd, og mens han gjorde dette, stjal en mann kappespennet fra Kormak for å spotte ham; han hadde lagt av seg feiden, og da han skulle ta den, var spennet utav. Kormak spratt opp og løp etter man­ nen med et spyd som han kalte Vig og skjøt etter ham og traff ikke og kvad en vise: Sveinen stjal mitt spenne mens jeg drakk med den ranke mø - vi skal ikke slåss om spennet på småsveiners vis. Spydet var skarpt og skjeftet vel, men jeg skjøt det i berget, skrellet mose av steinen - mannen, ham gikk jeg mist om.

Etter dette for de til Bjarmeland og tilbake derfra og kom hjem til landet.

354

26 Torvald Tinntein gjorde seg rede til å seile til Danmark og Steingerd med ham. Litt senere farer brødrene den samme veien og kommer til Brennøyene sent en kveld. Der ser de Torvalds skip flyte; ombord var han selv og noen menn med ham; alt deres gods var blitt ranet fra dem og Steingerd ført bort av vikinger. Høvding for vikingene var Torstein, sønn til Asmund Eskisida som hadde kjempet med Ogmund, far til Kormak og Torgils. Nå møtes de, Torvald og Kormak; da spør Kormak om det ikke har gått dårlig med dem. Han sier: «Som best har det nok ikke gått med oss.» Kormak spør: «Hva er det hendt, er Steingerd borte?» Torvald sier: «Borte er Steingerd og alt vårt gods.» Kormak mælte: «Hvorfor søker dere ikke etter?» Torvald sier: «Det har vi ikke styrke til.» Kormak mælte: «Sier du at du er så svak?» Torvald sier: «Ikke har vi kraft til å kjempe med Torstein, men hvis du har styrke til det, så søk henne du.» Kormak mælte: «Fare skal jeg da.» Om natten gikk brødrene i en båt og rodde bort til vikingeskipet, gikk opp på Tbrsteins skip. Steingerd var i løftingen og var blitt gift med en mann, og det meste av hæren var i land ved bakste-ildene. Kormak hentet nyss hos matsveinene, og de sa ham alt som brødrene ville vite. De gikk opp på skipet etter landgangsbryggen. Torgils kippet brudgommen ut til skipssiden, og der drepte Kormak ham. Torgils sprang på sjøen med Steingerd og svømte til lands. Da Kormak var nær landet, la ål seg 355

om hendene og føttene på ham så han ble dratt til bunns. Kormak kvad en vise: Stim av bekke-bukker satte på meg, felle, da jeg for i myren - det var fare-ferd! Hadde jeg fått bane der, så var det neppe gått deg snart av minne. - Bruden jeg frelste fra sorgen.

Kormak legger til land og fører Steingerd til Torvald. Da ba Torvald Steingerd fare med Kormak, sa at han hadde drengelig frelst henne. Kormak sa, at dette var etter hans vilje. Steingerd sa, hun ville ikke bytte om kniver. Kormak sa også, at det var vel ikke slik laget; onde vetter eller van­ skjebne hadde tidlig lagt det øde. Kormak kvad en vise: Tenk ikke på å tekkes meg - sov hos din husbond, du, som lite skjønner hva en mann er verd. Bedre enn i mine armer høver bruden - visen er om eder ved en stakkars side.

Kormak ba Steingerd fare med bonden sin.

27 Siden vendte brødrene tilbake til Norge, og Torvald Tinntein for til Island. Og brødrene herjet på Irland, Bretland, England og Skottland og tyktes de mest navngjetne menn. De bygger først det virke som heter 356

Skardaborg; de gjorde landgang i Skottland og øvde mange storverk og hadde en stor hær; ingen i denne hæren kunne lignes med Kor­ mak i styrke og djervhet. Engang da de hadde herjet, drev Kormak de flyktende foran seg, men hæren var fart tilbake til skipet. Da kom skottenes blotrise ut av skogen mot Kormak, og da ble der en hård kamp. Kormak var usterkere, for risens krefter var øket ved trolldom. Kormak så til sitt sverd, og det var glidd ut av sliren. Kormak bøyde seg så han fikk tak i det og hogg risen banehogg. Men risen la likevel sine hender så fast om Kormaks sider, at ribbenene brotnet og Kormak falt og risen lå død oppå ham, og Kormak kunne ikke komme opp. Om en stund farer menn ut og leter etter ham og finner ham og flytter ham til skipet. Da kvad Kormak en vise: - Var ikke slik som når fordum jeg tok Steingerd på fanget da havhestenes styrer krystet meg i sitt fangtak. Mennene kan jeg melde: hvis ikke Skryme hadde vært meg en fulltro hjelper, drakk jeg nå øl hos Odin.

Nå ble Kormaks sår sett etter, og ribbenene var brutt i begge sider. Kormak sa det var unødig å grøde ham; han lå av sårene en tid; men­ nene sørget over det at han skulle ha fart fram så uvørent. Kormak kvad en vise: Navnspurt kjempe var jeg, tenkte sikkert at sverdet var den kyndigste lege - den som frelser fra strådød. Men det og får jeg tåle, enda om hjertet svider - før har det hendt at våpendjerv mann måtte dø i en seng.

Og enda en vise kvad han: 357

Mannen din var ikke med meg, kloke, hårfagre kvinne, da ved gry på Irlands kyst sverd ble rødnet for hærfang. Kamp-ild, dradd av sliren sang kring mine kinner, og den hete sårsved dryppet på ravnens nebb.

Og nå tok det til å lide med Kormak. Da kvad han en vise: Dogg av dype dødssår falt på strand for sverdhogg; mellom dyre drenger sto jeg med blodig sverd, hvor den brede blod-vånd sendte menn til Odin. - Likevel, ringsmykte kvinne, må jeg nå friste strådød.

Kormak sier at han vil gi sin bror godset og hæren; han sier han unner ham best å nyte det. Siden utåndet Kormak, men Torgils rådet for hæren og var lenge i viking. Og her slutter denne saga.

Opplysninger

Egil Skallagrimssons saga Til grunn for oversettelsen ligger Sigurdur Nordals utgave av Egilssaga, Reykjavik 1933 (Islenzk fornrit II). Teksten er oversatt i sin helhet, enda det stundom har vært fristende å springe over et og annet som unødig sinker handlingsløpet og kan virke tret' tende på moderne lesere - som f eks. de lange forhandlingene før slaget på Vinheien. Ved oversettelsene av versene har jeg også stort sett fulgt Nordals tekst. Hvor jeg har hatt en annen oppfatning, har det som regel dreiet seg om mindre formelle ting, som ingen nevneverdig innflytelse kunne få på gjen­ givelsen av versene. En unntagelse danner dog her Sønnetapet. De eldre tolkningene av dette kvadet har jeg for flere punkters vedkommende ikke kunnet forlike meg med, således har jeg bl.a. latt et par vers bytte plass (en nærmere filologisk begrunnelse har jeg gitt i Arkiv f. nord, filologi 1946). Hallvard Lie 27. Ravnista (nå Ramsta): En gard på Nærøy i Namdal. Kjetil Høng: Tilnavnet betyr egi. hanlaks; det er rimeligvis den karakteristiske form på underkjeven på hanlaksen, det sterke underbittet, som har gitt opphav til navnet. En dattersønn til denne Kjetil Høng, som vi møter senere i sagaen, har samme navnene. Berdla (nå Berle): En gard på Bremangerland i Nordfjord. Olve Huva: Tilnavnet (isl. hnufa) har rimeligvis samme betydningen som det nynorske dialektordet nuv: «En sau med korte ører», - altså etslags «tvillingnavn» til brorens: Øyvind Lambe. 28. Torolv Kveldulvssons fødselsår mener man å kunne sette til omkr. 858, (Skalla-)Grims til omkr. 863. 29. Harald Luva: Etter de isl. sagaskriveres oppfatning betydde «Luva» (isl. lufa) «lurvehode», og skulle være et halvt nedsettende tilnavn på kongen før Ragnvald Mørejarl, etter sagnet, skar håret hans og kalte ham «Hårfagre». I virkeligheten har vel Luva vært betegnelse for den «seierslue» (egi. en del av fosterhinnen) som enkelte barn blir født med, og som etter folketroen var tegn på at vedkommende var et lykkebarn.

361

31.

34.

35.

36.

38.

41.

45. 51. 52. 53.

58. 61. 63. 64.

Trondheim var i gammel tid samlenavnet for alle bygdene mellom Namdal og Nord­ møre, altså stort sett ensbetydende med Trøndelag. Klove, egi. «en som kløver». Sønnene til Atle . . . ville drepe ham (Olve): Grunnen var naturligvis de elskhugskvad, Olve hadde diktet om deres søster (Solveig); det ble regnet for høyst vanærende for en kvinne å komme på folkemunne i denslags diktning; de gamle skaldene behandlet nemlig ikke alltid erotiske emner synderlig taktfullt. Valland: Den nordvestlige delen av Frankrike. Katanes: Caithness i Nord-Skottland. Og ved denne tid ble Island funnet: Island var i virkeligheten funnet nesten et hundreår tidligere (i slutten av 8. årh.) av noen keltiske (skotske) eremitter. Denne lille kristne kolonien (de såkalte «papar») forlot imidlertid landet igjen, da den norske kolonisasjo­ nen begynte. Nordboernes første oppdagelse av Island skjedde i 860-årene, men det kom da ikke til noen fast bosettelse. Den første oppdageren skal ha vært svensken Gardar Svåvarsson; deretter fant omtrent samtidig nordmennene Naddod og Floke Vilgerdsson landet. Det var Floke som døpte landet Island. Torgar (nå Torget): En øy utenfor Brønnøy i Helgeland. Leka: Øy i Helgeland. løsbryllup: Et uformelt bryllup, hvorved vedk, kvinne ikke ble mannens rettmessige hustru, men nærmest bare hans frille. Den pris Bjørgolv betaler for Hilderid (1 øyre gull = ca. 27 gram) er mindre enn den lovbestemte «brudebetaling» (mundr) ved et ordinært giftermål. finnferden og finnskatten: Ombudet med å kreve inn skatt av fjellfinnene. Opprinnelig gikk denne skatten til de nordlandske høvdingene, men etter rikssamlingen til kon­ gen. - Alost: Nå Alstenøy. Audun Illskcelda: Tilnavnet betyr «den låke skalden»; Audun fikk dette klengenavnet fordi han engang hadde lånt «stevet» i en dråpa fra en annen skald, altså begått et lite plagiat. saksrommet: Rommet nærmest bakenfor stavnen. Det bar i hop med dem ... i Havsfjord: Havsfjordslaget har det før vært alminnelig å tidfeste til 872; men etter de nyeste granskninger ser det ut til at det må settes flere år ned i tiden, til omkr. 885, eller kanskje enda senere. - stavnbuene hadde sin plass nærmest framstavnen på skipet, og var utsøkte folk. kylvinger: Kolbjager, et folkeferd i Gardarike. hundre mann: Det menes som regel alltid «stort hundre» = 120. veitsle: Ytelse av husly, mat og drikke som øvrigheten, og da særlig kongen, hadde krav på, når de reiste omkring. Torgils Gjallande: Tilnavnet betyr «han med den gjallende røsten». knarr: Knarrene var store, bredbygde handelsskip. Hising: En øy ved Goteborg. Furusund, ved munningen av Førdefjorden. for i austerveg, dvs. til landene omkring Østersjøen. Øyrestevnet: Det store årlige markedsstevne ved Øyr (det nåværende Helsingør). Dette Øyrestevnet er ellers ikke sikkert ettervislig før ut i det 12. årh., så det er spørsmål om sagafortelleren her ikke gjør seg skyldig i en anakronisme. Torolv Kveldulvssons død mener man å kunne tidfeste til omkr. 890. utenom sandene: Sandene er de store sandstrekningene på sørkysten av Island. Tors fader: Odin. - malmting: «Sverdting», kamp. Torbjørn Krum: Krum betyr «stiv og kroket i fingrene». - Tord Beigalde: Hva tilnavnet betyr, er uvisst. - Tore Turs: Turs betyr tusse, troll. - kolbiter: Kolbitere er ofte nevnt

362

69. 74. 76.

78. 80.

81. 83.

84.

87.

89.

92. 93. 94.

96. 98. 99.

i de sagnhistoriske sagaene. Det var menn som i sin ungdom ingenting dudde til, bare lå og rotet i åren og åt kol, likesom Askeladden. Men siden var det som skiftet de plutselig ham, og ble de sprekeste og modigste karer. Sagnheltene er som regel enten særlig sent utviklet, eller også bråmodne. yngling: Konge: Guttorms sønner var av kongens egen ætt (Ynglingeætten). o Alptanes: Svane heter på norrønt mål ålpt. Olav Feilan: Feilan er et keltisk ord som betyr ulveunge. Tord Gjelle: Gjelle (isl. gellir) betyr «han med den skingrende røsten». Både Tord Gjelle og Olav Feilan er omtalt i flere andre sagaer. Torolv Skallagrimsson menes å være født omkr. år 900. Egil Skallagrimsson menes å være født omkr. år 910. Disse versene, som Egil skal ha diktet i 3-årsalderen, er i originalen - tross sitt barnslige innhold - i formen kunstferdig og skaldisk korrekt oppbygd. Det er derfor høyst usannsynlig at Egil har klart å lage dem som 3-åring. Den rimeligste måten å forklare dem på, er å anta at Egil på sine eldre dager, da han moret seg med å fortelle om sin ungdoms bragder, også har villet gi inntrykk av sin bråmodenhet som skald, og da har laget disse versene for å «dokumentere» seg. Tora Ladhånd: Lad- (isl. hlad) betyr et pyntebånd (av innpå hverandre lagte gullplater); Tora har rimeligvis fått sitt tilnavn fordi hun pleide å bære et slikt «lad» som armbånd. Mosøyborg: Den gamle vikingborgen på Mosøy (Mousa) står den dag i dag («Broch of Mousa»). De seilte inn i en styggelig stor fjord: Det har vært den sydligste av de to store havsbotnene på Vest-Island: Faksafloen. de kom til en fjord: Borgarfjord. Utstein, på Utsteinøy i Ryfylke. Alreksstad (nå Årstad), ved Bergen. Lygra er ingen gard, men en øy i Lygresfjord i Nordhordaland; det har i gammel tid muligens ligget en kongsgard på øya. Sceheim (nå Seim), i Nordhordaland. karve: Karvene var middelsstore skip, som hovedsakelig ble brukt på ferder innen­ skjærs. Bjarmelandsferd: Bjarmeland var landet ved Hvitehavet. - Vina: Dvina. Gunnhild, datter til Ossur Tote: Dette er ikke historisk riktig; Gunnhild var uten tvil av dansk kongeætt, datter til kong Gorm den gamle og dronning Tyra, slik som det sies i den eldste (latinskrevne) norske kongesagaen («Historia Norvegiæ»). Fenring: Askøy ved Bergen. - Atle Skamme: Tilnavnet betyr «den stutte». knattleik: Enslags ball-leik. skjeggøks: Skjeggøksene var enslags stridsøkser med bredt bånd som bakover løp ut i en spiss. Torgerd Bråk: «Bråk» var et redskap til å reie skinn med, og Torgerd har vel fått til­ navnet sitt fordi hun ofte har vært satt til skinnreiing, et arbeid som ellers karfolk drev med, tungt som det var. ferdegods var varer man solgte og greidde utgiftene sine med på reisen. han ble kalt Bjørn Hauld: Hauld betyr odelsbonde. Atløy, utenfor munningen av Dalsfjorden i Sunnfjord. hornet skulle tømmes for hvert minne: «Minne»-drikkingen var et viktig ledd i de gamle religiøse gildene; minneskålene (isl. minni) ble viet en eller annen gud eller fortidshelt, i kristen tid Gud, Kristus eller en av helgenene. - Det er et privat diseblot, en høytidsfull religiøs hjemmefest, Egil her er dumpet opp i. Det er derfor lett forståelig at Bård, så godt han kunne, prøvde å holde disse fremmede karene på avstand; de måtte virke

363

100.

108. 110.

113.

116.

123. 124.

125. 126. 128. 134.

135.

like uvelkomne på ham, som en flokk ubudne gjester på oss julekvelden, og hans handlemåte er i virkeligheten, upartisk sett, uklanderlig. - Sigvat skald fikk en langt barskere mottagelse enn Egil og Olve her får, da han midtvinters kom til Sverige mens hjemmeblotene sto på. Han forteller i en viseflokk hvorledes han ble vist bort fra den ene gard etter den andre, der han ba om husly. Men Sigvat var ikke så pirrelig som Egil, og tok det hele med godt humør. blandet da gift i drikken: Allslags gift var for de gamle omgitt av dyp mystikk, og giftblanderiet ble ansett for en egen farlig art av trolldomskunst (veneficium). «Nå høljer høye Hærfaders. . .»: Meningen i de to siste verselinjene er: «Her diktes det!» («Der fikk du et vers som har vasket seg!») sårfuglen: Åtselfuglen, ravnen. - likfuglen: D.s. Brennøyene: En øygruppe utenfor munningen av Gotaelven. Øyvind Skrøya og Alv Askmann: Hva «Skrøya» betyr, er uvisst. «Askmann» betyr kan­ skje «viking». - At Øyvind og Alv skulle være brør til Gunnhild, altså danske kongesønner, er lite sannsynlig; men et visst slektskapsforhold må det ha vært. Elvråd den mektige: Alfred den store, som vi kaller ham; han var konge i årene 871-901. Adalstein den seiersæle var konge i årene 925-39. - breter: Bretene var den opprinnelige (keltiske) befolkning i England. Da angelsaksene kom til landet, ble bretene fortrengt til Wales, eller Bretland, som nordboerne kalte landet. Flæmingaland: Flandern. primsigne: Primsigning var enslags foreløpig dåp. Kongen i Skottland hette Olav Raude: I virkeligheten hette han Konstantin; men han hadde to forbundsfeller som hette Olav, og i den islandske sagatradisjonen har dette hjemlige navnet med tiden fortrengt det fremmede Konstantin. Nordimbraland: Northumberland. - ]orvik: York. by skottekongen kamp på Vinheien: Det slaget som her skildres, er etter alt å dømme det fra engelske kilder velkjente slaget ved «Brunanburg» (eller «Wendune»), som sto i 937. Disse stedsnavnene eksisterer nå ikke lenger, og man vet ikke sikkert hvor striden har stått, men det har vært gjettet på Brunswork hill i Dumfriesshire. Sagaens «Vinhei» er rimeligvis cn forvanskning av «Wendune». Odins larmende leik: Kampen. den nedre benken (eller «den mindre gjeve benken») var den på søre langveggen av hal­ len. Også den hadde sitt høgsete, som sto rett overfor det egentlige høgsetet på «den gjeveste benken» ved nordre langveggen. var fælende morsk å se på: Etpar håndskrifter har istedenfor «morsk» (greypr) et ord (gneypr) som betyr «med lutende hode». Rhin-malm: Gull. - kvarmfjell: Omskrivning for pannen. - hodets hengende hamrer: De senkede øyebryn. Ella-ættens eie: Adalstein blir her gjort til etterkommer av Ella, en tidligere småkonge over Northumberland, men dette er ikke historisk riktig. fjesets midtstabbe: Nesen. Askmann: Alv Askmann. Da vil jeg by deg holmgang: De isl. sagaskriverne, slik også Egilssagaforfatteren, har vært av den mening at holmgangen var et lovlig rettsmiddel i den gamle tiden de skildret. Alt tyder imidlertid på at så ikke har vært tilfelle. Holmgangen har vært praktisert mann og mann imellom og har gått for seg etter visse faste hevdvunne regler, men har visstnok aldri hatt lovenes sanksjon som middel til å løse rettskon­ flikter med. Tymefots ætling: Berg-Onund (han var som kjent sønn til Torgeir Tyrnefot).

364

136. ved roret satt kongen selv: Etter det som siden blir fortalt, må Kjetil Hadlending en stund etter ha overtatt styringen. 137. lik-tein: Spyd. 139. Alde: Alden i Sunnfjord. 142. Odins brud: Jorden. 144. stavnhestens (skipets) vide slette: Havflaten. - bølgedyret: Skipet. 145. Skallagrims død settes til høsten 946. - Krumskjelda ligger en halv mils vei nordøst for Borg, i nærheten av Krumsholar. - ga ham likhjelpen: «Likhjelpen» besto i å lukke igjen nese, munn og øyne på den døde. 146. Slik bar de ham. . . ut gjennom åpningen i veggen: Denne framgangsmåten ble brukt for å hindre at den døde skulle «gå igjen» i huset: han fant ikke døren igjen, når en bar ham ut på denne måten, mente de. 147. Det var kong Adalstein Egil nå tenkte seg til: Da det som her skildres, må ha gått for seg i 948 (for først i 947 blir Eirik Blodøks fordrevet fra Norge og tar opphold i England), blir sagaens grunngivning for Egils reise historisk uantagelig: Kong Adalstein var nem­ lig død allerede i 939, og Egil kunne ikke i hele 9 år ha vært holdt i uvitenhet om den ting. Skildringen av det følgende møte mellom Egil og Adalstein beror naturligvis på samme forvirring i kronologien. 148. - Humra: Humber. 151. en dråpa på tyve: d.e. tyve vers, den vanligste dråpa-lengde. Brage, frenden min: Brage Boddesson «den gamle», den eldste skalden man har dikt bevart av. Han levde i første helvten av 9. årh., og var Arinbjørns oldefar på morssiden. hamløypa: En som skifter ham, menneske i dyreham. 153. nødig vil jeg gjøre deg skade: Det som i siste instans berger Egils liv, er altså ikke kvadet («Hodeløsningen»), men Arinbjørns personlige makt over kongen. Hodeløsningen: Dette er eldste kvadet i nordisk diktning (bortsett fra Skallagrims «lausavisa», s. 69) som har enderim. Et lovkvad som er blitt til under slike omstendig­ heter som «Hodeløsningen», kan man selvsagt ikke vente å finne noen særlige «indre» poetiske verdier i; det er da også i høy grad hult og bombastisk, men er i original­ språket, rent formelt sett, et mesterverk, med en veldig klangvirkning. blodorm: Sverd. - sårsnok: Sverd. - Nores søster: Hel. - Trollkjerrings hest: Ulv. 155. latterens hjem (i orig. ordrett: «latterens ham») er en omskrivning for brystet, alle åndsevners sete. Om Egil har hatt en litt ondskapsfull baktanke med denne «kjenningen», lar seg vanskelig avgjøre med sikkerhet; utenkelig er det imidlertid ikke at han har valgt den med velberådd hu, for dog til slutt å få gitt et ørlite glimt av sin sanne sinns­ tilstand, der han måtte stå og lovprise sin gamle dødsfiende. 156. mågen: Arinbjørn. Eirik Alspak: Tilnavnet betyr «den fullkloke». 160. Blindheim: Sagafortelleren har her gått litt surr i topografien: Blindheim ligger ikke på Hod (Hareidland), men på Vigra, et godt stykke lenger nord. 161. Det er en mann som heter Ljot den bleike: Denne Ljot-episoden er et av de historisk sett mest tvilsomme kapitler i Egils saga. Meget av det som her fortelles, er uten tvil fri dikt­ ning, og versene er visstnok alle «uekte». - Vori: Det er vel tenkt på Vallerøy ved Ålesund. 163. Det var holmgangslov i de tider: Se note til s. 124. 168. hadde kommet seg i stor ynnest hos kongen: Grunnteksten har her flertallsformen: kon­ gene, men dette må bero på en feiltagelse, da Håkon Adalsteinsfostre på denne tid var enekonge i Norge. 174. Kong Harald Hårfagre hadde i øst lagt under seg Vermland: Det finnes ellers ingen histo­

365

riske holdepunkter for at Vermland noensinne har vært under norsk velde, og det må her foreligge etslags «kryss på tråden»; for denne reiseskildringen har stort sett et så sterkt virkelighetspreg, at den ikke uten videre kan avfeies som fritt oppspinn. 189. Rosmhvalaneset: Egi. «Hvalross-neset», nordspissen av Røykjanes. 192. Bodvars død settes til omkr. 961. - fustankjortel: «Fustan» var etslags egyptisk bomulls­ tøy. Kledninger av dette slaget var ikke i vanlig bruk i Norden på Egils tid, men dét betyr ikke nødvendigvis at sagaen her er historisk ukorrekt; den vidtbefarne Egil kan ha kommet over denne kjortelen i utlandet, der den slags plagg var i bruk i det 10. årh. 194-96. Sønnetapet: Ved oversettelsen av dette diktet - det personlige og sterkest stemningsbårne skaldekvad som er levnet oss - har jeg prøvd å bevare mest mulig av originalens særegne uttrykksmåte i form av «kjenninger» o.l. Det skaldiske kunstspråket hadde som bekjent i stor utstrekning sin faste forankring i den gamle myteverden, og kan derfor lett virke forkunstlet og absurd på moderne lesere, som ikke er fortrolige med det særegne tanke- og forestillingsliv som fylte de gamle skalders sinn. Men for dem selv og deres samtidige har kjenningene sikkert ofte vært mer enn tom formlek. - Til forståelse av Sønnetapet skulle følgende opplysninger være tilstrekkelige: I de to første versene er det myten om Odin som raner til seg dikter-mjøden hos jotnen Suttung i Jotunheimene, som har bestemt formgivningen. Odin kalles Valfader, Vidur, Friggs mann. - Tankens vrå (v. 1) d.e. tankens tilholdssted, brystet. (I et senere vers (nr. 19) lar Egil tankelivet ha sitt sete i hodet: «hjelmens grunn / der runer gror». Dette er første gang i den gamle diktningen at man møter denne «moderne» oppfatningen) - Jotnens sår-flod (v. 7) er «havguden» Æges hustru; Æge kalles i v. 8 «ølbrygger»; han holdt nemlig engang et drustelig ølgilde for gudene. - Biløygs gård (v. 18) d.e. Odins gård, Valhall. - Geirens drott (v. 22) d.e. spydets drott, Odin (Odins navnkundige spyd var Gungne). Viles bror, venn til Mime, Fenris motmann (v. 23-24) er alt sammen betegnelser for Odin. - Den «idrett», Egil taler om i v. 24, er «ordets idrett», skaldekunsten. Ulvens søster (v. 25) d.e. Fenrisulvens søster, Hel. - I begynnelsen av kvadet har jeg latt originalens v. 3 og 4 bytte plass, og derved gjort sønnen «lytefri» istedenfor diktermjøden, slik som eldre tolkninger vil ha det til. - Til slutt kan bemerkes at Sønnetapet er overlevert i en ytterst miserabel forfatning, slik at det knytter seg større eller mindre tvil til oppfatningen av nærsagt tredje hvert ord i kvadet. 197-200: Arinbjøms kvida: Bare 22 vers av dette kvadet er bevart; det må opprinnelig ha vært minst dobbelt så langt. Egil sier i et av versene at «både to og tre emner ligger på tungen hans»; i den bevarte del av kvadet er det egentlig bare ett «emne» som er behandlet: Arinbjørns gavmildhet. Roalds hovedætling: Arinbjørn var Roald jarls sønnesønn. Draupnes sønn: Omskrivning for gullring: Draupne var Odins ring, som det niende hver natt drøp åtte nye ringer av. - ufredspakket: Gullet er flere steder i den gamle diktnin­ gen betegnet som «fredsforstyrrer» o. 1. Forestillingen har sin rot i sagnene omkring Nivlungeskatten. 201. Vellekla: Navnet betyr egi. «gull-skort». 202. barde: Et særskilt langskip. - Etterpå ga han Einar et skjold: Dette er visstnok ikke riktig. Skjoldet hadde Einar, ifølge andre kilder, fått av jarlen ved en tidligere leilighet; for Vellekla fikk han en skålvekt, som det klang særlig i, når loddene ble lagt på, - og det er denne skålvekten som ga opphav til tilnavnet hans (skåla-glam). 203. tolv øyrer gull: En øyre var 1/8 mark, eller godt og vel 26 gram. 204. lovbergsgangen var en bestemt høytidelig prosesjon under rettshandlingene på All­ tinget. Berudråpa: «Bera» var et dikterord for skjold. (Berudråpa altså = «Skjolddråpa».)

366

206. Borgen. Den borglignende fjellknausen som står like ovenfor Borg, og som garden har navnet sitt etter. hylte slik liket hans: Det var en eldgammel skikk, som til og med lovene satte straff for å bryte, dette at drapsmannen skulle «hylle liket» før han forlot det. 211. egge i hop sønnene våre som to kløvgamper: Denne sammenligningen er ekte Egilsk i sin fantasifulle realisme, og vitner om at replikken hviler på solid tradisjon. Han ser de stridende parter som to «kløvgamper», fordi saken mellom dem gjaldt høy-avlingen ute på Stakksmyren; kløvgampenes viktigste arbeid var jo å bære høyet til gards. 217. Orrustukvål: Egi. «Strids-kvålen». 218. Geir sin arving: Torgeir Blund. 223. Egil er rimeligvis død i begynnelsen av 990-årene. Risbru har på sagaskriverens tid vært en egen gard, men på Grims tid må det ha vært utmark til Mosfell. - Skapte Torarinsson levde i første helvten av 12. årh. Kjartan Olavsson er en av hovedpersonene i Laksdølasaga. - Helga den fagre og striden om henne er emnet for Gunnlaug Ormstunges saga.

Gunnlaug Ormstunges saga Til grunn for oversettelsen er lagt Finnur Jonssons tekstutgave av sagaen, København 1916. For versenes vedkommende er dog de restituerte tekster i Finnur Jonssons «Skjaldedigtning» fulgt - for det aller meste. Kapittelinn­ delingen er originalens; men overskriftene er oversetterens. Charles Kent 234. havglans: Gullet (i Ægirs gjestebud for gudene besørges belysningen ved strålende gull). Øder eller eier av gullet er en stående «kenning» for mann. ormeleiet: Gullet (i folketroen opptrer slangen, draken, gjerne som vokter av en skatt. Jfr. Sigurdsagnet.) 239. sverdsangs gud: Sverdenes sang er kampen, dens gud er krigeren, her: Tororm. - sverdoddens farger: Krigeren: jeg. 240. ormeseng: Gullet. 242. sverdets svinger: Krigeren: Gunnlaug. - bølgehesten: Skipet. 246. Sjøens ski: Skipet. 247. Odinstormens vekker: Odins (krigsgudens) storm er kampens. Vekker av kamp er «ken­ ning» for kriger, her Ravn. kåpens jord: Kvinnedraktens eller smykkets jord er en «kenning» for kvinne (den for­ bindende idé er jordens fruktbarhet); her: Helga. gull-lands: Kvinnens: Helgas. - g.’s gullskinnende odder: Helgas armer. 248. Ormleiets øy: Kvinne. 249. begrets 'Njorun: Njorun er gudinnenavn. Begrets gudinne er kenning for kvinne, her: Helga. Løkenes lind: Kvinne, her Helga. 250. sverdregns-guden: Sverdets regn er kampen, dens gud er krigeren; her Helgas far. Gullets jord: Kvinne, her Helga. - haugfolket: Trollene. 251. Sårflammens gud: Sårets flamme er sverdet, dets gud krigeren.

367

valkyrjens storm: Kampen. - kjortel-disen: Kvinnen, Helga. - havhestens styrer: Sjøfare­

253. 254. 259. 260.

ren, meg. Alråd: Kong Adalråd. Sårsigder: Sverd. Gullringens dis: Kvinne. - Øyenvippenes måne: Øyet. brynjens. . .fisk: Sverdet. - sårmyr: Blod. - valkyrjens. . . kampstav: Krigeren, Ravn. sverdgud: Krigeren, Gunnlaug. - skjold-troll: Sverd. - blod-gåsunger: Ravner. - sårsjø: Blod.

Hallfred Vandrådeskalds saga o

Til grunn for oversettelsen er lagt Vald. Asmundarsons utg. av sagaen, Reykjavik 1901. For versenes vedkommende er dog de restituerte tekster i Finnur Jonssons «Skjaldedigtning» fulgt - for det aller meste. Kapittelinn­ delingen er originalens; men overskriftene er oversetterens. Charles Kent 210. dyngjen: Huset hvor kvinnene holdt til. 271. Skjoldorms bærere: Krigerne: Må og Gris. Skjoldorm: Sverd. 276. Skipet til dvergen: Diktet; skip er her en omskrivning for skål, den nemlig som inneholdt diktermjøden, som dvergene hadde brygget, og som de måtte gi Suttung i bot for dra­ pet på hans bror. 277. Sogningers herre: Kong Olav. 278. vandrådegripen: Grip = klenodie; «vandråde-gripen», ting som er vanskelig å komme tilrette med. 281. Øyr: Antagelig det nåværende Helsingør. 282. selehus: Et herberge oppført på øde steder, hvor reisende kunne få hus for natten. Hver reisende hadde til plikt å hogge og bære inn så meget ved, at den neste som kom, ikke skulle savne brensel. 283. Ravnevimildens eier: Ravnens vin er blodet, dens ild sverdet; ravnevins ilds eier er stridsmannen, her Onund. 284. Sårorms svinger: Sverdets svinger, krigeren, her Audgisl. ringenes giver: mannen, her Audgisl. Havildens eier: Mannen, her Onund. - Yggs. . . bål: Ygg er Odin, hans stormbyge er kampen, dens bål er sverdet. - Hløkks stormtre: Hløkk er en av valkyrjene; hennes storm er kampen, dens tre er sverdet. 287. armens is: Sølvarmringen, dens bærer er Kolfinna. 275. Stankmåsen: En islandsk måkeart; når den svømmer, skal den grandgivelig ligne en vraltende, før gamling. - ljåskaft bryteren: Et nedsettende tilnavn på Gris. Sikter formo­ dentlig til en eller annen hendelse i dagliglivet. - pannegulls valkyrje: Kvinnen, her Kol­ finna. Eir: Lægedommens gudinne; navnet uttrykker lindring, fred, mildhet. Rikdommens Eir er kvinnen, her Kolfinna. - skjoldvokteren: Krigeren, her Gris. 288. rikdoms øder: Mannen, her Hallfred. sjøhestens rytter: D. s.

368

289. 290. 291. 292.

293. 295.

- livstykkets lind: Kvinnen, her Kolfinna. havildens søyle d.s. - bølgens solgløds valkyrje d.s. - at jeg trakk geistbelg av grisen: I vår tids ord: at jeg satte horn på Gris. de som sjøglød skjuler: Kvinnene. ølskålens dis: Kvinnen, her Kolfinna. Verkenskjolens tre d. s. Gullets minsker: Krigeren, her Må. sverdets trette: Kampen. naustets gangers. . . høvedsmann: «Naustets ganger» er skipet; dets høvedsmann er sjøfa­ reren; sikter vel til Torkjel, som ikke levner ham annen utvei enn holmgang med Gris. den lette kåpes valkyrje: Kvinnen, her Kolfinna. Sømmens dis d. s. gram: Poetisk betegnelse på en konge. lindukens Rind (gudinne): Kvinnen, her Kolfinna. - Skjoldets støtter: Krigerne, skipsfellene.

Kormaks saga Som. Kormaks saga foreligger, er den først og fremst rammen om hans lausavisur. Da de ble nedskrevet i skinnboken, var de gamle diktene alt merket av et langt liv i folks munne, slitt og forvansket. Bokstavrett er skinnbokens tekst utgitt av professor Th. Mdbtus, Halle 1886. Den restituerte gjengi­ velse av professor Finnur Jonsson finnes i «Den norsk-islandske Skjaldedigtning B, 1 bind», Kbh. og Kra. 1912. Jeg har benyttet begge utgaver ved min gjengivelse. Hvor ufullkommen denne er, vet jeg best selv. Men vanskelig­ hetene ved å overføre norrøne vers til et moderne språk kan enhver dømme om, som har forsøkt å gjøre det. For prosatekstens vedkommende har jeg ved oversettelsen benyttet Benedikt Sveinssons utgave, Reykjavik 1916, samt Mdbius. Sigrid Undset 294. Kormak: Navnet er irsk. Og hans sønnesønner, den yngre Kormaks brødre, heter Tor­ gils og Frode som de høvdinger som grunnet det norrøne rike i Dublin. Man har derfor gjettet på at skalden Kormaks farfar skulle være en frende, kanskje sønn, av en av disse høvdinger eller iallfall ha slektsforbindelser i Irland. 300. dersom målstangen ikke nådde fram: Dvs. til det først avsatte endepunkt for hustomten. - lot Ogmund gjøre hus der på melen: Gården Mel (nå Melstad) ligger litt oppe i Midtfjorddalen. 301. ble fostret i Gnupsdal: Midtfjorddalen fortsetter sydover i tre fjelldaler opp mot heiene. Den midterste av disse er Gnupsdal. Her ligger en stor gård, Nupsdalstunga, hvor sagaskriveren visstnok har tenkt seg at Steingerds far bodde. Gården, hvor hun er til oppfostring, skal vel så tenkes å ligge høyere oppe i dalen - stedsangivelsene i Kormaks saga er gjennomgående ikke nøyaktige - noen gård som heter Gnupsdal kjennes ikke.

24. Norrøn saga I

369

301. Skuten: Forstue? Etter det følgende vers har det ligget ved oppstablet i skuten. Et håndskrift glosserer: «Der var et bodrom foran døren og Hagbard på veggen, der var Hagbards bilde», - kanskje skåret ut på den ene dørkarmen. Begge kinners. . . hjerter: Steingerds øyne. - Bråmåner d. s. 302. Lyse lind: «Kvenkenning» er alle tre-navn som er hunkjønnsord - etter Snorres verslære. Sveip i håret: Sveip må vel her bety hvirvel i håret. Krøllet eller lokket hår kunne neppe regnes for et lyte. 305. ildhuset: Kjøkkenbygningen. 307. Hrungnes stalle: Stein eller skjold. Jotnen Hrungne står under kampen med Tor på sitt skjold av stein. Stein-åsynjen: (Edel-)steins-åsynje. Kenningen er vel valgt som en omsetning av Stein­ gerds navn. Visen er sagtens henvendt til Torkel. 308. Stein-Gnå: Kvinne, her Steingerd. Gnå er åsynje-navn. A ville tyde Kormaks holdning overfor Steingerd utigjennom sagaen etter dette som ulyst til å realisere kjærligheten utenfor sin egen diktning - som livsudyktighet, hold­ ningsløshet i Kormaks sinn - er visst å fjerne seg for langt - ikke bare fra hva sagamannen beretter, men fra den tankegang som rådde på Kormaks tid og lenge utetter. Troen på forgjørelse var fast nok til at den fant uttrykk i lovene (Norges gamle Love II s. 301 og 320, Borgartings og Gulatings Kristenretter forbyr menn som er forhekset eller impotente av andre årsaker å ta seg hustru). Se også Njåls saga: Hrut Herjolvssons historie, og - fra begynnelsen av det fjortende århundre - hekseprosessen mot Ragn­ hild Tregagås i Bergen 1325 (Dipl.Norv.IX 93). Når senere en annen spåkone Tordis vil oppheve virkningen av Torveigs seid ved å blote gjess, kan dette ikke heller godt tydes på mer enn en måte. Vidt omkring i Europas oldtid og middelalder har fuglenes navn sin tvetydige eller utvetydige betydning, og fuglen er offerdyr ved fruktbarhetsgudens kultur. Kormak svarer Torveig og later som han ikke tror på hennes forbannelser (det samme gjør Hrut). Likevel er han blitt skremt - frykter for ydmykelse og ulykke, hvis han vil forsøke å vinne Steingerd. Også overfor Midtfjords-Skegges trylleord ser det ut som han ikke vil tro, men tror likevel. At Torveigs trolldom lite hjelper henne selv og hennes søster er i full overensstem­ melse med folkelig tro. Heksen og trollmannen har alltid meget sikrere makt til å skade andre, enn til å berge seg selv. 310. Frodes bror: Kormak. 312. Vige den hamramme: Hamram kalles den mann som kan fare i dyreham, eller som tar avfall av berserksgang. 314. maidagen: Kontrakt, her angående formuesforholdet mellom ektefolkene. 315. Odins idrett: Skaldskap. 317. Orrostuholm: «Kampholmen». 318. livsstein: Isl. lyfsteinn - stein med lægedomskraft, - folketroens «livsstein». 319. einvig: Alminnelig tvekamp, uten alle holmgangens mange seremonielle regler og uten «sekundantene», som skal holde skjold for de kjempende. gå. . . sånn at han kunne se himmelen mellom sine ben: Tanken er visstnok at i denne stil­ ling kan man se, og mestre, vetter og ånder - kfr. nyere folketro: Se under armbogen, gjennom bigslet, tømmerløkken etc. 320. «farer han på hæl»: Viker baklengs. 322. Han, som bær Skoguls rør i skjoldenes uvær: - Skogul: valkyrjenavn. S.s rør: spydet. 323. Hi-byggen: Berse, navnet betyr hanbjørn. - Skjold-bjørnens: Sverdets. 326. grime: Maske (kanskje enslags dølgehette).

370

328. Odins dør-ulver: Sverdene; «hurdene» er skjoldene. kampens brennende branner: Krigerne. 329. Sår-hvepsene: Ravnene; deres svette: blod. 330. mund: Isl. mundr - den gave, hvormed brudgommen kjøper bruden til ektehustru. Den ble hustruens personlige eiendom. enda de begge to fikk kjenne litt av det: Dvs. han har mistet sin kone, men de andre mis­ ter hennes gods. 331. første på fjerde titall: Dvs. det er den enogtredevte mann han har felt. virke: Befestning. 332. mjobeina: Den slankleggede. 336. han ba henne gjøre seg en skjorte: Skjorten som elskovsgave hører i sagalitteraturen ellers nærmest hjemme i de eventyrlige sagaer. I folkevisen er det at en mann ber en kvinne sy seg en skjorte enstydig med at han ber om hennes hengivelse. 337. pålstav: Et slags tungt kastespyd. 338. Skardi: Kormaks bror Torgils bærer tilnavnet Skardi. 348. cesers ølverk: Skaldskap. - blotet: Bollen med blodet av gjessene? 354. ellidens: Skipets. 356. bytte om kniver: Bytte om sin lodd. 357. Skardaborg: Scarborough på Englands østkyst. At byen skulle være anlagt av Kormak og Torgils Skardi er selvfølgelig bare et sagn. Skottenes blotrise: En rise som skottene ofret til.

• Akrar

Stangarholt

Hvaløyene Jardlangsstad

Beigaldi Einkunner

Langåfoss

9

Ånabrekka

Orrustukvål

BORG Stakksmyrene • Naustanes Tursstad

/

’

Leiruløk

Knarrarnes

Grimsholt

Rauvarnes

/ Koranes

EGIL SKALLAGRIMSSONS SAGA Skorraøy

o

5 km 1

i

Tormodsskjær

Ålptanes •

Lambastad

Krumbakke*

*

Digranes *^>°z

Einarsnes

0

Bord-øren • o

Hjardarholt

Kvamsfjord

SNÆFELLSNES

Raudamel

X 4

a

&

«^'ømullsdal

X

Kvitå

Einbubrekkene Hvalsøyene

£

• Akrar

*

V*

Grisatunga

Grenjar

;

Gilsbakke

«Stavaholt

Røykjardai

Borg ® Kvannøyr

Ålptanes

1/

Varmaløk

Heg’s,ad

‘Z Tormodsskjær

O

• Mosfell Leiruvåg

Tingvallavatn

Ølfuså

EGIL SKALLAGRIMSSONS SAGA OG GUNNLAUG ORMTUNGES SAGA 0

I

10

J_

20

30

40

_L

50km

f

Skagafjord

Fljot

Spåkonufell •

Hunafjord Vatnsnes z Hunavatsting • >

.Geitaskard • Moberg Audolfstad %

Måstad

Tjeldanes 0 Mule •s^°« Brekkaland

X c. %

7 =•

Knjuke*

æ %

æ, * «Tunga

>

’ ^rimstungene

Steinstad • • Reyke

-

Mel

%

r, «Tunga

• Hjardarholt Torsnes

Holtavardehei

Leidholmen

Midtdalene

Ellida

Hreduvatn

HALLFRED VANDRÅDESKALDS SAGA OG KORMAKS SAGA Mosfell 0

50 km

Valgard

Vetrlide skald

II

EGILS SAGA

Bodvar

Skapte prest Torarinsson

GUNNLAUG ORMSTUNGES SAGA

III EGILS SAGA

Q G6

V EGILS SAGA

o

VII GUNNLAUG ORMSTUNGES SAGA

VIII HALLFRED VANDRADESKALDS SAGA

&

l

X KORMAKS SAGA

DJEAJO