386 86 178MB
Norwegian Bokmål Pages 375 Year 1994
NORRON
SAGA Bind IV
ASCHEHOUG
Njåls saga Sagaen om Ravnkjell Frøysgode Hønsa-Tores saga Med tegninger fra Island av Johannes Larsen
Njåls saga © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo og Det norske
Akademi for Sprog og Litteratur 1922, 1986, 1989
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Oslo 1952, 1989
Hønsa-Tores saga © H. Aschehoug &. Co. (W. Nygaard) Oslo 1952, 1989
Grafisk formgivning: Kåre Haugerud Omslagsfoto: Johan Brun Omslag og hindutforming: Kristian Ystehede
Satt hos Os fotosats a.s, Oslo 1988 Papir: 100 g naturfarget trefritt aldersbestandig
syrefritt bokpapir, Lessebo Bruk Printed in Norway Tangen Grafiske Senter AS, Drammen 1994 ISBN 82-03-16009-3
ISBN 82-03-15962-1 (kpl)
ISBN 82-525-2587-3 (De norske Bokklubbene) ISBN 82-525-2590-3 (kPl)
Innhold Njåls saga 7
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode 295 Hønsa-dbres saga 323
Opplysninger 349 Kart og slektstavler 363
Njåls saga Oversatt av Fredrik Paasche
,
Hrut Herjolvsson
M
ørd het en mann og ble kalt Mørd gigja; han var sønn * av Sighvat den raude og bodde på Voll på Rangåvollene. Mørd var en mektig høvding, god til å føre sak for seg og andre, og så stor en lovmann at ingen dom tyktes dømt efter loven, om ikke han var med. Mørd hadde en datter som het Unn; hun var en vén kvinne, vant til god skikk og gjev i alle måter. Unn tyktes være det beste gifte på Rangåvollene. Nå viker sagaen vestover til Breidefjordsdalene. En mann het Høskuld; han var sønn av Dala-Koll. Hans mor het Torgerd og var datter av Torstein raud; Torstein var sønn av Olav den hvite, Olav av Ingjald, Ingjald av Helge; Ingjalds mor var Tora, datter av Sigurd orm-i-øye, men Sigurd var sønn av Ragnar lodbrok. Torstein rauds mor var Aud den dyptenkte, datter av Ketil flatnev, Bjørn bunas sønn. Høskuld bodde på Høskuldsstader i Laksådal. Hrut het hans bror; han bodde på Hrutsstader. Han og Høskuld var sammødre brødre; men Hruts far het Herjolv. Hrut var en vakker mann, stor og sterk, dugelig med sine våpen, men ingen overmodsmaann, vettstor, strid mot uvenner og god til å gi råd i alle større saker. Det var en gang at Høskuld hadde bedt til seg sine venner, og der var Hrut, hans bror, og satt ham nærmest. Høskuld hadde en datter som het Hallgerd. Hun lekte seg på gulvet med andre småmøer; hun var vakker av åsyn og stor av vekst, og håret fagert som silke og så stort at det tok ned på beltet. Høskuld kalte på henne: «Kom hit til meg, du!» sa han. Hun gikk straks hen til ham. Han tok henne under haken og kysset henne; siden gikk hun bort. Da sa Høskuld til Hrut:
9
«Hvorledes liker du denne møen? Synes du ikke hun er vakker?» Hrut tidde, og Hoskuld spurte annen gang. Da svarte Hrut: «Vakker nok er denne møen; og det kan mange få unngjelde for. Men ett vet jeg ikke, og det er, hvor tyvs-øyne er kommet fra og inn i våre ætter.» Da ble Høskuld harm, og det var smått med vennskapet mellom brødrene en tid fremover. Hallgerds brødre var Torleik, far til Bolle, og Olav, far til Kjartan, og Bård. Det var en gang at de to brødre, Høskuld og Hrut, red til Alltinget. Der var meget folk. Da sa Høskuld til Hrut: «Det ville jeg ønske, bror, at du bøtte dine kår og beilet efter en hus tru.» Hrut svarte: «Lenge har dette ligget meg i hugen; men alltid har jeg vært tvesynt i saken. Men nå vil jeg gjøre som du synes. Og hvor tror du vi skal lete efter?» Høskuld svarte: «Her er mange høvdinger på tinget nå, og godt om valg. Men jeg vet det sted hvor jeg vil beile for deg. Unn heter en kone, datter av Mørd gigja, den vettugste mann. Han er her på tinget, og så er datte ren. Og du kan få se henne nå, om du vil.» Dagen efter, da folk gikk til lagretten, så de noen kvinner i vakre klær ute ved Rangæingaboden. Da sa Høskuld til Hrut: «Der er hun nå, Unn, som jeg talte for deg om. Og hvordan liker du henne?» «Godt,» sa Hrut; «men ikke vet jeg om vi to eier lykke sammen.» Siden gikk de til lagretten. Mørd gigja redet ut rettssaker, som hans vane var, og siden gikk han hjem til sin tingbod. Høskuld og Hrut stod opp og gikk efter til Mørds bod og inn i boden. Mørd satt langt inne; de hilste ham; han reiste seg og gikk imot dem og tok Høskuld i hånden. Høskuld satte seg ned hos ham; men Hrut satt ved siden av Høskuld. Siden talte de om mangt og meget, og til slutt sa Høskuld: «Jeg har et kjøp å tale med deg om. Hrut vil gjerne bli din måg og kjøpe datter din. Og jeg skal ikke spare på mitt til det.» Mørd svarte: «Jeg vet at du er en stor høvding; men din bror kjenner jeg ikke.» Høskuld sa: «Han er mere til mann enn jeg er.» 10
«Du får meget å legge ut med ham,» sa Mørd; «for hun skal ha hele arven efter meg.» «Ikke trengs det å vente lenge på det jeg skal love,» svarte Høskuld, «han skal ha Kambsnes og Hrutsstader og helt opp til Tråndargil. Og kjøpskip har han i sjøen.» Nå talte Hrut selv til Mørd: «Tenk på det, bonde, at bror min kan ha holdt meg langt fremme for den kjærlighets skyld, han bærer til meg. Men om du vil se på saken, da ønsker jeg, at du skal råde for vilkårene.» «Jeg har tenkt på vilkårene,» svarte Mørd; «hun skal ha 60 hundreder av meg, og de skal økes med 30 hundreder i ditt bo; men om du og hun får barn sammen, da skal dere skifte boet likt mellom dere.» Hrut sa: «Dette vilkår tar jeg imot, og vi har nå vidner på det.» Siden stod de opp og gav hverandre hånden, og Mørd festet Unn, sin datter, til Hrut, og bryllupet skulle stå hos Mørd en halv måned efter midtsommer. Nå red Høskuld og Hrut hjem fra tinget og vestover langs Hallbjarnar-vardene; da kom Tjostolv, sønn av Bjørn gullbere fra Reykjardal, ridende imot dem og sa dem at skip var seilt opp i Hvitå, og der var Øssur ombord, farbror til Hrut, og ville at Hrut skulle komme og møte ham det snareste han kunne. Men da Hrut spurte dette, bad han Høskuld fare med til skipet. Høskuld for med; og da de kom til skipet, hilste Hrut på Øssur, sin frende, med gode og venn lige ord. Øssur bød dem på drikke inne i teltboden sin, da tok de sadel og kløv av hestene og gikk inn og drakk. Hrut sa til Øssur: «Nå skal du ri vestover med meg, frende, og være hos meg i vinter.» «Så blir det nok ikke, frende,» svarte Øssur; «jeg kan si deg at Eyvind er død, din bror; men han ledet deg til arv efter seg på Gula ting, og nå tar dine uvenner arven, om du ikke kommer med der.» «Hva gjør vi nå, bror?» sa Hrut; «dette tykkes meg en vanskelig sak, siden jeg alt har bundet meg til bryllup.» Høskuld svarte: «Du skal ri sydover og møte Mørd; og be ham at han lager en ny avtale med deg og lar datteren sitte festekone i tre vintre. Men jeg skal ri hjem og flytte dine varer ut på skipet.» Hrut sa: «Da vil jeg at du tar fra det du selv har lyst på, mel og ved og annet.» 11
Hrut lot ta sine hester; og han red sydover, men Høskuld red vest over og hjem. Hrut kom øst på Rangåvollene, til Mørd, og der ble han vel mottatt. Han sa Mørd alt om sin sak og bad ham legge sine råd til. Mørd spurte: «Hvor meget gods er dette?» Hrut sa at det var to hundre mark, om han fikk alt sammen. Da sa Mørd: «Meget er det imot arven efter meg, og visst skal du fare, om du vil.» Siden laget de avtalen om, og Unn skulle sitte tre vintre i feste. Nå red Hrut til skipet og ble ved skipet om sommeren, til det var seilferdig. Høskuld førte ned til skipet alle de varer som Hrut hadde; og Hrut gav alt sitt gods der vest i Høskulds hender og bad ham vokte det mens han selv var utenlands. Høskuld red hjem til sin gård. Litt senere fikk Hrut og Øssur bør og seilte ut i havet. De var ute i tre uker, og kom inn ved Hernar, og seilte østover til Viken. Da rådet Harald gråfell for Norge; han var sønn av Eirik blodøks, Harald hår fagres sønn. Gunnhild het hans mor; hun var datter av Øssur tote. Harald og Gunnhild hadde sete østpå i Konungahella. Nå spurtes det at skip var kommet vestfra til Viken, og straks Gunnhild hørte det, ville hun vite om islendske menn var på skipet. Det ble sagt henne at Hrut var ombord, brorsønn til Øssur. Gunnhild sa: «Jeg vet hans ærend; han vil hente sin arv. Men den har en mann som heter Sote tatt vare på.» Siden kalte hun på Øgmund, sin skosvein: «Du skal fare til Viken og finne Øssur og Hrut. Si at jeg byr dem begge til meg i vinter, og si at jeg vil være deres venn. Og om Hrut går frem efter mine råd, da skal jeg våke over ham, både når han kre ver sin arv, og i annet som kan hende ham, og hjelpe ham til fremgang hos kongen også.» Nå for Øgmund sin vei og fant Hrut og Øssur. Og straks de fikk vite at han var Gunnhilds svein, tok de vel imot ham. Han sa dem sitt ærend, så ingen andre hørte det. Siden la de råd på tomannshånd, og Øssur sa til Hrut: «Jeg synes, frende, at det er som om vi alt hadde tatt vårt råd; for jeg kjenner Gunnhilds hug. Farer vi ikke til henne, da driver hun oss av lande med én gang og raner alt vårt gods. Men kommer vi, gir hun oss slik heder som hun har lovet.»
12
Øgmund for hjem; da han fant Gunnhild, fortalte han henne om sitt ærend og sa at de ville komme. Gunnhild sa: «Slikt var å vente; for Hrut har ord for å være en vettstor mann og gjev i alle måter. Men nå skal du søke nyss om når de kommer til byen og si meg det!» Hrut og Øssur for østover til Konungahella; da de kom, gikk frem der og venner og møtte dem og fagnet dem vel. De spurte om kongen var i byen; det ble sagt dem at han var der. Siden møtte de Øgmund; han hadde hilsning til dem fra Gunnhild, og med hilsningen fulgte at hun ikke ville by dem til seg før de hadde funnet kongen, - ellers ville folk si at de var som gull hun straks måtte gripe efter. «Men jeg skal hjelpe som jeg tror det er best,» hadde hun sagt; «og Hrut skal være djervmælt hos kongen og be ham om hirdvist.» Øgmund la til: «Her er prydelige klær, som hun sender deg, Hrut, og i dem skal du gå frem for kongen.» Siden for han tilbake. Dagen efter sa Hrut: «Nå går vi til kongen!» «Det kan vi gjøre,» sa Øssur. De gikk tolv i følge, og alle de andre var frender og venner av dem; de kom inn i hallen, hvor kongen satt over drikken. Hrut gikk forrest og hilste kongen; kongen så en stund på mannen og de vakre klær han bar, og spurte efter navnet; han sa det. «Er du islending?» spurte kongen. Hrut sa at så var det. «Hva førte deg hit til møte med oss?» «Jeg ville se eder og eders makt, herre! Ellers har jeg en stor arvesak her i landet og kommer til å trenge hjelp av eder, om jeg skal få min rett.» Kongen sa: «Hver mann har jeg gitt mitt ord på lov og rett her i landet. Har du uere ærender å føre frem for oss?» «Herre!» sa Hrut; «jeg vil be eder om hirdvist, og at I gjør meg til eders mann.» Kongen satt uten å svare. Gunnhild sa: «Det synes meg som denne mannen byr deg den største heder. Var der mange slike i hirden, tror jeg den var vel faren.» «Er det en mann med godt vett?» spurte kongen. «Han har både vett og fremferd,» svarte hun. Kongen sa til Hrut: «Jeg tror min mor ønsker at du skal få slik navnbot som du ber om,
13
men vår verdighet og landets sed vil at du venter noe. Kom til meg efter en halv måneds frist; da skal jeg gjøre deg til min hirdmann. Min mor skal holde deg med kost så lenge, og siden kan du komme og møte meg.» Gunnhild sa til Øgmund: «Følg dem du til husene mine og by dem god veitsle der.» Øgmund gikk ut og Hrut og Øssur med ham. Han fulgte dem til en stenhall; der var veggene tjeldet med fager billedvev; og der stod et høysete for Gunnhild. Øgmund sa: «Nå skal det sanne seg, Hrut, det jeg sa til deg om Gunnhild; her er hennes høysete, og i det skal du sitte, og ikke trenger du å vike fra det, kommer hun enn selv til hallen.» Siden bød han dem veitsle. De hadde ikke sittet lenge før Gunnhild kom. Hrut reiste på seg og ville fagne henne. «Sitt du!» sa hun; «dette sete skal du ha, så lenge du er gjest hos meg.» Hun satte seg ned hos Hrut og drakk med ham. Utpå kvelden sa hun: «Du skal ligge i loftet hos meg i natt, - vi to sammen.» «I skal råde i dette,» sa han. Siden gikk de og skulle sove, og med det samme de kom opp, låste hun loftet innenfra. De sov der om nat ten, og neste morgen gikk de til drikken. Hele halve måneden lå de der i loftet om natten, ene med hverandre, de to. Da sa Gunnhild til de menn som holdt vakt: «Sier dere til andre hvorledes det har seg med Hrut og meg, skal dere ikke miste mer enn livet.» Hrut gav Gunnhild hundrede alen kappeklede og tolv varefeller. Gunnhild takket ham for gaven. Hrut gikk fra henne og kysset henne før han gikk, og takket henne; hun bad ham fare vel. Dagen efter gikk han med 30 mann frem for kongen og hilste ham. Kongen sa: «Nå er det nok ditt ønske, Hrut, at jeg skal sette i verk det jeg lovet deg.» Siden ble Hrut gjort til hirdmann. Hrut spurte: «Hvor skal jeg sitte?» «Min mor skal råde for det,» sa kongen. Gunnhild satte ham i det sømmeligste sete, og Hrut var hos kongen om vinteren og hadde hederskår hos ham. Neste vår spurte han at Sote var fart sydover til Danmark med arven. Da gikk Hrut til Gunnhild og sa fra om Sotes ferder. Gunnhild sa: 14
«Jeg skal gi deg to langskip, fullsatt med menn, og mellom dem Ulv u-tvegen, vår gjestehøvding, den djerveste mann. Men gå og møt kongen før du farer.» Hrut gjorde så. Og da han kom til kongen, fortalte han om Sotes ferd og sa at han aktet seg efter ham. Kongen spurte: «Hva har min mor gitt deg i hjelp?» «To langskip og Ulv u-tvegen til å føre flokken,» svarte Hrut. «God gave er dette,» sa kongen; «nå vil jeg gi deg to skip til; og enda skal du komme til å trenge hele denne styrke.» Siden fulgte han Hrut til skipet og sa: «Far nå vel, alle!» Hrut seilte sydover med sitt mannskap. Atle het en mann; han var sønn av Arnvid jarl fra Gautland det austre; han var en stor hærmann og lå ute øst i Lågen; han hadde seks skip. Hans far hadde holdt skatten tilbake for Håkon Adalsteinsfostre, og efter dette rømte far og sønn fra Jamtaland og inn i Gautland. Atle seilte sine skip gjennom Stokksund, ut av Lågen og sydover til Danmark, og la seg i Eyrasund. Han var utleg mann både i danakongens og sveakongens velde. Hrut holdt sydover til Eyrasund, og da han kom inn i sundet, så han en mengde med skip som lå der. Da sa Ulv u-tvegen: «Hva råd tar vi nå, islending?» «Vi skal holde frem med ferden,» svarte Hrut; «ingenting duger ufristet. Mitt og Øssurs skip skal fare først; ellers kan du legge så langt frem som du liker.» «Sjelden har jeg hatt andre til skjold for meg,» sa Ulv og la sitt lang skip i jevnbredd med Hruts skip, og slik holdt de frem gjennom sun det. Nå så de som lå der, at skip for mot dem, og sa fra til Atle. Han svarte: «Da blir det gods å vinne.» Siden gjorde de seg rede på alle skipene. «Men mitt skip skal være midt i flåten,» sa Atle. Nå rente skipene frem. Og straks ord kunne nå fra flokk til flokk, stod Atle opp og ropte: «Dere farer ikke varsomt! Så dere ikke at hær skip lå i sundet? Hva er navnet på deres høvding?» Hrut sa hvem han var. «Hvis mann er du?» spurte Atle. «Hirdmann hos kong Harald gråfell,» svarte Hrut. 15
Atle sa: «Lenge har jeg og min far vært ukjære for Noregskongene.» «Det er din ulykke,» svarte Hrut. «Slik er møtet mellom oss blitt,» sa Atle, «at du skal ikke få si tidender om det» - og tok et spyd og skjøt det mot Hruts skip, og den fikk bane, som kom ut for det. Nu tok kampen til, og det gikk sent med å vinne skipene til Hrut og hans flokk. Ulv u-tvegen gikk vel frem og lot hugg skifte med stikk. Asolv het en av stavnbuene hos Atle; han løp opp på Hruts skip og ble fire manns bane, før Hrut så ham; men da vendte han seg mot ham med det samme. Straks de møttes, la Asolv spydet gjennom Hruts skjold; men Hrut hugg til ham, og det ble banehugg. Dette så Ulv u-tvegen og sa: «Stort hugger du nå, Hrut; men meget har du også å lønne Gunnhild.» «Det tror jeg,» svarte Hrut, «at dette taler du med feig manns munn.» Nå så Atle et sted hvor Ulv var bar mot våpen, og skjøt et spyd igjennom ham, og efter dette ble det en stor strid. Atle løp opp på Hruts skip og ryddet seg vei, og nå gikk Øssur imot ham og stakk efter ham, men falt på rygg selv, for en annen mann stakk til ham. Nå søkte Hrut frem mot Atle; men Atle førte et hugg mot Hruts skjold og kløvet det fra rand til rand. Da kom en stein og slo hånden hans så sverdet falt ned for ham. Hrut tok det og hugg foten av ham; siden gav han Atle banesår. Der tok de meget gods, og hadde med seg de to beste av skipene, og dvelte ikke lenge der. Sote og Hrut for forbi hverandre; Sote søkte tilbake til Norge og kom under Limgardssiden. Der gikk han i land og møtte Øgmund, Gunnhilds svein. Øgmund drog straks kjensel på ham og spurte: «Hvor lenge akter du å være her?» «Tre netter,» sa Sote. «Hvor akter du deg hen siden?» spurte Øgmund. «Vester-ut til England,» svarte Sote, «og aldri skal jeg komme til bake, så lenge Gunnhild har rike i Norge.» Øgmund gikk fra ham og for til Gunnhild; hun var i veitsle, ikke langt borte, og Gudrød, hennes sønn, var med henne. Øgmund for talte Gunnhild hva Sote hadde for seg; straks bad hun Gudrød ta ham av dage. Gudrød for med det samme og kom uventet på Sote og lot lede ham opp på land og feste i galgen, men tok godset og hadde o
o
16
det med til sin mor. Hun satte menn til å føre det til Konungahella; siden for hun dit, hun også. Hrut seilte tilbake om høsten og hadde fått en mengde med gods og for straks til kongen og ble vel fagnet. Han bad kongen og Gunn hild ta det de ville av godset, og kongen tok tredjedelen. Gunnhild fortalte Hrut at hun hadde tatt vare på arven, men latt drepe Sote; Hrut takket henne og gav henne halvt med seg. Hrut var hos kongen om vinteren og hadde det i alle måter vel. Men da det våredes, ble han stille av seg. Han kunne ikke dølge det for Gunnhild, og en gang de to var ene med hverandre, sa hun til ham: «Er du hugsyk?» Hrut svarte: «Det er som ordtaket sier, at det er ondt for den som i andres land skal leve.» «Vil du til Island?» spurte hun. «Det vil jeg,» svarte Hrut. «Har du en kvinne derute?» spurte hun. «Så er det ikke,» svarte han. «Så er det nok like fullt,» svarte hun. Siden tidde de stille. Hrut gikk frem for kongen og hilste ham. Kongen sa: «Hva vil du nå, Hrut?» «Jeg vil be eder, herre, at I gir meg orlov til Island.» «Får du større heder der enn her?» spurte kongen. «Så er det nok ikke,» sa Hrut; «men enhver får det å gjøre, som er satt for ham.» «Her drar du tau med en sterk mann,» sa Gunnhild, «og gi ham lov til °å fare som det høver ham best.» Åringen i landet var ikke god; men like fullt gav Gunnhild ham mel, så meget som han ville ha. Nå gjorde han seg rede til å fare ut til Island, og Øssur med ham. Da de var fullt ferdige, gikk Hrut til møte med kongen og Gunnhild. Hun førte ham til enetale med seg og sa til ham: «Her er en gullring jeg vil gi deg» - og spente den om hånden på ham. «Mangen god gave har jeg fått av deg,» sa Hrut. Hun la armen om hans hals og kysset ham og sa: «Om jeg har så stor makt over deg som jeg tror, da legger jeg dette 2. Norrøn saga IV
17
på deg, at du skal aldri kunne føre din attrå fullt frem hos den kvinne du venter å få på Island; men med andre skal du evne å fremme din vilje. Nå er ingen av oss to vel faren; men ikke var det tillit du viste meg, da vi tåltes ved!» Hrut lo og gikk fra henne. Han kom til kongen og takket ham. Kon gen hadde vennlige ord til ham og bad ham fare vel og kalte Hrut den raskeste mann, og sa at han skjønte seg på å være med høvdinger. Hrut gikk til skipet med det samme og fikk god bør og tok land i Borgarfjord. Og straks skipet var lagt til land, red Hrut vestover og hjem; men Øssur lot rydde skipet. Hrut red til Høskuldsstader; Høskuld tok vel imot ham, og Hrut sa ham alt om sine ferder. Nå sendte de en mann østover til Mørd gigja og bad ham stelle til bryllup; men siden red brødrene til skipet, og Høskuld fortalte Hrut hvorledes han hadde styrt hans gods, og det hadde vokst mens han var borte. Hrut sa: «Lønnen blir nok mindre enn strevet var verd; men jeg vil gi deg mel, så meget du trenger, til ditt hus i vinter.» Nå fikk de skipet opp på lunnene, stelte med det og la det trygt til; men alle varene førte de vestover til Dalene. Hrut satt hjemme på Hrutsstader til det var seks uker igjen av sommeren. Da gjorde brød rene seg rede - og Øssur med dem - til å ri østover til Hruts bryllup, og red med 60 mann. De red til de kom øst på Rangåvollene. Der var det alt kommet en mengde med bryllupsfolk. Mennene ble ført til sete på langbenkene, men kvinnene på tverrbenken; bruden var nokså stille. De drakk veitslen vel til ende. Mørd la frem det gods som skulle følge datteren hjemmefra, og Unn red nå vestover med de andre. Hrut og hun red til de kom hjem. Alt husstell innendørs gav Hrut i hennes hender, og alle likte det vel. Men smått var det med samlivet mellom mann og hustru, og således gikk det like til våren. Da det våredes, ville Hrut til Vestfjordene og hente gods for sine varer; men før han for, talte hans hustru til ham: «Tenker du ikke å komme tilbake før folk rir til tings?» «Hva er det med det?» spurte Hrut. «Jeg ønsker å ri til tings,» sa hun, «og møte min far.» «Så skal det være,» sa han, «siden du ønsker det; og jeg rir til tings jeg også.» «Det er godt, det med,» sa hun. 18
Siden red Hrut hjemmefra og vester-ut i fjordene og satte alt godset ut på lån og red hjem. Og da han kom vestfra, gjorde han seg rede til Alltings-ferd og stelte det så at alle hans granner skulle ri i følge med ham. Høskuld red også, hans bror. Hrut sa til sin hustru: «Om du har like meget hug på å fare til tinget som det lot til før, så gjør deg rede og ri til tings med meg!» Hun var snar til å gjøre seg rede, og siden for de på tinget. Hun gikk til sin fars bod. Han fagnet henne vel; men hun var nokså tung i hugen. Da Mørd merket det, sa han til henne: «Jeg har sett deg se bedre ut; hva er det du bærer på?» Hun stakk i å gråte og svarte ikke. Da sa han til henne: «Hvorfor red du til tings, når du ikke vil tale med meg i tro. Synes du ikke om deg der vest?» Hun svarte: «Jeg ville gi alt det jeg eier til at jeg aldri var kommet der.» Mørd sa: «Dette skal jeg snart få rede på.» Han sendte en mann efter Høskuld og Hrut. De gikk med det samme; Mørd reiste seg da de kom, og gikk imot dem, fagnet dem vel og bad dem sitte. De talte lenge med hverandre, og alt gikk godt i sam talen mellom dem. Da sa Mørd til Høskuld: «Hvorfor synes datter min det er så ille å være der vest?» Hrut svarte på det selv: «La henne si fra, om hun på noen vis har sak å gi meg!» Men sak ble ikke gitt ham. Da lot Hrut spørre sine granner og heime-menn hvorledes han var mot sin hustru. De gav ham godt skussmål og sa at hun rådet i alt hun ønsket å råde i. Mørd sa: «Hjem skal du fare og være glad for dine kår, for alle utsagn lyder bedre om ham enn om deg.» Siden red Hrut hjem fra tinget og hans hustru med ham, og det var nå vel mellom dem om sommeren. Men da vinteren kom, ble det verre med dem igjen, og mer og mer ille eftersom våren led frem. Hrut hadde en ferd til Vestfjordene og gjorde kjent at han ikke kunne ri til Alltinget. Unn, hans hustru, sa ikke stort om det. Hrut for vesterut i fjordene. Nå led det frem til tingtid. Unn talte med Sigmund Øssursson og spurte om han ville ri til tings med henne. Han svarte at han ville ikke ri med, om Hrut, hans frende, mislikte det. Unn sa:
19
«Av deg kunne jeg ha godt å vente, mer enn av noen annen; derfor bad jeg deg om dette.» Sigmund svarte: «Jeg vil sette et vilkår for det: du skal ri vestover med meg igjen, og tilbake hit, og ingen undertanker ha i dette, hverken mot Hrut eller meg.» Hun lovet det. Og nå red de til tings. Mørd var på tinget, Unns far. Han tok godt imot henne og bad henne være i boden hos ham, så lenge tinget stod. Hun gjorde som han bad. Mørd sa: «Hva har du å si meg om Hrut, din husbond?» Unn svarte: «Bare det som godt er kan jeg si om ham, - så langt han råder seg selv.» Mørd sa, og talte saktere enn før: «Det bærer du på nå, datter min, som du ikke vil at noen uten jeg skal vite, og meg tror du best når du ser efter en utvei for deg.» De gikk nå til samtale hvor ingen kunne høre dem. Da sa Mørd til sin datter: «Nå skal du si meg alt som er mellom dere, og se det ikke så stort at du kvier deg for å tale!» «Så skal det være!» svarte hun; «jeg ville gjerne si meg skilt fra Hrut, og jeg kan fortelle deg hva jeg lettest kan gi ham sak i. Han kan ikke leve med meg som mann med hustru; men ellers er han i sin natur som de raskeste menn.» «Hvorledes kan dette ha seg?» spurte Mørd; «tal nærmere om det!» Hun svarte: «Straks hans legeme møtes med mitt, er det så stort at han ikke kan føre sin attrå fullt frem hos meg, og hvor meget vi enn søker å nyte hverandre, kan det ikke bli; men før vi skilles viser han like fullt at han i sin natur er som andre menn.» Mørd sa: «Det var rett gjort av deg å si meg dette. Jeg skal gi deg et råd som vil tjene deg vel, om du skjønner å fare med det og ikke noen steds viker av fra det. Nå skal du først ri hjem fra tinget; da er nok din hus bond kommet og tar godt imot deg. Du skal være blid mot ham og ta efter når han taler; da vil han synes at alt er kommet i god skikk. Noen uglede skal du aldri vise; men når det våres, skal du late som om sott er kastet på deg og ligge til sengs. Jeg tror ikke Hrut vil gjøre seg tanker om din sykdom eller laste deg for noe, heller vil han be at
20
alle skal ha det beste tilsyn med deg. Siden vil han fare til Vestfjor dene og ta Sigmund med og flytte alt sitt gods østover fra fjordene og være borte lang tid av sommeren. Men når folk rir til tings og alle de som tenker å ri, er ridd bort fra Dalene, da skal du stå opp av sengen og be menn fare i tingferd med deg. Og når du er fullferdig, skal du gå til sengen din og ha med deg de menn som er dine ferdefeller. Du skal nevne vidner ved din husbonds leie og si deg skilt fra ham ved lovlig skilsmisse og nøye føye dine ord efter Alltingsrett og landslov. De samme vidner skal du ha med deg i mannsdøren. Ri så bort, og ri Laksådalsheien, frem til Holtavardeheien, for ingen vil lete efter deg innover mot Hrutafjord, og ri til du kommer til meg. Siden skal jeg våke over din sak, og aldri mere skal du komme i hendene på ham.» Nå red Unn hjem fra tinget; og Hrut var kommet hjem og fagnet henne vel. Alt han sa, tok hun vennlig imot og var blid mot ham; samlivet mellom dem var godt dette år. Men da det våredes, fikk hun sott og la seg til sengs. Hrut for vesterut i fjordene og hadde bedt sine folk ha omsorg for henne, før han for. Da tingtiden kom, laget hun seg til bortferd og gjorde i ett og alt som det var sagt henne, og siden red hun på tinget. Bygdefolk lette efter henne, men fant henne ikke. Mørd tok godt imot sin datter og spurte henne hvorledes hun hadde fart med hans råd. «Ikke noensteds har jeg veket av fra det,» svarte hun. Han gikk til Lovberget og sa henne skilt fra Hrut. Dette gav folk nytt å tale om. Unn for hjem med sin far og kom aldri siden vestover til Dalene. Hrut kom hjem og gikk med urolige bryn fordi hans hustru var borte, men for stilt med det som var hendt, og satt hjemme hele året og talte ikke med noen om sin sak. Sommeren efter red han til tings, og Høskuld, hans bror, med ham; de tok mange folk med seg. Da Hrut kom på tinget, spurte han om Mørd gigja var der. Det ble sagt ham, at han det var, og alle trodde at de ville tale om sin sak; men det ble ikke av. En dag da folk gikk til Lovberget, nevnte Mørd vidner for seg og lyste sak mot Hrut om sin datters pengekrav og tellet hennes gods til 90 hundreder. Han lyste til fremlegg og utredsel, og med påstand på tre marks bot om godset ikke kom; han lyste saken inn for den fjer21
dingsrett som den efter loven skulle komme til; lovlysing lyste han og i lydelig stillhet ved Lovberget. Men da han dette hadde talt, svarte Hrut: «Med attrå efter gods og med voldsomhet, mer enn med god vilje og drengskap, søker du din datters sak; men her vil jeg stille et og annet imot, for ennå har du ikke hånd over det gods som jeg farer med. Nå sier jeg dette, så alle de som står hos her ved Lovberget, er hørende vidner - at jeg stevner deg på holm. Alt brudkjøpsgodset skal ligge ved, og mot det legger jeg annet og jevnmeget gods, og den som vinner av oss to, skal eie det hele; men om du ikke vil slåss med meg, da skal du avstå fra alle pengekrav.» Mørd tidde til dette og søkte råd hos sine venner om holmgangen. Jørund gode svarte ham: «Ikke trenger du rådføre deg med oss om dette; du vet at om du slåss med Hrut, mister du både livet og pen gene. Med ham er det vel stelt; han eier styrke nok og er den djerveste mann.» Nå sa Mørd fra at han ikke ville slåss med Hrut. Da ble det rop og
22
stor ulyd ved Lovberget, og Mørd fikk den største skam av dette. Siden red folk hjem fra tinget. De to brødre, Høskuld og Hrut, red vestover til Reykjardal og gjestet i Lund. Der bodde dengang Tjostolv, sønn av Bjørn gullbere. Det hadde regnet meget om dagen, og folk var blitt våte, og nå var matildene tent. Tjostolv bonde satt mellom Høskuld og Hrut, og to sveiner lekte seg på gulvet; de var Tjostolvs veitslesveiner, og en småmø var med og lekte; de snakket i ett sett, bedre vett hadde de ikke. Den ene sa: «Nå skal jeg være din Mørd og stevne deg av med din hustru og finne til påskudd at du ikke har ligget med henne.» Den andre svarte: «Jeg skal være din Hrut; jeg sier deg av med alle dine pengekrav, om du ikke tør slåss med meg.» Dette sa de noen ganger; da ble det stor latter på heimemennene. Men Høskuld ble harm og tok en kjepp og slo sveinen som kalte seg Mørd; kjeppen kom i ansiktet på ham, så han fikk revet skinn; Høskuld sa til sveinen: «Hold deg ute, og bær ikke spott på oss!» Hrut sa: «Kom hit til meg.» Sveinen kom. Hrut drog en gullring av fingeren og gav ham; Hrut sa: «Gå din vei, og bry deg ikke oftere mot folk!» Sveinen gikk, og sa: «Din drengskap skal jeg alltid bære ord om herefter.» Av dette fikk Hrut godt navn; siden for han og Høskuld vestover og hjem, og nå slutter fortellingen om Mørd og dem.
I lallgerd Høskuldsdatter Nå er det å fortelle, at Hallgerd vokste opp, Høskulds datter; hun var den vakreste kvinne å se til, og stor av vekst; derfor ble hun kalt «langbrok». Hun var fagerhåret og hadde så stort hår at hun kunne hylle seg i det. Hun var brålyndt og hard av hug. Tjostolv het hennes fosterfar; han var suderøysk av ætt og en sterk mann, dugelig med sine våpen, og hadde drept noen menn og ikke gitt bøter for noen. Det ble sagt at han ikke var den som skulle bedre Hallgerds hug. 23
En mann het Torvald; han var sønn av Osvivr. Han bodde ute på Medalfellsstrand, under Fell, og var rik på gods; han eide de øyer som heter Bjarneyjar; de ligger ute på Breidefjorden; fra dem fikk han skrei og mel. Torvald var en dugelig mann, vant til god skikk, men noe brå av hug. Det var en gang at han og hans far talte seg imellom om hvor Torvald skulle lete efter et gifte; da kunne det merkes på ham at han ikke syntes det var langt til ett som var godt nok. Osvivr sa: «Vil du be om Hallgerd, datter til Høskuld?» «Henne vil jeg be om,» svarte Torvald. «Dere to vil ikke høve meget for hverandre,» sa Osvivr; «hun er stor på det, og du er hardlyndt og strid.» «Like fullt vil jeg søke dette gifte,» svarte Torvald; «og det kan ikke nytte å råde meg fra.» «Du er selv den som våger mest på det,» sa Osvivr. Siden for de i beilingsferd og kom til Høskuldsstader og ble vel møtt. De nevnte straks sitt ærend for Høskuld og førte frem sine beilingsord. Høskuld svarte: «Jeg vet hva kår dere har. Og jeg vil ikke fare med usannhet mot dere: datter min er hard av hug! Men om hennes utseende og gode skikk kan dere dømme selv.» Torvald svarte: «Du skal gi meg møen! Jeg vil ikke la hennes lynde stå i veien for et kjøp.» Nå talte de om kjøpet, og Høskuld spurte ikke efter hos sin datter; for han ville gjerne gifte henne bort. De ble enige om brudkjøpet; siden festet Torvald Hallgerd, og da dette var gjort, red han hjem. Høskuld fortalte Hallgerd om kjøpet; hun sa: «Nå vet jeg det var rett, det jeg lenge har tenkt, at du elsket meg ikke så meget som du jevnlig sa, - siden du ikke fant det verdt at der ble talt med meg om denne sak. Heller ikke synes jeg at dette gifte er så stort som dere har lovet meg det». Og det kunne merkes på alt, at hun syntes det var et vangifte. Høskuld sa: «Ikke gjør jeg så meget av ditt overmot at jeg lar det stå i veien for mine kjøp; og jeg skal råde, og ikke du, om vi tenker ulike.» «Stort er overmotet hos dere og deres frender,» svarte hun, «og det er ikke underlig om jeg har noe av det.» Siden gikk hun bort; hun
24
fant Tjostolv, sin fosterfar, og fortalte ham hvorledes det var stelt for henne, og var tung i hugen. Tjostolv sa: «Vær du glad igjen! Du skal bli gift annen gang, og da skal du bli spurt om din vilje; for alle vegne skal jeg gjøre efter din hug, om det ikke er din far eller Hrut jeg har for meg.» Mere ble ikke sagt mellom dem. Høskuld stelte til bryllup og red for å be gjester og kom til Hrutsstader og kalte Hrut ut til samtale; Hrut kom, og de gikk til samtale, og Høskuld fortalte ham om brudkjøpet og vilkårene for det og bad ham i bryllupet - «og jeg ville ønske at dette ikke tyktes deg ille, enda jeg ikke budsendte deg da kjøpet ble lagt i råd.» «Bedre tyktes det meg være, at jeg aldri kom saken nær,» sa Hrut; «for ingen av dem er der lykke i dette kjøp, hverken for ham eller henne; men like fullt vil jeg fare til bryllupet, om du synes det er til heder for deg.» «Visst synes jeg det,» sa Høskuld og red hjem. Osvivr og Tbrvald bad også gjester, og ikke færre enn at hundrede ble bedt. En mann het Svan; han bodde i Bjarnarfjord på en gård som heter Svanshol. Det er nordenfor Steingrimsfjord. Svan kunne trolle; han var morbror til Hallgerd; ufredsom var han og ond å ha å gjøre med. Ham bød Hallgerd til bryllupet og sendte Tjostolv efter ham; Tjostolv for, og mellom ham og Svan ble der straks vennskap. Nå kom folk til bryllupsveitslen, og Hallgerd satt på tverrbenken og var den gladeste brud; Tjostolv kom jevnlig og talte med henne, men stundom talte han med Svan, og folk la meget i samtalen mellom dem. Veitslen gikk vel til ende. Høskuld løste ut Hallgerds gods med den største godvilje. Siden sa han til Hrut: «Skal jeg legge frem noen gaver?» Hrut svarte: «Tidsnok vil du få høve til å øde ditt gods for Hallgerd, og la det bare bli her!» Torvald red hjem fra bryllupet, og hans hustru med ham, og Tjost olv; dbrvald fulgte Hallgerds hest og talte sakte med henne. Osvivr kom seg på siden av sønnen og sa: «Er du glad for bruden? Eller hvor ledes gikk det i samtalen mellom dere?» «Vel!» svarte han, «bare blidhet hadde hun for meg, du kan se det selv, for hun ler ved hvert ord.» 25
«Ikke tror jeg så godt om hennes latter som du,» sa Osvivr; «men det blir å prøve siden.» De red til de kom hjem; om kvelden satt Hallgerd hos sin hus bond og gav Tjostolv sete på andre siden av seg. Lite hadde de å gjøre med hverandre, Tjostolv og Torvald, og lite ble der sagt mellom dem om vinteren, og slik gikk det lenge. Hallgerd var om seg for huset og slo stort på, hun ville ha alt det som andre hadde der i nærheten, og ødte det bort, alt sammen; og da det våredes, skortet det både på mel og skrei i huset. Hallgerd kom og ville tale med Torvald og sa: «Du skal vel ikke alltid sitte stille heller! Nå trengs der både mel og skrei i huset.» Torvald svarte: «Ikke har jeg ført mindre til gårds denne gang enn det ellers var min vane, og før varte det alltid til frempå sommeren.» Hallgerd sa: «Ikke blir det min sak at du har tenkt på pengene og sveltet deg og din far.» Da ble Torvald harm og slo henne i ansiktet, så det blødde, og gikk fra henne og fant sine huskarer og bød dem bli med; de støtte ut en skute, og åtte mann løp opp i den og rodde ut til Bjarneyjar med Torvald og tok hans skrei og mel ombord. Nå er det sagt om Hallgerd at hun satt ute med tung hug. Tjostolv kom til og så at hun var såret i ansiktet og sa: «Hvorfor er det så ille stelt med deg?» «Det volder Torvald, min husbond,» sa hun, «og da stod du langt borte fra meg, - om du ellers brydde deg noe om meg.» «Jeg visste ikke dette,» sa han, «men like fullt skal jeg hevne det.» Siden gikk han fra henne og ned i fjæren og støtte ut en seksåret båt og hadde i hånden en stor øks som han eide, en med trådvev om skaf tet. Han steg i båten og rodde ut til Bjarneyjar, og da han kom der, var alle andre menn rodd hjem, men ikke Torvald og hans ferdefeller; Torvald stod og ladet skuten, og hans menn bar varene ut på den. Tjostolv kom til imens og løp opp i skuten og gav seg til å lade den, han også, og sa til Torvald: «Lite orker du slikt arbeide, og ikke er du hendig med det heller.» Torvald sa: «Gjør du det bedre selv, tror du?» Tjostolv svarte: «Annet har ikke vi to sammen enn det jeg kan gjøre bedre enn du; 26
og ille er den kone gift, som du eier, og godt var det om samlivet mel lom deg og henne ikke ble så langt.» Torvald rev til seg et håndsaks som lå der, og stakk efter Tjostolv. Men Tjostolv hadde øksen på akselen og hugg imot med den, og hug get kom i armen på Torvald, så den brotnet og sakset falt ned. Da løf tet Tjostolv øksen annen gang og hugg Torvald i hodet; det var bane med det samme. Nå kom de ned til skuten, Torvalds menn, og bar på sine bører. Tjostolv var snar til å ta sine råd; med begge hender satte han øksen i skutebordene og hugg dem opp gjennom to rom og løp siden ombord i sin båt. Men skuten gikk full av kullsvart sjø og sank med hele ladningen. Liket av Torvald sank, det med, og hans menn kunne ikke se hvorledes det var stelt med ham; men det visste de, at han var død. Tjostolv rodde inn på fjorden; og de andre bad ham fare ille og aldri trives. Han svarte ikke et ord, og rodde til han kom hjem, og drog båten opp til strandbrynet; siden gikk han hjem og hadde øksen oppe, og den var meget blodig. Hallgerd stod ute. «Blodig er øksen din,» sa hun; «hva har du gjort?» «Nå har jeg gjort det,» svarte han, «at du kan bli gift annen gang.» «Død sier du Torvald da,» sa hun. «Så er det,» svarte han; «og nå må du se efter et godt råd for meg.» «Så skal det være,» sa hun; «jeg vil sende deg nord til Bjarnarfjord, til Svanshol; Svan kommer til å ta imot deg med begge hender, og han er så meget til mann at der er det ingen som søker deg.» Tjostolv sadlet en hest som han eide, og kom seg opp på den og red nordover til Bjarnarfjord, til Svanshol; Svan tok imot ham med begge hender og spurte efter tidender, og Tjostolv sa ham at Torvald var drept, og fortalte hvorledes alt var kommet. Svan sa: «Slikt kaller jeg menn, som ikke ser det større enn det er, det de får å gjøre; og det kan jeg love deg, om noen søker deg her, at han skal få den største skam av det.» Nå er det å fortelle om Hallgerd, at hun talte til Ljot den svarte, sin frende, og ville ha ferdefølge av ham og bad ham sadle hester til dem, - «jeg vil ri hjem til min far.» Ljot gjorde alt rede; og Hallgerd gikk til sine kister og lukket dem opp og lot kalle til seg alle sine heimemenn og gav hver av dem en
27
gave, og alle kjente de harm over at hun for. Nå red hun hjem til sin far, og han tok vel imot henne, for han hadde ikke spurt de nye tiden den Høskuld sa til Hallgerd: «Hvorfor for Tor vald ikke med deg?» Hun svarte: «Han er død.» Høskuld sa: «Det har Tjostolv voldt.» Hun svarte at så var det. Høskuld sa: «Sjelden treder de vrangt, de ord som Hrut sier meg, - at dette kjøp ville dra stor ulykke efter seg, men ikke hjelper det meget å sake seg for gjort gjerning.» Nå er det å fortelle om Torvalds ferdefeller, at de ventet ute i Bjarneyjar, til en båt kom. Da fortalte de om drapet på Torvald og bad om å få låne båten, så de kunne komme seg over sjøen. De fikk den med én gang og rodde i land ved Reykjanes og fant Osvivr og fortalte ham de nye tidender. Han sa: «Ondt følger på onde råd; og nå ser jeg alt for meg, og vet hvorledes det siden er gått. Hallgerd må ha sendt Tjostolv til Bjarnarfjord; men selv er hun nok ridd hjem til sin far. Nå skal vi samle folk og søke Tjostolv der nord.» De gjorde så, og for og søkte hjelp, og hadde godt om mannskap, og red til Steingrimsfjord og kom til Ljotardal og siden til Selådal og så til Bjarnarfjord. Ved denne tid tok Svan til orde og gjespet meget: «Nå søker Osvivrs fylgjer frem mot oss,» sa han. Da spratt Tjostolv opp og tok sin øks. Svan sa: «Gå ut med meg, du! Stort er det ikke som trengs.» Nå gikk de ut, begge to. Svan tok et geitskinn og svøpte hodet inn i det og sa: «Det vorde tåke, og vorde mis-syn, og uferd for alle som efter deg søker!» Nå er det å fortelle, at Osvivr og hans menn red opp på halsen mot Bjarnarfjord. Da kom der stor tåke imot dem. Osvivr sa: «Dette er det Svan som volder, og vel var det om ikke mere ondt fulgte efter.» Litt senere kom et stort mørke sigende over dem, og det ble svart for øynene, så de ingenting kunne se. Da falt de av og mistet hestene, og gikk selv ned i myr, og somme inn i skogen, så de var nær ved å skade seg; og nå mistet de våpnene også. Da sa Osvivr: «Om jeg kunne finne hestene mine, og våpnene, da ville jeg vende.» Og straks han hadde sagt dette, ble det bedre å se, og nå fant de sine
28
hester og våpen. Da var det mange som egget til at de skulle prøve å holde frem med rittet, og det ble gjort; men straks fikk de samme uferd. Og tre ganger gikk det så. Da sa Osvivr: «Noen god ferd har vi ikke hatt; men nå får vi allikevel vende. Vi skal ta en annen vei med våre råd, og det jeg helst vil, er å fare og finne Høskuld og be ham om sønnebot; for der er det von om heder, hvor det er nok av den.» De red sin vei til Breidefjordsdalene, og nå er der ingenting å føre i frasagn, før de kom til Høskuldsstader. Da var Hrut fra Hrutsstader der. Osvivr bad Høskuld og Hrut komme ut; de kom begge, og hilste Osvivr, og siden gikk de til samtale med ham. Høskuld spurte Osvivr hvor han kom fra; han svarte at han var fart for å lete efter Tjostolv og ikke hadde funnet ham. Høskuld sa at Tjostolv nok var kommet seg nordover til Svanshol, - «og det er ikke alles evne å søke ham der.» «Hit er jeg kommet,» sa Osvivr, «fordi jeg vil be deg om sønnebot.» Høskuld svarte: «Ikke har jeg drept din sønn og ikke rådet ham baneråd; men like fullt kan ingen laste deg for at du er ute og søker oppreisning.» Hrut sa: «Nær, bror, er nesen ved øynene, og nå trengs det å slå ned ond tale og gi ham bøter for sønnen og lette din datters lodd med det; for på annet vilkår faller ikke saken ned, og bedre er det at lite blir sagt om den.» Høskuld sa: «Vil du ta saken i din dom?» «Det vil jeg,» svarte Hrut, «og ikke kan jeg spare deg i kjennelsen; for skal vi si sant om dette, er det datter din som har rådet Torvald bane.» Nå tidde Hrut en stund; siden stod han opp og sa til Osvivr. «Ta meg nå i hånden og lov meg at du legger ned saken!» Osvivr stod opp og sa: «Ikke er det forlik på rettvise vilkår, at du, som er bror til Høskuld, skal ha saken i dom; men like fullt er det så, at du har lagt godviljen til, og derfor tror jeg deg vel.» Siden tok han Høskuld i hånden og gikk til forlik med ham på det vilkår at Hrut skulle ha saken i dom og felle sin kjennelse før Osvivr for bort. Og nå kjente Hrut i saken og sa: «Drapet på Torvald dømmer jeg til to hundreder i sølv» - det tyktes 29
god mannebot dengang - «og dem skal du rede ut med det samme, bror, og løse dem vel fra hånden.» Høskuld gjorde så. Da sa Hrut til Osvivr: «Jeg vil gi deg en god kappe som jeg hadde med meg ut til Island.» Osvivr takket ham for gaven og syntes alt hadde vendt seg til det bedre, og for hjem. Siden kom Hrut og Høskuld og ville ha skifte efter Torvald, og ble vel forlikt med Osvivr om dette, og red hjem med Hallgerds gods. Og nå er Osvivr ute av sagaen. Hallgerd bad Høskuld at Tjostolv skulle få fare hjem til Høskuldsstader, og det fikk hun ham med på, og lenge efter ble mangt og meget sagt om drapet på Torvald. Det gods Hallgerd eide, gikk frem og ble stort. Tre brødre er nevnt i sagaen: en het Torarin, en annen Rage, den tredje Glum; de var sønner av Oleiv hjalte og var rystore menn og rike på gods. Torarin ble kalt med tilnavnet Ragabror,; han satt med lovsigemanns ombud efter Ravn Høingsson og var en vettstor mann; han bodde på Varmaløk og førte hus der, han og Glum sammen. Glum hadde vært lenge i ferder; han var en stor og sterk mann, og vakker. Rage, bror til Torarin og Glum, var en stor drapsmann. Brød rene eide Engey og Laugarnes på sydlandet. Det var en gang at de talte sammen, Glum og Torarin, og Torarin spurte Glum om han aktet seg utenlands, som hans vane var. Han svarte: «Det hadde jeg nå snarere tenkt meg, at jeg skulle slutte med kjøpferdene.» Torarin sa: «Hva bærer du da i hugen? Vil du beile efter en hustru?» «Det ville jeg,» svarte Glum, «om jeg kunne stelle vel for meg med det.» Da nevnte Torarin de koner som satt ugift i Borgarfjord, den ene efter den andre, og spurte Glum om han ville ha noen av disse - «og jeg vil ri med deg og beile.» Glum svarte: «Ingen av disse vil jeg ha.» «Nevn da den som du vil ha,» sa Torarin. Glum svarte: «Om du vil vite det, da heter hun Hallgerd og er datter til Høskuld, vest i Dalene.» Torarin sa: «Ikke er det nå, som ordtaket sier, at du lar annen manns uferd være deg til varsel; hun var gift før, men rådet sin husbond bane.» Glum svarte: 30
«Det kan vel være at slik ulykke ikke hender henne annen gang; og det vet jeg visst, at meg råder hun ikke bane. Om du vil vise meg heder, da rir du med meg og beiler efter henne!» Torarin sa: «Ved dette er ingenting å gjøre; det lagnaden vil, det må frem.» Ofte kom Glum inn på denne sak når han talte med Torarin, og Torarin vek lenge av veien for den; men omsider kom det dit, at de stevnet til seg menn og red 20 sammen vesterut til Dalene og kom til Høskuldsstader, og Høskuld tok vel imot dem, og de var der om nat ten. Men tidlig neste morgen sendte Høskuld bud efter Hrut, og Hrut kom dit, og Høskuld stod ute da han red inn i tunet. Høskuld sa Hrut hva det var for menn som var kommet der. «Hva kan de ville?» spurte Hrut. «Ennå har de ikke båret noe ærend frem for meg,» sa Høskuld. «Like fullt er det til deg de har ærend,» sa Hrut; «de vil nok beile efter Hallgerd, datter din, og hvorledes tenker du å svare dem?» «Hva råd vil du gi?» spurte Høskuld. «Vel skal du svare!» sa Hrut; «men du skal tale rett om konen, - både lastord og lovord.» Mens brødrene talte sammen, kom gjestene ut. Høskuld fagnet dem vel, og Hrut hilste Torarin og Glum. Siden gikk de alle til samtale, og Torarin sa: «Hit er jeg kommet, Høskuld, med Glum, min bror, i det ærend å beile efter Hallgerd, din datter, for Glum, min bror. Og det skal du vite at han var en manndomsmann.» «Jeg vet at dere er meget til menn, både du og din bror,» svarte Hø skuld; «men ellers vil jeg si deg at jeg rådet henne giftermål en gang før, og det ble oss til stor ulykke.» Torarin svarte: «Ikke skal vi la det stå i veien for et kjøp; én manns ed binder ikke alle, og det kan gå vel nå, om det gikk ille før, og dengang var det Tjostolv som mest voldte spillen.» Da sa Hrut: «Om dere ikke vil la det stå i veien for brudkjøpet, det som før er hendt Hallgerd, da ville jeg gi dere det råd at Tjostolv ikke skal fare sydover med henne, om brudkjøpet blir av; og aldri skal han være der lengre tid enn tre netter, om ikke Glum gir ham lov til det, og han skal falle uhellig for Glum, om han blir der lenger; Glum kan gi ham lov til å bli, om han vil, men ikke er det mitt råd at han gjør det. Og 31
nå skal det ikke være som sist, at Hallgerd ingenting får høre. Hun skal vite det som her er sagt om brudkjøpet, og hun skal se Glum og selv råde om hun vil ha ham eller ikke, og da kan hun ikke legge skyld på andre, om dette ikke går vel. Her skal der ingen svik være.» Torarin sa: «Det er nå som jevnlig, at det er største gagn i å følge dine råd.» Da ble der sendt bud efter Hallgerd, og hun kom dit, og to andre koner med henne. Hun hadde over seg en blå kappe av vevet tøy, men under var hun i rød skarlaks-kjortel, med sølvbelte om livet. Hun satte seg ned mellom Hrut og sin far; hun hilste dem alle med gode ord, og talte vel og med fremferd, og til sist spurte hun efter tidenden Glum sa: «Torarin, min bror, og jeg har talt noe om et kjøp mellom oss og din far, - at jeg skulle få deg, Hallgerd, om det er din vilje som deres. Og nå må du si, så sant du er en kone med fremferd, om dette er noe så nær efter dine egne tanker; men om du ikke har hug på et kjøp med oss, da vil vi ikke tale mer om det.» Hallgerd sa: «Jeg vet at dere er meget til menn, både du og din bror, og jeg vet at nå blir jeg meget bedre gift enn forrige gang; men det med vil jeg vite, hva dere har sagt om dette, og hvor langt dere har ført saken frem i deres tale. Ellers synes jeg så godt om deg, Glum, at jeg tror jeg kan komme til å elske deg, om vi høver sammen i hug, du og jeg.» Glum sa henne hele avtalen om kjøpet og vek ikke noensteds av fra den, og spurte Høskuld og Hrut om det var rett som han sa den frem. Høskuld svarte at så var det. Da sa Hallgerd: «Så vel som du, far, og Hrut har fart frem mot meg i denne sak, vil jeg gjøre efter deres råd, og dette kjøp skal stå med de vilkår som dere to har satt for det.» Da sa Hrut: «Det tykkes meg et godt råd, at Høskuld og jeg nevner vidner, men festemålsordene skal Hallgerd selv si frem, - om det tykkes lovmannen rett.» «Rett er det!» sa Torarin. Nå ble Hallgerds gods verdsatt, og Glum skulle legge jevnmeget imot, og siden skulle de sitte med likelig eie i felles bo. Glum festet Hallgerd, og han og Torarin red sydover og hjem. Bryllupet skulle stå hos Høskuld; og nå hendte ikke noe, før folk red til bryllup. Da samlet brødrene, Torarin og Glum, mange menn omkring seg og fikk en utvalgt flokk til følge. De red vesterut 32
til Dalene og kom til Høskuldsstader og fant nok av folk som allerede var kommet. Høskuld og Hrut satt på én benk, brudgommen på den andre. Hallgerd satt på tverrbenken; hun tok seg godt ut. Tjostolv gikk med øksen løftet og bar seg som et troll, men alle lot som om de ikke merket det. Da veitslen var drukket til ende, for Hallgerd syd over med Glum og Torarin. Og da de kom til Varmaløk, spurte Tora rin Hallgerd om hun ønsket å overta husstellet. «Det ønsker jeg ikke,» svarte hun. Hallgerd var meget stillfarende om vinteren, og ikke ille likt. Men om våren, da brødrene talte om sitt gods, sa Torarin: «Jeg vil overlate husstellet her på Varmaløk til deg og Hallgerd, for det høver best for dere; og siden vil jeg fare syd over til Laugarnes og bo der. Men Engey skal du og jeg ha sammen.» Glum sa seg enig i dette. Da flyttet Torarin sydover; og Glum og Hallgerd satt efter. Hallgerd fikk seg tjenestefolk; hun slo stort på og var om seg for huset. Men om sommeren fødte hun et møbarn. Glum spurte hva barnet skulle hete. Hallgerd svarte: «Hun skal hete Torgerd efter min farmor, for hun var kommet fra Sigurd Fåvnesbane; mann for mann var hennes far ættet fra ham.» Nå ble vann øst over møen, og hun fikk navnet Torgerd. Glum og Hallgerd enedes vel; og således gikk det en tid. Nord fra Bjarnarfjord spurtes de tidender at Svan var rodd ut på fiske om våren, og da kom et stort østenvær over ham og hans ferdefeller, og drev dem opp mot Veidilausa, og der satte de livet til. Men de fiskemenn som var ved Kaldbak, tyktes se Svan gå inn i fjellet Kaldbakshorn, og der ble han vel fagnet. Men somme talte anderledes og sa at dette lignet ingenting; men det visste alle å fortelle, at han fantes ikke mere, hverken levende eller død. Da Hallgerd spurte dette, tyktes det henne stor skade at hun hadde mistet morbroren. Glum tilbød Torarin å skifte gård med ham. Torarin sa at det ville han ikke, - «men om jeg lever lenger enn deg, da har jeg tenkt at jeg skal ha Varmaløk.» Glum fortalte dette til Hallgerd. Hun svarte: «Det kan Torarin ha rett til å vente seg av oss.»
Tjostolv hadde banket en av huskarene til Høskuld; da drev han Tjostolv bort fra gården. Han tok sin hest og sine våpen og sa til Høskuld: 3. Norrøn saga IV
33
«Nå farer jeg bort og kommer aldri igjen.» «Det vil alle være glad for,» svarte Høskuld. Tjostolv red til han kom til Varmaløk; der ble han vel mottatt av Hallgerd, og ikke ille av Glum. Han fortalte Hallgerd at hennes far hadde drevet ham bort, og bad henne finne råd for ham. Hun gav dette til svar, at hun kunne ikke love ham noe om opphold der på gården før hun hadde talt med Glum. «Går det vel med deg og ham?» spurte Tjostolv. «Det er vel med vår kjærlighet,» svarte hun. Siden gikk hun og talte med Glum og la armene om halsen på ham og sa: «Vil du gi meg det jeg ber deg om?» «Det skal jeg,» svarte han, «om jeg kan det for min heder; men hva er det du vil be om?» Hun sa: «Tjostolv er drevet bort og får ikke lenger være der vest; og nå ville jeg at du skulle gi ham lov til å være her; men jeg skal ikke ta det tvert, om du kjenner deg lite lysten på det.» Glum svarte: «Nå som du skikker deg så vel, må jeg gjøre efter din bønn; men det sier jeg deg, at om han tar seg noe ondt til, da skal han bort med det samme.» Hun gikk til Tjostolv og fortalte ham dette. Han svarte: «Du skikker deg vel nå som før, - og det var også å vente.» Siden var han der, og for nokså stilt en stund; men til slutt kom det dit, at han tyktes spille alt der på gården. Da aktet han ikke på noen annen enn Hallgerd; men hun talte ham aldri efter munnen når han trettet med de andre. Torarin gikk i rette med sin bror Glum, som lot Tjostolv være der, og sa at det ville ende ille, nå som før, der hvor han fikk være. Fra Glum kom gode svar; men noe nytt råd tok han ikke. Det var en høst, da folk skulle hente sauene hjem fra fjellet, at de hadde uhell med seg, og for Glum var mange gjeldbukker blitt borte. Da sa Glum til Tjostolv: «Gå opp i fjellet med huskarene mine, og se om dere kan finne noe av saufeet!» «Ikke er det min sak å lete efter sauer,» svarte Tjostolv, «og det kan være grunn nok for meg, at jeg vil ikke tråkke i dine trellers spor; far du selv! da skal jeg fare med deg.» Dette ble til stor ordstrid mellom dem.
34
Hallgerd satt ute i godværet. Glum gikk bort til henne og sa: «Ondt skifte har jeg hatt med Tjostolv nå, og kort stund skal vi bo sammen, han og jeg» - og sa henne alt de hadde talt til hverandre. Hallgerd la et godt ord inn for Tjostolv, og da ble det stor ordstrid mellom dem. Glum slo til henne og sa: «Ikke kives jeg lenger med deg!» og gikk sin vei. Hun elsket ham meget og kunne ikke styre seg og gråt høyt. Tjost olv gikk hen til henne og sa: «Ille er det stelt med deg; og så skulle det ikke ofte være.» Hun svarte: «Ikke skal du hevne dette, og ingen del skal du eie i det han og jeg har sammen.» Tjostolv gliste, og gikk fra henne. Glum kalte på sine menn og bød dem bli med i fjellferd; og Tjostolv gjorde seg rede og for med Glum. De for opp Reykjardal den søndre og videre gjennom Baugagil, og sydover til Tverfell, og der delte de flokken: somme sendte Glum til Sulufjellene, og de fant en mengde med sauer, men somme for opp i Skorradals-leiten. Det laget seg så at de ble alene, Glum og Tjostolv. De gikk sydover fra Tverfell og fant
35
noen sauer som var sky av seg, og drev dem nordover mot fjellet; sau ene kom seg opp der og ble borte for dem. Da bar den ene ondord på den andre, og Tjostolv sa til Glum at der var ikke makt i ham til noe, uten til å velte seg på maven til Hallgerd. Glum sa: «Ingen har ondt følge, som ikke har fått det hjemme. Her skal jeg høre hånsord av deg! trell som du er, og fotbunden mann.» Tjostolv svarte: «Det skal du snart få se, at jeg ikke er noen trell; for på ingen vis skal jeg vike for deg!» Nå ble Glum fra seg av harme og stakk efter ham med sitt håndsaks, men Tjostolv løftet øks imot, og stikket kom i foten av øksbladet og bet seg to fingerbredder ned i den. Tjostolv hugg straks imot med øksen, og hugget kom i akselen så akselbenet og nøkkelbenet brotnet og blod veltet ut av såret. Glum brukte andre armen og tok så hardt et tak i Tjostolv, at han falt ved det. Men siden måtte Glum slippe taket, for døden for på ham. Tjostolv la stein over liket og tok en gullring Glum hadde båret. Han gikk til han kom til Varmaløk. Hallgerd stod ute og så at øksen var blodig. Tjostolv kastet gullringen til henne. Hun sa: «Hva har du for tidender, eller hvorfor er øksen din blodig?» Han svarte: «Ikke vet jeg hvorledes du vil like det; jeg har å si deg at Glum er drept.» «Det har du voldt,» sa hun. «Så er det,» svarte han. Hun lo og sa: «Ikke er du ingen i leken!» «Hva ser du til råd for meg nå?» spurte han. «Far du til Hrut, min farbror,» sa hun, «og la ham se utvei for deg.» «Ikke vet jeg,» sa Tjostolv, «om dette er gagnsråd; men like fullt skal jeg gå frem efter dine råd i saken». Han tok sin hest og red vesterut til Hrutsstader om natten. Han bandt hesten bak husene og gikk til døren og slo et stort slag i den. Siden gikk han nord for husene. Hrut hadde våket; han spratt opp med én gang og for i trøyen og fikk sko på foten og tok sitt sverd; han svøpte kappen om den venstre hånd, og opp over armen. Hans menn våknet ved at han gikk ut. Han så en stor mann stå bak huset og drog kjensel på Tjostolv. Hrut spurte efter tidender.
36
«Jeg har å si deg at Glum er drept,» svarte Tjostolv. «Hvem har voldt det?» spurte Hrut. «Jeg drepte ham,» svarte Tjostolv. «Hvorfor red du hit?» spurte Hrut. «Hallgerd sendte meg til deg,» svarte Tjostolv. «Da har ikke hun voldt dette,» sa Hrut og fikk sverdet frem. Dette så Tjostolv, og ville ikke være den som kom sist, og hugg efter Hrut. Hrut var snar til å vike av veien for hugget, og drev den venstre hånd mot øks-kinnet, og så hardt at øksen spratt av neven på Tjostolv. Med den høyre hånd hugg han Tjostolv i benet, ovenfor kneet, og tok det nesten av, og løp inn på ham i det samme og støtte hardt til ham, hugg ham i hodet og gav ham banesår. Tjostolv falt bakover. Da kom Hruts huskarer ut og så på verket - på merkene efter det. Hrut lot føre Tjost olv bort og lot stein legge over liket. Siden for han for å finne Hø skuld, og sa ham at Glum var drept, og Tjostolv også. Glums død tyk tes Høskuld skade, men for drapet på Tjostolv takket han Hrut. Litt senere spurte Torarin Raga-bror at Glum var drept, hans bror. Da red han selv tolvte vesterut til Høskuldsstader. Høskuld tok imot ham med begge hender, og han ble der om natten. Høskuld sendte straks bud efter Hrut og ville at han skulle komme dit; han for med det samme. Og dagen efter talte de mangt og meget om drapet på Glum. Torarin sa: «Vil du gi meg noe til bot for min bror; for meget har jeg mistet.» Høskuld svarte: «Ikke har jeg drept din bror, og ikke har datter min rådet ham bane; og straks Hrut fikk vite om det, drepte han Tjostolv.» Da tidde Tora rin, og saken tyktes verre faren enn før. Hrut sa til sin bror: «La oss gjøre hans ferd god! Visst har han mistet meget, - og lovord vil vi vinne oss på det. Vi skal gi ham gaver, og siden vil han alle dager være en venn av oss to.» Og så gikk det, brødrene gav ham gaver; og Torarin red sydover og hjem. Utpå våren skiftet han gård med Hall gerd; hun for sydover til Laugarnes, og han til Varmaløk. Og nå er Torarin ute av sagaen.
37
Gunnar på Lidarende Nå er det å fortelle, at Mørd gigja fikk sott og døde, og det tyktes stor skade. Unn, hans datter, tok alt hans gods i arv; hun satt nå ugift som det før hadde vært. Hun slo stort på og for ikke varsomt med sitt gods, så løsøret ødtes for henne og hun ingenting eide til slutt, uten jordene og sine prydsaker. Gunnar het en mann; han var frende til Unn; Rannveig het hans mor og var datter av Sigfus, sønn av Sighvat den raude, som ble drept ved Sandholaferja. Gunnars far het Håmund og var sønn av Gunnar Baugsson, som Gunnarsholt har navn efter, Håmunds mor het Ravnhild; hun var datter av Storolv Høingsson, bror til Ravn lovsige mann. En sønn av Storolv var Orm den sterke. Gunnar Håmundsson bodde på Lidarende i Fljotslid. Han var en storvoksen og sterk mann, makeløst dugelig med sine våpen; om han ville, kunne han hugge og skyte med venstre hånd like godt som med høyre, og han var så snar med sverdet at folk tyktes se tre sverd i luf
38
ten når han hugg; makeløst godt skjøt han med bue og traff alt det han skjøt efter; i full hærkledning kunne han hoppe høyere enn sin egen høyde, og baklengs like langt som fremlengs; han svømte som en sel; der fantes ikke den lek som noen våget å kappes med ham i, og så har vært sagt, at ingen var hans jevning. Han var vakker å se på og lys av let, rettneset - bare at nesen stod litt opp forrest - blåøyd og kvassøyd og rødkinnet, håret stort, og fagert i fall og farve. Han førte seg makeløst vel; strid var han i alt, men gavmild på gods og vant til å styre seg, trofast mot sine venner og varsom i valget av dem. Han stod seg godt. En bror av Gunnar het Kolskegg; han var en stor mann, og sterk, en god dreng og stø i sin ferd. En annen bror av ham het Hjort; han var barn av alder ved denne tid. Orm skogarnev var Gunnars lønnbårne bror; han er ikke med i denne saga. Arngunn het en søster av Gunnar; henne fikk Hroar Tunga-gode, sønn av Une den ubårne, sønn av Gardar som fant Island. Arngunns sønn var Håmund den halte, som bodde på Håmundarstader. Njål het en mann; han var sønn av Torgeir gollne Torolvsson; Njåls mor het Asgerd og var datter av Askel herse den fåmælte. Asgerd var kommet ut her til Island og hadde tatt land øst for Markarfljot mel lom Øldustein og Seljalandsmule; en sønn av henne var Holta-Tore, far til Torleiv kråk, som Skogverjene er ættet fra, og til Torgrim den store og Skorargeir. Njål bodde på Bergtorskvål i Landeyjar; han drev gården Torolvsfell også. Njål stod seg godt og var en vakker mann. Skjegg ville ikke vokse på ham. Han var så stor en lovmann at hans jevning ikke fan tes, vettstor var han og fremsynt, full av gode råd og god vilje, så det alltid ble gagnsråd, det han rådet folk, - fredsæl og manndomsmann; han løste vanskene for hver som søkte ham. Bergtora het hans hustru; hun var Skarphedins datter, en kone med fremferd, storhuget og noe hardlyndt. Njål og hun hadde seks barn, tre døtre og tre sønner; siden kommer de alle med i denne saga. Nå er det å fortelle om Unn, at hun hadde mistet alt sitt løsøre. Hun la sin ferd til Lidarende, og Gunnar tok vel imot sin frendkone; hun ble der om natten. Dagen efter satt de ute og talte sammen; og da endte hun med å fortelle Gunnar at hun satt i små kår. o
o
o
39
«Ille er det,» sa han. «Hva kan du finne til utvei for meg?» spurte hun. Han svarte: «Ta så meget som du trenger av det gods jeg har ute på lån.» «Ikke vil jeg øde gods som er ditt,» svarte hun. «Hvorledes vil du ha det?» spurte han. «Jeg vil at du skal hente hos Hrut det gods som er mitt, og som han har tatt under seg,» svarte hun. «Ikke tror jeg dette kan få fremgang,» sa han, «når din far ikke fikk hentet godset; han var en stor lovmann, men jeg kjenner ikke meget til lovene.» Hun svarte: «Mere med makt enn med lov satte Hrut sitt igjennom; min far var gammel, og derfor tyktes det folk uråd at han skulle prøve krefter med Hrut. Og nå er der ingen av mine frender som kan ta saken på seg, om ikke du har styrke til det.» «Våge det skal jeg nok,» sa han, « - å reise krav på dette gods; men ikke vet jeg hvorledes saken blir å ta opp.» Hun svarte: «Du skal fare til Bergtorskvål og finne Njål; han kan nok legge råd til. En stor venn av deg er han også.» «Jeg venter at jeg vil få gagnsråd av ham, jeg som alle andre,» svarte Gunnar. Og således endte samtalen mellom dem, at Gunnar tok saken på seg og gav Unn det gods som hun trengte til å føre hus; siden for hun hjem. Nå red Gunnar ut og fant Njål, som tok vel imot ham. De gikk til samtale med hverandre, og Gunnar sa: «Gagnsråd søker jeg hos deg; derfor kom jeg hit.» Njål svarte: «Mange av mine venner har rett til slikt; men ingen skal jeg råde med større omtanke enn deg.» Gunnar sa: «Jeg ønsker å gjøre kjent for deg at jeg har overtatt av Unn det pengekrav hun har på Hrut.» «Det er en vanskelig sak,» svarte Njål, «og meget er der å våge ved den; men jeg skal gi deg det råd jeg tror der er mest fremgang i; og det vil føre frem, om du ikke viker av fra det; men du våger livet, om du ikke gjør efter mitt råd.» «Ikke i noe skal jeg vike av fra det,» sa Gunnar. Njål satt og tidde en stund; siden sa han: «Jeg har tenkt på saken og funnet det råd som skal duge: 40
Nå skal du ri hjemmefra med to mann; du skal ha en styggværskofte ytterst, og under en brunrandet vadmelskjortel; men under den skal du ha dine gode klær, og i hånden en stuttøks. To hester skal hver av dere ha, en fet og en mager. Noen smidde saker skal du ha med deg. Dere skal ri tidlig på morgenen, og når dere kommer vest over Hvitå, la da hatten sige ned i pannen på deg. Da vil folk spørre hvem han er, den store mannen. Dine ferdefeller skal svare at her er KaupaHedin den store, en eyfirdsk mann, og nå farer han med smidde saker, - Kaupa-Hedin er en hugvond og løsordet mann, som tror at han alene vet alt; ofte lar han sine kjøp gå om igjen og flyr på folk, straks ikke alt blir gjort som han ønsker. Du skal ri vesterut til Borgarfjord og hele veien la smisakene være til fals og ofte la kjøpet gå om igjen. Da vil det ord komme ut, at Kaupa-Hedin er den verste mann å ha å gjøre med, og at sist av alt er det løgn, det onde som sies om ham. Du skal ri til Norderådal, og så til Hrutafjord og ned i Laksådal, til du kommer til Høskuldsstader; der skal du være om natten, og sitte langt ute mot døren og holde hodet godt bøyet. Da kommer Høskuld til å si at ingen skulle ha noe med Kaupa-Hedin å gjøre; han er ond 41
av seg, vil han si. Neste morgen skal du fare din vei og komme til går den som ligger nærmest Hrutsstader. Der skal du la smisakene være til fals og ta frem den usleste av dem og bøte bristen de har; bonden kommer til å se på dem og finner bristen; da skal du rive dem fra ham og bære ondord på ham. Han kommer til å si at det er ikke å vente du skal vise ham godt, når du viser alle andre ondt. Da skal du fly på ham, - er du enn uvant til slikt; og styr dine krefter så ingen drar kjensel på deg! Efter dette blir en mann sendt til Hrutsstader for å si Hrut at det er best å skille deg og bonden; Hrut kommer til å sende bud efter deg med det samme; og du skal fare med én gang. Du blir ført til sete på den ugjevere benk, rett imot Hruts høysete. Du skal hilse ham; han vil ta vel imot deg og spørre om du er nordlendsk; du skal si at du er eyfirdsk mann. Han kommer til å spørre om der er mange menn med ry der i Eyjafjord. «U-heder har de nok av,» skal du svare. «Er du kjent i Reykjardal?» vil han spørre. «Kjent er jeg alle steds på Island,» skal du svare. «Er der store kjemper i Reykjardal?» vil han spørre. «Tyver er der, og illgjerningsmenn,» skal du svare. Da vil nok Hrut le og synes at dette er gammen. Dere kommer til å tale om folk i Austfirdinga-fjerdingen, og alle skal du laste for et eller annet. Talen vil falle på Rangåvollene; da skal du si at der er mannevalget det minste, siden Mørd gigja døde. Hrut vil spørre, hva du mest finner til grunn for at ikke en mann kan komme i Mørds sted; på det skal du svare, at han var så vettstor en mann og så god til å føre sak for seg og andre, at aldri kom der noe på for ham i hans høvdingskap. Hrut vil spørre om du har noe kjennskap til, - «hvorledes det gikk med meg og ham.» «Jeg kjenner til,» skal du si, «at han tok konen fra deg, og du gjorde ikke noe ved det.» Da vil Hrut svare: «Synes du ikke der kom noe på for ham da han ikke fikk tak i pengene han reiste søksmål om?» «Dette kan jeg lett svare deg på» - skal du si -«du stev net ham til enekamp med deg; men han var en gammel mann, og hans venner sa det var uråd at han sloss med deg, og på den vis felte de søksmålet.» «Så lød min stevning,» vil Hrut svare; «og vettløse menn aktet den jevngod med loven selv; men like fullt stod søksmålet til å ta opp på et annet ting -, om Mørd bare hadde hatt krefter til det.» «Jeg vet det,» skal du si. Han vil spørre deg: «Er du videre kjent i lovene?» «Der nord syntes jeg nok jeg var kjent i dem,» skal du svare,
42
«men like fullt får du si meg hvorledes søksmålet står til å ta opp igjen.» «Hva for et søksmål?» vil Hrut spørre. «Det,» skal du svare, «som ikke kommer meg det minste ved, - hvorledes Unns pengekrav står til å ta opp.» «Tingstevning må fremmes i påhør av meg, eller der hvor jeg har lovfast bol,» - vil Hrut si. «Stevn nå da!» skal du si, «så skal jeg ta efter». Da kommer Hrut til å stevne, og du skal legge nøye merke til hva det er for vendinger han bruker. Nå vil Hrut si at du skal stevne; og det skal du gjøre, men vrangt, så at ikke mer enn annethvert ord er rett. Da vil nok Hrut le og ikke mistro deg mer, men si at lite var rett i din stevning. Du skal gi dine ferdefeller skylden og si at de uroet deg, så det glapp for deg; og siden skal du be Hrut at han sier stevningen føre en gang til, og gir deg lov til å si den efter. Det vil han gi deg lov til, og siden vil han stevne seg tingstevning. Da skal du straks stevne efter, og denne gang skal du tale rett, og til slutt skal du spørre Hrut, om det er rett stevnet. Han vil svare at slike stevningsord kan ingen komme utenom. Da skal du si, - og høyt, så dine ferdefeller kan høre deg: «Jeg stevner i Unn Mørdsdatters håndgivne sak.» Og siden, når folk er sovnet, skal dere ta bisler og sadelstell, og fare stilt med det, og bære sadlene ut i hagen til de fete hestene, og ri dem, men la de andre være efter. Dere skal ri ut av beitehagene, til ødelandet lenger oppe, og være der tre netter, - så lenge, på lag, vil folk fare og lete efter dere. Siden skal du ri sydover og hjem og jevnlig ri om natten, men ligge stille om dagen. Vi andre skal ri til tings og hjelpe til i saken.» To netter senere red Gunnar hjemmefra, og to menn med ham; de red, til de var på Blåskogaheien. Der kom folk ridende imot dem og spurte hvem han var, den store mannen som synte så lite av seg; hans ferdefeller svarte at her var Kaupa-Hedin. De andre sa at da kunne de ikke vente å møte noen verre siden, - når slik en for først. Straks lot Hedin som om han ville fare på dem; men det endte med at de for videre, hver sin vei. Gunnar gjorde i ett og alt som det var sagt ham; han var på Høskuldsstader om natten, og derfra red han ned efter dalen og kom til gården nærmest Hrutsstader; der lot han smisakene være tilfals og solgte tre av dem; bonden fant at de var ikke som de skulle, og kalte det svik; Hedin for straks på ham. Dette ble sagt Hrut: han sendte bud efter Hedin, som for av
43
sted med det samme, og fant Hrut, og ble vel mottatt; Hrut gav ham sete rett imot seg. De talte nå sammen, og ordene falt som Njål hadde tenkt seg. Hrut sa hvorledes søksmålet stod til å ta opp; han sa tingstevningene føre, og Hedin sa den vrangt, da smilte Hrut og hadde ingen mistro mere. Nå sa Hedin at Hrut skulle stevne annen gang; Hrut gjorde så. Da stevnet Hedin annen gang; og nå stevnet han rett, og tok sine ferdefeller til vidne på at han stevnet i Unn Mørdsdatters håndgivne sak. Om kvelden gikk han og skulle sove, han som de andre; men med det samme Hrut var sovnet, tok de sine klær og våpen og gikk ut, og for til sine hester og red over åen, og holdt frem på Hjardarholtssiden til dalen tok slutt og de kom opp i fjellene mellom den og Haukdalsskard; de stanset på et sted hvor ingen kunne finne dem, som ikke hendelsesvis kom ridende dit. Tidlig denne natt våknet Høskuld på Høskuldsstader og vekket alle sine heimemenn. «Jeg vil fortelle dere min drøm,» sa han; «jeg syntes jeg så en stor bjørn gå ut av huset, og jeg visste at maken til dyr fantes ikke, og to hunder fulgte den og ville bjørnen vel. Den stevnet mot Hrutsstader, og der gikk den inn i husene. Siden våknet jeg. Og nå vil jeg spørre dere: så dere noe særskilt ved den store mannen som var her?» En av heimemennene svarte: «Det så jeg, at frem under ermet kom et gullhånd og rødt klede; og på høyre hånd hadde han gullring.» Høskuld sa: «Da er bjørnen ikke fylgje til noen annen mann enn Gunnar fra Lidarende. Og nå tror jeg å skjønne alt; vi skal straks ri til Hruts stader.» De gjorde så. Hrut lå i et sengelukke; han spurte hvem kommemennene var. Høskuld nevnte seg, og spurte om der var gjester på går den. Hrut svarte: «Kaupa-Hedin er her.» Høskuld sa: «Bredere er nok baken; jeg tenker det har vært Gunnar fra Lidarende.» «Da har han vært sluere enn jeg,» sa Hrut. «Hva er hendt?» spurte Høskuld. Hrut svarte: «Jeg sa ham hvorledes Unns sak stod til å ta opp igjen, jeg stevnet 44
meg selv, og han stevnet efter; denne stevning vil han bruke til ting stevning, - og rett var den.» «Da har der vært stor forskjell på vettet hos deg og ham,» sa Hø skuld, «og ikke tror jeg at Gunnar har stelt alene med dette; Njål må ha lagt sine råd til; han har ikke sin make i vett.» De lette nå efter Hedin; men ingen Hedin var der. Siden samlet de folk, og i tre dager lette de efter ham og hans ferdefeller, men fant dem ikke. Gunnar red ned fra fjellet og sydover til Haukadal, og øst for skaret, og nord på Holtavardeheien, og red til han kom hjem. Gunnar red til Alltinget. Hrut og Høskuld red til tings, de også, og hadde en stor flokk. Nå reiste Gunnar søksmålet og kalte grannebønder til å gå i nevnd og gi utsagn i saken; Hrut og Høskuld hadde tenkt å gå til åtak på ham, men trøstet seg ikke til det. Siden gikk Gunnar til Breidfirdinga-retten og bød Hrut lye på hans edsord og på saks fremlegget og på alle hjelputsagn; efter dette svor han eden og la saken frem, og lot vidnesbyrd om rett tingstevning følge fremlegget. Njål var ikke på domsstedet. Nå førte Gunnar søksmålet fullt frem og endte med å kalle Hrut til vern. Hrut nevnte seg vidner og sa at søksmålet var spilt for Gunnar, siden han hadde glemt tre vidnesord, som rette lig skulle legges i dom, - det ene sagt frem ved sengstokken, det andre ved mannsdøren, det tredje fra Lovberget. Nå var Njål kommet til domsstedet og sa han trodde at han kunne få berget saken for Gun nar, om de ville holde frem med sakførselen. «Det vil jeg ikke,» sa Gunnar; «jeg skal gi Hrut slikt vilkår, som han gav Mørd, min frende. Står de så nær nå, brødrene, Hrut og Høskuld, at de kan høre mine ord?» «Høre kan vi,» svarte Hrut; «hva er det du vil?» Gunnar sa: «De være vidner og høre det, de som her er til stede, at jeg stevner deg, Hrut, til holmgang; vi skal kjempe idag på holmen som er her i Øksarå; men om du ikke vil kjempe med meg, da skal du rede ut alt godset den dag som er.» Siden gikk Gunnar fra domsstedet med hele sitt følge. Høskuld og Hrut gikk hjem, de også, og efter dette var der ikke tale hverken om søksmål eller vern i saken. Hrut sa, da han var kommet inn i tingboden: «Det har aldri før hendt meg, at noen mann har budt meg holm gang og jeg er gått av veien for det.»
45
«Jeg hører det er din akt å kjempe,» sa Høskuld; «men det skal du ikke, om jeg får råde; for ikke vil det gå deg bedre mot Gunnar, enn det ville gått Mørd mot deg, og la oss heller, du og jeg sammen, rede ut godset til Gunnar.» Siden spurte de bøndene som fulgte dem, hva de ville legge til; alle svarte de at de ville legge til så meget som Hrut ønsket. «Da skal vi gå til Gunnars bod,» sa Høskuld, «og løse godset fra hånden.» Nå ble det sagt Gunnar at de kom. Han gikk ut i boddøren. Høskuld sa: «Nå blir det å ta imot godset.» Gunnar sa: «Legg det frem! Jeg er rede til å ta imot.» De løste alt godset vel fra hånden. Da sa Høskuld: «Nyt det som du har vunnet det!» «Vi skal nok nyte godt av det,» sa Gunnar; «for rettvist var kravet på det.» Hrut svarte: «Ond lønn vil bli budt deg.» «Det får gå som det kan,» svarte Gunnar. Høskuld og Hrut gikk hjem til sin bod; Høskuld kjente seg tung i hugen og sa til Hrut: «Skal denne urettferd aldri hevne seg på Gunnar?» «Ikke tror jeg annet,» sa Hrut; «visst vil dette hevne seg på ham; men for oss blir der ingen hevn i det, og ingen heder heller. Og ennå tror jeg at til vår ætt vil han vende seg efter vennskap.» Nå la de ned samtalen. Gunnar synte Njål godset. «Vel er det gått deg nå,» sa Njål. «Og du er den som har ført det dit,» svarte Gunnar. Nå red folk hjem fra tinget, og Gunnar hadde den største heder av saken. Han førte alt godset til Unn og ville ikke ha noe av det selv; men han ville tro, sa han, at han siden kunne vente seg mere godt av henne og hennes frender enn av andre folk. Hun svarte at så var det.
Valgard het en mann; han bodde på Hov ved Rangå. Valgard var sønn av Jørund gode, Jørund av Ravn den heimske, Ravn av Valgard, Valgard av Ævar, Ævar av Vemund ordhøvl, Vemund av Torolv våganev, Torolv av Trånd den gamle, Trånd av Harald hildetann, 46
Harald av Rørek sløngvanbauge. Harald hildetanns mor var Aud, datter av Ivar vidfamne, Halvdan den djerves sønn. En bror av Valgard den grå var Ulv aurgode, som Oddeverjene er kommet fra: Ulv var far til Svart, Svart til Lodmund, Lodmund til Sigfus, Sigfus til Sæmund frode. Men fra Valgard er Kolbein unge kommet. Ulv aurgode og Valgard den grå, brødrene, for i beilingsferd til Unn; og hun giftet seg med Valgard uten å søke råd hos noen av sine fren der. Gunnar likte ikke dette giftermål, og ikke Njål, og ikke mange andre heller; for Valgard var en grålyndt og uvennesæl mann. Han og Unn fikk en sønn som het Mørd og lenge er med i denne saga. Straks han nådde voksen alder, var han ond mot sine frender og aller verst mot Gunnar; han var en slu mann, full av ond vilje og onde råd. Nå må Njåls sønner nevnes. Skarphedin het den eldste; han var en storvoksen og sterk mann, dugelig med sine våpen, en sel til å svømme, den fotsnareste mann, brå i råd og vond å vende, ordsnill, og brå i ordene - og enda nokså stillfarende mange ganger. Han hadde 47
brunt hår, som lokket seg, vakre øyne, blek let og langt åsyn; nesen var kroket, og tanngarden lå høgt; noe munnstygg var han, men enda mer enn de fleste, en hærmann å se til. Grim het den andre; han var en vakker mann, fagerhåret og mørk håret, - vakrere enn Skarphedin, stor og sterk. Helge het den tredje av Njålssønnene; han var en vakker mann å se til, fagerhåret, en sterk mann og dugelig med sine våpen, vettstor og god til å styre seg. Alle Njålssønnene var ugifte. Høskuld het Njåls fjerde sønn; hans mor het Hrodny Høskuldsdatter; hun var søster til Ingjald fra Keldur. Njål spurte Skarphedin om han ikke skulle gifte seg; Skarphedin bad sin far råde. Da beilet Njål for ham til Torhild, datter av Ravn fra Torolvsfell, - det var derfor han siden kom til å drive denne gård; Skarphedin fikk Torhild, men like fullt hadde han opphold hos sin far. For Grim beilet Njål til Astrid fra Djupåbakke; hun var enke og meget rik. Grim fikk henne, og de bodde hos Njål de også. Asgrim het en mann; han var sønn av Ellida-Grim, Ellida-Grim av 48
o
o
Asgrim, Asgrim av Øndott kråka. Hans mor het Jorunn og var datter til Teit, sønn av Ketilbjørn den gamle fra Mosfell; Teits mor var Helga, datter av Tord skegge, sønn av Hrapp, Bjørn Bunas sønn; Jorunns mor var Alov, datter av Bødvar herse, Vikinga-Kåres sønn, En bror av Asgrim Ellida-Grimsson het Sigfus; hans datter var Torgerd, mor til Sigfus, Sæmund frodes far. Gauk Trandilsson var fosterbror av Asgrim; han har vært den djerveste mann og i alle måter en gjeving; men med ham og Asgrim gikk det så ille at Asgrim ble Gauks banemann. Asgrim hadde to sønner som begge het Torhall, og begge så ut til å bli dugelige menn. Grim het en tredje sønn av Asgrim, og Torhalla en datter; hun var den vakreste kone, vant til god skikk og gjev i alle måter. Njål talte med Helge, sin sønn: «Jeg har tenkt på et gifte for deg, frende, - om du vil gjøre efter mitt råd.» «Det vil jeg visst,» sa Helge; «for jeg vet at både vil du vel og evner du vel. Men hvor er det du har tenkt å beile?» Njål svarte: «Vi skal beile efter datter til Asgrim Ellida-Grimsson; ingen kan være et bedre gifte.» Litt senere for de i beilingsferd; de red vest over Tjorså og holdt frem med ferden til de kom til Tunga. Asgrim var hjemme og tok vel imot dem; de ble der om natten. Dagen efter gikk de til samtale med hverandre; da bar Njål frem sitt beilingsord, og beilet til Torhalla for Helge, sin sønn. Asgrim gav gode svar og sa at de menn var ikke til, som han heller ville slutte brudkjøp med. Siden talte de om saken, og utgangen ble denne, at Asgrim festet bort sin datter til Helge, og tid ble satt for bryllupsstevnet. Til bryllupet kom Gunnar og mange andre av de beste menn. Efter veitslen bød Njål Torhall Asgrimsson oppfostring hos seg, og Torhall for til ham, og lenge siden var han hos ham. Han elsket Njål mer enn sin egen far. Njål gav ham kunnskap om lovene, så han ble den største lovmann på Island. Et skip kom ut, i Arnarbøles-os; Hallvard hvite, en vikværsk mann, styrte skipet. Han søkte opphold på Lidarende og var hos Gunnar om vinteren; jevnlig bad han at Gunnar skulle fare av landet med ham. Gunnar talte ikke meget om det, men sa seg ikke uvillig heller. Og o
o
o
o
o
o
o
o
o
4. Norrøn saga IV
49
om våren red han til Bergtorskvål og spurte Njål om det tyktes ham rådelig at han for ut av landet. «Rådelig nok tykkes det meg,» svarte Njål; «du vil være vel faren, hvor du så er.» Gunnar spurte: «Vil du hjelpe til med å ta vare på mitt gods, mens jeg er borte? Jeg ønsker at Kolskegg, min bror, skal fare med meg, og derfor ville jeg at du skulle ha tilsyn med gårdsstellet, sammen med min mor.» «Ikke skal gårdsstellet komme i veien for ferden,» sa Njål; «alt du vil, skal jeg føre tilsyn med.» «Vel vil du fare med det,» sa Gunnar. Nå red han hjem. Austman nen kom og talte med ham igjen og bad at han skulle fare av landet med ham. Gunnar spurte om han hadde seilt på andre land. Han svarte at han hadde seilt på alle de land som ligger mellom Norge og Gardarike - «og så har jeg seilt til Bjarmaland.» «Vil du seile med meg i Austerveg?» spurte Gunnar. «Det vil jeg visst,» svarte han. Siden gjorde Gunnar seg rede til å fare av landet med ham. Og Njål tok alt Gunnars gods i sin varetekt. Gunnar for av landet, og Kolskegg, hans bror, med ham. De seilte til Tunsberg og var der om vinteren. Da var det blitt høvdingeskifte i Norge; Harald gråfell var død, og Gunnhild. Håkon jarl rådet, sønn av Sigurd, Håkon Grjotgardssons sønn. Håkons mor het Bergljot, datter av Tore jarl; hennes mor var Alov årbot, hun var datter av Harald hårfagre. Hallvard spurte Gunnar om han ville fare til Håkon jarl. «Det vil jeg ikke,» sa Gunnar. «Har du noe langskip?» spurte han. «Jeg har to,» svarte Hallvard. «Da ville jeg at vi skulle fare i hærferd,» sa Gunnar, «og samle menn til følge med oss.» «Da vil jeg det, jeg også,» svarte Hallvard. Siden for de til Viken og tok to skip der og gjorde seg rede til å fare. De hadde godt om folk, for der gikk stort ry av Gunnar. «Hvor vil du nå styre hen?» spurte Gunnar. «Øst til Hising og møte Ølve, min frende,» svarte Hallvard. «Hva vil du ham?» spurte Gunnar. «Han er en god dreng,» svarte Hallvard; «og han vil gi oss hjelp til ferden.» o
50
«Da skal vi fare dit,» sa Gunnar. Så snart de var rede, holdt de øst til Hising, og der ble de vel fagnet. Lenge hadde ikke Gunnar vært der, før Ølve skjønte at han var meget til mann. Ølve spurte hvor han aktet seg hen. Hallvard svarte at Gun nar ville i hærferd og vinne gods. «Det er der ingen mening i,» sa Ølve; «dere har ikke folk til slikt.» «Nå kan du øke på!» svarte Hallvard. «Jeg tror der følger godt med å gi Gunnar hjelp,» sa Ølve; «og enda du kan regne deg i frendskap med meg, tror jeg der er mere gagn i ham.» «Hva vil du legge til nå da?» spurte Hallvard. «To langskip, en tyvesesse og en tredvesesse,» svarte Ølve. «Hvem skal sette mannskap til dem?» spurte Hallvard. «Jeg skal sette mine huskarer til mannskap på det ene, og bønder på det andre,» svarte Ølve; «men jeg har spurt at der er kommet ufred i åen, og jeg vet ikke om dere kan slippe ut.» «Hvem er kommet der?» spurte Hallvard. «To brødre,» svarte Ølve; «den ene heter Vandil, den andre Karl; de er sønner av Snæulv den gamle øst fra Gautland.» Hallvard fortalte Gunnar at Ølve hadde lagt skip til. Gunnar ble glad for det. De gjorde seg rede til å fare, og da de var fullferdige, gikk de til Ølve og takket ham. Han bad dem fare varlig og akte seg for Vandil og Karl. Gunnar holdt ut av elven; han og Kolskegg var på samme skip, men Hallvard på et annet. Nå så de skip foran seg. Da sa Gunnar: «Vi skal være rede til å ta imot, om de søker frem mot oss; men ellers skal vi ikke ha noe med dem.» De gjorde så og holdt seg rede. De andre la skipene i to flokker, så der ble åpen vei mellom dem. Gunnar for frem mellom skipene. Vandil løftet en stavnljå og lot den falle på Gunnars skip og drog skipet til seg. Ølve hadde gitt Gunnar et godt sverd. Han fikk nå sverdet frem, men hadde ikke satt hjelmen på seg; straks han kunne, løp han opp i sakset på Vandils skip og hugg en mann til bane. Karl la sitt skip på andre siden av Gunnars, og skjøt et spyd tvers over skipet; det stevnet midt på Gunnar. Han så spydet som kom farende mot ham, og snudde seg snarere enn øyne kunne følge ham, og tok spydet med venstre hånd og skjøt det over dit Karl stod ombord, og den fikk bane, som kom ut for det. Kolskegg rev et 51
anker opp og kastet det mot Karis skip, og ankerkloen kom i skips siden, og kullsvart sjø falt inn, og alle mann løp opp av skuten og over på andre skip. Nå løp Gunnar opp på sitt eget skip igjen. Da kom Hallvard med hjelp, og det ble en stor strid. De så at føringsmannen ikke var til å rygge, og hver gjorde det han kunne. Gunnar lot hugg skifte med stikk og gav mangen mann bane. Kolskegg fulgte ham vel. Karl løp ombord til Vandil, sin bror, og fra hans skip sloss de på, utover dagen. Kolskegg tok seg hvil utpå dagen ombord i Gunnars skip; Gunnar så det og sa til ham: «Bedre har du stelt det for andre idag enn for deg selv, - dem har du gjort utørste.» Da tok Kolskegg en skål, full av mjød, og drakk, og siden sloss han igjen. Det endte med at brødrene løp opp på skipet til Vandil og Karl, og Kolskegg gikk frem langs det ene bord, Gunnar langs det andre. Mot Gunnar søkte Vandil, og hugg efter ham, og hugget kom i skjoldet; Gunnar var så snar til å vende skjoldet at Vandils sverd, som satt fast i det, brotnet under hjaltet. Nå hugg Gunnar imot; det var som å se tre sverd i luften, og Vandil kunne ikke vite hvorledes han skulle berge seg. Gunnars hugg tok begge benene av under ham. Kolskegg la spydet gjennom Karl. Nå holdt de sydover til Danmark og derfra østover til Smålandene og hadde jevnlig seier. De seilte ikke tilbake om høsten. Sommeren efter for de til Ravale og møtte vikinger der og sloss med dem og fikk seier. Siden holdt de østover til Eysysla og lå der en stund, under et nes. De så en mann gå ned efter neset. Gunnar gikk i land for å finne mannen, og hadde en samtale med ham. Gunnar spurte efter hans navn; han kalte seg Tove. Gunnar spurte hva han ville. Tove svarte: «Deg vil jeg finne; hærskip ligger her, på andre siden av neset, og jeg skal si deg hvem som råder for dem. Det er to brødre, den ene heter Hallgrim, den andre Kolskegg. Om dem vet jeg at de er de største slåsskjemper, og det med, at de har gode våpen. Hallgrim har en atgeir; og i den har han seidet inn, at ikke noe våpen uten den alene skal ha makt over hans liv. Det følger også atgeiren, at folk vet når drap skal øves med den, for da synger det høyt i den; slik trolldomsmakt har den. Kolskegg har et saks; det er det beste våpen. Av folk har de tre ganger så mange som dere har. Meget gods har de også, 52
og har gjemt det inne på land; men jeg vet hvor det er. En skute har de sendt ut for neset, til å søke nyss om deres ferd, og de vet alt om dere. Nå har de stort strev ombord og tenker å legge frem mot dere så snart de er fullferdige. Og dere har ett av to å velge på, - enten får dere legge fra med det samme eller gjøre dere rede, så skyndsomt det kan gå. Om dere slåss og får seier, da skal jeg følge dere dit hvor alt godset ligger.» Gunnar gav ham en fingerring av gull og gikk til sine menn og sa dem at hærskip lå på andre siden av neset - «og de vet alt om oss; la oss ta våre våpen og holde oss vel rede, for her kan det bli gods å vinne.» Siden gjorde de seg rede, og da de var fullferdige, så de at skip for frem mot dem. Nå tok kampen til mellom dem; de sloss lenge, og det ble stort mannefall; Gunnar drepte mangen mann. Hallgrim og Kol skegg løp opp på Gunnars skip. Gunnar vendte seg mot Hallgrim, og Hallgrim stakk efter ham med atgeiren. En stang gikk tvers over ski pet, og Gunnar hoppet baklengs og over stangen; hans skjold kom på fremsiden av den, og Hallgrim stakk gjennom skjoldet og inn i stangen. Gunnar hugg Hallgrim i armen; sverdet ville ikke bite, men armen ble skamslått, og atgeiren falt ned. Gunnar tok den og la den igjennom Hallgrim. Jevnlig siden bar han atgeiren. Kolskegg sloss med sin navne, og det var uvisst hvem det så best ut for. Da kom Gunnar til og hugg Kolskegg banehugg. Efter dette bad vikingene om fred; Gunnar sa at det var der råd til å få. Han lot sine menn se efter hos de falne og ta det gods de hadde eiet; men dem han gav fred, gav han også de våpen og klær de bar, og bad dem fare til sin fosterjord. De la fra; og Gunnar tok alt det gods som lå efter. dove kom til Gunnar efter kampen og ville følge ham til det gods som vikingene hadde gjemt; det var både mere og bedre gods, sa han, enn det de før hadde fått. Gunnar sa seg villig til å følge. Han gikk i land med Tove og opp mot skogen, - Tove først, Gunnar efter. De kom til et sted hvor meget tømmer var båret sammen. Tove sa at godset lå under. De ryddet da tømmeret bort og fant både gull og sølv, klær og våpen; dette gods bar de ut på skipene. Gunnar spurte Tove hva han ville ha til lønn. Tove svarte: «Jeg er dansk mann av ætt, og jeg ville gjerne at du skulle flytte 53
meg til mine frender.» Gunnar spurte hvorfor han var i Auster veg. «Jeg ble hærtatt av vikinger,» svarte Tove, «og satt i land her i Eysysla, og her har jeg vært siden.» Gunnar tok imot ham og sa til Kolskegg og Hallvard: «Nå skal vi styre til Norderlandene.» Det likte de vel, sa de, og bad ham råde. Gunnar seilte fra Austerveg med meget gods; han hadde ti skip og styrte til Heidabø i Danmark. Kong Harald Gormsson satt der i denne tid. Det ble fortalt ham om Gunnars ferd, og det med ble fortalt, at ingen var hans make på hele Island. Kongen sendte sine menn til ham og bød ham til seg. Gunnar for straks og møtte kongen; der ble han vel fagnet og ført til sete nærmest kongen selv. Gunnar ble der en halv måned. Kongen hadde gammen av å la Gunnar prøve ymse idretter med kongsmennene; men der var ingen som kunne komme opp mot ham; - ikke i noen idrett. Kongen sa til Gunnar: «Få steder tror jeg din jevning er å finne.» Han skulle skaffe Gunnar et gifte, sa han, og stor makt, om han bare ville bosette seg der. Gun nar takket kongen for tilbudet og svarte: «Først vil jeg fare til Island og finne mine venner og frender.» «Da kommer du aldri tilbake til oss,» sa kongen. «Skjebnen råder for det,» svarte Gunnar. Han gav kongen et lang skip og meget annet gods. Kongen gav Gunnar sine prydklær, og hansker med gullpryd på, og et pannebånd med gullknuter og en gerdsk hatt. Gunnar for nordover til Hising. Ølve tok imot ham med begge hender. Han gav Ølve sine skip og sa at dette var falt på hans lodd ved skiftet. Ølve tok imot godset og sa at Gunnar var en god dreng, og bad ham være der en stund. Hallvard spurte Gunnar om han ønsket å finne Håkon jarl. Gunnar svarte at det hadde han tenkt på - «for nå har jeg prøvet litt av hvert, men ingenting sist du spurte.» Siden gjorde de seg rede og for nordover til Trondheim og møtte Håkon jarl; jarlen tok vel imot Gunnar og bød ham opphold for vin teren. Det sa han takk til; og hver mann i hirden hadde store tanker om ham. I julen gav jarlen ham en gullring. Gunnar hug-la Bergljot, jarlens frendkone, og ofte var det lett å merke at jarlen ville giftet henne bort til ham, om Gunnar hadde gjort noe for det. Om våren spurte jarlen Gunnar hva råd han nå hadde tatt; han
54
svarte at han ville til Island. Jarlen sa at åringen hadde vært dårlig i landet, - «og ikke blir det mange kjøpskip som seiler ut; men like fullt skal du få lade ditt skip med mel og tømmer, så meget som du vil.» Gunnar takket ham, og gjorde seg seilferdig med det samme. Hall vard for ut med ham og Kolskegg. De kom frem tidlig på sommeren og tok land i Arnarbøles-os; det var før Alltings-stevnet. Gunnar red straks hjem fra skipet, og hadde satt folk til å rydde det; Kolskegg red i følge med ham. De kom hjem, og alle ble glad for at de kom. De var vennlige mot sine heimemenn og var ikke blitt store av seg, nå mer enn før. Gunnar spurte om Njål var hjemme; det ble sagt ham at han det var. Da lot han ta sin hest og red til Bergtorskvål, og Kolskegg med ham. Njål ble glad for at de kom, og bad at de skulle være der om natten, og Gunnar fortalte om sine ferder. Njål sa at ingen kunne komme opp mot ham i manndom, - «og meget har du prøvet; men mere vil komme efter, for du får mange avindsmenn.» «Jeg ville gjerne stå meg godt med alle,» svarte Gunnar. «Mangt og meget vil komme på,» sa Njål, «og det blir nok så at du jevnlig får verge dine hender.» «Da var det godt om jeg alltid hadde god sak,» svarte Gunnar. «Så kommer det nok til å være,» sa Njål, «om du ikke får bøte for andres ferd.» Njål spurte Gunnar om han ville ri til tings. Gunnar sa at det ville han, og spurte om Njål tenkte å ri; men Njål svarte at det hadde han ikke tenkt, - «og helst ville jeg at du skulle gjøre som jeg.» Nå red Gunnar hjem og gav Njål gode gaver, og takket ham fordi han hadde tatt vare på hans gods. Kolskegg egget ham til tingritt, - «din heder vil vokse på det; for mangen mann vil søke deg på tinget.» «Lite har det ligget for meg,» sa Gunnar, «å rose meg selv; men godt tykkes det meg å møte gode menn.» Hallvard var også kommet til Lidarende, og bød seg til å ri med Gunnar og Kolskegg.
55
Gunnar og Hallgerd Gunnar red til tings, og de andre med ham. Da de kom på tinget, var de så vel kledd, at ingen der bar så vakre klær, og fra hver bod gikk folk ut og ville se på ham og måtte undre seg. Gunnar red til Rangæingenes bod og hadde tilhold der, hos sine frender. Mange menn kom og ville finne Gunnar og spørre ham efter tidender; han var glad og vennlig mot alle, og hver fikk høre det han ønsket å høre om. Det var en dag da Gunnar kom fra Lovberget, at han gikk nedenfor Mosfellinga-boden. Da så han noen koner som kom gående imot ham; de bar vakre klær, og i brodden gikk hun som var aller vakrest kledd. Da de møttes, hilste hun Gunnar. Han tok vel imot hennes hilsningsord, og spurte hva dette var for en kone; hun kalte seg HalL gerd, og sa at hun var datter av Høskuld Dala-Kollsson. Hun var ikke redd for å tale til ham, og bad at han skulle fortelle om sine ferder, og han svarte at det ville han ikke nekte henne. Da satte de seg ned og talte sammen. Så var hun kledd, at hun bar en rød kjortel, med meget prydsøm i; over hadde hun skarlakskåpe, randet med pryd' bånd; håret tok ned på bringen og var både stort og fagert. Gunnar bar de prydklær som kong Harald Gormsson hadde gitt ham; om armen hadde han ringen Håkonarnaut. De talte sammen, lenge og høyt. Men til slutt spurte Gunnar om hun var ugift. Hun svarte at det var hun, - «og det er ikke manges sak å våge et giftermål med meg.» «Er det ingen som tykkes deg god nok?» spurte Gunnar. «Nå dømmer du vrangt,» svarte hun; «det sies at jeg er mannvond.» «Hva ville du svare, om jeg beilet til deg?» spurte Gunnar. «Det tenker du ikke på,» svarte hun. «Nå dømmer du vrangt,» sa Gunnar. «Om du har slikt i tankene, så tal med min far,» svarte hun. Efter dette skiltes de. Gunnar gikk straks til Dalamennenes bod og så en mann stå utenfor, og spurte om Høskuld var inne. Mannen svarte at det var han. Da gikk Gunnar inn. Høskuld og Hrut tok vel imot ham, han satte seg ned mellom dem, og det skulle ikke merkes på deres ord, at der hadde vært noen mishug dem imellom. Det endte med at Gunnar spurte brødrene hva de ville svare, om han beilet til Hallgerd.
56
«Vel vil vi svare,» sa Høskuld, - «om du har lagt all din hug til dette.» Gunnar svarte at dette var alvor, - «men slik vi skiltes sist, vil mange mene at her kan det ikke bli noe sambånd.» «Hva synes du, Hrut frende?» spurte Høskuld. Hrut svarte: «Ikke er dette et giftermål mellom jevninger.» «Hvorfor dømmer du slik?» spurte Gunnar. Hrut sa: «Jeg skal svare deg, som sant er: du er en gjev mann, ypperlig i alle måter, men hun er meget blandet, - jeg vil at du skal vite det, som det er.» «Du bærer deg vel ad,» sa Gunnar; «men like fullt vil jeg tro at dere minnes gammelt fiendskap, om dere nekter meg dette gifte.» «Ikke er det så,» svarte Hrut; «jeg sier fra fordi jeg ser at du selv ikke evner å gjøre noe ved dette. Og gjerne ville Høskuld og jeg være dine venner, gikk vi enn ikke med på brudkjøpet.» «Jeg har talt med Hallgerd om det,» svarte Gunnar, «og henne er det ikke imot.» Hrut sa: «Jeg vet at både hun og du trår efter dette gifte. Og selv har dere mest å våge ved det.» Uspurt fortalte Hrut Gunnar alt om Hallgerds hug, og først syntes Gunnar at der var meget det skortet henne på; men omsider kom det dit at brudkjøpet ble avtalt. Da sendte de bud efter Hallgerd og talte om saken i hennes nærvær. De laget det nå som forrige gang og lot henne feste seg selv. Bryllupet skulle stå på Lidarende, og ennå skulle ingen vite om det. Like fullt ble det snart så at alle visste det. Gunnar red hjem fra tinget og kom til Bergtorskvål og fortalte Njål om brudkjøpet. Han tok det tungt. Gunnar spurte hvor for dette syntes ham slikt uråd. «Bare ondt vil der stå av henne, om hun skal komme her øst,» svarte Njål. «Aldri skal hun spille vennskapet oss imellom,» sa Gunnar. «Det vil ikke bli langt fra,» svarte Njål; «men jevnlig vil du søke å bøte for henne.» Gunnar bød Njål til bryllupet, og alle som han ville ta med seg. Njål lovet å komme. Siden for Gunnar hjem og red herre det rundt og bad gjester. Tråin het en mann. Han var sønn av Sigfus, Sighvat den raudes sønn. Tråin bodde på Grjotå i Fljotslid; han var Gunnars frende og stod høyt i folks omdømme. Han var gift med Torhild skaldkone; hun
58
var et troll i sine ord og hadde det med å lage spottviser om folk; Tråin elsket henne lite. Nå ble han bedt i bryllup til Lidarende, og konen hans skulle bære mat på bordene, sammen med Bergtora Skarphedinsdatter, Njåls kone. Ketil het en annen sønn av Sigfus; han bodde i Mark, østenfor Markarfljot; han var gift med Torgerd Njålsdatter. Torkel het den tredje av Sigfus-sønnene, Mørd den fjerde, Lambe den femte, Sig mund den sjette, Sigurd den syvende; alle disse var Gunnars frender, og store kjemper, og Gunnar bad dem alle i bryllupet. Han hadde bedt Valgard den grå også, og Ulv aurgode, og Ulvs sønn Runolv, og Valgards sønn Mørd. Høskuld og Hrut kom i stort følge til bryllupet; der var Høskulds sønner Torleik og Olav; og i dette følge var bruden, og Torgerd, hen nes datter; hun var den vakreste ungkone, fjorten vintre gammel dengang; mange andre koner var med. Torhalla var der også, datter av Asgrim Ellida-Grimsson, og to av Njålsdøtrene, Torgerd og Helga. Mange av grannene kom før de andre. Da alle var kommet, førte Gunnar sine gjester til sete; selv satt han midt på benken, og innenfor ham Tråin Sigfusson, så Ulv aur gode, så Valgard den grå, så Mørd og Runolv, så Sigfussønnene, - Lambe lengst inne. Nærmest Gunnar, ut mot døren, satt Njål, så Skarphedin, så Helge, så Grim, så Høskuld, så Havr den spake, så Ingjald fra keldur, så Tore-sønnene øst fra Holt; Tore selv ville sitte lengst ute av stormennene; for dengang syntes hver det var et stormannssete, der han selv satt. Høskuld satt midt på den andre langbenk, og hans sønner innenfor ham; på andre siden av Høskuld satt Hrut; men ellers er det ikke ført i frasagn hvorledes folk satt på denne benk. Bruden satt midt på tverrbenken, og på den ene siden av henne Torgerd, hennes datter, og på o _ andre siden Torhalla, datter av Asgrim Ellida-Grimsson. Torhild bar mat på bordene sammen med Bergtora. Tråin Sigfusson satt og stirret på Torgerd Glumsdatter. Dette så Torhild, konen hans. Hun ble harm og kvad en kvedling til ham. «Tråin!» sa hun ___
o
Godt er det ikke, glan-øye! gløttet i gluggene dine.
59
Tråin steg straks frem over bordet og nevnte seg vidner og sa seg skilt fra henne, - «jeg vil ikke ha hennes spottviser og ondord over meg.» Så strid var han på dette, at han ville ikke sitte i veitslen, om ikke hun ble sendt av gårde; og det endte med at hun for bort. Nå satt mennene, hver i sitt sete, og drakk og var glade. Da tok Tråin til orde: «Jeg vil ikke gjøre lønndomstale av det som jeg bærer i hugen. Jeg ønsker å spørre deg, Høskuld Dala-Kollsson, om du vil gi meg Torgerd, din frendkone.» «Det er jeg ikke viss på,» svarte Høskuld; «jeg synes ikke du har skilt deg vel fra den konen du før hadde. - Hva slags mann er han, Gun nar?» Gunnar svarte: «Ikke vil jeg tale om det, for han og jeg er skyldfolk. - Tal om det, du Njål!» sa han; «alle vil tro deg på ordene.» Njål tok til orde: «Det er å si om mannen, at han står seg godt og er gjev i alle måter og en ypperlig mann; og derfor kan dere gi ham dette gifte.» Da sa Høskuld: «Hva synes du, Hrut frende?» Hrut svarte: «Du kan gå med på det; for dette er et giftermål mellom jevninger.» Og nå talte de om brudkjøpet og ble enige om alt. Da stod Gunnar opp, og Tråin, og gikk til tverrbenken. Gunnar spurte mor og datter om de ville gå med på dette brudekjøp; de svarte at de ønsket ikke å gjøre om avtalen. Hallgerd festet bort sin datter. Da ble konene ført til sete annen gang, og nå satt Torhalla midt imellom brudene. Veits len gikk vel til ende. Da den var slutt, red Høskuld og Hrut vestover, og Rangæingene dit de hadde bo. Gunnar gav mange av mennene gaver; det likte de godt. Hallgerd tok husstellet på seg, og var om seg for huset og ville gjerne styre alt. Det var sedvane med Gunnar og Njål, at de skiftevis bød hverandre hjem til seg om vintrene, for det vennskaps skyld som var mellom dem. Denne vinter var det Gunnar som skulle være hos Njål, og han og Hallgerd for til Bergtorskvål. Da var Helge Njålsson og hans hus tru ikke hjemme. Njål fagnet Gunnar vel, og da de hadde vært der en stund, kom Helge hjem og Torhalla, hans kone. Da gikk Bergtora til tverrbenken, og Torhalla med henne, og Bergtora sa til Hallgerd: «Du skal flytte deg for denne konen.» Hallgerd svarte:
60
«På ingen vis vil jeg flytte meg; jeg vil ikke være kjerringen i kroken!» «Her er det jeg som skal råde,» sa Bergtora. Siden satte Torhalla seg ned. Bergtora gikk frem til bordet med håndlang. Hallgerd tok henne om hånden og sa: «Ikke er det så ulike stelt for deg og Njål: du har en kartnegl på hver finger, og han er skjeggløs.» «Sant er det,» sa Bergtora; «men ingen av oss gir den andre sak for det. Og ikke var Torvald skjeggløs, din husbond; men like fullt rådet du ham bane.» «Lite gagn har jeg», svarte Hallgerd, «av å være gift med den djer veste mann på Island, - om du ikke hevner dette, Gunnar!» Han spratt opp og steg frem over bordet og sa: «Hjem vil jeg fare; med dine heimefolk kan du trette så meget du vil, men ikke i annen manns hus, mangt godt har jeg å lønne Njål, og ikke skal du få egget meg til å bli en tulling for deg.» Siden for de hjem. «Husk det, Bergtora!» sa Hallgerd, «at vi er ikke skilt med dette.» Bergtora svarte at ikke var Hallgerd den som skulle tjene på det. Gun nar sa ikke noe og for hjem til Lidarende og var hjemme hele vin teren. Nå led det frempå sommeren og mot Alltingstiden. Gunnar red til tings; men før han for hjemmefra, sa han til Hallgerd: «Vær nå varsom mens jeg er borte, og la ikke noen se mishug hos deg når det er mine venner du har å gjøre med.» «Troll ta dine venner!» svarte hun. Gunnar red til tings, og fant at det ikke var godt å skifte ord med henne. Njål red til tings, han også, og alle Njåls sønner. Nå er det å fortelle hva som hendte hjemme. I Raudaskridur hadde de en skog sammen, Njål og Gunnar; de hadde ikke skiftet skogen mellom seg, men hver var vant til å hugge som han trengte, og ingen av dem lastet den andre for det. Kol het en mann, som var verkstjore hos Hallgerd; han hadde lenge fulgt henne og var den største illgjer ningsmann. Svart het en mann; han var huskar hos Njål og Bergtora, og de likte ham godt. Bergtora sa til ham at han skulle fare opp i Raudaskridur og hugge skog, - «og jeg skal sette folk til å føre veden 61
hjem». Han svarte at han gjerne ville gjøre det hun la på ham, og for opp i Raudaskridur, og skulle være der en uke. Folk som gikk og tagg, kom til Lidarende øst fra Markarfljot, og for talte at Svart hadde vært i Raudaskridur og hugget skog, og gjort meget av det. «Bergtora tenker nok å rane fra meg både det ene og det andre,» sa Hallgerd; «men jeg skal lage det så, at han ikke kommer til å hugge der oftere.» Rannveig hørte det, mor til Gunnar; hun sa: «Der har vært gode husfruer her før, - om de ikke har lagt råd mot menns liv». Nå led natten; og om morgenen kom Hallgerd og talte med Kol. «Jeg har tenkt på et dagsverk til deg,» sa hun, og stakk en øks i hån den på ham; «du skal fare til Raudaskridur; der møter du Svart.» «Hva skal jeg med ham?» spurte Kol. «Det spør du om!» sa hun, - «du som er den største illgjernings mann. Drepe ham skal du!» «Det kan jeg nok få gjort,» svarte Kol; «men det er vel å vente at jeg får gi livet for det.» «Alt ser du større enn det er,» sa Hallgerd, «og ille bærer du deg ad, så ofte som jeg har talt din sak. Jeg skal få en annen mann til å gjøre dette, om du ikke tør.» Kol tok øksen, og var harm, og tok en hest som Gunnar eide, og red til han kom øst til Markarfljot; der steg han av hesten og biet inne i skogen til de hadde båret ned all veden og Svart var ene efter. Da løp Kol innpå ham og sa: «Der er flere som kan hugge stort enn du!» - og satte øksen i hodet på ham og hugg ham banehugg, og red hjem siden, og sa Hallgerd drapet. Hun svarte: «Jeg skal ta deg i mitt vern, så ingen kan få gjort deg noe.» «Det kan nok være,» sa Kol; «men anderledes drømte jeg, før jeg øvet drapet.» Nå kom folkene fra Bergtorskvål opp i skogen og fant Svart drept og flyttet ham hjem med seg. Hallgerd sendte en mann til Alltinget; der skulle han fortelle Gunnar om drapet. Gunnar sa ikke et ord om Hallgerd, fremfor sendemannen, og først visste ikke folk om dette tyk tes ham vel eller ille. Litt senere stod han opp og bad sine menn bli med. De fulgte ham til Njåls bod. Gunnar sendte bud inn til Njål, 62
og bad ham komme ut. Njål kom med det samme, og Gunnar og han gikk til samtale med hverandre. Gunnar sa: «Et drap har jeg å si deg; og det er min hustru som har voldt det, og Kol, min verkstjore; men drept er Svart, din huskar.» Njål tidde til Gunnar hadde ført alt i frasagn. Da sa han: «Det trengs at du ikke lar henne få fremgang med alt det hun vil.» «Selv skal du dømme i denne sak,» svarte Gunnar. Njål sa: «Byrdefullt vil det bli for deg å bøte alt uhell Hallgerd kan volde; og andre steder vil hennes ferd dra større spor efter seg enn her, hvor det er oss to det står om. Men denne gang også mangler det meget på at alt er vel, og vi trenger nok å minnes de gode ord vi har sagt hverandre. Bare det som godt er, venter jeg av deg; men jeg tror du vil få meget å slite med.» Njål tok selvdømme av Gunnar og sa: «Ikke vil jeg ta så hårdt på denne sak at strid kan reise seg av det; du skal bøte tolv ører i sølv. Men det vil jeg legge til, at om der kom mer noe fra oss, og det står til dere å tale, - da skal dere ikke gjøre dommen verre enn jeg har gjort den.» Gunnar løste godset vel fra hånden og red hjem siden. Njål og hans sønner kom hjem fra tinget. Bergtora så på godset og sa: «På sømmelig vis er dette ordnet; og jevnmeget gods skal bli gitt for Kol når tiden kommer.» Gunnar kom hjem fra tinget og bar lastord på Hallgerd. Hun sa at bedre menn enn Svart var, lå ubøtt mangesteds. Gunnar svarte at selv kunne hun råde for sine egne tiltak, - «men jeg skal råde for utgangen sakene får.» Hallgerd hadde det med å rose seg av drapet på Svart; Bergtora likte det dårlig. Njål for opp til Torolvsfell med sine sønner og ville se til gårdsstellet der. Samme dag hendte det, som Bergtora stod ute, at hun så en mann komme ridende på en svart hest. Hun ble stående, og gikk ikke inn. Mannen hadde spyd i hånden og et saks i beltet. Hun spurte ham efter navnet. «Atle heter jeg,» sa han. Hun spurte hvor han var fra. «Jeg er austfirdsk mann,» svarte han. «Hvor skal du hen?» spurte hun. 63
«Jeg har ingensteds å være,» svarte han, «og jeg har tenkt å finne Njål og Skarphedin og høre om de vil ta imot meg.» «Hva duger du best til?» spurte hun. «Jeg arbeider på åkrene,» svarte han; «og mangt kan jeg duge til; men ikke vil jeg dølge at jeg er en hughard mann, og mange har fått binde sår for min skyld.» «Ikke skal jeg gi deg sak for at du ingen reddhare er,» svarte Bergtora. Atle spurte: «Har du noe å si her, du?» «Jeg er Njåls hustru,» svarte hun, «og jeg råder for tjenestefolkene, ikke mindre enn han.» «Vil du ta imot meg?» spurte Atle. «Jeg vil sette et vilkår for det,» svarte hun; «alt det jeg gir deg til ærend, skal du føre frem, - om det så var til å ta liv jeg ville sende deg.» «Du har det så vel stelt med mannehjelp,» sa Atle, «at du kan ikke trenge meg til slikt.» «Jeg setter de vilkår jeg vil,» svarte hun. 64
«Så får dette være avtalen mellom oss,» sa han. Da tok hun imot ham. Njål og hans sønner kom hjem, og Njål spurte Bergtora hva dette var for en mann. «Han er huskar hos deg,» svarte hun; «det er jeg som har tatt imot ham; lat på hånden er han ikke, sier han.» «Jeg tror nok han duger til stort verk,» sa Njål; «men ikke vet jeg om det blir godt verk.» Skarphedin stelte vel for Atle. Njål og hans sønner red til tings om sommeren; Gunnar var på tin get. Njål tok opp en pengepung. Skarphedin spurte: «Hva er det for penger, far?» «Her er det gods som Gunnar gav meg for heimemannen vår,» svarte Njål. «Det kan nok komme til nytte,» sa Skarphedin og drog på smilet. Nå er det å fortelle om dem som var hjemme, - at Atle spurte Bergtora hva han skulle ha til dagsverk. «Jeg har tenkt på ditt dagsverk,» svarte hun; «du skal fare og lete efter Kol, til du finner ham, for idag skal du drepe ham, - om du vil gjøre som jeg vil.» «Dette er vel valgt,» sa Atle, «for både han og jeg er illgjernings menn; og så skal mitt åtak være, at enten skal han dø, eller jeg.» «Du vil fare vel med ditt ærend,» svarte Bergtora, «og du skal ikke ha gjort det for ingenting.» Han tok sine våpen og en hest og red opp i Fljotslid, og der møtte han folk som kom fra Lidarende; de hadde hjemme øst i Torsmark. De spurte hvor Atle aktet seg hen; han sa at han var ute og lette efter en gamp. Det kalte de et lite ærend for slik en arbeidskar, -«men du får spørre efter hos dem som har vært på ferde i natt.» «Hvem er det?» spurte han. «Viga-Kol, huskar til Hallgerd,» svarte de - «er fart fra seteren og har våket i hele natt.» «Ikke vet jeg om jeg våger å finne ham,» sa Atle; «han er hugvond, og helst lar jeg annen manns uferd være meg til varsel.» «Ikke ser du slik ut under brynene, som om du var redd av deg,» sa de, og viste ham hvor Kol var kommet. Da drev han hesten hårdt frem, og red i stort ritt, og da han møtte Kol, sa han til ham: «Går det godt å binde kløv?» 5. Norrøn saga IV
65
«Det skjeller ikke deg, din lort!» svarte Kol, «og ikke noen av dine folk.» Atle sa: «Ennå har du det tyngste igjen, og det er døden.» Han stakk efter Kol med spydet, og stikket kom midt på livet. Kol løftet øksen mot ham, men hugg vrangt, og falt av hesten, og døde med det samme. Atle red på, til han fant arbeidsfolkene til Hallgerd; da sa han: «Far opp til hesten, og gjet den vel; Kol er falt av hestbaken og er død.» «Du har drept ham,» sa de. Atle svarte: «Hallgerd vil nok mene at han ikke er selvdød.» Siden red Atle hjem og sa fra til Bergtora; hun takket ham for dette verk, og for de ord han hadde brukt om det. «Ikke vet jeg,» sa han, «hva Njål vil synes.» «Der er saken i gode hender,» svarte hun; «jeg kan si deg noe som er et merke på det: han hadde med til tinget de trellsbøter som vi tok forrige sommer, og nå skal de være bot for Kol. Men om det enn blir til forlik, skal du alltid være var om deg; for Hallgerd vil ingen forlik holde.» Atle spurte: «Vil du ikke sende en mann til Njål, så han får vite om drapet?» «Det vil jeg ikke,» svarte hun; «best ville jeg like at Kol fikk ligge ubøtt.» Nå la de ned samtalen. Det ble fortalt Hallgerd at Kol var drept, og hva Atle hadde sagt om det; hun sa at hun skulle nok lønne Atle; hun sendte en mann til tinget og lot Gunnar vite at Kol var drept. Han svarte ikke stort og sendte en mann til Njål med budet; Njål svarte ikke med et ord. Men Skarphedin sa: «Meget tiltak er der i trellene, nå mot før. Da hadde de det med å fly på hverandre, og ingen tok seg nær av det, men nå vil de slåss som andre menn,» - han drog på smilet. Njål tok ned pengepungen, som hadde ligget høyt oppe, og gikk ut, sammen med sine sønner. De gikk til boden hvor Gunnar var. Skarphedin sa til en mann som stod i døren: «Si til Gunnar at min far ønsker å finne ham.» Mannen sa fra til Gunnar. Han gikk ut med det samme og fagnet Njål vel; siden gikk de til samtale med hverandre.
66
«Så ille er det nå blitt,» sa Njål, «at husfruen min skal ha brutt fre den og latt drepe en huskar for deg.» «Ikke skal hun ha lastord for det,» svarte Gunnar. «Døm nå selv i saken,» sa Njål. «Det skal jeg gjøre,» svarte Gunnar; «jeg lar Svart og Kol være like dyre; du skal gi meg tolv ører i sølv.» Njål tok pengepungen og gav den til Gunnar. Gunnar drog kjensel på godset; det var det samme som han selv hadde gitt Njål. Nå for Njål til sin bod, og alt var vel mellom ham og Gunnar, nå som før. Da Njål kom hjem, bar han lastord på Bergtora; men hun svarte at aldri skulle hun vike for Hallgerd. Hallgerd lastet Gunnar meget, fordi han hadde lagt drapet i forlik. Gunnar svarte at aldri skulle han skille seg fra Njål og hans sønner. Hun bare blåste; men Gunnar gav ikke akt på det. Han og Njål voktet så vel på freden, at dette år hendte der ikke mere. Våren efter talte Njål med Atle. - «Jeg ville gjerne du skulle komme deg til Austfjordene,» sa han, «så Hallgerd ikke kan råde for hvor gam mel du skal bli.» «Ikke reddes jeg for det,» svarte Atle, «og helst vil jeg være her hjemme, om jeg får.» «Det er ikke rådelig,» sa Njål. «Bedre tykkes det meg å dø i ditt hus,» svarte Atle, «enn å skifte husbond; men det vil jeg be deg om, at der ikke skal bøtes med trellsbøter for meg, om jeg blir drept.» «Med fri manns bøter skal der bøtes for deg,» sa Njål; «men Bergtora vil love deg - og sette det i verk også - at mannehevn skal bli boten for deg.» Da ble Atle der, hos de andre tjenestefolk. Nå er det å fortelle om Hallgerd, at hun sendte en mann vest til Bjarnarfjord efter Brynjolv roste, sin frende; han var den verste illgjer ningsmann. Gunnar visste ikke om det; men Hallgerd sa at Brynjolv kunne høve til verkstjore for henne. Brynjolv kom østover, og Gun nar spurte hva han skulle. Han sa at han skulle være der. «Ikke blir du til husbot her,» svarte Gunnar, «så meget har jeg hørt om deg; men ikke vil jeg vise bort frender av Hallgerd, når hun ønsker å ha dem hos seg.» Gunnar sa ikke stort til ham, ikke noe ondt heller. Slik gikk det til
67
det var tingtid. Gunnar red til tings, og Kolskegg. Og da de kom på tinget, møttes de og Njål - han var der, han og hans sønner - og alt gikk vel i møtet mellom mennene. Bergtora sa til Atle: «Du skal fare opp til Torolvsfell og være der en uke og arbeide.» Han for til Torolvsfell, og var der i lønn, og brente kull i skogen. Hallgerd sa til Brynjolv: «Det er meg fortalt, at Atle er ikke hjemme; jeg tror han er på arbeid på Torolvsfell.» «Hva tror du helst han har til arbeid?» spurte Brynjolv. «Det er vel noe i skogen,» svarte hun. «Hva skal jeg ha med ham?» spurte han. Hun svarte: «Drepe ham skal du.» Han ble stille. Hun sa: «Ikke ville Tjostolv sett det større enn det er, om han hadde vært i live og skulle drepe Atle.» Da tok han sine våpen og en hest, og satte seg opp, og red til Torolvsfell. Han så stor kullrøk øst for gården. Dit red han, steg av hesten og bandt den, og gikk dit røken var størst. Da så han hvor kullgraven var; der stod en mann der; han så at mannen hadde kjørt spydet ned i vollen der han stod. Brynjolv gikk gjennom røken og kom like innpå ham; men han stod med sitt arbeid og mer ket ikke noe. Brynjolv hugg ham i hodet med øksen; han snudde seg så brått at Brynjolv mistet taket på øksen, og Atle fikk spydet opp og skjøt efter ham. Brynjolv kastet seg ned på vollen, og spydet fløy over ham og langt bort. «Nå drog du nytte av at jeg ikke stod rede,» sa Atle, «og nå blir Hall gerd glad, for du kommer til å si henne min død. Men der er bot i å vite at en slik død skal du selv få, og det snart. Ta nå øksen din, som her har vært ute.» Brynjolv svarte ikke et ord og tok ikke øksen før Atle var død, og red inn på Torolvsfell og sa fra om drapet; og siden red han hjem og fortalte Hallgerd denne tidende. Hun sendte en mann til Bergtorskvål og lot si Bergtora at nå var det lønnet, drapet på Kol. Siden sendte Hallgerd en mann til tinget; han skulle fortelle Gunnar om drapet på Atle. Gunnar stod opp, Kolskegg også. Kolskegg sa: «Ugagn får du av Hallgerds frender.» De gikk og møtte Njål. Gun nar sa: 68
«Atle er drept, det er det jeg har å si deg» - han fortalte også hvem drapsmannen var - «og nå vil jeg by deg bot for det; og selv skal du dømme.» Njål svarte.: «Den vilje har vi hatt, vi to, at ingenting skal få skilt oss; men like fullt er det så, at jeg kan ikke gjøre Atle til trell.» Gunnar svarte at det var vel som det var, og bød hånden frem. Njål nevnte seg vidner, og saken ble forlikt, med selvdømme for Njål. Skarphedin sa: «Ikke lar Hallgerd dem dø alderdomsdøden, - huskarene våre!» Gunnar svarte: «Så vil din mor mene at der er to om retten til å føre hugg.» Siden felte Njål sin dom, og satte boten til ett hundrede i sølv; Gun nar redet ut godset med én gang. Mange av dem som stod hos, sa at dette var drygt dømt; da ble Gunnar harm, og sa at ofte var full mannebot gitt for menn som ikke var dugeligere enn Atle hadde vært. Nå red de hjem fra tinget. Bergtora sa til Njål da hun hadde sett sølvet: «Du har satt dine løfter i verk; nå er mine efter.» Njål sa: «Ikke trengs det at du setter dem i verk.» «Så sier du,» svarte hun; «men annet tror du om meg, og det er det rette.» Halloerd sa til Gunnar: «Har du gitt ett hundrede i sølv for drapet på Atle og gjort ham til en fri mann?» «Fri var han før,» svarte Gunnar, «og jeg skal vel ikke gjøre Njåls heimemenn til ubotamenn.» «Dere har det stelt på samme vis, du og han,» sa Hallgerd; «ingen av dere har manns mot.» «Det får vise seg,» svarte Gunnar. Lenge efter gav han seg lite av med henne, - til hun ble mykere. Siden var det stilt dette år. Våren kom; men Njål tok ingen nye folk i sin tjeneste. Om sommeren red folk til tings. Tord het en mann; han kaltes løysingssønnen; Sigtrygg het hans far; han hadde vært Asgerds løysing og var druknet i Markarfljot. Derfor var Tord hos Njål siden. Han var en stor mann og sterk; han hadde fostret alle Njåls sønner. Han hadde huglagt Gudfinna o
Torolvsdatter, frendkone til Njål, og nå gikk hun og var ikke ved helse; hun stod for matstellet der på gården. Bergtora kom og talte med Tord løysingsson. «Du skal fare og drepe Brynjolv,» sa hun. «Ikke er jeg noen drapsmann,» svarte han; «men enda skal jeg gjøre det, om du vil.» «Det vil jeg,» sa hun. Da for han opp til Lidarende og lot kalle Hall gerd ut, og spurte hvor Brynjolv var. «Hva vil du ham?» sa Hallgerd. Tord svarte: «Jeg vil at han skal si meg hvor han har lagt liket av Atle; det er sagt meg, at ille har han stelt med det.» Hun sa at han var nede på Akratunga, og viste Tord hvor han holdt til. «Vokt ham nå!» sa Tord, «så det ikke går med ham som med Atle.» «Ikke er du noen drapsmann,» svarte hun, «og det har ikke meget på seg, hvor du og han møtes.» «Aldri har jeg sett manneblod, og ikke vet jeg hva det kan gjøre meg å se det,» - sa Tord, og red ut av tunmarken og ned på Akratunga. Rannveig, mor til Gunnar, hadde hørt på samtalen mellom ham og Hallgerd. «Liten ser du ham, Hallgerd!» sa hun; «men jeg tror han er mann for sine ord, og det kommer din frende til å finne.» De møttes på alfarveien, Brynjolv og Tord. Tord sa: «Verg deg, Brynjolv! Jeg vil ikke fare nidingsferd mot deg.» Brynjolv red inn på Tord og hugg efter ham. Tord hugg imot, så øksskaftet brot net for Brynjolv, like fremfor hendene på ham, - og hugg en gang til, og hugget kom i brystet på Brynjolv og tok hull på det. Da falt han av hesten og var død med det samme. Tord fant Hallgerds smalemann, og lyste drapet på seg, og sa hvor Brynjolv lå, og bad smalemannen fortelle Hallgerd om drapet. Siden red han til Bergtorskvål og sa Bergtora og de andre at Brynjolv var drept. «Det skal du ha gjort med lykkelig hånd!» sa Bergtora. Smalemannen fortalte Hallgerd om drapet. Hun ble storharm over det, og sa at av dette skulle meget ondt rinne, om hun måtte råde. Nå kom disse tidender til tinget; tre ganger lot Njål si dem frem for seg; så sa han:
70
«Flere gjør seg nå til drapsmenn, enn jeg hadde trodd.» Skarphedin sa: «Dødsvigd mann må han ha vært, siden han er falt for vår fosterfar, som aldri har sett manneblod, og mange ville ment at det var vi brød rene som skulle gjort dette, med den legning vår hug har.» «Lenge varer det nok ikke før slikt hender deg,» svarte Njål; «men da vil det være nøden som driver deg til det.» De gikk og møtte Gun nar og fortalte ham om drapet; Gunnar sa at dette var lite mannetap, - «men fri mann var han nå.» Njål bød ham forlik med det samme. Gunnar tok imot det og skulle ha selvdømme. Han dømte der han stod, og satte boten til ett hundrede i sølv. Njål redet ut godset med det samme, og efter det stod der godt forlik mellom dem. Sigmund het en mann; han var sønn av Lambe, Sighvat den raudes sønn; han var stor farmann, en vakker mann, stor og sterk, og førte seg vel; han var en mann med trå efter ry, en god skald og dugelig i de fleste idretter, høy i ordene, full av spott og ikke blid av seg. Han kom i land øst i Hornafjord. Skjold het en ferdefelle av ham; han var svensk mann og ond å ha å gjøre med. De fikk seg hester og red vest over fra Hornafjord og stanset ikke før de var i Fljotslid og kom til Lidarende. Gunnar tok vel imot dem; han og Sigmund var nære fren der. Gunnar bød Sigmund opphold der for vinteren; Sigmund svarte at det ville han ta imot, om Skjold fikk være der, hans ferdefelle. «Det er meg sagt om ham,» svarte Gunnar, «at han ikke er den som skal bøte din hug; og snarere kunne du trenge hjelp til å holde igjen. Heller ikke er det så lett å være her alltid, og jeg ville gjerne gi dere, mine frender, det råd at dere ikke skal løpe opp straks Hallgerd egger dere frem, min hustru; for hun tar mangt og meget på seg, som er langt fra mine ønsker.» «Den som varer, volder ikke,» sa Sigmund. «Da skal du vokte vel på rådet jeg gav deg,» svarte Gunnar; «hårdt kan du bli prøvet, og det er best at du jevnlig følger meg og lar meg råde.» Siden var Sigmund og Skjold i følge med Gunnar. Hallgerd stelte det vel for Sigmund, og tok det så hett til slutt, at hun bar gods og gull til ham og tjente ham like meget som sin egen husbond; mange la dette i omtale og visste ikke hva som kunne ligge under. Hallgerd sa til Gunnar: «Ikke kan der være noen glede med det 71
hundrede i sølv som du tok for Brynjolv, min frende. Hevne ham skal jeg, om jeg kan,» - sa hun. Gunnar svarte at han ville ikke skifte ord med henne, og gikk fra henne. Han fant Kolskegg og sa til ham: «Du skal fare og finne Njål og si ham at Tord får være var om seg, enda forlik er satt; si, at jeg tror ikke på forliket.» Kolskegg red og sa fra til Njål, og Njål til Tord. Kolskegg red hjem, og Njål takket ham og Gunnar for trofast hug. Det var en gang at de var ute, Njål og Tord. En bukk hadde for vane å gå der i tunmarken, og ingen fikk drive den bort. Tord sa: «Under lige ting hender der nå,» - sa han. «Hva ser du som du kan finne underlig?» spurte Njål. Tord svarte: «Jeg synes bukken ligger her i dalsøkket og har fullt av blod på seg.» Njål sa at der var ikke noen bukk der, og ikke noe annet heller. «Hva er det da?» spurte Tord. «Du må være dødsvigd mann,» svarte Njål, «og det må være din fylgje du har sett; vær nå var om deg!» «Ikke kan det hjelpe meg,» sa Tord, «om døden venter meg.» Hallgerd hadde en samtale med Tråin Sigfusson og sa: «Måg hadde jeg i deg,» sa hun, «om du drepte Tord løysingsson.» «Det kan jeg ikke gjøre,» svarte han; «for da ville han bli harm på meg, Gunnar, min frende. Og her er det store ting det står om, for dette drap vil bli brått hevnet.» «Hvem skal hevne det?» sa hun; «den skjeggløse kallen?» «Ikke han,» svarte Tråin; «hans sønner kommer til å hevne det.» Siden talte de sammen, stilt og lenge, og ingen visste hva de hadde for seg. Det hendte en gang, at Gunnar ikke var hjemme; men Sigmund var hjemme, og Skjold. Da var Tråin kommet dit fra Grjotå; han og Hallgerd satt ute og talte sammen. Da sa Hallgerd: «Det har de lovet, Sigmund og Skjold, ferdefellene, at de skal drepe Tord løysingsson; men du har lovet meg, Tråin, at du skal være til stede ved det.» Alle vedgikk de at de hadde lovet henne dette. «Nå vil jeg legge mitt råd til,» sa hun; «dere skal ri øst i Hornafjord efter det gods dere har der, og komme hjem først i tingtiden, - for om dere sitter hjemme, vil Gunnar ønske at dere skal ri til tings med ham. Njål kommer nok til å være på tinget, hans sønner og Gunnar også; og da skal dere drepe Tord.» 72
De lovet at dette råd skulle få fremgang. Siden la de ferden til Aust' fjordene; Gunnar tenkte ikke noe ved det og red til tings. Njål sendte Tord løysingsson øst under Eyjfjellene og bad ham være borte én natt. Han for østover, men kunne ikke komme seg vestpå igjen, for Markarfljot var vokst så meget at det var lange veier til vad. Njål ventet på ham én natt, for han hadde tenkt at Tord skulle ri til tings med ham. Han sa til Bergtora at hun skulle sende Tord til tinget straks han kom hjem. To netter senere kom Tord. Bergtora sa at han skulle fare på tinget, - «men først skal du ri opp til Torolvsfell og se til gårdsstellet der og være der en natt eller to, ikke lenger.» Sigmund og hans feller kom østfra. Hallgerd sa dem at Tord var hjemme og skulle ri til tings efter få netters frist, - «nå har dere høve til å finne ham,» sa hun; «men glipper det denne gang, kommer dere ikke til å nå ham.» Folk kom til Lidarende fra Torolvsfell og fortalte Hallgerd at Tord var der. Hallgerd gikk til Tråin Sigfusson og de andre, og sa til Tråin: «Nå er Tord på Torolvsfell, og nå er der råd til å drepe ham når han farer hjem.» «Det skal vi gjøre,» sa Sigmund. De gikk ut og tok sine våpen og hestene og red veien Tord måtte komme. Sigmund sa til Tråin: «Nå skal ikke du legge deg i det; vi trenges ikke, alle.» «Jeg skal gjøre som du sier,» svarte Tråin. Litt efter kom Tord ridende imot dem. Sigmund talte til ham: «Gi deg!» sa han; «for nå skal du dø.» «Ikke skal jeg det,» svarte Tord; «møt meg i enekamp!» «Ikke skal jeg det,» sa Sigmund; «nå skal vi ha nytte av at vi er mange. Men ikke er det underlig at Skarphedin er djerv, - det er som ordtaket sier, at fjerdedelen av seg har mannen efter foster faren.» «Det skal du få kjenne,» svarte Tord, «for Skarphedin vil hevne meg.» Siden søkte de frem mot ham; han brøt spydene av både for Sigmund og Skjold, så vel verget han seg; da hugg Skjold av ham den ene hånd, og nå verget han seg med den andre, til Sigmund stakk til ham og tvers igjennom ham. Da falt han død til jorden; de bar torv og stein på ham. Tråin sa: «Et ondt verk har vi øvet, og dårlig vil Njålssønnene like drapet, 73
når de får høre om det.» De red hjem og sa fra til Hallgerd; hun ble vel til mote. Rannveig sa, mor til Gunnar: «Så er sagt i ordtaket, at stutt stund er hånden glad for hugget, og så kan det gå her også. Av denne sak vil Gunnar få løst deg ut, Sig mund; men om Hallgerd får festet en ny flue i munnen på deg, da blir det din bane.» Hallgerd sendte en mann til Bergtorskvål med bud om drapet, og en annen sendte hun på tinget med tidende til Gunnar. Bergtora sa at for dette ville hun ikke slå efter Hallgerd med ondord; hun sa at det var ingen hevn for så stort et brott. Men da sendemannen kom på tinget og fortalte Gunnar om drapet, - da sa Gunnar: «Ondt er hendt i dette; og ikke kunne de tidender komme meg for øre, som skulle tykkes meg verre. Like fullt skal vi straks fare til møte med Njål, og jeg venter at han vil fare vel med saken, om han enn blir hårdt prøvet ved dette.» Da gikk de og ville finne Njål og kalte ham til samtale med seg; han kom straks og møtte Gunnar; de talte sammen, og først var ingen til stede ved det, uten Kolskegg. «Hårde tidender har jeg til deg,» sa Gunnar - «drapet på Tord løysingsson; jeg vil by deg selvdømme for det.» Njål tidde en stund; siden tok han til orde: «Godt er slikt tilbud,» sa han, «og jeg skal ta imot det. Men liten von er der om at min hustru eller mine sønner skal la være å laste meg for det. Meget vil de mislike det. Men enda vil jeg våge dette, for jeg vet at det er en manndomsmann jeg har å gjøre med. Og jeg øns ker ikke å være den som viker av fra vennskapet mellom oss.» «Vil du ikke la dine sønner være til stede?» spurte Gunnar. «Nei,» svarte Njål; «for ikke vil de bryte et forlik som jeg har laget. Men om de skulle være til stede, ville de ikke hjelpe frem forliket.» «Så er det nok,» sa Gunnar; «vær alene om det, du!» Nå gav de hverandre hånden og var ikke lenge om å komme til godt forlik. Da sa Njål: «Boten setter jeg til to hundreder i sølv; det vil du synes er meget.» «Ikke synes jeg dette er for meget,» svarte Gunnar og gikk hjem til tingboden. Njåls sønner kom inn til Njål, og Skarphedin spurte hvor det kom fra, alt det gode gods som hans far stod og holdt på. Njål sa: 74
«Jeg har å fortelle dere at Tord er drept, deres fosterfar; og nå er Gunnar og jeg gått til forlik i saken, og dobbelt mannebot har han gitt for Tord.» «Hvem har drept ham?» spurte Skarphedin. «Sigmund og Skjold; og Tråin stod nær,» svarte Njål. «Meget syntes de da at de trengte mot ham,» sa Skarphedin; «men om vi lar dette ligge, hvor skal vi da løfte hånden?» «Dit er det nok ikke langt,» svarte Njål, «og da skal ingen tale deg fra; men denne gang ville jeg gjerne at dere ikke brøt forliket.» «Da skal vi gjøre som du vil,» sa Skarphedin, «men om noe nytt skulle komme på, da vil vi minnes det gamle fiendskap.» «Da vil jeg ikke be om noe,» svarte Njål. Nå red folk hjem fra tinget, og da Gunnar kom hjem, sa han til Sigmund: «Ulykkesmann er du, mer enn jeg trodde, og til ondt har du nyttet din manndom. Men like fullt har jeg ført deg i forlik, og nå skulle du ikke gape over en ny flue. Ikke er du meg lik i hug; du farer med spott og hånsord, og det er ikke min vis. Men med Hallgerd står du deg godt, for mere har du hug som hun.» Gunnar bar lastord på ham en lang stund; men han gav gode svar og sa at han skulle gå frem efter Gunnars råd, mer enn det før hadde vært. Gunnar sa at det ville være godt for ham. Vennskapet holdt seg mellom Gunnar og Njål, enda det ellers var nokså grått mellom ættene. Det hendte en gang at noen tigger kjerringer kom til Lidarende fra Bergtorskvål; de var fulle av skvalder og nokså onde i ordene. Hallgerd hadde en dyngje, og der var hun ofte inne; der satt Torgerd, hennes datter, og Tråin og Sigmund, og en mengde med koner. Gunnar var ikke der, og ikke Kolskegg heller. Nå gikk disse farende kjerringer inn i dyngjen; Hallgerd hilste på dem og gav dem rom, og spurte hvor de hadde vært om natten; de sa på Bergtorskvål. «Hva hadde Njål for seg?» spurte hun. «Han slet med å sitte stille,» sa de. «Hva gjorde Njålssønnene?» spurte hun; «de skal nå være mere til menn.» «Store ser de ut når de står,» sa konene; «men lite har de prøvet seg.
75
Skarphedin kvesset øks, Grim skjeftet spyd, Helge hamret hjalt på sverd, Høskuld festet håndtak til skjold.» «På store råd må de tenke,» sa Hallgerd. «Det vet vi ikke,» sa konene. «Hva gjorde Njåls huskarer?» spurte Hallgerd. «Ikke så vi hva alle gjorde,» sa de; «én aket ut på haugene med møkk.» «Hva skulle det være godt for?» spurte Hallgerd. «Han sa at der ble det bedre enghøy enn andre steder,» svarte de. «Ikke alle gangene er Njål like vettstor,» sa Hallgerd, «enda han vet råd for hva som helst.» «Hva er meningen med dette?» spurte de. «Jeg sier bare det som sant er,» svarte Hallgerd; «heller skulle han aket møkk i skjegget på seg, så han kunne bli som andre karfolk. Og nå skal vi kalle ham den skjeggløse kallen, og sønnene hans møkkskjeggingene; og kved nå om dette, Sigmund, og la oss ha gagn av at du er skald!» «Det er jeg rede til,» sa han, og kvad tre eller fire viser, og alle var de onde. «En skatt er du,» sa Hallgerd, «så villig som du føyer meg.» Da kom Gunnar inn; han hadde stått utenfor, på forsiden av dyngjen, og hørt alt som ble sagt. Det gikk i dem da de så ham komme inn; de tidde stille, alle, men før hadde det vært rett stor latter. Gun nar var meget harmfull og sa til Sigmund: «Uvettig er du, og en urådsmann! Du bærer skamord på Njålssøn nene og på Njål selv, - som er det verste du kan gjøre, slik du før har stelt deg med dem; og dette vil bli din bane. Men om noen tar om igjen de ord som her ble sagt, da skal han av gårde med seg, og attpå ha all min harme over seg.» Og alle kjente de så stor en otte for ham at ingen turde ta ordene om igjen. Siden gikk han sin vei. Tiggerkjerringene talte seg imellom, og mente at Bergtora ville lønne dem, om de sa henne dette. Siden for de ned til Bergtorskvål, og i lønndom og uspurt fortalte de henne alt. Bergtora sa, da folk satt til bords: «Nå er gaver gitt både sønnene og faren; og små menn blir dere om dere ikke lønner det.» 76
«Hva er det for gaver?» spurte Skarphedin. Bergtora svarte: «Dere sønnene mine, fikk én gave i lag; dere heter nå møkkskjeggingene, og min husbond den skjeggløse kallen.» «Vi har det ikke på kvinnfolkvis,» sa Skarphedin, «vi harmes ikke ved alt.» «Harm ble Gunnar i deres sted,» svarte hun, «og han er en godlynt mann. Men om dere nå ikke søker retten deres, da finnes ikke den skam dere søker hevn for.» «Gammen har hun av dette, morkjerringen vår,» sa Skarphedin og drog på smilet; men svettedråper spratt frem i pannen på ham, og røde flekker kom i kinnene; så hadde han det ikke ellers. Grim var stille og bet seg i leppen; Helge satt som før. Høskuld gikk ut med Bergtora; hun kom inn igjen og drog pusten tungt. Njål sa: «Der er fremkomst i sen ferd også, husfrue! Og så er det med mangt og meget som menn kjenner tungt, at to slags tale legger seg på saken, om hevn blir søkt.» Men om kvelden, da Njål var kommet i seng, hørte han at en øks støtte mot veggtelet, og det sang høyt i den. Der var et annet senglukke, hvor skjold pleide å henge; og nå så han at de var borte. Han spurte: «Hvem har tatt skjoldene våre ned?» «Dine sønner gikk ut med dem,» svarte Bergtora. Njål kom seg straks ut, og på baksiden av husene, og så at sønnene stevnet opp efter haugen. Han ropte: «Hvor skal du fare hen, Skarphedin?» «Lete efter sauene dine.» «Ikke bar dere våpen, om dere tenkte på det! Dere har nok et annet ærend.» «Laks skal vi fange, far!» «Vel var det da, om det kunne bli så at fangsten ikke glapp.» De for sin vei, og Njål gikk i seng; han sa til Bergtora: «Ute var dine sønner, alle med våpen, og nå må du ha egget dem til noe.» «Stortakke dem skal jeg, om de sier meg Sigmunds død.» Nå for Njålssønnene opp mot Fljotslid, og var under lien om nat ten, og kom seg nærmere Lidarende, da det ble morgen. Denne mor gen stod Sigmund og Skjold opp og tenkte seg ut til noen hester som 77
gikk i flokk i lien; de hadde bissel med seg og fikk seg hester til ritt inne på tunmarken og red ut. De fant hesteflokken midt imellom to bekker. Skarphedin fikk se dem; for Sigmund var i røde klær. Skarphedin sa: «Ser dere rødalven?» De gav seg til å stirre, og sa at de så ham. Skarphedin sa: «Du skal ikke være med, Høskuld; for du vil ofte bli sendt ut alene der det ikke er trygt. Selv tenker jeg å ta Sigmund på meg; det tykkes meg manndomsferd. Grim og Helge skal føre våpen mot Skjold.» Høskuld satte seg ned, og de andre gikk på til de var fremme. Skarphedin sa til Sigmund: «Ta dine våpen, og verg deg! Det kan trenges nå, mer enn å kvede spotteviser om oss brødre.» Sigmund tok sine våpen, og imens ventet Skarphedin. Skjold søkte frem mot Grim og Helge, og het ble kampen mellom dem. Sigmund stod under hjelm, og bar skjold, og hadde sverd ved siden og spyd i hånden. Han vendte seg nå mot Skarphedin og stakk efter ham med spydet, og stikket kom i skjoldet. Skarphedin slo spydskaftet over for ham, og løftet øksen annen gang og hugg efter Sigmund, og kløvet skjoldet for ham, ned til håndtaket. Sigmund fikk sverdet frem og hugg efter Skarphedin med det, så det kom i hans skjold og satt fast. Da vendte Skarphedin på skjoldet, og så hårdt at Sigmund mistet taket på sitt sverd. Skarphedin hugg til ham med øksen. Sig' mund var i panser; øksen kom i akselen på ham, og akselbladet kløvnet. Skarphedin skyndte seg å få øksen løs. Sigmund seg i kne, men spratt opp igjen med det samme. «Du slo efter meg nå,» sa Skarphedin; «men like fullt skal du falle i morsriket, før du og jeg skilles.» «Da er det ille,» sa Sigmund. Skarphedin drev øksen mot hjelmen, og hugg ham banehugg siden. Grim hugg foten av Skjold nede ved vristen, og Helge la sverdet gjennom ham; det var bane med det samme. Skarphedin så Hallgerds smalemann; han hadde hugget hodet av Sigmund, og nå gav han det til smalemannen og bad ham fare med det til Hallgerd, og sa at hun ville nok se om det var dette hodet som hadde «kvedet nid om oss». 78
Smalemannen kastet hodet fra seg straks de andre var borte, - for han turde ikke gjøre det så lenge de var der. Njålssønnene for til de fant folk ute ved Markarfljot, og sa dem de nye tidenden Drapet på Sigmund lyste Skarphedin på seg, - Grim og Helge drapet på Skjold. Siden for de hjem og fortalte Njål de nye tidenden Han sa: «Dette skal dere ha gjort med lykkelig hånd! Her skal der ikke bøtes med selvdømme, - slik som dette er kommet.» Nå er det å fortelle, at smalemannen kom hjem til Lidarende; han sa Hallgerd de nye tidenden «Skarphedin la Sigmunds hode i hen dene på meg og bad meg fare med det til deg; men det turde jeg ikke» - sa han -« for jeg visste ikke om du ville like det.» «Det var ille at du ikke gjorde det,» sa Hallgerd; «jeg skulle ført det til Gunnar; og da fikk han hevne sin frende, eller sitte med hver manns lastord på seg.» Siden gikk hun til Gunnar og sa: «Jeg kan fortelle deg at Sigmund er drept, din frende. Skarphedin har drept ham, og til meg ville han at hodet skulle føres.» «Slikt måtte Sigmund vente seg,» sa Gunnar, «for ondt følger på onde råd; og ofte har du gjort det grått for Skarphedin, - som han for deg.» Siden gikk Gunnar fra henne. Han reiste ikke søksmål i drapssaken og ville ingenting ha med den. Hallgerd minnet ham på, mangen gang, og sa at Sigmund lå ubøtt. Gunnar lot som han ikke hørte det. Nå gikk tre Alltingsstevner, hvor folk ventet at han skulle reise søksmålet. Da kom han ut for en vanskelig sak og visste ikke hvor ledes han skulle ta den opp. Og nå red han og fant Njål; han fagnet Gunnar vel. Gunnar sa til Njål: «Gagnsråd søker jeg hos deg i en vanskelig sak, derfor er jeg kommet.» «Gode råd har du rett til,» svarte Njål, og gav ham rådene. Gunnar reiste seg, og takket ham. Da sa Njål, - og la en hånd på Gunnars aksel: «Lenge nok har Sigmund, din frende, ligget ubøtt.» «For lenge siden er bot gitt for ham,» sa Gunnar; «men vil du vise meg heder, skal jeg ikke skyte det fra meg.» Gunnar hadde aldri talt ondt om Njålssønnene. Og Njål ville ikke 79
annet enn at han skulle ha selvdømme. Han satte boten til to hundreder i sølv, men lot Skjold ligge ugild. Njål og hans sønner redet ut alt godset med det samme. Gunnar gjorde forliket kjent på Tingskålating, da manne-mengden var som størst der, og synte hvor vel det var gått mellom Njål og ham, og nevnte de onde ord som drog Sigmund til bane, og sa at ingen skulle si dem efter, og at den som gjorde det, skulle være utenfor lovens helg. Det sa de begge, Gunnar og Njål, at ingenting skulle komme på mellom dem, som de ikke selv skulle forlike. Og det holdt de siden, og var alltid venner.
Otkel og hans sønn Gissur het en mann; han var sønn av Teit, og Teit av Ketilbjørn den gamle fra Mosfell; Gissurs mor het Alov; hun var datter av Bødvar herse, Vikinga-Kåres sønn. En sønn av Gissur var biskop Isleiv. Teits mor het Helga og var datter av Tord skegge, sønn av Hrapp, Bjørn bunas sønn. Gissur hvite bodde på Mosfell og var en stor høvding. Den mann er nevnt i sagaen, som het Geir gode; hans mor het Torkatla og var datter av Ketilbjørn den gamle fra Mosfell. Geir bodde i Lid. Han og Gissur fulgtes i alle saker. Ved denne tid bodde Mørd Valgardsson på Hov på Rangåvollene; han var slu og ond. Da var Valgard utenlands, hans far; og hans mor var død. Mørd var meget avindsyk på Gunnar fra Lidarende. Han stod seg godt, men var ikke vennesæl. Otkel het en mann; han var sønn av Skarv, og Skarv av Hallkel, som sloss med Grim i Grimsnes og felte ham på holm; de var brødre, Hallkel og Ketilbjørn den gamle. Otkel bodde på Kirkjubø. Torgerd het hans hustru; hun var datter av Mår; han var sønn av Brandolv, og Brandolv av Naddad den færøyske. Otkel var en rik mann. Torgeir het en sønn av ham; han var ung ved denne tid, men så ut til å bli en dugelig mann. Skamkel het en mann; han bodde på Hov det andre; han stod seg o
80
godt. Han var full av løgn, og ufredsom, og ond å ha å gjøre med; han var en venn av Otkel. Hallkel het en bror av Otkel; han var en stor og sterk mann og bodde på Kirkjubø hos Otkel. En annen bror het Hallbjørn hvite; han flyttet ut til landet en trell som het Melkolv; han var irsk, og ikke vennesæl. Hallbjørn søkte opphold hos Otkel og tok Melkolv med seg. Trellen hadde det med å si at han ville prise seg sæl, om det var Otkel som eide ham. Otkel stelte vel med ham; og gav ham kniv og belte og kledde ham; og trellen gjorde alt han ville. Otkel spurte sin bror om han fikk kjøpe Melkolv av ham. Hallbjørn svarte at han ville gi ham trellen, men sa at han var en verre skatt enn Otkel trodde. Og straks Otkel eide trellen, ble det uslere med hans arbeid. Otkel sa ofte til Hallbjørn hvite at han syntes Melkolv gjorde lite; Hallbjørn svarte at han hadde andre og verre gaver. Ved denne tid ble det stort uår, så det skortet folk både på høy og mat; det gikk over alle bygder. 6. Norrøn saga IV
81
Gunnar delte med mangen mann; de fikk, alle som kom til Lidarende, så lenge noe var til. Det endte med at det skortet Gunnar selv både på høy og mat. Da bad han Kolskegg bli med, - og Tråin Sigfusson og Lambe Sigurdsson; de for til Kirkjubø og kalte Otkel ut; han fagnet dem vel. Gunnar sa: «Så har det laget seg, at jeg kommer og ber deg selge meg høy og mat, om det er til.» Otkel svarte: «Det er nok til, det ene som det andre; men jeg vil ikke selge deg noe.» «Vil du gi meg det da?» spurte Gunnar, - «og la det våge seg om jeg kommer til å lønne deg?» «Det vil jeg ikke,» svarte Otkel. Skamkel la onde ord til. Tråin Sigfusson sa: «De var verdt at vi tok varene, og la penger isteden!» Skamkel svarte: «Da måtte alle Mosfellinger vært døde, - om Sigfussønnene skulle få ranet deres gods.» «Fare med ran vil jeg på ingen vis,» sa Gunnar. «Vil du kjøpe en trell av meg?» spurte Otkel. «Det skal jeg ikke spare på,» svarte Gunnar. Siden kjøpte han trek len og red av gårde. Njål fikk høre om dette og sa: «Ille er slikt gjort, å nekte Gunnar kjøp; og der kan ikke andre vente seg godt, hvor slike som han ikke får det.» «Skal du trenge å tale lenge om dette?» sa Bergtora; «mere til mannsferd var det å gi ham både mat og høy! Deg skorter det hverken på det ene eller andre.» Njål svarte: «Dette er klart som dagen; og visst skal jeg hjelpe ham med noe.» Han og hans sønner for opp til Torolvsfell; der bandt de høy på fem ten hester, og på fem hester bandt de mat i kløv. Njål kom til Lidarende og kalte Gunnar ut; han fagnet dem vel. Njål sa: «Her er høy og mat som jeg ønsker å gi deg. Jeg vil at du aldri skal komme til andre enn meg, om du trenger noe.» «Gode er gavene dine,» svarte Gunnar; «men mere verdt tykkes meg ditt og dine sønners vennskap.» Siden for Njål hjem.
82
Nå gikk våren. Gunnar red til tings; meget folk gjestet hos ham, - det var folk øst fra Sida. Gunnar bad at de skulle gjeste på Lidarende når de red fra tinget. Njål og hans sønner var på tinget. Det var stilt der. Nå er det å fortelle, at Hallgerd kom og talte med Melkolv trell. «Jeg har tenkt på en sendeferd for deg,» sa hun; «du skal fare til Kirkjubø.» «Hva skal jeg der?» spurte han. Hallgerd svarte: «Du skal stjele med deg mat på to hester, smør og ost skal du ta; og du skal legge ild i uteburet; alle vil tro, at der er fart uvarlig med varmen, og ingen vil falle på at det er stjålet der.» Trellen sa: «Vond har jeg vært; men tyv har jeg aldri vært.» «Nå har jeg ikke hørt på maken!» svarte hun; «du gjør deg nøye på det, du som har vært både tyv og mordverksmann! Du skal ikke våge annet enn å fare, ellers skal jeg la deg drepe!» Han trodde å vite at det ville hun gjøre, om han ikke for, og tok to hester og la kløvputer på, og for til Kirkjubø. Hunden gjødde ikke - for den drog kjensel på ham - og kom løpende imot ham. Siden for han til uteburet og tok mat og bandt den i kløv på hestene, brente buret og drepte hun den. Han la veien opp med Rangå; da sprang en skotvinge for ham; han tok kniven og bøtte på det, og glemte efter seg både kniv og belte. Han for til han kom til Lidarende; da savnet han kniven, men turde ikke fare tilbake, og kom nå til Hallgerd med maten. Hun ble vel til mote. Om morgenen, da folk kom ut på Kirkjubø, var stor skade å se der. Da ble en mann sendt på tinget med bud til Otkel. Han tok det nokså stilt; ildhuset gikk i ett med uteburet, sa han, - det var det nok som hadde voldt skaden. Og så tenkte alle dengang. Nå red folk hjem fra tinget; og mange red til Lidarende. Hallgerd bar mat på bordene, og ost og smør kom inn. Gunnar ventet ikke at slik mat skulle være der, og spurte Hallgerd hvor den kom fra. «Fra et slikt sted at du godt kan ete den,» svarte hun; «ellers er det ikke mannfolks sak å bry seg med matstellet.» Gunnar ble harm og sa: «Ille er det, om jeg skal være tyvs lagsfelle!» - og gav henne en kinnhest; hun sa at den skulle hun huske, og lønne ham for den, om hun kunne. Hun gikk ut, og han med henne. Da ble alt båret av bordet, og slakt båret inn; og alle mente at dette ble
83
gjort fordi kjøttet var kost som var kommet til gårds på bedre vis. Siden for tingfolkene sin vei. Nå er det å fortelle om Skamkel, at han red opp med Rangå og lette efter sauer; da så han noe som lå og skinte i veien; han fant kniv og belte, og syntes han skulle kjenne det, og for til Kirkjubø med det. Otkel stod ute da Skamkel kom; han sa til Otkel: «Kjenner du de skattene her?» «Dem kjenner jeg visst!» svarte Otkel. «Hvem eier dem da?» spurte Skamkel. «Melkolv trell,» svarte Otkel. «Flere skal se på dem,» sa Skamkel, «enn vi to; og nå skal jeg tjene deg med trofaste råd.» De viste sakene frem for mange menn, og alle drog kjensel på dem. Da sa Skamkel: «Hva råd tar du nå?» Otkel svarte: «Vi skal fare til Mørd Valgardsson og søke råd hos ham.» Siden for de til Hov og synte Mørd sakene, og spurte om han kunne kjenne dem; han sa, at det kunne han, - «men hva er det med det? Tror dere at dere har noe å søke på Lidarende?» «Vanskelig tykkes det oss å fare med dette,» svarte Skamkel, «slike storfolk som det her står om.» «Det er visst!» sa Mørd; «men jeg vet noe om stellet hos Gunnar, noe som ingen av dere vet.» «Vi vil gi deg gods for det,» sa de, «om du vil lete i saken.» Mørd svarte: «Det gods kan jeg komme til å kjøpe dyrt; men like fullt kan det være at jeg ser på saken.» De gav ham tre mark sølv forat han skulle slå seg i lag med dem. Han gav dem til råd, at noen koner skulle fare gårdimellom med småvarer og gi varene til husfruene og se hva de kunne få til lønn, - «for så har alle det, at de først gir fra seg det som stjålet er, om de har slikt i huset; så vil det være denne gang også, - om det er mannevilje som har voldt Otkels skade; konene skal komme og vise meg hva de har fått av hver og én; men siden vil jeg være utenfor saken, straks det klarner i den.» Dette gikk de med på, og for hjem. Mørd sendte konene på bygden, og de var borte en halv måneds tid. Så kom de tilbake og bar på store 84
bører. Mørd spurte hvem som hadde gitt dem mest. De sa at på Lidar ende fikk de mest og at ingen hadde vært som Hallgerd til å gi på storfolkvis. Mørd spurte hva de hadde fått. «Ost,» svarte de. Han bad om å få se; de synte ham, og det var mange skiver. Litt senere for Mørd til Otkel og bad om å få se ostkisten til Torgerd; de kom med den; han la skivene ned i den, og det høvet på en prikk, så de kunne se at osten hadde vært hel da den ble gitt konene. Mørd sa: «Nå kan dere se at Hallgerd nok har stjålet osten.» Siden la de alle vidnesbyrdene sammen; og nå sa Mørd at han ville være ferdig med saken; dermed skiltes de. Kolskegg kom til Gunnar og sa: «Det er ondt å tale om det; men det er på alles munn at Hallgerd har stjålet og voldt den store skaden på Kirkjubø.» Gunnar sa han trodde at så var det, - «og hva gjør vi nå?» Kolskegg sa: «Du er den nærmeste til å bøte for konen din, og det synes meg være et godt råd at du farer til Otkel og gir ham gode tilbud.» «Dette er vel talt,» sa Gunnar, «og så skal det være.» Litt senere sendte han bud efter Tråin Sigfusson og Lambe Sigurdsson, og de kom med én gang. Gunnar fortalte dem hvor han aktet seg hen. De fant det var rett av ham å fare. Gunnar red til Kirkjubø, selv tolvte, og kalte Otkel ut. Der var Skamkel, og sa: «Jeg skal gå ut med deg; nå er det best å ha vettet rede; jeg ville gjerne stå deg nærmest, når du mest trengte det, - som det nå er. Det synes meg være et godt råd, at du gir dryge svar.» Siden gikk de ut, Otkel og Skamkel, Hallkel og Hallbjørn; de hilste på Gunnar; Otkel spurte hvor han aktet seg hen. «Ikke lenger enn hit,» svarte Gunnar, «og det er mitt ærend å for telle deg at den store skaden som her er kommet på, - den er voldt av min hustru og trellen, som jeg kjøpte av deg.» «Det er som vi trodde,» sa Hallbjørn. Gunnar sa: «Gode tilbud vil jeg gi for dette: la de beste menn i herredet ta saken i sin dom!» Skamkel sa: «Dette var noe å høre på! ulike som vilkårene blir. Du er vennesæl hos bøndene, og Otkel uvennesæl.» 85
«Da vil jeg tilby å dømme selv,» sa Gunnar, «og felle dommen straks, og legge mitt vennskap til, og løse godset fra hånden med det samme; dobbelt bot vil jeg gi deg.» Skamkel sa: «Dette vilkår skal du ikke gå med på, Otkel! Da var du grunntenkt, om du gav ham selvdømme, når du var den som skulle ha det.» Otkel sa: «Ikke vil jeg gi deg selvdømme, Gunnar!» Gunnar svarte: «Jeg skjønner at her er folk på ferde med råd, - når det nå kan bli lønnet. Men ta selvdømme, du!» Otkel lutet seg over Skamkel og sa: «Hva skal jeg nå svare?» «Dette skal du kalle et godt tilbud,» sa Skamkel, «men vike din sak inn under Gissur hvite og Geir gode: da vil mange si at du ligner Hallkel, din farfar, som aldri lot seg rygge.» Otkel sa: «Dette er et godt tilbud, Gunnar; men like fullt ønsker jeg at du gir meg stunder til å finne Gissur hvite.» Gunnar svarte: «Far som du vil med saken! Men det kommer folk til å si, at du skjønte deg ikke på din heder, - når du ikke vil ta imot de tilbud jeg her har gitt deg.» Gunnar red hjem, og da han var borte, sa Hallbjørn: «Aldri har jeg sett større forskjell på folk! Gunnar gav deg gode til bud, og du ville ikke ta imot noe av dem. Tenker du på fiendeferd mot Gunnar, som ikke har sin jevning i landet? Men han er nok så gjev en mann, at han lar disse tilbud stå ved makt, om du siden kommer og tar imot dem. Det er best du farer til Gissur hvite og Geir gode nå med det samme.» Otkel lot ta sin hest og stelte seg til ferden. Han var ikke noen skarpsynt mann; Skamkel satte ham på vei og sa: «Underlig synes jeg det var at bror din ikke ville ta dette strev fra deg. Nå vil jeg tilby meg å fare for deg; jeg vet at det faller deg tungt å fare i ferder.» «Dette tar jeg imot,» svarte Otkel, «og før nå så rett tale, som du best vet!» «Så skal det være,» sa Skamkel. Nå fikk han Otkels hest, og hans ferdeklær, og Otkel selv gikk hjem. Hallbjørn stod ute da han kom, og sa til ham: «Ondt er det å ha en trell til elsklingsvenn, og vi skal alltid komme til å angre at du snudde denne gang. Det er uvettig gjort å sende den 86
verste løgnmann fra seg i et ærend hvor det nær sagt er liv det står om.» «Redd ville du bli,» svarte Otkel, «om Gunnar hadde atgeiren i luf ten, - når du er slik nå.» «Ikke vet jeg hvem som da ville bli reddest,» sa Hallbjørn; «men det skal du nok få høve til å si, at lenge står ikke Gunnar og sikter med atgeiren, om han blir harm.» Otkel svarte: «Vike gjør dere alle, uten Skamkel»; Otkel var harm, og Hallbjørn også. Skamkel kom til Mosfell og talte med Gissur og tok om igjen alle tilbudene Gunnar hadde gitt. «Jeg synes dette er gode tilbud,» svarte Gissur; «og hvorfor tok ikke Otkel imot dem?» «Mest var det derfor,» svarte Skamkel, «at alle søkte vi din heder, og derfor ville Otkel vente på et bud fra deg, og det er det beste for alle.» Skamkel ble der om natten. Gissur sendte en mann efter Geir gode, og han var snar til å komme. Gissur satte ham inn i saken og spurte: «Hva skal jeg nå gjøre?» «Så som du før ville rådet til,» svarte Geir, - «gjøre det ut av saken, som kan bli til størst gagn. Nå skal vi la Skamkel fortelle en gang til, og høre om han sier det samme som sist.» De gjorde så. Gissur sa: «Rett tale kan du ha ført; men aldri så jeg en mann se verre ut, og ikke ligger det utenpå deg, om du viser deg å være en god mann.» Skamkel for hjem, og red først til Kirkjubø, og kalte Otkel ut, han fagnet Skamkel vel. Skamkel hilste ham fra Gissur og Geir, - «og ikke trengs det å tale stilt om denne trette; det er Geir godes og Gissurs vilje, at du ikke skal gå til forlik i saken; Gissur gav til råd, at du skulle fare i stevneferd og stevne Gunnar fordi han har nyttet gods som er ditt, og Hallgerd fordi hun har stjålet.» Otkel sa: «Vi skal fare med alt som de har rådet oss.» «Mest la de i dette,» sa Skamkel, «at du hadde gitt så dryge svar du kunne, og jeg nyttet alt til å gjøre deg så stor som råd var.» Siden sa Otkel fra til sine brødre. Hallbjørn svarte: «Dette må være den verste løgn!»
87
Nå led det mot de siste stevnedager før Alltinget. Otkel bad sine brødre og Skamkel bli med, og ri i stevneferd til Lidarende. Hallbjørn svarte at han skulle fare, men sa at de ville komme til å angre på fer den, - «når det lider på tiden.» Nå red de tolv i følge til Lidarende; da de kom i tunet, var Gunnar ute; han merket ikke noe før de var like innpå husene. Han gikk ikke inn. Otkel satte straks i med å stevne; og da de hadde båret stevningsordene frem, sa Skamkel: «Var det rett, bonde?» «Det vet dere best selv,» svarte Gunnar; «men jeg skal minne deg på denne ferd, Skamkel! når tiden kommer, og på de råd du har lagt til.» «Det gjør oss ikke noe,» sa Skamkel, «når ikke atgeiren er i luften.» Gunnar var storharm og gikk inn og sa fra til Kolskegg. Kolskegg sa: «Ille var det at ikke vi andre var ute; de skulle fart hit med den største skam, om vi hadde vært til stede.» Gunnar sa: «Alt bier på sin stund; men ikke vil denne ferd bli til heder for dem.» Litt senere for han til Njål og fortalte ham disse tidender. Njål sa: «Legg det ikke tungt på deg! Dette vil bli til den største heder for deg, før Alltinget er slutt. Og alle vi skal følge deg med råd og hjelp.» Gunnar takket ham og red hjem. Otkel red til tings, og hans brødre, og Skamkel. Gunnar red også til tings, og alle Sigfussønnene, Njål og Njålssønnene; alle var de i følge med Gunnar, og det ble sagt at ingen flokk var så fast i tvinningen som denne. Gunnar gikk til Dalamennenes bod en av dagene. Hrut og Høskuld stod utenfor boden; de fagnet Gunnar vel. Han redet ut hele saken for dem. «Hva råder Njål til?» spurte Hrut. Gunnar svarte: «Han bad meg finne deg og Høskuld, og si at han syntes det samme som dere to.» «Da vil han,» sa Høskuld, «at jeg skal ta vansken på meg, og si fra; og så skal det være. Du skal stevne Gissur hvite på holm, om de ikke byr deg selvdømme, og Kolskegg skal stevne Geir gode. Menn til å gå
88
på mot Otkel og hans flokk er det lett å finne; og vi har så stort følge, alle sammen, at du kan få fremgang med alt du vil.» Gunnar gikk hjem til tingboden og fortalte Njål om møtet med Høskuld. Ulv aurgode fikk vite at råd ble lagt, og fortalte det til Gis sur. Gissur sa til Otkel: «Hvem rådet deg til å stevne Gunnar?» Otkel svarte: «Skamkel sa meg at det var ditt råd, og Geir godes.» «Og hvor er den uslingen,» spurte Gissur, «som har løyet dette?» Otkel svarte: «Han ligger syk hjemme i boden -» «- der han aldri stå opp mere!» sa Gissur; «nå skal vi alle gå ut og finne Gunnar og by ham selvdømme; men ikke vet jeg om han vil ta imot det nå.» Det var ikke gode ord folk talte om Skamkel; og han lå syk så lenge tinget stod. Gissur og hans følge gikk til Gunnars bod; det ble kjent at de var på vei dit, og Gunnar fikk bud om det inne i boden. Gissur hvite gikk fremst i følget. Han sa: «Det er vårt tilbud, at du, Gunnar selv skal dømme i denne sak.» «Ikke var dette ditt råd da jeg ble stevnet,» svarte Gunnar. «Ikke rådet jeg for det, og ikke Geir heller,» sa Gissur. «Vil du si deg fri for det på skjønnsomste vis?» spurte Gunnar. «Hva ønsker du av meg?» sa Gissur. «At du sverger ed,» svarte Gunnar. «Det skal jeg gjøre,» sa Gissur, «om du vil ta imot selvdømmet.» «Det tilbød jeg for en stund siden,» svarte Gunnar; «men nå synes jeg det er blitt større ting å legge i dom.» Njål sa: «Det er ikke verdt å vise selvdømmet fra seg; med saken vokser hederen.» Gunnar sa: «Jeg skal gjøre som mine venner vil og felle dommen; men det råd må jeg gi Otkel, at han aldri mer gjør seg sakskyldig mot meg.» Nå ble der sendt bud efter Høskuld og Hrut; og de kom. Da svor Gissur og Geir gode ed; og Gunnar gjorde dommen ferdig og spurte ingen mann til råds. Siden sa han frem sin dom. «Det er min dom,» sa han, «at jeg gir penger for huset, og for maten som der var inne; men for trellens gjerning vil jeg ingen bøter gi deg, 89
Otkel, siden du skjulte lytene ved ham; jeg gir ham tilbake til deg, for ørene høver best der de grodde; jeg regner med at dere stevnet meg for å føre skam over meg, og for det skal jeg ikke ha mindre bot enn det var verdt, dette huset og det som brente inne; men om dere synes det er bedre at vi ikke blir forlikt, så gir jeg dere ennå høve til det; men da har jeg mitt råd ferdig og skal straks komme frem med det.» Gissur svarte: «Vi bryr oss ikke om at du skal gi gods; men det øns ker vi, at du skal være Otkels venn.» «Det skal aldri i livet hende!» sa Gunnar; «la ham ha vennskap med Skamkel! Det har han lenge nøyet seg med.» Gissur sa: «Like fullt vil vi nå gjøre slutt på saken og la deg råde ene for dommen.» Da ble der gitt håndslag på alle vilkårene for forliket. Gunnar sa til Otkel: «Det er best for deg å fare til dine frender; men om du vil være der du nå er, så gjør deg ikke sakskyldig mot meg!» Gissur sa: «Dette er et godt råd; og han skal gjøre som du sier.» Gunnar hadde stor heder av saken. Siden red folk hjem fra tinget. Gunnar satt på sin gård, og det var nå stilt en stund. Runolv het en mann, sønn av Ulv aurgode; han bodde i Dal øst for Markarfljot; han gjestet Otkel da han red fra tinget. Otkel gav ham en svart okse, en ni-vintring. Runolv takket ham for gaven og bød ham hjem til seg, når han ville komme. Det varte en stund; men Otkel kom ikke. Runolv sendte ofte bud til ham og minnet ham på at han skulle fare, og jevnlig lovet han å komme. Otkel hadde to lysborkede hester; de var de beste ridehester i herre det og den ene så kjær efter den andre, at hvor én av dem var, dit kom den andre rennende efter. En austmann hadde opphold hos Otkel; han het Audolv; han hugla Signy, datter til Otkel. Audolv var en storvoksen mann, og sterk. Da det ble vår, sa Otkel at de skulle ri og gjeste øst i Dal, og det ville de gjerne, alle. Skamkel var i følge med Otkel, og begge Otkels brødre, og Audolv, og tre mann til. Otkel red på den ene av de lysbor kede hestene, den andre løp løs ved siden. De stevnet østover til Mar karfljot, Otkel fremst. Da ble hestene galne av seg og løp av veien, opp
90
mot Fljotslid; og nå for Otkel skyndsommere enn han ville. Gunnar var gått ut alene og hadde en kurv med korn i den ene hånd, en håndøks i den andre; han gikk på sitt såland og sådde kornet, og la sin gudvevskappe og øksen ved siden av seg, og sådde nå kornet en stund. Nå er det å fortelle om Otkel, at han red i større ritt enn han ville; han hadde sporer på føttene og drev hestene opp over sålandet; han og Gunnar så ikke hverandre. Men som Gunnar skulle reise seg, red Otkel over ham og kjørte sporen i øret på Gunnar; det ble en stor rift, og såret blødde meget. Da kom Otkels ferdefeller ridende. «Alle kan dere se,» sa Gunnar, «at du har gitt meg blødende sår, og slikt er ikke sømmelig ferd. Først har du stevnet meg, og nå trør du meg under fot, og rir over meg!» Skamkel sa: «Vel bærer du dette! Men ikke var du mindre harm på tinget, da du stod og holdt på atgeiren.» Gunnar sa: «Når vi møtes neste gang, skal du se atgeiren!» Dermed skiltes de. Skamkel satte i å rope: «Kvast rider dere, sveiner!» - sa han. Gunnar gikk hjem og nevnte ikke dette for noen, og ingen visste at hans sår var manneverk. Men til slutt sa han det til Kolskegg, sin bror. Kolskegg sa: «Dette skal du fortelle til flere, så det ikke kan bli sagt at du gir døde menn sak, - for da vil folk trette med deg om ditt utsagn, om de ikke før har hørt hva som er hendt mellom de andre og deg.» Nå sa Gun nar det til sine granner; men i førstningen la der seg liten tale på saken. Otkel kom øst i Dal og ble vel fagnet, han og hans ferdefeller, og satt der en uke. Otkel fortalte Runolv om det som var hendt mellom Gunnar og ham. En mann kom til å spørre hvorledes Gunnar hadde tatt det. Skamkel svarte: «Hadde det vært en mindre mann, ville det blitt sagt at han gråt.» Runolv sa: «Ond er slik tale; og det vil du få høve til å si neste gang dere møtes, du og han, at gråten er ute av hans hug; og vel var det om ikke bedre menn fikk bøte for din ondskap. Jeg synes det er rådeligst at jeg rir 91
med når dere ønsker å fare hjem, for Gunnar vil ikke gjøre meg mén.» «Det vil jeg ikke at du skal,» svarte Otkel; «jeg skal ri over Markarfljot lenger nede.» Runolv gav ham gode gaver, men sa at de kom nok ikke til å sees oftere. Otkel nevnte sin sønn og bad Runolv huske ham, om det skulle gå så. Nå er det å fortelle, at Gunnar stod ute på Lidarende og så sin smalemann ri i stort ritt mot gjerdet; smalemannen red inn på tunmarken og hjem. Gunnar spurte: «Hvorfor rir du så hardt?» «Fordi jeg ville være tro mot deg,» svarte sveinen; «jeg så menn ri ned efter Markarfljot, åtte sammen, og fire var i røde klær.» Gunnar sa: «Der er nok Otkel med.» Smalemannen sa: «Ofte har jeg hørt ord efter Skamkel, som var tunge å bære; øst i Dal har han sagt at du gråt, da de red deg ned; jeg har fortalt deg dette fordi jeg synes de er onde, slike ord av onde menn.» «Ikke skal vi to ta oss sykdom av ord,» svarte Gunnar; «men efter denne dag skal du bare ha det arbeid du selv vil.» «Skal jeg ikke tale til Kolskegg, din bror?» spurte smalemannen. «Gå og sov, du!» svarte Gunnar; «jeg skal si fra til Kolskegg.» Sveinen la seg ned, og sovnet med én gang. Gunnar tok hans hest og la sin egen sadel på den; han tok sitt skjold og spendte sverdet Ølvesnaut om seg, satte hjelm på hodet og tok atgeiren. Det sang høyt i den, og Rannveig, hans mor, hørte det; hun gikk frem over gul vet og sa: «Harm er du nå, sønnen min! og aldri så jeg deg slik før.» Gunnar gikk ut, og stakk atgeiren ned, og kastet seg i sadelen og red bort. Rannveig gikk til stuen; der satt folk og ståket. «Høyt låter det her!» sa hun; «men enda høyere låt det i atgeiren da Gunnar gikk ut.» Kolskegg hørte ordene og sa: «Det varsler nok tidender!» «Det er godt!» sa Hallgerd; «nå skal de få se om han går gråtende fra dem.» Kolskegg tok sine våpen og fikk seg en hest og red efter så skynd somt han kunne.
92
Gunnar red tvers over Akratunga, og videre til Geilastofnar og der fra til Rangå og ned til vadet ved Hov. Der var noen koner og skulle melke sauer. Gunnar steg av hesten og bandt den. Da kom Otkel og hans feller ridende. - Noen steinheller lå på veien, tett ved vadet. Gunnar sa til kommemennene: «Nå blir det å verge seg! Og nå skal dere få se om jeg gråter for dere.» De kom seg straks av hesten og søkte frem mot Gunnar, Hallbjørn forrest. «Søk ikke frem, du!» sa Gunnar; «deg ville jeg minst gjøre ondt; men ingen kan jeg spare, om jeg skal verge meg.» «Det får ikke hjelpe,» svarte Hallbjørn; «du vil drepe min bror, og det var skam om jeg satt og så på.» Han stakk efter Gunnar med et stort spyd, som han holdt om med begge hender. Gunnar skjøt skjoldet foran seg; men Hallbjørn stakk tvers igjennom det. Gunnar kjørte skjoldet i jorden, og så hårdt at det stod fast, og fikk sverdet frem, og så brått at øyet ikke kunne følge det, og hugg med sverdet; hugget kom i armen på Hallbjørn, ovenfor håndleddet, og tok hånden av. Skamkel løp bak på Gunnar og hugg efter ham med en stor øks. Gunnar var snar til å snu seg og drev atgei ren imot hugget; den kom i strupen på øksen; og øksen spratt fra Skamkels hånd og ut i Rangå. Gunnar stakk en gang til med atgeiren, og igjennom Skamkel, og løftet ham i veiret på odden av atgeiren og kastet ham på hodet i våtleiren. Audolv tok et spyd og skjøt det efter Gunnar. Gunnar tok spydet i luften og skjøt det tilbake med det samme, så det fløy gjennom skjoldet og austmannen og ned i vollen. Otkel hugg efter Gunnar med sitt sverd; det stevnet mot benet nedenfor kneet. Gunnar hoppet i været, og hugget glapp for Otkel. Gunnar stakk efter ham med atgeiren, og tvers igjennom ham. Nå kom Kolskegg til, og løp straks frem mot Hallkel og hugg ham banehugg med sitt saks. Atte mann drepte de der. En kone som så på kampen, løp hjem til Hov og sa fra til Mørd og bad ham komme og skille dem. «Det er nok bare slike,» svarte han, «som gjerne for meg kan drepe hverandre.» «Du vil vel ikke si slikt!» ropte hun; «det er Gunnar, din frende, og Otkel.» o
93
«Ståker du nå igjen, ditt skremsel!» svarte han; og han ble liggende inne mens de sloss. Gunnar og Kolskegg red hjem efter dette verk, og red nokså kvast opp efter Rangå-ørene; Gunnar falt av hesten, men kom stående ned. Kolskegg sa: «Kvast rider du nå, frende!» Gunnar svarte: «Slikt sa Skamkel til spott over meg, da jeg hadde sagt: Dere rir meg ned!» «Det har du hevnet nå,» sa Kolskegg. «Jeg vet ikke,» svarte Gunnar, «om jeg er udjervere enn andre; men det er verre for meg enn for andre menn å drepe folk.» Nå spurtes disse tidender, og mange sa at ikke var dette kommet tid ligere enn det kunne ventes. Gunnar red til Bergtorskvål og fortalte Njål om sitt verk. Njål sa: «Hårdt har du slått til; men hårdt har du vært prøvet også.» «Og hvorledes vil det nå gå?» spurte Gunnar. «Vil du at jeg skal fortelle deg ting som ennå ikke er kommet frem?» svarte Njål. «Du kommer til å ri på tinget, og nyte godt av mine råd, og få den største heder av denne sak. Men dette vil bli opphavet til dine drapstretter.» «Gi meg noen gagnsråd!» sa Gunnar. «Det skal jeg gjøre,» svarte Njål; «drep aldri oftere enn én gang i samme ættgren, og bryt aldri et forlik som gode menn har gjort mel lom deg og andre, - bryt det aller minst i en slik sak.» Gunnar sa: «Jeg trodde dette skulle hende andre, snarere enn meg.» «Det kan nok være,» svarte Njål; «men like fullt skal du huske på at om dette hender deg, da har du ikke lenge igjen å leve; men ellers vil du bli en gammel mann.» Gunnar spurte: «Vet du hva som skal bli din egen bane?» «Det vet jeg,» svarte Njål. «Hva er det?» spurte Gunnar. «Det som alle minst venter,» svarte Njål. Siden red Gunnar hjem. En mann ble sendt til Gissur hvite og Geir gode; for eftermålet efter Otkel lå hos dem. Gissur og Geir møttes, og talte om hvorledes de skulle fare med saken. De ble enige om at den skulle legges under lov
94
og dom; men siden ble der spurt hvem av de to det var som skulle ta saken opp, og det var ingen av dem villig til. «Så synes det meg,» sa Gissur, «at vi har ikke mer enn to vilkår å velge på; enten må en av oss fremme søksmålet - og da må vi kaste lodd om hvem det skal være - eller også får mannen være ugild. Og det med skal vi vite, at tungt blir det å sette saken på vei; for Gunnar har mange frender og er en vennesæl mann. Og den av oss, som lod det ikke faller på, han skal hjelpe til, og ikke gå fra, før saken er ført til ende.» Siden kastet de lodd, og det ble Geir gode som skulle fare med saken. Litt senere red de øst over åene, og kom der hvor striden hadde stått ved Rangå, og grov opp likene, og nevnte seg vidner, og lot dem ta sårene i øyesyn. Siden lyste de sår og drap, og kalte ni av bøndene der i grannelaget til å gå i nevnd og gi utsagn på tinge. Det ble sagt dem at Gunnar var hjemme med 30 mann. Da spurte Geir gode om Gissur ville ri til Lidarende med 100 mann. «Det vil jeg ikke,» svarte Gissur, - «om det enn er stor mannemon.» Efter dette red de hjem igjen. Over alle bygder spurtes det at saken var satt på vei; og det var folks tale, at på dette Allting ville der bli strid nok. Skapte het en mann; han var sønn av Torodd; Torodds mor var Torvor; hun var datter av Tormod skapte, sønn av Oleiv breid, Ølve barnakarls sønn. Torodd og Skapte, far og sønn, var store høvdinger og store lovmenn; Torodd gikk for å være nokså grålyndt og slu. De hjalp Gissur hvite i alle saker. Lidverjene og Rangæingene samlet meget folk til tingritt med seg. Gunnar var så vennesæl at alle ville følge ham; de kom til tinget, og tjeldet sine boder. Sammen med Gissur hvite var disse høvdinger: Skapte Toroddson, o Asgrim Ellida-Grimsson, Odd fra Kidjaberg, Halldor Ørnolvsson. En av dagene gikk folk til Lovberget. Da stod Geir gode opp, og lyste drapssak mot Gunnar for drapet på Otkel; en annen drapssak lyste han mot Gunnar for drapet på Hallbjørn hvite, en tredje for drapet på Audolv, en fjerde for drapet på Skamkel; og siden lyste han draps sak mot Kolskegg for drapet på Hallkell. Og da han hadde lyst alle
95
drapssakene, ble det sagt at han hadde talt godt for seg; siden gikk folk tilbake fra Lovberget. Tiden led til domsmennene skulle fare ut og holde rett. Da førte både Gunnar og Geir store flokker ut til domsstedet. Geir gode og Gissur hvite stod i syd for Rangæinga-retten, Gunnar og Njål i nord. Geir bød Gunnar lye på hans ed, og siden svor han eden; efter dette la han søksmålet frem; så lot han føre vidner på sårlysingen; så tilbød han opprydning i bondenevnden, som han hadde kalt til å gi utsagn i saken; og siden bad han nevnden bære frem sine utsagn. Da gikk de til retten, bøndene som satt i nevnd for ham, og nevnte seg vidner. Om søksmålet efter Audolv kunne de ingen utsagn bære frem, sa de, for hans sanne eftermålsmann satt i Norge og de hadde ingen rett til å skjønne i saken. Men om søksmålet efter Otkel bar de utsagn frem og sa Gunnar sannskyldig. Efter dette kalte Geir gode Gunnar til vern og nevnte seg vidner på alle de hjelputsagn søksmålet hadde fått. Da kalte Gunnar imot, og bød Geir gode lye på hans ed og på det vern som han ville føre frem i saken; så svor han eden og sa: «Til vern mot dette søksmål fører jeg frem, at jeg hadde nevnt meg vidner og i påhør av grannebønder gjort Otkel uhellig, for det blodige sår jeg fikk da han skadet meg med sin spore; og med lovs rett nekter jeg deg, Geir gode, å reise dette søksmål, og dommerne å dømme, og dermed spiller jeg alt ditt arbeid med saken. Jeg nekter deg med lovs rett, med lovs trygge og fulle og faste rett, - og med de ord som Alltingsrett og landslov vil at jeg skal nekte med. Jeg har også en annen sak å fare med og kan si deg hva det er.» «Vil du stevne meg på holm, som det ellers er din vane,» spurte Geir, «og ikke tåle lov?» «Det skal jeg ikke,» svarte Gunnar; «men jeg skal stevne deg til doms fra Lovberget, fordi du gjorde vrangt og krevet et utsagn som ingenting hadde å gjøre her - om søksmålet efter Audolv; for dette vil jeg ha deg gjort til fredløs og landløs mann.» Njål sa: «På denne måte får det ikke gå! For dette blir altfor kvass en strid. Både Geir og Gunnar har meget å føre frem for seg, - så synes det meg. I somme av drapene, Gunnar, må du finnes sakskyldig,
96
det kan du ikke verge deg mot. Men så har du en sak å bære på Geir, hvor han må kjennes skyldig. Det skal du også minnes, Geir gode, at ennå er den ikke satt frem, den skoggangssak som ligger og venter på deg, og den skal ikke lenge bli liggende, om du ikke akter på mine ord.» Torodd gode sa: «Det synes meg være det beste for freden at saken blir lagt i forlik; eller hvorfor har du, Gissur hvite, så lite å si?» «Så synes det meg,» svarte Gissur, «at sterke støtter kan vårt søks mål trenge. Det er lett å se at Gunnars venner står nær; og det ville være den beste utgang vår sak kunne få, at gode menn tok den i dom -, om Gunnar vil gå med på det.» «Jeg har alltid vært kjær efter freden,» sa Gunnar; «nå har dere et stort eftermål å fare med; men jeg synes nok det var nøden som drev meg til verket.» Og med de vettugste menns råd ble utgangen denne, at alle sakene skulle legges i skilledom; seks menn skulle dømme, og det gjorde de med én gang, der på tinget. Dommen ble den at Skamkel skulle være ugild og boten for Otkel gå opp i opp med sporehugget; men de andre drap skulle bøtes med den bot som de var verdt, og Gunnars frender gav ham gods til det, så bot for alle drapene ble gitt der på tinget. Da gikk de frem, Geir gode og Gissur hvite, og gav Gunnar trygd. Gun nar red hjem fra tinget og takket folk for godt følge, og hadde gaver til mange, og fikk den største heder av dette. Og nå satt han hjemme med sitt ry. Starkad het en mann; han var sønn av Bork blåtannskegg, og Bork av Torkel bundenfot, som tok land omkring Trihyrning. Han var gift mann, og hans hustru het Hallbera; hun var datter av Hroald den raude og Hildegunn, Torstein titlings datter; Hildegunns mor var Unn, datter av Eyvind karve og søster til Modolv den spake, som Modylvingene er kommet fra. Starkads og Hallberas sønner var Torgeir og Bork og Torkel; en søster av dem var Hildegunn legekone; Starkadssønnene var store på det, hardlyndte og ufredsomme, og ville gjerne råde over andre. Egil het en mann; han var sønn av Kol, og Kol av Ottar boll, som tok land mellom Stotaløk og Reydarvatn. En bror av Egil var Ønund 7. Norrøn saga IV
97
i Trollaskog; han var far til Halle den sterke, som fulgte sønnene av Ketil den lettmælte til drapet på Holta-Tore. Egil bodde i Sandgil; hans sønner var Kol og Ottar og Hauk; deres mor var Steinvor, søster av Starkad. Egilssønnene var store og stride menn, og urettvise i all sin ferd; de og Starkadssønnene stod alltid sam men; en søster av dem var Gudrun nattsol; få koner førte seg bedre. Egil hadde gitt to austmenn opphold hos seg; den ene het Tore, den andre Torgrim. De hadde ikke vært her i landet før; de var vennesæle og rike, dugelige med sine våpen og djerve i alt de for med. Starkad hadde en god hest, rød av let; folk mente at ingen kunne være jevngod med den i hestekamp. Nå hendte det en gang, at brød rene fra Sandgil var på gården under Trihyrning. Da ble meget sagt mellom Egilssønnene og Starkadssønnene; de talte om alle bønder i Fljotslid og undret seg på om det var noen der, som skulle våge en hestekamp mot dem. Folk som var til stede og gjerne ville rose dem og tale dem efter munnen, mente at ingen ville våge det og at ingen hadde hest til det heller. Da sa Hildegunn: 98
«Jeg vet den mann som våger det.» «Nevn ham, da!» sa de. «Gunnar på Lidarende har en brun hest; og han våger seg nok frem med ham, både mot dere og mot alle andre.» «Så synes det dere kvinner,» sa de, «som om ingen er hans make; men enda Geir gode og Gissur hvite kom fra ham med skammen, er det ikke så visst at det vil gå samme vei med oss.» «Dere vil det gå verst,» svarte hun; og nå ble det stor trette. Starkad sa: «Gunnar er den siste jeg ville dere skulle egge, for tungt vil det bli for dere å gå mot hans lykke.» «Du vil vel gi oss lov,» sa de, «til å by ham på hestekamp?» «Det vil jeg,» svarte han, - «om dere farer svikløst frem!» Det gav de sitt ord på. Og nå red de til Lidarende. Gunnar var hjemme og gikk ut; Kolskegg og Hjort gikk ut med ham, og fagnet dem vel og spurte hvor de aktet seg hen. «Ikke lenger!» svarte de; «oss er sagt, Gunnar, at du eier en god hest, og nå vil vi by deg på hestekamp.» «Store frasagn kan der ikke gå om hesten min; han er ung, og har aldri fått prøve seg.» «Du skulle nytte høvet og la ham kjempe,» svarte de; «Hildegunn slo på at du gjør deg stor av hesten.» «Hvorledes kom dere til å tale om det?» spurte Gunnar. «Der var folk som sa,» svarte de, «at ingen ville våge å egge en hest mot vår hest.» «Våge det skal jeg nok,» svarte Gunnar; «men jeg synes ikke slik tale lyder vennlig.» «Skal vi tro at det blir av?» spurte de. Gunnar svarte: «Da vil deres ferd tykkes dere best, om dere får råde i dette. Men ett vil jeg be dere om: på slik vis skal vi egge hestene, at andre har gammen av det og vi selv ingen ulempe, og dere ikke søker å føre skam over meg. Men om dere gjør mot meg som mot andre, da kan det være at jeg byr dere kår som det blir tungt å bære. Det dere gjør føre, det skal jeg gjøre efter.» Nå red de hjem. Starkad spurte hvorledes det var gått med dem. De sa at Gunnar hadde gjort deres ferd god, - «han lovet å egge sin hest, og vi enedes om tiden når hestekampen skulle være; det kunne 99
merkes på alt, at han syntes det skortet ham på ett og annet imot oss, og lenge bad han seg fri.» «Det kommer nok til å merkes,» sa Hildegunn, «at Gunnar er sen å få opp i uføret, men strid når han ikke kan komme fra det.» Gunnar red og ville finne Njål, og fortalte ham om hestekampen og hvorledes ordene var falt mellom ham og de andre, - «og hvorledes tror du nå det vil gå?» «Du blir nok den sterkeste,» svarte Njål; «men av dette vil følge mangen manns bane.» «Skal min bane følge av det?» spurte Gunnar. «Ikke av dette,» svarte Njål; «men de vil nok minnes gammelt fiendskap, - og føre nytt på deg, også, og da vil du ikke kunne annet enn sette deg til motverge.» Nå red Gunnar hjem. Ved denne tid spurte Gunnar at Høskuld var død, far til hans hustru. Få netter efter fødte Torgerd, konen til Tråin på Grjotå; det var et sveinbarn som kom til. Da sendte Torgerd bud til sin mor og bad henne velge om barnet skulle hete Glum eller Høskuld. Hun bad at han skulle hete Høskuld. Gunnar og Hallgerd hadde to sønner; den ene het Høgne, den andre Grane. Høgne var en dugelig mann, stillfarende, og sen til å tro andre og sann i sin egen tale. Nå red folk til hestekampen og fant mange menn samlet; der var Gunnar og hans brødre, og Sigfussønnene, Njål og alle Njålssønnene; der var Starkad og hans sønner, og Egil og hans sønner; de talte med Gunnar og sa at de ville føre hestene sammen; Gunnar svarte at det var godt. Skarphedin sa: «Ønsker du at jeg skal drive hesten for deg, Gunnar frende?» «Det ønsker jeg ikke,» svarte Gunnar. «Det ville høve bedre,» sa Skarphedin; «vi er store på det, både de og jeg!» «Dere ville ikke si stort eller gjøre stort,» svarte Gunnar, «før strid ville reise seg av det; men om jeg blir med, vil det gå senere med det, - enda utgangen nok vil bli den samme.» Nå ble hestene ført sammen; Gunnar gjorde seg ferdig til å drive
100
sin hest, og Skarphedin ledet den frem. Gunnar var i rød kjortel og hadde en stor hestestav i hånden. Nå rente hestene på hverandre, og lenge betes de, uten at det trengtes å slå dem; dette var stor gammen. Da gikk Torgeir og Kol sammen om det råd at de skulle skubbe til sin hest, når den rente på, og se om Gunnar falt ved det. Nå rente hesten på, og Torgeir og Kol løp den straks inn på lenden. Gunnar skjøv sin hest imot, og da gikk det brått så til, at Torgeir og Kol falt bakover og hesten oppå dem. De spratt opp og løp inn på Gunnar. Han gjorde et kast til siden, og fikk tak på Kol, og slengte ham i vollen, så han ble liggende i uvett. Torgeir Starkadsson slo Gunnars hest, så det ene øye stakk seg ut. Gunnar slo Torgeir med staven, Torgeir falt i uvett, og Gunnar gikk bort til sin hest og sa til Kolskegg: «Hugg du hesten! Ikke skal han leve med lyte.» Kolskegg hugg hodet av hesten. Da kom Torgeir seg på benene og tok sine våpen og ville frem mot Gunnar, men ble stanset. Og nå ble det stor trengsel. Skarphedin sa: «Jeg er lei av denne skubbingen; det er større mann dom i at menn kjemper med våpen.» Gunnar var rolig, så at én mann var nok til å holde ham; han talte ikke et ondt ord. Njål ville ha forlik, - eller fred, til dom kunne falle. Men Torgeir svarte at han hverken ville gi fred eller ta imot fred, heller ville han ha Gunnar død, sa han, for slaget han hadde fått av ham. Kolskegg sa: «Fastere har Gunnar stått, enn at han er falt for ord alene; og så er det nok ennå.» Nå red folk hjem fra hestetinget. Ingen gikk til åtak på Gunnar. Slik led året. Om sommeren, på Alltinget, møtte Gunnar Olav på, sin måg, og Olav bød ham hjem til sin gård, men bad ham være var om seg, - «for de vil gjøre oss det onde de kan, og du skal alltid fare med mange mann.» Olav gav ham mange gagnsråd, og de lovet hver andre det største vennskap. Asgrim Ellida-Grimsson hadde et søksmål å bære frem på tinget, mot Ulv Uggason. Da hendte det Asgrim det som ellers sjelden hendte ham, - at der var vern for Ulv i hans eget søksmål. Og dette var vernet, at han hadde kalt fem grannebønder til å gå i nevnd og gi utsagn, hvor han skulle kalt ni, nå hadde de andre dette til vern for seg. Da sa Gunnar: «Jeg skal stevne deg på holm, Ulv Uggason, om folk ikke skal få sin o
101
rett hos deg. Det ville nok Njål mene, og Helge, min venn, at jeg er ferdig til å gi deg noen hjelp, Asgrim, når de selv ikke er til stede.» «Ikke er det deg jeg har å gjøre med her!» sa Ulv. «Annet skal du få å se,» svarte Gunnar. Og utgangen på saken ble denne, at Ulv måtte rede ut alt godset. Da sa Asgrim til Gunnar: «Jeg vil by deg hjem til meg i sommer; og alltid skal jeg være med deg når du har sak å føre, men aldri mot deg.» Gunnar red hjem fra tinget. Litt senere møttes han og Njål. Njål bad Gunnar være var om seg; det var fortalt ham, sa han, at de under Trihyrning aktet seg imot ham; og Njål bad ham aldri fare med få mann, og alltid ha sine våpen hos seg. Gunnar svarte at så skulle det være; han sa at Asgrim hadde bedt ham til seg, - «og jeg tenker å fare nå i høst.» Njål sa: «La ingen mann få vite når du farer, eller hvor lenge du blir borte. Jeg vil også tilby deg at mine sønner rider med.» De ble da enige om dette. Tiden led til det var åtte uker igjen av sommeren. Da sa Gunnar til Kolskegg: «Gjør deg ferdig til å bli med; vi skal ri og gjeste i Tunga.» «Skal vi ikke nå sende bud til Njålssønnene?» spurte Kolskegg. «Nei,» svarte Gunnar; «ikke skal de ha ulemper av sitt vennskap med meg.» De red tre sammen, Gunnar og hans brødre. Gunnar hadde atgei ren og sverdet Ølves-naut, Kolskegg hadde sitt saks, og Hjort også var fullt væpnet. De red til Tunga; Asgrim tok vel imot dem, og de ble der en stund -, så gjorde de kjent at de ville fare hjem igjen. Asgrim gav dem gode gaver, og bød seg til å ri med dem østover. Gunnar sa at det trengtes ikke, og Asgrim ble hjemme. Sigurd svinhode het en mann; han kom til gården under Trihyr ning; han hadde lovet folket der å søke nyss om Gunnars ferder. Han fortalte dem nå hvor han for, og sa at de aldri ville få bedre høve enn dette, - «nå når han rir selv tredje.» «Hvor mange mann kan vi trenge,» spurte Starkad, «til å sitte i hans vei?» «Der skal mange småfolk til mot ham,» svarte Sigurd; «tredve mann er det minste.» o
o
o
o
o
102
«Hvor skal vi sitte og bie?» spurte Starkad. «Ved Knavaholar,» svarte Sigurd; «der kan han ingenting se før han cr fremme.» «Far til Sandgil, du!» sa Starkad, «og si til Egil, at de skal komme femten mann derfra og til Knavaholar; vi skal komme herfra med andre femten.» Torgeir sa til Hildegunn: «Denne hånd skal vise deg Gunnar død i kveld.» «Og jeg tror,» svarte hun, «at du bærer hodet lavt, når du går fra møtet med ham.» Starkad og hans tre sønner og elleve andre menn for fra gården under Trihyrning; de for til Knavaholar og gav seg til å bie der. Sigurd kom til Sandgil og sa: «Jeg er sendt hit av Starkad og hans sønner for å si deg, Egil, at du og sønnene dine skal fare til Knava holar og sitte i Gunnars vei.» «Hvor mange skal vi fare?» spurte Egil. «Femten med meg,» svarte Sigurd. Kol sa:
103
«Nå tenker jeg å prøve krefter med Kolskegg.» «Stort synes jeg du tenker,» svarte Sigurd. Egil bad sine austmenn fare med. De svarte at de hadde ikke sak mot Gunnar, -«men her trenges der nok meget,» sa Tore, «siden en mengde med menn skal fare imot tre.» Egil gikk fra dem og var harm. Da sa husfruen til austmannen: «Ille var det av Gudrun, datter min, å bryte odden av kautheten sin og ligge hos deg, når du ikke skal tore følge din husbond og måg - du må være en redd mann,» sa hun. Austmannen svarte: «Fare skal jeg med din husbond! Og ingen av oss kommer tilbake.» Siden gikk han til Torgrim, sin felle, og sa: «Ta du kistenøklene mine; for jeg kommer ikke til å låse opp med dem oftere. Jeg ber deg ta så meget av vårt gods som du vil; og far av landet siden, og tenk ikke på hevn efter meg! Men om du ikke farer av landet, da blir det din bane.» Austmannen gikk i flokk med de andre. Nå er det å fortelle, at Gunnar red øst over Tjorså; og ikke langt fra åen ble han meget søvntung og bad at de skulle la hestene gå på beite; de gjorde så: Han falt i fast søvn og lot ille i søvne. Kolskegg sa: «Nå drømmer Gunnar.» Hjort sa: «Vekke ham ville jeg.» «Det skal vi ikke,» svarte Kolskegg; «han skal få sin drøm.» Gunnar lå en lang stund, så kastet han skjoldet av seg; han var meget varm. Kolskegg sa: «Hva har du drømt, frende?» «Slik har jeg drømt,» svarte Gunnar, «at jeg ville ikke ridd med så få mann fra Tunga, om jeg der hadde drømt dette.» «Si oss din drøm!» sa Kolskegg. «Jeg drømte at jeg red ved Knavaholar. Der så jeg mange varger, og alle søkte de frem mot meg, og jeg red fra dem og ned til Rangå. Da søkte de frem mot meg fra alle sider, og jeg verget meg. Jeg skjøt alle dem, som var fremst, til de gikk så nær innpå meg at jeg ikke kunne komme til med buen. Da tok jeg sverdet og hugg med den ene hånd, og hadde atgeiren i den andre og stakk med den; jeg holdt da ikke skjold for meg, og syntes at jeg ikke visste, hva det var som gav meg vern. Da drepte jeg mange av vargene, og du hjalp meg med det, Kol-
104
skegg. Men Hjort syntes jeg de hadde under seg og slet ham i brystet, og en hadde hjertet i munnen på seg. Da ble jeg så harm at jeg hugg vargen over, bakenfor bogene, og siden syntes jeg vargene rente sin vei. - Nå er det mitt råd, Hjort frende, at du rir vest til Tunga igjen.» «Det vil jeg ikke,» svarte Hjort; «om jeg vet meg viss bane, vil jeg allikevel følge deg.» Siden red de og kom øst til Knavaholar. Kolskegg sa: «Ser du, frende? Mange spyd kommer opp ved holene, og menn med våpen.» «Ikke kommer det uventet på meg,» svarte Gunnar, «at min drøm sanner seg.» «Hva gjør vi nå?» sa Kolskegg; «jeg tenker du vil ikke renne fra dem.» «Det skal de aldri få spotte over,» svarte Gunnar; «vi skal ri ned til Rangå og ut på neset; der er det lettere å verge seg.» Nå red de ut på neset og gjorde seg ferdige. Kol sa, da de red forbi: «Skal du renne nå, Gunnar?» Kolskegg svarte: «Det kan du tale om, når denne dag er gått». Siden egget Starkad sine menn; de søkte da ut på neset og frem mot Gunnar og hans brødre. Sigurd svinhode var fremst, og hadde et rundskjold, laget av ett bord, i ene hånden, et veidespyd i den andre. Gunnar så ham og skjøt en pil mot ham; han løftet skjoldet, da han så hvor høyt pilen fløy; men den gikk igjennom skjoldet og inn i øyet, og kom ut i nakken; og dette var det første drap. En annen pil skjøt Gunnar mot Ulvhedin, som hadde gårdsstellet hos Starkad; den traff ham midt på livet; han stupte over føttene på en av bøndene, og bonden over ham. Kolskegg kastet en stein efter bonden og traff ham i hodet; det ble banesår. Da sa Starkad: «Det er ille for oss at han skal få nytte buen; la oss holde frem, kvast og med manndom!» Siden egget den ene den andre. Gunnar verget seg med bue og pil, så lenge han kunne; siden kastet han dem fra seg, og tok atgeiren og sverdet, og brukte begge hender. Det ble den hårdeste strid, og Gunnar og Kolskegg drepte drygt. Da sa Torgeir Starkadsson: «Jeg lovet å fare til Hildegunn med ditt hode, Gunnar!» «Ikke tror jeg hun synes at det er så meget verdt,» svarte Gunnar; «men da får du like fullt komme nærmere.»
105
Torgeir sa til sine brødre: «Vi skal løpe på ham, alle på én gang; han er uten skjold, og vi har hans liv i våre hender.» De løp frem, Bork og Torkel, og var snarere enn Torgeir. Bork hugg efter Gunnar; Gunnar drev atgeiren imot, og så hårdt at sverdet spratt ut av hånden på Bork. Da så han Torkel stå ferdig til hugg på andre siden av seg, - og selv stod han litt på skrå der han stod. Men han slo fra seg med sverdet, hugget kom i halsen på Torkel, og hodet føk av. Kol Egilsson sa: «La meg komme frem til Kolskegg; det har jeg lenge sagt, at han og jeg er nokså jevngode til å slåss.» «Det skal vi prøve nå,» svarte Kolskegg. Kol stakk efter ham med sitt spyd; Kolskegg hadde nyss drept en mann, og stod med hendene fulle, og fikk ikke flyttet skjold for seg, og stikket kom i låret, på utsiden av benet, og gikk igjennom det. Kolskegg skvatt til, og brøt seg vei til ham, og hugg ham i låret med sitt saks, og hugg benet av for ham, og sa: «Nådde det deg, eller ikke?» «Det fikk jeg bøte for nå,» svarte Kol, «at jeg ikke holdt skjold for meg» - og stod en stund på andre foten, og så på benstumpen. Kolskegg sa: «Ikke trenger du å stå og se; hele tiden er det som det synes deg, - av er foten.» Kol falt død ned. Men da Egil så dette, løp han frem mot Gunnar og hugg efter ham. Gunnar drev atgeiren imot, og traff Egil midt på livet. Gunnar løftet ham opp på atgeiren og kastet ham ut i Rangå. Da sa Starkad: «En usling er du, Tore austmann, som ikke søker frem. Nå er Egil drept, din husbond og måg.» Da spratt austmannen opp og var harm. Hjort hadde rådet to menn bane. Austmannen løp innpå ham og hugg ham i brystet; Hjort falt død ned. Gunnar så dette, og fikk kastet seg frem, og hugg efter austmannen, og skar ham over på midten. Litt senere skjøt Gunnar atgeiren mot Bork; den traff ham midt på livet og gikk igjennom ham og ned i vollen. Da hugg Kolskegg hodet av Hauk Egilsson og Gunnar hugg armen av Ottar, i albukriken. Da sa Starkad: «Nå skal vi fly; ikke er det mannemakt vi har å gjøre med.» 106
Gunnar sa: «Vondt vil det synes deg og Torgeir å føre dette i frasagn, om folk ikke skal kunne se på dere at dere har vært i kamp.» Siden løp Gunnar frem mot far og sønn, og bar våpen på dem. Efter dette skiltes de; og Gunnar og Kolskegg hadde såret mange av dem som rente bort. Fjorten mann hadde mistet livet i kampen, og Hjort som den femtende. Gunnar flyttet Hjort hjem på sitt skjold; han ble hauglagt på Lidarende; folk kjente harm over hans død, for han var en vennesæl mann. Starkad kom hjem, han også; og Hildegunn helet sårene på ham og Torgeir, og sa: «Dere kunne gitt meget til, at dere aldri hadde fått Gunnar til fiende.» «Så ser det ut,» svarte Starkad. Steinvor i Sandgil bad Torgrim austmann stelle med hennes gods, og ikke fare av landet, og minnes at han hadde mistet sin felle og frende. Torgrim sa: «Tord, min felle, spådde meg at jeg skulle falle for Gunnar, om jeg ble her i landet; og der var han nok sannspådd, - når han var sann spådd om sin egen død.» Steinvor svarte: «Jeg skal gi deg Gudrun, datter min, og alt vårt gods.» Siden ble de enige om dette kjøp, - at Torgrim skulle få henne. Og samme sommer stod bryllupet. Gunnar og Kolskegg red til Bergtorskvål. Njål var ute, og Njålssøn nene; de gikk Gunnar imøte og fagnet ham vel. Siden hadde Njål og Gunnar en samtale. Gunnar sa: «Jeg søker hjelp og gagnsråd hos deg, derfor er jeg kommet.» Njål svarte: «Hjelp er jeg skyldig til å gi.» «Jeg er kommet ut i stort uføre, jeg har drept mange menn, og nå vil jeg vite» - sa Gunnar - «hvorledes du vil ha det.» «Det vil mange si,» svarte Njål, «at det meget er nøden som har dre vet deg. Men nå skal du gi meg tid til å legge råd.» Njål gikk fra ham og tenkte på sine råd, og kom igjen og sa: «Nå har jeg tenkt en stund på saken, og jeg tror at her blir det å gå frem med nokså meget hardhug og stridhet. Torgeir har ført barn på Torfinna, min frendkone, og nå vil jeg håndgi deg leiermålssaken
107
mot ham. En annen skoggangssak håndgir jeg deg mot Starkad, - fordi han har hugget i min skog på Trihyrningshalsene, og i begge disse saker skal du reise søksmål. Og du skal fare dit, hvor dere sloss, og grave opp de døde, og nevne deg vidner på sår og drap, og lyse alle de døde uhellige, fordi de kom til møtet med den tanke å bære våpen og brå bane på deg og dine brødre. Men om dette blir ført i vidnesbyrd på tinget, og de andre kaster frem at du engang hadde slått Torgeir og ikke har rett til å reise søksmål, hverken i din egen sak eller i andres, - da skal jeg svare på den påstand, og si at jeg førte deg i lovens helg på Tingskålating, så du skulle få rett til å reise søksmål, både i din egen sak og andres; og da vil det vise seg at der er svart på den påstand. Tyrving på Berjanes skal du også finne; han skal håndgi deg en sak mot Ønund i Trollaskog, som har eftermålet efter Egil, sin bror.» Gunnar red sin vei, og først for han hjem. Men noen netter efter red Njålssønnene og Gunnar dit likene var, og grov opp alle som der lå jordet. Da stevnet Gunnar dem ut av lovens helg - for åtak og drapsråd; og siden red han hjem.
108
Denne høst kom Valgard den grå tilbake til landet og for hjem til Hov. Torgeir kom til møte med Valgard og Mørd og kalte det et sær syn, om Gunnar skulle ha uhelget alle dem han hadde drept. Valgard sa at dette måtte være Njåls råd, og at ennå var de nok ikke kommet frem, alle de råd som Njål hadde gitt Gunnar. Torgeir bad far og sønn om følge og hjelp; men de vek lenge av veien, og ville ha meget gods for det. Til slutt ble det lagt i råd at Mørd skulle beile efter Torkatla, datter til Gissur hvite; og Torgeir, Valgard og han skulle straks ri vest over åene. Dagen efter red de, tolv sammen, og kom til Mosfell; der ble de vel fagnet. De bar da sine beilingsord frem for Gissur, og utgan gen ble at Mørd skulle få Torkatla, og bryllupet skulle stå på Mosfell efter halv måneds frist. Nå red de hjem. Siden samlet far og sønn et stort følge og for i bryllupsferd til Mosfell; der var det alt kommet en mengde med gjester, og veitslen gikk vel til ende. Torkatla for hjem med Mørd og tok husstellet på seg; men Valgard for av landet om sommeren. Mørd egget Torgeir til å reise søksmål mot Gunnar. Og Torgeir for til Ønund og bad ham føre i sak drapet på Egil, hans bror, og på Egils sønner, - «og jeg vil føre i sak drapet på mine brødre, og åtaket på meg og min far.» Ønund sa seg ferdig til dette. Og nå for de av gårde, og lyste drapene, og kalte ni bønder - de som satt drapsvangen nær mest - til å gå i nevnd og bære utsagn på tinge. Det spurtes til Lidarende at de hadde reist saken. Da red Gunnar til Njål og fortalte ham om det, og spurte hva han ville de skulle gjøre. «Nå skal du,» sa Njål, «sette møte med de bønder som skal bære utsagn i din sak - de som bor drapsvangen nærmest - og med grannebønder også, og nevne deg vidner, og velge Kol til å være sakskyldig i drapet på din bror Hjort, for det gir loven deg rett til, og på Kol skal du lyse drapet, - enda han er død nå. Så skal du nevne deg vidner, og kalle bøndene til å ri på Alltinget og bære utsagn om at det var dine fiender og ikke dere som var åtaksmennene da Hjort ble drept. Og du skal stevne Torgeir i leiermålssaken, og Ønund i Tyrvings sak.» Gunnar gjorde i ett og alt som Njål hadde rådet ham. Folk syntes dette var en underlig tilstelning, - å føre så meget nytt i sak. Nå gikk
109
alle disse saker til Alltinget. Gunnar red til tings, og Njål og hans søn ner, og Sigfussønnene. Gunnar hadde sendt bud til sine måger, Hall gerds brødre, at de skulle ri til tings og ha mange menn med seg, - han sa at der trengtes kraft til de kår som nå var for hånden; og de red vestfra med stort følge. Mørd red til tinget, og Runolv av Dal, og de under Trihyrning, og Ønund fra Trollaskog. Og da de kom på tinget, gikk de i flokk med Gissur hvite og Geir gode. Njålssønnene gikk alle i én flokk, og for så kvast, at menn som stod i veien, fikk vokte seg for ikke å falle; og om ingenting ble der talt så meget under hele Alltings-stevnet som om denne store tingtrette. Gunnar gikk og møtte Olav på og sine andre måger; de fagnet ham vel. De spurte Gunnar ut om kampen, og han fortalte dem alt om den og talte ikke ondt om noen, og sa dem hva han siden hadde gjort i saken. Olav sa: «Den er meget verdt, den hjelp du har av Njål i alle rådlegninger.» Gunnar sa det var en hjelp han aldri kunne få lønnet Njål for; siden bad han dem om godt følge, og de svarte at det var de skyldige til å gi. Nå gikk søksmålene til doms fra begge sider, og hver bar frem sin sak. Mørd spurte hvorfor en mann som Gunnar skulle få reise søksmål; før kampen stod mellom ham og hans uvenner, hadde han slått Tor geir og dermed satt seg utenfor lovens helg. Njål sa: «Var du på Tingskålating i høst?» «Visst var jeg det,» svarte Mørd. «Hørte du,» spurte Njål, «at Gunnar bød Torgeir fullt forlik?» «Visst hørte jeg det!» svarte Mørd. «Da fredhelget jeg Gunnar,» svarte Njål, «og gav ham full rett til å gjøre seg godt av loven.» «Så er det,» svarte Mørd; «men hva skal det være til, det Gunnar gjorde med drapet på Hjort? - han lyste det på Kol, enda det var aust mannen som drepte ham.» «Det var rett,» svarte Njål, «siden han med vidner hadde valgt ham til å være drapsmann.» 110
«Rett er det nok,» sa Mørd, «men hvorfor stevnet Gunnar alle de døde til å være uhellige.» «Det trenger du vel ikke å spørre om,» svarte Njål, - «når de for til åtak og manndrap!» «Ikke var det kommet frem at de ville drepe Gunnar,» sa Mørd. Njål svarte: «Brødre til Gunnar var Kolskegg og Hjort; og den ene fikk bane, den andre sår!» «Lovens ord er på deres side,» sa Mørd; «men hårdt er det å bøye seg.» Da gikk Hjalte Skeggeson fra Tjorsådal frem til Gunnar og sa: «Ingen del har jeg hatt i striden mellom dere; men nå vil jeg vite, Gunnar, om du vil akte på mine råd og mitt vennskap og gjøre som jeg ønsker.» «Hva ønsker du?» spurte Gunnar. «Dette,» svarte Hjalte, «at du legger alle sakene i rettvis skilledom og lar gode menn dømme.» Gunnar sa: «Da skal du aldri være imot meg, hvem jeg så får å gjøre med.» «Det vil jeg love,» svarte Hjalte. Siden talte han lenge med Gunnars motstandere og førte det dit, at alle sakene mellom Gunnar og dem ble lagt i forlik; og efter dette gav de hverandre trygd. Skaden Torgeir hadde fått, skulle gå opp i opp med leiermålssaken, Starkads skade med hugsten i Njåls skog; hver av Torgeirs brødre skulle bøtes med halv mannebot, men kravet på den andre halvdel skulle falle ned, - for overfallet på Gunnar; drapet på Egil skulle gå opp i opp med Tyrvings sak, og drapet på Hjort med drapet på Kol og austmannen. Alle andre skulle bøtes med halv mannebot. 0 Njål og Asgrim Ellida-Grimsson og Hjalte Skeggeson var mellom domsmennene. Njål hadde meget gods stående på lån hos Starkad og dem i Sandgil, og alt det gods bad han Gunnar ta og nytte det til å rede ut bøtene. Så mange venner hadde Gunnar på tinget, at han gav bot for alle drapene med det samme; og til mange av de høvdinger som hadde hjulpet ham, gav han gaver, og fikk den største heder av saken; alle var enige om at han hadde ikke sin jevning i Sunnlendinga-fjerdingen.
111
Gunnar red hjem fra tinget, og satt nå i ro; men hans uvenner mis unte ham meget hans heder.
Nå er det å fortelle om Torgeir Otkelsson, at han ble en storvoksen og sterk mann, trofast og rettfrem, men nokså vek for andres råd; han hadde venner mellom de beste menn og var elsket av sine frender. Det hendte en gang at Torgeir Starkadsson kom og søkte Mørd, sin frende. «Ikke er jeg glad,» sa han, «for utgangen på sakene mellom oss og Gunnar. Du vet at jeg har kjøpt deg til å hjelpe meg så lenge vi begge er til; og nå vil jeg at du skal tenke på et godt råd, - og legg det dypt! Dette sier jeg så åpent, fordi jeg vet at du er en stor uvenn av Gunnar, som han av deg. Og jeg skal øke din heder meget, om du finner et godt råd.» «Det syner seg jevnlig,» svarte Mørd, «at jeg er kjær efter gods, og så er det ennå. Men det er vanskelig å lage det slik at du kan få din sak frem, og ikke bli gridniding på det. - Ellers har jeg hørt at Kol skegg tenker å reise ny sak og få tilbake den fjerdedel i Moeidarkvål som ble gitt din far i sønnebøter; denne sak har han fått seg håndgitt av sin mor; og dette er Gunnars råd, - å bøte med løsøre, men ikke gi jorden fra seg. Vi skal vente til dette kommer frem; da skal vi si at han bryter forliket med dere. Nå har han også tatt såland fra Torgeir Otkelsson og på den vis brutt forliket med ham; derfor skal du fare til Torgeir og få ham med deg til å falle over Gunnar. Men om det skulle skorte på medgangen, så dere ikke får ham felt, skal dere bare søke frem mot ham på ny. Jeg kan fortelle deg hva Njål har spådd ham; om han dreper i samme ættgren mer enn én gang, og bryter det forlik som da blir gjort, - da skal dette føre ham til brå bane. Og det er derfor du skal få Torgeir med deg; Gunnar har drept hans far, og om du og han står sammen i en kamp, da skal du være var om ditt liv, - men han vil nok gå på, og da kommer Gunnar til å drepe ham, og da har han drept to ganger i samme ættgren. Men du skal rømme fra kampen. Om det nå er så at dette skal føre Gunnar til bane, da kommer han til å bryte forliket som blir sluttet. På dette får vi da sitte og vente.» Nå for Torgeir hjem og hadde en samtale med sin far og lot ingen
112
høre på. Det råd de tok var dette, å holde frem med saken, men fare stilt. Noe senere for Torgeir Starkadsson til Kirkjubø, til sin navne, og talte med ham hele dagen og lot ingen høre på. Før han red hjem, gav han Torgeir Otkelsson et gulldrevet spyd; de lovet hverandre det kjær ligste vennskap. På Tingskålating om høsten reiste Kolskegg krav på landet ved Moeidarkvål, og Gunnar nevnte vidner for seg, og ville gi løsøre eller annet land til dem under Trihyrning, og tilbød lovlig verdsetning på det. Torgeir nevnte seg vidner på at Gunnar brøt forliket med dem. Med dette endte tingstevnet. Og året led. Torgeir Starkadsson og Tor geir Otkelsson møttes jevnlig, og alltid var der den største kjærlighet mellom dem. Kolskegg sa til Gunnar: «Det er sagt meg at vennskapet er stort mel lom de to samnavninger, og der er mange som mener at de ikke er å lite på.» «Døden vil nå meg,» svarte Gunnar, «hvor jeg enn finnes, - om så er min lagnad.» Mere ble ikke sagt mellom dem. Denne høst satte Gunnar sine folk til å arbeide hjemme i én uke, og i den neste ute i Landeyjar, og bli ferdige med høyonnen. Torgeir under Trihyrning for til sin navne, og straks de møttes, talte de om sine vansker. Torgeir Starkadsson sa: «Nå ville jeg vi skulle gjøre oss harde og fare imot Gunnar.» «Så er det gått i hver strid med Gunnar,» svarte Torgeir Otkelsson, «at ingen er kommet fra ham med seier; og ondt tykkes det meg å hete gridniding.» «De har brutt forliket, ikke du og jeg,» sa Torgeir Starkadsson; «fra deg har Gunnar tatt såland, og fra min far og meg Moeidarkvål.» Og nå enedes de om å falle over Gunnar. Torgeir Starkadsson sa, at efter få netters frist ville Gunnar være alene hjemme, - «og da skal du komme og møte meg selv tolvte, og jeg skal ha like mange.» Siden red Torgeir hjem. Da Gunnars huskarer og Kolskegg hadde vært tre netter i Land eyjar, fikk Torgeir Starkadsson nyss om dette og sendte bud til sin navne at han skulle møte ham på Trihyrningshalsene. Siden red Tor8. Norrøn saga IV
113
geir under Trihyrning hjemmefra selv tolvte; han red opp på halsen, og ventet til hans navne kom. - Gunnar satt hjemme på sin gård og var alene. De to samnavninger red inn i noen skoger. Der kom søvntyngsel på dem, og de kunne ikke annet enn legge seg til å sove. De festet sine skjold i grenene, og bandt sine hester og la sine våpen ved siden av seg. Denne natt var Njål på Torolvsfell, og kunne ikke sove, og gikk ut og inn. Torhild spurte Njål hvorfor han ikke kunne sove. «Meget sviver nå for øynene mine,» sa han; «jeg ser fylgjene til mange av Gunnars uvenner; og der er noe underlig med dem; de er olme av seg, men like fullt farer de rådløst frem.» Litt efter red en mann til døren, og steg av og gikk inn, - det var Torhilds og Njåls sauemann. Torhild spurte: «Fant du sauene?» «Jeg fant det som var mere verdt,» svarte han. «Hva var det?» spurte Njål. «Jeg fant fire og tyve menn oppe i skogen; de hadde bundet hestene sine, og sov selv, de hadde festet sine skjold i grenene.» Og så nøye hadde han merket seg alt, at han kunne fortelle om alle, hva de hadde av våpen og hva for klær de bar. Da skjønte Njål hvem hver og én hadde vært, og sa til ham: «Godt tjenestefolk hadde jeg, om der var mange slike! Og dette skal du støtt ha godt igjen for; men nå ønsker jeg å sende deg ut.» Han lovet å fare. «Du skal fare,» sa Njål, «til Lidarende, og si Gunnar at han skal ri til Grjotå, og der skal han sende bud efter menn. Og jeg skal fare og møte hans uvenner og skremme dem bort. Det er derfor dette har laget seg så vel, - at de ingenting skal vinne på det, og miste meget.» Sauemannen for sin vei, og fortalte Gunnar, så nøye han kunne, om det som var hendt. Da red Gunnar til Grjotå og stevnet til seg menn. Nå er det å fortelle om Njål, at han red ut og fant de to samnav ninger. «Uvarlig ligger dere,» sa han; «eller hva skal denne ferd være til? Gunnar er ikke å leke med. Men om jeg skal si sant, da er dere ute
114
på verste vis, - dere vil ta Gunnars liv. Men det skal dere vite, at han samler folk om seg nå, og vil komme her brått og drepe dere, om dere ikke rir hort og hjem.» Nå skvatt de til, og ble redde, og tok sine våpen og kom seg på hesteryggen, og red hjem under Trihyrning. Njål for og møtte Gunnar og bad at han ikke sendte sitt folge fra seg, - «men jeg skal fare og søke forlik; nå er de nok passe redde. Og boten de samlet skal gi for at de ville ta ditt liv, skal ikke bli mindre enn den bot som må redes ut, om det skulle hende seg at en av de to samnavningene ble drept. Dette gods skal jeg ta i min varetekt og ha slikt tilsyn med det at du kan nytte det når du trenger til det.» Gunnar takket ham for all hjelp. Njål red under Trihyrning og sa de to samnavninger at Gunnar ikke ville sende sin flokk fra seg, før det var blitt slutt på saken mellom ham og dem; da kom de med tilbud for seg og var fulle av otte, og bad Njål fare med tilbud om forlik. Njål sa at han bare ville fare med slikt som ikke hadde svik ved seg. De bad ham være med om skilledommen, og sa at de ville holde den dom 115
han felte. Njål svarte at det ville han ikke gjøre annetsteds enn på tin get, og bare om de beste menn var med. Dette gikk de inn på. Da gikk Njål med bud mellom dem og Gunnar og førte det dit at de med håndslag lovet hverandre fred og forlik. Njål skulle dømme i saken og ha de meddomsmenn han ville. Litt senere kom de to samnavninger til Mørd Valgardsson; han gav dem mange lastord for at de hadde lagt saken i hendene på Njål, som var en stor venn av Gunnar, og sa at dette ville de få liten hjelp av. Nå red folk til Alltinget, som vanlig om sommeren; både Gunnar og hans uvenner var på tinget. Njål esket seg lyd og spurte alle de beste menn som der var kommet, efter den rett Gunnar kunne ha til å kreve oppreisning av dem som hadde stått ham efter livet. De sa at de syntes en slik mann måtte ha stor rett på seg. Njål spurte om han hadde rett til oppreisning av dem alle, eller om opphavsmennene skulle svare for hele saken. De sa at han hadde størst rett mot opp havsmennene, men stor rett mot de andre også. «Det vil mange mene,» sa Mørd, «at ikke var de to samnavninger sakløse, siden Gunnar hadde brutt forliket med dem.» «Ikke er det forliksbrudd,» svarte Njål, «at den ene nytter loven mot den andre; for med lov skal vi bygge landet vårt, men med ulov øder vi det.» Han fortalte at Gunnar hadde budt land eller annet gods for Moeidarkvål. Da syntes samnavningene at Mørd hadde fart med svik mot dem, og gav ham mange lastord, og sa at det var hans skyld når de nå skulle ut med bøter. Njål satte en tolvmannsrett i denne sak. Da måtte de bøte med ett hundrede i sølv, alle som hadde vært med i ferden mot Gunnar, men samnavningene med to hundreder hver; Njål tok imot dette gods og hadde det i sitt vern siden; og nå gav de hverandre trygd og fred, Gun nar og de andre, med de ord som Njål sa føre. Gunnar red fra tinget og vesterut til Hjardarholt i Dalene; Olav på tok godt imot ham; han ble der en halv måned. Gunnar red vide omkring Dalene, og alle tok imot ham med glad hånd. Da de skiltes, sa Olav: «Jeg vil gi deg tre gode ting: gullring og kappe, som Myrkjartan irakonge har eiet, og en hund som jeg fikk i Irland. Han er stor, og ikke
116
dårligere følge enn en djerv mann; manns vett har han også; og han skal gjø på hver den mann som er din uvenn, men aldri på dine venner, - han ser på hver en mann om han vil deg vel eller ille; han vil legge livet til i å være deg tro; denne hund heter Sam.» Siden sa han til hunden: «Nå skal du følge Gunnar, og være for ham som du best kan!» Hun den gikk straks hen til Gunnar og la seg for føttene på ham. Olav bad Gunnar være var om seg, og sa at han hadde mange avindsmenn, - «nå som du synes den ryrikeste mann i hele landet.» Gunnar takket ham for gaver og gagnsråd og red hjem. Han satt nå hjemme en stund, og i ro. Litt senere møttes de to navner og Mørd; vel forlikt var de ikke. Samnavningene syntes de hadde mistet meget gods på å følge Mørds råd og ikke fått noe igjen, og bad ham legge nye råd, som kunne bli Gunnar til mén. Mørd sa at så skulle det være, - «og det er mitt råd, at Torgeir Otkelsson skal lokke Ormhild, Gunnars frendkone; for dette vil Gunnar få fiendehug til deg; og da skal jeg slå i med den tale at Gunnar vil ha det på annen vis med deg. Noe senere skal dere falle over Gunnar, men dere skal ikke søke ham på Lidarende, for det kan ingen tenke på så lenge hunden er i live.» Nå enedes de om å sette dette råd i verk. Sommeren led; Torgeir Otkelsson kom støtt og stadig til Ormhild. Dette tyktes Gunnar ille, og der ble stort fiendskap mellom Torgeir og ham. Slik gikk det utover vinteren. Nå kom sommeren, og ennå var det så at Torgeir og Orm hild møttes, ofte og i lønn. Jevnlig kom de sammen, Torgeir under Trihyrning og Mørd, og la råd om å falle over Gunnar når han skulle ri ned i Landeyjar og se til sine huskarer som var på arbeid der. En dag ble Mørd var at Gun nar red ned, og sendte en mann til gården under Trihyrning, med bud til Torgeir at nå syntes høvet det beste til å falle over Gunnar. Da var de snare av seg under Trihyrning, og for av gårde tolv i lag, og da de kom til Kirkjubø, fant de tolv andre; de tok nå det råd å fare ned til Rangå og sitte i Gunnars vei. Da Gunnar red opp fra Landeyjar, red Kolskegg med ham; Gunnar hadde bue og piler, og atgeiren; Kolskegg hadde sitt saks og var fullt væpnet.
117
Det hendte da Gunnar og Kolskegg red opp med Rangå, at meget blod kom på atgeiren. Kolskegg spurte hva dette kunne varsle. Gun nar svarte at i andre land hvor slikt hendte, ble det kalt sårregn, - «og så sa Ølve bonde, at slikt gikk føre en storstrid.» Siden red de på, til de så at menn satt ved åen og hadde bundet sine hester. Gun nar sa: «Menn sitter på vent!» Kolskegg svarte: «Lenge har de vært i svikråd mot oss! Og hva skal vi nå gjøre?» «Ride i snarritt opp mot dem,» svarte Gunnar, «og videre til vadet, og der skal vi holde oss ferdige.» De andre fikk se dem, og vendte seg straks mot dem. Gunnar spente buen og tok pilene og kastet dem på jorden foran seg, og skjøt med én gang de andre kom på skuddhold; med det såret han mange av mennene og drepte somme. Da sa Tbrgeir Otkelsson: «Dette duger ikke; la oss gå på så hardt vi kan!» De gjorde så. Først gikk Ønund fagre, Torgeirs frende. Gunnar skjøt efter ham med atgei ren; den kom i skjoldet, og det kløvnet i to deler, og atgeiren løp gjen nom Ønund. Øgmund floke løp bak på Gunnar; Kolskegg så det og hugg begge benene av under ham og skubbet ham ut i Rangå; han druknet med det samme. Nå ble striden kvass; Gunnar hugg med én hånd, og stakk med den andre. Kolskegg drepte drygt, og såret mange. Torgeir Starkadsson sa til sin navne: «Lite kan det merkes på deg at du har din far å hevne.» Han svarte: «Visst har det vært usselt med åtaket, men enda har du ikke fulgt meg i sporene, og jeg skal ikke tåle lastord av deg!» - han løp frem mot Gunnar, og var storharm, og stakk gjennom skjoldet og gjennom Gunnars arm også. Gunnar vendte på skjoldet, og så brått at spydet brotnet i hulrøret; han fikk se en annen mann, som stod ferdig til hugg mot ham; og gav ham banehugg. Efter dette rev han atgeiren til seg og grep om den med begge hender. Da var Torgeir Otkelsson kommet nær ham og stod med sverdet løftet. Gunnar vendte seg imot ham; brått og i stor harme, og drev atgeiren gjennom ham og løftet ham i været på den og kjørte ham ut i Rangå, og han rak ned på vadet og ble hengende på en stein, og der heter det siden Torgeirsvad.
118
Torgeir Starkadsson sa: «La oss løpe! Vi skal nok ikke ha noen seier, når det går slik.» Da rente de sin vei, alle. «La oss søke efter!» sa Kolskegg; «ta buen og pilene, du vil nok få skudd på Torgeir Starkadsson.» Gunnar svarte: «lomme blir pengepungene når bøter er gitt for dem som her ligger døde nå!» «Penger vil det ikke skorte deg på,» sa Kolskegg; «og Torgeir vil ikke gi seg før han råder deg bane.» «Der får nok stå noen, maken til ham, på min vei, før jeg reddes for dem,» svarte Gunnar. Siden red de hjem og fortalte disse tidenden Hallgerd ble glad, og hadde mange lovord om verket. Rannveig sa: «Det kan nok være at verket er godt; men verre blir jeg til mote ved det, enn at jeg kan vente det som godt er av dette.»
Gunnars fall Disse tidender spurtes vide, og mange kjente harm over Tbrgeirs død. Gissur hvite og Geir gode red til drapsvangen, og lyste drapene og kalte bønder til å gå i nevnd og gi utsagn på tinge; siden red de vest over og hjem. Njål og Gunnar møttes og talte om kampen; da sa Njål til Gunnar: «Vær nå var om deg! Nå har du drept to ganger i samme ættgren. Tenk nå på ditt eget gagn og husk at du legger livet til, om du ikke holder det forlik som blir gjort.» «På ingen vis tenker jeg å vike av fra det,» svarte Gunnar; «men nå trenger jeg hjelp av dere på tinget.» Njål svarte: «Tro skal jeg være mot deg, til dødedagen!» Gunnar red da hjem. Nå led det mot tingtid, og både Gunnar og hans uvenner samlet stort følge. Der ble talt om dette over hele tinget, - hvorledes utgangen på sakene skulle bli. Gissur og Geir gode la i råd hvem av dem som skulle reise søksmålet efter Torgeir; det endte med at Gissur tok søksmålet på seg og lyste saken fra Lovberget, og med disse ord: 119
«Jeg lyser sak mot Gunnar Håmundsson for lovløst fremløp, - fordi han løp i lovløst fremløp mot Torgeir Otkelsson og såret ham med det hulsår, som ble til banesår og Torgeir fikk bane av. For denne sak vil jeg ha ham gjort til fredløs skoggangsmann, ualende, ufergende, og ubergende med alle bergeråd; jeg regner ham sakskyldig til å miste sitt gods, det halve til meg, andre halvdelen til dem av fjerdingens menn som efter lovens ord om fredløs manns eiendom har rett til å ta gods efter ham. Jeg lyser søksmålet inn for den fjerdingsrett som det efter loven skal komme til, jeg lyser lovlysing, jeg lyser i lydelig stillhet ved Lovberget; jeg lyser nå søksmål mot Gunnar Håmundsson og stevner ham til full fredløshet.» En gang til nevnte Gissur seg vidner, og lyste søksmål mot Gunnar Håmundsson, fordi han såret Torgeir Otkelsson med det hulsår som ble til banesår og Torgeir fikk bane av, på den drapsvang hvor Gunnar løp i lovløst fremløp mot Torgeir. Siden lyste han denne lysing på samme vis som den forrige; så spurte han efter det tinglag Gunnar hørte til i, og efter hans lovfaste bo. Nå gikk folk fra Lovberget, og det var alles ord, at Gissur hadde talt godt for seg. Gunnar styrte seg vel, og sa ikke meget. Nå led tiden, til domsmennene for ut og tok sete. Gunnar stod i nord for Rangæinga-retten; Gissur stod i syd for den, og nevnte seg vidner og bad Gunnar lye på hans ed og på saksfremlegget og på alle de hjelputsagn, som han tenkte å føre frem. Siden svor han eden; så la han søks målet frem; så lot han føre vidner på rett lysing; så kalte han til sete den nevnd av bønder som skulle bære utsagn i saken, og tilbød opp rydning i nevnden. Da sa Njål: «Nå skal vi ikke bare sitte stille heller! La oss gå dit bøn dene sitter.» De gikk dit, og ryddet nevnden for fire bønder, og kalte de fem som satt efter, til å bære hjelputsagn for Gunnar og si om ikke de to samnavninger var fart til møtet med den tanke å falle over Gunnar, om de kunne. Og bøndene tok seg ikke lang tid før de sa at så hadde det vært. Dette kalte Njål lovlig vern i Gunnars sak, og sa at han ville føre frem dette vern, om de ikke gikk til forlik med hverandre. Da var der mange høvdinger som ønsket forlik; og dette kom ut av rådlegningen, 120
at tolv menn skulle felle skilledom i saken; de gikk da frem, Gunnar og de andre, og gav hverandre håndslag på forlik. Nå ble skilledom felt og bøter satt, og alt skulle redes ut med én gang, der på tinget; og Gunnar og Kolskegg skulle fare av landet og være borte i tre vintre. Men om Gunnar ikke for av landet, - enda han hadde hatt høve til å fare - da skulle frendene til den falne ha rett til å drepe ham. Gunnar lot seg ikke merke med at han ikke skulle finne forliket godt. Han spurte Njål efter det gods som han hadde gitt ham i varetekt. Njål hadde stelt så vel med godset at det var vokset; nu tok han det frem, alt sammen, og det svarte nøye til det som Gun nar skulle gi i bøter for seg. Folk red nå hjem; Njål og Gunnar red i følge fra tinget. Da sa Njål til Gunnar: «Gjør så vel, felle! at du holder dette forlik! Husk de samtaler vi før har hatt! Og som din forrige ferd fra landet ble deg til stor heder, skal denne bli deg til meget større. Du vil komme tilbake med stort ry og bli en gammel mann, og da skal ingen her stå deg på sporden; men om du ikke farer av landet, og bryter forliket, da vil du bli drept her i landet, og det er ondt å vite for dem som er dine venner.» Gunnar sa at han ikke tenkte å bryte forliket. Han red hjem, og for talte at forlik var satt. Rannveig sa det var godt at han skulle fare av landet, - så kunne de andre slåss med hinannen først. Tråin Sigfusson sa til sin hustru at han tenkte å fare av landet denne sommer; hun svarte at det var godt så. Da tinget han seg rom i Høgne den hvites skib. Gunnar og Kolskegg tinget seg ombord hos Arnfinn den vikværske. Njålssønnene Grim og Helge bad sin far om lov til å fare av landet. Njål svarte: «En slitsom ferd vil dere få, og det vil komme så langt at det kan synes uvisst om dere berger livet; like fullt vil dere vinne heder og ry i somme deler; men det er å vente at ondt vil reise seg av det når dere kommer ut til Island.» De bad jevnlig om lov til å fare, og det endte med at Njål bad dem fare, om de ville. De tinget seg da rom ombord hos Bård svarte, og Olav, sønn av Ketil fra Elda. Og nå ble meget sagt om at så mange av de beste menn skulle fare bort fra bygden. De var nyss blitt voksne, Gunnars sønner, - Høgne og Grane; de 121
lignet ikke hverandre i legning; Grane hadde meget av sin mors hug, men Høgne var en gjev mann. Gunnar lot flytte varer til skipet, for Kolskegg og seg selv. Og da alt han skulle ha med, var kommet til skipet og de snart var seilferdige ombord, da red Gunnar til Bergtorskvål og til andre gårder også, og hilste på folk, og takket alle som hadde fulgt ham og gitt ham hjelp. Dagen efter stelte han seg til å fare ned til skipet, og sa til sine hus folk at han red fra dem for godt; det syntes de var meget, og kunne ikke tro annet enn at han skulle komme igjen, når det led om. Gun nar kysset alle da han var ferdig; og alle fulgte ham ut. Han stakk atgeiren i marken og hoppet i sadelen, og red bort, han og Kolskegg. De red ned til Markarfljot. Da snublet hesten under Gunnar, og kastet ham av. Han kom til å se opp mot lien, og gården på Lidarende, og sa: «Fager er lien, så at aldri har den synes meg jevnfager, - bleke åkrer og nyslåtte tun; og jeg skal ri hjem igjen, og ingensteds fare.»
122
«Gjør ikke dine uvenner den glede,» sa Kolskegg, «at du bryter ditt forlik med dem, for det kunne ingen tro om deg; og det må du vel kunne vite, at alt vil gå som Njål har sagt.» «Ingensteds skal jeg fare,» svarte Gunnar; «og så ville jeg, at du gjorde likedan.» «Det skal ikke skje,» svarte Kolskegg, «at jeg gjør meg til niding, hverken på dette eller på noe annet hvor folk setter lit til meg; og dette er det eneste som kan skille meg fra deg; men si det til mine frender og min mor, at jeg tenker ikke å se Island igjen, for jeg kommer til å spørre din død, frende; og da er der ingenting som holder meg til utferd hit.» Da skiltes de; Gunnar red hjem til Lidarende, og Kolskegg red til skipet og for av landet. Hallgerd ble glad for at Gunnar kom hjem; men hans mor sa ikke meget. Gunnar satt nå hjemme, denne høst og vinteren, og hadde ikke meget folk omkring seg. Olav på bød Gun nar og Hallgerd til seg, - gårdsstellet kunne han legge i hendene på sin mor, og på Høgne, sin sønn. Først syntes Gunnar at dette var godt, og sa ja til det; men da det kom så langt at han skulle fare, da ville han ikke. Men på tinget om sommeren lyste Gissur hvite og hans venner Gunnars fredløshet fra Lovberget. Og før tingløsningen stevnet Gis sur alle Gunnars uvenner opp i Allrnannagjå, - Starkad under Tri hyrning og Torgeir, hans sønn, Mørd og Valgard den grå, Geir gode og Hjalte Skeggeson, Torbrand og Asbrand Torleikssønner, Eiliv, og Ønund, hans sønn, og Ønund fra Trollaskog og Torgrim fra Sandgil. Gissur sa: «Jeg vil tilby dere at vi faller over Gunnar i sommer og dreper ham.» Hjalte svarte: «Det lovet jeg Gunnar her på tinget, da han mest aktet på mine ord og gjorde som jeg ønsket, at jeg skulle ikke være med til et åtak på ham; og så skal det være!» Siden gikk Hjalte bort; men de som var efter, tok det råd å falle over Gunnar, og lovet det med håndslag, og satte fredløshet for hver den som drog seg ut av saken. Mørd skulle søke nyss om når det kunne være best høve til å falle over Gunnar. Der var 40 mann i dette sambånd. De mente at nå stod der lite i veien for å felle Gun-
123
nar, - når Kolskegg var borte, og Tråin, og mange andre av Gunnars venner. Nå red folk hjem fra tinget. Njål for til Lidarende og fortalte Gun nar at han var gjort fredløs, og at hans uvenner hadde tatt det råd å falle over ham. «Vel gjør du, at du varer meg,» svarte Gunnar. «Nå vil jeg,» sa Njål, «at Skarphedin skal fare hit, og Høskuld, min sønn; de vil legge sitt liv til ditt liv.» «Ikke vil jeg,» svarte Gunnar, «at dine sønner skal bli drept for min skyld; du har rett til å vente annet av meg!» «Der er ingen hjelp i at de holder seg borte,» sa Njål; «når du er død, vil all strid vende seg dit hvor mine sønner er.» «Ikke er det ulikt til det,» svarte Gunnar; «men ikke vil jeg at det skulle komme fra meg. Men det vil jeg be dere om, at dere holder hånd over min sønn Høgne, - jeg taler ikke om Grane, for han gjør ikke meget efter mitt ønske.» Njål red hjem, og lovet dette. Det er sagt at Gunnar red til alle stev ner og lovsaksmøter, og aldri turde hans uvenner gå til åtak på ham. Så gikk det en stund, - at han for som fredløs mann. Om høsten sendte Mørd Valgardsson bud at Gunnar visst var alene hjemme, og hans husfolk nede i Landeyjar for å gjøre seg ferdig med høyonnen. Gissur hvite og Geir gode red øst over åene straks de spurte dette, og øst over sandene til Hov. Da sendte de bud til Star kad under Trihyrning, og nå møttes de der, alle som skulle falle over Gunnar, og la råd om hvorledes de skulle lage det med åtaket. Mørd sa at de kunne ikke komme seg inn på Gunnar, så han ingenting merket, om de ikke tok bonden på den nærmeste gård - Torkel het han - og tvang ham til å fare med og ta hunden Sam, og lot ham gå alene inn på gården. Siden for de øst til Lidarende, og sendte bud efter Torkel; de la hånd på ham og gav ham to vilkår, - at de skulle drepe ham, eller også skulle han ta hunden; han valgte å berge livet, og for med dem. En tråkket vei lå ned mot gården på Lidarende; der stanset de med flok ken. Torkel bonde gikk inn på gården, og hunden lå oppe på husene, og bonden lokket ham bort med seg, opp i geilene. Med én gang så hunden at menn stod der, og rente opp på Torkel og bet ham i smal-
124
livet; Ønund fra Trollaskog satte en øks i hodet på hunden, den sank til hjernen; hunden hylte så høyt ved hugget, at de syntes de aldri hadde hørt maken. Gunnar våknet inne i skålen og sa: «Sårt er det stelt med deg, Sam fostre, og kan hende er det menin gen at det skal bli kort mellom deg og meg.» Gunnars skåle var helt av tømmer og tekket med et bordtak; der var glugger under brynåsene, og spjeldet var for. Gunnar sov i et loft i skålen, og Hallgerd, og hans mor. Da de kom til gårds, visste de ikke om Gunnar var hjemme, og ville at en mann skulle gå føre og se hva han kunne få vite; de andre satte seg ned på vollen. Torgrim austmann gikk opp på skålen; Gunnar så at der kom en rød kjortel i gluggen, og stakk til med atgeiren, og midt på ham. Torgrim mistet fotfestet, og slapp skjoldet, og gled ned av taket. Siden gikk han hen til Gissur og hans flokk, der de satt på vol len; Gissur så på ham og sa: «Er Gunnar hjemme?» Torgrim svarte: «Det må dere selv vite; men jeg fikk vite dette, at atgeiren hans var hjemme.» Så falt han død ned. De søkte nå frem mot husene. Gunnar skjøt pil på pil mot dem, og verget seg vel, og de fikk ingenting gjort. Da løp somme opp på husene og tenkte å nå ham derfra. Men Gunnars piler kom dit også, og de fikk ingenting gjort, og således gikk det en stund. De tok seg hvil, og søkte frem en gang til. Gunnar skjøt på dem, hele tiden, og de fikk ingenting gjort, og drog seg ifra en gang til. Da sa Gissur hvite: «La oss søke bedre frem! Det blir ingenting til med oss.» Da gjorde de et nytt åtak, det tredje, og holdt på lenge; men til slutt drog de seg ifra. Gunnar sa: «En pil ligger der ute på bordveggen, og det er en av deres piler, og jeg skal skyte den mot dem, og det er skam for dem, om de får skade av sine egne våpen.» Hans mor sa: «Gjør ikke det! Du egger dem bare, nå de har vendt seg ifra.» Gunnar tok pilen og skjøt efter dem; den traff Eiliv Ønundsson, og
125
han fikk et stort sår; han stod for seg selv, og de andre visste ikke at han var såret. «En hånd kom ut der,» sa Gissur, «og hadde gullring på, og tok en pil som lå på taket; og ikke ville der bli lett efter slikt ute, om det var nok inne, og nå skal vi søke frem!» Mørd sa: «La oss brenne ham inne!» «Det skal aldri hende!» sa Gissur, «enda jeg vet at det er mitt liv det står om. Du kan vel lett finne råd som duger, så slu en mann som du skal være!» Noen tau lå på jorden, - tau ble jevnlig nyttet til å feste husene med. Mørd sa: «Vi skal ta tauene og binde dem om åsendene og feste andre enden av dem om store steiner, og stikke bjelker i tauene, og vri dem rundt, og vinde taket av skålen.» De tok tauene og gjorde som det var sagt, og Gunnar visste ikke ordet av det, før de hadde vunnet hele taket av skålen. Gunnar skjøt da med buen, så de aldri kom seg inn på ham. Da nevnte Mørd annen gang at de skulle brenne Gunnar inne. Gissur sa: «Ikke vet jeg hvorfor du skal tale om noe som ingen annen vil; og det skal aldri hende!» I det samme løp Torbrand Torleiksson opp i loftet og hugg buestren gen over for Gunnar. Gunnar grep om atgeiren med begge hender, og var snar til å snu seg imot, og drev atgeiren gjennom ham og kastet ham ned på vollen. Da løp Asbrand opp, hans bror. Gunnar stakk efter ham med atgeiren, men han fikk skjold for seg; atgeiren rente gjennom skjoldet og inn i albu-kriken på Asbrand. Da vendte Gun nar på atgeiren, så hårdt at skjoldet kløvnet og armen brotnet, og 0 Asgrim falt ned, langt fra veggen. Før hadde Gunnar såret åtte mann, og drept to. Da fikk han to sår selv; men det har alle menn sagt, at ingen skiftning var å se på ham, hverken ved sår eller bane. Han sa til Hallgerd: «Gi meg to lokker av ditt hår, og tvinn dem sammen, du og min mor, til en buestreng for meg!» «Er det meget om å gjøre for deg?» sa hun. «Det er mitt liv om å gjøre,» svarte han; «for de skal aldri få nådd meg, så lenge jeg kan nytte buen.» o
o
126
«Da skal jeg nå,» sa hun, «huske deg kinnhesten, og jeg bryr meg aldri om, enten du verger deg lenge eller kort.» «Hver har sin vis å vinne ry på,» sa Gunnar, «og lenge skal jeg ikke be deg om dette.» Rannveig sa: «Usselt bærer du deg ad, og din skam skal lenge minnes.» Gunnar verget seg, vel og djervt, og såret nå andre åtte menn, med så store sår at mange kom bane nær. Gunnar verget seg til han sank ned av tretthet. De såret ham med mange store sår, men enda kom han seg fra dem og verget seg lenge ennå. Men til slutt kom det dit at de drepte ham. Om hans vern har Torkel elvfaraskald kvedet, i denne vise: Hørt har vi om veldig våpenstorm syd for Kjølen, da med geir seg verget gullgiveren Gunnar. Trett han ble i den tunge byge som brøt mot skjoldet, enda såret han seksten, to gav han brå bane.
Gissur sa: «En stor høvding har vi nå lagt på vollen, og strev har vi hatt med det, og hans vern vil minnes så lenge landet er bygget.» Siden gikk han til Rannveig og sa: «Vil du gi jord til de to av våre menn, som er døde, - til å hauglegge dem her?» «Gjerne,» svarte hun, «til de to, og enda heller til dere alle.» «Ikke er det underlig at du taler slik,» sa han, «for meget har du mis tet» - og sa fra at ingen fikk rane noe der, og ingen gjøre spille på noe. Siden for de bort. Da sa Torgeir Starkadsson: «Ikke kan vi være hjemme på gårdene våre for Sigfussønnene, om ikke du, Gissur, eller Geir blir her syd noen tid.» «Det kan nok være sant,» sa Gissur; han og Geir kastet lodd, og det ble Geir, som skulle være efter. Han for til Odde, og satte bo der. Geir hadde en sønn som het Hroald; han var lønnbåren, Bjartey het hans mor og var søster til Torvald den veile, som ble drept ved Hestløk i
127
Grimsnes. Hroald roste seg av at det var han som hadde gitt Gunnar banesår. Hroald var i Odde hos sin far. Torgeir Starkadsson roste seg av et annet sår, som han sa han hadde gitt Gunnar. Gissur satt hjemme på Mosfell. Drapet på Gunnar blev hårdt dømt i alle bygdene, og mange kjente harm over hans død. Njål ble ille til mote da han fikk budet, Sigfussønnene også. De spurte om ikke Njål syntes han kunne ha rett til å lyse drapssak efter Gunnar og fare til tings med den. Han sa at det kunne han ikke, - efter en fredløs mann, og sa at de heller fikk hugge hans uvenner et skar i deres heder, med å drepe noen menn til hevn efter ham. De kastet haug over Gunnar og lot ham sitte oppreist i haugen. Rannveig ville ikke at atgeiren skulle bli med i haugen, og sa at bare den skulle ta i den, som ville hevne Gunnar; da var der ingen som tok i atgeiren. Hun var så hård mot Hallgerd, at hun nær skulle drept henne, og sa at det var hun som hadde voldt sønnens død; Hallgerd kom seg da til Grjotå, hun og Grane, hennes sønn. Da ble godset skif tet mellom sønnene: Høgne skulle ha land ved Lidarende og bo der, men Grane skulle ha leielandet. Det hendte på Lidarende, at smalemannen og en av heimekonene drev buskap ved Gunnars haug; det tyktes dem at Gunnar var glad og kvad inne i haugen. De for hjem og sa det til Rannveig, Gunnars mor, og hun bad dem fortelle det til Njål. De for til Bergtorskvål og fortalte det til Njål, og han lot dem si det tre ganger. Efterpå talte han lenge med Skarphedin, så ingen annen hørte det. Skarphedin tok sine våpen, og for med til Lidarende. Høgne og Rannveig tok storvei imot ham og ble glad for at han kom. Rannveig bad ham være der lenge; han lovet det. Han og Høgne gikk ut og inn hele dagen. Høgne var en dugelig mann, og gjev i alle måter, og sen til å tro andre, - derfor turde de ikke fortelle ham om det under som var hendt. Skarphedin og Høgne var ute ved Gunnars haug, på sydsiden. Det var lyst måneskinn, men stundom drog skyer over. Det syntes dem at haugen var åpen, og Gunnar hadde snudd seg i haugen, og så mot månen; de syntes de så fire lys brenne i haugen, men skygge ingensteder. De så at Gunnar var glad og satt med lysende åsyn; han kvad 128
en vise, og så høyt at de måtte hørt hvert ord, hadde de enn stått lenger fra: Så har han sagt, Høgnes far, som fast og med hjertet fylt av stridsmot stod i stormen valkyrjer vakte så har han sagt, den hjelmkledde, gjeve, som hærskjold hevet: heller enn vike han ville dø, - valkyrjevigde!
Siden lukket haugen seg. «Ville du trodd det vi her har sett,» sa Skarphedin, «om Njål hadde sagt deg det?» «Det ville jeg,» svarte Høgne, «om det var Njål; for det er sagt at han lyver aldri.» «Meget må vi legge i et slikt syn,» sa Skarphedin, - «når han selv viser seg for oss to; han ville heller dø enn vike for sine uvenner, og det samme råd gav han oss.» «Ingen vei kan jeg komme,» svarte Høgne, «om ikke du vil hjelpe meg.» «Nå skal jeg minnes,» sa Skarphedin, «hvorledes Gunnar tok det efter drapet på Sigmund, deres frende; jeg skal gi deg all den hjelp jeg kan; det lovet min far Gunnar, - om det var deg det stod om, eller hans mor.» Siden gikk de hjem til Lidarende. «Nå skal vi fare,» sa Skarphedin, «den natt som er; for om de hører at jeg er her, da vil de være mere var om seg.» «Efter dine råd vil jeg gå frem,» svarte Høgne. Da alle på gården var i seng, tok de sine våpen. Høgne tok atgeiren ned, og det sang høyt i den. Rannveig spratt opp i stor harme, og sa: «Hvem tar atgeiren, når jeg har sagt at ingen skal fare med den?» «Jeg tenker å føre den til min far,» svarte Høgne; «han skal ha den med til Valhall og bære den frem der på våpentinget.» «Heller er det du som nå skal bære den,» sa Rannveig; «for atgeiren sier manns bane, - én manns eller fleres.» Nå gikk Høgne ut og fortalte Skarphedin hva han og farmoren 9. Norrøn saga IV
129
hadde sagt. Siden for de til Odde; to ravner fløy med dem, hele veien. Det var natt ennå, da de kom til Odde. De drev buskapen hjem til husene; da løp Hroald ut, og Tjørve, og drev feet opp i geilene, og hadde sine våpen med seg. Skarphedin spratt opp og sa: «Ikke trenger du å se så stort! Det er som det synes deg, hele tiden!» Siden hugg han Tjørve banehugg. Hroald hadde spyd i hånden, og Høgne løp frem mot ham; Hroald stakk efter Høgne; Høgne hugg spydskaftet over med atgeiren og drev atgeiren gjennom ham. Siden gikk de fra de døde, og snudde opp under Trihyrning. Skarphedin løp opp på husene og rev i gresset, og de som var inne, trodde det var buskapen. Starkad og Torgeir tok sine våpen og klær, og for ut, og opp om gjerdet; men da Starkad fikk se Skarphedin, ble han redd og ville vende. Skarphedin hugg ham der ved gjerdet. Da kom Høgne og møtte Torgeir og drepte ham med atgeiren. Derfra for de til Hov; Mørd var ute på vollen og bad om fred for seg og bød fullt forlik. Skarphedin fortalte Mørd om drapet på de fire, - «og slik ferd,» sa Skarphedin, «skal du fare, eller gi Høgne selvdømme, om han vil ta imot det.» Høgne sa at han hadde ikke tenkt å forlike seg med sine farsbaner; men like fullt tok han selvdømme omsider. Njål vendte seg til dem som hadde eftermålet efter Starkad og Torgeir, og ville at de skulle ta imot forlik, og et herredsmøte ble holdt og menn tatt til å dømme. Og alle ting ble der regnet med, åtaket på Gunnar også, enda han var fredløs mann. Alle de bøter som ble satt, fikk Mørd rede ut alene, for de felte ikke dommen over ham før de var ferdig med det andre - drapet på Starkad og Torgeir - og da satte de boten Mørd skulle gi likt med drapsbøtene. Og disse saker var nu fullt forlikt. Men på tinget ble der stor tale om saken mellom Høgne og Geir gode; det endte med at de forlikte seg, og dette forlik holdt seg mellom dem siden. Geir gode bodde i Lid til sin dødedag; og nu er han ute av sagaen. Njål beilet efter en hustru for Høgne, - Alveid, datter av Vetrlide skald, og Høgne fikk henne; deres sønn var Are, som seilte til Hjalt' land og giftet seg der. Fra ham er kommet Einar Hjaltlending, den 130
djerveste mann. Høgne holdt på sitt vennskap med Njål; og nå er han ute av sagaen. Nå er det å fortelle om Kolskegg, at han kom til Norge og var øst i Viken om vinteren; men sommeren efter for han øst til Danmark og ble håndgangen mann hos Svein konge tjuguskegg, og hadde hederskår der. En natt drømte han, at en mann kom til ham; det var en lys mann, og Kolskegg syntes at mannen vekket ham og sa: «Stå opp, du! og far med meg!» «Hva vil du meg?» sa han. «Jeg skal gi deg et gifte, og du skal være min ridder.» Han syntes at han svarte ja til dette; i det samme våknet han. Siden for han til en spåmann og sa ham drømmen, og han tydet den så, at han skulle fare til sydlandene og bli Guds ridder. Kolskegg tok dåp i Danmark, men enda kunne han ikke like seg der, og for øst i Gardarike og var der en vinter, - da for han derfra ut til Miklegard, og der gikk han i hærtjeneste. Det siste som spurtes til ham, var at han hadde giftet seg der og var høvding for Væringeflokken og var der til sin dødedag; og nå er han ute av denne saga.
Njålssønnene Nå er det å fortelle, at Tråin Sigfusson kom til Norge; de tok land nord ved Hålogaland og holdt sydover til Trondheim og inn til Lade. Og straks Håkon jarl spurte det, sendte han menn ut til skipet, og ville vite hva det var for folk. De kom tilbake og sa ham hvem det var. Jar len sendte da bud efter Tråin Sigfusson, og han kom. Jarlen spurte ham efter hans ætt; han sa han var nær skyld med Gunnar på Lidar ende. Jarlen svarte: «Det skal du ha godt igjen for! for jeg har sett mange islendske menn, men ingen som var hans like.» Tråin sa: «Herre! vil I at jeg skal være hos eder i vinter?» Jarlen tok imot ham; Tråin var der om vinteren, og hadde godt navn. ° Kol het en mann; han var viking. Han var sønn av Asmund eske-
131
sida øst fra Smålandene; han lå øst i Gautelv og hadde fem skip og stor flokk. Kol holdt ut av elven, og til Norge, og gikk i land i Vestfold, og kom uventet på Hallvard sote, og fant ham i et loft. Han verget seg vel der oppefra, til de bar ild på huset; da gav han seg, men de drepte ham og tok meget gods der, og holdt derfra til Ljodhus. Disse tidender spurte Håkon jarl og lot dømme Kol utleg over hele sitt rike og lovet ut gods for hans hode. Engang hendte det at jarlen tok så til orde: «Altfor langt fra oss er han nå, Gunnar på Lidarende; han ville drepe min utlegdsmann, om han var her; men nå kommer islendin gene til å drepe ham, og det er ille at han ikke er fart til oss.» Tråin Sigfusson svarte: «Ikke er jeg Gunnar; men jeg er skyld med ham, og jeg vil ta denne ferd på meg.» Jarlen sa: «Det vil jeg gjerne! Og jeg skal stelle det så for deg, at du kommer vel av sted.» Siden tok Eirik, hans sønn til orde: «Til mange har du gode løfter, men ujevnt kan det være med den fremgang løftene får. Dette er den vanskeligste ferd; for denne viking her er hard, og ond å ha å gjøre med; det trenges at du gjør et godt valg både på menn og skip.» Tråin sa: «Fare skal jeg, - enda det ingen ønskeferd er!» Siden gav jarlen ham fem skip, alle med godt mannskap. Hos Tråin var Gunnar Lambeson og Lambe Sigurdsson; Gunnar var brorsønn av Tråin og var ung kommet til ham, og de elsket hverandre meget. Eirik jarlsson gikk i følge med dem og så på folk og våpen, og skiftet dem ut mot andre, der han syntes det trengtes. Siden, da de var ferdige, gav Eirik dem en mann til å vise vei; de seilte da syd efter landet; og hvor de kom, hadde jarlen gitt dem hjemmel til å ta det de trengte. De holdt østover til Ljodhus; da spurte de at Kol var fart til Dan mark, og nå holdt de sydover dit. Da de kom syd til Helsingjaborg, fant de der noen menn i en båt, og de sa, at Kol lå der, lenger fremme, og skulle dvele der en stund. Det var en godværsdag. Nå så Kol ski pene som rente frem, og sa at han hadde drømt om Håkon jarl om natten, og sa at dette måtte være jarlens folk, og bad alle mann ta sine våpen. Siden gjorde de seg ferdige, og en kamp tok til der. De sloss lenge uten at det skiftet seieren mellom dem. Da løp Kol opp på Tråins
132
skip, og ryddet seg rom, og drepte mange mann; han hadde gulllagt hjelm. Nå så Tråin at dette kunne ikke duge; han egget nå sine menn til å følge, men selv gikk han først og møtte Kol. Kol hugg efter ham, og hugget kom i Tråins skjold og kløvet skjoldet, nedefter. Da kom en stein i armen på Kol; og nå falt sverdet ned for ham. Tråin hugg til Kol, og hugget kom i benet og tok det av. Nå drepte de Kol; Tråin hugg hodet av ham, og lot kroppen stupe over bord, men gjemte på hodet. De tok meget gods der. Nå holdt de nordover til Trondheim og kom til jarlen; han tok godt imot Tråin. Tråin synte jarlen Kols hode; jarlen takket ham for det verk. Eirik sa at det var mere verdt enn ord alene. Jarlen svarte at så var det, og bad dem gå ut med ham; de gikk til et sted hvor jarlen hadde latt bygge gode skip. Ett av dem var ikke bygget som et lang skip. Det bar hodet av en gamm og var meget prydet. Jarlen sa: «Du er glad i stas, Tråin! - som Gunnar var, din frende. Nå vil jeg gi deg dette skip, og skipet heter Gamm. Med det skal følge mitt vennskap. Jeg vil at du skal være hos meg så lenge som du ønsker.» Tråin takket jarlen for hans velgjerning, og sa at han lengtet ikke til Island efter dette. Jarlen skulle fare øst til landemerket om somme ren og møte sviakongen. Tråin ble med ham, og var skipsstyresmann og styrte Gammen, og seilte så stort at få kunne kappes med ham, og mange fikk avind til ham. Men det kunne jevnlig merkes, at jarlen gjerne ville hedre Gunnar, for alle som lastet Tråin, satte han langt tilbake. Tråin var hos jarlen hele vinteren. Men om våren spurte jar len ham om han ville være der eller fare tilbake til Island; Tråin svarte at han hadde ikke tatt noe råd i denne sak, og sa at han først ville høre tidender fra Island. Jarlen sa, at det skulle være som det høvet ham. Tråin ble hos jarlen. Da spurtes de tidender fra Island, som tyk tes mange store, - Gunnar på Lidarendes død. Nå ville ikke jarlen at Tråin skulle fare ut; og Tråin var hos ham siden. Nå er det å fortelle, at Grim og Helge, sønner til Njål, for fra Island, samme sommer som Tråin og hans ferdefeller for av landet, og var ombord hos Olav elda Ketilsson og Bård. De fikk et nordenvær så hardt at det bar dem sydover i havet, og så stort et mørke førte det med seg, at de visste ikke hvor de var og ble liggende ute i lang tid. Da kom de i grunn sjø, og trodde å vite, at det måtte være nær land.
133
Njålssønnene spurte om Bård ikke visste, hva det var for land som var nærmest. «Mange er der å velge på,» sa han, «slikt vær som vi har hatt, - Orknøyene eller Skotland eller Irland.» To dager efter så de land på begge bord og stor brending inne på fjorden; de kastet anker på utsiden av brendingen. Da tok været til å legge seg, og om morgenen var det vindstille; de så da tretten skip fare ut mot dem. Da sa Bård: «Hva gjør vi nå? for disse folk tenker nok å søke frem mot oss.» Siden la de i råd, om de skulle verge seg eller gi seg; men før de hadde tatt sitt råd, var vikingene fremme. De spurte da hverandre efter navn, - hva føringsmennene het. Da nevnte de seg, føringsmennene på kjøpskibet, og spurte igjen, og ville vite hvem det var, som førte de andres flokk. En nevnte seg Grjotgard, en annen Snækolv, sønner til Moddan fra Dungalsbø i Skott land, frender av Melkolv skotakonge, - «og to vilkår har vi å by på,» sa Grjotgard, «det ene at dere går i land, og vi får ta deres gods, det andre at vi skal søke frem mot dere og drepe hver mann vi kan nå.» Helge svarte: «Det velger kjøpmennene, - å verge seg.» Da ropte kjøpmennene: «Tal deg usæl! Hva har vi å verge oss med? og livet er mere verdt enn pengene.» Grim tok det råd at han ropte på vikingene og lot dem ikke høre de onde ord av kjøpmennene. Bård og Olav sa: «Merker dere ikke, at islendingene bærer spott på dere for deres lader? Ta heller våpnene, og la oss verge oss.» Alle fikk da sine våpen frem, og lovet hverandre at de skulle aldri gi seg, så lenge de orket å verge seg. Vikingene skjøt nå på dem, og kampen tok til, og kjøpmennene verget seg vel. Snækolv løp inn på Olav og stakk spydet gjennom ham; Grim stakk efter Snækolv med sitt spyd, og så hardt at han falt over bord. Da møttes Helge og Grim og drev alle vikingene ned av skipet, og støtt var Njålssønnene der hvor det mest trengtes. Vikin gene ropte, og bad kjøpmennene gi seg; de svarte at de skulle aldri gi seg. I det samme kom de til å se ut mot havet; de så skip fare sønnenfra
134
om neset, og det var ikke færre enn ti; de rodde stort, og stevnet inn over dit; det var skjold ved skjold. Men på det skip som for først, stod en mann ved masten; han var i silketrøye og hadde gullagt hjelm, - og håret både stort og fagert; denne mann hadde et gulldrevet spyd i hånden. Han spurte: «Hvem leker her på så ulike vilkår?» Helge nevnte seg, og sa at imot var Grjotgard og Snækolv. «Og hvem er styresmenn?» spurte han. Helge svarte: «Bård svarte, som lever; og en annen er død, - som het Olav.» «Er dere,» sa han, «islendske menn?» «Det er visst,» svarte Helge. Han spurte hvem de var sønner til. De fortalte det. Da kjentes han ved dem og sa: «Navngjetne er dere, både far og sønner.» «Hvem er du?» spurte Helge. «Kåre heter jeg; og jeg er Sølmunds sønn.» «Hvor kommer du fra?» spurte Helge. «Fra Sudrøyene.» «Da er du kommet i rette stund,» sa Helge, «om du vil hjelpe oss med noe.» «Hjelpe skal jeg, så meget dere trenger,» svarte Kåre, «og hva vil dere be om?» «At du legger frem mot dem,» svarte Helge. Kåre sa at så skulle det være. De la da frem mot dem, og da tok kampen til på ny. Og da de hadde kjempet en stund, løp Kåre opp på skipet og ville frem til Snækolv; han vendte seg imot Kåre og hugg efter ham. Kåre hoppet baklengs over en stang som lå tvers over skipet. Snækolv hugg i stangen, så hele sverdeggen ble borte i den. Kåre hugg efter ham, og sverdet kom i akselen, og hugget var så stort at det kløvet armen, og tok den av, og Snækolv fikk straks bane. Grjotgard skjøt et spyd efter Kåre; Kåre så det, og hoppet i været, og spydet traff ikke. Da var Helge og Grim kommet til Kåre; Helge løp inn på Grjotgard og la sverdet gjennom ham, og det ble Grjotgards bane. De gikk da over alle skipene; folk bad om fred for seg, og de gav da fred til alle, men tok alt godset. Siden la de alle skipene ut under noen øyer. Sigurd het jarlen som rådet for Orknøyene; han var sønn av
135
Hlødve, Hlødve av Torfinn hausakljuv, Torfinn av Torv-Einar, Einar av Ragnvald jarl på Møre, Ragnvald av Eystein glumra. Kåre var Sigurd jarls hirdmann, og hadde tatt skatt for ham på Sudrøyene, av Gille jarl. Kåre bad nå Njålssønnene fare med ham til Hrossøy, og sa at jarlen ville fagne dem vel. De tok imot det, og for med Kåre, og kom til Hrossøy. Kåre fulgte dem inn til jarlen, og sa hvem de var. «Hvorledes kom du til å møte dem?» spurte jarlen. «Jeg fant dem i Skottlandsfjordene, - da kjempet de med sønnene til Moddan jarl, og de verget seg så vel at de jevnlig kastet seg mellom bord og bord på skipet, og støtt var der hvor kampen stod hardest; nå vil jeg be om hirdvist for dem.» «Det skal du råde for,» sa jarlen, - «så meget som du alt har tatt på deg for deres skyld.» De var da hos jarlen om vinteren, og hadde godt navn. Helge ble stille av seg da det led frempå; jarlen visste ikke hva grunnen kunne være, og spurte hvorfor han var så stille, og spurte hva han gikk og tenkte på, - «har du det ikke godt her?» «Godt har jeg det her!» svarte Helge. «Hva er det da du tenker på?» spurte jarlen. «Er det så at I har rike å vokte i Skottland?» «Så har vi ment!» svarte jarlen; «hva er det med det?» Helge sa: «Jeg tror at skottene har tatt eders sysselmann av dage, og fanget alle som I har til å bære bud derfra, så intet nyss om det skal gå over Pettlandsfjord.» Jarlen spurte: «Er du sannsynt?» Helge svarte: «Lite er det prøvet.» «Øke din heder skal jeg,» sa jarlen, «om dette er så; er det ikke så, får du bøte for det.» «Ikke er han den slags mann!» sa Kåre; «han sier nok sant, for hans far er sannspådd.» Siden sendte jarlen bud syd til Straumøy, til Arnljot, sin syssel mann; efter det sendte Arnljot folk til å fare syd over Pettlandsfjord; og da de kom frem, søkte de nyss i saken, og spurte at Hunde jarl og Melsnate jarl hadde tatt av dage Håvard i Trasvik, Sigurd jarls måg. Arnljot sendte da bud til Sigurd jarl at han skulle komme sydover 136
med stort hærfølge og drive disse jarler av riket; straks jarlen spurte dette, drog han en stor hær sammen. Siden for jarlen sydover med hæren, og Kåre og Njålssønnene var i følge med ham. De kom syd til Katanes. Jarlen eide disse riker i Skottland: Ross og Myræve, Sydre-land og Dalene. Menn fra disse riker kom og møtte dem i Katanes, og sa at jarlen var i nærheten med en stor hær. Da for Sigurd jarl dit med sin hær, og opp fra Dungalsgnipa møttes de, og kamp tok til mellom dem. Skottene hadde latt en del av hæren fare ufylket, og denne flokk kom bak på jarlsmennene, og det ble stort mannefall der, inntil Njålssøn nene snudde seg imot dem og kjempet med dem og drev dem på flukt. Nå ble striden kvass. Helge og Grim gikk frem til jarlens merke og kjempet djervt. Kåre vendte seg mot Melsnate jarl. Melsnate skjøt et spyd efter Kåre; Kåre skjøt spydet tilbake og gjennom jarlen. Da flyk tet Hunde jarl, og de satte efter, til de hørte om Melkolv at han drog hær sammen i Dungalsbø. Jarlen la da råd med sine menn, og alle syn tes det var best å snu, og ikke kjempe mot så stor landhær. De vendte da tilbake. Og da jarlen kom til Straumøy, skiftet de sitt hærfang mel lom seg. Siden for jarlen nord til Hrossøy; Njålssønnene fulgte ham, og Kåre. Jarlen holdt da stor veitsle, og i den veitsle gav han Kåre et godt sverd og et gulldrevet spyd, og Helge gullring og kappe, og Grim skjold og sverd. Efter det gjorde han dem til sine hirdmenn, Grim og Helge, og takket dem for deres djervhet i striden. De var hos jarlen denne vinter, og sommeren efter, til Kåre for i hærferd; da for de med ham. De herjet vide om sommeren, og allesteds fikk de seier; de kjem pet med kong Gudrød fra Man, og seiret over ham, og for siden til bake og hadde tatt meget gods. De var hos jarlen neste vinter. Om våren bad Njålssønnene om å få fare til Norge. Jarlen sa at de skulle gjøre som de helst ville, og gav dem et godt skip og satte raske menn ombord. Kåre sa at han ville komme til Norge denne sommer med skatt til Håkon jarl, og da skulle de møtes, sa han. Det ble de enige om; siden la Njålssønnene ut, og seilte til Norge, og kom av sjøen ved Trondheim. Kolbein het en mann, og var sønn av Arnljot; han var trøndsk mann. Han seilte ut til Island, samme sommer som Tråin og Njålssønnene
137
for av landet; om vinteren var han i Breiddal i Austfjordene. Men da sommeren kom, for han til Gautavik og stelte med sitt skip; da de var fullt ferdige ombord, kom en mann roende hen til dem i båt, og festet båten ved skipet, og gikk siden ombord og møtte Kolbein. Kolbein spurte denne mann etter navnet. «Hrapp heter jeg,» svarte han. «Hva vil du meg?» spurte Kolbein. «Jeg vil be deg,» sa Hrapp, «at du flytter meg over havet.» «Hvis sønn er du?» spurte Kolbein. Hrapp svarte: «Jeg er sønn av Ørgum-leide, Geirolv gerpes sønn.» Kolbein spurte: «Hva nøder deg over?» «Jeg har øvet et drap,» svarte Hrapp. «Hva er det for et drap?» spurte Kolbein, «og hvem har eftermålet?» Hrapp svarte: «Jeg har drept Ørlyg Ørlygsson, sønn av Hrodgeir den hvite; eftermålet har Våpnfirdingene.» «Jeg tenker at den har ondt av det, som flytter deg over,» sa Kolbein. Hrapp svarte: «Jeg er min venns venn; men jeg tar hevn for det onde som blir gjort mot meg. Og jeg har gods nok til å leie meg rom ombord.» Nå tok Kolbein imot ham. Litt senere fikk de bør og stod til havs. Ferdematen slapp opp for Hrapp ute på havet; han ville da ha hos dem som var de nærmeste; de spratt opp og gav ondord fra seg, og det kom så vidt at de for på hverandre, og Hrapp la da straks to mann under seg. Dette ble sagt Kolbein; han bad Hrapp i sitt matlag, og det tok han imot. De kom av sjøen, og la til ved Agdenes. Da spurte Kolbein hvor det godset var, som Hrapp hadde budt i leie for skuterom. Hrapp svarte: «Det er ute på Island.» «Du farer nok med pretter mot flere enn meg,» sa Kolbein; «men like fullt vil jeg nå eftergi deg hele leien.» Hrapp bad ham ha takk for det, - «men hva gir du meg nå for råd?» «Først det,» svarte Kolbein, «at du skynder deg bort fra skipet, for alle austmennene vil tale ille om deg; men like fullt skal jeg gi deg enda et gagnsråd: svik aldri din husbond!» Siden gikk Hrapp i land, og hadde sine våpen med, og bar en stor øks i hånden, en med trådvev om skaftet; han for til han kom til Gud-
138
brand i Dalene. Gudbrand var den største venn av Håkon jarl; de hadde et hov sammen, og det ble aldri lukket opp, uten når jarlen kom dit. Det var det ene av de to største hov i Norge; det andre var på Lade. - Trånd het en sønn av Gudbrand, og Gudrun en datter. Hrapp gikk frem for Gudbrand og hilste ham sømmelig. Han spurte hva dette var for en mann. Hrapp nevnte seg, og sa at han var ute fra Island. Siden bad han at Gudbrand skulle ta imot ham. Gudbrand sa: «Ikke synes jeg du ser ut som noen lykkemann.» «Og jeg synes det er stor løgn,» svarte Hrapp, «når det er sagt at du tar imot alle som ber deg om det, og at ingen mann er så ypperlig som du. Og annet skal jeg si, om du ikke tar imot meg.» Gudbrand sa: «Her får du bli da!» «Hvor viser du meg til sete?» spurte Hrapp. «På den ugjevere benk, rett imot mitt høysete.» Hrapp tok sete. Han hadde mangt og meget å fortelle; i førstningen syntes både Gudbrand og mange andre at dette var gammen; men til slutt kom det dit at mange fant det altfor drygt, slik han skjemtet. Til dette kom at han slo seg på samtaler med Gudrun, så mange sa at han tenkte nok å lokke henne. Da Gudbrand ble dette var, gav han henne mange lastord for at hun hadde samtaler med Hrapp, og bad henne vare seg for å si noe til ham, som ikke alle kunne høre. Hun lovet godt i førstningen; men like fullt ble vanen vond å vende, og snart var det som før. Da satte Gudbrand Asvard, sin verkstjore, til å gå med henne, hvor hun så for hen. Det hendte en gang, at hun ønsket å fare ut i nøtteskogen og skjemte seg, og Asvard fulgte henne. Hrapp lette efter dem og fant dem og tok henne ved hånden og gikk bort med henne, de to alene. Siden for Asvard og lette efter henne, og fant henne liggende under en busk, hun og Hrapp sammen. Han løp frem med øksen løftet, og hugg efter foten på Hrapp; men Hrapp skvatt til i det samme, og Asvard traff ikke. Hrapp spratt opp så skyndsomt han kunne, og fikk tak i øksen sin. Da ville Asvard renne; Hrapp hugg ryggen sund på ham. Da sa Gudrun: «Nå har du stelt deg slik at du kan ikke være hos min far lenger; men der er annet han vil synes det er verre med, for jeg går med barn.» o
o
o
139
Hrapp svarte: «Ikke skal han høre dette av andre; jeg skal fare hjem og si ham alt.» «Da kommer du ikke fra ham med livet,» sa hun. «Det får våge seg,» svarte han. Nå fulgte han henne til noen andre koner, men selv for han hjem. Gudbrand satt i høysetet, og der var få folk i stuen. Hrapp gikk frem til ham og bar øksen høyt. Gudbrand spurte: «Hvorfor er øksen din blodig?» «Jeg bøtte ryggverken til Asvard.» «Dette sier du ikke for det gode,» sa Gudbrand; «du har nok drept ham.» «Så er det,» sa Hrapp. «Hva hadde du til sak mot ham?» spurte Gudbrand. «Liten vil den tykkes eder,» svarte Hrapp; «han ville hugge foten av meg.» «Hva hadde du gjort først?» spurte Gudbrand. «Det han ikke hadde med,» svarte Hrapp. «Like fullt kan du si hva det var.» Hrapp sa: «Om du vil vite det, da lå jeg hos datter din, og det syntes han var ille.» Gudbrand sa: «Stå opp, folk, og ta ham! og han skal drepes.» «Lite har jeg igjen for mågskapet med deg,» sa Hrapp; «men du sitter ikke med slikt mannevalg nå, at dette skal hende med det første.» De andre stod opp, men han drog seg baklengs ut og bort; de løp efter; men han satte fra dem og på skogen, og de fikk ikke tak i ham. Gudbrand samlet folk og lot dem lete godt efter i skogen, men de fant ham ikke, for skogen var stor og tettgrodd. Hrapp for gjennom skogen, til han kom til en rydning. Der fant han en gård, og en mann ute, - han stod og kløvet ved; han spurte denne mann efter navnet, og mannen nevnte seg dove. Tove spurte efter hans navn, og han nevnte seg Hrapp, som han het. Hrapp spurte hvorfor bonden bodde så langt borte fra annet folk. «Derfor,» svarte han, «at her trenger jeg ikke å bry meg meget med andre menn.» «Vi har en underlig vis å tale på, vi to,» sa Hrapp; «og først skal jeg ta det anderledes og si deg hvem jeg er; jeg har vært hos Gudbrand i Dalene, men jeg søkte bort fra ham, fordi jeg hadde drept hans o
140
verkstjore; og jeg skjønner at både du og jeg er illgjerningsmenn, for ikke ville du komme hit, langt fra annet folk, om du ikke var utlegdsmann for noen; og jeg gir deg to vilkår å velge på, - enten skal jeg si hvor du er, eller vi skal sitte med like rett, du og jeg, til alt som her er.» Bonden svarte: «Det er sant som du sier; jeg tok den konen som er her hos meg, og mangen mann har lett efter meg.» Siden gikk han inn med Hrapp. Husene der var små, men vel bygd. Bonden sa til husfruen at han hadde tatt Hrapp til følgesmann. «Folk flest får nok det som ondt er av denne mann,» svarte hun, «men like fullt vil vel du ha viljen din.» Nå ble Hrapp der. Han var støtt i ferder, og var aldri hjemme; han nådde jevnlig å møtes med Gudrun. De satt og voktet på ham, Gudbrand, og Trånd, hans sønn; men det ble aldri av at de fikk tak på ham. Gudbrand lot Håkon jarl vite hvor meget bry han hadde av Hrapp. Jarlen lot dømme Hrapp utleg og lovet ut gods for hans hode, og sa til og med at han ville fare, han selv, og lete efter ham. Men det ble ikke av, og jarlen mente nå også at det måtte være lett for Gud brand og Trånd å ta Hrapp, så litet varlig som han for. Nå er det å fortelle om Njålssønnene, at de for fra Orknøyene og til Norge om sommeren, og var der i kjøpstevne den sommer. Tråin Sigfusson stelte seg til å fare ut til Island, og var nesten seilferdig. Da for Håkon jarl i veitsle til Gudbrand. Om natten kom VigaHrapp til gudehuset som jarlen og Gudbrand eide; han gikk inn i huset. Han så Torgerd Hølgabrud sitte der, og hun var så stor som en voksen mann; hun hadde en stor gullring om armen og skaut på hodet. Han rev skautet bort og tok gullringen av henne. Da så han Tor stå i kjerren, og tok en gullring av ham også; en tredje tok han av Irpa, og drog dem ut, alle gudene, og flådde klærne av dem. Siden la han ild i gudehuset og brente det opp; så gikk han sin vei; det tok da til å lysne av dag. Han gikk over et åkerland; der spratt seks mann opp, og søkte frem mot ham med våpen; men han verget seg vel. Utgangen ble at han drepte tre mann og såret Trånd til bane, og drev to til skogs, så de ikke fikk båret tidender til jarlen. Han gikk da bort til Trånd og sa: Høve har jeg nå til å drepe deg; men jeg vil ikke det; jeg skal vøre mågskapet mellom oss mere enn dere har gjort det.»
141
Hrapp ville nå tilbake til skogen; da så han at folk var kommet imel lom skogen og ham, og trøstet seg ikke til å ta seg frem dit; han la seg da ned under noen busker og lå der en stund. Tidlig denne morgen gikk Håkon jarl og Gudbrand til gudehuset og fant det brent, og ute de tre gudene, og borte alt deres skrud. Da tok Gudbrand til orde: «Stor makt er gitt gudene våre, - av seg selv er de gått ut av ilden.» «Ikke er det gudene som volder dette,» sa jarlen, «en mann må ha brent hovet og båret ut gudene. Og gudene hevner ikke alt med det samme. Men han vil bli drevet bort fra Valhall og aldri komme der, han som har gjort dette.» I det samme løp fire av jarlens menn frem til dem og bar onde tiden der, - sa at de hadde funnet tre menn drept ute på åkeren, og Trånd såret til bane. «Hvem har voldt dette?» spurte jarlen. «Viga-Hrapp,» svarte de. «Da er det nok han som har brent gudehuset,» sa jarlen. Det trodde de visst han var kar for å gjøre. «Hvor kan han være nå?» spurte jarlen. De svarte at han hadde lagt seg ned bak noen busker; så hadde Trånd sagt. Jarlen for dit og så efter; men da var Hrapp borte. Jarlen satte dem til å lete efter ham; men de fant ham ikke. Jarlen gikk da selv med dem og lette, men først bad han dem hvile seg. Jarlen gikk bort fra de andre, og bad ingen mann bli med, og dvelte en stund alene. Han falt på kneseng, og holdt seg for øynene. Siden gikk han tilbake til de andre; han sa til dem: «Kom og gå med meg!» De gikk med. Han tverrvendte fra veien de før hadde fart; de kom da til et dalsøkk. Der spratt Hrapp opp fremfor føttene på dem; for dit var han kommet og hadde gjemt seg der. Jarlen egget sine menn til å sette efter; men Hrapp var så fotsnar at de kom ikke nær ham engang. Hrapp stevnet til Lade. Da var de seilferdige, både Tråin Sigfusson og Njålssønnene. Hrapp løp dit, hvor Njålssønnene var. Han sa: «Berg meg, gode drenger! For jarlen vil drepe meg!» Helge så på ham og sa:
142
«En ulykkesmann ser du ut til å være, og den har det bedre, som ikke tar imot deg.» «Det skulle jeg ønske,» svarte Hrapp, «at jeg kunne volde dere det verste.» «Jeg er mann for å hevne det på deg,» sa Helge, «når det lider om.» Hrapp gikk da og møtte Tråin Sigfusson og bad om hjelp hos ham. «Hva står på?» spurte Tråin. «Jeg har brent et gudehus for jarlen og drept noen menn, og han kommer nok her med det første, for han er selv med og leter efter meg.» «Ikke kan det sømme seg for meg å hjelpe deg,» sa Tråin, «så meget godt som jarlen har gjort meg.» Da synte han Tråin de dyre saker han hadde båret ut av gudehuset, og bød ham godset. Tråin svarte at han ville ikke ha det, om han ikke fikk gi annet gods imot. Hrapp sa: «Her skal jeg bli; og de skal drepe meg her, fremfor øynene på deg, og da kan du vente deg hvermanns lastord.» Nå så de jarlen og hans menn. Da tok Tråin imot Hrapp, og lot en båt sette på sjøen og kom seg ut til skipet. Tråin sa: «Jeg vet ikke bedre til skjul, enn å bryte bunnen ut av to tønner og la deg krype inn i dem.» Så ble gjort; han krøp inn i tønnene, og siden ble de bundet sammen og firet ut for skipssiden. Jarlen og hans menn kom til Njålssønnene og spurte om Hrapp var kommet dit. De sa at han hadde vært der. Jarlen spurte hvor han siden var fart hen. De svarte at de ikke hadde greie på det. Jarlen sa: «Stor heder skulle han ha av meg, den som kunne si meg hvor Hrapp er.» Grim sa til Helge, men sakte: «Hvorfor skal vi ikke si det? Jeg vet ikke om Tråin vil lønne oss med godt for at vi tier.» «Like fullt skal vi ikke si det,» svarte Helge; «det er mannens liv det står om.» Grim sa: «Det kan være at jarlen vil vende hevnen mot oss to; for han er så harm at etsteds må det komme ned.» «Ikke får vi gjøre anderledes for det,» svarte Helge; «men det er tryggest å legge skipet lenger fra land, og ut i havet, straks vi får bør.» De la ut under en øy og ventet på bør. Jarlen gikk til mannskapet 143
og spurte seg for hos alle; men alle dulgte at de kjente til hvor Hrapp var. Da sa jarlen: «Nå skal vi gå til Tråin, min folle, og han vil nok komme frem med mannen, - om han ellers vet hvor han er.» De tok da et langskip og la ut til kjøpskipet. Tråin så at det var jarlen som kom, og stod opp og hilste ham. Jarlen hilste igjen og sa: «Vi leter efter en mann som heter Hrapp og er islendsk; han har gjort oss alt mulig ondt. Vi vil nå be dere at dere kommer frem med ham, eller sier hvor han er.» Tråin svarte: «I har sett at jeg drepte eders utlegdsmann, herre! og på det våget jeg livet, og fikk stor heder av eder for det.» «Større heder skal du få nå,» svarte jarlen. Tråin tenkte seg om og kjente seg ikke viss på hva som ville veie mest for jarlen, og nektet nå at Hrapp var der, og bad jarlen lete. Jarlen gjorde ikke stort av det, og gikk i land, og søkte bort fra de andre, og var da meget harm, så at ingen mann turde tale til ham. Jarlen sa: «Vis meg hvor Njålssønnene er! Jeg skal nøde dem til å si sant.» Da ble det sagt ham at de hadde lagt fra land. «Da kan ikke det bli av,» svarte jarlen; «men der var to vanntønner der ute ved Tråins skip, og i dem kan en mann godt ha holdt seg gjemt. Og om det er Tråin som har gjemt ham, da er han nok i dem, og vi skal nå fare en gang til og finne Tråin.» Tråin så dette, - at jarlen aktet seg ut igjen, og sa: «Harm som jarlen var sist, er han nok dobbelt så harm denne gang; og nå er det livet det står om for alle ombord.» De lovet alle å nekte, for hver og en var redd om seg selv. De tok nogen sekker opp fra lasten, og lot Hrapp komme i deres sted, og la noen lettsekker over ham. Nå kom jarlen, nettopp som de var ferdig med å stelle om Hrapp. Tråin hilste jarlen sømmelig; jarlen svarte, men var ikke snar med det. De så at han var harm til gagns. Jarlen sa til Tråin: «Kom frem med Hrapp! Jeg er viss på at du har gjemt ham.» «Hvor skal jeg ha gjemt ham, herre?» sa Tråin. «Det vet du best selv,» sa jarlen; «men om jeg skal gjette, da tenker jeg du har gjemt ham i tønnene.»
144
«Ikke ønsker jeg at I skal tro meg til en løgn; heller vil jeg at I skal lete efter ombord.» Da gikk jarlen opp på skipet og lette, og fant ingen Hrapp. «Sier 1 meg fri nå?» spurte Tråin. «Langt ifra!» svarte jarlen; «men ikke vet jeg, hvorfor vi ikke finner ham; jeg synes jeg ser tvers igjennom all ting, så snart jeg kommer i land, men ingenting når jeg kommer her.» Han lot seg da ro i land. Han var så harm at han ikke var til å tale med. Svein, hans sønn, var der hos ham. Han sa: «Underlig er det å la sakløse menn bøte fordi en er harm!» Jarlen gikk da bort fra de andre og var alene. Siden kom han tilbake til dem og sa: «Vi skal ro ut til dem en gang til!» De gjorde så. «Hvor kan han ha vært gjemt?» sa Svein. «Det kan være det samme,» svarte jarlen; «for nå er han nok borte derfra. To sekker lå for seg i lasten, og Hrapp er nok kommet i deres sted, og ned i lasten.» Tråin tok til orde: «Fra land legger de, en gang til, og tenker seg nok ut til oss igjen. Vi skal nå ta ham opp av lasten og la annet komme isteden, men la sekkene ligge for seg, som før.» De gjorde så. Da sa Tråin: «Nå skal vi legge Hrapp i seilet, som er heist opp under råen.» De gjorde så. Da kom jarlen. Han var da storharm og sa: «Vil du nå komme frem med mannen, Tråin? Og nå er det verre enn før.» Tråin sa: «For lenge siden skulle jeg kommet frem med ham, om jeg hadde ham i varetekt; og hvor kan han ha vært her?» «I lasten,» svarte jarlen. «Hvorfor lette I ikke efter ham der, da?» sa Tråin. «Det rant oss ikke i hug,» svarte jarlen. Siden lette de efter ham over hele skipet, og fant ham ikke. «Vil I nå si meg fri?» spurte Tråin. «Visst ikke!» svarte jarlen; «for jeg vet at du har gjemt mannen, kan jeg enn ikke finne ham; men heller vil jeg at du skal gjøre deg til niding på meg, enn jeg på deg,» sa han. 10. Norrøn saga IV
145
Han for nå i land. «Nå synes jeg se,» sa jarlen, «at Tråin har gjemt Hrapp i seilet.» Da rant bør på, og Tråin seilte skipet til havs. Han sa da dette, som lenge har vært i minnet siden: La nå Gammen flyge! Få kan temme Tråin!
Men da jarlen spurte Tråins ord, da sa han: «Ikke er det vettløshet hos meg, som har voldt dette, - heller det sambånd mellom dem, som drar begge til bane.» Tråin var ikke lenge i sjøen, og kom til Island, og for hjem til sin gård. Hrapp for med, og var hos ham det år, men om våren gav Tråin ham hus på Hrappsstader, og Hrapp hadde nå hjem der. Men like fullt var han mest på Grjotå; der syntes folk at han var til spilde for alt. Det sa somme, at han og Hallgerd var godvenner og at han lokket henne, men andre talte imot. Tråin gav skipet til Mørd orøkja, sin frende, - den Mørd som drepte Odd Halldorsson øst i Gautavik i Berufjord. Alle Tråins frender holdt nå ham for høvding. Nå er det å fortelle om Håkon jarl, som ikke fikk tak i Tråin, - at han sa til Svein, sin sønn: «Vi skal ta fire langskip og holde frem mot Njålssønnene og drepe dem, for de må ha visst om hva Tråin hadde for seg.» «Det er ikke noe godt råd,» sa Svein, - «å vende saken mot menn som ikke har med den, og la den sette unna, som er skyldig.» «Jeg skal råde i dette,» svarte jarlen. De holdt nå ut med skipene, og lette efter Njålssønnene og fant dem under en øy. Grim var den som først så jarlens skip; han sa til Helge: «Hærskip farer her, og jeg ser at her er jarlen, og det er nok ikke fred han byr oss på.» «Det er sagt,» sa Helge, «at djerv er den som verger seg, hvem han så får å gjøre med. Vi skal også verge oss.» Alle bad ham råde for dem; de tok sine våpen. Jarlen kom nå ut til dem, og kalte på dem og bad dem gi seg. Helge svarte at de skulle verge seg så lenge de kunne. Jarlen bød dem fred, alle som ikke ville verge Helge; men så vennesæl var Helge, at alle ville dø med ham. 146
Jarlen og hans menn søkte frem mot dem, men de verget seg vel, og Njålssønnene var jevnlig der hvor striden stod hardest. Jarlen bød ofte fred, men de svarte det samme som før, og sa at de aldri skulle gi seg. Da søkte Aslak fra Langøy fast frem mot dem og kom seg opp på skipet tre ganger. Da sa Grim: «Du søker fast frem, og det var godt om du fikk din lønn for det.» Grim tok et spyd og skjøt det i strupen på Aslak; det var bane med det samme. Litt senere drepte Helge Egil, jarlens merkesmann. Da søkte Svein Håkonsson frem, og lot bære skjold på dem, og de ble gjort til fanger. Jarlen ville de skulle drepes med én gang, men Svein sa at det skulle ikke hende; det var natt, sa han. Da sa jarlen: «Drep dem imorgen! Men hold dem godt bundet i natt!» «Så må det vel være,» sa Svein; «men ikke har jeg møtt djervere menn enn disse, og det er den største skade i å ta dem av dage.» Jarlen svarte: «De har drept to av våre djerveste folk, - derfor skal de drepes.» «Så meget djervere var de selv,» sa Svein; «men like fullt må det vel bli som du vil.» De ble da bundet og fikk jern om foten. Efter det sovnet jarlen; og da han var sovnet, sa Grim til Helge: «Bort ønsket jeg å komme meg, om jeg kunne.» «La oss finne på noe, da!» svarte Helge. Grim så at det lå en øks der med eggen opp. Han drog seg dit, og fikk skåret over buestrengen som bandt hendene hans, - enda han nok fikk store sår. Nå løste han Helge. Efter det krøp de ut for skipssiden og kom seg i land; jarlen og hans menn merket ikke noe til det. De brøt av seg fot jernene og gikk tvers over øya. Det tok nå til å lysne av dag. De fant et skip der, og så at det var Kåre Sølmundsson som var kommet; de gikk da straks og møtte ham og fortalte ham om den skade de hadde tålt, og viste ham sine sår, og sa at jarlen nok lå og sov. Kåre sa: «Ille er slikt, - at dere skal lide for onde menn; og hva tenker dere nå å gjøre?» «Fare mot jarlen og drepe ham,» svarte de.
147
«Det skal nok ikke være hans lagnad,» sa Kåre; «men ikke skorter det dere på mot; og like fullt skal vi se om han er der nå.» Siden for de dit; men da var jarlen borte. Nå for Kåre inn til Lade og møtte ham, og la skatten frem for ham. Jarlen sa: «Har du tatt Njålssønnene til deg?» «Det har jeg,» sa Kåre. «Vil du gi dem i min vold, Njåls sønner?» «Det vil jeg ikke,» svarte Kåre. Jarlen sa: «Vil du sverge på at du ikke tenkte å falle over meg efterpå?» Da sa Eirik jarlsson: «Ikke skulle der tales om slikt; Kåre har alltid vært vår venn. Og dette skulle ikke hendt, om jeg hadde vært med. Njålssønnene skulle fått være i fred, og de skulle blitt refset, som hadde sak til det. Nå synes det meg mere sømmelig å gi Njålssønnene gode gaver for skade de har tålt og sår de har fått.» Jarlen sa: «Så skulle det nok være, det er visst; men ikke vet jeg om de vil ta imot forlik.» Jarlen bad Kåre gå til Njålssønnene og se efter forlik. Siden talte Kåre med Helge og spurte om han ville ta imot oppreisning av jarlen. Helge svarte: «Oppreisning ville jeg ta imot hos hans sønn Eirik; men ingenting vil jeg ha å gjøre med jarlen.» Kåre fortalte Eirik, hva de hadde svart. «Så skal det være,» sa Eirik; «oppreisning skal han få av meg, om han synes det er bedre. Og si dem det, at jeg byr dem til meg, og min far skal ikke gjøre dem mén.» Dette tok de imot, og for til Eirik og ble hos ham til Kåre var seilferdig og skulle vesterut igjen. Da holdt Eirik en veitsle for Kåre og gav både ham og Njålssønnene gode gaver. Siden for Kåre vest over havet, til Sigurd jarl; han fagnet dem vel, og de var hos jarlen om vinteren. Men om våren ville Kåre at Njåls sønnene skulle fare i hærferd med ham, og Grim sa at det skulle han gjøre, om Kåre ville følge ham ut til Island. Kåre lovet det. De for da med ham i hærferd. De herjet syd i Øngulsøyene og alle Sudrøyer. Siden seilte de til Saltire og gikk i land der, og kjempet med landets folk og fikk meget gods der, og for ned til skipene. Derfra for de syd til Bretland og herjet der. Så seilte de til Man. Der møtte de
148
kong Gudrød av Man, og kjempet med ham og fikk seier, og drepte Dungal, kongens sønn; der tok de meget gods. Derfra styrte de nordover, til Kola, og møtte Gille jarl og ble vel fagnet av jarlen, og var hos ham en tid. Jarlen for med dem til Orknøyene, til Sigurd jarl; og om våren ble Gille jarl gift med Nereid, søster til Sigurd jarl; han for da tilbake til Sudrøyene. Denne sommer gjorde de seg rede, Kåre og Njålssønnene, og ville fare til Island; og da de var fullferdige, gikk de til jarlen; han gav dem gode gaver, og de skiltes i stort vennskap. De la nå ut i havet. De var ikke lenge ute, og fikk god bør, og kom i land ved Eyrar. De fikk seg hester og red fra skipet til Bergtorskvål. Hjemme ble alle glad for at de kom. De flyttet hjem sitt gods, og fikk skipet opp på lunnene. Den vinter ble Kåre der, hos Njål. Om våren bad han om Njåls datter, og Grim og Helge støttet under, og det endte med at hun ble festet til Kåre, og tid ble satt for bryllupsstevnet, og bryllupet stod en halv måned før midtsommer. Kåre og hans hustru var hos Njål vinteren efter. Da kjøpte Kåre land ved Dyrholmar, øst 149
i Mydal; de satte en mann til å føre hus der og stelle med gården, men selv var de jevnlig hos Njål. Hrapp holdt hus på Hrappsstader; men i denne tid var han jevnlig på Grjotå, og der syntes folk at han var til spilde for alt; Tråin stelte vel for ham. Det hendte en gang, da Ketil av Mark var på Bergtorskvål, at Njåls sønnene fortalte om den skade de hadde tålt i Norge, og sa at de hadde meget å gjøre opp med Tråin Sigfusson, - når de nå ville komme frem med det. Njål sa det var best at Ketil nevnte det for Tråin, sin bror; han lovet det; de gav Ketil tid til å tale med Tråin. Litt senere spurte de efter hos Ketil; men han svarte at lite ville han ta om igjen av det som var talt mellom Tråin og ham, - «for det var lett å merke på Tråin at han mente mitt mågskap med dere veiet tungt for meg i dette.» Nå talte de ikke mere om det; Njålssønnene syntes det så vanskelig ut og spurte sin far til råds, og ville vite hvorledes de skulle gå frem, og sa at de kunne ikke gi seg til ro med denne utgang på sakene. Njål svarte: «Ikke er slikt så lett. Folk vil kalle dem sakløse, om de blir drept, og det er mitt råd, at dere ber så mange dere kan, om å tale med dem, så at så mange som råd er, selv kan høre det, om de gir onde svar. Siden skal Kåre tale i saken, for han veier sine ord vel. Enda vil nok mishugen vokse mellom dere; for de vil dynge ondord på ondord efter som andre blander seg i det, - de er menn uten vett. Det kan også hende det blir sagt at mine sønner er sene til dåd, og det skal dere tåle en stund, for alltid er det så, at to slags tale legger seg på saken, om hevn blir søkt. Og bare da skal dere ta til orde, når dere har fast vilje til å gjøre noe ved det, om de andre søker å bære ondt på dere. Men om dere hadde spurt meg til råds fra først av, da skulle dette aldri være kommet på tale, og dere ville ikke da fått noen skam av det. Nå vil dere bli satt på den tyngste prøve, og med skammen vil det gå så voksende at dere ingenting kan få gjort ved det, før dere tar byrden opp og bruker våpnene. Og det blir en lang not å dra til lands.» Nå la de ned denne samtale. Og siden var det mange som talte frempå om saken. En dag ville Njålssønnene at Kåre skulle fare; Kåre 150
svarte at han visste den ferd som var lettere, men skulle fare like fullt, sa han, om dette var Njåls råd. Siden for Kåre til Tråin; de talte da om saken, men tenkte hver sin vei. Kåre kom hjem, og Njålssønnene spurte hvorledes det var gått mellom ham og Tråin. Kåre sa at han ville ikke ta ordene om igjen, - «jeg tenker han vil si det samme, så dere hører på også.» Tråin hadde femten våpenføre menn på sin gård, og åtte red med ham, hvor han så for. Tråin var kjær efter stas, og red jevnlig i blå kåpe og hadde gullagt hjelm, og spydet Jarlsnaut og fagert skjold, og sverd ved siden. Med ham i ferdene var de jevnlig, Gunnar Lambeson og Lambe Sigurdsson, og Grane, sønn av Gunnar på Lidarende. Men Viga-Hrapp var den som gikk ham nærmest. Lodin het en av heimemennene; han var med i Tråins ferder. Tjørve het bror til Lodin, han var også med. De som talte verst om Njålssønnene, var Viga-Hrapp og Grane, og deres ord var det som mest voldte at intet forlik ble dem budt. Njålssønnene sa ofte til Kåre at han skulle fare med dem, og det lovet han omsider, og sa det var godt at de fikk høre Tråins svar. De stelte seg da til å fare, de fire Njålssønner, og Kåre som den femte. De kom til Grjotå; der var en forsvale ved døren, så bred at mange mann kunne stå jevnsides der. En kone var ute, og så at de kom, og sa fra til Tråin; han bad mennene gå ut i forsvalen og ta sine våpen; de gjorde så. Tråin stod midt i døren, og på hver sin side av ham stod Viga-Hrapp og Grane Gunnarsson, dernest Gunnar Lambeson, så Lodin og Tjørve, så Lambe Sigurdsson, så den ene efter den andre, for alle menn på gården var hjemme. Skarphedin og hans feller gikk opp dit, og han gikk først, så Kåre, så Høskuld, så Grim, så Helge. Men da de kom frem, - da lot de fare alle hilsningsord, de som stod der og ventet. Skarphedin sa: «Alle være vi velkomne!» Hallgerd stod ute i forsvalen og hadde talt sagte med Hrapp; hun sa: «Det vil ingen si, av dem som står her før, at dere er velkomne.» Skarphedin svarte: «I dine ord er der ingen makt; du er ett av to: kjerringen i kroken, eller horkone.» «Du skal få bøte for de ordene, før du farer hjem,» sa Hallgerd.
151
Helge sa: «Deg er jeg kommet for å finne, Tråin! og jeg ønsker å vite om du vil gi meg noen oppreisning for den skaden jeg måtte tåle for din skyld, da jeg var i Norge.» Tråin sa: «Aldri har jeg visst at dere brødre ville gjøre drengskap om i penger; og hvor lenge skal denne riggingen stå på?» «Det vil mange si,» svarte Helge, «at du hadde skyldighet til å by forlik, - siden det var livet det stod om for oss.» Da sa Hrapp: «Det var forskjellen på lykke som gjorde at den fikk skam, som skulle. Og den forskjellen var det som bar skade på dere og berget oss.» «Liten lykke var der ved det,» svarte Helge, «å bryte sin troskap mot jarlen og ta imot deg.» «Synes du ikke, boten må bli min sak?» sa Hrapp; «jeg skal gi deg slik bot som jeg synes du har rett til.» «Annet får ikke vi to sammen,» svarte Helge, «enn det som skal bli verst for deg.» Skarphedin sa: «Dere skal ikke skifte ord med Hrapp; la oss heller gi ham en rød belg for den grå!» Hrapp sa: «Ti med deg, Skarphedin! Ikke skal jeg spare på å bære øks mot skallen din!» «I prøve skal det bli lagt,» svarte Skarphedin, «- hvem stein skal lesse på den annens hode!» «Far hjem, møkkskjegginger!» sa Hallgerd; «vi skal støtt kalle dere så herefter, og far deres for den skjeggløse kallen.» De for ikke hjem, før alle som var der, hadde gjort seg skyldig i den samme tale, - uten Tråin alene; han fikk de andre til å tie med ordene. Njålssønnene for bort, og red hjem. De fortalte sin far om alt. «Tok dere noen vidner på ordene?» spurte Njål. «Ingen,» svarte Skarphedin; «vi tenker ikke å reise sak av dette andre steder enn på våpentinget.» «Det tror nok ingen nå lenger,» sa Bergtora, «at dere våger å løfte hånden.» «Lite trenger du, husfrue,» sa Kåre, «å egge sønnene dine. De er framdjerve nok.» Siden talte de sammen, Njål og hans sønner og Kåre, - og lenge så ingen hørte det. 152
Nå fikk folk meget å si om denne strid, og alle mente at den ville ikke legge seg med dette. Runolv, sønn av Ulv aurgode øst i Dal, var en stor venn av Tråin og hadde bedt ham hjem til seg, og det var avtalen mellom dem at Tråin skulle komme der øst, når tre uker av vinteren var gått - eller en måned. De var i følge med Tråin, Viga-Hrapp og Grane Gunnarsson, Gunnar Lambeson, Lambe Sigurdsson og Lodin og Tjørve; de var åtte; de skulle fare, Torgerd og Hallgerd også. Tråin gjorde kjent at han tenkte å gjeste i Mark hos Ketil, sin bror, og sa hvor mange netter han tenkte å være borte. Alle var de fullt væpnet. De red nå øst over Markarfljot; der fant de noen fattigkjerringer, som bad at de skulle ri dem over på vestsiden; de gjorde så. Siden red de til Dal og ble vel fagnet; der var Ketil av Mark kommet; de satt der tre netter. Runolv og Ketil bad Tråin bli enig med Njålssønnene. Men han lot dem høre at aldri ville han ut med gods, og var kort i svarene, og sa at han på alle vis mente seg ferdig til å ta imot Njålssøn nene, hvor de så møttes. «Det kan nok være at det så er,» sa Runolv; «men jeg tror, til for skjell fra deg, at ingen er deres make, siden Gunnar på Lidar ende døde; og det er vel å vente at dette fører en av flokkene til bane.» Tråin sa at det skremte ham ikke. Nå for Tråin opp til Mark og var der to netter. Siden red han ned til Dal igjen, og begge steder ble han fulgt ut med sømmelige gaver. Markarfljot falt mellom strandiser, og i løpet var der isflak her og der. Tråin sa at han tenkte å komme hjem om kvelden. Men Runolv ville ikke at han skulle ri hjem, og sa at det var tryggere å fare anderledes enn han hadde sagt. Tråin svarte: «Det er å vise seg redd, og det vil jeg ikke.» De fattigkjerringene som de hadde ridd over åen, kom til Bergtors kvål, og Bergtora spurte hvor de var fra; de sa de hørte til øst under Eyjafjellene. «Hvem red dere over Markarfljot?» spurte Bergtora. «Folk med store lader,» svarte de. «Hvem var det?» spurte Bergtora. «Tråin Sigfusson,» svarte de, «og hans følgesmenn. Men det var oss
153
mest imot» - sa de - «at de bar så mange og onde ord på mannen din og sønnene hans.» Bergtora sa: «Få velger selv det ord de får på seg.» Nå strøk fattigkjerringene av gårde, og Bergtora gav dem gaver og spurte dem når Tråin skulle komme hjem; de sa at han skulle være borte fire netter, eller fem. Siden sa Bergtora fra til sine sønner og Kåre, sin måg; de talte sam men, og lenge lønnlig. Og samme morgen som Tråin red østfra, våknet Njål tidlig, og hørte at Skarphedins øks støtte mot veggtelet. Da stod Njål opp og gikk ut, og så at hans sønner var ute, alle med våpen, og Kåre også, hans måg. Skarphedin var fremst; han var i blå kofte, og hadde rundskjold, og øksen høyt på akselen. Nærmest ham gikk Kåre; han hadde silketrøye, gullagt hjelm, og skjold med leon’s billede i. Nærmest ham gikk Helge, han var i rød kjortel, hjelm på hodet, og rødt skjold med hjorts billede i. Grim og Helge var også i røde klær. Njål kalte på Skarphedin: «Hvor skal du fare hen, frende?» «I saueleit,» svarte han. «Så var det en gang før,» sa Njål, «og da for dere for å veide menn.» Skarphedin lo, og sa: «Hører dere hva kallen sier? Ikke er han godtroende.» «Når har dere sagt dette før?» spurte Kåre. «Dengang drepte jeg Sigmund hvite, frende til Gunnar,» svarte Skarphedin. «For hva?» spurte Kåre. «Han hadde drept Tord løysingsson, min fosterfar,» svarte Skarp hedin. Njål gikk hjem; men de for opp i Raudaskridur og biet. Derfra kunne de se når de andre red vestover fra Dal. Det var solskinn om dagen og klarvær. Nå red Tråin og hans feller ned fra Dal, og opp efter elveørene. Lambe Sigurdsson sa: «Skjold blinker frem i Raudaskridur når sol faller på, og det er nok menn der, som har satt seg i vår vei.»
154
«Da skal vi snu og ride nedover med åen,» sa Tråin, «og de kommer nok da og møter oss, om de har noe ærend til oss.» De snudde da ned efter åen. Skarphedin sa: «Nå har de sett oss, for de snur, og nå har vi ikke annet vilkår enn å løpe nedover og komme tvers på dem.» Kåre sa: «Ellers sitter mange i andres vei med mindre folkemon enn her; de er åtte, og vi fem.» De snudde nå ned efter åen, og så et isflak ligge tvers over den, langt nede, og tenkte seg over der. Tråin og hans feller stanset på strandisen, opp fra flaket. Tråin sa: «Hva kan disse menn ville? De er fem, og vi er åtte.» Lambe Sigurdsson sa: «Det tenker jeg, at de ville våge seg på det, også om en mann til stod imot dem.» Tråin for av kåpen, og tok av seg hjelmen. Det hendte Skarphedin, som de løp ned efter åen, at en skotvinge sprang for ham, og han ble efter. «Hvorfor er du så sén, Skarphedin?» sa Grim. «Jeg binder skoen min,» svarte han. «La oss fare føre!» sa Kåre; «jeg tror ikke han kommer senere enn vi.» De snudde ned mot isflaket, og i stort løp. Skarphedin spratt opp, straks han hadde bundet skoen, og bar øksen høyt. Han løp på, og frem mot åen; men åen var så dyp at den der og vide ellers ikke var til å vade. En issvull var løpt i været på andre siden av åen, så glatt som glass, og Tråin og hans feller stod midt på issvullen. Skarphedin tok tilsprang og hoppet tvers over elveløpet, fra ene strandisen til den andre, og fikk fotfeste, og rente på med én gang, og lot det skli; issvullen var glatt, og han for så kvast som fugl flyr. Tråin ville da sette på seg hjelmen; Skarphedin var fremme før han kom så langt, og hugg efter Tråin med øksen Rimmugyger; den traff ham i hodet, og kløvet det ned til jekslene, så de falt ut og ned på isen. Dette kom så brått at ingen fikk hugg på ham; han løp tilbake med det samme, og fløy nedover isen. Tjørve slengte et rundskjold for føttene på ham, men han hoppet opp, og over det, og kom stående ned, og skled videre til randen av issvullen. Da kom hans brødre og Kåre imot ham. 155
«Mannsferd var dette!» sa Kåre. «Efter står det, som dere skal gjøre,» svarte Skarphedin. De snudde da oppover og frem mot de andre. Grim og Helge så hvor Hrapp stod, og vendte seg straks imot ham. Hrapp ville hugge efter Grim med øksen. Helge så det og hugg Hrapp i armen; hugget tok den av, og øksen falt ned. Hrapp sa: «Her har du gjort et verk som kunne trenges, for denne arm har gitt mangen mann mén og bane.» «Her skal det nå få en ende,» sa Grim, og la spydet gjennom ham; Hrapp falt da død ned. Tjørve vendte seg mot Kåre, og skjøt efter ham med spyd; Kåre hop pet i været, og spydet fløy videre under føttene på ham. Kåre løp innpå Tjørve og hugg til ham med sverdet; hugget kom i brystet og tok hull på det; og det var bane med det samme. Skarphedin grep Gunnar Lambeson og Grane Gunnarsson, og sa: «Her har jeg tatt to hvalper! Og hva skal vi gjøre med dem?» «Høve hadde du,» sa Helge, «til å drepe dem begge, om du ville deres død.» «Ikke får jeg meg til det,» svarte Skarphedin; «for dette går ikke vel sammen, - å hjelpe Høgne, men drepe hans bror.» «Komme vil det en gang,» sa Helge, «at du ønsker du hadde drept ham, for aldri vil han bli deg tro, - og ingen annen heller, av dem som er her nå.» Skarphedin svarte: «Ikke skal jeg være redd dem.» Siden gav de fred til Grane Gunnarsson og Gunnar Lambeson og Lambe Sigurdsson og Lodin. Efter dette gikk de hjem; Njål spurte efter tidender; de sa ham alle, og så nøye som de kunne. Njål sa: «Store er disse tidender; og det er å vente at dette vil bli døden for den ene av sønnene mine, - om ikke enda mere vil hende.» Gunnar Lambeson førte Tråins lik med seg til Grjotå, og der ble han hauglagt. Ketil av Mark var gift med Torgerd, datter til Njål, men var bror til Tråin, og syntes han satt vanskelig i det, og red til Njål og spurte om han ikke ville gi bøter for drapet på Tråin. Njål svarte: «Bøter vil jeg gi, og så meget som skal til, og jeg ønsker at du vender deg til dine brødre, som har rett til ringene, og ber dem ta imot forlik.»
156
Ketil sa at det ville han gjerne gjøre; han red hjem først; snart efter satte han alle sine brødre stevne på Lidarende; der la han saken i råd med dem, og Høgne støttet ham under hele rådlegningen. Det kom da dit, at menn ble tatt til å dømme og et møte tillyst, og mannebot ble satt for drapet på Tråin, og de tok alle imot bøtene, - som loven ville. Siden ble løfte om trygd sagt frem, og freden festet, så godt som råd var. Njål løste alt godset fra hånden, vel og på stormanns vis. Og nå var det stilt en stund. En dag red Njål opp til Mark, og talte med Ketil hele dagen. Njål red hjem om kvelden, og ingen visste hva de hadde lagt i råd. Ketil for til Grjotå; han sa til dbrgerd: «Lenge har jeg holdt av Tråin, min bror; det skal jeg vise nå; jeg vil by meg til å fostre Høskuld, Tråins sønn.» «Et vilkår vil jeg sette for dette,» svarte hun; «du skal gjøre alt du kan for denne svein når han blir voksen, og hevne ham, om han blir drept, og hjelpe ham med brudkjøpsgods, - og du skal love det med ed.» Han gikk inn på alt sammen. Høskuld fulgte nå Ketil hjem, og var hos ham en stund. En dag red Njål opp til Mark og ble vel fagnet; der var han om nat ten. Om kvelden kalte Njål på sveinen Høskuld, og han kom straks hen til ham. Njål hadde en gullring på fingeren og synte sveinen den; han tok imot ringen, og så på den, og satte den på fingeren. Njål sa: «Vil du ha ringen i gave?» «Det vil jeg gjerne,» svarte sveinen. «Vet du,» spurte Njål, «hva som drog din far til bane?» Sveinen svarte: «Jeg vet at Skarphedin drepte ham; men det trenger vi ikke å minne hverandre på, siden saken er ført i forlik og fulle bøter gitt.» «Bedre er der svart,» sa Njål, «enn jeg spurte; og du blir nok en god mann.» «Godt synes jeg det er, at du spår meg med så god tanke om meg,» sa Høskuld; «for jeg vet at du er sannspådd og aldri lyver.» Njål sa: «Nå vil jeg by deg fostersønns kår hos meg, om du vil ta imot det.» Han svarte at han gjerne ville ta imot både denne velgjerning og
157
hver annen som Njål gjorde ham. Utgangen ble at Høskuld fulgte Njål hjem og skulle fostres hos ham. Njål lot intet ondt nå sveinen, og elsket ham meget. Njåls sønner hadde ham jevnlig med seg og gjorde alt for å vise ham heder. Nå led tiden, til Høskuld ble voksen; han var både stor og sterk, den vakreste mann av åsyn, og med vakkert hår, blid i sin tale, rund på hånden, god til å styre seg, makeløst dugelig med sine våpen, alltid ferdig til å tale godt om andre, og vennesæl. Njålssønnene og Høskuld skiltes ikke på noe.
En mann het Flose; han var sønn av Tord Frøysgode, Tord av Øssur, 00 Øssur av Asbjørn, Asbjørn av Heyjangrs-Bjørn, Bjørn av Helge, Helge av Bjørn buna. Floses mor var Ingunn, datter av Tore på Espehol; Tore var sønn av Håmund heljarskinn, Håmund av Hjør, Hjør av den Halv som rådet for Halvs-rekkene, - Hjørleiv den kvinnekjæres sønn; To res mor var Ingunn, datter av Helge den magre, som hadde Eyjafjord til landnåm. Flose var gift med Steinvor, datter av Hall på Sida; hun var lønnbåren, og Solvor het hennes mor, - datter av Herjolv den hvite. Flose bodde på Svinafell og var en stor høvding; han var storvoksen og sterk, og mere strid av seg enn de fleste. En bror av ham het Starkad; han var ikke sammødre bror til Flose, - Starkads mor var Traslaug, datter av Torstein titling Geirleivsson; Unn het Traslaugs mor, hun var datter av Eyvind karve, landnåmsmannen, og søster til Modolv den spake. Andre brødre av Flose var Torgeir og Stein, Kolbein og Egil. Hildegunn het datter til Floses bror Starkad. Hun hadde fremferd nok, og var den vakreste ungkone en kunne se; hun var så hendig at få koner var jevnhendige; hun var makeløst strid og hard, og hugstor når det trengtes. Hall het en mann og ble kalt Sidu-Hall; han var sønn av Torstein Bødvarsson; Halls mor het Tordis og var datter av Øssur; Øssur var sønn av Hrodlaug, Hrodlaug av Ragnvald jarl på Møre, Ragnvald av Eystein glumra. Hall var gift med Joreid, datter av Tidrande den spake; Tidrande var sønn av Ketil trym, og Ketil av Tore tidrande fra Veradal. En bror
158
av Joreid var Ketil trym i Njardvik, en annen bror Torvald, far til Helge Droplaugsson; søster til Joreid var Hallkatla, mor til Torkel Geiteson og Tidrande. Torstein het en bror av Hall, og ble kalt Torstein breimage; en sønn av ham var Kol, - som Kåre dreper siden, i Bretland. Sønner av Hall på Sida var Torstein og Egil, Torvald og Ljot, og Tidrande som det er sagt at disene drepte. Tore het en mann, og ble kalt Holta-Tore; hans sønner var Torgeir skorargcir og Torleiv kråk og Torgrim den store. Nå er det å fortelle, at Njål sa til Høskuld: «Et gifte ville jeg finne for deg, fostersønn, en hustru!» Høskuld sa at det var ham ikke imot, og bad Njål råde for det, og spurte hvor han helst ville lete efter. Njål svarte: «Hildegunn heter en kone og er datter av Starkad, Tord Frøysgodes sønn; bedre gifte vet jeg ikke.» Høskuld sa: «Ta det på deg, fosterfar! Din vilje skal være min.» Njål sa: «Her skal vi da lete efter, du og jeg.» Litt senere kalte Njål menn til følge med seg, - det var Sigfussøn159
nene og alle Njålssønnene og Kåre Sølmundsson. De red østover til Svinafell; der ble de vel fagnet. Dagen efter gikk Njål og Flose til sam tale. Til slutt sa Njål: «Det er mitt ærend hit, at vi farer i beilingsferd og vil be om Hilde gunn, din brordatter.» «For hvem?» spurte Flose. «For Høskuld, min fostersønn,» svarte Njål. «Vel tenkt er dette,» sa Flose, - «enda det er utrygt nok mellom din ætt og hans; eller hva sier du om Høskuld?» «Bare godt kan jeg si om ham,» svarte Njål; «og jeg skal legge til så meget gods, at dere finner det sømmelig, - om dere først vil se på denne sak.» «Vi skal kalle på henne,» sa Flose, «og høre hvorledes hun liker mannen.» Det ble da kalt på henne, og hun kom dit. Flose fortalte henne om Njåls beilingsord. Hun svarte at hun var en kone med store ønsker, - «og jeg vet ikke hvorledes det vil høve meg at jeg får å gjøre med folk som selv har det slik; men ikke veier det mindre at denne man nen er uten høvdingmakt, og det har du sagt, at du skulle ikke gi meg til godordsløs mann.» «Om du ikke vil,» sa Flose, «da er det straks nok til at jeg ikke skal gå med på dette gifte.» «Det sier jeg ikke,» svarte hun, «at jeg ikke vil gifte meg med Høskuld, - om de kan lage det så at han får høvdingmakt; men ellers vil jeg ikke gå med på dette gifte.» Njål sa: «Da vil jeg ha en frist på tre vintrer til å sysle med saken.» Flose svarte at så skulle det være. «Det vilkår ville jeg legge til,» sa Hildegunn, «om dette giftermål blir av, at vi skal være her østpå, han og jeg.» Njål svarte, at dette ville han legge i Høskulds hånd; og Høskuld sa at mange hadde han tro til, men til ingen så meget som til sin fosterfar. Nå red de vestover. Njål lette efter høvdingdømme for Høskuld; men ingen ville selge sitt godord. Nå gikk sommeren, til det ble Alltingstid. Denne sommer var der store tretter på tinget. Da gjorde mange efter gammel vane og søkte hjelp hos Njål. Men nå hendte noe
160
som ingen ventet: de råd han gav i tingsakene, var slike at søksmål og vern spiltes for folk. Av dette kom stor trette - siden sakene ikke nådde dom - og folk red uforlikt hjem fra tinget. Tiden led til det ble ting igjen. Njål red til tings. Og i førstningen var tinget rolig, - inntil Njål sa at nå var det på tide å lyse sine søks mål. Mange mente at det kunne lite nytte, når ingen fikk sin sak frem til dom, hvor meget den enn ble stevnet inn for tinget; «og vi vil hel ler,» sa de, «hente vår rett med odd og egg.» «Så skal det ikke være!» sa Njål; «det var meningsløst om vi ingen lov skulle ha i landet. Men like fullt er der meget i ankemålet, og det går ut over oss som kjenner lovene og skal holde dem på rett vei. Det er mitt råd, at vi kaller oss sammen, alle vi høvdinger, og taler om dette.» De gikk da til lagretten. Njål sa: «Deg vender jeg meg til med dette, Skapte dbroddsson, - deg og de andre høvdinger - at det synes meg som all rett må spilles for oss, om vi skal reise våre søksmål i fjerdingsrettene, og det blir så floket der, at de hverken kan nå dom eller få fremgang. Det tykkes meg et bedre råd, at vi hadde en femte domstol og gikk til den med de søksmål som ikke kan nå dom i en av fjerdingsrettene. «Hvorledes vil du,» sa Skapte, «at de skal tilsettes i hver enkelt fjer ding, de fire tylvter domsmenn i femterretten, når det før er så, at en fjerdingsrett tilsettes i samsvar med de gamle godord?» «Det vet jeg råd for!» sa Njål; «vi skal ta opp nye godord, og fra hver fjerding sette til goder de menn som er best skikket til det, og la hver som vil, si seg i ting med dem.» «En slik løsning ønsker vi,» sa Skapte; «men hvor vanskelig skal et søksmål være for å komme inn for denne domstol?» «Her skal komme inn,» sa Njål, «alle saker om brott mot tingretten, og saker om falske vidnesbyrd eller falske hjelputsagn; her skal også komme inn alle utgangsløse saker - de som domsmennene i fjerdingsretten gjør utgangsløse ved sin uenighet; de skal stevnes inn for fem terretten; så også, når noen byr gods til støtte for sin sak, eller tar imot slikt gods. I denne rett skal bare de sterkeste eder nyttes, og to menn skal gå god for hver ed, og ved sin heder som tegner sanne det som de andre sverger på. Og om én fører sin sak med de rette ord, en 11. Norrøn saga IV
161
annen med vrange, da skal der dømmes efter deres påstand, som farer rett med saken. Ved denne domstol skal hvert søksmål fremmes på samme vis som i fjerdingsrettene, med dette avvik, at når de fire tylvter domsmenn i femterretten er tilnevnt, da skal den som har søksmå let, si seks mann ut av domstolen, og den som har vernet, andre seks. Men om vernsmannen ikke vil si noen ut, da skal den som har søks målet, si alle tolv ut av retten; og om han ikke sier dem ut, da er søksmålet spilt, - for tre tylvter skal dømme.» Efter dette ledet Skapte Toroddsson i lov femterretten og det som her var sagt om den. Siden gikk folk til Lovberget. De tok da opp nye godord; i Nordlendinga-fjerdingen kom disse nye godord: Melmennenes godord i Midfjord og Lauvæsingenes godord i Eyjafjord. Njål esket seg lyd og sa: «Det er kjent nok for mange menn, hvorledes det gikk mine sønner og Grjotåmennene, - at de drepte Tråin Sigfusson; men vi ble forlikt om saken, og nå har jeg tatt imot Høskuld og funnet et gifte for ham, om han kan få noe godord. Men ingen vil selge sitt godord. Jeg vil be dere om lov til å ta opp et nytt godord for Høskuld ute på Hvitanes.» Han fikk det av alle. Nå tok han opp dette godord for Høskuld; og siden ble han kalt Høskuld Hvitanes-gode. Nå red folk hjem fra tinget; Njål hadde ikke vært lenge hjemme, før han og hans sønner red østover til Svinafell og førte giftermålsløftet på tale for Flose; og Flose sa at han ville sette det i verk. Da ble Hildegunn festet til Høskuld, og tid satt for bryllupsstevnet; dette ble utgangen på saken, og de red nå hjem. Neste gang red de dit i bryllup; Flose redet ut alt Hildegunns gods efter bryllupet og løste det vel fra hånden; mann og hustru for til Bergtorskvål, og var der dette år, og alt gikk godt mellom Hildegunn og Bergtora. Men våren efter kjøpte Njål gården Ossabø og gav den til Høskuld, og han flyttet nå dit. Alle sine tjenestefolk fikk han gjennom Njål. Og så kjærlig var det mellom dem alle, at ingen av dem syntes et råd var tatt på rette vis, om han ikke hadde spurt en av de andre til råds. Lenge var det så, mens Høskuld bodde på Ossabø, at han og de på Bergtorskvål hjalp hverandre til heder, og Njåls sønner fulgte ham i hans ferder. Så varmt var vennskapet mellom ham og de andre, at de
162
bad hverandre til seg hver høst og gav storgaver. Slik gikk det en lang tid. Lyting het en mann. Han bodde på Samsstader; hans hustru het Steinvor; hun var datter av Sigfus og søster til Tråin. Lyting var en storvoksen mann, og sterk, rik på gods og ond å ha å gjøre med. Det var en gang, at Lyting hadde gjester på Samsstader; han hadde bedt til seg Høskuld og Sigfussønnene, og de kom alle; Grane Gun narsson var der også, og Gunnar Lambeson og Lambe Sigurdsson. Høskuld Njålsson og hans mor drev gården Holt, og Høskuld red jevnlig dit fra Bergtorskvål, og hans vei lå gjennom tunet på Sams stader. Høskuld hadde en sønn som het Amunde; han var blind fra fødse len, men storvoksen og sterk. Lyting hadde to brødre; den ene het Hallstein, den andre Hallgrim; de var de verste menn til å holde ufred og var støtt hos sin bror, for andre folk kom ikke ut av det med dem. Lyting var ute om dagen; men stundom gikk han inn og til sitt sete. Da kom en kone inn, som hadde vært ute. Hun sa: «Altfor langt var det mellom inne og ute, da storingen red gjennom tunet.» «Hvem er han, den storingen,» spurte Lyting, «som du taler om?» «Høskuld Njålsson red her gjennom tunet,» sa hun. Lyting sa: «Ofte rir han her gjennom tunet, og det er ikke fritt for at det går innpå meg; og nå byr jeg meg til å fare med deg, Høskuld, om du vil hevne din far og drepe Høskuld Njålsson.» «Det vil jeg ikke,» svarte Høskuld; «da gav jeg Njål, min fosterfar, verre lønn enn rett var; og gid du aldri måtte trives, når du ber gjester på slikt!» - han spratt opp fra bordet og lot ta sine hester og red hjem. Lyting sa da til Grane Gunnarsson: «Du var til stede da Tråin blev drept, og du minnes det nok, og du også, Gunnar Lambeson, og du, Lambe Sigurdsson! Og nå vil jeg at vi skal ri frem mot ham i kveld og drepe ham.» «Nei!» sa Grane; «ikke vil jeg fare mot Njålssønnene og bryte det forlik som gode menn har satt.» Slike ord sa hver av dem, Sigfussønnene også, og tok det råd å ri sin vei. Lyting sa da de var borte: «Det vet alle, at jeg har ikke tatt imot bøter efter Tråin, min måg; o
163
og aldri skal jeg gi meg til ro med at der ikke kommer mannehevn efter ham.» Nå bad han sine to brødre bli med, og tre huskarer. De tok den vei Høskuld måtte komme, og lå på vent i en grav nord for gården, og biet til det var midaften. Da kom Høskuld ridende. De spratt da opp og hadde våpnene rede og søkte frem mot ham. Høskuld verget seg så vel, at det varte lenge før de vant på ham. Men omsider kom det dit at han såret Lyting i hånden og drepte to av hans heimemenn, og falt selv siden. De såret Høskuld med seksten sår, men ikke hugg de hodet av ham; de for inn i skogene øst for Rangå og gjemte seg der. Samme kveld hadde Hrodnys smalemann funnet Høskuld død, og for hjem og fortalte Hrodny at hennes sønn var drept. Hun sa: «Ikke er det visst at han er død! Eller var hodet av?» «Det var det ikke,» sa han. «Jeg vet det når jeg ser det,» sa hun, «ta hesten min, og sleden!» Han gjorde så, og stelte alt til, og siden for de dit Høskuld lå. Hun så på sårene og sa: «Det var som jeg tenkte, - det er ikke så visst at han er død ennå, og Njål kan hele sår som er større.» Nå tok de liket og la det i sleden og aket til Bergtorskvål og gikk inn i et sauehus og lot ham sitte opp reist imot veggen. Siden gikk de begge til skålen og slo i døren, og en huskar kom ut. Hun skyndte seg forbi ham og inn, og stanset ikke før hun kom til Njåls seng; hun spurte om Njål var våken. Han svarte at han hadde sovet før, men nå var han våken, sa han, - «og hvorfor er du kommet her så tidlig?» Hrodny sa: «Reis deg av bingen, og opp fra medkonen min, og gå ut! Og hun også, og sønnene dine!» De stod opp og gikk ut. Skarphedin sa: «Vi skal ta våre våpen og ha med oss!» Njål la seg ikke i det, og de løp inn, og kom væpnet ut igjen. Hrodny gikk føre, til de kom til sauehuset; hun gikk inn og bad dem komme efter. Hun lyste med lykten og sa: «Her er Høskuld, - sønn til deg, Njål! og har fått på seg mange sår, og han kan nå trenge å nå lege.» Njål sa: «Dødsmerke ser jeg på ham, og ikke ett livsmerke, og hvorfor har du ikke gitt ham likhjelpen? - her står neseborene åpne.» 164
«Det gjemte jeg til Skarphedin,» sa hun. Skarphedin gikk frem og gav ham likhjelpen. Skarphedin sa da til sin far: «Hvem sier du har drept ham?» Njål svarte: «Det er nok Lyting fra Samsstader og hans brødre som har drept ham.» Hrodny sa: «I din hånd gir jeg det, Skarphedin! å hevne din bror, og jeg venter at du vil fare vel med det, enda han ikke er lovbåren, og at du er den som vil drive mest på.» Bergtora sa: «Underlig har dere det stelt! Dere dreper når der er lite som skulle drive dere til det; men slikt som dette har dere til godmat og koker det så lenge at der ingenting blir av det. Snart vil budet komme til Høskuld Hvitanesgode, og han vil be dere ta forlik, og dere vil føye ham, - og det er nå der må gjøres noe, om dere har viljen!» Skarphedin sa: «Hun egger oss nå, mor vår, som om det var loven hun talte.» Siden løp de ut, alle. Hrodny gikk inn med Njål og ble der om natten. Nå er det å fortelle om Skarphedin og hans brødre, at de stevnet opp til Rangå. Skarphedin sa: «La oss stå her og lye efter!» Siden sa han: «La oss fare stilt, for jeg hører mannemål oppe med åen. Hvem vil dere helst ha å gjøre med, Lyting eller de to brødrene hans?» De svarte at helst ville de ha å gjøre med Lyting, - den ene. «Men i den fangst er der mest mat,» sa Skarphedin, «og det vil synes meg ille om det bærer unna med ham; og der har jeg størst trøst til meg selv.» «Så godt skal vi sikte, Grim og jeg,» sa Helge, «at om vi bare kom mer nær nok, skal det ikke bære unna med ham.» Siden gikk de dit hvor Skarphedin hadde hørt mannemål, og fikk se Lyting og hans brødre ved en bekk. Skarphedin løp straks over bekken, og opp i sandbakken på andre siden. Der oppe stod Lyting og hans brødre. Skarphedin hugg Hallgrim i låret så benet gikk av, og med andre hånden fikk han tak på Hallkel. Lyting stakk efter Skarphedin. Da kom Helge til og satte skjoldet imot, og stikket kom i det. Lyting rev opp en stein og kastet mot Skarphedin, og Hallkel slet seg løs. Hallkel løp da oppover sandbakken, men måtte sette 165
knærne i marken for å komme seg opp. Skarphedin slo efter ham med øksen og hugg ryggen sund på ham. Nå rente Lyting, men Grim og Helge efter, og hver av dem nådde ham med et sår. Lyting kom seg fra dem, og ut på åen, og siden til noen hester, og red på, til han kom til Ossabø. Høskuld var hjemme og kom straks hen til ham. Lyting fortalte om det som var hendt. «Dette kunne du vente deg,» sa Høskuld, «slik som du raste frem! Her sanner det seg, det som sagt er, at stutt stund er hånden glad for hugget. Jeg tenker du synes det er verdt å se efter om du har makt til å holde deg oppe eller ikke.» «Det er visst,» svarte Lyting, «at det var med nøden jeg kom meg fra dem; men nå ville jeg at du skulle føre meg i forlik med Njål og hans sønner, så jeg kunne holde meg på gården min.» «Så skal det være,» sa Høskuld. Siden lot Høskuld sadle sin hest og red til Bergtorskvål, selv sjette. Da var Njåls sønner kommet hjem og hadde lagt seg til å sove. Høskuld vendte seg straks til Njål, og de gikk til samtale. Høskuld sa til Njål: «Jeg ber for Lyting, min måg, derfor er jeg kommet.» Njål sa: «Lyting vil mene at han har bøtet stort med sine brødres død; men om jeg går med på å legge dette i råd, da gjør jeg det for din skyld, og setter like fullt det vilkår for forliket, at Lytings brødre skal ligge uhellige; og Lyting skal ingenting ha for sine sår, men bøte Høskuld med fulle bøter.» Høskuld sa: «Det vil jeg, at du skal være ene om å dømme.» Njål svarte: «Da skal jeg nå gjøre som du vil.» «Ønsker du ikke,» sa Høskuld, «at dine sønner skal være til stede?» Njål svarte: «Ikke kommer vi forliket nærmere med det; men de vil holde det forlik som jeg har satt.» Da sa Høskuld: «La oss få slutt på saken, du og jeg; og lov Lyting fred på dine sønners vegne.» «Så skal det være,» sa Njål. «Det vil jeg,» sa Njål, «at han skal gi to hundreder i sølv for drapet på Høskuld, men få bo på Samsstader, enda det nok synes meg mere rådelig at han selger landet og kommer seg bort. Men ikke for det,
166
- ikke skal jeg bryte trygden jeg gir ham, og ikke mine sønner heller. Like fullt tenker jeg meg, at der kan reise seg en eller annen her i byg den, som han vil synes det er verdt å vokte seg for. Men om det nå ser ut som jeg ønsker å gjøre ham fredløs i herredet, da gir jeg ham lov til å bli her i bygden; selv har han mest å våge på det.» Nå for Høskuld hjem. De våknet, Njålssønnene, og spurte sin far hva som stod på. Han sa dem at Høskuld var der, hans fostersønn. «Han skulle nok be for Lyting,» sa Skarphedin. «Så var det,» sa Njål. «Det var ille,» sa Grim. «Ikke ville Høskuld skutt skjold for ham,» sa Njål, «om du hadde drept ham, da du skulle.» «Vi skal ikke laste vår far,» sa Skarphedin. Nå er det å si, at dette forlik holdt seg mellom dem siden.
Kristendomsbudet Der ble høvdingeskifte i Norge; Håkon jarl var fremfaren, og i hans sted var kommet Olav Tryggvason. Dette ble Håkon jarls død, at Kark trell skar halsen over på ham på Rimul i Gaulardal. Det med spurtes, at et skifte i sed var kommet i Norge; de hadde kastet den gamle tro, og kongen hadde kristnet vesterlandene, Hjaltland og Orknøyene og Færøyene. Da sa mange, så Njål hørte det, at slikt var et stort brott, - å vanvøre den gamle tro. Til dette sa Njål: «Meg synes det som den nye tro må være meget bedre, og den er nok sæl, som velger den; og om de som byder denne sed, kommer ut hit, da skal jeg hjelpe frem deres ærend.» Han for ofte bort fra andre menn, og var alene, og gikk og hvisket. Samme høst kom et skip ut, øst i fjordene, - i Berufjord, der det heter Gautavik. Tangbrand het styresmannen; han var sønn av Vilbaldr greve fra Saksland. Tangbrand var sendt ut hit av Olav konge Tryggvason for å byde troen; med ham for en islendsk mann som het Gudleiv. Han var sønn av Are, og Are av Mår, Mår av Atle, Atle av Ulv den skjel-øyde, Ulv av Høgne den hvite, Høgne av Otrygg,
167
Otrygg av Oblaud, Oblaud av Hjørleiv den kvinnekjære, Hordalands-kongen. Gudleiv var en stor drapsmann, og den djerveste mann, og strid i alt. To brødre bodde på Berunes; den ene het Torleiv, den andre Ketil; de var sønner av Holmstein, - sønn av Øssur den breiddølske. De stelte til et møte og forbød folk å slutte kjøp med Tangbrand og Gud' leiv. Dette spurte Hall fra Sida; han bodde på Tvåttå i Alptafjord. Han red til skipet med 30 mann, og fant Tangbrand straks han kom, og sa til ham: «Går det smått med kjøpene?» Tangbrand svarte, at så var det. «Nå vil jeg fortelle deg mitt ærend,» sa Hall, - «at jeg vil be dere alle hjem til meg og la det våge seg, om jeg kan få kjøp i gang for dere.» Tangbrand takket ham og for dit. Det hendte en dag om høsten, at Tangbrand var ute tidlig på morgenen og lot reise telt og sang messe i teltet, og gjorde meget av det, for det var en stor høytid. Hall sa til Tangbrand: «Hvem minnes du med dette helgedagshold?» «Mikael engel,» svarte han. «Hva følger den engelen?» spurte Hall. «Meget godt,» svarte Tangbrand; «han skal veie alt det gode du gjør, og han er så miskunnsom, at alt det han liker, lar han veie mest.» Hall sa: «Ham ville jeg ha til venn!» «Det kan du nok nå,» svarte Tangbrand; «og gi deg da idag til ham og Gud!» «Da vil jeg sette til vilkår,» sa Hall, «at du lover meg det på hans vegne, at han skal være min følgeengel.» «Det skal jeg love,» svarte Tangbrand. Hall tok da dåp, og alle hans husfolk. Våren efter for Tangbrand og skulle tale kristendom, og Hall med ham. Og da de kom vest over Lonsheien til Stavafell, da bodde Torkel der, og var den som talte troen mest imot, og stevnet Tangbrand på holm; da bar Tangbrand billedet av Krist på korstreet istedenfor skjold, men enda ble utgangen denne, at Tangbrand fikk seier og drepte Torkel. Derfra for de til Hornafjord og gjestet i Borgarhavn vest for Heinabergssand; der bodde Hilde den gamle; hans sønn var Glum, som fulgte Flose til brannen. Der tok Hilde troen, og alle hans
168
husfolk. Derfra for de til Fellshverve og gjestet på Kalvafell; der bodde Kol Torsteinsson, frende til Hall, og han tok troen, og alle hans hus folk. Derfra for de til Breidå; og der bodde Øssur Hroaldsson, frende til Hall; han tok primsigning. Derfra for de til Svinafell, og Flose tok primsigning og lovet å følge dem på tinget. Derfra for de vest til Skogahverve og gjestet på Kirkjubø; der bodde Surt, sønn av Asbjørn, - som selv var sønn av Torstein, Ketil den uvettiges sønn; de hadde alle vært kristne, mann efter mann. Nå for de fra Skogahverve og til Høvdabrekka. Da spurtes deres ferd alle steder. En mann het Galdra-Hedin og bodde i Kerlingardal; hedenske menn kjøpte ham til at han skulle føre død på Tangbrand og hans følge. Han for opp på Arnarstakksheien og holdt stort blot der. Da Tangbrand red vestover, da revnet jorden under hesten som bar ham; men han hoppet av hesten og kom seg opp på randen av revnen, men jorden svelget i seg hesten, og alt sadelstellet med den, og de så den aldri siden. Da lovet Tangbrand Gud. Gudleiv lette efter Galdra-Hedin og fant ham på heien, og drev ham ned i Kerlingardal og fikk ham på skuddhold og skjøt et spyd mot ham, og gjennom ham. Derfra for de til Dyrholmar og holdt et møte der, og Tangbrand lærte troen der, og Ingjald lot seg kristne, - sønn av Torkel Håøytyrdil. Derfra for de til Fljotslid og bød troen. De som mest talte imot der, var Vetrlide skald, og Are, hans sønn, og derfor drepte de Vetrlide. Og om det er der kvedet denne vise: o
Skalden, som trygt seg trøstet, til sitt sverd, ville gjerne herde dets egg i det hete bryst, hvor bønner smies. Men en mann med trøst til troen og tunge våpen lot sin drapshammer drønne mot hans isses ambolt.
Derfra for Tangbrand til Bergtorskvål, og Njål tok troen, og alle hans husfolk; men Mørd og Valgard gikk meget imot troen. Derfra for de
170
vest over åene. De kom til Haukadal, og der døpte de Hall, og han var tre vintre gammel dengang. Derfra for de til Grimsnes. Der reiste Torvald den veile flokk mot Tangbrand og sendte bud til Ulv Uggason at han skulle fare imot ham og drepe ham, og til sine andre ord kvad han denne vise: Brynjekledd lar jeg bære bud til Ulv, som jeg elsker - Ugges sønn, som styrer stålets gang i striden driv den dådløse gudvarg, han som skvetter på høye æser, ut for hamrene, selv skal jeg øde den andre.
Ulv Uggason kvad en vise imot: Sent skal jeg sluke den skarven skalden har sendt meg i gapet, kommer den enn fra de dype dikterdrikkens bølger. Aldri jeg elsket andres ondråd og egen uferd, ikke den minste flue er det min akt å svelge.
«Og jeg vil ikke,» sa han, «la meg lokke til å bli en tulling for ham; men han skal vokte seg, at han ikke får tungen snørt om hodet på seg.» Og nå for sendemannen tilbake til Torvald den veile og sa ham Ulvs ord. Torvald hadde meget folk omkring seg og lot det gå ord om at han ville sitte i Tangbrands vei på Blåskogaheien. Tangbrand og Gudleiv red fra Haukadal; de møtte da en mann som kom ridende imot dem; han spurte efter Gudleiv, og da han fant ham, sa han til ham: «Nå skal du ha nytte av at du har Torgils i Reykjaholar til bror: jeg vil la dere vite at folk sitter i deres vei mange steder, og det med, at Torvald den veile med sin flokk er ved Hestløk i Grimsnes.» «Like fullt skal vi ri,» svarte Gudleiv, «og møte ham.»
171
Og nå red de ned til Hestløk. Da var Torvald kommet over bekken. Gudleiv sa til Tangbrand: «Her er nå Torvald; og la oss nå løpe innpå ham!» Tangbrand skjøt et spyd gjennom Torvald, og Gudleiv hugg ham i akselen og tok armen av med hugget, og det ble Torvalds bane. Nå red de på tinget, og det var nær ved at Torvalds frender skulle gått til åtak på dem; Njål og Austfirdingene hjalp Tangbrand. Hjalte Skeggeson kvad denne kvedling: Spott over guder jeg sprøyter: Frøya på bikkjevis føy ter. Odin og Frøya, - på begge bikkjes navn skal jeg legge.
Hjalte for av landet om sommeren, Gissur hvite også. Men Tangbrands skip brotnet øst ved Bulandsnes, og skipet het Oksen. Tangbrand for over alle bygder vestpå. Steinunn kom og møtte ham, mor til Skald-Rev; hun la ut om hedendommen for Tangbrand og talte lenge til ham. Tangbrand tidde mens det stod på, men siden talte han selv lenge, og vendte det til løgn, alt det hun hadde sagt. «Har du hørt det,» sa hun, «at Tor stevnet Krist på holm, men han turde ikke slåss med Tor?» «Hørt har jeg,» sa Tangbrand, «at Tor var bare muld og aske, om Gud ikke ville at han levde.» «Vet du,» sa hun, «hvem som brøt skipet ditt sund?» «Hva sier du om det?» spurte han. «Det skal jeg si deg,» svarte hun: Bergtrolls bane banket måsestallens okse; eieren gjette sin bjelle, æsene jog hans havhest. Krist hjalp ikke jernskodd skute mot bratte bølger; Gud var - sant å si det sen til å gjete havrenen.
Og enda en vise kvad hun: 172
Tor skjøv Tangbrands lange sjødyr av sted, lot stavn-Blakken stupe og bitevis brotne, slengte den livløs mot landet. Aldri skal sjøskien oftere svømme over det svale hav, ti i Tors sterke stormvær falt den i fliser.
Efter dette skiltes Tangbrand og Steinunn; og nå for han vest til Bardastrand med sitt følge. Gest Oddleivsson bodde i Hage på Bardastrand; han var så vettstor en mann at han kunne se den lagnad som ventet folk. Han stelte til veitsle for Tangbrand og hans følge; og de for til Hage med 60 mann. Der, ble det sagt, var to hundrede hedenske menn alt kommet, og dit ventet de en berserk som het Otrygg, og alle var redd ham. Om Otrygg gikk der så stort et ord, at han skydde hverken ild eller egg; og hedenske menn var redde til gagns. Da spurte Tangbrand om folk ville ta ved troen; men alle hedenske menn talte imot. «Høve vil jeg gi dere,» sa Tangbrand, «til å prøve deres tro mot min. Vi skal tenne tre ilder; dere skal vie den ene, dere hedenske menn, og jeg den andre; men den tredje skal være uvigd. Og om berserken reddes for den som jeg har vigd, men vader gjennom deres ild, da skal dere ta ved troen.» «Dette er vel talt,» sa Gest; «og det vil jeg si ja til, for meg og heimemennene mine.» Og da Gest hadde talt dette, da gikk mange flere med på det. Nå ble det sagt at berserken var på vei til gården, og ilaene Die da tent, og brente. Folk tok nå sine våpen og løp opp på benken og biet der. Berserken løp inn med våpen i hånd; han kom til stuen og vadet straks gjennom ilden som hedenske menn hadde vigd, og kom til den ilden som Tangbrand hadde vigd, og turde ikke vade den, og sa at hele han brente. Han ville hugge opp i benken med sitt sverd, men kom i en tverrbjelke med sverdet, for han førte det i høy bue. Tangbrand slo ham over hånden med billedet av Krist på korstreet, og der hendte så stort et jærtegn, at sverdet falt ut av hånden på berserken. Da rente
173
Tangbrand sverdet i brystet på ham, og Gudleiv hugg ham i armen og tok den av med hugget; mange gikk da frem, og drepte berserken. Efter dette spurte Tangbrand om de ville ta ved troen. Gest svarte at ikke annet hadde han sagt enn det han tenkte å holde; Tangbrand døpte da Gest og alle hans husfolk og mange andre. Nå spurte Tang brand Gest til råds, om han skulle fare til Vestfjordene, men Gest rådet fra, og sa at folket der var hårdt, og ikke lett å ha å gjøre med, - «men om det er så laget at denne tro skal få fremgang, da vil den få fremgang på Alltinget, og der vil da alle høvdingene fra hvert her red være til stede.» «Jeg talte på tinget,» sa Tangbrand, «og der hadde jeg størst strev.» «Du er enda den, som har gjort mest for det,» svarte Gest, «skal det enn bli andre som leder troen i lov; men det er som ordtaket sier, at ikke faller treet ved det første hugg.» Siden gav Gest Tangbrand gode gaver; og nå for han sydover igjen. Tangbrand kom til Sunnlendinga-fjerdingen, og siden til Austfjordene. Han gjestet på Bergtorskvål, og Njål gav ham gode gaver. Da red han øst til Alptafjord og møtte Sidu-Hall. Han lot bøte sitt skip, og hedenske menn kalte det Jarnmeis; på det skip for Tangbrand av landet, og Gudleiv med ham. Denne sommer ble Hjalte Skeggeson gjort fredløs på Alltinget, fordi han hadde spottet gudene. Tangbrand fortalte kong Olav hvor meget ondt islendingene hadde gjort ham; de var så trollkyndige, sa han, at jorden revnet under hesten som bar ham, og tok hesten. Da ble kong Olav så harm, at han lot gripe alle islendske menn og sette dem i mørkestue og tenkte på å drepe dem. Da gikk Gissur hvite til ham, og Hjalte, og tilbød seg å være pant for disse menn og fare ut til Island og tale troen. Kongen ble glad for det, og på den vis fikk de berget mennene. Nå stelte de seg til å fare til Island, Gissur og Hjalte, og var snare til å få skipet under seil; de tok land ved Eyrar, da ti uker var gått av sommeren. De fikk seg hester med én gang, og fikk folk til å rydde skipet for seg. De red da 30 mann til tings, og sendte bud til kristne menn, at de skulle holde seg rede. Hjalte ble efter ved Reydarmule, for han hadde spurt at han var blitt fredløs for spottord om gudene. Men da de kom til Vellandkatla, opp for Gjåbakke, da kom Hjalte
174
ridende efter dem; han ville ikke, sa han, vise hedenske menn at han var redd dem. Da red mange kristne menn og møtte dem, og de red i fylking inn på tinget; de hedenske menn hadde fylket seg, de også, og det var da nær ved at hele tingmengden skulle kommet i kamp. Men det ble ikke av. Torgeir het en mann, som bodde ved Ljosavatn; han var sønn av Tjørve, Torkel langs sønn; hans mor het Torunn og var datter av Tor stein, - sønn av Sigmund Gnupa-Bårdsson. Gudrid het hans hustru; hun var datter av Torkel den svarte fra Hleidrargard; Torkels bror var Orm taskerygg, far til Hlenne den gamle fra Saurbø. Orm og Torkel var sønner av Tore øresnipp; og Tore var sønn av Ketil kobbe, Ketil av Ørnolv, Ørnolv av Bjørnolv, Bjørnolv av Grim loddenkinn, Grim av Ketil høing, og Ketil av Hallbjørn halvtroll fra Hrafnista. De kristne menn tjeldet sine boder, og Gissur og Hjalte var i Mosfellingaboden. Dagen efter gikk begge flokker til Lovberget; der nevnte de vidner for seg, de kristne menn og de hedenske, og sa seg ut av loven med hverandre, og det ble så stor ulyd ved Lovberget at den ene kunne ikke høre hva den andre sa. Siden gikk folk bort, og alle syntes det hadde vendt seg til det verste. De kristne menn tok Hall fra Sida til lovsigemann; men Hall gikk til Torgeir gode fra Ljosavatn og gav ham tre mark sølv, forat han skulle si frem loven, - enda dette var et vågelig råd, for Torgeir var hedensk. Torgeir lå hele dagen, og bredde feid over hodet, så ingen mann kunne få talt med ham. Og dagen efter gikk folk til Lovberget. Da esket Torgeir seg lyd og sa: «Så synes det meg, at all rett er spilt for oss, om ikke alle har én lov. Om loven slites over, da slites freden over, og så vidt kan det ikke få gå. Nå vil jeg spørre hedenske menn og kristne, om de vil ha den lov som jeg sier frem.» Det svarte alle ja til. Torgeir sa at han ville ha deres ed og feste til sagn på å holde det. De svarte ja til det, alle, og Torgeir tok festeord av dem. «Det er opphavet til vår lov,» sa han, «at alle menn skal være kristne her i landet og tro på én gud, - fader og sønn og hellig ånd, og ikke 175
lenger fare vill og ha skurdguder, ikke bære ut barn og ikke ete heste kjøtt; fredløs og landløs skal den være, som gjør slikt, så det blir fullvisst om ham; men om noen farer lønnlig med det, skal han være sakløs.» - Denne hedendom ble tatt bort få vintre efter, så at ingen skulle gjøre dette, hverken lønnlig eller åpenbart. Han sa nå fra om hellighold av drottinsdager og fastedager, juledager og påskedager og alle de største høytider. Hedenske menn kjente seg svekne; men enda ble troen ledet i lov og alle menn gjort til kristne her i landet. Og dermed for folk hjem fra tinget. o
Det hendte tre vintre senere på Tingskålating, at Amunde den blinde var på tinget, sønn av Høskuld Njålsson. Han lot lede seg bodimellom. Han kom til den bod hvor Lyting fra Samsstader var inne; han lot lede seg inn i boden og dit hvor Lyting satt. Han sa: «Er Lyting fra Samsstader her?» «Hva vil du?» spurte Lyting. «Jeg vil vite,» sa Amunde, «hva du vil gi meg i bøter for min far. Jeg er lønnbåren, og jeg har ingen bøter fått.» «Fulle bøter har jeg gitt for drapet på din far, og din farfar og dine farbrødre tok imot dem; men brødrene mine fikk ligge ugilde. Ondt hadde jeg kalt over meg med det jeg gjorde, og hardt nok kom jeg ned.» «Ikke spør jeg efter det,» sa Amunde, «om du har gitt bøter til de andre. Jeg vet at dere er forlikt. Og jeg spør efter det, hva du vil gi meg i bøter.» «Ingen ting,» svarte Lyting. «Ikke skjønner jeg,» sa Amunde, «at dette kan være rett for Gud, så nær hjertet som du har hugget meg. Og det kan jeg si deg, at om jeg var seende på begge øyne, da skulle jeg ha enten pengebøter eller mannehevn for min far; nå får Gud skifte mellom oss.» Han gikk ut; men da han kom i boddøren, snudde han seg og stod vendt mot bodrommet. Da lukket hans øyne seg opp. Da sa han: «Lovet være min drottin! Nå ser jeg hva han vil!» Han løp inn gjennom boden, og frem til Lyting, og hugg ham i hodet med en øks, så den stod i til opp på hammeren, og rev øksen til seg siden. Lyting falt fremover og var død med det samme. o
o
o
_
176
Åmunde gikk ut i boddøren, og da han stod i de spor hvor hans øyne hadde lukket seg opp, da lukket de seg igjen, og siden var han blind i all sin tid. Nå lot han følge seg til Njål og hans sønner. Han sa dem drapet på Lyting. «Ikke er det rett å sake deg for dette,» sa Njål, «for i slikt er lagnaden med, og det er vel verdt å ta seg i vare, når ondt er kommet på, og ikke støte fra stokken dem som står så nær.» Siden bød Njål Ly tings frender forlik; Høskuld Hvitanesgode vendte seg til Lytings frender og bad dem ta imot bøtene, og da ble saken lagt i skilledom, og halve boten falt bort, fordi domsmennene syntes at Amunde ikke hadde vært uten rett mot Lyting. Efter dette ble trygd tilsagt, og Lytings frender gav Amunde trygd. Folk red hjem fra tinget; og det var nå stilt lenge. o
o
Skarphedin Valgard den grå kom ut til landet; han var ennå hedensk; han for til Hov, til Mørd, sin sønn, og var der om vinteren. Han sa til Mørd: «Jeg har ridd vide omkring her i bygden, og jeg synes ikke jeg kan kjenne meg igjen. Jeg kom til Hvitanes, og der så jeg mange bodtomter og store ombrott. Jeg kom til Tingskålating også, og der så jeg boden var brutt ned til grunnen. Hva er meningen med slike uverk?» Mørd svarte: «Her er tatt opp nye godord, og femterrettslov, og folk har sagt seg av ting med meg og i ting med Høskuld.» Valgard sa: «Ille har du lønnet meg for godordet jeg la i dine hender, - å fare så umandig med det! Jeg vil du skal lønne dem dette på slik vis at det drar dem alle til bane. Og utveien til det er at du setter ondt mek lom dem, og egger dem opp mot hverandre, så Njåls sønner dreper Høskuld. Der er det mange om eftermålet, og Njålssønnene vil da bli drept på det.» «Dette kan jeg ikke få gjort,» svarte Mørd. «Jeg skal legge råd til,» sa Valgard; «du skal be Njålssønnene hjem 12. Norrøn saga IV
177
til deg og sende dem fra deg med gaver. Men først da skal du ta til med å sverte Høskuld, når der til gagns er blitt vennskap mellom dere, og de tror på deg, ikke mindre enn de tror på seg selv. Slik kan du få hevnet deg på Skarphedin, for godset han tok av deg efter Gun nars død. Og da først har du høvdingdømmet i fred, når alle disse er døde.» Dette råd gjorde de til en fast avtale seg imellom, og lovet hverandre å holde frem med det. Mørd sa: «Det ville jeg, far, at du tok ved troen; du er en gammel mann.» «Det vil jeg ikke,» svarte Valgard; «heller ville jeg, at du kastet troen; la oss se hvorledes det da går!» Mørd sa at det kom han ikke til å gjøre. Valgard brøt kors ned for Mørd, og alle hellige tegn. Da fikk Valgard sott og døde, og han ble hauglagt. Litt efter red Mørd til Bergtorskvål og hilste på Skarphedin og hans brødre. Han slo seg på fager tale med dem, og talte hele dagen, og sa at han ville ønske de hadde meget seg imellom. Skarphedin gav gode
178
svar, enda han nok nevnte at dette hadde han ikke strevet efter før. Dit bar det til slutt, at han kom seg i så varmt et vennskap med dem, at hverken han eller de syntes råd var tatt på rette vis, om de ikke hadde spurt hverandre til råds. Njål likte seg aldri når Mørd kom der, og støtt lot han dem merke at det brydde ham. Det var en gang at Mørd kom til Bergtorskvål, og sa til Njåls sønnene: «Jeg har stelt til veitsle hjemme, og tenker å drikke arveøl efter min far, og til denne veitsle vil jeg by dere Njålssønner og Kåre, og love det, at gaveløse skal dere ikke fare fra meg.» De lovet å komme. Han for nå hjem, og gjorde alt ferdig; han bad mange bønder dit, så det ble folksomt i veitslen. Njålssønnene kom dit, og Kåre. Mørd gav Skarphedin en stor gullspenne, og Kåre et sølvbelte og Grim og Helge andre gode gaver. De kom hjem og roste disse gaver og lot Njål se på dem. Han sa at de hadde nok kjøpt dem til full pris, - «og tenk dere godt om, og gi ham ikke den lønn som han helst ønsker seg.» Litt efter var det tiden, da Høskuld og Njålssønnene skulle be hver andre til seg, og først var det Njålssønnene som bad Høskuld. Skarp hedin hadde en brun hest, fire vintre gammel, og både stor og vakker; det var en grahest, men den hadde ikke vært i hestekamp ennå; den hest, og to hopper, gav Skarphedin Høskuld. Alle gav de Høskuld gaver og bad ham lønne det med sitt vennskap. Siden bad Høskuld dem hjem til seg på Ossabø. Han hadde mange gjester der da de kom, og satt med meget folk omkring seg. Sin skåle hadde han latt rive ned; men der var tre utebur på gården, og i dem var senger redd opp. De kom, alle som han hadde bedt. Veitslen gikk vel til ende; og da folk skulle fare hjem, valgte Høskuld gode gaver ut til dem, og fulgte Njålssønnene på veien; Sigfussønnene var med, og alt det folk han hadde omkring seg på Ossabø. Han og Njålssøn nene sa til hverandre at ingen skulle få trengt seg imellom dem. Litt efter kom Mørd til Ossabø og kalte Høskuld til samtale med seg. De gikk til samtale. Mørd sa: «Stor forskjell er der på deg og Njålssønnene; du gav dem gode gaver, men de spottet deg med de gaver du fikk av dem.» «Hva har du å fare med, når du sier slikt?» spurte Høskuld. 179
«De gav deg en hest, som de kalte vonsfolen, og gjorde det for å spotte deg, for de syntes at du også var uprøvet. Det med kan jeg si deg, at de bærer avind til deg for godordet; Skarphedin tok det til seg på tinget, da du ikke var kommet der og femterrettsstevnet stod. Og det er Skarphedins mening aldri å gi godordet fra seg.» «Ikke er det så,» sa Høskuld; «jeg tok godordet igjen på høstmøtet.» «Njål har lagt seg i det da,» svarte Mørd. «Men så har de» - sa Mørd - «gjort seg til fredbrytere på Lyting.» «Ikke tenker jeg å legge det på dem,» svarte Høskuld. «Men ikke kan du vel si imot dette,» sa Mørd, «at da du og Skarp hedin red østover mot Markarfljot, - da falt en øks ned fra beltet på ham, og da hadde han tenkt å drepe deg.» «Det var,» sa Høskuld, «vedøksen hans, og jeg så på, da han stakk den under beltet. Og her er det nok å si om meg,» - sa Høskuld «at du kan fortelle meg så meget ondt du vil om Njålssønnene, jeg skal aldri tro på det. Men om det enn var anderledes, og det var sant det du sa, at ett av to måtte komme, - enten at jeg drepte dem, eller de meg, da vil jeg meget heller tåle døden for deres hånd enn føre noe mén over dem. Og at du er en ond mann, det viser du med det du har sagt.» Nå for Mørd hjem. Litt efter kom han til Njålssønnene; han talte meget med brødrene, og med Kåre, deres måg. «Så har jeg hørt,» sa Mørd, «at Høskuld har sagt om deg, Skarp hedin, at du har gjort deg til fredbryter på Lyting; og jeg vet at han mener du har stått ham efter livet, da dere red i følge til Markarfljot. Men selv har han vel ikke stått deg mindre efter livet, da han bad deg i veitsle og gav deg sengerum i det utebur som var lengst borte fra husene; dit ble der båret ved hele natten, og han tenkte å brenne dere inne. Men det la seg i veien, at Høgne kom om natten, og det ble da ikke av at de søkte frem, for de var redd ham. Siden fulgte Høskuld deg på veien, og en stor flokk med menn. Da ville han gå til åtak på deg igjen, og hadde satt Grane Gunnarsson og Gunnar Lambeson til å bære våpen på deg, men de kviet seg for det og våget seg ikke frem mot deg.» I førstningen sa de ham imot i dette; men det endte med at de trodde på ham, og det ble da smått med det vennskap de viste Høskuld, og 180
det var nesten så de ikke talte med ham, når de møttes. Han kom dem ikke meget i møte heller. Og således gikk det en tid. Høskuld for øst til Svinafell om høsten og skulle gjeste der; Flose tok godt imot ham. Hildegunn var der også. Flose sa til Høskuld: «Det sier Hildegunn meg, at kulde er kommet på mellom deg og Njålssønnene, og det synes jeg er ille; og helst ville jeg at du ikke skulle ri vesterut igjen; jeg skal gi deg Skaptafell til husholdsgård og sende Torgeir, min bror, til å stelle på Ossabø.» «Da vil somme si,» svarte Høskuld, «at jeg rømmer derfra fordi jeg er redd, og det vil jeg ikke.» «Da er det å vente,» sa Flose, «at dette leder opp i stort uføre.» «Ille er det,» svarte Høskuld; «og heller ville jeg ligge ubøtt, enn at mange skal bli usæle på meg.» Høskuld stelte seg til hjemferd få netter senere, og Flose gav ham en skarlakskappe, randet med prydbånd. Høskuld red hjem til Ossabø. Og det var nå stilt en stund. Høskuld var så vennesæl at få var hans uvenner, men mellom Njålssønnene og ham var der samme mishug hele vinteren. Njål hadde tatt til oppfostring en sønn av Kåre, som het Tord. Han hadde fostret Torhall også, sønn av Asgrim Ellida-Grimsson. Torhall var en dugelig mann, og strid i sin ferd; han hadde tatt så meget lov kunnskap hos Njål, at han var mellom de tre største lovmenn på Island. Det var tidlig vår dette år, og folk sådde sitt korn. Det var en dag at Mørd kom til Bergtorskvål. De gikk straks til sam tale, han og Njålssønnene og Kåre; Mørd svertet Høskuld, som hans vane var, og hadde mange nye fortellinger, og alt i ett egget han Skarp hedin og de andre til å drepe Høskuld, og sa at han ville være snarere på foten, om de ikke for imot ham med det samme. «Det skal bli som du vil ha det,» svarte Skarphedin, «om du vil fare med oss og gjøre noe til det, du også.» «Så meget vil jeg legge ut,» svarte Mørd. Og de bandt seg til det med faste avtaler, og Mørd skulle komme dit om kvelden. Bergtora spurte Njål: «Hva taler de om ute?» «Ikke er jeg med i rådlegningen mellom dem,» svarte Njål; «men sjelden ble jeg holdt borte når det var godt, det som førtes i råd.» 181
Skarphedin la seg ikke ned om kvelden, og ikke hans brødre, og ikke Kåre. Samme natt kom Mørd Valgardsson, og Njålssønnene og Kåre tok sine våpen og red bort. De red til de kom til Ossabø, og ven tet der, ved et gjerde. Været var godt, og solen kommet opp. Ved denne tid våknet Høskuld Hvitanesgode; han for i klærne og tok over seg kappen Flosanaut; han tok en kurv med korn i ene hån den, og et sverd i den andre, og gikk til gjerdet og sådde kornet. Mennene i Skarphedins flokk hadde den avtale seg imellom, at de skulle være sammen om å bære våpen på ham. Skarphedin spratt opp bak gjerdet, og da Høskuld fikk se ham, ville han vike fra. Da løp Skarphedin innpå ham og sa: «Bry deg ikke med å gå baklengs, Hvita nesgode!» - og hugg efter ham. Hugget kom i hodet, og Høskuld seg i kne. Han sa dette: «Gud hjelpe meg, og tilgi dere!» De løp da frem mot ham, alle, og bar våpen på ham. Efter dette sa Mørd: «Et råd rinner meg i hug.» «Hva er det for et råd?» spurte Skarphedin.
182
«At jeg skal fare hjem først; men siden skal jeg fare opp til Grjotå, med tidende til dem som der er, og tale ondt om verket. Og jeg er viss på at Torgerd vil be meg lyse drapet, og det skal jeg gjøre, for ingenting kan spille søksmålet for dem, mer enn dette. Jeg skal også sende en mann til Ossabø og få nyss om hvor snare de er til å ta sine råd; og han skal spørre efter nytt der, mannen, og jeg skal late som om jeg har fått tidenden fra dem selv.» «Ja visst! gjør så!» sa Skarphedin. De for hjem, brødrene og Kåre, og da de kom hjem, fortalte de Njål denne tidende. «Harmelig tidende!» sa Njål, «og slikt er ondt å vite, for sant å si det, går dette meg så nær til hjerte, at jeg ville synes det var bedre om jeg hadde mistet to av mine sønner, bare Høskuld levde!» «Det er ikke å undres på,» svarte Skarphedin, «at du taler slik; du er en gammel mann, og det var å vente det skulle gå deg nær.» «Ikke mindre enn alderen er det dette,» svarte Njål, «at jeg bedre enn dere - vet hva som kommer efter.» «Hva kommer efter?» spurte Skarphedin. «Døden,» svarte Njål, - «min og min hustrus og alle mine sønners.» «Hva spår du meg?» sa Kåre. «Tungt vil det bli for dem å gå imot din lykke,» svarte Njål; «og du vil bli sterkere enn dem alle.» Dette var det eneste som gikk Njål så nær, at han aldri kunne tale om det uten gråt. Hildegunn våknet, og så at Høskuld var borte av sengen. Hun sa: «Tunge har drømmene mine vært, og ikke spår de godt! Og let efter Høskuld!» De lette efter ham gården rundt og fant ham ikke. Da hadde hun kledd seg; hun, og to menn med henne, gikk da til gjerdet; der fant de Høskuld drept. Dit kom nå også Mørd Valgardssons smalemann og fortalte henne at Njålssønnene og Kåre var kommet derfra og oppefter landet - «og Skarphedin kalte på meg, og lyste drapet på seg.» «Et manndomsverk hadde dette vært,» sa hun, «om en hadde øvet det!»
183
Hun tok kappen, og tørret av alt blodet med den, og la det levrede blod inn i den, og foldet den sammen og la den i sin kiste. Nå sendte hun en mann opp til Grjotå med tidenden. Da var Mørd alt kommet der, og hadde fortalt tidenden; der var også Ketil av Mark kommet. Torgerd sa til Ketil: «Nå er Høskuld død, som vi vet. Og husk nå du, hva du har lovet!» «Det kan være,» svarte Ketil, «at jeg lovet litt av hvert dengang, for jeg tenkte ikke at de dager skulle komme, som nå er kommet. Og nå står jeg vanskelig i det; for nær er nesen ved øynene, - jeg er gift med datter til Njål.» «Vil du,» spurte Torgerd, «at Mørd skal lyse drapet?» «Det vet jeg ikke så visst,» svarte Ketil; «over flere, tror jeg, har han ført ondt enn godt.» Men straks Mørd talte med Ketil, da gikk det ham som andre, at han tenkte Mørd ville være tro mot ham, og det ble deres råd, at Mørd skulle lyse drapet og på alle vis gjøre saken ferdig til tinget. Mørd for da ned til Ossabø; dit kom ni bønder, de som satt drapsvangen nærmest; selv hadde Mørd ti mann med seg. Han synte bøn dene Høskulds sår, og nevnte vidner på sårene, og nevnte gjernings mann til hvert sår, på ett nær. Det lot han som han ikke visste hvem hadde gitt, men det hadde han selv gitt. Drapet lyste han på Skarp hedin, og sårene på hans brødre og Kåre. Siden kalte han bøndene, de som satt drapsvangen nærmest, til å fare hjemmefra og til Alltin get. Efter dette red han hjem. Han møttes nesten aldri med Njålssønnene, og enda morsket de seg mot hverandre når de møttes, - slik var avtalen mellom dem. Drapet på Høskuld spurtes over alle bygder, og bare ondt ble sagt om det. Njålssønnene for til Asgrim Ellida-Grimsson og bad om hans hjelp. «Det kan dere lite på,» svarte han, «at jeg skal hjelpe dere i aldri så store saker; men noe tungt sviver meg for hugen denne gang; for der er mange om eftermålet, og storondt tales der om dette drap over alle bygder.» - Nå for Njålssønnene hjem. Gudmund den mektige het en mann som bodde på Mødruvellir i Eyjafjord; han var sønn av Eyjolv, og Eyjolv av Einar, Einar av Audun hårløs, Audun av Torolv smør, Torolv av Torstein skrove, Tor stein av Grim kamban. Gudmunds mor het Hallbera, datter av
184
Torodd hjelm, og Hallberas mor het Reginleiv, datter av Sæmund den sudrøyske, som Sæmundarlid i Skagafjord har navn efter. Mor til Eyjolv, Gudmunds far, var Valgerd Runolvsdatter; Valgerds mor var Valborg, hennes mor var Jorunn den ubårne, datter av Osvald konge den hellige. Mor til Einar, Eyjolvs far, var Helga, datter av Helge den magre, som hadde Eyjafjord til landnåm; Helge var sønn av Eyvind østmann og Rafarta, datter av Kjarval irakonge. Mor til Helga - Helges datter - var Torunn den hornede, datter av Ketil flatnev, sønn av Bjørn buna, Grim herses sønn; Grims mor var Hervor, og Hervors mor var Torgerd, datter av kong Håleyg av Hålogaland. Torlaug het hustru til Gudmund den mektige; hun var datter av Atle den sterke; og Atle var sønn av Eiliv ørn, Eiliv av Bård i Ål, Bård av Ketil rev, Ketil av Skide den gamle. Herdis het mor til Torlaug; hun var datter av Tord på Høvde; og Tord var sønn av Bjørn kistesmør, Bjørn av Hroald, Hroald av Bjørn jernside, Bjørn av Ragnar lodbrok, Ragnar av Sigurd ring, Sigurd av Randve, Randve av Rådbard. - Mor til Herdis, Tords datter, var Torgerd Skidedatter; hennes mor var Fridgerd, datter av Kjarval irakonge. Gudmund var en stor høvding, og rik; han hadde hundrede tje nestefolk; han holdt alle høvdinger nordenlands lavt nede i navn og makt, så at somme mistet sine gårder, - men somme drepte han, og somme mistet sine godord til ham. Og fra ham er kommet alt det beste mannevalg i landet: Oddeverjer og Sturlunger og Hvamverjer og Fljotmenn og Ketil biskop og mange av de mektigste menn. Gudmund var en venn av Asgrim Ellida-Grimsson, og der ventet Asgrim å finne hjelp. Snorre het en mann og ble kalt Snorre gode; han bodde på Helgafell, til Gudrun Osvivrsdatter kjøpte av ham landet; siden bodde hun der til sin alderdom, men Snorre for da til Hvamsfjord og bodde i Sælingsdalstunga. Torgrim het far til Snorre, og var sønn av Torstein torskabit; Torstein var sønn av Torolv Mostr-skjegg, og Torolv av Ørnolv fiskreke; men Are frode sier at Torolv var sønn av Torgils kvalside. Torolv Mostr-skjeggs hustru var Osk, datter av Torstein den raude. Mor til Torgrim var Tora, datter av Oleiv feilan; han var sønn av Torstein den raude, Torstein av Oleiv den hvite, Oleiv av Ingjald, o
o
185
Ingjald av Helge, men mor til Ingjald var Tora, datter av Sigurd orm-iøye, Ragnar lodbroks sønn. - Mor til Snorre gode var Tordis Sursdatter, søster til Gisle, Snorre var en stor venn av Asgrim Ellida-Grimsson, og der ventet Asgrim å finne hjelp. Snorre var den vettugste mann på Island, av dem som ikke var sannspådde; han var god mot sine venner, og ond mot uvenner. Ved denne tid var der stort tingritt fra alle fjerdinger, og mange tingsaker hadde folk satt på vei. o
o
Flose spurte drapet på Høskuld, og kjente seg tung i hug, og harm, men enda styrte han seg vel. Han fikk høre om det tiltak som var gjort til å føre drapet på Høskuld i sak, og sa ikke stort om det. Han sendte bud til Hall på Sida, sin måg, og til Ljot, hans sønn, at de skulle samle mange folk til tingferd. Ljot tyktes være det beste høvdingemne der øst; ham var det spådd at om han red tre somre til tings og kom vel hjem igjen, da skulle han bli den største høvding i sin ætt, og den eldste av år; han hadde alt ridd én gang til tings, og nå tenkte han seg dit annen gang. Flose sendte bud til Kol Torsteinsson også, og til Glum, sønn av Hilde den gamle og sønnesønn av Geirleiv, Ønund taskeryggs sønn, - og til Modolv Ketilsson, og de red alle og møtte Flose. Hall lovet også å samle mange folk, Flose red til han kom til Kirkjubø, til Surt Asbjørnsson. Da sendte Flose bud efter Kolbein Egilsson, sin brorsønn, og han kom dit. Der fra red han til Høvdabrekka. Der bodde Torgrim skraute, sønn av Tor kel den fagre. Flose bad ham ri med til Alltinget, og han lovet å fare, og sa til Flose: «Andre ganger har du vært gladere, bonde enn nå; men det er ikke å undres på at så er.» Flose sa: «Du skal vite, at det som nå er hendt, - jeg ville gitt alt det jeg eier til at det aldri var kommet på! Men ondt korn var sådd til det også, og av den utsæd vil enda mere ondt gro opp.» Derfra red han over Arnarstakksheien, og om kvelden kom han til Solheimar; der bodde Lodmund Ulvsson, en stor venn av Flose, og der ble han om natten. Men neste morgen red Lodmund med o
186
ham til Dal; der bodde Runolv, sønn av Ulv aurgode. Flose sa til Runolv: «Her kan vi vel få sanne frasagn om drapet på Høskuld Hvitanesgode. Du er en sannordet mann og sitter rett tidende nærmere, og derfor skal jeg tro deg i alt som du sier meg om hva de hadde til sak mot hverandre.» Runolv svarte: «Her nytter det ikke å fagre til med ord! Mer enn sakløs ble han drept, og for alle menn er hans død til harm. Ingen kjenner det tyngre enn Njål, hans fosterfar.» «Da vil det bli ondt om hjelpesmenn for dem,» sa Flose. «Så er det nok,» svarte Runolv, - «om ingenting kommer på.» «Hvor meget er gjort i saken?» spurte Flose. «Så meget,» svarte Runolv, «at nærgranner er kalt til, og drapet lyst.» «Hvem gjorde det?» spurte Flose. «Mørd Valgardsson,» svarte Runolv. «Hvor trygt er dette?» spurte Flose. «Skyld er han med meg,» svarte Runolv; «men like fullt vil jeg si, som sant er, at over flere fører han ondt enn godt. Det vil jeg nå be deg om, Flose, at du gir harme ro, og tar det råd som gjør uføret minst; for Njål vil komme med gode tilbud, - som alle de beste menn.» Flose sa: «Rid du til tings, Runolv! Og meget skal dine ord evne hos meg, om det ikke bærer verre av sted enn det rettelig skulle.» Nå talte de ikke mer om det, og Runolv lovet å fare. Runolv sendte bud efter Havr den spake, sin frende; han red dit med én gang. Flose red fra Dal til Ossabø. Hildegunn var ute, og sa: «Nå skal alle heimemennene mine stå her ute, når Flose rider inn på gården; men konene skal rydde i husene, og henge opp tjeld, og gjøre høysetet fer dig for Flose.» Litt efter red Flose inn på tunet. Hildegunn gikk frem til ham og sa: «Kom heil og sæl, frende! Og glad i hjertet er jeg blitt ved ditt komme.» «Her skal vi,» sa Flose, «ete dugurd, og ri siden.» Da ble hestene bundet. Flose gikk inn i stuen og satte seg ned, og slengte høysetet fra seg og bort over benken og sa: «Jeg er hverken konge eller jarl, og det trenges ikke å reise høysete under meg, og trenges ikke å spotte meg!» 187
Hildegunn stod nær, og sa: «Det er ille om du misliker dette, for vi har gjort det av godhug.» Flose svarte: «Om du har godhug for meg, - da vil det rose seg selv, om det er sant, og laste seg selv, om det er løyet.» Hildegunn lo en kaldlatter, og sa: «Dette er ingenting å akte på; kvassere skal vi slåss, for det slutter.» Hun satte seg ned hos Flose; de talte sammen, og lenge lavt. Siden ble bordene satt frem, og Flose og hans menn tok tvett; Flose så på håndkledet, og det var rift i rift, og slitt over i ene enden. Han slengte det ned i benken, og ville ikke tørre seg på det, men skar et stykke av bordduken og tørret seg med, og kastet det til sine menn; siden satte han seg til bordet og bad mennene ete. Da kom Hildegunn inn i stuen, og strøk håret fra øynene og gråt. Flose sa: «Tungt kjenner du det nå, frendkone! Men det er som det skal, for du gråter over en god mann.» «Hva gir du meg til eftermål,» sa hun, «eller til hjelp?» Flose svarte: «Til lov og dom skal jeg føre ditt søksmål frem, eller lede det til et forlik, som efter det gode menn synes på alle vis er oss til oppreisning.» Hun sa: «Hevn ville Høskuld tatt for deg, om du var drept og han skulle hatt eftermålet.» Flose svarte: «Ikke skorter det din hug på hat, og sett har jeg, hva du vil.» Hildegunn sa: «Mindre hadde han misgjort, Arnor Ørnolvsson fra Forsåskogar, mot Tord Frøysgode, din far; men Kolbein og Egil, brød rene dine, drepte ham på Skaptafells-ting!» Hildegunn gikk nå inn i skålen, og lukket opp kisten sin; hun tok da kappen som Flose hadde gitt Høskuld, - og i den var han drept, og der hadde hun gjemt alt blodet. Hun gikk nå inn i stuen med kap pen, hun gikk tiende frem til Flose. Da var Flose mett, og bordet ryd det. Hildegunn la kappen over Flose. Da føk blodfillene om hele ham. Nå sa hun: «Denne kappe gav du, Flose, til Høskuld, og jeg vil nå gi den tilbake til deg. I den ble han drept. Jeg kaller Gud og gode menn til vidne
188
på at jeg sverger deg til, ved alle din Krists krefter, og ved din mann dom og ditt mannshjerte, at du skal hevne alle de sår, som han hadde på sitt døde legeme, - eller hete hver manns niding ellers.» Flose kastet av seg kappen og hev den i armene på henne og sa: «Du er det skremmeligste umenneske! - du ville at vi skulle gå til et verk som måtte bli det verste for oss alle! og kolde er kvinners råd!» Dette skaket ham så opp at han stundom var rød som blod i åsynet, og stundom blek som gresset, og stundom mørkeblå som Hel. Flose red bort med sitt følge; han red til Holtsvad og ventet der på Sigfussønnene og sine andre saksfeller. Ingjald bodde på Keldur, - bror til Hrodny, Høskuld Njålssønns mor; de var barn av Høskuld den hvite; og Høskuld var sønn av Ingjald den sterke, Ingjald av Geirfinn den raude, Geirfinn av Sølve, Sølve av Gunnstein berserksbane. Hustru til Ingjald på Keldur var Traslaug, datter av Egil, Tord Frøysgodes sønn; mor til Egil var Traslaug, datter av Torstein titling; mor til Traslaug var Unn, datter av Eyvind karve. Flose sendte bud til Ingjald, at han skulle komme til ham. Ingjald gav seg på veien med det samme, selv femtende. Ingjald var en stor mann, og sterk, - stillfarende, men den djerveste mann og hjelpsom mot venner som trengte gods. Flose fagnet ham vel og sa til ham: «I stort uføre er vi kommet opp, måg! og det er nå vanskelig å hjelpe seg ut av det. Jeg ber deg om ikke å skille deg fra min sak, før det er slutt med dette slit.» Ingjald svarte: «Vanskelig sitter jeg i det, - for mitt mågskap med Njål og hans søn ner, og for andre store ting som det her står om.» Flose sa: «Det trodde jeg du hadde lovet meg dengang jeg giftet min brordat ter bort til deg, at du skulle hjelpe meg i alle saker.» «Det er også mest likt til,» svarte Ingjald, «at jeg kommer til å gjøre det; men jeg ønsker nå å ri hjem først, og derfra på tinget.» Sigfussønnene spurte at Flose var ved Holtsvad, og red dit og møtte ham, og der var Ketil av Mark, og Lambe, hans bror, og Torkel og Mørd Sigfussønner, og Sigmund, deres bror, - og med dem Lambe Sigurdsson og Gunnar Lambeson, Grane Gunnarsson og Vebrand Håmundsson. Flose reiste seg da de kom, og fagnet dem i stor glede. De gikk frem
189
til åen. Flose bad dem om sanne frasagn, og ingenting skilte mellom deres tale og det Runolv i Dal hadde sagt. Flose sa til Ketil av Mark: «Deg spør jeg om dette, hvor strid du er på denne sak, - du og de andre Sigfussønner?» Ketil svarte: «Det ville jeg gjerne, at forlik ble sluttet mellom oss. Men like fullt har jeg svoret ikke å skille meg fra denne sak før den på en eller annen måte er løst, og legge livet til på det.» Flose sa: «En mann er du! og slike folk er vel farne!» De tok til orde på én gang, Grane Gunnarsson og Gunnar Lambeson: «Fredløshet ville vi ha ut av saken, og manndrap!» Flose svarte: «Det er ikke visst at vi kan både velge og dele.» Grane sa: «Det var min tanke, da de drepte Tråin ved Markarfljot, og siden Høskuld, hans sønn, at jeg aldri skulle forlike meg med dem av hel hug; for jeg ville gjerne være der hvor de alle ble drept.» Flose svarte: «Du har sittet så nær at du kunne ha hevnet dette, om du hadde hatt mot og manndom til det. Så tykkes det meg, at du - og mange andre - ber om det nå, som du efterpå ville gitt meget gods til at du ikke hadde vært i nærheten av. Det ser jeg klart, at om vi dreper Njål og hans sønner, - da er de så meget til menn, at der vil eftermålet bli stort nok til at vi får gå for mangen manns kne og be om hjelp for oss, før vi kommer oss ut av dette uføre. Dere kan også være viss om at det vil bli snaut om gods for mange av dem som var storrike før, og somme vil miste både gods og liv.» Mørd Valgardsson red til møte med Flose, og sa at han ville ri til tings med ham, han og hele hans følge. Flose takket ham, og bar beilingsord frem hos ham, - at han skulle gi Rannveig, sin datter, til Star kad som bodde på Stavafell, brorsønn til Flose. Dette gjorde Flose fordi han mente at på den vis kunne han få fast hånd over hans tro skap og hans flokk av menn. Mørd gav Flose god von i saken, men ellers vek han den hen til Gis sur hvite, og bad at de skulle tale om det på tinget. Mørd var gift med Torkatla, datter av Gissur hvite. Mørd og Flose red i følge til tinget og talte med hverandre dagen lang. Njål sa til Skarphedin: «Hva råd har dere nå tatt, dere brødre og deres måg?» Skarphedin svarte:
190
«Sjelden går vi og grunner på drømmer; men for å si deg det, - vi skal ri til Tunga, til Asgrim Ellida-Grimsson, og derfra på tinget. Og hva tenker du å gjøre med din ferd, far?» Njål svarte: «Til tings skal jeg ri, for ikke kan det sømme seg for meg å skille meg fra eders sak, så lenge jeg lever. Det venter jeg, at mange der vil møte meg med gode ord, så dere får gagn av meg, og aldri ugagn.» Torhall Asgrimsson var der, Njåls foster sønn. Njålssønnene lo av ham, fordi han gikk med et brunrandet kast over seg, og spurte hvor lenge han tenkte å ha det. Han svarte: «Kastet det har jeg nok den dag jeg må ta eftermålet efter min fosterfar.» Njål sa: «Da vil du vise deg best, når det mest står om!» De stelte seg nå alle til å fare hjemmefra, og var innpå 30 mann, og red til de kom til Tjorså. Da kom de efter, Njåls frender Torleiv kråk og Torgrim den store; de var sønner av HoltaTore, og bød Njålssøn nene hjelp og følge, og de tok imot det. De red da i lag over Tjorså, og red til de var på åbakken ved Lakså; der kom Hjalte Skeggeson og møtte dem, og han og Njål hadde en samtale, og talte lenge lavt. Siden sa Hjalte: «Det skal jeg alltid vise, at jeg ikke liker mørkveier. Njål har bedt meg om hjelp; og nå er jeg gått med, og har lovet ham min hjelp. Lønn har jeg fått i forveien, både jeg og mange andre, i de gagnsråd han har gitt!» Hjalte fortalte Njål alt om Floses ferder. De sendte Torhall føre seg til Tunga, med bud at de ville komme utpå kvelden. Asgrim stelte seg til å ta imot dem, og var ute da Njål red inn på tunet. Njål var i mørke° blå kåpe og hadde filthatt på hodet og en stuttøks i hånden; Asgrim løftet Njål av hesten og bar ham inn og satte ham i høysetet. Siden gikk alle Njålssønnene inn, og Kåre. Asgrim gikk da ut igjen. Hjalte ville fare annetsteds, for han syntes de var for mange; men Asgrim holdt i tømmene, og sa at han ikke skulle få ri bort, og lot ta sadelstellet av hestene og fulgte Hjalte inn og førte ham til sete ved siden av Njål. Men Torleiv og hans bror satt på andre benken, og deres menn hos dem. Asgrim tok sete på en stol og vendte seg mot Njål og spurte: «Hvorledes er dine hugvarsler om vår sak?» Njål svarte: __
o
o
o
o
o
o
191
«Nokså tunge; for jeg er redd at det ikke er lykkemenn som har del i den.» Siden sa Njål: «Send bud efter alle dine tingmenn, og ri til tings med meg!» «Det har jeg tenkt,» svarte Asgrim; «og det med vil jeg love deg, at fra deres sak skal jeg aldri vike, så lenge jeg kan få noen med meg.» De takket ham, alle som var inne, og sa at slikt var manns tale. Der ble de om natten, og dagen efter kom Asgrims flokk. Siden red de alle i følge til de kom på tinget, og tjeldet sine boder. Flose var alt kommet på tinget og hadde fylt hver plass i sin bod med menn. Runolv gav sitt følge rom i Dalverjaboden, Mørd sitt i Rangæingaboden. Hall av Sida var kommet, men ikke noen som bodde lenger øst, og ellers nesten ingen østfra, - uten det store følge Hall hadde samlet i sin egen bygd. Han gikk straks i flokk med Flose og bad ham tenke på forlik og fred. Hall var en vettstor mann og ville alle vel. Flose svarte ham vennlig, men sa ikke mange ordene. Hall spurte hvem han hadde tilsagn om hjelp fra. Flose nevnte Mørd Vak gardsson, og sa at han hadde beilet efter hans datter for Starkad, sin frende. Hall svarte at et godt gifte kunne ungkonen være, men sa det var en ulykke å ha med Mørd å gjøre, - «og det kommer du til å få se før dette ting er slutt.» Nå la de ned samtalen. Det var en dag, at Njål og Asgrim talte sammen, og lenge lavt. Til sist stod Asgrim opp og sa til Njålssønnene: «Nå skal vi gå og se oss om efter venner, så vi ikke kommer ut for overmakt; for denne sak vil bli fremmet med hardhug.» Asgrim gikk da ut, og nærmest ham Helge Njålsson, så Kåre Sølmundsson, så Grim Njålsson, så Skarphedin, så Torhall, så Torgrim den store, så Torleiv kråk. De gikk til Gissur hvites bod, og inn i boden. Gissur reiste seg for dem, og bad dem sitte ned og drikke. Asgrim sa: «Ikke er det dit vi vil, - om dette skal vi ikke sitte og mutre; men hva for hjelp kan jeg vente meg, der hvor du står, frende?» Gissur svarte: «Det ville Jorunn, søster min, vente, at jeg kom ikke til å vri meg fra det, når det var deg jeg kunne hjelpe; og så skal det være, nå og oftere, at ett skal komme over oss begge.» Asgrim takket ham og gikk. Da spurte Skarphedin: o
o
0
o
o
o
192
«Hvor bærer det nå hen?» Asgrim svarte: «Til Ølvusingenes bod.» Nå gikk de dit. Asgrim spurte om Skapte Toroddsson var i boden. Det ble sagt ham at han var der; de gikk da inn i boden. Skapte satt på tverrbenken, og fagnet Asgrim; han hilste sømmelig igjen. Skapte bød Asgrim plass ved siden av seg; Asgrim sa han skulle ikke være lenge, - «men til deg er ærendet!» «La høre det!» sa Skapte. «Jeg vil be deg om hjelp, - det er meg og mine måger jeg ber deg hjelpe.» «Det hadde jeg tenkt,» svarte Skapte, «at ikke skulle deres ulykker komme innenfor mine vegger.» Asgrim sa: «Onde ord er dette, - å være folk minst til hjelp, når det mest står om.» «Hvem er den mannen,» spurte Skapte, «som fire menn går fremmenfor, en stor mann, blek av åsyn, ser ut som en ulykkesmann, hard og trollslig?» Han sa: «Skarphedin heter jeg, og du har sett meg ofte her på tinget; men vel må jeg ha mere vett enn du, siden jeg ikke trenger spørre om hva du heter. Du heter Skapte Toroddsson; men før kalte du deg Børste-Koll, - dengang du hadde drept Ketil fra Elda; da gjorde du deg kollet, og smurte tjære i hodet på deg; siden kjøpte du treller til å riste torv og reise den i været, og under den krøp du inn om natten; siden gikk du til Torolv Loptsson fra Eyrar, og han tok imot deg, og bar deg ut på skipet i melsekkene sine.» Efter dette gikk Asgrim ut, og de andre med ham. Skarphedin sa: «Hvor skal vi nå gå hen?» «Til Snorre godes bod.» Nå gikk de til Snorres bod. Der stod en mann utenfor boden, Asgrim spurte om Snorre var i boden. Mannen sa at han var der. Asgrim gikk inn i boden, og de andre med ham. Snorre satt på tverrbenken. Asgrim gikk frem til ham, og hilste ham sømmelig. Snorre tok blidt imot ham, og bad ham sitte. Asgrim sa at han skulle ikke være lenge der, - «men til deg er ærendet.» Snorre bad ham si det. Asgrim sa: o
o
o
o
o
o
o
o
o
13. Norrøn saga IV
193
«Jeg ville at du skulle gå med meg til retten og gi meg hjelp; du er en vettstor mann og fremferd har du meget av.» «Tungt går det for oss nå i våre egne saker,» svarte Snorre, «og mange ror seg langt frem imot oss, og derfor er vi sene til å ta på oss de vansker folk kan ha i andre fjerdinger!» «Det er ikke å undres på,» sa Asgrim; «for du har ingenting du skulle lønne for oss.» «Jeg vet at du er en god dreng,» svarte Snorre, «og det vil jeg love deg, at jeg på ingen vis skal være imot deg og ikke gi dine uvenner hjelp.» Asgrim takket ham. Snorre sa: «Hvem er den mannen, som fire går fremmenfor, blek av åsyn og skarp i dragene, og smiler stort, og har øksen høyt på akselen?» «Hedin heter jeg,» sa han; «men somme kaller meg Skarphedin med mitt fulle navn. Og hva har du mere å si om meg?» Snorre svarte: «Dette, at du tykkes meg hard og rådstor; men like fullt tror jeg det er ute med din største lykke, og få, tror jeg, er igjen av dine levedager.» «Vel er det!» sa Skarphedin, «for den skyld må alle svare for; men mere trenger du å hevne din far enn spå meg slike spådommer.» «Mange har sagt dette før,» svarte Snorre; «og jeg skal ikke harmes over det.» Nå gikk de ut, og der hadde de ingen støtte funnet. Derfra for de til Skagfirdingenes bod. Den bod hadde Havr den rike; han var sønn av Torkel, og Torkel av Eirik fra Goddaler, Eirik av Geirmund, Geirmund av Hroald, Hroald av Eirik stridskjegg, som drepte Grjotgard i Soknardal i Norge; Havrs mor het Torunn og var datter av Asbjørn Mørkå-skalle Hrossbjørnsson. Asgrim gikk inn i boden, og de andre med ham. Havr satt midt i boden og talte med en mann. Asgrim gikk frem til ham og hilste på ham; han hilste sømmelig igjen og bød Asgrim sete. Asgrim sa: «Det ville jeg be deg om, at du hjalp meg og mågene mine.» Havr var snar med svaret, og sa at han ville ikke ta deres byrder på seg, - «men enda vil jeg spørre deg hvem han er, han blekingen som fire menn går fremmenfor, og er så skremmelig som var han kommet opp av sjø-hamrene?» o
o
o
o
o
194
o
Skarphedin sa: «Bry deg aldri, ditt pattelam! med hvem jeg er, for jeg skal nok våge å gå frem der hvor du sitter og vokter på meg, og bare uredd ville jeg være, om slike sveiner var i min vei. Og du har større skyld på deg til å hente hjem Svanlaug, søster din, som Eydis jarnsaksa og Stedja-Koll stjal ut av ditt hus, og du våget ikke å legge deg i det.» Asgrim sa: «La oss gå ut! Ikke er her noen von om hjelp.» Nå gikk de til Mødruvellingaboden, og spurte om Gudmund den mektige var i boden, og det ble sagt dem at han var der. De gikk da inn i boden. Et høysete var midt i boden, og der satt Gudmund den mektige. Asgrim gikk frem til ham og hilste ham. Gudmund tok godt imot ham og bød ham sete. Asgrim sa: «Ikke vil jeg sitte; men be deg om hjelp vil jeg, for du er en framdjerv mann og en stor høvding.» Gudmund svarte: «Ikke skal jeg være imot deg; men om det høver meg å gi deg hjelp, da skal vi vel kunne tale om det siden,» - og var bare vennlig. Asgrim takket ham for hans ord. Gudmund sa: «Der er én av mennene i din flokk, som jeg har hatt øynene på en stund, og han synes meg ulik de fleste andre jeg har sett.» «Hvem er det?» spurte Asgrim. «Fire menn går føre ham,» sa Gudmund, - «brun i hår, og blek, storvoksen og traust, og så snar til mannsferd, at heller ville jeg ha hans følge enn ti andres. Og enda ser han ut som en ulykkesmann.» Skarphedin sa: «Jeg skjønner at det er meg du taler om; og ikke har vi det på samme vis med vår ulykke, jeg og du. Jeg får høre lastord for drapet på Høskuld Hvitanesgode, og det er ikke så underlig; men om deg kom de med skamord, Torkel håk og Tore Helgeson, og av det har du den største harm.» De gikk da ut. Skarphedin sa: «Hvor skal vi nå gå hen?» _ ° «Til Ljosvetningaboden,» svarte Asgrim. Den bod hadde Torkel håk tjeldet. Han var sønn av Torgeir gode, Torgeir av Tjørve, og Tjørve av Torkel lang; men mor til Torgeir var Torunn, datter av Torstein, Sigmund Gnupa-Bårdssons sønn. Torkel håks mor het Gudrid; hun var datter av Torkel den svarte fra Hleidrargard; han var sønn av Tore øresnipp, Tore av Ketil kobbe, o
o
o
o
o
195
Ketil av Ørnolv, Ørnolv av Bjørnolv, Bjørnolv av Grim loddenkinn, Grim av Ketil høing, Ketil av Hallbjørn halvtroll. Torkel håk hadde vært borte fra landet, og vunnet ry i andre land. Han hadde drept en ransmann øst i Jamtaskog. Siden for han til Svitjod og slo seg i lag med Sørkve karl, og de herjet i Austerveg. Østenfor Bålagards-siden skulle Torkel hente vann for dem en kveld. Da møtte han et finntroll, og verget seg lenge mot det, og utgangen på kampen ble at han drepte finntrollet. Derfra for han øst til Adalsysla; der drepte han en flyvedrage. Nå for han tilbake til Svitjod, og derfra til Norge, og siden ut til Island, og lot riste inn disse storverk i treet på sitt sengelukke og på en stol fremmenfor høysetet. Og på Ljosvetningenes høstting kjempet han med Gudmund den mektige - han og hans brødre - og Ljosvetningene fikk seier; da var det de kom med skamord om Gudmund, Tore Helgeson og Torkel håk. Torkel sa at der var ikke den mann på Island, som han ikke skulle våge en enekamp med, eller gå baklengs for. Derfor ble han kalt Torkel håk, fordi han ingen sparte, hverken i ord eller verk, hvem han så hadde å gjøre med. Asgrim og hans feller gikk til Torkels bod. Asgrim sa da til sine feller: «Denne boden har Torkel håk, en stor kjempe, og det hadde meget å si for oss om vi fikk hans hjelp. Og for å nå dette, skal vi ta oss i akt på alle vis; for han er egen og vanskelig. Jeg vil derfor be deg, Skarphedin, at du ikke lar deg bry av vår samtale.» Skarphedin drog på smilet. Så var han kledd, at han var i blå kjortel og blårandet brok og høye, svarte sko. Han hadde sølvbelte om livet, og i hånden den øks som han hadde drept Tråin med og kalte Rimmugyger, og rundskjold, og silkebånd om hodet, og håret greiet tilbake så ørene syntes. Som ingen annen var han hærmann å se til, og alle kjente ham, om de aldri hadde sett ham før. Han gikk der han var satt til å gå, hverken lenger fremme eller lenger bak. De gikk inn i boden, og frem gjennom den. Torkel satt midt på tverrbenken, og hans menn på begge sider av ham. Asgrim hilste ham; Torkel hilste sømmelig igjen. Asgrim sa til ham: «Derfor er vi kommet hit, at vi vil be deg om hjelp og at du går til retten med oss.» Torkel sa: o
o
196
«Hva skal dere trenge min hjelp til, når dere alt har vært hos Gud mund? Han har nok lovet dere hjelp!» «Ikke fikk vi hjelp av ham,» svarte Asgrim. Torkel sa: «Da har Gudmund ment at saken er uvennesæl, og så er det nok også; for et verre verk er aldri øvet. Og jeg skjønner hva det er som har ført deg hit: du trodde at jeg skulle ta lettere på det enn Gudmund og gjerne gå med i en urettvis sak.» Da tidde Asgrim og syntes det så mørkt ut. Torkel sa: «Hvem er han, den store og skremmelige, som fire menn går frem menfor, blek av åsyn og skarp i dragene, ser ut som en ulykkesmann og full av alt ondt?» Skarphedin sa: «Jeg heter Skarphedin, og du har ingen rett til å lete efter hånsord mot meg, sakløse mann. Meg har det aldri hendt at jeg for i voldsferd mot min egen far og sloss med ham, som du gjorde med din far. Og sjelden har du ridd til Alltinget og strevet med tingtretter; og for deg er det kringere å ha melkestellet på gården din deroppe ved Øksarå hos de få folkene dine. Nærmere var du også til å stange ut av tennene på deg det endetarmsskinnet av merren din, som du åt i deg før du red til tings, - smalemannen din så det og måtte undre seg på at du fikk til en slik styggedom.» Torkel spratt da opp og var harm til gagns, og rev sitt saks av sliren og sa: «Dette saks vant jeg i Svitjod, da jeg drepte en storkjempe, og man gen mann har jeg felt med det siden. Og så snart jeg når deg, skal jeg renne det gjennom deg, og det skal du ha for din onde tale.» Skarphedin stod med øksen løftet og hånsmilte og sa: «Denne øks hadde jeg i hånden, da jeg hoppet tolv alen over Mar karfljot og drepte Tråin Sigfusson, og åtte mann stod mot meg, og fikk ikke tak på meg. Og aldri førte jeg dette våpen så dårlig at det ikke nådde den mann det skulle.» Han skjøv sine brødre ifra, og Kåre, sin måg, og steg frem mot Tbrkel. Nå sa Skarphedin: «Gjør nå ett av to, Torkel håk! - stikk sakset i sliren og sett deg, - eller jeg kjører øksen i hodet på deg, og kløver deg ned til her dene!» o
o
197
Torkel satte seg da ned og stakk sakset i sliren; slikt hadde aldri hendt ham før, og hendte ham ikke siden, Asgrim gikk ut, og de andre med ham. Skarphedin sa: «Hvor skal vi nå gå hen?» Asgrim svarte: «Hjem til boden vår.» «Dette blir da bønngang til vår egen bod,» sa Skarphedin. Asgrim snudde seg mot ham og sa: «Mangesteds var du nokså ordkvass; men her hvor det var Torkel det stod om, synes jeg du gav ham bare hva han skulle ha.» De gikk da hjem til boden og fortalte Njål om alt, og så nøye de kunne. Han sa: «Nå får det bli efter lagnadens bud, - hvor det så bærer hen.» Gudmund den mektige fikk høre hvorledes det var gått mellom Skarphedin og Torkel, og talte slik: «Dere kjenner nok til hvorledes det gikk mellom meg og Ljosvetningene; men aldri måtte jeg tåle så stor en spott og skam av dem, som Torkel nå har tålt av Skarphedin. Og dette var som det skulle.» Siden sa Gudmund til Einar Tverræing, sin bror: «Du skal ta alle mine folk med deg og hjelpe Njålssønnene, når domsmennene drar ut og tar sete; men om de trenger hjelp neste som mer, da skal jeg selv hjelpe dem.» Einar var med på dette, og sendte Asgrim bud om det. Asgrim sa: «Få høvdinger er som Gudmund!» Asgrim fortalte det nå til Njål. Dagen efter møttes de, Asgrim og Gissur hvite, Hjalte Skeggeson og Einar Tverræing. Der var da også Mørd Valgardsson; han hadde nå gitt saken fra seg og lagt den i hendene på Sigfussønnene. Da sa Asgrim: «Til deg vender jeg meg først, Gissur hvite, og til dere, Hjalte og Einar, og vil si dere hvor langt det er kommet i disse saker. Dere kjen ner nok til at det er Mørd som har stelt med søksmålet; men nå har det seg så, at Mørd var med da Høskuld ble drept, og såret ham med det sår som der ikke ble nevnt gjerningsmann til; og om jeg skjønner loven rett, må søksmålet være spilt.» «Da vil vi bære dette frem med én gang,» sa Hjalte. Torhall Asgrimsson sa: o
o
o
o
o
o
o
___
198
o
«Det er ikke rådelig annet enn at vi farer stilt med det, til doms mennene drar ut for å holde rett.» «Hva skal det være godt for?» spurte Hjalte. Torhall svarte: «Om de får høre det nå med det samme, at saken er vrangt satt på vei, da kan de berge søksmålet med straks å sende en mann hjem fra tinget, og da stevne til tings hjemme, og siden kalle grannebønder til å gå i nevnd her på tinget, - og da er søksmålet rett fremmet.» «En vettstor mann er du, Torhall!» - sa de - «og dine råd skal bli fulgt.» Nå gikk de hver til sin bod. Sigfussønnene lyste søksmålene fra Lovberget, og spurte efter ting lag og lovfast bo; og natt til fastedag skulle domsmennene fare ut for å holde rett. Til da var tinget rolig. Mange så efter forlik; men Flose var ikke til å rygge - enda han ikke var den som brukte de fleste ord i sine svar - og det syntes nokså vonløst med forliket. Nå kom det så langt, at domsmennene skulle fare ut, kvelden før fastedag; da gikk hele tingmengden til domstolene. Flose og hans flokk stod i syd for Rangæingaretten; der hos ham var Hall av Sida og Runolv av Dal, Ulv aurgodes sønn, og de andre som hadde lovet Flose hjelp. I nord for Rangæingaretten stod Asgrim og Gissur hvite, Hjalte og Einar Tverræing, men Njålssønnene var hjemme ved boden, Kåre også, og Torleiv kråk og Torgrim den store, og satt med våpen, og det så ikke ut som det kunne være lett å renne innpå deres flokk. Njål hadde bedt domsmennene ta sete. Sigfussønnene reiste nå søksmålet: de nevnte vidner for seg og bød Njålssønnene lye på sin ed, og siden svor de eden; så la de søksmålet frem; så lot de føre vidner på sårlysingen; så kalte de til sete den nevnd av bønder, som skulle bære utsagn i saken; så tilbød de opprydning i nevnden. Torhall Asgrimsson nevnte seg vidner, og nektet med lovs rett bøn dene i nevnden å bære utsagn, og hadde dette til grunn, at drapssaken var lyst av en mann som hadde brutt med loven og selv skulle være utleg. «Om hvem sier du dette?» spurte Flose. Torhall sa: «Mørd Valgardsson fulgte Njålssønnene til drapet på Høskuld, og såret ham med det sår, som der ikke ble nevnt gjerningsmann til, da o
199
vidner ble nevnt på sårene. Dere kan ikke si meg imot her: spilt er søksmålet.» Njål reiste seg og sa: «Det ber jeg Hall av Sida om, og Flose og alle Sigfussønnene og alle våre menn, at dere ikke går bort, men hører på mine ord.» De gjorde som han bad. Da sa han: «Meg synes det som dette søksmål må være spilt, og slikt var også å vente, for av ond rot er det runnet. Jeg vil gjøre kjent for dere at jeg elsket Høskuld mer enn mine sønner; og da jeg spurte at han var drept, da syntes jeg at mine øynes søteste lys var slukket, og heller ville jeg ha mistet alle mine sønner, bare han levde. Nå ber jeg deg, Hall av Sida, og Runolv av Dal og Gissur hvite og Einar Tverræing og Havr den spake, at jeg må nå forlik i drapssaken på mine sønners vegne, og jeg ønsker at de skal ta den i sin dom, som er best skikket til det.» Gissur og Einar og Havr talte nå lenge, - hver sin gang og den ene efter den andre - og bad Flose forlike seg, og lovet ham sitt vennskap for det. Flose gav gode svar på alt, men ville ingenting love. Hall av Sida sa til Flose: «Vil du nå sette i verk ditt tilsagn og høre meg i den bønn du gav meg rett til og lovet å høre meg i, dengang jeg hjalp Torgrim ut av landet, Diger-Ketils sønn, din frende, - da han hadde drept Halle den raude?» Flose svarte: «Høre deg vil jeg, måg, for du vil aldri be om annet enn det min heder kan vokse på!» Hall sa: «Da ønsker jeg at du straks forliker deg, og lar gode menn ta saken i sin dom, og på den vis kjøper du deg de beste menns vennskap.» Flose svarte: «Nå vil jeg gjøre kjent for dere, at jeg skal gjøre som Hall ønsker, min måg, og de beste menn ellers; han skal ta saken i sin dom, - han og de beste menn fra hver av flokkene, de som på lovlig vis blir oppnevnt til det. Jeg synes det kan være Njåls rett at jeg unner ham dette.» Njål takket ham, og dem alle og de andre som var til stede, og sa at Flose hadde stelt vel med dette. Flose sa: «Nå vil jeg nevne mine skilledomsmenn; først nevner jeg Hall, min måg, så Øssur fra Breidå, Surt Asbjørnsson fra Kirkjubø, Modolv o
200
Ketilsson» - han bodde dengang i Åsar - «Havr og Runolv av Dal; og annet vil ikke bli sagt, enn at disse er best skikket til det av alle mine menn.» Han bad nå Njål nevne sine skilledomsmenn. Njål stod opp, og sa: «Til dette nevner jeg først Asgrim Ellida-Grimsson, så Hjalte Skeggeson, Gissur hvite, Einar Tverræing, Snorre gode, Gudmund den mektige.» Nå håndtokes Njål med Flose og Sigfussønnene, og med dette håndslag lovet Njål, på vegne av alle sine sønner og Kåre, at det skulle være som disse tolv menn dømte; og vel kunne det sies at hele tingmengden ble glad for dette. Nå ble der sendt bud efter Snorre og Gudmund, for de var i sine boder. Det ble da kunngjort at skilledomsmennene skulle ta sete i lagretten og alle andre gå bort. Snorre gode sa: «Nå er vi her, tolv skilledomsmenn, som disse saker er skutt hen til. Jeg vil be dere alle at vi ingen vansker skal gjøre med dette, - så de ikke kan nå til forlik.» Gudmund spurte: «Har dere tenkt å dømme noen til å være fredløs i herredet, eller til å fare av landet?» «Ingen,» svarte Snorre; «for slikt er ofte falt ille ut, og folk er blitt drept på det, eller blitt uforlikt; men jeg vil sette så store bøter, at ingen mann skal ha vært dyrere her i landet enn Høskuld.» Hans ord ble vel fagnet. Siden talte de om saken, men kunne ikke enes om hvem som først skulle bære i utsagn hvor store pengebøtene skulle være, og det kom da dit at de kastet lodd om det, og loddet traff Snorre. Snorre sa: «Ikke vil jeg sitte og grunde over dette lenger. Jeg skal nå si dere hva min påstand er, - at jeg vil der skal bøtes med tredobbelt mannebot for Høskuld; og det er seks hundreder i sølv. Dere skal rette det, om dere synes det er for meget eller for lite.» De svarte at de ønsket det ikke anderledes i noe. Snorre sa: «Med denne dom skal følge dette, at alt godset skal redes ut her på tinget.» Da sa Gissur hvite: «Dette tror jeg ikke er gjørlig; for de har nok ikke hos seg mer enn enn en liten del av det gods der skal bøtes med.» Gudmund sa: «Jeg vet hva Snorre vil. Det vil han, at alle vi skilledomsmenn skal o
201
være med og gi - så meget som vi har rett mannshug til - og det kom mer da mange andre til å følge oss i.» Hall av Sida takket ham, og sa at han gjerne ville gi likt med den som gav mest. De samtykte da i denne løsning, alle skilledomsmennene. Efter dette gikk de bort, og enedes om at Hall skulle si dommen frem fra Lovberget. Nå ble det ringt, og hele tingmengden gikk til Lovberget. Hall stod opp og sa: «Den sak vi har hatt i skilledom, er vi blitt enig om, og har satt bøtene til seks hundreder i sølv. Vi skal rede ut halvdelen, vi skilledomsmenn, og alt sammen skal redes ut her på tinget. Det er min bønn til alle som er her, at hver skal være med og gi noe for Guds skyld.» Alle gav gode svar. Hall nevnte seg da vidner på dommen, så ingen skulle kunne bryte den. Njål takket ham for den. Skarphedin stod der, og sa ikke noe, og smilte. Folk gikk nå fra Lovberget og til sine boder; men skilledomsmennene bar inn på bondens kirkegård det gods som de hadde lovet å legge til. Njåls sønner kom frem med det gods de hadde, Kåre likeså; og det var ett hundrede i sølv. Njål tok det gods som han hadde; og det var ett hundrede til. Siden ble alt dette gods båret sammen i lagretten, og folk la så meget til, at det ble ikke en penning for lite. Njål tok en slepkledning og myke støvler og la oppå dyngen. Nå sa Hall til Njål, at han skulle gå efter sine sønner, - «men jeg skal gå efter Flose, og nå skal flokkene love hverandre trygd.» Njål gikk da hjem til sin bod og sa til sine sønner: «Nå står vår sak godt; vi er forlikte menn, og alt godset er samlet. Nå skal begge flokkene gå frem og love hverandre fred og trygd. Jeg vil nå be at dere ikke spiller noe for oss.» Skarphedin strøk seg over pannen og smilte. De gikk nå alle til lagretten. Hall gikk til Flose og sa: «Kom nå til lagretten, for nå er alt godset vel løst fra hånden og samlet på ett sted.» Flose bad Sigfussønnene bli med; de gikk da ut alle. De kom til lagretten fra øst, Njål og hans sønner fra vest. Skarphedin gikk til midtbenken og stod der. 202
Flose gikk inn i lagretten og så på godset og sa: «Dette er meget gods, og godt; og vel er det løst fra hånden, som ventelig var.» Nå tok han opp slepkledningen og spurte hvem det kunne være, som hadde lagt den til; men ingen svarte ham. Annen gang svang han slepkledningen og spurte hvem det kunne være som hadde lagt den til, og kaldlo ved det, og ingen svarte. Flose sa: «Er det så at ingen av dere vet hvem som har eiet dette plagget, eller tør dere ikke si meg det.» Skarphedin sa: «Hvem tror du det er som har lagt den til?» Flose svarte: «Om du vil vite det, da skal jeg si deg at jeg tror det er din far som har lagt den til, den skjeggløse kallen! - mange som ser ham, vet ikke om han er kar eller kone.» Skarphedin sa: «Slikt er ille gjort, - å snerte ham som er utgammel, og det har ingen mann som duger til noe, vært ferdig til før. Dere kan nok vite at han er mann, for han har fått sønner med sin hustru. Få av våre frender har ligget drept ved vårt gjerde, uten at vi har tatt bot for det med mannehevn.» Skarphedin tok slepkledningen til seg, og kastet en blå brok til Flose, og sa at den kunne han mere trenge. Flose spurte: «Hvorfor skal jeg mere trenge den?» Skarphedin svarte: «For det da: om du er Svinafells-åsens brud, som det er sagt om deg, - at han gjør deg til kone hver niende natt!» Flose spente til godset, og sa at ikke en penning skulle han ha av det; nå skulle det være ett av to, sa han: enten skulle Høskuld ligge ugild, eller de skulle ha hevn for ham. Flose ville nå ingen fred gi, og ingen ta imot, og sa til Sigfussønnene: «Vi går hjem! Ett skal komme over oss alle.» Siden gikk de hjem til boden. Hall sa: «Altfor store ulykkesmenn står det om her.» Njål og hans sønner gikk hjem til boden. Njål sa: «Nå kommer det frem, det mine hugvarsler lenge har sagt meg, at tung ville denne sak bli for oss.» «Ikke er det så,» svarte Skarphedin; «de kan aldri fremme lovlig søksmål mot oss.» «Da vil det komme frem,» sa Njål, «som blir det verste for alle.» 203
De menn som hadde lagt gods til, talte om å ta det bort igjen. Gud mund sa: «Den skam skal jeg aldri føre over meg, at jeg tar tilbake det jeg har gitt, - hverken nå eller andre ganger.» «Vel er dette talt!» sa de; og nå ville ingen ta bort noe. Snorre gode sa: «Det er mitt råd, at Gissur hvite og Hjalte Skeggeson har dette gods i varetekt til neste Allting. Så kjenner jeg det, som om det ikke vil gå lang tid før det blir godt å ha dette gods å ta til.» Hjalte tok halvdelen av godset til seg, og Gissur det som var efter. Folk gikk nå til sine boder.
Flose stevnet alle sine menn opp i Allmannagjå, og gikk dit selv. Da var alle kommet, og det var 100 mann. Flose sa til Sigfussønnene: «Hvorledes kan jeg hjelpe dere i disse saker, - til å få det som dere helst vil?» Gunnar Lambeson svarte: «Ikke blir vi glad før de er drept, brødrene, - alle Njålssønnene!» Flose sa: «Det vil jeg love Sigfussønnene, at jeg ikke skal skille meg fra denne sak før den ene av flokkene synker for den andre. Og jeg vil vite om der er noen her, som ikke vil hjelpe oss i dette.» Men alle svarte at de ville hjelpe. Flose sa: «Da skal vi alle gi håndslag på at den skal ha forbrutt gods og liv, som drar seg ut av denne sak.» Foruten Flose var det disse høvdinger: Kol, sønn av Torstein breimage, brorsønn til Hall av Sida; Hroald Øssursson fra Breidå; Øssur, sønn av Ønund taskerygg; Torstein den fagre Geirleivsson; Glum Hildeson, Modolv Ketilsson; Tore, sønn av Tord illuge i Mørtunga; Floses frender Kolbein og Egil; Ketil Sigfusson og Mørd, hans bror, og Torkel og Lambe, andre brødre av ham; Grane Gunnarsson og Gunnar Lambeson, og Sigurd, hans bror; Ingjald fra Keldur, Hroar Håmundsson. Flose sa til Sigfussønnene: «Velg en høvding! - den dere synes er best skikket til det, for noen trenges der til å føre saken frem.» Ketil av Mark svarte: «Om det skal stå til oss brødre å velge, da er vi nok snare til å velge dette, at på deg skal denne byrde falle; du er 204
en ættstor mann og meget til høvding, strid og vettstor. Vi har også den tro, at det er for vår skyld du binder deg til saken.» Flose sa: «Dere kan vente at jeg går til det som deres bønn er rettet på. Og nå vil jeg nevne hvorledes vi skal ta det opp. Det er mitt råd, at hver og en rir hjem fra tinget og har tilsyn med sitt gårdsstell i som mer, så lenge de høyer på engene. Men den drottinsdag da der er åtte uker til vinteren, da vil jeg la synge messe for meg hjemme og siden ri vest over Lomagnupssand. Hver av oss skal ha to hester. Jeg vil ikke øke flokken med nytt mannskap, men bare ha dem som nyss gikk til ed; for vi har nok med dem, om de kommer oss til full nytte. Jeg skal ri hele drottinsdagen, og natten med, og annen aften i uken er jeg nok kommet opp på Trihyrningshalsene, - før midaften. Da skal dere være kommet der, alle som har svoret ed i denne sak; men om en eller annen ikke er kommet der, av dem som har bundet seg til saken, da skal han ingenting miste for det uten livet, - om vi kan råde.» Ketil spurte: «Hvorledes kan dette gå sammen, at du rir drottinsdag hjemmefra, og vil være annen dag i uken på Trihyrningshalsene?» 205
Flose svarte: «Jeg rir opp fra Skaptåtunga og nord for Eyjafjallajøkelen og ned i Godaland; og da blir det gjørlig, om jeg rir kvast. Og nå vil jeg si dere all min akt, at når vi er kommet sammen der, da skal vi ri til Bergtorskvål med hele flokken og søke Njålssønnene med ild og jern, og ikke gå fra før de alle er døde. Dere skal fare stilt med dette råd; for det er livet det står om for oss alle. Vi skal nå ta våre hester og ri hjem.» De gikk da til sine boder. Nå lot Flose sadle hestene, og red siden hjem, og ventet ikke på noen. Flose ville ikke møte Hall, sin måg, for han trodde å vite, at Hall ville tale ham fra alle store tiltak. Njål red hjem fra tinget, han og hans sønner, og de var hjemme om sommeren, alle. Njål spurte Kåre om han ikke skulle ri øst til Dyrholmar og se til sin gård. Kåre svarte: «Ikke skal jeg ri østover, for ett skal komme over meg og dine sønner.» Njål takket ham, og sa at slikt var å vente av ham. På Bergtorskvål var der jevnlig nesten 30 våpenføre menn med huskarene. Det var en gang, at Hrodny Høskuldsdatter kom til Keldur. Ingjald, hennes bror, fagnet henne vel; hun svarte ikke på hans hilsningsord, men bad ham bli med ut. Ingjald gjorde som hun bad, og fulgte henne, og de gikk ut av gården, både hun og han; da tok hun efter ham, og de satte seg ned. Hun sa: «Er det sant at du har svoret ed på å fare imot Njål og drepe ham og hans sønner?» Han svarte: «Sant er det.» «Storniding er du?» sa hun; «tre ganger har Njål løst deg av skogen!» «Dit er det kommet nå,» svarte han, «at det er livet det står om, der som jeg ikke gjør dette.» «Ikke er det så,» sa hun; «leve får du like fullt, og hete en god mann, om du ikke sviker den du skulle være best mot.» Hun tok en linhue opp av beltespungen; der var fullt av blod på den, og rift i rift; hun sa: «Denne hue hadde Høskuld Njålsson på da de drepte ham; og det gjør det verre for deg, synes jeg, å hjelpe dem som søker frem fra det hold.» Han svarte:
206
«Så skal det gå også, at jeg ikke skal være imot Njål, hva der enn siden kommer; men det vet jeg, at mot meg vil de vende hårde råd.» Hun sa: «Da kan du hjelpe Njål stort, og hans sønner også, om du nå fortel ler ham om de råd som er tatt.» «Det vil jeg ikke gjøre,» svarte Ingjald; «for da er jeg hvermanns niding, om jeg forteller det som de har sagt meg i tro; men det er en manndomsmanns verk, å skille seg fra denne sak, når en vet at en kan vente seg andres hevn. Og si du det til Njål og hans sønner, at de skal være var om seg hele denne sommer - for det er et gagnsråd til dem - og sitte med mange mann!» Siden for hun til Bergtorskvål og tok om igjen for Njål hele denne samtale. Njål takket henne, og sa at hun hadde gjort vel, - «for han ville misgjøre mest av alle med å fare imot meg.» Hun for nå hjem; og Njål fortalte dette til sine sønner. En kjerring var på Bergtorskvål, som het Sæunn; hun skjønte seg på mangt og meget og var fremsynt; men hun var utgammel, og Njåls207
sønnene kalte henne gammeltullet, fordi hun skravlet om så meget, - enda det ofte gikk efter hennes ord. Det var en dag at hun tok en staur i hånden og gikk bak husene og bort til en såte med arve, som stod der. Hun slo på såten, og sa at den aldri skulle trives, ond og usæl som den var. Skarphedin lo av henne, og spurte hvorfor hun morsket seg på arvesåten. Kjerringen sa: «Denne arvesåten vil de ta og tenne ild med når Njål blir brent inne, og Bergtora, fosterdatter min; og bær henne på vatnet» - sa hun - «eller brenn henne nå straks!» «Ikke kommer vi til å gjøre det,» sa Skarphedin, «for her kan alltid finnes nok å tenne ild med, om det skal bli vår lagnad, er enn hun ikke til.» Kjerringen ståket hele sommeren om arvesåten, at de skulle bære den inn, men det ble ikke av.
208
Brannen på Bergtorskvål På Reykir i Skeid bodde Runolv Torsteinsson. Hildeglum het hans sønn; han gikk ut natt til drottinsdag, da det var tolv uker til vinte ren. Han hørte stort dønn, så han syntes både jord og himmel skalv. Siden så han mot vest, og syntes se en ring, rød som ild, og i ringen en mann på en grå hest; det bar forbi med ham nesten med det samme, så kvast red han; han hadde en luende brann i hånden; han red så nær Hildeglum at han kunne se ham tydelig; han var svart som bek. Han kvad denne vise, med stor røst: Jeg rir hest med rim om mulen, manen svettvåt, ondt volder jeg! Ild i endene, eiter i midten, så er Floses råd som rappe staven, så er Floses råd som rappe staven.
Da syntes det Hildeglum, at han skjøt brannen østover mot fjellene, og det syntes ham at en stor ild løp i været der, så at han ingenting kunne se for den, av selve fjellene. Han syntes han så mannen ri øst over under ilden, og der ble han borte. Siden gikk han inn, og til sen gen sin, og lå lenge i uvett, men kom seg av det igjen. Han mintes alt han hadde sett svive for øynene, og fortalte det til sin far, og han bad ham si det til Hjalte Skeggeson. Han for og sa det til ham. «Du har sett trollrittet,» sa Hjalte; «og det varsler alltid stortidender.» Flose gjorde seg ferdig til å fare vestover, da det var to måneder til vinteren, og stevnet til seg alle sine menn, de som hadde lovet ham å fare med. Hver av dem hadde to hester og gode våpen; de kom alle til Svinafell og var der om natten. Flose lot tidlig synge messe for seg drottinsdagen, og siden gikk han til bords. Han sa alle sine heimemenn hva hver av dem skulle ha til arbeid mens han var borte; siden gikk han til hestene sine. 14. Norrøn saga IV
209
Flose og hans menn red først vest til Sand. Flose bad at de ikke skulle ri for kvast i førstningen, han sa at de like fullt ville nå frem til slutt; han bad alle vente, om noen trengte å bli efter. De red vest til Skogahverve og kom til Kirkjubø. Flose bad alle mennene gå i kirke og be for seg; de gjorde så. Siden steg de i sadelen og red opp på fjellet, og så til Fiskevatnene, og red litt vestenfor vannene, og stevnet så vest på sanden, og lot da Eyjafjalla-jøkelen på venstre hånd, og derfra ned i Godaland, og så til Markarfljot, og kom ved nonstid annen dag i uken på Trihyrningshalsene, og ventet til midaften. De kom der da, alle uten Ingjald fra Keldur; Sigfussønnene talte mange lastord om ham, men Flose bad at de ikke skulle laste Ingjald, når han ikke var til stede, - «men like fullt skal vi la ham bøte for det siden.» Nå er det å fortelle, at Grim og Helge for fra Bergtorskvål til Hoiar - der hadde de barn til oppfostring - og sa til sin far at de ikke kom hjem om kvelden. De var i Hoiar hele dagen. Dit kom noen fattigkjerringer og sa at de var fart lange veier. De spurte disse koner efter tidender; de sa at der var ingen tidender å tale om, -«men litt nytt kan vi nå si.» De spurte hva for nytt det var de kunne si, og bad dem ingen ting dølge; de svarte at så fikk det bli: «Vi er kommet oppe fra Fljotslid, og vi så alle Sigfussønnene ride, og med alle våpnene sine hos seg, og de stevnet opp på Trihyrnings halsene, og det var femten mann i flokken; vi så Grane Gunnarsson også, og Gunnar Lambeson, og de var fem i alt, og alle stevnet samme veien, og nå kan det nok hete at alt er på ferd og flying.» Helge Njålsson sa: «Da er nok Flose kommet vestover, og nå farer de alle og møter ham, og Grim og jeg skal være der Skarphedin er.» Grim sa at så skulle det bli, og de for hjem. Samme aften sa Bergtora til sine husfolk: «Nå skal dere velge hva dere vil ha til mat i kveld, så hver kan få det han helst vil; for denne aften bærer jeg siste gang mat for mine husfolk.» «Så får det ikke bli!» sa de som var der. «Så blir det nok like fullt,» svarte hun; «og meget mere kan jeg si, om jeg vil; men det kan dere ha til merke, at Grim og Helge vil komme hjem før folk er mette i kveld. Og går det så, da vil også annet gå som jeg sier.» 210
Siden bar hun mat på bordene. Njål sa: «Underlig ser her ut for meg nå; jeg synes jeg ser over hele stuen, og jeg synes begge gavlveggene er borte, og blodig alt, bordet og maten.» Da ble de ille til mote, alle uten Skarphedin. Han bad at de skulle ikke sørge eller sutre, så folk fikk noe å tale om - «de vil ta det nøyere med oss enn med andre, at vi bærer oss vel; og det kan de ha rett til.» Grim og Helge kom hjem før maten var tatt av bordene, og folk skvatt til da de kom. Njål spurte hvorfor de var så løse i rådene, og de fortalte hva de hadde fått å høre. Njål sa at ingen fikk legge seg, og bad hver og en være var om seg. Nå sa Flose til sine menn. «Vi skal ri til Bergtorskvål og komme der før natt!» De gjorde da så. Der var et dalsøkk i kvålen, og dit red de og bandt sine hester der og ventet der til det led langt på kveld. Flose sa: «Nå skal vi gå frem til gården, og gå tett, og fare sent, og se hva de vil gjøre.» Njål stod ute, og hans sønner og Kåre og alle heimemenn, og stillet seg i flokk på jordgaten fremmenfor husene, og det var innpå 30 mann. Flose stanset og sa: «Nå skal vi vente og se hva råd de tar; for jeg tror at om de blir her ute, kan vi aldri vinne på dem.» «Da er det ille med oss,» sa Grane Gunnarsson, «om vi ikke skal våge oss frem mot dem.» «Slik skal det ikke være heller,» svarte Flose; «vi skal nok gå på, om de enn blir her ute. Men sd meget kommer vi til å bøte med, at det blir mange som ikke kan føre i frasagn, hvem seiren vendte seg til.» Njål sa til sine menn: «Hva mener dere, - hvor stor flokk kan de ha?» «Flokken er både stor og fast i tvinningen,» sa Skarphedin; «men enda har de stanset nå, for de mener det vil gå smått for dem med å vinne på oss.» «Det er det nok ikke,» svarte Njål; «og jeg vil vi skal gå inn; for det gikk smått med å vinne på Gunnar oppe på Lidarende, enda han var alene; og her er husene like sterke som de var der, og de kommer ikke til å få makt over dem.» «Dette får vi ikke se på den måten,» sa Skarphedin; «mot Gunnar 211
stod høvdinger som var så gjeve at de heller ville vende seg ifra enn brenne ham inne; men disse vil straks søke oss med ild, om de ikke kan nå oss på annen vis; for de vil ingenting spare for å få oss over ende. De vil nok mene, og kan ha rett i det også, at det blir deres bane, om vi kommer oss fra dem. Jeg trår ikke heller efter å la meg røke inne, som reven i hulen sin.» Njål svarte: «Nå går det som mangen gang før, at dere tar makten fra meg, sønnene mine, og ikke gir minste akt på meg; men da dere var yngre gjorde dere ikke det, og da gikk det bedre med dere.» Helge sa: «La oss gjøre som vår far vil! Det gagner oss mest.» «Ikke vet jeg det så visst,» svarte Skarphedin; «for han må nå være dødsvigd mann. Men vel kan jeg gjøre min far til lags og brenne inne med ham, for jeg er ikke redd for å dø.» Han sa da til Kåre: «La oss holde godt følge, måg! og ikke skilles fra hverandre.» «Det har jeg tenkt,» svarte Kåre; «men om det er anderledes laget for oss, da må det komme frem, og der er ingenting å gjøre ved det.» «Hevn du oss, og vi skal hevne deg,» sa Skarphedin, «om vi lever efter.» Kåre svarte at så skulle det være. De gikk nå inn, alle, og flokket seg i dørene. Flose sa: «Nå må de være dødsvigde menn, når de er gått inn. Vi skal nå straks gå frem til husene og stille oss så tett som råd er fremmenfor dørene, og vokte på at ingen kommer seg bort, hverken Kåre eller Njålssønnene, - ellers er det vår bane.» Flose og hans menn kom nå like innpå husene og stillet seg rundt omkring dem, om der noensteds skulle være en lønndør. Flose og hans flokk kom fra forsiden. Hroald Øssursson løp frem dit Skarp hedin stod, og stakk efter ham. Skarphedin hugg spydjernet fra skaf tet for ham og hugg efter ham, og øksen kom i skjoldet og tok hele skjoldet med seg mot Hroald, men det fremre horn på øksen gikk inn i ansiktet, og han falt på rygg og var død med én gang. Kåre sa: «Uhell hadde du ikke nå heller, Skarphedin! og du er den djerveste av oss.» «Ikke vet jeg det så visst,» svarte Skarphedin, og rykket til med lep pene, og smilte.
212
Kåre og Grim og Helge stakk fra seg med spyd, gang efter gang, og såret mange menn, og Flose og hans flokk fikk ingenting gjort. Flose sa: «Vi har fått stor skade på våre menn; mange er såret, og den drept som vi minst ville gitt fra oss. Nå er det sett at med våpen kan vi ikke vinne på dem. Der er mangen nå, som er mindre djerv med å søke frem enn hans ord var til. Men nå må vi enda ta et annet råd. To vilkår har vi å velge på, og ikke noe av dem er godt: det ene, å gå ifra - og det er vår bane; det andre, å bære ild på, og brenne dem inne, og med det får vi meget å svare for hos Gud, siden vi er kristne, vi også. Men ild må vi la tenne, og det snart.» De tente nå ild, og gjorde opp et stort bål utenfor døren. Da sa Skarphedin: «Ild tenner dere nå, sveiner! Skal der kokes?» Grane Gunnarsson svarte: «Så skal det bli! Og hetere stekeild skal du ikke trenge!» Skarphedin sa: «Du lønner meg som du er mann til, for at jeg hevnet din far, og ser mere på det som mindre er din skyldighet.» Nå helte konene myse i ilden og slukket den for dem. Kol Tor steinsson sa til Flose: «Et råd rinner meg i hug. Jeg har sett et loft i skålen, over tverrbjel kene, og dit skal vi kaste ild, og tenne med den arvesåten, som står her opp fra husene.» Nå tok de arvesåten og bar ild i den. De merket ingenting, de som var inne, før hele skålen luet over dem. Flose og hans menn tente nå store bål ved alle dørene. Da ble det 1 Dl 1 1 • X T♦ o1 *11 usselt med11konetlokken som var inne. i\jai sa til dem: «Bær det vel, og før ikke redd tale! for dette er bare en byge, og det kan være langt til den neste; dere skal tro at Gud er miskunnsom, og han vil ikke la oss brenne både her og i andre heimen.» Med slike manings-ord talte han til dem, og med andre og enda ureddere. Nå tok alle husene til å lue. Da gikk Njål til døren og sa: «Er Flose så nær, at han kan høre mine ord?» Flose sa han kunne høre. Njål sa:
213
«Du vil vel ikke ta imot forlik med mine sønner, eller gi noen av oss lov til å gå ut.» Flose svarte: «Ikke vil jeg ta imot forlik med dine sønner, for nå skal det bli slutt mellom oss, og ikke gå ifra før de alle er døde; men lov til å gå ut vil jeg gi koner og barn og huskarer.» Njål gikk da inn og sa til husfolket: «Nå må de gå ut, alle som har fått lov til det. Og gå du ut, Torhalla Asgrimsdatter! og alle som får gå!» Torhalla svarte: «På annen vis skilles vi nå, Helge og jeg, enn jeg før tenkte; men jeg skal egge min far og mine brødre til å hevne det mordverk som her blir øvet.» Njål sa: «Vel vil du fare med ditt, for du er en god kone.» Siden gikk hun ut, og meget folk med henne. Astrid fra Djupåbakke sa til Helge Njålsson: «Gå du ut med meg! Jeg skal kaste over deg en konekappe og sette hodeduk på deg.» Han ville ikke i førstningen; men til slutt gjorde han det, fordi de andre bad ham. Astrid bandt da hode-duken på, og Torhild la over ham kappen, og han gikk ut mellom dem. Da gikk også Torgerd Njålsdatter ut, og Helga, hennes søster, og meget folk ellers. Men da Helge kom ut, sa Flose: «Hun er høy den konen, og stor over herdene, som der for; ta og hold henne!» Da Helge hørte dette, kastet han kappen av seg; han hadde et sverd under armen og hugg efter en mann og hugget kom i skjoldet og tok sporden av, og foten av mannen. Da kom Flose til, og hugg Helge i halsen, så hodet gikk av med et eneste hugg. Flose gikk nå til døren, og sa at Njål skulle komme og tale med ham, og Bergtora. Njål kom. Flose sa: «Utgang vil jeg by deg, for du brenner skyldløs inne.» Njål svarte: «Ikke vil jeg gå ut, for jeg er en gammel mann, og lite duger jeg til å hevne mine sønner; og jeg vil ikke leve med skam.» Flose sa til Bergtora: «Gå du ut, husfrue, for deg vil jeg på ingen måte brenne inne.» Bergtora svarte: 214
«Ung ble jeg gitt Njål; det har jeg lovet ham, at ett skal komme over oss begge.» Siden gikk de inn begge. Bergtora sa: «Hva skal vi nå ta til med?» «Gå til vår seng skal vi,» sa Njål, «og legge oss.» Hun sa da til sveinen Tord Kåreson: «Deg skal de bære ut, og du skal ikke brenne inne.» «Det har du lovet meg, mormor!» sa sveinen, «at vi aldri skulle skil les, du og jeg, og så skal det være. Og jeg synes det er meget bedre å dø med dere to, enn leve efter.» Siden bar hun sveinen til sengen. Njål sa til sin bryte: «Nå skal du se hvor vi legger oss, og hvorledes jeg steller om oss, for jeg tenker ikke å røre meg herfra, hva jeg så skal tåle, røk eller brann; du kan nå ha en mening om hvor de skal lete efter våre ben.» Han svarte at så skulle det bli. De hadde slaktet en okse på gården, og huden lå inne. Njål sa til bryten at han skulle bre over dem huden, og han lovet det. De la seg nå ned i sengen, begge to, og la sveinen mellom seg; så signet de seg og sveinen, og gav sin ånd Gud i hånd, og det var det siste de talte, som folk kunne høre. Da tok bryten huden og bredde over dem, og gikk ut siden. Ketil av Mark tok imot ham, og rev ham ut. Han spurte meget efter Njål, sin måg, og bryten fortalte ham alt som det var. Ketil sa: «Stor harm har lagnaden holdt ferdig for oss, når vi skal være sam men om så stor ulykke.» Skarphedin hadde sett at hans far hadde lagt seg, og hvorledes han hadde stelt om seg; han sa da: «Tidlig går vår far i seng, og annet er ikke å vente, - han er en gam mel mann.» Da tok de brannene, Skarphedin og Kåre og Grim, like snart som de datt ned, og skjøt dem ut mot fiendeflokken, og således gikk det en stund. Da skjøt de spyd inn mot dem; men de tok alle spydene i luften og sendte dem ut igjen mot de andre. Flose bad da at de skulle holde opp med å skyte - «for alt våpenskifte med dem vil gå tungt for oss; dere kan vel vente til ilden vinner på dem!» De gjorde så. Da falt storbjelkene ned fra taket. Skarphedin sa:
215
«Nå må min far være død; men ingenting har vært å høre fra ham, hverken stønn eller hoste.» Siden gikk de frem til enden av skålen; der var tverrbjelken falt ned, og ilden hadde brent den meget på midten. Kåre sa til Skarphedin: «Løp du ut her! Jeg skal hjelpe deg med det, og løpe ut like efter, og da skal vi begge komme oss bort, om vi gjør så, for denne veien ligger all røken.» Skarphedin sa: «Du skal løpe først, og jeg like i hælene på deg.» «Ikke er det et godt råd,» svarte Kåre; «jeg kan vel komme meg ut annetsteds, om det ikke går her.» «Det vil jeg ikke,» sa Skarphedin; «løp du ut først! Og jeg skal komme efter med én gang.» Kåre svarte: «Det bud har hver mann over seg, å lete seg liv, sålenge høve er, og det skal jeg også gjøre. Men så vil det bli, når vi nå skal skilles, at vi aldri får se hverandre mer; for om jeg løper ut av ilden, da vil jeg ikke ha hug til å løpe inn i ilden igjen og tilbake til deg, og da vil hver av oss fare sin vei.» «Det gjør meg glad,» sa Skarphedin, «at om du kommer deg bort, måg! da vil du hevne oss!» Nå tok Kåre en luende stokk i hånden og løp ut efter tverrbjelken; han slynget da stokken ut fra taket, og den kom ned mellom dem som stod der ute. De løp da av veien. Da luet alle klærne på Kåre, og håret med. Han kastet seg nå ut fra taket, og løp så i hopp, med røken. Da sa han som stod nærmest: «Løp der ikke en mann ut fra taket?» «Langt ifra!» sa en annen; «det var Skarphedin som kastet en bren nende stokk mot oss.» Siden mistrodde de det ikke. Kåre løp til han kom til en bekk, og kastet seg ned i den, og slukket ilden på seg; derfra løp han på med røken, og ned i en grav og hvilte seg, og der heter det siden Kåregrav. Nå er det å fortelle om Skarphedin, at han løp ut på tverrbjelken like efter Kåre, men da han kom dit hvor tverrbjelken var mest brent, da brotnet den under ham. Skarphedin kom ned stående, og løp til igjen med det samme, og rente opp på veggen; da raste brynåsen ned på ham, så han stupte inn igjen. Skarphedin sa: «Nå vet jeg hva meningen er.» Han gikk da frem efter langveggen. 216
Gunnar Lambeson løp opp på veggen og fikk se Skarphedin. Han sa: «Gråter du nå, Skarphedin?» «Så er det ikke,» svarte han; «men det er sant at jeg blir sur i øynene. Men er det som jeg synes, - ler du?» «Det er visst,» sa Gunnar; «og jeg har aldri før ledd, siden du drepte Tråin ved Markarfljot.» Skarphedin sa: «Her skal du få ætteminnet!» Han tok da opp av beltespungen en jeksel han hadde slått ut på Tråin, og kastet efter Gunnar; den kom i øyet, og det lå på kinnet med én gang. Gunnar falt da ned fra taket. Skarphedin gikk nå til Grim, sin bror; de holdt da hverandre i hen' dene og trådte ilden; men da de kom midt i skålen, da falt Grim død ned. Skarphedin gikk nå til enden av huset. Da ble det stort brak; taket falt ned der. Skarphedin kom mellom det og gavlveggen; han kunne ikke røre seg derfra. Flose og hans menn stod ved ildene til det nesten var morgen. Da kom der en mann ridende hen til dem. Flose spurte ham efter
217
navnet; han kalte seg Geirmund og sa at han var frende til Sigfus sønnene. «Meget til storverk har dere øvet,» sa han. Flose svarte: «Folk vil kalle dette både et storverk og et uverk. Men nå er der ingenting å gjøre ved det.» «Hvor mange stormenn har her mistet livet?» spurte Geirmund. Flose svarte: «Her har Njål og Bergtora mistet livet, og alle deres sønner, Tord Kåreson og Kåre Sølmundsson, Tord løysing. Vi har ikke fullt rede på flere, - de menn vi kjenner mindre til.» Geirmund sa: «Død sier du den nå, som er kommet seg bort og vi har talt med i morges.» «Hvem er han?» spurte Flose. «Kåre Sølmundsson møtte vi, jeg og Bård, min granne,» sa Geir mund, «og Bård gav ham sin hest, og håret var brent av ham, og klærne også.» «Hadde han våpen hos seg?» spurte Flose. «Han hadde sverdet Fjørsvavne,» svarte Geirmund, «og det var blå net i ene eggen, og vi sa at den nok var veknet, men han svarte det, at han skulle herde den i Sigfussønnenes blod og i andre brennemenns.» Flose spurte: «Hva sa han om Skarphedin og Grim?» Geirmund svarte: «I live, sa han, var de begge, da han skiltes fra dem, men nå var de nok døde, sa han.» Flose sa: «Du har sagt oss de ting som ikke skal by oss på sittefred; for den mann er nå kommet seg bort, som er den neste efter Gunnar på Lidarende i alle deler. Dere skal nå vite det, Sigfussønnene og våre andre menn, at så stort eftermål vil her bli efter denne innebrenningen, at mangen mann vil miste sitt hode på det og somme gå fra alt sitt gods. Den tro har jeg nå, at ingen av dere Sigfussønnene tør sitte på sin gård, og det er rimelig nok. Jeg vil nå by dere alle hjem til meg der øst og la ett komme over oss alle.» De takket ham. Da kvad Modolv Ketilsson en vise: En stav av det sterke Njåls hus er efter. Djerve sønner av Sigfus
218
ødte med ild de andre. Gagn fikk han ikke, Gollnes sønn, av hugstore Høskulds bane, - de brede benker brente, husene luet.
«Annet skal vi rose oss av,» sa Flose, «enn det at Njål brente inne; for det er ingen heder.» Flose gikk da opp på gavlveggen, og Glum Hildeson, og noen andre menn. Da sa Glum: «Tro om Skarphedin er død?» Men andre sa at han for lenge siden måtte være død. Da slo ilden i været stundom; men stundom sluknet den og la seg. De hørte da, i ilden nedenfor, at en vise ble kvedet: Gullets Gunn lot tårers regn rinne fra buede bryn, - geirenes kvasse kamp ve henne voldte. Spyd sang, i sviende sår stod de med blodig odd - uredd kveder jeg
Grane Gunnarsson sa: «Tro om Skarphedin kvad den visen levende eller død?» «Ingen gjetninger skal jeg komme med om det,» svarte Flose. «Lete vil vi,» sa Grane, «efter Skarphedin og andre av dem som her er brent inne.» «Det skal vi ikke,» svarte Flose; «og slikt er vettløse menn, - slikt som du, nå når folk flokker seg sammen over hele herredet. Og nett opp den som nå ønsker å være her, vil siden bli så redd at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Og det er mitt råd, at vi alle rir bort med en eneste gang.» Flose skyndte seg da til hestene, alle hans menn også. Flose sa til Geirmund: «Tro om Ingjald er hjemme på Keldur?» Geirmund sa han trodde at han var hjemme. 219
«Der er den mann,» sa Flose, «som har brutt sine eder til oss, og all troskap.» Flose sa da til Sigfussønnene: «Hva slags kår vil dere nå gi Ingjald? Vil dere eftergi ham hans skyld, eller skal vi straks fare imot ham og drepe ham?» De svarte alle at de ville fare imot ham med én gang og drepe ham. Da hoppet Flose i sadelen, og de alle, og red bort. Flose red fremst og stevnet opp til Rangå og opp med åen; da så han en mann ri ned over på andre siden av åen; han drog kjensel på ham, - at der var Ingjald fra Keldur. Flose kalte på ham. Ingjald stanset og vek hesten frem til åen. Flose sa til ham: «Du har skilt deg fra sambåndet med oss, og med det har du for brutt liv og gods. Her er nå Sigfussønnene og vil gjerne drepe deg; men meg tykkes det at du har sittet vanskelig i det, og jeg vil gi deg livet, om du vil la meg få selvdømme.» Ingjald svarte: «Først skal jeg nå ri og møte Kåre, før jeg lar deg få selvdømme! Og dette vil jeg svare Sigfussønnene, at jeg skal ikke være reddere for dem enn de er for meg.» «Bi da!» sa Flose, «om du ikke er redd, for jeg skal sende deg en sending.» «Bie skal jeg visst!» svarte Ingjald. Torstein Kolbeinsson, brorsønn til Flose, red frem til han var ved siden av ham, og hadde et spyd i hånden; han var en av de raskeste menn hos Flose og en av dem som hadde best navn. Flose rev spydet fra ham og skjøt efter Ingjald, og det kom på venstre side og gikk igjen nom skjoldet nedenfor håndtaket, og hele skjoldet kløvnet, og spydet løp inn i låret ovenfor kneskjellet og ned i sadelfjelen og ble sittende der. Flose sa til Ingjald: «Tro om det kom i deg?» «I meg kom det visst!» svarte Ingjald; «men dette kaller jeg rift og ikke sår.» Ingjald rykket da spydet ut av såret og sa til Flose: «Bi nå, om du ikke er redd av deg!» Han skjøt da spydet tilbake over åen. Flose så at det stevnet midt på ham. Han vek da hesten bakover, og spydet fløy fremmenfor Floses hest og traff ikke. Spydet kom midt på Torstein, og straks falt han død
220
ned fra hesten. Ingjald red nå på og kom seg inn i skogen, og de nådde ham ikke. Flose sa til sine menn: «Nå har vi tålt stor skade. Vi kan nå også vite, når dette kunne hende, at vi er nokså lykkeløse. Det er nå mitt råd, at vi rir opp på Trihyrningshalsene; derfra kan vi se alt ridende folk i hele herredet. Nå samler de nok hjelp, så meget de kan, og mener nok at vi er ridd øst til Fljotslid og ned av Trihyrningshalsene. Og de tror vel at vi rir opp i fjellet og øst til bygdene våre. I den lei vil nok den største del av flokken ri; men somme vil vel ri nærmere med sjøen, til Seljalandsmule, - enda de nok vil mene at der er det mindre von om å finne oss. Og nå vil jeg ta et råd for oss, og det er mitt råd, at vi rir opp i fjellet Trihyrning og blir der til tredje sol er av himmelen.» De gjorde nå så. Nå er det å fortelle om Kåre, at han steg opp av graven hvor han hadde hvilt seg, og gikk til han møtte Bård, og så falt ordene mellom dem, som Geirmund hadde fortalt. Derfra red Kåre til Mørd Valgardsson og sa ham de nye tidender. Mørd tok det meget tungt. Kåre sa det var annet som sømmet seg bedre for en mann, enn å gråte over de døde, og bad ham heller samle folk og føre hele flokken til Holtsvad. Siden red han opp i Tjorsådal, til Hjalte Skeggeson. Og da han kom opp med Tjorså, så han en mann komme ridende efter, og nokså kvast. Kåre ventet på mannen, og drog kjensel på ham, - at der var Ingjald fra Keldur. Han så at han var blodet over hele låret. Han spurte Ingjald hvem det var som hadde såret ham, og han fortalte det. «Hvor møttes dere?» spurte Kåre. «Ved Rangå,» svarte Ingjald; «og han skjøt over åen efter meg.» «Gjorde du noe imot?» spurte Kåre. «Jeg skjøt spydet tilbake,» svarte Ingjald, «og de sa at en mann kom ut for det, og han var død med det samme, sa de.» «Vet du ikke,» spurte Kåre, «hvem det var, som kom ut for det?» «Det var likt til å være Torstein, syntes jeg, brorsønn til Flose,» svarte Ingjald. «Dette skal du ha gjort med lykkelig hånd!» sa Kåre.
221
Nå red de i lag til Hjalte Skeggeson og fortalte ham de nye tidender. Han kalte det onde verk, og sa det var det eneste rette å ri efter dem og drepe dem alle. Siden samlet han folk og krevet følge av alle og enhver. Han og Kåre red nå av sted med denne styrke, til møte med Mørd Valgardsson, og fant ham ved Holtsvad. Mørd satt og ventet med stor flokk. Nå skiftet de leiten mellom seg; somme for den ytre vei øst til Seljalandsmule, og somme opp i Fljotslid, og somme lenger inne i landet over Trihyrningshalsene og ned i Godaland og siden nordover og helt til Sand, og somme av dem til Fiskevatnene, og vendte der. En flokk red den ytre vei øst til Holt og fortalte Torgeir de nye tidender, og spurte om ikke brennemennene var ridd forbi der. Torgeir sa: «Så er det med det, at enda jeg ikke er noen stor høvding, vil nok Flose velge et annet råd enn å ri her for øynene på meg, nå han har drept Njål, min farbror, og brødrungene mine. Og dere har ikke annet å gjøre enn å snu; for det som nok er nære ved, har dere lett efter langt borte. Men si det til Kåre, at han skal ri hit til meg og være her hos meg, om han vil. Og om han ikke vil fare østover hit, da skal jeg ha tilsyn med gården hans ved Dyrholmar, om han vil. Si ham det, at jeg skal hjelpe ham alt jeg kan, og ri til Alltinget med ham. Han vet nok også det, at vi brødre er rette eftermålsmenn her. Vi tenker da også å føre søksmålet på slik vis at det ender med fredløshet, om vi kan råde, og siden mannehevn. Men denne gang farer jeg ikke med dere, for jeg vet at der ingenting er å gjøre; nå er de nok var om seg til gagns.» De red da tilbake og møttes alle på Hov, og sa seg imellom at de bare hadde fått skam av dette, siden de ikke hadde funnet dem. Mørd sa at så var det ikke. Da egget mange til å fare til Fljotslid og herje går dene til alle dem som hadde vært med om dette verk; men til slutt ble det veket hen til Mørd, og han skulle råde. Han sa at dette var det største uråd. De spurte hvorfor han mente det. «Derfor,» svarte han, «at om gårdene deres får stå med fred, da kom mer de nok og ser til dem og konene sine, og på det kan de da bli fan get, når det lider om. Dere skal nå ikke mene annet enn at jeg er tro mot Kåre i alle råd; for jeg har meg selv å svare for også.» Hjalte bad ham gjøre som han lovet. Siden bad Hjalte Kåre hjem
222
til seg; han svarte at dit ville han ri og være der for det første. De for talte ham om Torgeirs tilbud, og han svarte at det skulle han gjøre seg nytte av siden; men som et godt varsel kjente han dette, sa han, - om mange var som Torgeir. Nå sendte de hele flokken fra seg. Flose og hans menn så alt som gikk for seg der de satt oppe i fjellet. Flose sa: «Nå skal vi ta våre hester og ri bort, for nå kan det nytte for oss.» Sigfussønnene spurte om det kunne nytte for dem å fare til gårdene sine og sette folkene i arbeid. «Det har nok Mørd ment,» svarte Flose, «at dere skal hilse på kon ene deres, og jeg tenker det er hans råd, at gårdene deres skal stå uranet. Og det er mitt råd, at den ene ikke skal skilles fra den andre, men alle ri østover med meg.» Dette ble da alles råd. De red nå i følge bort, og nord for jøkelen, og så øst til Svinafell. Flose sendte straks folk ut for å hente mat til gårds, så det ikke skulle skorte på noe. Flose roste seg aldri av verket; men ingen kunne merke noen otte hos ham heller, og han satt hjemme hele vinteren til over jul.
Kåre bad Hjalte bli med og lete efter Njåls ben, - «for alle vil tro det du forteller og du ser.» Hjalte svarte at det ville han gjerne gjøre, - flytte Njåls ben til kirke. Derfra red de femten mann; de red øst over Tjorså, og der kalte de folk til følge, til de hadde et hundrede mann med grannene til Njål. De kom til Bergtorskvål ved middagstid. Hjalte spurte Kåre hvor Njål kunne ligge, og Kåre viste ham stedet, og der var det meget aske å måke bort. Under den fant de huden; og det var som den var brent til en skorpe. De tok opp huden, og under lå de begge ubrent. Alle lovet Gud for det, og syntes det var et stort jærtegn. Siden ble sveinen tatt opp, som hadde ligget imellom dem, og av ham var der brent en finger, som han hadde rettet opp under huden. Njål ble båret ut, og så Bergtora. Siden gikk alle frem for å se likene. Hjalte sa: «Hva synes dere om disse lik?» De svarte: «Ditt utsagn vil vi vente på.» Hjalte sa: «Trygg nok er jeg i dette: Bergtoras lik er som det kunne ventes, og enda vakkert, men Njåls legeme og åsyn synes meg så skinnende at 223
jeg har aldri sett død manns legeme så skinnende.» Alle sa at så var det. Nå lette de efter Skarphedin. Heimemennene viste dem dit hvor Flose og hans menn hørte at visen ble kvedet, og der var taket falt ned og lå inn mot gavlveggen, og der sa Hjalte at de skulle grave efter. Nå gjorde de så og fant Skarphedins lik der, og han hadde stått oppreist mot gavlveggen, og benene var brent av ham nesten opp til knærne, men alt annet var ubrent på ham. Han hadde bitt seg i munnskjegget; hans øyne var åpne og usvulne. Han hadde drevet øksen så fast i gavlveggen at den satt i til midt på foten, og den var ikke veknet. Siden ble øksen båret ut. Hjalte tok den opp og sa: «Dette er et makeløst våpen, og få er de som kan bære det.» Kåre sa: «Jeg vet den mann som skal bære øksen.» «Hvem er det?» spurte Hjalte. «Torgeir skorargeir,» svarte Kåre, «han jeg nå holder for den største mann i ætten.»
224
Nå ble klærne flådd av Skarphedin, for de var ikke brent. Han hadde lagt armene i kors, og den høyre øverst. To merker fant de på ham, ett mellom herdene, og ett på brystet, og begge var de brent i kors, og folk mente at han måtte ha brent dem inn selv. Alle sa at de syntes det var bedre å være hos den døde Skarphedin, enn de hadde trodd, for ingen kjente seg redd ham. De lette efter Grim og fant hans ben midt i skålen. Rett imot ham under langveggen fant de Tord løysing, og i vevstuen fant de Sæunn kjerring og tre andre. Alt i alt fant de benene av elleve mennesker. Siden flyttet de disse lik til kirke. Og nå red Hjalte hjem, og Kåre med ham. Der kom svull i benet på Ingjald; han for da til Hjalte, og han helet Ingjald; men han var alltid halt siden, Kåre red til Tunga, til Asgrim Ellida-Grimsson; da var Torhalla kommet hjem og hadde hatt tidenden med seg. Asgrim tok imot Kåre med begge hender, og bad at han skulle være der hele året; Kåre svarte at det ville han. Asgrim bød seg til å gi dem hus hos seg, alle folkene som hadde vært på Bergtorskvål. Kåre sa at det var stortenkt av ham, - «og dette tar jeg imot på deres vegne.» Da flyttet de dit, alle folkene. Torhall Asgrimsson tok seg så nær av det, da det ble fortalt ham at Njål, hans fosterfar, var død og hadde brent inne, at hele han svel let opp, og blodsprøyten stod av ørene på ham, og det ble ikke stanset, og han falt i uvett, og da stanset det. Siden stod han opp, og sa at han hadde tatt det lite karslig, - «men det skulle jeg ønske, at jeg kunne hevne det på noen av dem som brente ham inne, det som nå hendte meg.» De andre sa at dette ville ingen regne som skam for ham; men han svarte at han kunne ikke få det av seg, det som nok ble sagt. Asgrim spurte Kåre hvor stor hjelp han kunne vente seg av dem øst for åene. Kåre svarte at Mørd Valgardsson og Hjalte Skeggeson ville gi ham den hjelp de kunne, og Torgeir skorargeir og alle de brødrene. Asgrim sa at dette var stor hærmakt. «Hvor stor hjelp skal vi få av deg?» spurte Kåre, «All den jeg kan gi,» svarte Asgrim, «og jeg skal legge livet til i det.» «Gjør du det!» sa Kåre. o
o
o
o
o
15. Norrøn saga IV
225
«Jeg har talt med Gissur også om saken og spurt ham til råds, hvorledes de t blir å fare med den,» sa Asgrim. «Det er godt,» sa Kåre, «og hva rådet han til?» Asgrim svarte: «Det rådet han til, at vi skulle la alt være stilt til våren, og da ri østover og gjøre ferdig et søksmål mot Flose for drapet på Helge, og kalle nærgranner til å gå i nevnd og bære utsagn, og lyse brennesaken på tinget, og der kalle de samme bønder til retten. Jeg spurte også hvem Gissur ville ha til å fremme søksmålet i drapssaken, og han sa at Mørd skulle fremme det, - kom han enn til å synes det var ille; ‘han skal få det tyngste, siden det er han som har stelt seg verst i alle disse saker, og Kåre skal støtt være morsk når han møter Mørd; alt slikt vil holde ham på rett vei, sammen med det tilsyn jeg skal ha med ham’ - sa Gissur.» Kåre sa da: «Efter dine råd skal vi gå frem, så lenge vi har dem og du vil være føringsmann.» Det er å fortelle om Kåre, at han kunne ikke sove om nettene, Asgrim våknet en natt, og hørte at Kåre var våken. Asgrim sa: «Får du ingen søvn om nettene?» Kåre kvad da en vise: o
o
o
o
Hærmann! alle onde nettene når ingen søvn øynene, - minnes må jeg skjoldprud høvding. Alltid, siden sverdglade menn mørke høstnatten spente ildteltet over Njål, min ve er våken.
Der var ingen Kåre talte så ofte om som Njål og Skarphedin, aldri lastet han sine uvenner, og aldri lovet han ondt over dem.
På Alltinget En natt hendte det på Svinafell at Flose lot ille i søvne; Glum Hildeson vekket ham; men det var lenge før han fikk ham våken. Flose sa da: «Kall på Ketil av Mark!» Ketil kom. Flose sa: «Jeg vil fortelle deg min drøm.» «Det kan du vel få!» svarte Ketil. «Jeg drømte,» sa Flose, «at jeg var på Lomagnup, og gikk ut og så opp mot gnupen, og da åpnet den seg. Og en mann gikk ut av gnupen og var i geitskinnskappe og hadde jernstav i hånden; han kalte mens han gikk, og kalte på mine menn, somme før og somme siden, og nevnte dem ved navn. Han kalte først på Grim den raude og Arne Kolsson. Da hendte der noe jeg syntes var underlig; jeg syntes han kalte på Eyjolv Bølverksson og Ljot, sønn til Hall av Sida, og seks menn eller så. Da tidde han stille en stund. Siden kalte han på fem menn av vår flokk, og der var Sigfussønnene, dine brødre. Så kalte han på andre fem menn, og der var Lambe og Modolv og Glum. Så kalte han på tre menn. Sist kalte han på Gunnar Lambeson og Kol Torsteinsson. Efter det gikk han frem mot meg; jeg spurte ham efter tidender; han svarte at han kunne nok si tidender; da spurte jeg ham efter navn, og han nevnte seg Jarngrim. Jeg spurte hvor han skulle fare hen; han sa han skulle fare til Alltinget. ‘Hva skal du gjøre der?’ spurte 227
jeg. Han svarte: ‘Først skal jeg rydde bondenevndene, og så domsto lene, og så drapsvollen for dem som skal drepe.’ Siden kvad han dette: Stort stiger huggormens herder over landet. Menn skal se de hugprudes hoder gjemme jorden. Nå skal blå brodders sang fylle fjellheimen, blodduggen rød rinne over eggbitte lemmer.
Han slo staven i marken, og der ble stort gny; da gikk han inn i fjellet, men på meg kom otte. Jeg vil nå at du skal si hva du tror min drøm kan være.» «Jeg kjenner det slik,» svarte Ketil, «at de er dødsvigde, alle det ble kalt på. Jeg tror det er best at vi ikke forteller denne drøm til noen, når den var slik.» Flose sa at så skulle det være. Nå led vinteren, til julen var omme. Flose sa da til sine menn: «Nå tenker jeg vi skal fare hjemmefra; for jeg tror det kan bli smått med den sittefred vi får. Vi skal nå fare og be om hjelp. Det vil sanne seg nå, det jeg sa dere, at vi måtte nok gå for mangen manns kne før disse saker tok slutt.» Siden stelte de seg til å fare hjemmefra. Flose var i sokkebrok, for han tenkte å gå. Han visste også at da ville de andre synes der var mindre i veien for å gå. De for hjemmefra og kom til Knappavoll, og kvelden efter til Breidå, og fra Breidå til Kalvafell, derfra til Bjarnanes i Hornafjord, derfra til Stavafell i Lon, og så til Tvåttå, til Sidu-Hall. Flose var gift med Steinvor, hans datter. Hall tok imot dem på beste vis. Flose sa til Hall: «Jeg vil be deg, måg, at du rir til tings med meg og tar alle dine ting menn med.» Hall svarte: «Nå er det blitt som ordtaket sier, at stutt stund er hånden glad for hugget. Og de i din flokk som nå bærer hodet lavt, er nettopp de som dengang egget til det verste; men min hjelp skylder jeg å legge til, så meget som jeg kan.» Flose sa:
228
«Hva råd kan du gi meg, - som det nå er kommet?» Hall svarte: «Du skal fare nordover like til Våpnafjord og be alle høvdinger om godt følge; du vil trenge dem, alle sammen, før tinget slutter.» Flose ble der tre netter og hvilte seg, og for derfra øst til Geitahellur og så til Berufjord. Der var de om natten. Derfra for de øst til Breiddal i Heydal; der bodde Hallbjørn den sterke; han var gift med Odny, søster til Sørle Brodd-Helgeson, og der ble Flose vel fagnet. Hallbjørn spurte efter meget og mangt fra brennenatten, og Flose fortalte ham nøye om alt. Hallbjørn spurte hvor langt nord i fjordene Flose aktet seg; han svarte at han tenkte å fare like til Våpnafjord. Flose tok da en pengepung opp av beltet, og sa han ville gi den til Hallbjørn; han tok imot godset, enda han nok sa at Flose ingen gaver skyldte ham, - «men nå vil jeg vite hva du ønsker jeg skal lønne deg med.» «Ikke trenger jeg gods,» svarte Flose; «men det ville jeg at du skulle ri til tings med meg og hjelpe meg i mine saker, enda jeg har lite å vise til, - hverken mågskap eller frendskap med deg.» Hallbjørn sa: «Det skal jeg love deg, å ri til tings med deg og hjelpe deg i sakene, som det var min egen bror jeg hjalp.» Flose takket ham. Flose for derfra over Breiddalsheien og så til Ravnkelsstader. Der bodde Ravnkel, sønn av Tore, Ravnkel Ravnssons sønn. Flose ble vel fagnet der, og han bad om Ravnkels løfte på tingritt og hjelp. Ravnkel drog seg lenge for det, men endte med å love at Tore, hans sønn, skulle ri og ha alle deres tingmenn med, og gi samme hjelp som sine samtingsgoder. Flose takket ham, og for bort, og til Bersastader. Der bodde Holmstein, sønn av Spak-Berse, og han tok imot Flose på beste vis. Flose bad ham om hjelp. Holmstein svarte at det var en hjelp han for lenge siden hadde gitt lønn for. Derfra for de til Valtjovsstader. Der bodde Sørle Brodd-Helgeson; han var gift med Tordis, datter av Gudmund den mektige på Mødruvellir. Der ble de vel fagnet. Og om morgenen førte Flose i tale for Sørle, at han skulle ri til tings med ham, og bød ham gods for det. «Det vet jeg ikke,» svarte han, «så lenge jeg ikke vet på hva hold Gudmund den mektige står, min måg, for jeg tenker å hjelpe ham, hvor han så er å finne.» Flose sa: «Det merker jeg på dine svar, at du er under konestyre!» Flose reiste seg, og bad at de skulle ta sine klær og våpen. De for
229
nå bort, og der hadde de ingen hjelp funnet. De for over Lagarfljot langt nede, og over heien til Njardvik. Der bodde to brødre, Torkel fullspak og Torvald, hans bror; de var sønner av Ketil trym; Ketil var sønn av Tidrande den spake, og Tidrande av Ketil trym, Tore tidrandes sønn. Mor til Torkel fullspak og Torvald var Yngvild, datter av Torkel fullspak. Der ble Flose vel fagnet. Han gjorde nøye rede for sitt ærend til brødrene og bad dem om hjelp, men de ville ikke, før han hadde gitt hver av dem tre mark sølv for hjelpen; da lovet de å støtte Flose. Yng vild, deres mor, stod der, da de lovet Alltingsrittet, og gråt. Torkel spurte: «Hvorfor gråter du, mor?» Hun svarte: «Jeg drømte at Torvald, din bror, var i rød kjortel, og den tyktes meg være så trang, som var den sømmet fast til ham; det tyktes meg at hosene under også var røde og snørt til med vonde bånd. Jeg syntes det var ondt å se, for jeg visste det brydde ham, men jeg kunne ingen ting gjøre ved det.» De lo av det, og kalte det usans, og sa at hennes gnål ikke skulle holde dem fra tingrittet. Flose takket dem meget og for derfra til Våpnafjord og kom til Hov. Der bodde Bjarne Brodd-Helgeson; Brodd-Helge, hans far, var sønn av Torgils, Torgils av Torstein den hvite, Torstein av Ølve, Ølve av Eyvald, Eyvald av Øksna-Tbre; mor o til Bjarne var Halla Lytingsdatter; mor til Brodd-Helge var Asvor, datter av Tore, - sønn av Graut-Atle, Tore tidrandes sønn. Bjarne Brodd-Helgeson var gift med Ranveig, datter av Torgeir; Torgeir var sønn av Eirik fra Goddaler, Eirik av Geirmund, Geirmund av Hroald, Hroald av Eirik stridskjegg. Bjarne tok imot Flose med begge hender. Flose bød Bjarne gods for hjelp. Bjarne sa: «Aldri har jeg solgt min heder og min hjelp for usselt gods. Men nå som du trenger hjelp, skal jeg gjøre på vennevis mot deg, og ri til tings med deg, og hjelpe deg som det var min egen bror jeg hjalp.» «Da legger du all byrde på meg,» svarte Flose; «men ellers ventet jeg meg dette av deg.» Siden for Flose til Krossavik. Torkel Geiteson hadde lenge vært en stor venn av ham. Flose sa ham sitt ærend. Torkel sa seg skyldig til 230
å hjelpe ham, så meget han hadde evne til, og ikke skille seg fra hans sak. Torkel gav Flose gode gaver da han red bort. Flose for nå nord til Våpnafjord og opp i Fljotsdalsherad og gjestet hos Holmstein Spak-Berseson og fortalte ham at de hadde tatt vel imot hans nødsbønn og ærend, alle uten Sørle Brodd-Helgeson. Holmstein sa at Sørle var ikke noen hardhugsmann, - det var det som gjorde det, sa han. Holmstein gav Flose gode gaver. Flose for opp Fljotsdal, og derfra sydover og opp på fjellet over Øksarhraun, og ned Svidinhornadal, og ut med Alptafjord, i vest for fjorden, og stanset ikke før han kom til Tvåttå, til Hall, sin måg. Der var Flose en halv måned, han og hans menn, og hvilte seg. Flose spurte Hall hva råd han nå kunne gi ham, - hvorledes han skulle gå frem i saken eller lage det vel for seg. Hall svarte: «Det er mitt råd, at du skal være hjemme på din gård, du og Sigfus sønnene, og at de sender menn til å stelle med sine gårder; dere skal nå fare hjem for det første; og når dere rir til tings, skal dere ri alle i følge og ikke la flokken løse seg opp. Da kan Sigfussønnene hilse på konene sine. Jeg skal også ri til tings, og Ljot, min sønn, og ha alle våre tingmenn med og gi deg så meget hjelp, som jeg evner å reise.» Flose takket ham. Hall gav ham gode gaver da de skiltes. Flose for da fra Tvåttå, og der er ingenting å fortelle om hans ferd, før han kom hjem til Svinafell. Han var da hjemme det som var igjen av vinteren, og hele sommeren frem til tingtid. Torhall Åsgrimsson og Kåre Sølmundsson red til Mosfell en dag og ville finne Gissur hvite; han tok imot dem med begge hender, og de ble der i lang tid. Det var en gang da de og Gissur talte om Njålsat Kåre hadde kommet var brennen, at Gissur seg bort. Da falt der Kåre en vise i munnen: Økskvesseren søkte harmfylt, hærmann! og uten lengt til livet bort fra Njåls rykende skåle dengang de høye sverdtrær falt for farende luer. Tro mine ord kan alle: om min kval jeg taler!
231
Da sa Gissur: «Ingen kan undres på at du alltid minnes, og vi skal nå ikke tale mere om det for denne gang.» Kåre fortalte at han tenkte seg hjem igjen. Gissur sa: «Jeg vil nå gi deg et venneråd for hva du skal gjøre. Du skal ikke ri hjem; men like fullt skal du ri bort, og øst under Eyjafjellene til Torgeir skorargeir og Torleiv kråk. De skal ri vestover med deg, for de er rette eftermålsmenn. Med dem skal ri Torgrim den store, deres bror. Dere skal ri til Mørd Valgardsson. Du skal bære frem til ham min ordsending, at han skal ta på seg eftermålet efter Helge Njålsson og fremme det mot Flose. Men om han taler et eneste ord imot, da skal du gjøre deg så morsk du kan, og lat som du vil sette øksen i hodet på ham! Du skal også si ham at han har all min harme over seg, - om han er tung å få til. Det med skal du si, at jeg vil la hente Torkatla, datter min, og la henne fare hjem til meg; det kommer han ikke til å tåle, for han elsker henne som øynene han har i hodet.» Kåre takket ham for hans råd. Om hjelp fra ham nevnte ikke Kåre et ord; for han mente han ville gjøre på vennevis, her som i alt annet. Kåre red bort og øst over åene, og så til Fljotslid og øst over Markarfljot, og så til Seljalandsmule. De red til Holt. Torgeir tok imot dem med den største vennlighet; han fortalte dem om Floses ferder og hvor stor hjelp han hadde fått i Austfjordene. Kåre sa det var ikke å undres på at han bad om hjelp, så meget som han hadde å svare for. Torgeir sa: «Det er bare godt! Så går det ille med dem alle!» Kåre fortalte Torgeir om Gissurs råd. Siden red de vestover til Rangåvollene, til Mørd Valgardsson; han tok godt imot dem. Kåre bar frem for ham ordsendingen fra Gissur, hans måg. Han var sen til å ta det på seg og sa det var verre å saksøke Flose enn ti andre. Kåre sa: «Dette tar du nettopp som han tenkte det, for du har ikke fått gave til annet enn ondt, lettskremt og motløs som du er. Og det skal følge efter, som rett er, slik du steller deg, at Torkatla skal fare hjem til sin far.» Hun gjorde seg ferdig med det samme, og sa det var noe hun lenge hadde ventet på, at hun og Mørd ble skilt. Da var Mørd snar med å skifte hug og ord, og bad dem lette ham for deres harme, og tok søks målet på seg med én gang. Kåre sa:
232
«Nå har du tatt søksmålet på deg, og søk nå uredd, for det står om ditt liv!» Mørd sa han skulle legge all sin hug i å gjøre dette vel og på manndomsmanns vis. Nå stevnet Mørd ni bønder til seg; alle var det menn som satt drapsvangen nær. Mørd tok da Torgeir ved hånden og nevnte seg to vidner, - «til vidnesbyrd om at Torgeir Toreson håndgir meg en drapssak mot Flose Tordsson, et søksmål for drapet på Helge Njålsson, med alle de hjeiputsagn som skal følge søksmålet; du håndgir meg denne sak, til fremme og til forlik, og med rett til å nytte alle hjeiputsagn, som om jeg er rett eftermålsmann; du gir efter loven, jeg tar efter loven.» Annen gang nevnte Mørd seg vidner - «til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg lyser sak mot Flose Tordsson for lovløst fremløp av ham, dengang han gav Helge Njålsson det hjernesår eller hulsår eller margsår som ble til banesår og Helge fikk bane av; jeg lyser for fem bønder» - han nevnte dem alle ved navn - «jeg lyser lovlysing, jeg lyser i Tor geir Toresons håndgivne sak.» 233
En gang til nevnte han seg vidner - «til vidnesbyrd om at jeg lyser sak mot Flose Tordsson for det hjernesår eller hulsår eller margsår som ble til banesår og Helge fikk bane av, på den drapsvang, hvor Flose Tordsson løp i lovløst fremløp mot Helge Njålsson; jeg lyser for fem bønder» - og nå nevnte han dem alle ved navn - «jeg lyser lovlysing, jeg lyser i Torgeir Toresons håndgivne sak.» Nå nevnte Mørd seg vidner, «til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg kal ler alle disse ni nærgranner av drapsvangen» - og nevnte dem alle ved navn - «til Alltingsritt og til å føre i utsagn om Flose Tordsson løp i lovløst fremløp mot Helge Njålsson på den drapsvang, hvor Flose Tordsson gav Helge Njålsson det hjernesår eller hulsår eller margsår som ble til banesår og Helge fikk bane av; jeg kaller dere til å si alle de ord som dere efter loven er skyldig til å bære frem, og som jeg vil kreve av dere for retten, og som skal følge søksmålet; jeg kaller som loven vil der skal kalles, så at dere hører på selv; jeg kaller i Torgeir Toresons håndgivne sak.» Mørd nevnte seg vidner - «til vidnesbyrd om at jeg kaller disse ni nærgranner av drapsvangen til Alltingsritt og til å føre i utsagn om Flose Tordsson såret Helge Njålsson med det hjernesår eller margsår eller hulsår som ble til banesår og Helge fikk bane av, på den draps vang hvor Flose Tordsson løp i lovløst fremløp mot Helge Njålsson; jeg kaller dere til å si alle de ord som dere efter loven er skyldig til å bære frem, og som jeg vil kreve av dere for retten, og som skal følge søksmålet; jeg kaller dere som loven vil der skal kalles, jeg kaller dere så dere hører på selv, jeg kaller dere i Torgeir Toresons håndgivne sak.» Siden sa Mørd: «Nå er saken satt på vei her, som dere bad meg om! Jeg vil nå be deg, Torgeir skorargeir, at du kommer til meg når du rir til tings, og at vi rir i lag, vi to og begge flokkene våre, og holder sam men som best; for min flokk skal være rede med det samme tinget tar til, og i ett og alt skal jeg være tro mot dere.» Alt dette var de vel nøyd med, og det ble bundet med eder, at den ene ikke skulle skille lag med den andre før Kåre ville, og hver av dem skulle legge sitt liv til den andres liv. Nå skiltes de i vennskap, og sa de alle skulle møtes på tinget. Torgeir red da østover og hjem, og Kåre red vest over åene til han kom til 234
Tunga, til Asgrim; han tok storvei imot ham. Kåre fortalte Asgrim alt om Gissur hvites råd og hvorledes saken var satt på vei. «Slikt ventet jeg meg av ham,» sa Asgrim, - «at han ville stelle seg vel, og det har han nå vist.» Asgrim sa: «Hva hører du østfra, om Flose?» Kåre svarte: «Han har vært i ferd østover like til Våpnafjord, og nesten alle høv dinger har lovet ham hjelp og Alltingsritt. De venter seg hjelp av Reykdølene også og Ljosvetningene og Øksfirdingene.» De talte lenge om dette. Tiden led, og det stundet mot Alltingsstevne. Torhall Asgrimsson fikk en fotskade så stor at benet ovenfor ankelen ble så digert og oppsvullet som et konelår; han var en storvoksen mann, og sterk, mørk i hår og hy, god til å styre sine ord, men brålyndt like fullt; han var mellom de tre største lovmenn på Island. Nå kom det så langt at folk skulle ri hjemmefra og på tinget. Asgrim sa til Kåre: «Du skal ri med det samme tinget tar til, og tjelde våre boder, - og med deg Torhall, min sønn; for du vil fare best og varsomst med ham nå som han er fotlam, og han er den vi mest kommer til å trenge på dette ting. Med dere to skal ri tyve andre menn.» Nå stelte de seg til å fare, og siden red de til tings og tjeldet sine boder og stelte det vel for seg. Flose red vestover, han og de 100 mann som hadde fulgt ham til brennen. De red til de kom til Fljotslid. Sigfussønnene så da til går dene sine og var der om dagen, men om kvelden red de vest over Tjorså og sov der om natten, og tidlig neste morgen tok de sine hester og red videre. Flose sa til sine menn: «Nå skal vi ri til lunga, til Asgrim, og trø ham på tærne.» Det var godt, sa de. De red til de ikke hadde langt til Tunga. Asgrim stod ute, og noen menn med ham. De så flokken, straks den kunne ses. Asgrims heimemenn sa: «Det er nok Torgeir skorargeir.» Asgrim sa: «Ikke kan jeg tro det, for disse menn gapskratter; men Njåls fren der, slike som Torgeir, ler ikke før brennen på en eller annen vis er hevnet. Og jeg gjetter på annet; men det kan være at det tykkes dere lite rimelig. Det er min tro, at det er Flose, og brennemennene med o
o
o
o
___
o
o
o
235
ham, og de tenker nok å trø oss på tærne. Vi skal gå inn, alle sammen.» 0 De gjorde nå så. Asgrim lot sope husene og henge tjeld opp, sette bord frem og bære mat på; han lot sette løsbenker langs alle benkradene over hele stuen. Flose red inn på tunet og bød folk stige av og gå inn; de gjorde så; Flose og hans menn kom inn i stuen; Asgrim satt på tverrbenken. Flose så bort på benkene, og så at det stod ferdig, alt det folk trengte. Asgrim hilste dem ikke, men sa til Flose: «Derfor er bordene satt frem, at den kan få seg mat, som trenger.» Flose gikk til bords, og alle hans menn; sine våpen la de opp mot veggen. De satt på løsbenkene, alle som ikke fikk rom på benkene, og fire menn stod med våpen fremmenfor der hvor Flose var, så lenge de andre satt over maten. Asgrim sa ikke noe under måltidet, og var så rød som blod. Da de var mette, kom koner og bar av bordene, og somme bar vann inn til håndtvett. Flose tok seg så god tid med alt, som om det var hjemme han var. En tømmerøks lå i kroken nedenfor tverrbenken. Asgrim grep om den med begge hender og løp opp på fotstokken av benken og hugg efter Floses hode. Glum Hildeson fikk se åtaket og var snar til å reise seg og fikk tak på øksen, fremmenfor der hvor Asgrims hender holdt om den, og vendte eggen mot Asgrim, - for Glum var en sterk mann, Da løp mange andre opp og ville fare på Asgrim; men Flose sa at ingen skulle gjøre ham mén, - «for vi har prøvet ham altfor hårdt, og han gjorde bare det han hadde rett til, og viste at han hadde mannshjerte.» Flose sa til Asgrim: «Her skal vi nå skilles, og møtes på tinget, og der ta hull på saken.» «Så er det,» svarte Asgrim, «og det skulle jeg ville, før tinget var slutt, at dere bar hodet lavere!» Flose svarte nå ikke. De gikk da ut og steg til hest, og red bort. De red til de kom til Laugarvatn og var der om natten, og neste morgen red de frem til Beitevollene og lot hestene gå på gress der. Da kom mange flokker ridende hen til dem; der var Hall av Sida og alle Austfirdingene. Flose fagnet dem storvei, og fortalte dem om sine ferder og om skiftet han hadde hatt med Asgrim. Mange priste Flose og sa at slikt var modig gjort. o
o
o
o
o
o
o
o
o
236
Hall sa: «Dette ser jeg på annen vis, jeg synes det er uvettig ferd. De ville nok minnes sin harm, ble de enn ikke minnet om den på ny; og for de menn vil det bli vanskelig nok, som gjør det så tungt for andre menn.» Det kunne merkes på Hall, at han syntes dette var en overmotsgjerning. Derfra red de alle i følge, til de kom på Øvrevollene, og der fylket de sin hær og red siden ned på tinget. Flose hadde latt tjelde Byrgisbud før han red til tings; men Austfirdingene red til sine boder. Torgeir skorargeir red vestover med stor flokk. Der var hans brødre med, Tbrleiv kråk og Torgrim den store. De red til de kom til Hov, til Mørd Valgardsson, og ventet der til han var ferdig. Mørd hadde stev net til seg hver mann som var våpenfør, og de merket ikke annet enn at han var å lite på i ett og alt. De red nå til de kom vest over åene; da ventet de på Hjalte Skeggeson; han kom da de hadde ventet en liten stund; de fagnet ham vel, og siden red alle i følge, til de kom til Reykir i Biskopstunga, og ventet der på Asgrim Ellida-Grimsson, og der kom han og møtte dem. De red da vest over Bruarå. Asgrim for talte dem da alt som var hendt mellom ham og Flose. Torgeir sa: «Det skulle jeg ville, at vi fikk satt deres mannsmot på prøve før tin get slutter!» De red på, like til de kom til Beitevollene; der kom Gissur hvite og møtte dem og var i stort følge. De hadde nå en lang samtale med hver andre. Siden red de til Øvrevollene, og der fylket de hele sin flokk og red så på tinget. Flose og alle hans menn løp til våpnene, og da var det nær ved at de skulle kjempet; men Asgrim og de som stod på den side, drog seg for det og red til sine boder. Det var nå stilt den dag, og ingenting hendte mellom dem. Dit var da kommet høvdinger fra alle fjerdinger i landet, og aldri før hadde det vært så folksomt på tin get, - det menn kunne minnes. Eyjolv het en mann; han var sønn av Bølverk, Bølverk av Eyjolv den grå fra Otradal, Eyjolv den grå av Tord geile, Tord av Oleiv feilan; mor til Eyjolv den grå var Hrodny, datter av Midfjords-Skegge. Eyjolv var en mann med stort navn og makeløst kyndig i lovene, så at han var mellom de tre største lovmenn på Island; han var den vakreste mann å se til, stor og sterk og et ypperlig høvdingemne; han var kjær efter gods, som de var i den frendering. o
o
o
237
Flose gikk en dag til Bjarne Brodd-Helgesons bod. Bjarne tok imot ham med begge hender, og Flose satte seg ned hos ham. De hadde meget å tale om. Flose sa til Bjarne: «Hva råd skal vi nå ta?» Bjarne svarte: «Dette er nok å gi råd i nøden; men jeg tror det blir det beste å be om hjelp; for de drar hærmakt sammen mot dere. Jeg vil også spørre deg, Flose, om der er noen stor lovmann i deres flokk. For her har dere to utveier: enten må dere be om forlik, og det er en god utvei, eller også sette lovlig vern mot søksmålet, om vern er til, - det får ikke hjelpe at folk vil synes dere tar det med hardhug. Denne utvei tror jeg blir å velge, siden dere fra først av er gått frem med stridhet og det ikke kan sømme seg at dere nå gjør dere mindre.» Flose sa: «Når du spør efter lovmenn, da kan jeg straks svare deg, at av dem er der ingen i vår flokk, og ingen har jeg von om å få, uten Torkel Geiteson, din frende.» Bjarne sa: «Ikke kan han telles med! Lovkyndig er han nok, men også varsom til gagns. Heller ikke skal noen tro at han kan få ham til å være skuddspån, - enda han nok vil følge deg, og det jevngodt med den som følger deg best, for manndomsmann er han. Men jeg skal si deg, at her blir det bane for den som skal føre vernet frem mot søksmålet, og det unner jeg ikke Torkel, min frende. Og derfor får dere nok lete efter på andre steder.» Flose sa han visste ikke hvem som var de største lovmenn. Bjarne sa: «Eyjolv heter en mann, og er Bølverks sønn; han er den største lovmann i Vestfirdinga-fjerdingen; det trenges nok å gi ham meget gods for å få ham med i saken, men det skal vi ikke se på. Og alltid skal vi ha våpen med oss i retten og være så var om oss som vi kan, men ikke fare på dem, - uten det blir så at vi nødes til å verge hendene våre. Jeg skal nå gå med deg og be om hjelp; for jeg tror ikke der nå er vern i å sitte stille.» Siden gikk de ut av boden, og til Austfirdingene. Bjarne talte da med Lyting og Blæing og Hroe Arnsteinsson, og det varte ikke lenge før _han fikk det han bad o om. De for da til Kol, sønn av Viga-Skuta, og Eyvind, sønn av Torkel, Askel godes sønn, og bad dem om hjelp; de drog seg for det lenge, men det endte med at de tok tre mark sølv 238
for det og gikk med i saken. Nå gikk de til Ljosvetningaboden og ble der en stund. Flose bad Ljosvetningene om hjelp; men de var vanske lige på det og tunge å få til. Da sa Flose, og var harm til gagns: «Ille har dere det stelt! Dere er stride på det hjemme i herredet, og urettvise også, men vil ikke være folk til hjelp på tingene, blir dere enn bedt om det. Det vil nok også bli båret på dere under tingstev nene og lagt dere meget til last, at dere har glemt de skamord Skarp hedin gav dere Ljosvetninger.» Han talte med dem i lønndom også, og bød dem gods for hjelp og lokket dem med fager tale; det endte med at de lovet sin hjelp, og da gjorde de seg så trauste at de sa de skulle slåss på Floses side, om det trengtes. Bjarne sa til Flose: «Du har det vel stelt! Du er en stor høvding, djerv og strid, og mann så meget som noen kan bli!» Nå for de bort, og vest over Øksarå, og til Hladbud. De så meget folk utenfor boden. Der var én som hadde skarlakskappe over her dene og et gullvirket bånd om hodet og en sølvdreven øks i hånden. Bjarne sa: «Dette lager seg godt! Her er han nå, Eyjolv Bølverksson.» De gikk da frem til Eyjolv og hilste ham. Eyjolv drog straks kjensel på Bjarne og fagnet ham vel. Bjarne tok Eyjolv ved hånden og førte ham opp i Allmannagjå. Bjarne bad Flose og hans menn bli med; Eyjolv hadde også sine menn med seg; de bad dem bli igjen oppe i gjåbakken og se seg godt om derfra. Selv gikk de videre, og kom dit hvor veien ligger ned fra øvre-gjåen. Flose sa at der var det godt å sitte, og høve til å se vide ut; de var fire i alt, ikke flere. Bjarne sa da til Eyjolv: «Deg er vi kommet for å finne, venn, for vi trenger stort til din hjelp, og det på alle vis.» Eyjolv svarte: «Her er nå godt om mannevalg på tinget, og lite bry vil dere ha med å finne menn som kan være til meget større gagn for dere enn jeg kan.» Bjarne sa: «Så er det ikke! Du har mangt og meget ved deg, som ingen her på tinget er din overmann i. Det er det første, at du er av ypperlig ætt, - som de er, alle de menn som er kommet fra Ragnar lodbrok. Og dine forfedre har jevnlig stått oppe i storsaker, både på tingene og hjemme i herredet, og har støtt vært ovenpå. Derfor mener vi det
239
er likt til, at du vil bli seiersæl i alle saker, du som dine frender.» Eyjolv svarte: «Vel taler du! Men lite skal jeg ha med dette å gjøre.» Da sa Flose: «Her trengs det ikke å sikte lenge efter det vi bærer i hug. Hjelp vil vi be deg om, - at du hjelper oss i våre saker og går for retten sammen med oss og tar vernet på deg, om vern kan bli av, og fører det frem på våre vegne, og ellers hjelper oss på dette ting i alt som kan komme på.» Eyjolv spratt opp og var harm og sa at ingen skulle tro han kunne få snytt ham til å bli en tulling for seg, eller en som løp i brodden, om ikke hans egen vilje drog ham til det - «og nå ser jeg,» sa han, «hva det var som drev dere til den fagre tale dere bar frem for meg.» Hallbjørn sterke rykket ham til seg og satte ham ned mellom seg og Bjarne, og sa: «Ikke faller treet ved det første hugg, venn! Og sitt her først hos oss!» Flose drog da en gullring av armen og sa: «Denne ring vil jeg gi deg, Eyjolv, for ditt vennskap og din hjelp, og med det vil jeg vise deg at jeg ikke ønsker å snyte deg. Du kan godt ta imot ringen, for ellers er der ingen her på tinget jeg ville gitt en slik gave.» Ringen var så stor og så vel gjort at den i verd stod likt med tolv hundreder brunrandet. Hallbjørn drog ringen opp over armen på Eyjolv. Eyjolv sa: «Det er nå trolig at jeg tar imot ringen, så vel som du stek ler deg. Du kan nå også vite at jeg skal ta vernet på meg og ellers gjøre slikt som trengs.» Bjarne sa: «Nå har dere stelt dere vel, begge to. Og her er nå menn som er godt skikket til å være vidner på at du tar saken på deg, - når Hallbjørn er her, og jeg.» Eyjolv stod da opp, og Flose også, og gav hverandre hånden. Eyjolv tok nå imot av Flose retten til vernet og alle hjelputsagn i det. Og om motsøksmål skulle reise seg av vernet - for det som er vern i én sak, kan ofte bli til søksmål i en annen - da tok han imot retten til alle de hjelputsagn, som skulle følge disse søksmål, enten nå søksmålene ble å fremme i femterretten eller i en fjerdingsrett; Flose gav efter loven, Eyjolv tok efter loven. Han sa da til Flose og Bjarne: «Nå har jeg her tatt saken på meg, 16. Norrøn saga IV
241
som dere krevet av meg. Like fullt ønsker jeg at dere farer lønnlig med dette for det første. Og om saken kommer for femterretten, da skal dere vokte dere vel for å si at dere har gitt gods for hjelp.» Hose stod da opp, og Bjarne også, og alle sammen; Flose og Bjarne gikk hver til sin bod, og Eyjolv gikk til Snorre godes bod og satte seg hos ham. De hadde mangt og meget å tale om. Snorre gode tok Eyjolv om hånden og strøk ermet opp, og så at han hadde en stor gullring på armen. Snorre sa: «Tro om denne ring er kjøpt eller gitt?» Eyjolv lette efter svaret og fikk ikke ord for seg. Snorre sa: «Jeg skjønner godt at du har fått den i gave; og vel var det om ringen ikke ble din bane.» Eyjolv spratt opp og gikk bort og ville ikke tale om det. Snorre sa, da han så at Eyjolv reiste seg: «Det er trolig, når retten har gjort fra seg, - at du da får vite hva det er du har tatt imot.» Eyjolv gikk da til boden sin. Nå er det å fortelle om Asgrim Ellida-Grimsson og Kåre Sølmundsson, at de møttes alle sammen, de og Gissur hvite og Hjalte Skeggeson og Torgeir skorargeir og Mørd Valgardsson. Asgrim tok da til orde: «Ikke trenges det å tale lavt om dette, for av de menn som her er til stede, kan hver vite seg trygg på den andres troskap. Jeg vil nå spørre dere om dere vet hva råd Flose og hans venner har tatt. Og jeg synes vi får ta vårt råd, vi også.» Gissur hvite svarte: «Snorre gode sendte en mann til meg og lot si meg at Flose hadde fått stor hjelp av Nordlendingene, og Eyjolv Bølverksson, hans frende, hadde tatt imot en gullring av noen, og for lønnlig med det. Og Snorre sa det var hans tro, at Eyjolv Bølverksson var tenkt til å føre vernet i saken, og ringen kunne være gitt ham for å få ham til.» Alle var de enig om at så måtte det være. Gissur sa til dem: «Nå har Mørd Valgardsson, min måg, tatt på seg det søksmål som alle vil mene blir det tyngste, - det mot Flose. Nå vil jeg at dere skifter de andre søksmål mellom dere, for nå vil det snart bli å lyse sakene fra Lovberget. Og vi trenger nok også å be folk om hjelp.» Asgrim svarte: «Så skal det bli også! Og vi vil be deg være med og søke hjelpen.» Gissur svarte at det ville han legge til. Siden valgte Gissur til følge o
o
242
med seg de vettugste menn i deres flokk; der var Hjalte Skeggeson og 0 _ Asgrim og Kåre og Torgeir skorargeir. Da sa Gissur: «Nå skal vi først gå til Skapte Toroddssons bod.» De gjorde nå så. Gissur gikk først, så Hjalte, så Kåre, så Asgrim, så Torgeir skorargeir, så dbrgeirs brødre. De gikk inn i boden. Skapte satt på tverrbenken. Og da han fikk se Gissur, reiste han seg for ham og fagnet ham vel, ham og de andre, og bad Gissur sitte hos seg; han satte seg da ned. Gissur sa til Asgrim: «Nå skal du bære frem for Skapte vår bønn om hjelp, og jeg skal legge til det jeg ønsker å si.» Asgrim sa: «Derfor er vi kommet, Skapte, at vi vil søke støtte og hjelp hos deg.» Skapte svarte: «Tungsøkt syntes dere jeg var sist, da jeg ikke ville ta deres byrder på meg.» Gissur sa: «Nå er det på annen vis med saken. Dette er eftermålet efter Njål bonde og Bergtora husfrue, som sakløse ble brent inne, og efter Njåls tre sønner og mange andre gode menn. Og det vil du vel aldri gjøre, - ikke bli folk til hjelp og støtte dine frender og måger?» Skapte svarte: «Det tenkte jeg, dengang Skarphedin sa til meg at jeg hadde smurt tjære i mitt eget hode og skåret torv løs og gjemt meg under, og sa jeg var blitt så redd at Torolv Loptsson måtte bære meg ut på skipet i melsekkene sine og på den vis flytte meg til Island, - det tenkte jeg da, at ikke kom jeg til å bli med om eftermålet efter ham.» Gissur sa: «Dette er ingenting å minnes nå, når han er død, den mann som sa det. Og meg vil du vel hjelpe, om du enn ikke gjør noe for de andres skyld.» Skapte svarte: «Denne sak har du ingenting med, om du ikke selv ønsker å vase deg inn i den.» Da ble Gissur harm og sa: «Ulik er du din far! Enda han syntes være nokså blandet, ble han da jevnlig folk til hjelp når de mest trengte det.» Skapte svarte: «Dere og jeg er ikke av samme slag. Dere synes dere har stått oppe i storsaker før: du, Gissur hvite, på Lidarende, da du søkte frem mot Gunnar, og Asgrim fordi han drepte Gauk, sin fosterbror.» Asgrim sa: «Få nevner det bedre, om de vet det verre! Men det vil mange si, at ikke drepte jeg Gauk, før nøden drev meg. Det kan enda være til å skjønne, at du ikke gir oss hjelp; men det er ikke til å skjønne, at o
o
o
243
du bærer lastord på oss. Og det skulle jeg ville, når dette ting er slutt, at du fikk den største uheder på disse saker og at ingen bøtte din skam.» De stod da opp, både Gissur og de andre, og gikk ut, og til Snorre godes bod og gikk inn i boden. Snorre satt på tverrbenken i boden; han så straks hvem mennene var, og reiste seg for dem og bød dem alle velkommen og gav dem sete hos seg. Siden spurte de hverandre efter de nyeste tidender. Asgrim sa til Snorre: «Derfor er vi kommet hit, jeg og Gissur, min frende, at vi vil be deg om hjelp.» Snorre svarte: «Det taler du om nå, som du har full grunn til å nevne: eftermålet efter slike måger som du hadde! Mangt et ypperlig råd fikk vi av Njål, enda det er få nå, som tenker på det. Men jeg vet ikke hva slags hjelp dere synes dere mest kan trenge.» Asgrim sa: «Mest trenger vi hjelp, om vi skal slåss på tinget.» Snorre svarte: «Så er det også! Da er det meget det står om for dere. Jeg må tro at dere vil fremme søksmålet med hardhug, og de vil føre vernet på samme vis, og ingen av flokkene unne den andre noen rett. Det kom mer dere ikke til å tåle av dem, og farer da på dem. Og annen utvei har dere ikke, for de tenker nå å gi dere skam for skade og uheder for frendetap.» Det kunne merkes at han egget dem frem i alt han lot dem høre. Gissur sa da: «Vel taler du, Snorre! Og alltid steller du deg best og mest høvdingslig, når det mest står om.» Asgrim sa: «Det vil jeg vite, hva du vil hjelpe oss med, om det går som du sier.» Snorre svarte: «Jeg skal gi deg et merke på mitt vennskap, et som all deres heder skal vokse på. Jeg går ikke med til retten, og om dere slåss på tinget, skal dere fare på dem bare da, når dere alle er fulltrygge, for store kjemper står mot dere. Men om dere ligger under, da skal dere la flokken sige bakover hit til oss, og jeg skal da ha fylket min hær og stå ferdig til å hjelpe dere. Om det går anderledes og de viker, da tror jeg det vil være deres tanke å renne opp i Allmannagjå, til vernet der, og om de først kommer seg dit, da kan dere aldri vinne på dem. Jeg skal ta på meg å stå i veien for dem med fylket hær og holde dem borte fra vernet; men ikke vil jeg fare efter, enten det nå o
o
o
244
blir mot nord eller syd de følger åen. Og når dere har drept så mange omtrent i deres flokk, som jeg tror dere kan få bøtet med penger alene, og uten å miste godordet og retten til opphold i herredet, da skal jeg løpe til med alle mine menn og skille dere. Og det skal dere da la meg gjøre, når jeg nå gjør dette for dere.» Gissur takket ham meget og sa at det han her hadde talt, kunne de alle være vel tjent med. Siden gikk de ut. Gissur sa: «Hvor skal vi nå gå hen?» «Til Mødruvellingaboden,» sa Asgrim. De gikk da dit. Og da de kom inn i boden, så de at Gudmund den mektige satt der og talte med Einar Konalsson, sin fostersønn, en mann med stort vett. De gikk nå frem til Gudmund; han tok godt imot dem og lot rydde rom for dem i boden, så de alle skulle få sitte. De spurte nå hverandre efter tidender. Asgrim sa: «Vi vil be deg, Gudmund, om trygg støtte.» Gudmund spurte: «Har dere vært hos noen høvdinger før?» De svarte at de hadde vært hos Skapte og Snorre gode, og talte nå lavt og sa hvorledes hver av dem hadde tatt det. Da sa Gudmund: «Sist var jeg småkarslig mot dere, tungvint som jeg gjorde det for dere; nå skal jeg være så meget snarere, som jeg dengang var tungvintere. Jeg skal gå til retten med dere og ha alle mine tingmenn med og hjelpe dere så langt jeg kan, og kjempe på deres side, om det trenges, og legge mitt liv til deres, og Skapte skal jeg lønne med at Torstein hulmunn, hans sønn, skal følge oss i kampen, for han trøs ter seg nok ikke til å gjøre annet enn det jeg vil, siden han har Jodis, min datter, til hustru. Da kommer Skapte til å ville skille oss.» De takket ham og talte nå med ham en lang stund, så ingen andre kunne høre det. Gudmund bad at de ikke skulle gå for flere høvdingers kne, og sa at det var småkarslig, - «vi skal nå la det våge seg med den styrke vi har; dere skal alltid ha våpen med i retten, men ikke gå til kamp på ingenting.» De gikk nå alle ut og hjem til bodene. I førstningen var det få som visste om dette. Nå led tingtiden. o
o
Det var en dag, at folk gikk til Lovberget, og høvdingene stod så, at Asgrim Ellida-Grimsson og Gissur hvite, Gudmund den mektige og 245
Snorre gode var oppe ved Lovberget, og Austfirdingene lenger nede. Mørd Valgardsson stod hos Gissur, sin måg; han var en makeløst målsnill mann. Gissur bad ham lyse søksmålet i drapssaken, og tale så høyt at det ble godt å høre. Mørd nevnte seg vidner, - «Jeg nevner til vidnesbyrd om at jeg lyser sak mot Flose Tordsson for lovløst fremløp, som han løp imot Helge Njålsson på den drapsvang hvor Flose Tordsson løp frem mot Helge Njålsson og gav ham hulsår eller margsår som ble til bane sår og Helge fikk bane av. For den sak vil jeg ha ham gjort til fredløs mann, skogmann, ualende, ufergende, og ubergende med alle bergråd. Jeg regner ham sakskyldig til å miste alt sitt gods, det halve til meg og andre halvdelen til dem av fjerdingens menn som efter lovens ord om fredløs manns eiendom har rett til å ta gods efter ham. Jeg lyser denne drapssak inn for den fjerdingsrett som søksmålet efter loven skal komme til, jeg lyser lovlysing, jeg lyser i lydelig stillhet ved Lovberget. Jeg lyser til søksmål mot Flose Tordsson nå i sommer og stevner ham til full fredløshet; jeg lyser i Torgeir Toresons håndgivne sak.» Ved Lovberget ble det ropt at han talte vel og med fremferd. Mørd tok til orde annen gang: «Jeg nevner dere til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg lyser sak mot Flose Tordsson fordi han såret Helge Njålsson med hulsår eller margsår, med det sår som ble til banesår og Helge fikk bane av, på den drapsvang hvor Flose Tords son løp i lovløst fremløp. For denne sak, Flose, vil jeg ha deg gjort til fredløs skogmann, ualende, ufergende, ubergende med alle bergråd. Jeg regner deg sakskyldig til å miste alt ditt gods, det halve til meg, andre halvdelen til dem av fjerdingens menn som efter lovens ord om fredløs manns eiendom har rett til å ta gods efter ham. Jeg lyser denne sak inn for den fjerdingsrett som saken efter loven skal komme til, jeg lyser lovlysing, jeg lyser i lydelig stillhet ved Lov berget. Jeg lyser til søksmål mot Flose Tordsson nå i sommer og stevner ham til full fredløshet; jeg lyser i Torgeir Toresons håndgivne sak.» Mørd satte seg så ned. Flose hørte godt efter og talte ikke et ord imens. Torgeir skorargeir stod opp og nevnte seg vidner: «Jeg nevner til vid-
246
nesbyrd om at jeg lyser sak mot Glum Hildeson fordi han tok ild og tente, og bar inn i husene på Bergtorskvål, da de brente inne Njål Torgeirsson og Bergtora Skarphedinsdatter og alle dem som der mistet livet. For denne sak vil jeg ha ham gjort til fredløs mann, skogmann, ualende, ufergende, ubergende med alle bergråd. Jeg regner ham sak' skyldig til å miste alt sitt gods, det halve til meg og andre halvdelen til dem av fjerdingens menn som efter lovens ord om fredløs manns eiendom har rett til å ta gods efter ham. Jeg lyser denne sak inn for den fjerdingsrett som saken efter loven skal komme til, jeg lyser lovlysing, jeg lyser i lydelig stillhet ved Lovberget. Jeg lyser til søksmål mot Glum Hildeson nå i sommer og stevner ham til full fredløshet.» Kåre Sølmundsson lyste søksmål mot Kol Torsteinsson og Gunnar Lambeson og Grane Gunnarsson, og folk sa det var et under så godt han talte for seg. Torleiv kråk lyste søksmål mot alle Sigfussønnene, og Torgrim den store, hans bror, mot Modolv Ketilsson og Lambe Sigurdsson og Hroar Håmundsson, bror til Leidolv den sterke. Asgrim Ellida'Grimsson lyste søksmål mot Leidolv og Torstein Geirleivsson, Arne Kolsson og Grim den raude, - og alle talte de godt for seg. Nå lyste andre sine søksmål, og en lang stund av dagen gikk med til det. Siden for folk hjem til bodene. Eyjolv Bølverksson fulgte Flose til hans bod. De gikk om på østsiden av boden. Flose spurte om han kunne se noe vern mot disse søksmål: «Ikke noe!» svarte Eyjolv. «Hva gjør vi nå?» sa Flose. «Jeg skal gi deg noen råd,» svarte Eyjolv; «nå skal du si fra deg ditt godord og legge det i hendene på Torgeir, din bror, og si deg i ting med Åskel gode Torketilsson nord fra Reykjardal. Om de andre ikke får vite om det, da kan det være at dette vil bli dem til mén; for de kom mer til å legge søksmålet frem for Austfirdingaretten, mens de skulle legge det frem for Nordlendinga-retten, og i dette kommer de til å gjøre vrangt, og da har de femterretten over seg, - om de fører søks målet inn for en annen domstol enn den rette. Da skal vi reise søks mål, men bare om nøden blir stor.» Flose sa: «Kan hende at vi nå får lønn for ringen!» «Det vet jeg ikke så visst,» svarte Eyjolv; «men lovs hjelp skal jeg gi dere, så det blir folks tale at enda mere ikke er å vente. Du skal nå 247
sende bud etter Åskel, og Torgeir skal komme til deg nå med det samme, og én mann med ham.» __ ° Litt efter kom Torgeir; han tok da imot godordet. Da kom Askel også; Flose sa seg nå i ting med ham. Og flere var det ikke som fikk vite om det, enn de. Det var nå stilt til domsmennene skulle fare ut og ta sete. Da gjorde de seg ferdige i begge flokkene, og væpnet seg; alle satte hærtegn på hjelmene. Torhall Asgrimsson sa: «Far nå ikke for brått med noe, og gjør nå alt så rett som dere kan! Og om noe blir vanskelig for dere, la meg da få vite det med det samme, så skal jeg gi dere råd.» Asgrim og de andre så på ham, og han var som blod å se i ansiktet, og tårene spratt som hagl fra øynene; han bad om å få sitt spyd; det hadde Skarphedin gitt ham, og det var et ypperlig våpen, Asgrim sa, da de gikk bort: «Ikke var Torhall frende glad da han ble efter i boden, og ikke vet jeg hva han tar seg til. Nå skal vi gå for retten, i følge med Mørd Valgardsson, og late som dette søksmål var det eneste, for Flose er en større fangst enn mange andre tilsammen.» Asgrim sendte bud til Gissur hvite og Hjalte og Gudmund. De kom nå alle, og gikk straks frem til Austfirdinga-retten; de kom til retten fra syd. Men Flose, og alle Austfirdingene med ham, gikk frem for ret ten fra nord; også Reykdølene og Ljosvetningene var med Flose; der var Eyjolv Bølverksson også. Flose så på ham og sa: «Dette lover godt! Kan hende det går som du tenkte.» «Vær stille med det!» svarte Eyjolv; «vi kommer nok dit hvor vi kan bruke det.» Mørd Valgardsson nevnte seg vidner — o
o
En gang til nevnte Mørd vidner for seg, «til vidnesbyrd om», sa han, «at nå er de kommet frem, alle de førsteprov som skal følge søksmålet: ed er tilbudt, ed svoret, søksmål lagt frem, vidnesbyrd båret - om rett lysing, om håndgitt søksmål - nevnd-bønder kalt til sete og nevndrydning tilbudt. Jeg nevner meg disse menn til å være vidner på disse prov som nå er kommet frem, og på det også, at jeg vil ikke ha tapt min rett til søksmålet, om jeg enn går bort fra domstolen, for å lete meg nye prov eller i andre ærender.»
248
Flose og hans menn gikk nå dit hvor bondenevnden satt; Flose sa til dem: «Det vil nok Sigfussønnene vite, hvor meget rett de har på seg, de nærgranner til drapsvangen, som her er kalt til sete.» Ketil av Mark svarte: «Her er én bonde, som holdt Mørd Valgardsson under dåpen, og en annen som er tremenning til ham.» Nå sa de fra om frendskapet, og tellet ledd for ledd, og sannet sitt utsagn med ed. Eyjolv nevnte seg vidner på at nevnden skulle vente til der var ryddet i den. En gang til nevnte Eyjolv vidner for seg, «til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg rydder nevnden for disse to menn» - han nevnte dem ved navn og deres fedre også - «fordi den ene av dem er Mørds tremenning og den andre står i slikt gudfrendskap til ham at nevnden efter lovens ord kan ryddes for ham; med lovs kraft er dere gjort gagnløse for nevnden, for nå er dere nådd av rett og lovlig rydning; jeg rydder nevnden for dere, som Alltingsrett og landslov vil der skal ryddes; jeg rydder i Flose Tordssons håndgivne sak.» Da sa hele tingmengden at saken var spilt for Mørd; alle var enig om at nå stod vernet lenger fremme enn søksmålet. Asgrim sa da til Mørd: «Ennå har de ikke vunnet alt, - enda de nok synes de var kvasse til å gå på; nå skal noen fare til Torhall, min sønn, og høre hva han vil råde oss til.» Da ble en skjønnsom mann sendt av sted til Torhall, og skulle på det nøyeste fortelle ham hvor det nå var drevet hen i saken - at Flose og hans folk mente de hadde tatt alt gagn av bondenevnden. Torhall sa: «Så meget skal jeg gjøre ved dette, at det ikke skal få spilt saken for dere; og si de andre at de skal ikke tro på det, straks de blir møtt med lovknep, for sluingen Eyjolv har sett vrangt denne gang. Du skal gå tilbake nå med det samme, og si at Mørd Valgardsson skal gå til retten og nevne seg vidner på at deres nevndrydning er spilt» - og nå sa han nøye fra hvorledes de skulle fare med det. Sendeman nen gikk, og bar Torhalls råd frem til de andre. Mørd Valgardsson gikk da til retten og nevnte seg vidner, - «til vid nesbyrd om,» sa han, «at jeg gjør Eyjolv Bølverkssons rydning gagn løs, for han tenkte ikke på den rette eftermålsmann da han ryddet,
249
men på den som førte saken. Jeg nevner disse vidner, for meg eller for dem som kan få bruk for dette vidnesbyrd.» Nå bar han vidnesbyrdet frem for retten. Siden gikk han dit nevndbøndene satt, og sa at de skulle ta sete igjen, som da hadde reist seg, og sa at de hadde rett på seg til å være i nevnden. Da sa alle at Torhall hadde gjort store ting, og nå syntes alle at søksmålet stod lenger fremme enn vernet. Flose sa da til Eyjolv: «Tror du at dette er lov?» «Det tror jeg visst!» svarte han; «og her har vi sett vrangt; men ennå skal vi nok strides en stund om disse ting.» Eyjolv nevnte seg vidner, «til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg rydder kviden for disse to menn» - han nevnte dem begge - «fordi dere er busetemenn og ikke bønder; jeg unner dere ikke å sitte i nevnden, for nå er dere nådd av rett og lovlig rydning; jeg rydder nevnden for dere, som Alltingsrett og landslov vil der skal ryddes.» Eyjolv sa det skulle komme nokså uventet på ham, om de kunne vise at dette var vrangt. Da mente alle at nå var vernet lenger fremme enn søksmålet; og alle hadde stor ros for Eyjolv, og sa at det nyttet ikke for noen å ville kappes med ham i lovkyndighet, Mørd Valgardsson og Asgrim Ellida-Grimsson sendte nå en mann til Torhall med bud om hvor det var drevet hen i saken. Da Torhall fikk høre dette, spurte han hva disse nevndmenn hadde av eiendom. Sendemannen svarte at den ene av dem levet av sitt melkestell og hadde både kyr og sauer, - «og den andre eier tredjedelen i et dyrket gårdsland, og de har samme ildsted, han og den som leier landet av ham, og samme smalemann.» Torhall sa: «Det vil gå dem, nå som forrige gang; de har sett vrangt, og det skal jeg vise dem nå med det samme, - Eyjolv kan ha brukt så digre ord han vil, om at det var rett.» Torhall fortalte nå sendemannen, så nøye han kunne, hvorledes de skulle fare med dette. Sendemannen kom tilbake og bar frem til Mørd og Asgrim de råd Torhall hadde gitt. Mørd gikk til retten og nevnte seg vidner, «til vidnesbyrd om at jeg gjør Eyjolv Bølverkssons rydning gagnløs, fordi han ryddet nevnden for menn som med rette skulle være der. Enhver har rett på seg til å være i bondenevnden, som eier tre hundreder i land, eller mere, også o
o
__
250
om han ikke har eget melkestell; den med er rett nevndbonde, som har eget melkestell, sitter han enn med leiet land.» Han lot nå bære vidnesbyrd frem for retten; siden gikk han dit hvor nevndbøndene var, og bad dem ta sete igjen, og sa at de hadde rett på seg til å sitte i nevnden. Da ble der stort rop og tilrop, og alle sa at saken var nokså skamslått for Flose og Eyjolv, og var enig om at nå stod søksmålet lenger fremme enn vernet. Flose sa til Eyjolv: «Er dette rett?» Eyjolv svarte at han hadde ikke nok vett på det til å vite det med full visshet. De sendte da en mann til Skapte lovsigemann, og ville høre om det var rett eller ikke; han sendte dem de ord tilbake, at visst var dette rett, enda det nok var få som kjente til det. Dette ble nå sagt Eyjolv og Flose. Eyjolv spurte da Sigfussønnene ut om de andre bøn der som var kalt til å gå i nevnd; de svarte at der var fire som det var vrangt å kalle til, - «for hjemme sitter andre som var nærmere.» Eyjolv nevnte seg da vidner på at han ryddet nevnden for alle disse fire, og talte de rette rydningsord. Siden sa han til de bønder som satt igjen: «Dere er skyldige til å gjøre rett til begge sider. Nå skal dere gå til domstolen, straks det blir kalt på dere, og nevne dere vidner på at dere lar dette stå i veien for å bære frem et utsagn, at dere bare er fem som blir bedt om nevndutsagn, men skulle være ni til å bære det frem. - Og da må Torhall klare alle saker, om han kan berge seg mot dette.» Det kunne merkes på alt, at Flose og Eyjolv syntes de hadde gjort det godt; der ble nå stort rop om at brennesøksmålet var spilt, og folk sa at nå var vernet lenger fremme enn søksmålet. Asgrim sa til Mørd: «Ikke vet de hva de roser seg av, før Torhall er spurt. Njål sa til meg, at så godt som han hadde lært Torhall loven, skulle han være den største lovmann på Island, om det kom til en prøve.» De sendte da en mann til Torhall med bud om hvor det nå var dre vet hen, og om de andres selvros og tingmennenes tale, at saken var spilt for Mørd. «Det er godt nok,» sa Torhall; «men ingen heder skal de få av dette. Du skal nå gå til Mørd og si ham at han skal nevne seg vidner og sverge ed på at den større del av nevnden er kalt til med full rett. Dette vidnesbyrd skal han da bære frem for retten, og da berger han
251
søksmålet, - bare at han blir sakskyldig til å bøte med tre mark for hver av dem som det var vrangt av ham å kalle til; men noe søksmål i den sak kan ikke reises på dette ting.» Sendemannen for nå tilbake og fortalte så nøye han kunne, om Torhalls ord. Mørd gikk til retten og nevnte seg vidner, og la i ed at den større del av bondenevnden var kalt til med full rett; han sa at nå hadde han berget søksmålet, - «våre uvenner skal ha annet å rose seg av, enn at vi har gjort vrangt i dette.» Da ble der stort rop om at Mørd tok seg langt frem i saken, og det ble sagt at Flose og hans menn bare for med lovknep og vrangord. Flose spurte Eyjolv om dette kunne være rett; men han svarte at han var ikke viss i saken, og sa at lovsigemannen fikk komme med løsningen. Da gikk Torkel Geiteson av sted på deres vegne og fortalte lovsigemannen, hvor det nå var drevet hen, og spurte om det kunne være rett, dette som Mørd hadde sagt. Skapte s arte: «Flere er nå fullstore lovmenn, enn jeg hadde trodd. Og for å si deg det: - dette er så rett i alle måter, at her nytter det ingenting å tale imot, enda jeg trodde at jeg var alene om å kjenne dette lovsted, nå som Njål er død, for han var - det jeg visste - den eneste som kjente det.» Torkel gikk nå tilbake til Flose og Eyjolv, og sa at dette var rett. Mørd Valgardsson gikk frem til retten og nevnte seg vidner, - «til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg krever av disse nevndbønder, som jeg kalte til i den sak jeg reiste mot Flose Tordsson, at de skal bære frem sitt utsagn og gjøre ett av to: legge skyld på, eller ta skyld bort; jeg krever med lovlig krav her for retten, og så domsmennene kan høre det, over hele domstolen.» Mørds nevndbønder gikk til retten; én bar nevndens utsagn frem - men alle sa seg enig med ham - og talte således: «Mørd Valgardsson kalte oss frie menn til å bære utsagn; da var vi ni, men vi står her nå fem, for nevnden er ryddet for fire. Vi ble kalt til å føre i utsagn, om Flose Tordsson løp i lovløst fremløp mot Helge Njålsson på den drapsvang hvor Flose Tordsson såret Helge Njålsson med det hulsår eller margsår som ble til banesår og Helge fikk bane av. Nå har vi alle svoret ed og gjort vårt utsagn ferdig og er blitt enig om ett og det samme: vi legger skyld på Flose, vi kjenner ham sand-
252
skyldig efter søksmålet.» En gang til bar de utsagn frem, og denne gang nevnte de såret først og fremløpet sist, men alle andre ord de talte, var de samme som forrige gang. De bar skyld på Flose, de sa ham sannskyldig efter søksmålet. Mørd Valgardsson gikk til retten og nevnte seg vidner på at de bøn der han hadde kalt til i den sak han reiste mot Flose Tordsson, hadde båret frem sitt utsagn og sagt Flose sannskyldig efter søksmålet. Han nevnte disse vidner for seg, eller for dem som kunne få bruk for dette vidnesbyrd. En gang til nevnte Mørd vidner for seg, - «jeg nevner til vidnesbyrd om, at jeg byr Flose Tordsson, eller den mann som har håndgitt lovlig vern for ham, ta opp vernet mot det søksmål jeg reiste mot Flose. Men om noe kommer frem i deres lovlige vern, som jeg kunne nytte til søksmål, da skal jeg ha rett til slikt søksmål. - Jeg byr nå med lovlig påbud her for retten, og så domsmennene hører det.» «Jeg må le, Eyjolv!» sa Flose, «inne i meg! - hvor det skal rykke i brynene og klø i skallen på dem, når du fører vernet frem!» Eyjolv Bølverksson gikk til retten og nevnte seg vidner, «til vidnes byrd om, at dette er det lovlige vern i denne sak, at dere har fremmet søksmålet i Austfirdinga-retten. For Flose har sagt seg i ting med Askel gode. Her er nå begge vidnene som var til stede og vil føre i utsagn, at Flose først sa fra seg sitt godord og la det i hendene på Torgeir, sin bror, og siden sa seg i ting med Askel gode. Jeg nevner disse vidner, for meg eller for dem som kan få bruk for dette vidnesbyrd. Disse to menn nevner jeg - til vidnesbyrd om at jeg setter dette lovlige vern: at dette søksmål ble fremmet ved en annen fjerdingsrett enn det skulle. Derfor kaller jeg deres søksmål spilt. Jeg bærer dette vern frem for Austfirdinga-retten.» Eyjolv nevnte seg vidner, - «jeg nevner til vidnesbyrd om, at jeg med lovs rett nekter domsmennene å dømme i Mørds søksmål, for nå er lovlig vern kommet frem til retten; jeg nekter med lovs rett, med lovs trygge og fulle og faste rett, og med de ord som Alltingsrett og landslov vil at jeg skal nekte med.» Siden la han vernet i dom. Asgrim og de andre tok da opp søksmålene i brennesaken; og de kom i gang. o
o
o
253
Nå sendte Asgrim og hans venner bud til Torhall og lot ham høre om det uføre de stod i. Torhall svarte: «Altfor langt borte var jeg nå! For ikke denne gang heller skulle det gått på den vis med saken, om jeg hadde vært til stede. Jeg skjønner hvorledes de kommer til å gå frem: de tenker nok å stevne dere inn for femterretten, - for brott mot tingretten. De tenker nok også å gjøre brennesaken utgangsløs og hindre at dom faller; for nå er de kom met så langt på vei, at de rygger nok ikke tilbake for noe ondt. Du skal nå gå til de andre med en eneste gang og si at Mørd skal stevne Flose og Eyjolv for at de har båret gods inn i retten, og gjøre det til en sak om fredløshet og landløshet. Siden skal han stevne dem med en ny stevning, for at de lot bære vidnesbyrd som ingenting skulle i saken, og brøt tingretten med det. Fortell de andre det jeg nå sier: der som to saker om fredløshet og landløshet samler seg på én mann, - da skal den mann dømmes til skogmann. Dere må gjøre saken ferdig med det samme for å bli de første til å fremme søksmål og nå dom.» Nå gikk sendemannen og sa fra til Mørd og Asgrim. Siden gikk de til Lovberget. Mørd Valgardsson nevnte seg vidner, - «jeg nevner til vidnesbyrd om at jeg stevner Flose Tordsson for at han gav Eyjolv Bølverksson gods til hjelp for seg her på tinget. For den sak vil jeg ha ham gjort til fredløs og landløs mann, ikke til å ferge, og ikke til å helge med noe trygghetsløfte, uten at livsring, og gods for den trygge rett til føden, kommer frem ved feransdommen, - ellers til fullt fredløs skogmann. Jeg regner ham skyldig til å miste alt sitt gods, det halve til meg og andre halvdelen til dem av fjerdingens menn som efter lovens ord om fredløs manns eiendom har rett til å ta gods efter ham. Jeg stevner denne sak inn for femterretten, som saken efter loven skal komme til; jeg stevner nå til søksmål og til full fredløshet; jeg stevner lovlig stevning, jeg stevner i lydelig stillhet ved Lovberget.» Med en slik stevning stevnet han også Eyjolv Bølverksson for at han hadde tatt imot godset; han stevnet også den sak inn for femter retten. En gang til stevnet han Flose og Eyjolv, og nå for dette, at de hadde latt bære vidnesbyrd som ingenting skulle i saken, og brutt tingretten med det; han lot det også bli en sak om landløshet og fred løshet. Siden gikk de bort og til lagretten; der var femterretten satt da de kom. o
254
Da Asgrim og Mørd var gått sin vei, kunne domsmennene ikke bli enig om hvorledes de skulle dømme; somme ville følge Flose i sin dom, somme Mørd og Asgrim; da nådde Flose og Eyjolv å gjøre saken utgangsløs. Dette hadde de brukt tiden til, mens Mørd sa frem sine stevningen Litt efter ble det fortalt Flose og Eyjolv, at de fra Lovberget var stev net inn for femterretten, med to stevninger på hver av dem. Eyjolv sa: «En ulykke var det at vi skulle dvele her! Nå har de vært snarere til å stevne enn vi; og her har den vært ute igjen, sluskapen til Torhall, - han har ikke sin make i vett. Nå kommer de først til retten med sitt søksmål; og alt stod på det for dem; men like fullt skal vi nå gå til Lov berget og sette vår sak mot dem på vei, enda det kan bli lite nok, det vi har igjen for det.» De gikk da til Lovberget, og Eyjolv stevnet dem for brott mot tingretten; siden gikk de til femterretten. Da Mørd og Asgrim kom til femterretten, da nevnte Mørd vidner for seg, og bød å lye på sin ed og på saksfremlegget og på alle de hjelputsagn, som han tenkte å bære frem mot Flose og Eyjolv; han bød med lovlig påbud i retten, så domsmennene hørte det over hele dom stolen — o
o
Mørd nevnte vidner for seg, og krevet av domsmennene, at de skulle dømme i saken. Da sa Gissur hvite: «Mere har du, Mørd, å gjøre; for ikke er det fire tylvter som skal dømme.» Flose sa til Eyjolv: «Hva råd gir du nå?» Eyjolv sa da: «Dette er å gi råd i nøden; men vi skal vente ennå en stund. Nå tror jeg de kommer til å gjøre vrangt i søksmålet, - siden Mørd krevet dom i saken med én gang. De skal nå si seks menn ut av domstolen, og siden skal de med vidner tilby oss å si seks andre menn ut av den; men der tror jeg det kommer til å briste for dem. Og da er hele deres søksmål spilt - om de ikke gjør dette - for tre tylv ter er det som skal dømme i saken.» Flose sa: «Vett har du, Eyjolv! så få kan stå deg på sporden.» Mørd Valgardsson nevnte seg vidner, «jeg nevner til vidnesbyrd om,» sa han, «at jeg sier disse seks menn ut av domstolen» - han 255
nevnte alle seks ved navn. «Jeg unner dere ikke å sitte i retten; jeg sier dere ut av den, som Alltingsrett og landslov vil jeg skal gjøre det.» Siden bød han med vidner Flose og Eyjolv si seks andre menn ut av domstolen. Men de ville ikke si noen ut. Mørd lot da dømme i saken. Og straks det var dømt i saken, nevnte Eyjolv seg vidner og kalte deres dom maktesløs, den og alt de hadde gjort, og lot dette være grunnen, at halvfjerde tylvt hadde dømt, hvor det var tre som skulle dømme, - «og nå skal vi fremme våre femterrettssøksmål mot dem og gjøre dem fredløse.» Gissur hvite sa til Mørd: «Til gagns glemte du deg, - at du skulle gjøre dette vrangt! Og slikt er stor ulykke. Og hva skal vi nå gjøre, Asgrim frende?» sa Gissur. Asgrim svarte: «Nå skal vi sende en mann til Torhall, min sønn, og høre hva han råder oss til.» o
o
Snorre gode fikk nå høre, hvor det var drevet hen i sakene; han tok da til med å fylke sin flokk nedenfor Allmannagjå, mellom gjåen og Hladbud, og hadde i forveien sagt sine menn hva de skulle gjøre. Sendemannen kom til Torhall og fortalte ham hvor det nå var drevet hen, at Mørd Valgardsson og alle på den side ville bli gjort fredløse og hele drapssaken var spilt. Og da han hørte dette, tok det ham så tungt at han kunne ikke tale et ord; han spratt opp av sengen og grep om spydet Skarphedinsnaut med begge hender og drev det gjennom foten. Spydet tok kjøttet og verknaglen med, for han skar det ut av foten, og blod fosset og verk fløt, så en bekk lå efter gulvet. Han gikk nå uhalt ut av boden, og for så kvast at sendemannen klarte ikke å holde følge; han løp på, til han kom til femterretten. Der møtte han Grim den røde, frende til Flose, og med én gang de møttes, drev Tor hall spydet mot ham, og stikket kom i skjoldet, så det kløvnet, og spy det løp igjennom Grim, så odden kom ut mellom herdene; Torhall kastet ham død av spydet. Kåre Sølmundsson så dette og sa til Asgrim: «Her er Torhall kom met, din sønn, og har straks drept en mann, og det er stor skam om han skal være den eneste som har mannshug nok til å hevne brennen.» «Det skal ikke hende,» sa Asgrim; «nå snur vi oss mot dem!» o
256
Da ble der stort tilrop over hele hæren, og siden ble der ropt hærrop. Flose og hans skare laget seg til å ta imot, og i hver av flokkene egget de sine menn det de kunne. Kåre Sølmundsson vendte seg dit hvor Arne Kolsson stod og Hallbjørn den sterke. Og straks Hallbjørn så Kåre, hugg han efter ham, og stevnet på foten med hugget; men Kåre hoppet i været, og Hallbjørn traff ikke. Kåre vendte seg mot Arne Kolsson og hugg efter ham, og hugget kom i akselen, og gikk gjennom akselbenet og nøkkelbenet, og like ned i brystet; Arne falt straks død til jorden. Siden hugg han efter Hallbjørn, og hugget kom i skjoldet og kløvet det fra rand til rand og tok stortåen av. Holstein skjøt et spyd mot Kåre; men han tok spydet i luften og sendte det til bake, og det ble bane for en mann i Floses flokk. Torgeir skorargeir kom dit hvor Hallbjørn den sterke stod. Torgeir stakk efter ham med den ene hånd, og så hardt at Hallbjørn falt ved det og bare med nøden kom seg opp igjen og skyndte seg unna. Nå møtte Torgeir Tor vald Trumketilsson og hugg efter ham med øksen Rimmugyger, som Skarphedin hadde eid; Torvald fikk skjold for seg; Torgeir hugg i 17. Norrøn saga IV
257
skjoldet og kløvet det, og det fremre horn på øksen løp inn i brystet og tok hull på det, og Torvald falt og var død med det samme, Nå er det å fortelle, at Asgrim Ellida-Grimsson og Torhall, hans sønn, Hjalte Skeggeson og Gissur hvite søkte frem der hvor Flose stod, og Sigfussønnene, og andre brennemenn; der ble det en kvass strid, og så hardt søkte de frem til slutt, at Flose og hans menn vek. Gudmund den mektige og Mørd Valgardsson og Torgeir skorargeir søkte frem mot Øksfirdingene og Austfirdingene og Reykdølene; der ble det en kvass strid. Kåre Sølmundsson kom til der hvor Bjarne Brodd-Helgeson stod. Kåre tok opp et spyd og stakk efter ham og kom i skjoldet med stikket. Bjarne vek skjoldet til siden, - ellers hadde spy det stått igjennom ham. Han hugg nå efter Kåre og stevnet på foten med hugget. Kåre rykket foten til seg og skrudde seg rundt på hælen, og Bjarne traff ikke. Kåre hugg straks igjen; da løp en mann frem og skjøt skjold for Bjarne; Kåre kløvet skjoldet fra rand til rand, og sverdodden kom i låret og flenget benet langt nedefter; mannen falt med en gang og ble skadet for levetiden. Kåre grep nå om spydet med begge hender, og vendte seg mot Bjarne og stakk efter ham; han så ingen annen hjelp enn å kaste seg til siden ned for spydet, og straks han kom seg opp igjen, vek han fra. Torgeir skorargeir søkte frem mot Holmstein Spak-Berseson og Tor kel Geiteson; utgangen på det ble at Holmstein og Torkel drog seg unna; da måtte de høre mange tilrop fra Gudmund den mektiges menn. Torvard Tjørveson fra Ljosvatn fikk et stort sår; han ble skutt i armen, og folk mente at det var Haldor, sønn av Gudmund den mektige, som hadde skutt, og dette sår hadde han merke efter for leve tiden og fikk aldri bøter for det. Der ble nå stor trengsel. Og enda der her er fortalt om noe av det som hendte, er det likevel meget mere, det som folk ikke har noen frasagn om. Flose hadde sagt til sine menn at de skulle se å komme seg til vernet i Allmannagjå, om kampen gikk dem imot, for der var det ikke mulig å søke frem mot dem fra mer enn én side. Men den flokk som fulgte Sidu-Hall og Ljot, hans sønn, hadde ikke vært til stede da Asgrim og Torhall gikk til åtak; nå kom de nedover, på østsiden av Øksarå. Hall sa da: «Her blir det stort uføre, - hele tingmengden slåss! Jeg ville vi skulle o
258
be om hjelp til å skille dem, og ikke akte på at noen kan komme til å laste oss for det. Du skal bie nede ved broenden, og jeg skal gå til bodene og be om følge.» Ljot svarte: «Om jeg ser at Flose og hans flokk trenger hjelp av våre menn, da løper jeg frem og hjelper.» «Med det må du gjøre som du synes,» sa Hall, - «men be deg vil jeg, at du venter!» Nå brøt flukten inn i Floses flokk, og alle tok de veien vest over Øksarå; men Asgrim og Gissur hvite gikk efter, og hele hæren. Flose og hans menn vendte nå oppover, mellom åen og Virkisbud. Der hadde Snorre gode fylket sin flokk imot dem, og så tett, at det nyttet ikke for dem å ta seg frem der. Snorre gode ropte til Flose: «Hvorfor langer dere så ut? Og hvem klemmer på der bak?» Flose svarte: «Du spør ikke om dette, fordi du ikke vet det. Men er det du som volder at vi ikke kan nå til vernet i Allmannagjå?» «Ikke volder jeg det,» sa Snorre; «men det er sant at jeg vet hvem som volder det, og jeg skal si deg, om du vil, at dette volder Torvald kreppetskjegg og Kol.» De var døde begge to og hadde vært de verste illgjerningsmenn i Floses flokk. Nå sa Snorre til sine menn: «Gjør nå begge deler: hugg og stikk efter dem, og kjør dem bort herfra! Da kan de nok ikke holde seg lier lenge, - om de andre søker frem nedefra. Men da skal dere ikke gå efter; la dem slåss seg imellom!» Sønn til Skapte Toroddsson var Torstein hulmunn, - som det før er skrevet. Han var med i striden hos Gudmund den mektige, sin måg; og straks Skapte hørte dette, gikk han til Snorre godes bod og ville be Snorre bli med og skille flokkene. Men han var ennå ikke fremme ved boddøren hos Snorre, da kampen var på det kvasseste. Åsgrim og hans menn kom nedefra og gikk på, nettopp ved denne tid. Da sa Torhall til Asgrim, sin far: «Der er han nå, far! Skapte Toroddsson.» Asgrim svarte: «Jeg ser det, frende!» Han skjøt et spyd efter Skapte, og det traff ham i benet, like under det digreste av tykkleggen, og gikk tvers igjennom begge benene. Skapte falt ved skuddet, og fikk ikke reist seg, og de som stod o
259
nær, visste ikke annen råd enn å dra ham langflat inn i en sverdsliperbod. Asgrim og hans flokk gikk nå så kvast på, at Flose og hans menn drog seg sydover med åen, til Mødruvellingaboden. Der var en mann utenfor boden, som het Sølve; han kokte i en stor kjel og hadde nett opp tatt kjøttet opp, men kraften stod ennå i ett kok. Sølve så Austfirdingene dra seg unna, og de var alt kommet nokså nær. Han sa da: «Tro om de er redde alle disse Austfirdingene, som flykter hit? Om det så er Torkel Geiteson, renner han. Og det er løgn til gagns, når mange sier at han er bare mannshug, - her han renner verre enn noen!» Hallbjørn sterke var i nærheten, og sa: «Ikke skal du ha det å si, at alle er redde,» - og slo armene om ham og løftet ham i været og kjørte ham på hodet i kjelen; Sølve døde med en gang. I samme stund hadde Hallbjørn fiender over seg og måtte da se å berge seg bort. Flose skjøt et spyd efter Brune Havlideson, og traff ham midt på livet, og det ble hans bane; han hørte til i Gudmund den mektiges flokk. Torstein Hlenneson tok spydet ut av såret og skjøt det tilbake mot Flose; det kom i benet, og han fikk et stort sår og falt ved det, men reiste seg igjen med det samme. Nå tok de veien til Vatsfirdingaboden. Ved denne tid gikk Ljot og Hall med hele sin flokk over på vest siden av åen; og da de kom på hraunet, ble et spyd skutt ut fra Gud mund den mektiges flokk, og det traff ham midt på livet; han falt straks død ned, og det kom aldri opp hvem som hadde øvet dette drap. Flose og hans menn snudde nå opp om Vatsfirdingaboden. Torgeir skorargeir sa da til Kåre Sølmundsson: «Der er han nå, Eyjolv Bølverksson, om du vil gi ham lønn for ringen. «Det tror jeg kan bli nå!» sa Kåre, og rev et spyd fra en mann og skjøt efter Eyjolv, og det kom midt på livet og gikk tvers igjennom ham; Eyjolv falt da død til jorden. Nå ble der en hvil i kampen. Snorre gode kom da til med sin flokk; der var da Skapte i følge med ham, og de løp straks imellom dem; de nådde da ikke å slåss. Hall gikk nå i lag med Snorre og Skapte, og ville
261
skille flokkene. Der ble da satt fred, men bare for tingtiden. Siden sys let de om likene og førte dem til kirke, og bandt sårene på de menn som var såret. Dagen efter gikk folk til Lovberget. Hall av Sida stod opp og esket seg lyd og fikk det med én gang. Han sa: «Her har der vært hårde hendelser, med mannedrap og tingtretter. Jeg skal vise det, denne gang også, at jeg ikke er stor av meg: jeg vil nå be Asgrim, og de andre som er føringsmenn i disse saker, at de unner oss rettvist forlik.» Dette talte han om med mange fagre ord. Kåre sa: «Om enn alle andre forliker seg i sin sak, skal jeg ikke forlike meg i min sak! For dere vil la disse drapene gå opp i opp med brennen, og vi tåler det ikke.» Det samme sa Torgeir skorargeir. Da stod Skapte Toroddsson opp og sa: «Mere til mannsferd hadde det vært av deg, Kåre, ikke å renne fra dine måger enn å skille deg ut nå ved forliket.» Kåre kvad da tre viser: o
Akt deg! - om jeg rente, elsker jeg enda å høre buebygens harde haglkorn slå mot skjoldet! Redde brynjebærer! sverdtunger sang, - du rømte, rente med ditt røde skjegg til boden, og bevet! Nyss da våre vismenn ville flokkene skille - skalden skamhugg hærskjold mangt heftet da Skapte: tingets matkokker måtte dra den djerve kampgud langflat inn i lekerens lave bod, - han bevet! Menn som rider de høye havelger lo, da grådig glød bar Grim til bane, bevret om Njål og Helge.
262
Nå tror jeg de glade gullgivere synes fjellmarken suser på annen, verre vis enn dengang!
Da ble der stor latter. Snorre gode smilte og kvad dette, - halvhøyt, men så mange hørte det: Vel kan Skapte skille, Asgrim skjøt med spydet, Holmstein hater å felle, Torkel er treg til å drepe.
Nå ble der enda mere latter på folk. Hall av Sida sa: «Alle kjenner til den store harm jeg har fått, - at Ljot, min sønn, er død. Det vil nok mange mene, at han må bli den dyreste å bøte av alle de menn, som her har mistet livet. Men så meget vil jeg legge ut for at folk skal bli forlikt, at jeg vil la min sønn ligge ugild, og enda skride til å gi både trygd og fred til dem som er mine motstandere. Jeg ber deg, Snorre gode, og de beste menn ellers, gjøre det dere kan for at forliket mellom oss skal komme i god gjenge.» Siden satte han seg ned, og høye og gode tilrop fulgte hans tale, og alle hadde stor ros for hans vilje til å gjøre vel. Snorre gode stod da opp, og talte både lenge og ypperlig, og bad Asgrim og Gissur, og de andre som var føringsmenn på den side, at de skulle gå til forlik. Asgrim sa: «Det tenkte jeg da Flose red inn på min gård, at jeg aldri skulle forlike meg med ham; men nå vil jeg, Snorre gode, gå til forlik, for disse ord fra deg og for ord fra våre andre venner.» Det samme sa Torleiv kråk og Torgrim den store, - at de ville forlike seg med de andre, og de søkte på alle måter å få Torgeir, sin bror, med til forliket; men han brøt lag med dem i dette, og sa at han aldri skulle skilles fra Kåre. Da sa Gissur hvite: «Nå kan Flose velge, om han vil forlike seg på det vilkår at somme blir utenfor forliket.» Flose svarte at han ville forlike seg, - «det tykkes meg bedre,» sa han, «å ha få gode menn imot meg enn mange.» o
o
263
Gudmund den mektige sa: «Det jeg vil tilby er dette: håndslag på forlik om drapene som er øvet her på tinget, - men således at brennesaken ikke faller utenfor.» Det samme sa Gissur hvite og Hjalte, Asgrim og Mørd Valgardsson. På dette vilkår kom da forliket til; det ble nå lagt i tolvmannsdom, og Snorre gode skulle stå for skilledommen, og andre gode menn med ham. De jevnet drap med drap, og satte bøter for dem som da ble til overs. De dømte også i brennesaken. Njål skulle bøtes med tredobbelt man nebot, Bergtora med dobbelt; drapet på Skarphedin skulle gå opp i opp med drapet på Høskuld Hvitanesgode. Med dobbelt mannebot for hver skulle Grim og Helge bøtes, og med én mannebot hver av de andre som var brent inne. Drapet på Tord Kåreson ble ikke lagt i forlik. Flose ble dømt til å fare av landet, og med ham alle brennemennene; de skulle ikke fare samme sommer, om de ikke ville det selv; men om de ikke for av landet innen tre vintre var gått, da skulle han og alle brennemennene være fredløse skogmenn, og de andre lyse deres fred løshet, på høstting eller vårting, - som de selv ville. Flose skulle være utenlands i tre år bare; Gunnar Lambeson og Grane Gunnarsson, Glum Hildeson, Kol Tbrsteinsson, de skulle aldri ha lov til å komme tilbake. Nå ble Flose spurt om han ville legge sitt sår i skilledom, men han svarte at han ville ikke gjøre sin manndom om i usle penger. Eyjolv Bølverksson skulle ligge ugild for sin urettvise og svikefulle ferd. Dette forlik ble nå trygget med håndslag og satt vel i verk siden, Asgrim og hans venner gav Snorre gode ypperlige gaver; han hadde stor heder av denne sak. Skapte fikk ingen bøter for sitt sår. Gissur hvite og Hjalte og Asgrim bød Gudmund den mektige hjem til seg. Han tok imot det og kom, og hver av dem gav ham en gullring; siden red Gudmund nordover og hjem, og alle hadde lovord for hans ferd i disse saker. Torgeir skorargeir bad Kåre hjem til seg; men først fulgte de Gud mund nordover og opp på fjellet. Kåre gav Gudmund en gullspenne, Torgeir gav ham et sølvbelte, og det ene som det andre var en kostbar het. De skiltes med det største vennskap. Gudmund red nordover og hjem, og er nå ute av denne saga. Kåre og Torgeir red ned av fjellet, og sydover og ned i Hreppar og så til Tjorså. o
o
o
264
Flose, og alle brennemennene med ham, red øst til Fljotslid; Flose lot da Sigfussønnene se til sine gårder. Da spurte Flose at Torgeir og Kåre var ridd nordover med Gudmund den mektige; og nå mente brennemennene at Kåre tenkte å være der nord. Da bad Sigfussøn nene å få fare øst under Eyjafjellene for å kreve sitt gods, - for de hadde gods å kreve øst i Høvdabrekka. Flose gav dem lov til det, men bad dem være var om seg og skynde seg. Flose red nå opp til Godaland, og så opp på fjellet og nordenfor Eyjafjallajøkelen og stanset ikke før han kom hjem til Svinafell. Nå blir det å fortelle om det, at da Hall av Sida hadde latt sin sønn ligge ugild og gitt opp så meget for å hjelpe frem et forlik, - da skjøt hele tingmengden gods sammen, til sønnebot for ham, og det ble ikke mindre gods enn åtte hundreder i sølv; og det var firedobbelt mannebot. Men de andre som hadde fulgt Flose, fikk ingen bøter for sin uferd og likte det ikke på noen vis. Sigfussønnene var hjemme to netter; men tredje dag red de øst til Rauvarfell og ble der om natten; de var femten sammen og kjente ikke otte for noe. De kom sent av sted derfra, og tenkte å være i Høvda brekka om kvelden; de lot hestene beite i Kerlingardal og tok seg en god søvn der.
Kåre Sølmundsson Kåre Sølmundsson og Torgeir skorargeir red øst over Markarfljot den dag, og så øst til Seljalandsmule; der møtte de noen koner. Disse konene kjente dem og sa til dem: «Dere er ikke slike villstyringer som Sigfussønnene; men uvarlig nok rir dere.» Torgeir spurte: «Hvorfor er dere så ublide på Sigfussønnene? Og vet dere noe om hvor de er?» «I natt var de på Rauvarfell,» svarte de, «men tenkte seg til Mydal i kveld; og vi likte oss da vi merket de var redde, og hørte dem spørre når dere to skulle komme hjem.»
265
Nå for de sin vei, og Kåre og Torgeir red på. Torgeir sa: «Hva skal vi nå ta på oss? og hva vil du helst? Vil du vi skal ri efter dem?» Kåre svarte: «Ikke vil jeg råde fra; men mere lover jeg ikke, for ofte hender det at de menn får langt liv, som folk feller med ord. Men jeg vet nok hva du vil ta på deg! Du vil ta på deg åtte mann, og enda er det mindre enn dengang du drepte de syv nede i revnen, og for i tau ned til dem. Dere frender har det slik at dere vil vende alt om til heder for dere. Og nå kan ikke jeg gjøre mindre enn følge deg og bære frasagn siden. Vi får ri efter dem, vi to alene, for jeg ser det er slikt du har tatt på deg.» Nå red de østover, den indre vei, og kom ikke til Holt; for de ville ikke at Torgeirs brødre skulle få skyld for det som kunne hende. De red da øst til Mydal; der møtte de en mann som hadde en kasse med torv på hesten. Han tok til orde: «Altfor få menn har du nå, Torgeir felle!» «Hva er det med det?» spurte Torgeir. «Dette,» svarte han, «at nå kunne det bære til fangst! Her red Sig fussønnene forbi, og ligger nok dagen lang og sover øst i Kerlingardal, for de tenkte seg ikke lenger i kveld enn til Høvdabrekka.» Siden red de sin vei, øst og opp på Arnarstakksheien, og nå er der ingenting å si om deres ferd, før de kom til Kerlingardals-å; den var stor. De red nå oppover med åen; for der så de hester med sadel; de red nå dit og fikk se at der lå menn og sov i et lite dalsøkk, og deres spyd stod i marken, opp fra dem; de tok spydene og bar dem på åen. Torgeir sa: «Vil du vi skal vekke dem?» Kåre svarte: «Ikke spør du slik, fordi du ikke har tatt ditt råd: du vil ikke drepe liggende menn og øve skamdrap.» Nå ropte de på dem; de våknet da alle og rev sine våpen til seg. Kåre og Torgeir for ikke på dem, før de var fullt væpnet. Torgeir skorargeir løp frem mot Torkel Sigfusson. I det samme løp en mann bak på ham; men før han fikk gjort Torgeir noe mén, da løftet Torgeir øksen Rimmugyger med begge hender, og kjørte hammeren i hodet på den som stod bak ham, så skallen gikk i knas; han falt straks død ned. Og da han hugg frem for seg med øksen, kom den i akselen på Torkel og tok armen av.
266
Mot Kåre gikk Mørd Sigfusson og Sigurd Lambeson og Lambe Sigurdsson; Lambe løp bak på Kåre og stakk efter ham med sitt spyd; Kåre fikk se ham, og hoppet i været for stikket og holdt føttene godt skilt; spydet kom i vollen, og Kåre hoppet opp på skaftet, så det brot' net. Han hadde spyd i ene hånden og sverd i den andre, men ikke skjold; med høyre hånd stakk han efter Sigurd Lambeson; stikket kom i brystet på ham, og spydet gikk ut mellom herdene; han falt, og var død med én gang. Med venstre hånd hugg han efter Mørd Sig fusson, og hugget kom i smallivet og kløvet hoften og ryggen; han falt fremover og var død med det samme. Efter dette snurret Kåre rundt på hælen, og ville frem mot Lambe Sigurdsson, og han så bare én utvei, og det var å legge på sprang. Nå vendte Torgeir seg mot Leidolv sterke; de var jevnsnare til å hugge, og så stort var Leidolvs hugg, at det tok med seg den del av skjoldet det traff. Torgeir hadde ført hugget med begge hender, og det var øksen Rimmugyger, og det bakre horn på den kom i skjoldet og kløvet det, men det fremre horn tok nøkkelbenet og brøt det over og skar seg ned i brysthulen. Kåre kom til i det samme og hugg benet av Leidolv, midt på låret; Leidolv falt da og var straks død. Ketil av Mark sa: «Vi skal renne til hestene våre! Vi kan så ikke holde oss mot disse storkjempene.» De rente nå til hestene og hoppet i sadelen. Torgeir sa: «Vil du vi skal jage dem? Vi kan nok få drept noen til av dem.» «Den rir sist,» svarte Kåre, «som jeg ikke vil drepe, Ketil av Mark; for vi er gift med søstre, og han er den som alltid har stelt seg best i vår strid.» De satte seg da opp, og red til de kom hjem til Holt; Torgeir lot da sine brødre fare øst til Skogar, for der hadde de også et gårdsbruk, og Torgeir ville ikke at hans brødre skulle hete gridnidinger. Torgeir satt nå der med så meget folk at det aldri var færre våpenføre menn der enn tredve. Der var det da stor glede. Alle syntes Torgeir var vokset meget og gått stort frem, både han og Kåre. Og ofte var det oppe i folks samtaler, hvorledes de red efter, to mot femten, og drepte fem, og tvang de ti som berget seg, til å renne. Nå er det å fortelle om Ketil, at de red så kvast de kunne, til de kom hjem til Svinafell, og sa de hadde ikke hatt noen lett ferd. Flose svarte
268
at slikt var å vente, - «og dette kan nå være dere til varsel,» sa han; «dere må aldri fare på den vis mer.» Flose var glad av seg hjemme, og den beste mann å gjeste. Og så er sagt, at han i de fleste stykker hadde fått en rett høvdings gaver. Han var hjemme denne sommer, og vinteren også. Og om vinteren efter jul kom Hall av Sida vestover, og Kol, hans sønn; Flose ble glad for at han kom. De talte ofte om tingtretten; Flose mente at der hadde de alt bøtet tungt. Hall sa at utgangen svarte nokså nøye til de tanker han hadde gjort seg. Flose bad ham om et råd, - hva han nå syntes var det beste. Hall svarte: «Det råd gir jeg deg, at du forliker deg med Torgeir, om høve finnes; men han vil nok være vanskelig ved ethvert forlik.» «Tror du det da vil bli slutt på drapene?» spurte Flose. «Det tror jeg ikke,» svarte Hall; «men færre får dere å gjøre med, om Kåre er alene. Og om du ikke forliker deg med Torgeir, da blir det din bane.» «Hva slags forlik skal vi by ham?» spurte Flose. «Hårdt vil dere finne det,» svarte Hall, «som han synes han kan ta imot. Bare på de vilkår tror jeg han vil forlike seg, at han ingenting gir i bøter for det han har gjort, og selv får bøter for Njål og hans sønner, - sin tredjedel.» «Hårdt forlik er dette!» sa Flose. «Ikke for deg er det hårdt forlik,» svarte Hall; «for det er ikke du som har eftermålet efter Sigfussønnene; deres brødre har eftermålet. Og Håmund den halte har det efter sin sønn. Du kan nå få forlik med Torgeir, for jeg skal ri med deg, og meg vil Torgeir ta nokså vel imot. Og ingen av dem som har disse eftermål, kan våge å sitte på sine går der i Fljotslid, om de skal være uten forlik; for det blir deres bane annet står ikke til å vente, slik Torgeir er.» Der ble nå sendt bud efter Sigfussønnene; de bar denne sak frem for dem; og det endte slik med samtalene mellom dem, at de hørte på Halls ord og sa seg enig i alt som han talte til dem, og ville gjerne søke forlik. Grane Gunnarsson sa, og Gunnar Lambeson: «Da står det til oss å sørge for - om Kåre blir alene efter - at han ikke skal bli mindre redd for oss, enn vi for ham.» «Slikt må ikke sies!» svarte Hall; «det blir nok dyre kjøp dere får
269
med ham, og meget kommer dere til å bøte med før det er slutt mel lom ham og dere.» Og nå la de ned samtalen. Hall av Sida og Kol, hans sønn, red seks i følge vest over Lomagnupssand, og så vest over Arnarstakksheien og stanset ikke før de kom til Mydal. Der spurte de efter om Torgeir var hjemme i Holt, og det ble sagt dem at han nok kunne være hjemme; de spurte hvor Hall aktet seg hen. «Dit til Holt,» svarte han. De sa han ville nok ha hell med sitt ærend. Han ble der en stund, og lot hestene beite; men om kvelden red de til Solheimar og var der om natten; dagen efter red de til Holt. Torgeir var ute, og Kåre også og deres menn med dem, for de hadde sett det var Hall som kom; han red i blå kåpe og hadde en sølvdreven liten øks i hånden. Og da de kom inn på tunet, gikk Torgeir og møtte dem og løftet Hall av sadelen; og både han og Kåre kysset ham, og førte ham mellom seg inn i stuen, og satte ham i høysetet på benken, og spurte ham ut om tidender. Han ble der om natten. Morgenen efter førte Hall forliket på tale hos Torgeir og nevnte det forlik de bød ham, og talte om dette med mange fagre og gode ord. Torgeir svarte: «Du kjenner nok til at jeg intet forlik ville ha med brennemennene.» «Alt var anderledes dengang,» sa Hall; «da var dere stridsharme; og dere har nå gjort meget ved det med manndrap dere har øvet siden.» «Så vil dere nok mene,» svarte Torgeir; «men hva slags forlik byr dere Kure?» «Tilbud skal han få om forlik, og det et som er sømmelig,» sa Hall, - «om han vil forlike seg.» Kåre sa da: «Det vil jeg be deg om, Torgeir! at du forliker deg; for din lodd kan ikke bli bedre enn god.» «Ondt synes jeg det er å forlike meg og skilles fra deg, om ikke du tar samme forlik som jeg tar,» svarte Torgeir. «Jeg vil ikke det,» sa Kåre, - «forlike meg; men nå mener jeg at vi to har hevnet brennen; bare min sønn kaller jeg ennå uhevnet, og det tar jeg på meg alene, - så meget som jeg kan få gjort ved det.» Men Torgeir ville ikke forlike seg før Kåre sa at han ble harm på 270
ham, om han ikke forlikte seg. Torgeir lovet da med håndslag Flose og hans menn fred til forliksmøtet, og Hall lovet ham fred igjen, - som han hadde fått rett til av Flose og Sigfussønnene. Før de skiltes, gav Torgeir Hall gullring og skarlakskappe, og Kåre gav ham en halsring av sølv, og der var tre gullkors på ringen. Hall takket dem meget for gavene, og red bort med den største heder, og stanset ikke før han kom til Svinafell. Flose tok godt imot ham. Hall fortalte Flose hvor ledes det var gått med hans ærend, og hva han og Torgeir hadde sagt til hverandre, og det også, at Torgeir ville ikke forlike seg før Kåre sa han ble harm på ham, om han ikke forlikte seg - «men selv ville Kåre ikke forlike seg.» Flose sa: «Få er som Kåre; og den hug ville jeg helst ha, som han har.» Hall ble der en stund. Siden red de vestover til forliksmøtet, til den tid som var satt for det, og møttes i Høvdabrekka, som avtalen var. De la nå forliket i råd; alt gikk som Hall hadde sagt. Torgeir satte det vilkår for forliket, at Kåre alltid skulle få være hos ham om han ville, - «og hjemme hos meg skal han og hans uvenner ikke få gjøre hver andre noe ondt; og jeg vil ikke ha det så, at jeg skal hente bøtene hos hver og én av dere; jeg vil at du, Flose, svarer for alt, og tar det igjen hos dine feller, og jeg vil at den skilledom nøye skal holdes, som falt i brennesaken da vi var på tinget. Jeg vil, Flose, at du gir meg min tredjedel, hel og uten fradrag.» Flose tok seg ikke lang tid før han gikk med på alt dette. Ingen av dem som var dømt til å fare av landet eller til fredløshet i herredet, fikk seg dommen eftergitt av Torgeir. Nå red Hall og Flose østover og hjem. Hall sa til Flose: «Sett du i verk, måg, dette forlik, - både din bortferd og sydferden og løftet om bøtene. Da vil du bli holdt for en manndomsmann, er du enn kommet i skade for dette store verk, - om du viser mannsferd og får alle ting vel fra hånden.» Flose sa at så skulle han gjøre. Hall red nå østover og hjem, og Flose red til Svinafell og var hjemme siden. Torgeir skorargeir red hjem fra forliksmøtet. Kåre spurte om forliket var blitt av. Torgeir svarte at de var fullt forlikt. Kåre tok sin hest og ville ri bort.
271
«Ikke trenger du ri bort,» sa Torgeir, «for det ble gjort til vilkår ved forliket, at du skulle få være her alltid, om du ville.» Kåre svarte: «Så skal det ikke være, måg, for om jeg øver et drap, da vil de straks si at du sitter i råd med meg, og det vil jeg ikke. Men det vil jeg, at du med håndslag tar imot mitt gods og har det til eie, sammen med Helga Njålsdatter, min hustru, og døtrene mine; da kan ikke mine fiender slå det under seg.» Torgeir sa han skulle gjøre alt som Kåre bare ville be om. Torgeir tok da med håndslag imot Kåres gods. Siden red Kåre bort; han hadde to hester og sine våpen og klær, og litt løsøre i gull og sølv. Kåre red nå vest under Seljalandsmule, og opp med Markarfljot, og så opp i Torsmark. Der er tre gårder, som heter Mark alle tre. På den mel lomste av gårdene bodde en mann som het Bjørn og ble kalt Bjørn hvite; han var sønn av Kadal Bjålveson; Bjålve hadde levet som løysing under Asgerd, mor til Njål og Holta-Tore. Bjørn hadde en hustru; 0 hun het Valgerd og hun var datter av dbrbrand Asbrandsson. Hen nes mor het Gudlaug; hun var søster av Håmund, far til Gunnar på Lidarende. Valgerd var giftet bort til Bjørn for pengenes skyld og elsket ham ikke meget; men barn hadde de. Der var velstand i huset. Bjørn hadde det med å skryte av seg selv, men husfruen likte ikke det; han var en gløggsynt mann og snar på foten. Dit kom Kåre og ville gjeste der, og de tok imot ham med begge hen der. Han ble der om natten; og neste morgen sa Kåre til Bjørn: «Jeg ville du lot meg bli! Jeg synes jeg er vel faren her hos deg. Jeg ville du skulle være med meg i mine ferder, du er en gløggsynt og lett vint mann, og jeg tror du vil være stø i striden.» «Ikke legger jeg meg det til last,» svarte Bjørn, «at det skulle skorte meg på gløggsyn eller djervhet eller noe av det som hører en manndomsmann til. Hit er du nok kommet, fordi alle skjul er føket i. Men siden du krever så stort, Kåre,» sa Bjørn, «da skal jeg ikke se en hverdagsmann i deg. Visst skal jeg bli deg til all den hjelp du kan ønske deg.» Husfruen sa: «Troll ta ditt skryt,» sa hun, «og vås, - og lyv ikke inn i deg og ham slikt tull og fjas! Gjerne ville jeg gi Kåre mat og annet godt, som jeg vet han har gagn av. Men til Bjørns djervhet skal du ikke trøste deg; for jeg er redd du får merke annet enn han lover.» o
___
272
Bjørn svarte: «Ofte har du gitt meg lastord; men jeg tror meg selv så vel, at jeg vet jeg skal ikke gå baklengs for noen. Og det kan være prov nok, at få gir seg i kast med meg, - for ingen tør!» Der var Kåre en stund, men i lønn, og få kjente til det. Folk mente at Kåre var ridd nord i landet, til Gudmund den mektige; for Kåre lot Bjørn si til sine granner, at han hadde møtt Kåre på alfarveien, og da skulle han ri opp i Godaland, og så nord til Gåsasand, og så til Gudmund den mektige nord på Mødruvellir. Dette spurtes da over alle bygder. Flose sa nå til brennemennene, sine feller: «Ennå er det ikke tid for oss til å sitte stille; vi får nok tenke på vår bortferd og på bøtene og sette forliket i verk som menn, og tinge oss skuterom, - hver av oss der han synes det er best.» De bad ham råde. Flose sa: «Østover skal vi ri, og til Hornafjord; for der står et skip på land, som Eyjolv nev eier, en trøndsk mann, og han er ute og beiler efter en kone og får ikke dette gifte, om han ikke gir seg igjen her. Vi skal 18. Norrøn saga IV
273
kjøpe skipet av ham; for vi skal ha lite gods med oss, men stort mannskap. Og skipet er stort, og kan ta oss alle.» Nå talte de ikke mer om det. Men litt senere red de østover, og stan set ikke før de kom til Bjarnanes i Hornafjord. Der fant de Eyjolv, for han hadde hatt opphold der om vinteren. Flose ble vel fagnet, og de var der om natten, og neste morgen spurte Flose styresmannen om skipet var til fals. Han svarte at han skulle ikke være tverr, men selge skipet, om han fikk det han ville for det. Flose spurte hva slags gods han ville ha for det. Austmannen svarte at han ville ha land for det, og det måtte være der i nærheten også. Eyjolv fortalte da Flose hvor ledes det stod med brudkjøpet mellom ham og bonden. Flose sa at han skulle ro brudkjøpet i land for ham, og siden kjøpe av ham skipet. Austmannen ble glad for det. Flose bød ham land i Borgarhavn. Austmannen gav nå på med saken for bonden, og Flose var til stede. Flose la da et ord inn for ham, og brudkjøpet ble nå av. Flose hjalp til med å gi austmannen landet i Borgarhavn, og tok nå håndslag av ham på skipet. Flose fikk tyve hundreder i varer også, - det var med i kjøpet mellom ham og austmannen. Flose red nå hjem igjen. Han var så vennesæl hos sine tingmenn at han fikk varer til låns eller i gave, hvor han bare ville. Flose red nå hjem til Svinafell og var hjemme en stund. Flose sendte Kol Torsteinsson og Gunnar Lambeson øst til Hornafjord; de skulle være der ved skipet og stelle med det, og tjelde boder og legge varer i sekk, og føre ned dit alt som trengtes. Nå er det å fortelle om Sigfussønnene, at de kom til Flose og sa de ville ri vest til Fljotslid og se til gårdene sine og hente varer der, og annet som de trengte, - «nå er der ingen Kåre å ta seg i vare for,» sa de, «om han er nordenlands.» Flose svarte: «Ikke vet jeg hvor sant det er når slikt blir sagt om Kåres ferder. Ofte slår det ikke til, det som kommer mindre langveis fra enn dette. Og jeg vil gi det råd at dere rir mange i følge og ikke skiller lag og er så var om dere som dere kan. Du skal nå også, Ketil av Mark, minnes drømmen som jeg fortalte deg og du bad at vi skulle fare stilt med; for du har mange i følge med deg, av dem det dengang ble kalt på.» Ketil sa: «En mann får de levedager som er satt for ham, ikke flere
274
og ikke færre; men vennehug viser du med å vare oss.» De talte nå ikke mer om det. Siden gjorde Sigfussønnene seg rede til å fare, og de menn med dem, som var valgt ut til det. De var atten sammen. De red da av sted. Og før de for, kysset de Flose. Han bad dem fare vel, men sa at de kom ikke til å sees oftere, han og somme av dem som red bort. De lot seg ikke tale fra, og red nå sin vei. Flose bad dem hente varer for ham i Medalland, og flytte med seg østover, og i Landbrot og Skogahverve også. Siden red de til Skaptåtunga, og så fjellveien og nord for Eyjafjallajøkelen og ned i Godaland, og så ned gjennom skogene til Torsmark. Bjørn av Mark så dem ri, og for straks og møtte dem, og de hil ste hverandre sømmelig. Sigfussønnene spurte efter Kåre Sølmunds son. «Jeg møtte Kåre,» svarte Bjørn; «men det var nå for lang tid siden; da red han nord til Gåsasand og tenkte seg til Gudmund den mektige, og jeg fikk nå den tro at han var nokså redd dere. Han kjente seg nå meget ensom.» Grane Gunnarsson sa: «Reddere skal han nok bli siden! Det skal han få vite når han kommer i kast med oss. Vi kjenner ikke minste otte for ham nå, når han er den eneste i flokken sin.» Ketil av Mark bad ham tie og ikke være ute med store ord. Bjørn spurte når de skulle tilbake. «Innpå en uke blir vi i Fljotslid,» svarte de. De fortalte ham også når de tenkte å ri opp på fjellet; og med dette skiltes de. Sigfussønnene red til sine gårder, og deres heimemenn ble glad for at de kom. De ble der en uke. Bjørn kom nå hjem og fant Kåre og fortalte ham alt om Sigfussønnenes ferd og akt. Kåre sa han hadde vist stor troskap mot ham med dette. Bjørn svarte: «Det trodde jeg skulle hende enhver annen snarere enn meg, når jeg hadde lovet min hjelp og omsorg, at der ble forskjell på ord og verk.» Husfruen sa: «Det er ille nok med deg, om du ikke skal gjøre deg til niding også.» Kåre ble der seks netter ennå. Kåre sa nå til Bjørn: «Nå skal vi ri øst over fjellet og ned i Skaptå-
275
tunga og fare lønnlig gjennom Floses tingmannsbygd, for jeg tenker å komme meg fra landet øst i Alptafjord.» Bjørn sa: «Dette er en vågsom ferd, og det er nok få andre enn du og jeg som har mot til slikt.» Husfruen sa: «Om du følger Kåre ille, da skal du vite det, at du aldri kommer i sengen min mere; mine frender skal gjøre skifte mellom oss.» «Heller, husfrue!» svarte han, «trenges der å legge råd for annet enn at du og jeg skal bli skilt på dette; for nå skal jeg føre i vidnesbyrd hva jeg er for en djerv og makeløs mann i våpenskifte.» De red nå opp på fjellet om dagen, men aldri allfarveien, og ned mot Skaptåtunga, og ovenom alle gårdene og til Skaptå, og der leiet de hestene ned i et lite dalsøkk. Men selv satt de på vakt, og hadde stelt det så at ingen kunne se dem. Kåre sa da til Bjørn: «Hva skal vi ta oss til, om det blir her de rir ned av fjellet og kommer like på oss?» «Er det ikke to vilkår å velge på da,» svarte Bjørn, - «enten å ri fra dem og nordover efter brekkene og la dem ri forbi, eller vente og se om noen av dem blir efter, og da fare på dem?» De talte lenge om dette, og snart var det så med Bjørn, at han ville de skulle ri sin vei alt de bare kunne, og snart så at han ville bie og ta imot, og Kåre hadde stor gammen av dette. Sigfussønnene red hjemmefra den dag de hadde nevnt for Bjørn. De kom til Mark og banket på døren der og ville tale med Bjørn; hus fruen gikk til døren og hilste dem; de spurte straks efter Bjørn. Hun sa at han var ridd ned under Eyjafjellene og skulle øst om Seljalandsmule, og så til Holt, - «for han har gods å kreve der,» sa hun. De trodde dette, og visste at Bjørn hadde gods å kreve der; siden red de østover og opp på fjellet, og stanset ikke før de kom til Skaptåtunga, og red nedover med Skaptå, og lot hestene beite der Kåre og Bjørn hadde trodd. De delte da sin flokk. Ketil av Mark red øst til Medalland, og åtte mann med ham, men de andre la seg til å sove og merket ingen ting, før Kåre og Bjørn kom. Et lite nes stakk frem i åen. Dit gikk Kåre ut og bad Bjørn stå bakom og ikke våge seg for langt frem, - «men gjør meg det gagn du kan!» «Det hadde jeg tenkt,» sa Bjørn, «at jeg skulle ikke ha noen til skjold
276
for meg; men som det nå er kommet, blir det vel du som får råde. Og med det vett og mot jeg har, kan jeg like fullt være deg til gagn, og bli skademann nok for dine og mine uvenner.» De reiste seg nå alle, og løp på dem, og Modolv Ketilsson ble den snareste og stakk efter Kåre med sitt spyd. Kåre holdt skjold for seg, og spydet kom i skjoldet og satte seg fast der. Kåre vendte da på skjol det, og så hårdt at spydet brotnet; han løftet da sverdet og hugg efter Modolv. Han ville hugge imot; men Kåres sverd kom i hjaltet på hans, og føk ned av det og i håndleddet på Modolv og tok hånden av, og den falt ned, og sverdet med; da løp Kåres sverd i siden på Modolv og inn mellom ribbenene; Modolv falt da, og var død med én gang. Grane Gunnarsson tok et spyd og skjøt efter Kåre; men da skjøt Kåre skjoldet ned, så det stod fast i vollen, og tok spydet i luften med venstre hånd og skjøt det tilbake mot Grane, og tok så skjoldet med venstre hånd. Grane holdt skjold for seg. Spydet kom i skjoldet og gikk gjennom det, og kom i låret på Grane, under lysken, og rente gjennom det og ned i vollen; og han kom seg ikke av spydet, før hans ferdefeller drog ham av og bar ham ned i en grop og la skjold over ham. En mann for frem og ville hugge foten av Kåre, og kom seg på siden av ham. Bjørn hugg hånden av denne mann, men skyndte seg å komme bakom Kåre igjen, og de fikk ikke gjort ham noen skade. Kåre drev sverdet mot mannen og hugg ham over på midten. Nå løp Lambe Sigurdsson frem mot Kåre og hugg efter ham med sverdet; Kåre holdt skjoldet flatt imot, og sverdet bet ikke på det. Kåre stakk sverdet i ham, fremme i brystet, så det kom ut mellom herdene. Det ble hans bane. Da løp Torstein Geirleivsson frem mot Kåre og tenkte å komme seg på siden av ham. Han fikk se Torstein, og drev til ham med sverdet, tvers over herdene, og kløvet hele mannen. Litt efter hugg han en annen mann banehugg, Gunnar av Skål, en gjev bonde. Bjørn hadde såret tre menn som ville bære våpen på Kåre, men var aldri så langt fremme at det hadde noen nød med ham; han ble ikke såret heller, og det ble hverken han eller Kåre i denne kamp; men alle de var såret, som kom seg bort. De hoppet nå i sadelen, og red på, og ut i Skaptå og skyndte seg alt de kunne, og var blitt så redde at de ingensteds kom innom på gårdene, og ingensteds turde de fortelle
277
disse tidender. Kåre og Bjørn ropte efter dem da de for sin vei. De red øst til Skogahverve og stanset ikke før de kom til Svinafell. Flose var ikke hjemme da de kom, og det var ingen der som gav seg til å lete efter Kåre og Bjørn. Alle syntes at de hadde hatt stor skam av sin ferd. Kåre red til Skål og lyste disse drap på seg. Han fortalte at husbon den der var død, og fem til, og Grane såret, og sa det var best å føre ham i hus, om han skulle berge livet. Bjørn sa at han fikk seg ikke til å drepe ham, enda det kunne vært den rette lønn for ham; men de som svarte, mente at for Bjørn var det nok ikke mange som lå og råtnet. Bjørn sa at nå var der høve for Sidamennene til å råtne, - så mange som han bare ville. De svarte at det var da ille. Kåre og Bjørn red nå bort. Kåre spurte Bjørn: «Hva skal vi nå ta for råd?» Bjørn svarte: «Hva synes du trenges mest? At vi er så slu vi kan?» «Ja,» svarte Kåre; «det er visst!» «Da er det lett å finne råd,» sa Bjørn; «vi skal snyte dem som tus sene, alle sammen, vi skal late som vi vil ri nordover og opp på fjellet, men straks det blir en haug mellom dem og oss, da skal vi snu ned med Skaptå, og gjemme oss der vi synes det er best, mens de leter som verst, - om de da rir efter oss.» Kåre svarte: «Så skal vi gjøre, og dette hadde jeg tenkt på før.» «Det skal du nok få merke,» sa Bjørn, «at jeg treffer ikke ved siden av noe, hverken med vettet eller våpnene.» Kåre og Bjørn red nå som de hadde tenkt, ned efter Skaptå. Da delte åen seg, og noe av den falt mot sydøst. De snudde da nedover med det mellomste av elveløpene, og stanset ikke før de kom til Medalland og på en myr som heter Kringlumyr. Der er det hraun rundt omkring. Kåre sa til Bjørn at han skulle gjete hestene deres og være på vakt; - «jeg blir søvnig.» Bjørn gjetet hestene, og Kåre la seg ned, men sov ikke lange stun den før Bjørn vekket ham. Han hadde da leiet hestene sammen, og stod der hos dem. Bjørn sa: «Sannelig kan du trenge meg! Den ville løpt bort fra deg nå, som ikke hadde mitt mot, for nå rir dine uvenner frem mot deg her, - du får holde deg ferdig!» Kåre gikk da under en hammer som hang utover. 278
Bjørn spurte: «Hvor skal jeg nå stå?» Kåre svarte: «Der er to vilkår å velge på; det ene er at du står bak meg og har skjoldet å verne deg med, om det kan gagne deg noe; det andre er at du sitter opp og rir unna, alt du kan.» «Det vil jeg ikke,» svarte Bjørn, «og det har mange grunner, - først den, at der kunne være noen onde tunger som ville si jeg rente fra deg fordi jeg er redd av meg; og så den, at jeg vet hvor meget mat for dem der er i en fangst som meg; og de vil ri efter meg, to eller tre, og da kan jeg enda ikke være til noen hjelp for deg. Derfor vil jeg heller stå ved siden av deg og verge meg, sammen med deg.» Det var ikke lenge å vente, så ble kløvhester drevet frem over myren, og tre mann for med dem. Kåre sa: «De ser oss ikke!» «La dem ri forbi!» sa Bjørn. Nå red de forbi; men de seks andre kom da ridende efter, og sprang straks av, alle på én gang, og søkte frem mot Kåre. Først løp Glum Hildeson frem mot ham og stakk efter ham med sitt spyd. Kåre skrudde seg halvveis rundt på hælen, og Glum traff ham ikke, og stik ket kom i berget. Bjørn så det, og hugg straks spydjernet fra skaftet for Glum! Kåre hugg efter Glum, skrått som han stod, og sverdet kom i låret og tok benet av høyt oppe på låret, og Glum døde straks. Da løp de frem mot Kåre, Torfinnssønnene, - Vebrand og Asbrand; Kåre løp mot Vebrand og rente sverdet igjennom ham, og siden hugg han begge benene av Asbrand. I samme stund ble de såret, både Kåre og Bjørn. Da løp Ketil av Mark frem mot Kåre og stakk efter ham med spydet; Kåre var snar til å få foten opp, og spydet kom i vollen. Kåre hoppet opp på spydskaftet, så det brotnet; Kåre satte hendene i Ketil. Bjørn løp da dit og ville drepe ham. Kåre sa: «La være! Jeg skal gi Ketil fred! Og om det blir slik, Ketil, en annen gang også, at jeg får makt over ditt liv, skal jeg aldri drepe deg.» Ketil svarte ikke stort, og red bort, samme vei som sine feller, og for talte nå dette til dem som ikke visste det før. De sa bygdefolkene disse tidender; da gjorde de straks et stort hærløp, bygdefolkene, og for opp efter alle elvedragene og så langt nordover på fjellet, at de var tre døgn i leiten. Men til slutt snudde de og kom hjem igjen, og Ketil og hans o
279
feller red øst til Svinafell og fortalte disse tidender. Flose rørte ikke meget ved deres ferd, men sa det var ikke så visst at det ville stanse med dette, - «ingen er som Kåre, av dem som nå er i landet vårt.» Nå er det å fortelle om Kåre, at han red til Sand og leiet hestene under en sandhalmbakke og skar halmen til dem, så de ikke skulle dø av sult. Kåre var så viss til å treffe det rette, at han gav seg i vei nettopp som de holdt opp med å lete. Om natten red han opp gjen nom bygden og siden inn på fjellet, samme vei de var kommet. De stanset ikke før de kom til Mark. Bjørn sa da til Kåre: «Nå skal du være min gode venn når du taler med konen min, for hun tror ikke et ord av det jeg sier; og for meg er det alt det står om!» «Så skal det bli!» svarte Kåre. De red nå hjem til gården. Husfruen spurte dem efter tidender og fagnet dem vel. Bjørn sa: «Verre og verre blir uføret, kjerring!» Hun svarte ikke stort, men drog på smilet. Så sa hun: «Hva fikk du utav Bjørn, Kåre?» Kåre svarte: «Med bar bak står broderløs mann! - og meget fikk jeg utav Bjørn. Han bar sår på tre menn, og er såret selv også, og han var meg til alt det gagn han kunne.» De ble der tre netter. Siden red de til Holt, til Torgeir, og var ene med ham, og fortalte ham de nye tidender, for dit hadde de ikke spur tes før. Torgeir takket Kåre, og det kunne merkes at han ble glad for dette. Han spurte Kåre hva han ennå hadde ugjort av det han tenkte å gjøre. Kåre svarte: «A drepe Gunnar Lambeson og Kol Torsteinsson! Og det tenker jeg gjøre, om der blir høve til det; da har vi drept femten mann, - med de fem vi drepte, vi to. Men nå har jeg en bønn til deg, også.» Torgeir sa han skulle høre ham i alt han ville be om. «Det vil jeg, at denne mann her, som heter Bjørn, skal du ta til deg, - han som var med meg og kjempet; jeg vil du skal gi ham en gård i bytte med hans, og den må han få med alt som hører til, og her hos deg, og hold din hånd over ham, så ingen hevn når ham! Og dette kan du fritt råde med, slik høvding som du er.» «Så skal det bli!» svarte Torgeir, Han gav da Bjørn gården Asolvsskåle med alt som hørte til, og tok under seg gården Mark. Torgeir fulgte selv Bjørns husfolk til Asolvso
o
280
skåle og hadde hans løsøre med. Torgeir førte Bjørn i forlik med alle som hadde sak mot ham, og gjorde ham fullt forlikt med dem. Bjørn syntes nå meget mere til mann enn før. Kåre red sin vei, og stanset ikke før han kom til Tunga, til Asgrim Ellida-Grimsson; han tok imot Kåre på beste vis. Kåre fortalte ham om alt som var hendt i kampene. Asgrim ble glad over det, og spurte hva Kåre nå hadde for seg. Kåre svarte: «Jeg tenker å fare av landet efter dem, og sitte i deres vei, og drepe dem om jeg kan nå dem.» Asgrim sa at ingen var hans make i djervhet. Han ble der noen netter. Siden red han til Gissur hvite, og han tok imot ham med begge hender. Kåre ble der en stund. Han fortalte Gis sur at han tenkte å ri ned til Eyrar. Gissur gav Kåre et godt sverd, da de skiltes. Siden red han ned til Eyrar og tinget seg ombord hos Kol bein svarte, han var orknøysk mann og en gammel venn av Kåre, og var den djerveste mann. Han tok imot Kåre med begge hender, og sa at ett skulle komme over dem begge. ___
o
o
o
Flose red nå øst til Hornafjord, og de fleste av hans tingmenn fulgte ham. De flyttet nå sine varer østover, og annet de hadde rådd seg med, og alt som trengtes på sjøen. Siden stelte de seg til å fare, og gjorde skipet seilferdig. Flose var nå ved skipet så lenge; og straks de fikk bør, la de ut på havet; de lå ute i lang tid, og fikk ondt vær, og for hundvill. Det var engang, at de fikk store brottsjøer over seg, - tre eller så. Da sa Flose at de hadde nok land i nærheten noensteds, og dette måtte være grunnbrott. Tåken lå tett, og været vokste og ble til storm. De visste ikke av det, før de var kastet på land en natt; fol kene ble berget, men skipet brotnet og falt i fliser, og godset kunne de ikke berge. De måtte nå se å få varmet seg. Men dagen efter gikk de opp på en høyde; da var været godt. Flose spurte om noen kjente dette land. Der var to menn som hadde fart der før og sa at visst kjente de det - «og vi er kommet til Orknøyene, på Hrossøy.» «Vi kunne tatt land hvor det hadde vært bedre for oss,» sa Flose; «for Helge Njålsson, som jeg drepte, var hirdmann hos Sigurd jarl Lødveson.» 281
De lette nå efter et skjul og rev mose løs og la over seg, og lå der en stund, men ikke lenge, før Flose sa: «Ikke skal vi ligge her til folk kommer og får se oss.» De stod da opp og holdt råd med hverandre. Flose sa da til sine menn: «Vi skal gå og gi oss i jarlens vold; annen utvei er der ikke, for jarlen har enda vårt liv i sin hånd, straks han vil.» De gikk da av sted. Flose sa at de skulle ikke si tidender til noen og ikke fortelle om sin ferd før han hadde fortalt alt til jarlen. De gikk på, til de møtte noen menn som viste dem til jarlen; da gikk de inn og frem til jarlen og hilste ham, Flose og alle de andre. Jarlen spurte hva dette var for menn. Flose nevnte seg, og sa hva for en bygd han var fra på Island. Jarlen hadde alt spurt brennen, og derfor kjentes han straks ved mennene. Han spurte da Flose: «Hva kan du si meg om Helge Njålsson, min hirdmann?» «Det,» svarte Flose, «at jeg hugg hodet av ham.» Jarlen bad sine menn gripe dem, og så ble gjort. I det samme kom Torstein Sidu-Hallsson inn; Flose var gift med Steinvor, søster av ham. Torstein var hirdmann hos Sigurd jarl; da han så de hadde lagt hånd på Flose, da gikk han frem for jarlen og bød alt det gods han eide for Floses liv. Jarlen var storharm lenge. Men omsider kom det dit, for de ord som gode menn la inn med Torstein - for han hadde venner nok, og mange støttet hans bønn - at jarlen tok dem i forlik og gav Flose fred, og dem alle. Jarlen fulgte mektige menns skikk og lot Flose ta den tjeneste som Helge Njålsson hadde hatt. Flose ble da hirdmann hos Sigurd jarl og ble snart meget kjær for jarlen. Kåre og Kolbein svarte la ut fra Eyrar en halv måned senere enn Flose og hans menn fra Hornafjord. De fikk god bør og lå ikke lenge i sjøen. De tok land ved Fridarøy; det er mellom Hjaltland og Orkn øyene. Kåre tok opphold hos en mann som het David hvite; han for talte Kåre om Floses ferd, - alt han hadde hørt. Han var en stor venn av Kåre, og Kåre ble hos ham om vinteren. De lot da spørre efter vest på Hrossøy og fikk bud om alt som der hendte. Under jul bød Sigurd jarl til seg Gille jarl fra Sudrøyene, sin måg; han var gift med Svanlaug, Sigurd jarls søster. Da kom også en konge til Sigurd jarl, som het Sigtrygg og var fra Irland; han var sønn av Olav kvaran; hans mor het Kormlad. Hun var den vakreste av alle
282
koner, og den gjeveste i alt som hun ikke rådet for selv; men så går ordet, at bare ondt var henne gitt i det hun fritt fikk råde med. Brjån het kongen som hadde hatt henne til hustru; men de var skilt nå, for han var den gjeveste av alle konger; han satt i Kankaraborg i Irland. Bror av ham var Ulv hreda, den største kjempe og hærmann. En fostersønn til Brjån het Kertjalvad; han var sønn av kong Kylve, som hadde mange kamper med kong Brjån og rømte av landet for ham og gav seg i kloster; men da kong Brjån gikk sydover, da møtte han kong Kylve, og da forliktes de. Kong Brjån tok til seg Kertjalvad, hans sønn, og elsket ham mer enn sine egne sønner; han var voksen da dette hendte, og var den djerveste av alle menn. Dungad het én av kong Brjåns sønner, Margad en annen, Tadk den tredje, - ham kaller vi Tann; han var den yngste; kong Brjåns eldre sønner var nettopp voksne og de raskeste menn. Kormlad var ikke mor til kong Brjåns barn. Og så meget hatet hun kong Brjån efterat de var skilt, at hun ønsket ham døden. Kong Brjån tilgav sine utlegdsmenn tre ganger det samme brott, men om de misgjorde én gang til, 283
da lot han dømme dem efter loven; og dette kan være et merke på hvilken konge han har vært. Kormlad egget Sigtrygg, sin sønn, til å drepe kong Brjån. Derfor sendte hun ham til Sigurd jarl og lot ham be jarlen om hjelp. Sigtrygg kom før jul til Orknøyene. Dit kom da Gille jarl også, - som før er skrevet. Så ble folk ført til sete, at kongen satt midt på høysetet, og jarlene på hver sin side av ham. Sigtryggs og Gilles menn satt innefter mot veggen, men utefter fra Sigurd jarl satt Flose og Torstein Hallsson; hele hallen var full av menn. Kong Sigtrygg og Gille jarl ville høre tidender om det som var hendt ved brennen og senere. Da ble Gunnar Lambeson tatt til å fortelle, og en stol ble satt frem for ham. Ved denne tid kom Kåre og Kolbein og David hvite til Hrossøy; ingen ble det var; de gikk straks i land, og få menn ble efter ved skipet. Kåre og hans feller gikk straks til jarlsgården og kom til hallen under gildet. Det var samtidig med at Gunnar fortalte, og de stod utenfor og lydde på imens. Dette var selve juledagen. Kong Sigtrygg spurte: «Hvorledes tålte Skarphedin ilden?» «Vel i førstningen,» svarte Gunnar; «men til slutt gråt han.» Alt han fortalte om, vrengte han, og la meget til, som var løgn. Kåre orket ikke dette lenger; han løp nå inn med sverdet løftet og kvad denne vise: Stridsglade menn som styrer stavnhesten sterk, - skamløst brauter de nu av Njåls-brennen: Hørte de aldri om hevnen? Sløvt var det ikke, sverdet! Gullgiverne måtte møte dets egg og bøte, ravnen rev i likene.
Nå løp han inn gjennom hallen, og hugg Gunnar Lambeson i halsen, og så kvast at hodet føk av og bort på bordet, der hvor kongen og jarlene hadde sete. Blodet fløt over bordene, og over jarlenes klær også. Sigurd jarl drog kjensel på mannen som hadde øvet drapet, og sa: «Ta Kåre, og drep ham.»
284
Kåre hadde vært hirdmann hos Sigurd jarl og var mer vennesæl enn noen annen, og ingen reiste seg, det var det samme hva jarlen talte. Kåre sa: «Det vil mange mene, herre, at dette verk har jeg øvet på eders vegne, - for å hevne eders hirdmann.» Flose sa: «Ikke skortet det Kåre på sak til dette; for han er ikke i noe forlik med oss; han gjorde det han hadde rett til.» Kåre gikk ut; og ingen satte efter. Kåre for til sitt skip, han og hans feller; da var været godt, og de seilte syd til Katanes, og gikk i land i Trasvik, og til en gjev mann som het Skegge, og var hos ham lenge. De på Orknøyene renset bordene og bar den døde ut. Det ble for talt jarlen at Kåre og hans feller var seilt sydover til Skottland. Kong Sigtrygg sa: «Dette var en mann med mot, så djervt som han hugg til, - og så seg ikke om engang!» Sigurd jarl svarte: «Ingen er som Kåre i djervhet.» Nå tok Flose til med å fortelle om brennen; han talte vel om alle, og ble trodd på det. Kong Sigtrygg førte nå sitt ærend på tale for Sigurd jarl og bad ham fare til kamp med seg, imot kong Brjån. Jarlen var tung å få til; men det endte med at han satte et vilkår for det: han skulle få hans mor og være konge i Irland, om de kunne felle Brjån. Alle talte jarlen fra; men det nyttet ikke. De skiltes så, at Sigurd jarl lovet å fare, men kong Sigtrygg lovet ham sin mor, og kongedømme, og det var avtalen mel lom dem, at Sigurd jarl skulle komme til Dyvlinn med hele sin hær palmesøndagen. Sigtrygg for da sydover til Irland og fortalte Kormlad, sin mor, at jarlen var gått med, og hva han hadde lagt ut for det. Hun sa hun var glad for dette, men mente de skulle samle enda større hærmakt. Sigtrygg spurte hvor de skulle ta den fra. Hun svarte at to vikinger lå ute, vest for Man, og hadde tredve skip, - «og er så harde at ingenting står seg mot dem; den ene heter Ospak, den andre Bro der; du skal lete dem opp, og spar ikke på noe for å få dem med, hva de enn krever!» Sigtrygg for nå og lette efter vikingene og fant dem utenfor Man. Sigtrygg bar straks frem sitt ærend; men Broder ville ikke, like til Sig trygg lovet ham kongedømme og sin mor. Og dette skulle de fare så
285
stilt med, at Sigurd jarl ikke fikk vite det; og han skulle komme til Dyvlinn før palmesøndag. Kong Sigtrygg for hjem til sin mor og for talte henne hvor langt det nå var kommet. Siden tåltes de ved, Ospak og Broder; da tok Broder om igjen for Ospak hele samtalen mellom seg og Sigtrygg, og bad ham fare med og kjempe mot kong Brjån, og sa det var meget det stod om for ham. Ospak svarte at han ville ikke kjempe mot så god en konge. Der ble da stor harme på begge, og de delte sin flokk; Ospak fikk ti skip, og Broder tyve. Ospak var hedensk, og makeløs stor i vett; han la sine skip inn på sundet, men Broder lå utenfor. Broder hadde vært kristen mann, og messedjakn av vigsel; men han hadde kastet troen, og gjorde seg til gudniding og blotet til hedenske vetter, og var den trollkyndigste av alle menn. Han hadde hærklær, som jern ikke bet; han var både stor og sterk og hadde hår så stort at han kunne stikke det under beltet; det var svart. Det hendte en natt at et stort gny gikk over skipene hvor Broder var og hans menn, så de våknet alle og spratt opp og for i klærne. Da regnet det over dem med kokende blod; de dekket seg med skjoldene, men enda var det mange som brente seg. Dette under stod på like til dag; én mann var død på hvert skip. De sov da om dagen. Annen natt kom der igjen et gny, og nå som sist spratt alle opp. Da rente sverd av sliren, og økser og spyd fløy opp i luften og holdt kamp. Våpnene søkte dem uten stans, så de måtte dekke seg; men enda ble mange såret, og der døde én mann på hvert skip. Dette under stod på til dag. De sov da igjen om dagen. Tredje natt kom et gny på samme vis som før. Da fløy ravner på dem, og det syntes dem at nebb og klør var av jern. Ravnene søkte innpå dem uten stans, så de måtte verge seg med sverd og dekke seg med skjold. Igjen stod det på til dag; nå som sist var der død én mann på hvert skip. Først sov de igjen. Men da Broder våknet, drog han tungt ånde og bad dem sette ut en båt, - «jeg vil til Ospak». Han steg da ned i båten, og andre med ham. Og da han kom til Ospak, fortalte han, om underne han hadde sett, og bad ham si hva de varslet. Ospak vil le ikke si det før han gav ham fast trygghetsløfte. Broder gav ham løftet.
286
Men enda ventet Ospak til det ble natt; for Broder drepte aldri om nettene. Og da sa Ospak: «Når blod regnet på dere, - da kommer dere til å helle ut mangen manns blod, både deres og andres. Og når dere hørte stort gny, da skal dere være med om en heimsbrest og dø en brå død, alle. Og når våpnene søkte dere, da varsler det kamp. Og når ravnene søkte dere, da er det et merke på djevlene dere tror på, de som skal dra dere til helvedes kvaler.» Broder ble så harm at han kunne ikke svare et ord, og for straks til bake til sine menn og satte gard for sundet med skipene, og la dem for landtau, og tenkte å drepe Ospak og hele hans flokk når det ble morgen. Ospak skjønte vel hva de ville. Da lovet han å ta ved troen og fare til kong Brjån og følge ham til dødedagen; han tok da det råd å dekke alle skipene og stake dem frem efter landet og hugge tauene over for Broder og hans menn. Da kom skipene i drift for dem og rak sammen, men selv var de sovnet. Ospak og hans menn for da ut av fjorden, og så vestover til Irland, og stanset ikke før de kom til Kankaraborg, og Ospak fortalte kong Brjån alt det han hadde fått å vite, og tok dåp og gav seg i kongens vern. Siden lot kong Brjån samle hær makt over alt sitt rike, og hele hæren skulle være ved Dyvlinn uken før palmesøndag. Sigurd jarl Lødveson gjorde seg ferdig til å seile ut fra Orknøyene. Flose bød seg til å fare med; jarlen ville det ikke, siden han hadde sin sydferd å sette i verk. Flose bød ham femten mann av sin flokk til følge, og jarlen tok imot det; men Flose for med Gille jarl til Sudrøyene. Torstein Hallsson for med jarlen, og Ravn den raude og Erling av Straumøy. Jarlen ville ikke at Hårek skulle fare, men sa at han skulle være den første han siden bar tidende til. Jarlen med hele sin hær kom til Dyvlinn palmesøndag; da var også Broder kommet med hele sin hær. Broder øvet trolldom og spurte hvorledes det ville gå i kampen, og sd kom svaret, at om de kjempet fastedag, skulle kong Brjån falle, men få seier, og om de kjempet før, da skulle de falle, alle som var imot ham. Da sa Broder at de skulle ikke kjempe før fastedagen. Femtedagen red en mann hen til Korm lad, på en apalgrå hest, og hadde en pålstav i hånden; han talte lenge med Broder og Kormlad.
287
Kong Brjån med hele sin hær var kommet til borgen. Fastedagen for hæren ut av borgen, og begge skarene fylket seg. Broder var i den ene av fylkingarmene og kong Sigtrygg i den andre. Sigurd jarl var midt i hæren. Nå er det å fortelle om kong Brjån, at han ville ikke kjempe på fastedag, og der ble satt skjoldborg om ham og hæren fylket fremmenfor den. Ulv hreda var i den fylkingarm, som vendte mot Broder og hans skare, og i andre fylkingarmen var Ospak og kong Brjåns sønner, med Sigtrygg imot seg, og midt i fylkingen var Kertjalvad, og fremmenfor ham ble merkene båret. Nå falt fylkingene mot hverandre. Der ble da en kvass strid. Broder gikk gjennom deres hær og felte alle dem som stod fremst, men ham bet ikke jern. Ulv hreda vendte seg da mot ham og stakk til ham tre ganger, og så hårdt at Broder falt ved det hver gang, og det var nær ved at han ikke skulle kommet seg opp igjen, og straks han fikk reist seg, rente han, og inn i en skog. Sigurd jarl hadde en hård strid med Kertjalvad. Kertjalvad gikk på så kvast at han felte alle dem som var fremst; han brøt Sigurd jarls fylking like til merket og drepte merkesmannen. Jarlen satte da en annen mann til å bære merket; og nå ble der igjen en hård strid. Ker tjalvad hugg denne mann banehugg med én gang, og siden den ene efter den andre av dem som var nær. Sigurd jarl bad Torstein Hallsson bære merket. Torstein ville ta det opp. Da sa Amunde hvite: «Bær ikke merket, Torstein! for de blir drept, alle som bærer det.» «Ravn den raude!» sa jarlen; «bær du merket!» Ravn svarte: «Bær du selv på djevelen din!» Jarlen sa: «Det er vel det retteste at alt går samme vei, - kallen og posen.» Han rev da merket av stangen og stakk det inn mellom klærne. Litt efter ble Amunde hvite drept. Og da fikk jarlen et spyd gjennom seg. Ospak hadde vadet gjennom hele fylkingarmen; men da var han hårdt såret og hadde mistet begge kong Brjåns sønner. Sigtrygg la på flukt for ham. Da brøt flukten inn over hele hæren. Torstein Hallsson stanset mens de andre rente, og bandt skotvingen sin. Da spurte Ker tjalvad, hvorfor han ikke rente med. o
288
«Derfor,» svarte Torstein, «at jeg når ikke hjem i kveld, siden jeg har hjemme ute på Island.» Kertjalvad gav ham fred. Ravn den raude ble drevet ut i en å. Han syntes han så helvede dypt der nede, og djevler som ville dra ham til seg. Ravn sa da: «Rent har hunden din, Peter apostel, - to ganger - til Rom, og skulle renne for tredje gang, om du gav lov!» Da slapp djevlene ham, og han kom seg da over åen. Broder fikk nå se at hæren var på flukt, og kong Brjåns skarer var tett efter, og bare få menn ved skjoldborgen. Da løp han frem av skogen og brøt hele skjoldborgen og hugg efter kongen. Sveinen Tadk førte armen mot hugget, og det tok den av ham, og hodet av kon gen; men kongens blod kom på armstumpen, og såret grodde straks igjen. Broder ropte da høyt: «Det skal mann kunne si til mann, at Broder drepte Brjån!» Da løp der noen til dem, som jaget fiendeflokkene, og fortalte om kong Brjåns fall. De snudde da straks, Ulv hreda og Kertjalvad; de slo nå ring om Broder og hans menn og lot stort tømmer falle på dem; da la de hånd på Broder. Ulv hreda skar buken opp på ham, og drog ham efter seg rundt en ek, og slet tarmene ut av ham med det; og han døde ikke før alle tarmene var revet ut. Broders menn ble drept, de også. Siden tok de kong Brjåns lik og syslet om det; kongens hode var grodd fast til kroppen. Femten av brennemennene falt i Brjånsstriden. Der falt også Halldor Gudmundsson og Erling av Straumøy. Fastedagen lange hendte det på Katanes, at en mann som het Dørrud, gikk ut; han så at mennesker, tolv sammen, red til en dyngje, og der ble de borte. Han gikk til dyngjen; han gløttet gjennom en glugge, og så at der var koner inne og hadde ført opp en vev. Mannehoder var i stenenes sted, og mennesketarmer hvor veft og varp skulle være, sverd var for skje, og pil for vevkam. De kvad disse viser: Grå av geirer står den sterke vev, valkyrjer med blodveft fylte:
Vidt vi spente, til valvarsel, vevens hengesky, sårregn rinner.
19. Norrøn saga IV
289
Veve, veve spydvevningen! hvor høyt i hæren merker vader. La ham ikke livet miste, valkyrjer har veldet på valen!
Randves banemanns røde islett. Til varp fikk veven mannetarmer, er hardspent med mannehoder; her er bloddrevne spyd for tverrskaft, jernlagt vefttein, for vevkam piler: vi skal slå med sverd stridsveven sterke!
De skal nå i storland styre, som utstrender eide fordum. Til kongen den mektige kommer døden, nå er for jernet jarlen segnet.
Hild skal veve og Hjørtrimul, Sanngrid, Svipul med svungne sverd. Spyd skal brotne, skjold skal briste, og hjelmhunden brynjer bite.
Og over irer en harm henger, som aldri skal gå menn av minne. Nå er veven vevet og vollen rød. Over landene bæres uferdsbudet.
Veve, veve spydvevningen! som ungkongen alltid elsket. Frem skal vi gå, gjennom fylking vade, der venner av oss våpen løfter.
Otte der står av alt vi ser. I bloddugg dukker drivende skyer. Luften er rød av regnet som rant fra de hærmenns sår, vi spyddød spådde.
Veve, veve spydvevningen! og seierskongen siden følge! Der skal de se blodige brynjer, Gunn og Gøndul, som fyrsten fulgte.
Vel har vi kvedet om kongen den unge, kampsanger mange. Hell oss som synger!
290
Men han bære, som hører på, spydmøers ord til hærmenn ut!
Ride, ride, på rappe hester -! svinge sverd og suse av sted!
Da rev de veven ned og slet den over, og hver tok med seg det hun hadde i hånden. Dørrud gikk nå bort fra gluggen, og hjem; men de kastet seg på hesteryggen og red, seks mot syd og seks mot nord. Et syn som lignet dette, hadde Brand Gneisteson på Færøyene. Og på Island, på Svinafell, falt blod på prestens messehagel fastedagen lange, så han måtte legge den av seg. På Tvåttå syntes presten, fastedagen lange, å se et sjødyp ved alteret, og så mange skremmelige ting der nede, og det var lenge at han ikke kunne synge messe. På Orkn øyene hendte det at Hårek syntes se Sigurd jarl og noen menn med ham. Da tok Hårek sin hest og red og møtte jarlen; folk så det, at de møttes og red bak en haug; men de så dem aldri siden, og ikke fillen fantes av Hårek. Gille jarl på Sudrøyene drømte at en mann kom til ham og kalte seg Herfinn og sa han var kommet fra Irland; jarlen syn tes han spurte ham efter tidender; han kvad denne vise: Jeg var med da stålets sang steg over Irland. Sterk gikk våpnenes storm mot fylkingens faste skjoldgard. Kvass ble kampen, Sigurd falt for spydodd, sverd gav blodige sår, - da segnet Brjån; men hans ble hærvollen.
Flose og jarlen talte meget om denne drøm. En uke efter kom Ravn den raude dit og sa dem alle tidender fra Brjåns-striden, kongens fall og Sigurd jarls, og Broders og alle vikingenes. Flose spurte: «Hva kan du si meg om mine menn?» «Der falt de alle,» svarte Ravn; «men Torstein, din måg, fikk fred av Kertjalvad og er nå hos ham.» Flose sa til jarlen at han ville fare sin vei, - «vi har sydferden å sette i verk.» Jarlen bad ham gjøre som han ville, og gav ham et skip og det han ellers trengte, og meget sølv. De seilte da til Bretland og ble der en stund. 291
Kåre Sølmundsson sa til Skegge bonde, at han ønsket Skegge ville finne et skip til ham. Skegge bonde gav Kåre et skip, og satte fullt mannskap til det; de gikk da ombord, Kåre og David hvite og Kolbein svarte, og seilte nå sydover, ut for Skottlandsfjordene. Da møtte de menn fra Sudrøyene; de fortalte Kåre tidender fra Island, og det også, at Flose var fart til Bretland, han og hans menn. Da Kåre spurte dette, sa han til sine feller at han ville holde sydover til Bretland og lete efter Flose og hans menn. Han bad nå den skille lag med ham, som syntes dette var bedre, og sa at han ville ikke fare med svik mot noen, men la alle vite at ennå syntes han ikke han hadde hevnet sin harm på dem. Alle ønsket å følge ham. Han seilte da sydover til Bretland, og la til der, i en unnagjemt våg. Denne morgen gikk Kol Torsteinsson til borgen for å bytte til seg sølv; han var det som mest brukte hånsord, når brennen var fremme. Kol hadde hatt meget å tale om med en mektig frue der, og det var nesten spikerfast at han skulle få henne og sette seg ned der. Samme morgen gikk Kåre til borgen; han kom dit hvor Kol tellet sølvet. Kåre kjente ham igjen, og løp på ham med sverdet løftet, og hugg ham over halsen; men han tellet sølvet, og hodet sa «ti» da det føk av kroppen. Kåre sa: «Si det til Flose, at Kåre Sølmundsson har drept Kol Tor steinsson; jeg lyser dette drap på meg.» Kåre gikk nå til sitt skip og fortalte sine feller på skipet om drapet. Nå seilte de nordover til Beruvik og satte skipet på land, og for opp til Hvitsborg i Skottland og var hos Melkolv jarl dette år. Da Flose spurte at Kol var drept, syslet han om hans lik og gav meget gods til et gravsted for ham. Harmord over Kåre slapp aldri Flose av munnen. Flose for derfra, og syd over sjøen, og tok til med sin sydferd, og gikk sydover, og stanset ikke før han kom til Romaborg. Der nådde han denne store heder, at han fikk avløsning av paven selv, og for det gav han meget gods. Han for nå tilbake den østre vei og kom til mange borger, og gikk frem for mektige menn, og fikk stor heder hos dem. Han var i Norge vinteren efter, og fikk et skip av Eirik jarl til å fare hjem på, og jarlen gav ham meget mel, og mange andre viste ham også heder. Han seilte nå ut til Island, og kom til Hornafjord; han for da
292
hjem til Svinafell. Da hadde han satt i verk hele forliket, både med bortferder og bøter. Nå er det å fortelle om Kåre, at sommeren efter for han til sitt skip og seilte syd over sjøen, og tok til med sin sydferd i Nordmandi, og gikk sydover, og fikk avløsning, og for tilbake den vestre vei, og seilte nord over sjøen til Dover i England. Derfra seilte han vest om Bretland, og så nordover, ut for Skottlandsfjordene, og stanset ikke før han kom nord til Trasvik på Katanes, til Skegge bonde. Han gav da Kolbein og David hyrdingen. Kolbein seilte dette skip til Norge; men David ble efter på Fridarøy. Kåre var på Katanes om vinteren. Denne vinter døde hans hustru på Island. Da det ble sommer, stelte han seg til å fare til Island; Skegge gav ham en byrding; de var atten ombord. De ble ferdig sent på som meren, men la ut like fullt, og lå lenge ute; men omsider nådde de inn til Ingolvshøvde, og der brotnet skipet for dem og falt i fliser; folkene berget seg. Da ble der stort uvær. De spurte nå Kåre hva råd de skulle ta; og han svarte at det rette råd var å fare til Svinafell og prøve Floses mannshug. De gikk nå til Svinafell i stormen. Flose var i stuen; han så det var Kåre straks han kom inn, og spratt opp og gikk imot ham og kysset ham og satte ham ved siden av seg i høysetet. Flose bad ham være der om vinteren. Kåre tok imot det. De forlikte seg nå med fullt forlik. Flose gav Kåre Hildegunn, sin brordatter, som Høskuld Hvitanesgode hadde hatt; de bodde på Breidå i førstningen. Der går det ord om Floses siste levedager, at han for av landet, da han var blitt gammel, og ville hente seg skåletømmer, og han var i Norge vinteren efter. Men om sommeren gikk det sent for ham å komme av sted; folk talte om at hans skip var dårlig; Flose sa det var godt nok for en gammel og ferdig mann, og gikk ombord og la ut på havet, men fra det skip har ingen spurt noe siden. Disse barn hadde Kåre og Helga Njålsdatter: Torgerd og Ragneid og Valgerd, og Tord som brente inne. Men barn til Hildegunn og Kåre var Starkad og Tord og Flose. Sønn til Flose var Kolbein, som har vært en av de ypperste menn i den ætt. Og her slutter vi Brenne-Njåls saga.
293
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode Oversatt av Trygve Knudsen
—
X
Hallfred kommer til Island Ravnkjell, sønnen, får seg gård og godord
I et var i kong Harald Hårfagres dager at en mann som hette
Hallfred kom med sitt skip til Island, til Breidal; det er nedenfor Fljotsdalsherad. Ombord på skipet var konen til Hallfred, og en sønn som hette Ravnkjell. Han var ved den tid femten vintrer gammel, fremmelig og evnerik. Hallfred slo seg til i Breidal. Om vinteren døde en trellkvinne som var utenlandsfra og hette Arntrud; etter henne heter stedet siden Arntrudarstader. Om våren flyttet Hallfred med folk og fe nord over heiene og satte bo i Geitdal. En natt drømte han at en mann kom til ham og sa: «Du ligger ikke trygt der du nå ligger, Hallfred. Før folk og gods bort herfra og vest over Lagarfljot; der er liv og velferd trygget for deg.» I det samme våknet Hallfred. Etter denne drøm flyttet han over Rangå ut til Tunga, til det sted som siden heter Hallfredsstader, og der bodde han til han ble gammel mann. En galt og en bukk ble etter i Geitdal da Hallfred flyttet; samme dag som han var dradd, gikk et skred over husene, og begge dyrene satte livet til. Etter denne hending heter dalen Geitdal.
Ravnkjell gjorde seg til vane å ri oppe i heiene om sommeren. På den tid var Jøkulsdal bygget helt opp til bruene. Ravnkjell red opp gjen nom Fljotsdalsherad og så at det gikk en ubygget dal inn fra Jøkulsdal. Denne dalen fant han mer høvelig å bo i enn andre daler han før hadde sett. Da han kom hjem, bad han faren skifte godset med seg; han ville reise seg gård, sa han. Faren samtykte i å skifte, og Ravnkjell bygget seg gård i den dal han hadde sett seg ut og kalte gården Adal-
297
bol. Han giftet seg med Oddbjørg Skjoldolvsdatter fra Laksårdal. De hadde to sønner; den eldste hette Tore, den yngste Asbjørn. Da Ravnkjell hadde tatt land på Adalbol, stelte han til store blot. Han lot bygge et svært hov. Ravnkjell elsket ingen gud høyere enn Frøy, og ham gav han halvt med seg alle de dyreste ting han eide. Ravnkjell bygget hele dalen, og mange menn fikk land av ham; like vel ville han rå over dem og tok godord over dem. Etter dette fikk han et tilnavn og ble kalt Frøysgode. Ravnkjell var selvrådig og vørsløs i sin ferd, men en dugende mann. Han bøyet under seg Jøkulsdalsmennene og tvang dem til å bli hans tingmenn. Han var mild og blidfarende mot sine egne menn, men hard og stri mot Jøkulsdalsmennene, og de fikk ikke sin rett av ham. Ravnkjell var ofte i tve kamp, men gav aldri mannebot for den han drepte; ingen fikk bøter av Ravnkjell, samme hva skade han gjorde. Fljotsdalsherad er ulendt, fullt av stein, og myrbløtt. Likevel red far og sønn titt og ofte og så til hverandre; for de kom vel til lags som gode frender. Hallfred syntes veien gjennom dalen var for slitsom, og fant seg en ny vei ovenfor fjellene i Fljotsdalsherad; den var tørrere, men lengre; den heter etter denne tid Hallfredargata. Denne veien kan bare de ta som er best kjent i Fljotsdalsherad.
Om brødrene Bjarne og Torbjørn og deres sønner Ravnkjell og Frøyfakse Einar, sønn til Torbjørn, tar tjeneste hos Ravnkjell Bjarne hette en mann som bodde på en gård som heter Laugarhus; det er nær ved Ravnkjellsdal. Han var gift og hadde to sønner med konen sin; den ene hette Såm, den andre Øyvind, vakre og dugende menn. Øyvind var hjemme hos faren. Såm var gift og bodde nord i dalen på en gård som heter Leikskåler; han eide mye gods. Såm var lovkyndig og svært stor på det. Øyvind ble farmann, seilte inn til Norge og var der om vinteren. Derfra for han videre ut i landene og
298
gjorde stans i Miklagard; der kom han i høy heder hos grekerkongen, og der ble han værende en tid. Ravnkjell hadde blant det han eide noe som han satte høyere enn alt annet. Det var en brunborket hest med svart ryggål som han kalte Frøyfakse. Han gav Frøy, vennen sin, halvt med seg i denne hest. Så stor elsk hadde Ravnkjell lagt på hesten, at han gjorde det løfte å bli den mann til bane som red den mot hans vilje.
Torbjørn hette en mann; han var bror til Bjarne og bodde på en gård i Ravnkjellsdal som hette Hol, bent over for Adalbol, på østsiden. Torbjørn hadde lite gods, men en svær barneflokk. Den eldste søn nen hette Einar; han var stor og sterk og en dugende kar. En vår sa Torbjørn til Einar at han fikk se å komme seg ut og tjene et sted. «Jeg trenger ikke mer folkehjelp på gården enn den jeg her har,» sa han. «Og du får nok lett en tjeneste, for du kan gjøre godt mannsverk. Du er den av barna som jeg mest har gagn av; så det er ikke ukjærlighet som volder at jeg nå ber deg fare hjemmefra, men heller det at jeg er evneløs og fattig. De andre barna får bli arbeidsfolk på gården; du vil så allikevel ha lettere for å berge deg enn de.» Einar svarte: «Det er temmelig sent du har ordet til meg om dette; nå har alle rådd seg tje neste på de beste gårdene. Det er ille når en bare har skrapet å velge i.» En dag tok Einar hesten sin og red over til Adalbol. Ravnkjell satt inne i stuen. Han hilste Einar blidt og vennlig. Einar bad om tjeneste hos Ravnkjell. Han svarte: «Hvorfor kommer du og byr deg frem så sent? Deg ville jeg tatt først av alle. Nå har jeg stedd de tjenestefolk jeg trenger - uten til ett arbeid som du vel ikke bryr deg om.» Einar spurte hva det var for arbeid. Ravnkjell svarte at han ingen mann hadde fått til smalegjætingen, og det hadde han nødvendig bruk for. Einar sa at han var like nøyd hva de satte ham til, enten det var det ene eller det andre; men ett års husvær og kost ville han ha. «Jeg vil med én gang gjøre deg et tilbud,» sa Ravnkjell. «Du skal ha gjæting av femti søyer oppe ved selet og hente hjem all sommerveden. Dette skal du gjøre mot hus og kost i ett år. Men én ting vil jeg pålegge deg som de andre smalemennene mine. Frøyfakse går i dalen med hoppefølget sitt; ham skal du ha omsorg for vinter og sommer. Og så må 299
jeg vare deg for én ting: jeg vil at du aldri setter deg på ryggen av den, hva knipetak du så kommer i; for jeg har lovet med dyre ord å bli den manns bane som rir den. Frøyfakse går sammen med tolv hopper; hvilken av dem du vil ha dag eller natt kan du fritt bruke. Gjør nå som jeg sier; for det er et gammelt ord at ikke volder den vondt som varer en annen. Nå vet du hva jeg har å si om dette.» Einar sa at han ikke kunne tenke seg å være så uvettig at han red en hest som var nek tet ham, så lenge han hadde fullt opp av andre.
Einar rir Frøyfakse Ravnkjell dreper ham Einar drog nå hjem etter klærne sine og flyttet over til Adalbol. Så for han til selet, til Grjotteigssel, opp i Ravnkjellsdal. Einar gjætte godt om sommeren, så han aldri hadde en sau for lite, helt frem til midtsommers; da ble det en natt borte nesten tredve søyer. Han lette over alle seterhagene, men fant dem ikke; de var vekk for ham nesten en uke. Så var det en morgen at Einar gikk tidlig ut; det var fullt klarvær etter sønnenskodde og duskregn. Han tok en stav i hånden, bissel og sålklæde; så gikk han frem over åen Grjotteigså; den renner fremfor selet. Der på elve-øra lå den smalen som hadde vært hjemme om kvel den. Han drev den opp til selet og gikk for å lete etter de søyene som hadde vært borte de siste dagene. Da får han se hesteflokken borte på øra og kommer til å tenke på at han kunne fange inn en hest og ri på den; han visste at han ville komme raskere frem når han red enn når han gikk. Da han kom bort til hestene, prøvde han å fange dem; enda de ikke pleide rømme unna for folk, var de nå sky alle sammen - uten Frøyfakse; den stod så rolig som den var grodd fast i jorden. Einar vet at det alt lir ut på morgenen, og han tenker at Ravnkjell ikke vil få vite om han rir hesten. Så tar han den, legger bissel på, brer sålklædet på hesteryggen under seg og rir opp langsmed Grjotågjelet, opp til jøklene og vestover langsmed dem, der hvor Jøkulså renner ned, og så langs åen til Røykjasel. Han spurte alle sauegjætere om
300
kring på setrene om noen var blitt vår hans smale; men ingen hadde sett den. Einar red Frøyfakse like fra dagrenning til ut på ettermidda gen. Hingsten var rask og bar ham vidt omkring; for den la villig i vei. Einar kom i tanker om at det kunne være på tide å snu hjemover og få i kve den smalen som var hjemme, selv om han ikke fant de andre. Han red så øst over halsene til Ravnkjellsdal; men da han kom mer ned til Grjotteig, får han høre sauebrek fremved gjelet, der hvor han hadde ridd før på dagen. Han snur hesten dit og får se tredve søyer renne mot seg, de samme som hadde vært borte i en uke; han fikk dem opp til selet sammen med det andre feet. Hesten var våt av svette over hele kroppen, så det drev av hvert et hår; den var tilskvettet av leire og rent utaset. Den veltet seg en tolv ganger, og så satte den i et høyt knegg. Dermed legger den av sted i hengende løp ned etter fegatene. Einar snur seg etter den, prøver å komme seg foran, vil gripe tak i den og føre den tilbake til hoppene; men den er så sky at Einar ikke greier å komme innpå den. Hingsten løper ned etter dalen og gjør ikke stans før den kommer til Adalbol. På denne tid satt Ravnkjell ved matbordet. Da hesten kom foran døren, knegget den høyt. Ravnkjell sa til en kone som hadde stellet ved bordet, at hun skulle gå bort til døren; «for det var en hest som knegget, og jeg syntes det var likt kneggingen til Frøyfakse.» Hun gikk bort i døren og fikk se hesten, ille tilrakket. Hun sa til Ravnkjell at Frøyfakse stod ute, skremmelig å se på. «Hva kan gromhesten min ville siden han er kommet hjem?» sa Ravnkjell. «Det kan ikke være for noe godt.» Så gikk han ut, fikk se Frøyfakse og talte til den: «Ille synes jeg det er at du er medfaret på dette vis, fosterbarnet mitt. Men du viste vettet ditt, da du sa meg til, og dette skal bli hevnet. Gå du til hoppene dine!» Hesten strøk med én gang oppetter dalen til hoppeflokken.
Ravnkjell gikk i seng om kvelden og sov natten over. Om morgenen lot han hente seg en hest, fikk lagt sål på og red opp til selet. Han var i mørkblå klær; øks hadde han i hånden, men ikke flere våpen. På denne tid hadde Einar nettopp drevet smalen inn i kveene; han lå på kvegarden og talte over feet; kvinnene satt i melkingen. De hilste på Ravnkjell. Han spurte hvordan de hadde det. Einar svarte: «Ille har
301
det gått meg; for det var borte tredve søyer for meg i nesten en uke. Men nå er de fonnet.» Ravnkjell sa at slikt var ingenting å laste. «Det har heller ikke båret til så ofte som en kunne vente at fe er kommet bort. Men har det ikke hendt det som verre er? Har du ikke vært ute og ridd Frøyfakse i går?» Einar svarte at han ikke kunne si seg fri. Ravnkjell sa: «Hvorfor red du denne hesten som var nektet deg, når der var fullt opp av andre som du hadde lov å ta? Siden du har vedgått så greit, kunne jeg ha tilgitt deg for denne ene gangs skyld, dersom jeg ikke hadde bundet meg med så dyre ord.» Og fordi han trodde at det ingenting blir av folk som bryter edbundne løfter, sprang han av hesteryggen, inn på Einar og hugg ham banehugg. Så red han hjem til Adalbol og sa hva som hadde hendt. Siden sendte han en annen mann til seters til smalegjæting. Einars lik lot han føre bort på hellin gen vest for seter-husene og reiste varde ved den røys det ble gravlagt i. Varden kalles Einarsvarde; når solen står over den, regner de midtkveldstid på stølen.
Torbjørn sier nei til de vilkår Ravnkjell byr etter drapet Torbjørn vil reise sak mot Ravnkjell Såm tar på seg ettermålet Torbjørn spurte over på Hol drapet på Einar, sønnen hans. Han ble ille ved da han fikk høre disse tidenden Så tok han hesten sin, red over til Adalbol og krevde bøter av Ravnkjell for drapet på sønnen. Ravnkjell sa at han hadde drept flere menn enn bare denne. «Du vet nok at jeg aldri vil bøte for noen mann, og det får folk slå seg til tåls med. Likevel må jeg si at jeg synes dette verket mitt er i verste laget blant de drap jeg har øvd. Du har vært min granne i lang tid; jeg har likt deg godt, og vi har kommet vel til lags med hinannen. Einar og jeg skulle ikke blitt usams om andre småting, bare han ikke hadde ridd hesten. Men ofte må vi trege på at vi er for store i munnen; sjeld nere ville vi måtte angre om vi sa litt mindre, heller enn for mye. Nå vil jeg vise at jeg finner dette drapsverket verre enn de andre jeg har voldt. Jeg vil gjøre deg usørgende med melkefe i sommer og med slakt 302
til høsten; slik vil jeg holde deg hvert år så lenge du vil bo her. Søn nene og døtrene dine skal vi to hjelpe i vei på min kostning og gi dem slik støtte at de kan få gode kår; alt som du vet jeg eier i kar og kiste, og som du har bruk for etter denne dag, det skal du orde til meg om, så du ikke sitter og sakner det du trenger. Du skal bo på gården din så lenge du har glede av det, men flytte over hit når du leies ved det; jeg vil så sørge for deg til din dødsdag. Med det skal vi da være for likte; det skal ikke undre meg om mange vil si at den mannen er blitt dyr nok.» «Jeg går ikke med på disse vilkår,» sa Torbjørn. «Hva er det da du vil?» spurte Ravnkjell. Da sa Torbjørn: «Jeg vil at vi skal sette menn til å dømme oss imellom.» Ravnkjell svarte: «Da holder du deg for min likemann; på det vis blir vi aldri forlikte.» Dermed red Tor bjørn bort, ned gjennom herredet. Han kom til Laugarhus, traff Bjarne, broren, fortalte ham det som hadde hendt, og bad at han ville legge sin hjelp til i denne sak. Bjarne sa at han ikke regnet seg for jevnstor med en mann som Ravnkjell. «Om vi har mange penger å rå over, kan vi likevel ikke våge oss i strid med Ravnkjell; det er et sant gammelt ord at den er klok som kjenner seg selv. I rettssaker har Ravnkjell snudd rundt med mange som har hatt større makt enn vi. Jeg synes du må være blitt klein på vettet når du har sagt nei til så gode vilkår. Ikke vil jeg legge meg opp i denne sak.» Torbjørn kom da med mange styggord til broren, og sa at dess mer det gjaldt, dess mindre mannsmot var det i ham. Så red han sin vei, og de skiltes i dårlig vennskap. Torbjørn stanset ikke før han kom ned til Leikskåler; der banket han på døren. Det kom en og lukket opp. Torbjørn bad Såm komme ut. Såm hilste frenden vennlig og bad ham slå seg til der. Torbjørn svarte ikke særlig villig til dette. Såm så at han var uglad og spurte hva som hadde hendt; Torbjørn fortalte om drapet på Einar, sønnen. «Det er ingen stor nyhending,» sa Såm, «at Ravnkjell dreper folk.» Torbjørn spurte om Såm ville gi ham hjelp. «Det er slik med denne sak,» sa han, «at om mannen er meg nærmest, så falt likevel hugget ikke langt fra deg heller.» «Har du prøvd å vende deg til Ravnkjell om bøter for drapet?» Torbjørn fortalte som det var, alt som hadde hendt mellom Ravnkjell og ham. «Ikke har jeg hørt før,» sa Såm, «at Ravn kjell har bydd noen så mye som deg. Nå vil jeg ri med deg opp til
303
Adalbol. Vi vil gjøre oss små for Ravnkjell, og høre om han vil stå ved tilbudet; han må vel vise seg som en rimelig mann.» Torbjørn svarte: «For det første vil nok ikke Ravnkjell nå. Dessuten er jeg ikke mer huget på det nå enn da jeg red derfra». Såm sa: «Tungt tror jeg det vil bli å reise sak mot Ravnkjell.» Torbjørn svarte: «Dere ungfolk vinner aldri høyere opp, fordi dere rygger tilbake for allting. Jeg tror ikke noen mann har slike stakkarer til frender som jeg. Det er smått stell med slike som deg, synes jeg. Du vil være lovkyndig, og du er modig nok på småsaker; men du vil ikke ta på deg denne sak som er så grei og klar. Dette vil du bli lastet for, som rett er; for du er den som vil være gjevest i vår ætt. Jeg ser nå hva vei det bærer.» Såm sa: «Hva gagn får du av at jeg tar på meg denne sak, når vi begge får skam av det?» Torbjørn svarte: «Det er likevel en trøst for meg om du tar saken; så får det gå som det kan.» Såm sa: «Ugjerne går jeg til dette; mest gjør jeg det for frendskaps skyld. Men det skal du vite at jeg mener det er en fåvettig mann jeg hjelper når jeg nå tar din sak.» Så rettet Såm frem hånden og overtok søksmålet fra Torbjørn. Såm lot hente en hest og red oppetter dalen. Han kom inn på en gård og lyste drapet; han fikk folk med seg mot Ravnkjell. Ravnkjell hørte om dette og syntes det bare var til å le av at Såm hadde tatt søksmålet mot ham.
På Alltinget Det går trått for Såm og Torbjørn hos høvdingene Men de får Tjostar-sønnene med seg Vinteren gikk. Om våren da stevnedagene kom, red Såm hjemmefra opp til Adalbol og stevnet Ravnkjell for drapet på Einar. Etter stev ningen red Såm ned gjennom dalen og kalte bøndene til tings; han holdt seg i ro til folk gjorde seg tingferdige. Da sendte også Ravnkjell folk ned etter dalen for å by opp bønder til tings. Så drog han av sted med sine tingmenn, sytti mann. Med denne flokk red han øst over Fljotsdalsherad, rundt vassenden tvers over halsen til Skridudal, videre opp Skridudal og sør over Øksarhei til Berufjord, derfra bene
304
tingmannsveien til Sida. Sør fra Fljotsdal er det sytten dagsferder til Tingvoll. Så snart Ravnkjell var ridd bort fra herredet, samlet Såm folk om seg. Han fikk mest med seg løskarer, foruten de bønder han før hadde tilsagt. Disse folk gav han våpen og klær og kost; så for han. Han tok en annen vei fra dalen. Han red nord til bruene, over en bru og derfra over Modrudalshei; de var i Modrudal om natten. Derfra red de til Herdebreidstunga, ovenom Blåfjell til Kroksdal og så sør til Sand; de kom ned til Sandafell og derfra til Tingvoll. Ravnkjell var enda ikke kommet; det gikk senere for ham fordi han hadde lengre vei. Såm tjeldet tingbu for sine folk et godt stykke fra der hvor austfjordingene brukte å tjelde. Litt etter kom Ravnkjell til tinget. Han tjeldet sin tingbu slik som han var vant til. Han fikk høre at Såm var på tinget; det bare lo han av. Det var svært folksomt på dette ting; de var der de fleste høvdinger som fantes på Island. Såm gikk rundt til alle høvdinger og bad om hjelp og støtte; men de svarte like ens alle sammen, at ingen av dem 20. Norrøn saga IV
305
hadde så mye godt å gjengjelde Såm at de ville legge seg i strid med Ravnkjell gode og dermed sette sin heder på spill. De sa også at det hadde gått samme vei med de fleste som hadde hatt tingtretter med Ravnkjell - han hadde skremt alle til å gi opp med skam de søksmål de hadde mot ham. Såm gikk tilbake til sin egen tingbu. De var tunge til sinns både han og Torbjørn; de var redde for at deres sak ville ta en slik ende at de bare fikk vanheder og svivyrding av det. De var så sturne begge to, at de hverken kunne sove eller ete; for alle høvdinger hadde unnslått seg for å hjelpe, også de som de helst hadde ventet støtte av. En morgen våknet gamle Torbjørn tidlig. Han vekket Såm og bad ham stå opp. «Jeg får ikke sove,» sa han. Såm stod opp og kledde på seg. De gikk ut, ned til Øxarå, nedenfor brustedet. Der vasket de seg. Torbjørn sa til Såm: «Det er mitt råd, at du lar hente inn hestene våre og at vi gjør oss hjemferdige; det er lett å se at vi ikke får annet enn skam av denne tingferd.» Såm svarte: «Det er hva vi måtte vente, fordi du bare ville ha strid med Ravnkjell og ikke ville samtykke i vilkår som mangen mann gjerne hadde godtatt når han hadde en nær frende å hevne. Du lastet oss for at vi var uten manns mot, alle vi som i denne sak ikke ville gå med deg. Men nå skal jeg ikke gi opp før jeg mener det er uten for all von å utrette noe.» Da ble Torbjørn så ille ved at han gråt. I det samme fikk de se vest for åen, et stykke nedfor der de satt, at fem menn gikk ut sammen fra en tingbu. Han som gikk først, var en høy mann, men ikke storbygget; han var i løvgrønn kjortel og hadde et prydet sverd i hånden; han hadde rettskåret ansikt, var rødlett og vakker, med rikt lysebrunt hår. Denne mann var lett kjennelig; for han hadde en lys lokk i håret på venstre side. Såm sa: «Vi vil stå opp og gå vest over åen til møtes med disse mennene.» De gikk så ned til åen. Han som gikk foran, hilste dem først og spurte hvem de var. De sa det. Såm spurte mannen om hans navn; han kalte seg Torkjell, sønn til Tjostar. Såm spurte hvor han var ættet fra, og hvor han hadde hjemme. Han var vestfjording av ætt og opp hav, svarte han, og hørte hjemme i Torskafjord. Såm sa: «Kan hende du er godordsmann?» Han svarte at det var langt fra det. 306
«Er du bonde da?» spurte Såm. Han svarte at det var han heller ikke. Såm sa: «Hva slags mann er du så?» Torkjell svarte: «Jeg er løskar. Jeg kom hit ut vinteren som var; jeg har fart utenlands sju vintrer og har vært ute i Miklagard; jeg er håndgangen mann hos Gardskongen. Nå bor jeg hos bror min som heter Torgeir.» «Er han godordsmann?» spør Såm. Torkjell svarer: «Ja, han er gddordsmann - i Torskafjord og videre omkring i Vestfjordene.» «Er han her på tinget?» spør Såm. «Ja, det er han.» «Hvor stort følge har han?» «Han har med seg innpå sytti mann,» sier Torkjell. «Er dere flere brødre?» spør Såm. «Det er tre av oss,» sier Torkjell. «Hvem er den tredje?» spør Såm. «Han heter Tormod,» svarer Tor kjell, «og bor på Gardar på Alptanes; han er gift med Tordis, datter til Torolv Skallagrimsson fra Borg.» «Vil du hjelpe oss?» spør Såm. «Hva trenger dere?» sier Torkjell. «Høvdingers hjelp og støtte,» svarer Såm. «For vi har sak å føre mot Ravnkjell gode om drapet på Einar Torbjørnsson; med din hjelp kan vi trøste oss til en god utgang på søksmålet vårt.»
307
Torkjell sier: «Det er som jeg sa - jeg er ikke godordsmann.» «Hvorfor er du slik satt til side? Du er da høvdingsønn, du som brødrene dine!» Torkjell svarte: «Jeg sa ikke at jeg ikke hadde godord. Men jeg gav styret til Torgeir, bror min, før jeg for utenlands. Siden har jeg ikke tatt det tilbake; for jeg mener det er i trygge hender så lenge han vare tar det. Gå og søk ham, og be ham greie med saken; han er djerv og traust, en kjernekar på alle måter, ung og æresyk; det er slike folk dere helst kan vente støtte av.» Såm sier: «Vi får ingen hjelp av ham uten du legger gode ord inn for oss.» Torkjell svarer: «Det kan jeg love at jeg heller vil være med dere enn mot dere; for jeg mener det er full grunn til å reise ettermål etter en nærskyldt frende. Gå nå dere i forveien bort til vår tingbu og stig inn der. Karene ligger og sover. Dere vil se at et stykke inne står det to skinnfell-senger tvers over rommet; jeg stod opp av den ene, i den andre ligger Torgeir, bror min. Han har hatt en stor byll i foten siden han kom på tinget; derfor har han lite sovet om nettene. Men nå i natt sprakk byllen, og vågmoren er ute. Siden har han sovet. Han har stukket foten ut av fellen, frem på fotbordet; for det heter sterkt i foten. La den gamle mannen gå først inn; han ser ut til å være skral både på kroppen og på synet. Når så du, mann,» sier Torkjell til Tor bjørn, «kommer bort til sengen, skal du snuble og falle mot fotbordet; så griper du tak i den foten som er bundet om, og rykker til, og ser hvordan han tar det.» Såm sa: «Du mener det visst godt med oss; men dette synes meg ikke rådelig.» Torkjell svarer: «Ett av to har dere å gjøre: enten gå frem som jeg sier, eller ikke søke råd hos meg.» Såm svarte og sa: «Vi skal gjøre som han rår oss til.» Torkjell sa at han ville komme senere; «for jeg bier på mennene mine.» Nå gikk de av sted, Såm og Torbjørn, og kom til tingbua; der sov alle sammen. De så med én gang hvor Torgeir lå. Gamle Torbjørn gikk først; han snublet bortover gulvet, og da han kom til sengen, falt han på fotbordet, grep tak i den syke foten og nykket den til seg. Torgeir våknet av dette, spratt opp i sengen og spurte hvem det var som for så uvørent at han rente like i føttene på syke folk. Hverken Såm eller Torbjørn fikk frem et eneste ord. 308
Da kom Torkjell svint inn i bua og sa til broren: «Vær ikke så brå og vill for dette, frende. Mangen en kommer til å volde mer vondt enn han vil, og det hender ofte at en ikke farer så varsomt som en pleier, når en går i tunge tanker. Det er ikke å undres på, frende, at du er sår i foten, som det har vært så mye vondt i; det kjenner du nok best selv. Men det kan også være at for denne gamle mannen er det ikke mindre sårt å miste sønnen sin og ingen bøter få, og selv stå på bar bakke; det kjenner han best. Og det er bare hva en måtte vente, at denne mannen ikke alltid kan vare seg så vel, han som har så mye tungt å tenke på.» Torgeir sa: «Ikke trodde jeg at han kunne legge skyld på meg for dette. Det var ikke jeg som drap sønnen hans, og derfor kan han ikke hevne dette på meg.» «Han vil ikke hevne dette på deg,» sa Torkjell. «Men han kom til å fare hardere med deg enn han ville - han fikk lide for at han er så dimsynt. Nå venter han å få litt hjelp av deg. Og det er gjev manns ferd å hjelpe en som er gammel og ille faren. Det er nødt og tvungen han reiser ettermål etter sønnen, ikke av grådighet. Men nå drar alle høvdinger seg unna og vil ikke hjelpe disse to; de ter seg som store stakkarer i denne sak.» Torgeir sa: «Hvem er det disse menn har søksmål mot?» Torkjell svarte: «Ravnkjell gode har drept sønnen til Torbjørn, sakløs. Ravnkjell gjør det ene uverk etter det andre, men vil ikke gi noen mann skadebot.» Torgeir sa: «Det er nok med meg som med de andre høvdinger: jeg vet ikke jeg skylder disse menn så mye at jeg skulle ville legge meg i strid med Ravnkjell. Jeg synes han farer slik hver sommer med dem som har saker mot ham, at de fleste kommer fra det med liten eller ingen heder; jeg ser ikke annet enn at det går samme vei med alle. Det er nok derfor de fleste kvier seg, når de ikke er nødt til det.» Torkjell svarte: «Kan være det hadde stått like ens for meg, om jeg hadde vært høvding, at jeg ville holdt det for vågsomt å legge ut mot Ravnkjell. Men nå tenker jeg ikke slik. Nå ville jeg nettopp gi meg i kast med den som alle før har lidd urett av; jeg synes jeg ville nå større heder ved det, jeg og hver annen høvding som kunne greie å age Ravnkjell. Jeg ville ikke bli mindre mann om det gikk meg som de 309
andre; for en bærer lett det som mangen annen blir ute for. Og støtt er det slik at den som våger, han vinner.» «Jeg skjønner,» sa Torgeir, «hvordan du er til sinns, at du gjerne vil hjelpe disse to. Nå vil jeg legge i dine hender godord og høvdingmakt. Rå nå du for det, som jeg har rådd for det til denne dag; siden skal vi være sammen om det. Og hjelp så du dem du vil.» «Jeg synes,» sa Torkjell, «at vårt godord er best trygget så lenge du står for det. Ingen unner jeg så vel å ha det som deg, for du står i mange ting over oss andre brødre i manndom og dugelighet; og jeg selv vet ikke hvor jeg kommer til å gjøre av meg med det første. Du vet, frende, at jeg ikke har lagt meg opp i mange saker siden jeg kom til Island. Nå kan jeg se hvor langt mine råd rekker; jeg har båret frem det jeg vil for denne gang. Kan hende Torkjell Lepp kommer dit hvor hans ord blir mer vyrdt.» Torgeir svarte: «Jeg skjønner nå hvordan det har seg, frende; du misliker min ferd. Men slik vil jeg ikke det skal være. La oss derfor støtte disse menn, om du vil - hvordan det så går.» Torkjell sa: «Jeg ber bare om det som jeg mener vi gjør rettest i å ta på oss.» «Hvor langt evner disse menn selv å fremme saken?» spurte Torgeir. «Det er som jeg sa før i dag,» svarte Såm, «at vi trenger hjelp av høv dinger. Men sakføringen tar jeg på meg selv.» Torgeir sa at da var det lett å hjelpe. «Nå gjelder det å føre saken frem så lovrett som råd er. Jeg tenker Torkjell gjerne ser at dere lyer innom ham før dommerne går til lovberget. Dere vil da få til lønn for seig pågang enten trøst i noen monn eller også vanheder enda større enn før, og sorg og leielse. Gå nå hjem og vær glade; for dere kan trenge å holde motet oppe når dere skal i kast med Ravnkjell. Men si ikke til noen mann at vi har lovet dere hjelp!» Så gikk Såm og Torbjørn tilbake til sin egen tingbu. De var nå rent opp i været av glede. Alle tingfolk undret seg over dette, hvorfor de så brått hadde skiftet sinn, de som var så uglade da de drog ut om morgenen.
310
Såm fører saken mot Ravnkjell Han blir dømt fredløs De holdt seg nå inne til rettergangen skulle ta til. Da ropte Såm sam men folkene sine og gikk til lovberget. Der var retten satt. Såm drev saken djervt frem for dommerne. Han nevnte med én gang sine vitner og førte frem sitt søksmål mot Ravnkjell gode etter rett landslov, uten å mistale seg på et eneste ord, og slik at han hadde heder av det. Deretter kom Tjostar-sønnene med stor mannesveit; alle folk vest fra landet fulgte dem - det synte seg at Tjostar-sønnene var vennesæle menn. Såm endte sitt søksmål med å by Ravnkjell verge seg, om der ikke var noen annen til stede som ville føre frem lovlig vern i hans sak. Såms tale ble vel mottatt; ingen var villig til å bære frem vergemål for Ravnkjell. Folk løp til Ravnkjells bu og sa ham hva som stod på. Han skyndte seg ut, kalte sammen mennene sine og gikk til retten. Han tenkte han hadde liten motstand å møte, og han var ment på å lære småfolk av med å legge sak mot ham; han eslet å sprenge retten
311
og jage Såm vekk så han ikke kunne fremme søksmålet. Men det var uråd nå. Ravnkjell fant en folkeflokk så tett at han ingensteds kunne komme frem til retten. Han ble trengt unna med stor overmakt så han ikke kunne høre målet på dem som saksøkte ham; derfor var det vrangt for ham å føre frem sitt vergemål. Men Såm drev sin sak som loven krevde, til Ravnkjell ble dømt helt fredløs på dette ting. Ravnkjell gikk med én gang til sin egen tingbu, tok hestene sine og red bort fra tinget. Han var ille nøyd med den endskap saken hadde fått; for han hadde aldri før vært ute for slikt. Han red øst over Lyngdalshei og videre til Sida; han stanset ikke før han var hjemme i Ravnkjellsdal. Han slo seg til på Adalbol og lot som ingenting hadde hendt. Såm ble etter på tinget, og var ikke lite kaut, der han gikk. Mange likte godt at det hadde laget seg slik at Ravnkjell for hjem med vanheder; de mintes nå at han hadde gjort mangen mann urett.
Torgeir driver Såm til å holde feransdom De farer hardt med Ravnkjell og hans menn Han må gi opp Adalbol til Såm, men får seg ny gård Såm biet til tinget var endt. Da gjorde folk seg hjemferdige. Han tak ket brødrene for hjelpen. Torgeir smålo og spurte Såm hvordan han syntes det gikk. Såm svarte at han var vel nøyd. Torgeir sa: «Synes du at du nå er noe nærmere enn før?» Såm svarte: «Jeg mener Ravn kjell nå har fått slik skam at folk lenge vil minnes det; og det er mange penger verdt.» «Mannen er ikke dømt helt fredløs,» sa Torgeir, «siden der ikke er holdt feransdom; det må en gjøre på hans hjemsted, fjor ten netter etter våpentak. (Det heter våpentak når tingfolket rir fra tinge.) Men nå er vel Ravnkjell kommet hjem og esler å holde seg på Adalbol; jeg skulle tro han blir sittende med sin høvdingmakt - trass i dere. Du tenker vel å ri hjem og slå deg til på gården din, om du får høve til det, og alt går som det skal. Du mener kan hende du er nådd så langt nå at du kan kalle ham skoggangsmann. Men det skal ikke undre meg om han kommer til å være en redsel for de fleste nå som før, dersom da ikke du blir nødt til å bøye ryggen enda mer.» 312
«Det tar jeg med ro,» sa Såm. «Du er en uredd mann,» sa Torgeir, «og jeg tenker nok at Torkjell, bror min, ikke vil være snauere i sin hjelp nå mot slutten enn før. Han vil gå med deg til saken er gjort opp mellom Ravnkjell og deg, så du kan sitte trygt. Dere synes vel at vi to er de nærmeste til å støtte deg, siden vi har lagt oss mest opp i dette. Vi skal nå for én gangs skyld følge deg til Østfjordene. Kan du noen vei dit som ikke er allmannvei?» Såm ble glad for dette; han sa de kunne fare samme vei som han hadde tatt vestover. Torgeir valgte nå ut folk og lot førti mann følge seg. Såm hadde også førti mann. Denne flokken var vel rustet med våpen og hester. Da de var reiseferdige, red de alle samme vei, til de kom til Jøkulsdal i grålys ningen; de drog over elvebrua. Dette var den morgen da de måtte holde feransdom. Torgeir spurte hvordan de helst skulle komme uventende over Ravnkjell. Såm sa at det visste han råd til. I det samme bøyde han av fra veien, opp på fjell-snuten og videre bort etter halsen mellom Ravnkjellsdal og Jøkulsdal, til de kom bort under det fjell hvor gården Adalbol ligger nedenfor. Det gikk gressgrodde geiler oppover til heiene; men ned i dalen løp en bratt brekke, og der nedunder lå gården. Her steg Såm av hesten og sa: «La oss slippe hestene våre; vi lar tjue mann passe dem. Vi andre seksti løper sammen ned mot sården: iee tenker ikke det er stort folk på benene der nede.» De gjorde slik Såm rådde til; geilene her heter siden den gang Rossageilene. Det bar raskt ned mot gården. Det var over rismål; men gårdsfolket hadde ikke stått opp. De rente døren opp med stokker og sprang inn. Ravnkjell lå i sengen. De drog ham bort, ham og alt gårdsfolket hans, de som var våpenføre; kvinner og barn ble drevet inn i et annet hus. I tunet stod et utebur; fra det og bort til skåleveggen var lagt en tørkestang til klær. Dit førte de Ravnkjell og hans menn. Han bød store løsepenger for seg og folkene; da det ikke nyttet, bad han om liv for mennene sine. «For de har intet vondt gjort dere,» sa han. «Det er ingen vanheder for meg om dere dreper meg, og det skal jeg ikke be meg fri for. Men skamløs medfart ber jeg dere spare meg for; det får heller ikke dere noen heder av.» Torkjell sa: «Vi har hørt at du har vært lite medgjørlig mot uvennene dine; det er bare rett og riktig at
313
du nå i dag får kjenne det på deg selv.» Så tok de Ravnkjell og hans menn og bandt hendene deres bak på ryggen. Deretter brøt de opp uteburet og fikk rep ned fra krokene; så tok de knivene sine og stakk hull i hasene på dem, drog repene igjennom; så kastet de repene opp over tørkestangen og bandt på det vis mennene opp, alle åtte sam men. Da sa Torgeir: «Nå har du, Ravnkjell, fått det slik som du har forskyldt; du hadde nok aldri trodd du skulle få slik skam av noen mann som du her er blitt ute for. Men du, Torkjell, hva vil nå du gjøre - sitte her hos Ravnkjell og se etter ham og folkene hans, eller gå med Såm et pileskudds vei bort fra gården og holde feransdom på en stein haug, hvor det hverken er åker eller eng.» Dette skulle en på den tid gjøre når solen stod rett i sør. Torkjell sa: «Jeg vil sitte her hos Ravnkjell; det er minst slitsomt.» Torgeir og Såm gikk da og holdt feransdom. Etter det kom de tilbake, tok ned Ravnkjell og hans menn og satte dem ned på tunet; blodet var da seget ned for øynene på dem. Da sa Torgeir til Såm at han skulle gjøre med Ravnkjell hva han ville - «for nå tenker jeg han er lett å handskes med». Såm svarte da: «To vilkår byr jeg deg, Ravnkjell. Det ene er at vi skal føre deg bort fra gården og drepe deg sammen med de menn som jeg vil. Men fordi du har en stor barneflokk, vil jeg unne deg at du kan få sørge for dem. Vil du berge livet, så far fra Adalbol med alt ditt folk og ha med deg bare de eiendeler som jeg esler deg, og det skal bli lite nok. Men jeg vil ta gården din, og godedømmet ditt; du skal aldri reise krav på det igjen, og heller ikke dine arvinger; du skal ikke bo nærmere enn øst for Fljotsdalsherad. Nå kan du gi meg hånden, om du vil ta imot dette tilbud.» Ravnkjell sa: «Mange ville synes at en brå død var bedre enn slik vanheder. Men det er med meg som med mange andre: jeg velger livet, så sant råd er. Jeg gjør det mest fordi jeg tenker på sønnene mine; det blir tungt for dem å ta seg frem om jeg dør fra.» Da ble Ravnkjell løst, og han gav Såm selvdømme. Såm lot Ravn kjell ha det han eslet ham av godset, og det var ørlite. Spydet sitt hadde Ravnkjell med seg, men ikke flere våpen. Samme dag flyttet Ravnkjell bort fra Adalbol med alt sitt folk. Torkjell sa da til Såm: «Ikke skjønner jeg hvorfor du gjør dette; selv
314
vil du komme til å angre mest at du unner ham liv.» Såm sa at nå fikk det så være. Ravnkjell drog øst over Fljotsdalsherad, tversover Fljotsdal øst for Lagarfljot. Ved vassenden lå en liten gård som hette Lokhilla. Dette landet kjøpte Ravnkjell, på borg; for middelen hans var ikke større enn at han trengte den til redskap og innbo. Folk talte mye om hvor dan hans overmot nå var knekket; mangen en mintes det gamle ord tak at «hovmod står for fall». Gården hadde god og vidlendt skogmark, men smått med hus; derfor fikk Ravnkjell godt kjøp på den. Men han så ikke stort på hva det kostet; han felte skogen, for den var stor, og reiste der en staselig gård som ble hetende Ravnkjellsstader. Den har alltid siden vært regnet for en god gård. Ravnkjell bodde der i trange kår den første vinter. Han matberget seg mye med fisking, og han gikk ofte med i arbeidet i den tid gården ble tømret opp. Han alte frem kalver og kje på vinterforing de første årene, og han stelte godt med dem, så det levde opp nesten alt det han satte på; en kunne mest si det var to hoder på hvert naut. Samme sommer slo det til med rikt fiske i Lagarfljot; det gjorde det lettere for folk i herredet å liv berge seg, og slik holdt det seg hver sommer.
Såm bor på Adalbol og blir høvding for Ravnkjells tingmenn. Tjostar-sønnene dreper Frøyfakse Såm satte bo på Adalbol etter Ravnkjell. Siden stelte han til et gildt gjestebud og bad dit alle dem som hadde vært Ravnkjells tingmenn. Såm bød seg til å være høvding for dem i Ravnkjells sted. Folk sam tykte i dette, enda de tenkte så ymse om det. Tjostar-sønnene rådde ham til å være vennlig og romhendt og hjelpsom mot mennene sine, en støtte for hver den som hadde bruk for ham. «Da er de ikke stort til menn om de ikke følger deg vel når du trenger det. Vi rår deg til dette fordi vi gjerne vil at alt skal gå godt for deg; for vi synes du er en djerv og dugende mann. Pass nå vel på, og vær var om deg; for det er vrangt å vare seg for dem som vil en vondt.» Tjostar-sønnene 315
lot hente Frøyfakse og hoppeflokken; de sa de ville se disse hestene som det gikk så store ord om. Da ble hestene leid hjem. Brødrene tok dem i øyesyn. Torgeir sa: «Disse hoppene mener jeg trengs til gårds driften; det er mitt råd at de skal gjøre det arbeid som de kan gagne folk med, til de blir for gamle til å leve lenger. Men denne hingsten synes meg ikke bedre enn andre hester, heller verre, fordi den har vært opphav til så mye vondt. Jeg vil ikke den skal volde flere drap enn den alt har gjort. Nå kan det være på tide at han tar imot hesten som rettelig eier den.» De leide så Frøyfakse ned etter bøen. Det ligger en fjellhammer nede ved åen, og nedenfor er en dyp høl. Der førte de hesten frem på hammeren. Tjostar-sønnene drog et klesplagg over hodet på hesten og bandt en stein til halsen på den; så tok de lange stenger og drev den utfor, og gjorde det på denne vis av med den. Denne hammer heter siden Frøyfakse-hammer. Nedenfor der stod de gudehus som Ravnkjell hadde eid. Torkjell ville inn der. Han kledde stasen av alle gudene; så lot han sette varme på hovet og brente alt sammen. Siden gjorde gjestene seg hjemferdige. Såm valgte ut gilde gaver til begge brødrene; de lovet å holde fullkommen vennskap seg imellom, og skiltes som de beste venner. Brødrene red så bene veien vest til Fjordene, og kom med heder hjem til Torskafjord. Såm lot Torbjørn slå seg ned på Leikskåler; der skulle han bo. Såms kone flyttet over til ham på Adalbol, og der bodde han nå en tid fremover.
Ravnkjell sier seg løs fra de gamle guder Han kommer til velmakt i sitt nye tinglag Ravnkjell spurte øst i Fljotsdal at Tjostar-sønnene hadde drept Frøy fakse og brent hovet. Da sa han: «Jeg skjønner det bare er tankevildring å tro på gudene.» Og han gjorde kjent at han etter den dag aldri mer ville tro på dem. Det holdt han også; han blotet aldri siden. Ravnkjell satt på Ravnkjellsstader og skrapte sammen gods. Han ble snart høyt vyrdt i herredet; alle ville sitte og stå som han ønsket.
316
I denne tid kom de fleste skip fra Norge til Island; det var i Ravnkjells dager at folk mest tok land i herredet. Ingen kunne sitte trygt uten han bad Ravnkjell om lov. Alle ble også nødt til å love ham følgeskap; han lovet dem så sin hjelp. Han la under seg alt land øst for Lagarfljot. Dette tinglag ble snart mye større og folketettere enn det han før hadde hatt; det gikk opp i Skridudal og opp langs hele Lagarfljot. Det var nå blitt et skifte i hans lynne. Han var langt mer vennesæl enn før; han hadde samme glede av å hjelpe raust og slå stort på, men var nå på alle måter mer medgjørlig og omgjengelig. Ofte møttes Såm og Ravnkjell når folk kom sammen; de ordet aldri om det som hadde vært dem imellom. Slik gikk sju vintrer. Såm var vel omtykt av sine tingmenn, for han var grei og sindig og en god hjel pesmann - han hadde lagt seg på minne det som brødrene Torgeir og Torkjell hadde rådd ham til. Såm var svært glad i stas og det som gildt var.
Øyvind Bjarneson kommer hjem til Island Ravnkjell faller over ham og dreper ham Såm når ikke å hevne ham Det er fortalt at det kom et skip fra havet inn i Røydarfjord. Høveds mannen var Øyvind Bjarneson; han hadde vært utenlands i sju vint rer. Øyvind hadde tatt seg godt opp i manndom og var blitt en dugende kar. Han fikk snart høre de tidender som hadde hendt, men lot ikke til å ense det stort; han gav seg lite av med andres saker. Straks Såm spurte dette, red han ned til skipet; det ble et gledelig møte mellom brødrene. Såm bad ham hjem til seg, vestpå. Øyvind tok imot dette med takk, men bad Såm ri hjem i forveien og sende hester tilbake etter varene hans; imens landsatte han skipet og vølte om det. Såm gjorde som avtalt var, drog hjem og skikket hester tilbake til Øyvind. Da Øyvind hadde sørget for varelasten, drog han av sted til Ravnkjellsdal; han la veien inn etter Røydarfjord. De var fem mann i følge, seks med skosveinen til Øyvind. Denne gutten hadde Øyvind hjulpet 317
opp av fattigdom, tatt ham med seg utenlands og sørget for ham som for seg selv. Denne Øyvinds hjelpsomhet var blitt kjent blant folk, og alle mente at få var hans like. De red opp Toresdalshei, og drev fremfor seg seksten kløvhester. To av folkene var Såms huskarer, de tre var farmenn; alle var i rødfarvede klær og hadde fagre skjold. De red tvers over Skridudal og over halsen til Fljotsdal, til Bulungarvollene og ned på Gilså-øra; åen går vestover og ut i vannet mellom Hallormsstad og Ravnkjellsstad. De red opp langs Lagarfljot, neden for vollen på Ravnkjellsstad og så rundt vassenden over Jøkulså ved Skålavad. Det var midt mellom rismål og dugurd. En kone stod ved vannet og vasket lerret. Hun fikk se mennene som red. Da sopte hun sammen lerretsplaggene og løp opp til gården; vasken kastet hun fra seg ute på en vedhaug og sprang inn. Ravnkjell hadde ikke stått opp; noen venner av ham lå i skålen, men arbeids folkene var gått til sitt - dette var i høyonna. Konen tok til orde da hun kom inn: «Det sanner seg støtt det gamle ord at hver mann skranter i manndom ettersom han eldes; liten blir den heder som tid lig vinnes, om en siden selv forspiller den med vanære, og ikke noen gang har mannsmot til å søke hevn for det. Slikt er underlig ferd av den som før har vært en uredd mann. Det går på annen vis nå med den som vokser opp hjemme hos faren og synes å være ingenting mot dere; men når de er voksne, farer de fra land til land og holdes blant de beste hvor de ferdes; så kommer de hjem og tykkes gjevere enn selve høvdingene. Øyvind Bjarneson red her over åen ved Skålavad med så fagert skjold at det lyste lang vei; han er så gjev en kar at det kunne være hevn å finne i ham.» Slik lot kvinnfolket munnen gå. Ravnkjell reiste seg og svarte henne: «Kan hende du taler sant i det meste av dette - ikke nettopp fordi du har noen god tanke med det. Du kan nå like godt få mer å gjøre: skynd deg sør til Viduveller etter Hallsteins-sønnene, Sigvat og Snorre. Be dem komme til meg så snart råd er, med de våpenføre menn de har hos seg.» En annen av kvin nene på gården sendte han ut til Rolvsstader etter Rolvs-sønnene Tord og Halle og de våpenføre menn som der var. Begge disse brødrepar var fullgode menn og dugende folk. Ravnkjell sendte også bud etter huskarene sine. De ble i alt atten. De væpnet seg i stor skynding og red over åen som de andre.
318
Øyvind og hans folk hadde da nådd opp på heia; de red vestover til de kom midt på heia til et sted som heter Bessegatene. Der er det svartmyr, det er som å ri i bare gjørmen; den rakk hele veien til knes på hestene eller midt på leggen, stundom helt opp under buken; men under er det hardt som berg. Vestenfor ligger et stort raun; da de kom dit, så skosveinen seg tilbake og sa til Øyvind: «Det rir folk etter oss, - ikke færre enn atten. Det sitter en høy mann til hest i mørke klær; jeg synes han ligner Ravnkjell gode, enda det nå er lenge siden jeg så ham.» Øyvind svarte: «Hva skiller det oss? Jeg vet ikke jeg har noe å ottes for om Ravnkjell er ute og rir; jeg har ikke gjort ham noe imot. Han har vel ærend vest i dalen, til vennene sine der.» Gutten sa: «Det kommer for meg at det visst er deg han vil treffe.» «Ikke vet jeg,» sa Øyvind, «at det har hendt noe mellom Såm og Ravnkjell siden de ble forlikt.» Gutten svarte: «Jeg skulle ønske du ville ri unna vest i dalen; der vil du være trygg. Jeg kjenner Ravnkjells sinnelag; oss vil han ikke gjøre noe, når han ikke får tak i deg. Alt er berget når bare du er det; da får de ingen dyr i snaren, og det er det samme hva det blir av oss.» Øyvind sa at han ikke ville ri unna så brått. «For jeg vet ikke hvem disse folk er; mange ville få seg en god latter om jeg renner min vei uten å ha minste greie på hvem som farer her.» De red nå videre vestover fra raunet; da kom de til en annen myr som heter Oksemyr. Den er gressgrodd mange steder; men det er gjørmehull innimellom så det nesten ikke er til å fare over. Derfor tok gamle Hallfred alltid den øvre vei, enda den er lengre. Øyvind red vestover myra. Hestene sank i for dem alt i ett, og det gikk smått. De andre kom raskt etter; for de for tomrepes. Ravnkjell og hans folk red nå ut på myra; Øyvinds flokk var kommet over, da de fikk øye på Ravnkjell og begge hans sønner. Folkene bad Øyvind ri unna: «Vi er nå ute av det verste ulendet; du kan enda nå til Adalbol, så lenge det er myr mellom oss.» Øyvind svarte: «Ikke vil jeg rømme for menn som jeg intet vondt har gjort.» De red så opp på fjellryggen. Det ligger noen små knauser deroppe; mot kanten av fjellet er en gressbakke grodd med strandrug - den ligger vindhardt til med høye bakker rundt omkring. Øyvind red bort på gressvollen; der steg han av hesten og ventet på Ravnkjells flokk. «Nå får vi snart vite hva ærend de har,» sa Øyvind. Så gikk de opp på gressbakken og brøt løs noe
319
stein. I det samme snudde Ravnkjell fra stien sør mot gressvollen. Han skiftet ingen ord med Øyvind, men gikk med én gang mot ham. Øyvind verget seg lenge og mandig. Øyvinds skosvein syntes han var til liten hjelp i striden; han tok sin hest, red vest over fjellryggen til Adalbol og fortalte Såm hva som stod på. Såm gjorde seg rede med det samme og sendte bud etter sine menn; de ble i alt tjue, og de var vel væpnet. Såm red øst på heia dit hvor striden hadde stått. Da var alt avgjort mellom dem. Ravnkjell drog østover etter fullgjort gjerning. Øyvind lå fallen og alle hans menn. Det første Såm tok seg for var å se etter om det var liv i broren. Dette ble grundig gjort; de var livløse alle fem. Også tolv av Ravnkjells menn var falt; seks red sin vei. Såm gjorde bare en kort stans der, og bad sine menn sette etter de andre med én gang. Ravnkjell og hans flokk red unna alt de vant; men de hadde trette hester. Så sa Såm: «Vi kan greie å nå dem igjen, for de har slitne hester, men vi bare uthvilte; det vil ikke skille mye på at vi tar dem igjen før de er kommet seg over heia.» Da var Ravnkjell og hans folk nådd øst over Oksemyr. Begge flokker red nå til. Såm kom ut til kanten av heia; da så han at Ravnkjell var kommet langt ned i brekkene, og skjønte at han ville slippe unna ned til bygds. Såm sa da: «Her vil vi snu; for nå vil Ravnkjell lett kunne samle folk.» Etter dette vendte Såm hjemover, og kom dit hvor Øyvind lå; da tok han og kastet haug over ham og hans følgesmenn. Stedene kalles nå Øyvindstorva, Øyvindsfjell og Øyvindsdal. Såm drog så med alle varene hjem til Adalbol. Straks han kom dit, sendte han bud etter sine tingmenn, at de skulle komme til ham neste morgen før dugurd; han eslet seg vest over heia. «Vår ferd får bli som den kan,» sa han. Om kvelden gikk Såm i seng; der var da kommet godt med folk.
320
Ravnkjell tvinger Såm til å gi tilbake Adalbol Såm vender seg fåfengt til Tjostarsønnene Ravnkjells og Såms siste år Ravnkjell red hjem og fortalte hva som hadde hendt. Han fikk seg mat; så samlet han folk om seg så det ble sytti mann. Med denne flokk red han vest over heia og kom uventende til Adalbol, tok Såm i sen gen og førte ham ut. Ravnkjell sa så: «Nå er du stedt slik som du ikke hadde ventet for en liten stund siden; nå rår jeg for ditt liv. Jeg vil ikke være hardere mot deg enn du var mot meg. Jeg vil by deg to vil kår: A bli drept eller å la meg alene dømme og rå oss imellom.» Såm sa han valgte å leve, men la til at han trodde begge vilkår ville bli harde. Ravnkjell sa at det kunne han være trygg på. «For vi skylder deg takk for sist; jeg skulle latt deg slippe dobbelt så lempelig, om du hadde fortjent det. Du skal flytte bort fra Adalbol ned til Leikskåler og bo der. Du skal ha med deg det gods som Øyvind har eid; du skal ikke ta med deg herfra flere eiendeler enn dem du har hatt med deg hit; men det skal du flytte med deg alt sammen. Jeg vil ta mitt godord igjen, og gård og hus. Jeg ser mitt gods har hatt god vekst; det skal du ikke nyte godt av. For Øyvind, bror din, skal ingen bøter gis, fordi du så skamløst førte ettermålet etter din annen frende. Du har likevel fått fullgode bøter for Einar, din frende, du som i seks vintrer har rådd for mitt godord og mitt gods. Heller ikke mener jeg at drapet på Øyvind og hans menn skal bøtes dyrere enn skamferingen av meg og mine menn. Du gjorde meg utleg i min bygd; men jeg finner meg i at du blir boende på Leikskåler; der vil du sitte trygt, om du ikke ypper deg så du selv får skam av det. Min undermann skal du være så lenge vi begge lever. Du kan også legge deg på hjerte at dess oftere vi kommer i strid, dess verre vil det gå deg.» Såm drog da bort med sine folk ned til Leikskåler og slo seg til der på gården sin. På Adalbol delte nå Ravnkjell gårdsstellet mellom sine menn. Søn nen Tore lot han bo på Ravnkjellsstader; selv hadde han nå godord over alle disse bygdelag. Asbjørn var hjemme hos faren; for han var den yngste. Såm satt hjemme på Leikskåler denne vinter. Han var fåmælt og gav seg lite i lag med andre; folk merket at han var ille nøyd med sin 21. Norrøn saga IV
321
lodd. Men ut på vinteren, da dagene tok til å lenges, drog Såm med én mann og tre hester over brua og videre over Modrudalshei og over Jøkulså oppe i fjellet, derfra til Myvatn, over Fljotshei og Ljosavatnsskard; han stanset ikke før han kom vest i Torskafjord. Der ble han godt mottatt. Torkjell var nettopp kommet hjem fra utenlandsferd; han hadde vært borte fire vintrer. Såm ble der en uke og hvilte seg. Siden fortalte han om ufreden mellom ham og Ravnkjell, og bad brødrene om hjelp og støtte nå som før. Torgeir var den som mest svarte for brødrene denne gang. Han sa at han ville holde seg utenfor. «Det er langt imellom oss. Vi trodde vi hadde stelt det så godt for deg før vi drog vår vei, så det skulle vært lett for deg å holde deg ved makt. Det har nå gått som jeg tenkte da du gav Ravnkjell liv, at det ville du mest komme til å angre. Vi talte deg til å ta Ravnkjell av dage; men du ville selv rå. Det er nå lett å se hvem som har fått mest vett av dere to, siden han lot deg sitte i fred og først la vinn på å få ryddet av veien den mann som han regnet for gjevere enn deg. Vi kan ikke la dette føre ditt vanhell over på oss; vi er heller ikke så oppsatt på å yppe strid med Ravnkjell at vi gjerne vil våge ære og omdømme enda en gang. Men vi vil by deg hit med hele din huslyd under vårt vern, om det kjennes mindre sårt for deg her enn i nabolaget til Ravnkjell.» Såm svarte at det hadde han ikke hug til; han ville hjem igjen, sa han, og bad dem bytte hester med ham; det var de straks villige til. Torgeir og Torkjell ville gi Såm gode gaver, men han ville ikke ta imot og kalte dem smålige. Etter dette drog Såm hjem til Leikskåler, og bodde der til sin alder dom; han fikk ikke oppreisning mot Ravnkjell så lenge han levde.
Ravnkjell satt på sin gård og holdt sin makt og heder ved lag. Han døde sottedød. Hans gravhaug ligger i Ravnkjellsdal utenfor Adalbol; i haug med ham ble lagt mye gods, alle hans hærklær og hans gode spyd. Sønnene tok høvdingdømmet etter ham. Tore bodde på Ravnkjellsstader, Asbjørn på Adalbol. De hadde gddordet sammen og ble regnet for gjeve og dugende menn. Her ender sagaen om Ravnkjell.
322
Hønsa-Tores saga Oversatt av Kari Shetelig
A-
1 et var en mann som het Odd, sønn til Anund Breiskjegg,
sønn til Ulv, sønn til Ulv på Fitjar, sønn til Skjegge, sønn til Tore Gneldrekjeft; han bodde på Breidabolstad i Røykjardalen, det er opp fra Borgarfjorden. Kona hans het Jorunn, hun var klok og hadde godt ord på seg. De hadde fire barn, to velvoksne sønner og to døtre. Den ene sønnen het Torodd, den andre Torvald, Turid og Jofrid het døtrene til Odd. Tunga-Odd kaltes han; og vel egenrådig var han, mente folk. Mannen til Turid Tunga-Oddsdatter het Torve og var sønn til Valbrand, sønn til Valtjov, sønn til Ørlyg fra Esjaberg; Turid og Torve hadde en annen gard på Breidabolstad. Det var en mann som het Arngrim, sønn til Helge, sønn til Hogne som kom til Island med Hromund; han bodde på Nordre-Tunga; Arngrim gode kaltes han, sønnen hans het Helge. Så var det en mann som het Blund-Ketil, sønn til Rike-Geir fra Geirslid, sønn til Ketil Blund som Blundsvatnet har navn etter; han bodde i Ørnulfsdal, litt høyere opp enn garden nå ligger, der var flere bruk lenger oppover. Herstein het sønnen hans. Blund-Ketil var en rik og mektig mann, ja en av de gje veste som levde i den gamle tiden, han hadde tredve leilendinger; og de aller fleste venner i hele bygda. En mann het Fille-Torkel, han var sønn til Raude-Bjørn; han bodde i Svignaskardet vest for Nordreå. Helge var bror til Torkel, han bodde på Hvamm i Nordreådalen; en annen bror var Gunnvald, far til Torkel som var gift med Helga, dat ter til Torgeir på Vidimyr. Fille-Torkel var en klok mann, og godt likt, svært rik var han. Så var det en som het Tore; fattig var han, og nokså dårlig likt av folk. Han hadde den vanen at han for og handlet om sommeren fra
325
bygd til bygd, og solgte i den ene det han kjøpte i den andre, og han ble fort rikere på denne handelen sin. Det var engang Tore reiste sør fra over heien, han hadde med seg høns på ferden nord gjennom lan det som han solgte mellom andre varer, siden ble han hetende HønsaTore. Nå tjener Tore så godt at han kjøper seg jord, den som ligger opp fra Nordre-Tunga og kalles ved Vatnet; og han hadde ikke bodd der mange vintrene før han var slik velstandskar at nesten hver mann i bygda skyldte ham mange penger. Men hvor mye rikdommen hans vokste, han fikk ikke flere venner for det, nei der fantes knapt en mann så dårlig likt som Hønsa-Tore.
2 En dag reiser Tore heimefra og rir til Nordre-Tunga, finner Arngrim gode og byr seg til å fostre et barn for ham. «Jeg vil fostre Helge, søn nen din, og ta vare på ham så godt jeg kan, til gjengjeld vil jeg ha ditt vennskap og din støtte til å kreve folk for det de skylder meg.» Arn grim svarer: «Jeg er redd jeg får liten ære av denne barnefostringen.» Tore svarer: «Bare jeg får fostre gutten, vil jeg gi ham halvdelen av alt jeg eier, men så er det din plikt å hjelpe meg til rette i alle saker, det samme hvem jeg har å gjøre med.» Arngrim svarer: «Jeg tror det ville være galt å si nei til et så godt tilbud.» Helge reiste da heim med Tore, og siden heter garden der ved Helgevatnet. Ja, Arngrim tar seg av Tore, så nå blir det verre for folk å gi seg i kast med ham, og Tore får sin rett hos hver mann, rikdommen hans vokser så svært at han blir rene storkaksen; men bedre likt er han ikke. En sommer kom et skip fra havet inn i Borgarfjord, det la seg ikke inn i osen, men ble liggende på havnen lenger ute. Ørn het styrman nen; han hadde mange venner og var en god kjøpmann. Odd fikk høre om skipet som var kommet; han satt med styret i herredet, der for pleide han møte først fram til alle kjøpstevner og sette takst på varene; det var ikke greitt å kjøpe noe, mente folk, før de visste hva pris han satte det til. Nå finner han kjøpmennene og spør hvordan de har tenkt seg denne handelen og hvor snart de vil selge, og sier
326
det er slik at han skal sette takst på varene. Ørn svarer: «Vi har nå tenkt å styre med vår egen eiendom for deg, ikke en øre eier du i våre varer, og dette har ikke du noe med å gjøre, hva du så sier.» Odd sva rer: «Jeg undres om ikke dette blir til verre skade for deg enn for meg, bare vent. Her skal kunngjøres at vi forbyr hver mann å ha noen han del med dere eller hjelpe dere med å flytte skipet, så jeg vil kreve bøter for det hvis noen gir dere en håndsrekning; og jeg vet at dere greier ikke komme ut av havnen før ved springflod.» Ørn svarer: «Ordene dine kan du nok rå med, men vi lar oss ikke kue mer for det, vi.» Odd rir da heim, men austmennene blir liggende der på havnen og kom mer ikke av flekken.
3 Andre dagen etter red Herstein Blund-Ketilsson ut til Akranes. På heimveien traff han disse sjøfolkene austfra; han ble kjent med styr mannen og likte ham godt. Ørn fortalte Herstein hvor stor urett Odd lot dem tåle, «det er neimen ikke godt å vite hvordan vi skal greie dette.» De snakker sammen utover dagen, og mot kvelden rir Her stein heim og forteller far sin om kjøpmennene og hvordan sakene deres står. Blund-Ketil svarer: «Jeg drar kjensel på denne karen etter det du sier, for jeg var med far hans da jeg var barn, og gildere mann har jeg aldri møtt. Det er for galt at han skal være så ille ute, far hans har all grunn til å vente at jeg tar meg av ham hvis han trenger det. Straks imorgen tidlig skal du ri ut til Havn og be ham hit med så mange mann han vil; men er det noe annet han heller vil så skal jeg hjelpe ham på vei, enten han tenker seg sørover eller nordover, med min beste vilje vil jeg gjøre alt jeg kan for ham.» Herstein sa det var et godt og mandig tiltak, «men ventelig skaffer vi oss uvenner på hal sen for det.» Blund-Ketil svarer: «Så lenge vi ikke fører dårligere sak enn Odd, kan vi nå ta det med ro.» Nå lir natten; og så snart det lys ner av dag får Blund-Ketil hestene sanket fra hagen og stelt dem til, og Herstein drev hesteflokken til møtes med kjøpmennene, 100 hester hadde han, og trengte ikke be om å få låne noen. Han kommer ut
327
til dem og forteller Ørn hva far hans vil gjøre. Ørn sa han ville gjerne ta imot dette tilbudet, men han var redd både far og sønn ville skaffe seg uvenner for dette. Det fikk så være, mente Herstein. Ørn sa: «Da skal rorskarene mine søke seg til andre bygder, det er vågelig nok dette, om vi ikke samler oss alle i en bygd.» Herstein fører nå Ørn med seg heim, og varene hans, og gir seg ikke før alle kjøpmennene er kom met seg av gårde og skipet ryddet og alt i orden. Blund-Ketil tar imot Ørn på beste måte, der ble han boende og hadde det godt. Nå får Odd høre snakk om hva Blund-Ketil har tatt seg til, og folk prater om at han har satt seg opp mot Odd nå. Odd svarer: «Det kan en kanskje si, men han har mange venner, den mannen, og en stri kar er han og; det får være som det er nå.» Så var det rolig en stund.
4 Graset vokste smått den sommeren, og det var så dårlig tørke at høyet ble skjemt, så det var skralt det vesle de fikk i hus, folk. Blund-Ketil gikk rundt til leilendingene sine på haustparten og sa han ville ha høy i leie av alle jordene sine: «Vi har mange dyr å sørge for, men det blir lite høy; og jeg vil avgjøre hvor mye der skal slaktes ned i haust på hvert bruk hos alle mine leilendinger, så det kan greie seg.» Nå lir det med sommeren, og vinteren kommer, nord for Tverålid blir den snart voldsomt streng, folk har lite å stå imot med, så det faller tungt. Slik går det fram over jul; og ut i januar er de i hard knipe, folk, ja da er mange rent snaue. Og en dag utpå kvelden kommer en av leilendin gene til Blund-Ketil og sier han mangler høy, og ber om hjelp. Ketil svarer: «Hvordan kan dette ha seg? Jeg syntes jeg gjorde et overslag i haust som jeg mente skulle holde.» Mannen svarer at der nok ble slaktet mindre enn han hadde sagt. Da sa Blund-Ketil: «Vi får gjøre en handel; denne ene gangen får jeg hjelpe deg i knipetaket, men du sier det ikke til en sjel, jeg vil ikke det skal bli en vane at folk tyr til meg, aller minst siden dere ikke har gjort som jeg sa dere skulle.» Man nen dro heim og sa til vennen sin at Blund-Ketil var en framifrå kar å ha å gjøre med, og hadde berget ham i nøden, sa han, og vennen
328
sa det videre til sin venn. Slik kommer det ut over hele bygda. Tiden går til ut i februar, så kommer to av leilendingene hans og sier de er sloppet opp for høy. Blund-Ketil svarer: «Dårlig har dere stelt dere som ikke har fulgt mine råd, for det er nå slik at sel vom jeg har mye høy så har jeg desto flere dyr dg. Hvis jeg nå skal dele med dere, får jeg ikke nok til mine egne dyr, så her må gjøres et valg.» De drev på med sitt og la ut om armoden og nøden sin, og han syntes det var sørgelig å høre på denne jammeren, så lot han drive heim 160 hester og slakte ned de førti skrøpeligste, og ga leilendingene det foret de skulle hatt, så de reiste glade heim. Vinteren ble bare verre og verre jo lenger det led, og hos mange var det skrapt til bunns.
5 Nå lir det ut i slutten av mars, da kommer to av leilendingene til Blund-Ketil. De var helst bedre stilt enn de fleste, men likevel var de nå sloppet aldeles opp for høy, og ber Blund-Ketil finne en utvei. Han svarer han eier ikke noe å gi bort, og ikke vil han slakte ned flere dyr heller, sier han. Så spurte de om han visste om noen som hadde høy til salgs. Nei det kjente ikke han til, sa han. Da trenger de hardt innpå ham, dyrene deres kommer til å svelte i hjel, sier de, hvis ikke han vil hjelpe dem på noen måte. Ja, det var deres egen skyld, mente han, «folk sier forresten Hønsa-Tore skal ha høy å selge.» De svarer: «Hos ham får vi nok ikke noe uten du følger med oss, men han er visst villig med én gang om du går god for oss i handelen.» «Såpass kan jeg alltid gjøre at jeg blir med dere,» svarer han, «det er nå ellers bare rimelig at de som har noe til overs, får selge.» Tidlig om morgenen drar de av gårde, det var stri nordenvind og nokså kaldt. Tore var nettopp ute, han ser disse karene komme til gards, da går han inn og lukker døra etter seg og smeller slåen for, så setter han seg til å ete dugurd. Nå banker det på døra. Gutten, Helge, sier fra: «Gå ut du, fosterfar, her er visst folk som vil snakke med deg.» Tore sa han ville ete først, men gutten springer fra bordet og går til døra og hilser vennlig på dem som står der. Blund-Ketil spurte om 329
Tore var heime. Jo, han var da det. «Be han komme ut, du da.» Gutten gikk inn og sa at Blund-Ketil sto utenfor og hadde et ærend til ham. Tore svarte: «Hva er det Blund-Ketil går og snuser etter? Det skulle undre meg om han har noe godt å fare med; ikke har jeg noe usnakket med ham.» Gutten går og sier fra at Tore ville ikke komme ut. «Jaja,» sa Blund-Ketil, «så får vi gå inn.» De gikk inn i stua og hilste på folk, men Tore sa ikke et ord. «Det er nå slik,» sa Blund-Ketil, «at vi er ute og vil kjøpe høy hos deg, Tore.» Tore svarer: «Jeg bryr meg mere om mitt eget enn om ditt.» «Du skulle ikke være for trygg på det alltid,» mente Blund-Ketil. Tore svarer: «Hvorfor er du i høymangel du, rike karen?» «Det er ikke egentlig jeg som er i knipe heller,» sa Blund-Ketil, «men jeg vil gjerne kjøpe for leilendingene mine, som mener de tren ger hjelp, jeg ville svært gjerne skaffe dem noe hvis det var råd.» «Det står deg helt fritt å dele ut til andre av ditt eget, men ikke av mitt.» Blund-Ketil svarer: «Det er ikke gaver vi ber om, du kan la Odd og Arngrim avgjøre prisen for deg, så vil jeg gi deg gaver attpå.» Tore sa han hadde ikke høy til salgs, «dessuten vil jeg ikke selge heller.» Blund-Ketil og de går ut da, og gutten med. Så tar Blund-Ketil til orde: «Hvordan er det, har ikke fosterfar din noe høy til salgs, eller vil han ikke selge?» Gutten svarer: «Han har nå visst, hvis han vil.» «Du får følge oss dit hvor høyet er, du da.» Det gjør han. Nå rekner Blund-Ketil over hvor mye for Tore trenger til dyrene sine, og finner ut at selv om alt sto på båsen helt til alltingstid, ville der likevel bli fem stakker til overs; og etter dette går de inn. Så sa Blund-Ketil: «Jeg mener du har såpass mye høy at selvom du forer alle dyrene inne helt til alltingstid, blir det en god slump til overs, og den vil jeg kjøpe.» Tore svarer: «Hva skal jeg ha neste vinter da, hvis den blir like streng eller enda verre?» Blund-Ketil svarer: «Jeg skal love å gi deg like mye høy igjen i sommer, og slett ikke dårligere, og føre det til gards her til deg.» Tore svarer: «Når dere ikke har høy å berge dere med i vinter, hvordan skal dere da få det lettere til sommeren? Men jeg vet jo godt du er så mye mektigere enn jeg at du kan ta høyet fra meg hvis du vil.» Blund-Ketil svarer: «Det er ikke slik ment, hør nå her, du vet at sølv gjelder for god betaling her i landet i all slags handel, sølv vil jeg gi deg.» Tore svarer: «Jeg vil ikke ha sølvet ditt.» «La Odd og Arngrim verdsette høyet i varer da, hvis du heller vil ha det.» «Her er lite
330
arbeidsfolk,» sier Tore, «og jeg bryr meg ikke om å reise, jeg vil ikke bale meg opp med slikt.» Blund-Ketil svarer: «Jeg skal få det ført heim til deg.» Tore holdt på sitt: «Ikke har jeg såpass husrom heller, det kunne gjerne skjemmes for meg.» Blund-Ketil svarer: «Jeg skal skaffe huder og breie over, så det ligger trygt.» Tore svarer: «Og ikke vil jeg ha andre folk gående og tråkke i mine hus.» Blund-Ketil svarer: «Jeg kan ha det liggende hos meg i vinter og ta vare på det.» «Jeg kjenner skrytet ditt,» sier Tore, «og vet du er kroket i kjeften, og jeg vil ikke ha noen handel med deg.» «Da blir det verre for deg,» mente BlundKetil, «for vi skal nå ha høyet likevel, hvor mye du nekter, men vi legger penger isteden. Vi er de fleste, så vi har makten.» Da tier Tore og sitter tverr. Blund-Ketil og de finner reip og binder høybører, så kløver de det opp på hesteryggene og fører det bort. Men de levner rikelig til Tore.
6 Nå skal vi høre hva Tore tar seg til; han lager seg ferdig til å dra heime fra, og fostersønnen, Helge, med. Så rir de til Nordre-Tunga og blir svært vel mottatt der; Arngrim spurte etter nytt. Tore svarer: «Jeg har nå ikke hørt om noe nyere enn ranet.» «Hva slags ran?» sa Arngrim. Tore svarer: «Blund-Ketil har plyndret meg for alt jeg eide av høy, så jeg får visst ikke en neve for til beistene i kaldværet.» «Er det sant, Helge?» spør Arngrim. «Langt ifra,» sier Helge, «Blund-Ketil gjorde da rett for seg,» og så fortalte Helge hvordan alt var gått til. Da sa Arn grim: «Ja det høres rimeligere, og det kommer bedre til nytte det høyet han har tatt enn det som blir liggende og råtne hos deg.» Tore svarer: «Bare ulykke har jeg for å fostre sønnen din, skal de aldri få gjort meg skade nok, så jeg i det minste kunne trøste meg til deg for å få retten min, nei dette er nå rene galskapen.» Arngrim svarer: «Ja galskap var det helt fra først av, for jeg skjønner du er en lumpen fyr å slites med.» Tore svarer: «Jeg pleier ikke henge meg i ord, men jeg synes det er usselt at du lønner meg på denne måten, alt det jeg har gjort for deg, og her kommer folk og plyndrer meg, og det går jo like mye ut over
331
deg dette tjueriet.» Og dermed skilles de. Tore rir sin vei og kommer til Breidabolstad. Odd hilser vennlig på ham og spør etter nytt. «Jeg har nå ikke hørt om noe nyere enn ranet.» «Hva slags ran var det?» sa Odd. Tore svarer: «Blund-Ketil tok alt høyet mitt, så nå står jeg helt opprådd. Jeg ville gjerne be deg hjelpe meg, for denne saken faller under deg, siden det er du som setter takst på varer her i bygda, du skal jo rette på det gale som blir gjort, og du får huske på at han har lagt seg ut med deg.» Odd spurte: «Er det sant, Helge?» Han sa at Tore snudde opp ned på det hele, og forklarer hvordan alt gikk for seg. Da sier Odd: «Nei dette legger ikke jeg meg opp i, jeg ville ikke gjort det om det hadde vært min plikt engang.» Tore svarer: «Det er sant som det er sagt, at skarvepakket er det best å bare høre om, og ingen kjen ner låkt følge uten han som sleper på det heimefra.» Etter denne sal ven farer han av gårde, Tore, og Helge med. Han rir heim, og er svært sint.
7 Torvald, sønn til Tunga-Odd, var kommet til Island om sommeren, nordpå et sted, og ble boende der vinteren over. Da det led mot som meren reiste han der nordfrå for å møte far sin. Han lå en natt i Nordre-Tunga, og de disket svært opp for ham. Der var en gjest fra før der, som het Vidfare, han var en omstreifer som fartet rundt fra landsende til landsende; Vidfare og Tore var nære frender og ikke ulike i sinnelaget. Samme kvelden tar Vidfare sekken på nakken og flyr av sted og stanser ikke før han kommer fram til Tore. Og han tar imot ham med åpne armer, «for jeg vet det er et godt varsel for meg når du kommer.» «Det kunne kanskje hende det,» svarer han, «for nå er Torvald Oddsson kommet til Nordre-Tunga og er gjest der.» Tore svarer: «Ja det visste jeg med en gang at nå skulle det lage seg fint for meg, jeg kjente meg så inderlig vel med det samme jeg så deg.» Ja nat ten lakker og lir, og i grålysningen rir Tore og Helge til Nordre-Tunga, der var alt en mengde med folk. De gjorde plass for Helge så han fikk sitte, men Tore ble gående og drive på golvet. Dette legger Torvald
332
merke til, han og Arngrim sitter på pallen og snakker sammen. «Hvem er den karen, som går og driver på golvet?» sier Torvald. Arn grim svarer: «Han er fosterfar til sønnen min.» «Jaja,» sier Torvald, «men hvorfor skal han ikke få plass å sitte?» Arngrim mente han brydde seg vel ikke om det. «Nei det er for galt,» sa Torvald, får kalt ham bort til seg og gir ham plass å sitte hos seg, og spør etter hva nytt folk prater om i bygda. Og Tore svarer: «Det røynte hardt på meg dette at Blund-Ketil plyndret meg.» Torvald spurte: «Er det kommet til for lik?» «Å nei, langt ifra,» sier Tore. «Hvordan kan det ha seg, Arngrim,» sa Torvald, «at dere høvdinger lar noe så skammelig hende?» Arngrim svarer: «Mesteparten lyger han ihop, det er svært lite å stole på.» «Det var da sant likevel, at høyet tok han?» sier Torvald. «Visst tok han det,» sier Arngrim. «Hver mann har rett til å rå for sitt,» sa Torvald, «og vennskapet med deg har han skrøpelig nytte av, når de skal få tråkke ham sånn i skiten likevel.» Tore sa: «Jeg liker deg forbanna godt Torvald, og jeg har en mistanke om at du kommer til å få litt sving på disse sakene.» Torvald sa: «Jeg har nå lite å hjelpe meg med, jeg.» Da sa Tore: «Jeg skal gi deg halvparten av alt jeg eier hvis du vil ordne opp i denne saken så de enten lyses fredlause eller jeg får dømme selv, og uvennene mine ikke får bli sittende med det jeg eier.» Men Arn grim sa: «Gjør ikke dette, Torvald, han er ikke noe godt menneske å hjelpe, denne fyren; og så skal du til å slåss mot en som både er en klok og grei kar, godt likt på alle måter.» «Jeg skjønner nok,» sier Tor vald, «du tåler ikke jeg får penger av ham, det unner du meg ikke.» Og Tore sa: «Jeg tenker nok du skal få merke jeg har rikelig med pen ger, Torvald, og der er andre som nok vet om hva jeg har til gode rundt i bygdene.»Arngrim sa: «Ennå en gang vil jeg rå deg fra det, Tor vald, at du tar på deg denne saken, men du får gjøre som du synes; jeg er redd det vil dra mye etter seg.» Torvald svarer: «Jeg har ikke lyst å si nei til disse pengene.» Nå tar de hverandre i hånden på at Tore skal gi ham halvparten av eiendommen sin mot at Torvald fører saken imot Blund-Ketil. Arngrim innvendte enda en gang: «Hvordan har du tenkt å gripe fatt på denne saken, Torvald?» «Jeg vil først reise heim til far min, og der vil jeg tenke ut en løsning.» Men Tore sa: «Nei, jeg liker ikke det; jeg vil ikke det skal dryge så lenge; jeg har strevet såpass med dette alt, så nå vil jeg la Blund-Ketil stevne straks, i morgen den 333
dag.» Torvald svarer: «Det kan gjerne være du ikke er noen lykkefugl, og at du drar mye vondt med deg, men nå får det gå sin gang.» Han og Tore blir da enige om å treffes på et avtalt sted om morgenen.
8 Tidlig på morgenkvisten rir Torvald og Arngrim av gårde med 30 mann; så møter de Tore, og han har bare med seg to, det var Helge Arngrimsson og Vidfare, denne frenden hans. Torvald spurte: «Hvor for er dere så få, Tore?» Han svarer: «Jeg visste at det skortet ikke deg på folk.» De rir nå opp gjennom Lia. Denne flokken blir sett av folk på gardene, og de hiver seg på hesteryggen hver fra sin gard, det er om å gjøre å komme først fram til Blund-Ketil, så der er snart en bråte med folk. Torvald og følget hans rir fram til leet og stiger av hestene der og går inn i tunet. Så snart Blund-Ketil ser dette går han imot dem og ber dem ta til takke med det han har å by på. Men Torvald sa: «Vi har annet her å gjøre enn å legge i oss mat; jeg vil vite hvordan du har tenkt å svare for det at du tok høy fra ham.» «Jeg vil svare deg slik som jeg svarte Tore,» sier Blund-Ketil, «avgjør prisen du, så høyt du vil, og enda skal jeg gi deg gaver utenom, så meget bedre og større gaver som du er mere verd enn han, ja jeg skal gjøre sånn stas på deg så alle kommer til å snakke om at dette har du stor ære av.» Torvald stusser og synes tilbudet er godt. Da svarer Tore: «Nei dette er ikke noe å slå seg til tåls med, vi trenger ikke grunne over det, den utveien har jeg hatt lenge, så jeg ville ikke si jeg hadde fått noen hjelp hvis det skulle ende slik, nei da var det lite gagn i å gi deg pengene.» Så spurte Torvald: «Hva vil du da gjøre for å hindre oss i å reise straffesak mot deg?» Blund-Ketil sa: «Ikke annet enn det du avgjør og fastsetter, helt som du selv vil.» Da svarer Torvald: «Så ser det ut som der ikke er annet for oss å gjøre enn å stevne deg.» Han stevner da Blund-Ketil for ran, og nevner seg vitner på det, og bruker de groveste ord og ven dinger han kan huske. Nå snur Blund-Ketil ryggen til og går heim til husene, der møter han kjøpmannen, Ørn, som er på vei og skal se om varene sine. Ørn spurte: «Er du såret, husbond, for du er så rød 334
som blod?» Han svarer: «Såret er jeg ikke, men det er like galt, slike ord er sagt meg nå som aldri før har vært nevnt, jeg er kalt for tjuv og ransmann.» Ørn går inn og tar buen sin og legger pil på strengen og kommer ut igjen idet de stiger til hest. Han skyter, og en mann blir truffet så han siger ned av hesteryggen, og det var Helge, sønn til Arngrim gode. Folk kommer styrtende til. Tore skubber seg fram gjennom flokken, slenger folk av veien og maser at de skal slippe ham til, - «for det er mest om å gjøre for meg.» Han bøyde seg ned over Helge, men han var død da. Tore sa: «Er det ute med deg nå, fostersønn?» Med det samme rettet han seg opp igjen og sa: «Gutten talte til meg, han sa det samme to ganger, disse ordene: Brenne, brenne, Blund-Ketil inne.» Da svarer Arngrim: «Nå gikk det som jeg ventet, at ofte volder vonde mennesker vondt, og jeg var redd der ville komme mye vondt fra deg, Tore, men ikke vet jeg hva gutten har sagt fordi om du flåser om noe; likevel kan det vel hende at dette skal skje. Denne saken begynte ille, kan være den ender like galt.» Tore svarer: «Jeg synes du skulle ha nødvendigere gjøremål nå enn å skjelle ut meg.» Arngrim og følget hans rir da bort i et skogholt og stiger av hestene og er der til natten kommer. Men Blund-Ketil takker folk for hjelpen så godt han kan, og ber dem ri heim hver til seg, som de vil.
9 Så er sagt, at så snart natten falt på red Torvald og hele flokken hans inn på garden i Ørnulfsdal; der lå alle i dyp søvn. De sleper ved og kvist fram til husene og setter ild på. Blund-Ketil og de andre på gar den våkner ikke før husene står i lys lue over hodet på dem. BlundKetil spurte hvem det var som brente så hett bål. Tore sa hvem de var. Blund-Ketil spurte om ikke de kunne bli enige på noe vis. Tore svarte der var ingen annen utvei enn å brenne inne. De går nå ikke fra stedet før hvert barn der er brent inne. Herstein, sønn til Blund-Ketil, var reist om kvelden til sin fosterfar, han het Torbjørn og de kalte ham Stigande. Torbjørn var ikke den som lot seg grunne ut på første blik ket, mente folk. Herstein våkner om morgenen og spør om fosterfaren 335
er våken. Jo han er da våken, «hva er det du vil?» «Jeg drømte at jeg syntes likesom far min kom gående her inn, klærne sto i lys lue omkring ham, og jeg syntes hele han var bare ild.» De står opp og går ut, og ser snart flammen. De tar våpnene sine og farer av gårde i all hast, men da de nådde fram, var alle folk borte. Herstein sa: «Her har det gått sørgelig for seg, hva skal vi gjøre nå?» Torbjørn svarer: «Vi skal nytte tilbudet som Tunga-Odd så ofte før har gitt meg, at jeg må bare komme til ham, når det gjelder.» Herstein svarer: «Jeg tror ikke vi kan vente noe fra den kanten.» Men de reiser likevel, og kommer til Breidabolstad og roper Odd ut. Og han går ut, tar vel imot dem og spør etter nytt. Så fortalte de hva som var hendt. Nei det var ille, sier han. Men da tar Torbjørn til orde: «Det har seg slik, Odd bonde,» sa han, «at du har lovt å hjelpe meg, jeg vil gripe til det nå, og be deg gi oss noen gode råd og komme med oss.» Ja det ville han gjøre, svarte Odd. Så red de til Ørnulfsdal og kom fram før daggry; da var husene falt sammen til en gloende askehaug. Da rir Odd bort til et hus, for det var ikke brent alt på garden, han tøyer seg etter en bjørkestav i takmønet og rykker den løs, siden rir han rundt husene mot sola med den brennende stokken, og sier: «Her tar jeg meg land, for her er ikke lenger bygget bosted; hør dette, alle vitner som står hos.» Så jager han på hesten og rir sin vei. Herstein sa: «Hva gjør vi nå? Dette høres ikke bra ut.» Torbjørn svarte: «Du får tie hvis du greier det, hva som enn skjer.» Herstein mener han har ikke sagt mer enn det som skulle sies. Et stykke fra lå der et bur som ikke var brent, derinni lå varene til austmannen og mange andre fine saker. Med ett blir Torbjørn borte. Herstein står og speider innover garden, da ser han buret står åpent, og varene og alt er båret ut, men ikke et menneske. Der er buntet sam men kløver. Dernest hører han det ståker svært i tunet, og nå ser han de blir drevet heim alle hestene som far hans hadde eid, sauer og kyr fra fjøset og alle dyrene på garden. Siden lesses kløvene på hestene, og så drar hele følget av gårde, og alt som er noe verd føres bort. Her stein snur seg etter dem og nå ser han det er Torbjørn som driver buskapen. De legger ivei ned gjennom bygda, først til Stavholtstunga og så ut over Nordreå.
336
10 Denne morgenen gikk sauegjeteren til Fille-Torkel fra Svignaskard for å se etter smalen; han ser hvor de kommer ridende og driver allslags husdyr foran seg. Dette sier han til Torkel, og han svarer: «Jeg skjøn ner nok hvordan det henger sammen, det må være folkene fra Tverålid, og vi er venner; det kniper hardt for dem med for i vinter, så de vil vel drive buskapen sin hit, og det kan de gjerne gjøre, høy har jeg nok av, og her er rikelig med beitemark.» Han gikk ut da de kom inn på tunet; han hilser vennlig på gjestene og vil hjelpe dem med alt de ønsker. Ja han er så gjestfri at han nesten løfter dem av salen. Da sa Torbjørn: «Det er storartet hvor du er hjelpsom, og det hadde nå vært svært gildt om du ville holde alt dette du har lovet oss.» «Jeg skjønner hva ærendet gjelder, om buskapen kan få være igjen her, jo her skor ter det ikke på beite, både rikelig og godt.» «Det vil vi gjerne ta imot,» svarte Torbjørn. Så trakk han Torkel litt bort til husene og sa: «Vi har alvorlig nytt å fortelle deg.» Torkel spurte hva det kunne være. «Blund-Ketil bonde ble brent inne i natt,» sa Torbjørn. «Hvem gjorde det nidingsverket?» spurte Torkel. Torbjørn fortalte hvordan alt var gått til; «og nå trenger Herstein gode råd fra deg.» Da sa Torkel: «Jeg hadde kanskje ikke vært så snar til å love hvis jeg hadde visst dette før; men nå vil jeg holde løftene mine; vi skal gå og få oss mat først.» Ja det var de med på. Fille-Torkel satt nå svært fåmælt og tankefull, og så snart de var mette, får han hentet hestene deres. Så tar de våp nene sine og stiger til hest. Den dagen rir Torkel først. Han hadde sagt fra heime at de skulle se godt etter dyrene som beitet ute, og krøtterne på båsen skulle fores rikelig. Nå rir de ut langs Skogarstrand, til Gunnarstad. det ligger innerst på stranden. Der bodde en mann som het Gunnar Hlivarson, en stor, sterk kar, og den strieste hardhaus. Kona hans het Helga, søster til Tord Gjelle. Gunnar hadde to døtre, én het Jofrid, den andre Turid. Det er seint på dagen da de kommer fram dit; de stiger av ovenfor husene; det var nordenvind og nokså kaldt. Tbrkel går bort og kakker på døra, da kommer en dreng og lukker opp og hilser vennlig på mannen som står der og spør hvem det kan være. Torkel svarte at han ble vel ikke klokere om han fikk vite det, - «men be Gunnar komme ut.» Gunnar var gått til sengs,» sa drengen. «Si 22. Norrøn saga IV
337
fra at her står en mann ute og vil snakke med ham.» Det gjør drengen, han går inn og sier til Gunnar at der er en mann som vil snakke med ham. Gunnar spurte hvem det kunne være. Drengen sa han visste ikke, - «men han er høy og svær.» Gunnar sa: «Gå ut du, og si til ham at han kan være her i natt.» Ja drengen går og gjør som Gunnar ber ham, men Torkel sa han var ikke den som lot seg by noe av treller, det måtte være av bonden selv. Drengen mente dg det kunne vært rimeligere, -«men Gunnar har ikke for vane å stå opp om nettene. Du får gjøre som du vil,» sa drengen, «enten reis din vei, eller kom inn og vær her i natt.» «Du får selv gjøre som du vil,» sier Torkel, «enten går du inn og sier greitt ifra, eller jeg kjører sverdhjaltet i nesen på deg.» Drengen løper inn og smeller døra i etter seg. Gunnar spurte hva han bar seg slik for. Drengen svarte at ikke ville han snakke mer med mannen der ute, - «for han er svært så kvass i ordene.» Da sto Gunnar opp og gikk ut i tunet, han var i skjorte og linbrok, med kappe over seg og svarte sko på føttene og sverd i hånden. Han tar vennlig imot Torkel og ber ham gå inn. Men han svarer de er flere sammen. Gunnar går lenger ut i tunet, men Torkel triver i dørringen og smeller døra i. Så går de bort bak husene. Gunnar hilser på de andre. «La oss sette oss,» sier Torkel, «for vi har mangt å tale med deg om, Gunnar.» Det gjør de, setter seg på begge sider av Gunnar, så tett sammen at de blir sittende på kappen han har over seg. Så sa Torkel: «Det er nå slik, Gunnar bonde, at her har jeg med meg en mann som heter Herstein, sønn til Blund-Ketil; vi vil ikke legge skjul på hva ærend han kommer i, han vil be om Turid, datter din, til kone; jeg følger med og beiler for ham, for jeg ville ikke du skulle vise ham fra deg, jeg mener dette er et svært godt gifte for begge parter; det er meget om å gjøre for meg at du ikke vraker tilbudet og mine råd, og ikke dryger for lenge med svaret.» Men Gunnar sa: «Jeg er ikke alene om å avgjøre denne saken, jeg vil da spørre mor hennes til råds, og tale med datteren min om det, og med Tord Gjelle, frenden hennes dg; men ellers har vi hørt bare godt om denne mannen og om far hans, så det er vel verd å tenke over dette.» Da svarer Fille-Torkel: «Du må da skjønne at vi ikke vil gå og vente på svaret når vi først har bei let, og vi mener æren er ikke mindre på din part enn på vår. Og så klok en kar som du er synes jeg det er rart at du trenger veie slik for
338
og imot et så godt tilbud; når vi tok ut på denne ferden, var det ikke meningen det skulle være for ingenting. Nå, Herstein, skal jeg hjelpe deg hvordan du vil for å få dette gjennomført, hvis han ikke selv kan se hva som best sømmer seg for ham.» Gunnar svarer: «Jeg kan ikke skjønne hva dere tar så hardt på vei for, dere vil jo true dere fram, det er et svært høvelig gifte har jeg sagt. Men jeg har vel ikke annet enn vondt å vente meg fra dere, så det er vel min beste råd å rekke neven fram.» Og det gjør han, og Herstein nevner seg vitner og fester seg kone. Etter dette reiser de seg og går inn, og blir godt stelt både med mat og drikke. Nå spør Gunnar etter nytt. Torkel svarer at de har nå ikke hørt om noe nyere enn brannen hos Blund-Ketil. Gunnar spurte hvem som hadde gjort det. Torkel sier at Torvald Oddsson var opp havsmannen, og Arngrim gode med. Gunnar svarer ikke stort, han brukte ikke mange lastord om det, men ikke roste han det heller.
11 Tidlig i grålysingen er Gunnar på benene, han går til Torkel og ber dem kle på seg. Det gjør de da, og siden får de seg mat, så står hestene salet og de stiger på; Gunnar rir først innover fjorden. Der lå tjukk is. De stanser ikke før de kommer inn på Hvamm til Tord Gjelle, han hilser vennlig på dem og spør etter nytt. De prater om forskjellig som de kommer på i farten. Så tar Gunnar Tord til side og sier han er her i følge med Herstein, sønn til Blund-Ketil, og Fille-Torkel; «og det er ærendet deres at Herstein vil være mågen min, og gifte seg med Turid, datter min. Hva mener nå du om dette? Han er en staut og dugelig kar, og mangler ikke midler, for far hans har sagt han vil gi garden over til Herstein.» Tord svarer: «Jeg synes godt om Blund-Ketil; det var en gang jeg trettet med Tunga-Odd på alltinget om en trellebot som han ble dømt til å betale; så reiste jeg for å hente pengene, vi var tre i følge, og fikk et overhendig vær på oss, da kom vi til Blund-Ketil utpå natten, han tok imot oss på det aller beste, og vi var der en hel uke. Han skiftet hester med oss, og ga meg gode stodøyker. Slik har jeg prøvet ham, men likevel synes jeg ikke det er noe galt i å avslå dette 339
tilbudet.» «Du kan stole på,» sa Gunnar, «at hun ikke skal festes til noen annen mann, selv om flere beiler til henne, for han her er en sprek og vel rustet kar, og det kan bli en farlig leik å vise ham ifra seg.» Etter dette går Gunnar og finner datteren sin, for hun var fosterdatter der hos Tord, og spør henne hvordan hun liker giftet. Hun svarer at så mannfolklysten er hun vel ikke at hun ikke like gjerne sitter heime, - «for jeg har det godt på alle måter her hos Tord, frenden min; men nå som ellers skal jeg gjøre det du vil.» Nå driver Gunnar på og snak ker videre med Tord om saken og skryter svært av dette giftet. Tord svarer: «Ja hvorfor skulle du ikke gi ham datteren din når du vil det?» Gunnar svarer: «For jeg gir henne bare bort hvis det er like meget din vilje som min.» Ja, de skulle være enige om å velge dette giftet, sier Tord. «Jeg vil,» sa Gunnar, «at du Tord skal feste henne til Herstein.» Tord svarer: «Nei det skal du gjøre selv, å feste bort datter din.» Gun nar svarer: «Jeg synes jeg har større ære av at du fester henne bort, for det tar seg bedre ut.» Tord gikk med på dette da, og så sluttet de festermålet. Da sa Gunnar: «Jeg har enda en ting å be deg om, at du vil holde bryllupet her på Hvamm, da får vi den aller største ære av det.» Ja han skulle få sin vilje i dette dg, sa Tord, når han mente det var best slik. Gunnar sier: «Da vil vi ordne det slik at det blir med én gang, om en ukes tid.» Etter dette stiger de til hest og rir av gårde, Tord følger dem litt bort på veien, og nå spør han om der ellers skulle være noe nytt å fortelle. Gunnar svarer: «Vi har ikke hørt om noe nyere enn at Blund-Ketil bonde er brent inne.» Tord spurte hvordan det hadde hendt, og Gunnar fortalte alt slik det var gått til med bran nen, både hvem som var opphavsmannen og hvem som hadde vært med på det. Da sa Tord: «Festermålet skulle ikke gått så snart i lås hvis jeg hadde visst om dette før. Dere synes vel dere har vært flinke til å narre meg nå, og lure meg opp i stry; men jeg er ikke viss på at dere greier denne saken alene.» Gunnar svarte: «Den som er på din side kan være trygg på å bli vel hjulpet, og nå skylder du å støtte mågen din, like godt som vi skylder å støtte deg, for det var mange som hørte på da du festet bort jenta, og det skjedde alt med ditt samtykke. For resten er det bare bra dere en gang får prøve hvem som er den sterke ste av dere høvdinger, lenge nok har dere glefset etter hverandre som ulver.»
340
12 Nå skilles de, og Tbrd er svært sint, han synes de har drevet gjøn med ham. Men de rir nå først til Gunnarstad, og er svært fornøyde med seg selv så fint som de har lekt denne leiken, og klart å få Tord på sin side i saken. De rir ikke sørover nå, men byr folk til bryllups, og møter på Hvamm til avtalt tid. Der var alt kommet mange bryllupsgjester, og Tord fikk folk til sete om kvelden; på den ene benken satt han selv og Gunnar, mågen hans, med sine menn, men Fille-Torkel med brud gommen og gjestene deres satt på den andre; bruden og kvinnene satt på pallen. Og da bordene var satt fram og hele laget var kommet til sete, sprang Herstein, brudgommen, fram over bordet og bort til en stein som sto der; han steg opp på steinen med den ene foten og sa: «Nå gjør jeg det løftet at før alltinget er ferdig i sommer skal jeg enten få Arngrim gode dømt fredlaus eller få selvdømme over ham.» Så sti ger han opp til benken og setter seg igjen. Da sprang Gunnar fram og sa: «Nå gjør jeg det løftet at før alltinget er ferdig i sommer skal jeg enten ha søkt å få Torvald Oddsson dømt fredlaus eller få selv dømme over ham.» Så stiger han opp og setter seg igjen, og sier til Tord: «Hvorfor sitter du der og tier, Tord? Vi vet jo at du har det samme i tankene du som vi.» Tord svarer: «Her skal være stilt om dette nå.» Gunnar svarer: «Vil du vi skal tale for deg, er vi rede til det; vi vet jo du vil ta deg av Tunga-Odd.» Da sa Tord: «Dere får rå for deres egne ord, men jeg rår selv for hva jeg vil si; sørg bare for å fullføre det dere har lovt.» Flere storhendinger skjedde der ikke i bryllupet, det var ellers gildt og festlig på alle vis, og da det var slutt, reiste hver til sitt; og det lakket og led med vinteren. Og når det våres, samler de folk om seg og rir sør til Borgarfjorden og kommer til Nordre-Tunga og stevner Arngrim og Hønsa-Tore til tings på Tingnes. Etter det skil les Herstein fra flokken, og tredve mann med ham, de rir dit hvor Tbrvald Oddsson sist skal ha overnattet, for han er reist heimefra. Nå blir det uro i bygda, og mye folkesnakk, og de samler seg i flokker på begge sider.
341
13 Nå gikk det slik at Hønsa-Tore ble borte fra bygda med elleve mann så snart han fikk vite hvem som var blandet inn i saken, og ingen hørte mere til ham. Nå samler Odd folk fra dalene, både Røykjardal og Skorradal, og fra alle bygdene sør for Hvitå, og enda hadde han mange med fra andre bygder og. Arngrim gode samlet folk fra Tverålid og noen fra Nordrådal. Fille-Torkel samlet folk nedefra Myrar og Stavholtstunga, og noen nordrådøler fikk han og med seg, for bror hans, Helge, bodde på Hvamm, og han var med. Og Tord Gjelle sam ler folk vestfra, men bare en liten flokk. Nå møtes alle disse som er med i søksmålet, de er 240 mann til sammen; de rir nedover utenfor Nordrå, og over elven ved Øyavad ovenfor Stavholt; de har tenkt seg over Hvitå, over det vadet som kalles Trellestraumen. Da får de se et stort følge sønnenfor elven, det er Tunga-Odd med nesten 480 mann; nå sprenger de på for å komme først til vadet. Begge flokkene møtes 342
ved elven, Odd og de slenger seg av hestene og verger vadet, så det blir ikke greitt for Tord og følget hans å komme seg over, men til tings vil de nå likevel. Så bryter slagsmålet løs, og straks blir det drap, der falt fire mann for Tord, en av dem var Torolv Rev, bror til Alv fra Dalene, en riktig staskar. Etter dette rir de bort. I Odds flokk var det én som falt og tre ble hardt såret. Tord legger nå saken fram for alltin get. Så rir de heim igjen, vestover, og har vunnet liten ære mellom folk på denne ferden sin. Nå rir Odd til tings. Han sendte trellene sine heim med hestene. Jorunn, kona hans, spurte dem ut da de kom, men de svarte de hadde ikke annet å fortelle enn at der var dukket opp en mann vestfra Breidafjord som virkelig kunne svare Tunga-Odd, røsten og målet hans var som når en okse burte. Hun syntes ikke det var noe nytt å fare med at Odd fikk svar, han som andre, nei skulle der være noe å snakke om, hadde der visst ikke skjedd stort. «Der var nå slagsmål og,» sa de, «og fem mann falt i alt, men mange ble såret;» dette hadde de ikke nevnt før. Nå er det slutt på tinget, uten at der har hendt noe særlig. Men så snart mågene er heime igjen der vest, skifter de garder, Gunnar reiser til Ørnulfsdal og Herstein tar over Gunnarsstad. Så får Gunnar ført til seg vestfra all den veden som kjøpmannen, Ørn, hadde eid, og flytter den til Ørnulfsdal; siden tar han til å bygge opp husene på garden igjen, for Gunnar var hendig til alt arbeid, ja en dugende mann i alle ting, flink å føre våpen, og djerv på alle vis.
14 Nå lir det fram så langt at folk skal ri til tings, de får det voldsomt travelt med å gjøre seg istand rundt i bygdene, begge partene i saken setter seg i sving og drar en mengde folk med seg. Men da Tord Gjelle og følget hans kommer til Gunnarsstad, er Herstein syk og kan ikke reise til tings, så han overlater søksmålet til en annen. Tredve mann ble værende igjen der hos ham. Nå rir Tord til tings. Vennene og fren dene hans slutter seg til ham på veien, og de kommer tidlig fram til tingstedet, det lå under Armannsfell den gangen; og etter hvert som o
343
folk kommer ridende i flokkevis, får Tord flere og flere med seg. Nå ser de Tunga-Odd og hele følget hans nærmer seg; da rir Tord imot ham og vil stanse flokken før de er nådd inn på det fredete tingstedet. Odd kommer ridende med 360 mann. Tord står og sperrer veien med sine folk, og straks ryker de sammen i slagsmål, flere blir drept med en gang, og en mengde såret. Der falt seks av Odds menn, for Tord og de var mye sterkere. Men her er forstandige folk som skjønner at hvis hele tingalmuen skal gi seg til å slåss, vil det volde en skade så stor at den sent kan bøtes. Da griper de inn og får partene skilt, så de må la saken gå til doms. Odd måtte gi seg for overmakten, både fordi han hadde den dårligste saken å føre og fordi han hadde lite folk med seg. Så ble det avgjort at Odd måtte sette opp teltboden sin uten for det fredete tingstedet, men han skulle få gå inn og høre når dom mene ble sagt fram, og ellers i nødvendige ærend når de bar seg fint at både han selv og mennene hans, og ikke slo seg vrange. Nå arbeider folk med disse sakene og prøver å komme til forlik. Det ser stygt ut for Odd, mest fordi han har overmakten imot seg.
15 Men om Herstein er det å fortelle at sykdommen hans snart gikk over da de andre var ridd til tinget; så tar han seg en tur til Ørnulfsdal. Så var det tidlig en morgen han sto i smien, for han hadde svært godt lag med smiarbeid. Da kommer der en bonde inn, Ørnulf het han, og sier: «Kua mi er sjuk, og nå vil jeg be deg, Herstein, om at du går med meg og ser på henne; vi synes det er godt du er kommet tilbake hit, så har vi som et vederlag for far din, han var til stor hjelp og nytte for oss.» Herstein svarer: «Ikke bryr jeg meg om kua di, og ikke kan jeg se hva som feiler henne heller.» Bonden svarer: «Jamen er det for skjell; far din ga meg kua, men du vil ikke se på henne engang.» Her stein svarer: «Jeg skal gi deg en annen ku, hvis denne dør.» Bonden svarer: «Jeg vil nå helst du skal se på denne først.» Da spretter Her stein opp, nå er han sint, han går ut og bonden med; så tar de veien til skogs, der er en sti på skrå oppover med skog på begge sider, og 344
midt i bakken blir Herstein stående, han var uvanlig skarpsynt. Så sa han: «Der blinket fram et skjold inni skogen.» Bonden sier ikke en lyd. «Har du sveket meg, din hund?» spør Herstein. «Nå, hvis du har sverget å ikke røpe noe, får du legge deg ned i veien og tie som en stein, og gjør du ikke det så dreper jeg deg.» Ja bonden legger seg ned, han, men Herstein snur heim igjen og kaller til seg folk. De væpner seg og går til skogs med det samme, og der finner de Ørnulf i veien. De sier han får være med dem dit hvor han har avtalt å møte. Nå går de til de kommer til en rydning. Da sa Herstein til Ørnulf: «Jeg skal ikke tvinge deg til å si noe, du får bare gjøre det de har satt deg til.» Da springer bonden opp på en haug og plystrer høyt. Så kommer tolv mann løpende fram, og Hønsa-Tore er først i flokken. Men Herstein og de får tak på alle tolv, og dreper dem. Herstein hogger selv hodet av Tore og tar det med seg; siden rir de sørover til tinget og sier fra hva som har hendt. Herstein fikk mye ros for dette verket, og stor ære, som rimelig var. Nå arbeider folk på tinget med saken, og den blir avgjort slik at Arngrim gode dømmes fredlaus, han og alle de andre som var med på innebrenningen, uten Torvald Oddsson, han ble vist ut av landet for tre år, og kunne komme tilbake siden. Der ble gitt penger for ham, og reisepenger for alle de andre. Torvald seilte fra Island om sommeren, men skipet kom for nær skotskekysten, det ble halt på land, og Torvald gjort til trell. Nå etter dette ble tinget løst opp, og folk syntes Tord hadde ført saken fram både klokt og djervt. Arngrim gode seilte og fra Island om sommeren, det er ikke sagt hvor mange penger som ble lagt ut; og slik ble det slutt på denne saken. Og så rir alle heim fra tinget, hver til sitt, men de som var dømt fred lause, seiler fra Island.
16 Gunnar Hlivarson sitter nå i Ørnulfsdal og har bygd seg gode hus. Om sommeren reiste han på stølen, så der var oftest lite folk heime. Jofrid, datter til Gunnar, holdt til ute, i et telt hun hadde, der likte hun seg best. En dag faller det seg slik at Torodd, sønn til Tunga-Odd,
345
rir gjennom Tverålid; på veien kommer han til Ørnulfsdal og går inn i teltet til Jofrid. Hun hilser vennlig på ham. Han setter seg ned hos henne, og de begynner å snakke sammen, men med ett kommer en gutt fra stølen og ber Jofrid ta i med ham og løfte kløvene av hestene. Torodd springer til og løfter kløvene av, siden rir gutten av gårde igjen og kommer opp på stølen. Gunnar spør hvordan han kunne være så snart ferdig. Han svarer ikke. Da spurte Gunnar: «Har der hendt noe?» «A nei da,» sa gutten. «Nei nei,» sa Gunnar, «men jeg ser på fjeset ditt at du har vært ute for noe som kunne være verd å fortelle likevel, og du får si meg hva det er; er der kanskje kommet folk til gards?» «Nei, jeg så ikke der var kommet noen,» sa gutten. «Du skal nå bli nødt til å snakke,» sa Gunnar, han tok en stor pisk og ville pryle gutten, men fikk ikke mer ut av ham enn før. Da tok Gunnar seg en hest, han slenger seg på hesteryggen og rir i full fart nedover lien til gards. Jofrid får øye på ham der han kommer farende, hun sier det til Torodd og ber ham ri sin vei; «jeg vil nødig her skal skje noe vondt for min skyld.» Torodd svarer han vil ri med en gang. Men Gunnar er fort framme, og hopper av hesten og går rett inn i teltet. Torodd hilser vennlig på ham, Gunnar hilser igjen, og spør hva ærend han har dit. Torodd svarte at veien hans falt der forbi, - «men jeg vil ikke bli uvenner med deg om dette; jeg vil vite hva du svarer meg hvis jeg beiler til Jofrid, datter din.» Gunnar svarer: «Jeg vil ikke gi deg datte ren min når du farer slik fram; dessuten har det jo vært uvennskap mellom oss nå den siste tiden.» Så red Torodd heim. o
17 Så er det en dag Odd sier at det hadde ikke vært så dumt å gjøre seg litt nytte av jorda i Ørnulfsdal, - «der hvor andre har satt seg til med urette på min eiendom.» Kvinnfolkene mente det ville komme vel med, - «for der er nesten ikke melk i kyrne, de ville nok melke mye bedre hvis de skiftet beite.» «Da skal vi drive buskapen dit,» sa Odd, «for der er god beitemark.» Da sa Torodd: «Jeg skal gjerne ta og følge buskapen, så er den kanskje tryggere.» Jo, Odd var enig i det, og så
346
driver de buskapen av gårde. Men når de er kommet et langt stykke på vei, så sier Torodd at de skal jage krøtterne inn på det dårligste bei tet, der det vokste minst gras. Det lakker og lir med natten, og om morgenen driver de buskapen heim igjen; men når kvinnfolkene har melket fra seg, sier de at så elendig med melk har de da aldri fått før. Så dette prøver de ikke oftere. Nå går det en tid. Tidlig en morgen kommer Odd til Torodd, sønnen sin, og sier: «Du skal ri ned i bygda og samle folk, for nå vil jeg jage dem som har trengt seg inn på vår eiendom, men Torve skal dra oppover Halsene og varsle der; og så møtes vi ved Steinsvad.» Dette gjør de da, de samler folk; Torodd får 90 mann med seg; siden rir de til vadet. Torodd og hans flokk kommer først til vadet; han ber dem ri i forveien, - «for jeg vil vente på far min.» Idet de nærmer seg garden i Ørnulfsdal, står Gun nar og holder på med et lass. En gutt han har med seg, sier fra til Gunnar: «Her kommer folk til gards, og ikke så få heller.» «Ja,» svarer Gunnar, «dette ser jeg;» så går han heim til huset og henter buen sin, for han var en god bueskytter, bedre enn de fleste, ja han kunne vel nærmest måle seg med Gunnar på Lidarende. Han hadde bygd opp gode hus på garden; og i ytterdøra var en glugge som en kunne stikke hodet ut gjennom. Han sto der ved døra med buen sin. Så kommer Torodd inn på tunet og går bort til døra med noen få mann, og spør om Gunnar vil by noe til forlik. Han svarer: «Jeg vet ikke om at jeg har noe å bøte for; jeg bare håper at før dere får has på meg, skal pilene mine få stukket noen i flokken din så de faller i dyp søvn, før jeg biter i graset.» Torodd svarer: «Det er sant at du merker deg ut foran de fleste menn vi kjenner; men likevel kan du få en så stor flokk imot deg at du ikke kan greie deg, for far min kommer ridende til gards med mange folk, og han har tenkt å drepe deg.» Gunnar svarer: «Det er vel og bra; jeg skulle bare ønske jeg kunne få ram på en kar før jeg selv stuper i bakken; forresten tviler jeg på om far din ville holde forliket.» «Jo det er sant,» sa Torodd, «at vi gjerne vil ha forlik. Rekk nå du fram hånden med din gode vilje, og la meg gifte meg med Jofrid, datter din.» Gunnar svarer: «Du tvinger ikke datteren min fra meg; men tilbudet er ikke dårlig for din skyld, for du er en god mann.» Torodd svarer: «Godvillige menn vil ikke se slik på det at jeg tvinger datteren din fra deg, men jeg vil takke deg meget hvis du sam
347
tykker i dette på rimelige vilkår.» Og siden vennene hans rådde ham til det, og fordi han selv syntes at Torodd hele tiden hadde båret seg klokt at, ble det til at Gunnar rakte hånden fram, og slik endte denne saken. I det samme kommer Odd inn på tunet, og Torodd snur seg straks imot sin far og spør hva han tenker på. Han svarer at han tenkte på å brenne både garden og de som bodde der. Torodd svarer: «Nå har saken fått en annen vending, for nå er Gunnar og jeg blitt enige,» og så forteller han hvordan alt har gått for seg. «Nei skulle noen hørt så galt,» sier Odd; «kunne du ikke like godt giftet deg med jenta fordi om Gunnar ble drept først, han som var vår verste motstander? Vi gjorde dumt at vi lot deg rå på egen hånd.» Da svarer Torodd: «Hvis der ikke er annen utvei, så skal du nå først få slåss med meg.» Men nå legger folk seg imellom så far og sønn blir enige; og enden på saken ble at Torodd fikk Jofrid, men Odd var svært misfornøyd. Etter dette rir de heim. Siden holder de bryllup, og Torodd er svært glad for giftet sitt. Men sommeren etter seiler Torodd fra Island, for han hadde hørt at Torvald, bror hans, var gjort til trell, og ville kjøpe ham fri. Han kom til Norge, men vendte aldri tilbake til Island, hverken han eller bror hans. Odd tok nå til å eldes svært, og da han fikk vite at han ikke skulle få se noen av sønnene sine igjen, ble han alvorlig syk. Og da det led mot slutten, sa han til vennene sine at de skulle flytte ham opp på Skånøyarfjell når han var død, derfra ville han se utover hele Tunga. Og det gjorde de. Men Jofrid Gunnarsdotter ble siden gift med Torstein Egilsson på Borg, hun var en ferm og staselig kone. Og her ender sagaen om Hønsa-Tore.
348
Opplysninger
Njåls saga Njåls saga er skrevet henimot år 1300; den finnes i et større antall hånd skrifter enn noen annen islandsk ættesaga. Denne oversettelse bygger på Finnar Jonssons tekstutgave (Halle, 1908). 1 tvilstilfelle har jeg jevnført med Oldskriftselskabets utgave (København, 1875). Anmerkningene i Finnar Jonssons utgave har jeg hatt stor nytte av; en og annen gang har jeg vært uenig, men det er oftest småting det gjelder. Ellers ville det bli for langt å nevne de forskere og utgivere, hvis arbeider jeg har hatt bruk for under oversettelsen, og når jeg skrev anmerkningene til den. Av eldre oversettelser vil jeg ha nevnt Andreas Heuslers tyske, som jeg ofte har rådspurt, når jeg har vært uviss om et eller annet. Kapitelinndelingen, tolv lange avsnitt, er min egen. Oversettelsen er full stendig, unntagen i det kapitel jeg har kalt «På Alltinget». Der har jeg, om enn under tvil, sløyfet en del av det rettshistoriske utstyr. I anmerkningene har jeg nevnt hvor dette er skjedd. Anmerkningene er blitt mange, - og kanskje allikevel for få. Men sagaen er jo ikke noe lærdomsverk, og jeg kunne ikke gi meg til å kommentere den med historie, litteraturhistorie, rettshistorie, og annet som hører til. Det ville blitt en bok for seg, om jeg skulle gjort det. Jeg har da heller ikke nevnt sagaens mange synder mot den historiske virkelighet, men først og fremst holdt meg til kunstverket og latt de fleste av anmerkningene tjene forståel sen av boken som litteratur. Fredrik Paasche
351
12 Hemar øyer i Nordhordaland. Det ble sagt herme at Hrut var ombord. . . I sagaen om Laksdølene er det fortalt om et tidligere vennskap mellom Gunnhild og Hrut. 13 hirdvist opphold i hirden. 14 varefeller skinnkapper av det slag som er vanlig handelsvare. 15 u-tvegen den «uvaskede». Lågen Målaren. 16 stavnbuene mennene i fremstavnen. feig som er døden nær, dødsens. Limgardssiden kystland i Aust-Agder. 21 mannsdøren - karldyrr, hovedinngangen til huset. 90 hundreder De 60 hundreder som var Unns heimanfylgja + de 30 hundreder Hrut hadde gitt henne ved brudkjøpet. - Det følgende er formelsprog, som Mørd har brukt ved lysingen. 23 veitslesvenner fattiggutter som har underhold (veitsle) hos en. 27 håndsaks tve-egget knvi (dolk). Et rom går fr a tofte til tofte i skuten. 28 fylgje en manns følgeånd som farer foran ham og varsler hans komme. 31 uhellig utenfor lovens helg, slik at «eftermål» ikke kan reises. 36 foten - der bladet er bredest. 41 eyfirdsk fr a Eyjafjord. 42 bøte bristen - nemlig med rosende ord. ugjevere egentlig «u-høyere», «u-bedr», kalles benken rett imot husbondsbenken. 43 . . . lovfast bo,» Loven hadde nøye fastsatt hvor en stevning skulle skje. håndgivne dvs. meg håndgivne. 44 baken ryggen; ordtak; meningen er: mannen er nok større enn som så. 45 Breidfirdmga-retten fjerdingsdomstolen som skulle dømme i saken mot «breidfirdingen» Hrut; Hrutsstader ligger ved Breidefjord. ... fra Lovberget Unns vidnesord da hun sa seg skilt fra Hrut. 46 våganev «nesen fra Vågar»? 47 sløngvanbauge «ringslyngeren». aurgode «goden fra Aurar»? 49 vikværsk fra Viken (i Norge). 52 skipssiden nærmest fremstavnen. atgeir huggspyd. seide øve seid (trolldom). saks sverd. 54 gerdsk fra Gardarike. Trondheim Trøndelag. Nautr skatt, kostbarhet. Håkon jarls gave til ham. 58 som forrige gang - da hun bandt seg til Glum. Gunnars frende Tråin er sønn av Sigfus; og Gunnars mor er datter av Sigfus. 59 Valgard den grå, gift med Unn Mørdsdatter, Gunnars frendkone, - søskenbarn av hans mor. Torgerd er Hallgerds datter med Glum. . . . så Høskuld Njåls «lønnbårne sønn». Høskuld satt. . . Høskuld Dala-Kollsson, Hallgerds far. Torhalla Helge Njålssons kone. Torhild Tråin Sigfussons kone. 61 kjerringen i kroken = hornkerling egtl. «hjørnekjerring» - om gamle fattige.
352
verkstjore «arbeidsstyrer». 63 tolv ører i sølv er trellsbøter. 66 ubøtt Egtl. ogildr, «ugild» - om en mann som har stelt seg slik at retten til bøter er spilt. 67 roste den trettekjære. Brynjolv kalles i somme håndskrifter sønn til Svan, Hallgerds morbror. 69 ubotamenn menn som er kommet utenfor lovens helg. løysing frigiven; Asgerd er Njåls mor. 70 ikke ved helse gikk med barn. 71 Sigmund er søskenbarn av Gunnars mor og av Sigfussønnene. 72 Mdg til hustruen kalles hver som er frende til hennes husbond. 74 Der er tenkt på fluen som brukes til agn for fisken. 75 dyngje et konehus. 77 veggtelet bordkledningen på veggen. 78 morsriket moder jord. I Sturlungasagaen heter det om en mann som blir drept, at han «sank i sin mors favn». 80 Geir og Gissur er søskenbarn. Mørd er sønn av Gunnars frendkone, Unn, engang Hrut Herjolvssons hustru; Mørd og Gunnar er tremenninger. Otkel blir tremenning til Gissur hvite og Geir gode. Hov det andre i motsetning til Hov, hvor Mørd bor. Skamkel er småbonde; hans ætt nevnes ikke. 82 Sigfussønnene er brødre til Gunnars mor. Mosfellingene er Otkels (og Gissur hvites og Geir godes) ætt. 83 «Gjeste» kan på Island stå som her, uten egentlig objekt; nå = overnatte. 85 Torgerd er Otkels hustru. Hallkel og Hallbjørn er Otkels brødre. 88 På Island er «tun» hjemmemark; her i oversettelsen oftere gjengitt med «tunmark». Høskuld Hallgerds far, - Hrut bror til Høskuld. 89 Ulv er bror av Valgard den grå, som er husbond til Unn og far til Mørd. 91 gudvev kostbart bomullsstoff? døde menn, dem Gunnar kommer til å drepe for dette. 93 På Hov bor Mørd Valgardsson, Gunnars tremenning. våtleiren Egtl. står der: «leirgaten»; jfr. at steinheller lå i veien, tett ved vadet. 95 dette tilnavn skal Ølve ha fått fordi han forbød sine menn å følge viking-sed - kaste småbarn i luften og la dem falle på løftede spydodder. Lidverjene de fra FIjotslid (Gunnars bygd). Rangæingene de fra Rangåvollene, Gunnars mødrene frender. 96 opprydning Motparten har rett til å «rydde» bondenevnden for domsmenn som f.eks. er i slekt med saksøkeren. 97 fredløs og landløs mann dette er «den ringere fredløshet», - med tre års landflyktighet for den dømte, og tap av eiendom, og sterkt begrenset fredhelg innen utreisen. «Den større fredløshet» kalles skoggang; «skogmannen» (skoggangsmannen) har ingen fred helg og kan drepes av enhver, - han er utstøtt av samfunnet. skoggangssak Det er ikke kjent hva det her gjelder. 98 trygd tilsagn om fred. titling spurv. karve skip, bark? eller uer, rødfisk? lettmcelt «glattunget» (egtl. sléttmdli). Egilssønnene og Starkadssønnene blir søskenbarn. 100 Torgerd er Hallgerds datter med Glum.
23. Norrøn saga IV
353
100 Torgeir er en av Starkadssønnene, Kol en av Egilssønnene. 101 Olm på «påfugl»; Olav (nevnt før) er bror til Hallgerd. Ulv Uggason skald som har kvedet «Husdråpa», om Olav pås hall. 102 Helge Njålsson er gift med en datter av Asgrim. "De under Trihyrning» er Starkad og Starkadssønnene. 1 Tunga bor Åsgrim Ellida-Grimsson. Gunnar og hans brødre Den tredje bror er Hjort. 103 Ved Knavaholar tar en åsrygg av for utsikten nordfrå. Kol Egilsson. 104 Austmennene er nevnt før: Tore og Torgrim. «Måg» er sterkt sagt; Tore er ikke gift med Gudrun nattsol. 105 holene haugene. 106 Bork og Torkel er brødre til Torgeir Starkadsson. Ottar er bror av Hauk (og Kol) Egilsson. far og sønn Starkad og Torgeir. 107 Steinvor er enke efter Egil; hun har mistet alle sønnene også; under Trihyrning er bare Starkad og Torgeir Starkadsson tilbake. 108 slått Torgeir, under hestekampen. 109 Torgeir Starkadsson under Trihyrning. Som deltager i overfallet er også Kol skyld i Hjorts død. 110 . . . gjøre seg godt av loven Rekkefølgen må være denne: Gunnar slår Torgeir (under hestekampen) - Njål ffedhelger Gunnar - Overfallet ved Knavaholar. Der tales om «høst» i betydningen sensommer. 111 I Sandgil hadde Egil og hans sønner bodd. 112 Torgeir sønn av Otkel i Kirkjubø som Gunnar har drept. gridniding en som bryter sitt tilsagn om fred. Fjerdedelen i Moeidarkvål (før ikke nevnt) er en del av boten Gunnar og Kolskegg har gitt; nå ønsker Kolskegg å løse inn dette landet. 113 Gunnar eier altså jord nede i Landeyjar. 114 Torhild fra Torolvsfell Skarphedins hustru. 116 Mørd hadde kalt det forliksbrudd, når Gunnar (Kolskegg) ville løse inn Moeidarkvål. 117 på annen vis - han vil slå til, og ikke finne seg i Torgeirs ferd. Kirkjubø Torgeir Otkelssons gård. 118 Ølve, som Gunnar hadde møtt på Hising og fått sverdet Ølves-naut av. floke «med floket hår». hulrøret røret hvor skaftet står ned i jernet. 119 Gissur og Geir tar saken opp som frender av Torgeir Otkelsson. 120 hulsår sår som trenger inn til kroppshulen. Med medhold i loven gjør Gissur to saker av én: først lyser han lovløst fremløp, og siden (særskilt) det banesår Gunnar gav. 121 Stå en på sporden - egtl. om en stor fisk, eller om drage. Elda I Eynafylke (Trøndelag). 123 Torgrim fra Sandgil er austmannen som har ektet Gudrun nattsol (Egilsdatter); somme av de andre nevnes bare her. 124 geiler vei mellom gjerder; her: den tråkkede vei som nyss er nevnt. 125 brynåsene Langbjelkene i et «brutt» tak; de bjelker som «bryter» taket. 127 Torkel elvfaraskald Ukjent skald, 13. årh.? Kjølen fjell mellom nordlandet og sydlandet. den veile den svake, syke. 129 Den «valkyrjevigde» (egtl. valfreyjo stafr), som Gunnar kveder til, er vel Skarphedin.
354
130
131
132
133 134 136
137
138 139 141 142 144
146
148
149
150
151 152
153 154
. . . fikk Mørd rede ut alene Mørd blir alene om å betale; riktignok skal Høgne (og Skarphedin) gi bøter for drapene under Trihyrning (med fradrag i bøter for drapet på Gunnar), men de kan betale med Mørds bøter til dem. Geir fremmer eftermålet efter sin sønn Hroald. Som keiserens hærmann i kampen mot de vantro blir Kolskegg Guds ridder. Tråin Gunnars morbror, seiler til Norge samme sommer som Gunnar selv skulle reist; året efter, om høsten, blir Gunnar drept. Smålandene øyer syd for Sjælland og Fyn; eskesida med brynje av asketre? Ljodhus Lødøse (Gamla L.). Gunnar Lambeson er Tråins brorsønn, søskenbarn til Gunnar på Lidarende; Lambe Sigurdsson er nevnt tidligere (sammen med Gunnar på Lidarende) gamm Griff (fabelfugl). Dungalsbø Duncansbay på Caithness (Katanes) i Skottland. glumra torden. Hrossøy en av Orknøyene, nå Mainland. Pettlandsfjord fjorden mellom Orknøyene og Katanes (Caithness). Trasvik på østkysten av Katanes, nå Freswick. Disse «riker» er i Nord-Skottland; Ross heter ennå så, Myræve er Moray, Sydre-land er Sutherland. Dungalsgnipa nå Dyncansby head, forberg mot nordøst på Katanes. Melkolv skottekongen. Ørgum-leide, «redd og hatet»; gerpe, «helt». Dalene Gudbrandsdalen. Torgerd Hølgabrud kvinnelig guddom dyrket av Ladejarlene. Irpa Torgerds søster. på kneseng på kne. veie mest - enten det at han har feilet og tatt imot Hrapp, eller det at han gir Hrapp fra seg. sambånd mellom dem nemlig Tråin og Hrapp; ordene er en spådom av den sannsynte jarl. Grjotå er Tråins gård. Hallgerd fra Lidarende; hun bor på Grjotå, for Tråin er gift med hennes datter. Øngulsøyene Det er tenkt på Anglesey. Saltire Halvøya Kintyre i Vest-Skottland. Bretland er Wales. Kola Coil (øy ved kysten av Vest-Skottland). Njåls datter Helga. Ketil er bror av Tråin, men gift med Njåls datter Torgerd. - de er menn uten vett «de» er Tråin og de folk som omgir ham, - menn som hans nærfrende Gunnar Lambeson, og andre. Hallgerd fra Lidarende, som nå bor på Grjotå. «Hor-kone» det heter at Hallgerd og Hrapp er godvenner. Da sa Hrapp: Fra Hrapps standpunkt kan det være riktig at Njålssønnene skulle ha skammen; de hadde nektet å ta ham ombord. «- hvem stein skal lesse. . . sikter til drapsmannens skyldighet til å dekke den dreptes legeme. Torgerd er Tråins hustru, datter av Hallgerd (og Glum). leon’s løves.
355
155 tvers på dem Raudaskridur hvor Njålssønnene venter, ligger på vestsiden av Markarfljot; - Tråin er ennå på østsiden, syd for Raudaskridur. Rimmugyger «kamp-gygeren». Hans brødre og Kåre er kommet over på isflaket; Skarphedin er den eneste som hopper over elveløpet. 157 Torgerd Glumsdatter, enke efter Tråin. 158 Heyjangr i Sogn. Halvs-rekkene Halvs-kjempene; om Halv og dem er der en egen saga. Veradal Verdalen Trøndelag. 161 Skapte er lovsigemannen. Femter-retten er den nye (femte) domstol. Som teksten lyder, svarer Skapte på mer enn Njål har spurt om. - Men han går altså ut fra at der skal være 48 domsmenn i femterretten. I fjerdingsrettene svarte 36 doms menn til 36 (gamle) godord. Nå blir altså tallet 48 en vanskelighet; det er for stort. Tydningen av dette sted er forresten ikke sikkert i alle enkeltheter. Godordene er ikke lokalt bundne; den som ønsker det, kan forlate sin gode og gå til en annen («si seg i ting» med en annen). tegner fribårne menn. med dette avvik Efter den nye ordning, med nye godord, svarer 48 domsmenn i femter retten til 48 godord; men 12 av de 48 domsmenn skal altså skytes ut av partene, så der bare blir 36 til å dømme, her som i fjerdingsrettene (hvor der var 36 i hver, eller 36 tilsammen, - det er uvisst). 162 Ossabø egtl. Vorsabø, «Vossingenes bø», ikke langt fra Bergtorskvål. 163 Lyting er altså gift med faster til Høskuld Hvitanesgode. Grane Gunnarsson Sønn av Gunnar på Lidarende. Høskuld Njålssønn er «lønnbåren», og ikke sønn av Bergtora. storingen egtl. oflåti, mannen med de store lader. 164 Hrodny er Høskulds mor. «Medkonen» er Bergtora, som har tatt Hrodnys plass hos Njål. Det ser ut som om Hrodny med vilje vender opp og ned på begrepene; efter vanlig sprogbruk er hun selv «medkonen». likhjelp er det å trykke øyne og nesebor til. 165 «Det gjemte jeg til Skarphedin,» Hun ville gjøre det til en plikt for Skarphedin å ta hevn over den døde; hun har visst at Høskuld var død. lovbåren - skilgetinn, født i lovbundet ekteskap. Jfr. «lønnbåren» om den ikke lovbårne. 166 Høskuld Hvitanesgode, som bor på Ossabø. 167 skifte i sed egtl. «sedskifte» - så kalles trosskiftet ofte. 168 Flose farbror til Hildegunn, Høskuld Hvitanesgodes hustru; «brannen» kommer senere. 170 primsigning = prima signatio det første korstegn. Gudleiv Tangbrands følgesmann. tyrdil tordivel. «Bønnens smie» (så står der egentlig) er Tangbrands bryst. drapshammer øks; mannen er visstnok Gudleiv, ikke Tangbrand selv. 171 Hall i Haukadal senere fosterfar til Are frode. gudvarg gudenes fiende; eller han som gudene gjør fredløs. skvetter Egtl. står der rigner; ordet er hittil ikke forklart, men det må vel bety «lar det regne» og sikte til vievannet. Rigner står oftest upersonlig = «det regner»; men det heter også at Gud rigner over onde og gode (jfr. sveininn var rigndr). 172 Oksen egtl. Visundr, bisonokse. Bergtrolls bane er Tor.
356
174 175
176
177
179 180
181 183
184
186 187
189 190
191
193
194 195
196
Måsestallen er havet; dens okse er Tangbrands skip, «Oksen». bjelle Tangbrand fører små klokker med seg. Havrenen (havhesten, havskien) er skipet. Jammeis «Jernkurven». Hrafnista nå Ramsta, utenfor Namdalen. De tre mark sølv må vel oppfattes som den lønn en lovsigemann skulle ha. Hall sier den altså fra seg og vil at Torgeir skal råde. skurdguder (utskårne) gudebilleder, avguder. drottinsdager søndager. Lyting som har drept Amundes far. «støte fra stokken» visstnok = nekte sete på benken. Der siktes til Lyting som har drept Høskuld Njålsson og enda støter Høskulds sønn fra seg. Mørd og Høskuld er tremenninger. Skarphedin har opptrådt som stedfortreder for Høskuld. fredbrytere sikter til at Åmunde, deres brorsønn, drepte Lyting. «Ille er det,» I Høskulds ord ligger en spådom, - som så ofte i Njåls; det er en storstrid som her innvarsles. Et råd Først må da mannen fare til Ossabø, - så kan Mørd ri til Grjotå. Der bor Høs kulds mor, Torgerd Glumsdatter. Lar hun Mørd lyse drapet (som klagefører), kan det bli farlig for rettssaken; for Mørd er selv en av drapsmennene og skulle rammes av anklagen, også han. Ketil (Sigfusson) er farbror til Høskuld, men gift med datter av Njål. Han har lovet hevn. Helge Njålsson er gift med datter til Asgrim. skrove «med den skorpede hud»? Flose er farbror til Hildegunn, enken efter Høskuld. skraute til skraut, «stas». Mørd og Runolv er søskenbarn. Hildegunn har hullet handkledet og slitt det over for at Flose ikke skal komme ut av tankeringen: Ødeleggelse, sår og bane. Alt skal minne om drapet på Høskuld. Traslaug Ingjalds hustru, er brordatter av Flose; han også er Tord Frøysgodes sønn. Flose vender seg særskilt til Ketil, som er gift med datter av Njål. Velge og dele; egtl. om to parter som f.eks. er sammen om et bytte: den ene deler det opp, den andre velger sin del. «Både velge og dele» blir det samme som retten til å råde ene med alt. deres måg Kåre. grunner på drømmer Meningen er: vi har det ikke med å gruble, vi velger fort. Kanskje det er en brodd til Njål i ordene, han grubler jo meget over sine råd og grunner på kommende ting. Holta-Tore er bror av Njål. Torleiv og hans bror Torleiv kråk og Torgrim den store, Njåls brorsønner. Ølvusingene de fra Ølvus, - Skapte Toroddssons ætt. Koll, skallet («kollet») hode. Historien er hendt Skapte i utlandet. den skyld. . . Livet, tenkt som et lån. I hamrene ved sjøen bor troll. Stedja-Koll «ambolts-Koll.» håk frekk, hensynsløs. høing hanlaks. Bålagards-siden sydvestlig del av Finlandskysten. finntroll = finngålkn, uhyre i lappenes land, mann oventil og dyr nedentil.
357
196 Adalsysla fastland innenfor Eysysla (Øsel). høstting egtl. leid, tingsaks-møte om høsten. Ljosvetningene er Torkel og hans brødre. 197 Også over Tingvollene renner en Øksard; Skarphedin vil ha sagt at Torkel passer ikke ved den. 198 Mørd spiller venn med begge parter; han har tatt saken opp, og med det har han vun net Flose. Men det er skjedd efter avtale med Skarphedin; for at Mørd steller med saken, vil spille den når den kommer for retten. Mørd ønsker denne utgang, - men med det hemmelige håp at da vil ufred bryte løs og Njålssønnene bli drept. 199 hjemme nemlig i Njålssønnenes hjem. Loven var som det her sies, jfr. Eyrbyggja saga kap. 22. fastedag fredag. 202 ringt Der ringes fra kirken, som står på gården ved Tingvollene. bonden han som har gården ved Tingvollene. 203 Både slepkledningen og de myke sko Njål har latt følge bøtene, kan brukes av kvinner like meget som av menn. Njål har kanskje tenkt på Hildegunn. Men Flose tar gaven som en hån: han tror den skal si at han er kvinneaktig. Og dette bestemmer de ord han nå kommer med. en «ds» - i kristen tid et trollvesen som bor i berget Svinafell, over Floses gård. Skarphedin mener at søksmålet efter Høskuld er spilt for godt, - siden det var feil ved sårlysningen. 205 Veien fra Svinafell til Trihyrning er (i luftlinje) omkr. 15 mil. 206 Hrodny er Høskuld Njålssons mor. Tre ganger har Njål reddet ham fra å bli skoggangsmann. fra det hold hvor Njåls-ættens fiender står. 208 arvegress. 209 Staven er den luende brann i mannens hånd; den har «ild i endene, eiter i midten», og så snar som den er, så snar skal Flose være. 210 Sand Dette er Lomagnupssand, som Flose før har nevnt. sanden Dette er Mælifellssand, nord for Eyjafjellenes jøkelmasser. 211 løse i rådene De hadde sagt de ikke skulle komme hjem om kvelden. kvalen haugen som gården står på. 213 Grane Gunnarsson fr a Lidarende er halvbror til Høskuld Hvitanesgodes mor Torgerd (datter av Hallgerd og Glum). 214 Torhalla er Helge Njålssons hustru. Astrid er Grim Njålssons hustru. Torhild er Skarphedins hustru. Torgerd er gift med Ketil av Mark, Helga med Kåre Sølmundsson. sporden foten av langskjoldet. 215 Tord er sønn av Helga Njålsdatter og Kåre. bryte førstemann mellom tjenerne. 216 Den er falt ned, men den ene ende hviler ennå på veggen; den ligger da som en bro opp. Brynåsene er langbjelker i et brutt tak, - de bjelker som bryter taket. 217 Gunnar er Tråins brorsønn. ætteminne = minjagripr, kostbarhet som bevares i en ætt, til minne om forfedrene. 218 Fjørsvavne «den som dysser liv i søvn.» Gollnes sønn Njål: «Han var sønn av Torgeir gollne». 219 Gullets Gunn, gullets valkyrje, den gullprydede kvinne - er vel Torhild, Skarphedins hustru. Men det kunne også være Hildegunn, og i så fall er det drapet på Høskuld og Hildegunns eggende gråt Skarphedin minnes. Tydningen er ikke sikker i alle enkeltheter.
358
Noen ord i den islandske tekst kan ikke lenger tydes; derfor mangler en linje i verset. 222 Torgeir nevnt før: Torgeir skorargeir; han er sønn av Njåls bror Holta-Tore, selv bror til Torleiv kråk og Torgrim den store. brødrungene, «brødresønnene». rette, dvs. lovlige eftermålsmenn (adilar). Hov er Mørds gård. . . . meg selv å svare for også.» På Alltinget er det opplyst at Mørd har vært med om dra pet på Høskuld; derfor kan han nå vente seg fiendskap av Flose. 223 midt på foten der øksebladet er bredest. 225 Torhalla, Åsgrims datter, enke efter Helge Njålsson. 226 Helges død for Floses hånd blir gjort til særskilt sak; her er Floses eneskyld åpenbar; nærgrannene er de som bor åstedet (Bergtorskvål) nærmest. Brennesaken skal lyses på selve tinget, og ved den skal samme bondenevnd tilkalles. 227 gnup bratt fjell (norsk: «nup»). Lomagnup er gården under gnupen. Eyjolv Dette er underlig, for Eyjolv hører ennå ikke til på Floses side. 228 «Rydde» i to meninger: først om opprydningen i bondenevnd og domstol, siden om å rydde en slagmark. Huggormen, huggets orm, er sverdet; sverdets herder er hærmannen (Kåre). Flose vil gå for å være mindre til besvær på gårdene han gjester; til den vanskelige fjellvandring han får, passer sokkebroken, en lærbukse som når ned under fotsålene og gjør det overflødig å ha særskilte sokker (strømper). 229 samtingsgoder godene i samme tinglag. takknemlighets-byrde. 231 nord til Rettere var: sydover fra. Krossavik ligger ved Våpnafjord, og nå snur Flose. Brenna er det gamle ord for innebrenning; jfr. Brennu-Njåll. Økskvesseren er Kåre selv. sverdtrær menn; her Njålssønnene. 234 Med medhold i loven gjør Mørd to saker av én: først lyser han lovløst fremløp og siden (særskilt) det banesår Flose gav. 237 Øvrevollene flatene rett i nord for selve tingstedet, like innpå Tingvollene. Byrgisbud «Borg-boden», i tungt tilgjengelig mark øst for tingsletten. 238 skuddspån egtl. om trestykket (brettet) som skal fange skuddene, «målskiven». 239 Øksarå renner over Tingvollene; på begge sider av åen står boder. Hladbud, vest for Øksarå, er Snorre godes bod. Allmannagjå er den store gjå - revne - i lavamarken vest for Tingvollene. Nå sitter Eyjolvs og Floses menn på den østre, lavere rand av Allmannagjå, Flose, Bjarne og Eyjolv oppe i revnens vestre, høyere vegg. 241 Hallbjørn sterke er altså fjerdemann i følget. Tolv hundre alen brunrandet vadmel. 242 Snorres frende, - Eyjolv er sønn av en tremenning av Snorre. 244 vernet et (naturlig) forsvarspunkt i Allmannagjå. 245 åen Øksarå, - som først løper gjennom Allmannagjå og siden ned på Tingvollene. 248 Torgeir, Floses bror; Askel, Nordlands-goden Flose skal si seg i ting med. Torhall, Asgrim Ellida-Grimssons rettskyndige sønn, Njåls fostersønn, må bli i boden på grunn av sin fotskade. — Her er det første gang noe av teksten blir utelatt. Stykket handler om Mørds saks fremlegg og er meget vidløftig. Hva Mørd foretar seg, fremgår av hans egne ord i det følgende. 249 Før bondenevnden Mørd har tilkalt, avgir sitt utsagn i saken, har motparten rett til å sikte retten og kommer nå for å foreta «opprydningen».
359
249 Eyjolv Bølverksson, som fører vernet for Flose. gudfrendsskap «åndelig slektskap», f.eks. gjennom fadderskap. rette eftermålsmann Frender av «sakføreren» kan sitte i nevnden, - frender av den egentlige eftermålsmann (Torgeir skorargeir) ikke. kviden nevnden. I nevnden skal bare sitte bønder; busetemenn, «bodsittere», er de som nok har egen hus holdning, men ikke egen buskap eller egen jord. 251 «for hjemme sitter andre. . .» De ni bønder i nevnden skal være de som bor åstedet (drapsvangen) nærmest. På bondenevndens utsagn beror rettens avgjørelse; her må det synes nokså visst at utsagnet - om det får avgis i frihet - må gå Flose imot. Derfor denne iver for å hindre nevnden i å tre i virksomhet. den større del av nevnden fem av de ni bønder i nevnden. 253 I «Mørd-søksmålet» er enkelte setninger utelatt. Likeså i det nærmest følgende avsnitt, inntil - «i gang». annen fjerdingsrett enn det skulle Det skulle vært Nordlendinga-retten, nå Flose var blitt tingmann hos en Nordlands-gode. 254 gjøre brennesaken utgangsløs Dette vil skje, om Eyjolv og Flose sørger for å gjøre doms mennene i fjerdingsretten innbyrdes uenige. gods sikter til den kostbare ring Flose har gitt Eyjolv for at han skal ta vernet på seg. fredløs og landløs Den mindre fredløshet, fjQrbaugsgardr. livsring fjgrbaugr, - «ringen» (pengene), som særskilt må redes ut, om ikke den mindre fredløshet skal avløses av den større, skoggangen. féransdom eksekusjonsrett over forbrutt gods. 255 Da Asgrim og Mørd var gått sin vei Her er sagaen gått tilbake til fjerdingsretten og bren nesaken; den nevnes ellers ikke meget; drapet på Helge Njålsson står hele tiden i for grunnen og må gjøre det, siden Flose, drapsmannen, særskilt søkes rammet på dette punkt. utgangsløs Den må nå gå videre, til femterretten. - Her er utelatt et lengre stykke, hvor prosessen går videre. Flose og Eyjolv har intet å sette som vern mot de to søksmål. Og nå fortsetter det som i det følgende. fire tylvter Mørd glemmer at av de 48 domsmenn i femterretten skal 12 skytes ut før dom kan falle. 256 Mørd lot da dømme i saken. Her gjør han galt. Mørd skulle skilt ut de andre seks også, når Eyjolv ikke ville. Han går i fellen som er lagt for ham (med eller mot sin vilje?). 258 verknaglen «vågmoren». Øksarå Der står kampen. 259 Snorres ord hører tradisjonen til, ikke forfatteren. Det kan man se derav at forfatteren ikke har forstått ordene, men gitt dem et tillegg som er galt. Torvald krepperskjegg og Kol var ikke Floses menn; de hører en langt eldre tid til. Kol ble drept av Torvald (eller Tore, som han også kaltes); så ble Torvald fredløs og mistet sitt land; og dette land ble nå tatt i bruk for det nyopprettede Allting. Kol, som var drept her oppe, og Tor vald, som hadde bodd her, ble stedets vetter (skytsånder). Jfr. Matthias Pordarson i Årbok h.isl. Fornleifafélags 1920. 261 sverdsliperbod På tinget fantes flere håndverkerboder. hraunet lavamarken. det traff ham Ljot. 262 måger Njålssønnene som brente inne. Skalden er Kåre selv. Kampguden er Skapte; bittert ironisk. lekeren, gjøgleren, må vel være sagaens sverdsliper.
360
hav elger, omskrivning for skip; de som rir dem, er Flose og hans venner. 263. gullgivere; uttrykket er vel tilfeldig, men minner om Floses store gave til sin sakfører. Det siste verset er oversatt efter Matthias Pordarsons rettede tekst i Årbok h.isl. Fornleifafélags 1920. Det er kjølig ironisk, men tilsynelatende inneholder det en oppreis ning for Skapte, som hadde hatt uhell med seg, da han ville skille flokkene, - og for Floses menn Holmstein og Torkel, som hadde tatt flukten under striden. 266 revnen Dette må ha hendt Torgeir, og derfor heter han skorargeir («Geir i revnen»). Holt Torgeirs gård, - syd for Eyjafjallajøkelen. 268 gridnidinger forliksbrytere. 269 En tredjedel av den bot som alt var gitt for Njål og hans sønner, men av botens størrelse, - utenom selve summen. Håmunds sønn er Leidolv sterke. 271 fredløshet i herredet er ikke nevnt tidligere. sydferd, det stående uttrykk for en pilgrimsreise sydover (til Rom). Tidligere ikke nevnt. 272 Løysingen, den frigivne trell, stod i et visst avhengihetsforhold til sin tidligere eier. Men hans barn hadde like rett med de fribårne. alle skjul er føket i egtl. om sneen. 278 Sidamennene Gården Skål ligger på Sida. 279 tre mann. . . seks andre Dette er de ni av Sigfussønnenes flokk, som red til Medalland for å hente Floses varer. De vender senere hjem enn de andre ni. 280 sandhalmbakke bakke hvor sandhalm, sandrug, vokser (elymus arenarius). Torgeir skorargeir, som bor i Holt. Åsolvsskåle under Eyjafjellene, nær Holt. 281 Eyrar på sydlandet, havnen han vil reise ut fra. «hund» er egtl. forsterkende ( = meget), men ble gjerne oppfattet som subst. (en) hund. 282 Fridarøy nå: Fair hill. 283 Kankaraborg Kinkora i Munster. sydover som pilgrim. 284 stavnhesten omskrivning for skip. 285 Dyvlinn Dublin. 287 heimsbrest «et verdensbrak». dekke alle skipene uklart. - Hva skal skipene dekkes med? Det er Floses sydferd (pilgrimsreise) der tales om. Hårek ikke nevnt før. Femtedagen torsdag. pålstav et slags kastespyd. 288 Borgen er Dyvlinn; Brjån stanser utenfor. hæren Kong Sigtryggs (Sigurd jarls og Broders) hær. kallen = tiggeren og posen. 289 Hunden er Ravn selv (ydmykt). Brjåns-striden (slaget ved Clontarf) stod langfredag 1014. Fastedagen lange langfredag. stemene som skal holde varpet (renningen) nede. valvarsel varsel om hærmenns fall - sårregn blod - geirer spyd. 290 Randves banemann visstnok Odin. vefttein i den islandske tekst yller. Jfr. om dette ord, og hele den gamle islandske vev, Matthias Pordarson i Årbok h.isl. Fornleifafélags 1914. Hild osv., valkyrjer - hjelmhunden sverdet. Ungkongen er Sigtrygg. Varslene om ham går ikke godt sammen med utfallet av Brjånsstriden; men det er ham valkyrjene elsker.
24. Norrøn saga IV
361
292 borgen byen (en by i Bretland, Wales); Kol er en av Floses menn. Beruvik North Berwick på sydsiden av Firth of Forth? østre vei gjennom Tyskland; han er kommet den vestre, gjennom Frankrike. 293 hyrdingen lasteskipet.
Sagaen om Ravnkjell Frøysgode Sagaen er oversatt etter Jon Helgasons utgave i serien «Nordisk filologi» (1950). Kapitel-overskriftene er ikke fra grunnteksten. Hovedhendelsene er lagt til tiden 930-950. Sagaen er skrevet omkring 300 år senere. Trygve Knudsen
308 ettermål: søksmål i drapssak; ettermålsmann, mann (person) som reiser (og fører) slikt søksmål. 310 Lepp: hårlokk (særlig av avstikkende farge). 312 feransdom: rettergang, rettshandling som har til hensikt (virkning) å dømme en fredløs mann fra gods og eiendom. 318 rismål: kl. 6 om morgenen; dugurd: kl. 9.
Hallbjømar-vardene Tverfell
gf'
SulLrfjeilene
X %
tz>CU
&
-
Tingvollene
• Lid
C>
vp
1“sa'v”
«e"-"4
r4» a,
Mosfell*
Grimsnes
.Tunga
H rep par
2.
He$t.
Reykir
løk Hvitå
/
*
£
Hidjaberg •
Tingskålating
X
Gunnarsholt Reydarvatn
Sandkolaferja
Kirkjubø
Odde.^t-
Trollaskog • *Sandgil a Keldur» 'e‘ Holt
Hov. •Voll
Moeidarkvål • Samstad •
• Hrappsstader Trihyrning
Grjotå Fljotslid • • Lidarende
Torolfsfell
Bjarnanes
Ossabø' ‘ Bergtorskvål •
%>
* Marl
Ill NJALS SAGA
CA)
F
c2
Tord
Torgerd
Ragneid
IV NJALS SAGA
Valgerd
Njålsønn (se IV)
Høskuld
VI NJÅLS SAGA
Sæmund frode
IX NJALS SAGA
C
råre
2 XO
— X
a
CG
CG
\ CG
1
SAGAEN OM RAVNKJELL FRØYSGODE
III SAGAEN OM RAVNKJELL FRØYSGODE
cc
1
HØNSA-TORES SAGA
cn
co