135 93
Norwegian Pages 668 Year 2003
Nils Marius Rekkedal
Moderne krigskunst En presentasjon av
moderne militærmakt og militærteori
potbibliotekt
Forsvarets stabsskole Oslo 2003
© Nils Marius Rekkedal
Forsvarets stabsskole, Oslo 2003 Omslagsbilde: Halfdan Egedius, Slaget på Lyrskogshede, (1899) Foto: J. Lathion © Nasjonalgalleriet, Oslo 2003 Illustrasjoner: Nils Marius Rekkedal Papir: 100 gr Galerie One Sats: Brødr. Fossum AS Skrift: Berling 10/11.95 pt Trykk: A.s Reistad Offset, Oslo 2003 ISBN 82-995678-7-4
MODERNE KRIGSKUNST
Forord ved sjef Forsvarets stabsskole
Etter Den kalde krigen står Forsvaret overfor en ny virkelighet, der verken motstan dere, situasjon for innsetting eller operasjonsmiljø er klart definert. For at våre offi serer i fremtiden skal kunne identifisere og forstå disse utfordringene, kreves en solid forankring i militærhistorie, militærteori og militære doktriner. Følgelig er også undervisning og fordypning innen disse emnene en helt sentral del av studiene ved Forsvarets stabsskole, som utdanner Forsvarets fremtidige toppledere. Dessverre foreligger det i dag lite norsk litteratur i militærhistorie og militær teori. Nils Marius Rekkedals tematiske bok beskriver disse emnene på en relevant måte, og den gir et verdifullt bidrag til utdanningen ved skolen. I tillegg til at boken har kapitler som omhandler det «moderne militærteoretiske utgangspunkt», inngår også kapitler hvor trender, utviklingstrekk og nye former for krig og krigføring behandles. Tidligere utgaver av boken har blitt benyttet i studiene ved våre krigsskoler og ved Fdrsvarshdgskolan i Stockholm. Denne utgaven skiller seg fra tidligere utgivelser på flere punkter. Blant annet har forfatteren beskrevet nye trender og temaer, som eksempelvis terror og lavintensitetskrigføring. Forfatteren beskriver også de utfor dringer og muligheter som teknologiutviklingen gir på en mer inngående måte enn i tidligere utgaver, og han har behandlet nye trekk i doktrineutviklingen. I tillegg er det skrevet nye kapitler om sjø- og luftmaktsteori, slik at forståelsen for militær maktens sammensatte natur kommer bedre frem. Rekkedals bok er i første rekke ment benyttet av Hovedstudiet ved Forsvarets stabsskole. Fordi den er en av få publikasjoner på norsk som gir en bred innføring i militærteori og moderne krigskunst, bør den også være av interesse for andre som ønsker større innsikt i disse emnene. Oslo, 20 august 2003
Tor A Sandli Brigader Sjef Forsvarets stabsskole
5
MODERNE KRIGSKUNST
Forfatterens forord til Moderne krigskunst
«The last stand», slaget ved Aduwa l.mars 1896, i dagens Eritrea.1 Moderne våpen var ikke alltid en garanti for å vinne slaget i de mange kolonikonflikter i det 19. århundret, men slike våpen var normalt en avgjørende faktor i forbindelse med at relativt små europeiske styrker vant de fleste slag/trefhinger. Unntak fra denne regelen kan foruten Aduwa være oberst Custer ved Little Big Horn-elven i USA og general Chelmsford ved Islandhlwana i dagens Sør-Afrika.
The only constants in the 20,h century have been violence, terrorism and war23
«Ifpast experience is anything to go by, most, if not all, future military operations will be unforseen, unplanned and unusual.»'
Hovedhensikten med denne boken er å presentere viktige sider ved det man i dag gjerne kaller moderne krigføring. Stor vekt er lagt på å beskrive og forklare de begreper man i dag bruker innen militær tenkning og militærteori, og som en naturlig del av dette er sentrale trekk ved moderne militærteoretisk doktrine og konseptutvikling beskrevet. For å illustrere viktige utviklingstrekk er det gjort bruk av historiske eksempler. I denne forbindelse er det av stor betydning at de fleste 1.
2. 3.
Slaget stod ved Aduwa, ca. 100 km fra dagens Asmara i Eritrea, under den første italiensk-etiopiske krigen i 1896. Her blir general Oreste Baratieri med en hær bestående av ca. 20 000 mann slått av den etiopiske hæren på 80 000 mann ledet av kong Menelik II. Etter dette totale nederlaget ble Italia tvunget til å anerkjenne Etiopia som et fritt kongedømme. Dette var det største nederlaget en europeisk hær måtte tåle i forbindelse med ekspan sjonen av kolonisystemet i Afrika. (Kilde: Illustrated London News). Patrick Brogan: World conflicts. Revidert utgave fra 1998, London, Bloomsbury Publishing plc, UK. Generalmajor Julian Thompson (ret.) i et intervju våren 2001.
7
MODERNE KRIGSKUNST
ledende militærmakter innen NATO nå har adoptert såkalt manøverteori som doktrinegrunnlag for konvensjonell krigføring. Dette kan føre til en betydelig omleg ging av den militære måten å opptre og planlegge på - ikke bare i forbindelse med taktikkutvikling, men også innen den militære tenkemåte. Hva manøverteori egent lig er, er viet mye plass i boken. Et interessant spørsmål i dag er selvsagt om man øverteori med sine moderne røtter i 1920 og 1930-tallet vil være tilstrekkelig som grunnlag for de vestlige styrkers videre utvikling, herunder om den vil være det rik tige valg med tanke på de betydelige utfordringer som bl.a. såkalte Operations Other Than War (OOTW) har vist seg å være, bl.a. på Balkan og i den tredje verden i tiden etter avslutningen av den kalde krigen. I praksis er det her vanskelig å gi noe sikkert svar. Det har på norsk, men også på andre nordiske språk, vært liten tilgang på littera tur som beskriver utviklingen av moderne krigføring og den militærteorien som danner grunnlaget for de nye konsepter og doktriner. Denne boken er et forsøk på å gjøre i det minste deler av en betydelig internasjonal debatt om utviklingstrender tilgjengelig. Stor vekt er lagt på krig/krigføring som et menneskelig fenomen, og mye plass er viet utviklingen av de problemstillinger som er forbundet med krigføring til lands. Denne måten å vektlegge på krever trolig en forklaring: Kriger har historisk sett normalt blitt ført for å kontrollere landområder, ressurser og befolkninger, og grunn laget for dem har normalt vært sterk uenighet på ett eller flere av disse områder, enten internt i et land, mellom nasjoner eller mellom allianser. Imidlertid er også utviklingen innen luft- og sjømakt gitt en naturlig plass i fremstillingen, da den internasjonale utviklingen i dag klart går i retning av internasjonale operasjoner, der fellesoperasjoner og maktprojisering hvor alle forsvarsgrener eventuelt deltar, står mer og mer sentralt. Her er også beskrevet hva man ofte kaller «den nye krigen», dvs. de forskjellige former for krigføring som spenner fra avansert konvensjonell krigføring og over geriljakrigføring til såkalt asymmetrisk krigføring og terrorisme. Det er også gjort plass til en presentasjon av joint operations (på norsk: fellesoperasjo ner), der alle forsvarsgrener normalt har en rolle å fylle. Fellesoperasjoner ser ut til å bli den normale operasjonsform innen den vestlige forsvarsalliansen NATO. Boken legger vekt på militærmaktens teori og praksis. Det er selve fenomenet krig og tanker om krig som står i sentrum for fremstillingen, sammen med de uttrykk dette har fått i ulike tidsepoker og kulturer. Samspillet mellom erfaringer fra tidligere kriger og militærteori er valgt som den overordnede rammen for den tolkning av moderne militærmakt og krigskunst som her er gjort. Dette påvirkes selvsagt av faktorer som teknologiutvikling og hvilken vekt som bruken av mili tærmakt har for de forskjellige stater, noe som varierer over tid og fra land til land. Dynamikken mellom teori/teoriutvikling og praksis er følgelig et gjennomgående tema, og boken tar sikte på å gi en generell innføring i hva moderne militærmakt er, og hvordan den utøves, gitt de politiske, militærtekniske og generelle teknolo giske trender. I denne forbindelse kan det neppe gis et bedre råd til den interes serte leser enn det som Napoleon i sin tid gav sine stabsoffiserer: Kunnskaper om strategi og operasjoner kan en bare samle seg ved å skaffe seg personlige erfaringer i kombinasjon med å studere tidligere tiders felttog utført av store feltherrer. Boken er dermed ikke en erstatning for å lese de sentrale militære tenkere i origi nal, dvs. å selv lese bøker av sentrale militære tenkere som for eksempel Sun Tzu,
8
MODERNE KRIGSKUNST
Jomini, Clausewitz og det 20. århundrets teoretikere, som Fuller, Liddell Hart, Simpkin, Lind, osv.4 I årene som kommer vil man trolig se et økende internasjonalt samarbeid på militær side - i det minste innen den vestlige verden. Dette tilsier bl.a. at de fleste kategorier offiserer og deres politiske ledere bør ha kjennskap til de internasjonale termer innen fagområder som militærteori, militærrelatert samfunnsvitenskap og militærhistorie. Dette er også en naturlig del av den bakgrunnskunnskap som sivile spesialister bør ha tilgang til, bl.a. i forbindelse med dagens forsvars- og sikkerhets spørsmål. Forståelse av det internasjonale begrepsapparatet er også en viktig forut setning i forbindelse med deltakelse i internasjonale operasjoner. Boken er utviklet med tanke på bruk ved Forsvarets stabsskole, som står som oppdragsgiver. Imidlertid bør den også kunne være av interesse for dem som er interessert i moderne krigshistorie, utviklingen av moderne forsvar og generell sik kerhetspolitisk samfunnsdebatt, da en her har forsøkt å tilpasse stoffet til lesere med moderat bakgrunnskunnskap innen disse fagfeltene.
Forsvarshogskolan, Stockholm, januar 2003
Nils Marius Rekkedal Professor
4.
Dette er selvsagt bare ment som eksempler på sentrale teoretikere, og er ikke en liste over «de beste». For en fyldig oversikt over sentrale bøker og dokumenter vises det ellers til litteraturlisten bak i boken.
9
MODERNE KRIGSKUNST
Innhold 1
Moderne krigskunst - en introduksjon...................................................
15
Moderne krigskunst - utgangspunkter.................................... Den militære maktens karakter............................................... Trusselbildet er endret - hva er konsekvensen?.................... Begrensinger og disposisjon......................................................
15 15 18 21
Grunnlaget for moderne militærteori.....................................................
23
1.1 1.2 1.3 1.4
2
2.1 2.2 2.3 2.4 2.5
2.6 2.7 2.8 2.9 3
58 78 87 94 98 103
Moderne krigføring: - hva er mulige drivkrefter?............... Doktriner og teknikk................................................................ Den sovjetiske militærteoretiske utvikling............................. Den tyske utviklingen..............................................................
103 123 139 146
Karakteristikk av moderne styrker.........................................................
167
Innledning................................................................................. Det nye stridsfeltet - en vurdering........................................
167 168
Konvensjonell krigføring.........................................................................
175
Innledning................................................................................. Trekk ved utviklingen.............................................................. Konvensjonell krigføring - veien videre?............................... Hva vil kjennetegne fremtidens styrker?...............................
175 177 196 203
4.1 4.2 5
23 45 46 51
Utviklingen av krigføringe sett i et historisk lys...................................
3.1 3.2 3.3 3.4 4
Militærteori - læren om krigens vesen................................. Militærteori ved starten på det 21. århundre ...................... Arven fra klassisk militærteori .............................................. Militære tenkere fra det 19. århundre................................... Karl von Clausewitz hovedpunkter fra hans militære teorier................................. Jominis militærteoretiske bidrag............................................ Clausewitz og Jomini i dag - en vurdering av deres aktualitet Mahan og Corbett - to sentrale sjøkrigsteoretikere............. Dagens problemstillinger - nye trender.................................
5.1 5.2 5.3 5.4
11
MODERNE KRIGSKUNST
6
Introduksjon til moderne sjømakt..........................................................
211
Innledning.................................................................................. Forholdet mellom teknologi og sjømakt............................... Generelt om betydningen av sjømakt................................... En presentasjon av den amerikanske doktrinen for sjømakt En vurdering av den kommende utvikling ...........................
211 215 237 240 246
Introduksjon til moderne luftmakt..........................................................
249
Introduksjon - utviklingen av flyet........................................ Utviklingen av teoriene bak moderne luftmakt.................... Introduksjon til moderne luftmakt........................................
249 253 259
Om «den nye krigen»................................................................................
281
Generelt.................................................................................... Informasjonsoperasjoner - informasjonskrigføring............... Begrepene «militære revolusjoner» og «Revolution in Military Affairs».............................................. Begrepet nettverksbasert krigføring (NbF)...........................
281 281 291 305
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri......................
319
Innledning.................................................................................... «Den andre krigen» - lavintensitetskonflikter...................... Nye utfordringer....................................................................... «De nye konflikter».................................................................. Asymmetri og asymmetrisk krigføring...................................
319 319 321 338 350
En sammenligning av forskjellige former for krigføring......................
379
Innledning.................................................................................. Forskjellige former for krigføring............................................
379 389
6.1 6.2 6.3 6.4 6.5 7
7.1 7.2 7.3
8
8.1 8.2 8.3
8.4 9
9.1 9.2 9.3 9.4 9.5 10
10.1 10.2
11
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
11.1 11.2 11.3 11.4 11.5 11.6 11.7
12
Et tilbakeblikk........................................................................... Grunnlaget for moderne manøverkrigføring........................ Kilden for de nye ideer............................................................ Utviklingen av manøverkrigføring.......................................... Nye utfordringer?..................................................................... Bruken av militære doktriner................................................. Det operasjonelle nivå..............................................................
405 405 406 419 423 439 445 452
MODERNE KRIGSKUNST
12
Om militærteori og manøverkrigføring.................................................
471
Begrepet «den indirekte metode».......................................... Krigens prinsipper - sentrale metoder................................... Sentrale begreper fra manøverteorien................................... Begreper fra den manøverteoretiske verden........................ Det teoretiske begrepsapparatet............................................ Manøverkrigføring og utmattelseskrigføring - hva skiller demfra hverandre?.............................................. Manøverteori og manøverkrigføring i dag.............................
471 490 504 511 550
Det russiske perspektivet på modernekrigføring..................................
575
Russiske militære tanker......................................................... «Revolution in Mlilitary Affairs» - den russiske versjonen Utviklingen innen de russiske konvensjonelle styrker......... En kort oppsummering...........................................................
575 587 592 623
...................................................................................................
625
Litteraturliste............................................................................................ Forfatterpresentasjon............................................................................... Stikkordregister........................................................................................
631 653 655
12.1 12.2 12.3 12.4 12.5 12.6
12.7 13
13.1 13.2 13.3 13.4
14
Etterord
555 565
13
MODERNE KRIGSKUNST
1
Moderne krigskunst - en introduksjon
1.1
Moderne krigskunst - utgangspunkter
Avslutningen av den kalde krigen har på ingen måte ført til at den siste krig er utkjempet, men risikoen for en global krig med kjernefysiske våpen og krig mellom de tradisjonelle stormakter er blitt betydelig redusert. I tiden etter den kalde krigen har vi imidlertid sett et større antall kriger, og det er all grunn til å tro at vi vil opp leve at nye konflikter vil utvikle seg så vel internt i stater som på regionalt og even tuelt også på globalt nivå. Ikke minst er risikoen for fremtidige interne konflikter høy i de ofte ustabile stater i den tredje verden. Regionale spenninger som dem vi i dag ser mellom India og Pakistan og mellom Nord- og Sør-Korea, kan utvikle seg til krig, og stater med revisjonistiske ambisjoner, som Irak, kan utløse reaksjoner fra stormakter, noe som i sin tur kan medføre at de eksisterende spenninger ender i krig. Dette er konflikter som eventuelt vil kunne eskalere til langvarige kriger med følger langt utenfor det aktuelle konfliktområdet. Ingen kan forutse hvor, når og hvordan fremtidige konflikter vil utvikle seg, men dette betyr ikke at vi må stå mentalt uforberedt på konflikter. Den amerikanske his torikeren John Lewis Gaddis har uttrykt dette på følgende måte: Not even the most capable war planner can predict where the next war will occur, or what its outcome will be. But is it equally clear that war planning should therefore cease? The point, in all of these instances, is not so much to predict the future as to prepare for it. Training is not forecasting. What it does do is expand ranges of experience, both directly and vicariously, so that we can increase our skills, our stamina - and, if all goes well, our wisdom.5
En måte å møte de konflikter og kriger på som vil komme i fremtiden, er å «finne opp hjulet på nytt» - hver gang. En annen metode, som også er den Gaddis anbefa ler, er å forberede seg ved å bygge på de erfaringer som alt eksisterer. Gjennom å studere relevante problemstillinger på en systematisk og analytisk måte, utvalgt fra den enorme mengde tanker og erfaringer som en har samlet gjennom århundrene om konflikter og kriger, kan vår evne til å håndtere disse fenomener forbedres. Hen sikten med denne boken er å bidra til en økende forståelse av den militære maktens karakteristika og dynamikk gjennom å presentere på en oversiktlig måte viktige erfaringer - teoretiske som praktiske - fra moderne konflikter og kriger. Forhåpent lig vil dette kunne bidra til en økt evne til å forstå og håndtere dagens - og kanskje også fremtidens - konflikter og kriger.
1.2
Den militære maktens karakter
Krig og krigføring er hele tiden under omforming. Faktorer så forskjellige som tek nologisk utvikling, hvor store ressurser som stilles til disposisjon til enhver tid, hvor akseptabelt krig er som politisk middel, og hvordan man vurderer den moralske side
5.
John Lewis Gaddis (1997): «History, Theory, and Common Ground», artikkel i International Security (Summer 1997), s. 84-85.
Moderne krigskunst - en introduksjon
15
MODERNE KRIGSKUNST
av det å føre krig, er eksempler på dette. Slike forhold er også sentrale når den som akter å gjøre bruk av militærmakt skal forsøke å fastslå hva som bør være de såkalte suksesskriterier. I denne sammenheng er det store forskjeller mellom de ulike land, både i holdningen til og i viljen til, å anvende militærmakt for å oppnå politiske målsettinger.6 På bakgrunn av dette kan en hevde at krig og tanker om krig, på samme måte som ved de fleste andre menneskelige fenomener, i høy grad er avhen gig av i hvilken sammenheng de opptrer. Hendelsene må forstås ut fra sine spesielle forutsetninger. Som følge av den aktuelle kontekst vil krigens karakter ta svært forskjellig form, både avhengig av hvilken tidsepoke det er spørsmål om, og hvor i verden den vil bli ført. Man kan som et eksempel påvise den prinsipielle forskjell som foreligger i moderne krigføring mellom konvensjonelle og ukonvensjonelle metoder, mellom en rask avgjørelse i krig og en langvarig krigføring, og mellom den europeiske og den asiatiske tradisjonen. Siden den vestlige verden i lang tid har vært militært toneangivende og har vist seg å være militært overlegen i de fleste større konflikter, har man normalt prioritert utviklingen av konvensjonell krigføring, med en tilsvarende lavere prioritering av mer ukonvensjonell krigføring, gjerne kalt opprør eller geriljakrig. Den begrensede interesse for å studere andre former for krigføring enn den man selv har spesialisert seg på i den vestlige verden, har historisk ofte gitt svært negative utslag når land i den europeiske tradisjonen av krigføring har engasjert seg i land med andre tradisjo ner, særlig i Asia. Et eksempel på dette er de problemer som først Frankrike og senere USA opplevde i Sørøst-Asia i perioden fra 1946 til 1972/73. Tilsvarende problemer fikk russerne, som langt på vei er en del av den samme vestlige militære tradisjon, i Afghanistan på 1980-tallet. De tre stormaktene som her er nevnt, har kanskje mer til felles i sin praksis av krigskunst enn hva som skiller dem - alle prak tiserer en krigskunst som står i den europeiske tradisjon. Når man står overfor motstandere som praktiserer strategier som baserer seg på å unngå fienden og på å trekke krigen i langdrag, noe som har vært et vanlig trekk ved asiatisk krigskunst, og som benytter nettopp dimensjonene tid og rom som våpen, virker dette ofte svært frustrerende på de militære sjefer som er trent i den euro peiske tradisjon. Vi er nemlig vant til at våre avanserte våpen og et raskt og dynamisk reaksjonsmønster vil gi god effekt, og derigjennom sikre oss seier. Dette illustrerer hvor viktig det er å studere militærmakt ut fra et mer konseptuelt perspektiv, her under å forsøke å trenge inn i og forstå forskjellige typer av teoretiske og praktiske erfaringer innen hele den moderne krigens område. Det finnes trolig ingen allmenne prinsipper for hvordan militærmakt best skal kunne anvendes, men mulighetene for fremgang i krig kan forbedres dersom den som ønsker å forstå og praktisere bruken av militær makt bruker tid på å studere militær tenkning om og praksis i krigføring fra ulike tidsepoker og sammenhenger. Den kinesiske general og militærteoretiker Sun Tzu skal ha uttrykt dette på følgende måte:
6.
N.M. Rekkedal, C.A. Liitken og T. Johansen (1992): Utviklingen av moderne krigføring. Introduksjon til det sentrale militærteoretiske og teknologiske grunnlag for moderne militærmakt: FFI/RAPPORT- 92/5027. (Fjerde reviderte utgave av rapporten fra juni 1993 er benyttet som kilde her).
16
Moderne krigskunst - en introduksjon
MODERNE KRIGSKUNST
Kånn din fiende och dig sjålv. I hundra slag kommer du alltid att vinna.
Kånn dig sjålv men inte din fiende. Dina mdjligheter att vinna eller forlora år lika. Kånn inte din fiende, inte dig sjålv. I hundra slag kommer du alltid att forlora.'
De forskjeller man ser mellom nasjoner i dag, og innen de forskjellige kulturer når de stilles overfor ulike former for militære maktmidler, kommer følgelig til å få en fremtredende plass i drøftingene av de forskjellige former for moderne krigføring i bokens senere kapitler. Det er i høy grad tvilsomt å forutsette at makthavere og andre aktører i forskjellige land alltid vil utvise en såkalt rasjonell opptreden. «Rasjo nalitet» tolkes ulikt i forskjellige kulturer, og det som virker logisk og nærmest selv forklarende i en vestlig sammenheng, ser kanskje annerledes ut i andre deler av verden. I denne forbindelse er en mulig fremtidig bruk av masseødeleggelsesvåpen ikke minst de nukleære våpen - et spesielt problem som tilsier at utviklingen bør følges med argusøyne, ettersom effekten av bruken av slike våpen vil kunne få bety delige konsekvenser. En faktor i denne sammenheng er også at Russland på nytt vektlegger sterkere sine kjernefysiske strategiske styrker, rett og slett for å kompen sere for den kraftige reduksjonen innen russisk konvensjonell kapasitet etter Sovjet unionens oppløsning. Selv om en i denne boken ikke tar opp krigføring ved hjelp av masseødeleggelsesvåpen i sin fulle bredde, er det all grunn til å gjøre leseren opp merksom på de ukontrollerbare følger av biologiske og nukleære våpen. Av de årsaker som er beskrevet ovenfor, er det satset på en relativt bredt anlagt fremstilling i bokens kapitler. Fokus kommer til å ligge på teoretiske og praktiske sider ved de aktuelle former for krigføring utført med konvensjonelle våpensystemer. Histo riske eksempler er her flere steder benyttet for å synliggjøre problemstillingene, og for å forklare hvordan moderne krigføring har utviklet seg som den har gjort. Det legges stor vekt på å presentere utviklingen av krigføringen og den tenkning som hører til, satt inn i en politisk, teknologisk og idémessige sammenheng. Den svenske historiker Alf W. Johansson har hevdet at den militære tenkningen primært har vært påvirket av fire faktorer: «Den politiska utvecklingen, den teknologiska och industriella utvecklingen, erfarenheterna från krigen under de senaste århundradena och slutligen «tankens inflytande på tanken», alltså tidigare militårteoretikers arbeten? Det er et klart ønske fra forfatteren av boken å ta opp de fire faktorer som Johansson tar opp. Målsettingen er å gi leseren en viss innsikt i samspillet mellom disse svært forskjellige faktorene, for å kunne få til et så sammensatt bilde som mulig av militærmaktens foranderlige karakter. For å få til det, er det lagt stor vekt på å vise hvordan de militære tanker har blitt utviklet over de siste ca. 200 år, og ikke minst: En presentasjon av hva som i dag står sentralt i forbindelse med moderne doktriner og militærteori generelt. 7. 8.
Sitat fra den svenske forskeren Lars Ulfvings essay «Sun Tzu ‘krigskonsten’ - fortfarande modem?» i Torbjom Rimstrand (red.) (1997): Strategisk Idsebok, Stockholm, Forsvarshdgskolan, s. 19. Alf W. Johansson (1988): Europas krig: Militårt tankande, strategi och politik från Napoleontiden till andra vårldskrigets slut. Stockholm, Tiden, Sverige, s. 15-16.
Moderne krigskunst - en introduksjon
17
MODERNE KRIGSKUNST
1.3
Trusselbildet er endret - hva er konsekvensen?
Det 20. århundre har vært et av de mest urolige noen gang, selv om det også i tid ligere tider har levd ledere med store ambisjoner og uten vesentlige motforestillin ger mot omfattende maktbruk - både internt og mot nabostater. Det spesielle ved det 20. århundre var at midlene til maktmisbruk ble så mye større enn tidligere, og konsekvensene i form av bestialsk oppførsel mot egne og andre staters borgere har følgelig blitt større enn i de tidligere århundrer. Ingen vet sikkert hvor mange milli oner mennesker som har mistet livet som følge av krig og diverse former for terror. Selvsagt er de to verdenskrigene i en særklasse, men også Stalins terror internt i Sov jetunionen og Maos tilsvarende utrenskninger i Kina representerer voldsbruk i et betydelig omfang. De siste ca. 50 år har verden også sett en serie med antikoloniale kriger og et betydelig antall gerilja- og opprørskriger, særlig i den tredje verden. Mange av disse krigene har vært preget av ideologiske motsetninger, etniske konflikter og bruk av en betydelig råskap som en viktig del av selve krigføringen. Denne utviklingen har også fortsatt etter avslutningen av den kalde krigen. Eksempler som det tidligere Jugoslavia, Rwanda, Somalia, Angola og Kongo har gitt verdenssamfunnet en utfor dring ved starten på det 21. århundre. Det er viktig å huske dette, selv om det nå har vært fred i 57 år i vårt hjørne av Europa. Det er imidlertid verdt å se på lyspunktene, dvs. på de lærdommer som tross alt kan trekkes av dette krigens hundreår. Verdenssamfunnet har etablert FN, og en har militæralliansen NATO. Begge organisasjoner har vært relativt vellykkede nyskapnin ger. En har også fått EU-samarbeidet mellom de tidligere hovedmotstandere i de to verdenskrigene, noe som i dag gjør det vanskelig å forestille seg en ny krig mellom Tyskland, Frankrike og England, og det er i dag utenkelig med en ny krig mellom de tradisjonelle motstandere i Skandinavia: Danmark-Norge og Sverige. Det er bare 100 år siden norske og svenske soldater lå og voktet på hverandre ved grensen. Trusselbildet, sett med vestlige briller, er dermed betydelig endret i tiden etter 1991. Oppløsningen av Warszawapakten, sammenbruddet av Sovjetunionen, eta bleringen av relativt normaliserte forbindelser mellom ledelsen i Russland og USA og inngåelsen av «Conventional Forces in Europe» (CFEj-avtalen har ført til at de fleste regjeringer i Europa og Nord-Amerika har ment det har vært grunnlag for å omprioritere ressurser fra forsvar til andre samfunnsområder. Viktig er trolig også at det etter hvert har festet seg et bilde hos mange, både politikere og vanlige borgere, at større militære konflikter mellom stormakter ikke lenger er særlig sannsynlig. Det er først og fremst konflikter mellom mindre makter «i utkanten av sivilisasjonen», mellom stormakter og mindre land, og mellom regionale makter og deres naboer som i dag legges til grunn for prioriteringer i planleggingssammenheng og for de fleste scenarier som diskuteres offentlig i de vestlige land. Dette får etter hvert store konsekvenser for all militær planlegging. Bl.a. er antal let våpenplattformer redusert som et resultat både av inngåtte avtaler og av endrede nasjonale forutsetninger/prioriteringer. Samtidig kan vi imidlertid ane konturen av en økende satsing innen ikke-regulerte områder, f.eks. presisjonsstyrte konvensjonelle våpen basert på høyteknologi med lang rekkevidde. Denne utviklingen kan etter hvert få store konsekvenser for utformingen av de konvensjonelle styrker, og dermed for hvordan fremtidens våpenmakt vil se ut.
18
Moderne krigskunst - en introduksjon
MODERNE KRIGSKUNST
Om det er korrekt å hevde at våpenkappløpet er over, er mer tvilsomt. I stedet, med den kalde krigen avsluttet, ser en nå at utviklingen tar en ny retning. Bl.a. er ikke tempoet innen militær forskning vesentlig redusert, spesielt ikke innen sentrale teknologiske områder, og dette vil medføre at nye våpensystemer, inkl, systemer med helt nye egenskaper, vil kunne bli tatt i bruk. Dette er spesielt aktuelt innen de vestlige stormakters forsvar, men over tid vil den nye teknologien også bli tilgjenge lig for mindre land som satser sterkt på forsvaret. Konsekvensene av såkalte teknolo giske gjennombrudd er alltid vanskelige å forutse, og kan for en tid medføre overlegenhet på stridsfeltet for dem som har ressurser og vilje til å utnytte de nye muligheter. Som skissert innledningsvis har avslutningen av den kalde krigen ført til at risi koen for en global kjernevåpenkrig og krig mellom stormakter har blitt redusert. I stedet kan en grovt identifisere følgende tre konfliktmønstre:
1. Det finnes internt i svært mange stater store spenninger. Langt de fleste væp nede konflikter føres i dag innen et land (borgerkrigslignende konflikter). Dette er spesielt situasjonen i de mange nye nasjonalstater i Asia og Afrika, stater som stort sett har en 20-45 år lang historie som frie stater. Her er det i dag gjerne sosiale, religiøse eller etniske årsaker til motsetningene. I denne sammenheng er det verdt å huske på at slike motsetninger ofte er symptomer på reelle skjevheter av bl.a. sosioøkonomisk og fordelingspolitisk art. Dette er en ny trend som nå etter hvert avløser de politisk og ideologisk baserte såkalte revolusjonære frigjøringskriger fra den kalde krigens dager. Det finnes følgelig fortsatt risikoer, kanskje også økende, for konflikter og krig med nasjonale implikasjoner også etter den kalde krigens avslutning. 2. Ved bortfallet av den ideologiske todeling av verden, med «kommuniststater» mot «demokratier» som hovedinndelingsprinsipp, har mange av de «ideolo giske» konfliktene, særlig i den tredje verden, skiftet karakter. De to super maktene USA og det tidligere Sovjetunionen blir ikke lenger automatisk «sponsor» for hver sin side. Faren for at stormaktene blir trukket direkte inn militært på hver sin side i de mange lokale oppgjør er derfor blitt betydelig redusert. Den kalde krigen virket på mange måter som en stabilisator i flere regioner, for ingen av supermaktene så sine interesser tjent med at større kon flikter fikk lov å utvikle seg dersom det var fare for at dette ville medføre at man selv ble direkte trukket inn, eller at motparten kunne utnytte situasjo nen. Man «styrte» følgelig sine klienter med til dels hard hånd, slik at situasjo nen ikke skulle komme ut av kontroll. Dette lyktes selvsagt ikke alltid, men supermaktene fungerte likevel ofte som en moderator i flere av disse konflik tene. Det finnes fortsatt i dag risiko, kanskje til og med økende risiko, for kon flikter og krig med regionale konsekvenser etter at den kalde krigen er avsluttet. 3. Bortfallet av den kalde krigen i kombinasjon med at ingen stormakt (heller ikke supermakten USA) i dag er i stand til å «styre verden» på egen hånd, gjør det lettere for «nykomlinger» med lokale eller regionale ambisjoner å utvikle sine interessesfærer av både militær og økonomisk karakter. Disse statene er å anse som revisjonister i det internasjonale samfunn ved at de ønsker å skaffe seg en bedre posisjon i sin del av verden. En slik ambisjon vil ofte komme på
Moderne krigskunst - en introduksjon
19
MODERNE KRIGSKUNST
tvers av andre staters interesser, noe som medfører konflikter mellom revisjoniststaten og en eller flere av dens naboer. I denne sammenheng fremstår ofte stormaktene som tilhengere av status quo, fordi de kan føle sine interesser truet av «nykomlingen.» Følgelig er i dag ikke bare militær styrke, men også politisk vilje og evne til å tåle militære og sivile tap en viktig faktor. Slik sett kan man kanskje hevde at man på 1990-tallet levde i en form for «etterkrigs tid» etter avslutningen av den kalde krigen, og at man nå muligens er i en «før krigstid» der nye problemstillinger utvikles, og en serie med nye regionale stormakter som etter hvert vil ta mål av seg til å utfordre de tradisjonelle stor makter, inkl, supermakten USA. Det finnes følgelig fortsatt en viss risiko for konflikter og krig med globale implikasjoner. I realiteten er kanskje ikke de grunnleggende årsaker til at opprør og krig tas i bruk som egnede politiske virkemidler særlig endret, selv om både retorikken og delta kelsen fra aktører utenfra nå er endret i forhold til under den kalde krigen. For øye blikket er dette normalt ikke kriger/konflikter mellom organiserte stater, men er oftere (mindre) lokale oppgjør, der bl.a. etnisitet, sosiale og økonomiske motsetnin ger ofte også kombineres med en religiøst eller politisk fundert «mobiliseringsideologi». Mange spør seg selvsagt om hva man egentlig vet om fremtiden. Enkelte tror kanskje på at Russland gjenoppstår som en (redusert) stormakt. Selvsagt kan det skje, men trolig vil man måtte vente i mange år ennå før noe som i militær kapasitet vil ligne på det tidligere Sovjetunionen kan bli en realitet. Dette er et godt eksem pel på at det er vanskelig å basere seg på noe som kanskje vil skje om 20 år i forbin delse med dagens kortsiktige planlegging. Imidlertid er det kanskje det man gjør når en nå raskt ruster ned i hele Vest-Europa. Målsettingen om mindre og mer mobile, men slagkraftige styrker, oppsatt med profesjonelle soldater som ikke har nasjonalt selvforsvar som hovedoppgave, men skal kjempe for demokrati og menneskeretter, er nå ofte fremhevet som den ideelle utvikling. Begrunnelsen for de nye trender varierer selvsagt fra land til land, avhengig av de politiske, kulturelle, teknologiske og andre forutsetninger som foreligger. Uansett kan man her hevde at politiske, ide ologiske og andre immaterielle faktorer alltid er enklere og raskere å endre enn de mer statiske og grunnleggende faktorer som geografi, teknologi og militærstrategi. Forutsetningen for å kunne analysere og planlegge i krise og krig er at man har vett og fantasi nok til å kunne tro det verste. Dette har fått ny aktualitet etter at NATO engasjerte seg på Balkan i 1995. Man så også ovennevnte godt demonstrert i forbindelse med opptakten til Kosovokrigen våren 1999, der det i ettertid er god grunn til å gå nøye igjennom hvordan man tenkte i forkant av bombekampanjen. En hadde her, både på politisk og delvis også på militær side, vist liten vilje til å tenke strategisk og langsiktig, dvs. forsøke å forutse de store problemer som bl.a. den ser biske etniske utrensningen skulle medføre. Den etniske utrenskningen var trolig alt planlagt fra serbisk side - bombingen satte bare fart på utvikling som ville kommet nærmest uansett. NATO-strategien tok sikte på å tvinge presidenten i Jugoslavia (Milosevic) til å undertegne den fremforhandlede fredsavtalen ved hjelp av bom bing. Trolig kan her de lett fordreide og ofte mistolkede erfaringer i etterkant av kri gen mot Irak i 1991 være en del av forklaringen på at man handlet som man gjorde på NATO-siden? Man hadde ikke minst i de politiske miljøer begynt å tro på sin
20
Moderne krigskunst - en introduksjon
MODERNE KRIGSKUNST
egen retorikk omkring effekten av krigføring fra luften der felttog raskt skulle kunne vinnes ved hjelp av luftmakt - nesten uten egne tap - og der motparten etter kort tid ville gi opp stilt overfor Vestens overlegne luftmakt. Problemstillingen er ofte at diktatorer og deres nærmeste drabanter i utgangs punktet tenker svært forskjellig fra de vestlige politikere. Det som er logisk og nær mest selvforklarende i Vesten, er ikke like opplagt under andre himmelstrøk. Ofte vil også lokale diktatorer (og andre former for «sterke menn») ikke ha mange mot forestillinger mot tap av egne sivile eller soldater - de er primært opptatt av å over leve selv (sammen med eget regime). Begreper som menneskeretter, sivile rettigheter og store sivile tap betyr her minimalt. Denne form for «tanker om det utenkelige» bør alltid gis stor plass når man skal utarbeide sivile og militære strate gier i forkant av en konflikt/krig.9 Det finnes her igjen gode grunner til å minne lese ren om behovet for å studere krig og tanker om krig i en gitt sammenheng. «Studerar man hur krigshistorien kommit till anvåndning i det teoretiska arbetet, ser man mycket tydligt hur tidsmåssiga och samhålleliga faktorer påverkar tolkningarna,» skriver Alf W. Johansson.10 Det er av stor betydning for vår mentale beredskap, og følgelig for vår evne til å kunne håndtere dagens og fremtidens konflikter, at vi innser dette. Det er meget lett å trekke «feil konklusjoner» om en ikke selv innser at en er preget av visse tids- og samfunnsmessige faktorer, og at ens motstander på samme måte vil være preget av sine tidsmessige og samfunnsmessige faktorer. Det kan være en betydelig forskjell mellom disse utgangspunktene. Dette er en av begrunnelsene for at denne boken er bredt anlagt, og at en dermed forsøker å få over til leseren på en forståelig måte den rasjonalitet som har eksistert i tidligere epoker og de ulike kulturers måte å se på krig på og den aktuelle praksis som er utviklet. Dette vil kanskje gi et bidrag til en økt evne til å forstå og håndtere dagens og fremtidens konflikter/kriger.
1.4
Begrensninger og disposisjon
Krig og krigføring er først og fremst politisk aktivitet med andre midler, for å sitere Clausewitz’ berømte påstand: «en fortsåttning av politiken med andra medel».11 Det er normalt at en i forbindelse med politisk aktivitet skiller mellom de ulike beslutningsnivåer, der de høyere nivåer fatter beslutninger om målsetting, retnings linjer og annet av prinsipiell betydning, mens det er de lavere nivåer som får i opp si.
10. 11.
I en artikkel omkring Norges nye strategiske situasjon har Jon Bingen skrevet følgende i det norske tidsskriftet Fokus Europa 3/2000: Det er en skjebnes ironi at en av Europas minste stater, uten lange diplomatiske og militære tradisjoner, er blitt av så stor strategisk betydning. Det forplikter oss til å utvikle evne til å tenke og handle selv for alltid å være en relevant alli ert i en freds- og stabilitetsskapende allianse. I en situasjon preget av så stor usikkerhet som dagens er det nødvendig å være like radikal med hensyn til fremtidens muligheter som konservativ med hensyn til egen sikring. Han skriver også i et foredrag datert 7.februar 2001: Det er prinsipielt viktig å ha moderate forventninger til alle per spektiv som lover oss statenes og politikkens svinnen, enten disse fremsettes som en liberal utopi - som i dag - eller som en kommunistisk utopi - som i går. Og for hundre år siden mente man også at den hvite manns verden stod foran uen delige fremskritt og evig fred. Det ble rett nok ikke snakket like meget om demokrati og menneskeretter, men datidens kommunikasjonsteknologi het jernbane, frie kapitalbevegelser fulgte med gullstandardens allmenne utbredelse og stri den raste om frihandel i USA, Japan og i Europa.... I Europa skulle voldgift og nedrustning erstatte krigen. Det 20. århundre oppfylte likevel få av det forrige århundreskiftets forventninger. To «varme» og en kald krig gjorde århundret til ett av historiens blodigste og mest spenningsfylte. Statene svant ikke hen. Tvert om vokste de moderne, europeiske velferdsstater frem gjennom det 20. århundres tragedier og integrerte statenes respektive befolkninger i stadig mer omfat tende og forvaltningsmessig kapable og effektive stater som borgere med omfattende politiske og økonomiske rettigheter. Johansson (1989), s. 14. Johansson (1989), s. 33.
Moderne krigskunst - en introduksjon
21
MODERNE KRIGSKUNST
gave å gjennomføre beslutningen i praksis. Når det gjelder krig og krigføring, deler en normalt inn beslutningshierarkiet i fire nivåer: et politisk, et militærstrategisk, et operativt og et taktisk nivå. På det overordnede politiske nivået fastsettes en nasjon/ stats strategi eller grand strategy. Neste nivå, det militærstrategiske nivået, skal fremskaffe den nødvendige militærmakt til støtte for den valgte strategi. Det opera tive nivåets oppgave blir da å oppfylle den målsetting som er formulert i den mili tære strategien, og det taktiske nivået skal så løse den operative målsetting. Til slutt er det jo noen som må utføre den konkrete jobben, eller med Richard K. Betts ord: «the logic at each level is supposed to govern the one below and serve the one above».12 Ettersom boken først og fremst omhandler den militære maktens teori og praksis, kommer fokus til å ligge på de tre nivåer som har til oppgave å gjennomføre den nasjonale strategien, dvs. på det militærstrategiske nivået, det operative nivået og det taktiske nivået. Det er selve fenomenet krig og tanker om krig som står i sen trum for fremstillingen i boken, sammen med de uttrykk dette har fått i ulike epo ker og kulturer. Som tidligere påpekt kommer samspillet mellom politikk, teknologi, erfaringer fra tidligere kriger og militærteori til å være den overordnede rammen for flere av bokens kapitler. Dynamikken mellom teori og praksis er et gjennomgående tema. Boken innledes derfor med en ganske omfattende teoridel, der den klassiske militærteorien behandles gjennom et mindre antall sentrale teore tikere. Fremstillingen går så over til å behandle utviklingen av krigskunsten (inkl, de mer tekniske forutsetninger som gjelder for moderne krigføring), for så til slutt å presentere det som i dag anses som moderne militærteori og tilhørende doktriner. Her er behandlet både tradisjonell militærteori med fokus på konvensjonell krig føring, teori og praksis fra geriljakrig, asymmetrisk tenkning og terrororganisasjoners virkemidler. I tillegg er utviklingen etter den kalde krigens avslutning gjennomgått, og det er lagt frem noen refleksjoner om mulige nye utfordringer og problemstil linger.
12.
22
Richard K. Betts: «Is Strategy an Illusion?», artikkel i International Security, Fall 2000, s. 6.
Moderne krigskunst — en introduksjon
MODERNE KRIGSKUNST
2
Grunnlaget for moderne militærteori
2.1
Militærteori - læren om krigens vesen
2.1.1 Innledning Under hele den kalde krigen var studier av militære forhold sett på som viktig, både i øst og vest. Mange av disse studiene var svært teknologisk orienterte, typisk utført som en studie av ny teknologi og de muligheter som den kunne gi for utvikling av O 4-13 nye våpensystemer. Parallelt med disse arbeidene ble det ikke minst i det tidligere Sovjetunionen gjennomført store militærhistoriske og militærteoretiske studier, normalt som en del av arbeidene med å videreutvikle den militære doktrine med tanke på en best mulig anvendelse av den militær kapasitet. Samtidig var dette en del av modernise ringen av de til enhver tid eksisterende operative og taktiske konsepter. Også i Vesten, med utgangspunkt i USA, startet man på midten av 1970-tallet en revitalisert debatt og forskning omkring militærteoretiske spørsmål. (Dette blir behørig omtalt senere i boken.) I Europa fikk dette arbeidet imidlertid ikke noen merkbar innflytelse på de mer doktrinære trender før tidlig på 1980-tallet. Det var amerikanerne, gjennom utviklingen av den nye Follow-on Forces Attade-doktrinen for NATO, som førte an også her. Militærteori er nå blitt en naturlig del av offisersutdannelsen i de fleste europeiske land, og i dag er arbeider med militærteore tiske og doktrinære spørsmål vanlige innen hele NATO-området. Dette kapitlet har til hensikt å introdusere leseren i fagområdet militærteori. Kapitlet gir en oversikt over et antall sentrale teoretiske spørsmålsstillinger som berører krig og krigføring. Viktige utgangspunkter og sentrale begreper, blir definert og problematisert. Deretter kommer en mer historisk beskrivelse av hvordan tenk ningen omkring krig og krigføring har blitt utviklet, med vekt på de siste ca. 200 år. Et antall tenkere hvis ideer omkring krig har hatt stor innflytelse på denne langva rige prosessen, kommer til å bli presentert. Hensikten er å gi leseren oversikt over hvordan de moderne militære teorier har vokst frem. Til slutt er det lagt frem noen refleksjoner om hvor vi står i dag.
2.1.2 Militærteori - militære tanker - doktriner Termer og begreper som militærteori, militære tanker og doktriner går stadig igjen i denne boken, og trenger en kort presentasjon. Begreper som militære tan ker (military thoughi) eller militær tenking (military thinking), er ofte i engelsk språklig litteratur brukt som et samlebegrep for teorier, synspunkter, holdninger og evt «doktriner» som tilhører en spesiell person, en gruppe (normalt en gruppe militære), og kan også bli brukt om militære «moteretninger» i en gitt tidsperiode. Begrepet militærteori [military theory) brukes normalt om de hypoteser, konsep ter eller prinsipper som utvikles av militære og sivile spesialister med tanke på å løse militære problemer. Militærteori kan ses på som det man i en gitt tid ser på 13.
Hovedkilden til denne fremstillingen er N.M. Rekkedal, C. A. Liitken og T. Johansen (1992): Utviklingen av moderne krigføring. Introduksjon til det sentrale militærteoretiske og teknologiske grunnlag for moderne militær makt, Kjeller, FFI/Rapport-92/5027, s. 8-20. (Teksten er omarbeidet og utvidet.)
Grunnlaget for moderne militærteori
23
MODERNE KRIGSKUNST
som militære sannheter. Dette er teorier som ofte ikke kan «bevises» på noen vitenskapelig måte, men som er noe mer systematisk og gjennomtenkt enn rene spekulasjoner og personlige meninger. Denne form for systematisk arbeide med militære problemer er selve grunnlaget for å kunne forme ny militærteori. Militærteorien blir i sin tur grunnlaget for de planleggingsprosedyrer som til slutt er grunnlaget for å utvikle og lede militære kampanjer. Militære planer er i sin tur et produkt av de politiske, økonomiske og geografiske begrensninger som foreligger, og som vil medføre at det er vanskelig å se klart hvor militærteorien kommer inn og hvordan den har påvirket det endelige resultatet. I noen punkter nedenfor har en forsøkt å kort presentere hva militærteori, militære tanker og doktriner kan være: • Militærteori bygger på studier og forskning omkring militære forhold, kombi nert med de tanker og erfaringer man utvikler i forbindelse med bl.a. arbeider med konsepter, med hypoteser, med arbeider med militære prinsipper og andre lovmessigheter en mener å kunne observere. Viktige er ikke minst de teorier en utvikler for å beskrive de militære fenomener en observerer og beskriver. Over tid har det også vist seg at fokus i forbindelse med utviklingen av militærteori har blitt endret. Dette er en naturlig utvikling siden menneskers ideer om hva militærmakt er og bør være, vil reflektere den politiske, militære og teknolo giske realitet som disse ideer omhandler.
• Enkelte har etterlyst forskjellen på det engelske begrepet «military thought» (militære tanker) og militærteori. Begge begreper forekommer i dag i den inter nasjonale litteraturen, og en klar grenseoppgang mellom begrepene kan være vanskelig å trekke. En mulig tolkning av begrepet militære tanker er at dette kan ses på som mindre forpliktende enn begrepet militærteori. En kan kanskje uttrykke dette slik: militære tanker (omkring krigføring og strategi) vil ikke automatisk medføre at dette blir utviklet til en fullt utviklet og systematisk fremstilt militærteori. (Imidlertid er det ikke sett som formålstjenlig i denne boken å etablere et markert skille mellom de to begreper.) • En militær doktrine kan ses på som resultatet av et forsvars (evt en forsvarsgrens) erfaringer, formulert på en slik måte at erfaringene på et overordnet nivå viser hvordan et gitt forsvar har tenkt å opptre i krig. I praksis forsøker man å utforme doktrinen slik at den kan gi retningslinjer til de som skal lede krigen på en slik måte at de bedre blir i stand til å kunne møte og nedkjempe en motstan der under forskjellige forutsetninger. Alle kvalifiserte og profesjonelt ledede forsvar har utviklet en serie med doktrinære forutsetninger, selv om man kan skje ikke har formalisert dette i form av trykte dokumenter. Hensikten med å utarbeide doktriner er at offiserskorpset skal kunne få et visst minimum av inn sikt i de tanker og metoder som den øverste militære ledelse har om hvordan forsvaret skal fungere, fra det taktiske til det strategiske nivå. Uten en slik felles plattform, er det vanskelig for den enkelte offiser å ha et fast grunnlag å stå på. Ideelt vil da også en doktrine fungere som det utgangspunkt som den militære trening og utdannelse er basert på, og den fungerer også som et utgangspunkt for det videre arbeide med bl a strukturutvikling og organisasjonsutvikling. (Det er imidlertid et faktum at få land ser på sine militære doktriner som noe
24
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
som er utviklet en gang for alle. Doktriner må hele tiden tilpasses bl a den poli tiske virkelighet som omgir forsvaret, og man må være i stand til å tilpasse dok trinen til de teknologiske endringer som pågår.)
Helt fra opplysningstiden på 1700-tallet og til Karl von Clausewitz tid, så man et ønske om å utvikle en mer allmenngyldig teori om hva krig er. Det var hele tiden minst to retninger som forsøkte å finne et svar på krigen som menneskelig fenomen. Den ene retningen tok sitt utgangspunkt i naturvitenskapens syn med vektlegging av det målbare og ønsket å anvende dette som grunnlag. Den andre retningen frem holdt at krigen var et menneskelig fenomen som ikke lot seg studere etter naturvi tenskapelige metoder. Innenfor denne retningen mente man at en burde se på dette som en del av de humanistiske fag og anvende humanistiske vitenskapelige meto der, om noen fast metode overhodet. Generelt har de som har arbeidet med militærteoretiske spørsmål, ofte ikke sett at de to syn reflekterer en kulturforskjell som vil påvirke hvordan man utformer militærteori. Det er f.eks. vanskelig å forstå Clausewitz’ harde polemikk i boken Vom Kriege rettet mot dem som tror på en naturvitenskapelig tilnærming til krig, uten å vite om striden mellom de to skoler. Her har en av plasshensyn valgt å vekt legge utviklingen av militære tanker etter ca. 1800 og den militærteori som bygger på de tanker og erfaringer man ervervet i løpet av det 19. århundret. Av samme årsak i dette kapittelet lagt vekt på en presentasjon av den prøyssiske (senere tyske) skole, siden utviklingen av bl.a. en moderne generalstab kom til å påvirke alle de ledende stormakter, herunder også utviklingen av den franske armés såkalte «cult of the offensive» før første verdenskrig. Utviklingen av ny militærteori er i dette kapit telet ført frem til ca første verdenskrig. (Utviklingen etter dette tidspunkt presente res i bl a kapittel 3, 5 og 6 og utviklingen i vår nære samtid presenteres i bl a kapittel 11 og 12.) Her er det de mer etablerte militære teorier som blir presentert og forsøkt satt inn i en aktuell samfunnsmessig, teknologisk og historisk ramme. Bak dette syn lig ger den vurdering at krig normalt blir brukt som bare ett av flere mulige politiske virkemidler, og da for å tjene en politisk hensikt. Uten at noen politisk hensikt kan påvises, er det kanskje grunn til å spørre om ikke den «krigerske aktiviteten» en ser, er noe annet enn krig, for eksempel pirat- eller bandittvirksomhet. Deltakerne kjemper da primært for egen berikelse eller av andre personlige grunner, og har nor malt ikke noen ambisjon om å oppnå politiske målsettinger på vegne av for eksem pel egen nasjon eller stat eller en tilsvarende felles målsetning. Når en skal forsøke å beskrive hva militærteori er, og hvilken funksjon den skal dekke, er det naturlig innledningsvis å gi en kort beskrivelse av noen av de hoved trekk som ligger bak det vi nå kaller moderne militærteori. Utgangspunktet for moderne vestlig militærteori er de store endringene som de såkalte revolusjonskrigene og Napoleonskrigene medførte, dvs. den langvarige krigsperioden i Europa som innledes med den franske revolusjon i 1789 og varer frem til avslutningen i 1815. De to mest sentrale navn, foruten Napoleon selv, var prøysseren Karl von Clausewitz og sveitseren Antoine-Henri de Jomini. Dette var den formative perio den for hva man i dag gjerne kaller moderne militærteori. I dag er det trolig bare Napoleon og Clausewitz som kan anses som kjente navn, mens Jomini er best kjent blant militære og av dem som er interessert i militærhistorie. Imidlertid har kanskje
Grunnlaget for moderne militærteori
25
MODERNE KRIGSKUNST
Jominis innflytelse på både militærteori og hva en kan kalle populære forestillinger om krigen og dens egenart, vært minst like stor som de to førstnevntes. Dette gjel der spesielt for perioden frem til første verdenskrig.1-4 Den franske revolusjon med revolusjonskrigene og Napoleonskrigene etterpå, medførte at Europa ble varig endret, også på det militære området. Militærteoriene som ble skapt i perioden etter 1815, søkte å analysere og forklare den militære delen av utviklingen, normalt med utgangspunkt i krigshistorie og basert på personlig deltakelse i flere av de mange felttog i denne perioden. I dag er det neppe mulig å påvise noen form for konsensus når det gjelder de såkalte militærstudienes vitenskapelige status, dvs. at disse studiene skal ha et strin gent begrepsapparat og være i stand til å sette opp hypoteser som enten kan verifi seres eller falsifiseres. Striden har tradisjonelt stått om hvorvidt militærteori bør ses på som en vitenskap, eller om dette i stedet bør anses som en slags kunstart. (Det er fortsatt vanlig å bruke begrepet krigskunst om evnen til å føre større militære opera sjoner.) Dette gjenspeiler seg i de betydelige endringene i den virkelighet som militærteori er opptatt av, nemlig selve krigen, krigens natur og dens politiske anvendelighet. Imidlertid er denne motsetningen ikke til hinder for at interessen for militærteori er betydelig i de fleste ledende land, og at en vektlegger den når bl.a. strategi og militærvesen skal videreutvikles.
2.1.3 De grunnleggende spørsmål Hvordan kan en så strukturere militærteorien? Når en skal studere militære utvik linger og de resultater de gir, kan dette bli organisert som antydet nedenfor. De spørsmål som her gjennomgås, er det som normalt også karakteriserer de militære tanker, nemlig en systematisk gjennomgang av det som påvirker militære handlinger og operasjoner. Siden en begynte å skrive ned erfaringer og analyser i forbindelse med sin egen samtids krigføring, har en i forbindelse med militære studier interessert seg for føl gende to hovedspørsmål: • Hva er krig? (Ikke hvorfor krig eller om krig er moralsk akseptabelt osv.) • Hvordan skal krigen vinnes?
Svaret på det første spørsmålet har man gjerne puttet under overskriften (eller begrepet) «krigens filosofi», mens det andre gjerne ble plassert under begrepet «stra tegi». Strategi som term tar her opp i seg krigføringens teori og praksis og ledelse av militære styrker i forbindelse med væpnede konflikter. Inklusivt i begrepet er også hvordan en best skal kunne utnytte sine ressurser for å nå definerte mål. Begrepet omfatter normalt også analyse av krigskunst med hovedfokus på (militær) strategi og utviklingen av det logistiske og teknologiske grunnlaget for krigføring, samt orga14.
Napoleon Bonaparte (1769-1821) var selv en viktig person fordi han stimulerte sine offiserer til å søke etter militære teorier, vitenskapelige metoder og såkalte «krigens lover». Selv skrev han aldri ned sine ideer omkring militærteori på en samlet og systematisk måte. I stedet skrev han ned sine erfaringer i form av de såkalte maksi mer. Basert på disse maksimer kombinert med analyser av hans mange felttog har så andre teoretikere destillert de mer prinsipielle elementer av hans mer praktiske enn teoretiske ideer. Basert på det skriftlige kildematerialet etter Napoleon er det klart at han selv anså studier av tidligere felttog, ført av gode generaler, som sin hovedkilde til kunnskap om krigføring.
26
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
nisering, ledelse og utdannelse av væpnede styrker. Også uønsket eskalering av krig kommer nå under denne overskriften - et tema som fikk en helt ny dimensjon med etableringen av atomstyrkene under den kalde krigen. Tradisjonelt har militærteori fokusert på anvendelsen av militære styrker og mindre på sosiale sider av krig og krigføring. I takt med den teknologiske utviklin gen ble også de militære strukturer mer kompliserte og uoversiktlige. Etter hvert har militære styrker og deres krigsforberedelse blitt en så omfattende og innviklet prosess at det har medført at dette har blitt et separat forskningsområde innen militærteorien. I dag er følgelig militærteknologi og generelle samfunnsforhold i større eller mindre grad en del av det militærteoretiske grunnlaget for det man gjerne kal ler forsvarspolitikk i den vestlige verden. De overveielser en gjør, bør alltid forsøke å svare på de tre grunnleggende spørs mål: • Hva er krig? • Hvordan skal krig kunne vinnes? • Hvordan skal en best kunne forberede seg på krig? (Bl.a. utviklingen av moderne logistikk og et fungerende utskrivningsvesen inngår her.)
Militærteoretikere har fra midten av 1950-tallet vært opptatt av et fjerde grunnleg gende spørsmål, dvs. fra det tidspunkt da de kjernefysiske våpens spesielle karakter etter hvert ble bedre forstått. Introduksjonen av atomvåpen har etter 1945 utvidet de grunnleggende militærteoretiske rammer, naturlig nok. Følgelig har også det som på engelsk kalles «the theory and strategy of deterrence», fått en økende betydning i forbindelse med moderne militærteori. Selve grunnspørsmålet for de nye teorier som ble utviklet i løpet av 1960-tallet, lyder slik: • Hvordan skal krig kunne forhindres?
Disse fire grunnleggende spørsmålene har alle en generell karakter. Bl.a. vil spørs målet «hva er krig?» naturlig innbefatte en analyse av krigens årsaker, natur og utfor ming, herunder en nærmere undersøkelse av krigens sosiale følger og en studie av de sosiale og psykologiske faktorer som påvirker krigføring. I dag er man kanskje spesielt opptatt av å klarlegge hvilke faktorer som fører til at kriger bryter ut, og en ønsker å studere nærmere hvordan kriger skal kunne avsluttes på en kontrollert og varig måte. Dermed kan man i dag kanskje føye til et femte grunnleggende spørsmål til listen ovenfor: • Hvordan skal kriger kunne avsluttes (war terminationf? Det klassiske spørsmålet «hvordan skal krig kunne vinnes?» vil naturlig inneholde en analyse av begrepet krigskunst [art of war) eller eventuelt krigsvitenskap [military sciencef et begrep som er mye brukt innen russisk militærteori. Stor vekt legges også på (militær) strategi og utviklingen av bl.a. det teknologiske og logistiske grunnlaget for krigføring, sammen med problemstillinger angående utviklingen av militære organisasjoner, ledelse og trening/utdannelse av væpnede styrker. Slike stu
Grunnlaget for moderne militærteori
27
MODERNE KRIGSKUNST
dier relateres normalt til de forskjellige former for konvensjonell krigføring. På grunn av sine spesielle trekk analyseres vanligvis kjernefysisk krigføring og gerilja krigføring separat i forhold til konvensjonell krigføring mellom stater eller allianser. De grunnleggende spørsmål som er presentert ovenfor, avhengig av hvilke mili tære tenkere og teoretikere en studerer, kan settes inn i det man i den vestlige mili tærteoretiske diskusjonen gjerne har kalt en «military-force-oriented» teoretisk ramme. Dette begrepet kan kanskje oversettes med «militær styrkeorientert» på norsk, selv om oversettelsen neppe er helt treffende for begrepets innhold. Poenget her er at en får delvis nye svar om en stiller spørsmålene som nedenfor: • Hva er militær styrke? • Hvordan skal en slik styrke anvendes effektivt både i krig og i fred? • Hvordan skal styrken best mulig kunne forberede seg for å oppnå den ønskede effektivitet?
Dette er et noe annerledes aspekt sammenlignet med når man spør om feks. hvor dan krigen skal kunne vinnes. Om en ser på de to tilnærmingsmåter som her er skis sert, inneholder første delen av militærteorien filosofi og «sosiologi» omkring krig og militære styrker (dvs. den sosiopolitiske analysen av krigføring og militære styrker]. Den andre delen er opptatt av hvordan en kan bruke militære styrker, og den siste delen blir da det mer teoretiske fundamentet som ligger til grunn for en gitt mili tærpolitikk. I dag er det i de fleste europeiske land vanskelig å anvende militærmakt som et aktivt politisk virkemiddel. Mye tyder på at dette trolig kan bli enda vanskeligere i tiden som kommer, ikke minst i en situasjon der folk flest opplever at de lever i en tid uten klare ytre trusler, og der folk flest tenker minimalt på krig og krigføring. Et spørsmål man kan stille er om holdninger til bruk av militærmakt har endret seg over tid. Er det feks. blitt vanskeligere for regjeringer i Vesten å gjøre bruk av mili tærmakt i dag enn det var rett etter andre verdenskrig? Hva er feks. situasjonen om en sammenligner med situasjonen på 1920- og 1930-tallet, da det var stor sosial uro i mange vestlige land og ekstreme partier på høyre og venstre fløy stod sterkt imot hverandre, kombinert med en i enkelte land stor og innflytelsesrik pasifistisk beve gelse? Det er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om dette, imidlertid vil folkelig støtte til å sette inn egen militærmakt i krig utenfor landet grenser, normalt for utsette en avklart politisk situasjon der egen stat står overfor noe som oppleves som en truende fiende. Et historisk eksempel på dette er situasjonen som oppstod etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990-1991. Det var innledningsvis i Vesten en klar folkelig motstand mot å anvende krig som virkemiddel mot Saddam Husseins regime i Irak, også i den amerikanske kongressen. Men siden krigen av nesten alle ble vurdert som svært vel lykket da den omsider ble innledet, stilnet kritikken raskt av i opinion. Andre fakto rer av betydning for den folkelige støtten til den aktuelle krigen, var at koalisjonen raskt lyktes med å sikre seieren, at en selv fikk beskjedne tap, og at mediene til en viss grad kunne styres i det aktuelle krigsområdet. Som en samtidig illustrasjon på dette kan man bruke den amerikanske og britiske regjerings ønske om å fjerne Saddam Husseins regime i Irak, om nødvendig ved bruk av militære midler. Siden
28
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
forberedelsene og de politiske manøvre for å få til dette har pågått over lang tid, har også motstanderne av bruk av militære midler som et politisk virkemiddel mellom stater, fått tid til å forberede sin motstand. Med andre ord: det er i dag ofte vanske lig for vestlige regjeringer å oppnå både politisk og folkelig aksept for bruk av mili tære midler. Erfaringen er at det er vanskelig å forutsi hvordan den folkelige støtten vil bli for en krig man på politisk hold vil ønske å føre. En sentral faktor er alltid hva slags krig man snakker om. Det er naturlig nok vanskeligere å argumentere for en interven sjon i f.eks. et mindre land i Afrika der folk flest ikke føler at egne interesser er truet, enn å argumentere for et militært svar på den typen provokasjon som USA opp levde 11. september 2001. Et karakteristisk trekk ved militærteori er en nær kobling mellom analyse og såkalte «preskriptive vurderinger» (dvs. at en kan tilbakeføre det praktiske utfallet til teorien], noe som egentlig gjør militærteori til en spesiell blanding av grunnleg gende og anvendt forskning. Et eksempel kan illustrere dette: En studie av krigens natur vil naturlig kunne blandes med en analyse der en er ute etter den beste måten å vinne krigen på, samtidig som en utarbeider retningslinjer for å oppnå det ønskede resultat. På samme måte vil strategi i krig være en kombinasjon av strategi som tanke og en serie med praktiske (militærstrategiske) håndgrep for selve føringen av krigen. Det gjelder å sikre at planer, beslutninger og forberedelser i forkant av krigs utbruddet, og selve ledelsen av operasjonene, fremstår som rasjonelle og relevante for krigens forløp. Det er her også nødvendig å peke på at avslutningen av den kalde krigen ikke betyr at «historien er avsluttet». Ved denne konfliktens avslutning ble samtidig en 50 år lang systemstabilitet avviklet, en stabilitet som av mange etter hvert ble sett på som selve normaltilstanden. Ikke noe ved de nye systemer som nå representerer institusjoner og makt- og lederskapsforhold, tilsier at vi vil se en tilsvarende frem tidig politisk og militær stabilitet. Årsaken er at ingen enkeltstat, allianse eller over nasjonal institusjon uten videre vil kunne tre inn i dag med evner/kapasiteter eller ubestridt legitimitet til å strukturere verden, slik supermaktene strukturerte den under den kalde krigen. Da det heller ikke eksisterer noen verdensregjering med egne maktmidler (FN er noe helt annet i dag), er det nå av stor betydning hvordan den ene supermakt som består, USA, og den serie med store og små «stormakter» som eksisterer, kan ordne opp i seg imellom. Som en konsekvens øker nå mulig hetene for at såkalte «revisjoniststater» vil kunne forsøke å endre den eksisterende verdensordning. De enkelte aktører - stater eller fraksjoner/grupperinger av for skjellige slag - er tildelt et større ansvar for sin egen eksistens, utvikling og sikkerhet. Dermed er internasjonal politikk, diplomati og den tilhørende strategiske og mili tære tenkning inkl, militærteori blitt av større betydning for aktørene. Dette gjelder for så vel stormakter som mindre stater så lenge som det ikke er utviklet et nytt internasjonalt system som kan erstatte den internasjonale tenkning som rådde under den kalde krig.
2.1.4 Tradisjonelle begreper Hvordan defineres i dag begreper som krigskunst, krigsvitenskap, militærteori, militære tanker og tilsvarende begreper som i dag er i bruk i den militære faglittera turen? Og hvordan benytter man disse og tilsvarende begreper? Det er nødvendig å
Grunnlaget for moderne militærteori
29
MODERNE KRIGSKUNST
presisere at det ikke eksisterer noen alminnelig enighet i litteraturen om hvordan begrepene skal forstås, og bruken varierer noe fra land til land bl.a. fordi begrepene påvirkes av de forskjellige lands språk, kultur og tradisjoner. Med bakgrunn i forfatterens deltakelse i utviklingen av dagens svenske begreps apparat kan det være av alminnelig interesse for leseren å få presentert noen av de definisjoner som nå er i bruk ved Fdrsvarshdgskolan (FHS) i Stockholm. FHS har valgt å lage en ramme rundt tradisjonelle begreper som militærteori og krigskunst ved å ta i bruk begrepet Krigsvetenskap. De kan lett påvises både positive og nega tive konsekvenser for hvordan dette vil kunne styre tenkningen omkring krigføring, men beskrivelsen gjengitt nedenfor er for øyeblikket den vei man i Sverige har valgt å gå. Sitatet gjengir de eksisterende sentrale definisjoner.15
Det dr nodvandigt for planering och genomforande av både forskning och under visning vid FHS att vi anvånder samma grundlåggande definitioner Aven om vi som individer och forskare kan ha olika uppfattningar om exakt vilka tolkningar som skall gdras så behdver vi ett gemensamt språk dar alla inom FHS vet vilken innebbrd skolan lagger i olika begrepp. Det år nodvandigt att dessa defi nitioner också går att dversdtta till andra språk. Det dr dessutom viktigt att anknyta till det satt på vilket våra viktigaste samarbetsparter anvånder begreppen. Man måste också vara medveten om att begreppens betydelse varierar från kultur till kultur och dessutom påverkas starkt av valt språk. I den vdstliga terminologin, som man bnskar att ansluta sig till vid FHS, finns en serie av termer som nyttjas for att beskriva innebdrden av vad krig dr fdr något. Dessa skiljer sig avseende vilken term som brukas fdr huvudobjektet [krig, krig och armé, krig och fred, militåra verks amhets-området, 16 nationell sdkerhet eller strategi), och dess vetenskapliga status (teori, vetenskap, filosofi, doktrin, tankar, Idra, kunskap, tvdrvetenskap, kunskaps-områden, studie, etc.). Detta har resulterat i en lång lista av kombinationer av olika termer, såsom krigsteori,17 krigsvetenskap, konfliktvetenskap,18 krigsfilosofi, militdrteori, militdrvetenskap,19 militdrkunskap, sdkerhetspolitiska tankar, militdr doktrin, strategiska studier och liknande.
Ibland har samma begrepp nyttjats antingen fdr att tdcka hela militdrteoriområdet, endast en del av det samma, eller båda samtidigt. Som exempel kan ndmnas att både «strategi» och «militdr doktrin» har ofta nyttjats fdr att beskriva antingen hela fdltet av det militåra verksamhetsområdet eller, mera avgrdnsat, de teoretiska grundema fdr nationell doktrin.
På senare tid - från ungefdr 1975 - har begreppet «strategiska studier» utnyttjats mera frekvent, men med spannvidder av inneborder från «militdr strategi» i dess 15. 16. 17. 18. 19.
30
Forsvarshbgskolan (FHS) (2001): Dokumentet har tittelen «Kandidatexamen i krigsvetenskap». Stockholm, FHS/KVI 19111: 61259, dato 2001-09-27. Det engelske begrepet som er utgangspunktet er military affairs. J.F.C. Fuller (1925): The Foundations of the Science of War, Paternoster Row, London, Hutchinson, UK. Den britiske professoren Michael Howard anvender denne termen som definisjon for en del av militære studier (1974). John Garnett (1975): Strategic Studies and Its Assumptions, in J. Baylis, et al., Michael H. H. Louw (1977): «Introduction to the National Security Concept. Strategic studies and its role.» Fra National Security, A Modem Approach, s. 10-15.
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
smalaste omfattning, till «konsten om nyttjande av militdra maktmedel for uppnåendet av politiska mål», och aven «konsten om att genomdriva doktrin» i dess vidaste bemårkelse. I bl. a. de traditionella Marxistleninistiska kålloma har termen «militårteori» populårt nyttjats som namnet for hela forskningsområdetf" men under 1980-talet nyttjades också termen «det tvårvetenskapliga kunnandet om krig och våpnade styrkor» brukats. Den senare verkar antyda att området i fråga år en vetenskap eller till och med en tvårvetenskap. 20 21 Termen «militår teori» nyttjas i detta dokument att omfatta både studier av militår verksamhet och slutsatser i form av idéer, kategoriseringar, forslag, lagar och teo rier. Det har skett många forandringar, inte bara i den analytiska apparaten, men också i sjålva fbrestållningen av militårteori: innehållet i åmnet, dess omfattning, struktur och dess sammanhångande med ovriga samhållsvetenskapliga studier har fbråndrats mycket over tiden... Definitioner
I ett historiskt perspektiv finns ett antal definitioner på krigsvetenskap och krigskonst. De går att återfinna hos militårteoretiska forfattare som Clausewitz, Jomini, John C F. Fuller, A. Beaufre, Montgomery m.fl. sammantaget benåmns krigskonst av dessa forfattare som «Art ofWar (fare)», aven om de skiljer sig något i sina analyser. I tidigt 1900-tal beskrivs krigsvetenskap och krigskonst i Sverige enligt fdljande: Begreppen krigskonst, krigsvetenskap och strategi vid FHS Krigskonst år det samlande begreppet for hur man med bl.a. krigsvetenskapen
som grund utnyttjar militdra maktmedel for att nå av den politiska ledningen fastlagda mål.22 Krigskonsten refererar till skickligheten eller formågan hos individer att kriga. Krigskonsten utovas på strategisk, operativ, taktisk och stridsteknisk nivå, ... Krigsvetenskap. Begreppet år en sammanfattande benåmning på vetenskaper
som avhandlar krig, krigforing, krigets mål, medel och metoder samt krigets natur i vid bemårkelse. Militårteori, militdrhistoria och logistik tillhor krigsvetenskapema. For att vid FHS kunna ge kandidatexamen kråvs ett huvudåmne. Det år naturligt att knyta detta huvudåmne till skolans kdmverksamhet - utbildning av officerare for Forsvarsmakten. Eftersom krigsvetenskap utgor den vetenskapliga delen av krigskonsten år det låmpligt att krigsvetenskap år huvudåmne for kandi datexamen vid FHS. Som utgångspunkt for den fortsatta utvecklingen av åmnet Krigsvetenskap bor FHS anta fdljande preliminåra definition av Krigskonst och Krigsvetenskap: 20. 21. 22.
S. N. Kozlov (1971): «Marxist-Leninist Teaching on War and Metodological Problems of Soviet Military Theoty.» Moskva, Russland, Chapter 3. Dette er også hvordan russiske militærteoretiske forfattere normalt skriver omkring dette i 2003. Det er vanlig innen vestlig krigskunst å vektlegge begrepet krigskunst (Art of War) når fenomenet krig skal beskrives. Aktuelle kilder er: 1 M. I. Handel (2000): Masters ofWar. Classical Strategic Thought. London, third revised ed.,UK. 2 F.D. Margiotta (ed.) (1994): Brasseys Encyclopedia of Military History and Biography, London. 3 M. Howard (1979): «The Forgotten Dimensions of Strategy», Foreign Affairs (Summer 1979), (reprinted in M. Howard (1984): The Causes ofWar, 2nd ed. Cambridge, UK).
Grunnlaget for moderne militærteori
31
MODERNE KRIGSKUNST
Krigskonst dr konsten om hur man utnyttjar militdra maktmedel fdr att nå av den politiska ledningen fastlagda mål. Krigskonst utdvas med krigsvetenskap som grund på strategisk, operativ, taktisk och stridsteknisk nivå.
Krigsvetenskap avhandlar krig, krigfdring, krigets mål, medel och metoder samt krigets natur i vid bemdrkelse. Till krigsvetenskap rdknas militdrteori, militdr-historia, ledningsvetenskap och logistik. Fdltdvningar, forbandsovningar, stabstjdnstdvningar, krigsspel och ledningsovningar dr utbildningstillfallen dar krigskonst tilldmpas med frdmst krigsvetenskap som grund. Militdrt ledarskap och militdrteknik har stark anknytning till utdvandet av krigskonst. De dr viktiga delmangder i krigsvetenskap vilket innebar att utovandet av militdrt ledarskap samt militdrteknik studeras både separat samt inom ramen fdr militdrteori, militdrhistoria och logistik. Det som er beskrevet i sitatet ovenfor, er selvsagt bare en av mange mulige måter å etablere et begrepshierarki på. Ett problem er at en kan risikere at en følger i fotsporet til amerikanerne fra slutten på 1990-tallet, der en under slagordet «Network-Centric Warfare» er i ferd med å fjerne det tradisjonelle klare skillet mellom krigskunst («art of war»] og krigsvitenskap («military science»] på grunn av en overdreven fokus på teknologi som virkemiddel i krig. Dersom det blir det tekniske som skal dominere utformingen av krigskunsten, vil det på sikt få nega tive følger for evnen til å tenke omkring krig og krigføring. Årsaken er bl.a. at det tradisjonelle forholdet mellom militære tanker og deres mer bearbeidede form, militærteorien, og den militære praksis risikerer å bli snudd opp ned. All god og virkende militærteori er et resultat av studier/analyser av tidligere konflikter/kriger, felttog og hvordan operasjoner har blitt utført av dyktige feltherrer. Uten slike grunnlagsstudier blir dette noe annet, for eksempel hypoteser som en ønsker å undersøke ved hjelp av eksperimenter, som er den vanlige måten innen natur vitenskapene. Krig er imidlertid noe helt annet enn naturvitenskap og mangler naturens klare lovmessigheten Teorier om krig må kontinuerlig bli testet opp mot realiteten - de pågående konflikter og kriger. Teorier er da også noe annet enn rea liteter og skal av samme årsak være såpass fleksibelt utformet og åpne i sin form at de kan brukes for å møte de svært forskjellige utfordringer en vil møte underveis i praksis.23 Nedenfor gis det en kort fremstilling av hvordan begreper i dag gjerne benyttes i forbindelse med moderne militærteori. Imidlertid tas bare det med som normalt anses som mest nødvendig, slik at leseren kan se fagområdet militærteori i sin rette sammenheng. Begrepet doktrine kan defineres som et sett med synspunkter omkring krig og krigføring og de militære prinsipper som har til hensikt å gi visse «kjøreregler» i for bindelse med krigføring. Det vil si at doktrinen skal være representativ for de aktu elle militære tanker og være adoptert av det militære lederskap, herunder være grunnlaget for militær undervisning ved de høyere militære læresteder og for hvor dan en planlegger for krig innen det militære system.
23.
Scot Robertson (1995): The Development of RAF Strategic Bombing Doctrine, 1919-1939. Westport, CT, Praeger, USA, s. 6. Boken viser på en utmerket måte hvordan en teori kan ta sine egne veier.
32
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
Hvordan krigskunsten endres over tid, men likevel i prinsippet beholder en del fundamentale trekk uendret, er svært sentralt når man ser dette i et langsiktig per spektiv. Forholdet mellom militær strategi og politikk i dag indikerer at strategi har en plass sammen med andre virkemidler for en gitt stats politiske målsettinger. Tra disjonelt har begrepet strategi vært brukt for å beskrive anvendelsen av væpnede styrker og har ofte blitt oppfattet nærmest synonymt med begrepet krigskunst, noe som er uheldig. Krigskunst som begrep bør i stedet forbeholdes planlegging og gjen nomføring av militære operasjoner på alle nivåer, en betraktningsmåte som blir gjennomført her. Tradisjonelt har en delt krigskunsten i minst to nivåer: strategi og taktikk, en distinksjon som er forsøkt satt på et funksjonelt grunnlag. Strategi har da blitt definert som bruken av militære operasjoner i forbindelse med krig og krig føring, dvs. på nasjonalt og internasjonalt nivå. Begrepet taktikk har mer preg av normer og regler i forbindelse med anvendelse av militære styrker i strid. I en annen variant er strategi sett på som kunsten å føre frem styrker til slagfeltet og plassere dem i gunstige utgangsområder, mens taktikk er kunsten å føre tropper på selve stridsfeltet. En tredje variant er å hevde at strategi er noe som Forsva rets øverste ledelse tar seg av, mens taktikk håndteres av de aktuelle militære sjefer i felt. Skal en forsøke kort å oppsummere, vil begrepet strategi i forbindelse med mili tær litteratur normalt bli brukt som et generelt begrep, mens begrepet militær strategi i dagens militærteori normalt anvendes for å beskrive planlegging og gjennomføring av militære operasjoner på høyt nivå. I engelskspråklig litteratur ble det tidlig i det 20. århundret vanlig å bruke begrepet grand strategy (som omfattet mobiliseringen og utnyttelsen av alle nasjonale ressurser for krig), strategy (som omfattet anvendelsen av militære res surser for å nå de aktuelle politiske målsettinger), og taktikk (dvs. den direkte anvendelse av militære styrker). Begrepet nasjonal strategi basert på såkalte strategies of the three Services ble etter hvert utviklet i bl.a. Storbritannia, Frankrike og USA. Dette medførte ofte i praksis hard kamp om ressursene forsvarsgrenene imellom, med bl.a. mangelfull koordinering på alle nivåer, manglende ressurs styring og store problemer med å etablere såkalte nasjonale doktriner. Proble mer av denne art var store under hele andre verdenskrig. Heller ikke i dag er problemet endelig løst. Imidlertid har amerikanerne kommet langt i dette arbei det da USA har formalisert en fellesdoktrine [Joint Doctrinef Amerikanerne har vært de dominerende innen utviklingen av moderne doktriner de siste 30 år, med resten av NATO-landene som «importører» av de amerikanske tanker. Dette har også betydd at de eksisterende NATO-doktriner har lånt mye tanke gods fra de amerikanske doktrinene, selv om de ikke kan ses på som direkte kopier. En annen viktig omlegging innen vestlig militærteori de siste 30 år er at man nå normalt deler operasjonskunsten i tre nivåer: (militær-) strategisk nivå, ope rasjonelt nivå og taktisk nivå. (Operasjonskunst er her synonymt med de engel ske begreper art of operations eller operational art.j Mens begrepet strategi (eller kanskje mer presist: militærstrategi) her vil omfatte hvordan krigen skal føres i stort, inkl, hvordan man vil utnytte en nasjons totale ressurser, vil begre pet operational art dekke hvordan større militære bevegelser (military cam-
Grunnlaget for moderne militærteori
33
MODERNE KRIGSKUNST
paigns) skal utføres for å skape forutsetninger for vellykkede slag.24 Operational art) representerer følgelig det høyeste nivå som en rent militært fører operasjo ner på, selv om dette nivået normalt bare indirekte vil påvirke selve kamphand lingene. Det spesielle ved taktikk er følgelig at det er på dette nivået man ved direkte våpenmakt (inkl, ildkraft) og manøvrering påvirker fienden, dvs. at det er på dette nivået at selve kamphandlingene står i fokus. I dag brukes derfor ter mer som strategisk nivå, operasjonelt nivå og taktisk nivå for å beskrive de tre nivåer man i dag normalt benytter innen militærteorien. Sentralt i dag står også stikkord som mobilisering og mobiliseringssystem, logistikk og infrastruktur. Det blir nemlig for enkelt å nøye seg med en tredeling basert på nivå, som omtalt ovenfor. Logistikk har her en sentral rolle. I sin moderne form ble dette teoretisk først gitt en seriøs behandling av generalen og militærteoretikeren A-H. Jomini i hans bøker om krigskunst, først og fremst basert på hans opplevelser under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene samt hans egne historiske studier. (Begrepet logistikk dekker her underhold av styrker i strid i en vid forstand.) Jomini behandler strategi, logistikk og taktikk på en systematisk måte, dvs. beskriver begrepenes egenart og hva som skiller dem fra hverandre. Industrialiseringen og den etter hvert enorme tilgangen på ny teknologi ble bare i begrenset grad fanget opp i den «klassiske» militærteorien, skrevet av for eksempel Jomini og Clausewitz. Dette blir først fullgodt beskrevet i teoriform på 1920- og 1930-tallet.25 Imidlertid fikk den nye tekniske virkelighet etter hvert stor betydning for hvordan man førte krig. Fra midten på 1800-tallet ble tenkningen omkring logistikk gitt en større og større plass også innen militærteori. Bl.a. vokste hærene raskt på grunn av stor tilgang på vernepliktige som følge av rask befolkningsvekst i Europa. Hvordan utskrivning, trening og ajourhold av de militære ruller skulle håndteres, ble da viet større og større plass innen militærteoretiske arbeider i tiden etter 1850. Temaer som trening av soldater, taktisk ledelse, troppenes moral og hvordan de nye våpensystemer best skulle utnyttes, ble sett på som viktige deler av den tids militære «skriverier». Nytt var det også at enkelte teoretikere så på strategi og taktikk som tanker omkring hvordan operasjoner skulle føres, mens logistikk skulle være å fremskaffe midlene for disse. I dag går en i moderne teori ofte så langt som å hevde at logistikk er en like vik tig faktor som tradisjonelle faktorer som hurtighet, yteevne, rekkevidde og treffsannsynlighet for våpensystemer osv. når felttog blir planlagt.
2.1.5 Problemstillinger rundt staten og krigen Krigføring har tradisjonelt vært hovedfunksjonen til militære styrker og følgelig også det sentrale tema for det en i en foreløpig form kan kalle militære tanker, eller i 24.
25.
34
«Operational art - The employment of military forces to attain strategic and/or operational objectives through the design, organization, integration, and conduct of strategies, campaigns, major operations, and battles. Opera tional art translates the joint force commander’s strategy into operational design, and, ultimately, tactical action, by integrating the key activities at all levels of war.» Dictionary of Military Terms (1999): U.S. Department of Defense and Joint Chiefs of Staff, London, Greenhill Books, UK. Baron Antoine-Henri Jomini (nytrykk 1990): Précis de 1'art de la guerre. Denne boken ble frem til 1870 sett på som den mest nyttige boken om høyere ledelse i krig. Ikke minst ble boken sett på som en bibel under den ame rikanske borgerkrigen - på begge sider. Også de tyske generaler Helmuth von Moltke og Alfred von Schlieffen var klart influert av Jominis tanker. De forandret bare på visse detaljer. Moltke erstattet det joministiske begrepet «internal and external lines», som han fant å være mindre aktuelt. Schlieffens tilpasninger fikk en annen form. Han valgte i ekstrem grad å legge vekt på en av de sterke anbefalinger som Jomini hadde gjort seg til talsmann for: utflankering, og ikke minst på dobbel omfatning a la Hannibals seier over romerne ved Cannea.
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
form av et mer bearbeidet produkt: som militærteori. Uavhengig av de sterke og svake sider en kan finne i de måter en kan studere krigføring på, er det i dag mye som taler for at krigens såkalte natur har blitt påvirket av det som har skjedd i tiden etter ca. 1900, men alle teoretikere er ikke enige om i hvor stor grad så er tilfellet. Det man imidlertid kan samles om, er at de to verdenskriger i forrige århundre kombinert med mulighetene under den lange kalde krigen for en atomkrig har medført en betydelig omvurdering av militærmaktens rolle som et politisk instru ment. Ikke minst har det relativt store antall lokale kriger utkjempet i tiden etter 1945 av mange teoretikere blitt tolket som tegn på at moderne kriger ikke følger noe fast mønster, men tar normalt en «lokal farge», avhengig av de lokale og regio nale militære, politiske, økonomiske, psykologiske og andre aktuelle forhold, og disse faktorene vil samtidig påvirke den aktuelle konflikt. I praksis betyr dette at de forskjellige faktorer som er nevnt her, vil kunne variere fra krig til krig og også fra ett utviklingstrinn og til det neste underveis i en krig. Krigen vil følgelig ikke bare være noe som angår soldater og politikere, men vil kunne påvirke de fleste områder i de samfunn som blir rammet. Under hele den kalde krigen var det vanlig at politiske ledere så på forberedelser til krig som en viktig og nødvendig del av den politiske hverdag og forutsatte at fremtidige kriger ville kunne bli utkjempet på mange fron ter: militært, økonomisk, innen det vitenskapelige området og ikke minst på det ideologiske området. Selv om faren for en stor krig ikke kan utelukkes, er det i dag ikke vanlig å ha dette perspektivet på de militære opsjoner. Noe har endret seg etter at den kalde krigen ble avsluttet, ikke minst innen den politiske tenkningen omkring mulighetene for krig. I stedet for å være opptatt av å forhindre atomkrig mellom de to ideologisk motsatte blokker som under den kalde krigen, er nå krig og tilhørende diplomati, økonomiske innsatsmidler og humanitære tiltak igjen blitt et virkemiddel ikke bare for stormakter, men også for mindre land, normalt i sam arbeid med en stormakt eller under FNs eller en annen multinasjonal organisasjons paraply. Dette vil på sikt også få betydning for hvordan militærmakten vil bli vide reutviklet, og for hvordan en vil tenke omkring krig og krigføring. Ifølge internasjonal lov er krig i prinsippet noe som bare kan finne sted mellom det som på engelsk kalles «sovereign political entities», dvs. mellom stater. Denne måten å se på krig på som et internasjonalt og mellomstatlig fenomen har da også dominert i den vestlige måten å studere dette på, selv om en har hatt forskjellig pro fesjonell bakgrunn som for eksempel historie, sikkerhetspolitikk, militæranalytiker eller et sosiologisk og psykologisk utgangspunkt. Politiske realister har normalt hev det at nasjonalstaten bare kan realisere sine nasjonale interesser gjennom å demon strere sin vilje til å slåss og ved å gjøre bruk av krig om nødvendig som et instrument for å føre en nasjonal politikk med tanke på å oppnå lovlige målsettinger.26 Men når en samtidig vet at de fleste kriger i dag slett ikke har preg av å være et oppgjør mellom nasjonalstater, men har form av borgerkriger, er det nødvendig å gi definisjonen av krig et annet innhold. Det viktige er da ofte tilhørighet til økono 26.
Eksempler på kjente «realister» som har skrevet mye om dette, er amerikanerne George Kennan, Henry A. Kissinger, Robert W. Tucker og Alastair Buchan. Av engelsk skribenter er kanskje Michael Howard den best kjente. Eller som det fremgår av følgende typiske definisjon fra den kalde krigens epoke: «Interests are highly generalized abstractions that reflect each states basic wants and needs... The only vital national security interest is survival - survival of the state, with an «acceptable» degree of independence, territorial integrity, traditional life style, fundamental institutions, values, and honor intact»; John M. Collins (1973): «Grand Strategy, Principles and Practices». Annapolis, Maryland, U.S. Naval Institute Press, USA.
Grunnlaget for moderne militærteori
35
MODERNE KRIGSKUNST
miske interessegrupper, etniske grupper, religiøse grupper, klaner og tilsvarende. Her betyr kanskje ikke nasjonalstaten så mye, men heller hvilke interesser de perso ner som opptrer på vegne av staten, faktisk representerer. De som har makt repre senterer kanskje ikke de nasjonale interesser, men heller de interesser som deres gruppe representerer, og fremmer de synspunkter som denne gruppen står for? Da vil de som har makten, naturlig nok se på det de selv står for, som relevant - selv om andre mener at dette vil gå på tvers av de såkalte nasjonale interesser. I en slik situasjon er det viktig å studere hva som utløser krig i de områder der dette er mest vanlig, nemlig i den tredje verden. Her er det ofte tradisjonelt innstilte og mektige eliter som dominerer statsapparatet, og som helst ikke slipper nye per soner eller grupper inn i «den indre krets». Mange av de opprør en i dag ser, er nett opp rettet mot slike eliter, og krig er dermed ikke helt det samme i de forskjellige deler av verden. Følgelig vil krig i form av geriljakrig og andre former for opprør bli omtalt i et eget kapittel. Nedenfor er det nå utviklingen av den vestlige militærteorien som vil bli presentert.
2.1.6 Hva står sentralt i vestlig teoriutvikling? Tre spørsmål har vært de mest sentrale for de vestlige militærteoretikere og som det refereres til i denne fremstillingen. Disse er: 1. Hva karakteriserer krigens natur og krigføring generelt (nature of war og warfare) 2. Hvordan skal en «destillere» erfaringer fra tidligere kriger og omforme dem til relevante teorier (eventuelt prinsipper) for krigskunsten? Hvordan skal en gjøre best mulig bruk av tidligere tiders krigserfaringer, tilpasset ens egen tid?
3. Hvilke problemstillinger vil være av nytte for krigskunsten i fremtidige kon flikter? Hva vil være nyttige erfaringer å ta med seg videre inn i fremtiden, og hvilke lærdommer er i ferd med å bli uaktuelle? Når en undersøker hvordan konsepter og tankeganger om krigskunsten blir hånd tert i kildene gjengitt her som noter og i litteraturlisten, er det to forskjellige meto der som dominerer. Den ene er såkalt funksjonell, og den andre kalles «fenomenorientert». Den funksjonsorienterte varianten dominerer i dag i litteraturen, og har to hovedretninger, som kort kan beskrives slik:
1. Den sosiale funksjonen til krigføringen står i fokus, dvs. at krig normalt defi neres som en væpnet konflikt mellom politiske enheter eller allianser der hen sikten er å nå politiske mål. (Krigen fremstår her som et sosialt fenomen.) 2. Den andre varianten legger hovedvekten på de umiddelbare mål (og følgelig på funksjonen) for kamphandlingene. Krigføring defineres da ofte som en kon flikt mellom viljer eller som kamp om makt, dvs. at begge parter prøver å påtvinge motparten ens egen vilje. De politiske mål med krigføringen og kri gens sosiale funksjon er sett på som faktorer, men tones gjerne ned i selve fremstillingen. Her står krigen som et politisk virkemiddel i sentrum.
36
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
Den såkalte «fenomenorienterte skole», der krigføringen nærmest defineres som en tosidig kamp mellom væpnede styrker, har i dag ingen innflytelse på utviklingen av moderne militærteori. Imidlertid stod denne måten å tenke på relativt sterkt på 1960-tallet, dvs. i atomteoretikernes «storhetstid». (Disse teoriene blir ikke beskre vet nærmere i denne boken.) Når en skal diskutere hva som menes med det mye brukte begrepet «krigens natur», er det lettere å se problemer enn gode svar. Svært sentralt står mangelen på en eller flere allment aksepterte definisjoner av hva krigføring innebærer. Innen mili tærteorien er det på dette punkt nesten like mange svar som det er publisert teore tiske arbeider. Det er heller ikke noen klar differensiering mellom de forskjellige konsepter for krigføring, sett i relasjon til de forskjellige former for krig og de for skjellige utforminger av krigføring som sådan. Skal en likevel forsøke å si noe all ment om dette, må det være at det er typisk at en forsøker å vinne i krig, og at en vil påtvinge motstanderen ens egen vilje. En organisert bruk av vold uten et klart poli tisk mål kan knapt sies å kvalifisere til bruken av ordet krig og krigføring. (Det engelske begrepet «warfare» (krigføring) synes å være det som best beskriver den militære siden av krig, slik at en sammenblanding av begrepene krig og krigføring kan unngås). 2.1.7 «Krigens natur» Hvilken status har så uttrykket «krigens natur» i forhold til andre uttrykk som bru kes innenfor militærteori? Krigens natur bør ses på som et helt grunnleggende begrep. Hva man hevder er krigens natur, utgjør på mange måter fundamentet eller grunnmuren i enhver militærteori, hvor militærteorien kan sies å utgjøre «selve huset» eller overbygningen. Mens uttrykket «krigens natur» er knyttet til en abstrakt forestilling om hva krigens innerste vesen eller kjerne egentlig dreier seg om, så er uttrykket «krigens karakter» mer knyttet til hvordan krigens forskjellige ansikter kommer til uttrykk i praksis. Det er i dag ikke uvanlig å hevde at krigens natur har endret seg betydelig i løpet av de 200 år som er gått siden de franske revolusjonskrigene (1792-1801) og Napoleonskrigene (1803-1815). Andre vil hevde at selv om krigens karakter (hvordan en bl.a. gjør bruk av de militære midler) har endret seg radikalt, er ikke selve krigens natur endret. En vanlig begrunnelse for det første synet er at i motsetning til såkalt klassisk krigføring der forutsetningene for seier var ødeleggelsen av fiendens væp nede styrker, vil man i dag kanskje se det som tilstrekkelig å angripe og eventuelt ødelegge sentrale deler av fiendens bakre område eller hans infrastruktur. Dette vil i sin tur kunne ta fra fiendens vilje til å fortsette krigen. Selv om det er uenighet om detaljene, er det bred enighet om at en ved hjelp av de tiltakene en iverksetter, ønsker å redusere fiendens vilje til fortsatt motstand. Problemstillingen kan stilles opp på følgende måte:
• Ødelegge fiendens militære styrker eller kapasitet. • Ødelegge fiendens evne til å generere militær kampkraft og hans vilje til å fort sette kampen.
Sentralt i denne forbindelse står i dag utviklingen av moderne langtrekkende våpen systemer som feks. fly og missilbasert evne til å angripe mål på lang avstand.
Grunnlaget for moderne militærteori
37
MODERNE KRIGSKUNST
Spesielt har atomvåpnene skapt en helt ny dimensjon i ødeleggelsesevne dersom slike våpen blir tatt i bruk i krig. Imidlertid er det her nødvendig å kommentere det siste argumentet. Engelskmannen og militærteoretikeren Julian Lider har i en av sine mange militærteoretiske bøker tatt til motmæle mot det relativt populære synet referert ovenfor. Han skriver: f...) If the clash of armed forces is the defining characteristic of warfare (i e the phenomenological concept), then the elimination of it from the conflict conceming political aims or from the «competition of wills» means that no warfare takes place. Although political aims, or the imposition of one’s will on the enemy, is achieved by armed violence, it is made without armed combat. The method of using armed forces (for crushing the enemy’s rear instead of destroying his armed forces) has been changed here, but not warfare in itself Warfare has simply disappeared together with its defining characteristics (...) 2728
Et av hovedproblemene ved et kjernefysisk krig er at denne formen for krigføring vanskelig kan sies å tjene en rasjonell politisk målsetting, dvs. at en vil være ute av stand til å påtvinge motparten ens egen vilje på grunn av de enorme ødeleggelser som vil være følgene dersom to atommakter benytter sine våpen mot hverandre. Følgelig vil det i praksis være mer logisk at en avstår fra å påtvinge motparten sin egen vilje, for på denne måten å berge seg selv. Trusselen om bruk av atomvåpen er imidlertid her bare ett av flere virkemidler som kan benyttes. Alle ansvarlige land som disponerer atomvåpen, må ta hensyn til disse våpens ødeleggelsesevne når de eventuelt setter seg krigsmål. Krigsmålene må alltid være begrensede og ha som mål setting heller å moderere motstanderen, enn å påtvinge ham ens egen vilje fullt ut. Imidlertid er kanskje dette bare et handikap som angår de stormakter som dispone rer slike våpen - andre nasjoner vil trolig sette seg tradisjonelle krigsmål, inkl, at de skal vinne krigen? I krig mellom «vanlige» land uten atomvåpen, og i krig mellom en stormakt med atomvåpen og et land uten atomvåpen, vil en trolig fortsatt se at «klassiske» krigsmål vil bli definert. Det store antall interne og lokale kriger i dag skulle være et godt eksempel på at denne logikken fortsatt dominerer. Imidlertid kan heller ikke regionale (konvensjonelle) konflikter utelukkes der de regionale stormakter er hovedaktører. En annen av Liders observasjoner er hvordan Clausewitz har blitt brukt (og mis brukt) i forbindelse med hans tolkning av krigens natur. Liders tolkning er ganske lik den som bl.a. Inge Tjøstheim gjør nedenfor,2S men er basert på et noe annerledes utgangspunkt ved at den er skrevet under den kalde krigen:
Clausewitz analysed two interrelated problems: what war is in its ideal and real form and how to win it. In investigating the first problem, which is dispersed in many places in his production but is one of the main topics of «On War», he concentrated on two aspects of war - as a military activity and as a political act. Clausewitz attempted to comprise the essence of his views within the preliminary 27.
28.
38
Julian Lider (1983]: Military Theory. Aldershot, Gower Publ. Company Ltd, England, s. 214-215. (J. Lider var en polsk offiser (oberst) med jødisk bakgrunn som arbeidet i Sverige ved Utenrikspolitiska Institutionen i Stock holm, etter at han valgte å forlate Polen. Han var ekspert på marxist-leninistisk militær tenkning, og var selv til henger av denne samfunnsmodellen). Forsker Inge Tjøstheim (2001), fra en studie ved Fdrsvarshogskolan i Stockholm høsten 2001. (Ikke publisert.) Her benyttes etter avtale med Inge Tjøstheim hans forskningsresultater.
Grunnlaget for moderne militærteori
MODERNE KRIGSKUNST
definition that ‘war is an act of violence intended to compel our opponent to fulfil our wiU’. A logical development of this idea led him to the complementary formula that ‘war is an act of violence pushed to its utmost bounds’.... To (Clausewitz) it was self-evident that war is planned and waged under the direction of the ruler, who represents the whole nation and embodies its spiritual qualities. Clausewitz therefore had no cause to address himself to the relation between war and ethics; war needed no justification beyond its effectiveness for achieving certain desired goals...
In the traditional debate on the nature of war, three contending views might be defined in relation to the Clausewitzian Scheme: a. The militaristic school, which maintains that once wars have broken out, they are uncontrollable by political objectives and must therefore be guided by purely military considerations; b. The school of political realism, which upholds the view that war can be waged under political control; and c. The pacifistic school, which denies the basic tenet shared by both of the other views, that war is an unavoidable reality, and offers an alternative philosophical perspective in which to set political conflicts and their resolution.2930
De to sentrale elementer i krigen er for det første bruk av fysisk makt eller vold, og for det andre å påtvinge fienden vår vilje ved å gjøre ham maktesløs. Disse to ele mentene utgjør krigens teoretiske modell, hvor volden er krigens middel som har til oppgave å gjøre fienden maktesløs (gjennom handling) for å oppnå målet, nemlig å tvinge fienden til å oppfylle vår vilje. Krigshandlingen er derfor alltid (i teorien) et forhold mellom midlet og målet. Det er ifølge Karl von Clausewitz en serie med vanskeligheter forbundet med å etablere en teori om krigføring, og vanskelighetene er knyttet til hva han kaller «den krigerske virksomhets natur». Med referanse til andre bok i Vom Kriege er det tre forhold som ifølge Clausewitz gir krigføringen dens særpreg:
1. Det første særpreg består av «de åndelige krefter og deres virkninger»., '
Den tyska krigsmakten hade alltså funnit ett verkningsfullt medel att slå fientliga stridskrafter och lyckades under huvuddelen av 1941 också att gdra detta i så stor omfattning att Sovjetunionen inte i långden kunde uthårda detta. Hitler var dock inriktad på ekonomiska faktorer. Detta var ologiskt. Om Sovjetunionen skulle besegras snabbt kunde detta inte ske genom ekonomiska omståndigheter, eftersom det tar tid fdr sådana att verka. Det år fullt mdjligt att Sovjetunionen skulle ha kunnat besegrats på detta vis, men det hade då varit nodvåndigt att fora kriget* 253.
N. Zetterlings note i N.M. Rekkedal (2002): Moderne krigskunst, s. 125: «Det brukar ibland håvdas att Roda Armén forbåttrade sig och det ligger en del i detta. Men aven under andra halvåret 1943, trots att perioden beskrivits som framgångsrik, led Roda Armén enorma fdrluster, vilka enbart kunde uthårdas tack vare en stor numerår dverlågsenhet och massivt inflode av ny personal och materiel for att tåcka fdrlustema. Det har också håvdats att Rdda Armén i slaget vid Kursk juli 1943 visade att man funnit meto der att stoppa de tyska pansaranfallen. Detta år knappast realistiskt. De tyska anfallen vid hejdades fdrvisso, men detta byggde på sovjetiskt styrkedvertag, såvål taktiskt som operativt och strategiskt, någon sårskild metod fdrelåg ej. Fdr mer om detta slag, se N. Zetterling & A. Frankson, Kursk 1943 - A Statstical Analysis (Frank Cass, Lon don 2000). Det skall sågas att sovjetisk historieskrivining håvdat att det var tack vare dverlågsen krigskonst som de till slut lyckades betvinga tyskama. Denna uppfattning har också framfdrts av en del våsterlåndska skribenter. Emellertid bygger detta på den nårmast systematiska historiefdrvanskningen som skedde i Sovjetunionen, något som fdrbisetts av dessa våsterlåndska skribenter. For mer om detta, se N. Zetterling, «Myter om Sovjetisk krigs konst», Kungliga Krigsvetenskapsakademins Handlingar och Tidskrift 5/1996, sid 129-145 samt åven N. Zetter ling, «Loss Rates on the Eastem Front during WWII», Journal of Slavic military Studies, December 1996, sid 895906.»
164
Utviklingen av krigføringen sett i et historisk lys
MODERNE KRIGSKUNST
långsiktigt, vilket också hade gjort det ån mer motiverat att stålla om den tyska ekonomin fdr krigsproduktion.2>4
Men selv om man hadde lyktes med dette, bestod det faktum for tyskeren at en avgjørende del av de sovjetiske ressurser var plassert svært langt øst i forhold til lan dets vestgrense. Ettersom betydelige sovjetiske styrker var gruppert i dette området, med ytterligere reserver i den asiatiske delen av landet, ville det vært nødvendig enten å slå eller drive bort disse sovjetiske styrkene. Med andre ord var veien frem mot Hitlers mål i praksis via den samme vei som den tyske hærledelsen hadde ønsket å gå. De sovjetiske råvareressurser og tilhørende industriproduksjon kunne ikke nås uten etter at en hadde nedkjempet de sovjetiske styrker som stod i veien. Gjennom de tyske innringningsoperasjonene ble russiske enheter tilintetgjort i ste det for å bli presset tilbake. Hadde så ikke skjedd, hadde muligens de sovjetiske stridskreftene raskere kunnet vokst seg så sterke at de ville ha kunnet bremse eller hindre den tyske fremgangen. Som vist ovenfor innebar de tyske innringningsoperasjoner at de sovjetiske tapene ble langt større enn de tyske ved en godt gjennomført innringningsoperasjon. Disse operasjoner medførte normalt heller ikke en ekstrabelastning på de ikke-involverte tyske styrker.254 255 Mye taler for at den tyske hæren gjennom Blitzkrieg hadde funnet et konsept som teoretisk gjorde det mulig å beseire Sovjetunionen. Imidlertid er det god grunn til å spørre om det egentlig uansett ville vært nok til å beseire Sovjetunionen med de ressurser som Tyskland disponerte. Slike spørsmål er selvsagt umulige å besvare med noen sikkerhet - krigshistorien viser i det minste at det tyske forsøket endte med en katastrofe for Tyskland. Derimot er det mulig å slå fast at den stadig økende uenighet mellom hærledelsen og Hitler reduserte mulighetene for en seier. Men det eksisterte også andre problemer. Et var at det tyske forsyningssystemet var hardt presset. De store avstander i Sovjetunionen gjorde at all tyngre forsyningstjeneste var avhengig av jernbanetransport. Tyskerne opererte i sine stabstabeller med at en kunne operere inntil 300 km fra nærmeste utlastningspunkt på jernbanen. Ble avstanden mer enn 300 km, økte raskt problemene. Med tanke på at avstanden mel lom Moskva og den sovjetiske vestgrensen var nærmere 1000 kilometer, innebar i praksis dette at det var en forutsetning for et vellykket felttog at en kunne ta i bruk jernbanetransport så raskt som mulig. Tyskerne lyktes da også delvis med å ta i bruk de russiske jernbanene, men det berodde delvis på at man hadde lyktes med å over raske russerne i vest. Igjen tyder det hele på at den tyske planleggingen arbeidet med meget små marginer og etter prinsippet om at «lykken står den dristige bi». Som avslutning og oppsummering kan en hevde at den tyske Blitzkrieg ikke kan ses på som et spesifikt konsept og følgelig heller ikke som en moderne doktrine. I stedet er det trolig mer fruktbart å se på dette som en form for krigføring som tar utgangspunkt i et visst syn på krigens natur. Den tyske militære tradisjonen og den tilhørende militærteori fremholder krigens usikkerhet som en viktig faktor, der frik sjon ikke er til å unngå. Betydningen av den menneskelige faktor fremheves også i større grad enn hos de samtidige motstandere. Basert på disse forestillinger ble så Blitzkrieg utviklet og var i en kort periode fremgangsrik, noe som også er blitt lagt 254. 255.
N. Zetterling i N.M. Rekkedal (2002): Ibid. s. 124-125. Naturlig nok førte disse operasjonene til harde kamper, men dette var på ingen måte noe enestående. Forbruket av forsyninger var også innen rimelige grenser. I kamp med en motstander av en slik størrelse som Den røde armé må en se på dette som uunngåelig.
Utviklingen av krigføringen sett i et historisk lys
165
MODERNE KRIGSKUNST
merke til hos motpartene under verdenskrigen. Som vi vil se senere i boken, har da også tankegangen bak denne typen krigføring vært flittig studert senere, ikke minst av dem som stod bak utviklingen av manøverkrigføring på slutten av 1970-tallet i USA. Men her er det også på sin plass å påpeke at den tyske Blitzkrieg slik den ble praktisert under andre verdenskrig, først og fremst viste seg egnet for de mindre militære konflikter. En må også huske på at det var ikke Tyskland som gikk seirende ut av krigen, men motstanderne som praktiserte en helt annen form for krigføring. Skal man i dag forsøke å dra lærdommer av denne perioden, gjelder det å forsøke å trekke ut det som har en mer tidløs karakter.
166
Utviklingen av krigføringen sett i et historisk lys
MODERNE KRIGSKUNST
4
Karakteristikk av moderne styrker
4.1
Innledning
I dette kapitlet gis det en grov oversikt over utviklingen frem til i dag når det gjelder de såkalte moderne konvensjonelle styrker. For at leseren bedre skal kunne se helhe ten, er det i første del en kort historisk fremstilling av land-, sjø- og luftstridskreftenes utvikling i moderne tid og av hvilke utviklingsretninger som nå er sannsynlige innen de konvensjonelle militære styrker. Også de aktuelle tekniske og doktrinære utviklingstrekk blir skissert. En mer detaljert oversikt over dagens krig føring til lands, til havs og i luften følger i egne kapitler. Ser en tilbake på utviklingen i Europa de siste 400 år, har det vært ønsket om kontroll over eget territorium eller erobring av naboenes område som har vært den van ligste målsetting med krigføring. Dette ønsket, eller denne ambisjon, har også preget hvordan krigen og krigføringen har blitt utformet, og har ført til at landkrigføring normalt har vært den avgjørende del av krigføringen, mens krigføring til sjøs og i luften har fungert som et supplement til landkrigføringen. Men bildet er selvsagt alltid avhengig av krigsteateret, dvs. hvor krigen føres, og hvilke parter som deltar. Bildet er imidlertid ikke komplett uten at en presiserer at for enkelte stater har sjømakt vært ekstra viktig for deres ekspansjon som kolonimakt, og delvis vært grunnlaget for deres stormaktsstatus. Spania, Nederland og spesielt Storbritannia er alle eksempler på land som har vært svært avhengige av sine flåter for sin stormaktsrolle. Imidlertid var det bare Storbritannia, som på grunn av sin status som øymakt, kunne gjøre seg tilnærmet «immun» mot andre stormakter i Europa. Likevel måtte Storbritannia engasjere seg i krigen på land i begge verdenskriger for å sikre sine økonomiske, politiske og militære interesser. Det tradisjonelle bildet der hæren står i sentrum, er nå kanskje i ferd med å bli noe endret. Dersom Vesten generelt og særlig USA skal kunne opptre offensivt og være i stand til å maktprojisere inn i fremmede områder (å la NATOs intervensjon i Bosnia på midten av 1990-tallet), vil den relative betydning av flystyrker og kanskje særlig av eskortert sjøtransport være økende. Uten en slik evne til maktprojeksjon fra eget «sikkert» territorium og over hav kan en heller ikke utøve militær innflytelse i andre deler av verden. I denne sammenheng kan man se på USA som vår tids Stor britannia. USAs evne til maktprojeksjon er helt og holdent avhengig av at en kan kontrollere sjø- og luftområdene frem til det sted der man akter å sette inn sine landstridskrefter. Eventuelt kan man nøye seg med bare å bringe slike styrker frem til området uten straks å sette dem inn. Dette kalles gjerne force in being (basert på uttrykket fleet in being) - man er til stede, men avventer situasjonen og håper at denne militære styrkedemonstrasjonen i seg selv skal få motstanderen til å velge en mer akseptabel løsning.
4.1.1 Moderne militærteori og doktriner for konvensjonell krigføring Begrepene manøverkrigføring og utmattelseskrigføring er det relativt vanskelig å gi en kort og presis definisjon av. Man kan se på dem som to relativt omfattende samle begreper som begge innbefatter flere varianter eller nyanser innen en overordnet
Karakteristikk av moderne styrker
167
MODERNE KRIGSKUNST
teori. Begrepene kan også ses på som to klart forskjellige skoler innen militærteori og doktrineutvikling. Senere i boken blir det gitt en mer detaljert beskrivelse av hva som karakteriserer moderne manøverkrigføring, mens det nedenfor gis en kort, generell presentasjon av hva som kan sies å være det militærteoretiske innholdet av manøverkrigføring og utmattelseskrigføring. Det er her verdt å merke seg at selve begrepet utmattelsesteori er relativt nytt i den form det anvendes her. Utmattelseskrigføring som begrep ble konstruert på slutten av 1970-tallet, og da for å karakterisere hva tilhengerne av moderne manøverkrigføring ønsket å komme bort fra, nemlig såkalt «industripreget krigføring» med bruk av massiv ildkraft, masseødeleggelsesvåpen, og akseptering av store egne tap. (Utmattelseskrigføring har ofte blitt kalt «systematisk krigføring».) Motstanderne av denne type krigføring ønsket å finne et alternativ til denne måten å tenke på, og etablerte uttrykket utmat telseskrigføring for å ha et samlebegrep som beskrev det de anså for å være typisk ved vestlig krigføring i det 20. århundret. Sentralt for Vesten ved midten av 1970-tallet var at uten en reell nytenkning omkring konvensjonell krigføring ville man neppe kunne stå imot det man da så som en svært sannsynlig mulighet: et stort anlagt angrep inn i Vest-Europa utført av Sovjetunionen, støttet av dets allierte. Man så et akutt behov for å skape et alterna tiv til en relativt stivnet vestlig forsvarstenkning omkring forsvaret av Vest-Tyskland og resten av Vest-Europa. Etter en ikke ubetydelig strid om hva som burde være grunnlaget for en slik nyo rientering, ble det etter hvert valgt en militærteoretisk plattform basert på såkalt manøverkrigføring. Disse teoriene dannet grunnlaget for det utviklingsarbeid som etter hvert resulterte i nye militære doktriner ved inngangen av 1980-tallet, først i USA og senere også innen NATO. Dette vil bli presentert i et eget kapittel.
4.2
Det nye stridsfeltet - en vurdering
Etter den kalde krigens avslutning har man i både Vest-Europa og USA sett en klar reduksjon av de konvensjonelle styrkene. En tilsvarende og enda større reduksjon har skjedd i Russland etter Sovjetunionens oppløsning. Dette er en prosess som fortsatt pågår, og som også er blitt en del av den norske og skandinaviske sikkerhets politiske realitet. Konsekvensen blir at man i forbindelse med en eventuell storkrig i Europa vil se færre enheter (og tilhørende plattformer) enn det som inntil for rela tivt kort tid siden var sannsynlig. (Det forutsettes i dag at en vil få lang varslingstid og vil greie å ruste opp igjen.) Reduserte forsvarsbudsjetter vil, som tidligere nevnt, medføre færre styrker, men sannsynligvis vil disse ha bedre utrustning og stå for bedre ytelser. Forbedret teknologi har gjort stridsfeltet mer «gjennomsiktig». Eksempler på denne type kapasiteter er de nye rekognoserings- og overvåkings systemene, f. eks. Airbome Waming and Control System (AWACS) og Joint Surveillance Target Attack Radar System (JSTARS). Den stadige forbedringen av våpensystemers rekkevidde og treffsannsynlighet har samtidig fremtvunget nyut vikling innen doktriner og taktikk, som nå på nytt er under revisjon i de fleste land som følge av de dramatiske politiske endringer i Europa og de nye økonomiske realiteter. Det later til å være bred enighet i de ledende europeiske land om at de gamle lineære konsepter har utspilt sin rolle. Uansett hva som ellers måtte skje, vil konvensjonell krigføring til lands bli basert på såkalte manøverprinsipper dersom
168
Karakteristikk av moderne styrker
MODERNE KRIGSKUNST
vestlige stormakter er involvert. Det er likevel her på sin plass å påpeke at man tro lig også i fremtiden vil se forskjellige nasjonale tolkninger av hva som er å anse som god anvendelse av manøverkrigføringsprinsipper, slik at begrepsapparatet ikke all tid vil være helt samsvarende fra land til land, selv om man er med i samme forsvarsallianse (NATO). I forbindelse med moderne krigføring er tilgangen til et presist og internasjonalt forståelig begrepsapparat av betydning, og her er bl.a. NATOs forskjellige doktrine dokumenter av stor betydning for det videre militære samarbeidet innen alliansen. Viktig er også de nasjonale og forsvarsgrensvise doktriner som de fleste større nasjo ner nå disponerer, og som skal være utgangspunktet når nye strukturer og materiell skal utvikles. I denne forbindelse er det i dag vanlig å dele inn moderne krigføring i tre såkalte intensitetsnivåer. Inndelingen nedenfor er formulert av den britiske brigaderen A.S.H. Irwin på midten av 1990-tallet, men den er fortsatt langt på vei representativ for hvordan man i dag tenker innen dette feltet innen NATO i dag: • high-intensity: Military operations between regular forces in which the full range of resources and weapons available could be used. • mid-intensity: Mid-intensity conflict involves military operations against mainly regular forces. The conflict normally has limited political and territorial objectives within restricted geographical boundaries and a selected range of available resour ces and weapons is used.
• low-intensity: Low-intensity conflict encompasses politically motivated guerrilla warfare, insurgency or rebellion, including raids and cross-border harassment, and includes military support to civil authorities under conditions of civil disturbance. I forbindelse med disse begrepene bør man være seg bevisst at det er virkeligheten, og ikke minst hvordan den såkalte virkeligheten faktisk tolkes, som normalt vil bidra til å forme den doktrinære utvikling. Dette vil også videre påvirke den fremtidige strategiske utvikling og tenkning, og i tillegg den institusjonelle utvikling. Her er det spesielt omleggingene i retning av en reell fellesdoktrine (dvs. at alle forsvarsgrener normalt vil bli direkte involvert i forbindelse med større operasjoner) man bør merke seg. Trolig er amerikanerne kommet lengst på dette feltet i dag, og den nye doktrinen for U.S. Army fra 2001 vil også kunne få store konsekvenser innen NATO på litt lengre sikt (den historiske utviklingen av moderne doktrine er kort omtalt i bokens kapittel 11). Imidlertid vil det alltid ta noe tid før en ny doktrine vil kunne slå igjen nom. Amerikanerne undervurderte helt klart på 1980-tallet hvor lang tid det tar å snu en mentalitet, noe som er nødvendig dersom en ny doktrine skal kunne slå igjennom. Kommentaren nedenfor er en illustrasjon på dette: The Army has never before refined its keystone doctrine within the context of a vibrant and viable joint doctrine... The Army can take considerable comfort in the fact that it has been the source for a lion's share of the ideas in joint doctrine. But is joint doctrine an avenue of approach or a limit of advance? Joint doctrine may be authoritative, but need not be prescriptive. The restrictions of authority reside not only in command, but also in content. Joint doctrine has generally followed the Army lead, ensuring ample latitude in keystone doctrine. However, because people
Karakteristikk av moderne styrker
169
MODERNE KRIGSKUNST
live, work and vote on the land, the potential for conflict between joint and Army doctrine cannot be dismissed. Is there a role for Creative tension here? (...)256 Det er trolig en holdbar påstand at de tre nivåer for krigføring som er nevnt ovenfor, vil kreve svært stor tilpasningsevne og fleksibilitet på så vel doktrinenivå som på taktisk nivå. Dette er problemstillinger som vil bli drøftet nærmere senere, men blir nevnt alt her, slik at leseren har den nye kompleksiteten klart for seg når han senere vil drøfte hva som i dag ser ut til å prege utviklingen innen de konvensjonelle styrker. 4.2.1 Bildet sett fra Europa Som utgangspunkt for de nye problemstillingene som det vestlige militære sam arbeidet nå står overfor, har det vært påpekt at under 2 prosent av Europas samlede styrker deltok i fellesoperasjoner i 2000 , men selv dette var en for stor utfordring for flere av medlemslandene.257 Dette viser at noe er galt, men diskusjonen omkring disse tingene har til nå for ensidig gått på forskjeller mellom amerikanske og euro peiske styrker, ikke på det som kanskje er det mest grunnleggende problemet: solda tenes evne. Nedenfor gis det en kort oversikt over hvordan de som sitter med ansvaret innen NATO ser på den kommende utviklingen, men dette samsvarer ikke nødvendigvis med hvordan de enkelte medlemsland vil prioritere. Samtidig gir dette et bra bilde av hva NATO (ved sin generalsekretær Lord Robertson) ser på som viktig for å kunne takle en nødvendig forandring innen alliansen med tanke på å kunne møte nye utfordringer.
• Etter at den kalde krigen ble avsluttet, har NATO gjennomgått - og gjennom går fortsatt - en dramatisk endringsprosess. Alliansen har forsøkt å tilpasse seg radikalt endrede sikkerhetspolitiske utfordringer. I dag opererer ikke NATO med en klart definert fiende. Sett i sammenheng med en rask teknologisk utvik ling, stiller dette helt nye krav til de militære styrker en beholder. Dette gir også nye muligheter, ikke minst innen felter som kommando og kontroll og i forbin delse med å kontrollere operasjoner. • Nye styrkestrukturer. Innen NATO er nå styrkestrukturen under forandring, og en ser en større prioritering i retning av beredskapsstyrker med høy fleksibilitet og deployeringsevne. Omstillingene kan på sikt få betydelige konsekvenser. Den største forskjellen i forhold til tidligere er: En oppgir den tidligere innde lingen i reaksjonsstyrker, hovedforsvarsstyrker og reserver, og i stedet innføres begrepene stående styrker (in-place) og innsatsstyrker. Begge typer styrker skal kunne utføre alle former for NATO-oppdrag. • Ett beredskapskonsept. I fremtiden skal man kunne lede fellesoperasjoner. (Det settes opp ni armékorpsstaber med tanke på å lede operasjoner til lands, og tre staber for å lede operasjoner til havs). Følgende faktorer er sett på som særlig viktige i den pågående planleggingsprosessen: Innledningsvis er tallet på Oberst D. A. Fastabend [1997]: «FM 100-5, 1998, Endless Evolution», artikkel i tidsskriftet ARMY mai 1997, s. 44 -50. 257. Opplysninger gitt i et foredrag holdt av rådgiver for NATOs generalsekretær, briten Chris Donnelly under et møte arrangert av Den norske atlanterhavskomité den 25 mai 2000. Donnelly satte fokus på utformingen av de væpnede styrker i Europa i fremtiden.
256.
170
Karakteristikk av moderne styrker
MODERNE KRIGSKUNST
stående styrker stort nok til å dekke det antatte behov, mens det er mangel på styrker som kan utføre forsyningsoppdrag og gi støtte til kampstyrker. Et pro blem som er registrert, er at de armékorpsstaber som nå bygges opp, ikke er helt i samsvar med de foreliggende planer verken når det gjelder antall eller beredskapskategorier.258259
4.2.1.1 Nye trusler mot sikkerheten? Sikkerhet defineres nå innen NATO i større grad i forhold til ikke-militære mål, og politisk og økonomisk stabilitet fremstår som de viktigste verdien Det innebærer at krisehåndtering, med evne til å møte utfordringer på ulike nivåer og å håndtere dem, bør innarbeides med rutiner og prosedyrer. Etniske relasjoner, organisert kriminali tet, korrupsjon og grensekontroll er eksempler på fremtidige utfordringer som vil medføre at flere stater trolig vil måtte investere mer i innenriks sikkerhet. Det vil imidlertid være naivt å tro at alle fremtidens kriger bare vil ha form av lavintensitetskonflikter, selv om de trolig vil komme til å dominere. I mange av fremtidens konflikter kommer det normalt ikke til å være noen (formell) fred å bevare, uten en vil trolig forsøke å etterstreve fredslignende tilstander gjennom å gjøre bruk av konvensjonell krigføring. Dette er på mange måter en ny type krig føring som vil kreve nye militære egenskaper og en tilpasning av våpen- og materiellsystemer. Vesten har hatt en tendens til å stole blindt på sin teknologiske overlegenhet, og har dermed til en viss grad ignorert den faktiske utviklingen i verden; en utvikling som ikke er preget av større kriger mellom stater. Denne utviklingen vil normalt ikke være preget av større kriger mellom stater, men heller bære preg av mindre interne konflik ter og kriger. Begrepet spredningsfare omhandler ikke bare masseødeleggelsesvåpen (MØV), men egentlig alle typer av moderne teknologi. I takt med at levetiden for ny teknologi stadig synker, blir forspranget vanskeligere å holde - ikke minst fordi de kommersielle firmaer som utvikler den militære teknologien i større og større grad vil ønske å selge det de produserer til dem som kan betale, og som ikke er satt på «sperreliste». Teknologioverlegenhet innebærer derfor på mange måter en falsk sikkerhet, da det bare er en tidsforsinkelse når det gjelder spredning av kunnskapene forbundet med teknologien. En ny tanke for mange er også at Vesten i fremtiden må belage seg på å engasjere seg i strid når man selv anser at man befinner seg i en fredssituasjon, i motsetning til hvordan situasjonen var under den kalde krigen.2-9 Dette gjør det vans kelig å legitimere overfor befolkningen at man må godta tap av liv for en sak som ikke direkte kan kobles til nasjonale interesser. Blant de nye utfordringene for forsvaret i de fleste land i Nord-Europa er kravet om å ha evne til å påta seg operasjoner out of area og med relevant utrustning. Videre må soldater utdannes for tjeneste i en «gråsone» mellom politiske og mili tære oppgaver som stiller høye utdannelseskrav til den enkelte soldat. Det tradisjo 258. 259.
Basert på opplysninger i en tale som ble holdt av general Trond Moltzau. Gjengitt i Aftenposten, 18. februar 2002. Det kan her være på sin plass å minne om diskusjonen i bl.a. Norge våren 1999 i forbindelse med Kosovokrigen, der mange, inkl, daværende statsminister i et TV-intervju, stilte spørsmål ved om man egentlig var i krig. En til svarende debatt om nytten av krig for å avvæpne et annet land har man sett vinteren 2003, i forbindelse med at USA og UK truet med å bruke makt mot regimet i Irak. Ett av de argumentene som flere har fremhevet er at et demokrati ikke skal bruke væpnet makt, uten først å være angrepet av den aktuelle diktatorstyrte staten. I denne forbindelse har en da også sett en betydelig uenighet mellom USA og Storbritannia på ene siden og Frankrike og Tyskland på den andre, uenigheter som om de ikke kan dempes vil kunne få store politiske følger for den poli tiske utvikling innen NATO-alliansen.
Karakteristikk av moderne styrker
171
MODERNE KRIGSKUNST
nelle vernepliktssystemet, som forsvaret i mange europeiske stater ennå bygger på, er ikke automatisk i stand til å møte disse utfordringene. En konsekvens er at det i de fleste land ennå blir fokusert på klart nasjonale løsninger av problemer som kunne vært løst i fellesskap, dersom det hadde eksistert en politisk vilje til å gå i en slik retning i medlemslandene. Imidlertid bør kanskje ikke dette forundre noen, da et lands forsvar alltid reflekterer tradisjoner i samfunnet. Den høylytte debatten man har sett omkring krig eller ikke mot regimet i Irak innen NATO i januar og februar 2003, med en klar uenighet om grunnleggende tolkninger av NATO-pakten på grunn av en underliggende motsetning mellom spesielt Tyskland og Frankrike versus USA og Storbritannia, medføre at nettopp diverse former for felleskapasiteter ikke vil bli prioritert av medlemslandene. Ingen vil ta sjansen på at en ikke kan bruke innkjøpte militære kapasiteter om en mener at en har bruk for disse, fordi et par av medlemslandene setter seg imot, mens resten er for. Det gjenstår selvsagt å se hvor varig og dyp denne uenigheten er, og hvordan dette vil kunne påvirke NATOs fremtid som en troverdig militærallianse. Også det russiske forsvaret bygger tradisjonelt på en top-c/oum-logikk, der den øverste ansvarlige skal ha full kontroll nedover for å forbedre effektiviteten. Dette legger sterke begrensninger på mulige alternative måter å organisere forsvaret på, bl.a. vanskeliggjør dette ønsket om å etablere et mellomsjikt av offiserer som foretar selvstendige vurderinger. Felles for alle land er derfor behovet for å ta hensyn til de føringer som tradisjon og historie legger på et militært system.
4.2.1.2 Nye utfordringer? Det har vært en utbredt oppfatning i Europa at man kunne kutte ned på forsvarsut giftene etter den kalde krigen, men den nye typen soldater, materiellet og teknolo gien er kostbar. Valget fremover er kanskje å kutte størrelsen på de nasjonale styrkene ytterligere. Et annet spørsmål som presser seg frem er om man skal eta blere et nasjonalt forsvar på et begrenset budsjett, eller først og fremst trene solda ter til feks. NATO-operasjoner. For et lite NATO-land som Norge blir dette kanskje i dag sett på som et mindre problem i den nasjonale politiske debatt, spesielt om man sammenligner med flere av de søreuropeiske statene som står overfor reelle sikkerhetsproblemer til daglig, og som slett ikke opplever denne utfordringen som en «akademisk øvelse» i et 5-10årsperspektiv. Løsningen - ifølge rådgiveren for NATOs generalsekretær, briten Chris Donnelly - ligger kanskje i en større grad av spesialisering av de nasjonale bidrag. Dette hindres ifølge ham ofte av innenrikspolitiske faktorer og av ønsket om å bevare vernepliktssystemet. Det er følgelig vanskelig å se klare alternative løsnin ger på de utfordringer de europeiske stater nå står overfor.260 Stater må i tiden som kommer kunne håndtere store informasjonsmengder. Sen tralt i forbindelse med den nye utviklingen er at man makter å opprettholde, og helst utvikle, nasjonalt kontrollerte informasjonstjenester. Det er her ikke snakk om å opprettholde «propaganda ministerier», men alle selvstendige stater bør ha et lett tilgjengelig informasjonssystem som sikrer at myndigheter får ut sin informasjon,
260.
Fra et foredrag holdt av rådgiveren for NATOs generalsekretær, Chris Donnelly, på en konferanse holdt av Den norske atlanterhavskomité i mai 2000.
172
Karakteristikk av moderne styrker
MODERNE KRIGSKUNST
der også massemedia har en viktig og naturlig rolle å spille. Disse tjenester skal, for uten å kunne gi saklig informasjon til egen befolkning, også fungere som en alterna tiv informasjonskilde til de nasjonale etterretningstjenester. Alt tyder nå på at i en tid med stor usikkerhet vil etterretninger spille en viktig rolle. Imidlertid bør en her merke seg at etterretningstjenester primært opptrer som leverandører av tjenester til sine politiske og militære oppdragsgivere. Dette er i og for seg uproblematisk, men det har likevel historisk - ikke minst i demokratier - vist seg å være et behov for å ha tilgang til andre syn og vurderinger for den aktuelle øverste sivile og militære ledelse enn de synspunkter som etterretningstjenester og offisielt byråkrati repre senterer. Det er uansett gunstig for forsvarets evne til å være en del av, og samtidig være i takt med, samfunnet som helhet at det foregår en aktiv og konstruktiv forsvarsdebatt i et land. Slik sett er det en hel serie med nye utfordringer som står i kø, uten at man i dag egentlig har klare svar å komme med i de fleste land i Europa.261
261.
Det er ifølge Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller anslått at det (historisk) har skjedd om lag en fordobling av utgiftene til materiellinvesteringer hvert 15. år, primært på grunn av den teknologiske utviklingen. I tillegg kom mer utgiftene til vedlikehold som øker tilsvarende. Dette gjør at presset i retning av å etablere (stadig) mindre nasjonale styrker er uunngåelig, siden det ikke har skjedd en tilsvarende økning av bevilgninger - snarere tvert imot. I praksis kan en da bh tvunget bort fra et tradisjonelt vernepliktssystem, som etter hvert mange kritikere av verneplikten ser på først og fremst som en «gjenlevende mentalitet» i mange land, deriblant i så forskjellige land som Russland og Norge.
Karakteristikk av moderne styrker
173
MODERNE KRIGSKUNST
Konvensjonell krigføring
5
I dette kapitlet blir det diskutert hvilken mulig retning den fortsatte utviklingen av den moderne konvensjonelle krigføringen kan ta i Vesten. Spesielt er det lagt vekt på å ana lysere den nye teknikkens, og spesielt informasjonsteknologiens, rolle og å beskrive hvordan en i Vesten har valgt å organisere sine landmilitære konvensjonelle styrker de senere år. Til sammen gir dette forhåpentlig et bilde av i hvilken retning den konvensjo nelle krigføringen kan være på vei, og hva vi kan forvente oss i den nære fremtid.
5.1
Innledning
Planlegging for fremtiden har alltid vært en sentral del av organisert krigføring. Et eksempel på det finner en alt hos den kinesiske militærteoretikeren Sun Tzu i første kapittel av hans bok The Art ofWar.2b2 Tittelen på det første kapitlet kan oversettes med plan eller estimater og/eller kalkulasjoner, og kapitlet avsluttes med at han pre siserer betydningen av beregninger om det sannsynlige utfall av hvert slag og også for den aktuelle krig. Han går så langt som å hevde at med mange utførte kalkulasjo ner er det sannsynlig at en vinner, og gjør en det ikke er det liten sjanse for et heldig utfall. Om ikke annet viser eksemplet at det later til å være et menneskelig trekk å forsøke å kvantifisere krigføring. En har i nærmere 30 år vært klar over at nye trender innen krigføring har vært i emning, men mange problemstillinger og temaer er fremdeles omtrent som de tidligere:
• de sentrale krigsprinsippene [f.eks. begreper som hensikt, enhetlig kommando, kraftsamling, styrkeøkonomisering, offensiv, manøver, sikkerhet, overraskelse, enkelhet] er i liten grad endret
• usikkerheten som alltid foreligger, «krigens tåke», dvs. friksjonen på slagmarken • ildkraftens evne til å drepe • kravet om moralsk og psykisk mot
• stridsevnens vesentlige elementer, stridsfunksjonene på de forskjellige krigsnivåene (taktisk, operativt, strategisk), og behovet for å synkronisere virkningen av disse nivåene • viktigheten av å ta og beholde initiativet, osv. Selve samspillet mellom disse faktorene var og er fortsatt under omforming - en metamorfose som skaper noe nytt, og som gir opphav til en ny bølge av krigføring. Den nye bølgen innen krigføring kan minst måle seg med utviklingen innen ildkraft i siste halvdel av det 19. århundret og med integreringen av forbrenningsmotoren i krigsutrustningen (og det logistiske apparatet) i mellomkrigstiden i det 20. århund ret. Potensielt vil den nye bølgen overgå de tidligere tiders raske utviklingstrekk i betydning - men det gjenstår det selvsagt ennå å se. 262. Sun Tzu (1962): The Art of War. (Oversatt og bearbeidet av S.B. Griffith.) Oxford, Oxford Univ. Press, UK. Også andre oversettelser finnes tilgjengelig, se litteraturlisten.
Konvensjonell krigføring
175
MODERNE KRIGSKUNST
For ca. 30 år siden stod en overfor noe som andre har gitt navnet «informasjonstidsalderens krigføring», hvor kunnskap virkelig var i ferd med å bli til makt - selve evnen til å beskytte og ødelegge. Denne bruken av overlegen informasjonstilgang anvendt på riktig måte - ville kunne få en avgjørende innflytelse på om man ville oppnå seier eller tap på stridsfeltet. Utviklingen bar tidlig løfte om en såkalt «revo lusjon i den militære sfæren» (ofte forkortet til RMA, se egen omtale av dette begre pet senere i kapitlet). Dette kan også ses på som en evolusjon som pågår i stort tempo, som fremdeles er under utvikling, og som raskt også vil påvirke det strate giske globale miljø hvor de gamle prinsippene om maktbalanse og mellomstatlig konflikt kan vike plass for en mindre strukturert og forutsigbar konkurranse. Her havner våpnene (inkl, dem som har evne til å forårsake massiv død og ødeleggelse) i stadig større grad i hendene på små fraksjoner som med glødende iver forfølger diverse former for ideologiske, religiøse, etniske og nasjonalistiske kampsaker - dvs. en utvikling med en betydelig grad av uforutsigbarhet som et hovedtrekk. Tabellen nedenfor kan ses på som en illustrasjon av nye trender i forbindelse med amerikanske forestillinger om hvordan krigføring nå vil kunne utvikles videre. Tabellen er noe endret for å få med nye trender.263 Periode
Krigens karakteristiske trekk
Form for krigføring
Golfkrigen i 1991
- begrenset krig for begge parters vedkommende - militæret beholder kontroll over operasjonene - teknologisk fortrinn (for USA) - fare for oppløsning av koalisjonen - krigen gikk i ørkenstrøk - evne og ønske om å begrense skade (på sivile)
- bruk av strategisk luftmakt, presisjonsangrep i Irak - langvarige luftoperasjoner i forkant av bakkeangrepet - fellesangrep/koalisjonsangrep - manøveroperasjoner på bakken (manøverteori som operativt planleggingsgrunnlag) - ensidig (?) evne til å føre utmattelsesstrid
Det 21. århundrets fremvoksende (kommende?) krigføring
- uvilje mot egne/allierte tap - US-baserte styrker for global maktprojisering vil dominere bildet - felleshandling/ koalisjonshandling, der de europeiske makter er deltakere - begrensede målsettinger (for krigføringen) - ikke «totale kriger» - evne til å møte asymmetrisk motstand/motstandere, herunder også selv utnytte asymmetriske metoder mot bl.a. terroristorganisasjoner og diverse former for opprørbevegelser o.a.
- bruk av avstandsleverte våpen - forholdsvis enkle plattformer leverer sofistikerte våpen - rombaserte/langtrekkende rekognoseringsplattformer - direkte forbindelse fra sensor til våpen (våpensystem) - samtidig angrep gjennom dybden av fiendens område - (igjen) hovedvekt på ildkraft fremfor manøver i de nye konsepter som tas i bruk (?)
Tabell 5.1: Nye trender innen krig og krigføring? Spørsmålet er i hvilken grad tabellen er representativ for det nye amerikanske perspektivet på den videre utvikling - eller om dette mer er en ytring i tiden. (Teksten er noe modifisert i forhold til originalen for å få med nye trekk etter 11. september 2001)
263. Tabellen er hentet fra tidsskriftet Marine Corps Gazette, januar 2000, s. 29.
176
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
5.2
Trekk ved utviklingen
5.2.1 Generelt Siden en militær doktrine normalt representerer enten en forsvarsgren eller et forsvars (da som fellesoperativ doktrine] såkalte overveide handlinger (og underforstått inne bærer doktrinen at man aksepterer disse handlingene], er doktrinens tidsramme og rekkevidde nødvendigvis begrenset til nåtid og til den umiddelbare fremtid. I praksis er da doktrinen en beskrivelse av noe som skal kunne gjennomføres i dag, og samtidig vil den være retningsgivende for fremtidig utvikling. Men teorier om krigføring trenger ikke å være, og bør heller ikke være, så innsnevret. De må tilby innsikt i det som kom mer, hvordan krigføringens enkeltdeler vil endres i natur og i gjensidig samspill, og totalt sett gi forståelse av hvordan de vil endre måten krig føres på. Siden krigføring ser ut til å være under stadig raskere omforming, er det av betydning at en har gode og presise begreper for de tendenser en ser. Det er dermed ikke bare av akademisk betydning om Golfkrigen i 1991 bør ses på som en ny form for krigføring, eller om dette er en fortsettelse av eldre former. Et sitat fra en relativt typisk artikkel i tidsskriftet Business Week skrevet rett etter krigens avslutning kan være med på å illustrere denne problemstillingen: The Persian Gulf conflict will almost certainly come to mark the transition between two forms of war (...) I tidsskriftet setter så artikkelforfatteren opp hva han anser som de viktigste ele menter i hva han da så som «den nye krigen», og som omtales i et senere kapittel i denne boken:
• The integration of high-technology based systems, • A huge array of computer and communications systems, • The realization that politics and public relations play a crucial role...in achieving military objectives (...)
5.2.2 Inndelingen av krigføringen Det som er nevnt ovenfor, er egentlig ikke nye problemstillinger. Betydningen av mye av dette var godt kjent alt under siste del av Vietnamkrigen. Skribenter med god teft hadde alt beskrevet betydningen av avanserte våpensystemer, særlig data maskinenes raskt økende betydning, og den permanente militære beredskap i hele perioden etter 1945 alt lenge før Golfkrigen, og begreper som high-tech warfare, information warfare, third wave war og sixth generation warfare har vært brukt for å beskrive den nye utviklingen. Enkelte teoretikere har sett en endring og en kompli sering av krigens natur etter 1945, og de nevnte begreper beskriver neppe disse utvi klingstrekkene fullt ut.264 264.
Et eksempel på denne typen tanker er det engelske begrepet pure war [nær det clausewitziske begrepet «Der Totale Krieg») som har vært brukt for å beskrive den dype penetrasjon av krigføring inn på sivile felter som poli tikk, samtidskultur, osv. Men, som alt flere historikere har forsøkt å gjøre, det er kanskje mulig å se på masseutryddelsene av sivile under andre verdenskrig som total krig, dvs. at ødeleggelsene ved flyangrep av byer som Dresden, Hamburg, Tokyo og Nagasaki og dødsleirene i feks. Auschwitz og Treblinka, kan ses på som et uttrykk for eller en del av en total krig.
Konvensjonell krigføring
177
MODERNE KRIGSKUNST
I dag er ikke total krig lenger sett på som en politisk akseptabel tankegang. Årsaken er neppe at krigførende tenker så mye mer «moralsk korrekt» enn i tid ligere tider. En storkrig der alle former for masseødeleggelsesvåpen blir benyttet, vil sannsynligvis raskt kunne ta form av et nasjonalt selvmord. Det blir - om situa sjonen peker i en slik retning - raskt meningsløst å snakke om å vinne krigen. Selve begrepet total krig er følgelig i ferd med å bli meningsløst, da en slik satsing vil kunne ødelegge alle deltakere, noe som er uten mening sett i forhold til (tradisjo nelle) logiske krigsmål. I en slik sammenheng blir naturlig nok også slagets funk sjon endret. Krigen er ikke lenger såkalt «klassisk heroisk», og det blir vanskeligere enn tidligere å snakke om avgjørende slag. Trolig er begrepet i ferd med å bli meningsløst også i forbindelse med en eventuell krigføring mellom atommakter. Kanskje vil ingen lenger forsøke å vinne mot en atommakt gjennom militære mid ler? Da risikerer en selv å tape alt, inkl, hensikten med å benytte militære midler i første omgang. Utviklingen innen feltet moderne krigføring har dermed ikke bare med såkalte «smarte» våpen, teknologi, datamaskiner eller kybernetikk å gjøre, men omfatter også om deltakerne har en nødvendig innsikt i krigens og politikkens mer eller min dre klare begrensninger. Til nå har en normalt valgt følgende generelle inndeling av moderne krigføring i tre hovedgrupper: 1. konvenskjonell krigføring
2. atomkrig
3. lavintensitetskonflikter (f.eks. geriljakriger, opprør og bruk av terror for poli tiske formål)
Her vil en gjøre bruk av denne tredelingen, da dette trolig er presist nok for øyeblik ket. Av samme årsak blir den amerikanske militærstrategen Edward Luttwaks «klas siske» definisjon av kald krig lagt til grunn: International conflict in which all means other than overt military force are used.265 Den kalde krigen mellom USA/NATO og Sovjetunionen/Warszawapakten var den viktigste, men ikke den eneste konfrontasjonen under i denne perioden (vanligvis regner en at den kalde krigen varte fra 1949 til 1990, men det var spenninger mel lom vestmaktene og Sovjetunionen alt fra 1946). Under hele den kalde krigen var det et mål å unngå total krig. I dag forsøker en å dempe alle konfrontasjoner mellom atommaktene og prøver å unngå situasjoner der atomvåpen (eller annen teknologi som muliggjør masseødeleggelse) blir aktuelle å ta i bruk. Når det tidligere har kommet til klare interessekonflikter mellom USA og andre stormakter, har man hit til nøyd seg med mer indirekte metoder, som politisk støtte, støtte til opprørsbevegelser, eller økonomisk konkurranse. Postmoderne krigføring, dersom en vil bruke uttrykket overhodet, kan man hevde «levde av» den internasjonale spenningen under hele den kalde krigen. Det tilhørende våpenkappløpet, der utviklingen av nye våpen hadde høy prioritet, var hvordan konflikten i praksis kom til uttrykk. Tilsvarende søkte man hele tiden å 265.
178
Edward Luttwak (1971): A Dictionary of Modem War. London, Harper & Row, UK
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
unngå militær innsats, herunder kamphandlinger, mellom stormakter (les: atom makter). Dette ble forsøkt unngått på alle måter, noe stormaktene også stort sett lyktes med. Likevel har det blant mindre stater vært en serie med kriger etter 1945, delvis på tross av iherdig innsats fra stormakter for å unngå dem. Under den kalde krigen var det alltid en viss fare for at en høyintensiv krig kunne bryte ut, og det var en hovedårsak til de stadig sterkere anstrengelser for å kontrollere og begrense de konfliktene som faktisk oppstod. Her er det også på sin plass å peke på et problem: Det er ikke bare fordi folk er «naive» at krigen ikke kan kontrolleres. Krigen har en egen dynamikk som normalt ikke kan forutsees, uavhengig av om folk er naive eller ikke. Krigen og krigsfaren kan neppe noen gang bli kontrollert på en logisk og allment akseptert måte. Krigen er ingen «eksakt vitenskap», og kan følgelig heller ikke bli teknisk kontrollert. Tanker som går i retning av kontroll med krigen som fenomen er likevel populære, og det er følgelig her på sin plass å advare mot å tro at teknologi og sunn fornuft i seg selv vil sikre gode resultater. Dagens utgave av moderne tanker omkring såkalt cyberwar, informasjonsteorier og informasjonskrigføring er her neppe annet enn en ny skrue på den tekniske utvikling, og er trolig like begrensede som tidligere tiders forestillinger når det gjelder å beskrive krigen som politisk og menneskelig fenomen.
5.2.3 Endret krigføring? Informasjonstidsalderen vil påvirke krigføringen i det 21. århundret på samme måte som industriepoken endret det 20. århundrets krigføring med nye former for inte grert mekanisering. Hærene gjenspeiler den kulturelle veven i samfunnene som finansierer dem, og det er et historisk og nærmest symbiotisk forhold mellom ny teknologi under innføring og de midler for krigføring som utvikles. Som Clausewitz i sin tid bemerket har hver tidsalder vært preget av sin form for krigføring. Slik mange av tilhengerne av bl.a. nettverksbasert forsvar (network-centric warfare) har argumentert, vil den pågående informasjonsrevolusjonen kunne utløse et skred av endringer, som så i sin tur vil kunne endre rammene for fremtidig krigføring. NCW blir presentert senere i boken, men alt her bør en merke seg formuleringen til den amerikanske professor i operasjonsteori ved U.S. Naval War College når han presise rer følgende:
Network-centric Warfare (NCW) increasingly is becoming a new orthodoxy - a set of beliefs that cannot seriously be challenged. (...) The Clausewitzian thoughts on the nature of war, the relationships between policy and use of military power, and the effect of fog of war and friction are tossed away as unimportant in the information age. The art of war is watered down until it is indistinguishable from the science of war. There is little discussion of the role of psychological and moral factors. The enemy rarely is mentioned, and he seems to be incapable of frustrating our plans and actions. Information superiority is assumed to be absolute, regardless of the opponent. Command and control increasingly is centralized. Operational art is given short shrift, but most of the proponents of NCW seem unaware that U.S. joint doctrine is based on operational art. Tactics and targeting represent the core of network-centric warfare, with most of the discussion revolving around so-called grids and targets. The collection and transmittal of information from
Konvensjonell krigføring
179
MODERNE KRIGSKUNST
diverse sources primarily is designed to speed the targeting process, rather than focusing on military objectives and tasks.2bb I løpet av de siste 50 år er mye av den vestlige verdens evner, energi og nasjonale ressurser investert i militærvesenet for å sikre at fordelen i første rekke skulle ligge hos de styrker som ble tvunget til å kjempe fra defensive stillinger. Militærtrusselen under den kalde krigen krevde denne type operativ kapasitet hos de vestlige styrker. I mer en to generasjoner brukte også de vestlige demokratiske nasjoner store beløp til militær forskning og utvikling for å forbedre evnen til å angripe med presisjonsvåpen. Utbyttet av denne investeringen var etter hvert en serie våpensystemer med uovertruffen rekkevidde og nøyaktighet. Hvis man skal ha noe håp om å opprettholde et spektrum av balanserte, offen sive valgmuligheter på morgendagens stridsfelt, må «mikrochipens makt» styres i retning av å utvikle en ny generasjon manøverplattformer som vil være i stand til å møte presisjonsild når de kommer i kontakt med fienden. Evnen til å angripe med presisjonsvåpen fremstår som en ny dimensjon, og gir den som har slike våpen både offensiv og defensiv tyngde på stridsfeltet. Det er klart at ildkraft kan ha en paralyserende virkning, men denne virkningen er alltid av forbigående art, og ildkraft alene vil ikke bryte en motstanders vilje til å kjempe. Ildkraft vil heller ikke automa tisk gi sjefen for koalisjonstyrkene - det er denne typen styrker man nå ser mer og mer av - «en sikker seier». Alt tyder nå på at man også vil måtte utvikle en ny gene rasjon manøverplattformer. Fremgang på morgendagens stridsfelt vil trolig sikrest oppnås av de sjefene som har evne til å orkestrere presisjonsangrep med presisjonsmanøvrer. Når datateknologien nå gjør det mulig å forbedre både situasjonsbevisstheten og bidrar til å fremskaffe treffsikker ammunisjonen, vil morgendagens soldater simpelthen bare dø klokere og bedre utdannet hvis vi skulle mislykkes i å oppnå et vitenskapelig gjennombrudd i forbindelse med fysisk hurtighet. Starten på en ny tidsalder innen krigføring og den forventede fremveksten av smarte, tilpasningsdyktige motstandere vil trolig kreve en radikal økning i både strategisk og ope rativ manøverhastighet.
5.2.4 En «strategisk pause»? Det var på 1990-tallet i flere politiske leirer «politisk korrekt» å snakke om at man opplevde en periode med liten trussel i Europa. Slutten på den kalde krigen og nederlaget til Iraks Republikanske garde i 1991 kunne eventuelt bli sett på som en viktig geopolitisk overgang, og noen tilhengere av «den nye verdensorden» hevdet da også at man hadde innledet en periode med «global harmoni» basert på vestlige politiske og økonomiske verdier. Problemet med en slik fremstilling var (og er) at man da klart undervurderer det betydelige antall konflikter og kriger som faktisk pågår særlig i den andre og tredje verden i dag. Uansett er det all grunn til å se nøye på de nye trender innen utviklingen. I perioden etter Golfkrigen i 1991 er det generert større og større motstand - ikke minst i de alt etablerte og kommende regionale stormakter i Asia - mot det som der oppleves som en kraftig vestlig og amerikansk dominans. Derfor kan det ikke utelukkes at det over tid vil kunne vokse frem nye former for internasjonale sikker266.
180
Dr Milan Vego (2003): «Net-Centric Is Not Decisive», artikkel i U.S. Naval Institute Proceedings, januar 2003, s. 52.
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
hetstiltak. Den såkalte «globale kontrollen», som ble opprettholdt gjennom makt balansen som hersket under hele den kalde krigen, vil bli vanskeligere å oppnå ettersom ofte gamle og mangesidige spenninger bryter ut i nye konflikter, og kon kurrerende regionale hegemonier trolig vil forsøke å dominere sine respektive ver denshjørner. Det er i denne forbindelse grunn til å frykte en serie med nye konflikter etter hvert som nasjonene gjenoppfrisker sine historiske klagesaker, og andre - både folkegrupper og stater - åpner gamle sår som kanskje har ulmet i hundrevis av år (jf. bl.a. utviklingen på Balkan og i Kongo på 1990-tallet). Det er her også å merke seg at f.eks. Kina mener seg å ha «historisk rett» til deler av Sibir, noe Russland neppe er innstilt på å akseptere. En bør heller ikke undervurdere de mulige konsekvenser av den betydelige befolkningsøkningen f.eks. i Midtøsten. Store mengder arbeidsløs ungdom er i seg selv en stor fare for en samfunnsorden som ikke makter å endre sin økonomiske og politiske struktur raskt nok. Et slikt eksempel er Saudi-Arabia. Ifølge amerikaneren Samuel P. Huntington vil fremtidige konflikter trolig oppstå langs de samme geopolitiske skillelinjene som har delt sivilisasjonene i årtusener. Disse historiske linjene strekker seg gjennom Nord- og Sør-Europa, løper sammen på Balkan, krysser gjennom Midtøsten, snur deretter sørover mot Stillehavskysten og strekker seg nedover Malaysiahalvøya og inn i Indonesia. Som i tidligere tider vil man, ifølge Huntington, ved disse skillelinjene fortsatt være vitne til etnisk, religiøs, økonomisk og politisk konfrontasjon. Dette er selvsagt bare en av flere mulige for klaringsmodeller når de kommende konflikter skal forutses og eventuelt forhindres, men denne måten å tenke på unngår i det minste de mer naive trekk som de mest optimistiske fremtidstenkere ofte har demonstrert. Hvis fortiden er en pekepinn på fremtiden, vil den globale ferien fra militær voldsanvendelse som enkelte har hevdet vi er inne i, ende før eller senere. Kanskje var krigen i Afghanistan høsten 2001 og vinteren 2002 et første bevis på dette? Det er selvsagt nærmest umulig å postulere hvem de viktigste utfordrere til Vesten (og spesielt til USA) vil bli, men man har særlig i USA begynt å studere hvor fremtidige regionale konflikter vil oppstå, og i hvilke sammenhenger de vil kunne oppstå. Tro lig vil man i løpet av de kommende 20 år oppleve at statene fortsetter å samles i en av tre hovedgrupper på grunnlag av deres politiske, økonomiske og sosiale forskjel ler. Med en viss grad av sikkerhet synes det rimelig å anta at de om lag to dusin utvi klede, industrialiserte demokratier neppe vil fremstå som alvorlige militære trusler mot resten av verden - i det minste sett med vestlige øyne. Selv om krigføring mel lom etablerte, demokratiske stater ikke bør ses på som en umulighet, er en større militær konfrontasjon en lite trolig utgang på en konflikt imellom to stater til hørende denne gruppen. På en skala fra de rike til de fattige nasjoner og folkegrupper finnes i dag et stort antall stater som kjemper for bokstavelig talt å overleve. Disse statene vil verken ha tilstrekkelige økonomiske eller militære midler til å utfordre de vestlige staters vitale nasjonale interesser, og vil utvilsomt fortsatt ha behov for humanitær hjelp og støtte til å opprettholde freden. Mellom disse ytterpunktene finner man en vok sende gruppe overgangsstater som trolig vil kunne bli en militær utfordring til Ves tens nåværende økonomiske og militære dominans i løpet av det 21. århundret. Disse landene, som nå er under utvikling, ligger hovedsakelig i Øst-Europa, i Midt østen og i Asia. Mange stater er allerede i ferd med å utvikle sin økonomiske base
Konvensjonell krigføring
181
MODERNE KRIGSKUNST
som er en forutsetning for å skape det overskuddet som er nødvendig for å kunne utvikle et mer avansert militærvesen - ikke minst er dette situasjonen i Øst-Asia. Et poeng her er at konflikter mellom disse overgangsstatene kan få regionale konse kvenser - dvs. lokal spredning - noe som kan føre til at verdenssamfunnet finner det nødvendig å gripe inn mer eller mindre direkte, herunder med feks. FN-styrker eller i form av en USA-ledet inngripen. Mindre vestlige land er her aktuelle som koalisjonspartnere for USA eller under et FN-mandat. Innen utgangen av det første tiåret av det 21. århundret bør man forvente at noen få av disse overgangsstatene vil bli hva en kan kalle tilpasningsdyktige mot standere med både den nasjonale vilje og de militære midler som skal til for å utfor dre Vesten, og da kanskje særlig USA, som normalt ses på som hovedmotstander. Disse potensielle konkurrenter vil nyte godt av fordelen ved både å være i forsvars posisjon og å kunne gjøre bruk av såkalt smart ammunisjon som nå er under utvik ling i både Vesten og i Russland, og som industristater (ved de aktuelle produsenter) gjerne selger videre til tredjeland. Slik kan over tid nye stater med egne ambisjoner bli i stand til å utfordre, og eventuelt true, Vestens interesser i deres respektive innflytelsessfærer. Bl.a. det amerikanske forsvaret forventer ifølge deres egne studier og doktrinearbeider at det 21. århundret vil by på en ny form for krigføring som vil true flere vitale amerikanske nasjonale interesser. Den potensielle fienden i første del av det 21. århundret kan komme til å være i besittelse av et delvis modernisert militærsystem, som kanskje blir skreddersydd til å bekjempe vestlig teknologi, og som er utstyrt med en tilstrekkelig mengde nyvinninger fra informasjonstidsalderen til å kunne tilkjempe seg initiativet. En slik fiende vil neppe prøve å beseire europeerne og/eller amerikanerne direkte, men vil i stedet søke å avskrekke dem fra å gripe inn i en regional konflikt eller gjøre USAs og annen vestlig deltakelse så kostbar at man trekker seg tilbake - dvs. at det oppstår klare likheter med situasjonen i forbindelse med amerikanernes langvarige militære intervensjon i Sørøst-Asia på 1960-tallet og første del av 1970-tallet. Disse potensielle motstanderne av de vestlige verdier og interesser vil kunne se det slik at en uløst situasjon for deres vedkommende likevel kan defineres som en seier for deres interesser.
5.2.4.1 Mikrochipen - en nøytral fiende? I dag mener mange militære teoretikere at den fremtidige trussel best møtes med teknologi som bedrer vestlig evne til å finne og ødelegge fienden på avstand, men dessverre vil slik overlegen kunnskap/teknologi i seg selv ikke være tilstrekkelig til å sikre fremgang i fremtiden. Til og med store sjakkmestrer som vurderer spillebrettet («slagmarken») med 100 pst. oversikt oppdatert i sanntid, må kunne takle uventede trekk fra en tenkende motstander. I beste fall vil informasjonsrevolusjonen være helt nøytral når militære konkurren ter utfordrer hverandre. Den vil imidlertid endre krigføringens utforming og under visse omstendigheter kanskje gjøre mer for potensielle motstandere enn for en selv. En tenkende motstander vil raskt innse at Vestens intense avhengighet av informasjonstidsalderens teknologi trolig kan bli vurdert som en svakhet som videre kan bli til et asymmetrisk mål. En av de mer ironiske sidene ved fremtiden er at siden moderne vestlig informa
182
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
sjonsteknologi trolig vil komme til å forsyne de ikke-vestlige forsvar med løsningen på to av deres mest besværlige problemer, kan de også bli mer effektive:
• For det første vil Internett og såkalt cellularteknologi (herunder mobiltelefo ner) tillate en potensiell motstander å oppnå samvirke i handling over en lang tidsperiode, utført med vidt spredte enheter. • For det andre vil den samme teknologien tillate motstanderen å organisere en rask kraftsamling av hans spredte enheter når anledningen byr seg til å gå over til offensive operasjoner. Muligheten for et slikt scenario øker på grunn av at mange vestlige kommersielle foretak og at en stadig mer kommersialisert forskning allerede forsyner fremtidige potensielle motstandere med de verktøy de trenger, ikke minst innen områder som ikke-nodal, distribuert og nettbasert (global) informasjonsteknologi. Alle disse res sursene vil i praksis være tilgjengelige for betalende kunder uten at Vestens potensi elle (fremtidige) motstandere selv må bruke en eneste krone på et dyrt og tidkrevende utviklingsarbeide. Det teknologiske kappløpet er i gang, og flere parter kan her gå seirende ut. I takt med at man i Vesten utvikler teknologi som gjør det enklere å finne og uskadeliggjøre fienden, vil våre potensielle motstandere - dersom de opptrer fornuftig - selv utvikle teknologi som lar dem operere enda mer spredt, og som gjør dem ennå vanskeligere å finne.
5.2.4.2 Behovet for en kartlegging av morgendagens teknologi i dag Informasjonstidsalderen påkaller forsvarssamfunnets oppmerksomhet med et rop om bl.a. nyskapende tenkning og eksperimentering. De dominerende midler for krigføring vil i stadig mindre grad være forankret i industrialderens nåværende inventar, og vil i større grad heller gjenspeile nye systemer, oppfinnelser og tilpas ninger fremkalt av informasjonsrevolusjonens utvikling. Etter hvert som de død bringende sonenes størrelse øker i takt med vår evne til å finne og slå ut fienden, blir våre erfaringer fra industriperioden mindre relevante som bakgrunn for å fastsette den fremtidige kursen for moderne krigføring. Under det relativt rolige mellomspil let som vi nå gjennomlever i Europa, er det viktig å undersøke nye ideer og vurdere verdien av de nye konsepter/teorier som utvikles. Heldigvis har man et rikholdig historisk «veikart» over erfaringer som kan hjelpe oss med å stake ut kursen. Militærhistorie brukt på riktig måte kan bl.a. lære oss hvor viktig det er å utvikle en visjon ikke minst for fremtidens militærmakt som kan styre den teknologiske utviklingen og bidra til utformingen av nye taktiske doktriner. Et fremgangsrikt militærvesen etter 2010 vil kreve en omfattende inn sats, både gjennom analyser av militærhistorie og militærteori og gjennom en orga nisert forskningsinnsats som må opprettholdes over flere år. Det sier seg selv at det vil være de vestlige stormakter, først og fremst USA, som vil dominere denne utviklingen. De små vestlige land vil ikke selv ha noen stor innflytelse på utviklin gen - de vil være andreordens brukere av de ideer og det materiell som stormak tene utvikler. Imidlertid må de små europeiske land selv stå for en praktisk tilpasning til deres egen virkelighet, og de må være villige til selv å finansiere det forsvar de velger å opprettholde.
Konvensjonell krigføring
183
MODERNE KRIGSKUNST
Nødvendigheten av å kartlegge morgendagens kapasiteter alt i dag er presse rende. Man vil «avsløre hemmeligheten» med å kunne oppnå seirer i fremtiden hvis man er villig til å prioritere nytenkning og støtte opp om de nødvendige prøver og forsøk i løpet av den neste tiårsperioden. Det er mulig å utvikle en revidert skisse av morgendagens forsvar hvis nye konsepter, doktriner og strukturer utforskes og utvi kles i tide. En såkalt «sikker seier» i feks. 2025 kan bare oppnås dersom man godtar den forutsetningen at epoken for klassisk industrikrigføring innen kort tid er lagt bak oss, mens vi sakte men sikkert blir vitne til for informasjonstidsalderens nye for mer for krigføring.267
5.2.5 NATO etter den kalde krigen Avslutningen av den kalde krigen fjernet mye av NATOs tradisjonelle eksistens grunnlag. Vestlige ledere mente alliansen fremdeles var nødvendig, men ikke rustet til å møte de nye utfordringene. Som følge av oppløsningen av Sovjet unionen falt også den tradisjonelle trusselen sammen som den vestlig forsvars politikk hadde kretset rundt i 40 år. Uten denne trusselen som eksistensgrunnlag måtte NATO revurdere sin militære politikk, og den ble formalisert under topp møtet i London i 1991 gjennom et nytt strategisk konsept for alliansen. 1990tallets sikkerhetspolitiske utvikling og de konflikter man opplevde - bl.a. i det tidligere Jugoslavia og i Midtøsten - viste imidlertid at NATO som helhet ikke var rustet til å takle det nye trusselbildet. Militært var nok NATO i stand til å gjøre noe - det som manglet var først og fremst en nødvendig politisk kon sensus. Konfliktene viste bl.a. et teknologisk og økonomisk gap mellom USA og Europa. Det førte med seg at USA fikk en langt større rolle enn de andre medlemslandene i NATO, og også i den pågående krigføringen i Afghanistan har USA, sammen med Storbritannia, en langt mer fremtredende rolle en de andre NATO-landene. Gene ralsekretæren for NATO, George Robertson, formulerte høsten 2002 problemet slik: «Europa er en militær pygmé.» Statistikk utarbeidet etter operasjonen Allied Force i Kosovo 1999 viste at 70 pst. av alle sorties som ble fløyet, var amerikanske. BarelO pst. av de europeiske flyene var i stand til å slippe presisjonsbomber, og bare noen få europeiske land hadde overhodet presisjonsbomber i sine våpenarsenaler. I tillegg var det mangel på europeiske tankfly, og evnen til å gjennomføre tidlig vars ling, rekognosering, overvåking, samband og nattoperasjoner var ikke god nok. NATO som militærallianse var dermed fullstendig avhengige av USAs militære evne for å bekjempe fiendtlig luftforsvar. Der USA hadde de kapasiteter som var nødvendige for å gjennomføre operasjo ner utenfor NATOs grenser, var de andre NATO-landene fremdeles i større eller mindre grad «forberedt på forrige krig». Problemstillingen ble behandlet frem mot toppmøtet i Washington i 1999, hvor et nytt strategisk konsept - det andre i løpet av 1990-tallet - ble vedtatt. Dermed måtte det også utvikles et verktøy for å gjen nomføre kursendringen. Dette verktøyet ble kalt Defence Capabilities Initiative (DCI), eller på norsk: «Initiativ for forbedret forsvarsevne.» Den nye visjonen for NATO er tydeligvis å skape en allianse som er i stand til å 267.
184
Basert på tekstutdrag fra Defense Systems International, artikkel om Firepower, s. 71 og s. 73, 1999.
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
takle de utfordringer organisasjonen selv mener vil komme, ufordringer som spen ner fra kollektivt forsvar til fredsstøtte og andre former for kriseoperasjoner. Skal NATO kunne nå dette målet, vil det kreves en betydelig omorganisering og opp gradering av de militære kapasiteter alliansen råder over. For NATO er tydeligvis «de store armeers tid» over. Alliansen vil nå ha moderne og fleksible styrker, «skreddersydd» for varierte operasjoner med flernasjonal deltakelse, om en baserer seg på hva som står i de kommunikeer som kom etter NATOs toppmøte senhøs tes 2002. De nye strategiske kravene ble av NATO formulert som fem punkter: mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. Styrkene skal, ifølge NATOs generalsekretærs egne ord, kunne «bevege seg hurtig, tilpasse seg raskt til skiftende forhold, slå hardt og deretter forbli i operasjonsområdet så lenge som det trengs for å få jobben gjort». De fem punktene er blitt ytterligere konkretisert i en liste på 59 krav til medlemslandenes militære egenskaper. Listen med de 59 kravene er naturlig nok gradert, men konkrete eksempler som er gjort offentlige er: kapasitet til luftbå ren bakkeovervåking, bekjempelse av fiendtlig luftvern, strategisk transport, tilpas sede kommando- og kontrollsystemer, presisjonsvåpen, overvåkingsutstyr, logistikksystemer m.m. De to første punktene har blitt karakterisert av NATO som særdeles viktige og utfordrende, men også sivilt-militært samarbeid vektlegges i NATOs 59 styrkekrav. Etter to og et halvt år anses bare om lag en tredjedel av Defence Capabilites Initiative- tiltakene som gjennomført. En tredjedel befinner seg fremdeles i en mellom fase og en tredjedel anses å ha «forsvunnet underveis». NATOs generalsekretær la selv frem disse tallene på forsvarsministermøtet i juni 2001. Denne statusrapporten avdekket også varierende grad av oppfølging fra de forskjellige medlemsland. Under halvparten av de DCI-relaterte styrkemålene er planlagt fullt gjennomført, mens resten er enten forsinket eller til fortsatt vurdering. Dette kan ses i sammenheng med at en rekke av medlemslandene, på samme tid som DCI ble lansert, var på vei inn i en større omorganisering av sitt nasjonale forsvar. Omorganisering begrenser på kort sikt den økonomiske handlefrihet i forhold til NATO og oppgradering av de militære kapasitetene i henhold til DCI-krav. Et av de land som havnet i denne situasjonen, var Norge. Omstillingen i det norske Forsvaret kom omtrent på samme tid som NATO ved tok behovet for en moderniseringsprosess. F.eks. ble prosjektet Forsvarets innsats styrke (TIST) lansert samtidig som DCI. De militære kapasiteter Forsvaret gikk inn for å anskaffe og/eller forbedre, falt godt sammen med de krav NATO nå stiller. Overgangen fra invasjonsforsvar til reaksjonsforsvar har også ført til økt vektlegging av styrker som Hærens jegerkommando, Marinejegerkommandoen og Forsvarets spesialkommando.268 Hvert annet år, i juni måned, justeres NATOs fremdriftsplaner av alle medlems landenes forsvarsministrer. I juni 2000 ble bl.a. temaer som jagerfly, transportmulig heter og maritime fartøyer tatt opp. Mye tyder på at kravene som stilles til hvert enkelt land, blir stadig mer DCI-rettet. Hvert år skal omstruktureringen følges opp 268.
Det norske sjøforsvaret undertegnet nylig en kontrakt med det norskbaserte rederiet United European Car Carriers om bruk av rederiets skip i en eventuell krisesituasjon. Luftforsvaret arbeider med å anskaffe nye våpensys temer som gir Norge kapasitet til presisjonsbombing eller såkalte «smarte» bomber. Begge disse tiltakene kan ses i sammenheng med mangler ved NATO som DCI-prosjektet har påpekt.
Konvensjonell krigføring
185
MODERNE KRIGSKUNST
med en evaluering. Her ligger Norge midt på treet i prosessen med å innføre DCIrelaterte elementer i det nasjonale forsvar.269 Også Defence Capabilities Initiative har blitt kritisert. Brorparten av kritikken har dreid seg om den nedprioritering av de nasjonale forsvar som forslaget medfører. Det NATO-alliansen ønsker, samsvarer ikke nødvendigvis med det de enkelte nasjo ners militære ledere ønsker. Flere spør seg nå om det bare er innfallsvinkelen som er endret, eller om en nå ser begynnelsen på slutten på NATO som en effektiv for svarsallianse. NATO er imidlertid fremdeles primært en forsvarsallianse med vekt på såkalt kollektivt forsvar, selv om det interne bråket i januar og februar 2003 omkring støtte til Irak i henhold til paktens artikkel 4 om konsultasjoner, har skapt ny usikkerhet om bl.a. Tyskland og Frankrikes fremtidige holdning til kollektivt for svar. Imidlertid var det her de to lands motstand mot USAs trussel om krig med Irak som var den utløsende faktor, ikke selve alliansens mandat. Tilhengerne av DCI påpeker ofte og gjerne at den forbedrede samarbeidsevnen mellom medlemsnasjonene som DCI legger opp til, er like relevant i forsvar av alli ansens eget territorium som utenfor. Hensikten med DCI er imidlertid å skape et NATO hvor nasjonene er bedre til å samarbeide med hverandre, og hvor styrkene er bedre tilpasset internasjonal tjeneste. Samtidig som dette vil medføre en forbedret evne til å operere i områder som Afghanistan, vil det også gjøre alliansen bedre egnet til å støtte f.eks. det norske Forsvaret med å forsvare norsk territorium.
5.2.6 NATO i fremtiden Utviklingen går i dag i retning av det en i militær litteratur har kalt vertikal dispone ring av styrker. Med det menes en styrkebruk der tradisjonell manøvertaktikk basert på å holde terreng med få åpninger i fronten, byttes ut med et nytt operasjonsmønster basert på stikkord som avskjerme og parere der motangrepet har en viktig funk sjon i alle stridens faser. Det tradisjonelle forsvarsmønsteret med en relativt «tett» deployering av egne styrker fremme, førte til at en forsvarte mye terreng og tillot få åpninger inn mot eget bakre område. I et moderne taktisk mønster aksepterer en i større grad åpninger, dvs. at en selv vil deployere egne styrker for å utnytte disse åpningene til å angripe fiendens enheter. Oppgaven til de fremtidige styrkene innen NATO-alliansen vil ifølge Allied Joint Doctrine 01 (Bj fra oktober 2001 (ratifiseringsutkastef) kunne være: Types of Forces
0113. The NFS consists of a single set of HQs and forces comprising ln-Place For ces (IPF) and a pool of deployable forces (DF). Both elements are held at gradua269.
Det er flere årsaker til det militære gapet mellom Europa og USA. Utviklingen i Europa kan langt på vei karakte riseres som en mangel på samsvar mellom ord og handling. Selv om tankegangen fra den kalde krigen er historie, så har organiseringen og utviklingen av militære styrker i stor grad fortsatt som før. Mange europeiske land har i tillegg redusert sine forsvarsbudsjetter betraktelig gjennom 1990-tallet. Totalt har NATO-medlemmene skåret ned sine forsvarsbudsjetter med ca. 25 pst. siden slutten av den kalde krigen. Det har ført til at Europa nå står for om lag en tredjedel av NATOs materiellinvesteringer. USA har derimot opprettholdt et stort forsvarsbudsjett som president George W. Bush planlegger å øke med ytterligere 34 milliarder dollar i 2003. Det er uvisst hvor dan dette vil påvirke gapet i NATO. Som et alternativ til denne utviklingen arbeides det for større samordning av europeiske innkjøp innen NATO. Men etter de indre stridigheter en har sett vinteren 2003, er det grunn til å frykte for at ønskene om å kjøpe inn fellesressurser som alliansen skal bruke felles, nå er svekket. Teoretisk kan en jo risikere at en ikke får tilgang til de kapasiteter som er kjøpt inn av NATO for fellesmidler selv om en trenger disse, dersom et land eventuelt legger ned veto. I og med at sjansene for at forsvarsbudsjettene i NATO-landene skal øke, vurderes som små, vil NATO ha sine medlemmer til å bruke pengene «smartere».
186
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
ted readiness levels in order to afford a high degree of flexibility in meeting any requirement to conduct and sustain operations. a. In-Place Forces. IPF are predominantly required for collective defence within or near the territory of the nation providing them. These HQs/forces will be held at appropriate readiness levels but need not be fully deployable. They provide the initial response to an emerging threat to Alliance territory. They may also exercise a certain degree of mobility to contribute to non-Article 5 crisis response ope rations, CROs, in their general vicinity. Such HQs/forces are provided primarily by single nations.
b. Deployable Forces. DF are available for the full range of NATO missions. Primarily, they comprise multinational HQs/forces, are fully deployable and are held at appropriate readiness levels. They are organised into a pool of national and multinational HQs/forces and provide the capability for rapid reaction and reinforcement of IPF in the event of an Article 5 operation as well as rapid reac tion and HQ/force rotation for non-Article 5 CROs. Readiness Levels
0114. In order both to provide flexibility for conducting the full range of missions and to denote the availability of HQs/forces to NATO commanders, IPF and DF are sub-divided into three types of forces to reflect their readiness level: High Readiness Forces (HRF), Forces of Lower Readiness (FLR) and Long-Term Build-Up Forces (LTBF). Together, HRF and FLR form the Graduated Readi ness Forces (GRF). a. High Readiness Forces. HRF are a limited but significant proportion of land, air and maritime forces, capable of responding rapidly and immediately ifnecessary, to Article 5 collective defence or non-Article 5 CROs. b. Forces of Lower Readiness. FLR provide the bulk of the forces required forcollective defence, for further reinforcement of a particular region and for rotation of forces to sustain non-Article 5 CROs, whether within or beyond Alliance terri tory.
c. Long-Term Build-Up Forces. LTBF provide the Alliance with a longer-term build-up and augmentation capability for the worst case scenario of large-scale Article 5 operations, thereby enabling the Alliance to build-up larger forces, both for limited requirements and in response to any fundamental change in the security environment.270 Denne nye inndelingen vil i praksis kunne bety endringer i den form for arbeidsde ling som man har sett de senere år, og som har vært organisert omtrent som antydet nedenfor. Det gjenstår å se hvilke praktiske konsekvenser en nå vil se i forbindelse med den fremtidige organisering. Trolig vil imidlertid mye se ut som tidligere, jf. mønsteret skissert på neste side:
270.
For mer informasjon se MC 317/1, AJP-01 (B): «The Joint Force Air Component Commander is normally responsible for the cooperation of all air operations throughout a JOA.»
Konvensjonell krigføring
187
MODERNE KRIGSKUNST
• «Fremskutte styrker - oppklaringsstyrker». Disse styrkene vil være en del av NATOs fremtidige «Deployable Forces» og forventes å ha høy beredskap. Med støtte av luftstyrker skal disse styrkene bl.a. utnytte, eller selv utføre, diverse former for visuell eller elektronisk overvåking for å holde oversikt over strids feltet. Disse relativt lette styrkene vil også utføre tradisjonell oppklaring, over våking og ildledelse. Dette vil kreve at styrkene har god mobilitet og utholdenhet og kan operere for en tid uten betydelig støtte fra hjemlandet. Viktigere enn noen gang er at en i nær sanntid kan lede ild fra fly og andre langtrekkende våpensystemer, siden denne typen ildstøtte nå raskt blir teknisk tilgjengelig. Oppdrag av denne art vil bl.a. kunne løses av spesialiserte oppklaringsenheter, av diverse former for spesialstyrker og av de aktuelle etterretningstjenesters kapasiteter. • «Utrykningsstyrker». Normalt vil også disse komme fra «Deployable Forces.» De fleste ledende stormakter har i dag flere former for såkalte «raske utryk ningsstyrker». (Ofte brukte forkortelser er IRF og RDE Disse omtales annet sted.] Hensikten er bl.a. raskt å kunne forsterke de fremskutte styrkene eller utnytte det faktum at fiendens kapasitet på en gitt akse er redusert av egen forbekjemping. Pansrede enheter, f.eks. stormpanservogner og stridsvogner med støttesystemer, anses som godt egnede styrker for denne rollen. Men siden det her ofte vil dreie seg om relativt store avstander, har stormaktene utviklet også diverse luftmobile enheter med tanke på rask innsats ved slike operasjoner. Imidlertid vil det alltid være behov for å ha evne til motangrep med begrensede målsettinger, noe som tilsier at man også i denne rollen bør disponere flere for mer for styrker som kan være i stand til å manøvrere raskt og utnytte sin egen direktevirkende ild. Normalt vil dette i dag forutsette en fellesoperasjon.
• «Mobile (operative) hovedstyrker». Dersom dette er deployeringer ut av NATO-området, vil de normalt komme fra «Deployable Forces», men kan også være styrker som forutsetter mobilisering og samtrening før de sendes, jf. «Gradual Readiness Forces» beskrevet ovenfor. For bekjempelse av fiendens konvensjonelle hovedstyrker, enten ved motan grep (taktisk nivå) eller ved en motoffensiv (operativt nivå), forventes så langt en i dag kan se utviklingen, at mekaniserte enheter forblir kjernetroppene. De vil bli støttet av bl.a. angrepshelikoptre og moderne artillerisystemer, som f.eks. MLRS, foruten av luftstyrker. Disse styrkene er imidlertid tungt utrustet, noe som gjør det ressurskrevende å foreta lange strategiske forflytninger. Dette er også tidkrevende, noe som ble demonstrert under Golfkrigen i 1991. Det tok den gang ca. 5 måneder å overføre og klargjøre de vestlige angreps styrkene. Imidlertid er tilsvarende styrker sammen med luftmakt, i dag de eneste styrker som er i stand til å bekjempe en regional stormakt uten at Vesten tar i bruk masseødeleggelsesvåpen. Ved alle slike større operasjoner forutsettes det at sjø- og luftstridskrefter deltar/støtter, dvs. at dette er fellesoperasjoner. Innen NATO er det nå en klar tendens i retning av at i det minste deler av de stå ende styrker kan bli multinasjonale styrker. Ikke minst erfaringene etter Kosovo har fått enkelte europeiske NATO-land til å stanse opp og tenke seg om for Balkan-
188
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
krigene på 1990-tallet viste at Europa i realiteten var blitt avhengig av USA for større militære operasjoner. Det arbeides nå med å opprette en felles forsvarsstyrke basert på EU-landenes styrker - en form for rapid reaction corps bestående av ca. 60 000 soldater som skal kunne opptre på vegne av EU. Dersom denne styrken blir operativ, vil den kunne være et europeisk alternativ til nærmest automatisk raskt å involvere NATO og USA i en mindre europeisk konflikt. Dette er likevel ikke tenkt som den stående Europahær som flere militærteoretikere og politikere har snakket om, men styrkene kan bli en realitet i løpet av 2003 dersom det tyske forslaget fra januar 2000 blir gjennomført etter planene. (Se fotnote for detaljer.2' I forbindelse med at NATO i november 2002 aksepterte nye medlemsland fra Øst-Europa, kom også amerikanerne med et uventet nytt forslag om en ny styrke innen NATO. Det ble beskrevet slik i en norsk pressemelding datert 22. november 2002:
Den utrykningsstyrken NATO har vedtatt å opprette, NATO Responce Force, skal være fullt operativ senest om fire år og telle nær 21 000 soldater. Reaksjonsev nen skal være hurtig. Den skal kunne håndtere alle typer konflikter i alle deler av verden og ha en utholdenhet på minst 30 dager. Det umiddelbare bidraget fra Norge må være den hurtige reaksjonsstyrken som vi har etablert på Rena, fremhol der forsvarsministeren, og peker på at det er en styrke som er opprettet for å reagere raskt enten det gjelder operasjoner i Norge eller i regi av NATO. Hun nevner også bidrag fra styrker i Sjøforsvaret og at vi allerede i dag er med bl.a. i Atlanterhavsflåten og deltar der blant mineryddere til sjøs. Her kommer USAs plutselige forslag inn om en NATO-innsatsstyrke på 21 000 mann til bruk i virkelig «skarpe» operasjoner over hele verden. Da er det naturlig at EUs styrke «tar seg av mer humanitære situasjoner», sier en ledende ameri kansk talsmann. Kanskje det passer best for et «sivilt» EU. Det er heller ikke noe i veien for at NATOs nye styrke, vedtatt i Praha, får en europeisk sjef, kanskje til og med en franskmann. Da er det ikke langt til et NATO som på et vis også blir EUs «forsvarsarm». Det gjenstår selvsagt å se hva dette medfører av militære realiteter, men som tidli gere antydet er det gamle NATO nå å se på som historie, og det nye NATO er på leting etter sin nye form. Det er registrert en viss skepsis til en ny «europeisk vri» dersom den skulle true hovedforsvaret representert ved NATO-samarbeidet, der USA står som garantist. Det er her å merke seg at den amerikanske senatoren W. Roth fikk vedtatt en reso lusjon i Senatet i USA i november 1999, der det ble påpekt at de europeiske lan dene alt hadde lovet å styrke sine forsvar på områder som mobilitet, logistikk og kommunikasjoner, mens toneangivende land som Tyskland i realiteten planla å 271.
Noen fakta om EUs planlagte forsvarssamarbeid (kilde: NTB, 11 mai 2000]: • EU har vedtatt å etablere en styrke på ca. 60 000 soldater i løpet av 2003. (Merk: Dette tidspunktet er pr januar 2003 sett på som noe optimistisk - det gjenstår å se hvilket årstall styrken er stridsklar.] Styrken skal kunne utplasseres på 60 dagers varsel og klare oppdrag av inntil ett års varighet. • Styrken kan operere både innenfor og utenfor eget territorium og er beregnet på fredsbevarende, fredsskapende og humanitær innsats i regionale kriser. • EU-styrken vil ikke få form av en felles EU-hær, og EU vil heller ikke påta seg ansvaret for territorialforsvaret av de enkelte medlemsland. • EU har allerede opprettet midlertidige politiske og militære organer, og hvert enkelt EU-land skal i løpet av året komme med anslag om hvor mye de kan bidra med av soldater og utstyr. • EU diskuterer internt hvor tett samarbeidet skal være med NATO og land som står utenfor EU.
Konvensjonell krigføring
189
MODERNE KRIGSKUNST
bruke enda mindre penger på forsvaret i årene som kommer. Derfor burde man kanskje på europeisk hold forsøke å nå allerede erklærte mål før man ytterligere hevet målsettingen?272 Dette er hvordan man ser på utviklingen fra USA, der man er svært opptatt av at NATO fortsatt skal være «the primary institution» for for svarssamarbeidet over Atlanteren. Som NATOs generalsekretær Lord Robertson flere ganger har påpekt, binder de fortsatte operasjonene i Kosovo opp ca. 2 pst. av de teoretisk tilgjengelige euro peiske styrker, men å samle, deployere og opprettholde denne svært begrensede styrken har strukket den reelle kapasiteten en nå har, nesten til bristepunktet. Føl gelig er det ennå langt igjen før de europeiske stater er i nærheten av å være militært selvstendige sett i forhold til USA. Det nye EU-initiativet er kanskje mer med på å splitte opp alt klart begrensede ressurser enn å skape en styrket europeisk militær kapasitet, en utvikling som ikke minst Frankrike drømmer om. Imidlertid nytter det under ingen omstendighet å late som om Europa er upåvirket av utviklingen etter murens fall. Nye makt- og interessekonflikter kan komme som følge av de betyde lige geopolitiske endringene, markert med Tysklands samling og de politiske og geo politiske omveltninger i Sentral- og Øst-Europa og på Balkan.
5.2.6.1 Nye utfordringer på materiellsiden Det er en økt interesse for å utvikle lettere styrker innen NATO-landene, siden man nå vil kunne stå overfor flere typer motstandere. Bl.a. vil ikke de fremtidige kamp styrker alltid måtte være fullmekaniserte og ha betydelig flystøtte, å la de styrkene som man utviklet med tanke på en krig med det tidligere Sovjetunionen. Særlig den reduserte trusselen om et storangrep østfra gjør at landene ser mindre behov for selv å holde større mekaniserte styrker for å møte denne type trussel. Viktige faktorer for de endrede vurderingene er bl.a.: 1. Kostnadene ved å bygge opp eller fornye de moderne mekaniserte styrker er høye. Særlig nøkkelsystemer som f.eks. stridsvogner ligger nå anslagsvis på 30-60 millioner pr. enhet når en tar hensyn til reservedeler og annet nødven dig støtteutstyr. Tilsvarende koster de moderne angrepshelikoptre mellom 70 og 280 millio ner pr. enhet når en tar hensyn til reservedeler og de opplæringspakkene som hører til. Det er her ellers å merke seg at det ennå hos de fleste stormakter er en betydelig mekanisert kapasitet i etterkant av den kalde krigen, noe som reduserer behovet for investeringer i nye stridskjøretøy på kort sikt.273
2. Teknologiutviklingen tilsier at det fortsatt vil bli utviklet mange motmidler med tanke på å bekjempe bl.a. pansrede styrker. Eksempler på det kan være avanserte minesystemer, top-attack- våpensystemer og flere former for bakkeeller luftleverte presisjonsstyrte ammunisjonstyper. Dette blir spesielt effek Her kan en kanskje hevde at det blir en noe ulogisk argumentasjon fra amerikansk side når de hele tiden har hev det at «Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet», sett opp mot det de sier stilt overfor EUs relativt beskjede forsøk på å skape egne kapasiteter, som påvist her. 273. I dag er det stort sett modifiseringer og ombygginger som pågår når det gjelder stridsvogner, og det kan ta mange år før man igjen vil bygge nye stridsvogn design i Vesten. Det foregår mer utvikling/nybygging innenfor storm panservogner og andre former for pansrede kjøretøy. Her er det ennå flere land som har begrensede byggeprogrammer i gang, der man bl.a. forsøker å skape bedre beskyttelse med lavere totalvekter og ikke minst bygger inn stadig mer avanserte sikteutrustning i kjøretøyene for å øke stridseffekten. 272.
190
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
tivt dersom det skapes bedre oppklarings- og ildledelsessystemer med de til hørende teknikker/prosedyrer til erstatning for de som en til nå har hatt til disposisjon. Imidlertid vil de fleste nye våpensystemer selvsagt bli møtt med mottiltak, enten tekniske eller taktiske, noe som bør tilsi en viss varsomhet med å «dømme ut» betydningen av de mekaniserte styrkene. Mye tyder heller på at disse over tid gis en ny utforming, ikke at de vil forsvinne, siden bare denne kategori styrker har stor fleksibilitet og overlevelsesevne på et mobilt strids felt, også når de er truet av artilleri. Viktig er det også at det alltid vil være behov for styrker som kan håndtere en fiende ved hjelp av direkteskytende våpen, selv om de indirekte virkende våpensystemers relative betydning nå er klart økende. 3. Taktiske endringer. Bl.a. CFE-avtalen med sine begrensninger for de nåvæ rende nøkkelsystemer artilleri, stridsvogner og stormpanservogner har med ført reduksjoner i tallet på enheter til disposisjon. Avtalen har dermed hatt betydning selv om den neppe noen gang blir fullt ut implementert. (En opp følger av CFE-avtalen forberedes, men om den vil bli fulgt opp og med hvil ken hensikt, er ennå uklart.) Uansett er mange land i dag klart under de begrensninger som man den gang satte for tyngre materiell. Dette har, kombi nert med økonomisk motiverte reduksjoner i nøkkelland som Russland, Tysk land, Frankrike og England, etter ca. 1991 medført at klart færre militære enheter står til disposisjon. Slik tvinges det frem en nytenkning omkring bru ken av de styrker en beholder, både på taktisk og på operativt nivå. Bl.a. vil det by seg andre taktiske utfordringer når færre styrker er aktuelle i et gitt område, og det blir igjen enklere å manøvrere og også utmanøvrere en motstander på stridsfeltet, noe som er en ny utfordring for dem som utvikler operative konsepter og taktikk.
5.2.6.2 Begrepene autonome våpensystemer og smarte våpen I dag eksisterer det ingen fullt ut autonome våpen eller våpensystemer, og det antas at de ennå ligger noen år inn i fremtiden. Trolig er det nærmeste en kommer det bri tiske Brimstone-missilet, utviklet som et panservernmissil for bruk ved RAFs bakkeangrepsfly. Dette 1,8 meter lange missilet er utstyrt med svært avansert elektronikk, inkl, en aktiv radarsøker. Det er nettopp den avanserte radarsøkeren med tilhørende datamaskin som gjør missilet tilnærmet autonomt når det er utløst fra flyet, under alle slags værforhold og både dag og natt. Imidlertid er det alt i dag tatt i bruk mange såkalte smart weapons, særlig av stor maktene. De styres av et dataprogram frem mot målet, gjennom forhåndsprogrammert informasjon som våpenet selv sammenligner med det de innebygde sensorene «ser» underveis mot målet. Denne typen teknologi, bl.a. i form av kryssermissiler, ble brukt med stort hell under Golfkrigen. Men siden disse våpnene må program meres individuelt og bærer relativt små stridshoder, er de bare egnet mot et begren set antall mål, og de bør helst være stasjonære. Fjernstyrte flygende systemer eller ubemannede luftfarkoster (ULF) har de siste 20 år blitt mer og mer vanlige. Kanskje best offentlig kjent er de israelske flygende etterretningsfarkostene med funksjonsnavn som Unmanned Arial Vehicles (UAV) og
Konvensjonell krigføring
191
MODERNE KRIGSKUNST
Remotely Piloted Vehicles (RPV). De har bl.a. vært brukt til oppklaring og for å trekke på seg luftvernild. Det har imidlertid vært brukt droner helt siden Vietnam krigen på slutten av 1960-tallet, men hittil har det likevel vært begrenset hva de operative generasjoner av UAV, RPV og droner har maktet. Ikke minst de ameri kanske avanserte systemene har vært plaget av kostnadsoverskridelser, tekniske pro blemer og mangel på klare målsettinger. Til sammenligning har som alt nevnt de israelske såkalte low-tech RPVs alt i mange år vært svært vellykkede i deres daglige operasjoner over bl.a. Sør-Libanon. Imidlertid ser nå amerikanerne ut til omsider å skulle lykkes, og etter mange års forskning og forsøk er nå nye og svært avanserte UAV-er som Predator og high-techversjonen Global Hawk tatt i bruk. Best kjent er trolig Predator, som har vært i bruk både i Kosovo og i Afghanistan. Tilhengerne av de nye avanserte ubemannede platt formene snakker alt om at dette er begynnelsen på slutten for bemannede stridsfly. Og USA skal nå bruke betydelige beløp på å utvikle ubemannede «angreps-UAVer», en har ved noen eksempler fra Afghanistan og fra Jemen fått demonstrert hvor dan de kan fungere mot en fiende (begrepet Unmanned Combat Air Vehicles, UCAV, er nå tatt i bruk av amerikanerne). Men den mest sannsynlige utvikling de nærmeste årene er trolig at droner vil bli brukt bl.a. for å innhente etterretninger i sann tid, som narremål, og til måloppdagelse i forbindelse med artilleri- og flyan grep, selv om den amerikanske Predator som nevnt ovenfor alt har vært brukt i en bevæpnet versjon. Imidlertid vil fortsatt virkelige krigere av kjøtt og blod fly angrepsfly langt inn i det 21. århundret.2/4 5.2.6.3 Simulering, testing og bruk av modeller I dag er det en vanlig oppfatning at en ikke kan utvikle moderne våpensystemer og plattformer uten tilgang til betydelig datakraft. Simuleringer er nødvendige, men kan aldri helt erstatte praktiske forsøk og troppeprøver før et system kan massepro duseres. En av årsakene til at man satser såpass mye på simuleringer som man gjør, er at det er relativt billig i forhold til store forsøksserier og troppeprøver. I 1986 ble det offentliggjort detaljer omkring forsøket på å eliminere Libyas «sterke mann» Gaddafi.27? Kilden hevdet at ved hjelp av de metoder man da (på 1980-tallet) utviklet moderne avanserte våpen etter, var det alltid stor usikkerhet forbundet med om de ville virke etter hensikten. Som eksempel nevner kilden at 4 av 9 laserstyrte bomber ikke traff målet under raidet mot den libyske lederen. Dette ble oppsummert slik: Our (American) weapons test now use so much computer modelling and simulation that no one knows whether some new arms really work. Et annet eksempel er SDI-utviklingen (den såkalte «stjernekrigen») på 1980-tallet. Disse konseptene var egentlig ikke mulig å teste ut på konvensjonell måte, og man måtte modellere og simulere det hele dersom dette overhodet skulle kunne iverk settes. Firmaet Martin Marietta fikk den en milliard dollar store kontrakten for å bygge den amerikanske «National Test Bed». Her var (ved midten av 1990-tallet) 274.
275.
192
For den som ønsker å følge med på dette raskt ekspanderende fagfeltet, vises det til fagtidsskriftet Unmanned Vehicles. Utgis av Shephard’s Conferences, London, UK. S. Hersh: “How the US Plotted to Kili Gadaffi». Teksten er hentet fra et oppslag i avisen San Jose Mercury News, 22. februar 1967, s. 2.
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
mer enn 2 300 datamaskiner, inkl, flere superdatamaskiner. Hensikten var ifølge de offisielle kilder:
The National Test Bed is being built to answer the very important Question, «Will the SDI work?» But the Test Bed cannot answer this question (...) Any “answer» provided by the NTB will be a very expensive guess - a guess that will bear the seductive authority of scientific analysis and highly classified data.276
Amerikanerne har satset kraftig på datamaskinbaserte og -støttede krigsspill, og i Pentagon har Joint Analysis Directorate vært ansvarlig for aktiviteten på dette nivået. Også RAND Corporation har hatt en viktig rolle innen dette feltet og arbeider nå med de nye generasjoner av krigsspill, dvs. at datamaskiner skal, under ledelse, «spille opp» mot offiserer på det andre laget. Deltakere fra det laveste til det høyeste gradsnivå får alt i dag en del av sin trening gjennom denne form for datastøttet tre ning. Som eksempel på innflytelsen fra denne form for datastøtte kan en her se litt nærmere på det som i amerikansk begrepsverden kalles «synthetic environments» eller «seamless simulation». En teknikk i denne forbindelse er «å gå bakover». U.S. Armys ARPA (Advanced Research Projects Agency) har gjenskapt i minste detalj et simulert krigsspill av slaget ved «73 Easting» under Golfkrigen, der 2nd Armored Cavalry Regiment bekjempet den irakiske Tawakalna-divisjonen tilhørende Den republikanske garde. Dette er trolig det mest nøyaktig beskrevne slag i historien. Ifølge en kilde som omtaler dette krigsspillet, er simuleringen «a complete and utter triumph of chilling analytic, cybernetic rationality over chaotic, real life human desperation».2" Kilden konkluderer med at «Virtual reality as a new way of knowledge: a new and terrible kind of transcendent military power». På tross av den tek niske bragd som det utvilsomt er å ha laget denne simuleringen, er kanskje tiden nå inne til å spørre om det å være aktiv deltaker på slike «datakrigsspill» i seg selv vil være en garanti for at soldater (ikke bare amerikanske) vil slåss bedre under reelle omstendigheter i en fremtidig krig, der forutsetningene er svært forskjellige fra dem man «spiller» under simuleringen.278279 Også i land som Sverige og Norge har såkalt operasjonsanalyse stått sentralt ved Totalforsvarets Forskningsinstitut (FOI) og ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller. Operasjonsanalyser med de tilhørende modellarbeider og simuleringer har vært sett på som et hovedvirkemiddel i forbindelse med instituttets arbeid med bl.a. rådgivning om valg av konkrete våpensystemer og plattformer og ved de stort anlagte forsvarsanalyser i hele perioden etter 1960-tallet.2/9
276. Kilde: Parnes and the National Test Bed Study Group, 1988, s. 6. 277. Bruce Sterling (1993): « SimWar,» tidsskriftet Wired, s. 52. 278. Dette er spørsmål som vil være av stor betydning også for norsk trening av soldater og offiserer innen kort tid, og det vil kreves klare planer og målsettinger om dette skal bli et udiskutabelt fremskritt. 279. For den som er interessert i å følge utviklingen innen moderne stridsmodellering der man prøver å vise noe mer enn tradisjonell attrition-basert systemanalyse, kan følgende artikkel anbefales: Mark Herman «Entropy-Based Warfare: Modelling the Revolution in Military Affairs». Joint Forces Quarterly, Autumn/Winter 1998-99, http:// www.dtic.mil/doctrine.
Konvensjonell krigføring
193
MODERNE KRIGSKUNST
5.2.7 Etterretningstjenester 5.2.7.1 Oppgaver Som en del av moderne etterretningssystemer vil det alltid inngå fagområder som kryptografi, overvåking, oppklaring, analyse av innhentet informasjon, databasestyring og bruk av feks. satellitter og andre avanserte sensorer. Det er særlig innen dette feltet at de store nasjonene alt i mange år har gjort betydelig bruk av datamas kiner. Datamaskiner er til nettopp for å lagre og bearbeide data, og her er etterretninger en opplagt storbruker. Dette er også et område der store og rike land får full uttelling i forhold til mindre (ofte fattige) land, organisasjoner, eller hvem som måtte utgjøre den aktuelle trussel. Slik sett er moderne etterretning i ferd med å bli helt avhengig av databaser, kodeknekkere, analysestøtte, osv. Imidlertid er god datastøtte i seg selv ingen garanti for suksess i forbindelse med etterretningsoperasjoner, for det har igjen og igjen vist seg vanskelig å forutsi de hendelser som har kommet. Bl.a. var man innen CIA ikke i stand til å forutse den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 og heller ikke den nordvietnamesiske offensiven (Tetoffensiven) i Sør-Vietnam samme år. Man forutså vel heller ikke kol lapsen i Øst-Europa og Sovjetunionens raske oppløsning, selv om man hadde sett en klar negativ trend for kommunistlandene i forkant av hendelsene. (Man tolker gjerne ikke hendelsene i ekstrem retning, men er svært opptatt av at tolkningene skal fremstå som «sannsynlige» og ikke som ekstreme). Konklusjonen er klar: Uan sett hvor mye informasjon (rådata) en har puttet inn i datamaskinene, vil informasjonen/etterretningene være uten brukernytte dersom den ikke tas hånd om og utnyttes av erfarne analytikere.280 Problemstillingen er noe forenklet at man ofte får problemer fordi «man ikke ser skogen for bare trær». Mye satses i dag på de mer kvantitative analyser, mens erfaringene fra de siste 10-15 år har vist at en ofte ikke har klart å beskrive de nye utviklingstrekk/trusler. Dette er trender som man teore tisk skulle kunne forutsett, basert på de data en faktisk hadde tilgang til. Senest i forbindelse med planleggingen av NATOs Kosovo krig våren 1999, rettet mot regimet i Beograd, ble det registrert problemer med å tolke daværende presi dent Milosevic og hans nærmeste rådgiveres egentlige intensjoner og planer. Årsa ken var først og fremst at denne typen diktaturers fornuftsgrunner er svært forskjellige fra de som dominerer i USA og ellers i Vest-Europa, og følgelig innen NATO-alliansen. Denne kulturelle forskjellen gjør det vanskelig å forutse et «hardt» regimes reaksjoner på trusler om å bruke militærmakt mot det og hva som vil bli reaksjonene på reelle bombekampanjer dersom slike utløses. Etterretningsanalyse er alltid svært vanskelig, spesielt når mentalitets- og kulturforskjellene blir store mel lom motstanderne. Men den relative betydning av de ikke-teknisk innhentede etterretninger er i dag økende, nettopp som følge av den mer fragmentariske utvikling der mange stater og folkegrupper ser seg tjent med å anvende voldsmetoder for å sikre sine interesser, og der «oss og dem»- mentaliteten fra den todelte verden under den kalde krigen blir mindre og mindre fremtredende i vår del av verden.
280.
Det vises ellers til tidsskriftet «Defense Intelligence Journal» for den som ønsker å følge med i den pågående debatt om hva som i dag (og i fremtiden) vil kreves av moderne etterretningstjenester. (Utgis av Joint Military Intelligence College, McLean, VA 22101, USA.)
194
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
5.2.7.2 Inndeling av etterretningstjenestene Formålet med et etterretningsapparat i fred, krise, væpnet konflikt og krig er å bidra i planleggingsprosessen og ved gjennomføring av operasjoner å fremskaffe etterretninger som er tilpasset behovet til sjefer og staber på de ulike nivåer. Det er avgjø rende at etterretningsorganisasjonen fremskaffer etterretninger i tide. For å oppnå det må de kritiske etterretningsbehov defineres og formuleres. Den raskt økende til gang på informasjon og kravet om tempo i operasjonene setter store krav til innhen ting, analyse og vurderinger for å fremskaffe rettidige etterretninger. Svært ofte vil det være slik at man har de opplysninger en trenger, «et eller annet sted», mens pro blemet er å få disse opplysningene frem til de riktige personer og at disse setter det hele inn i den riktige operative sammenheng. Det siste er egentlig en flaskehals i forbindelse med moderne etterretningsarbeid. Det er nå engang et faktum at der som brukeren ikke får etterretningene han trenger i tide, blir de verdiløse. Ethvert innhentingsorgan må imidlertid selvstendig vurdere hvem som trenger opplysnin gene først, og prioritere formidling av denne informasjonen uten alltid å gå den lange veien gjennom kommandokjeden. Inndelingen i nivå innen moderne etterret ningstjenester er normalt:281 • Strategisk etterretningstjeneste. Under fredsforhold er strategisk etterretning knyttet til opplysninger som har betydning eller konsekvenser for landets eller alliansens overordnede militære situasjon. I krig og under en væpnet konflikt er strategisk etterretning knyttet til opplysninger som kan forårsake en betydelig endring i betingelsene for pågående militære operasjoner. Nasjonalstrategisk etterretning er av størst betydning i fred og krise og før en eventuell kommandooverføring til NATO. I fred er dens hovedoppgave å gjennomføre kontinuer lige land- og områdestudier av våre nærområder og områder som kan få en større påvirkning på norsk sikkerhetspolitikk. Disse studiene vil bl.a. ta utgangspunkt i staters, organisasjoners og grupperingers politiske og militære intensjon og kapasitet og vil rette seg mot betraktninger av mulige tyngdepunk ter og vitale punkter. I krise og væpnet konflikt vil betydningen av overvåking og innhenting av informasjon øke, og evnen til strategisk varsling vil være vesentlig. De kontinuerlige land- og områdestudiene skal bl.a. være et vesentlig bidrag til å skaffe grunnlagsdata og basiskunnskaper og dermed sikre en over ordnet forståelse og spare tid for det operasjonelle nivåets etterretningsarbeid. • Operativ etterretningstjeneste har primært relevans for forestående eller pågå ende militære operasjoner og er knyttet til opplysninger som har betydning eller konsekvenser for de militære operasjoner innenfor et felles operasjonsområde eller for en kampanje. Fokus for etterretningsfunksjonen på dette nivået er å identifisere muligheter slik at den operative sjef kan reagere og dis ponere sine ressurser korrekt. Det operasjonelle nivået må ha tilgang til et bredt spekter av kapasiteter for innhenting og bearbeiding av opplysninger. Selv om deler av disse opplysningene baserer seg på strategisk og taktisk etterret ning, vil det operasjonelle nivået måtte ha tilgang til egne kapasiteter for å utfylle og skape utholdenhet i etterretningsapparatet. Men det operasjonelle 281. Teksten er basert på de definisjoner som man brukte i høringsutkastet til den norske Forsvarets fellesoperative dok trine, oktober 1999, og er i den endelige versjonen datert februar 2000 stort sett identisk.
Konvensjonell krigføring
195
MODERNE KRIGSKUNST
nivået må ikke danne et skott mellom strategisk og taktisk etterretning, noe som vil sinke tempoet i etterretningsflyten og dermed øke sårbarheten. En av hovedoppgavene til den operative etterretning er å gi det taktiske nivå og dets enheter etterretninger, slik at de har mulighet til å reagere og foreta disposisjo ner tidsnok. • Taktisk etterretningstjeneste legger grunnlaget for hvordan den taktiske sjefen bruker og disponerer sine underlagte enheter for å løse sitt oppdrag. Det tak tiske nivået har normalt etterretningsansvar innen et definert område og har egne innhentingsorganer for å komplettere det etterretningsbildet som gis av høyere nivå, og formidler informasjon fra lavere nivå oppover i systemet.
5.3
Konvensjonell krigføring - veien videre?
5.3.1 Innledning Katalysatorer for endring har tradisjonelt vært både nye militærteoretiske ideer og den teknologisk utvikling. I tiden fremover vil følgende faktorer sannsynligvis stå sentralt uten at de bør ses på som likeverdige faktorer: 1. Prioriteringen av manøver på bekostning av massiv innsats av personell og ild kraft. Relativt «små» og lett manøvrerbare og fleksible styrker vil bli foretruk ket på bekostning av store «masser», siden de siste vil være langt lettere å lokalisere (og dermed ødelegge).
2. Utviklingen har raskt gått i retning av større spredning på stridsfeltet, siden dette til nå har vært det mest kosteffektive mottiltak mot økende ildkraft. Dette tilsier at en, sett i et nordeuropeisk perspektiv, bruker oppdragstaktikk og tillater en mer desentralisert taktisk ledelse. (USA går på mange måter i en annen retning ved at en forsøker gjennom nettverksbygging å kontrollere så mange enheter som mulig gjennom GPS og andre elektroniske styringssyste mer.) Oppdragstaktikken forutsetter imidlertid at mindre enheter må operere (fleksibelt) ut fra kjennskap til feltherrens (operative) målsetting(er). Hvis ikke blir deres innsats lett irrelevant i forhold til det overordnede mål. Målset tingen er å få fienden til å gi opp sine militære mål, ikke nødvendigvis direkte å nedkjempe ham fysisk. 3. Dette medfører at det er viktigere enn noen gang tidligst mulig å identifisere hva som er fiendens strategiske målsettinger, og hva som er hans tyngdepunkt. Målet i en slik krig kan like gjerne være feks. en befolknings vilje til å støtte krigføringen som å ødelegge fiendens militære styrker.
4. Nettopp tendensen i moderne krigføringen til å operere over store avstander og i stor bredde og dybde tilsier at hele logistikksystemet må omformes og klas siske sentralistiske logistikkløsninger må tilpasses et nytt operasjonsmønster basert på høyt tempo. Dette er en betydelig utfordring og vil til en viss grad tro lig medføre at en må være i stand til å «leve av landet», dvs. å utnytte det en i perioder kan ta fra fienden. Hvor realistiske slike tanker er i en verden der logistikksystemer mer og mer blir basert på kommersielle tanker om levering
196
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
«just in time», er det grunn til å studere nærmere. Mange tror i dag at logistikkutfordringene vil bli stadig større etter hvert som stadig mer avanserte og dyre våpensystemer og plattformer tar over, systemer som ikke kan improviseres i krise og/eller i krig, men må være til stede når det er behov for dem.
Kanskje kan vi i dag også se en trend i motsatt retning? Ved at presisjonsvåpen levert over store avstander nå er i ferd med å bli en realitet, har flere militære ten kere hevdet at dette i visse sammenhenger vil redusere behovet for direkte å besette et landterritorium for å kunne dominere det. Dette er et synspunkt som slett ikke alle deler, og de senere år har det vært en relativt omfattende debatt om hva som her er en realistisk måte å se disse problemstillingene på. Bruk av presisjonsvåpen er ikke nødvendigvis alltid en effektiv løsning, ikke minst siden konfliktene er svært forskjellige og pågår under svært forskjellige himmelstrøk som kan stille svært ulike krav til både plattformer og våpensystemer. Det er enorm forskjell på krig i et åpent ørkenområde og krig i regnskog. I forbindelse med geriljakrig har statsmakten (les: de konvensjonelle styrker) alltid problemer med å kontrollere det fiendtlige territo rium, og geriljaoperasjoner virker avskrekkende på «en som skal rydde opp», ikke minst om han frykter et langvarig engasjement. Dette er i dag en viktig politisk fak tor, ikke minst i de ledende vestlige land, når intervensjoner blir vurdert iverksatt. 5.3.1.1 Krigføring på større avstand? Nedenfor gis det en oversikt over noen av de muligheter som ny teknologi gir i forsvarssammenheng. (Flere av disse faktorene blir nærmere diskutert andre steder i boken.) Den nye teknologien som nå enten alt er under utvikling eller som blir tilgjenge lig om kort tid, er av stor interesse for fremtidig militær kapasitet for de land som har råd til den: • Nye former for sikteutrustning (i IR-bandet) og ildledningssystemer som gir en klart forbedret evne til strid i mørke og i dårlig vær. Imidlertid er det et stykke igjen før faktorer som kraftig regn og snøbyger er eliminert. Diverse former for røyk og aerosoler er menneskeskapte virkemidler som avgjort vil påvirke strids feltet også i fremtiden. • Økt treffsannsynlighet på grunn av bedre ildledningssystemer både for kanoner og missiler. (Tilsvarende også for luft- og sjøstridskrefter.) • Såkalt «intelligente» søkersystemer som selv tar seg av den viktige avslutningsfa sen inn mot målet. Moderne miniatyrisert datateknologi og nanoteknologi er her viktige drivkrefter i forbindelse med den videre utvikling.
• En klar trend i retning av høy utgangs- og marsjhastighet for så vel granater (særlig såkalt pilammunisjon) som missiler. Større hastighet gir generelt større penetrasjons- og ødeleggelsesevne pr. granat/missil. (Også såkalte energivåpen kan få betydning på noe lengre sikt.) • Utvikling av forbedret beskyttelse i form av avanserte panser og elektroniske beskyttelsestiltak, og ikke minst evne til å dempe effekten etter at penetrasjon er et faktum (overlevelsesteknologi).
Konvensjonell krigføring
197
MODERNE KRIGSKUNST
• Det satses nå betydelige ressurser for å bygge opp effektive og mest mulig inte grerte oppklarings-, overvåkings- og målfølgesystemer, dvs. kortest mulig tid fra et mål er detektert og identifisert og til det tas under ild fra et egnet våpensys tem. Tilsvarende er evnen til å vurdere i hvilken grad man har lyktes med å slå ut et aktuelt mål, av stadig større betydning (Battle Damage Assessment, BDA). Dette er avhengig av dataelektronikk og avanserte kommando- og kontrollsys temer, herunder elektronisk krigføring i alle former (aktivt og passivt).
• Moderne former for satellitter er en stadig viktigere faktor i moderne krig føring. Presisjonsvåpen (PGM) er alle avhengig av avanserte elektroniske løs ninger og forutsetter at K2IS-systemene kan levere de nødvendige etterretningsanalyser og måldata om de skal være effektive. I denne forbindelse er utnyttelsen av rommet og de mange etterretnings- og kommunikasjonssatel litter, en viktig del av moderne krigføring.
5.3.1.2 Langtrekkende presisjonsvåpen - muligheter og utfordringer Som alt tidligere omtalt er den relative betydning av alle former for såkalte stand o/f-våpen raskt økende, særlig innen stormaktenes arsenaler. Utviklingen i retning av langtrekkende presisjonsvåpen er kommet lengst for strid i luften og på havet, siden terrenget og miljøfaktorer generelt her har minst innflytelse på rekkevidden, dvs. hvor langt borte et potensielt mål kan bli oppdaget, klassifisert og deretter tatt under ild. Moderne luftstyrker utstyres følgelig med stadig mer effektive og langt rekkende missilsystemer, det være seg i form av luft-til-luft-våpen eller såkalte stand-off luft-til-bakke-våpen. På tross av denne betydelige utviklingen må så sent som under Golfkrigen i 1991 de fleste våpen avfyrt mot mål på bakken bli karakterisert som relativt enkle. Typisk ble våpen først avfyrt etter at en så målet visuelt, f.eks. i form av gravitasjonsbomber. (Anslagsvis 90 pst. av alle våpen avfyrt under denne krigen var relativt enkle konstruksjoner.282) De mest avanserte våpen er fortsatt så dyre eller er produsert i så lave antall at de bare benyttes mot de aller viktigste krigsmål. Øvrige mål må bekjempes med enklere midler, og disse «enkle» våpensystemer lar seg imidlertid ofte ikke levere med en akseptabel sikkerhet for leveringsplattformen hvis ikke mer avanserte våpen innledningsvis har banet vei for dem. Dette var spesielt tydelig under Golfkrigen i 1991, da flyleverte våpen langt på vei var avhengig av at bl.a. Tomahawk kryssermissiler og andre langtrekkende (plattformleverte) missiler hadde satt luftvernmissilsystemene og deres ledelsessystemer ut av drift. Uten denne forbekjempingen ville trolig de allierte tap av fly blitt klart høyere. Går man til Kosovokrigen våren 1999, økte innslaget av (mer eller mindre) «smarte» våpen benyttet under luftoffensiven til ca. 2/3 av de leverte missiler/bomber. Man brukte da denne kategorien dyre våpen mot langt flere «ikke-verdige» mål enn under den klart større krigen i Kuwait i 1991. Kravene om å unngå sivile tap var også større enn i 1991, noe som fremtvang at man brukte de nye spesialvåpen mot mål som lå i nærheten av sivile mål - man ønsket for enhver pris å unngå uheldige medieoppslag. I forbindelse med Afghanistan felttoget har man sett at innslaget av bl.a. GPS-styrte våpen har holdt seg høyt. Det er forskjellige opplysninger om hvor 282.
198
Det vises her til de amerikanske Gulf War Air Power Survey dokumentene fra 1994.
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
høyt, men trolig var tallet over 60 pst. for «relativt smarte våpen» i forbindelse med den første perioden i denne konflikten.
5.3.2 Landstriden - mulige nye utviklingstrekk 5.3.2.1 De nye utfordringer Som nevnt ovenfor er den teknologiske utviklingen i dag kommet lengst for marineog flysystemer. Imidlertid ser en nå en tilsvarende trend også for stridskrefter for bakkestrid, og et eksempel på det kan være moderne artilleriammunisjon med selvsøkende stridshoder for terminalfasen. Trolig blir også her resultatet at våpen kan virke effektivt på stadig lengre avstand, dvs. utenfor vanlig synsvidde, som sjelden er over 1-4 km i «vanlig» terreng. Særlig vil nye ekstremt hurtige missiler og granater basert på kinetisk energi kunne medføre langt større rekkevidde enn i dag. Slike fremtidige tekniske løsnin ger kombinert med styrbar ammunisjon og ny KKI-teknologi som en alt i dag ser under implementering i særlig USA, vil kunne føre til en endring i balansen mellom mobile plattformer og antiplattformvåpen på noe lengre sikt. Skal slike antivåpensystemer bli effektive, vil de imidlertid være helt avhengige av gode måldata. Det er på dette feltet det er størst problemer i dag. Uten en betydelig etterretningskapasitet vil en bare i begrenset grad kunne gjøre effektiv bruk av de nye dyre og teoretisk svært effektive presisjonsvåpen som foreligger alt i dag, eller som vil være tilgjenge lige innen få år. Dette er følgelig kanskje det viktigste utviklingsfelt på lengre sikt og vil kreve en teknologisk/elektronisk overlegenhet dersom en skal hindre at fienden får samlet inn nødvendige måldata, mens en selv er i stand til å gi dem til egne styrker. Mye tyder på at den fremtidige balansen mellom plattformer og motmidler også i forbin delse med landstriden, vil bli svært avhengig av å oppnå overlegenhet i denne «informasjonskrigen» mellom to parter. Elektronisk krigføring og elektroniske mot tiltak vil her være en evig sirkel, der teknisk overraskelse kan komme til å spille en stor rolle i strid, og der balansen fort kan skifte siden en her heller er avhengig av nye dataprogrammer og dataløsninger enn av de lettere observerbare endringer i taktikk og i tallet på våpensystemer. Som alt antydet tidligere er effekten av teknologisk utvikling betydelig for den operative utvikling. Imidlertid har de større konvensjonelle kriger som til nå er utkjempet etter 1945, vært dominert av «tradisjonelle» våpensystemer som ble utvi klet relativt tidlig i det 20. århundret. Eksempler på det er jagerbombere, stridsvog ner, hangarskip og angrepsubåter. Teknologisk er disse plattformene blitt stadig mer raffinerte, men de har alle sitt utgangspunktet i de systemer som ble tatt i bruk i tiden rundt den første verdenskrig. (Selvsagt kan en hevde at f.eks. jetmotoren og helikopteret er revolusjoner i seg selv, men neppe i den sammenheng en her ser på utviklingen.) Alt tyder da også på at de omtalte plattformer vil bli med oss et godt stykke inn i det 21. århundret - konvensjonell krigføring er rett og slett ikke mulig uten tilgang til slike våpenplattformer i dag. 5.3.3 Mange militære konflikter også i fremtiden? Sett i et historisk perspektiv kan en kanskje hevde at større mellomstatlige kriger har blitt stadig sjeldnere, selv om de to største kriger i moderne tid begge har vært utkjempet i det 20. århundret. Imidlertid er fortsatt krig, eller helst borgerkrig, nær
Konvensjonell krigføring
199
MODERNE KRIGSKUNST
mest dagligdags i deler av den tredje verden. Militær teknologi og taktikk i disse kri gene er normalt relativt enkel og følgelig i liten grad preget av high-tech, selv om det normalt finnes innslag av moderne våpensystemer. I den utviklede delen av verden er i dag den politiske ledelse helt klar over de risikoer som den løper dersom den vil søke å løse et problem ved hjelp av militær makt, og ser på krig som et nærmest uakseptabelt middel for å løse politiske proble mer. Krig må i så tilfelle gjelde en situasjon som den etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990. Her var det en klar aggressor, Iraks president Saddam Hussein, som gjennom sine handlinger truet verdenssamfunnets interesser. Kontrollen med en viktig ressurs som olje står imidlertid også sentralt. Viktig i denne sammenheng er også legalitet. FN viste seg her kanskje for første gang å være et egnet instrument, mye som følge av de store politiske endringer i Russ land. Disse endringene hadde gjort et samarbeid mulig på tvers av de tradisjonelle politiske motsetninger, men denne trenden fra tidlig på 1990-tallet ser nå ut til å være avsluttet. Både Russland og Kina føler sine interesser truet av USA og Vesten og har i større og større grad valgt å gå imot intervensjoner der Vesten vil dominere, bl.a. i for bindelse med krigen mot regimet i Beograd med utgangspunkt i dets behandling av Kosovo-albanerne våren 1999. Dette forhindret at FNs sikkerhetsråd kunne brukes for å sikre internasjonal legitimitet i forkant av NATO-intervensjonen. Kina valgte omtrent samtidig å gå imot at FN-styrken i Makedonia kunne fortsette sitt oppdrag i landet, og det var en demonstrasjon mot at Makedonia hadde opprettet et samarbeid med regimet på Taiwan. Utgangspunktet her var hva Kina så på som sine legitime interesser uten særlig tanke på de eventuelle negative konsekvenser i Makedonia. Dette viser at det eksisterer klare interessemotsetninger mellom de ledende stormak ter, selv om de også kan samarbeide på mange områder. Et eksempel på det er samar beidet om de avtaler mot internasjonal terror som har blitt inngått etter 11. september 2001, og som er en del av den såkalte «krigen mot terror». Nettopp oppdrag med likhetstrekk med dem i Golfkrigen i 1991 er trolig fortsatt sannsynlige for særlig de vestlige stormaktenes konvensjonelle styrker de nærmeste år, selv om også diverse former for «peacekeeping» nå er blitt «rutineoperasjoner» også for tropper fra stormakter, jf. Bosnia og Kosovo. Slike politiaksjoner med i det minste en viss internasjonal støtte (og kanskje gitt legalitet gjennom FN eller OSSE) må imidlertid ikke forveksles med det en i dag kaller lavintensitetskonflikter, som er av en helt annen karakter. De siste konfliktene er normalt langvarige i karakter og retter seg vanligvis mot sittende regimer. Intensiteten er imidlertid normalt lav, og bruk av terror kan være like vanlig som egentlige krigshandlinger. I denne rollen er moderne konvensjonelle styrker mindre anvendelige. Her er det trolig spesialstyrker og lett eliteinfanteri som vil være de styrker som innledningsvis vil bli valgt, dersom stormakter skulle velge å engasjere seg mer direkte i konflikten. Vi må heller ikke undervurdere tidsaspektet ved en konflikt. Drar en aksjon som f.eks. Golfkrigen i langdrag, og spesielt dersom koalisjonen blir påført betydelige tap, kan det bli van skelig å opprettholde den brede enighet og fortsatt støtte for aksjonen. Konvensjonelle styrker er det mest egnede styrkevalg til å bekjempe relativt sterke militærmakter som disponerer betydelige militære kapasiteter dersom en slik makt har valgt å bruke sin militære kapasitet mot en eller flere av sine naboer. Som under Golfkrigen vil dette aldri være billige og raske operasjoner, noe som tilsier større militære operasjoner av «klassisk» modell, dvs. for å gjenerobre terreng og ned
200
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
kjempe motpartens militære kapasitet. Dette er likevel en begrenset krig, siden de stater som griper inn, primært er interessert i å gjenopprette status quo og normalt ikke har territorielle krav. Unntak finnes jo, f.eks. Kinas krav på Taiwan og på store områder i det russiske Sibir. Normalt vil man imidlertid trolig nøye seg med en poli tisk løsning som er akseptabel for verdenssamfunnet.283
5.3.3.1 E ndringer presser seg frem Gjennom hele den militære historie har ny teknologi av og til gjort det mulig å gjen innføre eller fornye tidligere strategiske, operative eller taktiske ideer, ideer som da blir gitt en ny utforming. I årene som kommer, er det svært sannsynlig at en vil se en ny og kraftig satsing på å ødelegge eller paralysere fiendens kommando- og kontroll system, helst uten å måtte fysisk kjempe seg gjennom hans forsvarte frontlinjer. Dette er egentlig det samme som ledende militærteoretikere gikk inn for alt på 1920-tallet. Moderne militære styrker er i dag avhengige av sitt KKI-system og etter hvert også av bruk av datamaskiner og satellitter (dvs. aktivitet i det ytre rom] til bl.a. rekognosering, navigasjon og kommunikasjon. I fotnote 284 gjengis det et kort utdrag av Storbritannias militære doktrine fra 1998. Dette er ment som et eksempel på et ikke-amerikansk nyere doktrinedokument, noe som kan være gunstig med tanke på en bredere forståelse av den nye europeiske virkelighetsoppfatning. (Se vedlegg 1 for en mer fullstendig tekst.) Angrep på fiendens ledelses- og logistikksystem er heller ikke lenger direkte avhengig av f.eks. mekaniserte styrker til å rykke frem rundt flanken eller av at fly bomber fiendens industrielle sentre. Langt på vei kan en konvensjonell fiende i dag bli midlertidig lammet om hans ledelsessystem kan holdes nede ved hjelp av elektronisk krigføring. Slik indirekte krigføring og mulige nye former for såkalte «soft kili» våpensystemer, kan over tid kanskje bli like viktige ingredienser i en stats våpenarsenal som jagerbombere og stridsvogner har vært siden det teoretiske og tekniske grunnlaget for moderne konvensjonell krigføring ble lagt på 1920-tallet. En slik utvikling vil imidlertid medføre nye problemstillinger. For det første vil all tid fienden utvikle noe lignende, selv om forskjellen i dag mellom de mest utviklede
En tidlig, men ennå relativt aktuell vurdering av trender etter den kalde krigens opphør er presentert i rapporten. N. Granholm, F. H. Omang, Inge Tjøstheim (1995): Kosmos eller kaos. Om internasjonale kriser og aksjoner i 1990-årene, konflikttyper og håndteringspotensial. FFI/RAPPORT- 95/ 00123, Kjeller. 284. CHAPTER 1 - THE FUNDAMENTALS - SECTION 1 - MODERN WARFARE 1. ADP Opérations, Chapter 2, describes in detail, the British Army’s approach to the conduct of opérations. Bri tish Military Doctrine is based upon out-manoeuvring the enemy, a doctrine known as the Manoeuvrist Appro ach . It applies to both defensive and offensive opérations and to Opérations Other Than War. Out-manoeuvring (or applying ‘manoeuvre theory’), in its purest sense, is not just a physical concept (moving in relation to the enemy, in order to gain an advantage), but also a moral or philosophical concept, that of out-thinking the enemy. The manoeuvrist approach 2. The Manoeuvrist Approach presents three particular problems to CSS planners. First, such warfare can demand high rates of fire, great mobility and endurance, all of which are demanding in terms of the volume of support and speed of reaction required. Second, it not only assumes confusion on the battlefield to be inevitable but also encourages commanders actively to create it, where such action enhances the possibility of ‘wrong-footing’ the enemy. Third, the CSS staffs are less likely to be able to produce a comprehensive plan from the outset and allocate resources to it. Thus, CSS priorities must be established from the outset notwithstanding the need for change thereafter as the battle develops. 3. The overall requirement for CSS is to support effectively a commander who will be trying to create non-linear conditions, and opportunities to conduct high tempo in opérations. In seeking the advantage, the commander may well be facing an enemy with similar systems and doctrinal principles and an integrated Land/Air capability. Such an enemy will concentrate much effort on interdicting our CSS activity, and this will require command decisions on the degree to which CSS units and installations will require combat units to protect them. 283.
Konvensjonell krigføring
201
MODERNE KRIGSKUNST
land og de mindre utviklede på high-tech-området er større enn kanskje noen gang, og sannsynligvis vil denne avstanden bare øke. Vi bør her huske at de «tradisjonelle» kon vensjonelle kriger ofte er utkjempet mellom makter som tilhørte «eliten»: Europa, USA og Japan. Disse områdene hadde et helt annet potensial til å utvikle bl.a. tek niske mottiltak enn stater i de nåværende typiske konfliktområder. (Selv et omfat tende militært salg - også et ulovlig salg - kan ikke uten videre sikre land i disse regionene effektive mottiltak mot de ledende lands /itg/i-tec/z-angrepsvåpen.) I denne forbindelse er kanskje heller ikke elektromagnetiske våpensystemer og avanserte kampfly av umiddelbar og avgjørende betydning eller nytte om det blir nødvendig å okkupere og reelt kontrollere et område over lang tid. Dette kan bare utføres av bakkestyrker selv om en alt i en tidlig fase har slått ut fiendens hoved styrker ved hjelp av feks. lasere og andre former for high-tech-våpensystemer. Dersom fienden ikke gir opp etter at en har slått ut hans kommando- og kontroll systemer, må han også i fremtiden pasifiseres ved hjelp av «gamle» våpensystemer som stridsvogner og infanterisoldater. Med det tradisjonelle blokksystemet og en delt verden i øst og vest under oppløsning er trolig «den store krigen» klart mindre sannsynlig enn noen gang siden 1945. Imidler tid har dette som tidligere nevnt medført at «små» og begrensede kriger på nytt er blitt mulige opsjoner, særlig for mindre stater med lokale eller regionale ambisjoner. Uansett er verden i endring, og mye tyder på at vi går mot et multipolært system med flere regionale «blokker». Et eksempel på slike kraftsentre kan være EU (gjen nom det nye sikkerhets- og forsvarssamarbeidet), som vil dominere i Europa. India, Kina og Japan er kandidater til å bli tilsvarende kraftsentre, foruten at alt tyder på at Russland vil bestå som en regional stormakt i Europa og Asia. (En kan heller ikke helt utelukke en arabisk/muslimsk samling i Midtøsten/Nord-Afrika/Sentral-Asia, selv om dette på kort sikt kanskje virker mindre sannsynlig.) En sannsynlig utvikling er følgelig at trusselen mot den såkalte internasjonale orden først og fremst vil komme fra nasjoner som av en eller annen årsak føler at de har falt utenfor, og ikke minst fra indre oppgjør i den tredje verden mellom forskjel lige etniske grupper eller klasser som indirekte også påvirker nabostater gjennom feks. flyktningestrømmer. (Konflikten vil etter hvert også kunne påvirke andre sta ter, inkl, stormakter, som eventuelt velger å intervenere i den aktuelle konflikten). De første konfliktene vil ha form av kriger mellom nasjonalstater og deres allierte, mens den siste formen for krig vil være preget av borgerkrig og terrorisme og rettet mot et sittende regime i et utviklingsland. Begrepet «International Order» har vært mye diskutert etter 1991, og mange har uttrykt skuffelse over det kritikerne har sett som manglende internasjonale engasjement for bl.a. å sikre fred i Somalia, Bosnia og Rwanda. Imidlertid er man her svært avhengig av øyet som ser. Det som fremstår som normalt og ideelt i Vesten, er ofte noe helt annet for folk under andre himmel strøk. Med andre ord er «uro» sett i FN-hovedkvarterets perspektiv å anse som en form for normaltilstand i det lokale perspektiv. Delvis vil også uro være en forutset ning for «den nye orden» man søker, sett med øynene til en lokal opprørsbevegelse. Konflikt/uro og bruk av vold er her selve grunnlaget for den politiske revolusjon man arbeider mot. Status quo er ikke akseptabelt, sett fra opprørernes synsvinkel.2S~
285.
P. Eriksson, N.M. Rekkedal, W. Strømmen (1995): Militær informasjon ved internasjonale operasjoner. Fellesrapport mellom norske FFI og svenske FOA. FFI/RAPPORT- 95/02445.
202
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
En mulig utviklingslinje for å kunne møte de nye utfordringene internasjonalt for de ledende vestlige land er at man over tid vil redusere sine militære styrker og omforme dem i retning av ekspertenheter som blir utstyrt med ekstremt effektive våpensystemer. Dette vil være etter linjer som militærteoretikere alt på 1920-tallet antok kunne være fremtiden, dvs. «små» profesjonelle hærer med en betydelig ild kraft innebygd. Både økonomisk og teknisk er dette trolig på sikt svært attraktive politiske løs ninger for de vestlige demokratier, ikke minst fordi en etter hvert er blitt mer og mer følsom overfor store tap av personell i strid. I de vestlige land har nå dette gått så langt at nærmest uavhengig av hva som foregår i et strategisk lite viktig område, vil man sannsynligvis avstå fra å gripe inn i en tidlig fase. Man ønsker ikke å risikere store tap av personell i konflikter som ikke anses som vitale for egne interesser. Men som en vil se senere, er det ikke automatisk slik at en «teknologistyrt utvik ling» nødvendigvis vil være det mønster som vil dominere i forbindelse med såkalte Low Intensity Conflicts (LIC) eller «revolusjonær krigføring» i utviklingslandene. Her kan i mange sammenhenger kanskje de «klassiske» konvensjonelle styrkestrukturer fremstå som irrelevante, gitt den lokale virkelighet. Dette er i seg selv en betydelig utfordring for de vestlige land og for andre land som står i en tilsvarende europeisk militærtradisjon. Uansett later det til å være to klart dominerende trekk i dagens militære utvik ling. Det første trekket er den sterke motvilje mot å risikere store egne tap, og det andre trekket er ønsket om å tilføre sivilbefolkningen minst mulig skade (begrepet collateral civilian casualties er mye brukt). Dette har ført til at man først og fremst har satset på å bruke luftmakt i de konflikter der vestlige styrker har vært i direkte krigshandlinger. Det er her interessant at russerne i Tsjetsjenia - der man ellers er mindre sensitiv overfor sivile tap - er svært opptatt av artilleribruk og benyttet artil leriet som sitt hovedvirkemiddel i forbindelse med erobringen av hovedstaden Grosjny i «Tsjetsjenia 2»-krigen, som russerne startet opp igjen for fullt i 2000 (og her er det på tross av meldinger om at krigen offisielt ble avsluttet i 2002, ennå nær mest daglige kamper i landet). I Kosovo var NATO-regjeringene ikke forberedt på å risikere store egne tapstall, og dermed har det såkalte «bodybag-syndromet» fra Vietnam krigen ikke mistet sitt grep på de styrende eliter. Selv i Russland har Putin-regimet forsøkt å holde nede egne tap og har til en viss grad også forsøkt å holde de sivile tap nede i forbindelse med den pågående krigen i Tsjetsjenia. Heller ikke Russland er lenger immunt mot store tap og dårlig omtale i mediene.
5.4
Hva vil kjennetegne fremtidens styrker?
5.4.1 Landstridskreftene Som nevnt ovenfor er det all grunn til å tro at mekaniserte styrker også i overskuelig fremtid vil utgjøre en viktig del av den militære kapasitet. Med mekaniserte styrker menes her en kombinasjon av troppearter som gjør det mulig for en feltherre å levere både direkte og indirekte ild for å påvirke stridens gang der det er behov for det. Sentralt står følgelig et utvidet combined arms-aspekt som har som mål å skape synergieffekt ut av de enkelte troppearter, slik at en oppnår en bedre totaleffekt enn
Konvensjonell krigføring
203
MODERNE KRIGSKUNST
om de hadde operert hver for seg. Dette er selvsagt ikke noe nytt, men blir relativt viktigere etter hvert som tallet på styrker blir redusert. Trolig vil en av konsekvensene bli at man både i norsk og europeisk sammenheng vil bli mindre opptatt av å holde lende og i stedet på en pragmatisk måte akseptere at lende bare er av betydning for å oppnå et resultat, dvs. at dette skal benyttes for å ødelegge fiendens styrker eller hans vilje til å fortsette. Denne form for dynamisk strid kan normalt best oppnås om en kombinerer mekaniserte styrker med luftstøtte og samtidig sikrer at de nødvendige støttesystemer av alle slag er tilgjengelig. Golfkrigen i 1991 viste at uten luftstøtte kan ikke konvensjonelle bakkestyrker operere effektivt, nærmest uavhengig av sammensetning, når de er stilt overfor en motstander som disponerer flystyrker med stor luft-til-bakke-kapasitet, og har evne (og kompetanse] til å bruke denne kapasiteten. De fremtidige reduserte styrker i Europa vil trolig ikke primært ha et «lokalt preg», dvs. være spesialtilpasset en høyintensiv storkrig med en supermakt (Sovjetu nionen], som under den kalde krigen. Det vil følgelig kreves en justert utrustning for i det minste deler av disse styrkene, slik at de skal kunne deployere raskt «out of area», dvs. utenfor Sentral-Europa. Dette vil kreve så vel strategisk som taktisk mobilitet. Taktisk vil kravet være at en er i stand til å forflytte seg raskt på stridsfeltet for å ta opp kampen med fienden. Dette tilsier et klart behov for pålitelige styrker som kan operere i all slags vær og i de fleste former for terreng, men samtidig ha stor overlevelsesevne. Normalt løses slike oppgaver i moderne krigføring ved hjelp av mekaniserte styrker som er direkte understøttet av særlig angrepshelikoptre, men med luftstøtte fra egne fly som en viktig forutsetning. (Angrepshelikoptre og meka niserte styrker som samarbeider og samvirker effektivt gir en svært høy synergi effekt, slik dette nå vurderes i de fleste vestlige land, se nedenfor.] Det er et stadig større problem ved «out of area»- operasjoner at de aktuelle «uromakere» gjerne selv har betydelige mekaniserte styrker. Lett infanteri og spesialstyr ker kan i et slikt stridsmiljø ofte bli for lette til å stå imot en besluttsom motstander, selv om de sikres betydelig flystøtte. Alternativt må det utvikles nye og spesielt effektive våpensystemer med tanke på panserbekjempelse utført av slike styrker, noe som vil kreve både kostnader og tid. I dag er selvsagt ikke evnen til å manøvrere forbeholdt de mekaniserte styrker og de andre formene for bakkestyrker. Særlig har helikopteret i løpet av de siste 30 år raskt økt sin militære betydning, og helikopterformasjoner har følgelig funnet sin plass i de fleste vestlige lands landforsvar. Det er her på sin plass å presisere at den nye og svært effektive kapasitet som slike avdelinger av angrephelikoptre gir, ikke bør ses på som erstatning for mekaniserte styrker, noe som dessverre ofte er pro blemstillingen. Helikopteret er primært en ny langtrekkende dimensjon i ildkraft, men det er i integrasjon med bakkestyrkene at denne kapasiteten gir synergieffekt. Helikoptre kan f.eks. ikke ta og holde et målområde. Til det kreves det fortsatt bakkestyrker. En annen side av dette er at selv om bl.a. flytransport eller helikopter transport inn i et område gir en høy strategisk og operativ mobilitet til en styrke, fører de samtidig til et nytt problem om man ikke kan medbringe kjøretøy: En blir lite taktisk mobil, har en svært begrenset beskyttelse og disponerer en begrenset ild kraft i egen enhet. En blir da tilsvarende avhengig av flystøtte og eventuelt andre former for langtrekkende ildstøtte.
204
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
Imidlertid er det som gjør mekaniserte styrker effektive og mobile på taktisk nivå, deres største handikap under strategiske forflytninger. Store volum og tungt utstyr gjør en strategisk forflytning av feks. en mekanisert divisjon med alle støtte elementer til en stor prøvelse for logistikksystemet i enhver moderne armé. Moderne vestlige stridsvogner veier fra 50 til 65 tonn, og det er følgelig et erklært vestlig designmål å redusere vekten i forbindelse med fremtidige stridskjøretøy. Ønsket om redusert vekt må imidlertid alltid avveies mot kravene til overlevelsesevne/beskyttelse og ildkraft. I de nye stridskonseptene som nå tas i bruk, er trenden klar: Man bør unngå å forbruke egne styrker i «attrition»- pregede kamper, og man ønsker ikke primært å anvende egne pansrede enheter for å bekjempe tilsvarende hos motstanderen. Tap skal raskest mulig påføres fienden av langtrekkende og indirekte virkende våpen før fienden er på kloss hold. Her overtar så de pansrede enhetene, slik at restene av fiendens styrker nedkjempes «raskt og smertefritt», dvs. man angriper fienden direkte etter at hans vilje til å løse sitt oppdrag er klart svekket. Selvsagt kan også pansrede enheter brukes under defensive operasjoner, men de nye stridskonseptene presiserer at stridskjøretøyene ikke må ende opp som «mobile stillinger». Nye for mer for pansrede enheter med deres nødvendige støttesystemer vil følgelig trolig ennå i mange år være de avgjørende styrker på det konvensjonelle stridsfeltet. Dette tilsier at man alltid skal forsøke å tilrive seg initiativet og utnytte egen ildkraft, mobilitet og fleksibilitet. Slik skapes det momentum som skal til for å nedkjempe motstanders vilje til å fortsette eller for å ødelegge hans styrker.
5.4.2 Ledelse og informasjonstilgang - kritiske faktorer Det er liten tvil om at det som er skissert ovenfor, er svært krevende oppdrag som stiller store krav til ledelse på alle nivåer. Initiativ og kreativitet på alle plan er her en viktig forutsetning. De nye overvåkings- og innhentingssystemene som etter hvert gir alle parter som behersker den nye teknologien et bedre etterretningsbilde enn før, gjør det samtidig vanskeligere å overraske fienden både på taktisk og særlig på operativt nivå. Effektiv innhenting av informasjon kombinert med analyse av de innhentede opplysninger til etterretninger som tilpasses «kunden behov», dvs. sjefers og deres stabers ønsker og behov, legger grunnlaget for en realistisk og effektiv planlegging og utførelse i alle faser av en konflikt. Siden avdelingene på fremtidens stridsfelt trolig blir van skeligere å holde skjult i stilling eller under marsj, må taktikken justeres. Fremryk ning langs mange forskjellige akser i spredte formasjoner og med stor hastighet, vil trolig bli viktigere og viktigere for å holde egne tap nede. Siden dette stiller store krav til stridsledelse, kommunikasjonssystemer og fleksibel planlegging, vil behovet for en dynamisk ledelse øke. Militære sjefer på operativt nivå vil i en slik situasjon ikke primært kunne være opptatt med å føre slaget, men må hele tiden tenke på de neste slag og på hvilke konsekvenser disse eventuelt vil kunne få. Operativ sjef må følgelig planlegge og handle på et helt annet grunnlag enn de taktiske sjefer, noe som ytterligere vil skjerpe kravene til rettidige og korrekte etterretninger og analyser. Siden en på ope rativt nivå i fremtiden i mindre grad kan forventes å være bundet til begrensede sek torer konsentrert om å holde lende, vil det kreve at bakke- og luftstyrker «henger sammen» i sine operasjoner, operasjoner som vil kunne gå over store geografiske
Konvensjonell krigføring
205
MODERNE KRIGSKUNST
områder. Dette vil som antydet kreve integrerte kommandostrukturer, gode og sikkre K2-systemer og at militære ledere er villige til heller å benytte oppdragsorienterte ordrer (auftragstaktikj enn detaljstyring (befehlstaktik). I det minste er dette ansett som helt sentralt om man i praksis vil følge opp de såkalte manøverkrigføringsprinsipper som er beskrevet i doktrinen. Den som kan makte å utnytte det «kaos» som ofte tilsynelatende kan prege situasjonen i krig, vil ha en klar fordel overfor en fiende som ikke makter å holde ved like initiativet eller mangler et klart mål å arbeide mot. 5.4.3 Teknologiens betydning Teknologisk utvikling i tiden etter 1945 har medført en betydelig kapasitetsøkning for moderne våpensystemer og de plattformer som bærer dem. Særlig har effektiv rekkevidde og treffsannsynlighet sammen med ødeleggelsesevne blitt betydelig for bedret i tiden etter andre verdenskrig. Det er imidlertid viktig å se nærmere på om den teknologiske utvikling har medført store endringer på selve stridsfeltet. Det er også viktig å se på balansen mellom våpenplattformer og motmidler mot dem, her under i hvilken grad mobiliteten på stridsfeltet er endret. Som en del av dette er det også viktig å vurdere hva som vil skille et fremtidig stridsfelt ut fra dem vi nå har sett de senere år, f.eks. i de mange krigene i Midtøsten. I denne sammenheng kan heller ikke teknologi løsrives fra faktorer som økonomi, folkerett, politisk utvikling og endringer i de militære styrkeforhold over tid.
5.4.3.1 Plattformenes rolle Det har vært en klar trend siden 1930-tallet at militære plattformer har økt både i kapasitet og generell betydning. De fleste moderne kriger, med unntak av de mange geriljakriger i den tredje verden, har også vært dominert av disse plattformene og ikke av tradisjonell infanteristrid. Selv om plattformene klart har større kapasitet enn tidligere, er det samme tilfellet også for motmidlene. Ser en på de større kon vensjonelle kriger som har vært ført de senere år, vil det kunne hevdes at det har vært en slags balanse i utviklingen mellom plattformer og motmidler. Dette er helt tydelig i Midtøsten, selv om en kan se tendenser i litt forskjellige retning fra krig til krig. Sksempel kan en her nevne at mens betydningen av stridsvogner og kampfly var begrenset under krigen i Midtøsten i 1956, hadde de samme systemer en helt avgjø rende effekt på utfallet i 1967. I den nye krigen i 1973 var imidlertid effektiviteten til stridsvogner og jagerfly klart redusert på grunn av de mottiltak som var iverksatt (spesielt de moderne panservernmissiler og luftvernmissiler av sovjetisk fabrikat på arabisk side). I det israelske angrepet inn i Sør-Libanon i 1982 hadde fly og strids vogner imidlertid reetablert sin dominerende rolle på stridsfeltet, igjen som følge av at nye plattformer og ikke minst som en følge av at en ny generasjon elektroniske mottiltak var introdusert (og at denne gang var motstanden klart svakere på arabisk side). Sammenlignes disse resultatene med det en så under den langvarige krigen mel lom Iran og Irak på 1980-tallet, ser en at her skulle ikke strid mellom plattform komme til å dominere på samme måte. I stedet var det i denne krigen langt på vei konvensjonell infanteristrid som preget bildet, og årsaken er å finne i begrenset til gang på moderne våpen og ikke minst partenes begrenset evne til å planlegge og
206
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
lede større militære operasjoner. Det er her også viktig å etablere et klart skille mel lom tilgang til moderne teknologi og en parts evne til å anvende dem på en målrettet måte taktisk og operativt. I denne krigen var heller ikke egne tap av personell sett på som en så avgjørende faktor som de i dag er i f.eks. Israel og vestlige land. Sntydet på figuren nedenfor tyder alt hittil på at britene fortsatt vil satse på bel ter i forbindelse med de foreliggende planer for utviklingen av en ny generasjon stridskjøretøy, men det er ikke så opplagt når det gjelder nye pansrede kjøretøy for U.S. Army. Den da påtroppende U.S. Army Chief of Staff, general E. Shinseki, holdt i oktober 1999 en tiltredelsestale der han hevdet at: I4ze are prepared to move to an all-wheel formation as soon as technology permits...286287
Generalen og andre ledere i hæren har riktignok etterpå modifisert sine uttalelser noe. Man hevdet senere at «the service's future vehicles could be either wheeled or tracked or a mix of both, depending on which option best provides the faster, ligh ter, more mobile capabilities the Army seeks». Generalen har også presisert at han brukte ord som «if» og «when» om den videre utvikling, dvs. ingen «fundamenta lisme» i denne saken. Problemstillingen som nå står sentralt, er forsøkt presisert i sitatet nedenfor: The Future Combat System, expected to be fielded around 2010, lies at the heart of the Army's new vision. The concept is being developed as a replacement for the main battle tank, and as a family of vehicles with different versions designed to perform a variety of missions, such as troop transport, reconnaissance, air defense, and command and control (...)
Wheeled vehicles are attractive because they are generally perceived to be smaller and lighter. Although wheeled vehicles traditionally have been less tactically mobile, armor-protracted or lethal, Army leaders say new technologies may offer unprecedented capabilities for them (...)
However, analysis done by one Army program office shows that when tracked and wheeled vehicles of equal weight are compared, tracked vehicles come out on top in the critical areas of tactical mobility and survivability. Logistics requirements, the analysis shows, are dose to equal, with a slight edge for wheeled vehicles.28' Kritikerne av det nye såkalte Medium Armored Vehicles [MAV] ser her en fare for at man investerer i noe som ikke vil bli fleksibelt nok på stridsfeltet. Mange kritikere anser at kravene til beskyttelse, våpenutrustning og mobilitet er blitt redusert for å kunne få ned vekten, noe mange kritikere hevder vil gagne en versjon basert på hjul.
286. 287.
Defense News - International Edition, Vol 15, no 7, februar 21, 2000, s. 1 Defense News - International Edition, Vol 15, no 7, februar 21, 2000, s. 50.
Konvensjonell krigføring
207
MODERNE KRIGSKUNST
Figur 5.2: «The Next Challenger». Figuren ovenfor viser en konsepttegning av britenes nye «familie» av (mulige) erstatningskjøretøy for den nåværende stridsvognen Challenger 2. Dersom dette programmet med tittelen «Mobile Direct Fire Equipment Requirement (Mobile)» blir finansiert som foreløpig planlagt, kan den nye pansrede kjøretøyflåten tas i bruk rundt 2020. Som det fremgår av tegningen, er dette basert på et beltegående kjøretøykonsept, der stridskjøretøyene bl.a. har med seg sin egen mini UAV for «å se over åsen». (En miniversjon av disse kjøretøyene - på hjul - som kan opereres ubemannet, var også foreløpig med i de britiske skisser/planer.)
Uansett utfallet av denne amerikanske interne striden er det nå iverksatt arbeide med å sette opp to nye eksperimentbrigader ved Fort Lewis i staten Washington. En av dem skal bli lett og en tungt utrustet, basert på hvilket nytt, pansret kjøretøy som blir valgt. Man har på grunn av utviklingsproblemer kommet noe i utakt. Den såkalte MAV skulle ifølge de første planer velges alt i 2000, og de to nye brigadene skulle starte omvæpningen i 2001. Men amerikanerne måtte gi opp å ha sine første Interim Brigade Combat Team (IBCT) klare i 2003, bl.a. fordi man ikke makter å ferdigstille mer enn 7 av de planlagte 10 versjoner av Interim Armored Vehicle (IAV) før i 2005. Det store problemet er at kjøretøyet har blitt for tungt på tross av at panserbeskyttelsen er kraftig redusert og bare står imot finkalibret panserbrytende ammunisjon. Årsaken til problemene er at totalvekten ikke kan overstige 19 tonn et krav som skyldes at kjøretøyet skal kunne flys med transportflyet C-130. Kravet til lav vekt angår i dag også briter og tyskere i forbindelse med deres pågå ende arbeider med designet til nye pansrede kjøretøy. Amerikanerne har valgt å utvikle en ny type keramisk panser (High Density Ceramic Design), som de håper vil bidra til å senke vekten ytterligere uten å redusere den relative beskyttelsesfaktor. Det nye kjøretøyet har fått navnet Stryker (Interim Armored Vehichle, lAVj. U.S. Army har gitt General Motors en kontrakt på 4 milliarder dollar for å bygge inntil 2 131 lAVs. Den betegnes som en Light Armored Vehicle (versjon 3), basert på
208
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
Piranha 8x8 transportpanservogn, en sveitsisk konstruksjon. Da fortsatt 8 av 10 prototyper av den nye designen veier for mye, har man i første omgang bedt om 366 stk. av Stryker, som eventuelt får bygges om senere. Den klare prioriteringen av nye lette styrker kan ses på som en følge av utviklingen etter 11. september 2001, og U.S. Army vurderer nå også å øke tallet på «lette» brigader til 7 stk. Man vil trolig forsere oppsetningen av nye brigader og heller tilføre dem nye kjøretøy etter hvert. I mellomtiden må bl.a. M 113 fortsette noen år til. (Konsekvensene av de valgte løs ninger kan bli store på noe lengre sikt. Denne typen hjulgående kjøretøy - i det minste alle til nå kjente design - har klare handikap utenfor vei, og spesielt i løs sand, søle, myr og dyp snø.]
5.4.3.2 Tradisjonelle infanteristyrker er erstattet av «kombinerte styrker» Angrepsstrid utført med infanteri vil alltid være helt avhengig av egen offensiv ilds evne til å holde nede motpartens antipersonellvåpensystemer, noe som over tid har variert mye. Effektiviteten av direkte infanteriangrep har følgelig blitt helt avhengig av i hvilken grad terrenget er egnet, av styrkeforholdet og særlig av evnen til å holde motpartens våpenvirkning nede. Imidlertid er nå infanteriets rolle i de moderne hærer endret som følge av utviklingen. Under f.eks. Iran-Irak-krigen på 1980-tallet bestod angrepsstyrkene som regel av infanteri, og partene var sjelden i stand til å skape gjennombrudd i fiendens stillinger. Tapene ble da også omtrent like store som i tilsvarende taktiske operasjoner under første del av første verdenskrig, og med den samme begrensede, taktiske fremgang. I moderne armeer har infanteriets rolle blitt betydelig forandret i løpet av de siste ca. 50 år. Kombinerte mekaniserte styrker har i realiteten erstattet tradisjonelt infanteri i de ledende industrialiserte land, dvs. at infanteriet nå inngår som mekani sert infanteri i stormpanservogner som samvirker nært med stridsvogner, ingeniør tropper og artilleri som kombinerte styrker. Det man har beholdt av lett infanteri, som normalt opererer uten pansrede kjøretøy, er luftlandestyrker, luftmobile styr ker og diverse former for spesialstyrker. Imidlertid er dette styrker med spesialinnsats som hovedoppgave - ikke deltakelse i hovedstriden i forbindelse med konvensjonell krigføring. Det kan bli interessant å se hvilke erfaringer som vil bli trukket av den militære innsatsen i Afghanistan senhøstes 2001 og vinteren 2002. Der ble lett infanteri brukt til dels svært nyskapende, bl.a. i nært samarbeid med luftmakt. Infanteri tok og holdt baser som spesialstyrker senere opererte ut fra. I forbindelse med striden på bakken var det en kombinasjon av spesialstyrker, flystøtte og ikke minst Nordalliansens infanteri støttet av et mindre antall pansrede kjøretøy som etter hvert som Talibanstyrkene trakk seg tilbake og også delvis gikk i oppløsning, sikret byer og landsbyer. Etter relativt kort tid hadde man da også fått en viss kontroll i store deler av landet. Talibanregimet ble raskt nedkjempet, og et nytt regime ble etablert i Kabul. Men fortsatt består amerikanernes hovedmotstandere al-Qaida - trolig del vis intakt. Lite tyder på at det blir fred i Afghanistan på lenge ennå. Skal en her kort oppsummere situasjonen, vil en alltid se en hard konkurranse mellom plattformer og motmidler, dvs. en stadig svingning i den ene eller andre ret ning. På kort sikt kan enten plattformene eller et aktuelt motmiddel ha en fordel, men på grunn av den stadige nyutvikling vil det etter en tid bli skapt effektive mot tiltak. Tempoet i dette kan imidlertid variere noe, og normalt er utviklingstempoet
Konvensjonell krigføring
209
MODERNE KRIGSKUNST
og viljen til å ta nye teknikker i bruk høyest under krigsforhold eller i en spent poli tisk situasjon. Imidlertid har det alltid vært slik at sett i et lengre tidsperspektiv vil visse våpensystemer miste sin dominerende rolle (som hestekavaleriet) og bli erstat tet av helt andre systemer (som stridsvogner).
210
Konvensjonell krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
6
Introduksjon til moderne sjømakt
6.1
Innledning
Kapittel 5 handlet om de sentrale trekk i forbindelse med utviklingen av konvensjo nell krigføringen til lands i det 20. århundret. Dette kapitlet vil fokusere på en til svarende utvikling innen krigføringen til sjøs. Også her har en bærende tanke vært å gjennomføre en diskusjon om hvordan erfaringer, ny teknikk og nye ideer har vide reutviklet sjøkrigføringen som sådan og i samvirke med andre forsvarsgrener. Kapit let avsluttes med noen refleksjoner over hvordan den fremtidige sjøkrigføring kan komme til å se ut.
6.1.1 Generelt Den britiske teoretikeren innen strategi og maritim krigføring Julian Stafford Cor bett skrev om hensikten med å studere emnet flåtestrategi og generell militærteori i 1906.2ss Slik han så det, eksisterte ikke flåtestrategi som en atskilt kunnskapsgren. Den er bare en av de delene som utgjør krigskunsten. For offiserer bør man følgelig starte med krigskunst, som så spesialiseres mot flåtestrategi. Den riktige fremgangs måten er derfor, ifølge Corbett, å få tak i den generelle krigsteori og så bringe klar het i flåtestrategiens nøyaktige relasjon til helheten. Det gir ingen mening å fordype seg i flåtestrategi eller teori knyttet til bruk av sjøstridskrefter alene uten å forstå det overordnede formål med bruk av militær makt. Derfor må alle offiserer starte med den generelle militærteori eller krigskunst for å skape et felles teoretisk utgangs punkt til bruk for tolkning, planlegging og løsning av konkrete militære oppgaver. Corbetts krav om at teorien om sjøkrig ikke kan skilles fra den generelle krigsteori, gjorde, og gjør, at hans verk hadde vanskeligheter for å bli akseptert, særlig blant marineoffiserer, som et klassisk verk innen sjømaktsteori og marinestrategisk tenk ning. Men hans trening som jurist kombinert med et godt intellekt gjorde at han kunne behandle de store teoretikere, som Clausewitz og Jomini, med hard hånd og påvise og luke ut logiske uoverensstemmelser og mangler hos dem. At Corbett i dag er helt akseptert i den britiske marine fremgår av The Fundamentals of British Maritim Doctrine (BR 1806) fra 1995, hvor hans hovedverk er en av de 13 referanser som nevnes og som ligger til grunn for utviklingen av doktri nen. I en fellesoperativ sammenheng er det i dag sett på som helt avgjørende at offi serene har en felles forståelse av militærmaktens betydning før de fordyper seg i de spesielle forhold som er knyttet til den enkelte forsvarsgren som bidragsyter til den samme militærmakt. Krig er en form for politisk samkvem, en fortsettelse av uten rikspolitikken som begynner når makt innføres som middel for å nå våre formål.288 289 288. Julian S. Corbett (1988): Some Principles of Maritime Strategy, London, Brassey’s Defence Publishers. Den fore liggende tekst er en oversettelse av Julian S. Corbetts Green Pamphlet fra 1906. Forsker Inge Tjøstheim ved FHS har oversatt teksten til norsk i 1997. Pamfletten ble trykt i en ny utgave i 1909, da i en mindre skarp form og uten Corbetts navn på forsiden. Dette var et resultat av en konflikt mellom Corbett og den sjømilitære ledelse ved Royal Navy War College. Ifølge marineoffiserene hadde Corbett i sin første utgave lagt altfor liten vekt på offensive operasjoner og betydningen av å oppsøke fiendens sjøstridskrefter for å utkjempe det avgjørende slag om sjøherredømme. Det er 1906-utgaven som her er oversatt, basert på utgivelsen av teksten i boken nevnt først. 289. Inge Tjøstheim (1997): Oversettelse av Julian S. Corbetts Green Pamphlet fra 1906 (i sin tid utviklet til bruk for studentene ved Royal Navy War College). Oslo, Forsvarets stabsskole.
Introduksjon til moderne sjømakt
211
MODERNE KRIGSKUNST
Innen sjømakten har man tradisjonelt vært opptatt med å kontrollere et sjø- eller havområde som har betydning for eget landområde, eller for det land/landområde man eventuelt er interessert i å erobre. Dette gir mulighet for å fremføre både styr ker og forsyninger over sjøen. Men som antydet i sitatet fra Corbett ovenfor er man i forbindelse med moderne sjøkrigføring selvsagt ikke bare interessert i hva som skjer på overflaten, men er like avhengig både av luftrommet over som av ubåtakti vitet. Man er også svært avhengig av hva som er situasjonen på land i det aktuelle området. I dag forutsettes det en betydelig maritim innsats i forbindelse med de fleste militære operasjoner der vestlige styrker er involvert, senest demonstrert i 2001/2002 i forbindelse med krigen i Afghanistan , et land som ikke selv har direkte tilgang til havet. Det er likevel trolig riktig å fremheve at sjøkrig er i høy grad orientert mot de militære instrumenter, dvs. militære plattformer, som overflatekrigsskip, ubåter, maritime fly, amfibieskip, osv.290 Alle disse er å anse som «brikker» i marinesammenheng og er utviklet for å gjøre spesialiserte oppdrag, f.eks. å sikre kontrollen til havs eller forhindre fienden i å sikre seg kontrollen (sjøherredømme er et eldre begrep for omtrent det samme}. Andre oppdrag er maktprojisering (power projection) og støtte til styrker på land (inkl, landbombardement], amfibieoperasjoner og eskortering av konvoier.291 Selv om også marinestyrker kan være i stand til å opptre som såkalte autonome styrker, er det i dag mest vanlig å bruke dem som en av flere komponenter når en politisk hensikt søkes oppnådd, dvs. at man søker å kombinere land-, sjø- og luft styrker, da en slik kombinert styrke alltid vil fremstå som en større trussel enn en ensidig sammensatt sjøstyrke. Den konkrete sammensetning av flåtestyrker er alltid avhengig av hva som til enhver tid er teknologisk mulig, hva som innen den enkelte marine anses som taktisk fornuftig, hvilke typer plattformer en reelt disponerer (eller har råd til å bygge overhodet), og ikke minst av de ulike flåters tradisjoner når det gjelder styrkesammensetning. Julian S. Corbett skrev alt i 1918 om dette:
By maritime strategy we mean the principles, which govem a war in which the sea is a substantial factor. Naval strategy is but that part of it which determines the movements of the fleet when maritime strategy has determined what part the fleet must play in relation to the action of the land forces; for it scarcely need saying that it is almost impossible that a war can be decided by naval action alone.292 Det som i de senere år i høy grad har forsterket denne tendensen mot fellesopera sjoner, er den generelle utvikling innen våpenrekkevidde, evne til å oppdage mål, nøyaktighet og ødeleggelsesevne når mål blir truffet. Alt dette har redusert auto nomien til sjøstridskreftene, dvs. at selv om den spesielle karakter til sjøbaserte våpensystemer og plattformenes oppdrag mot spesielle sjømål er en realitet, må dette bidraget likevel alltid bli vurdert i en større politisk, geografisk og teknologisk sammenheng. Generelt kan vi i dag hevde at tre elementer til sammen vil definere hensikten og betydningen av sjøkrigføring: geopolitikk, teknologi og økonomi. Det
290. Milan N. Vego [1999): Naval Strategy and Opérations in Narrow Seas. London, Frank Cass & Co, UK. Dette er en sentral bok som behandler sjømaktens muligheter og begrensningen 291. H.W. Wilson: Battleships in Action (ISBN: 1-55750-061-4), (to volum.). Bøkene gir bl.a. en fyldig og detaljert omtale av slagskip i kamp. 292. Julian. S. Corbett (1918): Some principles of maritime strategy. London, UK.
212
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
er imidlertid også viktig å slå fast at havet i seg selv er en fjerde hovedelement, siden det er transitt, kontroll og kamp i dette elementet som er årsaken til at det fortsatt er behov for marinestyrker.293 6.1.2 Geopolitikk som faktor ved moderne sjømaktstenkning Det at f.eks. Norge ligger der det ligger, er en for oss viktig geopolitisk faktor og vil langt på vei også prege hva vi har tilgang til av ressurser, og følgelig hva som bør ses på som våre avgjørende nasjonale interesser. Dette er også med på å avgjøre hvem som kan bli våre allierte, og også hvem som kan bli våre potensielle fiender. Utfor mingen av en stats militære styrker vil bli påvirket av den geopolitiske faktor, men påvirkes også av geografiske og topografiske faktorer. Ikke minst for stormakter er det viktig å kunne transportere egne styrker til konflikt- og krigsområder langt borte fra eget territorium. På tross av transportflyenes økende kapasitet utgjør ennå fly transport bare ca. 3 prosent av behovet for den totale verdenshandel. De resterende ca. 97 prosent er sjøtransporter. Naturlig nok vil en kontinentalmakt (dvs. en landmakt) som kan bli utsatt for en invasjonstrussel direkte over landegrensen, ha en svært forskjellig strategisk oppfat ning av situasjonen i forhold til en stat på et øyrike uten en tilsvarende trussel. Men et øyrike som har store interesser å ivareta på den andre siden av havet, er helt avhengig av sine sjøtransporter. Kontinentalmakter vil normalt se på sjøkrigføring som et tillegg til landkrigføring, for å beskytte sine flanker mot angrep ført frem over havet, og prøve å påvirke en motpart slik at han ikke kan bruke havet fritt til å fremføre angrepsstyrker. (I moderne tid har to typiske kontinentale makter som Russland og Tyskland stort sett tenkt i disse baner.) I motsetning til denne tankegan gen vil en øystat sette hovedfokus på sjøstrategien (ofte forenklet til flåtestrategi hos mange skribenter), da kontroll eller herredømme over sjøen vil hindre en potensiell angriper i å angripe og erobre øyriket. Her blir da marineelementet fundamentalt for den strategiske tankegang. Sjøkontroll blir her hovedvirkemidlet for å sikre egne interesser, sikre sine venner eller allierte og samtidig øke egen makt og innflytelse. (Storbritannia er kanskje det best kjente eksempel på denne tankegangen.) Med begrepet sjøkontroll menes her en tilstand som karakteriseres ved at en part har et visst herredømme med de maritime kommunikasjonslinjer. Ifølge Corbett eksisterer sjøkontroll bare under krigsforhold. Velger en likevel å påstå noe annet, er det å betrakte som et retorisk utsagn som enten betyr at en mener selv å ha en til strekkelig sjømilitær stilling/posisjon, eller at en mener selv at en har en sterk nok flåte til å sikre kontrollen hvis krig bryter ut. Tilsvarende kan sjøkontroll være enten allmenn eller bare lokal. «Allmenn» betyr her at fienden ikke lenger er i stand til å handle faretruende mot våre forbindelses- og kommunikasjonslinjer, eller at han ikke lenger makter å forsvare sine egne.294 Det som står ovenfor, er en «idealtype»-beskrivelse. Imidlertid er denne måten å tenke på en viktig faktor å ta hensyn til når en skal studere utvikling av konsepter for sjøkrigføring, dvs. at det er av betydning for resultatet hvordan en vektlegger denne klart asymmetriske måten å tenke på. Det er også viktig for perspektivet hvor 293.
For den som ønsker å studere moderne sjøoperasjoner, kan anbefales Frank Uhlig jr. [1994]: How Na vies Fight. The US Navy and Its Allies. Annapolis, Maryland, US Naval Institute, USA. (ISBN: 1-55750-934-4) 294. Julian. S. Corbett: Den grønne pamflett, oversatt med kommentarer av Inge Tjøstheim, versjon fra sommeren 1997. (Forsvarets stabsskole, hefte i militærteori, hefte nr. 2, Oslo.)
Introduksjon til moderne sjømakt
213
MODERNE KRIGSKUNST
på kloden de aktuelle stater ligger. Det er kanskje ikke tilfeldig at de fleste militær teoretiske arbeider omkring strategi og konflikter har hatt hovedfokus på landkrigføring. Det er klart mindre litteratur omkring sjømakt og sjøkrigføring, trolig som følge av at få land har vært avhengig av sjøkontroll og sjøbasert projisering av mili tære styrker for sin militære og politiske innflytelse. Det som har vært gjort innen sjømilitær teoriutvikling i nyere tid, er et resultat av det man gjerne kaller globaliseringen, som startet med stormaktenes økende interesse for kolonier og med imperi alismen på slutten av 1800-tallet. 6.1.3 Sjømakt som politisk faktor Den industrielle revolusjon førte ikke bare til en enorm økning i økonomisk makt, men også sakte men sikkert til en større avhengighet mellom landenes økonomier, langt større enn på noe tidligere tidspunkt. Denne utviklingen har pågått i de siste 200 år, men skjøt virkelig fart etter den andre verdenskrig. Storbritannia var pionerlandet, og ble mer og mer avhengig av markedsekspansjon, dvs. en bredt anlagt global ekspansjon for å finne avtagere til landets voksende indus tri. (Japan hadde tidlig i det 20. århundret en lignende rask ekspansjon i Asia, også basert på moderne teknologi.] Ekspansjonen og den nye teknologiutvikling som fulgte i den industrielle revolusjons fotspor, muliggjorde også en betydelig satsing på marinestyrker på britisk side. Konstruksjon, bygging og utrustning av større sjøgående fartøy har alltid vært svært dyrt og forutsetter en solid økonomisk base. Ble ikke havet sett på som sentralt for en stats overlevelse, vitale interesser eller politiske ambisjoner, ville man se på marineinvesteringer som luksus som det kunne kuttes ned på når tidene ble trangere. Nederlenderne og britene så i sin tid begge på sine flåter som helt avgjørende for deres verdiskaping og brukte store ressurser på dem.295 Også i dag er større flåter svært dyre å bygge og vedlikeholde. Stater som ikke ser på seg selv som avhengige av sjøkontroll, eller som ikke ser et klart behov for å pro jisere sjøbaserte maktmidler mot fiendtligsinnet land/territorium, vil gjerne først kutte ned utgiftene til flåten. (Russland er nå trolig i en tilsvarende situasjon.]
6.1.4 Havet som element - grunnlaget for sjøkrigføring Det er vanlig å sette et skarpt skille mellom sjøkrigføring og landkrigføring, et skille som naturlig nok skyldes det element der sjøkrigen føres, havet. Imidlertid er det i dag grunn til å modifisere dette skarpe skillet, siden det er aktuelt å anvende landog sjøstridskrefter i kombinasjon ved intervensjoner i andre deler av verden, dvs. ved begrensede militære intervensjoner med klart avgrenset hensikt og tidshorisont. (Amerikanerne bruker nå begrepet littoral warfare og gav denne krigføringen i kyst farvann en sentral plass i deres ... from the Sea-doktrine for U.S. Navy og U.S. Marine Corps.] Både sjø- og landkrigføring kan i dag omfatte hurtige angrep og omfattende bruk av tung ild. (For USAs del blir et nært samarbeid mellom marinen (U.S. Navy] og marinekorpset (USMC] sett på som svært sentralt.] Land- og sjøstridskrefter kan også benyttes for å sikre egne kommunikasjonslinjer eller for å true fiendens, og for
295.
Problemstillingen er tidligere presentert av forfatteren i bl.a. FFI/RAPPORT- 92/5027 og FFI/RAPPORT- 96/ 04460, Kjeller.
214
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
å true fiendens infrastruktur og industrikapasitet dersom de settes inn på en koordi nert måte. Selvsagt kan slike kombinerte styrker også benyttes til å nøytralisere eller ødelegge motpartens styrker. Selv om det er lett å se klare begrensninger i hvor langt samarbeidet kan gå rent praktisk mellom land- og sjøstridskrefter, eksisterer det særlig for stormaktene også en mulighet for reelle «joint actions» der alle elementer (land-, sjø- og luftstyrker] kan settes inn i det som ofte har vært kalt maritime theatres of opérations. Selv om sjøstridskreftene normalt vil være den dominerende faktor, har de andre elemen tene svært viktige oppgaver å utføre. Imidlertid er det helt klart at marinestyrken har den dominerende oppgave når det gjelder både sjøkontroll og maktprojek sjon.296 Hvilken form den maritime innsatsen vil få er avhengig av de geopolitiske forholdene, ressursene som står til disposisjon, og de strategiske krav som stilles av det aktuelle land, og landets generelle utenrikspolitiske målsettinger. Power projection inkluderer et bredt spektrum av offensive marineoperasjoner med det formål å bringe militærmakt fra sjøen og inn på land.297 Dette kan inklu dere angrep med missiler fra en strategisk ubåtflåte, men mer sannsynlig tar maktprojeksjonen form av angrep med fly- eller kryssermissiler fra hangarskipsgrupper, amfibiske angrepsoperasjoner utført ved hjelp av marineinfanteri eller bombarde ment utført med kanoner og missiler. På samme måte som med sjøkontroll kan slike oppdrag bli definert negativt, dvs. at man søker å hindre at motstanderen blir i stand til å utøve sin ønskede maktprojeksjon. Ivaretakelse av sjøkontroll inkluderer alltid sea lines of communication (SLOC) som er en viktig forutsetning for en reell makt projeksjon. Både sjøkontroll og maktprojeksjon inkluderer oppgaven med å sikre og etterforsyne styrker som er deployert i et fremmed land. I denne sammenheng bør en også nevne en annen viktig oppgave som marinestyrker tradisjonelt dekker, nemlig sjømilitær tilstedeværelse (naval presencef Denne oppgaven er aktuell så vel i fredstid som under kriser og lokale konflikter før en full krig blir et faktum. Dette kalles gjerne fredstidsoppgaver, og de er en sentral del av de fleste moderne mariners rutineoppgaver. Denne militære rollen er kanskje mindre glamorøs, men likevel svært viktig. Som vi ser av drøftingen ovenfor, forventes marinestyrker å ha svært forskjellige oppgaver å løse også i fremtidens militære utvikling. Ikke minst for USA er sjøkon troll og maktprojeksjonsevne å anse som en nødvendig forutsetning for at landets supermaktsstatus skal kunne bestå.
6.2
Forholdet mellom teknologi og sjømakt
Før 1500-tallet var det relativt lite som skilte krigføring til sjøs fra krigføring til lands. Sjøstriden fant sted når fartøyene var så nære hverandre at soldatene kunne 296. Når det gjelder sjøkontroll kan den enten være en såkalt positiv kontroll med definerte områder (designated sea areasj for et gitt tidsrom eller formål eller en mer generell oppgave som å «dominere havet». Det er her også mulig å snakke om en form for negativ kontroll, nemlig å nekte motparten sjøkontroll (denial of sea control: sjønektelsej i et gitt område eller for et spesifisert tidsrom. 297. Milan Vego har beskrevet under begrepet «projecting power ashore» at: «To be decive, a naval power must go ashore. In general, projecting power ashore is probably one of the most complicated tasks for any fleet. The imporatance of projecting power ashore is shown by the fact that about 70 per cent of the world’s population live within 200 miles of the coastline and some 80 per cent of the world's capitals he within 300 miles of the sea». M. N. Vego (1999): Naval Strategy and Opérations in Narrow Seas. London, Frank Cass Publ., UK, s. 184.
Introduksjon til moderne sjømakt
215
MODERNE KRIGSKUNST
gjennomføre nærstrid gjennom å entre fiendens fartøy, eller ved at de vedret motstanderens fartøy så det sank. Fra slutten på 1500-tallet begynte man å innføre et primitivt artilleri om bord som supplement til bording og nærstrid, og fra 1600 var kanonen blitt selve hovedvåpenet. Store seildrevne krigsskip utstyrt med kanoner kom da til å dominere sjøkrigen. Kanonene var sin tids «stand-off»-angrep, og bor ding av motpartens skip var ikke lengre en forutsetning for krigen til sjøs, selv om bording fortsatt ble brukt dersom man ønsket å erobre motpartens fartøy. Det meste av den maritime krigføring før 1600-tallet foregikk nær kystene. I visse hav og ikke minst i Middelhavet dominerte ennå galeier. Det var relativt hur tige og godt bemannede båter som normalt var utstyrt med en sterk rambukk foran. Mot slutten av galei-perioden ble rambukken erstattet med en entrebro for å for enkle bordingen, eventuelt også med en fremoverrettet kanon for å bestryke mot partens fartøy før bordingen fant sted. Besetningene om bord var relativt store, ofte 170-190 soldater, samt roere. Disse lettmanøvrerte fartøyene var farlige motstan dere i rolige farvann men var lite seildyktige i dårlig vær og hadde begrenset evne til å seile langt. Som følge av at det politiske tyngdepunkt begynte å svinge fra Middel havsområdet til Nord-Europa i senmiddelalderen, ble også seiling på Atlanterhavet viktigere. Der var det behov for helt andre skipskonstruksjoner enn i Middelhavet, og dette frembrakte etter hvert helt nye og mer sjødyktige seilskipskonstruksjoner. Galeienes tid var over, og i stedet ble krigen til sjøs dominert av store «linjeskip» utstyrt med tre dekk. Benevningen kommer av at disse orlogsfartøyene var sterke nok til å kunne seile med i slaglinjen, datidens vanligste taktiske formasjon, som ble utviklet av briter og nederlendere på 1660-tallet. Sjøkrigens teknikk og taktikk var etter dette nesten uendret i 200 år. På 1850-tallet startet så en helt ny utvikling, og den raske overgangen fra seil til dampmaskin fikk flere konsekvenser. Mens motorfremdrift gav relativt stor uavhen gighet av været, førte dette også til at man etter hvert ble svært avhengig av marine baser for å sikre tilgang til kulldepoter (senere oljedepoter) rundt om i verden. Dette var noe som alle stormakter med flåteambisjoner var seg svært bevisst fra og med 1870-tallet, og som i høy grad bidrog til kappløpet om kontroll med koloni områder i det som vi i dag kaller den tredje verden. Avhengigheten av marinebaser er fortsatt tilstede i dag, og behovet for reparasjon av skip, fly og våpensystemer og ikke minst personellets behov for å komme i land, er viktige faktorer for alle flåter. Utviklingen mot få, men svært spesialiserte baser som vi ser i dag, er ytterligere forsterket på grunn av nukleær drift og de skjerpede krav til ekspertise som den medfører. En ser følgelig at den teknologiske utvikling står helt sentralt i forbindelse med sjøkrigføring. Samtidig ser vi at evnen til å enga sjere fiendens fartøy, eller å angripe mål på land på stor avstand ved hjelp av kano ner eller missiler, er et karakteristisk trekk ved den fleksibilitet som nå bygges inn i moderne krigsfartøy. Imidlertid er moderne teknologi både komplisert og dyr og fører til betydelige investeringer for den som akter å delta i sjøkrigen. Dette er kan skje mest markert i forbindelse med kravene som stilles i forbindelse med «bluewater» operasjoner . Fem utviklingstrekk innen teknologi står nå sentralt i forbindelse med de proble mer og muligheter som påvirker krigføringen til sjøs:
216
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
1. Langtrekkende og svært treffsikre sjømålsmissiler som leveres fra fly eller far tøy tilhørende de maritime flåter.
2. Masseødeleggelsesvåpen av alle slag. Særlig er atomvåpen av stor betydning for en stormakt ved at disse våpnene utgjør en sentral del i den såkalte terror balansen.
3. En enorm utvikling av sensorteknologien, som gjør det mulig å lokalisere og identifisere fienden på langt større avstander enn tidligere. Dette utgjør en del av selve etterretningssystemet og er også en helt sentral del av moderne måloppdagelses- og målvalgssystemer ombord. 4. Moderne kommando- og kontrollsystemer som gjør det mulig å lede og koor dinere styrkene raskt og effektivt, samtidig som styrkene kan seiles spredt, men likevel være i stand til å samvirke.
5. Teknikker og motmidler mot de samme sensorer og presisjonsvåpen som er nevnt ovenfor. Uten slike ville plattformene bli svært sårbare. (Sensorer og motmidler mot dem er her i en kontinuerlig kappestrid.)
Sammen gir de midler som er skissert ovenfor, et svært utvidet stridsfelt der de stri dende parter blir i stand til å levere meget effektive våpen mot hverandre når målet er lokalisert. Som følge av dette er det også et mindre klart skille mellom sjøkrigfø ring og landkrigføring, noe som gir en klar synergifordel til den part eller de parter som er i stand til å koordinere sjø-, land- og luftstridskrefter. Denne form for joint warfare er allerede i dag i ferd med å bli svært avhengig av de hjelpemidler som er i det ytre rom. (Satellitter er alt i dag nærmest en forutsetning for de langtrekkende våpensystemers effektivitet.) Utviklingen av moderne sjøkrig har medført at tekno logien slår i to retninger: • Maritime styrker har med sitt utvidede arsenal av langtrekkende våpensystemer økt sin kapasitet og maktprojeksjonsevne.
• Samtidig medfører dette at de blir mer sårbare overfor motpartens tilsvarende våpensystemer. Resultatet er at man må danne kampgrupper ftask forces) der mer eller mindre spe sialiserte krigsskip må samvirke nært om man skal kunne avverge eller redusere trusselen mot egne styrker. Det krever høyt treningsnivå om bord og et sikkert og effektivt ledelsesapparat på alle nivåer. I tillegg er det et økende behov for samvirke særlig med landbaserte luftstyrker når flåtene opererer nær land, både under offen sive og defensive operasjoner. Dette er en problemstilling som ikke bare angår stor makter, men som også i høyeste grad er viktig for mindre land som utsettes for press eller angrep fra sjøbaserte plattformer. Moderne sjøoperasjoner medfører at det kreves et omfattende samvirke mel lom egne sjø-, luft- og landstridskrefter dersom en skal makte å utføre de aktu elle offensive og defensive oppdrag. Sensorer med tilhørende kommunikasjonsutrustning og våpensystemer utgjør i dag brorparten av kostnadene forbundet med å bygge og vedlikeholde et moderne krigsskip. Med dagens priser på moderne krigsskip vil også tallet på enheter bli redusert, med en økt verdi pr
Introduksjon til moderne sjømakt
217
MODERNE KRIGSKUNST
operativ enhet som en logisk følge. Det tilsier at det kreves utviklet doktriner/ konsepter som sikrer et best mulig samvirke, samtidig som det blir mulig å redu sere sårbarheten for egne styrker overfor motpartens presisjonsvåpen. Dette er ingen liten utfordring.298 Det er trolig slik at den tekniske utvikling både har utvidet kapasiteten og samti dig gjort det vanskeligere for de stater som er avhengige av å ha dominans til havs dersom deres sikkerhet og nasjonale interesser skal ivaretas. En landmakt med effek tive land lines of communication (LLOC) kan kanskje nøye seg med å forhindre at en sjømakt kan gjøre effektiv bruk av havet, f.eks. ved å hindre at sjømakten kan sette i land styrker hos en truet alliert. Er dette mulig har den angripende landmakt en teoretisk fordel. F.eks. kan en relativt liten men effektiv flåte av angrepsubåter skape store problemer for sjømakten som alltid må holde sine sea lines of communication (SLOC) åpne. Den vanlig forestillingen fra krigføring på land om at angriperen bør ha en [lokal) overlegenhet i forholdet 3:1 om en skal slå motparten raskt og effektivt, er trolig svært misvisende når det gjelder et forsvar av SLOC. Nettopp moderne sensorer, stillegående ubåter, moderne miner og presisjonsvåpen gjør trolig angrep på SLOC lettere, og forsvaret av den blir tilsvarende vanskelig å utføre effektivt. Sett med øynene til en sjømaktnasjon er dette uakseptabelt, siden en form for gjensidig sjønektelse rett og slett ikke er tilstrekkelig for en sjømakt. Dette medfører i praksis seier for landmakten som er minst avhengig seier til sjøs for å presse frem en for den avgjørende løsning på land. Følgelig er det slik at en maritim stormakt ikke bare ser på sjøkrigføring som en forlengelse av landstriden, men som selve fundamentet for eget sikkerhetssystem og som en forutsetning for sjømaktens evne til å føre en krig på andre siden av havet. Som Storbritannia i de tre foregående århundrer, er i dag USA et godt eksempel på et slikt sjøavhengig land, med tanke på å kunne opprett holde sin status som militær (og økonomisk) supermakt. 6.2.1 Teknologi og den sjømilitære utvikling 6.2.1.1 Introduksjon Den presentasjonen som følger nedenfor, er ikke å forstå som en samlet oversikt over teknologi brukt i forbindelse med sjømakt. Hensikten er å vise hvordan tekno logi har endret stridsevnen til marinene etter at skip drevet med damp ble vanlige fra ca. 1850. Det sentrale er likevel ikke de enkelte teknologiendringer, men hvor dan den nye teknologien har bidratt til å omforme den operative kapasitet i forbin delse med krigføring til sjøs.
6.2.1.2 Fremdrift ved hjelp av motor Helt sentralt i forbindelse med moderne sjøkrigføring er oppfinnelsen av damp maskinen og skrupropellen. Disse oppfinnelsene var selve forutsetningen for det amerikaneren og militærstrategen Bernard Brodie kalte the machine age in naval warfare. 299 Alt lenge før disse nye oppfinnelser hadde den tids teknologi gjort det
299.
En annen og mer psykologisk faktor påvirker også situasjonen i dag. Dersom en får senket et større krigsfartøy, vil dette lett også kunne få politiske konsekvenser som en følge av moderne mediadekning. Bernard Brodie (1941): Sea Power in the Machine Age, Princeton, Princeton University Press, USA. (Se også en annen av hans bøker, Bernard Brodie (1946) (ed.): The absolute weapon. Atomic power and world order. New York, Norton, USA.)
218
Introduksjon til moderne sjømakt
298.
MODERNE KRIGSKUNST
mulig å flytte personell og militært utstyr på havet, men de teknologiske fremskritt og den tilhørende taktikk utviklet rundt 1600 hadde i de neste vel 200 år holdt seg relativt konstant. Det var nettopp introduksjonen av dampdrevne såkalte «ship-of-the-line» som var grunnlaget for det første av en serie med fundamentale nye utviklingstrekk i årene som fulgte. Overgangen fra krigsskip drevet med seil til krigsskip drevet med damp var starten på en periode som så store endringer i stridsevnen. Utviklingen gikk egentlig svært raskt, og det tok bare 10 til 15 år å totalt omforme stormaktsflåtene i tiden etter ca. 1850. Dette kan oppsummeres slik:
• Overgangen til maskindrift, sammen med tidligere oppfinnelser som ble raffi nert og kombinert på nye måter, ble forbløffende raskt gjennomført, og innebar helt nye dimensjoner i sjøkrigføringen. Den grunnleggende teknologiske forutsetning for en maskindrevet slagflåte var at det eksisterte pålitelige dampmaskiner med flere hundre hestekrefter, og at de kunne påmonteres en propell. Kunnskapen om dampmaskiner var gammel, bl.a. hadde det vært vanlig å bruke slike maskiner i forbindelse med gruvedriften i Eng land siden 1725. Imidlertid var det ikke før i 1838 at det første dampdrevne fartøy krysset Atlanterhavet. Til å begynne med var det skovlhjul som sørget for fremdrif ten, og de tilhørende overføringsleddene var svært utsatt for kanonild. Dette var også årsaken til at de første fartøy med dampmaskin til militært bruk var mindre fartøy, som kanonbåter og post- eller kurerfartøy. Oppfinnelsen av den nye kombi nasjonen av dampmaskin og propell med tilhørende akslinger, reduserte noe av sår barheten, siden en nå kunne plassere fremdriftssystemet under vannlinjen. (Selv om skrupropellen ble konstruert av Daniel Bernoulli alt i 1752, var den ikke tilstrekke lig videreutviklet før på 1840-tallet.) Det skulle imidlertid vise seg at så snart den nye teknologien var tilstrekkelig videreutviklet, ble den straks tatt i bruk av de ledende mariner, og flåteutviklingen skjøt nå raskt fart. Det første dampdrevne slagskip, britenes H.M.S. Sans Pareil, ble tatt i bruk i 1851. Det sier noe om takten i byggeprogrammet av nye dampdrevne fartøy i den britiske flåte som i 1854 ble sendt for å slåss med den russiske Østersjøflåten, at av de 14 såkalte ships-of-the-line som ble satt inn var hele 10 dampdrevne fartøy.300 Hvis en skal prøve å illustrere hvor rask og dramatisk denne omleggingen var, kan en henvise til når den første atomdrevne angrepsubåt ble satt i drift i 1955 (Nautilus, SSN-571). Dersom hele omleggingen til moderne SSN hadde vært gjort innen utgangen av 1950-tallet, noe som slett ikke var situasjonen på tross av den kalde kri gen, ville tempoet ha vært tilsvarende. (Den gang maktet U.S. Navy ifølge bokserien «Jane’s Fighting Ships, 1969-1970», å legge om til atomdrift i halvparten av sine ubåter, dvs. i 82 stk. av 161, innen 1969.)
300.
N.M. Rekkedal med flere (1992): Utviklingen av moderne krigføring - Introduksjon til det sentrale militærteoretiske og teknologiske grunnlag for moderne militærmakt. FFI/RAPPORT-92/5027, s. 102-113. (Selve felttoget mot Russ land i Østersjøen gikk imidlertid raskt i stå, ikke minst på grunn av indre stridigheter mellom briter og fransk menn og mellom de involverte admiraler. Det en måtte nøye seg med, etter først å ha bombardert en del kystbefestninger i Finland og angrepet festningen Bomarsund på Åland (den gang russisk) og tvunget den til kapitulasjon (august 1854), var en blokade av Russland for resten av Krimkrigen.)
Introduksjon til moderne sjømakt
219
MODERNE KRIGSKUNST
Man ser her at den nye dimensjonen innen sjøkrigføring var basert på den nye måten å sikre vinduavhengig fremdrift på. Den nye fremdriften skapte et nytt grunnlag for taktikken som hadde dominert de siste to hundre år, og verdens flåter av større seildrevne krigsskip (de tidlige «battleships») var blitt umoderne. De nye krigsfartøy ble utgangspunktet for de sjømilitære plattformer som stort sett har dominert frem til i dag. Fremdrift med motorer er i dag selve grunnlaget for moderne sjøstridskrefter. Følgelig er i dag alle former for maritime plattformer som overflatefartøy, under vannsbåter eller fly tilknyttet flåtene, helt avhengige av god tilgang på egnet driv stoff og de tilhørende smøremidler. Avhengigheten av drivstoff og vedlikehold medfører også at dette fremstår som klare føringer for hvordan flåtestyrker kan bru kes, og påvirker både deres taktiske og strategiske mobilitet. Siden det er den tak tiske mobilitet som har størst betydning for stridseffekten, er de kritiske elementer på dette nivå hurtighet og manøverevne. Strategisk mobilitet er på den annen side avhengig av avstander og ikke minst av den varighet som en styrke kan være deployert borte fra sine baser. Trolig vil evnen til å kunne holde operasjoner i gang over lang tid, fremstå som den viktigste faktor. Det er her verd å merke seg at i første omgang fikk den nye satsningen på motorfremdrift bare positiv effekt på den taktiske mobilitet. Det var et enormt drivstof forbruk de første ca. 50 år, og siden kull er et svært plasskrevende drivstoff, var det ikke mulig å oppnå store rekkevidder uten at en beholdt noe rigg på fartøyene. Ombord på de dampdrevne ships-of-the-line og i de havgående panserskip som fulgte, var nettopp løsningen å beholde to fremdriftssystemer: Damp ble brukt til å utføre de taktiske manøvrer, mens seil ble brukt under lange forflytninger. Et problem som alltid vil påvirke de valg en må gjøre når fartøysklasser skal designes, er at det i praksis vil bli svært dyrt eller svært komplisert å sikre både god taktisk effektivitet og stor strategisk rekkevidde. Bl.a. har den tidligere sovjetiske marine tradisjonelt slitt med dette. De klasser av overflatefartøy som dominerte helt inn på slutten av 1980-tallet, hadde alle en begrenset evne til å operere langt borte fra sine baseområder, og mange av de sovjetiske skipsklassene hadde også en begren set evne til langvarige operasjoner i åpen sjø. En stormakt som USA har valgt å bygge opp en stor flåte med diverse spesialiserte støttefartøy som vedlikeholdsfartøy, tankfartøy som kan overføre drivstoff til krigsskipene i åpen sjø, spesialskip for etterforsyning av diverse typer med ammunisjon, etc. For de fleste mindre mariner er imidlertid evnen til å holde operasjoner i gang over land tid, fortsatt et reelt problem.
6.2.1.3 Fartøyartilleriets utvikling («High Seas Combat») En viktig faktor for utviklingen av sjøkrigføringen var også overgangen fra orlogsfartøy bygd av tre til fartøy bygd av jern og senere av stål. Viktigst i denne forbindelse var trolig utviklingen av effektive sprenggranater i kombinasjon med riflete løp til kanonene. Dette nye skipsartilleriet økte radikalt avstanden en kunne skyte effektivt på fra 200-600 meter i første omgang til 2000 meter. De nye krigsskip som var kledd med jernplater, såkalte ironclads (eller armourclads), hadde normalt ca. 1500 yard som «ønsket stridsavstand». Bare pansrede skip kunne motstå effekten av de moderne granatene, levert av riflete kanoner. Jernplater ble i moderne tid først benyttet som beskyttelse av fartøy under Krimkrigen, da tre franske dampdrevne og
220
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
jernkledde flytende batterier, spesialbygget for bruk i Svartehavet, i oktober 1855 beskjøt en russisk festning til den kapitulerte. Innledningsvis bygde en ennå skroget av tre og festet et ytre panser utført i smijern på det. Epoken ble innledet av fransk mennene med La Gloire, som ble sjøsatt i 1859. Det var imidlertid britene som bygde det første krigsskipet helt av jern, «panserfregatten» Warrior som ble sjøsatt i 1860. Begge disse skipene fikk snart selskap av forskjellige nye typer kanonbestykkede ironclads, og noen få av disse ble også utstyrt med en rambukk i fronten. Selv om en østerriksk flåte brukte rambukk mot en italiensk flåte ved Lissa i 1866, ble dette igjen raskt gitt opp. Kraftig forbedret skipsartilleri ble fra nå av hovedvirkemidlet i sjøkrigen. Bruken av moderne siktemidler, såkalte teleskopiske sikter, gjorde det etter hvert mulig å øke den effektive stridsavstanden til mellom 6000 og 7000 yard (ca. 6000 meter). Dette kan en se på som et klart gjennombrudd i krigføring til sjøs, og utvik lingen av mer effektive ildledningssystemer står her helt sentralt. I forbindelse med all utvikling av krigsfartøy i de neste 100 år ble det sett på som helt sentralt å skape balanse mellom et krigsfartøys evne til måloppdagelse, ildledelse og våpensyste mene om bord. Denne måten å tenke på er fortsatt i dag grunnlaget for hvordan en prioriterer i forbindelse med nye krigsskips design, selv om rekkevidden nå er langt større og missiler har erstattet kanoner som hovedbevæpning. Rundt 1900 skulle en serie med tekniske nyvinninger i betydelig grad øke strids evnen til krigsskipene. Dette kan oppsummeres som nedenfor: The next transformation was essentially a revolution in weaponry. Ironclads replaced wooden ships-of-thedine as the mainstay of fleets, but ordnance, not armor, brought the important change in naval warfare at this stage. Americans think of the Monitor and the Merrimac as the ships that ushered in the age of ironclads. Europeans consider that explosive shells made wooden battleships vulnerable and obsolete. They see the adoption of iron armor in la Glorie and H.M.S. Warrior as an antidote to the shell gun and thus the critical advance of the period. With today's perspective, we can see that neither viewpoint captures the essence of the technical revolution of the 1860s. Important as ironclads were in the American Civil War, not one used on either side was suitable for navigating, let alone figh ting, on the high seas. They were river gunboats and floating batteries, not the components of a first-class battle fleet, nor the engines of transition in the worlds big navies..... Iron armor was not adopted in Europe to defeat the shell gun, nor was it the first means of protecting a warship from the effects of gunfire. Shell guns had been adopted and used in action decades before anyone thought seriously of retiring the wooden three-decker. Spherical explosive shells gave wooden warships a better capability to start lethal fires in one another, but they were unreliable and represented a fire danger themselves when stored in a magazine. The bulk of ammunition carried by Capital ships continued, therefore, to be solid roundshot. Armor was not really new either. Thick oaken sides afforded considerable protection against solid projectiles when fired at normal battle range of 200 to 600 yards. Wooden ships-of-the-line were in effect «armored» and had been for more than a century.31’1
301.
Bernard Brodie [1941]: Sea power in the Machine Age, s. 172-174.
Introduksjon til moderne sjømakt
221
MODERNE KRIGSKUNST
It was rifled ordnance that changed fighting capabilities dramatically and, at the same time, forced the adoption of ferrous armor The new type of naval artillery had significantly greater range, accuracy, and penetrating power than the old smoothbores (,...)The rifle fired a pointed, cylindrical projectile with three times the mass of a cannon ball of similar diameter. The spin imparted to the projectile gave it stability in flight. Greater mass and streamlining gave the rifle projectile more momentum by an order of magnitude and thus far greater hitting power c..).302303
Som alt påpekt ovenfor så man en betydelig nytenkning omkring konstruksjonen av krigsskip fra 1850 til 1895,3113 og fra 1895 til 1900 skulle så en serie med tekniske nyvinninger igjen i løpet av relativt få år «nulle ut» de eksisterende flåter teknologisk og gi grunnlag for et (betydelig) nytt rustningskappløp. Det var i denne femårsperioden en teknisk la grunnlaget for at slagskipet rett etter år 1900 ble virkelige «blue-water»-kanonplattformer. Et stikkord her er omfat tende bruk av vitenskapelig basert utvikling som førte til at nye kruttyper ble tatt i bruk, og at ildledningssystemer fikk helt nye og kraftig forbedrede egenskaper. Stål ble tatt i bruk i skipssidene, og telegrafi ble introdusert i forbindelse med kom mando og kontroll av flåtestyrkene. Kanonenes effektive rekkevidde ble raskt fire doblet som en følge av de nye oppfinnelsene. Mer effektive dampmaskiner og lettere, men klart sterkere panser basert på stållegeringer ga den nye generasjon kryssere den fordel i hastighet som de trengte for å fungere som oppklaringsledd for slagflåten. Telegrafi reduserte behovet for visuell observasjon av signaler, selv om slik observasjon fortsatt ble brukt. Det sentrale her er at en admiral nå ved hjelp av langtrekkende kommunikasjon kunne samle (eller spre) sine flåtestyrker, og krys sere kunne rapportere til ham det de hadde sett «over horisonten». Til slutt er det viktig å minne om at den nye trusselen mot slagflåten i form av små og hurtige far tøy utstyrt med torpedoer langt på vei ble eliminert ved at man monterte hurtigskytende kanoner med mindre kaliber, for å bekjempe denne trusselen. En kan se på dette som det første spesialiserte defensive våpensystem installert om bord på større kampfartøy. Følgende fire tekniske nyvinninger skulle få stor betydning for hvordan slagskip skulle bli utformet: • helt sentralt står det at nye former for krutt og drivladninger som var basert på ny kjemisk sammensetning (nitrater og cellulose), økte hovedartilleriets utgangshastighet (Vo) og følgelig også rekkevidden. Kanoner med stort kaliber kombinert med høy utgangshastighet kunne nå konstrueres
• bedre teleskopiske siktemidler for det tunge skytset kombinert med forbedret (samlet) ildledningsmetoder, forbedret treffsannsynligheten • nye stållegeringer gjorde panseret både lettere og betydelig sterkere
303.
Karl Lautenschlåger (1983): Technology and the Evolution of Naval Warfare, artikkel i tidsskriftet International Security, vol 8, no 2. (sidetall ukjent på grunn av feil på kopien.) Flere gode referansebøker eksisterer, ikke minst om den britiske utviklingen. Et verk som beskriver den tyske utviklingen er Erich Grbner (1990): German Warships 1815-1945, Volume One: Major Surface Vessels. Conway Maritime Press Ltd, London, UK. (Revised and expanded by Dieter Jung and Martin Maass.)
222
Introduksjon til moderne sjømakt
302.
MODERNE KRIGSKUNST
• introduksjonen av spesialisert hurtigskytende sekundærartilleri (med lett og middels kaliber] forbedret beskyttelsen mot lette kanonbåter og torpedobåter.
Ikke bare slagskipet stammer fra denne perioden, for som tidligere nevnt ble også andre helt nye kategorier av krigsskip utviklet og eldre former gitt en ny utforming: 1. Kryssere. Disse ble etter hvert svært viktige «arbeidshester» i alle de store flå tene, bl.a. for rekognosering, for angrep på eller forsvar av handelsfartøy, og for å «vise flagget» i de mange havner som etter hvert ble etablert som et ledd i sikringen av kolonier frem mot år 1900. Sammen med telegrafien, ble krys seren nå i større og større grad brukt som «sensor», dvs. som en plattform for innhenting av etterretninger fra langt utenfor slagskipenes øyeavstand. Dette ble et svært viktig hjelpemiddel i forbindelse med planlegging av moderne flå testrategi og skapte økt fleksibilitet for den maritime ledelse. 2. Destroyere (jagere). Utviklingen av dem kan ses på som et resultat av artille riets utvikling, spesielt de mindre og midlere kalibrer, med evne til å skyte relativt langt og hurtig. Dette gjorde det mulig å oppnå tilnærmet samme rek kevidde og effekt ved hjelp av artilleriet på disse mindre krigsskipene, som det en tidligere hadde hatt på kryssere. Hovedoppgaven var innledningsvis å beskytte flåten og spesielt slagskipene mot forskjellige typer torpedobåter. Eget skipsartilleri ble brukt til det. Etter hvert ble dette videreutviklet slik at en selv kunne gjennomføre torpedoangrep, og jageren ble dermed et viktig offensivt og defensivt element i alle flåter.
3. Torpedobåten. Denne typen krigsfartøy ble introdusert mot slutten av det 19. århundret. (Den norske «Rap» var verdens første i sitt slag, bygd i 1873.) På mange måter representerte torpedobåten noe nytt ved at den, riktignok ennå bare på kort hold, var i stand til å avlevere et svært farlig våpen fra en relativt billig plattform. Ideen om å plassere ny teknologi (torpedoen] i en liten og billig plattform trodde mange i samtiden «moteriktig» ville kunne medføre at de tradisjonelle slagflåter ble umoderne. Dette viste seg imidlertid å være en klar overvurdering av den nye fartøysklassen, fordi som så ofte før når et nytt «supervåpen» dukker opp, skapes det alltid raskt motmidler innen teknikk, taktikk og operativ tenkning. I praksis ble følgelig de relativt lite sjø dyktige kanon- og torpedobåter våpensystemer som bare viste seg egnet i kystfarvann. For å kunne nå nær nok inn på målet før de selv ble beskutt av de moderne hurtigskytende kanonene om bord på de store kanonbestykkede far tøy og deres eskorter, måtte torpedobåter utnytte terrenget feks. i en fjord om de skulle overleve oppdraget. De nye slagskipene med høyt fribord og lang rekkevidde på kanonene gjorde det heller ikke lenger så aktuelt å seile inn mot land, siden de likevel kunne virke effektivt. Torpedobåten var til havs ennå ikke sjødyktig nok til å kunne ta opp kamp mot de nye slagskipene. Til sammen medførte de endringer som er nevnt ovenfor, at et helt nytt mønster for blokade ble utviklet. Man forlot det tradisjonelle mønster med såkalt nærblokade og gikk over til det som kan kalles «blokade fra avstand», ved at man fra stor avstand dominerte det aktuelle området, feks. en viktig havn. Fra sent på 1890-tallet hadde
Introduksjon til moderne sjømakt
223
MODERNE KRIGSKUNST
alle de ledende flåter (dvs. stormaktenes] blitt omformet til ekte «blue-water»- styr ker. Alle hovedplattformer var nå primært kanonplattformer, og de var i stand til å fungere etter sin hensikt selv i grov sjø og på de store hav. Rekkevidden til hovedbestykningen var nå økt fire ganger i forhold til det man hadde trodd var mulig bare 40-50 år tidligere. Vidtgående rekognosering var blitt en realitet på grunn av telegrafien og de nye krysserklassene. (Rekkevidden på telegrafi var nå på slutten av 1890-tallet mellom 65 og 90 km, enten mellom skip eller inn til land.) Kommunikasjon «over horison ten» gjorde det nå mulig å seile i spredte formasjoner for deretter å samles på ordre, dvs. når det var strategisk eller taktisk ønskelig. (Se figur 6.1). På det taktiske nivå fungerte dette dårligere. Fartøyenes hastighet var så høy i forhold til den tid det ofte tok å formidle en telegrafimelding (opptil 15 minutter), at optisk signalering med signalflagg og signallamper (typisk 2-3 minutter) fortsatt var det viktigste taktiske sambandsmidlet. (Først i 1916 var det utviklet tilstrekkelig raske radiosamband for virkelig taktisk ledelse i strid.)3”4
6.2.1.4 Integrerte systemer I den relativt korte tidsperioden fra 1907 til krigsutbruddet i 1914 gjennomgikk flå tene til de store flåtenasjoner en omfattende nybygging og omformingsperiode. Dette var på mange måter en fundamental omlegging, der stikkordet er integrasjon. Dette var integrasjon på to nivåer: 1. Plattformene ble konstruert med tanke på at de skulle kunne understøtte/ hjelpe hverandre.
2. Det ble også vanlig å integrere flere funksjoner i den enkelte plattform. Som et eksempel i forbindelse med pkt. 1 kan nevnes at de såkalte torpedo boat destroyers ble videreutviklet og den ble en viktig del av slagflåter, som et offensivt og defensivt stridsmiddel til støtte for slagskip-formasjonene. Som et eksempel i forbindelse med pkt. 2 ovenfor kan det nevnes at de nye typer slagskipskonstruksjoner - de såkalte dreadnought-konstruksjoner - fikk innebygd et etter sin tid svært effektivt og sentralisert ildkoordineringssenter/ildledelsessenter. Det førte til at den effektive kanonrekkevidden med ett slag ble omtrent fordoblet i forhold til slagskip bygget før det britiske slagskipet Dreadnought ble ferdigstilt i 1907. Sentralisert ildledelse medførte at kanonene nå kunne innlede effektiv beskyt ning på mellom 11 og 14 km, og at effekten ved anslag på grunn av forbedrede kanoner («hitting power») også var klart bedre enn i de pre-dreadnought-konstrulssjonene. (Se figur 6.1)
304.
224
Marco Smedberg (2001): Militdr ledning, Lund, Historiska media, Sverige, s. 136.
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
Figur 6.1: Illustrasjonen viser «high sea combat» rundt år 1900, utført med såkalte «blue water»-kanonplattformer. Stikkord er: defensiv kanonbevæpning i tillegg til det tunge skytset og «over-the-horizon»-telegrafi. (Kilde: Karl Lautenschlåger (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».)
En kan se på utviklingen av torpedobåtdestroyeren som den første spesialiserte våpenplattform. Med det menes at dette var et fartøy som var designet for å operere separat, skilt fra slagskipsflåten, men som likevel var en integrert del av den. Selve betegnelsen destroyer skyldes at fartøyet i første omgang var konstruert med ett spesielt formål for øye: ødeleggelse av fiendens mindre torpedobåter. To former for destroyere ble raskt utviklet: 1. Innen britenes Royal Navy, og senere også innen U.S. Navy, ble destroyerne utviklet med tanke på å være et defensivt «slør» med én hovedoppgave: å hindre angrep fra torpedobåter mot de større fartøyene.
2. I Frankrike og særlig i Tyskland så man i stedet på destroyerne man utviklet som et angrepsvåpen, som skulle angripe motpartens hovedstyrke med tor pedoer. Imidlertid var de to former for destroyere aktuelle for begge «skoler». Det var briter og tyskere som ledet an utviklingen av «moderne» destroyere på 1890-tallet, og begge forsøkte å integrere dem i sine flåter. Både briter og tyskere fikk i første omgang problemer med at de relativt små fartøyene hadde begrenset evne til å holde tritt med hovedstyrken i grov sjø og til å levere torpedoer under vanskelige værforhold. Problemene ble ikke løst før man økte tonnasjen til over 700 tonn, inn førte dampturbin i stedet for stempelmotorer, og kraftig forsterket selve grunnkonstruksjonen.) Et annet revolusjonerende våpensystem var undervannsbåten. Undervannsbåter med torpedoer som våpen ble forsiktig introdusert i flere mariner fra rundt 1900, og dette var små fartøy med en eller noen få torpedoer om bord. Utviklingen av det
Introduksjon til moderne sjømakt
225
MODERNE KRIGSKUNST
vi kan kalle en moderne undervannsbåt, falt i tid sammen med slagskipet (postdreadnough-konstruksjonene). Alt under første verdenskrig erstattet ubåten krysse ren som den fremste handelsfartøy-jeger. Tyskerne kom i sin hardhendte kampanje mot den allierte handelsflåte ganske nær å oppnå målet: å kutte forsyningslinjene til og fra Storbritannia. Bare introduksjonen av konvoisystemet reddet her de allierte.
Figur 6.2: Slagskipet er i denne perioden kjernen i de aktuelle stormaktsflåter. De får integrerte våpensystemer, inkl, svært forbedrede ildledelsessystemer. Dette økte dramatisk evnen til å treffe motstanderen på langt hold, samtidig som fartøyene kunne holde seg «skjult». Lite av de nye forbedringer var direkte synlig utenfra. Ved kon struksjonen av Dreadnought var plutselig alle andre slagskipskonstruksjoner blitt umoderne. (Kilde: Karl Lautenschlåger (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».)
Selv om ubåtens suksess var stor som raider, ble den aldri noen avgjørende trussel mot slagskipsflåtene og var ute av stand til å nekte dem adgang til havet. Når ubåter lyktes i å skade eller senke større overflatefartøyer, skjedde det normalt i forbindelse med ut eller innseiling til marinebaser eller i trange farvann som Dardanellene (nordøstlige Egeerhav). Problemet var todelt: ubåtens begrensede hastighet og torpedoenes korte rekkevidde, i kombinasjon med en begrenset evne til å finne en flåte når den var seilt ut. (Ingen moderne slagskip ble senket av ubåter under første ver denskrig , bare eldre pre-dreadnought-konstruksjoner.j Når første verdenskrig skal vurderes, bør en merke seg følgende sitat: The apparent inactivity of dreadnought fleets in the First World War has led many to the conclusion that the leviathans served little useful purpose. The single major fleet action of Jutland was indecisive, and the struggle between U-boats and convoys was awesome in its intensity. Yet the convoys could not have been successful if the German battle fleet had not been kept in check. (...) Less widely recognized, but equally important, is the fact that while Germany failed to impose a sub-
226
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
marine blockade on Britain, the Royal Navy put Germany in the grip of a surface blockade from the first weeks of the war, with crushing effect. Vital raw materials were cut off, and during the last two years of the war, the greater part of Ger many^ civilian population was in a state of chronic starvation (...). Notwithstanding the introduction of novel weapons in the 1890s and during World War I, the final arbiter in the naval war was still the battle fleet.305
Imidlertid er det i ettertid mulig å slå fast at ubåtens rolle lenge ikke ble tatt til strekkelig alvorlig bl.a. av britene. Under andre verdenskrig ble det imidlertid klart prioritert annerledes. Ubåtjakt ble fra alliert side gitt høy prioritet, og betydelige utviklingsprosjekter ble iverksatt for å øke sannsynligheten for deteksjon under vann. 6.2.1.5 Introduksjonen av flyet i forbindelse med sjømakt Introduksjonen av flyet som støtte til slagskipsflåtene, tok sin tid og kan neppe kal les en revolusjon. Hensikten var å tilføre en tredje dimensjon til strid på havet, og omfattet etter hvert de fire «klassiske» former som offensive operasjoner, rekognose ring, forsvarsstrid og beskyttelse. Offensiven var ennå primært basert på de store kanoner, men i løpet av de 14 år som fulgte umiddelbart etter første verdenskrig, tok man gradvis også i bruk flyet som et offensivt middel og utviklet bomber og tor pedoer som kunne leveres fra fly mot skip. Oppklaring med fly ble raskt bygget ut, og defensive systemer for å møte en begynnende lufttrussel mot skip ble utviklet. Fly var nå blitt en trussel på havet, også mot fiender under vann og i luften. Den virkelig store endringen kom med det som på engelsk kalles «fleet air power», og fra 1924 kunne fly gi et bidrag til offensive operasjoner, til oppklaring og til forsvar av egne flåtestyrker. Selv om fly og luftskip var benyttet alt under første verdenskrig, var det først med introduksjonen av et «ekte» hangarskip at man ble effektivt i stand til å støtte en slagflåte. Med introduksjonen av britenes H.M.S. Argus kunne man for første gang både ta av fra og lande på et skipsdekk, men dette fartøyet som ble introdusert på slutten av verdenskrigen, manglet hastighet til å kunne følge en slagskipsstyrke. Fartøyet måtte også gå mot vinden for å kunne sende opp eller ta ned fly, ofte på en annen kurs enn resten av styrken. Året 1925 er sen tralt, da man det året for første gang så et hangarfartøy som hadde stor nok fart til å henge på en slagskipsflåte (britenes Furious med sine 30 knop). I 1929 hadde ame rikanerne 2, britene 3 og japanerne 2 relativt effektive hangarskip, og i løpet av 1930-tallet økte særlig Japan og USA ytterligere tallet på hangarskip. I første omgang var det torpedoen som var hovedvåpenet som ble benyttet av hangarskipsbaserte fly. Men med nye og mer avanserte flykonstruksjoner på 1930tallet, ble stupbombere introdusert. Bl.a. introduserte U.S. Navy et slikt fly i 1932, og det var i stand til å levere en 1000 punds bombe ved hjelp av stupbombing. Over tid skulle hangarskipets fly erstatte de store kanoner som det viktigste offensive våpen i forbindelse med stormaktskrig til sjøs, men så sent som på 1930tallet var det lite som tydet på at slagskipet var på vei ut som hovedfartøystype innen stormaktsflåtene. Årsaken var at slagskipets kanoner var i stand til å levere 305.
Sitatet er basert på sammensatte tekster (kopier] fra følgende bøker: A.C. Bell: A History of the Blockade of Ger many and the Countries Associated With Her in the Great War (boken utgitt første gang i 1937), Ralph Haswell Lutz: The Causes of the German Collapse in the 1918 (utgitt 1934). (Sidetall i originalene er dess verre ikke tilgjengelig da tekstkopiene ikke viser dem.)
Introduksjon til moderne sjømakt
227
MODERNE KRIGSKUNST
langt mer våpenvirkning enn noen annen plattform på havet. Granatene veide fra 600 til 1000 kg pr. stk. og hadde etter hvert en betydelig evne til å penetrere panser. Bare slike granater var i stand til å senke de moderne slagskipskonstruksjoner man utviklet under verdenskrigen. Så sent som i 1941 kunne et slagskip levere mer sprengstoff mot et mål i løpet av en time enn det som samtlige fly tilhørende en amerikansk flåte ville være i stand til å få med seg. (Eksempel: et U.S. Coloradoklasse slagskip som avfyrte åtte kanoners bredsider hvert andre minutt, ville skyte ut ca. 270 tonn med 16-tommers (40,6 centimeters} prosjektiler på én time.) Flypionerer hadde alt tidlig på 1920-tallet spådd at flyet ville gjøre tradisjonelle slagskipsflåter umoderne, noe som selvsagt ble sterkt imøtegått av tradisjonalister. I realiteten var det først under andre verdenskrig at ny teknologisk state-of-the-art gjorde det mulig for hangarskipet og dets flystyrke å fremstå som det avgjørende våpensystem i moderne sjøkrigføring, men da som et integrert system basert på en sammensatt flåte bestående av kryssere, destroyere og eventuelt slagskip, i et nært samarbeid med hangarskipet. En måtte da hele tiden være i stand til å beskytte seg selv mot trusler i alle tre dimensjoner. På dette tidspunkt - sent under andre ver denskrig - spilte også moderne kommando-, kontroll- og informasjonssystemer sammen med radar en avgjørende rolle i forbindelse med store maritime operasjo ner. Den som ikke behersket disse tekniske hjelpemidlene, eller ikke hadde dem deployert, var i realiteten sjanseløs mot den moderne sjøkrigs kampgrupper.306
Figur 6.3: Figuren viser fly til støtte for en slagskipsstyrke på 1930-tallet. Ved introduksjonen av fly til støtte for flåtestyrker startet en gradvis omforming av sjømakt. medførte at en tredje dimensjon ble introdusert, selv om de store kanoner fortsatt ble sett på som hovedvåpenet i sjøkrig helt inn i andre verdenskrig. OfKilde: Karl Lautenschlåger fl 983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».)
306.
Fremstillingen er her bygd på Karl Lautenschlåger (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare», artikkel i tidsskriftet International Security, volume 8, no 2.
228
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
6.2.2 Elektronikk og fly - starten på «de nye tider» innen sjøkrigføringen Bemannet flyging fikk sin spede praktiske begynnelse i 1903, men det skulle ennå ta ca. to tiår før flyet ble en regulær del av marineoperasjoner, og det skulle ta ytterli gere to tiår før flyet var blitt en vesentlig del av den offensive kapasitet innen sjø krigføring. Hovedårsaken finner en i den teknologiske utvikling. Man kan kanskje hevde at i perioden fra 1905 til 1945 skulle særlig to faktorer få en avgjørende betydning for den videre utvikling av sjømakt:
1. Flygende plattformer ble de viktigste virkemidler både for de offensive og de defensive operasjoner innen de ledende mariner.
2. Elektronikk ble den dommerende faktor i forbindelse med alle langtrekkende våpensystemer og de tilhørende sensorsystemer. I forbindelse med offensive operasjoner trengte flyene rekkevidde, effektiv laste evne og hurtighet dersom de skulle kunne finne og deretter bekjempe fiendens flå testyrker og deretter vende hjem til sine hangarfartøy. Før dette ble en realitet, var det nødvendig å utvikle flyet til noe mer enn det var ved starten av første verdens krig. Egentlig hadde man ikke fly med de nødvendige egenskaper før ved inngangen til 1930-tallet. Stikkord her er: 1. Kraftigere flymotorer (power-to-weight ratios) enn det man hadde tilgjengelig på 1920-tallet.
2. En forutsetning var mer avanserte og mer effektive propeller; såkalte variable pitcA-konstruksjoner ble løsningen i første omgang (de kunne justeres], 3. Man måtte utvikle en erstatning for de eldre biplan (såkalte high-drag biplané), dvs. at man måtte utvikle en mer aerodynamisk konstruksjon. Noe forenklet kan en si at dobbeltdekkeren ble erstattet med en relativt lett design, som var basert på to vinger festet til en robust konstruert flykropp utført i lettmetall. (Resultatet ble lavere luftmotstand og en mye sterkere konstruksjon).
4. Det lettmetallbaserte flyet hadde klart større effektiv rekkevidde enn de tidli gere to- eller tredekkere og var også bedre i stand til å føre bomber (eller tor pedoer) enn de tidligere design.
For at marineflyet skulle kunne bli et hovedsystem i sjøkrigføring og ikke bare et oppklarings- og støttesystem for de store artillerifartøyene, måtte angrepsfly som opererte fra hangarskip kunne medføre enten en torpedo eller 1000 punds bomber (ca. 500 kg). Våpen av mindre størrelse enn de nevnte var ikke noen reell trussel mot de moderne slagskipsklassene på grunn av deres betydelige pansring. Angreps fly måtte kunne fly i ca. 120 knops fart (230 km/t) fullt utstyrt med drivstoff og våpenlast. (Til sammenligning var vanlig marsjfart for jagerfly i bruk i 1918 og kon struert som dobbeldekkere under 100 knop, ca. 180 km/t.) I motvind og i forbin delse med jakt på et slagskip under full fart (ca. 35 knop-ca. 65 km/t), var 120 knop det minimum som måtte til dersom en skulle ha en taktisk fordel i forhold til
Introduksjon til moderne sjømakt
229
MODERNE KRIGSKUNST
slagskipsflåtene. Denne hastigheten måtte man kunne holde i minst 250 nautiske mil (ca. 450 km) dersom flyet skulle bli et effektivt våpensystem. Alt under man øvrer på 1930-tallet ble det klart at dersom hangarskip skulle overleve å bli forfulgt av slagskip, måtte hangarskipet angripe slagskipet på så stor avstand som mulig, ellers kunne det lett bli «overrent» av kanonfartøyet. Den siste årsaken til at man måtte ha en topphastighet som ikke var vesentlig lavere enn samtidens jagerfly, var at stor fart klart bidrog til å sikre overlevelsesevnen. Her kom dobbeltdekkere til kort, noe som relativt raskt gjorde dem umoderne da den nye generasjon jagerfly ble vanlige på 1930-tallet. I praksis kan man si at før 1938 hadde alle de marineflytyper som man benyttet, minst en eller to mangler i forhold til de krav som er nevnt i dette avsnittet. Ikke minst britene hadde problemer med dette. Britene benyttet seg av dobbeltdekkeren, torpedoflyet Fairey Swordfish, til langt ut i verdenskrigen, da man rett og slett ikke disponerte et egnet erstatningsfly til bruk om bord på hangar skipene. Det første virkelig moderne angrepsfly som kunne true et slagskip til havs, var den japanske torpedobomber Nakajima B5N (gitt kodenavnet Kate av de allierte). Kate ble tatt i bruk i 1938, og hadde den nødvendige kombinasjon av lasteevne, rek kevidde og hastighet til å kunne karakteriseres som et førsterangs våpensystem.307 I 1940 introduserte dessuten den japanske marine et utmerket nytt jagerfly, Mitsu bishi A6M, (type 0) for bruk på hangarskip, ble gitt kodenavnet Zeke (senere bedre kjent som Zero) av amerikanerne, og sammen skulle de to flyene bli starten på en ny trend på sjøen. Zero hadde omtrent samme effektive rekkevidde som Kate, og der for kunne japanerne nå eskortere torpedobomberne helt frem til målet og tilbake igjen til eget hangarfartøy. Dessuten var Zero et så avansert fly i sin tid at det over gikk det meste av de landbaserte konkurrentene, noe som kraftig reduserte trusselen fra de landbaserte flyene når hangarskipsstyrker ble satt inn mot landmål.308 En kan se på disse to flyene som starten på et svært raskt og dynamisk utviklings arbeid innen marineflygningen. Da krigen i Europa brøt ut i september 1939, var ennå 2/3 av alle hangarskipsbaserte fly dobbeltdekkere innen U.S. Navy, innen den britiske hangarskipsflåten var flyene enten dobbeltdekkere eller svært enkle første generasjons monoplan. Da Japan to år senere angrep USA i Pearl Harbor, dispo nerte både USA og Japan moderne fly om bord på sine hangarskip. (U.S. Navy hadde da tatt i bruk Douglas SBD Dauntless stupbombere og jagerflyet Grumman F4F Wildcat, noe som jevnet ut styrkeforholdet, sett i forhold til japanerne. Britene fikk fra 1942 tilført amerikanske fly og egne nye konstruksjoner, slik at de fikk moderne marinefly ombord på sine hangarskip.) Selv om både amerikanere og japanere i løpet av 1941 hadde modernisert sine marineflyoppsetninger på hangarfartøyene, ble fortsatt slagskipet sett på som hovedfartøyet og dominerte følgelig den taktiske doktrine. Selv om amerikanerne hadde operert sine hangarskip som separate «task forces», var det fortsatt ansett som
Flyet kunne medbringe en 1800-punds torpedo (ca. 900 kg) i 140 knops marsjfart (ca. 260 km/t) ut til et mål som var 250 nautiske mil borte, og deretter ta seg tilbake til eget hangarfartøy. Topphastigheten var ca. 200 knop (ca. 370 km/t) i lav høyde, bare ca. 40 knop under hastigheten til de raskeste jagerfly så sent som i 1943. Dette gjorde at det var vanskelig å avskjære dette flyet med de eksisterende jagerfly som USA disponerte på sine han garfartøy før 1942. 308. Williamson Murray and Allan R. Millett, editors (1996): Military Innovation in the Interwar Period. Geoffrey Till: «Adopting the aircraft Carrier: The British, American and Japanese case studie». Artikkelen gir en utmerket over sikt over utviklingen på 1920- og 1930-tallet. Cambridge, University of Cambrigde, UK, s. 191-226.
307.
230
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
«korrekt» marinedoktrine å se på hangarskipet som en del av battle line, dvs. som et supplement til de harde slag som skulle leveres med slagskipenes kanoner. Japaner nes syn var at hangarskipene skulle deployeres fremst, slik at flyene tidligst mulig skulle engasjere fienden, men den endelige avgjørelsen ville komme når slagskipsflåten ble satt inn.309
Admirals on both sides recognized the essential role of carriers, but they were not ready to do away with the battleship because it was still both the most powerful and best protected weapon platform in the fleet. It should also be kept in mind that during the first year of war in Europe, carriers had produced disappointing results. Of 80 sorties flown against Capital ships, only four hits were made on two ships in port. No battleship was sunk, and none was hit at sea. By contrast, one carrier was sunk by the guns of two battleships.310 Det er i dag vanlig å se på hangarskipsduellene først i Korallhavet og deretter ved Midway-øyene som sentrale for den gradvise nytenkningen en så fra 1942. Slaget ved Midway-øyene (som slaget i Korallhavet] skulle også få stor strategisk betydning for den videre krigføringen og slaget ved Midway ses i dag på som selve vendepunk tet i Stillehavskrigen. Dette slaget ble utkjempet mellom hangarskip, og slagskipsflåtene ble ikke involvert.
It is often assumed that the Japanese went into that action with fully developed tactics emphazing the carrier. In fact, Admiral Nagumo ’s carrier force was merely an advanced striking arm of Admiral Yamamoto’s main battleship force. According to the Japanese plan, the carriers would operate against Midway, a fixed land objective, and then soften up US naval forces operating nearby. Finally, the battleships would move in for the coup de grace. In the event, the battle was decided and Japanese carrier forces were smashed without a heavy gun being fired. The shift in force structures took place immediately after Midway (...) Within three weeks; the Japanese cancelled all battleship construction and implemented a new construction and conversion program that emphasized carriers. The Americans already had 23 carriers under construction, but within a month of Midway, Congress authorized 13 more and 10 of those were ordered from shipyards within thirty days. The 18 US Capital ships under construction were eventually cut to 10 (...).311 Da amerikanerne knapt to år senere for fullt tok til å presse japanerne tilbake i Stil lehavet, hadde de en svært endret flåtestruktur. Krigføringen var nå bygd opp rundt en ny amerikansk struktur, The Carrier Task Group. Den primære offensive kapasi tet var konsentrert til de torpedofly og stupbombere som ble ført av de to til fire hangarskip som inngikk i hver gruppe, og den defensive beskyttelse var bygd opp med jagerfly, mens ubåtjakt ble utført av destroyere og kryssere. Dersom man over hodet tok med slagskip, var dette bare de moderne, hurtige varianter av dem. Krys309. 310. 311.
Clark G. Reynolds (1969): The Fast Carriers, Titans of the Sea, kapittel 4, New York , McGraw Hill. Se: S. W. Roskill (1954-1961), War at Sea, Vol 1, s. 194-197 og s. 245-299, lan Stanley Ord Playfair, UK. (Første volum i et bokverk på hele 4 bind, indelt i I-IV). Mitsuo Fuchida og Masatake Okumiya (1957): Midway: The Battle That Doomed Japan, s. 145-204. (New York, Hutchinson, USA). Andre gode kilder om bruken av hangarskip er: Anthony J. Watts and Brian G. Gordon (1971): The Imperial Japanese Navy, New York, Doubleday, USA og Clark G. Reynolds (1969): The Fast Car riers, Titans of the Sea, Mc Graw Hill/Belote and Belote, USA.
Introduksjon til moderne sjømakt
231
MODERNE KRIGSKUNST
sere og moderne slagskip hadde også en annen viktig funksjon: luftvern på kort og midlere hold. En kan se på disse fartøyene i eskorten som «stamfedre» til dagens missilkryssere og missilj agere. På utsiden av den indre «boks» av kryssere og hangar skip la man en ring av antiubåtfartøyer, primært jagere. Carrier Task Groups kunne bli satt sammen til større task forces, men det normale var at man ikke løste opp gruppene, men at de raskt kunne skilles ut igjen og gis spesielle oppdrag. Dette sik ret stor operativ fleksibilitet. Vi bør her ikke se på hangarskip som enkeltskip, for de fungerte bare i en større sammenheng, dvs. som del av en stridsgruppe der mange former for spesialiserte skip inngikk. Samtidig med raffineringen av flyteknologien fikk man en rask elektronisk utvik ling, noe som skulle få avgjørende betydning for hvordan sjøkrigen endret karakter. Ved utgangen av 1943 hadde flåtene blitt en integrert struktur der fly og overflatefartøyer samvirket, og slik sett var blitt helt avhengig av at en serie med teknologier fungerte sammen. En kan bruke radar som et eksempel på det. Radar som prinsipp var kjent fra 1904, men den første primitive versjon ble først montert på et marine fartøy av tyskerne så sent som i 1936. Først i 1940 hadde man utviklet et system som var såpass effektivt at man kunne stole på signalene. Nå var ledelsen overtatt av briter og amerikanere, og alt fra 1943 var radar blitt et helt uerstattelig hjelpemid del i alle former for sjøkrigføring. Bruken av radar, radarforstyrrelse og moderne former for radiokommunikasjon, inkl, talekommunikasjon, ble raskt utviklet, og denne delen av kommando- og kon trollapparatet ble viktigere og viktigere i forbindelse med sjøkrigføring. En bør merke seg at mens flyet utviklet seg svært raskt fra 1930 og til 1950, skulle hangar skipet bare bli mindre endret i samme periode. Dermed kom neste «bølge» i forbin delse med utviklingen av de store mariner først på 1950-tallet, og da som følge av at turbojetmotoren ble tatt i bruk i marinefly. (Se figur 6.4.)
Figur 6.4: Figuren viser utviklingen av hangarskipsgrupper. (Flyene er sent på 1950-tallet og tidlig 1960-tallet en blanding av propelldrevne angrepsfly og jetmotordrevne jagerfly.] U.S. Navy var den gang uten tvil verdens stør ste flåte. (Kilde: Karl Lautenschlåger (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».]
232
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
6.2.3 Introduksjonen av de «styrte våpen» Rett etter andre verdenskrig så man en historisk unik situasjon: det var ikke lenger noen som kunne true Vestens klare dominans til sjøs. De tidligere tiders situasjon med mange konkurrerende stormakter til sjøs eksisterte ikke lenger, selv om Sovjet unionen så seg selv som en av vinnerne av verdenskrigen, og nå ønsket å få en domi nerende plass i verden. Den omforming som ble innledet særlig av amerikanerne sent på 1950-tallet, kan kort oppsummeres slik:
• styrbare «stand-off»-våpen som sakte fikk relativt stor rekkevidde •
moderne jagerflykonstruksjoner der jetmotoren sakte erstattet propellen
• bruk av datakraft, spesielt i forbindelse med kommunikasjonssystemene om bord, kombinert med at datamaskiner ble en viktig del av selve kommandoog kontrollsystemet. Senere fulgte også briter og franskmenn opp dette utviklingsarbeidet, tett fulgt av Sovjetunionen som imidlertid med sin landmaktstradisjon ikke valgte å gå i vestlig retning. Den nye teknologien ble av Sovjetunionen først og fremst benyttet til å øke kystforsvaret de første årene, ikke til å forsøke å utfordre Vesten på de sju hav. Karl Lautenschlåger har beskrevet denne utviklingen av krigen til sjøs. Utvikling blir kanskje like mye styrt av den teknologiske utvikling som av klare ønsker og krav: The advent of guided ordnance led developments in three general areas that brought fundamentally new conditions to combat at sea. First, guided weapons replaced free-fall bombs, straight-running torpedoes, and guns as the primary types of ordnance used by the fleet. Dependence on electronics, acoustics, and electrooptics for guidance added a new element in weapon employment and made countermeasures a new form of defense. Second, jet aircraft matured and transformed naval aviation. Improvements in jet engine and airframe design introduced supersonic dash speeds to aerial combat, and allowed strike and fighter aircraft to cruise at more than twice the speed possible with reciprocating engines. Steam catapults, the angled flight deck, and the mirror landing system became necessary for carriers to launch and recover both high-performance and long-endurance aircraft. Third, ever more complex battle management was made possible with the introduction of digital computers and direct data links between many airbome and surface platforms. 3,2
Imidlertid er en i dag avhengig av mer enn hangarskipsgrupper og styrbare våpen systemer, i forbindelse med stormaktenes flåter. En moderne flåte er en komplisert organisme som foruten de aktuelle kategorier fartøy, er helt avhengig av effektiv kommunikasjon, etterretninger og en effektiv base- og logistikkorganisasjon. Som alt påvist i 1983 av Lautenschlåger: We are probably now in the midst of the next major transition. It has already brought ocean area coverage in command, control, and communication, as well as 312.
Karl Lautenschlåger (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare», International Security, Volume 8, no. 2.
Introduksjon til moderne sjømakt
233
MODERNE KRIGSKUNST
intelligence, navigation, and meteorology information. The same transition will make it possible to conduct tactical reconnaissance over areas as large as the North Atlantic or Indian Ocean by the end of the decade. The culmination of this series of developments may well bring tactical integration of ocean areas. Det han her tar opp, er introduksjonen av satellitten som formidler og innhenter av informasjon og etterretninger, og vi er etter hvert blitt svært avhengig av satellitter i forbindelse med moderne sjømaktsutøvelse. Også våpnenes rekkevidde er betydelig utvidet dersom en ser det i et 30-årsperspektiv. Her er det kryssermissilene som kanskje er den betydeligste nyskapningen, selv om det eksisterer flere alternativer av diverse «smarte» våpensystemer med lig nende egenskaper. Flyet er imidlertid fortsatt en vanlig og nødvendig del av ameri kansk maktprojiseringsevne, selv om man i dag mot visse såkalte «vanskelige og verdifulle mål» normalt vil anvende flere kryssermissiler. [Se figur 6.5.] Introduksjonen av atomvåpen resulterte i tiden etter 1945 til en omvurdering av de risiki selv en stormakt måtte være innstilt på å møte i en eventuell storkrig der man gjorde bruk av atomvåpen. Til sjøs førte introduksjonen av slike våpensyste mer, bl.a. innføringen av langtrekkende interkontinentale fly utrustet med atomvå pen, til at den relative betydning av strategisk sjømakt ble endret (de fleste vil også si: klart svekket]. Den relative reduksjon av sjømakt var imidlertid bare noe som angikk forholdet mellom supermaktene og deres mulighet for å levere atomvåpen mot hverandre. I forhold til alle andre former for bruk av militærmakt som et poli tisk middel rettet mot et tredjeland uten atomvåpen, var betydningen av de mari time kapasiteter i realiteten uendret.
Figur 6.5: Introduksjonen av styrbare missilsystemer i kombinasjon med økt rekkevidde, har ført til økt stridsevne hos fartøy ikke bare mot sjømål, men også mot mål inne på land, dvs. en økt evne til maktprojisering fra sjø til land. (Kilde: Karl Lautenschlager fl983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».)
234
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
Innføringen av små taktiske atomvåpen førte til at ødeleggelsesevnen selv hos min dre fartøy ble dramatisk hevet. Siden dette signaliserte at en kanskje burde tenke i helt nye baner omkring hva sjøtaktikk burde være i forbindelse med fremtidige ope rasjoner til sjøs, ble det mye strid om hva som burde vektlegges. Dilemmaet var: skal flåten tenke konvensjonell strid, må taktikken være tilpasset de krav som dette stiller. Vil en imidlertid primært satse på en tidlig bruk av atomvåpen, må en tenke helt annerledes. Da er stor spredning av flåtestyrken en forutsetning for å kunne overleve. I dag har en i Vesten valgt å seile med tanke på konvensjonell krig i nesten alle sammenhenger, dvs. at man setter sammen fartøysgrupper med tanke på å gi tradisjonell gjensidig støtte internt i fartøysgruppen. Det er i denne sammenheng en bør se de avtaler omkring taktiske atomvåpen som ble inngått mellom USA og Russland tidlig på 1990-tallet, etter at Sovjetunio nen ble historie. Stormaktene sa seg da i prinsippet villige til å ta i land de fartøysbaserte taktiske atomvåpnene, siden nettopp den voldsomme ødeleggelsesevnen i seg selv medfører en fare for opptrapping av en konflikt der f.eks. USA og Russland kan tenkes å stå på hver sin side, men der ingen av partene egentlig har noe ønske om å innlede en væpnet konflikt med motstanderen. Hvorvidt disse avtalene vil kunne forhindre en uønsket opptrapping, gjenstår selvsagt å se.
6.2.4 Viktige trekk ved utviklingen I dette kapitlet har en satt fokus på hvordan den teknologiske nyutvikling har muliggjort en omfattende videreutvikling av sjøkrigskapasitet i løpet av det 20. århundret. Her er det primært fokusert på utviklingen av stormaktsflåtene, da de tradisjonelt gir «spillereglene» som også de mindre land og sjømakter må ta hensyn til enten en liker det eller ikke. Tilsvarende trekk innen andre sjømaktrelaterte områder som f.eks. mineutvikling, amhbieoperasjoner, beskyttelse av sea lines of communications, beskyttelse av handelsfartøyer, kunne sikkert ha vært beskrevet og da eventuelt supplert med perspektivet til en småstat. Dette har av plasshensyn ikke blitt gitt rom her, selv om dette er klart av relevans også for Norge og norske interesser.
Introduksjon til moderne sjømakt
235
MODERNE KRIGSKUNST
ALCM: Air-Launched Cruise Missile
RORSAT: Ocean Recon Satellite (Begrepet er ikke i bruk]
SOSUS: Seabed Sound Surveillance System
RDSS: Rapidly Deployable Moored Arrays ( eventuelt MSS) (Begrepet er ikke i bruk)
SURTASSS: Surveillance Towed Array Sensor System
EORSAT: (Tidligere beskrivelse for passive (elektrooptiske) overvåkningssatelitter)
FLTSATCOM: Fleet Satellite Communications
SLCM: Submarine-Launched Cruise Missile
Figur 6.6: Ved inngangen til 1980-tallet var en helt ny generasjon våpensystemer med tilhørende sensorer blitt tilgjen gelig. Noen av disse systemene er sammen med forkortelser illustrert på denne figuren. (Kilde: Karl Lautenschlager (1983): «Technology and the Evolution of Naval Warfare».)
Basert på de eksempler som her er benyttet, er det trolig mulig å trekke i det minste tre konklusjoner når det gjelder dynamikken i utviklingen av sjøkrigføring i det 20. århundret:
1. En viktig observasjon er at utviklingen normalt er preget av evolusjon og ikke av revolusjon, selv om endringene til tider har vært drastiske. De få gangene da endringstakten på grunn av stridserfaringer virkelig har vært høy, har også effekten blitt svært stor, og tiden en da har til omstilling, er tilsvarende kort. 2. Flere av de mest dramatiske nye utviklingstrekk ved de maritime styrker brukt som eksempler her, har slett ikke alltid vært planlagte eller direkte ønsket av de ledende krefter innen de aktuelle mariner. Et eksempel på dette er betydningen av hangarskipet. Innledningsvis var kanskje potensialet til denne type plattformer, eller en ny taktisk utvikling rett og slett ikke forstått. Dette har medført at utviklingstakten ikke alltid har stått i forhold til hvor grunnleggende (eller potensielt viktig] endringer innen teknologi har vært i en
236
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
gitt periode. Imidlertid er det lett å påvise flere eksempler på at større tekno logiske endringer relativt raskt har fått konsekvenser for maktbalansen til sjøs mellom de maritime stormakter. 3. En annen konklusjon som kanskje vil overraske noen, er at ny teknologi ikke uten videre alltid vil medføre store endringer i hvordan man tenker i forbin delse med krigføring til sjøs. Det er nemlig viktig å kunne skille mellom ny teknologi og nye kapasiteter som blir muliggjort ved å anvende allerede eksiste rende teknologi på en ny og overraskende måte. Det vanlige har nemlig vært at de store endringer i de militære (og politiske] kapasiteter i forbindelse med marinestyrker har kommet når eksisterende teknologi ble forbedret og inte grert på en ny måte. En måte å beskrive dette på er at større forandringer bygger på at flere for skjellige teknologier settes sammen på en ny måte, slik at et nytt våpensystem blir resultatet. I andre situasjoner manglet en viktig komponent for at syste met skulle virke som håpet. Det siste er godt eksemplifisert ved hangarskipet. Det ble først effektivt da nye flykonstruksjoner, radar og de nye stridsgruppene ble utviklet og tatt i bruk.
6.3
Generelt om betydningen av sjømakt
6.3.1 Innledning Det har ofte blitt argumentert med at et lands sjømakt ikke bare bestemmes av de våpensystemer og plattformer det har til disposisjon for krig til sjøs, men også av dets handelsflåte, fiskeflåte, verftsindustri og andre maritime kapasiteter. Viktig er også landets maritime tradisjon og prioritering, siden dette langt på vei vil styre pri oriteringen av ressursene til denne sektor i forhold til andre deler av samfunnet. En moderne definisjon av sjømakt må følgelig ta hensyn til ikke bare krigsskipene og de andre komponenter som skal til for å danne en moderne marine, men også til alle andre former for militær kapasitet som kan påvirke sjøkrigen. Det er her uinter essant om påvirkningen kommer fra land, fra luften eller fra verdensrommet, siden det i dag er blitt vanskelig å skille sjømakt særlig fra luftkapasitet. Et militært fartøy kan nå møte en trussel både fra sjøen, fra luften og til en viss grad også fra landstyrker. Ballistiske missiler og andre langtrekkende, styrte våpen som kryssermissiler har gitt moderne konvensjonell strid helt andre rekkevidder. I dag kan både en ubåt og et hangarskip bli benyttet til å angripe mål langt inne på land, noe som i tidligere tider ikke var aktuelt for flåtestyrker. 6.3.2 Hva brukes sjømakt til? Tre spørsmål står sentralt når en i dag skal vurdere nytten av sjømakt:
1. Hvilke politiske hensikter skal sjømakt ivareta? (Hvorfor bygger en fortsatt marinestyrker?)
2. Hvordan kan en nasjon utnytte sin marinekapasitet for å oppnå politiske mål settinger?
Introduksjon til moderne sjømakt
237
MODERNE KRIGSKUNST
3. Hvordan kan sjømakten bli utnyttet som et instrument for egen utenrikspoli tikk i fred, krise og krig? (En eventuell atomkrig er her holdt utenfor diskusjo nen.) Når en skal drøfte det første spørsmålet, vil klassisk sjømaktsteori stå sentralt. Bl.a. admiral A.T. Mahan så på havet som den viktigste «motorvei» ved at det represen terte den enkleste og billigste måte å transportere varer på. (Se bl.a. kapittel 2, punktene om sjøkrigsteoretikere.) Den aktør som forstod og utnyttet dette ( f.eks. Storbritannia), ville ha de beste langsiktige utsikter som stormakt. Mahans tese på slutten av 1800-tallet var som tidligere nevnt at ingen nasjon kunne i fremtiden aspirere til betegnelsen great power uten å lære av Storbritannias eksempel. Flåte styrken hadde følgelig to formål ifølge Mahan:
1. Å forsvare egen handel, inkl, å sikre at egne handelsruter blir holdt åpne. 2. Å benytte flåten til selv å sikre seg handelsstasjoner, kolonier og baser i fjerne land (flåten skulle med andre ord kunne anvendes offensivt og aggressivt).
Sikring av handelsruter i fred og sea lines of communications (SLOC) i krig er fortsatt i dag ansett som en hovedoppgave for militær sjømakt. Selvsagt vil interessen for SLOC variere svært fra land til land, avhengig av beliggenhet og landenes historiske tradisjoner. I dag er det USA og NATO-landene som er mest avhengige av fri tilgang til verdenshavene og følgelig har den største interesse av sjøverts forbindelser. Imidlertid kan en slå fast at det Mahan kalte aggresjon, fortsatt har sin plass ved utøvelse av sjømakt, selv om stormaktene ikke lenger er interessert i å erverve seg kolonier. Flåten kan brukes i fjerne områder for å legge militært press på lokale fien der eller for å understøtte lokale venner. Om en anser denne bruken av sjømakt som positiv eller negativ, er her ikke avgjørende, men dette illustrerer et klart forhold mellom den som dominerer, og den som er avhengig, når det gjelder stater. Det er ikke tilfeldig at tidsepoken med europeisk imperialisme samtidig var en periode der europeiske stormakter dominerte havene. På mange måter var den kalde krigen en tilsvarende «øvelse» i overlegen demonstrasjon av sjømakt - og da fremfor alt fra Vestens side. Til en viss grad kan Mahans teorier sies å gjelde også i dag, men det er likevel klart at hans svar i dag ikke kan ses på som komplett, ikke minst som en følge av den generelle tekniske utvikling i det 20. århundret. Minst to forhold er i dagens situasjon klart viktige i tillegg til at sjøen fortsatt kan ses på som en «motorvei»: • Noen stormakter (særlig USA og ennå til en viss grad Russland) har beholdt sterke sjøstridskrefter fordi de ønsker å deployere strategiske kjernevåpen til havs. Dette er selvsagt en helt ny dimensjon ved sjømakt i forhold til Mahan og hans samtids teoretikere og er egentlig av en helt annen karakter enn den rasjo nalitet som Mahan gjør seg til talsmann for. De kjernefysiske våpens funksjon er ikke at de skal anvendes i sjøkrigen, men at en vil benytte havet som base for å angripe mål på land med dem. • I vår tid ønsker stater å holde flåter bl.a. fordi dette er med på å sikre deres til gang til havets ressurser, det være seg fisk, mineraler eller olje. Dette aspektet
238
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
ved sjømakt er av klart økende betydning (ikke minst for Norges del) og som et eksempel kan nevnes den såkalte «fiskekrigen» mellom Island og Storbritannia, der Island takket være den internasjonale opinionen trakk det lengste strået.
6.3.3 Hvordan gjør stater bruk av sjømakt? Tradisjonelt har sjøkrig vært en kamp om sjøkontroll. Målet var å jage fiendens krigs- og handelsskip bort fra havet, og holde sjøveien åpen for en selv og samtidig stenge den for fienden. Mahan så at i praksis ville total kontroll være vanskelig eller umulig, men han fremholdt at dette burde være det logiske mål for en sterk flåte makt. Disse teoriene har senere hatt stor innflytelse på både britiske, amerikanske og tyske teorier om sjømakt. Det er kanskje også mulig å tolke Sovjetunionens maritime ambisjoner på 1970- og tidlig på 1980-tallet som et forsøk på å iverksette slike planer.313 Også i dag har disse ideene stor innflytelse i USA, og er langt på vei en beskri velse av USAs strategiske situasjon fra 1945 og frem til 1970-tallet. I hele denne perioden var U.S. Navy ikke først og fremst opptatt med «å jage de andres flåter av havet», men med strategisk avskrekking og aktiv deltakelse i mindre engasjementer og i forbindelse med kriger på land ( f.eks. i form av aktiv støtte til U.S. Marine Corps og U.S. Army under Vietnamkrigen). Den maritime trusselen var i hele denne perioden primært en antatt sovjetisk ubåttrussel mot SLOC og var tross alt av begrenset omfang. Det var først sent på 1970-tallet at U.S. Navy ble utfordret, og da av sovjetmarinen, noe som medførte ny interesse for å kontrollere «de sju verdens hav». Det er lett å se en historisk parallell til situasjonen etter 1900 da Tyskland for alvor tok til å utfordre den britiske flåtemakt, ved at tyskerne skapte en etter brite nes syn ny og truende situasjon. Tilsvarende effekt hadde Sovjetunionens sterke flåteopprustning på 1970-tallet på USAs maritime ledelse. Svaret fra USAs ble nye programmer for marineutvikling fra tidlig på 1980-tallet og en ny operativ maritim doktrine. Mahan hadde i sin tid hevdet at ikke noe land kunne håpe på å dominere på både land og hav samtidig. Sovjetunionen stod overfor en situasjon der den dominerende supermakt skulle utfordres av den ledende landmakt, og der sjømakt tradisjonelt hadde spilt en underordnet rolle. I dag ser en resultatet: landmakten Russland som «hovedarving» etter Sovjetunionen ser ut til å oppgi sine tidligere maritime ambisjoner, og landet ser - i det minste foreløpig - ut til å ville beholde deler av sin nukleære kapasitet til havs basert på ubåter. Hensikten er da ikke å ta opp konkurransen med USA om kontrollen over havet. Dette har russerne inntil videre gitt opp. At den russiske maritime trussel i årene som kommer, primært vil ta form av undervannsbåter, skyldes at de med sine stea/t/z-egenskaper også i dag er vanskelig å finne og ødelegge. Dette gir ubåten både stor offensiv og defensiv kapa sitet, dvs. at ubåten fremstår som et effektivt avskrekkingsmiddel. Nettopp i en slik rolle - som et politisk pressmiddel - tjener fortsatt moderne flå temakt sin hensikt som et godt og fleksibelt instrument, ikke minst for de vestlige stormakter.
313.
S. G. Gosjkov (1977): Statens sjomakt. (Oversatt fra russisk av Harry Engstrom), Stockholm, Marinlitteraturforeningen/Bokfbrlaget Corona, se kapitlet «Sjokrigsvetenskapens problem», s. 241-309.
Introduksjon til moderne sjømakt
239
MODERNE KRIGSKUNST
6.4
En presentasjon av den amerikanske doktrinen for sjømakt
Den nye amerikanske marinestrategien ble i 1992 publisert under tittelen ... From the Sea. Dette fellesdokumentet til U.S. Navy og U.S. Marine Corps fikk etter hvert konsekvenser for hvordan den amerikanske marine og marinekorpset kom til å tenke omkring konflikter og krigføring, og der bl.a. maktprojisering fra hav og inn på land ble mer og mer aktuelt. Det sentrale her er at dette dokumentet også kan ses på som et brudd med en sterk amerikansk marinetradisjon basert først og fremst på Mahans preferanse for såkalte «blue-water»-operasjoner. Slik sett var dette:
f...) en grunnleggende endring fra krigføring på åpent hav til felles operasjoner ledet fra sjøen.314315
(...) i et «White Paper» kalt «... From the Sea» annonserte man en kursendring i marinens (U.S. Navys) strategiske fokus fra krigføring på åpent hav til en primær vektlegging av krigføring i kyststrøk ledet fra sjøen. Denne fokuseringen på krigfø ring i kyststrøk representerer et radikalt avvik fra marinens tidligere uttalte mari time doktrine og eksistensberettigelse, og den bringer den maritime strategien mer i samsvar med nasjonens nåværende sikkerhetsproblemer.3^ En oppdatert versjon av den omtalte fellesdokumentet med tittelen Forward ... From the Sea ble publisert i 1994, men var ikke vesentlig endret i forhold til 1992-versjonen. «Revolusjonen» var egentlig gjennomført med fellesdokumentet ... From the Sea fra 1992, der for første gang U.S. Marine Corps og U.S. Navy maktet å samle seg om en fellesdoktrine. Begge parter fant her å kunne dekke sine behov gitt de nye spilleregler som avslutningen av den kalde krigen representerte. Dette var et såkalt White Paper, som ble publisert av U.S. Naval Service, underskrevet av Secretary of the Navy, The Chief of Naval Opérations og Commandant of the Marine Corps, dvs. alle «de tre store» innen amerikansk sjømakt. 1994-versjonen bør i denne sammenheng primært ses på som en videreutvikling av 1992-utgaven, der en tok hensyn til den økende forståelse utover på 1990-tallet av hva som i frem tiden kunne være bidraget fra de maritime styrker i forbindelse med den amerikan ske nasjonale sikkerhetsstrategi. Viktig i dag er det at den amerikanske marinekapasitet også skal være nyttig i forbindelse med de antatt mest aktuelle utfordringer de nærmeste år. Viktige oppgaver som ble vektlagt, var bl.a.: • fremskutt tilstedeværelse i konfliktområder, eller der konflikter truer
• bidrag i forbindelse med humanitær assistanse • fredsbevarende operasjoner (begrepet fredsopprettende er ikke brukt i teksten) • støtte til allierte som del av koalisjoner, • eventuelt også støtte i forbindelse med store naturkatastrofer eller andre større katastrofer 314. Maj EG. Hoffman (1995): se artikkel publisert i U.S. Naval Institute Proceedings, mai 1995, Annapolis, MD, USA. 315. LtCdr Frank J. Murphy (1993): «Littoral Warfare: Adapting to Brown-Water Opérations», artikkel i Marine Corps Gazette, september 1993.
240
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
Som tidligere nevnt startet arbeidet med å utvikle det vi i dag kaller moderne manøverteori, på 1970-tallet, og såkalt manøverkrigføring ble den offisielt domine rende måte å tenke på innen U.S. Army og U.S. Marine Corps i løpet av 1980-tallet. I stedet for å hevde at suksess i krig kommer som et resultat av den samlede effekt av tap påført fienden, skulle de to forsvarsgrenene i større og større grad komme til å legge vekt på manøverbaserte operasjoner, dvs. en filosofi som fokuserer på å bryte opp fiendens integrasjon og vilje til å forfølge sine krigsmål. Som vist i kapittel 11 og 12 i denne boken, var det U.S. Army som var pionerene i dette arbeidet, formalisert som den nye versjonen av doktrinedokumentet FM 100-5, Operations, sommeren 1982. U.S. Marine Corps formaliserte sin overgang til manøverkrigføring i 1989 ved innføringen av det nye doktrinedokumentet FMFM 1, Warfighting. Også innen U.S. Navy er manøvertankegangen offisielt til stede, formalisert i Naval Doctrine Publication 1, forkortet NDP-1, med tittel Naval Warfare. Dette er også beskrevet i doku mentet The Naval Expeditionary Force Concept, bedre kjent under slagordet... From the Sea.31(11 dokumentet NDP-1 ble det hevdet at «... navalforces tvill be task organized and will favor offensive and maneuver warfare», dvs. at det normalt alltid vil være både styrker fra U.S. Navy og U.S. Marine Corps deployert samtidig i et konfliktom råde. Den formelle starten på U.S. Navys omforming av sin krigsfilosofi i retning av manøverteoretisk tankegang er trolig best gjort synlig gjennom et dokument utar beidet av Naval Doctrine Command: NDP-3, Naval Operations. Her forsøker man å forene hovedpunkter fra manøvertankegangen med amfibisk krigføring i den hen sikt å produsere en marinedoktrine som er tilpasset de nye behov. Denne doktrinen er best kjent under overskriften Operational Maneuver From the Sea, forkortet til OMFTS. Commander T.C. Pierce har i en briefing fra 1995 beskrevet problem stillingene slik: f...) når manøverkrigføring omfavnes som felles doktrine for både US Navy og US Marine Corps, åpnes det littorale stridsfeltet bevisst ikke bare for marineoperasjoner, men også for operasjoner med fellesstyrker. OMFTS utruster på denne måten sjefen for de felles styrkene med evnen til å lede marinestyrkene innen krigsteateret på samme måte som han leder landstyrkene (...)
OMFTS er et dristig skritt forbi synkronisert projisering av sjømakt på land til asynkrone operasjoner, som ikke krever slike fastlagte metoder for å være effektive. Etter hvert som orkestrerte, lineære amfibieoperasjoner blir foreldet, må marinen forandre måten den betrakter og håndterer utfordringene innen kommando og kon troll på. Økt operativ kompleksitet, komprimerte tids- og romfaktorer og hurtig skiftende forhold på et ikke-lineært, flytende stridsfelt krever korte beslutningssykluser. Derfor må vi heller basere oss på en desentralisert enn en sentralisert kontrollstruktur Videre tvinger dette oss til å innføre en ny organisasjon - en fullt integrert NEF-stab med amfibieekspertise både fra marinen og marineinfanteriet og dessuten med representanter for alle deler fellesstyrken.31
316. 317.
Det vises til litteraturlisten for detaljer omkring dette dokumenthierarkiet. Tekstene er oversatt til norsk av for fatteren. U.S. Navy FMFRP 15-3,71 Concept of Command and Control, utgitt august 1994.
Introduksjon til moderne sjømakt
241
MODERNE KRIGSKUNST
På samme måte som ved manøverkrigføring på land skulle såkalte operational maneuver from the sea være en flytende og dynamisk krigsform, der både tradisjo nell maritim krigføring og amfibisk maktprojisering skulle inngå. En kan kanskje uttrykke dette slik: det doktrinelle konseptet som nå går under navnet operational maneuver from the sea, er et «ekteskap» mellom manøverkrigføring og sjøkrigfø ring. Fra manøverkrigføring kommer stor forståelse av konfliktenes natur og av betydningen av såkalte decisive objectives, og av behovet for å kunne føre kompli serte operasjoner i høyt tempo. Marinen bidrar på sin side med innsikt i operasjo ner på operasjonelt og strategisk nivå og med innsikt i fordelene som ligger innebygd i å kunne forflytte seg over sjø, i ildstøtte og i langvarig underhold av egne operasjoner. Kjernen i OMFTS er å kunne manøvrere maritime styrker på et operasjonelt nivå, bl.a. for å kunne utnytte fiendens svakheter slik at han blir til ført et klart nederlag. Dette slaget skal påvirke fiendens tyngdepunkt, dvs. det skal rettes mot enheter, kapasiteter eller oppfatninger, slik at fienden om han mister denne kapasiteten, ikke lenger blir i stand til å fortsette kampen på en effektiv måte. Denne fellesstyrken skal være slik sammensatt at den skal kunne seile opp og ned langs en kyststrekning [littoral] uten å være lett sårbar fra motstanderens land- eller sjøstridskrefter. Hensikten med en slik styrkedemonstrasjon er bl.a. å skremme mot parten til å oppgi sine krav. Dersom motparten ikke forstår de signaler en forsøker å sende, skal OMFTS-styrken fokusere på å bryte ned motpartens forsvar ved hjelp av den våpenmakt den samlet disponerer. Dette oppnås ikke ved en klassisk attritionsiyZe-kampanje der maksimal tapspåføring er hovedvirkemidlet, men ved at en benytter direkte og indirekte metoder i den hensikt å knekke fiendens indre sam hold og integrasjon, dvs. hans vilje til å fortsette striden. I et slikt konsept er det begrenset bruk for tradisjonelle «head-on»-angrep, men desto større behov for å bruke politiske, diplomatiske og militære midler på en integrert og koordinert måte. Commander Pierce uttrykte dette slik i den tidligere nevnte tekst:
OMFTS innebærer ikke at en «alligatormarine» landsetter lineære bølger av marineinfanterister og -personell i en tradisjonell amfibieoperasjon. Den forutsetter sna rere at skipenes bevegelser på sjøen og marineinfanteristenes bevegelser på land danner en sammenhengende helhet uten skarpe skiller - i tid, rom og plan - mel lom dem. Marinestyrkene bruker fart som våpen og foretar omfattende rekognoseringer av smale landsettingspunkter for å finne og utnytte svakheter som kan føre til at oppdragets hensikt oppnås. Interessant nok innser marinen at OMFTS er et kvantesprang når det gjelder å forbedre amfibiekrigføring. Men som med ethvert nytt konsept er det vanskelig å restrukturere organisasjonen for å gjennomføre den. Problemet består i å forsøke å forene de desentraliserte metodene for kommando og kontroll i manøverkrigføring og i våre bestående sentraliserte K 2-organisasjoner som støtter en krigføring av utmattelsestypen. Selv om sentraliserte og desentraliserte metoder ikke nødvendig vis utelukker hverandre, pleier enten den ene eller den andre metoden å dominere.
Man ser her et amerikansk ønske om å kunne gjennomføre en moderne form for «Blitzkrieg from the sea», der en skaffer seg selv flere opsjoner og samtidig prøver å unngå en «klassisk» utmattelseskrigføring der soldater og materiell må nedkjempe fiendens hovedstyrker i en serie slag der store egne tap trolig er vanskelig å unngå,
242
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
selv om en er teknisk overlegen overfor de fleste aktuelle motstandere. Særlig var nok denne overgangen tung og svelge for US Navy som alltid har sett på seg selv som en såkalt «blue-water»-marine, som har den hovedoppgave å nedkjempe andre stormakters flåter. Nå da fokus er flyttet fra de store hav og over i maktprojisering fra havet og inn på land, den såkalte Naval Expeditionary Force-tankegangen, med begreper som kystnære farvann (såkalte littorals) og fellesoperasjoner i sentrum for de fremtidige oppgaver, er dette en betydelig snuoperasjon. (Det vises her ellers til de innledende militærteoretiske kapitlene og til beskrivelsen av sjømakt.}318 En spesiell side ved problemene som meldte seg ved innføringen av den nye måten å tenke og prioritere på, kan illustreres ved hjelp av debatten i tiden mellom 1998 og 2002 innen US Navy om den såkalte «DD-21-klassen» med jagere, gjerne kalt Land Attack Destroyer. I forbindelse med arbeidet med det nye designet priori terte man inntil slutten av 1999 utvikling av ny teknologi, mens man i liten grad hadde vurdert f.eks. den økende minefaren i kystnære farvann. De nye trusler ble til slutt tatt med i kravspesifikasjonene, men det gjenstår å se hva som blir de praktiske svar på dem. (Se fotnote319.) (Logikken bak kritikken synes å være at dersom far tøyet ikke er i stand til å møte minekrigføring fra fienden, vil det ikke på en tilfreds stillende måte kunne løse angrepene mot de aktuelle landmål heller.) På tross av forbedringene innen moderne teknologi kan en ikke forbli 150 nau tiske mil til havs og samtidig løse sine oppdrag på en fullgod måte. Årsaken til dette synet er følgende argumentasjon: siden fienden ikke er i stand til å møte de ameri kanske styrkene direkte med noe håp om å vinne, vil han i stedet forsøke å utfordre amerikanerne på en asymmetrisk måte. Man tenker her først og fremst på faren ved legging av sjøminer og ved bruk av stillegående, dieseldrevne undervannsbåter. U.S. Navys offisielle talsmenn innrømmer da også at spesielt miner er relativt billige, men effektive våpen i kystnære strøk, selv de største fartøy kan bli senket etter treff av slike våpen. På konferansen til Surface Navy Association i Virginia i januar 2000 ble det hev det at man nå måtte se med nye øyne på denne problematikken, herunder vurdere ny teknologi for å redusere fartøyets elektroniske og akustiske «footprint» og ikke lenger nøye seg med lav radarsignatur på overbygningen, noe man alt har arbeidet mye med. Skal dette lykkes, kreves det en ny runde med bredt anlagte studier og utvikling av ny teknologi på dette feltet. Et eksempel på den stadig økende amerikanske evne til å maktprojisere inn på land ble omtalt i en avisartikkel i mars 2000. Hensikten med det nye konseptet man nå arbeider med er «aimed at enabling power projection deep ashore». Imidlertid er ikke dette i utgangspunktet et designarbeid der man ønsker å innføre nye og dyre plattformer:
Det vises også til et svært interessant intervju med general Carl E. Mundy jr, (USMC) i tidsskriftet U.S. Naval Institute Proceedings, november 1994, med tittelen: «The Golden Age of Naval Forces Is Here». 319. Jf. med en artikkel av Robert Holzer i den innflytelsesrike avisen Defense News, 24. januar 2000: DD-21 Designs Now Must Thwart Sea Mine Threat. (Sent høsten 2001 ble denne designen offisielt droppet. Man starter umid delbart (2002] en ny utvikling - prisen ble for høy og sluttresultatet ble vurdert å være for usikkert.) I det minste noen av de arbeidsgrupper som nå har fått ansvaret for å fremme et nytt designforslag, ønsker å vekt legge minekrigføring, se meningsytringen (anonym): «(...) officials from the industry team (...) said if the ship cannot surmount the challenges posed by mines in littoral waters, then all of its land attack capabilities are rendered useless.» 318.
Introduksjon til moderne sjømakt
243
MODERNE KRIGSKUNST
Street Fighter is not a warship, (...) but a concept for how to distribute operational tasks across a fleetwide network of manned platforms, sensors and unmanned systems to provide the best approach to any given mission. I samme artikkel står det:
These concepts include the possibility of an experimental squadron to test innova tive ideas, and Street Fighter, a web of manned and unmanned platforms to enhance the ability to project power ashore.320 Det som kanskje er spesielt interessant her, er hvilken kraftig omlegging av de sjø militære tanker dette egentlig medfører i løpet av en tiårsperiode. For 15 år siden var amerikanerne primært opptatt av å møte Sovjetunionens flåter, som ble sett på som hovedmotstanderen. I dag er denne konvensjonelle maritime trusselen klart redusert. Skal U.S. Navy kunne forsvare sin betydelige andel av forsvarsbudsjettet, må den ha naturlige og ryddige oppgaver å håndtere. Det er i rollen som bærer av våpenmakt fra havet og inn på land den i dag trolig ser sin sannsynlige fremtidige hovedoppgave. Man bør kanskje ikke være for opptatt av om det blir prosjektet Street Fighter som blir den nye trenden (for øvrig et merkelig valg av navn for et marineprosjekt), eller et tilsvarende prosjekt på noe lengre sikt. Her er det nok å konstatere at perspektivet nå raskt forandres fra en tidligere primærfunksjon der man ønsket å seile fritt på havet og bekjempe alle aktuelle motstandere der, til en radikal ny tenkning der det ikke lenger er nok å bringe frem materiell, personell og forsyninger og å senke fien dens fartøyer til havs. Nå er det nødvendig å ha våpensystemer som har full kamp effekt også mot landmål - kanskje langt inne i landet:
Street Fighter's value lies in its ability to exert influence ashore, a riskier prospect in the post-2015 time frame, (...) By then, potential enemies are likely to possess arsenals bristling with such weapons as advanced cruise missiles, more capable submarines, ballistic missiles, mines and Coastal artillery, possibly denying access to a region 500 to 1,000 miles from their shoreline (...)
You have to be able to get your forces within range of the contested littoral, or Coastal area... Street Fighter is a concept to gain and sustain access to the conte sted littoral.321 I oktober 2002 ble det i tidsskriftet U.S. Naval Institute Proceedings publisert en nøkkelartikkel som tok utviklingen et skritt videre. Her ble presentert noen av de nye tanker innen U.S. Navy om marinens fremtidige satsningsområder. Innlednin gen til artikkelen sier en hel del om de nye ambisjoner:
Sea-based operations use revolutionary information superiority and dispersed, networked force capabilities to deliver unprecedented offensive power, defensive assurance, and operational independence to Joint Force Commanders.
Robert Holtzer (2000): «U.S. Navy Seeks Street Fighter Funds. Cites Critical Requirement For Shore Power Projection.» Defense News, 27. mars 2000, s. 4 og s. 10. 321. Robert Holtzer (2000): «U.S. Navy Seeks Street Fighter Funds. Cites Critical Requirement for Shore Power Projection,» Defense News, mars 27 2000, s. 10.
320.
244
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
Our Vision
The 2 Ist century sets the stage for tremendous increases in naval precision, reach, and connectivity, ushering in a new era of joint operational effectiveness. Innova tive concepts and technologies will integrate sea, land, air, space, and cyberspace to a greater extent than ever before. In this unified battle space, the sea will provide a vast maneuver area from which to project direct and decisive power around the globe. Future naval operations will use revolutionary information superiority and dispersed, networked force capabilities to deliver unprecedented offensive power, defen sive assurance, and operational independence to Joint Force Commanders. Our Navy and its partners will dominate the continuum of warfare from the maritime domain-deterring forward in peacetime, responding to crises, and fighting and winning wars.
By doing so, we will continue the evolution of U.S. naval power from the bluewater, war-at-sea focus of the «Maritime Strategy» (1986), through the littoral emphasis of« (...) From the Sea» (1992) and «Forward . . . from the Sea» (1994), to a broadened strategy in which naval forces are fully integrated into global joint operations against regional and transnational dangers.
To realize the opportunities and navigate the challenges ahead, we must have a clear vision of how our Navy will organize, integrate, and transform. «Sea Power 21» is that vision. It will align our efforts, accelerate our progress, and realize the potential of our people. «Sea Power 21» will guide our Navy as we defend our nation and defeat our enemies in the uncertain century before us.322 Et par sider lenger bak i dokumentet blir det presentert hva man nå skal prioritere, inkl, det nye begrepsapparatet som man ønsker å etablere. Three fundamental concepts lie at the heart of the Navy's continued operational effectiveness: Sea Strike, Sea Shield, and Sea Basing. Sea Strike is the ability to project precise and persistent offensive power from the sea; Sea Shield extends defensive assurance throughout the world; and Sea Basing enhances operational independence and support for the joint force. These concepts build upon the solid foundation of the Navy-Marine Corps team, leverage U.S. asymmetric advantages, and strengthen joint combat effectiveness.
We often cite asymmetric challenges when referring to enemy threats, virtually assuming such advantages belong only to our adversaries. «Sea Power 21» is built on a foundation of American asymmetric strengths that are powerful and uniquely ours. Among others, these include the expanding power of computing, systems integration, a thriving industrial base, and the extraordinary capabilities of our people, whose innovative nature and desire to excel give us our greatest competitive advantage. Sea Strike, Sea Shield, and Sea Basing will be enabled by ForceNet, an overarching effort to integrate warriors, sensors, networks, command and control, 322.
Admiral Vern Clark (2002]: «SEA POWER 21. Projecting Decisive Joint Capabilities.» U.S. Navy, U.S. Naval Institute Proceedings, oktober 2002, USA. (Admiral Clark er «the Chief of Naval Operations».]
Introduksjon til moderne sjømakt
245
MODERNE KRIGSKUNST
platforms, and weapons into a fully netted, combat force. We have been talking about network-centric warfare for a decade, and ForceNet will be the Navy's plan to make it an operational reality. Supported by ForceNet, Sea Strike, Sea Shield, and Sea Basing capabilities will be deployed by way of a Global Con cept of Opérations that widely distributes the firepower of the fleet, strengthens deterrence, improves crisis response, and positions us to win decisively in war.323 Som en avslutning på artikkelen oppsummerer admiral Clark de nye visjoner på denne måten:
«Sea Power 21» will employ current capabilities in new ways, introduce innovative capabilities as quickly as possible, and achieve unprecedented maritime power. Decisive warfighting capabilities from the sea will be built around: • Sea Strike-expanded power projection that employs networked sensors, combat systems, and warriors to amplify the offensive impact of sea-based forces;
• Sea Shield-global defensive assurance produced by extended homeland defense, sustained access to littorals, and the projection of defensive power deep overland; • Sea Basing-enhanced operational independence and support for joint forces provided by networked, mobile, and secure sovereign platforms operating in the maritime domain.
The powerful warfighting capabilities of «Sea Power 21» will ensure our joint force dominates the unified battle space of the 2Ist century, strengthening America 's ability to assure friends, deter adversaries, and triumph over enemies-anywhere, anytime.
6.5
En vurdering av den kommende utvikling
Selv om det sikkert kan reises innvendinger mot den fremstilling av utviklingstrek kene som er gitt ovenfor, er det likevel mulig å trekke visse konklusjoner om fremti dig anvendelse av flåtemakt. Disse kan kort oppsummeres slik: Flåtestyrker er redskap som gir så vel politiske som militære muligheter, men kan likevel bli en stor politisk risiko og føre til store kostnader om de anvendes uheldig. De store politiske og etter hvert også militære endringer som skjedde etter Sovjetunionens oppløsning, krever nytenkning også i flåtesammenheng. I denne for bindelse skal en heller ikke glemme at i militærstrategiens tidligere historie er det mange eksempler på både politisk og militær irrasjonalitet og derigjennom tap av kontroll. En bør heller ikke undervurdere betydningen av enkeltpersoner eller grup per og deres ofte svært lokale og personlige prioriteringer, og at det ofte er rett og slett tilfeldigheter som har styrt en politisk prosess. Nettopp dette skulle tilsi at tiden nå er inne for nye analyser og bevisste forsøk på å sette opp rasjonelle nye målsettinger. I en politisk prosess bør en også være varsom med begrepet «vitale interesser». 323.
Admiral Vern Clark (2002): «SEA POWER 21», op cit. (Det vises til artikkelen i U.S. Naval Proceedings for dem som ønsker en nærmere gjennomgang av de nye begreper og hva amerikanerne mer detaljert nå legger i dem.)
246
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
Det som i dag eller i går ble sett på som å være av vital interesse, vil trolig se noe forskjellig ut om noen år. (Såkalte vitale interesser fra i går vil ofte fremstå noe annerledes i et historisk lys. I dag kan det ofte være vanskelig å forstå hvorfor en gitt sak kunne være så viktig for samtidens beslutningstakere.) USA er nå i ferd med å omprioritere sine vitale interesser, og det kan få konsekvenser feks. for hvordan amerikanerne (og NATO generelt) i fremtiden vil vurdere Kola-områdets betyd ning, noe som også kan få følger for norsk og nordisk sikkerhet på lengre sikt. Når det gjelder fremtidens bruk av maritim kapasitet (i et vestlig perspektiv), kommer den i høy grad til å bli preget av de politiske mål og ikke minst av god inn sikt i og forståelse av de muligheter og begrensninger som disse representerer. I denne sammenheng kan ikke betydningen av god og objektiv etterretning overvur deres dersom rasjonelle beslutninger skal kunne tas. Begrepet «kanonbåtdiplomati» er i dag ikke noe dekkende begrep for maritim aktivitet, siden uttrykket forutsetter at en svak makt lar seg skremme til å under ordne seg. Alternativet til dette «diplomatiet» var at stormakter gikk inn og sikret egne interesser på en meget konkret måte, bl.a. for å sikre egne borgere og egne økonomiske interesser. Dette er i dag vanskeligere å utføre på egen hånd uten at en pådrar seg FNs eller verdensopinionens negative oppmerksomhet. Styrken ved bruk av sjømakt som et «diplomatisk instrument», særlig overfor en landmakt, er føl gende:
1. Fleksibilitet - det er relativt enkelt både å sende ut og trekke tilbake en flåte styrke. Et viktig aktivum er selvsagt flåtestyrkers store evne til raskt å forflytte seg fra ett område og til et annet. (En tilsvarende landstyrke er vanskeligere å «anvende uten å anvende», siden en slik styrke alltid vil bli oppfattet som et svært tydelig signal - et direkte (lokalt) inngrep - når den først er satt inn.)
2. Synlighet - overflatestyrker er noe alle ser (og skal se). Den representerer en potensiell trussel, alternativt er en garanti eller forsikring for egne venner. (Flystridskreftene som opererer fra baser utenfor området, mangler denne evnen til å være til stede for å synes.)
3. Anvendelighet - flåtestyrker kan bruke havet som et internasjonalt medium uten å måtte passere over et annet lands territorium, som hærstyrker må. En er også i dag i det minste for et visst tidsrom, relativt uavhengig av lokale baser, noe fly stridskreft er ikke er. 4. Usynlighet - undervannsbåter med evne til å angripe mål inne på land kan være til stede i området, eller motparten tror at det er en ubåttrussel - gjerne kombinert med tvetydige erklæringer fra feks. politisk hold, eller ved «lekasjer» til media.
De fire faktorene som er nevnt ovenfor, ble under den kalde krigen viktige. En årsak var selvsagt faren for atomkrig dersom store luft- og landstyrker støter sammen, og der en eller flere atommakter var involvert. I dag er en ikke-ønsket eskalering av en lokal trefning hvor bare marinestyrker er involvert, sett på som mindre sannsynlig enn dersom (større) land- og luftstyrker er satt inn. Det kan kanskje stilles spørs målstegn ved riktigheten av et slikt tenkemåte, men i det minste tyder alt på at man innen de ledende vestlige flåtemakter, ser det slik. I dag er normalt heller ikke stor
Introduksjon til moderne sjømakt
247
MODERNE KRIGSKUNST
makter interesserte i å bli sterkt involvert med bakkestyrker i de mange kriger i den tredje verden, noe som reduserer påvirkningsmulighetene. Det må normalt til en konflikt som ligner på golfkrisen i etterkant av Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990, før de vestlige stormakter er innstilt på å sende større hærstyrker. Etter de strategiske doktriner som gjelder i dag, er nettopp en trussel det en ønsker å presse motparten med, heller enn å gjøre bruk av militærmakt. En slik rolle er det moderne flåtemakt kan være godt egnet til, som et fleksibelt instrument for maktprojisering mot stater som ønsker å ekspandere på naboenes bekostning, eller som truer en stats vitale interesser. Et eksempel på slik bruk av sjømakt der U.S. Navy og Royal Navy spilte en sen tral rolle, var konflikten mellom Irak og FN ved våpeninspeksjonsteamet som av Iraks ledelse ble nektet adgang til mistenkelige fabrikkanlegg i 1997 og 1998. Hangarskipsgrupper forsterket med landbaserte fly og en mindre styrke med mekanisert infanteri ble så overført til området for å legge press på Iraks ledelse, og etter for handlinger gikk etter hvert irakerne med på at våpeninspeksjonen skulle kunne gjenopptas. Uten et troverdig militært press ville trolig Irak ikke ha føyd seg etter FN-resolusjonene.324
324.
At Irak i ettertid valgte å nekte nye inspeksjoner er en annen sak. Når dette skrives i februar 2003, er en ny krig mot Irak en sannsynlig utvikling. Igjen er det Iraks masseødeleggelsesvåpen som står i sentrum, og USA og Stor britannia ønsker å fjerne regimet i Irak.
248
Introduksjon til moderne sjømakt
MODERNE KRIGSKUNST
7
Introduksjon til moderne luftmakt
Dette kapitelet utgjør det tredje og siste kapitelet som beskriver utviklingen innen de tradisjonelle forsvarsgrener. Innledningsvis blir luftkrigens historiske utvikling rekapitulert, og noen av de «klassiske» luftmaktteoretikeres tanker blir kort presen tert. Deretter følger en noe dypere analyse av teori og praksis i forbindelse med moderne luftmakt. Til sist presenteres noen refleksjoner om i hvilken retning man nå er på vei i forbindelse med luftmakt. U.S. Air Forces utvikling gjennom de senere år blir her brukt som eksempel for å illustrere de nye trekk ved utviklingen.
7.1
Introduksjon - utviklingen av flyet
En grunnleggende forutsetning for å kunne bruke luftmakt er at en er i stand til å oppholde seg i luftrommet over en viss tid. Man hadde eksperimentert med luftbal longer siden de franske revolusjonskrigene på slutten av 1700-tallet, men dette ble aldri et vesentlig bidrag til utviklingen, selv om man hadde brukt ballonger som et hjelpemiddel for observasjon. Det var med de amerikanske brødrene Wrights opp finnelse av flyet (1903), konstruert rundt en forbrenningsmotor, at den egentlige utviklingen av det vi i dag kaller luftmakt tok til (i dag brukes også begrepet aerospace power, «rom- og luftmakt»). En så da raskt den nye mulighet dette gav for å bruke luften som et medium for krigføring. Med utgangspunkt i Wright-brødrenes aktiviteter opprettet det amerikanske forsvaret en såkalt «U.S. military aviation unit» i august 1907, som en del av U.S. Army Signal Corps. Wright leverte det første militære fly til denne enheten i 1909, og det ble utgangspunktet for en svært rask utvikling. I løpet av de tre siste årene før første verdenskrig brøt ut, skaffet alle stor makter seg et mindre antall flykonstruksjoner.
7.1.1 Utviklingen under første verdenskrig Bruken av fly i forbindelse med militære operasjoner hadde i begynnelsen klare begrensninger. Hovedproblemet var at de motorer man disponerte, hadde en svært begrenset kapasitet, noe som medførte at selve flyet måtte ha liten vekt. En brukte stort sett lett trevirke, ståltråd og seilduk som byggemateriale, og nyttelasten var relativt beskjeden. Da første verdenskrig brøt ut i august 1914, var de fly man dis ponerte for militær bruk, først og fremst egnet til å utføre rekognosering og var bemannet med maksimalt to personer, en flyger og en observatør. Imidlertid ble de informasjoner som rekognoseringstoktene innhentet, av stor betydning for den alli erte seieren ved Marne, der de tyske fremrykningene mot Paris endelig ble stanset. Flyet hadde vist at det var kommet for å bli, også i krigføring. Dette ble starten på en enormt rask og dynamisk utvikling av flyet under første verdenskrig, og det ble gitt prioritet til å utvikle flyet, og til å utvikle nye og betydelig forbedrede motorkonstruksjoner. Uten kraftigere motorer var det i praksis umulig å øke nyttelasten. I løpet av krigen økte raskt flyenes manøverevne, størrelse og lasteevne, og man utvi klet bomber til flyene, og installerte radio i dem med tanke på artilleriledelse og egnede kameraer for luftfotografering. Alt fra 1915 var det klart for begge hovedmotstandere at luftrekognosering var blitt en viktig faktor i krigføringen, og begge parter tok til med å utvikle jagerfly
Introduksjon til moderne luftmakt
249
MODERNE KRIGSKUNST
med tanke på å hindre at motparten skulle kunne utføre en effektiv luftrekognosering. Ved oppfinnelsen av synkroniserte maskingevær som kunne skyte i frontretningen og der kulene gikk ut mellom propellbladene, etablerte man luft-til-luft-strid som en ny kapasitet.325 Det var også i 1915 man for første gang så bruk av noe som kan kalles «strategisk bombing». Det var tyskerne som var pionerer på dette områ det ved å bruke store luftskip (zeppelinere) mot mål på Storbritannias østkyst i 1915, senere også mot London. Fra 1916 ble luftrekognosering sett på som en av forutsetningene i forbindelse med planleggingen av større bakkeoffensiver på vestfronten. Og i forbindelse med samtlige offensiver senere ble det lagt stor vekt på bruk av artilleriledelse fra luften. Siden effektiv bruk av artilleriledelse egentlig forutsatte at en selv (i det minste lokalt) hadde luftkontroll, økte raskt betydningen av jagerflyene. Det var jo de som sikret luftherredømme over det aktuelle slagfeltet og gjorde det mulig for artillerilederne å operere effektivt. Dette er på mange måter også jagerflyenes hovedoppgave i dag: sikre luftherredømme over slagfeltet. Ved slutten av første verdenskrig hadde tyskerne utsatt London for omfattende bombeangrep, som ble utført med relativt store bombefly, og det nyopprettede Royal Air Force hadde innledet forholdsvis store bombeangrep mot industriområ der i det vestlige Tyskland.326
7.1.2 Utviklingen i mellomkrigstiden Utover på 1920-tallet så man en rask videreutvikling av flyet - både for militære og etter hvert for sivile formål. På mange måter var det flyet i forbindelse med trans port av mennesker som nå kom i sentrum, og som gjorde at det ble investert i den nye teknologien, noe som var en forutsetning for den betydelige utvikling man så på de knapt 20 år som gikk før andre verdenskrig brøt ut. Det var ikke minst i forbin delse med motorutvikling at man nærmest så en revolusjon. Motorutviklingen ble kombinert med mer systematisk bruk av vitenskapelige metoder også i forbindelse med aerodynamikk og valg av nye materialer når man designet nye flykropper og vinger, noe som totalt skulle omforme hvordan et fly så ut i tiden fremtil 1939. Toog tredekkere, som hadde dominert på slutten av første verdenskrig, ble forholdsvis raskt skiftet ut med mer moderne aerodynamiske konstruksjoner i forkant av andre verdenskrig, og den som ikke maktet denne raske omstillingen, hadde i realiteten ingen sjanse mot de nye fly design da krigen var et faktum. På midten av 1930-tallet var forholdet mellom vekt og nyttelast (dvs. forholdet mellom drivstoff, last og passasjerer regnet i forhold til flyets egen vekt) under kraf tig forbedring som følge av de nye flydesign. De mest effektive amerikanske design hadde oppnådd forholdstallet 60 : 40, mens de fleste europeiske design fortsatt hadde forholdstallet 40 : 60. Det amerikanske forspranget gjaldt også større bom befly, selv om britiske bombeflydesign oppnådde paritet med amerikanerne under
Konstruksjonen ble utviklet på slutten av 1915 av den nederlandske ingeniøren Anton Fokker som arbeidet for tyskerne. Fra 1916 tok tyskerne i bruk de nye maskingevær i sine nye jagerkonstruksjoner, noe som fikk stor betydning i luften da konstruksjonen for en kort tid nå dominerte i luften på vestfronten. Da et av de nye flyene på grunn aven missforståelse landet i Frankrike, gikk den teknologiske fordelen raskt tapt. De allierte kopierte straks konstruksjonen, og bygget den inn i sine nye jagerflydesign. 326. James L. Stokesbury (1986): A Short History of Air Power, chapter VI. London, Robert Hale, UK. Forfatteren var professor i historie ved Acadia University, Nova Scotia, da han skrev denne oversiktshistorien. (Boken er her brukt som et oversiktsverk over den tidlige utviklingen på luftsiden.) 325.
250
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
andre verdenskrig. På ett område ble etter hvert USA klart ledende, og det var innen militær lufttransport. Bare amerikanerne maktet å utvikle et landbasert nett verk av transportfly som en kan hevde omfattet nærmest hele verden. Nye stormakter som Japan og Sovjetunionen utviklet raskt en flyindustri av høy standard i løpet av 1930-tallet, men det var likevel USA som raskest utviklet en betydelig flyindustri, ikke minst på grunn av en stor privat etterspørsel etter flytjenester. Her fikk USA et forsprang på de europeiske stormakter - et forsprang som bare ble forsterket med utviklingen under andre verdenskrig.32' 7.1.3 Andre verdenskrig Da andre verdenskrig ble innledet i 1939, hadde de ledende stormaktene som Stor britannia, Sovjetunionen, USA, Japan, Tyskland, Frankrike og Italia bombeflåter som ville være i stand til raskt å ødelegge en uforsvart større by. Imidlertid hadde Tyskland, Storbritannia og Japan på samme tidspunkt utviklet godt bevæpnede og effektive jagerfly, noe som skulle vise seg å bli av stor betydning for hvordan luftkri gen skulle se ut. Ved krigens utbrudd hadde Japan, USA og - med visse forbehold Storbritannia utviklet hangarskip med tilhørende flystyrker som var i stand til å bekjempe fiendens flåtestyrker, inkl, slagskipsstyrker. Tyskland hadde utviklet et effektivt samvirke for luftkamper basert på bruk av radio fra fly til fly, og Storbritan nia hadde utviklet et nytt konsept for bakkebasert områdeluftforsvar, der man koor dinerte jagerfly og luftvernkanoner basert på informasjon fra bakkeobservatører og radar. Kombinasjonen av disse nyskapninger gjorde luftmakt til en realitet i løpet av verdenskrigen. De forskjellige teknologier var i seg store fremganger, men det vik tigste var at man nå ved å kombinere disse fikk til nye former for synergivirkninger. Amerikanske og britiske design og teknologiske fremskritt tok da også raskt igjen den innledende fordel som aksemaktene hadde hatt i flydesign, og volumet de alli erte maktet å produsere, gjorde store tyske fremskritt som den radarkontrollerte bruken av nattjagere og innføringen av tyske jetdrevne jagerfly mindre viktige enn de ellers kunne blitt. Også i andre verdenskrig var luftrekognosering av stor betydning - trolig enda viktigere enn i første verdenskrig. Ikke minst fordi denne typen etterretning nå fikk strategiske konsekvenser og ikke bare var av taktisk betydning som i første verdens krig. Nytt var også at bombefly ble i stand til å tilføre japanske og tyske godt for svarte byer omfattende ødeleggelser, og bombingen ble også en alvorlig trussel mot den tyske industrien og jernbanesystemet. Bruken av hangarskip i Stillehavet ble en avgjørende faktor i forbindelse med at USA nedkjempet den japanske marine. Kri gen i Stillehavet var på mange måter preget av hangarskipet og dets flyoppsett, og uten denne form for fleksibel ildkraft ville det vært vanskelig å nedkjempe de mange japanske flåte- og flybaser i Stillehavet. I det minste ville det ha tatt mye len gre tid og trolig blitt mye dyrere i form av tap og ressursbruk.327 328
327. James L. Stokesbury (1986): A Short History of Air Power, chapter VII. 328. Williamson Murray and Allan R. Millett (eds.) (1996): Military Innovation in the Interwar Period. Cambridge Uni versity Press, Cambridge, UK. Geoffrey Tills artikkel i boken «Adopting the aircraft carrier: The British, Ameri can, and Japanese case studies.» Artikkelen gir en god innføring om utviklingen av hangarskip og hangarskipsbasert luftmakt, skrevet av en av de ledende sjømakteksperter i dag.
Introduksjon til moderne luftmakt
251
MODERNE KRIGSKUNST
7.1.4 Etterkrigstiden Utviklingen etter andre verdenskrig var i over 40 år preget av den kalde krigen. I denne perioden har en sett en stadig økende betydning av de militære flykapasiteter. Dette skyldes ikke bare den betydning jetdrevne bombefly utstyrt med atomvåpen hadde og den viktige rolle de spilte som avskrekkingssymboler, men også fordi moderne luftmakt har økt sin relative betydning på bekostning av spesielt hærstyr ker i forbindelse med konvensjonell krigføring.321’ Fem funksjoner kan her frem heves som spesielt viktige sett i et mer langsiktig, strategisk perspektiv: 1. Spesialfly (f.eks. det amerikanske SR-71] i rollen som høytflygende rekognoseringsplattformer.
2. Ikke minst for USA, og dermed indirekte for NATO: et verdensomspennende lufttransportnett basert primært på amerikanske lufttransportressurser.
3. En enorm utvikling av flykapasiteten innen jakt på undervannsbåter, spesielt etter 1970. 4. En stadig forbedring av flys og helikoptres evne til å støtte bakkestriden. Dette er ytterligere forsterket etter at de nye vestlige militære doktriner har vektlagt det fra ca. 1982 (AirLand Iføtt/e-doktrinen). Dette fikk imidlertid sin nye form alt under Vietnamkrigen på 1960- og tidlig på 1970-tallet, en utvik ling som ytterligere har blitt forsterket med introduksjonen av de såkalte «smarte» våpen, inkl, langtrekkende kryssermissiler.
5. Helikoptrene som parallelt ble oppfunnet i Tyskland og i USA under andre verdenskrig, ble virkelige arbeidsplattformer ved at en tok i bruk jetturbinmotorer i løpet av 1960-tallet. Det forbedret radikalt helikopterets løftekapasi tet. Helikopteret er da også nær knyttet til Vietnamkrigen og ble nærmest et symbol på den. De er stadig videreutviklet og er i dag viktige plattformer i for bindelse med alle former for krigføring, også i forbindelse med alle former for lavintensitetskrigføring. Det er i dag spesialiserte versjoner i bruk innen så forskjellige områder som evakuerings- og redningstjeneste, bevæpnede heli koptre og transportversjoner, og som rene angrepsplattformer (som det ame rikanske AH-64 Apaché}.
En skulle kanskje ha forventet en utflating innen utviklingen av flytyper og til hørende våpen etter at Sovjetunionen kollapset i 1991. Men det er ikke situasjonen - snarere tvert imot. Betydningen av luftmakt har heller økt etter 1991, ikke avtatt, om en studerer hvilke programmer som har overlevd nedskjæringene i forsvarsbud sjettene på 1990-tallet. En viktig faktor her er utvilsomt den betydelige satsingen som bl.a. USA har gjort innen utviklingen av nye kategorier «smarte» våpen, kombi nert med en redusert vilje i Vesten til å risikere store tap av egne soldater i konflik ter og krig. Luftmakt med en moderne miks av avanserte våpen har ofte blitt sett på som et alternativ til tradisjonell bruk av landstridskrefter. Om denne trenden vil holde seg, er det selvsagt vanskelig å si noe sikkert om. Her er det også viktig å se på hvilken form for krigføring en står overfor. Det er en betydelig forskjell på de krav329 329.
252
Christopher Campbell (1984): Air Warfare: The Fourth Generation, Chapter 3. London, UK.
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
som stilles i forbindelse med konvensjonell krigføring å la Golfkrigen i 1991 og kri gen i Afghanistan i 2002. Også hvilken fiende en står overfor, er her av stor betyd ning. Luftmaktens rolle i forbindelse med f.eks. terrorbekjempelse i en storby er det grunn til å spørre om nytten av - i det minste om en tror det er noe å lære av f.eks. russernes bruk av massebombing av hovedstaden Grosjny for å nedkjempe den tsjetsjenske geriljaen i Tsjetsjenia på midten av 1990-tallet. En ny faktor er også den stadig økende interessen for avanserte fjernstyrte luftfarkoster. De brukes i dag primært som rekognoseringsplattformer og som bærere av kommunikasjonsutstyr, men er alt tatt i bruk som ubemannede bevæpnede plattfor mer av amerikanerne bl.a. i Afghanistan. Det er all grunn til å anta at disse fjern styrte plattformer kommer til å bli en del av alle militært ambisiøse staters militære arsenal. Imidlertid er det så langt lite som har truet den bemannede plattformen som selve grunnlaget for å erobre og opprettholde et luftherredømme over fremti dige stridsfelt.
7.2
Utviklingen av teoriene bak moderne luftmakt
7.2.1
Fremveksten av tanker omkring luftmakt
Starten på utviklingen av det vi kan kalle moderne luftmaktsteorier, finner vi i etterkant av første ver denskrig. Selvsagt bygger de på de erfaringer man hadde høstet under verdenskrigen - en periode da den tekniske utviklingen hadde gått utrolig raskt, og der en «flygenerasjon» hadde hatt knapt ett års effek tiv levetid før den var foreldetl En lignende svært rask utvikling så man i luften også under andre ver denskrig, men da selvsagt fra et klart høyere teknisk utviklingstrinn. Imidlertid gikk utviklingen av luftstridskrefter under første verdenskrig utrolig raskt, og dette utløste et stort behov for nye tanker omkring hvordan de nye flytyper best skulle utnyttes. Ikke minst var mange Gioulio Douhet etter verdenskrigen opptatt av å unngå den form for 1869-1930 italiensk luftmaktteoretiker skyttergravskrig som en hadde hatt på vestfronten. Imidlertid var det ikke uten videre opplagt i hvilken retning man nå burde gå - det var egentlig vanskelig å trekke klare konklusjoner basert på erfaringene under krigen. Flyet hadde imidlertid først og fremst spilt en taktisk rolle og hadde betydd lite for sluttresultatet, selv om begge parter faktisk disponerte tusener av fly ved krigens slutt i 1918.330 Det som pekte fremover, og som flere av de kommende forkjempere for luftmakt hadde merket seg, var den tyske bombingen av London og de britiske gjengjeldel 330.
Et eksempel: Storbritannia hadde til disposisjon bare 110 lette fly da krigen kom i 1914. Under krigen produ serte landet hele 55 093 fly av diverse typer/klasser, og ca. 20 000 var i drift da krigen sluttet. De fleste av dem ble raskt huggd opp etter krigen. Kilde: Michael Armitage (1994): «History of Airpower», artikkel i Brassey's Encyclopedia of Military History and Biography, editor F.D. Margiotta. Washington, Brasseys, USA.
Introduksjon til moderne luftmakt
253
MODERNE KRIGSKUNST
sene mot industri i Rhinland. Var en systematisk ødeleggelse av fiendens infrastruk tur ved hjelp av bombing en mulig ny vei å gå, spurte mange seg selv. En av de første som tok opp massiv bombing og forsøkte å utvikle dette til det vi i dag kaller en militærteoretisk plattform, var den italienske obersten Giulio Douhet [1869-1930].331 Hans viktigste argument dreide seg om følgende tese: den mest effektive måten å utvikle luftmakten på var å bruke den til det han kalte «strategisk bombing». Begrepet strategisk bombing forutsatte massive bombeangrep på fien dens storbyer. Sentralt står også hans påstand om at alle andre former for bruk av luftmakt ikke var kosteffektive, dvs. at rekognosering, air interdiction, kampen om luftherredømmet, nærstøtte til hæravdelinger og flybruk for å oppnå sjøkontroll var utslag av feil tenkning om bruken av luftmakt. Douhets hovedargument tok utgangspunkt i hans forestilling om at en gjennom angrep direkte på fiendens befolkning skulle knekke dens vilje til å fortsette krigen og nasjonens moral ville bryte sammen. Siden Douhet skrev på italiensk og ikke fikk en god oversettelse til engelsk før i 1943, fikk ikke hans tanker noen stor innflytelse i Storbritannia og USA før etter andre verdenskrig. I de to land så man heller en parallell form for tenkning som utviklet seg under 1920- og 1930-tallet og det meste av dette arbeidet var ledet av «doers» og ikke av offiserer som hadde en teoretisk legning eller interesse. Dette er trolig en av forklaringene på den profet status som Douhet skulle få i de to land på 1950-tallet og videre frem mot 1970-tallet. Hans teorier passet godt med hvordan man i de to land i tiden før og under andre verdenskrig hadde organisert og struktu rert det de fleste så som det viktigste ved luftmakt: strategisk bombing. Sir Huge «Boom» Trenchard [1873-1956] som var den første sjefen for Air Staff i Storbritannia i mellomkrigstiden, utformet sin nye forsvarsgren innen en intellek tuell ramme som ikke var helt ulik de tanker som G. Douhet skrev om. Trenchards interesse for bruk av bombefly ble demonstrert under et krigsspill i forbindelse med en konferanse der Trenchard talte om mulige forløp i en tenkt krig mellom Storbri tannia og Frankrike i fremtiden. Han understreket da sin store tro på strategisk bombing som «krigsvinner» og skal ha uttalt at slik han så det, ville franskmennene trolig gi opp lenge før engelskmennene gjorde det.332 De amerikanske teorier om luftkrigføring gikk i en litt annen retning. Den ledende amerikanske teoretiker på 1920-tallet var kanskje den svært omdiskuterte general William «Billy» Mitchell [1879-1936], og han ble virkelig en av luftmaktspionerene da han under siste del av første verdenskrig ledet de heller improviserte amerikanske luftstyrker som hadde blitt sendt til Europa sammen med det ameri kanske ekspedisjonskorpset da USA ble provosert inn i krigen på grunn av den tyske ubåtkrigføringen i april 1917. Mitchell skulle vise seg å være en førsteklasses militær leder i krig, og hans heller begrensede styrke viste seg i stand til å gi god støtte til general John J. Pershings [1860-1948] vellykkede offensiv ved St.-Mihiel og ved den svært lite vellykkede operasjonen i september-oktober 1918 ved Meuse, Argonne. Mitchell eksperimenterte bl.a. med en enkel form for massebombing og var også den første som kom på å sette inn større luftstyrker mot en fiende som var 331. 332.
254
Guilio Douhet (1921-1994): The Command of the Air. Her brukes en oversettelse til engelsk utført av Dino Fer rari fra 1940-tallet «The Collector’s Edition,» Norwalk, Connecticut, The Easton Press, USA. Den amerikanske historikeren Williamson Murray har sitert Trenchards synspunkter i forbindelse med et fore drag han holdt i 1996. Foredraget er brukt som kilde her.
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
tvunget på retrett. Han ble en god venn med Trenchard, og de to diskuterte ofte hvordan luftmakten burde utvikles. Mitchell returnerte som krigshelt til USA og fremstod her som en sterk talsmann for bruk av luftmakt. Han startet nærmest sitt eget korstog for et «fritt» amerikansk luftforsvar etter britisk mønster. Han la seg imidlertid etter hvert ut med ledelsen i både U.S. Army og U.S. Navy, som slett ikke ønsket en ny forsvarsgren men ønsket at flyet skulle inngå i de etablerte forsvarsgrener. Hans angrep fortsatte, og til slutt ble han stilt for krigsrett og dømt - en kunne ikke tolerere den typen krass kritikk som Mitchell stadig fremførte. Han ble dømt i 1925 og gikk selv av i 1926. På dette tidspunkt hadde Mitchell etablert seg som en «profet» for luftmakt, og det er i denne forbindelse han fortsatt blir husket. Som Douhet og Trenchard var Mitchell en som virkelig trodde på det han kjempet for, og alle tre hevdet - hver på sin måte - at betydningen av flyet stadig ville øke med en tilsvarende reduksjon i betydning av hær- og sjøstridskrefter. Men i motsetning til de fleste andre luftteoretikere fra denne tiden hevdet Mitchell at betydningen av å ha luftherredømmet i alle fremtidige kriger ville være helt sentralt. Siden det ikke var det vanlige synet innen U.S. Army Air Force, ble det ikke lagt vekt på Mitchells oppfatninger etter at han ble borte fra rampelyset i 1925. Hans etterfølger utviklet en luftstrategi der U.S. Army Air Force fjernet nesten hele jagerflykapasiteten. En så i stedet på bomberen som fremtidens hovedvirkemiddel, bombere som kunne operere uten eskorte.333 På slutten av 1930-tallet hadde luftmaktsteoretikere i USA utviklet en mer sam menhengende teori om luftmakt basert på den forestilling at godt ledede og disipli nerte formasjoner av bombefly ville være i stand til å slå seg igjennom til målet, selv om de møtte motstand i et fiendekontrollert luftrom. Dette kunne de utføre uten støtte fra egen jagereskorte og gjøre det med akseptable tap. Når bombeflyene var igjennom og vel inne på dypet (de skulle fly i stor høyde), ville de der treffe sine mål med god presisjon og på den måten ødelegge dem. Mål var ikke bare viktige våpenfabrikker/tilsvarende, men også andre sentrale deler av fiendens infrastruktur. Også i USA var forestillingen at denne bombingen ville ødelegge fiendens midler til å kjempe videre og følgelig også hans vilje til å fortsette striden. Problemene skulle imidlertid vise seg å bli betydelige under den andre verdens krig. En manglet rett og slett evnen til å treffe målene fra stor høyde, spesielt om natten. Fiendens jagereskorte i kombinasjon med radar og relativt effektivt luftvern førte med seg til dels alvorlige tap av bombefly, så alvorlige at man periodevis vur derte å oppgi strategisk bombing over Tyskland. Teori og praksis stemte ikke helt overens. Også i Tyskland skjedde det en betydelig nytenkning om luftmakt i mellomkrigs perioden. Da Hitler ble utnevnt til rikskansler i januar 1933, begynte straks nazire gimet å bygge ut et moderne flyvåpen. Til å begynne med var også tyskerne interessert i strategisk bombing, men som følge av at den tyske (hemmelige) gene ralstaben hadde utført relativt omfattende, realistiske og udogmatiske studier i etterkant av første verdenskrig, forlot man denne tanken, og deres konklusjon var at man ikke var i stand til å oppnå krigsmål av betydning bare ved hjelp av strategisk bombing. Tyskernes syn ble også farget av at landet lå mitt i Europa, og de innså at 333. James L. Stokesbury (1986): ibid, s. 125 og s. 129-139.
Introduksjon til moderne luftmakt
255
MODERNE KRIGSKUNST
dersom de skulle få militær fremgang, måtte flyvåpenet støtte hærformasjonene. Dette synet ble ytterligere forsterket som følge av de erfaringer tyskerne høstet som «frivillige» på Francos side i den spanske borgerkrigen. Det tyske flyvåpenet - Luffwaffe - skulle følgelig gå i en annen retning og kom til å utvikle en bredere og mer gjennomtenkt forståelse av forholdet mellom bakkestyrker og luftstøtte enn de andre stormaktene. Sentralt var også at man kom til å vektlegge behovet for lufther redømme, noe som gjorde at man satset på mer enn strategisk bombing. I stedet ble ressursene brukt til å kombinere faktorer som kampen om luftherredømme, rekog nosering og nærstøtte for bakkestyrker med en mindre kapasitet til strategisk bom bing. Selv om også tyskerne skulle støte på mange problemer når krigen var i gang og mange av dem var skapt av dem selv - hadde man lyktes med å utvikle naviga sjons- og bombesikteutrustning som teknisk var klart bedre enn de alliertes. Det tys kerne ikke maktet, var å bygge et strategisk bombefly. Og som med amerikanerne og britene, skulle det vise seg at da Hitler gav ordre om strategisk bombing av Lon don og andre storbyer i Storbritannia, hadde tyskerne kraftig undervurdert hvor komplekst en effektiv strategisk bombekampanje egentlig var. Man hadde rett og slett ikke de stridsmidler og den kompetanse man egentlig burde hatt for å utføre den. Bombingen fikk da heller ingen stor strategisk betydning, men ødeleggelsene gjorde at britene ble enda mer oppsatt på å hindre at tyskerne skulle vinne krigen. I det første året av andre verdenskrig var man på tysk side mest opptatt av at Luftwaffe skulle gi best mulig støtte til de Blitzkrieg-felttog man førte i Europa. Imidlertid lyktes man ikke i det neste forehavende: å slå ut det britiske luftforsvaret under «Battle of Britain», og en viktig årsak til det var at RAF disponerte radar og en relativt godt utstyrt Fighter Command. Radar og forsterkning av jagerflyvåpenet var ikke det Air Staff hadde ønsket å prioritere, men de var pådyttet begge deler av den britiske regjeringen. Slik det nå endte, var «Battle of Britain» et nært nederlag for britene. Det er godt dokumentert hvor nær tyskerne var å knekke Fighter Command da de la om strategien og begynte å bombe London og bl.a. valgte ikke å satse alt på å slå ut de britiske radarstasjonene.334 Bombetilhengerne i Air Staff var hele tiden primært opptatt av å komme i gang med strategisk bombing over Tyskland,deres bombeoffensiv pågikk da også frem til 1943 uten at det var mulig å se noen egentlige resultater på tyskernes vilje til å slåss eller på deres stridsevne. Tapene en hadde, ble imidlertid stadig større både i fly og i besetninger. Da amerikanerne kom med for fullt fra 1943, ble resultatet etter hvert bedre, men det var først i løpet av 1944 at man så virkelige resultater av de enorme ressurser som man satte inn i RAF og U.S. Army Air Force (USAAF). På dette tids punktet var omsider jagerfly med lang rekkevidde produsert i et større antall, ikke minst den amerikanske P-51 Mustang, og amerikanernes U.S. Eight Air Forces og U.S. Fifteenth Air Forces ble i stand til å vinne over Luftwaffes jagerformasjoner og etablere et varig luftherredømme over de vestlige deler av Europa. Høsten 1944 var man i stand til å ødelegge det meste av den tyske petroleumsindustrien. Dette var en avgjørende fremgang, og flystyrkene var også langt på vei i stand til å lamme de tyske transporter i Frankrike i forbindelse med invasjonen i Normandie, noe som var viktig for den endelige seier. Vinteren 1944-1945 ødela
334.
Michael Armitage (1994): «History of Airpower», artikkel i Franklin D. Margiotta (ed.): Brassey’s Encyclopedia of Military History and Biography, s. 22-24.
256
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
man så den tyske transportkapasiteten i selve Tyskland ved hjelp av strategisk bom bing, og tyskerne måtte i 1944 bruke hele 500 000 soldater for å bemanne det mas sive kanonluftvernet i landet, noe som selvsagt trakk ressurser bl.a. fra østfronten. Helt frem til Tysklands kollaps under de fremrykkende sovjetiske og vestlige armeer våren 1945 fortsatte imidlertid de svært ressurskrevende bombingene, med mindre og mindre effekt etter hvert som Tysklands territorium ble erobret av landstridskrefter, eller alt var ødelagt på grunn av tidligere bombing. Det er her av interesse å registrere at den britiske Bomber Command mistet mer enn 50 prosent av alle sine bombeflybesetninger i løpet av krigen.33En skulle kanskje ha forventet at de enorme tap ville ha medført at en både på britisk og amerikansk side ville se nøye over de teorier og konsepter en hadde arbei det etter. Teoriene stemte opplagt ikke med den virkelighet man hadde sett under krigen: bombefly måtte ha effektiv eskorte om de skulle klare seg. En slik selvransa kelse kom egentlig ikke. Det er først i vår tid at man kritisk har studert realitetene og har stilt kritiske spørsmål ved det hele.335 336 Årsaken er trolig å finne i det nye våpen man fikk i 1945: atombomben. Ikke minst det man så i etterkant av bombingen av Hiroshima og Nagasaki, ble av mange sett på som «redningen» for deres teorier om strategisk bombing. Nå var omsider et våpen skapt som kunne rettferdiggjøre strategisk bombing, og som garanterte for resultater. Det er trolig slik man så det i bl.a. det da nyetablerte U.S. Air Force i de nærmeste årene etter andre verdenskrig. Men siden USAs nye motstander i den kalde krigen, Sovjetunionen, raskt skaffet seg sine egne atomvåpen, så man raskt at man nå stod overfor helt nye problemer, og kort tid etter at Koreakrigen var over, ble også hydrogenbomben introdusert. Her var det nesten ingen ende på hvor stor sprengkraft man kunne bygge inn i våpenet, og man så raskt at dette kunne gå galt. En var plutselig ikke bare i stand til totalt å ødelegge ens egen fiende, men risikerte å ødelegge hele verden samtidig. Det var kanskje på tide å tenke nytt? Det nye strategiske spørsmålet man måtte stille, var hva man skulle med våpenlagre, som om de ble brukt, ville totalt utrydde begge parter. Det var nå et klart behov for å se om man ikke burde skape nye og mer virkelighetstilpassede teorier enn dem som Douhet, Mitchell og deres kolleger i andre verdenskrig hadde tenkt ut og praktisert. Fra midten av 1950-tallet ble det nødvendig å justere 1930-tallets strategiske tankeverden, og de tradisjonelle ideer fra Douhet og Mitchell ble kombi nert med nye tanker om de nukleære våpen og deres ødeleggelsespotensiale og om deres rolle som avskrekkingsvåpen (deterrents). Et eksempel på de ny tanker kan være den utvikling som vestlige tenkere som Bernard Brodie (1910-1978) og Her man Kahn ledet.337 De to var opptatt av bl.a. konsekvenser av førstebruk av atom våpen et de kalte «counterforce»- strategier, der en primært tok sikte på å angripe motpartens militære strukturer og hans store befolkningssentra. Det siste førte i sin ytterlighet til tankene om «mutually assured destruction» eller MAD. Imidlertid er det ikke så mye som tyder på at disse mer akademiske tankene om bruk av atomvå Armitage (1994), ibid., s. 24-25. Robert Anthony Pape (1996): Bombing to Win: air power and coercion in war. London, Cornell University Press, UK. Kapittel 8, «Germany, 1942-1945» gir en god oversikt over tankegangen bak bombingen. 337. Amerikaneren Herman Kahn (1922-1986) var en av de ledende fremtidsforskere. Han var opprinnelig fysiker og matematiker. Han regnes som grunnleggeren av de såkalte eskalasjonsteoriene i militærstrategisk tenkning. Hans trolig mest kjente bok er Thinking about the Unthinkable fra 1962. Kahn hadde en betydelig innflytelse på strate gisk tenkning omkring atomkrigen på 1960- og 1970-tallet. 335. 336.
Introduksjon til moderne luftmakt
257
MODERNE KRIGSKUNST
pen i noen vesentlig grad kom til å prege de generaler som faktisk satt med ansvaret for den nukleære planleggingen, verken i USA eller i Sovjetunionen. Amerikaneren Williamson Murray har i en kritisk kommentar i stedet hevdet: The American plan, the Single Integrated Operating Plan (SIOP), appears to have involved a massive lay down of nuclear weapons that equated nuclear strategy and target selection with the nurnber of weapons available. But at least the academic writings may have worried the politicians on both sides. 338
Under den kalde krigen brukte begge parter betydelige beløp på den konvensjonelle luftmakten. Det var aldri aktuelt kun å bare satse på bruk av atomvåpen, selv om det ofte kan se slik ut når en i ettertid leser denne tidens strategiske litteratur.339 Mange forskere var også sysselsatt med å telle antall atomvåpen, eller kanskje mer korrekt: med å beregne hvor mange en selv og motparten hadde. I den militære ver den var man imidlertid hele tiden opptatt med konvensjonelle alternativer til atom krig, ikke minst i sovjetisk teoriutvikling var man hele tiden opptatt av hvordan luftstyrker skulle understøtte det som russerne så som det viktigste: den store landoffensiven mot fienden. I USA ble utviklingen noe annerledes. Amerikansk konvensjonell luftstrategi ble også et stridstema mellom de militære og de sivile luftmaktsteoretikere på 1960-tallet. De sivile akademikere med bakgrunn fra sikkerhetspolitisk forskning gikk stort sett inn for det man kalte «graduated escalation» kombinert med klare signaler til motparten om intensjonen. Deres innflytelse ble betydelig under forsvarsminister Robert S. McNamaras ledelse av forsvarsdepartementet fra 1961 til 1968, med store følger for tenkningen i denne kritiske fasen av Vietnamkrigen. Den strategi som McNamara hadde vært en hovedarkitekt for, lyktes da heller ikke overfor et hardt og ambisiøst regime som det i Nord Vietnam, som var villig til å ta de tap som krigen kostet. Ikke minst i forbindelse med bruken av luftmakt der man hadde innført betyde lige restriksjoner på hva som kunne angripes og hvor man kunne bombe, etc. Ofte var dette restriksjoner som viste seg å bli direkte kontraproduktive i forhold til den erklærte målsetting med krigføringen. Konsekvensen var at man over tid fikk store politiske belastninger, samtidig som luftinnsatsen fikk begrenset effekt på selve kri gen. President L.B. Johnson og hans forsvarsminister satt selv og valgte ut bombe mål uten at det var noen klarere strategi bak valgene, enn noen vage tanker om at man gradvis skulle øke presset på Nord Vietnam. Ekstra betenkelig blir det når man ser på de militæres tanker om bruken av luftmakt i overgangen mellom 1960- og 1970-tallet, for heller ikke da er det mulig å finne noen klare tanker eller doktriner utenom det å bombe Nord Vietnam til landet gav seg. Kontrasten er betydelig om en går frem til Golfkrigen i 1991. På det tidspunktet hadde også det amerikanske luftforsvaret militære tenkere i sin midte som maktet å utvikle nye tanker om hva moderne luftmakt kan være. Offiserer som John Boyd og John Warden III og en serie andre mindre kjente teoretikere hadde da etablert nye 338. Williamson Murray (1996): «Air Strategy», artikkel, London, The Ospreys Companion to Military Strategy, UK, s. 7. 339. Christopher Campbell (1984): Air Warfare: The Fourth Generation. Boken gir god oversikt over utviklingen av moderne luftmakt frem til begynnelsen av 1980-tallet. På det tidspunktet er det bruken av de konvensjonelle maktmidler som dominerer i debatten. (Se omtale av utviklingen av manøverkrigføringen i kapittel 11 og 12 i denne boken.)
258
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
militærteorier om bruken av konvensjonell luftmakt. Planlegging som gikk i forkant av og under krigen i 1991, var også langt mer sofistikert enn det man så på 1960- og 1970-tallet. Her ble militærteori brukt som grunnlag for planleggingen, og det eksisterte en helt annen bevissthet om å bruke luftmakten konsentrert og med størst mulig effekt, samtidig som man forsøkte å unngå unødvendige skader og tap blant sivilbefolkningen (collateral damage) ved hjelp av såkalt «smart» ammunisjon, kryssermissiler og «stealth»-fly. Men også her så man at for å oppnå et endelig militært nederlag for regimet i Bagdad, inkl, å få Saddam Hussein til å trekke seg ut av Kuwait - koalisjonens pri mære politiske målsetting - måtte man iverksette en bakkeoffensiv. Bruken av flybombing fikk i seg selv ikke regimet til å bryte sammen, selv om store deler av det irakiske samfunnets moderne infrastruktur ble bombet i over en måned ved hjelp av mer enn 2000 militære fly. Saddam Hussein og hans nærmeste krets var lite opptatt av de lidelser som krigen påførte deres eget folk, men var i stedet opptatt av å selv overleve som det styrende regime i Irak. Dette var kanskje ikke akkurat slik flere av de nevnte teoretikerne hadde spådd hvordan en moderne konvensjonell krig ville utvikle seg. Mange hadde - og har også i dag - stor tro på at en systematisk flybombing og ødeleggelse av et samfunns infrastruktur, vil medføre at fiendestaten kollap ser.
7.3
Introduksjon til moderne luftmakt
7.3.1 Innledning Moderne luftmakt slik vi i dag kjenner den, ble en realitet i løpet av andre verdens krig. Til da hadde luftstyrker blitt sett på som en forlenget arm for hæren eller mari nen, primært kanskje som et rekognoseringsmiddel for å finne fienden eller for å lede artilleriild. I løpet av de årene som denne krigen varte, ble luftforsvaret aner kjent som likeverdig med hæren og marinen, og ikke noe felttog kunne lenger vin nes uten at luftmakt var en viktig bidragsyter - både til lands og til sjøs. Flyene utviklet seg også til å bli svært fleksible plattformer etter hvert som ny teknologi ble utviklet og tatt i bruk, og de hadde bl.a. disse oppgavene: • vinne luftoverlegenhet • gi støtte til bakkestyrker • gi støtte til marinestyrker • langtrekkende rekognosering og ubåtjakt i Atlanterhavet • troppetransport, inkl, luftlandsettinger
Flyet viste seg også etter hvert egnet til å opptre uavhengig i en strategisk rolle ved bl.a. bombing av motstanderens industriområder eller kommunikasjoner. De store bombeoffensivene mot Tyskland fra 1942 til 1945 er her en viktig milepæl i utvik lingen av moderne luftmakt, selv om en nærmere analyse i etterhånd har vist at virk ningen av den enorme ressursinnsats som dette var, neppe kan sies å ha hatt den betydning for krigens utfall som lederne i samtiden antok. I militærteori fra 1920-
Introduksjon til moderne luftmakt
259
MODERNE KRIGSKUNST
og 1930-tallet var det flere av samtidens luftmaktsentusiaster som hevdet at krig kunne bli vunnet uten at en måtte sette inn land- og sjøstridskrefter. På dette felt er sannsynligvis forståelsen av luftmaktens reelle muligheter og begrensninger større i dag, selv om mange har brukt bl.a. Golfkrigen i 1991 og Kosovokrigen i 1999 som eksempler på at kriger kan vinnes med luftmakt.340 341’
7.3.2 Luftmaktens stilling i dag Den israelske historiker og militærteoretiker Martin van Creveld har sagt at «the most fundamental single fact about air power - so fundamental that it is seldom even noted, let alone questioned or investigated - is that it is owned and operated by the state».33' Crevelds poeng i den refererte teksten er at siden luftmakt er mest effektivt anvendt i konflikter mellom stater, og at kriger mellom stater stadig er sjeldnere, blir det diverse former for lavintensitetskriger, borgerkriger og etniske konflikter man nå vil se. Samlet reduserer dette ifølge van Creveld betydningen av staten som institusjon. Følgelig hevder Creveld at luftmakt generelt, og ikke minst jagerbomberen, er i ferd med å bli mindre relevant for konfliktløsninger enn det folk flest og ikke minst luftmaktsentusiaster tror. Mot et slikt syn står i dag de som påpeker at nettopp ekstrem terrorisme å la den som ble utløst 11. september 2001 i USA, vil medføre at stater vil samarbeide i for bindelse med terrorbekjempelse. Som demonstrert i første fase av krigen mot Taliban-regimet og al-Qaida i Afghanistan kan moderne luftmakt ha en viktig rolle å fylle selv om man fortsatt må kontrollere befolkninger med politiske tiltak, soldater og politi. Siden menneskets evne til å fly ble en realitet for omtrent et århundre siden, har luftmakt utviklet seg fra å være et primitivt hjelpemiddel for hærsjefer på taktisk nivå til å bli et kraftig krigføringsredskap og en likeverdig partner i hva man i dag gjerne kaller kombinerte team (joint team). Moderne luftmakt er i forbindelse med moderne konvensjonell krigføring etter hvert så effektiv at ikke noen stater har råd til å miste kontrollen over luftrommet. Derfor vil det første slaget i en større konflikt alltid gjelde luftherredømmet - i det minste slik dette i dag vurderes innen NATO-alliansen. En motstander som ikke nyter den fordel som i det minste lokalt luftherredømme er, kan likevel velge å fortsette den smertefulle og håpløse kam pen. Men det er den parten som har luftherredømmet, som kontrollerer striden. I det minste er dette i dag det vestlige synet - ikke minst det amerikanske. Forsøker en å se et stykke inn i det 21. århundret, er det klare trender i forbin delse med hvordan luftmakt vil bidra til hva amerikanerne gjerne kaller joint and combined warfare. To ganger i løpet av 1990-tallet - både i Irak og i Kosovo - har en sett hvordan vestlig luftmakt hurtig tok kontroll over fiendens luftrom for deretter etter hvert å lamme, spre og til slutt redusere effekten av de fiendtlige bakkestyrker, slik at de ikke lenger var i stand til å iverksette en sammenhengende operasjonsplan. Om mulig ble dette enda tydeligere i forbindelse med krigen i Afghanistan i 2001 En svært autoritativ og realistisk fremstilling av luftdelen av Golfkrigen i 1991 er: Gulf War Air Power Survey, Volum I til V. Washington D.C., U.S. Government Printing Office, SSOP, USA, (1993). Dette er en ugradert ver sjon av en tidligere gradert evalueringsrapport. (Rapportens fem volum utgjør totalt ca. 3000 sider tekst og statis tikk.) Den vanligste vurdering i dag av Golfkrigen er at det var den fire dager lange bakkeoffensiven som tvang Irak ut av Kuwait - godt forberedt av luftoffensiven. 341. Martin van Creveld (1996): «Air Power 2025», artikkel i Alan Stephens (editor): New Era Security: The RAAF in the Next Twenty-Five Years, Canberra, Australia, RAAF Air Power Studies Centre, 1996, s. 205. 340.
260
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
og i 2002, men en relativt rask seier over Taliban-regimets styrker har likevel ikke medført en tilsvarende rask avslutning av krigen i landet. Det faktum at militær luftmakt stadig tar i bruk ny avansert teknologi, er hoved årsaken til effektiviteten av luftmakt i forbindelse med moderne krigføring. Bruken av presisjonsammunisjon og «stealth»-teknologi er de seneste, synlige eksempler på denne trenden. Nettopp presisjonsvåpen og «stealth»-teknologi tillater luftmakten å slå til mot en (uforberedt) motstander, som selv raskt blir ute av stand til å påføre angriperen tellende tap. Samtidig blir motstanderens mest verdifulle militære makt midler utsatt for angrep. Luftmaktens nye effektivitet endret på 1990-tallet standarden for å måle om bakkestyrker har hatt fremgang eller ikke. Når fiendens bakkestyrker i dag står over for systematiske angrep fra luften, blir den underlegnes operasjonelle mål etter hvert bare å overleve. Ansikt til ansikt med koalisjonens luftangrep spredte bl.a. de irakiske og senere de serbiske bakkestyrkene seg og forsøkte å «gli inn» i det omkringliggende landskapet. De lå med andre ord fast og handlingslammet i defen sive stillinger. Under disse forholdene ble det eneste målet til bakkestyrkene å beskytte seg slik at de ikke ble tilintetgjort - stridseffekten av bakkestyrkene ble føl gelig drastisk redusert. En kan her snakke om en form for asymmetrisk effekt rettet mot fiendens landstridskrefter, og i denne forbindelse er det i det minste fire fakto rer som man i dag bør merke seg, og som har stor betydning for den økte effektivi teten innen moderne luftmakt: 1. Det som forutsettes, er at man har tilgang til etterretninger i «nær sann tid», dvs. etterretningsdata som i analysert form kan brukes til «targeting» og valg av mål for luftoperasjoner. I praksis kreves det da tilgang til satellitter, både for å understøtte innsamlingen av rådata og for kommunikasjon og ledelse av de planlagte operasjoner. Dermed er det nære verdensrom blitt en viktig del av selve utøvelsen av moderne luftmakt.
2. En må ha tilgang til langtrekkende våpen av flere kategorier og med forskjel lige egenskaper. De mest kjente er trolig krysserrakettene, men det finnes også andre former for våpen med lang rekkevidde, inkl, ballistiske bakke-til-bakkemissiler, som kan brukes til å bekjempe fienden på lange avstander. Hensikten er å kunne angripe inne på fiendens dyp, inkl, hans baser og kraftsentra. Ikke minst USA bruker sine store bombefly til å bære et større antall kryssermissiler inn i det aktuelle krigsteater for der å utløse disse våpnene som så på egen hånd flyr inn mot målområdet. 3. Det kreves fortsatt bemannede plattformer for bl.a. å overvåke og beskytte eget territorium, samt for å skyte ned motpartens plattformer. Bemannede plattformer har alltid den fordel at de kan kalles tilbake, og piloten kan på selvstendig grunnlag vurdere, situasjonen. En snakker her om både avskjæringsj agere og jagerbombere, eller i dag mer og mer om plattformer som kan utrustes for å gjøre begge deler (multirolle fly). I tillegg forutsettes det i dag at innhentings- og ledelsesplattformer som AWACS og JSTAR er til stede når man planlegger og utfører moderne luftoperasjoner. De er også sentrale i for bindelse med offensive operasjoner som i dag gjerne bygges opp ved at en set ter sammen «luftpakker», som består av angrepsfly utstyrt med angrepsvåpen
Introduksjon til moderne luftmakt
261
MODERNE KRIGSKUNST
av flere slag, fly med antiradarmissiler (HARM) og/eller jammekapasitet, nødvendige eskortejagere og ledelsesplattformer. 4. Et moderne luftforsvar forutsettes også at man disponerer luftvern (helst for alle høydesjikt) som i det minste skal kunne forsvare viktige områder og installasjoner, i nært samarbeid med bemannede plattformer og tilhørende radaranlegg og kommunikasjonsutrustning. Det neste mulige «kapasitetsspranget» for moderne vestlig luftmakt er en eventuell økt evne til hurtig å skille ut såkalte lavkontrastsmål, dvs. spredte og kamuflerte fiendestyrker som er blandet med sivile, ikke-stridende elementer. Dette er i dag svært vanskelig, noe som bl.a. gjør det umulig å unngå sivile tap. Sivile tap er blitt stadig vanskeligere å takle politisk i vesten, noe som har medført økt interesse for utvikling av nytt teknisk utstyr og nye prosedyrer i forbindelse med luftoperasjoner. På samme måte som dagens fremskutte, luftbårne flykontrollører oppdager og utpe ker mål og deretter sender angrepsfly mot disse målene (fra taktisk nivå), vil mor gendagens flykontrollører utnytte hele spekteret av overvåkingssensorer og informasjonssystemer for å utføre den operasjonelle luftkampanjen på tilsvarende vis. Nøkkelen til å kunne oppnå denne hurtige utvelgelsen av mål og egnede angrepsmiddel på operativt nivå er å knytte moderne innhentings- og analysekapasitet for etterretninger nær opp mot luftstyrkenes kommando- og kontrollstruktur og deret ter sende denne informasjonen tilbake til piloten i cockpiten. Man er særlig i USA nå godt på vei til å realisere denne neste fasen, selv om det trolig ennå er noen år igjen til man behersker dette fullt ut. (Dessuten må man ha råd til å betale hva dette vil koste - noe som ikke lenger er situasjonen for mange land i Europa.) Endelig er det etter hvert en økende militær forståelse av at operasjoner i luft og rom er to deler av én sammenhengende helhet, og at det kreves en fullstendig inte grasjon av midlene i luft og rom for å drive effektiv krigføring i luftrommet. Særlig amerikanerne ønsker å oppnå en slik integrasjon for å forsikre seg om at det hele etter hvert fremstår som en «sømfri» luft- og romstyrke. (En snakker da også mer og mer om «aerospace power» og ikke bare om «airpower».) Problemet for de mindre stater er at dette koster svært store beløp, ressurser som nesten ingen mindre stater noen gang kan skaffe seg.
7.3.3 Luftmakt: Strategisk eller taktisk satsing? Introduksjonen av atomvåpen fikk betydelige konsekvenser for den videre utvikling også på flysiden. Det er neppe direkte galt å hevde at utviklingen førte til at de tak tiske flystyrker (inkl, konseptutvikling) på 1950- og første del av 1960-tallet langt på vei ble neglisjert av stormaktene. Ikke engang Koreakrigen, der luftoperasjoner spilte en betydelig rolle, fikk avgjørende konsekvenser for utviklingen. Etter 1945 ble det gjort lite for å skrive ned og systematisere erfaringene med luftoperasjoner, og lite ble også gjort for å videreføre disse erfaringene i utdannelsessystemet. Konse kvensen var at under Koreakrigen måtte de taktiske luftstyrkene «lære om igjen» i stor stil. Siden de allierte stort sett hadde luftherredømmet, var kanskje det ikke noe stort problem, men det tok lang tid før såkalt air interdiction (AI) fikk den ønskede effekt. Historisk har det vist seg at skal slike operasjoner være effektive, bør egne bakkestyrker ha initiativet, som f.eks. under Italia felttoget i 1944-45. Flystyr-
262
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
ker som opererer for seg selv og uten at det samtidig blir utøvet press mot fienden av samarbeidende bakkestyrker, vil selvsagt kunne skade og ødelegge motpartens styrker og forsinke deres fremføring av forsyninger, men det har vist seg svært van skelig for flystyrker å hale i land seieren på egen hånd. Trolig gjelder dette også i dag og i overskuelig fremtid. Etter at Koreakrigen var over, ble de fleste ressurser i USA for utvikling av flystyrkene benyttet for å bygge opp bombeflystyrkene: Strategic Air Command (SAG). Relativt lite ble satset på taktiske flystyrker. I samtiden så en på Korea som ett unn tak, dvs. en krig det i fremtiden neppe ville bli mange av på grunn av atomvåpnenes inntog. Man antok at atomvåpen ville bli brukt i et oppgjør mellom stormaktene, noe som rettferdiggjorde bl.a. at en inntil videre ikke satset store ressurser på å utvikle nye konvensjonelle ammunisjonstyper. I forbindelse med de mange kolonikrigene og andre begrensede kriger etter 1945 fungerte luftmakt primært som et støttesystem for bakkeoperasjoner. Disse begren sede konfliktene hadde på 1950- til 1970-tallet en helt annen karakter enn krigfø ring i stor skala, som tradisjonell luftmaktsteori stort sett hadde vært opptatt av. De få som studerte dette nærmere, konkluderte også med at luftstøtte i slike kriger stort sett ville være effektiv innen områdene taktisk støtte til egne bakkestyrker, rekognosering og lufttransport. Særlig er de to siste områdene fortsatt ansett som viktige i forbindelse med lavintensitetskonflikter. (Dette er trolig også en vanlig vur dering innen stormaktenes luftmiljøer i dag - en har primært vært opptatt av kon vensjonell krigføring.) Som en naturlig følge av disse prioriteringer, var man bare delvis mentalt forbe redt innen det amerikanske flymiljøet da USA for fullt innledet sitt engasjement i Vietnam våren 1965, og i praksis stod en her overfor helt andre problemer enn dem man ville ha møtt i en eventuell storkrig mot Sovjetunionen. Engasjementet i Viet nam hadde mange politiske beskrankninger, og en disponerte ikke et enhetlig kom mando- og kontrollsystem - noe man tradisjonelt foretrekker i forbindelse med ledelse av større luftoperasjoner. Dette utviklet seg over tid slik at de fire amerikan ske forsvarsgrenene på mange måter førte hver sin luftkrig, i tillegg til at det ble ført fem separate luftkampanjer: en i Sør-Vietnam mot opprørsbevegelsen FNL, en mot Nord-Vietnam/Hanoi-regimet, to «hemmelige» mot Laos og Kambodsja og en femte (offisiell) langs den såkalte «Ho Chi Minh-veien» gjennom Laos, dvs. forsyningsaksen fra Nord-Vietnam til deres styrker og allierte i Sør-Vietnam. Under slike operativt kompliserte og politisk vanskelige forhold måtte det nødvendigvis bli en del forviklinger underveis, og hele det militærteoretiske og doktrinære grunnlaget var på dette tidspunkt lite i stand til å takle de problemer man ble stilt ovenfor.342 Med nedtoningen av atomkrigen fra tidlig på 1970-tallet kom så etter Vietnam krigens avslutning i 1975 nye utviklingsmuligheter innen taktisk og operasjonell luftstøtte. Det hadde også etter hvert skjedd en større nyorientering som følge av krigene i Midtøsten i 1967 og ikke minst etter den i 1973. Her er det nyttig å se litt nærmere på virkningene av Israels vellykkede offensiv i 1967. I 1967 hadde israel ske fly hatt fordelen av initiativet gjennom deres forkjøpsangrep, noe de ikke hadde i 342. N.M. Rekkedal, Carten A. Liitken, Tom Johansen (1992): Utviklingen av moderne krigføring - introduksjon til det sentrale militærteoretiske og teknologiske grunnlag for moderne militærmakt, FFI/RAPPORT- 92/5027, kapitel 1113. (Se eventuelt også diverse artikler i Brassey's Encyclopedia of Military History and Biography, jf. litteraturlisten bakerst i denne boken.)
Introduksjon til moderne luftmakt
263
MODERNE KRIGSKUNST
1973 da egypterne angrep først. Egypt og Syria hadde også på grunn av sine nega tive erfaringer i 1967 etablert sterke bakkebaserte luftvernsystemer, som var basert på ny russisk teknologi og trening. Resultatet var at det israelske flyvåpen etter rela tivt store tap i åpningsfasen måtte nøye seg med en klart mindre sentral rolle i denne krigen enn i 1967. Her står en overfor et særtrekk ved luftstyrker og deres effektivitet: Teknologi- og systemutvikling er helt avgjørende for effektiviteten av alle former for luftkrigføring. De bemannede flyene har til nå dominert som våpenplattformer, men introduk sjonen av langtrekkende såkalte precision-guided munitions (forkortes normalt til PGM) og etter hvert også mange former for førerløse plattformer (droner og UAV) kan etter hvert forventes å få stor betydning. På mange måter er det slik at de nye tekniske muligheter og de utfordringer som ligger i å utnytte dem, er styrende for all moderne teoriutvikling omkring bruken av luftmakt. Dette medfører også at enten er en i stand til å ta opp utfordringene som ligger i PGMs, elektronisk krigfø ring og de andre større eller mindre revolusjoner som moderne elektronikk har medført for luftkrig, eller så kan en overhodet ikke delta på en effektiv måte med noe håp om å komme positivt ut av en konfrontasjon. Det kreves også et godt koordinert og spesialisert samarbeid mellom bakkeinstallasjoner og plattformer dersom dette skal bli kosteffektivt. Det begrepet som nå benyttes om dette teamarbeidet, er Air Campaign, dvs. hvordan luftstridskrefter kan anvendes best mulig på det operative nivå i et aktuelt krigsteater. Utfordringen for aktuell sjef i et slikt krigsteater vil være hvordan han best mulig skal kunne omforme de konkrete krigsmål til taktiske planer på det operative nivå. Det er i denne sammenheng at klare og praktiske teorier om hvordan en skal anvende teknikk og menneskelige ressurser på en best mulig måte er viktige.
7.3.4 Moderne luftkrigsteori Når en skal gi en kort presentasjon av hva som i dag er ansett som en sentral, moderne luftkrigsteori i de vestlige land, har oberst John A. Warden IIIs bok The Air Campaign fra 1988 fått en spesiell innflytelse. Selv om boken har vært (og er) svært omstridt, har Warden her uten tvil maktet å beskrive teoretiske og filosofiske fore stillinger om luftkrig og satt dem inn i en større helhet. Eller slik det står i forordet til 1988-utgaven:
This book is for combat officers of any Service who might find themselves on an operational-level staff... it is devoted to how and why air power can be used to attain the military objectives needed to win a war.343 Nettopp fordi den teknologiske utvikling har vært spesielt rask og langt på vei sty rende for utviklingen av luftmakt, vil enhver teori som primært er opptatt av hvor dan en skal treffe et mål med en gitt bombe osv., raskt bli foreldet og følgelig miste sin betydning. 343. John A. Warden III [1989]: The Air Campaign. Planning for combat, New York, Pergamon-Brassey’s, USA. Boken kom i 2000 i en revidert utgave, men under samme tittel. Hovedsynspunktene er beholdt, men det er tatt inn et nytt forord og en vurdering av Golfkrigen i 1991. Det viktigste ifølge forfatteren selv var: ...«was integration of the centers of gravity ideas earlier discussed into a comprehensive view of the enemy as a system. In the Gulf War, we used this concept and many ideas drawn directly from The Air Campaign to plan the war and its execution.» (Se s. 144 i den nye versjonen fra 2000.)
264
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
Det spesielle med Wardens bok og med moderne luftteori generelt er den vekt som det blir lagt på de mer generelle filosofiske og grunnleggende sider ved krig føring. Først når en behersker dette, kan en militær sjef på operativt nivå egentlig få full nytte av de aktuelle tekniske og taktiske muligheter, dvs. gjøre slike faktorer til nyttige verktøy i en aktuell situasjon. Om Warden selv alltid har forstått den grunn leggende militærteorien han i boken hevder å gjøre bruk av, er i denne forbindelse egentlig av underordnet betydning. Men hans bok ble på mange måter en nøkkelbok ved inngangen til 1990-tallet, og har i dag en helt sentral plass i diskusjonen om av hva luftmakt er. Som kort presisert i en introduksjon til boken fra 1988, skrevet av general Chris. J. Donnelly jr., var dette et lenge etterlengtet bidrag ved at de nye teoriene nå for første gang integrerte historiske erfaringer til en klar og vidsynt «pakke» med kon klusjoner og retningslinjer for hvordan luftstyrker skal bidra til å nå strategiske mål i krig. Det spesielle med disse teoriene var at en her på en relativt grundig måte dek ket hele spekteret fra hvordan en skal velge nasjonale målsettinger i krig, og til hvor dan de kan gis en taktisk løsning på lavt nivå. Teoriene falt likevel ikke for fristelsen til å bli avhengig av 1980-tallets spesielle taktiske eller våpentekniske løsninger da prinsippene ble utformet. I denne sammenheng vil det være krigskunst på det opera sjonelle nivå som vil ha avgjørende betydning. De såkalte principles of war som tidli gere er beskrevet av mange militærteoretikere, anses av Warden som like aktuelle enten det gjelder styrker til lands eller i luften. Når det likevel er behov for spesielle analyser for krigen i luften - luftkampanjen - skyldes det at hurtigheten og rekkevid den til luftstyrker representerer både spesielle problemer og fordeler når de skal anvendes i krig. Når en luftmilitær leder skal treffe sine beslutninger, bør han følge lig være seg spesielt bevisst dette. Stikkordene er:
• Man må velge mellom en offensiv eller defensiv tilnærmingsmåte. • Det vil kreves luftoverlegenhet om en skal kunne utnytte luftmakten effektivt. Kan det oppnås? • Innflytelsen fra bakkebaserte forsvarssystemer må tillegges vekt, dvs. at både sjø- og landstridskrefter kan gi direkte bidrag til å vinne luftoverlegenhet. • «Luftreserver» (et nytt operativt konsept som har skapt stor debatt og interesse, særlig i USA).
Hovedtankene i forbindelse med moderne teorier om luftstrid slik Warden ser det, tar som utgangspunkt at skal en lykkes i en luftkampanje, må en bygge på en god plan. Skal en slik plan lages, må en ha god innsikt i den kommende militære aksjon. Faktorer som god militærteoretisk innsikt og selvsagt et klarest mulig bilde av egne og fiendens sterke og svake sider står her helt sentralt. Skal en kort forsøke å opp summere de nye tesene for luftkrig, ser en at luftoverlegenhet (air superiorityj spiller en avgjørende rolle. En antar at et felttog lett vil kunne tapes om fienden lykkes med å oppnå luftoverlegenhet, mens en på den annen side kanskje langt på vei kan vinne et felttog eller en krig om en selv har sikret seg luftoverlegenhet. Warden ser det slik at luftoverlegenhet må sikres før andre krigshandlinger (i luf ten eller på bakken) kan/bør gjennomføres. Dette var tydeligvis også problemstillin gen for dem som planla under Golfkrigen i 1991. Med denne tesen som
Introduksjon til moderne luftmakt
265
MODERNE KRIGSKUNST
utgangspunkt kan en så studere de forskjellige situasjoner som kan utledes for hvor dan en luftkampanje kan utformes av vestlige nasjoner. Blant andre har russerne hit til trukket litt andre lærdommer av deres egne analyser av Golfkrigen. De fleste russiske teoretikere som har skrevet om betydningen av moderne luftoperasjoner, antar at deres luftforsvars hovedoppgave bør være å understøtte hærens hovedangrep, ikke å føre egne separate luftkampanjer. Sitatene nedenfor sier mye om hvordan det nå tenkes i forbindelse med moderne luftkrigføring. I løpet av de ca. 95 år som er gått siden introduksjonen av luftstridsmidler, er ideene blitt betydelig endret:
Orchestration, not subordination or integration, is the sine que non of modem war fare ... We don’t tend to think of war in the same terms as we think of music and concertos. But our discussion carried us to the conclusion that war plans had to have defined objectives and identified key forces if they were to lead to victory. The score for the concerto of violence had to be in consonance with the nature of the enemy, one's own nature, and the nature of the war. Discordance leads to defeat.344 Luftkrigen er en spesialitet, men også her må en ta hensyn til et klassisk militærteoretisk begrep som tyngdepunkt. Det presiseres at dette tyngdepunktet alltid må iden tifiseres så tidlig som mulig, og at dette i andre omgang vil få konsekvenser for bl.a. hvordan en såkalt air superiority -kampanje bør føres. Warden presiserer også i siste del av boken:
Of all mankind's activities, war is the most baffling and intriguing. It brings out the best in men; and it uncovers the worst. War is the last argument of kings; appeal from its verdiet, frequently impossible, is always difficult. War demands from its leading participants the coldest calculation, the most rational thoughts. Leaders lacking the ability to think clearly and precisely under war’s enormous pressures pay dearly - often with their lives, always with the present and future of their followers. Methods of war change, but the principles of war - the essence of war - have not changed since Militiades repulsed the Persians on the Plains of Marathon.345
7.3.4.1 Muligheter og ambisjoner i kampen om luftherredømme Generell luftoverlegenhet gjør en i stand til å føre offensive luftoperasjoner mot et hvilket som helst fiendtlig mål, mens man samtidig kan nekte fienden å gjøre det samme mot en selv. Har forsvareren luftherredømme over eget territorium, vil ikke en angriper kunne utføre effektive angrep verken mot strategiske eller taktiske mål. Har forsvareren ikke en viss grad av luftherredømme over sine mest sentrale og vik tige områder, kan en angriper operere fritt mot de mål han måtte ønske å angripe. I den siste situasjonen, og når angriperen har store luftstyrker til disposisjon, vil det som regel bare være et spørsmål om tid før forsvarerens nederlag er et faktum.346 Den såkalte kontraluftkampanjen vil i prinsippet bestå av to typer operasjoner: N.M. Rekkedal, C. A. Liitken, T. Johansen (versjon fra 1993): FFI/RAPPORT-92/5027, Kjeller, kapittel 13, s. 163-184. 345. John. A. Warden (1989): The Air Campaign, s. 143. 346. FFI/RAPPORT- 92/5027, kapitel 13, s. 164-165.
344.
266
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
1. Offensive kontraluftoperasjoner, som innebærer operasjoner for å ødelegge, for styrre eller begrense fiendens luftmakt så nær kilden som mulig. Det vil si bl.a. angrep mot fiendens basesystem og fly på bakken, fartøy med områdeluftvern, osv.
2. Defensive kontraluftoperasjoner, som innebærer å beskytte egne ressurser ved direkte forsvar og ødeleggelse av fiendens angrepsfly i luften. I nye norske doktrinen for luftsoperasjoner fra 2002, definerer man de tre former for kontroll i luften på følgende måte:
• Fordelaktig luftsituasjon (Favourable Air Situatiori) er til stede når motstande rens innsats og anvendelse av luftstridsmidler ikke i vesentlig grad vil påvirke utfallet av egne land-, sjø-eller luftoperasjoner. • Luftoverlegenhet (Air Superiority) er definert som en grad av dominans i luft rommet som muliggjør egne land-, sjø- og luftoperasjoner på et gitt tidspunkt og innen et gitt område uten at motstanderens luftstridskrefter kan forstyrre på noen avgjørende måte.
• Luftherredømme (Air Supremacy] forsterker den tilstand luftoverlegenheten gir oss. Luftherredømme er definert som en grad av luftoverlegenhet hvor motstan derens luftstridskrefter ikke er i stand til effektivt å forstyrre våre operasjoner.347
Kampen om luftoverlegenhet er dynamisk og faktorer som påvirker og styrer denne kampen, vil bli diskutert senere. Luftoverlegenhet tilrives gjennom kontraluftoperasjoner. Kontraluftoperasjoner er ikke et mål i seg selv, men har til hensikt å hindre motstanderen i å utnytte sin luftmakt, og sikre utnyttelse av egen luftmakt slik at de overordnede mål oppnås. Kontraluftoperasjoner deles tradisjonelt inn i offensive og defensive operasjoner. Nedenfor blir de to formene for kontraluftoperasjoner all ment beskrevet. Begrepet offensive kontraluftoperasjoner (Offensive Counter Air Operations OCX] har til hensikt å ødelegge, forstyrre eller begrense motstanderens luftmakt så nær kilden som mulig. Dette innbefatter, men er ikke begrenset til, angrep mot motstanderens basesystem, fly på bakken og i luften, luftvernsystemer, og kom mando- og kontrollinstallasjoner, drivstoffanlegg, ammunisjonslagre og støttefasiliteter som understøtter fiendtlige luftoperasjoner. Hoveddelen av offensive kontraluftoperasjoner gjennomføres av luftmakt, men både overflatestyrker og undervannsstyrker vil kunne bidra i betydelig grad. For å sikre størst mulig effekt av de offensive kontraluftoperasjonene er det viktig å utnytte kapasiteter fra alle for svarsgrener i operasjonene. Offensive kontraluftoperasjoner blir i følge doktrinedokumentet gjennomført fordi man • som angriper kan ta og beholde initiativet og benytte seg av luftmaktens mulig heter til å konsentrere styrke mot motstanderens vitale punktfer] 347.
Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, første utgave. Oslo, Forsvarets overkommando, 2002, s. 41 -42.
Introduksjon til moderne luftmakt
267
MODERNE KRIGSKUNST
• kontraluftoperasjoner vil kunne redusere antallet offensive tokt motstanderen kan produsere, og tvinge ham til å bruke mer av sine ressurser defensivt • striden kan flyttes til motstanderens område, og motstanderen forhindres i å ha et «fristed» hvor han er sikret mot angrep.
Offensive kontraluftoperasjoner bør i følge den nye norske luftoperasjonsdoktrinen konsentrere seg om å redusere en motstanders evne til å gjennomføre koordinerte luftoperasjoner. Hensikten med angrepene må være å oppnå en så permanent virk ning som ønskelig, dvs. en ønsket reduksjon eller ødeleggelse av hans kommandoog kontrollstruktur, hans luftvern, av fly på bakken og kritisk infrastruktur mer effektivt enn angrep mot mål som lett lar seg reparere (f.eks. rullebaner}. Planleg ging og gjennomføring av angrep mot en motstanders luftstridskrefter vil følge de samme prinsippene som for antioverflate operasjoner.348 Offensive kontraluftoperasjoner antas normalt å hå'følgende fordeler: • offensive operasjoner gjør at en beholder initiativet og tvinger en fiende til å reagere • luftstriden flyttes fra eget område og over på fiendens territorium
• en får maksimal utnyttelse av sine luftstyrker og kan opprettholde press mot den annen part • en kan konsentrere sine begrensede styrker mot viktige tyngdepunkter hos fien den • dersom de offensive luftoperasjoner er vellykkede, vil en nekte fienden å gjen nomføre lignende operasjoner, særlig dersom hans offensive kapasitet blir øde lagt på bakken
• fly som blir stående på bakken på sine baser, er like statiske som noe annet. Et offensivt fly kan ødelegge flere fly på bakken, mens det normalt skal flere jager fly til for å ødelegge et mål i luffen
Defensive kontraluftoperasjoner har imidlertid også sine klare fordeler: • defensive luftoperasjoner blir normalt drevet over eget territorium og dette gjør at forsvareren kan nytte egne bakkebaserte støttesystemer og få hjelp/ støtte av bakkebasert luftvern • dersom forsvarerens flymannskaper må forlate flyet, er de over vennligsinnet område og kan relativt enkelt tilbakeføres til egen avdeling Forsvarerens flybaser er normalt mye nærmere kampområdet enn angriperens, og det er viktig for sortieproduksjon, tid til og fra hjemmebase, og gir mindre drivstof forbruk for å komme til og fra kampområdet. Begrepet defensive kontraluftoperasjoner (Defensive Counter Air Operations DCA) har i følge det nye doktrinedokumentet «til hensikt å oppdage, identifisere, 348.
268
Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, s. 42-43.
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
avvise og/eller engasjere fiendtlige luftstyrker som forsøker å angripe vennlige styr ker eller trenge gjennom en forsvarers luftrom.» Defensive kontraluftoperasjoner omfatter alle tiltak og midler for å nøytralisere eller redusere effekten av motstanderens luftangrep. Dette kan oppnås både med aktive og passive luftforsvarstiltak. Fordeling av ressurser mellom aktive og passive tiltak er en prioriteringssak hvor det ikke er snakk om et enten-eller, men om et både-og. Suksess i defensive kontraluft operasjoner avhenger i stor grad av evnen til å sette de riktige mål for operasjonene. Det er to prinsipielle måter å gjøre det på:
• å minimere skadene på egne styrker og fasiliteter • å påføre motstanderen mest mulig skade.
Det er en klar sammenheng mellom de to måtene å oppnå målsettingen på. Jo flere av motstanderens fly vi skyter ned, desto færre er det som kan gjøre skade på egne styrker og installasjoner. Beslutningen om hvor prioriteringen skal ligge mellom disse to målsettingene, vil både få stor operativ betydning og være bestemmende for styrkestrukturen og dermed også for allokering av ressurser.349 Et land kan imidlertid av forskjellige årsaker bli tvunget til å kjempe for en grad av luftkontroll over eget viktig område med bare defensive luftstridsmidler:
• det kan være overordnede politiske begrensninger som ikke tillater offensive angrepsoperasj oner • fiendens teknologiske og/eller numeriske overlegenhet i defensive luftstrids midler kan gjøre offensive luftoperasjoner mot fiendens område for kostbare
• fiendens baser og støtteenheter kan være utenfor rekkevidde, slik at defensive operasjoner er eneste mulighet i kampen om luftherredømme, noe som var til fellet under f.eks. slaget om Storbritannia. Engelskmennene kunne ikke nå tyske baser, og ble derfor tvunget til rene defensive luftoperasjoner for å lykkes. De klarte likevel å påføre tyskerne så store tap at deres bombeoffensiv ble for kost bar og følgelig måtte stanses.
Selv om offensive og defensive luftoperasjoner representerer to svært forskjellige strategier, kan de imidlertid ikke vurderes hver for seg, siden de til en viss grad er avhengig av hverandre. Derfor er det meget viktig å finne balansen mellom offensiv og defensiv innsats, både når det gjelder planlagt styrkeallokering og eventuelt tids punktet som en omfordeling skjer på, dvs. overgangen fra én rolle til en annen. Tradisjonelt har offensive kontraluftoperasjoner gitt flest fordeler, sett med vest lige øyne, og denne form for operasjoner har ofte vist seg å være avgjørende for utfallet av konflikter. I tillegg vil vellykkede offensive luftoperasjoner klart kunne redusere egne hærstyrkers tap dersom motparten disponerer store moderne hær styrker. (Situasjonen til sjøs er ofte relativt lik den situasjonen som beskrives her.) Den beskrevne situasjonen ble til fulle vist under Golfkrigen i 1991, da de allierte ved hjelp av amerikanernes kraftige luftkampanje rev til seg luftherredømme fra første dag og effektivt ødela Iraks flystyrker, flybaser og kommando- og varslings349.
Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, s. 45-46.
Introduksjon til moderne luftmakt
269
MODERNE KRIGSKUNST
kjede med intense offensive luftoperasjoner - dag og natt. Men det er her viktig å minne om at offensive operasjoner slett ikke alltid vil kunne gjennomføres som mot Irak i 1991. Mot en kompetent forsvarer som disponerer moderne utrustning, som er i en situasjon som ligner på den under Golfkrigen i 1991, bør man være forberedt på klart større tap også for angriperen.
7.3.5 7.3.5.1
Moderne luftmakt - i hvilken retning går utviklingen? Generelt om utviklingen
The advocates of land and sea power are rarely slow to point out that air power is very much the «new kid on the block». These leamed scholars are, however, often entrenched in their own subject areas with a tendency to conservative ideas and narrowness of vision. Their more enlightened colleagues... acknowledge the reality that air power has gained in stature and importance at a vast rate over the last century and, to many of its stauncher proselytisers, is primus inter pares. Part of the key to the development of air power has been the rapidity with which techno logy has enabled man 's conceptual notions of warfare in the third dimension to become reality. Some could argue that this has been an evolutionary process occasioning little remark. I would suggest, however, that in many instances the pace of scientific change was forced considerably by the demands of air power and its revolutionary thinkers. What is beyond doubt is that the debate that has accompanied this change has been furious: acrimonious at times andpassionate at others ...35°
Et vanlig synspunkt i dag er at dersom det kommer til konvensjonell krigføring, vil luftmakt nærmest uansett spille en viktig rolle for utfallet av konflikten. Flere av de moderne luftkrigsteoretikere hevder da også at krigføringen i luffen vil spille en avgjørende rolle, dvs. at den relative betydning av bakkestyrkene er på retur. Neden for gjennomføres det en kort diskusjon av de tendenser som man nå ser, og som over tid eventuelt vil medføre endringer når det gjelder luftmaktens betydning og utforming.350 351 I historisk perspektiv er strategisk luftmakt nær knyttet opp mot atomvåpen, en våpenkategori som hadde sin «storhetstid» i perioden fra 1955 til begynnelsen av 1980-tallet. En av konsekvensene av den tette koblingen mellom plattform og våpenkategori innen supermaktenes viktigste luftstyrker var at en primært var opp tatt av hvordan man skulle kunne fremføre atomvåpen eller forhindre at motparten ville lykkes med det. Med nedtoningen av fokuseringen på atomvåpen og atomkrig fra tidlig på 1970-tallet, og en tilsvarende økende vektlegging av de konvensjonelle våpen, kom de strategiske flystyrkene i en slags klemme. Selv om disse represen terte den klart viktigste slagkomponenten (for stormaktene), kunne de reelt ikke 350.
351.
270
Dette sitatet er hentet fra Foreword, The Royal Air Force Air Power Review, volume four, number two, Summer 2001. Det er en god illustrasjon på den store tro på egne krefter som luftmakttilhengerne ofte profilerer i fagtids skrifter. Dette vil tilsvarende provosere mer balanserte militærteoretikere, de man i spissformuleringen sitert ovenfor kaller scholars... often entrenched in their own subject areas with a tendency to conservative ideas and nar rowness of vision. Uansett - det nytter ikke å benekte at luftmakt i dag har en betydelig innflytelse også på den militære tenkningen, ikke minst i USA. Nils Marius Rekkedal: «Krigføring ved inngangen til det 21. århundre.» FFI/RAPPORT- 96/04460, Kjeller, kapit tel 2. Det gjøres ellers oppmerksom på en svært kritisk evaluering med tittelen Operation Desert Storm: Evaluation of the Air Campaign, NSIAD-97-134. Studien er utført av U.S. GAO for å vurdere de reelle effekter av de nye «smarte» våpen. Det er brukt argumenter fra denne rapporten i punktet ovenfor.
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
brukes til noe. Slagkraften var så enorm at om den ble anvendt i stor skala, ville man risikere å begå nasjonalt selvmord. En av konsekvensene av dette dilemma, godt hjulpet av de reelle behov for flystøtte under kriger på 1960-tallet, skapte ny interesse for konvensjonell, taktisk krigføring. Flystyrker måtte også være nyttige i de «vanlige» kriger som det tross alt var et stort antall av rundt omkring i verden under den kalde krigen. Viktig her er også de enorme tekniske fremskritt man så fra 1950-tallet og frem til i dag. Et eksempel på det er jetmotoren, som overtok som fremdriftsmiddel i løpet av 1950-tallet, noe som gjorde overlydshastighet og operasjoner i stor høyde mulig. Sentralt står også at kanoner ble byttet ut med missiler som hovedbevæpning - også for luftvernstyrkene. Dette ble også av stor betydning for evnen til å kjempe på store avstander, ikke minst for den enorme økningen av elektronikkens betydning i alle former for strid i luften og for luft-til-bakke-operasjoner. Man kan hevde at fra 1970 var elektronikken blitt helt avgjørende for enhver form for luftoperasjon, og det hadde totalt omformet luftoperasjonenes karakter. Moderne våpensystemer både fra fly og mot fly er nå helt avhengig av kvaliteten av den elektroniske utrustning, og moderne luftmakt er umulig å tenke seg uten et effektivt og veldrevet basesystem, inkl, høy treningsstandard på så vel det flygende personellet som på bakkemannskapene. Dette er dermed en raskt fordyrende spiral der den tekniske kompleksitet har vært stadig økende og av samme årsak har også kostnadene for moderne flystyrker - både innkjøp og vedlikehold av plattformer og nødvendig utstyr - vært raskt økende. Kostnadene truer nå i realiteten de fleste min dre lands evne til å vedlikeholde nasjonalt kontrollerte moderne flystyrker; også i Vest-Europa. Sentralt står også den raskt økende betydningen av aktivitet i rommet. Satellittutviklingen har vært enorm siden den første russiske «Sputnik» ble skutt opp i 1957, og i dag er f.eks. USA helt avhengig av sine overvåkings-, kommunikasjons-, damage assessment- og navigasjonssatellitter. De er svært avanserte elektroniske konstruksjo ner, basert på moderne teknikker som f.eks. miniatyrisering av elektronikk. Et eksempel her kan være avhengigheten av satellitter under Golfkrigen i 1991, for mesteparten av etterretningene som ble benyttet til å planlegge og utføre luftoffensiven, kom fra satellitter. Også varslingen av de irakiske Scud-missilene var primært basert på satellitter, og navigasjonssatellittene var avgjørende for alle former for fremrykning under bakkedelen av offensiven. Dersom man studerer de konvensjonelle felttog som har vært ført etter andre ver denskrig, f.eks. Koreakrigen, krigene i Midtøsten i 1956, 1967, 1969-70, 1973 og 1982, krigene mellom India og Pakistan i 1965 og 1971, Falklandskrigen i 1982, kri gen mellom Iran og Irak i perioden 1980-1988 og Golfkrigen i 1991, har luftmakt alltid hatt stor betydning, og så lenge nasjonalstater fører krig mot hverandre, vil luftmakt ha stor betydning for utfallet. Ikke minst under Golfkrigen i 1991 var effekten av luftmakt spesielt synbar - ikke minst p.g.a. mediedekningen. I etterkant av krigen har visse kommentatorer gått svært langt i å fremstille den primært som en luftkrig og har trukket konklusjoner i retning av at luftmakt i fremtiden vil «fikse det meste» på egen hånd. Selv etter det man så av oppfinnsom bruk av moderne luft- og rommakt i krigen i Afghanistan i 2001-2002, er nok dette å presse faktaene svært langt. Afghanistan var tross alt et primitivt utviklingsland, og en bør vurdere operasjonen i lys av det. Den amerikanske luftmakten var her total, og en kunne
Introduksjon til moderne luftmakt
271
MODERNE KRIGSKUNST
gjøre nærmest som en ville over stridssonen. Slik sett er det grunn til å minne om at krigføring alltid vil ta farge av tid, sted og motstander, og det gjelder også luftmakt. Når det gjelder de fleste av de kriger som er nevnt ovenfor har de ikke vært ført mellom stormakter, men mellom land med andre- eller tredjerangs militær kompe tanse eller kapasitet, dvs. land som ikke har disponert over atomvåpen eller leveringsmidler for dem. I dag er flere land i ferd med å skaffe seg atomvåpen eller kan gjøre det om de ønsker, og en kan hevde at de land som er i stand til å operere et moderne luftforsvar, trolig også er i stand til å bygge atomvåpen om de så skulle ønske. Den langsomme spredningen av atomvåpen har imidlertid hatt som effekt at faren for krig mellom stater i dag er liten, og er en stadig minkende andel av pågå ende konflikter. I dag er det uten tvil slik at det er de såkalte lavintensitetskonfliktene som dominerer. Mens flystyrker historisk har vært benyttet for å bekjempe stammeopprør i kolonier på 1930-tallet med en viss fremgang, har slike metoder under og etter andre verdenskrig vist seg å være av begrenset effekt. Bl.a. benyttet tyskerne flystyrker mot geriljastyrker i Jugoslavia, Hellas, Russland og Polen, men med svært begrenset effekt. Dette var erfaringer som andre stater skulle lære om igjen med samme resultat på 1950- og 1960-tallet: britene i Afrika, franskmennene i Indokina og Algerie og amerikanerne i Vietnam. Tilsvarende negative erfaringer har russerne høstet i strid med geriljastyrker i Afghanistan på 1980-tallet og i Tsjetsjenia (1994-1996 og 2000 til i dag), og israelerne har hatt minimal fremgang mot Hezbollah-organisasjonen i Libanon på tross av en betydelig flyinnsats. Dette er bare noen få eksempler fra en lang liste. Typisk er det at de som har satset på luftmakt, alltid har hatt tilnærmet totalt luftherredømme, men denne teoretiske fordel har ikke vært nok til å forhindre en ofte lite gunstig militær og politisk utvikling eller et direkte eller indirekte nederlag mot geriljaorganisasjoner - organisasjoner som ikke har hatt flystøtte og heller ikke ville hatt råd til å kjøpe og vedlikeholde feks. en jagerbomberstyrke. Det er heller ikke så vanskelig å forklare denne manglende fremgang dersom en ønsker å se rea litetene. Moderne teknologi av det slag som moderne luftmakt forutsetter, gir både ulikheter og begrensninger. Luftkrigføring er som skapt for «rene» scenarier der tek nologien i form av sensorer og missiler kan briljere, dvs. i rommet og i luftrommet der man kan bekjempe motpartens tilsvarende plattformer på en svært effektiv måte. Dette fungerer også godt mot en motstander som er konvensjonelt utstyrt og organisert, og som mangler en effektiv motkapasitet mot stormaktens luftmakt. Imidlertid vil i en typisk «infisert» geriljastrid normalt ta form av sine omgivelser. Geriljaen opererer på land og midt inne blant sivilbefolkningen, og krigføringen dreier seg normalt om kontroll med produksjonsmidler, kommunikasjoner og befolkningens lojalitet og vilje til å holde ut. Stilt overfor en «usynlig» fiende som satser på en kombinasjon av geriljataktikk og terror, blir selv den mest avanserte jagerbomber i realiteten ofte irrelevant i forhold til de lokale problemkomplekser. De flystyrker som man trenger i denne form for krigføring, er følgelig ofte av en annen karakter, og i en slik situasjon er det vanskelig å se behovet for et tradisjonelt organisert selvstendig flyvåpen. Her er ingen «klassiske» strategiske luftkampanjer å føre, jf. den tidligere omtale av dem i dette kapitelet. Hvordan man skal eller bør håndtere den fremtidige luftmakt, er følgelig slett ikke enkelt å gi et godt svar på. Problemstillingen er imidlertid ikke uvesentlig. Når de mest avanserte plattformer etter hvert koster over 100 millioner dollar pr stk
272
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
(som det amerikanske F-15 I ) og JSTAR, som er utviklet for å innhente og bear beide informasjon og lede moderne luftoperasjoner, koster minst tre ganger så mye pr stk., har ikke engang supermakter lenger råd til å holde seg med en stor «Orderof-Battle». Tallet på aktive plattformer er nå generelt (til dels kraftig) på retur hos alle stormakter som følge av denne utviklingen. En annen side av dette er at i de to ytterkantene av spekteret for krig, nemlig atomkrig og lavintensive konflikter, har disse nye plattformer ikke automatisk en klar oppgave å utføre. (En eventuell atomkrig ville i dag primært ta form av missilkrigføring, utført ved hjelp av langtrekkende missiler.) Bør en se seg råd til å ved likeholde en styrke bestående av ekstremt dyre plattformer som primært kan brukes til en ting: bekjempe samme type plattform hos en motpart? Dette er problemstil linger som flere ganger har vært oppe i forbindelse med den amerikanske debatten om de nye F-22 jagerflyene og også i forbindelse med termineringen av byggingen av bombeflyet B-2. En interessant observasjon fra de avanserte luftoperasjoner over Afghanistan i 2001-2002, er at en betydelig oppdatert versjon av B-52 - en design fra 1950-tallet - og det ofte utskjelte B-l begge har vært brukt som bærere av store mengder «smarte» bomber, og følgelig faktisk har «karet seg til» en rolle i forbindelse med en form for krigføring som ingen av de to plattformer egentlig var spesialisert for: avansert konvensjonell bombing i en krig i den tredje verden. En sammenlig ning viser at B-52 og B-l med base på Diego Garcia fløy 10 prosent av angrepsoppdragene, men leverte hele 11 500 av de 17 500 våpen som ble levert mot mål i Afghanistan, dvs. ca. 65 prosent av alle våpen levert totalt og ca. 90 prosent av alle våpen levert av USAF. Det var de 10 stk. B-52 som leverte det meste av denne våpenmengden.352 Utviklingen har også presset frem behov for nye og kanskje mer kosteffektive løs ninger. Bl.a. har, som påpekt i tidligere kapitler, interessen for såkalte Remotely Piloted Vehicle (RPV), Unmanned Air Vehicle (UAV), Uninhabited Combat Air Vehicle (UCAV) og lette taktiske transportfly og helikoptre i alle kategorier, klart økt i løpet av de siste ca. ti år. Slike plattformer med sensorer og etter hvert med våpenutrustning innebygd, kombinert med en stadig forbedring av såkalte «stealth»-egenskaper i forbindelse med de mindre plattformer en her snakker om, kan bli sett på som et mulig svar i forbindelse med lavintensitetskonflikter. Kapasiteten er alt demonstrert i forbindelse med krigen i Afghanistan høsten 2001 og våren 2002, der UAV-er har vært mye brukt i forbindelse med innhenting av etterretninger og ved «targeting». Siden disse systemene i utgangspunktet ikke var designet for langtrekkende angrep inne på dypet, men for et nært samvirke med andre styrker, er det ikke selvsagt at de må håndteres av en egen selvstendig forsvarsgren - et flyvåpen - slik man har sett innen luftforsvaret i de fleste land i tiden etter 1945. I denne forbindelse er det i gang en betydelig intern debatt i de ledende luftmaktsnasjoner om de fremtidige oppgaver i forbindelse med offensive operasjoner. Britene har brukt begrepet «future offensive air systems» (FOAS) når man har dis kutert de fremtidige konsepter og muligheter for denne typen luftmaktsoperasjoner. Bombing har vært en hovedaktivitet siden første verdenskrig og til tider har bombeflyene hatt overtaket, andre ganger har fordelen vært hos forsvarerne. Store
352.
Antony Cordesman (2002): The Lessons of Afghanistan. Presentasjon på Internett av en ny bok av forfatteren, datert 16 januar 2003. (Boken er skrevet i oktober 2002.)
Introduksjon til moderne luftmakt
273
MODERNE KRIGSKUNST
tap har hele tiden vært vanlig dersom det har vært intensive og langvarige krigs handlinger. I denne forbindelse har man særlig de siste 10-15 år sett en stadig økende interesse for UAV-design, som tidligere påvist. Hovedfordelen ved beman nede fly er den fleksibilitet som en godt trent flyger representerer om bord i platt formen, mens svakheten er at mennesket er sårbart ved skader på flyet, og bare kan holde ut en begrenset G-belastning. Flygeren er dessuten tidkrevende å utdanne og er dyr i drift. De to alternativer man nå studerer, er UAV-er og kryssermissiler. Begge typer ble med stor suksess benyttet under Golfkrigen i 1991, selv om UAV-er her bare ble benyttet til rekognosering. Trolig vil man nå i løpet av de neste 15 år se en «styrkemiks» der bemannede plattformene gradvis blir mindre dominerende, og der UAV-er og kryssermissiler vil øke sin relative betydning. Spesielt dersom de bemannede plattformer skal kunne brukes til de farligste oppdragene, vil det kreves en betydelig satsing på nye former for «stealth»- teknologi, noe som vil kreve en ytterligere satsing på forskning og utvikling. Man kan heller ikke helt utelukke en situasjon der de fleste av de «nye» syste mene kanskje vil falle tilbake til det som var det normale i de fleste forsvar før andre verdenskrig, nemlig at landstridskreftene og marinen selv tar hånd om sine flygende hjelpemidler. Dette vil helt sikkert ikke kunne skje uten kamp - selvsagt liker ingen å bli nedlagt. Imidlertid vil minst ett aspekt ved den nåværende luftmakt helt sik kert bestå, også langt inn i dette århundret: den stadig viktigere bruken av rommet kombinert med en sterkere integrering av etterretninger og «targeting»-prosesser med selve utøvelsen av luftmakt. Innen dette feltet utvikles det nå stadig nye mulig heter. Til i dag har feks. satellitter ikke hatt som oppgave å angripe eller bekjempe mål på jordens overflate og det er kanskje heller ikke aktuelt i de nærmeste år, men satellittene er nå helt avgjørende særlig for stormaktenes kommando- og kontroll systemer og etterretningsvirksomhet og etter hvert også på navigasjonssiden p.g.a. nye våpen som styres ved hjelp av satellitter (GPS-systemer brukes for å styre feks. bomber inn mot målet). Sitatet nedenfor kan illustrere noen av de problemstillinger som nå debatteres:
The war in Afghanistan (2002) not only demonstrates the progress that has been made in intelligence, surveillance and reconnaissance (ISR) in the decade since the 1990-91 Gulf War, but also points the way to the future. The past decade has demonstrated the classic pattem of RMA development, as described by experts such as Andy Marshall, Andy Krepenevich and Stephen Rosen. The first step in the process of revolution is the introduction of new technologies into existing organisations with little or no change in concepts of operation (CONOPs). This is followed by changes in operational employment that stimulates further technological change. Finally with the superiority of the new capabilities clearly evident, organisational adaptation takes place, leading to still greater operational and technologi cal progress. The USAF seeks to design a future ISR and C2 architecture to fit with its emerging operational concepts of Global Reconnaissance Strike based on a new organisational construct, the Global Strike Task Force (GSTF). The GSTF will employ the evolving ISR architecture and the air force 's best stealthy aircraft, the F-22 and B-2 to 'kick the door down' for the entry of follow-on forces. The GSTF will be complemented by naval forces employing cruise missiles and by the end of the decade the F-35 Joint Strike Fighter. The objective is to be able to conduct effects-based operations designed to achieve rapid dominance over any adversary.
274
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
To achieve this objective, in the words of Air Force Chief of Staff General John Jumper, «we need a robust, time-critical targeting capability that tums our response to emerging targets from hours today into minutes in the future»... To achieve the goals described by General Jumper and General Roche, the air force has formulated a new set of operational concepts for the employment of its ISR assets. The first concept is Persistent ISR. This involves deploying enhanced and expanded sets of both space-based and air-breathing sensor systems that can conduct ISR activities around the clock and in the presence, at least initially, of an integrated air- defence system. Persistent ISR also looks to integrate the full array of ISR platforms to provide continuous target tracking despite the movement of both the target and the ISR platforms. Persistent ISR will support another new operatio nal concept, that of Predictive Battlespace Awareness (PBA). The idea behind PBA is for US intelligence to become familiar with an adversary's pattems ofbehaviour, doctrine, habits, training and manoeuvrability so as to be able to predict bei ter what the enemy will do and how he will deploy his forces. Using PBA the air force will be able to focus its ISR assets on the most promising parts of the battlefield. 353
Den form for tenkning som er skissert ovenfor, forutsetter at man er villig til å gå langt for å integrere målutvelgelse og ledelse med tjenester utenfor et luftforsvars egne «indre sirkler». I praksis er dette operasjoner som forutsetter en betydelig grad av hva man på engelsk kaller «joint thinking». Bruken av «aerospace» ned på taktisk nivå, som nå senest i Afghanistan, forutsetter en betydelig nytenkning om hva som kreves i forbindelse med moderne krigføring. Dette tilsier kanskje også at en for svarsgren får ansvaret for alle disse nye tjenestene og for videreutviklingen av dem? Det naturlige kan kanskje være å la Luftforsvaret ta på seg dette ansvaret, gitt deres tradisjonelle virkefelt i luftrommet? I forbindelse med fremtidige konflikter vil aktiviteten i rommet trolig få økende betydning også når man bekjemper konvensjonelle styrker. Imidlertid er betydningen av rommet relativt begrenset i alle de ukonvensjonelle konfliktene av «gammel type» som pågår. Årsaken er enkel: satellitter kan f.eks. ikke plukke ut hvem som innen en flokk mennesker på gaten har til intensjon å sprenge et offentlig kontor. Dette kan bare gjøres ved hjelp av «gammeldags» politi- og etterretningsmetoder, jf. her beho vet for spesialstyrker og et nært samarbeid med Nordalliansens soldater i Afghanis tan høsten 2001. (Det var Nordalliansen som rykket frem og tok kontroll over byer og landsbygd da Taliban-regimet og al-Qaida tok til å kollapse under trykket fra den amerikanske bombingen.] Å plassere våpen i rommet for å bekjempe terrorister eller geriljasoldater kan neppe anses som en spesielt kosteffektiv måte å føre krig på. Siden det nettopp er det store antall lokale konflikter som i dag dominerer, vil de normalt ha et klart preg av relativt primitive virkemidler, dvs. at det her er oppgjør mellom mennesker og ikke mellom roboter/plattformer. Konflikter av denne typen preges i stedet av fraværet av high-tech og avanserte våpen og av at man ofte ikke har faste baser. Kamphandlingene utføres av mindre grupper, ofte på svært kort hold (dvs. bruk av overfallstaktikk mot regjeringsstyrker, kombinert med diverse former for press og terror mot en sivilbefolkning man ønsker å kontrollere]. 353.
Daniel Goure (2002): JANE'S Defence Weekly, artikkel fra februar 02-27, 2002.
Introduksjon til moderne luftmakt
275
MODERNE KRIGSKUNST
Luftmakten er slik sett kanskje «truet» av sine mange suksesser? Denne form for krigføring er nå etter hvert så kompleks og dyr for dem som skal delta, at bare et mindre antall staters regulære styrker vil disponere over større flybårne kapasiteter og da først og fremst tenkt brukt mot tilsvarende kapasitet hos motparten. Siden denne form for krigføring blir stadig sjeldnere, mens tallet på LIC-konflikter er høyt, er det nå flere og flere som spør om en satser på de virkemidler man trenger mest. Slike tanker er trolig i seg selv en provokasjon mot dem som har stor tro på at luftmakten i sin nåværende form er kommet for å bli. Imidlertid står spørsmålet der: Hvilken rolle skal fremtidig luftmakt ha, og hvordan bør den organiseres? Utfordringene er her mange, og svarene er ikke like opplagte nå som etter den kalde krigens avslutning.3'4 7.3.5.2 Luftforsvarets rolle - med U.S. Air Force som eksempel General M.E. Ry an har i en artikkel forsøkt å belyse hvordan verdens dominerende krigsmakt ser på bruken av luftmakt. En må selvsagt huske på at dette er synspunk ter som er preget av at dette er verdens eneste gjenværende supermakt, noe som også gir dem helt andre ressurser til disposisjon enn de mindre stormakter. Imidler tid er dette synspunkter som er viktige også i Europa, ikke minst for de land som er en del av NATO-systemet.354 355
De forente staters flyvåpen er en partner på lik linje med hæren, mannen og mari nekorpset når det gjelder å forsyne det militære teaters øverste sjefer med trente og utstyrte styrker i den hensikt å forsvare De forente staters nasjonale interesser. Fly våpenet organiseres og trenes med tanke på å føre krig som et integrert medlem av et felles team. Flyvåpenet er fullt overbevist om at luftmaktens fulle potensial nås først når det brukes sammen med de kapasitetene som søstergrenene tilbyr. Som en integrert del av dette fellesteamet kan De forente staters flyvåpen tilby sje fen for den kombinerte styrken solide ressurser for å takle et bredt spekter av even tualiteter - fra humanitære operasjoner til krig i større teatre. Disse ressursene fremstår som en kombinasjon av profesjonelle kunnskaper, luftmaktsekspertise og teknologisk knowhow, og de betegnes av luftpersonalet som flyvåpenets kjernekom petanse. Dette inkluderer:
Overlegenhet i luft og rom - Det å oppnå overlegenhet i luft og rom er den høyest prioriterte oppgaven til De forente staters flyvåpen, og det er et kritisk bidrag til det militære fellesskapet. Uten overlegenhet er alt på slagmarken i fare. Når herredøm met i luft og rom er etablert, er fellesstyrken ikke lenger utsatt for angrep, men får selv muligheten til å manøvrere og angripe. Kampen om luftmakten er et tema også i følgende nyere litteratur, som kan anbefales for den som ønsker å studere problemstillingene nærmere: General Einar Smedsvig (1996): «Luftforsvaret inn i det 21. århundre». Oslo, Atlanterhavskomiteens serie nr 191, Air Vice MarshalTony Mason (1994): Air Power. A Centennial Appraisal. London, Brassey’s, UK Neville Brown (1986): The Future of Air Power. London, Croom Heim, UK Robert H Scales jr (1995): Firepower in Limited War (revidert utgave). Novato, CA, Presido Press, USA. Oberst Tom H. Knutsen (1994): Luftmakt i 90-årene. Nye perspektiver Oslo, NUPI-Rapport nr. 186. Håvard Klevberg (red.) (1997): Manøverkrig og Føniks. Bærende elementer i norsk luftmaktsdoktrine. Oslo, serieForsvarsstudier 6/1997, Institutt for forsvarsstudier,. (Dette er en artikkelsamling med presentasjoner gitt på Luftkrigsskolens luftmaktseminar i 1997.) John Andreas Olsen (2001), editor: «A Second Aerospace Century». Trondheim, The Royal Norwegian Air Force Academy, Militærteoretisk skriftserie n.r 3. 355. M.E. Ryans (1999), artikkel i Military Technology - MILTECH 12/99, s. 18-22.
354.
276
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
Globalt angrep - De forente staters flyvåpen kan bli tilkalt fra baser i USA for å svare raskt på globale kriser. Dette krever en innsatsberedt styrke bestående av luft- og romsystemer som er i stand til raskt å nå et hvilket som helst punkt på kloden, trenge gjennom fiendtlig luftrom med begrensede støttestyrker og levere dødelige stridsmidler mot utvalgte mål. Kjemekapasiteten for globalt angrep oppnås ved at integrerte luft- og romressurser samvirker for å generere en verdensomspennende stridsevne. Hurtig global mobilitet - Hurtig global mobilitet sikrer De forente stater global rekkevidde og underbygger landets rolle som global makt. Etter hvert som antallet fremskutte styrker minker og behovet for umiddelbar reaksjon på oversjøiske hen delser øker, vil de fremtidige sjefene for kombinerte styrker i stor grad ha bruk for globale mobile styrker.
Presisjonsengasjement - Som våre seneste erfaringer på Balkan viser, krever De forente stater presis bruk av militær kapasitet for å oppfylle de politiske målene. Presisjonsengasjement er evnen til å bruke selektiv makt mot spesifikke mål og med diskrét og avgrenset effekt. Flyvåpenets kjemekapasitet i form av presisjonsengasje ment sikrer landet pålitelig presisjon, mens det samtidig reduserer risiko og sivile skader og tap. Informasjonsoverlegenhet - Det fremtidige fellesteamets evne til å oppnå «domi nerende bevissthet» på stridsfeltet vil i stor grad være avhengig av evnen til flyvåpe nets luft- og rombaserte midler når det gjelder å støtte opp med «global bevissthet», etterretning, kommunikasjon, navigasjon og værinformasjon. Selv om informa sjonsoverlegenhet ikke er flyvåpenets domene alene, er det, og vil fortsatt være, en del av flyvåpenets kjernekompetanse. Det strategiske perspektivet og fleksibiliteten som operasjoner i luft- og romsfæren gir, medfører at luftpersonalet er unikt godt egnet til informasjonsoperasjoner.
Smidig stridsstøtte - Stridsoperasjoner i det 21. århundret vil kreve smidige styr ker med svært god reaksjonsevne. Smidig stridsstøtte kjennetegnes ved den sentrale rollen den spiller når det gjelder å legge alt til rette for at luftmakt kan bidra til å oppfylle målsettingene til sjefen for en kombinert styrke. Smidig stridsstøtte utnytter global mobilitet og informasjonsteknologi for å sikre at de deployerte styrkene beholder sine maksimale stridsegenskaper Nye konsepter som «Total Asset Visibility» og «Time-Definite Re-supply» vil sikre at de operative styrkene er fullt strids dyktige på tross av en mer strømlinjeformet og «kommersiell» infrastruktur på verdensbasis og en redusert fremskutt styrkelokalisering. Reorientering mot hurtige intervensjonsoppdrag - Siden slutten på den kalde krigen har De forente staters flyvåpen stadig vært involvert i militære aksjoner gjennom hele spekteret av militære konflikter på verdensbasis. For å opprettholde dette effektivitetsnivået på vei inn i det 21. århundret må vi utvikle oss videre som luftmakt. Styrken må endres fra å være en trusselbasert gamisonsstyrke av kald krig - typen med fokus på oppdemming til å bli en kapasitetsbasert ekspedisjonsstyrke karakterisert ved smidig reaksjonsevne. Dette innebærer at man må omfavne en kultur og en fremgangsmåte som legger vekt på hurtigere og mer effek tive operasjoner med styrken strukket til sitt ytterste og det krever en bevisst ekspedisjonsmentalitet som sikrer at vi er ordentlig utstyrt og organisert, og at vi har ledere som er godt forberedt og orientert mot en stor bredde av globale aksjoner.
Introduksjon til moderne luftmakt
277
MODERNE KRIGSKUNST
Lettere og smidigere styrker som er klare til å gjennomføre ekspedisjonskorpspregede operasjoner, og som er skreddersydde til å oppfylle kravene til øverste sjef gjennom hele krisespekteret, må være i stand til å deployere hurtig for å utføre sje fens oppdrag. Selve grunnlaget for denne typen deployeringer vil bli basert på ti såkalte Air Expeditionary Forces (AEFs). En AEF vil bestå av geografisk atskilte, men operasjonsmessig sammenknyttede enheter som kan yte roterende støtte til pågå ende operasjoner og reagere raskt på kriser. Det såkalte luftekspedisjonskonseptet skal utnytte luftmaktens iboende allsidighet og reaksjonsevne til fordel for USAs nasjo nale militære strategi, samtidig som det stadfester at deler av deres strategiske opp drag fremdeles vil bli utført på tradisjonelt vis. Selv om det nye amerikanske konseptet om Expeditionary Aerospace Forces (EAF) fokuserer på de utfordringene som ligger i det å opprettholde fremskutt nærvær i fredstid og å utføre militæraksjoner i liten skala, bedrer det i det minste teoretisk, deres evne til å føre såkalte Major Theater Wars (MTWs).
7.3.6 Avslutning Som alt tidligere nevnt var U.S. Army pionerer i doktrinearbeidet i etterkant av Vietnamkrigen med å lete etter en alternativ vei innen konvensjonell krigføring. Bl.a. studerte man de tidlige tyske felttog under andre verdenskrig [perioden 1939— 42] og Oktoberkrigen i 1973 og brukte dem og andre krigserfaringer som bak grunnsmateriale i det doktrinearbeidet som ble gjort i forkant av offentliggjøringen av den nye AirLand Bnft/e-doktrinen i 1982. Noe senere ble også manøverkrigføring den offisielle standard innen U.S. Marine Corps, først nedfelt i FMFM 1-1, Campaigning. (Se bl.a. kapitel 5, 6 og 11 og littera turlisten for omtale av de oppdaterte versjoner.) Imidlertid er det grunn her til å påpeke at manøverkrigføring som begrep av og til kan virke noe uklart når en kommer ned på grunnplanet; dvs. når en ser på konkret taktikk, hvordan en organiserer mili tære enheter med tanke på strid, og hvordan enhetenes «interne design» skal under støtte selve doktrinens intensjon. Her er det flere kritikere som har hevdet at det ofte kan være vanskelig å se klart hvordan dette egentlig henger sammen. I dag er det trolig riktig å hevde at de manøverteoretiske ideer slik de ble utviklet på slutten av 1970-tallet, ikke står i sentrum for moderne amerikansk tenkning omkring luftmakt. Begrepet manøverkrigføring er erstattet av begreper som «Full Specrum Operations», med et noe endret innhold.Ikke minst bør en merke seg at det i løpet av 1990-tallet har pågått en betydelig utvikling av nye militære tanker omkring bruken av moderne luft makt, der en ikke lenger skiller klart mellom luftrommet og verdensrommet. Begge områder inngår nå i de tanker en gjør seg for fremtidig luft- og rommakt. U.S. Air Force har imidlertid til nå fortsatt å kjøpe inn de samme typer fly som tidligere og har også stort sett fortsatt med å lage såkalte mission plans, dvs. fordele sortieproduksjon og angripe mål på en tilsynelatende uendret måte i forhold til tiden før den kalde krigen ble avsluttet. Kritikerne spør i dag om dette fortsatt er det som flystyrker skal (eller bør) gjøre. Eller er det nå behov for å tenke i kanskje helt nye baner også innen dette området?
356. U.S. Army FM 3-0, Operations, Chapter 1, s. 11. (Utgitt i juni 2001.) (Slagordet er: «Full spectrum operations across the spectrum of conflict»)
278
Introduksjon til moderne luftmakt
MODERNE KRIGSKUNST
Det som imidlertid ser ut til å være en klar ny utvikling, er en omforming av anvendt luftmakt bort fra «taktisk bruk» i retning av «operativ bruk». Det medfører bl.a. en tilsvarende omlegging i de metoder som anvendes i forbindelse med sortie tildeling og hvordan den såkalte «aircraft mix» settes opp og utformes. I forbindelse med moderne krigføring vil nemlig fortsatt såkalt close-in battlefield interdiction være minst like viktig som tidligere - kanskje enda viktigere? Men dette vil ikke lenger være noe som flystyrkene fra U.S. Air Force gjør, men som i stedet tas hånd om av hærstyrkene selv i form av angrepshelikoptre og flerrørs rakettkastere (MLRS). Enda lenger inne på fiendens dyp vil det som amerikanerne i dag normalt kaller ope rational air warfare, trolig medføre en betydelig omlegging. Sentralt her er det at en går bort fra mer tilfeldige angrep på fiendens forsynings linjer og i stedet satser på såkalte highly focused effort to destroy follow-up forces, pre vent counter-attacks, and isolate the battlefield. Denne overgangen fra et først og fremst taktisk til et operasjonelt nivå hos den militære ledelsen om hva flystyrker skal ha som oppgave, er trolig det viktigste som vil skille mellom tidligere tiders attrifion-orientert luftmaktbruk og en mer manøverteoretisk orientert måte å tenke og planlegge på. Militærteoretikeren van Creveld har formulert dette slik:
Whereas «tactical» merely uses the power of tactical aviation on its own, «operatio nal» leverages it and produces new levels of synergy in the interactions of ground and air forces. 357
357.
Martin van Creveld (1991): The Transformation ofWar, New York: Free Press. Sitatet er hentet fra kapittel VII, Future War. Boken var fra van Crevelds side tenkt som et oppgjør med den clausewitziske tanketradisjonen, men kan likevel - slik denne forfatteren ser det - indirekte ses på som et av de beste forsvar for denne måten å tenke og strukture problemstillinger på, ikke minst siden Creveld i boken godt belyser mange av de sentrale clausewit ziske begreper og deres muligheter og begrensningen
Introduksjon til moderne luftmakt
279
MODERNE KRIGSKUNST
8
Om «den nye krigen»
8.1
Generelt
I dette kapitlet vil en se litt nærmere på begrepet «den nye krigen» og noen av de faktorer som det normalt legges fokus på. Dette er samtidig en gjennomgang av noen av de nye trekk ved utviklingen innen den militære debatten. Hovedvekten vil her bli lagt på nye slagord og fenomener som opptrer i debatten, og det er satt av plass for bl.a. definisjoner av de nye begrepene. Noen av de mest sentrale blir også diskutert i detalj for å klargjøre hva begrepene står for. Begreper som informasjonskrig, informasjonsoperasjoner, «cyberkrig» og ikke minst Revolution in Military Affairs (RMAJ tolkes ofte svært forskjellig og behøver en nærmere presentasjon. Her er også begrepene forsøkt satt inn i en realistisk sam menheng. Til slutt gjøres det et forsøk på å bedømme holdbarheten i de nye kon septer som er utviklet og beskrevet i internasjonal litteratur de senere år, eller som i dag er under utvikling og tar utgangspunkt i de forestillinger som ligger til grunn for begrepet «den nye krigen».
8.2
Informasj onsoperasj oner - informasjonskrigføring
Ved slutten på 1980-tallet ble begrepet information warfare (IW) innført innen det amerikanske forsvaret, men i løpet av 1990-tallet ble IW etter hvert supplert og senere delvis erstattet med begrepet «information operations» (forkortet til INFO OPS eller bare IO). Konseptet er basert på det udiskutable faktum at informasjon og informasjonsteknologi blir stadig viktigere både i forsvarssammenheng og i for bindelse med den sivile infrastruktur. Ifølge dette konseptet vil fremtidige konflikter mellom avanserte stater bli preget av strid om informasjonssystemer. Alt i 1996 påpekte amerikanerne i U.S. Armys Field Manual [FM] 100-6, Infor mation operations at informasjon var en viktig del av moderne krigføring på strate gisk, operativt og taktisk nivå. Informasjon ble definert som et grunnlag for kunnskapsbasert krigføring. Informasjon, informasjonsteknologi og kommunikasjon vurderes som redskap med mye makt. Informasjonsoverlegenhet er derfor svært viktig i militære operasjoner. Å vinne kampen om informasjonsoverlegenhet er blitt helt essensielt for å lykkes i militære operasjoner. Ettersom USA har kommet lengst i utviklingen av informasjon som et virkemiddel i krig, kan det være hensiktsmessig å se litt nærmere på deres bruk av begrepet, og hvordan bl.a. definisjoner har endret seg.
Information operations are actions taken to access and/or affect an adversary’s information, information systems, information processors and network while defending one’s own information, information systems, information processors and network.358 Ifølge definisjonen var informasjonsoperasjoner handlinger som hadde til hensikt å oppnå informasjonsoverlegenhet ved å påvirke motstanderens informasjon, hans 358.
The Chairman of the Joint Chief of Staff (CJCS). Direktiv nr. 3210.01, datert 2. januar 1996.
Om «den nye krigen»
281
MODERNE KRIGSKUNST
informasjonsbaserte prosesser, informasjonssystemer og nettverk, samtidig som man sikret eller beskyttet tilsvarende funksjoner på egen side.351’ Informasjonsoperasjoner har følgelig både et offensivt og et defensivt aspekt. U.S. Army FM 100-6 Informa tion Opérations3^ definerte IO som: (...) continuos military opérations within the military information environment that enable, enhance and protect the friendly force's ability to collect, process and act on information to achieve an advantage across the full range of military operations. Information opérations include interacting with the global information envi ronment and exploiting or denying an adversary’s information and decision capabilities (...)
All forms of struggle over control and dominance of information are considered essentially one struggle, and the techniques of information warfare are seen as aspects of a single discipline. Those who master the techniques of info warfare will therefore ftnd themselves at an advantage over those who have not; indeed, info warfare will... relegate other, more traditional and conventional forms of warfare to the sidelines. If it takes info warfare seriously enough, the U.S., as the world’s pre-eminent information society, could increase its lead over any oppo nent (...) Utviklingen innen dette feltet har gått raskt de senere år, og det har stadig vært inn ført nye definisjoner og begreper innen fagområdet.
8.2.1 Noen aktuelle definisjoner Det amerikanske doktrinedokumentet FM 100-6 Information opérations (versjonen fra 1996} identifiserer informasjon som en viktig del av moderne krigføring på stra tegisk, operativt og taktisk nivå. Informasjon defineres som et essensielt grunnlag for hva man kaller kunnskapsbasert krigføring. Det er her nødvendig å presisere ett forhold: Informasjonsoperasjoner er ikke det samme som elektronisk krigføring (EK}, men IO kan utnytte EK som et av flere virkemidler.359 361 360 Informasjon, informasjonsteknologi og kommunikasjon vurderes som redskaper i forbindelse med moderne militærmakt, og informasjonsoverlegenhet er derfor svært viktig i militære operasjoner. Å vinne kampen om informasjonsoverlegenheten er i ferd med å bli en hovedfaktor i forbindelse med moderne militære opera sjoner, og ettersom USA antas å ha kommet lengst i utviklingen av informa359.
360. 361.
282
Med informasjonsprosesser forstår vi databehandling. Informasjonssystemer i snever betydning omfatter det utsty ret og de installasjonene som benyttes for å utøve kontroll over og lede avdelinger i felten. I vid betydning omfat ter systemene hele informasjonsinfrastrukturen og all aktivitet som innebærer innsamling, behandling, lagring, overføring og spredning av informasjon mellom enhetene, herunder både tekniske systemer (satellitter, sensorer, optiske og digitale kommunikasjonssystemer) personer, kunnskap og holdninger. Dette omfattende nettverket omtales ofte som «a system of systems». CJCS direktivet, 1996-versjonen. Tradisjonelt har EK vært inndelt i følgende fagområder: 1. ESM {Electronic Support Measuresj er den del av EK som omfatter søk etter, avlytting, peiling og posisjonsbestemmelse av elektroniske sendere (emisjon fra sendere). Eksempler på dette kan være lytte/peilestasjoner i hæravdelinger, radarvarslere i kampfly og søkemottakere montert på marinefartøyer. 2. ECM {Electronic Countermeasures) er den del av EK som tar sikte på å nøytralisere eller degradere motpartens systemer for kommunikasjon, deteksjon, lokalisering og navigasjon. Det viktigste eksempel på bruk av ECM er forskjellige former for jamming. 3. ECCM {Electronic Counter Countermeasures) er den del av EK som har som oppgave å motvirke effekten av fiendens ECM. Et eksempel kan være bruk av anti-jammefunksjoner på en radar.
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
sjonsoperasjoner, kan det være hensiktsmessig å se litt nærmere på amerikanernes bruk av begreper: Information operations are actions taken to affect adversary, and influence others', decision-making process, information and information systems while protecting one's own information and information systems.362 Ifølge denne definisjonen er informasjonsoperasjoner handlinger som har til hensikt å oppnå informasjonsoverlegenhet ved å påvirke motstandernes informasjon, hans informasjonsbaserte prosesser, informasjonssystemer og nettverk, samtidig som man sikrer eller beskytter tilsvarende funksjoner på egen side. Informasjonsoperasjoner har følgelig både et offensivt og et defensivt aspekt. Information Operations define res slik:
Commanders direct three interdependent contributors to achieve information superiority:
• Intelligence, surveillance and reconnaissance (ISR). • Information management (IM). • IO (to include related activities).
These contributors enable and complement full spectrum operations. Specific objectives that contribute to information superiority include the following: • Develop and maintain a comprehensive picture of enemies and adversaries; forecast their likely actions. • Deny enemies and adversaries information about friendly forces and operations. • Influence enemy and adversary leader perceptions, plans, actions, and will to oppose friendly forces. • Influence non-combatants and neutrals to support friendly missions or not to resist friendly activities.
• Inform non-combatant and neutral organizations so they can better support fri endly policies, activities, and intentions. • 1 Protect friendly decision making processes, information, and information sys tems.
• Continually provide relevant information (including intelligence) to the com mander and staffin a useable form. • Destroy, degrade, disrupt, deny, deceive, and exploit enemy decisions making progress, information, and information systems, and influence those of adversa ries and others.363
NATO har, tydelig inspirert av amerikanerne, utarbeidet et tilsvarende forslag til definisjon av informasjonsoperasjoner:
362. 363.
U.S. Army FM 3-0, Operations, Chapter 11, Information Superiority, s. 12. (Versjon datert 26 juni 2001.) FM 100-6, internettutgaven, 24. juni 2002. (http://www-cgsc.army.mil/CDD/FM3-0/3-0html/qChap_l 1 .htm)
Om «den nye krigew
283
MODERNE KRIGSKUNST
1401. The emerging NATO concept of Information Opérations links the Com mand and Control Warfare (C2W) military strategy with political, diplomatic, civil-military co-operation, public information and any other Alliance activity that may affect the perception of an adversary and any other parties involved (...)
1402. INFO OPS are defined as ‘actions taken to influence decision makers in support of political and military objectives by affecting other's information, infor mation based processes, Command and Control Systems (02) and Communicati ons and Information Systems (CIS) while exploiting and protecting one’s own information and/or information systems. There are two main categories of INFO OPS: defensive INFO OPS and offensive INFO OPS, depending on the nature of action involved’ 364. a. Defensive Information Opérations. Defensive INFO OPS are defined as ‘actions taken to maintain access to and effective use of information, informa tion based processes, C2 systems and CIS during peace, crisis or conflict and to protect Alliance information critical to achieving specific objectives’. The con duct of NATO fensive INFO OPS builds on existing NATO security policies, doctrine and procedures to ensure that Allied information, information-based processes and CIS are adequately protected against the effects of other's efforts to acquire, exploit or otherwise manipulate information to the detriment of the Alliance's military decision or political consultation process and operational objectives.fidtekst a. nummerert27
b. Offensive Information Opérations. Offensive INFO OPS are defined as ‘actions taken to influence a potential adversary’s available information, infor mation based processes, C2 systems and CIS during peace, crisis or conflict in pursuit of specific objectives or in reaction to a specific threat’. The conduct of offensive INFO OPS will be based on political guidance from the North Atlan tic Council owing NATO tary Authorities' advice depending upon a specific situation.365 8.2.2 Offensiv versus defensiv informasjonskrigføring Offensive operasjoner kan være av fysisk (eller strukturell) art eller rette seg mot atferd (tillit, tro) eller personlighet (propaganda). Offensive operasjoner innebærer bl.a. å få tilgang til informasjon, f.eks. kunnskap om hvem fienden er, hvor han er, hvilke disponeringer han foretar, og hvilke kapasiteter han har. Det defensive aspektet ved informasjonsoperasjoner er ofte definert som informa tion assurance (forkortes gjerne til IA i amerikansk litteratur, og handler om at andre ikke skal eller må få tilgang til egne informasjonssystemer. Defensive tiltak handler om at den informasjonen og de systemene en er avhen gig av, er tilgjengelige når en trenger dem, og at de fungerer effektivt i tråd med intensjonen, dvs. er i stand til å samle inn, behandle og distribuere riktig informa sjon uten noen form for forstyrrelser. Informasjonsoperasjoner kan føres på ulike nivåer, dvs. på strategisk, operativt og
364. Allied Joint Doctrine (AJP-01 (BJ), 2001, Chapter 14 - Information Opérations, s. 14-1. Utgangspunktet er NATOs MC 422 'NATO Information Opérations policy'. 365. TO AJP-01 (B), s. 14-1.
284
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
taktisk nivå. På strategisk nivå kan INFO OPS bl.a. omfatte operasjoner for å forbe rede verden på et angrep, dvs. å skape mest mulig oppslutning før man iverksetter et fysisk angrep. INFO OPS kan i tillegg søke å påvirke motstanderens beslutning om å gå til krig på strategisk nivå. På operasjonelt nivå vil man føre INFO OPS for å skape best mulige forhold for egne styrker ved å forsøke å påvirke motstanderens befolkning og styrker og eventuelt et tredjeland. Man vil også legge planer for kon krete operasjoner på operativt nivå, og INFO OPS på operativt nivå omfatter derfor også tiltak for å svekke eller ødelegge motstanderens beslutningssyklus. På taktisk nivå vil denne typen operasjoner være rettet mer spesifikt mot stridende enheter for å redusere deres vilje til å handle. Informasjonsoperasjoner vil også inkludere forsøk på å bryte eller forstyrre kommunikasjonen mellom de ulike nivåene. 8.2.2.1 Informasjonsoverlegenhet og informasjonsmiljø I forbindelse med det relativt nye amerikanske dokumentet Joint Vision 2020 har man alt i forordet slått fast: «The overarching focus of JV 2020 remains a joint force capable of full spectrum dominance, persuasive in peace, decisive in war, and preeminent in any form of conflict.» I denne forbindelse har man også innført begrepet Information Superiority. To litt forskjellige amerikanske definisjoner i denne sam menheng er: Information superiority - the capability to collect, process, and disseminate an
uninterrupted flow of information while exploiting or denying an adversary's abi lity to do the same. (JPl -02] Information superiority is achieved in a non-combat situation or one in which there are no clearly defined adversaries when friendly forces have the information necessary to achieve operational objectives.
Ifølge U.S. Armys FM 100.6 Information Operations defineres informasjonsover legenhet slik: The degree of information superiority that allows the processor to use INFOSYS and capabilities to achieve an operational advantage in a conflict or to control the situation in operations short of war, while denying those capabilities to the adversary.
Til tross for at tilgangen på informasjon i dag er tilnærmet ubegrenset, er absolutt informasjon en utopi. Det er snarere snakk om å få informasjonsoverlegenhet eller etablere en informasjonsfordel Qf. forskjellen mellom de engelske begrepene superi ority og supremacyf3,1(1 Forutsetningen for overlegenhet er at en vet hvilken informa sjon som er nødvendig og relevant og evner å utnytte denne kunnskapen og informasjonen i egen favør til rett tid, på rett sted og med ønsket effekt. Informasjonsoverlegenhet betyr mindre dersom en ikke også er i stand til å gjøre informasjonen om til overlegen opptreden på stridsfeltet, dvs. at begrepet «domi nant battlefield knowledge» først får militær relevans når en lykkes i å påvirke men nesker eller situasjonsforståelsen, eller treffe og ødelegge det en har sett. Synergief fekten ligger følgelig i koblingen mellom informasjonsteknologi, presisjonsvåpen og automatiserte våpensystemer. Informasjonsoverlegenhet medfører også at en vet hvor fienden står og hvilken forfatning han er i, og at en derfor bl.a. kan forflytte seg* 366.
Begrepet ideologisk dominans er på mange måter den høyeste formen for informasjonsoverlegenhet.
Om «den nye krigen»
285
MODERNE KRIGSKUNST
sikrere og beskytte seg bedre og mer effektivt. I tillegg kan en optimalisere ildkraf ten og mer presist og effektivt ødelegge fiendtlige enheter, og informasjonsoverlegenhet bidrar derfor til å økonomisere krigføringen både når det gjelder tid, ressur ser og menneskeliv på egen side. To gain the relative advantage of position (maneuver) and massing of effects (frepower), commanders must act while information is relevant and before the adversary can react. Targeting an adversary ’s information flow to influence his perception of the situation or prevent him from håving or using relevant informa tion contributes directly to decisive opérations. As the commander targets the adversary's INFO SYS, he protects his own (...) commanders seek to achieve information dominance at the right place, the right time and in the right circumstances. They seek information dominance that defines how the adversary sees the battle space, thus creating the opportunity to seize the initiative and set the tempo of opérations.367368
Teksten som gjengis nedenfor, viser klart hvilken vekt amerikanerne nå akter å legge på dette feltet: Information, information Processing, and communications networks are at the core of every military activity. Throughout history, military leaders have regarded infor mation superiority as a key enabler of victory. However, the ongoing «information revolution» is creating not only a quantitative, but a qualitative change in the information environment that by 2020 will result in profound changes in the con duct of military opérations. In fact, advances in information capabilities are proceeding so rapidly that there is a risk of outstripping our ability to capture ideas, formulate operational concepts, and develop the capacity to assess results. While the goal of achieving information superiority will not change, the nature, scope, and «rules» of the quest are changing radically.3b8 I dokumentet presiseres det at informasjonsoverlegenhet ikke er noe en erobrer og enkelt beholder. Her sier man også at «information superiority pro vides the joint force a competitive advantage only when it is effectively translated into superior knowledge and decisions. The joint force must be able to take advantage of superior information converted to superior knowledge to achieve «decision superiority» better decisions arrived at and implemented faster than an opponent can react, or in a non-combat situation, at a tempo that allows the force to shape the situation or react to changes and accomplish its mission».369
8.2.3 Begrepet «Cyber Warfare» I dag dekker begrepet cyber warfare en blanding av mer eller mindre futuristiske scenarier der en legger hovedvekten på hva som kan komme til å skje på lengre sikt der som denne teknologien får utvikle seg som de mest entusiastiske talsmenn for informasjonskrigføring nå forestiller seg. Det vises her til den amerikanske manualen FM 100-6:vi. Et annet mye benyttet begrep er definert slik: «Information environment - the aggregate of individuals, organizations, and systems that collect, process, or disseminate information, including the information itself». (Fra doku mentet JP1-O2.) 368. Joint Vision, ibid., s. 8-10. 369. Ibid, s. 9.
367.
286
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
På 1990-tallet var det politisk korrekt i militære kretser i USA å hevde at siden man lyktes så godt under Golfkrigen i 1991, ville den samme databaserte teknolo gien alltid sikre seieren for USA og dets allierte. Trolig er dette et noe naivt syn på virkeligheten. En teknologi kan være svært effektiv, men kan likevel være tilnærmet uten virkning om den ikke benyttes på riktig tidspunkt og på riktig måte. Den kan eventuelt være mer til skade enn nytte om innføringen av den samtidig fører til at en velger en feilaktig strategi. Moderne våpen i seg selv er ikke nok; våpenmakt er like ofte satt inn som følge av politisk press som etter en streng logisk analyse av hva som måtte være tilpasset den gitte situasjon.370 Det mest vanlige problem i dag er at så vel høyteknologiske våpensystemer som de kommando- og kontrollmuligheter og -systemer som følger dem, ikke automatisk er «sikret» mot at de blir anvendt feil som følge av manglende innsikt fra beslutningstakere om hva disse systemene kan, eller ikke kan, brukes til. Man risikerer ofte «å skyte spurv med kanoner». Eksem pler på disse problemstillingene kan være: • Overvurdering av effektiviteten til såkalte supervåpen. Følgende tre eksempler kan illustrere problemstillingen: den klare overvurdering av virkningen av bom bing fra stor høyde mot tysk industri under andre verdenskrig, bruken av elek tronikk for å hindre at nordvietnameserne infiltrerte inn i Sør-Vietnam under Vietnamkrigen, sovjetstyrkenes anvendelse av alle former for moderne utrust ning mot geriljaen i Afghanistan.
• Tilsvarende uheldig undervurdering av våpeneffekt. Et godt eksempel på det er de arabiske landenes nærmest «kroniske» undervurdering av Israels elektroniske krigføringskapasitet, avansert avionic og diverse former for drone/UAV-teknologi • At man rett og slett ikke vet å gjøre bruk av den teknologi som står til disposi sjon. Et eksempel - med klart farlige overtoner om dette overdrives - er den betydelige grad av hva en kan kalle «overengasjement» en ofte har sett fra ledel sen (både den politiske og militære) på amerikansk side. Det tenkes her på den
370.
Våpnene som såkalte hackere og andre bruker for å føre diverse former for IK/INFO OPS, blir stadig mer avan serte. Enkelte eksperter advarer nå om at det innen kort tid vil komme avanserte software programmer som ikke vil kunne oppdages, ved at de «lærer» og tilpasser seg sine omgivelser. Nedenfor er en liste over de mer kjente begreper og «våpen» fra IK-verdenen: • Virus kan plantes i motstanderens datamaskiner - enten over nettverk eller utført av «utro tjenere» på innsiden. • Logiske bomber er programvare som når de er installert kan ligge i «dvale» i mange år. På signal fra signalutstederen angripes så vertssystemet. • Chipping er et virkemiddel som utløser «feller» eller uønskede overraskelser i form av mikroelektriske kompo nenter (chiper) inne i kritiske datasystemer. (Chiper kan eventuelt bli solgt av økonomiske entreprenører til fiendtlige tredjeparter.) • Ormer er virus som reproduserer seg selv i uendelige mengder og dermed «spiser opp» ethvert datasystems ressurser/kapasitet. • Trojanske hester er såkalte ondskapsfulle koder som settes inn i legitime programmer for å utføre skjulte, dvs. ikke detekterbare, funksjoner hos motstanderen. • Bakdører (eller feller) er mekanismer som bygges inn i et datasystem av designeren for at selgeren eller andre skal ha mulighet til å «snike» seg tilbake inn i systemet på et senere tidspunkt, dvs. at man kan omgå de adgangsbegrensninger som brukeren etablerer. Det er også utviklet diverse utstyr som kan bryte strømmen av data eller ødelegge hele datasystemer, hardware osv. Til dem hører for eksempel «High Energy Radio Frequency Guns» som retter radiobølger med høy effekt mot de målene man ønsker å ramme, og såkalt «elektromagnetisk puls» (EMP)-utstyr, som kan detoneres i nær heten av et system, alternativt avfyres med tanke på å gi en puls som ødelegger elektroniske komponenter (som ikke er beskyttet) over et betydelig område. (Bl.a. atomvåpen kan levere slike pulser når de blir avfyrt i stor høyde).
Om «den nye krigen»
287
MODERNE KRIGSKUNST
voldsomme forbedring av satellittkommunikasjonen, noe som nå gjør det mulig (og vanlig) å kontrollere selv taktiske operasjoner helt ned til lagførernivå, dvs. at det nå er blitt teknisk mulig med en tidligere helt ukjent grad av detaljstyring. Denne utviklingen kommer på tross av at de offisielle amerikanske doktriner er basert på manøverteoretiske prinsipper, dvs. doktriner som forutsetter styring ved hjelp av intensjon og oppdragstaktikk. Det en nå ser, er at den nye teknikken «frister» ledere som ofte er livredde for å gjøre feil, til å detaljstyre egne opera sjoner i en grad som tidligere var teknisk umulig å få til. (Det er mange eksem pler på denne tendensen fra 1990-tallets internasjonale engasjement i Bosnia og Kosovo. Flere er blitt publisert i forskjellige sammenhenger, jf. litteraturlisten.)
Selv om informasjonssystemer stadig blir viktigere i hverdagen i Vesten, er det ikke automatisk slik at angrep på slike systemer uten videre vil få en avgjørende betyd ning for en konflikt. Vi bør her spesielt merke oss trenden i retning av at de mono littiske (les: sentralstyrte) datasystemer, kommunikasjonssystemer og medier nå raskt avvikles og blir erstattet av (mange) distribuerte systemer. Dersom denne tren den vil holde seg, kan også den teoretiske virkningen av informasjonskrigføring raskt bli tilsvarende redusert. Det er langt vanskeligere å angripe og holde nede mange tilnærmet uavhengige systemer enn å angripe sterkt integrerte monolitter styrt fra ett sted. Tilsvarende er informasjon i seg selv ikke et medium for krigføring, med unntak for noen «smale» og spesialiserte sektorer som f.eks. elektronisk jamming. Informasjonsoverlegenhet som begrep har derimot en viss mening, men en overlegenhet der en part kan hindre den andre i å «entre» stridsfeltet på dette feltet, har begrenset verdi, på samme måte som logistikkoverlegenhet bare gir en part en fordel og ikke i seg selv er noen garanti for en militær seier. Det er til slutt våpenvirkning som vil avgjøre i de fleste tenkbare konflikter, ikke informasjonsoverlegenhet som sådan. Informasjonsoverlegenhet er dermed bare ett av en serie med tenkbare virkemidler også i fremtidens krigføring. I denne forbindelse er det grunn til å advare mot det vanlige syn at siden Vesten er teknologisk ledende - og da spesielt USA - er det vi som alltid vil ha fordelen av den avanserte teknikken. Teknikken er også en potensiell trussel. Normalt har en omtalt den teknologiske trusselen som noe som enten blir brukt av en relativt avan sert «forbrytersinnet stat» eller en terrororganisasjon. Bl.a. kan man i en serie med bøker og artikler se beskrevet angrep fra en fiende som anvender diverse former for hackerverktøy og bruker Internett som «transportvei» inn i Vestens kritiske datasinfrastruktur. Dette vil ifølge teorien primært ramme de vestlige interesser og ikke angriperen, siden han ikke selv har en avansert infrastruktur som (enkelt) kan angri pes på denne måten. I amerikanske kilder brukes ofte begrepet weapons of mass disruption om denne form for informasjonsteknologibaserte angrep. (Dette er en analogi til weapons of mass destruction.j Trolig bør dette synet modifiseres noe. Nettopp det faktum at Vesten er blitt svært avhengig av sine datasystemer, gjør det egentlig vanskelig for selv en avansert angriper å slå ut den vestlige IT-infrastrukturen. To mye omtalte hackerangrep fra de siste par år, nemlig «Melissa»- og «ILoveYou»- virusene, skapte store, men svært kortvarige problemer for internettbrukere. (Se også gjennomgangen av asymmetribegrepet senere i dette kapitlet.) Imidlertid er det her viktig å peke på at den bety
288
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
delige dataekspertisen i Vesten raskt var i stand til å nøytralisere angrepene. Dette betyr imidlertid ikke at denne form for angrep bør ses på som en ubetydelig trussel, bl.a. medførte begge virusene (og deres varianter) etter hvert store økonomiske tap for dem som ble direkte rammet. Er man mentalt forberedt på å bli rammet av denne typen angrep og har løpende i gang arbeid for å møte neste angrep, kan denne form for aktivitet skadebegrenses, men neppe unngås. Den svenske FOI-forskeren E.A. Eriksson har i en interessant artikkel påvist den potensielle trussel fra mer kvalifiserte motstandere enn tilfeldige eller ikke koordi nerte hackere.371 Han omtaler bl.a. hvordan kvalifiserte angripere med tilgang til høyteknologi - såkalte mission capability packages. En dyktig bruker vil alltid holde «nye triks» i reserve for å angripe på en uventet måte når motstanderen har hendene fulle med å møte et godt planlagt angrep med forskjellige viruser. Han omtaler her også et mulig mønster der man eventuelt bruker «leiesoldater», som han spissfor mulert kaller «cyber-samuraier»; alternativt en tilsvarende godt organisert gruppe under en kvalifisert ledelse. Hensikten kan eventuelt være å iverksette et masseødeleggelsesangrep mot Vestens datainfrastruktur. Denne typen operasjon kan da ten kes ledet av en «forbryterstat» eller av en godt organisert terrorbevegelse. Trolig er imidlertid ikke dette det mest sannsynlige scenariet, fordi det er klart enklere å satse «smalt», dvs. at i stedet for å angripe et storsamfunns komplette infrastruktur angri per man bare ett område, f.eks. bankvesenet. Eriksson har i sin rapport kalt dette weapons of precision disruption. Konsekvensen av drøftingen ovenfor er at man bør se på ens egne elektroniske virkemidler som en del av en større operativ helhet og ikke som et selvstendig stra tegisk våpen, slik mange amerikanere nå gjør når de omtaler dette under et begrep som «weapons of mass disruption». Imidlertid er det nå naturlig å se på «IT-våpen» (elektroniske virkemidler brukt som våpen) som en del av moderne krigføring på både operativt og etter hvert også på taktisk nivå. Bl.a. har det anerkjente amerikan ske tidsskriftet Aviation Week hevdet at informasjonsteknologiske våpen (IT-våpen) ble anvendt for å svekke det jugoslaviske luftforsvarets ledelsessystem, dvs. som en del av selve luftoffensiven. I praksis bør en nå være forberedt på at IT-våpen vil bli brukt også i forbindelse med fremtidig konvensjonell krigføring på samme måte som diverse former for elektronisk krigføring alt har vært en viktig del av moderne krigføring siden andre verdenskrig. Den stadig enklere (og billigere) tilgang til moderne avansert teknikk gjør det til svarende lettere for ikke-avanserte, ikke-statlige aktører å utvikle spesialenheter med tanke på bruk av presisjonsvåpen og masseødeleggelsesvåpen. Viktig her er den stadig lettere tilgang til alle former for høyteknologi i et mer og mer åpent marked. Bl.a. er det nå sivile firmaer som leder an i /iigA-tec7i-utviklingen, ikke det militære etablissementet, som under den kalde krigen. I denne forbindelse er også Internett en viktig kilde til avansert teknologi og delvis også til våpendesign. Trenden mot miniatyrisering av teknologi gjør det også enklere enn før å smugle teknologi, og bruken av billige, men avanserte PC-er gjør det lettere enn før å øve på og utprøve nye former for stridsteknikk og taktikk gjennom simuleringer uten å måtte bruke fysiske øvingsfasiliteter som vil kunne røpe hva en arbeider med. Til sammen synes
371.
E.A. Eriksson: «Information Warfare: Hype or Reality», publisert i tidsskriftet The Non-proliferation Review, Spring-Summer 1999, s. 57-64.
Om «den nye krigen»
289
MODERNE KRIGSKUNST
nå teknologiutviklingen å skape en serie med nye muligheter for både tradisjonelle aktører og nye trusselaktører i en ny «gråsone» mellom de mellomstatlige konflikter og over mot ekstremistgrupperinger og godt organiserte kriminelle organisasjoners økende innflytelse på utviklingen. Dette gjør det naturlig å peke på en serie med nye former for trusler, skapt av nye varianter av gamle trusler. En konsekvens av dette er at de mål som i fremtiden vil fremstå som de mest sannsynlige i de nye for mer for konflikter man nå ser konturene av, trolig vil være kvalitativt til dels svært forskjellige fra dem man så under bl.a. andre verdenskrig og den kalde krigen. Trus selen endrer dermed karakter, men den blir ikke nødvendigvis mindre enn tidligere. I denne forbindelse er det i cyberspace vanskelig i dag å finne ut hvem som faktisk utløser et angrep - og ofte ser man heller ikke klare motiver for de angrep som utfø res. Hvordan skal man da fra en stats side kunne svare effektivt på trusselen?
8.2.3.1 En vurdering av utviklingen innen informasjonsoperasjoner Det er med bakgrunn i det som er beskrevet tidligere, grunn til å påpeke at informa sjonsoperasjoner som en separat teknikk for å føre krig ikke eksisterer. I stedet er det nødvendig å beskrive flere spesialiserte former for INFO OPS som del av et over ordnet konsept. Det er mulig i det minste å beskrive sju former for INFO OPS, dvs. konflikter som vil involvere beskyttelse, manipulering, degradering og nektelse av tilgang til informasjon. Disse er i stikkords form: • Kommando- og kontrollkrigføring (dvs. «jakt» på militære sjefer og deres sen trale hovedkvarterer). • «Klassisk» elektronisk krigføring (EK), basert på radioelektroniske eller kryptografiske teknikker.
• Såkalt «etterretningsbasert krigføring», (dvs. beskyttelse og nektelse av systemer som forsøker å dominere informasjonsflyten på stridsfeltet, samt design av slike systemer). Dette vil kunne fremstå som «elektroniske presisjonsangrep» på en motstander, basert på alle former for etterretningsmessig kartlegging av en mot standers sårbarheten • Psykologisk krigføring, der en forsøker å påvirke og endre holdninger hos fien den, hos nøytrale eller hos egne allierte. • Hacker-krigføring (dvs. angrep på datasystemer og/eller programvare, inkl, på informasjonsbaser og servere). • Økonomisk informasjonskrigføring, der en ved å blokkere eller manipulere informasjon er ute etter å skaffe seg en økonomisk dominans.
290
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
8.3
Begrepene «militære revolusjoner» og «Revolution in Military Affairs»
8.3.1 Bakgrunnen for dagens RMA-tenkning Hypoteser som først ble fremsatt innen det sovjetiske militærteoretiske miljøet på slutten av 1970-tallet, hevdet at en ny generasjon med presisjonsvåpen koblet sammen med de nødvendige sensorer og nødvendig informasjonsarkitektur ville med føre hva de kalte «en revolusjon i forbindelse med moderne krigføring». I dag blir dette utsagnet normalt forkortet til RMA, basert på den amerikanske oversettelsen av det russiske uttrykket «revolution in military affairs». Denne termen har blitt riktig populær i Vesten i løpet av 1990-tallet, ikke minst innen Pentagon-miljøet i USA med sine ofte «bysantinske» budsjett- og investeringsstrider mellom forsvarsgrener og diverse maktgrupperinger. Imidlertid har det blitt publisert relativt få mer vitenskape lige arbeider som forsøker å se RMA som en mer langvarig historisk utvikling. Uten et slikt mer langsiktig perspektiv på fenomenet «revolusjoner innen krigføringen» er det vanskelig å bli bevisst de mer langsiktige endringer innen krigføringen. Hva er så selve røttene til denne måten å tenke og argumentere på? Er dette et reelt nytt fenomen, eller har vi egentlig sett en serie med slike «revolusjoner» siden 1400-tallet - det århundret da den europeiske verden for alvor tar til med sin ekspansjon til andre deler av verden? Det kan her være nyttig å se på «de nære røtter» til begrepet RMA og andre beslektede begreper, og det er her to hovedkilder: • Den ene er moderne (vestlig] historieforskning og, den andre er sovjetiske militærteoretikere. Det nærbeslektede begrepet «militær revolusjon» (engelsk: mili tary revolution) er brukt bl.a. av den britiske historikeren Michael Roberts. Han argumenterte med at man på 1600-tallet under den svenske kongen Gustaf II Adolfs ledelse så en militær revolusjon som omformet militærvesenet i Europa både innen taktikk og organisasjon.372373 Denne påstanden utløste i sin tid en langvarig debatt om hva som egentlig skjedde i det 16. og 17. århundret.1'1 Debatten endte med at de fleste eksperter ble enige om at Roberts i det store og hele hadde rett i sine vurderinger om at man i Europa så en fundamental sys temendring i etterkant av trettiårskrigen. (Imidlertid har ikke denne form for debatt stått sentralt når de betydelige endringer av stats- og militærsystemet man så i det 19. og 20. århundret har vært diskutert.} • Den andre store innflytelsen på forestillingen om revolusjon innen det militære området var militærteori utviklet først og fremst av sovjetiske teoretikere fra 1960-tallet og frem mot Sovjetunionens oppløsning. De forestillinger som lig ger innebygd i marxist-leninismen og den tilhørende indoktrinering, hadde gjort først Den røde hær og senere sovjethæren mottakelig for forestillinger om
Michael Roberts (1956): The Military Revolution, 1560-1660 (Belfast). Teksten er trykket på nytt i M. Roberts: Essays in Swedish History (London, 1967) og også senest i boken til C.J. Rogers (ed) (1995): The Military Revolu tion Debate, Readings on the Military Transformation ofEarly Modem Europé. Boulder, Col., USA. (Her er det siste versjonen som er benyttet.) Et noe annet syn er beskrevet av G. Parker (1988): The Military Revolution, 15601660 - A Myth? (Merk at han skriver Revolution i entall.) Rogers bok er en større samling artikler om temaet og kan anbefales for dem som vil studere temaet mer detaljert. 373. Michael Roberts (1958): Gustavus Adolphus: A History of Sweden, 1611-1632, II . London, UK. (Boken kan eventuelt ses på som en «moderne klassiker».)
372.
Om «den nye krigen»
291
MODERNE KRIGSKUNST
at større revolusjonære omveltninger var mulig. Sovjetiske teoretikere hadde vært blant pionerene i analysene av første verdenskrig, spesielt omkring de tek niske utviklinger og mulige konsekvenser av dem. Dette hadde resultert i moderne og til dels svært radikale forestillinger om mekanisering, om operasjo ner på operativt og taktisk nivå, og om kravene til trening og utdannelse.374 Maktkampen og våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen, som begynte allerede sent på 1940-tallet, har hatt en betydelig innvirkning på strategisk tenkning, på utviklingen av operativ krigskunst og på de teknologiske nyvinnin ger.3 ? Stalins blodige tiltak for å sikre seg selv og sitt regime mot eventuelle «motkrefter» medførte bl.a. at det meste av Sovjetunionens militære elite ble massakrert i 1937, noe som langt på vei stanset utviklingen av de moderne teo rier og konsepter.376 Først etter de militære katastrofer høsten 1941 og våren 1942, da tyskerne med sin Blitzkrieg var nær ved å ødelegge Sovjetunionen, ble det militært lagt om. Dette er en utmerket demonstrasjon av mulighetene for en revolusjonær endring i krig, og Sovjetunionen viste her en betydelig evne til å raskt og fundamentalt å legge om sin operative krigskunst, og når krigen var vunnet i 1945, hadde russerne på mange måter overgått den tyske krigskunst.
Størsteparten av basisteknologiene forbundet med dagens RMA forelå allerede tid lig på 1970-tallet: presisjonsstyrte våpen, fjernstyring og fjernkontroll var teoretisk løst, ammunisjonsforbedringer var underveis, identifisering og lokalisering av mål («targeting») var under rask utvikling, og det var gjort betydelige nyvinninger innen K3 og elektronisk krigføring. Russerne merket seg selvsagt de nye kapasiteter som var på vei inn spesielt i de amerikanske væpnede styrker. Gitt russernes tradisjonelle opptatthet av teknologi og materielle faktorer - noe som også var ideologisk begrunnet - konstaterte man at en ny teknologisk revolusjon nå var på vei.377 I Sovjetunionen fokuserte man primært på de teknologiske aspekter og ikke på de menneskelige i det man kom til å kalle en kommende «militærteknisk revolus jon». En av de sovjetiske pionerer var Marskalk Nikolaj V. Ogarkov.378 Ogarkov kommenterte selv i egenskap av sjef for den sovjetiske generalstaben fra 1977 til 1984, de tekniske fremgangene slik:
De tekniske endringer gjør det mulig raskt å øke (med flere ganger) ødeleggelsespotensialet til de konvensjonelle våpensystemer på en slik måte at de i større og større grad vil kunne sammenlignes med masseødeleggelsesvåpnenes effektivitet.379 374. 375.
376. 377.
378.
379.
292
En av de mest innflytelsesrike bøker - og som nå finnes på engelsk - var V.K. Triandafillovs The Nature of Operations of Modem Armise (1929). London, Frank Cass & Co Ltd. (ny engelskspråklig versjon 1994). Som antydet ovenfor mener flere teoretikere (for eksempel amerikanerne Metz og Kievit) at opprinnelsen for dagens RMA ligger i den russiske militærteknologiske og tekniske revolusjonen fra tidlig på 1970-tallet. Trolig er dette en riktig vurdering, jf. kapittel 3 og 8. (Fremstillingen i punktet ovenfor er delvis basert på kapteinløytnant Trond Olsens oppgave ved Sjøkrigsskolen 1998: Revolution in Military Affairs) Se nærmere omtale av de sovjetiske teoretikere i kapittel 3 i boken. N.M. Rekkedal (2001): Moderne krigskunst. Militærmakt under omforming. Fdrsvarshdgskolan, Stockholm. Kapit tel 5 dekker temaet. Marskalk Nikolaj V. Ogarkov skrev en pamflett med tittelen «Vsegda v Gotovnosti k Zashchite Otechestva» eller på engelsk: «Always Ready to Defend the Fatherland». Da den ble offentliggjort i 1982, peker han her på de sam tidige amerikanske fremganger innen missilteknologi, og at disse nå hadde potensiale til å endre intet mindre enn krigens natur. Selv om russerne også tidligere hadde brukt RMA-begrepet om introduksjonen av avanserte nukle ære styrker på særlig 1960-tallet, var det med den nevnte teksten at Ogarkov ble obligatorisk lesning for de som ville opp og frem innen de amerikanske militære sirkler. Hentet fra et intervju med Ogarkov i den sovjetiske avisen Krasnaya zvezda, førsteutgaven 9 mai 1984. Tittelen på artikkelen er i engelsk oversettelse: The Defence of Socialism: Experience of History and the Present Day.
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
Sett med sovjetiske øyne var dette et spesielt farlig utviklingstrekk. Den nye «smarte» teknologien, som særlig USA hadde tatt til å utvikle, truet egentlig selve grunnlaget for hva som hadde karakterisert den sovjetiske operative krigskunst og den sovjetiske strategi: de store panserstyrkene som deployert i echeloner raskt skulle kunne overmanne NATOs styrker, som var tallmessig underlegne.380 For å forstå den økende russiske skepsis til egne muligheter, er det riktig å lese deres studier av den omfattende amerikanske bombeoffensiven mot Nord-Vietnams våroffensiv i Sør-Vietnam i 1972, som hadde kodenavnet «Operation Linebacker». Her hadde amerikanerne benyttet hele 29 000 (enkle) presisjonsvåpen (PGMs). Til sammenligning brukte USA (offisielt) 9 270 PGMs under Golfkrigen i 1991, mens totalt over 227 000 bomber og missiler ble sluppet. Selv om de bomber og missiler man benyttet i 1991, var noe mer avanserte enn dem som var tilgjenge lige i 1972, sier dette mye om den amerikanske kapasiteten alt på dette relativt tidlige tidspunkt. Det er ellers å merke seg at det kanskje ikke var amerikanerne selv som så klarest betydningen av de nye våpen, men russerne. De hadde tilgang til de nordvietnamesiske «lessons-learned» rapporter, og de tilsvarende arabiske rapporter utarbeidet etter oktoberkrigen i 1973, og russerne så tidlig klart de nye operative og strategiske konsekvenser av den kommende «treffsikkerhetsrevolusjonen». For amerikanerne selv stod Operation Linebacker primært som en taktisk fremgang, basert på de nye laserbombene.381 Utviklingen av rombasert infrastruktur med spesialiserte satellitter beregnet på rekognosering, geodesi, meteorologi og bruk som datarelé, var også av stor betyd ning, og dette ble alt en realitet i løpet av 1980-tallet.382 Den fremste pådriver for RMA i Amerika har vært Andrew W. Marshall og hans Office of Net Assessment. På mange måter ble Marshall nærmest en kultfigur innen det amerikanske forsvaret. Tilhørende Pentagon var trolig dette kontoret de første i Vesten som virkelig regis trerte den økende betydningen av den russiske fokusering på «military-technical revolution». Fra midten av 1980-tallet og frem mot midten på 1990-tallet var det primært dette kontoret som på amerikansk side monitorerte den russiske utviklin gen innen doktriner og «revolutions in military affairs», og dette arbeidet skulle etter hvert få stor innflytelse også på hvordan amerikanske teoretikere skulle skrive og argumentere omkring disse problemene.383 Marshall og hans kontor har imidler tid lagt hovedvekten på de nye konseptuelle og doktrinære utviklingsbehov og ikke, som mange andre offiserer og teoretikere har gjort som har skrevet om dette, pri mært vektlagt det tekniske. Marshall har da også brukt som argument at USAs væp nede styrker egentlig ikke har forstått hva en «revolution in military affairs» vil bety,
Det er etter at Øst-Tyskland ble en del av Tyskland blitt gjort mange tyske studier av hvordan man fra østtysk og sovjetisk side så på mulige krigsscenarier. Mye av dette er gradert av tyskerne, men noe er også blitt offentlig kjent. Bl.a. anså man det fra sovjetisk side ved inngangen til 1980-tallet som sannsynlig at man kunne nå frem til den fransk-spanske grense ved D+30-35. For den som vil studere disse sovjetiske forestillingene nærmere, kan Mark Kramer (trans.) anbefales: Warsaw Pact Military Planning in Central Europa: Revelations from the East Ger man Archives, ColdWar International History Project Bulletin, Issue 2 (1992), s. 1, s. 13 og s. 19. 381. Den som vil studere området nærmere kan bl.a. lese Barry D. Watts: American Air Power, i boken til Williamson Murray (ed.): The Emerging Strategic Environment: Challenges of the Twenty-first Century. (Westport, CT, 1999.) 382. Begrepet geodesi betyr «lære om jordens størrelse og form, vitenskapelig landmåling». 383. Se bl.a. Marshalls tale til Kongressen: A.W. Marshall: Revolution in Military Affairs, Statementfor the Subcommittee on Acquisition and Technology, Senate Armed Services Commitee, 5 mai 1995, s.l. Han hevdet her bl.a.: ...«availa ble and foreseen technological capabilities in areas such as PGMs, computer power, and surveillance systems could transform war to the extent that occurred during the interwar period with armored warfare, strategic bom bing, and carrier aviation». 380.
Om «den nye krigen»
293
MODERNE KRIGSKUNST
men på mange måter oppfører seg som britene i etterkant av første verdenskrig da de begynte å eksperimentere med pansrede og mekaniserte styrker. Som omtalt annet sted fikk disse nye tankene og troppeprøvene bare en begrenset betydning for utviklingen av de britiske styrker på 1920- og første del av 1930-tallet, mens både russere og tyskere var villige til å tenke nytt og lære av sine krigserfaringer på en helt annen måte enn briter og franskmenn. I en kongresshøring hevdet da også A.W. Marshall: f...) the term «revolution» is not meant to insist that change will be rapid - indeed past revolutions have unfolded over a period of decades - but only that the change will be profound, that the new methods of warfare will be far more powerful than the old. Innovations in technology make a military revolution possible, but the revolution itself takes place only when new concepts of operation develop and, in many cases, new military organizations are created. Making these organizational and doctrinal changes is a long process.384385
Dermed har den teknologiske trenden kanskje vært mer evolusjonær enn revolu sjonær dersom en ser historisk på utviklingen.383 Sovjetunionens sammenbrudd førte som kjent til dramatiske endringer i det glo bale sikkerhetsmiljø, dvs. en rask overgang fra et bipolært system til bare en gjen værende supermakt, USA, som i dag dominerer fullstendig. Behovet for konvensjonelle styrker i Europa ble følgelig umiddelbart redusert, og militærbudsjettene ble raskt kuttet i hele den vestlige verden. Utviklingen innen konvensjonell krigføring måtte ikke lenger relateres til fronten gjennom SentraleEuropa som eneste målestokk. Utviklingen kunne heller anvendes for å øke spesielt amerikanernes relative fordeler, i motsetning til å redusere deres svakheter. Følelsen av å være totalt avhengig av likevekt i atomstyrker ble også raskt klart svekket, og de militære planleggerne hadde følgelig her en unik mulighet til å tenke nytt om væp nede konflikter i fremtiden.
8.3.1.1 Golfkrigen som katalysator Da oppløsningsprosessen var godt i gang, oppstod imidlertid Golf krisen høsten 1990. Til en viss grad viste den senere Golfkrigen effekten av high-tech-våpen, «stealth»-plattformer og kommunikasjons- og kontrollsystemer. Men det generelle inntrykket massemediene formidlet om virkningen av high-tech våpnene, var ofte villedende. Det ble som påvist foran anvendt atskillig flere «dumme» enn «smarte» våpen, de ønskede målene ble ikke alltid funnet og ødelagt, kollateral skade ble ikke alltid unngått, og satellitter var slett ikke de eneste sensorene eller kommunika sjonsmidlene. I praksis var integreringen av kommunikasjonsmidler og sensordata langt fra fullført (og er det i 2003 ennå ikke]. Den såkalte «krigens tåke» kunne fremdeles ikke unngås, men antok i stedet nye former. Dette var på mange måter selve «startskuddet» for 1990-tallets omfattende Hentet fra A.W. Marshall, «Revolution in Military Affairs», 5. mai 1995, se tidligere note. Se også Marshall: «Some Thoughts on Military Revolutions», Office of Net Assessment memorandum, 27 juli 1993. 385. Uttrykket oversettes til norsk med «revolusjonen innen militær utvikling». I denne teksten vil vi imidlertid konse kvent bruke den engelske forkortelsen RMA, som er den etablerte benevning på fenomenet også i norsk sam menheng. (Det vises ellers til en interessant fremstilling av RMA av kapteinløytnant. Trond Olsen, tidligere kadett ved Sjøkrigsskolen. Deler av stoffet som er presentert her, er basert på hans engelskspråklige prosjektopp gave.) 384.
294
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
debatt om RMA i USA. Det er i ettertid ingen tvil om at nettopp «den andre Golf krigen» i 1991 vekket ny interesse for de mer revolusjonære trekk ved den eksiste rende og mulig fremtidige teknologi - kanskje til en slik grad at det hele blir vanskelig å kontrollere? Den nye interessen fikk også tre klart negative konsekven ser:
• Den amerikanske overlegenhet ovenfor Irak gjorde at man innen de forskjellige forsvarsgrener fikk en forsterket tendens til å tro at krig er noe som kan styres og kontrolleres i detalj, noe som ikke er ulikt de tendenser man så bl.a. under den tidlige delen av det amerikanske engasjementet i Vietnam spesielt i perio den 1965-1968). Den «mekanistiske» top-down-stx\ som daværende forsvarsmi nister Robert McNamara og hans stab - «The best and the brightest» - skulle representere, kan ses på som en mental innstilling til krigføring som alltid har vært latent i amerikansk tenkning omkring krig. Denne tendensen kom igjen opp til overflaten tidlig på 1990-tallet.386 • I en situasjon som den amerikanske der fire forsvarsgrener kjemper om pengene mens budsjettet er på retur, kunne den klare seieren over Irak brukes som et argument til støtte for innkjøp av nye og til dels svært kostbare plattformer som F-22, og for at man søker «nye penger» for å støtte opp under de mer spesiali serte «nye» pressgrupper som «information operations»-krigere - en utvikling som til dels tar opp andre problemstillinger enn dem man var vant til i forbin delse med «tradisjonell» elektronisk krigføring. Begrunnelsen for innkjøp av de nye plattformer var at man måtte være klar til å møte de nye trusler man kunne møte om noen år, selv om de plattformene man alt disponerte, fungerte godt for å slå Irak.387 • Seier gjennom teknologi - dette er et slagord i dag - ser ut som en mulig vei videre for mange av de teknologisk fokuserte forkjemperne. Det man søker etter er en strategisk frihet - uten å måtte sette inn de tradisjonelle «masse armeer» som i Vietnam. Mange bruker ord som «Virtual war» om fenomenet, der man håper å vinne krigen med minimale egne tap. Det blir enklere å velge militære løsninger dersom man kan vinne raskt og uten å risikere langvarige militære innsatser. I det minste ser det nok ut slik fra den øverste militære og politiske ledelsessynspunkt. Dersom de militære kan love denne typen krigfø ring, er det også enklere å be om midler til de nødvendige dyre plattformer og tilhørende utrustning. Kortvarige innsatser stiller også andre (og ofte mindre?) krav til statsmannskunst, til folkelig støtte og til militært lederskap enn store og langvarige innsatser som i Vietnamkrigen. Selv om RMA normalt har vært definert i tekniske og organisasjonsmessige ordelag, var endringene i politisk sammenheng kanskje de mest kritiske. Da den kalde krigen opphørte, ble begrensningene på konvensjonell nyskapning svekket, og man var 386.
387.
En klar kritiker av denne mentaliteten er bl.a. Williamson Murray: «Clausewitz Out, Computers In, Military Culture and Technological Hubris», The National Interest, Summer 1997. For en kritisk samtidig analyse av sys temanalyse og McNamara-tiden kan anbefales Alain C. Enthoven and K. Wayne Smith: How Much is Enough? Shaping the Defense Program, 1961-1969. (New York, 1972.) Dersom en ønsker en oversikt over den pågående kampen om nye plattformer i USA, kan forsvarsavisen Defense News, www.defensenews.com, anbefales.
Om «den nye krigen»
295
MODERNE KRIGSKUNST
ikke lenger hemmet av et scenario preget av tanken på en ytterst sterk motstander med betydelige fordeler på logistikk området i en potensiell konflikt hvor faren for atomkrig stadig lurte. Den mest dypgående følgen av at en ny ære hadde begynt, var ifølge admiral William Owens (nå pensjonert) at det rasjonelle fundamentet for for svarsplanleggingen hadde endret fokus fra trussel til kapasitet og fra forpliktelse til mulighet. I denne forbindelse er det kanskje å merke seg at det utenfor Office of Net Assessment ble (og fortsatt blir) det i USA lagt liten vekt på å sette de tiltak man kjemper for inn i et mer historisk perspektiv. Det samme er langt på vei situasjonen i Europa. Det er gjort få forsøk på å undersøke hvordan tidligere perioder med «militære revolusjoner» har oppstått, og hvilke konsekvenser de har fått for tanker omkring politikk, makt, maktbruk og strategi generelt. Mye tyder på at slike studier kan være med på å unngå at en feiltolker og misforstår de trender som eksisterer i ens egen samtid. Det er ikke minst grunn til å påpeke denne fare etter på lesning av mye av det de tekniske entusiaster har skrevet de siste ca. 10 år. I det som er skrevet er det ofte demonstrert en betydelig historisk uvitenhet, politisk naivisme og liten kunnskap hos beslutningstakere om hva krig egentlig er, og hva man vil kunne oppnå (og risikere!) med krig.388 I stedet for å se bakover for å kunne opptre mest mulig rasjonelt i tiden fremover er tradisjonelt det meste av debatten konsentrert rundt de tema som er av umiddelbar interesse for forsvarsgrenene og normalt opp hengt i et mangemilliarders teknisk konsept eller utviklingsprogram. Forestillingen er normalt at dette nye «system» skal understøtte den kommende RMA.
8.3.1.2 Hva er en militær revolusjon? Det er også nyttig å skille klart mellom hva en kan kalle militære revolusjoner, og RMA. Samlet kan de to begrepene være nyttige når man skal forsøke å forstå hvilke drivkrefter man har sett historisk, men trolig vil militære revolusjoner alltid fremstå som de avgjørende, siden man her vil se at selve rammene rundt krigføring blir varig endret. Som eksempel på denne tenkemåten kan man velge følgende militære revo lusjoner fra europeisk historie: 1. Etableringen av den moderne nasjonen/staten etter 1648, som baserte seg på forholdsvis store militære organisasjoner med (relativt) disiplinerte tropper. Det skulle vise seg at denne omveltningen skulle bidra til en ny form for orden i Europa. Krig hadde etter Romerrikets fall vært preget av «anarkistisk improvisasjon» ved at regenter og regjeringer bare hadde hatt en løs kontroll med sine hærer og flåter, og de ofte improviserte hærer man satte opp, ble ofte ikke betalt, disiplinen var svak og det var vanlig med desertering og plyndring. Nå ble det vanlig med disiplinerte statlige tropper og statsmakten får et effektivt og lojalt instrument som kan brukes til både krig, inndrivning av skatter, osv. Fra nå av kan de vestlige samfunn ta for gitt at det militære sys temet vil fungere.
388.
Dersom en ønsker å studere en av disse «tekniske forkjempernes» syn, kan James Blackers produkter leses. Se «Crashing Through the Barricades», artikkel i Joint Forces Quarterly summer 1997. Se også fra samme forfat ter: «Understanding the Revolution in Military Affairs: A Guide to Americas 21st Century Defense,» Defense Working Paper No. 3, Progressive Policy Institute, Washington, DC, 1997. Ellers er admiral Owens fortsatt aktiv, nå som lobbyist.
296
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
2. Betydningen av den franske revolusjon på slutten av det 18. århundre. Her skapes det folkelige patos, massepolitikk og massekrigføring, og stikkord som verneplikt og masseutskrivning er begreper som ennå er med oss. Etter den franske revolusjon økte statens grep over befolkningen og dens inntekter, og den verdslige ideologien om likhet for alle og den gryende nasjonalismen førte til at krigen ble mye alvorligere for dem som deltok. Det folkelige engasje mentet i krigene ble stadig større, og det fikk konsekvenser for krigenes form: de mest omfattende var de franske krigene i perioden fra 1792 til 1815 og de tyske krigene 1914-18 og 1939-45, som alle overgikk selv religionskrigene på 1600-tallet i omfang, engasjement og brutalitet. 3. Den industrielle revolusjon i siste del av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var en prosess som bare økte i tempo, særlig fra ca. 1830. Innføringen av maskiner på stadig flere områder, kombinert med en mer systematisk forsk ning, gjorde det mulig å utruste, flytte og betale de store massearmeer man så fra midten av 1800-tallet. Den første krig som klart var preget av den industrielle revolusjon, var Krimkrigen (1853-56). Der var håndvåpen med riflete løp, telegrafi og dampdrevne skip samlet sett viktig for den forente britiske og franske innsatsen mot Russland og Russland, som kunne mønstre de største styrkene, ble da også slått etter hvert. (Imidlertid avstod partene her fra å ta i bruk alle mulige ressurser inkl, nasjonalistisk demagogi - og fant etter hvert en politisk løsning.389) Det ble dermed den amerikanske borgerkrigen som ble den store «testen» for utviklingen av jernbane, damp drevne fartøy, rifler og bakladegevær og forbedret artilleri i forbindelse med krigføring i stor skala, dette kombinert med folkelig engasjement som i den franske revolusjon.
4. Første verdenskrig står også sentralt, ikke fordi man særlig de tre første årene var i stand til raskt å føre effektive militære operasjoner, men fordi man her kom til å kombinere folkelig engasjement, ideologi og industrielle revolusjon på en ny måte, noe som skapte forutsetningen for «den nye krigen» i det 20. århundret. Først i 1914 fikk Europa for alvor oppleve ødeleggelsesevnen til kombinasjonen av industribasert ildkraft og logistikk, kombinert med nasjonalismens evne til å motivere folk for langvarig krig. Det er ingen tvil om at den grunnleggende nye teknikk og taktikk man så utviklet under første ver denskrig, fortsatt er en dominerende faktor i forbindelse med vestlig tenkning om hva moderne konvensjonell krigføring er. Tredimensjonal krigføring på grunn av flyet, «combined-arms» taktikk og operasjoner på landjorden og ubåtkrig og amfibiekrigføring på havet er alle fortsatt viktige faktorer i moderne krigføring. Også politisk ble denne krigen svært viktig på grunn av konsekvensene av den kommunistiske maktovertakelsen i Russland, og 389.
Krimkrigen ble ført mellom Russland på den ene siden og Tyrkia med støtte fra Storbritannia, Frankrike og Sardinia på den andre. Foranledningen til krigen var Tyrkias avslag på Russlands krav om å få protektorat over tyrkernes kristne undersåtter. Den egentlige grunnen til de russiske krav var Russlands ambisjon om å gjøre Svartehavet til et russiskkontrollert innhav, med adgang til Middelhavet. Når russerne i juli 1853 rykket inn i fyrstedømmene langs Donau, og senere samme år nedkjempet den tyrkiske flåten, følte Vestmaktene sine interesser truet, og grep inn på tyrkisk side. Siden dette på mange måter var en «klassisk» erobringskrig, hadde ingen av partene noe ønske om å spille på nasjonalistiske følelser. Krigen ble da også avsluttet «i en god tone» mellom partene i mars 1956, der Russland måtte gjøre noen mindre landavståelser samt godta at Svartehavet var et nøytralt hav (det siste var prinsippielt viktig for Storbrritannia og Frankrike).
Om «den nye krigew
297
MODERNE KRIGSKUNST
Sovjetunionen skulle bli en dominerende militær og politisk faktor helt frem til landet kollapset i 1991. Etter noen tid fortsatte man med andre verdenskrig - med stort sett de samme hovedaktører på hver side. I praksis så man kjernen til det som skulle bli karakteristisk for det 20. århundret alt i slutten av første verdenskrig: innsats av massearmeer, rask motorisering/mekanisering, flyets nye og stadig økende rolle og ikke minst en ny form for ideologisk begrunnet kamp mellom stater. 5. Utviklingen av atomvåpen. Det er her grunn til å peke på at den kalde krigen forble kald på tross av de store ideologiske motsetninger mellom Sovjetunio nen og Vesten/USA i de avgjørende områder: Europa og det nordøstre Asia. Selv om man stod overfor hverandre med massive atomarsenaler, maktet man å unngå varme konfrontasjoner. At man etter hvert forstod faren med atom våpen, er her en viktig faktor. Det var ingen tvil om realitetene i de ideolo giske og geostrategiske motsetningene, men tross alt var det ingen av de to hovedparter som ønsket en storkrig med de konsekvenser en tredje verdens krig kunne fått. Den kalde krigen er nå historie, men atomvåpnene eksisterer fortsatt. Med stadig flere deltakere i «atomklubben» er også faren for at slike våpen blir tatt i bruk, større. En har ingen garanti for at de fremtidige atommakters ledere vil være like ansvarlige som dem man hadde under den kalde krigen.
Karakteristisk for de fem eksemplene ovenfor er at de førte til systemendringer innen både samfunn og politikk. Endringene var gjerne uforutsette og ukontroller bare, og vi merker selv i dag ettervirkningene av dem. Som et eksempel på en krigsperiode som fikk varig betydning for både den tek niske og militære endringsprosessen, kan en bruke den langvarige krigsperioden i Sørøst-Asia fra 1940-tallet og frem til 1975. De nordvietnamesiske kommunistiske lederne hentet bl.a. inspirasjon fra den franske revolusjon og dennes senere bolsjevikiske og maoistiske varianter til deres serie med kriger, først mot kolonimakten Frankrike, deretter mot det ikke-kommunistiske Sør-Vietnam og til slutt mot de amerikanske styrkene som intervenerte på Sør-Vietnams side fra 1965. I tillegg hadde man utviklet en egen og voksende vietnamesisk nasjonalisme, noe som for sterket den kommunistiske ledelsens maktgrep over i første omgang Nord-Vietnam, men fenomenet hadde også en rask spredningseffekt til Sør-Vietnam. De amerikan ske intervensjonsstyrkene og deres militære og politiske ledere hadde liten kunn skap om så vel den franske revolusjon, kommunistisk ideologi og Sørøst-Asia generelt. Derfor bør det ikke forundre at man raskt fikk problemer med å tilpasse krigføringen til de lokale forhold og de resultater man hadde håpet på, uteble da også. Når dette eksempelet nevnes her, er det for å minne om at den nye revolusjo nen som mange nå snakker og skriver om - informasjonsrevolusjonen - vil kunne ta mange uventede veier og hente inspirasjon på uventede steder. Et eksempel på en annen form for utviklingen er Irak. Landet, som fra ca. 1975 og frem mot Golfkrigen i 1991 hadde hatt stor tilgang på kapital på grunn av sin betydelige oljeproduksjon, og som hadde et ambisiøst og ekspansivt politisk regime, hadde investert i enorme mengder av særlig sovjetisk, men også fransk og annen vestlig våpenutrustning. Men det skulle vise seg at tilgang på moderne utstyr for det irakiske regimet, ikke var nok til å frembringe høy effektivitet på stridsfeltet. De
298
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
militære styrkene var basert på vernepliktige soldater utskrevet fra et samfunn som egentlig manglet en moderne statsform, og som heller ikke var basert på den sam funnssolidaritet som massepolitikk av den type man så i Europa i det 20. århundret, har vist seg å kunne skape. Selv om Irak var et relativt moderne land i forhold til nabolandene, hadde man likevel ikke den bredde og dybde innen tekniske ferdig heter som man tar nærmest for gitt i USA og Europa. Kontrasten er stor når man sammenligner iraks politiske og militære evner med Nord-Vietnams. De siste hadde både mobilisert og militarisert sin befolkning, mens det irakiske regimet primært var opptatt med seg selv og sine egne ambisjoner, og regimets legitimitet var basert på effektiviteten av regimets politi- og sikkerhetsstyr ker og dets evne til å kontrollere egen befolkning. Folkelig entusiasme var noe man var nødt til å vise dersom en skulle få leve i fred, men en var mer opptatt av egen stamme og folkegruppes ve og vell, og ikke av nasjonalistiske vy er. Denne type regi mer har normalt liten evne til å skape moderne nasjonalisme og en sterk stat der folk flest støtter regimet på frivillig basis. Regimets evne til å møte en moderne militær utfordring var da også liten i 1991, på tross av forsvarets betydelige størrelse og til gang på moderne russiske og franske våpen. Sammenligner en med utviklingen i Sørøst-Asia, var ikke engang USAs teknolo giske overlegenhet nok til å nedkjempe et ideologisk innadvendt og aggressivt kom munistisk lederskap i Nord-Vietnam så lenge som amerikanerne hadde klare politiske hensyn å ta overfor spesielt Sovjetunionen og Kina, og etter hvert også overfor en krigstrett hjemmeopinion. Dermed er teknologisk overlegenhet i seg selv ingen automatisk «vinnerfaktor». Teknologi må ses på som bare en av flere faktorer i krig, og er sjelden allene den dominerende faktor i moderne krigføring (og slett ikke i forbindelse med geriljakrigføring og terrorisme]. Det er slik sett heller ingen automatikk i at den som har flest datamaskiner og det best utbygde bredbåndsnettet, vil best kunne kontrollere utviklingen i en konflikt eller krig der man i tillegg ofte som intervensjonsstyrke har minimal innsikt i de lokale holdninger og maktforhold. Militær lokal overlegenhet er mer enn tilgang til moderne plattformer og tilhørende teknologi. Det er viktig å huske at de «militære revolusjoner» historisk sett har betydd mye for hvordan et samfunn og stater omformes, inkl, den militære organisasjonen, ved at de påvirker en stats evne til å skape og projisere militær makt. Det har ofte vist seg vanskelig å «hoppe over» utviklingstrinn, dvs. at stater som ikke har deltatt i tid ligere militære revolusjoner (evolusjoner?), kan få problemer om de forsøker å gå direkte over til en teknifisert og avansert forsvarsløsning basert på moderne utstyr.
8.3.2 «Militære revolusjoner» Som omtalt ovenfor har man fra historien flere eksempler på tidligere såkalte «mili tære revolusjoner» som har gitt sterke bidrag til hurtige omforminger av selve kri gens uttrykk, fra politikk over strategi og ned på taktisk nivå. Som tidligere påvist i bl.a. kapittel 3 og 4, er det ofte ikke enkelt å kontrollere disse faktorer for de politi kere som velger å starte kriger. For eksempel ved innledningen av første verdenskrig sommeren 1914 ble det utløst en krigsentusiasme og et hat som ingen politiker kunne kontrollere. De sterke følelser som var utløst, gjorde at det ikke var noen enkel vei mot fred - det var uakseptabelt med noe annet enn seier. Forhandlingsløs
Om «den nye krigen»
299
MODERNE KRIGSKUNST
ninger har da små sjanser for å få politisk støtte. Denne typen nasjonalistiske utbrudd - understøttet av ideologier - har da også fått enorme konsekvenser for kri gens utforming i det 20. århundret. Dette er faktorer som kanskje har betydd mer enn noen enkelt «revolution in military affairs», selv om dette ofte ikke har vært lagt tilstrekkelig vekt på i debatten om et eventuelt paradigmeskifte og i debatten om «den kommende RMA» på 1990-tallet. Og selv såkalte revolusjoner vil ha begrensningen39l) Mange teoretikere stiller seg tvilende til om de omtalte militære revolusjoner egentlig er i stand til å endre den underliggende krigens natur. Det er i det minste grunn til å stille et stort spørsmål ved påstanden man ofte ser i debatten om at den nye teknologien - inkl, innførin gen av nettverksbasert krigføring - vil fjerne usikkerheten og kaos i krig. For de stor makter som makter dette løftet, vil krigen, ifølge entusiastene, kunne fremstå som en nærmest friksjonsløs «ingeniøroperasjon». En av de mest markante talsmenn for denne måten å tenke på har vært den amerikanske admiral W.A. Owens.390 391 Hans påstand var: The technology that is available to the U.S. military today and now in develop ment can revolutionize the way we conduct military operations. That technology can give us the ability to see a battlefield as large as Iraq or Korea - an area 200 miles on a side - with unprecedented fidelity, comprehension, and timeliness; by night or by day, in any kind of weather, all the time.392
Andre har også stilt seg kjølige til denne form for entusiasme for ennå lite utprøvd teknologi. Det er her nok å minne om en mye omtalt etterretningstabbe under Kosovo-krigen i 1999. De mange amerikanske etterretningsorganisasjoner og all deres teknologi var ikke i stand til å identifisere korrekt den kinesiske ambassaden i Beograd, noe som medførte at den ble bombet.393 Friksjon, usikkerhet og gene rell forvirring er en del av krigens natur og kan ikke fjernes. Uansett tilgangen på moderne teknologi er det hittil ingenting som tyder på at man kan fjerne for godt at folk blir redde, er inkompetente i sin stilling eller misforstår de signaler som noen gir. Krig er i grunnen ikke lineær, siden den er en kamp mellom to viljer. Eller som Clausewitz har sagt: Menneskelig aktivitet i krig er «continuously or universally bound with chance».394 Det er selvsagt mulig å avvise Clausewitz som «for historisk» - noe mange RMA-talsmenn også gjør — da hans filosofi jo tar utgangspunkt i bl.a. Kant og forskere og kulturpersoner som levde i det 18. og 19. århundret. (Se en omtale av Clausewitz’ ideer og om kritikken mot det clausewitziske verdensbildet i kapittel 2J Imidlertid er det neppe mer fornuftig å basere
Her er et mer filosofisk problem lett å påvise: Hvordan vet man at det man nå opplever, er en «revolusjon»? Kan man vite det før det er et gjennomført faktum? Er ikke det samme langt på vei slik en vil oppleve det som nå kal les RMA? I så tilfelle er det i ettertid man blir i stand til å påvise hva som fortjener å bli kalt en revolusjon, og hva som mer var en krusning på overflaten i samtiden. 391. Tidligere «vice-chairman of the U.S. Joint Chiefs of Staff», nå lobbyist i Washington for industrien. 392. W.A. Owens: Lifting the Fog of War, s. 4. New York, USA. (Owens er i dag pensjonert admiral og arbeider som lobbyist for storindustrien i Washington.) 393. Det vises her til en godt underbygd artikkel i New York Times fra 17. april 2000 (s. AI), der man forklarer hvorfor man valgte huset som mål. Man gjorde rett og slett - og det er jo noe som stadig skjer i store byråkratier - en feil. Det var byråkratisk inkompetanse - clausewitzisk friksjon - innen de hemmelige tjenester (her CIA) som var årsaken. Det er liten grunn til å tro at man uavhengig av hvor mye teknologi man kjøper inn, kan unngå denne form for byråkratisk inkompetanse innen de væpnede styrker eller som i samfunnet for øvrig. 394. Clausewitz: On War, s. 85, op cit. En kan også anbefale Alan Beyerchens utmerkede artikkel: Clausewitz, Nonlinearly, and the Unpredictability of War. Trykt i tidsskriftet International Security, Winter 1992/1993. 390.
300
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
seg på en tenkning der man tror at alle menneskelige problemer har en ingeniørmessig løsning. Trolig er det heller ikke fornuftig å basere sine teorier på hva som fremtidige teknologiske landevinninger vil kunne by på. Tilsvarende er det lite realistisk å tro at dersom man investere i de riktige «sølvkuler» («vinnerløsninger»), vil man kunne føre krig uten lidelser eller tap. Krig er alltid mer og noe annet enn strid på dataskjermer. Flere av dem som har engasjert seg i denne debatten, hevder at dagens RMA er preget av politiske endringer og er sterkt påvirket av teknologi og kjennetegnes av tre typer forandringer:395396 • Endring i forholdet mellom nøyaktighet og avstand ved bruk av militærmakt. Presise stand-off -angrep er i dag mulig, og de betraktes av enkelte analytikere som en erstatning for trefninger på nært hold, ikke som et tillegg til denne stridsformen. • Vesentlig forbedring av kommando, kontroll og etterretning. Utgangspunktet ligger i en økende interesse for såkalt informasjonskrigføring, og det skal angivelig bli mulig å gjennomføre militære operasjoner som foregår samtidig over flere krigsteatre. • Færre tap av menneskeliv og redusert sivil skade i forbindelse med militære stridsoperasjoner. Dette er basert på vestlig opinions manglende toleranse for tap av menneskeliv i krig, og dette er alt delvis blitt mulig som et resultat av en stadig større tilgang på konvensjonelle presisjonsangrep. Dessuten kan nye såkalte «ikke-dødelige våpen» eventuelt føre til enda mer radikal endring.3911
Flere debattanter har også hevdet at RMA er viktig primært på grunn av følgende to årsaker: 1. Det å være «nest best» føre til katastrofale (egne) tap i fremtidige kriger. 2. Utstyrets livssyklus øker stadig. Særlig gjelder det plattformene, og livsløpet strekker seg nå over flere tiår for de viktigste plattformkategorier, for eksem pel større krigsskip, stridsvogner, artilleri. Derfor vil trolig hovedvåpensystemene for de første 25 år av det 21. århundret, sannsynligvis bli utviklet og produsert i relativt nær fremtid.
395. 396.
Steven Metz og J. Kievit (1995): Strategy and the Revolution in Military Affairs: From Theory to Policy, U.S. Army War College, Strategic Studies Institute, (Juni 1995.) Se forrige note. Ifølge Metz og Kievit (1995) inkluderer begrepet «ikke-dødelige våpen «electromagnetic, kinetic, or non-lethal chemical devises that can be used earlier to deter by denial in order to support diplomacy, to limit aggression, to non-lethally disarm and dissuade, and to destroy lethal capability with a minimum of damage to non-combatants, combatants, and the environment. Examples include acoustic, laser and high-power microwaves, non-nuclear electromagnetic pulses, high power jamming, obscurants, foams, glues and slicks, super caustics, magnetohydrodynamics, information warfare, and soldier protection. Non-lethal weapons would seem to have their greatest applicability in conflict short of war. The full policy implications of non-lethality, though, are still under exploration».
Om «den nye krigen»
301
MODERNE KRIGSKUNST
8.3.3 Fremveksten av et såkalt «system av systemer» Konseptet for et «system av systemer» innebærer at et integrert system som kombi nerer sensorer med høy oppløsning, forbedret evne til å behandle data og mer effektiv kommunikasjon, vil sikre en militær sjef overlegen bevissthet om hva som foregår på stridsfeltet. Dette vil gjøre ham i stand til å ødelegge fienden raskt og effektivt, uansett hvilket nivå konflikten har nådd. Kort sagt er «systemet av syste mer» en felles militær helhet. Ifølge den tidligere siterte Owens danner tre områder innen teknologien grunnlaget for fremtidens krigføring og dermed også for «syste met av systemer»397:
• Etterretning, overvåking og rekognosering (ISR).398 • Avansert kommando, kontroll, kommunikasjon, data og etterretning (gjerne formulert som «advanced C 41»).399
• Presisjonsstyrt ammunisjon.400
Hensikten med et «systemenes system» er å integrere disse i utgangspunktet selv stendige teknologiske områdene og derigjennom forsterke synergieffekten, som igjen vil øke den samlede militære kapasiteten. Nedenfor er kort skissert noen av de pro blemstillinger som i dag står sentralt i debatten: 1. Bevissthet om stridsfeltet (engelsk: Battlespace Awareness) er basert på moderne sensor- og rapporteringsteknologi. Begrepet omfatter både plattformer og sensorer knyttet til innsamling, overvåking og rekognosering og et rapporte ringssystem som gir en større bevissthet om egne styrker. Det gir bl.a. en visu ell oversikt over flyten innen egen logistikk og utplassering og over aktivitet og status for egne styrker, allierte avdelinger og ikke stridende elementer. Dette innbefatter også en økende bevissthet om været, lendet og den elektro magnetiske beskaffenhet til ethvert område hvor styrkene kan bli brukt. 2. Avansert kommando, kontroll, kommunikasjon, data og etterretning (engelsk: Advanced C 41) er et subsystem basert på teknologi for informasjonsover føring og datavurdering med tanke på å innhente informasjon. Dette er selve systemet som presenterer informasjon om stridsfeltet, og som presenterer kunnskaper om og gir økt forståelse av hva som pågår på selve stridsfeltet. Det omfatter feks. alt fra automatisert måloppdaging til å forstå motstande rens operasjonsplaner og de nettverk han støtter seg på for å virkeliggjøre sine planer. Det er også her måloppdagingsprosessen finner sted. Alt i alt omgjør det egen forståelse av stridsfeltet til konkrete oppgaver/oppdrag hvor hensik ten er å endre, kontrollere og dominere stridsfeltet.
3. Presis maktanvendelse (engelsk; Precision Force Usej fremstår trolig som det 397. W.A. Owens (1995): «The Emerging System of Systems», artikkel trykt i U.S. Naval Institute Proceedings, mai 1995. 398. Forkortelsen ISR står for Intelligence, Surveillance and Reconnaissance. 399. Forkortelsen C 4I står for Command, Control, Communications, Computers, and Intelligence. Også forkortelsen C 4 ISR brukes. Den står for Command, Control, Communications, Computers, Intelligence, Surveillance and Reconnaissance. 400. Forkortelsen PGMs står for Precision-Guided Munitions.
302
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
mest misforståtte av de tre systemene. Det blir ofte betraktet som området for presisjonsstyrte våpen. Riktignok inngår utvilsomt dette elementet, men det inkluderer også andre måter å bruke makt på. Et eksempel på det er bruk av offensiv informasjonskrigføring, hvor kunnskapen som er oppnådd i sam spillet mellom de to første systemene, fører til konkrete handlinger. Rammen fungerer også som en anvisning for hvordan man benytter de tre hovedteknologiene som driver «systemet av systemer»: 1. Digitalisering, som gjør det mulig å manipulere, forbedre og komprimere informasjon slik at den kan overføres.
2. Dataprosessering, som øker hastigheten på denne prosessen. 3. Global positioning, som gjør det mulig å lokalisere et hvilket som helst objekt i (nær) «real-time» med stor nøyaktighet. Dette er de ledende teknologiene for å lokalisere og identifisere mål og for å over føre informasjonen til dem som styrer våpeninnsatsen. Hensikten er å oppnå en effektiv anvendelse av maktmidlene mot målet. Amerikaneren Charles J. Dunlap jr. har skrevet at «far more questions have been raised than Solutions offered. It seems clear that despite their many beneficial aspects, the emerging RMA technologies have great capacity for unintended consequences and revenge effects». Han er svært åpen i sine konklusjoner, synspunkter som det er god grunn til å tenke nøye igjennom for dem som til daglig er engasjert i arbeidet med å omforme forsvaret slik at det er i stand til å takle de nye utfordrin ger man nå står overfor. Noen av hans poenger er:
• The unpredictability of an adversary's response to high-tech attack. While US intent in using PGMs or other high-tech means in a particular conflict might be to minimize casualties on both sides, their use may, nevertheless, drive an enemy incapable of responding in hind to resort to measures that could make war, paradoxically, more destructive or inhumane than if the high-tech weapons had not been used at all. ... • The blurring of the distinction between non-combatant civilians and combatant military personnel. Technologies, along with budget-driven decisions to outsource, privatize, and otherwise civilianize military functions have moral and legal ramifications. Care must be taken to ensure that a whole dass of unlawful combatants is not inadvertently created. There may be utility in devising new kinds of reserve organizations for technologically skilled personnel which do not require members to conform to all the rigors of a professional military. However, such efforts must not compromise those aspects of the military regimen that develop the mili tary's altruistic warrior ethos which underpins moral conduct in war. • Information operations. Information operations and cyberwar can complicate the moral life for senior leaders in many ways, but of particular concem are the new techniques that can interfere with democratic societies. Information operations and cyberwar techniques are properly applied to control the aggressive behavior of
Om «den nye krigen»
303
MODERNE KRIGSKUNST
nations, but they should not be permitted to destroy democratic values in the process. Moreover, the proliferation of third-party communications sources renders suspect military strategies aimed at achieving information superiority. • The militarization of space. Satellites and space vehicles are irrevocably integrated into modem warfare. However, this does not mean that space should become another battlefield. Rather, the United States should use its prestige as the preeminent space power to forge an international consensus that designates space to be a neutral area, thereby possibly avoiding a space weapons race.
• The lowering of the threshold of conflict. Advanced technology provides the capability to employ coercion via non- or low-lethal means in a way that greatly minimizes the immediate non-combatant losses. Because of the unpredictability of the response of those targeted, however, care must be taken to ensure that misunderstanding of the nature and implications of military means do not delude decisionmakers with visions of «bloodlessly» coercing opponents by means short of violent conflict. Absent such caution we risk taking actions with the dangerous potential to spin out of control into full-scale war. • Organizational culture. Vastly enhanced communications capabilities that shift more and more battlefield responsibilities to lower levels of command must be accompanied by appropriate training to ensure that legal and moral norms of the law ofwar are observed by technology-empowered junior personnel.40] Som en kommentar til Dunlaps synspunkter om behovet for endringer i krigens lover, kan man si at dette ikke er så enkelt å få til i praksis. Slike endringer krever alltid en form for konsensus mellom de involverte stater dersom man skal lykkes med å skape nye og mer tilpassede internasjonale lover til den virkelighet som er under konstant forandring. Også politiske holdninger er gjerne seiglivede. Dunlap kommenterer da også selv fenomenet på følgende måte:
Consequently, statesmen and soldiers must accelerate their efforts to develop norms of law, ethics, and policy that honor this nation 's finest ideals while at the same time appreciating that technology is America 's manifest destiny.
401. Charles J. Dunlap jr. (1999): Technology: Re-complicating Moral Life for the Nation's Defenders . Artikkel i Parame ters, Autumn 1999, s. 24-53. Merk ellers også følgende kommentar fra samme kilde: These are by no means all the high-technology issues with potential to re-complicate moral life for 21st-century states men and soldiers. Of course, it would be a mistake to conclude that the problems discussed above somehow warrant a retreat from infusing RMA technology into defense planning. After all, high-tech weapons ordinarily do have their intended effect-and sometimes that is the unexpected consequence. For example, military historian Martin van Creveld observes that, ironically, «in every region where [nuclear weapons] have been introduced, large-scale, Interstate war has as good as disappeared.»... In short, however horrific their potential, nuclear weapons have successfully performed the deterrent function that creators hoped they would, to the surprise of a myriad of naysayers. To many it is perhaps the ultimate unexpected-though not unintended-consequence that the advent of the nuclear age has coincided with the absence of the kind of savage global war that twice visited the world this century.
304
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
8.4
Begrepet nettverksbasert krigføring (NbF)
8.4.1 Generelt Dagens RMA-tenkning har av admiral Jay Johnson (ret.), U.S. Navy, blitt karakteri sert som «en radikal overgang fra det vi kaller plattformsentrert krigføring til noe vi kaller nettverkssentrert krigføring». Det engelskspråklige begrepet er Network-Centric Warfare (NCW) og oversettes på norsk til nettverksbasert forsvar (NbF). Fore stillingen om en NCW har som et av sine utgangspunkt at de viktige endringer innen amerikansk forretningsfilosofi som har skjedd ved inngangen til 1990-tallet, og det er trolig først og fremst fra denne sfæren at tilhengerne har hentet sine ideer. Krigen tar alltid farge av sin tid. Metodene og midlene som en kjemper med, har alltid utviklet seg med teknologien. Større fremskritt innenfor informasjonstekno logi er i dag hovedsakelig drevet frem av krav innenfor den kommersielle sektor, der de dominerende konkurrenter har utviklet informasjonsoverlegenhet og omsatt den i konkurransefortrinn ved å forsøke å gå over til hva man har kalt nettverksbasert drift.402
8.4.2 Hva er nettverkverksbasert forsvar? Den svenske professor Torsten Bjorkman ved Forsvarshogskolan i Stockholm har gjort en studie av hva en i dag kan eller bør legge i et begrep som nettverksbasert forsvar. Her følger noen av hans synspunkter: Etymologisk ingress om nat, nettverk, ndtverkscentrering och nettverks organi sering: En ny organisationsform, en overgangsform mellan foretag Koncepten «NCW» och
«NBF» har nyckelordet «nåtverk» gemensamt. Vi bor klara ut om också innebordema år desamma. Grundbetydelsen av «nåt» år knut, en innebord som stammar från fomgermanskan och går igen i begreppet «not» ( jf fiskredskapet not). Ett arketypiskt nåt består av korsande trådar, dar varje korsning utgor en knut. På så sått uppstår «maskor», som kan variera i storlek alltefter nåtets funktion. «Nod», som man också ofta talar om i nåtverkssammanhang betyder egentligen «knut» det med [av latinets «nodus»), men har aven fått den friare innebdrden «skåmingspunkt». I engelskan anvånds många synonymer till «nåt» med något skiljaktig innebord. «Grid», egentligen «galler» år en ofta anvånd beteckning fdr linjenåt, som i elnåt, telenåt, etc. i fall dar vi på svenska enbart sager nåt. «Network» till skillnad från «net» syftar tydligt på hela nåtsystemet eller «systemet av system», som år 402.
Forsvarets stabsskole i Oslo har i forbindelse med doktrinearbeider i Norge valgt å kalle dette nettverksbasert krigføring, da man anser denne formen som mer treffende for denne tankegangens innhold, enn en mer direkte oversettelse. Et kort sitert fra utkastet fra desember 2000 klargjør begrepsvalget: Under forprosjektet har vi kommet frem til at den beste norske oversettelsen av «Network-Centric Warfare» vil være nettverksbasert Forsvar. Alle konseptene som er knyttet til NCW, forutsetter nettverk eller en informasjonsinfrastruktur (infostruktur. Nettverkene er altså ikke en del av «network-centric warfare», men en forutsetning for å tale om denne typen konsepter. Det som er den konseptuelle utfordringen, er altså et Forsvar som skal utvikles på basis av en nett verksstruktur, i motsetning til i dag hvor plattformene er basis for vår operative tenkning. Nettverket gir like lite som plattformene stridseffekt - det er de kapasiteter som knyttes opp i nettverket eller, som i dag, plasseres på plattformene som skal gi den. Derfor mener vi altså at en rimelig norsk oversettelse vil være nettverksbasert Forsvar som er en annen konseptuell modell å bygge Forsvaret på enn et plattformsbasert Forsvar. Det å gå bort fra forestillingen om at Forsvaret er bygget med fokus på plattformer og heller tale om et fokus på nettverk, innebærer at vi ikke lenger kan betrakte mili tærmakten som en maskin hvor de forskjellige plattformene utgjør viktige tannhjul i maskineriet. Vi må isteden betrakte Forsvaret som en levende organisme hvor plattformene utgjør forskjellige, men ikke de eneste, knutepunkter i et nettverk.
Om «den nye krigen»
305
MODERNE KRIGSKUNST
en vanlig NCW - formulering. Ndtet på Internet kallas aven «web», vilket egentligen syftar på «spindelns nåt, spindelns våv». I det sammanhanget nåmns ofta «spindlar» och «spindelfdretag», nya hederstitlar for dem som lyckas hålla nåtverken hela och i trim. Naten tycks som spindelnåten vara i behov av ståndig reparation.
I NCW - litteraturen listar man tåmligen genomgående åtminstone tre olika slags dverlagrade nåt eller «grids»: «The Sensor Grid», «The Engagement Grid» och «The Information Grid». Den svenska dversåttningen år i alla tre fallen «nåt». Når man syftar på nåtverk i organisatorisk mening, t.ex. globalt utspridda militåra plattformar och enheter som skall samverka over stora avstånd, anvånder man uttrycken «network» eller åndå hellre «network-centric». Den från NCW kånda tesen om, «Massing of effects, instead of massing of forces», handlar om denna potentialitet att få geografiskt uppsplittrade styrkor att samverka. Karakteristiskt for NCW - textema år åven, att «nåtverk» ibland syftar på alla former av nåt verk, att det egentligen år fråga om ett forhållningssått, ett sått att tånka, «network-centric thinking»... «Nåtverk» har varit ett flitigt anvånt modebegrepp i samhållsdebatten under senare år. I synnerhet gåiler detta fram till fdr två år sedan, når IT bubblan bdrjade implodera. Den amerikanska NCW - litteraturen år våsentligen skriven fore implosionen och innehåller många referenser till framgångsrika amerikanska IT fdretag, referenser som nu framstår som något bedagade. I andra fall år fdretagen fortfarande ledande, som t.ex. det ofta refererade Wall-Mart, vårldens stdrsta detaljhandelsfdretag, men Wall-Mart har till delar dvergett den policy som tilldrog sig militårteoretikemas intresse... Nåtverk år ett notoriskt vagt begrepp, svårt dverlastat på olikartade inneborder. I all synnerhet har det blivit ett kodord fdr nya och dverlågsna organisationsldsningar, som kånnetecknas av snabbhet, beslutskraft, flexibilitet, interoperabilitet, nya och dverlågsna kompetenser. Det år lockande att uppnå allt detta vid dvergång till nåtverksorganisering, men hur bygger vi nåtverk som blir så framgångsrika? Vi bor fdrslagsvis arbeta på just den nåtverksldsningens signalement, så att vi kånner igen rått nåtverk i mångden av nåtverk. Nåt verksorganisering i denna senare mening beskrivs som en helt och marknad...403
Nettverksbaserte konsepter utviklet seg gradvis innenfor U.S. Navy på 1980-tallet som et svar på den økende sovjetiske trusselen mot de amerikanske hangarskipsstyrkene. I første omgang gjaldt det om å utnytte den informasjon som allerede forelå i forskjellige typer av sensor- og etterretningssystemer, slik at den operative planleg gingen kunne forenkles, og at de taktiske krigføringsmidlene kunne få økt effektivi tet og virkningsgrad, ikke minst i strid over store avstander (over-the-horizontargetting og the outer air battle, osv.). Sensorene om bord i fartøyene var verken i stand til å oppdage fienden på stor nok avstand (for å motvirke missilangrep fra fly og overflatefartøyer) eller til å styre egne våpen (kampfly og «Tomahawk») mot fiendtlige mål på tilstrekkelig stor avstand (før deres våpenlevering). Utviklingen av forskjellige former for kryssermissiler skapte altså både defensive og offensive behov
403. Torsten Bjorkman [2002]: «Vad kommer att kånneteckna vårt framtida forsvar, om NBF utformas med ameri kanska Network-Centric Warfare som forebild? « (andra versionen). Datert 2002 9. september. Tekst mottatt fra Bjorkman av bokens forfatter. Ikke publisert.
306
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
for mer og i sanntid informasjon fra eksterne sensorer og databaser, og utviklingen av stadig kraftigere og mindre computere (PC-er] gjorde det mulig å motta og behandle stadig større mengder data, selv på mindre fartøyer, forutsatt at de var len ket opp til de eksterne informasjonskildene (dvs. sensorer og databaser].404405 Over tid har også andre land valgt å forsøke å utvikle i det minste forsvarsgrensvise nettverk, og for eksempel har det svenske flyvåpenet etablert en egen form for avansert nettverk for ledelse av sine luftoperasjoner. Dette omfattende system av kommandoplasser, faste radarer, radiolinker og integrering av cockpit og flyger, er imidlertid først og fremst utviklet for å være effektivt i forsvaret av og over Sverige. Dersom man vil ta med flystyrken utenlands i forbindelse med en fremtidig opera sjon i feks. Midtøsten, er man naturlig nok ikke i stand til å få med seg sine faste installasjoner, med en klart redusert operativ kapasitet som en følge av det. Kjernen i tenkningen omkring nettverksbasert krigføring, er å skape grunnlag for informasjonsoverlegenhet i utøvelsen av operasjoner og dermed sette en selv i stand til å generere økt kampkraft ved å knytte sensorer, beslutningstakere (sjefer og tak tiske stridsledelsessystemer] og våpenbærere opp i et nettverk. Hensikten er å oppnå en felles «bevissthet», økt hurtighet i kommandokjeden, høyere tempo i ope rasjonene, større dødbringende virkning, økt overlevelsesevne og en form for «auto matisk» koordinering mellom geografisk atskilte aktører (eksempelvis avdelinger og enheter] eller funksjoner (eksempelvis logistikk og kampenheter]. Teknologien, pri mært miniatyriseringen av stadig kraftigere og hurtigere computere og utviklingen av kommunikasjonsteknologien, gjør det i dag mulig - i prinsippet - å koble nær mest hva som helst opp i et slikt nettverk. Derfor er det blitt et relevant teknologisk konsept for alle forsvarsgrener og for forsvaret som helhet. Den teknologiske siden er imidlertid bare ett aspekt ved nettverksbaserte konsepter.403 Hva er det man her egentlig diskuterer? Amerikaneren admiral Arthur Cebrowski har oppsummert hovedpunktet på følgende måte: Network-Centric Warfare is the emerging military response to the information age.406 Disse endringene har vært dominert av den parallelle utviklingen innen økonomi og informasjonsteknologi og av prosesser og organisasjoner innen forretningslivet, og de er føyd sammen av tre temaer:
Teksten i avsnittet er basert på et tekstutkast utarbeidet av forsker Inge Tjøstheim ved Fdrsvarshbgskolan, Stock holm, høsten 2001. Merk også følgende kommentar fra Tjøstheim: «Skal de teknologiske systemene (eller 'systemet av systemer’] gi en selv de forventede operative og taktiske gevinster, må disse forankres i operasjonskunsten. Vi kan ikke bare innføre ny teknologi på eksisterende plattfor mer, i eksisterende organisasjon og krigføringsdoktrine. Innføring av nettverksbaserte konseptet krever endring i den militære kultur. En vellykket tilpasning til denne type konsepter kan derfor ikke oppnås uten en bred disku sjon, debatt, eksperimentering og til sist en bred aksept. For å skape virkelig operativ kapasitet av disse konsepter kreves altså mye mer enn bare å installere informasjonsteknologi forskjellige steder og bygge opp en informasjons infrastruktur. Parallelt med at den grunnleggende nettverksstrukturen bygges ut må forsvarsmakten tenke i nett verksbaserte operative og taktiske (til forskjell fra teknologiske] konsepter. Det er først når dette skjer, at det vil få betydning for operasjonskonsepter, kommando og kontrollmetoder, organisasjonsformer, doktriner, styrkestruk turer, logistikk osv. Og dette er en forutsetning for å oppnå de visjoner som ligger i konseptet: muligheten for økt tempo i operasjonene, økt evne til å respondere på et spekter av ulike utfordringer, lavere risiko under løsning av forskjellige oppdrag, lavere kostnader på drift, og økt stridsevne.» 405. Tjøstheim, op cit. 406. Viseadmiral Arthur Cebrowski, daværende sjef ved U.S. Naval War College, i en tale 29 juni 1999 til Command and control research and technology symposium. (Han rykket opp høsten 2001 og overtok da ansvaret for Bushadministrasjonens «offisielle nytenkning» innen det amerikanske Forsvaret.] 404.
Om «den nye krigen»
307
MODERNE KRIGSKUNST
• Endringen i fokus fra plattform til nettverk. • Endringen i synet på aktørene som selvstendige elementer til en integrert del av et økosystem som stadig tilpasser seg omgivelsene. • Betydningen av å treffe strategiske valg for å overleve i disse omskiftende øko systemene.
Disse temaene kan endre måten avansert teknologi, organisatorisk tilpasning og operasjonelle og doktrinemessige nyskapninger blir integrert på i militære systemer i fremtiden. Mark Temepstilli, U.S. Navy, beskriver i en artikkel utviklingen av hva han kaller en «nettverksstyrke» basert på de tre elementene fra RMA-teoriene. Dette skisseres kort nedenfor: • Avansert teknologi knytter styrker og kapasiteter sammen i et integrert informa sjonssystem. Nettverket må sørge for at enhver node i nettverket, dvs. de ste dene hvor input, output og styring av informasjonen foregår, kan føyes sammen. Målsettingen er en kontinuerlig flyt av informasjon i nesten alle ret ninger. • Organisatorisk tilpasning: De «smarteste» og mest tilpasningsdyktige organisa sjoner får man bare ved å dele informasjonen i flere retninger og dette er essen sen i en ekte nettverksorganisasjon. Ofte velger væpnede styrker en hierarkisk organisasjonsstruktur, som er gunstig for å opprettholde streng kontroll fra høy ere nivå, slik at orden og standardisering kan innføres. Men dessverre blir ofte et slikt hierarki også svært rigid. Informasjonen overføres rett oppover og ned over langs én enkelt organisasjonslinje, og dette fører til manglende fleksibilitet under dynamiske forhold. Usikre, komplekse og hurtig omskiftende operative omgivelser krever en høy grad av både funksjonell spesialisering og integrering, særlig i organisasjonens felles informasjonsprosess. En nettverksløsning kan endre dagens mønstre for militære operasjoner og komponere en ny organisasjon dersom viljen er til stede. Organisasjonsmodellen for «nettverksstyrken» er av flere teoretikere hentet fra symfoniorkesteret, hvor vel hundre svært dyktige musikere spiller sammen. Her er det imidlertid bare ett «utøvende ledd», nemlig dirigenten, som har umiddelbar kontakt med musikerne uten mellomliggende ledd. Dette baner vei for en flat organisasjonsstruktur (dvs. færre kommandonivåer, desentralisert tilgang på informasjon, desentralisert kommando og kontroll). Dette gjør organisasjonen mer fleksibel og tilpasningsdyktig, og det øker der for styrkens tempo i utføringen av operasjoner.
• Operativ nyskapning: I mange scenarier vil militære styrker ha fordel av en spredt, ikke linjert opptreden og redusert fysisk profil. På den annen side er fysisk styrkekonsentrasjon også ønskelig under visse omstendigheter. Asymme triske konflikter vil kreve evne til å variere fra samling til spredning. Maritim krigføring, særlig i et komplekst kystmiljø, viser også denne skiftende karakte ren. Den foranderlige fremtoningen til «nettverksstyrken», dvs. dens evne til aktivt å endre styrkens opptreden i passende grad gjennom hele stridsfeltet, er det optimale. «Nettverksstyrkens» kritiske funksjoner omfatter det å ordne opp
308
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
i kompliserte situasjoner, å gjenkjenne og forstå forskjellige faktorer, å justere styrkens opptreden og å opprettholde koherensen. Denne forståelsen går utover bevissthet om situasjonen og stridsfeltet. Bevissthet er absolutt en forutsetning ( f.eks. det å vite hvem og hvor fienden er), men forståelse gir dessuten kunn skap om hvordan motstanderen opererer.407 Begrepet koherens tar forståelsen et skritt videre, for det impliserer en styrkes fel les forståelse og integrerte kunnskap rettet mot et felles mål. Det vil forsterke både styrkens fysiske og intellektuelle evne til å forandre seg, og det å ta initiativet gir samtidig god kontroll over begivenhetene. Initiativ er også nødvendig for å utforme sluttresultatet. Dette operative konseptet impliserer en innebygd evne å gå til aktiv handling, og det forsterkes av «nettverksstyrkens» kreative læreprosess. Både initiativ og endringsorientert opptreden vil kreve en stor grad av mobilitet innen styrken. Som et eksempel på de planer man nå arbeider med i USA, beskriver en hva som pågår innen U.S. Navy. For å utvikle konsepter for Network-Centric Warfare (NCW) er det i USA opprettet et nytt senter med navnet Network-Centric Innovation Cen ter, forkortet til NCIC. Ambisjonen er at NCIC over tid skal bli like viktig som f.eks. «Top Gun»-senteret for luftkrig er i dag innen sitt fagfelt, og NCIC vil da stå for bl.a. utvikling av konsepter, taktikk og prosedyrer innen dette til nå relativt spesielle fagfeltet. Siden dette er et fagfelt i rask utvikling, er grunnlaget for de tanker man gjør seg at vi står overfor en helt annen form for krigføring. Denne nye typen krigføring vil ifølge teoretikerne bak denne tenkemåten, i mindre grad enn tidligere være avhen gig av de enkelte fartøyplattformers innebygde kapasitet, men vil hente sin kapasi tet fra de kraftige informasjonslinker som i nær sann tid vil koordinere alle aktuelle styrkekomponenter som samlet blir satt inn under en operasjon. Konkret innebærer dette at noen av de eksisterende teorier og erfaringer man alt har høstet vil bli foku sert av NCIC i retning av å etablere en «prøveklut»: USS Stennis hangarskipsgruppe. Den vil bli utstyrt med hva man kaller «Information Technology for the 2Ist Century», forkortet til IT-21. Denne «pakken» vil etter en prøveperiode bli evaluert og vil bli lagt til grunn for ny forskning og utvikling. Imidlertid er det ennå trolig en lang vei å gå før nettverksbasert tenkning blir en dominerende faktor på det moderne stridsfeltet. Den nye amerikanske fireårsplanen som ble lagt ut på Internett 30. september i 2001, har gitt plass til noen av de nye tanker, men ennå er det langt igjen før man er 407.
Nedenfor gjengis det et forslag til definisjoner for NCW innen det vestlige forsvarssamarbeidet NATO: «Network-Centric Warfare (NCW) can be defined as an information superiority-enabled concept of opérations that generates increased combat power by networking sensors, decision makers, and shooters to achieve shared awareness, increased speed of command, higher tempo of opérations, greater lethality, increased survivability, and a degree of selfsynchronisation. In essence, NCW translates information superiority into combat power by effectively linking knowledgeable entities in the battlespace. To reach its full potential, NCW must be rooted in operational art. As such, we cannot simply apply new technologies to the current platforms, organizations, and doctrine of warfare. NCW is more about networking than networks. The networking of knowledgeable entities enables them to share information and collaborate to develop shared awareness, and also to collaborate with one another to achieve a degree of self-synchronisation. The net result is increased combat power. NCW is more than just technology. It's about the massing of the effects of accurate long-range fire rather than the massing of forces. Making it eventually work as planned, requires a focus on organisational innovation not just on computer warfare. NCW may be looked upon as the emerging military response to the information age».
Om «den nye krigen»
309
MODERNE KRIGSKUNST
i nærheten av å kunne nå de visjoner som de mest entusiastiske tilhengere beskrev alt på 1990-tallet.408 8.4.3 RMA og asymmetriske konflikter Enkelte kritiske kommentatorer har hevdet at dagens RMA er utviklet bare med tanke på høyintensitetskonflikter i et miljø hvor motstanderen anvender «tradisjo nelle», konvensjonelle styrker og taktikk. Militære styrker vil også i fremtiden utvil somt bli utkommandert for å delta i konflikter hvor de vil møte motstandere som har samme oppsetning, evne, kapasitet og mål som dem selv. Slik har situasjonen vært for væpnede styrker i uminnelige tider. Tilsvarende er det grunn til å anta at man også vil møte store overraskelser - situasjoner man rett og slett ikke var trent for å møte, og som må håndteres der og da. Også dette er en del av det man kan lære av tidligere krigshistorie. Evnen til å takle det uventede er slik sett noe av det viktigste en moderne militærmakt må kunne håndtere. Ifølge kanskje de fleste debattanter i den offentlige RMA-debatten i USA og Europa vil overlegenhet i trening, ledelse, teknologi og styrkestørrelse i stor grad avgjøre utfallet av symmetrisk strid.409 Selv om begge parter i en konflikt har tilsva rende styrker og organisasjon, vil den symmetriske balansen i konvensjonell kapasi tet ofte bli endret over tid. Partene vil da forsøke å kompensere for det de betrakter som en ubalanse i styrkeforholdet. Dette vil kunne føre til en langvarig konfronta sjon, og resultatet vil bli opplevd som en form for stagnasjon, dvs. at ingen av par tene får et klart overtak. Nedenfor følger en kort vurdering av hvor hensiktsmessig det eventuelt er å bruke RMA-tankegangen i forbindelse med fremtidige asymmetriske konflikter:
• I asymmetrisk strid er utfallet et direkte resultat av evnen til å forsvare seg mot angriperen. Det å «vinne» består i å skape en asymmetri som virker til egen for del. Selv om begge parter i prinsippet har anledning til å iverksette diverse mottiltak, for eksempel å mobilisere ytterligere ressurser, å prøve å skaffe seg nye allierte eller å bruke kreative taktikker, vil de mulige fordeler ved å velge et spesielt trekk variere mellom partene over tid. • Når det gjelder målsetting, kan man skille mellom såkalt rule enforcement, dvs. at alle stater skal opptre i samsvar med påbudene til et sivilisert og rettferdig internasjonalt samfunn, eller det å styrke stabiliteten, dvs. å innføre en form for orden i en urolig del av verden. Selv om høyintensitetsoperasjoner ofte blir assosiert med «rule enforcement» og lavintensitetsoperasjoner med det å opprett holde sivil lydighet overfor grupper som har tatt i bruk gerilja- eller terroristtaktikk, er en slik todeling ikke korrekt. I det minste blir dette en for enkel tolkning av virkeligheten. • Styrker som er dannet med tanke på høyintensitetsoperasjoner kan være anven delige i et bredt spektrum av konflikter, i hvert fall når mobilitet, beskyttelse og konsentrert ildkraft er påkrevd for å kunne løse oppdraget. 408. 409.
310
Quadrennial Defense Review Report, U.S. Department of Defense, 2001-09-30, http://www.defenselink.mil/ pubs/qdr2001 .pdf Dette vil trolig være avgjørende faktorer også i forbindelse med såkalt asymmetrisk strid dersom deltakerne er i stand til å opptre fleksibelt og kan tilpasse seg det som skjer underveis i striden.
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
• Det virkelige skillet kan kanskje heller trekkes mellom de krigene som utkjem pes innenfor det sivile samfunn (dvs. borgerkrigslignende konflikter], og de som foregår utenfor dette området. I det første tilfellet kan en «klassisk» seier på slagmarken være avgjørende, i det andre kan utfallet være avhengig av samfun nets relative evne til å motstå krigens påkjenninger, herunder forskjellige for mer for direkte og indirekte angrep. • Det er sannsynlig at dagens RMA-tenkning, basert på integrasjon av avansert teknologi, organisatorisk tilpasning og operasjonelle og doktrinemessige nyskapninger, over tid kan skape det grunnlaget som tradisjonelle militære sys temer trenger for å drive asymmetrisk krigføring. Men resultatet vil variere avhengig av den enkelte konflikt. Mens RMA vil få en stor virkning i noen kon flikter, vil den nærmest ikke ha noen ønsket effekt i andre. Derfor bør man i tiden som kommer, unngå å sette for mye lit til en enkelt kapasitet, som f.eks. teknologi, noe flere teoretikere advarer mot.
Til tross for alt oppstusset både i USA og i Europa er det grunner til å tvile på at en egentlig revolusjon er på vei i militære anliggender. Her er det på sin plass å sette tingene i perspektiv: hurtig endring er uløselig knyttet til moderne krigføring. Den vilkårlige «kunngjøringen» om at vi «plutselig» har krysset en ny terskel, overser utviklingen som har pågått de siste 50 år. Listen over militær teknologi som har dukket opp etter andre verdenskrig, inkluderer helikoptre, rekognoseringssatellitter, infrarøde siktemidler, laseravstandsmåler og utstyr for målanvisning, elektronisk styrte radarer, avanserte luft-til-luft- og bakke-til-luft-missiler, den moderne jetmotoren, supersoniske fly, kryssermissiler, det globale posisjoneringssystemet (GPS], «stealth» materialer og design, det termonukleære stridshodet og det interkontinen tale ballistiske missilet. Tilhengere av RMA argumenterer med at mye av denne teknologien ennå ikke har oppfylt sitt fulle militære potensial og kan utnyttes på nye og bedre måter. Men siden mesteparten av denne teknologien har eksistert i flere tiår, vil det være bedre å beskrive virkningen den har hatt som evolusjonær, ikke revolusjonær.410
8.4.4 RMA og nettverksbasert forsvar - en vurdering Begrepet «Revolution in Military Affairs» har vært et av de mest vanlige begreper i den internasjonale militære debatten i løpet av de siste ti år.411 Kort tid etter at den kalde krigen var avsluttet, tok man i USA i bruk de to forkortelsene RMA og RMT, der den siste forkortelsen stod for «Revolution in Military Technology», mens RMA gjerne stod for de mer sikkerhetspolitiske endringer. Denne forskjellen er i dag ikke til stede, noe en kanskje bør beklage med tanke på presisjonen i debatten. Den sik kerhetspolitiske utvikling i Europa som fulgte Warszawapaktens sammenbrudd, har jo egentlig lite med den pågående tekniske revolusjon å gjøre. Dette fører frem til et grunnleggende spørsmål: hva er en revolusjon? Moderne teknologi er opplagt bare ett av flere virkemidler. En mer gjennomgripende (og der 410. 411.
Michael 0'Hanlons: «Can High Technology Bring U.S. Troops Home?» Den kritiske artikkelen publisert i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy, Winter 1998-99, (Sitater er hentet fra s. 72-86.) Vurderingen er skrevet av forsker Niklas Zetterling. Stockholm, Forsvarshogskolan/Krigsvetenskapliga institutionen. Et av hans bidrag til denne boken, se også hans bidrag til beskrivelsen av tysk teoriutvikling i bokens kapittel 3.
Om «den nye krigen»
311
MODERNE KRIGSKUNST
for en mer revolusjonerende) forandring er om våre forestillinger om konflikter og vår grunnleggende tenkning omkring hvordan de føres, vil bli radikalt endret. På til svarende måte vil det være aktuelt å se på en endringsrekkefølge som revolusjone rende om de aktører som forårsaker konfliktene, er helt andre grupperinger en de som tidligere har utløst konflikter. En forandring i teknologi er i seg selv ikke nok til å skape en revolusjonær situasjon, selv om det finnes historiske eksempler på at en utvikling har tatt ny retning som en følge av en teknologisk utvikling. Et godt eksempel på dette kan være introduksjonen av den industrielle revolusjon, noe som raskt medførte at de europeiske stormakter ble de dominerende militærmakter også utenfor Europa. Et problem ved RMA-debatten er at få av dem som skriver, helt klargjør hvordan en tenker seg at den fremtidige motstanderen vil se ut (hvordan vil han foretrekke å kjempe, osv.). I en del av litteraturen virker det som om en går ut fra at en fremtidig motstander ser og oppfører seg omtrent som gårsdagens, og en sier lite om de store forandringer i det internasjonale krigsmønsteret en alt har sett de siste 20-30 år. Vår mulighet til å ta en begrunnet stilling til de ulike RMA-konsepter som er utviklet eller som er under utvikling, er egentlig begrenset dersom en ikke klargjør de trusler som RMA forventes å møte eller håndtere. Det er all grunn til å tro at et RMA-konsept - som tilsvarende strukturer og tenkemåter i tidligere tider - vil kunne fungere godt overfor enkelte trusler, men mindre godt i andre scenarioer. Med tanke på det klart mer komplekse og sammensatte bildet av den trussel vi nå står overfor, og som tilsier at en må kunne møte trusler av både konvensjonell og ukonvensjonell karak ter, er dette et problem. Mye tyder i dag på at de virkelig revolusjonerende endrin ger ikke er de rent tekniske, men er konsentrert om hvilke typer konflikter som kan oppstå i et tiårsperspektiv, og hvilken type aktører som kommer til å utløse disse konfliktene. Sett i et slikt perspektiv er hendelser som dem vi så 11 september 2001 i USA bare en av flere mulige utviklingslinjer. Det blir i dag gjort mye godt arbeide med sentrale spørsmålsstillinger som even tuelle endringer i krigens natur, hva som utløser konflikter (og hvordan de utvikler seg), hvilken type av aktører som normalt utløser væpnede konflikter, og hvilken begrunnelse de har for å gjøre det. Dessverre er det vanskelig å finne tilsvarende stu dier om mulige fremtidige konflikter og de virkemidler som eventuelt vil bli tatt i bruk i dem. Det er også vanskelig å finne gode og klare koblinger mellom det som nå kalles nettverksbasert forsvar (NbF), og RMA. Disse begreper er imidlertid ikke å se på som synonymer slik forfatteren ser det. Begrepet nettverksbasert forsvar er et nytt og noe uklart begrep, med mange definisjoner og tolkninger i litteraturen, og flere som skriver om NbF, blander det sammen med sensorteknologi, selv om det knapt er mulig å påstå at det eksisterer en prinsipiell eller logisk klar kobling mellom sen sorer og en nettverksstruktur for en organisasjon. God sensorkapasitet er i seg selv verdifullt uansett om en militær organisasjon er bygd opp som et nettverk eller fremstår som et tradisjonelt hierarki (om et slikt skille overhodet er fornuftig å gjøre). På samme måte kan en nettverksbasert struktur selvsagt ha fordeler og ulem per om en sammenligner med mer tradisjonelle hierarkiske strukturer, uansett hvilke egenskaper sensorene måtte ha. Selvsagt er det på sikt trolig mulig å si noe om fordeler og ulemper ved nettverksstrukturer og om hvordan dette vil kunne endres ved tilgang til nye sensorer.
312
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
Vårt problem i dag er om det egentlig er noe klart vitenskapelig fundert grunnlag å bedømme dette på. Forskning og diverse praktiske forsøk er imidlertid godt i gang, særlig på den tekniske siden. USA leder an, men også land som Storbritannia, Nederland og Sverige arbeider innen den tekniske delen av nettverksutviklingen. Fortsatt gjenstår det mye forskning, ikke minst med tanke på den mer menneskelige og militære koblingen, dvs. det som ikke direkte angår sensorer og de mer tekniske sidene. Her er det opplagt en lang vei å gå, slik også amerikanerne ser det. Det er blitt klarere etter hvert at en ikke i dag egentlig vet hva arbeidet frem mot et nett verksbasert forsvar vil kunne føre med seg. Det er imidlertid stor enighet om at dette vil kunne få store konsekvenser for hvordan beslutninger tas, av hvem de tas, og for hvordan kommunikasjon skjer innen en militær organisasjon, men det er fort satt uklart hvordan dette i praksis vil komme til å se ut. Det vil opplagt ytterligere forskes på dette, og dette er forskning som også kan ses på som uavhengig av hvilke sensorer en måtte ønske seg. I denne forbindelse kan det være nyttig å minne om hva en kan lære av bl.a. Kosovo-konflikten i 1999. Selv etter intensiv bruk av alle former for sensorer, maktet NATO-styrkene i svært liten grad å tilføre de serbiske bakkestyrkene tap av betydning. Det er i dag en økende realisme om hvilke mulig heter en har til å oppnå dramatiske forbedringer på sensorsiden innen en rimelig tidshorisont.412 Det en kan lære av dette, er at på tross av en betydelig bedret data tilgang ved hjelp av stadig bedre sensorer, er det hvordan vi makter å tolke dataene og sette inn styrker som kan finne aktuelle mål i krigens friksjonsfyllte verden, som vil bli det avgjørende også i fremtidige konflikter der konvensjonelle styrker settes inn. Slik sett er det trolig klokest å forutsette at usikkerhet vil være en bestandig del av krigføringen, og at friksjon på grunn av stress og frykt bør ses på som noe som vi aldri blir kvitt i krig.413 Det er alltid vanskelig å vurdere effekten av nye våpensystemer, og det fins mange eksempler på at en både har overvurdert og undervurdert slike våpen. En av årsakene til det er at det bare er i krig at de virkelige problemene forbundet med bruk av disse våpensystemer, blir avslørt. Våpendata, som f.eks. treffsannsynlighet, har ofte vist seg å være klart lavere i krig enn hva som oppgis av våpenprodusenter, og hva som er praksis i studier i fred, feltprøver og simuleringer. Det er kanskje så enkelt at den menneskelige fantasi bare kommer et stykke på vei når det gjelder å forutse hvilke problemer som kan komme til å redusere et aktuelt systems effektivi tet i krig. Erfaringene i etterkant av både Golfkrigen i 1991 og krigen i Kosovo i 1999 viser at det heller ikke i ettertid er lett å gi en objektiv vurdering av hvilken effekt et gitt våpensystem har hatt. Dette medfører at det i praksis ofte er vanskelig å sammenligne virkningen av nye våpensystemer med tilsvarende eldre og vel prøvde våpensystemer. Det er her på sin plass å se litt på hvilke mulige konsekvenser den såkalte «infor mation superiority» eller «battlefield dominance» egentlig vil kunne bety for krig føringen i fremtiden. Begge begreper er som tidligere påvist mye brukt i debatten (og propagandaen] for NCW. Den vanlige bruken av begrepene kan tyde på at til hengerne mener at jo mer informasjon, desto bedre. Trolig er dette en klar misfor ståelse, da en reell informasjonsdominans ikke vil ha noe med volumet av
412. 413.
Michael O’Hanlon (2000): Technological Change and the Future of Warfare, Washington D C, Brookings, USA. Barry D. Watts (1996): Clausewitzian Friction and Future War.
Om «den nye krigen»
313
MODERNE KRIGSKUNST
informasjon å gjøre, men med hvilken kvalitet den har. I praksis vil en serie med faktorer komme til å avgjøre hvilken part i en konflikt som får informasjonsdominans, og faktorer som tid og rom, styrker til disposisjon og hvilke mål som skal opp nås, vil påvirke utfallet. Mer informasjon (kvantitet] og tilgang til en overlegen informasjonsteknologi er ikke i seg selv nok til å sikre en part en informasjonsdominans, og dette gjelder også når en står overfor en motstander som på papiret er underlegen. Historiske eksempler viser da også at overlegen tilgang på informasjon, dvs. et bedre innhentingssystem av informasjon, isolert sett ikke er noen garanti for at det blir fattet rasjonelle og korrekte beslutninger som fører til en klar seier. Selv om tilgang på god informasjon stadig blir viktigere, forutsettes det at en kan bear beide dette til korrekte etterretninger eller informasjoner om egne og allierte styr ker. Denne informasjonen er likevel bare en av mange faktorer som påvirker en militær sjefs suksess i strid. Det er en gammel sannhet at gode og tidsriktige infor masjoner likevel blir av underordnet betydning dersom den som skal fatte beslut ningene, ikke er i stand til å holde målsettingene klart for seg, eller at en gjør dårlig bruk av operasjonskunsten eller taktikken som står til disposisjon. Dette blir selv sagt forsterket om en har en lite effektiv doktrinær tenkning og opplæring, eller ikke disponerer en doktrine for føring av operasjoner på det operative nivået overhodet. Det er tross alt på det operative nivået man i dag fører moderne operasjoner, mens man ofte undervurderer betydningen av en fellesoperativ kultur og innsikt, og det er selvsagt alltid en viss fare for at det skal gå som professor i operasjoner ved U.S. Naval War College har påpekt:
Network-centric warfare reduce the art of war to tactics and targets. The Navy must restore the balance between strategy, operational art, and tactics - before it discovers firsthand that simply netting maritime forces will not be decisive in combat.414 Dette poenget tar selvsagt utgangspunkt i slik han ser på utviklingen innen U.S. Navy, men dette er problemstillinger som vil være aktuelle for alle former for moderne stridskrefter. Det er ikke nettverket som vil vinne trefninger og slag, men de sjefer og soldater som utnytter nettverket og alle de virkemidler og hjelpemidler som nettverket bidrar til å holde sammen. 8.4.5 Vurdering De desentraliserte nettverk som mange av teoretikerne har snakket om på 1990-tallet, er hittil nærmest en visjon. Lengst i arbeidet med å utvikle nye og effektive nettverk er nok USA kommet, og amerikanerne har alt verdensomspennende stra tegiske kommunikasjons- og innsamlingssystemer for etterretning og operativ ledelse. Men ennå står mye igjen før man kan hevde at det eksisterer et nettverks basert forsvar selv i USA. Den till synes enklaste formen av nåtverk år de informationsteknologiska. Det låggs ner mycket arbete på denna infrastruktur och olika lager av «grids» kommer i nårtid att kdpas in till olika forsvarsgrenar och militåra enheter. Från amerikansk sida uppfattar man med råtta att man har en fantastisk teknisk utvecklingspotential, som nu skall denna tillåmpas fullt ut i det militåra systemet. Men det år fort414.
Milan Vego (2003): «Net-Centric Is Not Decisive», artikkel trykt i U.S. Naval Institute Proceedings, januar 2003, s. 52.
314
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
farande en oppen fråga om dessa system kommer att losa det amerikanska forsvarets kompatiblitetsproblem. Kommunikation over forsvarsgrensgrdnsema uppfattas fortfarande som mycket komplicerad. Kompatibiliteten dr ofta planerad men sdllan genomford. Det vimlar av historier om svårighetema att kommunicera inom det amerikanska forsvaret i sin helhet, historier av svårkontrollerad sanningshalt. En vanlig amerikansk tolkning av den uteblivna insatsen av Apachehelikoptrar i Kosovo går t.ex. ut på att helikoptrama inte kunde vare sig flyg- eller eldledas av flygvapnet utan endast av arméenheter Forklaringama till att det amerikanska forsvaret brottas med dessa kompatiblitetsfrågor utan att hittills lyckas losa dem, trots decenniers avsiktsfdrklaringar att gbra det i nårtid, år inte fråmst av teknisk art aven om de tekniska problemen år betydande. Forklaringama står istdllet att sdka i de nåmnda fbrsvarsgrensmotsåttningama och de spånningsfyllda sociala strukturer, de system av system, som ryms inom den ame rikanska forsvarsmakten. Enkelt uttryckt år det viljan att bli fullt kompatibel som fattas. Man får inte officiellt motarbeta kompatiblitet men det dr svårt att straffa den som «glommer» att utveckla kompatibla system. Fenomenet dr vdlkdnt i organisationsforskningen. Opposition under tdckmantel av formell lydnad.4'5
Skal en forsøke å trekke noen mer allmenne konklusjoner av drøftingene ovenfor, må det bli at både RMA-konseptet og de skisser som til nå foreligger om hva et fremtidig nettverksbasert forsvar vil kunne bli, fremstår som usikre. Det gjenstår mye arbeid før det mer fremtidsrettede konseptet nettverksbasert forsvar har funnet sin form. I dag er dette nærmest visjoner for fremtiden, noe som gjør det vanskelig å bedømme feno menet. Arbeid pågår nå i mange land med å videreutvikle de skisser og tanker som foreligger, og først når det er ferdig vil en sikkert kunne si hva som konkret vil fore ligge som effektive metoder og organisasjoner i et lengre perspektiv. Følgende momenter bør en ta hensyn til når de forskjellige fremstillinger av hva NbF er eller ikke er, skal vurderes:
1. Når en skal snakke om fremtidige militære nettverk, er det egentlig en serie med nettverk man snakker om, der de viktigste er sensornettverk, informa sj onsdatanettverk, tekniske ledelsessystemer og organisatoriske og menneske lige nettverk. Ikke minst er det de fremtidige menneskelige nettverk som blir den største utfordringen. Det er jo alt vanlig å snakke om at militære enheter skal kunne samvirke i nye former for nettverksstrukturer, i amerikansk littera tur ofte omtalt som «engagement grids». På det taktiske nivå er det mer snakk om «force packaging», dvs. hvordan en setter sammen egne enheter på nye og ukonvensjonelle måter. På det strategiske nivå er det klart vanskeligere, for her skal et helt forsvar kunne samvirke mer eller mindre effektivt i stadig vekslende nettverksstrukturer. 2. Hittil er spørsmålet om hvordan disse nettverk bestående av militære enheter skal kunne organiseres, stort sett ubesvart. I den foreliggende litteratur er det knapt fremsatt noen nye ideer om hvordan en i fremtiden bør fatte beslutnin ger, noe som helt sikkert vil bli sterkt påvirket av en nettverksstruktur. Hvilke
415.
Torsten Bjorkman (2002): «Vad kommer att kånneteckna vårt framtida forsvar, om NBF utformas med ameri kanska Network-Centric Warfare som forebild? « (andra versionen). Datert 9. september 2002.
Om «den nye krigen»
315
MODERNE KRIGSKUNST
regler for beslutninger skal benyttes? Betyr dette f.eks. slutten på manøvertenkning som grunnlag for militær operativ tenkning, eller det motsatte? Det blir ofte skrevet om begrepet noder («knutepunkt» eller «skjæringspunkt») for å markere at visse enheter er viktigere enn andre i de forskjellige nettverk. Hvilke fullmakter og kapasiteter blir koblet opp mot de enkelte noder? Dette er i liten grad utredet og kanskje heller ikke forstått, om en ser på litteraturen fra 1990-tallet.
3. Det er ofte i litteraturen anvendt eksempler fra næringslivet, og flere forfat tere som har vært pådrivere for de nye nettverkstanker, har gått sterkt inn for å innføre diverse næringslivsorienterte metoder i forsvaret. Eksempler på det er bruk av såkalt «outsourcing» og omfattende bruk av underleverandører. Dette er analogier som på mange måter halter, da det i praksis har vært van skelig å føre krig etter disse prinsippene hittil. Militære enheter er ikke som et sivilt nett av underleverandører som kan gå til andre kunder med sine tjenester dersom hovedkunden ikke vil bestille «nye varer». Militære enheter, i det minste i Vesten, får sine «bestillinger» av staten og er helt avhengige av staten som betaler. Dette faktum vil også påvirke hvordan en tenker omkring militærmakt i en vestlig sammenheng. Dette bør også sterkt påvirke hvordan en i praksis kan utforme et fremtidig nettverks basert forsvar. 4. «Lågintensiva konflikter har blivit monsterbildande fdr toppstyrning och micromanagement.» Denne påstanden av professor Bjorkman har nok mye for seg. I den eksisterende NCW-litteraturen kan en ofte lese om hvordan nettverksbasert tenkning skal bidra til en desentralisering av egne styrker. Dette påstås å være noe de som skriver har hentet inn som en lærdom å ta vare på fra næringslivet. Det skrives ofte om at «hierarkiet skal flates ut», og idealet for mange har vært at den høyeste ledelsen normalt skal nøye seg med å fatte såkalt «store beslut ninger», kombinert med at en gir undergitte vidtgående rettigheter til å fatte lokale beslutninger. Dette siste kalles gjerne «command by negation» i littera turen. Hensikten er å gi en rett til å ta beslutninger til en undergitt sjef, til noe annet blir bestemt, f.eks. gjennom en kontraordre. De lavere enheter forven tes «selvstyrt» gjennom det som gjerne kalles «self-synchronization». Dette er i korthet det samme som at en innenfor de satte rammer for «rules of engage ment» og «commander’s intent» forventer av sjefer at de skal opptre svært selvstendig.
Som det har vært skrevet mye om behovet for å kunne opptre selvstendig, og at man på sikt ønsker en utvikling i retning av såkalt «selvsynkronisering» det trolig ennå lenge før man på toppen av de militære hierarkier er villige til å gi fra seg kon trollen. Ikke minst innen den amerikanske virkeligheten tyder mye på at virkelig heten er en annen enn det mange av teoretikerne satte opp som fremtidige idealer for ledelsesstrukturer tidlig på 1990-tallet. Toppstyringen har de siste 10 år heller økt enn minket, noe som også mange av tilhengerne av de nye nettverk har påvist i sine skrifter. Bjorkman har etter en studiereise i USA merket seg følgende:
316
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
I amerikanska flottans nu gallande instruktionsbok fdr ledning och befdlsrdtt, «Command at Sea, 1999», samma flotta som också propagerar fdr overgangen till NCW, står det att fartygschefers tidigare sjålvståndighet har minskat på senare år. Att fokusera på fartygschefema år fdr dvrigt karakteristiskt fdr den amerikanskt debatten, decentralisering som går långre ner i hierarkin diskuteras sållan (jf den amerikanska datavetenskapliga begreppsbildningen «users», fdretagschefer eller inkdpschefer som år kunder till dataforetag, och «endusers», personal som anvån der daterer).
Man anger tre faktorer till varfdr fartygschefemas handlingsutrymme har minskat, fdr det fdrsta menar man att många uppdragfor en fartygschef blivit politiskt kånsligare efter det kalla kriget. De utrikes- och såkerhetspolitiska konsekvensema av ett givet agerande har blivit svårare att bedoma, vilket man ser som ett tungt argu ment fdr okad centralism.
Fdr det andra menar man att media, och man exemplifierar med CNN, har dkat sin bevakning av flottans agerande, vilket också anses minska fartygschefens rått att agera efter eget omdome. Fdr det tredje och i synnerhet håvdar man att den tekniska utvecklingen mdjliggdr helt nya former av centralism, «technological advances have given the entire chain of command the ability to track and direct virtually every aspect of naval opera. 4 tions at sea». Selv om det nå pågår en intens debatt i fagkretser om hva nettverksbasert forsvar er (eller bør være), er det ennå et langt stykke igjen før det blir en realitet i de fleste vestlige land. Det en hittil har sett i funksjon, er delsystemer innen forsvars grener, som bl.a. innen den amerikanske marinen.416 417 Det er det grunn til å stille spørsmål ved om man noen gang kommer til å se en reell desentralisering av ret ten til å ta de viktige beslutninger og en tilhørende «utflating» av de militære hie rarkier. Enkelte vil nok kalle det ansvarspulverisering om så skulle skje. Basert på retningen i den pågående debatt i USA et god grunn til å spørre om stormakter som USA og Russland overhodet vil kunne tenke seg en «flat» beslutningsstruktur, gitt de eksisterende politiske og militære tradisjoner stormakter faktisk har. Men det er her på sin plass å konstatere at den pågående utvikling i retning av nettverksbasert forsvar er en følge av den enorme utvikling av informasjonshjelpemidler som en har sett de siste 20 år. Den teknologiske utviklingen for å formidle store datamengder og informasjon er da også kommet for å bli. Men nettverket er ikke noe annet enn et nytt hjelpemiddel i forbindelse med moderne (konvensjo nell?) krigføring. En vet egentlig lite om hvilken effekt denne informasjonstilgangen vil kunne få for krigføringens utforming på noe lengre sikt, og hvilke svakheter som er innebygd i denne måten å tenke på. En har heller ikke ennå klart for seg hvilke nye sårbarheter NbF vil medføre. Som i alle tidligere systemkonstruksjoner, fins det svakheter og bare praksis og forskning i kombinasjon med at en utvikler tenkningen Torsten Bjorkman (2002): «Vad kommer att kånneteckna vårt framtida forsvar, om NBF utformas med ameri kanska Network-Centric Warfare som forebild?» (andra versionen). Datert 9. september 2002. 417. Tre artikler som omtaler dette - men med noe forskjellige konklusjoner - er Curt Copley (2003): «A Commander’s Network-Centric Odessey», Charles L. Munns (2003): «A Global Navy Needs a Global NetWork», Milan Vego (2003): «Netwoek-Centric Is Not Decisive.» Alle artiklene er publisert i U.S. Naval Institute Proceedings, januar 2003, Volume 129.
416.
Om «den nye krigen»
317
MODERNE KRIGSKUNST
omkring muligheter og utfordringer i forbindelse med NbF, vil fortelle oss hvilke svakheter. Det er også en trend i retning av stadig økende sentralisering av både planleg ging og føring av operasjoner - ikke minst har dette vært påpekt av mange obser vatører av utviklingen i USA. Symbolet på denne utviklingen kan være det man har sett i forbindelse med krigføringen i Afghanistan. Krigen ble ledet fra Tampa i Florida, langt borte fra operasjonsområdet. Selv om dette var en «liten krig» etter vanlig målestokk, var det både et svært avansert og komplisert felttog og samtidig en sentralstyrt krigføring. Dette er en form for krigføring der omfattende bruk av kommunikasjons- og datastøtte kan ses på som en forutsetning for de sentralt styrte operasjoner der flystyrker med presisjonsvåpen kombinert med en omfat tende innhenting av etterretninger er selve kjernen i stridsevnen, understøttet av spesialstyrkeoperasjoner og vanlige hæroperasjoner. I en større konflikt enn den man så i Afghanistan der amerikanerne står overfor en konvensjonelt utrustet motstander med en betydelig større stridspotensiale enn det Taliban-regimet representerte, vil også betydningen av et nært og effektivt samarbeide mellom fly styrker og mekaniserte styrker, understøttet av etterretnings- og spesialstyrkeope rasjoner, være det foretrukne amerikanske stridsmønster. Som påpekt tidligere var det i Afghanistan en betydelig sentralisert bruk av fly styrker. Trolig er det slik at flystyrker alltid fungerer best når de ledes sentralisert. Står så dette i kontrast til våre forestillinger om hva manøverkrigføring er eller bør være? Om en ser på Afghanistan var minimalt overlatt til 1980-tallets manøverteoretiske forestillinger om lokalt ledet oppdragstaktikk og intensjonsstyring. Flyopera sjonene var hele tiden basert på nitid planlegging, styring på tid og en såkalt «targeting»-tenkning. Praksis ser dermed i dag ut til å gå i en annen retning enn den mange av teoretikerne bak NCW har forestilt seg, da de beskrev begreper som «selfsynchronization» og «self-organization» på det lavest mulige nivå som ett av ide alene en burde etterstrebe. Men igjen er det farlig å trekke for vide slutninger basert på en så spesiell krig som Afghanistan-krigen i 2001 og 2002 jo tross var. En krig vil alltid ta farge av hvem motstanderne er, og hvordan disse tenker. Det er slik sett ikke noen direkte motsetning mellom det å la flystyrker fungere etter sine operative prinsipper som preges av sentralisert ledelse på grunn av operasjonenes karakter, og at dette inngår i et felttog som tar utgangspunkt i mer manøverteoretiske forutset ninger. Sluttresultatet kan bli utmerket, dersom en makter å planlegge med dette for øye. Som tidligere nevnt, peker trenden i dag i USA mot mer styring på tid og at operasjonskunst blir krigføring etter «target list» og styrt av nitid planlegging, i et forsøk på å omgå Clausewitz’ advarsler om friksjon i krig. En slik utviklingen kan bare snus om man tar operasjonskunsten på alvor, og igjen tar i bruk noe av det som manøverteoretikerne argumenterte for på 1980-tallet. I praksis vil det kreves at man gjør bruk av en modernisert form for manøverteori der de forskjellige former for styrker får utnytte de egenskaper de faktisk har. Bl.a. vil her en tilpasset form for oppdrags taktikk kunne passe inn, og den må da gjelde for alle nivåer i kommandokjeden, ikke bare på toppen. (Se kapittel 12 for en detaljert gjennomgang av manøverkrig føring og manøverteori.)
318
Om «den nye krigen»
MODERNE KRIGSKUNST
9
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
9.1
Innledning
I dette kapitlet ønsker en å presentere noen av de tanker og trender man har sett beskrevet i medier og i vitenskapelig litteratur i etterkant av begivenhetene i USA 11. september 2001. Her beskrives bl.a. begreper som lavintensitets konflikter, geriljakrig og asymmetri (og forskjellige koblinger av dem mot terrorisme), organisert kriminalitet og andre former for uro eller opprørsvirksomhet. I første del av kapitlet gjennomgås geriljakrigføring og opprørsvirksomhet og hva som normalt er viktige faktorer når de bryter ut. Begrepet lavintensitetskonflikt har nå delvis erstattet begrepet geriljakrig, men geriljakrigføring er et viktig og relativt vanlig fenomen og fortjener en gjennomgang her. I kapitlets siste del er det begrepene asymmetri og terrorisme som blir beskrevet. I denne forbin delse bør leseren merke seg at den internasjonale litteraturen ikke skiller klart mellom de forskjellige begrepene. Her inngår også en gjennomgang av sider ved det amerikanerne kaller «krigen mot terrorismen» (som kanskje ikke er noen egentlig krig?), og en kort presentasjon av noen av de begreper som har blitt mye brukt i mediene. Etter andre verdenskrig har ikke de dominerende stormakter vært i direkte krig med hverandre, og noen stor risiko for at så skal skje i løpet av de nærmeste år, er det lite som taler for. Derimot har stormakter flere ganger etter andre verdenskrig, og også etter at den kalde krigen ble avviklet, vært involvert i krig med land som ikke er stormakter. En kan dermed hevde at krigføring etter andre verdenskrig i høy grad har vært preget av asymmetriske forhold, noe som ofte har medført problemer for stormakten når den har involvert seg i kriger av denne typen. Det er i dag mye som tyder på at denne utviklingen kommer til å fortsette. For å kunne håndtere disse konfliktene er det av betydning å forstå hva asymmetri og asymmetrisk krig føring egentlig er, både på det teoretiske og det praktiske nivå. Begrepet asymmetri står følgelig sentralt i dette kapitlet.
9.2
«Den andre krigen» - lavintensitetskonflikter
9.2.1 Innledning Begrepet geriljakrig er kanskje det best kjente av de mange navn som har vært benyttet for å beskrive en borgerkrigslignende situasjon (med eller uten hjelp utenfra) der en eller flere opprørsgrupper med våpenmakt forsøker å styrte et sittende regime. Ord som «folkekrig», «nasjonal frigjøringskrig», «revolusjonær krig» eller rett og slett «opprørskrig» (insurgency) er andre navn på dette vanlige fenomen etter andre verdenskrig. I dag er begrepene Low Intensity Conflict (LIC) og Non-state Warfare kanskje de mest brukte i den engelskspråklige litte raturen, som i dag klart dominerer presentasjonen av fagområdet. Særlig LIC-
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
319
MODERNE KRIGSKUNST
forkortelsen brukes ofte i moderne litteratur når slike kriger og konflikter skal beskrives. 418 Imidlertid er ikke geriljakrigføring noe nytt fenomen. I denne sammenheng er det kanskje av interesse å se nærmere på hvor begrepet geriljakrig stammer fra. Ordet gerilja er hentet fra spansk (guerrd) og betyr «liten krig» (eller egentlig «liten krig ført av partisaner»j, og begrepet ble tatt i bruk i forbindelse med de felttog som hertugen av Wellington førte på den Iberiske halvøyen i perioden 1809-13. Begre pet ble brukt om de spanske og portugisiske irregulære tropper (guerrillerosj som hjalp til med å drive ut de franske styrker fra området. Typisk er dette krigføring utført av andre enn regulære soldater, og til vanlig vil geriljakrigføringen bli preget av at den ikke føres mot andre geriljabevegelser, men mot regulære soldater, selv om også oppgjør mellom geriljafraksjoner selvsagt forekommer. Geriljakrigføring er følgelig en metode for krigføring som anvendes av mennesker som lever i et område som enten er okkupert av, eller omgitt av, styrker man ser på som fiender. Fienden vil dessuten ofte bli definert som de deler av samfunnet som i kraft av maktoverlegenhet opprettholder eller utvikler det opprørsbevegelsen ser på som urettferdighet og ulikhet. Geriljataktikken er som oftest indirekte, dvs. at geril jaen slår til der motstanderen er svak, og siden trekker seg tilbake og stikker seg vekk, slik at en selv ikke blir et godt mål for motstanderen. Uten at man i begynnel sen anvender nettopp en slik relativt forsiktig taktikk, vil heller ikke geriljaen nor malt kunne overleve. I forhold til de regulære styrkene en ønsker å angripe, er nesten alltid geriljaen dårligere utrustet og trent, mangler gode og sikre baser og er alltid truet av utslettelse om man i en tidlig fase forsøker å holde f.eks. geografiske områder eller byer/landsbyer mot overmakten. Avslutningen av den kalde krigen har medført en betydelig nyvurdering av hva som kan (eller bør) være de vestlige stormakters strategi i årene som kommer. For øyeblikket er det de problemer som har sitt utgangspunkt i land i den tredje verden, som først og fremst har dominert den strategiske debatten i Vesten. Konflikter som i Somalia og i Haiti, den interne striden i USA på midten av 1990-tallet om ameri kansk deltakelse i Bosnia og FNs såkalte «peacekeeping»-operasjoner har stått i sen trum for den amerikanske debatten om hva som bør være USAs strategiske rolle. Dette var egentlig et tydelig sceneskifte, ved at Russland (og delvis Kina) ikke len gre ble sett på som en like klar motpol som under den kalde krigen. Mange kon flikter ble da også avsluttet i løpet av 1990-tallet gjennom en formell diplomatisk løsning. Eksempler på det er fredsslutningene i Nicaragua og El Salvador, mens Golfkrigen i 1991 mot Irak trolig har skremt de fleste diktatorer, men slett ikke alle, fra å vurdere mer tradisjonelle erobringskriger mot nabostater ved hjelp av konven sjonelle militære styrker. Det som nå representerer et stort usikkerhetsmoment i forbindelse med den videre internasjonale utvikling, er de reaksjoner som terrorak sjonen 11. september i USA har utløst, ikke minst internt i USA. Den pågående
418.
Følgende kilder omtaler forskjellige sider ved geriljakrig og opprørskrig: • Robert B. Asprey (1994): War in the Shadows. The Guerrilla in History (revidert versjon), New York, Willian Morrow and Company, Inc, USA. • J.R. Barnett (1994): «Non-state War», artikkel i Marine Corps Gazette, USA, s. 85-89. • N.M. Rekkedal (1980): The Destruction of Oppression: Insurgency and Counter-Insurgency in South-Vietnam 1954 to 1965. Bergen, Universitetet i Bergen. • lan Beckett (2001): Modem Insurgencies and Counter-Insurgencies, Guerillas and their Opponents since 1750, Warfare and History.
320
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
«krigen mot terrorismen» og den seneste utviklingen mellom stormaktene som en følge av uenighetene om en krig mot regimet i Irak, er i seg selv mulige utgangs punkt for helt nye motsetninger og allianser. En annen faktor er at verden de senere år har sett en «minirevolusjon» i styresett ved at mange land har byttet ut sitt militærdiktatur eller kommunistiske styresett med mer eller mindre demokratisk valgte regimer. Det har ellers gått bedre økono misk for mange land i den tredje verden de siste ca. 10 år enn på lenge, noe som er en følge av økonomiske reformer og fornyet vekst særlig i asiatiske og latinameri kanske land, mens situasjonen fortsatt er svært vanskelig i deler av Afrika. Det som nå er den store utfordring for stormaktene og for verdenssamfunnet generelt, er å kunne forutse og i tide endre de forutsetninger man har lagt til grunn for sin poli tikk. Situasjonen er relativt labil i store deler av verden, noe som i løpet av kort tid kan medføre at nye konflikter bryter ut, og da først og fremst som indre oppgjør i land i den tredje verden.
9.3
Nye utfordringer
Når en skal se på hvilke utfordringer de pågående [og kommende) konflikter betyr for de vestlige land på det militære området, kan en noe forenklet forsøke å frem stille verdens internasjonale system på følgende måte: 1. «Første divisjon» vil bestå av relativt stabile og høyt utviklede stater i NordAmerika, Vest-Europa og i deler av Asia.
2. «Andre divisjon» omfatter land som stadig er truet av indre kriser. De pendler mellom å være kontrollerbare og relativt vellykkede og så igjen å stå overfor en ny krise. Noen av disse landene har ofte indre kronisk «ustyrlige» områder, dvs. konflikter som ikke uten videre kan løses. Et eksempel på det kan være langvarige konflikter av etnisk eller religiøs karakter i en eller flere provinser. 3. «Tredje divisjon» vil bestå av land og landområder som ikke kan kontrolleres og styres på vanlig måte. Konfliktene her har en semipermanent karakter, noe som tilsier at en varig fredelig utvikling er mindre sannsynlig.419 Det vil normalt være konflikter av den siste kategorien som vil få de største konse kvenser for hva en gjerne kaller den globale ustabilitet. Dessverre er det mye som tyder på at man i lang tid fremover vil se en betydelig grad av konflikter, tiltagende kaos og desintegrasjon i mange av statene særlig i den tredje verden. Flere av de sta ter det her er tale om, kan vanskelig ses på som nasjonalstater i vesteuropeisk betyd ning av begrepet. Her eksisterer overhodet ingen orden, og sentralmakten er helt eller delvis ute av funksjon i store deler av landet. I dag er bl.a. mange av de afrikan ske stater sør for Sahara og flere av de tidligere sovjetiske republikkene sør for Russ land i alvorlige vanskeligheter og kan lett komme til å oppleve de samme oppløsningstendenser som i kjente uroområder som Afghanistan, Sierra Leone, Somalia og Liberia. I Europa har Bosnia og «Rest-Jugoslavia» vært i en lignende 419.
Steven Metz: «A Strategic Context for Third Tier Conflict». Se en interessant artikkelserie trykt for noen år siden i tidsskriftet Military Review (1994/1995). Spesielt anbefales nevnte artikkel. Spesialnummeret Controlling Chaos?, fellesnummer desember 1994/januar/februar 1995). Kansas, Fort Leavenworth, US.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
321
MODERNE KRIGSKUNST
situasjon. I mange stater spesielt i den tredje verden opplever man at sentralmakten ikke har full kontroll over landets territorium. Kontroll er her noe som er svært skif tende, og en hovedstad kan feks. «leve sitt eget liv», mens lokale maktsentra under kontroll av lokale opprørsbevegelser, klaner eller andre former for «motkrefter» behersker andre deler av landet. Det oppstår en form for «anarkistisk regionalisme». I praksis ser en nå ofte at regjeringen i slike land har kontroll over hovedstaden og noen få regioner og større byer, mens den daglige kontroll og maktutøvelse blir utøvet av lokale såkalte krigsherrer (warlords) eller av autonome regioner der lederskapet er basert på stamme- eller klantilhørighet, etniske forhold, religionstilhørighet eller rase. I slike områder er det også vanlig å danne egne sikkerhets- eller politistyrker og sikker heten er avhengig av at sterke lokale ledere «selger» sikkerhet i et patron - klientfor hold, ofte med klare likhetstrekk til strukturen i mafiabevegelsen på Sicilia. Mange av disse lokale krigsherrer har da også personlig interesse av at konfliktene fortsetter. Dersom man har tilgang på lokale verdifulle ressurser, feks. diamanter eller valmuer for heroinproduksjon, er man også ofte i stand til å holde «private» hærer og kontrol lere den lokale befolkningen gjennom sitt maktapparat. Nettopp kontrollen over diamantproduksjonen har vist seg å være en viktig faktor i forbindelse med den langvarige krigen i Angola, der opprørsbevegelsen UNITA, som ble ledet av J. Savimbi frem til hans død i januar 2002, bl.a. kontrollerte den diamantrike Lunda Norte-provinsen. I Colombia er produksjon av kokain den økonomiske nøkkelressursen for de to geriljastyrkene FARC og ELN samt for diverse private narkotikabaroner.420 Svært ofte ser man klare kontraster mellom relativt vellykkede og produktive områder, ofte omgitt av områder med en helt ødeleggende fattigdom. Viktige fakto rer som påvirker utviklingen, er rask befolkningsvekst, en ofte utilstrekkelig eller ikke-eksisterende infrastruktur, mangel på (anvendbar] kapital og menneskelige res surser til å utnytte den som finnes, kronisk ustabilitet, korrupsjon og elendig styrte tiltak fra sentralt hold. Det relative kaos vil raskt kunne få negative økonomiske konsekvenser, og til sammen forhindrer disse faktorene en varig økonomisk utvik ling. Det en står tilbake med, er en form for selvbergingsøkonomi basert på landbruk. Noen områder vil kunne eksportere råvarer eller utvikle arbeidsintensiv industri, men de fleste blir avhengig av selvbergingsøkonomi, ofte i kombinasjon med såkalt utviklingshjelp fra de rike landene i «første divisjon». Fremtidsutsiktene er relativt dårlige, og mye tyder på at regioner som er inne i en slik negativ spiral, vil komme til å oppleve langvarig stagnasjon og tilbakegang. I en situasjon der folk flest har det vanskelig, er det vanlig at det oppstår forskjel lige former for sosiale bevegelser. Hensikten med dem er bl.a. å gi folk noe å leve for og håpe på, og stikkord er: meningen med livet, orden i dagliglivet, noe å tro på. Slike motkulturer blir ofte militante. En form for motkultur av denne typen er det som i Vesten i dag normalt kalles religiøs fundamentalisme, som kan være så vel kristen som hinduistisk og islamsk, men disse bevegelsene kan i utgangspunktet være basert på en hvilken som helst religionsform. Imidlertid kan de også ha som utgangspunkt lokale, regionale eller overnasjonale identitetssymboler som etnisitet
420.
Fire bøker som hver på sin måte gir en god oversikt over de mange lokale konflikter i Afrika og Asia, er: John W. Tumer (1998): Continent Ablaze. The Insurgency Wars in Africa 1960 to the Present. lan W. Beckett (2001): Modem Insurgencies and Counter-Insurgencies, i serien «Warfare and History», London, Routledge, UK. Generell oversiktsbok; John Laffin (1999): The World in Conflict. Contemporary warfare described and analysed, London, Brassey’s, UK.
322
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
eller tilhørighet til en viss stamme gjerne koblet med religion. (Dette kalles ofte primalisme i moderne litteratur.] Disse motkulturene har vært viktige politiske driv krefter i det tidligere Jugoslavia og er svært viktig i deler av Afrika og Sørøst-Asia. Som tidligere nevnt har kombinasjonen av fattigdom, geriljakrigføring og narkotikabaroner vært kjernen i tilsvarende indre oppgjør mange steder i Latin-Amerika.421 Politisk maktkamp, økonomisk stagnasjon, økologiske problemer og sosiale opp løsningstendenser vil trolig medføre en forverret sikkerhetssituasjon i store deler av den tredje verden i tiden som kommer. Imidlertid er dette også en reell trussel i deler av den mer etablerte andre verden, f.eks. i deler av Latin-Amerika. Dette er proble mer som ikke uten videre vil kunne løses ved hjelp av råd eller bistand utenfra. Vi bør se på dette som en historisk prosess, der det normale har vært at et styresett (eller regjeringssystem] har blitt sterkt og varig fordi regimet har vært i stand til å slå ned militært alle interne utfordrere og beskytte egen befolkning det meste av tiden. Dette blir nå stadig vanskeligere å oppnå særlig i den tredje verden som følge av utfordringer fra f.eks. narkotikakarteller eller fra etniske minoriteters geriljastyrker, som ofte er i stand til å motstå statsmaktens militære styrker. Viktig er også at statsmakten på lokal nivå ofte er ute av stand til å opprettholde en elementær ro og orden og gi sikkerhet i dagliglivet for folk flest. I store deler av den tredje verden er etter hvert sikkerhet noe som den enkelte eller de lokale organisasjoner (eller firmaer] må stå for selv. Når væp nede vakter og lokale patron-klient-forhold blir viktigere enn statens polititropper og militærvesen, for den lokale sikkerhet, er statens innflytelse raskt minkende. Konse kvensen er klart negativ: Når forsvar og sikkerhet i dagliglivet blir et lokalt eller nær mest et privat problem og ikke lenger er et nasjonalt ansvar, tvinges folk flest til å satse på at lokale militsstyrker, lokale politiske organisasjoner eller private firmaer skal stå for den helt elementære beskyttelse av liv og eiendom. Statens maktapparat vil i en slik situasjon relativt raskt forfalle, og selve statens eksistens blir truet. Det er her mulig å snakke om flere former for trussel. Foruten mer tradisjonelle politiske og militære trusler fra naboland, har man etter hvert fått mange godt organiserte kriminelle organisasjoner med egne væpnede styrker, f.eks. i Colombia. Og det er vanlig i dag med revolusjonære opprørsbevegelser som bl.a. benytter kriminell aktivitet som en del av finansieringen, jf. smuglingen av diamanter i Angola. Det siste er en slags «gråsone» mellom de to former for trusler som er nevnt ovenfor. Når så mange land i den tredje verden i dag har store problemer med både å han skes med organisert kriminalitet og lokale opprørsbevegelser, er en av årsakene at disse truede statsmakters militære og politiske ledere verken er doktrinært eller intellektuelt forberedt på å takle utfordringene og det lokale politi for dårlig utrus 421.
Da Genévekonvensjonene ble utvidet i 1949, ble også borgerkriger og andre former for internasjonale konflikter innlemmet (Artikkel 3). I Artikkel 13 erkjente man at i de nye formene for konflikt man da så flere steder, ville ikke alltid de krigførende bære uniform. I perioden etter 1945 har da heller ikke uniform vært krigerens faste kjennetegn, men at han bærer våpen. I konvensjonen krever man bare at man bærer våpenet synlig. I 1977 ble det så åpnet for at Den internasjonale Røde Kors-komiteen skulle kunne gripe inn nettopp i de mange nasjonale frigjøringskriger og i interne sivile ulydighetskampanjer. (USA og Israel har ikke skrevet under dette tillegget - de er uenige i det.] Men selv om Røde Kors får adgang til en opprørsgruppe, er det ofte svært vanskelig å finne/ komme i kontakt med noen ansvarlige ledere. (I konvensjonen bruker man begrepet «dissident hærer som er under ansvarlig kommando»]. Et typisk trekk ved krigføringen på 1990-tallet var nettopp at det meste av striden ble utført av irregulære styrker eller av halvmilitære styrker (ofte mer å se på som gjenger] som kombinerte soldattilværelsen med diverse former for plyndring og press mot det lokale sivile samfunn. 1 mange stater har de offisielle myndigheter mistet grepet på utviklingen, og lokale krigsherrer har overtatt styringen - og deres styrker opptrer etter sin egen agenda. Dette betyr i realiteten at mange av de beherskelsesritualer (f.eks. disiplin, faste rutiner og krigerære) som normalt vil gjelde innen de regulære styrker, for alle praktiske formål har opphørt å virke. Det blir i stedet jungelens lov og selvtekt som gjelder.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
323
MODERNE KRIGSKUNST
tet og trent til det. Men kanskje er det enda viktigere at de lokale myndigheter er «utfinansiert» og at «alle» kan kjøpes (eller trues) av opprørerne eller av de kriminelle gruppene. Et eksempel på disse problemene er hentet fra Sør-Afrikas Natal-provins: Krigsherrene fWarlords) kontrollerer det lokale lenssystemet med en blanding av terror og beskyttelse. I sine egne len kan de beskatte og rekruttere, ta beskyttelsespenger, bruke leiemordere og finansiere private militser ved å presse sine undersåt ter for penger. Anarkiet tvinger mange mennesker til å sverge troskap til politiske partier for der å søke hevn, beskyttelse, eller begge deler (...) Politiske partier har blitt rettsorganisasjoner for millioner av mennesker fordi det eksisterer et stort vakuum som politiet enten er motvillig eller ute av stand til å fylle.422 9.3.1 Etnisitet som politisk fenomen Etnisk identitet er av enkelte kalt en fundamental, kollektiv identitet som dominerer over andre sosiale faktorer. Etnisitet har et sett av bånd som er bygd opp av faktorer i sosialise ringsprosessen, som språk, familie, klan, kjønn, normer eller andre mer lokalt viktige fak torer. Til vanlig er også faktorer som felles nasjonal eller geografisk opprinnelse, en følelse av felles kulturgrunnlag, felles språk, en følelse av samhørighet, religion, rase og visse fysiske kjennetegn med å bygge opp etnisk identitet. Viktig er også tillærte faktorer som viten om egen gruppes historie, en faktor som er svært viktig bl.a. på Balkan og i Russland. Etniskk identitet har en klar samfunnsmessig betydning fordi den ofte er grunn leggende for gruppesolidariteten. Den er i dag en viktig grunn til at mange stater enten har ønsket - eller har blitt tvunget til - å utforme en egen politikk for hvor dan man skal hanskes med interne etniske minoriteter.423 Viktig er det å være klar over at etnisk identitet kan bli aktualisert under bestemte forhold. Det er da gjerne en lokal eller regional situasjon som har satt problemet på den politiske dagsorden minoriteten må ha følt urettferdighet i hverdagen, dersom dette skal få politiske konsekvenser. Det er derfor begreper som etnisk identitet ulturell identitet normalt har en slik grunnleggende betydning for minoriteter. Begrepene er ofte omstridte, ikke minst fordi begrepet etnisk identitet er en størrelse som ofte blir oppfattet ulikt og ofte er man ikke engang enig om hva dette er innen samme etniske gruppe. Befolkning tilhørende en flertallsgruppe er sjelden opptatt av sin egen etniske identitet. De vektlegger andre faktorer enn etnisitet. (Betydningen av etnisk til hørighet vil en ofte først forstår av når en flytter til utlandet og der selv blir del av en minoritet.] Trolig er dette en viktig faktor bak at så mange benekter at etnisk identitet overhodet finnes - man ser på sin egen identitet som et utgangspunkt, og bare de som er ulike en selv er «etniske». Markering av egen etnisk identitet kan normalt ikke ses på som uavhengig av sosial endring. Omvendt kan også endringer i etnisk identitet være et resultat av pågående sosiale endringer. Slik sett kan etnisk identitet bli aktualisert i takt med politiske og sosiale behov, men tanker omkring egen folkegruppe kan ikke lett oppstå eller forsvinne. Også ideologiske faktorer spiller her inn. Med den nye materialistiske tenke
422. Bill Berkeley (1994): «The Warlords of Natal», i tidsskriftet Atlantic Monthly mars 1994, s. 88-94. 423. Bl.a. har Norge etter hvert formulert en egen samepolitikk, men har hittil ikke vurdert en egen (spesialisert) poli tikk for andre minoriteter som lever i Norge.
324
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
måten, kanskje med marxist-leninismen som den mest markerte, begynte mange etter 1890 å tro på en «ny universell mennesketype» der etnisitet ikke hadde noen rolle å spille. Mange tilhengere av denne nye måten å tenke på trodde at «det nye mennesket» skulle ha klasse og universelle kulturtrekk som sin hovedreferanse, og der tilhørighet til tradisjonelle språklige og kulturelle grupper ville få mindre betyd ning. Noe mer verdifullt enn det tradisjonelle «etniske mennesket» og tilhørende sterk nasjonalisme var på vei, slik mange så det.424 Ser en historisk på utviklingen, er nok mange av de forestillinger man hadde om utvikling i etterkrigstiden, både i Vesten og i de nye selvstendige statene, preget av at man undertrykte etnisk tenkning og der man så på etno-regionalisme og etnopolitikk som uheldige og kanskje farlige tanker. Når så etno-politikk på ny fra slut ten på 1960-tallet ble en maktfaktor mange steder i verden, synliggjort ved at etniske minoriteter begynte å kreve politisk makt og lokal kontroll, har det ført til en serie med nye konflikter. Hvordan dette blir taklet av de politiske myndigheter og av makteliten, vil avgjøre hvordan fremtiden vil bli i en rekke områder. Etnisitet er, ifølge den kjente norske antropologen Fredrik Barth, et grunnleggende samfunnsfenomen som neppe kan «nedfinnes». Dette ble formulert slik av professor Øyvind Østerud i en artikkel i Aftenposten så tidlig som høsten 1993:
Modernismen ville, trodde man lenge, viske ut etnisk tilknytning og dempe etniske konflikter. I et komplisert og markedsorientert samfunn, med stor sosial bevegelig het og brede konfliktflater, ville universelle kulturtrekk dominere. Så feil er det mulig å ta .)
Det hjelper lite å moralisere over dette, eller å ønske seg over i en universell mennes kehet (...) Første bud er å forstå hvorfor etnisk tilhørighet fortsatt er så viktig (...)
9.3.1.1
Begrepenes innhold i dag
Vo Nguyen Giap 1911nordvitenamesisk militær og politisk leder
424.
Forskjellige former for lavintensitetskonflikter er i dag et vanlig fenomen, og de blir mye diskutert i både faglitteratur og diverse medier. Også denne formen for krigføring er under stadig endring. Mens såkalt revolusjonær krig var organisert av kommunistisk inspirerte kadrer som tok utgangs punkt i kommunistiske teoretikere og ledere som feks. Mao, Giap og Lenin, er dette i dag mye mer nyansert, selv om sosialistiske ideer og kommunis tiske organisasjonsteknikker fortsatt er viktige verktøy i de mange lokale kriger der geriljataktikk utnyttes. Situasjonen i dag preges oftere av etniske eller religiøse skillelinjer enn av klassiske ideologiske motsetninger. Men dagens situasjon gir selvsagt ingen garanti for at holdninger som forbindes med begreper som marxisme, klassetilhørighet og klas
Dette var nok også i Norge og ellers i Skandinavia det vanlige syn i tiden etter 1945.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
325
MODERNE KRIGSKUNST
semotsetninger, ikke vil få en ny renessanse internasjonalt. Ser man på utviklingen de siste år, er det flere tegn på at såkalt klassetenkning langsomt er på vei tilbake, ikke minst innen den mer akademiske debatten i Europa. Man har også sett en utvikling der såkalte «reformerte kommunister» har kommet tilbake i politikkens sentrum i Sentral-Europa. Nye former for venstreradikale grupperinger som er blitt organisert i protest mot f.eks. globalisering, EU og amerikansk kulturdominans, noe som viser at selv om Marx er død, lever mange av hans tanker videre. Fortsatt eksis terer da også kommunistisk inspirerte geriljabevegelser i den andre og tredje verden og de mest kjente geriljaorganisasjoner og opprørsbevegelser av denne typen fra de senere år er «Røde Khmer» i Kambodsja, «Lysende sti» (Sendero Luminoso) i Peru og «Tigrene» på Sri Lanka (den siste krigen har pågått i nærmere 20 år, men kan nå kanskje finne sin fredelige avslutning).42''
9.3.2 Hva kjennetegner dagens konflikter/kriger? Som indikert av de mange begreper benyttet for å beskrive denne måten å føre krigføring på, er det også delte meninger om hva som karakteriserer lavintensitetskriger som krigføringsform. Det er imidlertid ingen tvil om at denne formen for krigføring har vært viktig etter 1945 når en ser verden under ett. At det sta dig pågår kriger i den tredje verden, er en «gammel sannhet», men det kan her være naturlig å peke på to nyere trekk ved kriger i begynnelsen av det 21. århundret:
• Et mindre antall av de mange terroristgrupper og terroristorganisasjoner som finnes i den tredje verden, har økt sine ambisjoner og har kapasitet til å operere hvor som helst i verden. Den klareste demonstrasjonen av dette var terroraksjo nene i USA 11. september 2001. Ikke minst for amerikanerne har dette fått betydelige både innenrikspolitiske og etter hvert også utenrikspolitiske konse kvenser. • Flere land i den tredje verden har alt i dag skaffet seg visse former for masseø deleggelsesvåpen (MØV), og mange land i denne delen av verden ønsker seg slike våpen og vil trolig kunne skaffe seg slike på noe lengre sikt. Noen få land har skaffet seg (eller er i ferd med å skaffe seg) moderne (langtrekkende) leveringssystemer for i det minste noen former for MØV. Tidligere var dette våpen som bare de dominerende stormakter disponerte.
Samlet sett vil dette raskt kunne føre til helt nye trekk i kommende konflikter, og situasjonen kan bli dramatisk forandret dersom utviklingen nå går i retning av at MØV vil bli en «naturlig» del av moderne krigføring. Det er selvsagt meget vanskelig å si hvilke konsekvenser dette vil kunne få for kommende konflikter, men alt tyder på at de stater som skaffer seg slike våpen, kan tenke seg å bruke dem som et politisk pressmiddel, noe som i det minste kan få regionale konse kvenser. Det har vært utkjempet minst 80 (større) kriger i verden etter 1945, med tapstall* 425.
C.C. Harmon (1992): «The Purpose of Terrorism Within Insurgency: Shining Path in Peru», fra tidsskriftet Small Wars and Insurgencies, Volume 3, No 2, London, UK, s. 170-190.
326
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
på et sted mellom 20 og 30 millioner mennesker. De fleste av disse krigene har fore gått internt i et land. Flere titalls millioner har som følge av disse krigene blitt flykt ninger, og det er trolig like mange millioner på flukt i dag som det var under masseforflytningene av folk i etterkant av andre verdenskrig.426 De blodigste kon fliktene på 1980-tallet var krigene mellom Iran og Irak og den sovjetiske interven sjonen i Afghanistan. Den første varte i 8 år og kostet ca. 450 000 mennesker livet, tap som er klart større enn i alle de andre krigene i Midtøsten etter 1945 til sammen. Den andre krigen varte i ca. 9 år, og tapene var her trolig et sted mellom 400 000 og 600 000. Til sammenligning førte krigene (og tilhørende fattigdom og sultkatastrofer] i Sudan, Etiopia, Somalia og Mosambik til direkte tap på ca. 500 000, mens ca. 17 millioner i kortere eller lengre perioder ble flyktninger, og ca. 7 millioner av disse ble tvunget over til naboland. På 1990-tallet fikk man så omsider en fredsavtale i Mosambik og det ble en klar seier også for opprørerne i Etiopia. Imidlertid startet i samme periode oppløsningen av stater som Liberia og Somalia og de enorme etnisk baserte massakrene i Rwanda. Dette betyr imidlertid ikke uten videre at afrikanere er mer innstilt på å bruke vold i politiske konflikter enn folk i andre deler av verden, men Afrika sør for Sahara har hatt en ekstra negativ utvikling de siste 20 år, også når det gjelder tallet på åpne konflikter. De fleste av de mest blodige og langvarige konflikter pågår i dag i Afrika eller Asia. Land som Sudan, Algerie, Burundi, Kongo, Sierra Leone og Uganda i Afrika, samt Afghanistan og Tadsjikistan i Asia, har alle lidd under slike langvarige konflik ter. At land som Liberia og Somalia gikk i oppløsning i 1991, er varsel om noe som kan bli mer vanlig: Statsmakten går rett og slett i oppløsning på grunn av de vansker som opprørsbevegelser kan skape, uten at opprørerne vil (eller kan?) overta den politiske styringen og dermed sikre statens videre eksistens. Nå er den relativt nye konflikten i Elfenbenskysten i ferd med å ødelegge denne staten, en konflikt som primært har et etnisk og sosialt utgangspunkt. Kashmir-konflikten holder rivalise ringen mellom India og Pakistan i gang, mens regimet i Myanmar (Burma) med hard hånd forsøker å slå ned på all indre opposisjon. I den andre enden av konfliktspekteret finner man de langvarige konfliktene i Nord-Irland, i Baskerland i Spania og på Korsika, som alle er utløst av separatistbevegelser med krav om politisk frihet for befolkningsminoriteter. Ellers ser man at intern terrorisme inspirert av kommunistiske ideologiske varianter nå er på kraftig retur i forhold til situasjonen på 1970-tallet, da dette var et vanlig fenomen i deler av Europa. Her er det i stedet diverse former for nazi-inspirerte eller klart rasistiske ideologier som nå lokker særlig ungdom til voldelige aksjoner rettet mot samfunnet, og kanskje spesielt rettet mot innvandrere fra den tredje verden. Hittil har dette ikke ført til større geriljapregede opprør, men kombinasjonen av terrorvirksomhet, etnisk forfølgelse og koblinger mot kriminelle miljøer er en økende trussel mot sam funnsordenen i flere stater i Europa. Amerikaneren Samuel P. Huntington har i sin bok Political Order in Changing
426.
En statistikk utarbeidet av U. S. Committee for Refugees hevder at i 1997 oppholdt det seg ca.14,5 millioner flykt ninger i utlandet, mens det samme år var ca. 19 millioner interne flyktninger, dvs.folk som hadde flyktet fra sine hjem for å berge livet i forbindelse med indre oppgjør. (Tallene var anslått til omtrent de samme ved årsskiftet 2000/2001. Da flyktninger ofte inngår som et middel i den pågående politiske kampen, er det i praksis vanskelig å etablere sikre talloversikter.)
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
327
MODERNE KRIGSKUNST
Societies presentert offisiell statistikk fra det amerikanske Forsvarsdepartementet.427 I 1958 var det 28 langvarige geriljakriger, fire militære opprør og to konvensjonelle kriger. Tallene hadde i 1965 økt til 42 langvarige geriljakriger, med tillegg av 10 militærkupp, og fem konvensjonelle konflikter, og i 1969 foregikk det hele 50 lang varige geriljakriger. Etter en fallende tendens på 1980-tallet har tallet på større kon flikter på 1990-tallet hvert år ligget mellom 25 og 30, avhengig av hvor man ønsker å trekke grensen for hva som kan kalles krig. (Se vurdering nedenfor.) Om man benytter en noe utvidet definisjon av hva som kan kalles væpnet konflikt, blir resultatet som dokumentert av Peter Wallensteen og Margareta Sollenberg ved universitetet i Uppsala gjennom deres « The Uppsala Conflict Data Project». Tallet på større regionale væpnede konflikter var ifølge dette tallmaterialet:
1990
1992
1994
1996
1998
2000
2001
32
30
29
23
27
25
24428
Som det fremgår av tabellen ovenfor, var det i 2001 registrert 24 større væpnede konflikter til sammen 22 steder i verden, dvs. omtrent som året før. Den eneste større konflikt mellom stater som foregikk i 2001, var striden mellom India og Pakistan, men dette er ikke hele historien for flere stater deltok med regulære styr ker i indre oppgjør i nabostater. Et eksempel på det er at i Angola deltok tropper fra Namibia til støtte for regimet i Angola. Ellers var flere stater involvert i krigene i den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), hvor Angola, Namibia og Zimbabwe deltok på regimets side, mens Rwanda og Uganda direkte støttet opprø rerne i de østlige provinser med soldater. (Konflikten i Kongo er vinteren 2003 kan skje i ferd med å finne en politisk løsning.) Dessuten har en multinasjonal koalisjon vært engasjert i Afghanistan, med USA som hovedbidragsyter. Også i dette landet vil det ennå ta lang tid før en eventuelt vil se en varig politisk løsning. I tolvårsperioden mellom 1990 og 2001, var det registrert 57 forskjellige større væpnede konflikter fordelt på 45 forskjellige steder. Alle med unntak av tre var i den angitte perioden å anse som interne konflikter, dvs. konflikter som primært dreide seg om hvem som skulle styre et territorium eller en stat.429 Av disse konflik ter og kriger var det i 2000 de mellom Pakistan og India og mellom Eritrea og Etio pia som var direkte konfrontasjoner mellom selvstendige stater. Krigen mellom Eritrea og Etiopia var spesiell siden den hele tiden ble ført med konvensjonelle styr ker, og den ble avsluttet i juni 2000 etter en rask etiopisk militær offensiv der Etio pia i etterkant erklærte krigen som vunnet.430 Også krigen i Kongo har vært komplisert og langvarig. Det spesielle her er som nevnt tidligere at tre stater stadig gir militær hjelp til regimet som etterfulgte den nå drepte sterke mann i Kinshasa, Samuel P. Huntington (1968/1976): Political Order in Changing Societies. New Haven, Yale University Press, USA. Se spesielt kapittel 1 med tabell og kommentarer til konflikter og kriger s. 3-5 og drøftingen av faktorer i kapittel 5, «Revolution and Political Order», s. 264-343. 428. Fra SIPRI Yearbook 2002: Armaments, Disarmament and International Security, s. 64. 429. De tre konfliktene som direkte pågikk mellom stater i perioden 1990-2001, var mellom Irak og Kuwait, India og Pakistan og Eritrea og Etiopia. SIPRI Yearbook 2002, Appendix 1 A. 430. Problemet er imidlertid at det ennå ikke er noen «endelig enighet» mellom partene om hvem som har retten til de omstridte ørkenområdene som utløste krigen - årsaken til krigen er dermed fortsatt politisk uløst. Imidlertid har regimet i Etiopia ved den klare militære seieren slått fast at landet er den «regionale stormakt» på Afrikas Horn.
427.
328
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
president Kabila: Angola, Zimbabwe og Namibia. Opprørerne har hele tiden blitt støttet av Rwanda og Uganda. En krig med så mange «sponsorer» i et av Afrikas rikeste land på naturressurser har da også vist seg vanskelig å avslutte, selv om det nå trolig er grunnlag for en politisk løsning. Betyr så dette at det er blitt flere konflikter etter at den kalde krigen ble avslut tet? Trolig ikke. Med den nye mediesituasjonen er det i dag blitt enklere enn tidli gere å få internasjonal oppmerksomhet selv ved små «shoot-outs» mellom lokale grupper og/eller terrorister. Mange av de lokale «opprør» har da også ofte mer preg av lokale bandeoppgjør enn av krigshandlinger. Eventuelle trefninger mellom min dre «frigjøringsgrupper» og de lokale politi- og sikkerhetsstyrker, har i dag på grunn av den nye mediasituasjonen lettere for å bli klassifisert som opprør eller geriljakrig enn tidligere. Når en går igjennom de konflikter som har hatt betydning for større befolkningsgrupper på 1990-tallet og sammenligner med status fra 1980-tallet, er det vanskelig å se noen egentlig større endring i tallet på konflikter. En ser heller en liten nedgang enn en økning, noe som ikke stemmer helt med mange av de vanlige oppfatninger en ser fremstilt i mediene. Når svaret trolig er ja på medieinntrykket om at tallet på konflikter stiger, skyldes det at spesielt de interne kriger i dag angår stater som ofte er i ferd med å gå i opp løsning på grunn av det betydelige indre presset. Konfliktene skaper til dels betyde lige flyktningstrømmer både internt og i naboland. Mange påstår da også at «hele verden» nå påvirkes sterkere enn noen gang tidligere av disse konfliktene. Dette er klart en overdrivelse, og en finner liten støtte for at tallet på kriger er økende i det foreliggende tallmateriale.431 De fleste konflikter og kriger som nå pågår, er som nevnt tidligere en eller annen form for borgerkrig, og er å anse som lavintensitetskonflikter. Men luftkampanjen som var rettet mot regimet i Beograd våren 1999, er et eksempel på konvensjonell krig, som ble ført med klart uttalte begrensede målsettinger fra NATOs side. Samti dig var store paramilitære styrker og «private» styrker i aksjon i Kosovo og det var en konflikt der det samtidig med høyteknologisk innsats, pågikk en geriljakrig eller lavintensitetskonflikt mellom partene. Det er risikabelt å forsøke å slå fast hva som ser ut til å bli mer varige tendenser i den internasjonale utvikling, men man ser en trend bort fra kriger i tradisjonell for stand. I løpet av 1990-tallet og til 2001 registrerte man som tidligere nevnt bare få konflikter som hadde karakter av klassisk mellomstatlig krigføring, dvs. at to interna sjonalt anerkjente stater førte en væpnet strid over et politisk definert forhold. De vanligste konfliktene i perioden har vært interne stridigheter om den politiske kon trollen i landet, altså nærmest borgerkriger, eller stridigheter i forbindelse med poli tisk kontroll over territorium, noe som en kan betegne som statsdannelseskonflikter. Eksempler på det siste kan være krisen (senere krigen) i Kosovo, som tok ny fart i 431.
En interessant formulering om hva overdreven nasjonalisme kan være, er gjengitt i Stuart J. Kaufmans bok «Modern Hatreds: the Symbolic Politics of Ethnic War». Overskriften er «The Seven Rules of Nationalism»: 1. If an area was ours for 500 years and yours for 50 years, it should belong to us - you are merely occupiers. 2. If an area was yours for 500 years and ours for 50 years, it should belong to us - borders must not be changed. 3. If an area belonged to us for 500 years ago but never since then, it should belong to us - it is the Cradle of our Nation. 4. If a majority of our people live there, it must belong to us - they must be protected against your oppression. 5. If a minority of our people live there, it must belong to us - they must be protected against your oppression. 6. All of the above rules apply to us but not to you. 7. Our dream of greatness is Historical Necessity, yours is Fascism. (Forfatteren til denne «loven» er ukjent - den er trykket på bokens s. V. Boken ble utgitt i 2001.)
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
329
MODERNE KRIGSKUNST
1998, og den langvarige konflikten i Indonesia, der store folkegrupper på ØstTimor ønsket løsrivelse fra landet. Lokale konflikter mellom folkegrupper pågår også i flere andre provinser i Indonesia, som er en stat som i dag er truet av oppløs ning i etterkant av det økonomiske sammenbruddet i Sørøst-Asia på slutten av 1990-tallet. Det høye tallet på væpnede, begrensede og stort sett interne konflikter særlig i den tredje verden, er samtidig et utslag av de mange og kanskje økende problemer som disse landene har stått overfor de siste 30-40 år. Typisk for utviklingen har ofte vært en gradvis nedbrytning av de tradisjonelle sosiale og økonomiske bånd i de nye sta tene i kombinasjon med en gradvis nedbrytning av det tradisjonelle autoritetssystemet. I tillegg kommer et økende gap mellom fattige og rike og mellom maktapparatet og de som det blir brukt mot, og ikke minst en økende desperasjon der man ikke ser noen vei ut av vanskene. Alt dette oppgis som forklaring når man skal forsøke å forstå hvorfor så mange lokale kriger har kunnet pågå i tiden etter 1945. I verden utenfor Europa førte altså ikke den kalde krigen automatisk til økt stabi litet, men kunne i stedet ofte virke som en katalysator for konfliktene ved at super maktene kom inn med støtte til en eller flere parter i en lokal eller regional konflikt.432 9.3.2.1 Behovet for legitimitet En viktig faktor i forbindelse med en utvikling som til slutt ender i et væpnet opp rør, er i hvor stor grad et regime kan sies å ha legitimitet. Skal en forstå denne for men for konflikt er det alltid nødvendig å se nærmere på hva som skaper legitimitet, og hva som bryter denne ned, og se på de store problemer som vil være forbundet med å bygge opp legitimitet igjen straks den er tapt i folkets øyne. Legitimitet i for bindelse med et regimes styre og stell og ved andre maktinstitusjoners maktutøvelse eksisterer når de som blir styrt, anerkjenner regimets eller maktinstitusjonens rett til å styre. Fremfor alt er legitimitet noe varig dersom de som utøver makten, er i stand til å reagere på de behov som oppstår i forbindelse med produksjonssystemet, og generelt tar vare på innbyggernes ve og vel. Særlig viktig i nye nasjoner er det at makten som utøves, må finne en ideologisk rettferdiggjørelse. Dette kan ta form av «mandate of heaven», «proletariatets diktatur», de demokratiske prinsipper om menneskeverd eller noe annet tilsvarende. Her vil de lokale forhold, herunder religi øse tradisjoner og naturgitte produksjonsvilkår, ha avgjørende innflytelse på hva som lokalt vil fremstå som ideologisk akseptabelt.433 I de fleste utviklingsland pågår det i dag dramatiske endringer innen hele produk sjonssystemet. Den tradisjonelle jordbruks- og handelsstruktur er under stort press både fra interne krefter i form av rask befolkningsøkning, fra en begynnende lokal industrialisering og fra import utenfra. Disse påtvungne endringer vil over tid også 432.
433.
330
Det kan her være naturlig å påpeke at det politiske og militære analytikere bør merke seg, er at den pågående globaliseringen egentlig er en omforming av den internasjonale økonomiske orden - ikke noe mindre. En av kon sekvensene her er at «den nye orden» også medfører en omfordeling av økonomiske ressurser innen de enkelte samfunn, dvs. at dette gagner de mest tilpassingsdyktige og mentalt klare for det som holder på å skje, mens de som er minst klare til å takle den raske utviklingen, blir taperne. I de såkalte avanserte samfunn - som de euro peiske - vil de resulterende konflikter stort sett kunne håndteres politisk, mens slike horisontale spenninger trolig må forventes løst med opprør og våpenmakt i de fleste utviklingsland. Donnell, J.C. (1967): Viet Gong Recruitment: Why and How Men Join, Memorandum RM-5487-1-ISA/ARPA, RAND, Santa Monica, Ca, USA.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
fremtvinge nye økonomiske og sosiale relasjoner, som vil true de tradisjonelle autori teter og føre til at kampen om samfunnsmakten kan bli tilspisset. Nye kunnskap, nye verdier og fremvekst av nye klasser har en tendens til rive ned de verdier som har stått sentralt i den gamle ideologien, som normalt har vært basert på religion og tradisjon. Ny ideologi (ofte importert) er her et alternativ til det eksisterende systemet av normer og religiøse forestillinger. De gamle institusjoner og prosesser vil nesten aldri være i stand til å fange opp og tilfredsstille de nye behov som oppstår ved at nye grupperinger tar form på grunn av den generelle samfunnsutvikling. Under visse omstendigheter vil en kommende krise bli møtt ved en bevisst reformprosess, men det vanligste har vært at revolusjon (eller det endringene kalles lokalt) har produsert en ny legitimitet ved å skape et nytt maktfordelingssystem.434 Når disse «ukonvensjonelle» kriger skal forklares, har man i Vesten av og til tydd til såkalte «konspirasjonsteorier» om hvorfor en revolusjonær krig bryter ut. Det er også viktig å merke seg at selv om hjelp fra utlandet ofte er situasjonen, f .eks. Nord-Vietnams hjelp til opprørerne i Sør-Vietnam under Vietnamkrigen, er det aldri eneste årsak til at det utvikler seg til en revolusjon. Skal en revolusjonær fase inntre, vil hovedårsa kene være å finne i de nye krav som følger av en rask sosial endringsprosess. Man bør følgelig søke etter de dypere årsaker til utviklingen, i det faktum at den aktuelle sty rende elite ikke har vært i stand til å gjennomføre de nødvendige reformer i det aktuelle samfunn, og heller ikke har omformet eller skapt nye institusjoner og rela sjoner i tide til å demme opp for en negativ utvikling. Introduksjonen av moderne teknologi, industrielle strukturer og ikke minst nye verdier er generelt i stand til dramatisk å endre den tradisjonelle sosiale og økonomiske orden som til nå har sik ret legitimiteten til de sittende autoriteter og institusjoner. Særlig er store endringer som raskt påtvinges utenfra, ofte «dynamitt» i forbindelse med å rive opp tradisjo nelle jordbrukssamfunn. Endringene skaper en situasjon der en tradisjonell eller en kolonial politisk struk tur eller måte å løse problemer eller utøve lederskap på ikke er i stand til å endre seg raskt nok i takt med endringene i samfunnet ellers. Følgelig vil de gamle institu sjonenes autoritet raskt avta. Den legitimitetskrise som dette resulterer i kan kort beskrives som en trippelkrise skapt av demografisk press, økologisk ustabilitet og svekkelse av de sosiale bånd mellom by og land - kanskje mer presist mellom de som lever i hovedstaden og tilhører makteliten, og resten av befolkningen. Det som ofte gjør at geriljakrigen blir valgt av dem som ønsker radikale end ringer, er gjerne følgende faktorer: • Maktapparatet disponeres av den sittende elite, og det er sjelden aktuelt at «outsidere» vil få kontroll over det. (Dette er ikke til hinder for at militærkupp finner sted, men det er egentlig forbeholdt «innsiderne» i systemet).
• Siden man normalt ikke vil kunne disponere over store militære ressurser under første del av opprøret, er man nødt til å ta tiden til hjelp og satse på en lang varig krigføring (normalt med beskjeden intensitet) rettet mot regimet/maktapparatet. Dette forutsetter at man har en viss folkelig støtte og sympati alt fra starten, ellers er det vanskelig å overleve initialfasen som organisasjon. 434. Teksten er basert på N.M. Rekkedal (1980): The Destruction of Oppression: Insurgency and Counter-Insurgency in South Vietnam 1954 to 1965, Universitetet i Bergen. (Kapittel 1, s. 7-46.)
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
331
MODERNE KRIGSKUNST
• Propaganda, terror og sosial og politisk mobilisering er eksempler på alternative virkemidler som blir benyttet, og som kanskje vil være like viktig som ren våpenmakt for geriljabevegelser.
Konsekvensene av de tre punktene ovenfor for dem som akter å stanse et aktuelt opprør eller en revolusjonær bevegelse, er at det svært ofte vil være vanskelig å anvende konvensjonelle militære styrker effektivt mot opprørere, da disse ikke fremstår som lett identifiserbare enheter. Uten et svært godt organisert etterret nings- og politiarbeid er det også vanskelig å skape det nødvendige etterret ningsbilde som kreves dersom konvensjonelle styrker skal kunne anvendes på en effektiv måte i en tidlig fase av en revolusjonær utvikling. Typisk er det at konven sjonelle styrker og politi settes inn på en tilfeldig og ofte svært provoserende måte, noe som i andre omgang blir utnyttet av opprørerne som «bevis» på at regimet ikke bryr seg om egen befolkning osv.435
9.3.2.2 Hva skaper grunnlag for opprør ? Som tidligere påpekt er det bare noen få av de ca.25 kriger og ytterligere ca. 20 konflikter som nå pågår, som samsvarer med det «klassiske» mønster for konvensjo nelle kriger. De aktuelle konflikter omfatter bl.a. opprør innen hærer og geriljakampanjer mot upopulære regimer, etniske minoriteters opprør mot et flertallsstyre og kriminelle gjenger som herjer fritt i stater som er i ferd med å gå i oppløsning. Et typisk trekk ved alle disse konfliktene er at den lokale sivilbefolkningen alltid er truet og presset fra flere hold. Eksempler på dette er, som tidligere påpekt, utviklin gen på 1990-tallet i land som Algerie, Sri Lanka og Colombia, der sivilbefolkningen har blitt angrepet like ofte som militære mål, av irregulær milits.436 I dag står de fleste utviklingsland overfor indre press av så vel sosial som økono misk og politisk karakter. Nedenfor gis det en kort oppstilling av noen disse proble mene:
• Sosialt skapes presset typisk nok ved at nye sosiale grupper blir dannet eller øker sin betydning, f.eks. industriarbeidere i byene og en voksende middel klasse. På landsbygda øker tallet på jordløse på grunn av befolknings eksplosjonen, og de tvinges til å emigrere til byene. Det er også vanlig at det blir sterke brytninger mellom eldre og yngre på grunn av at tradisjonelle nor mer eller religiøse forestillinger er under oppløsning. Dette kan gi seg utslag i større klasseskiller og i en økt verdikamp. Religiøst basert fundamentalisme er ofte et viktig politisk våpen i mange utviklingsland og er i dag en sentral faktor som ideologisk mobiliseringsgrunnlag. • Utviklingen har også et økonomisk uttrykk, som normalt får en svært forskjel 435. 436.
N.M. Rekkedal (1980): ibid., s. 7-46. Ovenfor nevnes spesielt Sri Lanka, Algerie og Colombia, men også i Angola og Mosambik, var de lokale opprørsbevegelsene så sterke at de kunne holde hverandre i sjakk - ingen kunne vinne en endelig seier ved hjelp av mili tære midler. Det ble da ikke mulig å avslutte krigen ved forhandlingsbordet før man i realiteten nærmest hadde ødelagt de samfunn krigene ble ført i. Slike konflikter må nødvendigvis bli langvarige. En tilsvarende krig foregår mellom arabere i nord og svarte i det sørlige Sudan, der ingen part på kort sikt har vært i stand til å vinne militært over den andre. Tilsvarende «uendelige» kriger er i gang i de tre statene Liberia, Rwanda og Burundi, stater som egentlig er i ferd med å kollapse under trykket. Typisk for de nevnte krigene er det at de har liten interesse for stormaktene siden ingen store sikkerhetsinteresser eller territoriale interesser står på spill for dem, og ingen har følgelig lyst til aktivt å engasjere seg eller intervenere for å tvinge partene til å gi seg.
332
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
lige utforming fra land til land. Typisk kreves det ikke bare en form for balan sert økonomisk utvikling, men det vil raskt bli stilt krav om en mer rettferdig fordeling av den nye rikdom som blir skapt. Imidlertid er ofte problemet at det ikke blir skapt nok nye verdier, slik at det egentlig ikke er noe å fordele. I en slik situasjon er problemstillingen gjerne om den relative fattigdommen skal bli delt av alle grupper eller klasser, eller om det bare er de fattigste som skal rammes. (Et annet begrep som blir brukt for å beskrive denne typen dilemma i forbin delse med en utviklingsprosess, er samfunnssolidaritet, noe som imidlertid ikke forekommer alle steder.) • Politisk er endringene som alt tidligere nevnt, preget av at de tradisjonelle auto riteter er på vikende front. I denne sammenheng har også leting etter alternati ver til utenlandsk dominans eller til lokale oligarkier stått sentralt for opprørsbevegelser. Typisk for en utvikling som til slutt ender i et opprør, er utvikling av en økende politisk bevissthet blant en tidligere passiv og uorgani sert bondebefolkning. Svært ofte blir slike opprør ledet av nye «moderne» ideo logisk skolerte «mot-eliter» som kommer «utenfra», dvs. fra byene. • De etniskekonflikter har ofte sin egen (lokale) indre dynamikk som har sin årsak i følgende forhold: myter om motparten og hans vilje til å angripe egen befolkningsgruppes medlemmer, etnisk frykt basert på at man føler at ens egen gruppe er direkte truet av motparten, mulighet for at politiske ledere kan mobilisere paramilitære styrker som er villige til å slåss. Når etnisk frykt har blitt vanlig hos en gruppes medlemmer, er det lett å forsvare og motivere for bruk av vold «i selvforsvar». Et eksempel: I de kriger man har sett på Balkan på 1990-tallet, var nettopp de myter som eksisterte innen de forskjellige grupper om tidligere urett, dominans og undertrykkelse fra andre stater og folkegrup per, noe som ble utnyttet av etniske ledere for å mobilisere støtte for egen sak.437
De politiske, økonomiske og sosiale relasjoner som står under press, vil over tid føre til en konfrontasjon mellom de delene av befolkningen som har interesse av å opp rettholde status quo, og dem som ønsker endringer. Utviklingen har vanligvis gått best der den tradisjonelle elite frivillig har gitt fra seg noe av maktmonopolet og pri vilegiene og har introdusert nye institusjoner som har åpnet for nye former for makt deling og ansvar. Omleggingen bort fra kolonialt styre og fra tradisjonelt elitestyre har da ofte hatt en mer ordnet form enn ellers, selv om dette ikke alltid har skjedd i fredelige former. Faktisk er det slik at på tross av det store antall konflikter etter andre verdenskrig er det ikke noen automatikk i at organisert bruk av vold tar form av geriljakrigføring. Periodisk og begrenset bruk av vold er ikke uvanlig, men dersom fornuftige og godt
437.
I det tidligere Jugoslavia var levestandarden blitt redusert i løpet av J 980-tallet. Siden landet hadde en statseid økonomi, var dette et statlig problem. Og siden staten måtte ta beslutninger basert på etnisk definerte føderale regioner, fikk debatten om økonomiske reformer raskt også en etnisk dimensjon. F.eks. ville Miloéevic serbere sentralisere makten ytterligere, mens særlig slovenere og kroater argumenterte for desentralisering og markedsreformer. Resultatet ble en politisk lammelse på 1980-tallet med en økende tendens til å gi andre etniske grupper skylden for de økende problemer. Da reformer omsider fant sted under den nye statsministeren A. Markovic i 1989, viste det seg at utviklingen alt hadde gått så langt at krig ikke kunne unngås - gitt de ledere man hadde og de holdninger som nå dominerte i de forskjellige regioner.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
333
MODERNE KRIGSKUNST
tilpassede tiltak i tide blir iverksatt for å redusere problemene for folk flest, har man ofte lyktes med å løse eller dempe problemene før en mer omfattende krigføring har utviklet seg. Følgelig har opprørskrig sjelden lyktes i land der den herskende elite har hatt en viss «bakkekontakt» med de store masser, eller der de aktuelle land har institusjoner og mekanismer som muliggjør at befolkningen kan ha et håp om å påvirke det eksisterende system. Det beste eksempel på dette er kanskje britenes vilje til å akseptere endring, noe som resulterte i en relativt ordnet avvikling av det britiske imperium. Dette står i skarp kontrast til den svært konfliktfylte avviklingen av det franske koloniveldet.43s 9.3.3 Hva karakteriserer såkalt opprørskrig? En viktig forutsetning for opprørskrig er at den styrende elite motsetter seg nødven dige og fundamentale reformer som vil redusere elitens egen makt og privilegier. I en slik situasjon er det vanskelig over tid å unngå en form for konfrontasjon mellom den tradisjonelle maktelite og de nye politiske (eller religiøse] krefter. Mest sann synlig vil denne konfrontasjonen få et økende preg av vold. Etter hvert som regimet viser seg uvillig til å tilfredsstille populære krav eller forhåpninger, vil det miste legi timitet, og regimet tvinges følgelig til stadig å øke bruken av maktmidler for å sikre seg at befolkningen er «lydig». «Lov og orden» blir ofte det vanligste slagordet. At det opptrer en bevisst revolusjonær ledelse, vil naturlig nok forsterke ytterli gere tendensen hos regimet til å benytte makt mot alle former for opposisjon. Regi met vil iverksette tiltak som vil forsterke motsetningene innen det eksisterende samfunnssystem og dermed utvide kløften mellom dem som styrer, og dem som blir styrt. Men det kan skje en oppsplitting innenfor den styrende elite, feks. mellom moderate og reaksjonære, noe som vil bidra til å svekke effektiviteten og samholdet innen eliten. Sentralt i arbeidet til en vellykket revolusjonær bevegelse står hvordan man kan utviske gapet mellom dens maktelite og forventningene hos folk flest. Det oppnås vanligvis ved at opprørsledelsen påpeker snevre egeninteresser hos regimets støtte spillere og «avslører» hvordan regimet neglisjerer vanlige folks ve og vel. Dersom en revolusjonær bevegelse har lyktes i å etablere seg som en politisk kraft som det sit tende regimet ikke har vært i stand til å eliminere eller kontrollere, kan den neste fasen starte ved at man tar til med å organisere geriljastyrker. Når en opprørsbevegelse går over i geriljafasen, vil den om den er godt ledet, se det som sin hovedoppgave å «ut-administrere» de etablerte autoriteter. I de fleste utviklingsland vil hovedmålet i denne «kampen om landsbygda» være å oppnå kon troll med bondebefolkningen, som utgjør majoriteten av befolkningen, og der regi mets direkte innflytelse normalt er begrenset. Det aktuelle regimets direkte innflytelse er normalt begrenset på landsbygda, og blir gjerne forbundet med for 438.
Sentrale kilder som beskriver «klassisk» kommunistisk militærteori og politisk teori, er: • Mao Zedong (1976): Om den langvarige krigen, Oktober forlag, Oslo. • Mao Zedong (1967): Sitater fra Mao Tsetung, forlaget for fremmede språk, Peking, Kina. • Ho Chi Minh (1967): On Revolution. Selected Writings 1920-1966, editor BB Fall, Frederic A Praeger, Washing ton, USA. • General V.N. Giap (1970): Banner of People's War, the Party's Line, London, Pall Mali Press, UK. • General V.N. Giap, (1976): How We Won The War, RECON Publications, Philadelphia, PA, USA. (Dette er på mange måter en enestående kilde. Her bekrefter generalen hovedtrekkene i forbindelse med Nord-Vietnams (og FNLs) politiske og militære invasjon av Sør-Vietnam, noe man offentlig konsekvent hadde benektet fra kommunistisk side var situasjonen under hele 1960-tallet.)
334
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
bøndene «negative» aktiviteter som utskriving av soldater og skatteinnkreving. Slike aktiviteter blir ofte oppfattet som utnytting, siden man føler at man får svært lite igjen lokalt. Tradisjonelt vil det være landsby- eller klanhøvdinger og deres rådsforsamlinger som står som mellommenn overfor de sentrale styresmakter. Å bryte dette tradisjonelle båndet mellom bøndene og regimets representanter er normalt ansett som svært viktig innen de vellykkede revolusjonære bevegelser. Det er følgelig svært vanlig å legge press på slike mellommenn slik at de «konverterer» til den revolusjo nære sak, eventuelt blir disse de første offer for den etter hvert økende revolusjo nære vold. Opprørsbevegelsens politiske arm vil så enten direkte kontrollere de «omvendte» lokale offentlige personer, eller de vil erstatte/eliminere de «ikke kon trollerbare» lokale ledere/høvdinger med lojale fra opprørsbevegelsen. Denne syste matiske elimineringen av regjeringskontroll over landsbygda, vil også ytterligere bidra til å isolere befolkningen fra å ha noen meningsfylt kontakt med sentral regjeringen. I første omgang vil det være få større militære kamper mellom geriljaen og regjeringsstyrkene og/eller politiet. Til det er geriljaen/opprørsbevegelsen i første omgang for svak. I stedet vil man, dersom opprørsbevegelsen er godt ledet, søke å unngå større konfrontasjoner med konvensjonelle militære enheter. Typisk er det også at et truet regime vil søke å tone ned drapene på deres lokale representanter eller støttespillere. Politiet vil behandle drap på statens representanter som tradisjo nelle politisaker, og man vil gjerne forklare manglende skatteinngang og nektelse av jordleie med at dette er «administrative problemer». Truede regimer er ofte ikke vil lige til å innrømme at problemene de står overfor skyldes det faktum at de revolu sjonære er i ferd med å overta kontrollen på landsbygda. Siden ingen er villige til å innrømme problemene, er det heller ingen stor hast med å innføre de nødvendige reformerl Dette er selvsagt lite effektivt og gjør det vanskelig å planlegge og iverk sette nødvendige mottiltak. Ofte vil også økningen i voldshandlinger være et argu ment som benyttes av reaksjonære grupper som ser på enhver ny reform som en trussel mot deres politiske og/eller økonomiske interesser. Voldsbruken blir da en unnskyldning for å hindre enhver endring «før opprøret er slått ned». Normalt vil slike holdninger i det lange løp indirekte bidrar til å styrke opprørernes sak. Som antydet tidligere fører geriljakrig normalt til en langvarig og blodig konflikt. I «klassisk» maoistisk eller marxist-leninistisk teori om temaet er det vanlig å operere med tre stadier i «den langvarige krigen», der det legges stor vekt på å forklare hvor for det er viktig å forlenge krigen, nemlig for å vinne. Den langvarige krigen utvikles ifølge klassisk kommunistisk (maoistisk) militærteori gjennom følgende stadier: • En defensiv fase. Ettersom fienden er sterkere enn opprørerne i begynnelsen, har regimet en offensiv strategi, mens opprørerne er på defensiven. Fienden (les: regimet) vil «okkupere» en mengde byer, kommunikasjonssystemer, viktig industri (om noen) osv. Svært ofte må geriljaen i denne fasen oppgi såkalte sikre områder og deler av landsbygda på grunn av motoffensiven fra regjeringshæren. Forsøker opprørerne å holde slike områder, blir man rett og slett ned kjempet over tid. I stedet anvendes normalt en defensiv strategi av de vellykkede opprørsbevegelser, mens man i forbindelse med de militære taktiske operasjo ner hele tiden forsøker å opptre (lokalt) offensivt. Dette er ansett som den beste strategi siden den revolusjonære styrken ennå er tallmessig svak og man
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
335
MODERNE KRIGSKUNST
gelfullt utstyrt. Opprørernes personell er i den første fase av et opprør normalt dårlig trenet, men kan likevel ha høy moral og nyte lokal støtte i folket. Hensik ten er klar: Trett ut fienden ved å anvende enkel, men fleksibel taktikk. De små kamphandlingene bidrar også til å svekke regimets prestisje, siden deres styrker både kan bli anklaget for å «skyter spurver med kanoner», og samtidig viser seg ute av stand til å nedkjempe opprørerne. • Balanse i styrkeforholdet. Etter hvert blir regjeringens og geriljaens styrker mer jevnbyrdige militært. Regjeringshæren tvinges etter hvert over på defensiven, mens geriljaens kapasitet til å føre offensive operasjoner øker. (Målet er å kunne gjøre en allmenn offensiv.) Siden regjeringshæren ikke lenger uten videre er i stand til å rydde et såkalt «sikkert område» eller gjenerobre en min dre by om den går tapt, behøver ikke lenger geriljaen alltid å trekke seg tilbake til sine baser selv om den blir angrepet. Begge sider synes tilsynelatende å kunne holde hverandre i sjakk. Imidlertid er det nesten hele tiden i gang kamp handlinger der geriljaen gjennomfører større og mindre angrep mot fiendens soner. Denne serien med begrensede angrep på regjeringens garnisoner og posi sjoner vil bidra til å slite ned regjeringsstyrkene like effektivt som om man vant ett eller flere store slag, og med klart mindre risiko for geriljastyrkene. I denne fasen organiseres også regulære militære enheter, lokale militære enheter til «selvforsvar» (milits) og geriljaenheter. Til sammen skaper dette grunnlaget for den siste fasen i form av en allmenn motoffensiv. Tradisjonelt er det denne andre fasen som er den vanskeligste å organisere, og den kan bli av lang varig het, noe som lett kan slite på moralen både blant opprørerne og i sivilbefolk ningen. • Allmenn motoffensiv. I denne siste og avgjørende fase er det opprørerne som tar offensiven. Opprørernes strategi er i denne fasen av krigen å iverksette en motoffensiv, mens regimets strategi nå er defensiv og gjerne preget av retrett. Denne fasen vil komme når regjeringsstyrkene og befolkningen under deres kontroll er svekket og demoralisert. Tilsvarende er nå opprørshæren godt moti vert etter en jevn fremgang, og kan nå regne med i det minste en viss grad av folkelig støtte. Opprørerne har nå skapt regulære og relativt godt utstyrte enhe ter som sammen med geriljaenheter vil være i stand til å føre regulære slag for å nedkjempe regjeringshærens større enheter. Selv om de materielle ressurser ennå ikke alltid er på høyde med regjeringshærens, er kampmoralen normalt god fordi geriljaen ser jevn fremgang og øyner seieren.439 Det som står ovenfor, beskriver en utvikling der man står overfor en politisk bevisst og relativt effektiv opprørsbevegelse. Imidlertid er det mange lokale opprør som mer har preg av en «kom som du er»- utvikling, der det kan være vanskelig å se klare ideologiske eller politiske målsettinger bak opprøret. I disse opprørene er det oftere familie- og klantilknytning som skaper lojaliteter og motsetninger enn ideo 439. N.M. Rekkedal (1980): Destruction of Oppression, s. 12-14. Merk ellers følgende sentrale «klassiske» kilder om denne form for opprørskrig: 1. Natan Leites (1969): The Viet Gong Style of Politics, Memorandum RM-5487-1-ISA/ARPA, Santa Monica, Ca, RAND Corp, USA. 2. Mao Zedong (1967): On Protracted War. Selected Military Writings of Mao Tsetung, Peking, Foreign Language Press, Kina.
336
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
logier. Typisk her er også «sterke menn» som ledere - gjerne kalt warlords eller krigsherrer. I disse konfliktene er det ofte typisk at det er spørsmål om kontroll med lokale ressurser som er den utløsende faktor, eventuelt kombinert med lokale maktkamper og etniske og/eller religiøse motsetninger. Dette tilsier at det vil kreves en nærmere studie av hvert enkelt land eller område når man skal vurdere de aktuelle konflikter og deres årsaker. Det er også viktig å spørre om hvorfor de aktuelle ledere velger de veier de går. Hva snakker de egentlig om i de taler de holder, og hvorfor makter de å få folk med seg? På hvilket grunnlag vil folk velge å følge de aktuelle ledere? Helt sentralt her står innsikt i hvilke holdninger, symboler og myter de aktuelle ledere bruker. 9.3.3.1 Konsekvenser Drap på lokale ledere betyr ikke nødvendigvis at terror som sådan er selve grunn laget for den sivile støtte til geriljabevegelser. Det er riktigere å se på bruken av ter ror som bare ett av mange våpen som benyttes av en opprørsbevegelse når den arbeider for å sikre sine politiske interesser og sin militære fremgang. Typisk vil bru ken av terror i forbindelse med en vellykket geriljabevegelse være både sosiologisk og psykologisk selektiv. Hvis ikke, vil lett bruken av terror slå negativt tilbake på opprørsbevegelsens støtte i folket, noe det er flere historiske eksempler på. De punk tene som følger nedenfor, kan anses som de mest sentrale når såkalt revolusjonær krig skal oppsummeres: • Selv om utviklingen av geriljastyrker og føring av geriljakrig står sentralt for ethvert kompetent revolusjonært lederskap, vil suksess eller fiasko i siste instans bli avgjort gjennom den politiske utvikling. Folkelig støtte til opprørerne er her avgjørende for en suksess, noe som tilsier at kampen om denne støtten, og ved likeholdet av slik støtte, vil være en hovedmålsetting under hele kampen. Uten folkelig støtte er det knapt mulig for en geriljabevegelse å vinne. Spesielt er det problematisk å organisere og opprettholde regulære styrker uten en solid folke lig støtte, noe som særlig må anses som en nødvendighet om man skal makte å gjennomføre den tredje fase: motoffensiven. • De revolusjonæres hovedmålsetting er å aktivere og deretter vedlikeholde det vi kan kalle en «moralsk isolasjon» av de sentrale styresmakter i et land inntil denne isolasjonen blir total og irreversibel. De revolusjonære vil følgelig kon sentrere seg om å ut-administrere, ikke primært nedkjempe sine fiender mili tært. Dette bør imidlertid ikke bli sett på som bare et destruktivt foretagende, siden en vellykket revolusjonær bevegelse må være i stand til å bygge opp sin egen nye infrastruktur med tanke på å erstatte det gamle systemet. (Det er flere eksempler på at geriljabevegelser ikke har vist seg i stand til å gjennomføre denne samfunnsbyggingen. Sjansen for at de da vil kunne lykkes politisk, blir tilsvarende liten.] 440 • De forhold som fører frem til utbruddet av en revolusjonær krig, kan ikke bare 440.
Robert B. Asprey (1994): War in the Shadows, The Guerrilla in History. (Boken gir en bred oversikt over forskjel lige geriljakriger fra ca.år 700 før Kristus og frem mot 1990-tallet. Dette er et nytrykk basert på en tidligere tobinds utgave fra 1975.) New York, William Morrow and Company Inc., USA.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
337
MODERNE KRIGSKUNST
forklares ved hjelp av konspirasjonsteorier. I stedet bør man søke etter forkla ringen i raske sosiale endringer, der selve utbruddet av krigen ofte er et resultat av at det sittende regimet ikke har vært i stand til å møte de nye utfordringer som moderniseringen har presset frem. Det som dermed skiller en moderne revolusjonær krig fra et lokalt opprør, er at et typisk bondeopprør eller et opp rør i en slumområde ved en storby bare har kortsiktige målsettinger, mens den revolusjonære krigen blir ledet av et godt motivert lederskap som har utviklet en langsiktig strategi med den målsetting å overta samfunnsmakten og gjennom føre en ny politisk og økonomisk orden.
• Det er også typisk at bruken av terror og andre voldshandlinger utført av en fremgangsrik revolusjonær bevegelse er svært selektiv. Terror benyttes for å skille regimet (og deres støttespillere) fra befolkningen. Denne type aktivitet blir i første omgang normalt utført på landsbygda der regimets støttespillere gjerne er få og spredt utplassert. Imidlertid bør ikke bruken av terror ses på som selve hovedårsaken til at befolkningen eventuelt har et positivt syn på de revolusjonæres sak. Historisk er det ofte slik at dersom bevegelsen mister kontrollen med hvordan terroren benyttes, kan dette «våpenet» raskt slå tilbake på de revolusjonære selv, dvs. kanskje være den viktigste årsak til at den folkelige støt ten til opprørsbevegelsen blir redusert eller opphører.441 I denne forbindelse er det viktig å påpeke at mens moderne konvensjonelle styrker og tradisjonell militærteori primært er opptatt med krig mellom nasjonalstater og allianser, vil en mer eller mindre «revolusjonær» militærteori og de geriljabevegelser som anvender langsiktige strategier basert på geriljataktikk og terrorkampanjer ret tet mot et sittende regime, tilhøre to til dels helt forskjellige tradisjoner. Naturlig nok vil da de såkalte suksesskriterier måtte bli til dels svært forskjellige når to så klart forskjellige stridsformer skal evalueres. Det er følgelig behov for å sette de to forskjellige formene for krigføring opp mot hverandre dersom man skal kunne presisere nærmere hva som peker i samme retning, og hva som ikke gjør det.
9.4
«De nye konflikter»
9.4.1 Innledning Da World Trade Center (WTC) ble ødelagt i en terroraksjon 11. september 2001, var det få som kjenner amerikansk politikk, som var i tvil om at det ville komme et klart tilsvar. 7. oktober - etter en nødvendig politisk og militær periode med forbe redelser - var da også amerikanerne på vei mot Afghanistan og de var sikre i sin sak i den krigen som fulgte: Taliban-regimet og deres «leiesoldater» i al-Qaida skulle nedkjempes. Al-Qaida fikk på sin side det spektakulære angrepet de ønsket, og deres ambisjon var tydeligvis ikke noe mindre enn å rokke ved den bestående ver dens orden. (Begrepet «911» har i dag blitt et nytt symbol på den stort anlagte inter nasjonale terrorisme.) I det minste vil den sittende administrasjon i USA her stå overfor en langvarig og komplisert konflikt, dersom den skal kunne nedkjempe internasjonal terrorisme. 441.
338
N.M. Rekkedal (1980): The Destruction of Oppression, s. 10-14.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
President Bush hadde i løpet av de første måneder i sitt nye embete gjort mye for å bryte internasjonale avtaler som ikke passet med de nye amerikanske ambisjoner oppstusset rundt Kyotoavtalen og kjernevåpenavtalen med Russland var ikke de eneste. Med hendelsene i september 2001 endret republikanerne holdning til omverdenen - i det minste for en tid. Verdenssamfunnet ble på nytt viktig for USA. Det kan ved første blikk virke slik, men med en så betydelig militærmakt som USA i dag disponerer over, kan amerikanerne operere nærmest alene om de skulle ønske det.442 Når dette skrives, februar 2003, har det gått ca. ett år uten nye større terrorhand linger, bortsett fra terroraksjonen på Bali høsten 2002. «Krigen mot terroren» er nå inne i sin annen fase, markert av et stadig økende amerikansk press mot Irak, der Saddam Hussein og hans regime står for amerikanerne som symbol på de onde kref ter i verden. «911» førte i liten grad til en amerikansk «selvransakende ydmykhet», men heller til en betydelig markering av patriotisme og handlingskraft.443 Når Irak har blitt sterkt fokusert, er det fordi landet sannsynligvis igjen produserer masseø deleggelsesvåpen, men hittil har ikke Irak blitt direkte knyttet til hendelsene i USA i september 2001. Imidlertid har få noen illusjoner i behold om hva det irakiske regimet står for.444445 9.4.2 Nye utfordringer - eller bare litt annerledes? Hva er egentlig i dag «det store bildet»? Den korte situasjonsbeskrivelsen ovenfor varsler om det en i denne delen kommer til å se litt nærmere på: en endret tenkning om hva som vil være trusler de nærmeste år. Konvensjonell krigføring kan selvsagt ikke utelukkes, spesielt ikke når stormakter står overfor hverandre eller akter å bekjempe et regimes konvensjonelle stridskrefter. Imidlertid er det i dag andre for mer for krigføring og konflikter som dominerer det internasjonale bildet. Den mye omtalte globaliseringen har medført en betydelig endring innen verdens økono miske system i løpet av de siste ca. 20 år. Liberaliseringen i tidligere autokratiske stater har ført til betydelige utfordringer for de nye «liberale regimer». Svekkelsen av statens kjernefunksjoner i form av politi og militærvesen, har medført store problemer i mange av de «nye demokratier», bl.a. i området som var det tidligere Sovjetunionen, og rettssikkerheten for folk flest er blitt svekket. Et resultat av utviklingen av moderne organisert kriminalitet både i den tidligere østblokken og i mange land i den vestlige verden, har vært en betydelig «privatisering» av sikkerheten. De som har råd til det, oppretter eller leier private sikkerhetsstyrker, siden de statlige politistyrker ikke er i stand til å sikre verdier og personer på en tilfredsstillende måte. Indirekte har dette medført at statens tradisjo nelle maktmonopol blir svekket. I andre områder av verden, f .eks. i det meste av Afrika, er det vanskelig å se at det eksisterer noen rettsstat overhodet, med de kon sekvenser dette har for vanlige folks situasjon.44’’ 442.
443. 444. 445.
Artikkel av N.M. Rekkedal (2002): «Nye trender innen krigføringen: men kriger er i dag som i tidligere tider van skelige å forutse.» Fra boken Arne Baudin, Thomas Hagman, Jan Ångstrom, redaktører (2002): En ny Medeltid? En introduktion till militdrteori, I lågintensiva konflikter. Stockholm, Fdrsvarshbgskolan, Krigsvetenskapliga institutionen. Sentralt når en skal vurdere dagens militære realiteter, er også at USAs militærbudsjett tilsvarer militærbudsjettet til verdens ti største nasjoner til sammen. USA har i dag under 5 prosent av verdens befolkning, men dekker 40 prosent av verdens militærkostnader. N.M. Rekkedal (2002), ibid., s. 21-22. Ibid., s. 22-23.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
339
MODERNE KRIGSKUNST
Generelt har også den teknologiske utvikling innen datateknologi, telekommuni kasjoner og dataoverføringskapasitet klart påvirket den internasjonale sikkerhetsagenda. De forskjellige grupperinger som utgjør en trussel mot den bestående orden, har som en følge av den sivile teknologiske utviklingen de senere år, for bedret sine muligheter til å operere. Disse faktorene har samlet også medført en kraftig endring av behovet for infor masjon og etterretninger og av hvordan disse samlet inn og benyttes, ikke minst som følge av at samfunnet har blitt åpnere og lettere tilgjengelig for informasjon og kunnskaper for folk flest. Informasjon kan nå fordeles på nettverk verden rundt «at the click of a mouse». Det er med utgangspunkt i den mer generelle utvikling at man i løpet av 1990tallet etablerte og stadig oftere diskuterte begrepet asymmetrisk trussel («asymmetric threat»). Denne trusselen refererer gjerne til de utfordringer som har økt i betydning etter avslutningen av den kalde krigen og som står i kontrast til hvordan vi tidligere har oppfattet krigen: en tungt utrustet militær styrke som står ovenfor en styrke av tilnærmet samme utforming. Under hele den kalde krigen var en form for symmetrisk trussel som var utfordringen for Vesten og deres forsvars- og sikker hetssystemer. De nye former for asymmetriske trusler er av en annen karakter enn den som den utviklede verden stod overfor i perioden etter andre verdenskrig: en trussel om en konvensjonell invasjon fra Sovjetunionen. Mange kritikere av det konvensjonelle forsvaret hevder i dag at nettopp de ukonvensjonelle trusler kanskje representerer en større utfordring for Vesten enn de konvensjonelle maktmidler som står til dispo sisjon for de regionale utfordrere i bl.a. Midtøsten og Asia som ofte er skeptiske mot de vestlige verdier. I forbindelse med at de nye ukonvensjonelle trusler har utviklet seg, så man for første gang på 1990-tallet en mindre økning i tallet på lavintensitetskonflikter i for hold til 1960-tallet. Eksempler på de nye trusler er det stadig økende antall kapable aktører innen kjemisk, biologisk og elektronisk krigføring, kombinert med økende aktivitet fra flere former for ekstremistgrupper. Dette er ekstremistgrupper med normalt en eller noen få hjertesaker som man enøyd kjemper for. Disse ekstremistgruppene kan være ekstreme miljøgrupper, fundamentalistisk innstilte religiøse grupper, etnisk rekrutterte grupperinger og mer tradisjonelt baserte politiske og ide ologiske grupperinger. Samlet sett har disse gruppene stått for et stadig økende antall angrep på de krefter man søker å bekjempe, slik som statsmaktens politi, mili tærvesen, motpartens religiøse symboler, statlig og privat eiendom og andre symbo ler som de oppfatter som en trussel mot de holdninger de selv representerer. I dag utføres det nærmest kontinuerlig en serie med større eller mindre terroraksjoner, de fleste i den tredje verden. Bare en mindre del av disse til dels store og alvorlige aksjonene blir rapportert i den vestlige presse, mens selv mindre episoder ofte slås stort opp om det skjer i nærheten av en CNN-reporter. Dette er faktorer en bør ta hensyn til når en forsøker å vurdere hvilken trussel de forskjellige opprørsorganisasjoner, terrorgrupper og mer eller mindre kriminelle grupper representerer. Dersom en skal greie å møte denne stadig økende utfordring, må en bli bedre i stand til å kartlegge, analysere og undersøke denne form for trusler, dvs. at det må skapes en økt forståelse av og innsikt i de forhold som ligger til grunn for de asym metriske angrepsmetoder som utvikles og tas i bruk. Dette er en oppgave for alle
340
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
etterretningsorganisasjoner og for politiets analyse- og etterretningskapasitet.44'1 Der vil fokus bli lagt på de hovedtrekk ved den asymmetriske trussel som har utviklet seg etter avslutningen av den kalde krigen, og på mulige følger av nye holdninger og trender man nå ser konturene av i etterkant av terroraksjonene i USA 11. septem ber 2001. Beskrivelsen av utfordringen med asymmetriske angrepsformer, vil her innled ningsvis nevne de mer tradisjonelle perspektiver på hva man gjerne har kalt «ukon vensjonelle trusler» i forbindelse med den vestlige politiske og militære debatt. Spørsmål som kan stilles, er bl.a.: Øker egentlig trusselen? Det er vanskelig å svare på det spørsmålet med en klart ja eller nei, da mye av den nye utviklingen er en kombinasjon av den interne utvikling i de enkelte land og av trusler som importeres til de vestlig land. Globaliseringen har på godt og vondt gjort det enklere raskt å for flytte seg fysisk til og fra konfliktområder (kanskje også skjult?), jf. de betydelige flyktningstrømmer som man i dag ser internt i mange land, og som ofte påvirker naboland i betydelig grad. Dette er flyktningstrømmer som også ofte har som sin målsetting å nå frem til «det forgjettede land», dvs. til Europa eller USA. At det i dag er lett å reise og ikke minst bringe sine budskap ad elektronisk vei, gir de vest lige sikkerhetstjenester og det militære etablissement helt nye utfordringer å takle.
9.4.2.1 Hva er utfordringen? Det vakte i sin tid en viss oppsikt da professor Samuel P. Huntington fra Harvarduniversitetet i USA i begynnelsen av 1990-tallet fremla sin hypotese om at konflik tene mellom de store verdenssivilisasjoner vil dominere internasjonal politikk i årene som kommer. Den pågående krigen i Afghanistan har til fulle bekreftet hans hypoteser, hevder mange av hans tilhengere. Huntingtons syn er at menneskeheten har, etter den kalde krigens slutt, gruppert seg i ni store verdenssivilisasjoner. To sivilisasjoner, den vestlige og den ortodokse, ledes av USA og Russland. Andre sivil isasjoner består bare av en stor stat, nemlig India, Kina og Japan, mens en tredje gruppe sivilisasjoner ikke har kjernestater. Det gjelder den muslimske, den afrikan ske, den latinamerikanske og den buddhistiske sivilisasjon. Der de store verdenssi vilisasjoner støter sammen, oppstår det ifølge Huntington såkalte bruddlinjer. Huntington hevder at i disse bruddlinjer mellom sivilisasjoner som står i sterk mot setning til hverandre, vil det stadig oppstå konflikter. Og særlig rundt den muslim ske sivilisasjon vil det bli mange bruddlinjer, spådde Huntington. Konfliktene på Balkan og i Kaukasus det siste tiåret kan ses på som eksempler på slike konflikter i våre nærområder. Når man har diskutert krisen etter 11. september, har Huntingtons navn stadig dukket opp i media. Mens hans kontroversielle teorier for noen år siden ble sett på som eksentriske og til dels ekstremistiske, blir han i dag stadig vist til i mediekretser - ikke minst i USA. Det betyr imidlertid ikke at kritikken har stilnet. Helt siden 1993, da Huntington for første gang la frem sin teori i tidsskriftet Foreign Affairs, er han blitt kritisert for å se verden ensidig gjennom én enkelt formel, og å hevde at konfliktmønstrene etter den kalde krigen ville følge (de ikke altfor presise) grenser mellom de store verdenssivilisasjoner, tilslører mer enn det avdekker, mener hans 446.
Kevin O'Brien og Joseph Nusbaum: «Intelligence Gathering Asymmetric Threats», . (Kevin O'Brien er Deputy Director of the International Centre for Security Analysis, ICSA. Joseph Nusbaum er forsker ved ICSA og arbeider med «cyber threats presented by sub-state actors».)
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
341
MODERNE KRIGSKUNST
kritikere. Det er også lett å påvise at mange av de pågående konflikter i verden van skelig kan tolkes ut fra en slik «oppskrift». På tross av kritikken er det flere som vil hevde at Huntington har gitt verdifulle bidrag til å forstå verden slik den fremstod etter Berlinmurens og Sovjetimperiets fall i årene 1989-91. Når kampen mot kom munismen nå er avsluttet, vil de grunnleggende skillelinjer i verden tre klarere frem, hevdet Huntington bl.a. i sin artikkel. Disse skillelinjene var ifølge Huntington langt mer grunnleggende enn den oppdeling i «den frie verden» og «den kommunistiske leir» som preget hele den kalde krigens verdensbilde. 1990-årenes og det 21. århun drets skillelinjer er oppstått ved at ulike deler av menneskeheten gjennom en mer enn tusen år lang periode har utviklet distinkte sivilisasjoner, som preger menneske nes tenkning og deres handlinger. Spørsmålet er ikke i dag hvilken side man står på, men det viktige spørsmål i dagens verden er følgende: Hvem er man? I det minste er det dette Huntington tar opp i boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order fra 1996.447 Den britiske historiker og journalist John Keegan brukte i forbindelse med utvik lingen i Afghanistan Huntington som utgangspunkt i en lederartikkel i avisen Daily Telegraph. Tydeligvis var det også hans ønske å påvise noen lange linjer i historien, og han hevdet at dette er kunnskaper av relevans når man skal tolke dagens utvikling: Rejecting the vision of a New World Order, proposed by President Bush senior, he [Huntington] insisted that mankind had not rid itselfofthe incubus of violence, but argued that it would take the form of conflict between cultures, in particularly bet ween the liberal, secular culture of the West and the religious culture of Islam. Huntington’s ‘clash of civilisations’ was widely discussed, though it was not taken seriously by some. Since September 11 [2001] it has been taken very seriously indeed.
Ifl [Keegan] thought Huntington’s view had a defect, it was that he did not discuss what I think the crucial ingredient of any Westem-Islamic conflict, their quite distinctively different ways of making war. Westemers fight face to face, in stand up battle, and go on until one side or the other gives in. They choose the crudest wea pons available, and use them with appalling violence, but observe what, to nonWestemers may well seem curious rules of honour. Orientals, by contrast, shrink from pitched battle, which they often deride as a sort of game, preferring ambush, surprise, treachery and deceit as the best way to overcome an enemy. This is not to stereotype Afghans, Arabs, Chechens or any other Islamic nationality traditionally hostile to the West as devious or underhand, nor is it to stereotype Islam in its military manifestation. The difference in styles of warfare is borne out by the fact of military history. Western warfare had its origins in the conflicts of the citizens of the Greek city states who fought to defend the strictly deftned borders of their small political units. Beyond their world the significant military powers, however, were nomads, whose chosen method was the raid and the surprise attack.
Once they acquired a superior means of mobility, in the riding horse, they developed a style of warfare which settled people found almost impossible to resist.
447.
Samuel P. Huntington (1996): The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. London: Touchstone, UK. (Det er hans kapittel IV, «Clashes of Civilizations», som har skapt mest diskusjon.)
342
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
The Arabs were horse-riding raiders before Mohammed. His religion, Islam, inspired the raiding Arabs to become conquerors of terrifying power, able to overthrow the ancient empires both of Byzantium and Persia and to take possession of huge areas of Asia, Africa and Europe. It was only very gradually that the historie settled people, the Chinese, the Western Europeans, leamt the military methods necessary to overcome the nomads. They were the methods of the Greeks, above all drill and discipline. The last exponents of nomadic warfare, the Turks, were not tumed back from the frontiers of Europe until the 17th century. Thereafter the advance of Western military power went uneheeked. One Islamic state after another went down to defeat, until in 1918 the last and greatest, the Ottoman empire, was overthrown. After 1918 the military power of the Western world stood apparently unchallengeable. The Oriental tradition, however, had not been eliminated. It reappeared in a variety of guises, particularly in the tactics of evasion and retreat practised by the Vietcong against the United States in the Vietnam war. On September 11, 2001 it retumed in an absolutely traditional form. Arabs, appearing suddenly out of empty space like their desert raider ancestors, assaulted the heartlands of Western power, in a terrifying surprise raid and did appalling damage.448
Den britiske historikeren Sir Michael Howard har i en avisartikkel fra oktober 2001 på en lignende måte skrevet at det kanskje egentlig er «lite nytt under solen» også i forbindelse med bruk av opprør og terror:
History can provide many parallels and precedents for the conflict ahead. When President Bush wamed the American people that they were facing ‘a new kind of war' he was quite right. Apart [as The Times has pointed out) from the expedition of the Marines to deal with the Barbary pirates at the beginning of the 19th cen tury, it will be something new in the American experience. But the Europeans of the Middle Ages, to say nothing of the Romans, would have found nothing strange about it. They were used to fighting latrunculi - robbers, pirates, brigands, outlaws, ‘the common enemies ofmankind'. But the Romans distinguished between this and war against a 'legitimate' enemy, legitimus hostis. This distinetion was inherited by the medieval Church, and was eventually established in our own doetrines of ‘the just war'.
It is worth bearing this in mind when we are discussing whether we are embarking on a ‘just war', or even war at all. One of the most important criteria of a ‘just war' in the Middle Ages was whether it was waged by a ‘lawful authority'. In the aftermath of the decline of the Roman hegemony Europe was ruled by a myriad of squabbling warlords. Some, through the support of the Church and the Emperor, achieved ‘legitimaey’, and founded what eventually became 'states'. Others dwindled to the status of robber barons, whose use of force was illegitimate and against whom force could legitimately be used - and without any of the restraints that applied in wars between ‘legitimate’ authorities. It was only after the extirpation of such latrunculi from European society in the 14th and 15th centuries that any kind of peaceful order was possible. There is, of course, a world of difference 448.
John Keegan: «In this war of eivilisations, the West will prevail», Daily Telegraph, 7. oktober 2001, UK.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
343
MODERNE KRIGSKUNST
between these latrunculi and robber barons on the one hand, and the religious fanatics with whom we have to deal today. But what they have in common is their status as outlaws, whose use of force is illegitimate and in whose suppression force can legitimately be used. That the use of force against such people constituted war of a kind was generally accepted, but the Romans called this guerra; something quite distinct from bellum, war waged against a ‘legitimate enemy’. The distinction may seem semantic, but in fact it is profound. For most people today perhaps the Americans most of all, war means bellum: armed conflict with a distinct and sovereign political entity Wilhelmine or Nazi Germany, Tojo’s Japan, Saddam Hussein's Iraq; a conflict waged against an enemy who can be defeated in the field and on whom peace can be imposed by armed forces to whose requirements and opérations all other national activities must be subordinated.
For the Americans it was Pearl Harbor all over again. In Britain there have been curious overtones of 1914, with right-wing intellectuals welcoming the end of a long period of decadence and the opportunity to show they were made of the same stirling stuff as their grandfathers (...) (...) Over the past 500 years Western states have been so successful in establishing a monopoly of violence within their own territories that such a guerra has become a matter primarily for the police. But a quite useful analogy with the situation we face today is that which confronted European states, not least Britain, in maintaining order in their imperial possessions. There also we were faced with rebels who challenged the established order, often using terrorist tactics, who saw themselves as freedom fighters’ and were often prepared to martyr themselves in their cause. There also they attracted considerable extemal support, not least from the United States. Success in dealing with them demanded that they should be isolated from the rest of the population, and not accepted as their champions. In dealing with them, the use of armed force was usually ancillary, wisely termed in the British Army 'Opérations in Aid of the Civil Power' and anyhow used as a last resort. The introduction of martial law, when it occurred, was almost always a confession of failure and made matters considerably worse. We had to leave both Palestine and Ireland with our tails between our legs. Those are the precedents which terrorists study in devising their stråtegies. How widely are they studied in the US Army today?
Today we are threatened by a transnational conspiracy; not against any specific national or imperial authority but against the entire international order. In dea ling with it the rhetoric and expectations of 'war' are counter-productive and much military experience irrelevant. With skilful political management and patient policework, backed up where necessary by armed force ‘in aid of the civil power', this particular conspiracy can, perhaps, be eradicated. But ‘the war against terrorism' cannot be won, for terrorism will always be available as a weapon in the hands of people desperate and ruthless enough to use it. One would like to believe that the world is becoming so peaceful, just and prosperous that such people will soon no longer exist. But I would not like to bet on it.449 449.
344
Sir Michael Howard: «It’s not so much war it’s more like a hunt», The Times, 2. oktober 2001, UK.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
Sir Michael Howard skrev på nytt om lignende problemer i september 2002, men denne gang med utgangspunkt i hva som har skjedd etter 11. september 2001: The appalling events of September 11 2001 may not have changed the world as much as was thought at the time, but they made clear three very disquieting facts about it. The first was the inability of the most powerful state in the world to protect its citizens against massive and lethal damage by terrorists who were not even using ‘weapons of mass destruction’, but manipulating the indispensable facilities of everyday life. The second was the readiness of such people to sacrifice their lives in doing so. But perhaps the most alarming was the third: throughout a significant part of the world these people were applauded as heroes and martyrs, and the destruction of the Twin Towers welcomed much as the fall of the Bastille had been two centuries earlier, as the collapse of a corrupt and repressive regime. The question left hanging in the minds of the American people was not so much ‘How can we stop this from happe ning again?’ as ‘Why do they hate us so much?' To which the official response, ‘Because they are evil’, hardly provided an adequate answer. The American government at first performed brilliantly. It quickly identified the perpetrators, unravelled their network and organised a global posse comitatus that flushed them out of their principal base in Afghanistan within a matter ofmonths.
The leaders themselves slipped away, as they usually do in such operations, but they have been tracked and harassed and their capacity to repeat their perfor mance made infmitely more difficult. It has not been made impossible: by the time these words are printed they may again have done something terrible. But as antiterrorist campaigns go, this one deserves very high marks indeed, and the Bush administration deserves the thanks and congratulations of the entire world for its skill in conducting it.
But thanks and congratulations are not what it is getting. Instead, a year after Sep tember 11, the United States finds itself more unpopular than perhaps it has ever been in its history. It had already antagonised its allies in the developed world by its surly reluctance to co-operate over such issues as the International Criminal Court, the Kyoto agreement, and tariff policy over steel and farm products. Its unconditional support for Ariel Sharon's hard-line approach to the Palestinian conflict continues to unite the entire Islamic community against it, as well as forfeiting much sympathy elsewhere in the world. Now it is poised on the brink of war against Iraq, a state whose connection with the events of September 11 is at best remote, and seems prepared to wage it against the advice, not just of its western allies and most of the other states normally taken to constitute the ‘international community', but virtually the entire Arab world. Even in Britain, America’s most loyal ally the widespread doubts expressed by experts in the fields of military and international - not to mention legal and ethical - affairs suggest that any participation in such a war would divide the nation as profoundly as did the disastrous Suez adventure in 1956. So why is the US apparently operating on a different wavelength from the rest of the world? 450 Det er selvsagt vanskelig å gi et godt svar på de spørsmål som Sir Howard stiller i sita 450.
Sir Michael Howard: «Smoke on the horizon», artikkel i Financial Times, 6. september, 2002.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
345
MODERNE KRIGSKUNST
tet ovenfor. Det er imidlertid ingen grunn til å betvile at amerikanerne nå i mer enn ett år har følt at de er i krig, selv om man neppe har følt det slik i Norgel En slik følelse er selvsagt noe som må tas på alvor av dem som står utenfor og ser på fenome net USA. Et annet trekk ved dette er at det er vanskelig å være i krig med terroren en trenger noe mer håndfast å rette blikket mot. Det er her man får problemer med en slags «flygende ånd» som Osama bin Laden kanskje kan sies å være. Dette behovet for en synlig fiende er kanskje en av faktorene som må vurderes for å forstå hvorfor man i USA har festet blikket på Iraks diktator Saddam Hussein Det er jo få som tviler på at dette er en uvanlig brutal og dominerende leder, og hans ambi sjoner er store på andres bekostning. Han motsatte seg lenge FNs sanksjoner. Det er også få som tviler på at han arbeider hardt for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, våpen som senere eventuelt kan bli gitt videre til terrororganisasjoner som er villige til å bruke dem mot USA, mot Vesten generelt eller mot land i Midtøsten. Men siden resten av verden ikke føler at den er i krig, har det vært vanskelig for USA å overtale de fleste stater om at det nå haster med å fjerne regimet i Bagdad.
There is little if anything in international law - a law largely codified and imposed by the US itself after the second world war - to justify the unilateral use of armed force to compel a ‘regime change’, however evil and dangerous that regime might be. The justification of ‘pre-emptive defence’ claimed by the US is not recognised except, possibly in the case of a ‘clear and present danger', and it is certainly not clear that the danger from Iraq is any more immediate than it had been for 10 years past. Saddam has certainly shown contempt for sanctions imposed by the United Nations, and the use of armed force to compel him to abide by them would clearly be justifiable if the Security Council so decided. But President Bush has made it equally clear that implementation of the UN sanctions is not his real objective. Whether Saddam conforms with UN directives or not, he has got to go. Bush has also made it clear that a regime change in Iraq is only one step in his programme for dealing with what he has described as an ‘axis’ of evil. Beyond Iraq lie equally bad guys in Iran, North Korea, and an indefinite number ofpotential adversaries who may be giving aid and comfort to the forces of evil and must be dealt with in due course. Further, as the president told the cadets of West Point on June 1, the US would not wait to be attacked, but take the battle to the enemy, rooting out terrorist cells 'in any dark corner of the world’. Members of the administration have spoken of the need for US forces to operate in those dark comers, if need be, without the knowledge or consent of the govemments concemed. (...) Only in some of President Bush's more recent pronouncements has there been any indication that, in dealing with the phenomenon of international terrorism, the US is acting on behalfof and in consultation with, that broader international commu nity whose support was so successfully mobilised at critical moments of the Cold War, and a decade ago by President Bush senior at the outset of the Gulf War. The United Nations and its facilities are treated with contempt. Military allies are considered more of a liability than an asset, although it is useful to have the British along for cosmetic purposes. But if the Americans do not badge themselves as she riff and hunt down the bad guys, who will? 451 451.
346
Sir M. Howard [2002], «Smoke on the horizon», ibid.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
9.4.2.2 «Verden er ikke styrt av Guder» Her er vi kanskje ved noe av problemets kjerne? Verden er ikke et velordnet og rett ferdig sted, der de gode krefter styrer og sikrer alle gode vilkår og en rettferdig behandling. Dersom en ser på begrepet rettferdighet fra grasrotnivå i mange utvi klingsland, viser det seg at lover er noe som i liten grad angår folk flest. De er for dem på toppen av systemet, og rettferdighet er noe en selv må sikre seg lokalt. Til det har en utviklet lokale metoder: klanens støtte, støtte fra landsbyrådet og deres tolkning av hva som er rettferdig, mulighet til å «kjøpe» seg «lokale rettferdighet» av politi og lokalt rettsvesen, eller at en rett og slett ordner opp selv ved hjelp av slekt og venner. Bruk av vold er her en naturlig og nødvendig ingrediens, slik kanskje de fleste ser det. Sett i forhold til et slikt perspektiv på hverdagens realiteter, blir det europeiske synet noe fjernt og uvirkelig. I Europa vektlegges ofte det formelle: Man velger å tolke verden ut fra et europeisk perspektiv, der stater er effektive og funge rende enheter som har kontroll over sitt territorium og sin befolkning. Her forutset tes det at «alle» er interessert i at samfunnet skal fungere godt og ha alles beste for øye. Dette er det eneste naturlige siden «ideologien» tilsier at alle ser sine interesser best tjent ved at lover og forordninger fungerer for alle. Tilsvarende hevdes det at det internasjonale systemet bør styres gjennom internasjonale lover og avtaler som vil bli opprettholdt gjennom felles innsats, der FN bør ha en sentral funksjon. Dilemmaet oppstår når Vesten eventuelt selv skal bruke vold mot dem som truer egne interesser. Dette dilemmaet vil ikke forsvinne med det første. Den vanlige manns skepsis til å gjøre bruk av omfattende militærmakt er blitt kraftig forsterket etter andre verdenskrig, noe som en lett kan observere i den alminnelige politiske retorikk. Vårt idealbilde av hvordan situasjonen er innen områder som menneske retter og fordeling av økonomiske goder, er langt fra slik man ønsker situasjonen, sett med vestlige øyne. Det gjelder i et flertall av verdens stater i dag. En påstand som av og til har vært fremsatt av kritikere er at mange av dagens medlemsstater i FN er stater mer i formen enn i realiteten, siden de bare utøver en svært begrenset kontroll innenfor landets grenser. Det er dermed vanskelig å snakke om et rettssam funn i vestlig betydning av dette ordet. Slike svake stater har da heller ikke ressurser til å opptre internasjonalt med tyngde, naturlig nok. Et annet problem er at mange regimer og regjeringer ofte representerer først og fremst seg selv og bare fremmer egne interesser og har ikke befolkningens ve og vel i tankene. Slike regimer utarmer ofte sin egen befolkning eller opptrer til og med som klienter av internasjonale forbrytersyndikater. De mange opprør og terroranslag mot sittende regimer i den tredje verden er ofte en naturlig reaksjon mot statsstrukturer som ikke fungerer til fredsstillende.452 I den mer utviklede delen av verden, f.eks. i de mange tidligere østeuropeiske kom muniststater, er man i dag opptatt med å håndtere de betydelige reformer som nå sent er kommet i gang. (Kanskje bør en også se på Kina som et slikt land, selv om lan det fortsatt formelt er en kommunistisk stat?] Denne forsinkede moderniseringen vil nødvendigvis måtte ta noe tid, men disse landene ligger trolig bedre an enn de mange direkte vanstyrte land i den tredje verden. Der er det klare behov for nye holdninger 452.
Artikkel av N.M. Rekkedal (2002): «Nye trender innen krigføringen: men kriger er i dag som i tidligere tider van skelige å forutse.» Fra boken; Arne Baudin, Thomas Hagman, Jan Ångstrdm, redaktører (2002): En ny Medeltid? En introduktion till militårteori I lågintensiva konflikter. Stockholm, Forsvarshogskolan, Krigsvetenskapliga institutionen, s. 31-32.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
347
MODERNE KRIGSKUNST
og nye tanker om hva en stats oppgave bør eller skal være, dersom det skal bli mulig å komme videre. Med det vanskelige utgangspunktet som mange stater har som i dag utgjør en stor del av den andre og tredje verden, med ofte lite effektive og mer eller mindre korrupte regimer, kan man forvente at tallet på interne opprør og dermed langvarige konflikter, vil holde seg høyt i mange år fremover. Dette er problemer som også preger de relativt rike islamske stater i det oljerike Midtøsten. Her er det store muligheter for at det i løpet av de kommende år vil bryte ut folkelige opprør i flere av de stater som nå er «vestvennlige». Ikke minst er ekspan sjonen av de radikale islamske partier et tegn på at det er en omfattende folkelig uro, som kan gå over i opprør mot de mer «arkaiske» muslimske regimer i området. Profes sor Sir Michael Howard har kommentert utviklingen på følgende måte: As for the elite states of western Europe, apart from Britain and France, the nega tive experience of the Balkans have make their electorates deeply cautious about assuming broader global responsibilities. Who is left to maintain order in the world, apart from the US and its closest allies?453
Sir Michael Howard hevdet samme sted at: If the Americans indignantly deny that they have any such imperial ambitions, it is because their world picture is optimistic. Left to itself they believe, the rest of the world would be as peaceful and democratic as they are themselves, if only it was not misled by erroneous ideologies or govemed by evil and corrupt dictators. Surgical interventions may be necessary to remove such cancerous growths, but freedom and democracy will then take its natural course. Intervention is, therefore, not conquest but liberation. In some cases - Germany, Japan, hopefully the former Soviet Union - this has certainly been true, but the expectation that the overthrow of Sad dam Hussein will release democratic forces in Iraq that will provide a beacon for the entire Middle East demands a considerable suspension of disbelief The bestintentioned of liberators may have to stay and maintain ‘order’ for long enough for democracy to become rooted; to engage indeed in that process, so unpopular with the American administration, of ‘nation-building’.
But one man's order is another man’s hegemony, as one man’s terrorist is another man’s freedom fighter. However excellent its intentions it is the perceived hegemony that the US already exercises throughout the world that fuels not only terrorism, the classic weapon of the desperate underdog but, worse, sympathy for terrorism and for the hatred that breeds it. Military power may acquire empires, but it is not enough to sustain them. It needs to be complemented by that ‘soft power’ that confers respect, authority, and above all legitimacy; and chaotic though the world may be today, the only legitimacy available for the exercise of military power is still the 453.
Sir Michael Howard (2002): «Smoke on the horizon». Han hevdet her: «This chaotic situation has led political thinkers on both sides of the Atlantic - Philip Bobbitt in America, Robert Cooper over here - to demand a total paradigm shift in our approach to international order. Globalisation, they argue, has meant the end of the territorial national state and the advent of 'market states’ or 'postmodern states’ whose power transcends territorial boundaries. With that power goes - or should go - responsibility for the maintenance of order among impotent and backward ’pre-modern’ states; not only moral but prudential respon sibility for rescuing their populations from starvation, enforcing human rights, and ensuring that they do not spawn bellicose dictators or provide safe harbour for terrorists and pirates. If this means the assertion of hegemonial or imperial rule, so be it. There are worse things than empires. After half a century the White Man’s Burden must be taken up again.»
348
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
sanction provided by the framework of the United Nations and the apparatus of international law over which it presides. 454 Hvorfor er USA så opptatt av Irak? Iraks regime med president Saddam Hussein som diktator har vist seg aggressivt gang på gang, og dette er opplagt en faktor i den pågå ende politiske og militære vurdering. Irak har ifølge amerikansk etterretning fortsatt sin utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Det er samtidig et faktum at Nord-Korea har mer kapable masseødeleggelsesvåpen enn Irak. Det som skiller er at Nord-Korea nå i et antall år har ført en klart mer forsiktig og «ikke-aggressiv» utenrikspolitikk. Man har vært svært tilbakeholden med informasjoner og har slett ikke ønsket å fremheve sine kapasiteter innen masseødeleggelsesvåpen. Det var først sent på høsten 2002 at regimet i Nord-Korea innrømmet at det har atomvåpen. Et eksempel: Da Nord-Korea testet Taepo Dong I-missilet, ble naboene svært nervøse, og da landet oppfattet den negative reaksjonen, innførte det (midlertidig?) «selvpålagte restriksjoner»: ingen flere tester. Og mens Irak etter 1991 har provosert FNs våpeninspektører og i perioder har nektet dem adgang, har Nord-Korea vært noe mer imøtekommende. Nord-Korea har også gått med på å fjerne forbrukt reaktordrivstoff og å forhandle videre om spørsmålet om det tidli gere produserte plutoniumet «in exchange for a commitment by the United States and other nations to build two light-water reactors, which are regarded as less efficient sources of bombgrade material and which would be subject to international safeguards».455 Det er selvsagt vanskelig å spå om hvordan et så spesielt diktatur som Nord-Korea vil komme til å reagere på kravene fra USA og FN. Imidlertid har det etter årsskiftet 2002/ 2003 vært klare tegn som tydet på at Nord-Korea kanskje vil forsøke å bruke sitt atom program som et politisk pressmiddel, og da nærmer man seg trolig raskt smertegrensen for hva USA er villig til å akseptere. En annen viktig forskjell mellom Irak og Nord-Korea har med geografi og mili tære muligheter å gjøre. En amerikansk ledet aksjon mot Nord-Korea er neppe spe sielt attraktiv sett fra Washington. Det er her snakk om betydelige nordkoreanske styrker, og nesten en million mann er stasjonert nær grensen mot Sør-Korea. Avstan dene er så små at nordkoreanerne kan bombardere Seouls utkanter med langtrek kende artilleri når som helst. En ny krig i Korea kan medføre at store deler av SørKorea enda en gang blir ødelagt. Da er et militært oppgjør med Irak antatt å være en mye enklere oppgave, og det irakiske forsvaret er klart svakere enn i 1991. Når det gjelder Iran, er det mange amerikanske eksperter som antar at landet vil kunne produsere en atombombe innen 5 år. Ingen i Vesten vet vel sikkert statusen til Irans atom program, men landet har ikke opplevd den typen avbrudd i sitt atomvåpenprogram som Irak har. Og med assistanse fra Nord-Korea har nå Iran utviklet sitt nye missil Shahab III, som har lengre rekkevidde enn de våpen Irak har utviklet. Iran har også blitt sett på som en av støttespillerne i internasjonal terrorisme, og har bl.a. sendt våpen til palestinerne. Iran har hatt omfattende indre diskusjoner om hva som bør være deres nye strategi, men det er ikke opplagt at det er de mer moderate krefter som vil seire i den pågående makt kamp innen presteregimet i Iran. En bør heller ikke ignorere de reaksjoner som en militær operasjon rettet mot Saddam-regimet i Bagdad vil medføre for Irans indre maktkamp og for landets videre ambisjoner i retning av å etablere seg som en ny atommakt i regionen.
454. 455.
Howard (2002): «Smoke on the Horizon». Eksempel hentet fra en representativ amerikansk pressemelding fra august 2002. Det kommer ut daglig presse meldinger med lignende innhold om aktuelle saker.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
349
MODERNE KRIGSKUNST
Når en gjør den typen politiske og militærstrategiske analyser som har pågått ikke minst i USA det siste året, legger en selvsagt vekt på mer enn et regimes våpenarsenal når en utarbeider trusselvurderinger. Et av de synspunkter som har blitt hevdet i debatten, er at om Irak skaffer seg atomvåpen, vil det kunne medføre en ny makt balanse i området rundt Persia-golfen. Om så skjer vil andre arabiske land kunne bli mindre villige til å satse på en allianse med USA, og det vil medføre at det blir van skeligere å kunne iverksette militære operasjoner i området. Bush-administrasjonen har i dag de militære midler som kreves for å hindre en slik utvikling, ved å bytte ut det klart antiamerikanske regimet i Bagdad, og mye tyder nå på at man nettopp har tenkt å fjerne dette regimet. Men er det like godt tenkt igjennom hva som vil kreves i fasen etter et eventuelt regimeskifte? Konsekvensene av en krig er alltid vanskelige å forutse på forhånd, selv for stormakter.
9.5
Asymmetri og asymmetrisk krigføring
9.5.1 Introduksjon Det er her nødvendig å presisere et ofte misforstått forhold: Asymmetrisk krigføring er historisk sett ikke noe nytt. I sin mest rendyrkede form kan en hevde at asymme trisk krigføring er hvordan man kan utnytte egne konkurransefordeler når de blir satt inn mot fiendens antatte svakheter. Generelt er følgelig asymmetriske virkemid ler noe man benytter når man innser at en selv ikke er kapabel til å møte motstan deren med såkalte konvensjonelle midler. Dette kan ha flere årsaker. Man er kanskje ute av stand til å fremskaffe den nødvendige politiske eller militære styrke som gjør det mulig å direkte møte motstanderen, og må da benytte andre virkemidler enn ren militær styrke, om man skal kunne stå i mot presset fra ham. Ved å velge riktig asymmetrisk tilnærming kan en, i det minste i teorien, bli i stand til å møte selv en stormakt som USA, noe man ikke kan ha noe stort håp om dersom man møter USA med konvensjonelle militære midler. I dagens politiske vir kelighet er det gjerne utfordrere fra den andre og tredje verden som ønsker å bekjempe den vestlige verden, som velger den asymmetriske vei. Imidlertid kan også asymmetrisk tenkning og aksjonsmetoder eventuelt bli benyttet dersom man ønsker å bekjempe et multinasjonalt selskap, transnasjonale finansieringsselskaper eller andre former for internasjonale organisasjoner, herunder FN. En godt organi sert motstander av USA og Vesten for øvrig vil trolig benytte våpenmakt og taktikk, inkludert et element av overraskelse, på en slik måte at den man ønsker å ramme, skal bli overrasket og ute av stand til å møte angrepet på en planlagt og strukturert måte. Den som gjør bruk av asymmetriske virkemidler (inkl, stridsmidler), blir, i det minste ifølge de teorier som nå dominerer i diskusjonen, i stand til å redusere betydningen av motstanderens teknologiske overlegenhet, eller klarer til og med å vende denne overlegenheten mot motstanderen.456 456.
Som et eksempel på denne typen problemstilling kan man kanskje bruke Irak som forsøkte å møte en USA-ledet koalisjon med konvensjonelle midler under Golfkrigen i 1991. Irak ble i løpet av knappe to måneders krigføring militært slått og måtte akseptere at Kuwait gjenoppstod som et selvstendig land. Imidlertid aksepterte aldri regi met i Bagdad at det var politisk slått, og valgte følgelig å fortsette konfrontasjonen med USA/Vesten, men nå med andre midler. Irak har bl.a. ignorert verdenssamfunnets kritikk og et større antall FN-resolusjoner, og har på tross av boikottaksjoner og sporadiske militære innsatser mot landet fortsatt å bekjempe Vesten. Dette har ført til at USA har måttet holde store og dyre militære styrker i området, og i dag ser man neppe fra amerikanernes side noen fredelig løsning på Irak-problemet. Regimet i Bagdad sitter tilsynelatende trygt - i det minste så lenge man ikke har vært villig til å fjerne regimet ved bruk av militærmakt.
350
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
Asymmetriske angrepsformer forutsetter imidlertid at angriperen ønsker å utnytte motpartens svakheter og sårbarhet, og at han har kunnskaper om dem. En dyktig aktør som bruker asymmetriske stridsmidler, vil designe en strategi i den hensikt fundamentalt å forandre stridsfeltet hvor konflikten blir utkjempet. Angri peren kan velge å operere i miljøer som gjør det vanskelig for motstanderen å bruke sitt overlegne (tunge) utstyr effektivt, herunder moderne luftmakt. Han kan velge å slåss i store byer og med baser i bebygde områder. Ved å tvinge fienden til å kjempe i et for ham ugunstig område tvinges han til å akseptere store tap av menneskeliv, for å nå sine militære mål. Denne bevisste degraderingen av en sterk motstander gjennom å gjøre det vanskelig for ham å utnytte sine militære våpenkapasiteter på en effektiv måte, gjør hans klart overlegne militære kapasitet mindre relevant. Den sterkere part får færre gode mål å bekjempe så lenge man ønsker å holde egne og den lokale sivilbefolknings tap nede. Ikke minst i Vesten er man i dag svært oppmerksom på den såkalte «CNN-effekten», der medier på kort tid er i stand til å vende en positiv holdning til militær inn sats i et gitt område til det motsatte ved (bevisst?) å vektlegge negative sider ved den militære innsatsen og rapportere om tap på sivile i kampsonen på en for de vestlige styrker negativ måte. Et klassisk eksempel på denne form for rask påvirk ning av en opinion er reaksjonene på at døde amerikanske soldater ble dratt gjen nom gatene i Mogadishu i Somalia i oktober 1993. Kort tid etter følte den politiske ledelsen i Washington seg presset til å trekke seg ut av konflikten og oppgi sine tidli gere politiske målsettinger. Konflikten ble av den sittende administrasjon i Washing ton ikke sett på som viktig nok for amerikanske interesser til at man ønsket å fortsette den militære innsatsen.457 9.5.2 Hva menes med asymmetriske trusler? Asymmetriske trusler kan manifestere seg på mange måter. Målsettingen er hele tiden at den svakere part forsøker å unngå å møte motpartens hovedstyrker. En dyk tig ledet opprørsbevegelse søker etter metoder der en selv kan begrense eller kon trollere sine tap - man kjemper bare når man er sikker på å ha en fordel av det. På det strategiske nivå ønsker en bruker av asymmetriske midler å spille på frykten hos den sivile befolkningen. Et par eksempler kan illustrere dette: Man kan spille på frykt hos den sivile befolkningen for krigshandlinger, noe som vil kunne medføre en svekket støtte til den demokratiske prosess i et demokratisk styrt land. (Diverse for mer for fredsbevegelser kan her ses på som mulige støttespillere i forbindelse med den interne prosess i demokratier. Regimet i Bagdad har indirekte fått støtte vinte ren 2003 fra vestlige krigsmotstandere som uansett er i mot krig som virkemiddel.). Alternativt kan man forsøke å undergrave den folkelige støtten til et regimet der som regimet mangler en demokratisk styringsform. Da er det nettopp fokus på manglende menneskeretter og en skjev fordeling av goder, som kan brukes av demokratitilhengere i deres kamp for regimeskifte. Dyktige opprørere sørger for å kompromittere et sittende regimets allianser og partnerskap med andre grupperinger og motstandere av opprørerne. Det er i denne forbindelse at bruk av trusler har en sterk psykologisk virkning, i tillegg til at fysiske
457.
For en levende skildring av disse begivenheter, se Mark Bowden (1999): Black Hawk Down, Transworld Publishers Ltd, London, UK.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
351
MODERNE KRIGSKUNST
ødeleggelser selvsagt alltid skremmer den vanlige (ikke engasjerte] befolkning. Hvis folk flest begynner å føle at staten ikke kan gi dem beskyttelse, vil også lojaliteten mot det sittende regimet raskt kunne bli undergravd. Et eksempel på en enkel form for asymmetrisk krigføring med seier for den antivestlige koalisjonen er som nevnt tidligere FN-operasjonen i Somalia i perioden 1992-1994. Den endte med at Vesten og USA i realiteten gav opp. Her ble en av klanfraksjonene gjennom en bevisst kampanje rettet mot den internasjonale styr ken, og spesielt mot den amerikanske styrkekomponenten, i stand til å forhindre en normalisering av situasjonen - en situasjon som ville true denne fraksjonens makt stilling slik den så utviklingen. I forbindelse med deployeringer av styrker er angrep på internasjonale styrker eller generelt mot borgere med vestlig bakgrunn (spesielt amerikanere), mot vestlig eiendom eller mot territorium som tilhører stormakter, et mulig asymmetrisk virke middel. Bare trusselen om slike aksjoner vil øke behovet for en fleksibel og til tider ukonvensjonell respons for å møte sikkerhetsbehovet for deployerte styrker. Mulige innsatsformer der asymmetriske virkemidler er sannsynlige, er bl.a. Peace-Support Opérations (PSO), eller fredsstøttende operasjoner (FSO) som dette i dag kalles på norsk. I dag bør en nok være forberedt på å kunne bli utsatt for diverse former for asymmetriske virkemidler ved alle former for militær innsatser i aktuelle konflikt områder. På det taktiske nivå kan en motstander tvinge en aktør til å legge om sin taktikk, f.eks. ved å spille på den vestlige frykt for å måtte ta militære tap, eller ved å utføre angrep som det blir vanskelig for de vestlige styrkene å møte eller forhindre. Et eksempel kan være å gjennomføre sporadiske terroristaktiviteter eller større angrep, både fysiske og elektroniske, på vestlig kritisk nasjonal infrastruktur. Det kanskje mest spektakulære angrep til nå er terroristangrepet mot amerikanske symboler som World Trade Center og Pentagon i september 2001. Trusler om terroristaktivitet, negativ omtale av kompliserte vestlig dominerte krisehåndterings- og Peace-Support Opérations, aktivitet som understøtter økonomisk sammenbrudd, sivil ulydighet og organisert kriminalitet, er alle eksempler på mindre drastiske aktivite ter som likevel kan fungere som asymmetriske tiltak for å konfrontere en sterkere motstander.458
9.5.2.1 Masseødeleggelsesvåpen som asymmetrisk middel I forbindelse med de pågående konflikter er faren for spredning av masseødeleggel sesvåpen (Weapons of Mass Destruction, WMD) en ny dimensjon. Slike våpen er nå under utvikling i mange land i Midtøsten og i Asia, inkl, billige leveringssystemer for dem. Ikke minst den raske spredningen av ballistiske missiler er her en trussel fra antivestlige land og har alt ført til at USA har lagt omfattende planer for å utvikle et antiballistisk rakettforsvar, noe som bl.a. Russland og Kina er svært kritiske til. Det er imidlertid også andre midler til disposisjon for en alminnelig nedbrytning av et ordnet moderne samfunn, og i denne forbindelse er den raskt økende betydning av
458. Mens kolonikrigene på 1950- og 1960-tallet kanskje kan brukes til å illustrere potensialet ved asymmetrisk krig føring, men også dens begrensninger, er tilsvarende utfordringer til stede også i dag i de om lag 25 pågående lavintensitetskonflikter. Imidlertid er trolig de kommende hovedtrusler av en noe annen art enn de man tidligere har sett. Det nye er at en ikke kan utelukke at geriljabevegelser og ikke minst terrorister vil kunne ta i bruk mas seødeleggelsesvåpen.
352
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
informasjonssystemer og elektronikk generelt av stor betydning på noe lengre sikt. Selv om Vesten her er klart ledende, er ikke det i seg selv noen garanti for at infor masjonsteknologien ikke kan bli brukt mot Vesten. De mange angrep med diverse former for «ormer» og datavirus man har sett de to siste år, er trolig bare en «oppvar ming» for det som kan komme av nye angrepsmetoder. Mye tyder på at en knapt har sett starten på hva som kan bli «cyberwar» i et 10-15-årsperspektiv. Følgelig er betydningen av fremtidige informasjonsoperasjoner (forkortes til IO) vanskelige å forutse, men det er ikke automatisk slik at Vesten her vil ha et overtak på noe lengre sikt. Mange ser foreløpig på IO-trusselen som begrenset. Alle de nevnte kapasiteter og muligheter gir nå nye muligheter for de som vil ønske å ta i bruk asymmetriske metoder i sin voldelige kamp. Det har også vært gjort vurderinger av sannsynligheten for bruk av såkalte masse ødeleggelsesvåpen (MØV-systemer), og det er i dag et økende antall aktører som disponerer over slike våpen, ikke minst i den andre og tredje verden. Om og når masseødeleggelsesvåpen blir tatt i bruk, er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om, men potensialet er til stede siden stadig flere stater skaffer seg slike våpen. Følgelig kan en heller ikke lenger utelukke at denne form for våpen vil bli brukt.4?9 Det vil uansett være naivt å se bort fra at terrorgrupper vil kunne skaffe seg tilgang til effek tive biologiske og kjemiske stridsmidler i et 5-10-årsperspektiv.4(1" I forbindelse med de konflikter der opprørere står overfor regimer som har støtte fra Vesten, vil den dyktige opprørsledelse trolig velge å føre konflikten etter asymmetriske prinsipper. Det er også sannsynlig at de aktuelle former for trusler vil komme fra svært forskjel lige grupperinger, og at de vil kunne samarbeide mot det man føler er den felles motstander: Vesten og alt det som dette begrepet måtte symbolisere. Et tankeeksperiment kan illustrere dette: Muligheten er til stede for at konven sjonell terrorisme og geriljakrigføring vil bli kombinert med bruk av «cyberspace»angrep på infrastruktur. Hensikten er å skade viktige militære regjeringsvennlige informasjons- og kommunikasjonssystemer. I en slik situasjon vil selv en vestlig stor makt kunne bli kraftig skadelidende når den blir angrepet av en godt motivert, utdannet og utstyrt gruppe selv om den kanskje bare teller 50 medlemmer. Et slikt angrep kan ha en lagt større effekt enn tallet på medlemmer skulle tilsi (igjen er det bare å minne om terroristaksjonen mot de amerikanske installasjonene i New York og Washington). Men ett forhold bør man likevel merke seg: Hittil har trolig ingen dødt av en informasjonsoperasjon. Dersom hensikten fortsatt er å skremme og drepe, må terroristene bruke våpen og sprengstoff (og på sikt eventuelt også masse ødeleggelsesvåpen?) . For å møte de nye trusler er det et klart økende behov for en forbedret evne til å innhente og utvikle korrekte og tilpassede etterretninger. Hensikten med disse etterretningene er bl.a. å kunne utarbeide advarsler og trusselvurderinger og kunne understøtte militære operasjoner i områder der asymmetrisk krigføring kan forven tes. Det er her grunn til å stille visse spørsmål ved den tradisjonelle vestlige etterretningsprosessen som fant sin form under den kalde krigen. Vil den være i stand til å*
459.
460.
Bruken av Anthrax mot personer og institusjoner i USA er alt et faktum. Imidlertid vet en når dette skrives, ikke hvem som står bak, men trolig er det en «gal vitenskapsmann» - teori man nå arbeider etter. Uansett er opplagt dette et psykologisk skremmende virkemiddel, og foreløpig er det i denne rollen Anthrax fungerer. Å bruke brev er en primitiv spredningsmetode, men sett med en terrorists øyne kan kanskje det føre til god nok virkning? Kevin O’Brien og Joseph Nusbaum (2001]: «Intelligence Gathering Asymmetric Threats», .
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
353
MODERNE KRIGSKUNST
takle de nye utfordringer? En etterretningsprosess må kunne sikre at de reelle opsjo ner blir utviklet i tide slik at man kan møte uventede asymmetriske trusler.
9.5.2.2 Informasjon og etterretninger Det som kreves, er en forbedret og mer kosteffektiv innsamling av informasjon, bearbeiding og analyse, med tilhørende vurdering av handlemåter. Videre må etter retningene tilpasses til mottakernes antatte behov, slik at brukerne raskt kan utnytte disse også med tanke på å kunne møte asymmetriske trusler. Det er grunn til å spørre om de tradisjonelle innhentingsmidler av etterretningsinformasjon er de beste opsjoner man har for å møte de nye former for asymmetriske trusler. Det en her diskuterer, er om man skal forsøke å skape skreddersydde (brukertilpassede) etterretninger, eller om etterretningsorganisasjonene skal levere «råvarer» som bru kerne selv må tolke og evaluere. Det siste er neppe veien å gå, gitt den store erfaring og innsikt som forutsettes om man eventuelt skal kunne forutse denne type «dif fuse» trusler. Tradisjonell etterretning er i dag basert på omfattende bruk av teknologi og er fortsatt ca. 10 år etter at den kalde krigen ble avsluttet, preget av de krav man da stilte for å kunne møte et storangrep fra Sovjetunionen. Selv om teknologisk utrust ning fortsatt er vital for å kunne registrere og overvåke de mer tradisjonelle utfor dringer, er dette neppe tilstrekkelig til å møte en del av de lavteknologiske opprørsbevegelser og ikke minst terrororganisasjoner som det finnes et større antall av. Teknologisk overvåking er fortsatt viktig for å kunne overvåke elektronisk aktivi tet og kommunikasjonstrafikk, herunder elektronisk bruk av rommet (spacé). Det er også grunn til å presisere at bl.a. lokalisering gjennom elektronisk avlytting av transnasjonale terroristbaser i Afghanistan, eller overvåking av hva man gjør i land som Nord-Korea og Irak, er en nødvendig og viktig aktivitet dersom overraskelser skal kunne unngås.461 Men det er her grunn til å presisere at en effektiv etterretning rettet mot asym metriske trusler ikke bare kan operere med elektroniske innhentingsmidler. Man bør nå kanskje tenke igjennom at i den tredje verden er ennå ordonnanser/budbringere, bruk av tamtam- trommer og røyksignaler kommunikasjonsmidler som er i daglig bruk, og som fungerer utmerket under lokale forhold. Bare få med en vestlig bakgrunn kan i dag «lese» denne form for kommunikasjon mellom opprørsgrupper, og følgelig trengs både innsats av mennesker (såkalt HUMINT) og ikke minst en omfattende bruk av åpne kilder (såkalt OSINT) dersom man skal kunne bygge opp gode etterretningssystemer i den andre og tredje verden. Uten at dette fungerer til fredsstillende, vil en neppe makte å avsløre de mer kvalifiserte terrorgruppers planer rettet mot vestlige interesser. Utfordringene er derfor store. Trolig er det i forbin delse med denne typen konflikter fortsatt en helt avgjørende ressurs man må ha til gang til: områdeeksperter (regionspesialister) som kjenner den lokale kultur og mentalitet. Uten slik innsikt er det vanskelig å finne de riktige (og godt tilpassede) motmidler.
461.
354
O’Brien og Nusbaum (2001): «Intelligence Gathering Asymmetric Threats».
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
9.5.3 Asymmetriske trusler - de vestlige forestillinger 9.5.3.1 Definisjoner Det foreligger i dag flere aktuelle definisjoner av hva asymmetriske trusler og «asymmetric warfare» er. De fleste av disse definisjonene er vestlige, med en over vekt av definisjoner utarbeidet av de amerikanske militære doktrineskriverne. At begrepet er nytt i forbindelse med den amerikanske måten å tenke omkring krig føring på, ser en ved at begrepet «asymmetrisk krigføring» overhodet ikke var tatt med i U.S. Department of Defense sin offisielle bok «Dictionary of Military Terms» fra 1999.462 Imidlertid bør en merke seg at det også eksisterer andre perspektiver på hva asymmetrisk krigføring og moderne trusler generelt er. Spesielt har Kina og en del andre industrialiserte land med stor skepsis til Vesten og vestlige tanker generelt gjort en del teoretiske arbeider innen temaet. Nå er imidlertid definisjoner på plass også i USA. Et sentralt doktrinedokument er «U.S. Joint Publication 1, Joint Warfare of Armed Forces of the United States». Her definerer man dette som «asymmetric engagements are battles between dissimilar forces».463 Den amerikanske forskningsinstitusjonen U.S. Defense Advances Research Projects Agency (DARPA) hevder at asymmetrisk krig føring er «warfare activities with fewer and less-easily specified objectives», som normalt involverer
(...) small numbers of actors and/or force-participants, using unconventional tac tics that often have high impact (political or material) relative to the force level involved. 464 Mens det teknologiske forspranget til den utviklede verden innen både de viten skapelige og de militære sfærer har vokst i forhold til utviklingen i de fleste utvi klingsland, er teknologien som nå er tilgjengelig blitt stadig lettere å få tak i også for den tredje verden og forskjellige «sinte aktører» som har til hensikt og skade de industrialiserte nasjoner. Årsaken er at nye teknologier generelt er lett å få kjøpt i de fleste tilfeller. Disse nye aktører har alt i dag tilgang til et klart bedre sortiment av våpen og lett tilgjengelig teknologi som kan brukes mot Vesten, enn det som var situasjonen under den kalde krigen da militær teknologi (og teknologi generelt) ofte ble godt voktet over av supermaktene. Ikke minst har den raskt økende internasjo nale tilgangen til «billig» flytransport og en stadig mer fri overføring av kunnskaper og informasjon via Internett, gjort det enklere for asymmetriske aktører å anvende de nye muligheter.
9.5.4 Den tekniske siden ved asymmetrisk krigføring En gruppering eller en organisasjon (f.eks. en terroristgruppe) som behersker en enkel teknologi, kan implementere en godt tilpasset taktikk med tanke på å uskade liggjøre motpartens overlegne våpen og tilhørende kommunikasjonsteknologi. Både såkalte høy- og lavteknologiske mottiltak kan utnytte eventuelle kjente svakheter selv ved avanserte vestlige våpensystemer. F.eks. kan informasjonsoperasjoner (IO) bli 462. 463. 464.
U.S. Department of Defense, Joint Chiefs of Staff (1999): Dictionary of Military Terms, New Reoised and Expanded Edition, Pennsylvania, Stackpole Books, USA. Dette er det amerikanske forsvarets dokument som beskriver krigføring på såkalt fellesoperativt nivå. (Doku mentet er tilgjengelig på U.S. Armed Forces intemettsider som JP 0-1.) Uttalelsen fra DARPA er basert på hvordan temaet er beskrevet i en artikkel skrevet av O’Brien og Nusbaum: «Intelligence Gathering Asymmetric Threats».
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
355
MODERNE KRIGSKUNST
brukt for å skade kritisk infrastruktur i Vesten, inkludert større datanett, som even tuelt vil kunne medføre at kommunikasjons- og transportsystemet, strømproduk sjonen og industriproduksjonen i det minste for en periode kan blir paralysert. Andre former for informasjonsoperasjoner kan omfatte manipulering av medier og psykologisk krigføring, dvs. at IO gjør det mulig for fienden å utnytte den i praksis «ukontrollerbare» internasjonale nyhetsindustrien. Det har alt tidligere ved flere konflikter på 1990-tallet vist seg relativt enkelt å påvirke vestlige beslutningstakere gjennom bruken av massemedier, bl.a. demon strert i forbindelse med Kosovo-konflikten i 1999.465 Et marerittscenario er selvsagt såkalte ikke-konvensjonelle angrep utført av spesielt trente styrker utstyrt med kje miske eller biologiske stridsmidler. Slike stridsmidler, om de ble satt inn mot vest lige militære operasjoner, ville forstyrre disse. Men denne form for krigføring er i praksis langt farligere dersom såkalte «bandittstater» skulle finne det formålstjenlig å gi terroristgrupper tilgang til slike stridsmidler. Denne form for tiltak rettet mot sivile mål for å underminere f.eks. den folkelige støtte til intervensjoner rettet mot bandittstater og mot terroristorganisasjoner er i ferd med å bli et mer sannsynlig fremtidsscenario enn for kort tid siden. Dette er også et effektivt middel for å hin dre at stater særlig i den andre og tredje verden støtter eller slutter seg til vestlige koalisjoner. En representant for det britiske forsvarsdepartement skal i denne for bindelse ha uttalt: Our (British) increasing dependence on high technology to provide our battle-winning edge, and the widening disparity between our military capabilities and those of potential adversaries, may lead potential aggressors to adopt alternative wea pons or unconventional strategies, (including) asymmetric warfare. 466 Etter det britiske synet skyldes dette at «integration of information systems into military operations offers significant advantage, but also introduces new vulnerabilities». Det faktum at britiske styrker for relativt kort tid siden stod overfor en mot stander som disponerte kjemiske våpen (1991 under Golfkrigen), og der man heller ikke utelukket at fienden hadde biologiske våpen, gjør at britene fortsatt tar ukon vensjonell krigføring på alvor. Av samme årsak har også Storbritannia brukt mye res surser på å forbedre sitt kjemiske og biologiske forsvar, og store ressurser er også brukt på ny forskning innen disse temaene. Ambisjonen er at landet skal være i stand til å møte flere former for asymmetriske angrep og kunne varsle, bekjempe og restaurere seg etter denne type angrep. Det amerikanske forsvarsdepartement varslet våren 2001 om at det vurderte det slik at den nasjonale informasjonsinfrastrukturen i praksis var svært sårbar. Central Intelligence Agency (CIA) har også ved flere anledninger sendt ut vurderinger og advarsler om at de anså at det var to hovedtrusler rettet mot USAs nasjonale sikker het: den ene var fiendtlige informasjonsoperasjoner, den andre var bruk av masseø deleggelsesvåpen. Dette var denne typer trusler de amerikanske myndigheter så på som de mest realistiske trusler mot USA før terroraksjonene 11. september 2001.
Det kan her være interessant å minne om hva en U.S.-offiser uttalte i etterkant av Kosovo-konflikten. NATO hadde en klar informasjonsoverlegenhet, men den var irrelevant for krigens utfall, slik han så det. (Basert på for fatterens notater fra en fagkonferanse i London, 23. mai 2000.] 466. Basert på notater tatt under en konferanse i UK våren 2000, datert 23. mai. Teksten er hentet fra en overhead som ble benyttet under presentasjonen.
465.
356
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
Diverse former for ukonvensjonelle våpen kan bli de midler som en motstander bruker for å møte USAs konvensjonelle og kjernefysiske overlegenhet, dvs. ved å slå til direkte mot USA. I den amerikanske rapporten Quadrennial Defense Review fra 2001 spår man at amerikanske styrker, sammen med USA som nasjon, vil komme til å stå overfor «increasingly sophisticated asymmetric challenges involving the use of chemical, biological and possible nuclear weapons; attacks against the information systems of our forces and national infrastructure».46/ USA må ifølge rapporten være forberedt på å møte opprør, terrorisme og store miljøkatastrofer. I dokumentet står det også at fremtidige fiender kan «employ asymmetric methods to delay or deny US access to critical facilities; disrupt our command, control, communications and intelligence networks; or inflict higher than expected causalities in an attempt to weaken our national resolve». Det er ellers å merke seg den relativt vanlige forestilling om at asymmetriske (eller ukonvensjonelle] trusler primært består av ekstremister fra Midtøsten, og at de har en begrenset evne til å skade vestlige interesser. Det har også vært vanlig å se på de mange terroraksjoner som et utslag av lokalt og regionalt utløste konflikter, primært rettet mot et lokalt sittende regime. Etter begivenhetene 11. september 2001 bør nok dette synet nyanseres noe, for bildet er i dag klart mer komplisert enn som så. Kinas folkearmé publiserte i 2000 en serie med militærteoretiske studier der man så nærmere på deres versjon av teorier om asymmetrisk krigføring og tak tikk tilpasset den nye utviklingen. Dette blir her beskrevet som potensielt viktige virkemidler i enhver fremtidig konflikt med Vesten (les: USA]. Bl.a. beskrives en mulig taktikk som f...) hacking into web-sites, targeting financial institutions, terrorism, assassinating US financiers, using the media and conducting urban warfare are among the methods considered by the Peoples Liberation Army (PLA), these studies are dri ven by the efforts of the PLA to modernise their IW/IO capabilities.467 468
Forfatterne hevder ifølge denne nye militærteorien at Kina ikke i dag er i stand til å hamle opp med den vestlige kapasiteten innen konvensjonelle og nukleære styrker. Det er trolig årsaken til at Folkearmeen har lagt så stor vekt på å utvikle nye infor masjons- og «cyber warfare»-teknologier. Dette inkluderer bruk av virus for å nøy tralisere, eventuelt utslette, fiendens politiske, økonomiske og militære informasjon og hans kommando- og kontrollinfrastruktur. Det kinesiske uttrykket som brukes i forbindelse med den nye militærteorien, er «unrestricted warfare», og Folkearmeens talsmenn argumenterer for at Kina på denne måten kan utmanøvrere Vestens høy teknologiske sensorer og elektronisk styrte våpensystemer og de tilhørende mottiltak ved å gjøre systematisk bruk av informasjonsoperasjonsmetoder. Folkearmeen hev der i noen av sine skrifter også at Kina vil bli i stand til å sette den potensielle fien dens befolkning i en form for panikktilstand gjennom en avansert og godt forberedt IO-kampanje, kombinert med at man systematisk utfører angrep på hans sentrale
467. 468.
U.S. Defense Department, Quadrennial Defense Review Report, 30. september 2001 . Utgitt 10/16/2000: «Year 2000 China Defense White Paper Document». Oversatt av World News Connection, . Dette er utmerkede kilder som beskriver det kinesiske synet og deres vurderinger i bl.a. tidsskrifter og offisielle dokumenter.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
357
MODERNE KRIGSKUNST
datanettverk. Hensikten er å paralysere fiendens elektrisitetsforsyning, bankvesen og finanssystem, telefon og kommunikasjoner og massemedier.469 Denne form for asymmetrisk tenkning omfatter de fleste forhold i et moderne samfunn. Moderne asymmetrisk tenkning forutsetter at man utvikler tilpassede strategier og taktikk. Man søker å skape et stridsfelt der egen innsats av diverse for mer for våpen og trent personell søker å kompensere for motpartens sterke side. Det er nyttig å definere asymmetriske trusler som forsøk på å snu om på en mot standers sterke sider, slik at disse fremstår som hans svakheter, herunder gjøre bruk av metoder som klart skiller seg ut fra fiendens normale måte å føre operasjoner på. I fremtiden vil to fiender som støter sammen i krig, måtte kunne håndtere en hele serie med trusler. Skal en kunne makte å forsvare seg, må en være innstilt på å kunne forstyrre, møte, degradere eller direkte nedkjempe motpartens militærmakt. Ifølge nyere studier innen området kan asymmetriske aktører generelt deles opp i følgende hovedgrupper: 1. Det økende antall stater i den andre og tredje verden som disponerer over masseødeleggelsesvåpen er alt i dag en betydelig utfordring mot den vestlige militære dominans, spesielt dersom slike våpen blir kombinert med langtrek kende ballistiske missiler eller kryssermissiler. Selv om det er grunn til å tro at aktuelle stater ikke på kort sikt har de kunnskaper som skal til for å bruke slike våpensystemer effektivt, er deres blotte eksistens en kraftig utfordring for den regionale sikkerhet. Selv allierte nasjoner vil kunne nøle med å gripe inn militært mot regional aggresjon dersom de selv kan trues med å bli utsatt for masseødeleggelsesvåpen. (Det er denne type tenking som er en viktig drivkraft bak den amerikanske holdningen til land som Irak, Nord-Korea og Iran, som man antar har og vil kunne bruke slike våpen i en fremtidig krisesi tuasjon. Dette er sentralt om en skal forstå amerikanernes holdninger til regi met i Irak.)
2. Bruken av såkalt «cyber-based warfare» og oppbyggingen av et selektert utvalg av høyteknologiske sensorer og kommunikasjonssystemer med de tilhørende våpensystemer, er i seg selv en betydelig utfordring. Denne form for nisjestrategi med en klar vektlegging av teknologi som er i stand til å rive opp mot standerens informasjonsteknologikapasitet for militære og sivile systemer, samtidig som en kan utløse angrep på fiendens ledelsessystem og infrastruk tur, kan om den blir vellykket gjennomført, eventuelt ødelegge de mer og mer informasjonsbaserte vestlige økonomien 3. Ved å velge den riktige strategi kan, i det minste i teorien, en motstander eventuelt møte den overlegne vestlige militære kapasitet med håp om et godt resultat. Bl.a. kan man velge å slåss i store millionbyer eller i utilgjen gelige jungelområder. I store bebygde områder er det vanskelig å bruke tra disjonelle konvensjonelle styrker effektivt. I praksis vil det også bli lagt sterke restriksjoner på bruken av vestlig luftmakt - med et mulig unntak for bruk av presisjonsvåpen. Såkalt «targeting», dvs. evnen til å finne og ana
469.
Generalmajor Wang Pufeng: «The Chellenge of Information Warfare» og Senior oberst Wang Baocun: «Informa tion Warfare», begge artikler inngår i boken Michael Pillsbury (ed.) (1997): Chinese Views of Future Warfare,
358
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
lysere måldata før man angriper konkrete mål, er under slike omstendig heter svært vanskelig. 4. Trolig krever de nye utfordringer at begrepet kommando- og kontrollkrigføring gis en ny vurdering. Riktignok er i dag betegnelsen koblet mot nivå, dvs. operativt nivå og taktisk nivå. Men uansett vil det i forbindelse med gerilja- og terrorbekjempelse normalt være mest effektivt å gå etter lederne for terrororganisasjonen. Lederskapet blir her motstanderens operative og militærstrategiske Qentre of Gravity eller tyngdepunkt. I forbindelse med den store fokus i media på terroristlederen bin Laden, er det sentrale ikke om han selv planla terroren, men at hans person - også slik han trolig ser på seg selv - fremtrer som en «gudegestalt», en slags ny arabisk Saladin for mange av de muslimske rettroende. Det er denne form for karis matisk lederskap som, tilpasset sitt eget miljø, ofte inspirerer «sinte unge menn» til å bli fotsoldater i terror- og opprørsbevegelser. Uten at denne typen ledere kan nøytraliseres, vil også opprøret fortsette.
Disse utfordringene, som kan karakteriseres med begrepene masseødeleggelses våpen, informasjonsoperasjoner og ikke-konvensjonelle operasjoner, har vel egentlig alltid eksistert i en eller annen form så lenge som organisert krigføring har vært praktisert. Det som er nytt, er at disse mulighetene klart har økt i løpet av de siste 10 år, og dermed har betydningen av denne form for ukonvensjonell krigføring økt tilsvarende.
9.5.5 Asymmetri og moderne krigføring - Effekten av terroraksjoner Det nye er ikke at grupper og stater benytter seg av våpenmakt mot hverandre, men at den nye teknologien nå gir selv små og politisk marginale grupper muligheter til å iverksette sine fanatiske visjoner og tiltak på en klart mer spektakulær og ødeleg gende måte enn for bare 50 år siden. Dersom man står overfor fanatiske grupper, er det heller ikke alltid nødvendig å disponere over avansert teknologi. Selv enkle mid ler kan være tilstrekkelig for å få til betydelige asymmetriske effekter på lokalt, tak tisk nivå. En bør heller ikke glemme at fortsatt er det macheter og Kalasjnikov automatgevær som er de viktigste virkemidler i de fleste lavintensitetskonflikter. Det nye er at dersom opprørerne eller terroristene er i stand til å velge ut riktige høyteknologiske midler, kan effekten bli stor selv i lokale scenarioer. Det kan være nok å bruke bren nende oljefat for å «blinde» laserstyrte våpen eller bruke billige, men spesialiserte jammere for å forstyrre bruken av enkelte elektronisk styrte våpen. Også bruk av sivile som levende skjold for egne styrker har vært benyttet, gjerne kombinert med at en utnytter tettbygde strøk slik at motpartens farligste våpen ikke kan brukes, uten at man risikerer en negativ såkalt «CNN-effekt». Dette er faktorer som først og fremst rammer vestlige styrker, siden en her alltid forsøker å begrense «uønskede ødeleggelser» og hjemmeopinionen er opptatt av at egne styrker skal være på den «høye moralske grunn». Brukt riktig kan nettopp slike ukonvensjonelle tiltak være svært effektive, sett med en terroristleders øyne. I forbindelse med de fire punkter som er beskrevet ovenfor, bør man merke seg de fellesfaktorer som eksisterer. Det første en bør merke seg er at enhver trussel har
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
359
MODERNE KRIGSKUNST
forskjellige måter som de kan bli utført på. Rekkevidden, hurtigheten og nøyaktig heten i forbindelse med våpeneffekter har økt de senere år. De tradisjonelle leveringsmetoder er knyttet til bruk av jagerbombere, missiler, rakettsystemer og spesialstyrker, mens alternative leveringsmetoder i forbindelse med feks. terrorak sjoner omfatter koffertbomber, kommersielle kjøretøy, offentlige transportmidler og bruk av fly, fartøy og privatbiler. Det er her å merke seg at de mest ødeleggende asymmetriske angrep på sivile mål i Nord Amerika Europa og Japan etter 1960 aldri har vært utført med militære plattformer. Tilsvarende har trusler med utgangspunkt i følgende faktorer fått en økende betydning: • Høyteknologiske sensorer, kommunikasjonsutstyr og våpensystemer levert av «bandittstater» eller ikke-statlige aktører, feks. internasjonalt organisert krimi nalitet. • Spesielt utnyttelsen av sivile ressurser, slik som Internett og bilder tatt med kommersielle satellitter, og den økende mengden av avanserte våpen etter Sov jetunionens oppløsning muliggjør bedre operativ planlegging med korrekt targeting også for mindre grupper. Dette muliggjør større skader utført av asymmetriske aktører i forbindelse med deres terroraksjoner.
• Ironisk nok har Vesten gjort det stadig enklere for asymmetriske aktører ved å gjøre seg [unødvendig?] avhengig av enorme mengder informasjon distribuert på et stort sett uregulert Internett. • I de flest tilfeller er nå både statlige organer og befolkningen generelt i de vest lige land helt avhengige av de nasjonale kritiske infrastrukturer. Det tenkes her på betydningen av statlige og private datamaskinservere, telekommunikasjon og internettleverandører. Alle disse representerer samlet sett en stor mengde mulige mål for asymmetrisk angrep. Hvordan man skal kunne møte potensielt ødeleggende «cyber» eller «cyberbaserte» angrep, har blitt et av de mest prioriterte spørsmål i de fleste vestlige stater. Mens Vesten i dag klart leder utviklingen innen IT, og satellitter med IR- og radarutrustning kontinuerlig overvåker store deler av jorden, har sårbarheten for de samme sta ter overfor «cyberbaserte» informasjonsoperasjoner og mer tradisjonelle utgaver av IO som psykologisk krigføring og persepsjonsstyrende krigføring økt. Ironisk nok er det slik at jo mer verden blir digitalisert, desto mer sårbar blir den for elektroniske angrep og når det gjelder den militære og statlige siden, har utviklingen stadig blitt mer truende. Moderne våpensystemer er bygd opp rundt minidatamaskiner og bru kes i forbindelse med presisjonsangrep. Elektronisk post er blitt en absolutt nødven dighet for militær kommunikasjon, og hele logistikksystemet har blitt digitalisert. Noe som kan forsterke vår sårbarhet i forbindelse med avhengigheten av digitalise ringen, er overgangen til en tenkning som er basert på prinsippet om «just in time». Denne form for tenkning om logistikk er alt et problem i industrien selv i fredstid og en mindre arbeidskonflikt kan raskt stanse produksjonen i et tredjeland, noe det alt er mange eksempler på fra både Norge og andre vestlige land. Såkalte «insiders», «rogue hackers» og fiendtlige militære jammere og avlyttings systemer kan utnytte denne utviklingen. Når det gjelder registrerte sikkerhetsbrudd som har medført tap av data og følgelig også ført til økonomiske tap, så er faktisk
360
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
egne ansatte i et overlegent flertall når man skal utpeke de skyldige, og ikke hackere utenfra, som man kan bli ledet til å tro når man ser på medieoppslagene. Også bru ken av ikke-teknologiske informasjonsoperasjoner rettet mot konvensjonelle styrker som på papiret fremstår som klart mer kapable og teknologisk avanserte, ble demonstrert på en skremmende måte i forbindelse med luftkampanjen i Kosovo i 1999, der Beograd langt på vei «vant» den psykologiske og holdningsdannende informasjonskrigen mot NATO. I forbindelse med «cyberbaserte» informasjonsoperasjoner er Vesten i ferd med å bli stadig mer sårbar etter hvert som kapasiteten innenfor området øker. Dette er ikke bare noe som gjelder den militære sektor, men i like stor grad den sivile og kommersielle sektor. Et av de mer kjente virusangrep er det som ble rettet mot såkalt distributed denial of service, i internettbaserte kompanier som Yahoo, Amazon og E-bay i løpet av 1999 og 2000, og tilsvarende skade oppnådde e-mail-viruset «I LOVE YOU» i mai 2000. Det er anslått at det siste viruset kostet vestlig business ca.7 milliarder US-dollar i form av ødeleggelse. FBI rapporterte våren 2001 at tallet på «cyberangrep» i USA hadde blitt doblet i løpet av ett år. Det er også en mulig trussel at kvalifiserte motstandere kan gjøre bruk av informasjonsoperasjoner som et strategisk middel på de «cyber»- og psykopolitiske arenaer. Hensikten er da å skape massehysteri i det sivile samfunn, gjerne kombinert med en mindre innsats av kjemiske- eller biologiske stridsmidler som gjennom media slås stort opp, og bidrar til å utløse panikkreaksjoner. Denne form for «cyberwar» kan settes inn for å bl.a. å redusere den statlige ledelsens evne og kapasitet når denne skal forsøke å ta rasjonelle beslutninger. Mens amatørhackere til nå har oppnådd mest publisitet, er den reelle trusselen de kunnskaper som profesjo nelle hackere (cyber mercenaries) kan anvende. Denne terminologien refererer til at dette er svært kompetente og godt trente folk som normalt har dette som yrke. De kan enten arbeide for en statlig institusjonen eller for et privat etterretningssenter som arbeider mot det åpne markedet. Et godt eksempel på det siste er den utstrakte bruk som de colombianske narkotikakarteller har gjort av cyber mercenaries for å installere og drifte svært avanserte avlyttingssikre kommunikasjonssystemer. En tilsvarende utvikling er registrert i Amsterdam, der lokalt baserte kriminelle har gjort bruk av profesjonelle hackere for å monitorere og forstyrre politiets kommunikasjons- og informasjonssystemer i byen. Mens den typiske amatørhackeren med sitt «lille verdensbilde» egentlig har liten grunn til å reise rundt - de er godt fornøyd med å «leke seg fra sitt eget kon tor»- er profesjonelle hackere vanligvis svært mobile og jobber for dem som betaler godt, nærmest som vanlige «håndverkere». Av samme årsak er forbindelser mellom terrororganisasjoner og hackermiljøer av stadig økende etterretningsmessig inter esse. I Russland og ellers i den tidligere østblokken ble det utdannet mange dyktige hackere, og informasjonskrigføring ble utviklet til et mulig «våpensystem». Selv om Sovjetunionen og kommunistblokken nå er historie, er det fortsatt mange «wild cards» fra de tidligere overvåkings- og etterretningsmiljøene som er tilgjengelige på det illegale markedet.47" En godt organisert asymmetrisk motstander kan, i det minste i teorien, når som470
470.
Flere datatidsskrifter og andre åpne kilder har rapportert at det trolig er relativt enkelt å kjøpe såkalte directedenergy weapons som kan brukes til å «koke» ubeskyttede kretskort.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
361
MODERNE KRIGSKUNST
helst starte en strategisk anlagt operasjon for økonomisk krigføring rettet mot pri vate økonomiske interesser i deler av Vesten. Det man kanskje frykter mest, er at angriperen vil gjøre bruk av en serie med forskjellige E-payment eller elektroniske systemer for pengeoverføring. Dette er systemer som man nå i realiteten er blitt helt avhengig av i forbindelse med internasjonal handel. Skulle en slik situasjon oppstå, er det på kort sikt vanskelig å møte denne effektivt, når vi tenker på den begrensende sikkerhet som de eksisterende finanssystemer har innebygd. Det vil ta tid for de vestlige styresmakter og det internasjonale samfunn å bekjempe denne form for trusler. Det er rett og slett ikke lenger noe realistisk alternativ å slå av data maskinene. Informasjonsoperasjoner er generelt aksjoner som utføres til støtte for målsettin ger. Hensikten er normalt å påvirke beslutningstakere ved å påvirke selve informa sjonen eller informasjonssystemene som tilhører motparten, mens man beskytter sin egen informasjon og egne informasjonssystemer. Vanlige mål vil kunne være en motstanders nasjonale økonomi, gjerne representert ved offentlig telekommunika sjon, datanettverk, finans- og banksystem, og energiforsyning i form av sterkstrømsnett og olje og gassdistribusjon. Selv utføringen av offensive IO er i dag en klar asymmetrisk trussel mot Vesten siden vi blir mer og mer avhengig av informasjon og informasjonssystemer for å kunne ta de nødvendige beslutninger. Denne økende avhengigheten gjør det mulig for personer eller en organisasjon med en fiendtlig innstilling å iverksette aksjoner for å skade motparten. Spesielt blir denne form for operasjoner farlig om de kombineres med bruk av terrorangrep og kjemiske våpen. Som et eksempel kan en tenke seg at en storbys telefonsystem for redningstjenester blir hacket samtidig som man iverksetter terroristaksjoner som skal føre til betyde lige personskader. Dette vil kombinert med manipulering av mediene kunne gi en kraftig synergieffekt i forhold til om bare en av disse mulighetene ble utnyttet. Alt i dag er det dokumentert et stort antall tilfeller der informasjonsoperasjoner har blitt brukt for å infiltrere eller forstyrre militære og sivile IT-systemer, inkludert systemer benyttet for ledelse og for logistikkstyring. Det vanlige har vært å gå inn i systemet og modifisere data, helst uten at brukeren straks oppdager problemene. Offensive informasjonskampanjer kan grovt deles inn i tre kategorier: 1. Psykologiske operasjoner. Evnen til å influere på viljen i et annet samfunn. Denne manipuleringen omfatter så vel politiske og diplomatiske posisjoner/ holdninger, utstedelse av kommunikeer og tradisjonelle metoder som distri busjon av flygeblad, radio- og TV-sendinger. I dag benyttes også datakommu nikasjon med omfattende «dumping» av informasjon hos myndighetspersoner, politikere, journalister og forskjellige former for «nyttige idioter» som samlet kan påvirke en opinion. Budskapet kan forsterkes ved at en tar i bruk fordekte eller offentlige terroraksjoner, herunder gisseltaking og trussel om at masse drap vil bli utført. 2. Angrep på infrastruktur. Det tenkes her primært på aktiviteter som medfører skade på informasjon eller informasjonssystemer på en slik måte at dette påvirker f.eks. militære operasjoner, alternativt sterkt forstyrrer driften av det sivile samfunn. Det er i dag tale om et bredt spekter av mulige operasjoner fra angrep på datanettverk, angrep på motpartens elektroniske krigføringskapasitet eller fysisk ødeleggelse av faste eller mobile installasjoner. Midlene
362
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
omfatter alt fra tradisjonell hackervirksomhet til koordinert rekognosering, datainfiltrasjon og manipulasjon og kan også omfatte såkalte «slow down»angrep på private firmaer eller statlige institusjoner av forskjellige typer.
2. Avledningsmanøvrer (deception, maskerovka). Hensikten med denne form for operasjoner er å forvirre fienden ved å manipulere, forvrenge eller forfalske de rapporter eller etterretningsbilder som han har. Hovedhensikten er alltid å få motparten - helst frivillig - til å handle i strid med egne objektive interesser. Dette kan involvere manipulering av diverse medier, feks. ved at man sender «svake» journalister det man antar disse ønsker å høre og følgelig vil publisere, og tilpasser informasjonen slik at deler av den kan kontrolleres mot oppgitte kilder. Også propaganda kan benyttes dersom den er tilpasset det aktuelle publikum man ønsker å nå. 2. Bildemanipulasjon. Et nytt og potensielt kraftig virkemiddel er den betyde lige evne som moderne digitalisert film og video har for å manipulere bilder og film, noe som eventuelt sterkt kan påvirke hvordan TV vil «vinkle» sine reportasjer. En kan følgelig forvente at digital bilderedigering vil bli mer og mer vanlig i forbindelse med informasjonsoperasjoner, hvor en systematisk tar i bruk bearbeidet digitalt bildemateriale som er «doktorert» for at det hele skal få et «korrekt» innhold.
Det er her å merke seg at såkalt «cyberterrorisme» ikke bare handler om hvordan en best mulig skal kunne ødelegge elektroniske systemer, men omfatter kanskje i like høy grad om innhenting av informasjon, som kan omdannes til etterretninger. Det intense fokus det har vært på forskjellige former for elektronisk ødeleggelse, ignore rer ofte mer effektiv bruk av IT i forbindelse med terroristkrigføring. Det tenkes her på sammenhengen mellom etterretningsinnsamling, kontraetter retning og desinformasjon, men det er enda en faktor som vil få betydning i forbin delse med fremtidig krigføring. Siden de militære byråkratier i Vesten og ikke minst i USA vanligvis er svært tungrodde og formalistiske i sine utviklings- og bestillingsprosedyrer, vil det normalt gå år fra man starter en utvikling, og til man kan ta i bruk det aktuelle militære utstyret. Terrororganisasjoner - om de har tilgang til pen ger og ekspertise - har ikke slike begrensninger å stri med og har følgelig en rask omstillingstakt dersom de er godt ledet. Alt tyder på at al-Qaidas tekniske utstyr var av god standard, ofte mer moderne enn det de amerikanske styrkene hadde med seg. Det viser det materiell man har beslaglagt i Afghanistan.
9.5.6 Hva vil karakterisere opprør i fremtiden? Hva er egentlig nytt i dag? Er ikke alltid gode ledere en forutsetning for et vellykket opprør? Har også opprørs- og terroristledere endret seg? Trolig er det fokus en nå har på en side av asymmetriske operasjoner, nemlig bruken av terror og moderne teknologi, ikke tilstrekkelig presist til å kunne føre frem til effektive mottiltak. Ned enfor vil en forsøke å vurdere hvilke konsekvenser utviklingen kan få for hvordan opprør og terror vil kunne endre karakter. Også trekk ved opprørsledere vil bli omtalt.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
363
MODERNE KRIGSKUNST
9.5.6.1 Moderne terrorisme og opprør Organisasjonen al-Qaida har av kommentatorer blitt sett på som noe helt nytt i his torien. Det er vel mer korrekt å se på al-Qaida som et nytt utviklingstrekk innen terror- og opprørsbevegelser, men heller ikke som noe mer enn det. Det er lett å påvise klare trekk som peker bakover mot tidligere kjente terrorgruppers oppbyg ning og metoder, men al-Qaida-aksjonene inneholder også nye elementer. De fleste av dem henger sammen med tiden vi lever i. Det er her naturlig å peke på at ska dene som terrorgrupper kan forårsake, kan bli større som følge av de muligheter som den tekniske utvikling gir, og ikke minst amerikanerne frykter for at terrorister kan få tak i «urene» atombomber eller andre masseødeleggelsesvåpen. Det forsøk på «biologisk terrorisme» som fulgte i kjølvannet av hendelsene 11. september 2001, avdekket hvor lett det kan være å skape massepsykologisk angst. Som nevnt tidli gere er det i dag mange som tenker på hvilken lammelse i nettverkssamfunnet ter rorister kan skape ved å sabotere de elektroniske kommunikasjonsmidlene som alle samfunnsfunksjoner i Vesten er blitt avhengige av. Mange har hevdet at al-Qaida har ett særtrekk: det er organisert som et nettverk. Hva er da et nettverk, kan en spørre? I forbindelse med terrororganisasjoner er det normalt slett ikke «flate og ikke-hierarkiske organisasjoner», som mange teoretikere har gått inn for i forbindelse med et fremtidig nettverksbasert forsvar (NbF). Terror grupper har selvsagt sine personlige nettverk, men de er gjerne organisert som cellestrukturer som i sin tur inngår i beinharde hierarkier. Det er nettopp dette som gjør at man kan overleve den ødeleggelse som al-Qaida har måttet tåle i Afghanis tan fra amerikanerne. Følgelig tar trolig den tidligere amerikanske utenriksministe ren Henry Kissinger feil når han har hevdet at man kan stagge en slik form for terrorisme ved å eliminere hjemmebasene der aksjonene koordineres. Problemet kan illustreres ved at ingen av de 19 kaprerne som deltok 11. september 2001, var afghanere, og kaprerne hadde bodd og trent lenge i vestlige land. Al-Qaidas såkalte «globale struktur» ligner kanskje mer på Internett? «Nettet» skal som kjent overleve selv om man uskadeliggjør en node eller flere, noe jo Internett så langt også har gjort med glans. Det er vanskelig å bombe til ødeleggelse en struktur, et nettverk, uten noe klart definert sentrum. Ifølge uttalelser fra president Bush opererer al-Qaida nå i 60 land. Og cellene kan samordnes gjennom nøkkelpersoner, selv om de enkelte grupper og celler ikke kjenner til hverandres eksistens. I tiden før 11. september 2001 skal kaprerne ha kommunisert gjennom Internett via hemmelige meldinger bl.a. skjult i grafikk. Eller som Rohan Gunaratna har karakterisert al-Qaida: (Al Qaeda has) a very diverse membership that cuts across ethnic, dass and national boundaries. It is neither a single group nor a coalition of groups: it comprised a core base or bases in Afghanistan, satellite terrorist cells worldwide, a conglomerate of, and other largely independent terrorist groups that it draws in for offense actions and responsibilities.471 De amerikanske myndigheter har naturligvis lenge vært klar over dette fenomenet, og det er flere ganger skrevet militærteoretiske arbeider om at fremtidens krig kan ta form av «stat mot nettverk». Men hvordan forsvarer man seg mot trusselen? I et
471.
Rohan Gunaratna (2002): Inside al Qaeda: Global NetWork of Terror. New York, Columbia University Press, USA. (Hentet fra en kort presentasjon av boken, sidetallet var ikke oppgitt.)
364
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
åpent samfunn er nettopp åpenheten selve akilleshælen. Spørsmål man stiller seg, er bl.a.:
• Hvordan hindre terrorisme uten samtidig å ødelegge eget samfunn? En godtar strengere kontroll f.eks. på flyplassene, men hva er egentlig en «akseptabel kon troll»? • Hvor langt kan overvåkingen gå? Skal man akseptere at f.eks. postbud, bibliote karer, sosialkontorets funksjonærer, lærere osv. tipser politi og sikkerhetsmyn digheter, slik som det nå er foreslått i USA? • Vil da ikke alle, med en slik angiverkultur, til slutt gå rundt og mistenke hver andre for å kunne være terrorister? Hvordan kan en unngå at tiltak mot terro risme blir en unnskyldning for enhver aksjon som settes i verk, også mot andre land?
Fenomenet 11. september 2001 har utvilsomt ført til nytenkning på flere områder. Man diskuterer tiltak som bl.a. den nye internasjonale straffedomstolen (ICC), hva diplomati kan gjøre, og hvor langt man kan gå med finansiell knebling, dvs. at «kri gen mot terrorismen» forlenges inn i børs- og banksystemet. Men det har vist seg å være vanskelig å komme de økonomiske ressursene til livs, i og med at de fleste av dem faktisk er legalel Hvor langt skal myndigheter kunne gå for å forhindre terror handlinger? Skal man f.eks. tillate tortur av medlemmer av organisasjoner som alQaida, slik CIA vel stilltiende gjør ved å overgi dem til forhør i land som ikke nøler med å bruke harde metoder? Noen av ekstremistenes forsvarere har påstått at vi lever i en tid da bare terror er mulig som motstand for hele den del av verden som ikke er tilsluttet Vesten. Arbei det mot terrorisme er dermed svært avhengig av synet på terrorens årsak, et punkt som alt er berørt tidligere. Angrepet mot WTC var religiøst fundert, men det finnes også kanskje andre motiver bak ugjerningen. Fattigdom er nevnt av mange. Det er i hvert fall et faktum at sympatien for dem som fløy inn i WTC, er stor blant den delen av verdens befolkning som opplever at en i Vesten vurderer menneskeliv noe ulikt. Fattigdom kan ha betydning for terrorisme, noe annet ville være naivt å tro. «Våre egne hjem minner mer og mer om et varehus fylt med dynamitt skapt av mil lioner av fattiges og dårlig stilte menneskers elendighet til sammen,» skal sosiologen Zygmunt Bauman ha uttalt i en kommentar til 11. september 2001. Men de aktu elle kaprerne kom slett ikke fra fattige familier, så kanskje er det følelsen av ydmy kelse som peker seg ut som et sterkere motiv enn fattigdom? Den palestinske menneskerettighetsforkjemperen Eyad el Sarraj mener at desperasjon i dag er en viktig drivkraft for mange arabere. Når en føler at ens verdighet blir krenket, vil man ha hevn. Bak de uttalte religiøse motiver ligger sannsynligvis derfor også faktorer som util fredshet og skuffelse. President Bush har i en serie med taler erklært «krig mot ter roren». Men hvordan skal denne «krigen» få en ende? Så lenge verden har steder hvor folk mener seg å oppleve (grov) urettferdighet, som Tsjetsjenia, Kashmir og Palestina, vil sannsynligvis terroren fortsette. Man bør ikke undervurdere mennes ker som føler seg tråkket på sin kollektive vilje til å forvolde skade, og til å ta de tap som dette eventuelt medfører når fienden slår tilbake. Dette er egentlig selve kjer-
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
365
MODERNE KRIGSKUNST
nen i de endeløse angrep og motangrep som i alle år har preget oppgjøret mellom palestinere og jøder. Mangel på respekt og anerkjennelse er noe man kan forstå og føre en dialog om, og mange har derfor hevdet at sosiale reformer og demokrati er det beste forebyggende våpen mot terrorisme. Andre kritikere har hevdet at dette er et utslag av «idéimperialisme», og at man i diskusjonen om moral og etikk må trekke inn synspunkter fra flere områder enn vestlige. Denne form for argumenta sjon kan kanskje virke noe naiv, da demokrati i seg selv neppe er noen «vaksine» mot terrorisme. Trolig vil det imidlertid hjelpe med demokrati i flere land, da demokra tiske prosedyrer muliggjør en legal overføring av makt fra en ikke-fungerende elite til nye maktgrupperinger som gjennom langvarig (og fredelig) politisk arbeid og organisasjonsevne kommer seg inn i «maktens midte». Dette er på mange måter det mønster som de sosialdemokratiske partier overtok makten på i de skandinaviske land for mer enn 60 år siden. En mer rettferdig global fordeling av verdens goder vil neppe heller bidra til en økt terrorisme! I muslimske områder finnes dessuten tradi sjoner og krefter som går imot «terrorisme» som et legitimt (politisk) våpen. I første omgang kunne man forsøke å oppmuntre disse kreftene? Om en ser utviklingen av terrorisme i historisk lys, er det lite som tyder på at den internasjonale terrorismen kan bekjempes i et kortsiktig tidsperspektiv. Det tok ca. 15 år å nedkjempe den «røde» terroren i Tyskland på 1970- og tidlig på 1980-tallet, selv om den mest aktive perioden var kortere. I Nord-Irland har de to hovedaktø rene, IRA og unionistene nå holdt det gående siden tidlig på 1970-tallet, selv om det i dag er lite igjen av den mest ekstreme volden fra den gang. Det er altså grunn til å være forberedt på en langvarig kamp mot terrorismen, og det er mer sannsynlig at det heller vil ta tre tiår enn tre år før den «brenner ut», kanskje på en lignende måte som man har sett i Tyskland og i Nord-Irland. Skal en kunne bekjempe den type organisasjon som feks. al-Qaida er, og møte de fordeler som en hemmelig organisasjon faktisk har, er det nødvendig å opprettholde et nært og forhåpentlig effektivt internasjonalt samarbeide. En realistisk vurdering er vel at en gjennom internasjonalt etterretnings- og politisamarbeid vil makte å redusere farene for store og svært ødeleggende terroristhandlinger, men ikke å utrydde terrorismen.
9.5.6.2 Hva skaper opprør og terror? Afghanistan som eksempel Taliban-regimet ble høsten 2001 relativt raskt nedkjempet i Afghanistan, selv om mange kommentatorer advarte og hevdet at dette ville ta lang tid og ville bli svært blodig. Det har ikke blitt direkte fred i landet, men i det minste er et nytt regime på plass i Kabul. Tiden er nå kanskje inne til å forsøke å forstå det verdensbildet som lå bak Taliban-styret i Afghanistan, og de internasjonale konsekvenser dette fikk. Talibans og Osama bin Ladens «krig mot USA» var kanskje ikke «politikk med andre midler» i en snever clausewitzisk betydning av begrepet krigføring. Terror handlingene bør heller ses på som en del av det såkalte «kosmologiske slag» som ifølge tilhengerne skulle innlede en omveltning i verden med utgangspunkt i en islamsk frelseslære.4/2 Det er imidlertid klart at forskjellige motiver trolig har virket inn på Talibans politiske veivalg gjennom 1990-tallet og senest høsten 2001 da man valgte krig mot USA i stedet for å overgi bin Laden etter terroraksjonen 11. septem-
472.
Hovedkilde er dr. philos. Torkel Brekke, forsker ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo og ved Det Norske Videnskapsakademi. Artikkel i Aftenposten, 8. januar 2002.
366
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
ber 2001. Et sentralt element som ikke er blitt godt nok presentert i mediene hittil, er bevegelsens grunnleggende religiøse verdensbilde, mens det ytterliggående kvin nesynet og kultursynet til regimet fikk relativt bred omtale i vestlige (inkl, norske) massemedier. Den amerikanske islamforskeren Richard Eaton har en teori om at bevegelsen var inspirert av såkalte «messianske fantasier». Felles for de fleste messianske grupper er at de tror på en kommende omveltning av den eksisterende verdensorden. Dette skal bli innledningen til en periode av «rettferdig styre», «en perfekt tilstand på jor den» eller en tilsvarende forestilling. Gruppens leder fremstår gjerne selv som «Guds sendebud» og skal innlede disse omveltningene. Innen Taliban-bevegelsen var det mullah Muhammed Omar som tok rollen som «den nye Messias». Eaton trekker frem en rekke sider ved Taliban-regimet som han mener viser hvordan denne teo rien kan forklare deres verdensbilde og deres handlinger. Taliban forfektet - som vanlig ved tilsvarende bevegelser - en puritansk moral, og man levde stort sett i en «svart-hvitt-verden», hvor de så seg selv i evig kamp mot de mørke krefter. Talibans vold mot annerledestenkning var følgelig en naturlig del av kampen mot indre og ytre (reelle eller innbilte) fiender. Men tydeligst viste Taliban seg som en såkalt messiansk bevegelse i dens teorier om kalifatet. Kalifatet kan ses på som det idealiserte islamske styresett. Det ble opprettet i 632 etter at profeten Muhammad var død. For kanskje flertallet av dagens muslimer, også dem i Afghanistan, fremstår Muhammads egen tid og styret til de fire første kalifene som den perfekte modell for hvordan den islamske stat så vel åndelig som politisk skal styres. Senere og militært mektigere islamske stater, med sentrum i Damaskus og Bagdad, videreførte tanken om kalifatet, men da selvsagt med endrede forutsetninger etter som de maktpoli tiske faktorer ble endret. Denne tidligste perioden fremstår selv i dag som den naturlige historiske referansen for senere forsøk på å reformere islam som verdensre ligion. Slik fungerte det også for Taliban-bevegelsen og for mullah Omar.4'-’ Messianske ideer er et trekk ved de fleste store religionene, og ofte fremstår slike tanker som en positiv kraft i tilhengernes liv. Forventninger om at Jesus eller Buddha (eller andre gudsfigurer) skal komme tilbake til jorden og etablere sitt rett ferdige rike, gir styrke og håp til mange i hverdagen. Samtidig finnes det mange his toriske eksempler på at slike ideer har vært viktige i forbindelse med legitimering av krigføring, ikke minst på 1500- og 1600-tallet i Europa. Messianske bevegelser bru ker gjerne å forholde seg til omverdenen på to måter. F.eks. kan de trekke seg unna et samfunnssystem som de tror skal gå under, og vente på sin messias i ro og fred. På den andre siden kan forventninger om en total omveltning av verden være en sterk motivasjon til politisk handling og til opprør mot et regime. De troende ser da på seg selv som aktører i den politiske prosessen som skal lede til omveltningen, og de er med på å fremskynde denne prosessen ved å undergrave eller angripe det bestå ende politiske systemet, slik at tilhengerne av systemet, en korrupt maktstruktur, tvinges til å vike for «den nye orden».473 474 Den religiøse kampen mot «sataniske krefter» symbolisert ved USA var sentrale i de talibanske visjoner. Kampen handlet om å gjenskape en politisk og religiøs orden etter en mytisk modell, kalifatet. Taliban ønsket med andre ord ikke noe mindre enn
473. 474.
Brekke, ibid. Brekke, ibid.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
367
MODERNE KRIGSKUNST
å forandre verden, og derfor ble kampen uunngåelig politisk. Det første Taliban måtte sørge for hvis kalifatet rundt mullah Omar skulle oppnå en grunnleggende religiøs legitimitet, var å ta kontroll over muslimenes helligste steder, Mekka og Medina. Og det er trolig her at Osama bin Laden kommer inn i bildet. Han fikk oppdraget med å drive USA, «den store satan», ut av det hellige landet, dvs. ut av Saudi-Arabia. Neste naturlige steg ville vært å angripe Saudi-Arabia for å etablere et regime der som ikke var «religiøst korrumpert» i bin Ladens og Omars øyne. Osama bin Laden, som var Omars gode venn, fikk tydeligvis ansvaret for å lede selve kam pen for kalifatet og dermed kampen mot de «korrumperte» islamske stater utenfor Afghanistans grenser. Dr. philos. Torkel Brekke har tidligere i norske medier presentert noen elementer av det verdensbildet som bin Laden har fremført i sine fatwaer mot USA, med vekt på de strategiske og politiske sider av saken.47"1 Men det er bare i et såkalt messiansk perspektiv at terroraksjonene 11. september 2001 gir en «logisk mening», slik han har tolket utviklingen. Terroren kan her ses på som en del av det «kosmologiske slag» som ifølge fortolkningen av denne retningen innen islam skal innlede en helt grunnleggende omveltning av verden. Terrorens indre logikk kan trolig best forstås om en studerer hvordan islamsk frelseslære og apokalyptisk tenkning blir forkynt blant de moderne radikale islamister. Det er innenfor et messiansk univers at mange av Talibans tilsynelatende absurde politiske veivalg og handlinger gir mening, slik Brekke har tolket det. Hvorfor var Taliban så opptatt av å ødelegge Afghanistans kunst og aktivt forfølge intellektuelle i Afghanistan? Hvorfor knuste den de arkeologiske skattene i museet i Kabul? Hvorfor ødela Taliban bøker og bilder, og hvorfor sprengte den de spesielle Buddha-statuene ved Bamian-dalen i biter? Messianske bevegelser har et ganske spesielt forhold til begrepet tid og de ser gjerne fremover mot en tilstand da alt er forandret, da det bestående er mer eller mindre jevnet med jorden. Disse bevegel sene venter på de eksisterende strukturenes sammenbrudd og at en helt ny verden skal komme, og følgelig bør fortiden ødelegges til fordel for fremtiden. Denne øde leggelsen av fortiden kan få mange uttrykk, bl.a. har messianske bevegelser i Europa flere ganger brent bøker og kunst og opphøyet uvitenhet og mangel på lærdom til det gode, mens kommunistene i Kambodsja (som hadde de samme klart fanatiske trekkene) drepte alle intellektuelle og munker de fikk fatt på, og derigjennom sam funnets fremste bærere av fortid og tradisjoner. Taliban-bevegelsen gjorde også sitt ytterste for å ødelegge Afghanistans fortid de årene den satt med makten i Kabul, den ventet på at muslimer over hele verden skulle samle seg bak mullah Muham med Omar i kampen mot de vantro. Men slik gikk det ikke. Mullah Omar overvurderte oppslutningen om sin versjon av islamsk frelseslære blant verdens muslimer, og den brutale politikken Talibanene førte i Afghanistan, provoserte de fleste andre etniske hovedgrupper utenom pathanere, som dominerte innen bevegelsen. Osama bin Laden undervurderte også USAs evne til å slå tilbake på en effektiv måte.475 476
475. 476.
Dr. philos. Torkel Brekke, artikkel i Aftenposten, 21. september 2001. Det er fortsatt vanskelig å spå om Afghanistans fremtid, men den ekstreme voldskulturen som har florert i landet i forbindelse med Talibans messianske fantasier, vil nå få betydelig dårligere kår, selv om de mange krigsherrer i landet selvsagt vil ha sine egne prioriteringer i tiden som kommer.
368
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
9.5.6.3 Er det noe å lære så langt? Man er i USA i ferd med å trekke erfaringer av det som skjedde 11. september 2001. Mye er fokusert på det mer tekniske, og bl.a. hvilke konsekvenser man nå bør trekke om den videre omforming av den amerikanske forsvarsmakten. En ting har i det minste denne forfatteren merket seg: De som nå ønsker å trekke vidtrekkende konklusjoner om betydningen av teknologi og av ny taktikk, gjerne samlet under begrepet revolution in military affairs, bør først merke seg den lange listen med forbehold man kan trekke opp. Afghanistan er virkelig «et annet sted», og det er vanskelig å trekke klare allmenngyldige erfaringer basert på krigføring under så spesielle forhold som man har sett i dette fragmenterte landet, både politisk, etnisk og geografisk. Dette må imidlertid ikke tolkes slik at det er uten betydning hvilke konklusjoner man nå trekker i USA og England om teknologi, taktikk og tre ning av soldater. Men en fiende som har klart større militære kapasiteter enn Taliban-regimet og deres «leiesoldater» al-Qaida hadde, vil kreve en helt annen innsats om en skal tvinge igjennom et skifte av regime ved bruk av militære midler.477 Det er også klart at bekjempelsen av regimet i Kabul ikke kunne gått så raskt uten at USA og UK hadde hatt tilgang på godt trente soldater. Resultatet ble da også oppnådd med minimale egne tap og med svært begrensede sivile tap i Afgha nistan, omstendighetene tatt i betraktning. Både briter og amerikanere hadde spe sialstyrker og etterretningsoffiserer med lokale språkkunnskaper og en viss kunnskap om land og kultur. Dette var forutsetninger for et vellykket samarbeid med Talibans hovedmotstander, Nordalliansen. Imidlertid har det som vanlig når man samarbeider med folk fra andre himmelstrøk, i Afghanistan vært en serie med misforståelser. Noen av dem har fått alvorlige følger, bl.a. har det vært et eksempel på at en gruppering ved å manipulere opplysninger har fått amerika nerne til å angripe rivaler. 478 Bruken av luftmakt i nær kombinasjon med spesialstyrker, har på mange måter vært nyskapende. Med lange avstander å fly, kombinert med vanskelige nattankinger av angrepsflyene, har det likevel vært svært små tap av fly og mannskaper. Alt dette viser at det er høy treningsstandard innen styrkene, noe som er en kanskje viktigere faktor enn et massivt fokus på ny teknologi og «gjenstander» i forbindelse med moderne krigføring. Poenget er: den teknologiske state-of-the-art er i dag noe høyere enn under Golfkrigen i 1991, men nå som den gang er det kvaliteten på soldatene Neil MacFarquhar: «Feeling of Frustration Makes Arab World an Explosive Region», New York Times, 13. sep tember 2002. Teksten her kan ses på som en advarsel om at islamistene ikke er «slått ub> ennå: «JIDDA, Saudi Arabia, Sept. 6 The Arab world has been wary about the campaign against terrorism ever since President Bush first described it as a crusade, his offhand remark conjuring up ghosts of the Middle Ages. Those ghosts were never completely laid to rest, and now, with talk of a war in Iraq, the Arab world believes the fight against terror may ultimately breed more violence, not less. That dread is rooted in the perception that the entire effort to fight terrorism was shanghaied by Israel to justify its occupation of Palestinian land. 'We think that the Zionist movement is using this opportunity to make Islam and the Arabs the enemy of the West and this is entirely wrong’, said Prince Khalid al-Faisal al-Saud of Saudi Arabia. 'It is very frustrating to see your people killed every day; you see them on television, you see women and children being bombed by American airplanes, by American helicopters, American tanks and American money. This is disturbing.’ 'This makes this region the most explosive region in the world because of the feeling of frustration,' he added. A conversation with the prince, the son of the Saudi king and the longstanding governor of Asir Province - home to four of the hijackers - underscored the dislocation wrought by Sept. 11. In a region whose absolute rulers ultimately see terrorism as an effort to unseat them, they say they feel maligned as enemies rather than embraced as natural allies, estranged from Washington in a way never experienced before.» 478. N.M. Rekkedal (2002): «Hva kan vi lære av 'Enduring Freedom’». Artikkel fra U.S. Naval Institute Proceedings, juli 2002 skrevet av den amerikanske professor Milan Vego. Oversatt til norsk og tilrettelagt av N.M. Rekkedal og trykket i Norsk Militært Tidsskrift, nr 8/9, 2002, s. 23- 27, Oslo.
477.
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
369
MODERNE KRIGSKUNST
og deres evne til å bruke utstyret på en fornuftig og fleksibel måte, som vil være den avgjørende faktor.479 I debatten i USA har krigen i Afghanistan blitt brukt for å forsvare de foreslåtte omlegginger av U.S. Army fra en pansertung såkalt power projection force og over i en oppsetning der mye lettere pansrede kjøretøy og lett flyttbart artilleri, skal domi nere oppsetningene. Det viktigste er «plutselig» blitt kravet om at styrkene skal kunne flytransporteres, ikke kravet til overlevelse på stridsfeltet. Det er grunn til å spørre om de erfaringer man så langt har trukket fra Afghanistan gir grunn til å trekke slike konklusjoner. Er det viktigste for en stormakt å hurtig kunne fly landstridskrefter til innsatsområdet, eller er det viktigste fortsatt å ha adekvate styrker som kan møte nær sagt alle former for motstandere, også de som disponerer store panserstyrker og rikelig med artilleristøtte til disse? 480 Når dette skrives, er det ennå uklart om USA vil velge å nedkjempe militært regi met til Saddam Hussein i Irak. Det interessante og nye i utviklingen etter 11. sep tember 2001 er at USA nå ser sine interesser best ivaretatt, som både stormakt og som «hatobjekt nr. 1» blant de mer ekstreme grupper nærmest overalt i verden, ved å gå aktivt til verks mot sine motstandere. Helst ser man fortsatt at en har nære alli erte og FN-systemet med seg ved kommende aksjoner, men det nye er en uttalt vilje til å aksjonere på egen hånd om man finner det nødvendig for å sikre sine egne og «menneskehetens» interesser. (Amerikanerne snakker ofte og gjerne om frihet og menneskeverd og ser på seg selv som den fremste forsvarer av disse verdiene.) «Stemningsrapporten» nedenfor fra januar 2003 er en indikator om hva uenigheten egentlig dreier seg om:
Unilateral US action against Iraq might make the international community less willing to help out with other American geopolitical priorities - such as the overall war against terrorism. That is the blunt waming France, Germany, and other US allies are delivering to American diplomats as the UN Security Council debate over Iraq heats up this week. And the US badly needs the help of other nations as it pursues Al Qaeda remnants around the globe. Defeating Saddam Hussein's massed armies in combat is one thing. Cracking terrorist cells whose funds and people move freely across frontiers is another. «If we thumb our nose at others, they will be less willing to cooperate ... and if you're looking at the war on terror, we carit do it alone,» says Joseph Nye, dean of Harvard University's John F. Kennedy School of Government.
479. 480.
Rekkedal (2002), ibid., s. 25-26. Anthony Cordsman har hevdet: «US Army Special Forces and Ranger units illustrate that the so-called lessons of Task Force Hawk, and the failure to commit US Army light and attack helicopter forces in Kosovo, may not be lessons at all, but rather the result of political decisions and unique training and readiness problems. Certainly, the US Army’s ability to airlift and drop more than 200 Rangers and intelligence officers into Taliban controlled territory in Operation Rhino on October 19, 2001 indicates that properly planned opérations can be very effective. There seems to be a good case for examining the expansion of SF and Ranger units, modernizing their equipment, and tailoring attack helicopter and airmobile forces for counter-terrorism and asymmetric warfare missions. As part of this examination, there seems to be an equal case for reexamining the role that CIA operations should play and the interface between the CIA and Special Forces. The same is true of how Special Forces are commanded and integrated into policy. At present, there seems to be a gap between the service commands, military command of SOF, role of the civilians in SOLIC, and the policy offices under the Secretary. In practice, it is clear that Special Forces are primarily a tool for joint warfare, but the issue of exactly who is in charge at the top is one that needs to be resolved in a way that puts someone clearly in charge. The last thing on earth Special Forces need is either an overcomplicated chain of command or one that is overpoliticized.» Kilde: CSIS, Center for Strategic and International Studies, Washington, DC, USA, .
370
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
This dilemma reflects the temptations the United States faces as the world's sole superpower, says Mr. Nye. The nation's overwhelming military and economic might convinces its leaders that they can accomplish important goals without allies, if need be. But while that may be true for some issues, it is not true for all. And if the US acts as if it does not need friends, it won't have any. «That's the paradox of American power,» says Nye. «We're the sole power, but not to the point we can do [everything] alone.» 481482
9.5.7 De nye konflikter Skal en til slutt i dette kapitlet se litt nærmere på noen av de trekk man i dag ser i forbindelse med pågående og mulige fremtidige konflikter, kan det være naturlig å sitere fra et sentralt amerikansk dokument. Det ble utviklet nettopp for å gi USAs politiske og militære myndigheter en viss innsikt i de trekk som vil kunne påvirke USA og følgelig også resten av verden i årene som kommer.4’12 Det er alltid klokt å vite litt om de tanker som verdens supermakt arbeider med. Future Conflict
The United States will maintain a strong technological edge in IT-driven 'battlefield awareness' and in precision-guided weaponry in 2015. The United States will face three types of threats: Asymmetric threats in which state and non-state adversaries avoid direct engagements with the US military but devise strategies, tactics, and weapons - some improved by 'sidewise technology' - to minimize US strengths and exploit perceived weaknesses; Strategic WMD threats, including nuclear missile threats, in which (barring significant political or economic changes) Russia, China, most likely North Korea, probably Iran, and possibly Iraq have the capability to strike the United States, and the potential for unconventional delivery of WMD by both states or non-state actors also will grow; and Regional mili tary threats in which a few countries maintain large military forces with a mix of Cold War and post-Cold War concepts and technologies. The risk of war among developed countries will be low. The international commu nity will continue, however, to face conflicts around the world, ranging from relatively frequent small-scale intemal upheavals to less frequent regional Interstate wars. The potential for conflict will arise from rivalries in Asia, ranging from India-Pakistan to China-Taiwan, as well as among the antagonists in the Middle East. Their potential lethality will grow, driven by the availability of WMD, longer-range missile delivery systems and other technologies.
Intemal conflicts stemming from religious, ethnic, economic or political disputes will remain at current levels or even increase in number. The United Nations and regional organizations will be called upon to manage such conflicts because major states - stressed by domestic concems, perceived risk offailure, lack of political will, or tight resources - will minimize their direct involvement. 481. 482.
Faye Bowers/Peter Grier: « War in Iraq could fray unity against Al Qaeda. Blunt words by France and other US allies hint at the risks of going it alone in Iraq.» Los Angeles, The Christian Science Monitor, 22. januar 2003. USA. CIA/NIC (2000): «Global Trends 2015: A Dialogue About the Future With Non-government Experts». NIC 2000-02, desember 2000. (Teksten kan kjøpes fra GPO, stock number 041-015-00211-2, USA. «This paper was approved for publication by the National Foreign Intelligence Board under the authority of the Director of Central Intelligence.»)
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
371
MODERNE KRIGSKUNST
Export control regimes and sanctions will be less effective because of the diffusion of technology, porous borders, defense industry consolidations, and reliance upon foreign markets to maintain profitability. Arms and weapons technology transfers will be more difficult to control. Prospects will grow that more sophisticated weaponry, including weapons of mass destruction - indigenously produced or extemally acquired will get into the hands of state and non-state belligerents, some hostile to the United States. The likelihood will increase over this period that WMD will be used either against the United States or its forces, facilities, and interests overseas. Role of the United States
The United States will continue to be a major force in the world community. US global economic, technological, military, and diplomatic influence will be unparalleled among nations as well as regional and international organizations in 2015. This power not only will ensure America’s preeminence, but also will east the Uni ted States as a key driver of the international system. The United States will continue to be identified throughout the world as the leading proponent and beneficiary of globalization. US economic actions, even when pursued for such domestic goals as adjusting interest rates, will have a major glo bal impact because of the tighter integration of global markets by 2015. The Uni ted States will remain in the vanguard of the technological revolution from information to biotechnology and beyond.
Both allies and adversaries will factor continued US military pre-eminence in their calculations of national security interests and ambitions. Some states - adversaries and allies - will try at times to check what they see as American 'hegemony. ’ Although this posture will not translate into strategic, broad-based and enduring anti-US coalitions, it will lead to tactical alignments on specific policies and demands for a greater role in international political and economic institutions. Diplomacy will be more complicated. Washington will have greater diffeulty hamessing its power to achieve specific foreign policy goals: the US Government will exercise a smaller and less poweiful part of the overall economic and cultural influence of the United States abroad.
In the absence of a clear and overriding national security threat, the United States will have diffeulty drawing on its economic prowess to advance its foreign policy agenda. The top priority of the American private sector, which will be central to maintaining the US economic and technological lead, will be financial profitability, not foreign policy objeetives. The United States also will have greater difficulty building coalitions to support its policy goals, although the international community will often turn to Washington, even if reluctantly to lead multilateral efforts in real and potential conflicts. There will be increasing numbers of important actors on the world stage to challenge and check - as well as to reinforce - US leadership: countries such as China, Russia, India, Mexico, and Brazil; regional organizations such as the European Union; and a vast array of increasingly powerful multinational corporations and nonprofit organizations with their own interests to defend in the world. 483 483.
CIA/NIC (2000): «The Drivers and Trends» i Global Trends 2015: A Dialogue About the Future With Non-govemment Experts (2000), PDF-fil. (Fra en for forfatteren ukjent site på Internett.)
372
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
I det minste tyder denne studien på en viss selvinnsikt fra supermakten USAs side. Det gjenstår selvsagt å se hvordan USA nå vil bruke sin nåværende rolle som ver dens dominerende stormakt. Mye tyder på at de mer ambisiøse regionale stormak ter også bør merke seg det som siteres ovenfor, dersom de ønsker å unngå å komme i veien når supermakten forflytter seg.
9.5.8 Nye utfordringer Med utgangspunkt i de utfordringer som bl.a. informasjonsoperasjoner og asymme triske konflikter trolig vil representere i første del av det 21. århundret, er et grunn leggende problem hva som bør legges i et begrep som information superiority, og hvordan man skal kunne oppnå det. Mye av det som til nå er publisert om temaet, er for «offentlig konsum» og er i liten grad bidrag til en ny strategisk tenkning om disse problemene. Det er en forbløffende liten diskusjon om de svært vanskelige områdene etterret ning og etterretningskrav og hvordan man skal kunne støtte operasjoner logistikkmessig. En ser dette i forbindelse med U.S. Armys store nye satsing innen KKIsystemer, der man nærmest automatisk forutsetter at alle etterretningsdata vil fore ligge «ferdigprodusert» i digital form - klare til å bli lastet inn i de nye ekstremt dyre kommunikasjonssystemer som nå kommer. Selvsagt er dette langt mer komplisert. Man har ikke planlagt hvordan de aktuelle input om fienden eller terrenget skal produseres, eller overføres til og fra allierte uten denne typen moderne teknologi og uten tilgang til en båndbredde som amerikanerne nærmest ser på som et utgangs punkt for sine fremtidige operasjoner. Det er enkelt å se at man her raskt vil kunne stå overfor helt fundamentale problemer i forbindelse med den fremtidige koalisjonskrigføring som man forventer på politisk hold, bl.a. innenfor NATO-alliansen. En annen side av dette er at man kanskje i enkelte miljøer har overvurdert hva man kan lære av Golfkrigen i 1991, av Kosovo-konflikten i 1999 og av Afghanistan i 20012002. Mange har fremholdt disse konfliktene som høydepunkter innen den pågående såkalte militærtekniske revolusjon. Her er det god grunn til å spørre om hvor represen tative de tre konflikter har vært. De har opplagt vist hva USA er god for når landet velger å sette inn sine styrker, men det har likevel skjedd bare i et fåtall av de pågå ende konflikter. De fleste av konfliktene er som tidligere påpekt mer av lokal karakter og er preget av en opprørsbevegelse som forsøker å styrte et sittende regime. Et annet problem er hvordan en bør tolke de mer høyteknologiske kriger en har sett etter 1990. Irak led et klart taktisk og operativt nederlag, men det førte ikke til at regimet kollapset. Sett i et strategisk perspektiv har trolig heller de islamske motstandere av Vesten styrket sin stilling i løpet av 1990-tallet og hittil i dette århundret. En overdrevet tiltro til at massiv luftinnsats raskt vil knekke enhver motstander, har ikke minst blant politikere ført til en uheldig tro på at luftmakt kan løse proble mer på egenhånd, og at en slipper å sette inn bakkestyrker. Men senest under felt toget mot Taliban-regimet så man at det var kombinasjonen av luftmakt og en offensiv og revansj lysten Nordallianse som stilte med de nødvendige bakkestyrker, som relativt raskt fikk Taliban-regimet til å gå i oppløsning. Å fange eller drepe ledere og «fotsoldater» tilhørende bin Ladens organisasjon, viste seg å bli langt van skeligere. Av samme årsak er det nå et klart behov for nærmere studier av hvilke muligheter og begrensninger som luftmakt har i forbindelse med de asymmetriske konflikter. (Utviklingen av luftmakt er beskrevet i kapittel 7.)
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
373
MODERNE KRIGSKUNST
Når en skal forsøke å vurdere hva som er de kommende utfordringer, kan det all tid være fornuftig først å se på de lange linjer bakover. Kanskje er følgende punkter av spesiell interesse, med utgangspunkt i de drøftinger som det tidligere er gjort rede for: 1. Teknologiske løsninger er av begrenset verdi uten at en samtidig har tilgang til gode og oppdaterte etterretninger, kombinert med militærgeografiske data med nødvendig oppløsning. 2. Den relative betydning av fleksibilitet og mobilitet er trolig stadig økende, ikke minst i forbindelse med intervensjoner i konflikter. Det er bare i forbin delse med (større) konvensjonelle konflikter at de tradisjonelle tunge mekani serte styrker fortsatt vil kunne ha en nøkkelrolle å spille.
3. Våpensystemer må være tilpasset de aktuelle mål. Det er lite kosteffektivt å ta ut mange og lite verdifulle mål ved hjelp av ekstremt dyr presisjonsammunisjon. (Jf. debatten i USA på 1990-tallet mellom dem som ville beholde slagskipene og motstanderne, som ønsket nye høyteknologiske løsninger: En 8inch granat kostet den gang ca.8000 dollar og ett Harpoon kryssermissil nær mere 800 000 dollar. Sprengkraften var tre ganger så stor for 8-inch-granaten i forhold til stridshodet på en Harpoon.') 4. En kvalifisert fiende vil i fremtiden trolig angripe mange steder samtidig, noe som vil gjøre det vanskelig for motstanderen å beskytte seg overalt. (En kom mentar: Amerikanerne vil normalt alltid starte med så lite som mulig, jf. opp takten til konflikten i Kosovo i 1999. Det gjør at man også blir lettere å møte, og eskalering er da ikke til å unngå, noe som ofte vil kunne fremstå som politisk kostbart.) I forbindelse med de såkalte «ikke-statlige» trusler er det naturlig å peke på noen sentrale punkter. Listen nedenfor antyder noen av de mer aktuelle trusler, men er på ingen måte komplett:
1. Få stater (om noen) har i dag en gjennomtenkt strategi for å håndtere trusse len mot datanettverk og kommunikasjonsnettverk. En hovedårsak til det er at en ikke har godt gjennomtenkte planer for innkjøp av datautstyr som gir en tilstrekkelig beskyttelse mot menneskelige feil og unnlatelsessynder, inkl, angrep fra insidere i en organisasjon eller fra ytre motstandere. (Ytre fiender i form av f.eks. hackere er her kanskje et mindre problem enn de indre fien der?)
2. Sårbarheten overfor asymmetriske angrep er trolig størst i den sivile sektor (f.eks. kraftforsyning, broer og større kommunikasjonsinstallasjoner). De kan skje mest utsatte er datasystemer i bank- og finansvesen og større leverandører av logistikktjenester, inkl, en mer og mer sentralisert varehandel og drivstoffdistribusjon. 3. En fiende som vil skade vestlige interesser, vil normalt få problemer om han direkte utfordrer Vestens militære (operative) kapasitet. Det er klart enklere og mindre risikabelt for angriperen å bruke «indirekte metoder». Et eksempel
374
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
kan være å utnytte hull i lovverket, kombinert med at en bruker mediene for å skape sensasjoner og inntrykk av at myndighetene selv er de som opptrer uansvarlig eller direkte ulovlig. Dette skaper i det minste støy og kan også medføre en tillitskrise mellom egen befolkning og de sentrale myndigheter om denne form for informasjonsoperasjoner er dyktig utført.
4. En kvalifisert angriper vil i fremtiden trolig alltid nøye vurdere og velge mel lom såkalte indirekte (gjerne anonyme) og mer direkte angrep (f.eks. bomber og våpenbruk) på samfunnet. Både den politiske, teknologiske og økonomiske utvikling favoriserer egentlig «opprørere» som vil gjøre bruk av enten terro risme eller asymmetriske angrep. Dette kan eventuelt sterkt forsterke en alle rede klar trend i Vesten: Sikkerhet er ikke lenger noe som primært staten tar seg av. Beviset på denne påstanden er den enorme veksten i private sikker hetsfirmaer de siste ca.25 år - særlig i USA.484 5. I forbindelse med lavintensitetskonflikter er det nesten umulig å oppnå «raske og store seirer», dvs. hurtige seirer der militærmakten lider små tap å la den vestlige intervensjonen i Kuwait i 1991. De fleste vestlige land er også sårbare overfor kampanjer der motparten manipulerer internasjonale medier og deri gjennom også påvirker en lite bevisst opinion. Spesielt er det virkningsfullt å spille på (påståtte eller reelle) brudd på menneskeretter og grusomheter, og den vestlige opinionens tendens til å være imot krig i alminnelighet, om det ikke er klart at de nasjonale interesser kjennes truet.
6. En annen og ikke uvesentlig faktor er at kanskje de fleste aktører som er vil lige til å benytte asymmetrisk krigføring og terror, har få betenkeligheter med å bruke alle former for vold. Ikke minst innen flere av de ikke-vestlige kultu rer som nå ser sine interesser truet, er det vilje til å bruke de fleste former for vold. Med andre ord: Den menneskelige faktor er her av betydning - alle ser f.eks. ikke på de vestlige «påtvungne» menneskerettigheter som en naturlig del av hverdagslivets spilleregler. I forbindelse med stat versus stat-konflikter bør man også merke seg at det som en stat (stormakt) ser på som bare en begrenset konflikt, vil av en annen (liten?) stat kunne bli sett på som nærmest total krig. Et eksempel som illustrerer det er at man i USA har sett på informasjonsoperasjoner som en form for advarsel til en motstan der (eller i høyden et begrenset angrep på motstanderen). Dette synet deles slett ikke av Russland. Russerne hevder i dag i sine doktriner at større angrep på deres KKI-systemer er å se på som et hovedangrep på landet. Det er her lett å se at man raskt kan komme til å tolke signaler svært forskjellig, med fare for alvorlige misfor ståelser som kan føre til en rask eskalering av en i utgangspunktet «ubetydelig» kon flikt. De faktorer som er diskutert ovenfor, tilsier at det også i årene som kommer, vil
484.
Men også i de skandinaviske land er det nå flere ansatte i private sikkerhetsfirmaer enn i politistyrkene - sikker heten blir sakte men sikkert «privatisert» med en klar reduksjon i respekten fra folk flest for statens maktapparat et maktapparat som ikke lenger oppleves å være i stand til å sikre folks liv og verdier på en tilfredsstillende måte. Dette kan også føre til en form for «militarisering» av det politi man beholder (gendarmisering), og kan også medføre at det militære system blir mer likt politiet, da soldater må trå til oftere og oftere for å sikre samfunnets interesser? (Også dette kan kanskje ses på som en form for gendarmisering?')
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
375
MODERNE KRIGSKUNST
være viktigere å forstå en potensiell motstanders motiver og hensikter enn å trenge inn i hans datautstyr. Poenget er at en alltid må søke å forstå den potensielle fiende og de omstendigheter som her dominerer de politiske perspektiver, og den aktuelle kulturs særtrekk. Kanskje er slik innsikt minst like viktig som å være dominerende teknologisk - ikke minst om en velger å se på asymmetrisk krigføring som en måte å tenke på i like høy grad som militær innsats med våpenmakt. Kanskje kan dette spissformuleres slik: Teknologi kan like godt bli en belastning som en militær fordel i forbindelse med asymmetriske konflikter. En annen faktor - og det er trolig en faktor av økende betydning - er at alt i dag bor nærmere 50 prosent av jordens befolkning i urbaniserte områder. All demografisk forskning peker mot en fortsatt befolkningsøkning i de raskt vok sende urbane områder i den tredje verden. Det er i områder med liten eller ingen planlegging med tanke på å møte den raskt voksende befolkningen gjennom å forbedre den offentlige service og lokal infrastruktur for å møte utfordringene. Dette er ofte et fattigdomsproblem, men er også preget av at den styrende elite i den aktuelle del av verden i begrenset grad er opptatt av vanlige folks situasjon. Mye tyder også på at det meste av befolkningsveksten vil bli konsentrert i stor byenes utkanter, uten effektiv tilgang til storbyens infrastruktur og servicetilbud. Dette er i seg selv en betydelig kilde til fremtidig uro, da også de i slumbyene vil kunne stille krav mot myndighetene, selv om fattigdommen forhindrer at de kan betale avgifter eller skatte for å betale for denne typen tjenester. All erfaring viser da også at områder med en betydelig fattigdom og overbefolkning, er svært utsatt for epidemier og plages (og ofte styres] av organiserte kriminelle. Daglig bruk av vold blir da nærmest en nødvendighet for å kunne overleve. Større eller mindre opptøyer som over tid kan endre seg til godt organiserte opprør er da vanskelige å unngå. Dersom de som utarbeider statistikk ved De forente nasjoner får rett, vil man innen år 2025 kunne se en befolkningsvekst i den tredje verden fra ca. 1,6 milliarder til ca.4,4 milliarder. I praksis vil da kanskje nærmere 90 prosent av veksten komme i de urbane områder i den tredje verden. (Det er anslått at ca. 160 000 personer hver dag migrerer til storbyer.) De fleste storbyer (mega-byer) i verden vil rundt 2025 ligge i den tredje verden, dvs. byer med mer enn 1 million innbyggere. Selv om bare en liten del av jordens landmasse er hva vi gjerne kaller kystnære strøk, er alt nå ca.75 prosent av alle mennesker trengt sammen i disse områdene, og presset på dem er stadig økende.485486 I USA er nå en debatt i gang om fenomenet asymmetri, der flere kritikere har hevdet at den svært tunge og ensidige satsingen på dyre og kompliserte systemer som er utviklet og produsert med tanke på symmetrisk krigføring, gjør det vanskelig å skaffe seg utstyr som er spesiallaget for å møte de svært forskjellige former for asymmetriske konflikter man nå står overfor. Generalmajor R. Scales48(1 har formu lert sine innvendinger på følgende måte - selvsagt er dette sett med en stormakts øyne:
486.
United Nations Population Division (1995): World Urbanization Prospects: The 1994 Revision, New York, United Nations, USA. Sjefen ved U.S. Armys - TRADOC senter
376
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
485.
MODERNE KRIGSKUNST
1. Det er for øyeblikket få stater som tør å utfordre USA (og Vesten generelt) med konvensjonelle militære midler. Disse statene ønsker imidlertid hele tiden å utfordre USA, men vil normalt ikke ta sjansen på å gå for langt. 487
2. Det amerikanske militære system ser ut til å være splittet i to leirer: US Navy og US Air Force satser på luftmakt som «problemløseren», mens U.S. Army og Marinekorpset ser på landmakt som den avgjørende faktor.
3. Bl.a. USA ser nå lenger frem enn til år 2010-2020 med tanke på at mange i Bush-administrasjonen mener at landet vil trenge et nytt militærsystem for å håndtere de nye problemstillingene. En periode på 10 år går i denne forbin delse utrolig raskt. (Generalmajor R. Scales hevder i den forbindelse at man nå kan «roe ned» de teknologiske reformer og investeringer de neste 10 år, mens man ser an den internasjonale utvikling.)
4. Det vil følgelig nå kreves at en tenker helt nytt om fellesoperasjoner - en nytenkning som vil måtte ta noe tid. (Han bruker ordet «interdependence» for å beskrive i hvilken retning dette bør gå - det er ikke nok med interoperability.] 5. Soldater bør ikke være politifolk: dette krever en annen måte å tenke på, en annen kultur og en annen måte å bruke våpenmakt på. Man diskuterer ofte hvor effektive de nye og dyre «smarte» våpen er (eller skal) bli. I realiteten er dette våpensystemer som er svært avhengige av gode etterretninger en form for rask informasjonsprosessering fra «sensor-to-shooter». En moderne form for effektiv arkitektur innen dette feltet er i dag bare i sin spede begynnelse. Ameri kanerne hevder selv i åpne kilder at man i 2001 hadde gode geografiske data for ca. 10 prosent av verdenl Tilsvarende har man ennå ikke gode 1:50 000-kart de fleste steder i verden. Det er nettopp på slike kart man må koordinere bruk av ild, i dag og inn i den fremtiden man ser for seg. Som påvist også andre steder i boken har de nye former for opprørere merket seg hvordan amerikanske tap blir slått opp i amerikanske (og europeiske) medier. Inn trykket av at man ikke lenger har en sterk nok mage til å tåle tap, har nok festet seg. Man antar at særlig amerikanere er i ferd med å bli helt avhengige av sine høytekno logiske våpen, slik at man kan unngå egne tap. Det vil da være fornuftig å finne «stridsformer» der amerikanerne - dersom de vil bruke militære midler - blir tvun get til å satse personell eller risikere store lokale ødeleggelser. På noe sikt er da nett opp strid i tettbebyggelse det «nye ideelle slagfelt» sett med opprørslederens øyne. Skal man ta kontroll i f.eks. slumområder, er mye av den moderne (ofte flybårne) høyteknologien raskt irrelevant for oppdragets hensikt: kontroll med befolkningen. Mye tyder også på at de mer vellykkede av verdens geriljabevegelser nå legger om strategien i retning av kontroll over befolkningstette (slum-)områder, i det minste som et supplement til «klassisk» kontroll på landsbygda. Tettbygde områder vil redusere effekten av den avanserte styrkens mobilitet, ildkraft og kommando- og 487.
Stater i den andre og tredje verden og også andre former for «non-state actors» har etter Golfkrigen innsett at det er vanskelig å møte amerikanske styrker direkte. Følgelig er som påvist tidligere flere av disse aktører på søk etter alternative metoder til å underminere amerikansk og/eller vestlig dominans, dvs. tvinge USA til å legge om sin politikk ved å benytte politiske og asymmetriske (militære) innsatsformer rettet mot amerikanske interesser.
Geriljakrigføring, lainntensitetskonflikter og asymmetri
377
MODERNE KRIGSKUNST
kontrolloverlegenhet. Dermed kjøper forsvareren seg tid, og man kan la mediene gjøre sin jobb: å rapportere at den overlegne styrken skaper brann og død i det bebygde området, mens geriljaens handlinger er klart vanskeligere rapportere om. Nettopp begrepet «utilsiktet ødeleggelse» (collateral damage) er nå av økende betyd ning - ikke minst i den politiske sfære i forbindelse med de internasjonale konflik ter. Eksempler på denne typen reportasjer som setter regjeringsstyrker i et uheldig lys, er den makedonske regjeringshærens såkalte «motoffensiver» i Nord-Makedonia forsommeren 2001, og israelske panserstyrker som uten altfor store provokasjoner beskyter palestinske snikskyttere med kanoner og missiler og jevner palestinske hus med jorden. Den politiske belastning ved denne typen rapportering fra stridsområ der kan bli svært alvorlig for et sittende regime. Dette spesielt dersom konflikten blir langvarig og det ikke ser ut som om regjeringsstyrkene vil makte å knuse mot standen. Det kan her kanskje være av interesse å minne om hva Sun Tzu i sin tid skrev om å forsøke å storme befestede byer:
And the worst policy is to attack cities. Attack cities only when there is no alterna tive. .. The general, unable to control his impatience, will order his troops to swarm up the wall like ants, with the result that one-third of them will be killed without taking the city. Such is the calamity of attacking cities. Imidlertid er det jo slik at store byer tradisjonelt har vært politiske, kulturelle og økonomiske kraftsentre. Og deres geografiske beliggenhet ble historisk valgt ut fra militærstrategiske forutsetninger. I praksis vil neppe kamper om større byer kunne unngås i fremtiden heller, ikke minst siden bruk av urbane områder gjør det vanske lig for en teknologisk preget angriper å utnytte sine våpen fullt ut. I dag er det heller ikke noe alternativ for vestlige styrker å la artilleri og flystyrker jevne en by med jor den a la russerne i Grosjny, Tsjetsjenia. I praksis må man inn med infanteri dersom man ønsker å sikre seg kontroll over et urbant område. Med dagens teknologi er det ikke noe alternativ til å bruke personell, med de politiske kostnader som dette kan gi dersom tapene blir store. Asymmetriske konflikter og lavintensitetskonflikter generelt og de utfordringer de vil representere, er dermed en «vekstnæring», som alt omtalt i dette kapitlet. Her er det heller ingen «raske løsninger,» men problemkomplekset bør ses på som en serie med beslektede konfliktutfordringer som i løpet av 1990-tallet er blitt bedre beskrevet og analysert enn tidligere.
378
Geriljakrigføring, lavintensitetskonflikter og asymmetri
MODERNE KRIGSKUNST
En sammenligning av forskjellige former for
10
krigføring Innholdet i dette kapitlet kan ses på som en videreføring av de problemstillinger som er presentert i de foregående kapitler. Det er alltid viktig at en forsøker å forstå en motstanders rasjonalitet. Innsikt i en motstanders holdninger og prioriteringer bør alltid være en naturlig del av forberedelsene dersom en planlegger å delta i en krig, uansett hvilken type dette måtte være. En studie av andre staters og gruppers holdninger til krig er også en naturlig del av hva offiserer bør studere som en del av utdannelsen. I dette kapitlet sammenlignes bl.a. hva som karakteriserer konvensjonell krig føring og diverse former for gerilja- og opprørskrigføring. Her er også tatt med en mer overordnet helhetsvurdering av noen langsiktige trender innen de forskjellige former for moderne krigføring og også noen av de militære utfordringer vi trolig kan bli stilt overfor i fremtiden.
10.1
Innledning
Det såkalte westfalske statssystemet, til vanlig gjerne bare omtalt som det interna sjonale systemet, var et resultat av Trettiårskrigen [1618-1648]. De endringer denne krigen førte med seg dannet samtidig en ny ramme for utøvelse av regjerings makt - i første omgang innen den europeiske kulturkrets. Statssystemet medførte at verden ble inndelt i territoriale segmenter som ble styrt av atskilte (suverene] regje ringen Den moderne stat var en sentralisert, formelt organisert offentlig myndighet med et rettmessig monopol over alle voldsmidlene innenfor sitt jurisdiksjonsområde. Staten var dessuten suveren ved at den utøvet absolutt myndighet og kontroll over • • • 4RR sitt territorium. Det er viktig å fremheve at det som av historikere har blitt kalt den westfalske orden fra 1648, er et fenomen som vokste frem i en bestemt historisk periode som svar på 30 års krig og nærmest anarki i Europa. Suverene stater er derfor ikke noe man bør se på som en tidløs, nærmest naturgitt tilstand. De som bruker uttrykket det westfalske statssystemet på dagens internasjonale system av stater, kan lett undervurdere de endringer som har funnet sted, ikke minst som følge av utviklin gen av det globale kapitalistiske systemet etter den kalde krigen. Suverenitetsprinsippet (hentet fra folkeretten] slik dette opprinnelig ble forstått, var knyttet til et territorie. For at en regjering skulle kunne utøve total og eksklusiv myndighet over et spesifikt område, måtte hendelsene skje på bestemte eller identi fiserbare steder, og jurisdiksjonen måtte være atskilt ved klart markerte grenser som bare landets myndigheter kunne holde under strengt oppsyn. En har gjerne sett det slik at en stat har hatt folkerettslig suverenitet dersom dens maktorganer har evnen til å opptre direkte overfor andre stater og til å binde staten ved traktater/avtaler og forplikte statens ansvar for rettsbrudd. I den norske Grunnloven står det at Norge er 488.
Inge Tjøstheim, foredrag ved NUPI/FSTSs Militærmaktseminar, 14. oktober 1999 i Oslo: «Norske sikkerhetspoli tiske utfordringer - Nasjonal sikkerhet i en åpen verden.» Tjøstheim er i dag forsker ved FHS. Teksten her tar utgangspunkt i en kopi av foredraget.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
379
MODERNE KRIGSKUNST
«et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige». De fleste ser det i dag slik at dette ikke er til hinder for at Norge kan påta seg omfattende forpliktelser overfor andre stater. I praksis foregår jo dette i dag slik at en stat frivillig begrenser sin egen makt ved at en selv sier seg villig til å godta begrensninger som f.eks. en følge av en voldgiftsdom med andre stater, eller ved at en deltar frivillig i en allianse sammen med andre stater. Den materielle utviklingen har i dag på flere områder undergravet det tradisjo nelle suverenitetsprinsippet kort skissert ovenfor. Ingen enkeltstat vil i dag være i stand til alene å kontrollere fenomener som verdensomspennende selskaper, satellittovervåking, økologiske problemer og verdensomspennende verdipapir- og valutahandel. Ikke noe av dette kan baseres på et nasjonalt territorielt rom hvor en stat kan ha forhåpninger om å utøve eksklusiv jurisdiksjon. Dataoverføringer, kjer nefysisk nedfall, ikke engang en vanlig telefonoppringing, kan lenger stanses ved landegrensen. Ved siden av disse materielle forandringer har også globalisetingen løsnet på noen av de viktige kulturelle og psykologiske bånd som understøtter suverenitetsprinsip pet. Som følge av det voksende antall grenseoverskridende nettverk, har mange mennesker fått lojalitet som kommer i tillegg til - eller kanskje går foran - følelser knyttet til nasjonal solidaritet, noe som tidligere gav suverenitetsprinsippet legitimi tet. Samtidig har globaliseringen også ofte gjenopplivet mer lokal lojalitet, f.eks. blant urinnbyggere eller andre etniske grupper. Dessuten vil mennesker i fremti dens verden i økende grad oppfatte økonomisk vekst, menneskerettigheter og øko logisk bæreevne som kjerneverdier som går foran staters suverenitet og normer knyttet til nasjonal selvbestemmelse. For å forstå konsekvensene av at den kalde krigen er slutt, kan det være nyttig å betrakte etterkrigsperioden som to overlappende systemer. Det eksisterende syste met under den kalde krigen er tidligere beskrevet (se bl.a. kapittel 1, 4 og 5). Det andre, det globale kapitalistiske systemet, utviklet seg samtidig gjennom en kraftig ekspansjon av produksjon og handel med en økende grad av økonomisk avhengighet mellom de statene som deltok i systemet.489 Sovjetunionen og de kommunistiske statene var primært deltagere i det første systemet, mens USA og dets allierte, her under Norge, var med i begge systemene. Da den kalde krigens system brøt sammen, oppstod det en maktpolitisk legitimitetskrise i den delen av verden som ikke hadde tilhørt Vesten, med indre uro og borgerkrigslignende tilstander i flere av de «gjenfødte» statene, ikke minst fordi mange av dem ikke hadde forutsetninger for raskt å kunne knytte seg til det gjenværende dominerende, globale systemet. 10.1.1 Nye trender - eksempler på nye problemstillinger I punktene som er presentert nedenfor, er diverse temaer og synspunkter som trolig vil stå sentralt i forbindelse med den pågående debatten, kort presentert. Dette vil også bli drøftet senere i kapitlet: 1. Gjennom de siste 350 år har stater vært selve grunnlaget for organiseringen av Europa. Senere har denne måten å organisere seg på spredt seg til resten av
489. John Baylis og Steve Smith (eds.) (1997): The Globalization of World Politics, Oxford University Press, s. 91-102, UK.
380
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
verden. Kanskje går nå denne måten å organisere seg på mot sin avslutning? Det er i det minste grunnlag for å stille spørsmålet, selv om det er umulig å konkludere med at utviklingen nødvendigvis vil gå i en slik retning. Dersom utviklingen de siste 50 år kan sies å danne grunnlag for et nytt internasjonalt mønster, er det nettopp de indre spenninger i statssystemene med stadige borgerkriger eller borgerkrigslignende tilstander som har vært det domine rende trekk - ikke kriger mellom nasjonalstater.
2. Utfordringen er nå å kunne møte lavintensitetskonflikter med militære orga nisasjonsformer og militær utrustning som er tilpasset de nye utfordringene uten samtidig å gjøre det risikabelt eller umulig å kunne møte konvensjonelle styrker. Dette skaper i dag nye behov for doktrinær utvikling, der man f.eks. må ta stilling til om også de militære styrker skal bli mer lik politistyrker, der man da gir avkall på i det minste deler av sin tunge utrustning, inkl, er villig til å redusere avhengigheten av luftmakt. Dette har vært en diskusjon i både Europa og i USA etter den kalde krigen, men til nå har man innen NATO valgt å ikke gå bort fra en prioritering av de konvensjonelle styrker. De lokale og regionale trusler er imidlertid svært forskjellige fra område til område, noe som naturlig vil påvirke den doktrine og den organisasjonsform man bør etter strebe. Et annet viktig utgangspunkt er de ambisjoner som de forskjellige sta ter og politiske grupperinger eventuelt har. 3. Man vil trolig se at informasjonsoperasjoner og/eller informasjonskrigføring [begrepene blir ofte brukt nærmest som synonymer, selv om betydningen ikke er identisk) stadig får økende betydning. Begrepene antyder at man nå står overfor en utvidelse av hva man kaller krig eller krigføring. Imidlertid er informasjonsoperasjoner tydeligvis ennå ikke en del av de flestes forestillinger om hva krigføring er, og følgelig er området heller ikke avtaleregulert som en naturlig del av konvensjoner om krig. Det er imidlertid i ferd med å bli en vanlig oppfatning at informasjonsoperasjoner vil påvirke den eksisterende sta tus quo mellom hva en vil se på som offensive og defensive operasjoner, der defensive operasjoner har dominert de senere år. 4. De nye utviklingstrekk kan styrke krefter som ønsker ustabilitet eller politiske endringer innen det internasjonale system. I klartekst vil dette kunne styrke såkalte revisjonistiske politiske krefter, krefter som er svært kritiske til det de ser på som en klar vestlig dominans som skader deres interesser. En ser da også en stadig økende skepsis i særlig den tredje verden til USA og vesten generelt. 5. Enkel tilgang til informasjon og informasjonsteknologi, kombinert med helt nye muligheter til å kommunisere globalt gjennom Internett, faks og andre medier, gjør det nå enklere enn tidligere for bl.a. terrorister i Midtøsten å søke etter mulige mål («targeting»), samle inn penger, spre propaganda og desinformasjon, og lede operasjoner mot land i området eller direkte mot vestlige land.
6. Den såkalte «cyberspace» er en ny og høyere dimensjon av stridsfeltet, dvs. en ny dimensjon som i det minste teoretisk vil kunne bety et nytt potensial innen krigføringen. Til en viss grad - ennå vet ingen i hvilken grad - dette vil kunne sprenge de begrensninger som ligger i det tradisjonelle stridsfeltets fire dimen
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
381
MODERNE KRIGSKUNST
sjoner bestående av tre akser (x, y, z) og tidsfaktoren (t). To av disse nye ope rative kapasitetene, på engelsk ofte kalt «bond-relationship targeting and cybershielding», er så nye at man ikke engang i det amerikanske konseptdokumentet Joint Vision 201 Os hadde fått med gode beskrivelser av denne typen operasjonskonsepter. Begrepene er imidlertid tatt med i Joint Vision 2020 som ble publisert i 2000.
7. De nye begrepene nevnt ovenfor representerer på mange måter nye operative konsepter. Imidlertid fremstår ikke de tanker som er beskrevet i Joint Vision 2020 som frikoblet fra de trekk man tradisjonelt har hatt fokus på i forbin delse med krigføring, noe som ofte er tilfelle med de mest spekulative fremstillinger en kan se i litteraturen om «den nye krigen.» De nye begrepene er spesielt utviklet med tanke på å kunne beskrive fremtidens krigføring. Mye tyder i dag på at fremtidens kriger i større grad enn i det forrige århundre vil kunne bli ført i byer der det bor millioner av mennesker, og der en stor del av bebyggelsen har slumpreg. I så tilfelle vil en kunne se en betydelig omforming av hvordan krig vil bli ført, og dette vil i så tilfelle fremtvinge utvikling av nye konsepter og taktikk som vil kunne håndtere de nye utfordringene. 8. Den såkalte Revolution in Military Affairs er som tidligere påpekt mye debat tert (jf. kapittel 8 og 9). Hva er egentlig de politiske og militære realiteter bak de mange konseptskisser og slagord? Sentralt er det at fremtidig krig trolig ikke bare kommer til å skje ved hjelp av datamaskiner og avanserte kommuni kasjonssystemer, såkalt «Virtual war.» Mye tyder i stedet på at når krig velges som politisk metode, vil en som i tidligere tider slåss om kontrollen over men nesker; dvs. kamp om makt og territorier, identitet (herunder etnisitet), ver dier og verdigrunnlag og ikke minst økonomisk fordeling. Det kan følgelig være en farlig illusjon å tro at i den kommende såkalte «informasjonsalderen» er det bare kontrollen over og tilgangen til informasjon som teller.
9. Særlig de siste 15 år har de såkalte «non-government organisations» (NGOs] vært i rask vekst og fått en stadig økende innflytelse internasjonalt. NGOs har tradisjonelt konsentrert seg om kriger mellom mer eller mindre dår lig organiserte geriljagrupper og de ofte tilsvarende lite fungerende stater (regi mer og statlige organisasjoner] i særlig den tredje verden. Typisk har dette vært nødhjelp og diverse former for opplæring i de aktuelle konfliktområder. NGOs ønsker på samme måte som FNs mer offisielle organer som UNICEF og WHO, å forbedre den lokale situasjonen for befolkningen. Men svært ofte undervurderer både FN-systemet og NGOs at deres aktivitet i seg selv vil påvirke både det materielle og motivasjonsmessige grunnlaget for selve kon flikten og krigføringen. Bl.a. ved at interesseorganisasjoner/NGOs normalt vil mangle de innebygde sikkerhets- og statsstøttede muligheter som FNs organer tross alt har for å operere under en akseptabel «sikkerhetsparaply,» må NGOs ofte gjøre bruk av «beskyttelse» fra de lokale væpnede grupper som selger lokal sikkerhet, dersom de skal kunne operere effektivt.490 Dette blir imidlertid ofte oppfattet som en anerkjennelse lokalt (eventuelt også 490.
De forskjellige bevæpnede grupper er ofte mer å se på som kriminelle bander og ikke som disiplinerte opprørs soldaten
382
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
regionalt) av de aktuelle krigsherrer, noe som i andre omgang vil bidra til å forlenge konflikten. Selvsagt vil de lokale krigsherrer samtidig fortsette å bekjempe hverandre og det som måtte være tilbake av statskontrollerte styr ker og politi. Den langvarige krigen i Somalia mellom skiftende allianser av klaner etter at landet som stat gikk i oppløsning, kan her ses på som et klas sisk eksempel.491 De omtalte punkter ovenfor og selvsagt også andre faktorer og trender, er tidligere diskutert andre steder i boken (se spesielt kapittel 8 og 9.) Avslutningsvis er det likevel på sin plass å presentere et svært amerikansk syn, formulert av amerikanerne George og Meredith Friedman, som er hentet fra en av de mer kritiske vurderinger av hvordan fremtidens krig kan se ut. Selv om den aktuelle boken er preget av hva som kan bli de teknologiske trender - sett med en supermakts øyne - er dette syns punkter som kanskje kan fortjene en nærmere ettertanke: The new generation of weapons are controversial. No radical new technology is ever uncontroversial, and nowhere are they as controversial as in the military. Both the tank and the airplane were denigrated by serious military thinkers in the decade after their introduction. It is therefore no surprise that the General Accounting Office (GAO), long noted for «missing the forest while busily counting the trees», issued a report in July 1996 claiming to show that. «Many of the DoDs and manufacturers' post-war claims about weapon system performance - particularly the F-117, TLAM Tomahawk and laser guided bombs - were overstated, misleading, inconsistent with the best available data or unverifiable.» The GAO particu larly took issue with claims in advertisement that munitions had achieved one bomb, one hit accuracy. Obviously, this had not been achieved. (...) Put simply: In Desert Storm, we saw the [Ford] Model-Ts of precision-guided munitions. If these were the Model-Ts, then what will fully mature systems achieve? The forest is far more important than an accountant's tree.
10.1.2 Flere svake stater? Væpnede konflikter og kriger er i dag ikke først og fremst forårsaket av staters styrke, men av deres svakhet. Det militære sikkerhetsproblemet vi må forholde oss til i dag, er derfor ikke staters ønske om å utvide sin makt eller sitt territorium, men snarere konsekvenser av staters forsøk på å hindre oppløsning og sammenbrudd. Russlands engasjement i en ny krig i utbryterrepublikken Tsjetsjenia fra høsten 1999 kan vurderes i dette lys.492 Imidlertid er den anførte påstanden ikke helt enty dig. Satt på spissen kan vi si at konflikter kan utvikle seg langs to logiske utviklingsløp:
• Den ene typen starter med maktanvendelse eller trussel om bruk av makt og fører til en konflikt om hvem som skal ha suverenitet over et geografisk område. Årsakene og målsettingene kan være mange, men maktanvendelsen Lesere som er interessert i denne typen stoff, bør merke seg papirer fra konferansen «Future of war». Konferansen het Ivan Bloch Commomorative Conference on The Future of War og ble holdt i St. Petersburg, Russland, 24-27 februar 1999. Arrangør var Dutch Foundation for War Studies. Mange kjente historikere og militære tenkere var til stede - de fleste fra Vesten. (Internett: pvk.project @tip.nl ) 492. Inge Tjøstheim (1999): op cit, s. 4-7. 491.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
383
MODERNE KRIGSKUNST
hviler på en følelse av styrke. Dette er såkalte erobringskriger, som ofte springer ut fra en stats ambisjon om å bli større og mektigere. Et typisk eksempel på denne type krig er Iraks invasjon av Kuwait i 1990-91. • Den andre typen starter med en idé- eller livssynskonflikter (f.eks. i form av et politisk og ideologisk motivert opprør eller basert på etnisk tilhørighet) og fører til en krig om hvem som har den legitime myndighet over et bestemt område, eller over en bestemt gruppe mennesker. Den indisk-pakistanske kon flikten om Kashmir, og krigene i Bosnia og Kosovo er eksempler på denne typen konflikter.
Det man så i løpet av 1990-tallet, var først og fremst såkalte «legitimitetskriger», som også ofte er interne kriger eller borgerkrigslignende konflikter. Med begrepet legitimitetskriger tenker en i dag normalt på et statlig sittende regime som blir utfordret av en opprørsbevegelse som ikke ser noen grunn til å la det sittende regime fortsatt få styre, fordi dette regimet i følge opprørerne nettopp mangler legi timitet (se kapittel 9). Hva menes så med begrepet legitimitet? Hva er bl.a. en såkalt legitim statsmakt? Formelt er legitim (latin: legitimus) det som stemmer med gjeldende lov og er lovlig og rettmessig. I de siste vel hundre år har man i Vesten forsøkt å etablere et såkalt demokratisk legitimitetsprinsipp som bygger på den for utsetning at statsmakten utgår fra folket. Dette synet er selvsagt svært forskjellig fra det tradisjonelle syn at fyrsten hadde sin makt «av Guds nåde». I dagens virkelige verden er et politisk system legitimt i den grad det nyter innbyggernes tillit og loja litet, noe som medfører at svært forskjellige former for politiske systemer kan frem stå som legitime, også politiske systemer som med vestlige øyne fremstår som klart udemokratiske. Følgelig vil også en redusert legitimitet i de fleste tilfeller virke destabiliserende på et gitt politisk system. De fleste kompetente opprørsledere er seg da også svært bevisst dette, og arbeider for å redusere et regimes politiske legiti mitet. I Vesten kaller man det normalt en stat med en legitim regjering når dette styret sørger for at borgerne har tilgang på grunnleggende tjenester, og at regimet hånd hever offentlig orden på en slik måte at borgerne kan leve et positivt liv snarere enn et liv styrt av frykt. En legitim statsmakt både nærer og regulerer den nasjonale øko nomi for å stabilisere og øke borgernes velstand. En stat må være sterk for å gjøre alle disse ting.493 Og en vellykket stat behøver ikke nødvendigvis være demokratisk i vår forstand. En illegitim statsmakt er i sin tur en stat som ikke kan oppfylle disse kravene, og som får folket (eller folkegrupper som lever på denne statens territo rium) til å vende seg imot den. Den såkalte folkeretten er ofte et tveegget sverd når det gjelder muligheter for å løse diverse indre legitimitetskonflikter i en stat. På den ene side hviler folkeretten på eksistensen av suverene stater, hvor ikke-intervensjonsprinsippet står meget sterkt. På den annen side forsøker folkeretten å skape et system av allmenngyldige lover som fremmer demokratiske prinsipper og menneskerettigheter innenfor sta tene. Menneskerettighetene kan eventuelt brukes til å oppmuntre befolkningsgrup per til opprør mot det de ser på som en illegitim makt, men suverene rettigheter får befolkningsgruppen først når de blir en egen statl Dette kan fremstå som et nær 493.
384
Philippe Delmas (1995): The Rosy Future ofWar, London, The Free Press, UK, s. 9
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
mest uløselig dilemma, uten at en først har gjennomgått en langvarig konflikt eller krig omkring de fremsatte kravene. En ser da også historisk at mange av dagens nye stater har oppstått som en følge av slike kriger, ofte inspirert av nasjonalistiske og ideologiske strømningen Dermed ligger det en spore i folkeretten slik den i dag blir praktisert, til at det dannes stadig flere svake og ubehjelpelig stater. Noen av de nye «ministaters» mulig heter for å inngå i et westfalsk statssystem av likeverdige stater blir ofte en illusjon, selv om de gjennom en anerkjennelse som stat får en stemme i FN og eventuelt også i andre internasjonale organisasjoner. Svake stater (ofte kalt «failed states» på engelsk) fremstår i stedet ofte som territoriale baser for konstant uro, befolkningsflukt, organisert kriminalitet og misbruk fra transnasjonale selskapers side, med uheldig ringvirkninger i nabostater til følge.
10.1.3 Endringer i bruken av militærmakt På 1990-tallet var det skrevet en del om et mulig «militært paradigmeskifte» etter den kalde krigen.494495 Denne endring kan man da knytte direkte til oppløsningen av den kalde krigens strukturelle betingelser for bruk av militær makt, hvor forestillin gen om en total krig og frykten for et kjernefysisk storoppgjør var i sentrum for den militære og politiske vurdering av verden og supermaktene imellom. Hvorfor fikk vi ingen «revolusjon i de militære forhold» i løpet av 1980-tallet? Svaret ligger ikke bare i den aktuelle tekniske state-of-the-art eller i de militære organisasjoners evne til å tenke nytt, men først og fremst i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene som den kalde krigen satte. Debatten om utformingen av fremtidens konvensjonelle styrker var under 1980-årene fremdeles formet av mulighetene for en eksistensiell kamp mellom NATO og Warszawapakten på sentralfronten i Europa. Hver allianse hadde formidable konvensjonelle kapasiteter. Utstyr og tilpasset taktikk var basert på og videreutviklet fra det en hadde brukt i tidligere kriger i samme del av verden, og begge sider kunne støtte seg på store kjernefysiske arsenaler.49:? Tiden var ennå ikke sikkerhetspolitisk inne for å omsette den teknologiske revolusjon til nye mili tære konsepter, kapasiteter og doktriner for konvensjonell krigføring. Helt frem til Golfkrigen i 1991 manglet man egentlig krigserfaringer for hvordan den nye teknologien ville fungere i praksis. Selv om man også på 1980-tallet opp levde mange væpnede konflikter, noen var til og med ganske omfattende, så hadde de krigførende bare begrenset adgang til de mest avanserte våpentyper. USA hadde ingen muligheter for å teste i praksis sine AirLand Battle-teorier som primært var utviklet for en konvensjonell krig med Sovjetunionen i Europa (se kapittel 11 og 13). Avslutningen på den kalde krigen i perioden 1989-1991, førte til at USA stod igjen som verdens eneste supermakt. Forslag om nye konvensjonelle konsepter og kapasiteter kunne ikke lenger bli begrunnet mot behovet på NATOs sentralfront. Og Golfkrigen fikk i ettertid en enorm betydning for hvordan USAs konvensjonelle militære styrker ble oppfattet. Det er kanskje i dag vanskelig å huske dette, men frem til dette tidspunktet var amerikanernes egen tillit til egen evne og vilje til å 494. 495.
For en utmerket omtale av dette fenomenet, se Inge Tjøstheim (1998): «Militærmaktens betydning i dag og i fremtiden», artikkel i Anders Kjølberg og Bernt Bull (red.) (1998): Sikkerhetspolitisk tenkning i en ny tid, Oslo, Europaprogrammet, s. 75-107. Lawrence Freedman (1998): «The Revolution in Strategic Affairs», Adelphi Paper no. 318, s. 22
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
385
MODERNE KRIGSKUNST
føre en effektiv konvensjonell krig ikke altfor høy, noe den heller ikke var blant de allierte i Europa. Før 1991 led USA fremdeles av det såkalte Vietnamsyndromet, noe som bl.a. viste seg i debatten man hadde internt i USA like etter Iraks invasjon av Kuwait om hvorvidt det overhodet var mulig å bruke de nye våpen i en ørkenkrig i Midtøsten.496 Etter bakkeoffensiven Desert Storm syntes de amerikanske styrkene å være nær mest uslåelige, i hvert fall når de kunne kjempe på sine egne betingelser. Dette gav amerikanerne et klart psykologisk momentum som de kunne bruke for å påvirke konflikter andre steder i verden, og ikke minst for å påvirke andre lands, herunder NATOs, utvikling av militære kapasiteter og doktriner. Men som tidligere anført er denne typen av tradisjonelle erobringskriger i dag lite typiske for de vanligste væpnede konflikter man må kunne håndtere i en overskue lig fremtid. Det er nemlig konflikter som de man har sett i Bosnia, Kosovo og ØstTimor som er de normale i dag, og som trolig vil utgjøre et paradigme for fremti den.
10.1.4 Frigjøring - og hva så? Frigjøringen fra de tradisjonelle europeiske kolonimakter særlig i Afrika og Asia medførte en serie med såkalte frigjøringskriger på 1950- og tidlig på 1960-tallet. Det var kriger der målet i første omgang var at de aktuelle kolonier skulle bli selv stendige stater, ledet av ledere født i landet og med etnisk tilhørighet der. Det var i denne perioden særlig Belgia, Frankrike, Portugal og Storbritannia ble engasjert i såkalt antigerilja- eller «counter-insurgency»- krigføring. Imidlertid fikk en i svært mange av de nye statene en «krigersk andre omgang» med indre oppgjør eller mili tærkupp. Mange av disse krigene hadde også preg av borgerkrig og revolusjonær krig, der målet ofte var å etablere nye samfunn basert på kommunistisk inspirerte ideologier. Slik sett er verden ennå i ferd med å omstille seg i etterkant av oppløs ningen av de vestlige imperier - et system som hadde opprettholdt en slags fred i tiden før andre verdenskrig. Dette systemet var basert på å holde folkeslag utenfor Europa under kontroll, slik at man kunne utnytte mineraler og andre ressurser som fantes i f.eks. Afrika. Ser en på utviklingen med slike øyne, er det kanskje ikke så rart at verden utenfor Europa nå er mindre fredelig enn da en liten håndfull stormakter i Europa styrte hele Afrika, Midtøsten, India og andre deler av Asia. Oppløsningen av imperiene var imidlertid uunngåelig, og de falt da også raskt sammen. Det trengtes bare at en relativt liten innfødt elite i de aktuelle kolonier, med utdannelse gitt av kolonimakten, skulle spørre seg selv hvorfor de skulle bli styrt av utlendinger. Hvorfor skulle ikke den lokale elite kunne styre selv? Her ble de europeiske kolonimakter egentlig svar skyldige, ikke minst siden de selv ønsket å fremstå som selvstendige stater styrt av et legitimt valgt styre. De europeiske imperiene ble i sin tid grunnlagt ved hjelp av maktbruk. F.eks. erobret britene India ved hjelp av musketter, mens Afrika ble brakt under kontroll med Gatling maskingevær. Når så etter hvert tilsvarende moderne våpen ble tilgjen496.
Det er i ettertid ganske interessant å lese igjennom klippmapper med politiske og militære kommentarer fra høs ten 1990 da USA og dets allierte holdt på med å dra sammen styrker med tanke på en krig mot Irak for å frigjøre Kuwait. Det var relativt få kommentatorer som var i nærheten av å treffe den virkelighet man faktisk så under veis i krigen i januar og februar 1991. Det er alltid interessant - og ofte lærerikt - å studere denne typen kom mentarer i ettertid. En blir da minnet om at det i praksis sjelden eller aldri er mulig å spå riktig om hvordan en større krig vil forløpe.
386
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
gelig også for opprørere, som klart var i flertall sett i forhold til de relativt små uten landske styrker i deres garnisoner, skiftet raskt maktbalansen, og imperienes «klassiske» tid var forbi. Ikke minst som en følge av Koreakrigen ble etter hvert også USA trukket inn som aktiv deltaker i disse «oppløsningskrigene», selv om USA prinsipielt så på seg selv som en motstander av koloniveldet. Det amerikanske engasjementet bør ses på som en del av deres etter hvert mer og mer bevisste strategi for å møte det man så på som kommunistisk ekspansjon, gjerne understøttet av Sovjetunionen og etter hvert også fra 1949 av et kommunistisk Kina. Begrepet «Dominoteorien» ble her anvendt, dvs. en teori som hadde som hypotese at dersom én brikke (her ett land] ble kom munistisk, ville de andre følge etter senere. Falt Sør-Vietnam, ville hele Sørøst Asia etter hvert bli kommunistisk. Nettopp denne kald krig- dimensjonen i forbindelse med revolusjonær krigfø ring, ble etter hvert avgjørende for USAs klart største engasjement for å «demme opp» for det man den gang så på som kommunistisk ekspansjon - Vietnamkrigen. Ved avslutningen av denne krigen i 1975 var også USAs første såkalte counter-insurgency era over, med mange negative erfaringer høstet på amerikansk hold. Det var egentlig først på 1990-tallet med en delvis endret verdenssituasjon at amerikanerne på ny viste interesse for de mange såkalte ukonvensjonelle konflikter i verden og der USA har vært villig til å engasjere seg mer direkte i disse, som f.eks. i Bosnia, i Somalia og på Haiti.497 Men i dag er det ikke lenger bekjempelsen av en kommunistisk ekspansjon som står i sentrum. 1990-tallets operasjoner har mer typisk vært basert på humanitære og menneskerettsorienterte argumenter, men selvsagt er fortsatt også økonomiske og maktpolitiske overlegninger en del av bildet for alle stormakters disposisjoner. En krigsinnsats i dag skjer normalt med store medieoppslag og under omfattende poli tisk debatt internt - ikke minst i USA og i Europa. Slik sett er det en krigføring som i liten grad fremstår som en krigføring basert på klare ideologiske motsetninger, som nå er den dominerende trend. I de fleste tilfeller er det også et redusert incitament for stormakter til å engasjere seg tidlig i en aktuell konflikt.498 Unntak ser man imid lertid, som da USA direkte og oppsiktsvekkende ble engasjert 11 september 2001. Da var det heller ingen nøling i Washington. Man innledet den såkalte «krigen mot terrorismen» med angrepet på Afghanistan, som huset al-Qaida.499 Politisk har det også skjedd noe i USA etter 11 september 2001. Uten dette angrepet er det grunn til å spørre om USA i dag hadde bygget opp styrker med tanke på en ny krig mot regimet i Bagdad. N.M. Rekkedal (1999): «Stridshelikopter - en flyvende stridsvogn?», artikkel i Norsk Militært Tidsskrift, Oslo, nr. 8-9, s. 4-11. Tilsvarende problemstillinger er drøftet i følgende rapporter: N.M. Rekkedal (1995): Moderne krig føring ved inngangen til det 21. århundre. FFI/RAPPORT- 95/04919, Kjeller, og (1996): Manøverkrigføring- viktige begreper og problemstillinger. FFI/RAPPORT-96/03664, Kjeller. 498. Skal man forsøke å vurdere de mer langsiktige trender, kan historisk statistikk være et hjelpemiddel. For USAs del deltok U.S. Army i tiden fra 1950 til 1989 i 10 større deployeringer, mens den amerikanske hæren i den rela tivt korte tidsperioden fra 1990 til 1996 har blitt deployert hele 25 ganger. De fleste av disse deployeringer har også medført at det befant seg bakkestyrker i direkte kontakt med sivile og/eller militære som var involvert i kri sen eller konflikten. Den klart største deployeringen på 1990-tallet var den i forkant av Golfkrigen i 1991, men det store antallet begrensede deployeringer er også et varsel om en ny trend der intervensjoner i pågående konflik ter på vegne av det såkalte «verdenssamfunnet» ser ut til å være kommet for å bli. 499. Niklas Ekdal (2002) skrev følgende spisskommentar 5. januar i avisen Dagens Nyheter: «Kriget mot terrorismen. Det tidiga 2000-talets vanligaste begrepp. Om Kina, Ryssland, Indien, Israel med flera får fria hander mot sina inre fiender; i något som felaktigt utmålas som ett och samma krig, kommer det till sist att bli ett och samma krig. Med såkerheten och friheten som forlorare.»
497.
En sammen ligning av forskjellige former for krigføring
387
MODERNE KRIGSKUNST
Imidlertid kan også i dag mer eller mindre klare økonomiske argumenter bli truk ket inn i debattene og overlegningene omkring en væpnet innsats i en konflikt. Men det er imidlertid vanskelig å se klare økonomiske argumenter for Vesten til å gå inn i konflikter som den i Somalia?"" Dersom vestlige stater over hode er villige til å engasjere seg i en intern krig i Afrika, er argumentene i dag primært politiske. Nor malt er det da et ønske om å hindre en antatt massedød, dvs. en form for menneskerettsorientert og humanitært begrunnet argumentasjon som vil dominere.
10.1.4.1
«Valg av riktig brille»
Enkelte av dagens innviklete problemer og utfordrende avgjørelser er lettere å forstå når de betraktes med de rette briller.
Utsagnet ovenfor er formulert av den amerikanske obersten J.R. Barnett og står i en tankevekkende artikkel om såkalt non-state krigføring: La oss sammenligne Amerikas militære suksess mot Saddam Husseins Irak med Amerikas militære handlinger mot general Mohammed Farah Aideeds Habr Gedir klan i Somalia. Etter forskjellen i styrke og størrelse kunne en forvente at Aideed ville være mye svakere enn Saddam. Allikevel ble Golfkrigen en rungende seier for amerikansk militærmakt, mens dens opptreden mot general Aideed og hans allierte var en heller flau affære.
Denne skjevhet i kapasitet er ikke unik for Amerika. Den kan faktisk danne nor men for profesjonelle militærvesener i alminnelighet. Britene demonstrerte en impo nerende evne under Falklandskrigen, mens de samtidig var ute av stand til å bekjempe IRA i Nord-Irland (...) I begge disse tilfellene var resultatet det samme: Til tross for militær overlegenhet klarte ikke et nasjonalt militærvesen å bekjempe en fiende som ikke utgjorde en stat. 500 501
Når dette ofte er problemstillingen, skyldes det at nasjonalstatens militærmakt har vært ute av stand til å tvinge fienden til et avgjørende slag, dvs. fienden har valgt å unngå det og har i stedet satset på over tid å slite ned motstanderens vilje til å fort sette. Det var i denne kontekst man kunne se bl.a. Israels nye vilje til å forhandle på 1990-tallet. Man var rett og slett ikke i stand til å vinne over palestinernes Intifadakampanje med de politisk akseptable midler som står til disposisjon for et sivilisert, demokratisk land. Når dette skrives, er imidlertid Intifada 2 godt i gang, og her har begge parter «flyttet på noen merkesteiner» når det gjelder deres vilje til å anvende vold. Palestinernes bruk av selvmordsbombere utløste bl.a. Israels store offensiv inn i de palestinske områdene våren 2002 uten at det skapte noen ny politisk løsning i området. Bruken av vold mellom partene bare fortsetter, uten at partene ser ut til å komme nærmere noen politisk løsning. I perioden etter at de tidligere kolonimaktene tapte sin vilje til å styre over kolo niene, har man egentlig sett relativt få spektakulære opprørssuksesser i den tredje verden. I stedet har man ofte sett at opprørsbevegelser har mislyktes med å overta samfunnsmakten ved hjelp av terror og geriljakrigføring. Det avgjørende har vært
500.
N.M. Rekkedal, P. Erikson, W. Strømmen (1995): Militær informasjon ved. internasjonale operasjoner. FFI/RAPPORT-95/02445, Kjeller. 501. J. R. Barnett (1994): «Non-state War», artikkel i tidsskriftet Marine Corps Gazette, USA, s. 85-89.
388
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
om det truede regimet har maktet å svare på utfordringene i tide. En opprinnelig svak utfordring fra en opprørsbevegelse forvandles til en seriøs trussel mot et sit tende regime, bare når man ikke er i stand til raskt å kvele den negative utviklingen ved hjelp av tilpassede militære og politimessige mottiltak, kombinert med politiske og økonomiske reformer. Det man egentlig kjemper om, er rett og slett legitimite ten til å styre.
10.2
Forskjellige former for krigføring
10.2.1
Generelt
Som tidligere nevnt har det ofte vist seg vanskelig for konvensjonelle styrker å opptre effektivt over for væpnede opprørsbevegelser. Hva kan årsaken være til at konvensjonelle militære styrker ofte har store problemer når de står overfor det som i ame rikansk terminologi ofte kalles Non-state Entitles, dvs. organiserte militante geriljabevegelser og andre former for militante motkulturer? Det er her for enkelt å skylde på at de militære ledere gjør en dårlig jobb, eller at det hele er et resultat av dårlig militær gjennomføring av operasjoner. Trolig er den viktigste årsaken at man her ser to svært forskjel lige krigsformer, dvs. at de to formene for krigfø ring har en noe forskjellig natur. Mao Zedung Vi står her overfor den mulighet at krig mellom 1893-1976 kinesisk militær og politisk leder nasjonalstater er fundamentalt forskjellig fra stats makt mot opprørsbevegelse, dvs. såkalt non-state warfare. Når man skal forsøke å etablere målbare suksesskriterier vil dette få konse kvenser: Det som gir suksess i den første formen for krigføring (stat mot stat) kan rett og slett fremstå som irrelevant i den andre formen for krigføring (stat mot intern opprørsbevegelse). Som eksempel på forskjellene kan man med referanse til boken Om krigen av den ledende «stat-versus-stat»-militærteoretiker Clausewitz merke seg følgende: (...) av alle mulige mål i krig, er ødeleggelsen av fiendens væpnede styrker det som fremstår som det viktigste. I dag er det ingenting som kan hindre en feltherre som er innstilt på å gjennomføre et avgjørende slag, fra å oppsøke fienden og angripe ham.
Clausewitz beskriver også i Fjerde bok, kapittel 11 hvordan slaget bør brukes i en mellomstatlig konflikt:
1. Att forinta de fientliga stridskraftema år krigets grundlåggande princip och baregsvågen mot målet fdr allt positivt handlande.
2. Detta forintande av stridskraftema åger i huvudsak endast rum i strid. 3. Endast stora och allomfattande strider ger stora framgångar.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
389
MODERNE KRIGSKUNST
4. Framgångama blir storst, om stridema forenas i ett stort slag.
5. Endast i ett avgoranande slag kan fdltherren personligen leda verksamheten och det dr dårfor naturligt att han helst vill gdra det. 502 Dersom en kontrasterer dette sitatet (og tenkemåten] med et sitat fra en samtale mellom en nordvietnamesisk og en amerikansk oberst gjengitt i Harry G. Summers bok On Strategy etter at det endelige sørvietnamesiske nederlaget var et faktum i mai 1975, ser en kulturforskjellene klarere. Den amerikanske obersten som omtales, hevdet med styrke at: You know you never defeated us on the battlefield. Svaret fra nordvietnameseren er til å bli klok av: That may be so, but it is also irrelevant] 503 Sett i sammenheng bør de to sitatene som er referert ovenfor, gi en noe å tenke på. Dette sier noe om den grunnleggende forskjellen det er mellom de to formene for krigføring. I mellomstatlig krigføring - clausewitzisk inspirert - vil ødeleggelsen av motpartens militære kapasitet og styrker tradisjonelt være hvordan man måler graden av oppnådd suksess. I en slik krigføring vil avgjørelsen av felttoget fremstå som resultatet av en serie med store og små slag. De konvensjonelle militære styrker vil trene og utstyres nettopp for å kunne ødelegge fiendens væpnede tilsvarende styrker. Dette vil være de konvensjonelle styrkers endelige mål, og det oppnås nor malt gjennom å fremtvinge avgjørende slag. Imidlertid har også Clausewitz lagt stor vekt på at man skal påvirke fiendens vilje, slik at han oppgir sine målsettinger. Det skal likevel først og fremst skje ved hjelp av militære midler, slik at dette ikke bør ses på som en motsetning til det første sitatet. Situasjonen blir svært forskjellig når man står overfor en (kompetent) opprørseller geriljabevegelse. Her forekommer sjelden det som kalles «decisive battles», før eventuelt opprørsbevegelsen selv føler seg sterk nok til å forsøke seg på dem. I klar kontrast til de vestlige idealer slik disse bl.a. er beskrevet i de clausewitziske teorier, er det tilnærmet umulig for en feltherre å tvinge en geriljabevegelse til å kjempe et avgjørende slag om den ikke vil. Som den kommunistiske opprørsleder, teoretiker og senere statsleder Mao Zedong har sagt i sine skrifter, er det opprørernes privile gium å kjempe når det passer dem, dvs. at opprørerne kan kjempe enten i dag, neste måned, eller kanskje neste år. Her er ikke målsettingen «en rask og effektiv krig føring», snarere tvert imot. Ifølge Mao:
Vi bør standhaftig utkjempe et avgjørende engasjement i alle kampanjer eller slag hvor vi er sikre på seier, vi bør unngå et avgjørende engasjement i kampanjer eller slag hvor vi ikke er sikre på seier, og vi bør absolutt unngå et strategisk avgjørende engasjement når hele nasjonens skjebne står på spill (...) Fiendens mål er å få oss til å samle vår hovedstyrke til kamp i et avgjørende engasjement, mens vårt mål er akkurat det motsatte. Vi ønsker å velge de forholdene som er fordelaktige for oss, konsentrere overlegne styrker og bare utkjempe avgjørende kampanjer eller slag når vi er sikre på seier.504
504.
Clausewitz [1991/2002]: Om kriget, s. 234. Colonel Harry G. Summers jr. [1982]: On Strategy: A Critical Analysis of the Vietnam War, Navato, California, Presidio Press in USA (paperbackversjon fra 1995, originalen ble utgitt 1982]. Mao Zedong [1967]: On Protracted War. Selected Military Writings of Mao Tsetung (hentet fra kapittel 1 og 3].
390
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
502. 503.
MODERNE KRIGSKUNST
Når dette utsagnet skal vurderes, er det viktig å være seg bevisst at både Mao og Clausewitz trolig er korrekte i sine analyser, selv om de ender med forskjellige standpunkt når det gjelder det viktige spørsmålet om såkalte avgjørende slag. Denne tilsynelatende motsetning løser seg selv dersom en aksepterer at de her egentlig beskriver to klart forskjellige former for krigføring. Som tidligere nevnt var Clausewitz opptatt av krig mellom stater. I denne sam menheng står det engelskspråklige begrepet Centre of Gravity helt sentralt (se kapit tel 3 og 12). Når en skal prioritere bør en ifølge Clausewitz alltid konsentrere seg om fiendens tyngdepunkt, og dette punktet må så svekkes ved direkte eller indi rekte metoder. Dette kan en eventuelt tolke som selve kjernen i hans tenking omkring Center of Gravity i en konsentrert form. Målet vil følgelig alltid være å for søke å fastslå hvor fiendens tyngdepunkt er, og dette kan feks. være hans hovedstad, hans nærmeste allierte eller hans militære styrke:
(...) man bor observera de dominerande dragen hos de stridande partema. De dragen visar på en tyngdpunkt, ett kraftcentrum fdr makt och rørelse, av vilket all ting år beroende. Der år mot denna punkt alla våra anstrångningar skall riktas. 505 Sentralt i den clausewitziske bruk av tyngdepunktbegrepet er at det er nær knyttet til hva som er det politiske mål med krigen på strategisk nivå. Dette overordnede mål vil styre de militære mål og midler som må til for å nå målet. Uavhengig av hva som er fiendens tyngdepunkt, bør en rette angrepet mot det, og det normale vil da være at en i begynnelsen vil forsøke å beseire og ødelegge fiendens stridskrefter, noe som Clausewitz anser for å være det sikreste. Basert på erfaring mener han å kunne påvise at det å overmanne fienden hovedsakelig vil bestå av følgende tiltak: Men vilken huvudpotensial motståndaren ån må ha, mot vilken vår kraftsamling skall riktas, utgdr besegrandet och forintandet av hans stridskrafter den såkraste bdrjan och i alla håndelser en mycket våsentlig del.
Enligt allmån erfarenhet beddmer vi foljande åtgårder som mest våsentliga fdr att besegra motståndaren:
1. att fdrinta hans stridskrafter, i den mån dessa har någon betydelse, 2. att besåtta den fiendtliga huvudstaden, om den inte bara år medelpunkt fdr forvaltningen utan också såte fdr politiska institutioner och partier, 3. att med kraft anfalla den viktigaste bundsforvanten, om denne år starkare ån motståndaren.506
Clausewitz hevder med styrke at det er svært viktig tidligst mulig å fastslå hva som er fiendens tyngdepunkt, dvs. at å overmanne motstandere i praksis blir det samme som å fastslå hva som er hans tyngdepunkt, for deretter å overvinne den motstands 505.
506.
Clausewitz-sitatet er fra en ny og omarbeidet svensk versjonen av Clausewitz (2002). Clausewitz diskuterer også tyngdepunkt på s. 606 (Bok 8) og på s. 485—486 (Bok 2). Der diskuteres CoG i stor bredde i kapittel 12. Clausewitz (2002): Om kriget, s. 606. Det er vanskelig å få over til svensk (eller norsk) den eksakte tyske menin gen, også i denne gode oversettelsen til svensk. I den tyske originalen fra 1832 heter det: 1. Zertriimmerung seines Heeres, wenn es einigermassen eine Potenz bildet. 2. Einnahme der feindlichen Hauptstadt, wenn sie nicht bloss der Mittelpunkt der Staatsgewalten, sondern auch der Sitz politischer Korper und Parteiungen ist. 3. Ein wirksamer Stoss gegen den hauptsåchlichsten Bundesgenossen, wenn dieser an sich bedeutender ist als der Gegner.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
391
MODERNE KRIGSKUNST
kraft som er samlet i dette tyngdepunktet. Når to eller flere stater går i allianse ret tet mot en tredje part, vil dette likevel være bare en krig. Bl.a. må en da forsøke å vurdere om alle impliserte stater har en selvstendig interesse og evne til å forfølge det samme mål, eller står og faller det hele med en enkelt av disse statene? Jo mer det siste er tilfellet, desto enklere blir det for en motstander å konsentrere sin krigs innsats til et hovedangrep, dvs. at en holder fast ved den grunnsetning at så lenge en i er stand til å beseire motstanderne ved å beseire en av dem, bør det være et klart krigsmål å overmanne denne ene. Igjen ser vi at Clausewitz forutsetter et klart poli tisk mål med krigen, og at dette følges opp med en målrettet militær innsats etter at tyngdepunktet er fastslått. Skal en lykkes, må eget stridspotensial være av en slik størrelsesorden at en reelt er i stand til å forfølge det satte politiske mål. (Hvis ikke, er dette kanskje en meningsløs målsetting i første omgang?) Kampkraften må føl gelig være omfattende nok til å kunne oppnå en avgjørende seier over den fiendtlige stridskraft og til å kunne klare det krafttak det vil være å følge opp seieren helt til det vil være umulig for fienden å gjenopprette likevekt, dvs. komme militært til bake. Konklusjonen er at det alltid vil være en stor utfordring å finne nettopp de mili tære mål som er i samsvar med de politiske, dvs. muliggjøre at den militære innsats kanaliseres mot formål som bidrar til en politisk avgjørelse. Riktig valg av strategi har nettopp en presis identifisering av fiendens tyngdepunkt som første betingelse. Det er her på sin plass å minne om at dette tyngdepunktet ifølge Clausewitz ikke trenger å være knyttet til terreng eller andre materielle størrelser, men kan like gjerne være en moralsk størrelse. Mao Zedong er ikke den eneste, men er trolig den best kjente moderne tenker som har vurdert ikke-statlig krigføring og geriljakrigføring. I forbindelse med gerilja krigføring (og terrorisme) er det for opprørernes del pr definisjon ikke noen hoved stad å forsvare, noe som er i kontrast til Clausewitz i hans resonnement om tyngdepunkt presentert ovenfor. Sentralt i all maoistisk teori ligger målsettingen om å unngå avgjørende slag og at man bør påtvinge den konvensjonelt utstyrte og trente fienden en langvarig krig. Dette er eneste måte å motvirke motpartens tek niske overlegenhet på. Ved å nekte fienden (normalt et sittende regime) å kunne til føre opprørerne et avgjørende nederlag gjennom slag og ved ikke å representere konvensjonelle tyngdepunkter som kan angripes av de militære styrkene i statsmak tens tjeneste, vil opprørerne bli i stand til å holde en langvarig krigføring i gang og på deres egne premisser. Ved at man nekter motstanderen (det sittende regime) å se noen ende på krigen, vil det hele etter hvert se relativt trøstesløst ut for de som representerer det sittende regimet. Opprørernes eneste «konvensjonelle tyngdepunkt», som også kan angripes av de konvensjonelle styrkene, er de enkelte opprørssoldater og selve lederskapet i opprørsbevegelsen. Men normalt vil en utmattelseskrigføring rettet mot opprørssoldatene å la amerikanernes såkalte body count under Vietnamkrigen, etter hvert fremstå som et svært kostbart foretagende både militært og politisk. Selv om man skulle lykkes med å slå ut deler av opprørernes politiske og militære ledelse, vil den nor malt bli gjenopprettet etter en tid. Noen tall fra Vietnamkrigen illustrerer dette. I 1967 ble det anslått at hele 88 prosent av alle større og mindre trefninger var utløst av Vietcong/FNL-styrkene, dvs. at opprørerne hadde initiativet. De kunne velge å akseptere et slag på egne vil
392
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
kår og derigjennom langt på vei være i stand til å kontrollere sine tapsrater. Den amerikanske «attrition strategy» under general William Westmoreland viste seg ute av stand til raskt å få fienden til å forblø, siden den egentlig aldri maktet å «sette opp» fienden på en slik måte at de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene kunne ødelegge hans militære enheter raskere enn FNL og Nord Vietnam kunne gjenskape disse. Nettopp på grunn av sin natur er opprørsbevegelser, dersom de er godt ledet, i stand til å forhindre at de stadig blir trukket inn i clausewitziske såkalte avgjørende slag. Dette gjør at vi her står overfor to aktuelle, men diametralt motsatte former for stridskonsept, der man i begge tilfeller har et bevisst forhold både til såkalte avgjørende slag og til tyngdepunktbegrepet. Holdbarheten av de to stridskon septene bør i dag kunne anses som historiske fakta og kan ses på som bevis på at vi her står overfor to klart forskjellige former for krigføring. Dersom man godtar at det er to former for krigføring, må man også godta at det sannsynligvis vil foreligge minst to forskjellige strategier for suksess. Dvs. at en vel lykket strategi i den ene formen for krigføring ikke vil gi tilsvarende suksess i den andre formen for krigføring. Det skyldes at det er en betydelig forskjell i «krigens natur» mellom de to krigsformene. 10.2.2 Bekjempelse av opprørsbevegelser - alltid en stor utfordring Begrepet «counter-insurgency» (COIN) er en relativt ny betegnelse for de tiltak som et regime og deres væpnede styrker iverksetter for å bekjempe forsøk på å under grave regimet og fjerne det fra makten. I tidligere tider trengte man ikke en egen betegnelse for dette, siden det å slå ned opprør var sett på som en naturlig oppgave for staten, og det foregikk ofte med en brutal hensynsløshet etter mottoet: «Kili them all, let God sort them out.» Men i det 20. århundret var tiden etter hvert ute for de eldre tiders massakrer og brent jord-taktikk mot opprørere. Dette ble raskt klart for de europeiske kolonimaktene da opprørene mot kolonistyre startet på 1940- og 1950-tallet. I løpet av samme periode ble da også de forskjellige COIN-konsepter utviklet, herunder de såkalte «hearts and minds»- konsepter, som særlig britene i bl.a. Malay sia var pionerer for på slutten av 1950-tallet. Denne måten å tenke og planlegge på ble i sin tid et viktig konsept, og innsikt i denne tankegangen er viktig om en vil for søke å forstå de mange konflikter og diverse forsøk på å bekjempe konfliktene på i perioden fra 1950 til slutten av 1970-tallet. Som begrepet COIN antyder, er dette i utgangspunktet en reaktiv prosess som er skapt og utformet for å møte den lokale form som de enkelte opprør har. Historisk har det vist seg vanskelig å utvikle godt tilpassede mottiltak, siden det ofte har vært problematisk å kunne fastslå hva som egentlig var trusselens kjerne. Ofte har det vist seg at «lærekurven» for både soldater og deres styrende politikere har vært hel ler flat, siden et opprør om det skal få fremgang, vil operere på utsiden av de kon vensjonelle politiske og militære handlingsmønstre. Flere historikere har da også beskrevet hvor langsomt det gikk for de gamle kolonimaktene med betydelig praksis fra opprørsbekjempelse og irregulær krigføring, som den britiske og den franske, å utvikle en fungerende doktrine for opprørsbekjempelse. Man forsto kanskje rett og slett ikke at dette egentlig var nye former for konflikter, som hadde svært lite med «klassiske» bondeopprør eller stammeopprør å gjøre. Dette var konflikter som ville
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
393
MODERNE KRIGSKUNST
kreve en ny form for politisk og militær strategi, der en eventuelt var villig til å ignorere det tradisjonelle europeiske klare skillet mellom militære og sivile, og der det også var en svært uklar linje mellom hva som var fred og krig. Konflikten ble ofte «semipermanent» når den først hadde brutt ut. Opprørsbekjempelse fikk som tidligere antydet en ny form i forbindelse med den såkalte «Malayan emergency» på 1950-tallet. Britene utviklet her nye metoder som søkte å bygge bro mellom de sivile og militære myndigheter ved å sette inn en såkalt «special commissioner» og utvikle en politikk der en bevisst søkte å skille opprø rerne fra sivilbefolkningen, noe som ble kjent under begrepet «hearts and minds». Britene dokumenterte også sine fremganger av den kjente håndboken skrevet av en av de som hadde utviklet det nye systemet, Sir Robert Thompson?0' Her ble Thompsons fem prinsipper for bekjempelse av en kommunistisk geriljabevegelse beskrevet, og boken ble på mange måter en bibel for diverse opprørsbekjempere i årene som fulgte. Professor Charles Townshend har oppsummert dette slik i en artikkel: The core of Thompson’s analysis simply made explicit a deep-rooted British assumption about the need to maintain the govemment's legitimacy by operating within the law. But it departed from British experience in insisting that not only must the government have a clear political aim, it must also «have a overall plan». In the Malaya emergency it had been possible for the authorities to offer, in addition to political emancipation, social and economic reforms that headed off the threat of mass opposition, and exploited the ethnic difference between the mainly Chinese insurgents and the Malay majority. Where this could not be so easily done, legitimacy was harder to preserve. The French failed in Indochina between 1945 and 1953 by attempting to secure a conventional military victory over the insurgent Vietminh. After suffering this disaster, the French army embraced a far more radical doctrine of guerre révolutionnaire,507 508 which located the struggle for hearts and minds not so much in the material as the ideological sphere. The USA followed this line in a series of military interventions conceived as aspects of the Gold War struggle against international communism... The late 1960 and early 1970s were identified by one security specialist as ‘the counter-insurgency era,’ the heyday ofbeliefin the possibility of preventing revolu tion. In broad terms, there was a common doctrine: unity of command, effective Sir Robert Thompson (1965): Defeating Communist Insurgency. En annen sentral bok skrevet av samme forfatter er (1970): Krig ved stedfortreder. Den revolusjonære krig i stormaktsoppgjøret, Ellingaard Forlag. (Originalens tittel var Revolusjonary War in World Strategy 1945-69. London, Martin Secker & Warburg Limited, UK.) 508. Guerre révolutionnaire er den franske termen for revolusjonær krig. På 1960-tallet utviklet en gruppe franske offiserer med bakgrunn fra Indokina og Algerie en doktrine for å bekjempe opprør og som skulle brukes for å bekjempe opprørsbevegelsen FNL i Algerie. Teoretikere som Charles Lacheroy og Roger Trinquier gikk inn for en effektiv ødeleggelse av den bevæpnede opposisjonen og anbefalte også å utvikle et miljø der opprørerne ikke barene operere. Det inngikk også en omfattende bruk av psykologisk krigføring på alle nivåer. Franskmennene forsøkte å isolere nasjonalistene i Algerie ved å stenge grensene mot Marokko og Tunisia og etablerte et stort nettverk av garnisoner over hele landet, som var støttet av en sterk reserve som utførte direkte antigerilja-operasjoner. Tusenvis av sivile ble flyttet til områder som barene forsvares, og egne selvforsvarsstyrker ble etablert. Selv om den franske hær i realiteten nedkjempet geriljaen, var det til slutt ikke lenger en politisk vilje i regjeringskon torene til å fortsette striden i Algerie. Dette medførte at hæren i større og større grad ble politisert og truet både i 1958 og 1961 med aksjoner mot regjeringen. Selv om denne måten å bekjempe gerilja på tydeligvis fungerte til et visst nivå, var det til sist umulig å stanse den arabiske nasjonalismen, ikke minst siden de franske politikere så på dette som en «tapt sak». En viktig kilde for denne form for tenkning er Roger Trinquier (1964): Modem War fare; A French Viewfrom Counterinsurgency. New York, USA.
507.
394
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
intelligence organization, and the creation of appropriate special forces. Radical critics saw this as a threat to all political change, branding counter-insurgency experts as ‘the hired prize-fighters of the bourgeois state' 509 Under Vietnamkrigen og i de nærmeste årene etter, var det særlig i USA en betyde lig forskningsinnsats der man gjennom studier av kommunistisk politisk og militær teori forsøkte å fravriste særlig de vellykkede geriljabevegelsene deres «innerste hemmeligheter». Hva skapte motivasjon og utholdenhet? Hvordan ble kommunis tisk gerilja organisert og ledet? Hvilken betydning hadde forskjellige sosiale og øko nomiske faktorer? Spørsmålet om en vestlig stormakt kunne ha håp om å slå en godt ledet geriljabevegelse, var en annen sentral problemstilling. En av de mest kjente tekster om opprørsbekjempelse fra denne perioden har blitt en standard, og den er skrevet av briten Frank Kitson (1971): Low Intensity Operations. Her utredes det et uvanlig sofistikert sivilt-militært system som kan brukes til å fastslå hvordan et opprør kan utvikle seg. I praksis er ikke denne type analyser særlig enkele å gjen nomføre, men i det minste er dette et relativt detaljert og godt beskrevet system som kan brukes av en kompetent ledelse som skal forsøke å stanse et opprør i fødse len. Når man i ettertid går igjennom mange av de bøker og forskningsrapporter som forsøker å forklare og beskrive såkalte counter-insurgency campaigns, er det ett for hold som ser ut til å være gjennomgangstema: geriljabevegelser har generelt alltid ett svakt punkt nemlig at de er helt avhengig av folkelig støtte. I praksis gir dette seg utslag i avhengighet av støtte for innhenting av etterretninger, for å rekruttere solda ter og politiske støttespillere og for å skaffe forsyninger av alle slag. (Unntak er håndvåpen og maskingevær som tas fra fienden i den første tiden.) Dette ble alt for mer enn 30 år siden formulert slik i en etter hvert «klassisk» bok med tittelen Counter-insurgency Warfare, skrevet av amerikaneren John S. Pustay:
Either through choice or through coercion, (citizensj supply the insurgent units with such essentials as intelligence, personnel, food, and clothing. In this strength howe ver - in the Maoist tradition - there is also an element of weakness. The excessive dependence upon this single collective element of support can be exploited by the counterinsurgents. 510 Dette betyr at dersom statsmakten på en eller annen måte blir i stand til å separere opprørerne fra sin folkelige støtte, er det mulig å bekjempe opprørernes styrker relativt effektivt. Uten at opprørssoldatene kan «vandre fritt» ut og inn av sivilbefolkningen, og utnytte befolkningens støtte til egen fordel, blir en vanlig opprørssoldat bare en lett utrustet infanterisoldat. Han kan da svært effektivt bekjempes med konvensjo nelle midler, fordi opprørere uten folkelig støtte blir tvunget til å kjempe for bl.a. egne baser og må eventuelt også forsøke å holde terreng, noe han egentlig ikke ønsker eller normalt har kapasitet til. I en slik situasjon vil nettopp det clausewitziske konseptet for krigføring gjelde, og geriljastyrkene kan ikke lenger unngå de avgjørende slag, som de normalt ikke vil ha ressurser til å mestre i en tidlig fase av krigen. Robert Townshend (2001): «Counter-insurgency», mindre artikkel i en bok redigert av Richard Holmes: The Oxford Companion to Military History. Oxford, Oxford University Press, UK, s. 231. 510. John S. Pustay (1965): Counterinsurgency Warfare, New York, The Free Press/MacMillan Company, USA. Se spesielt kapittel 4: «A Synthesis of Communist Theory and Practice: A Theory of Cellular Development», s. 52-79.
509.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
395
MODERNE KRIGSKUNST
Der det har lyktes for statsmakten - med eller uten vestlig hjelp - å slå ned opprørsbevegelser, har man vært i stand til å «sperre av» den frie flyten av nødvendig støtte mellom geriljaen og befolkningen. Teoriene om hvordan dette kan oppnås i praksis, har vært mange. Begreper som civil actions og strategic hamlets antyder betydningen av lokalforsvar på landsbygda, men også av behovet for landreformer, politiske reformer og økonomisk relevant utvikling, gjerne i kombinasjon med fol keforflytninger, er alle eksempler på mulige taktiske tiltak som imidlertid må tilpas ses den lokale situasjon dersom man skal lykkes. Det var ved hjelp av slike tiltak, og ikke ved å sette inn betydelige militære styrker, og med et godt blikk for den lokale økonomiske, etniske og religiøse situasjon at britene slo ned den kommunistisk ledede geriljabevegelsen (med et stort kinesisk innslag) i Malaysia på 1950-tallet. Til slutt kan det være nyttig å høre hva en av Vietnamkrigens ledende eksperter har å si om hvorfor det er vanskelig å bekjempe en fanatisk, men likevel rasjonell politisk eller militær opprørsbevegelse som den kommunistisk ledede Vietnams folkearmé har vært et eksempel på: f.. J In the future any society can develop a hostile element. It may be small and unrepresentative, but if it is sufficiently determined to have its way if it can convince the society of its implacableness, and if it is ruthlessly efficient in its own organization building, then regardless of how unreasonable are its demands or how outrageous its behavior, it can force its will on that society.
It succeeds if it shapes the proper perception of itself: day after day it dynamites buildings; year after year it kidnaps and assassinates individuals; it constantly ambushes police and soldiers; it creates a never-ending ever-worsening social trauma; it is a force that clearly intends to go on letting blood regardless of casualties, including its own, regardless of secondary destructive effects on the very fabric of the society, regardless of everything. That is the perception which must be shaped. Shaping it is no easy matter. If it can be done, however, the people of the society eventually will abandon allegiance to law and will come to feel that the issue of right and wrong has become irre levant. They will conclude that the candle of justice is not worth the game of opposition, that the social pathology must stop and if the price is surrender, so be it. Then comes the stampede of public opinion to capitulate, against which the lea dership is helpless. The advocate of dau tranh strategy is proven correct in the basic calculation: that no democratic society - no society perhaps - can fight a fifty-year war. 511 Etter midten på 1970-tallet og etter Vietnamkrigens avslutning så man en raskt fallende interesse for counter-insurgency som tema. Nå kom på ny den kalde kri gens problemer i sentrum for amerikansk tenkning, og i Europa var det stort sett Frankrike og Storbritannia som beholdt en viss forskning og militær kompetanse innen fagområdet counter-insurgency. Amerikanerne under Carter-administrasjonen hadde ikke for øyeblikket ambisjoner om å delta i mindre kriger igjen. Først ca.ti år senere så man på ny en økende amerikansk interesse, og nå som en følge av (eller reaksjon på) en økende internasjonal ustabilitet. Nå hadde også begreps 511.
Douglas Pike (1986): PAVN People's Army of Vietnam, s. 251-252. New York, A Da Capo Paperback, Presido Press, USA.
396
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
bruken skiftet, og begrepet «low-intensity conflict» (LIC) hadde langt på vei avløst COIN som begrep. 10.2.3 De to formene for krigføring - en vurdering Ved å kontrastere to ledende militære teoretikere som Mao Zedong og Karl von Clausewitz kan en se at man i dag står overfor to svært forskjellige konsepter for moderne krigføring. Begge formene har sine sterke og svake sider, noe en også i dag ser i den praksis som utøves i de mange konflikter og kriger rundt omkring i verden. Maos syn at såkalte avgjørende slag ikke uten videre kan påtvinges en geriljabeve gelse, er her en viktig faktor. Nettopp opprørsstyrkenes mangel på «fast form» gjør det mulig for dem å unngå avgjørende slag i de tidlige faser under en væpnet kon flikt. Maos råd var at i opprørskrig burde man alltid ta sikte på en langvarig krigfø ring, der man forsøkte å utvikle en folkelig støtte og utnytte denne til å skaffe seg bl.a. forsyninger og rekrutter. Statsmakten ville da sakte men sikkert bli brutt ned, og opprørerne ville til slutt kunne erobre byene og selv overta samfunnsmakten. I denne form for politisk fundert teori er det er hovedmål selv å overta statsmakten, ikke å oppløse eller svekke den. Selv om Clausewitz og Mao har klart forskjellig utgangspunkt og går helt for skjellige veier når de beskriver kunsten å føre krig, betyr ikke det nødvendigvis at den ene har rett og den andre tar feil. Det er her mer fruktbart å se det slik at begge stort sett er korrekte i sine analyser, men hver av dem beskriver en spesiell form for krigføring, «nasjonalstat versus nasjonalstat» hos Clausewitz, og «nasjonalstat versus opprørere» hos Mao. Om man aksepterer denne delingen, er det også enklere å forstå og forklare hvor for de konvensjonelle militære styrker historisk har hatt relativt begrenset suksess når de har vært benyttet mot godt organiserte og godt ledede opprørsbevegelser. Et eksempel på dette er kommuniststaten Vietnams intervensjon i Kambodsja på slut ten av 1970-tallet mot Røde Khmer, Frankrike i Algerie på 1950- og første del av 1960-tallet mot FNL og amerikanerne i Vietnam på 1960-tallet og frem til SørVietnam kollapser i mai 1975. Tilsvarende problemer oppstod også ved FN-intervensjonen i Somalia på 1990-tallet.512 Dersom man vil holde seg til det clausewitziske begrepsapparatet, er det symbio sen mellom opprørere og folkelig støtte som er selve Center of Gravity i såkalt nonstate warfare. Kan statsmakten og dens støttespillere innenlands og eventuelt uten lands oppnå å skape et effektivt skille mellom opprørerne og den folkelige støtten, kan opprørerne slås relativt raskt. Følgelig vil det sett fra det truede regimets side være den mest rasjonelle målsetting alltid å arbeide for en slik splittelse, og å skape denne splittelsen burde være den fremste målsetting i alle sivile og militære opera sjoner rettet mot en opprørsbevegelse. I praksis vil det ofte være store praktiske problemer for en nasjonalstat, med eller uten utenlandsk hjelp, i tide å gjennomføre de nødvendige reformer og iverksette en effektiv motstrategi. Bl.a. vil mange av reformene trolig «skade» interessene til grup per som støtter regimet, noe som reduserer reformiveren eller kanskje direkte umu liggjør den i første omgang.
512.
N.M. Rekkedal et al (1996): Intelligence in Peace Support Operations, scientific report, FOA-R-96-00346-1.1-1.4SE, Stockholm, Sverige (se spesielt kapitler 4, 5, 6, og 8).
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
397
MODERNE KRIGSKUNST
Uten at man lykkes i dette viktige første skritt, vil militærmakt som rettes mot opprørsbevegelsens geriljastyrker, normalt få svært begrenset effekt. 10.2.4 Bruken av strategibegrepet Trolig er det i dag mulig å snakke om en sekvensiell og en parallell strategi. Dersom vi tar utgangspunkt i det clausewitziske tyngdepunktbegrepet, finnes det to helt forskjellige strategier som kan utnyttes under en konflikt eller krig. Den klassiske formen for strategi forutsetter at man prioriterer mellom tyngdepunktene og setter inn ressursene for å ta det først som er høyest prioritert, slik at man derigjennom kan stanse konflikten. Som alt nevnt tidligere opererer Clausewitz med til sammen fem vanlige former for tyngdepunkt: (i) knuse fiendens hær, (ii) innta fiendens hovedstad, (iii) angripe fiendens viktigste allierte og om nødvendig også (ivj lederen personlig og (v) folkeopinionen.513 Når prioriteringen er slik, skyldes det ikke minst den våpentekniske og taktiske situasjon i Clausewitz sin egen samtid. Den satte klare rammer for hvordan tyngde punktene kunne angripes: både hovedstaden, lederskapet og folket var bak fronten og kunne derfor ikke angripes før hæren var slått. Den klassiske strategi er altså sekvensiell ved at man angriper ett tyngdepunkt om gangen. I begynnelsen av det 20. århundret gjorde den teknologiske utvikling det mulig å angripe fiendens hjemmefront. Luftskip og relativt enkle krigsfly hadde allerede under første verdenskrig antydet hvilket potensial som lå i denne nye våpendimensjonen. Luftmakt ville i fremtiden kunne brukes til direkte angrep bak fiendens frontlinjer for å ramme mål og dermed knekke fiendens evne og vilje til å føre kri gen videre. Alt i 1921 hevdet f.eks. italieneren Giulio Douhet at neste krig ville bli avgjort av bombeflyet. Hva som ifølge Douhet ville kreves i forbindelse med fremti dens krigføring, var noen dagers massive angrep med fly rettet mot motstanderens byer, industrier og politiske sentre. Den svenske historiker og essayist Peter Englund tolker dette som et forsøk på å gjenopprette krigen som et rasjonelt politisk instru ment og mener at tankegangen vant stor gjenklang fordi den syntes å gjøre det mulig å føre krig på en hurtig og «klinisk» måte, fjernt fra de forferdelige tapsratene i skyttergravene under første verdenskrig. I ettertid ser man klarere at det ikke var samsvar mellom den militære tenkning og den teknologiske utvikling. Luftstridskreftene var ennå ikke tilstrekkelig teknolo gisk utviklet til å gjennomføre luftmakttilhengernes operative konsepter. Men de hadde vist at det fantes en ny tilnærming til strategi. Ved introduksjonen av flyet ble det mulig å angripe flere av tyngdepunktene samtidig, og det er kjernen i det som i dag gjerne kalles parallellstrategien. Ved å rette massive, overraskende og presise angrep mot «alle» fiendens tyngdepunkter samtidig vil mulighetene for å knekke fiendens vilje i krigens innledende fase være store. Denne teorien går tilbake til stra teger som italieneren Douhet og amerikaneren Mitchell, og tilhengere av strategien vil gjerne hevde at Golfkrigen i 1991 viste at det nå er samsvar mellom teori og tek nologi. Det kan imidlertid reises flere kritiske spørsmål til denne strategien. Foruten problemer med å identifisere, treffe og vurdere skadene på de forskjellige målene er der to mer grunnleggende spørsmål som kan stilles:
513.
398
Clausewitz (2002): Om kriget, s. 606. Denne problemstillingen er også diskutert flere andre steder i boken.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
1. Kan alle problemene i en krig løses med militære midler alene?
2. Er de tyngdepunkter som teorien peker ut, nødvendigvis de som er avgjø rende for utfallet av krigen? Den kinesiske strateg og militærteoretiker Sun Tzu ville avgjort ha svart nei på begge spørsmål siden han har en annen forståelse av tyngdepunktbegrepet: Først bør fiendens planer angripes, og hvis ikke dette er tilstrekkelig, angripes hans allian ser, deretter hans hær og som siste utvei, inntas fiendens byer. I denne oppstillingen er innbakt en forestilling om at fiendens vilje kan knekkes allerede ved «ødeleggel sen» av det første tyngdepunktet/14 Mens Clausewitz forutsetter at alle tyngdepunktene angripes ved hjelp av mili tære styrker, er det hos Sun Tzu primært et politisk og diplomatisk mål å påvirke fiendens plan og fiendens allianser. Først når dette har mislyktes, blir det aktuelt å ødelegge det tredje tyngdepunktet: fiendens hær. Sun Tzus teori betrakter de mili tære styrker som et element i en overordnet politisk og militær strategi. I konflikter med ikke-statlige aktører kan det som tidligere antydet være vanskelig å finne de relevante strategiske tyngdepunkter. Den kubanske revolusjonen startet f.eks. med et totalt mislykket opprør i Moncada i 1953 og en enda større militær katastrofe for opprørerne etter en invasjon i Granma-området på Kuba i 1956. De to militære nederlagene førte imidlertid til en politisk reisning på Kuba og til starten på gerilja krigen. Medvirkende til at et nederlag innledningsvis likevel skulle få positiv effekt for opprørerne, var trolig at de to nevnte områder allerede var omspunnet av myter fra kubansk historie, først som følge av kampene mot det spanske og siden mot det amerikanske overherredømme.514 515 Man vil kunne finne tilsvarende symbolbelastede områder i andre konfliktområder som kan være med på å forklare tilsynelatende ulogiske handlingsmønstre. Fra et militært perspektiv kan altså denne form for krig oppleves som asymmetrisk i den forstand at bruk av en overlegen militær kapasitet kan forårsake nederlag på andre «fronter», f.eks. brudd i allianser og koalisjoner, politiske og diplomatiske forviklinger, problemer med hjemmeopinionen, osv. Dette betyr at både spekteret av de strategiske tyngdepunkter og midlene som skal brukes mot dem, normalt må utvides radikalt hvis vi skal gripe aktivt inn for å stanse denne type konflikter, og ha håp om å lykkes. Den eneste av de i dag kjente klassiske militærteoretikere som anlegger et videre perspektiv på strategiens fundament, er Sun Tzu. Han opererer som nevnt med strategiske tyngdepunkter som både er av politisk, diplomatisk og militær karakter, og med en helt annen prioritering enn den som Clausewitz har beskrevet, nemlig: 1. 2. 3. 4.
fiendens fiendens fiendens fiendens
planer allianser hærer byer.516
Den grunnleggende tesen i Sun Tzus bok Krigskunsten er å overvinne fienden ved 514. 515. 516.
Inge Tjøstheim [1995]: «Generell militærteori i forhold til internasjonal militær innsats», foredrag i forbindelse med et FFI-seminar, 26 septemberl995, Kjeller. Tjøstheim (1995): ibid. Sun Zi (1999): Sun Zis Krigskonst. Stockholm, Forsvarshogskolan, s. 25.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
3 99
MODERNE KRIGSKUNST
hjelp av visdom og ikke bare ved bruk av makt. For ham var en krig ikke bare en kamp mellom militære styrker, men en omfattende konflikt som både dekket områ der som politikk, økonomi, militære styrker og diplomati. Han bruker altså et mer omfattende krigsbegrep enn militære planleggere i dag er vant til å arbeide med. Han hevder at det militære element er et nødvendig, men ikke alltid det viktigste element i en krigssituasjon. Trolig er det i dag mye å hente fra denne tankegangen når vi ser på den nye politiske og strategiske situasjon i verden. Den typen interne og statsbyggende eller statsoppløsende konflikter vi her taler om, betegnet den sveitsiske militærteoretikeren Jomini som «anskuelseskriger», altså kriger om forskjellige politiske og religiøse meninger. Om disse kriger sier han at det er et uegnet middel for en tredje part å gripe inn med militære styrker for å avgjøre denne type kriger. For
(...) å forsøke å holde tilbake en slik mobb med våpenmakt er som å holde tilbake en mineeksplosjon når kruttet allerede er antent. Det er mye bedre å avvente eks plosjonen og etterpå f.eks. fylle opp krateret enn å forsøke å hindre den og forsvinne i forsøket. 5/7 Med andre ord er timing helt avgjørende i slike konflikter, både når det gjelder virke midler og angrep på utvalgte strategiske tyngdepunkter. Hvis vi ser tilbake på kon flikten i Bosnia på 1990-tallet, tyder mye på at NATO satte inn sine anstrengelser på riktig tidspunkt, nemlig etter at krigstrettheten hadde begynt å vise seg, og etter at det internasjonale samfunns politiske, økonomiske og diplomatiske innsats, og internasjonal militær tilstedeværelse, hadde lyktes i å hindre konflikten i å spre seg utover det opprinnelige området. Hvorvidt dette vil sikre en varig fred er van skeligere å si, men kritikerne mot bl.a. en famlende FN-innsats glemmer ofte å ta hensyn til timing-faktor ens betydning for at partene skal være villige til å slutte fred.517 518 10.2.5 Vil trenden i retning av «non-state warfare» holde seg? I årene som kommer, vil vi trolig se relativt få større «klassiske» kriger mellom nasjo nalstater. I stedet vil trenden i retning av non-state warfare sannsynligvis holde seg, gitt de mange og sterke spenninger som eksisterer innen svært mange av landene i den tredje verden. Man har i et tidligere så krigersk Europa nå maktet å leve stort sett i fred med hver andre i ca. 55 år. Det viktigste unntaket er Balkan. Når man har maktet det skyldes det bl.a. de klare grenser som den kalde krigen satte, og med at man ennå husket hva tøylesløs nasjonalisme hadde medført i form av to verdenskriger. Ekstrem nasjona lisme paret med sterke ideologiske føringer «tillater» nettopp den typen grusomheter og massedrap som man så mye av under andre verdenskrig, og som man så i Bosnia og i Kosovo på 1990-tallet. Man kan her selvsagt spørre om hvordan de offisielt 89 for skjellige nasjonaliteter som en gang var en del av Sovjetunionen, nå vil makte å ordne opp i forholdene seg imellom. Det kan selvsagt gå bra i Russland, men man har ikke hittil maktet å ordne opp i de mange etniske motsetninger i Afrika, f.eks. landet Somalia «gikk utfor stupet» som stat i 1988, og har senere fått følge av en serie med
518.
David Jablonsky red. [1987]: Roots of Strategy, Book 2, kapitlet «Jomini and his Summary of the Art of War», s. 460-465. (New York, USA.) N.M. Rekkedal et al (1992): Intelligence in Peace Support Operations. Se kapittel 4.
400
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
517.
MODERNE KRIGSKUNST
andre tidligere kolonier - nå selvstendige stater. Det er også en serie med andre stater i andre deler av verden som har en svært så usikker fremtid. En bør også merke seg at selv om man i Europa og særlig i USA har «klokkertro» på egne økonomiske modeller og på den demokratiske styreform, har store deler av resten av verden ikke valgt å gå i samme retning. Mange stater og grupper ser heller på Vesten som en trussel mot egne interesser - ikke som noe positivt man ønsker å kopiere. Behovet for å studere de forskjellige typer konflikter er følgelig økende også for mindre stater som de nordiske land. Ikke minst med tanke på den etter hvert høy ere profil som internasjonal innsats har fått i bl.a. den norske (og nordiske) politiske og militære virkelighet, er behovet for innsikt i fremmede forhold økende. 10.2.6 Det militære dilemma Studerer man krigshistorien, ser man at man stadig de siste ca.200 år har trodd at teknologi og tilhørende militære systemer og maskiner i seg selv ville sikre egne faner seieren. Imidlertid har tilhengerne av denne retningen innen militær tenkning stadig blitt skuffet. Om man glemmer fortiden, og velger å tro at de nye «ting» man nå har skaffet seg, vil løse de politiske og militære problemer man stadig blir konfrontert med, har det vist seg at stormakter ofte preges av arroganse. Både Korea og Vietnam kan her tjene som eksempler på amerikansk arroganse. Begge steder var USA teknologisk totalt overlegen, og man var ikke minst på 1960-tallet overbevist om at overlegen teknikk og trening ville løse de egentlig politiske problemer han stod overfor. Men hva skjer når motstanderen likevel ikke vil gi opp? Kommunistregimet i Nord-Vietnam lot seg ikke skremme av store tap, men var sikker på at det politisk ville vinne dersom regimet absorberte tapene og fortsatte krigen som før. Daværende forsvars minister McNamara med sin bakgrunn fra bilindustrien så det hele primært som et «ingeniørproblem» som kunne løses ved hjelp av overlegen teknologi der man for søkte å systematiserte krigføringen ved hjelp av operasjonsanalyse. Slagordet man falt tilbake på var «body count» - man skulle tilføre motstanderen så store tap at han ble tvunget til å gi opp. Hva gjør man så med en fiende som ikke sloss slik som systemingeniørene har forutsatt? Bombing fra luften mot et regime som ikke uten videre lar seg påvirke av egne tap, blir lett irrelevant, spesielt når dette er et sam funn der 80 prosent er bønder med et begrenset behov for en fungerende moderne infrastruktur. Kommunistregimet i Nord-Vietnam var rett og slett villig til å betale en pris som amerikanerne etter hvert ikke var villige til å betale. Det kan i dag registreres en klar uenighet mellom dem som nå legger stor vekt på de nye muligheter og kapasiteter som kryssermissiler og stecdt/i-bombere er et sym bol på, og dem som stadig gjentar at krig har vært og alltid vil være uten såkalte «silver bullets», dvs. at det ikke eksisterer «avgjørende militære kapasiteter» som vil dominere «alle» fiender når disse settes inn. Den siste fløyen - normalt representert med landstyrkenes forkjempere - legger i stedet vekt på at mot og karakter sammen med et samfunn som er villig til å vinne og derfor risikere alt, alltid vil være det avgjørende når også demokratiske stater går til krig. Debatten mellom de som tror at teknologi kan ta bort tragedien i krig, og motstanderne, som hevder at tragedie og teknologi alltid hører sammen i krig, pågår fortsatt for fullt i bøker og fagartikler. Motstanderne av såkalt «teknologi fiksering» vil hevde at det er en illusjon at kriger kan bli «kirurgiske» dersom man skaffer seg nok «silver bullets».
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
401
MODERNE KRIGSKUNST
Realiteten er nok at man også i fremtiden - på tross av digitaliseringen av strids feltet - vil se betydelig friksjon i krig, ikke minst når kompliserte bakkestyrker må settes inn. Og uten bakkestyrker kan man ikke kontrollere befolkninger - noe som ikke minst de fredsopprettende operasjonene på Balkan kan stå som eksempel på. Slik sett er det trolig et alvorlig feilgrep å tro at teknologiske løsninger i seg selv er tilstrekkelig i de kriger som vil komme. I den forbindelse bør man stille seg svært kritisk til det som enkelte luftmaktsforkjempere stadig har hevdet, nemlig at ingen som har hatt luftoverlegenhet, har tapt i krig. Ingen betviler vel at amerikanerne klart dominerte luftrommet over Korea og Vietnam, men noen klar militær og politisk seier ble likevel ikke oppnådd. Bruken av presisjonsvåpen og luftmakt over Kosovo i 1999 og igjen i Afghanistan i 2001 og 2002, er kanskje det nærmeste man har sett en slik «idealkrig». Men det er her grunn til å minne om at det var det politiske presset mot regimet i Beograd, og ikke minst at Russland valgte ikke å støtte regimet, som kanskje mer enn noe annet pres set frem en serbisk tilbaketrekning fra Kosovo. Og uten bakkestyrker til stede er det ikke mulig å hindre massedrap på sivile eller terroraktivitet. Dette vil også i fremti den kreve at man risikerer egne soldaters liv, dersom oppdraget skal kunne gjen nomføres. Digital teknologi vil klart medføre en betydelig omforming av hvordan direkte ildstrid på bakken (inkl, nærstrid) vil se ut, men de grunnleggende spørsmål forblir uansett uendret: hvor er jeg, hvor er lagkameratene, og hvor er eller ofte også: hvem er fienden? Hva er så fremtiden for striden på bakken? Er det siste stridsvognslaget nå utkjempet, slik enkelte debattanter har hevdet? Mange, som den tidligere USMCkommandanten general Paul Van Riper frykter at man vil glemme erfaringene fra fortiden og han karakteriserer de som primært fokuserer på teknologi, som «ingeni ører», dvs. personer som har vist for liten innsikt i hva som er de grunnleggende pro blemer i forbindelse med krig. Vitenskapspersonell samler, analyserer og organiserer informasjon og forsøker å gi svar på de spørsmål som stilles. Han hevder at i krig er det ikke klare svar - nettopp dette er et typisk trekk ved krigen. Han er følgelig svært kritisk til det syn som teknologiforkjemperne ofte gjør seg til talsmenn for: krig er vitenskap, noe den i så tilfelle aldri tidligere har værtl Mot dette synet står bl.a. en av de mest profilerte forkjemperne for luftmakt, tid ligere U.S. Air Force oberst John Warden III. Han hevder at krigen sett i et fugleper spektiv nettopp er hva han (og mange av tilhengerne av et nettverksbasert forsvar) kaller et system av systemer. Nettopp derfor kan også krigen forstås. Han går så langt som å si at de som hevder at «krig er kaos», står for et foreldet syn. Den nye tekno logien gir nå helt nye former for tenkning om krig og krigføring. Warden har følgelig spissformulert seg slik at neste krig kanskje vil vare i bare noen timer, for da er mot standerens moderne infrastruktur slått ut med luft- og rommakt (aktiv bruk av satellitter), og han innser at han bør kapitulere.519 Det Warden her bruker som «sannhetsbevis» er at ca. 1 minutt etter at de første bombene falt over Bagdad i 1991, ble elektrisitetsforsyningen slått ut. Irakerne var da - slik han ser det - i reali teten i ferd med å tape krigen og hadde i praksis ingen mulighet til å stå imot koali sjonens ønske om å gjenerobre Kuwait.520 519. 520.
Basert på diverse internett-artikler, utlagt av U.S. Air Force. Se litteraturlisten. Det vises her til Wardens forelesninger ved Forsvarshdgskolan i Stockholm i slutten av januar 2003. Forfatterens personlige notater fra forelesningene.
402
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
MODERNE KRIGSKUNST
Til dette er å si at Irak kanskje var paralysert en tid, men man måtte også i denne krigen sette inn pansrede styrker siden den øverste krigsleder i Irak valgte å fortsette motstanden. Heller ikke ca. en måneds omfattende flybombing med de tap og øde leggelser som det medførte for Irak, overbeviste Saddam Hussein om at han nå burde gi seg. Hans tolkning av begivenhetene var rett og slett basert på en annen logikk enn den vestlige. Imidlertid har Warden rett når han hevder at den omfattende bruken av fly var en avgjørende faktor når de totale amerikanske krigsrelaterte tap i denne relativt store krigen bare ble ca. 150 soldater, og at de nye presisjonsvåpen i denne forbin delse hadde en avgjørende betydning for sluttresultatet, selv om de utgjorde bare mellom 8 og 9 prosent av våpenmengdene som ble benyttet før bakkestyrkene ble satt inn. Denne prosenten ble til sammenligning økt til over 60 i Afghanistan i 2001-2002, som selvsagt var en konflikt av mindre omfang. Dette antyder at tren den går i retning av en stadig økende innsats av «smarte» våpen i forbindelse med fremtidens konvensjonelle innsatser i krig.
En sammenligning av forskjellige former for krigføring
403
MODERNE KRIGSKUNST
11
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og
det operasjonelle nivå Dette kapitelet inneholder innledningsvis en presentasjon av hvordan den ameri kanske hærdoktrinen ble utviklet på slutten av 1970-tallet, og hvordan dette kom til å bli starten på det vi i dag kaller manøverteori og manøverkrigføring. Kapitlet er skrevet for å gi leseren en viss innsikt i hvorfor manøverkrigføring ble utviklet som et alternativ i forbindelse med moderne krigføring. I kapitlets andre del inngår en presentasjon av hva militære doktriner er, fordi doktriner kan ses på som teoretiske konstruksjoner som står sentralt i forbindelse med moderne militær tenkning, da de optimalt sett skal gjennomsyre et forsvars syn på krigføring fra det høyeste til det laveste nivå. Noen sentrale begreper og sam menhenger som har konsekvens for doktriner og utvikling av doktriner, blir presen tert. Forsvarets fellesoperative doktrine blir også kort introdusert, men selve doktrineteksten blir ikke presentert da dette faller utenfor denne bokens ramme. For de som ønsker en presentasjon av selve doktrinen, vises det til den trykte ver sjon av doktrinens to deler.521 I kapitlets siste del presenteres kort hva som menes med det operasjonelle nivå, og en diskuterer noen av de definisjoner og problemstillinger som man er opptatt av på dette nivå.
11.1
Et tilbakeblikk
Man kan ikke behandle de forskjellige perioder med krig på samme måte, ei heller bruke den samme militære doktrine. En doktrine er under permanent forandring avhengig av styrker og utstyr, og av nivået av mobilisering og militarisering av lan det under en gitt periode (...) Derfor er det umulig å definere karakteren av en fremtidig krig fordi de forberedelsene som gjøres for den vil forandre formen på og karakteren av denne krigen.522
Som sitatet gir en indikasjon om, er det alltid en utfordring å kunne se i god tid på forhånd hva landenes militære styrker kan bli brukt til, og følgelig hvilke kriger en bør (eller skalj forberede seg på. Skal en unngå at det er gårsdagens krig en holder på med å forberede seg til, kreves det en løpende, systematisk gjennomgang av både egne forutsetninger og det aktuelle trusselbildet og at det er en kontinuerlig dok trine- og taktikkutvikling som er i stand til å møte de aktuelle politiske og militære forutsetninger.523
Forsvarets fellesoperative doktrine. Del A - Grunnlag og Del B - Operasjoner. Oslo, Forsvarets overkommando, 2000. 522. Sitatet er skrevet av marskalk Mikhail N. Tukhatsjevskij, og er hentet fra en artikkel skrevet av amerikanerne Les ter W. Grau og Timothy L. Thomas: «A Russian View of Future War; Theory and Direction», The Journal of Slavic Military Studies, Vol. 9, no 3, s. 502. (Oversatt av forsker Inge Tjøstheim, FHS, Stockholm.) 523. Foruten de trykte tekster og foredrag som gjengis som kilder i fotnotene, har jeg benyttet notater fra tidligere samtaler med militærteoretikeren William S. Lind og materiale som jeg har fått fra ham. Her benyttes også mate riale som ble samlet inn i USA ved TRADOC/Fort Leavenworth i forbindelse med Forsvarsstudien 1996, da Norge hadde startet med å innføre teoriene rundt manøverkrigføring. Manøverkrigføring ble formelt innført i Norge ved dokumentet Forsvarssjefens grunnsyn fra sommeren 1995 (se også neste fotnote).
521.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
405
MODERNE KRIGSKUNST
11.2
Grunnlaget for moderne manøverkrigføring
11.2.1 Innledning Den historiske utviklingen fra Active Defence til AirLand Battle er parallell med den amerikanske debatten om manøverkrigføring på 1970- og 1980-tallet og følgelig også en viktig del av forhistorien til dagens manøverteori. Det var i denne perioden U.S. Army utviklet det man i dag kaller teoriene om manøverkrigføring, og som ble sett på som et helt nytt spor innen amerikansk militærteori. For å forstå utviklingen av U.S. Armys doktriner utformet ved U.S. Army Training and Doctrine Command (TRADOC), er det nødvendig å se litt på hva som i samti den påvirket utviklingen. TRADOC ble opprettet i 1973 som svar på de problemer som U.S. Army hadde registrert under Vietnamkrigen. Hovedvekten i dette kapitlet er lagt på utviklingen mellom 1976 og 1986, som var de avgjørende årene innen utviklingen av teoriene om manøverkrigføring. General William E. DePuy, som fikk oppdraget med å opprette TRADOC, var en praktisk anlagt general, og hans hoved interesse var trening av styrker, noe som paradoksalt nok medførte at det nye sente ret innledet sitt arbeid uten at U.S. Army egentlig hadde noen moderne doktrine som rettesnor i arbeidet. Man hadde da også i begynnelsen først og fremst et taktisk perspektiv på arbeidet, og man vektla praktiske erfaringer som grunnlag for nye treningsprogrammer. Imidlertid forstod generalen relativt raskt at om reformene han ønsket virkelig skulle få effekt, trengte U.S. Army også en oppdatert doktrine. Det er denne prosessen innen TRADOCs rammer som står sentralt i denne fremstillin gen. Og som ofte tidligere i historien har det vist seg at den militære utvikling er svært avhengig av de personer som er tilgjengelige i et gitt miljø, og som er i en slik posisjon at de politisk kan påvirke en utviklingsrekke.524 525 11.2.2 DePuy-modellen U.S. Army Training and Doctrine Command ble som nevnt ovenfor opprettet under General William E. DePuys (1919-1992) ledelse i juni 1973.526 Generalen hadde selv tjenestegjort i en av de klart dårligste divisjoner som USA sendte til Europa under andre verdenskrig - The 90th Infantry Division. Tjenesten i denne divisjonen hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham, noe som skulle få konsekvenser da han overtok som leder ved TRADOC. Følgende sitat tjener som illustrasjon på hvilket inntrykk opplevelsene under andre verdenskrig hadde gjort på den fremtidige gene ralen:
That war (Second World War) had been DePuy’s formative professional experience, and it had not been a happy one. As a young officer in a poorly trained infan524.
525. 526.
406
Dokumentet Forsvarssjefens grunnsyn for utvikling og bruk av norske militære styrker i fred, krise og krig Forsvarets overkommando/Operasjonsstaben, Oslo, juni 1995. Dette var en relativt enkel beskrivelse av hvordan man på det tidspunkt oppfattet manøverkrigføring. I ettertid ser en at det var en noe forenklet forståelse av de aktuelle konsekvenser av innføringen av et nytt doktrinært grunnlag. Imidlertid ble dette et viktig utgangspunkt for den videre utvikling innen det norske Forsvaret, og det gjorde at en begynte å ta i bruk manøverteoretiske begreper og manøverteoretisk tenkning, og en startet for fullt undervisning om slike militærteoretiske og doktrinære spørs mål. Norge fikk sin Forsvarets fellesoperative doktrine i 2000 (FFOD del A og B). Sverige fikk sin nye Militdrstrategiske doktrin (MSD) i mai 2002. Richard M. Swain (compiled by), edited by D. L. Gilmore/C. D. Conway (1994): Selected Papers of General Wil liam E. DePuy, First Commander, U.S. Army Training and Doctrine Command, 1 July 1973. Fort Leavenworth, Kansas, Combat Studies Institute, U.S. Army Command and General Staff College. Dette er den til nå mest omfattende samling av de viktigste artikler, briefer og personlige brev som er laget om generalens arbeider.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
try division - the 90th - fighting from Normandy onward, DePuy had decided that few men did what had to be done without being told. Only a few in any given group functioned as they were supposed to function. DePuy thought that the only salvation for such a force lay with professionally competent, sensible and activist officers. He saw few among his peers or superiors who met his standard (...) During his time with the division, DePuy saw two of his division commanders, several of his regimental commanders, and a number of other officers relieved for incompetence or outright unfitness.527528 Etter denne opplevelsen var DePuy alltid opptatt av de militære krav man måtte stille til offiserer og soldater, og effektiv trening ble av ham sett på som avgjørende for militære resultater. Da DePuy selv senere ble divisjonssjef for Ist Infantry Divi sion i Vietnam, ble han nærmest beryktet for å sparke sjefer og stabsoffiserer som han mente ikke oppnådde de militære mål han satte, men han så dette som en naturlig del av de plikter han hadde som divisjonssjef Det var med andre ord en hard og dynamisk sjef som nå overtok som den ledende skikkelse i forbindelse med arbeidet med de kommende reformer.?2S I 1973 dro de amerikanske styrker seg ut av Sørøst-Asia, og man fikk Yom Kippur-krigen i Midtøsten. Som navnet TRADOC antyder, skulle denne institusjonen overvåke alle militære skoler og treningsanlegg i USA som tilhørte U.S. Army. Foru ten å bygge opp en ny organisasjon og få fart på den militære treningen innen hær styrkene var også oppdraget til TRADOC å få til en bedre og mer rasjonell innføring av nytt materiell parallelt med trening på dette materiellet. Det var ved midten av 1970-tallet en økende forståelse innen U.S. Armys ledelse av at det nå var nødvendig med store reformer. Vietnamkrigens til dels svært lite positive erfaringer medførte at man måtte se på utviklingen med nye øyne, og det var her TRADOC etter hvert skulle ta ledelsen. Selv om doktrine inngikk i institusjonens navn, var ikke doktrineutvikling det som general DePuy i første omgang ønsket å prioritere. Så fort DePuy hadde tatt over ledelsen, begynte det en kan karakterisere som en mindre revolusjon i forbindelse med treningen innen U.S. Army. Man konsentrerte seg om å skape en ny treningspraksis, og generalen skal selv ha uttalte følgende ved en senere anledning:
Warted out ignoring it (the doctrine); it just was not an issue.529
R. J. Spiller har samlet inn et interessant materiale om general DePuy og grunnlaget for de nye amerikanske doktriner. Han er professor i militærhistorie ved U.S. Com mand and General Staff College ved Fort Leavenworth, Kansas, og har god tilgang til grunnlagsdokumenter ved denne institusjonen. (TRADOC er nå lokalisert til Kansas.) I en artikkel publisert i 1997 i den engelske RUSI Journal hevdet han:
527.
528. 529.
DePuy var i utgangspunktet skeptisk til massearmeer, noe som var basert på det han selv hadde opplevd under andre verdenskrig. Sitatet er hentet fra Roger J. Spiller (1997); «In the Shadow of the Dragon. Doctrine and the US Army after Vietnam.» Det aktuelle sitat står på s. 44 i artikkelen trykt i RUSI Journal, desember 1997. General DePuy gis en fyldig omtale i en rapport skrevet av major Paul Herbert (1988): «Deciding What Has to be Done: General William E. DePuy and the 1976 Edition of FM 100-5.» Leavenworth Papers No. 16, Fort Leavenworth, Kansas, US Army Command and General Staff College, USA. Professor Roger J. Spiller (1997): ibid., s. 45. Dette er en sentral kilde, da Spiller har hatt tilgang til mye unikt materiale ved U.S. Army Command and General Staff College, Fort Leavenworth, Kansas. I artikkelen bruker han mye plass på general DePuy og hans rolle i forbindelse med innføringen av moderne doktriner i U.S. Army. Dr. Rickhard M. Swain (1994): Selected Papers of general William E. DePuy, s. 431.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
407
MODERNE KRIGSKUNST
All of which is only to say that DePuy regarded the matter of doctrine in much the same way as the rest of the Army: as of little real significance to the practical concems of the Army. Management and training were uppermost in DePuy's mind that summer (1973). As soon as DePuy assumed command, the training revolu tion in the Army would begin, but it would begin in the absence of doctrine. Instead, DePuy meant to elevate his own ideas about training to the level of a general principle. This, which could be translated roughly as «performance-oriented training», he would apply to his own personal vision of what the military future had in store for the Army. «We are not lookingfor World War III,» he told an audience on the eve of his taking command at TRADOC. Instead, he foresaw a short, nasty, limited conflict, perhaps in the Middle East. In his eyes, future wars would be strictly «come as you are.» There would be no time for the cumbersome mobilisation of the Second World War. Decision would be attained promptly, and very probably that decision would be won by small American forces, if it was to be won at all. To DePuy, this meant that any American unit had to be better by several orders of magnitude than any enemy it was likely to face. This assumption meant that American troops had to be trained to a much higher standard than was customary... In retrospect, it is easy enough to see the doctrinal implications in DePuy's plans for the Army, but these were not at all clear at the time, nor would they become so very soon.530 Det nyetablerte TRADOCs studier skulle i begynnelsen konsentrere seg om føl gende fire problemstillinger: Raske omgrupperinger. Så tidlig som i 1966 i Sør-Vietnam var Ist Air Cavalry Division (Airmobile) med nødvendig utstyr og forsyninger i stand til å gjennomføre vedvarende operasjoner i flere provinser over en firemåneders periode. I 1968 kunne samme enhet i forbindelse med en større operasjonen med kodenavnet Liberty Canyon, og på bare én dags varsel, omgruppere seg selv i løpet av to uker over en strekning på ca. 900 km. Den var bl.a. i stand til å fordele sine ledende bri gader til andre divisjoner før de igjen ble forent med divisjonshovedkvarteret da det ankom. Etter kort tid var man igjen klar til nye oppdrag. En slik utvikling impo nerte.''31 Også i Europa hadde man sett denne trenden, men hadde ikke valgt å gå i samme retning. Situasjonen i Europa var preget av Sovjetunionens store pansrede styrker deployert i Øst-Europa.532 Kombinasjonen av land- og flystyrker. Vietnamkrigen viste de amerikanske mili tære fordelene med å bruke luftmakt i nært samarbeid med bakkestyrker. Kombina sjonen av ledelseshelikoptre, jagerbombere og angrepshelikoptre som AH-1 Cobra og bruken av rekognoseringshelikoptre for å velge mål for B-52-toktene var nyska pende. Viktig ble også bruken av fly som AC-130 H [bevæpnede Hercules-transportfly) og KC-130 Hercules (for lufttankning] og transporthelikoptre som CH-46 Chinook i støtterollen. Dette bidrog samlet til at amerikanerne kunne konsentrere en overveldende ildkraft i forbindelse med sine operasjoner, men det var en klar R. J. Spiller (1997): «In the Shadow of the Dragon. Doctrine and the US Army after Vietnam», s. 45. Dr Rickhard M. Swain, (1994): Selected Papers of general William E. DePuy, s. 431. 531. Colonel Kenneth D. Mertel (1997): Year of the Horse: Vietnam. Ist Air Cavalry in the Highlands 1965-1967. Atglen, PA, Schiffer Military History, USA. Boken gir en detaljert innføring i hvordan de luftmobile operasjo nene ble utviklet og brukt i forbindelse med operasjoner mot FNL og nordvietnamesiske styrker i Sør-Vietnam. 532. Basert på forfatterens egne notater fra september 1978.
530.
408
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
ulempe med denne muligheten: Bruken av massiv ildkraft hadde bidratt til store ødeleggelser på landsbygda og kostet trolig amerikanerne mye som de vant på det militære området, i form av tapt støtte fra bøndene som måtte evakuere til slumområder i byene. Betydningen av luftmobilitet og nye våpenkategorier. Med hensyn til konvensjo nell krigføring var de mulighetene som konsentrert og riktig koordinert luftbåret ildkraft representerte, en militært interessant kapasitetsforsterker. Krigen i Midtøs ten i oktober 1973 (i Yom Kippur-krigen) viste også betydningen av nye typer våpen, som TOW-missiler i panservernrollen, og betydningen av moderne avansert luftvern av russisk fabrikat. Samtidig som russerne var i ferd med å forbedre sin konvensjonelle kapasitet ved å utvikle sin ildkraft, mobilitet og logistikk for store pansrede formasjoner, åpnet Vietnamkrigen amerikanernes øyne for en annen kom binasjon av ildkraft og mobilitet i form av luftmobilitet. Betydningen av en samlet vurdering. Slik DePuy selv tydeligvis så det, var det ikke et våpensystems kapasitet i seg selv som var det viktigste, men hvordan det fungerte mot et fiendtlig system. Det var det siste som var den sentrale problemstil lingen, og passet godt med det generalen hadde lært under sitt tidligere arbeid med bl.a. operasjonsanalyse i Pentagon. Hans syn var tydeligvis at dersom trening kunne bidra som en styrkeforsterker i strid, kunne den kompensere for tallmessig under legenhet. En effektiv orkestrering av våpen som ble dyktig utnyttet for å skape over legen stridseffekt, ville bli avgjørende på fremtidens stridsfelt. Logikken var omtrent som følger: Overlegen trening og våpenutrustning betydde overlegen taktikk, og overlegen taktikk var det en trengte for å vinne i moderne krigføring.'’33 Krig blir bygd opp ved hjelp av taktikk, og i landkrigføring var det ifølge DePuy bataljoner og kompanier ledet av sine offiserer som utgjorde dette sentrale leddet.533 534 En bør selvsagt spørre om den nye kapasiteten innen luftmobile operasjoner fikk noen varig virkning. Det er mer usikkert, siden den type krig man nå skulle konsen trere seg om - slaget om Vest-Europa - i liten grad gav plass for denne form for krig føring. Luftmobilitet var jo utviklet for å møte lett utstyrte infanterienheter i Sørøst-Asia, dvs. i en del av verden med få likhetspunkter med det område i Europa hvor en eventuell storkrig mellom supermaktene på 1970-tallet ville ha foregått. Imidlertid hadde det amerikanske forsvaret merket seg følgende forhold:
1. Det luftmobile konseptet medførte et behov for nye former for taktisk orga nisering. Spesielt gikk dette i retning av mindre, men mer allsidige og krafti gere utstyrte enheter og formasjoner enn tidligere. 2. Luftmobile operasjoner viste seg utvilsomt å være verdifulle i Sørøst-Asia under forhold der amerikanerne var militært overlegne, mens luftmobile ope rasjoner innen NATOs operasjonsområde betydde å kjempe for å vinne kam pen om luftherredømmet mot en potensiell fiende som hadde store offensive og defensive kapasiteter i luften.
3. Konseptet med å konsentrere ildkraft ved å sette inn større luftangrep mot 533.
534.
Romie Brownlee og William J. Mullen III (1979]: «Changing an Army: An Oral History of General William E. DuPuy,» Carlisle Barracks, Pennsylvania, United States Army Military History Institute, USA, s. 7-16, s. 33 og s. 45. Spiller (1997): ibid., s. 44-45.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
409
MODERNE KRIGSKUNST
bakkemål, stilte helt nye krav på omfattende etterretnings-, kommando- og kontrollkapasiteter. Dette var en tenkning som også krevde en betydelig omstilling, noe som nødvendigvis ville ta noe tid. 11.2.3 Fra fokus på praksis til utvikling av nye doktriner TRADOC måtte nå vurdere realitetene i forbindelse med en eventuell storkrig i Europa. Man begynte å studerte det europeiske krigsteateret, dvs. hvordan skulle man på best mulig måte utkjempe slagene i Europa? Spørsmålet skulle etter hvert påvirke både organisasjon og doktrinetenkning, og spesielt analysene fra oktoberkri gen i 1973 tvang raskt TRADOC til å gå videre i retning av konvensjonell krigføring der panserstyrker i nært samarbeid med luftmakt ble hovedkomponentene. Konsen trasjonen om materielle faktorer, som ble sett på som kritiske for en økning av stridseffektiviteten, avledet de amerikanske militæres oppmerksomhet fra grunnleg gende spørsmål om organisasjon og doktrine. Delvis berodde dette på at det alt eksisterte utviklings- og anskaffelsesprogrammer som gjorde ideene om å utkjempe og vinne en utmattelseskrig mot store pansrede styrker basert på overveldende kva litative fordeler i stedet for overlegent antall, til en i det minste teoretisk realistisk mulighet for NATO i Europa.535 Materiellprogrammene som var underveis i USA høsten 1973, omfattet en serie med nye våpensystemer innen flere områder, inkl, avskrekkingsmidler, og involverte alle fire forsvarsgrener. Noen av de mer sentrale og fremtidsrettede programmer var:
1. U.S. Navy, som på det tidspunktet disponerte mye gammelt materiell, var kanskje den forsvarsgren som ble mest berørt. Den nye utfordringen var 1970-tallets utvikling av en ny sovjetisk marinekapasitet. For første gang siden 1945 oppstod nå en motstander som kunne utfordre USAs dominans på havet. 2. På strategisk nivå ble MIRV (missiler med flere stridshoder] offentlig kjent i desember 1967 og ble testet i august 1968. Dette gav Nixon-administrasjonen en tro på fortsatt «uovervinnelig» amerikansk teknisk overlegenhet, noe som gjorde at den følte man kunne fullføre ABM-traktaten med Sovjetunio nen. 3. B-l-bomberen, som var beheftet med tvil angående kostnader man trodde skulle bli uoverkommelige, var mindre enn ett år fra jomfruturen. I mai 1973 fikk den tidligere relativt upålitelige F-l 11-jagerbomberen bedre fremtidsut sikter i form av kraftig forbedrede motorer. Dette gjorde at den nye F-l 11-F kunne avløse de gamle B-52-bombeflyene fra sin tjeneste i Strategic Air Command.
4. På landsiden ble det i 1973 bestilt prototyper som etter hvert skulle resultere i Ml Al Abrams stridsvognen og M 2 Bradley stormpanservognen, Apache angrepshelikopteret, Black Hawk transporthelikopteret, og raketten som førte frem til luftvernsystemet Patriot. Alle disse våpensystemene var sentrale under Golfkrigen i 1991.536 535. 536.
410
Spiller (1997): ibid., s. 42-43. Begrepet betyr «High to Medium Altitude Air Defence»: HIMAD-systemet.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
5. I luften, og i tillegg til E-3A537, som var verdens dyreste militærfly på det tids punktet, var det en utvikling underveis som førte frem en ny generasjon jager fly, angrepsfly og helikoptre. Erfaringene fra bombekampanjene i NordVietnam i 1972 - Linebacker I og II - og fra oktoberkrigen i 1973 presset USA til å utvikle det som ble «stealth»-teknologi i form av redusert radartverrsnitt på flyene.
6. USAs missilprogrammer fra slutten av 1973 var ganske forvirrende i sitt mangfold. Det mest kontroversielle, kryssermissilprogrammet, hadde opp stått i 1972 som et derivat av det programmet som skulle resultere i antiskipmissilet Harpoon, som ble testet dette året og tatt i operativ bruk fra 1977?38 Resultatet av de forskjellige programmene i forbindelse med parallelle utviklinger innen kommunikasjon, elektronisk krigføring og overvåkingsutstyr representerte en kraftig forbedring av kapasiteten til å føre krig. I det hele var dette en periode med betydelige flytekniske forbedringer, der man kunne ta i bruk flytyper som hadde vært under utvikling fra sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. De mest sentrale hendelser var trolig de som påvirket rollene til flystyrker, spesi elt kanskje jagerfly styrkene. Eksempler på denne utviklingen er at F-14 Tomcat fløy første gang i desember 1970 og F-15 Eagle i juli 1972, mens F-16 Fighting Falcon gjorde sin jomfrutur i januar 19 7 4.539 Betydningen av flytypene F-15 og F-16 ligger i det faktum at med utviklingen av den svært avanserte F-100 motoren, ble de to de første kampfly med en trekkraft som oversteg vekten. Begge hadde fly-by-wire og elektro-optiske heads-up display [HUD] -teknikk.540 De overtok etter hvert F-4 Phantoms mange roller. Betydningen av disse kvalitative forbedringene med denne nye generasjonen amerikanske jagere kan uttrykkes med at Tomcat, utstyrt med flere former for målsøking og «se-ned/skyt-ned»-egenskaper, 541542 kunne følge opptil 22 mål og angripe 6 samtidig. U.S. Navys tekniske beregninger viste at det nye flyet skulle klare oddsen 4 : 1 i kamp med sovjetiske landbaserte jagerfly. Konklusjonen var enkel å trekke: Med de nye jagerflyene i operativ drift innen kort tid fikk ameri kanerne tro på at deres muligheter til å kjempe og vinne herredømmet i luften over NATOs operasjonsområde nå ble realistisk å oppnå.’42 537. E-3A er «Airborn Warning and Control System», AWACS-programmet. 538. Begrepet står for «Sea Launched Attack Missile» (SLAM) antiskip AGM-84E Harpoon. 539. John Andreas Olsen (redaktør), 2001: From Manoeuvre Warfare to Kosovo?, s. 39-79. Militærteoretisk skriftserie - nr.2, Luftkrigsskolen, Trondheim, Norge. Dr. H.P. Willmott har i sitt publiserte foredragsmanus «Doctrine as the 'Danger on the Utmost Edge of Hazard" « diskutert i detalj den tekniske utviklingen innen flystyrkene, og gir en grei historisk fremstilling av utviklingen av manøverkrigføringsdoktrinen. Han har også diskutert det noe anstrengte forholdet mellom U.S. Army og U.S. Air Force i samme tekst. Et problem med denne teksten er at den er uten kildehenvisninger, så det er vanskelig å vite noe om hva Willmott bygger på. Når jeg likevel bruker ham her som en viktig kilde, er det fordi han er anbefalt meg av dr. John A. Olsen, som selv har hørt vedkommende og har stått bak publiseringen av hans foredrag i den aktuelle boken referert til ovenfor. Olsen skriver i Introduction til boken fra 2001 bl.a. : «His basic argument (Willmott) is that modern air power theorists are not able to distinguish between the conduct of war and the nature of war, and thus their belief in technological effectiveness runs counter to the fundamental characteristics of war as a human activity, wherein doctrine is the servant and not the determinant of war.» 540. Fly-by-wire er at en utøver flystyring ved hjelp av elektriske/elektroniske midler. Heads-up display er en konsoll i flyet som gir flygeren navigasjonsopplysninger osv., samtidig som han kan følge med på hva som skjer utenfor flyet. 541. Tekniske flyinstrumenter som gjør det mulig å se under flyet og levere våpen mot mål i dette området. 542. John A. Olsen (redaktør), 2001: From Manoeuvre Warfare to Kosovo?, s. 39-79. Militærteoretisk skriftserie, nr. 2, Luftkrigsskolen, Trondheim. Her er H.P. Willmott : «Doctrine as the 'Danger on the Utmost Edge of Hazard'», s. 44, er brukt som kilde.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
411
MODERNE KRIGSKUNST
Hvor realistisk dette syn var, kan sikkert diskuteres, med tanke på de store luft styrkene som Warszawapakten på det tidspunktet disponerte, og det utspredde basesystemet russerne hadde. Men to fakta er udiskutable: 1. I 1973 var amerikanerne bare noen år fra å innføre de nye flytyper som skulle gi NATO et klart overtak i luften over Warszawapakten.
2. I perioden mellom 1973 og 1976 gjorde den langsiktige utviklingen av fly lite inntrykk på TRADOCs overveielser, en organisasjon som i denne perioden var mer opptatt av det en så som nære og aktuelle saker. 11.2.3.1 Fra praksis til doktrine Når TRADOC ble dannet var organisasjonen ikke en del av en hær som hadde lidd nederlag, men noe som kanskje var verre: en armé som aldri var blitt slått i felt i et større slag, men som likevel var blitt delvis demoralisert! Den måte som Vietnamperioden ble avsluttet på, forsterket stemningen av nederlag innen den amerikanske hæren. Forholdet til regjeringen ble betraktet som en «gjensidig misforståelse,» og forholdet til resten av samfunnet var nesten gjensidig antipati. Mange av de offiserer som hadde nektet å lede patruljer i Vietnam, og underoffiserer som hadde vist seg enten å være uegnet eller uvillige til å bruke sin autoritet mot underordnede, var fortsatt i tjeneste. Det var en hær som var demoralisert av sine egne indre proble mer, av krigføringen i Sørøst-Asia og av likegyldighet fra det amerikanske samfun net. 343 I denne situasjonen er det kanskje noe underlig at TRADOC og U.S. Army var mer opptatt av øvelser enn doktrine. Etter Vietnamkrigen ønsket U.S. Army å gå tilbake til vanlig konvensjonell krig føring - det var denne type krigføring man nå så på som aktuell. Samtidig hadde U.S. Army startet arbeidet med å luke bort offiserer og underoffiserer som ikke holdt mål, og en var i ferd med å gjennomføre en grunnleggende reorganisering som samtidig markerte slutten på verneplikten. Før U.S. Army ble involvert i Vietnamkrigen, fulgte offiserene prinsippet om hollow-divisions, dvs. enheter som egentlig bare eksisterte i skallform. Denne kadrestrukturen ble så fylt opp av vernepliktige mannskaper. Med avslutningen av verneplikten ble U.S. Army en profesjonell styrke og kunne da bygge opp sine feltstyrker anner ledes. Etter 1978 tok en i bruk et system der en del av hver divisjon bestod av kadrer for enheter som måtte kalles inn fra U.S. Army Reserve og Nasjonalgarden. Majorite ten av de ikkestridende styrker, spesielt logistikkstøtte og alle former for større vedli kehold, var forutsatt satt opp ved hjelp av reserver ved en større konflikt. På denne måten var det nå blitt slik at U.S. Army ikke kunne engasjere seg i større konflikter uten først å kalle inn reserver. Man hadde følgelig fortsatt en form for mobiliseringshær, selv om verneplikten var opphørt. Hæren kunne nå bare bli engasjert i opera sjoner med full politisk støtte fra Kongressen. For det amerikanske militære etablis sementet var Johnson-administrasjonens manglende evne til å sikre seg denne støtten fra Kongressen, en viktig lærepenge fra Vietnamkrigen.543 543.
Det faktum at pr 1994 oversteg antall selvmord blant Vietnam-veteraner antallet av drepte i selve krigen, tyder på at denne konflikten både var mer langvarig og dypere enn man tidligere hadde regnet med. Tallene er oppgitt av dr. H.P. Willmott i et foredrag (publisert som en tekst uten noter) holdt i Trondheim (ved Luftkrigsskolen). Foredraget er publisert med tittelen «Doctrine as the Danger on the Utmost Edge of Hazard' «. Se Olsen (redak tør, 2001): From Manoeuvre Warfare to Kosovo?, s. 39-79.
412
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
Men om U.S. Army og TRADOC under DePuy var mest opptatt av grunn leggende organisasjonsutvikling og øvelser i tiden etter Vietnamkrigen, ble de nå plutselig stilt overfor spørsmålet om hvordan fremtidig krigføring skulle se ut. TRADOCs videre arbeid skulle samtidig bli historien frem mot AirLand Battled44 I 1976 utgav TRADOC sitt nye doktrinedokument FM 100-5, Opérations, under slagordet Active Defence W Essensen av dette konseptet var å tolke NATO-strategien for fleksibel respons ved å sørge for suksess på slagfeltet, dvs
• ved å gjennomføre en defensiv kamp i dybden • ved å sette inn omfattende ildkraft og mobile formasjoner.
Active Defence tilpasset seg til det amerikanske militærets tankemåte fordi det for søkte å møte stridenes krav på taktisk nivå ved bruk av ildkraft. Ved hjelp av Active Defence ville en forsøke å kompensere for strategisk underlegenhet med en serie tak tiske seirer over fienden. Imidlertid utsatte en seg da for en fare, nemlig at forsvaret ville vinne alle strider unntatt den siste. Richard M. Swain har meget klart presisert følgende faktor i sin samling av DePuy-dokumenter:
William E. DePuy was likely the most important figure in the recovery of the Uni ted States Army from its collapse after the defeat in Vietnam. That is a rather large claim, and it suggests a precedence over a number of other distinguished officers, both his contemporaries and successors. But it is a claim that can be justified by the test of the «null hypothesis»: Could the Army that conducted the Gulf War be imagined without the actions of General DePuy and those he instructed and inspired? Clearly, it could not. There are few officers of the period about whom one can make the same claim.544 546 545 Konseptet bak Active Defence kan vanskelig kalles noe annet enn en form for «attrition»-tenkning eller utmattelsestenkning, for å bruke det ordet som etter hvert ble mer og mer brukt om denne form for militær tenkning. Faren med å kjempe mot en overlegen fiende var selvsagt at forsvaret ville bli slitt ned over tid, faktisk som et resultat av en serie med lokale seire.547548 Slik kritikerne så det, var dette en fare som doktrinedokumentet Active Defence egentlig ikke tok stilling til, selv om dette var en reell problemstilling som NATO stod overfor i det europeiske krigsteateret. Det var nettopp dette poenget som kritikerne av Active Defence, som etter hvert skulle bli kaldt the Manoeuvre Warfare School, hadde oppdaget. Dette dannet kanskje deres viktigste ankepunkt mot ideene bak FM 100-5 fra 1976 i forbindelse med den intense debatten over de to neste årene.'148 Selv hadde general DePuy store forventninger til den nye doktrinen, selv om han ikke nektet for at det var uenighet om retningen i det han selv skrev til sin overordnede stabssjef, U.S. Army general Fred C. Weyand. Etter først å omtale diverse innvendinger fra tyskere og israelere mot sider ved den amerikanske orga 544.
545. 546. 547. 548.
Spiller (1997). Se hans diskusjon av utviklingen under overskriften «Doctrine in context» på s. 41 og 42, og «Set ting up TRADOC», s. 45. For den som ønsker en detaljert studie av selve forarbeidet, se Spiller [1997] s. 47-48; og Willmott (2001), s. 4445. R.M. Swain (1994): ibid, s. VII. H.P. Willmott (2001): ibid. s. 47. H.P. Willmott (2001): ibid. s. 47.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
413
MODERNE KRIGSKUNST
niseringen av bl.a. stridsvognkompanier og hvordan en samvirker på stridsfeltet mellom panser, infanteri, artilleri og bakkestøttefly, konkluderer brevet på føl gende måte:
It will be several more years before 51 per cent of the commanders in the Army Generals through Captains - operate instinctively in accordance with the principle of FM 100-5. At that time, it will be genuine doctrine.>49 Professor Spiller refererer DePuys syn på følgende måte: The impact (of FM 100-5)... will be a thousand fold. It will be more significant than anyone imagines. (It) will be the Army and it will show up for decades.549 550 I introduksjonen til den siterte artikkelen fremhever han også betydningen av krigen mellom arabere og israelere høsten 1973. Alt tyder på at denne krigen rett og slett sjokkerte den amerikanske hæren. De fundamentale problemer som hæren nå tyde ligvis var plaget av, ble tydelig for dem som ville se. Den enorme kraft som moderne konvensjonell krig ble ført med langs Suezkanalen og på Golanhøydene, gjorde stort inntrykk. U.S. Army måtte nå både kunne håndtere den nye trussel og selv gjøre bruk av de nye våpensystemer og de tilhørende taktikktilpasninger. En måtte få på plass igjen følgende:
(...) the Army's ability to perform the fundamentals of combat. No sophisticated operational task can be accomplished by an army that cannot fight, and there was little evidence in 1973 that the U.S. Army was capable of fighting a first-class enemy. That signal fact, together with the personal experiences General DePuy brought to his newly formed command, are critical to understand many of the choices made by the Army in the mid-1970s.551 Dessuten er det viktig å merke seg følgende:
Following the Arab-Israeli War of 1973, the focus shifted more to the role of doctrine and provided the excuse needed to thoroughly review US doctrine in the light of real developments untainted by the Vietnam experience. DePuy's autocratic nature andftrm self-belief may have resulted in an ultimately flawed product,(...) no-one else made such a lasting contribution to the role of doctrine, placing it in the centre of reform and ensuring that the U.S. Army became a doctrine-led organisation.552
Når man studerer utviklingen av den amerikanske doktrinen mellom 1973 og 1986, er det vanskelig å avgjøre om FM-en fra 1982 var en «halvferdig 1986-utgave» eller om 1986-utgaven var «et tillegg til 1982-versjonen.» Samtidig er utviklingen van skelig å spore i detalj for den som studerer dette i ettertid. Det er imidlertid mulig å tolke denne prosessen som en overgang til operative krigskonsepter, dvs. en helt ny vektlegging på det operative nivå i krig. Sentrale faktorer her er opplagt krigserfarin gene fra Vietnamkrigen og de nye våpensystemer i form av «halvsmarte» våpensys
550. 551. 552.
Swain (1994): «Selected papers,» hentet fra brevet «DePuy to General Fred C Weyand, 18. February 1976», s. 179-183. (Selve sitatet står på s. 183.) Spiller (1997), s. 51. Swain (1994), s. VII. Spiller (1997), s. 41.
414
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
549.
MODERNE KRIGSKUNST
temer som en ser introdusert i denne perioden. De ble tilgjengelige fra slutten på 1960-tallet og på 1970-tallet.553 Det finnes også en annen tolkning som vektlegger de mer personfokuserte sider ved utviklingen, med fokus på de mest sentrale deltakere. Selv om ikke general Donn A. Starry var en av de ivrigste tilhengerne av «the Manoeuvre Warfare School,» var han som tidligere antydet hele tiden en sentral person i forbindelse med reformene. Imidlertid var han i begynnelsen en av general DePuys «håndgangne menn» og var sentral også i arbeidet med Active Defence. Andre sentrale personer i denne fasen var bl.a. Edward Luttwark, som alt på det tidspunktet var en kjent militærstrategisk tenker. Imidlertid er det nok personer som William S. Lind, John Boyd, Steven Canby, Michael D. Wyly, Norman Polmar og Pierre Sprey som var de ledende medlemmene i reformgruppen, og som ble «den kritiske faktor» for den forandring som etter hvert skulle komme. Det endrede synet på den amerikanske doktrinen var en intellektuell prosess, og derfor kan utviklingen av AirLand Battle ikke bare forklares utelukkende eller pri mært ut fra materielle grunner. AirLand Battle, som etter hvert erstattet Active Defence, kan heller ikke forklares med en henvisning til Vietnamkrigen og en ny vurdering av de nye våpensystemer som ble tilgjengelige. Denne doktrinen omfattet nemlig et nytt operativt krigføringskonsept som ikke tidligere var beskrevet i de amerikanske doktriner. Men disse to elementene - den intellektuelle og den materi elle - kompletterte hverandre. Det er hos denne forfatteren liten tvil om at dette fremstår som de viktigste faktorer i utviklingen av det nye doktrinegrunnlaget, og at de var avhengig av hverandre. For eksempel kan knapt innføringen av AirLand Battle i 1982 i form av FM 100-5, Operations, skilles fra ressurskampen mellom for svarsgrenene og de tilhørende byråkratiske anstrengelser innen det amerikanske for svaret. Den nye doktrinen reiste bl.a. kritiske spørsmål om finansiering, prioritering og hvordan man skulle se på forholdet mellom U.S. Army og U.S. Air Force - noe som skapte mye strid. Når TRADOC i perioden fra FM 100-5 i 1976 til den nye versjonen av FM 100-5 i 1982 utviklet den nye doktrinen, var det i en periode med betydelig indre strid om hva som var den rette lære. Men de grunnleggende argu menter fra kritikerne av Active Defence var vanskelige å motsi, og det var dette som til slutt gjorde at de vant frem. USA hadde rett og slett behov for reformene, når en sammenlignet seg med utviklingen ellers i verden. I andre halvdel av 1970-tallet fikk Sovjetunionen en militær kapasitet som var en supermakt verdig, og det mest påfallende trekket var innføringen av en havgående marine og samarbeidet med nye «venner» på Afrikas Horn og i Angola. De nye sov jetiske kapasiteter representerte vanskeligheter for NATO og dermed også for TRA DOC. Dette ble også etter hvert forstått som to sider av samme sak. (En så under hele den kalde krigen over til motstanderen for å se hva han gjorde og arbeidet med, og forsøkte så å kontre dette på en best mulig måte. Vi ser her en form for «speilkrig» partene imellom.) Utgangspunktet for doktrineendringen var synet på bruken av atomvåpen. Fra
553.
Robert Skole og Paul Dickson (1974): Det automatiserade slagfdltet. Askild og Kårnekull, Sverige. Denne ganske spesielle boken ble oversatt til svensk i en tid da man nok var opptatt av Vietnamkrigen som et middel for poli tisk mobilisering på venstresiden i Sverige, og ikke av den kommende militærtekniske revolusjon som den beskri ver starten på. Epilogen sier mye om forestillingene de to forfatterne hadde: «Inga flere foråldrade Vietnamkrig», s. 159-169.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
415
MODERNE KRIGSKUNST
det tidspunkt amerikanerne, og senere også den europeiske delen av NATO, adopterte den såkalte Flexible Respons, stod det sovjetiske militære systemet over for en ny utfordring. Oppbygningen av sovjetiske atomvåpen på 1960-tallet hadde over tid ført til at Warszawapaktlandene kunne møte NATO på like vilkår på en rekke områder, og dermed ble i stand til å «nøytralisere» trusselen om bruk av atomvåpen, som tidligere hadde preget NATOs militære doktrine. Utviklingen gav dermed Sovjetunionen en ny anledning til å eventuelt ekspandere i Europa, uten automatisk å risikere atomkrig. Men samtidig medførte Flexible Respons på grunn av den nye vestlige satsing på konvensjonelle styrker et problem for Sovjet unionen, for det eneste klare overtaket som Warszawapakten hadde overfor NATO - de betydelige konvensjonelle pansrede styrker - ville nå kunne undergraves. Eneste alternativ var en ny sovjetisk opprusting av egne konvensjonelle styr ker. Det var også det man til slutt valgte, og Sovjetunionen økte kraftig produksjonen av konvensjonelt krigsmateriell fra midten av 1970-tallet. Sovjet unionen fant det samtidig nødvendig å vurdere sine eksisterende militære konsep ter og de tilhørende doktrinære forutsetninger, og etter 1974 medførte denne omvurderingen tre beslektede utviklingstrekk etter hvert som landet utviklet militærteorier for fremtidig krigføring: • Massiv forsterkning av den konvensjonelle ildkraften og en oppgradering av logistikkapparatet for de eksisterende divisjoner. • Utvidet bruk av luftmakt. • Utvikling av konseptet Operational Manoeuvre Group [OMGj. Man stilte her spørsmålet: Hvordan føre store operasjoner på det operative og militærstrate giske nivå?
Sovjetunionen forsøkte i hovedsak å forsterke sine konvensjonelle styrker ved å gjennomføre kvalitative forbedringer som skulle sikre et fortsatt levedyktig «Deep Battle»-konsept ved hjelp av økt ildkraft og forbedring av logistikkfunksjoner. Det skulle sikre høyt tempo i forbindelse med operasjoner, og en utvidet evne til å angripe med store styrker også på dypet i det aktuelle NATO-området. Russerne videreutviklet på 1970-tallet også prinsippene for bruk av luftlandestyrker (denne gang også utstyrt med lette pansrede kjøretøy), som hadde vist seg å være vanskelig å få til i andre verdenskrig. Det dreide seg her bl.a. om å utvikle moderne luftlandedivisjoner og luftmobile brigader. I tillegg dukket som nevnt ovenfor begrepet Ope rational Manoeuvre Group opp ved inngangen til 1980-tallet, nå i form av komplette spesialiserte armeer/armékorps.554 Den andre utviklingsrekken var et direkte biprodukt av den pågående forsterk ningen av de sovjetiske angrepstyrkene. Utbyggingen av de konvensjonelle styr kene i de vestlige militærområdene innen Sovjetunionen, forbedret den sovjetiske militære styrke ytterligere. Innen slutten av 1970-tallet, samtidig som 554.
Samtidig sovjetisk teori på området diskuterer åpent hva man så som problemer i forbindelse med den nye utvik lingen. For den som ønsker mer innsikt på området, kan følgende tre artikler anbefales, alle oversatt og trykt i boken David M. Glantz (1995): The Evolution of Soviet Operational Art, 1927-1991, Volume II. Frank Cass, UK. 1. N.V. Ogarkov: «The Deep Battle», s. 191-199. 2. V.F. Mozolev: «On the General Fundamentals of the Theory of Soviet Operational Art», s. 200-212. 3. M.I. Bezkhrebtyy: «The Preparation of Successive Offensive Operations», s. 232-244.
416
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
kampen i USA om Active Defence begynte for fullt, hadde dette skapt ytterligere et problem for NATO. I sin tidligere planlegging og i sine beregninger hadde NATO regnet med at deres styrker skulle være i stand til å slå eller stanse et angrep fra Group of Soviet Forces Germany, dvs. de sovjetiske hovedstyrker som var deployert i Øst-Tyskland og det vestlige Polen. Det store problemet var at NATOs styrker ville bli kraftig svekket i en slik krig.555556 557 Når man innen NATO innså at styrkene tilhørende Sovjetunionens andre strategiske echelon, som nå ble ytterligere forsterket, ville være i stand til å forflytte seg til Tyskland og opp rettholde en offensiv mot reduserte NATO-styrker, så man at nederlag i en kon vensjonell krig trolig var uunngåelig. Og argumenter fra de amerikanske militære om å likevel forsøke å klare det man i Europa så på som umulig, forferdet da også i første omgang USAs allierte. Den nye forståelse av at den virkelige trusselen mot NATO-alliansen bestod av styrker som forflyttet seg vestover fra de vestlige militærområdene i Sovjetunionen, gjorde imidlertid amerikanerne ennå mer oppsatt på å forsøke å «stenge ned» de aktuelle fremføringsaksene vestover. De russiske andre echelons styrkene skulle stanses ved hjelp av luftmakt, for å hin dre at de raskt kunne nå frem til krigsteateret. Man sto imidlertid også overfor konkrete vanskeligheter når man skulle takle de første angrepsstyrkene, inkl. Sovjetunionens store luftstyrker. Samtidig var i første omgang de europeiske NATO-landene mindre imponert over ideen om å bruke luftstyrker til å ta seg av andre echelons angrepsformasjoner. Sett i et europeisk perspektiv var det liten eller ingen vits med å hindre andre echelons angrepsstyrker i å ta seg frem til slagfeltet om man ikke kunne garantere en ødeleggelse av den første echelonen. (Bak denne naturlige bekymringen lå også en viss skepsis mot de amerikanske kravene med tanke på U.S. Armys reduserte kapasitet umiddelbart etter Vietnamkrigen.) Dette var imidlertid bare en av årsakene til striden om Active Defence, men denne striden påvirket den amerikanske utviklingen av nye konsep ter, både internt og i forhandlinger med deres allierte. Da TRADOC gikk fra Active Defence til AirLand Battle, dukket andre problem stillinger opp, og da på grunn av løsningen som AirLand Battle-konseptet antydet på problemet ved innledningsvis å utkjempe en defensiv kamp på grunnlag av taktisk underlegenhet. Det operative svaret var spredning av styrker («kreftspredning»), en idé som stod i motsetning til all kjent militær kunnskap.??(1 En annen årsak til spenninger var noe som ble oppfattet som et misbruk av eksis terende begreper fra kritikerne av Active Defence. Det var ofte en betydelig forvir ring om hva man egentlig diskuterte, når de militære forsøkte å forstå (tolke) spissfindigheter og innviklede detaljer i argumentasjonen omkring manøverkrig føring. Et annet problem var manøverkrigføringsskolens klart selektive bruk (og kanskje av og til misbruk?) av begreper og historiske argumenter, noe som etter hvert ble en faktor i selve debatten. De som deltok med angrep på Active Defence, adopterte nemlig tittelen Manoeuvre Warfare for sitt eget alternativ, og når de gjorde det, tok de samtidig klart avstand fra krigføringskonsepter som var basert på utmattelse.5?/ På flere måter var valget av begrepet manøverkrigføring litt uheldig, ikke minst fordi begreper som utmattelse og manøver ikke automatisk er motset 555. Se Willmott (2001):«Doctrine as the 'Danger on the utmost Edge of Hazard'», s. 49. 556. Willmott (2001): ibid, s. 49-50. 557. Willmott (2001): ibid, s. 50.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
417
MODERNE KRIGSKUNST
ninger. Utmattelseskrig (et begrep som først ble tatt i bruk for å sverte «tradisjonalistene» av forkjempere for manøverkrigføring) er en form for krigføring der en er opptatt av begrepet tilintetgjørelse (tysk: Vernichtung). Men med utgangspunkt i det faktum at ingen krig noensinne har blitt utkjempet uten manøvrer, var kanskje begrepet Manoeuvre Warfare noe villedende for publikums forståelse av det. Begre pet ble ytterligere problematisk på grunn av et forsøk fra daværende Chairman of the Joint Chiefs of Staff, som hadde sin bakgrunn fra U.S. Army, på å presse inn manøverkrigføring i den amerikanske marinen og i Luftforsvaret, som var skeptiske til «den nye lære.»5:,s Hva motstanderne av Active Defence mente med sitt alternativ, var at man ønsket innført en ny metode for å gjenopprette en rasjonell beslutnings prosess omkring krigføring. De ønsket å oppnå det ved å konsentrere ildkraften mot det de kalte fiendens tyngdepunkt, mens begrepet kritisk sårbarhet kanskje hadde vært mer treffende for hva man ofte snakket om i den aktuelle debatten.558 559 Sentralt stod også diskusjonen om begrepet vilje. For tilhengerne av manøverkrigføring ble begrepet «kampen om viljen» en viktig del av debatten uten at man alltid helt klar gjorde hva en egentlig mente med begrepet. Men uavhengig av uenighet om «de grunnleggende trossetninger» i debatten ble AirLand BattZe-konseptet ofte blandet sammen med begrepet manøverkrigføring, og ordene ble nærmest synonymer i debatten. Dette virket ofte villedende fordi det innebar at fokus først og fremst ble satt på bevegelse og manøver, mens man egent lig ønsket å finne en ny balanse i kombinasjonen av ildkraft og mobilitet. Fordi tryk ket lå på manøver i fagtermen, vektla tilhengerne de observasjoner som fastslo at ildkraft sjelden kan erstatte manøver på en tilfredsstillende måte. Manøver som brukes for å sikre en sentral posisjon, vil ha en langvarig effekt og tvinger fienden til å handle på våre betingelser. Resultatet av ildkraft kan derimot ikke opprettholdes i det uendelige og provoserer ikke nødvendigvis frem en reak sjon som en selv kan utnytte. Her kan man lett «bomme på målet», eller mer sen tralt: Ren ildkraft vinner kanskje ikke kamper, trefninger og slag. Men det har manøver alene heller aldri gjort, og det kommer manøver neppe til å gjøre heller. Svakheten med denne argumentasjonen er at den ikke anerkjenner hvor kritisk de to - manøver og ildkraft - er avhengige av hverandre. Det blir ofte galt å sette manøver og ildkraft opp mot hverandre, mens man i stedet bør presisere at de i kri gens virkelige verden kompletterer hverandre. Begrepet manøverkrigføring skapte også problemer på grunn av at den vanlige betydningen av ordet manøver medfører forflytning av enheter for å konsentrere dem, både ved forsvar og ved angrep. Med de nye definisjonene betydde dette først og fremst en konsentrasjon av ildkraft; noe som var en liten, men ikke ubetydelig endring i den amerikanske begrepsbruken. Det ble også problemer med å forstå ideene bak tankene rundt taktisk spredning av styrker overfor en overlegen fiende. Hva mente man egentlig, spurte mange seg. Men motstanderne av Active Defence forsvarte seg med argumenter som at ideen om taktisk spredning bare var en (mindre) del av konseptet med operativ konsentrasjon og like mye innrettet på å bekjempe motstanderens vilje og samhold som på ren fysisk styrke. I Spillers artikkel gis det referanse til den stadig sterkere kritikken som brøt ut 558. Begrepene som ble benyttet var Manoeuvre Warfare eller Manoeuvrist Approach to Warfare. 559. Hva som er «riktig lære» i forbindelse med de clausewiziske begreper som Centre of Gravity og kraftsamling er omtalt i et eget kapittel i denne boken. Dette er også omtalt i et eget kapittel senere i denne boken.
418
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
etter at FM 100-5 var offisielt publisert 1. juli 1976. Som nevnt tidligere var det en serie med både akademiske og militære kritikere som etter hvert kom med i debat ten. En av dem var William S. Lind, som på det tidspunktet var rådgiver hos senator Robert Taft jr., og som med utgangspunkt i et draft av FM 100-5 og en brifing der DePuy selv hadde vært til stede, hadde skrevet et kritisk essay til det ledende U.S. Army-tidsskriftet Military Review.560 Han ble nektet å publisere artikkelen trolig direkte påvirket av general DePuy , som slett ikke likte kritikken. Dette bidrog til et uvanlig sterkt fokus på den nye doktrinen, ikke minst siden Lind hadde sørget for «indirekte spredning» av sin artikkel til alle som ønsket å lese den, og siden det nå ble en mediesak?'’1
11.3
Kildene for de nye ideer
Det er interessant å konstatere at grunnlaget for flere av de nye ideene alt var beskrevet i den samtidige sovjetiske militærlitteraturen og ikke minst i deres militærteori, et faktum som ikke kommenteres i 1982-versjonen av FM 100-5.562 Den eneste referan sen til sovjetiske operasjoner i dette dokumentet handlet om Kursk-Orel-slaget og ble brukt for å illus trere det tyske nederlaget under denne offensiven/'13 Men NATOs tilpasning under 1970-tallet til «fleksi bel respons» tvang de allierte til å studere sovjetisk doktrine og organisasjon. Det ble nå nødvendig å bruke penger og ekspertise på studier av sovjetisk militærteori, og miljøer ble finansiert for å ta seg av William S. Lind saken. Fra begynnelsen av 1970-tallet, og først og 1947amerikansk militærteoretiker fremst takket være arbeider ved skolesentre i USA og Storbritannia, ble nå skrifter av sovjetiske teoretikere som Svechin, Triandafillov og Tukhatsjevskij, konsep ter som «Deep Battle» og teorier om det operative nivå i krig etter hvert gjort til gjengelig på engelsk for vestlige offiserer og forskere.5'’4 Det faktum at tanker omkring «Deep Battle»565 og det operative nivå i krig før dette tidspunkt ikke hadde
560.
561. 562. 563.
564. 565.
Spiller (1997) s. 51. Det ble publisert rundt 80 artikler omkring Active Defence, doktriner og operasjonskunst, og alternativer til den, i tidsskriftet Military Review i perioden fra 1976 til 1979, noe som klart viser at dette enga sjerte både samtidens skribenter og tidsskriftets redaksjon. Samtale med W.S. Lind i april 2002 i forbindelse med hans besøk ved Fbrsvarshogskolan i Stockholm. Det er tre nyere versjoner av FM 100-5, Operations, som omtales i det kapittelet. Den første versjonen er fra 1982, den andre fra 1986, og den tredje fra 1993. Den siste versjonen skiftet betegnelse til FM 3-0 i 2001 og er den versjonen av Operations som for tiden gjelder. David M. Glantz (red.) (1995): The Evolution of Soviet Operational Art, 1927-1991, (Volume 1 og II). Frank Cass, Ilford, Essex,UK. Glantz, som i mange år var Director ved U.S. Army Foreign Military Studies Office, Fort Leavenworth, Kansas, hadde sørget for at mange sovjetiske militærteoretiske «klassikere» ble oversatt til engelsk. Merk spesielt kapittel 7, Volum II: «The Heyday of Operational Art, 1970—86». Her er bl.a. marskalk Ogarkovs tekst «The Deep Operation (Battle)» gjengitt på s. 179-190. Teksten bør ses på som et nøkkeldokument. Se også samme bok, kapittel 6; M. Zakharov (1970): «On the Theory of the Deep Operations», s. 108-120. V.K. Triandafillov (1994) (editor: Jacob W. Kipp): The Nature of the Operations of Modem Armies. Ilford, Essex, Frank Cass & Co, UK. «Deep Battle» kan eventuelt oversettes til «Strid på dypet» - selv om det ikke helt samsvarer med meningsinnhol det i det norske begrepet.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
419
MODERNE KRIGSKUNST
noen egentlig amerikansk «forhistorie», og heller ikke hadde hatt noen plass i det amerikanske vokabularet, viser at flere av ideene bak det som skulle bli manøver krigføring, var mer eller mindre direkte kopiert fra den sovjetisk militærteorien. Noen ganger kom «finpussingen» i forbindelse med oversettelsene i andre rekke, for det hastet med å få tilgang til denne måten å tenke pål Et eksempel: Det amerikan ske begrepet meeting engagement, som er mye brukt i dag, ble hentet direkte fra det sovjetiske konseptet omkring encounter battle - en trengte rett og slett det nye begrepet for å kunne beskrive de nye utfordringene.566 Kunnskaper om hvordan den sovjetiske hæren eventuelt ville prøve å gjennom føre en offensiv mot Vest-Europa, ble sett på som kritisk informasjon. Ideen med å kjempe i dybden over hele slagfeltet med formasjoner av angrepstyrker hadde selv sagt svakheter som ved alle militære planer og konsepter for operasjoner. Det sovje tiske konseptet omkring Deep Battle kan på dette tidspunktet (slutten av 1970tallet) ses på som en moderne versjon av den tyske Schlieffen-planen fra første ver denskrig. Var det mulig å angripe Vest-Europa basert på disse teoriene på 1970 og 1980-tallet? Schlieffen-planen hadde jo mislyktes i 1914 fordi den innebar urealis tiske krav på offiserer og soldater,56' mangel på nødvendige logistiske investeringer, og fordi man ikke disponerte effektive kommando- og kontrollfasiliteter. Denne «totalsynkroniseringen» av avdelingene ble nå forsøkt kopiert i et sovjetisk konsept, som dermed risikerte et sammenbrudd på samme måte som tyskerne led i nederla get ved Marne i september 1914. Det ser ikke ut som om dette verken i øst eller i vest ble noe særlig diskutert i samtidens militære debatt. Manøverkrigføringsskolens betydning lå i dens tanker om mulighetene til å kon trollere fiendens innsats i hele dybden av offensiven, enten ved å tilintetgjøre styr kene eller ved å påvirke de aktuelle sjefers vilje til å fortsette. Viktig var det også at man ikke lengre trodde det var mulig å vinne en storkrig i Europa ved hjelp av en serie med taktiske seire.568 Manøverkrigføring som konsept/doktrine gjør selvsagt bruk av et stort antall ideer, men forestillingen om å slå ned en offensiv ved å kon trollere og styre fiendens kampevne og intensjoner var nok et viktig utgangspunkt. Andre ideer, inkl, de forskjellige tekniske endringer som var på vei inn i de ameri kanske militære styrker, var også med på å forsterke denne oppfatningen, og ville bidra til en gjennomføring av de nye teorier, slik tilhengerne så det. I og med at man tok klart avstand fra det man begynte å kalle utmattelseskrigføring som en metode for å sikre seier, var det en sentral tese hos manøverkrigsskolens tilhengere at det var mulig å kontrollere fiendens kampevne og intensjon. Dette ble nærmest synonymt med hva de aktuelle teoretikere gjerne har kalt lammelse eller tilintetgjørelse av fiendens kampvilje.569 Sentralt i denne forestillingen, senere innarbeidet i Boyds OODA Loop-tenkning,570 er det å overvinne fienden ved hjelp av en serie med raske avgjørelser som til sammen fremtvinger systemkollaps hos ham. W.S. Lind bruker begrepet «speed»
566. W. S. Lind har i samtaler med forfatteren fortalt om de studier man gjorde av andre lands militærteori og krigs kunst. Han selv hadde primært hentet inspirasjon hos tyske klassikere, ikke minst fra litteratur skrevet på 1930tallet og bøker (ofte memoarer) utgitt på 1950-tallet. Hans klart mest kjente bok «Maneuver Warfare Handbook», fra 1985, som nå er oversatt til svensk ved Forsvarshdgskolan, gir klare indikasjoner om dette. 567. Ikke minst var presset stort på de tyske sjefer som heller ikke var enige seg imellom. 568. Basert på notater fra samtale med W. S. Lind, april 2001, Forsvarshdgskolan, Sverige. 569. Hentet fra notater etter samtale med W. S. Lind på Krigsskolen i Oslo etter hans foredrag der i 1999. 570. Gjennomgås i detalj i kapittel 12.
420
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
- hurtighet - når han snakker om dette.571 En skal utnytte egen vilje til å føre strid, herunder gjennom operasjoner ført i høyt tempo sikre konsentrasjonen av ildkraft på forskjellige dybder av fiendens grupperinger. En ønsker å tvinge fienden til å rea gere defensivt og reaktivt, ikke proaktivt, dvs. ikke gi ham tid til å opptre på en for ham mer effektiv måte. Fienden presses følgelig over i et defensivt handlingsmøn ster og blir reaktiv.572 Denne nye amerikanske tankegangen la spesielt vekt på angrep på dypet for der med å unngå kostbare nærkamper og typiske materiellslag å la første og andre ver denskrig. Sentrale virkemidler var bruk av luftmakt og meget mobile (pansrede) formasjoner, samtidig som mange av disse teoretikere innså at man ikke helt kunne unngå nærkontakt. Ved bruk av konsentrert ildkraft og effektive (hurtige eller mobile) formasjoner, ville tilhengerne av manøverkrigsskolen engasjere fienden og fremtvinge en løsning på det operative nivå, ikke på det taktiske. Nettopp den nye forståelsen av at moderne konvensjonell krig ikke vinnes på taktisk nivå, men på operativt nivå, er kanskje noe av det viktigste ved de nye teoriene. Dette ble også en klar inspirasjon for de krefter som arbeidet for det vi i dag kal ler Joint Operations eller fellesoperasjoner. Som en konsekvens av denne nye tenk ningen måtte en selv sørge for å holde initiativet og hele tiden søke å forstyrre fiendens planer og formasjoner. Mye var avhengig av hvordan en eventuelt ville kunne forstyrre samordningen av fiendens styrker og operasjoner på dypet av hans formasjoner. Som antydet ovenfor prøvde manøverkrigføringsskolen å ta i bruk prinsipper som ville medføre at selve styrken ved den sovjetiske doktrinære tenk ningen, basert på begreper som slagkraft, dybde og echelonnerte operasjoner med angrepstyrker, kunne vendes mot dem selv. Manøverkrigføringsskolens prinsipp for styrrelser som av mange ble sett på nærmest som selve nøkkelen til seier, var både en refleksjon av og en motsetning til de sovjetiske militære prinsipper med begrepet operasjonelt sjokk som grunnlag for det russerne håpet på: en avgjørelse av krigen på det operasjonelle nivå. W.S. Lind, som kanskje ble det mest kjente medlemmet av manøverkrig føringsskolen, skrev i 1985 at manøverkrigføring egentlig ikke var noe nytt.573 Tan kegangen bak Manoeuvre Warfare var nok likevel noe nytt, faktisk nesten revolusjonerende i en amerikansk sammenheng. Manøverkrigføringsskolen var som tidligere antydet ikke alene om å utvikle slike militærteoretiske ideer. Sovjetunio nens marskalk Ogarkov argumenterte omtrent på samme tid for lignende ideer og trakk om mulig langt mer radikale konklusjoner. Men summen av ideene, når de til slutt ble formalisert i den forbedrede versjonen av FM 100-5 fra 1986, represen terte et brudd med vanlig militær kunnskap, ikke minst ved å forlate den vanlige lineære måten å føre krig på og propagandere for en overgang til prinsippet om kon sentrert bruk av ildkraft over hele dybden av fiendens stillinger eller formasjoner. Dette var noe nytt som brøt med praksis fra to verdenskriger og videre frem til og med Vietnamkrigen. Doktor H.P. Willmott har, som tidligere nevnt, i et publisert foredrag som ble
571. W.S. Lind (1985): Maneuver Warfare Handbook. Boulder, Westview Special Studies in Military Affairs, USA. Se spesielt hans beskrivelse av manøverteorien i kapittel 1 og 2, s. 4-24, og hans forelesninger om hvordan han opp fattet den tyske oppdragstaktikken, s. 98-106. 572. N.M. Rekkedal (2002); ibid, kapittel 9, pkt.9.5.3. 573. Lind (1985): Maneuver Warfare Handbook. Se bl.a. i introduksjonen og kapittel 1.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
421
MODERNE KRIGSKUNST
holdt i Trondheim ved Luftkrigsskolen, diskutert utviklingen av manøverteorien, og primært sett på den med luftmaktsøyne. Selv om en i forbindelse med det publi serte foredraget ikke kan trekke veksler på et noteapparat, har Willmott utvilsomt gjort en del interessante observasjoner: Om man reelt skulle ha utkjempet AirLand Battle slik som teoriene var utviklet tidlig på 1980-tallet, ville det ha krevd støtte av effektive kommunikasjonssystemer på et nivå som på dette tidspunkt ikke var fysisk tilgjengelig. Bl.a. det etterretnings arbeidet som hadde vært nødvendig, spesielt for å kunne utkjempe det helt nye «slaget på dypet», eksisterte egentlig ikke. NATO hadde til dette tidspunkt (1982) aldri hatt en fullt utviklet doktrine, og ingen var følgelig heller opplært i den nye doktrinen og i den nye formen for tenkning. En illustrasjon av situasjonen følger nedenfor:
Det viktigste var kanskje å gi Manoeuvre Warfare troverdighet innen områdene ledelse og etterretning. Evnen til å «lese» striden over tid og avstand, og å være i stand til å reagere raskere enn fienden, var på mange måter avgjørende elementer som ville bety forskjellen på seier og nederlag. I definisjonene som kom med 1982doktrinen, «Et samband for striden på dypet» introduserte man krav som å være i stand til å gi 96 timers varsel om en invaderende fiende, og for NATO strakk inter esseområdet seg hele 1000 km østover! Dette var et område der manøverkrigføringsaltemativet egentlig stod svakt. Så sent som under Golfkrigen i 1991 var den luftbårne plattformen E-8A i stand til å følge kampene til en dybde av 250 km. Men selv på det tidspunktet, over åtte år etter publikasjonen av FM 100-5 (1982), var E-8A seks år fra å tre inn i fast tjeneste. (I 1991 ble flyet sendt til Midtøsten før det hadde blitt ordentlig testet og vurdert som fullt operativt).574 I praksis var trolig ikke dette så alvorlig for situasjonen som antydet i sitatet ovenfor. Også under perioden 1976-1982 eksisterte det selvsagt diverse andre former for etterretningskilder og overvåking. Willmott presiserte da også det i sitt foredrag. De vestlige etterretningsorganisasjoner hadde egentlig et godt bilde av den strategiske utviklingen innen Sovjetunionen, bl.a. eksisterte det alt på det tidspunktet en serie med forskjellige satellitter for fotografisk og elektronisk etterretning. Det var kanskje uunngåelig at det ble en del slagord i debatten. Den opprinnelige Manoeuvre Warfare-tesen hadde hatt fire slike, innskrevet i FM 100-5, Operations, fra 1982. De fire ordene ble nærmest synonyme med ordet AirLand Battle: initiativ og fleksibilitet, dybde, tempo og synkronisering. Enhver vurdering av Manoeuvre Warfare-grunnlaget viser hvor vanskelig det er å fastslå hva som fremstod som det viktigste argumentet (eller slagordet) på et bestemt tidspunkt. En alternativ måte å se dette på er at faktorene heller var gjensidig forsterkende på hverandre enn gjensi dig utelukkende, og at de av samme årsak snarere bør betraktes som en filosofi enn som en teori. I det minste er dette en alternativ tolkning av det som skjedde. Ideene rundt en form for delegert ledelse, såkalt «oppdragsstyrt ledelse» eller «oppdragsorientert ledelse,» eller, for å bruke den tyske originalen, Auftragstaktik, var likevel utvilsomt nøkkelelementer i tenkningen rundt manøverkrigføring. Oppdragstaktikken antyder at det må finnes et ønske om forståelse, kompetanse og initiativ både 574.
H.P. Willmott (2001): «Doctrine as the Danger on the Utmost Edge of Hazard'» har diskutert dette problemet, se s. 55 i den trykte versjonen hos J.A. Olsen (2001): From Manoeuvre Warfare to Kosovo?.
422
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
oppe og nede i organisasjonen, noe som også var beskrevet i FM 100-5 fra 1982. Kanskje er de stadig gjentatte utsagn om oppdragstaktikkens viktighet en innrøm melse av at den egentlig ikke eksisterte og ikke kunne gjøre det heller] En hær som den amerikanske, som under hele sin eksistens hadde vært bygd opp rundt en form for «ordretaktikk» (tysk: Befehlstaktik), kunne ikke uten videre inneha det ønskede nivå med «riktige» holdninger og «riktig» kompetanse, spesielt med tanke på den aktuelle generasjon av «warrent officers» og underoffiserers faglige forutsetninger. De krav som manøverkrigføring stilte til offiserskorpset, forutsatte rett og slett en form for omskolering av alle typer offiserer. De ledende manøverteoretikerne hadde alt fra første stund sett et behov for å beskytte operasjoner mot et sammenbrudd innen kommando- og kontrollsystemet, selv under angrep av en fiendes elektroniske mottiltak. Deres «vaksine» var å innføre den tyskinspirerte oppdragstenkningen i det amerikanske forsvaret. Dersom U.S. Army skulle sørge for det nivå på initiativ og kompetanse som manøverkrigføringen egentlig forutsatte, ville det gått mange år før den ville ha eta blert en forståelse av prinsippene omkring det operative nivå i krig.575576 577 Den britiske offiseren og militærteoretikeren Richard E. Simpkins sentrale bok fra 1985, «Race to the Surift. Thoughts on Twenty-first Century Warfare» er her et viktig bidrag og har vært mye brukt. En annen av Simpkins bøker publisert i 1987 «Deep Battle, The Brainchild of Marshal Tukhachevskii» gav et grunnlag for å forstå prinsippene bak tenkningen om det operative nivå i engelsk språkdrakt.57'1 Det virkelige grunnlaget for en forståelse av prinsippene eksisterte likevel ikke før 1991, og den første (forsvarsinterne) utgivelsen samme år av David Glantz’ bok, Soviet Military Operational Art: In Pursuit of Deep Battle, viste seg å bli en nøkkelbok.5 " Ytterligere en bok for tjener her å nevnes. Det er V.K. Triandafillovs bok The Nature of the Opérations of Modem Armies. Denne boken har bidratt til å utvide bildet en hadde om «røttene» til sovjetisk operasjonskunst.578 Imidlertid skulle det ennå ta mange år før en ny generasjon offiserer og underoffiserer med opplæring i de nye grunnprinsippene skulle få viktige stillinger innen systemet. Innsatsen til U.S. Armys styrker under Grenada-konflikten i oktober 1983 mot en «fiende» som knapt kunne yte motstand, ble i samtiden sett på som et klart bevis på hva som ennå gjenstod å rette opp, ca. 14 måneder etter utgivelsen av FM 100-5 i 1982. Men om de amerikanske militære trengte tid for å håndtere utfordringene forbundet med oppdragsbasert ledelse, medførte det en serie av hendelser som både forsterket og muliggjorde et nytt sys tem der oppdragsbasert ledelse i det minste fikk en rolle å spille.
11.4
Utviklingen av manøverkrigføring
Telefonen endret seg ikke i vesentlig grad etter at den ble oppfunnet i 1876. Man må frem til 1980-tallet med de digitale telefoner og mobiltelefoner før en ser en Utgangspunktet for teksten er H.P. Willmotts trykte versjon av hans foredrag «Doctrine as the 'Danger on the Utmost Edge of Hazard'», s. 57, i J. A. Olsen: From Manoeuvre Warfare to Kosovo? (Her tar forfatterens argumen tasjon utgangspunkt i Willmotts vinkling av disse problemstillingene.] 576. Begge bøker er utgitt av forlaget Frank Cass i England. 577. Se min tidligere fyldige note om de nye oversettelser fra russisk til engelsk av sentral sovjetisk militærteori. 578. Jacob W. Kipp (editor, 1994); V.K. Triandafillov (1929): The Nature of the Opérations of Modem Armies. Frank Cass & Co, Ilford, Essex, UK. (J.W. Kipps utmerkede forord setter boken inn i sin riktige historiske kontekst). 575.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
423
MODERNE KRIGSKUNST
dramatisk endring i bruken og tjenestetilbudet. Og på samme måte: Datamaskinen endret seg veldig lite fra 1900 til 1970, selv om den i mellomtiden hadde utviklet seg fra mekaniske til elektromekaniske systemer. Men på 1970-tallet skjedde noe nytt: Utviklingen av integrerte kretser hadde resultert i utviklingen av mikroproses soren i 1971, og utviklingen av Intel 8086 mikroprosessor i 1978 var utvilsomt en historisk milepæl. De over tid betydelige reduserte kostnadene for datakraft som ble en følge av mikrochipen, gjorde at datateknologi ikke lenger var reservert sjefs nivået i store institusjoner, og med liten betydning for underordnede?79 Kanskje ser vi noe lignende i dag? Dersom de nye prinsippene med nettverksba sert krigføring vil vise seg å bli så sentrale som tilhengerne hevder, vil det trolig få store følger for hvilke militære teorier som vil dominere i et fremtidig 30-årsperspektiv. Trolig er det i fremtiden andre problemstillinger enn de man utviklet på 1970-tallet i forbindelse med manøverkrigføringen, som vil stå i sentrum, selv om dette selvfølgelig er svært usikkert. Antakelsen om at innføring av ny teknologi vil styrke de lavere autoritetsnivåer innen de militære organisasjoner, rimer egentlig heller dårlig med de historiske trender en har sett i forbindelse med de forskjellige fremskritt innen kommunikasjon siden oppfinnelsen av telegrafen i 1837. I stedet for å «demokratisere» den militære rangordning har heller vekten vært lagt på å styrke den overordnede autoriteten ved å gi dem som sitter i hierarkiets øvre del, enda bedre kontrollmuligheter med sine underordnede. Ved inngangen til 1900-tallet ble de franske teorier omkring såkalt methodical battle utviklet. Disse doktrinære tanker fant sin form under 1920-tallet for så å miste sin troverdighet under den tyske offensiven forsommeren 1940.579 580 Hitlers tilsvarende «luftige» strategier for føringen av den andre verdenskrig gikk samme vei maidagene i 1945. Faktum er at store forsvarsorganisasjoner alltid har vært (og fortsatt er] hierarkisk organisert. Militære organisasjoner har trolig aldri vært i stand til å gjennomføre en effektiv metode som oppmuntrer deltakerne til innovasjon og initiativ, dvs. initiativ fra de underordnedes side, fordi disse da lett blir oppfattet som kritikere av etablert auto ritet og anerkjent kunnskap. Trolig tyder lite hittil på at vi får en utvidet bruk av Auftragstaktik som et resultat av den pågående informasjonsrevolusjonen. Selvsagt er dette bare en personlig vurdering, men det foreliggende historiske materiale taler imot at man vil gi slipp på den hierarkiske strukturen innen det amerikanske forsva ret. Eller slik H.P. Willmott har formulert det: The Manoeuvre Warfare school embodied paradox: virtually every single argu ment, tenet and imperative was hopelessly flawed, hence the basic soundness of its whole. Its essential validity lay in its anticipation of means that were not available at the time it joined battle with the Active Defence establishment and its recognition that new concepts of warfare were needed to overcome the conventional materiel inferiority under which the American military would have to labour in future. Its success was ensured by the latter, as TRADOCs movement away from Active Defence after 1976 acknowledged. But if Manoeuvre Warfare and AirLand Battle were primarily the products of various military and technological factors, three other ingredients were critical to their development and timing f.. .f.581 579. Willmott (2001), s. 58. 580. Paul-Marie de la Gorce (1963): The French Army. A Military-Political History. I kapitlene 5, 9 og 10 i denne boken gjennomgås de franske armédoktriner og deres forutsetninger. New York, George Braziller, USA. 581. Willmott (2001): From Manoeuvre Warfare to Kosovo, Trondheim, Luftkrigsskolen, side 58-59.
424
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
Den første av disse faktorer var ifølge Willmott det faktum at tiåret som fulgte etter Vietnamkrigen, var en tid av omveltninger og forvirring innen det amerikanske for svaret, og i lys av dette kunne manøverkrigføringsskolen vinne innflytelse på en måte som kanskje savnet sidestykke. Rollen som sivile akademikere og (pensjo nerte) tidligere militære spilte i utviklingen av forsvarsideer i USA, hadde vært stor i mange år, men de forskjellige debattanter som provoserte «the establishment», kom denne gang innefra det militære systemet. De som deltok i debatten i perioden 1976-1982 omfattet både militært og sivilt personell innen systemet, men mye av drivkraften bak manøverkrigføring stammet fra Kongressen. Spesielt var senator Gary Hart aktiv, og hele prosessen hadde blitt startet i fellesskap av W.S. Lind og senator Robert Taft i 1976. Men dette var på mange måter ikke en vanlig periode i USA, slik Willmott har fremstilt utviklingen. President Carters periode fra 1977 til 1981 ble karakterisert av tvil og forvirring, og Reagans første år som president fulgte med ennå mer forvirring. Carter-administrasjonen blandet gode intensjoner, etter retning og ubesluttsomhet i like store deler, men på ett kritisk punkt hadde de to administrasjoner samme effekt på tvistene om det amerikanske militærets doktrine: Begge administrasjoner oppmuntret faktisk manøverkrigføringsskolen uten egentlig å forstå verken dens argumentasjon eller konsekvensene av de nye ideene. Dette var en periode der tanken på å utkjempe og å vinne begrensede kriger ble gjeninnført i den politiske og militære virkelighetsforståelse. U.S. Army ble samtidig stadig mer overbevist om sin evne og sin rett til å utkjempe slike kriger på egne vil kår og i kraft av «overveldende styrke», vinne slike konflikter.582 Også av betydning for utviklingen og timingen av manøverkrigføringsideer var generalløytnant Donn Starry, nestleder i TRADOC fra juli 1977, som overtok ledelsen da DePuy ble pensjonert. Han var alt skeptisk til Active Defence som dok trine før han tok oppdraget som armésjef for de amerikanske landstyrkene i Europa, men hans tid i Tyskland overbeviste general Starry om at Active De/ence-doktrinen nå var «passert av historien.»583584 Starry skulle lede TRADOC i de neste fire år, noe som resulterte i AirLand BattZe-doktrinen?84 Utviklingen kan kort beskrives på føl gende måte: 1. Ved TRADOC så man nå en gradvis utvikling av de nye tankene. Første skritt var det såkalte Central Battle Corps-konseptet i 1978, med fokus på krigføring i Sentraleuropa.
2. Utviklingen gikk derfra videre til «corps-plus-air force» ideene fra en konseptstudie ved TRADOC med navnet Integrated Battle som ble ferdigstilt i 1979. Her så man også for første gang prinsippet med operativt sjokk forstått og beskrevet i et vestlig doktrineutkast.
582. 583.
584.
Willmott (2001), ibid, s. 59. Spiller (1997). Spiller gir en interessant fremstilling av utviklingen av Activ Defence på s. 47-50 i artikkelen. Her gjennomgås også den uenighet det var mellom de firestjerners generaler som deltok i arbeidet. Det var etter sitt opphold i Tyskland at general Starry snudde, og gikk over til manøverkrigføringsskolen, noe som fikk konsekven ser da han erstattet DePuy som sjef TRADOC i 1977. Fremkomsten av AirLand Batt/e-doktrinen på slutten av hans tid i TRADOC var mye et resultat av hans personlige overgang til det meste av det Manoeuvre Warfare-konseptene stod for, og fordi disse tanker ikke stod i direkte konflikt med FM 100-5 fra 1976 og Active Defence, hadde han muligheten til å få med seg opinion i store deler av hæren. Han lyktes da også med å etablere manø verkrigføring som nytt doktrinegrunnlag. Spiller (1997): ibid., s. 52.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
425
MODERNE KRIGSKUNST
3. Deretter så man en ny utviklingsrunde, denne gangen fra SACEUR i Europa gjennom Follow-on Forces Attac/e-konseptet og innføringen av begrepet Extended Battlefield. Begge de to siste begreper er fra 1980-tallet, og kan ses på som opptakten til manøverkrigføring innen NATO-rammen. De to første utviklingstrinn kort beskrevet ovenfor, inntraff da debatten mellom de rivaliserende skolene var på sitt mest intense. I denne prosessen ble den såkalte Carter-doktrinen, som ble lagt frem i januar 1980, og dannelsen av the «Rapid Deployment Task Force» i mars 1980 av stor betydning. Carter-doktrinen ble formulert i en tid da USAs militære styrke så ut til å være i tilbakegang, samtidig som man regis trerte en klar sovjetisk militær fremgang. Dette fikk USA til å starte et femårspro gram for å modernisere de væpnede styrkene.585 For å kunne gi USA militære muligheter til å reagere på større militære kriser rundt om i verden, ble «Rapid Deployment Force» etablert. Felleshovedkvarteret for denne styrken var forløperen til Central Command (CENTCOM), som ble etablert i januar 1983.586 Men ved å skape en organisasjon med styrker både fra U.S. Army og U.S. Navy stilte Carter-administrasjonen forsvaret overfor nye krav. Styrker under felles ledelse [begrepet Joint Forces ble nå tatt i bruk) skulle nå være forberedt på å operere under forhold der en selv eventuelt var underlegen i styrkevolum, og en begynte å stille krav om at en opererte med et felles operativt perspektiv (Joint Opérations). Den amerikanske hæren ble nå tvunget til å tilpasse seg de nye kravene fra Carter-doktri nen, og også U.S. Navy og U.S. Air Force ble nå motvillig dratt inn i prosessen. Samtidig ble de nye doktrinetankene gjort stadig bedre kjent av manøverkrigføringsskolens tilhengere, noe som ble kraftig hjulpet frem av at general Starry kon verterte til skolen retning. En siste faktor som påvirket utviklingen og timingen av Manoeuvre Warfare og AirLand Battle, kom i form av den nye Reagan-administrasjonen og en 15 prosent økning av forsvarsbudsjettet. Følgene av det skulle ta flere former, ikke minst for U.S. Navy, som nå kjørte hardt for sin nye ambisjon «The 600-ship Navy». Mari nens nye The Maritime Strategy-dokument fra august 1982 ble også av stor betyd ning i de kommende år. Det man her kjempet for, var primært anskaffelsesprogrammer og status, og man snakket mye om hvilke av forsvarsgrenene som skulle få prioritet. AirLand Battle kan ses på som hærens forsøk på å sikre seg pri oritet over U.S. Air Force, og utgivelsen av FM 100-5 i 1982 ødela nesten de van skelige forhandlingene som pågikk mellom U.S. Army og U.S. Air Force med hen syn til (det planlagte fremtidige) AirLand Battle 2000. U.S. Air Force var ikke spesielt entusiastisk for FM 100-5-versjonen fra 1982. Luftforsvaret så det ikke som sin primæroppgave å støtte hærens operasjoner] FM 100-5 fra 1982 hisset da også opp U.S. Air Force, siden de egentlig i utgangspunktet var uforsonlig innstilt til et krigføringskonsept som nektet dem andre roller enn støtte tildelt andre for svarsgrener. Luftforsvaret motsatte seg også å akseptere forpliktelsene i FM 100-5 helt til 1984, og en av de mest bemerkelsesverdige trekk ved den reviderte FM 100-5 da den kom i 1986, var den nye balansen mellom land og luft som så iøyne 585. Dette bør også ses som en del av det generelt dårlige forholdet mellom USA og Sovjetunionen i denne perioden. Utslag av det kan være Sovjetunionens massive konvensjonelle opprustning, Reagen administrasjonens uttalelser om «Evil Empire» (Sovjetunionen) og «Star Wars»-programmet. 586. H.P. Willmott (2001): ibid, s. 59
426
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
fallende hadde manglet i 1982-utgaven. Igjen kan det være av interesse å sitere en av H.P. Willmotts formuleringer:
For å låne en observasjon: 1986-konseptet handlet om samarbeid og gjensidig støtte mellom land- og luftstyrker, mens AirLand Battle fra 1982 handlet om «samtidige kamper langs frontlinjen og i dybden av fiendens bakre echelonner i nært samarbeid mellom luft- og landstyrker». Det som også var påfallende med de to doktrinedokumentene, var at dokumentet fra 1986 manglet det «vanvittige» og følelsen av ufullstendighet fra 1982-versjonen: 1982-dokumentet er en fengslende avhandling, mens 1986-dokumentet er en autorisert versjon av en etablert lære C-)587
FM 100-5, som ble utgitt 20. august 1982, introduserte de nye tankene omkring manøverkrigføring. På mange måter kan en se innføringen av AirLand Battle som det tidspunkt da mange av de gamle ideer ble forlatt. I denne forbindelse ble det også kort tid før doktrinen ble offentliggjort, holdt et møte med reformtilhengere fra den amerikanske Kongressen, der også militærteoretikere fra forsvaret var med. I ettertid ser en klart hvor viktig det var med en bredt anlagt offentliggjøring. Dette bidrog til at ideene raskt ble akseptert og fikk politisk støtte. På denne måten ble også U.S. Air Force tvunget med på reformene. Prinsippet med luftherredømme som grunnlag for moderne konvensjonell krig føring har blitt mye debattert de siste 25-30 år. De analyser og argumenter som har vært fremført i etterkant av krigene i Midtøsten, Falklandskrigen, Golfkrigen i 1991 og senest etter bruken av luftmakt under Kosovokrigen i 1999, har alle konkludert med at luftherredømme er viktig for sluttresultatet i konvensjonell krigføring. TRADOCs syn (utviklet etter 1994} om at dominans over fiendens kommando og kon troll er avgjørende selv for luftherredømmet, kan ses på som en erkjennelse av trolig det vanligste syn i dag når det gjelder betydningen av luftstyrker. Basert på den ita lienske militærteoretikeren G. Douhets syn fra 1920-tallet har mange teoretikere argumentert for at herredømme over fiendens kommando- og kontrollapparat også var veien frem mot herredømme i luften. Man kan her bli fristet til å dra den slut ning at hovedforskjellen mellom FM 100-5 fra 1982 og den som kom i 1986, er at det første var et nyskapende dokument, og at det andre var mer avveid og skrevet i en periode da de aktuelle tanker var akseptert (selv om denne perioden skulle vise seg å bli relativt kort}. Selvfølgelig finnes det andre forskjeller. Sentralt i versjonen fra 1986 er vekten en legger på krigføring på dypet. Gitt den sovjetiske krigsmakten slik man den gang tolket den, ville en krig i Europa medføre operasjoner for egne (vestlige} styrker inne på fiendens bakre områder, og operasjoner direkte mot fiendens stillinger. FM 100-5 fra 1986 markerte dermed slutten på en ti år lang prosess, overgangen fra Active Defence til mer manøverteoretisk baserte doktriner. De nye tanker var nå i ferd med å bli «den nye ortodoksien». Imidlertid fikk man raskt nye problemer. Kon gressens beslutning i 1985 om ikke å finansiere diverse programmer som ble vurdert som en del av det planlagte langtidsprogrammet AirLand Battle 2000, og som man hadde håpet på skulle gjelde i perioden før 1995-2005, var et signal om at Reaganadministrasjonen hadde trappet ned på de store tilskuddene til forsvarsbudsjettet. 587.
H.P. Willmott (2001): ibid, s. 61. (Teksten er oversatt fra engelsk til norsk av forfatteren av denne boken.)
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
427
MODERNE KRIGSKUNST
Man kan tolke føringen av Golfkrigen i 1991 som et resultat av doktrinetenkningen beskrevet i FM 100-5 fra 1986. FM 100-5 i fra 1982 hadde da blitt historie, men var slett ikke glemt. Forskjellen kan imidlertid ikke bare forklares med referan ser til våpen- og overvåkingssystemer som hadde blitt utviklet og var tatt i bruk i mellomtiden, selv om dette er en del av forklaringen. Vekslingene mellom kontinui tet og endring på doktrinesiden, førte egentlig til store vanskeligheter med å tolke 1991-felttoget. Felttoget var knapt over før de første påstander kom om at dette ikke var AirLand Battle og følgelig heller ikke manøverkrigføring. Trolig er det mye riktig i disse påstandene. Slik jeg personlig ser det, er kjernen i forbindelse med AirLand Battle som beskrevet i de to aktuelle doktrinedokumenter, den nye vekt man la på bruken av fellesoperasjoner, dvs. utnyttelse av styrker fra flere forsvars grener som er samordnet på det operasjonelle nivå. Og uansett hvor mye U.S. Navy og U.S. Army forsøkte å unngå temaet, var det under Golfkrigen i 1991 et faktum at hovedansvaret for ødeleggelsen av de irakiske styrker lå på luftstyrkene. Men dette i seg selv beskriver kanskje mer et faktum enn det forklarer krigens karakter. Krigen ble uansett avsluttet først etter at en omfattende fire dagers bakkeoffensiv var gjen nomført. Det var den som fysisk frigjorde Kuwait, krigens politiske målsetting. Om en leter etter forklaringer på 1991-innsatsen med henvisning til FM 100-5 fra 1982 og 1986, er det to forhold som er viktige for forståelsen av doktrinær kon tinuitet og forandring, og som skulle vise seg å bli relevante. Den første handler om det som ser ut til å være en forskjell i dokumentene omkring manøver og konsentra sjon. I 1982-versjonen gjaldt manøverkonseptet både formasjoner og ildkraft med hovedvekt på tilintetgjørelse av fiendens styrker og på forstyrrelser og paralysering. Forskjellen mellom de to doktrineversjonene er ikke helt lett å se, men det finnes en kvalitativ forskjell i sammenligningen av konseptene, herunder hvordan de sovje tiske konseptene og gjennomføringen av Deep Battle («Strid på dypet») blir tolket inn i teksten. I forbindelse med den sovjetiske krigføringen forsøker en å skille fien dens frontformasjoner fra styrkene inne på fiendens eget dyp. Dersom man kunne få panserstyrker plassert mellom den delen av fienden som er kampformasjoner, og de støtteenheter som skal forsyne de samme, ville begge lide nederlag. Omfanget av nederlaget og dybden på fremrykningen (for de sovjetiske styrkene) ville være avhengig av styrkenes størrelse og fremrykningstakt. Under andre verdenskrig opp nådde russerne såkalte operative sjokk ved å sende pansrede enheter mot fiendens bakre områder, et prinsipp som er godt beskrevet i FM 100-5 fra 1982. På 1970-tallet betydde den forsterkede konvensjonelle kampevnen at Sovjetunionen hadde gått over til angrep på dypet med landstyrker, med kraftig støtte av bl.a. luftvern og luftstyrker. I versjonen av FM 100-5 fra 1986 utviklet man dette tenkesettet noe videre. Her la man stor vekt på forstyrrelser og på en hurtig fremrykning av land styrker, men kanskje mest på bruk av konsentrert ildkraft.588 589 Forskjellene, eller særegenhetene, mellom FM 100-5, Operations fra 1982 og FM 100-5 fra 1986 er egentlig små, og det er ofte vanskelig for en som ikke har fulgt den interne amerikanske debatten på nært hold, å se nyansene. F.eks. når kom
588.
Richard M. Swain (1994): «Lucky War: Third Army in Desert Storm». Boken er en uvanlig klar analyse av en erfa ren krigshistoriker. De som vil studere denne debatten i etterkant av krigen og høre hva de deltagende generaler selv sa etter krigen, har her en viktig kilde. (U.S. Army Command and General Staff College Press, Fort Leavenworth, Kansas, USA.) 589. Willmott (2001), s. 68.
428
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
egentlig rettelser og tilføyelser i perioden mellom de to manualene? Men det viktig ste ser ut til å være at det hele var en prosess som var under kontinuerlig utvikling, og som også fortsatte etter 1986. I 1982-versjonen veier feks. luftmobile styrker og luftlandestyrker tyngre i fremstillingen enn senere. Da overtar landstyrkene (pans rede styrker) som rykker frem over slagfeltet til kontakt, hovedrollen i dokumentet. I 1986-versjonen er landstyrkene komplettert med andre stridselementer, spesielt skrives det mye om alle former for ildkraft/ildvirkning. Begge versjoner forutsetter at land- og luftstridskrefter samvirker nært og ledes fra det operative nivå. Det som er hevet over tvil, er at forskjellen på de to dokumentene representerer en overgang fra fokus på hva en kan kalle «arbeidskraft og enheter» i 1982 og over mot ildkraft i 1986, men den mer intellektuelle anerkjennelsen av denne endringen er ikke klar gjort i teksten, selv ikke i etterkant av 1991-felttoget i Golfen. (Unntaket er i for bindelse med doktrinedokumenter utviklet innen U.S. Air Force, her er ildkraft det man hele tiden vektlegger.)'9'1 Den andre saken som virker relevant når man vurderer 1991-felttoget i Golfkri gen sett opp mot doktrinene fra 1982 og 1986, er hvordan doktrineskriverne betrakter utmattelseskrigføring. Var krigen i 1991 en manøverkrig? Spørsmålet er stilt av mange, og har vært mye omdiskutert. En interessant tanke er at man ut i fra de forutsetninger man doktrinært hadde på dette tidspunkt, forsøkte å gjennom føre manøverkrigføring. Men den form det hele fikk: En langvarig forbekjempning utført med flystyrker, fulgt av en massiv innsats av pansrede styrker og helikoptertransporterte styrker, ligner mest på en form for utmattelseskrigføring, der man relativt raskt ønsker å nedkjempe motstanderen. Debatten om hva som karakteri serte krigen pågår fortsatt i dag, mer enn ti år etter Golfkrigen i 1991. Både Frankrike i 1940 og Irak i 1991 har noe til felles, mangelen på strategisk dybde på tross av store geografiske områder, men dessuten: Betydningen av underle genhet i luften, en «primitiv» forståelse av balansen mellom offensiv og defensiv krigføring, kommunikasjonssystemer som viste seg ikke å fungere godt nok, og at motstanderen var «et gissel» av egne erfaringer fra foreldede former for krigføring. Det siste bidrog direkte til nederlaget for Frankrike, og tilsvarende for Irak. Frankri kes nederlag i 1940 er imidlertid et unntak når det gjelder krigføring på 1900-tallet og er trolig det eneste eksempel på at en stormakt raskt er blitt beseiret i et (kort varig) moderne felttog. Bortsett fra Frankrike i 1940 var det mange stormakter i de to verdenskriger som så «det avgjørende slaget» - tysk: Vemichtungsschlacht - som umulig å gjennomføre. Uten at en bør gi Irak noe som ligner på en stormaktsstatus, markerte nederlaget i 1991 tidspunktet da besluttsomhet igjen hadde fått en ny egenverdi i krig for ame rikanerne. Strid av denne typen (konvensjonell krigføring) hadde igjen vist seg som et praktisk og gjennomførbart foretagende. Den eneste klare forskjellen - selv om påstanden trolig kan bli omstridt - er at Vemichtungsschlacht i dag kan utkjempes og
590.
Richard D. Hooker, jr, editor [1993]: Maneuver Warfare. An Anthology. Presido, USA. Boken presenterer artikler fra flere av de mest kjente amerikanske militærteoretikere fra slutten av 1970-tallet og 1980-tallet, inkl. William S. Lind, John E Antal, Bruce I. Gudmundsson og Robert A. Doughty. Boken gir et godt bilde av debatten om manøverkrigføring ved inngangen til 1990-tallet. På mange måter representerer boken også slutten på den ame rikanske interessen for manøverkrigføring. Fra dette tidspunkt er det nye tanker som sakte tar over i den ameri kanske debatten. De to mest kjente forkortelser er begreper som «Revolution in Military Affairs» og «NetworkCentric Warfare». Med den nye versjonen av U.S. Armys FM 3-0, Opérations fra juni 2001, etableres også begre pet «Full Spectrum Opérations», og en ser knapt en referanse til manøverkrigføring i hele dokumentet.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
429
MODERNE KRIGSKUNST
vinnes med luftstyrker, men opplagt mer tvilsomt som påstand: av luftstyrker alene, siden Golfkrigen ikke ble vunnet før man satte inn bakkestyrkene. Noe lignende så man også klart under Kosovokrigen i 1999. Da albanernes frigjøringsorganisasjon UCK startet sin fremrykning inne i Kosovo, ble serberne nødt til å bruke sine hær styrker. De pansrede styrkene begynte da å forflytte seg i provinsen og ble følgelig mulig å se og ramme fra luften. Til det tidspunktet - ca. 2 uker før krigen ble avslut tet - hadde NATOs luftmakt omtrent ikke sett angrepsverdige bakkemål i Kosovo. De relativt små tap som serbernes hærstyrker fikk i Kosovo, ble stort sett påført dem de siste 2-3 uker av den 78 dager lange krigen.
11.4.1 Konsekvenser av veivalget Både Manoeuvre Warfare og AirLand Battle som begreper og beskrivelser av krig medførte i første omgang en viss (først og fremst politisk) skepsis fra USAs allierte. FM 100-5 fra 1982 overlot mye til tilfeldighetene, ikke minst om en ser tilbake på den reelle teknologiske standard på dette tidspunkt. Doktrinen var unektelig ganske avhengig av avansert teknikk som ikke helt var tilgjengelig ved utgivelsen av doktri nen. Som antydet tidligere var dette en av årsakene til at man innførte oppdragsbasert ledelse: En kunne rett og slett ikke forutsette at en kunne «fjerndirigere» det meste fra armé- og korpsnivå, inkl, de store luftoperasjoner man så for seg. Ledelse basert på sjefens intensjon (commanders intent) var ikke til å unngå, slik de fleste av de ledende teoretikerne og doktrineskriverne så det. Med AirLand Battle ønsket amerikanerne å skape ny tro på den amerikanske militære evne. Europa reagerte også etter hvert mer positivt på de amerikanske sig naler. Ettervirkningene av Vietnamkrigen, usikkerheten og ubesluttsomhet under Carter-årene og det første kaotiske året av Reagan-administrasjonen var noe ameri kanerne måtte igjennom. Selv om AirLand Batt/e-doktrinen av mange europeiske militære ble beskyldt for å ha visse trekk fra science fiction, var det både en enkel og forståelig modell sammenlignet med visse aspekter ved håndteringen av kjernevåpenspørsmålet fra den samme perioden. Manøverteorien hadde nå spredt seg til Europa, og man var også ellers innen NATO i ferd med å justere sine doktriner opp mot «den nye lære». Ser man tilbake på krigføringen de siste 200 år, og ikke minst om en ser på krig føringen i det 20. århundret, tyder alt på at et moderne samfunns evne til å holde ut store belastninger ikke bør undervurderes. Kapasiteten hos folkeslag og nasjoner som bindes sammen av felles identitet, språk, kultur og institusjoner, til å tilpasse seg og yte fortsatt motstand under de mest krevende omstendigheter har vist å være en betydelig maktfaktor. Menneskelig tilpasningsevne viste seg å være betydelig under de to verdenskriger, men også, og kanskje viktigere i det lange løp, i forbin delse med de mange konflikter etter 1945. Disse faktorene, og ikke minst ikke-vestlige samfunns evne til å overleve forhold som ville splitte demokratier, representerer en klar indikasjon på hvor viktig moralen er sammenlignet med materielle faktorer i krigføringen. Svært mange av de forsøk som har vært gjort, for ved hjelp av makt bruk å endre viljen og evnen til å yte motstand i en nasjon eller befolkning, har da heller ikke lykkes. De som tror at maktbruk er en garanti for å oppnå ønskede resul tater, ser ut til å ha et heller tvilsomt historisk grunnlag å bygge på. En annen side ved utviklingen er et økende krav i Vesten om at dersom det blir nødvendig å sette
430
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
inn militærmakt, skal det kunne skje raskt og med minimale tap av menneskeliv. Men det er kanskje den største illusjonen at effektiviteten i moderne krigføring vil gi en selv raske og sikre seirer. Dersom en ikke lykkes og friksjonen slår til for fullt, som den ofte har vist seg å gjøre i krig, vil de militære lett kunne få store problemer med å oppfylle helt urealistiske forventninger som blir stilt av egen opinion, medier og politikere. Kan krig egentlig kontrolleres? Dette har vært mye omstridt innen den militær teoretiske debatten de siste 20-30 år. Troen på at det er mulig på forhånd å fastsette «krigens avslutning», dvs. å leve opp til en på forhånd avtalt og planlagt politisk og militær sluttilstand {end state) i en gitt konflikt, har etter 1985 vært stor innen ikke minst det amerikanske militære systemet. Disse forestillingene slo ikke til under Vietnamkrigen, og de reiser også et antall vanskelige spørsmål. Mange politikere og militære sjefer er da også mer opptatt av behovet for å berolige ustabile velgere og mediefolk, enn av å studere historiske erfaringer om hvordan kriger normalt utvi kler seg. Et eksempel som kan illustrere disse problemstillinger og som har vært brukt flere ganger i den amerikanske interne debatten, er spørsmålet om hva som hadde blitt resultatet dersom president Roosevelt hadde vært utsatt for slike krav til «spådomskunst» i 1941 som man så i amerikanske medier i forbindelse med disku sjonene om den nye krigen mot regimet i Irak. Et mer aktuelt poeng i forbindelse med «end state-debatten» er at den indikerer et ønske om å kontrollere freden, eller i hvert fall legge planer for freden etter at kamphandlingene har stilnet av. Men om en ser på tidligere historiske erfaringer, er gjennomføringen av overgangen til en sta bil fred etter en krig ofte et større problem for seierherren enn å gjennomføre selve krigen. Kriger ender nemlig ikke automatisk i fred, men kan i stedet medføre en ny runde krig senere - en fikk kanskje rett og slett ikke etablert en akseptabel fred for partene. 591 Erfaringene fra krigføring på 1900-tallet tyder på at en enkelt nasjons eller en koalisjons evne til å kontrollere betingelsene i forbindelse med en krig nærmest er illusoriske. Som Clausewitz har forsøkt å lære oss: I krig er alt usikkert, og kriger tar en retning og gir resultater som er helt annerledes enn det lederne bak dem ofte har tenkt seg. Et poeng som forsterker dette, er at krig alltid har en rekke utilsiktede konsekvenser, konsekvenser en naturlig nok heller ikke kunne ha planlagt for. Hele ideen med å kontrollere krigføring, enten det gjelder definisjon av «end state» eller offensive operasjoner med «kirurgisk presisjon», går stikk i strid med Clausewitz’ fundamentale forståelse av krigens natur, nemlig at tilfeldigheter har sin naturlige plass i all menneskelig aktivitet. Krig er ikke basert på intellekt, men på følelser og er følgelig heller ikke egentlig strengt rasjonell eller vitenskapelig. Mennesket skaper krigen i sitt eget bilde, inkl, alle elementer av menneskelige feil, feilvurderinger og inkompetanse, og dette faktum vil trolig eksistere i fremtiden også. De til enhver tid gjeldende doktriner og de «spådommer» om fremtidens kriger som foreligger, sier ofte noe annet. Ny teknologi medfører både ny sikkerhet og nye ukjente faktorer. Ny «sikkerhet» vil påvirke gjennomføringen av krigføringen, og dermed endres også krigene i seg selv. Doktriner kan ikke løsrives fra fortiden, for vi kan ikke lære noe av fremtiden. Poenget er: Den til enhver tid gjeldende doktrine er 591.
Det som er skissert ovenfor er kanskje typisk for vår tids kriger, der det er freden som skal vinnes fordi det ofte hevdes at konfliktene ikke har militære løsninger. I det minste er dette nå relativt vanlige problemstillinger i vest lig politisk teori, selv om det ikke er enighet om en slik tolkning forskerne imellom.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
431
MODERNE KRIGSKUNST
jo et «barn av sin tid», men heller ikke noe mer. Doktriner er selvsagt ikke skrevet med «ildskrift på Mosetavler,» for å bruke et kjent symbol fra Bibelen, men er et for søk på å beskrive en rasjonell bruk av militærmakt. 11.4.2 Oppsummering av bakgrunnen for moderne manøverkrigføring Dersom en skal forsøke å gi en kort oppsummering av utviklingen, er det lett å påvise betydningen av etableringen avTRADOC som «motor» for den senere utvik ling innen U.S. Army, og etter hvert også innen resten av det amerikanske forsvaret og innen NATO-området ellers. Det er også interessant å kunne konstatere at en mann som general DePuy, som primært var interessert i effektiv trening av hærstyr ker, gjennom utviklingen av FM 100-5, Operations fra 1976 skulle bli grunnleggeren av en helt ny amerikansk trend: Fra nå av var doktrine selve sentrum i forbindelse med de reformer som skulle komme på 1980 og 1990-tallet. En ser en utvikling der en var mest interessert i praktisk, men effektiv trening av befal og soldater på taktisk nivå, til en situasjon der doktriner står i sentrum for den videre utvikling. Man forla ter samtidig et primært fokus på taktikk og stridsteknikk og innser at kriger vinnes på det operative nivå. Sentralt står en gruppe offiserer og sivile teoretikere som setter doktriner inn i en ny kontekst, og det får varige følger for utviklingen innen både det amerikanske for svaret og etter hvert også i Europa. I denne forbindelse er det viktig å påpeke den store innflytelse bl.a. tradisjonell tysk og russisk militærteori fikk på utformingen av den nye manøvertenkningen på slutten av 1970-tallet og inn på 1980-tallet. Selv om man i de nyere amerikanske doktrinedokumenter ikke bruker begrepet manøverkrigføring, har fortsatt doktrinen en sentral plass i all amerikansk opplæring og planlegging for krig. Doktrinene ser ut til å bli et varig sentralt innslag i forbin delse med utviklingen av militære styrker. Og nå, som på 1970-tallet, er de aktuelle militære fagtidsskrifter preget av en stadig debatt om de eksisterende militærteore tiske forutsetninger og doktriner. Dette er utvilsomt en nødvendig og viktig prosess, da krigføringen alltid skal være i stand til å kunne møte de utfordringer som til enhver tid vil oppstå.
11.4.3 Doktrinens funksjon - en vurdering Man står i dag overfor noe som er gitt navnet «informasjonstidsalderens krigføring», hvor kunnskap virkelig er i ferd med å bli til makt. Utviklingen peker mot hva enkelte har kalt en revolusjon i den militære sfæren, en revolusjon som fremdeles er i emning. Den skjer i et raskt skiftende strategisk (globalt) miljø, hvor de gamle prinsippene om maktbalanse og mellomstatlige konflikter delvis viker plass for en mindre strukturert og forutsigbar konkurranse. I denne forbindelse er det av betyd ning at nye våpenkategorier (inkl, dem med evne til å forårsake massive ødeleggel ser) i stadig større grad havner i hendene på (små) fraksjoner som med glødende iver fremmer sine forskjellige ideologiske, religiøse, etniske og nasjonalistiske kamp saker. Siden en doktrine i utgangspunktet skal representere et forsvars godt gjennom tenkte handlinger (og også implisitt representere en anerkjennelse av disse handlin gene), og siden doktrinen må være gjennomførbar i dag og samtidig retningsgivende for fremtidig utvikling, er dens tidsramme og rekkevidde nødvendigvis begrenset til nåtid og umiddelbar fremtid. Men teorier om krigføring trenger ikke å være - og
432
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
bør heller ikke være - så innsnevret i sine perspektiver. De må tilby innsikt i det som kommer, hvordan krigføringens enkeltdeler vil endres i natur og i gjensidig samspill, og i det store og hele øke den militære forståelse av hvordan teoriene vil endre måten krig føres på. Dette er en stadig utfordring for både militærteoretikerne og doktrineskriverne. Sentralt for omleggingene i 1982 var også en endret amerikansk politisk holdning til å engasjere seg militært i andre deler av verden, noe som i tiden rett etter Viet namkrigen hadde vært svært lite sannsynlig, om en ser bort fra Europa og SørKorea. Viktig var også den raskt økende ressurstilgangen til forsvaret under den nye Reagan-administrasjonen. Omleggingen var også koblet nært sammen med den nye forståelse av såkalt figh ting in the depth of the battle area som en del av hovedslaget, dvs. en helt ny vektleg ging av såkalt operational art. Dette hadde tidligere vært tillagt begrenset vekt. Sitatet nedenfor, som er hentet fra 1993-versjonen av FM 100-5, sier mye om omleggingen: Hærens krigføringsidealer utviklet seg (...) fra uavhengighet (...) til gjensidig avhengighet mellom våpengrenene, fra defensiv til offensiv opptreden og deretter til en passende balanse mellom de to, fra linearitet i stridsfeltet til større flyt og fra «set-piece battle» til samtidige operasjoner gjennom stridsfeltets dybde. Doktrinen gjenspeiler gjennomgående hvordan teknologi anvendes til fordel for nye våpensys temer og kapasiteter, organisasjoner, oppdrag, trening, lederutvikling og soldatstøtte. På dette viset er doktrinen fremdeles hærens drivkraft til endring.
OMLEGGINGER AV DEN AMERIKANSKE HÆRDOKTRINEN
Faktor
«Active Defense» (1976)
«AirLand Battle» (1982)
Hvem er den mest sentrale «warfighter»?
Divisjonssjef
Korpssjef
Fokus
Taktisk, dvs. divisjon brigade, bataljon
Operativt, dvs korpset592
«Combat style»
«Attrition»
Manøvrering der en skifter mellom offensive og defensive operasjoner
Tabell 11.1: Omleggingen av amerikansk hærdoktrine ved inngangen til 1980-tallet. Dette mønsteret er stort sett beholdt uendret til og med 1993-versjonen. Doktrinen fra 2001 antyder ingen større endringer innen dette området.
592.
Fra 1997 ble igjen korpset sett på som en taktisk formasjon, men skal ses i en operasjonell sammenheng. Det er på dette nivået at man bl.a. kan få støtte fra luftstridskrefter gjennom samvirkeledd fra luftforsvaret (gjennom f.eks. et CAOC-ledd).
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
433
MODERNE KRIGSKUNST
Det ble fremholdt i doktrinedokumentet fra 1993 at amerikanerne ville vekt legge såkalte joint operations (fellesoperasjoner), noe som fortsatt de fleste ame rikanske militærteoretikere hevder vil komme til å stå mer og mer sentralt i den endrede situasjonen i etterkant av den kalde krigen. Amerikanerne omtalte bl.a. dokumentet fra 1993 som en ny doktrine «(...) for the full dimensions of the battlefield in a force-projection environment». Doktrinen skal til enhver tid representere f...) den kollektive kunnskap om vår hær sett på bakgrunn av historisk viten. Den gjenspeiler hvilken lærdom vi har trukket av våre seneste erfaringer, og hvordan dagens strategiske og teknologiske realitet ser ut. Den vurderer karakteren av dagens trusler. Det er en doktrine for hele hæren (.. .)593 Det er også viktig å merke seg at utviklingen av det operative nivå med tanke på krigføring generelt, og ikke minst med tanke på såkalte «deep operations» har tatt mye tid. Reformene har også møtt mye motstand internt. Det viste seg å være et stort behov for omskolering og såkalt prosessarbeid internt før forståelsen av disse faktorer i moderne krig ble tatt på alvor. FM 100-5 fra 1986 var dermed først og fremst en raffinering av den tidligere utgaven, med økt vektlegging av problemstil linger i forbindelse med felttog og såkalte «multi-engagement operations». På mange måter var 1986-versjonen toppen av en utviklingsrekke der man satte hovedfokus på den kalde krigens problemstillinger, en utvikling som hadde startet med 1976-utgaven. 1986-doktrinen fikk sin test i Golfkrigen i 1991, og bestod for så vidt testen på en utmerket måte. I etterkant av denne krigen, og som følge av at man etter hvert forstod at nå var den kalde krigen reelt over, ble igjen doktrinen sett på som et verktøy for å skape endring. 1993-versjonen varslet at også nye problem områder var under vurdering:
• Operations Other Than War (OOTW] • Contingency Force Projection
En kan i ettertid se på 1993-versjonen som den første av en ny serie doktrineversjoner, og doktrinen ble alt ved publiseringen i 1993 sett på som et midlertidig utkast innen U.S. Army. Det skulle imidlertid ta hele 8 år før man maktet å produsere en ny U.S. Army doktrine. Den kom i juni 2001 med betegnelsen FM 3-0 og kan ses på som et speilbilde av hva amerikanerne for øyeblikket vurderer å være aktuell krig føring. En annen faktor er også at amerikanerne ikke lenger har store styrker i Europa. I stedet satser de på å projisere militær makt fra USA og inn i det aktuelle konfliktområdet, i praksis i dag trolig primært i forbindelse med regionale konflik ter. Amerikanerne har også hevdet at dersom det blir aktuelt, bør de ha styrker nok til å kunne kjempe i inntil to større regionale konflikter. Det tidligere fokus på høyintensiv krigføring i Sentral-Europa er nå historie. I stedet er det såkalte fellesopera sjoner over hele spekteret av konflikter en nå arbeider med å videreutvikle. (Senest demonstrert i forbindelse med krigen i Afghanistan i etterkant av terroraksjonene mot USA 11. september 2001 og i den siste krigen mot Irak.) 593.
434
Oversatt fra FM 100-5, 1993-versjonen.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
Denne måten å bruke en forsvarsgrens doktrine på ser ut til å bli vanlig også i de fleste vesteuropeiske land. Alle forsøker nå å anvende en eller annen form for manøverteori, normalt tilpasset den lokale tradisjon og virkelighet. Også i Europa er det i dag et anerkjent behov for å formalisere samvirke og fellesoperasjoner, også over forsvarsgrensnivå. I USA er i dag dette koblet opp mot deres såkalte National Mili tary Strategy, der «power projection» er å anse som det grunnleggende prinsipp. Styrkeprojisering blir her definert som det militære systems evne til å reagere raskt og kraftfullt i forbindelse med USAs globale behov. Av samme årsak vil U.S. Army normalt måtte operere tett sammen med luft-, sjø- og rombaserte ressurser og enheter om man skal nå de strategiske og operative mål man har for den landmilitære innsatsen. Viktig er det også at amerikanerne nå antok at de fleste operasjoner utenfor USA ville skje i samarbeid med allierte. Hensikten med doktrinen var ifølge FM 100-5, 1993-versjonen:
Doktrinen redegjør for hvordan Amerikas hær, som del av en felles styrke, akter å føre krig og drive andre former for operasjoner («Operations Other Than War» f Den er et konsentrert uttrykk for hærens grunnleggende tilnærming til krigføring, og den påvirker gangen i «operations other than war» og forhindrer handlinger som er til skade for nasjonale interesser. Som rettesnor må doktrinen være klar nok til å lede konkrete operasjoner, men også fleksibel nok til å takle ulike og varierte situa sjoner over hele verden.594595 U.S. Army’s AirLand Operations - et eksempel på en moderne doktrineutvikling Som eksempel på hva som de siste 10 år har vært presentert som de grunnleggende prinsipper i forbindelse med krigføring, vil en her kort liste opp hva U.S. Army vektla i forbindelse med dens doktrine FM 100-5: AirLand Operations, som i 1993 erstattet den såkalte AirLand BattZe-doktrinen. Disse såkalte «imperatives» skulle i sin tur være de styrende prinsipper for nettopp hvordan hæren skulle utstyres og trenes med tanke på strid under forskjellige forutsetninger. Valg av tekniske løsnin ger skal ideelt sett være en logisk følge av hvordan en vil gjennomføre disse prinsip pene i forbindelse med konvensjonell krigføring. AirLand Operations-doktrinen hadde som oppgave å beskrive hvordan U.S. Army skulle skape og eventuelt anvende sin stridsevne på operativt og taktisk nivå. Hvor godt en vil lykkes på slagfeltet, ville ifølge doktrineskriverne avhenge av hærens evne til å slåss etter følgende fem «imperatives» (grunnbegreper): initiative, agility, depth, versatility and synchronization?b Disse begrepene hevdet ameri kanerne (i 1993) beskrev hva som historisk har karakterisert vellykkede militære operasjoner, og det var dette som burde prege all amerikansk hærdoktrine, taktikk og stridsteknikk. De fem begrepene tar som utgangspunkt de militære prinsipper, og var ifølge doktrineskriverne: «essential to victory». Kritikere av 1993-doktrinen hevdet imidlertid at (overdreven) synkronisering ikke er forenlig med manøverteori. I stedet forsøkte de å påvise at i manøverteorien er det to bærende prinsipper,
11.4.3.1
594. 595.
Oversatt fra FM 100-5, 1993-versjonen. Eventuelt kan nok også ord som initiativ, hurtighet, operasjoner over hele operasjonsområdets dyp, fleksibilitet og synkronisering (samordning?) brukes for å beskrive de amerikanske begrepene. Dette er i den nye versjonen av doktrinen fra juni 2001, kalt «the tenets of Army operations», men begrepene er de samme som i 1993.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
435
MODERNE KRIGSKUNST
symbolisert ved begrepene: Speed, og Focus of Ejfort/99 Striden om hva som er god manøverteori pågår selvsagt hele tiden, og hva som vil bli vektlagt over tid, er følge lig vanskelig å si noe sikkert om. En ny versjon av doktrinen kom da også i juni 2001, dvs. «da utviklingen var moden». Dette ble da den 14. (offisielle) utgaven, siden den første ble offentliggjort i 1905. I det foreløpige utkastet til den nye hærdoktrinen så det ut som doktrineskriverne har tatt til følge mye av kritikken mot grunnbegrepene. Bl.a. ble det hevdet i utkastet, slik det forelå på Internett som meren 1997:
Fremgangsrike hæroperasjoner oppviser fem avgjørende egenskaper: initiativ, hur tighet, dybde, orkestrering og allsidighet/9 Initiativ setter eller endrer ved handling betingelsene for en operasjon og innebærer en dristig, offensiv ånd. Hur tighet er evnen til å handle og reagere raskere enn fienden og er en forutsetning for å ta og beholde initiativet. Dybde er en utvidelse av operasjonene i tid, rom, res surser og hensikt. Allsidighet betegner evnen til å operere i flere roller og miljøer, dvs. å bevege seg over hele operasjonsskalaen. Orkestrering går ut på å anvende en passende styrkeblanding og samtidig utøve en riktig grad av kontroll, dessuten å operere med den hastigheten og det intensitetsnivået som er korrekt for å gjennom føre de pålagte oppdragene. Orkestrering innbefatter synkronisering, som er sjefe nes middel til å konsentrere avgjørende maktmidler. De fleste oppdrag innebærer en kombinasjon av møysommelig synkroniserte og hurtig improviserte operasjo ner.596 598599 597 Imidlertid ble denne omvurderingen ikke vektlagt i den senere publiserte versjonen fra 2001. Om ikke annet er dette et interessant eksempel på at doktriner i dag er sett på som viktig, og at dette raskt skaper sterke følelser blant militære sjefer og brukere generelt. Fleksibilitet i alle mulige former er det amerikanerne ønsker å forbedre, slik det nye utkastet kan leses. Viktigere enn tallet på formelle militære prinsipper (9 er beholdt) er det imidlertid at U.S. Army under utføringen av operasjoner skal
f...) utøve og kombinere fem hjernefunksjoner: se, forme, skjerme, angripe og for flytte (seg). Kjemefunksjonene er de grunnleggende handlingene styrkene utfører for å anvende militærmakt. I likhet med operasjonsprinsippene er disse funksjo nene bare til nytte når de står i relasjon til hverandre og hensikten som søkes opp nådd. De er uløselige deler av en helhet. Kjemefunksjonene gjelder for alle operasjonssystemer, operasjonskategorier og kommandonivåer/99 Nettopp fordi en nå er midt inne i en viktig nyskapingstid innen alle de ledende vestlige militærmakter, vil dette over tid også få konsekvenser for organiseringen av stridsfeltet. Ny teknologi må tas i bruk dersom en skal makte å lede striden på en så 596. Her kan norske begreper som tempo/hurtighet og kraftsamling/fokusering av anstrengelsene mot et mål brukes. 597. Orchestration (orkestrering). Definisjon fra 1998: «To arrange, develop, organize or combine to achieve a desired or maximum effect. Describes the means by which commanders apply the complementary and reinforcing effects of all military and non-military assets to overwhelm opponents at one or more decisive points.» 598. Oversatt fra utkast til ny FM 100-5, 1997. 599. Teksten er hentet fra utkast til ny FM 100-5, april 1997. En ytterligere oppgradert versjon ble lagt ut på Internett i 1998, men ble raskt trukket tilbake - den var stort sett identisk med den tidligere utlagte 1997-versjonen. En «Student Text» var alt våren 2001 blitt lagt ut på TRADOCs hjemmeside. Den offisielle nye doktrinen ble så lagt ut på TRADOCs hjemmeside http://www.cgsc.army.mil/CDD/FM3-0/3-0HTML/aTOC.htm 26. juni 2001, med forkortelsen FM 3-0, Opérations.
436
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
dynamisk måte som det nå forutsettes. Kravene om tilnærmet sanntidsetterretning og kravene til kommando- og kontrollsystemets (K2) kapasitet og til treningsstandard vil bli betydelig skjerpet når man skal opptre offensivt. Imidlertid bør man i forbindelse med en pågående debatt om den såkalte Revolution in Military Affairs (RMA) ta seg tid til å tenke igjennom innholdet av følgende formulering:
Hæren vil søke å oppnå fremgang, men også kontinuitet, opprettholdelse av utprøvde ideer og en grad av endringsberedskap som institusjonen kan oppfylle (...) Tidligere radikale endringer av krigføringsmåter og midler, feks. de som ble utløst av revolusjonen som inntraff da kruttet ble tatt i bruk, og da industrialiserin gen begynte, førte ikke til at alle de tidligere aspektene ved krigføring ble uaktu elle. .. Det fremstår som ganske sikkert at en informasjonsrevolusjon i vår egen tid verken vil skje på én gang og dermed påvirke alle aspekter ved krigføring samtidig, eller påvirke alle aspektene i sammenlignbar utstrekning. Den vil heller ikke føre til at alle forutgående doktriner og krigsrelaterte tenkemåter blir uaktuelle. Det vil bli nødvendig å endre og perfeksjonere doktrinene kontinuerlig, heller enn å søke å fremstille en hel doktrine for informasjonstidsalderens krigføring i en håndvending. Det finnes ingen komplett hær for denne tidsalderens krigføring"1'0 Et stikkord er begrepet «orkestrering», som har skapt mye strid. Imidlertid kan kan skje sitatet nedenfor være med på å sette begrepene inn i et perspektiv: Whether fighting a large conventional disaster, elusive insurgency, effects ofnatural disasters, or pre-empting open conflict, our constant aim is to seize the initiative, maintain momentum, and exploit success.
600.
E Kagan: «Army Doctrine and Modem War». Artikkel trykt i det amerikanske tidsskriftet Parameters, våren 1997.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
437
MODERNE KRIGSKUNST
1976 Europa-fokusert
Active defence: en må vinne første slaget
1982 Introduksjonen av AirLand Battle som begrep - dette begrepet er det dominerende slagord frem til 1993-versjonen.
Dette var starten på noe nytt: en doktrinebasert U.S. Vektleggingen av Army der doktrinen offensive operasjoner skal påvise kravene, kommer tilbake for dvs. være grunnlag fullt, etter at dette for utvikling av hadde hatt mindre materiell og trening. fokus i dokumentet siden FM 100-5«Air-land battle» versjonen fra 1949. innført som begrep for å påvise at også Her introduseres hæren vil trenge begreper som deep luftstøtte. (Her battle, area of betyr begrepet noe interest, annet enn i 1982Auftragstaktik, versjonen. Merk strategic, operational, skrivemåten.) tactical levels of war. Begrepet Tenets blir introdusert, dvs. vektlegging av begreper som: agility, initiative, depth, synchronization. Dessuten skal ny vekt legges på: joint, combined and contingency operations.
1986 Det viktigste i denne versjonen er at man på nytt innfører en ny bevissthet omkring Operational level of war. Denne versjonen er stort sett en begrenset oppgradering av den «revolusjonære» 1982-versjonen.
1993
1993 til 2000
Dette var den første versjonen av FM 100-5 etter at den kalde krigen var over og Golfkrigen i 1991 var gjennomført. Erfaringer fra Golfkrigen ble her tatt hensyn til.
I amerikanernes egne beskrivelser i forbindelse med internett-versj onene i denne perioden er følgende endringer blitt vektlagt:
Verden var radikalt endret etter Sovjetunionens oppløsning - til en viss grad ble dette her tatt hensyn til.
Hele treningssystemet til U.S. Army blir kraftig justert i løpet Begrepet full av 1980-tallet, dimensional basert på den nye operations med vekt tankegangen, der på OOTW blir manøverteori introdusert. offisielt skulle stå i sentrum. Vekten skal legges på joint, combined operations. Man skal vektlegge Force projection når man designer styrker.
USA endrer i denne perioden sin nasjonale sikkerhetsstrategi til hovedvekt på joint doctrine, multinational operations emphasis, inter-agency operations. Planningfocus fades; execution focus dominates. Applied firepower/synchronizationfade; maneuver warfare ascends
Viktig: initiative, boldness and speed versus «excessive planning and synchronization» ... 1993 versjonen ... «spent more time on planning than execution» Viktig: synchronization versus orchestration. Det siste begrepet var på plass i utkastet fra 1997 og ble forsterket i 1998-utkastet.
Vektlegging og betydning av integrering av informasj onsteknolo gi er presisert i 1998-versjonen Men fortsatt: Ikke et eneste kapittel er forbeholdt OOTWoperasjoner. I stedet nevnes fire typer operasjoner: offense, defense, stability og support. Tabell 11.2: Oversikt som viser den historiske utvikling etter 1976 av U.S. Armys FM 100-5, Operations. Tabel len er en kort historisk kavalkade over endringene i fokus bygd inn i diverse versjoner av FM 100-5 fra 1976 til den siste versjonen fra 2001. I praksis er kanskje det viktigste en kan trekke ut av tabellen ovenfor at det de siste 25 år har pågått et betydelig utviklingsarbeid ved TRADOC, et utviklingsarbeid som i løpet av 1990-tallet har blitt løftet opp på fellesnivå, dvs. en ny vektlegging av Joint Operations.
438
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
11.5
Nye utfordringer ?
Dersom en moderne stat vurderer å gå til krig, må den politiske ledelse og deres militære ledere tradisjonelt kunne håndtere to sentrale hovedpunkter (eller utfor dringer}. De består først i å ta stilling til om man skal gå til krig overhodet, og - når svaret på dette spørsmålet blir et klart ja - hvordan man da skal kunne sikre seg en militær seier. Mange regjeringer utenfor NATO-området - ikke minst i de såkalte «røversta tene» - har alltid stor interesse av å prøve og fastslå når eventuelt de vestlige stor makter kan tenkes å gå inn i en konflikt med alvorlige intensjoner. Dette er ikke minst et viktig punkt i dag når bare en reell supermakt består, nemlig USA. Men stu derer man utviklingen i USA, blir en slått av hvor forskjellig USA faktisk har reagert på de mange ulmende konflikter i verden etter andre verdenskrigs avslutning. Det kan virke som om USA egentlig ikke har hatt noen klar strategi for hva som er «krig på amerikansk vis», dvs. at de ikke har noen entydig og klar strategi for hvordan lan det skal reagere på truende konflikter. (Konflikter som antas å berøre amerikanske økonomiske interesser, blir trolig mest vektlagt? } Når det gjelder utviklingen etter Koreakrigen, valgte USA raskt en hovedstrategi som gikk ut på å unngå faren for en større konflikt med atomvåpen. USA valgte en såkalt avskrekkingspolitikk som skulle hindre den sovjet-ledede kommunismen i å legge under seg ytterligere territorium. Samtidig bidrog Marshallplanen etter andre verdenskrig til å gjenoppbygge spesielt Vest-Europa og Japan. Et ledd i den såkalte avskrekkingspolitikken bestod i å medvirke til først å skape, og senere opprettholde et sterkt NATO. Men på den koreanske halvøya valgte USA likevel «varm krig» fremfor «kald krig», og sendte soldater for å hindre kommunistregimet i Nord-Korea i å ta makten hos naboen i sør. Men amerikanerne gikk, til sammenligning aldri til krig mot Cuba, et land de har sett på som en «bråkebøtte» i sin bakgård i ca. 40 år, og som ligger i umiddelbar nærhet av USA. (Cuba var dessuten under 1960- og 1970-tallet en pådriver for tallrike konflikter og opprørsbevegelser i Sør-Amerika og i Afrika - en klar provokasjon mot USAs interesser.} I Vietnam sendte USA imidler tid styrker for å hindre kommunismen i å spre seg i Sørøst-Asia. Amerikanernes overordnede prioritet var imidlertid hele tiden å styrke landets posisjon i den kalde krigen mellom øst og vest, og konflikten mellom de to super maktene ble derfor utvidet til også andre deler av verden. Dette kan selvsagt ses på som en form for ideologisk konkurranse. USA var bl.a. påpasselig med å holde seg utenfor de mange konfliktene i Midtøsten på slutten av 1960- og 1970-tallet, men landet gikk til krig mot Saddam Husseins Irak så snart den kalde krigen var over. Deretter unngikk USA i flere år å bli direkte involvert i det tidligere Jugoslavia - på tross av flere forsøk fra europeisk hold på å trekke landet med i opprydningsaksjo ner på Balkan fra tidlig på 1990-tallet. Om det ikke synes å være noe fast mønster for USAs vedkommende, så er slike dilemmaer noe som ethvert demokrati vil stå overfor når man vurderer en militær innsats og anses å ha flere valgmuligheter. Når en konflikt oppstår, må en demokra tisk stat treffe ett (eller flere} av de følgende valg:
• Forsøke å unngå at det utvikler seg til krig
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
439
MODERNE KRIGSKUNST
• unngå konflikten når den bryter ut, eller • gå inn i konflikten så sent som mulig
• og når en eventuelt går inn, må det være enten for å demme opp for en negativ utvikling og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen, eller for å sikre seg en klar seier. Grunnen til at det virker som om USA (og også andre vestlige demokratier) ikke har noen klar (eller fast) strategi og et tilhørende handlingsmønster, er trolig det som tross alt er demokratiets styrke, dvs. retten til å drøfte hvilken av mulighetene som er den rette i en gitt situasjon. Mange kritikere vil nok hevde at USA ofte har valgt feil. Imidlertid blir det å prøve å fastslå hvordan USA vil reagere på den neste militære krisen i verden som en følge av disse mildt sagt vanskelig forutsigbare trekk ved USAs politikk, i beste fall en gjetning. Når det gjelder det mer nærliggende (og beslektede) spørsmålet om hvordan USA vil forsøke å vinne en krig som landet har gått inn i, vil svaret alltid være svært avhengig av hvem fienden er. Hvis den fiendtlige nasjonen (eller organisasjonen) velger å opptre fornuftig, vil man raskt forstå at det amerikanske forsvaret har en veldig sterk side, men også en svak side. Det førstnevnte er det militære området, hvor USA besitter mest styrke og energi, bl.a. hangarskipsstyrker med betydelig stridspotensial, kampfly med stor ytelse, «stealth»- bombefly, kryssermissiler osv. USAs svake side er de ofte diskuterte «sårbare punkter», det være seg manglende beskyttelse mot informasjonskrigføring, begrenset tilgang på beskyttelsesutstyr mot kjemisk krigføring, mangel på nok leveringsplattformer for soldater og utstyr eller knapphet på ammunisjon og/eller reservedeler. Derfor kan en «smart» fiende for søke å tvinge amerikanerne til å fortsette å anvende sin sterke side helt til de begyn ner å gå tomme. En slik negativ utvikling vil tære på USAs militære og økonomiske ressurser og kan medføre at en krigstrett amerikansk offentlighet vil kreve at USAs engasjement avsluttes. Som et alternativ kunne denne «smarte» fienden tvinge USA til å måtte anvende sin svake side. Det ville (uventet?) kunne medføre et stort antall døde og sårede, noe som også trolig ville medføre at den amerikanske opinion ville kreve en hurtig avslutning av konflikten. (Flere av disse problemene er diskutert nærmere i andre kapitler - stikkordet her er begrepet asymmetrisk krigføring.') Når det gjelder den praktiske bruken av en krigsmakt, er det enklere å vurdere denne siden. De tre punktene nedenfor oppsummerer kanskje de viktigste faktorene: • For det første må styrkenes sterke side utbygges og håndteres slik at problemene forbundet med ressursutarming først vil oppstå når fienden er for medtatt til å sette seg til motverge. Slik hindres fienden i både å ødelegge og å nøytralisere sterke styrkeelementer, og i å angripe den svake siden.
• For det andre må alt som står i ens makt gjøres for å eliminere, eller i det min ste redusere, de svakhetene som utgjøres av den svake siden. I praksis krever det i dag at man tenker noe annerledes enn tidligere om hva som er militærmakt i en ny tid. • For det tredje må en være forberedt på å forsterke de svake styrkeelementene med innslag fra den sterke siden innen egne oppsetninger.
440
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
Flere kritikere har de siste årene stilt spørsmål ved om det amerikanske forsvaret kan (eller vil) fullføre det som er skissert i de tre punktene ovenfor. USA er tross alt en supermakt (faktisk i dag den eneste militære supermakten) og har påtatt seg lederrollen på området aktiv og passiv avskrekking. Landet har dessuten tatt ansvaret for å reagere på såkalte ulovlige aggresjoner, mao. påtatt seg rollen som «verdens poli timann». Det amerikanske forsvaret er selvsagt ikke en liten «sveitsergarde» å la pavens i Vatikanet, som bare har et (svært) lokalt ansvar. Akkurat nå er det ameri kanske forsvaret ifølge mange kritikere ikke godt nok forberedt på nye former for konflikter. Ikke minst har det i etterkant av terrorhandlingene i USA 11. september 2001 vært en omfattende debatt i landet om dette temaet. Det er hevdet at det amerikanske forsvaret ikke har nok dybde innen forsvarets sterke side, og den såkalte svake siden inneholder for mange svakheter. Dette er delvis et direkte resultat av en serie klare budsjettkutt gjennomført etter avslutningen av den kalde krigen, mens styrkene på 1990-tallet samtidig har vært deployert til stadig flere begrensede kon flikter rundt om i verden. (Se omtale i kapittel 9 og 10.) Imidlertid har de såkalte realistene innen det amerikanske forsvaret vært i stand til å overbevise planleggerne om viktigheten av konsepter som bruk av fellesstyrker og kombinerte styrker. En har også ønsket å kompensere for styrkereduksjoner gjen nom bruk av avanserte våpenteknologi, og økt deltagelse i multinasjonale operasjo ner. Blant de forskjellige svakheter som har vært opp i den amerikanske debatten, er beskyttelse av informasjonsteknologi, forebyggende tiltak mot terrorisme og tiltak mot bruk av kjemiske våpen kanskje de mest omtalte. Hva er så konklusjonen? Trolig følgende: Hvis det amerikanske forsvaret ikke lyk kes i å skape større dybde og bedre ferdigheter, slik krigen (ifølge militærteoretikeme) vil kreve i fremtiden, og hvis forsvaret ikke klarer å bruke sine militære styrker slik at de vil tjene som skjold mot en fiende som handler etter angrepsteoriene skissert overfor om sterk/svak styrke, kan det amerikanske forsvaret komme til å gjøre det dårligere enn det man håper på i den neste større konflikten.601 Som man ser ovenfor, har selv stormakter sine militære problemer. Man må kunne håndtere de nye utfordringer - dette som en generell påminnelse, ikke minst om de problemene små land nå står overfor på forsvarssiden. Den store forskjellen ligger selvsagt i de ambisjoner som kan forfølges. Mens små land stort sett er opptatt av å unngå at store naboer legger for sterkt press på dem, og vil ha politisk (og militær) ryggdekning om noe likevel skulle gå galt, er det mulig for reelle stormakter enten å handle på egen hånd eller selv lede og bygge opp koalisjoner eller allianser for å sikre sine politiske interesser. For å møte de omtalte utfordringer har USAs Joint Chiefs of Staff offentliggjort sin nye Joint Vision 2O2O.602 Her er de synspunktene, slik de er formulert i forbin delse med kapitlet med tittelen Full Spectrum Dominance, som trolig gir den beste pekepinn om de amerikanske ambisjoner. Alt tyder på at USA akter å fortsette som den dominerende militærmakt, og vil iverksette de nødvendige reformer over tid for å kunne være det. I utdraget fra dette nøkkelkapitlet, som gjengis nedenfor, ser man klare trekk i retning av et amerikansk forsvar med minst en fot i bakken - dvs. Martin Leibstone: Searching for the «American Way of War,» artikkel i Military Technology - MILTECH 12/99, s. 5. (Det er her å merke seg at dette ble skrevet et par år før begivenhetene i september 2001.) 602. Teksten ble publisert 30. mai 2000 gjennom Office ofAssistant Secretary of Defence (Public Affairs), Washington. 601.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
441
MODERNE KRIGSKUNST
at man akter å delta i den løpende utvikling, men vil samtidig bruke betydelige summer på fremtidige strukturer og kapasiteter. Det heter bl.a. : The ultimate goal of our military force is to accomplish the objectives directed by the National Command Authorities. For the joint force of the future, this goal will be achieved through full spectrum dominance - the ability of US forces, operating unilaterally or in combination with multinational and interagency partners, to defeat any adversary and control any situation across the full range of military operations. The full range of operations includes maintaining a posture of strategic deterrence. It includes theatre engagement and presence activities. It includes con flict involving employment of strategic forces and weapons of mass destruction, major theatre wars, regional conflicts, and smaller-scale contingencies. It also inclu des those ambiguous situations residing between peace and war, such as peacekeeping and peace enforcement operations, as well as non-combat humanitarian relief operations and support to domestic authorities.
The label full spectrum dominance implies that US forces are able to conduct prompt, sustained, and synchronized operations with combinations of forces tailored to specific situations and with access to and freedom to operate in all domains - space, sea, land, air, and information. Additionally, given the global nature of our interests and obligations, the United States must maintain its overseas pre sence forces and the ability to rapidly project power world-wide in order to achieve full spectrum dominance. Achieving full spectrum dominance means the joint force will fulfill its primary purpose - victory in war, as well as achieving success across the full range of operations, but it does not mean that we will win without cost or difficulty. Con flict results in casualties despite our best efforts to minimize them, and will continue to do so when the force has achieved full spectrum dominance. Additio nally, friction is inherent in military operations. The joint force of 2020 will seek to create a «frictional imbalance» in its favor by using the capabilities envisioned in this document, but the fundamental sources of friction cannot be eliminated. We will win - but we should not expect war in the future to be either easy or bloodlessT03
11.5.1 Veien videre? Hvordan ser nå amerikanerne på de nye utfordringer? I september-oktober 2002 ble følgende skrevet om «den nære forhistorie» i et av USAs ledende tidsskrifter, Military Review. Kanskje er det igjen slik at ildkraft ses på som det viktigste innen U.S. Army? Before considering the operational art of the future, it is necessary to understand the operational art of the present. During the late 1970s and early 1980s, the Army added the operational level of war and operational art603 604 to its doctrine, which became the AirLand Battle Doctrine of the 1986 version of Field Manual 603. 604.
://www.defenslink.mil/news/May 2000/b05302000_bt294-00.html En merknad: Her brukes flere steder det engelske begrepet «operational», som kan oversettes med «operasjonelt» på norsk. Dette begrepet brukes på denne måten i teksten, med begrepet «operativt nivå» om det engelskspråk lige «operational level (of war)».
442
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
(FM) 100-5, Operations.605 The Logic and necessity of the argument for operational art was so compelling that the joint community incorporated virtually intact the Army's doctrine into Joint Publication (JP) 3-0, Doctrine for Joint Operations. The operational design construct of 1986 grew out of a sustained, detailed TRADOC study of military theory, history, and practice. The combination ofinsights and conclusions drawn from those three areas of study resulted in the doctrine that enabled the successes of Operations Just Cause in 1989 and Operation Desert Storm in 1990. Among the key theoreticians examined were Carl von Clausewitz, with his contribution of centers of gravity, fog, friction, and culmination; Henri Jomini, with his derivation of lines of operation and decisive points; and the Russians Triandofillov and Tuchachevsky, with their development of deep battle and the operational level of war. And, because it was the lens through which all activity was viewed at the time, the entire theoretical approach was grounded in Newtonian logic and linear determinism. The analysis of history that went into developing the operational design construct for AirLand Battle was equally exhaustive. Study of Napoleon 's campaigns reveals the concept of large-formation operations, and the development of all-arms corps that could fight and win a battle on their own, independent from the main army. Helmuth von Moltke's 1866 and 1870 campaigns demonstrated the importance of maneuver. Ulysses S. Grant's campaigns in the American Civil War provided insight into the dynamics of operations distributed in time and space but united in purpose. The German Army Blitzkrieg and the Russian Army deep ope rations in World War II contributed further insight into arrangement ofbattles and military action in time, space, and purpose.
In the area of practical application, the experiences of the Arab-Israeli wars of 1967 and 1973 were coupled with Cold War preparations for the expected largescale, high-intensity combat defending the Central Region of Europe against attack by the Soviet Union. Experiences such as repeated multicorps REFORGER exercises, deliberate war planning, and senior-leader war games provided a forum for understanding the challenges of operational maneuver of large formations. The lessons of theory, history, and practice were molded into the first U.S. doctrinal understanding of the operational level of war and operational art. The dose co-operation, both doctrinal and practical, between the United States and other NATO nations quickly resulted in NATO-wide acceptance of the revised Western appro ach to operational art. The design of the military operation to remove Manuel Noriega from power in Panama in December 1989 and the coalition campaign to liberate Kuwait from Iraqi occupation in 1990, were based on the elements of ope rational design that formed the centerpiece of AirLand Battle Doctrine.
But times change, and so does the world and its most violent form of human interaction-warfare. The dramatic series of events that began with the fall of the Berlin Wall and that have continued through the current campaign against terrorism 605.
Forfatterens merknad: Begrepet AirLand Battle ble alt introdusert ved 1982-versjonen av FM 100-5, ikke ved 1986-versjonen, som påstått i dette sitatet.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
443
MODERNE KRIGSKUNST
resulted in the Army performing a wide range of military opérations across the full spectrum of conflict. Peace-support opérations in Bosnia, Kosovo, and the Sinai; humanitarian assistance in East Timor, Haiti, and Rwanda; and domestic sup port for counter-drug and flood and hurricane disaster response are samples of the many missions the Army performs.
Unfortunately the current operational design construct is often incapable ofproviding planners and commanders the means of designing campaigns and major operations these full-spectrum opérations require. Despite the concept of logical, in the place ofphysical, lines of opérations in the 2001 version of FM 3-0, planners of the ongoing counterterrorism campaign face the same challenge as planners of peacesupport opérations in the Balkans. Today's doctrinal concepts for operational design hamstring planners1 and commanders' abilities to design and conduct effective, coherent campaigns for opérations across the spectrum of conflict in today's security environment.Mb Som en ser av sitatet, er det tydeligvis fortsatt rikelig med utfordringer å ta fatt på. Den nåværende U.S. Army-doktrine vil kanskje ikke få et langt liv, jf. kommentaren mot slutten i sitatet ovenfor. Det er i dag ikke mange i USA som henviser til man øverkrigføring - nye begreper har overtatt scenen. Også oppdragstaktikken er tyde ligvis «ute» igjen i U.S. Army. I det minste finner en knapt begrepet nevnt i den nye versjonen av FM 3-0, Opérations fra 2001. Slagord som Network-Centric Warfare, Full Spectrum Opérations og Objective Force er nå i ferd med å overta for de begreper som manøver-krigføringsskolen kjempet igjennom på slutten av 1970-tallet. En er tydelig på vei inn i en ny tid, om en studerer hva som nå dominerer debat ten i de amerikanske tidsskriftene. Nedenfor gjengis et sitat som illustrerer intensjonene bak U.S. Armys nye doktrine: 1-47. Army doctrine addresses the range of full spectrum opérations across the spectrum of conflict. Army commanders at all echelons may combine different types of opérations simultaneously and sequentially to accomplish mission in war and MOOTW (Military Opérations Other Than War). For each mission, the JFC (Joint Force Commander) and Army component commander determine the emphasis Army forces place on each type of operation. Offensive and defen sive opérations normally dominate military opérations in war and some SSCs (Smaller-scale Contingency). Stability opérations and support opérations predominate in MOOTW that include certain SSCs and PME (Peacetime Military Engagement). 1-48. Full spectrum opérations include offensive, defensive, stability, and support opérations. Missions in any environment require Army forces prepared to conduct any combination of these opérations:
• Offensive opérations aim at destroying or defeating an enemy. Their purpose is to impose US will on the enemy and achieve decisive victory.*
606.
Oberst James K. Greer (2002): «Operational Art for the Objective Force». Artikkel i Military Review, september/ oktober 2002. Obersten ønsker i sin artikkel å rette fokus på de konsekvenser han og andre amerikanske offiserer nå ser av den nye utviklingen. Hvor representativt det han her skriver, er selvsagt vanskelig å si noe sikkert om. Min vurdering er imidlertid at han på en god måte representerer de nye trender i Washington.
444
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
• Defensive operations defeat an enemy attack, buy time, economize forces, or develop conditions favourable for offensive operations. Defensive operations alone normally cannot achieve a decision. Their purpose is to create conditions for a counteroffensive that allotvs Army forces to regain the initiative. • Stability operations promote and protect US national interests by influencing the threat, political, and information dimensions of the operational environment through a combination of peacetime development, co-operative activities and coercive actions in response to crisis. Regional security is supported by a balanced approach that enhances regional stability and economic prosperity simultaneously. Army force presence promotes a stable environment.
• Support operations employ Army forces to assist civil authorities, foreign or domestic, as they prepare for or respond to crisis and relieve suffering...607
Imidlertid har Marinekorpset (USMC) hittil beholdt en klar manøverteoretisk basert doktrinær plattform, men også her er det tydeligvis press for å få til en rask såkalt «transition» - et ord som blir fremført med stor kraft av de krefter som nå dominerer i Pentagon. Dersom en skal forsøke å forstå de nye trender som tydeligvis er på vei, er det nød vendig å bruke tid og krefter på hva som egentlig er nytt bak de nye begreper som er i ferd med å dominere i debatten (og i de nye doktrinene). Uten en slik innsikt er det lett å miste grepet på utviklingen, ikke minst dersom en av politiske grunner selv ønsker å delta med forskjellige former for styrker i forbindelse med internasjonale operasjoner. Utviklingen kan uansett ikke stanses eller direkte styres av de små nasjo ner, for det er tross alt stormaktene som bestemmer hva som til enhver tid er «stateof-the-art» innen konvensjonell krigføring. Det er imidlertid god grunn til selv å stu dere de nye trender, slik at en vet hva en eventuelt er med på i årene som kommer, og forstår hva de andre snakker oml Denne typen kunnskap er også nødvendig for at en selv skal kunne gjøre fornuftige valg mellom opsjoner i årene som kommer.
11.6
Bruken av militære doktriner
11.6.1 Innledning Tidligere i boken er doktrine som begrep og militært virkemiddel introdusert. I dette punktet diskuteres kort hvordan doktriner fungerer i forhold til andre begre per som vil være i militær bruk. (I bokens kapittel 12 blir disse begrepene diskutert i forbindelse med bl.a. manøverkrigføring og generell militærteori.) 11.6.2 Doktriner - en kort presentasjon En doktrine kan ses på som en profesjons fellesoppfatning (her Forsvarets) av hvilke prinsipper som skal gjelde for føring av strid, hvordan en skal opptre, og hva som bør være normal praksis. Dette vil påvirke hvordan så forskjellige faktorer som tak tikk, teknikk og prosedyrer, lokale taktiske direktiver, rules of engagement (ROE), trening og utdannelse, analyser, felttogsplanlegging og strategi blir utformet, selv om ingen av disse begrepene i seg selv er selve doktrinen. 607. U.S. Army FM 3-0, Operations. Chapter 1 : The Army and the Role of Land Power, s. 11.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
445
MODERNE KRIGSKUNST
Doktrinen skal, i det minste i teorien, styre utviklingen av taktikk, teknikker og prosedyrer som til sammen utgjør hoveddelen av det som på engelsk kalles the tacti cal library, dvs. det grunnlag som skal være tilgjengelig for alle offiserer som tilhører de aktuelle forsvarsgrener. Generelt kan en si at taktikken er opptatt av hvordan de enkelte enheter og deres hovedkomponenter skal anvendes f.eks. brigader, flyskvadroner og andre hovedvåpensystemer. En representativ måte å definere begrepet militær doktrine på kan være: Military doctrine is the combination of principles, policies, and concepts into an integrated system for the purpose of goveming all components of a military force in combat, and assuring consistent, co-ordinated employment of these components. The origin of doctrine can be experience, theory, or both. Doctrine represents the available thought on the employment of forces that has been adopted by an armed force. Doctrine is methodology, and if it is to work, all military elements must know, understand, and respect it. Tactics implements doctrine608
I henhold til NATO-dokumentet Allied Administrative Publication AAP 6 er dok trine definert som: Fundamental principles by which the military forces guide their actions. It is authoritative, but requires judgement in application (...)
Ser en de to definisjonene i sammenheng, gir det god innsikt i hvilken funksjon dok trinen skal ha for et moderne forsvar. Om en i tillegg tar med hva U.S. Department of Defense bruker i sin offisielle bok med definisjoner, får en et godt bilde av hva man i dag mener med et generelt doktrinedokument: Fundamental principles by which the military forces or elements thereof guide their actions in support of national objectives. It is authoritative but requires judgement in application.609
Britene har i den gjeldende militære doktrinen fra 1996 valgt følgende definisjon for sin hærdoktrine: Military doctrine is a formal expression of military knowledge and thought, that the Army accepts as being relevant at a given time, which covers the nature of current and future conflicts, the preparation of the Army for such conflicts and the methods of engaging in them to achieve success.610
Doktriner er som en ser av sitatene ovenfor, oppfattet og brukes noe forskjellig fra land til land. Hva er så en doktrine? For Norges del har en nå innført Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD), og den tas her som et naturlig utgangspunkt for det som presenteres nedenfor.611 I FFOD slås det fast at det egentlig ikke eksisterer noen internasjonalt akseptert definisjon av begrepet doktrine, men en velger likevel å si noe om hva dette betyr for Norges del.612 608. Professor Daniel Moran. Notater fra foredrag holdt i mai 1997, London, UK. 609. Joint Chiefs of Staff (1999): Dictionary of Military Terms. Washington D.C., U.S. Department of Defence, (New Revised and Expanded Edition), USA. 610. Design for Military Operations-The British Military Doctrine, Army Code 71451 (1996), s. 1-1 611. Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD). Oslo, Forsvarets overkommando, Del A - Grunnlag, og Del B - Opera sjoner. Februar 2000. 612. FFOD, Del A, s. 13
446
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
Doktrine betyr doktrine i sin latinske form læresetning fdoctrina) og er avledet av ordet «å lære bort» (docerej. En militær doktrine er altså i sin enkleste form en samling av fastsatte læresetninger (eller retningslinjer) for Forsvarets virksomhet og dekker i prinsippet alle nivåer av virksomheten.613
Som vist ovenfor legges det forskjellig betydning i ordet doktrine, avhengig av hvil ket lands doktriner man studerer. Ifølge FFOD kompliseres dette ytterligere ved at uttrykket ofte brukes om forskjellige virksomhetsnivåer; «militærdoktrine», «kjerne fysiske doktriner», «strategiske doktriner» og «taktiske doktriner». I en militær orga nisasjon er det naturlig å forholde seg til grupper av mennesker (enheter, avdelinger, staber osv.), ikke først og fremst til individer eller spesifikke aktiviteter. Derfor er det nødvendig med et redskap som kan oppstille generelle retningslinjer for virk somheten: «Dette er måten vi bør gjøre tingene på.» Det er derfor en sentral opp gave for doktrinen:614 1. Å beskrive grunnlaget for vår virksomhet
2. å gi normative retningslinjer for hvordan denne virksomheten bør utføres, og 3. beskrive hvilke funksjoner og kapasiteter Forsvaret må besitte og beherske for å drive virksomheten i henhold til doktrinens krav. Den norske FFOD har ifølge Forsvarets overkommando et dobbelt formål. Den skal utforme læresetninger for den videre utvikling av forsvaret, og samtidig gi retnings linjer for bruken av Forsvarets styrker. Definisjonen av doktrine slik den skal forstås i den nye fellesdoktrinen, er ifølge FFOD noe utvidet i forhold til NATOs definisjon slik den tidligere er presentert:
Grunnleggende læresetninger for utvikling og bruk av militære styrker til støtte for nasjonale målsettinger. De er retningsgivende, men krever vurderinger når de anvendes. Den siste setningen er viktig, for den slår fast at «læresetningene» ikke er absolutte, men bare normative, dvs. de er sterkt anbefalt, men forutsettes brukt med fornuft og omtanke.615
11.6.3 Hvilken funksjon og visjon bør en doktrine ha? Militære doktriner er i praksis under stadig justering, og igjen ser en store variasjoner fra land til land. Selv om en gjerne forsøker å gjøre en doktrine «tidløs», er det nærmest umulig i praksis. En må over tid ta hensyn til forand ringer som skyldes politiske prioriteringer, utviklingen av trusselen, ressurs tilgang, ny teknologi som tas i bruk, og andre militærstrategiske forhold. Alt dette er under stadig endring og må komme til uttrykk i en fungerende dok trine. I forbindelse med Forsvarets fellesoperative doktrine, Del A, er det slått fast at :
613. 614. 615.
Ibid, s. 13 Ibid, s. 13 Ibid, s. 13.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
447
MODERNE KRIGSKUNST
Denne doktrinen skal være et sentralt dokument for operativ virksomhet i Forsva ret. Dens formål vil bl.a. være å gi råd og danne basis for fremtidige studier og for debatt. Doktrinen vil endre seg i takt med den sikkerhets- og forsvarspolitiske og den teknologiske utvikling, og doktrinen vil være retningsgivende for utvikling av struktur, operativt planverk samt trening og utdannelse (.. .)616 Dersom en spør om hvilken visjon en doktrine skal forsøke å formidle, blir det straks litt mer komplisert. I den norske doktrinen sies det egentlig ikke så mye om dette, men en antyder hva som er ambisjonen i forbindelse med beskrivelsen av formål og målgrupper for doktrinens Del A: Del A skal gi Forsvarets offiserer en felles forståelse av de rammebetingelser og de viktigste begreper som er knyttet til Forsvarets operative virksomhet. Den konfliktog militærteorien som ligger til grunn for effektiv bruk av militære styrker, vil være sentral i denne delen (...J617
Normalt vil en doktrine behandle hvordan forsvarets styrker skal anvendes i strid, men det antydes også ofte hvordan styrkene skal utvikles i nåtid og i en viss frem tid. Det er normalt ikke en doktrines oppgave å presentere målsettinger og store visjoner om fremtiden. Til det har en andre virkemidler som forsvarets langtids planer og langsiktige politiske vedtak. Disse siste kan eventuelt ha et 10-20 års perspektiv og kalles gjerne utviklings- og materiellplaner. Doktriner er slik sett bygget opp med tanke på at en skal kunne bruke dem i krig i dag og i morgen, noe som også gjør at en doktrine og en visjon ikke skal være det samme. Poenget er at doktriner, målsettinger for organisasjonsutvikling og innkjøpsplaner av forsvars materiell og visjoner for fremtiden alle har klart ulike roller å fylle, men disse bør likevel utvikles i et samspill med hverandre. I det minste er det uklokt å la disse fire hovedfaktorer for utviklingen av et moderne forsvar komme i sterk utakt med hverandre. Det er også en doktrines oppgave å ta vare på generelle militære erfaringer fra krigshistorien, herunder å si noe om hvordan man bør tenke om konfliktløsning og krig. Doktrinen skal også fungere som et verktøy som skal hjelpe oss til å forstå kri gens natur og hvordan en bør tenke om bruk av krig som politisk middel. Slik sett kan en se på doktrinen som en «bro» mellom fortiden og fremtiden, og ideelt sett skal doktrinen gi retning og mening til de militære tiltak som til enhver tid skal planlegges og gjennomføres. Imidlertid må brukeren selv være i stand til å vurdere om doktrinen er dekkende under en gitt utfordring, og om svaret er nei, skal man være i stand til å justere kursen. Hensikten med doktrinen er bl.a. å sikre at utdan nelsen prioriteres rett og at det er en viss standardisering innen det militære system. Uten en felles plattform vil en ikke trekke i samme retning. Men denne standardi seringen skal ikke, om den er fornuftig praktisert, være til hinder for at militære sje fer kan utøve initiativ i strid. I praksis må det her alltid etableres en mellomvei. Som et eksempel er det i teksten nedenfor vist hvordan britene nå har organisert det de har valgt å kalle the functions and levels of doctrine. Britene anvender seg av doktrinedokumenter på tre ulike nivåer :
616. 617.
448
FFOD, DelA,s. 15. Ibid, s. 12
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
• Military doctrine. A Military Doctrine is the highest level of Army doctrine and is issued by the Chief of the General Staff (CGS). It is termed military in the sense conveyed by the dictionary definition: «of done by, befitting, soldiers, the army, or all armed forces». It is concemed with conveying understanding not instruction. It is based directly upon Government policy manifested primarily in White Papers (which represent strategic doctrine), but is quite specifically designed for the user the Army. Yet, since it is unclassified, it will have a readership outside the Army. Its function is to establish the framework of understanding of the approach to warfare in order to provide the foundation for its practical application...
• Higher Level Doctrine. Higher level doctrine is concemed with the principles that govem the conduct of operations at all levels and with the operational level of con flict. .. It seeks to impart both understanding and instruction, although the emphasis is on understanding. It will be based upon the Military Doctrine. The Army Doctrine Publications (ADP) series is the core of such doctrine.
• Tactical doctrine. TD provides the main body of doctrinal instruction within the Army. It is essential to ensure that all commanders, whatever their specialization, have a common foundation on which to base their plans. Most commonly it appears in pamphlets, sponsored by the Ministry of Defence (MOD) and establishments within the Training Organization and is usually classified RESTRICTED. (The Army Field Manual (AFM) series.) Det er slik sett vanskelig å hevde at en valgt løsning for inndeling av en doktrine er mye bedre enn en annen. Imidlertid er det nå tydelig innen NATO-området at de fleste doktriner i dag forutsetter en form for tredeling når det gjelder nivåer. Som hos britene velger nå de fleste å operere med et strategisk, et operativt og et taktisk nivå, og deler opp sitt doktrinehierarki med tanke på dette. Om en bør kalle det doktrine på taktisk nivå, er omdiskutert. Det er her aktuelt at en i stedet opererer med reglementer og konsepter som begreper for de dokumenter en trenger. I forbindelse med NATOs Allied Joint Doctrine (AJP-01 (B)), som er selve grunndokumentet for planlegging og føring av militære operasjoner i NATO på fellesnivå, har en i forbindelse med det man betegner som «levels of war» delt inn i tre: 1. The Military Strategic Level
2. The Operational Level 3. The Tactical Level Det er her også verdt å merke seg at NATO går langt i å presisere følgende: The distinction between the military strategic, operational and tactical levels of joint operations will seldom be tidy. This is because even if a force is only of small tactical value, its employment will have a political context in relation to the nation that provides it, and, therefore, the force commander will have an operational component in mind when considering the tactical level.618
618. Allied Joint Doctrine, AJP-01 (B), s. 2-2 og 2-3. Brussel, Belgia. NATO HQ, Ratification Draft 2.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
449
MODERNE KRIGSKUNST
11.6.4 Taktikk, stridsteknikk, prosedyrer og ROE Grunnlaget for utviklingen av taktikk er ikke minst avhengig av hvilket militært utstyr som er tilgjengelig for den aktuelle forsvarsgren. Her setter teknologien, øko nomiske realiteter og trusselpersepsjonen grenser, men ofte vil også de tradisjoner og holdninger som dominerer innen en forsvarsgren, sette like klare begrensninger for hva som er mulig på et gitt tidspunkt. Innen de fleste moderne konvensjonelle forsvar vektlegges doktrineutvikling, siden forandringer her i neste omgang vil kunne endre ønsker og behov også på taktisk nivå. Taktikken vil følgelig bli spesifi sert i forhold til et lands trusselpersepsjon, der det også tas hensyn til klima, terreng og andre lokale forhold. Hensikten er klar: Taktikken skal utformes slik at den til enhver tid gjeldende doktrine skal kunne utøves. Begrepet teknikk (eller stridsteknikk) omfatter mer spesifikke instrukser, og angår først og fremst anvendelsen av de enkelte systemer eller plattformer. Ofte er dette utformet som bruksanvisninger eller stridsdrill, og har som hensikt å dyktig gjøre de enkelte ledd på grunnplanet, slik at de blir i stand til å forstå og delta i tak tiske operasjoner. Teknikk og stridsdrill kan anses som tommelfingerregler for hvordan det er hensiktsmessig å opptre i nærmere bestemte situasjoner. Prosedyrer (gjerne i form av manualer) er detaljerte instruksjoner som bl.a. beskriver hvordan utstyr skal opereres og ordrer skal utformes. Hensikten er å eta blere relativt rigide regler. De er normalt strengere utformet enn de mer generelle taktiske retningslinjer. Prosedyrene styres normalt av de tekniske begrensninger som ligger innebygd i et våpensystem, f.eks. et jagerfly eller en fregatt. Prosedyrene skal sørge for at teknikk og handlinger utført av betjeningen på et våpensystem, henger sammen. Kommandoer utformer stående ordrer og operasjonsordrer, hver kommando på sitt nivå. De skal supplere og detaljere de overordnede retningslinjer som er mottatt fra den forsvarsgren som har utformet doktrinen. Disse direktivene vil baseres på de prinsipper som er fastsatt i doktrinen, de lokale forhold, de teknikker og taktiske muligheter som eksisterer, og ta hensyn til etablerte prosedyrer og prioriteringer som gjøres av de lokale sjefer (jf. prosedyrer ovenfor.) I dagens situasjon er også såkalte Rules of Engagement (ROE) viktige. Dette er å se på som regler for voldsanvendelse. ROE utformes etter behov, og kan ses på som spesielle regler for den aktuelle situasjon. Reglene vil angi de aktuelle omstendighe ter rundt, vilkårene for, omfatningen av, og på hvilke vilkår en militær styrke (enhet, fartøy, fly osv.) får anvende de militære maktmidler den disponerer (regel verket omfatter normalt hva som skal anses som bruk av vold, trussel om bruk av vold og andre aktuelle reguleringer som er innført i den aktuelle ROE.) ROE får sin legitimitet enten fra nasjonal eller internasjonal lovgivning, eller blir utformet av den aktuelle sjef for en operasjon, basert på mer generelle direktiver som er utstedt av den ansvarlige militære myndighet i en gitt situasjon. ROE er imidlertid ikke å anse som såkalte fundamental principles (dvs. har ikke doktrinestatus), siden ROE vil være å anse som ikke-varige, dvs. de har en midlertidig utforming og gir direktiver for hvordan situasjoner skal håndteres ut fra de inngangsverdier som er politisk akseptable i den aktuelle konflikt.619 619. U.S. Department of Defence definerer ROE som: «Directives issued by competent military authority which delineate the circumstances and limitations under which United States forces will initiate and/or continue combat engagement with other forces encountered». (Fra 1999 versjonen av Dictionary of Military Terms.')
450
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
ROE er følgelig ikke å anse som et dokument som har status som en doktrine, for det er tvert imot doktrinen som er grunnlaget for ROE når den utformes. Imidlertid vil en ROE som er skapt for å håndtere en spesiell situasjon alltid måtte ta farge av hva som vil være lokalt mulig eller ønskelig. Svært ofte vil også innsatsstyrken være multinasjonal, noe som i seg selv trolig vil gjøre det vanskelig bare å legge en stats doktrine til grunn når ROE skal utarbeides og bli politisk godkjent. (NATO har en egen definisjon beskrevet i dokumentet AAP-6.)
11.6.5 Begrepet fellesoperasjoner Utfordringene er selvsagt ekstra store når man går fra forsvarsgrensnivå - der alle deltakere med en nødvendig utdannelse og praksis føler seg mer eller mindre hjemme - og til fellesoperasjoner. Siden kanskje de fleste av fremtidens felttog (campaignsj vil måtte utformes som fellesoperasjoner, er ikke rene forsvarsgrensdoktriner en erstatning for felles- eller multinasjonale doktriner. Imidlertid vil forsvarsgrensbaserte doktriner være å se på som innspill til de felles- eller multinasjo nale doktriner som blir aktuelle. Erfaringene fra internasjonalt arbeide tilsier at det normalt vil være et tidkrevende arbeide å utarbeide nye doktriner og andre felles dokumenter når «alle» må bli hørt. Det har ofte vært USAs og Storbritannias dok triner som har vært de trendsettende når land i Vest-Europa utformer sine dok triner, ikke minst i NATO-sammenheng. Dette er imidlertid ikke en garanti for at de mindre lands interesser blir godt nok ivaretatt, dersom de ikke selv er i stand til å utforme egne og nasjonalt tilpassede fellesdoktriner eller forsvarsgrensvise doktriner. Skal en sikre et gjennomtenkt og politisk akseptabelt militært forsvar, er det trolig ønskelig med en økt forståelse av hva en doktrine kan bidra med: • Doktrinen skal være utgangspunkt for å utvikle aktuelle løsninger og mulig heter for å møte utfordringer i krise og krig. • Doktrinen skal virke som et «fyrtårn» i det kaos som krig alltid vil oppleves å være. Doktrinen skal ideelt sett kunne bidra til å skape samhold og felles forstå else innen de militære styrker. • Doktrinen skal sikre at man har en felles begrepsforståelse, og at man ser mest mulig likt på hva som er såkalt ansvarlig opptreden. Den vil også regulere rela sjonene mellom nivåene i den militære organisasjon, og sikre at det eksisterer (eller utarbeides) fellesprosedyrer for planlegging og ledelse av operasjoner. Dette vil gi som viktig bonuseffekt at de aktuelle sjefer kan frigjøre seg fra ruti nene og ha fokus på hvordan striden skal føres. • Doktrinen skal uttrykke en felles måte å tenke på uten å virke hemmende. Den skal lede våre tiltak mot klart definerte målsettinger, dvs. bidra til at flere og ofte klart forskjellige forsvarsgrener forstår hverandre bedre. Uten at det er sik ret, er det i praksis vanskelig å få til effektive fellesoperasjoner.
Enkelte vil kanskje hevde at doktrinen først og fremst er et fruktbart begreps apparat som sikrer en effektiv kommunikasjon på ledelsesplan, eller at den innehol der en godt gjennomtenkt standardløsning som kan benyttes i planlegging og i kritiske situasjoner, noe som sparer tid og bidrar til at en tenker i samme retning.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
451
MODERNE KRIGSKUNST
11.7
Det operasjonelle nivå
11.7.1 Bakgrunn Clausewitz definerte begrepet strategi som å anvende engasjementer (i praksis: slagj for å oppnå målsettingen med krigen. Taktikk var tilsvarende å bruke væpnede styrker i slike engasjementer.620621 Imidlertid ble det behov for å utvide og presisere disse begrepene etter hvert som krig og krigføring ble stadig mer komplisert utover på 1800-tallet. I det 20. århun dre ble det tidlig klart for militære ledere og for flere av de ledende militærteoretikere at det strategiske bildet var utvidet.'121 Man hadde ofte mer enn ett krigsteater samtidig, og etter hvert ble ikke-militære forhold av økonomisk og politisk karakter stadig viktigere, også for de militære overveielser. Det ble etter hvert mer vanlig at man skilte disse faktorene etter følgende mønster:
• De som var avgjørende for såkalte nasjonale beslutninger; det øvre strategiske nivå • de som var avgjørende for de som skulle føre styrker på teater- eller arménivå, dvs. de høyere militæres ansvar for føring av større operasjoner.
Det øvre nivå ble nå ofte kalt grand strategy, mens særlig tyskerne tok til å benytte begrepet operasjoner om det lavere strategiske nivå. Militærteoretikeren Jomini hadde tidligere kalt dette nivået grand tactics, noe britene også gjorde. Før andre verdenskrig er det imidlertid vanskelig å se at det eksisterte et klart definert opera sjonelt nivå, selv om alle stormaktene etter hvert forholdt seg til dette mellom nivået på en eller annen måte.622 1 tiden etter andre verdenskrig ble det i USA vanlig å benytte et begrepshierarki som kan defineres slik:
• Strategy is the art and science of planning for the use of and managing, all availa ble resources in the waging of war by those in high levels of national and military authority. • National strategy is the art and science of developing and using political, eco nomic, psychological, social, and military resources as necessary during war and peace to afford the maximum support to national policies and - in the event of war - to increase the probabilities and favourable consequences of victory and to lessen the chances of defeat. Art predominates over science in national strategy.
• Military strategy is the art and science of developing and employing in war mili tary resources and forces for the purpose ofproviding maximum support to national policy in order to increase the probabilities and favourable consequences of victory and to lessen the chances of defeat. Science predominates over art in military stra tegy. The difference between military competence and military genius at the strategic
620. Clausewitz (1991): Om kriget (Mårtensson, Bohme og Johansson), s. 88. 621. Problemstillingene omkring nye krav til teoriutvikling i forbindelse med konvensjonell krig er diskutert i kapittel 3 i denne boken, og også i kapittel 9 og 10 i forbindelse med teoriutvikling i forbindelse med bl.a. geriljabevegel ser. 622. Roger A. Beaumont (1993): Joint Military Operations. A Short History. Greenwood Press, London, UK.
452
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
level is greater artistry by genius. This definition covers a very broad range of the activities of warfare, from the global deployments of armed forces to the theatre-level activities the Germans called opérations.*'23 Denne måten å definere det strategiske nivå på er i dag stort sett akseptert innen NATO-landene, selv om ordlyden vil variere noe fra land til land. Med innføring av AirLand Biift/e-doktrinen i 1982 tok U.S. Army for fullt i bruk begrepene operational art og opérations. Opérations ble kort definert som vist neden for: Opérations involves the control and direction of large forces (usually armies or army groups) in combat activities within a single, discrete theater of combat. Operations can be considered a separate conceptual level of combat lying between stra tegy and tactics.623 624 I denne forbindelse har amerikaneren Trevor N. Dupuy justert den klassiske defini sjonen av taktikk slik at den skal passe inn i den nye tredelingen i nivåer:
Tactics is the technique of deploying and directing military forces (troops, ships, or aircraft, or combinations of these, and their immediate supporting elements) in coordinated combat activities against the enemy in order to attain the objectives designated by strategy or opérations.625
Selvsagt finnes det også andre definisjoner på taktikk, men innholdet er stort sett som gjengitt ovenfor. I denne forbindelse er det å merke seg at tyskerne historisk ikke har brukt begrepet doktrine. (Jf. med tidligere omtale av tysk militærteoretisk utvikling, kapittel 3.) Begrepet ble ansett som for upresist. I dag er imidlertid dok trine sett på som et svært nyttig begrep, særlig om en avgrenser bruken av begrepet slik at det ikke blir altomfattende.
11.7.2 Eksempler fra nyere NATO-definisjoner Her vil en kort presentere noen av de aktuelle definisjoner som er i bruk innen NATO-alliansen. Hensikten er å gi leseren en innføring i hvordan man i dag define rer noen av de mer sentrale militære begreper på det operasjonelle nivå. Normalt er det på dette nivå at man kan snakke om fellesoperasjoner i forbindelse med mili tære operasjoner. I forbindelse med de nye kommandostrukturer står i dag begrepet «Combined Joint Task Force Concept» sentralt. Det er basert på dette at NATO eventuelt velger å opprette en «Combined Joint Task Force» (CJTF), som vil få i oppdrag å lede den aktuelle militære operasjon ved hjelp av et CJTF hovedkvarter. Under et slikt CJTF HQ, som er et mobilt, multinasjonalt hovedkvarter der flere forsvarsgrener er representert, vil det inngå «Combined Joint Force Component Commands» (CJFCC), som består av et hovedkvarter med nødvendig kommunika sjoner og personell, og som vil ligge direkte under CJTF HQ. Det er her å merke seg at en CJFCC eventuelt kan bestå av bare en forsvarsgren, eller også være et felles623. 624. 625.
Franklin D. Margiotta (1994], editor, Trevor N. Depuy: «Theory of Combat» (artikkel i boken). London, Brassay’s Encyclopedia of Military History and Biography, s. 974. FM 100-5, 1982-versjonen. F.D. Margiotta (1994): ibid, jf. T.N. Dupuys’ artikkel, s. 975.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
453
MODERNE KRIGSKUNST
hovedkvarter («Joint»), Et fullt oppsatt CJTF vil normalt disponere følgende Component Commands:626627
• Combined Joint Force Land Component Command (CJTLCC)
• Combined Joint Force Air Component Command (CJTACC) • Component Joint Maritime Component Command (CJTMCC).
Dersom det operativt er behov for det, kan flere CJFCCs bli satt opp, f.eks. en egen «Combined Joint Force Rear Area Component Command» (CJFRACC) for å lede arbeidet i eget bakre område.62/ Et såkalt ratification draft fra 1995 ble grunnlaget for en Land Force Tactical Doctrine ATP-3 5 (B) for NATO-landene. Her ble man (foreløpig) enige om hvordan NATOs militære nivåer skulle defineres. I den nye versjonen av ATP-35 (B) fra 2000 (ratification draft 2) heter det: The conduct of modem joint warfare may be viewed in the context of three levels: strategic, operational and tactical. There are no distinct boundaries between the three levels of joint operations and they are not associated with any particular level of command, size of unit, piece of equipment or type of force or component. Actions are defined as strategic, operational or tactical based on their effect or contribution to achieving strategic, operational or tactical objectives. This concept applies not only to conflict but also operations other than conflict. a. The Military Strategic Level. At the military strategic level, armed forces
are deployed and employed in a synchronised fashion with other instruments of power to secure the strategic objectives of the Alliance. The NATO Military Committee (MC) considers the realistic contribution that military force can make to the achievement of Alliance objectives and provides advice to the North Atlantic Council (NAC) through the Defence Planning Council (DPC). In forming that advice the MC would consult with MNCs (Major NATO Com mand) to: 1. Identify the military strategic goals and define the campaign objectives which would constitute success.
2. Recognise any political, financial or legal limitations on the use of force, with particular regard to alliance partners. 3. Consider the allocation offorces and resources. 4. Agree operational objectives. 5. Establish the outline command arrangements.
Thus a MNC may be directed to draft a campaign plan which, subject to NAC approval, would be passed to the operational commander for development as an operational plan. Thereafter the MNC would monitor the operation to ensure that
626. 627.
454
AJP-01 (B), s. 1-8 og 1-9 AJP-01 (B), s. 1-9
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
the operational commander continu.es to have, inter alia, the correct mission, ROE, forces, etc. b. Operational Level. At the operational level the perspective is to ensure that
tactical employment is orchestrated to achieve the strategic objectives. Military for ces at this level attain strategic objectives through the design, organization and conduct of campaigns and major operations. The term «operational art» is used to describe the thought processes and means a commander will use at this level. c. Tactical Level. At the tactical level the perspective is concemed with planning,
fighting and winning battles and engagements through the synchronization of manoeuvre and firepower. Successes and failures at the tactical level set the conditions for operational level actions.628
Dette ble videre presisert på følgende måte når det gjaldt det operasjonelle nivå: Operations of War. At the operational level the primary land operations of war are the Ojfence and the Defence. At the tactical level a third operation is also recognised, Delay. Together they permit the flexibility and fluidity of the land battle to be maintained and allow tempo to be varied. They may all take place in contact with the enemy and be conducted simultaneously by elements within a force or sequentially by the force as a whole. To ensure the continuity of operations, the Operations of War are linked by Transitional Phases during Operations in which the force is disengaging or seeking to re-establish contact. These are:
a. Advance to Contact
b. Meeting Engagement c. Link-up Operations
d. Withdrawal e. Relief of Troops in Combat.629
Anvendelse av militære styrker på det operasjonelle nivå forutsetter at man kobler sammen taktikk og strategi gjennom å fastsette hva som skal være de operasjonelle mål. Sentralt står det å bestemme hvilke som skal komme først og sist av de antatt nødvendige operasjoner med tanke på å nå de operasjonelle mål, herunder ta initia tiv til aksjoner og tildele ressurser slik at det blir realistisk å nå målene. Dette forut setter at man har et klart forhold til både tid og romdimensjon og innser at dette er mer omfattende enn på taktisk nivå. Det operative nivå vil ha et klart administrativt og logistisk ansvar for at de taktiske enheter får den støtte de må ha, dvs. slik at den serie med taktiske operasjoner man iverksetter, vil få nødvendig støtte over tid. Uten dette vil neppe de strategiske mål kunne nås. Britene har i sin militære dok trine fra 1996 valgt følgende definisjon av det operasjonelle nivå:
Operational. Joint campaigns and major operations are conducted and directed at the Operational Level in fulfillment of a strategic directive. It is the level that provides the gearing between military strategic objectives and all tactical activity in 628. Land Force Tactical Doctrine ATP-35 (B), 2000-versjonen, s. XXII og XXIII. 629. ATP-35 (B), s. XXIII.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
455
MODERNE KRIGSKUNST
the theatre of opérations. lt is from the operational level that military resources are directed to achieve the campaign objectives - the end-state - defined by the mili tary strategic authority, within any limitations imposed. An operational level com mander will design a campaign within his delegated theatre of opérations; he will plan and direct the major opérations within the campaign. He will be responsible for: • Deciding what tactical objectives are necessary to achieve the Campaign objective. These decisions will be taken with due regard to political and coalition considerations.
• Deciding in what sequence these tactical objectives should be achieved. • Allocating forces and resources as necessary for subordinate commanders in order to achieve their tactical missions.
• Setting priorities for the provision of combat service support to sustain the tactical battles.
• Directing the activities of those formations, ships, aircraft and other units or assets not ted to subordinate commanders, especially those earmarked as opera tional level rerves.630 Om en sammenligner denne definisjonen med NATOs beskrevet tidligere, vil en se at innholdet er mye det samme. Imidlertid er den britiske varianten mye mer detal jert enn NATOs, noe som blir klarest demonstrert gjennom de 5 «bullets» som avslutter definisjonen ovenfor. Selv om krigens prinsipper anses å gjelde på alle nivåer i forbindelse med krigfø ring, har man i ATP 35 (B)-versjonen fra 2000 valgt ut tre begreper som de mest sentrale på det operative nivå. Doktrine-forfatterne har under overskriften Applica tions beskrevet hva man mener er det som vil karakterisere operasjoner på dette nivået. Sitatet nedenfor belyser hva som i dag er det offisielle NATO-synet på dette området:
Activities at the operational level link tactics and strategy by establishing operatio nal objectives, sequencing events to achieve the operational objectives, initiating actions and applying resources to bring about and sustain these events. These acti vities imply a broader dimension of time and space than do tactics; they ensure the logistical and administrative support of tactical forces and provide the means by which tactical successes are exploited to achieve strategic objectives. Although the fundamentals [as discussed in Chapter 1, Section I, ATP-3 5 (B) apply equally to all the levels of war, three fundamentals require emphasis at the operational level. a. Freedom of Action. The operational commander has wide ranging freedom to
conceive, plan and orchestrate all activity within his area of responsibility in order to gain and retain the initiative, in pursuit of the strategic goals. He will thereby influence the nature of major opérations, battles and engagements. Freedom of action to deploy reserves, set priorities and to allocate naval, marine, ground, air and logistics assets is therefore of critical importance. This freedom of action will be 630. British Military Doctrine, s. 4-9 og s. 4-10. Army Code No 71632 (Edn 2).
456
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
subject to extemal constraints, both political and military. Whilst recognising these constraints, the commander will convey a clear statement of his intent which outlines his concept and establishes the objectives to be achieved by subordinate com manders within his delegated theatre of operations. b. Economy of Force. Economy of Force demands the judicious allocation and
employment of resources in order to achieve objectives. This implies the operational level commander's willingness to accept risks in one area in order to concentrate force in another. The operational commander will always keep in mind the need to pre-empt, dislocate or disrupt the enemy in order to get at his centre of gravity. He will regard these techniques as preferable to general destruction of the enemy through battle, which will waste valuable resources and may risk not achieving his aim. However, when the centre of gravity of the enemy has been identified and exposed, the commander will concentrate his main effort on the violent destruction or neutralizing of that part of the enemy 's force or capability. c. Concentration of Effort. The operational level commander must synchronize
all elements of combat power, support and C 3I and concentrate his effort, in terms of time and space, against the point at which it will have the greatest effect. This point or set of points may consist of those elements of any enemy force, the destruction or disruption of which renders the attainment of that force’s objectives impossible. These elements may be the commander and his staff, the command, control, communications and intelligence, air defence, support or logistic systems, the reserves or morale. It may include the cohesion of those vital elements. In the tactical battle a formation or unit may have to destroy the enemy or remove him from vital ground: at the operational level the effectiveness of any enemy may be reduced by combination of means of which physical destruction is only one part.6'1
Hvis man her ser på NATO-begrepet «fundamentals» som noe tilsvarende U.S. Armys «principles of war» og deres såkalte «tenets of Army operations»,631 632 er det mulig å se nyanser i hvordan man har definert begrepene. Som et eksempel er manoeuvre-Eegrepet gjennomgått, basert på ATP-35 (B) og FM 100-5, 1993 versjo nen. I dokumentet ATP 35 (B) beskrev man i kapitlet «Introduction», under overskrif ten «Concepts of operational design» (pkt. 6, g) begrepet «manoeuvre» slik: Manoeuvre. On the battlefield, manoeuvre is the employment of forces through movement in combination with fire, or fire potential, to achieve a position of advantage in respect of the enemy. Such manoeuvre will invariably be directed towards a decisive point or directly at the centre of gravity. It is the means of concentrating forces and, in particular massing the effects of their weapon systems, to achieve surprise, psychological shock, physical momentum and moral dominance though at the operational level it is more than movement; it is an attitude of mind which seeks to do nothing less than unhinge the entire basis of the enemy’s operati onal plan.633 631. Land Force Tactical Doctrine ATP-3 5 (B) 632. FM 100-5, 1982-versjonen. 633. Teksten i ATP-35 (B) er uendret fra 1995 til den nye versjonen år 2000. (s. XXVI i 2000-versjonen.)
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
457
MODERNE KRIGSKUNST
Noen få sider lenger bak i det samme dokumentet under overskriften «Fundamen tale» (pkt. 0102, h) hadde man imidlertid følgende definisjon: Manoeuvre. To manoeuvre is to seek to get into a position of advantage in respect of the enemy from which force can be threatened or applied. It is the chief means of applying the fundamentals of concentration of effort, economy offorce and surprise. In so doing, the enemy is made vulnerable to action against him and it encourages a more mobile and dynamic approach, making operations more unpredictable from the enemy's point of view. Ultimately it concems seizure and maintenance of the initiative thereby making the enemy react to what is occurring rather than the other way around, and dependingfor its success on the application offorce against identified points of weakness.634
Til sammenligning hadde FM 100-5 fra 1993 følgende definisjon (og kommentarer) til begrepet «maneuver» (dette er den amerikanske skrivemåten): Maneuver. Place the enemy in a position of disadvantage through the flexible application of combat power. Maneuver is the movement offorces in relation to the enemy to gain positional advantage. Effective maneuver keeps the enemy off balance and protects the force. It is used to exploit successes, to preserve freedom of action, and to reduce vulnerability. It continually poses new problems for the enemy by rendering his actions ineffective, eventually leading to defeat.
At all levels of war, successful application of maneuver requires agility of thought, plans, operations, and organizations. It requires designating and then shifting points of main effort and the considered application of the principles of mass and economy of force. At the operational level, maneuver is the means by which the commander determines where and when to fight by setting the terms of battle, declining battle, or acting to take advantage of tactical actions. Maneuver is dyna mic warfare that rejects predictable pattems of operations.635 Med tanke på å kunne utforme et klart og utvetydig nasjonalt begrepsapparat er det viktig at det i det minste i samme dokument blir operert med bare en defini sjon for samme fenomen. Det refererte eksempel fra ATP-35 (B) er ikke enestå ende i et NATO-dokument. Tilsvarende eksempler finnes der sentrale begreper blir gitt spesielle utforminger nærmest fra kapittel til kapittel. F.eks. var det tilfel let med begrepet freedom of action (pkt.4, a, «Introduction») i samme dokument, et begrep som gis en annen utforming noen sider lenger bak (under pkt. 0102, c, «Fundamentals»), Poenget her er å gjøre brukere av disse dokumentene oppmerk som på dette forhold, slik at en i forbindelse med bruk av NATO-dokumenter all tid er påpasselig med å presisere hvilken definisjon av sentrale begreper en faktisk bruker. I forbindelse med NATOs begrepsapparat står i dag begrepet main effort sentralt. Dette er blitt et standarduttrykk i forbindelse med planlegging og ordregivning, og er beskrevet på følgende måte:
(1) Main effort is defined as «a concentration offorces or means, in a particular 634. ATP-35 (B), 1995-versjonen. Heller ikke denne formuleringen er endret i 2000-versjonen (s. 1-3), dvs. man har valgt å fortsette med to forskjellige definisjoner i samme dokument. 635. FM 100-5, 1993-versjonen.
458
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
area, where a commander seeks to bring about a decision.» It is the activity which the commander considers crucial to the success of his mission at that time. When receiving a mission a commander will be given a clear indication as to where the superior commander's main effort lies. The statement of main effort allows a subordinate commander to focus his actions on the commander's aim, maintain that aim and yet gives him flexibility in achieving it. It is stated in the commander's concept of opérations and will not be shifted except when necessary to the success of a mission. There may, however, be a different main effort for dif ferent stages of an operation. Initially, for example, it may be with the force fixing the enemy as part of a deep operation before switching to the main force engaged in the close operation who are striking the enemy. Similarly, although the main effort for combat support and CSS elements must always support the main effort of the unit or formation they are supporting, they will not necessarily coincide with it. For example, the main effort for CSS might be the refurbishment of another brigade, currently out of contact, but with a subsequent task essential to the mission.
(2) The commander has a number of ways to give substance to his main effort.
(a) Narrowing of boundaries - economy of force elsewhere.
(b) Grouping - extra combat power on the main effort.
(c) Allocation ofpriority for combat support. (d) Allocation ofpriority for combat service support. (e) Planning options for reserves.
(3) The decision on where to establish the main effort will depend on the mission, the commander's freedom of action, the relative strengths and the information available. Ideally it will be established against the enemy's weakness. Once defi ned at one level, main efforts should be designated at every subordinate level.636 Dersom en sammenligner med begreper som Centre of Gravity (og det tyske Schwerpunkt), er det klare nyanser. Det er neppe korrekt å se på begrepet main effort som synonymt med CoG. Uttrykket main effort har dermed et eget innhold, og bør ses på som et moderne militært uttrykk med rot i den engelskspråklige militærteori.
11.7.2.1 Endringene av Land Force Tactical Doctrine ATP- 35 (B) - status 2000 Dersom en ser nærmere på versjonen av Land Force Tactical Doctrineb ATP-35b (Bj, som ble utgitt i 2000, har det skjedd relativt store omskrivninger i dokumentet sammenlignet med draftet fra 1995. Mange av de klare inkonsistenser man hadde i draftet, er nå tydelig gitt en ny utforming, men som påvist ovenfor er det ennå detaljer som man ikke har gjort noe med. Dokumentet har kanskje beveget seg mer i retning av et manøverteoretisk fundament, selv om man ikke benytter termen manøverkrigføring. Det er imidlertid å merke seg at man ikke ser noe spor etter den ame rikanske debatten fra slutten av 1990-tallet omkring begrepet synchronization. I Section 636.
Land Force Tactical Doctrine ATP-35 (B), 2000-versjonen.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
459
MODERNE KRIGSKUNST
III er fortsatt synchronization on the Battlefield tydeligvis det korrekte uttrykket, dvs. fremstår som et viktig begrep i forbindelse med NATOs strategi. Mange militærteoretikere vil nok beklage dette. Ser en imidlertid på selve teksten slik den fremstår på side 1-7 til 1-12 i dokumentet, har det skjedd en viss oppmyking av formulerin gene.637 I forbindelse med punkt 0102. The Fundamentals, skriver man under pkt. a, Human Factors, som følger: (1) LEADERSHIP Commanders at all levels must have the ability and determination to achieve the mission. Equally they must be capable ofinspiring their subordinate commanders and men in times of great adversity and danger. The importance of the role of the leader and the difficulty of exercising effective leadership is increased on the modem battlefield by the nature of 24 hours-a-day combat, which has to be sustained. (2) MORALE. (a) Morale is probably the most important single factor in war High morale fosters an aggressive spirit. The will to win must be present through an army from its commander to the private soldier; it will often decide the outcome of a battle.
(b) High morale is the quality which makes men keep going in the most difficult conditions or show outstanding courage in times offatigue and danger. It is based on confidence, discipline, professional skill, physical conditioning and self-respect. These can be instilled by realistic, demanding and imaginative training and by insisting on intelligent and sound administration. Above all, morale is enhanced by comradeship and a sense of group loyalty which the commander must foster in his unit's esprit de corps.
(c) The surest way to achieve high morale is through success in battle. (3) INFFIATIVE. Individual initiative, within the scope of the mission, linked with resolute action, is a decisive requirement for success in war. (4) FLEXIEILETY A commander at any level must have flexibility of mind and speed of decision. Unless he has these qualities he will rapidly surrender the initia tive to the enemy and probably lose the battle. (5) ENDURANCE. Troops must be mentally and physically prepared for battle. They must have the will to accomplish their tasks even when opposed by far superior enemy forces, when cut off and in spite of heavy losses. Man opererer ellers med listen med definisjoner som vises nedenfor, for begreper man ønsker å benytte når NATO planlegger operasjoner, og det er begreper som i det minste i teorien alle NATO-medlemmer skal følge opp i forbindelse med utvik lingen av nasjonale styrker, inkl, styrker som skal benyttes i forbindelse med felleso perasjoner. (Det vises her ellers til de aktuelle NATO-dokumenter for ytterligere detaljer omkring formuleringer og definisjoner.]
637. ATP-35 (B), 2000-versjonen , chapter 1, s. 1-1 til 1-12. (The Fundamentals.j
460
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
a. The Selection and Maintenance of the Aim.
(1) In every military operation, it is essential to select and defvne the aim clearly.
(2) The selection of the aim is one of the commander's most important duties; it demands clear and logical thought. An aim may be very precise or it may be expressed in broad terms, but it must be unambiguous and direct. Above all, it must be an aim that is attainable with the forces at the commander's disposal. Once decided, it must be adhered to throughout the operation.
(3) The aim must be circulated as the needs of security will allow, so that subordinates can make it the focal point in their planning. There must be no doubt what the military force is to achieve. b. Freedom ofAction. A commander requires the authority to exploit an opportunity or favourable situation on the battlefield with energy and boldness. He must have the freedom to act independently within the framework of his mission and the higher commander's intent. This includes the requirement for adequate security measures to prevent the enemy achieving surprise and thereby affecting his ability to act freely and maintain the initiative. Freedom of action has increased importance, as command communications in battle may be limited by circumstances or enemy action, at times being only intermittent and at crucial times non-existent. c. Aggressive Action. In all combat operations, even those in which initially the enemy has freedom of action, commanders at all levels must seek every opportunity to retain or seize the initiative and strike the enemy. In the final analysis success in battle depends directly upon the determination of the force, individually and collectively to dose with the enemy and to destroy his will to fight. Frequently, opportunities for victory in battle will be built on the exploitation of opportunities created by subordinate commanders who recognize and seize a favourable situation.
d. Concentration of Effort. Military success will result from the concentration of superior combat power at the decisive time and place. Often this will only be made possible by reducing combat power elsewhere. e. Economy of Force. A commander must allocate his forces to essential tasks, however, he must not commit more pressure to them than necessary. It is not possible to be strong everywhere and in order to be able to concentrate his forces a comman der may have to accept risks by using an absolute minimum offorce elsewhere. f. Mobility.
(1) Mobility is the ability of forces to move in differing conditions and situations. It has a direct influence on a force's capability to achieve its mission. Superior mobility may compensate for numerical inferiority. (2J Mobility is necessary to achieve concentration of effort. Mobility is also necessary to deploy rapidly into range to engage the enemy.
(3) Terrain, weapon effects, unfavourable weather conditions and enemy air superiority will affect mobility on the battlefield. Differing degrees of mobi lity of forces must be taken into consideration.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
461
MODERNE KRIGSKUNST
g. Manoeuvre. To manoeuvre is to seek to get into a position of advantage in respect of the enemy from which force can be threatened or applied. It is the chief means of applying the fundamentals of concentration of effort, economy of force and surprise. In so doing, the enemy is made vulnerable to action against him and it encourages a more mobile and dynamic approach, making opérations more unpredictable from the enemy's point of view. Ultimately it concems seizure and maintenance of the initiative thereby making the enemy react to what is occurring rather than the other way around, and depending for its success on the application of force against identified points of weakness. h. Surprise. Surprise is an effective and powerful factor in the use of force; its effects on morale can be very great. It can confer the initiative, threaten enemy morale, reduce own casualties and often give material advantages similar to a superior concentration of combat power. When other factors are unfavourable, success may depend almost entirely upon surprise. Surprise can be achieved at all levels by exploiting new equipment and techniques. Its elements are secrecy, concealment, deception, originality, audacity and speed. i. Intelligence. A commander requires information and intelligence about the terrain, climate and the enemy. With basic intelligence as a background, current intelligence is required about the enemy and the area of interest, to provide the commander with an up to date assessment of enemy capabilities and intentions. The full spectrum of the Global Information Environment should be used to gather and disseminate intelligence.
j. Simplicity. The speed of events and the complexity of modem warfare could well lead to considerable confusion, unless plans are kept as simple and straightforward as possible. A complex plan may contribute to the failure of an operation. Simple and logical plans are best and stand more chance of success.
k. Maintenance of Forces. A commander must make every effort to maintain the combat effectiveness of his force and must try to accomplish his aim with the minimum losses. Hard fighting over long periods in difficult terrain and bad weather will quickly diminish a unit’s combat effectiveness. It must also be expected that forces in contact and reserve formations may be cut off and temporarily isolated or that support may be temporarily disrupted. Every opportunity must be taken for rest and to provide adequate combat service support. The relief of battle-worn units and the provision and replacement of men and equipment, are important when restoring the combat effectiveness of a unit. l. Flexibility. All military plans must be flexible to allow for the unforeseen and to enable the maximum advantage to be taken of any turn of events. A force must possess the flexibility to enable it to react to a change of plan and switch smoothly from one course of action to another. This entails good training, organization, com munications, staff work and the maintenance of a reserve. It also calls for physical mobility of a high order so that new dispositions and grouping can be adopted rapidly and economically.
462
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
m. Co-operation.
(1) Successful military operations require close co-operation and liaison bet ween the branches of the land forces and the Services, between the armed forces and civil authorities, and between allied forces and nations as well as respect for the authority and rights of the sovereign nations in which the force is based or operating. 11.7.2.2 «Operational Design» Når man skal planlegge større operasjoner for å følge opp et gitt overordnet [strategisk) mål, er det ifølge Land Force Tactical Doctrine ATP- 35 (B) det operasjonelle nivås sjef som har ansvaret for å utarbeide en felttogsplan (cam paign plan). Han vil da gjøre bruk av en del fastpunkter underveis, og hensik ten med det er å forsøke å skaffe seg et bilde av hvordan felttoget kan utvikle seg. Nettopp denne evnen til på et tidlig tidspunkt å skaffe seg innsyn i den mulige utvikling, er selve kjernen i såkalt operational art (se presentasjon i kapittel 2.) Det ble utarbeidet og definert en serie med begreper som man antok ville stå sentralt i forbindelse med det såkalte Concepts of operational design. Det vises ellers til de aktuelle doktrinedokumenter for de som ønsker å studere de forskjellige tekster i detalj. Her nøyer man seg med å gjengi de 10 stikkordene/overskriftene:
a) Operational Objective b) Centre of Gravity
c) Decisive Points d) Lines of Operations
e) Sequencing f) Contingency Planning
g) Manoeuvre
h) Tempo i) Operational Pause
j) Culminating Point638
638.
Teksten til begrepet «Culminating Point» nedenfor er hentet fra den britiske hærdoktrinen fra 1994, og er en del av drøftingene til Operations-delen av doktrinen. Teksten bør ses på som et moderne eksempel på doktrineskrivning, der manøverteori står sentralt: CULMINATING POINT 0358. An operation reaches its culminating point when the current operation can just be maintained but not developed to any greater advantage. In the offence, the attacker reaches his culminating point when he can no longer sustain offensive operations and switches onto the defensive. In the defence, the defender reaches his culminating point when he can no longer maintain the defence and is compelled to disengage and withdraw or risk inevitable defeat. Identifying a culminating point is one of the operational comman der^ hardest tasks, because he will always be open to the temptation to make one further effort to achieve his original aim. That extra effort may, however, be beyond his culminating point and spell disaster for him. The cul minating point is therefore an involuntary operational pause, but one that a commander must anticipate. Note fortsetter neste side.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
463
MODERNE KRIGSKUNST
Siden CoG-begrepet er viet mye plass i bl.a. kapittel 3 og 12 i denne boken, vil begrepet bare bli kommentert i forbindelse med andre begreper i teksten nedenfor. Slik fellesoperasjoner her er definert, skal man på det operasjonelle nivå se land-, luft- og sjøaktivitet under ett, dvs. at man planlegger, gjennomfører og vedlikehol der operasjonen som en helhet. Den operasjonelle sjef utøver ledelse eller kontroll over bakke-, luft- og sjøstyrker, og hensikten er at han på den måten skal kunne kaste om på ressursene, slik at man kan oppnå ønsket effekt der en vil ha fremgang (point of main effort). Dersom operasjonell sjef f.eks. ikke reelt har flystøtten under sin ledelse, vil han måtte koor dinere sin operasjon med den ansvarlige luftkommandør i det aktuelle området der som han skal nå det operasjonelle nivås målsettinger. (Dette tilsier at det må eksistere et nært og effektivt liaison-system mellom hovedkvarterer for luft- og bak kestyrker. Ellers vil man ikke makte å synkronisere og koordinere sine aksjoner i nødvendig grad.) Spissformulert kan en da kanskje forenkle problemstillingen til følgende setning: Under fellesoperasjoner er alle med - alltid. Skal konseptet fungere etter hensikten, må man ha en felles forståelse av begrepsapparatet. Nedenfor gjengis definisjonene for tre av de antatt mest sentrale begrepene. Alle tre forholder seg til nøkkelbegrepet centre of gravity. (Her tas bare med de antatt mest anvendte begrepene, sett i forhold til det norske Forsvarets nåværende begrepsbruk.)
• Decisive Points. Decisive points are those events, the successful outcome of which is a precondition to the ejfective elimination of the enemy’s centre of gravity. An event is not necessarily a battle; it may be the elimination of a capability and need not therefore have a geographical relevance. The key consideration is the effect on the enemy. Conversely, the term decisive point may be used to describe an event requi red to protect one’s own campaign plan.639
Note 638 fortsettes fra forrige side. 0359. It is notoriously difficult to recognise a culminating point at the moment it is reached, for a commander’s instincts may impel him to press matters to a conclusion that seems tantalisingly close. However, the operational level commander who hopes to push on regardless, risks doing so without sufficient momentum, and passing the point where his own combat power is exceeded by his opponent’s. In the early autumn of 1944 the United Sta tes 3rd Army advanced from Verdun towards Metz without adequate resources and instead of an operational pause on the Meuse, its culminating point, it received a bloody nose on the Moselle beyond. In contrast, Russian operations on the Eastern Front were cushioned by pauses which enabled gains to be Consolidated and the next phase of the offensive to be prepared. 639. En interessant drøfting av DP-problemstillingen følger her, hentet fra Jakob Børresens FSTS-foredrag i Oslo 16. april 1998: Begrepet vitalt punkt (DP) er det neste nøkkelordet jeg vil omtale. I engelskspråklig litteratur brukes for øvrig uttrykket «decisive point», som rett oversatt betyr «avgjørende punkt». Jeg ville overveie om ikke det også er et mer treffende uttrykk på norsk. Et vitalt eller avgjørende punkt er et objekt eller et angrepsmål som dersom det tas ut eller ødelegges, vil ramme fiendens tyngdepunkt på en ødeleggende måte. For å ødelegge fiendens luftover legenhet kan det være vel så virkningsfullt å ta ut kontroll- og varslingsanleggene hans som å skyte ned flyene. K&V systemene blir dermed et vitalt punkt. For Karl XIIs beleiring av Akershus festning var festningsartilleriet i Dynekilen et tyngdepunkt, mens fartøyene det befant seg på, var et vitalt punkt som da de ble erobret, førte til at artilleriet falt i hendene på Tordenskjold. Og hadde Saddam lyktes i å bringe Israel inn i krigen (1991) ville det antakelig betydd koalisjonens sammen brudd. Israel ble et vitalt punkt for Saddam i krigen mot FN-styrkene.
Note fortsetter neste side.
464
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
• Lines of Operation. Lines of operation describe how military force is applied in time and space through decisive points on the path to the enemy’s centre of gravity. They are not synonymous with physical axes of advance. They establish the interrelationship between decisive points, in order to construct a critical path to the centre of gravity and ensure the events are tackled in a logical progression. • Sequencing. Sequencing is the arrangement of events within a campaign in the order more likely to achieve the neutralization of the enemy's centre of gravity. When considering physical lines of operation, sequencing is the conduct of a logical progression of opérations, battles and engagements fought at the decisive points. • Tempo. Tempo is the rate or rhythm of activity relative to the enemy, within tactical engagements and battles and between major opérations. It incorporates the capacity of the force to transition from one operational posture to another. Tempo seeks to impose threats to which the enemy is increasingly unable to react; his responses are made inappropriate in terms of either time or space.M" Slik begrepene her blir definert, sett opp mot drøftingen av tyngdepunktbegrepet (se kapittel 3 og 12), er det mest korrekt å se på dem som supplerende begreper i forhold til hovedbegrepet tyngdepunkt. Sentralt er også følgende: Skal man se CoG som det clausewitziske «hub of all power», eller kan man forstå CoG mer i retning av et «svakt punkt»? En tolkning i retning av at CoG kan være både svakt og sterkt, er svært uheldig og bør unngås. Dette vil, uavhengig av hvordan man bruker begrepet CoG, kunne misforstås om man er «liberal» i tolkningen og upre sis i bruken. Det mest fornuftige - og trolig også det minst kontroversielle inter nasjonalt - er å se på CoG som fiendens sterke side som han er avhengig av. Brukt på denne måten vil man naturlig ha som mål å eliminere fienden som en seriøs trussel, dersom man med direkte eller indirekte metoder kan ødelegge hans CoG. I denne forbindelse er det underordnet om det var f.eks. ødeleggelsen av fiendens Note 639 fortsetter fra forrige side. På samme måte som det kan være flere tyngdepunkter, er gjerne, eller som regel, flere vitale punkter knyttet til hvert enkelt tyngdepunkt. Og som ledd i den operative planleggingen er det av stor betydning at man klarer å identifisere dem alle sammen. Det er nemlig de vitale punktene som danner utgangspunktet for egne mulige handlemåter. Og det vitale punkt utgjør det målet som operasjonsplanen tar sikte på å ta, ødelegge, nøytralisere osv. Nå er det selvsagt ikke bare fienden som har tyngdepunkt og vitale punkter. Det er en viktig forutsetning for valg av handlemåte at man har forståelse av og oversikt over eget tyngdepunkt og egne vitale punkter, slik at man ikke velger handlemåter som i unødig grad gjør dem utsatt for å bli ødelagt. Fra operativ planlegging er vi alle kjent med den hierarkiske sammenhengen mellom mål og hensikt. Foresatt sjefs mål blir undergitt sjefs hensikt. Man kan tenke seg et lignende, om ikke så direkte, hierarki i forholdet mel lom tyngdepunkt og vitalt punkt, i den forstand at tyngdepunkt og vitalt punkt vil kunne variere med hvilket nivå man befinner seg på. For Saddam i Golfen var koalisjonen fiendens tyngdepunkt, mens Israel var det vitale punkt. For den militære ledelse, på operativt nivå, ble dermed den israelske regjeringens vilje til å angripe Irak tyngdepunktet mens vitale punker ble israelske byer og befolkningssentra som de altså valgte å angripe med SCUD-raketter. På taktisk nivå er fiendens tyngdepunkt alltid det samme, nemlig den fiendtlige sjefs evne til å lede og påvirke egne operasjoner. Det er altså ikke fiendens manøverenheter som utgjør tyngdepunktet, men der imot sjefens evne til å kraftsamle manøverenhetene mot rett sted til rett tid. Det er typisk for manøverkrigføringen at man når man søker etter fiendens tyngdepunkt med tilhørende vitale punkter, ikke leter etter fiendens avgjørende styrke, men derimot oppsøker hans kritiske svakheter, som er et annet av manøverkrigens nøkkelord. Vi er dermed tilbake igjen til begrepet indirekte metode, som nettopp inne bar at man unngikk frontal konfrontasjon, men i stedet valgte å slå til med egne styrer der fienden var svak. 640. ATP-35 (B), 2000. (Det er ingen endringer i definisjonene på disse punktene fra 1995- til 2000-versjonen, side XXV og XXVI.)
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
465
MODERNE KRIGSKUNST
forsyninger og ledelsesapparat eller kraftige og direkte bakkeangrep som hadde mest effekt: fiendens CoG ble nedkjempet, og han kan anses som militært slått. De engelskspråklige begrepene «decisive points», «lines of operations» og «sequen cing» vil da stå for virkemidler som skal til for å påvirke fiendens «hub of all power», hans tyngdepunkt. Begrepet decisive point (DP) vil da (på norsk) kunne beskrives som de hendelser som, om de er vellykket for oss, vil bidra til at fiendens CoG vil bli eliminert (eller så svekket at resultatet blir en klar fordel for oss). Slike hendelser er ifølge definisjo nen ikke bare militære slag, men kan like godt være kollaps innen en eller flere kapasiteter som er viktige for hans CoG. Et eksempel kan være sammenbrudd i moralen innen deler av fiendens væpnede styrker som følge av en offensiv og vel lykket informasjonsoperasjon. I moderne krigføring er det heller ikke automatisk slik at DP vil ha noe direkte geografisk tilknytning. Hovedsaken er effekten på fien den, noe som like godt kan være utført med flyangrep som ved å fysisk ta og sikre lende, eller på annen måte. Det omvendte argumentet kan også brukes: Man må iverksette tiltak for å hindre fienden i å ødelegge eget CoG dersom en skal ha håp om å gå seirende ut av konflikten. I forbindelse med den nye ordlyden i versjonen fra 2000 under pkt. 0112. Plan ning, ble det i doktrinen etablert en ny liste med hovedpunkter. Det sentrale denne gang, sett i et militærteoretisk perspektiv, er en noe bedre sammenheng mellom definisjonene som brukes i forbindelse med begrepet manøver. Sitatet nedenfor er hentet fra 2000-versjonen av ATP-35 (B):
a. General. Synchronization within the operational plan must be considered under the General Tasks in Battle or Combat Functions. Commanders integrate and co-ordinate these functions to synchronize battle effects in time, space and purpose. The combat functions are: (1) Manoeuvre (2) Fire Support
(3) Intelligence (4) Mobility, Counter-mobility and Survivability (Protection) (5) Air Defence (6) Combat Service Support (7) Command and Control
b. Manoeuvre. The application of manoeuvre on the battlefield involves: (1) The employment of forces on the battlefield through movement and direct fire, including direct fire systems (small arms, tank guns, and armed/attack helicopters).
(2) Planning, which includes both forces in contact and not in contact with the enemy. (3) Determining windows of opportunity for commitment of exploitation and or reserve units.
466
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
(4) Seizing and retaining the initiative by controlling the introduction of enemy units at the wforward line of friendly troops.
(5) Planning for covering forces, advance guard and reconnaissance elementsP41
11.7.2.3 Føring av felttog/kampanjer Dersom avskrekking eller krisehåndtering mislykkes, vil Norge sammen med allierte kunne bli nødt til å føre felttog - og eventuelt vinne dem. Det er en naturlig følge av at Norge i dag på egen hånd ikke vil være i stand til aktivt å føre krig utenfor lan dets grenser. Det er i hovedsak bare stormakter som er i stand til å føre denne type større operasjoner på egen hånd. Slik sett er det et «bevis» på at man er en stormakt, at man er i stand til å gjennomføre større militære operasjoner utenfor eget territo rium. Selv om de militære prosedyrene vil bli endret over tid, vil de såkalte associated defeat mechanisms som man kaller dem i engelskspråklig litteratur, i hovedsak forbli uendret: tapspåføring og ødeleggelse av fiendens evne til å fortsette mot sitt krigs mål.1’42 En stormakt bør ha muligheten til å utføre begge deler. Et av problemene ved dagens debatt om hva som bør være de fremtidige krav til stridsevne, er vår begrensede forståelse av de argumenter og motargumenter som gjelder for begge metoder. Begge fremgangsmåter angriper egentlig den fiendtlige ledelsen, men på to forskjellige måter. Nederlag som følge av tapspåføring undergraver viljen til den politiske ledelse ved å redusere dens fysiske evne til å fortsette. Den andre mekanismen, ødeleggelse, påvirker soldatenes vilje mer direkte, og derigjennom fiendens militære organisa sjon, slik at kapasiteten reduseres - en desintegrering vil bli resultatet. Historisk har de vellykkede militære ledere anvendt begge metoder - enkelte har også maktet å kombinere dem. Den første metoden - nederlag som følge av tapspåføring - er basert på en systematisk ødeleggelse av militær kapasitet (personell og utrustning). Metoden vektlegger den fysiske dimensjon i forbindelse med krig og maktutøvelse. Prinsippet er at man eliminerer fiendens evne til å slåss. Nederlaget er et faktum når det ikke lenger er mulig å fortsette motstanden, eller når en selv tror det er slik. Denne måten å oppfatte situasjonen på er avhengig av faktorer som moral, disiplin og lederskap. Utmattelseskrigføring har tradisjonelt medført store tapstall på begge sider. Sjefer er da nødt til å vurdere stridsresultater i forhold til tapsrater, dvs. vur dere egne tap opp mot fiendens. Moderne våpensystemer gir nå mulighet til på nytt å vektlegge tapspåføring (attritiori), siden disse systemer er basert på flygende platt former, overlegen etterretning og langtrekkende presisjonsangrep som har til hen sikt å ødelegge fienden på lang avstand. Særlig i USA er det en sterk «skole» som fremholder at presisjonsstyrt ammunisjon har revolusjonert krigføringen til et punkt der krig kan bli vunnet ene og alene ved å bruke slike avanserte våpen. Tilhengerne hevder ofte at ved å nøytralisere nøkkel materiell og personell vil man kunne unngå f.eks. nærstrid og tradisjonell innsats fra bakkestyrker. En kan selvsagt ikke utelukke at dette vil kunne være situasjonen i
641. 642.
Land Force Tactical Doctrine ATP-35 (B), 2000-versjonen. Begrepet er gjerne kalt defeat by disintegration i engelskspråklige manualer.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
467
MODERNE KRIGSKUNST
enkelte tilfeller, men neppe særlig ofte. Bruk av presisjonsvåpen er anvendelse av et virkemiddel der man utfører tapspåføringen ved stand-off-våpen. Man kan da «straffe» fienden mens man selv risikerer små tap, men man er likevel ikke automa tisk garantert en militær suksess. Som vist senest i Kosovo-konflikten i 1999, er tapspåføring en effekt som vil kreve tid før den virker etter sin hensikt. Hva som gir stor effekt i et åpent landskap, som en ørken, vil ikke uten videre kunne reproduseres i fjellområder, i tette skogsområder eller i urbane strøk. I slike områder har de nye presisjonsvåpen klare begrensninger, noe NATO opplevde i Kosovo våren 1999 og russerne i kampene om Grosjny vinteren 2000 og senere. Historiske erfaringer tilsier også at en disiplinert fiende som forsvarer seg fra godt forberedte stillingsområder vil kunne motstå langvarige bombardementer og store ødeleggelser. Historiske erfaringer antyder også at effekten av ødeleggelse normalt ikke er langvarig, siden tapspåføring i seg selv ikke kan garantere at en fiende er vil lig til å opptre føyelig. Tapspåføring virker trolig best når vitale interesser ikke står på spill og en selv har tiden på sin side og samtidig har betydelige ressurser til dispo sisjon. Den andre tilnærmingsmåten - defeat by disintegration - legger hovedvekten på hva man kan kalle den psykologiske dimensjon i krigføring. Her forsøker man å angripe «viljen i hodet» til den enkelte soldat og offiser, men også den kollektive vilje til å motstå angrepet. Hensikten er å lamme organisasjoner. Et klassisk eksem pel er det raske og dramatiske sammenbruddet i Frankrike forsommeren 1940. Et nyere eksempel er felttoget mot Irak vinteren 1991. Ingen av disse felttogene var uten egne tap, men i begge tilfeller oppnådde angriperen at motstanden gikk i opp løsning fordi hans organisasjon sluttet å fungere effektivt. Der motstanden likevel fortsatte, ble det hele raskt meningsløst da man var uten en klar ledelse, raskt følte seg isolert, og samtidig følte seg overveldet av fienden. Denne måten virker trolig best når vitale interesser virkelig står på spill og et klart og positivt resultat må opp nås . Den såkalte disintegration approach forutsetter at man økonomiserer med bruken av ødeleggende ild, dvs. utnytter ilden på en best mulig måte, siden ilden ikke bare ødelegger, men skal brukes slik at fiendens soldater blir psykologisk påvirket, og den river opp deres organisasjon. I denne forbindelse er det viktig at man raskt kan sette inn bakkestyrker for å overta den fysiske kontrollen lokalt, dvs. så raskt at fienden ikke er i stand til på nytt å samle seg etter at den midlertidige effekten av ildkraften som settes inn er over. På det operasjonelle nivå i krig vil militært kaos inntre når den samlede effekt av et større antall taktiske engasjementer blir kombinert med effektive manøvrer som vist for eksempel under felttoget i Frankrike i mai-juni 1940 og mot Irak i februar 1991. Imidlertid vil denne metoden for krigføring kreve at man disponerer en mobil og godt trent styrke. I moderne krigføring vil det normalt kreves at man er i stand til å føre et mobilt felttog, der en ødeleggelse av fiendens integrasjon er det man søker å oppnå - ikke bare tapspåføring. Avgjørende resultater kan bare bli «garantert» når man disponerer over en tilstrekkelig styrke til å kunne kontrollere både befolkning, byer, og andre sentrale steder. Dette forutsetter at man er villig til å bruke landmakt - luftmakt har stor evne til å ødelegge, men ingen evne til å kontrollere befolkningen om det er ønskelig (jf. bl.a. Bosnia og Kosovo]. Den amerikanske diskusjonen i forbindelse med de pågående forsvarsreformer indikerer at styrker som er kapable til samtidig å
468
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
MODERNE KRIGSKUNST
gjennomføre fullt integrerte operasjoner på land, til sjøs, i luften og i verdensrom met, vil kunne håpe på å fremtvinge en rask kollaps av fiendens motstandskraft.643 En naturlig merknad til disse tanker er at dette trolig er korrekt når en snakker om krig mellom konvensjonelle styrker. En slik automatikk er likevel tilstede i forbin delse med lavintensitetskrigføring og i forbindelse med bekjempelse av terroristorga nisasjoner. Her er det liten grunn til å anta at man kan unngå en langvarig og komplisert opprørsbekjempelse eller antiterrorbekjempelse. Operasjoner utført ved hjelp av sjøstridskrefter og luftstyrker, kombinert med støtte fra rommet (space), har som oppgave isolere det aktuelle stridsområdet, mens operasjoner utført ved hjelp av land- og luftstyrker har som oppgave raskt å slå ut fiendens hovedstyrke (mer bestemt nøkkelenheter). En såkalt follow-on stability force skal så sikre kontroll i området og forsøke å skape en fredelig utvikling. Hensikten er klar: Militære aksjoner vil bare ha løst en krise eller vunnet en krig om den fredssituasjonen som følger blir av varig karakter. Balansen mellom strategisk, operasjonelt og taktisk nivå vil medføre at man for søker å vekte disse nivåenes særtrekk mot hverandre - man kan her snakke om en form for asymmetri dem imellom. For mye av én form for maktmidler vil kunne medføre forskjellige former for asymmetri som lett kan utnyttes av en motstander. I den forventede ustabile, men samtidig dynamiske verden en nå ser, vil utfordrin gene stå i kø for stormaktene og deres politiske ledere i årene som kommer. I klartekst kommer man til å møte utfordringer på flere nivåer, eventuelt også der bruk av våpenmakt inngår. Selv om mange teoretikere - ikke minst i USA - ser for seg en situasjon der de fleste utfordringer kan håndteres ved bruk av sjømakt og luftmakt og med støtte fra systemer i rommet, er dette trolig en grov forenkling av den kommende virkelighet. Mange av de forskjellige former for asymmetriske trus ler kan vanskelig møtes direkte med f.eks. massiv bruk av luftmakt, da disse konflik ter trolig vil være preget av aktiviteter i urbane strøk eller ute på landsbygda i den tredje verden. Skal slike konflikter reelt kontrolleres, må man fortsatt være villig til å anvende landstridskrefter, for bare de har den egenskap at man i lang tid kan kon trollere områder og befolkninger som en del av en opprørsbekjempelse eller av en fredsprosess.
643.
For den som ønsker å følge med i den løpende debatten omkring den såkalte Transformation av det amerikanske forsvaret, kan det anbefales å følge reportasjene som publiseres i avisen Defense News. Her rapporteres ukentlig fra Pentagon, fra forsvarsindustrien og ikke minst innspill fra det amerikanske forsvarsdepartementet. Defense News er tilgjengelig på Internett, men kan også abonneres på i papirversjon.
Utvikling av manøverkrigføring, doktriner og det operasjonelle nivå
469
MODERNE KRIGSKUNST
Om militærteori og manøverkrigføring
12
I dette kapitlet av boken beskrives sentrale deler av moderne manøverteori. Enkelte av disse problemstillingene er tidligere presentert, men hovedbegrepene blir her diskutert mer i detalj, dvs. her presenteres det som i dag av de fleste teoretikere ses på som selve kjernen i forbindelse med moderne vestlig militærteori. Flere begreper er imidlertid omstridte og kan tolkes noe ulikt. Følgelig presenteres her også for skjellige tolkninger. Innledningsvis blir «indirect approach» (den indirekte metode) introdusert, da det er et sentralt begrep i moderne militærteori. Deretter presenteres de såkalte militære prinsipper og de mest vanlige former for «standardmanøvrer» som har vært i bruk i vestlig krigføring. Neste hovedpunkt gir en innføring i manøverteori inkl, ledelsesfilosofi og i en del sentrale begreper som er i bruk innen denne teorien. God plass er satt av til en nøye gjennomgang av ett av de mest sentrale begreper i forbindelse med moderne krigføring, nemlig tyngdepunkt. Det er et nøkkelbegrep i forbindelse med moderne operasjonskunst. Den såkalte «OODAloopen» er av mange sett på som en viktig del av manøverteorien, og blir presen tert sammen med andre teorier og begreper som har betydning for utviklingen av militære operasjoner. Avslutningsvis blir det gjort en grov sammenligning mellom manøverteori og de såkalte «attrition-teorier», og kapitlet blir avsluttet med en fyldig gjennom gang av noen av de norske fortolkninger av de begreper som tidligere er presen tert.
12.1
Begrepet «den indirekte metode»
12.1.1 Liddell Hart og den indirekte metode (indirekte tilnærming) Den engelske historiker og militærteoretiker Sir Basil Henry Liddell Hart (1895— 1970) startet sin karriere som infanterioffiser og ble alvorlig såret under første ver denskrig. Opplevelsene under krigen fikk stor betydning for hans senere utvikling som teoretiker og forfatter. Liddell Hart (LH) skrev en serie med bøker og artikler fra 1920-tallet og frem til sin død, bøker som først og fremst var opptatt av strategi og utvikling av strategi. Begrepet «the strategy of the indirect approach» ble først introdusert i 1927. Uttrykket ble første gang utviklet i bokform i 1929 og ble senere supplert med et kompendium med tittelen The British Way in Warfare i 1932.t144 644.
Liddell Hart spår ikke i de to bøkene at Blitzkrieg-konseptet vil komme, selv om han skriver om flyenes og strids vognenes fremtidige betydning. LH var primært opptatt av å unngå en krigføring av den type som han selv opplevde på vestfronten under første verdenskrig. Kanskje er det mest korrekt å hevde at fra ca. 1931 er ikke LH lenger først og fremst opptatt av hvordan man skal kunne utvikle nye metoder med tanke på å vinne krig, men er som strateg mer opptatt av hvordan man skal unngå å tape kriger og unngå massetap, mens en kjemper for en politisk løsning. Som sjøkrigsteoretikeren J. Corbett så han det som fornuftig å unngå en storinnsats på kontinen tet, og i stedet satse på at flåten ville bidra til å holde fienden ute av UK, og å ha gode allierte på kontinentet som ville stå for det meste av landkrigen. Han gikk inn for en liten, men moderne, fullmekanisert yrkeshær, med blokade og luftmakt som de midler man primært burde satse på om tyskerne kom sterkt tilbake. Denne strate gien ble jo også den UK valgte i store trekk, og den medførte som kjent at UK og Frankrike ikke maktet å stå imot den tyske Blitzkrieg. LHs innflytelse falt da også til nullpunktet i Storbritannia under krigen - han ble sett på som en «spent force». LH brukte følgelig etter krigen mye tid på å berge sitt ødelagte rykte som militærekspert, noe han også lyktes med.
Om militærteori og manøverkrigføring
471
MODERNE KRIGSKUNST
Ifølge Liddell Hart: «Britishness is indirectness nationalised.»645 Liddell Hart skulle videreutvikle sine tanker gjennom en serie på fire bøker, utgitt i 1941, i 1946, i 1954 og i endelig form i boken Strategy publisert i 1967. Dette er en av de mest innflytelsesrike bøker innen militære studier som ble skrevet i det 20. århundret, og som blir utgitt i stadig nye opplag. (Begrepet kan oversettes til norsk med «indirekte tilnærming», eventuelt med «den indirekte metode».) Indirekte operasjoner er trolig like gamle som krigføringen selv, men begrepet indirect approach ble i sin moderne form beskrevet av Liddell Hart. Imidlertid gjør han ikke krav på at han fant opp begrepet, men han brukte mye tid å krefter på å etablere begrepet, som etter hans syn er det viktigste i forbindelse med krigføring. En indirekte metode eller tilnærming hadde i lange tider vært benyttet av hærfør ere i forbindelse med enkeltslag, felttog og større kriger. Liddell Hart studerte ifølge ham selv 240 felttog og slag med tanke på å finne ut hva som karakteriserte «krigsstilen» til dem som gikk seirende ut av krigene. Han konkluderte sine studier med at i et klart flertall av felttogene og slagene brukte seierherren hva Liddell Hart tolket som «indirect approach» - en eller annen form for omgåelse, avskjær ing, inneslutning eller infiltrasjon, eventuelt kombinert med at fienden ble lurt opp i stry. De som hadde ført disse felttogene var noen av krigskunstens mest berømte militære ledere; Julius Cæsar (ca. 100-44 f. Kr.), Aleksander den store, Hannibal, Napoleon, Wellington og George S. Patton (1885-1945). Hensikten er ifølge Liddell Hart at en selv unngår direkte frontalangrep der man møter fienden «klubbe-mot-klubbe».646 En faktor som preger Liddell Harts tenkning, og som også gjelder mange andre europeiske strategiske tenkere (f.eks. A.H. Jomini), er at om man primært er opptatt av strategi er det lett å ignorere «kaos-perioden» i Europa fra år 600 etter Kristus (krigene til Belisarios647 og Narses) og frem til 1500, da man ser en ny krig
Professor Alex Danchev (Liddell Harts biograf) i en artikkel med tittelen Liddell Hart and Manoeuvre, RUSI Journal, desember 1998, s. 34. (LHs bøker solgte bedre og bedre ved hver ny utgivelse.) I praksis hadde han tro lig alt utviklet sine synspunkter, og var på leting i historien for å finne «beviser» på at han var på riktig vei, ifølge Alex Danchev. LH var nemlig svært kritisk til Clausewitz, som han anså som en tilhenger av såkalt utmattels eskrigføring. Han karakteriserte da også Clausewitz som «the Mahdi of Mass», og gav ham skylden for at mange generasjoner av offiserer hadde trodd at den beste måten å føre krig på var å kraftsamle soldater og materiell maksimalt, og å sette dem inn i et frontalangrep mot fienden. «Beviset» var hvordan man hadde forsøkt å føre kri gen 1914-18, med de fryktelige tap som den hadde medført. Dette er klart en misforståelse av Clausewitz sine teorier, men var en viktig drivkraft for det Liddell Hart kjempet for: å forlate denne måten å føre krig på. Han ønsket selv å finne et klart alternativ til Clausewitz' tenkning: The indirect approach is, among other things, a stra tegy of limitation. In this sense it resonates with many satisfied Western liberal democraties today (s. 35). 646. Fremstillingen i dette kapitlet tar utgangspunkt i Liddell Harts egne skrifter. Sentrale bøker skrevet av Sir Basil Liddell Hart er bl.a.: • LH (1925): Paris or the Future Wars, London, Paul Kegan, UK. • LH (1927): The Remaking of Modem Armies, London, John Murray Ltd, UK. • LH (1935): When Britain Goes to War, London, Faber & Faber, (Et kompendium med samme tittel utgitt i 1934.) • LH (1954): Strategy - The Indirect Approach, London, Faber & Faber (basert på boken The Decisive Wars of His tory, London, Bell, 1929). • LH (1967): Strategy: The Indirect Approach, London, Faber & Faber, UK. (Hans andre og utvidede versjon. Her benyttes The Easton Press, Collector’s Edition, som referanse. Den er trykt i 1992, Norwalk, Connecticut, USA.) 647. Belisarios (ca. 505—565) var den østromerske keiser Justinians feltherre. Kjempet bl.a. mot perserne 529-532, slo ned et farlig opprør i Konstantinopel i 532, nedkjempet vandalenes herredømme i Afrika i 533, og erobret til bake størstedelen av Italia fra østgoterne i perioden 536-540. Falt en tid i unåde hos en mistenksom Justinian, men ble tatt til nåde igjen, og ledet nye felttog mot østgoterne i perioden 544-548. Dette, og tilsvarende større felttog i Europa ført av Narses, var slutten på «de romerske vyer», og innledet en svært krigersk Middelalder der det var oppgjør mellom mindre fyrster og konger som skulle dominere det politiske bildet - ikke imperiebygging i romersk stil.
645.
472
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
føring ta form i Europa, basert på mer klart formulerte strategier.648 Denne peri oden av Europas historie er en 900 år lang tidsepoke som i ettertid fremstår som en nærmest endeløs konfliktperiode, der man i mindre grad var opptatt av hva man i dag kaller strategisk tenkning. I stedet var det normalt kortsiktige allianser og mer taktiske perspektiver som dominerte både det politiske og militære lederskapet. Følgelig var det heller ikke stort å lære av dette «kaoset», slik LH trolig så det. Som de fleste andre med deres bakgrunn fra slutten av det 19. århundret, så han det slik at selv om krigens konkrete uttrykk forandret seg, var krigens prinsipper stort sett ikke endret. LH står her i samme tradisjon som militærteoretikere som f.eks. Fuller, Mahan og Douhet.649 Denne måten å se krigens og strategiens utvikling på gjorde det mulig for LH å behandle militære felttog som tilnærmet like, enten de ble ført av Aleksander den store (356-323 f. Kr.) i gresk klassisk periode eller av general Erich Ludendorff (1865-1937) ved slutten av første verdenskrig. Dermed velger han samtidig å ikke legge vekt på de betydelige endringer i så vel samfunnsform, teknologi og i menneskelig utvikling som man ser i denne 2000-årige perioden. Det var LHs syn, ikke minst basert på hans studier av første verdenskrig, og under sterk påvirkning av Fuller, at direkte angrep mot fiendens front burde unngås da de nor malt ikke førte frem. For å kunne gjenskape offensivens militære kraft, og samtidig unngå unødige tap, var det nødvendig å ta i bruk en alternativ strategi: Hans egen «indirect approach». 12.1.2 Strategiens innhold Liddell Hart (LH) videreutviklet som nevnt sine teorier om Strategy of Indirect Approach gjennom store deler av sitt liv. I sin endelige form kom boken ut i 1967, tre år før hans død, og den er ennå standardlitteratur på de fleste vestlige høyere militære skolers pensumlister. Men på mange måter er den første versjonen fra 1929 med tittelen The Decisive Wars of History kanskje den mest nyskapende, siden LH her tar et første kraftig oppgjør med den såkalte «attrition»-tenkningen som dominerte i det britiske hærsystemet. Denne boken fikk også stor innflytelse i sin samtid. Det er også viktig å være klar over at selv om LH selv benyttet strategibegrepet om sine teorier, er det ingen tvil om at han i 1967-versjonen av boken ser på teorien som noe som kan anvendes på alle nivåer, dvs. så vel på strategisk som på operativt og taktisk nivå. I debatten om LHs teorier er dette blitt sett på som en svakhet av enkelte kritikere, men denne bredden sikrer i det minste at teorien i utgangspunktet angår alle fra løytnanten til generalen. Det er også viktig å slå fast at teorien ikke kan forstås som en «oppskrift» på hvordan man skal vinne slag eller felttog. Teorien er Det en her tenker på, er perioden med de fransk-italienske kriger i Italia. De innleder en ny epoke som karakter iseres av en gradvis overgang der statsmakten (e] tar kontroll over maktmidlene, ofte på bekostning av lokal adels makt. 649. Foruten J. F. C. Fuller er kanskje de to mest kjente teoretikere som har arbeidet mye med de militære prinsipper de to franske teoretikerne Jean Colin og senere marskalk Ferdinand Foch (1851-1929]. Det er her kanskje på sin plass å påpeke at ved å ignorere det «systematiske kaos» man hadde hatt i Europa i 900 år, og i stedet konsentrere seg om de «gode perioder» der det er mulig å studere staters militære dominans over egen befolkning og over naboer, mistet man opplagt noe. Denne «kaosets tid» er jo ikke ulik situasjonen i deler av den tredje verden i dag, der det ikke er automatisk slik at det er staten som disponerer et maktmonopol. Selv i Vest-Europa er dette mak tmonopolet noe som er utviklet etter at trettiårskrigen ble avsluttet, og dette monopolet er i det minste teoretisk ikke automatisk noe som vil bestå «for all evighet». Følgelig er teoriene om «indirect approach» slik LH formu lerte dem, ikke uten videre i sin rendyrkede form anvendelige ved langvarige konflikter preget av politisk kaos, geriljakrig og terrorisme. Dette vil bli diskutert senere i boken. 648.
Om militærteori og manøverkrigføring
473
MODERNE KRIGSKUNST
mer å anse som en filosofi eller en holdning. Dersom den forstås korrekt, vil den kunne anvendes ved praktisk planlegging og gjennomføring av krigshandlinger. Ifølge LH var teorien basert på denne forutsetningen:
The perfection of strategy would.... be to produce a decision - the destruction of the enemy’s armed forces through their unarming and surrender - without any fight ing.650 Som en «second-best» ville man nå målet ved selv å måtte tåle et minimum av tap. Denne «utopiske» versjonen kunne bli realisert dersom man var i stand til å slå fast hva som var fiendens svake punkt, og så konsentrere seg om å slå til mot det, i stedet for primært å være opptatt av direkte å bekjempe fiendens hovedstyrke eller sterke punkt. Av samme årsak skulle LH, for en viss tid, gjøre seg til talsmann for at såkalt strategisk bombing var den beste måte å gjennomføre teorien i praksis på. Ved å «administrere» et såkalt decisive blow mot fiendens sivile og industrielle base fra luften, ville nasjonens vilje til å fortsette krigføringen bli ødelagt. Dette var ideer som også mange av forkjemperne for moderne luftmakt på 1920- og 1930-tallet gikk inn for, bl.a. italieneren general G. Douhet (1869-1930) og amerikaneren general W. Mitchell (1879-1936).651 En slik bruk av luftmakt kan kanskje ses på som rendyrket indirect approach, siden det ikke ville komme til slag mellom store hærer med de tilhørende massetap å la Somme og Passchendaele under første verdenskrig. (At de sivile tap ville bli enorme under den anbefalte bombeoffensiv, ble trolig sett på som et problem av en annen orden.) I dag er nok synet på bombeoffensivene noe mer nyanserte, selv om det også i dag finnes sterke talsmenn for at luftmakt løser de fleste militære proble mer. Mange kritikere har da også først og fremst sett på luftmakt som et «attrition»instrument, dvs. ikke som et indirekte virkemiddel. I de bøker som Liddell Hart skrev på slutten 1920-tallet og i første del av 1930tallet - hans kanskje mest nyskapende periode - hevder han at hærenes akilleshæl var kommunikasjonssystemer og kommandoplasstruktur. Ved å unngå
(...) the stalemate of strength against strength, mobility would be reintroduced on to the battlefield and the art of generalship would be revived.652
Han anså også at den såkalte direkte tilnærming, «along the lines of natural expectation», vanligvis skaper negative resultater siden den normalt vil forsterke fiendens forventninger og hans kapasitet. Ifølge LH var historiens lærdom: Dislocation of the enemy's psychological and physical balance has been the vital prelude to a successful attempt at his overthrow. This dislocation has been produced by a strategic indirect approach.653
Dette er i dag å anse som et av kjerneprinsippene i moderne manøverteori og i manøverkrigføring slik disse tanker har vært beskrevet i doktriner på 1980- og 1990-tallet, selv om denne formen for krigføring selvsagt ikke var utviklet da LH LH (1929): The Decisive Wars of History. Dette var selve «grunnboken», og den ble utgangspunktet for den senere versjonen Strategy - The Indirecht Approach fra 1954. London, Faber, s. 153-154. 651. Giulio Douhets klassiker heter i engelsk oversettelse The Command of the Air. (Ny utgave 1994: The Eastem Press, «Collectors edition», Norwalk, Connecticut, USA.) 652. LH (1925): Paris or the Future War, London, Kegan, Paul - publisert i serien 'Today and Tomorrow’, s. 79. 653. LH (1965): Memoirs, Volume 1, London, Cassell & Company Ltd, s. 164. 650.
474
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
skrev sine første bøker. Han hevdet også at historien viste klart at direkte angrep mot godt utbygde posisjoner var «fundamentally unsound», og følgelig var det bedre om man i stedet påvirket fiendens likevekt før man satte inn selve hovedangrepet. Mekaniserte styrker, ved å kombinere både hurtighet og mobilitet, var det beste middel til å oppnå begge hensikter. Hensikten med anvendelse av strategi er nettopp å oppnå at motparten mister sin likevekt. Ved å anvende indirekte tilnærming søkes primært å oppnå en for skyvning eller vridning av en situasjon til egen fordel. Man kan ifølge Liddell Hart også oppnå en utvikling til egen fordel dersom man gjør bruk av følgende tiltak:
How is the strategic dislocation produced? In the physical, or «logistical» sphere it is the result of a move which (a) upsets the enemy’s dispositions and, by compelling a sudden 'change of front', dislocates the distribution and organisation of his forces, (b) separates his forces, (c) endangers his supplies, (d) menaces the route or routes on which he could retreat in case of need and re-establish himself in his base or homeland (...) In the psychological sphere, dislocation is the result of the impression on the com mander^ mind of the physical effects. The impression is strongly accentuated if his realisation of his being at a disadvantage is sudden, and if he feels that he is unable to counter the enemy's move. Psychological dislocations fundamentally springs from this sense of being trapped.'
Sitatet ovenfor antyder at andre militære prinsipper og teknikker kan anvendes med godt resultat, men Liddell Hart legger likevel alltid hovedvekten på indirekte tilnærming som det viktigste prinsipp. Skal man oppnå hva han kaller entrapment, kan det gjøres ved å kombinere line of least resistance med line of least expectation.654 656 Det er her viktig å skille mellom de to begrepene, siden det første er det 655 fysiske elementet (movement) og det siste er det psykologiske elementet. Bare om man kan kombinere de to begrepene kan «indirect approach» ifølge LH bli effek tivt satt ut i livet. The mere action of marching indirectly towards the enemy and on to the rear of his dispositions does not constitute a strategic indirect approach. Strategic art is not so simple. Such an approach may start by being indirect in relation to the enemy’s front, but by the very directness of its progress towards his rear may allow him to change his dispositions, so that it soon becomes a direct approach to his new front.
Because of the risk that the enemy may achieve such a change offront, it is usually necessary for the dislocating move to be preceded by a move, or moves, which can best be defined by the term 'distract' in the literal sense of 'to draw asunder'. The purpose of this 'distraction' is to deprive the enemy of his freedom of action, and it should operate in both the physical and psychological spheres. In the physi cal, it should cause a distension of his forces or their diversion to unprofitable ends, 654. 655. 656.
LH (1965): Memoirs, s. 165 (Se også kommentar til problemstillingen lenger bak i punktet. LH fant ikke selv frem til Blitzkrieg- konseptet. Det gjorde tyskerne.) LH (1967): Strategy, s. 339-340. Ibid. s. 340.
Om militærteori og manøverkrigføring
475
MODERNE KRIGSKUNST
so that they are too widely distributed, and too committed elsewhere, to have the power of internering with one’s own decisively intended move. In the psychological sphere, the same effect is sought by playing upon the fears of and by deceiving, the opposing command.657 Et av Liddell Harts stadig benyttede eksempel på hva en vellykket indirekte til nærming vil bety i krig, hentet han fra den amerikanske borgerkrigen. General Shermans flankemarsj gjennom deler av konføderasjonens bakre område, inkl, de store ødeleggelser som her ble tilført infrastrukturen, «(...) unhinged both the physical means and the psychological will to continue the fight». Sentralt står også at i stedet for frontalt å angripe fiendens kraftsamling, burde man søke å svekke ham ved å «kutte av ett ben og en arm først», dvs. skape uorden innen fiendens enheter og ikke minst forsøke å få fiendens sjef ut av balanse. LH bruker mange historiske eksempler - ofte er disse eksemplene trukket svært langt - for å overbevise leseren om at han har rett i sin argumentasjon. Slik han så det, var kunsten å kombinere raske forflytninger med god operativ sikkerhet med på å skape overraskelse. Taktikken burde være basert på at man marsjerte spredt, og samlet seg for å slå til kraftsamlet mot det valgte sted. Dette ville holde eget tyn gdepunkt (Centre of Gravity) skjult for fienden så lenge som mulig, og man burde også tilstrebe å sette inn angrepet fra en uventet retning, selv om dette var det mest krevende ut fra en lendemessig vurdering av de foreliggende opsjoner. Forsøk på å bringe fienden ut av balanse med f.eks. raske manøvrer er imidlertid i seg selv ikke noen garanti for suksess. Dersom det er enkelt for fienden å lese hva som blir neste operasjon, tar han - dersom han er kompetent - sine forholdsregler. Fienden må følgelig forstyrres eller fratas sin handlingsfrihet ved at han må forb erede seg på å møte mange eventualiteter - ikke bare en. Ideelt sett vil han ikke være i stand til å møte alle mulige eventualiteter, og det er en av disse «lite sannsyn lige», men for en selv mulige opsjoner som helst bør velges, da dette vil gi fienden et problem han ikke raskt kan takle. Men like viktig som å bringe fienden ut av bal anse, er det å holde ham i fortsatt ubalanse ved på forhånd å forberede hvordan en suksess skal følges opp: The essential truth underlying these maxims is that, for success, two major prob lems must be solved - dislocation and exploitation. One precedes and one follows the actual blow — which in comparison is a simple act. You cannot hit the enemy with effect unless you have first created the opportunity (by dislocation), you cannot make that effect decisive unless you exploit the second opportunity that comes before he can recover.658659
Dette sitatet følger i boken etter at han har presentert sine åtte såkalte maksimer (læresetninger) basert på det han anså som de viktigste erfaringer som en kan trekke ut av krigshistoriske studier. Han skrev: «They are practical guides, not abstract principles.»6^’ Han inndelte sine maksimer i 6 positive (det en bør etterstrebe) og 2 negative (det en bør søke å unngå). De 6 positive maksimene var:
657. 658. 659.
476
LH (1967): Strategy, s. 341. Ibid. s. 349. Ibid. s. 347.
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
1. Adjust your end to your means. 2. Keep your object always in mind.
3. Choose the line (or course) of least expectation. 4. Exploit the line of least resistance. 5. Take a line of operation, which offers alternative objectives.
6. Ensure that both plan and dispositions are flexible - adaptable to circumstances.
Hans to negative maksimer lød: 1. Do not throw your weight into a stroke whilst your opponent is on guard. 2. Do not renew an attack along the same line (or in the same form) after it has once failed.660661
En kan se på disse maksimene som Liddell Harts alternativ til de tradisjonelle (og ofte abstrakte) krigens prinsipper. De punkter som er beskrevet ovenfor, og de mer detaljerte forklaringer og presiseringer som følger hvert av punktene, hadde til hen sikt å gi offiseren noe mer praktisk og håndfast å bruke i forbindelse med militær ledelse og planlegging enn de tradisjonelle militære prinsipper. Implisitt i teorien om indirekte tilnærming er, som påvist ovenfor, den store vekt legging av overraskelse på alle nivåer. Uten overraskelse vil i praksis også indirekte tilnærming bli å anse som line of natural expectation, dvs. en vil selv være uten evne til å overraske fienden, som alltid vil rekke å ta sine forholdsregler. Igjen ser vi her mange likhetstrekk med dagens manøverteoretiske prinsipper. Men viktigst av alt, slik LH så det, var at en plan alltid burde ha hva han kalte «two branches», dvs. at planen skulle utvikles slik at fienden hele tiden var i tvil om hva som var egne styrkers reelle mål med operasjonen. Planen skulle også utformes slik at det var enkelt å endre målsetting om noe gikk galt, og det er jo svært vanlig i krig der to viljer står overfor hverandre. LH vektlegger da også når han beskriver manøvrer at de blir utført i et todimen sjonalt plan, der han bruker begreper som «lines of communication», og omgår alle former for naturlige og/eller menneskeskapte hindre, og der man makter å forsyne seg selv underveis. Dette ligner mye på den verden som man ser beskrevet i Jominis arbeider, selv om LH aldri direkte refererer til den gamle teoretiker. I siste versjonen av Strategy fra 1967 er LH i liten grad opptatt av faktorer som logistikk, ledelse, kommando og kontroll, mobilisering for krig og konsekvenser av tap. Hans fokus er nå på strategien, preget av store piler på kartet, ikke av de taktiske detaljer. Dette er også det største problemet med å tolke og bruke hans teorier i forbindelse med praktisk krigføring. Det siste er ikke lenger hans viktigste interessefelt.6(11 LH var, som nevnt, sterkt påvirket av Fullers tanker omkring mekanisering. Han skriver første gang om dette i sin bok Paris, or the Future of War i 1925, og forsterker sitt syn i boken The Remaking of Modem Armies fra 1927. Dette er mindre, men
660. 661.
Ibid. s. 348-349. En ser dette kanskje klarest i hans siste bok, History of the Second World War fra 1970. Han er her primært opptatt av operasjoner i stort (operational movements), men det er jo bare en del av krigføringen.
Om militærteori og manøverkrigføring
477
MODERNE KRIGSKUNST
godt skrevne studier, der han ser på kombinasjonen av stridsvogner, fly og giftgass som en samlet metode for å kunne nedkjempe den tids lineære forsvar. Hensikten var raskt å kunne nedkjempe «klassisk» skyttergravsbasert forsvar og muliggjøre en rask avslutning av krigen for å unngå en repetisjon av skyttergravskrigen fra første verdenskrig. En skulle kanskje forvente at LH, med sin interesse for moderne fenomener som stridsvogner og fly, ville være svært opptatt av det tekniske, og at han ville satse på at den fleksibilitet og hurtighet som denne form for krigføring pekte mot. I det minste teoretisk er dette perfekte redskaper i indirekte operasjoner mot tilsvarende utstyrte fiendtlige styrker. Trolig så han ikke dette slik, siden han i de to nevnte bøker mer omtaler den fremtidige krigen i Douhet-inspirerte ordelag. Som luftmaktteoretikeren Douhet trodde han at krig ført med bombefly ville kunne ødelegge de britiske storbyer, og dermed økonomien. Dette er også trolig årsaken til at han ikke helt maktet å beskrive den «missing link» han har sett mellom teknologi og sin egen «indirect approach»-strategi. Det blir i stedet tyskerne som kobler disse to tanker sammen gjennom Blitzkrieg-konseptet, med dets karakteris tiske kombinasjon av panserdivisjoner og flystøtte (se kapittel 3). LH skriver godt om noe av dette i boken «Paris», men han makter egentlig ikke å formulere en ny praktisk løsning på de problemer han selv påpeker. Den korte oppsummeringen av Liddell Harts teori som er gjengitt ovenfor, er selvsagt noe forenklet, og er ikke ment som erstatning for originaltekstene (se refer ansene). Imidlertid er tenkningen rundt «Indirect Approach « ennå i dag en av de mest innflytelsesrike militærteoretiske ideer, og en viss innsikt i denne tankegangen er nærmest en forutsetning om man skal forstå moderne vestlig manøverteori. Hvorvidt også Liddell Harts tanker var en av grunnkildene bak den tyske Blitz^rieg-utvikling på 1930-tallet har vært svært omdiskutert (LH hevdet dette selv, se en nærmere drøfting i kapittel 3). Men mye peker i retning av at den tyske militærtradisjon, og militærreformene som ble igangsatt mot slutten av første verdenskrig av tyskerne selv, var de viktigste inspirasjonskilder for det tyske forsvarets omfat tende reformer frem mot 1939. (Reformiveren er vanligvis større blant dem som taper en krig enn hos seierherrene.) Imidlertid er det dokumentert, og åpent erkjent, at særlig den israelske hær i så vel doktrine som i praksis har hentet mye fra teoriene omkring indirekte tilnærm ing. Fra krigene i 1948, 1956 og 1967 er det lett å finne eksempler på at teoriene ble utnyttet i praksis. Kanskje er operasjonene i 1967 mest i tråd med teorier som bygger på en rendyrket indirekte metode. Her startet krigen med et forkjøpsangrep mot de arabiske flybasene, som ødela ett av arabernes militære hovedvirkemidler og reduserte kraftig deres stridsevne. Dette utelukket ikke behovet for en bakkeoffensiv, men reduserte helt klart motpartens evne til å kunne motstå bakkeoffensiven da den kom. Den britiske professor Brian Bond siterer fra et brev til Liddell Hart fra oberst J. L. Wallach (den gang ved Universitetet i Tel Aviv), der Wallach konstaterer at seks dagerskrigen i 1967 viste at israelerne var (...) good disciples of the Indirect Approach: And that, above all, (this was done) not in the technical concept alone, but mainly in the mental and intellectual sphere, by the intelligent selection of the time, direction, method and power of our moves, especially on the strategic level.662 662.
478
Brian Bond (1977): Liddell Hart -A Study of His Military Thought. London, Cassell, s. 265.
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
Dette forhindret ikke at israelerne fikk problemer under Yom Kippur-krigen i 1973. Her var erfaringene noe annerledes, siden israelerne denne gang ikke kunne slå til først, og man hadde bare i begrenset grad justert sin taktikk og tankegang i forhold til de store endringer som hadde funnet sted hos motparten i de 6 årene som var gått siden seksdagerskrigen. Brigadegeneral Tamari skrev: It appears that in the Yom Kippur War the ratio (of forces to territory) was such that the forces on both sides saturated the area. This rendered us incapable of enveloping and flanking, and as a result most of the battles were frontal and accompanied by a great deal of attrition. In the three previous wars, the ratio of forces to territory made it possible to carry out envelopment and flanking to avoid extended battles of attrition. In October 1973 it was necessary to break through the enemy's thick formations directly and in depth in order to create freedom of manoeuvre in his rear.663 Man ser her demonstrert forholdet mellom den direkte og den indirekte tilnærm ing, noe som også i dag er av stor interesse for moderne militærteori og for utfor mingen av taktikk og doktrine. Under de faktiske operasjoner må man kunne anvende både direkte og indirekte operasjoner, avhengig av bl.a. hvilket nivå en snakker om, og hvilken fase man er i under et felttog.
12.1.2.1 En vurdering av indirekte tilnærming Det har vært ført en ikke ubetydelig militærteoretisk debatt om betydningen av Liddell Harts teorier. En av de mer reflekterte kritikerne er briten Shelford Bidwell, som i boken Modem Warfare hevder at en indirekte tilnærming ikke kan sies å ha lyktes i noe felttog i det 20. århundret, og å tro at det noen gang kan lykkes er rett og slett en farlig tanke. Han støtter seg her på en annen sentral britisk militærteore tiker, J.F.C. Fuller, som brukte begrepet Strategy of Evasion da han skrev at (...) the enemy would not be defeated unless his main military effort was addressed.664 Bidwell ser følgelig ikke noe reelt alternativ til de store slagene på vestfronten under første verdenskrig, siden det var her begge parters hovedstyrker var satt inn. Like viktig er de politiske realiteter når man fører krig: «Alle» forlangte at de tyske tropper måtte kastes ut av det nordlige Frankrike - dette ble første verdenskrigs hovedmålsetting, og man var politisk villig til å ta de tap som fulgte med. Noe kan man lære av denne debatten: Indirect Approach er av verdi bare om disse teoriene bidrar til å oppnå den overordnede målsetting. Uansett hvor vellykket en militær aksjon vil fremstå i seg selv, er operasjonen av liten betydning dersom den ikke bidrar til å endre situasjonen til egen fordel. I stedet vil operasjonen i ettertid kunne fremstå som et slag som har forbrukt ressurser, uten at man har kommet et skritt nærmere den overordnede målsetting. Dermed vil en rendyrket utgave av Indirect Approach kunne komme i skade for å «glemme» at begrepet dislocation må kombineres med behovet for å ha fiendens handlinger og styrker under kontroll til enhver tid. Det er også viktig å huske at dersom fienden ikke kan omgås eller utflankeres, vil det være nødvendig å iverksette et gjennombruddsangrep slik at man får et hull som Ben Horrin (1981): IsraePs Strategic Doctrin, Santa Monica, California, RAND Corporation, USA. (Brigade general Tamaris uttalelse er sitert i denne rapporten.) 664. General J.EC. Fuller (1961): The Conduct of War, London, Eyre & Spottiswoode, UK. s. 160. 663.
Om militærteori og manøverkrigføring
479
MODERNE KRIGSKUNST
så kan utnyttes til bl.a. å rive opp fienden på dypet, og derigjennom forvirre og svekke ham tilstrekkelig til at han gir opp. Dette vil være en direkte tilnærming sett fra lavt nivå, men vil samtidig være i tråd med de sentrale manøverkrigføringsprinsippene sett fra operativt nivå. For å illustrere dette kan man her bruke eksem plet fra den amerikanske borgerkrigen en gang til: Man bør erkjenne at general Grants mange og kostbare «attrition»-pregede slag var en svært viktig faktor når man skal forstå Shermans store suksess med «manøverkrigføring» mot Sørstatenes bakre område. Sørstatene hadde rett og slett ikke evne til å svare effektivt i vest, siden man måtte anvende egne hovedstyrker mot Nordstatenes hovedstyrker under general Grant. (Et annet problem er også alltid til stede: Varierer en egne opera sjoner nok? Hvis ikke, vil fienden raskt forstå vårt operasjonsmønster og, om han er kvalifisert, motvirke tiltakene eller taktikken. Også indirekte tilnærming kan over drives i bruk, og den er dermed avhengig av kreativ ledelse dersom en lett forutsig bar militær opptreden skal unngås.) Liddell Hart var selvsagt klar over at en fiendes hovedstyrke ikke kunne igno reres, selv om han kanskje kan misforstås i den retning enkelte steder. I vår sammen heng er det likevel av større interesse å vurdere teorienes relevans også i dag: While manoeuvre is the key to victory, it is the manoeuvre of units of fire power and not masses of cannon fodder which matters. We must leam to depend for suc cess, not on the physical weight of the infantry attack, but on the skilful offensive use in combination of all available weapons, based on the principle of man oeuvre.665
Selv om den artikkelen som sitatet er hentet fra ble skrevet i 1920, er dette langt på vei gyldig også i dag når man skal beskrive tendensene i moderne krigføring. Der som man erkjenner det, og samtidig aksepterer at hovedstyrker alltid vil bli søkt satt inn etter at man har gjort seg opp en mening om hva som er motpartens tyngde punkt, kan tankene om indirekte tilnærming vanskelig unngås helt i moderne krig føring. Hvorfor ble så ikke slike tanker anvendt under feks. første verdenskrig? Liddell Hart har selv forsøkt å gi svaret:
Being tied to one plan of movement, compelled to move across the land, it has rarely been possible for (Armies) to reach the enemy Capital or other vital centres without first disposing of the enemy's main army, which forms the shield of the opposing government and nation.666 Det var ny teknologi i form av luftstyrker og nye kapasiteter i form av amfibiestyrker og motoriserte landstyrker med stridsvognen i sentrum som gjorde det mulig å anvende en indirekte tilnærming i en tid med massearmeer. Andre verdens krigs forutsetninger og forskjellige karakter fra første verdenskrig har sine røtter her. Selv om de ikke-nukleære våpensystemer stadig er blitt bedre, har historien vist at anvendelse av slike våpen svært sjelden har vært nok i seg selv til å redusere en mot standers vilje til å slåss. Bl.a. fikk de alliertes massive bombing av Tyskland begrenset
666.
Liddell Hart (1920): «The Essential Principles of War», artikkel i United Service Magazine, april 1920, s. 35. (UK MoD) Liddell Hart (1960): Deterrent or Defence. London, Stevens, UK, s. 22. Det er her av interesse å registrere at LH etter hvert skulle bli en klar motstander av strategisk bombing, men da basert på moralske argumenter, dvs. en annen argumentasjon enn rent strategiske overveielser.
480
Om militærteori og manøverkrigføring
665.
MODERNE KRIGSKUNST
virkning på Tysklands evne til å fortsette krigen. Landet måtte slås ved hjelp av en klassisk militær offensiv. Ser en på hvordan U.S. Armys hærdoktrine AirLand Opérations (ALO) beskrev problemene i 1993, skrev man i kapitlet om de såkalte Imperatives of ALO at det er et klart behov for å concentrate power against enemy vulnerabilities, og dette er svært likt hvordan Liddell Hart formulerte seg i sin tid. Dette kan selvsagt også gjøres direkte, men vil da gjerne medføre en fare for større tap av personell og materiell. Man kan imidlertid slå fast at hans forslag og formuleringer i denne sammenheng kan ses som videreført ved at disse tankene fortsatt anses som god latin i moderne doktrineutvikling.66' 12.1.3 Bruken av indirekte operasjoner i dag I den nye politiske situasjonen i Europa er det vanskeligere enn tidligere å snakke om en klar såkalt dimensjonerende fiende. Det gjør det også mer spekulativt enn tidligere å snakke om hva som er trusselen. (Det vanlige var å ta trusselen som utgangspunkt for dimensjoneringen av eget forsvar.) Imidlertid er denne utviklingen ikke til hinder for å anvende teoriene omkring indirekte tilnærming i forbindelse med de krigsformer som i dag anses som aktuelle. I en eventuell krig mellom større industristater (eller allianser av dem) vil indirekte tilnærming være å anse som en metode for å nå målet. F.eks. vil en på strategisk nivå kunne søke å undergrave mot partens vilje og evne til å fortsette kampen. Man kan her som eksempler se på den allierte strategiske bombekampanjen mot Tyskland fra 1941 til 1945, og tilsvarende også den amerikanske bombekampanjen mot Nord-Vietnam på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, som en slik metode. En kan slå fast at ingen av disse bombekampanjene lyktes i å bringe fienden i kne, og de tekniske forutsetningene for å kunne lykkes med det en ønsket å oppnå var heller ikke til stede.w’s Hvordan man ville ha lyktes om man hadde byttet ut konvensjonelle bomber med atombomber, ble heldigvis aldri testet ut under den kalde krigen. Trolig er det likevel et faktum - noe man kan like eller ikke - at man teoretisk kan se på atom våpen som en slags indirekte tilnærmingskapasitet, for trusselen om å anvende mas siv bombing med atomvåpen på strategisk nivå er fortsatt avskrekkingens kjerne. Det er jo frykten for massetap - dvs. et begrep med utgangspunkt i utmattelses krigføring - som er kjernen i atombombens rolle som et indirekte politisk pressmid del. Om man virkelig skulle anvende slike våpen, er man reelt i en nærmest absurd Ættrition-krigføring, der partene prøver å utrydde hverandre. En slik utryddelsesstrategi ville ikke ha noe med manøverteoretiske prinsipper å gjøre, ja, egentlig ville dette nærmest være den rake motsetning til hva som skal stå sentralt i manøver krigføring: En relativt rask og «billig» militær avgjørelse til egen fordel. I krigføring, både av høyinsentitet og middelsintensitet, står i dag bruk av teknologi og anvendelse av moderne kampplattformer, f.eks. jagerfly og stridsvog ner, sentralt. De tekniske fremskritt vil over tid også påvirke hvordan man vil anv ende militære prinsipper som f.eks. indirekte tilnærming, og hva man vil legge i begrepene. Et eksempel på det er utviklingen av moderne luftmakt og presisjons våpen for de nye plattformene. Selv om det ennå er et stykke igjen før man har en
667. FM 100-5, Opérations, 1993-versjonen. 668. N.M. Rekkedal (1996): Krigføring ved inngangen til det 21. århundre, Kjeller, FFI/RAPPORT- 96/04460.
Om militærteori og manøverkrigføring
481
MODERNE KRIGSKUNST
situasjon der «one bomb - one target killed», viser statistikk fra bl.a. Golfkrigen i 1991 og fra Kosovo i 1999 om ikke annet at moderne luftmakt har kommet langt i effektivitet i forhold til situasjonen under andre verdenskrig. Luftmaktens betyd ning for moderne konvensjonell krigføring, inkl, de operasjoner som bygger på manøverteoretiske konsepter, er følgelig klart økende. På det operasjonelle nivå er det de siste ca. 25 år utviklet en ny kapasitet til å utføre såkalte deep strikes med både landbaserte, sjøbaserte og luftbårne våpensyste mer. Tilgangen på nye presisjonsvåpen er her en svært viktig ny faktor. Dette vil også påvirke den fremrykkende fiendens stridsevne og redusere hans momentum. Denne kapasiteten har selvsagt ikke fjernet behovet for å bekjempe fienden med «vanlige» (direkteskytende) våpen som kanoner og missiler, siden «noen» alltid må stanse motpartens fremste elementer/enheter. Men kan man rive opp, eller kanskje ødelegge, deler av fiendens hovedstyrke før den når frem ved en omfattende påvirkning av hans styrker inne på dypet, vil det klart redusere både fiendens evne, og vanligvis også hans vilje, til å fortsette striden. Angrep med bl.a. langtrekkende MLRS-systemer og luftleverte presisjonsvåpen er her eksempler på slike kapasiteter, og kan ses på som operative våpensystemer. Slike våpen er ikke bare egnet til å slå ut fiendens kommando- og kontrollsystem og påvirke hans forsyningssituasjon, men er nå også i stand til å slå ut de fleste taktiske våpensystemer, i tillegg til mer soft targets. Dette er i realiteten en ny situasjon, siden man tidligere var nødt til å konsen trere seg om forsyningstransporter og kommandoplasser under striden på dypet, og hadde en begrenset evne til å slå ut de pansrede taktiske formasjoner. I denne sammenheng er det av interesse å se på betydningen av de mekaniserte styrkene. Ser en bort fra trusselen om å anvende atomvåpen, var mekaniserte styrker selve kjernetroppene under hele den kalde krigen. Som følge av bl.a. CFEforhandlingene, og særlig som følge av de generelle reduksjoner til forsvarsformål etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, er tallet på mekaniserte enheter redusert. Det noe paradoksale er at nettopp reduksjonene i antall enheter både i øst og vest, og i tallet på manøverenheter generelt, gjør det lettere å manøvrere og praktisere etter moderne manøverkrigføringsprinsipper. Ved en eventuell krig i dag ville en ikke lengre stange mot linje etter linje med semistatiske styrker, noe som ville preget åpningsslagene under en storkonflikt i Tyskland eller i Sentral-Europa ellers for bare 15 år siden. De mekaniserte styrkenes fleksibilitet og slagkraft i nært samvirke med luftstyrker er følgelig ikke redusert relativt sett, men hele tenkningen omkring høyintensitetskrigføring er likevel kraftig omformet som en følge av den politiske og teknologiske utviklingen. Selv om en storkrig i Europa i dag ikke kan ses på som et spesielt aktuelt scenario, ville krig føringen se annerledes ut enn under den kalde krigen dersom det likevel skulle blitt en høyintensitetskonflikt i Sentral-Europa. Romfaktoren og evnen til dislocation, for å bruke LHs begrep, vil trolig få relativt større betydning enn for 10-15 år siden, noe som tilsier at man f.eks. vil spesialisere styrker nettopp med tanke på deep battle. De betydelige mekaniserte styrker som stod mot hverandre i Europa var i utgangspunktet utviklet med tanke på dose battle, ikke primært for deep battle. En tilsvarende bruk av luft- og bakkestyrker i nært samarbeide er derimot aktu elt utenfor Europa, f.eks. vil en amerikanskledet intervensjon mot en regional stor makt bli preget av den betydelige økningen av konvensjonelle presisjonsvåpen, og her vil kombinasjonen moderne luftmakt, effektive mekaniserte styrker, etter-
482
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
retningsoperasjoner og spesialstyrkeoperasjoner, være det som vil prege den nye formen for konvensjonell krigføring. Stormaktenes doktrineskrivere tenker i dag i retning av høye angreps- og fremføringshastighet for de viktigste styrkene. Striden skal som beskrevet tidligere støttes av indirektevirkende bakke- og luftstridsmidler, dvs. langtrekkende våpensystemer som påvirker fienden mens hans hovedstyrker rykker frem. Helst bør styrkene også være forsyningsmessig i stand til å holde det gående i lang tid og å kunne opptre relativt uavhengig av veier. Dette er slett ikke enkle krav å tilfredsstille. Visjonen er at «alle» kjøretøy skal ha lendegående evne, eller den aktuelle styrken skal ha god helikopterstøtte. Styrken skal kunne opptre spredt under forflytning, og bare samles for raskt å slå ut målet. Deretter spres de igjen, slik at sårbarheten reduseres. Langt på vei er kanskje dette konsept-uavhengige ønsker, men moderne manøvertenkning er dominert av denne form for tenk ning. 12.1.4 Begrepet synkronisering i forbindelse med manøverteori 12.1.4.1 Generelt Omleggingen av den amerikanske tankegangen ved inngangen til 1980-tallet om hvordan særlig hæroperasjoner burde føres, fremstår i ettertid som et oppgjør med den tenkemåte som hadde dominert frem til etter Vietnamkrigen (avsluttet i 1975). Til ca. 1975 hadde man tradisjonelt vektlagt begreper som ildkraft, styrkeforhold, tapspåføring og direkte angrep mot fiendens hovedstyrker. (Det vises her til en detaljert gjennomgang i bokens kapittel 11) Med AirLand Batt/e-doktrinen, forma lisert sommeren 1982, skulle man i stedet vektlegge manøver- og avledningsoperasjoner. Imidlertid var det ett område man internt ikke ble enige om: Betydningen av begrepet synkronisering. I doktrinen fra 1982 (som er detaljert omtalt i kapittel 11) valgte man å vek tlegge følgende hovedkomponenter: «Depth», «Initiative», «Agility» og «Synchronization»669, senere supplert med en femte hovedkomponent i 1993-versjonen: «Versatility». I den nye versjonen av doktrinen fra 2001 heter det i kapittel 4 under «The tenets of Army operations: Initiative, Agility, Depth, Synchronization, and Versatility, build on the principles of war. They further describe the characteristics of successful operations...»670. Man ser her at amerikanerne i det minste har vært ganske konsekvente i sin doktrinebeskrivelse de siste 20 år. En av forkjemperne for denne militærreformen var den nå avdøde oberst John Boyd. Han uttalte seg rosende om den nye doktrinen fordi U.S. Army som første forsvarsgren hadde forlatt det meste av det tradisjonelle tankegodset basert på ild kraft og attrition-filosofi. Særlig så han det som positivt at man nå ville vektlegge operasjoner på dypet, initiativ også på lavt nivå i organisasjonen og stor fleksibilitet (agility) som en viktig del av de hurtige pansrede styrkene som nå var hovedstyrkene. Imidlertid kritiserte han hæren for å inkludere synkronisering, som han følte var logisk inkonsistent med de tre andre komponentene. Oberst Boyd hevdet bl.a.: You synchronize watches, not people, og at et sterkt krav om synkronisering av alle handlinger og aksjoner samtidig ville redusere hærens evne til raskt å rykke inn på dypet bak fiendens styrker for her å ødelegge og avskjære dem. Billedlig kan 669. 670.
FM 100-5, Operations, 1982-versjonen FM 100-5, Operations, 1993-versjonen. (Denne versjonen ble erstattet med en ny i juni 2001, FM 3-0, Opera tions.')
Om militærteori og manøverkrigføring
483
MODERNE KRIGSKUNST
dette uttrykkes slik at man bør gå løs på fienden gjennom bakdøren og ikke gjennom frontdøren, der han alt står og venter på en: Synchronized units can only move at the pace of the slowest unit, therefor the ini tiative and agility of the entire force will suffer (.. ,)671
12.1.4.2 «...synchronization is...» Nær forbundet med amerikansk moderne doktrineutvikling er begrepet synkroni sering (av operasjoner) på tross av diverse militærteoretiske motforestillinger, som antydet tidligere. I de tre versjoner av U.S. Armys FM 100-5, Opérations fra 1980og 1990-tallet var begrepet med og ble tillagt stor vekt i forbindelse med operasjonsplanlegging. I 1993-versjonen het det f.eks. : (...) synchronization is arrangingactivi ties in time and space to mass at the decisive point.6'2 Som et eksempel er integrering av aktiviteter som etterretning, logistikk og ildstøtte med selve manøvreringen det som skaper såkalte «synkroniserte operasjoner». I praksis oppnås den ønskede effekt ved å organisere disse nødvendige aktivitetene slik at de i tid og rom bidrar til å skape den stridseffekt en er ute etter. Også NATO har i sin utgave av dokumentet Land Force Tactical Doctrine ATP-35 (B) fra 2000 valgt å ta i bruk begrepet synkronisering. Begrepet er i dette dokumen tet gitt følgende definisjon: 0109. Definition. Synchronization is the ability to focus resources and activities to produce maximum relative combat power at the decisive time and place. Synchro nization includes, but is not limited to, the massed effects of combat power (forces and fire) at the decisive point. Synchronization seeks to gain overwhelming combat power through the co-ordinated use of all available resources.673
Selv om synkronisering primært har som hensikt å kraftsamle stridsevne på det sted man søker å oppnå en avgjørelse, er mye av den militære aktivitet i forkant av en operasjon ikke nødvendigvis en del av selve synkroniseringsprosessen. Eksempel på dette er omgruppering av reserver, forbekjemping av fiendens luftvern og jamming av fiendens kommunikasjoner. Mye av dette vil i praksis i tid komme tidligere enn selve synkroniseringsfasen under operasjonen og kan foregå helt andre steder enn selve hovedslaget. Imidlertid bør disse aktivitetene i tid og rom være en del av selve synkroniseringsprosessen, slik at effekten av disse «andre» aktivitetene får ønsket virkning på det avgjørende sted og tidspunkt. I 2001-versjonen av FM 3-0, som erstattet 1993-versjonen, er dette uttrykt slik: 4-65. Synchronization is arranging activities in time, space, and purpose to mass
maximum relative combat power at a decisive place and time. Without synchroni zation, there is no massing of effects. Through synchronization, commanders arrange battlefield operating systems to mass the effects of combat power at the chosen place and time to overwhelm an enemy or dominate the situation. Synchro-
Oberst J.G. Burton (1993): «Pushing Them Out the Back Door», artikkel i tidsskriftet U.S. Naval Institute Proceedings, juni 1993, s. 37-42. Burton siterer her bl.a. oberst John Boyds kritikk av synkronisering flere steder i artikkelen (John Boyd omtales senere i dette kapitlet.) 672. FM 100-5, 1993-versjonen. 673. Land Force Tactical Doctrine ATP-35 (B), versjonen fra 2000. 671.
484
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
nization is a means, not an end. Commanders balance synchronization against agility and initiative, they never surrender the initiative or miss a decisive opportunity for the sake of synchronization. Den nye versjonen er klart moderert i forhold til tidligere, trolig for å imøtekomme noe av kritikken. Imidlertid kan en overdreven bruk av synkronisering fortsatt gi seg utslag som ikke er ønsket, og som vil kunne stå i direkte kontrast til de andre prin sipper innen moderne manøverkrigføring. Problemets kjerne ligger i at synkroniser ing nærmest pr. definisjon er å få ting til å henge sammen i tid. For å sikre den ønskede timing må alle «spillere bruke de samme noter», noe som kan gi uheldige utslag ved overdreven synkronisering av store operasjoner, idet krigshistorien tilsier at friksjon og problemer underveis vil sørge for at ingen kjører raskere enn den seneste.
12.1.4.3 Ble manøverteori benyttet eller ikke? Denne problemstillingen kan kanskje best belyses med et eksempel, se figur 12.1. Under Golfkrigen i 1991 var et av de erklærte mål å ødelegge irakernes Republikan ske garde (RG), da den var selve garantisten for Saddam Husseins regime. I de planer som ble lagt, hadde VII Corps under generalløytnant Franks en hovedrolle. Ifølge sjefen for krigsteateret, general N. Schwarzkopf, var korpsets oppgave:
Figur 12.1: Kartutsnittet viser grovt utgangsgrupperingen før angrepet med bakkestyrkene ble innledet under Golfkrigen i 1991. Pilene indikerer marsjretningen for divisjonene.
Om militærteori og manøverkrigføring
485
MODERNE KRIGSKUNST
We need to destroy - not attack, not damage, not surrender - I want you (general Franks) to destroy the Republican Guard. When you are done with them, I don't want them to be an effective fighting force anymore (■■■).674 Ikke minst som følge av en uventet rask og effektiv fremrykning av Marinekorpset i sør måtte hele operasjonen fremskyndes. Slik det 100 timer lange felttoget utviklet seg, lyktes ikke Franks med å avskjære og ødelegge RG - hans hovedoppdrag. Trolig kom 4 av totalt 7 gardedivisjoner mer eller mindre intakte ut av Kuwait, noe som også trolig reddet regimet i Irak under de opprør som fulgte. Hva var årsaken? Oberst Burton har i en kritisk artikkel pekt på at foruten logistikkproblemer var de viktigste årsakene til at man ikke nådde det erklærte mål, hvordan man doktrinært tenkte om synkronisering. Dette, sammen med general Frederick M. Franks som var sjef for VII korps sin strikte tolkning av synkroniseringstankegangen i U.S. Armys 1986-versjon av FM 100-5, ble opplagt av betydning. Franks har senere forsvart sine handlinger og har fremholdt at han konstant var opptatt med å «(...) align his forces in complex maneuvers to keep them synchronized», og at det hele var «(...) a mat ter of timing and synchronization.»675 Oberst Burton konkluderer på denne bakgrunn sin kritikk med å hevde at (...) instead (of cutting off RG's escape) his carefully synchronized «three divisions first» literally pushed the Republican Guard out of the theater back to Iraq. Selv om dette er en omstridt forklaring på problemene man fikk, er det all grunn til å være oppmerksom på problemstillingen. Man må også huske på den gamle «kjøre regel» fra krigshistorien at friksjon og uventede problemer underveis faktisk er det normale. Resultatet er da gjerne at ingen rykker frem raskere enn den som holder laveste fremrykningshastighet.676677 Kritikerne hadde en periode en viss innflytelse. I utkastet til ny doktrine fra 1998, var ordet synkronisering «gjemt bort». I forslaget til nytt kapittel 5, Character istics of Army operations, stod det nemlig: «Successful Army operations exhibit five essential characteristics: Initiative, Agility, Depth, Orchestration, Versatility.»67 Det nye begrepet «orchestration» ble her definert som
(...) means to arrange, develop, organize, or combine to achieve a desired or maxi mum effect. Operationally, it means applying the right mix offorces using the right degree of control, operating at the right tempo, at the right level of intensity to accomplish assigned missions. Effective orchestration requires anticipation, agility, mastery of time-space relationship, and a complete understanding of how friendly and enemy capabilities interact.
General Norman H. Schwarzkopf (1992): It Doesn't Take a Hero, New York, Linda Grey, Bantam Books, USA, s. 380. 675. Jf. med Burtons artikkel omtalt tidligere. 676. Tom Clancy (with General Fred Franks jr., ret.) (1997): Into the Storm. A Study in Command, New York, G.P. Putnam’s Son, USA. I denne boken får man beskrevet general Franks' egen versjon av begivenhetene. 677. I versjonen av FM 100-5, som lå ute på nettet i 1998, var det innført en viktig nyanse av hva man her kalte Modified characteristics of Army operations. Flere begreper var da rett og slett strøket, bl.a. agility, depth, versatility. Til bake stod initiative og synchronization/orchestration. I den nye (endelige) versjonen fra 2001 (FM 3-0) blir det fastslått at... the tenets of army operations - initiative, agility, depth, synchronization, and versatility - build on the principles of war. They further describe the characteristics of successful operations. This tenets are essential to victory. While they do not guarantee success, their absence risks failure. 674.
486
Om militærteori og manøverkrigføring
MODERNE KRIGSKUNST
Orchestration includes - but is larger than - synchronization, the means by which commanders apply the complementary and reinforcing effects of all military and civilian assets to overwhelm opponents at decisive points. Synchronization describes the actual application of military power at points of decision. Some activities that must be synchronized in an operation - interdiction with maneuver, for example, or the shifting ofreserves with the rearrangement of air defense - must occur before the decisive moment and may take place at locations far apart from each other...
Imidlertid ble som tidligere påvist begrepet synchronization beholdt i juni 2001versjonen, og i stedet var orchestration blitt borte. Her har det tydeligvis vært en lokal «palassrevolusjon», og man hadde på mange måter vendt tilbake til 1993problemstillingene. Om den siste setningen i definisjonen av synchronization fra 2001 (FM 3-0 punkt 4-65, side 484 i denne bok) reelt skal kunne praktiseres, opphører egentlig behovet for en streng tolkning av begrepet synkronisering? Trolig er ikke ønsket om stort (lokalt?) initiativ (og agility) overhodet forenlig med kravet om en streng synkronisering?
12.1.5 Hva menes med indirekte operasjoner i dag? 12.1.5.1 «Out of area» - en spesiell utfordring Dersom vestlige styrker skal anvendes out of area-operasjoner i forbindelse med kon flikter av middels intensitet, er situasjonen også på dette området under endring. Begrepet «out of area» brukes bl.a. innen NATO for å beskrive situasjoner der NATO-land sender styrker utenfor alliansens eget område. På 1960-og 70-tallet ville man her normalt møtt bare lett utstyrte infanterienheter, men i de senere år har selv mange fattige utviklingsland mekanisert deler av sine styrker. Dette er riktignok sjelden siste generasjon pansrede kjøretøy, men det er likevel en klar opprustning i forhold til for bare 20-30 år siden. Nettopp dette gjør at selv om man sender godt trente lette bakkestyrker med flystøtte, er det ofte ikke lenger noen walkover å slå ned f.eks. en regional stormakt som vil utvide sin innflytelse eller sitt alburom på naboens bekostning (Golfkrigen i 1991 og Bosnia- og Kosovo-operasjonene på 1990-tallet er her gode eksempler). Ofte vil intervensjonsstyrkene også være tallmessig underlegen, i det minste i begynnelsen. Dersom krigen kommer over raskende på de vestlige makter, kan det i første fase av en slik krig også være vanske lig å få raskt frem de tunge pansrede enhetene (disse må normalt sjøtransporteres til området). Man kan imidlertid anvende f.eks. luftlandestyrker og andre relativt lette infanteristyrker, helst kombinert med sterk luftstøtte å la de operasjoner man så ble utført i den amerikansk ledede operasjonen i Afghanistan i 2001-2002. Mot en mindre militærmakt, som Taliban-regimet i Afghanistan, og gitt at det var militære fraksjoner i landet som mer enn gjerne så Taliban-regimet fjernet fra makten, gikk intervensjonen relativt raskt og effektivt. Den allierte planen for å gjenerobre Kuwait i 1991 kan tolkes som et forsøk på å praktisere en form for indirect approach-tankegang, selv om luftkampanjen i forkant av bakkeoffensiven hadde et klart preg av utmattelseskrigføring. Luftkampanjen skulle bl.a. ta ut såkalte decisive points, slik at man lettere skulle kunne eliminere fiendens tyngdepunkt. (Iraks elitestyrke, Republikanske garde, var vurdert til å være landets operative militære tyngdepunkt.) På det taktiske nivå i konflikter av den type som er omtalt ovenfor, er det vanskeligere å snakke om en rendyrket indirekte
Om militærteori og manøverkrigføring
487
MODERNE KRIGSKUNST
tilnærming. Her er nok uttrykk som taktisk overraskelse og at man benytter line of least expectation («den minst forventede vei»], mer dekkende for realitetene, ikke minst slik de vil bli opplevet lokalt. I en slik situasjon kan bruk av indirekte strategi være fornuftig, ikke minst for å holde egne tap nede. En annen måte å påvirke situasjonen på i en spent situasjon, men der man holder en relativt lav profil og ikke anvender større luft- eller bakke styrker, er bruken av kryssermissiler og andre såkalte «stand-off»-våpen. Igjen er det naturlig å peke på operasjonene mot Taliban-regimet og terrororganisasjonen al-Qaida i Afghanistan høsten 2001 som en mulig fremtidig modell for denne typen styrkeinnsats mot militært svake regimer fra USAs side (med eller uten støtte fra andre vestlige makter]. Omfattende bruk av kryssermissiler og andre former for presisjonsbombing har vært brukt som pressmiddel flere ganger mot Saddam Husseins regime i Irak av USA og Storbritannia, som da regimet fra midten på 1990-tallet begynte å legge hindringer i veien for FNs inspektører som lette etter masseødeleggelsesvåpen. En fordel med å bruke moderne luftmakt er at man da i liten grad risikerer tap av egne soldater, men straffer det regimet som bruker makt midler som FN og/eller USA finner å være uakseptable. Imidlertid er ikke bruk av slike moderne våpensystemer i seg selv en garanti for at den politiske hensikt oppnås. Irak har i perioden etter 1998 vist at regimet kan skje ikke vil «lære en lekse», men i stedet bevisst bruker provokasjon som et politisk middel i en situasjon der man ikke anser seg sterke nok til å slå fienden. Nettopp frykten for store tap av personell er i dag en viktig militær og politisk faktor i Ves ten. Det har gjort det politisk vanskeligere enn før å anvende vestlig militær makt, selv mot såkalte «revisjonister» eller «uromakere» som klart bryter alle de vanlige internasjonale spilleregler og i liten grad er opptatt av menneskeretter. Men i tiden etter terroraksjonene 11. september 2001 har man for amerikanernes del sett et trendskifte. Viljen til å gå aktivt til verks mot potensielle fiender av USA, og ikke minst grupperinger og stater som man frykter vil kunne stå bak fremtidige store ter roraksjoner rettet mot amerikanske liv og økonomiske interesser, både i USA og i andre deler av verden, tyder på endrede amerikanske holdninger. Nå er man tyde ligvis ikke primært opptatt av å unngå tap lengre, men at man kan forhindre en for amerikanerne antatt farlig utvikling. Et tilsvarende trendskifte har imidlertid ikke skjedd i Europa, noe som har økt forskjellene i vurderinger av de aktuelle trusler mellom USA og de fleste stater i Europa.
12.1.5.2 Indirekte tilnærming - anvendt i lavintensitetskonflikter Om en rendyrket form for indirekte tilnærming har en rolle å spille i de forskjellige former for lavintensitetskonflikter, er kanskje mer diskutabelt. Slik LH har utviklet og beskrevet begrepet i sine mange bøker var det trolig tenkt anvendt først og fremst i forbindelse med krig mellom stater, dvs. i symmetriske konflikter mellom til nærmet likt organiserte enheter som man i dag anvender i de ledende industristaten LH har i sitt forfatterskap gjort relativt lite med «ukonvensjonelle kriger», geril jakriger osv., dvs. han har i liten grad arbeidet med å beskrive mer asymmetriske konflikter i sine artikler og bøker.