Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr [1] 8203220142, 8203220134, 8203220290, 8203220282

Citation preview

Bind

Fra jeger til bonde - inntil 800 e.Kr av Arnvid Lillehammer Hovedredaktør: Knut Helle Medredaktører: Knut Kjeldstadli, Even Lange, Sølvi Sogner

En

Moderne forskningsmetoder ligger til grunnfor at man skal kunne lage en prinsipplan over folkevandringsgården som på hildet til venstre. Ved å måle fosfatinnholdet i jorden kan arkeo­ logene fastslå hvor feet har gått, dermed kan de også avgjøre hvor geilen eller fegaten og yttergren­ sen fo r gårdens inn­ mark må ha ligget. Til høyre: Kvinne fra folkevandrings tiden maler kom på dreiekvern. For å leven­ degjøre fortiden er rekonstruksjonstegning til god hjelp. Fagfolkene kjenner ofte enkeltheter såvidt godt at i sam­ arbeid med en kunst­ ner kan man få fram et levende bilde av hvordan forhold med stor sannsynlighet kan ha artet seg.

nynorgeshistorie

Hver tid trenger sin historie. Vi søker våre egne røtter i fortiden, og vi søker lærdom som kan hjelpe oss til å møte samtidens og fremtidens utfordringer. Derfor stiller vi stadig nye spørsmål til historien. Vårt mål med Aschehougs N orgeshistorie er å fremstille landets og folkets historie for vår tids lesere. Hvordan gjør vi det? Mer en noensinne er vi i våre dager opptatt av N or­ ges plass i en større verden. Derfor ønsker vi å se norsk historie i et internasjonalt perspektiv. Vi legger stor vekt på å kartlegge forbindelsene mellom Norge og den øvrige verden. Ved å sammenligne med andre land og folk får vi dessuten tak i særtrekk ved utvik­ lingen av det norske samfunn og av norsk kultur. Vi kan sikrere slå fast hvor «norsk» Norge egentlig har vært til forskjellige tider. Like viktig er det når vi studerer utviklingen, å se på forholdet mellom m enneskene og den natur som om gir dem - det økologiske perspektiv. Hvilke natur­ vilkår har landet og verden omkring budt de mennes­ kene som har holdt til her gjennom tidene? Og hvor­ dan har menneskene virket tilbake på og endret disse vilkårene? I dag må vi skrive hele befolkningens historie. Vi kan ikke nøye oss med å behandle voksne menn og den verden de stort sett har dominert, det vil si politik­ ken, det offentlige liv og næringslivet. De senere års forskningsresultater setter oss i stand til også å skrive

om de minste cellene i samfunnet, familie, hushold og arbeidsplass, om forholdet mellom kjønnene og mellom unge og gamle. Dessuten må vi ta på alvor at landet fra forhistorisk tid ikke bare har vært bosatt av «nordmenn», men også av samer. Endelig ønsker vi, mer enn i tidligere norgeshisto­ rier å rette søkelyset mot menneskenes tanke- og forestillingsverden. Vi er opptatt både av de åndsretninger vi kaller ideologier, og av de mindre bevisste forestil­ linger og holdninger som i nyere forskning kalles mentaliteter. Kort sagt: Hvordan har «tidsånden» vært? Dette er de bre hovedperspektiver som gir verket profil. 1 tillegg kommer et rikere billedm ateriale enn i noen tilsvarende norgeshistorie, hele veien i farger der det er naturlig - det dreier seg om kart, tegninger, fotografier og andre bilder. På dette området søker vi å gjøre noe nytt ved å skape en virkelig helhet av ord og bilder. Bildene kan være vakre, men de er ikke til pynt. De er valgt ut for å gi et mer levende og helhet­ lig inntrykk av den tiden de skal fortelle om. I bevisst samspill med teksten utgjør de vårt budskap om norsk historie. Hvordan de nevnte målsetningene preger verket, kan vi se alt i dette første bindet. I de 12 000 årene som det dekker, fantes ingen forestillinger om Norge og nordmenn. Ja, i begynnelsen fantes verken land eller folk, bare is. Men isen vek, landet steg fram og

EN NY N O R G E SH IST O R IE

ble gradvis tatt i bruk av mennesker som ble våre for­ ferde. Blant de fire hovedperspektivene blir det øko­ logiske særlig fremtredende i dette bindet. Naturvil­ kårene endret seg på helt grunnleggende vis gjennom det veldige tidsrommet det dreier seg om, og men­ neskene tilpasset seg disse endringene. De utnyttet dem som fangstfolk og samlere, og etter hvert mer og mer som bønder. Som jordbrukere begynte de også selv for alvor å omdanne naturen - det eldste kultur­ landskapet tok form. Bind 10 kan tjene som eksempel på det internasjo­ nale perspektivets plass i verket. I tidsrommet 1 9 0 5 -3 5 er første verdenskrig og de internasjonale økonomiske konjunkturene i mellomkrigstiden sko­ leeksempler på hvordan endringer i verden omkring forplantet seg til det norske samfunnet. Men bind 10 vender seg også mot mindre gjennomlyste forhold. I 1905 var prins Carls ekteskap med prinsesse Maud en hovedgrunn til at regjeringen satset på ham som norsk konge; det gjaldt å sikre seg engelsk støtte til unionsoppløsningen. I mellomkrigstiden hadde det Det vakkert dekorer­ te glasset produsert i Romerriket vitner om at Skandinavia de første århundrene e.Kr. deltok i et vidtstrakt internasjonalt handelssystem.

Dette bildet av kvinner på stølen ble tatt i Røldal den 3. september 1910. Fotografier i farge fra så tidlig i århun­ dret er en sensasjon, og må være et av de aller første som har vært tatt i Norge. Dette året reiste franskmannen Auguste Léon rundt i Norge og Sverige og fotograferte fo r den eksentriske Albert Kahn, som ville skape Les archives de la Planéte (Verdensarkivet). Resultatet ble 12 000 autokromplater fra hele verden.

norske samfunnet problemer med å forholde seg til de fascistiske ideologiene og systemene som tok form i mellomkrigstidens Europa. Utfordringene meldte seg her hjemme: Skulle man slippe inn forfulgte men­ nesker - politiske flyktninger og jøder. I bind 2 og 3 står et grunnleggende åndelig skifte sentralt: I det tidsrommet som disse to bindene dek­ ker, 8 0 0 -1 3 5 0 , ble Norge kristnet, og en fast organi­ sert kirke ble den dominerende samfunnsmakt ved siden av kongedømmet. Hva slags kristendom for­ kynte misjonærene og de geistlige som senere repre­ senterte den norske kirken? I hvilken grad påvirket kirkens offisielle lære alminnelige holdninger og forestillinger hos menneskene slik at vi kan tale om endringer i folkets mentalitet? Behandlingen av disse spørsmålene er et eksempel på hvordan vi i verket søker å avdekke folks tanke- og forestillingsverden. Tidsrommet 166 0 -1 7 8 0 , behandlet i bind 6, er en periode der kildene tillater forskningen å komme i

nærkontakt med alminnelige mennesker her i landet; dette har gitt spennende stoff om familie og hushold. I kildene står nok menn i forgrunnen som det dansk­ norske enevoldsregimets undersåtter og støttespille­ re. Men det var familiehusholdet som var tidens dominerende bo- og produksjonsenhet. Her ytte alle - kvinner og menn, barn og gamle - sitt bidrag. Dette vektlegger bind 6 og demonstrerer hvordan målset­ ningen om å skrive hele befolkningens historie pre­ ger verket. De eksemplene som her er trukket fram, viser hva som ligger i den nye norgeshistoriens fire hovedper­ spektiver. Alle preger de det enkelte bind, med veks­ lende innbyrdes betydning. Og de blir sammen med annet stoff formidlet i nært samspill mellom ord og bilder. Vi har lagt mye arbeid i å planlegge Aschehougs N orgeshistorie, i å sette oss mål for verket. Å vurdere resultatet overlater vi til leseren. Redaksjonen

Forlagsredaksjon: Stein-Morten Omre Billedredaksjon: Trond Bjorli Grafisk formgivning og lay-out: Kåre Haugerud og Kristian Ystehede

© 1994 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Boken er satt med ITC Berkeley Old Style 10,5/12,5 punkt medium som brødskrift, 36 og 14 punkt halvfet kursiv som titler hos Bokverkstedet Aschehoug, Oslo 1994

j

Tegninger: Eva Gjerde Datakart og diagrammer: ArtNet a.s. v/ Johs Ensby | Repro: Offset Kopio OY, Helsinki, Finland 1994 Papir: 135g Gallery Art, Glittet Printed in Finland: Werner Soderstrom OY, Porvoo 1994 ISBN 82-03-22014-2 (bd.l, ord.) ISBN 82-03-22013-4 (kpl, ord.) ISBN 82-03-22029-0 (bd.l, skinn) ISBN 82-03-22028-2 (kpl., skinn)

Innhold

Tiden før 2300 f. Kr.

Jegere og samlere Pionertiden Tiden før omkring 7000 f Kr. Isen viker • Landet hever seg • Landet blir beboelig De eldste spor etter mennesker • Fangstfolk rundt Nordsjøen Hele kysten blir tatt i bruk • Kystfolkets levevis Pionerer i fjellet

30

Hele landet tas i bruk

.........f......... f......... .......... f........ .

Tiden mellom 7000 og 4000 f.Kr. Nye teknikker - nye redskaper • Varmetid Fra kyst til innland • Til fjells etter reinen Økende bruk av lokale materialer Steinbrudd ved kysten

Større kulturelt mangfold Tiden mellom 7000 og 4000 f.Kr. Bosetning ved storhavet • Mange forskjellige boplasser Reinjakt og bske i høyfjellet • Allsidig høsting av en gavmild natur • Bilder i berg • Flere og mer bofaste mennesker Et tredelt land?

Det eldste jordbruket Tiden fra 4000 til 2900 f.Kr. Østfold - en innfallsport? • Den europeiske bakgrunnen • Det tidligste jordbruket i Norden • Megalittgraver også i Norge • Åkerbruksbygder og februksbygder • Jakt eller jordbruk - eller begge deler? • Hvorfor jordbruk? • Gammel befolkning - ny levemåte?

f r \ / _ z 'f

M øte mellom kulturer

68

Tiden fra 4000 til 2300f.Kr. Samlingsstedet i Jiebmaluokta • Kyst og innland lengst i nord Redskapsmateriale som status? • Vestlandet mellom gammelt og nytt • Reaksjoner i en brytningstid • Et svekket jordbruk på Østlandet? Jordbrukets endelige gjennombrudd • Kulturdualisme?

Tiden mellom 2300 f.Kr. og 200f.Kr.

Bønder og bronse Jordbrukets endelige gjennombrudd i sør Tiden fra 2300 til 1500f Kr. Seterdrift i Sogn for 4000 år siden • Åkeren - grunnlaget for fast bosetning • Jordbruket i fugleperspektiv • Ny levemåte - nye tanker • Kontakt over store avstander • Flinthandel og bronsehandel

Lokale tradisjoner og fremmed påvirkning i nord Tiden fra 2200 til 1500f.Kr. Bofaste fangstfolk ved Varangerfjorden • Symboler og dekor for­ teller • Varangerfj orden og omverdenen • Rundt 1800 f. Kr. - en overgangstid • En «arktisk» bronsealder

Bronsehandel og store gravminner Tiden fra 1500 til 1000 f. Kr. Figurer med skjult budskap • «Bronsearistokrati» Bronse i bytte - mot hva? • Veien mot nord Gavebytte og byttehandel • • Høvding eller storbonde

106

122

Sammenheng og forandring Tiden fra 1000 til 200 f. Kr. Den nye gravskikken • En variert jordbm ksbosetning Bronsealdergården Landa • Forkullet korn • Økt seterdrift Store offergaver og vakre steinøkser • Nytt bosetningsmønster i nord • En samisk befolkning? • Mot jernalder

200f.Kr. til 800

Jern og høvdinger 142

Nytt metall, ny samfunnsiorden Tiden mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. Det nye metallet • Jernvinna • Bondens gravfelt • Større hus og flere folk på Landa • Den europeiske bakgrunnen • Hvem var germanerne? Romerske varer og nye sosiale forhold • Høvdingseter på Jæ ren?

156

Den store jordbruksekspansjonen Tiden fra 200 til 550 e.Kr. Nyryddingstid • Gårdsnavnene - et nytt kildemateriale • Navneklasser i eldre jernalder • Gårdsnavn forteller bosetningshistorie • Indre utvikling eller innvandring? • De nye gårdene - hus og tun • Åker og eng • Sterkere utnytting av utmarka • Gård og landsby

172

Bønder, krigere og høvdinger Tiden fra 200 til 550 e.Kr. Skjulte krefter og høyere makter • Gårdsnavn og kultsteder • Lokale ledere • Velstående og praktglade høvdinger • Et mangesidig handelssystem • Samene - et veidefolk langs Kjølen og i nord* Våpen­ føre krigere og kraftige forsvarsverker • Småriker og høvdingsentre

Krisetid og ny vekst

192

Tiden fra 550 til 800 e.Kr. Et tidsskifte • Ny stil og enklere språk • Nye driftsmåter eller økologisk krise • Krig eller pest? • Krisen er over Nye gårder - nye navn • Fiskevær ved kysten Økt seterdrift

Storhauger og småriker

206

Tiden fra 550 til 800 e.Kr. Et høvdingsete på Åker i Vang • Borrehaugene og andre storhauger Ringsverd og hjelmer • Frankerriket og forholdene i Europa Nytt handelsoppsving • Økende fangstvirksomhet i fjellet • Nytt liv ved malmmyrer og kleberberg • Kongemakt, ideologi og handel Over Nordsjøen før 793?

Litteratur, Bildeliste, Register

225

Tiden før ca. 2300f.Kr.

E

■ wJ n sensommerdagfor mer enn 6000 år

siden kom en liten gruppe mennesker - kanskje en familie med voksne og barn - vandrende gjennom skogen til et sted som i dag kalles Svevollen lengst sør i Elverum. På nordsiden av et lite tjern, der nøkkero sene for lengst var avblomstret, stoppet de og slo leir. I en naturlig senkning i terrenget reiste de et telt eller en enkel hytte og gjorde opp ild. Snart utfoldet det seg en mangesidig virksomhet på boplassen. Noen laget redskaper av flint og andre steinslag, eller av tre, bein og horn. Noen kokte eller stekte mat. Andre tilberedte huder og pelsverk. Rundt boplassen stod skogen og stengte for utsynet. Furu dominerte på de tørre moene. Langs vannløp og myrer vokste or og bjørk, og ellers fantes det innslag av osp, alm, eik og lind. Her jaktet de på elg, bever, oter og storfugl. I skogen samlet de spiselige planter, røtter og bær. Gjedde, ørret, abbor og harr kunne de fiske i elver og vann i nærheten. Tilgangen på mat var rikelig. Etter en tid drog gruppen likevel videre til nye områder for å jakte, for å skaffe seg materi­ aler til redskaper eller for å knytte sosiale bånd. Tilbake lå flintavfall og matrester, noen gjen­ glemte redskaper og forlatte ildsteder. Siden jakt, fiske og sanking var livbergingsmåten, var slike korte opphold og stadige oppbrudd et dominerende trekk ved vår eldste forhistorie gjennom minst 5000-6000 år.

Pionertiden Tiden før omkring 7000 f.Kr.

Forrige side: Da de første men­ neskene satte over til norskekysten fra Nordsjøfastlandet fo r mer enn 11 000 år siden, møtte de et land som fremdeles var preget av den store isbreen, slik vi i dag kan oppleve det ved Homsundtind på Svalbard.

Plante- og dyreliv lignet det vi finner på Svalbard i dag. Bildet er fra Comfortlessbukta.

16

Det er et langt sprang fra Svevollen i skogene vest for Glomma i Hedmark til Simavik på sørvestsiden av Ringvassøy i Troms. Rundt Svevollen er det lave, skogkledde åser som fanger blikket. Dette er elgens rike. I Simavik har vi steile fjellsider i ryggen og fri sikt nordvestover ut det strømrike Kvalsundet mot Nordishavet. Her er det fiskeressursene, hvalen, selen og reinen som først faller oss i tankene. Så ulike disse to stedene enn er, har de en ting felles. Begge steder finnes det boplasspor etter jegere og samlere fra en fjern fortid, da metall ennå ikke var tatt i bruk som redskapsmateriale og jordbruket ennå ikke var kjent her nord. Både ved Svevollen og i Simavik bodde det mennesker en kort tid i den perioden av vår forhis­ torie som vi kaller eldre steinalder, og som varte til omkring 4000 f.Kr. Det er likevel en viktig forskjell på de to boplass­ ene. Boplassen i Simavik er flere tusen år eldre enn boplassen ved Svevollen. Den ligger i dag nærmere 30 meter over havet, men da den var i bruk, lå den bare to-tre meter over stranden. Naturvitenskapelige metoder har vist at mennesker holdt til her mer enn 3000 år før boplassen ved Svevollen ble tatt i bruk.

Boplassen i Simavik blir dermed en av de eldste vi med sikkerhet kjenner fra Nord-Norge. Det fantes alt­ så mennesker som utnyttet naturressursene på og rundt øyene i Troms tidligere enn 7 0 0 0 -8 0 0 0 f.Kr. Når kom så disse menneskene hit? Hva søkte de, hvor kom de fra? Hvordan starter historien om men­ neskenes utnytting av det landområdet der nasjonen Norge vokste fram mange tusen år senere? Den siste istiden gir antydninger til svar på disse spørsmålene.

Isen viker For 20 000 år siden var hele den skandinaviske halv­ øya dekket av is. Breen strakte seg langt ut i Nordsjø­ en, nedover i Jylland, et stykke sør over de tyske og polske sletteområdene og inn i Russland nordover mot Kvitsjøen. I de sentrale delene var iskappen 2 -3 0 0 0 meter tykk, og bare de høyeste fjelltoppene i vest stakk opp over den uendelig hvite snøsletten. Elleve tusen år senere, for 9000 år siden, var det mes­ te av isen borte, og langs hele den langstrakte kysten av det som senere skulle bli Norge, bodde det men­ nesker. Bare små rester av breen lå igjen som tause

PIO NER TID EN

vitner om en mer enn 100 000 år lang istid med en rekke nedisninger. I løpet av dette lange tidsrommet hadde det vært store svingninger både i klima og i isens utbredelse. Blant annet forteller funn av mammutknokler og støttenner fra Gudbrandsdalen og Mjøstraktene at disse områdene var isfrie for 3 0 -4 0 000 år siden. Vi vet likevel ikke om jegere streifet omkring der på jak t etter disse pelskledde kolossene. I så fall har sann­ synligvis den siste nedisningen slettet alle spor etter dem. Historien om menneskene i vårt land starter derfor først i aller siste fase av den siste istiden. For om lag 15 000 år siden satte det inn et klima­ skifte som etter hvert skulle føre til at isen smeltet helt bort. Da var allerede store deler av Andøya isfrie, og havet utenfor var åpent. Lenger sør trakk isen seg stadig tilbake østover Nordsjøen. Etter 1000 år, om lag 12 000 f.Kr., var det isfritt på Jærkysten og i ut­ løpet av Boknafjorden. Mørekysten dukket også tid­ lig fram, og mellom 11 000 og 10 000 f.Kr. hadde bre­ en smeltet bort fra det meste av den mer enn 2600 km lange kystlinjen vår. Breen trakk seg ikke jevnt tilbake. På grunn av sterke klimasvingninger vekslet isen mellom flere fremstøt og tilbaketrekninger. I perioder lå isen langt inne i fjordene, i perioder ute ved kysten. Den mest markerte endringen skjedde mellom 9000 og 8000 f.Kr. Etter at klimaet gradvis hadde utviklet seg til det bedre gjennom 2000 år, bare avbrutt av en kort ned­ kjøling for nærmere 12 000 år siden, inntraff den kraftigste klimaforverringen under hele avsmeltningstiden. Innlandsisen vokste på ny. Brefronten, som lå et godt stykke inne i landet, rykket fram og avsatte i løpet av noen århundrer mellom 9000 og 8000 f.Kr. en nesten sammenhengende rygg av stein og grus langs hele kysten. Dette er det såkalte ratrinnet, som er best kjent fra begge sider av Oslofjorden. Isen nådde senere aldri lenger ut enn dette. På Vestlandet begynte den egentlige tilbaketrek­ ningen omkring 8200 f.Kr., og nå gikk det svært raskt. Noen steder trakk isfronten seg tilbake hele 300 meter om året. Isdekket ble etter hvert tynnere. Det delte seg i dal- og fjordbreer, og disse smeltet hur­ tig bort på grunn av et stadig mildere klima. Kort­ varige klimaforverringer innimellom kunne ikke hin­ dre at stadig mer land ble lagt åpent. Omkring 7700 f.Kr. lå brefronten lengst inne i Sognefjorden og Har­ dangerfjorden, og noe etter 7000 f.Kr. var det meste av fjellet isfritt. Istiden var definitivt over og hele lan­ det tilgjengelig for mennesker.

av istiden, fant et annet landskap enn det vi kjenner. Da breen var på det mektigste, var så mye vann bundet opp som is at havnivået var mer enn 100 meter lavere enn i vår tid. På den annen side var isbreen så tung at den under de sentrale delene vest for Bottenviken presset jordskorpen mer enn 800 meter ned. Store områder som i dag er tørt land, lå derfor lavere enn havoverflaten like etter at isen hadde smeltet. Etter hvert som isen trakk seg tilbake, fulgte havet etter. Det høyeste havnivået like etter at isen forsvant, kalles marin grense. De områdene som i dag ligger lavere enn denne grensen, ble oversvømt like etter at isen smeltet bort. Omkring Oslo ligger

For 20 000 år siden var mesteparten av det nordligste Europa dekket av is (over). Etter som isen smel­ tet, kom stadig nytt land til syne (under). For 10 000 år siden kunne mennesker ta det meste av norske­ kysten i bruk. 1500 år senere var breen stort sett borte, og Østersjøen et stort innhav.

Landet hever seg Det landet som dukket opp etter hvert som isen smel­ tet bort, var ikke det samme som det vi opplever i dag. De første menneskene som kom hit mot slutten

Kystlinjen og isdekket ca. 8500 år f.Kr.

17

J E G E R E OG SAML ERE

Moderne datatekno­ logi og fotografi kan gi 13 000 års strandlinjehistorie konkret form slik disse bilde­ ne av Slettnes på Sør­ øya i Finnmark viser. -Rundt 11 000f Kr. trykket isen landet så kraftig ned at strand­ linjen lå omkring 40 meter høyere enn i dag.

Rundt 4000 år senere (i det 8. årtusen) tok menneskene området i bruk. Da var isen stort sett borte, og landet hadde hevet seg så kraftig at stranden lå tre til seks meter lavere enn dagens nivå.

Etter som tempera­ turen steg, smeltet stadig mer is. Hav­ nivået steg på ny, og omkring 4000f.Kr. nådde det opp til 13-14 meter over dagens nivå. Gamle boplasser ble over­ svømt og skjult under grus og sand. På ny lå det meste av Slett­ nes under vann.

Rundt 2000f. Kr. var Slettnes igjen i ferd med å dukke opp av havet.

denne grensen 221 meter over dagens havnivå. Mari­ dalen, Sørkedalen og Lommedalen var derfor straks etter avsmeltningen små fjordarmer i en stor hav­ bukt. Havet stod da så høyt at det ikke fantes mulig­ heter for bosetning i Østfold og Vestfold. Lenger borte fra de sentrale delene av iskappen, der trykket hadde vært mindre, ble den marine grensen liggende lavere. På Vestlandet finner vi derfor denne grensen lavere og lavere jo lenger ut i fjordene vi beveger oss, gjerne om lag 85 meter lengst inne og 20 meter lengst ute. Kyststripen lengst i sør - fra de sørlige delene av Rogaland og østover - skiller seg ut i forhold til dette. Her var trykket over landmassene langt svakere enn over de sentrale delene av Skandinavia. Da isen ble borte, sank derfor landet ned der, og den gamle stran­ den med eventuelle boplasser ble liggende under vann. Fremdeles synker Sørlandet ganske sakte hvert år. Det kystlandskapet som ble formet under siste del av istiden, var altså resultatet av vekselvirkningen mellom den økende vannmengden i havene på grunn av isavsmeltningen og det påfølgende svakere trykket på jordskorpen. Stort sett hevet jordskorpen seg ras­ kere enn havnivået. Vi kan derfor gjerne si at landet steg av havet etter hvert som isen ble borte. Men lan­ det hevet seg ikke jevnt. I den gunstige klimaperioden mellom 10 000 og 9000 f.Kr. var isavsmeltningen så voldsom at havet steg raskere enn landet og nådde sitt absolutt høyeste punkt en gang mellom 9000 og 8000 f.Kr. Deretter flyttet strandnivået seg i de neste 2000 år med så stor hastighet nedover mot dagens nivå at det var godt merkbart i løpet av to-tre genera­ sjoner. På Østlandet var landhevningen i de første tusen årene mellom åtte og ni meter for hvert århun­ dre. Deretter avtok den sterkt. Den kystlinjen som tegnet seg i de fem årtusenene fram mot 7000 f.Kr., var derfor ikke bare svært for­ skjellig fra den vi kjenner i dag. Den endret seg også ganske mye i løpet av denne tiden. Det var en kyst full av holmer, skjær og øyer, av sund og fjorder og noe fastland. Etter som tiden gikk, ble fastlandsstripen større og mer sammenhengende, mens nye holmer og skjær dukket opp utenfor. Den tidligste bosetningen vi kan vente å finne spor etter, må vi der­ for de fleste steder søke i områder høyt over dagens strandlinje.

Landet blir beboelig Flere forhold er avgjørende for den menneskelige bosetningen i og utnyttelsen av et område. Klima, vegetasjon og dyreliv er viktige faktorer. Vegetasjo­ nen og dyrelivet er på sin side igjen avhengig av de løsmassene som er med på å bygge opp det jords­ monnet plantene finner feste og næring i.

18

P IO N ER TID EN

Gjennom tusener av år skurte og skrapte den mek­ tige breen store mengder stein, grus og sand løs fra fjellet. Dette la den etter seg rundt fjellknauser, i dal­ bunner og opp langs liene. Det løse materialet som ble liggende igjen på tørt land da isen smeltet bort, kalles morenejord. Denne jorden kunne være svært fruktbar om den var dannet av bløtere skifer-, kalkog sandsteinsbergarter fra kambrosilurtiden, slik som i området mellom Mjøsa og Tyrifjorden. Vi finner også store sammenhengende morenedekker over Jæren og Lista lengst i sørvest, og ellers er det mindre konsentrasjoner med bra morenejord innover i fjor­ dene og oppover i dalene over hele landet. Noe av dette løsmaterialet ble ført av smeltevan­ net ut i bredemte ferskvann eller i havet foran iskan­ ten. Der bygde det seg opp store områder av bunnfelt grus og sand. Disse steg opp som mektige terrasser og store sammenhengende løsmasseområder da trykket på landet minket, da de bredemte innsjøene ble uttappet eller da havet trakk seg tilbake. Denne jordarten kalles sedimentær jord fordi den består av sedim enter (bunnfall). Særlig viktige er de finere løs­ massene av leire og sand som ble avsatt under den øvre marine grense. Slik jordbunn finner vi på begge sider av Oslofjorden og inn til de store innlandssjøene på Østlandet, og i Trøndelag sør og øst for Trond­ heimsfjorden. Marine avleiringer gav ellers gode vekstvilkår langs hele ytterkysten og i de fleste fjor­ dene. Ikke lenge etter at isen var smeltet bort, slo de før­ ste plantene rot i denne jom fruelige jorden. Tidligst ute var planter som vi også i dag finner tett opp til isbreer. Det var planter som trivdes best åpent og fritt og uten konkurranse. Klimaet langs hele den lange kysten var arktisk. Den oseaniske polarfron­ ten, grensen mellom varme luftstrømmer av tropisk opprinnelse og kalde luftstrømmer av arktisk opp­ rinnelse, lå mye lenger sør enn i vår tid. Den engel­ ske kanalen var stengt, og det varme vannet fra Atlanterhavet nådde ikke inn til norskekysten. Luft­ temperaturen kan i årsgjennomsnitt ha vært 3,8 gra­ der lavere enn i dag og hele 6,5 grader lavere om sommeren. Den klimaforbedringen som flyttet isfronten leng­ er og lenger inn i landet fram mot 9000 f.Kr., førte til at vegetasjonen i de isfrie områdene endret seg. Den kunne selvsagt variere noe fra sted til sted, men i gro­ ve trekk var utviklingen den samme langs det meste av kysten. De første plantene som slo rot, var gress og urter, og delvis fjellplanter som fjellsyre, sildrer og rublom sammen med vier og dvergbjørk. Det var lyskrevende arter på ung uforstyrret mineraljord. Etter som klimaet bedret seg i de siste par tusen år før 9 000 f.Kr., dukket nye planter opp med vanlig bjørk som det dominerende treslaget. Med et mindre kli­ matisk tilbakeslag like etter 10 000 f. Kr. ble parktun-

dravegetasjon det dominerende i nesten 2000 år med skoger av bjørk og pil. Den gjennomsnittlige som­ mertemperaturen kan ha vært oppe i 14 grader, og isfronten lå langt inne i landet. Den klimaforverringen som førte til at isen rykket fram igjen mellom 9000 og 8000 f.Kr., fikk også inn­ virkning på vegetasjonen. Bjørkeskogen måtte vike for en ny, åpen tundravegetasjon med urter og gress. Den lyskrevende solrosen trivdes i åpent lende. Rein­ rosen lyste gul og hvit i grusen; den var så vanlig at dens latinske slektsnavn, Dryas, har gitt navn til denne kjølige perioden. Etter mindre enn 1000 år var dette siste alvorlige klimatiske tilbakeslaget over. I årtusenet fram mot om lag 7000 f. Kr. ble klimaet stadig bedre og vegeta­ sjonen stadig rikere. Værlaget ble temperert, kjølig og fuktig, og sommertemperaturen steg langsomt til 1 3 -1 4 grader. På nytt rykket bjørk inn og dannet tette skoger. Osp dukket opp, og selje, einer og tindved ble synlige innslag i skogen. Ikke lenge etter at bjørkeskogen var dannet, vandret furu inn, særlig på de mest grunnlendte stedene. Noen steder var det blitt så tørt og varmt at hasselen kunne slå rot og spre seg. Istidens kalde grep hadde sluppet taket for godt. Allerede like etter at landet lengst i sørvest dukket fram under isen for 14 000 år siden, fantes det et rikt dyreliv langs kysten og ved isfronten lenger nord og øst. Funn av mer enn 1 1 -1 2 000 år gamle skjelettres­ ter forteller om isbjørn og hval, særlig grønlandshval, om sel mellom store isfjell og om fisk og skjell i sjøen i et landskap preget av utallige holmer dekket med kratt av dvergbjørk.

Slettnes i dag. På denne plassen har man funnet spor etter bosetning gjennom 9000 år.

19

J E G E R E OG SAM LER E

Det er svært uvanlig å finne dyrerester fra disse før­ ste årtusenene etter at isen smeltet bort, men i 1941 dukket det opp et interessant funn i Blomvåg ute i Øygarden om lag 30 kilometer nordvest for Bergen. På en gammel strand som var dekket med tykke lag av matjord, grus og morenemasse fra et kraftig brefremstøt, ble det funnet store mengder dyreknokler. Sammen med kvister og andre planterester lå det rester av sjødyr, landdyr, fugl, fisk og skjell. Det var knokler og bein av hval, sel og reinsdyr, 16 fuglearter, en rekke fiskeslag som torsk, sei og lange foruten blå­ skjell, østers og strandsnegl. Funnet er radiologisk datert til tiden mellom 10 700 og 10 200 f.Kr. Alt så tidlig var her rikelig å høste av. Vi kommer tilbake til om disse dyrerestene er spor av menneskelig aktivi­ tet. I 1982 ble det på Finnøy like nord for Stavanger gravd fram store deler av et kraftig isbjørnskjelett som viste seg å stamme fra omkring 8600 f.Kr., fra det kalde årtusen da isen på nytt rykket fram og avsatte de kraftige ramorenene ved fjordmunningene lenger inne i Ryfylke. Det ble verken funnet pilspisser eller menneskebein sammen med isbjørnen, men derimot noe merkelig som det er vanskelig å gi noen naturlig forklaring på. I samme lag som isbjørnbeina lå det en liten forkullet bit av dvergbjørk. Er det sannsynlig at en lav tundravegetasjon med dvergbjørk kunne ta fyr ved lynnedslag? Hvis ikke - hvem satte i så fall fyr på bjørkepinnen?

De eldste spor etter mennesker

I flere tusen år etter at isen var borte, fant menneskene her nord sin levemåte i et landskap uten skog og med evig tele nede i bakken (over), men om sommeren lyste reinrosen opp, i dag en typisk fjellplante.

20

Når dukket menneskene opp ved den lange arktiske kysten? Hva fikk dem til å søke inn under breen? Hvordan kom de, og hvor kom de fra? Dette er spørs­ mål som har opptatt forhistorikere så lenge det har vært drevet arkeologi her i landet. Endelige og til­ fredsstillende svar har det likevel ennå ikke lykkes å finne. Det henger sammen med de spesielle kildene vi må bygge vår kunnskap om denne aller eldste tiden på. Vi mangler skriftlige nedtegnelser fra det aller meste av den tiden det har bodd mennesker i Norge. Våre forestillinger om kulturforholdene og utvikling­ en gjennom de første 9000 år er derfor et resultat av arkeologenes tolkninger av de fysiske spor som men­ neskene etterlot seg i dette lange tidsrommet. Arkeologien kan sammenlignes med et kjempe­ stort puslespill der vi aldri vil komme til å finne alle bitene. Mangelen på biter vil alltid være et problem når denne fjerne fortiden skal beskrives. I tillegg vil også tolkningen av de eksisterende bitene og det mønsteret de skal passe inn i, sammen med våre forutinntatte holdninger, være et stort problem. Både på grunn av nye funn som dukker opp, og på grunn av endrede holdninger vil derfor bildet av forhistorien stadig kunne skifte.

P IO N ER TID EN

Isbjørn i kjelleren og hval i åkeren Da en familie på Finnøy i Rogaland gravde ut en hustomt i 1976, dukket det opp en del store bein som noen år senere ble bestemt som isbjørnbein. Forskere fra Arkeologisk museum i Stavanger fikk lov til å bryte opp kjellergulvet, og etter fem dagers graving i ren leire satt de igjen med store deler av skjelettet til en voksen hannbjøm fra sis­ te del av istiden. Den hadde vært en kraftig rugg og veide trolig 500-600 kilo. Skjelettet var to-tre meter langt og viste at bjørnen hadde raget mer enn én meter over bakken. Den var omkring 28 år gammel da den druknet på 10-15 meters dyp (og ble begravd av en halv meter leire) omkring 9000 år før Kristi fødsel. Restene av isbjørnens siste måltid fantes som en nærmest butterdeiglignende kake mellom bei­ na. Der lå det også beinbiter av sel og bein fra en knurr som i dag er vanlig ved Svalbard og Grøn­ land. Denne knurren var nok spist av selen, som igjen var spist av isbjørnen. Også andre dyr hadde sin plass i dette arktiske miljøet. Under drenering av en åker på Rennesøy, naboøya til Finnøy, dukket det i 1983 opp en godt bevart ryggvirvel av en hval. Den var 35 centi­ meter tvers over. Senere ble det funnet tre andre ryggvirvler og et stykke av et forbein 1,5 meter nede i sanden på det samme stedet, over et lag med blåskjell og strandsnegl. Denne hvalen hadde strandet et årtusen før isbjørnen. Slike funn er kjent også andre steder langs nor­ skekysten. De gir oss nyttige opplysninger om havnivå, klima og dyreliv da folk tok landet i bruk mot slutten av den siste istiden, og kan brukes til målrettet leting etter tidlige boplasser. Det bør derfor meldes fra til museene om slike funn. Kan­ skje gjør du funn i din hage?

Fra 1988 til 1990 ble det lagt en ny bit til bildet av den tidligste bosetningen i Norge. I kulturbeitet til gården Galta lengst nordvest på Rennesøy i Rogaland ble det fra 16 til 20 meter over dagens havnivå funnet flere flintredskaper og flintavslag som fortalte at stedet hadde vært besøkt av fangstfolk for mer enn 10 000 år siden. Det som gjør dette funnet særlig interessant, er at funnene ikke ligger i et jevnt nivå som på en gam­ mel boplassoverflate, men spredt omkring fra bunn til topp i et metertykt lag av grus. Boplassen må altså ha vært utsatt for store forstyrrelser. Tynne sjikt i gru­ sen forteller at den ble avsatt under vann. Boplassen er på et eller annet tidspunkt blitt oversvømt og reste­ ne av den rotet inn i grusen av stadige bølgeslag. Vi må 1 0 -1 1 000 år tilbake for å finne en tid med så høyt havnivå at det kan ha påvirket boplassen. Omkring 9 5 0 0 f.Kr. stod havet rundt Rennesøy 1 5 -1 6 meter høyere enn i dag. Det nye kraftige brefremstøtet som satte inn like etterpå, og som blant annet avsatte raet, presset ned jordskorpen på nytt. Dermed steg havnivået på Rennesøy i løpet av 900 år 1 2 -1 3 meter og nådde sitt høyeste nivå omkring 8400 f.Kr., 27 meter over dagens strand. På sin vei Dødislandskap fra Bekkelægeret på Dovrefjell. I den sene­ re del av avsmeltingen var det ofte liten eller ingen bevegelse i ismassen, man fikk såkalt dødis. Slik is smelter ovenfra og nedover og ligger til slutt igjen som små rester i en del lavere­ liggende områder. Mellomliggende land blir fylt med sand og grus som smeltevan­ net skyller ut. Når all is er borte, blir mar­ ken humpet, gjerne med tjern og pytter.

oppover skyllet bølgene inn over en forlatt fangstboplass og rotet avfall og gjenglemte redskaper, blant annet en øks og flere pilspisser, ned i strandgrusen. De menneskene som la etter seg flinten på Galta, må ha hatt sitt opphold der en eller annen gang mel­ lom 9500 og 8400 f.Kr. - på grunn av de topografiske forholdene på stedet helst allerede før 9000 f.Kr. Dette gjør Galta-boplassen til en av de eldste sikkert kjente boplassene i landet, og Ryfylke-øyene til et av de mest interessante områdene med tanke på den tid­ ligste utnyttelsen av Norge etter istiden. Deler av den norske sørvestkysten hadde vært isfri

21

J E G E R E OG SAMLERE

Etter som isen smeltet bort, var det to veier mennesker kunne nå kystene lengst i nord: enten fra Nordsjøfastlandet over Norskerenna og videre oppover langs vestkysten, eller gjennom det nå­ værende Finland på østsiden av breen. Mot slutten av is­ tiden lå den stadig minkende breen bare igjen som innlandsis over Skandinavia.

Pilspisser med tange - festestykket til selve pilen. Disse er fra Slettnes i Finn­ mark (se side 18-19). Slike spisser av flint eller annen stein ble brukt av fangstfolk­ ene langs hele nor­ skekysten de første årtusenene etter is­ tiden.

i mer enn 20 0 0 år da boplassen på Galta var i bruk. Det er derfor ikke urimelig å vente at det vil dukke opp enda eldre boplasser her. Noen få flintstykker som ble funnet sammen med det rike beinmaterialet fra Blomvåg, kan ikke uten videre tolkes som m en­ neskelige etterlatenskaper. Men det er mulig at også disse stammer fra en boplass. Det synes svært usann­ synlig at så mange døde dyr av forskjellig art rent til­ feldig er drevet i land på samme sted. Fisk og sel syn­ ker vanligvis til bunns når de dør. De havner ikke oppe i fjæra. Dyrebeina fra Blomvåg har dessuten en sammensetning som høver med det kostholdet man kunne vente hos arktiske kystfolk. Det ser derfor ut til at en gruppe m ennesker hadde tilhold her ut mot havet i vest allerede for mer enn 12 000 år siden, bare 1500 år etter at isen begynte å trekke seg tilbake fra kyststripen lenger sør.

Fangstfolk rundt Nordsjøen De første m enneskene som utnyttet kyststrøkene i sørvest for m er enn 11 0 0 0 år siden, hadde tidligere holdt til lenger sør. Da landet først ble tilgjengelig for innvandring for 14 0 0 0 år siden, hadde moderne m ennesker i fysisk forstand (H om o sapiens sapien s) allerede beveget seg over det europeiske kontinentet i titusener av år. De var dyktige håndverkere i stein, bein og tre. M est k jent er de for sine uttrykksfulle hulem alerier i de sørlige delene av kontinentet. M ens breen fremdeles lå over Skandinavia og ned i Nord-Tyskland, fantes det like sør for iskanten arktis­

22

ke jegerkulturer som gjennom flere tusen år utnyttet dette området. Disse kulturene bestod av grupper som flyttet rundt på tundraen på ja k t etter blant annet rein. 1 Nord-Tyskland er det avdekket mektige slakteplasser etter disse jegerne. Undersøkelser av beinrestene viser at det var vanlig å felle reinen i løpet av to korte, avgrensede sesonger - om høsten og i noen mindre grad om våren. Tidligere regnet man med at det var pionerer fra disse gruppene som først nådde norskekysten. Tankegangen bak et slikt syn er at det stadig m il­ dere klim aet førte til endring i reinens beitem ulig­ heter på de tidligere åpne viddene i Nord-Tyskland. Skogen rykket inn og førte til at reinen ble drevet bort fra de gamle beitene sine og nordover etter isen. Om m enneskene ikke ville tilpasse seg nye dyreslag og endrede naturforhold, måtte de sette kursen mot nord etter det viltet som de i flere hundre år hadde bygd hele sin tilværelse på. De tidligste norske boplassfunnene kan nok tolkes på en slik måte. Redskapene i flint fra Galta-boplassen viser både i form og teknisk utførelse slektskap med samtidige funn som er gjort i forbindelse med de store slakteplassene i Nord-Tyskland. Redskapene fra denne tiden viser likevel så store likhetstrekk over veldige områder at man ikke uten videre trenger å regne med noen direkte forbindelse mellom de store slakteplassene for reinsdyr nordøst for Hamburg og de tidligste boplassene langs sørvestkysten av Norge. Det er her verdt å peke på tre forhold. For det før­ ste må vi, når det gjelder denne eldste tiden, ikke låse oss fast i en forestilling om en regulær innvandring. Det var ikke tale om en gruppe m ennesker som på et gitt tidspunkt brøt opp fra et avgrenset område for å slå seg ned i et annet avgrenset område. Vi må heller se vår egen sørvestkyst - når den ble tilgjengelig som en del av et større utnyttelsesområde. For det andre var boplassene på de nordtyske slettene innlandsboplasser som langt på vei forteller om ensidig reinsdyrjakt, mens kystboplassene i den norske skjærgården hadde et langt mer sammensatt nærings­ grunnlag. Det er derfor grunn til å søke utgangs­ punktet for de tidligste fangstfolkene her nord i andre og nærmere områder. Det såkalte nordsjøfastlandet peker seg da naturlig ut. Nordsjøen er i dag et grunt innhav der bunnen er dekket av store mengder løsmasser som breen fraktet med seg og la igjen under istiden. Mot slutten av is­ tiden var så mye vann bundet opp i is og snø at hav­ nivået lå langt under dagens. Da breen var på sitt m ektigste for om lag 20 000 år siden, var det derfor store fastlandsområder utenfor iskanten der det i dag er hav. Slik skulle det også fortsette å være gjennom flere tusen år til det meste av breen var smeltet bort. Vi kjenner ennå ikke alle detaljer når det gjelder breens utbredelse eller strandnivået i Nordsjøen gjen-

P IO N E R T I D E N

Over drivisen i Nor­ skerenna kunne lan­ det anes. Trass i at det trolig drev store mengder drivis også sommerstid, var det temmelig enkelt å ta seg over fr a Nordsjøfastlandet til norske­ kysten i en lett skinn­ båt fo r å undersøke mulighetene på den andre siden.

nom hele dette lange tidsrommet. M en også her førte klimaendringene til vekslende strandnivåer. Ennå så sent som omkring 7000 f. Kr. kan havet ha stått 100 meter lavere enn i dag. Det var da godt mulig å ta seg fram tørrskodd fra Danmark og de nordtyske slettene til England. Mot nord gjorde derimot Norskerenna det umulig å ta seg over uten å bruke båt eller gå på isen. Dette nordsjøfastlandet ble utnyttet av m enneske­ ne. Flere fiskebåter har fått bearbeidede gjenstander i trålen under fiske i sørlige delen av N ordsjøen, og under oljeleting er det så langt nord som ved Vikingbanken, m idt m ellom Shetland og Norge, kom m et opp bearbeidet flint. Både inne i landet langs elver og innsjøer og ute ved kysten av dette området slo små grupper av fangstfolk seg tydeligvis til i kortere eller lengre tid på ja k t etter landdyr og sjødyr, fugl og fisk. Da isen smeltet, steg havet innover tidligere bosetningsområder, og nordsjøfastlandet ble stadig mindre. De menneskene som holdt til her, stod over­ for et problem. I løpet av noen generasjoner så de gamle jaktom råder og boplassområder bli forsumpet for siden å synke i havet. Denne utfordringen kunne de møte på tre måter. Enten kunne de fortsette vest­ over og inn på fast grunn i det nåværende England, eller de kunne vende tilbake m ot sørøst til de stadig mer skogkledde områdene i det kontinentale NordEuropa. Begge mulighetene kan ha blitt utnyttet. Den tredje utveien var å sette kursen over Norskerenna m ot en urørt natur i Norge. Dersom vi godtar en bosetning på vestlandskysten tidligere enn 10 000 f.Kr., slik funnet fra Blomvåg kan tyde på, er heller ikke den kritiske situasjonen da nordsjøfastlandet ble oversvømmet, noen tilstrekke­ lig forklaring på den tidlige utnyttingen her. Norske­ kysten var nemlig i så fall tatt i bruk flere tusen år før m enneskene ble endelig fordrevet fra nordsjøfastlan­ det. Den tidligste bosetningen langs kysten av Roga­

land og Hordaland må derfor forklares på en annen måte. Da nordsjøfastlandet var på det største, var det bare en 100 kilom eter bred havarm som skilte konti­ nentet fra landet i nord. På dager med klar luft og god sikt var uten tvil norskekysten godt synlig for m en­ neskene langs strendene av nordsjøfastlandet. I alle fall må den isfrie landbremmen i Sørvest-Norge for 1 2 -1 3 00 0 år siden ha gitt seg til kjenne om som m e­ ren i opptårnende kumulusskyer som kunne sees på svært lang avstand. Det var derfor ikke noe sjansespill å padle over og utforske det nye landet som dukket opp fremfor isbreen. Slike turer medførte ikke nød­ vendigvis fast bosetning. Det er heller grunn til å tro at norskekysten bare ble en del av et større område som gav grunnlag for en mangesidig utnyttelse. De eldste boplassene kan være resultatet av sporadiske turer over Norskerenna på ja k t etter hval, sel eller rein. Først da nordsjøfastlandet ble oversvømt og avstanden til områdene i sør økte, oppstod det for Der gigantiske platt­ form er i Nordsjøen forteller om dagens travle oljeboring, var det fo r bare 9000 år siden mulig å gå tørrskodd fra Dan­ mark til England. Både fiskere og oljeletere har fått opp flintredskaper fra havbunnen her.

23

JE G E R E OG SAMLERE

Arkeologer i arbeid på Sarnes på Magerøya i Finnmark. Dette er til nå den eldste boplassen i Norge som er datert med C-14- metoden. Alt i det 10. årtusen f.Kr. bodde det folk så langt nord og liv­ nærte seg ved fiske og jakt på havpatte­ dyr og annet vilt.

alvor et behov for fastere tilpasning og opphold langs norskekysten. Den første innvandringen til Norge kan derfor ha vært en gradvis prosess over lang tid. Noe tilsvarende skjedde lenger øst. I det nåvær­ ende Østfold finnes det også spor etter mennesker som utnyttet området mens isen fremdeles blånet i det fjerne. En av deres boplasser lå på et sted som i dag kalles Eløgnipen og som for mer enn 9 0 0 0 år siden var en liten holme. Hit kan de første pionerene ha kom m et fra sør som ledd i utnyttelsen av den svenske vestkysten.

Hele kysten blir tatt i bruk I den arkeologiske litteraturen blir de eldste kjente boplassene i Norge kalt fosnaboplasser og komsaboplasser etter de stedene der noen av de første funnene kom for dagen. Fosen er en tidligere gård der byen Kristiansund ligger i dag. Komsa er et fjell i Alta. Like til for 20 år siden var den tradisjonelle læren at fosnaboplassene bare var å finne på østsiden av O slofjor­ den og på kysten av Vest- og Midt-Norge nord til Hel­ geland, mens komsaboplassene hørte hjemme langs kysten fra Troms til Kolahalvøya. Det ble et viktig problem å forklare de lange strekningene med funntomme områder, mulige innvandringsveier og forhol­ det mellom de to boplassgruppene, både med hensyn til alder og kontakt. I dag er situasjonen en helt annen. De funntomme områdene er i ferd med å fyl­ les. Økende arkeologisk aktivitet på øyene og langs ytterkysten av fastlandet har i de siste 20 årene ført til oppdagelse av en rekke svært gamle boplasser, ikke minst i områder som tidligere ble regnet for å ha vært folketomme. Den omtalte boplassen fra Galta på Rennesøy er en av disse nye oppdagelsene. Og den er langt fra den eneste. Flere steder i ytre Ryfylke og ved

24

Karmsundet, på øyene og fastlandet i Sunnhordland og videre nordover kysten av Vestlandet og Helgeland er det registrert og gravd fram en lang rekke nye fos­ naboplasser. Til og med Simavik-boplassen så langt nord som på Ringvassøy i Troms er en slik boplass. Den er likevel ikke den eldste boplassen vi kjenner fra Nord-Norge. Allerede senest omkring 93 0 0 f.Kr. holdt det til en liten gruppe m ennesker ved Sarnes på Nordkapp. De etterlot seg både pilspisser og kniver av stein og skrapere til å rense skinn med. Disse ble funnet somme­ ren 1993 sammen med små trekullbiter. Boplassen på Sarnes er foreløpig den eldste i Norge som er datert ved hjelp av C-14-m etoden. Bildet av den eldste bosetningen i Norge er derfor i stadig forandring. De tidligste boplassene er nemlig ofte vanskelige å finne og er sjelden synlige uten nærmere undersøkelse. Ofte trer de bare fram som tynne, mørke jordlag under torva, med små flintbiter spredt ut over et gan­ ske lite område. De ligger spredt og inneholder få funn. Ofte er til og med det gamle jordlaget utvasket der boplassen opprinnelig lå, slik at funnene i dag fin­ nes i toppen av det underliggende gruslaget. Alle gjenstander av tre, skinn, horn og bein er råtnet bort. Det som ligger igjen, er først og fremst redskaper og avslag av flint eller bergkrystall, kvarts eller kvartsitt. På fosnaboplassene er flint det dominerende råstoffet, mens komsaboplassene helst inneholder kvarts og kvartsitt. Var så komsaboplassene lengst i nordøst noe annet enn fosnaboplassene lenger sør, og hadde de et annet opphav? Eller var de den naturlige forlengelsen og det endelige punktum for en stadig fremrykking nordover langs norskekysten fra de åpne tundraområdene på det europeiske kontinent flere tusen år tidligere? Når vi tar de lange avstandene i betraktning, har de bevarte gjenstandene et enhetlig preg langs hele kysten. De viktigste redskapene er noen grovt tilhugde økselignende gjenstander, såkalte skiveøkser og kjerneøkser, mange små tangespisser til å sette inn i pilskaft, og en del «stikler» - redskaper med en liten kant til å skjæ re i horn og tre med. Det er også fun­ net skrapere til å bearbeide både tre og skinn med, og større og mindre avslag - flekker - med hvasse kan­ ter som ble ypperlige skjæreredskaper når man satte dem inn i skaft av tre eller horn. På tross av små variasjoner er hovedinntrykket av teknologien det samme langs hele kysten. Ser vi bort fra de u likhet­ ene som ligger i bruken av flint og av kvarts eller kvartsitt som materiale, viskes forskjellene mellom fosnaboplassene og komsaboplassene bort. Kvarts og kvartsitt har egenskaper som nødvendigvis vil føre til noe grovere redskaper enn hint ville gi. Spørsmålet melder seg da sterkere og sterkere om det ikke egent­ lig var den samme kulturtradisjonen som gjorde seg

P IO N E R T I D E N

Kullstoff daterer fortiden Arkeologene nytter flere måter å datere funn på. C-14-metoden, som ble brukt til å tidfeste Sarnesboplassen på Nordkapp, er i dag en av de viktig­ ste. Metoden har vært kjent siden 1955. Den er forholdsvis enkel, men krever egne laboratorier med nøyaktige instrumenter og tålmodig arbeid. En bestemt del av kullstoffet (karbonet) i luf­ ten er radioaktivt. Dette kalles et 14C-isotop. Ved jordoverflaten blir 14C-isotopet tatt opp av alle levende organismer - både planter, dyr og men­ nesker. Så lenge disse organismene lever, er mengden av 14C konstant. Straks organismen dør, brytes 14C- isotopet ned. Denne nedbryting­ en tar lang tid, men foregår med tilnærmet kon­ stant hastighet og kan måles. Det opprinnelige 14C-innholdet blir halvert i løpet av omkring 5730 år. Ved å måle det radioaktive innholdet i døde organiske rester kan vi regne ut hvor lang tid det har gått siden organismen døde. C-14-dateringene er likevel ikke helt nøyak­ tige. Til hver datering knytter det seg en viss usik­ kerhet på noen årtier eller århundrer. Metoden er heller ikke feilfri. Radioaktiviteten i atmosfæren har svingt en del gjennom årtusenene. Dette gjel­ der særlig tidfestinger som er eldre enn 3500 år. Vi må derfor skille mellom C-14-år og kalenderår. Ved å datere en kjent alder, for eksempel årringer i trær der man har kunnet telle seg nøy­ aktig tilbake gjennom flere tusen år, kan denne feilen rettes opp. Det kalles å kalibrere. Det er laget en kurve som viser C-14-dateringenes avvik fra rett alder i mer enn 7000 år. Dataprogrammer gjør det i dag forholdsvis enkelt å kalibrere en C14-da tering.

gjeldende langs hele kysten i de årtusenene da isen sm eltet bort. En gammel hypotese går ut på at «komsafolket» kom østfra som de eldste innbyggerne på norsk område. Denne oppfatningen var delvis bygd på fore­ stillingen om at det noe grovere preget over materia­ let fra Finnm ark måtte bety høy alder. De lange funntomme strekningene sørover langs kysten gjorde det dessuten vanskelig å knytte de eldste komsafunnene til fosnafunnene. Med de mange nye funnene fra de senere årene og nye dateringer holder ikke dette synspunktet lenger. Komsaboplassene er ikke eldre enn de eldste boplassene lenger sør. Og bruken av kvarts og kvartsitt kan forklares ved at muligheten for å finne flintknoller i strandbeltet var mindre jo leng­ er nord man kom. Allerede fra boplasser på kysten av Nordland kjenner vi et økende innslag av kvarts og

kvartsitt i forhold til flint som redskapsmateriale. En innvandring østfra tidligere enn 7000 f.Kr. vil også være vanskelig å forklare fordi vi mangler gamle nok boplasspor sørover i Finland eller innover i Russ­ land. Vi kjenner boplasser på Kolahalvøya som inne­ holder redskaper av kvarts og kvartsitt, og som er mer enn 9 0 0 0 år gamle. Men de er ganske få og ligger helt i nord, m ot grensen til Norge. Dette gjør det naturlig å se dem som østlige utløpere av komsaboplassene. Tidfestingen av de mange fosna- og komsaboplas­ sene som etter hvert er kjent, avtegner et klart m øn­ ster. Utenom funnene fra Blomvåg og Galta og noen ganske få til kan svært få boplasser med sikkerhet sies å være eldre enn 8 0 0 0 f.Kr. De aller fleste bosetningsspor fra pionertiden, fra Østfold til Finnm ark, skriver seg fra det siste årtusenet før 7000 f.Kr. Etter hvert som isfronten trakk seg tilbake innover i fjordene og oppover mot fjellet, ble hele den lange norskekysten gradvis tatt i bruk fra sør. Den tidlige boplassen på Sarnes endrer ikke dette bildet. Jegere og samlere fartet raskt over store om­ råder. De ville kunne nå fra kyststripen lengst i sør­ vest til de isfrie områdene lengst i nord i løpet av få år, langt raskere enn vi vil ha håp om å kunne registrere arkeologisk eller ved hjelp av andre dateringsmetoder.

Kystfolkets levevis For mer enn 9 0 0 0 år siden lå det meste av det nå­ værende Østfold under vann. Her og der stakk det opp store og små øyer - den nordligste utløperen av en skjærgård som strakte seg nordover langs vestkys­ ten av Sverige. 1 sandfylte drag mellom fjellknausene vokste det små hardføre planter og en og annen bjørk og furu. Rundt holmene svømte sel, hval og isbjørn. Sjøfugl lå og duppet i bølgene, og sjøen var rik på fisk

Det er vanlig å finne pilspisser og grovt tilhugde økser av flint på boplassene fr a tusenårene like etter istiden. Øverst ser vi funn fra en bo­ plass på Toftøy nord fo r Bergen. Flinten arkeologene finner, er imidlertid bare deler av redskapene. Tegningen viser fra venstre enflintspiss satt på et pilskaft av tre, en rekke flekker av flint satt inn langs sidene av et spydskaft og en øks satt inn i et hornstykke med skafthull.

25

JE G E R E OG SAMLERE

Da de første mennes­ kene tok den sørøst­ lige delen av landet i bruk, lå det meste av Østfold under vann. Folk slo seg helst ned på holmer og øyer i skjærgården, siden sjøfangst og fiske spilte en avgjørende rolle fo r levemåten. Den lille trekanten i senter av kartet mar­ kerer Høgnipen, den eldste boplassen vi kjenner fra Østlan­ det.

26

og skalldyr. Nå og da streifet det rein over øyene. En gang mellom 7600 og 7000 f. Kr. ble en av disse holm ene, i dag en ås som blir kalt Høgnipen og ligger over en mil fra fjorden, besøkt av en liten gruppe mennesker. Da de reiste derfra, lå det igjen avfall og redskaper av flint ved siden av to ildsteder. Rundt ild­ stedet i den nordlige delen av boplassen ble maten til­ beredt, og det ble laget redskaper av flint, tre, horn eller bein. Ved et ildsted seks meter lenger sør ble små pilspisser hugd til og oppskjerpet. Og å tte-ti meter mot øst ble viltet slaktet. Boplassen på Høgnipen er den eldste vi kjenner fra Østlandet, og den er typisk for pionertiden. Den lå nær en strand, den var liten i utstrekning og ble besøkt bare én gang. Oppholdet var kort, og Høg­ nipen ble ikke besøkt av tilsvarende grupper senere. Det ene besøket kan ha sin bakgrunn i den raske landhevningen under og etter avsmeltningen. Sjøen kom etter hvert til å ligge for langt borte, og m ennes­ kene flyttet etter.

Funn fr a en nøstvetboplass i Frebergsvik i Borre i Vestfold. Oppe til venstre ser vi ti flekker. Slike ble satt inn i treskaft og dannet skjærende egger på flinteggspyd eller andre våpen (se side 25). Funn kan ellers være vanskelige å skjelne fo r utrente øyne. Små detaljer skiller dem likevel fra hverandre. Nederst til venstre ser vi et flintstykke formet og brukt som et bor og over dette et stykke med skarp egg, trolig brukt som kniv. Selv tilfel­ dige flintstykker kunne med litt bearbeiding, og gjerne satt inn i et treskaft, bli et effektivt red­ skap eller våpen.

JE G E R E OG SAMLERE

Reinen var det vik­ tigste dyret både som mat og fordi skinn, bein, sener og annet var viktige råstoffer. Etter som isen smel­ tet innover i landet, trakk reinen oppover i fjellet, og mennes­ kene fulgte etter.

Forrige side: Tenkt situasjon på fangstboplassen Galta i Rennesøy i Roga­ land fo r ca. 11 000 år siden. Selv like oppunder isen gav naturen rikelig med mat. Egg, fugl og sel var viktige matres­ surser, og fra sel fikk de også materiale til telt, klær og annet. De eldste kraniefunnene viser at datidens mennesker ikke skilte seg stort fra oss. Hjernevolumet var som i dag, men folk kan jevnt over ha vært mer kortvokste.

28

Langs hele kysten finner vi boplassene knyttet nær til datidens strandlinje. Dette er et gjennomgående trekk ved bosetningen i pionerfasen. De tidligere jegerne på den nordtyske tundraen må ha ja k tet i store grupper den tiden de jak tet på reinen. De tid­ ligste boplassene i Norge forteller om små grupper og korte opphold ved den arktiske kysten. Lenger sør tok reinjakten slutt da skogen på grunn av bedrede klim aforhold rykket inn over den tidligere tundraen og ødela beiteom rådene. Reinen fulgte isen nord­ over, og de m enneskene som var vant til å jak te på den, fant nye m uligheter til å fortsette jak ten i de ark­ tiske områdene i Skandinavia. Men samtidig bød forholdene ved hav og kyst på nye utfordringer. Allerede ved kystene av nordsjøfastlandet må avhengigheten av reinen ha blitt mindre, og det ble utviklet en levemåte som var nøye tilpasset ressurs­ ene i og ved sjøen. Da Høgnipen-boplassen var i bruk, var det lite fast­ land og dype fjorder i Østfold. Utenfor lå en kjede av store øyer, og helt ute i havgapet en rad av mindre øyer, holm er og skjær. Boplassporene i dette landska­ pet, preget av gress og urter, rynkevier, einer og trollhegg, bjørk og en og annen furu, forteller ikke om fast bosetning. De er resultatet av flere små jegergruppers hyppige sesongflyttinger. Lengst ute i havgapet fanget de sel, sjøfugl og hsk, og de sanket egg, skalldyr og planter om våren og sommeren. Middeltemperaturen midt på sommeren

lå omkring 1 6 -1 7 grader. Også ved de større øyene lenger inne kan folk ha drevet fiske. Men her livnær­ te de seg kanskje først og fremst ved å sanke planter og drive ja k t om sommeren og høsten for å skaffe seg kjøtt, pelsverk og fjær. På fastlandet kunne de drive høst- og vinterjakt på blant annet bjørn, elg, rein, rev eller mår både med tanke på pelsverk og kjøtt. Vi må tenke oss likeartede forhold langs det meste av norskekysten: korte opphold av én eller et par familier i små viker og langs smale sund, både på øyer og fastland, men alltid nær sjøen. Stor bevegelighet og vilje til å utnytte de muligheter som fantes, gjorde det lett å klare seg. Vi vet ikke med sikkerhet hvor store områder disse fangstgruppene utnyttet i løpet av et år eller en generasjon. Men sammenligninger med historisk kjente fangstgrupper tyder på at de flyttet seg over store avstander. De menneskene som besøkte Høgnipen, kan ha vært én av flere grupper som i tillegg til skjærgården i Østfold jaktet, fisket og sanket langs hele den svenske vestkysten. Siden mange av boplassene lå på øyer til dels langt fra fastlandet, må folk ha brukt båter - trolig skinntrukne kanoer eller kajakker. Helt ute på Vega på helgelandskysten er det funnet over 9 0 0 0 år gamle boplasspor. Båtbruken kan et stykke på vei forklare den forholdsvis raske spredningen av bosetningen nordover langs den lange kysten. Andre forhold trakk i samme lei. Den raske spredningen må også skyldes at de første pionerene m øtte et folketomt område uten konkurrenter til ressurser og bosetningsområder. Fra tilsvarende grupper i nyere tid vet vi at folke­ tallet må ha vært svært lite i forhold til arealet. For å opprettholde gruppen var det likevel nødvendig å ha kontakt med tilsvarende grupper lenger borte, ikke minst med tanke på bytte av maker. Enkelte ganger møttes derfor flere slike små grupper på boplasser som da gjerne ble noe større. Den bevegelige bosetningen innebar enkle bofor­ mer. Sporene etter boliger er sjeldne og tilfeldige. På Høgnipen ble det funnet stolpehull som tyder på bruk av leskjerm. Andre steder forteller ujevne ringer av stein at lette skinntelt var i bruk. Teltene var enkle å ta ned og frakte med seg fra boplass til boplass. Bare lengst i nordøst er det funnet spor av mer varige kon­ struksjoner. På boplassen i Simavik er det blant annet avdekket noen regelmessige fordypninger som mar­ kerer restene av fire hus på rekke langs en terrassekant og som er datert til om lag 82 0 0 f. Kr. Husene var gravd ned i bakken og hadde tykke vegger og tak av gresstorv. To av husene kan ha hatt overdekkede tunnel-lignende innganger. Dersom alle husene var bebodd på samme tid, kan fire familier ha hatt tilhold her og utnyttet et mindre kystområde mer perma­ nent. Men hovedinntrykket fra årtusenene fram mot 7000 f.Kr. er først og fremst stor bevegelighet langs hele kysten.

P IO N E R T I D E N

Pionerer i fjellet Selv om de aller eldste boplassene var knyttet til strand og sjø, var ikke fisk og sjødyr enerådende på matseddelen og som materialer til klær og bolig eller andre nødvendige ting. I denne tidlige fasen var reinen det største og viktigste landpattedyret man jaktet på, også i lavereliggende strøk. For om lag 10 000 år siden, etter at den store ramorenen var avsatt i den markerte kuldeperioden mellom 9000 og 8000 f.Kr. og bjørke­ skogen hadde vært borte en stund, satte det inn en endelig klimaforbedring. I løpet av årtusenet mellom 8000 og 7000 f.Kr. gjorde skogen sitt inntog for godt i lavlandet. Først dominerte bjørk. Etter hvert kom det et stadig sterkere innslag av furu og senere hassel. Skogen fortrengte reinen fra den isfrie landbremmen ute ved kysten slik at den trakk oppover og inn­ over mot brekanten. Det meste av det norske høy­ fjellet var fremdeles dekket av is og snø og forble ube­ boelig til fram mot 6800 f.Kr. Lengst i sør begynte likevel mindre fjellpartier å dukke fram etter hvert som isen trakk seg tilbake. Der fant reinen nye beite­ områder. Under et tykt lag myr i den indre enden av Store Myrvatn i Gjesdal i Rogaland ble det i slutten av 1980årene undersøkt et fullstendig intakt boplasslag, fem -seks centimeter tykt, svart, fett og funnrikt. Humussyrer fra den overliggende myra hadde for lengst tært opp rester etter forarbeidede tre- og beingjenstander og alt måltidsavfall. Det som lå igjen, var nærmere 30 0 0 større og mindre funn, for det aller meste av flint. Av redskaper lå det igjen pilspisser, skrapere, stikler, kniver og borspisser. Fire ildsteder trådte skarpt fram mot undergrunnen som runde eller ovale ansamlinger av trekullbiter, kullholdig jord og påfylt grus. På boplassen lå også restene etter en teltplass, en ring av 25 jevnt over hodestore steiner som hadde holdt teltduken festet nede mot bakken. Like innenfor teltveggen ble det gjort et funn som fører oss svært nær inn på livet av steinaldermenneskene. Der lå det en tett samling av om lag 20 store flekker og avslag av flint. De må ha blitt laget på én gang og lagret inn mot teltveggen som en reserve for senere bruk. Vi kan i dag bare gjette på hvorfor de aldri ble hentet og brukt. Stranden ved Store Myrvatn ble besøkt flere ganger mellom 8 8 0 0 og 8600 f.Kr. og var inntil Sarnes-funnet fra Nordkapp den eldste radiologisk daterte boplassen ikke bare i fjellet, men i hele Norge. Ved det første besøket lå breen ikke mer enn 1 0 -2 0 kilometer leng­ er øst, og området rundt vannet var fremdeles jom fruelig og hvitvasket av isens arbeid. Hva var det som trakk mennesker inn hit i denne kalde fjell­ heimen gjennom flere hundre år, og hvor kom de fra? Det eneste attraktive storviltet her oppe på denne tiden var reinen. Den fant trolig frisk og næringsrik

vegetasjon like foran breen. Spesialisert reinsdyrjakt på sensom m eren og høsten står som den eneste m u­ lige forklaringen på at folk oppholdt seg så tidlig ved Myrvatn. Men de naturforholdene de m øtte her oppe i høyfjellet, gav ikke grunnlag for helårs bosetning. Besøkene måtte derfor ha et utgangspunkt i lavlan­ det. Den sterke dominansen av flint i funnmaterialet tyder på at reinjegerne kom fra kysten. Som en trygg geografisk ledetråd og et lett område å ta seg igjen­ nom peker Bjerkreimsvassdraget seg ut, med områ­ det om kring Egersund som det naturlige utgangs­ punktet. Her bød en 55 kilom eter lang og grei for­ bindelse av elvedaler seg fram med muligheter til å bruke kano over lange strekninger. Den foreløpige mangelen på gamle nok boplasser i egersundsområdet kan trolig forklares ved at daværende strandlinje i dag ligger lavere enn havoverflaten og dermed er oversvømt. Boplassene ved Myrvatn viser at tradisjonen med en økonom i basert på reinsdyrjakt ikke forsvant helt da de nordeuropeiske slettene eller kyststrøkene i Sør-Norge ble kledd med skog. Denne økonomiske tilpasningen ble opprettholdt på sesongmessig basis i høyereliggende innlandsområder, dit reinsdyrflokkene nå hadde trukket seg tilbake. Reinsdyrjakten i fjellet ble slik innpasset som en del av det flyttesyste­ met som ellers var rådende ved kysten, og kom i de nærmest følgende årtusenene til å spille en stadig vik­ tigere rolle i sørnorske høyfjell.

Den eldste kjente boplassen i fjellet ligger ved Store Myrvatn i Gjesdal i Rogaland, rundt 600 meter over havet. Den var kanskje i bruk alt så tidlig som fo r 10 800 år siden. Senere er den blitt dekket av halv­ annen meter tykk myrtorv.

29

Hele landet tas i bruk Tiden mellom 7000 og 4000 f.Kr.

Fram mot 7000 f.Kr. og videre inn i det neste årtuse­ net skjedde det både en utvidelse av bosetningen og en gradvis endring av levevis og materiell kultur i Norge. Dette var endringer som også fant sted over store deler av Nord- og Vest-Europa. Redskapene ble utformet på en ny måte, og nye råmaterialer ble tatt i bruk. Det var ikke tale om noe brått skifte, og det gikk neppe helt likt for seg og til samme tid overalt. Nøyaktig når disse endringene satte inn, er ennå uklart. Det er blitt hevdet at de var merkbare på Vest­ landet allerede omkring 7500 f.Kr. og var avsluttet i løpet av en tusenårsperiode. Andre argumenterer for en noe senere tidfesting og m ener at de nye trekkene utviklet seg i årtusenet mellom 7000 og 6000. I Nord- og Vest-Europa ellers er overgangen til det nye datert til omkring 6800 f.Kr. Det likeartede pre­ get over hele dette nordeuropeiske området forteller I løpet av det 8. og det 7. årtusen f.Kr. ble en del redskaper utformet på nye måter i forhold til før. De små og grovt tilhugde øksene (oppe til venstre) ble erstattet av større, delvis slipte økser (oppe til høyre). Fremdeles ble det laget pilspisser med tange (nede til ven­ stre), men etter hvert ble det vanligere å slå små flintstykker med parallelle side­ kanter (flekker, nede til høyre) og lage forskjellige redska­ per av disse.

30

om gode kontakter mellom ulike jeger- og samlergrupper. Spørsmålet er om utviklingen først skjøt fart på vestkysten av Norge og forplantet seg sørover, eller om utviklingen i Norge må sees på bakgrunn av inn­ flytelse sørfra. Ennå er da teringene så få og usikre at en endelig konklusjon ikke kan trekkes.

Nye teknikker - nye redskaper Endringene i den materielle kulturen viser seg spesi­ elt gjennom to redskapstyper. På den ene siden ble pilspissene med tange og de mange små flintbitene av forskjellig form, såkalte mikrolitter, mer og mer erstattet av noen små smale stykker med parallelle sidekanter som kalles mikroflekker. Den tradisjonelle bruken av flekker opphørte likevel ikke helt. Ennå ble det lagd pilspisser med

H E LE L A N D E T TAS I BR UK

tange, stikler, kniver og skrapere. Men en gradvis større del av flekkeproduksjonen ble rettet inn mot fremstilling av mikroflekker. Den nye teknikken synes å være resultatet av en lang utvikling. Allerede i det 9. årtusen f.Kr. var det en tendens til smalere og jevnere flekker med et mer enhetlig preg. Bakgrunnen er at såkalte flintegg-redskaper fikk økende betydning. Dette er redskaper og våpen med skjærende og gjennom trengende funksjo­ ner der eggen er satt sammen av mange små biter av flint eller annen høvelig stein. Dette krevde økt spesi­ alisering i flekkeproduksjonen fordi flekkene måtte være av tilnærmet samme størrelse og form om de skulle fungere i den samme skjæreeggen. Selv om disse redskapene dermed ble vanskeligere å lage, var de å foretrekke i forhold til de tidligere enklere red­ skapene. De gav nemlig økte muligheter med hensyn til form og lengde på den skjærende eggen. I tillegg hkk brukerne bedre kontroll over eggvinkelen i red­ skapets arbeidende del. Prosjektilet kunne under ja k ­ ten trenge dypere inn i dyret og dermed forårsake større blødning. I tillegg inneholdt det utskiftbare deler så det kunne fornyes og repareres. Den andre viktige endringen var at de små såkalte skive- og kjerneøksene av flint som var vanlige på boplassene i pionertiden, ble erstattet av en rekke større økseformer av forskjellige lokale steinslag. Disse øksene hadde rundt, ovalt eller trekantet tverr­ snitt og var langstrakte i formen, med en ofte slipt egg i den bredeste enden, mens de sm alnet av m ot en spiss eller butt hammerende. Også denne nyheten var felles for store deler av Nord- og Vest-Europa. Disse øksene kunne være noe ulike i formen og ble lagd på ulike måter. Men de representerte uten tvil en felles idé. Den mest kjente typen fra Norge er den såkalte nøstvetøksen, oppkalt etter et funnsted et par mil sørøst for Oslo. Den er funnet i så store mengder på Østlandet at den hos oss er blitt brukt for å navngi den tiden da den var i bruk. Arkeologene har gjerne talt om «nøstvetfolkene» og nøstvetkulturen som den sentrale arkeologiske kul­ turen i siste del av eldre steinalder. I dag vet vi at de jeger- og samlergruppene som lagde og brukte de typiske nøstvetøksene bare utgjorde noen av alle de gruppene som på den tiden utnyttet naturressursene mellom Skagerrak og Barentshavet. De store økseformene ble heller ikke tatt i bruk over hele landet. Lengst nord er de ikke å finne. Det ser ut til at det går en grense et sted på Helgeland. Øksenes funksjon er ikke innlysende. Det er blant annet foreslått at de kan ha vært jordhakker eller skinnskraper, men analyser av slitesporene støtter ikke tanken om slike bruksmåter. Det kunne også tenkes at enkelte symmetriske, vakkert utformede varianter, gjerne av særpregede bergarter, ble brukt som symbo­ ler og først og fremst var lagd som prestisjeøkser. Eller

de var kanskje redskaper til rituell avlivning av vilt, for eksempel store pattedyr som sel eller villsvin. Utbredelsen er nok det forholdet som gir det sik­ reste holdepunkt for en teori om bruken. Øksene er svært sjelden funnet i fjellet og hørte ikke til de red­ skapene som var i vanlig bruk der. Samtidig vet vi at den første bruken av store steinøkser falt sammen med tilskogingen av landet. Dette støttes av den geo­ grafiske spredningen, for øksene er i all hovedsak funnet i områder der tett skog vokste til. Vi m øter likevel et lite tankekors når vi ser på utbredelsen i et større perspektiv. Disse redskapene var ikke vanlige i Sør-Europa. Det var ikke mindre skog der på den tiden, og det var kontakt mellom for­ skjellige jeger- og samlergrupper nord og sør på kon­ tinentet. Om øksene hadde vært ensidig knyttet til skogen, burde de helst hatt en større spredning. Selv om det her fremdeles ligger et uavklart problem, kommer vi ikke forbi at praktiske forsøk har vist at de store steinøksene fungerer godt ved felling av trær, uthuling av stammer og lignende. Endringene i flekketeknikken og produksjonen av de store steinøksene faller i det store og hele sammen i tid. Hva var det som lå bak disse endringene? Stod m enneskene på denne tiden overfor problemer og En stor spydspiss og tre pilspisser fra en boplass på Toftøy i Øygarden. Spyd­ spisser som dette er sjeldne. Folk kan ha brukt spyd eller stikkvåpen av tre uten på­ satte spisser av flint eller annen stein. I dag er disse råtnet bort. Pilspisser finner vi derimot på mange boplasser fra hele steinalderen.

utfordringer som kan forklare overgangen til det nye? Først og fremst ligger nok forklaringen i stadig mer gjennomgripende endringer i naturforholdene.

Varme tid Det som først og fremst endret naturvilkårene, var en rask temperaturøkning. Den gjorde seg gjeldende over hele Europa og førte til at en mer krevende flora og fauna bredte seg nordover. Samtidig fortsatte lan-

31

J E G E R E O G S A M L ER E

Klimaet ble stadig gunstigere, og vegeta­ sjonen i store deler av landet ble fr a ca. 6000 f.Kr. gradvis preget av tett ogfrodig skog med innslag av blant annet bøk som den i bøkeskogen ved Larvik. Den nå­ værende bøken kom imidlertid til Vestfold først ca. 500f.Kr.

Et område på Flatøy nord fo r Bergen ble i eldre steinalder be­ søkt av fangstfolk flere ganger gjennom 2000 år. Man har funnet en rekke bo­ plasser som ligger i ulik høyde over dag­ ens havnivå. I løpet av de 2000 årene sank strandlinjen omkring fire meter. Undersøkelser viser at boplassene ved hvert besøk ble lagt nær den samtidige strandlinjen.

32

det å heve seg. På Østlandet falt strandlinjen i løpet av de 1000 årene fra omkring 6000 til 50 0 0 f.Kr. med 55 meter, fra 130 til 75 meter over nåværende havnivå. På denne måten ble det stadig åpnet nytt land for planter, dyr og mennesker. I det første årtusenet etter 70 0 0 f.Kr. var skogen dominert av furu, bjørk og hassel. For at hassel skal trives og sette frø, kreves det en middeltemperatur for ju ni-septem ber på 12,5 grader. Halvgresset storak (Cladium m ariscus), som vokste på Østlandet i denne tiden, krever minst 14 grader. Den gjennom snittlige temperaturen i ju li må derfor ha vært minst så høy. Samtidig var gjennom snittstemperaturen i januar ikke strengere enn to -tre kuldegrader. Varmetiden satte likevel ikke inn for alvor før omkring 6000 f.Kr. Da skjedde det også en endring fra et varmt og tørt til et varmt og fuktig klima. De 3000 årene mellom 6000 og 3000 f.Kr. kalles derfor den

atlantiske klimaperiode. Verken før eller senere etter istiden har det vært et gunstigere klima i Norge. Dette var den varmekjære eikeblandingsskogens tid. Mens furu levde videre på tørre og skrinne steder, slo varme­ kjære løvtrær som alm, lind, eik og ask rot. De spredte seg i tur og orden fra sør og dannet omfattende skoger i de fleste lavereliggende strøk i Sør-Norge. Det må ha vokst et mer eller mindre sammenhengende urskogsbelte med eikeblandingsskog fra vestlandskysten over Jæren, langs skagerrakkysten og like inn i de vinterkalde traktene omkring Mjøsa. Selv der dominerte lin­ den i eikeblandingsskogen - det mest krevende tresla­ get av dem alle med hensyn til sommervarme. 1 fjellstrøkene førte klim aendringen til at skog­ grensen forskjøv seg oppover, slik at blant annet daldragene på Hardangervidda ble dekket av furuskog. Selv lengst i nordøst ble Varangerhalvøya dekket av furu- og bjørkeskog. For de m enneskene som bodde

H E LE L A N D E T TAS I B R U K

her nord, må dette ha vært en stor overgang. Nå kunne de ikke lenger så uhindret se horisonten over åpen tundra eller vide gress-sletter, der det var lett å oppdage og forfølge storviltet. Den store oversikten fikk de bare ved kysten utover havet og i høyfjellet. Forekom sten av m isteltein og bergflette i sør for­ teller om varme somrer og milde vintrer. G jennom ­ snittstemperaturen i ju li må ha vært to grader høyere enn i dag, og gjennom snittlig vintertemperatur i januar tre-fire grader høyere enn dagens. Snøgrensen gikk høyere enn i vårt århundre, og det ser ut til at alle breer sm eltet bort. Selvsagt varierte klim aforhol­ dene i detalj fra sted til sted og fra landsende til landsende. Den lokale topografi og breddegrad var avgjø­ rende i så måte. Alt i alt opplevde likevel hele landet et svært gunstig klima. Kyststrøkene i vest kunne til tider bli utsatt for sterk vind, og det såkalte azorerhøytrykket strakte seg ofte m ot Vestlandet fra sør­ vest. Men hovedvindretningen var vestlig med mye nedbør høst og vinter, ikke minst fordi den økende vannmengden i havet gjorde atmosfæren fuktigere. Golfstrømmen nådde igjen deler av kysten da isen smeltet bort, etter et fravær på 15 000 år. Det var like­ vel først da nordsjøfastlandet forsvant og Den engel­ ske kanal åpnet seg omkring 6 0 0 0 f.Kr. at denne hav­ strøm men fikk en varig innvirkning på klim aet i vest. Kom binasjonen av fuktighet og varme gjorde landet langt mer fruktbart enn tidligere. Samtidig ble snøsesongen kortere og voksetiden for plantene lengre. Også på Østlandet ble klimaet fuktigere og langt mer preget av havet enn i dag. Det var i varmetiden langt større vannutveksling mellom Østersjøen og Nordsjø­ en enn det er nå. Oslofjorden var dessuten et mye stør­ re fjordbasseng med flere lange fjorder og dype bukter. På grunn av en mulig tidevannsbølge fra vest kan tem­ peraturen ha holdt seg ganske høy om vinteren. Klimaendringene hadde trolig liten virkning på fordelingen og sammensetningen av fiske- og dyre­ arter i havet. M en fruktbarheten må ha blitt betrakte­ lig forbedret. De store endringene skjedde først og fremst i dyrelivet på land. Reinsdyret og ressurser knyttet til hav og strand var ikke lenger enerådende. Nye store pattedyr som hjort, elg, rådyr og villsvin, pelsdyr som bever og mår, og skogsfugl som orrfugl og tiur vandret inn og ble mål for jegernes piler og fangstinnretninger. De markerte endringene i klima og landskap, med fortsatt landhevning og rask spredning av skogen, stilte de gamle jeger- og samlersamfunnene langs kys­ ten overfor store utfordringer, men også nye mulig­ heter. Det er på denne bakgrunn vi må se de endring­ ene i den materielle kulturen som de arkeologiske funnene forteller om. Menneskenes svar på de nye utfordringene førte til et langt mer sammensatt kul­ turhistorisk bilde i denne siste delen av eldre stein­ alder enn i den første pionerfasen.

Gjennomsnittlige sommertemperaturer i Sør-Norge mellom 11 000 og 5000 f.Kr. Etter en del sving­ ninger i de første årtusenene etter istiden ble somrene stadig varmere og nådde over 18 grader mot slutten av eldre stein­ alder, tilsvarende den gjennomsnittlige julitemperaturen i Oslo i dag.

Fra kyst til innland Til tross for de nye områdene som ble tilgjengelige, hadde de ytre kyststrøkene fremdeles stor betydning gjennom hele tidsrommet fra omkring 7000 til 4 0 0 0 f. Kr. Der var det stabil tilgang på mat i overflod, og folk slo seg til på høvelige steder langs hele norske­ kysten. Et økende antall boplasser ble tatt i bruk. Stort sett ble de plassert på samme måte som før. De små forandringene som kan påvises, har først og fremst sin bakgrunn i fortsatte forskyvninger i strandlinjen. På ytterkysten av Vestlandet sank havet fra tretti til bre meter over dagens nivå fram til 6 5 0 0 f. Kr. Da begynte havet på ny å stige, slik at det en gang mellom 6 5 0 0 og 5 2 0 0 nådde opp til elleve m eter over dagens nivå for så å synke igjen. Det er som nevnt i tilknytning til alle disse ulike strandnivåene at vi i dag finner boplasspor i form av flint og annet avfall, ildsteder og kanskje en teltring Eksempel på varia­ sjon i havnivået i fo r ­ hold til dagens nivå i Hordaland fo r mel­ lom 10 000-11 000 og 4000-5000 år siden. Vi ser hvor raskt landet steg og havnivået sank den første tiden fo r å bli etterfulgt av en ny havstigningfør det igjen sank mer grad­ vis nedover mot dag­ ens nivå. Bunnen av figuren viser dagens nivå.

33

J E G E R E O G S A M L ER E

Jegere og samlere besøkte allerede 5400f. Kr. Innerdalen mellom SørTrøndelag og Hed­ mark. Her trakk elgen. En gruppe jegere slo seg til på svaberget ovenfor elven i forgrunnen (bildet over), Storengsetra i bakgrun­ nen. En annen grup­ pe jaktet på bever og holdt til i Bukkhammeren under en stor stein litt lenger sør i dalen (under).

34

eller et hyttegulv. I hovedtrekk sporer vi de samme forholdene langs hele kysten, både lengst i sør og lengst i nord. Avstanden til stranden var sjelden mer enn noen få meter. På Vestlandet slo m enneskene seg helst ned i lune viker, ofte i forbindelse med smale sund der tidevannsstrøm mer gjorde at det var rik tilgang på fisk og skalldyr. Boplassene lå på tørre flater inntil bratte berghamrer, med ly mot de hardeste vindretningene. Godt drenerte flater av en viss størrelse var ikke bare behagelige å holde til på. De gav også de beste mulig­ heter for et effektivt ildsted og var en forutsetning for at beboerne skulle kunne fungere som en gruppe. Boplassene lå gjerne ved gode havner. Denne til­ knytningen kan selvsagt tas til inntekt for en økono­ misk tilpasning til sjøen. Men den kan også oppfattes som et mer grunnleggende trekk ved leveforholdene. Uansett hva folk gjorde ute ved kysten, måtte de

bevege seg mellom øyene og mellom øyene og fast­ landet. Båt var en livsnødvendighet. Dette gjør det enda mer forståelig at boplassene måtte ligge nær stranden. Mange av boplassene lå dessuten nær flere havner - ofte en som var skjerm et og en som lå mer utsatt til m ot åpen sjø. I den skjermede havnen kun­ ne båtene nå land uansett vær og ligge trygt. Fra den utsatte havnen, som ofte lå i kort avstand fra boplas­ sen, kom folk seg fort ut i åpen sjø. En slik havn må ha vært et vesentlig ledd i en livberging som bygde på at større sjøom råder ble overvåket i forbindelse med fangst av sjøpattedyr og stimfisk. Også på finnmarkskysten slo folk seg til nær stran­ den, men ofte på forholdsvis utsatte steder, der havet preget de nære omgivelsene. Kravet til beskyttelse m ot vinden og ikke minst gode havner gjorde seg like­ vel også gjeldende der. Boplassene ble lagt på smale eid eller ganske små øyer uten særlig innland og med adgang til havet fra minst to sider. Det var ikke nød­ vendigvis bare praktiske grunner til en slik beliggen­ het. Den kan også tenkes å ha hatt et symbolsk inn­ hold, et ønske om å markere forholdet mellom land og hav som en vesentlig del av en verdensanskuelse. I løpet av det 7. årtusen f. Kr. ble også huler og hel­ lere tatt i bruk som bosteder. De arkeologisk sett rikeste hellerne ligger i kystsonen, slike som Svarthålå på Viste nord på Jæ ren og Skipshelleren nord for Bergen. Hellerne er likevel unntak fra hovedregelen. Den vanligste boformen var de åpne boplassene med lette telt eller vindskjermer, uten særlig markerte bygningsrester. Bare en rekke boplasser i Nord-Norge, særlig i Finnmark og Troms, ser ut til å skille seg ut med antydning til fastere hus. Vi vet lite om hvordan forholdet var mellom boset­ ningen lengst ute ved kysten og en mulig bosetning inne i fjordene og i innlandet i årtusenene før omkring 4 0 0 0 f.Kr. Det var lenge en vanlig oppfatning at fjordene var uten bosetning i mange tusen år etter at landet ble befolket, og at de indre strøkene i lavlan­ det ble lite utnyttet av jegere og samlere i eldre stein­ alder. Nyere undersøkelser viser at heller ikke dette bildet lenger er riktig. Det er funnet steinøkser inn­ over i fjordene som viser at også disse områdene ble brukt, selv om vi kjenner få boplasser. Den tidligere omtalte boplassen ved Svevollen mellom Glomma og Mjøsa og flere kjente boplasser i det samme området viser at også skogene i det indre av Østlandet var hyp­ pig besøkt av omvandrende jegergrupper for mer enn 6 0 0 0 år siden. Slik var det også ellers i landet. Omkring 54 0 0 f.Kr. fant en gruppe jegere veien inn til Innerdalen på grensen mellom Sør-Trøndelag og Hedmark. Helt til den ble demmet ned, var dette en vid U-formet, grønn og frodig dal i grenselandet mellom bygd og høyfjell nær vannskillet mellom Østerdalen og Trøndelag. På et sted som i dag heter Tronsetra, slo de seg ned og satte opp en leskjerm

H E L E L A N D E T TAS I BR UK

mot nordavinden. I løpet av en 400-årsperiode vend­ te flere små jegergrupper tilbake hit. Et par hundre år etter det siste besøket vi kjenner på Tronsetra, ble det noe lenger inne i dalen opprettet et par leirsteder på Storengsetra, og 1000 år senere ble Frengstadsetra valgt som boplass. Boplassene ble alle lagt på samme måte, litt opp fra dalbunnen, ikke i umiddelbar næ r­ het av elven, men på svaberg og tørre rabber omgitt av fuktige drag. Samtidig ble Bukkhamm eren tatt i bruk som oppholdssted - en naturlig heller dannet av en stor flyttblokk på østsiden av elven like sør for Storengsetra. Det var ja k t på elg og bever som trakk folk til denne dalen. Men de fanget også rein og hare, rype og andefugler, ørret og gjedde. Funnene fra Innerdalen viser at også strøk fjernt fra kysten var tatt i bruk av jegere og samlere allerede for over 7000 år siden. Nordenden av Femunden ble besøkt av flere grupper omkring 40 0 0 f.Kr., og omkring 3 8 0 0 f.Kr. hadde en del m ennesker noen kortere opphold på Vassendøya i sørenden av Byglandsfjorden i Setesdal. Føsfunn av steinøkser i Gud­ brandsdalen, Valdres, Flallingdal og Numedal er klare beviser på at også disse områdene var i bruk under de gunstige forholdene i siste del av eldre steinalder. Vi finner en tiltagende bosetning i innlandet også i nord. Omkring 40 0 0 f.Kr. oppholdt det seg folk i kortere perioder flere steder inne på Finnmarksvidda, og de indre strøkene av Varangerfjorden ble tidlig utnyttet. Overgangen fra kyst til fjord og dal kan være fly­ tende. Telemark er et illustrerende eksempel på dette. Der lå mange av boplassene solvendt i smale dalsenkninger ved de mange fjordene som skar seg langt inn­ over i landet. De var lunt plassert i forhold til kalde vinder fra nord og i noen tilfeller beskyttet av øyer utenfor. Noen lå ved smale sund, andre ved passasjer i terrenget. Alle lå de slik til at det var lett å ta seg fram med båt over store avstander. Med en strand­

linje mellom 30 og 47 meter over den nåværende strakte det seg en fjordarm sammenhengende fra Fangesundsfjorden og Frierfjorden til langt inn i Heddal, omtrent til grensen mot Hjartdal. Sidearmer av denne fjorden førte også inn i landet vestover fra Ulefoss og Gvarv. Fra bunnen av fjorden ved Heddal var det mindre enn 25 kilom eter inn til Tinnsjø. Der var folk inne ved de store sjøene som i dag strekker seg inn til kanten av Hardangervidda og til de mange fjelldalene rundt den.

Til fjells etter reinen Høyfjellet kunne ikke utnyttes av mennesker før isen var endelig smeltet bort. Men da tok det heller ikke lang tid før folk var på plass, slik vi har sett fra Store Myrvatn i Rogaland. Fra norske høyfjell kjenner vi i dag godt over 1000 boplasser som er eldre enn fra 4000 f.Kr. De første større fjellområdene som ble isfrie, var Trollheimen og strøket mellom Sognefjor­ den og Hardangerfjorden. Det ser ikke ut til at det sis­ te området ble besøkt av de aller tidligste steinalderjegerne. Derimot fant de raskt veien opp i Trollhei­ men. Allerede omkring 6 8 0 0 f.Kr. opprettet de en leirplass ved Ålbusetra i Oppdalsfjellene. Flere tidlige boplasser er også kjent ved andre vann i området. Først noen hundre år senere ble Lærdalsfjellene tatt i bruk. De første boplassene der ble opprettet omkring 6500 f.Kr., og senere ble området intenst utnyttet gjennom flere tusen år. Det mest sentrale og kanskje ressurs- og funnrikeste høyfjellsområdet, Hardanger­ vidda, ble derimot ikke tatt i bruk i fullt m onn før mer enn tusen år senere. De eldste spor etter mennesker på Hardangervidda er datert til 6300 f.Kr. Forklaring­ en på dette er å finne i naturforholdene. De siste restene av innlandsisen forsvant fra Har­ dangervidda for om lag 9 0 0 0 år siden. M ellom 7000

Hodeskallen til en kvinne som kanskje druknet ved Bleivik i Skåre nordfar Hau­ gesund omkring 6000f.Kr. Bleivikkvinnen er det eldste menneskeskjelettet som til nå er funnet i Norge.

Hardangervidda har vært utnyttet av mennesker hådefra vestsiden og østsiden i nærmere 8000 år. Særlig var reins­ dyret en svært viktig ressurs her.

i

35

J E G E R E OG SA M L E R E

1 varmetiden vokste det skog i de lavestliggende partiene av Hardangervidda. I dag finner vi rester av denne skogen som trerøtter i myrene.

og 65 0 0 f.Kr. var vidda trolig preget av en stadig skif­ tende mosaikk av isdekkede og isfrie flater. Pionervegetasjonen var dominert av lav, mose og noen få arktiske eller alpine plantearter. Etter hvert tok enkelte gressarter og lyskrevende urter over. I denne første isfrie fasen var det små muligheter for at større pattedyr kunne livnære seg her. Følgelig var Har­ dangervidda heller ikke særlig tiltrekkende for m en­ nesket i den nærmeste tiden etter 7000 f. Kr. Dette endret seg kraftig i løpet av 1000 år. I tiden mellom 6500 og 6000 vandret skogen inn - først bjørk og senere furu, som nådde en tregrense på minst 1250 meter over havet i de sentrale delene av platået. Mot vest, sør og øst var skogen tett og sammenhengende, mens det i nord og vest fantes større skogbare om­ råder. Det var likevel ikke før etter 6 0 0 0 f.Kr. at dette høyfjellsplatået ble tatt i bruk av jegergrupper i fullt monn. Da førte avskoging til større utfoldelsesmuligheter for reinen. Reinstammen økte, og mulighetene for sikker jak t ble større. De fleste høyfjellsboplassene lå langs innsjøer og vassdrag. Her finner vi de største konsentrasjonene av bosetningsspor langs vann og elver, ved oser, på nes eller på eid. Vann var avgjørende når en gruppe mennesker skulle slå seg til for natten eller for lengre tid. Jo lenger borte fra vann en boplass ble lagt, desto kortere og mer spesialisert ser det ut til at oppholdet var, og desto mindre avfall ble liggende igjen når gruppen brøt opp. De fleste boplassene var åpne, akkurat som ved kysten; de lå gjerne på tørre grusrygger og viser ikke spor etter varig bosetning. Eksemplene fra Trollheimen og Hardangervidda forteller at ikke alle norske høyfjell ble tatt i bruk like

HU

Hardanger­

Områder under

jøkulen

antatt tregrense år 6000 f.Kr.

36

Pollenkom av hvete, 0,05 mm i diameter.

Pollenkorn forteller historie Skogspredningen i den atlantiske klimaperioden lar seg kartlegge gjennom botaniske studier av sporer og blomsterstøv eller pollen fra troer, urter, gress og halvgress. Metoden kalles pollenanalyse og bygger på at pollenkorn fra ulike planter har svært forskjellig form med porer, furer og møn­ stre som gjør det mulig å skille de enkelte plan­ teslagene fra hverandre. Skallet rundt pollenkornene blir ikke brutt ned når de ligger i lag der det ikke slipper til oksygen. Slik er det gjerne på våte steder. I myrer vokser det opp nye lag torvmose uten at det som til enhver tid er falt på overflaten, råtner helt bort. Når vi graver oss ned mot bunnen av en myr, fin­ ner vi derfor stadig eldre lag. Slik er det også i tjern og små vann. Hvert år legges det et nytt tynt lag av sporer og pollen på bunnen. Disse lagene kan dateres ved hjelp av C-14-metoden. Slik kan en myr eller et vann være som en historiebok. Av den kan vi lese vegetasjonsutviklingen. Botanikerne samler inn små prøver av disse lagene fra bunn til topp. Prøvene behandles med kjemikalier for å rense fram og konsentrere spore­ ne og pollenkornene, som er mikroskopisk små. Den vanlige størrelsen er 0,03-0,04 millimeter tvers over, men det finnes pollenkorn på ned til tiendeparten av dette og "kjemper" på opp til 0,1 millimeter. Botanikerne legger de rensede prøvene under mikroskopet og teller et passende antall pollen og sporer fra hver prøve. Ved å studere styrkeforhol­ det mellom de ulike plantene på forskjellige tids­ punkter, kan de danne seg et inntrykk av hvordan plantelivet utviklet seg gjennom årtusenene. Noen ganger var det mest gress og lyng, andre ganger kanskje løvskog som dominerte.

H E L E L A N D E T TAS I B R U K

etter at isen var borte. Det skjedde ingen intensiv «kolonisering» av fjellområdene i løpet av kort tid. Utnyttelsen av fjellet var avhengig dels av de mulig­ hetene det bød på, dels av at det fantes folk rundt fjel­ let som så disse mulighetene og fant dem interessan­ te. Det skulle for eksempel gå nesten 20 0 0 år fra isen var sm eltet til fjellet mellom Setesdal og Ryfylke ble tatt i bruk av steinalderjegere. Her er de eldste boplassene datert til 52 0 0 f.Kr. Om trent på samme tid, eller kanskje et par hundre år senere, ble fjellet mellom Ranafjorden i Norge og innsjøen Storuman i Sverige tatt i bruk. Som på Hardangervidda var dal­ ene også her kledd med skog - først furu, som gikk 185 meter høyere enn i dag, senere bjørk. Her var det elgen som trakk. Langs strendene av vann som Akersvatnet, Grasvatnet, Overuman og flere andre mellom 40 0 og 1000 meter over havet er det funnet en meng­ de boplasspor i form av avslag og redskaper. I dette materialet finnes det ikke flint. De som brukte dette området, lagde våpen og skjærende redskaper uteluk­ kende av forskjellige typer lokal kvarts og kvartsitt. Disse boplassene gir et helt annet inntrykk enn de mange tusen år eldre rene flintboplassene ute ved kysten.

Økende bruk av lokale materialer M ennesket er egentlig så svakt fysisk utrustet at det er helt avhengig av hjelpemidler til å stikke, skjære eller knuse for å kunne nyttiggjøre seg de ressursene som omgivelsene byr på. Dyr måtte flås og deles opp for frakt, oppbevaring og forbruk. Frø, røtter og annet plantemateriale måtte gjerne deles og knuses for at folk skulle kunne gjøre seg nytte av det. For steinalderm ennesket var derfor tilgangen på høvelig hardt materiale i form av flint eller andre bergarter en livsbetingelse, ja man kan være fristet til å snakke om en «biologisk nødvendighet». Slikt materiale var helt avgjørende for at folk skulle kunne skaffe seg mat og klær og bygge hus eller andre oppholdssteder. Å skaffe til veie materialer til redskaper var derfor en vesentlig økonom isk virksomhet. Innsatsen på dette området var avhengig av om råmaterialet var tilgjengelig lokalt eller måtte transporteres over lange avstander. Folk kunne selvsagt også bytte til seg over en viss avstand. De første jegerne og samlerne som nådde kystene våre for mer enn 11 000 år siden, levde i en tradisjon som var oppstått lenger sør, i områder med rikelig til­ gang på flint. Derfor var også flinten det viktigste råmaterialet her i landet i de første årtusenene. Men flint forekommer ikke naturlig i Norge i de mengder og de kvaliteter som vi kjenner fra boplassene. De nærmeste større flintforekomstene i fast fjell må vi til de store krittavsetningene i Danmark for å finne. Noe flint var det likevel også å finne nord for Skagerrak.

Store mengder flint var fraktet med isen oppover langs norskekysten og ble liggende igjen da isen smeltet. Transporten må ha vært størst inn m ot de sørligste delene av landet, mens mengden avtok fra Vestlandet og nordover og fra ytterkysten og innover. Helt fra de første menneskene dukket opp, var det derfor mulig å hente flint i strandområdene. Beveger vi oss nordover langs kysten, ble altså til­ gangen på flint dårligere. Allerede på helgelandskysten ble behovet for å finne andre m aterialer i tillegg til flinten påtrengende. Stein er tung å frakte. Det var derfor ønskelig å hente råm aterialer til den dag­ lige fornyelsen av redskapene så nær som mulig. Der boplassene lå i næ rheten av større strandvoller med

Her ved Kjøleskarvet i Lærdalsfjellene mer enn 1300 meter over havet ligger det et kvartsitthrudd som trolig ble utnyt­ tet fo r mer enn 8000 år siden. Den sær­ pregede kvartsitten, som lyser i grønt mellom lavrosene (til venstre), var lett å bearbeide og gav skarpe egger.

37

J E G E R E OG S A M L ER E

På Hespriholmen vest fo r Bømlo ( bilde til venstre) kan vi ennå se sporene etter et grønnsteinsbrudd der fangstfolk hentet emner til økser alle­ rede på 6000-tallet f Kr. Bunnen av bruddet ligger i dag ca. fire meter over havflaten. På Stakaneset i Flora begynte fo lk å bryte diabas til økser på om lag sam­ me tid (oppe til høy­ re). Under ser vi til venstre en slipt øks fr a yngre steinalder i grønnstein fra Fosnes kommune i Nord-Trøndelag og til høyre en prikkhogd diabasøks fra Bømlo i Ftordaland.

Tverrøksen ble skjef­ tet til et skaft med krok. Øksen ble surret med våte skinnremmer som strammet når skinnet tørket.

mye kvarts eller kvartsitt, kan disse forekom stene ha blitt utnyttet systematisk, nesten som brudd. Overgangen til andre bergarter skyldtes kanskje at flintknollene i strendene langs kysten etter hvert ble brukt opp, samtidig som folketallet og dermed be­ hovet for redskaper økte. Kanskje var den økende bru­ ken av andre og lokale bergarter et uttrykk for flintmangel - eller en «ressurskrise» med et moderne ord. I sør var dette neppe tilfelle. Som vi har sett, gav landhevningen stadig nye strandområder der det fort­

38

satt var mulig å bnne flintknoller av ganske god kva­ litet. De sørlige delene av landet hadde dessuten kon­ takt med Sør-Skandinavia og bkk flint derfra. Selv om andre bergarter i visse perioder og i visse områder spilte en stadig større rolle, var og ble flinten det van­ ligste redskapsmaterialet i store deler av landet. Tilgjengelighet og transport må ha vært viktige faktorer i overgangen til andre bergarter. Visste folk om en god forekomst av en høvelig lokal bergart nær det stedet de skulle til, var det kanskje ikke grunn til

H E L E L A N D E T TAS I BR U K

å bære med seg en flintknoll fra kysten og 100 kilo­ meter inn i fjellheim en. Derfor ser vi også at de lokale bergartene var langt sterkere representert på boplas­ sene i fjellet enn ute ved kysten, og at de oftere ble brukt til redskaper på vestkysten og nordover enn langs sør- og østkysten. I noen fjellområder ble ikke flint brukt i det hele tatt. Det gjelder for eksempel fjellene innenfor Ranafjorden i Nordland. Fra boplas­ sene der drog folk ut til flere steinbrudd i nærheten for å ta ut store mengder av en lys kvarts som ble ensidig utnyttet i stedet for flint. Også på Hardangervidda ble det tidlig funnet gode forekomster av lokal stein. Det hnnes nyttbar kvartsitt i tre områder: på sørvestvidda, i et område mellom Geitrassdalen og Viuvatn, og i et smalt belte langs østkanten fra Kalhovd til Ustevatn. I det minste brud­ det på Kalhovd går tilbake til forhistorisk tid. Vi k jen ­ ner også kvartsforekomster, men vi vet ikke om de ble brutt. På Haukelifjellet er det derimot kjent et brudd med bergkrystall. Likevel var det ingen perio­ de da flint manglet helt på Hardangervidda, så forbin­ delsen med kysten er klar. Noen av de m est interessante bruddene ble drevet i Læ rdalsfjellene i forbindelse med de mange boplassene der. Særlig i det ene bruddet på K jø le­ skarvet, mer enn 13 0 0 m eter over havet, og dess­ uten ved Prestrudtind, ble det utvunnet mye kvartsitt. Kvartsitt kan ha egenskaper som god flint. Den er finkornet, hard og seig. Ved det ene bruddet lig­ ger det igjen titalls kubikkm eter avfall. D et ble sæ r­ lig brutt en grågrønn, fettaktig, tett kvalitet. Laget med nettopp denne kvaliteten ble så sterkt utnyttet at det i dag er en nesten 20 meter lang og halv m eter bred renneform et fordypning i fjellknausen. Rundt om ligger det avfall i en dybde på nærm ere en meter. En slik virksom het gjorde ikke nødvendigvis om rå­ det spesielt tiltrekkende for bosetning. Utvinning av m aterialer til redskaper var helst kortvarige spesialoppdrag med utgangspunkt i fastere oppholdssteder nær viltet og de spiselige plantene. U tnyttelsen av bruddet i Kjøleskarvet synes likevel så sterk at det ikke er urimelig å regne med at dette var en medvir­ kende årsak til bosetningen i Lærdalsfjellene i eldre steinalder.

Steinbrudd ved kysten Vel tre kilom eter ute i havet vest for Bømlo i Sunn­ hordland ligger en gruppe øyer som heter Nordøyane. En av disse kalles Hespriholmen, en liten fjell­ formasjon som i dag rager mer enn 22 meter opp over havet. Det er svært værhardt her ute, og selv om hol­ men er skjerm et av en del mindre holmer og øyer i vest, er det vanskelig å komme i land dersom det blå­ ser hardere enn kuling. Bortsett fra to mindre partier på nord- og sørenden går fjellet bratt ned i sjøen på alle kanter.

På denne holmen hnnes det et steinbrudd med røtter like tilbake til eldre steinalder. Et stort hovedbrudd ligger midt på vestsiden og viser seg som en stor grop inn i fjellet i en dybde av 9 meter og en bredde på 17 meter. Bunnen er et tilnærmet vannrett gulv som i dag ligger 4,7 meter over havoverflaten. Da bruddet var i bruk, må sjøen ha stått like under dette nivået. Sideveggene står nesten helt loddrett. Innerveggen skråner svakt mot øst. På begge sider av dette hovedbruddet er det spor etter til sammen tre mindre steinuttak. To av dem er små søkk i den ellers jev n t hellende bergveggen, og det tredje er et 20 m eter bredt belte på østsiden av holmen, der det også er m erker etter uttak av stein. I sjøen nedenfor bruddene ligger det både på vest­ siden og østsiden store mengder avfallsmateriale. Nedenfor hovedbruddet i vest ligger en mektig vifteformet røys ved fjellfoten under sjøen, 12 meter høy og 74 meter bred. Den består av grove steinblokker på mellom 50 og 500 kilo foruten en god del mindre avfallsmateriale. Bruddet på Hespriholmen ble funnet i 1923. Arkeologene hadde da i flere år vært på ja k t etter et slikt bruddsted, for inne på Bømlo hadde det allerede lenge vært kjent en mengde funn av tilhugd «grønnstein» og økseemner og avfall fra økseproduksjon. Langs viker og sund og i de smale daldragene på Bømlo foregikk det gjennom flere tusen år en storstilt tilvirkning av steinøkser. Virksom heten var særlig konsentrert i sør i Espevær og i lune, skjermede områder fra Langevåg til Eidesvåg, noe mer spredt på vest- og norddelen av øya. Fra disse «verkstedplassene» var det ikke mer enn ti-to lv kilo­ meter å padle ut til bruddet på Hesprihol­ men. Det råmaterialet som arkeologene kal­ ler «grønnstein», er en grønnfarget vulkansk bergart som var svært anven­ delig. Den er tett og massiv og spalter seg med en svakt ruglete overflate, samtidig som den er finkornet og bare j forvitrer helt ubetydelig. Overflaten kan beholde sin opprinnelige jevne struktur uten særlig avflassing gjennom tusener av år. Etter all sannsynlighet foregikk uttaket ute på Hespriholmen ved at man varmet opp bergflaten med åpne bål. Emnene ble så hugd grovt til der ute for å redusere vekten på de enkelte stykkene. Deretter ble de fraktet med båt inn til Espe­ vær eller fastlandet for videre bearbeiding til emne eller ferdig øks. Det siste arbeidet var tidkrevende og kunne derfor ikke utføres ute på holmen. Det måtte foregå uavhengig av skiftende værforhold og der det var jevn tilgang på mat. Det ville være galt å snakke om noen industriell virksomhet i tilknytning til dette bruddet. Selv om

De to steinene til å slå med (øverst), en helle til å slipe med (til venstre), et økseemne og hiter av grønnstein (til høyre) fra Pollen på Bømlo vitner om hvordan økseemnene ble bear­ beidet i steinalderen.

39

J E G E R E O G SA M L E R E

Flint finnes som knoller i kalkfjell. På en slik knoll slo flintsmeden først med stein fo r å få fram et par skarpe kanter (oppe til ven­ stre). Han fortsatte å slå på flintknollen til han fik k en kjerne med en flate på top­ pen (slagplattform) som han kunne arbeide videre fra (nede til venstre). Med kjernen på et fjærende underlag bearbeidet han den så ved å slå korte og harde slag mot kan­ ten av plattformen via en stokk av bein, hom eller tre slik at det løsnet tynne flak med forskjellige fo r ­ mer (oppe til høyre). Disse hadde gjeme skarpe kanter som kunne bmkes direk­ te, eller han kunne bearbeide dem videre ved såkalt retusjering. Da slo eller presset han sm åfli­ ser vekk fra kanten av avslaget med en stein, et beinstykke eller en stokk og fik k skarpe sagtaggede egger (nede til høy­ re). Pilspisser, kni­ ver, skinnskrapere og andre redskaper ble laget på den måten.

40

H E L E L A N D E T TAS I BRUK

Puslespill På de fleste boplassene fra steinalderen er mer enn 90 prosent av det som finnes, avfall eller såkalte avslag, det vil si det som ble til overs da folk laget redskaper av stein og særlig flint. Arkeologene gjorde lenge i beste fall ikke annet med disse fun­ nene enn å telle, veie og beskrive dem. 1 dag prø­ ver de også å sette dem sammen som et puslespill. Dette har gitt ny og viktig kunnskap. Metoden går ut på å samle alle de bitene - både avslag og redskaper - som flintsmeden en gang slo eller presset fra den samme flintknollen, og prøve å sette den sammen igjen slik den var før flint­ smeden tok til å arbeide med den. Dette er mulig fordi hver bit er spesiell og bare vil passe inn på flintknollen der den opprinnelig hørte hjemme. Fra en norsk boplass er blant annet 73 biter blitt møysommelig satt sammen til en nesten hel flintkjerne. Denne metoden avslører nye og ukjente deler av flintsmedens teknikk. Den sier også noe om hvor mye flint som var tilgjengelig. Et par hundre avslag av flint på en boplass i høyfjellet, som det ellers er vanskelig å si noe om, kan vise seg å være slått fra bare én flintknoll og altså fortelle om bare ett besøk av noen som hadde denne ene flintknol­ len med seg opp fra kysten. En nøyaktig kartlegging av bitene på boplassen lar oss ved hjelp av denne metoden komme flint­ smeden ekstra nær. Vi ser hvor han satt mens han arbeidet, og hvordan flintbitene spratt omkring ham. Vi nærmest aner hvordan han holdt flint­ knollen i hånden, hvordan han slo bort et par biter for å gjøre emnet litt bedre, hvordan han snudde den og betraktet den fra en annen kant før han fortsatte å slå.

det ble tatt ut 7 -8 0 0 kubikkm eter stein, skjedde det over et langt tidsrom. Grønnsteinsbruddet på Hespriholmen og « verks tedplassene» inne på Bømlo var i bruk gjennom flere tusen år. Det er ikke full enighet om den eldste dateringen, men det ser ut til at brud­ det i alle fall var i bruk så tidlig som mellom 7000 og 6000 f.Kr. Senere ble det brutt stein her til langt inn i yngre steinalder. En forsiktig beregning på dette grunnlaget viser at det trolig bare ble tatt ut fra åtte til 40 økseemner i året. Hespriholmen er ikke noe enestående tilfelle. På Stakaneset i Flora var det også et steinbrudd som minner om bruddet på Hespriholmen. Det ligger rik­ tignok ikke på en holme, og det er heller ikke et grønnsteinsbrudd. Her er steinen en såkalt «diabas». Men det fungerte på samme måte: Selve tilvirkningen av øksene var spredt rundt omkring i distriktet uten­

for Stakaneset. Langs fjordene og den indre øysonen i området er det funnet mange og til dels store fore­ komster av avfall, økseem ner og avslag, men også knakkesteiner og slipeplater som ble brukt under øksetilvirkningen. Som på Bømlo har de fleste av de vel 150 forekomstene karakter av «verkstedplasser». Det var selvsagt også en mengde vanlige boplasser med flint og annet i bruk i denne delen av ytre Sunn­ fjord. Men det som gjorde området særlig tiltrekk­ ende, var nok tilgangen på diabas - en hard, finkor­ net bergart, godt egnet til å lage økser av. Også på Stakaneset var kanskje bruddet tatt i bruk alt før 6000 f.Kr. Fra de to bruddene på Hespriholmen og Stakaneset ble det så spredt økser over store deler av kysten vestpå, fra Jæ ren i sør til Helgeland i nord. Østover langs kysten av Sørlandet ble det hentet økse­ emner fra lignende brudd et par steder i Agder. For råemnene til nøstvetøksene er det ennå ikke oppdaget tilsvarende store brudd på Østlandet. De store steinbruddene på vestkysten og de mange mindre bruddene i fjellet og ellers forteller om stor tilpasningsevne og oppfinnsomhet. De nye råmateri­ alene - bergkrystall, kvarts og kvartsitt, grønnstein og diabas - var så forskjellige fra flint både i tilgjenge­ lighet og spalteegenskaper at det måtte opparbeides ny kunnskap og nye ferdigheter lokalt. Samtidig fin­ ner vi råmaterialene spredt over store områder. Dette reiser spørsmålet om forholdet mellom det nære og det fjerne, mellom tilpasning til nødvendige naturressurser og til andre grupper. Hvordan foregikk spredningen av råmaterialene, og hvordan var forhol­ det mellom de mange jeger- og samlergruppene som etterlot seg boplasspor fra lengst sør til lengst nord i landet? Hva bandt dem sammen, og hvordan var de organisert?

På selve Bømlo ligger det tett med verkstedplasser der grønnsteinen fra Hespriholmen ble bearbeidet til økse­ emner eller ferdige økser.

41

Større kulturelt mangfold Tiden mellom 7000 og 4000 f.Kr.

Omkring 40 0 0 f.Kr. hadde jegere og samlere tatt de fleste tilgjengelige delene av landet i bruk. Langs hele den lange kysten, innover i dalene og oppover i høy­ fjellet etterlot de seg spor etter kortere eller lengre opphold. Boplassene fra de foregående tre årtusenene er likevel få og stort sett små både i utstrekning og innhold, den lange tiden tatt i betraktning. Boplass| m ønsteret synes derfor å underbygge en av de vanlig­ ste forestillingene vi har om slike jeger- og samlersamfunn, nemlig at de bestod av små grupper på sta­ dige vandringer under enkle sosiale forhold. Den kunnskapen vi har om tilsvarende samfunn fra nyere tid, gjør det likevel mulig å utdype dette bildet noe. Etnografiske studier fra nyere tid viser at det finnes | både nomadiske og mer fastboende jegere og samlere. Slike studier kan fortelle om opp til tusen kilometer lange vandringer, men også om forhold der matbe­ hovet blir så godt dekket innen et avgrenset område Vega i Nordland slik at vi nesten kan snakke om fast bosetning. Forskjel­ det så ut omkring lige omgivelser og forskjellige tider bød på ulike 6500f. Kr. Funnene muligheter. M ennesket er dessuten et tenkende vesen forteller noe om hva som ikke i ett og alt har underkastet seg naturen, men slags aktivitet som svart på utfordringene fra skiftende omgivelser både ble drevet der. Vi ser gjennom tekniske nyvinninger og sosiale endringer. fo r øvrig at det Naturen ble derfor utnyttet på forskjellige måter i meste av nåværende Vega lå under vann. ulike deler av det langstrakte landområdet som sene­

42

re ble hetende Norge, også i den tiden da det bare var befolket av jegere og samlere. Funnene og boplassene fra den varme perioden mellom 7000 og 4 0 0 0 f.Kr. forteller om et slikt kulturelt mangfold.

Bosetning ved storhavet Tjue kilom eter utenfor fastlandet på Helgeland ligger Vega, en heller isolert øy med spor etter bosetning gjennom flere tusen år. Her ute skjønner vi kanskje bedre enn noe annet sted i landet hvordan de tidligste beboerne organiserte sin tilværelse fra dag til dag. Takket være raske endringer av strandlinjen lar det seg nemlig gjøre å skille forskjellige grupper av boplasser fra hverandre. De raske skiftningene i hav­ nivået førte til at de tidligste beboerne på Vega måtte flytte boplassene sine nedover etter hvert som strand­ linjen trakk seg tilbake. Dette måtte de gjøre fordi avstanden til stranden økte og fordi havneforholdene og adgangen til det sjøen hadde å by på, endret seg. Dermed blir det mulig å skille ut boplasser som kan­ skje hørte hjemme i det samme flyttesystemet innen­ for et rimelig kort tidsrom. Det har ferdes m ennesker på Vega i mer enn 9 0 0 0 år. Tenker vi oss mellom 8 0 0 0 og 9 0 0 0 år tilbake i tiden, nådde havet 60 meter over dagens nivå. Da raget den sørvestlige delen opp av havet som en stor øy, mens den sørøstlige delen lå som en liten lang­ strakt øy på den andre siden av et to kilometer bredt sund der noen holmer og skjær stakk opp. Dette sun­ det var en meget god fiske- og fangstplass. For øvrig gjorde store grunne områder rundt Vega området ide­ elt for fiske, selfangst, hvalfangst, fuglefangst og egg­ sanking. Denne strandlinjen vi nå har beskrevet var beboelig i maksimum 2 -3 0 0 år. I løpet av denne peri­ oden slo det seg til mennesker nær sjøen på minst ti ulike steder. Selv om arkeologene er nødt til å arbeide med forholdsvis grove dateringer, er det mulig å ten­ ke seg at alle disse boplassene ble brukt av den sam­ me gruppen eller av grupper som på et vis hørte sam­ men over noen få generasjoner. Boplassene var svært ulike både i størrelse og inn­ hold. Den viktigste lå på et sted som kalles Åsgarden, på et eid ved det beste havneområdet på datidens Vega, med muligheter til å ta seg ut mot havet fra viker både på nordsiden og sørsiden. I en liten dalgang mellom nakne svaberg og rullestein ble det rett på strandgrusen satt opp 13 hre-fem meter lange, til­

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

nærmet ovale og delvis nedgravde hus. Gulvflaten i hvert hus var om lag 1 2 -1 5 kvadratmeter. Der hadde kanskje en familie med mor, far og barn - og m uli­ gens noen eldre - tilhold. Med den barske sjøen på alle kanter er det ikke urimelig å tenke seg både ens­ lige eldre og foreldreløse i husstandene. Det kan der­ for gjerne ha bodd minst seks - åtte m ennesker i hvert hus. Boplassen på Åsgarden dekker 2300 kvadratmeter og var bebodd i mindre enn 300 år. Alle husene treng­ er ikke å ha vært i bruk samtidig. Vi bør derfor neppe regne med flere enn 45 til 60 mennesker på samme tid. Her tilvirket familiene redskapene sine som for­ beredelse til jak t, fiske og sanking. Vi kan tenke oss at alle som utnyttet Vega på denne tiden, var samlet her store deler av året. Noen holdt kanskje også til på boplassen gjennom hele året. Utenom denne hovedboplassen var to andre boplasser av en viss størrelse i bruk på Vega i løpet av de samme århundrene. På den smale øya i sørøst slo folk leir et par ganger på forskjellige steder ved en god havn, men uten de bygde varige tilholdssteder i form av hus. Disse boplassene var ikke mer enn henholds­ vis 180 og 80 kvadratmeter store. Også her ble det lagd redskaper. En eller flere mindre grupper var kan­ skje ute på spesielle oppdrag og slo seg til her for å spi­ se og sove og ellers utføre det som var hensikten med besøket: å fiske, å jakte på sjøpattedyr eller noe annet. Endelig er det spor etter opphold på fem andre ste­ der på begge øyene og på en liten holme i sundet m el­ lom dem. På minst to av disse stedene ble det satt opp små runde eller ovale hus med ildsted. Her etterlot folk seg nesten ikke avfall - bare ferdige redskaper som må ha vært tillagd andre steder. Disse små boplas­ sene tilhørte tydeligvis et nettverk av større og mindre boplasser som ble besøkt i kortere perioder. På en boplass var det særlig flintkniver som var i bruk. Slike kniver var ypperlige til å skjære opp fisk og bearbeide huder og skinn med. Hit kan vi tenke oss at beboerne drog ut fra hovedboplassen for å utføre helt spesielle oppdrag i en kort periode til visse tider av året. Vi kan vanskelig forestille oss disse boplassene uten båten. Det er ennå ikke funnet sikre rester av båter fra eldre steinalder i Norge, men en rekke helleristninger tyder på at folk brukte lette skinnbåter. Båten var et «redskap» med flere funksjoner. Ved siden av å være et transportmiddel for mennesker og varer, var den en bevegelig arbeidsplass i den daglige livbergingen der det ble utført mange forskjellige oppgaver: Fangsten ble samlet fra garn og ruser, man fisket med snøre, harpunerte sjøpattedyr, samlet inn rekved og speidet etter sel og fugl. Båten fungerte alt­ så som en flyttbar jaktplattform . Vi kan likevel ikke se båtens funksjon isolert. Den ble brukt fra tilknytningspunkter på land, trolig slike som de små boplassene med redskaper på Vega. De er

blitt kalt «båtstasjoner» og kan ha spilt en viktig rol­ le i dagliglivet her nord for 80 0 0 år siden. Ved slike trygge havner kan gruppen ha hatt forskjellig utstyr liggende, redskaper til fiske og fangst, utstyr til å reparere skinnbåter med, ja , kanskje til og med tørre klær. Dette kunne også være gode nødhavner om vin­ den plutselig endret retning og styrke. Der disse sta­ sjonene lå nær fiske- og fangststedene og var godt utstyrt, ble transporten fra hovedboplassen betydelig redusert. En serie av slike båtstasjoner økte trygg­ heten og utvidet det området menneskene på hoved­ boplassen kunne utnytte. Spredt rundt i landskapet fantes sikkert også en rekke steder der folk bare gjorde korte opphold. Vi kjenner et slikt sted fra denne perioden på Vega - et sted der en jeger kanskje ble sittende en kort stund for å ta et blikk ut over fangstområdene etter sel eller fisk. Slike spennende detaljer vil vi aldri få sikker kunn­ skap om. Men et bilde som dette er ikke usannsynlig ut fra de funn vi i dag kjenner. Det gir likevel ikke svar på hvor menneskene på Vega bodde før de kom dit, og hvor det ble av dem da de måtte forlate stedet. Hvor store områder vandret de over i løpet av en generasjon? Og hvilke forbindelser hadde de med andre grupper langs kysten?

Mange forskjellige boplasser Det bildet av levevilkår og bosetningsm ønster som funnene fra Vega antyder, kan i grove trekk overføres til andre områder. Bosetningsm ønsteret var avheng­ ig av flere forhold. Tilgangen på mat til ulike årstider og m ulighetene for å finne råmaterialer til redskaper og utstyr var sammen med sosiale behov avgjørende

Innover i fjordene langs vestkysten slo fo lk i eldre steinalder seg helst til på nes der fjordene deler seg, slik dette prinsippkartet viser.

Landskap på Vega. I steinalderen kunne fangstfolk slå leir ved svabergene i fo r­ grunnen. Jordbruks­ landet i bakgrunnen lå under vann og var gode fiskeplasser.

43

J E G E R E O G SA M L E R E

Økologiske soner Arter

SJØEN Gråsel Oter Lomvi Lundefugl Geirfugl Storskarv Toppskarv Havsule Gråmåke Svartbak Havørn Torsk Lange SKOGEN Villsvin

Elg Hjort Bjørn Rev Mår Villkatt Ekorn Tiur Smålom

44

FragVINTER VÅR SOMMER j HØST menter i Des jan Feb har Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov

for hvor en gruppe eller deler av en gruppe befant seg til enhver tid. Som på Vega hadde derfor det arkeologene kaller boplasser forskjellige funksjoner og vekslende størrelse. Noen var bare 1 0 -1 5 kva­ dratm eter i utstrekning, andre var opp til et par hun­ dre, noen få var over 1000 kvadratmeter. På noen lå det igjen få redskaper og avslag, på andre et stort utvalg av redskaper og flere tusen avslag etter redskapsproduksjon da gruppen forlot dem. For å kom ­ me nærmere de m enneskene som oppholdt seg på alle de boplassene vi etter hvert kjenner, må vi derfor ta hensyn til størrelsen så vel som den geografiske spredningen og bruken av de forskjellige typer boplasser over tid. De aller minste boplassene, der det gjerne bare lig­ ger igjen et redskap eller to og noen få avslag, kan vi tenke oss som mer eller mindre tilfeldige overnat­ tingssteder eller rasteplasser for ganske få mennesker. Boplasser med et noe større funnmateriale, men med et ensidig redskapsinventar, var nok steder der folk tok opphold for å drive spesielle virksomheter. På Flatøy i Meland komm une nord for Bergen, der tidevannsstrømmene for om lag 6 0 0 0 år siden gav rike muligheter for fisk og sjøpattedyr, dominerer noen små fiskesøkker av kleberstein blant funnene. Her var det fisket som bestem te hvor boplassen kom til å lig­ ge. Ellers kan boplasser med mange pilspisser ha vært utgangspunkt for menns ja k t med pil og bue på både pattedyr og fugl, mens boplasser med mange skrapere kan ha vært tilholdssteder der kvinner tilberedte huder og skinn. Det finnes rene ja k t- og fangstboplasser, og det finnes boplasser der det foregikk spesielle gjøremål uten sammenheng med matsanking. De vanligste boplassene var likevel steder der flere opp­ gaver ble løst innenfor det samme arealet. Når disse ble forlatt, lå det igjen store mengder avfallsmateriale og mange typer redskaper, foruten ildsteder, trekull og skjørbrente steiner. Slike boplasser regnes ofte som noe mer varige, men sesongbestemte oppholds­ steder for én eller noen få familier, og kalles gjerne hovedboplasser. Med disse som utgangspunkt ble naturen omkring utnyttet, slik eksemplet fra Vega viser. Et slikt nettverk av boplasser gjorde det mulig å bruke ressursene effektivt over store områder. Fra en gunstig plassert hovedboplass var det ikke vanskelig stadig å utnytte et område med en radius på minst fem til ti kilom eter eller to timers gange. Ved kysten, der båten var i bruk, kunne folk nå enda lenger. Vi vil aldri kunne si med sikkerhet hvor lenge en slik hovedboplass var i sam m enhengende bruk. I den eldste delen av perioden, fra om kring 7 0 0 0 til om kring 5 0 0 0 f.Kr., er det likevel vanskelig å tenke seg særlig bofasthet i den forstand at en gruppe bod­ de på stedet året rundt gjennom et lengre tidsrom. Inntrykket er at disse boplassene var i bruk ved spo-

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

Forrige side: I varmetiden mellom 6000 og 3000 f.Kr. var naturen meget gavmild. Menneske­ ne kunne fiske og jakte året igjennom. Heltrukket linje viser de mest sann­ synlige høstningstidenefor en del vanlige dyr, men det var også mulig å få fangster til andre tider, noe brutt linje antyder.

radiske besøk gjennom flere tusen år, m en med lange fravær im ellom . E tter en tids opphold på en hovedboplass drog gruppen videre og slo seg ned på et nytt sted i et annet område ikke langt borte. Hvor langt oppholdet eller hvor lange fraværene var, vekslet og er ofte vanskelig å fastslå nøyaktig. Dette er det heller ikke så viktig å avgjøre. Det som betyr noe, er bildet av en befolkning som gjennom gene­ rasjoner vandret om kring og slo seg ned på ulike steder innenfor et større om råd e der tilgangen på m at og råm aterialer ble utnyttet på de m est gunstige tidspunktene. Vi kan tenke oss vinteropphold ved kysten med selfangst og fiske, besøk i innlandet og på fjellet om som m eren og om høsten med ja k t på skogsdyr og rein, og m ellom sesonger langs de store vassdragene der gruppen fisket og sanket planteføde. I sommerhalvåret må de større gruppene ha vært oppsplittet i mange små familier eller andre gruppe­ ringer som lett kunne bevege seg over større om rå­ der. Om vinteren kan m enneskene ha samlet seg i større flokker og oppholdt seg i lengre tid på boplas­ sene. Begrepet boplass sier selvsagt ingen ting om hvor ofte og hvor lenge et sted var i bruk eller hvor mange mennesker som holdt til der. Det vil alltid hefte stor usikkerhet ved beregningen av størrelsen på den befolkningen som utnyttet et nettverk av boplasser. Studiet av nåtidige jeger- og samlersamfunn tyder likevel på at en gruppe på om lag 25 mennesker, det vil si fra tre til fem familier, kan ha vært tilknyttet hovedboplassene. Innen norsk arkeologi har det vært regnet med et antall på fra 15 til 20 m ennesker på en 1 5 0 -2 0 0 kvadratmeter stor boplass. Vi kjenner ikke til hvor mange hovedboplasser som var i bruk på samme tid, og kan derfor ikke anslå et folketall for større områder på dette grunnlaget.

Derimot kan en sammenligning med tilsvarende grupper fra nyere tid være til hjelp. Det er påvist at de trenger et område på mellom 25 og 100 kvadratkilo­ meter per person i flokken for å livberge seg. Overført til et område som Jæ ren gir selv det minste av disse tallene ikke plass til flere enn 50 mennesker. Vi kan tenke oss et slikt antall m ennesker i pionerfasen, men utover i varmetiden ble det sikkert større. Befolk­ ningen hadde neppe den samme størrelsen gjennom 5 0 0 0 år. Tilgangen på mat både på landjorden og i

Plantegningen under er av et delvis utgravd hus fr a eldre steinalder påjaktboplassen Middagskarheia på Vega (under), noe av ild­ stedet i midten. Rommet er ca. fire meter tvers over nede ved gulvet. Et snitt gjennom huset kan ha vært som tegningen over.

45

J E G E R E O G SA M L ER E

Korsjormet kølle fra Horve i Sandnes på Jæren. Slike køller ble brukt av jegere og samlere i eldre steinalder. De ble gjem e dekorert med strek- og rutemønstre. Kanskje var de statussymboler eller seremonigjenstander

Tenkt årssyklus fo r en gruppe fangstfolk. Om vinteren lå de ved kysten fo r å fiske og fange sjøpattedyr. Om sommeren drog de inn i landet på fis­ ke og jakt eller fo r til fjells etter reinen. Mens boplassene i lavlandet var noen­ lunde faste fra år til år, var det nok mer nødvendig å variere oppholdsstedene i fjellet. Til høyre Holsbu ved Nordmannslågen på Har­ dangervidda med en utgravd steinalderboplass i forgrunnen.

46

havet var gjennom hele varmetiden så rik og stabil at den må ha gitt grunnlag for et økende folketall. Det er likevel ikke tale om noen stor folkemengde, neppe større enn at den kan regnes i tusener for hele det nåværende norske territoriet.

Reinjakt og fiske i høyfjellet Bare unntaksvis er det bevart beinmateriale fra åpne boplasser. Regn og fuktighet har gjerne brutt ned slikt materiale. Da kan vi bare indirekte - ut fra boplassenes beliggenhet - si noe om kostholdet. Til

alt hell finnes det boplasser der forholdene har vært slik at beinrestene er bevart like opp til vår tid. De fleste og største funn av bein kommer fra huler og hellere der de har ligget tørt og beskyttet. Men også på åpne boplasser er det gjort viktige beinfunn. I det gunstige klimaet m ot slutten av eldre stein­ alder - da det vokste skog helt opp på Hardanger­ vidda - ble det felt en og annen elg der oppe. Selv da skogen hadde sin største utbredelse, var det likevel neppe noen stor og stabil elgbestand så høyt til fjells. Det var først og fremst reinen som var avgjørende for utnyttelsen av dette store høyfjellsområdet og av andre områder over tregrensen. Reinen gav nemlig stor avkastning - både mat og materialer til redskaper og klær. Et vesentlig trekk ved reinen er at dens vandringer er sterkt knyttet til årstid og klima. Styrt av lysfor­ hold, temperatur og vind var den stadig på ja k t etter beiter. Individer og smågrupper kunne foreta korte vandringer innen et lite område, eller store flokker kunne trekke over lange avstander i mange uker. Om vinteren var dyrene spredt i forholdsvis små grupper over store deler av beiteområdet. Om våren samlet de seg i større flokker i kalvingsområdene. Disse om­ rådene var gjerne de samme år etter år. Etter kalving­ en fulgte dyrene snøkanten etter hvert som barmarka bredte seg. Når det ble varmere i luften, skilte flokken seg etter kjønn. Simlene var avhengig av å holde sam­ men i store flokker for at de nyfødte kalvene skulle ha rimelig sjanse til å klare seg gjennom de første måne­ dene. Det er lettest å holde en slik stor flokk sammen

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

i åpent lende. Bukkene var fysisk sterkere og derfor ikke så avhengig av å vandre i flokk. De beitet da også i mer kupert lende og trakk opp på snøfonner og top­ per for å unngå insekter og høye dagtemperaturer. Samtidig var veien til frisk og nyspirt vegetasjon kort når den kjølige delen av døgnet kom. Når høsten kom med synkende temperatur og paringstid, trakk bukkene inn til simleflokkene igjen. Disse forholdene må menneskene tidlig ha lært å kjenne. Med litt erfaring kunne de forutse hvor rei­ nen til enhver tid ville oppholde seg. År etter år kun­ ne de derfor vende tilbake til høyfjellet for å jakte på dette viktige dyret. Jakten foregikk gjerne om sommeren, men særlig om høsten. Store mengder pilspisser fra boplassene forteller at ja k t med pil og bue var vanlig. En grei måte å få has på dyrene på var dessuten å avlive dem mens de krysset vassdrag. Når reinen på sine van­ dringer var på svøm fra en bredd til en annen, ble dyrene innhentet med båt og drept, forutsatt at de var kom m et tilstrekkelig langt ut fra land. Jegerne kan også selv aktivt ha ledet eller skremt dyrene m ot vannet. Dette må være en del av forklaringen på at boplassene i høyfjellet nesten overalt ligger ved for­ holdsvis store innsjøer. I et lite vann hadde dyrene så kort avstand til stranden at de kunne komme seg i land før folk i båt nådde fram til dem. En annen for­ del med store vannflater var at de gav god oversikt over strendene omkring innsjøen, enten man satt og speidet på et nes eller en øy. Flinten på boplassene og fordelingen av funnene etter reinjegerne på Hardangervidda tyder på at det var grupper på vandring oppover de lange dalene fra kysten i sørøst som utnyttet denne ressursen i eldre steinalder. Arkeologene har gjerne snakket om «vestgrensen» som et m arkert skille mellom de øst­ lige og vestlige delene av Sør-Norge. F jellene mellom fjordarm ene og heiom rådene i vest hadde jev n t over dårligere vinterbeite enn områdene i øst. Fjellom rå­ dene i vest var dessuten mer avsondret, slik at reinen var mindre stabilt til stede, og variasjonene fra år til år kunne være store. En økonom i grunnet på jak t, fiske og sanking alene krever et garantert godt utbyt­ te. Fivet kunne ikke baseres på en uviss reinsdyrbestand i vestfjellene. Selv om spor etter reinjakt finnes der, er de derfor bare få og sporadiske i eldre steinal­ der. Funn av bein fra boplassene på Hardangervidda forteller om reinjakt allerede før 63 0 0 f.Kr. Denne jakten var nok den vesentligste grunnen til at høyfjel­ let ble utnyttet så tidlig. Den var likevel ikke den eneste grunnen. Folk jak tet også på rype og andefugl, selv om dette nok hadde mindre betydning. Derimot spilte fiske etter ørret en ikke uvesentlig rolle. Alle­ rede forut for 4 2 0 0 f.Kr. ble det fisket ørret hele 1200 meter over havet på Hardangervidda. Det er ikke uri­

Det var ikke bare på helleristningsfeltene jegerne avbildet jaktviltet. De formet dyr og fugler også i stein, som denne fuglen og selen fra f æren.

melig å tro at m ennesket var ansvarlig for at det fan­ tes ørret så langt inne på den tiden. Det er vanskelig å forestille seg at fisken uten hjelp kunne makte å for­ sere de mange strykene og fossene på vei oppover. Mulighetene for fiske kan også ha spilt inn ved valg av boplass. Boplassene ligger ofte ved oser i store inn­ sjøer eller ved andre gode fiskeplasser langs vann og elver. Etnografiske eksempler viser at fiskemulighet­ ene kunne avgjøre hvor folk la boplassene selv om fisk ikke ble betraktet som hovedføden. Innsjøstrendene midt i jaktom rådet var ideelle som utgangspunkt for reinsdyrjakt, med god kontroll over terrenget fra

Helleristningsbilde fr a Bergbukten i Alta. Reinen ble drevet ut i fjord, vann eller elv, der den kunne skytes på både fr a båt og fra land.

47

J E G E R E O G SA M L ER E

Svarthålå på Viste på Jæren ble tatt i bruk som bosted av jegere og samlere omkring 6000f.Kr. Kanskje var dette en hovedboplass der flere fam ilier samlet seg til faste tider av året.

planteinnsamling om sommeren, men forholdene til­ lot egentlig opphold hele året. Boplassen ved Frebergsvik skiller seg fra andre samtidige kystboplasser ved en ensidig utnytting av sjøen. Det vanlige langs hele kysten, også ellers i Skandinavia, var en omfattende høsting av ressursene både i sjøen og på land. I så måte er Svarthålå i Randaberg nord på Jæ ren et godt eksempel. Denne åtte-n i meter dype og fem-seks meter vide hulen på gården Viste, godt skjerm et i et lavt knausdrag, men med vid utsikt ut m ot havet og fugleværene på Kjør og Rott, ble brukt som bosted en rekke ganger gjen­ nom flere tusen år. Den ble første gang bosatt omkring 6 0 0 0 f.Kr. Inne i hulen bygde det seg etter hvert opp et tykt avfallslag med rester etter nærmere 70 dyreslag: over 30 fuglearter, over 20 pattedyr og mer enn ti bskeslag. Til tross for at hulen lå så nær sjøen og havet, var landdyrene de viktigste. De som bodde i Svarthålå, jaktet på hjort, hare, ekorn, gaupe, rev, bjørn, mår, grevling og oter. Fra sjøen hentet de først og fremst torsk, men de fanget også hyppig både sei og ål. Restene etter en lange på over to meter, forteller at de også bsket på dypt vann. Av fugl fanget menneskene i Svarthålå mest lomvi og geirfugl, men også lundefugl og alker. De viktigste kjøttdyrene var likevel elg og villsvin fra skogene omkring hulen, ved siden av grå­ sel eller havert fra sjøen utenfor.

Beinstykke fr a Svarthålå på Viste på Jæren med siksakbånd og tverrstreker, slik fangst­ fo lk ofte dekorerte gjenstander og red­ skaper av bein og hom. høydene omkring. Men den nærmere plasseringen ble gjerne bestemt av andre faktorer som bske, sankingsmuligheter og tilgang på ved og vann.

Allsidig høsting av en gavmild natur

Til høyre: Tre fiskekroker og en lysterstang av bein fr a Svarthålå på Jæren.

48

Utnyttelsen av høyfjellsområdene synes å ha vært konsentrert om én eller noen få viktige dyrearter og da særlig reinen. I lavereliggende fjellstrøk, nedover i dalene, inne i skogene og ute ved kysten var utnytt­ elsen mye mer sammensatt. Der var ressursene langt flere, og de ble høstet i rikt monn. Flere ganger mellom 49 0 0 og 4 0 0 0 f.Kr. slo det seg til folk på en svakt skrånende slette ned mot fjorden ved Frebergsvik i Borre i Vestfold. På den tiden var boplassområdet omgitt av blandingsskog med lind som det dominerende treslaget ved siden av alm, ask og eik. Frebergsvik er en av de få åpne boplassene på Østlandet der det er bevart beinrester. De m enneske­ ne som slo seg til her, hadde hunden som eneste tamdyr. Rundt boplassen jak tet de på oter og rev, trolig helst på grunn av pelsen. Noen ubestemte bskebein forteller at bsk var en del av kostholdet, og ellers fanget de geirfugl, alke og lomvi. Det største innslaget var likevel fjordsel og småhval som nise, kvitnos og kvitskjeving. Stedet ble utnyttet til fangst, bske og

På grunt vann hentet Svarthålå-beboerne en mengde skjell. De plukket hasselnøtter i skogen. Bær og andre plantedeler var også en del av kosten. Spiseseddelen viser at de kan ha oppholdt seg i hulen året rundt, selv om det er klarere spor av vin­ teropphold enn av sommeropphold. Svarthålå kan oppfattes som en hovedboplass der flere familier m øttes til visse tider av året for å utnytte den rike naturen omkring. I tråd med endringer i naturvilkårene endret også menneskene sin tilpasning til naturen. Fra den eldste bosetningen i Svarthålå bnnes det bare rester av fugl,

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

pattedyr og fisk. Etter som klimaet stadig ble bedre og temperaturen i havet steg, begynte folk også å spise store mengder skjell, noe som fremgår av et halvmetertykt lag med skall av blåskjell, østers, strandsnegl, albueskjell og hjertemusling. Denne forand­ ringen finner vi igjen over store deler av Nord-Europa. I Danmark og tilgrensende områder finner vi spor av det samme i de såkalte «kjøkkenm øddingene» som er knyttet til en arkeologisk kultur som kalles ertebøllekulturen. M en også forholdene på land for­ andret seg i disse årtusenene. Den første tiden var skogen rundt Svarthålå dominert av furu, som etter hvert ble fortrengt av eikeblandingsskog. Dette førte til at jegerne gradvis gikk over fra å jak te på elg til å legge større vekt på villsvin. Funn fra huler og hellere andre steder i landet, både ved kysten og i innlandet, gir et tilsvarende inn­ trykk som Svarthålå på Viste. To hellere lenger nord på Vestlandet understreker bildet av en tilpasning til og en mangfoldig utnytting av lokale ressurser. De to hellerne er Grønehelleren og Skipshelleren. Grønehelleren ligger ute ved storhavet, lunt og beskyttet på østsiden av Ytrøyna i Sula ved munning­ en av Sognefjorden. Skipshelleren ligger godt skjer­ met ved Bolstadfj orden i Vaksdal komm une i MidtHordaland. Begge disse hellerne ble tatt i bruk som

bosteder allerede om lag 4 3 0 0 -4 2 0 0 f.Kr. og ble spo­ radisk besøkt over et langt tidsrom. En sammenlig­ ning mellom dem viser tydelig hvordan bosetningen var knyttet til lokale forhold. Selv om menneskene i Skipshelleren spiste både fisk og skalldyr, la de større vekt på landpattedyr enn de menneskene som benyttet Grønehelleren. Til sam­ men var de tre dyreartene hjort, sel og villsvin omtrent like godt representert på de to stedene. Men mens hjorten utgjorde to tredjedeler av beinmaterialet i Skipshelleren, utgjorde den bare én tredjedel i Grønehelleren, der selen var det viktigste dyret. Av fisk var sei, torsk og lyr viktigst begge steder og sam­ men helt dominerende. Inne ved Skipshelleren var likevel torsken vanligere enn ute ved Grønehelleren, der det ble trukket m est sei. Selv lengst nord i den blandede bjørke- og furu­ skogen i Finnm ark ja k tet folk på store pattedyr som elg og bjørn foruten bever, smågnagere og fugl. Det beinm aterialet som til nå er funnet der, er likevel helst knyttet til sjøen, med rester etter sel, hval og fisk. Slik funnmaterialet er overlevert oss, kan vi lett la oss lure til å tro at m enneskene i steinalderen hoved­ sakelig levde av jakt, fangst og fiske. Det var langt fra tilfelle. Den rike vegetasjonen under de gunstige klimaforholdene i siste del av eldre steinalder førte til at også planteføde spilte en betydelig rolle. Ved hjelp av enkle gravestokker lette folk etter knoller, røtter og jordnøtter. Hasselnøtten gav protein, fett og kar­ bohydrater, og rundt om i skogen vokste flere spise­ lige planter. Funn fra et ildsted i en liten husgrunn på Sunde ved munningen av Hafrsfjorden forteller blant annet at villepler inngikk i kostholdet. Også på andre boplasser er det i den senere tid funnet villepler.

Helleristning i Alta som viser kveitefiske med snøre fra båt. Til venstre fo r kveita ser vi et reinsdyr. Ofte er kveite og reinsdyr avbildet sammen på Altaristningene.

Bilder i berg Noe av forklaringen på at vi i dag ofte danner oss et bilde av m ennesket i den tidlige steinalderen som jeger, ligger uten tvil i helleristningene. Det er få spor fra vår tidligste forhistorie som appellerer sterkere til fantasien enn disse bildene, som i dag gjerne kalles bergkunst. De virker så sterkt ikke først og fremst for­ di de forteller noe om hverdagen, men fordi de bærer bud fra m enneskers tankeverden. Gjennom tusener av år ble en mengde bilder av ulik form og størrelse slipt, skåret, hugd eller malt på fast fjell eller store steiner over hele landet. Særlig på grunnlag av motiver, men også ut fra stil og teknikk, har man delt disse bildene inn i to hovedgrupper. Vi snakker om jegernes og samlernes og på den annen side om bondens bergkunst. Den første gruppen går lengst tilbake i tid. Der er viltet det dominerende motiv. Derfor er det vanlig å kalle disse figurene for veideristninger eller veidekunst. Den andre gruppen

49

J E G E R E O G SA M L E R E

De naturalistiske avbildningene regnes som de eldste helleristningene, mer enn 8500 år gamle. Aller eldst er sannsynlig­ vis de slipte ristningene i Nordland, som sangsvanene på Leiknes i Tysfjord (nederst). Den store reinsbukken på Bøla ved Snåsavatnet i Nord-Trøndelag (til høyre) er kanskje noe yngre. Ristningen under fra Rødøy i Nordland viser at skiløping var kjent i Nord-Skandinavia alt i steinalderen. er yngre og inneholder langt flere og andre motiver som vi skal møte senere. Det er lett å oppdage denne kontrasten, men den utelukker ikke at det også innenfor hver av de to motivgruppene finnes m arker­ te forskjeller. Det gjelder særlig måten bildene er lagd på og graden av stilisering. De vanligste m otivene i gruppen av veideristninger er storvilt som elg og h jo rt, men også rein. Trolig finnes det nærm ere tusen slike bilder i Norge. Bjørn er også avbildet, men langt sjeldnere, på tross av at den kan ha vært et viktig vilt. Ellers finner vi sjødyr som hval, helleflyndre, laks og sel og noen få større fugler. Sjeldnere avbildet er forskjellige gjen ­ stander som båt, fangstutstyr, ski og truger. Sam ­ men med disse m otivene finnes det også abstrakte, som regel geom etriske m ønstre og m ennesker av begge kjønn.

50

De ulike motivene var ikke i bruk på samme tid og overalt. De ble heller ikke fremstilt på samme måte. Noen fikk en svært naturalistisk utforming, andre ble stilisert nesten til det ugjenkjennelige. Derfor lar det seg gjøre å skille ut enkelte grupper av forskjellig alder og spredning. Frem stillingsteknikken under­ streker dette. Slipte bilder finnes for eksempel bare i de nordlige landsdelene. Den eldste bergkunsten er blitt kalt den naturalis­ tiske billedtradisjonen. Den skiller seg ut ved en naturtro avbildning av dyrene i full størrelse. Den tunge bjørnen, det elegante reinsdyret og den store elgen er gjengitt i streng kontur, men med myke lin­ jer. Et av de mest kjente av disse bildene er den store Bøla-reinen ved Snåsavatnet i Nord-Trøndelag; den måler hele 180 centim eter fra mule til halespiss. Disse store bildene skiller seg også ut ved at de som oftest er slipt inn i fjellet og finnes bare fra Trøndelag og nordover. Foreløpig er det utelukkende i dette området det er funnet avbildninger av bjørn, og det er også her nord de fleste båtene er å finne. Det ble ikke bare skapt naturalistiske bilder lengst i nord. For eksempel finner vi på en strekning på omkring to kilometer langs Altafjorden i Finnmark det største kjente helleristningsområdet i landet med nærmere 3 0 0 0 bilder. Her ble det hugd en vrimmel av til dels svært stiliserte figurer i berget. Vi skal vende tilbake til disse figurene senere. Også på Østlandet, særlig i de indre skogsområde­ ne, ble bildene helst hugd inn i berget. Det er til nå kjent et sted mellom 15 og 20 felter med veidekunst i denne delen av landet. Hovedmotivet i dette området var elgen, slik vi kan se det på et stort felt i Skogerveien i Drammen. Men også andre motiver finnes. Dyrene er også her langt mer stiliserte enn i den natu­ ralistiske gruppen i nord.

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

Det samme gjelder på Vestlandet. Også her ble dyrefigurene hugd inn uten forsøk på naturtro gjengi­ velse. Hjorten var det dominerende motivet. For eksempel er det i Vingen i Nordfjord, på fast fjell og på større steiner langs en tre kilometer lang strandbrem, avbildet løpende, stående og kanskje også liggende hjorter i hundrevis. Til nå er det funnet om lag 1500 figurer. Av disse er de aller fleste avbildninger av hjort. Det er kjent omkring halvannet hundre slipte naturalistiske bilder. De har alle et ensartet preg, både med hensyn til m otiw alg og stil. De mange tusen b il­ dene som er hugd inn i fjellet, gir derimot et langt mer sammensatt inntrykk. Stilen er svært forskjellig, og m otiw alget skifter fra sted til sted. Innenfor denne sammensatte gruppen er det enkelt å påvise varia­ sjoner fra fjordområdene i vest, over skogsområdene i øst til kyststrøkene lengst i nord. I Nord-Trøndelag har ristningene et eget preg og synes å ha mottatt im pulser fra flere steder. I hele landet er det nå i alt oppdaget over 50 0 0 figurer fordelt på omkring 70 felt. Sammen med disse må vi regne ti-to lv felter fra Mellom-Sverige med noe over 20 0 0 figurer. Det er ikke lett å tidfeste alle disse feltene, men det er i alle fall sikkert at de spenner over et langt tidsrom. Det vi mener å kunne si i dag, er at de slipte naturalistiske bildene fra Trøndelag og nordover er de eldste. Ved å knytte dem til gamle strandlinjer kan vi med stor sannsynlighet datere dem til mellom 7 9 0 0 og 6 5 0 0 f.Kr. Det ble altså lagd bilder i berg her nord allerede i pionertiden. Kanskje skjedde det likevel mer under overgangen fra pionertiden til varmetiden. Den yngre tradisjonen med å hugge stiliserte bilder synes nemlig også å ha bakgrunn i en viktig overgangsperiode: overgangen fra eldre til yngre steinalder flere tusen år senere. En tolkning av veidekunsten vil derfor bli tatt opp senere.

På Vestlandet ble hjorten særlig ofte avbildet. Øverst til venstre ser vi en hjort fr a Ausevik sør fo r Florø som er blant de eldste rist­ ningene der. Senere ble hjortene i Ause­ vik mer stilisert og gjerne med hele kroppen hugd ut slik som på bilde num­ mer to. På Østlandet var elgen viktigste byttedyr. Elgen på bilde tre er hugd inn på en stor stein på Stein i Ringsaker. Under denne en elg fra Møllestugufossen vest fo r Dokka i Oppland. Geviret med de mange tak­ kene viser at vi har å gjøre med en stor okse. Linjene fore­ stiller kanskje rib­ beina, mens posen i brystet kan være hjertet.

Under ser vi en stor elg fra Stykket, Stadsbygd i Rissa i Sør-Trøndelag.

51

J E G E R E O G S A M L ER E

Kveite ble avbildet langs kysten både i nord og sør. «Fami­ lien» på bildet ved siden av finnes på et felt i Balsfjord i Troms.

Til høyre: Hval og fisk fra et felt på Hammer i Beistad i Nord-Trøndelag.

Flere og mer bofaste mennesker

Det største feltet med veidekunst på Øst­ landet ligger i Skogerveien i Drammen. Der finnes blant annet denne 2,3 meter lange hvalen.

52

I det siste årtusenet av eldre steinalder, i tiden fram mot 4 0 0 0 f.Kr., skjedde det en merkbar endring i bosetningsm ønsteret over hele landet. Det ble eta­ blert langt flere boplasser enn før. Mange av dem ble dessuten større i utstrekning og hadde tykkere avfallslag etter at folk hadde forlatt dem. I avfallslagene finner vi også flere gjenstander, med et stort inn­ slag av forskjellige redskaper. Slike boplasser tyder på en fastere bosetning enn tidligere. Kanskje var de fas­ te oppholdsteder for en gruppe mennesker ikke bare året rundt, men over tidsrom på flere år. Det ser ut til at en fastere bosetningsform først utviklet seg lengst i nord. På en rekke steder langs kysten fra Finnm ark og sørover til Nordland finnes det spor etter såkalte grophus og hus med steinfundament og torwegger. Disse tuftene forteller om mer stabil bosetning enn på de åpne boplassene i Sør-Norge. På Mortensnes på nordsiden av Varangerfjorden

ligger det for eksempel på fem forskjellige steder til sammen 34 hus- eller teltgrunner knyttet til fire for­ skjellige strandlinjer fra tiden mellom 7 0 0 0 og 4 0 0 0 f. Kr. De er ikke store, bare tre-fire meter i tverrmål og gjerne runde eller ovale. De var trolig bygd som sene­ re tiders gammer og ligger ordnet i rekker. Flere av dem var i bruk samtidig. Langs denne arktiske kysten var det en rik og sta­ bil bestand av fisk og sjøpattedyr, mens innlandet kanskje ikke bød på samme mangfold som de store skogene i sørligere strøk. Beinrester fra boplassene tyder på at menneskene lengst i nord la særlig vekt på det havet hadde å gi. De fisket, jaktet på hval og sær­ lig sel, fanget fugler i fjæra og i fuglefjellene, og sam­ let egg og skjell. Allerede tidlig kan dette ha gjort behovet for stadig flytting mindre enn i områder lenger sør. Noen boplasser kan ha utviklet seg til å bli fastere oppholdssteder. Overgangen var helst gradvis; folk vendte oftere tilbake til de samme boplassene til bestemte tider av året. Vi kan tenke oss et flyttemøn­ ster med et par slike boplasser ved kysten eller en sommerboplass ved kysten og en vinterboplass i inn­ landet. På slike steder hadde folk boliger, som gam­ mer eller hus. Med disse som utgangspunkt drog de på kortere turer ut i omegnen for å jakte og fiske eller samle skalldyr og planteføde. Også innenfor visse områder i de sørlige delene av landet gav naturens overflod muligheter for mer sta­ bil bosetning. Det ble stadig mindre behov for å være på flyttefot - særlig langs kysten, der rikdommene var store både i havet og i skogene innenfor. Mens m enneskene i tidligere årtusener måtte gjøre seg nyt­ te av det meste av det som var tilgjengelig, kunne de nå spesialisere seg på visse dyre- og plantearter. Noen steder, som ved Frebergsvik, kunne dette være sel og hval. Andre steder, som i Skipshelleren, kunne det være hjort. Det ser ut til at utviklingen mot større bofasthet og sterkere konsentrasjon om noen få ressurser særlig

STØRRE KULTURELT M ANGFOLD

Denne vesle menneskefiguren fra et «gressbakkenhus» i Advik i Nesseby er en av de tidligste av­ bildningene av men­ nesker vi kjenner fra Norge. Kanskje ble den lagt ned som minne om en avdød. skjøt fart etter 5000 f.Kr. Forklaringen på dette kan være sammensatt. En merkbar befolkningsøkning må ha spilt inn. Det ble mindre avstand mellom gruppe­ ne og dermed mindre områder for hver gruppe. Vi bør likevel være forsiktig med å legge for stor vekt på et kriseartet befolkningspress som forklaring på endringene. Naturen synes å ha gitt så rike mulig­ heter til livberging i varmetiden at det ikke er nød­ vendig å se større bofasthet som et resultat av en kamp om ressursene. Kanskje er forklaringen heller den motsatte. Det økende folketallet og overgangen til større bofasthet kan ha vært et resultat av overflod, av rikelig og stabil tilgang på mat. Slik kan vi se endringene mer som en tilpasning til gunstige natur­ forhold enn en reaksjon på en kritisk situasjon. En mer intensiv utnytting av naturressursene kunne til og med være noe som grupper eller individer bevisst etterstrebet. Gjennom økt tilgang på og kontroll over maten kunne de tilfedsstille sitt behov for status. I så fall faller det naturlig å konsentrere interessen om de sosiale sidene ved endringene. Det har vært en dominerende forestilling at m en­ neskene i eldre steinalder var «primitive», at de var få og på stadig flyttefot. De er blitt oppfattet som små samfunn med en enkel sosial organisering bygd på familiegrupper i stammer uten faste områder. G jen­ nom tusener av år ble samfunnet ordnet etter for­ skjeller i status og arbeidsoppgaver mellom kvinner og menn. Menns jak t og fangst var det avgjørende for

gruppenes oppholdssted og vandringsmønster. Kvin­ ner satte barn til verden, lagde mat og tilberedte skinn. Det er ingen grunn til å opprettholde et slikt statisk bilde av vår eldste forhistorie, og særlig ikke i et tidsrom med økende folketall og større bofasthet. Store boplasser som oftere rommet flere mennesker over lengre tid, må ha bidratt til en sterkere følelse av gruppesamhørighet og ha virket identitetsskapende. Folk måtte i sterkere grad enn før organisere et sam­ arbeid. I noen tilfeller kan behovet for samarbeid ha vært selve formålet med de store og langvarige boset­ ningene. Fangst på land og hav, religiøse handlinger eller annet gjorde felles opptreden fordelaktig. For de svært få menneskene som nådde kysten like etter at isen hadde trukket seg tilbake, var kontakt over store områder en livsnødvendighet. De små gruppene var helt avhengig av å utveksle kunnskaper og erfaring, råmaterialer og ikke minst ektemaker for å overleve. Slik gikk de inn i et større sosialt nettverk, som omfattet et langt videre område enn det de selv til en hver tid brukte. Dette forklarer fellestrekk i den materielle kulturen over store deler av Nord-Europa, medregnet den skandinaviske halvøya. Det forklarer også en iøynefallende rask og vid spredning av nye materielle kulturtrekk eller teknikker. Slik var det gjennom hele eldre steinalder. Som en følge av økende bofasthet og befolkning mot slutten av perioden, fikk dette bildet i tillegg en ny dimensjon. Det utviklet seg etter hvert forskjeller

53

J E G E R E O G SA M L E R E

Neste side: Ikke bare ski, men også truger var tydeligvis kjent alt i steinalderen, slik ristningen fra Alta viser.

i den materielle kulturen som tyder på at det var i ferd med å vokse fram en klarere regionalisering. Dette må ha vært en lang og sammensatt prosess, og den kan så smått ha startet allerede kort tid etter at de første menneskene nådde landet.

Et tredelt land?

Også i steinalderen markerte man graver med røyser. De er ofte vanskelige å skille fr a langt senere rydningsrøyser. Denne grav­ røysa lå i Advik i Nesseby i Finnmark ikke langtfra hus­ tuften med den vesle menneskefigur en på forrige side.

De tidligste jeger- og samlersamfunnene var skriftløse. Derfor er de for oss også språkløse. Det er derfor bare den materielle kulturen som gir oss mulighet til å peke ut større områder eller grupper som kan ha hatt et kulturelt og språklig fellesskap. Viktige uttrykk for kulturell tilhørighet som klær og maling eller tatove­ ring er også borte. Bergkunsten kan fortelle litt. Den lokale naturtilpasningen gir også visse antydninger. Da hele landet var tatt i bruk, må elgjegerne i østlandsskogene ha skilt seg klart fra hjortejegerne i vestlandsfjordene eller seljegerne ved finnmarkskysten. Likevel står vi egentlig bare tilbake med materielle levninger i form av redskaper av flint, horn, stein og bein når områder med en felles kulturell tradisjon skal avgrenses. Arkeologene har regnet med ulike kulturer på grunnlag av gjenstander som er funnet sammen. Det er funnmaterialet som har definert komsakulturen, fosnakulturen og nøstvetkulturen. Uproblematisk er dette ikke. Det er ikke umiddelbart innlysende at folk som brukte de samme redskaps­ typene, nødvendigvis snakket samme språk, hørte til samme etniske gruppe eller følte kulturell og sosial tilhørighet til hverandre. Men dette er det vi har å bygge på, og fra tilsvarende forhold andre steder vet vi at ulike samfunn signaliserer kulturell tilhørighet også gjennom den materielle kulturen. Når derfor en gjenstandstype fikk forskjellig utforming i ulike deler av landet uten at materialet eller funksjonen gjorde dette nødvendig, er det ikke urimelig å se det som

Kvinner, steiner og planter I museene ligger en rekke redskaper av stein med skafthull som arkeologene har hatt vanskelig for å tidfeste og tolke. De er både rundovale og kuleformede, eller formet som et kors eller en stjerne, og har vært tolket som køller, klubber, stridsvåpen og hammere eller kultiske og seremonielle redskaper. I dag mener arkeologene på bakgrunn av studier av nålevende steinalderfolk at mange av dem har vært tynger til gravestokk. Selve gravestokken var laget av tre, spiss i den ene enden. Steinen ble trædd ned på stokken og festet med en liten pinne mellom stokken og steinen. Den gav dermed ekstra kraft og vekt når stokken ble brukt til å grave med. Stokken ble brukt til å grave opp løker, røtter og andre underjordiske plantedeler med, men også skjell og smådyr. Røtter fra ville planter bruktes til å lage redskaper, husgeråd, medisin og fargestoffer - og selvsagt til mat. Hos jegere og fis­ kere må planteføde ha spilt en langt større rolle enn det funnene ellers synes å fortelle om, særlig i perioder med gunstig klima og et rikt planteliv. Både etnografiske undersøkelser av nålevende steinalderfolk og gamle hulemalerier viser at kvin­ nene stod for arbeidet med å skaffe til veie dette viktige næringstilskuddet. Etter som klimaet ble bedre, vokste det en rekke planter som kan være blitt samlet inn. Blant annet har bregnen einstape en spiselig rot med opplagsnæring, og røttene til gåsemure har en smak som minner om gulrot og pastinakk. Jordnøttplanten har små knoller opp til hasselnøttstørrelse rett under jordoverflaten. Disse var lette å finne og grave opp om våren når de nye skuddene kom fram. Men andre planter ble nok også samlet og brukt som mat.

uttrykk for ulike kulturtradisjoner. Om dette dess­ uten også betydde forskjell i språk, er det vanskelig­ ere å si noe sikkert om. Med utgangspunkt i spredningen av de store steinøksene skimter vi konturene av flere slike kulturelle eller sosiale områder. I et område fra grensen mellom Rogaland og Agder og østover dominerte nøstvetøksen, både langs ytterkysten og et stykke inn i landet og videre sørover langs østkysten av Kattegat. Dette var nøstvetkulturens klassiske område. Den hadde kontakt med grupper lenger sør. På vestlandskysten skilte Sognefjorden mellom to grupper som til noen av sine økser benyttet materiale henholdsvis fra bruddene på Hespriholmen og på Stakaneset. Uten at materialet gjorde det nødvendig, fikk øksene fra de to bruddene ulik utforming. Dette kan ha vært en markering av kulturell eller sosial

54

STØRRE KULTURELT MANGFOLD

avstand, men ellers har funnmaterialet langs kysten her et ganske ensartet preg. I et belte ved Sognefjor­ den var begge øksetypene i bruk, noe som forteller om nær kontakt mellom de to gruppene. Den sørlige møtte grupper med nøstvetøks og beslektede økser lengst sør i Rogaland. Den nordlige gruppen knyttet kontakter fra Sognefjorden til nord på helgelandskysten. Nord for Helgeland var de store øksene ikke i bruk. Lengst nord forteller kanskje grophus og slipte bergbilder om en felles kulturtradisjon over et stort område fra Finnm ark til langt sør i Trøndelag. I innlandsområdene fantes det dessuten grupper som hadde forbindelser østover inn i Sverige. Ranafjellene i Nordland ble for eksempel brukt av jegere og samlere som vandret på tvers av den skandinav­ iske halvøya ved å følge elvedalene som munnet ut i Bottenviken. For disse gruppene av jegere og samlere fantes det ingen nasjonsgrenser. Vi som i dag skal tolke sporene etter disse m enneskene, må også se bort fra disse grensene. Det landområdet som mange tusen år sene­ re skulle bli debnert som nasjonalstaten Norge, var en del, ikke bare av den skandinaviske halvøya, men av et langt større geografisk område. De m enneskene som bodde lengst i nord, fikk tilsig fra og knyttet kon­ takter med m ennesker innover i det som i dag er Sve­ rige, Finland og Russland. Langs hele kysten mot havet i vest gikk kontaktene mellom nord og sør. De menneskene som holdt til på Østlandet, hadde forbin­ delser særlig østover og sørover inn i Sverige. Vi aner en deling av landet i tre større kulturområder.Det fan­ tes selvfølgelig ikke skarpe grenser mellom disse tre hovedområdene. Forholdene var heller ikke statiske. Og det kunne være store forskjeller innen hvert område. Tross alt dreide det seg om enkle sosiale for­ hold og en utvikling over flere tusen år. Likevel aner vi kimen til en tredeling av landet som vi møter igjen videre gjennom årtusenene. Befolkningsøkning og større bofasthet svekket behovet for hyppige og nære kontakter over store avstander og kan være foranledningen til at det utvik­ let seg områder med forskjellige kulturelle tradisjo­ ner. Tre forhold var nok avgjørende for det m ønsteret som tegner seg. Naturvilkårene var selvsagt viktige topografi, klima og tilgang på hjelpemidler. Dessuten spilte det inn hvilke ressurser de ulike gruppene valg­ te å konsentrere seg om og hvilke metoder de brukte for å skaffe seg disse ressursene. Og endelig virket selvsagt de sosiale forholdene inn - folkemengde og folketetthet og forholdet til nabogrupper. Naturomgivelsene, tilpasningsmåtene og befolkningsforholdene endret seg over tid og varierte fra sted til sted. Selv om jegere, fiskere og samlere i eldre steinalder hadde den samme økonom ien i stort, ble det derfor likevel etter hvert påviselige variasjoner mellom de forskjellige delene av landet.

55

Det eldste jordbruket Tiden fra ca. 4000 til ca. 2900 f.Kr.

Slipte steinøkser ble vanlige arbeidsred­ skaper i yngre stein­ alder, som disse fra Vik i Sømna i Nord­ land.

De første jordbruker­ ne ryddet skogen ved hjelp avflintøkser skjeftet som denne. Forsøk har vist at slike økser var svært effektive. 56

I tiden mellom ca. 4 0 0 0 og 29 0 0 f.Kr. skjedde det et viktig kulturhistorisk skifte i Norge. Jordbruket ble innført. Overgangen markerer skillet mellom eldre og yngre steinalder i vår del av verden. Etter m inst 7000 år med jak t, fiske og sanking som eneste nærings­ grunnlag tok folk til å dyrke matplanter og holde tamdyr. Overgangen fra ja k t og sanking til en mer målrettet produksjon av matvarer er en av de største omveltningene i m enneskenes historie. Etter å ha flyttet mellom steder der vilt, fisk og spiselige planter var å finne til forskjellige tider ble menneskene etter hvert mer og mer bofaste. I sørligere strøk av verden gikk utviklingen videre til blomstrende sivilisasjon med byer i den perioden da jordbruket ble innført i Norge. Disse byene oppstod i fruktbare elvedaler Eufrat og Tigris og ved Nilen. Det skulle ennå vare lenge før jordbruket gav vilkår for noe tilsvarende her nord. Men her som andre steder fikk den nye utvik­ lingen store konsekvenser også på kortere sikt. Det er mer arbeidskrevende å leve av jordbruk enn av jakt, fiske og sanking, men jordbruket kan fø langt flere mennesker i forhold til arealet enn de eldre næringene. Befolkningen øker, og folk bor flere og tet­ tere sammen. Jordbrukssamfunn har gjerne også et annet forhold til eien­ dom enn jegersamfunn og oppretter andre typer sosial organisasjon. Spiren til Norge som et bondesamfunn, slik vi kjenner det fra historisk tid, er derfor å finne i denne overgangstiden. Materielt gav overgangen seg blant annet uttrykk i at folk tok i bruk en del våpen og redskaper som skil­

te seg markert ut i forhold til det som hadde vært van­ lig tidligere. Først og fremst dreide det seg om store slipte arbeidsøkser av flint og stein, men også om for­ skjellige former for stridsøkser eller paradeøkser og køller av stein. Og endelig tok folk til å bruke både forrådskar og kokekar av brent leire. Disse endringene har naturlig nok alltid påkalt stor interesse både hos forskere og lekfolk. Det er likevel lite vi egentlig vet om overgangen fra en jakt- og samlerøkonom i til en jordbruksøkonom i på norsk områ­ de. Hvorfor skjedde egentlig dette, og hvordan? Var endringene et resultat av at små grupper av bønder vandret inn sørfra med husdyrene og såkornet sitt? Eller var det jegergrupper her nord som gradvis inn­ passet den nye økonom ien i sitt tradisjonelle levesett etter å være blitt kjent med den på ferder lenger sør i Skandinavia? Og hvorfor gjorde de i så fall dette? Både det arkeologiske materialet og naturvitenska­ pelige undersøkelser tyder på at overgangen fra jegerog samlerøkonomi til jordbruksøkonom i var en lang­ varig prosess. Den må ha tatt nærmere 2000 år, og selv etter så lang tid fikk ikke den nye levemåten fot­ feste over hele det langstrakte landområdet vi i dag kaller Norge. I det første årtusenet etter ca. 4 0 0 0 f.Kr. ser det ut til at folk drev med åkerbruk og husdyrhold bare lengst i sør. Først etter 3 0 0 0 f.Kr. fikk jordbruket en videre utbredelse og ble alminnelig like nord til Lofoten.

Østfold - en innfallsport? De eldste sporene etter åkerbruk og husdyrhold er funnet i Østfold. Men etter hvert kom det også ellers rundt Oslofjorden og sørover kysten mot Agder til å bo m ennesker som holdt husdyr og dyrket korn. Kunnskapen om dette bygger på fire forhold. For det første er det i disse områdene gjort en rekke funn av en type flint og steinøkser som vi gjerne knytter til jordbruksvirksom het. Dessuten kjenner vi fra begge sider av Oslofjorden den samme type begravelser i store steinm onum enter som ellers var vanlig blant jordbrukere lenger sør i Skandinavia. For det tredje er selve bosetningsmønsteret viktig - det vil si beliggen­ heten av boplassene i forhold til dyrkbar jord og beitemuligheter. Disse faktorene forteller likevel bare indirekte om jordbruk. De endelige bevisene har vi først når vi for det fjerde finner bein fra tamdyr eller

DET ELDSTE JO R D BR U K ET

forkullet korn på boplassene, eller når pollen fra korn og planter som forteller om beiting, dukker opp i pollendiagrammene. For beitingens vedkomm­ ende har særlig smalkjempe (Plantago lan ceolata) vært viktig. Men også hele sammensetningen av floraen som helhet gir gode holdepunkter for å avgjøre om et område har vært beitet. Ut fra slike spor kan vi slå fast at det alle­ rede omkring 3 8 0 0 f. Kr. fantes mennesker i de ytre delene av Østfold som hadde husdyrhold som en del av sitt næringsgrunnlag. Selv om endelige beviser ennå ikke har dukket opp, er det rimelig grunn til å tro at det på denne tiden også ble dyrket korn i denne delen av landet. Boplassenes beliggen­ het synes å vise dette. Raet og løsmassene i tilknytning til det dominerer landskapet i ytre Østfold og utgjør en stor del av de lett dyrkbare områdene her. Istidens breer avsatte en rekke morener i flere trinn bak hverandre, og de kal­ de breelvene spredte grusen og sanden videre utover. Da havet fremdeles stod like opp m ot raene, ble de fineste partiklene vasket ut av bølgeslagene og avlei­ ret lenger nede på skråningene, som etter hvert steg opp og ble tørrlagte. I disse sørvestvendte skråning­ ene dannet det seg etter hvert varm, drivende og lett jord , ypperlig egnet for et enkelt jordbruk. På de selvdrenerte sandavsetningene ble det i år­ tusenet mellom 4 0 0 0 og 3000 f.Kr. felt skog og ryd­ det små åkrer der det ble sådd hvete og kanskje bygg. I m otsetning til tidligere, da folk var mye sterkere knyttet til kysten, ble det nå viktigere å bo i nærheten av sandjordsområdene. Dette var likevel ikke alltid avgjørende for hvor folk slo seg til. Fremdeles slo de leir ved kysten og ved elveoser. Tradisjonen med fangst, fiske og sanking fra tidligere tider fortsatte. Fangst i innlandet spilte derimot ikke lenger noen særlig rolle. Naturforholdene bød også på gode vilkår for hus­ dyrhold. Med noen titalls meter høyere havnivå enn i dag fantes det mange grunne viker og sund i område­ ne utenfor raet. Ved Kurefjorden i Rygge og Krokstadfjorden i Råde må det ha vært store flate og leire­ te strender med frodige strandenger. Lignende for­ hold fantes det flere steder ved de grunne sundene nord for Onsøy og omkring Rolvsøy og i Borge sørøst for Fredrikstad. Hele den indre delen av kystfarvan­ nene fra Rygge til Idd utgjorde antagelig et tiltrek­ kende område med rike beitemuligheter i form av strandenger, både for storfe og for småfe. I tillegg ble kanskje også bunnvegetasjonen i skogene rundt boplassene utnyttet til beite. Vi vet ikke sikkert om folk lot dyrene gå ute hele året eller om de drev inneforing om vinteren. Inn­ føringen av jordbruket falt nemlig sammen med det

kanskje gunstigste klim aet som har vært her nord etter siste istid. I Østfold vokste varmekjæ r blandingsskog av eik, lind og alm, med innslag av hassel, bjørk og or. Somrene var varme og tørre og vintrene forholdsvis kalde, men snøfattige. Samtidig med utviklingen av det eldste husdyrholdet gikk almen tilbake i forhold til andre trær i skogene rundt boplassene. Dette kan forklares på flere måter. En tolkning som kan ha noe for seg, er at løv og bark fra alm ble brukt som vinterfor til dyrene. Om dette vir­ kelig var tilfelle, er likevel ennå et åpent spørsmål. Hvordan skal så disse tidligste sporene av en jo rd ­ brukskultur i Østfold forstås? Tok de gamle jegergruppene opp det nye som en del av sin levemåte? Eller kom nye grupper sørfra og slo seg til med hus­ dyrene sine og ryddet åkerlapper der jegerne og sam­ lerne tidligere hadde rådd grunnen alene? De mange småredskapene i flint som ble liggende igjen på boplassene, både ved kysten og i tilknytning til sandjordsområdene, hadde sine røtter i eldre loka­ le jeger- og samlerkulturer. De store redskapene der­ imot, økser og køller, var nye og utform et på samme måte som i de tidligste jordbrukskulturene i område­ ne lenger sør. For å forstå det som skjedde nord for Skagerrak og finne svar på de mange spørsmål som reiser seg om denne viktige overgangen her nord, må vi derfor først rette blikket sørover. Jordbruket opp­ stod jo ikke i vår del av verden. Det som skjedde hos oss, må sees på bakgrunn av utviklingen i det sørskandinaviske området og ellers i Europa i årtusenene før de første jordbrukerne lot husdyrene sine beite og ryddet sine åkrer i sandjordsområdene langs raet i Østfold.

Noen av de eldste skårene av leirkar vi kjenner fr a Vestlan­ det, er funnet på en boplass ved Fosnastraumen i Radøy i Nordhordland (til venstre). Utfra det vi ellers vet om leir­ kar i Skandinavia fr a det 4. årtusen f.Kr., kan vi rekon­ struere et fullstendig kar (over).

Den europeiske bakgrunnen Jordbruk i en eller annen form hadde eksistert i mange tusen år før det nådde nord til våre breddegra­ der. Det jordbruket som nådde den skandinaviske halvøya omkring 4 0 0 0 f.Kr., hadde sitt utspring i Midtøsten og det sørøstlige Europa. Vi regner med at folk tok til med intensiv utnytting 57

J E G E R E O G S A M L ER E

Stonehenge i SørEngland, som vi her ser, hører hjemme i en vesteuropeisk tra­ disjon med store steinmonumenter. Det ble arbeidet på Stonehenge gjennom mer enn tusen år, men særlig i tiden 3000-2000f.Kr. Det finnes noen få eksempler på at denne tradisjonen også er representert i Norge (se side 61).

38

av viltvoksende planter og ville dyr før det kan påvises genetiske(arvemessige) endringer som tyder på jord­ bruk i egentlig mening. Mens isen fremdeles lå over Skandinavia, fantes det mennesker i Det nære Østen som allerede var på god vei til å bli bofaste. De var i gang med å utvikle sauer og geiter til tamdyr på den tiden da jegerne tok seg nord over Norskerenna omkring 9000 f.Kr. Virkelig korndyrking og genetiske endringer i sauer og geiter som gjør det naturlig å regne med tamdyr, er likevel ikke påvist før etter 8000 f.Kr. Senest i det 7. årtusen f.Kr. - omtrent samtidig med at jegerne lengst i nord tok til å utnytte reinen på Har­ dangervidda - holdt mennesker på Balkan husdyr og dyrket matplanter. Dette kan ha skjedd under påvirk­ ning fra områder lenger øst og sør ved Middelhavet, ved at små jordbrukende grupper beveget seg derfra og inn i Europa. Men deler av den nye næringsdriften kan også være utviklet selvstendig på Balkan. Både i plan­ telivet og i dyrelivet var det lokale forutsetninger for dette. Arkeologene er i dag tilbøyelige til å mene at

utviklingen i Sørøst-Europa og senere i Sentral-Europa snarere var resultatet av slike lokale forandringer enn av påvirkning fra egeerhavsområdet eller Midtøsten. De tidligste jordbrukerne i Sørøst-Europa var ikke bare bønder. Fremdeles samlet de ville planter og jaktet på ville dyr. Men de la boplassene sine i områder med lett dyrkbar jord der de etter hvert kom til å bo året rundt. De drev en form for svibruk, og store opphopninger av bygningsrester og avfallsmateriale i såkalte tell-formasjoner forteller om en stabil bosetningsform. Et av de mest iøynefallende trekk ved denne tidligste jordbrukskulturen i Europa er noen karakteristiske kvinnefigurer, også kalt morshgurer, i leire. Det er ennå mange uklare detaljer i vår forståelse av overgangen til det eldste jordbruket i Europa. Det som likevel er klart, er at det skulle ta nærmere 30 0 0 år før korndyrking og husdyrhold ble tatt opp som en del av økonom ien lengst nord i verdensdelen. I løpet av disse årtusenene spredte den nye leve­ måten seg fra utgangspunktet i Sørøst-Europa, både vestover langs nordkysten av Middelhavet og nord­ over inn i Mellom-Europa. Derfra nådde den videre vestover til atlanterhavskysten og nordsjøkystene og over til De britiske øyer. Overgangen til jordbruk før­ te til befolkningsøkning. Spredningen kan derfor del­ vis forklares ved at mennesker gav seg på vandring for å finne ny og ubrukt jo rd å dyrke opp. Fortsatt bodde det mange steder i dette store området jegere og samlere som hadde utnyttet de lokale ressursene gjennom århundrer. De kom i kontakt med jordbru­ kere, fikk dermed etter hvert kjennskap til det nye, og kan i noen områder selv ha gjennom ført overgangen til jordbruk. Løssjordsområdene langs elvene og på slettene i Sentral-Europa ble viktige for den videre spredningen av jordbruket i Europa. Løss er en jordart av fint, vindtransportert materiale med mye kalk som ble dannet sør for den store breen under den siste istiden. Det gir et svært fruktbart jordsm onn når det er vann til stede. I det 5. årtusen f.Kr. utviklet det seg nettopp i disse områdene en kraftfull jordbrukskultur som

DET ELDSTE JO R D BR U K ET

kalles den båndkeramiske. Den oppstod trolig blant eldre lokale grupper på de ungarske slettene. Navnet har denne kulturen fått etter en karakteristisk båndlignende dekor som finnes på de leirkarene som var i bruk blant disse gruppene. Store deler av Europa var fremdeles dekket av skog på denne tiden. Det var gjerne forholdvis tett skog nede i elvedalene og noe mer glissent, med skogholt, på flatene høyere oppe. Båndkeramikerne, som vi kan kalle dem, utnyttet bare i liten grad skogen til jo rd ­ bruksformål. De la helst husene sine på løssdekkede terrasser like over elver og bekker, der tidligere jegerog samlerfolk hadde etterlatt seg få spor. De drev et heller enkelt hakkejordbruk i små faste eller skiften­ de åkrer i lysninger rundt husene. Hvete og bygg var de viktigste åkerplantene. Selv om storfe, sau, geit og gris beitet i områdene rundt husene, var endringene i naturomgivelsene små. Likevel dannet disse m ennes­ kene vel utviklede samfunn. Etter hvert vokste det fram store landsbylignende samlinger av lange stolpebygde hus i disse områdene. Det var ikke uvanlig at 1 0 -2 0 hus var bebodd på sam­ me tid, og det fantes også enda større «landsbyer» med opptil flere hundre hus. De lengste husene var opp mot 7 0 -8 0 meter lange. De ble gjerne lagt i rek­ ker, og de vitner om stor arbeidsinnsats, en vel utvik­ let organisasjon og sammensatte sosiale forhold. Det var ikke uvanlig at fra femti til et par hundre mennes­ ker bodde sammen i slike bosetninger. Beboerne grav­ la sine døde i nær tilknytning til disse «landsbyene», og de bygde store rituelle anlegg i form av områder som var avgrenset av lange grøfter eller voller. Økende befolkning i det sentraleuropeiske områ­ det førte til flere hus og større tetthet i landsbyene og en videre ekspansjon vestover det nordeuropeiske

slettelandet. Samtidig utviklet det seg innenfor dette store området en rekke lokale grupper som skilte seg synlig fra hverandre gjennom ulik utforming av leir­ karene og enda mer ved ulik dekor på. Slående ved spredningen av jordbruket over Sentral- og NordEuropa var regionale og kronologiske variasjoner, vekst og forandring. Ved slutten av det 5. årtusen f.Kr. hadde åkerbruk og husdyrhold nådd like til grenseområdene mot de gamle jeger- og samlerkulturene i Sør-Skandinavia, de som gjennom årtusener hadde utnyttet de rike res­ sursene langs Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen.

Vi vet ennå lite om når og hvorfor fo lk i Skandinavia tok opp jordbruket som en del av levemåten. Denne kartserien illustrerer ett forslag til hvordan korndyr­ king og husdyrhold spredte seg, men nye undersøkelser kan raskt komme til å forandre bildet.

Det tidligste jordbruket i Norden Samtidig med at folkegrupper drev husdyrhold og åkerbruk på det nordeuropeiske slettelandet i sør, utviklet det seg en livskraftig jeger- og samlerkultur med sentrum i Danmark. Den kalles ertebøllekulturen etter et kjent funnsted ved Limfjorden i Nord-Jylland. De menneskene som hørte til denne kulturen, drev både ja k t og sanking i innlandet. Det var likevel ressurser knyttet til elver, vann og salt sjø som var viktigst for dem, ikke minst skalldyr. Boplassene deres lar seg ofte lett identifisere ved store skalldynger. Østers var svært ettertraktet. De gunstige naturforholdene og folkeøkningen var bakgrunnen for at disse jegerne og samlerne dannet store boplasser. Noen av dem ble fremdeles brukt bare til visse årstider når man kunne utnytte spesielle res­ surser, men på de største var bosetningen blitt fastere. Der bygde folk små enkle hus og anla gravplasser for sine døde i nærheten. De lagde også leirkar til koking og oppbevaring. Mest kjent er en stor spissbunnet type

Nederst forrige side: Balkan var det første området i Europa der fo lk tok til med jordbruk. Trolig hadde de lært det fra Lilleasia og Midt­ østen. Men det tok flere tusen år fra fo lk lengst sørøst i Europa begynte å dyrke jorden til jord ­ bruket ble en del av levemåten også i Skandinavia. 59

J E G E R E O G S A M L ER E

som er svært karakteristisk for ertebølleboplassene. Funn av steinøkser fra Donau-området forteller at denne jegerkulturen i Danmark allerede i det 5. år­ tusen f.Kr. hadde kontakt med grupper i SentralEuropa som drev jordbruk. Det gikk likevel godt over 1000 år fra jordbruket ble innført i løssområdene ved Donau, til folk i det sørligste Skandinavia tok det opp. Det som skjedde samtidig i Danmark, i form av en mer intensiv utnytting av føde i vann og sjø og større bofasthet, minner på mange måter om den mer intensive ressursutnyttingen som jordbruket innebar i områdene lenger sør. Hvorfor tok det da så lang tid før menneskene i det området der ertebøllekulturen blomstret, også begyn­ te med jordbruk? Dette er ennå uklart. Kanskje er det ganske enkelt et eksempel på at det ikke nødvendig­ vis var om å gjøre for en rik fangst- og samlerkultur å ta opp i seg de nye elementene som husdyrhold og korndyrking representerte. Disse jegerne og samlerne hadde allerede etablert en fastere bosetning med grav­ steder og avgrensede territorier i et område der natu­ ren lot seg høste i rikt monn, og kjente kanskje ikke behov for noen endring i levemåten. Omkring 4000 f.Kr. skjedde det så noe drastisk innenfor ertebøllekulturens område i Sør-Skandinavia og ellers i kystsonen lengst nord på det europeiske slettelandet. Kulturbildet skiftet totalt karakter. Jord ­ bruket stod fram som hovednæringsvei. Folk gikk over fra å spise føde fra vann og sjø til føde hentet på landjorden. Det fantes rettnok fremdeles kyststasjoner for ja k t og fangst inn i det neste årtusenet. Men ellers forlot folk de store boplassene langs elver og strender. Denne overgangen er vanskelig å kartlegge rent arkeologisk. Hvor lang tid den tok, er usikkert. Det kan dreie seg om fra 100 til 500 år. En del arkeologer har tenkt seg at dette skjedde som en gradvis og sam­ menhengende overgang innenfor ertebøllekulturen og Helleristninger kan være vanskelige å tolke. Kanskje fo r e ­ stiller denne ristningen fra Ausevik i Sunnfjord en gudin­ nes øyne? Motivet finnes også i megalittgrav er flere steder ellers i Europa.

60

blant tilsvarende grupper langs sørkysten av Nordsjø­ en og Ø stersjøen. De tror ikke på noen innvandring av bønder fra sør. Hvorfor overgangen skjedde, er også usikkert. Det er foreslått at østersen ble borte fra Danmark, og at det ble mindre sel i deler av Østersjøen. Og det er pekt på en mulig sammenheng med en klimaforver­ ring i deler av dette innhavet på denne tiden. Her må vi bare vedgå at vi ennå vet altfor lite. Men resultatet kjenner vi. Det var Skandinavias eldste jordbrukskul­ tur, traktbegerkulturen. Det ser ut til at den var eta­ blert i Danmark senest omkring 3 9 0 0 -3 8 0 0 f.Kr. Traktbegerkulturen har navn etter noen særegne bukete leirkar med traktformet hals. Den tilpasset seg omgivelsene på en variert måte og utviklet seg over et stort område lengst nord i Europa - fra Polen i øst til Nederland i vest, i Danmark og sør på den skandina­ viske halvøya. I den første tiden bodde folk på små boplasser, kanskje bare én eller et par familier sam­ men. De dyrket bygg og hvete og holdt storfe, sauer og geiter, etter hvert også gris, men var likevel frem­ deles avhengig av jakt, fiske og sanking. Det er vanlig å regne med at de drev svibruk, det vil si at de sådde kornet sitt i små svirydninger i skogen. Innvirkning­ en på den storvokste skogen var likevel av begrenset omfang, selv om det noen steder er påvist mer intens rydding. De eldste sporene etter pløyde åkrer i Skan­ dinavia må tilskrives traktbegerkulturens mennesker. De la også ned flintøkser og leirkar i myrer og tjern som depoter eller offer til høyere makter. M enneskene bak traktbegerkulturen utviklet fram mot midten av det 4. årtusen f.Kr. klare lokale grup­ per. Samtidig fikk kulturen en blomstringstid. Denne kom dels til uttrykk gjennom store og vakre, glattslipte flint- og steinøkser, dels gjennom en stadig rikere dekorert keramikk, og dels ved at skikken med å bygge graver av store steinblokker, såkalte megalitt-

DET ELDSTE JO RD BRU K ET

monum enter eller storsteinsgraver, slo rot. De første jordbrukerne i Sør-Skandinavia gravla sine døde i enkle jordgraver eller under lange, lave hauger. Noen århundrer senere begynte de å grav­ legge sine døde i storsteinsgraver. Det skjedde først på de danske øyene, særlig Sjælland, i form av små steinkammer, såkalte dysser. Dette var runde eller rektangulære jordhauger som ofte bare skulle romme en enkelt begravelse. Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkalte jettestuer. Store mengder hele og knuste leirkar, både inne i selve gravkammeret og utenfor, gir antydninger om for oss gåtefulle rituelle handlinger. De sørskandinaviske megalittgravene hører hjem ­ me i en vesteuropeisk tankeverden som også var ansvarlig for andre typer byggverk - mektige steinringer som Stonehenge i Sør-England og kilometerlange kolonner av mannshøye steiner som i Carnac i Bretagne. Slike monumentale anlegg ble reist langs hele atlanterhavskysten og i det vestlige middelhavs­ området gjennom flere tusen år. De er kjent fra Mellom-Sverige i nordøst og fra Shetland i nordvest til Malta i sør. M egalittmonumentene forteller ikke nødvendigvis om et sosialt og kulturelt fellesskap innenfor dette enorme området. De gir heller antydninger om at tanker og ideer vandret og at samfunn og mennesker også den gang hadde kontakt over store avstander. Mot en slik bakgrunn, med traktbegerkultur og megalittgraver som markerte holdepunkter, må vi se etableringen av det første jordbruket i det østnorske området noen århundre etter 40 0 0 f.Kr.

Megalittgraver også i Norge Lengst sør i Østfold ligger gården Skjeltorp i Skjeberg, på en av de mange endemorenene som her går mer eller mindre parallelt med kysten fra sørøst mot nordvest. Denne morenen kalles det ytre raet. Fra sandskråningen mellom dagens leirjord på flatene nedenfor og bergknattene ovenfor er det et vidt utsyn over et fruktbart skog- og jordbrukslandskap sørvestover mot Ullerøy. Omkring 30 0 0 f.Kr. lå denne skråningen ned mot en vik dannet av en lang fjordarm som kilte seg inn i landet fra sørøst. Dette er kanskje et av de områdene som

har vært lengst dyrket her i landet. Bare en kilometer lenger mot vest er det påvist kornpollen fra tiden mellom 3 9 0 0 og 3 7 0 0 f.Kr., allerede på det tidspunkt da en regner med at jordbruket og yngre steinalder tok til i Danmark. I åkrene omkring er det gjennom tidene samlet opp en god del flint som viser at folk holdt til ved denne viken i steinalderen. En gang mellom 3 3 0 0 og 3 0 0 0 f.Kr. bygde folk her en megalittgrav. De samlet sammen seks kampestei­ ner på mellom halvannen og to meters høyde og 1 2 -1 5 mindre steiner. Fem av kampesteinene ble reist tett sammen slik at de dannet et sekskantet rom omtrent halvannen meter tvers over og med en side åpen ut mot sørøst. Over dette la de en stor dekkhelle som tak. Denne må ha vært minst tre meter i tverr­ snitt. Fra åpningen laget de en gang markert med to mindre steiner på hver side, og rundt kammeret satte de ti-tolv mindre steiner av vekslende størrelse i en ca. 8,5 meter vid ring som en ytre markering av det hele. M ellom denne ytre ringen og inn mot yttersiden av selve rommet fylte de på med jo rd et stykke opp på de store veggsteinene. En av de nordligste dyssene i vår del av Europa stod ferdig til bruk. Vi vet ikke i dag hvor mange som for 5 0 0 0 år siden ble gravlagt i denne dyssen, om det var én person eller flere personer. Dyssen eksisterer nemlig ikke lenger. Den stod ennå nesten urørt i begynnelsen av vårt århundre, men ble senere ryddet bort. I 1944 ble den gjenreist et stykke lenger unna, delvis med de opprinnelige steinene som lot seg gjenfinne. Lenge regnet man med at dyssen på Skjel torp var den nordligste utløperen av megalittgravene langs kysten av Kattegat. Det viser seg nå ikke lenger å være tilfelle. Forhistorisk arkeologi er et fag der nye funn når som helst kan føre til at gamle oppfatninger må endres. I dag vet vi at det ble bygd slike minnesmer­ ker også lenger nord og på vestsiden av Oslofjorden. På Holtenes i Hurum, på østsiden av Drammensfj orden og like ved det idylliske badestedet Rødtangen, skråner en sandjordslette svakt nedover mot sørøst. Der finnes det i dag spor etter eller beret­ ninger om fire steingraver som alle kan ha vært enkle megalittgraver. Den ene av disse er undersøkt og viste seg å være en dysse. Som dyssen på Skjeltorp ser den ut til å ha vært bygd av fem veggsteiner med en stor dekkhelle til tak, men den var trolig reist minst 100 år tidligere kanskje en gang mellom 3 5 0 0 og 34 0 0 f.Kr. Den

Snitt gjennom (nederst) og plan over megalittgrav en på Skjeltorp i Øst­ fold, en norsk repre­ sentant fo r samme tradisjon som Stone­ henge.

270 61

J E G E R E O G SA M L E R E

Organisk materiale råtner fort bort når det blir liggende åpent fo r vind og vær. Det arkeolog­ ene graver fram, er derfor bare en brøk­ del av det som en gang fantes på bo­ plassen. Øverst ser vi hva som egentlig kan ha vært i bruk på plassen - spyd, lyster, øks, hornklubbe, beinspydspiss, bue og piler, forskjellige hornredskaper, halskjede av tenner, flettekurv, nåler, lærtaske, snø­ re, gam og ruse. Nederste bilde viser hvor lite som ofte er igjen i vår tid: pil­ spisser, økseegg og garnsøkker.

eller de døde som ble gravlagt på Holtenes, fikk blant annet med seg fem ravperler i graven. De er til nå ene­ stående i norske graver fra steinalderen. Bak den store arbeidsinnsatsen som det krevde å føre opp slike gravminner, med de offerseremonier og fester som vi bare kan ane i forbindelse med dem, må det ha ligget et system av forestillinger og vurde­ ringer. G jennom rituelle handlinger og på andre m åter søkte folk å holde ved like en bestem t sosial orden. Også oslofjordsom rådet var i det 4. årtusen f.Kr. omfattet av traktbegerkulturens og megalittgra-

62

venes sosiale forutsetninger og religiøse forestilling­ er. Kanskje vitner disse gravminnene om at kultus knyttet til de døde og dyrkelsen av forfedrene spilte en stor rolle blant de første m enneskene som drev jordbruk her. Ikke alle gravla sine døde i store steingraver. Det vanligste var å legge den døde i en enkel grav under bakken. Den var gjerne markert med en steinramme omkring eller dekket av en helle eller en flat steinpakning. Slike graver er kjent fra Østfold, Akershus, Buskerud og Vestfold.

DET ELDSTE JO R D BR U K ET

Åkerbruksbygder og februksbygder Den jordbrukskulturen som dyssene fra Hurum og Skjeberg er et uttrykk for, spredte seg i det over 1000 år lange tidsrommet mellom 4 0 0 0 og 29 0 0 f.Kr. langt videre enn til strendene ved Oslofjorden og i nær­ heten av raet. Over det meste av det sentrale øst­ landsområdet, innover i dalene i Telemark og Buske­ rud og nedover langs sørlandskysten la mennesker i denne tiden etter seg gjenstander som forteller om jordbruk eller kontakt med jordbrukere. Også på Jæ ren, på Møre og i Trøndelag er det gjort funn som kanskje er knyttet til den tidligste jordbrukskulturen. De fjerneste funnene er likevel så få at de vanskelig alene kan tas til inntekt for en jordbrukende befolkning. Det er vanlig å regne noen store slipte arbeidsøkser av flint og stein, noen mangekantede steinøkser med skafthull og forskjellige typer køller som de sikreste spor etter de tidligste jordbrukerne. Dette er red­ skapstyper som også var kjent og i vanlig bruk ellers i Sør-Skandinavia. De hørte til traktbegerkulturens gjenstandsmateriale og er med på å definere yngre steinalder i Skandinavia. Flintøksene er lagd av store flintstykker fra flintgruver i Danmark og forteller som keram ikken og dyssene om nær kontakt med landene sør for Skagerrak og Kattegat i aller eldste del av yngre steinalder. Disse øksene var jordbrukerens våpen i kampen m ot skogen når nytt åkerland skulle ryddes. De var effektive og kunne benyttes til å felle forholdsvis store trær. De ble kanskje også brukt til lauving, og sammen med steinøksene som helst var lagd av lokalt råmateriale, kan det være at de ble benyttet til å grave fram røtter og andre plantedeler. Spredningen av disse funnene peker ut landet omkring Oslofjorden og rabygdene i Østfold og Vest­ fold som kjerneom rådet for det tidligste jordbruket. Her ble det både dyrket korn og holdt tamdyr fra før­ ste stund, og her finner vi de fleste gravene og depot­ funnene som kan knyttes til denne jordbrukskultu­ ren. Etter kom det også nedover langs sørlandskysten til å bo mennesker som drev det samme kom bina­ sjonsbruket. Senest fra midten av det 4. årtusen ble det drevet åkerbruk og husdyrhold på agderkysten. Innover i landet, oppover i dalene i Telemark og ellers på Østlandet, var det derimot bare husdyrhol­ det som fikk fotfeste så tidlig. Akerbruket lot ennå vente på seg. Det var særlig fuktige og næringsrike steder med gode vilkår for gress som var ettertraktet av februkerne. Fra fruktbare strandenger ved kysten og ved fjor­ dene i nedre Telemark over deltaområder og elvesletter i dalbunnene lenger inne og like opp til frodige sommerbeiter på Hardangervidda vandret folk med dyrene sine - sau eller geit, storfe og svin. Siden de ikke drev åkerbruk, var de mer opptatt av de flate

delene av terrenget enn de sørvendte hellende parti­ ene. Nærmest kysten er det godt mulig at de lot dyr­ ene beite ute hele året. På Hardangervidda oppholdt de seg med dyrene bare i sommerhalvåret. I dalene opp mot vidda må de ha samlet for for å greie seg over vinteren. De kan også ha forlatt områdene når vinte­ ren nærmet seg og vandret ned m ot fjordene og kys­ ten igjen. Det fantes folk som lot husdyr beite på Hardanger­ vidda allerede kort tid etter at det første jordbruket var blitt kjent i Østfold, kanskje bare et par hundre år etter 4 0 0 0 f.Kr. De kom østfra. Vinterbostedene deres lå kanskje i dalførene like nedenfor vidda, slike som Uvdal og Nore, der det er gjort påfallende mange funn av flintøkser. Men vinterbostedene kan også ha ligget enda lenger unna. Store avstander var neppe noen hindring for å utnytte beitene i fjellet. I løpet av tre uker lot det seg godt gjøre å drive en storfeflokk fra vestfoldkysten og inn på de sentrale delene av vid­ da. Også innover i dalene lenger øst drev folk husdyr­ bruk under det første jordbruksfrem støtet. Fra så vidt forskjellige steder som Valdres og Østerdalen forteller pollenanalyser at det fantes husdyr senest midt i det

Smykker av rav var ettertraktet og ble gjerne båret om hal­ sen eller festet til klærne. Det i midten øverst forestiller et dyr, kanskje en bjørn? Funnet på Linesøy i Åfjord i Sør-Trøndelag.

Tynnakket øks brukt av de første jordbru­ kerne fo r å rydde skog i Oslofjordområdet.

63

JE G E R E OG SAMLERE

Spredningen av de jørste bøndenes økser viser hvor i Norge jordbruket var kjent like etter 4000f.Kr.

Nederst neste side: Kornhøsting med sigd i Egypt. Samtidig egyptisk avbild­ ning fr a den gang jordbruket ennå var nytt i Norge.

64

Jakt eller jordbruk - eller begge deler?

4. årtusen f.Kr. Til og med så langt vest som i Roga­ land og Hordaland ble beiteplanter og et beskjedent innslag av korn en del av floraen i dette årtusenet. Etter denne gjennomgåelsen sitter vi igjen med et bilde av det eldste jordbruket som deler det sørøstlige Norge i to områder. Sentralt i de lette sandjordsområdene rundt Oslofjorden, langs raene i Østfold og Vestfold, og kanskje flekkevis nedover sørlandskys­ ten bodde det mennesker som drev et kom binasjonsjordbruk med både korndyrking og husdyrhold. Dette begynte de med omkring 3 8 0 0 -3 7 0 0 f. Kr. I til­ legg til å begrave sine døde i enkle jordgraver bygde de også megalittgraver i likhet med jordbrukerne lenger sør, og de la ned vakre flintøkser i myr og tjern som offer til høyere makter. Rundt dette kjerneom rådet, innover i dalene mot vest og nord, fantes det på samme tid folk som ikke sådde åkrer og høstet korn, men som likevel var jordbrukere. De valgte å ta opp bare den ene siden av det kom binasjonsjordbruket som like fram til nyere tid har vært så karakteristisk for Norge, nem ­ lig husdyrholdet. Og etter de dateringene vi i dag har, ble dette enklere jord bru ket etablert om trent like tidlig som det sam m ensatte jord bruket rundt O slofjorden. Utviklingen må ha gått raskt over hele området, kanskje skjedde overgangen i løpet av noen genera­ sjoner. Men hvordan foregikk den egentlig - og hvor­ for?

Som vi har sett, forteller arkeologiske funn og endringer i vegetasjonen at det så tidlig som i det 4. årtusen f.Kr. fantes mennesker som drev jordbruk i deler av det østlige og sørligste Norge. Det som så står igjen å vurdere, er hvordan dette jordbruket stod i forhold til den gamle ja k t- og samlerøkonomien. Bestod de gruppene som felte skog med kvasse flint­ økser, som sådde korn i små åkerlapper og som holdt husdyr oppover i dalene, av m ennesker som bare hadde dette som næringsvei? Eller var de også jegere og samlere? Kom de som inntrengere, og hvordan ble i så fall forholdet til den opprinnelige jeger- og samlerbefolkningen? Eller var det slik at den opprinne­ lige befolkningen tok opp de nye næringene som et tillegg til sin tradisjonelle levemåte? Og om så var hvorfor? Slike spørsmål har vært stilt helt fra arkeologiens spede barndom og hører til de største og viktigste spørsmålene innen norsk forhistorie. Det sviktende kildematerialet gjør det mulig å tolke det som skjed­ de, på mange måter. Vi vet når det hendte, men usik­ kerheten er stor når det gjelder hvordan det foregikk og hvorfor. Det er grovt sett tre måter å forklare hvordan over­ gangen til en jordbruksøkonom i gikk for seg i Norge. Den enkleste, som et stykke på vei også forklarer hvorfor, regner med en massiv innvandring av en større befolkning som brakte det nye med seg. Dette er den minst sannsynlige forklaringen. En annen forklaring er en moderert utgave av den første. Vi kan tenke oss jordbrukere på flyttefot, men i mindre omfang, nærmest som en infiltrasjon av små grupper som over tid tok nytt land i bruk. Dette for­ klarer måten, men ikke årsaken til at disse mennes­ kene la ut på vandring. Heller ikke sier denne forkla­ ringen og den foregående noe om forholdet mellom dem som kom og de jegerne og samlerne som allerede bodde her. Den tredje forklaringen ser bort fra folkeflyttinger og går ut på at det var ideen eller kunnskapen om åkerbruk og husdyrhold som fikk innpass i den gam­ le jeger- og samlerbefolkningen. Dette kaller vi gjerne kulturell diffusjon (spredning). Det arkeologiske og naturvitenskapelige kildema­ terialet er ennå for fragmentarisk til at vi kan velge sikkert mellom disse tre forklaringsmåtene. Vi er hel­ ler ikke i stand til å vurdere utbredelsen av jordbruk i i forhold til ja k t og sanking i jordbrukets eldste tid. Grunnen til det siste er at de sikreste kildene til vår forståelse av hendingsforløpet, nemlig matrester i til­ knytning til boplasser, i de aller fleste tilfeller er råt­ net bort. Vi kjenner en mengde boplasser i det østlige Norge som er samtidige med det tidligste jordbruket. Det virket umiddelbart som om de fleste hadde til-

DET ELDSTE JO RD BRUK ET

knytning til jakt, fiske og sanking. De lå som oftest nær ja k t- og fiskeplasser, og bare smågj ens tander av flint og stein ligger igjen. Disse forteller lite om jo rd ­ bruk. Store gjenstander, økser eller køller som vi mener hører til jordbrukskulturen, er for det meste funnet løst i jorden utenom boplassene. Selv boplasser med leirkar trenger ikke nødvendig­ vis knyttes til jordbruksvirksom het. Den tidligere nevnte ertebøllekulturen i Danmark er et eksempel på at jegere og samlere kunne innlemme leirvarer i sin kultur uten i første omgang å ta opp åkerbruk eller husdyrhold, selv om de kjente til jordbruket. Indirekte stiller flere av boplassene på Hardanger­ vidda oss overfor visse antydninger til en tolkning. På noen av disse etterlot beboerne seg både leirkarskår og flintøksfragmenter som helt klart hadde sitt opp­ hav blandt folk som drev jordbruk. Pollenundersøkelser viser at det samtidig ble drevet beitebruk rundt boplassene. Det er vel liten grunn til å tro at folk reiste opp på vidda bare for å la tamdyrene sine beite. Oppholdene hadde uten tvil sin bakgrunn i en kom binasjon av jak t, fiske og husdyrhold. Forholdene på Hardangervidda var likevel spesiel­ le. Ja k t etter reinsdyr har alltid vært viktig for m en­ neskenes bruk av dette høyfjellsplatået, enten de drev jordbruk eller ikke. Spørsmålet om overgangen til jordbruksøkonom i må derfor først og fremst finne sin forklaring i lavlandet. Lenger sør i Skandinavia og ellers i Nord-Europa var jakt, fiske og sanking lenge viktige innslag i økonom ien, selv om folk drev åker­ bruk og husdyrhold. Det er derfor all grunn til å reg­ ne med tilsvarende forhold i Norge. Kanskje hadde ja k t, fiske og sanking her nord til og med større betydning blant jordbrukerne enn både åkerbruk og husdyrhold.

Denne enkle forklaringen inneholder mange fall­ gruver. Blant annet gir den et altfor unyansert bilde av jeger- og samlerkulturene og gjør dem for statiske. Deres mulige vilje og evne til å stå im ot påvirkning fra jordbrukskulturen blir undervurdert. Vi skal hus­ ke at det tok omtrent 1000 år fra jordbruket ble kjent blant jegere og samlere i Danmark til det ble tatt opp. En annen forklaring legger større vekt på trekk ved jeger- og samlerkulturene selv, og ser på endringene som en langt mer gradvis og spredt utvikling innen­ for disse. For eksempel kan folk alt i eldre steinalder ha lagt beiteområder til rette for ville dyr ved å svi av skog. Slik «viltpleie» må sies å nærme seg husdyr-

Elgjakt var frem ­ deles viktig i yngre steinalder, selv om folk da hadde tatt til med å dyrke kom og holde husdyr. Dette elghodet i stein fra Uppland i Sverige er en av de fineste dyreskulpturene vi kjen­ ner fra nordisk stein­ alder.

Hvorfor jordbruk? Før vi samler alle tråder med tanke på å gi en forkla­ ring på det tidligste jordbruket i Norge, er det nød­ vendig å fremsette noen mer allmenne tanker om hvorfor jakt, fiske og sanking har vært på vikende front overfor jordbruk over store deler av verden. En forklaring som lenge dominerte diskusjonen, forutsatte at jordbruket var en overlegen produk­ sjonsform i forhold til de eldre livbergingsmåtene. Fordelene med jordbruk var så innlysende at jegere og samlere tok det opp straks de fikk kjennskap til det og så sant naturforholdene lå til rette for det. Dette førte til stadig kolonisering av nye områder. Jegere og samlere som ennå ikke hadde nådd samme kulturelle nivå, ble trengt bort eller opptatt i den øvrige befolkningen. På hvert sted skjedde overgang­ en innenfor forholdvis begrensede tidsrom. Spred­ ningen av jordbruket over Europa fra et kjerneom ­ råde i Midtøsten er ofte blitt forklart slik. 65

J E G E R E O G SA M L E R E

Allerede de første jordbrukerne i Euro­ pa foretok kirurgiske inngrep. Det var ofte påkrevet etter kraniebrudd eller huggsårfor å fjerne beinsplinter og glatte ut sårkanten, slik som på denne hode­ skallen fra Falster i Danmark. Et slikt inngrep kan godt også ha vært utført i Norge.

Også steinaldermennesket likte å pynte seg. Men slike hengesmykker med strekdekor som dette fra Sande i Randa­ berg på Jæren kan også ha vært tillagt magisk kraft.

66

hold. Noen få steder finnes det spor etter skogbran­ ner mot slutten av eldre steinalder som kan tolkes på denne måten, blant annet i nedre Telemark. Men materialet er ennå for spinkelt til at man kan trekke bastante slutninger. En bevisst pleie av hasseltrær med tanke på nøtteplukking om høsten ville være et parallelt tiltak. I områder der slike forhold kan påvises, gir de selvsagt en antydning om at det over noe tid kan ha vært forholdsvis enkelt for jegere og samlere både å akseptere og legge om til husdyrbruk eller korndyr­ king. Dette forklarer likevel ikke overgangen til jo rd ­ bruk. De synspunkter som har vært dominerende i de siste tiårene, går i en annen retning og bygger på end­ rede oppfatninger av jegeres og jordbrukeres livsfor­ hold. Som vi alt har vært inne på, krever jordbruk langt mer arbeid enn ja k t og sanking. Selv i margi­ nale m iljøer har jeg ere raskt og lett kunnet skaffe til veie mat. Jordbrukere må arbeide vesentlig hardere for føden, og jo m er spesialiserte de er, desto mer arbeid må de legge ned for å skaffe fram maten. Det er også blitt klart at sjansene for egentlig hungersnød er større for jordbrukere enn for jegere og samlere. En forandring til det verre i balansen mellom befolk­ ningen på den ene siden og tilgangen på vilt, fisk og spiselige planter på den annen side kan likevel ha gjort det nødvendig å begynne med jordbruk. Det er nemlig ingen tvil om at jord bruket gir mer igjen i form av matenergi i forhold til arealet enn ja k t, fangst og fiske. En negativ balanse mellom en befolkning og dens ressursgrunnlag skyldes altså enten sterk folkeøkning eller en dramatisk reduksjon av naturressursene eller en kom binasjon av begge deler. Jegere og samle­ re har ofte reagert på slike utfordringer med å tilpasse seg kulturelt og biologisk for å unngå katastrofer. Dersom de var blitt mer fastboende på grunn av gun­ stige naturforhold, er det ikke urimelig å regne med at denne tilpasningsevnen var svekket. Dette kan ha ført til en økende befolkning som i neste omgang utløste behov for mer intensiv m atproduksjon gjen­ nom husdyrhold og dyrking av spiselige planter. Stør­ re bofasthet blant jegere og samlere kan derfor ha vært en viktig forutsetning for overgangen til jo rd ­ bruk. Fram mot slutten av eldre steinalder m ener vi å ha påvist nettopp dette hos jeger- og samlerbefolkningen i Norge. Økende folketall og større bofasthet kan ha ført til behov for sterkere sosial kontroll og konkurranse om status, ektefeller og makt. Konflikter ble ikke nød­ vendigvis lenger løst ved at noen forlot gruppen. De måtte avgjøres på boplassen, og det kunne oppstå konkurranse om hvem som skulle ha det avgjørende ord og den ledende rollen på boplassen. Slik konkur­ ranse var kostbar og krevde et overskudd av ressur­

ser. Dette var det lettere å bygge opp innen jo rd ­ bruksnæringene. Også dette kan tjene til å forklare overgangen fra ja k t og sanking til jordbruk. Vi må vedgå at det er vanskelig å etterspore befolknings­ press og påvise matoverskudd eller sosial konkurran­ se og rangering ved hjelp av arkeologi. Likevel må vi forsøke å tolke de spredte opplysningene vi har om oppkomsten av det tidligste jordbruket i Norge med nettopp slike forestillinger i bakhodet.

Gammel befolkning - ny levemåte? Det fantes en lokal fangstbefolkning både ved Oslo­ fjorden og i områdene omkring ved slutten av eldre steinalder. Folk jak tet på elg i innlandsskogene, fang­ et sel og hval langs kysten og i fjordene, fisket laks i elvene og drog opp på Hardangervidda for å jage rein. Klimaet var gunstig og naturen gavmild. Like etter 4 0 0 0 f.Kr. ble det innført nye planter - hvete og bygg - og tamdyr - storfe, sauer, geiter og gris - i denne naturen. De store flint- og steinøksene, de dekorerte leir­ karene og de store steingravene innebar noe nytt. Men for øvrig ser vi ikke noe skarpt brudd i den materielle kulturen da åkerbruket og husdyrholdet ble innført. Folk fortsatte å lage den samme typen småredskaper som tidligere. 1 de områdene der det ble dyrket korn, ble det rettnok anlagt nye boplasser på den lette sandjorden. Men samtidig fortsatte folk med å holde til på de samme stedene langs kysten og ved elve­ munningene for å fiske, fange vilt og samle spiselige planter. Vi sitter langt på vei igjen med inntrykk av kontinuitet mellom jegergruppene i siste del av eldre steinalder og de tidligste jordbruksgruppene. Dette finner støtte i todelingen mellom kombinasjonsjordbruket i det sentrale området rundt O slo­ fjorden og fraværet av åkerbruk i et stort område omkring. Dels kan dette forstås som utnytting av for­

DET ELDSTE JO R D BR U K ET

skjellige naturforhold, og dels kan det sees i lys av avstanden til det eldre og påvirkende jordbruksom ­ rådet i Sør-Skandinavia. Men nå var det ikke noe befolkningspress på Øst­ landet da jordbruket ble innført. Tvert om kan det se ut til at folketallet i denne delen av landet gikk ned m ot slutten av eldre steinalder. Dette gjør det vanske­ ligere å begrunne at det nye skyldtes kulturell diffu­ sjon. Det arkeologiske materialet som er kjent, gjør det heller ikke lett å argumentere for at vesentlige lokale sosiale endringer dannet bakgrunn for over­ gangen til åkerbruk og husdyrhold. Sant nok kan byggingen av dyssene vitne om en mer utviklet sam­ funnsorganisasjon. Men de ble først anlagt flere hun­ dre år etter at jordbruket var innført. Kan det da like­ vel være at jordbruket fra omkring 4 0 0 0 f.Kr. må for­ stås som resultatet av en innvandring av grupper fra sør, enten over havet fra dansk område eller nordover langs den svenske vestkysten? Flere arkeologer har ment at det tidligste jordbruket kom med tilflytting av folk utenfra. I så fall står vi imidlertid overfor et nytt problem. Det blir vanskelig å forklare den svært raske spred­ ningen av jordbruket. Slik vi i dag må tolke kildene, beitet det tamdyr på østsiden av Hardangervidda like tidlig som de første jordbrukerne ryddet åkrene sine på sandjorden i Østfold. Dersom folk sørfra skulle stå bak dette, må det ha foregått en så betydelig innvan­ dring at den blir vanskelig å forestille seg. Et stykke på vei kan problemet kanskje løses ved å avgrense innvandringen til åkerbruksbygdene i det sentrale området rundt Oslofjorden. Det som skjedde i februksbygdene omkring, kan da forklares som et resultat av kontakt med og påvirkning fra de nye fol­ kegruppene i kjerneområdet. Men selv da blir det påfallende hvor raskt tilegnelsen skjedde. Vi vil i stedet legge vekt på en annen løsning. Den innebærer at vi ser bort fra spørsmålet om innvan­ dring «utenfra» og dessuten glemmer vår nasjonale tilhørighet i dag. Fire tusen år f.Kr. fantes det ikke noe Norge, Sverige eller Danmark. Dagens nasjonsgrenser har desverre lett for å bli noe som må krysses også i den fjerne fortiden. Men for de menneskene som bodde i Skandinavia for 60 0 0 år siden, eksisterte ikke disse grensene. Det var ikke noen særlig forskjell på naturforhol­ dene ved Oslofjorden og langs den nåværende sven­ ske vestkysten. Det var bare 23 km fra dyssen på Skjel torp til den nærmeste dyssen lengst nord i Bohuslån, mye kortere enn nord til dyssen i Hurum. Vi vet at folk hadde kontakt over store avstander alt i eldre steinalder. I en slik sammenheng er det egentlig ikke langt ut fjorden fra Oslo og langs kysten sørover til Øresund. Det hadde vært kontakt langs denne kyststripen i mange tusen år før jordbruket nådde Østfold.

Tar vi slike forhold i betraktning, blir østlandsom­ rådet en naturlig del av Sør-Skandinavia. Om over­ gangen til jordbruk var resultatet av kulturell til­ egnelse og omlegging innenfor den lokale fangst- og samlerkulturen i sør, synes det rimelig å regne med at den også var det i nord rundt Oslofjorden og tilstø­ tende områder. Vi skal ikke utelukke at små flokker, kanskje bare familiegrupper, tok ut på vandring sør­ fra med husdyrene sine og en skinnsekk fylt av såkorn for til slutt å ende et sted ved Oslofjorden. De kom likevel ikke nødvendigvis som fremmede, men som kjente til folk som kanskje selv en gang hadde vært sørover i deres tidligere område. Det rådde ingen ensartet kultur fra Nord-Tysk­ land, gjennom Danmark, oppover den vestsvenske kysten og rundt Oslofjorden. Kulturen var heller ikke den samme over hele Østlandet. Vi må tenke oss mange små samfunn eller grupper som var spredt utover i landskapet og kjedet mer eller mindre løst sammen. Fra gruppe til gruppe kan jordbruksnæringene ha hatt vekslende betydning i forhold til ja k t, fiske og sanking. En forklaring som gjør det som skjedde nord for Skagerrak og Kattegat til en del av det som skjedde lenger sør, gir derfor ikke svar på hvilke lokale forhold som eventuelt forårsaket endringene her nord. Kanskje ble åkerbruket og husdyrholdet bare tatt opp som et nyttig tillegg til det mangfoldet av ressurser som ellers ble utnyttet i denne gunstige tiden. Alt i alt må vi innrøm m e at vi ennå vet lite om hvorfor lokale ja k t- og sam lergrupper tok opp jo rd ­ bruk. M en om det var slike grupper som stod for endringene og jo rd b ru k et ikke kom med innflyttere utenfra, kan det også forklare forholdene 6 - 7 0 0 år senere, i århundrene fram m ot ca. 3 0 0 0 f.Kr. Da flyttet folk delvis bort fra sandjorden. I mange om råder gikk jo rd b ru k et sterkt tilbake, om det ikke ble h elt borte. F o lk satte færre og svakere spor etter seg i de tidligere åkerom rådene og kon sen ­ trerte seg om kystfangst. Dette kan kanskje forkla­ res med at en gam m el jeg er- og sam lerbefolkning på et visst tidspunkt hadde tatt opp jord bruk, m en fortsatte å legge stor vekt på de tradisjonelle næ ringsveiene. Senere vendte den så tilbake til ja k t, fangst, fiske og sanking av grunner vi i dag ikke har kjen n skap til. Samtidig kan andre - gjerne folk som kom fra sør med den nye næringen - ha fortsatt å leve som bønder. Mange har nemlig trukket i tvil om bildet av et svekket jordbruk på denne tiden er helt riktig. Kan­ skje var det bare åkerbruket som gikk tilbake, mens husdyrholdet ble opprettholdt. Om dette vet vi svært lite. Slik det i dag ser ut, ble i alle fall det eldste jo rd ­ bruket på senere norsk grunn ikke særlig mer enn et tilskudd til en rik og tradisjonell jeger- og samlerøkonomi.

I

j j

|

[

j ! I

j |

' j

I

i

Møte mellom kulturer Tiden fra ca. 4000 til ca. 2300 f.Kr.

Øverst neste side: Bjømejaktscene fra den eldste helleristningsperioden i Alta. Figurene er hugd inn i fjellet fo r omkring 6000 år siden mel­ lom 4200 og 3600 f.Kr. De forteller kanskje om bjørnekult. Slik kult fantes blant samer og samojeder så sent som frem mot 1900-tallet.

Folk fortsatte å lage økser av grønnstein og andre lokale steinslag også etter at de fik k bedre til­ gang på flint fra SørSkandinavia i yngre steinalder. Slike økser hadde gjeme eggen på tvers av hoggeretningen som denne øksen fra T røndelag.

68

De tidligste forsøkene på jordbruk i Norge omkring 40 0 0 f.Kr. faller sammen med andre viktige foran­ dringer både innenfor og utenfor jordbrukets kjerne­ område i øst. Blant annet gikk de lange trinnøksene av bruk og ble erstattet av slipte rektangulære økser med tverr egg og firkantet tverrsnitt. De kalles vespestadøkser og vestlandsøkser etter funnsted og utbre­ delse. Vestpå hentet folk fremdeles råmaterialet til disse øksene i de store bruddene på Bømlo og ved Florø. Jordbrukskulturens store flintøkser med rett egg ble etterlignet i lokale steinslag. Samtidig ble flint bearbeidet på en ny måte. Folk begynte å slå flintknollene til sylinderformede blokker eller kjerner som de i neste omgang kunne slå lengre og kraftigere flekker av. Disse flekkene ble brukt som emner til en rekke småredskaper som skrapere, bor, kniver og ikke minst pilspisser. Denne teknikken innebar merkbare forbedringer av disse redskapene. Samtidig ble nye bergarter tatt i bruk til redskaper, som erstatning for og i tillegg til flinten. Et viktig nytt råmateriale var rhyolitt (årekvarts). Et annet var ski­ fer. Rhyolitt er en sur lava med noen karakteristiske lyse striper på en blåsvart bakgrunn. Den ble brutt i fjellet Siggjo på Bømlo, ikke langt fra de gamle grønnsteinsbruddene, og ble spredt langs kysten fra Agder til Nordmøre og opp på Hardangervidda. Skiferen hadde et nordligere opphav og fikk en enda større spredning.

Dette teknologiske skiftet er uttrykk for viktige kulturelle forandringer som både hang sammen med indre forhold og skyldtes sterke ytre impulser. Skiftet forteller om kontakter over store avstander og forbin­ delser med den nye jordbrukskulturen i Sør-Skandinavia. Det skulle likevel gå flere hundre år før jordbruket fikk noen større betydning i jeger- og samlersamfunnene på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Sam­ tidig som befolkningen i øst for en tid ble sterkt preget av de nye næringene, utviklet det seg både i vest og nord særpregede og livskraftige jeger- og samlersamfunn. Folk her holdt fastere på sin tradisjonelle leve­ måte enn rundt Oslofjorden. Dette gav seg blant annet uttrykk i en merkbar oppblomstring av bergkunsten.

Samlingsstedet i Jiebmaluokta Lengst vest i tettstedet Alta i Finnm ark ligger Jiebm a­ luokta, eller Hjemmeluft som det er blitt hetende på norsk. Navnet er samisk og betyr kobbebukten. Både på østsiden og vestsiden av Jiebm aluokta er det berg­ lendt og kupert ovenfor et område med grus som er bearbeidet og lagt igjen av isbre og sjø. Her er vegeta­ sjonen preget av mose og lav, lyng og gress, litt løv­ skog og en og annen furu. Flere steder stikker fjellet opp i dagen. Ved denne bukten finnes en av de største samling­ ene av helleristninger eller bergkunst som vi kjenner i Skandinavia. Bort im ot 2 0 0 0 figurer, spredt på flere forskjellige felter over et nærmere 48 0 dekar stort område, er påvist i den faste grå sandsteinen. I tillegg er det kjen t omtrent 1000 figurer fra andre steder rundt Altafjorden. Her er et vell av motiver: store pattedyr som rein, elg og bjørn, fugler, mennesker og båter, og en rekke geometriske figurer, prikker og streker. Et særpreg ved helleristningene i Alta er at flere enkeltfigurer ofte er stilt sammen i scener. De eldste ristningene på disse feltene ble hugd inn i de nærmeste århundrene før 4 0 0 0 f.Kr., samtidig med at jordbruket ble tatt opp i det sørligste Skandi­ navia. Virksomheten fortsatte i over 3 0 0 0 år. I denne lange tiden endret både enkelthgurene og motivene karakter. Fram mot midten av det 4. årtusen domi­ nerte scener med tilknytning til ja k t på land og dans eller prosesjoner der flere personer deltok. Så ble det vanligste motivet scener med m ennesker i båter som

MØTE MELLOM KULTURER

gjerne var utstyrt med dyrehoder i stevnene. Fra omkring 2 7 0 0 f.Kr. skjedde en viktig endring. Båter ble ikke lenger avbildet, og gravide kvinner og enkeltm ennesker forbundet med reinsdyr ble domi­ nerende motiver. Enda senere dukket båten opp igjen, men da tydelig i en helt annen sammenheng enn før. Noen av de eldste scenene forestiller elgjakt. På et av feltene blir en elg angrepet av flere m ennesker med spyd og stenger med elghoder i toppen. På et annet felt blir en elg som synes å ha bakbenene i en felle, angrepet av et menneske med en slik stang. Det er nærliggende å tolke disse scenene som et uttrykk for elgkultus og seremonier knyttet til elgjakten. Det samme kan sies om de avbildningene som fin­ nes av bjørn. På flere av feltene er det scener som for­ teller om bjørnejakt. Et sted blir tre bjørner angrepet fra siden og bakfra av m inst fem m ennesker med pil og bue og et menneske med en lang stang eller et spyd. Fra bjørnen går det fotspor bakover til en luk­ ket sirkel omgitt av en åpen sirkel. På et annet felt står to bjørner vendt mot to mennesker, det ene utstyrt med pil og bue, det andre med spyd. Bortenfor disse står en gruppe på seks mennesker, to av dem med pil og bue og tre med spyd. Den sjette personen synes å danse med armene bøyd opp og inn m ot hodet. To av spydene er stukket inn i en sirkel. Ut fra sirkelen går det en rekke dyrespor som forgrener seg i for­

skjellige retninger. Over det hele står en stor bjørn. Disse scenene viser trolig bjørnejakt om vinteren eller om våren når bjørnene enten ble jagd eller frivil­ lig forlot hiet før snøen hadde smeltet bort. De synes å ha mye til felles med den bjørnejakten og den bjørnekulten vi kjenner blant samene og andre folke­ grupper i polarstrøkene fra historisk tid. Kanskje står vi her overfor en nærmere 60 0 0 år gammel ubrutt tra­ disjon.

Under: Ved Jiebmaluokta i Altafjorden finner vi det største helleristningsområdet i Norden. Feltet er innlemmet i Unesco's kulturarvliste som det eneste fo r­ historiske av fire norske kulturminner.

69

J E G E R E OG S A M L ER E

Helleristninger blir tegnet over på plast i full størrelse fo r å innlemmes i muse­ enes arkiv til senere studier.

Bildene til høyre viser stilutviklingen videre i Alta gjen­ nom tre tusen år. Fra venstre en kvin­ ne som ble hugd inn mellom 3600 og 2700f.Kr. I midten sterk stiliserte men­ nesker fr a perioden mellom 2700 og 1700f.Kr. Til høyre et reinsdyr og et menneske fra tiden mellom 1700 og 1100 f. Kr.

70

Reinsdyret er selvsagt med i rikt m onn blant de mange figurene, ofte sammen med jegere som er utstyrt med pil og bue. De jakter både på landjorden og i båt. M enneskefigurene opptrer også alene, i par eller grupper uten tilknytning til dyr. På ett felt er en kvinne og en mann avbildet hånd i hånd med bøyde knær som om de danser. På et annet felt er fire per­ soner avbildet vinkelrett m ot hverandre. De to stør­ ste står m ot hverandre og holder en oval gjenstand mellom seg, mens de to m inste synes å holde i hånd­ leddene til de to største. En av personene har ikke kjønnsm arkering, mens to av de tre andre er menn. Den fjerde og største er en kvinne som sitter på huk. Hun må være den viktigste i dette firkløveret. Kan­ skje forestiller den ovalen hun er med og holder i, et egg eller solen - gamle sym boler på fruktbarhet. I så fall viser kanskje denne scenen et ritual eller en

m ytologisk hendelse i forbindelse med fødsel og fruktbarhet. Andre scener viser flere mennesker sammen i dans eller opptog, med reiste stenger og kanskje trommer. Også disse gir helst uttrykk for ritualer eller symboli­ serer mytologiske hendelser. I siste halvdel av det 4. årtusen skiftet scenene karakter og ble sterkere orientert mot sjøen. Det ble vanlig å avbilde m ennesker som drev både fiske og fangst fra båt. Et felt viser et menneske som har fått en stor kveite på kroken. På et annet felt holder en person en stor svømmefugl i nakken. Den mest iøy­ nefallende scenen fra denne tiden er likevel en mann som holder en kvinne i ankelen bakfra. Begge har markerte kjønnsorganer. Men mens kvinnen synes å være naken, ser det ut som om mannen er delvis påkledd og har en maske foran ansiktet. Motivet kan forestille innledningen til et rituelt samleie eller en mytologisk hendelse. Det finnes boplasspor i tilknytning til helleristningene i Alta, men vi vet ennå for lite om disse til å kunne si noe sikkert om bosetningens preg og varig­ het. Ved siden av figurer som er særpregede for Altaområdet, viser andre skikkelser likheter med figurer på helleristningsfelter både ellers i Skandinavia og i Karelen. Dette kan tolkes som uttrykk for kontakt over store avstander. Ut fjorden er det ikke lenger enn 85 km til Sørøya, inn dalen til Kautokeino er det 130 km, mens det er 5 4 0 km til Torneå innerst i Bottenviken. Kanskje var det indre av Altafjorden et kultisk samlingssted, der m ennesker fra kyst og in n ­ land m øttes til både religiøse og mer jordnæ re gjøre­ mål, samtidig som sosiale forbindelser ble inngått og utdypet. De scenene som er nevnt ovenfor, antyder forskjel­ lige kulthandlinger. Ellers kan oppholdet ha blitt brukt til utveksling av varer. Folk fra innlandet kan

MØTE MELLOM KULTURER

ha brakt med seg kjøtt og skinn fra reinsdyr, og folk fra kysten kan ha kom m et med fisk og produkter fra sjøpattedyr. Egnede bergarter til redskaper kan og ha spilt en stor rolle i et slikt varebytte. Sam m enkom st­ ene kan ha fremmet og utviklet deltagernes tilhørig­ het til samme folkegruppe. Kanskje ble det nå inngått ekteskapsallianser mellom forskjellige grupper og rekruttert mannskaper til Eske og fangst på sjøen eller drivjakt i innlandet. Det siste forutsetter en befolkning som utnyttet viddene mot øst.

Kyst og innland lengst i nord Finnmarksvidda er uten tvil et av de områdene i Nor­ ge som er minst kjent og utforsket når det gjelder m enneskenes liv og tilpasning i forhistorisk tid. Vi kjenner her bare vel 100 boplasser fra de nærmeste årtusenene etter 4 0 0 0 f.Kr. Dette er likevel langt flere enn fra eldre steinalder. Bosetningen strekker seg også over et mye større område enn tidligere, men samler seg om de største vassdragene. Særlig finnes det mange såkalte åpne boplasser i skogsområdene langs Alta-Kautokeinoelven. Det er til nå kjent svært få hustufter på Finnmarksvidda. Både redskapene og det avfallsmaterialet som folk etterlot seg på disse boplassene, viser en klar sam­ menheng og en sterk tradisjon gjennom flere tusen år. Særlig gjelder dette de mange små redskapene av stein som ble lagd av lokale råmaterialer. På grunn av dårlige bevaringsforhold har dessverre ikke redska­ per av tre, bein og skinn m otstått tidens tann. Ved Kautokeino og Fappuluobbal er det funnet store steinredskaper med slipt egg som trolig ble brukt som hakker. De kom fra det nordlige Finland, særlig fra området omkring Rovaniemi. Om de representerer en form for varebytte eller en sterkere form for kultur­ kontakt, er det foreløpig vanskelig å si noe sikkert

om. Fandskapet har i alle fall ikke vært til hinder for kontakt over store områder her nord. Ennå er det gjort få undersøkelser for å klargjøre hva boplassene på Finnmarksvidda innebærer. De er svært forskjellige, både i størrelse og med hensyn til de gjenstandene som finnes på dem. Kanskje er de spor etter en kystbefolkning som utnyttet innlandet ved sesongflytting. Eller de kan omvendt stamme fra en innlandsbefolkning som hadde vidda som sitt hovedområde og utnyttet kysten sesongmessig. De kan også ha vært tilholdssteder for en fangstbefolkning som utnyttet innlandet hele året og hadde kontakt med andre områder gjennom varebytte og annet samkvem, slik det er antydet i forbindelse med helleristningsfeltene i Alta. En slik befolkning kunne ha både de nordfinske skogene og kystene ved Bottenviken som deler av sitt interesseområde. Alle disse tre mulighetene innebærer sesongmessig flytting og kan gjerne ha eksistert ved siden av hverandre eller til ulike tider i løpet av yngre steinalder. Det kan likevel ikke utelukkes at det også på Finnmarksvidda skjedde et gradvis skifte til fastere boset­ ning, slik at folk etter hvert kom til å oppholde seg lenger på særlig ettertraktede steder. En slik utvikling tok i så fall trolig først til i de sentrale delene av vidda, særlig langs Kautokeinoelven fra Masi til Kautokeino kirkested. Om dette holder stikk, hørte nok befolkningen ute ved kysten og befolkningen inne på vidda til forskjellige regionale grupper. Det er naturlig å tolke forholdene lenger øst på samme måte. Den vanlige oppfatningen av forholdene under yngre steinalder i Varanger har vært at det foregikk sesongflytting mellom to eller kanskje fire boplassområder: en hovedboplass om vinteren i de indre fjordstrøkene, en vårboplass ved ytterkysten, en sommerboplass i innlandet langs elvene m ot Enare og en høstboplass i fjellene langs kysten. I dag hel-

I j

,

I }

j

| |

| |

Denne båten med tolv dansende men­ nesker ble hugd inn i Alta en gang mellom 1700 og 500 f.Kr. og hører til de yngste bildene der.

71

J E G E R E OG S A M L E R E

Neste side: Fiskescene fra Varangerjjorden i yngre steinalder. I bakgrunnen er tre mennesker i ferd med å hale i land en sel.

I ramme: Fiske­ redskaper fra yngre steinalder. Øverst: To søkker av stein. I midten: To tynger av stein til pilk. Nederst: Fire fiske­ kroker av bein.

Kveite, h erfra helle­ ristningsfeltene i Alta, var en viktig matfisk i steinalde­ ren.

ler forskerne mer til at bosetningen ved kysten og bosetningen inne i Pasvikdalen var to atskilte områ­ der som til tider hadde kontakt med hverandre. Folk ved kysten ble etter hvert forholdsvis fastboende, slik det tidligere er fortalt, mens folk inne i landet flyttet mer rundt og hadde nære kontakter øst- og sørover til tilsvarende grupper i Finland. Befolkningen i innlandet må ha fanget elg i skog­ ene nede i dalene og reinsdyr inne på vidda og ellers fisket i elvene og jak tet på småvilt og fugl. Ved kysten var det derimot havets ressurser som dominerte. På og ved boplassene hopet det seg opp avfall i form av fiskebein og skjell, og av tapte eller bortkastede red­ skaper som vabein, kroker og fiskesøkker. Fiskeslage­ ne og fiskemetodene varierte. Store kraftige kroker forteller om dypvannsfiske. Det ble trukket både lange og brosme. Det vanligste var likevel fiske etter torsk og skrei. Det ble fisket til alle årets tider, og fjord torsken var den vanligste «kokfisken» i steinalderen som i dag. Det var likevel sjelden at fisk ble avbildet i helleristninger, selv om de fleste ristningsfeltene lå nær sjø og hav. De fiskeslagene som kan identifiseres, er kveite og laks. Torsk, sei og hyse var tydelig av mindre betyd­ ning i sammenheng med det som gikk for seg på og ved helleristningene. Var denne fisken kanskje en så sikker ressurs at det ikke var nødvendig å avbilde den? Skjell og snegler ble samlet i strandsonen. Selen var fortsatt det viktigste sjødyret. Om våren drog folk ut til hekkeplasser og fuglefjell for å fange fugl, særlig alkefugl som lomvi, polarlomvi, lundefugl, geirfugl og alke. Også fra kystboplassene drog folk på ja k t etter elg og rein. Utnyttingen av de rike ressursene både på land og i sjø gav muligheter for en fastere bosetning, en utvikling som det tidligere er argumentert for begynte innenfor jeger- og samlergruppene allerede mot slutten av eldre steinalder. Dette førte likevel ikke til isolasjon og brutte kontakter. Tvert om - spred­ ningen av flere av de teknologiske nyvinningene fra begynnelsen av yngre steinalder viser det motsatte. Bruk av en type leirkar som kalles kamkeramikk og som ble tatt i bruk til oppbevaring og koking i Varanger-området, har paralleller like sør til Finskebukta. Og skifer som råmateriale til spisser og kniver fikk en enda større utbredelse. Helt sør til skagerakkysten jaktet folk med slipte skiferpiler. Bruken av skifer som redskapsmateriale fikk så stor gjennomslagskraft at arkeologene regner «skiferkomplekset» for noe nær en egen kulturgruppe, selv om skifer ble tatt i bruk blant svært spredte og svært forskjellige grupper.

Redskapsmateriale som status? Bruk av skifer til spydspisser og særlig pilspisser og kniver er et av de viktigste kjennetegnene på over­ gangen til yngre steinalder over store deler av Skandi­

72

navia og Finland. Disse redskapene ble utviklet blant jegere og samlere i nordskandinaviske, finske og rus­ siske områder med forbindelser m ot øst inn i NordSibir. De spredte seg raskt sørover på den skandina­ viske halvøya og ble tatt i bruk av en rekke forskjelli­ ge fangstkulturer av ulikt opphav og i ulike naturomgivelser. Bruken av skiferredskaper utviklet seg særlig rikt og nyansert i Nord-Norge, Nord-Sverige og Trønde­ lag. Langs norskekysten var Sunnmøre et grenseområ­ de når det gjelder skiferbruk, med et ganske variert

J E G E R E O G S A M L ER E

Kveitefiske fr a båt til høyre og en livaktig toppskarv med en fisk i nebbet under. Begge er fr a Alta.

Båt med seks men­ nesker, fire av dem bare markert med streker, fra Alta. Bueskytteren og et menneske som holder noen trugelignende gjenstander over hodet, er frem ­ hevet og hadde kanskje en spesiell rolle eller status. Forteller ristningen om ritualer knyttet til ja kt og fangst?

74

utvalg av redskaper. Lenger sør ble stort sett bare pil­ spissene til jak t og fangst tatt opp i de lokale redskapskulturene. De forteller om kulturell påvirkning sørover langs vestlandskysten samtidig med at kultur­ trekk fra jordbruket ble tatt opp sørfra. Skiferknivene tjente nok mange ulike formål i husholdningen. De fleste ble lagd og brukt nord for en linje fra Stad over Røros til Dalålven i Sverige. Her ble de mest brukt i kyststrøkene. Andre særtrekk ved disse redskapene var også knyttet til spesielle geografiske områder. Eneggede kniver var vanligst langs norskekysten. Dolker med dyrehode som avslutning i tange-enden og noen krumme tveeggede kniver ble helst brukt i Nord-Sverige. Noen merkelige T-formede redskaper hørte nesten utelukkende hjemme i Norrland, og ringer av skifer var så godt som bare i bruk i Finland. Det kunne være forskjellige grunner til slike for­ skjeller i redskapsinventaret. De kunne skyldes til­ gangen på råmateriale. De forskjellige typene kunne være knyttet til grupper med indre samhørighet -

som slekter, klaner eller enda større grupper. Eller de kunne være bestemt av den måten forskjellige grup­ per utnyttet naturen på. Konsentrasjonen av skiferkniver til kyststrøk er ikke enestående for yngre steinalder i Skandinavia. Den er, og har vært, et fellestrekk for skiferbrukere i Asia, Amerika og Europa for øvrig. Redskaper til å skjære med var en nødvendighet i et maritimt miljø. Dette skyldtes at huder og skinn hadde et stort anvendelsesområde der, og sentralt plassert i dette var skinnbåten. Det er særlig vanskelig å rense huden til sjøpatte­ dyr som sel på grunn av det tykke spekklaget. Da hadde skiferkniven en rekke fortrinn fremfor tilsva­ rende redskaper i flint og kvartsitt. Det var lettere å lage en velegnet lang og bøyd egg i skifer. Skiferkni­ ven ble ikke så fort oppbrukt, og den var rask å slipe opp når den ble sløv. Den var også enklere å holde ren enn redskaper som var formet ved slag. Dessuten var det lettere å unngå feilsnitt når skinnet skulle brukes til båtovertrekk eller vannavstøtende klær. Praktiske forsøk har vist at krumme skiferkniver er velegnede redskaper til å flå og slakte sel med, mens rette kniver fungerer utmerket til rensing av fisk. Skifergjenstandene hadde selvsagt en praktisk funksjon i livbergingsmåten - de var redskaper. For mange av knivene ser det dessuten ut til at mønsteret i og fargen på skiferen hadde en betydning i seg selv. Spesielt var en grønn og rød skifer særlig ettertraktet. Den finnes i et belte fra Ø st-Finnm ark i nord til Jåm tland i sør. Der ble den brutt, og derfra ble den spredt over et stort område i det nordlige Skandinavia. Helt ute på ytterkysten av Nord-Trøndelag tok folk den røde skiferen i bruk. Noen kniver ble i tillegg ekstra omhyggelig bearbeidet og fikk vakre dyrehoder som avslutning. Hadde disse gjenstandene et formål ut­ over det å være redskaper? De spesielt bearbeidede skifergjenstandene kan ha hatt symbolsk betydning og markert eierens sosiale status. Men de kan også ha gått inn i mer omfattende systemer av gavebytte mellom mennesker fra forskjel­ lige grupper. Med den økende bofastheten ved kysten og i innlandet kom kanskje ikke folk lenger langveis­ fra for å hente det ettertraktede materialet. I stedet gikk både råmaterialer og ferdige kniver inn i bytte­ handel på felles møteplasser, for eksempel ved sentra­ le helleristningsfelter, hos innlandsbefolkningen i Norrland og kystbefolkningen i Nord- og Midt-Norge. Trøndelag kom til å spille en sentral rolle i dette sammensatte skiferbrukende kulturområdet i det 4. og 3. årtusen f.Kr. Der bodde det folk i ytre kyststrøk, inn­ over langs Trondheimsfjorden og oppover i alle de vik­ tigste dalførene og fjellstrøkene. Landskapet var både et møtested for impulser utenfra og et sentrum for kulturstrømninger som fulgte veien ut fjorden og videre nordover og sørover langs kysten. På vestlandskysten

MØTE MELLOM KULTURER

ble bruken av skifer tatt opp av en lokal og livskraftig jeger- og samlerkultur med rotter i eldre steinalder.

Vestlandet mellom gammelt og nytt Samtidig med at skiferen ble tatt i bruk som råmateri­ ale for redskaper lengst nord i Skandinavia og folk i Østfold tok til å dyrke sandjorden langs raet omkring 4 0 0 0 f.Kr., bodde det en gruppe mennesker på et sted som i dag kalles Kotedalen ved Fosnstraum en i Nord­ hordland. I eikeskogen rundt boplassen streifet vill­ svin og hjort, i sjøen var det rikelig med fisk og sel, og det var aldri langt til sjøfuglkoloniene. Beboerne i Kotedalen hadde tradisjonelt utnyttet dette området gjennom 4 0 0 0 år. De var jegere og samlere som vandret langs kysten eller mellom kyst og innland, men stadig vendte tilbake til det samme boplassområdet. Ennå skulle de høste av naturen i det samme området i mer enn tusen år til. Også ellers langs kysten i vest og nord fantes det,

som vi har sett, livskraftige fangstsamfunn som etter hvert ble mer og mer bofaste, men som fortsatte den gamle fangst- og samlertradisjonen. De levde likevel ikke isolert fra de viktige endringene som skjedde i øst og sør. Også disse fangst- og samlergruppene endret etter hvert deler av sin levemåte og sin materielle kultur. I eldre steinalder besøkte folk boplassene ved Fosnstraum en helst bare i sommerhalv­ året og bodde i andre områder senhøst­ es og om vinte­ ren. Omkring 4 0 0 0 f.Kr. endret dette seg. Bein-rester av alkekonge og andre funn forteller at folk da begynte å bo her også i vin­ terhalvåret. Enten holdt de til her året rundt, eller de vendte tilbake flere ganger om året. Også ellers endret folk levemåten. De la større vekt på sjøfugl enn før. Mens de tidligere helst fisket sei, ble det vanligere å fiske torsk og sild. Som før jaktet de på sel og oter, men i tillegg kom hjort og villsvin til å spille en større rolle. Bosetningsm ønsteret ble et annet, med større bofasthet, og naturen ble høstet på en annen måte enn da de flyttet fra sted til sted etter årstiden og tilgangen på føde. Den viktigste endringen på lang sikt var nok like­ vel at også disse jegerne og samlerne fikk kjennskap til jordbruket. De begynte å så bygg i små åkrer og kan ha hatt tamdyr gående på beite rundt boplassen, selv om dette er mer usikkert. Et lite skår av et deko­ rert leirkar forteller om kontakt med traktbegerkulturen rundt kysten mot sør eller over fjellet m ot øst. Det finnes klare tegn på forbindelse over fjellet. På grunn av svak forskningsinnsats vet vi dessverre ennå lite om bruken av fjordstrøkene i denne tiden. De fun­ nene som er gjort, viser likevel at folk også bosatte seg innover i de lange vestlandsfjordene, gjerne på sentra­ le nes der fjord møtte fjord. Redskaper av skifer og særlig rhyolitt på Hardangervidda vitner om at folk fra vest kan ha besøkt høyfjellet samtidig med at folk kom opp fra dalene i øst for å jakte og finne beite til husdyrene sine. Vestlandsøkser av grønnstein fra funnsteder i Øvre Hallingdal og ved Modum forteller også om kontakt mellom øst og vest. Høyfjellsplatået var et møtested der mennesker møttes og påvirket hverandre slik at kulturtrekk ble spredt over fjellet. Korndyrkingen og et eventuelt husdyrhold langs de fiskerike sundene i Nordhordland hadde likevel beskjedent omfang. Beboerne i Kotedalen holdt ennå i 7 -8 0 0 år fast på sin fangstkultur. Slik var det i enda større grad videre nordover på Vestlandet og i NordNorge. Langs hele kysten økte tallet av boplasser,

Skiferknivene ble ofte spesielt fint fo r ­ met og hadde kan­ skje et symbolsk inn­ hold. Eieren av skiferkniven over fra Teksdal i Bjugn i Sør-Trøndelag risset to hvaler (niser?) inn på bladet. I bilderekken til venstre ser vi øverst en rikt dekorert kniv fr a Gule i Fræna i Møre og Romsdal, i midten en kniv med et dyrehode i enden av skaftet fr a Bø på Vega i Nordland og nederst en kniv fra Frendalsvik i Fosnes i Nord-Trøndelag.

75

J E G E R E OG S A M L E R E

Kan den store menneskefiguren fra bronsealderen til høyre ha vært en sjaman? Den finnes i Vistnesdalen i Vevel­ stad i Nordland.

Mannen under hol­ der en øks eller en hakke i hendene og er å finne i Alta. Utøver han et kul­ tisk rituale?

samtidig som flere av dem ble større i utstrekning og tykkelsen på avfallslagene mektigere enn før. Funn av smalkjempe i pollendiagrammer kan tyde på at folk holdt tamdyr like nord til Vesterålen allerede ved midten av det 4. årtusen f.Kr. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn et resultat av folkeøkning. Hyppige flyttinger begrenset tallet på fødsler, blant annet på grunn av flere natur­ lige aborter og lengre ammetid. Overgangen til en mer bofast levemåte kan ha ført til økt barnetall i hver familie. Så lenge folk bodde i en rik natur med stabil tilgang på mat, var det ikke nødvendig å ta skrittet fullt ut og forlate den gamle jeger- og samlertilværelsen. Innslaget av korndyrking og husdyrhold ble bare et forsiktig tillegg i den gamle levemåten. Først i århundrene etter ca. 300 0 f.Kr. fikk jordbruk i form av husdyrhold eller blandet husdyrhold og åkerbruk gjennom slag over det meste av landet.

Reaksjoner i en brytningstid

Til høyre: Bjørn fra Alta med hele krop­ pen hugd ut. Bjørnen kan ha vært et viktig totemdyr, et symbol fo r en stamme eller en gruppe mennes­ ker i steinalderen.

76

Det har vært vanlig innen arkeologien å fremheve motsetningene mellom fangstøkonomien og jo rd ­ bruksøkonom ien, og det er blitt sagt at jordbruket la grunnlaget for en helt ny måte å tenke på. Slik forsk­ ningen står i dag, er det likevel vanskelig å si noe sik­ kert om ulike virkninger av at jordbruket ble kjent. Vi vet ennå lite om hvor viktig åkerbruket og husdyr­ holdet var for jegerne og samlerne i de ulike delene av landet. Det bør kanskje ikke overvurderes, og det er ikke nødvendig å tenke seg en brå overgang. I et langt tidsperspektiv - over flere hundre, ja kan­ skje tusen år - er det nok derimot riktig at folk kom til å oppfatte tilværelsen på en ny måte. Men vi må regne med at de som bodde i Kotedalen eller tilsva­ rende steder i det 4. årtusen f.Kr., fremdeles var bun­ det opp i jegerens og samlerens tankeverden, og at de søkte å styrke gamle forestillinger i møtet med det nye. En økende aktivitet på helleristningsfeltene fra overgangen til yngre steinalder kan tas til inntekt for dette synet. Nyere forskning i Nord-Norge synes å tyde på at helleristningene ble malt, slipt, eller hugd innenfor klart atskilte tidsrom. Selv om funn av nye ristninger etter hvert vil endre bildet noe, ser det ut til å ha gått en tid fra de siste slipte ristningene ble lagd, til det ble hugd inn figurer i berget for første gang. De slipte naturalistiske bildene ble lagd i pionertiden, under den tidligste koloniseringen av det nye lan ­ det. De fleste kjente hugde ristningene ble lagd i den viktige overgangstiden fra slutten av det 3. årtusen, gjennom det 4. årtusen og inn i det 3. årtusen f.Kr. Det gjorde seg altså gjeldende en trang til å skape bilder i berg i perioder med store endringer, i over­ gangstider. Dette aktualiserer spørsmålet om ristningenes

funksjon. I forbindelse med ristningene i Alta la vi vekt på et kultisk innhold. To begreper som knyttes til dem, er sjamanisme og totemisme. Det ene kan være forklaringen på ett sted og til ett tidspunkt, det andre på et annet sted og til et annet tidspunkt. Den sentrale ideen i sjamanismen er at spesielle mennesker har magisk-religiøse egenskaper som set­ ter dem i stand til å få kontakt med den overnaturlige verden gjennom ekstase. Totemismen kan sees som et rituelt forhold mellom mennesker og dyr eller planter og gir seg uttrykk gjennom mytologi. Spesielle dyrear­ ter eller plantearter blir personifisert og betraktet som helter eller forfedre innenfor en gruppe. Av dette blir det utviklet spesielle skikker i forhold til disse plante­ ne eller dyrene. Det er ikke vanskelig å forestille seg at bjørn, reinsdyr, elg og hjort var slike totemdyr.

MØTE M ELLOM KULTURER

Denne scenen fra Ausevik i Sunnfjord er tolket som en kultscene eller en my tisk fremstilling: En sjaman beretter om sine syner under trancen eller utfører magiske riter i til­ knytning til jakt.

Både sjamanisme og totemisme innebærer makt og vil prege menneskers forhold både til gruppen sin og til omverdenen. Sjamanen på samme tid profet, trollmann og medisinmann. Han var gjerne jaktmagiker i kraft av en evne til å se inn i fremtiden, men også ved at han kunne lede viltet til gruppens jaktområder. Ved å gjøre kunnskaper hemmelige og tegn uforståelige for uinn­ vidde fikk han stor makt. Innen totemismen blir makt gjerne uttrykt ved rivalisering mellom grupper. Den som var medlem av bjømeklanen, kunne ikke være medlem av elgklanen. Slik kan helleristningene ha vært uttrykk for jaktmagi, men også for gruppens behov for indre samhold og markering mot verden omkring. Forhold som dette forklarer kanskje den økende fremstillingen av helleristninger i århundrene på begge sider av 4 0 0 0 f.Kr. og særlig de store hellerist­ ningsfeltene på Vestlandet. Kanskje var de uttrykk for en reaksjon innenfor den gamle jeger- og samlerbefolkningen m ot jordbruket og de nye kulturimpulsene på overgangen til yngre steinalder. Dette er særlig lett å tenke seg dersom det nye delvis var et resultat av innvandrende grupper. En slik tankegang vil også kunne forklare hvorfor det er funnet så få og små felter med veideristninger i den østlige delen av landet. Der var nærheten og kan­ skje tilhørigheten til de sørlige områdene i Skandina­ via så sterk at det nye lettere ble akseptert og tatt opp.

Et svekket jordbruk på Østlandet? I århundrene fram mot 3 0 0 0 f.Kr. endret bosetningen i områdene rundt Oslofjorden karakter. Folk brukte ikke lenger sandjorden langs raene til åkerland i sam­ me utstrekning som før. Religiøse og sosiale handling­ er i form av begravelser og nedlegging av gjenstander i myrer og tjern opphørte, og åkerbruket ble svekket. Folk bosatte seg først og fremst ved kysten. Både på østsiden og vestsiden av Oslofjorden og videre nedo­ ver sørlandskysten drev folk helst jak t, fangst og fiske og sanking av spiselige planter nær sjøen. Jordbruket ble likevel ikke helt borte. Fremdeles beitet det hus­ dyr på frodige strandenger langs fjorder og sund. Som nevnt i forrige kapittel, er det reist tvil om hvorvidt jordbruket virkelig gikk tilbake på denne tiden. Endringene kan bare være tilsynelatende og skyldes funnmangel og utilstrekkelige tolkninger. Det bildet som funnene gir i dagens situasjon, tyder likevel helst på at åkerbruket fikk mindre betydning for en tid. Men hva som egentlig skjedde her øst mot slutten av det 4. årtusen f.Kr., er ennå uklart. Omkring 1980 ble det undersøkt en boplass på går­ den Auve på Vesterøya i Sandefjord. Den inneholdt mye viktig informasjon om forholdene i disse århun­ drene og gir noen antydninger til svar. For 50 0 0 år siden var Vesterøya delt i flere mindre øyer, holmer og

Hengesmykke fra Horpestad i Klepp på Jæren. Det er formet som en øks og prydet med strekmønster. Eieren mente kanskje det hadde vernende kraft?

77

J E G E R E O G S A M L ER E

Stridsøksene fra «stridsøkskulturen» finnes over et videre område enn de tid­ ligste jordbruksfunnene, jfr. side 64 og tyder på at jordbru­ ket nå fik k en større utbredelse.

I lune farvann og kanskje særlig i ferskvann brukte folk båter uthult av en trestamme som fremkomstmiddel. Denne er funnet i Danmark, men slike må også ha vært i bruk på norsk område.

skjær. Den største var skjerm et mot sør av en liten skjærgård og var gjennom noen generasjoner omkring 30 0 0 f.Kr. oppholdssted for folk som drev jakt, fiske og sanking og samtidig hadde kjennskap til tamdyr. Under undersøkelsen av boplassen deres ble det funnet omkring 70 000 stykker flint, 30 000 frag­ menter av mange forskjellige leirkar og dessuten gjenstander av skifer, pimpstein, kvartsitt og rav. Ravsakene viser at det fantes forbindelser sørover til den andre siden av Skagerrak. Dessuten var flere hundre flintstykker deler av slipte økser. Også disse peker sørover og forteller om kontakt med områder der jordbruket stod sterkt. De funnene som likevel fang­ er størst interesse, er de mange skårene av knuste leirkar og måltidsrester i form av dyrebein. Omkring 30 000 beinfragmenter forteller hva folk ja k tet på rundt boplassen for 5000 år siden. Oter, sel og nise var de viktigste ville pattedyrene. Stokkand, siland, lomvi, alke og teist hadde størst betydning blant fuglene. Og torsk, hyse og abbor var de viktigste fiskeslagene. I tillegg til alle restene etter ville dyr fantes det også et stort antall beinrester av tamdyr - av hund, gris og storfe, men mest av sau eller geit. Dette kan tolkes på flere måter. Det er selvsagt mulig at de som bodde på boplassen, var jegere og samlere, og at de hadde

røvet eller byttet til seg tamdyrene fra folk i nærheten som drev jordbruk. Det synes likevel mer rimelig å reg­ ne med at beboerne på boplassen både jaktet og hadde husdyr, slik det er vanlig å tenke seg forholdene over store deler av Østlandet i det første årtusenet etter at jordbruket var blitt kjent. Leirkarskårene setter boplassen på Auve inn i en større sammenheng. Mange av de karene som skårene stammer fra, hadde vært rikt dekorert, noen med innstemplede merker fra dyreknokler, andre med av­ trykk av tråd eller snor. En del hadde vært dekorert med groper i vannrette rekker rundt karveggen. Denne dekoren knytter boplassen til en lang rekke kystboplasser fra samme tid i Sverige, Danmark og Sør-Norge for øvrig. De blir gjerne kalt gropkeramiske boplasser etter de karakteristiske gropene i leir­ karene. Tidligere regnet man endog med en egen gropkeramisk kultur. Også en betegnelse som det gropkeramiske komplekset er blitt benyttet. Navnet gropkeramikk og en eventuell egen arkeo­ logisk kultur knyttet til den har sin bakgrunn i sven­ ske kystboplasser fra tiden noe før og etter 3 0 0 0 f.Kr. Nordiske arkeologer så tidligere for seg gropkeramikerne som et eget folk som livnærte seg av ja k t og fis­ ke, selfangst og grisehold. Med utgangspunkt i om­ rådene på østsiden av Ø stersjøen skulle de ved hjelp av gode båter ha spredt seg vestover langs kystene i Sverige og over til Danmark og videre langs den sørnorske kysten. I Norge ble de gropkeramiske boplassene etter hvert forklart på en noe annen måte. Her tenkte man seg at gropkeramikken vitnet om en innvandret jo rd ­ bruksbefolkning som etter hvert smeltet sammen med en eldre lokal befolkning av jegere og samlere. Begge disse forklaringene forutsetter innvandring, enten av jegere og samlere i et område med en etablert jordbruksbefolkning, eller det motsatte. Ovenfor er innføringen av jordbruket i det østnorske området tolket på en måte som gjør det unødvendig å forutset­ te en slik innvandring. I dag er det også vanskelig å opprettholde tanken om en forholdsvis ensartet grop­ keramisk kultur fra Østersjøen til Nordsjøen. Til det er forskjellene mellom boplassene i det antatte utbredelsesområdet for store. Selv langs den sørnorske kys­ ten var det variasjoner fra boplass til boplass. Det er også usikkert hvilke gjenstander en skal reg­ ne som typisk «gropkeramiske». I tillegg til leirkar­ ene er det særlig pilspisser med tange lagd av flintflekker slått fra sylinderformede kjerner som har vært brukt ved bestemmelsen av en boplass som gropkera­ misk. Problemet er

M ØTE MELLOM KULTURER

En bondebegravelse i Telemark En gang tidlig i det tredje årtusen f.Kr. ble en «bonde» som hørte til den såkalte stridsøkskulturen, gravlagt på Kasin i Heddal i Telemark. Som skikken var blant disse folkene, ble den døde lagt ned i en nesten meterdyp grav som var orientert nord-sør, men uten at det ble bygd noen haug over graven. Det finnes ikke rester igjen etter liket. Fra andre graver vet vi derimot at det var vanlig å leg­ ge den døde på siden med knærne trukket opp mot brystet. Først senere ble det vanligere å begrave de døde på ryggen i utstrakt stilling. Ved siden av den døde la de gjenlevende ned en korn- eller planteknuser av stein, en flintøks med hul egg og en vakker stridsøks av stein. Knusesteinen var en naturlig rundaktig strandstein av lys kvartsitt og bar tydelige spor etter bruk. Flintøksen var slipt på alle fire sidene og nesten 15 centimeter lang. Den vakre stridsøksen, en såkalt båtøks, var over 21 centimeter lang og laget av en hard og tett stein. En rekke av de mange øksene fra denne tiden som er kommet tilfeldig for dagen under jordarbeid over store deler av landet, kan være rester etter slike enkle «bonde»- graver. Ved føttene til den døde ble det lagt ned deler av et tilnærmet kuleformet leirkar som var fint mønstret rundt munningen med både rette og bølgete linjer og med skråstilte streker nedover på siden. Denne dekoren var utført dels ved at snorer var presset inn i den våte leiren før brenning, dels ved at et kamlignende redskap var ført langs karsiden. Dekoren forteller at karet hørte hjemme i en såkalt snorkeramisk tradisjon. Den var knyttet til jordbrukere og fantes i ulike utforminger over store områder av Nord-Europa.

bare at slike gjenstander var kjent over store deler av Sør-Norge allerede før den såkalte gropkeramiske kulturen skal ha utviklet seg. Leirkar med gropdekor og ikke minst snoravtrykk kan dessuten oppfattes som en utvikling av traktbegerkulturens leirkar. Det som kalles gropkeramiske boplasser, kan da være et resultat av en lokal utvikling ved at en gammel jeger- og samlerbefolkning tilegnet seg åkerbruk og husdyrhold. Da det mot slutten av det 4. årtusen f.Kr. ble mindre vanlig å dyrke korn i kjerneområdene rundt Oslofjorden, kan folk ha holdt fast ved tamdyrene, men ellers på nytt ha lagt større vekt på den gamle levemåten som jegere og samlere. Gropkeramikk, pilspisser med tange og sylinderformede flintkjerner som var i bruk langs store deler av kysten i Sør-Norge, kan tolkes som resultatet av kon ­ takt og påvirkning over store avstander mellom mer eller mindre stedegne grupper. Denne tolkningen forklarer likevel ikke at disse endringene fant sted. Hvorfor holdt ikke folk fast på åkerbruket i sandjorden langs raet? Det hadde neppe overskredet noen kritisk grense. Jordsm onnet i form av brunjord passet godt for et enkelt åkerbruk. Kli­ maet var bedre enn noen gang både før og senere, med rimelig nedbør og høy sommertemperatur. Det er likevel foreslått som en forklaring at de naturlige vilkårene i lengden kunne bli for dårlige så langt mot nord som ved Oslofjorden. De store steingravene fra tiden før, med sitt religiøse og sosiale innhold, tyder på at det aller første jordbruket var vellykket. Dette kan ha resultert i en befolkningsvekst som bidro til å øke presset på naturen ut over et nivå som gjorde det lønnsom t eller praktisk mulig å fort­ sette med å utnytte den på den samme måten. I en slik situasjon kan folk ha følt seg tvunget til - eller ha foretrukket - å falle tilbake på en mer opprinnelig levemåte, samtidig som de holdt fast ved tamdyrene. Når korndyrkingen falt bort, var det ikke nødvendig å slå seg ned inne på sandjordsområdene lenger. Da kunne boplassene flyttes. Ved en kom binasjon av husdyrhold på den ene og jakt, fiske og sanking på den annen side var tørre flater nær fangst- og fiske­ plasser og frodige strandenger ved fjorder og sund ute ved kysten mer naturlige bosteder. Det er likevel uråd i dag å si noe sikkert om dette. Vi står nemlig igjen med det ubesvarte spørsmålet om hvorfor tilbakevending til en eldre levemåte skulle være svaret på folkeøkning. Vendte de tidligste bøndene i sørøst rett og slett tilbake til Sør-Skandinavia?

i

! j

j

|

j [

[

] | I

i

Jordbrukets endelige gjennombrudd Ved inngangen til det 3. årtusen f. Kr. bodde det over hele landet folk som hadde jakt, fiske og sanking som sin viktigste levevei. Når man ser bort fra NordNorge, holdt de fremdeles til i huler og hellere eller på

79

J E G E R E O G SA M L ER E

Vakker stridsøks fr a yngre steinalder fra Fiskumvannet i Øvre Eiker, Buskerud. Enkelte av disse øksene kalles båtøkser. Man knytter gjem e slike strids­ økser til en mulig ny innvandring av fo lk som holdt husdyr og dyrket kom.

åpne boplasser der telt eller enkle hytter gav ly for vær og vind. Folk på flere av boplassene i den sørlige delen av landet drev også litt åkerbruk og noe husdyrhold, men betydningen av jordbruket var ennå begrenset. Fra omkring 2 9 0 0 -2 8 0 0 skjedde det et markert skifte. Jordbruket bredte seg over videre områder enn før og fikk en langt større betydning. Ved kysten, langs fjordene, i innlandsbygdene og oppover dalene, fra Østfold i sør til Vest-Finnmark i nord, ble det dyr­ ket havre eller bygg og holdt griser og storfe eller sauer og geiter. Så langt nord som i Alta dyrket folk korn nå. Mens det var beitebruket som ble spredt utenfor kjerneområdet til det tidligste jordbruket nærmere 1000 år før, var det åkerbruket som bredte seg til utkantene da jordbruket på nytt fikk betydning. Dette gjennom bruddet skjedde øyensynlig i løpet av omkring 400 år fram m ot 2500 f.Kr. Det kan leses ut både av pollendiagrammer og av spredningen av en del store redskaper, særlig arbeidsøkser av flint og stein og køller og stridsøkser av stein. Disse redska­ pene skilte seg ut fra tilsvarende redskaper og våpen i traktbegerkulturen. Også de nye arbeidsøksene var effektive når skog skulle felles og åker ryddes. De ble tatt i bruk over store områder - langs kysten, oppover i dalene og innover i landet. Køllene og særlig strids­ øksene hadde en noe mindre utbredelse. De er først og fremst funnet i de beste jordbruksom rådene, på raene og i bygdene ellers rundt Oslofjorden, i det indre østlandsområdet, på Lista, Jæ ren og ved Karmsundet, på Nordmøre og i de brede trøndelagsbygdene. Helt oppe i Nord-Troms er det gjort slike funn. Svært ofte er funnene gjort på steder der det i senere tid har ligget store og sentrale gårder. De fleste av disse redskapene og våpnene er såkal­ te løsfunn som tilfeldigvis er kommet for dagen ved arbeid i jorden. Flere av dem kan godt ha vært ned­ lagt som offer til høyere makter eller i graver. Noen få funn har nemlig vist at de som etterlot seg disse gjen­ standene, gravla sine døde i ganske enkle jordgraver, kanskje med en liten haug over, men vel så ofte uten noen form for markering. Den døde kunne få med seg i graven arbeidsøks og leirkar så vel som våpenøks.

80

Disse redskapene og spredningen av jordbruket over det meste av landet i første halvpart av det 3. årtusen f.Kr. er blitt knyttet til en arkeologisk kultur som kalles stridsøkskulturen. Denne er i Norden delt inn i flere grupper og gitt ulike navn. I Danmark er det også vanlig å tale om enkeltgravskultur, mens svenskene gjerne bruker betegnelsen båtøkskultur etter den karakteristiske formen på en del av strids­ øksene. De øksene som er funnet i Norge, har former som svarer til forskjeller ellers i Norden. I Trøndelag peker formene først og fremst mot svensk område i øst, på Sørvestlandet mot Danmark og på Østlandet dels m ot Sverige og dels mot Danmark. Det nye kom utenfra, men hvordan? I flere generasjoner har det vært diskutert om stridsøkskulturen og enkeltgravskulturen i Norden var et resultat av folkevandringer eller ikke. I de siste årene har det vært vanlig å legge større vekt på indre utvikling enn på folkevandringer når forandringer av denne type skal forklares. De har da gjerne vært sett som et resultat av påvirkning utenfra, altså kulturell diffusjon. Stridsøkskulturen er derfor i de siste årene blitt regnet for å ha utviklet seg som en fortsettelse av traktbegerkulturen. Det er vanskelig å godta en slik absolutt holdning. Det er ikke til å komme bort fra at mennesker i sene­ re tider ofte har vandret, alene eller i store eller små grupper. Slik må det også ha vært i forhistorisk tid, selv om det er vanskeligere å påvise gjennom fysiske etterlatenskaper. Felles kulturtrekk forteller om direkte eller indirekte kontakt over lange avstander som må ha innebåret vandringer. Det nye gjennom ­ slaget for jordbruket i Norge i hundreårene etter 30 0 0 f.Kr. hadde kanskje en slik bakgrunn. Jordbruket slo nå igjennom med forholdsvis stor styrke og bredte seg raskt så langt mot nord som det overhodet var mulig. Dette skjedde samtidig med at våpen og redskaper som økser, pilspisser og leirkar fikk nye former. En ny gravskikk ble tatt i bruk med det som måtte høre til av religiøse og sosiale forestil­ linger. Alt dette skjedde tilsynelatende uten lokale forutsetninger. Det er blitt hevdet at dette må ha vært

Tiden mellom ca. 2300 f .Kr. til ca. 200 f.Kr.

|mkring 1400 f.Kr. døde det en kvinne

0

på Rege i det som nå er Sola kommune på Jæren. Hun ble gravlagt i en 20 meter vid og tre meter høy gravhaug på toppen av høydedraget ovenfor husene der hun hadde bodd. Her er det en storslått utsikt over bygda omkring og ut mot havet i nordvest. Hun var lagt i et romslig grav­ kammer med langvegger murt opp av små flate heller og med en stor dekkhelle på toppen. På en stående helle i vestenden var det hugd inn flere små groper, noen sirkler og en spiral. I motsatt ende var det satt opp to smale, loddrette heller på sidene, og det lå en tilhugd terskelstein på golvet mellom dem. Den døde kvinnen ble ført inn gjen­ nom denne «døråpningen» og lagt på ryggen med hodet mot vest, kledd i sin fineste stas og med smykker i skinnende bronse. Skjørtet ble holdt sammen i livet av en stor sirkelrund belteplate, rikt prydet med omeringer som den gang var vanlige over store deler av Europa. Ved hvert håndledd hadde hun en bred armring og rundt halsen en kraftig halskrage. Hun fikk også en dolk med seg i graven. Da hun var gravlagt, ble det satt en helle foran åpningen og dekket til Haugen på Rege er bare én av mange tilsvaren­ de mektige gravminner i sentrale jordbruksstrøk og langs viktige ferdselsveier fra århundrene etter ca. 1500 f Kr De er spor etter en bofast og tallrik befolkning med nære kontakter over havet til Jyl­ land og kanskje videre sørover på kontinentet. En viktig forutsetning for dette var et etablert jord­ bruk og det nye råmaterialet, bronse, som kom til å prege samfunnsutviklingen her nord gjennom nærmere 2000 år.

Jordbrukets endelige gjennombrudd i sør Tiden fra ca. 2300 til ca. 1500f.Kr.

Forrige side: Detalj av belteplate av bronse fra en grav på Rege i Sola på Jæren rikt deko­ rert med spiralmønstre (jfr. side 113).

Flintdolk fra Nord­ hordland til venstre og bronsedolk fra Sunnhordland til høyre. Bronse var kostbart ogflintsmeden etterlignet bronsedolkene.

84

En gang ved midten av det 3. årtusen f.Kr. ble den sto­ re boplassen i Kotedalen ved Fosnstraumen i Nord­ hordland forlatt. Bjørkeskog bredte seg innover det gamle boplassområdet. Ingen vendte lenger tilbake fra skogen med vilt og spiselige planter eller fra sjøen med fisk og skalldyr. Barn lekte ikke lenger i strand­ kanten. En tusenårig bosetningstradisjon ble brutt. Det samme skjedde også andre steder langs vest­ landskysten. Store boplasser, der folk hadde holdt til mer eller mindre sammenhengende gjennom hun­ drer av år, ble liggende øde. Hvordan kan dette forklares? Planter og vilt, fisk og fugler ble ikke borte. At folk flyttet fra disse boplassene, skyldtes altså ikke mangel på mat. Samti­ dige funn andre steder langs kysten tyder heller ikke på noen nedgang i befolkningen. Derimot viser pol­ lenanalyser en økning både når det gjelder husdyr­ hold og åkerbruk nettopp på denne tiden. Forkla­ ringen på de forlatte boplassene ligger derfor i at folk flyttet fra de gamle og gode fangstboplassene til ste­ der som lå bedre til rette for beiting og korndyrking. Det nye bosetningsm ønsteret fra århundrene omkring 23 0 0 f.Kr. markerer over store deler av lan­ det et av de viktigste tidsskillene i forhistorisk tid. Det forteller om jordbrukets endelige gjennombrudd på norsk område. Dette skjedde 500 år før yngre steinalder tok slutt omkring 1800 f.Kr. Samtidig med at bosetningsm ønsteret forandret seg, fikk en rekke redskaper nytt utseende. Store flintøkser var fremdeles i bruk, men i andre former enn før. Den elegante stridsøksen eller båtøksen gikk av bruk og ble erstattet av enklere steinøkser med skafthull som mer har preg av arbeidsøkser enn av statussymboler. De store steinbruddene der folk tidli­ gere hadde hentet materialer til arbeidsøkser og meis­ ler - slik som på Hespriholmen vest for Bømlo - fikk ligge i fred. Den mest iøynefallende forandringen var likevel en ny måte å lage og bearbeide våpen og redskaper av flint på. Da denne teknikken først var blitt kjent, fort­ satte den å være i bruk i over 2000 år i Sør-Norge. Den kalles flatehuggingsteknikk eller flateretusjering og er kjennetegnet av spor i gjenstandene etter en rekke smale, gjerne parallelle skråhugg. Ved å bear-

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØ R

beide flinten på denne måten kunne «flintsmeden» lage tynne bladformede og hjerteformede pilspisser, lange og elegante dolker og spydblad, foruten sagtakkede sigdblad. For et moderne m enneske kan flere av disse gjen­ standene fortone seg som rene kunstverk. For dati­ dens «flintsmeder» var de etterligninger av samtidige redskaper av kobber og bronse som var i bruk lenger sør i Europa. Her nord ble altså metallets linjer først gjenskapt i flint. Men etter hvert skaffet også folk nord for Skagerrak og Kattegat seg gjenstander av bronse. De eldste metallredskapene vi kjenner fra norsk område, er fra tiden omkring 20 0 0 f.Kr. Fra da av kom stadig mer bronse nordover. På grunnlag av de funnene som er kom m et for dagen, har arkeologene satt tiden omkring 1800 f.Kr. som innledningen til den egentlige bronsealderen i Norge. Steinalderen vek likevel bare langsomt for metallalderen. Siste del av steinalderen og første del av bronse­ alderen henger kulturhistorisk nær sammen. Inn­ trykket av tiden mellom 2300 og 1500 f.Kr. er en jevn styrking og stadig utvidelse av jordbruksom rådene. Dette dannet grunnlaget for en blomstrende bronse­ alder i visse deler av landet etter 1500 f.Kr. Den 8 0 0 år lange perioden forut for denne blom st­ ringen vet vi ennå forholdsvis lite om. Det har nett­ opp sammenheng med den påviste forandringen i bosetningsmønsteret. Vi kjenner langt færre boplas­ ser fra denne perioden enn fra tiden før. Likevel lar det seg gjøre å tegne et bilde - om enn uklart - av for­ holdene også i denne viktige overgangstiden. Kildene er boplassfunn, enkeltfunn og naturvitenskapelige undersøkelser. Et innholdsrikt boplassfunn fra Årdal i Sogn er et fruktbart utgangspunkt for den videre fremstillingen.

Seterdrift i Sogn fo r 4000 år siden

området mellom bergveggen og dråpefallet, der det var mulig å bo, er noen steder hele sju meter bredt. Helle­ ren vender mot nordøst, er kjølig og mørk, men svært lun. En liten bekk renner like forbi. Her er ly og vann. Ved stadige besøk gjennom lang tid bygde det seg opp et nærmere halvannen meter tykt avfallslag i h el­ leren. I dette laget ble det liggende igjen hele redska­ per, redskaperbiter og avfall fra måltider og annen virksomhet. F lin t og annen stein, bein og horn, skjell og pimpstein ble kastet til side eller mistet og senere tråkket ned i undergrunnen. Etter som tiden gikk, ble Skrivarhelleren i Årdal i Sogn var bosatt fra slutten av steinalderen og inn i bronsealderen. Den tidligste kjente seter­ drift kunne være knyttet til hellere, ikke bare med tanke på ly fo r mennesker, men også fo r lagring av melkeprodukter.

det blant annet liggende igjen fint tillagde pilspisser, skrapere, en bit av en flintdolk, biter av steinøkser, prener (syler) og nåler av bein og horn, og små perler. Dette materialet gjør det mulig å si noe nærmere om det tidligste jordbrukssam funnet ikke bare i Sogn, men på Vestlandet i alminnelighet. De som oppholdt seg i Skrivarhelleren for omkring

Skrivarhelleren under fjelldraget midt i bildet.

En gang m ot slutten av det 3. årtusen f.Kr. slo en gruppe mennesker seg til under en heller et stykke oppe i fjellet lengst inne i Sogn. Senere ble helleren brukt ved stadige besøk gjennom flere hundre år, særlig på overgangen mellom steinalderen og bronse­ alderen og noe inn i bronsealderen. Helleren bærer i dag navnet Skrivarhelleren. Den ligger omkring 790 meter over havet i Moadalen, som går østover fra Årdalsvatnet. Vannet var på den tiden en fjordarm. Terrenget stiger ganske bratt det første stykket opp Moadalen, men når dette partiet er unnagjort, åpner dalen seg i et vidt og forholdsvis flatt, men småknauset terreng. Videre oppover stiger dalen i trinn mot øst, med bratte fjellsider i sør og nord. 1 bunnen av dalen renner elven Tya på vei fra Tyin gjennom Tyadalen og Moadalen ned til Årdalsvatnet. Helleren er i overkant av 100 meter lang. Det tørre

85

BØ N DER OG BRONSE

Helleristningen på Dysjaland i Sola på Jæren viser kanskje en gjeter som sam­ men med hunden sin vokter buskapen.

86

4 0 0 0 år siden, hadde et allsidig næringsgrunnlag. Jakt, fiske og jordbruk avspeiler seg i funnene. Reinsdyr ble felt, men synes ikke å ha spilt en like stor rolle for disse m enneskene som for jegerne i fjel­ let i tidligere perioder. En og annen ulv og rev ble også nedlagt, kanskje først og fremst for pelsens skyld. Ellers var det småvilt folket i Skrivarhelleren jak tet på - hare og rype og andre hønsefugler. De fis­ ket dessuten laks og ørret. Så langt minner de om sine jaktende forgjengere. Men de skiller seg særlig ut på to måter. F or det første var dyr som sau eller geit og storfe blitt en del av hverdagen for m enneskene i Skrivar­ helleren, og de hadde med seg planteføde (bygg) under oppholdet i helleren. F o r det andre hadde de kjennskap til m etall. N oen små bronsebiter ble lig­ gende igjen i bålrestene en gang de forlot helleren. Tamdyr og korn forteller om jordbruk. Men det er vanskelig å tenke seg helårsbosetning her oppe. Hel­ leren var først og fremst i bruk i sommerhalvåret. Kornet må ha blitt dyrket i lavereliggende områder, helst i små åkerlapper på selvdrenerende morenemasser nede ved fjorden. Der må de ha oppholdt seg om vinteren. Oppholdet i Skrivarhelleren må ha vært en del av en årssyklus som geografisk strakte seg fra fjord til fjell, og der også ja k t med tanke på både kjøtt og pelsverk var en del av virksomheten. Tamdyrholdet synes likevel å ha vært viktigst under oppholdet i fjellet. Her var store beitem ulighe­ ter, og helleren gav beskyttelse m ot vær og vind. Den var tørr i regnvær, men også mørk og kjølig i godvær. Beskyttelse mot vær og vind kan ha vært en viktig årsak til at folk slo seg ned akkurat under denne hel­ leren. Men det er også mulig at de mørke og kjølige forholdene var avgjørende. De var gunstige for tilvir­ king og ikke m inst lagring av melk og melkeproduk­ ter. Slik kan Skrivarhelleren ha fungert som en seter

om sommeren, brukt fra en fastere jordbruksbosetning nede ved fjorden. Skrivarhelleren faller inn i et mønster vi etter hvert også aner andre steder. Folk tok i større grad hellere i bruk som oppholdssteder nettopp i slutten av stein­ alderen og utover i bronsealderen. Bakgrunnen synes nettopp å ha vært jordbrukets gjennombrudd. Det førte til en forholdsvis stabil bosetning der folk la stor vekt på avdråtten fra tamdyr, ikke minst produkter som smør og ost. Forholdene i andre fjellstrøk underbygger dette. Selv om såkalte «åpne boplasser» fremdeles var i fler­ tall, ble det også på Hardangervidda vanligere å søke ly i hellere og under utoverhengende bergdrag. Der slike ikke fantes, ble det av og til bygd runde hus med veggfundamenter av stein. Disse kunne være opp til seks m eter tvers over. Denne forandringen hadde etter alt å dømme sammenheng med jord bruk i de øvre dalbygdene rundt vidda. For bøndene der krevde åkeren og husdyrene det meste av tiden fra vår til tidlig høst. Reinjakten kan derfor ha blitt for­ skjøvet fra hovedsakelig som m er og tidlig høst til høst og vinter. Hardangervidda spilte en sentral rolle både som beiteområde og som jaktm ark. Utnyttingen av husdyrene om sommeren og jakten om høsten og vinteren gjorde det nødvendig med mer varige boliger. Seterbruket i Norge kan altså sies å ha mer enn 4 0 0 0 år gamle røtter, og oppkomsten kan knyttes til den endelige etableringen av en fastboende jo rd ­ bruksbefolkning i siste del av steinalderen.

Åkeren - grunnlaget f or fast bosetning Som vi har sett, var det jordbruket som var etablert i Norge m ot slutten av steinalderen, et kom binasjonsjordbruk med både husdyrhold og korndyrking. I til­ legg ble det fortsatt drevet ja k t, fiske og sanking. En rekke små boplasser fra denne tiden ble ennå lagt langs fiskerike sund og der viltet trakk. Der ble det ofte liggende igjen beinrester både etter vilt og tam­ dyr. De forteller trolig om kortvarige og sesongpregede opphold av jordbrukende folk. Næringsgrunnlaget var sammensatt, og husdyrene og kornet spilte nok en vekslende rolle fra sted til sted alt etter de lokale naturforholdene. Variasjon er en dekkende karakteristikk av periodens næringsfor­ mer og levevis. Overalt der det ble drevet jordbruk, var likevel åkeren avgjørende ved valg av bosted og boform, og korndyrkingen hadde de fleste steder ett felles preg i form av fire karakteristiske redskaper: øksen, hakken, arden og sigden. Øksene og hakkene ble lagd av stein med hull til innsetting av treskaft. Begge redskapene blir ofte av arkeologene i dag kalt enkle skafthullsøkser. De lar seg da også vanskelig skille fra hverandre bare etter

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØ R

Kornet ble i yngre steinalder skåret med sigder av flint satt inn i treskaft (til venstre). Senere ble det malt til mel på skubbekvem (til høyre). En liten rund stein ble ført frem og tilbake med begge hender over komet som lå på en større flat stein.

utseendet. De ble brukt som økser når skogen skulle hugges for å gi plass til ny åker og som køller eller hakker når åkeren skulle brytes og ryddes. Mange av dem har store skader i eggen. De må skyldes slag mot stein i forbindelse med slik åkerrydding. Når åkeren var brutt, ble arden tatt i bruk. Det er ikke funnet så gamle arder i Norge, men daterbare spor i undergrunnen forteller at dette redskapet var kjent også her allerede i slutten av steinalderen. Arden var enkel å lage og bruke, uansett størrelsen på åkeren og terrengforholdene. Den gav dessuten god jordbehandling og var effektiv m ot ugress. Det fjerde viktige redskapet var sigden til bruk ved innhøstingen. Tidligere ble gjerne store flintflekker brukt når kornet skulle skjæres. I de siste århundrene av steinalderen og inn i første del av bronsealderen ble sigdene lagd i den karakteristiske flatehuggingsteknikken med buet eller halvmåneformet utseende. Eggen var gjerne riflet eller sagtakket. Ved bruk ble sigdbladet satt inn i et krokvokst treskaft. Det er lite som skiller dette redskapet fra moderne sigder av jern. Det er ennå mye som er usikkert når det gjelder detaljene i tidens kom binasjonsjordbruk. Med bak­ grunn i de enkle redskapene er det likevel ikke uri­ melig å tro at det skapte en forholdsvis stabil bosetningsform. Det tyngste arbeidet var å rydde ny åker. Arden var uegnet til bryting av gressgrodd mark. Derfor holdt folk kanskje åkrene åpne gjennom flere år. Åkrene krevde dessuten arbeidsinnsats og tilsyn fra vår til høst. Slike forhold kan ha bidratt til å binde folk til bestemte steder over lengre tid. For å opprettholde en rimelig god kornavling ble bostedene lagt til områder med særlig næringsrik jord. Dette komm er blant annet tydelig fram gjennom en undersøkelse av funnspredningen i Telemark.

M ens de fleste eldre funn fra dette fylket kom m er fra områder med grunnfjell og andre «magre» berg­ arter, forandrer bildet seg m arkert når det gjelder funn av steinøkser, flintdolker og flintsigder fra jord brukets gjennom bruddstid i århundrene fra om ­ kring 2 3 0 0 f.Kr. Slike redskaper er i hovedsak fun­ net i områder med kalkstein og skifer. Slående er fordelingen i Grenland, der de næringsrike kambrosilurom rådene ble foretrukket til åkerland, gjerne selvdrenerende bakker med middels kornet jo rd s­ monn. Vi vet ikke sikkert om folk i siste del av steinalde­ ren og første del av bronsealderen brukte gjødselen fra husdyrene for å forbedre åkrene. Etter en tid måt­ te de uansett la åkrene få hvile. Dette førte ikke nød­ vendigvis til at en boplass ble oppgitt og at de flyttet langt av gårde. Valget av bosted var jo nettopp gjort av hensyn til godt jordsm onn. Dersom en åker ble lagt brakk for en stund, var det utvilsomt de fleste steder tilstrekkelig dyrkbar jo rd innen rimelig avstand. Disse forholdene bringer oss til det sentrale spørsmålet om etablering av fast bosetning og av gården som sosial og økonom isk bosetningsenhet. Flyttet folk ennå ved over­ gangen til bronsealderen omkring fra sted til sted med husdyrene sine og såkornet sitt? Eller ble gården til - slik vi kjenner den fra senere perioder - allere­ de for over 4 0 0 0 år siden med fast helårsbosetning gjennom lang tid, faste hus og tun, avgrenset innmark og utmark? Mye tyder i alle fall for vis­ se deler av landet på at det siste var tilfelle. I denne retningen peker blant annet et funn som ble gjort på Jæren

Lenge etter at bron­ sen var blitt kjent, brukte fo lk stein­ økser når de arbeidet på åker og eng. Fun­ net i Aune i Fosnes i Nord-Trøndelag.

87

BØNDER OG BRONSE

Neste side øverst: Bronsealderhus på Sør-Talgje i Ryfylke under utgraving. Vi ser stolpehullene i veggen som svarte flekker i den lyse grusen.

Snitt gjennom Bratter einå på Line i Time på Jæren fo r­ talte at det har vært drevet åkerbruk der uten avbrudd siden eldre bronsealder. I bunnen av grøften ser vi på venstre side et svart lag trekull som skriver seg fra avsviingen av skogen da åkeren først ble ryddet.

88

for en del år siden. Da ble det på det høydedraget der gården Line i Time ligger *i dag, jevnet ut en kraftig åkerrein - Brattereinå. Den dannet den nedre kanten av den gamle Storåkeren på gården. Stadig pløying og spaing gjennom hundrer av år hadde skapt denne rei­ na. Store mengder fet og fin åkerjord hadde seget ned og samlet seg opp som en ytre avgrensning av åkeren. Brattereinå var nesten to meter dyp og bar preg av sammenhengende bearbeiding fra bunn til topp. Pollenprøver fra forskjellige lag viste at det hadde vært dyrket korn på åkeren fra første stund og at det hadde skjedd uten påviselige avbrudd like opp til historisk tid. Helt i bunnen, ned m ot undergrunnen, lå det et om lag ti centim eter tykt trekullag som fortalte at folk hadde svidd av bjørke- og oreskogen da de ryd­ det den første åkerteigen. Dette skjedde omkring 1740 f.Kr., det vil si ved overgangen mellom steinal­ deren og bronsealderen og samtidig med at Skrivar­ helleren var i bruk som seter i indre Sogn. Dette kan bety at «gården» Line ble anlagt på dette høydedra­ get allerede da. Hvordan denne gården i så fall så ut,

vet vi dessverre lite om. Noe går det likevel an å si. Den jordbrukende befolkningen bodde ikke fast under fjelldrag og hellere, like lite som den bodde fast i telt eller andre lette boligkonstruksjoner. Der det har vært foretatt arkeologiske undersøkelser i forbin­ delse med spor etter jordbruksbosetning fra århun­ drene mellom 2 3 0 0 og 1500 f.Kr., er det funnet rester etter store toskipede langhus med en takbærende stolperekke langs midtaksen. Til nå er dette de eldste kjente «gårdshusene» på norsk område. Størrelsen på husene varierte. Et hus på Møre var 18 meter langt og 7 meter bredt, mens et hus i Ryfylke bare var 9 meter langt og 4 meter bredt. Slike hus ble ikke bygd for kortvarige opphold, men for fast bosetning. Fra det tidspunktet de ble vanlige, er det grunnlag for å reg­ ne med «bønder» og «gårder». Foreløpig er funn av slike toskipede langhus svært få. Derfor kjenner vi ennå lite til hverdagslivet til bondebefolkningen i denne perioden. Noe mer kunn­ skap har vi om de store trekk i bosetningen. Men da må vi heve oss opp i fugleperspektiv og se landet under ett.

Jordbruket i fugleperspektiv Jordbruk og større bofasthet førte til økende befolk­ ning. Dette skapte behov for nytt åkerland, nye bei­ ter og nye bosetningsområder. Tilfeldige funn av steinøkser med skafthull, flintdolker og flintsigder har vært tolket som uttrykk for jordbrukets spred­ ning i århundrene fra omkring 2 3 0 0 f.Kr. Disse gjenstandene er funnet både i et langt større antall og over et langt større område enn flintøksene og steinøksene fra tiden før. Det er funnet flere av dem inn­ over i fjordene, i de brede innlandsbygdene og opp­ over dalene. Ja , en flintdolk eller en spydspiss i den karakteristiske flatehuggingsteknikken er funnet så langt nord som i Alta. Pollenundersøkelser fra flere steder viser også økt utbredelse og intensivering av jordbruket i de 8 0 0 årene fram m ot omkring 1500 f.Kr. Funnene tyder på en stadig økende jord bruks­ befolkning som etter hvert tok det meste av landet i bruk. Det er ennå uvisst hvor langt nord denne jo rd ­ bruksbefolkningen nådde. Klimaet var fremdeles varmt og tørt, og store deler av landet var skjerm et av skoger. Naturforholdene var gunstige og gjorde det mulig å dyrke korn både høyere oppe og lenger mot nord enn i senere perioder. Det er påvist dyrking av bygg i Sør-Troms. Ved Tromsø er det gjort flere funn som tyder på et rotfestet jordbruk, og som nevnt er det kom m et for dagen ett og annet funn som antyder det samme like nord til Altafjorden. Der viser pollenundersøkelser mulig husdyrhold allerede tidligere. Så langt mot nord som i Alta ble kanskje tamdyr-

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØ R

hold tatt opp av en lokal fangstbefolkning. Sporene etter korndyrking i Sør-Troms er det derimot vanske­ ligere å forklare på denne måten. Ingen ting tyder på at fangstbefolkningen var så folkerik her, eller at naturgrunnlaget ble så drastisk endret at en overgang til korndyrking var nødvendig. Hvorfor skulle fangstgrupper med en lang lokal tradisjon bruke tid og krefter på åkerbruk når det likevel var nok mat? Det faller mer naturlig å forklare innføringen av korndyr­ king her i nord som et resultat av tilflytting langs kys­ ten fra sør. Overalt der folk etablerte en fast jordbruksbosetning, så de etter de samme naturforholdene, enten det var rundt Oslofjorden eller på Jæ ren, i trange vestlandsfj order eller i brede trøndelagsbygder, langs helgelandskysten eller i Sør-Troms. Det var avgjøren­ de at jorden var lettdrevet uten for mye leire og for mange store steiner. Den skulle være selvdrenerende og næringsrik, helst sørvendt med gode lokalklimatiske forhold. På slike steder bkk de varm og driven­ de jo rd til det enkle åkerbruket sitt. Slike forhold fant folk gjerne der det hadde dannet seg store morenemasser under og foran den store isbreen tusener av år tidligere. Spredningen av de funnene som er knyttet til tidens jordbruksbefolk­ ning, svarer godt til forekomsten av moreneavsetninger. Ved raene i Østfold og Vestfold, på begge sider av Mjøsa, på Jæren og i Trøndelag, men også på Ringerike og andre steder, fantes slike løsmasser sam­ menhengende over store områder. Der ble det tidlig etablert folkerike jordbruksbygder. De er fremdeles blant de beste jordbruksbygdene i landet.

I

« ♦

® Stolpespor

CD Kokegrop/iidsted

0

Svake stolpespor

*

#

Vevlodd i brent leire

Kvaliteten på jord en i disse områdene var likevel ikke forskjellig fra den folk fant i områder med mer begrensede løsmasser, som på øyene langs kysten, innover langs fjordsidene og oppover i dalene. Boset­ ningen der synes ikke å skille seg ut fra den i bredbygdene. Dette kom m er tydelig til uttrykk langs de store fjordene på Vestlandet. Der kan vi registrere en merkbar økning av funn fra mer begrensede morenejordsom råder i de midtre og indre strøk nettopp mot slutten av steinalderen. Behovet for særlig store area­ ler til åker var ikke til stede. Forskjellen lå først og fremst i tallet på nære naboer.

Stein •

Stein i anleggsspor

Arkeologenes plantegning av huset på Sør-Talgje. En rekke små stolpehull dan­ ner omrisset, og ild­ stedet antyder hvil­ ken ende av huset som var viktigst.

89

BØNDER OG BRONSE

Ny levemåte - nye tanker Under et av de mange oppholdene i Skrivarhelleren i slutten av det 3. årtusen f.Kr. hadde noen med seg en stor, vakker flintdolk. Den var hugd til på Jylland og var trolig fraktet den lange veien til indre Sogn via Jæ ren, videre nordover langs kysten og inn Sognefjor­ den. Den bar lite preg av bruk, og selv om den ene enden var brukket av, var den et ettertraktet stykke. En dag ble den stukket rett ned i bakken på en lav kolle noen hundre m eter nordøst for helleren. Den ble trolig ofret til «høyere makter». Folk som dyrket jord en, hadde andre forestillinger om verden og tilværelsen enn de som utelukkende var avhengig av utkom m et fra Eske, ja k t og innsam­ ling av viltvoksende planteføde. Grunnlaget for en I rimelig god livberging ble mer forutsigbart. Med åkerbruk og husdyrhold kunne folk klare seg på et mindre område enn før. Med flere mennesker og tet­ tere bosetning må vi regne med en tendens til stadig mer markerte grenser mellom de enkelte bostedene. Folk må ha utviklet en følelse av tilhørighet til et område. Forestillinger om eksklusiv råderett - ikke minst i forhold til dyr og jo rd - kan ha fått et klart innhold. Det var noen som «eide» dyrene og kornet og det området folk bodde på. Kua og sauen gav jev n tilgang på mat og råvarer | som huder og ull, men krevde omhyggelig stell. Åkej ren gav korn, men måtte pløyes, sås og stelles for å unngå uønsket tråkk og ugress. Derimot kunne m en­ neskene ved egen makt gjøre lite med været, med nedbøren og temperaturen. Jordbruksbefolkningen søkte å kontrollere den jord en de levde av og beher­ ske naturen rundt seg på en helt annen måte enn sine forgjengere. Til det trengte de «maktenes» medvirk­ ning. Ofring av en kostbar gjenstand, som en flint­ dolk, kunne være et middel til å oppnå det. Det er særlig tre typer fornminner fra de første par tusen år med jordbruk som forteller om folks tanke­ verden. Det er helleristninger og andre avbildninger. Det er gravfunn. Og det er såkalte depotfunn, som Vevlodd av leire fra kan være både bortgjemte eiendeler og nedlagte offer. 1600-tallet f.Kr. fun­ Alle disse funntypene er vanskelige å tolke. net i et stolpehull i Tidligere har vi lært å kjenne jegernes og samlernes huset på Sør-Talgje i helleristninger. Bondebefolkningen hugde også inn Ryfylke (se forrige bilder i fast berg eller på løse steiner. Men bøndenes side). Ble de lagt ned motiver var for det meste andre enn jegernes og for­ av en kvinne som teller om en helt annen forestillingsverden. Som vern fo r huset og de som bodde der? nevnt tidligere kalles de gjerne jordbruksristninger. De ble lagd gjennom lang tid. Selv etter at je rn var tatt i bruk som smykkemateriale og redskapsmateriale, ble tradisjonen enkelte steder holdt i hevd. Vi skal derfor komme tilbake til jordbruksristningene i et senere kapittel. En begravelse er i seg selv et konkret uttrykk for en | idé eller et sett av ideer. Allerede jegerne og samlerne

J

90

Steinaldergraver fra Vestlandet? På Vestlandet er graver fra steinalderen bokstave­ lig talt som sunket i jorden. Det er funnet skjelet­ ter i de tykke boplasslagene under hellere, men ellers er gravene særdeles vanskelige å finne. Det er heller ikke sikkert at alle som døde, ble begravd på vanlig måte. Av og til dukker det likevel opp funn som kan tolkes som begravelser. På en boplass som var i bruk ved Fosnstraumen i Nordhordland omkring 4000 f.Kr., lå det en hel­ le som var 50 x 40 centimeter stor. Rundt kanten var det lagt noen mindre, flate steiner. Under hel­ len lå det en liten øks av grønnstein, nyslipt og fin og uten spor av bruk. Kan et lite barn ha blitt gravlagt der? Lignende funn er også gjort på andre boplasser. Et av de mest spennende kom for dagen i Bre­ manger i Sogn og Fjordane. Mellom 1800 og 1500 f.Kr. bodde det en gruppe folk ved Skatestraumen. På en strandbrem under et bratt fjell etterlot de seg bosetningsspor over et område på et par hundre kvadratmeter. Da boplassen ble under­ søkt, dukket det innenfor et område på mellom én og to kvadratmeter opp mer enn førti små mørke­ røde gjenstander som viste seg å være runde knapper av rav med hull på baksiden. Det er fun­ net slike knapper i graver både ved østersjøkysten og i Danmark. Knappene ble forsiktig renset fram. De fleste lå med forsiden opp. De ble nøyaktig målt inn i for­ hold til hverandre og dannet etter hvert et møn­ ster som minnet om omrisset av overkroppen til et menneske. Kanskje folk ved Skatestraumen også begravde en av sine døde på boplassen, men kroppen og klærne som knappene må ha vært festet til, er selvsagt råtnet bort i den sure jorden i løpet av de nesten 6000 årene som er gått siden det skjedde.

gravla sine døde og gav dem gjerne en gave med i gra­ ven. På den måten uttrykte de visse forestillinger om en tilværelse etter døden. Slike funn er likevel svært sjeldne i Norge, og de har først og fremst komm et for dagen ved undersøkelser i huler og hellere. Der er sjansen størst for at beina skal bevares gjennom lang tid. Fra den tidligste jordbruksbefolkningen kjenner vi flere graver også ute i det fri. De tidligere nevnte megalittgravene er helt spesielle og ble aldri vanlige så langt nord. Vanligere var det å legge døde i enkle jordgraver. Mange av de vakre stridsøksene fra første del av det 3. årtusen f.Kr., som ofte er funnet tilfeldig og løst i jorden, er nok egentlig de eneste restene etter slike jordgraver.

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØ R

Gudene til ære Det var ikke bare flint og bronse som ble ført nord­ over fra Sør-Skandinavia mot slutten av steinalde­ ren og inn i bronsealderen. Ravsmykker kunne også følge med. I 1894 kom det inn et enestående funn til Bergens Museum. Fire «hængeprydeiser... hver bestaaende af en halvrund, tynd skive, gjen­ nomboret midt paa den buete kant... godt bevarede og af mørkebrun, men ved gjennomfallende lys rødlig farve», var funnet i en torvmyr på gården Berge på Bergsøy på Sunnmøre. Fjorten år senere kjøpte museet noen flere tilsvarende ravstykker som også var funnet i myr på Bergsøy. Slitemerker viser at smykkene var velbrukte. De må ha vært båret en tid før de ble lagt ned. Bergsøy er en av Sørøyane, seks større og en rekke mindre fruktbare og frodige øyer og holmer som verner leia langs kysten vest for Hareidlandet. Her gav naturen rikelig utkomme og gode levekår. Få plasser er det gjort så mange offerfunn som nettopp på disse øyene - rav, flint, stein og bron­ se lagt ned i myr og bekk, i kilde eller oppkomme, ved stein eller berg. Bare fra Bergsøy er det kjent 16 mulige offerfunn med til sammen 90 gjenstan­ der av flint og andre steinslag. Ravet fra Berge skiller seg ut og var kommet fra Østersjøen. Men flere av flintfunnene gjør også sterkt inntrykk. Et av disse inneholdt 23 store ski­ ver og flekker, et annet hele 40 skiver og flekker av flint foruten en skraper formet som en skje. Men folk ofret også dolker av flint og økser av stein. Den vesle øya må ha vært preget av velstand i siste del av steinalderen og ved overgangen til bronsealderen. For å opprettholde denne velstan­ den eller som en takk for denne gav de noe av sin «formue» til høyere makter - «gudene til ære».

Denne enkle gravskikken ble opprettholdt også gjennom de hundreårene da jordbruket fikk sitt endelige gjennombrudd. Da ble stridsøksen skiftet ut med flintdolken eller flintspydet. Pilspisser av flint, små ravsmykker, en leirkrukke eller noen skår av en leirkrukke kunne også følge med i graven. Etter hvert fikk den døde også med seg enkelte gjenstander av bronse. Særlig flintdolkene og ravet, og senere bronsegjenstandene, kan ha vært uttrykk for individuell presti­ sje eller status. I det store og hele gir gravene fra tiden mellom 2 3 0 0 og 1500 f.Kr. likevel bare i liten grad uttrykk for markerte sosiale forskjeller i samfunnet. Slike ulikheter kom først klart fram etter 1500 f.Kr. Bondens tankeverden fikk også et konkret uttrykk gjennom offer til «høyere makter». Et interessant eksempel på det er fire vevlodd av brent leire til en stående vev. På 1600-tallet f.Kr. ble de lagt forsiktig ned i et stolpehull i et bolighus på Talgje i Ryfylke. Det må være tillatt å tro at de ble lagt ned av en kvinne. Ved siden av å være de eldste kjente vevloddene som er funnet i Norge, gir dette funnet antydninger om en idéverden der håpet om trivsel og lykke for huset og de menneskene som bodde der, spilte en avgjørende rolle. Dette funnet er foreløpig det eneste av sitt slag fra denne perioden. Andre former for offer er bedre kjent. I århundrene omkring 2000 f.Kr. var det en vanlig skikk at folk satte ned gaver ute i naturen i forsøk på å påvirke årets gang eller for å takke for rikelig grøde. Det er helst store gjenstander av flint som er funnet igjen senere, men også smykker av rav. Skiver, dolker, spydblad og noen særpregede redskaper som kalles skjeformede skrapere, ble ofret ved berg, store steiner eller i ur, eller de ble lagt ned i myr, bekk eller opp­ komme. Enkelte har til og med m ent at de skjeform e­ de skraperne ikke hadde noen annen funksjon enn å være offer til de kreftene som rådde for trivsel på åke­ ren og blant buskapen. Tanker om fruktbarhet, liv og død må ha spilt en stor rolle for den tidlige jo rd ­ bruksbefolkningen. Et offer bestod gjerne av et stort antall gjenstander. På Pilskog i Hareid på Sunnmøre ble hele 21 skjefor­ mede flintskrapere lagt ned sammen med en dolk og noen andre flintstykker. På Osen i Gaular i Sunnfjord ble det lagt ned 27 store flintskiver. Og på Hauskje på Karmøy i Rogaland ble det sammen med en del andre flintstykker lagt ned 27 elegante flintdolker. Vi k jen ­ ner slike offer med over førti enkeltgj ens tander. Skikken med store flintoffer ble praktisert over hele Skandinavia, men kanskje mer enn noe annet sted i Vest-Norge, der flinten var forholdsvis vanske­ lig å få tak i. Flint var ennå viktig som redskapsmate­ riale, og det er nærliggende å tolke slike store offer ikke som uttrykk for individuell status, men som en

Sigder av flint f unnet sammen i Tjølling i Vestfold - kanskje et offer til høyere mak­ ter?

91

B Ø N D E R O G BR O N S E

Kobber, tinn, gull og rav var kjent flere steder i Europa i bronsealderen, men synes ikke å ha vært utvunnet i Norge. Metallene kan ha kommet til Norge over Danmark både fr a De britiske øyer og fr a MellomEuropa.

større gruppe menneskers felles henvendelse til over­ jordiske eller underjordiske krefter. Skikken med å legge ned offer fortsatte i århun­ drene etter 1800 f.Kr., men fikk da en ny dim ensjon. Igjen ble øksen en viktig offergave. Store, tunge, vak­ kert utformede og gjerne sirlig ornerte skafthullsøkser av bronse ble enkeltvis eller flere sammen lagt ned på den utvalgte offerplassen. Vi kjenner ikke mange slike okseoffer, men de er funnet over hele det sørlige Norge. Et av de m est strålende eksem plene er tre massive økser som et stykke inn i bronsealderen ble lagt ned i «Slettekjeldo» på Lunde i Ølen i Sunn­ hordland. De var bnt ornert med spiraler, sikksakkbånd og rette linjer, og hører til de bneste i sitt slag i Norden. De må ha representert en betydelig verdi. 1 et slikt funn aner vi tanker om øksen som kultisk gjenstand, kanskje også jordbruksbefolkningens reli­ giøse forhold til vannets betydning som livgivende kraft.

Kontakt over store avstander Under de mange oppholdene i Skrivarhelleren hadde folk med seg også annen mat enn korn og k jøtt fra tamdyrene på boplassen ved fjorden. De spiste selkjøtt, torsk og sild oppe i fjellet. At de hadde med seg blåskjell, kuskjell, purpurskjell og snegler, er kanskje

92

mer overraskende, men skjellene kan være blitt brukt som smykkemateriale. Til og med sjøpinnsvin og blæretang bar de med seg opp i helleren. Mye av dette lot seg skaffe fra den indre delen av Sognefjorden. Som tidligere nevnt utnyttet de et ganske vidt og vari­ ert område rundt den faste boplassen i lavlandet. Men noen av skjellene kan bare ha kom m et fra ytterkysten 150 kilom eter mot vest. Enten har da folk her inne selv tatt så lange turer, eller så må de ha fått skjell av folk som kom reisende innover eller som de møtte på kortere turer i båt et stykke ute i fjorden. Uansett forteller disse spesielle skjellene om kon­ takt over store avstander. Det samme, men med et enda videre perspektiv, forteller noen ganske små bronsebiter fra leirbålet. Allerede et par hundre år før det tidspunktet arkeologene har satt som bronsealde­ rens begynnelse i Norge, var dette rødgule metallet kjent blant jordbruksbefolkningen i indre Sogn, et område der det ellers er gjort få og små bronsefunn. De små bronsebitene vitner om forbindelser fra Sogn og sørover mot Danmark og det europeiske konti­ nentet. Andre funn fra Skrivarhelleren, som fragmen­ tet av en skafthullsøks av stein, en beinnål med hull gjennom hodet og fragmentet av en flatehugd flintdolk, peker i samme retning. Ellers var skikken med å gi rike offer til «høyere makter» den samme over store deler av Norden. Øksen som kultisk gjenstand fantes over store deler av Europa. Rav kom fra Jylland eller de sørøstre del­ ene av Ø stersjøen og ble spredt over store områder. Funnsam m ensetningen både i Skrivarhelleren og ellers i Norge, like nord til Troms, viser i det store og hele felles trekk med den materielle kulturen i det meste av Skandinavia og tilgrensende deler av Euro­ pa. Dette fellespreget er lettest å få øye på i de store gjenstandene av flint og senere bronse. Da bronsen først var blitt kjent og tatt i bruk, ble den spredt over vide områder. Den kom til å sette sitt preg på den materielle kulturen over store deler av landet, særlig på våpen og smykker. At metaller kunne utvinnes fra berget, smeltes og brukes som redskapsmateriale, ble ikke oppdaget i Norden. Som når det gjaldt jordbruket, kom også denne kunnskapen fra sørligere områder. Det gikk mer enn 2 0 0 0 år fra de første bronsegjenstandene ble formet i Det nære Østen, til folk lengst nord i Europa tok steget inn i sin bronsealder. Bronse er en blanding av tinn og kobber. Lenge ble kobber brukt som råmateriale alene. Derfor er be­ grepet kobberalder ute i Europa blitt vanlig som be­ tegnelse på en overgangsfase mellom steinalderen og den egentlige bronsealderen. Men kobber er et mykt materiale og lite egnet som råmateriale for våpen og skjærende redskaper. Det var et fremskritt av umåte­ lig stor betydning da det ble oppdaget at det oppstod et nytt metall som både var lettere å støpe og langt

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØ R

hardere, hvis man blandet kobberet med omkring ti prosent tinn. Fordelene med metall var mange. Bronsen var mer holdbar og effektiv til mange formål enn flint, stein, tre og bein, og den kunne formes på måter som tidligere var utenkelige. Utviklingen av en todelt støpeform gjorde det mulig å lage svært sammensatte gjenstan­ der. Langt på vei var det bare smedens kunnskaper og ønsker som satte grenser for det endelige produktet. Bronsens kanskje aller største fortrinn var likevel at den kunne smeltes om og støpes på ny etter at et smykke eller et redskap var utslitt eller ødelagt. Metal­ lets rødgule glød, som gir assosiasjoner til gull, bidrog til å gjøre det ettertraktet og gav det en ekstra verdi. Det nye metallet kunne smeltes og smis i fantas­ tiske former og fasonger, og det kunne smykkes med intrikate mønstre. Selv flintsmedens dyktighet kom til kort i forhold til bronsesmedens variasjonsmuligheter, selv om han strakte seg til det ytterste og lot seg påvirke av det nye materialet. Flere gjenstander av stein og flint fra siste del av steinalderen - økser, dol­ ker, spydblad og sigder - hadde tilsvarende redskaper av bronse som forbilder. Som vi skal se etter hvert, fikk bronsen, når den først var tatt i bruk her nord, en avgjørende innvirk­ ning på den videre samfunnsutviklingen i nærmere 20 0 0 år. Det finnes kobbermalm i norske fjell, men ennå har ingen kunnet påvise at den ble brutt i forhistorisk tid. Alt metall ble innført, og kildene lå langt borte. Dessuten var de ikke jevnt fordelt utover Europa. Kobber fantes i visse områder fra Irland i vest til Ural i øst. Tinn var sjeldnere og fantes i spredte forekom ­ ster fra England til Tsjekkia. Bare noen få steder - blant annet nettopp i England og Tsjekkia - kunne kobber og tinn utvinnes nær hverandre. Begge steder utviklet det seg blomstrende kulturer med grunnlag i bronseproduksjon. I den arkeologiske litteraturen blir den vestlige av disse kalt W essex-kulturen etter det distriktet som har gitt flest og rikest funn, mens den østlige blir kalt Unétice-kulturen (ty. Aunjetitz-) etter et viktig funnsted nær Praha. Begge områdene fikk betydning for utviklingen av en rik bronsealder kultur i Sør-Skandinavia. Bronsegjenstandene ble spredt over store områder og havnet langt borte fra kildene. En eller annen form for «handelssystem» knyttet de forskjellige delene av Europa sammen. De store vannveiene var viktige for­ bindelseslinjer. Med metallforekomstene i det sørlige og østlige Mellom-Europa som utgangspunkt ble bronsen fraktet både nordover og sørover. En «handelsrute» førte over Alpene til adriaterhavskysten og videre sørover til det greske fastlandet. Kanskje var det en sammenheng mellom de tidlige sivilisasjonene som vokste fram på Kreta etter ca. 2000 f. Kr. og i Mykene på det greske fastlandet fra ca. 1550 f.Kr. på

den ene siden, og på den annen side de sentrale områdene for metallutvinning nord for Alpene. Rav fra vestjyske strender i en fyrstegrav i selve Mykene viser spennvidden i det kontaktnettet som fantes. Det er neppe noe område som har preget våre fore­ stillinger om samfunnet i bronsealderen sterkere enn

det mykenske kulturområdet. G jennom greske sagn, slik de er fortalt i litterære verker som Iliaden og Odysseen, fremstår bronsealderen som en heroisk tidsalder der samfunnet var preget av en krigerelites idealer - med skinnende gullsmykker og kampgny fra bronsevåpen, med plyndringstokter, fester og selvskryt, men også varhet for ære og mot. Flomers klassiske verker må leses med kritisk blikk. For de fleste var hverdagen en helt annen, ikke minst om vi følger «handelsmannen» nordover til Skandinavia. På tross av likheter i metallkulturen over det meste av Europa, var det store lokale for­ skjeller fra område til område. Et viktig fellestrekk fantes likevel lengst i nord og lengst i sør. Både i Nor­ den og i Hellas utviklet det seg velstående bronsealdersamfunn der det etter hvert hopet seg opp store mengder metall, til tross for at verken kobber eller tinn ble utvunnet lokalt. Grunnlaget for en blom ­ strende bronsealderkultur var altså et annet hos oss enn i fjellområdene i Mellom-Europa, men de vide kontaktene var felles.

Den mykenske kul­ turen i Hellas blom­ stret fr a 1500-tallet f.Kr. Dette førte til økende kontakt over store avstander. Påvirkning fr a Mykensk område i leirkar, metallkar, dekorerte bein- og horngjenstander og scerligfajanseperler kan neppe tolkes annerledes. For­ bindelsene var trolig knyttet til handel med kobber og tinn. Det kan forklare de mange funnene fr a Storbritania og Sentral-Europa

Flinthandel og bronsehandel Omkring 2000 f.Kr. brukte folk ved Ogna lengst sør på Jæ ren noen leirkar av blant annet samme type og dekorert på samme måten som den keramikken folk i

93

BØNDER OG BRONSE

Storbritannia og på det vesteuropeiske fastlandet brukte. To flatehugde pilspisser av flint med m ot­ haker og tange fra Sola nord på Jæ ren viser også til forbindelser med Vest-Europa. Det samme gjør kan­ skje en oval beinplate med to hull fra Hitra i SørTrøndelag. Den kan ha beskyttet underarmen ved bueskyting. En bronseøks som ble ofret eller mistet i Skasvatnet på Jæ ren omkring 1800 f.Kr., var støpt i England eller Frankrike. Det eldste bronsesverdet som er funnet i Norge, fra Blindheim i Borgund på Sunnmøre, var lagd i det nordlige Ungarn og må ha vært gjenstand for en vidløftig reise før det havnet i en bergsprekk på Nordvestlandet. Disse enkelttilfellene er klare uttrykk for de vid­ strakte forbindelsene som fantes mellom Skandinavia og bronseproduserende områder vest og sør i Europa, mens stein, flint, bein og tre ennå var rådende som redskapsmateriale her nord. Allerede i yngre stein­ alder skaffet folk i Danmark seg bronseøkser og andre bronsegjenstander. Der utviklet det seg etter hvert en nesten overdådig bronsealderkultur med Jylland som kjerneområde. Den var bygd på gode jordbruksforhold og rikelig tilgang på bronse. I den første tiden var forbindelsene sterkest mot vest, noe som også avspeiler seg i de nevnte norske funnene. Etter hvert ble det sørlige og østlige Mellom-Europa stadig viktigere. Østlandet hadde kon ­ takt med Europa sørover langs den svenske vestkys­ ten. Fra Trøndelag gikk forbindelsen både sørover langs vestlandskysten og østover m ot Ø stersjøen over Målar-området i Sverige. For Vestlandet, Jæ ren og Lista var veien over Skagerrak til det bronserike Jylland viktigst. Denne forbindelsen hadde sine røtter i en omfattende flinthandel fra Jylland til SørNorge etter at jordbruket hadde slått endelig rot her nord. Den nære forbindelsen med Jylland synes å ha blitt etablert i århundrene like etter 3 0 0 0 f.Kr., da folk med stridsøkser og en jordbruksøkonom i kan­ skje kom nordover og slo seg til på de beste moreneavsetningene, slik det ble fortalt i forrige kapittel. Det var naturlig at de opprettholdt kontakten med sine frender i sør. Behovet for en jev n tilførsel av sto­ re flintøkser til å rydde skog med kan ha vært en av grunnene til dette. På Jylland ble det drevet regulær gruvedrift etter flint, og både råmateriale og ferdige produkter ble sendt sjøveien fra Vendsyssel og Thy over havet til Norge. Enkelte steinøkser av norsk opphav i det nordlige Jylland forteller om forsendel­ ser den andre veien. Den danske flinten hadde en langt bedre kvalitet enn de mer tilfeldige knollene som ennå kunne pluk­ kes opp langs strendene i Norge. Fra midten av det 3. årtusen ble det virkelig fart i forsendelsen av flint nordover. Som et resultat av den direkte sjøverts for­ bindelsen mellom det nordlige Jylland og norskekys-

Harpiks fra havet Rav er fossil harpiks fra nåletrær som blant annet vokste i området rundt den nåværende Østersjø­ en for 20-40 millioner år siden. Det har egenvekt omtrent som vann og flyter derfor lett i sjøen. Mer eller mindre gjennomsiktige fettglinsende eller voksaktige klumper av rav ligger i forskjellige lag og vaskes fram - gjerne etter kraftige vinterstormer - og kan særlig plukkes langs de sørlige strendene av Østersjøen fra Litauen til Danmark, men også langs Nordsjøen fra Jylland. Rav har tiltrukket folk siden tidlig i steinalde­ ren. Den er vakker, og den utvikler statisk elektri­ sitet når den blir gnidd. Kanskje derfor ble den til­ lagt magiske egenskaper og ble noen steder gjerne knyttet til soldyrkelse. Folk i det gamle Hellas kal­ te rav for élektron som betyr «solens stråleglans». I den første tiden ble materialet helst brukt til amuletter og hengesmykker. Dyrefigurer ble risset inn i ravklumper, eller ravet ble formet som slike dyrefigurer. 1 bronsealderen ble rav noen steder verdsatt på linje med gull og hadde stor betydning som byttemiddel. Undersøkelser av den kjemiske sammen­ setningen har vist at rav fra Nord-Europa havnet helt sør i Hellas. Funn av smykker og små dyre- og menneskefigurer understreker ravets rolle som både byttemiddel og kultgjenstand. Overalt i Europa trodde folk at ravamuletter beskyttet mot sykdommer, ulykker og trolldom. Det finnes ikke naturlig rav i Norge. Ravfunnene i Norge kommer enten fra vestkysten av Jyl­ land eller fra kysten rundt den sørlige delen av Østersjøen. Folk på Jæren fikk sitt rav fra Jylland. Folk fra Nordfjord og nord til Trøndelag fikk sitt rav fra Østersjøen over Sverige (se bilde side 63).

ten ble den danske flinten helt dominerende som råemne både til små og store redskaper over store deler av det sørlige Norge. Den rikelige tilgangen på flint førte også til at flere av de store lokale steinbrud­ dene ble lagt ned. Grønnsteinsbruddet på Bømlo og andre tilsvarende bruddsteder var ikke lenger så interessante, og ble forlatt. Noen av redskapene forteller at denne «flinthandelen» - et begrep som det ikke er uproblem atisk å bruke i denne sam m enhengen - kunne være av for­ skjellig karakter. Flere av de flatehugde flintdolkene var et resultat av «danske» flintsmeders virksom het og kom som ferdige produkter til Norge. Men flint ble også sendt nordover som halvfabrikata. 1 flintgruvene ble det hugd til noen tosidige økselignende flintstykker med ovalt tverrsnitt. De skulle bearbei­

J O R D B R U K E T S E N D E L I G E G J E N N O M B R U D D I SØR

des videre til dolker og sigder eller lignende redska­ per i den karakteristiske teknikken med flatehugging. Slike em ner var svært uvanlige på Jylland utenom flintgruvene, og de ble sjelden, om i det hele tatt brukt som økser sør for Skagerrak. Derim ot hav­ net tallrike em ner i det sørvestlige Norge og ble brukt til økser der. Behovet for flintøkser var kan­ skje større på norsk side i århundrene om kring 20 0 0 f. Kr. enn tilførselen av ferdige økser og virkelige økseem ner kunne im øtekom m e. Dette kan sees i lys av økende folketall og en stadig utvidelse av jo rd bruksbosetningen. Den tette skogen skulle ryddes for å gi plass til nytt åkerland. Vi skal heller ikke se bort fra at mindre grupper av folk fortsatte å komm e nordover for å bosette seg. Her fantes jo områder som under den tids klim atiske forhold må ha virket lovende for en jordbruksbefolkning på leting etter ny jord. Det skjedde ikke noen markerte endringer i omfanget av disse forbindelsene omkring 1800 f.Kr., selv om norske arkeologer har valgt å sette skillet mellom steinalderen og bronsealderen da. Tvert im ot viser tiden før og etter dette tidsskillet mange likhets­ trekk. Flinten fortsatte å komm e som før. Flintrutene nordover fra Sør-Skandinavia åpnet likevel for et nytt forhold som skulle få avgjørende betydning for den videre utviklingen. En økende mengde m etallgjen­ stander fulgte flinten mot nord. I de første tre århundrene etter omkring 1800 f. Kr. var tallet på metallgjenstander lavt m ot hva det sene­ re skulle bli. Det er først og fremst funnet økser fra denne perioden. Disse øksene kunne nok ha en prak­ tisk funksjon, men fra etnografiske undersøkelser vet vi at metallgjenstander dessuten gjerne markerer sta­ tus og posisjon eller er viktige i rituelle handlinger. I den tidligste fasen av bronsealderen synes øksene å ha fått en slik funksjon. Ingen av dem er med sikker­ het funnet på boplasser eller i graver. De ble ofret til «høyere makter». Selv om bare få bronsegj ens tander fant veien til bondebefolkningen i det sørlige Norge den første tiden, var mulighetene for å skaffe dette metallet nå til stede, og med det synes et behov å være blitt skapt. Det var etablert en nær forbindelse med Sør-Skandi­ navia. I de 8 0 0 årene mellom 2300 og 1300 f.Kr. ble det lagt et solid grunnlag for en innholdsrik og sam­ m ensatt utvikling i tiden etterpå. Da kom visse distrikter til å oppleve en kulturell blom string som ikke på noen måte stod i skyggen av fremgangen lenger sør. Dette vil vi gjøre greie for i senere kapitler. Først må vi vende blikket mot områdene lengst nord i lan­ det, der jordbruket ikke fikk feste, og der utviklingen fra siste halvpart av det 3. årtusen tallet og fram mot 1500 f.Kr. artet seg noe annerledes og hadde en annen bakgrunn enn bronsekulturene i Vest- og Mellom-Europa.

Over: Veier som ulike materialer kan ha blitt ført mot de nordlige delene av Skandinavia.

Kvalitetsflint ble fraktet over havet fra Sør-Skandinavia og brukt her nord blant annet til dolker som disse fra Huseby i Borge i Østfold. 95

Lokale tradisjoner og fremmed påvirkning i nord Tiden fra ca. 2200 til ca. 1500 f.Kr.

I de nærmeste hundreårene fram mot midten av det 3. årtusen f. Kr. begynte folk i Alta å hugge inn andre motiver enn før i det store helleristningsområdet der. De avbildet ikke lenger jaktscener og dansescener, prosesjoner eller m ennesker i båt. I stedet ble enkelt­ m ennesker - gjerne i tilknytning til reinsdyr - og gra­ vide kvinner de viktigste motivene. De fortsatte å være det like til omkring 1700 f. Kr. Disse forandringene hadde neppe bare rent lokale forutsetninger. Selv om bildene i sin utforming bkk en karakter som helst blir forbundet med veidekultu­ rer, synes de å avspeile en helt ny idéverden. Nye forestillinger og nye tanker nådde Alta-området. Det er rimelig å se disse nye forestillingene i sammenheng med de m enneskene som drev jordbruk langs kysten lenger sør. Som nevnt var korndyrking blitt en del av næringsgrunnlaget i Sør-Troms på den tiden. Visse ting tyder på at tamdyr samtidig kan ha beitet ytterst Enkeltmennesker preger motivene på helleristningsfeltene i Alta omkring 2000 f.Kr. Her ser vi kan­ skje en kvinne øverst og en mann med en seremoniøks nederst.

96

i Altafjorden bare et par mil fra helleristningene. Det er usikkert om de nye ideene var resultatet av at nye mennesker med husdyr kom nordover og slo seg ned ved Altafjorden. Like gjerne kan den gamle befolkningen som hadde brukt området i århundrer, ha tilegnet seg nye tanker og tilpasset disse til sin egen idéverden. I store deler av Nord-Norge ellers fortsatte nemlig folk å leve som jegere, bskere og samlere lenge etter at jordbruket var blitt kjent langs kysten fra Troms og sørover. Med fiske og sjøfangst, innsamling av spiselige planter og ja k t på pattedyr og fugl bar de videre en tusenårig tradisjon. Utviklingen i nord ble derfor annerledes enn i de sørligere landsdelene, og den fører i noen tilfeller til ulik periodeinndeling. Helleristningene i Alta viser at vi likevel ikke kan se forholdene lengst nord isolert fra det som skjedde andre steder i Norge og Norden, eller i Europa ellers. Både blant de menneskene som holdt til ved finn­ markskysten og blant de gruppene som holdt til i innlandet lenger sør og øst, skjedde det viktige foran­ dringer som ikke bare kan forklares som en rent lokal utvikling. Noen ganger falt disse stort sett sammen i tid med viktige forandringer hos jordbruksbefolk­ ningen. Det kan ikke alltid påvises noen direkte sam­ menheng i dette. Men forbindelser med andre om­ råder - både m ot sør og øst og over store avstander kom til å påvirke levemåten også blant befolkningen lengst nord. Den tidligste jordbruksbefolkningen i nord holdt til langs kysten. Den dannet ingen sammenhengende bosetning, men fantes i spredte bygder i områder der forholdene var spesielt gode for åkerbruk og husdyr­ hold i kombinasjon med fangst og fiske. Samtidig fan­ tes det innimellom og nord og øst for disse bygdene områder der jak t, fiske og sanking ennå var eneråden­ de. Ved kysten av Finnmark og langs vassdragene inn­ over i de milevide skogsområdene sørover og østover gjennom Nord-Sverige og Finland fortsatte små grup­ per å leve på den gamle måten. På nåværende norsk område fantes det slike grupper sørover til det indre av Trøndelag og kanskje like ned i Østerdalen. Om vi legger levemåten til grunn, finner vi altså i yngre steinalder to helt ulike levevis fra Trøndelag og nordover i Fennoskandia. Det var likevel neppe tale

LO K A L E

om to ensartede «kulturer». Det er i alle fall vanske­ lig å forestille seg at de mange fangstgruppene fra Varanger til Trøndelag tilhørte samme folkegruppe og snakket samme språk eller dialekt. Ulik tilpasning til vekslende naturforhold skapte også forskjeller. Kla­ rest viser forskjellene seg mellom m enneskene i inn­ landet og kystbefolkningen. Blant de siste var det grupper ved Varangerfj orden som i løpet av yngre steinalder utviklet et bofast levevis.

Bofaste fangstfolk ved Varangerfj orden Varangerfj orden har lenge opptatt arkeologene som et område med både særpregede naturforhold og sær­ drag i den forhistoriske kulturutviklingen. Dette var et av de få områdene lengst i nord ved ishavskysten der jegere og fiskere brukte keramikk (leirkar) alle­ rede i begynnelsen av yngre steinalder omkring 4000 f.Kr. Vi kaller den «kam keram ikk», og den var ellers i bruk i det nåværende Finland og øst til landet omkring Onegasjøen. Disse leirkarene fra Varanger­ fj orden er de nordligste eksemplene vi kjenner. Sam­ men med tilsvarende leirkar vi har funnet rundt Enaresjøen kan de være spor etter folk som kom van­ drende nordover fra det indre av Finland for omkring 5 0 0 0 år siden. Et par tusen år senere tok utviklingen ved Varang­ erfj orden en egen retning. I tiden omkring 2200 f. Kr. ble fangstbefolkningen her mer fastboende enn før. Mange familier bodde i hus over lengre tid på samme sted. En rekke forhold sannsynliggjør og kan forklare en slik utvikling. Som vi har sett, satte folk gjennom tusener av år opp små runde eller ovale telt eller gammer som ly på boplassene sine. Det skjedde langs hele den lange kys­ ten fra Varanger i øst til Trøndelag i sør. Gulvet ble gravd litt ned i undergrunnen, og tuftene er i dag syn­ lige som svake fordypninger på de gamle strandterrassene. De er fra fire til seks meter i tverrsnitt. Dør­ åpningen i slike «grophus» vendte bort fra sjøen. Opp­ varming og matlaging foregikk som oftest på svært enkle ildsteder, bare ett i hvert hus, og disse bygningene var neppe i bruk som faste bosteder over lang tid. I løpet av yngre steinalder tok folk ved Varangerfjorden til å bygge bosteder av en annen type. De tra­ disjonelle «grophusene» gikk mange steder av bruk eller endret utseende. De nye husene fikk kraftigere vegger og ble bygd større. Noen steder ble de også gravd dypere ned i undergrunnen. De ble virkelige hus med et firkantet, helst rettvinklet rom som ble lagt parallelt med stranden. En døråpning vendte all­ tid ut m ot sjøen. I noen hus ble det også lagd inn­ ganger eller tilbygg i en av kortveggene eller i den langveggen som vendte bort fra sjøen. Inne gjorde de seg mer fore ved å bygge et todelt eller to frittliggen­ de steinsatte ildsteder etter hverandre langs midten

T R A D I S J O N E R O G F R E M M E D P Å V IR K N IN G 1 N O R D

av gulvet. Den endelige overgangen til disse husene, som arkeologene kaller «gressbakkenhus» etter et viktig funnsted i Nesseby kommune innerst i Varangerfjorden, skjedde omkring 2200 f.Kr. Dette var sam­ tidig med eller like etter at de største fangstboplassene langs vestlandskysten ble forlatt. Vi vet likevel ikke om det var noen sammenheng i hendelsesfor­ løpet i de to områdene. Byggingen av de store gressbakkenhusene var arbeids- og tidkrevende. Det største som er kjent, var på nærm ere 70 kvadratmeter. Den store innsat­ sen blir vanskelig å forstå dersom husene bare skul­ le brukes en kort periode. Det er anslått at de kan ha hatt en levetid på m ellom 3 0 og 50 år. Med systema­ tisk vedlikehold kan de ha vært i bruk enda lenger. Store mengder avfall som var kastet opp mot veggen like utenfor døråpningen, forteller også om langva­ rig bruk. Enten vendte folk tilbake med korte m el­ lom rom i løpet av året, eller så holdt i det m inste noen av gruppens m edlem m er til der året igjennom , år etter år. Overgangen til de store husene kan ha foregått gradvis. Som nevnt var levemåten i eldre steinalder og inn i yngre steinalder mange steder preget av at folk forholdsvis ofte flyttet mellom forskjellige boplasser. I den tidligste tiden kan disse flyttingene ha hatt en noe tilfeldig karakter, gjerne bestemt av et ønske om å besøke beslektede grupper. Folk vendte ikke nødvendigvis tilbake til boplasser som hadde vært brukt tidligere, men slo seg like gjerne ned på

Kjente boplasser med gressbakkenhus ved Varangerfjorden. De forskjellige sirklene angir antall hus på stedet. Selv om det ikke bodde fo lk i alle husene samtidig, kan det ha vært folksomt rundt Varangerfj orden i yngre steinalder.

97

BØNDER OG BRONSE

Ved Nesseby på nord­ siden av Varangerfjorden ligger tuftene av gressbakkenhus tett langs gamle strandlinjer slik som i forgrunnen på dette bildet.

nye steder der det var nok av fisk, vilt og matnyttige planter. Mot slutten av eldre steinalder kan det noen steder være blitt vanlig med et fastere flyttemønster, for eksempel mellom kyst og innland eller mellom bestemte steder langs kysten. Folk vendte tilbake til de samme boplassene til visse tider av året. Dermed ble det behov for fastere og mer solide hus. Husene ble stående på samme sted år etter år og signaliserte visse rettigheter, selv om beboerne ikke var til stede. Folk ble i langt høyere grad enn tidligere knyttet til faste områder. I strøk med rikelig tilgang på mat kan dette ha ført til helårsbosetning. Funnene fra de store husene rundt Varangerfjor-

Plan av et gress­ bakkenhus med to innganger og to ild­ steder. Kan det ha vært ett ildsted fo r mennene og ett fo r kvinnene, eller kan­ skje bodde det to fam ilier i huset?

Veggvoll Trekull

4

Veggskråning

A

Kokstein

Ildsted

Døråpning

H

Trekull

Døråpning nd,«d

J..

v

Kokstein

i

Kokstein Rødoker

a Trekull

%

♦

Steinlegning Veggskråning

.. Veggvoll

*é 00 00

98

den antyder da også at de som bodde der, nå var blitt mer bofaste. Disse funnene er av mange slag - fiske­ utstyr, jaktutstyr og utstyr til det daglige virke i og rundt husene. De forskjellige virksom hetene dette avspeiler, kan tolkes som bosetning i mer enn én eller to sesonger. Det er likevel avfallsdyngen med matres­ ter i form av bein og annet som gir de sikreste holde­ punktene for en stabil bosetning. Matseddelen viser en befolkning som først og fremst var vendt mot havet. Folk ja k tet på pattedyr både på land og i sjøen. Med det gunstige klimaet stod skogen nærmere kysten enn i dag, og en og annen elg ble felt. Men ellers var rein og særlig sel de viktigste pattedyrene, nå som før. Folk samlet skjell og snegler i strandsonen. De fanget hekkefugler som lomvi, polarlomvi, lundefugl, geirfugl og alke både nær boplassen hele året og i fuglefjell om våren. Om sommeren fanget de trekkfugler som brunnakke og krikkand. I strandsonen samlet de skjell og snegler. De fisket sei og hyse, og ute på dypt vann drog de opp brosme og lange. Nå og da ble også kveite dratt på land. Torsken var mange steder likevel den viktigste fis­ ken. Folk ved Varangerfjorden fisket skrei allerede for mer enn 4 0 0 0 år siden. Vandrende loddetorsk kunne fanges langs kysten sent på vinteren og på vårparten, men ellers var trolig fjordtorsken den vanligste «kokfisken» i steinalderen som den er det i dag. Den fisket

LO K A L E

T R A D I S J O N E R O G F R E M M E D P Å V IR K N IN G I NORD

de gjennom hele året. Resultatet ble store mengder torskebein i avfallsdyngene utenfor husene. Mulighetene for fast bosetning var gode. Folk kun­ ne høste av en rik natur. De fleste ressursene lå nær kysten og kunne fiskes, samles eller fanges ved korte turer til fots eller i båt ut fra ett sted. Folk valgte å slut­ te med sesongmessige vandringer. En fast boplass ble tatt i bruk året rundt, og husene ble gjort større og kraf­ tigere. Utnyttelsen av den rike torskebestanden kan være noe av forklaringen på denne utviklingen og på at en del av befolkningen lengst i nord ble mer bofast.

Husene og menneskene Hva kan vi si om livet i disse husene? Hva vet vi om hvordan folk bodde og hva de spiste? Hvor mange var de, og hvilke sosiale forhold rådde i og mellom hus­ ene? Hvordan var kontakten med omverdenen? Det er ikke lett å gi svar på slike spørsmål ut fra arkeologisk materiale alene. Ved grundige studier av hus, gjenstander og matrester og ved sammenligning med tilsvarende kjente samfunn fra senere tid har arke­ ologene likevel søkt bak de fysiske sporene for å prøve å forstå disse menneskene bedre. Et viktig utgangs­ punkt har vært tallet på tufter og beliggenheten. Langs strendene av Varangerfjorden hever landet seg ofte oppover i trappetrinn med flate terrasser som veksler med bratte skrenter. Det var på disse terrasseflatene folk gjennom flere tusen år satte opp teltene sine eller bygde gammer og hus. På sørsiden av Karlebotn ligger en iøynefallende terrasse med tett i tett av tufter etter «grophus». Over en strekning på bare en halv kilom eter er det funnet nærmere 90 av dem. Andre steder er det færre, men det er ikke uvanlig med grupper på flere titalls tufter. Disse samlingene av hus ble tidligere tatt til inntekt for en form for landsbybebyggelse. En så for seg landsbyer med m el­ lom 20 og 30 hus som etter hvert ble erstattet av landsbyer med 1 2 -1 5 hus, og gjerne med flere hun­ dre mennesker. Ikke minst nye dateringsmetoder har revet bort grunnlaget for et slikt bilde. De store tuftesamlingene er spor etter bosetning gjennom lang tid, gjerne flere tusen år, med hus som ble forlatt og falt sammen, og stadig bygging av nye hus. Enkelte ste­ der kan mellom 10 og 20 hus ha vært i bruk samtidig, men det ser ut til at det normale var fra fire til seks hus. Det var likevel mange m ennesker som var sam­ let på ett sted. Det er uklart om det var noen sammenheng mel­ lom overgangen til fast bosetning og befolkningens størrelse i tiden omkring 2200 f. Kr. Uansett er det naturlig å tenke seg at et mer bofast levesett førte til en økning av antall barn i hver familie. Folketallet steg. Det ble behov for både større og flere hus. Hus­ ene kunne romme forholdsvis mange mennesker, og det er på grunnlag av det todelte ildstedet blitt fore­

Vakker kniv eller dolk av skifer med elghode i enden av skaftet fr a Nesseby i Finnmark. Kanskje var farge og form på et slikt redskap vel så viktig fo r eieren som funksjon? slått at gressbakkenhusene var bebodd av to familier. En annen tolking av det todelte ildstedet vil bli nevnt nedenfor. Tallet på familiemedlemmer er også usikkert. Men regner vi med fem personer, kan det på en boplass med seks av de store husene ha bodd 60 mennesker sammen. Om vi tenker oss bare én familie i hvert hus, har tallet på beboere vært omkring 30. Faste boplas­ ser med så mange mennesker stilte helt andre krav til orden og samarbeid enn tidligere, da folk skilte lag flere ganger i året. Husenes plassering måtte avtales, og problemer som oppstod på boplassen, måtte nød­ vendigvis løses på stedet.

99

B Ø N D E R OG B R O N S E

Bruksgjenstander fra Gressbakken i Nesseby, blant annet en kam, fiskekroker, nåler og syler av hom og bein øverst fra venstre. Om vi i dag vandrer rundt på disse forlatte boplas­ sene, er det visse inntrykk som får oss til å ane noe av den tankeverden som fantes i og mellom husene for 4000 år siden. Der det ligger flere gressbakkenhus på samme boplass, er plasseringen preget av symmetri. Det ser ut til at husene var bygd og reist etter faste regler. Størrelsen var stort sett den samme, og den viktigste døren vendte alltid m ot sjøen. Ildstedene ble konse­ kvent lagt langs midten i husets lengderetning, og rester etter måltider og annet avfall ble kastet på ut­ siden av den veggen som vendte mot sjøen. Boplassene bar som helhet preg av den samme orden. Husene ble lagt i rekker etter hverandre med få meters mellomrom og parallelt med stranden. Der­ som det ble bygd flere rekker med hus, ble disse gjer­ ne lagt ved siden av hverandre, slik at det ble en smal «gate» mellom husrekkene. Den innbyrdes plasse­ ringen av husene må ha vært nøye regulert. Det er en kjensgjerning at boliger og boplasser ofte uttrykker folks forhold til hverandre og til verden for øvrig. Når mange m ennesker bor fast et sted, blir det viktig å ha felles regler og normer. Det kreves en stør­ re grad av sosial kontroll enn når folk deler seg opp i

100

mindre grupper og flytter mellom flere boplasser i løpet av året. Noen forskere har tolket symmetrien og den strenge orden på de mange boplassene med gressbakkenhus som uttrykk for likestillingstanker. Slike forestillinger om likeverd kunne være en arv fra et mer mobilt samfunn i generasjonene før. Det er selvsagt usikkert om alle husene i en gruppe eller en rekke var i bruk samtidig. Selv om noen av dem var en generasjon yngre eller eldre enn de andre, svekker ikke dette hovedinntrykket. Det viser bare at nye hus ble lagt side om side med nedraste hus og hustufter, og ikke over dem. Det ble tatt hensyn til sporene etter tidligere generasjoner. Forfedrene og deres boliger ble trolig oppfattet som en vesentlig del av det eksisterende samfunnet. Nåtid og fortid, liv og død var nøye knyttet sammen. Befolkningen bestod altså kanskje av en rekke like­ verdige familier. Den sterke understrekingen av dette likeverdet er blitt tolket som et uttrykk for at disse verdiene var truet. En større fastboende befolkning kan i seg selv ha vært utsatt for indre uro, og dette kan ha skapt et behov for å markere de gamle verdiene. Ingen skulle skille seg ut. Dette ble så uttrykt ved kla­ re regler for hvordan huset skulle bygges og innredes.

LOKALE

Symboler og dekor forteller Noen ganger la folk på boplassene langs Varangerfj orden noen små menneskefigurer av bein ned i avfallsdyngen på utsiden av veggen. Hvorfor gjorde de det? Hvilke tanker og forestillinger lå bak slike handlinger? Er det mulig å gi fornuftige svar også på spørsmål som dette? Det er en lang tradisjon i norsk arkeologi å behandle dekor eller ornam entikk, enten vi kaller den stil eller kunst, i forbindelse med spørsmål knyt­ tet til selve gjenstanden. Å betrakte det vi kan kalle «kunstytringer» som uttrykk for sosiale forhold, har vært mindre vanlig. 1 dag er det en langt større inter­ esse for og vilje til å se gjenstandene og deres utfor­ ming som uttrykk for slike forhold og dermed som et mulig hjelpemiddel til å trenge dypere inn i forhisto­ riske samfunn. De som lagde gjenstandene, hørte hjem m e i en sosial sammenheng og var preget av den tid, det sted og de forhold de levde under. Forskjellige kunst­ ytringer, former eller stiler var derfor påvirket av de økonom iske, sosiale og ideologiske forholdene i sam­ funnet. Bevisst eller ubevisst kunne dette føre til at de verdier og forestillinger som fantes i et samfunn, avspeilte seg i kunstnerens eller håndverkerens pro­ dukter. Materiell kultur oppfattes derfor som en form for «tekst». Denne teksten inneholder inform asjon om dem som eide og brukte gjenstandene og om dem som ellers var ment å se dem og forholde seg til dem.

Ornam entikk og dekor kan derfor fortelle noe om sosiale og økonomiske forhold, om gruppeidentitet og tilhørighet, om status og rikdom. En rekke gjenstander som ble lagd og brukt av de fastboende fangstgruppene ved Varangerfjorden i århundrene omkring 2000 f.Kr., ble utstyrt med dekor eller ornamenter av forskjellig slag. Særlig ris­ set folk inn eller skar ut forskjellige motiver på bein-

T R A D I S J O N E R OG F R E M M E D P Å V IR K N IN G I NORD

redskaper: harpuner, meisler, prener, kammer, store beinplater, noen særpregede T-formede redskaper, perler og kniver. Motivene var helst vinkellinjer som var innpasset i hverandre på en slik måte at de dannet et tett og intrikat mønster. Dette mønster fylte gjerne hele flaten. Dessuten ble små prikker på størrelse med knappenålshoder satt etter hverandre i rekker. Det var regelmessige sikksakklinjer og dype sagtakkede linjer som nærmest dannet et bølgemønster. Noen motiver ble også utført som skulpturer, både fugler og fuglehoder, dyr og dyrehoder, foruten de nevnte menneskelignende figurene. De siste figurene kan vanskelig ha hatt noen prak­ tisk funksjon. Trolig var de uttrykk for religiøse fore­ stillinger. Fra etnografisk materiale er det kjent at finsk-ugriske folkegrupper gjerne lagde en dukke som symbol for en som var død. Dukken ble oppbe­ vart i huset en tid etter at gravleggingen hadde funnet sted. De små menneskefigurene fra yngre steinalder i Varanger kan ha hatt samme funksjon. De forteller i så fall om forholdet mellom de levende og de døde. Ikke bare avbildninger av mennesker ble lagt i avfallsdyngen. På den ene siden av døråpningen - visstnok alltid til venstre når de stod i døren og så ut - la folk også noen av sine døde, både kvinner og menn, voksne og barn. Det er usikkert om dette var begravelser eller menneskeofringer. Ellers gravla de sine døde i små røyser nær husene. Disse røysene er så få at det kanskje var personer med spesiell status i samfunnet som ble gravlagt der. Ovenfor ble det nevnt at de to ildstedene inne i husene kunne ha sammenheng med at de var bygd for to familier. Det finnes etnografiske eksempler på at to familier har hatt hver sin halvdel av et hus. En annen tolkning er likevel mer nærliggende i Finnmark. Der ble husene bare gradvis større, som om utformingen var et resultat av en jevnt økende befolkning der flere barn vokste opp. Husene skulle kanskje gi plass til større enkeltfamilier. Det er foreslått at den faste inn­ redningen av rommet hadde sammenheng med for­ skjeller mellom aldersgrupper eller kjønn. Det todelte ildstedet, og i noen tilfeller hus med flere innganger, forteller kanskje at den ene delen av huset var forbe­ holdt kvinner og den andre delen menn. Også visse trekk ved funnene i og rundt husene kan tolkes som uttrykk for forhold mellom de to kjønnene. Etnografiske studier har vist at symbolske parforhold som sjø og land, vinter og sommer, hvalrosstenner og horn ofte avspeiler kvinners og menns verden. Det er ofte en sammenheng mellom sjøpatte­ dyr, fugler og kvinner på den ene siden og landpatte­ dyr og menn på den andre. Mennene blir dessuten gjerne knyttet til ja k t på de store dyrene. På helleristningene ble m enn avbildet sammen med elg, kvinner sammen med fugler. I husene og avfallsdyngene er det funnet gjenstander både av stein og bein som kan

Kam av bein med strekornering og fuglehode på skaftet fr a Gressbakken i Nesseby. Kan en slik forseggjort kam ha hatt betydning som uttrykk fo r livskraft og fruktbarhet?

101

B Ø N D E R OG B R O N S E

avspeile dette. Kniver av skifer med skaft formet som et elghode var menns redskap når dyr skulle pelses eller kjøtt skjæres. Storviltjakt var i hovedsak m enn­ enes ansvar. Kammer av bein med fuglehoder ble ført gjennom kvinners hår. Det faste bosetningsmønsteret og flere barn gjorde at kvinnene i større grad enn m ennene ble knyttet til boplassene og de nærmeste omgivelsene. En fiske­ krok som ble gitt med som gave da en kvinne døde på et sted som i dag heter Nyelv, gjør det rimelig å tro at fjordfisket var en kvinneoppgave. En liten menneskefigu rfra århundrene omkring 2000f.Kr. funnet i en hustuft av gressbakkentypen på Karlebotnbakken i Nesseby i Finnmark. Det lå to slike figu­ rer i denne tuften. Ble de lagt ned til minne om døde familiemedlemmer?

Vi ser for oss en liten gruppe kvinner i en skinnbåt på fjorden utenfor boplassen. De kunne se hjem til husene og var ikke lenge borte. De eldre benyttet anledningen til å lære opp de yngre og føre videre den kunnskapen de selv hadde om fiskemed og værfor­ hold. Andre ganger gikk de innover land for å samle planteføde, slik kvinnene har gjort blant arktiske fangstfolk i nyere tid. Også til dette knyttet det seg spesielle kunnskaper om planter som var spiselige eller hadde legende virkning. Andre ganger holdt de seg ved husene. Der tilberedte de skinn, tilvirket red­ skaper og klær og drev med vedlikehold av husene. Et slikt bilde må likevel ikke få oss til å tro at alt bare var idyll ved Varangerfjorden for 4 0 0 0 år siden. Både ulykker og naturforhold krevde nok sitt, da som i dag.

102

Varangerfj orden og omverdenen De bofaste jegerne og samlerne lengst øst i Finnm ark slo seg ned i to klart atskilte områder. Det ene lå rundt det innerste av selve Varangerfj orden. Det andre lå langs sidefjordene i øst, med Bugøyfjorden, Neidenfjorden og Krossfjorden som de viktigste. I de to områdene er det tett mellom boplassene, og det må ha bodd forholdsvis mange m ennesker her. Trolig dreide det seg om to folkegrupper som hver for seg oppfattet disse to områdene som sine faste territorier. Det er grunn til å regne med tilsvarende territorier østover langs kysten av Kolahalvøya, men funn og spor i terrenget er ennå lite kjent fra disse områdene. Mellom territoriene lå det store «tomme» grense­ områder som markerte avstand. Disse områdene for­ teller kanskje at ressursene innenfor hvert territori­ um var forbeholdt de m enneskene som bodde der. Det kan være flere årsaker til at slike territorier ble dannet. En forklaring kan nettopp ligge i at folk ble fastboende og fikk et nytt forhold til det området der de jaktet og fisket. Det vokste fram en sterk identifisering med boplassen og det nærmeste omlandet, og det var ønskelig å skjerme dette mot andre. Begrensede ressur­ ser kan være en del av en slik forklaring. En annen kan være opplevelsen av begrensede ressurser etter hvert som befolkningen ble større. Det ble viktig å kontrolle­ re adgangen til ressursområder som lakseelver, fugle­ fjell, moltemyrer, fiskeplasser eller beverhytter. Det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan for­ holdene til territoriet og ressursene der ble hånd­ hevet. Studier av jegere og samlere nyere tid har vist store variasjoner i gruppers holdninger til de områd­ ene de benytter. Noen steder kjenner vi klart defin­ erte eiendomsforhold med strenge restriksjoner. Andre steder er jaktom råder sjelden blitt forsvart på en aktiv måte. Helt fredelig trenger det ikke i noe fall å ha vært ved Varangerfj orden for 4 0 0 0 år siden. Overgangen til og etableringen av fast bosetning med flere m ennesker kunne være en utfordring av likeverdstankene og skape spenninger innad i sam­ funnet. Eksempler fra nyere tid tyder på en sammen­ heng mellom økende bofasthet og konflikter eller fysisk vold blant jegere og samlere. Like før folk ble endelig bofaste og de store gressbakkenhusene reist, ble en mann på Nyelv truffet i halsen og drept av en pilspiss av bein. Om dette skyldtes indre strid på boplassen eller angrep av fremmede, vil vi nok aldri få vite. Men forholdet til andre grupper, både i nær­ heten og lenger borte, kan ha skapt uro. Å høre til det ene eller det andre territoriet ble tro­ lig en viktig del av identiteten til de gruppene som bodde ved Varangerfj orden. Boplassene med gressbakkenhus ble synlige bevis på denne kystbefolk­ ningens tilhørighet. Særpreg ved hus, gravrøyser og avfallsdynger eller redskaper, våpen og personlige

LOKALE

eiendeler gav tilværelsen en historisk dim ensjon og understreket oppfatningen om et vi eller oss i m otset­ ning til de andre. Oppblomstring av «kunstytringer» i en gruppe eller en «kultur» blir gjerne tolket som et resultat av kontakt mellom ulike sosiale grupper eller mellom grupper som hører til i forskjellige territorier. Trolig økte behovet for slik markering dersom kon­ takten ble tettere eller strakte seg over større avstan­ der. Den rike dekoren og ornam entikken på beingjenstandene ved Varangerfjorden kan ha blitt brukt av m enneskene i gressbakkenhusene til å signalisere sitt eget særpreg i forhold til andre grupper. Disse andre var kanskje fastboende i naboterritoriet lenger øst eller vest ved fjorden, Det var folk som de hadde nær kontakt med og følte slektskap med. Det kunne også være folk i innlandet som de stod noe fjernere. Selv om Finnm ark er en geografisk nordgrense for

T R A D I S J O N E R O G F R E M M E D P Å V IR K N IN G I N O R D

hele det europeiske kontinentet, er det galt å oppfatte denne landsdelen som en evig utkant der forandring­ ene hele tiden var et resultat av påvirkning fra sør. Den faste bosetningen ved Varangerfj orden fra omkring 2200 f. Kr. hadde lokale forutsetninger. Området var heller ikke isolert. Om vi ser ut over de senere nasjonale landegrensene, kommer det klart fram sammenhenger over store avstander. Det gjelder vestover langs norskekysten, sørover i Sverige og særlig Finland og østover inn i Russland. Innenfor dette området fantes det flere folkegrup­ per som nok var forskjellige, men som hadde en del viktige felles trekk. De lagde redskaper og bruksting hovedsakelig av stein, bein og tre, og jakt, fiske og sanking var fremdeles grunnlaget for levemåten. Kontakt mellom disse gruppene førte til spredning av både ideer og nyvinninger, kanskje til og med av

|

Hellemalinger er sjeldnere å finne enn helleristninger, men kan ha vært vanlige­ re enn de få vi kjen­ ner i dag. Malingen er ofte slitt bort av vind og regn. På enkelte skjermede steder finnes de like­ vel, slik som disse to røde menneskefigurene i Fingalshula i Nærøy i Nord-Trøndelag. Ble de kanskje malt i forbindelse med rituelle hand­ linger inne i hulen?

103

B Ø N D E R OG B R O N S E

mennesker, og denne kontakten gikk like gjerne mel­ lom øst og vest som mellom nord og sør. Dette førte i til at folk lengst nord også fikk kjennskap til metall. En gang omkring 2 0 0 0 f.Kr. havnet det - enten ved en feiltagelse eller som et offer - en sjelden kniv eller I dolk i avfallsdyngen utenfor et av husene i Karlebotn. Den hadde en særpreget form som det ikke er kjent klare paralleller til. Men det som i første rekke gjorde den spesiell, var at den var lagd av kobber. Ved siden av de små bronsebitene fra Skrivarhelleren i Sogn er dette det eldste funnet av metall vi kjenner fra norsk I område. De to funnene hadde likevel vidt forskjellig bakgrunn. Mens bronsen i Sogn skyldtes forbindelser med det sørskandinaviske området, var dolken i Karlebotn resultat av forbindelser gjennom Finland I til Latvia og Karelen, der folk kjente til og brukte kobber fra omkring 3 0 0 0 f.Kr. Etter hvert ble metall vanligere også lengst i nord. På samme måte som i sør er det også her rett å tale om en metallalder eller bronsealder fra omkring 1800 f.Kr. Da kom den } bofaste levemåten ved Varangerfjorden under press.

Rundt 1800 f.Kr. - en overgangstid Omkring 1800 f.Kr. tok folk på boplassene ved | Varangerfj orden på nytt til å bygge enklere bosteder. Det som i arkeologisk litteratur kalles gressbakken| fasen, tok slutt etter å ha vart i 4 0 0 år. Arkeologene mener å kunne påvise en omlegging av bosetningsmønsteret på denne tiden, blant annet ved at lengre sesongvandringer igjen ble vanlige. Denne overgang­ en er blitt forklart på to måter, dels med bakgrunn i naturforholdene, dels som et resultat av endrede befolkningsmessige og sosiale forhold. De som ser opphøret av gressbakkenfasen og omleggingen av bosetningsm ønsteret i sammenheng j med naturforholdene, legger vekt på klim aforan­ dringer. Det ble kaldere i løpet av yngre steinalder. Skogen ble borte fra kystområdene. Dermed endret forholdene seg på en slik måte at store pattedyr delvis forsvant fra den umiddelbare nærheten av boplass­ ene. I stedet for små reinflokker som holdt seg mer eller mindre fast ved kysten, ble resultatet større flok­ ker som i løpet av året vandret mellom kyst og innj land. Dette førte til nye jaktm åter som krevde innsats av flere folk enn før. Mindre jaktlag fra de enkelte husstandene på boplassene med gressbakkenhus var I ikke lenger tilstrekkelig for å gjennom føre en slik jakt. Det ble nødvendig å organisere seg i langt større grupper. For å ha et brukbart livsgrunnlag måtte folk på nytt flytte fra hovedboplassene i deler av året. Det er særlig reist to innvendinger mot dette synet. Den ene innvendingen bygger på at de «fast­ boende» først og fremst var vendt m ot sjøen, med sjøpattedyr og fisk som en vesentlig del av menyen. | Forandringer i oppførselen til det store viltet på land

j

104

førte derfor ikke nødvendigvis til alvorlig matmangel. Den andre innvendingen går ut på at klim aforan­ dringen begynte mer enn 1000 år før folk ble fastbo­ ende, og at den nådde sin gunstigste topp mer enn 500 år etter omleggingen av bosetningsmønsteret. Dette gjør det vanskelig å se noen direkte sammen­ heng mellom klima og bosetningsmønster. Derfor er det kanskje grunn til å legge større vekt på forholdet mellom de fastboende når de påviste forandringene skal forklares. På bakgrunn av det vi i dag mener å vite om for­ holdene, og som en modell, er følgende foreslått som forklaring: Fast bosetning, økende folketall og flere boplasser innenfor territoriet, samt kontakt med andre samfunn, skapte større behov for å samordne forholdet mellom menneskene på boplassene. Dette kan ha ført til at noen personer kom i avgjørende posisjoner i forbindelse med en slik samordning og dermed fikk mer makt enn andre. Slike m aktposisjo­ ner brøt egentlig med de likhetsverdiene som disse samfunnene bygde på. De som søkte eller fikk makt over andre, kan lenge ha forsøkt å skjule eller legiti­ mere sin nye posisjon. Dette kan de blant annet ha gjort ved at de strengt holdt på de gamle tradisjonene med noenlunde like hus organisert i rekker. For én eller flere personer med en dominerende posisjon ville det likevel være en fordel å kunne regulere folks atferd slik at den ble mest mulig forutsigelig og kun­ ne kontrolleres. Noen forskere har tenkt seg at flere innganger i husene var uttrykk for en slik kontroll. En inngang kan ha vært forbeholdt menn, en annen kan ha vært forbeholdt kvinner, eller vi kan tenke oss forskjellige innganger for gamle og unge. Ut fra denne tankegangen var slutten på gressbak­ kenfasen et resultat av at de personene som hadde kom m et i maktposisjoner, ikke lenger klarte å bevare det bestående. De klarte ikke å skjule eller legitimere sin egen særstilling på tilstrekkelig vis. Personer eller grupper som hadde kryssende interesser i forhold til den eksisterende «m akteliten», brøt ut av fastlagte handlingsmønstre, og for disse mistet boplassen mye av sin betydning som sosial enhet. 1 stedet ble den splittet i mindre enheter bygd på de enkelte husstan­ der. Mindre samhold mellom de enkelte husstandene kan ha ført til at lengre sesongflyttinger igjen ble van­ ligere. Dessuten kan noen av m enneskene fra gressbakkenhusene ha søkt kontakt med og gått inn i den befolkningen som fantes i innlandet, der det ble stør­ re aktivitet i tiden som fulgte. Det er vanskelig å trekke slutninger om sosiale for­ hold på grunnlag av et arkeologisk kildemateriale. Forklaringen ovenfor må derfor betraktes som et gjettende forsøk på å tegne et bilde av noe som kan ha skjedd. Vi må vedgå at det ennå ikke har lykkes å fin­ ne en tilfredstillende forklaring på skiftet i levemåte og samfunnsmønster lengst i nord omkring 1800 f.Kr.

LOKALE

En «arktisk» bronsealder Fra omkring 1800 f.Kr. kom det altså mer bevegelse i bosetningsm ønsteret i kystområdene. Folk samlet seg trolig på store fellesboplasser om vinteren, mens de i resten av året delte seg i små grupper og flyttet ut til forskjellige mindre boplasser. At forholdene hadde endret seg, viste seg også ved at folk sjeldnere prydet redskapene sine med rik ornamentikk. Samtidig var redskapsforskjellene fortsatt markerte mellom kyst­ områdene og innlandet. Ute ved kysten holdt folk fast på skikken med å slipe skifer til spisser, mens folk inne i landet hugde flate spisser av kvartsitt. Mulighetene for å skaffe emner kan ikke alene for­ klare dette. Trolig var det en bevisst markering av gruppetilhørighet. Det avspeiler kanskje at det var

ulike folkegrupper som holdt til ved kysten og i inn­ landet, og at de oppfattet bestemte områder som sine territorier. Det var likevel kontakt mellom disse grup­ pene, og gjenstander og m aterialer av forskjellig slag kan ha blitt byttet begge veier. På denne tiden tok befolkningen i Nord-Norge også i bruk en karakteristisk type leirkar. Den kalles «asbestkeramikk» fordi asbest ble brukt som magringsmiddel i leiren. Tidligere hadde asbest vært brukt i den såkalte «kamkeramikken». Men fra omkring 1800 f. Kr. ble asbestmagring mye vanligere enn før, og den fikk en langt videre utbredelse. 1 det nåværende landskapet Savolaks i Finland ble det dre­ vet regulær gruvedrift på asbest, og materialet ble for­ midlet raskt og langt av gårde. Folk i Nord-Norge, Nord-Sverige, det meste av Finland og videre østover til Kvitehavet og på Kolahalvøya tok i bruk asbest­

T R A D I S J O N E R O G F R E M M E D P Å V IR K N IN G I N O R D

keram ikk og dekorerte utsiden av leirkarene sine med rike mønstre og i forskjellige teknikker. Det var til dette store østlige området at folk i Finnm ark og i innlandet videre sørover hadde sine sterkeste forbin­ delser. Derfra fikk de viktige kulturimpulser. Lenger øst fikk de kontakt med folk som vant ut metall i de sentrale delene av Russland. Dette skulle bli helt avgjørende for utviklingen av en bronsealder lengst i nord. Det var lenge stor usikkerhet blant arkeologene om det er riktig å regne med en bronsealder lengst i nord. I motsetning til i Sør-Norge så de for seg en steinalder som varte like fram mot begynnelsen av vår tids­ regning. Da ble den avløst direkte av jernalderen. 1 de siste tiårene er dette bildet blitt radikalt foran­ dret. Nye undersøkelser av gamle funn, nye funn og bedre metoder - både i forbindelse med utgravninger og datering - gjør det like naturlig å snakke om en bronsealder fra omkring 1800 f.Kr. i nord som i sør. Bronse ble kjent og tatt i bruk til forskjellige formål hele den lange veien fra Skagerrak til Barentshavet, selv om folk overalt fortsatte å bruke flint og annen stein, bein, horn og tre til både våpen og redskaper. Tre forhold skiller likevel områdene i sør og nord klart fra hverandre. Folk hadde tilgang på færre bronsegjenstander i nord. Dessuten fikk de gjenstandene fra andre områder enn folk i sør. Og endelig var det jegere, fiskere og samlere som tok bronse i bruk lengst i nord, mens bronsealderen i sør ble båret av folk med jordbruk som hovednæring. Dette har ført til forskjellige betegnelser på perio­ den i de to områdene. I sør er den ofte noe uheldig kalt en «nordisk» bronsealder, mens den i nord gjer­ ne er blitt omtalt som «arktisk» bronsealder. Vi finner altså den «arktiske» bronsealderen i kyststrøkene lengst nord i Norge og ellers i det indre av NordSkandinavia, i Nord- og Øst-Finland og i Nord-Russland. Også her, som ellers i Europa, ble bronse brukt til våpen, redskaper og smykker. Forbildene for disse nordlige bronsegjenstandene var å finne mot øst. De skiller seg i formen klart fra tilsvarende gjenstander innen den såkalte «nordiske» bronsealderen. Støpeformen til en dolk eller en spydspiss som ble funnet ved Jarfjorden i Sør-Varanger, forteller at folk ikke bare var passive mottagere av ferdige produkter, men at selv jegere og fiskere helt nord ved Barents­ havet kan ha støpt sine egne redskaper og våpen. M etallet ble likevel hentet langveis fra. Utgangs­ punktet kan ha vært så langt øst som det sentrale Russland, områdene ved elven Kama og rundt nåvæ­ rende Nisjnij-Novgorod, der elven Oka møter Volga. Der fantes det en rik metallkultur nettopp i de århun­ drene da enkelte grupper innenfor området med asbestkeramikk også skaffet seg bronsegj ens tander. Kanskje var pelsverk noe av det de kunne tilby i byt­ te for metall.

Hulemaleri i Refsvikholapd Lofotodden.

105

Bronsehandel og store gravminner Tiden fra ca. 1500 til ca. 1000 f.Kr.

Omkring 1500 f.Kr. begynte deler av jordbruksbe­ folkningen fra Agder i sør til Troms i nord - tilsyne­ latende plutselig og uten hjemlige forutsetninger - å bygge monumentale gravminner over sine døde. Den tidligere nevnte kvinnegraven på Rege i Sola på Jæren er ett av mange slike gravminner. Over mannslange gravkister ble det lagt store hauger av jord og sand eller røyser av stein. De kunne være både 20, 30 og endog mer enn 40 meter i diameter. Med høyder fra tre til seks meter ruvet de godt, og mange var synlige over lange avstander. De setter ennå i dag - mer enn 3000 år senere - sitt preg på landskapet. Den døde fikk gjerne med seg i graven et rikt og kostbart utstyr av bronse og sjeldnere gull: våpen og redskaper, smykker og annet personlig utstyr. Disse gravminnene står i sterk kontrast til skikken med enkle jordgraver fra århundrene før. Brått skulle gravene være godt synlige, og store verdier i form av At man avbildet støn e båter på berg også i innlandet, viser skipene på Ber­ get i Hola ved Tyri­ fjorden. En labyrint er hugd inn oppe til høyre fo r skipene. Labyrintmotivet opptrer fo r første gang i bronsealderen og da over hele Europa, men ble sjelden fremstilt i helleristninger. Det er kjent barefem -ti slike labyrinter i hele Skandinavia. Eabyrinten er fo r øvrig også kjent fra det samtidige Minotauros-sagnet fra Knossos på Kreta.

106

dyrebart metall ble lagt ned sammen med de døde og dermed fjernet fra dem som levde igjen. Forskjellen i forhold til tiden før er så markert at det er vanskelig å se det nye bare som en forandring i gravskikken. De ruvende gravminnene og de rike bronsefunnene må ha vært uttrykk for viktige forandringer i samfunnet ellers. Befolkningen ble større. Kontakten med omverdenen økte. Det vokste fram et annet og mer sammensatt samfunn enn tidligere, med klarere lag­ deling og større sosiale ulikheter. Grupper eller fami­ lier skilte seg ut med praktvåpen i bronse og smykker i bronse og gull. Disse familiene gravla sine døde, kledde seg og pyntet seg på samme måte som folk lenger sør. De hørte til et fellesskap som omfattet hele Sør-Skandinavia og hadde forbindelser langt nedover i Europa. Det har vært vanlig å beskrive dette samfunnet som et rikt høvdingsamfunn med basis i overskudd

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N E R

fra åkerbruk og husdyrhold og med handelskontak­ ter over store områder. Vi har likevel vansker med å se detaljene i oppbyggingen av dette samfunnet og gi et mer konkret bilde av det. Kildematerialet er nem ­ lig svært ensidig. Boplassene mangler nesten helt, og de få som er kjent, lar oss bare i små glimt skimte hverdagen for mer enn 30 0 0 år siden. Tolkningen av forholdene i den tilsynelatende gylne perioden mel­ lom 1500 og 1000 f.Kr., med varme somrer og glit­ rende bronse, bygger først og fremst på det vi vet om naturforholdene, på selve bronsegjenstandene, på de store gravminnene og endelig på bilder som jo rd ­ bruksbefolkningen hugde inn i gravheller eller på bergsva og steiner.

Figurer med skjult budskap

Bronsealderens ristninger er fulle av gåtefulle budskap og symboler. Ble hende­ ne fr a Randaberg på Jæren (øverst) fo r ­ stått som gudenes avtrykk? Forestilte sirkler og spiraler som h erfra Revheim i Stavanger (i mid­ ten) den livgivende sol? Hadde de to mennene med reiste kjønnsorgan fr a Tessem i Steinkjer (nederst) sammen­ heng med enfruktbarhetskult?

Som vi tidligere har sett, hugde og malte fangstfolk over hele landet forskjellige figurer på høvelige berg og steiner gjennom tusener av år. Det er sjelden vi møter det forhistoriske m ennesket mer direkte enn vi gjør gjennom helleristningene. De mange figurene er som rebuser med gjemte budskap om religiøse, øko­ nomiske og sosiale forhold. Også jordbruksbefolk­ ningen hugde slike bilder inn i berg, kanskje allerede fra yngre steinalder, men først og fremst i bronsealde­ ren. Og skikken tok ikke slutt før et stykke inn i je rn ­ alderen. Disse ristningene blir som nevnt ofte kalt jordbruksristninger i m otsetning til de eldre eller samtidige veideristningene. Det finnes felles trekk ved de to ristningstypene. Innenfor begge tradisjonene ble det hugd skålgroper, ringer og geometriske mønstre. Andre motiver er også identiske, selv om utformingen er forskjellig båter, mennesker og visse dyr. Men stilpreget er ulikt. Bondens ristninger synes å inneholde et religiøst tan­ kegods som var felles over et langt større område, og som helhet avspeiler de en helt annen verden enn jegerens og samlerens. Det vanligste motivet er overalt de såkalte skålgropene - enkle tegn som sjelden er over ti cm i tverr­ mål. De ble hugd inn i berget enkeltvis eller i grupper (se bilde side 205). Båten eller skipet er likevel det mest iøynefallende motivet, i forskjellige utgaver og størrelser, enkeltvis eller flere sammen som en flåte på ferd over havet. Ofte ble skipet hugd inn sammen med andre bilder. Tolkningsmulighetene er mange. Skipene fortalte kanskje om virkelige reiser som folk hadde foretatt. Kanskje symboliserte de den dødes ferd til det hinsidige. Eller var de et uttrykk for solens ferd over himmelhvelvingen? Sirkler eller ringer er også vanlige, gjerne flere satt sammen eller med eiker som på et hjul og med groper som midtpunkt. Ringsymbolet kunne også bli utfor­ met som en spiral. Disse sirklene og ringene er tolket som symboler for solen og dens livgivende kraft.

107

B Ø N D E R O G BR O N S E

På Åmøy i Ryfylke ligger et av landets største hellerist­ ningsfelt fra bronse­ alderen i nær til­ knytning til fjord og hav. Båter og skip er de vanligste motiv­ ene her.

Menneskehgurer ble helst hugd inn på flater der det også ble lagd flere andre bilder. Mennene ble gjerne karakterisert med erigert penis. Våpen ble ikke ofte avbildet, og i så fall var det helst økser i forbindelse med menn. Et motiv som var svært mye brukt i Trøn­ delag, var fotsålen, fremstilt som to parallelle ovaler. Avbildninger av håndflater med sprikende fingrer var sjeldnere. På noen felter hugde folk også inn rammelignende figurer og uregelmessig formede linjemønstre. Unntaksvis ble hester og noen få andre dyrehgurer avbildet, foruten vogner med to eller hre hjul.

På et svaberg ved åkeren på Hornnes i Skjeberg i Østfold seiler en hel flåte med høyreiste dobbeltstevnte skip og stort mannskap.

108

Det var først og fremst folk i områder med spesielt gode vilkår for jord bruk - for åkerbruk og husdyr­ hold - som stod for denne «bergkunsten». Bildene ble hugd inn nær åker og eng, gjerne solvendt og på fuktige bergsva eller i nærheten av vann. Denne vannsym bolikken gjenspeilte seg også i ofring av økser i bekker eller kilder. Sammen med tilknyt­ ningen til gode beiteom råder og kraftfulle okser blant motivene understreker dette hvor viktig februket var. Til og med spiraler, sirkler og en mengde groper på store steiner høyt oppe over bygdene på Vestlandet - særlig i Hardanger og Sogn - hørte hjem m e i bondens verden. Slike «gropasteiner» vit­ ner om tidlig seterdrift, slik Skrivarhelleren gjør det på sin måte. Denne bergkunsten er blitt oppfattet som ledd i en fruktbarhetskultus der bondens ønske om god års­ vekst og trygghet var det avgjørende. Begrepet jordbruksristning har sin rot i denne forestillingen. Vi kan tenke oss en mytologi der solen stod i sentrum. Den lar seg lett identifisere gjennom alle sirkelhgurene. Noen av menneskehgurene kan fremstille guder. Visse symboler, som for eksempel fotsålene, kan være kjennetegn for guder. Scener med flere figurer i sam­ menheng forestiller kanskje seremonier i forbindelse med våronn eller innhøsting, religiøse handlinger som ble utført for å sikre ny vår, god kornavling og fruktbarhet for mennesker og dyr. Men vi må også være åpne for andre og utfyllende fortolkninger. Vi kan ikke se bort fra at feltene hadde stor betydning for folks forhold til tid. Mange felter er vendt mot sør, sørvest eller sørøst, der det er utsikt mot punkter i horisonten der solen eller månen var å finne på viktige dager i året, som for eksempel vintersolverv og sommersolverv. Selve feltene med bilder og det som foregikk i for­ bindelse med dem, hadde tydeligvis også forskjellige funksjoner i forskjellige deler av landet. I Stjørdal i Trøndelag ble det hugd m inst 6 0 0 bilder i større og mindre grupper spredt rundt om på 18 forskjellige steder. Dette må ha vært enkeltgårders helligdom ­ mer. På Åmøy utenfor Stavanger i Rogaland ble det hugd over 1000 bilder på en kort strekning langs stranden. Dette kan vi tenke oss som et samlingssted for større områder, der sam holdet mellom spredte bønder ble styrket. Slik tjente helleristningsfeltene som markering av religiøs eller etnisk tilhørighet. Båthgurene og gropene ble hugd inn i utvalgte og hellige berg som en bekreftelse på fellesskap i tro og rituell praksis. Dermed markerte de kanskje også grenser mellom ulike slekter, bygdelag eller stam­ mer. Det var særlig innenfor tre områder skikken med å hugge jordbruksristninger fikk stor utbredelse. Det var for det første lengst i sørøst, der de ristningene som finnes i dagens Østfold, er de nordligste utløper-

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N ER

ne av et rikt helleristningsdistrikt som strekker seg sørover inn i det nåværende Bohuslån i Sverige. Dette er det området i Norge som har det rikeste utvalget av motiver. For det andre er det mange ristninger på Sørvestlandet, der båten eller skipet dominerer ristningsflatene. Og for det tredje er det en konsentra­ sjon av ristninger i Trøndelag, der fotsålen oftere enn andre steder ble hugd inn ved siden av skip og gro­ per. Dette var gode jordbruksområder, der mennes­ kene bak ristningene også skaffet seg rikelig med bronse og bygde flere store gravminner enn andre steder.

«Bronsearistokrati» Arbeidet med å bygge de store gravminnene krevde enorm innsats. Det er gjort beregninger som viser at tre-bre voksne m ennesker trolig brukte en måned på å bygge en røys som var én meter høy og 20 meter i diameter, tilsvarende noe nær 100 kubikkmeter. Oshaugen på Osnes i Ulstein på Sunnmøre - en av de største røysene som er kjent - er 30 ganger større. På Utvik på Karmøy ligger det sju hauger av gresstorv oppe på et høydedrag, som små åstopper m ot hori­ sonten. Flere av dem er over 40 m eter i diameter og fem -seks meter høye. For å bygge en slik haug måtte ti centimeter torv spas av over et område på 20 mål, og flere tusen dagsverk gikk med. Bare et godt organisert samfunn kunne makte å bygge gravmonumenter som rommet opp mot 3000

kubikkmeter jord og stein. En slik arbeidsinnsats for­ utsatte også en eller annen form for myndighet med makt bak for at tiltaket skulle kunne settes ut i livet. Og den krevde et overskudd. Så lenge arbeidet med byggingen av haugene eller røysene varte, var de som tok del i dette, borte fra vanlig arbeid på åker og eng. Folk måtte beordres ut over lengre tid eller i store ska­ rer for å gjennomføre en slik oppgave, og de måtte leve av det andre produserte av mat. Ikke uventet var det likevel grenser for hvor mange hauger eller røyser som ble bygd. Alle i samfunnet ble ikke æret med sli­ ke prangende minnesmerker over gravene sine. Det skjedde bare med noen få - og etter innholdet i grav­ ene å dømme - velstående personer og slekter. Med bruken av bronse var det skapt et behov for ettertraktede varer som det var begrenset tilgang på.

Fotsåler og hender på to løse steiner fra Selbu i Sør-Trøndelag. Kanskje ble disse oppfattet som spor etter guder?

Stevnen på det 4,4 meter lange "Bjørnstadskipet" på Navestad i Tune i Østfold. De forreste person­ ene er sterkt frem ­ hevet i forhold til resten av mannska­ pet som bare er stre­ ker. Symboliserer disse himmelske eller jordiske hersk­ ere?

109

B Ø N D E R O G BR O N S E

Skip med mannskap på Kalnes i Tune i Østfold. Dette er en del av et større felt med en flåte av bemannede skip. Beskriver det et sjø­ slag, er det årene mannskapet holder opp i luften?

110

Funnmaterialet tyder på en kraftig økning av han­ delen med bronsevarer nordover fra Sør-Skandinavia utover på 1400-tallet f.Kr. Produksjonen og spred­ ningen av disse varene må ha ført til konsentrasjon av makt hos de menneskene eller gruppene som hadde muligheter for å skaffe seg bronse, enten i form av råmateriale eller som ferdige, støpte gjenstander. Slike mennesker dannet raskt et øvre sjikt i samfunnet med grunnlag i rik avkastning av egen jord og kontroll med den viktige bronsehandelen. Det vokste trolig fram et «bronsearistokrati», som kom til å dominere samfunnet gjennom flere hundre år. Ved ruvende gravminner markerte dette sam­ funnssjiktet på en svært synlig måte sin nye sosiale og økonom iske posisjon i de fleste områdene med jordbruksbosetning. Det bygde store hauger eller røyser og la ned kostbare bronsegjenstander sammen med de døde både i innlandet i Sør-Norge og langs hele kysten nordover til Harstad. Det skjedde i Gren­ land, og det skjedde på Sunnmøre og i de ytre delene av Romsdal. Jordbruket var grunnlaget for bosetning­ en både i små og store bygdelag, og bronsen var, som

nevnt mer eller mindre kjent og tatt i bruk over hele landet. Forholdene var likevel forskjellige fra sted til sted, både med hensyn til hvor sterkt det øvre sosiale sjiktet var representert, og på hvilken måte de store gravminnene var bygd. Ikke uventet vokste «bronsearistokratiet» seg ster­ kest i de folkerikeste områdene med sammenheng­ ende morenemasser, der det allerede fantes veleta­ blerte jordbrukssam funn i perioden før, og der skik­ ken med å hugge bilder i berget ble sterkest utviklet. Det skjedde i de gode jordbruksbygdene ved Trond­ heimsfjorden. Det var tilfelle i bredbygdene ved de store innsjøene på Østlandet, der helleristningene rett nok langt på vei glimrer med sitt fravær. Det hendte i områder rundt Oslofjorden, særlig på og utenfor raene i Østfold og Vestfold, men også rundt fjorden lenger inne. Og det foregikk på Sørvestlandet fra Lista til Sunnhordland med Jæ ren som kjerneom ­ råde. Det siste området skilte seg ut ved den måten gravminnene ble bygd på. Det vanligste var at folk bygde store, tørre røyser uten å blande jord mellom steinene. Slik ble det gjort

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N E R

Tjemagelhaugen i Sveio i Sunnhord­ land er en stor røys fr a bronsealderen, godt synlig på et nes ytterst ut mot leia. Nærmere to tusen år senere var den frem ­ deles så domineren­ de at den nevnes spe­ sielt i et kvad fr a Olav den helliges tid omkring 1028 e.Kr.

over det meste av landet. Denne måten å bygge grav­ minner på var også vanlig videre østover inn i Sveri­ ge og langs kysten av Østersjøen. Disse røysene er i dag noen av våre mest fremtredende fortidsminner. Inne i landet ruver de ennå høyt oppe på åsrygger eller andre markerte punkter i landskapet. Arkeolo­ gene kaller dem derfor gjerne for åsrøyser. Dessverre byr de åpne røysene på så dårlige forhold for beva­ ring av metaller at det i dag finnes lite eller ingen ting igjen av gravgodset. Også rundt kysten ble disse røy­ sene bygd på knauser eller på toppen av strandvoller og på bergknatter som stupte bratt i sjøen. Helst ble de lagt på fremstikkende nes, godt synlige fra skips­ leia. De skulle sees. Tankene går uvilkårlig til Homers beskrivelse i Iliaden av Akilles' gravhaug: «...høyt på det ytterste nes ved den mektige strøm Hellespontos for at den vidt over hav kunne ses fra seilende snekker, både av menn som lever i dag og kommende slekter.» I noen mindre områder på Sørvestlandet - på Lis­ ta, Jæ ren og Karmøy - skilte folk seg derimot klart ut fra innbyggerne ellers i landet med hensyn til hvor­ dan de reiste gravminnene over sine døde. Med få unntak bygde de ikke store, tørre røyser, selv om de bare kunne reise et par mil inn i Ryfylke for å møte folk som gjorde det. Av og til stablet de rett nok en liten røys rundt selve gravkisten, men ellers bygde de mektige hauger av jord eller sand, slik det var vanlig på Jylland. De preger fremdeles kulturlandskapet i disse områdene. Samsvaret i den materielle kulturen på Sørvest­ landet og Jylland var også ellers sterkt i denne peri­ oden - i klesdrakt, smykker og våpen. Det var tyde­ ligvis meget nær kontakt mellom de to områdene, uten at vi kan si noe sikkert om hvordan den kon­

kret artet seg. Vi bør ikke være fremmed for at små grupper med bakgrunn i det rike bronsealderm iljøet på Jylland seilte nordover og bosatte seg på de flate kystbremmene nord for Skagerrak - enten etter kamp eller på fredelig vis. De funnene og de fortids­ minnene som er kjen t på Nord-Jæren fra denne tiden, står på ingen måte tilbake for det som var van­ lig innenfor et tilsvarende stort område i Danmark. Det fantes altså rike ressurser som gjorde det mulig for noen å handle eller bytte til seg store mengder bronse, og som kanskje gjorde det fristende for I bronsealderen tok fo lk i Norge gullet i bruk til smykker slik som disse to arm­ båndene fra Hodnei Klepp på Jæren. Det ene erfunnet i en grav.

111

B Ø N D E R OG B R O N S E

I eldre bronsealder bygdefolk på Øst­ landet store gravrøy­ ser oppe på markerte høydedrag med godt utsyn over omgivel­ sene slik som her ved Korgstuvika ved Mjøsa. Antageligvis ble de lagt slik fo r at de døde skulle ha oversikt over om­ givelsene og sam­ tidig bli sett av passerende.

På Jæren og Karmøy bygdefolk i eldre bronsealder mektige gravhauger av grus og jord, her repre­ sentert ved den ene av en rekke store gravhauger som lig­ ger på et høydedrag på Karmøy vest fo r den senere storgår­ den Avaldsnes. Slike storhauger kunne være opp mot 40 meter vide.

112

andre å komm e utenfra for å bosette seg. Et hoved­ spørsmål videre blir derfor hva som var det lokale grunnlaget for denne handelen, ikke bare på Sørvestlandet, men også i landet ellers, og dermed for oppkomsten av de nye sosiale forholdene med et rikt «bronsearistokrati».

Bronse i bytte - mot hva? Ved midten av det andre årtusenet f. Kr. var bronsen kjent både blant jordbruksbefolkningen i Sør-Norge og nordover langs kysten, og blant fangstbefolkning-

en i Nord-Norge og sørover i innlandet. I noen distrikter ble bronsegjenstander etter hvert et markert innslag i den materielle kulturen. Noe av bakgrun­ nen for dette må ha vært at det her nord fantes varer eller andre goder som folk lenger sør og nærmere metallkildene gjerne ville ha. Hvilke varer det dreide seg om, vet vi derimot lite om. Vi kjenner ikke utskipingsplasser langs norskekysten som kan si noe om dette, og funnene sør for Skagerrak og Kattegat gir få holdepunkter. Noe går det likevel an å si på rent teo­ retisk grunnlag. Det folk i nord hadde å tilby, kunne enten være nyttevarer, luksusvarer eller begge deler. Nyttevarene kunne være matvarer eller råmaterialer av ulike slag. Fisk og kjøtt av ville dyr var neppe særlig ettertraktet i Sør-Skandinavia. Slike varer ville det også være van­ skelig å oppbevare og få til å holde seg. Det kan nok til tider ha vært et overskudd på korn og husdyr i de beste jordbruksom rådene på Østlandet, på Jæren eller i Trøndelag, men det er vanskelig å tenke seg et behov for innførte jordbruksvarer i de fruktbare byg­ dene sør for havet. Sør-Skandinavia var trolig selvfor­ synt med slike produkter. Produksjonen der var kan­ skje til og med så stor at folk sendte korn eller hus­ dyrprodukter videre sørover i Europa i bytte med metaller. Derimot kan det tenkes at levende dyr - kanskje først og fremst avlsdyr - ble benyttet av folk på norsk område som byttemiddel for bronse, selv om det ikke finnes sikre vitnesbyrd om dette. Det samme gjelder ku- og oksehuder. Et mulig byttemiddel er også treller. Kanskje førte stridigheter mellom folk i forskjellige distrikter til at noen ble tatt til fange og byttet eller solgt videre. For alle disse varene gjelder det at det i beste fall vil

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N ER

være vanskelig og i verste fall umulig å etterspore dem i det arkeologiske materialet. Bedre stilt er vi når det gjelder nyttevarer av hardt materiale, som stein. Folk i Sør-Skandinavia kan ha vært interessert i spe­ sielt vakre og karakteristiske steinslag, eller ferdige økser av slike. Kleberstein kan også ha vært ettertraktet, særlig som emner til støpeformer for produk­ sjon av bronsegj ens tander. Funnene av slikt materi­ ale utenfor Norge er likevel så få at det neppe kan ha spilt noen særlig stor rolle. Det vareslaget som oftest blir trukket fram som byttemiddel mot bronse og som nøkkel til rikdom­ men på fremmede produkter her nord, er pelsverk. Argumentasjonen for dette bygger både på naturvil­ kår og sosiale forhold. Både klima og m ennesker har stor innflytelse på dyrelivet i et område. Forandringer i klimaet fører til forandringer i vegetasjonen og dermed til endrede vilkår for de enkelte dyreartene. Når folk legger sta­ dig større arealer under plogen, forandres også vil­ kårene, slik at sammensetningen av dyrelivet blir et annet enn tidligere. Landskapet i Sør-Skandinavia ble stadig sterkere preget av jordbruket i løpet av bronsealderen. Et økende folketall og en utvidelse av jordbruksom ­ rådene allerede fra yngre steinalder fjernet det preget av villmark som hadde rådd i tidligere perioder. Dette førte trolig til en merkbar tilbakegang for viltet. I Norge fantes det fremdeles ødemarker, ubygde skogsområder og ville fjellområder med et rikt og sammensatt dyreliv. Der fantes det ennå dyr som langt tidligere var forsvunnet fra Sør-Skandinavia. I høyfjellet og i bjørkeskogen, i den øverste glisne barskogen og i de tette skogsområdene i lavlandet fantes det i Norge fortsatt rikelig av fjellrev, jerv og ulv, reinsdyr og elg, bjørn og gaupe. Dette var dyr som i Sør-Skandinavia enten var helt borte eller som det var blitt mindre av på grunn av den stadige utvi­ delsen av jordbruksområdene. Både elghorn og reinsdyrhorn kan ha vært aktuelle byttevarer. Men først og fremst var det nok skinnet eller pelsen som var m ot­ ytelsen for det rødgule metallet. Sør-Skandinavia, særlig Jylland, var på denne tiden preget av sterke og bronserike høvdingdømmer som fungerte som mellomhandlere mellom metallkildene i M ellom-Europa og jordbruksbefolkningen lenger nord i Skandinavia. 1 disse høvdingdømmene må symboler på makt og rang ha vært av den aller største betydning. Slike symboler markerte status og var gjerne sjeldne ting som det var vanskelig å skaffe. Skinn og pelsverk fra ville dyr har til alle tider vært høyt verdsatt. Det var en gjev og ettertraktet vare som helst ble båret av mennesker med sentrale posisjoner i samfunnet. Norsk pelsverk var på grunn av de klim atiske forholdene av ypperste kvalitet. Nettopp handel med denne statusvaren kan ha vært den vik­

En av de tre store gravhaugenefra eldre bronsealder som ble bygd på Rege i Sola i Roga­ land (øverst). Den rike kvinnegraven inneholdt blant annet en bred halskrage (bak til ven­ stre) og to armbånd, en stor belteplate med spiralornamentikk (foran til høyre; se s.82-83), en liten dolk (foran til ven­ stre) og en platenål.

tigste forutsetningen for at det ble dannet et «bronsearistokrati» i det som i dag er norsk område.

Veien mot nord Om det er vanskelig å vite hvilke varer som ble frak­ tet sørover for at bronsevåpen og bronsesm ykker skulle nå hit nord, er det ikke mindre vanskelig å si noe sikkert om hvordan handelen foregikk. På hvil­ ken måte kom disse varene nordover? Hvordan var handelsvirksomheten organisert? Hva bør vi egentlig legge i begrepet handel i denne tiden? Også når det gjelder disse spørsmålene er det lite vi kan lese direkte ut av det arkeologiske materialet. Vi må fore­ stille oss forskjellige muligheter og se disse i forhold til det vi ellers mener å vite om samfunnet på denne tiden. For det første kan ordet handel i seg selv føre til gale forestillinger. Vi må passe oss for å legge moder-

113

BØNDER OG BRONSE

Bronselurer fra yngre bronsealder jra Revheimsmyra i Stavanger. Flere sli­ ke er kjent fra SørSkandinavia. Vi må regne med at de ble brukt ved spesielle seremonier i forbin­ delse med begravel­ ser eller gudsdyr­ king. I myra havnet de trolig som offer til høyere makter.

Fra venstre: kniv, pinsett, spenne, pyntegjenstand og rakekniv, alt i bronse. Fra en bronsealdergrav på Gunnarshaug på Karmøy, Rogaland.

114

ne markedsøkonomi til grunn for vår forståelse av handelen i forhistorisk tid her nord. I bronsealderen fantes det ikke penger i vår betydning av ordet. All handel foregikk ved at varer og tjenester ble byttet mot hverandre ut fra en - til tider sikkert vanskelig vurdering av den verdien en vare eller tjeneste hadde i forhold til en annen. I stedet for handel vil det kan­ skje derfor være rettere å snakke om vareutveksling, varebytte eller byttehandel. En slik byttehandel kun­ ne ha et vekslende innhold, og den kunne arte seg på forskjellige måter. Med hensyn til innholdet var det i hovedsak snakk om to former for byttehandel, men uten at det er mulig å sette klare grenser mellom dem. Det vil ofte være nyttig å betrakte dem som to sider av samme sak. Den ene var en statushandel med prestisjevarer.

Den andre var en behovshandel med nyttevarer. Denne siste hadde som formål å skaffe til veie livs­ nødvendige produkter som korn til mat eller flint til nødvendige redskaper. Statushandelen hadde som formål å styrke enkeltpersoners eller gruppers sosiale prestisje og posisjon i forhold til deres eget lokalsam­ funn, eller i forhold til personer og grupper på sam­ me sosiale nivå i andre distrikter. Dette fordret varer som var sjeldne og verdifulle og som gav eierne sta­ tus. Handelen med bronse hørte hjem m e innenfor et slik statusvarebytte, både fordi metallet måtte skaffes utenfra og var vanskelig å få tak i, og fordi det hadde begrensede funksjoner. Bronsen var strengt tatt ikke nødvendig for å over­ leve. Flint, stein, tre, horn og annet var fremdeles de viktigste råmaterialene for redskaper gjennom hele bronsealderen. I forrige kapittel så vi at øksene, de første større bronsegjenstandene som ble fraktet nordover, helst ble brukt i rituelle sammenhenger som offergaver. Denne skikken fortsatte etter at til­ førselen av bronsevarer økte fra 1500 f.Kr. og utover, selv om en spesiell type økser også ble brukt som arbeidsredskaper og sigder ble brukt i forbindelse med nødvendig jordbruksvirksom het. Men ellers var bronsevarene helst begrenset til dolker og sverd, rakekniver og pinsetter, og ikke m inst smykker og pynt til klærne i form av halsringer og armringer, belteplater og beltehaker, nåler og knapper. Metallet til­ fredsstilte først og fremst et behov for luksus og pre­ stisje og markering av sosial posisjon, og mye av det havnet gjerne som gravgods i de store røysene eller haugene. Selve byttehandelen kan ha artet seg på forskjellige måter. Metallene - både bronse og gull, som råmate­ rialer eller ferdige produkter - kan teoretisk ha kom ­ met nordover gjennom direkte fjernhandel i regi av folk både i nord og i sør. Det vil si at noen tok den lange turen fra kildene i Mellom-Europa og nordover til eventuelle kunder på norskekysten uten at det ble byttet varer på veien. Ut fra forestillingen om en omfattende båttrafikk på de store elvene i NordEuropa og videre nordover til havs, er det mulig å se for seg slike handelsekspedisjoner mellom kontinen­ tet og Norge. Tilsvarende kan vi forestille oss repre­ sentanter for «bronsearistokratiet» langs norskekys­ ten på vei sørover mot kontinentet med pelsvarer og med et innslag av fortjeneste som motiv. En mulig variant av dette er en gradvis fjernhandel, som inne­ bærer at varene ble solgt eller byttet bort etter hvert, på vei nordover eller sørover. Men bronsen kunne også spres gjennom varebytte mellom nærliggende distrikter, en lokal handel der råmaterialer eller ferdig støpte gjenstander gikk fra person til person og fra område til område, i en lang kjede med mange mellomledd. En slik prosess kunne starte langt nede i Europa og likevel i løpet av for-

BØNDER OG BRONSE

Drakten til venstre har tilhørt en ung kvinne fra eldre bronsealder, kalt Egtvedpiken etter funnstedet i Dan­ mark. Hun var lagt i graven kledt i trøye av vevet ulltråd, bel­ te og skjørt bestå­ ende av en mengde løse snorer. Kvinner i Norge brukte sann­ synligvis også slike klær. Mannsdrakten til høyre er også fra eldre bronsealder. Den døde kalles Muldbjergmannen. Han var gravlagt med lue, ullkofte og kappe. Slik kan også velstående bønder i Norge ha gått kledd på den tiden.

Forrige side: En tenkt begravelse i eldre bronsealder. Kanskje ble bronselurene brukt i denne sammenheng? Den døde ble lagt ned i en stor steinkiste fullt påkledd og med per­ sonlige eiendeler. I forgrunnen er en kvinne i ferd med å sette en offergave ned i kisten.

116

holdsvis kort tid - kanskje bare et par år - føre til spredning av varer over store avstander. Vi kan ikke se bort fra at bronsen nådde Norge på alle disse måtene. Kontakten med utenverdenen var sterk. Både den materielle kulturen i form av bronsegjenstander og den åndelige kulturen, slik den blant annet kom til uttrykk i gravskikken, var felles for jordbruksbefolkningen over store deler av Skandina­ via. Selv om det er vanskelig å forestille seg store handelsekspedisjoner til og fra Mellom-Europa, var det ingen ting i veien for at enkeltpersoner eller små grupper kunne gjennomføre slike turer i mindre målestokk. Det meste av den bronsen som havnet i Norge, kom nok likevel via Sør-Skandinavia. Den vik­ tigste handelsruten til Østlandet gikk nordover langs den svenske vestkysten, som den alltid hadde gjort. Til Trøndelag kom det også en handelsvei over fjellet fra sørøst og det svenske Målar-området. Til Sørvest-

landet - Lista, Jæ ren og Karmøy - kom bronsen fra Jylland. Særlig i dette siste området var det på denne tiden en rikdom på bronse som langt på vei kunne måle seg med det som fantes der metallet ble brutt. Kanskje hadde JyHands sterke stilling sin bakgrunn i at befolkningen der fungerte som formidlere av varer mellom folk som produserte skinnende metall i sør og folk som leverte eksklusivt pelsverk fra nord. Hvordan nå dette hadde seg, står vi overfor spørs­ målet om det i bronsealderen fantes profesjonelle handelsfolk eller omvandrende handelssmeder som tok seg av frakten, varebyttet og produksjonen av de ønskede metallgjenstandene. Det arkeologiske mate­ rialet gir ikke noe entydig svar på dette spørsmålet. Det er grunn til å være åpen for flere muligheter. Hvem som helst kunne støpe enkle gjenstander av bronse. De mer sammensatte gjenstandene forutsatte derimot trolig spesialister - egne bronsesmeder. Slike

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N ER

Til venstre: Slik ble Egtvedpiken funnet gravlagt i en stor kiste hugd ut av en eikestamme. Ved siden av: Egtvedpikens trøye og belte tegnet slik stoffet var skåret til.

smeder kan ha vandret over store områder og både ha arbeidet og hentet råmaterialer og ferdige produkter på sørsiden av havet. Det er likevel vanskelig å tenke seg at en slik gruppe smeder alene hadde full kontroll med tilgangen på metall. Andre spilte trolig en større rolle. Da det er vanskelig å forestille seg spesialister som bare hadde handel som levevei her nord på denne tiden, er vi tilbake til det såkalte «bronsearistokratiet». Dette «aristokratiet» kan på en forholdsvis passiv måte ha skaffet seg bronse ved å bytte det til seg fra fremmede fartøyer som kom nord over havet fra SørSkandinavia. Men det er like sannsynlig at det var enkeltpersoner eller familier langs norskekysten, med overskudd fra jordbruk og tilgang på pelsverk, som rustet ut båter og organiserte handelsferder over havet til Jylland eller andre steder, og som vendte hjem med både råvarer og ferdig støpte bronsegjen-

stander. Her hjem m e gikk så disse bronsegjenstandene inn i en lokal vareutveksling.

Gavebytte og byttehandel Ikke alle i innlandet eller langs kysten hadde de sam­ me mulighetene til å dra på lange handelsferder sør­ over etter metaller. Noen distrikter skilte seg ut og ble sentre for den videre spredningen til områder av landet der bronsen nok var kjent, men langt sjeldne­ re. Jæ ren ble raskt et slikt sentrum. Området kan tas som utgangspunkt for en teori om hvor metallet hav­ net og hvordan det kunne nå folk i så fjerne områder som stølsregionen lengst inne i Sognefjorden eller på øyene nordover langs helgelandskysten. Tre-hre hundre år etter at folk hadde svidd av skogen og ryddet den første åkeren på Line (se ovenfor s. 8 7 -8 8 ), ble et m enneske gravlagt i en stor

117

BØ N D E R O G BR O N S E

Den gåtefulle Mjeltehaugen Et av de mest gåtefulle fornmirmene fra bronse­ alderen på Sunnmøre er den mektige Mjeltehau­ gen på Giske. Den ble gravd ut i 1847, var omkring 30 meter i tverrmål og over seks meter høy, bygd av torv, sand og rullestein oppå en naturlig forhøyning. Før haugen ble bygd, brente folk et stort bål der. Inne i røysa lå det en mengde steinheller. De ble den gangen tolket som åtte gravkister bygd tett i tett ved siden av hverandre. I dag mener arkeologene å vite at de var spor etter bare én stor gravkiste fra bronsealderen. Den var 4,5 meter lang, 1,2 meter bred og 0,6 meter dyp. Funnene var ellers ikke mange, bare noen leirkarskår og litt brente bein. Hellene var hentet enten i trondheimsområdet eller ytterst i Sunnfjord. Det mest spesielle med graven er likevel at folk hadde dekorert hellene rikt med linjemønstre og et par båthgurer, selv på undersiden av dekkhellene. Det var ikke uvanlig å utstyre gravheller med dekor i bronsealderen. Men det er uvanlig å finne så rikt dekorerte gravheller fra denne tiden som i Mjeltehaugen. De nærmeste parallellene finnes lenger sør i Europa. Linjedekoren minner om til­ svarende dekor på leirkar fra midten av yngre steinalder på østdansk og mellomeuropeisk om­ råde. Vi kjenner gravkister i Tyskland som er dekorert med sikksakklinjer, skrålinjer i fiskebeinmønstre og skraverte trekanter på samme måten som hellene i Mjeltehaugen. Kanskje skulle dette mønsteret forestille teksti­ ler. Kanskje ble gravrommet tjeldet på samme måten som senere tiders gildehaller. I stedet for å henge opp virkelige tepper risset folk inn teppemønstre i hellene. Det må ha vært en person av høy rang som ble lagt ned i Mjeltehaugen.

gravhaug litt over en kilom eter lenger nord. Haugen ble bygd på toppen av en lang m orenerygg der gamletunet på gården Re ligger i dag, med et praktfullt utsyn i alle retninger. I vest blinket havet, langt bor­ te i øst steg heier og fjell opp m ot horisonten og rundt haugen bølget m orenelandskapet i alle ret­ ninger. I generasjonene både før og etter ble det bygd flere tilsvarende gravhauger på disse høyde­ dragene. Fra haugen på Re var det et stykke ut i bronsealderen mulig å hvile øynene på minst femseks tilsvarende hauger innenfor en om krets på et par kilometer. Slik var forholdene også ellers på Jæren. Fra en haug kunne folk se flere andre. I løpet av noen århun-

118

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E GR AV MIN NER

drer bygde jordbruksbefolkningen i denne lands­ delen flere titalls, kanskje mer enn 100 storhauger over mannslange gravkamre og la ned bronsevåpen og bronsesm ykker sammen med de døde. De bygde dem på eller nær toppen av morenehøydene, ved selvdrenert åkerjord og gode beiter, og ofte med naturlige grenser mot nabohøydene. Beliggenheten i dag er påfallende. Både bronsefunnene ellers og de mektige haugene ligger konsekvent på store gårder med alderdommelige navn. Det er enten naturbetegnende navn som Re, Bø, Voll, Vik, Gruda og Kleppe, eller særpregede navn som ender på -a, slike som Sola, Madla, Tjelta og Goa. Disse sis­ te kan være blant våre aller eldste gårdsnavn og festet seg kanskje til stedet allerede i bronsealderen. En storhaug eller flere slike hauger nær hverandre markerte det stedet der den avdøde hadde bodd. De naturlig avgrensede høydedragene tilsvarte trolig

skap og giftermål mellom de mest velståen­ de familiene både innenfor mindre distrikter og over større avstander. Ved giftermål innenfor «bronsearistokratiet» på Jæ ren ble kanskje et vakkert bronses­ mykke gitt i gave av en familie som hadde vært i Jylland og byttet til seg metallvarer, til en familie som ikke hadde det. På samme måte ble kanskje en skinnende dolk gitt av en storbonde på Jæ ren til en storbonde i Sunnhordland når avtaler ble inngått om levering av pelsverk eller for å bekrefte vennskap. Slik kunne bronsegjenstander spres raskt langt av gårde. En gavehandel som dette var først og fremst motivert ut fra sosiale hensyn. Form ålet var å holde ved like det

Man lagde strids­ økser av stein lenge etter at bronsen var tatt i bruk som øksemateriale. Formen på denne øksen fra Byberg i Sola på Jæren tyder på at den mer var laget til seremonielt enn til praktisk bruk. Halsring av bronse fra Etne i Sunnhord­ land. Elegante møn­ stre er stemplet inn i de ovale platene. Slike halsringer er ofte så store at de vanskelig kan ha vært båret av folk. Mange av dem ble lagt ned som offer­ gaver. Kanskje sym­ boliserte de en kvin­ nelig guddom.

bronsealderens bosetningsenheter - tidens «gårder» med hus, åker og eng. Fra noen av disse gårdene reis­ te folk sørover for å skaffe seg den ettertraktede bron­ sen. Og fra slike gårder ble metallet formidlet videre både lokalt og over lengre avstander. For å forstå spredningen av bronse og andre varer kan det være nyttig å se på innholdet i to begreper som arkeologene har lånt fra andre fag. Det ene er «resiprositet» eller gjensidighet. Det andre er «redistribusjon» eller omfordeling. Ved «resiprositet» eller gjensidighet ble varer byt­ tet som gaver mellom m ennesker eller grupper som regnet seg for å være sosialt likeverdige. Gavebyttet var et tosidig forhold. Vi kan regne med nært slekt-

sosiale m ønsteret som disse familiene bygde sin posi­ sjon på. «Redistribusjon» eller omfordeling innebar at varer ble samlet inn til et sentrum for å bli delt ut der­ fra etter bestemte regler. Dette forutsetter et hierar­ kisk eller lagdelt samfunn med sanksjonsmuligheter, dvs at det kunne brukes tvang fra toppen og nedover. En stormannsgård der det bodde en leder som eide mye jordegods og som hadde et væpnet følge, kan ha fungert som sentrum i et slikt system. Sett i forhold til et videre område kan folk på Jæren ha hatt et over­ tak over andre distrikter. Vi kan forestille oss at både nærheten til Jylland, overskudd av matvarer og makt gav «bronsearistokratiet» på Jæ ren kontroll over små

Motstående side: Skjeftet til et bronsesverd funnet på Eia i Sokndal i Rogaland. Sverdet var et nytt våpen i bronsealde­ ren. Tiden trenger likevel ikke å ha vært spesielt krig­ ersk, bronsesverdene var kanskje like mye statussymboler som våpen.

119

B Ø N D E R OG B R O N S E

grupper i forskjellige deler av landet som i forhold til hverandre oppfattet seg som likeverdige. Omfordelingsprinsippet knyttes gjerne til samfunn med sterke høvdinger som ledere. Et naturlig spørsmål blir derfor om samfunnet i bronsealderen kan kalles et høvdingsamfunn.

Høvding eller storbonde

Etter funnene å dømme ble bronse vanligst brukt i de gode jordbruksom­ rådene rundt Oslo­ fjorden og ved Mjø­ sa, på Sørvestlandet og Nordvestlandet og i Trøndelag. samfunn i mer viltrike områder lenger nord langs kysten eller lenger inne i landet. Mot nødvendige matvarer eller beskyttelse leverte folk i disse områd­ ene aktuelle handelsvarer til folk på Jæ ren, der det samlet seg opp pelsverk på vei sørover og bronse som kom nordover. Fra Jæ ren ble så deler av denne bron­ sen fordelt ut til de samme områdene som bekreftelse på avhengighetsforholdet. Sett i forhold til et mindre område kan gården Re på tilsvarende måte ha vært et slikt sentrum. Fam ili­ en der kan ha eid mer jord enn den selv kunne bruke og derfor latt avhengige personer drive den m ot for­ skjellige faste ytelser. Dermed samlet det seg opp et overskudd i husene på Re. Dette overskuddet benyt­ tet Re-folket dels til å skaffe seg luksusvarer som bronse, og dels ble det delt ut igjen i forhold til de avhengige husstandenes behov og posisjon, gjerne sammen med enkelte bronsevarer. Hvilke av de to prinsippene som er nevnt her, gir så den beste forståelsen av hvordan bronsegj ens tan­ der og andre varer ble fordelt her nord? Er det gjensidighetsprinsippet, eller er det omfordelingsprinsippet? Det sannsynligste er vel at vi ikke står overfor noe enten-eller. Mengden og fordelingen av funn og fortidsminner forteller både om lagdelte lokalsam­ funn med et «bronsearistokrati» på toppen og om

120

Innledningsvis i dette kapitlet ble det vist til at sam­ funnet på denne tiden gjerne blir oppfattet som et høvdingsamfunn. Det er likevel vanskelig å gripe oppbygningen av dette samfunnet fordi funnene og fortidsminnene nesten utelukkende forteller om en del av det, nemlig «bronsearistokratiet». I tillegg er det ofte uklart hva som legges i begrepet høvding­ samfunn. Ved å se nærmere på dette begrepet og sam­ le trådene fra tidligere avsnitt er det kanskje likevel mulig å gi et bilde av de samfunnsdannelsene som fantes i Norge på den tiden da folk hugde hundrer av båter inn i fjellet og gravla sine døde i store røyser på nes og åstopper. Studier fra nyere tid viser at høvdingmakt vanligvis dannes innenfor samfunn med jordbruk som viktig­ ste næringsvei. Dette forutsetter et rimelig stort befolkningsgrunnlag, en viss økonom isk spesialise­ ring, markerte territoriegrenser og ett eller flere sen­ tre for felles sosial, religiøs og økonom isk aktivitet. Der det fantes slike forhold, kan det være grunnlag for å gi et område betegnelsen høvdingdømme og kalle lederen for høvding. Innenfor et høvdingdømme er gjerne slektskap med høvdingættens mytiske stamfar svært viktig, og det enkelte menneskes status eller posisjon er avhengig av graden av slektskap med denne stam­ faren. Samfunnet er lagdelt, slik at alle har sin rang i forhold til dette. Ofte er høvdingdømmer oppdelt i undergrupper med ledere som fører sin ætt tilbake til stamfarens sønner. Slektskap er i det hele tatt viktig, og den enkelte får sin posisjon ved fødsel eller gifter­ mål. Autoritet gis ikke til hvem som helst på grunn­ lag av personlige egenskaper, men bare til spesielle medlemmer av familier med høy rang. Religiøse påbud og ikke militærmakt holder den faste rangord­ ningen ved like. Det materielle grunnlaget for dette kan være adgang til spesielle varer som uttrykker sosial rang, eller herredømme over land og arbeids­ kraft og sentre som spiller en administrativ, religiøs og økonom isk rolle. Et høvdingdømme er på den annen side ikke nød­ vendigvis et klassedelt samfunn i den forstand at en underklasse utfører alt arbeidet og at en liten over­ klasse nyter godt av det. Høvdingslektene har likevel selvsagt høyere status og prestisje enn andre, og blir sittende igjen med størst økonom isk utbytte. Det selvfølgelige midtpunktet i dette samfunnet, ved for

B R O N S E H A N D E L O G S T O R E G R A V M IN N E R

eksempel offisielle seremonier og handlinger, er «høvdingen», samtidig som han spiller en vesentlig rolle i høvdingdømmets økonom iske virksomhet. Han tar ofte im ot avgifter og gaver som han deler ut igjen, slik at alle får de varene de trenger. Hans øko­ nomiske ansvar kan også innebære etablering av byt­ tehandel med andre områder, slik at det som binder et høvdingdømme sammen, ofte er de økonomiske fordelene som de fleste innbyggerne har av denne formen for samfunnsorganisasjon. Flere forhold i århundrene etter 1500 f.Kr. kan passe inn i et slikt mønster. «M etallkulturen» med­ førte at noen kunne bli langt rikere og oppnå større prestisje enn andre og dermed komm e i posisjon til å bli høvding. Befolkningen må dessuten ha vært langt større enn kjente funn og fortidsm inner skulle tilsi. De mange som ikke ble gravlagt i store hauger, må ha hatt en annen status og posisjon enn «bronsearistokratiet». Samfunnet var lagdelt. Det fantes kanskje også en viss form for yrkesspesialisering. Bronsesmeder arbeidet gjerne i perioder på bestilling innenfor bestem te områder og i avhengig­ het av høvdingmakten. Ett vesentlig trekk ved forholdene i den bronserike perioden etter 1500 f.Kr. gjør det likevel vanskelig å bruke ordet høv­ dingdømme som nøkkel til forståelse av datidens samfunn. I de rikeste bronseom rådene lar det seg ikke gjøre å spore en sentralisert organisa­ sjon eller tilstede­ værelsen av en sen­ tral høvding, slik at begrepet høvding­

dømme kan forsvares. I Stjørdal, og kanskje også ellers i Trøndelag, hadde hver gård sitt hellige berg med bilder. Det samme kan delvis ha vært tilfelle i Østfold. På Jæ ren bygde folk på de fleste gårdene sto­ re jordhauger og la vakre bronsegj ens tander ned i graven sammen med de døde. En slektsgruppe byg­ de haugen og markerte derved sin styrke og retten til området sitt. Byggingen av de store røysene, huggingen av de mange helleristningene og den rike importen av bronse i noen distrikter fremfor andre, avspeiler nok reelle territorier med et indre samhold, men inntrykket er en mengde rike og likestilte fami­ lier som bodde på store gårder med gode jordbruksforhold. De må ha hatt mange folk under seg, uten at vi ennå vet noe særlig om dem. Disse familiene utgjorde eliten i samfunnet, og overhodene kan gjerne kalles «høvdinger», men det kan være like naturlig å snakke om storfolk eller stor­ bonder. Områdene som helhet - enten det gjelder Jæ ren eller Inn-Trøndelag - trenger ikke å ha nådd så langt i organisering at det er naturlig å kalle dem høvdingdømmer. Selv ikke det store helleristningsfeltet på Åmøy forutsetter en slik organisasjon. Opphavet til forskjellene mellom de sentrale bron­ seområdene og andre områder kan ha bakgrunn i for­ skjellige jordbruksmuligheter. Selv i de rikeste distrik­ tene er det vanskelig å tenke seg et stort jordbruksoverskudd som grunnlag for deltakelse i pelshandelen og bronsehandelen. Kanskje lå grunnlaget for denne deltakelsen i de næringsmessige forskjellene fra landsdel til landsdel, og i nære kontakter mellom dem over store avstander, slik at varer raskt ble spredt. De enkelte gårdene utnyttet et variert ressurs­ grunnlag. D et var ikke snakk om en hovednæringsform, m en snarere om forskjellige kom binasjoner. I områder med den beste jord bruksj orden var avkast­ ningen av åker og husdyr viktigst. I andre områder besøkte folk fremdeles fangstboplassene og ja k te t på h jort og sjøfugl, eller de fanget hval og fisket torsk. 1 distrikter der forholdene lå til rette for det, fantes det kanskje enkle fangstbønder eller fiskerbønder ved strender, elver og vann. Sam m ensetningen av og forholdet m ellom ressursene varierte fra sted til sted. Ved å utnytte et bredt spekter av økonom iske hjelpem idler ville folk ha størst mulighet til å delta i en større sam­ m enheng og sikre seg ettertraktede varer. Kanskje er ordet variasjon n økkelen til de sam funnsforholdene som det er forsøkt å tegne et bilde av i dette kapitlet - og sam m enknyttede samfunn av store og små bønder med forskjellig ressursgrunnlag.

Også fo lk her nord behersket bronsestøpningens kunst. Støpeform av kleber til bronseøks funnet på Røsholt i Lardal i Vestfold. Eksempel på bronseøks neste side.

Bronsebukkerfra Vestby i Lunner på Hadeland. Fra yngre bronsealder.

121

Sammenheng og forandring Tiden fra ca. 1000 f Kr. til ca. 200 f.Kr.

Bronseøks støpt i kleberform tilsva­ rende den på forrige side. Fra Frøy land i Riska på Jæren. Skaftet var krokformet og ble satt inn i hullet i enden på øksen og surret fast gjennom det vesle øyet på siden. Brukt på rett måte var slike bronseøkser svært effektive.

122

En gang på 1200-tallet f. Kr. gravla folk på Todnes i Sparbu en av sine døde i en lang steinkiste og bygde en stor røys over graven. I tråd med vanlig skikk blant den velstående jordbruksbefolkningen i InnTrøndelag ble den døde lagt ned fullt påkledd og med en bronsedolk og en bronseøks ved siden. Ni hundre år senere ble en om lag 30 år gammel kvinne gravlagt på Øyvoll på Lista. Hun ble først lagt på bål og brent. Så ble brente beinrester gravd fram fra likbålet og lagt i en enkel leirkrukke sammen med noe smått draktutstyr av jern. Til slutt ble leirkrukken satt ned i en liten lav haug av grus og stein. Disse to begravelsene antyder ytterpunktene i en nærmere 1000 år lang periode som var preget av sto­ re forandringer. Innholdsrike jordfestinger i ruvende gravminner ble avløst av enkle branngraver i små hauger eller uten markering i det hele tatt, og gjerne uten gravgaver. I stedet for å legge kostbare m etall­ gjenstander ned sammen med de døde, la folk store mengder bronsesm ykker ned som offer i ur og myr. Og senest omkring 300 f.Kr. ble je rn tatt i bruk som smykkemateriale ved siden av bronse. Utviklingen fra slutten av det 2. årtusen f.Kr. og fram til jern ble tatt i vanlig bruk omkring 500 f.Kr., var likevel ikke preget av mar­ kerte brudd. Den gamle skikken med å legge liket fullt påkledd i en kiste, ble ikke plutselig erstattet av likbrenning. Den nye gravskikken ble første gang tatt i bruk her nord på 1200-tallet f.Kr., og begge gravleggingsmåtene ble brukt ved siden av hverandre gjen­ nom flere hundre år før branngravskikken ble enerådende. De mange feltene med helleristninger som var påbegynt tidligere, var fortsatt i bruk - flere ste­ der til og med mer intenst enn før - og nye felter ble tatt opp. Jordbruket var fremdeles grunnlaget for bosetningen over det meste av landet, som det hadde vært i mer enn 1000 år. Og bronse og bronsegj ens tander fortsat­ te å komme nordover også etter at folk tok i bruk jern til smykker og draktutstyr. De 800 årene fra omkring 1000 til omkring 200 f.Kr. var ikke bare preget av foran­

dring. Like mye bar de preg av sammenheng og jevn utvikling. Det var en periode med stort mangfold. Jern et kom til å få stor betydning for den videre samfunnsutviklingen. Men selv om arkeologene set­ ter tiden ved 500 f.Kr. som skille mellom bronsealde­ ren og jernalderen, skjedde det ingen gjennom gri­ pende samfunnsendringer da. De viktige forandring­ ene kom først da folk her nord selv begynte å vinne ut je rn i store mengder noen hundre år senere. I Norge var de første 2 -3 0 0 årene av jernalderen en naturlig forlengelse av bronsealderen. På den annen side kan siste del av bronsealderen vanskelig forstås uten jern et som nøkkel. Mange av de endringene som kan påvises her nord, hadde nem ­ lig sin bakgrunn i forhold andre steder i Europa, der både branngravskikken og jern et var viktige kultur­ trekk. Likevel ble den nye gravskikken tatt opp av folk i Skandinavia langt tidligere enn jernet.

Den nye gravskikken Allerede i yngre steinalder forekom det at folk i Mellom-Europa brente de døde før de ble gravlagt. I siste halvpart av det 2. årtusen f.Kr. ble dette den vanligste måten å behandle liket på, særlig i deler av Ungarn, Østerrike og i de østlige delene av Tyskland. Aske og brente bein, gjerne sammen med små personlige ting som hadde tilhørt den døde, ble lagt ned i et leirkar som ble satt i jorden på en felles gravplass. Etter hvert ble det satt ned tusener av slike graver. Arkeologene kaller disse gravplassene for «umefelter» etter de mange leirkarene. Denne gravskikken fikk en voldsom spredning. I løpet av noen få hundre år bredte den seg vest til Belgia, over til England, sørover i Frankrike, til de nordøstlige delene av Spania og ned i Italia. De store gravfeltene med hundrer av gravlagte kan ligge bare noen kilom eter fra hverandre. Bostedene lå tett og befolkningsøkningen må ha vært stor. Dette kan ha ført til at noen måtte bryte opp og ta ut på leting etter ny jord. Det er likevel ikke vanlig å regne med store folkevandringer. De mange lokale varia­ sjoner både i utformingen av gravene og i den materi­ elle kulturen for øvrig vitner om lokal forankring bakover i tid. Det var skikken med å brenne den døde og tankene bak som spredte seg fra folkegruppe til folkegruppe. Hvorfor og hvordan denne skikken ble tatt opp

SAMMENHENG OG FORAND RING

blant folk vest på den skandinaviske halvøya allerede i eldre bronsealder, vet vi lite om. En viktig del av for­ klaringen ligger likevel i nære kontakter med områ­ dene lenger sør i Europa i forbindelse med bronsehandelen. Idéinnholdet i den nye gravskikken er vanskelig å gripe for oss i dag. Noen tanker kan vi likevel gjøre oss om den forestillingsverden branngravene er et synlig uttrykk for. Mye tyder på at det vi kaller sjel og forestillinger om et liv etter dette, var viktige og lå bak mange av de spor den nye gravskikken har etter­ latt seg. Forestillingene om en tilværelse etter den jordiske har skiftet mye med tid og sted. Innen kjente religio­ ner der det har vært vanlig å brenne de døde, tenker man seg likbålet som en måte å frigjøre sjelen på. Her inngår forestillinger om både sjelevandring og gjenfødelse. Sjelen fra en avdød blir født på ny i en annen kropp, kanskje helst innen egen slekt. Ved troen på gjenfødelse forutsetter død og fødsel hverandre. Solen - et yndet motiv på helleristningsfeltene - har over hele verden vært et viktig symbol på liv og gjen­ fødelse. Det var ikke uvanlig at bålfester på visse års­ tider var knyttet til soldyrkelse. Kanskje var likbålet et uttrykk for det samme og et symbol på solen? I ritualene omkring den døde var selve brenningen svært viktig. Likevel ble gjerne bare en del av de brente beina lagt ned i graven. Kanskje var plasse­ ringen av beina i graven bare en symbolsk handling. Sjelen ble frigjort når kroppen ble ødelagt på bålet, og for de etterlatte representerte ikke de brente beinrestene hele mennesket. Noen ganger ble de brente beina hnknust før gra­ ven ble lukket til. I forbindelse med mange av grav­ ene er det funnet steiner med knusespor som er så lite brukt at det er vanskelig å tro at de bare ble kas­ tet. Kan de ha vært brukt til å knuse de brente beina? Etter knusingen kan de være blitt ansett for hellige, eller de kan i det minste ha vært tillagt symbolsk ver­ di. Kanskje var det derfor de ble lagt ned i graven. I begynnelsen bygde folk små enkle kister i ytter­ kanten av de gamle storhaugene. Her satte de ned leirkaret og de brente beina, gjerne med noen grav­ gaver av bronse. Mot slutten av bronsealderen ble denne gravskikken enklere, med færre gravgaver. Dette påvirket også den gamle gravleggingsmåten. Innholdet i de kistene som fremdeles ble bygd for jordfesting, ble fattigere og fattigere. Brente lik ble i noen tilfeller lagt ned i lange steinkister. Overgangen fra den ene gravskikken til den andre var ikke brå, den skjedde over lang tid. Samtidig ble det større forskjeller mellom gravene fra distrikt til distrikt. Noen steder la folk fortsatt leirkaret og restene fra likbålet inn i kanten på eldre hauger. I sjeldnere tilfeller ble det lagt egne små og lave hauger eller røyser over de nye branngravene,

Utgravning av gravkiste i den store Tjemagelhaugen i Sveio i Sunnhord­ land gjennom fire stadier. Den inne­ holdt ikke funn som kunne dateres, men C-14-datering viser at den er eldre enn fr a Kristi f ødsel.

123

BØNDER OG BRONSE

Denne gullbelagte solskiven trukket av en hest vitner om solkult i bronsealde­ ren og understreker hvor viktig den liv­ givende solen var fo r menneskene. Vognen er fra Trundholm i Danmark.

Nederst til høyre: En mann med sverd (?) og reist fallos foran en sol eller en tromme på et felt i Båhuslen.

I bronsealderen ble det også hugd helleristninger inn i de steinene som omkranset gravkister. Denne er fra Kyrkjeeide i Stryn i Sogn og Fjordane.

124

det arkeologene kaller tuegraver. Men helst ble leir­ karene satt ned i groper i jorden uten at det ble bygd haug over i det hele tatt. Behandlingen av bålrestene varierte også mye. På Østlandet ble gjerne både rester fra bålet, brente bein og eventuelle gjenstander lagt samlet opp i leirkaret. På Vestlandet ble de brente beina renset for bålrester før de ble lagt ned. I mange tilfeller ble det ikke satt ned noe annet i graven enn de brente beina og leirkaret. Vi kan ikke nøyaktig tidfeste når skikken med å gravlegge de døde i lange kister tok slutt, men likbrenning var blitt enerådende på norsk område ved overgangen til jernalderen om­ kring 500 f. Kr. Det var religion og sedvane mer enn rikdom som avspeilte seg i den nye gravskikken. Derfor er det vanskelig i ettertid å tol­ ke samfunnsforholdene i lys av den. Dette er desto mer beklagelig som gravfunn i denne perioden har vært arkeologenes viktigste kilder. Når gravene da bare inneholder brente bein og noen enkle leirkar som det er vanskelig å tidfes­ te, er det forståelig at ettertidens bilde av fol­ ketall og bosetning blir fragmentarisk. Det har vært lett å ty til ord som krisetid

og fimbulvinter når utviklingen gjennom yngre bron­ sealder og inn i den eldste jernalderen skulle beskri­ ves. Det store problemet har vært mangelen på kjen ­ te boplasser fra dette lange tidsrommet. I dag er bil­ det likevel i ferd med å endre seg.

En variert jordbruksbosetning Hvis vi legger funn og fornm inner til grunn, viser jordbruksbosetningen sterk sam m enheng gjennom hele bronsealderen og inn i den tidligste jernald e-

SAMMENHENG OG FORANDRING

ren. Etter at folk hadde bygd den første storrøysa på Todnes i Sparbu tidlig i eldre bronsealder, fortsatte de i nærmere 1000 år å gravlegge sine døde på dette brede neset ved Beitstadfjorden. Til slutt lå det over 20 røyser spredt rundt om på det som i dag er går­ dene Todnes, Holan og Langås. Her fantes til sam ­ men mer enn 40 begravelser. Dette er den største samlingen av gravrøyser fra bronsealderen som er kjen t i Norge. De største røysene var 17 meter brede, de minste bare sek s-sju meter tvers over. Den første tiden byg­ de folk romslige gravkister for de døde, gjerne over to meter lange. De la liket ned med hodet mot øst sammen med gravgaver av bronse. Senere bygde de kistene kortere. Da ble gravgodset fattigere. Etter hvert ble liket brent før det ble lagt ned i små kister i ytterkanten av røysene. Flere av røysene ble brukt om igjen og om igjen. I noen røyser ble det etter som tiden gikk, gravlagt to, tre eller fire mennesker. Bru­ ken av gravfeltet bærer preg av sterk sammenheng og en fast tradisjon gjennom århundrer. Det er nærlig­ gende å tolke dette som et gravfelt for en slekt av fast­ boende storbonder gjennom hele bronsealderen. Andre steder ble jordbruksbosetningen utvidet i yngre bronsealder. Stadig flere pollenundersøkelser viser dette. Omkring 700 f.Kr. tok for eksempel en gruppe mennesker til med å rydde skogen rundt Ljøgottjern i Ullensaker på Romerike. Det gikk særlig hardt ut over bjørkeskogen, men også furu, or, alm og eik ble felt eller brent ned. Gress og syre fikk gode vekstvilkår. Groblad dukket opp rundt tjernet og for­ teller om beiting i området. Folk begynte igjen å dyr­ ke bygg like ved, som noen hadde gjort 1000 år tidli­ gere. Bønder slo seg til ikke langt fra tjernet og holdt husdyr og dyrket korn gjennom flere hundre år fram m ot begynnelsen av vår tidsregning. Selv om andre kilder gir inntrykk av sammenheng­ ende bosetning på de gamle bostedene og en utvid­ else av jordbruksbosetningen utover i yngre bronse­ alder, har boplassene til tidens bønder vært nesten umulige å finne. I de siste tiårene har dette endret seg. Arkeologene er blitt seg mer bevisst hva de skal

lete etter, og nye spor etter bronsealderbøndenes bosteder komm er stadig for dagen. Husene og åkrene fra bronsealderen satte jevnt over få og svake spor. Ofte er det tilfeldig hvordan disse boplassporene blir oppdaget. På Hunn i Østfold dekket en langt yngre gravhaug over sporene etter en jordbruksboplass fra yngre bronsealder med bein av storfe, gris og småfe. Først da gravhaugen ble utgravd, kom sporene av bronsealderboplassen fram. Utgravninger også andre steder i landet har avdekket hvordan folk bodde og levde for mellom 20 0 0 og 3 0 0 0 år siden. På Sandve i Ogna lengst sør på Jæ ren anla folk et par små rektangulære hus, ni meter lange og seks meter brede, med grøfter rundt vegger som trolig var bygd av torv. Boplassen var liten, og eventuelle åker­ områder må ha vært små. Jordbruket var kanskje bare en del av næringsgrunnlaget i det småknausede landskapet og står i skarp kontrast til det tidligere «bronsearistokratiets» store gårdsområder på de bre­ de høydedragene lenger nord på Jæren. En spesiell type hus som øyensynlig var i bruk gjennom det meste av bronsealderen, hadde form som en U eller hestesko. De var sju -å tte meter tvers over og hadde også vegger av torv og grøfter rundt. Taket ble båret av stolper som var gravd ned i under­ grunnen. Vi vet at folk bygde slike hus på Sørvestlandet, særlig på Jæren. Hvor vanlig denne hustypen var ellers i landet, vet vi derimot ennå lite om. Det er vanskelig å si noe sikkert om hva de U-formede husene ble brukt til. Var de bolighus, eller hadde de en annen funksjon? De husene vi kjenner, ligger helst utenfor eller i kanten av de mest bronserike områdene. Dersom de var bolighus, kan de - som husene på Sandve - være bygd av folk i utkantom­ råder der jordbruk spilte en mindre økonomisk rolle enn i bedre egnede områder. I så fall utdyper disse husene det bildet vi har av lokale variasjoner mellom forskjellige jordbruksområder i bronsealderen. Fra yngre bronsealder er det også konkrete åkerspor som antyder et ekstensivt åkerbruk med utnyt telse av store områder, fra faste boplasser. På Ristesund på Kvamsøy på Sunn­ møre

Gravhelle dekorert med mennesker og sirkler. Fra en stor røys på Rishaug i Agdenes i SørTrøndelag.

BØ NDER OG BRONSE

U-formede grøfter står igjen i under­ grunnen og antyder veggene til et bronsealderhus; vi vet lite om dets funksjon. Arkeologenes profiler står igjen over tuften så snittet gjennom huset med ulike bosetningslag lag kan tegnes. F ra Stavnheim i Hå på f æren.

Menneskene øverst til høyre fra et felt i Båhuslen utfører kanskje rituelle eller kultiske handlinger. Nede til høyre, tohjulte vogner på Hunnfeltet i Borge i Østfold. Kanskje ble de brukt under religiøse pro­ sesjoner?

Knelende mann til ven­ stre og «dan­ sende» kvinne til høyre, fra Dan­ mark. Forestiller figurene guder?

126

ardet (pløyde) folk i slutten av bronsealderen en åker m inst fire til seks ganger med mer enn ett års opp­ hold mellom hver gang. Det kan være at åkeren ble lagt brakk i lengre perioder mens høvelig jo rd ble dyrket andre steder i nærheten. Etter noen år vendte folk tilbake til den gamle åkeren og ardet på nytt. Husene lå hele tiden nær ved. Slik ble det også gjort på Sømme i Sola nord på Jæren. Der er flere lag med åkerspor fra yngre bronsealder skilt av tykke lag fly­ gesand. Kanskje var flygesandslagene et resultat av ardingen, uten at bronsealderbonden hadde mulighe­ ter til å gjøre noe med det. Funnene fra de kjente bronsealderboplassene i lav­ landet er ikke mange og inneholder sjelden metall. Det som ble liggende igjen da husene ble forlatt eller tatt ned, var leirkarskår og gjenstander av stein og flint. Det ble likevel støpt i bronse, og trolig oftere enn funnene tyder på. Noen steder er det nemlig funnet hele former og smeltedigler, eller rester av slike, til støping av bronsegj ens tander. Frem ­ tidige arkeologiske utgravninger vil kaste klarere lys over denne viktige, men på mange måter funnfattige perioden på overgang­ en mot jernalder. Undersøkelsene på Forsand i Ryfylke gir grunnlag for å reg­ ne med dette.

Bronsealdergården Landa Arkeologene var lenge henvist til gravfunn eller løs­ funn av bronse når de skulle tolke samfunnsforholdene i bronsealderen i Norge. Men den økende branngravskikken har som nevnt gjort det vanskeligere å bruke gravfunn som kilder til ulike forhold. Overgangen til den nye og enkle gravskikken er ofte blitt tolket som uttrykk for en utjevning i samfunnet: «Bronsearistokratene» ble jevne bønder. Men hvordan disse bønde-

SAMMENHENG O G FORANDRING

ne levde på gårdene sine, forteller gravfunnene lite om. Nå er dette i ferd med å rettes opp. Med utgrav­ ninger av både gårder og setrer i det siste tiåret er det funnet spor som mer direkte vitner om det mang­ foldige jordbruket som ble drevet rundt i landet i de siste 1000 årene før Kristi fødsel. Den best under­ søkte gården ligger på Sørvestlandet. Omkring 1200 f.Kr. bosatte folk seg for første gang fast på Forsandm oen i den nåværende Forsand kom ­ mune i søndre del av Ryfylke. De bygde hus og ryd­ det åkrer og lot husdyr beite på den vide morenesletten som lå godt skjerm et med steile, skogkledde åser på tre sider. En ny «gård» ble tatt opp, slik mange andre gårder ble det rundt om i landet i løpet av bronsealderen. Senere bodde det folk på moen uten avbrudd i nærmere 2000 år. Da folk gav opp gårds­ driften omkring 600 e.Kr., lå det igjen spor etter bort­ imot 250 hus innenfor et område på 75 dekar. De hadde alle til felles at taket ble holdt oppe av stolper gravd ned i undergrunnen. Det var sporene etter disse stolpene som gjorde det mulig å påvise denne bosetningen ved hjelp av arkeologiske utgravninger gjennom 1980-årene. Studier av stedsnavn i området tyder på at gården ble kalt «Landa». Bosetningen endret seg mye i løpet av den tiden

gården var bebodd både med hensyn til byggemåten og husenes størrelse. Hvor mange hus som var i bruk samtidig, skiftet også fra periode til periode. Av og til bodde det mange folk på moen; til andre tider var befolkningen liten. I århundrene fram mot 200 f. Kr. var bosetningen begrenset i forhold til det den skulle bli senere. Da bodde det trolig bare fra én til tre fami­ lier her på én gang. Disse familiene la tunet og bygde husene sine på et gunstig sted nordøst på den vide flaten, innunder en lunende skogkledd li med mye sol og lite vind. Der bodde det folk så lenge bosetningen varte, selv om det senere også ble satt opp hus flere steder på moen. De første bøndene på Landa bygde hus med leirklinte flettverksvegger og stråtak. Husene var treskipede. Det vil si at taket ble holdt oppe av to parallel­ le stolperekker som stod litt innenfor ytterveggene. Slik ble rommet delt inn i et midtfelt og to sidefelter. Dette var senere lenge den vanligste byggemåten i Norge. Den var ny i forhold til siste del av yngre steinalder og de første par århundrene i bronsealde­ ren, da husene var toskipede. Den samme utvikling­ en fra toskipede til treskipede hus skjedde i SørSkandinavia. Byggeskikken på Landa var i det hele nærmest en slavisk etterligning av byggeskikken i

Kanskje det er en religiøs prosesjon som er avbildet på denne helleristning­ en fr a Hegra i NordTrøndelag.

127

B Ø N D E R O G BR O N S E

Danmark. Dette understreker de nære forbindelsene mellom Sørvestlandet og Jylland. De to -tre familiene på Landa bygde hus i tre stør­ relser. De største hadde en grunnflate på over 160 kvadratmeter. De var over 20 meter lange og hadde to m otstilte innganger i langveggene. To hus var bare på omkring 50 kvadratmeter. De fleste dekket omkring 100 kvadratmeter med seks takbærende stolper og en lengde på mellom 14 og 18 meter lange. De to m ot­ stilte inngangene i disse husene delte dem i to nesten like store «rom». Langhusene var kombinerte bolig­ hus og fjøs, og inneforing av husdyrene må altså ha vært vanlig allerede i det siste årtusenet f. Kr.

Forkullet horn Det er lite vi vet om husdyrholdet på Landa i denne tidligste perioden. Forholdene må ha vært gode både for storfe og småfe. Et gullfunn ved fjorden på For­ sand, bare et par kilom eter borte, viser at folk i yngre bronsealder hadde overskudd til å skaffe seg metall av det edleste slag også her inne, fire mil fra ytterkys­ ten og de bronserike jordbruksom rådene på Jæren. Veien var ikke lang til viltrike områder i skogen og på heiene omkring. Kom binasjonen av jak t, husdyrhold og åkerbruk må ha gitt et solid økonom isk funda­ ment. Kanskje byttet folkene på Landa statuspregede varer både med folk på Jæ ren og lenger innover i Ryfylke. Hassel trivdes godt i de solrike bakkene rundt moen, og nøttene ble flittig høstet og brukt som mat. Men ellers vet vi mest om korndyrkingen på Landa, fordi korn ofte havnet i eller i umiddelbar nærhet av ildstedene. De ble forkullet og havnet senere nede i enkelte stolpehull. Kanskje ble noe av dette kornet også lagt bevisst ned av varsomme kvinnehender som offer til en husgud eller andre høyere makter. Detal­ jerte undersøkelser av de mange forkullede kornene gir grunnlag for interessante tolkinger av det livsvik­ tige åkerbruket, ikke bare på Landa, men også ellers på Sørvestlandet. Fremtidige undersøkelser andre steder i landet vil forhåpentligvis avklare om forhol­ dene var de samme også der. I den første tiden dyrket folk på Landa litt emmerhvete og spelt, to primitive hvetearter som i dag er nesten helt ute av bruk. Ellers var naken bygg det viktigste kornslaget. Dette fører oss nær inn på folks hverdagslige gjøremål. At kornet var nakent gjorde rensingen og malingen enkel. På agnkledde kornsorter er inneragnene vokst sammen med selve kornet, og disse må fjernes enten før eller under malingen for å få et godt mel. Nakne kornslag var enkle å treske, og den næringsrike frøhviten som ble malt, var bare dekket av en tynn frøvegg. Det var lett å male et fint og velsmakende mel av slikt korn.

128

SA M M E N H E N G O G F O R A N D R I N G

Det havnet lite ugressfrø i stolpehullene sammen med bronsealderkornet. Dette kan tyde på at åkrene var velstelte og rene, eller at kornet ble grundig ren­ set gjennom tresking og sålding. En annen forklaring er også mulig: Den nakne byggen hadde lange strå, og ved å høste bare den øverste delen med akset bkk ikke folk med seg ugresset i bunnen av åkeren. Det tyder også på grundig rensing at det var lite aks sammen med kornet. Dersom hele aks ble brent eller svidd, ville det ha ligget forkullede stengeldeler og agner sammen med kornet. Mye tyder på at kornet i stolpehullene på Landa var ferdig renset og klart til matlaging da det havnet i eller nær bålet. Lagringen av kornet var ikke problemfri. Noen av kornene hadde vært utsatt for skadedyr. M elbiller eller andre insekter hadde lagt egg i kornbingen, og larvene hadde gnagd seg inn i kornet og spist opp deler av det.

Motstående side ovenfra: I bronseal­ deren ble åkeren pløyd med ard, en primitiv plog uten veltefjel. Denne arden ble laget på grunnlag av funn fra Danmark og viste seg svært hensikts­ messig i åpen åker. Øverst er det krokvokste emnet til drag gjort klar. Skjæret (midterste bilde) var en løs del som lett kunne reguleres ved slitasje og skader. Nederst er arden klar til bruk. Den ble trolig trukket av én eller to okser, mens bonden styrte den ved hjelp av håndta­ ket til høyre.

Helleristning på Vitlycke i Båhuslen viser en stor okse. Okser ble trolig brukt som trekkraft fo r arden. Lem -seks hundre år før Kristi fødsel - ved overgang­ en til jernalderen - skjedde det viktige endringer i åkre­ ne på Landa. Bygg var fremdeles det viktigste kornsla­ get, men det måtte vike noe for hvete. Lor en tid dyrket landabøndene noe mer hvete enn før. Emmerhvete ble erstattet av spelt og brødhvete. Den nakne byggen for­ svant og ble erstattet av agnkledd bygg. De nakne korn­ sortene ble så godt som helt borte. Det kan ha vært flere årsaker til disse forandring­ ene, både naturgitte og menneskeskapte. Det er sær­ lig grunn til å peke på at de nakne kornsortene var mindre motstandsdyktige mot sykdommer enn de agnkledde. En del av kornene fra de første århundre­ ne av jernalderen var oppsvelt av fuktighet. Noe av byggkornet var høstet før det var helt modent. Trolig var kornet nå mer utsatt for sykdommer og for angrep av insekter og sopp om høsten enn tidligere. Det er rimelig å se dette i sammenheng med klima-

Denne side til ven­ stre: Sporene etter ard lar seg lett påvi­ se som tynne, mørke striper av jord på kryss og tvers i den lyse grusen eller sanden under åker­ jorden (øverste bil­ de). De skiller seg sterkt fr a spor etter pløying med hesteredskap (i midten) og moderne traktorpløying (nederst).

129

BØNDER OG BRONSE

Frø og andre planterester forteller historie

Plantegning av et av husene fr a yngre bronsealder på Lan­ da i Forsand i Roga­ land med to motstilte dører i langveggene omtrent midt på huset. Neste side: En situasjon mellom husene på Landa i Forsand en høstdag fo r nærmere 3000 år siden. Kornet skjæ ­ res med sigd; vi vet ikke hvor mange fold åkeren gav, men tre er ikke urimelig å anta. Storfe drives på beite, men sau og geit hørte også med. Husdyrene var min­ dre enn i dag. Til høyre blir det stelt til mat.

endringer og overgangen til et fuktigere og kjøligere værlag. Dette skal vi vende tilbake til nedenfor. Landa er til nå den eneste gården i sitt slag som er grundig undersøkt i Norge, men funn av tilsvarende husrester andre steder i landet viser at bosetningen hadde en lignende karakter over store områder. På tross av de store utgravningene er det likevel ennå mye vi ikke vet om drift og levemåte mot slutten av bronsealderen og ved overgangen til jernalderen. Undersøkelsene på Landa har ikke avdekket eventu­ elle åkersystemer, eller om det fantes faste gjerder mellom åker og eng og mellom innmark og utmark. Utmarksbruken må vi foreløpig søke opplysninger om på helt andre steder.

Økt seterdrift

Husene og kornet på selve Forsandmoen forteller oss bare om én side ved det jordbruket som ble drevet på Landa. Bruken av utmarka omkring og fjellområdene i nord og øst vet vi foreløpig ingen ting om. Lenger nord på Vestlandet er det derimot gjort en rekke nye boplassfunn som viser at folk nettopp i yngre bronse­ alder og i de første århundrene av jernalderen brukte fjellet på ny, og da mer intensivt enn før. Et slikt sted Forkullede byggkorn er Vikadalen ovenfor Naddvik i Årdal i Sogn, ikke fra bronsealderen I langt fra Skrivarhelleren. funnet på Landa i Vikadalen er en frodig dal som oppe i høyden vider Forsand i Rogaland. seg ut østover mot store og lett tilgjengelige fjellom ­ råder. Rein trekker i området, og mulighetene er gode for ja k t og fangst så vel som beiting. Dalen rommer mange spor etter støling i nyere tid. En av stølene heter Urutlekråi. Den ligger mellom 950 og 980 meter over havet på en svak forhøyning med god dre­ nering. I nord er den skjerm et av en bratt li, og mot sør er det god utsikt over til Vikastølen på den andre siden av Nyseteelva. Området langs nordsiden av j elven er i dag dominert av flate myrer mellom koller j og bergrygger. Langs elveløpet vokser det vier. Videre oppover | preger dvergbjørka landskapet, og her og der i laverej liggende områder står enkelte større bjørketrær. Der

130

Arkeologene har ofte hatt vanskelig for å vurdere innslaget av ulike typer planteføde i kostholdet både hos veidefolk og jordbrukere. Redskaper brukt til innsamling av slik mat har sjelden mot­ stått tidens tann. I forbindelse med utgravning av boplasser er det blitt mer og mer vanlig å søke hjelp hos botanikere for å råde bot på dette. Et botanisk spesialfelt kalles makrofossilanalyse og går ut på å lete etter og bestemme blant annet planterester som blad, blomster og kvister, og særlig korn og frø som er blitt liggende i jorden. Som eksempel kan nevnes at arkeologene gjen­ nom mange år systematisk samlet inn jordprøver fra stolpehullene i husene på Landa i Forsand i Rogaland. Jorden ble først lagt i en sikt og vasket i vann. Deretter ble den senket ned i et bad med mettet kalsiumklorid. Dette er det samme stoffet som brukes i veisalt. Oppløsningen av vann og kalsiumklorid er så tung at forkullede korn, tre­ kull og eventuelt annet organisk materiale flyter opp og kan skummes av. De små planterestene som ble funnet, ble tatt vare på i små bokser for videre studium. Det er egentlig overraskende hvor mye slikt materiale som har overlevd i jorden gjennom årtusenene. Tolkingen av makrofossiler er likevel ikke entydig. Frø og andre planterester kan ha vært brukt til mat, men også til gulvstrø, husdyrfor, underlag i senger, i sko og lignende. Funn av frø kan selvsagt også skyldes vanlig frøspredning. Er frø- og kornrestene forkullet, er sjansene størst for at planten har vært brukt til mat. Rett tolket kan makrofossiler gi detaljerte og viktige opplysninger om bruk av planter i hus­ holdningen, men også om klimaforholdene og plantelivet rundt boplassene.

jordsm onnet er skrint, biter eineren seg fast. På bed­ re jordsm onn vokser det friskt gress. Det er få menneskeskapte spor fra eldre bronse­ alder og tidligere perioder i disse fjellstrøkene. I løpet av yngre bronsealder og de første århundrene av je rn ­ alderen ble det så plutselig stor aktivitet i Vikadalen. Flatene ved Urutlekråi og andre steder ble besøkt flere ganger. De som kom hit, brukte fremdeles stein som redskapsmateriale og fortsatte med det til et par hundre år f. Kr. Av en høvelig hvit kvarts slo de effek­ tive pilspisser med den karakteristiske flatehuggingsteknikken som var tatt i bruk mer enn 1000 år tid­ ligere. Pilespissene brukte de til jakt. Jakten var likevel ikke det eneste og trolig ikke engang det viktigste formålet med oppholdene på Urutlekråi. Andre funn forteller om andre virksom­ heter. Folk hadde sau eller geit med seg - og kanskje

6/rt

GiEzoz

B Ø N D E R OG B R O N S E

Området Urutlekråi i fjellet øst fo r Årdal i Sogn har vært brukt til setring i mer enn to tusen år.

Flathugde pilspisser av kvartsitt var i bruk gjennom hele bronsealderen og litt inn i jernalderen. Disse er fra Sumtangen på Hardang­ ervidda. Krumkniv av jern fr a 300-400-årene f.Kr., muligens brukt til å preparere huder med. Landa i Forsand i Rogaland.

132

også storfe. De brukte leirkar, og de kjente bronse. Det var etter alt å dømme bønder nede fra Ardalsfjorden som besøkte stedet i sommerhalvåret. Som Skri­ varhelleren tidligere var boplassen på Urutlekråi seter. Den var en viktig del av jordbrukstilpasningen i slutten av bronsealderen. Til oppholdet bygde stølsfolket et fire m eter langt ovalt hus. Foran huset på sørsiden ryddet de en liten flate som etter en tid ble utvidet. Der anla de flere små ildsteder, ett av dem i ly av en levegg. Her må vi tenke oss at de utførte forskjellige gjøremål: mat­ laging, vøling av redskaper, strekking av skinn, stell og slakting av tamdyr, eller tilberedning av tamdyrprodukter som smør og ost. Mens Urutlekråi var i bruk mot slutten av bronsealderen, forandret vegetasjonen seg. Det hadde neppe klimatiske årsaker, men var snarere resultatet av bei­ tingen. Det ble glisnere i bjør­ keskogen, og det spredte seg urter som trivdes der tamdyr gikk på beite. Vegetasjonen ble åpnere, men samtidig ble det merkelig nok mer vier og tepperot og mindre einer. Eine­ ren er lyskrevende og blir favo­ risert ved rydding av andre bus­ ker og trær. Den blir ofte stå­

ende igjen i beiteområder fordi de fleste beitende dyr lar den stå i fred. Derimot er eineren var for brann, mens tepperot favoriseres ved brenning, ikke minst på myrer. Dette kan tyde på en flekkvis avsviing av vegetasjonen for å holde beitene rundt Urutlekråi i hevd. Urutlekråi er bare én av flere slike boplasser eller «setrer» - i Vikadalen der folk oppholdt seg visse deler av året m ot slutten av bronsealderen og litt inn i jernalderen. Forholdene var tilsvarende i andre daler både i indre Sogn og andre steder. Disse boplas­ sene var ikke så sterkt knyttet til vann eller innsjøer som fangstboplassene hadde vært i steinalderen. Bei­ temulighetene avgjorde nå hvor folk slo seg til. De som brukte fjellområdene i bronsealderen, var både fangstfolk og bønder. Men k jø tt av vilt spilte en underordnet rolle i forhold til kjøtt fra husdyrene. Reven gav først og fremst skinn, og bjørnen og reins­ dyret gav skinn og kjøtt. Alt i alt får vi inntrykk av en periode med økt akti­ vitet i fjellet, da både fangstmulighetene og beitem u­ lighetene ble utnyttet, men med hovedvekt på det sis­ te. Landa i Forsand og Urutlekråi i Vikadalen er bare enkelteksempler, og avstanden mellom dem er stor. Likevel kan det være grunnlag for å se virksomheten begge steder som uttrykk for en utvidelse av jo rd ­ bruksområdene og et økende folketall fra overgangen mellom eldre og yngre bronsealder.

SA M M E N H E N G O G F O R A N D R I N G

Store offergaver og vakre steinøkser Sommeren 1890 ble det under veiarbeid på Lislebyfjellet i Fredrikstad funnet et rikt dekorert kvinnelig draktutstyr og en vid, snodd halsring av bronse som var «skudte ind i hinanden». De var blitt lagt ned under en stein i en ur helt i slutten av bronsealderen. Kanskje var de ofret til en for oss ukjent guddom eller i håp om rik grøde. Ved overgangen mellom eldre og yngre bronse­ alder skiftet ofringen av m etallgjenstander karakter. Den vanligste måten å ofre metall på blant «bronsearistokratiet» i tidligere århundrer var å legge det ned i de store steinkistene sammen med de døde. Da folk gikk over til å brenne lik, tapte denne tradisjonen seg. I stedet tok man igjen til å legge ned store offer ved steiner eller i ur og i forbindelse med myrer og andre våte steder. Denne skikken var felles for m en­ neskene over hele Nord-Europa. Samtidig nådde det tilsynelatende mindre metall til det tidligere så rike bronseområdet på Sørvestlandet. De fleste og største bronsefunnene fra yngre bronsealder, som det nevnte funnet fra Fredrikstad, ble som oftest lagt ned på Østlandet. Mens Lista, Jæ ren og Karmøy står fram som det rike metallområdet før 1000 f.Kr., tar Østlandet over denne posi­ sjonen i de fem neste århundrene. Vi skal senere ven­ de tilbake til bakgrunnen for dette. Det ble ofret forholdsvis lite metall i eldre bronseal­ der utenom det som ble lagt ned i gravene. Det som ble lagt ned, var gjerne våpen og gjenstander med til­ knytning til menn. Fra overgangen til yngre bronseal­ der, samtidig med at offergavene økte både i mengde og sammensetning, ble innholdet mer og mer satt sammen av smykker og draktutstyr knyttet til kvin­ ner. Mot slutten av yngre bronsealder dominerte kvinneutstyret fullstendig. De mange innholdsrike nedleggingene må ha representert store verdier. Men hvordan skal vi forstå dem? Vi vet ikke engang hvem som la dem ned, om det var menn eller kvinner, en elite eller vanlige folk. Fantasien må tas til hjelp. Vi kan nærme oss spørsmålene på tre måter. Enkelt sagt: Ble gjenstandene lagt ned for å markere rik­ dom? Var de et uttrykk for makt og prestisje? Eller var de offer til en kvinnelig guddom? I bronsealderen var det knapt noe skarpt skille mellom de ulike sidene ved samfunnslivet, slik vi er vant til i moderne tid. Det var nok en blanding av religiøse, sosiale og økonom iske grunner for ned­ leggingene. Det er ikke vanskelig å forestille seg en kvinnelig guddom som mottaker - kanskje en M o d erjo rd knyttet til fruktbarhet - og kvinner som givere. Det er også mulig å se for seg en elite eller ledere med et økonom isk overskudd som ble byttet bort i bronse. De kunne styrke sin posisjon ved slike store offer. Elitens verdslige makt ble befestet når

den kunne bidra med kostbare gaver på vegne av hele samfunnet. Forholdet mellom gravgavene i eldre bronsealder og offergavene i yngre bronsealder er interessant under denne synsvinkelen. Gravgavene var knyttet til slekt og person. Offergavene virker derimot mer ano­ Slike store, tunge, vridde halsringer av bronse ble ved slut­ ten av yngre bronse­ alder lagt ned som offer, kanskje til en kvinnelig guddom. De kalles gjerne «Wendelringer».

En såkalt brillespenne (i forgrun­ nen) og en halsring av bronse. Halsring­ en ble båret med de ovale platene og spi­ ralene i nakken. Også disse ble lagt ned som offergaver. Alle funnene er fr a Østlandet.

nyme, og det ser ut til at de uttrykker et annet religi­ øst innhold. De kan ha vært hele lokalsamfunnets anliggende, kanskje til og med felles nedleggelser. Kanskje avspeiler de et samfunn uten særlig skarpe sosiale skiller, preget av likestilte bondefamilier. Samtidig med at folk la ned kvinnesmykker av bronse som offer i myr og ur, lagde de steinøkser med skafthull av spraglet rombeporfyr i gilde farger eller av andre spesielle steinslag. Eggen var lite utviklet og

133

BØNDER OG BRONSE

Spredningen av de vakre porfyrøksene er påfallen­ de. Langt på vei er det funnet bare én slik øks i sam­ me kirkesogn. Kanskje var de symboler på status og sosial posisjon for ledere i små lokalsamfunn. Eller de var verdighetstegn for spesielle personer i religiøse og kultiske sammenhenger - under opptog eller sere­ monier. Sammen med helleristningene og offerfunnene gir disse vakre steinøksene oss små og uklare glimt av en tankeverden som vi aldri helt vil forstå, men som det fremdeles vil være mulig å fravriste noen hemmeligheter.

Nytt bosetningsmønster i nord

Dansende kvinner eller menn som kan­ skje slår på tromme. Fra Skavberg ved Tromsø, Troms.

Steinøks fr a yngre bronsealder fra Brådland i Gjesdal i Rogaland laget av syenitt. Valgte kan­ skje fo lk denne deko­ rative steinen fordi den skulle brukes som seremoniøks?

134 j

skafthullet ofte trangt. Dette var ikke våpen eller arbeidsøkser, men symboler. Øksen er det våpen eller redskap som oftest finnes i kultisk sammenheng, fra Kreta i sørøst til Skottland i nordvest. I Skandinavia ble øksen avbildet på helleristningsfeltene og var kanskje symbolet på en guddom eller en kultgjenstand i seg selv.

Fra Trøndelag og nordover fortsatte de mange for­ skjellige fangstgruppene sin tradisjonelle levemåte. Folk bodde som før i skogene og langs vassdragene i innlandet og ved ytterkysten i Finnmark. De drev ja k t og fangst, sanking og fiske. Vi har sett at også disse gruppene kjente metall. Blant annet tok folk med seg bronsegjenstander langs en gammel ferdselslinje fra Bottenhavet, langs Kemi ålv, over vannskillet og ned Passvikelven til Sør-Varanger. Fremdeles var forbindelseslinjene østover de viktigste, mot ØstRussland og noe som arkeologene kaller Ananinokulturen. Det nye metallet jern kom trolig samme veien. Det ble utvunnet i Øst-Europa fra omkring 700 f.Kr. På samme tid, eller helst litt før, fikk noen av gruppene i nord et bosetningsm ønster som brøt sterkt med det som hadde vært vanlig tidligere. Om dette forteller en rekke boplasser ved Varangerfjorden og sidefjordene til denne. I løpet av 800-tallet f.Kr. bosatte det seg folk flere steder på Kjelmøy ytterst i Bøkfjorden og på Kjøøy ved munningen av Kjøfjorden på sørsiden av Varangerfjorden. På Kjelmøy bodde folk i telt eller andre lette boliger. På Kjøøy bygde de små enkle hus. Boplassene var ikke helårsboplasser; de var i bruk gjennom mange hundre år som sesongboplasser. Det største boplassområdet heter i dag Mestersanden og dekker omkring tre mål. Det lå opprinnelig på en holme skilt fra resten av Kjelmøy av et grunt og trangt sund. Etter som tiden gikk, m istet eller la folk på Mestersanden fra seg harpuner, lystertenner, fiske­ kroker og spisser av bein, leirkarskår, en støpeform av kleberstein til støping av bronse, knivskaft, kniv­ blad og odder av jern. Hva slags boplasser var dette? Hva forteller de om forholdene sør for Varangerfjorden i århundrene etter 8 0 0 f.Kr.? Viktig for tolkningen er det dyrelivet som kan leses ut av figurer og beinrester. De gir nemlig vesentlige opplysninger om naturforholdene. Mange av de dyr­ ene som ble spist, flådd eller avbildet - som elg og bever - hørte naturlig hjemme i innlandet og i den furuskogen som nå var blitt borte ute ved kysten.

SA M M E N H E N G O G F O R A N D R I N G

I tiden før og etter omkring 1000 f.Kr. skjedde det klimaendringer til det verre i deler av Nord-Europa. Fjordene ble liggende lenger tilfrosset om vinteren, og skogen forsvant fra kysten. Den ble gradvis trengt tilbake og inn i landet. Fra omkring 1 1 0 0 -1 0 0 0 f.Kr. ble det merkbart kjøligere. Betingelsene for dyre- og planteliv endret seg betraktelig. En del av den fang­ sten beinrestene forteller om, kan vanskelig ha fore­ gått fra kystboplassene. Et annet forhold er at da sko­ gen trakk seg tilbake, kan det ha blitt større avstand mellom de områdene der reinen beitet om sommeren og der den beitet om vinteren. Man har tenkt seg at dette kan ha ført til en overgang fra små flokker som holdt fastere til i skogkledde områder ved kysten, til større flokker som vandret mellom kyst og innland. Forandringene i naturvilkårene, beinm aterialet og de enkle boligene gir et helt annet inntrykk enn det vi har av de eldre boplassene i området. Det gjelder både flyttemønster og graden av bofasthet. En tid etter 1000 f.Kr. ble bosetningsm ønsteret hos noen grupper igjen basert på sesongflyttinger, men da m ot­ satt det som var vanlig tidligere. De som bodde på Kjelm øy og Kjøøy, kan ha oppholdt seg det meste av året i innlandet og ute ved kysten bare om som m e­ ren. En rekke boplassfunn innover i fjordene synes å bekrefte dette. Dette er et boplassmønster som m inner påfallende om det flyttemønsteret - sida-systemet - som vi k jen ­ ner blant samene i det samme området i historisk tid. Eierm erker på beinpiler fra Mestersanden ligner til og med på historisk kjente eierm erker fra Pasviksidaen. Dette gjør det sannsynlig at boplassene ved Bøkfjorden og Kjøfjorden tilhørte grupper som utnyttet to klart skilte territorier. Kanskje har same­ nes bosetningsm ønster og organisering fra senere tid 3 0 0 0 år gamle røtter.

En samisk befolkning? Kan det skiftet som tegner seg i funnene og fortids­ m innene fra tiden like etter 1000 f.Kr., ha sammen­ heng med etableringen av en samisk befolkning i området? De mange bevarte knivskaftene tyder på at jern et etter hvert kom i allment bruk blant disse gruppene. På flere av skaftene sitter det ennå rester av jern. Det er blitt hevdet at Sør-Varanger var det stedet ikke bare i Nord-Norge, men i hele Norge, der jern tidligst ble tatt i bruk. Som når det gjaldt bronsehandelen i sør, gjorde trolig økt ja k t på pelsdyr det mulig for folk å skaffe seg metaller også her nord. Det tidligste jern et måtte skaffes langveis fra. Samtidig brukte fangstfolkene i nord en spesiell type leirkar som var magret med asbest, og som var rikt dekorert med forskjellige mønstre på ytterveg­ gen. Det ble liggende mange skår av slike leirkar

A A A A Ul Ul Ul

«- f å igjen på boplassene sør for Varangerfjorden, og arkeologene kaller derfor noen av dem «Kjelmøykeramikk» etter funnene på Mestersanden. Karene var lite egnet til koking av mat, og er av noen arkeo­ loger sett i sammenheng med lokal bearbeiding av jern , både smelting, støping og smiing. Folk tok i bruk slike leirkar over store områder. Utformingen og dekoren kunne skifte fra område til område og fra tid til tid. Med bakgrunn i studier fra nyere tid er det blitt mer og mer vanlig at arkeologe­ ne søker å sette slike forhold inn i en sosial sammen­ heng. Leirkar har nemlig mange steder vært en måte å uttrykke etnisk tilhørighet på. Kanskje ble lik form og like mønstre brukt for å markere et fellesskap mel-

Kartet: Utbredelsen av asbestkeramikk ca. 1000 f.Kr. er satt i forbindelse med en samisk befolkning.

Samiske eiermerker ved Varangerfjorden (i midten) fr a histo­ risk tid viser så stor likhet med dekoren på beingjenstander fra tusenåret f. Kr. at dette knapt kan være tilfeldig. 135

B Ø N D E R OG B R O N S E

Skiløper fra Alta fra slutten av den tiden da helleristnings­ feltene var i bruk, mellom 1100 og 500 f.Kr. Kanskje er dette et av de eldste bildene vi kjenner av en same.

lom menneskene i en gruppe og for å fortelle uten­ forstående hvem de hørte sammen med. Samtidig har «asbestkeramikken» i nord et sterkt felles preg over så store områder at den kan ha markert et større etnisk fellesskap. Dette kan ha vært et signal til de gruppene lenger sør og øst som skaffet metaller. Folk brukte asbestkeramikk over et stort område. Den var fra senest omkring 8 0 0 f. Kr. i bruk i store deler av Finland, i svensk Norrland og i Nord-Norge. Spredningen viser påfallende samsvar med den sene­ re utbredelsen av samer. Den såkalte asbestkeramik­ ken er derfor - sammen med det nye bosetningsmønsteret fra tiden omkring 800 f.Kr. - blitt sett som det første mulige sporet av samer i Norge. Det har lenge vært heftige diskusjoner om samenes historiske opphav, både om når de kom til det nord­ lige Skandinavia og hvor stort område de tok i bruk. Svarene på disse spørsmålene har tatt farge av to forskjellige hovedoppfat­ ninger av hvordan samene kan ha oppstått som

Den enkleste forklaringen, og lenge den eneste, var at en gruppe m ennesker med et spesielt utseende, et eget språk og en særegen kultur vandret inn i det aktuelle området på et gitt tidspunkt og da helst fra øst. Andre forskere har vært mindre opptatt av når samene kom, og hvor de kom fra. De har lagt større vekt på spørsmålet om hvorfor det oppstod en samisk befolkning, og hvordan dette skjedde. Disse forskerne mener at den samiske befolkningen hadde røtter i det mangfold av forskjellige jegergrupper som eksisterte i området fra langt tilbake i tiden. Disse gruppene opprettet kontakt med jordbrukere eller folk i sør og øst som hadde god tilgang på metall, og byttet til seg bronse eller jern fra dem mot pelsverk. Dette kan ha ført til uniformering og en sammen­ smeltning av mange forskjellige grupper over store områder i det nordlige Skandinavia. Som et resultat av denne uniformeringen utviklet det seg et folk samene. Etter hvert utviklet samene et felles språk beslektet med finsk. Det har heller ikke rådd enighet om når samene begynte å skille seg ut som en egen folkegruppe. Enten man velger det ene eller det andre utgangs­ punktet, er det i dag ikke helt usannsynlig at den samiske folkekarakteren hos befolkningen i det som nå heter Sameland, kan føres tilbake til omkring 800 f.Kr. For dette taler blant annet det endrede flytte­ m ønstret og den spesielle spredningen av asbestkera­ mikken. Det siste ord i denne diskusjonen er nok likevel ennå ikke sagt.

Mot jernalder Omkring 500 f.Kr. hadde folk både nord og sør i lan­ det tatt i bruk jern til smykker, draktutstyr og små redskaper. Det er likevel kjent svært få funn av det nye m etallet fra de første par århundrene. Dersom dette funnbildet avspeiler de faktiske forholdene, var bruken av jern ennå svært begrenset. F u n ­ nene tyder på at jern ikke ble særlig vanlig på norsk område før 2 -3 0 0 år inn i jernalderen. Da hadde det vært

Hj or tspri ngbåten fr a Als i Danmark viser hvordan båtene ble bygget på 300-400-talletf.Kr. Vi kjenner igjen de doble stevnene fra helleristningsskip. De som bygde Hjortspringbåten, brukte ikke metall, men sydde bordene sammen med snorer og tettet hullene med harpiks. Det var trolig slike båter som mot slutten av bronsealderen krysset Skagerrak på vei til Sør-Norge med bronse.

136

SA M M E N H E N G O G FO R A N D R I N G

Detalj fr a en stor sølvkjele fra Gundestrup i NordJylland. Platen vender inn i kjelen og viser et krigersk opptog og trolig en menneskeofring. Kjelen blir ofte knyt­ tet til keltisktalende grupper og var sann­ synligvis laget i SørEuropa mellom 200 f.Kr. og Kristi fødsel.

kjent og brukt gjennom flere hundre år i det meste av Europa ellers. Hvorfor tok det da så lang tid før jern et fikk sitt endelige gjennombrudd her nord? Eldre forsking tolket funnfattigdommen som uttrykk for en krisetid og tegnet et dystert bilde av forholdene lengst nord i Europa. Overgangen til je rn ­ alderen faller nemlig sammen med overgangen til et fuktigere og kaldere klima. Dette førte til at den varmekjære edelløvskogen som mange steder hadde preget landskapet, ble borte eller kraftig redusert. For granen var derimot det nye klim aet ideelt, og i løpet av kort tid spredte den seg over store deler av Østlan­ det. På Vestlandet ble storskogen erstattet av blant annet furu og bjørk. Lenge trodde man at klim askiftet skjedde brått, og at det derfor fikk store konsekvenser for jordbruket og bosetningen med tilbakegang i folketall og avling. Det var lett å male fram dystre bilder med korn som ikke ble modent, nedgang i folketall og bygder som ble forlatt. Noen knyttet også det norrøne sagnet om «fimbulvinteren» til det som skulle ha skjedd. I dag vet vi at klimaendringen strakte seg over lang tid, og at den ikke var jevn. De første tegnene viste seg alt ved overgangen mellom eldre og yngre bronse­ alder, og senere vekslet klimaet i små sprang mellom gunstige og mindre gunstige perioder til langt inn i jernalderen. Men det var hele tiden en klar tendens til vanskeligere forhold for åker, buskap og folk. En annen forklaring på funnfattigdommen i århundrene på overgangen mellom bronsealderen og jernalderen la vekt på økonom iske forhold. Skylden ble lagt på kelterne, den første folkegruppen nord for Alpene som er nevnt i skriftlig kildemateriale. Kel­ terne bredte seg i M ellom-Europa på 600- og 500-tallet f.Kr. og skal ha sperret for den blomstrende han­ delen som man så for seg mellom Norden og middel­ havslandene i deler av bronsealderen. Uttrykket

«den keltiske hansaen» ble brukt for å karakterisere forholdet. I dag har ingen av disse forklaringene særlig til­ slutning. Forskerne ser ikke lenger en tilsynelatende funnfattigdom som uttrykk for krisetid og avfolking, men heller som resultat av den nye gravskikken. Det skulle ikke lenger legges ned kostbare gaver når de døde ble gravlagt. Egentlig er det gjort forholdsvis mange funn av bronse i Norge fra de siste århundre­ ne fram m ot 500 f.Kr. Forholdene ute i Europa, der et nytt metall tok over mange av bronsens oppgaver, dannet likevel - som så ofte i vår forhistorie - noe av bakgrunnen for det som skjedde her nord. H etittene i Lilleasia var de første som behersket

Etter 500f.Kr. var det vestlige SentralEuropa preget av en stil som kalles La Tene etter et rikt funn i Sveits. Den blir knyttet til en keltisktalende be­ folkning som var bosatt i et bredt belte mellom grupper i nord som senere tal­ te germanske språk, og spirene til det senere Romerriket i sør som senere fik k herredømme over store deler av disse landområdene.

137

B Ø N D E R O G BR O N S E

jern u tv in n in g i stor m ålestokk. De var lenge alene om dette og ble en storm akt ved det indre M iddel­ havet. Da H etitterriket falt om kring 12 0 0 f.Kr., spredte jern tek n o lo g ien seg etter hvert både i Det nære Ø sten og i Europa. I Europa - med unntak av Skandinavia og de nordligste delene av Russland begynte folk å ta je rn e t i bruk fra m idten av 1 1 00tallet og fremover til m idten av 8 0 0 -ta llet f.Kr. E tter 8 0 0 f.Kr. utviklet det seg sam m ensatte og b lom ­ strende bysam funn i Hellas og Italia. Viktigere for utviklingen på den skandinaviske halvøya var likevel de forandringene som skjedde nord for Alpene. Der vokste det blant kelterne fram en ny sosial organisasjon med en elite av m ektige høvdinger på toppen. Mens forholdene blant folk flest var preget av store lokale variasjoner, hadde disse elitene nære forbindelser seg im ellom og et påfallende ensartet preg over store områder. F o r­ holdene m ellom dem var preget av konkurranse om status. Slik status ble oppnådd gjennom rike gaver eller gjennom kamp og krig. Tvers over hele Euro­ pa bygde de nye høvdingene forskansede bosteder, helst på toppen av høydedrag som var lette å for­ svare. Disse gruppene tok i bruk jern et omkring 9 0 0 -8 0 0 f.Kr. I de siste århundrene av vår bronsealder var det nye m etallet kjent hos folk like opp mot det nordiske Kelteme var kjent både av de gamle grekere og av romer­ ne. Denne avbild­ ningen av en kelter er romersk.

En greker besøker Norden? Omkring 450 f.Kr., på den tiden da kelterne behersket et sammenhengende belte nord for middelhavsområdet, fortalte den greske historie­ skriveren Herodot at han hadde hørt om "hyperboreerne" som bodde nord for den kalde Boreas, Nordavinden, og som sendte gaver innpakket i halm til helligdommene for de greske gudene Apollon og Artemis på øya Delos. En av de eldste reisebeskrivelsene som forteller noe mer troverdig om forholdene i Norden, skri­ ver seg fra omkring 330 f.Kr. På den tiden foretok grekeren Pytheas fra Massalia (Marseille) en reise nordover, vest for det europeiske kontinentet, og nådde så langt nord at han fikk kjennskap til mid­ nattssolen. Han hadde to formål med reisen sin. Han ville oppsøke de stedene der middelhavslan­ dene fikk de viktige varene tinn og rav fra, og han ville utforske bebyggelsen nordover og gjøre geo­ grafiske undersøkelser. Det er helt klart at han nådde Orknøyene og seilte rundt Britannia. Pytheas kalte et av de landene han kom til for Thule. Det lå seks dagers seilas nord for Britannia under polarsirkelen «der sommervendekretsen faller sammen med bjørnekretsen». Forskerne er ikke enige om hvor dette Thule lå, men det kan gjeme ha vært helgelandskysten. Om dette landet fortalte Pytheas at «nær det kalde beltet mangler finere frukter... men at de som har korn og honning, lager seg en drikk av dette. Da de ikke har noe klart solskinn, tresker de komet i store bygninger, etter at aksene er samlet sammen og ført dit, for det blir ubrukbart på de åpne treskeplassene på grunn av mangel på solskinn og regnskurene». Her har vi trolig et vit­ nesbyrd om det harde nordiske klimaet i den begynnende jernalderen.

kulturområdet. Folk i Sør-Skandinavia, først og fremst på Jylland, hadde fra gammelt nære kontakter sørover til disse områdene. Dette påvirket den mate­ rielle kulturen i det danske området, og bronsegjenstander ble formet etter m ønster av jerngjenstander. Nord for Skagerrak og Kattegat ble metallgjenstander derimot utformet med bakgrunn i de lokale tradisjo­ nene fra tiden før. Her var påvirkningen fra det nye metallet ennå ikke særlig sterk. Samtidig kan folk her nord ha gjort seg avhengig av bronseimport for å kunne legge ned de store offergavene og derved holde stabiliteten i samfunnet ved like. Det fantes så vidt vi vet ikke gruvedrift etter tinn og kobber i Norge. Folk var avhengig av jevn «import» eller tilførsel utenfra og de kontaktene som var etablert i sammenheng med denne tilførselen. Da jern et kom i vanlig bruk i Mellom-Europa, kan den 138

SA M M E N H E N G O G F O R A N D R I N G

tradisjonelle bronsehandelen ha fått en svekket stil­ ling. Bronsen mistet kanskje noe av sin verdi og sin status. Forholdsvis mange bronsefunn fra Norge i den aller siste delen av bronsealderen er blitt tolket som en videreforsendelse fra Danmark av det gamle metallet mens det ennå fantes et område - Norge der bronse hadde stor verdi. Om så var tilfelle, tyder dette langt fra på at overgangen til jernalderen var en krisetid.

Et klebersteinsbrudd i fjellbygda Kvikne setter også den fattige gravskikken og inntrykket av krisetid i skarpt relieff. Klebersteinen er myk, og den hadde lenge vært brukt til redskapsmateriale, til fiskesøkker i steinalderen og støpeformer i bronsealderen. Dess­ uten var den et ypperlig grytemateriale. Vårt ord gryte stammer fra ordet «grjot», som betyr stein. Bruddet, som ble tatt opp senest på 600-tallet f.Kr., ligger seks kilom eter vest for den nåværende gården Bubakk i Kvikne i Tynset kommune. Den tette og rene klebersteinen ble brutt omkring 1000 meter over havet, øverst oppe i en liten dalsenkning, Såttdalen eller Sandbekkdalen, i et åpent og trebart ter­ reng. I løpet av driftsperioden ble det tatt ut minst 3 0 0 gryter. Uttakene må ha vært organisert som en form for «masseproduksjon». Teknikken var høyt oppdrevet og vitner om profesjonell fortrolighet med både redskaper og materiale. Sporene i klebersteinen tyder på at det er brukt redskaper av bronse eller jern for å ta ut grytene. Høyt til fjells i et «fjernt» innlandsstrøk, der det ellers nesten ikke er registrert spor fra denne tiden, foregikk det en travel virksomhet som synes å fortelle om både et stort befolkningsgrunnlag og en vel utviklet organisasjon. Århundrene omkring 500 f.Kr. må ha vært en tid preget mer av muligheter enn av krise. Store muligheter lå blant annet gjemt i jern holdige myrer flere steder rundt i landet.

Over: På 600-tallet f.Kr. tok man til å bryte kleber til gry­ ter omkring 1000 meter over havet i Kvikne i Hedmark. Nede til venstre: Ennå står det uferdige gryteemner som grå sopper igjen i fjellet fra den mer enn 2000 år gamle virksomheten.

K leberkarfra de sis­ te hundreårene fø r Kristus, fra Årstad i Eigersund i Roga­ land. 139

Tiden fra 200f. Kr. til 800 e.Kr.

L

engst sør i Trøndelag strekker den smale f Budalen seg sørøstover fra Gauldalen omtrent 40 kilometer inn i fjellheimen. Lengst inne hever fjellene seg på hegge sider til godt over 1000 meter over havet. Omtrent halvveis inne i dalen og i nærmere 600 meters høyde lig­ ger seteren Tovmoen, omgitt av skog, gode beiter og vide myrer På 400-tallet e.Kr var det stor aktivitet på og rundt Tovmoen. Folk fra bygdene i Gauldalen satte opp hus på en tørr flate der Storbekken rant ut i Bua. Arbeidsgjenger felte furuskog til ved i liene omkring og streifet over myrene på leting etter jernmalm. Malmen spadde de opp og fraktet til flaten ved husene. De røstet den og bygde firefem smelteovner. Her skilte de slagget fra selve jernet under sterk varme. I løpet av noen generasjoner vant de ut omkring 20 tonn jern. Da virksomheten tok slutt, falt smelteovnene sammen og grodde til. Men i skråningen nedenfor lå det igjen over 50 tonn slagg. Tilsvarende virksomhet foregikk samtidig flere andre steder i Trøndelag, på Østlandet og Vest­ landet. Jern hadde tatt over som det viktigste materialet til redskaper og våpen. I motsetning til kobber og tinn ble det utvunnet lokalt, og det hadde mange fortrinn fremfor bronsen. Derfor fikk det en langt større spredning og bruk. Den nye kunnskapen om jernutvinning ogjernsmiing var revolusjonerende. Den ble en av de viktigste forutsetningene f or samfunnsutviklingen i de siste 1000 år av vår forhistorie.

Nytt metall, ny samfunnsorden Tiden mellom ca. 200f.Kr. og 200 e.Kr.

Forrige side: Utsnitt av remspenn efra Åker i Vang i Hedmark med et mannsansikt om­ kranset av velfrisert hår og skjegg.

En av gravene på et stort jernalder grav­ felt på Hunn i Borge i Østfold er markert med en ring av stei­ ner. Flere av grav­ ene på dette feltet er markert på denne måten.

I løpet av de fire århundrene på begge sider av Kristi fødsel skjedde det store forandringer hos jordbruks­ befolkningen over hele landet. Folketallet fortsatte å øke. Jern ble viktigere enn bronse som materiale til våpen og redskaper, og grunnen ble lagt for en fastere samfunnsorganisasjon som var knyttet til territorier og ledere med høy status og fysiske maktmidler. Dette avspeilte seg blant annet i hvordan folk gravla sine døde. To karakteristiske graver fra et gravfelt på Hunn i Borge kommune i Østfold illustrerer dette. Da et menneske døde på Hunn en gang på 300eller 200-tallet f.Kr., bygde de etterlatte - som skik­ ken var - et bål, og den døde ble brent. Synet av luen­ de flammer fra knitrende likbål var ennå den mest iøynefallende påminnelsen om at et m enneske var gått bort. Noen få bålrester - kull og brente bein - ble samlet opp og lagt ned i en liten grop i bakken som de etterlatte dekket til med stein. Rundt den enkle gra­ ven la de en lav ring av steiner, omkring åtte meter tvers over. I denne ringen satte de opp ni litt høyere steiner som en synlig markering av graven. Ingen smykker eller andre gjenstander, fulgte med fra likbålet eller ble lagt ned i graven etterpå. Vi vet ikke engang om den døde var mann eller kvinne. Vel 400 år senere - på slutten av 100-tallet e. Kr. døde det også et menneske på Hunn. Det var en

mann. Hans bortgang ble markert på en helt annen og langt mer synlig måte. Han ble ikke brent, men lagt i en over to meter lang og nærmere én meter bred grav i bakken, fullt påkledd og rikt utstyrt. På fottene hadde han sølvprydede sporer av bronse med jernpigger og på høyre hånd en 23 karats gullring. Han fikk med seg to drikkehorn med bronsebeslag og sølvdekor i graven. Ved siden av og over ham lå våp­ nene hans - et sverd av je rn med hjalteknapp av bronse og grep av horn, en jernlanse og et treskjold med beslag av bronse. Det var en kriger i fullt utstyr som på denne måten fikk sitt siste hvilested. De etter­ latte la tre heller over graven og bygde en røys av stein over den. Røysa dekket de med et jordlag. Ytter­ kanten av haugen ble markert med en tett ring av sto­ re steiner - en fotkjede. Vi vet ennå lite om detaljene i utviklingen mellom disse to gravskikkene. Men en avgjørende forutset­ ning for krigergraven var at Romerriket i det første århundret e.Kr. nådde Rhinen og Donau. Dermed kom folk lengst nord i Europa i direkte kontakt med et langt mer sammensatt og utviklet samfunn enn de kjente til fra tidligere. En annen viktig forutsetning for det som skjedde, var at folk i Norden selv begynte å utvinne jern i stor skala til redskaper og våpen.

Det nye metallet Omkring 100 e.Kr. skrev den romerske forfatteren Tacitus at folk i det nordlige Europa var dårlig utstyrt med jernvåpen. Skulle vi dømme etter de jerngjenstandene som er funnet i Norge fram til og med de to første århundrene e.Kr., måtte vi gi Tacitus rett. I dag vet vi bedre. Funnene er få, og våpen eller større red­ skaper er sjeldne, men arkeologene har i løpet av de siste par tiårene funnet tallrike spor etter jernu tvin­ ning. Flere steder i landet ble det produsert jern i langt større omfang enn de få funnene av jerngjenstander tyder på. Utvinningen tok seg opp etter 200 f.Kr. og fikk en kraftig oppblomstring omkring begynnelsen av vår tidsregning. Mens hetittene og andre folk i sør hadde brutt je r ­ net ut av fast fjell, ble det i store deler av Nord-Europa utvunnet fra myrmalm. Folk i Skandinavia hentet trolig kunnskapen om det nye metallet og den tilhør­ ende teknologien hos folk lenger sør. De tidligste ger142

N Y T T M ET A L L, NY S A M L U N N S O R D E N

Byrkjehaugen på Voss ruver i terreng­ et opp fr a Vangsvatnet. Ifolkevandringstiden ble det gravlagt tre mennesker i denne haugen.

manske og nordiske ordene for jern tyder på at skan­ dinavene kan ha lært jernutvinning og jernsm iing av keltisktalende grupper i M ellom-Europa før romerne vant herredømme der i tiden fram mot Kristi fødsel. Folk i Nord-Europa gav nemlig senere det nye metal­ let navn etter det keltiske ordet isarno og ikke etter det romerske ferru m . Utenkelig er det likevel ikke at den metoden som gjorde det mulig å utvinne jern fra myrmalm, ble utviklet i Skandinavia. I Sverige er det funnet spor som tyder på at folk drev med jernvinne allerede i slutten av bronsealderen. Hvem som først tok opp den nye teknologien i Skandinavia, er et åpent spørsmål. Var det lokale bronsesmeder som på turer sørover lærte om det nye metallet og tilegnet seg den nye teknikken? Jernstifter i små bronsebgurer fra siste del av bronsealderen kan tolkes i den retningen. Eller kom det spesialister nordover fra kontinentet, leid inn av ledende perso­ ner i de folkerikeste bygdene? Uansett er det rimelig å regne med at folk først skaffet seg jern i de rikeste bronsealderområdene, der kontaktene med konti­ nentet var gode, eller i områder der det var godt om myrmalm og trekull. Jern et var bedre egnet til redskaper med odd og egg enn både bronse og stein. Det er hardere enn bronse, og det kan i m otsetning til et ødelagt steinredskap smis om igjen og bli like stort og effektivt. Når råmaterialet dessuten var lokalt tilgjengelig, er det ikke vanskelig å forstå at den nye teknologien ble tatt i bruk og bredte seg. Kanskje spilte «entreprenø­ rer» en avgjørende rolle i spredningen av jern tek n o ­ logien, folk som så muligheter i det nye metallet og

Helleristning fr a Alta som kanskje viser sverdkamp. Fra overgangen mel­ lom bronsealderen og jernalderen. Bruken av jern førte muligens til et mer krigersk samfunn.

som kanskje til og med satte seg utover samfunnets vanlige normer ved en slik virksomhet. Klimaforver­ ringen kan også ha bidratt til at jernbruken bkk omfang. Folk bkk behov for nye redskaper for å hol­ de produksjonen i jordbruket oppe. Som nevnt var jern tatt i bruk på norsk område allerede omkring 5 0 0 f.Kr. Den forhistoriske epoken som vi her i landet kaller jernalder, regnes derfor å begynne da. Tradisjonelt deler arkeologene jernalde­ ren inn i flere faser: Førrom ersk eller keltisk jernalder (ca. 500 f.Kr.-O), romersk jernalder (0 -ca . 40 0 e.Kr.), folkevandringstid (ca. 4 0 0 -5 5 0 ), merovingertid (ca. 5 5 0 -8 0 0 ) og vikingtid (ca. 8 0 0 -1 0 5 0 ). Omkring 550 kan vi også trekke et grunnleggende skille mellom eldre og yngre jernalder. I de første 2 -3 0 0 årene av den førromerske jernalderen var likevel bruken av det nye metallet sparsom. Det ble øyensynlig bare anvendt som smykkemateriale og som emne til andre små gjenstander. De første jerngjenstandene var ofte 143

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Da folk lærte seg å utvinne jern fra myrmalm, kunne de lage langt flere og bedre våpen og redskaper enn tid­ ligere. I romertiden bar krigerne vanligvis to spyd, en tung lanse (til høyre) og et lettere spyd med mot­ haker.

snever krets. Det er også tenkelig at storm annsslekter med røtter tilbake i bronsealderen prøvde å hindre utbredelsen av det nye metallet. Grunnlaget for deres rikdom og makt var kontroll over bronsetilgangen og økonomiske og sosiale forbindelser over store avstan­ der mot sør. Kanskje ble denne posisjonen truet av det nye metallet. Myrmalm var jo så mye lettere til­ gjengelig. Den fantes lokalt, og jern et kunne utvinnes der. Det var et nyttig og prestisjefylt råmateriale som mange kunne gjøre seg nytte av. Nye slekter og nye grupper som hadde tilgang på myrmalm, kunne utfordre den gamle samfunnsordenen ved hjelp av det mer «demokratiske» metallet som jern et var. Hadde man først lært det som var nødvendig for å hente det fram og smi det til redskaper og våpen, var det bare å finne høvelige myrer. I denne situasjonen er det tenkelig at de gamle slektene søkte å føre kon­ troll med jernutvinningen så lenge som mulig for ikke å miste sin ledende posisjon. Hvordan dette enn var, ble kunnskapen om jern u t­ vinning av myrmalm spredt til stadig flere områder. Ut fra det arkeologiske materialet som foreligger i dag, ser det som nevnt ut til at gjennom bruddet for og opptrappingen av jernutvinningen skjedde omkring 200 f.Kr. over store deler av landet.

Jernvinna Myrmalm dannes ved at oppløst jern i grunnvannet felles ut som et lag i myra når det siger mot overfla­ ten, gjerne som små rustbrune klumper. Dette laget kan ligge 1 0 -1 5 centim eter under overflaten og ser ut som en grov rødbrun grus. På norrønt kalte de derfor myrmalm for raui. Rustfarget vann i myrer og bekker, gjerne med en oljeaktig film på vannet, kan fortelle om myrmalm i et område. Man kan også se det på rustfargede steiner i bekkene. Det var denne rødfar­ gen folk lette etter når de skulle finne høvelige jernvinneplasser.

Slaggrop til en blåster ovn på Heglesvollen i Levanger. Over slaggropen stod den skorsteinslignende sjakten der selve j ernfrems tillingen foregikk. 144

kopier av gjenstander i bronse. Det er uvisst om folk som brukte den, utvant jern et selv, eller om de den første tiden handlet det til seg langveisfra. Kanskje var jern et til å begynne med like kostbart som bron­ sen hadde vært noen hundre år tidligere. Enkelte slaggklumper i graver kan tyde på at det ble utvunnet jern i Norge på 4 00 - eller 300-tallet f.Kr. Men det er ikke funnet utvinningsplasser som med sikkerhet kan sies å være så gamle. De tidligste århun­ drene av jernalderen har nærmest preg av en forleng­ et bronsealder. Denne tregheten kunne ha flere årsaker. Det kan ha tatt tid før den nye teknologien ble allment kjent. Kanskje søkte jernspesialistene så lenge som mulig å holde sin kunnskap og sine ferdigheter innenfor en

N Y T T M ET A L L, NY SA M L U N N SO R D E N

Øverste rekke fr a venstre: (1) Da en av blåster gropene på Heglesvollen ble funnet, lå bare slaggropen med 66 kilo slagg igjen. (2) For at man på ny skulle kunne blestre, måtte ovnen renses fo r slagg, jord og biter av den nedraste sjakten. (3) Åpningen foran gropen ble tettet til med jord, gropen fylt med ved på kryss og tvers, og en sjakt av leire med luftehull ved bakken bygd over gropen. (4) Inne i sjakten fik k et bål brenne til det dannet seg en stor haug glødende trekull. Nederste rekke fr a venstre: (1) Røstet myrmalm ble lagt i det glødende tre­ kullet i sjakten, som ble etterfylt med mer trekull. (2) Malm og trekull ble vekselvis lagt ned i ovnen, og selve reduksjonsprosessen tok til. Jernmalmen ble redusert til en blanding av metall og slagg. (3) Jorden foran slaggropen ble erstattet med varme steiner etter at veden i gropen var antent. Slagget smeltet og rant ned i gropen. (4) Sjakten ble fjernet og jernet tatt ut. Skulle man fortsatt bruke den samme gro­ pen, ble slagget fjernet og ovnen bygd opp på ny.

Redskapet man brukte i jernutvinningen var en ovn der man brente trekull sammen med malmen for å skille avfallsstoffene (slagget) fra malmen. Ovnen var en grop eller en sjakt som var bygd opp av leire og steinheller. Der foregikk den såkalte reduksjonspro­ sessen, som forvandlet ikke-m etallisk jern i myrmal­ men til jern i metallform. Ovnen ble fylt med ved eller trekull som det så ble satt fyr på. De som passet ovnen, la deretter vekselvis på malm og kull. Etter hvert som trekullet brant opp, seg massen nedover. Malmen ble varmet opp, og gassene fra bålet førte til at det ble dannet metall - jern. Det var om å gjøre at de som hadde ansvaret for ovnen, var svært påpasse­ lige under denne prosessen. En viktig egenskap ved myrmalm i forhold til berg-

malm er at slagget har et lavere smeltepunkt enn sel­ ve jernet. Dette gjør malmen forholdsvis lett å rense. For å skille slagget fra jern et ble det tilført rikelig med luft nederst i sjakten slik at temperaturen steg til rundt 1200 grader. Dette har gitt navn til utvinningsprosessen; det heter fra gammelt å «blestre» jern , i blestregroper eller blestreovner. Når temperaturen ble høy nok rant slagget ned i bunnen, mens jern et ble liggende igjen høyere oppe og klebet seg sammen i en klump, den såkalte «luppen». Siden myrjern inneholder lite karbon, ble resultatet et bløtt smijern som det var lett å arbeide med. Smeden kunne legge det direkte på en amboltstein og fjerne eventuelle slaggrester med slegge. Så kunne han bearbeide det videre til det hkk den hardheten han måtte ønske. 145

J E R N OG H Ø V D I N G E R

De eldste kjente blesterovnene på kontinentet, fra 500- og 400-tallet f.Kr., var svært enkle. Det dreide seg bare om små nedgravninger i bakken, som ofte manglet egne groper til å samle opp slagget i. Slike innretninger blir kalt «gropovner». De tålte mange brenninger, men hadde liten kapasitet. De ble brukt over store områder, fra Slovakia i sørøst gjennom Polen og Tyskland like til Jylland. Vi har foreløpig ingen klare spor av så tidlige ovner av denne typen på norsk område, selv om det finnes C-14-dateringer fra jernvinneanlegg som kan være eldre enn 3 0 0 f.Kr. Da gjennom bruddet for jernvinna kom her nord omkring 200 f.Kr., skjedde det med en ny type ovn som kalles «sjaktovn». Det viktige nye med sjaktovnen var at folk brukte det nedgravde rommet i bakken som oppsamlingsgrop for slagget, mens de bygde selve ovnen opp over bak­ ken som en sjakt av leire, nesten som en lav skorstein. Denne forandringen fikk stor betydning. Sjaktovnen hadde nemlig den fordel at den kunne utvides ved påbygging av sjakten, og det ble dessuten lettere å tap­ pe ut slagget. Dermed kunne brenningen foregå over lengre tid og kapasiteten økes. En høy sjakt var også fordelaktig for selve den metallurgiske prosessen. Frem stillingen var tilsynelatende enkel. Men den fordret både spesielle kunnskaper og erfaring og krevde mye arbeid. Flere mennesker måtte utføre en lang rekke operasjoner før smeden kunne smi jern et til redskaper, smykker eller våpen. Først og fremst måtte de lete opp og grave fram myrmalm og felle trær til ved og frakte disse materia­ lene til selve produksjonsstedet. Der hugde de veden i høvelige skier og lødde den opp til tørking. De la også myrmalmen ut til tørk. Senere «røstet» de den: Malmen ble oppvarmet slik at vann og det som måtte ha fulgt med av organiske deler fra myra, ble borte. Noen steder brente de veden til trekull i egne miler. Andre steder, som i Trøndelag, brukte folk selve ovnen til mile. Dermed fikk de både veden brent til trekull og ovnen oppvarmet samtidig, før selve smel­ tingen ble satt i gang. Ovnene ble bygd av leire og stein som de også måt­ te lete fram og frakte til jernvinneplassen. Noen ovner ble gravd nær en meter ned i bakken, andre mindre dypt. De var tilnærmet sylinderformet, fra noe under til noe over en meter i innvendig tverrmål på det bredeste. Høyden vet vi lite om, men de høy­ este kan godt ha raget halvannen meter over bakken. Da folk var blitt kjent med sjaktovnen, fikk den en rask spredning over hele landet nord til Trøndelag. Fenger sør er det funnet spor etter forhistorisk je rn ­ vinne på Vestlandet og Sørlandet, i Telemark, Buske­ rud og Akershus, og på begge sider av Oslofjorden. 1 de indre delene av Østlandet ble det blestret jern i et sammenhengende område fra Gudbrandsdalen til Valdres - omkring 700 meter over havet. Det skjedde 146

N Y T T M E T A L L , NY SA M F U N N S O R D E N

trolig i sammenheng med seterdrift. Nord for Trønde­ lag er funnene ennå usikre. Virksomheten kan date­ res til ulike perioder. Men det er et gjennomgående trekk at folk flere steder begynte med myrmalmsmelting i større m ålestokk i løpet av de to siste århundrene f. Kr. De viktigste arkeologiske undersøkelsene av tid­ lige ovner er foretatt i Trøndelag og Oppland. De har vist at folk bygde sjaktovnene sine på forskjellige måter i de to områdene. De som drev jernutvinning i Trøndelag, bygde ovner med en slaggrop som de kun­ ne tømme for fast slagg etter hver smelting. De som blestret jern på Østlandet, bygde ovner med slagggroper som de ikke kunne tømme uten å rive selve ovnen for hver smelting. Ovnen ble slått ned, gropen tømt for slagg, og en ny ovn ble bygd opp igjen over den samme gropen. Vi vet ennå for lite til å kunne si

Bondens gravfelt Vi vet fremdeles lite om det jordbrukssamfunnet som første jernvinna var en del av. Kildene er få og ensidige. I stor grad bygger kunnskapen vår på gravfunn. Arkeo­ logene regner med at slike funn kan avspeile religiøse så vel som sosiale, økonomiske og politiske forhold, selv om de lett kan gi et ensidig bilde av fortiden. Det siste gjelder særlig i perioder med få og funnfattige gra­ ver. Da er det fort gjort å danne seg forestillinger om en tid med liten befolkning, fattigdom, begrenset kontakt utover mot andre samfunn og små endringer. Likevel er det vanlig å regne med at «i døden avspeiles livet» og bruke enkeltgraver og gravfelter til å si noe mer om samfunnet. De to nevnte begravelsene fra Hunn i Øst­ fold kan gi oss en pekepinn. De to m enneskene ble gravlagt nær hverandre

Forrige side, øverst: Fra Hessdalen i Holtålen i Sør-Trøndelag. Her var myrene rike på malm, og folk utvant jern allerede i forhistorisk tid.

Forrige side, nederst: Fundamentet og slaggropen til en blåster ovn på Heglesvollen i Levanger i Nord-Trøndelag. I høyre billedkant skimtes fundamentet til en annen ovn.

Gravfeltet på Hå i Rogaland ligger like I ved stranden og har vid utsikt utover Nordsjøen. Her ble fo lk gravlagt i røyser gjennom det meste av jernalderen. noe sikkert om hva som lå bak disse forskjellene. Kanskje var kunnskapen om jernutvinning hentet fra ulike steder. F olk må ha utført de enkelte arbeidene som hø r­ te til jern u tvinningen til forskjellige tider av året. De felte kanskje skogen på ettervinteren. Våren eller forsom m eren - etter at snøen var blitt borte og telen hadde sluppet taket - var nok den beste tiden for å grave etter myrmalm. Da kunne den tørke u to­ ver som m eren. De kan ha røstet malmen om høsten og drevet med selve jernp rod u ksjonen, blesteren, om høsten eller vinteren. Slik tilpasset de ulike deler av virksom heten til annet gårdsarbeid. Vi vet ikke hva folk for 2 0 0 0 år siden kalte dette arbeidet. Men selve ordet «jernvinne» antyder at det iallfall i senere tid ble betraktet som en virksom het på linje med slåttonn og andre faste arbeidsoppgaver i jo rd ­ bruket.

innenfor et område der forgjengere hadde fått sitt sis­ te hvilested før dem, og der etterkommere ble grav­ lagt i generasjoner senere. Det var ikke tilfeldig hvor de ble lagt. De gjenlevende la de døde eller rester fra likbålene ved siden av hverandre på faste gravfelt, under haug eller i grop. Gravene ble lagt nær lettdrevet åkerjord og frodig beitemark, ikke langt fra hus og tun. Dette skjedde på samme tid andre steder rundt Oslofjorden særlig i ytre Østfold: på Store-Dal i Sk je­ berg, Opstad i Tune, Ås i Idd og Ula i Glemmen i Fredrikstad. Men også ellers i landet - både på Øst­ landet og langs kysten vestover og nordover - vokste det fram en rekke tilsvarende gravfelter. Gravskikken hadde visse felles trekk over hele lan­ det. Liket ble helst brent, og et leirkar kunne tjene som gravurne eller følge med som gravgave. Behand­ lingen av bålrestene kunne likevel skifte fra område 147

JE R N OG HØVDINGER

Over, til venstre: Lav gravrøys med ring av fint lagte steiner som marke­ rer ytterkanten. Fra Heggen i Ølen i Hor­ daland. Over, til høyre: Grav fra Godøy, Giske på Sunnmøre. Den døde ble brent og beinrestene lagt i en bronsekjele fo r å bli satt ned i en røys. Slike kjeler ble importert fr a Romer­ riket, og kan opprin­ nelig ha vært tenkt som kokekar.

Bjørkebøtte med smør. Den ble satt ned som offer i en myr på Madla på Jæren ifolkevandringstiden. 148

til område og det samme gjalt markeringen av grav­ ene. Hovedskillet gikk mellom Østlandet og Vestlan­ det, men uten noen skarp grense. Lengst sørøst i landet samlet folk restene fra likbålet - trekull og aske, beinrester, noen brannskadde smyk­ ker, trekull og eventuelt andre ting - og la dem ned i graven om hverandre. Der var de eldste begravelsene helst enkle jordgraver - ofte bare en grop i bakken. I vest renset folk de brente beina og gravgavene fri for sot og andre rester fra likbålet før de la dem i et leirkar eller en liten steinkiste. Der var det ikke uvan­ lig at den døde fortsatt ble lagt i haug eller røys. Denne skikken tok seg etter hvert opp igjen over hele landet. Samtidig ble det vanligere med jordfestegraver, som den yngste av de to gravene på Hunn. Mange gravplasser var små, gjerne med bare å tteti kjente graver. Men det var ikke uvanlig at gravfelter etter flere hundre års bruk inneholdt over både 50 og 100 graver. På noen av de største feltene kom det til å ligge langt over 200, slik som på begge sider av Kvassheimsåna i Hå på Jæ ren og på Einangfeltet i Slidreåsen i Valdres. Disse gravfeltene sier noe om både folketall og fel­ lesskap. Samtidige graver forteller om m ennesker som hørte sammen og om organiseringen av samfun­ net. Bruk av et gravfelt gjennom flere generasjoner kan vitne om sammenheng over lang tid både i selve bebyggelsen og i samfunnet for øvrig. Selv om arkeo­ logene ikke har funnet boplassene eller husene, er det derfor rimelig å se gravfeltene som uttrykk for fast jordbruksbosetning og uavbrutt bruk av et område gjennom århundrer. Gravfeltene var tegn på slektens eller gruppens røtter i fortiden, og de gav signaler om etterkommernes rettigheter på stedet. Følelsen av å være bundet sammen med formødre og forfedre var sterk hos disse menneskene.

Vi har sett at en jordbruksbosetning knyttet til faste åkrer noen steder kan gå tilbake til eldre bronse­ alder. Gravfeltene antyder det samme. Noen steder ble de lagt i nærheten av gravrøyser eller gravhauger fra eldre bronsealder, slik som på Ula i Glemmen. Der lå det en stor røys på toppen av åsen like ovenfor da beboerne i de nærmeste århundrene f. Kr. gravla omkring 60 av sine døde i små enkle branngraver på en flate nedenfor. Beliggenheten ble kanskje valgt for å vise sammenhengen mellom røysbyggerne i bronse­ alderen og beboerne på Ula i tidlig jernalder. Graver som ble satt inn i eldre hauger, kunne være uttrykk for det samme. De mange gravfeltene er av varierende alder. På noen av dem ble det gravlagt døde allerede i slutten av yngre bronsealder. Så tidlige begravelser kjenner vi likevel få av. Flere av feltene ble anlagt i førromersk

N Y TT M E T A L L , NY S A M L U N N S O R D E N

Et pottemakerverksted på Agder Gravfunn gjør sammen med funn fra hustufter de første seks århundrene etter Kristi fødsel til den rikeste leirkarperioden i norsk forhistorie. Fra dette tidsrommet kjenner vi en rekke forskjellige leirkartyper, både finere bordkar og grovere brukskar. Det ligger tusener av hele eller knuste leirkar fra denne tiden i museenes magasiner. Arkeologene har likevel funnet påfallende få spor etter produksjon av slike kar. De rikeste sporene etter pottemakere er funnet på Auglend, på en sandterrasse på vestsiden av Otra like nord for Kristiansand. Der bodde det i romertid og folkevandringstid folk like ved som dyrket bygg, holdt kyr og sauer, geiter og griser, og fisket og spant. Dessuten laget de store meng­ der leirkar. De holdt til i ett rundt og fire rektan­ gulære hus foruten i et hus som var skåret ned i bakken. Mellom og ved husene gravde de fire bassenger der blåleiren ble oppbevart, og de hadde 14 ovner der leirkarene ble brent. Det ble liggende igjen 55 000 skår fra bortimot 900 leirkar da stedet ble forlatt. Analyser av leiren viser at den var hentet like ved, i en bakke ned mot Otra. Å lage leirkar var et omstendelig arbeid. Folk gravde opp leire og lot den ligge under åpen him­ mel i de fire bassengene for at den skulle bli best mulig å arbeide med og gi det beste resultatet. De renset leiren og eltet og banket den. Etter at den var skikkelig bearbeidet, formet pottemakeren karet, dekorerte det, tørket det og brente det. Negleavtrykk i karveggene forteller at leirkarproduksjonen var kvinnearbeid. Agder var et hovedområde for en storstilt leirkarproduksjon i romertiden og folkevandringstiden, med mange dyktige pottemakere.

lom de mange nesten funntomme og uanselige grav­ ene fra førromersk jernalder og enkelte rikt utstyrte graver fra slutten av eldre romertid synes å vitne om en utvikling fra et samfunn uten noen særlige sosiale forskjeller til et samfunn med stadig sterkere sosial lagdeling. Boplasspor forteller den samme historien.

Større hus og flere folk på Landa Også blant dem som bodde på Landa i Forsand, skjedde det forandringer i de 4 0 0 årene mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. I tiden like etter Kristi fødsel ble det blant annet bygd et hus som skilte seg ut fra de mange andre husene som var i bruk samtidig. Det hkk en særlig bred inngang i vestenden og et ildsted i midten med ekstra god plass omkring. Det var et rent bolighus og er blitt oppfattet som huset til en lokal leder med særlige sosiale eller religiøse oppgaver. Dette var i så fall noe nytt i forhold til tiden før. Men også ellers skjedde det viktige forandringer på Landa. Da det store huset ble bygd, hadde det bodd folk sammenhengende på Landa siden eldre bronsealder. De levde likevel ikke ganske på samme måten i hele dette tidsrommet. Selv om det ikke var noen brå over­ gang, skjedde det også en merkbar forandring i byggeskikken omkring begynnelsen av vår tidsreg­ ning. I århundrene like før bodde folk på Landa fort­ satt gjerne i korte leirklinte hus med to motstilte dører midt på langveggene. Flusene hadde boligdel og ildsted i vest og fjøs i øst. Som nevnt var dette på den tiden en vanlig byggemåte over store deler av det sør­ lige Skandinavia. En driftsenhet eller et bruk bestod bare av ett slikt hus. Det gav neppe rom for en hus­ stand med særlig mange m ennesker utover en k jer­ nefamilie. Omkring Kristi fødsel tok Landa-boerne til å byg­ ge husene sine på en annen måte, selv om folk og fe

Sporene etter et 50 meter langt hus fra 200-300 e.Kr. på Landa i Forsand i Rogaland. Stolpehullene sees som mørke flekker i den lyse grusen. Rundt den hitterste enden av huset ligger dyng­ er med kokstein kas­ tet u tfra ildstedene.

jernalder. Først da ble det vanlig å legge titalls døde ned i jorden innenfor et avgrenset område, side ved side i enkle groper i bakken. Andre steder foregikk de første begravelsene i senere perioder. De hadde da kanskje sammenheng med at det ble opprettet nye bosteder. Deretter var feltene gjerne i bruk gjennom flere generasjoner, mange av dem sammenhengende gjennom resten av forhistorien. På mange felter kom de siste begravelsene i vikingtiden. Bak de store gravfeltene aner vi befolkningsvekst. Samtidig forteller innholdet i gravene om viktige sosi­ ale forandringer. På bakgrunn av den enkle gravskikken er samfunnet i førromersk jernalder blitt fremstilt som et klasseløst samfunn, bundet sammen av felles­ skapet i ætten. Forandringer i gravskikken i de nær­ meste århundrene på begge sider av Kristi fødsel avspeiler trolig et oppbrudd fra dette. Kontrasten mel­ 149

JE R N OG HØVDINGER

Den romerske keiser og filosof Marcus Aurelius (161-181 e.Kr.). Den originale rytterstatuen fra antikken stod tid­ ligere på Capitol i Roma, men er i dag erstattet av en tro kopi på grunn av luftforurensingen.

Romerske mynter med keiserportrett nådde også det nord­ ligste Europa. Denne sølvmynten fra Raknes på Osterøy i Hordaland ble preget under keiser Antonius Pius om­ kring 150 e.Kr.

Hengesmykke av gull laget som en etterligning av en romersk mynt med keiserportrett. Fra Fosnes i NordTrøndelag.

150

fortsatte å holde til under samme tak. De sluttet å bruke leirklining og gikk over til vegger av tre. De bestod kanskje av sleppvirke, det vil si liggende plank felt inn i vertikale stolper. Eller de var lagd av stående plank gravd ned i jorden mellom kraftige stolper. Dessuten bygde folk husene lengre - opp m ot 30 m eter - og gjerne med flere rom. De bygde atskilte dører for m ennesker og dyr i hver sin ende av lang­ veggene og la ildstedet nær midten av huset. Denne inndelingen av huset var helt ny og ser ut til å mang­ le paralleller lenger sør. Vi kjenner ikke grunnen til denne endringen. Men det var kanskje et uttrykk for at folk i forskjellige deler av Skandinavia var i ferd med å utvikle sterkere kulturelle særtrekk? Ved siden av hvert av de nye langhusene bygde Landa-boerne et lite uthus, som kanskje ble brukt som lagerhus. Den nye driftsenheten, vi kan kalle den et bruk, kom dermed til å bestå av to hus ved siden av hverandre: et stort hus for folk og fe og et lite hus til å lagre høy, korn eller andre varer i. Folket på Landa bygde ganske mange hus - kanskje flere titall - i disse århundrene. De var fordelt på tre atskilte tun som lå noen hundre meter fra hverandre. De arkeologiske utgravningene har ikke gitt sikkert svar på om det bodde folk i alle tun samtidig, eller om de er spor etter en bosetningsenhet som i løpet av noen århundrer flyttet husene sine minst tre ganger. Hvordan vi enn tolker dette, sitter vi igjen med inntrykket av at bosetningen økte i omfang. Driftsen­

hetene eller brukene ble flere, og husene ble som nevnt betraktelig lengre. Selv om folk nå kanskje ønsket seg mer plass i boligen, må det ha bodd langt flere m ennesker i de nye langhusene enn i de små husene fra århundrene like før Kristi fødsel. Dette førte nødvendigvis til en mer intensiv utnytting av moen og liene omkring til åkrer, slåtteland og beiter. Utgravningene på Landa er foreløpig enestående i Norge, men pollenanalytiske undersøkelser andre steder tyder på en tilsvarende utvikling over store deler av landet. Lyngheiene begynte å spre seg, særlig langs kysten. I noen områder forsvant etter hvert sko­ gen helt, slik som på Jæren. At den varmekjære eikeblandingsskogen med røtter i yngre steinalder og bronsealderen forsvant, kan nok forklares som et resultat av fuktigere og kaldere klima. Det kan der­ im ot ikke tilbakegangen i den furu- og bjørkeskogen som kom i stedet. De to første århundrene av vår tids­ regning hadde nemlig et gunstig værlag. G jennom ­ snittstemperaturen var en grad høyere enn i dag, med gode forhold for et rikt planteliv. At den nye skogen forsvant, var først og fremst resultatet av en mer omfattende jordbruksdrift. Det var menneskene som sørget for at deler av landet ble skogbare. Selv om vi ennå bare kjenner få og spredte bo­ steder eller hus fra denne perioden som tilsvarer dem på Landa, er hovedinntrykket klart. Gjenstandsfunn, spor i bakken og pollenanalyser forteller om folke­ økning, mer omfattende næringsdrift og kanskje en annen organisering av samfunnet enn tidligere. Sam­ tidig ble forbindelsen med Europa bedre.

Den europeiske bakgrunnen Fra tiden omkring Kristi fødsel kan vi for første gang gi folk i det nordligste Europa et navn - germanere. Dette navnet ble brukt av klassiske forfattere om folk som romerne kom i direkte kontakt med langs Rhinen og Donau. Kontakten var et resultat av den romerske utbredelsen nordover på det europeiske kontinentet, særlig i det siste århundret før Kristi fødsel. Romerske hærer krysset de vestlige Alpene i 121 f.Kr. og anla i 118 provinsen Gallia Narbonensis (det nåværende Provence). Gallia var oppkalt etter kelterne, som romerne kalte gallere, og tilsvarte omtrent det som senere ble Frankrike og Belgia. I årene 5 8 -5 0 f.Kr. utkjem pet Cæsar en rekke kriger mot gallerne, og det nåværende Frankrike og Belgia kom under romersk herredømme sammen med deler av Neder­ land og Tyskland vest for Rhinen. Romerne prøvde også å legge under seg områder enda lenger mot nord. Cæsar gikk selv over Rhinen i to små fremstøt i 55 og 53 f.Kr., uten at det førte til noe varig resultat. Også senere søkte romerne å sette seg fast i områder øst for Rhinen. Under Augustus, etter år 15 f.Kr., tok en romersk hærstyrke seg nord-

N Y T T M E T A L L , NY S A M L U N N S O R D E N

Tacitus om germanerne Tacitus, en romersk aristokrat og svigersønn av Britannias erobrer Agricola, skrev omkring 98 e.Kr. en bok om germanernes tidlige historie, deres liv og skikker. Han plasserte deres område, Germania, på østsiden av Rhinen, og skildret bosetning og næringsveier, klesdrakt, levevis og tro, forholdet mellom kjønnene og mye mer. Det er tvilsomt om Tacitus selv noen gang besøkte Germania. Hovedkilden hans var trolig en bok om germanerkrigene av Plinius den eldre. Tacitus’ bok bærer preg av å være et politisk inn­ legg og gir tydelig uttrykk for hans bekymring over levemåten og de moralske forholdene i Romerriket. Han forherliget germanerne for deres sterke frihetstrang og mot og holdt deres høye og rene sedelighet opp mot romernes løssluppenhet og slappe moral. Tacitus forteller blant annet følgende om barna hos germanerne (i Trygve Widths oversettelse): Det regnes for en skam å begrense barnetallet og å drepe noen av de barn som blir født efter at faren alt har fått en arving. Blant germanerne betyr gode seder mer enn gode lover i andre land. I alle hjem vokser barna opp nakne og uflidde, og med årene får de så disse grovlemmede kroppene som vi beundrer. Alle oppales ved morens bryst, og ingen blir overlatt til tjenestepiker eller ammer. Ingen finere opp­ fostring gjør det mulig å skjelne mellem herre og trell; de ferdes blant de samme dyrene og på den samme jor­ den helt til alderen skiller ut de fribåme og de blir opp­ tatt blant de tapre krigere. De unge menn begynner sent sitt kjærlighetsliv, og deres mannskraft er derfor uuttømt. Pikene har heller ikke noe hastverk i så måte, og også de har den samme ungdomskraft og lignende høyreisthet som de unge menn. Begge kjønn er like friske og velutviklet når de inntrer i ekteskap, og barna blir et bilde av sine sunne foreldre.

Tacitus beskrev nok først og fremst forholdene blant germanerne nær grensen mot Romerriket. Vi kan derfor ikke ta for gitt at forholdene var de samme blant germanerne i Skandinavia. Vi kom­ mer likevel ikke utenom Tacitus når vi studerer jernaldersamfunnet også her nord.

østover mot Elben i 9 e.Kr. Muligens planla de også å krysse denne, men ble kraftig slått ved Teutoburgerskogen av en germansk hær under høvdingen Arminius, en tidligere romersk leiesoldat. Nye forsøk ble gjort mellom 14 og 16 e.Kr., men Rhinen kom til å danne den endelige grensen for Romerriket på det nordlige europeiske fastlandet. Litt senere kom hele det nåværende England og Wales under romersk her­ redømme, men den nordligste delen av England rev seg løs under keiser Hadrian. I året 15 f.Kr. krysset rom erske soldater de sen­ trale Alpene og la under seg landom rådene sør for

Nedslakting av ger­ manere fremstilt på den romerske Ludovisi-sarkofagen fra 200-tallet e.Kr. En romersk soldat med løftet sverd griper tak i germanerens lange hår. Donau. Ved Kristi fødsel var da hele Sør- og VestEuropa og mye av Sentral-Europa innlem m et i Rom erriket. Området m ellom Rhinen og Donau ble tatt m ellom 81 og 96 e.Kr. Dermed var Europa delt i to av en sam m enhengende grenselinje som rom er­ ne kalte lim es, fra N ordsjøen til Svartehavet. Sør for denne grensen tok romerske tjenestemenn, ingeniører og handelsmenn raskt til å utnytte de rike ressursene i Mellom-Europa. De satte i gang gruve­ drift, håndverksvirksomhet og handel. Noen steder vokste det fram store sentre for produksjon av leirkar, andre steder for glass og bronsevarer. Ved Rhinen og Mosel og i Gallia ble det dyrket druer og lagd vin, og flere steder ble det produsert jern i store mengder. Grensen langs Rhinen og Donau var likevel ikke noe stengsel. Det ble knyttet nære forbindelser mel­ lom romerne og de mange forskjellige folkestammene som bodde mot øst og nord; det kunne gi seg både fredelige og krigerske utslag. Store skarer av fremme­ de, som romerne med et gresk ord kalte «barbarer», ble tidlig tatt i tjeneste i romerske hæravdelinger. Cæsar brukte germanske leiesoldater i kampene i Gallia, og senere var det vanlig at romerske herskere brukte germanere som soldater i alle deler av riket. Men forbindelsene hadde også en fredeligere side. De fjerne områdene var interessante markeder for romerne. Varer som ble produsert i Romerriket, fant veien til fjerne strøk, også langt nord på den skandi­ naviske halvøya. Titusener av romerske soldater 151

JE R N OG HØVDINGER

mania et område nord for Romerriket. Det strakte seg fra Rhinen og Donau mot Nordsjøen og Østersjøen, men hadde en uklar grense mot øst. Det er likevel ikke noe i andre kilder som tyder på at disse «stam­ mene» selv mente at de hørte til en større enhet av «germanere». Denne betegnelsen ble ikke i noe fall brukt om den største og viktigste sammenslutningen av folkegrupper som vi kjenner i det nordligste Euro­ pa på denne tiden. Den ble i stedet kalt «det sveviske stammeforbund» etter sveverne, en stamme som hør­ te hjemme et stykke m ot øst. For det tredje kan germanerne oppfattes som alle de folkegruppene i Nord- og M ellom-Europa som tal­ te germanske språk eller dialekter. Germansk var en gren av den indoeuropeiske språkfamilien. I dag er det vanlig å bruke begrepet germaner i den siste, vide betydningen. Den brede Wisla-dalen i Polen blir regnet som en grense mot øst i tiden omkring

På 100-tallet e.Kr. dannet Donau og Rhinen Romerrikets grense (Limes) mot nord og øst tvers gjennom Europa. Ved denne grensen kom germansktalende grupper i direkte kontakt med romersk sivilisasjon.

hadde behov for store forsyninger, og blant overklas­ sen var det etterspørsel etter luksusvarer. Rundt noen av soldatforlegningene vokste det fram livlige han­ dels- eller bysamfunn. Romerske handelsmenn treng­ te langt inn i områdene nord for grensen for å by fram romerske produkter og skaffe seg ettertraktede varer. Romerne viste også interesse for germanernes leve­ vis. Cæsar omtalte germanernes seder og skikker flere ganger i sin bok om gallerkrigene, og Tacitus skrev en egen bok om dem.

Til høyre: Romerske importvarer funnet på Østlandet. Glassskål og -beger i fo r­ grunnen og en sil og to bronsekjeler bak.

Hvem var germanerne?

152

Opprinnelsen til navnet «germanere» er uklar. Etter én teori var det egentlig et keltisk stammenavn. Arkeologisk er det da også uråd å skille mellom ger­ manske og keltiske grupper ved Rhinen i århundrene like før Kristi fødsel. Ser vi bort fra dette, har ordet germanere hatt tre forskjellige betydningen For det første ble det av samtidige forfattere gjerne brukt om folk som bodde like nord og øst for Gallia, og som fra tid til annen trengte over Rhinen m ot vest. En vanlig oppfatning går ut på at germanerne egent­ lig var en bestemt stamme eller gruppe som hadde tatt seg over og slått seg ned på den galliske siden av elven. Folkegrupper som belgere og treverere ble både av Cæsar og Tacitus regnet for gallere av ger­ mansk opphav. Ordet kan da se ut til å ha betegnet bestemte folkegrupper i det nordlige Gallia og ved Rhinen. De kalte seg selv slik, og ble betegnet på sam­ me måte av «ekte» gallere. Cæsar brukte derimot betegnelsen germanere på en annen måte. Germanerne var for ham de mange folkegruppene som bodde på den andre siden av Rhinen, altså i øst. Deres landområde kom til å hete Germania. For de fleste romerske forfatterne var Ger-

Kristi fødsel. Germansk område var etter dette det meste av det som i dag er Tyskland, det nordlige Nederland, Danmark, det meste av Norge og Sverige, og størsteparten av Polen, Tsjekkia og Slovakia. I tiden før germanerne dukker opp i historiens halvlys, fantes det i denne delen av Europa tre større arkeologiske kulturgrupper der det ser ut til at de hadde sine røtter. De tre gruppene blir definert på grunnlag av forskjellige typer leirkar og hadde sine tyngdepunkter i Pommern, i Nord-Tyskland og Dan­ mark, og i et område nordvest på kontinentet. Vi må likevel ikke tro at folk i hele dette store området den gang var seg bevisst noe etnisk eller kulturelt felles­ skap som de oppfattet som germansk. Før romerne nådde Rhinen og Donau, var folkene lengst i nord sterkt påvirket av kelterne i M ellom-Europa, som de hadde mye felles med. Keltisk er også et indoeuro­ peisk språk. Folketallet i Nord-Europa må dessuten

N Y T T M E T A L L , NY S A M L U N N S O R D E N

ha vært lite i forhold til folketallet lenger sør, og folk bodde spredt over enorme avstander. De hadde nok en materiell kultur og en sosial organisasjon med mange fellestrekk. Men forholdene i det området som romerne kalte Germania, var likevel først og fremst preget av mange små grupper med egne navn. De skriftlige kildene sier ikke noe direkte om for­ holdene nord for Skagerrak og Kattegat, men det er naturlig å regne med slike lokale grupper også på norsk område. For dette taler ikke minst den oppbrutte geografien her. Ennå fantes det ikke noen poli­ tisk organisasjon som omfattet større områder enn de som topografisk hørte naturlig sammen. Som vi skal se, var forholdene slik også et par hundre år senere. Derim ot tyder mye på at den germansktalende be­ folkningen i Skandinavia i begynnelsen av vår tids­ regning var i ferd med å utvikle en egen nordgermansk språkform, det såkalte urnordiske språket, som vi skal komme nærmere tilbake til. Det var nemlig nære forbindelser mellom de mange germansktalende gruppene innbyrdes, og mellom dem og på den annen side kelterne og senere romer­ ne. Også funnene fra norsk område forteller om for­ bindelser over store områder. Sammen med kultur­ møtet langs den romerske grensen fra Rhin-munningen til Svartehavet førte dette kanskje etter hvert til bevisstheten om en felles germansk tilhørighet.

Romerske varer og nye sosiale forhold Romernes utbredelse nordover førte til viktige sam­ funnsendringer i de områdene de la under seg. Også germanerne like nord for grensen ble påvirket. Blant flere germanske stammer utviklet det seg etter hvert godt organiserte kongedømmer. Dette kan ha vært et resultat av m øtet med storm akten i sør. Påvirkningen

var svakere jo større avstanden var fra limes. Men romersk kultur fikk også en viss innflytelse i de områdene av det germansktalende området som lå lengst m ot nord. Dette gav seg synlig uttrykk både i gravskikken og i den materielle kulturen. Som skik­ ken var i velstående germanske fyrsteslekter på kon­ tinentet, ble det også i Norden vanlig å begrave den døde ubrent og med et rikt gravgods. Dette inneholdt gjerne importvarer som var blitt fraktet over lange avstander før det havnet i jorden i Østfold, på Jæ ren eller i Trøndelag. Forbindelsene sørover mot Sør-Skandinavia og kontinentet ble ikke brutt selv om je rn fra egne myrer erstattet bronse fra gruver i Mellom-Europa som det viktigste redskapsmetallet. Bronse var fortsatt et vik­ tig smykkemateriale, og selv store gjenstander nådde nord over Skagerrak. En bronsekjele som var lagd i Nord-Tyskland eller på keltisk område i MellomEuropa, ble brukt som gravurne på Tjelta i Sola på Jæ ren kort tid før Kristi fødsel. Den var kanskje kom ­ met nordover den gamle veien over havet fra Jylland. I sin tid var det likevel et sjeldent stykke så langt nord. Om forbindelsene sørover ikke var brutt, var de nok likevel nå svakere enn tidligere. Varestrømmen nordover fra kontinentet skjøt først fart på ny etter Kristi fødsel. Fra da av ble et økende antall romerske produkter sendt nordover og inn i germanske områder. Det utvalget som nådde nordisk område, var likevel begrenset. Edelmetallene sølv og særlig gull var selvsagt svært ettertraktet. Dessuten viste germanerne særlig interesse for glass og bronsekar. Både bronsekjeler og bronseøser med tilhørende siler havnet i norsk jo rd - kjelene som gravurner. Varene kom nordover fra verksteder i Italia og ved Middelhavet eller fra de romerske provinsene i vest, og ble fra forskjellige steder ved limes fraktet videre

Til venstre: Ca. 20 centimeter høyt glass fr a 300-tallet e.Kr., funnet i en grav på Tu i Klepp på f æren. Slike glass kom fra verksteder i Romer­ riket. I midten: Romersk bronsekjele fr a omkring 100 e.Kr., funnet i en ur ved Valevatn i Gjesdal i Rogaland. Også denne er et romersk arbeid. Til høyre: Detalj av hankefestet på bronsekjelenfra Vale­ vatn.

Foregående side nederst: Hengesmykke av gull fra like fø r 200 e.Kr. Tynne snodde gulltråder og den vesle filigran-«klasen» vitner om en dyktig gullsmed. Funnet i en grav på Hunn i Borge i Østfold. 153

JERN OG HØVDINGER

utstyr av gull-, sølv- og bronsegjenstander. Det kunne være ulike spenner og annen pynt til drakten, berlokker (smykker) av gull til å henge i ørene, beslag til drikkehorn og til seletøy og reimer, øser og kar av bronse og begre av glass. Enkelte mindre ting var gjerne lagd av lokale håndverkere, men etter forbilder fra germanske områder på kontinentet. Større og mer prestisjetunge gjenstander kom nordover som ferdige produkter.

Over ser vi en skam­ mel (hodeskammel?) av tre fra Hostad i Byneset i Sør-Trøndelagfra hundreår­ ene like fø r Kr.f. De to s-formede dyrefigurene er skåret inn i setet. Dette er det eldste eksemplet på treskjærer kunst i Norge. Til høyre: Det ringformede tunanlegget Dysjane på Hauge i Klepp i Rogaland. Restene etter to rek­ ker med hustufter ligger vendt inn mot en åpen oval plass. Slike anlegg tolkes gjerne som høvdingseter.

154

nordover langs de store elvene som m unnet ut i Nordsjøen eller Østersjøen. Fram mot 200 e.Kr. fant få gjenstander veien til Norge i forhold til det som ble igjen på dansk område. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med at spredningen av varene i de første århundrene etter Kristi fødsel bare skjedde gjennom begrensede for­ mer for gavebytte. De som deltok, var en forholdsvis liten gruppe enkeltm ennesker og slekter innen det germansktalende området. G jennom utveksling av luksusvarer og andre prestisjevarer knyttet disse menneskene sosiale og politiske forbindelser over store avstander. I dette gavebyttet fungerte noen få steder i Dan­ mark som viktige sentre der betydelige varemengder fra sør ble samlet opp. Noe av dette ble sendt videre nordover i Skandinavia. Østfold var det norske om­ rådet som lå nærmest de danske sentrene. Folk der hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Der­ for kom de som de første på norsk område til å hand­ le eller bytte til seg romerske varer. Særlig i den sør­ lige delen av Østfold, på gårdene langs raet, ble både menn og kvinner stadig oftere gravlagt med rikt

Etter hvert skaffet også folk andre steder i Norge seg romerske importvarer, både i de gode jordbruks­ bygdene på vestsiden av Oslofjorden og i det indre østlandsområdet, i Rogaland, på enkelte steder nordo­ ver på Vestlandet, og i Trøndelag. Samtidig fikk en del menn, som den tidligere nevnte «krigeren» på Hunn, våpen med seg i graven. De var gjerne smidd av lokalt utvunnet jern. Dette ble vanlig fra 100-tallet e.Kr. Et fast våpensett var det samme over hele det germanske området: et kort enegget sverd, to spyd av jern og et skjold. Spyd i Østfold kunne derfor ha sine paralleller i Polen, og skjoldbeslag i Trøndelag kunne ha samme form som skjoldbeslag i Sverige eller Tyskland. Det er tidligere pekt på at trekk ved både gravskikken og bosetningen mellom 200 f.Kr. og 200 e.Kr. viser en utvikling mot et stadig sterkere lagdelt sam­ funn. Den store overvekten av enkle branngraver fra århundrene før Kristi fødsel tyder som nevnt på at utgangspunktet var små samfunn uten store sosiale forskjeller. Lederen var kanskje den eldste i stammen, en person med spesielle egenskaper eller et valgt medlem av en spesiell ætt. I de nærmeste århundrene på begge sider av Kristi fødsel ser det ut til at kon­ trollen over jern som materiale til redskaper og våpen og kontakten med andre germanske grupper lenger sør førte til at enkelte slekter skilte seg ut. De tok lederskapet i et område på et annet grunnlag. Etter Kristi fødsel utviklet det seg en ny elite, øyensynlig et krigeraristokrati. Det brøt med det gamle stamme­ samfunnet som bygde på slektskap. Lederen ble nå utpekt på grunn av sine bedrifter som kriger. Under de nye sosiale forholdene kunne prestisje og makt oppnås gjennom væpnet strid. Dette gav neppe sta­ bile samfunn.

Høvdingseter på Jæren? Omkring Kristi fødsel, eller noe før bygde folk på det sentrale Jæren 16 eller 17 hus på en flate like sør for et lite tjern i den nåværende Hå kommune. De bygde dem mellom sju og 16 meter lange, vegg i vegg i to svakt buede rekker rundt en oval plass. Takene ble båret av to stolperekker inne i husene. Veggene var av tre, med torv som isolasjon på utsiden. Senere ble tor­ ven skiftet ut med stein etter hvert som husene ble vølt eller ombygd. Døråpningene vendte inn mot plas­ sen mellom husene. Midt på plassen bygde de et lite

N Y T T M E T A L L , NY S A M F U N N S O R D E N

firkantet hus, fem meter i firkant, med palisadevegger. Ved flere anledninger tente de bål i dette huset. Også inne i de lange husene fyrte de opp i ildsteder og bålgroper for å skaffe lys og varme og koke mat. Disse husene var i bruk gjennom vel 4 0 0 år. De ble forlatt omkring 400 e.Kr. I løpet av dette tidsrommet ble nye hus reist over restene av gamle som var falt ned, og det bygde seg etter hvert opp et avfallslag på nærmere en meter under de yngste husene. Bruks­ tiden vitner om en påfallende lang og fast tradisjon. Størrelsen viser at mange mennesker holdt til her på én gang, kanskje et par hundre. Dette merkelige anlegget, som folk nå kaller «Klauhaugane», blir i den arkeologiske litteraturen ofte betegnet som et «ringformet tunanlegg». Det er ett av nærmere 20 tilsvarende anlegg som hittil er kjen t fra Jæ ren i sør til Troms i nord. De ble alle bygd i jernalderen, men ikke alle var i bruk på samme tid. Jæ ren var det stedet der de først ble oppført. Der var det m inst bre slike anlegg i bruk på samme tid i de første århundrene etter Kristi fødsel. Hvorfor ble de bygd, og for hvem? En mulighet er at de var en form for jordbruks­ landsbyer. Det er særlig forholdene rundt «Klau­ haugane» som innbyr til en slik tolking. På høyde­ dragene omkring ligger det spor etter flere gårder som ble ryddet omtrent på den tiden da det ser ut til at de mange husene på «Klauhaugane» ble forlatt. Folk kan av ukjente årsaker ha flyttet ut fra den mu­ lige landsbyen og ryddet enkeltgårder i området omkring. De fleste andre anleggene innbyr derimot

ikke uten videre til en slik fortolkning. Mangel på fjøs eller spesielle forrådshus i tilknytning til anleggene gjør det vanskelig å holde fast ved tanken om landsbybosetning. Det samme gjelder de gjenstandene som senere er funnet i husene. De forteller lite om daglig virksomhet på en gård. Blant annet er det en påfallen­ de mangel på spor etter kvinnelige sysler som spin­ ning og veving. Det er derfor fremsatt flere andre tolkninger. Felles for de fleste av disse tolkningene er at de knytter seg til organiseringen av samfunnet over gårdsnivå. De mest interessante går ut på at det drei­ er seg om religiøse sentre, tingsteder, markedsplasser eller hirdkaserner. Disse tolkningene gir alle mening til utviklingen ellers i århundrene på begge sider av Kristi fødsel, med økende folketall og større sosiale forskjeller, og med en ny type ledere som resultat. De nye lederne hadde behov for legitimering og støtte. De ringformede tunanleggene kan ha vært synlige uttrykk for deres makt og myndighet. Frie m enn i samfunnet kan ha m øtt til tingmøter og vare­ bytte, og lederen kan ha stått for religiøse seremonier. Men først og fremst var kanskje anleggene forleg­ ninger for det følge av væpnede m enn som lederne trengte for å kunne utføre sine plikter og holde seg ved makten. Arkeologene bruker vanligvis ordet høvding om en slik leder. De ringformede tunanleggene er kanskje de eldste direkte vitnesbyrd vi har om høvdingdømmer i norsk forhistorie. Spørsmålet om høvdinger og høvdingdømmer vil vi komme tilbake til. Landets eldste kjente sko fra Sømna i Nordland, datert til førrom ersk jernalder (500f.K r.-0).

155

Den store jordbruksekspansjonen Tiden fra ca. 200 til ca. 550 e.Kr.

Fra 400-tallet e.Kr. vandret germanske stammer stadig ofte­ re inn i Romerriket, noe som etter hvert fik k skjebnesvangre følger fo r Romerri­ ket.

156

De 350 årene mellom 200 og 550 e.Kr. omfatter den yngre delen av romertiden og folkevandringstiden. Skillet mellom de to periodene blir trukket omkring 400. Det faller sammen med og har delvis sin bak­ grunn i dramatiske hendelser innenfor og langs Romerrikets grenser. Hunerne, et sentralasiatisk nomadefolk, trengte på denne tiden vestover nord for Donau og inn i de sentrale delene av Europa. Der ble de gamle beboerne drevet på flukt og satte i sin tur nye folk i bevegelse. Vinteren 4 0 6 -4 0 7 krysset vanda­ ler, burgundere, svevere og andre folkegrupper Rhi­ nen og gikk inn i Gallia. Dette innledet en vandringsbølge som i løpet av et par hundre år kom til å påvir­ ke hele Europa. Romerriket falt fra hverandre i vest. På 400- og 500-tallet grunnla germanske høvdinger en rekke kongedømmer innenfor det gamle Romerri­ kets grenser. Nye folk satte nye navn på europakartet. Vandalene gav navn til Andalucia, langobardene til Lombardia. Anglerne gav navn til England og frankerne til Frankerriket, som etter hvert ble det viktigste av

de nye kongedømmene. I 476 e.Kr. ble den siste vestromerske keiseren avsatt av en germansk høvding. De forandringene som uroen ute i Europa førte med seg, satte også sine spor i Skandinavia. Vi har sett at jordbruksbefolkningen her nord var en del av en germansktalende befolkning med kontakter over store avstander fra Lofoten til M ellom-Europa. Den skandinaviske halvøya var likevel en utkant i forhold til de dramatiske hendelsene på kontinentet. Det som skjedde lenger sør i Europa omkring 4 0 0 e.Kr. ved at limes forsvant, førte derfor ikke umiddelbart til noe m arkert sprang i den kulturhistoriske utviklingen på norsk område, selv om gravskikken på Østlandet endret seg og ble fattigere. Vi kan trygt dempe ned overgangen mellom yngre romertid og folkevand­ ringstiden (ca. 4 0 0 -5 5 0 e.Kr.) i Norge. Her var tiden omkring 200 e.Kr. - overgangen mellom eldre og yngre romertid - et langt viktigere skille. Det gjør det naturlig å se tiden fra begynnelsen av 200-tallet til midten av 500-tallet i sammenheng. Ikke fra noe tilsvarende tidsrom i norsk forhistorie kjenner vi så mange funn og fortidsminner som fra årene mellom 200 og 550 e.Kr. Med ett slag nærmest eksploderer det arkeologiske kildematerialet over store deler av landet både i omfang og variasjon. Det umiddelbare inntrykket er en veksttid som i norsk forhistorie bare kan sammenlignes med den senere vikingtiden. Hundrer av nye gårder ble ryddet og bosatt, og et mangfold av ressurser ble utnyttet fra hav til hei. Langt flere synlige gravminner enn før ble reist over de døde på de gamle gravfeltene, og nye fel­ ter ble anlagt. Det ble vanligere med et rikere gravgods, også våpen, og folk fikk større tilgang på varer av bronse, glass og edelmetaller. Handelen med folk i Sør-Skandinavia, i Nord-Europa ellers og i de romer­ ske provinsene fikk et kraftig oppsving. Mange steder langs kysten ble det bygd naust for lange skip som kunne bemannes med både 15 og 20 roere. I noen områder la folk også ned et stort arbeid i å bygge for­ svarsmurer på vanskelig tilgjengelige åstopper, såkal­ te bygdeborger. Hovedinntrykket av disse 350 årene er en tid med hektisk virksomhet over det meste av landet. Men bildet er svært motsetningsfylt. På den ene siden gir

D E N S T O R E JO R D B R U K S E K S P A N S JO N E N

bygdeborger, graver med våpen og bortgjem te skatter inntrykk av krig og ufred. På den andre siden tyder en økende mengde importvarer, nyryddede gårder og gravfelter der generasjon etter generasjon gravla sine døde, på en jevn og rolig samfunnsutvikling. Hvor­ dan kan dette forklares? Hva lå bak dette sammensat­ te bildet? Hvordan artet den mangfoldige aktiviteten seg, og hva førte den til? Noe av bakgrunnen var uten tvil økt folketall.

Uadalsvatnet Ualand

Nyryddingstid Forholdene nord og vest for Vigesåvatnet i Bjerkreim kommune i Rogaland kaster lys over den utviklingen som skjøt fart fra 200-årene e.Kr. I et landskap preget av daler, elver og vann mellom høye åser, gir vide moer av selvdrenerende aurjord og dalsider med lett dyrkbare morenemasser gode muligheter for både åkerbruk og husdyrhold. På steder der hoveddalen vider seg ut eller møter sidedaler, ligger gårdene Vigeså, Vigesdal, Svela og Skjæveland. Enkelte funn anty­ der at en jordbruksbefolkning hadde tatt området i bruk allerede omkring 2000 f. Kr. Gravfunn fra Viges­ dal og Skjæveland forteller om gårdsbosetning der et par hundre år før Kristi fødsel, og naturforholdene og beliggenheten gjør det rimelig å regne med at det samtidig var etablert gårder på Vigeså og Svela. Ved tiden omkring 200 e.Kr. fantes det altså en liten grend på fire gårder innenfor en avstand på tre kilometer nord og vest for Svelavatnet. Et par hundre år senere lå det m inst ti gårder i det samme området. I løpet av yngre rom ertid slo én eller kanskje et

Innenfor et lite om­ råde mellom gårdene Store Svela, Vigeså og Skjæveland i Bjerkreim i Rogaland ligger det i dag seks ødegårder (Auglend, «Storrsheia», Ualand, «Lerkebakken», Hadland og «Morar»). De er tro­ lig alle ryddet i peri­ oden 200-400 e.Kr.

Klyngetun Innmark

par fam ilier seg til på en flate bare ti m inutters gange oppe i lia bak tunet på Svela. I et sm åkupert terreng, m en med en praktfull utsikt over Svelavatnet og ås­ ene om kring, bygde de fire hus. De ryddet åkrer og gravla etter hvert noen av sine døde i ruvende grav­ hauger. Innm arka avgrenset de med et steingjerde. En ny gård var etablert. De gav den et navn som i senere norrøn form ble A uklend, i dag Auglend «økningsland, tilleggsjord». Med det fortalte de at tallet på gårder var økt eller at mer dyrket jo rd var Mange steder på Sørvestlandet ble det ryddet nye gårder i løpet av folkevandringstiden, eksem­ pelvis Lomeland i Eigersund i Roga­ land. Hustuftene ser vi som langstrakte fordypninger på tvers i forgrunnen. Slike gårder ble helst ryddet på selvdrenerte morenerygger som passet godt fo r den tids jordbrukstek­ nikk. Mange av disse ble forlatt i slutten av 500-tallet, men tatt opp igjen i vikingtid og middelalder.

157

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Tre­ bøtte med bronsebeslag fra Hopperstad i Vik i Sogn.

Dette smykket, fo r ­ met som en hjort med kalv, fik k en kvinne ifolkevandringstiden med seg i graven på Kvassheim i Hå på

kom m et i tillegg til den som hadde vært i bruk tidligere. Auglend var ikke den eneste gården i dette området som ble ryddet i løpet av 200- eller 300-årene. På minst fem andre steder var folk i travel virksomhet med å reise treskipede langhus og rydde bort skog og stein. De spadde opp åkrer, stelte husdyr og bygde steingjerder rundt innmarka. På Monæ, en slette øst for elven og halvannen kilometer nord for Svelavatnet, reiste folk to hus og bygde gjerde rundt 25 mål innmark. Høyt oppe i den brat­ te og østvendte skråningen tvers over elven fra Monæ skjedde det samme. Også der ble det reist to hus, og de som bosatte seg i disse, bygde et gjerde rundt nærmere 40 mål. Etter det steile terreng­ et fikk gården navnet Hadland i «det hallende jo rd ­ stykket». Enda høyere oppe og lenger vest, med en storslått utsikt nedover hoveddalføret mot sør, bygde en familie et hus og gjerdet inn nærmere 3 0 mål. Ste­ det kalles i dag Lerkebakken. Sør for Lerkebakken stuper terrenget forholdsvis bratt ned m ot en dal som stiger vestover fra Vigesåvatnet. 1 bunnen ligger det to vann, Storrsheivatnet ytterst og Uadalsvatnet innenfor. Også i denne dalen ryddet folk gårder senest på 300-tallet, kanskje alle­ rede på 200-tallet e.Kr. Flere familier slo seg til på en vid og slakt skrånende flate ved østenden av Storrs­ heivatnet. De bygde hus i tre atskilte tun og gjerdet inn over 110 mål. Området kalles i dag Storrsheia, men vi kjenner ikke det opprinnelige navnet på går­ den. Endelig bosatte det seg folk på moreneryggen mellom de to vannene. Der fikk de omkring 45 mål innmark og kalte gården Ualand. Det er vanskelig å fastslå i detalj hvordan disse seks nye gårdene ble tatt opp. Inntrykket er at det skjedde raskt, kanskje bare i løpet av et par generasjoner. Slik var det også andre steder, ikke bare i Bjerkreim og i nabobygdene omkring, men over hele Sørvestlandet. I Rogaland og Agder kjenner vi flere hundre gårder som ble ryddet i denne tiden. Bosetningsveksten var kanskje ekstra sterk i denne lands­ delen, men også ellers i Norge tyder nye gravfelter og en større spredning av fun­ nene enn før på hektisk rydding av går­ der i yngre romertid. Bakgrunnen for veksten må ha vært det økende folketallet. Stadig nye men­ nesker skulle ha et levebrød, og ny jord måtte ryddes.

Gårdsnavnene - et nytt kilde materiale Det arkeologiske materialet gir oss bare glimt av den kraftige bosetningsveksten i eldre jernalder. 158

Et naust på Stend i Fana I Bjorvika innerst i Fanafj orden ligger det rester etter et stort naust like nedenfor gården Stend hele 32 meter langt og med buede langvegger slik at det var 8,5 meter bredt på midten og 7 meter i hver ende. Det var i bruk i romertiden og folke vandringstiden. Fordi landet har hevet seg siden da, ligger den nedre enden i dag 13 meter innen­ for flomålet. Da folk bygde naustet, gravde de det delvis inn i en høy leirbakke. Treverk holder seg lenge i lei­ re. Derfor er deler av treveggene bevart like til vår tid. De var bygd av hunved, halvkløvinger og hresidige stolper som dannet en stående palisadevegg. Treet var så friskt at det ennå er mulig å se hvert eneste øksehogg. Taket var båret av to stolperekker som stod omkring fem meter fra hverandre. Det gav god plass til store fartøyer fra eldre jernalder av den typen som blant annet er funnet ved Nydam i Danmark og Kvalsund på Sunnmøre. Kvalsundbåten var 3,2 meter bred og 18 meter lang. Naustet på Stend ble mye brukt. Folkene der hadde bygd ildsteder på to plasser, og ellers mistet de en rekke gjenstander på gulvet. Det var brynesteiner av kvartsitt og skifer, jernslagg og jernbiter - blant annet båtnagler - og fiskesøkk eller vev­ lodd av kleberstein. Mer overraskende er det kan­ skje at det lå store mengder leirkarskår både i naustet på Stend og i tilsvarende naust som er undersøkt på Nord-Jæren. De er av god kvalitet og forteller kanskje om handel med leirkar langs kysten og med andre varer over Nordsjøen. De store naustene og de store båtene var neppe bygd for vanlige fiskere og bønder. De forteller om et organisert samfunn og er tolket som uttrykk for høvdinger som kunne mobilisere et stort mannskap til handels- og hærferd.

Det er sjelden vi har anledning til å studere selve går­ dene. Husrester og spor etter dyrking er for det mes­ te påvist og undersøkt i utkanten av de sentrale bosetningsområdene og i større antall bare i Rogaland og Vest-Agder. I andre deler av landet må vi ty til andre kilder for å få kunnskap om hvordan rydding­ en av de nye gårdene artet seg. Arkeologene har regnet gravhauger og gravfunn som indirekte uttrykk for fast gårdsbosetning i denne tiden. Men dette er upålitelige kilder dersom det ikke finnes andre spor å fylle ut bildet med. For det første er det ofte vanskelig å knytte gravene til klart avgren­ sede gårdsområder. Mange gravhauger er heller ikke undersøkt og datert. Dessuten vet vi at mange hauger er blitt fjernet for lang tid siden, uten at det i dag er mulig å si noe sikkert om hvor de lå eller hva de inne­

DEN S T O R E J O R D B R U K S E K S P A N S J O N E N

holdt. De kjente gravfunnene og de gjenværende gravhaugene gir derfor ofte et skjevt inntrykk av bosetningen i et område. Likevel er det mulig å danne seg et forholdsvis klart bilde av bosetningsutviklingen i det meste av landet. Det finnes nemlig en viktig kildegruppe som et stykke på vei omgår de problemene som knytter seg til et sviktende arkeologisk materiale. Det dreier seg om en kilde som ennå er levende - bostedsnavnene eller gårdsnavnene våre. Det bnnes omkring 50 000 gårder med egne navn i Norge. Språkforskerne har vist at mange gårdsnavn - når vi ser bort fra den lydmessige utviklingen av språket - har holdt seg i langt over 1000, ja , kanskje 2000 år. Navnegranskeren Magnus Olsen har uttalt at ved gårdsnavnene «står vi like overfor det kontinuitetskraftigste i norsk stedsnavnsoverlevering». G jen­ nom mer enn 100 års grundige studier har forskere drøftet en rekke viktige spørsmål knyttet til disse navnene. De har tolket dem slik at vi nå mener å vite hva de fleste navnene betyr. De har ordnet dem i for­ skjellige typer eller navneklasser, slik at vi kan se sammenhenger over større områder. Og de har for­ søkt å tidfeste navnene, det vil si bestemme de perio­ dene da folk gjorde bruk av de ulike navnetypene når de gav nye gårder navn.

Det ligger mange mulige fallgruver i bruken av gårdsnavn som bosetningshistoriske kilder. Dette gjelder særlig tidfestingen av navn og bosetning. Dersom språkforskeren støtter seg for mye til arkeologiske funn, og arkeologen omvendt baserer seg for mye på språkhistoriske forhold, kan det lett føre til ringslutninger. Det er også viktig å ha klart for seg at folk ikke alltid gav et sted nytt navn samtidig som de bosatte seg der. Det kunne på forhånd være knyttet et navn til stedet som folk fortsatte å bruke etter at de var blitt bofaste. Tidligere generasjoner kalte gjerne en mektig grusrygg Storhaug eller et spe­ sielt høydedrag Haukås lenge før de første m ennes­ kene bygde hus og ryddet åkrer på eller ved disse ste­ dene. Omvendt kunne et bosted skifte navn i tidens løp.

Når vi er klar over slike forbehold, gjør gårdsnav­ nene det mulig å trenge dypere inn i både bosetnings­ utviklingen og den allmenne samfunnsutviklingen enn det arkeologiske materialet alene tillater. Ord­ ningen av gårdsnavnene i grupper og tidfestingen av disse gruppene på grunnlag av innhold, språkform og andre forhold har i så måte vært helt avgjørende for å kunne bruke navnene til å kaste lys over bosetningshistorien. Vi har tidligere sett at folk på Jæ ren kanskje tok i bruk en spesiell type gårdsnavn allerede i bronsealde­ ren: navn som ender på -a. Ellers er det vanlig å reg­ ne med at folk i den eldste tiden helst gav bostedene eller gårdene sine enkle, usammensatte navn som sa noe om naturforholdene på stedet, slike som Haug eller Eid, Berg eller Vik. Språkforskerne har av språk­ lige, men også av arkeologiske grunner vært forsik­ tige med å føre slike navn lenger tilbake enn til tiden omkring Kristi fødsel. Det har nemlig vært vanlig lære at gården som fysisk enhet, slik vi kjenner den fra senere, vokste fram i de første århundrene av vår tidsregning. Utgravningene på Landa i Forsand har rokket ved dette synet og vist at folk bodde fast innenfor det samme avgrensede området allerede fra og med eldre bronsealder. Arkeologisk er det derfor ikke noe i veien for at enkelte kjente gårdsnavn har sine røtter mye lenger tilbake enn forskerne til nå har vært villig til å akseptere. Her må vi la dette ligge. Men for å forstå bosetningsutviklingen videre utover i jernalderen må vi danne oss et bilde av forholdene ved overgangen m el­ lom eldre og yngre romertid. Sammenhengen mellom et gravfelt og et gårdsnavn på østsiden av Mjøsa h jel­ per oss med dette. På nordsiden av Svartelva i Løten, åtte-ni kilom e­ ter ovenfor utløpet i M jøsa, ligger det største grav­ feltet vi kjenner fra hedmarksbygd-ene, med over 100 gravhauger. De ligger på lettdrevet grusjord i det fruktbare området med næ ringsrike avleiringer som har gjort hedmarksbygdene til et av de beste korndistriktene i landet. Folk begynte å gravlegge sine døde på stedet like etter Kristi fødsel, og senere var gravfeltet i bruk gjennom 1000 år til kristen ­ dommen ble innført. Selv om det ikke finnes synlige spor etter hus eller åkrer fra denne tiden, må vi trygt kunne tolke gravfeltet som et uttrykk for sam m en­ hengende og fast gårdsbosetning i hele dette tids­ rommet. Vi kjenner ellers få funn fra eldre jernalder i Løten. Den gården som gravfeltet tilhørte, var tydeligvis i et par hundre år det eneste bostedet i flere kilometers omkrets. Folk gav den likevel et navn. Dette skjedde neppe tilfeldig. Et gårdsnavn skulle ha betydning for dem som slog seg til på stedet, men det skulle også skille gården ut fra andre gårder i nærheten og si noe om gårdens plass i lokalsamfunnet. Da folk tok til å

Rester av et mønstervevd bånd fr a en grav på Snartemo i Hægebostad og en moderne kopi til venstre. Tøyene var gjerne mønstret og i flere farger.

Spillebrikker fra Birkeland i AustAgder. Flere graver inneholder slike. Også germanerne her i nord likte tyde­ ligvis å spille brett­ spill.

159

JE R N OG HØVDINGER

Det er sjelden funnet store tøystykker i Norge. Men disse plaggene fr a Thorsberger Moor lengst sør i Jylland skilte seg neppe særlig fra klær som fo lk brukte også her nord i eldre jernalder.

Navneklasser i eldre jernalder

Brikkevevd hjørne av en kappe fra Geite i Frol i NordTrøndelag.

rydde nye gårder i nærheten, ble den gamle gården ganske enkelt hetende «gården». 1 vår tids språkdrakt er dette blitt til By Det komm er av et fellesgermansk ord for bosted eller gård, på norrønt bæ r eller byr. Både navn og gravfelt utpeker derfor By som den eld­ ste gården her oppe ved Svartelva. De første som holdt til, kunne ta i bruk store land­ områder både til innmark og utmark. Slik ser også forholdene ut til å ha vært ellers i landet. Vi skim ter et bilde preget av store bosetningsenheter på de beste løsmasseavsetningene. Der naturforholdene lå til ret­ te for det, dannet de sammenhengende bygder. Andre steder lå de gjerne for seg selv, skilt fra naboer av naturlige hindringer. Under den kraftige spredningen av jordbruket dannet disse «modergårdene», som de gjerne kalles, utgangspunkt for ryddingen av nye går­ der. Gårdsnavnene gir oss mange steder muligheten til å studere det som skjedde i detalj. 160

Usammensatte navn som By - eller Bø som det heter i andre deler av landet - forteller direkte om at det her bodde folk. Sammen med de usammensatte natur­ navnene hører dette navnet til de eldste bostedsnavnene vi har. Slike navn er det naturlige utgangspunkt for studiet av all jordbruksbosetning i eldre jernalder. For forståelsen av den videre utviklingen får andre navnetyper større betydning, først og fremst sam­ mensatte navn med et sisteledd som også forteller om bosted eller om virksom het knyttet til jordbruk. De viktigste gårdsnavntypene som vi regner med at folk tok i bruk allerede i eldre jernalder, er navn som ender på heim og stad , vin og land. De to første type­ ne forteller direkte om bosetning. De to siste sier noe om bruken av den jorden som lå til gården. «Intet av de ord som har været brukt til dannelse av norske stedsnavn, lyder så k jen t og kjæ rt som heimr,» skriver Magnus Olsen et sted. Heim er et fel­ lesgermansk ord som ganske enkelt betyr «boplass», et sted der m ennesker bor. Det finnes i gammelengelsk i betydningen gård, og det finnes i stedsnavn over store deler av Tyskland. I Norge kjenner vi om kring 1000 heim-gårder, fordelt over hele landet. Mange steder har språkutviklingen gjem t det gamle heim r bort som etterleddet -um eller -em i slutten på gårdsnavnet. Det var nemlig helt uvanlig at folk gav en gård navnet heim alene, slik de gjorde med by eller bø. Heim-gårdene fikk sammensatte navn - Seim eller Oppheim, Lerum eller Herrem. De er ofte store og ligger sentralt i bygdene. Sørøst i landet knytter de seg til tilsvarende vestsvenske navn. De finnes blant annet i store mengder i Vårmland og Våstergotland. Gårdsnavn som ender på stad, «bosted», «opp­ holdssted» forteller også direkte om bosetning. Tidli­ gere regnet man med at slike gårder var ryddet først i yngre jernalder, etter omkring 550. Nyere forskning har vist at folk må ha begynt å gi slike navn allerede i folkevandringstiden. Vi kjenner mer enn 25 0 0 stadgårder, men de er gjerne ikke så sentrale og store som heim-gårdene og ble helst ryddet noe senere. De fin­ nes over hele landet, men det er særlig mange av dem på Østlandet og i Trøndelag. Gårdsnavn som ender på vin, forteller ikke direkte om bosetning, men om hvordan folk brukte området, helst før noen bosatte seg fast der. Ordet vin betegnet naturlig eng eller beitemark, et frodig sted der det var godt å slå seg til med husdyrene. Det gir dermed et glimt inn i hvordan folk for nærmere 20 0 0 år siden kan ha gjort seg nytte av den vide utmarka rundt de faste bostedene sine. Vi kjenner nærmere 1000 vinnavn spredt over store deler av landet, først og fremst i de gode jordbruksbygdene på Østlandet og i Trøn­ delag, men også i enkelte distrikter på Vestlandet som

D EN S T O R E J O R D B R U K S E K S P A N S J O N E N

Hardanger og Voss. Endelsen vin kan i dag ofte være bortgjem t og skjuler seg som -ve eller bare -e eller -n. Av og til finnes vin også som usammensatt gårds­ navn, da gjerne i flertallsformen Vinje. Også i Sverige finnes det en rekke vin-navn. Betegnelsen land, «jordstykke», forteller også om virksomhet i utmark, selv om vi i dag ikke kan gi den en så klar betydning som vin. Det er et tydelig m ot­ setningsforhold mellom vin-gårder og land-gårder. Der det fantes mange land-gårder, var det få eller ingen vin-gårder og omvendt. Vi skal senere vende tilbake til land-gårdene. Folk kan ha gitt steder navn på både land og vin lenge før noen slo seg til og bygde gårder der. Betyd­ ningen av ordene forutsetter im idlertid at det fantes eldre gårder i nærheten som brukte disse stedene. De gårdsnavnene de inngår i forteller at det på et visst tidspunkt skjedde en utvidelse av gårdsbosetningen. Når dette skjedde, er ikke alltid lett å avgjøre bare på grunnlag av navnene. Folk holdt nemlig ved like skikken med å gi gårder spesielle typer navn gjen­ nom flere hundre år. I deler av landet gav man fort­ satt gårder navn både på stad og land i vikingtiden. Systematiske detaljstudier av gårdsnavnene i bygd etter bygd vil likevel kunne sette oss i stand til å rul­

le opp de store trekk i bosetningsutviklingen utover i jernalderen. Et par eksempler fra Voss illustrerer dette.

Gårdsnavn forteller bosetningshistorie På nordsiden av det åtte kilometer lange Vangsvatnet, seks kilom eter vest for Vossevangen, strekker det seg en bred dal nordover inn i fjellheim en mot Vidvangane og Fønahorgi. Dalen kalles Dyrvedalen etter den elven som gjennom tusener av år har funnet veien ned fra fjellet. Den nederste delen av dalen ligger i to og en halv kilometers lengde under 3 0 0 meter over havet og er fylt av dype og lett dyrkbare løsmasser, i Her har det vært fast gårdsbosetning i over 1500 år. Fengst nede ved vannet og på østsiden av elven ligger gården Bø med gårdene Veka og Byrkjo som nære naboer. Det er en rimelig fortolkning at det var her på Bø de første familiene som slo seg til i dalen, ryddet åkrer og bygde en gård. Innover i dalen på begge sider av elven, like opp m ot 2 5 0 meters høyde, gav løsmassene gode beite­ muligheter. Der vokste det saftig gress, og der kan vi tenke oss at folket på Bø hadde husdyr gående på sine vin-er. Da behovet for nye bosteder meldte seg, rydNydambåten fra Sønderjylland er en del av et stort offerfunn fra 200-400tallet. Slike båter må også fo lk langs norskekysten ha be­ nyttet.

161

JE R N OG HØVDINGER

da bosetningen ved Svelavatnet i Bjerkreim ble utvi­ det med seks gårder i yngre romertid, kalte folk den ene av de nye gårdene Auglend. To av de andre gårde­ ne - Hadland og Ualand - gav de land-navn, den van­ ligste navnetypen i det sørvestlige Norge. Betegnelsen land vitner ikke i seg selv direkte om bosetning. Som vi har vært inne på, forteller ordet egentlig om teiger eller jordstykker i områdene rundt eldre gårder. Navn som Eikeland, Espeland og Fiveland, som karakteriserer vegetasjonen på stedet, underbygger dette. Det samme gjør navn som Håland, Nesland, Vatnaland, som forteller om belig­ genheten. Slike land-stykker kan ha vært brukt som slåttemark av de eldre gårdene og ha fått sine navn lenge før folk bosatte seg der. De kan også ha vært brukt som beitemark for storfe og hest. Navn som Kalveland og Rosseland tyder på det. Noen ganger avslører også navnet direkte hvilke eldre gårder de hadde hørt til og var blitt skilt ut fra. Skrettingland og Valleland må opprinnelig ha vært utmarksteiger under gårdene Skretting og Voll. I hele landet kjenner vi omkring 2000 land-gårder.

Flere steder i Nor­ den er det funnet m enneskeofferfra eldre jernalder. Tollundmannen fra Silkeborg på Jylland ble først hengt og siden ofret i en myr. Slike menneskeofringer kjennes også fr a Norge, men liket er aldri så godt bevart.

Spannformet leirkar fr a kvinnegrav på Døsen i Os i Horda­ land. Slike leirkar er spesielle fo r Norge. Godset var magret (blandet opp) med mye kleber eller talk.

162

det folk gårder der, og de gamle vin-navnene fikk sta­ tus som gårdsnavn. På vestsiden av dalen bosatte folk seg på Rekve, Røte, Sæve og Hæve; på østsiden av dalen på Gjerme og Dolve. Og én kilom eter lenger øst ved Vangsvatnet slo folk seg til på Honve. Gården Gjerstad innenfor Dolve kan også være ryddet i løpet av denne tiden. På de fleste av disse gårdene ligger det fremdeles gravhauger som synlige spor fra denne bosetningsutvidelsen. Mange av dem er undersøkt og inneholdt graver nettopp fra folkevandringstiden. På tilsvarende måte ble bosetningen utvidet på de vide flatene i selveste Tjukkebygdi, vel en halv mil øst for vannet. Her finner vi gården Bø sentralt sammen med flere vin-gårder: Rykke lengst ute ved Raundalselvi og ellers Endeve, Melve, Helleve, Vinjo, Tøn, Ygre og Hylle i en krans omkring. Andre steder var det andre gårdsnavn som karakte­ riserte bosetningen. I Grong i Namdalen ble det over en strekning av bare ti kilometer ryddet hele åtte heim-gårder: Veiem, Øyem, Føynem, Jørem , Værem, Sem, Heggem og Kvitem. Ellers fikk gårdene i Grong naturnavn. Kanskje vitner alle heim-gårdene om et regulært landnåm i denne bygda tidlig i jernalderen? I Ullensaker på Romerike fikk også noen av de eld­ ste gårdene navn på heim, men uten å dominere bosetningen så sterkt som i Grong. Det ligger et titalls heim-gårder i Ullensaker. Mellom og rundt disse lig­ ger det tolv vin-gårder og over 30 stad-gårder som kan avspeile en gradvis utvidelse av bosetningen i yngre romertid og folkevandringstiden. Det klareste uttrykket for veksten i jordbruket er likevel de mange land-gårdene. Vi har ovenfor sett at

De fleste ligger i et stort sammenhengende område fra Telemark i øst til Hordaland i vest. I Vest-Agder er i dag om lag hver tredje gård en land-gård. 1 visse byg­ der ligger de på rekke og rad i et sammenhengende belte, uten andre navnetyper i det samme området. Mange av dem ble ryddet nettopp i tiden fra omkring 200 til 5 5 0 e.Kr. og er kanskje de sterkeste uttrykk for den kraftige utvidelsen av de bosatte områdene da.

Indre utvikling eller innvandring? Hvor kom de fra, de m enneskene som bosatte seg på de nye gårdene? Hadde det bygd seg opp et så stort befolkningsoverskudd på de eldre gårdene at det ble

DEN S T O R E JO R D B R U K S E K S P A N S JO N E N

Ekteskap mellom Sjælland og Østfold? Ved begynnelsen av 200-tallet e.Kr. ble det grav­ lagt en kvinne på Nordre Rør i Rygge i Østfold. Hun ble lagt ned ubrent ved en stor steinblokk, og over graven bygde de etterlatte en lav, vid røys. Til tross for dette er den enkle røysa en av de rikeste kvinnegravene vi kjenner i Norge fra romertiden. Kvinnen på Rør fikk en syl, en kniv og en saks av jern med seg i graven, men først og fremst kar og smykker. Tre leirkar, en liten bøtte av tre med bronsehank, en sil av bronse og et beger av klart, blågrønt glass ble lagt ned ved siden av henne. På kroppen og klærne var hun utstyrt med smykker av ypperste kvalitet. I håret hadde hun to eller tre nåler av sølv og på fingrene to ringer av gull, den ene med innlagt kameol og en blå pusset stein som en juvel. Rundt livet hadde hun trolig et bel­ te med en spenne pyntet med sølv, og til klærne var det festet en smykkenål - en såkalt rosetthbula - også av sølv. Disse smykkene, og sammensetningen av dem, er svært sjeldne i Norge og er kjent bare fra et par steder utenom Rør. De nærmeste parallellene fin­ nes i Sør-Skandinavia, særlig på Sjælland. Graven fra Rør tyder på nær kontakt mellom Østfold og Sjælland i romertiden og en rask spredning av varer og impulser nord over Kattegat eller opp­ over kysten av Båhuslen. En måte varer og impul­ ser kan ha spredt seg på, er giftermål. Det er ikke urimelig å tenke seg at kvinnen på Rør var en sjællandsk kvinne som hadde giftet seg inn i en av de ledende familiene i Østfold. Der ble hun grav­ lagt med sine egne smykker og med andre ting fra medgiften sin. Slik tolket understreker denne gra­ ven den nære forbindelsen arkeologene har påvist mellom Østfold og Sør-Skandinavia også i tidlig­ ere generasjoner.

nødvendig for yngre folk å flytte ut og rydde egne gårder på høvelige steder? Eller kom nye folk flytten­ de til, fra nabobygder eller nabodistrikter eller til og med enda lenger borte fra? Begge forklaringene kan ha noe for seg. Det ser ut til at det var et særtrekk ved germaner­ nes levemåte å ta ut på vandring. Allerede på 100-tallet f.Kr., lenge før det som i ettertid kalles folkevandringstiden, la grupper fra Norden - kimbrere og teu­ tonere - ut på en ferd gjennom Europa som skulle føre dem like ned i Italia. På 100-tallet e.Kr. begynte goterne en forflytning fra sørkysten av Østersjøen som i de neste århundrene skulle føre dem sør til Svartehavet og videre vestover til Spania og Nord-

Afrika. På 200-tallet e.Kr. tok andre grupper ut på nye vandringer. Det var stadig uro langs grensen mot Romerriket. Blant annet herjet allemannere, franker og andre germanske folk i Gallia, Spania og NordItalia i 276 e.Kr. Arkeologene mente tidligere at det måtte ha fore­ gått innvandring også til Norge i forbindelse med vandringene lenger sør. En sterk økning av funnmengden og etableringen av de mange nye gårdene - særlig på Sørvestlandet - ble sammen med en ny type leirkar og en ny smykkeform tolket som resultat av innvandring av nye germanske stammer. At folk på nytt tok til å gravlegge sine døde ubrent i mannslange steinkister, ble tatt til inntekt for det samme. De nye kulturtrekkene ble knyttet til navngitte folk som ryger og horder. Disse folkenavnene minner om de latinske stammenavnene rugii hos Tacitus og harudes hos Cæsar. Begge var navn på germanske folkegrup­ per som Rugen på sørkysten av Østersjøen, Hardsyssel i Jylland og Harz i Tyskland. På 500-tallet bruker den gotiske historieskriveren Jordanes disse latinske betegnelsene på skandinaviske folkegrupper som nettop må være ryger og horder. En så for seg at folk fra disse stammene kom sørfra og slo seg ned i Roga­ land og Hordaland og gav navn til de områdene der de tok land. I forlengelsen av dette ble visse felles trekk i det arkeologiske materialet i Sørvest-Norge og i Nord-Norge fortolket som en videre utflytting langs kysten mot nord. Den siste generasjonen av arkeologer har stilt seg svært kritisk til denne teorien. De har helst villet se bort fra innvandring som forklaring på den kraftige utvidelsen av bosetningen. I stedet har de tolket nye kulturtrekk som resultatet av en hjemlig utvik­ ling eller forbindelser med stammefrender og andre folkegrupper i Europa. Det har blant annet vært vanskelig å peke på et opphavsområde som innvandrerne kan ha kommet fra. Den nye smykketypen - en korsformet spenne av bronse - var felles over hele det ger­ manske området. De nye leirkarene - såkalte spannformet keramikk - ble skapt lokalt i Norge uten påviselige forbilder lenger sør. En ny gravskikk kan like gjerne være resultatet av kulturpåvirkning som innvandring. Tidligere, under drøftingen av det eldste jord bru ­ ket, har vi påpekt at det arkeologiske kildematerialet er utilstrekkelig når det gjelder å påvise folkevand­ ringer. Det kan sjelden alene avgjøre om det noen gang virkelig har funnet sted en innvandring til et område. Det bildet funnene tegner, kan like gjerne skyldes kulturpåvirkning eller handel. Det samme gjelder for jernalderens vedkom m en­ de. Det har vist seg vanskelig å påvise arkeologisk selv flere av de bevegelsene som vi på grunnlag av skriftlige kilder vet at germanske grupper foretok

Draktspenner av bronse ble laget jern­ alderen igjennom. Korsformede spenner som den over, fra Barka i Strand i Rogaland, var vanli­ ge over hele landet.

Glassperle med bilde av et menneskeansikt laget av innsmeltede glasstråder i ulike farger. Funnet er fra fo lk evandringstiden, fra en grav på Byrkja i Hjelmeland i Roga­ land, men perlen ble kanskje laget så langt borte som ved Svartehavet.

163

JE R N OG HØVDINGER

Husfruer ved havet

Gården på Ulland­ haug i Stavangerfra folkevandringstiden. Etter arkeologisk utgravning i 1970årene ble husene bygd opp igjen på de gamle grunnmurene. Motstående side: Tenkt situasjon i et langhus fra fo lk e­ vandringstiden. Kvinnen til venstre maler kom til mel på en liten dreiekvern, mens kvinnen til høyre spinner ull til garn på håndtein. Foran dreiekvernen ligger kardene som ble brukt fo r å gjøre ullen klar til spin­ ning. I bakgrunnen står en kvinne og vever på en stående vev (oppstadvev), renningen holdtes stram ved hjelp av steiner (vevtynger). Langhusene i fo lk e­ vandringstiden var stavbygde. Taket ble båret oppe av to mot­ stående stolperekker et stykke innenfor ytterveggen. Fra Ullandhaug. 164

langs og over grensen til Rom erriket ved Rhinen. Det samme gjelder det arkeologiske utgangspunktet for de fleste av de gruppene som på 4 0 0-tallet krysset den engelske kanalen og slo seg til i den gamle romerske provinsen Britannia, selv om de er kjent under navn som anglere, saksere og jyder. Dette innebærer at arkeologien heller ikke kan avvise slike vandringer. Det inntrykket både funn og gårdsnavn gir av en kraftig bosetningsutvidelse, og som kanskje vil forsterkes ved fremtidige undersøkelser, gjør det rimelig å regne med at problemet om kring innvan­ dring på nytt vil kunne dukke opp. Men foreløpig er det ikke mer enn selve navnelikheten som knytter ryger og horder til sørligere germanske stammer. Om bakgrunnen var indre utvikling eller tilflytting av nye folk, eller kanskje en kom binasjon av begge

Langs den over fem mil lange jcerkysten, helt ytterst ved storhavet, ligger det en rekke store og små gravfelter som består av enkle røyser bygd av rullestein fra stranden. Det største av disse strandgravfeltene, som også er blant de største gravfelt­ ene i landet, ligger på Kvassheim i Hå kommune. Opprinnelig fantes det omkring 250 graver på dette feltet. I dag er det noe under 150 igjen. Her gravla folk på gården Kvassheim sine døde gjen­ nom nærmere tusen år, fra siste del av keltertiden like før Kristi fødsel til inn i vikingtiden. De fleste begravelsene foregikk i romertiden og folkevandringstiden og ble markert på ulike måter, med ovale, kvadratiske, runde og lange røyser eller hauger. Et inngående studium av for­ holdet mellom gravenes form og den dødes kjønn har avdekket en klar tendens, selv om ikke funn­ ene gjør det mulig å kjønnsbestemme personene i alle gravene. Langhaugene ble først og fremst bygd over døde kvinner. Folk tok til å bygge og gravlegge kvinner i langhauger mot slutten av romertiden, og fortsatte med det utover i folkevandringstiden. Også andre steder i landet ble kvinnene ofte gravlagt i langhauger i de samme århundrene. På grunn av den ytre formen ser gjeme arkeo­ logene i dag langhaugene som et uttrykk eller et symbol for boligen, for langhuset. Kvinnene i disse haugene ble gjennom denne formen mer synliggjort for ettertiden enn de fleste andre som var gravlagt på feltet. Kanskje var det meningen å fortelle at disse kvinnene hadde hatt en fremtre­ dende stilling i samfunnet mens de levde. Det er nærliggende å tenke seg at det var gårdkonene - husfruene selv med ansvar for og kontroll over det daglige husholdet - som ble lagt i langhauger.

deler, var resultatet det samme - en befolkningsvekst som bkk folk til å ta stadig nye områder i bruk. Mange steder ryddet de seg nye bosteder lenger inne og høyere oppe i heiene enn både før og senere. Dette vet vi fordi mange av disse gårdene ble forlatt i løpet av 500-årene e.Kr. og senere er blitt utgravd.

De nye gårdene - hus og tun Det bnnes ingen bosteder fra norsk forhistorie som vi har bedre kjennskap til enn de nye gårdene som ble ryddet på Sørvestlandet i yngre romertid og folkevan­ dringstiden. Hele innmarksområder eller deler av slike, med tilgrodde ruiner av hus og gjerder, ligger fremdeles igjen både i sentrale bosetningsstrøk og i utmark. Mange av dem er blitt undersøkt. Vi har der­ for etter hvert fått en ganske detaljert kunnskap om

JE R N OG HØVDINGER

Plantegning av det ene langhuset på Ullandhaug. Den stiplede linjen viser første fase i husets historie. Etter noen generasjoner ble huset forlenget fvre-fem meter mot venstre.

Ildsted Stolpehull Takbærende stolpe

Til venstre: Prinsippplan overfolkevandringstidsgården slik vi kjenner den fr a mange ødegårder særlig på Sørvestlandet. Fra et tun med ett eller flere langhus gikk en geil (fegate) mot utmarken. Stein­ gjerdene som av­ grenset geilen, fort­ satte rundt innmar­ ken som skille mot utmarken. I inn­ marken lå åker og eng, og der stod det også gravrøyser og rydningsrøyser. Til høyre: Ødegår­ den Hønelandfra folkevandringstiden på Re i Time på Jæren. Vi ser hustuf­ tene ved hjørnet av det moderne indus­ triområdet; geilen går oppover i bildet og svinger så rundt innmarken. Denne gården ble trolig fo r ­ latt mot slutten av 500-tallet, men fo r ­ søkt bosatt igjen i vikingtiden eller middelalderen. Da ble nye hus bygd på de gamle tuftene.

166

ff

Fundamentstein, veggmur

■ **> Steinfylt renne 1 2 Stolpepar

0 Antatt bærende bjelke

------- Smal renne

C> Steinheller

hvordan gårdene så ut og livet artet seg for dem som bodde der. Anleggene har alle et svært ensartet preg og gårdstypen blir derfor ofte omtalt som folkevandringstidsgården eller jernaldergården, selv om den er best kjent i en begrenset del av landet. Den sentrale delen av gården var ett eller flere lang­ hus omkring et tun der det noen steder også stod et mindre hus. Den best kjente av disse gårdene er trolig den såkalte jernaldergården på Ullandhaug i Stavang­ er med fire hus. Her er tre av husene bygd opp igjen på de gamle tuftene. Det var ellers vanlig med to hus på hver gård. De lå som regel parallelt og orientert etter den herskende vindretningen på stedet. Lengden kunne variere, men var gjerne mellom 20 og 40 meter med omkring 25 meter som et gjennom snitt. Det lengste huset av denne typen som vi kjenner på Jæren, kan ha vært nærmere 90 meter langt. Av de fire husene på Auglend i Bjerkreim var ett omkring 4 0 meter, to omkring

Fjell i dagen

Inngang

1 Brent trevirke ■- -

Antatt vegglinje i eldste fase

24 meter og ett bare 3,5 meter langt. Innvendig var husene vanligvis omkring fem m eter på det bredeste. I løpet av de århundrene slike hus var i bruk, foretok folk forskjellige utbedringsarbeider på dem, skiftet stolper, gjorde dem lengre eller kortere. Svært ofte lå husene i skrånende terreng med stor høydeforskjell mellom den øvre og den nedre enden, ikke sjelden flere meter. Folkevandringstidshusene var «grindabygde». Slik bygde folk i Norge løer til langt opp m ot vår egen tid. Taket, som var dekket av never og torv, ble båret av parvise stolper. De ble reist et stykke innenfor ytter­ veggene og holdt sammen oppe med tversgående og langsgående stokker. Ytterveggene var stående plan­ ker, satt inntil hverandre i syllstokker som var lagt ned i bakken. U tenfor treveggene ble det på funda­ m enter av stein bygd murer som ikke hadde noen bærende funksjon, men som skulle isolere m ot ned­ bør og vind. Det er rester etter disse m urene som

D EN S T O R E J O R D B R U K S E K S P A N S J O N E N

gjør det mulig for oss å finne gårdene i dag. Det var vanlig med innganger på begge sider av huset. De stod ofte rett overfor hverandre, og noen av dem kunne være hellelagt. Svake spor i gulvet tyder på at noen hus var delt inn i flere rom med trevegger. Det kunne være boligrom, kokerom , forrådsrom, fjøs for storfe og kanskje småfe, løe og kanskje smie. Tal­ let på rom vekslet med husets lengde. Det viktigste skillet gikk likevel mellom den delen som inneholdt oppholdsrom for folkene på gården, og den delen der husdyrene holdt til om vinteren og der avlingen ble lagret. I skrånende terreng lå boligdelen alltid nederst, mens husdyrene holdt til i den øvre enden av huset. Det var ikke uvanlig med ildsted i fjøsdelen. For å unngå fuktig sig ned i boligdelen ble det lagt finhakkede kvister og eventuelt halm på fjøsgulvet. Dette kunne etter en tid spas ut og brukes til gjødsel på åkrene. I boligdelen bygde gårdsfolket ildsteder langs m idten av gulvet for å skaffe seg lys og varme. Det var groper i gulvet der de stekte k jø tt og fisk ved å varme opp nevestore steiner. Etter bruk ble de skjørbrente steinene gjerne kastet like utenfor døren, der de ble liggende i en haug langs ytterveggen. Ild­ stedene kunne også ha hellelagt bunn og kantstilte heller på sidene. Langs veggene bygde man brisker eller jordbenker som kunne brukes som soveplasser. Alt innbo av organisk materiale, som tøyer, lær og utstyr og red­ skaper av tre, er råtnet bort. Det er derfor helst funn av metall, glass, leire og stein som i dag forteller oss om den virksomheten som foregikk inne i husene. I lyset og varmen fra ildstedene utførte kvinnene viktige daglige gjøremål. Der ble kornet malt til mel og måltidene tilberedt. O pprinnelig malte de kornet på skubbekverner slik kvinner før dem hadde gjort gjennom tusener av år. Kornet ble lagt på en flat stein og knust ved at de førte en mindre rund stein med begge hender fram og tilbake over denne. I løpet av 300-årene e.Kr. ble skubbekvernene erstat­ tet av dreiekverner som bestod av to skiveformede steiner, der kornet ble ført ned gjennom et hull midt i den øverste steinen. Denne ble dreiet rundt i en sir­ kel, og kornet ble knust mot understeinen som lå fast. Romerne hadde brukt slike dreiekverner lenge før de ble vanlige i Norge. Når dette nye redskapet ble tatt i bruk her nord, må det ha vært et resultat av de stadig nærmere forbindelsene med folk sør for Nordsjøen. Det var vanlig med kar av tre, både dreide og stavbygde, men de er blitt til mold. I noen hjem fantes det også drikkekar og forrådskar av glass og bronse. De havnet ofte som gravgods sammen med de døde. Ellers ble både forrådskar og kokekar lagd av leire. De fleste funnene fra de undersøkte hustuftene er nett­ opp store og små skår fra knuste leirkar. Verken før

eller senere i norsk forhistorie ble det lagd så mange og så forskjellige leirkar som i yngre romertid og folkevandringstiden. Flere av dem viser likhet med leir­ kar lenger sør i Skandinavia. Men folk i Norge skapte også sine egne former. Særlig gjaldt dette noen bøtteformede eller spannformede kar av et porøst gods som inneholdt mye knust kleber eller asbest, og som ble dekorert med rike mønstre på sidene. De mange spinnehjulene som ble m istet på gulvet og ikke funnet igjen før arkeologene i vår tid dukket opp med graveredskapene sine, forteller om spinning av ull og dermed også indirekte om både karding og eventuelt farging. Opp langs tverrveggen stod gjerne en oppstadvev der det ble vevd tøyer til både klær og tepper. Bare tyngene av stein eller tørket leire som holdt renningen stram, er bevart til vår tid. Kvinnene hadde nok også ansvaret for husdyrene som holdt til i den øvre enden av huset om vinteren. Både storfe og småfe kunne melkes, og melken ble foredlet til smør og ost. I noen hus er det funnet sva­ ke spor etter båsskiller omkring en m eter fra hver­ andre. De gjør det mulig å beregne størrelsen på husdyrbesetningen. I et gjennom snitts langhus kunne det være plass til mellom 20 og 25 kyr i den tiden de måtte fores inne.

Åker og eng Fra døren i fjøsenden førte en geil eller en fegate bort fra huset. Den løp m ellom to parallelle steingjerder, et par m eter fra hverandre. Den ble brukt når folk skulle drive husdyrene fra husene til utmarka for å hindre at de tråkket i åker og eng. G eilens lengde var forskjellig fra gård til gård, alt etter naturforholdene på stedet og hvor i innm arka husene var satt opp. De to steingjerdene på sidene av geilen, skilte etter hvert lag, men fortsatte uten avbrudd i hver sin retning Vakkert dekorert spinnehjul til en håndrokkfra Holmen i Bjerkreim.

167

I JE R N OG HØVDINGER

som utgard. Utgarden var det steingjerdet som heg­ net inn hus, tun og innm ark og skilte innmark fra utmark. Utgarden gikk i en vid bue. Av og til ble den lagt i ! krok og sving om store jordfaste steiner. Ofte ble naturlige stengsler som fjelldrag, myr og vann brukt som avgrensning. Folk bygde da utgarden inn til fjel! let eller ned til myra eller vannet på ett sted og fort­ satte videre fra et annet sted. Det området som ble gjerdet inn, varierte i størrelse fra gård til gård, men selve gårdstypen var den samme. Få bosteder fra for­ historisk tid passer bedre til navnet gård enn nettopp slike som dette. En gård betyr jo et område som er omgitt av et gjerde, og ennå i dag betegner «gard» et gjerde mange steder i landet. På innmarka gulnet byggåkrer eller havreåkrer hver høst, og der vokste saftig enggress. Hvor mye som var lagt ut til åker, vet vi ennå svært lite om. Vi kan tenke | oss et ekstensivt åkerbruk der folk flyttet åkrene rundt i om i innmarka med ett eller få års mellomrom. Det ser nemlig ut til at det meste av den dyrkbare jorden på disse gårdene en gang har vært tatt opp som åker. Men vi kan også se for oss faste åkrer som var i bruk år etter I år, slik det senere var vanlig på norske gårder. Flere steder ble det i hvert fall dyrket korn over så lang tid I på samme sted at det dannet seg tydelige åkerreiner i allerede i folkevandringstiden. I historisk tid fantes det på norske gårder ofte en stor sentral og fast åker nær tunet som kaltes «StorI åkeren» eller «Gamleåkeren». Der hadde folk dyrket korn uten avbrudd i lengre tid enn minnet kunne nå. For at åkeren skulle kunne gi rimelig god avling, måt­ te den hvert år få tilført rikelig med næringsstoffer, blant annet naturgjødsel. Arkeologer har lenge disku­ tert om driftsmåten med en slik fast åker har sine røtter tilbake til yngre romertid og folkevandringstiden, eller om den først kom senere. En av forutsetningene for slik dyrking er som nevnt jevn tilførsel av nok næringsstoffer. Naturvitenskapelige målinger av fosfatinnholdet i jorden på gårder fra folkevandrings­ tiden tyder på at folk gjødslet åkrene sine. Det er der­ for ikke noe i veien for at systemet med en fast stor­ åker eller gamleåker er mer enn 1500 år gammelt. Vi har tidligere sett at åkrer til og med kan ha vært i sam­ menhengende bruk siden eldre bronsealder. Folk brukte spader, hakker og grev under arbeidet på åkrene, og dessuten ard. Kornet skar de med sigd. Jern et gjorde det mulig å lage bedre redskaper. Arbei­ det ble lettere, og det ble enklere å rydde nye gårder i områder der det tidligere ikke var særlig innbydende å bosette seg. Noe av forklaringen på den kraftige bosetningsveksten må ligge nettopp i jevn tilgang på jern. Som nevnt dyrket folk bygg, og da været ble noe kaldere og våtere igjen ved overgangen mellom eldre og yngre romertid, fikk havren sitt endelige gjennom ­ brudd. Senere var havre det viktigste kornslaget for

j

folk i kyststrøkene. Den gav sikrere avlinger i et fuk­ tig klima. På Ullandhaug ved Stavanger er det også funnet frø av lin. Lin inneholder fibrer som det kan spinnes tråd av, og ble kanskje dyrket på gården. Men det er også mulig at lin var en handelsvare som folk her nord hentet hjem fra sørligere strøk. Det er uklart hvor stor rolle åkerbruket spilte i for­ hold til husdyrholdet. Noen arkeologer viser til fjøsdelen og geila og mener at husdyrholdet var viktigst. Andre legger større vekt på innmarka og mulighetene for korndyrking der. Det er grunn til å regne med at dette vekslet fra sted til sted. Forholdet mellom hus­ dyrhold og korndyrking var neppe det samme over­ alt, men avhengig av lokale naturforhold. Noen ste­ der var åkeren viktigst, andre steder spilte husdyrene en forholdsvis større rolle. Folks mangfoldige utnyt­ telse av naturen var kanskje noe av det mest karakte­ ristiske i norsk jernalder. De nye gårdene ble som de gamle helst ryddet på områder med morenejord, det vil si sand og grus som lå igjen etter at isen hadde trukket seg tilbake 8 - 1 0 000 år tidligere. Ennå behersket ikke folk kun­ sten å dyrke myr eller leirjord. M orenejorden inne­ holdt mye stein - både jordfaste blokker som de lot ligge igjen, men først og fremst store mengder mindre stein som de måtte plukke opp og fjerne for å få rene åkrer. De kan også ha fjernet stein fra gressmark, både av hensyn til slått og beite. I motsetning til i senere tid fraktet de ikke rydningssteinen særlig langt. De kastet den sammen i små og store røyser som vanlig­ vis fikk en tilnærmet rund form, fra én til fem meter i tverrmål og omtrent en halv meter høye. Etter hvert som folk la stadig ny jo rd ut til åker, lå det flere titalls, noen steder over 100 røyser igjen, tett i tett. Ofte var det ikke mer enn et par meter mellom dem. Der spo­ rene ikke er visket ut av senere virksomhet, er det i dag særlig slike store røysfelter som gjør det mulig for oss å påvise den gamle innmarka. Det kan være vanskelig å avgjøre om de største røysene er rydningsrøyser eller gravrøyser, særlig når de er jevne og regelmessige i formen. Flere steder har det vist seg at folk gravla noen av sine døde nær tunet. Sentrale personer ble gjerne lagt i en stor haug eller røys like ved husene. Ellers ble de døde, som vist ovenfor, gravlagt på små og store gravfelter eller på markerte punkter i utmarka nær gården.

Sterkere utnytting av utmarka Utenfor utgarden lå utmarka. Dit førte geila, og dit ble husdyrene sendt på beite - kyr og okser, sauer og geiter, kanskje til og med griser. Det ble også holdt hest, både som ride- og trekkdyr. Folkeøkningen og de mange nye gårdene i tiden etter 200 f. Kr. førte til sterkere utnytting av utmarkressursene enn tidligere. Folk bygde nye setrer. De brukte slåttemark og beite-

D EN S T O R E J O R D B R U K S E K S P A N S JO N E N

Gammel norsk spelsau. Antagelig var det slike sauer folk holdt på gårdene i jernalderen. områder mer intensivt enn før. De fortsatte å utvinne store mengder jern , de hentet never og trevirke, brukte tjære, fisket og jaktet. Vi har tidligere sett at folk i Sogn sannsynligvis drev en form for seterbruk allerede fra yngre steinal­ der, men særlig i yngre bronsealder og den aller tid­ ligste jernalderen. De hadde fortsatt dyrene sine på beite i de samme områdene i de første århundrene e.Kr., men de etterlot seg færre spor da. Fra slutten av romertiden økte virksomheten i fjellet på nytt, samti­ dig med at stadig nye gårder ble ryddet og bosatt. Slik var det særlig nær skoggrensen, der dalene åpnet seg mot høyfjellet. På flatlendte og solvendte områder med rik og fro­ dig vegetasjon satte folk igjen opp hus. De var gjerne tre-hre meter brede og seks meter lange. Veggene var av jord, stein og torv og kunne være kledt med tre innvendig. Inngangen var i den ene kortveggen. Som i lavlandet dekket de taket med never og torv og støt­ tet det opp med stolper inne i huset. Lys og varme fikk de fra et ildsted lengst inne i rommet. Dessuten tilberedte de ofte maten i kokegroper i gulvet. Det ble liggende mye igjen da folk forlot husene

for godt: pilspisser og andre redskaper av jern , spin­ nehjul og vevlodd, brynesteiner, perler og slagg fra jernsm iing. Det vitner om en allsidig virksom het, der både kvinner og m enn deltok. Skal vi dømme etter små beinfragmenter, spilte viltet en beskjeden rolle under oppholdene. Derim ot ble bsk som sei og sild tatt med opp fra fjorden. Husdyrene - storfe, men særlig sauer og geiter - var viktigst. Bein fra gris antyder at det også kan ha vært vanlig å ha dette dyret med seg til fjells om sommeren i eldre jern a l­ der. Husene og funnene kan vanskelig tolkes som annet enn spor etter setring. Men til forskjell fra eldre spor gir de inntrykk av en fastere og mer intensiv bruk av området fra og med yngre romertid. I flere daler var to, tre eller fire setrer i bruk på samme tid. Kanskje var det nå at den tusenårige tradisjonen med å nyttiggjøre seg fjellet i husdyrholdet fikk sin ende­ lige utforming, slik at setrene og fjellbeitene ble en fast del av gårdenes driftsform. Bakgrunnen for dette må vi helst søke i mangel på beite nær gårdene nede ved fjorden, som følge av økende folketall og en sta­ dig tettere bosetning der. 169

JERN OG HØVDINGER

Nausttufter jra eldre jernalder ved Hop under Nes på Karm­ øy, de store steinrekkene er veggfundamenter. Her kan det ha ligget båter på over 20 meter, som lett var i stand til å krysse Skagerrak. Utviklingen i Sogn var ikke enestående. Vi aner noe av det samme ellers på Vestlandet, på Østlandet og i Trøndelag. Noen steder ble seteroppholdet kom ­ binert med jernvinna. Andre steder bygde folk fangstbuer i høyfjellet der de oppholdt seg under ja k ­ ten på reinsdyr, pelsdyr eller fugl. Huler og hellere ble på nytt tatt i bruk som bosteder til visse tider av året. Det blir stadig avdekket nye områder i utmark og heier som ble utnyttet fra og med 20 0 - og 300-årene e.Kr. Den økte virksom heten satte også spor etter seg langs kysten. Her slo folk seg til utenfor de sentrale gårdsområdene, på små fiskerbruk året rundt eller i enkle fiskerbuer i sesongen. Folk bygde slike fiske­ buer blant annet langs strendene på Sotra og i Øygar­ den i Hordaland. De må ha oppholdt seg der i deler av året for å fiske, mens de ellers hadde fast tilhold på gårdene omkring eller i fjordene innenfor. På Utsira vest for Karmøy kan folk derimot ha bodd fast året rundt i små og enkle hus der det knapt var plass til mer enn et par kyr. De ble lagt i trange bergkløfter uten særlige dyrkingsmuligheter, men nær gode hav­ ner og med vidt utsyn mot storhavet i vest. For dem som bodde her, kan fisket ha vært viktigere enn jo rd ­ bruket. Bare sjelden er det bevart større mengder bein på boplasser fra jernalderen. Av og til er arkeologene likevel heldige og komm er over beinm ateriell som kan gi et detaljert bilde av næringsgrunnlaget. Dette 170

skjedde ved utgravningen av en boplass på Bleik på nordvestsiden av Andøya i Nordland. De som bodde der, hadde både storfe og småfe gående på beite og holdt dessuten høns. Samtidig viser beinfunnene at de fanget pattedyr og fugl: rein, oter, røyskatt og hval, havørn og spurvefugler. Fisket var likevel det viktig­ ste ved siden av husdyrholdet. Folk fanget torsk så vel som hyse, sei og blåkveite. Folk i Norge var altså ikke bare bønder, selv om gården med hus og innmark var blitt det faste punkt i tilværelsen og jordbruket bredte seg sterkere enn kanskje noen sinne tidligere. Alt etter de lokale vil­ kårene utnyttet folk over hele landet et mangfold av utmarksressurser, i havet, ved kysten og i fjellet. Tiden mellom 200 og 550 e.Kr. var en vekstperiode med stor aktivitet over et bredt felt. Denne veksten viste seg også på de gamle bostedene.

Gård og landsby På grunn av skikken med å bygge murer på utsiden av treveggene har det vært lettere å finne spor etter husene på de såkalte jernaldergårdene enn etter hus som ble bygd uten tilsvarende isolasjon. Diskusjonen om bosetningsutviklingen i eldre jernalder har derfor i stor grad tatt utgangspunkt i kjente gårder fra Sørvest-Norge der husene ble bygd med slike murer. Som vi har sett tidligere, har utgravningene på Landa i Forsand vist at det også fantes større bosetningsom-

DEN S T O R E J O R D B R U K S E K S P A N S J O N E N

råder med hus uten slike murer. Etter hvert er det funnet tilsvarende hus andre steder i landet. Både i Trøndelag, som på Bertnem i Overhalla, og på Østlan­ det, som ved Åkersvika øst for Mjøsa, bygde folk på denne tiden treskipede hus uten isolerende steinvegger. Hvordan skal vi så se gårder med slike hus i for­ hold til de tradisjonelle jernaldergårdene med stein­ murer? For å kunne svare på dette må vi gå veien om Landa, som ennå er den eneste større boplassen som er undersøkt. Samtidig med gårdsekspansjonen i yngre rom er­ tid og folkevandringstid skjedde det viktige foran­ dringer på Landa. For det første ble langhuset så godt som enerådende innenfor hver enkelt bru ksen­ het. Her var det rom for både folk og dyr under sam ­ me tak. Dessuten var det vanlig med et mindre lagerhus eller verkstedhus. Samtidig flyttet beboer­ ne husene sine sam m en fra de tidligere tre tunom rådene til ett sted på moen. I dette felles «tunet» ble husene fra 200-tallet bygd på faste tom ter og etter en streng orden. Tidligere flyttet folk gjerne husene sine når de var blitt så gamle at det var behov for å bygge nye. Nå ble bygningene reparert når treverk var råtnet, og nye hus kunne bare bygges etter at de gamle var revet. Nøyaktig de samme tomtene ble brukt gjennom mer enn 4 0 0 år. M inst 15 bruk hadde husene sine samlet i det faste tunet, det vil si en samling på mer enn 30 hus. Bebyggelsen på Landa er i dette tidsrommet med rette blitt sammenlignet med en landsby. Den har det samme preget som tilsvarende bosteder i Sør-Skandinavia. Samtidig kan den m inne om klyngetunbebyggelsen slik vi kjenner den på en del norske gårder fra tiden før utskiftningene på 1800-tallet. Umiddelbart ser det ut til at denne bebyggelsen skiller seg klart fra den vi kjenner fra den tradisjonel­ le jernaldergården, der det gjerne bare var én, to eller tre bruksenheter. Dette er nok likevel bare tilsynela­ tende. Med unntak av steinmurene bygde nemlig folk på Landa langhusene sine etter det samme faste m øn­ steret som de som bodde på Auglend eller Hadland i Bjerkreim. Avstanden mellom de takbærende stolpe­ ne var noe nær den samme fra hus til hus. De satte dørene inn omtrent på samme sted i langveggene og bygde ildstedene på faste steder i forhold til stolper og dører. M ønsteret var så fast at det i dag er mulig for arkeologene å si på forhånd hvor spaden bør settes i jorden dersom man for eksempel ønsker å bnne ild­ stedene i et hvilket som helst av disse langhusene. Det ser ut til at planløsningen i husene i hovedsak var den samme over hele landet. Hvorfor noen valgte å bygge med og noen uten isolerende steinmurer, er derimot ennå en gåte. Det er ikke funnet geil og utgard på Landa. Grun­ nen er kanskje at avgrensningen mot utmarka var et ris- eller flettverksgjerde. Det har nemlig vært mulig å

antyde en geil gjennom en detaljert måling av fosfatinnholdet i jorden på moen. Husdyrgjødsel gir høyt fosfatinnhold. Husdyrene har en utidig vane med å legge gjødslen fra seg nettopp etter at de er løst i fjø­ set og blir drevet ut på beite. Den første strekningen ut fra fjøset blir derfor temmelig m økkete. Tilsvaren­ de møkkete blir det gjerne når kyrne om kvelden står fulle av m elk ved grinda og vil hjem. Fra tunet og åkrene omkring strekker det seg tre smale felter med høyt fosfatinnhold som kan være spor etter geiler. Alle tre peker mot det samme stedet ved en bekk som rant sørover moen til Forsandånå. Der kan det ha vært vadested og vanningssted. Der vokste det dessu­ ten frodig oreskog, og beitene kan ha vært saftige og gode. Dermed begynner bildet av Landa i folkevandringstiden å ligne det vi kjenner fra de mange nyryddede gårdene. Den vesentligste forskjellen var størrel­ sen på gården, det vil si tallet på bruk. Landa var neppe noen enestående boplass for 1500 år siden. Det er grunn til å regne med at det skjuler seg tilsvarende spor også andre steder der terrengfor­ holdene var høvelige. Mange av gårdene i vår tid har rotter tilbake til eldre jernalder og noen enda lengre tilbake. Det er nesten aldri gjort undersøkelser i nær­ heten av tunet til disse gårdene. Men sjansene er sto­ I Plan over den strengt regulerte bo­ setningen på Landa i Forsand, Rogaland, ifalkevandringstiden. Hus­ dyrgjødsel og avfall fra boplasser lagres i jorden som fosfater. Ved å måle dette innholdet kan vi påvise boplasser som ellers ikke er synli­ ge. På kartet ser vi at de høyeste f osfatverdiene ligger der boplassene er funnet. At området smalner av nordfar boset­ ningen, tyder på ferdsel denne veien. Fjorten tun hadde hvert to hus. Tunet i midten til venstre hadde ett stort hus re for at det også der flere steder vil være mulig å fin­ ek s tr a - der bodde ne rester av tun med mange bruk som på Landa. kanskje landsbyens Brukstallet vil ha variert etter størrelsen på den dyrk­ leder. bare jorden. Da blir de tradisjonelle jernaldergårdene ett ytterpunkt og Landa et annet på en skala som egentlig omfatter den samme gårdstypen. Det var med andre ord de lokale jordbruksforholdene som avgjorde hvor mange bruk som ble liggende i samme gårdstun. 171

Bønder, krigere og høvdinger Tiden fra ca. 200e. Kr. til ca. 550 e.Kr.

Gården, slik vi møtte den i det forrige kapitlet, var det faste punktet i tilværelsen for dem som bodde i Skan­ dinavia i eldre jernalder. De var bønder. Det fantes ennå ingen byer så langt nord i Europa. Gården var levebrødet og livsgrunnlaget. Selv om ressurser både i utmark og sjø ble tatt i bruk, var gården likevel ingen lukket enhet med absolutt selvforsyning. Det var ikke alle steder at folk produserte all maten sin selv, eller at de selv lagde alle de redskapene og alt det utstyret de hadde behov for. Varer som for eksempel jern og kleberstein, leirkar og salt måtte noen steder skaffes utenfra. De enkelte gårdene var deler av en større verden. Med flere folk og flere gårder var det skapt et tette­ re samfunn. Folk kom hverandre nærmere. I de store østlandsdalene, på de store løsmasseområdene ved Forgylt spenne fra Kvåle i Sogndal. Dekoren er geo­ metriske mønstre og dyrehoder utført i relieff.

172

M jøsa, på Ringerike og Romerike, langs raene på beg­ ge sider av Oslofjorden, i Grenland, på Lista og Jæren og i Inn-Trøndelag vokste det fram store sammen­ hengende bosetningsområder. Men også i fjordene og dalene og på øyene vestpå og nordpå, der isbreen og elvene hadde lagt igjen store løsmasser, lå gårdene tett. Om det noen steder kanskje bare lå to -tre gårder samlet, lå det andre steder flere hundre. Åser og fjell, daler og elver, vann og fjorder skilte bygdene fra hverandre og gav dem særpreg. Likevel hadde de for­ bindelse med hverandre. De hadde en felles kultur og et felles språk, og de hørte hjemme i en germansk verden som strakte seg over store deler av Europa. Det germanske fellesskapet trådte fram i smak og stil. Germanerne likte å pynte seg. På 200-, 3 00- og et stykke ut på 400-tallet dekorerte de smykkene sine med geometriske figurer, og særlig med spiralmotiver. Slik var det også her nord. Men fra siste halvpart av 400-tallet la de sin elsk på dyremotiver. De hentet disse motivene fra kunstm iljøer i M ellom-Europa, med forbilder i den romerske kunsten. Der hentet de også karveskurden, som opprinnelig var treskurd, men som allerede romerne overførte til metall. Kar­ veskurden preget dyreornamentikken den første tiden. Fra Mellom-Europa ble impulsene spredt vidt omkring blant de germanske stammene og omformet etter lokal smak. Også tidligere brukte germanerne gjerne dyr som en del av ornam entikken, men da helst på eller langs kanten av smykkene og de flatene som ellers var dekorert med spiraler og andre geometriske figurer. I siste halvpart av 400-tallet ble dyremotivene helt dominerende. De preget kunsthåndverket - særlig smykker og våpenutstyr i bronse, sølv og gull - blant germanske stammer på kontinentet, i Sør-England og i Norden. Dyktige kunstsmeder må ha vandret rundt og arbeidet for storfolk, slik at motiver og teknikker ble spredt over store områder. De brukte etter hvert dyremotivene over stadig større flater, dels i halvnaturalistisk form, dels oppløst i sterkt stiliserte linjeeller trådmønstre. Avgjørende for variasjonene var hvilken flate som skulle utsmykkes og om teknikken var karveskurd eller filigran. Dyreornamentikken fikk sin rikeste utfoldelse i Skandinavia. Særlig finnes det et stort arkeologisk materiale i kystfylkene fra Vestfold til Sør-Troms. Like fra 200-tallet e.Kr., men særlig utover i folke-

BØ N D ER, K RIG E RE OG HØVDINGER

vandringstiden, forteller det om hektisk aktivitet og om en forholdsvis ensartet kulturutvikling i disse kyststrøkene. Sammen med det språklige materialet forteller ornam entikken også noe om folks tankever­ den, om organiseringen av samfunnet og om kontak­ ter med omverdenen.

Skjulte krefter og høyere makter På grunnlag av det kildematerialet vi har fra eldre jernalder er det vanskelig å trenge inn i folks forestillingsverden - deres tanker om liv og død og deres for­ hold til religion og krefter utenfor dem selv. I skrift­ lige kilder fra middelalderen finner vi trekk ved den gamle gudelæren, åsatroen, som går tilbake til eldre jernalder. Men de er vanskelige å skille ut, og de vil først bli omtalt i neste bind i forbindelse med over­ gangen til kristen tro og lære. Her vil vi derfor bare trekke fram enkelte funn som gir oss små glimt inn i den tankeverden folk i eldre jernalder levde i. Disse funnene forteller om folks forhold til både naturkref­ tene og til høyere makter ellers. De forholdt seg til slike krefter både som enkeltm ennesker og sammen med andre i et større fellesskap. Da en kvinne og en åtte-tolv år gammel jen te ble gravlagt på Kvåle i Sogndal i Sogn på slutten av 400tallet e.Kr., bkk de med seg en merkelig samling av små gjenstander av stein, flint og glass i en liten beholder. Blant disse var en steinøks, to små stykker bergkrystall og sju små hvite eggformede og runde steiner av kvarts og kvartsitt. Umiddelbart kunne dette se ut som barneleker. Så enkelt er det likevel ikke. Det er gammel folketro at bergkrystall og hvite steiner verner m ot trollfolk og vonde makter. Det er god grunn til å tro at innholdet i den lille beholderen var amuletter med vernende og kanskje helbredende virkning. Det var først og fremst om å gjøre å verne seg og sine, det vil si alle på gården, mot alle de farlige kref­ tene som folk ikke hadde kontroll over selv. Det ble gjerne gjort ved hjelp av «tordensteiner» eller «tordenkiler», steinøkser eller flintdolker fra steinalderen eller den aller tidligste bronsealderen, som folk la ned i gulvet i husene sine. De hadde funnet dem i jorden, men var neppe klar over at slike redskaper var lagd av folk et par tusen år før dem. De trodde at de var falt ned fra him m elen med lynet, og at de gav beskyttelse mot nye lynnedslag, og mot sykdom og ulykker. Også ellers ble spesielle steiner tillagt ekstra kraft, særlig hvit kvarts, kvartsitt og bergkrystall. Slike stei­ ner ble brukt som amuletter, som beskyttelsesmiddel mot trolldom, sykdom eller ulykker. Små hvite, runde eller eggformede steiner ble ofte lagt ned sammen med den døde i både manns- og kvinnegraver, slik som på Kvåle. Etter senere folketro hadde slike steiner ver­ nende og helbredende egenskaper, særlig for storfeet.

Hver og en kunne nok selv samle og bruke «tor­ densteiner» og am ulettsteiner og håpe at de virket som de skulle. Andre ganger var det nødvendig å søke råd og hjelp hos m ennesker med helt spesielle egen­ skaper. Også slike m ennesker finnes det spor etter i det arkeologiske materialet. En av de merkeligste begravelsene vi kjenner fra jernalderen på Vestlandet, foregikk på 500-tallet e.Kr. Da ble en kvinne på Døso i Os sør for Bergen lagt i en nesten tre m eter lang grav i jord en under en 17 meter lang og åtte meter bred gravhaug. Hun var rikt utstyrt med smykker og annet personlig utstyr, men skilte seg ikke på den måten ut fra andre velstående kvinner på Vestlandet. Det gjorde hun derimot gjennom to andre forhold ved graven. Ved fotenden ble det satt ned en flat stein som en terskel inn til graven, og i høyre hånd holdt hun en lang trestav. Kvinnen på Døso var trolig en volve. Volven ble flere hundre år senere beskrevet i den norrøne litteraturen som en kvinne med helt spesiel­ le egenskaper, spådomskyndig og stundom også trollkyndig, hun hadde full oversikt over fortid, nåtid og fremtid og tilegnet seg kunnskap om skjulte forhold etter å ha satt seg i ekstase gjennom sang. Hun hadde også makt over skjebne og fruktbarhet. Det var vanlig

at folk tilkalte henne når de var i krise eller ønsket å få løst vanskelige spørsmål. Derfor var hun både fryk­ tet og respektert. Vi hører senere om to slags volver. Den ene vandret rundt med en stav slik som kvinnen på Døso. Selve betegnelsen volve er sannsynligvis avledet av et ord for «stav», på norrønt *volv. Den andre typen stod for riter som var knyttet til kjønnslem m et på en hest - en hestefallos som ble kalt Volse. Et funn fra Fløksand i Hordaland forteller kanskje om dette. Hestefallosen Volse ble oppbevart i en linduk sammen med løk. På en kniv av bein fra Fløksand var det med runer risset inn «linalaukaR», lin og løk, nettopp de plantene som ble brukt for å ta vare på Volse. Kanskje bodde det en volve også på Fløksand? Hestefallosen var et symbol for fruktbarhet. Dette er ikke overraskende. Folk var avhengig av at naturen ble fornyet i rikt m onn hvert år og søkte selv å påvir-

Rødlig-blond hår­ dusk fr a kvinnegrav på Øvre Øye i Kvi­ nesdal. Kanskje ble den tillagt magisk kraft.

Kam av bein. På kammen er det skrevet inn en hilsen med runer til en kvinne, Nanna, som kalles «den ypperste møy». Fra Vespestad i Bømlo.

173

JE R N OG HØVD INGER

ke dette ved riter og kult. Å begrave mennesker på en bjørnefell eller gi dem bjørneklør med i graven var kanskje uttrykk for det samme. Fra etnografiske stu­ dier vet vi at fruktbarhet står sentralt i mange ritualer knyttet til død og begravelse. Bjørnefell og bjørneklør kan nok tolkes som uttrykk for status og prestisje, men bjørnejakt og bjørnekult er i mange kulturer også knyttet nøye sammen med forestillinger om kvinnenes fruktbarhet. Kammer hørte kanskje i visse sammenhenger til den samme forestillingsverdenen. Frisyrer har spilt en stor rolle i mange kulturer, og langt hår har vært regnet som et tegn på kraft. Det var ikke uvanlig at de døde fikk kammer med seg i gravene. I europeisk fol­ ketro finnes det eksempler på at kammer ble regnet som vernende og lykkebringende og at de fremmet fruktbarheten. Ryggen og tindene på kammen sym­ boliserte skyer og nedbør - det livgivende regnet. På Lepsøy på Sunnmøre er det funnet en beinkam mel­ lom steinene i et ildsted langt inne i en heller. Det lå hestebein rundt ildstedet. Kanskje foregikk det kul­ tiske handlinger der? Få arkeologiske funn forteller likevel mer direkte om fruktbarhetskult enn de såkalte hellige hvite stei­ nene. De er fallossymboler, overdimensjonerte fremstillinger av det mannlige kjønnslem i kvarts eller lig­ nende hvite steinslag, gjerne satt opp på eller i til­ knytning til gravhauger. På Glein på Dønna på Helge­ land ble den hvite steinen satt på toppen av en 35 meter vid og fem meter høy gravhaug, en av de stør­ ste i Nord-Norge. Disse fallossteinene er blitt tolket som symboler på en fruktbarhetsgud, enten Njord eller sønnen Frøy. Kanskje ble de stilt opp på steder der folk fra større områder kom sammen for å ta del i kulthandlinger.

Gårdsnavn og kultsteder

Steinøks med skafthullfra Fretheim i Aurland. Slike økser ble i jernalderen lagt ned i jorden både under hus og i gra­ ver, sikkert som vern mot ulykker.

174

Den germanske gudeverdenen i eldre jernalder er vanskelig å trenge inn i. Det er ikke funnet sikre spor av at folk i Norden den gang tilbad gudene sine i templer, spesielle bygninger eller «hov» som tilsvarte de kristne kirkene. Det er i nyere forskning omdisku­ tert om det i det hele fantes slike hedenske gudshus. I stedet har det vært hevdet at hovet gjerne var et eget rom på gården. Forestillingene om gudene var etter alt å dømme sterkt knyttet til naturen. Derfor vendte folk seg til gudene hjem m e i husene sine eller i utmarka. De utførte sine hellige handlinger ved tjern eller vann, eller inne i skogen i en liten lund eller ved et stort tre. I sitt forhold til gudene var de særlig opp­ tatt av naturkrefter og fruktbarhet. På visse dager, sli­ ke som første vinterdag om høsten, midtvinters og første sommerdag om våren, ble det holdt fester. Dette var viktige tidspunkter for folk med jordbruk som levevei. Da ble det ofret både dyr og annet. Kan-

Gullbrakteat dekorert med dyrefigurer, fr a Teig i Sauda.

Gull og andre guder Folkevandringstiden var gullalderen i nordisk forhistorie. Hendelsene lenger sør i Europa førte til et kraftig materielt oppsving hos de germanske stammene i Norden. Store mengder edle metaller fant veien nordover, særlig gull, som senere er funnet i jorden i form av smykker, amuletter og andre gjenstander. Gullet var både statussymbol for ledere og råstoff for produksjon. Noen av disse gullgjenstandene ble lagt sammen med de døde i gravene, andre ble gjemt bort under urolige tider eller ofret i åkrer, myrer og vann, til høyere mak­ ter med ønske om velstand og lykke. Det kunne være halsringer, armringer og fingerringer, men også hengesmykker, munnblikk til sverdskjeder, barrer og betalingsgull eller andre ting. Gjenstan­ dene forteller om dyktige gullsmeder som blant annet laget de mest elegante smykker dekorert i filigran og granulasjon. Gullet var gudenes metall. Noen særpregede gjenstander kalles gullbrakteater. De ble brukt som hengesmykker og amuletter av germanere over hele Norden. De var runde, fra to-tre til seks-sju centimeter i diameter, og preget fra den ene siden i gullblikk med ulike motiver. Forbildet var romerske mynter eller medaljer med bilde av den guddommelige keiseren, men etter hvert dekorerte germanerne dem med egne motiver, særlig stiliserte dyrefigurer. På noen preget de inn enkle tegn og magiske formler i runer. Bildene kan gi inntrykk av å være uttrykk for religiøse eller magiske forestillinger, kanskje gudemyter som vi i dag ikke lenger kjen­ ner. Kanskje bar folk disse bildene på seg for at de skulle beskytte mot onde makter?

BØ N DER, K RIG E RE OG HØVDINGER

skje ble det ofret matvarer i mange av de leirkarene som ble satt ned i gravene. Det rikeste kildematerialet når det gjelder de gud­ ene germanerne påkalte og dyrket er stedsnavnene. Over hele landet finnes det gårdsnavn som enten inneholder et gudenavn eller som forteller om en hel­ ligdom. De stammer dels fra eldre, og dels fra yngre jernalder. Navneledd som peker mot helligdommer, er ve og hov, helg (hellig) og dis (kvinnelig guddom). Naturbetegnelser som lund (liten skog), vang (åpen plass, voll) og horg (bratt steinform asjon) kan også peke ut steder for gudsdyrking, horg da i betydningen «steinalter». Men dette er ingen fast regel for vang og horg, snarere tvert imot. De klareste sporene av guds­ dyrkelse finner vi i gårdsnavn som er satt sammen med gudenavn, særlig når gudenavnet er kom binert med ledd som betegner helligsteder, for eksempel Torshov og Ullensvang. Ved siden av Tor og UU/Ullen er F røy /F røya og Njord vanlige i norske gårdsnavn, noen av dem åpenbart fra eldre jernalder. Odin, B al­ d er og Ty er derimot nokså sjeldne. Det er ikke lett å tolke slike navn. Men når de er sammensatt med ledd som peker m ot helligsteder, er det rimelig å regne med at vi har å gjøre med sentre for dyrkelsen av ved­ kommende gud. Slik kultur kan også ha foregått på andre gårder som er oppkalt etter guder. Gårdsnavn med gudenavn er ikke like jevnt fordelt over hele landet. Norge kan deles i tre hovedområder der noen guder synes å ha vært viktigere enn andre. Fruktbarhetsguden Frøy var øyensynlig mest populær i Trøndelag, m en gårdsnavn satt sammen med Frøy finnes også ellers i landet, ikke minst på Vestlandet. E t helt spesielt funn er kom m et for dagen på Frøyhov i Nes i Akershus. Der hadde en mann som i tillegg til våpen og bronsekjele hadde fått med seg i graven, en liten menneskehgur i bronse. Var det selveste Frøy? I det indre av Østlandet dyrket folk en ellers lite kjent og spesiell nordisk gud som het Ull eller Ullen. Dette gudenavnet går også igjen andre steder i SørNorge, men finnes ikke i stedsnavn nord for Dovre. De kvinnelige disene hadde etter alt å dømme også et tyngdepunkt i de indre østlandsområdene. Dyrkelsen av guden Njord var antagelig særlig utbredt i Hordaland og Rogaland. I Hå på Jæ ren ligger for eksempel gårdene Njærheim og Nærland som nabogårder. M en stedsnavn forteller også om Njord langs hele kysten fra Oslofjorden og like nord til Øks­ nes i Nordland. Njord var som Frøy en fruktbarhetsgud. I senere norrøn mytologi gikk han for å være far til Frøy, men opprinnelig kan Njord og Frøy ha vært navn på den samme mannlige guddommen. Njord var senere kjent for å rå for rikdom. Han var også de sjøfarendes eller reisendes gud. Språklig har det norrøne gudenavnet Njord en nordisk og germansk urform som svarer til navnet på

j Steinfallos fra Døn­ na i Nordland. Opp­ rinnelig stod den på j en stor gravhaug på øya. Slike steiner som det er funnet over 30 av i Norge, dateres til eldre jern­ alder og var knyttet til fruktbarhetskult. Fallossymboler, ofte kalt hellige hvite i steiner, finnes i de fleste naturreligioner og symboliserer naturens fruktbarhet og kraft. Særlig hadde de en funksjon under religiøse fester feiret fo r å øke men­ neskets, buskapens og naturens frukt­ barhet.

en fruktbarhetsgudinne som Tacitus omtaler i sin bok om germanerne. Han kalte henne Nerthus og gav henne tilnavnet «M oderjord ». Hun ble dyrket av sju germanske stammer «nær oseanet», trolig i Sør-Jylland eller Nord-Tyskland. Hun hadde en vogn som var dekket av et teppe og stod i en hellig lund på en øy i havet når den ikke var i bruk. Til visse tider av året ble hun kjø rt omkring i denne vognen av en «prest». Da var det fred og ro, ingen krig, og våpnene hvilte. Etterpå ble hun ført tilbake til lunden. Vognen,

Kvinnefigur i bronse fra Danmark. Fore­ stiller hun den kvinnelige guddommen Moderjord?

Steinfallos fra Fosnes i Nord-Trønj delag. 175

JERN OG HØVD INGER

Skiveformet smykke av bronse med fem krumme armer. Fun net på Åk i Rauma i Møre og Romsdal.

son som ledet kultiske handlinger.) Lenger øst ligger Lunde, som opprinnelig kan være navn på en hellig lund. G jem t mellom skoger og åser i sør, rett opp fra Lunde, ligger Vevatnet, vannet ved helligdommen eller det hellige vannet. Herfra fører et søkk oppover i sørøstlig retning og deretter ned til Hovland på øst­ siden av Tysnesøy. I dette m iljøet er det ikke vanske­ lig å forestille seg en kult som ligner den Tacitus beskriver. Vi aner et religiøst sentrum for dyrkelsen av Njords, der folk m øttes fra et større område enn de nærmeste gårdene. Navnet Njardarlog kan avspeile et organisert fellesskap knyttet til denne kulten. En lokal leder kan ha stått i spissen for den, en «prest», en «gode» eller en «høvding».

Neste side: Tynn gullplate (gullgubbe) fra merovingertiden. En mann og en kvin­ ne er preget inn i den, trolig Frøy og Gerd. Funnet i Klepp i Rogaland. Slike gullgubber er ofte ikke mer enn ca. én centimeter høye.

Mannsfigur av bron­ se fra Frøyhov i Nes i Akershus, kanskje import fra keltisk område. Funnet i en grav fra 200-tallet e.Kr., muligens forestiller den guden Frøy.

176

Lokale ledere

teppet og gudinnen selv ble vasket i en bortgjem t sjø, og trellene som gjorde det, ble slukt av sjøen etterpå. De ble med andre ord druknet. Historien om Nerthus forteller om en fruktbarhetskult. Et hellig par - «Moder jord» og «presten» påbød fred som skulle fremme fruktbarhet hos plan­ ter, dyr og mennesker. Senere kan det ha skjed en vik­ tig endring i denne kulten. Den opprinnelige kvinne­ lige halvdelen av paret kom i bakgrunnen. «Presten» kan ha tatt over alene, slik at Njord ble en mannlig guddom. Hans kvinnelige motstyk­ ke kan likevel gå igjen i gudinnen Frøya, i norrøn mytologi Njords søster. Det kultopptoget Tacitus beskriver, har kjente paralleller hos mange andre folk, ikke minst i samband med fes­ ter og forbundet med seksuell løs­ sluppenhet. Kanskje foregikk det en lignende kult på Vestlandet. I middelalderen ble nemlig Tysnesøy i Sunnhordland kalt Njardarlog. Det har vært mye diskutert hva oppha­ vet til endelsen «log» egentlig er. Meget mulig hadde den i Njardarlog samme betydning som den senere hadde i Gulatingslog - Gulatinget «lovområde». I så fall var Tysnesøy Njords lov­ område. Lengst nord på Tysnesøy finnes det en rekke stedsnavn som kan støtte opp om en slik fortol­ king. Det er sjelden vi finner så mange navn knyt­ tet til gudetro og kult innenfor et så lite område som nettopp her. 1 vest finner vi gården Ve, hel­ ligdommen. Den ligger på vestsiden av en bukt med gården Tysnes på den østre siden, den som har gitt øya navn. Gårdsnavnet kan fortolkes som krigsguden Tys nes. Nordøst for Tysnes finner vi Godøy, gudøya eller godens øy. (Goden var en per­

Vender vi tilbake til Landa, finner vi også der vitne­ mål om en fastere organisasjon og en lokal leder. Der ble bosetningen nøye regulert fra 200-tallet e.Kr. De enkelte familiene tok hensyn til hverandre og bygde husene på nesten nøyaktig like store tomter. Gulvfla­ ten i husene fylte dessuten konsekvent 1 4 -1 5 prosent av tomten. Det samme forholdet fantes på Jylland og kan ikke ha vært tilfeldig. Det er naturlig å tenke seg at tomtestørrelsen avspeilte like andeler for de enkel­ te brukerne i åker og eng. Bakgrunnen for denne strenge ordningen vet vi ennå lite om. Kanskje gjorde den økende befolkning­ en det nødvendig å regulere tomtene i tunet, så vel som åkrene og engene for å unngå strid om ressur­ sene. Vi vet heller ikke mye om hvordan beboerne på Landa ordnet forholdene seg imellom dersom det oppstod tvister. Mens det ser ut til at de fleste beboerne på Landa var likeverdige bønder, var det likevel en av de omkring 15 brukerne som skilte seg klart ut fra de andre. Der de øvrige familiene bodde og arbeidet i to hus med en gjennomsnittlig gulvflate på omkring 350 kvadratmeter, hadde én av familiene et ekstra hus og hele 550 kvadratmeter under tak. I tillegg til verkstedhuset og det vanlige bolighuset med plass til både folk og husdyr hadde denne familien et hus som var 30 meter langt og svært bredt i forhold til de andre huse­ ne, hele ni meter på det bredeste og med kraftig buete langvegger. Det ser dessuten ut til at det var nøyaktig bygd etter en måleenhet med utgangspunkt i en fot på 30,3 centimeter. Med en slik enhet ble huset nokså nøyaktig 100 fot langt og 30 fot bredt. Det var dess­ uten bygd uten dører i den delen som i andre hus ville ha vært fjøs. Det var bare reist for mennesker. Med bakgrunn i størrelsen på husene er det regnet ut at det kan ha bodd mellom 200 og 250 mennesker på Landa da bosetningen var på det mest omfattende. Det var plass til omkring 4 5 0 storfe. For at et sam­ funn med så mange m ennesker skulle fungere uten

B Ø N D E R , K R I G E R E OG H Ø V D I N G E R

JE R N OG HØVDINGER

Nordre del av Tysnesøy i Hordaland med en rekke gårds­ navn som antyder gudsdyrkelse. Her er det blant annet snakk om både det hellige vannet (Vevatn), guden Tys nes og om den helli­ ge lunden. Lande) Landa betegner gård i tilknytning til stor­ gårder med religiøstkultisk eller admi­ nistrativ rolle.

stadige konflikter, var det behov for både felles regler og et lederskap. Det store huset var kanskje en hall knyttet til en leder med både rettslige og religiøse oppgaver i «landsbyen». Andre steder spilte kontrollen med utvinning av jern trolig en viktig rolle for fremveksten av et leder­ skap. I Meråker lengst inne i Stjørdal i Nord-Trøndelag kjenner vi 40 jernvinneanlegg. Så godt som alle var i drift i eldre jernalder. Da fantes det neppe flere

Spinnehjul (til ven­ stre) og ring med nøkler som en kvin­ ne fra Os i Horda­ land fik k med seg i graven en gang i folkevandringstiden. enn mellom fem og ti bosatte gårder der. Den lokale befolkningen var for liten til at den alene kunne stå for alle blestringene i løpet av en sesong. Selv om hver gård stilte en mann, ville de ha vansker med å bemanne et eneste anlegg. Produksjonen av jern var helt avhengig av folk fra et større område. Som vi tidligere har sett, forteller jernutvinningen om et vel organisert samfunn. Teoretisk kunne vi ten­ ke oss at de store anleggene ble drevet i fellesskap av jevnbyrdige bønder. Om vi trekker inn annet arkeolo­ 178

gisk materiale, blir dette likevel lite sannsynlig. Ver­ difulle gjenstander med høy status i gravene fra InnTrøndelag forteller om lokale ledere som kan ha hatt kontroll med og organisert det store apparatet som det var å utvinne og videresende jernet. Disse lederne samlet omkring seg en rekke følgesmenn. Slik fikk jern et sosiale og økonom iske følger og kom til å sette preg på samfunnsutviklingen utover i jernalderen. Allerede i forrige kapittel så vi gjennom de ringformede tunanleggene på Jæ ren konturene av flere lede­ re eller høvdinger som må ha vært overhoder over større områder enn en gård eller en landsby. Fra 200 e.Kr. og i århundrene som fulgte, bygde storfolk slike anlegg også andre steder, både i Trøndelag og videre nordover like til Bjarkøy og Andøya i Troms. Noen steder var de i bruk like fram til vikingtiden. Over hele landet ble små og store samfunn fastere organi­ sert enn tidligere under ledere eller høvdinger med makt og rikdom. De sosiale skillene ble enda klarere enn før. Tydeligst viser dette seg i gravskikken.

Velstående og prakt glade høvdinger Omkring 30 0 e.Kr. døde en mann på Avaldnes på Karmøy, like sør for stedet der Karmsundet er på det smaleste. M annen ble kledd i sin fineste stas og blant annet utstyrt med en stor halsring av gull på nærm e­ re 6 0 0 gram, foruten en fingerring og en liten nål av gull. Han ble lagt i en kiste av eikeplanker, omgitt av never, og satt ned i et stort kammer av skiferheller. Han fikk også med seg våpnene sine i graven. Det var et praktfullt tveegget sverd med en lærbeslått slire av tre som var dekorert med vakkert ornerte og forgylte sølvplater, dessuten, som skikken var, en lanse, et spyd og et skjold. Skjoldbulen var dekket med tynne sølvplater. Som om ikke dette var nok, la de etterlatte 31 spillebrikker av blått og svart glass ned i graven sammen med et lite fortinnet bronsespeil, en skålvekt av bron­ se, et drikkehorn med sølvbeslag, en sil av bronse, et bronsefat med hanker formet som løvemasker og et drikkebeger av sølv. Dette var varer som var komm et den lange veien fra verksteder sør på kontinentet. Over gravkammeret ble det reist en over 4 0 meter vid og over fire meter høy haug som senere ble kalt Flaghaugen. Den lå som et landemerke like nordøst for middelalderkirken på Avaldsnes til den ble fjernet i 1830-årene. Graven i Flaghaugen er en av de gullrikeste vi kjenner fra yngre romertid i Norden. Våpnene, importvarene og skålvekten forteller at den ble reist over en kriger- og handelshøvding med usedvanlig stor makt og rikdom. Den var likevel ikke eneståen­ de. Den går inn i en fellesgermansk tradisjon. Også andre steder, både sør og nord i landet, ble enkelte personer i disse århundrene fra 3 00- til 500-tallet

B Ø N D E R, KR IG E RE OG HØVDINGER

gravlagt med et rikt gravgods av gull, sølv og bronse, i monumentale gravminner eller i mindre prangende graver. Det skjedde i Nordfjord og på øyene på Sunn­ møre, både ved kysten og inne i dalene, på Agder i bredbygdene på Østlandet, i Trøndelag og nordover langs kysten til Troms. I gravene ble det lagt både kvinner og menn. Disse rike funnene kan ikke tolkes på annen måte enn at samfunnet var blitt mer lagdelt. Fra etnografis­ ke studier vet vi at der det bor få mennesker og der det er nok jord og andre ressurser til den befolkningen som bor i området, er det vanligvis også små sosiale forskjeller. Slik forestilte vi oss forholdene i århundre­ ne like før Kristi fødsel. Det oppstår gjerne sosiale for­ skjeller når folketallet stiger raskt. Da kan det bli knapt med ressurser og strid om disse. Enkelte perso­ ner eller slekter søker gjerne å sikre seg rettighetene til disse ressursene, som også kan innbefatte ettertrakte­ de statusvarer og importvarer. Når noen skaffer seg kontroll over de viktige ressursene og over andre men­ nesker, enten ved fysisk makt eller på andre måter, kan det oppstå sosiale ulikheter. Det var øyensynlig en slik utvikling som skjøt fart i yngre romertid. G jennom gravfunnene fra Trøndelag aner vi en klar tredeling av jordbrukssam funnet. Der ble vanlige bønder helst gravlagt i enkle branngraver med noen få gjenstander som beinkam m er og beinnåler. Stor­ bonder eller et aristokratisk preget sam funnssjikt ble begravd med våpen og annet kostbart personlig utstyr. Noen ganske få ble gravlagt som «høvdingen» på Avaldsnes, i ruvende gravminner og med eksklu­ sive importvarer, særlig gull. Tilsvarende sosiale for­ hold synes å ha vært rådende over hele landet. Det øverste sjiktet i samfunnet klarte å skaffe seg et solid overskudd og markerte seg ved å la de døde få drikkebegre av glass, sølvkar og gjenstander av gull med seg i graven. Men dette markerte ikke bare den dødes rikdom og posisjon. De store gravmonumentene og det rike gravgodset var også med på å understreke de gjenlevendes prestisje og makt og rettferdiggjorde deres fortsatte posisjon i samfunnet. Denne posisjo­ nen ble også holdt ved like ved krig og gjennom nære kontakter med samfunn lenger sør, særlig gjennom handel.

Deler av det rike Avaldsnes-junnet fra Karmøy. Rester av to bronsekar øverst og et sverd i forgrun­ nen. I midten til venstre en øse av bronse, til høyre spillebrikker i to forskjellige farger, drikkehorn og ringer i midten.

Kartet: Luksusvarer i gull, sølv, bronse og glass ble sendt fra Romerrike nordover til Germania og Skandinavia. Til transporten benyttet man både de store elvene og det åpne hav. I de første år­ hundrene e.Kr. hadde sjællandske storfolk tatt hånd om mye av denne h a n d e ­ len, mot s l u t t e n a v

Et mangesidig handelssystem De rike gravene forteller at høvdingene her nord skaf­ fet seg luksusvarer som kom fra verksteder innenfor Romerrikets gamle grenser, først og fremst praktfulle gjenstander av gull, sølv, bronse og glass. En viktig handelsrute gikk fra Aquileia i Nord-Italia nordover til Donau og videre til Ø stersjøen og Danmark. En annen gikk fra Rhinen, dels over land mot Weser og Elben og videre nordover, dels langs kysten av Neder­ land og Frisland til Sør-Skandinavia. I yngre romertid

I r o m e r t i d e n o g i fol-

I

k evandiingstiden g ik k den stadig o fte­ r e u t e n o m S j a llainl.

179

JERN OG HØVDINGER

Folkevandringstiden var «gullalderen» fremfor noen periode i norsk og nordisk forhistorie. Her en fingerring av gull fra Kolstø på Karmøy. ble strøm men av slike statusvarer kontrollert av mek­ tige slekter på Sjælland. Derfra ble de sendt videre nordover, særlig til høvdinger i Østfold og ellers på Østlandet, kanskje for å befeste en allianse eller i byt­ te mot skinn og pelsverk. Det var ennå slik at prestisjevarene helst ble spredt ved gavebytte innen en begrenset sosial gruppe, de lokale høvdingene og de nærmeste tilhengerne deres. Importen symboliserte først og fremst rikdom og autoritet. Fra 400-tallet e.Kr., etter at anglere, saksere, ju ter og andre folkegrupper i stort tall hadde seilt over til Britannia og etablert seg der, hkk handelen et nytt preg. Det ble knyttet sterke kontakter rundt hele Nordsjøen mellom det angelsaksiske England, Frankerriket, grupper i Nordvest-Tyskland, Jylland og Norge. Nordsjøen ble et germansk innhav. De østdanske høvdingene m istet grepet på handelen fra sør, og 180

en stadig økende mengde av fremmede luksusvarer nådde norskekysten. Handelen ble i større grad enn før en langdistansehandel der varene ble sendt fra sentrer ved Rhin-munningen langs den frisiske kys­ ten, nordover langs den jyske vestkysten og over Ska­ gerrak til Norge. Der ble det bygd naust for skip på både 20 og 30 meter, skip som uten større vansker klarte ferder langs ytterkysten og i godt vær også over åpent hav fra sørlandskysten til Jylland, selv om de ennå kanskje bare ble rodd. Dette førte til at de vest­ lige og nordlige delene av landet nå hkk en større del av importen. Folkevandringstiden var først og fremst Vestlandets storhetstid. En forutsetning for dette var kontrollen med vik­ tige ressurser og evnen til å gjøre et overskudd om i varer som gav status og prestisje. Det økonomiske systemet som gjorde et slikt overskudd mulig, må ha

BØ N D ER, KRIGERE OG HØVDINGER

En mektig kvinne på Jæren Omkring eller kort før 450 e.Kr. ble en kvinne gravlagt i en haug oppe på kanten av et høydedrag i Klepp midt på Jæren. Herfra var det praktfull utsikt over et fruktbart jordbruksområde som hadde vært tett bosatt i flere tusen år. Haugen var mellom 30 og 35 meter vid og fem-seks meter høy og må ha ruvet godt mot horisonten i et ellers skogfattig landskap. Folk bygde en stor steinkiste i haugen, hele 4,65 meter lang, 1 meter bred og 0,9 meter dyp, dels av kampestein og dels av små flate heller som ble lagt i tette lag over hverandre. Ned i denne steinkisten la de en trekiste med den døde kvinnen sammen med de gravgavene som skulle følge henne i døden. De la noen store dekkheller over steinkisten, og kastet store mengder stein og senere jord over. Haugen kalles i dag Krosshaug etter et kristent kors som ble reist flere hundre år senere. Den er den rikeste kvinnegraven vi kjenner fra folkevandringstiden i Norge. På klærne var den døde utstyrt med flere smykker av sølv, blant annet to små gjenstander med menneskeansikter og en stor forgylt såkalt relieffspenne dekorert med dyrehoder og spiralornamenter i karveskurd. Videre la de etterlatte ned tre fine leirkar, et stort bronsekar der hankefestene var formet som dyre­ hoder, et beger av grønt glass som kanskje var laget i en smeltehytte i Belgia eller Nord-Frankrike, et stavbygd trespann av barlind med beslag av bronse, en sølvklump, en liten rødbrun perle av glassfluss og flere andre ting. Haugen, kisten og gravutstyret vitner om et jordbruksmiljø med stort materielt overskudd. Den døde kvinnen må ha hatt en høy posisjon i samfunnet og var kanskje en lokal høvding med makt over et større område på Midt-Jæren.

Skålvekt og vektlodd fra Veien på Ringeri­ ke. Funnet er fr a 300-tallet og fortel­ ler om bønder som drev handel ved siden av gårdsbruk.

vært svært sammensatt. Men også innen dette syste­ met aner vi en tredeling. Sjøveien langs kysten - selve «nordveien» - var hovednerven i systemet. Fra ytterkysten og fra fjor­ dene må det ha gått tversgående handelsveier ut mot denne hovednerven. Dun og fjær, hvalrosstann, spekk og huder fra sel og hval ble gjerne sendt fra kyststrøkene. Jern og kostbart pelsverk, huder og skinn av storfe og småfe kom kanskje fra fjellbygder og dalbygder. Disse varene ble samlet opp forskjellige steder ved hovedleia i gode jordbruksbygder, der det var mulig for en høvding å fø og utruste mannskap både til handelsferder og for å kontrollere ferdselen og vare­ byttet langs leia. Karmsundet var et slikt område. Der satt høvdingen på Avaldsnes i et knutepunkt og overvåket trafikken både nordover og sørover, med

Storhauger og andre viktige funnsteder på Østlandet fr a merovingertiden. De sør­ lige delene av Vest­ fold og Østfold, områdene ved Mjøsa og Valdres peker seg særlig ut. I disse områdene kan det tidlig ha utviklet seg vel organiserte høvdingdømmer. 181

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Vakre romerske glass med dyremotiver, funnet på Sjælland i Danmark. Sjællandske høv­ dinger fungerte lenge som mellomhandlere fo r romerske pro­ dukter på vei nord­ over i Skandinavia. et rikt omland i ryggen. Slike områder var også øye­ ne på Sunnmøre og sundene i Vesterålen, Ytre Nam­ dalen, Andøya-området og flere andre steder langs kysten. Spesielt viktige ble de stedene der landtrans­ port og sjøtransport møttes. Der kunne varer bli samlet opp og lastet om, og der kunne de skifte eier. O tra-m unningen på Agder og utløpet av Rauma ved Åndalsnes var slike områder, men også Grenland og søndre Vestfold og flere andre. Tilsvarende steder fantes i innlandet på Østlandet ved de store in n sjø­ ene. I slike områder satt det storfolk som forsøkte å kontrollere de mangfoldige ressursene fra fjord til høyfjell. 182

Dette systemet var trolig bygd trinnvis opp. Folk ute ved kysten og i fjellet sendte varene sine til mer sentrale oppsamlingssteder, men fikk ikke nødven­ digvis importerte luksusvarer igjen. Velstående bøn­ der og mindre høvdinger var antagelig både sosiale og geografiske mellomledd mellom dem og de sentrale høvdingene ved leia. De organiserte og kontrollerte varebyttet lokalt innen sine områder. Ved ytterkysten og i innlandet fikk folk kanskje korn eller mel i bytte, eller tekstiler, leirkar, våpen og enkle smykker. Langs hovednerven, leia nordover, gikk det importvarer like nord til Troms. Så langt strakte jordbruksbosetningen seg. Her var jordbruksbefolkning-

BØ NDER, K RIG ERE OG HØVDINGER

Funn fr a en rik kvin­ negrav på Sotvet i Skien. Et beger av glass i bakgrunnen, to gullbrakteater til venstre i forgrunnen og en relieffspenne i midten foran. Fra 500-tallet. en i kontakt med et veidefolk som hadde holdt til her nord gjennom tusener av år. I denne tiden dukker de for første gang opp i skriftlige kilder, og vi møter dem som noe mer enn redskaper og utstyr av flint, horn, bein eller jern . De får et navn.

Samene - et veidefolk langs Kjølen og i nord I sitt verk om germanerne fra 98 e.Kr. fortalte den romerske historieskriveren Tacitus om et folk som han kalte fen ni. Etter sammenhengen bodde de nord for svearne. Fenni var et vilt folk, skrev han. De var

fattige. De hadde ikke våpen, ikke hester og ikke hus. Bostedene deres var bygd av grener som var flettet sammen. Både kvinner og menn drev jak t, og i mangel av jern brukte de pilspisser av bein. De spiste urter, brukte skinnklær og sov på bakken. Tacitus beskrev en jeger- og samlerbefolkning. Levemåten deres må ha virket svært primitiv for en velstående romer. Det er i dag bred enighet om at disse fenni var samenes formødre og forfedre. Dette er den eldste samtidige beskrivelsen vi kjenner av samene. Ordet fenni - på norsk finner - var et vestnordisk ord for samer. De områdene der det bodde samer, ble derfor kalt «hnnm arker». I dag er Finnmark knyttet til et 183

JERN OG HØVDINGER

Medstein (sikte) på sørsiden av Varangerfjorden. I historisk tid vet vi at det har vært smurt tran på den. Kanskje denne steinen ble regnet som hellig allerede i forhistorisk tid.

I Kramvik på Varangerhalvøya finnes flere steinringer eller offerplasser som den under. Utgravninger tyder på at den kan være fr a eldre jern­ alder.

184

langt snevrere område som fylkesnavn. Vi har tidligere sett at jegere og samlere utnyttet det indre av Fennoskandia og kystene lengst i nord både i steinalderen og i bronsealderen. Vi har vært inne på at samene som folk utviklet seg allerede da. Det arkeologiske kildematerialet er rikt fra disse tidli­ gere periodene. Derimot svikter det oss en tid etter at Tacitus skrev boken sin. Det første årtusenet etter Kristi fødsel er derfor blitt kalt «den funntomme peri­ oden» lengst i nord. Arkeologene har ikke villet fortolke mangelen på funn som resultat verken av kraftig nedgang i folke­ tallet eller av forverret klima og svikt i ressursene med hunger og død som følge. I stedet har de forklart funnmangelen med at det igjen ble vanlig å flytte mel­ lom boplasser etter årstiden og tilgangen på vilt, fisk og spiselige planter. Da måtte boligene være enkle å sette opp og ta ned. Dessuten sluttet fangstbefolkningen lengst i nord å lage våpen og redskaper av stein og jern. Organisk materiale som bein, horn og tre ble de viktigste råmaterialene. Slike redskaper råt­ net fort når de ble liggende igjen på boplassene. Det vil være vanskelig, ja nesten uråd, å oppdage sporene etter en slik levemåte, ikke bare fordi sporene er sva­ ke, men også fordi vegetasjonen i dag ofte skjuler de spor som måtte finnes. Vi er likevel ikke helt uten holdepunkter for at det fremdeles levde et veidefolk i det indre av den skan­ dinaviske halvøya. For det første finnes det en rekke fangstgroper for elg og rein like fra det indre av Øst­ landet og nord til finnmarkskysten. De var i bruk fra steinalderen til langt inn i historisk tid, men vi vet ennå lite om disse. Noen av dem var nok anlagt av fastboende bønder, men andre kan ha vært innrettet av en samisk fangstbefolkning. For det andre ble det

ved kysten av Nord-Troms og Finnm ark i tiden fra 200-årene til 700-årene e.Kr. lagd noen store groper i bakken. De ble kantet med stein, og det ble gjort opp sterk varme i dem. Vi kaller dem «hellegraver», men funksjonen er uviss. Kanskje ble de brukt av en samisk befolkning til å koke ut olje fra spekket av hval, hvalross eller sel? Det fantes selvsagt ingen nasjonsgrenser for denne samiske befolkningen. Området deres var et bredt belte på begge sider av dagens grense mellom Sverige og Norge, særlig de store skogområdene i det nord­ lige Sverige. Folk som trolig var samer, ble i tiden mellom 40 0 f.Kr. og 500 e.Kr. gravlagt både inne i skogene og ved innsjøer i Flårjedalen, Dalarne og Gåstrikland. Gravene ble lagt nær fangstboplasser som det ellers har vært vanskelig å tidfeste. Et problematisk, men sentralt spørsmål i forbin­ delse med den samiske befolkningen har vært hvor langt sør den holdt til i eldre jernalder. Skigåing var viktig for samene når det gjaldt å ta seg fram om vin­ teren. Over hele Fennoskandia brukte de noen brede ski med spiss bakende. En slik ski er funnet i Alvdal og tidfestet til slutten av 500-årene e.Kr. Dette kunne tyde på at det da fantes en samisk befolkning like sør til Hedmark. De sikreste vitnemål om at det bodde en samisk fangstbefolkning over store deler av den skandinav-

BØ NDER, K RIG ERE OG HØVDINGER

Bautastein omgitt av Jlere steinringer. Steinringene kan ha vært en labyrint. Transteinen, som denne kalles, står på Mortensnes ved Varangerfjorden. Det er usikkert hvor gamle slike samiske kulturminner er.

iske halvøya, er fortsatt likevel de skriftlige kildene. Den greske geografen Ptolemaios skrev omkring 150 e.Kr. om «Skandia», som han kalte en øy, og fortalte at det bodde fin n oi lengst i nord. Også historieskriveren Jordanes, som på 500-tallet skrev et verk om goternes opphav og bedrifter, nevner forskjellige folk i «Scandza». Sammen med to andre grupper, som trolig var håløyger og svear, nevner han et folk som han kaller screrejennae, «skridhnner», det vil si finner eller samer som går på ski. I motsetning til de andre folke­ ne i Skandinavia omtaler han ikke disse skridhnnene som bønder. De levde av fugleegg og k jøtt fra ville dyr. Omtrent samtidig med Jordanes skrev også den greske historieskriveren Prokopios om skridhnner, «en nasjon» i Thule (Skandinavia) som levde nær­ mest som dyr, uten ordentlige klær og mat. De var de eneste ville folkene i Thule. De levde av ja k t i store skoger og høye fjell. De spiste kjøtt av ville dyr og kledde seg i huder som de sydde sammen med dyresener. De skilte seg i det hele sterkt ut fra jordbruks­ befolkningen ellers i Skandinavia. Men de to folke­ gruppene levde ikke isolert fra hverandre. Svear og andre kjøpte pelsverk av samene og solgte det videre sørover til kontinentet med god fortjeneste. Selv om de snakket ulike språk, var det jevn kontakt mellom de to folkegruppene. Samene har gjenom tidene tatt inn mange nordiske ord i språket sitt. Noen av disse

Del av sirkelformet innhegning brukt av samene ved drivfangst av villrein. Etter drivet ble reinen avlivet her. Fra Kjøpmannskjølen på Varangerhalvøya.

185

JE R N OG HØVDINGER

må de ut fra lydforholdene ha fått kjennskap til før 500-tallet e.Kr. På den tiden hadde den germansktalende jordbruksbefolkningen fått sitt eget skriftspråk.

Et eget skriftspråk

Spydspiss av jern fra Stabu på Toten med runeinnskrift. Den eldste kjente rune­ innskriften f ra Nor­ den er fra omkring 200 e.Kr. Over til høyre: Nær­ bilde av innskriften. Det står «raunijaR» som betyr «den som ‘røyner’ eller prøver»

Runestein med helle­ ristnunger fra Kårstad i Stryn. Båtfigurene (jfr. Hjortspringbåten s. 136) og runene er fra tiden mellom 300-200 f.Kr. og 200-300 e.Kr. Steinen viser at folk hugde helleristninger ennå i eldste del av jernalderen.

186

Omkring 200 e.Kr. døde en kriger på gården Øvre Sta­ bu på Toten. Som skikken var der, ble han brent, og han bkk våpnene sine med seg i graven. Blant disse var det et helt spesielt spyd. På selve spydbladet var det ris­ set inn åtte runetegn som ennå lar seg lese. Det står tro­ lig raunijaR, det vil si den som røyner eller den som prøver. Vi kjenner ordet igjen fra uttrykket «å røyne på». Var meningen kanskje å gjøre spydet ekstra farlig? Eller var det spydbæreren som ble betegnet slik? Dette ene ordet er den eldste runeinnskriften vi kjenner. Germanerne hadde tatt i bruk et eget alfabet senest på slutten av 100-tallet e.Kr., noen forskere m ener at det kan ha skjedd allerede omkring Kristi fødsel. Hvor det skjedde, og hvem som skapte det, er uklart. Resultatet ble i alle fall et «alfabet» med 24 tegn. Det ble kalt «futhark» etter de seks første bok­ stavene og var i bruk til ut på 700-tallet e.Kr. G jen­ nom innskriftene møter vi for første gang direkte et språk som ble talt i Skandinavia. Det kalles urnor­ disk, hadde utviklet seg fra urgermansk og var et indoeuropeisk språk. Urgermansk skilte seg ut som en egen gren av indoeuropeisk noen hundre år før Kristi fødsel.Det er et språk vi ikke lenger kjenner. Vi kan bare rekon­ struere det ved å sammenligne de forskjellige språk­ gruppene som senere har utviklet seg fra germansk. En av disse gruppene er den nordgermanske eller nordiske. Urnordisk utviklet seg fra urgermansk i løpet av de første århundrene etter Kristi fødsel og

skilte seg da fra den østgermanske gruppen, som døde ut i folkevandringstiden, og den vestgermanske, som har levd videre i engelsk, frisisk, nederlandsk og tysk. Urnordisk ble talt i Norden i yngre romertid og folkevandringstiden og er forløperen for norsk, svensk, dansk, færøysk og islandsk. Urnordisk er det mest gammelmodige germanske språket som er bevart, og står trolig urgermansk tem­ melig nær. Vi kjenner det ikke bare fra runeinnskrifter, men også fra ord som ble lånt inn i samisk og finsk i sin urnordiske form, og som senere til dels har bevart denne formen i disse språkene. Den mest iøynefallende forskjellen mellom urnordisk og moderne nordisk, er at ordene var mye lengre i urnordisk. Vårt substantiv «stein» var på urnordisk stainaR og verbet «sende» var sandijan. Selve roten i disse ordene som fortalte hva de betydde, var «stein» og «sand». Etter roten fulgte til­ leggene eller suffiksene -a og -ij, som viste at det ene ordet var et substantiv og det andre et verb. Til slutt fulgte bøyningsendelsene -R og -an som betegnet hen­ holdsvis nominativ og infinitiv. Vi kjenner omkring 150 urnordiske runeinnskrifter, til dels svært korte og sterotype. De viser et skriftspråk som ble brukt over det

mmrnf

BØ N D ER, KR IG E RE OG HØVDINGER

meste av Norden, uten særlige dialektforskjeller. Men det betyr ikke nødvendigvis at folk overalt nå talte dette språket og at de gjorde det uten lokale forskjeller. Det bevarte materialet av ord og former er for lite til at vi kan si noe sikkert om dette. Det som er sikkert, er at urnordisk på lengre sikt hadde så stor gjennomslags­ kraft at det dannet grunnlag for de senere nordiske språkene. Det ble muligvis forstått over hele Norden. Avstanden til de andre germanske språkene var heller ikke større enn at det var råd å gjøre seg forstått hos og selv forstå folk over det meste av Nord-Europa. Språket var med på å binde de forskjellige germanske folke­ gruppene sammen over store områder. Det gjorde også runene. Runene ble brukt over store deler av Europa, fra Skandinavia i nord til Romania og Burgund i sør, fra Polen i øst til England i vest. Selv om man har søkt opphavet til runeskriften både i det fønikiske, det greske og det etruskiske alfabetet, er romersk blokkskrift (såkalt capitalis, «store bokstaver») kanskje det mest sannsynlige forbildet. Runene var trolig et resul­ tat av germanernes møte med den romerske kulturen og det romerske alfabetet. Kanskje sprang de ut av den nære kontakten mellom germanske høvdinger i Sør-Skandinavia, som er kjerneom rådet for de bevar­ te innskriftene, og romerske ledere langs limes. Menn fra Norden tok tjeneste i romerske hæravdelinger. Noen steg kanskje i gradene og ble offiserer. De må ha lært å lese og skrive for å kunne ta im ot ordrer og rapportere. Så kan de ha tilpasset den romerske skrif­ ten til sitt eget germanske språk. Samtidig ble latin­ ske ord overtatt og gitt urnordisk form. Det latinske ordet for «katt», cattus, ble til urnordisk kattuR, og catillus, «kjel», ble til katilaR . Det er uklart hvilke behov runeskriften skulle imøtekomme. I den første tiden ble runene øyensyn­ lig bare brukt på løse gjenstander: verktøy, våpen og smykker. Innskriftene var av to forskjellige typer, berettende og magiske. De fleste kjente innskriftene fra eldre jernalder er av den siste typen. Det er tenke­ lig at de opprinnelig hadde en religiøs betydning, som ledd i døds- eller fruktbarhetskult. Selve ordet rune betydde «mysterium, hemmelig viten». Tegnene kan ha virket skremmende og ble gjerne oppfattet som kraftfulle. Derfor ble de brukt på amuletter i ver­ nende funksjon. Blant annet risset folk runer inn på runde hengesmykker av tynt gullblikk som ble båret rundt halsen eller sydd på drakten. Det var korte og hemmelighetsfulle innskrifter som la u k ar eller alu. Det første ordet, «løk», viste som tidligere nevnt til fruktbarhet. Det andre er i slekt med vårt ord øl og viste kanskje til fest eller rus. Først på 300-tallet begynte folk i Sverige og Norge å hugge inn runer på bautasteiner som minneinnskrifter over døde. Det er likevel tvilsomt om ordet rune opprinnelig betydde noe hemmelig. På hnsk har dette låneordet fått

Runestein fra Tune i Sarpsborg. Innskrif­ ten er skrevet i det eldre runealfabetet på to sider. Ett av flere forslag til tol­ king av den ene siden er: «(Jeg Wiw) overdrog (evt. viet) steinen til Wodurid (og) tre døtre holdt gravøl som de nær­ meste av arvingene.» Bildet nedenfor viser steinens bakside.

betydningen diktning eller sang. Det sier kanskje mer om innholdet; runer var tegn som gav lyd, som «talte». Det må ha eksistert langt flere runeinnskrifter enn vi kjenner i dag. Det lyser nemlig ut av formen på de enkelte tegnene at de opprinnelig skulle skjæres i tre. De består av rette streker med en hovedstav og en bistav og uten vannrette eller runde linjer. Det er van­ skelig å skjære runde linjer i tre på grunn av årring­ ene. Vannrette linjer ville raskt bli utydelige eller helst forsvinne i de naturlige furene i treet. Hovedstavene var derfor loddrette og bistavene skråstilte. Tre passet best for denne skrifttypen, men det meste er råtnet bort.

Våpenføre krigere og kraftige forsvarsverker Eløvdingen på Avaldsnes ble gravlagt med våpen. Enkelte hadde allerede i eldre romertid fått med seg 187

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Neste side: Folkevandringstiden kan ha vært en uro­ lig periode. Bygder ble angrepet og gårder brent. Folk og buskap kunne da søke tilflukt i bygde­ borger bak palisadeforsterkede stein­ murer og forsvare seg med våpen og kastestein. Disse borgene lå på vans­ kelig tilgjengelige åser og berg.

I dag er murene på bygdeborgene rast sammen og langt på vei tilgrodd slik som på denne i Trøndelag.

våpen i graven, men fra 200-tallet e.Kr. ble dette nes­ ten en fast regel for en viss gruppe av befolkningen. Over store deler av det germanske området var det vanlige våpensettet sverd, lanse, spyd og skjold. Både i Trøndelag og senere på Vestlandet, på Toten og Hadeland, men også ellers i det indre av Østlandet, ble dette så utbredt at arkeologene har sett for seg regulære hærer fra disse områdene. Unge menn reiste ut og sloss sammen med andre germanere på konti­ nentet, der de ofte fikk tjeneste i romerske hæravdelinger for senere å vende hjem med rikdom og ære. I denne retningen peker det at noen av disse kri­ gerne - en på Stabu på Toten, en på Egge ved Steinkjær, en på Rør på Ringsaker, kanskje også en på Jevnaker - fikk med seg noen særpregede sverd i gra­ ven da de døde. Disse sverdene var lagd i romerske eller provinsialromerske smier og skilte seg ut fra andre sverd. På klingen var det nemlig smidd inn en figur som symboliserte seiersgudinnen Victoria. Slike sverd er svært sjeldne på germansk område. De ble båret av offiserer i den romerske hæren og kom nep­ pe til Norge ved handel. Kanskje var de tatt som krigsbytte på kontinentet. De kan ha vært vennskapsgaver fra romere til germanske høvdinger; eller de var kanskje en del av hjemvendte krigeres våpenutrustning og personlige eiendom. Germanerne hadde for vane å ofre vunnet krigs­

bytte i vann eller myr etter en seier. Det er funnet en rekke slike offersteder i Sør-Skandinavia. I et av de store offerfunnene, fra Illerup på Jylland, var det lagt ned flere sverd med Victoria-merket. Dette har fått arkeologer til å forestille seg en «norsk» hærstyrke som på vei hjem til østlandsområdet kom i kamp med folk på Jylland og ble slått. Til det samme krigerske bildet hører de mer enn 300 bygdeborgene som til nå er kjent i Norge. Selv om bare noen ganske få er undersøkt, er det grunn til å regne med at de fleste ble anlagt i yngre romertid og folkevandringstiden. De ble bygd på åser, koller og fjell der naturforholdene gjorde det lett å forsvare seg, og der det gjerne var vann. Som regel var sidene så steile at det var vanskelig for en angriper å klatre opp. Bare der det var mulig å ta seg opp, bygde forsvarerne murer. De bygde gjerne murene av stein, men det ble også reist palisader av tre. Slike bygdeborger ble anlagt over hele landet, men særlig i de folkerikeste delene - i Østfold, på østsiden av M jøsa, i Grenland, på Jæ ren, i ytre Ryfylke og i Trøndelag. På det egentlige Vestlandet kjenner vi svært få bygdeborger, og på Sunnmøre er det ikke funnet en eneste. Noen steder bygde folk borgene i ytterkanten av bosetningen, andre steder ble de lagt nær gårdene. Noen var romslige innenfor murene, andre var ganske små. I det hele gir bygdeborgene et lite ensartet inntrykk. Noen arkeologer har sett bygdeborgene som egne, lokale tilfluktsteder for gårder eller bygdelag. Folk flyktet dit med husdyr og annet gods når fiender kom for å herje og røve og prøvde å forsvare seg som best de kunne hvis de ble angrepet der. Borgene skulle etter dette avspeile et samfunn som ikke var organi­ sert i større enheter. Andre arkeologer har sett en større samlet plan bak en del av bygdeborgene. De var uttrykk for et fast organisert samfunn med en økende konsentrasjon av økonom isk og politisk makt. På østsiden av Mjøsa ligger borgene slik at det er mulig å se fra den ene til den andre. Rundt den nedre enden av Nordsjø i Tele­ mark ligger det en krans av borger som til sammen kan ha kontrollert all ferdsel på vannet. Også andre steder er det mulig å se lignende mønstre. Større viss­ het kan en bare oppnå gjennom flere undersøkelser. Men vi har allerede tidligere vært inne på forhold som viser at vi nettopp i disse århundrene fikk en fastere organisering av større områder eller distrikter i religi­ øse, økonomiske og politiske enheter.

Småriker og høvdingsentre De rikeste gravene og statusvarer som glassbegre, bronsekjeler og gjenstander av gull fra tiden mellom 200 og 550 e.Kr. har en helt spesiell geografisk spred­ ning. De havnet som nevnt nær hverandre i gode 188

JE R N OG HØVDINGER

De fleste kjente bygdeborgene ligger i det sentrale Øst­ landsområdet, på Sørvestlandet og i Trøndelag. Vi kjen­ ner påfallende få bygdeborger nord på Vestlandet

jordbruksbygder med mange gårder og stor befolk­ ning, ofte på steder der innland og kyst møttes, og gjerne ved utløpet av større vassdrag eller på steder langs fjordene der det var kort vei både til fjells og ut Gullbrakteat med runeinnskriften «alu». Det tilsvarer vårt ord «øl». Båret om halsen skulle den muligens verne eie­ ren mot farer og uhell. Fra Bjørnerud i Sande i Vestfold.

190

til kysten. Slike steder ble sentre i områder som kan ha vært politiske enheter under ledelse av en høvding og med et fellesskap som også var rettslig og religiøst. Høvdingen på Avaldsnes må ha vært den øverste lederen for en slik politisk enhet. Han støttet seg til et aristokrati som også markerte sin posisjon ved hjelp av innførte bronsekar. I en grav som ble satt ned i Flagghaugen noe senere, ble en romersk bronsevase brukt som gravurne. Det samme skjedde på Bø i Torvastad et par kilom eter over på den andre siden av bukten mot nord. Det samme skjedde på Norheim, en kilom eter nord for dette igjen, på den andre siden av Karmsundet. Her er sundet smalest, og her ble det reist fem høye bautasteiner over graven. Vi kan fore­ stille oss et høvdingdømme som omfattet et forholds­ vis stort område på begge sider av Karmsundet og som bygde på kontroll med den viktige ferdselen gjennom det. Tilsvarende konsentrasjoner av luksusvarer eller importvarer dannet seg flere steder. På strekningen fra Telemark til Nordfjord samlet slike varer seg i Grenland, på Lista, på Jæ ren, i indre Sogn og lengst inne i Nordfjord. Denne delen av Norge var trolig delt inn i åtte-n i regionale enheter i folkevandringstiden. På sunnm ørskysten, i Inn-Trøndelag og på Østlandet, særlig ved M jøsa og i Brunlanes, skjedde det samme. Her er muligheten til stede for politiske enheter småriker eller stammeriker. Vi finner støtte for dette i flere verker av german­ ske og klassiske forfattere, særlig fra 500-tallet, og ikke m inst i historieskriveren Jordanes’ verk om goterne. Han nevner en rekke skandinaviske folke­ grupper eller -stammer, etter all sannsynlighet i geo­ grafisk rekkefølge fra øst mot vest og så nordover langs norskekysten. Vi kjenner håløyger, trøndere, raumer, horder, ryger, egder, grener, ranrikinger og kanskje folk fra Hedmark og Vestfold. Andre stam­ mer som er vanskeligere å identifisere, kan også ha hørt hjem m e i det senere Norge. Forholdene i Skan­ dinavia på 500- tallet lignet med andre ord dem vi møtte blant germanerne sør ved grensen mot Romer­ riket i århundrene like etter Kristi fødsel. Det fantes et mangfold av grupper med egne navn og egne lede­ re. Bortsett fra det vi mener å kunne si om utviklingen av et høvdingsjikt, vet vi egentlig lite om hvordan disse smårikene, eller «folklandene», som de også er blitt kalt, var organisert. Alene sier det arkeologiske materialet lite. Arkeologene har helst brukt betegnel­ sen høvding om lederne. Men den sier ikke mye om hvordan lederskapet virket. Skriftlige kilder fra sam­ tiden nevner at forskjellige germanske stammer ble styrt av konger. Selv om slike utsagn ikke er lette å tolke, bør de tas alvorlig. Det fantes to forskjellige kongetyper blant germa­ nerne. De tok kongene sine etter deres «noble» fød-

BØ N D ER, K RIG ERE OG HØVDINGER

I

Grav markert som omrisset av et skip, Istrehågan i Vestfold. sel, skrev Tacitus om frankerne. Dette var den tradi­ sjonelle lederen av en type som trolig hadde røtter langt tilbake i forhistorien. En slik leder skulle være av kongelig ætt og ble valgt av en forsamling, et råd, som bestod av stammens frie menn. Han skulle iverk­ sette rådets beslutninger og hadde både politiske, religiøse og til tider militære oppgaver. Alle de germanske stammene kan ha hatt slike valgkonger - stammekonger. Viktigere for den videre utviklingen var en ny og noe annerledes type konge. Han var først og fremst krigsleder med militære opp­ gaver og ble valgt etter dyktighet mer enn slektstilhørighet. Han var hærkonge. Skal vi dømme etter de mange som bkk våpen med seg i graven fra 200- til 500-tallet, ble slike konger etter hvert de domineren­ de lederne i de fleste stammerikene. De kom til å stå for rettshåndhevelse og religiøs praksis. De søkte kontroll med handel og varebytte og opprettholdt kontakten med stammefrender lenger sør. Forholdene må likevel ha vært svært ustabile. I disse mer enn tre århundrene må krig ha vært praksis og ideologi i langt høyere grad enn kanskje noen gang tidligere. En småkonge i et stammerike var på denne

tiden trolig mer knyttet til sine menn eller dem som han regnet som sitt folk, enn til et bestemt landom­ råde. Størrelsen på de forskjellige høvdingdømmene må ha variert etter de geografiske forholdene, og de må ha nådd ulike nivåer av organisering i de forskjel­ lige delene av landet. 1 noen områder kan høvdingen j ha oppnådd status som en konge med en fast hird av våpenføre menn og dessuten kanskje en viss overhøy­ het over naboområder. Andre steder var han trolig en storbonde og lite mer enn den første blant likemenn. Høvdingslektene opprettholdt antagelig forbindelser over store avstander ved gavebytte, ved å la sine barn j oppfostre hos andre høvdinger eller ved giftemålsallianser. Vi aner indre stridigheter som følge av konkur­ ranse mellom personer og slekter om makt og ære. I | slik strid kunne utfordrere tilrive seg makten. Vi aner også regelrette krigertokter mot nabohøvdinger for å røve eller for å tilrane seg herredømme over folk og ressurser. Ingen av småkongerikene eller høvding­ dømmene var ennå nådd så langt i organisering at vi er i nærheten av det vi kan kalle stater. Men grunnen var lagt for en politisk-organisatorisk utvikling som skulle skyte fart i de neste århundrene. 191

Krisetid og ny vekst Tiden fra ca. 550 e.Kr. til ca. 800 e.Kr.

Sammenhengende ferdsel gjennom lange tider har skapt hulveier som denne på eidet mellom Ølen i Sunnhordland og Sandeid i Ryfylke. Her har viktig ferd­ sel foregått i minst 2000 år.

Mot slutten av 500-tallet e.Kr. ble gården Birkeland på heia mellom Eigjevatnet og Hellvikvatnet i nåvæ­ rende Eigersund kom m une forlatt og liggende øde. Her hadde to familier satt opp hus et par hundre år tidligere, bygd gjerde rundt innmarka og ryddet åkrer i morenej orden på en sørvendt flate som hellet svakt ned mot et lite tjern. Gården Birkeland ble tatt opp i den travle nyryddingsperioden på 200- og 300-tallet e.Kr., da folk bosatte seg på de seks tidligere nevnte gårdene nord og vest for Svelavatnet, 15 kilometer borte. Gjennom seks-åtte generasjoner eller mer hadde barn ropt og lekt rundt husene på Birkeland. Like lenge var husdyrene blitt drevet ut geilen til bei­ tene i utmarka. Kuraut og sauebrek var kjente lyder, her som på tilsvarende jernaldergårder. Det ene året lignet det andre. Korn ble skåret på åkrene og vinter­ for hentet fra eng og utmark. Så var det brått slutt. Det ble stille på Birkeland. En eller annen gang i siste halvpart av 500-tallet e.Kr. ble

husene stående tomme. Treverket råtnet ned, og murene raste sammen. Innmarka ble ikke lenger holdt i hevd, og lyngen spredte seg inn over de gamle åkerområdene. Gården ble liggende øde. Det samme skjedde andre steder på Sørvestlandet. Både i de tettbygde områdene på Flat-Jæren og i dalbygdene omkring, i Ryfylke og på Agder - men også andre ste­ der på Vestlandet - ble mange hundre gårder forlatt. Pollenstudier viser at avsviing og beiting opphørte helt for en tid i visse deler av Telemark. Folk sluttet også å bo i huler og hellere langs kysten og i innlan­ det. Fra det neste århundret er det kom m et for dagen svært få funn i forhold til tiden før - ikke bare i sør­ vest, men også ellers i landet. Det ser ut til at jo rd ­ brukssamfunnet opplevde en alvorlig krise. Funnene forteller nok at enkelte slekter fremdeles var utstyrt med våpen og smykker av ypperste slag, men også at det skjedde store endringer i den materielle kulturen. Gamle former gikk av bruk og nye dukket opp. Det er tydelig at det skjedde et kulturhistorisk skif­ te. Men hva innebar dette skiftet? Hvor dramatisk var det? Hva lå bak det som skjedde, og var utviklingen den samme over hele landet? På grunn av det spar­ somme kildematerialet er det nødvendig å gå en kronglete vei for å finne svar på disse spørsmålene. Vi må først gi forandringene et konkret innhold.

Et tidsskifte I den sterke nyryddingstiden på 2 00- og 300-tallet e.Kr. synes det arkeologiske materialet å vite om en jevn og gradvis forandring av samfunnet. Slik var det øyensynlig også stort sett gjennom resten av forhisto­ risk tid. Det er vanskelig å se brå overganger fra én periode til en annen. I dette tidsrommet er det altså likevel ett tidsavsnitt som skiller seg ut. I tiden fra omkring 550 og noen tiår inn på 600-tallet e.Kr. inn­ treffer det kanskje mest markerte periodeskillet i norsk jernalder. Da endret mye av kulturen seg på forholdsvis kort tid. Det er ikke lett å tidsfeste arkeologiske funn nøy­ aktig. Det er så godt som umulig å knytte dem til bestemte årstall. Arkeologene kan likevel plassere en del gjenstander innenfor forholdsvis snevre tidsram­ mer. Germanerne lengst i nord fulgte nemlig de sam­ me motesvingningene som sine språkfrender i sør, 192

K R I S E T I D O G NY V E K S T

der skrift var tatt i bruk og tidfestingen er sikrere. Derfor lar det seg gjøre å datere enkelte nordiske funn fra jernalderen innenfor så korte perioder som et kvart hundreår og i heldigste fall til og med innenfor et tiår. På et slikt grunnlag er det i arkeologisk per­ spektiv rett å hevde at forandringene ved midten av 500-tallet foregikk over kort tid. Vi må likevel ikke overdrive dette skiftet. Behand­ lingen av det arkeologiske m aterialet stiller oss nem ­ lig overfor et allm ent metodisk problem. Ved å se samlende på en rekke forskjellige endringer som egentlig kan ha foregått over flere generasjoner, får vi lett inntrykk av et kvassere brudd enn det som virke­ lig var tilfelle. Flere forhold forteller nemlig også om sammenheng fra 500- til 600-tallet. Likevel var forandringene så markerte at arkeolo­ gene har plassert skillet mellom eldre og yngre je rn ­ alder her. Skiftet kan påvises over hele det germanske Skandinavia. Slutten på folkevandringstiden og hele den eldre jernalderen kan settes til omkring 550. Den følgende yngre jernalderen varte til ut på 1000-tallet. Tiden mellom omkring 550 og 800 kaller vi i Norge merovingertiden etter kongedynastiet i Frankerriket. Svenskene taler nå om vendeltid, med tanke på de rike fyrstegravene i Vendel i Uppland, og danskene om yngre germansk jernalder. Mot slutten av 500-tallet ble en del gjenstander som hadde vært i bruk tidligere, så godt som helt bor­ te, mens andre hkk nye former. Kvinnene tok i bruk nye smykker. M ennene gikk til strid med et annet sett av våpen enn tidligere. Folk bygde ikke lenger stein­ kister i store hauger for de døde, og de gav dem andre gaver med i gravene. Dessuten kjenner vi langt færre arkeologiske funn fra tiden mellom 550 og 650 enn fra århundret før og etter. Dette skyldes dels at det ble vanligere å begrave de døde i enkle jordgraver uten haug eller noen annen form for markering over. Slike graver er van­ skelige å finne og derfor blir folk flest med noen få unntak mer anonyme for oss. Det er likevel gravfun­ nene som har gitt oss det største m aterialet fra denne tiden og som forteller om de mest iøynefallende for­ andringene. Dette gjelder særlig smykkene som fan­ tes på den dødes klær. De store kistene av steinheller gikk altså av bruk som gravkamre mot slutten av 500-tallet. Noen ste­ der ble de likevel anvendt på ny senere. Det skjedde på Fiskå i Vanylven på Sunnmøre, der en kvinne ble gravlagt i en slik kiste på 600-tallet. Bruken av den gamle kisten forteller om tradisjon tilbake til en tid da kvinnene prydet drakten sin med korsformede spenner. Men for den kvinnen som ble gravlagt på 600-tallet, hadde slike spenner trolig i høyden vært noe som gamle folk fortalte om. Hennes formverden var en helt annen. Hun hadde i stedet hre små runde spenner på klærne sine da hun ble lagt

Forlatt bautasteinsbrudd på Skorpe i Tysvær. En stein ligger nesten ferdig uthugd av berget. Bautasteiner ble reist som minne over døde. Til venstre: Fra Sysendalen i Eid­ fjord i Hardanger. Her oppe mot Hardangervidda var det jernutvinning inntil overgangen til yngre jernalder.

193

JE R N OG HØVDINGER

Sverdskjedebeslag utsmykket med men­ neskeansikter og dyrefigurer, gullpressblikk med filigransteknikk fra 500-tallet. Funnet på Onsrud i Ullens­ aker.

Til høyre: Rikt dekorert relieffspenne i forgylt bronse med knapp på bøylen, fra Syre på Karmøy.

ned i kisten. Slik var det også ellers i landet. I NordNorge er spenneskikken på 600-tallet blitt kalt en rundspennemote. Overalt gikk de enkle og tradisjonsrike korsformede spennene og de vakre relieffspennene av bruk. I stedet pyntet folk seg med hjulformede, koniske, sformede, rektangulære og nebbformede spenner. De mest velstående bar dessuten såkalte ryggknappspenner som hadde granatsteiner eller glass lagt inn i en knapp på buen mellom platen og foten av smykket. Folk tok også i bruk enkle nåler. Senere ble rundspennene erstattet av noen skålformede ovale spen­ ner som skulle bli de dominerende kvinnesmykkene i vikingtiden etter 800.

Ny stil og enklere språk Folk tok ikke bare i bruk nye smykker. Orneringen som prydet dem, ble også utført i en ny stil. Som vi har sett, hadde germanerne i folkevandringstiden en forkjærlighet for dyremotiver. De spredte dem i plas­ tiske former ut over store flater som gjenkjennelige dyr, eller de oppløste dem i nesten ugjenkjennelige linjemønstre. Fra siste halvpart av 500-tallet utviklet germanerne en ny dyrestil. Dyremotivene - vi kjen194

K R I S E T I D O G NY V E K S T

G ullskattfra 500tallet som inneholdt armringer, finger­ ringer, sverdskjedebelag og hrakteater. Gjenstandene ble funnet i en my r på Stavijordet, Eidsvoll verk. ner igjen rovfugler og villsvin - ble nå knyttet sam­ men med flettverksmønstre som dekket hele den til­ gjengelige flaten. Dyrekroppen ble utform et som et sammenhengende bånd med hodet bakoverskuende og kjeven flettet sammen med kroppen. Lårene var ofte pæreformede og om sluttet gjerne et mannsansikt. Fottene endte som svungne trekanter med en opprullet tå i enden. Denne stilen ble ofte kom binert med bruk niello (m ørk metallblanding i graveringen), ornam entikk i pressblikk, filigran og cloisonné (innlagte granater, glass eller em alje i flere farger, skilt av metallbånd). Bruk av cloisonné-ornam entikk var ikke noe nytt, men smykkesmedene utviklet den videre fra store enkeltliggende steiner i tiden før til mange små stei­ ner i kompliserte mønstre m ot slutten av 5 00- tallet. Den nye moten var den samme over stor deler av ger­ mansk område - fra Nord-Italia til Skandinavia. Ut­ over i merovingertiden og vikingtiden utviklet dyre­ ornam entikken seg videre. Den fikk nye former og tok opp nye motiver. Smykkene fra de første hundre årene etter 550 skilte seg ikke bare ut i forhold til smykkene fra tiden før ved å være dekorert i en ny stil. De ble også sjeld­ nere laget i gull eller sølv. Bronse hadde riktig nok

vært det vanligste smykkematerialet i over 2 0 0 0 år, men gull og sølv ble foretrukket for å markere vel­ stand og status. Dette tok slutt fordi nye folkegrupper - avarer og slavere - trengte vestover i Europa ved slutten av 500-tallet og blokkerte en viktig handelsrute fra Bysants og nordover m ot Ø stersjøen og Skan­ dinavia. Dette førte til mangel på både ettertraktede metaller og granatsteiner, noe som synes å ha fått konsekvenser både for smykkenes form og størrelse. De ble små, og flatene ble dekorert i lavt relieff. Slik sparte gullsmeden metall. En følge av den sviktende tilførselen av edelmetaller var også at folk for en tid så godt som sluttet med j å legge ned skatter i jorden. De la heller ikke ned hele glassbegre fra verksteder i Vest-Europa eller Orienten sammen med de døde i gravene. I stedet ble det etter hvert vanlig at kvinnene noen steder fikk med seg vakre perlekjeder, ofte med innslag av mosaikkperler. Hovedinntrykket er en enklere og fattigere gravskikk i store deler av landet. Det skarpeste bruddet med fortiden var kanskje likevel at folk sluttet å lage forrådskar, kokekar og drikkekar av leire. Den rike leirkarproduksjonen i århundrene før ble ikke ført videre etter 600. Det er svært uklart hvorfor denne blomstrende virksomhe195

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Innskriften på runesteinen fra Eggja i Sogndal.

Et gåtefullt budskap I forrige århundre dukket det opp en helle på går­ den Eggja i Sogndal i Sogn. Den viste seg å inne­ holde den lengste innskriften med de eldste rune­ ne som vi kjenner fra Europa. Den lå over en enkel grav fra 600-tallet e.Kr. med runene vendt ned mot graven. Runene dannet en gåtefull tekst som har vist seg vanskelig å tolke. Det finnes fire ulike tolkninger. Den siste er fremlagt av språkforskeren Ottar Grønvik. Den bryter noe med de tidligere, men understreker hvor ugjennomtren­ gelig teksten er for oss i dag. I deler av teksten leser han blant annet Over de øvrige kasta Vil nåsjø (blod)/.../ Hvem førte hæren/over til hint land?/ Menneskefisken fra strømfurene ved Fjernøy/svømmende i fokket/fra landet med de lysende vanger/.../Ikke i sol og ikke med sverd/søkes det til skåren stein./Ikke opp­ søke den mann/som hyler over naken dødning/og ikke forvillete menn dette leiet. Runeinnskriften på Eggja-steinen kan ikke sam­ menlignes med noen annen tekst skrevet med de eldre runene. Det er ikke nevnt noen avdød, noen etterlatt eller noen jeg-person i teksten. Og den skulle tydeligvis ikke sees. Hva var så hensikten med den, og hvem vendte den seg til? Hvem skrev den? Den stiller oss over­ for langt flere spørsmål enn svar. En ny teori legger vekt på det magiske og ritu­ elle ved innskriften og knytter den til sjamanisme. En sjaman hadde spesielle evner og kunne for­ midle kunnskaper fra åndeverdenen til vanlige mennesker. Fra studier av sjamanisme i nyere tid vet vi at sjamanen ofte fikk hjelp av overnaturlige dyr og fugler. På Eggja-steinen nevnes fisk - en tolkning nevner også fugl - og over innskriften er det skåret inn en hest. Det er derfor blitt antydet at den er et episk kvad som forteller om en sjamans reise til underverdenen i et spesielt ærend i forbindelse med sykdom.

196

ten tok slutt. Kanskje hadde det sammenheng med at folk foretrakk kar av jern og særlig kleberstein, kan­ skje også av tre. Som vi skal se, ble det etter hvert igjen større virksomhet i malmmyrene og klebersteinsbruddene. Også våpenutstyret forandret seg. Allerede omkring 500 ble smale og tykke økser tatt i bruk som våpen. Det lange tveeggede sverdet som krigerne brukte i folkevandringstiden, ble erstattet av et kort enegget sverd med bred tange, uten hjalt og knapp. Det ene spydet med mothake gikk av bruk, og bare en tung og kraftig lanse ble båret i strid. Samtidig fikk skjoldbulen nye former. Impulsene til det nye våpensettet kom fra Frankerriket. Samtidig med de materielle forandringene skjedde det viktige forandringer i språket. Som nevnt forteller runeinnskriftene at språket i folkevandringstiden inneholdt svært lange ord. I løpet av 500- og 600-tallet ble trykklette stavelser redusert eller falt helt bort. Særlig utsatt var de trykklette vokalene, som lett for­ svant mellom to konsonanter. På grunn av dette bort­ fallet (sy n kop e, som det heter i språkvitenskapen) kalles perioden 5 0 0 -7 0 0 for synkopetiden. På den kjente runeinnskriften fra Eggja i Sogn, muligvis fra omkring 700, er urnordisk stainaR blitt til stAin; på norrønt het det senere steinn. Hadde Harald Hårfagre levd 3 0 0 -4 0 0 år tidligere enn han gjorde, ville folk ha kalt ham H arjaw aldaR . Samtidig som ordene ble trukket sammen på denne måten, ble vokalene forandret gjennom såkalt omlyd. Det vil si at den trykklette endevokalen i mange ord påvirket vokalen i den trykksterke rotstavelsen slik at de to vokalene ble mer lik hverandre. «I-omlyd» førte for eksempel til at den gastiR som kom til gårds i folkevandringstiden, senere ble en gestiR og gjennom synkopering til en gestr. Det siste var den norrøne formen som er blitt til moderne «gjest». 1 folkevandringstiden slo folk gress på en valluR. Gjennom synkope og «u-omlyd» kom gresset til å gro på en vollr, som så er blitt til «voll». Ved disse og andre forandringer skiftet språket

K R I S E T I D OG NY V E K S T

fullstendig karakter. Det er blitt sagt at det fikk en lysere tone fordi så mange lyder ble trukket opp og fram i munnen. Det ble også raskere og lettere å tale fordi de lange ordene ble trukket sammen. Vi kjenner ikke årsakene til denne sterke omleg­ gingen av språket. De mange andre forandringene vi har vært innom, kan umiddelbart gi inntrykk av at 600-tallet var en urolig tid da mye ble annerledes. Om sammenhengen mellom språkomleggingen og de andre endringene kan vi bare gjette.

Nye driftsmåter eller økologisk krise De nevnte endringene i de arkeologiske funnene fal­ ler i tid sammen med bildet av en dramatisk ødetid på Sørvestlandet på slutten av 500-tallet. Var det ene forårsaket av det andre? Hvilke forhold førte til at fle­ re hundre gårder ble forlatt på denne tiden? Ingen har ennå klart å gi et sikkert svar på dette, men mange har forsøkt. De forlatte gårdene er av enkelte forskere forklart som resultatet av det vi i moderne språkbruk ville kalle en strukturendring. De har sett for seg en omlegging av selve jordbruksdriften fra et ekstensivt til et intensivt åkerbruk, med større vekt på husdyr­ hold enn før. Etter dette synet var innmarka på de tra­ disjonelle jernaldergårdene for det meste åker. En gang i yngre jernalder ble åkerlandet samlet og kon­ sentrert på et fast sted ved eller rundt tunet. Slik skal den såkalte «gamleåkeren» ha blitt til. Samtidig ble innmarka utvidet for å gi plass til eng. Store vidder av tidligere utmark ble gjerdet inn. Og folk forlot de små gårdene og flyttet inn til «nye» gårder i store fellestun. Det er vanskelig å forklare alle ødegårdene på denne måten. Som vi tidligere har sett, hadde trolig «gamleåkeren» sine røtter lenger tilbake enn over­ gangen mellom eldre og yngre jernalder. Landa har dessuten vist oss at det fantes store fellestun allerede i folkevandringstiden. Selv om vi kjenner mindre til gårdene fra vikingtiden og den tidlige middelalderen, er det dessuten vanskelig å se noen grunnleggende forskjell i den fysiske utformingen av dem før og etter ødetiden. En annen forklaring legger vekt på klim aendring og utpining av jorden. Mange av de forlatte gårdene ligger i om råder med vanskelig terreng og skrinn jord . I løpet av 4 0 0 - og 500-tallet opplevde folk i Nord-Europa en klim aforverring som kan ha virket inn på bosetningen. Selv en liten reduksjon i som ­ m ertem peraturen og tallet på soldager, med påføl­ gende regnfull høst, kunne få alvorlige følger når åkrene ikke var grøftet, jo rd en var dårlig behandlet og kornet kanskje lite motstandsdyktig. Om husdyrflokken og dermed tilgangen på naturgj ødsel ikke var stor nok, kunne jord en gradvis bli utpint.

Det er gjort funn flere steder som tyder på at det høye folketallet førte til endringer av naturvilkårene. | På Fjørtoft på Sunnmøre er det funnet åkerspor fra bronsealderen og eldre jernalder under et tykt lag myr. Myra tok til å vokse så sent som på 4 0 0 - og 50 0 tallet, fordi bøndene på Fjørtoft hugde ned skogen og hindret den i å vokse opp igjen ved at de lot store husdyrflokker beite i det åpne landskapet. Det førte til at jord en ble vannsyk og ikke lenger kunne dyr­ kes. Det samme skjedde andre steder på mørekysten. Bosetningen var så tett og husdyrholdet så stort at skogen måtte vike. Myrene tok til å vokse, og lyngen spredte seg. Den vintergrønne lyngen var rett nok en forressurs som ble pleiet gjennom avsviing, slått og Ved overgangen mel­ lom eldre og yngre jernalder ble noen mennesker gravlagt i hauger form et som en stjerne. Her ser vi den ene armen i en trefliket stjerne på det store gravfeltet på Hå på Jæren.

beite. Men de økende myrarealer reduserte åkerbru­ ket. På Landa har vi sett at folk hadde dyrket jo rd en og hatt buskapen sin på beite siden eldre bronseal­ der. Senest om kring 6 0 0 e.Kr. - etter mer enn 2 0 0 0 års sam menhengende bosetning - ble den store landsbyen på Forsandm oen forlatt. Landaboerne ! hadde hugd ut skogen så godt som fullstendig alle­ rede på 300-tallet e.Kr., og større deler av nedbøren enn før måtte derfor finne avløp ned gjennom jo r ­ den. Dette førte til utvasking av næ ringsstoffer og en stadig forverring av jordbruksforholdene. Det dan­ net seg en fast, hard aurhelle i grusen. Til slutt var 197

JE R N OG HØVDINGER

det ikke mulig å bli boende på stedet lenger. Folk flyttet bort. Det er likevel tvilsomt om slike økologiske endringer som her er beskrevet, hadde så stort omfang at de kan forklare den store fraflyttingen av gårder på Sørvestlandet. Andre og mer hurtigvirkende årsaker lå trolig bak.

Krig eller pest? Krig og ufred har vært foreslått som forklaring på ødegårdene. Befolkningspress med grupper på leting etter jo rd eller konflikter mellom rivaliseren­ de slekter og høvdinger kan ha ført til at gårder ble svidd av og forlatt, eller at beboerne ble hugd ned. På Ullandhaug ved Stavanger ble det funnet en spydspiss i et brannlag i en av døråpningene i det ene huset. Også i deler av Danmark og Sverige ble gårder lig­ gende øde på denne tiden. Der har noen forskere knyttet dette til urolige forhold i kjølvannet av svearnes herjinger ved midten av 500-tallet. 1 mange av de forlatte hustuftene i Norge er det funnet trekull og aske som er blitt fortolket som spor av at husene ble brent ned. Det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved dette. Det er sjelden funnet større mengder tre­ kull enn at det kan forklares som et resultat av tilfel­ dige husbranner, eller av oppvarming og koking på ildstedene gjennom mer enn 200 år. Offerfunn og bortgjem te skatter kan også fortelle om urolige tider, men slike var det vel så vanlig å legge ned før 5 5 0 som etter. Bygdeborgene forteller heller ikke mye om ufred på slutten av 500-tallet. Som tidligere nevnt er bare mellom fem og ti av de nærmere 3 0 0 kjente

Kanskje var forhol­ dene i Norden på 500-tallet preget av krig og uro. Hestekannpen på denne billedsteinen fra Uppland i Sverige kan tolkes slik. 198

gene i Norge blitt undersøkt og tidfestet ved hjelp av arkeologiske funn eller radiokarbondatering. Her tyder resultatene på at borgene var i bruk tidligere. Det er heller ikke rimelig å regne med at stridigheter i forbindelse med innvandring la gårder øde. F olke­ vandringene var ellers i Europa på det nærm este over i siste halvpart av 5 0 0 - tallet, og det er vanske­ lig å tenke seg at store krigerskarer nå trengte inn i norske bygder på røvertokter eller på ja k t etter jord . Hvorfor ble i så fall ikke gårdene bygd opp igjen med en gang? Det som derimot er en klar mulighet, er at Norden ble hjem søkt av uønskede gjester - pestepidemier til­ svarende Svartedauden og de følgende pestutbruddene vi kjenner 8 0 0 år senere. Skriftlige kilder forteller nemlig fra midten av 500-tallet om stadige og drama­ tiske pestangrep over store områder ellers i Europa. Utbruddene var særlig sterke i kjølvannet av kriger og omflakkende hærer. I 531, da den østromerske keise­ ren Justinian var i ferd med å innlede sine store felttog for å samle det romerske riket på ny, brøt det ut en mindre pestepidemi i Konstantinopel. Senere fulgte stadige utbrudd til langt inn på 600-tallet. Et vitne skrev i 542 at «da brøt en pest ut som nesten hadde revet bort hele m enneskeheten... den omfattet hele jorden, skadet alle menneskers liv». Gallia ble herjet av pesten i årene 5 5 2 -5 5 4 , igjen i 571 og endelig i 588. Den nådde også over til de angelsaksiske konge­ dømmene i Storbritannia. Et overslag antyder at fol­ ketallet i Europa gikk ned fra 27,5 til 18 millioner mellom 500 og 650. Selv om slike overslag nødven­ digvis blir svært usikre, forteller de noe om den kata­ strofen som hjem søkte deler av Europa på 500-tallet. Det finnes ingen skriftlige kilder som forteller at noen av pestutbruddene også

K R I S E T I D O G NY V E K S T

Stein brukt til å nøre opp ild med. Man slo enjerntein mot den så det gnistret. Disse steinene ble ofte fest­ et til beltet, og kalles derfor beltesteiner. Dette vakre eksemp­ laret med beltebeslag er fr a Inderøy i Nord-Trøndelag.

Norge. Det er dessuten vanskelig å finne spor etter epidemier i det arkeologiske materialet.Men den ju stinianske pesten, som den kalles, var en smittsom byllepest som Svartedauden senere (se bind 4). Og det var så nær kontakt mellom Skandinavia og resten av Europa på denne tiden at mulighetene var store for at pesten kunne spre seg hit. Når vi da finner spor av en betydelig sammenskrumpning av bosetningen ikke bare på Sørlandet, men også i deler av Danmark og Sverige, nettopp i det tidsrommet da pesten herjet ute i Europa, blir pest også den mest nærliggende hoved­ forklaringen på det som skjedde i Norden. Noen sik­ ker forklaring er dette likevel ikke i dagens kildesitu­ asjon.

Krisen over Det er ikke grunnlag for å sette endringene i den materielle kulturen i forbindelse med krisen i jo rd ­ bruket. De avspeiler først og fremst tilsvarende endringer lenger sør i Skandinavia og på kontinentet, og understreker den nære kontakten folk her nord hadde med folk ellers i Europa, på tross av krisen. I seg selv ser det ut til at bosetningen, som følge av kri­ sen, igjen ble konsentrert på de eldste og største går­ dene. Dette innebar kanskje at de som overlevde på små gårder i utkanten av bygdene, flyttet inn til stør­ re og mer sentrale gårder, slik det skjedde etter pestangrepene i senmiddelalderen. Vi vet lite om hvor sterkt krisen gjorde seg gjel­ dende i ulike deler av landet. Det kan se ut til at den fikk størst følger lengst i sørvest og videre nordover på Vestlandet. Tilsynelatende slapp Østlandet og kan­ skje særlig Nord-Norge noe lettere fra krisen. Dette er det ennå uråd å si noe sikkert om fordi gravskikken endret seg. Som nevnt tidligere ble gravene for en tid enklere og derfor vanskeligere for arkeologene å fin­ ne. Det gjør det mer problematisk å kartlegge boset­ ningen. Til dette bidrar at vi arkeologisk ikke kjenner

særlig til gårdsanlegg fra jernalderen utenom Sørvestlandet. Det er likevel ikke tvil om at de delene av landet der krisen er klarest påvist, ble utsatt for et merkbart folketap. Ennå har ingen våget å anslå omfanget av dette tapet. I samtiden må fraflyttingen fra så mange gårder ha vært dramatisk og de menneskelige og sosiale problemene i den forbindelse store. Etter en tid vendte det likevel folk tilbake til Birke­ land mellom Eigjevatnet og Hellvikvatnet. Den nye familien satte opp to hus like ved et par av de gamle ruinene. Der fant de lett tilgjengelig bygningsstein. Igjen ble husdyr sluppet på beite, og de gamle åkrene ble ryddet for skog og lyng og sådd til på nytt. Vi vet ikke hvor lang tid Birkeland da hadde ligget øde. Funnene lar seg ikke datere nøyaktig nok til at vi kan avgjøre det. Det kan ha tatt et par generasjoner, men også et par hundre år. Derim ot vet vi med sikkerhet at det samme skjed­ de på flere andre av de gårdene som var blitt forlatt på slutten av 500-tallet. Nye hus ble bygd av gammelt materiale, enten ved siden av ruinene som på Birke­ land, eller vel så ofte oppi de gamle hustuftene fra folkevandringstiden. For dem som levde igjen, må forholdene ha vært romsligere enn før, og folketallet gikk på ny opp. Det arkeologiske materialet synes å tyde på ny vekst allerede fra midten av 600-tallet. Funnm aterialet fra den følgende tiden er rikere enn fra de foregående 100 årene, og vi aner en ny vekst i jordbruket over hele landet. Den var kanskje ikke så sterk den første tiden, men fra 700-tallet ser det ut til at den skjøt fart med en kraft som savner sidestykke i norsk forhistorie. Mye tyder på at det også skjedde en forbedring i klim aet på denne tiden. Det betydde i så fall atskillig for den videre bosetningsutviklingen. Folk slo seg ikke bare til på gamle ødegårder. Jord ­ bruket nådde både lenger nord og høyere opp enn i folkevandringstiden. I store deler av landet ble det ryddet helt nye gårder der det bare var begrensede

j

|

j

j

j

I

|

j

199

JE R N OG HØVDINGER

jordbruksmuligheter. En slik gård var Lurekalven i Nordhordland. Lurekalven er en liten øy nordvest for nordspissen av øya Lygra i Lindås komm une. Den er ikke større enn 880 mål og deles på midten av søndre og nordre Kalvsvatn. En gang på 700-tallet slo det seg til folk på denne øya, på et drag øst for vannene der det var nok jord til litt åker og eng. De jevnet ut og bygde opp en flate på en bergrygg der de satte opp to hus. Et lite stykke nord for disse satte de opp et tredje hus. Ned mot Florsvika i øst ryddet de et båtopptrekk og fikk en god havn for gruntgående båter. Nær tunet ryddet de noen langstrakte åkrer mellom myr og bergsva. Der dyrket de både bygg og havre. I myrene og på knausene omkring hentet de jord som de blandet med tang, tare, møkk og annet avfall. Dette bar de opp til åkrene, som etter hvert dekket omkring ti mål. Åkerreiner i solvendte bakker og små rydningsrøyser utenfor åkrene forteller også sitt tydelige språk om korndyrkingen. Funnene fra hustuftene på Lurekalven - kniver, fiskekroker, fiskesøkker, brynesteiner, steikeheller, spinnehjul, vevtynger, keramikk og slagg - gir inn­ Ovale eller skålform ede spenner av bronse erstattet gamle spennetyper senest omkring 700. Denne er fra Fosnes i Trøndelag. Et dyr med store øyne og hodet vendt oppover ligger over hele spennen. I viking­ tiden ble slike spen­ ner de vanligste kvinnesmykkene, båret parvis på hver side av brystet fo r å holde serken oppe.

200

trykk av en mangfoldig virksomhet. Her bodde fiskerbønder som holdt husdyr, sådde litt korn og ellers høstet av havets rikdommer. Funnene tyder på at går­ den var bosatt gjennom 5 0 0 -6 0 0 år, like til ut på 1300-tallet. Fra midten av 600-tallet begynte altså en ny utvi­ delse av bosetningen som kanskje til og med var ster­ kere enn den vi tidligere har sett spor av i yngre romertid og folkevandringstid. På grunnlag av de arkeologiske funnene fra Sunnhordland og Hardang­ er er det anslått at tallet på gårder i enkelte bygder der kan ha blitt firedoblet fram m ot 1000-tallet, og andre steder iallfall doblet. I de eldre bygdene ble bosetningen tettere ved at gårder ble delt i flere bruk, og ved at nye gårder stadig ble ryddet i gammel utmark. På Sunnmøre bodde det i eldre jernalder flest folk ute ved kysten langs hovedleia - på øyene og lengst ute ved fjordene. Etter at den nye veksten satte inn, ble det ryddet en lang rekke gårder innover i fjordene og oppover i dalene, slik at det etter hvert bodde nes­ ten like mange m ennesker der som ute ved kysten. På Østlandet ble det ryddet en mengde nye gårder opp­ over i de indre dalbygdene. I Trøndelag ble det ryddet flest nye gårder i Ut-Trøndelag. I Troms trakk også folk lenger inn i fjordene enn før krisen. Bosetningen kom til å strekke seg lenger nord enn tidligere, helt til Karlsøy i Nord-Troms. Den stadige utvidelsen av bosetningen, som fortsatte uten avbrudd gjennom vikingtiden og inn i middelalderen, kalles gjerne det indre landnåm, i motsetning til vikingtidens ytre landnåm på øyene vest i havet. Som i eldre jernalder avspeiler utvidelsen seg i gårdsnavnene.

Nye gårder - nye navn Under den nye jordbruksveksten tok folk i bruk nye gårdsnavn. Å gi en gård et navn som fortalte om naturforholdene, var selvsagt ennå det vanligste. Folk gav fortsatt gårder navn som endte på land. Til sam­ men ser det ut til at det fram til og med vikingtiden ble tatt opp omkring 2000 land-gårder i Norge, særlig mange på Sør- og Sørvestlandet, fra Agder til Horda­ land. Det er likevel tre andre gårdsnavntyper som mer enn noe illustrerer den kraftige utvidelsen av boset­ ningen i yngre jernalder, navn som ender på tveit, stad og set. Den opprinnelige betydningen av ordet tveit er nousikker. Det kan bety en utskilt part eller et sted som er ryddet i et spesielt lende i forhold til en eldre gård. Det nynorske dialektordet «tveit» kan bety «glenne i skogen». Navn på tveit finnes nesten bare sør for Sog­ nefjorden. Ikke så få gårder bærer det usammensatte navnet Tveit. Det kan tenkes at noen av disse ble ryd­ det allerede i folkevandringstiden. Blant annet kan et gravfunn fra Tveit i Suldal i Ryfylke som inneholdt et

K R I S E T I D OG NY V E K S T

spannformet leirkar, tolkes slik. Men ellers er det vanlig å regne med at de fleste tveit-gårdene ble ryd­ det i tiden fra 700-tallet og utover i de følgende 5 0 0 -6 0 0 årene, de fleste i vikingtiden. Det var van­ ligst å gi gårder tveit-navn i et belte fra Telemark i øst til Hordaland i vest. De vel 600 navnene av denne typen forteller sammen med nye land-gårder særlig om det indre landnåmet i denne delen av landet. Andre steder forteller stad-gårdene og set-gårdene mer om jordbruksveksten. Vi har tidligere vært inne på at stad-gårder kan ha vært ryddet allerede i eldre jernalder. Under jo rd ­ bruksveksten fra 700-tallet og utover ble det enda vanligere å gi gårder stad-navn; til sammen kjenner vi vel 250 av dem. Som eksempel kan nevnes at mens det i den nordligste landsdelen bare er kjent to vinnavn og sju heim-navn, kjenner vi hele 147 stadnavn. Men det var i første rekke på Østlandet og i Trøndelag at folk tok slike navn i bruk. På Østlandet forteller stad-navnene at folk nå ryddet gårder i deler av innlandet der det tidligere bodde bare få m ennes­ ker. I løpet av yngre jernalder bosatte det seg folk i så å si alle de bygdene vi kjenner i dag. Det er kjent bare få og svake spor etter eldre jernalders bosetning i Åmot i Østerdalen. Glomdalen, som denne dalen helst kalles her nede, er en bred dal med skog, lave åser og slake bakker som høver godt til jordbruk. Noen store gårder med usammensatte og sammensatte naturnavn langs Glomma - slike som Åmot, Kilde, Sorknes og Øgle - var kanskje rydde tallerede i eldre jernalder. I yngre jern

Rekonstruksjon av Bårsetbåten fra Nord-Kvaløy i Troms, nederst sett fra siden. Slike båter må vi regne med var i bruk langs hele norskekysten i merovingertiden

alder (vi vet ikke nøyaktig når) satte det inn et regel­ rett landnåm på høvelige steder omkring disse eldste gårdene. Dette landnåmet var først og fremst knyttet til gårder med stad-navn. Tydeligst kommer dette fram i Åsbygda i de solvendte liene vest for Glomma og Åmot. Der var det godt jordsm onn, og der vokste det fram en krans av stad-gårder. Blikstad, Rostad, Skramstad, Bolstad, Vivelstad, Kløvstad, Tingstad og Arnestad synes å være blitt ryddet i løpet av forholdsvis kort tid. Grav­ funn fra vikingtiden fra flere av disse gårdene bekref­ ter landnåmet. Men også andre steder i bygda finnes det gårdsnavn som ender på stad. Nedenfor Åmot lig­ ger Bjørnstad på vestsiden og Amundstad, Mørstad, Bolstad og Glomstad på østsiden av elven. Også der forteller funn fra vikingtiden om bosetning i yngre jernalder. Opptakten til denne bosetningsveksten i Østerda­ len ble gjort i merovingertiden. Det kjennes grav­ funn fra 60 0 - og 700-tallet også ellers i dalføret, fra øvre og ytre Rendalen, fra Alvdal, Folldal, Trysil og Engerdal. Bosetningsveksten var likevel kraftigst i vikingtiden. Fire andre gårder i Åmot hører hjemme i det sam­ me bildet. Sammen med stad-gårdene på østsiden av Glomma ligger gårdene Nafset og Holset, og oppe i Rena- dalføret mot Storsjøen ligger Løset og Deset. På Løset ble det i vikingtiden gravlagt en mann med våpen. I yngre jernalder ble det flere steder i landet vanlig å gi nye gårder navn som sluttet på set. Ordet set betyr et sted der en sitter, altså et opp­ holdssted eller et bosted. Vi kjenner omkring 1000 gårder med set-navn. De fleste finnes i den nordlige delen av landet, særlig fra Sunnfjord til Nordland. På Østlandet finnes de helst langs Mjøsa. På Sunnmøre faller set-gårdene sammen med en sterk økning av funn fra det indre av landsdelen. Gårder med navn som Bigset, Espeset, Hjelmeset og andre set-navn forteller at mange nye gårder ble ryddet i tid­ ligere utmark, inne i daler og oppe i fjellet, der ingen tidligere hadde bodd. Det er likevel gårdsnavnene i et lite område på Nord­

201

JE R N OG HØVDINGER

møre som kanskje tydeligst viser vekstkraften i yngre jernalder. Lengst sør på Frei ved Kristiansund finner vi nabo­ gårdene Endreset og Flatset. Krysser vi fjorden mot sør til Bergsøya, finner vi Halset. På Averøya - på vestsiden av Bremnesfjorden - ligger Veiset og Gullset. Sørover Kvernesfjorden ligger Hogset, Grønset, Kolset og Skjerset på østsiden og Rokset, Heggeset, Hoset, Skarset og Avset på Averøy-siden. Inne ved Eide finner vi Sorset og Enset mot sør og Silset og Lindset i nord ved Kornstadfjorden. Innenfor en avstand på vel 20 kilom eter ble det her ryddet 18 setgårder. Også lenger unna i det samme området finner vi flere slike gårder. De er helst små og ligger ofte på en smal strandbrem under steile fjell, og ikke i vide bukter eller der de brede dalene møter fjorden slik som de større og eldre gårdene. Det er i det hele van­ lig at set-gårdene er mindre utkantgårder, og de fleste stammer trolig fra vikingtiden. Alle de nye gårdene ble selvsagt ikke ryddet på samme tid. Da krisen var over, må folketallet ha økt gradvis. Nye familier i nye generasjoner ryddet nye gårder slik at stadig nye områder ble bosatt. Jo rd ­ bruksveksten fortsatte ut gjennom vikingtiden og inn i middelalderen og tok ikke slutt før ut på 1300-tallet. Den sterke økningen i folketallet som dette vitner om, må ha vært en av de viktigste forutsetningene for veksten i vikingtiden. Den førte ikke bare til flere går­ der og større aktivitet rundt husene. Virksom heten økte også i fiske og seterbruk.

Fiskevær ved kysten Som en naturlig bølgebryter strekker Øygarden seg nordover langs kysten av Nordhordland. Alvøy er en av de nordligste i denne strimmelen av øyer. På ytter­ siden ligger Hjartøy, en liten forblåst øy ut mot stor­ havet i vest. På vestsiden av Hjartøy kiler det seg inn to smale våger, søndre og nordre Hjartøyvåg, omgitt av gråberg og lyng. I dag er det stille her. Bare vinden og bølgene skaper liv i et tilsynelatende urørt land­ skap. Slik var det ikke for vel 1000 år siden. Da var det folksomt langs strendene her. Rundt både søndre og nordre Hjartøyvåg satte folk opp små hus, alltid nær stranden og gjerne i grupper på steder der det var mulig å dra båter på land. De bygde de fleste husene enkeltvis, men i noen tilfeller lot de både to og tre hus ha felles vegger. De murte I opp en liten grunnmur i to skift rett på bakken, og var terrenget skrånende eller berghyllen for liten til et hus, bygde de en massiv steinpakning som funda­ ment. Husene var av tre og tekket med never og torv, men ellers vet vi lite om hvordan de så ut. De minste husene var på bare seks kvadratmeter, mens de stør­ ste var på 80. De fleste hadde en gulvflate mellom 15 | og 25 kvadratmeter. Midt på gulvet ble det bygd et 202

En ny gårdstype I eldre jernalder var det som nevnt vanligst med ett eller to langhus på gårdene. På Ytre Moa i Årdal i Sogn ligger det spor etter en gård fra vikingtiden som viser et annet bilde. Ytre Moa er en stor grusterrasse ved foten av det stupbratte fjellet Moakamben i Øvre Årdal. Øst på flaten, som kan ha vært på mellom 80 og 90 mål, ligger det seks hustufter og 16 gravhauger foruten flere steinvoller og innhegninger. Her lå det en gård i vikingtiden. Den ble forlatt etter bare et par hundre år, kanskje på grunn av mangel på vann nær husene. De seks husene hadde flere felles trekk med langhusene i eldre jernalder, men skilte seg også ut fra disse. Som langhusene var husene på Ytre Moa treskipede stolpehus med torvtak, ytre stein­ murer og ildsteder langs midtlinjen, både oppbyg­ de årer og nedgravde kokegroper. Derimot var inngangsdøren, til forskjell fra de eldre langhus­ ene, plassert i den ene gavlen. Der var det nemlig ikke spor etter mur. Veggen må ha vært bygd bare av tre og hatt døråpning. Ellers skilte husene på Ytre Moa seg sterkt fra de eldre husene med hen­ syn til lengden. De eldre husene var sjelden under 20 meter lange. På Ytre Moa var de bare mellom 7,5 og 9,5 meter. Tilsvarende finner arkeologene andre steder korte hustufter fra vikingtiden på gårder med langhus som ble forlatt på 500-tallet. Ytre Moa er ennå den eneste gården fra 800- og 900-årene av sitt slag som er undersøkt. Den kan kanskje likevel tas til inntekt for at en ny gårds­ type ble vanlig da bosetningen på ny ekspanderte fra merovingertiden og utover. 1 stedet for et par langhus ble flere mindre hus samlet i ett tun, slik det senere var vanlig i Norge.

stort ildsted og langs veggene lave benker der folk både satt og sov. Alt i alt ble det satt opp minst 36 hus og ni båtstøer i den tiden området var i bruk. De første som tok Hjartøy i bruk som fiskevær, synes å ha kom m et hit allerede på 300-tallet e.Kr. Den første tiden var aktiviteten likevel liten. Fram mot midten av 500-tallet økte virksomheten noe, men fra da og utover på 600-tallet var det nesten ingen som holdt til ved de to vågene. Også Hjartøy ble rammet av krisen i slutten av folkevandringstiden. På 700-tallet vendte folk tilbake til Hjartøy igjen, og senere var aktiviteten svært stor i over 300 år. Mel­ lom 700 og 1050 e.Kr. etterlot folk seg tykke avfallslag i husene. Her må ha vært liv og røre. Dersom alle husene var i bruk på samme tid og det bodde fire per­ soner i hvert hus, kan 160 m ennesker ha oppholdt

K R I S E T I D O G NY V E K S T

Perlekjede funnet i en kvinnegrav fr a folkevandringstiden, Hå på f æren. Møns­ teret og de vakre fargene har man fått ved å smelte tynne glasstråder inn i per­ lene. Dette kjedet kommer muligens fra området rundt Svartehavet. seg her på en gang. Men selv om bare halvdelen av husene var i bruk samtidig, var 80 m ennesker en stor befolkning på et sted som dette. Virksomheten på Hjartøy faller i tid sammen med den store jordbruksveksten. Men det er ikke kjent gravfunn i tilknytning til husene slik vi ville ventet ved fast bosetning, så det var nok ikke vanlig gårds­ drift som lå til grunn for oppholdet. Det er også van­ skelig å tenke seg fast gårdsbosetning her ute. Her var det nok først og fremst havets goder som trakk folk. Da folk sluttet å holde til her på 1000-tallet, lå det mye igjen etter dem i jordgulvet i husene, gjenstan­ der som enten var kastet eller tapt og ikke funnet igjen. Uten unntak forteller disse tingene om sjøbruk og fiske. Det var fiskekroker og båtsøm av jern , fiske­ søkker og garnsøkker av kleberstein. Med litt fantasi kan vi se for oss en situasjon i et av husene. Et skiferbryne og noen rustne fiskekroker i jordgulvet neden­ for den lave benken tyder på at her var en mann i ferd med å kvesse krokene sine. Et knust kleberkar havnet i kanten av ildstedet, og like ved ble det liggende igjen et fiskesøkke som var laget av en bit fra dette karet. Alt måtte utnyttes til det siste. Gjenstander som forteller om kvinner, mangler full­ stendig. Det havnet ingen tekstilredskaper i gulvet, slik det gjorde i gårdshusene ellers. Derfor var det neppe fiskerbønder eller fastboende fiskere som holdt til på Hjartøy. Husene må ha vært bygd av fiskere som opp­

holdt seg der til visse tider av året, og som ellers bodde I fast andre steder, helst på gårder lenger inne. De hadde niste med seg hjemmefra. 1 ildstedene lå det igjen rester etter de siste måltidene. Det var noen bein av J hjort, sel og sjøfugl, men først og fremst av storfe og småfe. De faste husene viser at virksomheten ved de to Hjartøyvågene ikke var tilfeldig. Det må ha vært en I organisert virksomhet. Folk fra bygdene øst og innenfor Øygarden kan ha hatt rettigheter her ute, faste tilholdssteder som de hvert år vendte tilbake til for å fiske eller jakte på sjøpattedyr. Husene her ute var antagelig «fjæremannsbuer», boder som hørte til folk fra fjordene. Det finnes tufter etter tilsvarende hus som på Hjartøy også andre steder langs norskekysten, like fra Østfold til Nordland. De ligger gjerne flere sammen og kan m inne om senere tiders fiskevær. Aktiviteten må ha vært stor. Dessverre er bare noen ganske få ennå undersøkt av arkeologer. Disse undersøkelsene tyder på at flere av «værene» var i bruk nettopp fra og med 700-tallet. Yngre jernalder blir dermed en perio­ de da også fisket som binæring fikk en oppblomst­ ring. Det kan se ut til at fisket ble drevet langt mer intenst og organisert enn tidligere langs hele kysten. Vi vet likevel ennå lite om omfanget av dette fisket og hvordan det var organisert. Var virksomheten kanskje så stor og betydningsfull at lokale høvdinger eller 203

JE R N OG HØVDINGER

konger ønsket kontroll og styring med den? Forelø­ pig skal vi la dette ligge som et ubesvart spørsmål og heller vende oss den andre veien - opp i fjellet.

Økt seterdrift

Fem bautasteiner, som kalles De fem dårlige jomfruer, er reist over en grav fra eldre jernalder på Norheim ved Karmsundet.

204

Fiskeværene på kysten var tydeligvis mennenes rike. På setrene i fjellet rådde kvinnene. Også der ble det større virksomhet utover i yngre jernalder. Flere går­ der og flere folk i bygdene førte til sterkere utnytting av fjellbeitene. Nye setrer ble anlagt. En slik seter var Svolset i Sogn. Mellom Hermansverk og Leikanger ved Sognefjor­ den stiger Henjadalen nordover inn i fjellheim en sør for Jostedalsbreen. Omkring åtte kilometer inne i dalen går en grønn og frodig sidedal vestover. Dette er Friksdalen - en u-dal. Etter sek s-sju kilom eter ender den i en botn som kalles Vogga etter Voggebreen. Den ligger som et hvitt bånd oppe på fjellet i nord og gjør Friksdalen til et svært godt beiteområde. Fuktigheten fra breen gjør at dalen ikke tørker ut selv i tørre som­ rer. Blir beitene dårlige lengst ute i dalen, kan dyrene trekke inn mot Vogga. Her vil de finne frodig og grønt gress hele sommeren. Kullgroper, to små biter fra et leirkar og radiokarbondateringer forteller at folk brukte Friksdalen aller­ ede omkring Kristi fødsel og på 500-tallet e.Kr. Det var likevel mellom 600 og 900 at aktiviteten var størst her oppe. Da lå det trolig ti-tolv hus inne i dalen, omkring 800 meter over havet, der det nå heter Svol­ set. Det må vel bety Svolsetra. Åtte av husene lå vegg i vegg med felles langvegger, mens fire stod for seg selv. I dag ligger de som tilgrodde tufter, dels på en grusrygg og dels på en flate like ved en bekk. Husene var ikke store, bare fra fire til åtte meter lange og fra tre til fire meter brede, med dør i en av

gavlveggene. Dørene vendte gjerne mot sør, slik at sollyset kunne utnyttes lengst mulig. Utenfor døråp­ ningene i noen av husene var det lagt flate steiner på bakken, uten tvil for å verne mot fuktighet, men også for at det skulle være lettere å arbeide der. Husene hadde vegger av tre. Planker ble satt ned i en renne i bakken og en mur av stein ble lødd opp som isolasjon på utsiden. Det var øyensynlig bare ett rom i hvert hus. Taket ble holdt oppe av stolper inne i huset, på samme måte som i de kjente langhusene fra eldre jernalder. Ildstedene lå midt på gulvet: en kokegrop og glokammer, en firkantet flat helle med karm av mindre heller. Langs veggene var det brisker og trolig hyller. Det er vanskelig å tenke seg at Svolset var noe annet enn en setergrend, eller en stølsgrend som det heter i Sogn. Det er ikke påvist andre mulige ressur­ ser i Friksdalen enn beitene. Funnene peker i samme retning, selv om kar og redskaper til melking, ysting og kinning uten tvil var laget av tre og selvsagt er råt­ net bort. Da Svolset ble forlatt omkring 9 0 0 eller like etter, lå det igjen noen spikrer og nagler av jern og et par kniver i jordgulvet, sammen med en jernskoning til en hakke, et spinnehjul av kleberstein til en håndrokk, noen vevlodd til en oppstadvev, noen små brynesteiner av skifer, fliser av ildflint og noen perler av farget glass. Det er først og fremst kvinnene vi møter gjennom disse funnene. Dette høver bra med det enkelte sagatekster fra middelalderen forteller. Hus­ fruen kunne selv være på seteren i fjellet om somme­ ren sammen med døtrene sine og gjerne en gjeter. Vi vet fra nyere tid at kvinnene kunne spinne, veve og strikke mens de var på setrene. Kanskje foretok de seg også andre ting utenom å stelle husdyrene og dri­ ve med tekstilarbeid.

K R I S E T I D O G NY V E K S T

Ikke langt fra hustuftene på Svolset ligger tre store, jordfaste steinblokker med skålgroper. Som vi har vært inne på tidligere, er skålgropen den vanligste helleristningstypen i Norge. Skikken å slipe eller hug­ ge figurer inn i fjellet eller på store steiner - også skål­

groper - hørte først og fremst hjem m e i steinalderen og bronsealderen, men noen få helleristningfelter med båthgurer ble også laget i den tidligste je r n ­ alderen. Om skikken da døde helt ut, eller om den fortsatte ennå i mange hundre år, er usikkert. Denne

Skålgroper på en stor stein i Friksdalen i Leikanger i Sogn. De kalles gjer­ ne offergroper og er trolig fr a jern ­ alderen. Slike steiner finnes flere steder i seterområdene på Vestlandet og Val­ dres. Det finnes en tradisjon om at det ble ofret smør i slike groper. usikkerheten er knyttet til felter med bare skålgroper. Flere steder i Sør-Norge, ikke minst i Sogn, men også i Hardanger og i Valdres, finnes det en rekke skålgropfelter på fast fjell eller helst på store steiner net­ topp i seterområdene. Selv om det finnes svake spor etter tidligere virksomhet på Svolset, bør vi ikke avskrive muligheten for en sammenheng mellom skålgropsteinene og den mest intense stølsvirksomheten fra omkring 600 til 900. Står vi kanskje her overfor gåtefulle ritualer utført av kvinner og knyttet til hus­ dyrhold og beitebruk så sent som i yngre jernalder, ritualer som hadde røtter flere tusen år tilbake i tiden? Det er først i de siste par tiårene at arkeologene vir­ kelig er blitt klar over de mangfoldige og rike sporene etter jernalderens setring i fjellene over det meste av landet. Kunnskapen vår om denne driftsformen er derfor ennå fragmentarisk. Resultatene fra undersø­ kelsene er likevel entydige. På samme måte som går­

dene nede i bygdene ble forlatt, ble en del setrer lig­ gende øde ved overgangen til yngre jernalder. Da grodde landskapet til. Dette er blitt påvist ved pollenundersøkelser flere steder. Men etter en tid ble fjellbe­ itene utnyttet på ny. En sammenstilling av 80 radiokarbondateringer fra undersøkelser av setrer i indre Sogn viser en klar økning av virksomheten fra 700tallet. Pollenundersøkelser i det samme området har godtgjort at påvirkningen på vegetasjonen var mer omfattende i yngre jernalder enn i eldre jernalder. Slik faller Svolset inn i et videre mønster. Setringen er del av samme bilde som fiskeværene og de mange nyryddede gårdene. Krisen var over og folketallet steg. Med gamle og nye gårder som fast tilholdssted utnyttet jordbruksbefolkningen stadig sterkere de mange ressursene landet hadde å by på. Samtidig skjedde det viktige endringer i organiseringen av samfunnet. 205

Storhauger og småriker Tiden fra ca. 550 e.Kr. til ca. 800 e.Kr.

De store gravhauge­ ne på Bertnem i Overhalla i Namda­ len vitner om at det må ha vært et viktig høvdingsete her i merovingertiden.

På gården Bertnem i Overhalla, en av de mange heimgårdene i Namdalen, ligger tre store gravhauger på rek­ ke nær Namsen. De gir inntrykk av å høre sammen. Haugene er mellom 30 og 40 meter vide og opp mot fem meter høye og utgjør den mest monumentale sam­ lingen av gravminner vi kjenner fra trøndelagsbygdene. De er ikke arkeologisk undersøkt og ser heller ikke ut til å være skadet ved tilfeldige gravinger. Vi vet der­ for lite om når de ble bygd og hvem som ble gravlagt i dem. Ennå gjemmer de på hemmelighetene sine. Tre forhold gjør det likevel sannsynlig at disse tre kjempehaugene kan knyttes til de nærmeste århundrene etter 550 e.Kr., kanskje særlig til 600- og 700-tallet. For det første ble den ene haugen lagt så nær inn­ til et gårdstun fra folkevandringstiden at den må være bygd etter at husene var forlatt i slutten av 500- tallet. For det andre er det sannsynlig at fjorden nådde inn til Bertnem på denne tiden. Fra det stedet der Sanddøla møter Namsen, omkring 16 kilom eter fra fjor­ den, faller elven i dag bare 14 meter på veien ut dalen. Trolig nådde fjorden så langt inn i bronsealderen for omkring 3000 år siden. Senere hevet landet seg, og fjordbunnen ble liggende lenger og lenger vest. Studi­ er av de kjente funnene og fortidsminnene i Nam­ dalen tyder på at det mektigste senteret i dalen til enhver tid lå nær elveosen og flyttet seg vestover med

denne. Møtet mellom fjord og dal var et viktig knute­ punkt for handel og annen ferdsel. I yngre romertid lå dette senteret trolig helt inne ved Værem og Sem i Grong. Sem betyr rett og slett «sjø-heim », en gård ved sjøen. I merovingertiden ser det ut til at havet nådde fire meter over nivået i dag. 1 så fall gikk altså fjorden inn til Bertnem. Det kan være bakgrunnen for at folk der bygde så store gravhauger. I tillegg til disse forholdene kommer et tredje. De tre haugene på Bertnem får oss umiddelbart til å ten­ ke på tilsvarende gravfelter i Sverige, særlig et felt i Gamla Uppsala i Målardalen, men også felter i Vendel og Valsgårde og dessuten på Hogom utenfor Sunds­ vall i Norrland. Der finnes det grupper av store hau­ ger fra merovingertiden som gir inntrykk av den sam­ me orden og sammenheng som på Bertnem. De sven­ ske gravene var bygd over storfolk i all sin prakt, ofte i båt og ellers i full mundur med hjelmer, skjold, våpen, husgeråd, husdyr og jaktfalker. Hvordan skal vi m ot denne bakgrunnen fortolke storhauger som dem vi finner på Bertnem? Hva kan de si oss om samfunnsutviklingen i disse århundre­ ne? Det er ikke i noe fall tvil om at de må være reist over storfolk, over kvinner eller menn som hørte til mektige slekter. Mye tyder også på at bygging av slike monumentale gravhauger i felter avspeiler viktige samfunnsendringer som i visse områder førte til en fastere organisering enn før av høvding- eller fyrstedømmer. Den alminnelige bakgrunnen for det som skjedde, har vi alt vært inne på. Etter krisen ved overgangen til 600-tallet steg folketallet raskt over hele landet. Folk tok opp igjen gamle ødegårder og ryddet nye gårder fra grunnen. Virksomheten økte ikke bare i åkerbruk og februk med seterdrift, men også i fiske og fangst langs kysten. Dessuten skal vi se at jernvinna og klebersteinsbruddene fikk et nytt oppsving. Mange trekk i utviklingen er ennå dårlig kjent, men vi kan se at det som skjedde både hadde hjemlige forutsetninger og bakgrunn i forholdene ellers i Nord-Europa.

Et høvdingsete på Åker i Vang De arkeologene som har arbeidet med samfunnsut­ viklingen i jernalderen, har i de siste tiårene vært sær­ lig opptatt av å søke etter økonom iske og politiske sentre knyttet til høvdingmakt. Den videre hensikt 206

STO RH AUG ER OG SMÅRIKER

med dette har vært å finne utgangspunkt for og for­ klaring på den rikssamlingen som tok til i løpet av vikingtiden. Det var nettopp på 6 00- og 700-tallet at grunnlaget ble lagt for en riksomfattende kongemakt. Arkeologene har brukt det arkeologiske m aterialet på forskjellige måter for å oppspore slike sentre. De tenker seg at de fantes der mange funn og fornm inner fra samme periode er konsentrert innenfor et for­ holdsvis lite geografisk område. Det var slike konsen­ trasjoner som gjorde det mulig å antyde en rekke høvdingdømmer fra Agder til Sunnmøre på 4 0 0 - og 500-tallet. En samling av store og mektige gravhau­ ger kan sees på som uttrykk for det samme. Slik er det naturlig å tolke de tre gravhaugene på Bertnem. Det har også vært vanlig å knytte helt spesielle funn av ypperste kvalitet til sentre der det var samlet politisk, økonom isk og kanskje også religiøs makt. Det dreier seg gjerne om importvarer eller andre gjenstander som bare de færreste og de rikeste hadde muligheter til å tilegne seg. Et av de stedene som ved sine praktfunn peker seg ut som et sentrum, er Åker i Vang i Hedmark.

Et av de rikeste funnene fr a norsk merovingertid kom­ mer fr a Åker i Vang i Hedmark. Lengst til venstre: Forgylt spenne utsmykket med fire dyrehoder. Nærmest til venstre: Stor beltespenne med blant annet et mannsansikt på den trekantede platen. Under: Rester av et sverd, spenner, rembeslag og selebeslag av gull er noen av de mange gjenstandene som er blitt funnet på Åker.

Gården Åker ligger på østsiden av M jøsa, like opp fra Åkersvika sør for Hamar sentrum. Omkring 300 meter nord for gårdstunet ligger en liten lav kolle, Smørkollen. I åkerjorden rundt Smørkollen er det fle­ re ganger gjort funn, til sammen nærmere 20 gjen­ stander som var laget helt i slutten av 500-tallet e.Kr. De er helt spesielle, og i den arkeologiske litteraturen kalles de under ett for «Åker-funnet». Åker-funnet er blitt kalt det merkeligste fra sin tid i norsk jernalder. Men det er ikke bare merkelig. Det er også et av de m est prangende funn vi kjenner fra norsk forhistorie. Det inneholder blant annet et par gullringer, rester av et sverd og flere metallbeslag til et skjold. De fleste gjenstandene er likevel pynt og beslag til to lærbelter, blant annet to beltespenner. Særlig den største av spennene gjør et sterkt inn­ trykk og forteller om rikdom og status. Den er forar­ beidet i sølv og bronse og har innlagt fargede steiner og glass som pynt. Det mest iøynefallende er kanskje likevel at gullsmeden i sin tid dekorerte denne spen207

JE R N O G HØVDINGER

En av de store grav­ haugene på Borre i Vestfold.

208

nen med bildet av en mann med krone på hodet og veltrim m et hår og bart. Han er om kranset av to rov­ fugler og to villsvin. Vi vet ikke hvem eller hva dette forestiller. Men leter vi etter forbilder, går tankene uvilkårlig til Frankerriket og til kongeætten der, merovingerne. For dem spilte hårfrisyren en viktig rolle. Funnene ved Smørkollen er ikke kommet for dagen ved metodiske arkeologiske utgravinger. Det er derfor uvisst hvordan gjenstandene er havnet i jo r ­ den. De kan være rester etter en usedvanlig rik begra­ velse. En senere tradisjon forteller at det en gang skal ha vært en stor gravhaug på Smørkollen, som senere er blitt dyrket bort. I så fall kan funnene skrive seg fra en eller kanskje helst to begravelser. Men funnene er også blitt tolket som offergaver, dyrebare gjenstander som var lagt ut på en hellig plass for å fremme frukt­ barhet på åker og eng, mennesker og dyr. Det er flere forhold som peker ut området omkring Åker som et religiøst eller kultisk sentrum. Flere gårdsnavn rundt Åker forteller om den religi­ øse siden av tilværelsen. 1 nabolaget ligger Torshov og Vidarshov, navn som forteller om tilbedelse av to vel­ kjente guder fra yngre jernalder - Tor og Vidar. Her

finner vi også Disen, disenes vin eller gudinneenga. Og endelig finner vi Dystingbo, et navn som synes å fortelle både om høyere makter, disene, og om et tingsted for et større område. Senere kilder forteller at Åker var hovedtingsted for Mjøsbygdene i jernalde­ ren. Da kaltes det Heidsævisthing, tinget for området rundt Heithsær, et gammelt navn på Mjøsa. Senere ble tinget flyttet til Eidsvoll og ble nå kalt Eidsivating. Området omkring Åkersvika peker seg altså ut ikke bare som et økonom isk sentrum, men også som et religiøst og politisk sentrum. Her holdt det til per­ soner som kan ha organisert og ledet religiøse sere­ monier og fester, rettslige møter og andre fellestiltak for et stort område. Det utstyret som havnet i jorden på Åker, enten det var i en grav eller som offergaver, var så sjeldent og praktfullt at det utvilsomt tilhørte en leder med makt og prestisje ut over det vanlige. Han var utstyrt på samme måte og etter de samme motene som de aller rikeste og mektigste ellers i Nord-Europa, enten det var i Sverige, Danmark eller England. Åker må ha vært et av de viktigste høvdingsentrene på Østlandet ved begynnelsen av 600-tallet. Men det var ikke det eneste.

S T O R H A U G E R O G S M Å R IK E R

Fra utgravningen av Raknehaugen på Ringerike. Den var 95 meter i tverrmål og 15 meter høy og en av Nordens stør­ ste kunstig bygde hauger. Etter ut­ gravningene i 1939 -4 0 kunne man ikke si noe sikkert om hvorvidt det hadde vært en grav her, det ble bare funnet f å deler av et skjelett. Det er derfor fo re­ slått at den kan ha vært bygd til minne om en lokal små­ konge eller som ting­ haug. I midten av haugen var det satt opp tre lag tømmer­ stokker i kjegleform (under). Den er datert til midten av 500-tallet.

Borrehaugene og andre storhauger Omkring fem kilometer sør for Horten, der raet går ut i Oslofjorden, ligger Borre med et av de mest impone­ rende gravfeltene på norsk område. Det består av sju store gravhauger som er mellom 32 og 45 meter vide og fra fem til sju meter høye, en omtrent 30 meter vid gravrøys og 30 mindre hauger. Dessuten fantes det tidligere to store hauger og en stor gravrøys til. I den ene av de haugene som nå er borte, lå det et mellom 15 og 20 meter langt skip fra vikingtiden. Lenge trod­ de man derfor at gravfeltet fortalte om høvdingmakt i vikingtiden, og det ble gjerne knyttet til ynglingeætten og Harald Hårfagres nærmeste slekt. Nyere undersøkelser viser at gravfeltet har røtter tilbake til første halvdel av merovingertiden. De før­ ste storhaugene ble bygd allerede på 600-tallet. Tykke kulturlag under haugene, rydningsrøyser og åkerspor forteller om et omfattende åkerbruk på Borre allerede i romertiden. Fra 500- og 600-tallet økte jordbruks­ aktiviteten, og dette falt sammen med byggingen av de første storhaugene. Rundt haugene lå det da et åpent, nesten treløst landskap med åkrer, beiter og slåttemark på den fruktbare sand- og grusjorden ned

m ot Oslofjorden. På åkrene dyrket folk som før mest hvete og bygg, men også litt havre. Dessuten tok de i ] merovingertiden til å dyrke rug og hamp for første j gang. Samtidig fant nye treslag som bøk og gran vok­ stervilkår i området.

209

JE R N OG HØVDINGER

Kjærlighetsparet på gullblikket Under en utgraving i Mære kirke i Nord-Trøndelag ble det i 1960-årene funnet rester etter en gammel trekirke og under denne spor etter en enda eldre bygning. I og like ved stolpehullene fra denne eldste bygningen lå det omkring 20 små fir­ kanter av tynt gullblikk. På disse var bildet av to mennesker preget inn. Slike små gullblikkplater kalles gullgubber. De ble aldri lagt ned i graver, og det ser heller ikke ut til at de ble båret som smyk­ ker eller amuletter. Det er funnet gullgubber i alle de nordiske lan­ dene like nord til Vestvågøy i Lofoten. De eldste ble laget på 400-tallet og var enkeltfigurer klippet ut etter omrisset. Senere ble det vanligere å lage dem som rektangulære plater, fra to til fire centi­ meter høye, og med én eller to figurer innenfor en ramme. Slik ser de fleste norske ut. Her i landet ser det ut til at de særlig ble brukt fra 600- eller 700-årene og inn i vikingtiden. De bildene som viser to motstilte figurer, er tol­ ket som uttrykk for myten om ekteskapet mellom fruktbarhetsguden Frøy og jotunkvinnen Gerd. Det er i så fall rimelig å regne med at de ble tillagt magisk kraft, og at de ble gitt som offergaver med bønn om fruktbarhet. Svært ofte er gullgubbene funnet på boplasser eller i nærheten av steder der det er gjort rike funn av importvarer og edelmetaller, steder der det også ble laget glassperler og smykker. Slike steder kan ha vært økonomiske sentre, men også kultsteder knyttet til religiøs og politisk makt hos et aristokrati eller en høvding, kanskje en konge. Gullgubbene kan på en eller annen måte ha gått inn i en sentral gudsdyrkelse. Blant annet er det foreslått at de var en form for tempelpenger, en avgift for å sikre seg gudenes eller den lokale her­ skerens beskyttelse.

Rikt dekorert sverd­ skjefte fr a folkevandringstiden, Snartemo i VestAgder. Få steder er det funnet så mange våpen fr a yngre jern­ alder innenfor et avgrenset område som nettopp her.

210

Det er rimelig å se den økte aktiviteten og vegetasjonsendringene på 600-tallet som uttrykk for befolk­ ningsvekst i bygda omkring gravfeltet. Denne vek­ sten var kanskje både en forutsetning for og et resul­ tat av at stedet utviklet seg til et politisk sentrum. Borre lå dessuten strategisk til når det gjaldt å kon­ trollere ferdselen inn og ut fjorden og videre til og fra de brede bygdene på Romerike og ved Tyrifjorden, Randsfjorden og Mjøsa. Ved Borre var det også lett å krysse fjorden mellom Østfold og Vestfold, og det var kort vei vestover til kneet av Numedalslågen ved Hvittingfoss. Derfra var veien grei opp dalen til Har­ dangervidda og eventuelt videre til vestlandsfjordene. Folk bygde store hauger også andre steder i Norge på denne tiden. Den største av dem alle er Raknehaugen på Romerike, som ble anlagt på slutten av 500tallet eller i begynnelsen av 600-tallet. Den er i dag

hele 95 meter vid og omkring 15 meter høy og var bygd av tre tømmerlag med leire og matjord mellom lagene. Bare i det øverste tømmerlaget hadde folk lødd opp omkring 25 0 0 0 stokker. Raknehaugen har lenge vært regnet for en såkalt kenotaf, et m innes­ merke over en avdød som av en eller annen grunn ikke ble gravlagt i haugen. Men noen ganske få menneskebein kan tyde på at den likevel har inneholdt et lik. Hvordan nå dette var, er Raknehaugen i dag kan­ skje Nord-Europas største gravhaug. Den neststørste haugen vi kjenner, ligger i Østfold og kalles Jellhaugen. Den er nå mellom 80 og 90 meter vid og opp mot ti meter høy, men kan ha vært enda høyere. Andre kjente storhauger er Halvdanshaugen på Ringerike og Sveinshaugen i Ringsaker. Ellers fin­ ner vi monumentale hauger blant annet i Grenland, Hedrum og Lier. Ikke alle disse haugene er sikkert

S T O R H A U G E R O G SM ÅR1K ER

Hjelm fr a Vendel i Uppland i Sverige. Høvdinger på Øst­ landet i Norge bar også slike hjelmer. Arkeologene ser dem gjem e som uttrykk fo r en ny samfunns­ organisasjon med fast organiserte høvdingdømmer.

211

JE R N OG HØVDINGER

datert, men det er vanlig å regne med at de ble bygd i yngre jernalder, merovingertiden eller vikingtiden. Vi kjenner alle til vikingskipene fra Oseberg og Gokstad i Vestfold, som langt på vei er blitt nasjonale symboler. Folk trakk disse skipene på land og bygde haug over dem i første halvpart av 800-tallet og omkring 900 e.Kr. Men allerede i merovingertiden hadde folk ved Karmsundet tatt i bruk en tilsvarende gravskikk. Den største gravhaugen vi har kjennskap til på Karmøy, lå tidligere på gården Gunnarshaug i Torvastad like nord for det smaleste punktet av Karmsundet, ikke langt fra Avaldsnes. Storhaug, som den kaltes, var mellom 40 og 50 meter vid, over fem meter høy og inneholdt et over 20 meter langt skip og ellers et rikt gravgods. Blant annet fikk den døde med seg en armring av gull fra siste halvpart av 700-tallet. Bare et par kilom eter sørvest for Storhaug ligger ennå den 30 m eter vide og fire meter høye Grønhaug på gården Bø. Den var bygd over et omkring 15 meter langt skip. Men da den ble undersøkt i 1902, inne­ holdt den lite av det utstyret som opprinnelig må ha vært lagt ned i graven. Den var nemlig blitt plyndret i eldre tid. Likevel forteller et av funnene fra Grønhaug noe viktig om det m iljøet disse store gravene hørte hjem m e i. Det ble funnet et lite glasskår i haugen. Skåret var fra et beger av lysegrønt glass med glasstråder lagt på utsiden. Slike glass ble ikke fremstilt på norsk område. De må være kom m et langveisfra til Karmsundet, som gave eller som kjøp. Skåret er dess­ verre for lite til at det kan opphavsbestemmes med sikkerhet. Men det var kanskje av en type som var i bruk i England på 600-tallet. På tilsvarende måte forteller glassfunn i tilknyt­ ning til de store haugene på Borre om forbindelser til andre områder i Nord-Europa. Der har arkeologene funnet skår av en spesiell type glass som kalles snabelglass. Funnene er tradisjonelt blitt knyttet til funn av tilsvarende glass i det rike merovingertidsmiljøet i Målardalen i Sverige. Glassfunnene forteller at folk på Borre og ved Karmsundet, og andre steder i landet med, var inn­ lemmet i et sosialt og økonomisk nettverk som strakte seg over hele Skandinavia og langs kystene av Nord­ sjøen. Men det er ikke bare glass som forteller at høvdingslektene bak de mektige gravmonumentene i merovingertiden hadde kontakter over store avstander og hentet skikker, moter og ideer utenfra. Et spesielt funn i så måte er en av de mange gjenstandene i Åker­ funnet, nemlig rester av en helt spesiell type sverd.

Ringsverd og hjelmer Som vi tidligere har vært inne på, skiftet bevæpning­ en karakter ved overgangen til yngre jernalder, og de fleste krigerne gikk over til å bruke korte, eneggede sverd. Likevel var det fortsatt noen få menn som ble

Båt og grav Skikken å begrave døde sammen med båter eller skip går langt tilbake i forhistorisk tid flere steder i Europa. På bakgrunn av de rike skipsgravene fra Vestfold blir båtgravskikken i Norge likevel først og fremst knyttet til yngre jernalder og vikingtid. De velkjente og innholdsrike gravene fra Oseberg og Gokstad hørte hjemme i en tradisjon som i Nord-Europa hadde røtter tilbake til 500-årene e.Kr. Her nord spilte båten en svært viktig rolle i dagliglivet. Vi kjenner båtgraver fra yngre jern­ alder i Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Dan­ mark, Island, Russland og Finland (særlig på Åland), men de fleste er funnet i Sverige og Nor­ ge. Båtgravskikken var på denne tiden spesiell for Skandinavia og blant folk som kom under skandi­ navisk innflytelse. Folk gravla sine døde sammen med båter langs hele norskekysten like nord til Kvaløya utenfor Tromsø. Vestfold står selvsagt i en særstilling, men ellers er det funnet særlig mange båtgraver på Spangereid i Vest-Agder, i Rogaland, i Nord­ fjord og i Inn-Trøndelag. Selv i innlandsbygda Voss hendte det at folk gravla sine døde i båter. I de fleste tilfellene ble båten eller skipet med lik og gravgaver satt i en spadd sjakt i bakken og dekket med en haug av jord eller stein. Men den døde og båten kunne også brennes før restene fra bålet ble lagt i haug. Denne ulike praksisen reiser spørsmål om hvilke tanker som lå bak båtgravene. Var båten et redskap som den døde skulle bruke på ferden over til «den andre siden»? Eller var båten bare en gravgave sammen med annet utstyr? Kanskje dreide det seg om et både - og. I begge tilfeller fortalte størrelsen på skipet om sta­ tus, rikdom og makt. gravlagt med tveeggede sverd. Disse sverdene var gjerne praktfullt utstyrt med gullbelegg på håndtaket og gullbeslag på skjeden. I tillegg var det festet en gullring til håndtaket. Sverdet fra Åker var et slikt «ringsverd». Ved siden av funnet fra Åker kjenner vi bare to andre ringsverd i Norge. Det ene tilhørte en mann som ble gravlagt på Kjærstad i Vestby i Akershus. Det andre fulgte en mann i graven på Nes i Hedrum i Vestfold. At vi kjenner så få slike sverd, kan til en viss grad tilskrives gravskikken. På Østlandet var det på denne tiden vanlig at gravgavene ble brent sammen med de døde. Det som fulgte med på bålet, ble gjerne så hardt skadet at det er vanskelig i dag å finne ut av hva det var. I alle fall må ringsverdene ha vært for noen få og utvalgte. På Nes i Hedrum ble dessuten sverdeieren gravlagt med hjelm. Det var heller ikke hvem som helst som

STO RH A U G ER OG SMÅRIKER

bar slike hodeplagg. Utenom funnet fra Nes kjenner vi bare tre andre funn med rester av hjelmer. To er fra Løten, fra gårdene By og Englaug i det fruktbare jo rd ­ bruksområdet innenfor Åker, og en er fra Stabu på Toten, på den andre siden av Mjøsa. Både ringsverdene og hjelm ene er sjeldne, men er funnet spredt over store deler av Nord-Europa. Ringsverdene hadde sitt opphav i Frankerriket, som ble den ledende politiske og økonom iske enheten i Nord-Europa på denne tiden. Men de var også i bruk blant germanerne i det angelsaksiske England, i Italia og kanskje til og med i Ungarn. De nærmeste paral­ lellene til hjelm ene fra Østlandet ble båret av høv­ dinger i Målardalen og i Øst-England. Forbildene var nok romerske paradehj eimer eller kavalerihj eimer fra århundrene før, men germanerne gav dem sitt eget preg. En rekke rike båtgraver med hjelm er fra Vendel og Valsgårde i Sverige gir inntrykk av velstand og makt. Få graver kan likevel måle seg med Sutton Hoograven i Øst-Anglia i England. Der ble en lokal konge lagt i en stor gravhaug i begynnelsen av 600-tallet. Han ble plassert i et gravkammer i en nærmere 28 meter lang båt og utstyrt med en prakthjelm som hadde pålagt både øyenbrynsbuer og hjelmkam. Den var dekorert med pressblikk i et mønster som godt kan ha vært laget av den samme mesteren som gjorde hjelm er for høvdingene i Målardalen eller laget h jel­ mene på Østlandet. Tidligere var arkeologene tilbøyelige til å se graven fra Sutton Hoo som resultatet av en direkte kontakt mellom England og Mellom-Sverige. Noen tenkte seg at en svensk høvding fra Målarområdet på en av sine ferder mot vest ble gravlagt i Øst-Anglia, eller til og med at han hadde tatt makten der. Selv om kontakten med Skandinavia er klar, regner man i dag med at det var en angelsaksisk hersker som ble gravlagt i den store haugen. Båtgravene i Målardalen og i Anglia hørte til en felles nordeuropeisk idéverden. Her ble det knyttet kontakter mellom germanske fyrsteslekter over store områder. De samme motene var i bruk og den samme gravskikken ble praktisert på vest­ siden av Nordsjøen og ved Østersjøen, ved O slofjor­ den og Karmsundet. Ringsverdene og hjelm ene hadde etter alt å døm­ me en helt spesiell funksjon som rangsymboler på 500- og 600-tallet. Skriftlige kilder fra denne tiden forteller at germanske konger på kontinentet og i England bygde sin makt på en sterk gruppe følgesmenn, en hird som bestod av frie m enn fra de øvre lagene av samfunnet. Gjennom en høytidelig seremo­ ni sverget disse følgesmennene troskapsed til kon­ gen, som til gjengjeld påtok seg underhold og støtte. Ringene på sverdene ble kanskje regnet som edsringer. Eierne av sverdene kan dermed ha vært medlem­ mer av en gruppe av følgesmenn som fikk slike sverd

i belønning fra en overordnet, enten kongen selv eller en høytstående «offiser» som hadde muligheter til å knytte til seg andre krigere. Det er til og med foreslått at ringsverdene i Skandinavia kan være vitnemål om krigere som hadde vært i den frankiske kongens føl­ ge, og som senere vendte tilbake til hjemlandet. Selv om vi ikke går så langt i vår tolking av disse spesielle funnene fra norsk område, må ideene bak ha vært k jen t også her. Ute i Europa var sverdene og hjelm ene synlige vitnemål om etablerte kongedøm­ mer som etterstrebet en ideologi og en organisasjon der Frankerriket var forbildet. Forholdene i Franker­ riket kom kanskje mer enn noe annet til å prege utviklingen blant andre germanske stammer i NordEuropa fra 500-tallet og flere hundre år fremover, også forholdene på den skandinaviske halvøya. Vi må derfor ha med oss utviklingen på kontinentet som et bakteppe om vi vil forstå utviklingen av høvdingdømmene på norsk område i disse århundrene.

Etter at det vestromerske riket var falt fr a hverandre, ble Vest-Europa delt i en rekke løse stats­ dannelser eller min­ dre kongedømmer navngitt etterfolkestammer. I merovingertiden var det frankiste konge­ dømmet den domine­ rende makt.

Frankerriket og forholdene i Europa Vi har tidligere sett at en rekke germanske grupper i løpet av folkevandringstiden slo seg ned i områder som lå under romersk herredømme. Da den vestlige delen av Romerriket falt fra hverandre på 400-tallet e.Kr., vokste det fram flere germanske kongedømmer innenfor rikets tidligere grenser. I merovingertiden ble Frankerriket det viktigste av disse og etter hvert den ledende politiske og økonom iske makten i VestEuropa. Frankerne var egentlig flere mindre germanske stammer som på 400-tallet ble samlet av Childerik, en mann som hadde vært i tjeneste hos romerne og som grunnla det kongedynastiet som kaltes merovingerne. Sønnen Klodvig lot seg døpe i 49 6 og ble 213

JE R N OG HØVD INGER

den første katolske germanerkongen. Han fjernet etter hvert alle utfordrerne til kongemakten og satt fra omkring 500 som enekonge over frankerne m el­ lom Rhinen og Loire og overherredømme over ale-

mannerne øst for Rhinen. Etter hvert hevdet merovingerne også overherredømme over burgundere, thiiringere og andre germanske stammer - også i det angelsaksiske England. Under den merovingiske kongeætten lyktes det frankerne å skape en ny poli­

214

tisk stabilitet i Vest-Europa på 500-tallet. Dette førte til at folkevandringstiden tok slutt på kontinentet. Merovingerne beholdt sin prestisje og makt over andre germanske hærkonger ved hjelp av et hirdfølge og en myte om at det var særlige evner forbundet med det kongelige blod. Samtidig tilpasset de på en dyktig måte det tidligere romerske forvaltningssystemet og den kristne kirkens organisasjon til sine egne formål. Det merovingiske Frankerriket nådde sitt høyde­ punkt i de første tiårene av 600-tallet som enekongedømme under Chlotar II og sønnen Dagobert. Dagobert, som døde i 638, hersket over et område som omfattet hele det moderne Frankrike og Nederlandene og store deler av Vest-Tyskland. Etter hans død fulgte splittelse og riksdeling, men Frankerriket fun­ gerte likevel ennå en tid som en enhet i forhold til omverdenen. Merovingerne beholdt stillingen så noenlunde inntil deres karolingiske hushovmestre på 700-tallet igjen styrket kongemakten og gjenopptok utvidelsespolitikken. Merovingerkongenes rikdom og makt må ha im po­ nert samtiden. Frankerriket ble et forbilde for andre stammer og deres høvdinger - også i Skandinavia. Ikke minst gjennom våpensmiingen og gullsmedkunsten ser vi hvor stor innflytelse de frankiske fyrstehoffene hadde på kulturutviklingen også her nord. Det er derfor ikke uten grunn at vi taler om merovingertiden også i Norge. Sør for Frankerriket gjorde to andre makter seg gjeldende på 500- og 600-tallet. På 500-tallet søkte den bysantinske (østrom erske) keiseren Justinian å samle Romerriket på ny. Da han døde i 565 e.Kr., omfattet det østromerske riket de fleste landene omkring Middelhavet. Men gjenerobringen var en overanstrengelse som tappet rikets ressurser og la grensene åpne for nye angrep, fra germanere og slavere i nord og fremfor alt fra araberne i sør. I løpet av 600-tallet ble Det bysantinske riket, som det nå kalles etter hovedstaden Bysants (Konstantinopel), redusert til et kjerneområde som bestod av Filleasia og de gresktalende områdene av Balkan, dessuten kystom ­ råder i Italia og rundt Adriaterhavet. Den dominerende makten i middelhavsområdet ble det arabisk-islamske im periet som utvidet seg med nesten utrolig fart etter profeten Muhammeds død i 632. Allerede ved midten av 600-tallet nådde det fra Indus til Egypt, og i begynnelsen av 700-tallet var det også kom m et til å omfatte Nord-Afrika og Pyreneerhalvøya. Den uimotståelige fremgangen ble ikke bremset før i første halvpart av dette århundret, da Konstantinopels murer i 718 og den karolingiske hushovmesteren Karl Martells hær ved Poitiers i SørFrankrike i 732 brøt den islamske offensiven mot kristenhetens to flanker. På 700-tallet var altså det politiske bildet i Europa dominert av Frankerriket i vest, av Det bysantinske riket i sørøst og av det ara­

S T O R H A U G E R O G SM Å R IK E R

biske imperiet som strakte seg sammenhengende fra Midtøsten gjennom hele Nord-Afrika til og med Pyreneerhalvøya. Lenger nord fantes det ennå få spirer til større kon­ gedømmer. Der fortsatte fyrsteslektene å styre over mindre landområder. Best kjenner vi forholdene blant de germanske gruppene som krysset kanalen på 400og 500-tallet og nedkjempet de keltiske beboerne i store deler av den romerske provinsen Britannia, i det som senere ble England. Disse germanske gruppene kom i hovedsak fra den sørlige kysten av Nordsjøen og fra Jylland. Det var først og fremst anglere, saksere og juter, men også frisere og små grupper fra andre germanske stammer, kanskje til og med fra SørvestNorge. Anglerne og sakserne var åpenbart de domine­ rende, og fra 700-tallet begynte visstnok folk på kon­ tinentet å kalle germanerne i England under ett for «angelsaksere», slik de senere gjerne er blitt omtalt. Forholdene i England er interessante. Kildemateri­ alet derfra er så rikt at vi kan danne oss et bilde av en utvikling som også kan kaste lys over de politiske forholdene i Skandinavia. Det ser ut til at det angel­ saksiske området gjennom gikk en rikssamling som i mangt tilsvarer den vi i neste bind vil møte på norsk område - en utvikling fra småriker til ett kongedøm­ me. Landet var delt i en lang rekke større og mindre kongedømmer under herskere som ofte lå i strid med hverandre og prøvde å få overherredømme over hver­ andre. På 600-tallet kom kongene av Northumbria til å dominere scenen. I første halvpart av 700-tallet opplevde Mercia i M idt-England en storhetstid under kong Offa. Men den endelige rikssamlingen skulle likevel utgå fra W essex lenger sør, og da blant annet som en reaksjon mot vikingangrepene på 800-tallet. Både det skriftlige kildematerialet og de arkeolo­ giske funnene forteller om nær kontakt over den eng­ elske kanalen mellom Frankerriket og de angelsak­ siske kongedømmene. I perioder synes til og med angelsaksiske konger å ha regnet seg som underord­ net den frankiske kongen - av respekt for hans makt og prestisje. I likhet med frankerne ble også angel­ sakserne kristnet og valgte den katolske tro. Det skjedde definitivt i 663, etter en lang og hard drag­ kamp mellom irsk og romersk misjon. En annen vik­ tig side ved kontakten over Kanalen var en stadig liv­ ligere handelsvirksomhet. Den omfattet også kystom ­ rådene videre nordover på begge sider av Nordsjøen. Her ble Norden etter hvert trukket sterkere inn.

Nytt handelsoppsving Med Romerriket hadde bylivet bredt seg nordover til Rhinen og Donau og over Kanalen til Britannia. Imperiet skapte vilkår for en livlig håndverks- og handelsvirksomhet, som vi har sett også fikk utløpe­ re til Norden. I de urolige århundrene på overgangen

mellom oldtiden og middelalderen, i det vi i norsk forhistorie regner for sen romertid og folkevandrings­ tid, gikk bylivet sterkt tilbake nord for Alpene. Lengst nord overlevde det bare i enkelte spissposisjoner, som i Køln og muligens i London, og den tilhørende han­ dels- og håndverksvirksomheten ble også redusert. Varebytte og håndverk knyttet seg nå til klostre og storgods i et økonom isk system der jordbruket var helt dominerende og det rådde en høy grad av selv­ forsyning, uavhengig av varebyttet i byene. I merovingertiden på 6 0 0 - og 700-tallet endret dette seg. Bylivet begynte å ta seg opp igjen, og virk­ somheten økte i håndverk, lokalt varebytte og fjernhandel. Dette hadde alminnelige forutsetninger i befolkningsvekst og økende produksjon i jordbruk og andre næringen For bylivet og bynæringene var det viktig at kongemakt og kirke nå ble fastere orga­ nisert nordover i de germanske områdene. Begge disse samfunnsmaktene hadde behov for styringssentre, og slike sentre hadde en tendens til å lokke til seg varebytte og spesialisert håndverk. Her var konger og fyrster interessert i å fremme og kontrollere den øko­ nomiske virksomheten. Den gav dem tilgang på prestisjevarer og inntekter i form av toll og avgifter. Det var på dette kom binerte politiske og økonomiske grunnlaget at det skjedde en tilfriskning av bylivet nordover i Europa i merovingertiden. Innenfor Romerrikets tidligere grenser var byoppsvinget knyttet til gamle romerbyer, som nå fikk nytt liv. Men også borger og befestninger, klostre og bispe­ seter dannet utgangspunkt for byutvikling, særlig når det ble knyttet markeder til dem. På denne måten bredte bylivet seg også til områder nord for den tidli­ gere imperiegrensen. På begge sider av Den engelske kanal foregikk fra 600-tallet en iøynefallende utvik­ ling av handels- og håndverkssentre. Mange ble karakterisert med navn som ender på wic, en ger­ mansk parallell til latinsk vicus, i betydningen «handelsplass», «kjøpm annskoloni» eller lignende. Vik­ tige wik-steder var Quentovic på kysten av NordFrankrike, W ijk bij Duurstede (Dorestad) i Neder­ land, Lundenwic (London) ved Them sen, Hamwih ved Southampton og Eoforwic (York) i Northumbria. Det karakteristiske ved wik-stedene var at de inne­ bar en utskilling av spesialisert handel og håndverk fra landdistriktene omkring under beskyttelse av konger eller fyrster. Fyrstene knyttet gjerne politiske, administrative og rettslige funksjoner til disse han­ delsstedene, samtidig som de utnyttet dem økono­ misk gjennom toll og avgifter. Slik ble handel og bydannelse en viktig del av grunnlaget for fyrstemakt. På tilsvarende måte vokste det i disse århundrene også fram byer og handelssteder uten wik-navn i NordvestEuropa. Slike byer var Rouen, Amiens, Maastricht, Gent, Antwerpen, Deventer, Emden og flere. De fleste av de nye sentrene fra 600-tallet ble lagt

Mannsansikt med velfrisert hår og skjegg,Vidarshov i Vang i Hedmark. Fra samme sosiale og kulturelle miljø som Åker-funnet.

215

JE R N OG HØVD INGER

på strategiske steder langs elvene i nåværende Eng­ land, Frankrike, Tyskland og Nederlandene og ved Kanalen og kysten av Nordsjøen for å trekke fordel av trafikken til vanns. Fra omkring midten av 600-tallet ble Dorestad ved Rhinen sør for Utrecht det kanskje viktigste senteret for handelen mot vest og nord. Fra sør brakte folk varer hit med elvebåten De ble over­ ført til fartøyer som satte kursen vestover Kanalen mot England og nordøstover til de østlige delene av Frisland og videre til Skandinavia. Det var ikke bare varer som nådde Norden. Også utbyggingen av egne handelsplasser forplantet seg nordover. I den nærm est foregående perioden ser det ut til at handelen med prestisjevarer og andre etter­ traktede produkter for en del var knyttet til noe som kan ha vært store «fyrstegårder», slike som Helgo ved m unningen av Målaren, Gudme på Fyn og Dankirke på vestkysten av Jylland. Det er ennå ikke fun­ net tilsvarende anlegg i Norge, men de kan gjerne dukke opp. Fra 700-tallet skjedde det en nyutvik­ ling. Det vokste fram en rekke nordiske handelssentre og markedsplasser med en tilsvarende funksjon som wik- stedene lenger sør og vest. En lignende utvikling foregikk i de slaviske områdene sør for Ø stersjøen. Både Ribe på vestkysten av Jylland og Åhus ved Ø stersjøen lengst øst i Skåne ble etablert som faste handels- og håndverkssentre i begynnelsen av 700tallet. Fra den følgende tiden kjenner vi flere slike knutepunkter. Best kjent gjennom skriftlig omtale og arkeologiske utgravninger er wik-stedet Sliaswich (Schleswig) eller Hedeby ved roten av Jylland, og Kaupang lengst sør i Vestfold, i det området som den gang ble kalt Skiringssal. Her forteller de arkeolog­ iske funnene om bosetning, handel og håndverk fra slutten av 700-tallet. Fra det følgende århundret fikk det svenske Målaren-området et tilsvarende sentrum i Birka. Ribe og Hedeby stod etter alt å dømme under beskyttelse av en sterk dansk kongemakt på Jylland, mens uppsvenske konger senere kontrollerte virk­ somheten i Birka. Dessverre står vi overfor store problemer når vi i dag skal studere den handelen som var knyttet til de nevnte og andre nordiske sentre i merovingertiden. Mange av varene har ikke overlevd, men er råtnet bort, eller de har overlevd i så dårlig tilstand at de ikke lar seg bestemme. Varebyttet kan ha omfattet korn og andre landbruksprodukter, dessuten også vin, olje, krydder, salt, tekstiler, lær- og treprodukter. De rike fyrste- og høvdinggravene forteller dessuten at glass, smykker og draktutstyr, våpen og våpenut­ styr ble sendt nordover til Skandinavia. I funnene fra selve handelsplassene finnes også utenlandske, særlig arabiske og engelske mynter, og rester av innført keramikk. Og det er tydelig at det her fant sted en mangeartet håndverksproduksjon som må ha forsynt

Gjenbruk av en dyregrav Rektangulære graver for reinsdyrfangst foret med stein er kanskje de vanligste kulturminnene vi kjenner fra sørnorske høyfjell. De finnes i tusen­ tall fra Trollheimen i nord til Sirdalsheiene i sør og fra Sognefjellene i vest til Engerdalsfjellene i øst. Men de har vært vanskelige å tidfeste. Under­ søkelsen av en slik fangstgrav ved Gyvassmidjom i heiene mellom Setesdal og Ryfylke har vist at også denne kulturminnetypen har viktig informa­ sjon å gi. Undersøkelsen av selve graven eller fangstkammeret fortalte hvordan det var bygd, men ingen ting om når det var i bruk. En undersøkelse av jordvollen rundt fangstkammeret viste seg der­ imot å gi viktig informasjon om bruken. Den inneholdt klart atskilte lag fra forskjellige tider, og disse kunne dateres ved hjelp av C-14-metoden. De fortalte både om en lang og en sammen­ satt brukstid. Fangstgraven på Gyvassmidjom ble første gang tatt i bruk ved Kristi fødsel eller like før. Da grav­ de noen veidefolk en rektangulær fordypning nærmere to meter ned i grusbakken og la grusen og steinen i en voll på to sider like utenfor. De foret innsiden med stein, og til slutt ble åpningen sannsynligvis skjult av tynne kvister, gress og lyng. Etter en tid gikk graven av bruk, men den ble tatt i bruk igjen i løpet av de første århundre­ ne e.Kr. Nedraste masser ble spadd opp på den gamle jordvollen, men ikke lenge etter ble den forlatt på nytt, for så å bli renset opp for tredje gang noe senere. Ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder gikk den av bruk for godt. Dette forløpet kunne leses ut av et detaljert stu­ dium av snittet gjennom vollen. Det åpner nye muligheter og gjør slike fangstgraver til et viktig forskningsfelt.

i det minste de omliggende områdene. Fra nord ble det vel helst utført luksus- og prestisjevarer som hvalrosstenner og pelsverk, jaktfalker og jakthauker, men også nyttevarer som jern til våpen og redskaper, kle­ berstein og brynestein, og dessuten reinsdyrgevir til kammer og andre beingjenstander. Varer som pels­ verk og hvalrosstenner gikk inn i tidens langdistansehandel, og nådde like sør til arabiske områder. Jern, kleber, brynestein og gevirer ble kanskje helst utveks­ let innen Norden og de nærmest tilgrensende euro­ peiske områdene. Det er her de er funnet igjen i det arkeologiske materialet.

Økende fangstvirksomhet i fjellet Gjennom flere tusen år var pelsverk et av de viktigste vareslagene folk lengst nord i Europa hadde å tilby

STORH AUG ER OG SMÅRIKER

folk lenger sør, enten de fikk edle metaller, praktgjenstander, våpen eller andre ting igjen. Vi har tidligere sett at det trolig var slik allerede da den første bron­ sen nådde vår del av verden nærmere 2000 år før Kristi fødsel. Ved siden av pelsverk kunne huder og gevir bys fram som produkter av ja k t og fangst i de nordlige fjellstrøkene. Det økonom iske oppsvinget i Nordvest-Europa i merovingertiden ser ut til å ha vir­ ket sterkt inn på denne virksomheten. Aktiviteten i fjellet økte, og folk satte nå på ny tallrike spor etter seg i områder der det neppe forekom gårdsdrift eller setring. Omkring 600 e.Kr., noenlunde samtidig med det rike Åker-funnet, ble en mann gravlagt vel 800 meter over havet i fjellet nordvest for Eltdalen i Trysil. Den døde ble brent, og de gjenlevende kastet opp en gan­ ske liten haug av moldblandet grus og noen få steiner over bålrestene og gravgavene. De bygde ikke haugen mer enn 4,6 meter i tverrmål og 35 centim eter høy, men de markerte den med en jevn krans av steiner rundt ytterkanten. I forhold til beliggenheten og størrelsen på haugen hkk den døde rikelig med seg av gjenstander. Blant annet var han utstyrt med et remgarnityr som ellers ikke var vanlig på norsk område, men som hadde for­ mer som var i bruk ellers i Norden. Det bestod av en oval beltespenne, et beltebeslag, en remløper eller smøystol og et tungeformet remendebeslag av jern. Spennenålen var av bronse, men ellers var det bare brukt bronseblekk på remendebeslaget. Utstyret var delvis dekorert med innstemplede punkter, halvsirkler og sirkler. Den døde hkk også jernvåpnene og -redskapene sine med seg i graven: et lite og lett enegget sverd, et bredt lanseform et spyd, ti piler, en holkøks, en hl og en rasp, en liten sag, og dertil et bryne av sandstein. En liten flintknoll hadde han nok brukt til å slå ild med, og en beinkam til å fjelge seg på håret manglet

I yngre jernalder økte fangstvirksom­ heten i fjellet. Her ser vi en dyregrav i Lesja-fjellet brukt til fangst av rein.

heller ikke. Det lå også 13 kloledd av bjørn i graven, og endelig forteller noen dyreknokler at han hkk føl­ ge av hunden sin. På samme måte ble folk gravlagt også i andre fjell­ strøk. Vi kjenner nærmere 50 slike graver, særlig på

Sverd (øverst), spyd, pilspiss og tverrøks (holkøks), alt av jern, funnet i en grav i høyfjellet i Ål i Hallingdal. Den døde var nok mer jeger enn bonde.

217

JE R N OG HØVD INGER

Jernbarrer var han­ delsvare i yngre jernalder. Disse er funnet på Rambjørg i Masfjorden i Horda­ land.

Jemtangen var et viktig redskap fo r smeden alt i yngre jernalder.

Modell av blåsterovn med belg fra Trønde­ lag. Ulike blåsterovner har vært i bruk siden de første århundrene av vår tidsregning. Det er mer usikkert hvor lenge folk har nyttet blåsebelger som dette.

218

Østlandet fra Trysil og like vest til Uvdal, men også på Vestlandet, som i Aurland og Etne. De inneholder gjennomgående rike funn. Særlig kjenner vi mange slike graver fra Valdres. Selv i våre dager føles det som om de ligger langt fra gård og grend, og enda mer må det ha vært slik i merovingertiden. Fra Eltdalen i Try­ sil ser det ut til at vi må helt til Rendalen i Østerdalen for å finne sikre spor etter fast gårdsbosetning i folkevandringstiden og merovingertiden. Både beliggenheten og innholdet i gravene vitner klart om den betydning ja k t og fangst hadde for dem som gravla sine døde her oppe i snauskogsbeltet eller inne i selve fjellheimen. Gravene ligger i gode ja k t­ områder, flere ved sjøer og fiskevann. For de m ennes­ kene som anla disse gravene, var veidemulighetene den viktigste forutsetningen for valg av tilholdssted, ikke god åkerjord. De fleste gravene tilhører et for­ holdsvis avgrenset tidsrom, nemlig merovingertiden og den eldste delen av vikingtiden. Jakt- og fangst­ mulighetene i skogene og på fjellet ble særlig sterkt utnyttet fra 500-tallet og utover på 600- og 700-tallet. Det er ikke urimelig å tolke disse utmarksgravene som spor etter profesjonelle veidefolk, etterkommere av de fangstfolkene vi mente holdt til i de samme områdene i århundrene før. Det ligger nær å tenke seg at det fantes en samisk befolkning i sørnorske fjell­ strøk gjennom hele jernalderen og inn i vikingtiden. I sin beretning for kong Alfred i England mot slutten av 800-tallet forteller den nordnorske stormannen

Ottar at samene eller finnene holdt til i landet sørover fra dagens Finnmark. Mye tyder på at de drev ja k t og fangst også i fjellstrøk sør for Dovre.

Nytt liv ved malmmyrer og kleberberg Merovingertiden i Norge var ikke bare preget av nyrydding og gjenrydding, mer intensiv seterdrift, fremveksten av fiskevær og en sterkere utnytting av fangstressursene i fjellet. Det ble også utvunnet stadig mer jern , og det ble åpnet nye klebersteinsbrudd over store deler av landet. De sporene som til nå er kjent etter jernvinna,

S T O R H A U G E R O G S M Å R IK E R

Forskjellige gjen­ stander av kleber­ stein, blant annet gryteemne (bak) og emner til søkker, vevlodd, spinnehjul. Fra vikingtid og senere. I yngre jern ­ alder tok fo lk i bruk en rekke nye kleberbrudd flere steder i landet.

tyder på at også denne virksomheten ble rammet av krisen ved slutten av folkevandringstiden. Et stort jernvinneanlegg på Fet i Sysendalen opp mot Har­ dangervidda ble forlatt ved overgangen til yngre je rn ­ alder. Også i Trøndelag og på Østlandet er sporene etter jernvinne fra denne tiden færre og svakere enn fra de første århundrene etter Kristi fødsel. I løpet av merovingertiden kom det ny fart i blestringen. I en rekke bygder fikk produksjonen av jern igjen et langt større omfang enn det som var nødvendig for å dekke egne behov. Om dette forteller forholdene i øvre Tele­ mark, særlig ved Møsvatn, mer enn 900 meter over havet. Der fantes det allerede i folkevandringstiden en fast jordbruksbefolkning som kan ha spesialisert seg på jernutvinning. Rundt Møsvatn lå det vide myrer som var rike på jernm alm . Denne malmen ble utvunnet allerede tid­ lig på 500-tallet, men aktiviteten skjøt ikke fart før på 700-tallet. Senere ble det utvunnet jern her til om ­ kring 1200 e.Kr. Det er kjent over 200 jernvinneplasser rundt Møsvatn. Beregninger på grunnlag av dateringene av de enkelte ovnene og slagghaugene tyder på en stadig økende aktivitet gjennom vikingtiden og inn i tidlig middelalder. I merovingertiden ble det den første tiden kanskje bare

produsert et par hundre kilo jern årlig, men dette økte til to-tre tonn i året ved overgangen til vikingtiden omkring 800, og holdt seg på et slikt nivå til midt på 900-tallet. Da satte det inn en ny produksjonsøkning. Det samme skjedde ellers i landet. Jernvinna opp­ levde en oppblomstring i Trøndelag, ikke m inst i SørTrøndelag, delvis også på Vestlandet, og i de øvre delene av Numedal, Hallingdal og Valdres. Samtidig som utvinningen økte, skjedde det viktige endringer i selve fremstillingsmåten. Trekull tok fullstendig over som brensel i stedet for ved. Ovnene ble mindre, og de ble bygd med åpning og renne som slagget ble tappet ut gjennom. Dette førte til en enklere og mer effektiv produk­ sjon. Den omfattende organiseringen av virksom ­ heten som vi ante konturene av i forbindelse med de store anleggene i Trøndelag fra eldre jernalder, ble avløst av en produksjon som kunne utføres av et par personer og gjerne spres over større deler av året. Analyser av slagg viser likevel at folk fikk mer jern ut av malmen enn tidligere. Dette avspeiler seg også i en økende mengde jern saker i gravene fra yngre jernalder. Store mengder våpen og redskaper ble lagt ned sammen med de døde i gravene. 1 noen distrikter fikk enkelte døde

219

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Kjente båtgraver i Nord-Europafra yngre jernalder. Båt i grav var først og fremst en skandina­ visk skikk, og særlig vanlig langs norske­ kysten. De mest kjente båtgravene er fra Oseberg og Gokstad i Vestfold.

også med seg smedverktøy. Det å kunne s m ije rn var trolig en høyt aktet ferdighet. På kontinentet var den nærmest motedannende. I eddadiktningen og den senere folketradisjonen her i landet kunne smedkunsten forbindes med overnaturlige evner. I merovingertiden tok folk også på nytt til å bryte kleberstein i stor skala. Vi har tidligere sett at kleber ble brukt som grytemateriale i den aller eldste delen av jernalderen, i århundrene like før og om kring Kris­ ti fødsel. Senere ble denne steinen i lang tid helst bare benyttet til mindre gjenstander som støpeformer, spinnehjul, vevlodd og fiskesøkker. Det kan se ut til at leire konkurrerte ut kleber som karmateriale i eldre jernalder. I merovingertiden oppsøkte folk kleberforekomstene på nytt. Kleberstein - også kalt fettstein, vekstein eller grøtstein - er en bergart som består av talk sammen med mineralene kloritt, magnesitt og noe magnetitt. Den har de gode egenskapene at den er lett å skjæ re i og forme, og at den tåler varme. Den egner seg derfor godt til grytemateriale. Norge synes å være det landet i Europa der denne steinen har størst utbredelse. Den forekommer hyp­ pigst langs vestkysten av Sør-Norge fra Møre i nord til Rogaland i sør, særlig i Hordaland. Vi kjenner spesielt mange og store brudd i Hardanger. De ble drevet inn i fjellet, ofte som åtte-ti meter dype gruver. Noen ble til og med drevet enda lenger inn. Et av de mest imponerende kleberbruddene vi kjenner, ligger likevel i Piggåsen i Fet i Akershus, like ved veien mellom Fetsund og Sørumsand. Her ble det drevet ut kleber både fra dagbrudd og fra flere gruve­

ganger som nådde inntil åtte meter inn i fjellet. Etter hvert ble landskapet ved den midtre og sørlige delen av åsen helt forandret. Ved foten av berget foran bruddene vokste det opp en mektig steinur av til dels store blokker. Utenfor denne lå et ti mål stort område der man la igjen avfallshauger som på enkelte steder hadde vokst seg over fire meter høye da bruddet ble forlatt. I fjellveggen stod det igjen hakkespor, meiselhugg og uferdige gryter. Lignende spor som i Piggåsen finner vi de fleste steder der folk tok ut kleber i yngre jernalder. Det er vanskeligere å datere aktiviteten i kleberbruddene enn på jernutvinningsplassene. En ting er at bare noen ganske få brudd er nærmere undersøkt. Verre er det at de eldste delene av bruddene selvsagt er hugd bort, slik at de karemnene som fremdeles henger igjen i bergveggen, stammer fra den siste tiden da bruddene var i drift. Det ser likevel ut til at virksom ­ heten i flere av de store bruddene startet under det økonom iske oppsvinget vi har registrert på andre områder på 700-tallet. Fremtidige undersøkelser i avfallshaugene vil nok kunne fortelle mer om dette. Vi vet ennå lite om hvordan kleberbruddene ble drevet, og må være åpne for flere muligheter. De m in­ ste bruddene kan ha vært utnyttet fra enkelte gårder til egne behov, mens de største kan ha blitt drevet med sikte på varebytte av gryter og andre kar. De sis­ te gir umiddelbart inntrykk av en intensiv, rasjonell og kontinuerlig gruvedrift med forholdsvis stor pro­ duksjon. På flere av karene er det på munningsranden hugd inn merker som er tolket som steinhuggermerker. Vi skal derfor ikke se bort fra at de som arbei­ det i de store bruddene, var profesjonelle håndverk­ ere. Et gravfelt i nærheten av Piggåsen kan også tol­ kes som spor etter bofaste håndverkere som fant sin levevei i klebersteinsverkstedene. Spørsmålet blir i neste omgang hvordan kleber og jernutvinning sammen med økt fangstvirksomhet i fjellstrøkene kan passes inn i det helhetsbildet vi nå etter hvert kan danne oss av de to siste århundrene før vikingtiden.

Kongemakt, ideologi og handel På tross av storhaugene er merovingertiden en perio­ de som lett blir oversett. De arkeologiske funnene er få og kan sammen med de mange ødegårdene fra begunnelsen av perioden gi inntrykk av fattigdom og krise. Dette inntrykket blir lett forsterket av at mero­ vingertiden ligger mellom de to kanskje rikeste funnperiodene i norsk forhistorie, yngre romertid og fol­ kevandringstid på den ene siden og vikingtiden på den annen. Bildet av krise er galt, og særlig er det vik­ tig å understreke sammenhengen mellom meroving­ ertiden og vikingtiden, slik vi har forsøkt å gjøre i dette og foregående kapittel. Som vi har sett tidligere, 220

S T O R H A U G E R O G S M Å R IK E R

var derimot endringene i forhold til folkevandringstiden mer markerte. Det skjedde blant annet viktige ting som la grunnlaget for den politiske utviklingen i vikingtiden. Et naturlig utgangspunkt for å forstå utviklingen fra tiden omkring 600 e.Kr. er å se de store gravhau­ gene som uttrykk for at enkelte høvdingslekter fikk økt makt og prestisje. Fire vesentlige forutsetninger synes å ha vært til stede for å opprettholde denne posisjonen: forbilder som lot seg overføre til hjemlige forhold, en forholdsvis fast organisering av samfun­ net, en akseptert ideologi og et trygt økonom isk grunnlag. På tross av det forholdsvis spinkle kilde­ materialet vi ennå har fra merovingertiden, kan vi argumentere for at alle disse fire forutsetningene var til stede, om enn med ulik styrke. Det kongedømmet som de frankiske merovingerne bygde opp i Vest-Europa, må ha vært det viktigste forbildet. Som vi har sett, forteller smykker og annet utstyr, hjelm er og ringsverd om hvor stor innflytelsen fra Frankerriket var i Norden. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det kan ha gjort seg gjeldende forestil­ linger om en lignende overordnet kongerolle blant enkelte høvdinger og småkonger også her nord. En forutsetning for at dette skulle lykkes, var en sam­ funnsorganisasjon som tok etter merovingernes. Igjen komm er funnene av hjelm er og ringsverd oss til hjelp. Som nevnt var det på kontinentet først og fremst kongens følgesmenn eller hird som bar disse. Slik må vi også kunne fortolke de tilsvarende funnene fra Løten, Toten og Hedrum. Funnene fra Løten og Toten kan sees i forhold til et høvdingsete på Åker med kontroll over de rike jo rd ­ bruksdistriktene rundt Mjøsa. Både på selve Åker og på nabogårdene er det dessuten funnet en påfallende mengde våpen både fra merovingertiden og viking­ tiden. Det tyder på at det fantes et maktsentrum ved Åkersvika som beholdt sin sterke stilling gjennom flere hundre år. Hjelmen og ringsverdet fra Nes i Hedrum kan sees i forhold til de store haugene på Borre. Her, sentralt ved Numedalslågen, hadde kanskje høvdingene på Borre pålitelige medspillere i bestrebelsene på å utvi­ de maktgrunnlaget sitt og grunnlegge et kongedøm­ me vest for Oslofjorden. Med bakgrunn i ringsverdet fra Smørkollen er det også grunn til å spørre om ikke Borre-høvdingenes makt eller innflytelse kan ha strakt seg like inn til Åker og det indre av Østlandet? Ringsverdene og hjelm ene ble altså ikke nødvendig­ vis båret av folk i det aller øverste laget i samfunnet, men av storm enn eller hirdmenn som hadde under­ ordnet seg konger over riker som var organisert etter kontinentale forbilder. Hjelmene og sverdene understreker den krigerske siden ved samfunnet. I lengden er det likevel lite effektivt å styre ved vold. Selv den som vinner mak­

ten på denne måten, vil forsøke å etablere et ideolo­ gisk grunnlag for sin rolle som de fleste kan godta. Det kan skje gjennom faste ritualer, gjerne knyttet til begravelser. Slik kan de mektige gravhaugene fra merovingertiden bevisst være blitt brukt av enkelte høvdingslekter for å markere avstand til resten av samfunnet og rettferdiggjøre en klar sosial lageteling. De store gravhaugene avspeilte ikke bare den dødes stilling, men også de gjenlevendes og slektens posi­ sjon. De ble dermed et uttrykk for en maktideologi som kunne strekke seg gjennom flere generasjoner. Som et ledd i denne ideologien kan disse ættene - slik vi kjenner det fra samtidige kongeslekter i det angel­ saksiske England og fra Hårfagre-ætten senere - ha gjort krav på et guddommelig opphav. En viktig forutsetning for utviklingen mot slike kongedømmer var et trygt økonomisk grunnlag som gjorde det mulig å knytte til seg sikre støttespillere ved gaver eller betaling. Vi må regne med at det øko- j nomiske grunnlaget for høvdingslektene i eldre je rn ­ alder var jordeiendom. Men de trakk trolig også inn- j tekter fra alliansepartnere og undersåtter i et system som bygde dels på gjensidig gave- og varebytte, og dels på omfordeling av varer som ble samlet inn ved høvdingsetene. De viktigste sentrene vokste derfor fram i områder med gode jordbruksforhold og store gårder med gode muligheter for overskudd fra jo rd ­ bruksproduksjonen. De nye tendensene til byutvik­ ling på 600- og 700-tallet gav varebyttet og handelen en ny dimensjon. Et økende folketall og fastere orga­ niserte fyrstedømmer både i Skandinavia og i NordEuropa ellers førte til større etterspørsel etter matØks av jern fra yng­ re jernalder. Den forteller både om krigerske forhold og nyrydding av gårder. I yngre jernalder ble den bondens kanskje viktigste redskap og våpen. Formen har mye til felles med den gamle steinøksen. Dette kileformede, funksjonelle red­ skapet på skaft har i lange tider vært benyttet til å kile seg inn i tre og an n et. Stål til å slå ild med (mot flint) fr a yngre jernalder, og ljåblad av jern - en rekke av dagliglivets red­ skaper fant tidlig en praktisk form og har endret seg svært lite opp mot vår tid. 221

JE R N OG HØVDINGER

lim seciru dum mcxjicurn

L j/z

^ :-'> y y x e - L L &

S T O R H A U G E R O G SM Å R IK E R

varer som korn, smør, ost og fisk, andre nyttevarer som huder, jern og kleber, og luksusvarer som pels­ verk og hvalrosstann. Ved å ta kontroll over viktige deler av vareproduksjonen og varebyttet la enkelte høvdinger grunnlaget for å utvide sin makt. Havner og markedsplasser ble ikke etablert først og fremst av hensyn til kjøpm enn - slike folk som sagalitteraturen senere kaller farmenn - men for at høvdinger eller konger skulle kunne høste fordeler av handelen. Enten direkte eller gjennom lokale følgesmenn kan de ha søkt å kontrollere jernvinna og kleberbruddene, og de kan - som den nordnorske høvdingen Ottar mot slutten av 800-tallet - ha skattlagt de iallfall delvis samiske veidefolkene som holdt til i fjellstrøkene og kunne levere større mengder av kostbart pelsverk. Utviklingen mot fastere organiserte kongedømmer etter modell fra folk i sør nådde ikke like langt over hele landet. De fleste steder ser det ut til at den gam­ le ordningen med en rekke lokale høvdingslekter lev­ de videre, ikke minst langs vestlandskysten og nord­ over til Troms. I Nord-Norge samlet høvdingene fremdeles krigerne sine i ringformede tun. Utenom Åker med praktfunnene og Namdalen med de store haugene på Bertnem er det derfor særlig to områder

som peker seg ut som mulige territorier for mer omfattende kongemakt allerede i merovingertiden. Det ene er Vestfold med sentrum i Borre og med røtter for et slikt kongedømme tilbake til 600-tallet. Her var maktgrunnlaget kontroll over ferdselen og hande­ len til og fra det indre av Østlandet. Det andre var Sørvestlandet med et sentrum ved Karmsundet som senest var etablert på 700-tallet. Her var grunnlaget kontroll med hovedleia langs norskekysten. Det var da ikke bare veksten i folketall, bosetning og produksjon som fortsatte uten brudd fra mero­ vingertiden og ut gjennom vikingtiden. Også den politiske utviklingen av høvdingmakt og kongemakt foregikk uavbrutt gjennom de to periodene. Viktige forutsetninger for den hjem lige utviklingen av en mer omfattende samfunnsorganisasjon i vikingtiden ble etablert allerede i merovingertiden.

Forrige side: Side av et håndskrevet manuskript f ra Lindisfarne kloster på nordøstkysten av England. Gullsmed­ ene i Norden fant forbilder i slike manuskripter når de dekorerte smykker og andre ting. Angrepet på dette klosteret i 793 reg­ nes gjerne som vikingtidens begyn- 1 neise.

Over Nordsjøen fø r 793? I vikingtiden skulle Norden åpne seg mot Europa i en grad som aldri tidligere. Men heller ikke i forhold til omverdenen er det sikkert at overgangen fra mero­ vingertiden var brå. Osebergskipet fra Vestfold. Skipet er av eik, 22 meter langt og 5,1 meter bredt. Dette og de andre vikingskipene skiller seg utfra eldre skip ved at de førte seil. Furumasten midtskips er 13 meter høy. Fagfolk har tidligere regnet med at først da skip­ ene kunne føre seil, ble de i stand til å krysse Nordsjøen direkte. I dag ser man ikke bort fr a at det var mulig å krys­ se større havstrek­ ninger også med de eldre skipene.

22 3

J E R N OG H Ø V D I N G E R

Det var tilsynelatende helt uventet at det i 790årene dukket opp sjøfarere fra Skandinavia som her­ je t klostre og bosteder på kysten av De britiske øyene med ild og våpen. Angriperne kom ikke veien over Kanalen via Jylland og den frisiske kysten, der vi vet det var forbindelse tidligere. Både arkeologer og his­ torikere har regnet med at disse angrepene var den første direkte skandinaviske kontakten over Nord­ sjøen med øyene i vest. I ettertiden er de kom m et til å markere begynnelsen av vikingtiden. I dag tyder likevel nye funn og studier på at den direkte forbindelsen over Nordsjøen kan ha vært eta­ blert allerede flere generasjoner før. Dette har blant annet sammenheng med nye dateringer av en del av de nordiske vikingtidsfunnene. Det er gjort norrøne funn på Orknøyene, Hebride­ ne og i Irland som kan tidfestes til 700-tallet. Det har også lenge vært kjent funn fra den norske vestkysten - like nord til Vesterålen - som stammer fra De britis­ ke øyene i det samme århundret. Forskerne har like­ vel ikke våget å regne med at disse gjenstandene hav­ net i jorden eller i graver så tidlig. De er blitt forklart ved at de var gamle da de ble lagt ned. Det har nemlig vært vanskelig å datere det skandinaviske materialet som disse tingene er funnet sammen med, til tiden forut for de første kjente vikingangrepene i 790-årene. I dag er oppfatningene i ferd med å endre seg. Nye studier av stilutviklingen i yngre jernalder og funn fra den eldste bosetningen i Ribe i Danmark gjør at en del av de såkalte «skandinaviske vikingtidsfun­ nene» trolig må dateres til 700-tallet. Dermed er det mulig at noen av de tidlige funnene fra den norske vestkysten også havnet i jorden allerede da. I SørSkandinavia er det funnet få gjenstander fra De britis­ ke øyene utenom Hedeby. Dersom slike saker nådde den norske vestkysten via den gamle handelsveien langs kysten av Frisland og over Skagerrak fra Jy l­ land, skulle vi ha ventet flere slike funn der sør. Når de mangler der, blir det sannsynlig at gjenstander fra øyene i vest som havnet i Norge, allerede på 700-tallet kom direkte over Nordsjøen fra Skottland eller øyene lenger nord. Andre forhold antyder det samme. I Skottland, på Orknøyene og Shetland bodde det på denne tiden et folk som kaltes piktere. På samme måte som folk i Skandinavia brukte de kammer laget av horn. Noen av disse hornkamm ene er datert til 700-tallet, og kan til og med gå tilbake til 600-tallet. De er laget av reinsdyrgevir. Vi kjenner ikke til at det fantes reinsdyr i Skottland på denne tiden, og dermed står vi igjen overfor muligheten for direkte kontakt over havet mellom Orknøyene-Shetland og vestkys­ ten av Norge, en seilas som i vikingtiden bare tok noen få dager. Antydningene om ferdsel over disse og nærliggen­ de havstrekninger er flere. På Færøyene er det datert pollenprøver som kan tyde på at det allerede så tidlig

224

som på 600-tallet nådde folk dit med husdyrhold og korndyrking som en del av sitt næringsgrunnlag. Dette alene forteller selvsagt ikke noe om hvem som holdt til der. Men det viser at noen tok seg fram over havet i disse farvannene lenge før de første sikre vikingangrepene. Noen nådde kanskje til og med Island. Blant annet er den eldste bosetningen i et gårdstun av norrøn type i Herjolfsdalur på Heimaey utenfor sørkysten av Island datert til 600-tallet ved hjelp av C -14-m etoden. Disse dateringene har ikke stått uimotsagt, men også fra Reykjavik er det kom ­ m et dateringer fra tiden før 8 0 0 e.Kr. Det vil være en viktig oppgave i den fremtidige utforskingen av vikingtiden å få bekreftet eller avkreftet slike tidlige dateringer på øyene i vest. Et av argumentene m ot en tidlig direkte forbindel­ se vest over Nordsjøen har vært at folk i Skandinavia ikke bygde fartøyer som førte seil før mot slutten av 700-tallet. Først da skal det være blitt mulig å krysse store åpne havstrekninger. Dette argumentet bør modereres. Det finnes nemlig svært få skipsrester fra denne tiden. Vi kan derfor ikke se bort fra at folk tok i bruk seilfartøyer også i Norden på 6 00- eller 700-tallet, slik vi vet friserne gjorde det sør for Nordsjøen. Om så ikke var tilfelle, var det likevel ingen proble­ mer å krysse havet fra Vestlandet til Shetland med de båtene vi kjenner, selv om de bare ble rodd. Det lot seg uten tvil gjøre med den båten vi kjenner fra Kval­ sund på Sunnmøre i merovingertiden og båten i Sutton Hoo-graven, eller for den saks skyld de to båtene som havnet i Storhaug og Grønhaug ved Karmsundet. De var ypperlig bygd og skjøt stor fart i rolig sjø. Folk hadde krysset Skagerrak gjennom tusener av år, og de hadde lenge tatt seg fram over de værharde åpne strekninger langs norskekysten. Det lar seg der­ for ikke anføre skipsteknologiske argumenter mot at folk fra Vestlandet tok seg over Nordsjøen til Shet­ land og videre sørover til De britiske øyene allerede på 700- tallet og kanskje enda tidligere. Dit kan de både ha dratt på fredelige handelsferder og på leting etter steder å slå seg ned. Med disse mulighetene for øyet får noe av det m unken Alcuin skrev til kong Ethelred i Northumbria etter angrepet på Lindisfarne i 793, en klarere mening. Etter den dramatiske beskrivelsen av selve angrepet ordlegger han seg på følgende måte: «Se på klærne, hårfrisyren og luksusvanene som fyrstene og folket legger seg til. Se på frisyren, hvordan dere har ønsket å etterligne hedningene både med hensyn til skjegg og hår. Truer ikke terroren nettopp fra dem hvis hårstil dere ønsket å ta etter?» Av dette kan det se ut til at Alcuin og folket i Northumbria kjente disse «hedningene» forholdsvis godt allerede før angrepet i 793. Det nye var kanskje ikke så mye at det kom skip over havet fra Skandinavia, men at forbindelsene fikk et nytt og mer krigersk innhold.

Litteratur Billedliste Register Litteratur Allmenne oversikter

Til «B ønder og b ron se»

Ulf Hafsten: O s lo - t r a k t e n g j e n n o m 1 0 0 0 0 å r. M y r e r o g t j e r n f o r t e l l e r . 1963. Bente Magnus og Bjørn Myhre: N o r g e s h is t o r ie . B i n d 1 . F o r h i s t o r i e n . F r a j e g e r g r u p p e r t i l h ø v d in g s a m fu n n . 1976.

Egil Bakka: A r k t i s k o g n o r d i s k i b r o n s e a l d e r e n i N o r d s k a n d in a v ia . 1976. Tore Bjørgo m.fl.: A r k e o l o g i s k e u n d e r s ø k e l s e r i N y s e t - S t e g g j e v a s s d r a g e n e 1 9 8 1 - 8 7 . 1992. Peter Berresford Ellis: T h e C e l t i c E m p i r e . T h e f i r s t m il l e n n i u m o f c e lt ic h is t o r y 1 0 0 0 B C - 5 1 A D . 1990. Anders Hagen: H e l l e r i s t n i n g a r i N o r e g . 1990. Ericha Thrash Helskog: T h e I v e r s f j o r d L o c a lit y . 1983. Knut Helskog: The Chronology of the Younger Stone Age in Varanger, North Norway. 1 N o r w e g i a n A r c h a e o l o g i c a ! R ev iew V o l. 1 3 . 1980. Knut Helskog: H e l l e r i s t n i n g e n e i A lta . 1988. Olav Sverre Johansen: Early Farming North of the Arctic Circle. I N o r w e g i a n A r c h a e o l o g i c a l R e v ie w V o l. 1 2 . 1979. Øystein Johansen: M e t a l l f u n n e n e f r a ø s t n o r s k b r o n s e a l d e r . 1981. Øystein Johansen: T i d l i g m e t a l l k u l t u r i A g d e r . 1986. Roger Jørgensen og Bjørnar Olsen: A s b e s t k e r a m i s k e g r u p p e r i N o r d - N o r g e 2 1 0 0 f . K r . - 1 0 0 e .K r . 1988. Gro Mandt: Gudene til ære. Om m iljøet rundt offerfunnene på Bergsøy i Sunnmørsleia. B e r g e n M u s e u m S k r i f t e r n r . 4 . 1988. Elin Rose Myrvoll: S til o g s a m f u n n . Magistergradsavhandling Univ. i Tromsø 1992. Knut Odner: Saamis (Lapps), Finns and Scandinavians in History and Prehistory. I N o r w e g i a n A r c h a e o l o g i c a ! R e v ie w V o l. 1 8 . 1985. Bjørnar Olsen: S ta b ilite t o g e n d r i n g . P r o d u k s jo n o g s a m fu n n i V a r a n g e r 8 0 0 f . K r . - 1 7 0 0 e .K r . Magistergradsavhandling Univ. i Tromsø 1984. Lars Pilø: D e n f ø r r o m e r s k e j e r n a l d e r i V e s t n o r g e . Hovedfagsoppgave Univ. i Bergen 1989. Christopher Prescott: K u l t u r h i s t o r i s k u n d e r s ø k e l s e r i S k r i v a r h e l l e r e n . 1991.

Til «Jegere og sam leren Evy Berg: F l i n t ø k s e r f r a y n g r e s t e i n a l d e r i V e s t - N o r g e . Hovedfagsoppgave Univ. i Bergen 1986. Hein Bjartmann Bjerck: Mesolithic Types and Settlement Patterns at Vega, Northern Norway. A c t a A r c h a e o l o g i c a V o l 6 0 . 1990. Tore Bjørgo: F la t ø y . E t e k s e m p e l p å s t e i n a l d e r e n s k ro n o lo g i o g li v b e r g i n g s m å t e i N o r d h o r d l a n d . Magistergradsavhandling Univ. i Bergen 1981. Johs. Bøe: B o p la s s e n i S k i p s h e l l e r e n p å S t r a u m e i N o r d h o r d l a n d . 1934. Ericka Engelstad: Diversity in Arctic Maritime Adaptation. I A c t a B o r e a lia n r . 2 . 1984. Lil Gustafsson: Fjellpionerene. I A r k e o l o g i s k e s k r i f t e r 4 , f r a H is to r is k M u s e u m i B e r g e n . 1988. Ericka Thrash Helskog: Finnmarksviddas kulturhistorie. 1 N O U 1 9 7 8 1 8 A . F in n m a rk s v id d a N a t u r- K u lt u r.

Knut Helskog: The Younger Stone Age Settlements in Varanger North Nor­ way. I A c t a B o r e a l i a n r . 1. 1984. Svein Indrelid: F a n g s t f o l k o g b ø n d e r i f j e l l e t . Doktorgradsavhandling Univ. i Bergen 1986. Arne B. Johansen: H ø y fje lls fu n n v e d L æ r d a l s v a s s d r a g e t . II. N a t u r b r u k o g t ra d is jo n s s a m m e n h e n g i et s ø r n o r s k v i l l r e i n o m r å d e i s t e i n a l d e r e n . 1978. Inge Lindblom: Form er for økologisk tilpasning i Mesolitikum i Østfold. 1 U n iv e r s it e t e t s O l d s a k s a m lin g s Å r b o k . 1984. Harald Egenæs Lund: F a n g s t - b o p l a s s e n i V is t e h u le n p å V is t e , R a n d a b e r g , N o r d f æ r e n . 1951. J.P. Mallory: In S e a r c h o f th e I n d o - E u r o p e a n s . 1989. Egil Mikkelsen: E r a j e g e r til b o n d e . U t v ik lin g e n av j o r d b r u k s s a m f u n n i T e l e m a r k i s tein a ld e r o g b ro n s e a ld e r.

1989. Arne Johan Nærøy:

Hovedfagsoppgave Univ. i Bergen 1987. Asle Bruen Olsen: K o t e d a l e n - e n b o p la s s g j e n n o m 5 0 0 0 å r. 1992. Hans Christian Søborg: S k i f e r k n i v e r s ø r f o r P o l a r s i r k e l e n i N o r g e . Magister­ gradsavhandling Univ. i Bergen 1986. Stig Welinder: Den kontinentaleuropeiska bakgrunden till Norges aldsta stenålder. I U n iv e r s it e t e t s O ld s a k s a m lin g Å r b o k . 1981. Einar Østmo: Megalittgravene på Skjeltorp i Skjeberg. I V i k i n g B in d X L V I . 1983. Einar Østmo: E t a b l e r i n g e n av j o r d b r u k s k u l t u r i Ø stfo ld i s t e i n a l d e r e n . 1985. R e d s k a p s t r a d is jo n i H o r d a l a n d f r a 5 5 0 0 til 4 0 0 0 f ø r n å t id

e n lo k a lk r o n o lo g is k s t u d ie .

Til «Jern og høvdinger» Jam es Campbell (red.): T h e A n g l o - S a x o n s . 1982. Oddmunn Frabregd: Perspektiv på Namdalens jernalder. I V ik in g B i n d X L I II . 1980. Oddmunn Farbregd, Lil Gustafson og Lars F. Stenvik: Undersøkelsene på Heglesvollen. Tidlig jernproduksjon i Trøndelag. I V i k i n g B in d X L I II . 1985. Guttorm Gjessing: S t u d i e r i n o r s k m e r o v in g e r t id . 1934. Hans Gude Gudesen: M e r o v i n g e r t i d e n i Ø s t - N o rg e . 1980. Anders Hagen: S t u d i e r i j e r n a l d e r e n s g å r d s s a m f u n n . 1953. Ulla Lund Hansen: R o m i s c h e r I m p o r t im N o r d e n . 1987. Åsa Dahlin Hauken: V e s t la n d s k it t la r . E n s t u d ie av e n p r o v i n s i a l r o m e r s k im p o r t g r u p p e i N o r g e . Magistergradsavhandling Univ. i Bergen 1984. Lotte Hedeager: I r o n - A g e S o c i e t i e s. E r o m T r i b e to S ta t e in N o r t h e r n E u r o p e , 5 0 0 B C to A D 7 0 0 . 1992.

225

LITTERATUR

Geir Helgen: O d d o g e g g . M e r o v i n g e r t i d s f u n n f r a H o r d a l a n d , S o g n o g F j o r d a n e . 1982. George Holmes (red.): T h e O x fo rd illu s t r a t e d h is t o r y o f M e d ie v a l E u r o p e . 1988. Gerd Høst: R u n e r . V å r e e ld s t e n o r s k e r u n e i n n s k r i ft e r . 1976. Edward James: T h e F r a n k s . 1988. Olav Sverre Johansen og Tom Søbstad: De nordnorske tunanleggene fra je rn ­ alderen. 1 V i k i n g B in d X L I. 1978. Jan Henning Larsen: J e r n v i n n a v e d D o k k flø y v a t n . 1991. Grete Lillehammer: D ø d o g g r a v . Magistergradsavhandling Univ. i Bergen 1985. Trond Løken: Lorsandutgravningene etter 10 år. I A m S - S m å t r y k k 24. 1991. Bente Magnus: K r o s s h a u g f u n n e t . 1975. Irmelin Martens: J e r n v i n n a p å M ø s s tr o n d i T e l e m a r k . 1988. Jens Storm Munch: Borg og bygd. I U n iv e r s it e t e t s O ld s a k s a m lin g Å r b o k . 1962. Bjørn Myhre: Agrarian development, settlement history and social organizati­ on in Southwest Norway in the Iron Age. I N e w D i r e c t i o n s in S c a n d in a v ia n A r c h a e o l o g y . 1978.

Bjørn Myhre: Gårdsanlegget på Ullandhaug I. 1980. Bjørn Myhre: Boathouses as indicators of political organization. I N o r w e g i a n A r c h a e o l o g i c a l R e v ie w . 1985. Bjørn Myhre: Borre - et merovingertidssenter i Øst-Norge. I U n iv e r s it e t e t s O ld ­ s a k s a m l i n g S k r i f t e r N r . 1 3 . 1992. Magnus Olsen: Æ t t e g å r d o g h e llig d o m . 1926. Klavs Randsborg: T h e F ir s t m i l l e n n i u m A D in E u r o p e a n d t h e M e d i t e r r a n e a n . 1991. Heid Gjøstein Resi: G r a v p la s s e n H u n n i Ø stfo ld . 1986. Arne Skjølsvold: K l e b e r s t e in s i n d u s t r i e n i v ik in g t id e n . 1961. Arne Skjølsvold: Refleksjoner omkring jernaldersgravene i sydnorske fjell­ strøk. I V i k i n g B in d X L III. 1980. Ingvild Øye Sølvberg: D r i f t s m å t e r i v e s t n o r s k j o r d b r u k ca . 6 0 0 - 1 3 5 0 . 1976. Malcolm Todd: T h e N o r t h e r n b a r b a r i a n s 1 0 0 B C - A D 3 0 0 . 1987. Synnøve Vinsrygg: M e r o v i n g a r t id i N o r d - N o r e g . 1979. Einar Østmo: G å r d o g b o p la s s i ø s t n o r s k o ld tid o g m i d d e l a l d e r . 1991.

Billedliste s.65(øverst), s.198, s.211 Museum i S t a v a n g e r : s.21, s.29, s.30(del av sammenstilling), s.35(øverst), s.36, s.38(m arg), s.4 8 (3 ), s.56(nederst), s.6 6 (2 ), s.77(m arg), s.82, s.86, s.88, s.89, s.90, s.l07(m id ten ), s .lll(n e d e r s t), s,112(nederst), s .11 3 (2 ), s .l 14(øverst), s. 118, s.H 9(ø v erst), s.122, s.l26(øv erst til høyre), s.130, s,132(nederst), s,134(nederst), s.l39(m arg ), s,148(nederst), s.149, s .153(3), s,154(nederst), s.157, s,158(nederst), s .1 6 3(2), s.166, s.167, s.170, s .l7 4 (til høyre), s . l 77, s.192, s . l 9 3 (øverst), s,194(nederst), s.203, s.204 Terje Tveit: s.46(øverst), s.ll3 (m a rg ), s,128(øverst) H.Nor-Hansen s.47(øverst), s,164(øverst) Sverre Bakkevig: s.l2 8 (d e 2 nederste) A l t a M u s e u m : s.96, A s c h e h o u g : s.196, s.222 B io fo t o : Per Jordhøy: s.28, s.217(øverst) T r o n d B jo r l i : s.l08(ned erst), s,109(nederst), s.142 J o h a n B r u n : s.35(nederst), H a n s K r .E r i k s e n : s. 184(2), s,185(øverst) G o t t o r p slo tt: s,160(øverst), s. 161 H e d m a r k s m u s e e t : s.51, s .l 12(øverst), 4 b ild er:s.l40, 2 0 7 (2 øverst)og 214 med tillatelse fra Universitetets Oldsaksamling H i s t o r i s k M u s e u m B e r g e n : s.25, s.30(del av sammenstilling), s.31, s.3 2 (2 ), s.38(øverst til høyre), s.39, s.51(øverst), s.60(nederst), s.84, s.87(øverst til venstre), s,114(nederst), s.H 9(n ed erst) s,124(m arg), s.l48(øv erst til høyre), s,150(m arg, øverst), s.l58(ø v erst), s .l6 2 (til høyre), s .172,s .173(2), s,174(m arg), s.178, s.179, s.186, s.217(nederst), s.218(øverst til høyre) Ann-Mari Olsen: s.38(under til høyre), s.51, s.180, Svein Skare: s.57 Gro Mandt: s.77(øverst) Christopher Prescott: s.8 5 (2), s.l32(ø v erst), Bente Magnus: s.205 N o r s k T e l e g r a m b y r å : Eric Lessing: s.58, s.65(nederst), s.137, s.138, s.l50(øverst), s.151 N o r s k F o l k e m u s e u m : s,164(nederst) B j ø r n R i n g s t a d : s.38(øverst til høyre), s .l 11 (øverst), s.123, s .129(3), s . l 4 3 (øverst), s.l48(øv erst til høyre), s,175(øverst) K n u d s e n s f o t o s e n t e r : s.51 (nederst til venstre), s,124(nederst til høyre) N a t i o n a l m u s e e t , K ø b e n h a v n : s.78(nederst), s .l 16, s .l 17, s.l24(ø v erst), s,126(nederst til venstre), s,136(nederst), s.l62(ø v erst), s.l75(m arg ), s.182 A n t ik v a r is k - T o p o g r a fis k a A rk iv e t , S to c k h o lm : A rk e o lo g is k

S a m fo to :

Helge Sunde: s.16

Hans Hvide Bang: s.23(nederst) Pål Hermansen: s. 14, s.23(øverst), s.105, Jo n Arne Sæther: s.20(øverst), s.21(høyre), s.103, s.169 Jørn Bøhmer Olsen/Rolf Sørensen: s.20(nederst), s.32, s.l07(øv erst), s,126(øverst til høyre, nederst til høyre), s,129(til høyre) Lred Lriberg: s.46(nederst), s.l32(m arg ), s,185(nederst), s.l93(n ed erst), Steinar Myhr s.47(nederst) Ragnar Lrislid: s.50(øverst), s.147, s.208 Dagfinn Skjelle: s.50(nederst) Espen Bratlie: s.50(m arg) Kim Hart: s.52(nederst), s.110, s.127, s.191, Morten Løberg: s.l08(øverst) Birger Areklett: s.197 T r o m s ø M u s e u m : s. 18(4), s.19, s.24, s.52(øverst til venstre), s.54(nederst), s.72, s.98, s.100, s.102, s,134(øverst), s.201 Anders Hesjedal: s.22 Knut Helskog: s.49, s.55, s.6 9 (2 ), s.7 0 (4 ), s.71, s.72(m arg), s.7 4 (4 ), s.76(m arg og nederst), s,136(øverst), s. 143(nederst) Mari Karlstad: s.53(2) Olga Kvalheim: s.99, s.101, U n i v e r s i t e t e t s O l d s a k s a m l i n g : s.79, s,133(nederst), s .l5 2 (til høyre), s.2 0 9 (2 ), s.210, s.218(m arg), s.221 Lil Gustafson: s.3 4 (2 ), s .139(2) Ove Holst: s.26, s.30(del av sammenstilling), s.95, s.l21(øv erst), s.l59(m arg ), s.l60(ned erst) Ø.Hjort-Sørensen: s.80, s.91, s,176(m arg), s . l 21 (nederst), R.Lislerud: s.87(øverst til høyre) Einar Østmoe: s.106 Eirik Irgens Johnsen s,133(øverst), s,152(m arg), s,159(til venstre), s.l76(ø v erst), s.181, s.183, s,194(øverst), s.195, s.207(nederst), s.223, Jam es Knirk: s,186(2), s,1 8 7 (2 ), s.190 V i t e n s k a p s m u s e e t , T r o n d h e i m : s.38(under til venstre), s.43, s.51(nederst til høyre), s.52(øverst til høyre), s.56(m arg), s.6 3 (2 ), s.68 nederst, s.7 5 (4 ), s.76(øverst), s.81, s.87(m arg), s,107(nederst), s.l09(ø v erst), s.125, s .1 4 4(2), s .146(2), s.l50(m arg, nederst), s.l54(ø v erst), s.155, s.l75(n ed erst)„ s.188, s.200, s.206, s.219 Per E.Fredriksen: s.199, L.F.Stenvik: s.218(nederst)

REGISTER

Register I dette navne- og sakregisteret er det bru k t bokstaver etter sidetallene dersom det ikke henvises til vanlig hoved­ tekst, m en til en b illed tekst (B ), en k arttekst (K ) eller en ram m etekst (R ). Når et em ne er behand let forholdsvis utførlig over to eller flere sider, er det henvist til den siden der om talen begynner, m ed bokstavene f (én følgende side) eller ff (flere følgende sider) etter.

A Abbor 1 5 ,7 8 Adrianopel 156K Advik 53B, 54B, 97K Afrika 163, 214 Agdenes 124B Agder 41, 63, 68, 149R, 158, 162, 1 7 9 ,1 8 2 Agricola 151R Akershus 62, 146, 175, 176B, 212 Akersvatnet 37 Alanere 156K Albueskjell 49 Alcuin 224 Alemannere 156K, 163, 214 Alfabeter 187 Alfred (konge) 218 Alke 48 Alkefugler 72 Alkekonge 75 Alm 32, 57 Alpene 93, 151 Als 136B Alta 24, 47B, 49B, 50, 54B, 68f, 68B, 70B, 74B, 76, 76B, 80, 88, 96, 96B, 1 3 6 B ,1 4 3 B Altafjorden 70 Alvdal 184, 201 Alvøy 202 Amiens 215 Amuletter 94R , 173, 174R, 187 Amundstad 201 Ananino-kulturen 134 Andalucia 156 Andefugler 35 Andøya 17, 170, 178, 182 Angelsaksere 213K , 215 Anglere 156K, 164, 215 Anglia 213 Antoninus Pius 150B Antwerpen 215 Apollon 138R Aquileia 179 Arabere 213K Arabiske mynter 216 Arbeidsøkser 84 Ard 86f, 129B Ardspor 129B Arktisk bronsealder 105 Armenia 213K Arminius 151 Armringer 114, 195B Arnestad 201 Artemis 138R Asbest 95K, 105, 167

Asbestkeramikk 105, 135f, 135K Asia 81 Ask 32 Atlanterhavet 19 Atlantiske klimaperiode 32, 36R Auglend 149R, 157, 157K , 162, 166 Augustus 150 Aune (i Fosnes) 87B Aunjetitz 93 Aurebettjødno 41K Aurland 174B, 218 Ausevik 51B, 60B, 77B Auve 77, 78 Avaldsnes 112B, 178, 179B, 181, 190 Avarer 195 Averøya 202 Avskoging 150, 197 Avslag 4 1 R Azorerhøytrykket 33 B Balder 175 Balkan 58, 59K, 214 Balsfjord 52B Barbarer 151 Barentshavet 105 Barka 163B Barlind 181R Bassenger 149R Bautasteiner 185B, 187, 193B, 204B Befolkningspress 66f Befolkningsvekst 58, 157, 164, 176 Begravelser 56, 61f, 79R, 83, 90, 90R, 101, 106ff, 114B, 1 15B, 116B, 118R, 122, 125, 142, 147ff, 164R, 173, 208f, 212R, 217f, 221 Beinfunn 170 Beinredskaper 48B, 100B, 101 Beinrester 48, 52, 78, 134 Beiting 57, 64, 65, 84, 125, 132 Beitstadfj orden 125 Bekkelægeret 21B Belgere 152 Belgia 122, 150, 181R Beltespenner 207; se også Spenner Beltesteiner 199B Benevento 156K Bergbukten 47B Berge (på Bergsøy) 91R Bergeby 97K Berget (i Hola) 106B Bergflette 33 Bergkrystall 24, 39, 41, 173 Bergkunst, se Helleristninger Bergsøy 91R

Bergsøya (Nordmøre)202 Berlokker 154 Bertnem 171, 206, 206B, 207, 223 Bever 33, 3 4 B ,4 9 ,1 3 4 Bigset 201 Bir ka 216 Birkeland 159B, 192, 199 Bispeseter 215 Bjarkøy 178 Bjerkreim 157, 157K, 158, 162, 166, 1 6 7 B ,171 Bjorvika 158R Bjugn 75B Bjørk 19, 28, 29, 32, 36 Bjørn 28, 44B, 48, 49, 50, 68f, 76B, 1 1 3 ,2 1 7 Bjørnejakt 68B, 69 Bjørnekult 68B, 69, 174 Bjørnerud (i Sande) 190B Bjørnstadskipet 109B Bleik 170 Bleivik 35B Blikstad 201 Blindheim (i Borgund) 94 Blomvåg 20, 22, 23 Blæretang 92 Blåkveite 170 Blåleire 149R Blåsebelger 218B Blåskjell 20, 49, 92 Blåstergroper 145B Blåsterovn 144B, 147B, 218B Boformer 28 Bohuslån 67, 109, 124B, 126B, 129B, 163R Boknafjorden 17 Bolstad 201 Bolstadfj orden 49 Boplasser 21 ff, 33f, 35, 42ff, 134 Boreas 138R Borge 5 7 , 9 5 B ,1 2 6 B ,1 4 2 B ,1 5 3 B Borger 215 Borgund (på Sunnmøre) 94 Borre 26B, 48, 208B, 209f, 212, 221, 223 Bosetning, tidlig 18ff Bosetningsformer 52ff Bottenviken 70 Brakteater 174R, 183B, 190B, 195B Branngraver 122, 154, 179 Brattereinå 88, 88B Bremanger 90R Bremnesfjorden 202 Bretagne 61 Brettspill 159B Brillespenne 133B Britannia 151R, 152K, 164, 180, 215 Bronse 83, 85, 86, 91ff, 91R, 105, 106ff, 110, 120K, 153, 195 Bronsealderen 85ff, 93, 94, 105 Bronsearistokratiet 109ff Bronsedolker 84B Bronsehandel 93f, 106ff, 123, 139 Bronsekjeler 152B, 153, 153B Bronselurer 114B, 115B, 116B Bronsesmeder 116f, 121 Bronsestøping 121B Bronsesverd 94, 113B, 119B Bronseøkser 94, 122B,

Bronseøser 153 Brosme 72, 98 Brunlanes 190 Brynestein 216 Brynhildsvollen 81B Brådland 134B Bubakk 139 Budalen 141 Bugøyfj orden 102 Bukkhammeren 34B, 35 Burgund 187 Burgundere 156, 156K, 213K , 214 Buskerud 62, 63 Byberg 119B Bydannelse 215 Byer 56, 1 7 2 ,2 1 5 Bygdeborger 156f, 188, 188B, 190K, 198 Bygg 57, 66, 75, 80, 86, 88, 125, 128, 1 2 9 ,130B, 200 Byglandsfjorden 35 Byllepest 199 Byneset 154B Byrkja 163B Byrkjehaugen 143B Byrkjo 161 Bysants 195, 214 Byttehandel 74, 1 14ff Bær 48 Bø (i Torvastad) 190, 212 Bø (i Voss) 161 Bø (på Vega) 75B Bøk 32B, 209 Bøkfj orden 134f Bøla 50, 50B Bømlo 38B, 39B, 39, 41, 41K, 68, 94, 173B Bønder 88, 172ff Bøtter 148B, 158B, 163R Båndkeramikk 59 Bårsetbåten 2 0 IB Båter 23, 28, 35, 43, 47, 49B, 50, 68ff, 71B, 74, 74B, 78, 78B, 106B, 1 0 7 , 108B, 1 1 0 B ,1 3 6 B ,1 6 1 B , 1 7 0 B ,180, 1 8 6 B ,200, 201B, 202, 212R , 224; se også Skip Båtgraver 212R, 213, 220K Båtstasjoner 43 Båtsøm 203 Båtøkser 79R, 80B, 84 Båtøkskulturen 80 C C-14-m etoden 25R, 36R Carnac 61 Childerik 213 Chlotar II 214 Cladium mariscus 32 Cloisonné 195 Comfortlessbukta 16B Cæsar 150ff, 163 D Dacia 152K Dagobert 214 Dalarne 184 Dankirke 216 Danmark 37, 49, 59f, 63, 66B, 67, 78B, 78, 80, 90R, 92, 94, 111,

227

REGISTER

152, 154, 212R ; se spesielt Jylland Dans 68, 70, 71B, 134B Datering 25R De britiske øyer 58, 92, 224 De fem dårlige jom fruer 204B Dekor 57B, 66B, 75B, 77B, 78, 79R, 84B, 92ff, lO lff, 1 18R, 135B, 172B, 194B, 195 Delos 138R Den engelske kanal 33, 2 1 5 f Depoter 60 Depotfunn 90 Deset 201 Det bysantinske riket 214 Det østromerske riket 213K Deventer 215 Diabas 38B, 41 Disen 208 Diser 175 Dokka 51B Dolker 74, 81B, 83, 84B, 91R, 95, 9 5 B ,9 9 B Dolve 162 D onau l42, 150, 151, 152K, 156, 179 Donau-området 60 Dorestad 2 15f Dovre 218 Dovrefjell 21B Draktspenner 163B Draktutstyr 136 Drammen 50, 52B Dreiekverner 164B, 167 Drikkehorn 142, 154, 178, 179B Drivis 23B Drivjakt 71 Druer 151 Dryas 19 Dukker 101 Dvergbjørk 19 Dyrefigurer 94R, 108, 121B, 158B, 174R Dyregraver 216R, 217B Dyrehoder (dekor) 74, 75B, 101, 172B Dyreliv 17ff, 29, 33, 44B, 48f, 113, 134f Dyremotiver 182B, 194 Dyreornamentikk 172, 195, 207B Dyreskulpturer 65B Dyrvedalen 161 Dysjaland 86B Dysjane 154B Dysser 61, 61B, 63, 67 Dystingbo 208 Dødis 21B Donna 174, 175B Døsen 162B Døso 173 E Egder 190 Egeerhavsområdet 58 Egersund 29 Egge (ved Steinkjer) 188 Eggja (i Sogndal) 196R Eggjasteinen 196R Eggsanking 42, 52 Egtvedpiken 116B, 117B Egypt 64B

228

Eia (i Sokndal) 119R Eidesvåg 39, 41K Eidfjord 193B Eidsivating 208 Eidsvoll verk 195B Eidsvoll 208 Eiermerker 135, 135B Eigersund 139B, 157, 192 Eigjevatnet 192 Eik 32 Eikeblandingsskog 32, 49, 150 Einangfeltet 148 Einer 19, 28, 132 Einstape 54R Ekorn 44B, 48 Ekstase 76, 173 Elbe 151, 179 Elg 28, 33, 44B, 46, 48, 49, 50, 51B, 68, 101, 113, 134 Elgjakt 65B, 69 Elgkult 69 Eltdalen 217 Elvetrafikk 114 Emalje 195 Emden 215 Emmerhvete 128, 129 Enare 71, 97 Endreset 202 Engerdal 201 Engerdalsfjellene 216R England 23, 93, 94, 122, 151, 156, 172, 180, 187, 212ff Englaug 213 Enkeltgravskulturen 80 Eoforwic 215 Epidemier 199 Ertebøllekulturen 49, 59f, 65 Espeland 162 Espeset 201 Espevær 39, 41K Ethelred 224 Etne (i Sunnhordland) 119B, 218 Eufrat 56 Europa 57f, 93, 94, 151, 156, 172, 198, 213K F Fajanseperler 93K Fallosdyrkelse 173 Fallossteiner 174, 175B Falster 66B F an a158R Fangst 22, 33, 43, 48, 67, 89, 135, 216f Fangstgraver 216R Fangstgroper 184 Fargestoffer 54R Farmenn 223 Fegater 167 Fellesgraver 61 Femunden 35 F e n n i183 Fennoskandia 96, 184 Fester 174 Fet (i Akershus) 220 Fet (i Sysendalen) 219 Fetsund 220 Fettstein 220 Filigran 172, 195

Fimbulvinter 137 Fingalshulen 103B Fingerringer 195B Finland 22B, 25, 55, 71, 74, 96, 97, 1 0 3 ,1 0 5 ,1 3 6 Finnmark 24, 34, 49, 52, 55, 68, 74, 81, 96, 101, 103, 105, 134, 183 Finnmarksvidda 35, 71 Finnøy 20, 21R Finsk språk 136, 186 Finskebukta 72 Fisk 25, 28, 33, 48, 49, 52B, 98, 196R Fiske 24B, 42, 44, 46ff, 67, 70, 71, 78, 102, 170, 203 Fiskekroker 48B, 72B, 100B, 134, 203 Fiskerbuer 170 Fiskerbønder 121, 200 Fiskeredskaper 72B Fiskesøkker 44, 72, 72B, 139 Fiskevær 202 Fiskumvannet 80B Fiskå 193 Fiveland 162 Fjellsyre 19 Fjernhandel 114 Fjæremannsbuer 203 Fjørtoft 197 Fjøs 128, 149, 155, 167 Flaghaugen 178 Flatehuggingsteknikk 84, 88, 95 Flateretusjering 84 Flatset 202 Flatøy 32B, 44 Flekker 24, 25B, 26B, 30B, 31, 68 Flettverksgjerder 171 Flint 21, 22, 22B, 23, 24, 29, 30B, 37ff, 40B, 41R, 61, 68, 74, 78, 79, 84, 95K Flintdolker 84B, 90, 91, 173 Flintegg-redskaper 31 Flinteggspyd 26B Flintgruver 63, 94f Flinthandel 94 Flintkniver 43 Flintoffer 91 Flintsigder 87, 88, 91B Flintspyd 91 Flintøkser 56B, 60, 63, 95 Floaskaret 42K Flora 38B, 41 Florsvika 200 Florø 68 Fløksand 173 Folketro 173, 174 Folkevandringer 80, 122 Folkevandringstiden 143, 156, 162, 164B, 173, 174R, 180, 188B, 193, 214 Folkevandringstidsgård 166 Folldal 201 Forfedredyrkelse 62 Forrådshus 155, 167 Forsand 126ff, 130R, 132B, 130B, 149, 149B, 159, 170f, 171K; se også Landa Forsandmoen 127, 197 Fosen 24

Fosfat 168, 171, 171K Fosnaboplasser 24f Fosnakulturen 54 Fosnastraumen 57B Fosnes 3 8 B ,7 5 B ,8 7 B ,1 5 0 B ,1 7 5 B , 200B Fosnstraumen 75, 84, 90R Fotkjede 142 Fotsåler på helleristninger 108, 109B Frankere 156K, 163, 191, 213K Frankerriket 156, 180, 193, 196, 208, 213f, 215, 221 Frankrike 94, 122, 150, 212R, 214 Frebergsvik 26B, 48, 52 Fredrikstad 133, 147 Frei (ved Kristiansund) 202 Frendalsvik 75B Frengstadsetra 35 Fretheim 174B Frierfjorden 35 Friksdalen 204 Frisere 213K , 215, 224 Frisland 179, 215, 224 Frisyre 174, 208, 215B, 224 Frol 160B Fruktbarhet 70, 133, 173ff, 175B, 208, 210R Fruktbarhetskult 107B, 108, 187 Fræna 75B Frø 130R Frøy 174ff, 176B, 2 1 0R Frøya 175f Frøyhov 175, 176B, 176B Frøyland 122B Fuglehoder 101 Fugler 48, 72, 78, 101 Funnsteder på Østlandet 181K Furu 19, 29, 32, 36, 49, 150 Futharken 186 Fyn 216 Fyrster 215 Færøyene 224 Førromersk jernalder 143 G Gallia 151, 156, 163, 198 Gallia Narbonensis 150 Galta 21 f, 24, 28B Gammer 52, 97, 99 Garn 43, 62B Garnsøkker 62B, 203 Gaular 91 Gauldalen 141 Gaupe 48, 113 Gavebytte 74, 117ff, 154, 180, 191 Geiler 171 Geirfugl 44B, 48, 72 Geit 59, 66, 78 Geite (i Frol) 160B Geitrassdalen 39 Gent 215 Gepider 213K Gerd (jotunkvinne) 176B, 210R Germanere 150ff, 151B, 151R, 156K, 163, 172, 183, 190f, 213, 215 Germania 151R, 152, 153 Germanske språk 153, 186f Gevirer 216 Giske 118R, 148B

R EG ISTER

Gjedde 35 Gjerder 130, 157, 158, 167f, 171 Gjerme 162 Gjerstad 162 Gjesdal 29B, 134B, 153B Gjødsel 87, 167, 168, 171 Glass 151, 152B, 153, 153B, 156, 163R, 167, 182B, 195, 216 Glassbegre 154, 183B, 188, 195, 212 Glassperler 163B Glein 174 Glemmen 147f Glokammer 204 Glomdalen 201 Glomma 201 Goa 119 Gode 176 Godøy (Sunnmøre) 148B Godøy (Sunnhordland) 176, 178K Gokstad 212, 212R Golfstrømmen 33 Gotere 156K, 163, 185, 190 Gran 137, 209 Granater 195 Grasvatnet 37 Graver 90 Gravestokker 54R Gravfelter 142B, 147ff, 147B, 156, 158, 159, 164R, 197B, 206, 209 Gravgaver 174f, 18 IR Gravgods 178f Gravhauger 109, 111, 112B, 113B, 1 5 7 ,1 7 4 , 2 0 2 R ,2 0 6 , 2 0 6 B ,2 0 8 B , 209f, 209B, 217 Gravkister 106 Gravminner 61 f, 83, 106ff, 156 Gravplasser 59ff Gravrøyser 54B, 101, 106, 109, 111, 1 1 1 B ,1 1 2 B ,125, 142, 148B, 1 6 4 R ,168 Gravskikk 122, 137, 142, 147ff, 153f, 156, 163, 193ff, 199, 212, 212R, 212, 213; se også Begravelser Gravurner 153 Grener (folk) 190 Grenland 87, 110, 182, 190, 210 Gress 19, 63, 125 Gressbakken 97K, 100B, 101B Gressbakkenfasen 104 Gressbakkenhus 53B, 97K, 98B, 100, 102f Grevling 48 Gris 66, 78, 169 Groblad 125 Grong 162, 206 Gropasteiner 108 Grophus 52, 55, 97, 99 Gropkeramikk 78f Gropovner 146 Gru da 119 Gruvedrift 151 Gryter 139, 220 Grønehelleren 49 Grønhaug 212 Grønlandshval 19 Grønnstein 38B, 39, 39B, 41, 68B, 75, 94 Grønvik, Ottar 196R Grøtstein 220

Gråmåke 44B Gråsel 44B Gudbrandsdalen 17, 35, 146 Guder, guddommer 108, 119B, 126B, 133, 174ff, 175B, 208 Gudme (på Fyn) 216 Gudsdyrkelse 21 0R Gulatingslog 176 Gule (i Fræna) 75B Gull 92B, 106, 111B, 120K, 128, 153, 154, 174R, 178, 179K, 180B, 188, 1 9 5 ,195B, 207B Gullblikk 2 1 0R Gullgubber 176B, 210R Gullsmeder 153B, 174R Gundestrup-kjelen 137B Gunnarshaug 114B, 212 Gvarv 35 Gyvassmidjom 216R Gåstrikland 184 Gårder 87f, 119, 127, 155, 156, 166, 166B, 172ff, 197, 200ff, 202 Gårdsnavn 119, 158ff, 200ff Gåsemure 54R H

Hadeland 188 Hadland 157K, 158, 162 Hadrian 151 Hafrsfj orden 49 Hakkej ordbruk 59 Hakker 71, 86f Hallaskar 36K Hallingdal 35, 75, 217B Halset 202 Halskrager 83 Halsringer 114, 119B, 133B, 178 Halvdanshaugen 210 Hamar 207 Hammer (i Beistad) 52B Hammere 54R Hamp 209 Hamwih 215 Handel 93, 106ff, 113, 1 5 lf, 156, 158R, 179ff, 179K, 191, 215f; se også Byttehandel; Varebytte Handelsveier 116, 134, 179ff, 195, 224 Harald Hårfagre 196, 209 Hardanger 108, 161, 193B, 200, 205,

220 Hardangerfjorden 17 Hardangerjøkulen 36K Hardangervidda 32, 35, 35B, 36, 36B, 39, 46f, 46B, 58, 63, 65, 67, 68, 7 5 ,8 6 , 132B, 210, 219 Hardsyssel 163 Hare 35, 86 Hareid 91 Hareidlandet 91R Harpiks 94R, 136B Harpuner 101, 134 Harr 15 Harstad 110 Harudes 163 Harz 163 Hassel 19, 29, 32 Hasselnøtter 48, 66, 128 Hauge (i Klepp) 154B

Hauger 111 Haukelifjellet 39 Hauskje 91 Havert 48 Havner 3 4 ,4 3 ,2 0 0 , 223 Havnivå 17ff, 21, 22, 32B, 33, 33B, 42 Havpattedyr 24B Havre 80, 168, 200, 209 Havsule 44B Havørn 44B Hebridene 224 Heddal 35, 79R Hedeby 216, 224 Hedmark 139B, 159, 207, 207B Hedrum 210, 212, 221 Heggen 148B Heglesvollen 144B, 145B, 147B Hegra 127B Heidsær 208 Heidsævisthing 208 Heimaey 224 Heinseter 36K Helgeland 24, 37, 42, 55, 138R, 174 Helgo 216 Hellas 93, 93K , 94R, 138 Helleflyndre 50 Hellegraver 184 Hellemaling 103B Hellere 34, 49, 79, 85, 85B, 170, 192 Helleristninger 43, 47B, 49ff, 49B, 50B, 51B, 52B, 55B, 60B, 68ff, 68B, 70B, 71B, 72B, 74B, 76, 76B, 77B, 86B, 90, 96, 9 6 B ,101, 106B, 107ff, 107B, 108B, 109B, 110, 1 1 0 B ,121, 122, 124B, 125B, 126B, 1 2 7 B ,1 2 9 B ,1 3 4 B ,1 3 6 B ,1 4 3 B , 186B, 205 Helligdommer 174ff Hellvikvatnet 192 Hengesmykker 66B, 77B, 94R, 150B, 153B, 174R, 187 Henjadalen 204 Herjolfsdalur 224 Herodot 138R Hespriholmen 38B, 39, 41, 41K , 54, 84 Hessdalen 147B Hestefalloser 173 Hester 108, 124B, 168, 174, 196R, 198B Hestvik 42K Hetitter 137, 142 Hetitterriket 138 Hird 191, 213, 221 Hirdkaserner 155 Hitra 94 Hjartdal 35 Hjartøy 202f Hjartøyvåg 202 Hjelm 21 IB Hjelmeland 163B Hjelmer 212, 213, 221 Hjelmeset 201 Hjemmeluft 68 Hjertemusling 49 Hjort 33, 44B, 48, 49, 50f, 51, 51B, 7 5 , 158B Hjortspringbåten 136B H o d n e11 IB

Holan 125 Holkøks 217B Holmen (i Bjerkreim) 167B Holsbu 46B Holset 201 Holtenes 6 l f Holtålen 147B Homer 93, 111 Honning 138R Honve 162 Hop 170B Hopperstad 158B Hordaland 23, 33B, 163, 170, 175, 220 Horder 163f, 190 Horg 175 Horn 224 Hornkammer 224 Hornklubber 62B Hornnes (i Skjeberg) 108B Hornredskaper 62B Hornsund tind 16B Horpestad 77B Horten 209 Horve 46B Hostad 154B Hov 174 Huder 44, 90, 112, 132B, 217 Hulemalerier 22, 54R Huler 34, 48, 48B, 49, 79, 90, 170, 192 Hulveier 192B Hunder 48, 78, 217 Hunn (i Borge) 125, 126B, 142, 1 4 2 B ,147, 153B Hunnere 156, 156K, 213K Hurum 61, 63, 67 Hus 4 3, 52, 59, 86, 88, 88B, 97f, 99f, 104, 125f, 126B, 127f, 130B, 149f, 154f, 154B, 157, 164f, 166B, 169, 171, 176, 202R, 2 04 Husdyr 56ff, 63, 78, 128, 130B Husdyrhold 59K, 60, 75, 76, 88, 168, 197 Huseby (i Borge) 95B H usguder128 Hval 19f, 21R, 48, 52B, 66, 75B, 170, 184 Hvalfangst 42 Hvalross 184 Hvalrosstenner 101, 216, 223 Hvete 36R, 57, 66, 128f Hvittingfoss 210 Hyperboreere 138R Hyse 72, 78, 170 Hægebostad 159B Hærer 188 Hårjedalen 184 Hæve 162 Høgnipen 24, 26, 26K , 28 Høneland 166B Høns 170 Hønsefugler 86 Høvdingdømmer 113, 120ff, 181, 206ff Høvdinger 120ff, 138, 142ff, 178f, 188ff, 21 IB, 221 Høvdingseter 154f, 154B Hå (på Jæ ren) 126B, 147B, 148, 154f,

229

R EG ISTER

164R, 175, 197B, 202B Håløyger 185, 190 Håndrokk 167B Håndtein 164B Håndverk 215, 216 Håndverkere 220 Hårfagre-ætten 221 I Idd 57, 147 Ideologi 221 Ildsteder 29, 45B, 89B, 97, 98B, 132, 149f, 149B, 158R, 166B, 167, 171, 202R , 203, 204 Ildstål 2 2 IB Iliaden 93, 111 Illerup 188 Inderøy 199B Indoeuropeiske språk 81, 152, 186 Indus 214 Innerdalen 34, 34B Innvandring 22, 24, 25, 60, 64, 67, 77, 78, 80B, 81, 162ff, 198 Irland 93, 224 Isbjørn 19, 20, 21R Island 212R, 224 Istidene 16ff Istrehågan 19 IB Italia 122, 138, 153, 163, 179, 213, 214 J Ja k t 22, 28, 33, 44, 46ff, 64ff, 86, 101 Jaktfalker 206, 216 Jakthauker 216 Jaktm agi 77 Jarfj orden 105 Jegere 33f, 34B, 37, 42, 66, 68ff Jegerkulturer 22 Jellhaugen 210 Jern 90, 122, 134f, 142ff, 151 Jernalderen 124, 136ff, 143, 193 Jernaldergårder 166 Jernbarrer 218B Jernsm iing 143 Jernutvinning 138, 141 ff, 145B, 218f, 218B Jernvinne 144ff, 145B, 170, 178, 206, 218ff Jettestuer 61 Jevnaker 188 Jiebm aluokta 68f, 69B Jordanes 163, 185, 190, 156ff, 199 Jordbruk 56ff, 75ff, 84ff, 113, 127ff Jordbruksristninger 90, 107f Jordbunn 19 Jordgraver 193 Jordnøtter 49, 54R Jostedalsbreen 204 Justinian 198, 214 Ju ter 152K, 156K, 213K , 215 Jyder 164 Jylland 16, 59, 83, 90, 92, 94R, 111, 113, 116, 128, 137B, 138, 146, 160B, 163, 1 7 5 ,1 7 6 ,1 8 8 ,2 1 5 , 2 1 6 ,2 2 4 Jåm tland 74 Jæ ren 17, 19, 34, 45, 47B, 48, 48B, 63, 77B, 80, 87f, 90, 93f, 94R,

230

106, 110f, 117ff, 125ff, 150, 154f, 159, 172, 181R Jåsund 113B K Kajakker 28 Kalhovd 39 Kalibrering 25R Kalkillbukta 97K Kalnes (i Tune) 110B Kalvsvatn 200 Kama 105 Kamkeramikk 72, 97, 105 Kammer 100B, 101B, 102, 173B, 174, 217, 224 Kanoer 28, 29 K apper160B Karbon 25R Karelen 70, 104 Karl Martell 214 Karlebotn 99, 104 Karlebotnbakken 97K , 102B Karlsøy 200 Karmsundet 24, 80, 181, 190, 204B, 212, 223 Karmøy 91, 109, 111, 112B, 114B, 1 7 0 B ,178, 180B, 194B, 212 Karneol 163R Karolingerne 214 Karthago 156K Karveskurd 172, 181R Kasin (i Heddal) 79R Kaupang 216 Kautokeino 70, 71 Keltere 137B, 137K, 137f, 138B, 150, 1 5 2 ,1 5 3 ,2 1 5 Keltisk jernalder 143 Kemi ålv 134 Kenotaf 210 Keramikk 56, 60, 72, 78f, 93f, 97, 105, 163, 216; se også Leirkar Keramikkproduksjon 149R Kilder 108 Kimbrere 163 Kirken, den kristne 214, 215 Kirker 21 0R Kjelmøy-keramikk 135 Kjelmøya 97K, 134f Kjerneøkser 24, 31 Kjeøya 97K Kjærstad (i Vestby) 212 Kjøfjorden 134f Kjøkkenmøddinger 49 Kjøleskarvet 37B, 39 Kjønnsroller 101 f, 204 Kjøpmannskjølen 185B Kjør 48 Kjøøy 134f Klauhaugane 155 Kleber, kleberstein 44, 113, 134, 139, 139B, 1 6 2 B ,1 9 6 ,2 0 3 ,2 1 6 , 219B Klebersteinsbrudd 206, 218f, 220 Klepp 7 7 B ,1 1 1 B ,1 5 3 B ,1 5 4 B ,1 7 6 B , 181R Kleppe 119 Klima 17ff, 28, 32f, 57, 60, 66, 88, 104, 113, 129f, 135, 137, 143, 1 9 7 ,1 9 9

Klodvig 213f Kloritt 220 Klostre 215 Klubber 54R Klyngetun 157K, 171 Klær 43, 54, 116B, 133, 160B Kløvstad 201 Knakkesteiner 41 Knapper 90R, 114 Kniver 24, 68, 72, 74, 75B, 99B, 102, 1 0 4 ,114B, 132B Knokkelavtrykk (dekor) 78 Knokkelfunn 48, 66B Knossos 106B Knurr 21R Kobber 9 2 B ,9 3 ,1 0 4 , 138 Kobberalderen 92 Kokegroper 89B, 167, 169, 202R, 204 Kokekar 56 Kokstein 149B Kolahalvøya 24, 25, 102, 105 Kolstø 180B Komsa 24 Komsaboplasser 24f Komsakulturen 54 Konflikter 102 Kongedømmer 153, 215 Kongemakt 207 Konger 190f, 210R, 213, 215, 221 Konstantinopel 156K, 198, 214 Korgstuvika 112B Korn 216 Korndyrking 57, 58ff, 59K, 75, 76, 80, 84, 86f, 87B, 89, 96, 125, 128,

200 Kornmaling 164B Kornpollen 61 Kornstadfjorden 202 Kosthold 22, 29, 48, 49, 52, 54R, 72, 75, 78, 92, 98f, 130R Kotedalen 75, 76, 84 Kramvik 184B Kraniefunn 28B, 35B, 66B Kreta 93, 106B Krig 191, 198 Krigeraristokrati 154 Krikkand 98 Kristiansand 149R Kristiansund 24, 202 Krokstadfj orden 57 Krossfjorden 102 Krosshaug 181R Krumkniv 132B Krydder 216 Ku 90 Kullstoff 25R Kultsteder 174f, 210R Kulturdualisme 81 Kunst 101, 103 Kunsthåndverk 172 Kurefj orden 57 Kurver 62B Kuskjell 92 Kvalsund 158R Kvalsundbåten 158R, 224 Kvalsundet 16 Kvaløy 201B, 212R Kvamsøy 125

Kvarts 24, 25, 37ff, 173 Kvartsitt 24, 25, 37B, 38ff, 74, 105, 173 Kvassheim 158B, 164R Kvassheimsåna 148 Kveite 52B, 72, 72B, 98 Kveitefiske 49B, 70, 74B Kverner 167 Kvikne 139, 139B Kvinesdal 173B Kvinnearbeid 149R Kvinnegraver 163R, 164R, 173B, 178B, 181R, 183B, 193, 203B Kvinneklær 116B, 117B, 133 Kvinner på helleristninger 69, 70B, 96 Kvinnesmykker 133 Kvitehavet 105 Kvitnos 48 Kvitsjøen 16 Kvi tskj eving 48 Kvåle (i Sogndal) 172B, 173 Kyrkjeeide 124B Kystboplasser 48, 78 Kølle, korsformet 46B Køller 54R, 56, 87 Koln 215 Kårstad 186B L La Téne-kulturen 137K Labyrinter 106B, 185B Lagerhus 150, 171 Lagring av korn 129 Laks 50, 66, 72, 86 Landa 126ff, 130R, 132B, 130B, 149f, 149B, 159, 170f, 171K, 176, 197 Landsbyer 59, 155, 171 Langdistansehandel 180 Lange 44B, 48, 72, 98 Langesundsfjorden 35 Langevåg 39, 41K Langhauger 164R L anghu s88, 1 5 0 ,1 5 8 , 1 6 4 B ,171, 202R Langobarder 156K, 213K Langås (i Sparbu) 125 Lanser 144B Lappuluobbal 71 Lardal 121B Larvik 32B Latvia 104 Lav 36 Legeplanter 102 Leiesoldater 151, 188 Leiknes 50B Leire 56, 146 Leirjord 168 Leirkar 56, 57B, 59, 61, 65, 72, 78, 79R, 93K, 97, 105, 132, 135, 158R, 162B, 167, 195; se også Keramikk Leirkarproduksjon 149R Lepsøy 174 Lerkebakken 157K, 158 Lesja 217B Leskjerm 28 Levanger 144B, 147B Lier 210

REGISTER

Likbrenning 122, 124 Likestilling 100 Lilleasia 59K, 137, 214 Limes 151, 152K, 156 Limfj orden 59 Lin 168 Lind 32, 48 Lindisfarne 223B, 224 Lindås 200 Line (i Time) 88, 88B, 117 Linesøy 63B Linjedekor 118R Lisleby fjellet 133 Lista 19, 80, 94, 110f, 111, 122, 172, 190 Litauen 94R Ljøgottjern 125 Ljåblad 221B Loddetorsk 98 Lofoten 56, 105B, 210R Lombardia 156 Lomeland 157 Lommedalen 18 Lomvi 44B, 48 London 215 Ludovisi-sarkofagen 151B L u er116B Luksusvarer 179ff, 190 Lunde (i Ølen) 92 Lundefugl 44B, 48, 72 Lundenwic 215 Lunder, hellige 175 L u nner121B Lurekalven 200 Lygra 200 Lynnedslag 173 Lyr 49 Lyster 62B Lysterstang 48B Lystertenner 134 Lærdalsfjellene 35, 37B Lærprodukter 216 Løer 167 L ønah orgi161 Løset 201 Løsfunn 80 Løssjord 58 Løten 159, 213, 221 M Maastricht 215 Madla 119, 148B Magerøya 24B Magi 66B, 76, 77B, 94R, 173B, 174R, 187, 196R, 210R Magnesitt 220 Magnetitt 220 Makrofossilanalyse 130R Malta 61 Mammut 17 Mannsdrakt 116B Marcus Aurelius 150B Maridalen 18 Marin grense 17f Markedsplasser 155, 223 Markomannere 152K Marseille 138R Masfjorden 218B Masi 71 Massalia 138R

Medisin 54R Medisinmenn 77 Medstein 184B Megalittmonumenter 60f, 61B Meland 44 Melk 167 Melkeprodukter, lagring 85B, 86 Menneskefigurer 70, 74B, 76B, 96B, 1 0 1 , 1 0 2 B ,1 0 3 B ,108, 124B, 125B, 126B, 127B, 129B, 134B, 1 3 6 B ,1 4 3 B ,175, 176B Menneskeofring 101, 137B, 162B Mercia 215 Merovingertiden 143, 181K, 193, 201B, 207, 209, 213f, 220 Meråker 178 Mestersanden 134f Metall 16, 86, 92f, 104f, 133 Metallredskaper 85 Middagskarheia 45B Midnattssol 138R Midtøsten 57f, 59K, 214 Mikroflekker 30f Mikrolitter 30 Minotauros-sagnet 106B M isjon 215 Misteltein 33 Mjeltehaugen 118R Mjøsa 19, 208, 210 Mjøsa-området 172f, 181K, 188, 190, 201,221

Moadalen 85 Moakamben 202R M oderjord 133, 175 Modum 75 Moesia 152K Monæ 157K, 158 Morene 19, 89 Mortensnes 52, 185B Mosaikkperler 195 Mosel 151 Muhammed 214 Muldbjergmannen 116B Mykene 93 Mykensk kultur 93, 93K Mynter 150B, 174R, 216 Myrer 36R, 60, 77, 91R, 132, 139, 1 4 4 ,1 6 2 B ,1 6 8 ,1 8 8 ,1 9 5 B ,197 Myrmalm 142ff, 218f Myrvatn 29 Mytologi 76, 108, 175 Målardalen 212, 213 Målarområdet 94, 116 Mære kirke 210R Møllestugufossen 51B Møre 63 Møre og Romsdal 88 Mørstad 201 Møsvatn 219 Måleenheter 176 Mår 28, 33, 44B, 48 N Naddvik 130 Nafset 201 Namdalen 162, 182, 206, 206B, 223 Namsen 206 Naust 156, 158R, 170B, 180 Navestad 109B Nederland 60, 150, 152, 179

Nederlandene 214 Neidenfjorden 102 Nerthus 175f Nes (i Akershus) 175, 176B Nes (i Hedrum) 212, 221 Nes (på Karmøy) 170B Nesseby 53B, 54B, 97, 98B, 99B, 1 0 0 B ,1 0 1 B , 102B Never 168 Niello 195 Nilen 56 Niser 48, 75B, 78 Nisjnij Novgorod 105 Njardarlog 176 Njord 174ff Njærheim 175 Nordfjord 51, 94R, 179, 190, 212R Nordhordland 75, 84B, 200, 202 Nordkapp 24 Nordland 39, 42, 50B, 52 Nordmannslågen 46B Nordmøre 68, 80, 202 Nordre Rør 163R Nordsjø (i Telemark) 188 Nordsjøen 22, 33, 180 Nordsjøfastlandet 22B, 33 Nordøyane 39, 41K Nore 63 Norheim 190, 204B Norrland 74, 136, 206 Norskerenna 23, 23B Northumbria 215, 224 Numedal35, 219 Numedalslågen 210, 221 N ydam 158R Nydambåten 161B Nyelv 102 Nyrydding 157, 221B Nær land 175 Nærøy 103B Nøkler 178B Nøstvetkulturen 31, 54 Nøstvetøkser 31, 41, 54f Nøtter 66 Nåler 62B, 92, 100B, 114, 163R, 194

O Odin 175 Odysseen 93 Offa (konge) 215 Offer, offergaver 60, 62, 80, 90ff, 91B, 91R, 104, 114B, 122, 133, 133B, 148B, 174f, 119B, 208 Offerplasser 184B, 188 Ogna (på Jæ ren) 93f, 125 Oka 105 Okser 129B Olje 216 Olonets 95K Olsen, Magnus 159, 160 Omfordeling 119 Omlyd 196 Onegasjøen97 Onsrud 194B Onsøy 57 Oppdal 35 Oppland 51B, 147 Oppstadvev 164B, 167 Opstad (i Tune ) 147 Orknøyene 138R, 224

Ornamentikk 105, 113B, 172f; se også Dekor Orrfugl 33 Os (i Hordaland) 162B, 173, 178B Oseberg 212, 212R Osebergskipet 223B Osen (i Gaular) 91 Oshaugen 109 Oslo 17 Oslofjorden 17, 19, 24, 33, 63 Oslofjordområdet 61ff, 77f, 110, 146, 154 Osnes (i Ulstein) 109 Osp 19 Ost 86, 132, 167 Osterøy 150B Oter 44B, 48, 75, 78 Otra 149R, 182 Ottar (nordnorsk høvding)218, 223 Overhalla 171, 206, 206B P Paradeøkser 56 Parforhold, symbolske 101 Parktundra 19 Pasvik-sidaen 135 Pasvikdalen 72 Pasvikelven 134 Pattedyr 33, 36, 48 Pavia 156K Pelsdyr 33, 48, 135 Pelsverk 28, 86, 105, 113, 116f, 132, 1 3 6 ,1 8 5 ,2 1 6 ,2 2 3 Perlekjeder 195, 203B Pest 198f Piggåsen 220 Piktere 224 Pil og bue 47, 62B, 69, 70, 74B Piler 72 Pilking 72B Pilskog 91 Pilspisser 22B, 24, 25B, 30B, 31B, 68, 78, 85, 94, 130R, 132B, 217B Pimpstein 78, 85 Pinsetter 114, 114B Plantago lanceolata 57 Planteliv 36R, 135, 150; se også Vegetasjon Planterester 130R Platenåler 113B Plinius den eldre 151R Pløying 60, 129B Poitiers 214 Polarlomvi 72 Polen 60, 146, 152, 154, 187 Pollen (sted) 39B Pollenanalyse 36R, 57, 63 Pommern 152 Porfyrøkser 134 Porsmyrdalen 42K Pottemakere 149R Praha 93 Prener 85, 101 Pressblikk 195 Prestisje 114 Prestrudtind 39 Prokopios 185 Prosesjoner 68 Provence 150 Ptolemaios 185

231

R EG ISTER

Purpurskjell 92 Pyreneerhalvøya 214, 215 Pytheas 138R

Q Quentovic 215 R Radøy 57B Rakekniver 114, 114B Raknehaugen 209B, 210 Raknes (på Osterøy) 150B Rambjørg 218B Ranafjellene 55 Ranafjorden 37, 39 Randaberg 48, 6 6 B ,1 0 7 B Randsfj orden 210 Rangsymboler 213 Ranrikinger 190 Ratrinnet 17 Raudhelleren 36K Rauma 176B, 182 Raumer 190 Rav 62, 63B, 78, 90R, 91R, 92B, 93, 94R, 95K, 138R Re 1 1 8 ,1 2 0 , 166B Redistribusjon 119 Redskaper 21, 56ff, 71, 80, 84f, 100B, 1 0 5 ,1 3 6 , 184 Redskaper, bein48B Redskaper, flint 22f, 25B, 30ff, 68 Redskaper, horn 62B Redskaper, råmateriale til 37ff Redskaper, skifer 72ff Redskapstyper 54, 63 Refsvikhola 105B Rege (i Sola) 83, 84B, 106, 113B Regionalisering 54 Reinrose 19, 20B Reinsdyr 20, 22, 28, 28B, 29, 33, 35B, 36, 46f, 49B, 50, 58, 68, 70B, 1 0 4 ,1 1 3 ,1 3 5 Reinsdyrfangst 216R, 217B Reinsdyrjakt 86, 104, 185B Rekve 162 Relieffer 172B Relieffspenner 18 IR, 183B, 194B Religion 62, 70, 76, 90f, 101f, 107f, 120f, 123f, 126B, 127B, 128, 133, 134, 155, 173ff, 187, 191, 208 Rem spenne142B Rena 201 Rendalen 201, 218 Rennesøy 21, 21 R, 24, 28B Resiprositet 119 Rettshåndhevelse 191 Rev 28, 44B, 48, 86, 113, 132 Revheim 107B Revheimsmyra 114B Rhinen 142, 150, 179 Rhyolitt 68, 75 Ribe 216, 224 Rikssamling 207, 215 Ringer 195B Ringerike 89, 172, 209B Ringsaker 51B, 188, 210 Ringsverd 212f, 221 Ringsymboler 107 Ringvassøy 16, 24

232

Rishaug 125B Riska 122B Rissa 51B Ristesund 125 Ritualer 70, 74B, 76B, 77B, 95, 103B, 123, 126B, 173f, 205, 221 Rogaland 18, 21, 23, 29, 55, 64, 157, 157K, 1 5 8 ,1 6 3 , 175 Rolvsøy 57 Romania 187 Rombeporfyr 133 Romere 150, 151B, 153 Romerike 125, 162, 172, 210 Romerriket 142, 148B, 151, 151R, 153B, 156K, 164, 179f, 213 Romersk jernalder 143 Romerske importvarer 153f Romerske mynter 174R Romsdal 110, 176B Rosettfibula 163R Rosseland 162 Rostad 201 Rott 48 Rouen 215 Rovaniemi 71 Rublom 19 Rug 209 Rugii 163 Rundspenner 194 R u ner173B , 1 7 4 R ,186, 186B, 187B, 190B, 196B Ruser 43, 62B Russland 16, 25, 55, 103, 105, 134, 1 3 8 ,212R Rydningsrøyser 168 Ryfylke 20, 21, 24, 88B, 90B, 111, 126, 200, 216R Rugen 163 Ryger 163f, 190 Rygge 5 7 , 163R Ryggknappspenner 194 Rype 3 5 ,8 6 Rød tangen 61 Rødøy 50B Rør (på Ringsaker) 188 Røros 74, 81B Røsholt 121B Røte 162 Røyser, se Gravrøyser Røyskatt 170 Råde 57 Rådyr 33 Råmaterialer til redskaper 37ff S Saksere 156K, 164, 215 Salt 216 Samer 68B, 69, 81, 135f, 135K, 136B, 183ff, 218, 223 Samisk språk 136, 186 Samlere 33f, 34B, 37, 42, 66, 68ff Samojeder 68B Sandbekkdalen 139 Sanddøla 206 Sande (i Randaberg) 66B Sande (i Vestfold) 190B Sandefjord 77 Sandeid 192B Sandve 125

Sang 173 Sanking 65 Sarnes 24, 24B, 25, 25R, 29 Sarpsborg 187B Sauer 59, 66, 78, 9 0 , 169B Sau da174R Savolaks 105 Schleswig 216 Sedimenter 19 Sei 20, 48, 49, 72, 75 Sel 19f, 21R, 28B, 31, 48, 49, 50, 60, 66, 72, 74, 75, 78, 184 Selbu 109B Selebeslag 207B Seletøy 154 Selfangst 42, 72B Selje 19 Selkjøtt 92 Sem 162, 206 Seremonier 62, 134 Sesongboplasser 134 Sesongflytting 71, 104, 135, 203 Seterdrift 85f, 108, 130f, 132B, 147, 168ff, 204f Setesdal 35, 216R Shetland 61, 224 Sibir 72 Sida-systemet 135 Sigder 64, 85, 86f, 87B, 91B, 93, 95, 1 1 4 ,130B Siggjo 68 Sikksakkbånd 92 Sikksakklinjer 101 Sild 75, 92, 152B Siler 153, 163R Silkeborg 162B Simavik 16, 24, 28 Sirdalsheiene 216R Sirkler 107B, 125B Sjaktovner 146 Sjamaner 76, 76B, 77, 77B, 196R Sjelevandring 123 Sjælland 61, 163R, 179K, 180, 182B Sjøpinnsvin 92 Skafthullsøkser 86, 88, 92, 174B Skalldyr 59, 60 Skammel 154B Skandinavia 22, 58ff, 63, 70, 81, 138, 153, 156, 187, 212R, 215, 215, 224 Skasvatnet 94 Skatestraumen 90R Skavberg 134B Skavdalen 42K Ski, skiløping 50, 50B Skien 183B Skifer 68, 72ff, 99B, 105 Skiferbryner 203 Skiferkniver 75B Skiferkomplekset 72 Skiløping 136B, 184 Skinn 44, 102, 113, 132 Skinnbåter 23B, 28, 43, 74, 102 Skinntelt 28 Skip 107, 108B, 109B, 110B, 180, 209, 223B; se også Båter Skipsgraver 212R Skipshelleren 34, 49, 52 Skiringssal 216

Skiveøkser 24, 31 Skjeberg 61, 63, 108B, 147 Skjelettfunn 35B Skjell 48, 49, 72 Skjeltorp 61, 61B, 67 Skjold 142, 154 Skjæveland 157, 157K Sko 155B Skog 29, 32, 36, 59, 137, 150, 174, 197 Skogbranner 66 Skoggrense 32, 36K Skorpe (i Tysvær) 193B Skottland 224 Skramstad 201 Skrapere 24, 44, 85, 91 Skrapere, skjeformede 91 Skrei 72, 98 Skrettingland 162 Skridfinner 185 Skrivarhelleren 85f, 85B, 90, 92, 130 Skubbekvern 87B, 167 Skulptur 47B, 53B, 65B, 101, 126B Skålgroper 107, 204f Skålvekter 178, 181B Skåne 216 Slaggroper 144B Slakteplasser 22 Slavere 195, 214 Slektskap 120 Sleppvirke 150B Slettekjeldo 92 Slettnes 18B, 19B, 22B Sliaswich 216 Slidreåsen 148 Slovakia 146, 152 Smalkjempe 57, 76 Smeder 93, 117, 220 Smier 167 Smykker 63B, 77B, 83, 91R, 94R, 1 1 1 B ,1 1 3 B ,114, 119B, 122, 133, 136, 143, 154, 158B, 163, 163R, 172, 174R, 176B, 193ff, 200B Smør 86, 132, 148B, 167 Smørkollen 207f, 221 Smøystol 217 Småkonger 191 Smålom 44B Småriker 188ff Snabelglass 212 Snartemo 159B Snegler 92 Snoravtrykk (dekor) 78, 79 Snorkeramikk 79R, 81 Snøgrense 33 Snåsavatnet 50B Sogn 85, 92, 104, 169, 190, 202R, 205 Sogndal 172B, 173, 196R Sognefjorden 17, 35, 49, 54f, 92 Sokkamyro 4 1 K Sokndal 119B Sola 83, 84B, 94, 106, 113B, 119B, 1 2 6 ,1 5 3 Soldyrkelse 70, 94R, 108, 123, 124B Solrose 19 Solsymboler 107 Solvognen fra Trundholm 124B Sorknes 201

R EG ISTER

Sosiale forhold 54f, 59, 101, 104, 106f, 111, 120f, 149, 179, 221 Sotra 170 Sotvet 183B Southampton 215 Soveplasser 167 Spangereid 212R Spania 122, 163 Spannformet keramikk 162B, 163, 167 Sparbu 122, 125 Speil 178 Spelsau 169B Spelt 128, 129 Spenner 172B, 193f, 200B, 207B Spill 159B Spillebrikker 159B, 178, 179B Spinnehjul 167, 167B, 178B, 219B Spinning 164B Spiraler 92, 93K, 107B, 108, 113B, 172 Spiralmønstre 84B Språk 54, 81, 186, 196 Spyd 6 2 B ,69, 144B, 154, 186, 217B Spydspisser 31B, 186B Stabu 186B, 188, 213 Stadsbygd 51B Stakaneset 38B, 41, 54 Stamfedre 120 Stammeriker 190 Status 74, 84, 91, 95, 101, 120, 138, 174 Statushandel 114 Stavanger 20, 114B, 164B Stavbygde hus 164B Stavij ordet (på Eidsvoll verk) 195B Stavnheim 126B Stedsnavn 159ff, 175f Stein (i Ringsaker) 51B Steinbrudd 38B, 39, 68, 84, 94 Steiner, hellige 184B Steinfalloser 174, 175B Steinhuggermerker 220 Steinkjer 107B, 188 Steinmonumenter 58B Steinringer 184B, 185B Steinøkser 31, 54, 56B, 87B, 133, 1 3 4 B ,173, 174B Stend 158R Stikler 24 Stjørdal 108, 121, 178 Stonehenge 58B, 61 Storak 32 Storbritannia 94 Storbonder 120ff Store Myrvatn 29, 29B Store Svela 157K Store-Dal 147 Storengsetra 34B, 35 Storfe 59, 66, 78 Storhaug 212 Storrsheia 157K Storrsheivatnet 158 Storskarv 44B Storsteinsgraver 61 Storuman 37 Storviltjakt 102 Strand (i Rogaland) 163B Strandlinjer 17, 18B, 28, 32, 32B, 42

Strandnivå 23 Strandsnegl 20, 49 Strekdekor 66B Stridsøkser 56, 80B, 84, 94, 119B Stridsøkskulturen 78B, 79R, 80f Stryn 124B, 186B Stykket (i Stadsbygd) 51B Støpeformer 93, 105, 121B, 134, 139 Sula (Sogn) 49 Suldal 200 Sumtangen 132B Sunde 49 Sundsvall 206 Sunnfjord 41, 60B Sunnhordland 24, 84B, 123B, 200 Sunnmøre 72, 91, 91R, 94, 109f, 118R, 125, 158R, 174, 179, 182, 188, 190, 193, 1 9 7 ,2 0 0 ,2 0 1 ,2 2 4 Sutton Hoo 213, 224 Svalbard 16B Svartbak 44B Svartedauden 198 Svartehavet 81, 163B, 163, 203B Svarthålå 34, 48f, 48B Svear 183, 185, 198 Sveinshaugen 210 Sveio 111B, 123B Sveits 137K Svela 157 Svelavatnet 157, 192 Sverd 113B, 119B, 142, 154, 188, 217B Sverdkamp 143B Sverdskjedebeslag 194B, 195B Sverdskjefte 210B Sverige 51, 55, 61, 72, 78, 94R, 96, 103, 105, 111, 143, 152, 154, 1 8 4 ,2 1 3 Svevere 152, 156, 156K, 213K Svevollen 15, 16, 34 Svibruk 58, 60 Svolset 204 Syenitt 134B Sykdommer 94R, 173 Syler 85, 100B Symboler 101f, 107B, 107f, 113 Synkope 196 Syre (på Karmøy) 194B Sysendalen 193B, 219 Sæve 162 Sølv 153, 163R, 179K, 195 Sølvmynter, romerske 150B Sømme (i Sola) 126 Sømna 56B, 155B Sør-Talgje 88B, 89B, 90B Sørkedalen 18 Sørlandet 18, 41 Sørøya 70 Sålding av korn 129 Såttdalen 139 T Tacitus 142, 151R, 152, 163, 175f, 183, 191 Talgje 91 Talk 162B Tamdyr 48, 56, 58, 66 Tangespisser 24 Tatovering 54

Teig 174R Teist 78 Teksdal 75B Tekstiler 159B, 160B, 216 Telemark 35, 63, 66, 79R, 87, 188, 219 Tell-form asjoner 58 Telt 28, 29, 34, 80, 99, 134 Temperaturer 19, 28, 31 Tepperot 132 Territorier 102, 121 Tessem 107B Teutoburgerskogen 151 Teutonere 163 Thorsberger Moor 160B Thule 138R, 185 Thy 94 Thiirmgere 214 Tigris 56 Time 88, 88B, 166B Tindved 19 Tingsteder 155, 208, 209B Tinn 92B, 93, 138R Tinnsjø 35 Tiur 33, 44B Tjekkia 93 Tjelta 119, 153 Tjern 174 Tjernagelhaugen 111B, 123B Tjølling 91B T o d n e s122, 125 Toftøy 25B, 31B Toll 215 Tollundmannen 162B Toppskarv 44B, 74B Tor (gud) 208 Tordensteiner 173 Torneå 70 Torshov 175, 208 Torsk 20, 44B, 48, 49, 72, 75, 92, 9 8 f Torvastad 190, 212 Torvhus 52 Totemisme 76f Toten 1 8 6 , 1 8 6 B ,1 8 8 ,2 1 3 ,2 2 1 Tovmoen 141 Traktbegerkulturen 60ff, 75, 79, 80 Tran 184B Transteinen 185B Trebøtter 158B Trekull 88, 143, 145, 198, 219 Trekullmiler 146 Treller 112, 176 Tresking 129, 138R Treskjærerkunst 154B Treskurd 172 Treverere 152 Trinnøkser 68 Troll 173 Trollhegg 28 Trollheimen 35, 36, 216R Trollmenn 77 Trommer 70, 124B, 134B Troms 16, 24, 34, 52B, 80, 88, 96, 134, 182, 200, 201B Tromsø 88 Tronsetra 34f Truger 50, 5 4 B ,7 4 B Trundholm 124B Trysil 2 0 1 ,2 1 7 ,2 1 8

Trær, hellige 174 Trøndelag 19, 50, 55, 63, 72, 74, 80, 89, 94R, 109, 116, 121, 146, 172, 1 7 5 ,1 7 9 ,2 0 0 ,2 1 9 Trøndere 190 Trådavtrykk (dekor) 78 Tsjekkia 152 Tu (i Klepp) 153B Tuegraver 124 Tundra 19, 28 T u n e 1 0 9 B ,1 1 0 B , 147 Tunesteinen 187B Tveit 200 Tverrøks 217B Ty (gud) 175f Tya 85 Tyin 85 Tynnakket øks 63B Tynset 139 Tyrifjorden 19, 106B, 210 Tysfjord 50B Tyskland 22, 67, 118R, 122, 146, 150, 152, 153, 154, 175, 212R, 214 Tysnes 175, 178K Tysnesøy 176, 178K Tysvær 193B U Uadalsvatnet 158 Ualand 157K, 158, 162 Ula (i Glemmen) 147, 148 Ulefoss 35 Ull 90, 116B, 164B, 167 Ull (gud) 175 Ullandhaug 164B, 166, 166B, 168, 198 Ullensaker 125, 162, 194B Ullensvang 175 Ullerøy 61 Ulstein 109 Ulv 86, 113 Unetice 92B Unetice-kulturen 93 Ungarn 94, 122, 213 Uppland 65B, 193, 198B, 21 IB Uppsala 206 Ural 93 Uratangen 4 1 K Urgermansk 186 Urnefelter 122 Urnordisk språk 153, 186f Urter 19, 132 Urutlekråi 130ff, 132B Ustevatn 39 Uthus 150 Utmark 130, 167ff Utrecht 216 Utsira 170 Utvik (på Karmøy) 109 Uvdal 63, 218 V Vaksdal 49 Valdres 35, 63, 146, 148, 181K, 205, 218, 219 Valevatn 153B Valleland 162 Valsgårde 206, 213

233

REG ISTER

Vandaler 152K, 156, 156K, 213K Vang (i Hedmark) 142B, 206ff, 210B, 215B Vangsvatnet 143B, 161 Vannveier 93 Vanylven 193 Varanger 71, 7 2 ,9 7 , 134 Varangerfjorden 35, 52, 72B, 97f, 9 7 K ,1 0 1 , 184B Varangerhalvøya 32, 184B Varebytte 70, 71, 114ff, 155, 182, 215, 216, 221; se også Byttehan­ del; Handel Vassendøya 35 Ve 175f, 178K Vega 28, 42f, 42K , 43B, 45B, 75B Vegetasjon 18f, 29, 36R, 64, 113, 132; se også Planteliv Veidekunst 49 Veideristninger 49f, 77, 107 Veien (på Ringerike) 181B Veier 192B Veka 161 Vekstein 220 Vektlodd 181B Vendel 193, 206, 21 IB , 213 Vendeltid 193 Vendsyssel 94 Verdighetstegn 134 Verkstedhus 171, 171K Vespestad 41K , 173B Vespestadøkser 68 Vestby (i Lunner) 121B, 212 Vesterøya 77 Vesterålen 76, 182, 224 Vestfold 18, 62, 63, 89, 212, 212R Vestgotere 213K Vestlandet 24, 30, 33, 34, 51B, 75f, 9 0 R ,180 Vestlandsøkser 68 Vestvågøy 2 1 0R

Vevatnet 176, 178K Vevelstad 76B Veving 164B, 167 Vevlodd 89B, 90B, 91, 219B Victoria (gudinne) 188 Vidar (gud) 208 Vidarshov 208, 215B Vidvangane 161 Vier 19, 132 Vigesdal 157 Vigeså 157, 157K Vigesåvatnet 158 Vik (i Sogn) 158B Vik (i Sømna) 56B Vikadalen 130f Vikafjord 41K Vikastølen 130f Vikingbanken 23 Vikinger 215 Vikingskip 212 Vikingtiden 143, 202, 223B Villepler 49 Villkatt 44B Villsvin 31, 33, 44B, 48, 49, 75, 195, 208 Vin 1 5 1 ,2 1 6 Vindskjermer 34 Vingen 51 Vinje 161 Vinkellinjer 101 Viste 34, 48f, 48B Vistnesdalen 76B Vitlycke 129B Viuvatn 39 Vivelstad 201 Voggebreen 204 Vogner 108, 126B Volga 105 Volse 173 Volver 173 Voss 143B, 161, 212R

Vossevangen 161 Værem 206 Våpen 56, 80, 119B, 142, 144B, 154, 156f, 178, 188, 193, 196, 210B, 212, 216 W Wales 151 W endelringer 133B W eser 179 W essex 215 W essex-kulturen 93 W ijk bij Duurstede 215 W isla 152 Y Ynglingeætten 209 York 215 Yrkesspesialisering 121 Ytre Moa 202R Ytrøyna 49

0 Ødegårder 197, 220 Øgle (gård) 201 Økseoffer 92 Økser 25B, 30B, 38B, 39B, 41, 41B, 56f, 56B, 63, 63B, 64K, 68B, 77B, 78, 80B, 86f, 9 2 ff, 96B, 108, 114, 119B, 122B, 134B, 196, 217B, 221B Øksnes 175 0 1 1 8 7 , 190B Ølen 92, 148B, 192B Øresund 67 Ørret 35, 86 Ørretfiske 47 Øser 154 Østerdalen 63, 96, 201, 218 Østerrike 122 Østers 20, 49, 59, 60

Østersjøen 17B, 33, 60, 78 Østersjøområdet 91R, 94R, 111, 216 Østfold 18, 24, 25, 26B, 28, 56f, 63, 89, 108f, 121, 154, 163R Østgotere 152K, 213K Østlandet 33, 50, 55, 67, 77f, 133, 1 9 9 ,2 0 1 Overuman 37 Øvre Eiker 80B Øvre Stabu 186; se også Stabu Øvre Øye 173B Øygarden 31B, 170, 202 Øyvoll 122 Å Åfjord 63B Åhus 216 Åk 176B Åker (i Vang, Hedmark) 142B, 206ff, 2 0 7 B ,221 Åkerbruk 56, 63, 76, 128, 168 Åkerfunnet 207f, 212, 215B Åkerrydding 87, 88 Åkersvika 171, 207f, 221 Ål (i Hallingdal) 48, 217B Åland 212R Ålbusetra 35 Åmot (i Østerdalen) 201 Åmøy 108, 108B, 121 Åndalsnes 182 Årdal 85, 85B, 130, 202R Årdalsvatnet 85 Årekvarts 68 Årstad (i Eigersund) 139B Ås (i Idd) 147 Åsatroen 173 Åsbygda 201 Åsgarden 42, 42K Åsrøyser 111

JEGERE OG SAMLERE < rS ora O rt

rt ora rt

51 n 3.

5! rt ora

I

»

r

cra 3

cr 2 ?r

TI Q Vi ro Vi H3 O

O W rt

o C o |EL o ^ O

S|