Fortidens landskap: om mordet på Karl XII og andre essays 8200215792

Citation preview

PETER ENGLUND

FORTIDENS LANDSKAP Om mordet p å K arl X II og andre essays

OVERSATT AV PER QVALE

UNIVERSITETSFORLAGET OSLO

Universitetsforlaget AS 1992 ISBN 82-00-21579-2 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med ånds­ verkloven og fotografiloven, eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Henvendelser om denne boka kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 2959 Tøyen 0608 Oslo Omslagsillustrasjonen er Philips de Koninck: Landskap med ruiner (The National Gallery, London) Omslag: Bergsnov Design a /s Trykk: Gjøvik Trykkeri A.s, Gjøvik

Forord For en tid siden besøkte jeg National Gallery i London. Til tross for at jeg hadde bestemt meg for bare å se de avdelingene som rommet fransk og nederlandsk barokk, ble jeg snart ganske matt av flommen av bilder omkring meg. Frodige stilleben, myldrende genremalerier og pompøse scener fra mytologien ble til en storslagen og urolig helhet rett foran øynene på meg. Satyrer, små, butte amoriner og alvorlige menn med hovmodige øyne og fjærbuskhatter virvlet forbi i et tempo som økte i takt med mine stadig raskere steg gjennom de tause salene. Men så fikk jeg øye på et maleri som fikk meg til å stanse opp. Og jeg ble stående ved bildet. Det som slo meg var tomheten. Bildet var malt i 1655 av den nederlandske kunstneren Philips de Koninck. Det er et typisk de Koninck. Fra et høyt utsiktspunkt skuer man utover et flatt landskap, der en elv tar seg frem mot synsranden, i lange buktninger. Kanskje er det en av de aller første dagene i september, når sensommeren akkurat står klar til å skiftes ut med tidlig høst. Et frodig grønnsvær kler ennå trærne som bugner av frukt, og stubbåkre lyser gult i det fjerne. I den høye, lettskyete himmelen fornemmer man et svakt anstrøk av høstkulde. Bak en kolle i forgrunnen skjuler det seg noen bygninger og en ruin. Hus skimtes også lenger borte, bak de sceneteppene av trær som strimler opp de flate jordene og våtmarkene som omkranser vannspeilet i elven. I det fjerne en by, kronet av kirkespirenes fint meislede silhuetter. Deretter begynner havet som en stripe av sølv, og bortenfor det, kan vi tenke oss, en ny verden. Landskapet er nesten helt tomt. I forgrunnen sitter en ensom mann ved en sandskråning ned mot elven, høyt til værs på en sten på beitemarken, som er godt beitet; det er så man aner eimen av gjærende nedfallsfrukt og sauelort. En hulvei med dype hjulspor dukker frem fra 5

bakkehellingen bak mannen. Veien er også tom, bortsett fra noen vandrere. «Slik må det ha sett ut,» tenkte jeg, «dette er fortidens landskap.» Jeg ble stående og lure på hva det var som skjulte seg nede i fordypningen, hvem det var som nettopp nå var i ferd med å stige inn i bildet via hulveiens stigning. Den ensomme mannen venter på noe som straks skal ta denne scenen, dekorert som landskap, i besittelse, såpass var klart. Problemet var bare at jeg ikke kunne bestemme meg for hva. Det kunne gjerne være noen kvinner i kysehuve og grå kjoler høyt til værs på en oksekjerre full av grønnsaker, på langsom ferd mot markedet. Det kunne like gjerne være et kompani soldater tungt stigende i kravestøvler og svetteblankt remtøy, med hvitt støv i hår og ansikt og hakebørser gyngende over skulderen, på vei for å beleire byens kastell. Begge disse gruppene av mennesker er like sannsynlige og like verdige til å ta dette fortidige landskap i besittelse. De står for to ulike poler som gjerne settes opp mot hverandre i historien, enda ingen av dem kan viskes ut uten at vår fortid blir ubegripelig. Soldatene representerer det vi kunne kalle Den Store Historien: krig, konger og storpolitikk. De dundrende jordskjelvene og de store oppdagelsene. Kvinnene får her representere Den Lille Historien: hverdagslivets tause gang med dets rolige rytmer og nesten umerkelige forandringer som ofte endrer våre liv mer gjennomgripende enn mang en forlengst glemt fredsavtale. I denne boken vil man gjenfinne et knippe essays som behandler både den ene og den andre delen av historien. De strekker seg fra slagenes og revoltenes spenningsfylte dramatikk og helt til de aller mest bortgjemte delene i vår felles fortid. Alle tideverv er berørt, men jeg tror at det skrevne i noen grad avslører min svakhet for den såkalte tidlige moderne epoken, det vil si de drøye tre hundre årene mellom slutten av middelalderen sist på 1400-tallet og den franske revolusjon i 1789. Jeg akter ikke å gi skinn av at denne samling er resultatet av noen større planmessighet. Essayene er blitt til over lengre tid, og berører ganske enkelt slike motiver og problemstillinger som interesserer meg. (Publikum oppfordres også til å la sin lesning av disse stykkene bli styrt av samme ledestjerne: Samlingen behøver slett ikke å leses i ett strekk, men kan godt plukkes i etter forgodtbefinnende.) Noe er nyskrevet, men det meste bygger på artikler som er publisert andre steder fremfor alt i Expressen, der jeg har hatt den ære å skrive på kultur6

sidene, men også i tidsskriftet Modema Tider og i Månadsjournalen eller er holdt som forelesninger. Jeg skriver «bygger på» fordi alt er bearbeidet på ny, gjennomgått og omskrevet. (En takk for hjelp og oppmuntring i dette arbeid rettes herved til Ola Larsmo, Moa Matthis og Anders Florén.) Dette er essays i ordets opprinnelige betydning, altså «forsøk». Med mange av disse punktvise nedslag håper jeg å gløtte litt på døren til noen nye forskningsfelt innenfor dagens historieforskning, og kan noen på den måten forledes til å lese mer, ville det glede meg. Flere essays er skrevet helt for min egen skyld, for historien handler jo, som Sten Lindroth en gang skrev, i siste instans om meg selv og min egen gåte. For når man står overfor bildet av de Koninck, dukker spørs­ målene opp. Hvem er mannen på stenen? Var han meg? Og i så fall: Når gikk han tapt i meg?

Gåvsta, en varm natt i slutten av juli 1991 Pe t e r E n g l u n d

Innhold Myten om feltherren 13 Tanker rundt en fersk krig 28 Om et besøk i Poltava 41 På slagmarken ved Verdun 48 Brødrene Marx i Petrograd 60 Om Karl XIIs død og andre mord 73 Hvorfor ble Malin Matsdotter brent? 88 Om tidens historie 97 Om kokte syvsovere og god smak 104 Om den vakre naturens historie 110 Om fattigdommens historie 115 Barnet med seiershuen 121 Om misnøye og andre historiske følelser 132 Om ensomhetens historie 137 Om mørke og lys 142 Om stank og skitt 146 Om redselens historie 152 Om gråtens historie 157 Piken og østersene 162 Den viktorianske seksualiteten 171 Tre elskeres bekjennelser 180 Litteratur 190 Register 199

X

Bak oss fortaper vårt henfarne liv seg langt i det fjerne. Der slumrer det som en by innsvøpt i tåke, en by vi har forlatt. Noen høyder begrenser og dominerer byen. Noen viktige handlinger reiser seg som tårn, enkelte ennå opplyste, andre nesten ruiner, som under glemselens byrde luter mot sitt fall. M a u r ic e M a e t e r l in k

Jord og himmel når til stadighet de titusener ting. Knoklene råtner i dypet. Men åndedrettet stiger i høyden og flyter som lys, det lys der dere, o gamle mestere, i ro skred frem. Peter H u ch el

Myten om feltherren Etterpå var alle de involverte enig om at det hadde vært en sjeldent forvirrende affære. Den fant sted ved den lille elven Katzbach i det sørøstlige Tyskland den 26. august 1813. Napoleons stjerne var dalende, og på den tyske krigsskueplass ble hans styrker angrepet av prøyssiske, russiske og svenske hærer. En fransk armé gikk denne dagen over Katzbach for å gå imot de prøyssiske og russiske enheter som sto på den andre siden av elven. Sjefen for franskmennene het Macdonald hvilket man må vedgå er et noe usannsynlig navn på en fransk feltmarskalk en mann med utseende som en slags noe mer robust Shelley, og som stammet fra en familie landflyktige skotske jakobitter. Selv hadde han tidlig sluttet seg til den franske revolusjon, og siden hadde han kriget seg frem: Marskalkstaven hadde han oppnådd ved Wagram i 1809, der hans tre divisjoner hadde sprengt det østerrikske sentrum. Angrepet over Katzbach var hans eget påfunn. De forente russiske og prøyssiske styrker hadde i de siste dagene vært utsatt for flere tilbakeslag, og de manglet det meste fra proviant og ammunisjon til klær. Macdonalds tanke var å presse dem ytterligere gjennom et flankeangrep. Problemet var bare at hans motpart på den andre siden av elven hadde kommet på at de skulle gjøre akkurat det samme mot franskmennene. Motparten var Gebhard Leberecht Bliicher, en høyst usedvanlig person og militær, som hadde begynt sin karriere som 16-åring ved å ride som husar for svenskene under syvårskrigen. I 1813 var Bliicher såvidt sytti år gammel, lettsindig, udannet, storskrytende, psykopatisk, og fra tid til annen hadde han anfall av senile vrangforestillinger. Blant annet var han en stund fullstendig overbevist om at franskmennene hadde bestukket hans tjener til å varme opp værelset hans slik at han var nødt til å hoppe bortover gulvet eller gå på tåspissene for ikke å bli brent under fotsålene. Men når Bliicher ikke var lammet av slike 13

spennende fantasiforestillinger, var han en selvsikker mann, populær blant soldatene, uredd, sta, full av kraft og oppfinnsomhet, og riktig henfallen til djerve og overraskende påfunn. På portrettene møter man en eldre mann med høy panne, bakovergredd kort, grått hår, en frodig hvalrossbart og mørke, stirrende øyne, der galskapen skimtes som glør under asken. Det var typisk ham at han i denne vanskelige situasjonen ikke satt på baken og avventet motstanderens neste trekk, men i stedet hastig gikk til aksjon. Macdonald delte sin hær inn i tre kolonner, som begynte å krysse elven på tre forskjellige steder. Været var det verst mulige. I piskende regn lette franskmennene seg frem, samtidig som prøysserne kom traskende som en våt hjord fra den andre kanten. Overraskelsen ble total for begge sider da de snublet over hverandre. Franske avdelinger, som hadde hatt sin fulle hyre med å ta seg oppover de svampaktige elveskråningene, kom ut av orden og ble slått tilbake etter hard nærkamp. Angrep og motangrep krysset hverandre i regn og vind. Til slutt brøt noen russiske skvadroner igjennom. Det franske kavaleriet ble drevet bakover, tørnet sammen med sitt eget infanteri, og hele den uryddige horden ramlet så avgårde, utfor de sølete hulveiene og glatte elvebakkene, ned mot vannet. Prøysserne fikk kanoner på plass oppe på elveplatået, kanoner som hamret løs mot de panikkslagne franske massene da de prøvde å komme seg tilbake over den strie strømmen. Skrikene og skuddene fortsatte til natten og mørket omsider satte en stopper for det hele. Verken Macdonald eller Bliicher hadde skjønt hva som egentlig hadde skjedd. De hadde forstått at det man i dagligtale pleier å kalle for et slag hadde utspilt seg, et sted inni de fjerne grå skyene av regn og røyk. Mer var det ikke. Det viste seg at franskmennene hadde mistet omkring 15 000 mann og 100 kanoner i løpet av dagen og kvelden. Bliicher kunne, ikke uten forbauselse, konstatere at han nok hadde vunnet. Han var seierherre i en batalje som han knapt visste noe mer om enn at den hadde funnet sted. Den var rene flaksen, det innrømmet han for sin stabssjef Gneisenau: «Vi har vunnet slaget, det kan ingen ta fra oss; men nå lurer jeg på hvordan vi skal få folket til å forstå hvor sinnrikt vi planla dette.» Bliichers ord fra 1813 kan iblant være godt å ha in mente når man sitter og blar i et og annet tungt og omfangsrikt krigshistorisk opus. Alt virker så klart og velordnet der. Man bretter ut plansjen og følger de mangefarvede pilene rundt i det som ser ut til å være en slags 14

kartografisk spaghetti. Henført glemmer man nesten bort den fæle og kaotiske virkelighet som her er blitt destillert til rene pennestrøk på et stykke utsøkt kolorert papir. Det finnes visse typer tildragelser og hendelser det er uhyre vanskelig å yte virkelig rettferdighet som historiker, og krigerske ting hører til disse. «Skrive en historie om et slag?» sa Wellington, seierherren ved Waterloo og Bliichers våpenbror, «man kunne like gjerne skrive historien om et ball.» Bak denne ytring lå dels hans kjente skepsis overfor historieskrivning i det hele tatt; til en av sine selvutnevnte biografer - som det gikk tretten av på dusinet skrev han en gang spydig at om historikerne bare fulgte den gylne regel kun å skrive denslags som de visste var sant, så ville de sannelig ikke ha mye å fortelle. Men når han likestiller ballet og bataljen, så bygger det også på en tvil om hvorvidt det virkelig er mulig å fange det som skjer under disse i høy grad uryddige tilstelninger. I særdeleshet for et øyenvitne som nettopp i egenskap av øyenvitne er bundet til én eneste synsvinkel, ett eneste bruddstykke av virkeligheten, må det iblant være nærmest umulig å bringe orden i det som virker som en helt tilfeldig og høyst forvirret strøm av hendelser. Denne følelse av vantro og tvil innfinner seg ikke sjelden når man som historiker går til kildene og der søker å bringe orden i det som ofte er et kaos av motstridende og forvirrede vitnemål. Jeg ble selv rammet av denne fornemmelse da jeg første gang bega meg inn i den rike brevog dagbokslitteraturen som finnes etter det svenske stormaktsveldets siste apokalyptiske strid, den store nordiske krigen 1700-1721. Ofte kom den følelsen ikke så mye fra kildene. Nei, ikke rent sjelden oppsto den i stedet av møtet mellom standardverkenes rettskårne teser og den virkelighet som dagbøkene kunne fremvise. Jeg ble forundret over hvordan historikere kunne skrive om en slik grusom hendelse som et slag uten en eneste gang å bruke ord som «blod» eller «redsel», som utvilsomt var uunngåelige innslag i et slikt evenement; likhaugene forsvant liksom bak de smukke ordbroderiene, skjult av dekkord som «falne» og «tap». En annen ting som slo meg var historikernes store opptatthet av det såkalte skyldspørsmålet. Det var særlig tydelig da jeg begynte å konsentrere meg om ett enkelt slag, det ved Poltava i 1709. Gang på gang stilte de samme spørsmål: Hvem av generalene var Den Skyldige? Hvem hadde truffet Den Skjebnesvangre Beslutningen som slo alt overende? De kildekritiske kukakene hvinte gjennom luften og traff snart den ene, snart den andre av potentatene. På 1800-tallet var 15

det ofte Karl XII og framfor alt feltmarskalk Rehnskold som ble hengt ut til spott og spe. (Sistnevnte hadde blant annet avbrutt den lovende forfølgelsen av det oppløste russiske kavaleri som man hadde fått overende i slagets første timer; han hadde også stanset et tilsvarende lovende angrep mot den befestede russiske leir.) Siden kom Karl XIIrenessansen i begynnelsen av 1900-tallet. De forutgående års temmelig kritiske holdning til den skjeggløse tordenguden ble snudd til hengiven dyrkelse. Den stakkars kongen ble shanghaiet av en punsjbedugget klikk grosserere fra ytterste høyre fløy (og ikke sjelden brukt som et tungt skyts mot alt som luktet av arbeiderbevegelse og alminnelig stemmerett). Carolus ble således forvandlet til en feltherre av Guds nåde, den fremste av dem alle. Slaget den 28. juni 1709 var slett ikke noen desperat handling av en konge som hadde satt seg selv og sin hær i en håpløs posisjon. Nei, tvert imot, det var en genial felle, som tok sikte på å gjøre kål på hele den russiske hær i et eneste dundrende slag - om det var noen som var i nød så var det tsar Pjotr Aleksejevitsj. Karl XII og hans nestkommanderende Rehnskold ble erklært ufeil­ barlige. I all hast måtte man finne frem en ny syndebukk, og det ble sjefen for infanteriet, general Lewenhaupt. På mystisk vis ble han gjort ansvarlig for praktisk talt alt det som gikk over styr denne elendige sommerdagen i 1709. Så gikk tiden. Ved slutten av 1950-årene, etter enda noen runder med vitenskapelig håndgemeng, var Rehnskold tilbake som syndebukk, han hadde angivelig ikke holdt mål som befalingsmann. Og for Gustaf Petri, som skrev det siste viktige inn­ legget i den lange diskusjonen, liksom for alle hans forgjengere, spilte Foten en stor rolle: om ikke Karl XII hadde slumpet til å få en kule i sin kongelige fot et par dager før slaget, hadde han selv kunnet ha kommandoen, og da hadde nok alt sluttet helt annerledes. At man hadde vært så manisk opptatt med å finne Den Skyldige har delvis å gjøre med at man lenge mente at dette var en viktig del av historikerens oppgave. Historikeren skulle vandre gjennom fortidens landskap og dømme: gode skulle skilles fra onde, fremskrittsmenn fra bakstrevere, får fra geiter. Verdenshistorien var, med Schillers kjente ord, en verdensdomstol. Det gikk selvsagt troll i ord etter en stund. En periode var det høyeste mote blant historikerne å omvurdere - selve ordet sendte nesten pornografiske grøss gjennom standen - det vil si erklære at en som alle hittil hadde trodd var en Skrekkelig God Konge egentlig var en Skrekkelig Dårlig Konge eller vice versa. Nå forekommer det ikke stort av denslags moralsk tomgangsfilosor’ 16

(Kanskje altfor lite.) I dag streber en historiker først og fremst etter forståelse - forståelse i den forstand at man vil begripe, ikke unnskylde - i stedet for fordømmelse. Men når jeg selv stiller meg en tanke spør­ rende overfor denne evinnelige letingen etter syndebukker på Poltavas støvete slagmark, skyldes det ikke at dette skulle være uttrykk for et noe patinert historiesyn. Jeg mener derimot at det i mangt og meget bygger på feilaktige forutsetninger, først og fremst på et skjevt bilde av hva som egentlig foregikk på slagmarkene i den tidlige moderne epoke. Spørsmålet er nemlig i hvilken grad de høye krigsherrer på denne tiden hadde noe virkelig herredømme over det som skjedde i trefningene. La oss inntil videre glemme det moderne topografiske kartet og de flotte fugleperspektivene - selv om det kan være nokså vrient for den gjennomsnittlige lenestolstrategen der han sitter foran peisen, med kartverket i fanget, konjakkglasset i den ene hånden og hodet i den andre. I stedet skal vi prøve å senke oss ned mot bakken på valplassen, ned til den virkelighet som høyeste befalhavende var henvist til å virke i. Vi ville da straks bli oppmerksom på to fenomener som skapte store problemer for en feltherre under et slag. For det første var det sikten. Fra 1300-tallet til inn i annen halvdel av 1800-tallet brukte armeene svartkrutt i kanoner og håndvåpen. Dette kruttet ga fra seg en kraftig, hvit røyk (røykmengden er omtrent fem ganger så stor som den som kommer fra moderne såkalt bomullskrutt). Når våpnene ble avfyrt, oppsto store svulmende røykskyer som raskt oppslukte både venn og fiende, tåkebanker som var så tette at man som regel ikke kunne se en hånd for seg. Dette vanskeliggjorde ildgivningen og tvang en fra tid til annen til å innstille skytingen og vente til alle tåkedunster var oppløst i vinden. Hvis det var vindstille ble det store problemer, for da kunne et nærmest ugjennomtrengelig slør av hvit røyk som ble spydd ut dekke fronten og gjøre det fullstendig umulig å se hva som egentlig foregikk. I den tørre årstiden kom gjerne støvet i tillegg. Når titusener med menn og hester beveget seg over inntørkede marker og veier, kunne de virvle opp rent utrolige mengder støv: Under visse værforhold kunne en marsjerende hær være kronet av en høy, svevende søyle av støv som var synlig på mange mils avstand. Skyer av kruttrøyk og virvlende støv gjorde at en så enkel oppgave som å skille venn fra fiende ofte ble til et avansert kunststykke. Støv og skarpt sviende røyk murte raskt igjen øynene på de stridende, og kruttslam og et fint støvlag la seg over 2. Fortidens landskap

17

ansikt og klær. Røyken etter svartkmttet avsatte dessuten en svart, fet film på svett hud, og forvandlet de stridendes ansikter til flekkete svarte masker. Det var derfor ganske vanlig at motstanderne ble blandet sammen i en forvirring som iblant hadde rent surrealistiske trekk. Ved Poltava gikk svensker tvers igjennom russiske enheter, der marsjerte svenske bataljoner side om side med russiske bataljoner, og der hendte det også ved minst én anledning at russiske soldater pyntelig stilte opp i svenske avdelinger. Utpå høsten slapp man som regel alt støv, men da hadde man alltid risikoen for tåke og dis. Kombinasjonen av røyk og tåke var også helt fatal for alt som het ordnet krigføring. Det er nok av eksempler på dette, fra Liitzen i 1623 - der den grå høsttåken forårsaket en forvirring som senere tiders historieforskning knapt har klart å trenge igjennom - over Lovocize i 1756 - der prøyssiske styrker under Fredrik den store vant over en østerriksk styrke i det som var en serie av konfuse og høyst ukoordinerte sammenstøt mellom regimentene og bataljoner som flakket omkring i den tette morgentåken i Erzgebirge - til Talavera i 1809 - der engelske, spanske og franske soldater gjorde kål på hverandre i en nesten enestående røre av røyk, tåke og støvføyk. For det annet var det larmen. Når slagene kom igang for alvor, ble de stridende druknet i høylytte brak og våpengny. Det var lyden av trommer og trompeter, rop og skrik fra mennesker og dyr, og over alt dette den tette, øredøvende tordenen fra skuddvekslingen - som iblant var så kraftig at den bokstavelig talt kunne gjøre folk døve. Når vi ser for oss en trefning, skal vi altså forestille oss en slagmark innhyllet i tykk røyk og enorme støvskyer, der sikten stundom er mindre enn en meter; der støynivået iblant er så uutholdelig at en ropende mann knapt kan gjøre seg forstått; der alt smelter sammen til et rapsodisk kaos av skramlende salver mot en motstander som knapt kan anes, bortsett fra en og annen gang i form av de hvinende prosjektiler som med lynets hastighet skjærer gjennom den tette skodden, og i en vrimmel av blodsprut og kroppsdeler feller klynger av menn som faller til marken; der man ikke vet om det forvirrede sammenstøt man nyss var med på var ens eget «sjokkangrep» som mislyktes, eller om det kanskje var et fiendtlig «motangrep» som lyktes. Det sier seg selv at på en slik slagmark er det uhyggelig vanskelig, for ikke å si nesten umulig, å agere feltherre. For hvordan får du inn informasjon om hva som skjer, og hvordan styrer du dine tropper? 18

En feltherre på denne tiden hadde grovt regnet fem metoder til rådighet: For det første hadde han sine ordonnanser. De høye krigsherrer var i alminnelighet avhengige av forskjellige typer budbringere for å over­ føre ordre. Scenen er velkjent: «Ri straks til den og den, og si at han må gjøre slik og sånn»; adjutanten svarer med en rask hilsen, snur på sin skummende ganger, og galopperer i vei med flagrende parykk, inn i de virvlende riftene av røyk, bort mot lyden av rullende salver. Å være en slik budbringer var imidlertid en av de farligste sysler man kunne ha under et slag. De ble ofte drept eller tatt til fange. Like ofte red de feil i røyken og forvirringen. En erfaren befalingsmann nøyde seg derfor aldri med å sende avsted en ensom stakkar med ordre, han sendte i stedet en hel gruppe - forhåpentligvis kom alltids en av dem frem. Ikke engang det gikk alltid. Ved Poltava klarte ikke den svenske ledelsen å få kontakt med Roos’ avskårne bataljoner, til tross for at man sendte avsted skurer av adjutanter. Dette var en usikker metode. For det annet brukte man repetisjonsmetoden. I kamp var avdelin­ gene ordnet i rekker, under marsj gikk de frem i kolonner. Begge disse formasjonene var egnet til overføring av ordre fra munn til munn. Dette hadde imidlertid den selvfølgelige ulempe at budskapet lett ble forvrengt etter hvert som det gikk likt et ekko langs de tette rekkene av menn. (Det forstår alle som en gang har lekt «hviskeleken».) Det var en metode som bare passet til høyst enkle instruksjoner og som man derfor ser ut til for det meste å ha brukt i nødsituasjoner eller når det ikke fantes tid til noe annet. Det var vanlig med misforståelser når man prøvde å gi ordre som ble repetert fra mann til mann. Også dette var en usikker metode. For det tredje brukte man lydtegn. For både trommer og trompeter fantes det vel innøvde signaler som kunne brukes til å gi ordre som «angrep», «retrett» og «fremad marsj». Særlig ble trompetsignalene mye bearbeidet med årene. Da den tyske hæren i 1918 brukte trompeter under sin store offensiv i mars, var dette systemet på høyden av sin utvikling. Hvert kompani hadde en trompeter som behersket 24 ulike signaler. Ved å legge til særskilte toner kunne man gi trompetstøtene adresse, slik at for eksempel visse kompanier kunne beordres til å gå rett frem, mens andre fikk ordre om å gå til høyre eller venstre. Hvor­ dan disse signaler kunne lyde, får man en forestilling om av følgende enkle regle, som ble brukt når man lærte seg signalet for «fremad»:

19

Potatissoppa. Potatissoppa. Hela dagen, potatissoppa. Potatissoppa. Så kunne man altså legge til noen toner, som for eksempel «och inget flask», hvilket betydde at det ennå fantes fiendtlige soldater foran dem. Dette instrumentet ble brukt i kamp også etter 1918. Siste gang det skjedde var sannsynligvis under Koreakrigen, da den kinesiske hærens angrep alltid ble signalisert ved trompetstøt - en lyd de amerikanske soldatene snart lærte seg å både frykte og avsky. Dog var både trompeten og trommen først og fremst beregnet på overføring av ordre innen bataljonen og skvadronen. Enklere anvisnin­ ger rettet til en hel gruppe av avdelinger var også mulig. Imidlertid falt disse kommunikasjonsmidler ofte bort når slaget ble innledet for alvor. Riktignok kunne messinginstrumenter på grunn av tonehøyden iblant høres gjennom dump skuddløsning, men den utrolige larmen gjorde som regel alle kommunikative lydsignaler mer eller mindre menings­ løse. Iblant var det også et opplagt problem å skille fiendtlige lydsignaler fra ens egne gjennom larmen. Også dette var en usikker metode. (Det bør dog nevnes at denne veggen av lyd faktisk kunne være en kilde til informasjon. For et trenet øre kunne nemlig skuddvekslingens omfang og rytme gi et vink om hvilken type kamp som pågikk hvor, og dessuten i en viss utstrekning hvordan det gikk: En spredt knatring fra musketter viste at ens egne styrker hadde fått kontakt med fienden, lange rullende salver viste at de var kommet i nærkamp; rop og skrik fra ens egne folk kunne tyde på at de var presset - svensk infanteri var ellers kjent for sin absolutte taushet under angrep, noe som ikke sjelden satte motstandernes nerver i bevegelse.) For det fjerde hadde man hva vi kunne kalle optiske signaler. I den tidlige moderne tid dreide det seg først og fremst om å kunne identifisere avdelinger ved å se på deres faner og uniformer. Den store farvegleden i de gnistrende fanene og uniformene var ikke bare et forsøk på å forskjønne et skittent håndverk, den aristokratiske drøm­ men om den vakre krigen inkarnert i silke, taft og tyll. Det var også for at det skulle være lettere å kjenne igjen avdelingene på langt hold. Den nevnte skodden av kruttrøyk og støv som dekket disse slagmarkene, gjorde dessuten en så enkel ting som å se hvorvidt en avdeling hundre meter borte var egen eller fiendtlig til et vågespill. Derfor sier det seg selv at også dette var en usikker metode. 20

Den femte metoden var den personlige overvåkning. Ofte var disse feltherrer tvunget til selv å ri ut med ordre til lavere befal, og selv overvåke at ordrene ble utført. I sin ideelle form innebar dette at høyeste befalingsmann svevde omkring et stykke bak frontlinjen, gjerne oppe på en passende liten høyde, der han lot seg se med langkikkerten fastklistret til høyre øre, på en steilende fyrig araberhingst mot en bakgrunn av fjærprydede adjutanter. (Visse slagmarker kunne derfor være ekstra intrikate rent befalingsmessig, siden de var vanskelige å overskue, enten fordi de som ved Breitenfeld, Liitzen og Poltava var flate og uten større åser eller høyder, eller fordi terrenget var altfor kupert og oppstykket, som for eksempel ved Ndrdlingen, Jankowitz og Lund.) Når det så oppsto en krise et eller annet sted i den røykfylte vrimmelen, tok han seg straks dit og gjorde hva han kunne, pekte, brølte og strødde knipper med flotte og eggende floskler omkring seg, mens kulene pep iltert rundt epålettene. Å befinne seg i første frontlinje var altså en uslåelig metode til både å holde rede på hva som skjedde og raskt agere i henhold til dette. Det er mange som ikke riktig har forstått dette her. Man har sett diverse tem­ melig fete konger og andre vele rundt med kården i hånd og trodd at dette bare var et utslag av ren og hvitfrådende krigslyst. På denne tiden var lederskapet i høy grad heroisk i sin karakter. Mange av de fremste ledere var sterkt karismatiske personer som behersket en rekke drama­ tiske knep, som de tydde til når de trengte soldatenes vilje til å slåss en smule. I Sverige har vi våre berømte krigerkonger: Gustav II Adolf, Karl X Gustav og naturligvis Karl XII, alle menn som brukte slagmarken som teaterscene - disse heroiske feltherrer som fyller vår svenske stormaktstid, er også produkter av en klasse som hyllet idealer som mot og tapperhet. Imidlertid må det betones at krigerkongene var krigerkon­ ger også fordi deres eget nærvær i kampens første rekker ofte var nød­ vendig hvis man skulle ha noen som helst kontroll over det som skjedde. Det var imidlertid en rekke ulemper med denne metoden. Feltherren kunne lett bli så involvert i et lokalt sammenstøt at han helt mistet muligheten til å gripe inn et annet sted. Et eksempel på dette finner vi i slaget ved Lund i 1676. Da kastet Karl XI seg hals over hode inn i forfølgelsen av danskenes slagne venstre flanke, og forsvant ganske enkelt vekk fra slagmarken i noen kritiske timer. En annen ulempe ved denne metoden var at den også var bokstave­ lig talt livsfarlig. Det mest berømte eksempelet finner vi naturligvis i slaget ved Liitzen i 1632. Der tok Gustav II Adolf straks etter klokken 21

tolv selv kommandoen over Smålands ryttere og de ille medfarne østgøterne, og førte dem gjennom den grå høsttåken, over veien som førte til Liitzen, frem til angrep mot de keiserliges høyre flanke. Angrepet var nettopp innledet da de ble møtt av Piccolominis tunge kyrassierer, som drev dem tilbake over landeveien. Et skudd skrått bakfra, trolig avfyrt av en dragon, gikk inn i kongens venstre albue. Med benpipen stikkende ut av det blodige ermet var han nødt til å tøyle sin nøttebrune hingst Streiff med høyre hånd. Hesten ble i samme stund såret av et pistolskudd, ble balstyrig og skjente av sted med Gustav Adolf. I tåken, røyken og forvirringen ble den nærsynte kongen skilt fra sitt følge. Bare fulgt av sin livsoldat forsøkte han å finne en vei bort fra kampen, men en gruppe keiserlige ryttere omringet dem. Et pistolskudd på kort hold - avfyrt av en oberstløytnant von Falkenberg - traff kongen i ryggen, under høyre skulderblad, og han falt dødelig såret av hesten. Foruten at ens eget nærvær i frontlinjen lett kunne ende med forferdelse, som i tilfellet Gustav Adolf, var det ovenikjøpet en særdeles tidkrevende teknikk. Det gjaldt særskilt de tilfelle der det dreide seg om større inngrep. Da kunne øverste befalingsmann bli nødt til å ri et større antall ganger på kryss og tvers over jorder og utmarker. Og om det var noe man ikke alltid hadde i en batalje så var det tid. Dette var altså også en usikker metode. Det er slett ikke nødvendig å utsette slaget ved Poltava for noe særlig inngående studium for å bli klar over at den svenske ledelsen hadde alt annet enn god kontroll over sine tropper og over begivenhetenes utvikling. Likevel har jakten på Den Skyldige som traff Den Skjebne­ svangre Beslutning vært en i bunn og grunn forfeilet sysselsetting. De feilgrep som Karl XII, Rehnskold, Lewenhaupt og Creutz begikk den dagen er lette å peke på så lenge etterpå, når man sitter der i ro og mak ved sitt brede skrivebord, pirker i fossilene som er blitt liggende igjen i tilintetgjørelsens slam, og har en måned på seg til å utrede et forløp som kanskje tok tre minutter. (Det lyder kanskje som et paradoks, men en godt skolert historiker vet ofte mer om hva som virkelig hendte på denne slagmarken enn en gjennomsnittlig deltager, som kanskje stort sett bare så røyk og de støvete ryggtavlene på sine medsoldater.) Det man må huske er imidlertid at mange av de feilaktige beslutningene så ut til å være riktige akkurat da, ut fra den informasjon de øverst­ kommanderende hadde i akkurat den situasjonen. Ingen av det utpekte svenske befalet kan henges for nederlaget ved Poltava. Sammenbruddet i den svenske ledelsen under slaget var slett 22

ingen enestående lapsus, det var en følge av tidens elendige systemer for kommunikasjon og kontroll, et system som i beste fall fungerte dårlig, og i verste fall slett ikke fungerte. Feltherrer hadde på denne tiden som regel et meget dårlig grep på det som skjedde på slagmarken. Når partene godt og vel hadde braket sammen, førte det nesten uunngåelig til at de høyeste generalene mistet kontrollen over troppene og den videre utvikling. Og hvordan kunne noe annet være mulig? Den elendige sikten gjorde at de til tider ikke visste det grann om hva som var i ferd med å skje på de røykinnhyllede markene foran dem. Og når de mot alle odds fikk et klart bilde av hendelsesforløpet, manglet de pålitelige midler til å styre det. Små lokale inngrep lå vitterlig innenfor det muliges grense, men noen innviklede mesterplaner fantes det naturligvis ingen muligheter til å sette ut i livet. Ofte kunne generalene gjøre svært lite, bortsett fra å se på. Slaget fikk sitt eget liv, drevet frem av en egen indre logikk; vi som kommer etterpå kan bare se hvor fanget de har vært. hur handling gett handling i monster, i zick-zack mot undergången. Generalene på denne tiden visste selvfølgelig om det. Dette at slag var høyst kaprisiøse tilstelninger gjorde også at mange, for ikke å si de aller fleste, helst unnvek dem. Fredrik den store sammenlignet slag med brekkmiddel: noe utrivelig som det nå og da dessverre var nødvendig å gripe til. Det fantes dessuten forskjellige militære tenkere som var samtidige med Fredrik, for eksempel William Lloyd, som mente at man helst skulle føre krig uten noensinne å iverksette det minste lille slag. (At det også var fullt mulig, viste seg i de kriger man førte i en periode på drøyt 100 år fra 1525, da det knapt forekom en eneste større trefning, det var en epoke formet av leide kondottierer og militære entreprenører, folk som var høyst uvillige til å risikere sine dyre hærer i et usikkert slag.) Men hvorfor har man da så ofte i historieskrivningen kommet til å overdrive feltherrens rolle på slagmarken? I første bind av Krig og fred beskriver Tolstoj en episode fra felttoget i øst i 1805, da russiske og østerrikske hærer gjorde et forent forsøk på å stanse Napoleons «grande armée». Kampanjen gikk temmelig dårlig for Frankrikes fiender. I begynnelsen av november hadde Napoleon 23

ridd inn i et uforsvart Wien, og hans motstandere var på retrett. Den russiske hæren trakk seg tilbake, tett fulgt av en stor fransk styrke. Et mindre korps på 6 000 soldater under Bagration ble da kommandert til å ta oppstilling ved Hollabriinn, fire mil nord for Wien. Oppgaven var å forsøke å forsinke de franske forfølgerne så resten av den russiske armé skulle få tid til å slippe unna. De franske styrkene var numerisk helt overlegne - visse oppgaver går ut på at de telte bortimot 120 000 mann. Kampen blir hard. Tolstojs helt fyrst Andrej er med på slag­ marken som medlem av Bagrations følge. Mens den hvite kruttrøyken tetner nede i dalen foran dem og det dumpe drønnet fra musketter fyller luften, lytter Andrej nysgjerrig til samtalen mellom den russiske øverstkommanderende og hans underordnete befal. Han gjør da en forbløffende oppdagelse. Det viste seg at den som alle tror er spillets herre, Pjotr Ivanovitsj Bagration, har særdeles lite grep om det som skjer. De forvirrede rapportene fra slagmarken blir som regel bare møtt med et «det er bra, det er bra». Andrej innser til sin skuffelse «at Bagration egentlig ikke ga noen ordre i det hele tatt». Da striden er slutt, har russerne mistet halvparten av sine soldater. Det maltrakterte korpset klarer likevel å unnslippe i mørket og forene seg med Kutuzovs armé. Enda han ikke hadde lagt to pinner i kors der han hadde sittet på hesteryggen, har Bagration likevel hatt en betydning. Hans skikkelse har nemlig gitt sammenheng til det som skjedde. Bagration har gjennom sin opp­ treden klart å gjøre det «trolig at alt det som skjedde bare på grunn av omstendighetene ble utført på hans ordre, eller i det minste var i full overensstemmelse med hans hensikter». Det som til å begynne med så ut som reddsomt og tordnende kaos, ble dermed i deltagernes øyne til en trygt ordnet historie, med Bagration i hovedrollen. Tolstojs bilde av det som skjedde denne dagen ved Hollabriinn kan se ut som en fantasifull frihåndstegning, men den kan sammenholdes med Bliichers ord etter sammenstøtet ved Katzbach. Feltherrene har ved mange anledninger vært brukt til å gjøre noe tilsynelatende ubegripelig begripelig. At nettopp den ensomme mannen på hesten er valgt til å være det ordnende prinsipp har flere årsaker. Under dette skimter vi en vanlig og egentlig temmelig banal hang til personifisering. Forskjellige sammensatte hendelser og foreteelser blir gjort begripelige ved hjelp av dem som synes å være forgrunnsskikkel­ sene. Dette er i beste fall et fiffig retorisk grep. (Jeg tror det kalles for metonymi.) Dessverre utarter det hele lett til historiefilosofi for 24

fireåringer - som at Hitler skapte nazismen, Stalin stalinismen og Per Albin Hansson folkhemmet. Og når man skriver, som det for eksempel står i Svensk Uppslagsbok, at ved Katzbach «slo Bliicher Macdonald sønder og sammen, gikk siden over Elben og forente seg med Karl Johan, hvorpå Napoleons nederlag ved Leipzig fulgte», så får man følelsen av at den retoriske figur er blitt forvekslet med virkeligheten og har begynt å leve sitt eget liv. Overbetoningen av feltherrens betydning skal også sees som en del av en militaristisk mytologisering av krigen. Vi skimter et bilde av slaget som et slags sjakkspill, der den skarpeste hjernen vinner og der soldatene er krympet til små og stumme brikker som flyttes hit og dit .på brettet; og den figur som hadde noen vekt var selvfølgelig spilleren, som fremtrer som en av opplysningstidens dyrkede Genier, som har trukket i gulltrisser og uniform og blitt til Feltherren - geniet og helten smeltet sammen til én. Dette bildet er i mangt og meget frembrakt av 1800-tallets forskjellige militærideologer, som bygde opp troen på krigen som et i bunn og grunn rasjonelt politisk instrument. I dette inngikk det som en viktig del å fremstille krig og slag som langt mer velordnede og fremfor alt mer kontrollerbare enn de i virkeligheten noensinne var. Særskilt i sekelets siste halvdel ble militærhistorien et redskap for disse menn. Det var mange som i likhet med dem som skrev om felttoget i Østerrike i 1849 satt og pusset og visket ut og fikk forskjellige høyst tilfeldig oppståtte kamper til å se ut som om de egentlig var planlagt langt i forveien. Og der ingen geniale planer var å oppdrive, kunne man alltids ved hjelp av diverse søkte konstruksjoner destillere frem et par av kruttrøyken og forvirringen. Denne jakten på en ofte ikke-eksisterende orden ble enda viktigere da det ble på moten blant alle europeiske offiserer som i kjølvannet av prøysseren Helmut von Moltke kom til å betone, for ikke å si overbetone, slagets betydning i krigføringen. For dem og mange andre ble det godt planlagte og godt gjennomførte slag noe av et dogme, et trosanliggende dyrket i militærakademienes tempel. Henry Miller har sagt at forvirringen er et ord vi har oppfunnet for en orden vi ikke begriper. Visst kan det være så. Det kan også være det motsatte: at orden er noe vi finner på for å skjule en forvirring som vi ikke holder ut å se. Myten om feltherren forekommer meg å være uttrykk for en slik lengsel etter sammenheng og planmessighet, en lengsel som på ingen måte bare kommer til uttrykk i krigshistoriske opus. Den bygger på en tankefeil, der man leter etter den eller det som 25

styrer et visst forløp på det stedet som virker mest åpenbart, uten engang å spørre seg om denne «første beveger» virkelig har all denne makt i sine hender - som i tilfellet med Bagration ved Hollabriinn. Mange av dem som iakttar dagens politikk ser ut til å sitte fast i denne feiltenkningen. Man sysselsetter seg med pressekonferanser, såkalte utspill og diverse tomt parlamentarisk prat, som overføres til hyllemil med syrefritt arkivpapir. Imidlertid spør man ikke etter hvor den virkelige makten finnes, og hva det kommer av at regjering og parlament riktignok kan bestemme detaljer, men for det meste gjør fiasko når de vil styre de store hendelsene. Vi har for lengst lært oss ikke å forveksle makt med verken storhet eller klokskap, og det er nok minst like viktig for oss - og for dem ved makten - ikke å forveksle evnen til å sette igang en prosess med evnen til å kontrollere den. Med dette vil jeg ikke komme med en ny variant av den gamle sørgelige visen at «ingenting-vi-gjør-spiller-noen-rolle-for-alt-er-joallerede-bestemt». En enkelt person kan fremdeles ha en enorm betydning bare han eller hun befinner seg på rette sted til rett tid. Og slagene - for å vende tilbake til dem - er slett ikke uvedkommmende. Mange trefninger, kanskje de fleste, har utvilsomt hatt liten eller ingen innvirkning på historiens gang, bortsett fra at de har bidratt til summen av lidelser og nød i verden. Det er imidlertid en del slag som har hatt stor betydning i og med at det hele har stått og balansert på en sverdegg. Som eksempel på dette kan nevnes Blenheim 1704 og Poltava 1709, som var viktige vendepunkter; for både Frankrike og Sverige innebar disse slag at krig som hadde begynt som vellykkede, offensive tiltak i retning av fullstendig seier ble snudd til en defensiv kamp for å avverge et fullstendig nederlag. Det er verdt å merke seg at når jeg snakker om feltherrenes grovt overvurderte betydning, snakker jeg først og fremst om det lavere taktiske nivå: striden, slaget. De hadde betydelig større innflytelse på de høyere operative og strategiske nivåene. (Men heller ikke her var det hele bare snakk om et sjakkparti, der den geniale gjorde slik hans geni påla ham. Armeenes gang over provinser og land skjedde innenfor krigsfinansieringens og logistikkens trange jernbur.) En dyktig general kan sies å være en mann som lar sine tropper gå i kamp på best mulige vilkår, samtidig som han tvinger sine motstandere til å slåss på dårlige. En dyktig general kan gjøre lokale inngrep og i beste fall oppdage en sårbarhet hos sin fiende og siden utnytte den. Men når slaget er innledet for alvor, er det maskinen - soldatene og befalet med alt de 26

bærer med seg av utrustning, trening, erfaring, moral og viljestyrke som utkjemper slaget, som vinner eller taper det. I den prosessen er feltherren som regel ikke annet enn en hjelpeløs liten tilskuer på en kolle, som myser mot det buldrende spetakkelet gjennom kikkerten, og, som Bliicher i 1813, kanskje lurer litt på hvordan i huleste han skal forklare hva han har gjort for å vinne.

27

Tanker rundt en fersk krig I Dåren har lenge hørt til det mer faste inventar i vår politiske ideologis store redselskabinett, men ikke først og fremst som individ, snarere som en grovt tilhugget type eller klisjé. Særlig er den gale generalen en skikkelse fra den høye retorikks formverden som har vært med oss så lenge at han på et merkelig alkymistisk vis ser ut til å ha tatt skikkelse i virkeligheten. Han er jo en svært takknemlig stereotyp, selv om det nok er temmelig vanskelig å finne hans like i levende live. Det finnes jo noen eksempler. Min egen favoritt til topplisten over gærne generaler er nok Hajianestis, som var øverstkommanderende for den greske hær i krigen mot tyrkerne i 1921. Av politiske årsaker ble den stakkars Hajianestis rotet frem fra en eller annen mørk krok og behengt med epåletter og ansvar. Han prøvde å styre krigen fra en yacht i havnen ved Smyrna, for det meste med svært liten suksess. Som oftest var han sengeliggende, lammet av forskjellige tvangstanker. En tid lå han helt blikk stille, fordi han trodde han var død; i en annen periode nektet han å forlate sengen, siden han hadde fått det for seg at bena hans var lagd av sukker, og at de ville gå istykker om han sto på dem. Når han en sjelden gang vaklet opp av sin paulun, tilbrakte han det meste av tiden i bedre restauranter ved kysten, og rapte ut skurer av ordrer som enten var sinnssyke eller selvmotsigende eller begge deler. Moralen i den greske hær brøt av forklarlige årsaker sammen, og Hajianestis ble snart skiftet ut, men da var skaden allerede skjedd. Den berømte general Bliicher, som kommanderte den prøyssiske hæren ved Waterloo i 1815, var heller ikke alltid helt tilregnelig. Det ble nok krevet en god porsjon «stiff upper lip» av Wellington da hans illustre våpenbror i fortrolighet fortalte at han var gravid med en elefant og at faren var en fransk soldat! 28

Den Gale Generalen har nok, liksom hans halvbror Den Gale Diktatoren, stort sett sin bakgrunn i en klokkertro som er typisk for opplysningstiden, der verden fremtrer som en begripelig helhet som det alltid går an å tvinge en fornuftig mening ut av. Og når man så ikke får den strengt logiske ligningen til å gå opp, kaster man avmektig armene i været og erklærer at den eller den ikke kan være ved sine fulle fem. En av de senere kandidater til rollen som Gal General er selvfølgelig busemannen i Bagdad. I hans tilfelle ga dette overrasjonaliserte syn på verden ganske bemerkelsesverdige resultater. I det ene øyeblikk sa man at den irakiske diktatoren var helt utrolig durkdreven, en slags arabisk «GroFAZ» («Grosster Feldherr aller Zeiten», et av Hitlers alias); i neste øyeblikk ble samme person ansett som splitter pine gal og ikke mer tilregnelig enn en hvilken som helst psykopat. Det sier seg selv at en så bornert, nærmest manikeisk, forklaringsmodell, der alt enten er svart eller hvitt, genialt eller helt skrullete, ikke har noe med den såkalte virkeligheten å gjøre. «Virkeligheten», ja. Det er vel der mye av problemet ligger. I virkeligheten er generaler og andre menn med makt utvilsomt strengt logiske, men dessverre er de vel sjelden der, i virkeligheten altså. De følger jo aldri det vi kaller virkeligheten når de treffer sine beslutnin­ ger, de navigerer etter sitt bilde av virkeligheten, og det er ikke sjelden en ganske annen dans. Og det vi kaller historie oppstår ofte i glippen mellom disse to størrelser. Det gjelder å ikke forringe makthavernes evne til selvbedrag - en sørgelig, men likevel ytterst menneskelig egenskap som slett ikke skal forveksles med ren galskap. Det gjelder å innse at fantasier også er virkelige, eller, rettere sagt, at de blir virkelige når noen tror sterkt nok på dem og det samtidig finnes institusjoner som er mektige nok til å la dem ta fast form. Det italienske overfallet på Hellas i oktober 1940 viste hvor langt det kan gå. Hele operasjonen var åpenbart et rent innfall, sprunget ut av II Duces overopphetede hjerne. I begynnelsen av oktober 1940 hadde tyske tropper med den rumenske regjerings velsignelse gått inn i Romania, blant annet for å sikre seg landets store oljefelt. Det var et tydelig tegn på Hitlers mistillit til Sovjetunionen, men verken Stalin eller Molotov reagerte nevneverdig. Det gjorde derimot Mussolini. At han ikke var blitt underrettet om dette trekket på forhånd så han som en personlig fornærmelse, og han var grenseløst opprørt. «Hitler stiller meg alltid overfor et fait accompli,» brølte en dypt såret Mussolini til sin utenriksminister Ciano. «Men denne gangen skal jeg svare med 29

samme mynt. Han skal få lese i avisen at jeg har okkupert Hellas.» (Det er lett å forestille seg hvordan han med fektende armer, vilt stirrende puddeløyne og fremskutt underleppe skriker dette ut til sin forbløffede eksellense.) At flere av hans fremste militære hadde frarådet dette på det innstendigste gjorde ikke det ringeste inntrykk på ham, for det fantes nok av ja-menn uten ryggrad som høflig applau­ derte hans innfall. Som sjef for hele operasjonen satte han inn Visconti-Prasca, en medaljebehengt bløffmaker av en militær som ser ut til å ha vært Mussolinis likemann i skryt og ønsketenkning, hvilket ikke vil si så lite. Angrepet var fullkomment forberedt, sa han, og de burde ta knekken på grekerne i løpet av to uker. Dette var meget langt fra sannheten. Planen bygde på feilaktige informasjoner, ikke minst når det gjaldt grekernes vilje og evne til å motstå et angrep; man hadde også en hel del korrekte vurderinger, men de var stilltiende blitt lagt unna i skrivebordsskuffene, siden de avvek altfor sterkt fra Mussolinis egne forventninger. Så kom angrepet. Det ble ikke akkurat noen lynkrig. Fremrykningen gikk svært tregt og omstendelig. De første to dagene avanserte italienerne høyst en mil. Ført bak lyset av Visconti-Prascas bombastiske utsagn og redd for at Hitler ville gripe inn og stanse hele forestillingen om han fikk ferten av den, hadde II Duce gitt sine militære rent vanvittig for liten tid til å forberede angrepet. Overskipningen av de i hui og hast innkalte troppene hadde vært en logistisk parodi: I det som må ha vært verdenshistoriens største bagasjerot, ble ofte troppene landsatt på ett sted, tungt materiell på et annet og så videre. På toppen av alt nektet grekerne å innse sin numeriske underlegenhet og i samsvar med all vedtatt militær klokskap raskt ta bena på nakken. I stedet gikk de til motangrep og kastet sine vordende okkupanter tilbake inn i Albania, langt forbi utgangspunktet for angrepet! ViscontiPrasca ble raskt erstattet av general Ubaldo Soddu. Han hadde en stor lidenskap: Han komponerte filmmusikk, og han ser ut til å ha betraktet krigen som et irriterende lite avbrudd i denne viktige syssel. Derfor fortsatte han også med sin flittige komponering selv etter at han var ankommet krigsskueplassen, noe som ikke ble tolerert selv i den italienske hæren, hvorfor han straks ble avkledd pontifikaliene. Enda et eksempel på hvor lett det er bare å se det man vil se, kan man hente fra USAs krig i Vietnam. Amerikanernes forsøk på med massiv våpenmakt å stanse Sør-Vietnams ferd mot nasjonal gjenfor­ ening og sosial revolusjon burde jo hatt alle sjanser til å lykkes: Verdens 30

ypperste våpenmakt, væpnet til ørene med alle de høyteknologiske perversiteter som våpenindustriens skrudde hjerner kunne finne på, blir satt inn mot et elendig lite bondeland i den tredje verden. A piece of cake. Likevel gikk det som det gikk. En del av årsakene til krigen og til USAs fiasko i Vietnam er å finne i de amerikanske beslutningstagernes egne hjerner. De var fanger av feilaktige analogier. I begynnelsen av krigen gikk man, slik Neil Sheehan har vist i sin glimrende bok A Bright Shining Lie, i mangt og meget ut fra sine erfaringer fra Filippinene i første halvdel av 1950årene. Da hadde amerikanerne klart å slå ned det kommuniststyrte Hukbalahap-opprøret; den samling vellykkede håndgrep man hadde anvendt der ble betraktet som en klar oppskrift på suksess, som man kunne bruke når som helst og hvor som helst verdenskommunismen stakk frem sitt stygge ansikt, som for eksempel i Vietnam. De kultur­ elle og sosialøkonomiske forskjellene mellom Vietnam og Filippinene var imidlertid svimlende store. Men dette så ikke beslutningstagerne der de satt med sine velbrukte eksemplarer av kontrarevolusjonens håndbok mellom hendene. (Det var forresten en lignende dårlig analogi - skjønt så å si fra den andre kanten - som fikk Che Guevara til å starte sitt dustete lille revolusjonsforsøk i Bolivia.) Og fristelsen til å trekke gale slutninger klarte de nesten aldri å motstå. Siste verdenskrig bød på enda en villedende analogi. Erfaringene fra annen verdenskrig hadde satt sitt umiskjennelige stempel på hele den generasjon av militære og sivile beslutningstagere som førte USA inn i bataljen i Sørøst-Asia. Den tilsynelatende evige smaken av seier hadde gjort dem til ofre for sin egen suksess. Annen verdenskrig hadde vært et eneste langt triumftog for amerikansk teknologi og USAs nær sagt ubegrensede økonomiske ressurser. Av dette oppsto den ubetingede overbevisningen at det ikke fantes den ting man ikke kunne ordne ved å gripe til en større hammer. Denne sta tilliten til den rå styrkes logikk gjorde også de militære bare måtelig intresserte i andre løsninger enn å hamre og hamre og hamre litt til. Det gjaldt bare å bygge opp en stor nok «killing-machine», som så ble sluppet løs på den stakkars fienden; seieren var selvskreven, for hvem skulle vel kunne motstå maskinens tyngde? Å bygge denne maskinen ble imidlertid snart til et mål i seg selv, og hva krigen dreide seg om og hva USA egentlig hadde i Vietnam å gjøre, det kom liksom bort i håndteringen. Amerikanerne var rett og slett så vant til å vinne at de ikke kunne forestille seg muligheten av å tape. Alt dette gjorde det svært vanskelig for befalet å 31

reagere på uventede situasjoner og tilpasse seg en ny virkelighet, for de kikket ut over åsene i Vietnam, og fikk bare øye på strendene i Normandie. Nei, de fleste satt bare og dukket seg bak sine skrivebord i svale moduler og myste på IBM-datamaskiner og svulmende permer med tall, og konstaterte helt tilfreds at maskinen hadde fungert godt hittil, og at man minsanten ventet at den ville gjøre det også for fremtiden. Nettopp dette statistiske synet på verden ser ut til å ha vært kjenne­ tegnet på de menn som hadde makten; Barbara Tuchman har i sin bok Dårskapens vdgar skrevet om forsvarsminister Robert McNamara at denne utpreget statistiske måte å nærme seg virkeligheten på hadde gjort ham temmelig likegyldig overfor menneskelige variabler, og ga «overhodet ikke noe spillerom for uforutsette situasjoner». Det mili­ tære byråkratiet var totalt fiksert på pent målbare suksesser som ganske enkelt kunne støpes om til data, søylediagrammer og fine medianverdier. USAs flyvåpen fant blant annet derfor på begrepet «structures», hvilket kom til å omfatte alt fra store bunkers bygd av FNL til bondegården og hundehuset. Dette ga flyvåpenet en strøm av nye mål, hvilket var nødvendig for å holde den voksende flåten av fly beskjeftiget, samtidig som den ustanselige bombingen av diverse «strukturer» ga nettopp den slags målbare suksesser som man ville ha. Og hæren ga militærbyråkratiet «the body count», det vil si antallet drepte motstandere, noe som også hadde en tendens til å gjøre både stridende motstandere og helt uskyldige sivile til samme type mål. Det var ikke annet enn byråkratisk dill, som fikk helt redselsfulle resultater når det ble tatt i bruk på slagmarken. Som noe som helst slags mål på suksess var de totalt verdiløse. De hadde dessuten en tendens til å virke mot sin egen hensikt, for den vettløse terrorbombingen på landsbygda drev sivilbefolkningen rett i armene på FNL. Dette så selvfølgelig mange av de amerikanerne som virket i landet. Neil Sheehans bok er en biografi over en av dem, John Paul Vann, en klarsynt og modig amerikansk rådgiver som luktet lunten allerede i begynnelsen av 60-årene, og som derfor prøvde å få til en forandring. Da han begynte å sende sine veldokumenterte rappor­ ter, der han slo fast at USA faktisk holdt på å tape krigen, reagerte hans selvtilfredse sjefer med å benekte dette fullstendig, der de satt opp til ørene i sine bunnløse myrer av statistikk. De høyeste amerikanske militære ville alltid se det de ventet å se. Derfor kunne de uten blygsel stanse forskjellige upopulære rapporter, manipulere og til og med 32

forfalske enkelte data for å få frem det bildet av virkelighet som de ventet å få se. Med sjefer som har et så utpreget dårlig tak på virkeligheten er det kanskje ikke så merkelig at USA ikke vant den krigen. Dette er ikke enestående. I et tidlig stadium av Suezkrisen i 1965 fikk Anthony Eden, den engelske statsministeren, en rapport som klinkende klart sa at et militært inngrep mot Nasser ikke kunne lykkes. Eden, som allerede tidligere hadde valgt å gi blanke i folk som var kommet med avvikende synspunkter, skal visstnok ha latt rapporten ødelegge. Til en viss del har vi nok å gjøre med hva psykologer har kalt «kognitiv dissonans», det vil si en tilbøyelighet til å bortforklare, slette over eller ganske enkelt renske bort uvelkomne opplysninger. De mekanismer vi aner her, er nok også oppstått av den tause konformisme som blomstrer i stor hierarkiske byråkratier, der folk tier eller samtykker utelukkende av karrierehensyn. Dette blir selvfølgelig enda verre i forskjellige strengt autoritære systemer, der sannhetsvitner løper en risiko for å miste både taburett og hode. De som sitter på toppen, er derfor gjerne omgitt av en høy mur av tykkskallede nikkedukker som påpasselig skjermer Lederen mot all guffen såkalt virkelig­ het. Noe slikt ser ut til å ha skjedd da juntaen i Buenos Aires i 1982 startet sin invasjon av Falklandsøyene. Forskjellige underordnede som var satt til å utarbeide underlag for operasjonen, kom i stor utstrekning frem til nøyaktig det resultat som de visste at deres sjefer ville ha. Derfor ble også hele eventyret satt igang ut fra den feilaktige forutsetningen at britene ikke ville reagere militært på et angrep mot de stakkarslige øyene. Noe lignende ser ut til å ha skjedd da Irak i 1980 gikk til krig mot Iran. Saddam ble da egget til å gå til angrep, dels av ren desinformasjon fra USA som kom via Saudi-Arabia, og som overdrev Irans militære svakhet etter sjahens fall, dels av en etterret­ ningstjeneste som var tilbøyelig til å forsyne ham med informasjon som ofte var mer forønsket enn korrekt. Ut fra en sørgelig suppe av grove feilvurderinger gikk han så til angrep, der han satt i et slags gjøkerede i det blå. Resultatet ble den lengste krigen 1900-tallet har sett. Noe slikt ser også ut til å ha skjedd da Irak gikk inn i Kuwait. En sovjetisk diplomat ved navn Jevgenij Primakov har etter en rekke møter med angjeldende høyærverdighet sagt at Saddam fullstendig har feilvurdert hvordan verden ville svare på et slikt foretagende. Da så FN-alliansens styrker strømmet til i strie strømmer og det ble klart at 3. Fortidens landskap

33

feilvurderingen virkelig var en feilvurdering, lot ikke Saddam sjansen til å foreta enda en feilvurdering gå fra seg. Nå innbilte han seg at det var mulig å vinne denne store konflikten som seilte opp i horisonten: bare to dager før stormen brøt løs over hodet på ham, var han klippe­ fast overbevist om seier. Gang på gang hadde han altså fortapt seg i en eventyrverden. Spørsmålet er om han forsto det selv, der han siden satt bergtatt i sin bunkers 40 meter under det sammenraste presidentpalasset, og blunket 49 ganger på 60 sekunder, isolert fra ytterverdenen av en tett sluttet kohort av fettere, halvbrødre og andre som angstredne skjematet ham med de små smuler av virkelighet som de visste at han ville ha.

II Den moderne krigen er alltid kort, iallfall så lenge den bare eksisterer i de forskjellige beslutningstageres hjerneskaller. Drømmekrigen må vel være den som ble utkjempet mellom Storbritannia og Zanzibar i 1896. Den varte i 38 minutter. Så lang tid tok det en engelsk flåtestyrke å bombardere øyas nye sultan før han kapitulerte. Etterpå var det snakk om å la deler av lokalbefolkningen betale for ammunisjon som var gått med, så det ble sikkert billig også. Når folk i ansvarlige posisjoner sier at man står overfor en raskt overstått militær konflikt, skal man aldri tro dem. Alle historiske erfaringer forteller oss at det som regel blir både verre og mer langvarig enn noen kunne ha forestilt seg. Deres tale er selvfølgelig propaganda, som har til hensikt å få oss til å kjøpe krigen som idé hjem før løvfall og alt det der. De styrendes forhåpninger om en kort krig er imidlertid ikke bare retorisk sørpe. Kanskje fantes det blant de styrende på alliert side i Den persiske golf et vilt håp om at krigs­ handlingene kunne bli nærmest symbolske i sin art, som i Zanzibar i august 1896. At Saddam Hussein, fanget i en tett vev av egne bombastiske uttalelser og feilvurderinger, bare ville trenge noen få laserstyrte roboter mot seg for å kunne trekke seg tilbake med æren i behold. Da Det tredje riket falt sammen våren 1945, inntraff det en rekke små tragikomiske episoder av det slaget, da tyske militære sjefer nektet å gi opp uten en kort symbolsk kamp - ofte holdt det at en alliert stridsvogn ble kjørt frem for å avfyre ett eneste virkningsløst skudd. Et sted i Danmark ble det sagt at den tyske militære ære krevde 34

at man måtte kapitulere overfor en uniformert motstander, det holdt ikke med den lokale motstandsbevegelsens væpnede sivilister. Proble­ met skal ha blitt løst på den måten at tyskerne strakte våpen for stedets stasjonsmester, og alle var glade og fornøyde. Drømmen om den korte krigen ser imidlertid ut til å ha vært høyst reell for mange beslutningstagere i vår tid. Man har innsett hvor dyr og uhyggelig ødeleggende en militær konflikt kan være, men kan likevel få seg til å sette igang det hele, siden man er overbevist om at krigen kommer til å være fort unnagjort. Det finnes historisk forskning som peker på at nettopp slike tanker om hvor lett man kan nå sine mål ofte er med i bakgrunnen ved krigsutbrudd. Første verdenskrig er jo det klassiske eksempelet på dette, der flere av de innblandede skjente rett inn i elendigheten på sensommeren 1914 i den faste tro at alt ville være klappet og klart før senhøsten eller iallfall før jul. (Saddam Husseins to angrepskriger - den mot Iran i 1980 og den mot Kuwait som han startet i august 1990 - ser begge ut til å ha sprunget frem av en til­ svarende oppskrudd optimisme.) Det er blitt påpekt at denne tanken ofte er koblet sammen med en mer eller mindre erkjent angst for at en anledning er i ferd med å gli ut av hendene på en. I 1914 var det tyskerne som hadde fått det for seg at den russiske opprustningen foregikk i slik halsbrekkende hastighet at en konflikt i det lange løp var uunngåelig, og at man ikke hadde råd til å utsette den lenger. Ingenting ser ut til å lamslå makthavere mer enn denne følelsen av å konkurrere med klokken. Uret tikker skarpt, telegrammene hoper seg opp på bordet, og rett utenfor står generalstabsoffiserer med røde renner i uniformsbuksene og knirker utålmodig med sine storvommede lærvesker fulle av felttogsplaner og mobiliseringsskjemaer: det gjelder å smi mens jernet. . . «La oss bare sette igang,» sier den militære, «vi lover en krig som blir voldsom, men kort.» Det var et løfte som tiltalte de styrende. Denne visjonen om den voldsomme, men korte konflikten er til en viss grad noe nytt. Den skiller seg på flere måter fra den krigsdrøm som ble næret i det tidlige moderne Europa. Satt på spissen kunne man si at de som hersket den gangen, adelen, gjerne så at det var helt motsatt, at krigene var lange, men ganske fredelige. Slik de ville se det, var krigføring den kanskje eneste rette beskjeftigelsen for en ekte gentleman: Stundom fryktet de freden mer enn krigen, for fred innebar tom kasse, uvirksomhet og sørgelig stillstand i karrieren. Krigene var langtrukne og vanskelige å føre frem til en avgjørelse, siden de satt fast 35

i årstidenes langsomme gang. Legg så til at partene som regel var sammensatte og svært utsatt for uløselige floker av dynastiske forvik­ linger, krigsmålene ofte dunkle og at mye av striden ble utført av frie eventyrere som kunne skifte side om det røynet på, ja, da forstår man litt bedre hvorfor krigene iblant kunne trekke ut i tredve, førti, ja hundre år. På 1800-tallet var det i stedet den korte krigen som var idealet, et ideal som i årene før første verdenskrig ble til noe av et dogme. Både den tyske og den franske generalstaben trodde etter krigen i 1870-71 at neste styrkeprøve ville bli en kortvarig affære. Tyskernes fremste planlegger Alfred von Schleiffen og andre med ham mente at noe annet var umulig: En lang konflikt ville ganske enkelt ruinere et lands handel og industri. Dette er selvfølgelig et springende punkt. Føydal­ adelens agrare Europa hadde på denne tid veket plassen for borger­ skapets industrielle Europa. Og borgeren drømte på ingen måte om et liv i felten. Freden passet ham best. Men om en krig ikke var til å unngå, og borgeren da fikk velge, skulle den være hard, men kort. En slik krig ga forhåpentlig gode resultater til en begrenset kostnad, og uten å kullkaste hele økonomien. Ved en lang, total krig var det umulig å få regnestykket til å gå opp. Den slags konflikt kunne man aldri noensinne drømme om å få lønnsom. Altså ville både sivile og militære på denne tiden bare tenke på en kort krig, ganske enkelt fordi den lange krigen virket for . . . ja, utenkelig. Dessverre ser det ut til at en lett fordøyelig illusjon alltid kommer til å slå ut en plagsom sannhet. De enkle bildene rommer en magi som det iblant synes å være umulig å motstå. Krigen blir jo iallfall noenlunde fornuftig når den blir fremstilt som kort og begrenset. Men hva var det den amerikanske viseadmiral Davis skrev i 1954 da det ble snakk om en begrenset amerikansk intervensjon i Vietnam: «Man kan ikke krysse Niagarafallene i en tønne bare lite grann.»

III Krigens ansikt har til alle tider være preget av et vekselspill mellom den militære teknologi og den militære tenkning. Disse to størrelser har nesten aldri vært i kontakt med hverandre, og fra tid til annen har kløften mellom dem vært milevid, noe som ikke sjelden har gitt 36

ødeleggende resultater. Militære er ofte høyst konservative mennesker som ikke så gjerne forandrer på noe, men lett blir sittende fast i forskjellige mønstre fra fredstiden og tilsynelatende pene tradisjoner. Da den tekniske utviklingen fra og med midten av 1800-tallet gikk inn i en ny og uendelig mye raskere fase, ble dette dilemma akutt. Første verdenskrig viser hvor gigantisk ille det kan gå når krigføringen er blitt helt revolusjonert av forskjellige tekniske «fremskritt», mens den militære tenkning overhodet ikke har fulgt med. Et nesten idealtypisk eksempel på militær tykkskallethet er - selvfølgelig, må jeg si - sir Douglas Haig, sjefen for de britiske styrkene på vestfronten i 1915-1918, som har etterlatt seg en rekke sublime godbiter i stil med at kulesprøytene var «et svært overvurdert våpen» og at det var «tåpelig» å tro at flymaskiner kunne komme til å bli brukt i krig. (Hans eneste innsats på den militære oppfinnsomhetens arena var gjeninnføringen av lansen i den britiske hær i 1907; da den ble avskaffet 20 år senere hadde den stort sett bare vært brukt under villsvinjakt i India.) Selv om det er sjeldnere, hender det også at kløften kommer til på stikk motsatt måte, det vil si at det dukker opp forskjellige nye glade teoretikere som raskt kommer på moten i de militære klikker uten at noen bekymrer seg over at man fullstendig mangler de midler som må til for å la de høytflyvende visjonene bli til virkelighet. Samme år, i 1921, sto to glade og forferdelige menn frem, engelskmannen sir Hugh Trenchard og italieneren Giulio Douhet, og hevdet hver på sitt hold at neste krig ville komme til å bli avgjort av bombeflyet. Alt som krevdes for fremtiden var noen dagers massivt angrep med fly, rettet mot motstanderens byer, industrier og politiske sentra, og dermed ville det hele være avgjort. (Hær og flåte ble ansett for å ha en underordnet rolle; de skulle bare holde fiendens styrker i ørene mens flyet delte ut sine dødelige doser.) Det er ingen tilfeldighet at denne vakre tanken hadde sin debut rett etter første verdenskrig. Ideen var intet annet enn et forsøk på å gjenopprette krigen som et rasjonelt politisk instrument. Tanken vant stor gjenklang fordi den syntes å gjøre det mulig å føre krig på en hurtig og klinisk måte, fjernt fra all trist, uttværet slakt i leirete skyttergraver. Alt bygde imidlertid på den feilaktige forestillingen at bombeflyet alltid ville kunne nå sitt mål. Da Royal Air Force gikk i krig i 1939, hadde man til hensikt å angripe Tyskland ved hjelp av presisjonsbombing i fullt dagslys. Ingen terrorangrep mot sivile mål var planlagt. (Da noen i Underhuset på denne tiden syntes at man skulle sette fyr på 37

skogene i Schwarzwald med brannbomber, svarte flyminister Kingsley Wood med opprørt stemme: «Er De klar over at det er privat eiendom. Det neste blir vel at De ber meg om å bombe Essen!») Boblen sprakk med en eneste gang. Bombeflyene kom ikke frem. De ble skutt ned i hundrevis. For overhodet å overleve i luften måtte de engelske bombeflyene fly om natten, og på grunn av tidens upresise navigeringsutstyr ble treffsikkerheten enda dårligere. RAFs egne tall fra 1941 forteller at bare en tredjedel av alle fly som hevdet å ha truffet målet, hadde klart å få sine bomber innenfor en radius av 8 kilometer fra siktepunktet. Det sier seg selv at det da ikke var rom for noen videre finsikting. Løsningen ble «area bombing», massiv terrorbombing av de tyske byene. Og resultatet ble en grusom slakt av tyske sivile, som i Hamburg sensommeren 1943, der innpå 40 000 mennesker mistet livet i tre raid som fulgte på hverandre. Det som nå ser ut til å ha skjedd, er at den såkalte virkeligheten etter 70 år har kommet på høyde med forskjellige militære skjønnånder som Douhet og Trenchard. Det er deres tanker som ga gjenlyd bak alle fromme forhåpninger om en hurtig og klinisk krig mot Irak, hoved­ sakelig utkjempet av flyet, og rettet mot utvalgte militære og strate­ giske mål. Antallet sivile som falt for som offer for direkte krigshand­ linger, har åpenbart vært få om vi sammenligner med annen verdens­ krig, der opptil 100 000 menn, kvinner og barn kunne bli drept i en enkelt by under ett eneste døgns bombetokter. Stikk i strid med det man i alminnelighet antar, har de konvensjonelle våpens økte ødeleggelseskraft ikke blitt fulgt av en tilsvarende økning av antallet sivile ofre. Det ble sluppet mer enn tre ganger så mange bomber i Vietnam­ krigen som under annen verdenskrig, uten at ofrenes antall av den grunn ble tredoblet. (Nord-Vietnam skal ha mistet ca. 65 000 sivile som følge av amerikanske flyangrep, i seg selv et redselsfullt tall.) Hva er det som har skjedd? For det første har hjelpemidlene for navigering nå blitt utviklet i den grad at en pilot hele tiden kan få rede på nøyaktig hvor han er og hvor han skal, så nær som på noen meter. (Under annen verdenskrig hendte det at et fly fløy 170-180 kilometer feil og iblant til og med bombet feil land.) Dette har økt muligheten til å plotte inn et spesielt mål selv med den gamle typen «dumme bomber». For det annet har våpnenes treffsikkerhet blitt radikalt forbedret. Blant annet kan de «smarte bombene» styres med laser, infrarødt lys eller TV-kameraer. En liten sammenligning mellom Saddams Scud-roboter og de nye krysserrakettene sier det meste. En 38

krysserrakett kan fra et utskytningspunkt over 200 mil borte fly rett inn mellom målstolpene på en fotballbane. Med en Scud-B - som altså er en litt forbedret kopi av Hitlers gamle V-2 - får man være riktig fornøyd om man i det hele tatt treffer samme bydel som fotballbanen ligger i, siden robotens feilmargin er på rundt to kilometer. Enkle teknologiske årsaker gjør altså at Scud-roboten bare kan brukes som et rent terrorvåpen. For det tredje innebærer den drastisk forbedrede treffsikkerheten at man kan redusere våpenets sprengkraft. Og så videre. Vi må ikke et øyeblikk tro at disse forandringene er kommet i stand av pur menneskekjærlighet, fordi en eller annen våpenteknolog plutse­ lig en dag våknet full av ruelse overfor den moderne krigs elendighet. De styrende har kalkulert helt kaldt, og kommet frem til at smarte våpen er mer effektive og gir mer pang per peng enn de gamle typene. Så spiller det også inn at alle historiske erfaringer sier at Douhet et al. tok feil på enda et punkt: Bombing rettet mot sivile mål knekker som regel ikke menneskenes vilje til å føre krigen videre. I stedet kan denslags tiltak tvert imot, som for eksempel under Blitzen i 1940 eller i Vietnam, sveise sammen folket og styrke motstandskraften. Og dette vet selvfølgelig de generalene som styrte koalisjonens fly mot Irak. Ennå er tiden likevel ikke moden for at den nye teknokrigens mange små filosofer kan juble i vilden sky. Koalisjonens store flykrig har utvilsomt vært en stor suksess, militært sett. Forutsetningene har imidlertid vært høyst ideelle. Spørsmålet er hva som ville ha skjedd om motstanderen ikke hadde vært så gedigent dinosauruspreget som Irak det vil si stor, sterk og korka dum - men hadde kunnet svare med samme høyteknologiske grep og finter? Hva hadde skjedd om topogra­ fien på krigsskueplassen hadde lignet mer på topografien i Sørøst-Asia, og altså gitt mer beskyttelse og skjul enn den åpne og flate ørkenen? Snakket om den kliniske krigen er liksom snakket om den korte krigen selvfølgelig til dels en måte å selge det samme på, til et verdenspublikum som med rette er blitt stadig mer kresent. Hvor klinisk er så den kliniske krigen? Det vet vi ennå ikke. Hoveddelen av de bomber som ble droppet var tross alt av den gamle, «dumme», typen og mange bommet på målet - akkurat som før. Tapstallene er fremdeles bare gjetninger og helt eksakt kommer de sannsynligvis aldri til å bli. Selv om det er mulig at vi nå skimter et høyst kjærkomment trendskifte når det gjelder sivile taps andel av det totale antall døde og skadde, så blir stadig altfor mange rammet. For selv om man ikke har 39

sivilbefolkningen som mål, så vil helt uskyldige alltid bli drept som fluer bare fordi de slumper til å være på feil sted på feil tidspunkt. Og hva hjelper det om man styrer sine bomber på meteren når informa­ sjonsgrunnlaget som peker ut målet er upålitelig? (Dette ser ut til å være forklaringen på massakren i Amiriya, da haugevis av kvinner og barn ble sprengt i hjel.) De sivile kommer også for fremtiden til å bli indirekte ofre når bomber og granater river den stadig mer kompliserte moderne infrastrukturen i stykker, og det normale livet bryter sammen i mangler og sykdommer. Her er det to mulige standpunkter. Enten kan vi si at den kliniske krigen i Persiabukta bare var en propagandaaffære uten særlig rot i virkeligheten. (Da de militære viste frem sine nye våpen, var det selv­ sagt nøye orkestrert: i TV fikk vi bare se smukke bombinger der det sa plopp og den tomme broen forsvant; man aktet seg vel for å spille de båndene som viste hvordan raketter med fem desimalers nøyaktighet ble styrt rett mot en bro der det fremdeles sto mennesker.) Eller også kan vi bestemme oss for at den kliniske krigen nå er blitt en realitet. En slik krig kan tilsynelatende virke som et «fremskritt», i og med at den kommer til å være litt mindre blodig enn vanlige kriger, og først og fremst kommer til å gå utover stridende soldater og ikke hundevalper, små piker med fletter og gamle damer med stokk. Forskjellige nye teknologiske påfunn har gjort det mulig å prestere noe som iallfall sånn noenlunde ligner den kliniske krigen man fablet om allerede for 70 år siden. Det som er så urovekkende med dette, er ikke at denne kliniske krigen jjdce kommer til å fungere, men tvert om at den virkelig gjør det. For innebærer ikke det at vi er kommet et langt skritt nærmere Douhets målsetting fra 1921, nemlig en gjenopprettelse av krigen som et rasjonelt politisk instrument? I så fall Gud hjelpe oss.

40

Om et besøk i Poltava Den engelske historiker George Macaulay Trevelyan hevdet at en av gledene historien bød på var å gå på jakt etter slagmarker. Han fremholdt at sjarmen med en gammel valplass var dens utseende i dag, å se hvordan den «på ny har falt i den landlige søvn den en gang i fortiden så bryskt ble revet ut av». Slagmarken burde ifølge Trevelyan helst ikke være identifisert i reisehåndbøkene, nei, man skal helst finne frem til den på egen hånd, da er det «nesten den største av intel­ lektuelle utendørs fornøyelser». (Ellers kan man alltids konsultere verk som David Chandlers A Traveller’s Guide to the Battlefields of Europe, en aparte liten katalog der den interesserte får veiledning i hvordan slike glemte plasser best skal letes opp.) Det er lett å forestille seg ham, tweedkledd og hvithåret, med lange, slentrende skritt - han var en svoren turgåer som omtalte sine ben som «mine to leger» - fremskutt hake, mysende øyne bak runde briller i stålinnfatning, og en bunke monografier under den ene armen, på jakt etter spor og tegn ved Calatafimi, Valmy eller Morgartensjøen. Selv har jeg forsøkt meg på denne bemerkelsesverdige og lettere makabre utendørssporten et par ganger. Det har for det meste blitt temmelig enkle saker, som for eksempel Agincourt, Narva, Ratan og Dieppe. Jeg har også avlagt Poltava et besøk. Trevelyan ville nok ikke ha synes at det var noen egentlig utfordring heller. Det vokser fremdeles kirsebær der. En dag i slutten av 80-årene sto jeg der i den ukrainske maivarmen og smakte på de små grønne bærene. De viste seg å være riktig sure. På valborgsmesseaften 280 år før meg hadde en annen svenske, en 32 år gammel fenrik fra Arboga ved navn Robert Petré, også stått her og spist kirsebær, «for at jeg skulle kunne si at jeg hadde spist kirsebær i slutten av april,» som han skrev i sin dagbok. Men bortsett fra alderen var det nok ikke så mye vi hadde felles. Jeg var en turist i historien, han var en offiser i en svensk armé som hadde invadert Russland. 41

Stedet der jeg spiste kirsebærene var Jakovetskij-åsen, rett øst for Poltava, og der man kunne se utover byen. I året 1709 var Poltava en liten ukrainsk landsby, bare en drøy kvadratkilometer i utstrekning. Poltava av 1989 er en moderne vidstrakt by med masse industri og høyskoler, ca. 315 000 innbyggere (altså rundt 100 000 flere enn Malmo), løvegule trolleybusser, samt en viss diskret sjarm. Parker og alleer pakker den lave bebyggelsen inn i grønt, og de arkitektoniske uhyrlighetene fra Stalintiden som så effektivt forsimpler mange andre sovjetiske byer, glimrer her med sitt fravær. Det er svært lite igjen av det gamle Poltava. En av de få bygninger som står igjen fra denne tiden, befinner seg nettopp på Jakovetskijåsen. Det er et kloster som Karl XII brukte som hovedkvarter. Forsommeren 1709 hadde Karl XIIs russiske felttog gått i vranglås. Avskåret fra omverdenen manglet den svenske hæren det aller meste. Offiserene smeltet sine tinnserviser for å få kuler, og uten salt strødde man krutt i maten. Krisen var akutt. Ved middagstider søndag den 27. juni kalte Karl XII sammen til krigsråd i klosteret. Sannsynligvis for å gjøre det lettere å foreta et tilbaketog ut av Russland, besluttet man på dette møtet å gå til angrep mot den store russiske hæren, under kommando av Peter den store, som sto bare en halv mil nord for byen. Klosteret gjør seg i dag best på avstand. Da ser man bare de seks irrgrønne løkkuplene og ikke den ødelagte hvite murpussen, skriblin­ gen på veggen og de uskjønt gjenspikrede vinduene. Dette fine eksempelet på ukrainsk barokk er nå sørgelig forfallent. Det var her inne den fatale avgjørelsen ble tatt, mens armeens høyere befal flokket seg ute i solen. Nå er det stille og tomt. Jaha. Natt til 28. juni marsjerte de svenske troppene av sted. Tanken var å overraske russerne, men i mørket gikk det galt, og da det tynne lyset begynte å farve markene i morgengryet, hadde ennå ikke alle tropper kommet på plass. De ble oppdaget. Å se soloppgangen over den gamle slagmarken ved Poltava er en spesiell opplevelse. Det er jo samme sol og samme himmel og samme skarpe knivsnitt mellom himmel og jord i det fjerne. Åkrene er slått, og et vindstøt sender grøss gjennom åkerstubben. Allerede lenge før solen har stått opp er det lyst, og jeg forstår hvorfor de svenske troppenes stille oppmarsj ble oppdaget så fort. Plutselig, på et par små minutter, bryter så den rødlysende solen himmelranden som en boble av lys. Det var i denne stund svenskene gikk til angrep - «idet natt og dag skilte lag», som det heter i en dagbok. Den morgenen jeg var ute på åkrene 42

ved nordenden av slagmarken, gikk solen opp bak en stor blågrå sky som hadde tatt form av en fugl, en tsaristisk dobbeltørn som slår sine vinger ut til flukt. Foran seg hadde de svenske troppene da et system av russiske godt bestykkede små forskansninger, redutter. Det området der de første reduttene lå, befinner seg nå i nordenden av Poltava, omgitt av flere lange fabrikkbygninger, en støyende vei og skog. Stedene der befestningene lå, er markert med granittobelisker. På det flate, grønne området står sommerblomstene på tå. Da jeg kom dit, var det midt på dagen, og himmelen spente seg varmt blå over engen. Ved en av obeliskene skimtet jeg en hel familie som solbadet for seg selv i det tette, høye gresset - det var ikke mulig å se dem før kvinnen (med en sammenbrettet Iszvestija på hodet) satte seg opp og blygt rettet på behåen. Det er selvfølgelig en tanke at mange av de svenske soldatene måtte tilbringe resten av sitt liv - i mange tilfelle liv som bare kunne regnes i noen korte minutter - på det som på alle måter ligner en nesten banalt vakker svensk sommereng, med rødkløver og prestekraver, hundekjeks og timotei. For her døde de. Angrepet mot linjen av redutter ble - som så mye annet den varme dagen - en svært blodig og forvirret affære. De svenske troppene gikk feil, stormet visse redutter og mislyktes etter­ trykkelig med å storme andre. En av disse firkantede reduttene er nå ført opp igjen, og det er lett å forstå problemene svenskene hadde, for vollgraven rundt er dyp, med stupbratte sider. Jeg sto på det stedet der den andre redutten hadde ligget, og tenkte på Erich Måne. Han var menig soldat i femte korporalskap, Hundrade herreds kompani i Upplands regiment. Han ble drept av en kanonkule i brystet under det første angrepet. For mennesket er et skjørt vesen, og en liten jernbit kan på et lite øyeblikk tilintetgjøre alt. Erich ligger fremdeles begravet her et sted. Kanskje nettopp der jeg sto. Kanskje ti meter lenger borte. Erichs regiment telte rundt 700 mann om mor­ genen. Noen dager senere kunne man bare finne 14. Da jeg forlot slagmarken, denne veldige kirkegården som ikke har et eneste kors, men der blomstene vokser desto tettere, var mine skritt, helt uvilkårlig, en smule mer varsomme. På den nordre delen av slagmarken ligger det svenske monumentet, omkranset av grønne hveteåkre. Det sies om det at når den oppgående solen belyser baksiden, så trer det frem et bilde av en sørgende kvinne med et barn i armene. På monumentet flasser gullmalingen, og remser 43

av gress har begynt å sprekke opp den asfalterte gangveien som går gjennom hveteåkeren og bort til denne avsidesliggende veklagen i granitt. Noen visne engblomster lå ved foten av granittmonumentet. Hvem hadde lagt dem der? Det har jo ikke vært noen svensker her før meg dette året. Under foten knaste glasset fra en flaske av merket Russkaja Vodka, som en eller annen bitter sovjetborger hadde kastet mot den gravkalde granitten. Jeg myste med stor besluttsomhet inn i den ruglete stenen, men kvinnen med barnet nektet å vise seg. Dette hendte forresten ganske ofte under mitt opphold i Poltava. Jeg gikk rundt og fikserte slagmarken og forsøkte å få noe fra den 28. juni 1709 til å tre frem. Iblant dukket det opp flyktige bilder - av støvete menn i lange kolonner, av slaktede mennesker i hauger i det frodige junigresset - men for det meste nektet historien å vise seg. Og det føltes bare anstrengt å drive den frem fra jorden med tvang. Problemet var at jeg i første rekke lette etter opplevelser, mens det som forefinnes ofte er et mer rendyrket intellektuelt puslespill - hvilket Trevelyan meget riktig har påpekt. Man står der og vrir og vender på kartet som bretter seg i sommervinden, og forsøker å tenke bort hus, skoger og veier, forsøker å lese terrenget nøye, nøye for å følge selv de minste skiftninger i høydedragene: Aha! Der må den lille myren ha ligget. Aha! Der må garden ha stilt opp. Jeg innså at jeg var en krigskorrespondent som var ankommet 280 år for sent til stedet. Tidens innerste egenskap er å gå tapt: Historien stanser jo aldri opp. Det var spesielt tydelig da, da man kom dit som tilfeldig turist i den velsignet turbulente slutten av 80-årene. Det var min tredje reise til Sovjetunionen siden midten av 70-årene. Mye av skyheten og de fryktsomme øyekastene var borte. Jeg så stadig færre røde banderoller med fjollete paroler og stadig mindre fjollete sosialrealisme med arbeiderhelter utstyrt med tyrenakker og haker å la Dick Tracy, som med pressluftbor på skulderen kaster et stupid blikk inn i den stupide fremtiden. Bare Lenin vinket her og der, i form av en statue eller et bilde, med det skarpe bukkeskjegget aggressivt rettet mot betrakteren, som en usikret pistol. Men nedenfor ham så man Pepsireklame og piker i lårkorte skinnskjørt og lekre sko, hvilket tross alt - iallfall det siste - må betraktes som et tegn på fremskritt. På min TV på hotellet - av merket Horizont 206; hva skjedde med modell 205? - kunne man følge de folkevalgtes kongress i Moskva. Til tross for at det uklare bildet iblant nærmest lignet mønsteret på de to nummer for små polyesterkjoler som alle middelaldrende kvinner 44

pleier å bære i Sovjet, skjønte jeg likevel at noe nytt holdt på å skje. Det ble tatt små vaklende skritt mot noe som skulle kunne bli parlamenta­ risk demokrati. Interessen blant den gemene hop var ikke til å ta feil av. Folk flokket seg rundt TV-apparatene, og på tog og i drosjebiler fulgte man utviklingen over radio. Historien blir i en slik situasjon enda mer interessant for sovjetbor­ gerne. En uavhengig organisasjon ved navn «Det unge Russland» skulle det året feire slaget ved Poltava ute på slagmarken. (Mange ukrainere reagerte sterkt mot dette, og forberedte motaksjoner. Den spente situasjonen endte i et gjesp: De russiske nasjonalistene ble møtt på jernbanestasjonen i Poltava, og prompte sendt tilbake igjen før de rakk å begynne å feire Peters store seier.) Innenfor krigsmakten var det også en økt interesse for historien før 1917; den sommeren hadde kadetter fra de lokale avdelingene tenkt å gjenreise en av reduttene. Og blant ukrainerne hadde man helt åpent begynt å omvurdere Mazepa, Karl XIIs ukrainske forbundsfelle. Han var alltid blitt spottet som forræder i russisk historieskrivning, men nå begynte man å omtale ham i rosende ordelag som en forkjemper for ukrainsk selvstendighet. Slaget ved Poltava var en russisk seier, men også et ukrainsk nederlag. (Under Stalins blodige utrenskninger i Ukraina i 30-årene var et av anklagepunktene nettopp at man hadde forsømt å feire Peter den stores seier fra 1709.) For mange ukrainere er nok ikke svenskene så mye forhenværende utenlandske okkupanter som forhenværende alli­ erte i en uavhengighetskamp. Var kanskje det forklaringen på de visne engblomstene ved det svenske monumentet? Ingenting gikk som planlagt denne dagen for 280 år siden. Etter å ha passert reduttene, fordrev svenskene tiden med å marsjere hit og dit, mens de fåfengt ventet på tropper som var blitt etter i linjen av redutter. Og mens timene rant av sted, fikk russerne tatt mot til seg og gikk ut av sin leir (selve leiren og befestningene er som alt annet nå borte, bortsett fra en liten strekning gjenoppbygd voll). De ble stenket med vievann, og satte seg i bevegelse mot svenskene. Svenskene bestemte seg for å møte russerne: Ti fillete små svenske bataljoner ble stilt opp for å angripe 42 russiske; russerne hadde omkring hundre kanoner til støtte, svenskene hadde bare fire. Området der dette skjedde er i dag åker, flat åker. Her og der skjærer fliker av skog, plantet for å motvirke jordavrenningen, inn over den flate sletten. Inntil det jordet der de svenske soldatene kom til å stille opp foran sitt vanvittige siste innfall, står det nå en stor klynge med lange, flate 45

murstensbygninger omgitt av en høy grå betongmur; i vinduene ser man gitre, og foran balkongene er det hønsenetting - et mentalsykehus. De svenske soldatene måtte løpe spissrot gjennom et røykfylt kaos av metall som fløy gjennom luften. Kanonkuler rev opp lange blodflekkete gater rett gjennom de fremrykkende bataljonene. Svenskene fortsatte imidlertid stedig fremover med sine tause våpen, for i henhold til den innøvde måten å slåss på skulle man prøve å angripe russerne med blanke våpen. Det tok omtrent ni minutter, ni uendelig lange minutter i kuleregn. Folk finner fremdeles rester av prosjektiler på åkrene og i havene sine. Borte ved et av de utallige monumentene går det en ensom mann i blå bukser i solskinnet og slår gresset med en ljå. I en svensk beretning fra slaget fortelles det hvordan den russiske ildgivningen «hadde fått våre menn til å falle som gresset for ljåen». Og ljåen sveiper hvinende gjennom gresset, som faller i hauger og rekker, i floker og hulter til bulter. Det endte også ganske riktig i en massakre. Etter visse små suksesser tok den numeriske russiske overlegenhet ut sin fulle rett. Deler av det svenske infanteriet begynte å flykte i panikk. Selv det svenske kavaleriet ble snart revet med i denne skrikende malstrøm av skrekk og forferdelse. Alt var tapt. Igjen på slagmarken lå da omkring 10 000 døde og døende mennes­ ker, derav 7 000 svensker; det er det største militære nederlaget i Sveriges lange historie. Omtrent annenhver svensk soldat som var gått ut i strid den morgenen, var før kvelden kom enten død, såret eller tatt til fange. Ikke engang da vestfronten var som aller uhyggeligst under første verdenskrig går det an å finne lignende tapstall. Sanitetstjenesten var helt utilstrekkelig. Sårede lå ute i solen og døde i flere dager etter slaget. De døde lå i hauger, og den sterke heten fikk snart en vemmelig stank til å legge seg over området. Likene som svellet i forråtnelse, ble gravd ned i all hast. De svenske døde ble gravd ned der man kom over dem. De svenske gravene er nå sporløst borte. Tidligere besøkere i Poltava har funnet hvitnende ben av døde men­ nesker liggende på åkrene. De russiske falne ble samlet i en stor massegrav, en bemerkelsesverdig affære som en interessert besøker kan betrakte den dag i dag. Selve graven arter seg som en stor jordhaug som er gressgrodd og kronet av et 7,5 meter høyt granittkors. Den som vil, kan gå opp på toppen, og der skue utover en bussparkering, der høner og skoleklasser deler plassen. Etter å ha kjøpt en button med Madonna, Sabrina eller Gorbatsjov 46

på - de kostet like mye, noe som lovet godt for sistnevntes popularitet - av selgerne ved graven, kunne man drikke et lite glass Kvas (et slags ekkelt russisk svakøl) på den lille kafeen «Ved den gamle redutten», for så å avslutte med et besøk i det lille slagmarkmuseet. Omkring 250 000 mennesker besøker årlig dette museet, som skam å si stort sett består av kitschaktige historiske malerier, samt våpen og uniformer som er fremstilt i dette århundre. Museet ble nemlig plyndret hele to ganger i forbindelse med revolusjonen. Det ble gjenopprettet først i 1949, da på direkte ordre av Stalin selv, en mann som hadde klare sympatier for en annen bondeplager og brutal enehersker som nå står i bronse utenfor museet, Peter den store, slagets seierherre. Poltava er i dag et sted med mange minnesmerker, men med få min­ ner. Monumentene står tett som hagl. Det står en sten der Peters telt sto, en annen inni byen der han sov en natt, det er to stener over svens­ kene, en reist av russere og en annen av svensker i 1909. Når man spør folk som bor på slagmarken om hva de vet om slaget, svarer de oftest med å riste på hodet eller trekke forlegent på skuldrene eller begge deler. De vet i grove trekk hva som skjedde her, men det er også alt. Det er egentlig ikke til å undres over. For folket i Ukraina er slaget en hendelse som er overskygget av forskjellige kriger og ulykker av nyere merke, hendelser som er altfor nære til å glemmes, men ofte altfor uhyggelige til å minnes. Offisielle tjenestemenn sier nå helt åpent når man spør dem at kollektiviseringen i 1930-årene kostet 5 millioner døde i Ukraina. Og inne i en park i byen ble det skutt 5 000 barn under den tyske okkupasjonen. Ute på åkrene der svenskene ble meiet ned, kunne jeg foruten små hvite benbiter også se rustbrune granatsplinter, patronhylser og en gammel belteplate fra en stridsvogn av modell T-34. Over slagmarken ligger enda en slagmark; historien ligger i lag på lag her i Ukraina. Etter slaget flyktet de svenske troppene ned til Perevolotjna ved Dnepr. Mens kong Karl med et lite følge forsvant i en støvsky i retning av Tyrkia, kapitulerte de blodtilsølte restene av den en gang så store svenske armeen der. Store kraftverkbygninger har etter den tid lagt dette stedet, der Karl XIIs russiske eventyr tok slutt, under vann; bare en liten odde stikker opp over en stor vannflate. Dette kan sees som et sinnbilde på det som også venter den gamle slagmarken. Selve Poltava er en by som vokser. Husene og asfalten kryper stadig nærmere slag­ marken. Snart er det ingenting igjen. Annet enn minnene. Og så de sure kirsebærene, naturligvis. 47

På slagmarken ved Verdun Jeg vet nesten ikke noe om ham, jeg har bare sett stedet der han døde. Han het Tabourot, og var fransk kaptein, og den 2. juni 1916 befant han og treogtredve andre soldater seg i en bunkers, et såkalt flankeringsgalleri, nede i det nordøstre hjørnet av vollgraven rundt det lille fortet Vaux utenfor Verdun. Det var tidlig morgen, og de forutgående timene i mørket hadde vært fryktelige. Voldsnatt, ditt fryktelige dype skrik ble dypere for hver en stund, natt, du skrek som en fødende kvinne, natt bare for menn. Tyske granater hadde kommet ned fra den svarte himmelen i en ubrutt strøm. En stund hadde det falt mellom 25 og 30 granater i minuttet; de enkelte eksplosjonene kunne ikke utskilles i drønnet, alt var bare et boblende kaos av røyk, jordsprut og virvlende ild. Franskmennene kunne ikke annet enn vente nede i sitt flankeringsgalleri, omtåket av trykkbølger og sprenggasser. De så ikke stort når de kikket ut gjennom de smale åpningene, bare en rett strekning med opprotet jord som en gang hadde vært fortets vollgrav. Deres oppgave var å holde vollgraven ren for tyske soldater som prøvde å komme seg opp på toppen av fortet. Ytterligere to gallerier lå i andre hjørner av vollgraven; de tre små vernene var bygd for å dekke hverandre og forme et bur av ild rundt festningen. Inne i det nordøstre galleriet var det to små kanoner, men de var ubrukelige. I stedet skulle mennene der inne beskytte seg ved hjelp av et maskingevær. Rett før soloppgang stanset så strømmen av stål og sprenglegemer helt plutselig opp. Tabourot og hans menn visste hva som ventet. To bataljoner med tysk infanteri fra det 158. Paderbornske regiment 48

stormet i samme stund oppover den bratte skråningen fra sine skytter­ graver. De ujevne rekkene av gråkledde menn skyllet raskt frem over det kratersprengte landskapet, og fosset ned i vollgraven. De ble møtt av lange hakkende salver fra galleriene, som fikk dem til å trekke seg bakover. Fotsoldater ble kalt frem for å slå ut motstanderne i hjørnet av vollgraven. De begynte med Tabourots vern. Angrepet mot Vaux var blitt fremskyndet av den tyske befalingsmann på dette avsnittet, og det hadde ikke vært tid til å skaffe riktige sprengladninger til troppene. I stedet hadde de lagd buntladninger av håndgranater, som soldatene nå senket ned fra taket for å detonere inntil skyteskårene. Buntene med granater fikk ingen effekt. Den halsstarrige knatringen fra kulesprøyten fortsatte. Da hørte soldatene som satt på huk oppå galleriet et tydelig klikk, fulgt av en strøm av galliske eder. Våpenet hadde klikket. Kvikt kastet mennene på taket noen håndgranater inn gjennom gluggene. Et par dempede smell: Mennene rundt maskingeværene var borte. Klynger av tyske soldater stormet ned med våpen i hendene for å ta seg inn i det rykende forsvarsverket. Ut av galleriet hoppet da Tabourot, og møtte de fremstormende med en skur av håndgranater som fikk dem til å stanse opp. Mot alle odds lyktes det den ensomme franske kapteinen å holde alle tyskerne som svermet omkring unna en stund. Men kampen kunne naturligvis bare ende på en eneste måte. En håndgranat for gjennom luften, detonerte ved siden av Tabourot, og slo ham i bakken. Med mavens blodglatte innvoller blottlagt krabbet han inn i galleriet igjen. Der inne i skyggene døde han. Like etter ga hans rystede menn opp. Flankeringsgalleriet finnes ennå. Det er oppsmulet og skjevt, den lysebrune teglstenen er sammenpresset og bulende. Kanskje kunne man ta bygningen for en forlengst glemt rest av en bysantinsk basilika, om det ikke hadde vært for de frodige bukettene av rustbrunt armeringsjern som stikker frem her og der fra det skamferte taket og veggene. Alle de større åpningene er murt igjen, og gjennom de små gluggene som er igjen kan man ane mørke og fuktighet. Fortet finnes også ennå. Den kiselstenblandede betongen er oppsmuldret og skjør. Veggene er arret av så mange prosjektiler at det knapt går å skille ut enkelte treffere; alt er bare en eneste ruglete og slitt flate. Det er også mulig å gå inn i fortet og bese de svale og fuktdryppende gangene der adstadige familiefedre hugget hverandre i hjel med skarpe spader for å få adgang til latrinene, der menn svartbrente av ildkastere lå i dagevis uten å få ordentlig hjelp, rystende i krampe fordi de av mangel på vann 4. Fortidens landskap

49

hadde drukket sin egen urin. I flere av de sammenraste og nå omhygge­ lig gjenmurte rommene ligger det fremdeles døde igjen. Fortet hadde et pansertårn. Oppe på den gresskledde toppen av fortet hviler ennå den knekte tårnkransen og den runde stålkuppelen på nøyaktig samme sted som da en treffer fra en tysk brutalitet på 420 millimeter kastet dem avsted. Og et stykke nedenfor skråningen ligger fremdeles de skytter­ gravene der de tyske soldatene fra 158. Paderbornske innledet sitt angrep. Tiden har stått stille her i Verdun. På dette stedet utkjempet man det mest avskyelige av alle avskyelige slag under første verdenskrig: slaget ved Verdun. Det finnes slag under denne krigen som tok flere liv, men andelen døde i forhold til antall stridende var aller høyest her. Beregninger forteller at Tyskland og Frankrike fikk 420 000 døde og 800 000 sårede i løpet av ti timer, og det på en liten jordflekk som kanskje er to og en halv mil lang og en og en halv mil bred. Kanskje var det galt av meg at jeg i første rekke tenkte på Tabourot da jeg vandret rundt på slagmarken. Hans skjebne der i galleriet ved Fort Vaux er nok ikke særlig typisk, selv om den så visst er tragisk nok. Hans død er kanskje litt for heroisk. Det er mulig å ane en gnist av fornuft i hans handling: For å holde de fremstormende tyskerne borte ofret han seg selv, og med litt flaks hadde de som var inne i forsvars­ verket, kanskje kunnet benytte den fristen han skjenket dem til å sette seg til motverge. Noe hadde man kanskje kunnet vinne. Den gjennom­ snittlige død på denne slagmarken så imidlertid ikke slik ut. Slaget var blitt innledet i februar 1916 med en tysk offensiv mot det beltet av fort som omga Verdun. Planen den tyske generalstaben Erich von Falkenhayn hadde klekket ut for denne operasjonen, var mer enn sadistisk: den gikk ut på å rette et angrep mot et punkt som fransk­ mennene kunne forventes å ville forsvare for enhver pris. Der skulle man la den franske hær «blø seg til døde». De tyske soldatene trodde at de gikk til angrep for å innta et strategisk viktig punkt. Det var feil. Verdun og festningene var helt uinteressante. Alt var bare en felle for å lokke franskmennene frem til slaktebenken. Det meste av drepingen skulle også foretas av en kolossal ansamling med artilleri; fotsoldatene skulle liksom bare holde sine motstandere på plass mens disse ble meiet ned av en storm av brølende stålsplinter og røyk. Slik gikk det også. For de fleste var slaget et svært ensformig ritual. Om nettene hakket man som besatt i den ødelagte jorden for å grave ut noe som lignet en skyttergrav, bare fordi noen i en stab et trygt antall mil bak 50

fronten hadde satt pekefingeren på et kart og bestemt at der skulle det trekkes opp en frontlinje. Det gjaldt å komme så dypt som mulig, for når dagslyset brøt inn, begynte artilleriet å gå løs på stillingene og på mennene som krøp sammen i dem, innestengt mellom styrtende vegger av jord og en remse himmel. Når neste natt kom, gjaldt det for dem som ennå levde å prøve å reparere de sammenraste gropene for å ha noe å søke ly i når granatene begynte å komme igjen. Slik holdt mennene på dag etter dag, natt etter natt, til de enten døde eller ble avløst. Noen fiende så de sjelden eller aldri. Soldatene levde som dyr, avstumpet og fullstendig utmattet - det var ikke uvanlig at de som sto i første linje ikke fikk sove på over en uke, en av de overlevende sam­ menligner den tilstanden som snart innfant seg med sjøsyke. Ingenting ble bekreftet, ingenting hadde noen effekt eller engang noen påtagelig mening. All egentlig kontroll over begivenhetenes utvikling gled ut av hendene på befalet, som satt som forhekset av det vrengebilde av symbolisme som valplassen viste dem. Slaget fikk sitt eget liv. Det ble ført frem av egen kraft, av en iboende logikk som drev det frem helt inn i desember 1916, da franskmennene hadde tatt igjen alt tapt terreng, og kampene dovnet vekk i kulden. Ifølge et øyenvitne så slagmarken på den tiden ut som «en søppel­ fylling, der det var samlet klesfiller, ødelagte våpen, sprukne hjelmer, ødelagte matvarer, blekte ben og råttent kjøtt». Noen sammenlignet området med «et lik med torturerte ansiktstrekk». Ingenting var igjen annet enn tilintetgjørelsens slam. Ni landsbyer var utslettet. Av enkelte, som Beaumont, var det knapt nok mulig å finne en eneste skygge. (Det sies at den eneste måten man i dag kan merke at man er kommet inn i et av disse ikke-eksisterende stedene på, er at man inne blant furuene helt uforvarende støter på rester av de gamle beplantnin­ gene rundt husene, for eksempel i form av et og annet epletre.) Den vedvarende artilleriilden hadde smuldret opp jorden i den grad at den var blitt som grov sand som ga etter når man gikk. På mange steder var det øverste laget av matjord helt borte. Etter krigen sto det snart klart at det ville bli svært vanskelig å føre denne trotyl-ørkenen tilbake til sin opprinnelige skikkelse. Hvert eneste hektar mark inneholdt mellom 20 og 30 tonn metall, gassgranater hadde forgiftet terrenget på enkelte steder, og overalt lå det ufattelige mengder med døde. Det stinket ulidelig til langt inn i 20-årene. Og den dag i dag kan man etter en lang het sommerdag fulgt av en tanke regn kjenne hvordan den stiger opp av de gjenvokste skyttergravene, eimen av rustende jern blandet med 51

den forferdelige lukten av de falne som ligger og tæres bort der nede i jordmørket under føttene på en. I april 1932 ble det bestemt å forandre slagmarken til nasjonalpark. Alt fikk være som det var. Mellom årene 1929 og 1933 ble det så plantet bartrær over hele elendigheten. Dette har vist seg å være et uvanlig vellykket påfunn. Hvis man skulle ha overlatt hele området til naturens egne legende krefter, ville det ha tatt opptil fire hundre år før man igjen hadde kunnet se et noenlunde brukbart sjikt med matjord. N å er det gått bare drøye 60 år. I dag ser den øyensynlig ut som et gigantisk skogområde, slagmarken ved Verdun, ikke så lite kupert, med vakre grantrær og furutrær som står skulderbrede ved siden av hverandre. Da jeg gikk ut blant trærne, så jeg imidlertid alle sporene. Stedvis var det plent umulig å finne et stykke flatmark. De overvokste skyttergravslinjene lå der som blodspor mellom de høye trestammene. Her og der var det mulig å se sammenfalne beskyttelsesrom og bunkerser. Nedslagsgropenes kopparr lå tett i tett, og bakken minnet mest om et stormfullt hav som plutselig hadde stanset opp, med bølgene frosset i høye kast. Og overalt i dette stivnede havet så man vrakrestene etter katastrofen. Skarpe granatsplinter knirket under føttene hvor enn man gikk, og blindgjengere, uidentifiserbart skrot og rusten piggtråd stakk opp av bakken. Her og der lå det udetonerte granater: der en fransk «75er» eller var det en tysk «77er»? Et stykke unna en «155er» - av nedslagsvinkelen å dømme avfyrt fra Fort Moulainville som ligger godt og vel fire kilometer i sørøstlig retning. Prosjektilene er rødbrune av rust, og tross alderen tilbøyelige til å eksplodere. Her i skogen er det imidlertid ikke noe større problem. Det er desto verre på de stedene i Frankrike og Belgia der man har klart å dyrke opp de gamle slagmarkene. Prosjektilene beveger seg i jorden, og vår- og høstpløyningen fører dem opp i dagslys. Vandrer man langs disse jordene, støter man rett som det er på små hauger med årets høst av stålkokonger, godt emballert av fet flandersk mulljord. Da jeg i 1984 besøkte Zillebeke rett utenfor Yppes, fortalte en belgier meg at for kort tid siden var en av bøndene på stedet omkommet da han hadde kjørt plogen inn i et av disse onde minnene fra dypet. Rekorden i denne genre har minen ved Le Pelegrin. Den var en av enogtyve gigantiske underjordiske ladninger som gravde seg inn under de tyske linjene i 1917 - de besto av oppimot 20 tonn sprengstoff hver. Problemet var at bare nitten stykker detonerte. To forble stille i dypet. Den tyvende ved Le Pelegrin ble liggende der helt til juli 1955, da et voldsomt uvær gikk 52

over området, og et lynnedslag i et piletre fikk hele faenskapet til å gå i luften. Den enogtyvende, som ligger et stykke unna, er ennå ikke deto­ nert. Gammel gjenglemt ammunisjon og udetonerte granater er imidler­ tid ikke den eneste fare på den gamle slagmarken. Verdun er fremdeles det området i Frankrike der faren for å få stivkrampe er aller størst jordens hukommelse er lang. Sakkyndige har undersøkt disse gamle valplassene, og sier at det kan være farlig å gå rundt på visse steder der jorden ennå gjærer av forråtnelse. Har man uflaks, kan man få smitten fra en gammel bøyd bajonett eller en skarp granatsplint. Visse deler av slagmarken er også avstengt, og skilt advarer besøkende mot å gå innenfor. Men det er ikke disse egentlig temmelig harmløse farer som gir stedet dets klaustrofobiske og høyst sørgmodige atmosfære. (Heller ikke risikoen for å støte på et av villsvinene i området, som visstnok streifer rundt og graver opp gamle menneskeben.) Alistair Horne, som har skrevet den kanskje beste boken om dette slaget, har sagt at en voksen mann ikke gjerne tar sjansen på å gå seg vill i disse skogene. Det er i sannhet et begredelig sted. Da jeg sto nede i en stille kløft ved Bois Fumin, blant kvist og skrot og ruller av piggtråd, og sollyset silte ned i brukne rester rundt føttene på meg, ble jeg merkelig ille til mote. Jorden liksom utstrålte sorg. Hva var det som fikk meg til å grøsse? Tenkte jeg at jorden plutselig skulle revne og gi fra seg alle de redselssyn som nå ligger frosset i dens favn? Kanskje det. Men det var også noe annet. Første verdenskrig og dens årsaker er et av disse emner som nesten er forsket ihjel av en ivrig historikerstand. Interessen for disse spørsmål om hvordan og hvorfor er i høy grad berettiget, for denne begivenheten må nok betegnes som Den store katastrofen. Annen verdenskrig var selvfølgelig en større kalamitet hvis vi viser til ødeleggelsens omfang og ofrenes antall. Men det er mulig å se konflikten i 1939-1945 som bare en fortsettelse av det som skjedde i 1914-1918, som annen runde i en lang europeisk borgerkrig. (Det er en krig som knekker ryggen på vårt kontinent og fører til at det til slutt mister kontrollen over sin egen skjebne, som i stedet vil bli styrt av de to utenomeuropeiske makter, USA og Sovjetunionen, som er konfliktens egentlige vinnere. Først nå aner vi slutten på dette.) Uten den første verdenskrigen ville det aldri blitt noen annen. Og uten den desillusjonering, verdinihilisme og den reduksjon av menneskeverdet som fulgte i kjølvannet av masseslakten, ville 20- og 30-årenes totalitarisme ikke vært mulig. 53

Vi kjenner alle til lærebokforklaringen på første verdenskrig. Kran­ gelen mellom Europas forskjellige imperialistiske makter om markeds­ andeler, kolonier og en plass i solen; rivaliseringen mellom Østerrike-Ungarn og Russland om det tettpakkede problemkompleks som ble kalt Balkan; de skinnende militære rustningene som var ment å skape trygghet, men som ikke ga annet enn utrygghet; systemet med pakter som tok sikte på å bevare freden, men som i stedet avfødte mistro og frykt og som til syvende og sist førte til at en obskur liten krangel langt borti en av kontinentets utmarker raskt forplantet seg rett inn i kontinentets hjerte; alle de militære planene og nøye oppsatte tidsskjema som gjorde at når man først trykket på knappen og hele apparatet begynte å surre og gå, så var det nesten ikke mulig å få det hele til å stanse igjen. Og så videre. Nå for tiden kan vi også si hva det ikke var som startet apokalypsen i 1914. Det var ikke noen skummel konspirasjon. Krigsutbruddet kom jo så plutselig og sjokkartet at mange lenge antok at det bare måtte være planlagt. På drøye to uker gikk man fra den dypeste fred til en bortimot total krig. Etterpå var det mange skrøner i omløp. En av de mest populære fortalte om et hemmelig møte som skulle vært holdt i Potsdam i juli 1914, da høytstående tyskere og østerrikere var samlet og besluttet å sette igang en verdenskrig. Intet slikt møte fant sted. I spillet på sensommeren forekom det en del kynisme og samvittighetsløs tilretteleggelse, men enda mer av feilvurderinger og av rent sjusk, for det var egentlig ingen av partene som ønsket noen storkrig. De styrende i Tyskland og Østerrike-Ungarn bar mer skyld enn de andre for at det likevel gikk som det gikk, men ingen av partene var plettfrie. Alt dette er naturligvis riktig. Men det skulle noe mer til for å utløse katastrofen. Det paradoksale var jo at den internasjonale atmosfæren i begynnel­ sen virket så rolig. Det var ytterst få som trodde på krig i 1914. Økono­ misk blomstring og fred var på den tid blitt en selvfølge i Europa. Men under en skinnende overflate av velbefinnende og økonomisk frem­ gang sydet alle fremskrittets motsigelser. Denne epoken av stillhet og velstand gikk svanger med noe dystert som snart skulle kaste alt omkull. «Gå under på et meningsfullt vis er det største et menneske kan håpe på.» Den som skrev slik er Vilhelm Ekelund, i Tyska utsikter fra 1913. En slik lengsel etter en undergang i skjønnhet kan synes underlig, men den gjenspeiler vel noe i tidsånden. Epoken synes å ha noe dorskt 54

og kjedsommelig over seg. Overalt støter man på mennesker som vil sprenge seg ut av all spleen og steril dekadanse. La oss komme bort fra denne dødelige dvale, roper de, bort fra all farveløs fortreffelighet, og gi oss i stedet den uhemmede kraft som finnes i handlingen, gi oss kampen og dens skjønne angst, og vi skal bli rene og unge igjen. Kontinentet synes å bugne av sammenpresset mørk energi, som så blir utladet, i all hast, som et tordenvær om sommeren. Overalt ble nyheten om krigsutbruddet hilst med jubel og skyer av viftende stråhatter. Alt vakkert håp om sosialistisk forbrødring over alle landegrenser smeltet bort i sensommervarmen. I Frankrike hadde myndighetene regnet med at bortimot 13 prosent av de innkalte aldri ville innfinne seg under fanene; i august 1914 deserterte 1,5 prosent. Man inviterte til krig, og alle kom. Massene ankom med en sang på leppene og kastet seg villig, ja muntert ned i verdenskrigens gap, «liksom svømmere som stuper ned i renhet» som poeten Rupert Broke skrev - snart selv en av de unge falne - men bare for å lande døde og for evig fortapt i skitt og intethet. Det var tanken på dette som fikk meg til å grøsse litt da jeg sto der blant de gressbevokste bombekraterne. Det er i dag en ikke så liten selvgodhet og selvtilfredshet som sier at siden alle snart bedriver demokrati og kapitalisme med samme skjønne iver, så sitter vi dermed trygt i Guds kjøkkenhave, der intet kan true oss bortsett fra en og annen liten dump i konjunkturenes evig stigende feberkurver, og muligens en eller annen mafiaboss i den tredje verden, omsminket til diktator. Tragedien fra første verdenskrig er imidlertid en advarsel mot slik storvommet selvsikkerhet. Den viser tydelig hvor gesvint utviklin­ gen kan slå om i forfall og hvordan en epoke, ja en hel sivilisasjon, kan nå sin høyeste blomstring i samme stund som den står i ferd med å bli oppløst i løse luften. Første verdenskrig får en også til å forstå at selv et slikt evenement som en storkrig så langt fra er en tvers igjennom fornuftsdirigert prosess. Den minner også om at de styrende ofte er betydelig mindre rasjonelle enn de selv tror, og vi andre håper. Og denne lengselen etter en undergang i skjønnhet og lutrende kamp, hvor ble det av den? Meget snart var den, meget velfortjent, bankerott. Et av krigens største svik består i at den utnytter slike i bunn og grunn vakre og prisverdige egenskaper som mot og offervilje. I årene 1914 til 1918 var sviket dobbelt. Først ble de muntre unge menn i stråhatter lokket til å glemme seg selv og stille sin tapperhet i krigens tjeneste. Vel ute på valplassen skulle de imidlertid, som kaptein 55

Tabourot i vollgraven ved Fort Vaux, finne ut at alt dette møysommelig oppbygde mot ikke var så mye verdt, for det som tok avgjørelsene var teknikkens blinde makt. Så alt eterisk dill om stridens foryngende friskhet og krigen som den høyeste form for kultur, ble sprengt i tusen småbiter av et regn av stål, og pløyd ned i den stinkende leiren. Da tiden så var inne igjen i 1939, fantes det ikke ett gram igjen av den rødkinnede entusiasmen fra 1914. Ingen hurrarop var å høre, til tross for at den nye striden i virkeligheten gjaldt så mye mer enn den gamle hadde gjort 25 år tidligere. Betyr det at dette mørket som kan få et menneske til å sløse bort sitt liv som om det var en slitt kobbermynt, for en fane, en frase, for en manns løfter, er borte, begravet på en slag­ mark som den ved Verdun? Det finnes tegn som tyder på at denne følelsen, denne høyst egenartede henrykkelsen, kanskje ikke er forsvunnet, men bare sover. Man kan se den i en del krigsjubel av nyere dato, i noe av nasjonalis­ men som går amok i øst. Det er ikke et fenomen som kjenner noen ideologiske grenser, om det nå var noen som trodde det. Det forbindes gjerne og med en viss rett med høyrepatriotisme, men det er ikke noe større problem å gjenfinne denne i beruselsen i venstrekretser. For eksempel blomstret den opp der i forbindelse med den spanske borgerkrigen i tredveårene. Som George Orwell har påpekt, var det europeiske venstre som i tyve år hadde trodd at det ikke kunne bli offer for krigshysteri, da de første til «uten å prutte å plumpe ned i samme åndelige slum som hersket i 1915». Det var en hel del venstremilitarisme å se her i landet under Vietnamkrigen, da blodsmystikk og sabelrasling helt plutselig ble fint og akseptert, bare fordi man hadde sandaler på føttene. Til min forferdelse kan jeg også iblant skimte denne henrykkelsen i mitt eget jeg, når jeg mener å se skjønnheten i et våpen, når jeg kjenner dragningen i den totale hengivenheten og blir trukket mot de enkle bildenes magi, når jeg aner ødeleggelsesrusen og iblant synes at en skikkelig en på trynet faktisk kan være flottere enn Nike fra Samothrake. Et besøk på en gammel slagmark som ved Verdun virker da svært edrueliggjørende. Stadige påminnelser er imidlertid nødvendig, men det er synd at slike påminnelser så ofte tar form av et monument. Jeg antar at det er naturlig at så skjer. Det beltet av ødeleggelse som i 1918 strakte seg fra kanalkysten ned til den sveitsiske grense, er i dag nesten forsvunnet. Det er egentlig trøsterikt å se hvor langt på vei disse sår er helet. Den som vet hva man skal kikke etter, ser imidlertid sporene 56

overalt i Belgia og nord i Frankrike: de tause og sorgtunge kirkegårdene med sine uendelige rekker av regnsvertede gravstener, murene med arr fra kuler og splinter, de over 70 år gamle arméskiltene som ennå kan anes på enkelte husgavler, de grå bunkersene som langsomt synker ned i bakken eller gjenfinnes godt oppslukt av moderne bebyggelse, de store vannfylte minekraterne som nå er blitt til andedammer, de svakt gråhvite sporene av smuldret kalksten på de flate åkrene som er alt som er igjen av for lengst fylte skyttergraver. Enkelte steder er det mulig å finne rester av slagmarker, som for eksempel Boyau du Mort ved Stuivekenskerke, H ill 62 ved Zillebeeke, Hill 60 ved Zwarte-Leen, Mémorial Canadien rett utenfor Vimy, og Newfoundland Memorial Park nord for Albert; disse markene er imidlertid bare isolerte levninger, ofte tilrettelagt på et eller annet vis. De er som små tynne remser revet ut av verdenskrigens redselssaga; det er bare ved Verdun vi kan se noe som ligner hele teksten. Men for det meste blir en reisende i stedet møtt av monumenter, statuer, byster, obelisker, plaketter og minnetavler, som enkelte steder ligger nesten i lag på lag; det er et rikt utvalg av løver - døde og levende - trompetblåsende engler, seiersgudinner, kors, laurbærkranser, hjel­ mer, sverd, soldater i assorterte positurer og størrelser, gråtende kvinner og uniformsprydete slaktere til hest, og så videre. (Det som sannsynligvis er det verste minnesmerket av dem alle er å finne rett utenfor Meaux. Der har amerikanere under veiledning av sin sedvan­ lige usvikelige mangel på smak reist en kjempemessig affære med en velbygd kvinne som i sterkt avkledt tilstand liksom knikser avgårde en tilsvarende blottet mann som dingler over hennes nakne lår. Det skal visst være en slags hyldest til de franskmenn som kjempet ved Marne i 1914, men ser mest ut som finalen i et rimeligvis mislykket samleie.) De fyller selvfølgelig sin misjon med å informere og påminne, men de makter sjelden å gi noen følelse for det som har skjedd. De berører oss ganske enkelt ikke. Av all den tettpakkede memorabilia jeg så ved Verdun er det bare én ting jeg virkelig husker. Det var en liten sprukken kakkelplate som satt på en ruglete utvendig mur i Fort Vaux, et stykke unna det stedet der kaptein Tabourot mistet livet. Der kunne man lese en meddelelse i blå skrift, fra en anonym far eller mor til et barn: «Til min sønn. Etter at dine øyne ble lukket, har mine aldri opp­ hørt å gråte.» Som jeg har sagt: Jeg vet nesten ingenting om kaptein Tabourot, utenom hvordan og hvor han døde. Jeg vet ikke engang hvor han er 57

begravet. Om han nå i det hele tatt er begravet: Et forsøk på å jordfeste et lik under slaget innebar lett at også graverne strøk med i det tette granatregnet, og på den måten fikk man enda flere døde kropper å ta seg av. Som regel kastet man bare de falne rett over kanten på vernet. Marken var snart så full av døde at soldatene ofte var nødt til å hakke seg frem rett igjennom de ødelagte likene når de gravde sine skytter­ graver. Den andre dagen reiste jeg og mitt reisefølge til LOssuaire, der flesteparten av de falne hviler. Vi passerte det sammenraste Fort Souville, reiste forbi den lille obelisken som minnet om den utraderte landsbyen Fleury, forbi det firkantede museet (det står der landsbyens jernbanestasjon en gang lå). Der åpnet den mørke granskogen seg, og ga plass til en raggete og buskaktig løvskog. Så dukket LOssuaire opp i soldisen, en drøyt 140 meter lang kransekake med mykt avrundede gavler, på midten kronet av noe som ligner en blanding av et fyrtårn og en romrakett. Den lå på toppen av en skråning fylt med hektar på hektar med hvite kors på rad og rekke. Var det her levningene etter kaptein Tabourot var å finne? Da jeg gikk rundt bygningen, så jeg en lang rekke små vinduer i bakkehøyde. Jeg bøyde meg ned og kikket inn. Det var et forferdelig syn som møtte meg. Navnløse lik var et stort problem på alle slagmarker fra første verdenskrig. De britiske krigskirkegårdene fra disse årene - det finnes rundt 2500 - rommer bortimot en tredjedel ukjente, som alle hviler under egne blanke gravstener der samme frase gjentas igjen og igjen: «kjent av Gud». Ved Verdun er det bare de falne som er blitt identifisert som har fått egne gravstener, ugjenkjennelige kropper og deler av kropper ble i stedet lagt i denne bygningen, LOssuaire, benhuset. Det sier en hel del både om slaget og om valplassen at franskmennene etter krigen her samlet sammen rester etter over 130 000 døde - fransk­ menn og tyskere. Slike benhus var vanlige før. Fra middelalderen og fremover forekom det ofte i Europa at man gravde opp bena fra eldre graver for å gi plass til nye døde; det skjer selvfølgelig fremdeles, men den store forskjellen var at man den gang gjerne tok vare på de gamle bena. De ble lagt i kunstferdige hauger i forskjellige nisjer og skjulte hvelv i kirkene eller i særskilte små hus. Dette var et uttrykk for en eldgammel fortrolighet med døden som nå har gått tapt. Å bese disse vakre pyramider av mosegrodde skaller ble betraktet som fint og opp­ byggelig, et godt memento om det enkelte menneskes forgjengelighet. «Det dere er, var vi. Det vi er, kommer dere til å bli.» I takt med at den 58

moderne holdningen til døden vokste frem, med alt hva det innebar av tabuer og fornektelser, så man på disse bensamlingene med stadig større avsmak. På 1800-tallet ble de ofte rett og slett forbudt. Sett ut fra dette, er benhuset i Verdun en anomali. Det er dels et resultat av det besvær man etter krigen hadde med å ta hånd om et altfor stort antall lik på et altfor lite område, dels et uttrykk for et ønske om ikke å glemme, gjemme eller slette over, men i stedet bevare det i minnet ved å vise det frem - hvilket også er poenget med denne gamle slagmarken, som er det mest fullkomne antikrigsmonument som er å skue i Europa. Jeg kikket altså inn i et rom, en krypt, som var fylt til randen med rester etter mennesker. Ben. Lårben, skulderblad, fingre, ribben, kjever, skinneben, kneskåler, hvirvler, en fot som ennå satt i en fillete støvel, et gapende kranium der en edderkopp hadde spent sitt tynne nett mellom tannradene. Enkelte ben var sprukne og urene og bar et vagt vitnesbyrd om eksplosjoner som glimter til i en dis av støv og røyk og etterlater mennesker flerret opp som slaktedyr; andre ben var rene og rette og pene som om de var anatomiske preparater. I neste vindu var det likedan, bare mer velordnet. Der lå underarmsben stablet for seg i en haug, hofteben for seg, lårben for seg, skaller i enda en haug, og så videre. Jeg gikk videre. I et vindu skimtet jeg det som må ha vært den kryptens aller siste tillegg: Et nesten komplett skjelett, om enn falt fra hverandre i biter, lå helt på toppen av den gulbrune haugen av strittende brusk og ben. Rundt et av de tykke lårbena hang en avrevet grå fille av noe som en gang hadde vært en uniform. Jeg kikket inn i et par vinduer til, men så klarte jeg ikke mer. Jeg følte meg stadig mer obskøn, en vinduskikker som kikket på den store katastrofen som en severdighet. Da innså jeg at man ikke gjerne reiser til Verdun slik jeg har gjort, som turist. Muligens kan man besøke stedet som pilegrim, ikke for å bli klar over hvor forgjengelig ens eget liv er, men for å bli minnet om den mørke skygge av forgjengelighet som hviler over hele vår sivilisasjon. Ikke så lite skamfull gikk jeg derfra.

59

Brødrene M arx i Petrograd Om det ikke var for det at mennesker faktisk mistet livet i bruduljen, kunne man tro at det dreide som om et påfunn som var inspirert ikke av Karl, men av brødrene Marx. Det hele begynte søndag den 21. oktober 1923, da sentralkomiteen i det tyske kommunistparti vedtok å starte en revolusjon. Denne skulle innledes tirsdag den 23., ved hjelp av et såkalt spontant opprør i østersjøbyen Kiel, et opprør som straks skulle spre seg videre i Tyskland, «som ild i tørt gress» het det. Datoen var valgt fordi partiets russiske brødre gjerne ville se en «tysk oktober» i nærheten av årsdagen for deres egen maktovertagelse i St. Petersburg i 1917. Kiel var valgt fordi den forrige tyske revolusjon i 1918 var blitt startet der av krigstrette matroser (som da faktisk hadde innledet et opprør som også i virkeligheten var helt på eget initiativ), og man ville så gjerne se en reprise av dette. En mann som het Remmele ble sendt avsted til Kiel for å overlevere denne ordre. Sentralkomiteen kunne glad og fornøyd gå hjem til sitt og avvente utbruddet av den store tyske revolusjon. Deres ro varte imidlertid ikke lenge. Mandag den 22. kom et bud direkte fra Moskva med den meddelelse at man hadde tenkt en smule på saken, og kommet til at det kanskje ikke var noen kjempegod idé å sette i gang en revolusjon akkurat nå. Hele operasjonen måtte derfor innstilles. (Hvem som egentlig ga denne kontraordren, er ikke helt på det rene. Mye taler for at det var den tyske sentralkomiteen som fikk kalde føtter og derfor selv fattet beslutningen om å legge hele prosjektet på is.) Et bud ble straks sendt av gårde til Kiel for å finne Remmele og få stanset det hele. Problemet var bare at mannen ikke var å oppdrive noe sted. Og neste dag kunne en noe forbløffet sentralkomité lese i avisene at revolusjonen hadde brutt ut, riktignok ikke i Kiel, men i Hamburg! Følgende hadde skjedd. Da Remmele på mandag i triumf hadde ankommet Kiel og stolt meddelt de lokale kommunistlederne at de av 60

alle var blitt utvalgt til å starte den tyske revolusjon av 1923, så trodde de ikke sine egne ører. Det var for dem en komplett umulighet. Yr av sin sentimentale svakhet for historiske analogier hadde sentralkomi­ teen ikke bekvemmet seg til å undersøke hvordan situasjonen virkelig var i Kiel. I 1918 var det 40 000 illsinte vernepliktige der, lut lei av krig og nød og elendighet, og ikke altfor pirret av tanken på å følge med den tyske flåten ut på en siste heroisk selvmordsseilas; i 1923 var det i Kiel bare 2000-3000 yrkesmilitære igjen, rikt dekorert med sabelarr og jernkors og de aller fleste svært affisert av forskjellige høyreekstremistiske ideer - den iver de følte overfor den kommunistiske verdensrevo­ lusjonen var nokså moderat. Der sto Remmele, helt uvitende om kontraordren fra Moskva, med et papir i neven som sa at man neste morgen for enhver pris skulle sette i gang en revolusjon. Det gjaldt nå å finne et nytt sted der «gnisten» skulle «tennes». Etter å ha grublet og klødd seg i hodet en stund, kom man frem til at man skulle prøve seg i, i . . . Hamburg. I ellevte time gikk påbudet ut til de ansvarlige i partiet i Hamburg. Mange av de lokale politiske sjefene og dessuten den person som ledet partiets militære organisasjon i byen, viste seg å være umulig å nå. En ny militær sjef måtte derfor letes opp i all hast. Denne person, en stakkar ved navn Kippenberger, ble altså purret i sin seng om kvelden den 22. og høytidelig meddelt at han var blitt utnevnt til sjef for de væpnede kommunistiske gruppene i den store arbeiderbydelen Barmbek-Uhlenhorst. Dessuten fikk han vite at de skulle starte en revolu­ sjon om få timer. At Kippenberg verken kjente organisasjonen eller dem han skulle lede, og dessuten selv hadde problemer med å finne frem i selve Hamburg, det spilte i denne sene timen mindre rolle. Natten ble et sammensurium av møter, forbausede spørsmål, forvirring og nye møter, ny forvirring osv. Det var knapt tid til å informere alle berørte, enda mindre til å legge vel gjennomtenkte planer. I Hamburg var det innenfor kommunistpartiet rundt 15 kampgrupper, som hver besto av 40 til 60 mann. De det i det hele tatt var mulig å få tak i, ble nå alarmert. I disse gruppene inngikk det foruten stridsfolk også motorsykkelordonnanser, sykepleiere og til og med særskilte kvinnelige speiderpatruljer. Imidlertid hadde man ikke brydd seg noe videre om en slik detalj som å skaffe våpen. Kippenbergers folk hadde 19 geværer og 27 revolvere. Det var det hele. Med disse skulle de gå til angrep mot et snes politistasjoner og en stor kaserne (som rommet 600 konstabler væpnet til tennene, og 6 panserbiler). 61

Noen kom riktignok på at det fantes en liten kulesprøyte gjemt i en landsby drøyt to mil sørøst for Hamburg. En patrulje ble straks sendt dit for å hente den. Kulesprøyteeieren nektet imidlertid å gi den fra seg. Det hjalp ikke hvor mye mennene fra byen strevde med hemmelige passord og annet konspirativt hokuspokus. Slukkøret og påtagelig tomhendt måtte patruljen vende tilbake. Den revolusjonære gløden blant de ventende i kampgruppene ble noe mattere da det sto klart at de i beste fall kunne regne med å få ett våpen på 20 mann. (Det hjalp lite at de ansvarlige viste sin store militære ekspertise ved å gi ordre om synkronisering av klokkene.) To grupper smeltet vekk på stedet den tidlige høstmorgenen. Resten mistet rundt tredjedelen av sine medlemmer mens de trasket gjennom de tomme grå gatene, på vei mot sine ulike angrepsmål. Klokken 4.55 var gruppene på plass. Nøyaktig på slaget fem startet revolusjonen. I hopetall stormet kamplystne revolusjonære inn på en rekke politistasjoner, og de noe søvndrukne politifolkene ble tvunget inn i cellene. Angrepet på politistasjon nr. 46 i Ehrenstrasse gikk imidlertid i vasken. Til å begynne med gikk alt bra, politiet ble avvæpnet etcetera, etcetera. Men så kom en av opprørerne ute på gaten til å løsne et skudd. (De glade opprøreres kunnskaper om våpenbruk hadde visse mangler. De trengte blant annet hjelp av politifolkene de hadde buret inn for å forstå seg på våpnene de hadde tatt. Dette var tydeligvis et alminnelig problem for revolusjonære tidlig på 20-tallet. Under uroen i Tallin året etter hadde man riktignok adgang til et parti gode kulesprøytepistoler av merket Thompson - en tung affære med en teoretisk ildhastighet på intet mindre enn 1500 skudd i minuttet men ingen visste hvordan man brukte den. Disse opprørerne hadde også en del håndgranater. Imidlertid kastet de granatene uten å løsne sikringen, hvoretter disse kastevåpen - formodentlig til målskivenes ikke ubetydelige lettelse - hadde omtrent samme virkning som en mellomstor gråsten.) Mennene inne på stasjonen fikk da for seg at de var utsatt for et angrep utenfra, hvorpå de straks tumlet ut på gaten i en eneste stor mølje, hvoretter politimennene som ble etterlatt inne, usportslig nok tok sine våpen tilbake. En stund på morgenen så det nesten ut som man kunne vente seg av en ordentlig revolusjon. Det ble reist barrikader både her og der, og en kraftig strøm av barsk revolusjonsretorikk suste gjennom luften. Systemet med ordonnanser som durte rundt på motorsykkel hadde åpenbart visse mangler, for til å begynne med forsvant de fleste 62

rapporter og forespørsler i løse luften. Da det led utpå dagen, begynte imidlertid situasjonen å klarne. Det viste seg da at det stort sett var rolig i byen! En og annen butikk var blitt plyndret, og sporvognen hadde sluttet å gå. Mindre angrep hadde også brutt ut her og der, til tross for mangelen på våpen og informasjon til de revolusjonære. De hadde imidlertid gitt et svært magert resultat. Og Massene hadde heller ikke innfunnet seg. Også rundt om i landet var reaksjonene lik null. Tirsdag ettermiddag ble det skutt en del her og der i Hamburg. For det meste ga det ikke annet resultat enn knuste ruter, sprukken murpuss og en masse bråk. Politiet viste seg gang på gang i tett sluttet flokk, med osende panserbiler i første rekke. De hadde imidlertid vondt for å oppdage noen motstandere, hvorfor de fra tid til annen pepret løs på uskyldige tilskuere eller, aller helst, overøste de forskjellige barrika­ dene med vanvittige mengder kuler fra gevær og kulesprøyter, så flisene føk. De brydde seg da ikke om å få fastslått at disse barrikadene, bygd opp av gatesten, jernbaneskinner og felte trær, for det meste var tomme og uten forsvar. De opprørere som ennå var igjen og som mot formodning hadde våpen, satt temmelig trygt på tak og balkonger i nærheten. Derfra kunne de i opphøyet meditasjon betrakte ildfesten nede på gaten, og sågar bidra en smule med å løsne noen skudd. Ryktene gikk i byen: En båt lastet med våpen var på vei fra Sovjet­ unionen. Ordensmakten delte i panikk ut børser til sosialdemokrater, høyrefolk og andre som ville ha, og slapp løs brummende aeroplan i truende svinger over byen. Men det eneste som kom fra Sovjet den dagen var kontraordren fra Moskva, som etter noen meandriske turer i Sachsen omsider nådde sin rette adressat. Sent på formiddagen den 24. oktober hadde de fleste av de rundt 250 væpnede revolusjonære smøget seg unna og gjemt sine våpen, og selv krøpet i skjul. Politimenn kunne posere i triumf ved gedigent sønderskutte barrikader som hang og flagget som revnede badmintonnett, mens man for sikkerhets skyld utferdiget portforbud og viklet rådhuset og andre offentlige bygninger inn i tette lag av piggtråd. De døde revolusjonære kunne telles på én hånd, antallet drepte politimenn var noe større. De aller fleste tapene ser ut til å ha vært blant uskyldige forbipasserende: Ambulansene samlet opp 14 døde og 108 sårede på gatene. Det som pleier å kalles den tyske revolusjon i 1923 var over. (Den vakte ikke særlig oppmerksomhet, inneklemt som den var mellom utbrudd av separatistisk uro i Rhinland og et høyrenasjonalis63

tisk kupp som fant sted i Miinchen drøyt to uker senere, anført av en til dette tidspunkt ukjent forhenværende korporal, Adolf Hitler.) Opphavsmannen til den sorgmuntre lille oppstanden i Hamburg var til syvende og sist ingen annen enn Lev Davidovitsj Bronstein, alias Leo Trotskij. Han fremstår på flere måter som den arketypiske revolusjonær. Begavet, intelligent og ladet med en vanvittig energi hadde han på kort tid og øyensynlig uten større møye skaffet seg en merittliste som burde ha fått håret til å reise seg av skrekk på en gjennomsnittlig forsvarer av tingenes orden i det gamle Europa: tidlig aktiv i den underjordiske revolusjonære bevegelse i Russland, fengslet flere ganger, rømte flere ganger; ledet under revolten i 1905 sovjeten i St. Petersburg; i 1917 spilte han en avgjørende rolle da bolsjevikene grep makten; i borgerkrigen skapte han Den røde armé av intet, og så videre. Hans litterære begavelse var utvilsom - George Bernhard Shaw kalte ham en gang for «pamflettistenes fyrste» - og han var en fenomenal taler. Trotskij var noe så rart som en handlekraftig intellektuell, like tilpass bak en blekkflekkete skrivepult som på en slagmark i kruttrøyk. Det ble sagt at i et opprør var hans navn verdt like mye som 40 000 bajonetter. Ikke til å undres over at denne modige og viljesterke mannen en stund ble sagt å være verdens farligste revolusjonær. Han er et godt eksempel på en ny type som stiger frem på den politiske arena på 1800-tallet: den yrkesrevolusjonære. Denne person springer ut av på den ene side den franske revolusjon, og på den annen side den skremmende prosess vi nå kaller den industrielle revolusjon, som innebærer at Europa feiret nye triumfer i nød, elendighet og skitt. Denne yrkesrevolusjonære tenker, ånder, taler og lever Den store omveltningen; han og hun er bohem og patentkverulant på samme tid, til døden hengiven en eneste stor visjon. For den yrkesrevolusjonæres oppkomst er også bundet til et nytt syn på utopier. Hvis man for eksempel leser 1500- og 1600-tallets forskjellige utopister - Andræ, Bacon, Burton, de Bergerac, Campanella, de Foigny, Hartlib, Harrington, Winstanley, etcetera - så står det straks klart at de fleste av dem utmerket godt visste at de skildret ingenstedsland. Det er først i og med 1800-tallet man begynner å se på utopier som blåkopier for fremtiden. Et århundre med teknologisk vitenskapelig allmakt føder så et år­ hundre med politisk allmakt; Jules Vernes ingeniør Robur får noe skarpt i blikket, trekker på seg uniformen og begynner med hodet fullt av fraser å bygge gasskamre og Gulagarkipeler, alt sammen ledd i 64

skapelsen av denne vidunderlige nye verden - koste hva det koste vil! som henter sin form fra utopienes løse blanding av bomullsskyer og sukkerspinn. Som yrkesrevolusjonær ligner Trotskij ikke stort på dagens radikale, som er figurer av høy og halm som går i stykker når det kommer et vindkast. Dette er en mann som er rammet av en livsidé, og trofast følger den mot seier eller undergang. Trotskij fremstår som typisk selv når det gjelder hans dårlige sider. Han var en person innesperret i en tanke som snart begynte å forveksle ideologiens cellevegger med den såkalte virkeligheten, og derfor ofte ikke bekymret seg stort om alle de fakta som gikk på tvers av de fordommer han hadde foredlet til revolusjonær teori. Han hadde en sterk tendens til å utbasunere skråsikre forutsigelser, som nesten uten unntak viste seg å være gale. Han lot seg imidlertid ikke forstyrre av dette, og fortsatte like til det siste å blåse slike vakre retoriske såpebobler. Blant annet mente han senere at annen verdenskrig ville føre til at kapitalismen ble knust og stalinismen feid til side. (På ett punkt har han riktignok fått rett, det må man vedgå. Hvis verdens­ revolusjonen mot all formodning ikke skulle komme i forbindelse med den krigen, skrev Trotskij rett før han ble myrdet av Stalins GPU i 1940, «ville ingenting annet gjenstå enn å erkjenne at det sosialistiske programmet, basert på det kapitalistiske samfunnets indre motsigelser, sluttet som en utopi».) Han dyrket en fornuftsmessighet som var så knitrende tørr og streng at den hele tiden truet med å slå over i mystikk. Fredrik Book vil sammenligne ham med Holbergs Erasmus Montanus, «den arrogante, fanatiske rasjonalisten, full av sin nye lærdom og retthaversk, rede til å slå ihjel hele den håndgripelige virkelighet som eksisterer, og erstatte den dels med en kopernikansk verdensanskuelse, som i og for seg kan være riktig nok, men som bør gjennomføres med lempe og i hvert fall ikke endrer det faktum at solen står opp, dels med skolastiske abstraksjoner og sofismer, som bare er en form for overmot og selvgodhet.» Og ikke var han noen rødkinnet demokrat; denne virtuose skurken med sitt store talent for å organisere deltok med liv og lyst da bolsjevikene gjorde kål på alle andre politiske partier, alt fra kadettene på høyrefløyen til sosialistrevolusjonære, sosialdemokrater og anarkis­ ter. Han tok også del i den utvikling som var innledet alt i 1918 og som innebar at bolsjevikenes maktgrunnlag i sovjetene var blitt erstattet av rent militær og administrativ makt, utøvet av dem som etter bare et par år utgjorde to tredjedeler av partiet: funksjonærene. Et strengt autori­ 5. Fortidens landskap

65

tært regime hadde da begynt å tre frem, et regime som slo i stykker ytrings- og pressefriheten og som brukte sensur, tvang og naken vold mot alt og alle som det mente var en trussel mot dets maktposisjon. Herr Bronstein var et av de destruktive genier som bygde opp dette regimet. Hevet over alt moralpedantisk småtteri lot han ta, og lot drepe, gisler under borgerkrigen; han forsvarte at man tok livet av barn, og han bar ansvaret for flere tusen arkebuseringer. Til og med hans ellers nesten idiotisk lallende hengivne biograf Deitscher snakker om Trotskijs «ubarmhjertighet» og «hensynsløshet», hvilket også iblant gikk utover hans egen side. Følelsen av total makt tiltalte ham utvilsomt - en historiker snakker om at han var «tilbøyelig til gladelig å beordre disiplinære henrettelser». For ikke å snakke om Kronstadtopprøret som hadde funnet sted to år før oppstyret i Hamburg, da Trotskij ga ordre om at de skuffede matroser og arbeidere som blant annet krevde trykke- og ytringsfrihet og frie fagforeninger skulles skytes ned «som ender i en sjø». En vanlig feiltagelse, oftest begått av folk til høyre som for eksempel Paul Johnson, er imidlertid å gjøre revolusjonære som Trotskij til onde mennesker. Ondskapen må være en kategori som en gang iblant er nødvendig for å forklare visse menneskelige handlinger, men i Trot­ skijs tilfelle hjelper det oss lite. Det ville nemlig være feil å se ham eller noen av hans samtidige eller senere gelikere som onde. Selv om de som sagt var destruktive genier, så var destruktiviteten ingen drivkraft. Den revolusjonære er ofte et høyst uegennyttig menneske, blendet av en visjon som rommer mye av skjønnhet og stille fornuft; dette messianske vrengebilde lover uendelig lykke i den hinsidige verden som venter på den andre siden av revolusjonens Ginnungagap. Og dit må man nå, for nær sagt en hvilken som helst pris, selv om man må føre menneskene dit i håndjern og med bind for øynene for at de skal gjøres lykkelige med tvang, ja, selv om man så må ofre nettopp de mennes­ kene man hadde tenkt ut tusenårsriket til. Det er nettopp overbevis­ ningen og den uegennyttige hengivenheten som gjør den revolusjo­ nære så full av kraft og også så livsfarlig. Og det er disse egenskapene som fikk i bunn og grunn ganske godmodige boklærde som Trotskij til å begynne å knurre som villdyr og rope på blod. Selv Trotskijs endelige skjebne gjør ham til en arketypisk revolusjo­ nær. Som vi vet spiser revolusjonen sine barn - selv om det etter omveltningene i Øst-Europa i 1989 må tilføyes at dciblant spiser barne­ barna revolusjonen. Også Trotskij ble til slutt slukt av den monsterstat 66

han selv hadde vært med på å skape - i dette aner man en symmetri som det er vanskelig ikke å kalle rettferdig. (Det var forresten en skjebne som også rammet flere av dem som var innblandet i bataljen i Hamburg. Både den villfarne kurer Remmele og sjefen for kampgruppene, Kippenberger - som siden ble sjef for KPDs informasjonstje­ neste - flyktet til Sovjetunionen etter Hitlers maktovertagelse. Der ble begge to senere henrettet av GPU under Stalinterrorens marerittaktige crescendo i årene 1937-38. Da man senere foretok en opptelling av ofrene, viste det seg at Stalin tok livet av flere tyske kommunister enn Hitler.) Det har imidlertid oppstått en romantisk aura rundt ham, den store taperen i maktkampen med Stalin. Trotskij står for myten om revolusjonen som ble født ren og fin, men som på grunn av uheldige omstendigheter og onde intriger ble forvrengt, feilslått og til slutt forrådt. Dette er galt. Terroren, politimetodene og arbeidsleirene var slett ikke noe sent påfunn av Stalin, men ble til allerede på den tid da Trotskij selv satt med makten. Den egentlige tragedien i tilfellet Trotskij ligger nok i at han ikke ville se dette, og derfor halsstarrig nektet å erkjenne sitt eget ansvar for det som skjedde med Sovjet­ unionen. Den interesse Trotskij hadde for en tysk revolusjon i 1923 var på ingen måte teoretisk. Han mente at hvis ikke de sosialistiske omvelt­ ningene spredte seg i Europa, ville den russiske revolusjon gå i stå og svinne hen. Å føre omveltningen videre, å få den til å skritte over grenser og krysse hav, å vokse til en verdensrevolusjon, kolossal, bredskuldret og altomfattende, det var hans store drøm. Tyskland med sin store og sterke arbeiderklasse ble ansett som noe av nøkkelen til det bolsjevikiske Europa. Det var derfor med ekstra stor iver Trotskij i 1923 været i luften og lurte på om det ikke var på tide med en tysk revolu­ sjon nå. På overflaten virket situasjonen lovende, om ikke annet så på den litt lærebokrevolusjonære måten der man setter seg ned med en blyant og krysser av de «betingelser» som kreves for at situasjonen skal kalles for «moden». Arbeidsløsheten var på vei opp (kryss), og det forekom en del store streiker (kryss). Det var også stor politisk uro (kryss) etter franskmennenes okkupasjon av Ruhr. Økonomien var i ulage (kryss), og hele landet led under en nesten parodisk kjempeinflasjon (kryss, kryss) - bare fra den dagen beslutningen om «revolusjo­ nen» ble fattet til den dag den «brøt ut», sank riksmarkens verdi fra en notering på 15 milliarder for en dollar, til å bli betalt med 75 milliarder for en dollar. 67

Trotskij var i fyr og flamme. Selv den ellers så sky Zinovjev, for­ mann for den tredje kommunistiske internasjonale, hylte mot månen. Moskva skyndet oppglødd på sine tyske kolleger, og ville også be­ ramme en dato for når man skulle gå til aksjon. Da det tyske kommunistpartis leder Brandler kom til Moskva i september, var hans ekstase overfor disse planer imidlertid høyst begrenset. De tyske kommunistene hadde riktignok siden sommeren begynt å forberede seg til det tidspunkt da alt skulle settes på spissen. Imidlertid kunne ikke Brander fra sin plass i første parkett se den framifrå revolusjonære situasjon som Trotskij og Zinovjev hadde fått øye på helt fra balkongen i Moskva. (Den tyske økonomi hadde så smått begynt å hente seg langsomt inn igjen, og den opprørte politiske stemningen hadde også stilnet noe. Det viste seg at revolusjonsgeneralene i Moskva hadde fattet alle sine allmektige beslutninger hovedsakelig på basis av presseklipp!) Den gode Brandler lot seg imidlertid prate i senk ved hjelp av en storm skarpslepen demagogi. Til slutt ga han også, nølende og skeptisk, samtykke til å sette i gang en revolusjonær aksjon på tysk jord. Muligens som et pek mot Trotskij - «det er du som roter det til, nå får du ordne opp i det» - ba Brandler om at samme Trotskij skulle sendes inkognito til Tyskland for å lede det hele. Trotskij, som vanlig uredd og lysten på dristige eventyr, ville selv gjerne reise. Han var skuffet over det temmelig langsomme tempoet i deres egen revolusjon, lei av intrigene i politbyrået, lei av de evinnelige kranglene med Stalin, Zinovjev og Kamenev. Det hele endte i et absurd opptrinn i politbyrået. Zinovjev og Trotskij kranglet i sjalusi om retten til å bli sendt til Tyskland som «revolusjonens soldat»; det hele endte med at ingen av dem fikk lov til å reise. Avgjørelsen behaget slett ikke den forfengelige og hårsåre Trotskij, og han styrtet iltert mot døren, for å foreta nok en teatralsk sorti. Salen hadde imidlertid en stor og massiv port som var kjempetung å åpne, og som ikke kunne smelle igjen med en dramatisk bevegelse, uansett hvor mye Trotskij forsøkte. Kanskje var han virkelig skuffet over at han aldri fikk reise - han er merkelig taus om hele affæren i sin selvbiografi. I alle fall betraktet han denne mislykkede tyske «revolusjonen» av 1923 som noe av et vende­ punkt i den tyske revolusjonshistorie: Den slukket alt håp om store og raske omveltninger i Europa, og skapte ytterligere grobunn for hans fienders angrep mot ham og hans tilhengere. Skuddene hadde iallfall knapt rukket å stilne i Hamburg før man også begynte å krangle om hvem som var skyld i denne enestående fiasko. Trotskij rettet pekefin­ 68

geren mot Stalin, Zinovjev og Kamenev. Stalin, Zinovjev og Kamenev pekte på Trotskij. I Tyskland fant man etter en tids rituell selvkritikk en passende liten syndebukk i form av generalsekretær Urbahns, som ble tatt i øret, overøst med en passelig dose ukvemsord, og så sparket ut av partiet. Sannheten er nok at den store skurken i stedet holdt til inni hodet på de høye russiske og tyske revolusjonære. All deres drivende yrkesmessige revolusjonisme til tross, viser hele episoden at de nok aldri har skjønt hva en revolusjon egentlig var for noe. Lenge har det både til høyre og venstre vært en høyst forunderlig samstemmighet i spørs­ målet om revolusjonens vesen. De bilder man har fått av store omveltninger, har skilt seg fra hverandre slik en positiv kopi skiller seg fra negativet: Grunntrekkene har tross alt vært de samme. I midtfeltet for disse to synsvinkler står de revolusjonære og deres organisa­ sjon. Det er de som ifølge den gamle venstreoppfatningen skaper revolusjonen med sin heroiske jobbing i kulissene; som antydet ovenfor avviker høyresidens bilde av dette bare i den forstand at disse operasjoner i mulm og mørke blir betraktet som fule og listige manipulasjoner utført av onde personer - ofte rikt begavede med diverse alvorlige karakterbrister - som lurer folket. Det såkalt vanlige mennesket og de såkalte massene er fra begge disse synsvinkler bare brikker, et objekt, et instrumentum mutus, som man ved hjelp av en rekke kunstgrep og muffens får til å velte den bestående orden. Revolusjonen blir ansett som en følge av agitasjon, konspirasjon og fiffig planlegging. Ingenting kunne være mer feilaktig. Tvert imot er det slik at alle store revolusjoner i moderne tid har vært resultatet av helt spontane massebevegelser i de brede lag av folket. De revolusjonære og deres partier har som regel spilt en meget liten rolle i det spill som har ført frem til disse begivenhetene. De har ofte sittet, som den godeste Lenin i Sveits i januar 1917, og mumlet at revolusjonen neppe ville komme på aldri så lenge, bare for med et rykk å våkne opp til fete avisoverskrifter som utbasunerer «Revolusjon!» Og alltid når forskjellige små revolu­ sjonære klikker har fått for seg at de skal stifte en og annen præriebrann, har det i beste fall endt som i Hamburg i 1923, som en slags tragikomisk iscenesettelse av «Brødrene Marx i Petrograd» - det viser oss det blodige spor som løper fra posthuset i Dublin påsken 1916, over Weimartidens utallige småkupp og oppstander, forbi revoltene i Tallinn i 1924, Kanton og Shanghai i 1927, Kreta i 1935, og så videre, 69

frem til det bemerkelsesverdige triangel av revolusjonære fiaskoer som består av Castros angrep på Moncada-kasernen, Batista-busenes magaplask i Grisebukta og Che Guevaras streiftog i Bolivias tette jungler. Dermed ikke sagt at den revolusjonære har vært en person uten betydning. Sannheten er bare den at revolusjonære aldri lager revolu­ sjon. Derimot har disse menneskene vist seg å være eksperter på å stjele revolusjoner. De har som regel dukket opp på scenen etterpå, andpustne, og stilt seg opp foran demonstrasjonstogene som alt var samlet, og vinket og ropt. Det beste eksempelet på dette er også det mest kjente: den russiske revolusjonen i 1917. Den fant som kjent sted i mars det året, da de brede lag av folket med sine spontane massedemonstrasjoner og streiker veltet det gamle despotiske tsarregimet. Dette var det lille menneskets stund. Menigmann og hans gelikere hadde frem til da for det meste bare vært sanden i historiens timeglass. Men i mars ble den lille mann synlig. Uten å måtte forledes av formummede bombeeksperter eller magistrale programskrivere tok den lille mann og kvinne da kampen opp mot ufrihet og avskyelig­ heter, for retten til en smule verdighet og lykke i sitt eget liv. Det som skjedde i oktober - altså november med vår tidsregning var at bolsjevikene ved hjelp av et statskupp shanghaiet denne revolusjonen. Hendelsene i oktober markerer det punkt i revolusjonens historie da makten begynte å gli over fra den folkelige massebevegelse til et parti som aktet å styre begivenhetenes gang helt og holdent etter eget skjønn. Eller som Wolf Biermann har sagt det: Den sosialistiske oktoberrevolusjonen var ikke sosialistisk, det var ingen revolusjon, og den fant ikke engang sted i oktober. Da de styrende bolsjeviker gikk til aksjon den 25. oktober, hadde de ingen som helst sanksjon for hva de gjorde, ikke engang fra sitt eget parti - så sent som på ettermiddagen den 24. satt både Stalin og Trotskij og forsikret delegater fra sitt eget parti at de ikke hadde til hensikt å gripe makten. Kuppet fant sted tidlig om morgenen, mens Petrograd sov og gatene lå stille og tomme: Broer, jernbanestasjoner, telegrafen, regjeringssetet etcetera ble over­ tatt av et par tusen væpnede menn nesten uten et skudd. (Hvis man ser det som et kupp blant andre kupp, må man si at det ble utført med usedvanlig eleganse - spesielt hvis man sammenligner med det snublende forsøket i Hamburg seks år senere. Den bolsjevikene hadde å takke for dette var Trotskij selv, som i disse kritiske dagene i praksis var deres øverste feltherre.) Da folk våknet, var det hele allerede over. De fleste merket ingenting: Butikkene og kinoene holdt åpent, og 70

sporvognene gled som vanlig gjennom de sølete gatene. Ikke engang børsen reagerte nevneverdig på den såkalte oktoberrevolusjonen. Dette mønsteret som ble dannet i og med kuppet i oktober 1917, har vokst til å bli en av 1900-tallets store tragedier. Vi har sett det igjen og igjen, hvordan høyst berettigede folkelige revolusjoner er blitt stjålet av forskjellige elitegrupperinger med harde never og hodet fullt av det som populært kalles visjoner. Noen av de aller siste eksemplene på dette finner vi i Iran, Nicaragua og Romania. Erfaringene fra oktober 1917 lurte dem som var med til å tro at det var slik en ekte omveltning så ut, enda det man hadde gjort bare var å snappe til seg den herreløse hunden som kalles «makten». Den tanke at en revolusjon er oppstått av agitasjon og konspirasjon var i siste instans et stykke ideologisk retorikk som var blitt til et villedende fata morgana. Tanken fikk sin usedvanlige kraft og utbredelse fordi den fylte et viktig behov hos folk både til høyre og venstre for barrikadene. Den gamle ordens menn trengte denne myten for å kunne bortforklare uro og misnøye blant folk. («Vår verden er i bunn og grunn god og harmonisk; de forstyrrelser vi kan se kommer utenfra, skapt av ondskapsfulle gnomer av noen menn, som lurer hederlige mennesker til å tvile på den.») De revolusjonære trengte myten for å kunne rettferdiggjøre sin eksistens i de mest håpløse situasjonene. («Vi er få, men vi kan likevel styre det som skjer, bare vi driver på og agiterer, konspirerer og planlegger.») Særlig marxismen-leninismen rommer mye dill om partiets ledende rolle etcetera, tanker som åpenbart har skapt problemer for mange yrkesrevolusjonære som ikke har klart å skille disse fromme forhåpninger fra det som virkelig var for hånden. Dessuten bar mange store marxister på et merkelig tankegods som de hadde tatt til seg fra 1800-tallets forskjellige militaristiske ideologer som Clausewitz og Jomini. Krigen ble av de sistnevnte fremstilt som et i bunn og grunn politisk instrument som man brukte etter eget skjønn for å nå sitt mål. Engels, Lenin og Trotskij hadde alle forlest seg på militærteoretisk litteratur, og alle tre svermet sterkt for prøysseren von Clausewitz. De sugde til seg de militaristiske ideene om krigen som en kunst utøvet av geniale begavelser. Denne vakre drømmen overførte de så til revolu­ sjonen. I deres tankeverden kom revolusjonen så til å bli til noe som etter generalstabskrigen snarere lignet et sjakkparti, komplett med bondeoffer og det hele, som ble kjempet, ledet og vunnet av den ypperste spilleren av dem alle, Partiet. Og på samme vis som de 71

forskjellige militære tenkere på 1800-tallet hadde prøvd å lage «kunst» av krigens skitne materie, kom menn som Lenin og Trotskij til å gjøre «vitenskap» av den væpnede revolusjonen, noe som akkurat som krigen egentlig var et tåkete kaos, ofte reddsomt, som regel pinefullt, alltid forvirret. De hadde såpass hell med seg i dette at de og også andre begynte å tro at en stor omveltning virkelig kunne startes av en liten bit hvitt papir som var sendt av gårde av en gruppe menn i et røykfylt rom.

Om K arl X IIs død og andre m ord Da kulen gikk inn i hodet, ga den fra seg en dump, ploppende lyd som et av øyenvitnene sammenlignet med det som oppstår når man «med kraft kaster en sten i gjørme». Den slo i stykker venstre tinningben med en hastighet på rundt 120 meter i sekundet, gikk gjennom skallen og hjernen - hvorved trykkbølgen slo det venstre øyet inn i kraniet og kastet høyre øyeeple ut av sin hule - og kom så ut igjen på høyre side av hodet. Døden inntraff øyeblikkelig. Det var ikke mulig å se noen bevegelse i kroppen, bortsett fra at hodet ble kastet bakover av kraften fra skuddet, og at venstre hånd, som han hadde hatt som støtte under haken, falt ned, og at bena sank sammen. Det var noen som mente å høre et dypt sukk, siden en surkling som kom av at blodet strømmet ned i halsen. Det var rett før klokken slo halv ti, søndag kveld den 30. november 1718, ved festningen Fredriksten ved Fredrikshald. Karl XII var død. Det gikk ikke lang tid før spørsmålene dukket opp. Hadde kongen falt for en kule fra fienden? Eller var han blitt myrdet? Mord på rikets høyeste makthavere er gudskjelov sjeldne hendelser i vårt lands historie. Det er ikke til å undres over. Sveriges politiske kultur har jo helt siden 1600-tallet vært preget av historiske kompro­ misser og en klokkertro på at det ikke finnes noen tvist som ikke kan løses ved hjelp av samtaler og kompromisser. (La oss altså her se bort fra vår tidlige middelalder, da slikt som halshugging og forgiftning var nærmest normale metoder for kassering av uønskede statsoverhoder; slike mindre kjente svenske monarker som Inge den yngre, Ragnar Knaphovde - tatt av dage på et sted med det usannsynlige navnet Karlepitt -, Sverker den eldre og Karl Sverkersson falt alle som offer for drapsmenn.) Vi har selvfølgelig tilfellet Gustav III, skutt på kloss hold med en pistol ladet med to blykuler, fem hagl og seks bøyde nellikspiker. De 73

adelige sammensvorne som rettet attentatet mot ham på den kjente operamaskeraden den 16. mars 1792, kunne snart ringes inn av den enestående dyktige politimester Nils Henric Liljensparre. Hans kolle­ ger av idag blekner i sammenligning med Liljensparre, som allerede klokken ti om morgenen dagen etter forbrytelsen kunne la gjernings­ mannen arrestere. Det var som kjent Jacob Johan Anckarstrom, en hissig og retthaversk forhenværende kaptein, fylt av hat mot den eneveldige kongen - «Rikets og folkets fiende», som han kalte Gustav III i sin tilståelse. I moderne tid finner man mordet på Olof Palme, en smertelig tildragelse som vi ennå ikke har sett slutten på. Hans morder er jo stadig anonym. Dette til tross for en historisk sett kolossal innsats kolossal da i betydningen antall saksmapper, kilo dokumenter, overtids­ timer, forbruk av litere med korrekturlakk osv. Det er naturligvis plagsomt å tenke seg muligheten av at Palme, i likhet med Gustav III, falt som offer for en vidt forgrenet sammensvergelse, som vi imidlertid, i motsetning til i 1792, ikke har fått se utryddet, enn si blottlagt. Den konspirasjon som ble Gustav IIIs bane ser jo nøyaktig slik ut som vi vil at en ordentlig konspirasjon skal se ut. Vi ser en gjeng sammensvorne hvorav de fleste hører til samfunnstoppene: de bærer titler som brukseier, herredshøvding, general, rådmann, oberst, oberstløytnant og bestyrer av statsgjelden - sistnevnte tar gift -, der finner vi igjen grever, friherrer og baroner. De er de berømte mennene i skyggen, som smyger seg rundt i det stille, men som mot all formodning oppdager at de blir tatt i ørene av en iherdig inkvisitorisk person, og blir trukket frem i det skarpe dagslyset, mysende og blunkende som muldvarper. Tanken på at en lignende gullkantet sammensvergelse førte frem til dødsskuddet på Sveavågen er et mareritt for mange. For andre er det en drøm, nettopp fordi den svarer til alle de forventninger man har til hvordan en slik hendelse kommer i stand. Som regel har disse menneskene nemlig det ufravikelige krav at det som skjer skal være meningsfullt og rasjonelt. Man samler indisier i hopetall og stiller med rette - spørsmålet «hvem hadde nytte av det?», og prøver på den måten å bygge opp smukke logiske sammenhenger som forhåpentlig­ vis vil føre frem til disse mennene i skyggen. Begynner man på samme måte å rote noe i Karl XIIs altfor tidlige død, begynner snart alle merkverdigheter å hope seg opp. Det gjelder alt det selsomme hellet i forbindelse med dødsfallet, og de forbløffende ryktene. Det gjelder også ikke minst spørsmålet om såret i hodet, der nær sagt ingenting ser ut til å stemme. 74

La oss begynne med spørsmålet «Hvem hadde nytte av det?» Tanken bak attentatet mot Gustav III var at attentatet skulle munne ut i et militærkupp. De sammensvorne ville få til en formynderregjering som kunne virkeliggjøre deres program, som var et sammensurium av aristokratisk konservatisme og opplysningstidens radikalisme. N å gikk det hele i vasken, blant annet fordi kongen nektet å dø, eller i det hele tatt å falle da skuddet traff ham i ryggen, et stykke over venstre hofte. I stedet lot han seg bære derfra på en skinnkledd karmstol, muntert pludrende. Da han siden døde, nesten to uker etter ugjerningen, var det en følge av forskjellige komplikasjoner som datidens legevitenskap ikke klarte å håndtere. På dette tidspunkt hadde luften gått helt ut av de sammensvorne, som alle måtte se seg arrestert av den uforferdede herr Liljensparre. Karl XIIs død ble virkelig fulgt av noe som ser ut som et kupp. Hans død førte også til en omveltning av det politiske system, en omveltning av så store proporsjoner at enkelte har villet kalle det en revolusjon. Skuddet den 30. november ble nemlig startsignalet til en hard og bitter strid om makten i Sverige. Den iver som de innblandede viste kan forbause en smule, for landets vanskeligheter var legio. Det meste av dette kom av krigen, som mer og mer sto frem som kongens egen krig. Man kan si at det er i årene før sin død at Karl XII virkelig tar av seg masken. Å sammenligne ham med moderne diktatorer er som regel bare tøv. Slike lignelser vanskeliggjør bare vår forståelse av hans rolle og den tid han levde i. (Selv om han var eneveldig hersker, så virket han likevel innenfor lovens ramme; hans Sverige var et samfunn der innbyggernes rettssikkerhet var mye større enn den er i dag i de fleste stater i den tredje verden.) På ett vis var riktignok Karl XII moderne, altfor moderne. Han var nemlig et dypt moralsk menneske, drevet av enkle forestillinger om galt og riktig, og besjelet, ja besatt, av en visjon. Han omtalte seg selv som «Guds fiskal på jorden», innsatt for å straffe onde og ugudelige herskere som hadde startet krig uten noen rettferdig grunn. På den måten kan han sies å være en foregangsmann av det redselsfulle slaget vi, som lever i det mørkeste av alle århundrer, det tyvende, har sett så altfor mange av. (Kanskje burde man si «levde i», for det tyvende århundre nådde sannsynligvis sin historiske slutt i 1989, på samme måte som 1800tallet begynte i 1789 og Sveriges lange 1600-tall hadde sin virkelige slutt nettopp i 1718.) 1900-tallet er jo fullt av prosjektmakere, disse som tenker ut mål som nær sagt ingen pris er for høy for, intet offer for 75

stort for. En god del av denne ånden finner vi hos Karl XII. Han er nødt til å straffe dem som har forbrutt seg mot Sverige. Slik han ser det, står dessuten rikets eksistens på spill, og da må samfunnet og folket, landet, underordne seg det som er nyttig for staten. Han ofrer landet for riket, svenskene for Sverige. Det er denne overbevisning, denne hengivenhet, som gir reisning til hans skikkelse og gjør det umulig å forbli uberørt av ham. Det er samme hengivenhet som gjør ham så uhyggelig og skremmende. Han ofrer alt og alle, til sist også seg selv, for den store sak. (Jeg er redd for disse overbeviste personene, de som drives frem av en visjon som har vokst seg større enn menneskene som skal fylle den. Det er bare en virkelig ideologisk overbevist som kan bygge ut et Auschwitz eller et Gulag. De som drives av ussel vinnings lyst kan myrde tusenvis; det kreves en sterk følelse av moralsk patos og ideologisk uegennytte for å kunne ofre millioner.) Denne hengivenheten hadde ført ham og landet stadig lenger mot katastrofens rand. Sverige var høsten 1718 helt utmattet etter mange års krig, med alt hva det innebar av tunge skatter, nød og død. (Beregninger gjort av Uppsalahistorikeren Jan Lindegren viser at de svenske og finske falne utgjør bortimot 200 000 mann. Dette er det samme som om 12-13 årsklasser av 20-årige menn ble fullstendig utryddet.) Ved hjelp av sin nærmeste mann, Gortz, hadde kongen i årene før sin død endatil foranstaltet et oppbud av menneskelige og økonomiske ressur­ ser man aldri hadde sett maken til. For å kunne drive krigen videre var kassen blitt fullstendig bunnskrapt. Det ble stadig vanskeligere å få tak i soldater. Det hendte at de som risikerte å bli utkommandert, skamferte seg eller rømte til andre landsdeler eller til og med ut av landet; i Hårjedalen truet bøndene med å bevæpne seg og «heller la seg nedkjempe enn å miste sønner og drenger». Tvangsververe dro rundt og snappet med seg, ved hjelp av håndjern og generøst utformede regler, skolegutter helt ned til 15 år; det finnes opptegnelser som forteller at de i sin nidkjærhet sågar gjorde raid inn i kirkene under gudstjenesten. Det manglet salt, det manglet kjøtt, flesk og smør; i Stockholm var det en slik mangel på lys at håndverkerne i byen sa at de ikke kunne arbeide lenger i døgnets mørke timer. Handelen var i ferd med å dø ut, og Gortz selv skrev også mismodig i et brev at «Dette kan ikke gå lenger enn høyst til årets slutt, og vi ville av bare denne ene årsak havne i det største kaos man noensinne har sett i noe land.» Mange steder møtte bøndene de enorme rekvisisjonene med protest, 76

Fredrikstens festning og det svenske skyttergravsystemet den 30. november (GS) 1718

77

arbeidsnekt og diverse ilter opptreden med staur mot lensmenn og befalingsmenn. Den respekt og trofasthet som fantes i de brede lag av folket og som kongen hadde kunnet stole på så lenge, var nå temmelig tynnslitt. Misnøyen med krigen og med ham skinte igjennom overalt; høsten 1718 var det mange som hadde grunn til å ønske Carolus død. Hvem som skulle arve dette dødsbo var på ingen måte klart. To personer kunne gjøre krav på tronen, men ingen av dem hadde noen opplagt rett til den. Den ene var hertug Karl Fredrik av HolsteinGottorp, kongens 18-årige søstersønn: en svak, uerfaren og lite fore­ taksom ung mann. (En av hans biografer skriver lite vennlig om hans «egenartede fornøyelser», hvilket er en kode for hans tilbøyelighet til drikkfeldighet og forskjellige seksuelle utskeielser.) Hertugen var altså en slett person, men han sto under kongens beskyttelse, og hadde dessuten tette og nære forbindelser til Gortz og hans folk. Den andre var Karl XIIs yngre søster, Ulrika Eleonora. Hun var på mange måter et redskap for sin mann, Fredrik av Hessen. Denne var på det tidspunkt 42 år gammel, født i det lille tyske landgrevskapet HessenKassel. Hele sitt liv forble han også en tysk småfyrste: Måtelig interessert i porselen og strykekvartetter fant han livet best når han fikk krige, jakte eller flørte med maitresser. Han lærte seg heller aldri å snakke svensk. Fredrik var en god militær, uredd om enn noe lat iblant. Under den spanske arvefølgekrig hadde han skaffet seg et visst renommé som deltager i flere vanvittige kavaleriangrep, og han var også blitt såret flere ganger og hadde tatt del i en rekke kamper - blant annet hadde han kjempet under Marlborough ved Blenheim i 1704, og senere også ved Malplaquet i 1709. På et portrett fra 1718 møter vi en mann i sin beste alder, med blond parykk, et tilfreds månefjes og fyldige lepper, poserende en tanke stivt og ballettaktig i en harnisk som virker altfor trang for ham. Han blir beskrevet som munter, vennesæl og generøs, men var også en svært dreven intrigemaker. Ekteskapet med Ulrika Eleonora hadde fra første stund vært en egoistisk maktspekulasjon: for ham var hun bare et middel til å nå den svenske krone. Dette var spillets hovedaktører, men på mange måter var de ansiktsløse funksjoner av sin egen makt, for bak dem sto større interesser. Det fantes fire forskjellige grupper som var i tottene på hverandre. Rundt hertug Karl Fredrik hadde «holsteinerne» med Gortz i spissen fylket seg; de hadde et fast grep om utenrikspolitikken og rikets finanser. De var svært upopulære, og mye av deres makt skyldtes 78

personlig støtte fra Karl XII. Deres bitreste motstandere var «hesserne», med arveprins Fredrik og Ulrika Eleonora som frontfigurer. De hadde temmelig stor støtte innenfor hæren og blant diverse personer med påtrengende karrierelyst, som trodde de kunne komme seg opp og frem ved å satse på riktig hest. Dramaets tredje gruppe var forskjellige opposisjonelle i det høyere byråkrati, med basis i føydaladelen. De var ikke så interessert i den dynastiske siden av saken som de var i å prøve å gjenopprette 1600-tallets gamle rådskonstitusjonalisme; det ville sikre dem sterk politisk innflytelse. Den fjerde gruppen i dette spillet besto først og fremst av forskjellige lavadelige og ikkeadelige innen krigsmakten, det lavere byråkrati og borgerskapet. De ville verken se noen ny aristokratisk vår eller et fortsatt enevelde, men strebet i stedet etter å styrke riksdagens og stendenes makt. Det var først og fremst hesserne som hadde noe å vinne på at kongen døde. Ulrika Eleonora - og da i praksis hennes ektemann ville stå en håndsbredd fra tronen. Deres muligheter til å hevde seg mot holsteinerne ville bli langt bedre med Karl av veien, siden de sistnevnte som sagt var avhengige av hans personlige velvilje og beskyttelse. Kongen lyttet ikke lenger til Fredrik, som også følte seg truet av det nære forhold mellom kongen, Gortz og holsteinernes Karl Fredrik. Det finnes til og med en hypotese om hvorfor de skulle ha latt kongen drepe nettopp den 30. november. På denne tiden pågikk det svensk-russiske forhandlinger på Åland. Det ble mumlet om at baron Gortz hadde klart å sikre Karl Fredrik tronen i disse forhandlingene. Den 24. november forlot Gortz Stockholm og satte kursen mot Norge, for, antok man, der å treffe kongen og få hans godkjennelse av overenskomsten som var truffet. For å hindre en slik stadfestelse var altså hesserne nødt til å slå til øyeblikkelig. Hullet i denne teorien er imidlertid at det aldri ble truffet noen slik overenskomst på Åland. Spørsmålet er imidlertid om Fredrik og hans håndlangere visste om dette, eller hvorvidt de løse ryktene om overenskomstens innhold fikk dem til å handle i panikk. Det er under enhver omstendighet klart at Fredrik og flere av mennene rundt ham handlet på høyst mistenkelig vis i forbindelse med dødsfallet. En av de personer som beveget seg omkring i løpegraven minuttene før skuddet falt, var André Sicre, en fransk offiser i svensk tjeneste. Den 30. november 1718 var han adjunkt hos Fredrik av Hessen. Etter 79

at dødsfallet var fastslått, tok han kongens gjennomhullede hatt - som om den var et seierstrofé - og red avgårde med den ned til Torpum, der Fredrik var i ferd med å dinere akkurat da. Nyheten ble hvisket til ham, og den gikk straks fra munn til munn rundt bordet, hvorpå alle reiste seg. Fredrik og hans folk hadde forberedt seg på denne stunden. Alle­ rede i mai hadde han gitt Ulrika Eleonora en skrivelse som inneholdt instrukser om hva hun skulle gjøre dersom kongen døde. (Dette var første gang en slik promemoria ble skrevet, til tross for at Karl da hadde vært konge i nesten 18 år.) De fulgte åpenbart en plan som var lagt i forveien, og gikk til oppgaven med et urverks presisjon. (Dette i motsetning til den rådville hertugen av Holstein, som ble overrumplet av dødsfallet og hendelsenes raske gang.) Fredriks første tiltak ble å gi ordre om arrestasjon av sin farligste fiende, baron Gortz. Og så fort budet om Karl XIIs død hadde nådd hovedstaden, kalte Ulrika Eleonora sammen rådet, som lot gripe baronens folk i Stockholm. Også i andre deler av landet ble det slått til mot Gortz’ søvndrukne menn. Ufor­ beredt og ubesluttsomme lot holsteinerne seg sette ut av spill og inn i cellene. Dagen etter dødsfallet ble det holdt krigsråd i den hæren som sto sør i Norge. Hesserne hadde fra første start vært imot dette felttoget; de ville helst se et forlik med Danmark og en offensiv mot Russland. De forsamlede fant den militære situasjonen uvanlig dyster, sukket, og besluttet straks å avblåse offensiven og marsjere tilbake til Sverige. I realiteten var det den egoistiske interessen som alt hadde begynt å slå ut. De ville alle hjem så fort som mulig, for å kunne ta del i det store og blodige gildet som var påbegynt i den kongelige hovedstaden, der man kjempet om makt, embeter og privilegier. Etter et par dager begynte hærens sørgelige tilbaketog. Flere sykdommer herjet i rekkene, og tapene ble store. (Livgarden hadde utgjort 2300 mann da felttoget startet, men bare 500 tjenestedyktige kom tilbake til Stockholm: av Sodermanland og Ostgota regimenter skal bare 20 ha vært tilbake. Det er de som mente at tilbaketoget skal ha vært dårlig skjøttet med hensikt, for å gjøre hæren mindre og dermed noe mindre farlig rent maktpolitisk.) Med felttoget mot Norge stanset, og mens de arrestertes skrekkslagne skrik døde ut, kunne Fredrik gå videre. Hans neste mål var å få det krigstrette befalet i hæren til å anerkjenne Ulrika Leonora som dronning. Han lot dem høre en del vakre utbrudd av politisk veltalenhet, men det øverste krigsbefal ville ikke høre på det øret. De ville hylle damen som ••

80

dronning, javisst, men bare hvis hun avskaffet eneveldet og lot kalle inn riksdagen, slik lød deres svar. Fredrik grep da til mer håndfaste pekuniære argumenter for å få de motstrebende offiserene i tale. Han la ganske resolutt beslag på 100 000 daler gedigen sølvmynt som var avsett til hærens kasse. Da armeen gjorde stans i Stromstad, passet han på å drysse disse ut blant det høyeste befalet som rene bestikkelser (dette i samme omgang som han full av nidkjærhet pr. brev manet rådet og andre til streng sparsommelighet). Generalene og oberstene grep raskt etter slantene, men var likevel ikke fullt overbevist. Da hæren forlot Stromstad, hadde ennå intet avgjørende skjedd. I hovedstaden oppnådde man i samme stund et kompromiss mellom hesserne og rådet. Rådet anerkjente Ulrika Eleonora som dronning, mot et løfte om at hun skulle regjere på den gamle måten, «med råds råde», hvilket skulle sikre deres innflytelse. Begge disse parter ville på dette vis utmanøvrere den balstyrige riksdagen ved å stille den overfor et fait accompli. Krigsbefalet fortsatte imidlertid å svinge sverdet for riksdagens berettigelse. Avgjørelsen lå mer eller mindre i armeens hender; den hadde makt til å si hvem som skulle bestige den svenske trone. Hertug Karl Fredrik hadde nå begynt å våkne av dvalen, og tilbød hæren å gå med på dens forskjellige krav dersom han fikk kongekronen. Stemnin­ gen blant det høyere befalet var imidlertid for Ulrika Eleonora, men de sto fast på kravet om at eneveldet måtte avskaffes. Det ble brummet mann og mann imellom i hæren at Ulrika Eleonora burde «gjøre frivillig det som ikke er til å unngå». Hun var fanget mellom det aristokratiske rådet og den halsstarrige armeen. Hun hadde som nevnt allerede begynt å gi etter for rådet, og falt snart til fote for hærens krav. Den 15. desember frasa Ulrika Eleonora seg eneveldet overfor krigsledelsen, og samme dag ble riksdagen innkalt. Nå begynte initiativet å gå over til dem som både hessere og råd helst ville ha satt til side: riksdagen og stendene. Da riksdagen tok til mot slutten av januar 1719, ble det straks klart at de innrømmelser den vordende dronning allerede hadde gjort ikke var nok. Luften var full av intriger og agitasjon; man ville ikke anerkjenne Ulrika Eleonoras rett til tronen, og mente at stendene hadde full frihet til selv å utpeke sin regent. Ulrika Eleonora ble utpekt til Sveriges dronning, men det var under forutsetning av en rekke nye innrømmelser. Den 21. februar ble en helt ny regjeringsform vedtatt. Den innebar et totalt politisk systemskifte. Det het ikke lenger at regenten var innsatt av Gud, men 6. Fortidens landskap

81

at regenten fikk sin makt av folket gjennom stendene. Monarken ble bundet til riksdagens vilje. Det var en svært stor omveltning. På kort tid hadde Sverige gått fra en hard og nesten helt uinnskrenket absolu­ tisme, til en nærmest republikansk statsforvaltning. Stendene hadde vunnet en total seier. Eneveldet hadde med dette utspilt sin rolle. Den karolinske absolu­ tisme var et slags diktatur tuftet på tilsynelatende legal grunn, som var blitt til under de økonomisk og politisk kriserammede 1680-årene. Det politiske systemet som hersket før den tid, kan grovt beskrives som et makttriangel som besto av konge, råd og stender i balanse. Den tanke at én mann kunne gis uinnskrenket makt over land og folk hadde tidligere vært helt urimelig. Hendelsene i 1718 gjorde eneveldet til en kort parentes i vår lange historie. Det systemet fikk aldri noen sjanse til å slå rot i den politiske kulturen. Sverige fikk - i motsetning til for eksempel Tyskland - ingen egen autoritær tradisjon. Ulrika Eleonora hadde vunnet tronen. Etter et drøyt år gjorde hun også det som så mange hadde ventet: Hun la ned regjeringsmakten til fordel for sin ektemann, Fredrik av Hessen, som på dette vis ble til Fredrik I, Svea, Gdtes og Wendes nye konge. Det fremstøt mot makten som det hessiske partiet hadde anstiftet i og med Karl XIIs død, hadde dermed lykkes i ett og alt. Vi kan altså her se en gruppe som hadde mye å vinne på kongens død, og som også utnyttet den til det ytterste på en særdeles planmessig måte. Det hele så jo unektelig mistenkelig ut, og snart begynte også ryktene å løpe. Den 10. desember hadde den første offisielle informa­ sjon blitt sluppet ut. Den hadde form av en bemerkelsesverdig nyhetsseddel, som inneholdt flere feilaktige, for ikke å si helt ville­ dende, opplysninger. Karl XII var blitt drept da han var ute om kvelden for å se på mens hans soldater gravde seg stadig nærmere den beleirede norske festningen Fredriksten. Imidlertid ble det hevdet i nyhetsbrevet at kongen hadde falt under en storm på et fort; dessuten het det seg at kulen hadde gått inn i høyre side av hodet, ikke i venstre. Man ville understreke at kongen var falt i kamp, tydeligvis for å dempe alle mistanker om at ikke alt var gått riktig for seg. Likevel forekom det en masse tisking og hvisking, dunkle antydninger og viltvoksende sladder. En del av det startet allerede på sommeren før felttoget. En finsk prest ved navn Peter Brenner som hadde vært med Karl XII i Tyrkia, prøvde å advare ham mot de «intriger her hjemme mot kongen, som har vært og fortsatt er visse fornemme herrers forehavende». Karl var imidler­ 82

tid ikke interessert. Da felttoget var godt i gang, hadde det også fore­ kommet en del skremmende snakk blant offiserene. De kunne som regel styre sin begeistring for å krige på en så ubekvem og trist krigs­ skueplass som det høstlige Norge. Noen talte apokryfisk om at «et skudd ville gjøre slutt på hele felttoget». Carl Cronstedt var en 46-årig generalmajor ved artilleriet som, selv med karolinske mål, var sjeldent erfaren. Han hadde slåss i samtlige større felttog og slag helt fra Narva og fremover. Etter Poltava var han blitt tatt til fange, men han kom hjem i tide til å være med på trefningen ved Hålsingborg i 1710. I løpet av godt og vel to år havnet han to ganger til i krigsfangenskap, først i 1713 etter å ha deltatt i Magnus Stenbocks sørgelige tyske felttog, og så i 1715 i forbindelse med beleiringen av Stralsund. Cronstedt var en kløktig militær oppfinner, som hadde gjort mye for det svenske artilleri som var satt på føderåd. (Ved å innføre slikt som anmarsjbommer og aksjonshester kunne mange av kanonene gjøres så bevegelige at de hele tiden kunne følge med fotfolket i strid; enhetspatroner - såkalte gesvinte skudd - og innstillingsskruer - oppfunnet av det kjente universalgeni Polhem - med­ førte at man kunne lade og sikte inn kanonene med en helt epoke­ gjørende hurtighet.) Høsten 1718 hørte denne Cronstedt til det hessiske partiet. Derfor ble det også betraktet som høyst merkelig at Cronstedt den 20. oktober skulle ha sagt at kongen ville være død i løpet av måneden. Man fant det også mistenkelig at denne Cronstedt fikk intet mindre enn 4000 daler ved utdelingen fra rikskassen, mens alle andre personer med hans grad måtte nøye seg med bare 800 hver. Langt senere dukket det også opp historier om hvordan Cronstedt på sitt dødsleie i 1750 skal ha erkjent, overfor en prost, å ha vært delaktig i Karl XIIs død. Da ble Cronstedt også koblet sammen med en drabantkorporal ved navn Stierneroos, som skulle ha vært den som hadde holdt i våpenet som felte kongen. Det var også mye sladder knyttet til André Sicre, Fredriks adjutant som var med i løpegraven og som førte budskapet om kongens død til ham i Torpum. Det er også attestert at han i 1722 i et anfall av noe som skildres som febervillelse, skal ha slått opp et vindu i sitt hus i Stock­ holm og derfra ropt ut til noen ganske sikkert perplekse forbipas­ serende nede på gaten at det var han som hadde myrdet Karl XII. Etter å ha frisknet til, fikk han høre hva han hadde sagt, og ble da meget for­ ferdet. Via St. Petersburg kom også året etter opplysninger om at Sicre i nærvær av to navngitte vitner hadde stått på Stortorget og sagt at det 83

var han som hadde skutt kongen, for en belønning på noen tusen dukater. Disse opplysningene fant veien helt frem til riksdagens hemmelige ut­ valg, og nådde til slutt rådet, der kong Fredrik knurret iltert over denslags «bespottelig» sladder. Sicre ble sperret inne som sinnssyk i tre år, hvor­ på han ble sluppet løs igjen. I 1728 uttrykte Fredrik nok en gang bekym­ ring over sin fhv. adjutants psykiske helsetilstand, og Sicre ble «med et beleilig påskudd» sendt tilbake til Frankrike, der han døde i 1773. Snus er snus og rykter er rykter. Tidens mildt sagt frodige flora av dunkelt snakk, søkte antydninger og løse gjetninger viser at 1700-tallets Sverige var nesten like fullt av mer eller mindre forskrudde privatetterforskere som Sverige i dag. Men selv om det fra denne forvirrede og ofte selvmotsigende tåke av vitnemål ofte ikke kommer ut noe annet enn nettopp mistanker, så går det imidlertid an å finne igjen en del mer håndfast belegg. Kroppen finnes jo fremdeles. Den ligger balsamert og godt innpakket i en vakker kiste bak gitter i den svale Riddarholmskyrkan. Levningene er besiktiget diverse ganger, senest i 1917, da en skare sakkyndige med stor nøyaktighet og en nesten rørende pietet gransket liket, målte og veide. Deres dokumentasjon legger for dagen to mildest talt underlige omstendigheter. For det første er det som skal være inngangshullet i venstre tinning større enn utgangshullet på skallens høyre side. Dette er stikk i strid med alt vi vet om skuddskader, der det alltid er omvendt. Det har betydning om kulen kom fra høyre eller venstre. Til venstre for kongen fantes det skytende norske befestninger, til høyre for ham var det ingenting - bortsett fra svensker, altså. For det annet viste det seg da de røntgenfotograferte Karl XIIs gjennomhullede kranium at det ikke fantes noen blysplinter i det. Dette er oppsiktsvekkende. De prosjektilene man brukte i musketter, geværer og pistoler var uten unntak lagd av bly. Og når en vanlig kule av bly går inn i ben, etterlater den seg nesten alltid små splinter. Den hurtige oppbremsingen fører til en kraftig varmeutvikling; siden bly har et så lavt smeltepunkt (+327 grader), gjør dette at kulen blir skjør og sprekker, så når prosjektilet går gjennom kroppen, gir det fra seg små fliser. Dette kan også bevises med de røntgenfotografiene som ble tatt av kongens venstre fot. Der ser man tydelige rester av den kulen han ble truffet av godt og vel en uke før slaget ved Poltava. Så hvorfor finnes det ingen slike splinter igjen i hodet? Selsomhet nummer én lar seg forklare på fornøyelig vis med noen skyteforsøk utført av en lege ved navn Hultkvist. Han fant det nær sagt 84

umulig å få til en slik konfigurasjon på skuddsårene - altså et større inngangshull enn utgangshull - som i Karis hode, hvor mye han enn forsøkte, da han med en gammel muskett beskjøt både metallkister fylt med halm og melklister, døde kropper etter mennesker og levende dyr. Løsningen var enkel. Kulen som drepte kongen gikk gjennom kongens hatt som var lagd av hareullfilt; da Hultkvist fingerte dette hodeplagg ved hjelp av et dobbelt lag filt, viste det seg at virkningen ble nøyaktig som i virkeligheten. Den totale mangel på blysplinter i skallen er et noe mer kinkig spørsmål. Et forsøk på løsning av gåten finner vi i den famøse såkalte kuleknappteorien. De som klekket ut denne teorien tok utgangspunkt i de utallige legender som oppsto rundt kongen, både før og etter hans død. Disse legender sa blant annet at han var «hard», det vil si usårbar for kuler. Og den eneste måten å felle en slik person på, var ved å bruke et magisk spesialprosjektil - omtrent som at man bare kan felle en varulv med kule av sølv - glad av noe som hadde tilhørt vedkommende. Karis banemann skal altså ha vært offer for overtroiske anfektelser da han var stilt overfor den grandiose oppgave å ta landets konge av dage, og har rappet to knapper fra frakken hans og loddet dem sammen. På den måten fikk han en kule med et skall av messing, hvilket forklarer hvorfor den ikke etterlot noen blyspor. Til de mer sensasjonelle innslag i denne teorien hører at teoriens opphavsmenn også hevder at de har gjenfunnet nettopp den kulen som drepte Carolus, hvilket naturligvis ikke er noen liten bragd. En soldat skal ha funnet den i løpegraven, tatt den med hjem til Oxnevalla, der han imidlertid ble rammet av ruelse og kastet den; siden ble den lykkeligvis funnet igjen i 1927 i et lass grus som ble hentet fra dette stedet. Om dette er en svensk variant av Piltdownmannen eller bare et sjeldsynt fint tilfelle av matematisk (u)sannsynlighet - av det slaget som ville få en gjennomsnittsamanuensis i statistikk til å gå i barndommen - det vet jeg ikke. Kulen finnes i alle fall til almen beskuelse i Varbergs museum. Vi har altså her et tilfelle som oppfyller selv meget høye krav til hvordan en virkelig sammensvergelse skal se ut. Her er det rikelig med mysteriøse omstendigheter, skumle rykter og mulige drapsmenn. Her er de logiske forbindelsene som fører oss oppover, til aller høyeste hold, og faktisk til en spesiell mann, som sitter i skjul der i mørket et sted, med hetten trukket sammen foran måneansiktet: Fredrik av Hessen, bedre kjent som kong Fredrik I. Men likevel var det ikke noe mord. 85

Den som nå omtrent 270 år etterpå har lagt frem overbevisende belegg for dette er Gunnar Grenander - en ballistiker som forøvrig er en av hjernene bak Robot 70, svensk våpenindustris favorittkontrabande. Han har tatt utgangspunkt i nevnte Hultkvists resultater, der det ut fra sårets utseende ble konstatert at kulen har hatt en hastighet på høyst 150 meter i sekundet da den traff kongens hode. (Dette er en del av forklaringen på hvorfor utgangshullet er mindre enn inngangshullet; prosjektilet har ved anslaget hatt akkurat så mye kraft at det såvidt har gått igjennom hodet.) Dette er meget viktig. Det innebærer nemlig at skuddet som drepte Karl XII ikke kan ha kommet fra en muskett. Da hadde kulens hastighet vært betydelig høyere. Ergo: kulen må ha kommet fra en kanon, og da i form av et såkalt druehagl druehagl var en ladning med en masse små kuler av samme kaliber som i en muskett, som fikk kanonen til å virke som en gigantisk haglebørse. Grenander har også regnet på dette. Det han har funnet ut, er at en druehaglsalve skutt med en mindre 3- eller 6-pundskanon, dersom, og bare dersom, den ble avfyrt fra det norske fortet Overberget som lå ved siden av festningen, ville ha en hastighet på rundt 120 meter i sekundet når den nådde frem til stedet der kongen befant seg. Kulens lave hastighet ville også forklare mangelen på blysplinter i hodet. At skuddet kom fra Overberget stemmer dessuten godt med det vi vet om prosjektilbanens vinkel idet den passerte kongens kranium. Det er flere øyenvitner som støtter denne tolkningen. Det ble skutt friskt fra Overberget, det forteller et av øyenvitnene, «druehagl slo oppi og over trancheen» - altså løpegraven. I et nattemørke som var sprukket opp av lyskuler som ble kastet ut og skarpe stikkflammer fra våpnene fikk kongen hjelp til å holde seg oppe mot kanten for å kunne se bedre. Mannen som holdt ham under føttene var klar over faren fra kulene som slo ned omkring dem, så hver gang kanonen oppe på Overberget ble avfyrt, lot han Karl synke et stykke ned i ly. Etter en stund sparket imidlertid kongen inn et par fotfester i de myke sidene på løpegraven, og la seg med armene oppå kanten med hendene i hodet og kikket. Han var «i godt humør», og det «ble snakket om alle slags ting». Kanonen oppe på det fjerne forsvarsverket til venstre utenfor festningen hadde vært stille en stund, men så gikk den til aksjon igjen. «På ny begynte det med voldsom skyting fra Overberget, og ved det 4. kanonskuddet hørte jeg slaget i Hans Majestets hode så sterkt som man kan slå med to fingre i hånden, hvorpå Hans Majestet sank ned.» Den død han hadde lekt med så lenge, hadde omsider fått tak i ham. 86

Dette er den mest åpenbare løsningen. Den har også vært i omløp i lengre tid. Den er til og med angitt i den første, akk så feilaktige løpeseddelen. Så hvorfor all denne interesse for mordteorien? Og hvorfor kjenner man en ørliten skuffelse når gåtens løsning nå står så klart for en? Tja, tanken på at en morder hadde entret den svenske trone er jo så kildrende og appellerer sterkt til en moderne betrakters store behov for mørke sammensvergelser. Den Store Konspirasjon har idag dessverre utviklet seg til noe av en forklaringsarketyp for mange. Det er den man begeistret griper etter når noe som virker dunkelt eller sammensatt skal tolkes, og dette til tross for at det er en slapp og forenklet forklaringsmodell som sjelden har noen større verdi. Men det kan jo ikke bare dreie seg om skuffelse over at en god historie derved går til spille. Da politimester Liljensparre tilkjennega for Gustav III at det var Anckarstrom som hadde utført attentatet mot ham, ville kongen ikke riktig tro ham. Gustav kjente til Anckarstrom, det kverulantiske offisersvraket. Men kunne han virkelig være den rette? Anckarstrom var jo en så ubetydelig person, liten av vekst. Kongen mente å huske at gjerningsmannen var høy. Gustav ville at Brutus skulle være en verdigere skikkelse enn Anckarstrom. Den eventuelle skuffelsen over at Karl XII ikke ble myrdet springer nok ut av en lignende følelse. Vi krever proporsjoner og symmetri av historien. En så betydelig skikkelse som Karl XII burde helst få en annen skjebne enn etter 18 lange år i felten å falle for et tilfeldig skudd avfyrt i mørke natten over 600 meter unna. Og Olof Palme, han kan da ikke ha møtt sin banemann i form av en amfetamindopet fyllik med omtåket hjerne, som bare slumpet til å være der i den bitende kalde februarkvelden da statsministerparet gikk forbi på vei hjem fra Grand kino? Men vi vil jo så gjerne at en stor hendelse skal ha en stor årsak. Denne famøse tanken om at en sommerfugl som slår med vingene i Kina, skulle være i stand til å fremkalle en orkan i Sør-Amerika får nok de historieteoretiske nakkehår til å reise seg av skrekk hos mange. For ikke å si hva man føler ved tanken på at det kunne ta 270 år før man kanskje avskriver det såkalte politisporet i Palme-saken, eller at vi etter drøye 300 år fremdeles skulle stå utenfor døren til en sløv fyllik på en loftsgang i Rotebro.

87

Hvorfor ble Malin M atsdotter brent? Den 5. august 1676 ble to hekser brent på bål i Stockholm. De var ikke de første som ble henrettet det året. I april og mai var seks andre kvinner dømt til døden for forskjellige heksekunster. Om våren hadde stemningen i byen vært spent og oppjagd. Urolige borgere i Katarina menighet hadde skrevet til Svea Hovrått og bedt om øvrighetens beskyttelse «mot satans vold og raseri». I skrivelsen fortalte de at «våre barn bekjenner daglig, ja hver natt, at de gjennom satans instrumenter og hekser blir bortført til Blokksberg, to, tre, ja fire ganger, og der omdøpt i onde ånders navn». De fellende dommene var også i hoved­ sak et resultat av vitnemål fra innblandede barn, som omhyggelig hadde pekt ut de skyldige. Dette gjaldt også de to som ble henrettet denne augustdagen, den gamle finske Malin Matsdotter og Anna Simonsdotter Hack, en skredderkone; Malin Matsdotter var blitt felt på vitnemål fra sine egne døtre. I tidlig moderne tid var det få av livets omskiftelser og store tildragelser som unngikk omgivelsenes granskende blikk. Naboer og venner, slektninger og nysgjerrige flokket seg for å se på, uansett om det dreide seg om fødsel eller død. Henrettelser var som kjent også offentlige skuespill med et komplisert seremoniell og høyst sammen­ satt dramaturgi. Vi har en tendens til å forenkle disse hendelsene ved å henge på dem epitetet «gmsomme», men det sier ikke alt. For tilskuerne var det mer enn et grusomt skuespill, det var et sublimt drama som utspilte seg for øynene på dem, et drama som hadde klare åndelige og moralske kvaliteter. Særlig populært var slikt som halshugning av høye herrer - da ble det voksbleke hodet som trillet bort fra kroppen et budskap om en viss likhet for loven og om hvor lett den verdslige storhet forgår. De forskjellige involverte ble gransket av tilskuerne: en dyktig skarpretter som hadde utført en særskilt velrettet og kvikk dekapitasjon kunne bli møtt med ovasjoner, mens det ikke var 88

særlig uvanlig at en bøddel som hadde vært klossete ble angrepet av publikum og til og med lynsjet. I sentrum for disse dramaer sto naturligvis delinkventen. Den minste bevegelse, det minste ord fra denne ble begjærlig tatt opp og kommentert med kjennermine. Den ene av de to dømte, Anna Simonsdotter, oppførte seg nøyaktig som man hadde trodd. Øyenvitner fant henne «hengiven og andektig» da hun gikk frem på henrettelsesstedet. Ved sine bønner og salmesan­ ger, ved å falle på kne og løfte hender og øyne mot himmelen, bekreftet hun det rettferdige i dommen, og indirekte også rettferdigheten i verden. Den andre heksen, Malin Matsdotter, nektet imidlertid å spille med, men skjemte iallfall ikke ut skuespillet ved å bråke eller foreta seg noe pinlig. Hun skulle brennes levende, men «syntes ikke å frykte døden synderlig, idet hun friskt gikk opp på bålet». Hun ga prestene svar på tiltale da de kom med sine formaninger, og snakket rolig med bøddelen, «lot seg uten motstand legge i jern på hender og føtter». Like til det siste bedyret hun sin uskyld. En av døtrene sto ute blant publikum og ropte til moren at hun skulle tilstå sine forbrytelser. Til svar overlot Malin sin datter «i den ondes vold, og forbannet henne til evig tid». Så ble ilden tent under henne ved hjelp av litt krutt. Senere samme år kom regningen: for å bygge disse bålene hadde det blant annet gått med 1 bjelke, 10 planker, 72 stokker, 8 tomme tjæretønner, 700 femtoms spiker og 40 knipper never (å 8 øre). Hekseforfølgelsene i Europa har lenge fremstått som noe av et mysterium. Trolldom og magi har alltid funnes, men høye potentater i kirke og stat hadde i middelalderen betraktet denslags og utøverne av denslags med et uinteressert blikk. Men en gang mellom slutten av 1400-tallet og midten av 1500-tallet skjedde det noe. Den Satans Heksen ble oppdaget. De som visste, ble fryktsomt enige om at heksene var en ekstremt farlig ansamling med vidstrakte og uoverskuelige internasjonale forgreninger, som hadde inngått en pakt med mørkets makter; heksene samlet seg til ville orgiastiske møter, der de begikk utukt med hin onde selv, hvorpå de styrket vendte hjem, der de på forskjellige vis skadet sin neste og begikk skrekkelige forbrytelser mot kirke, samfunn og anstendighet. Denne fare måtte naturligvis avverges; morderne måtte utryddes. Og overalt i Europa ble bålene tent. De skulle brenne i over to hundre år. Jakten på heksene var ikke så mye en eneste sammenhengende bølge av forfølgelser som en lang rekke av utbrudd som plutselig flammet 89

°pp. Og selv om rytmen og styrken i disse angrepene vekslet mye mellom forskjellige regioner og forskjellige land, så ble mennesker torturert og drept på grunn av trolldom overalt i Europa. De fleste som ble dømt var kvinner, men også mange menn kom ille ut - det er land der hoveddelen av de anklagede var menn. Heksejakten kulminerte i første halvdel av 1600-tallet. Koret av stemmer som enstonig messet om den Satans Heksen begynte imidlertid langsomt å bli avbrutt av spørsmål og tvilsytringer. Og så plutselig, i slutten av århundret, våknet Europa opp av marerittet med et rykk, gned seg i øynene og skuet utover et landskap der hvite menneskeben lyste opp i de glødende askehaugene. (Det har vært vanskelig å anslå hvor mange som ble drept; vurderingene av antall ofre strekker seg fra rene fantasitall på ni millioner ned til mer «beskjedne» anslag på titusener. Man skal imidlertid ikke overdrive omfanget av heksejakten: på 1600- og 1700tallet ble det henrettet flere mennesker i Sverige for å ha begått utukt med dyr enn for trolldom.) Forfølgelsene tok slutt nesten like plutselig som de begynte, og troen på den Satans Heksen forsvant inn i overtroens bakevje. Opp gjennom årene har en nesten usannsynlig lang rekke forskjel­ lige forklaringer blitt klekket ut, noe som viser hvor vanskelig det er å få et fast grep på hekseriets flytende materie. Enkelte har ment at heksene var sinnssyke mennesker, andre at det var heksejegerne som var gale - eller begge deler: Alt var resultatet av en dunkel kollektiv psykose. Feminister har snakket om hekseprosessene som en kamp mot en slags kvinnelig irrasjonalitet som sto i veien for den moderne vitenskapen og som nettopp derfor ble utryddet; andre sier at det tvert imot var nettopp den moderne naturvitenskapen som gjorde slutt på hekseforfølgelsene. En skole ser på prosessene som en slags kjetterjakt, en del av en offensiv mot sosiale og religiøse avvikere som hadde vokst frem av reformasjonens og motreformasjonens nervøse klima. Eller var Heksa - i likhet med Jøden og Soperen - kanskje bare en takk­ nemlig syndebukk for samfunnets ondskap i en tid som var særskilt plaget av uår, krig og politiske kriser? Som om denne overflod av hypoteser og spekulasjoner ikke skulle være nok, har to tyske historikere ved navn Heinsohn og Steiger nylig lansert en helt ny teori. Svartedauen på midten av 1300-tallet skapte en mangel på arbeidskraft som var like katastrofal som den var langvarig; hekseforfølgelsene var ifølge Heinsohn og Steiger resultatet av en stor konspirasjon mellom stat og kirke, som tok sikte på å løse dette 90

store problemet. Det skulle gjøres ved å utradere de utbredte kunnska­ pene om fødselskontroll som fantes blant folk, og effektueres på den måten at man kvittet seg med dem som var bærere av denne uønskede viten: «heksene», det vil si jordmødrene, legekvinnene og de kloke konene. Heinsohns og Steigers argumentasjon preges mer av kamplysten tankeakrobatikk enn av vederheftighet. Forfatterne har imidlertid flere gode poenger: De trekker frem i lyset den lite fokuserte kampanjen mot fødselskontroll på denne tiden, og kobler den til forskjellige bestrebelser på å overvåke kjønnslivet og kvele den kvinnelige seksualiteten. Men de er systembyggere i det lille format - Toynbee og Spengler i lilleputtutgave, så å si - og som andre i denne genre svaier dere storslagne byggverk betenkelig når man prøver det mot den sørgelige virkelighet. Deres teori inneholder mange overtolkninger og overdrivelser. Som mange andre drevne konspirasjonsteoretikere overvurderer de sterkt sentralmaktens mulighet til å styre utviklingen etter eget forgodtbefin­ nende. Den moderne stat var på denne tiden i støpeskjeen; konger og byråkrater var aldri på langt nær så mektige som de prøvde å gi inntrykk av. Det som dessuten blir helt borte i de to tyskernes konspiratoriske byggverk, er i hvor høy grad hekseforfølgelsene kunne utvikle sin helt egne logikk, og gang på gang komme helt ut av kontroll. Ikke sjelden tar Heinsohn og Steiger rett og slett feil. Noen eksemp­ ler: I den perioden heksejakten var mest intens i Europa, 1500- og 1600-årene, var det ikke underbefolkning, men tvert imot overbefolk­ ning som var problemet; bare en svært liten del av alle som ble dømt for hekseri var innblandet i fødselskontroll, en klar majoritet ble straffet for å ha utøvd svart magi; i alminnelighet stilte den etablerte kirke seg avvisende til forfølgelsene: De som var som ivrigst til å bygge bål og kaste gamle kjerringer i vannet for å se om de fløt - det var den såkalte vannprøven, om de sank var de uskyldige - kom som regel langt nedenifra i det kirkelige hierarki (og deres aksjoner var ikke sjelden et direkte svar på at bekymrede menighetslemmer hadde stilt krav om handling - som i tilfellet i Stockholm i 1676). Det er en tilbøyelighet til å avfeie troen på hekser som tullprat og overtro man umulig kan ta på alvor, og som derfor bare kan leses som en kode for noe annet. Men ved å overrasjonalisere det som skjedde, banaliserer vi lett historien. Vitterlig står vi alle overfor fortidens land­ skap som overfor et fremmed land. Men hvis vi skal kunne forstå hva 91

som skjedde - og uten forståelse kan vi aldri finne noen forklaring må vi forsøke å gjøre det ut fra tidens egen mentale horisont; en tidsalders overtro kan tross alt være en annen epokes faste sannheter. For en amanuensis som er vel bevandret i de siste komplotter ved universitetet og med digre bunker klageskriv i øverste skrivebordsskuff, er en Catilina, en Sforza eller en annen erkeintrigemaker fra historien lett å begripe, mens det kan være noe vanskeligere å ta helt på alvor folk som hevder at de er blitt hentet til Blokksberg gjennom et nøkkelhull. Imidlertid gjenstår det faktum at vi aldri kan begripe det hysteri som grep om seg på denne tiden hvis vi ikke forsøker å forestille oss et Europa som var besatt av tanken på djevelens rent fysiske tilstedeværelse i verden. Hekseforfølgelsene sprang ut av en sammensatt og ladet historisk situasjon i det tidlige moderne Europa. Epidemier og misvekst, krig og politisk uro herjet på hele kontinentet; store sosiale kløfter var i ferd med å oppstå mellom bøndene; spenningene i landsbyene økte. Samtidig var den nye nasjonaliteten og dens embetsmenn kommet på scenen. De sistnevnte var lystige og forferdelige menn, utrustet med stor makt og fylt av griller om å kontrollere, måle og disiplinere det balstyrige folket. I møtet mellom bøndenes kultur og disse lærde kolonisatorer av folkebevisstheten - og ikke minst alle de høyst tradisjonelle anklager om magi som landsbyens indre stridigheter ga opphav til - oppsto hekseideologien, en forvrengt sammensmeltning av bilder fra to høyst forskjellige sfærer. Betegnelsen hekseri ble oppfunnet som uttrykk for en lang rekke handlinger som ville vekke mishag hos øvrigheten, hvorav de fleste hadde svært lite eller intet å gjøre med egentlig djeveldyrkelse, og mange var runnet av skumringslandet mellom hvit magi og primitiv folkemedisin. Iblant gjør lærde den dumme feilen å tro at enkle mennesker tenker enkle tanker. Når historikere har prøvd å trenge inn i folkekulturen i fortiden, har de alltid kommet tilbake yre som oppdagelsesreisende fra et fjernt terra incognita og viftet med nytegnede kart som vanligvis har vært forbausende sammensatte. Benandantisekten var navnet på en folkelig kult som oppsto i Nord-Italia i annen halvdel av 1500-tallet. Sektens medlemmer så seg selv som hvite heksemestere som dro i hærtog mot mørkets makter, først og fremst for å sikre avlingen. Det var etter alt å dømme en eldgammel agrar rite som her kom for dagen, en rite som hadde sine røtter helt tilbake i antikken, og som ved siden av bokstavtro kristendom også inneholdt diverse dunkel dyrkelse av 92

førkristne kvinnelige guddommer som Diana. I dette selskap deltok alle som var blitt født med seiershue og, fortalte en auksjonarius ved navn Moduco inkvisisjonen i juni 1570, «når de fyller tyve år, blir de hver og en kallet, slik trommen kaller soldatene, og vi må innfinne oss». Visse torsdagsnetter gikk de så ut rustet med fennikelkvister for å slåss for åkrenes fruktbarhet mot de onde heksene og heksemestrene, som i sin tur slo løs på dem med sukkerrør. Vi vet ikke om disse nattlige bataljer virkelig forekom, og vi kan bare vagt ane symbolikken bak fennikelen og sukkerrørene. Historien om Benandanti er helt fullstappet med slike underlige detaljer som vitner om en folkelig kultur av enestående rikdom som nå er gått tapt. Det som nå er igjen, er bare spredte glimt, små biter av den store helheten, som for det meste er bevart av rene tilfeldigheter. De gir et bilde av en verden som er mørk og farlig, men også glimtvis svært poetisk, som når man blant svenske bønder på 1700-tallet bevarte et tabu mot å legge fra seg kniver med eggen opp, «for da skjærer Guds engler føttene av seg», eller forbud mot å snakke når man gravde opp ting som hadde ligget i jorden, for slumper man til å si et eneste ord, så «synker det enten langt ned i jorden eller så kommer dragen som har ruget det frem og hindrer dem». På denne tiden levde altså menesker i Sverige med en forestillingsverden som delvis var protestantisk, delvis katolsk - jomfru Maria ble gjerne påkalt - og i en viss utstrekning rent førkristen - det fantes en hel del dunkle offferriter og ærbødige henvisninger til æsene; det fantes også rikelig med selsomme vesener, trollformler og magi, og det meste var helt harmløst. At det djevelske hekseriet i mangt og meget var en lærd oppfin­ nelse er særlig tydelig når det gjelder de italienske Benandanti. Da inkvisisjonen gikk løs på disse lysriddere på frilansbasis, fikk dom­ merne omgående litt av et hodebry. Hvordan de enn bladde og slo opp i sine voluminøse håndbøker fikk de ikke disse menneskene med sine fennikelkvister til å passe inn i det vanlige mønsteret (som var pakter med djevelen, svart magi, heksesabbater og så videre). Men i denne konflikten mellom kartet og virkeligheten gjaldt naturligvis . . . kartet. Dommerne tok seg snart inn igjen etter den første forvirrin­ gen, og begynte halsstarrig og tålmodig å presse på de anklagede denne kjente modellen - hvilket også lyktes etter en rekke år! Benan­ danti ble under det harde presset fra inkvisisjonen forvandlet til nettopp de onde heksemestere som de opprinnelig hevdet at de be­ kjempet. 93

Menneskene i Europas landsbyer hadde fra tidenes morgen vært nødt til å greie seg selv, muligens dukket det fra tid til annen opp en øvrighetsperson og insisterte på en smule skatt. Frem mot 1600tallet forandret alt dette seg. Den nye makten kom da trampende rett inn i landsbyen, med en vilje til å være tilstedeværende og altgjennomskuende som aldri før, og omga seg med et kobbel fogder som viftet med tommeskruer, tunge lovbøker og de siste skrifter om hekseri. Det er her katastrofen blir til, mer av feiltagelse enn av kald beregning. Det er noe slikt den svenske historikeren Bengt Ankarkloo har skildret i sin gode bok Att stilla herrevrede. Der har han vist hvor mye som er å vinne om man bekvemmer seg til å trenge inn bak de kalde abstraksjonene for å stirre noen virkelige mennesker i øynene, i beretningen om hvordan Kerstin Knudsdotter og hennes mann Jorgen på midten av 1650-tallet kommer i krangel med godsherren Iver Mogensen Krabbe, en av Skånes mektigste adelsmenn. Kerstin og Jorgen var på ingen måte noen fattiglus, men var som eiere av en mølle blant de aller mest velbergede bøndene i trakten. Krabbe, en storgodseier på nedtur, lot imidlertid luken ved mølledammen rive; den skånske adelen hadde lenge prøvd å kvitte seg med de små møllene for å tvinge bøndene til å bruke godsenes egne møller, mot avgift. Kerstin og Jorgen svarte ikke med stevning, petisjoner eller ordrike skrivelser til tinget. De svarte med svart magi. De nedkalte «en djevelens ulykke» over godsherren, og rådspurte også sakkyndige som visste hvordan man kunne komme folk til livs gjennom trolldom. Gudene skal vite at de forsøkte. Da man brøt opp dørene til sove­ værelse på godset, fant man et av deres magiske remedier. Det var «et stykke gammelt lerret som skulle være et stykke av skjorten til en tyv, og i den var det svøpt tre knappenåler, tre nagler, noe hår, jord og fjær. Og det hele var satt sammen med en fjerde knappenål. Man fant også et stykke av et seilgarn som en tyv var blitt hengt i, et lite stykke av en lysveke, og ben som kunne være en bit av et geværkolbe.» I Europa hadde man tidligere gått til en hvit heks for å beskytte seg mot en svart heks, så å si møtt en fantasiforestilling med en annen. Hadde striden mellom godseieren og møllerparet skjedd i middelalde­ ren, ville den forfordelte adelsmannen sannsynligvis nøyd seg med å slynge ut en bukett med trollformler for å avverge trusselen. Men dette var nå blitt kriminalisert. I stedet hadde man øvrighetens domstoler å 94

gå til når hatet og redselen kokte over. Og der ble det utmålt høyst virkelige straffer. Kerstin ble straffet med halshugning, og Jorgen ble dømt til livsvarig straffearbeid. Så hvorfor døde egentlig Kerstin Knudsdotter, Malin Matsdotter og Anna Simonsdotter og alle de tusener andre som ble slukt i heksehysteriets opprørte bølge? Det finnes ikke noe enkelt svar på spørsmålet. At de som ble dømt for hekseri ofte - men slett ikke alltid - tilhørte de lavere samfunnslag skyldes altså at magi fremfor alt var deres kamp­ middel, deres måte å hevde seg på mot en øvrighet som var blitt stadig mer skolert, og som hadde fjernet seg stadig lenger fra folkekulturen. At kvinner oftere falt som offer, henger sammen med at kvinnene som regel var bærere av mange av de folkelige forestillinger og skikker som øvrigheten hadde valgt å diabolisere. Det er imidlertid umulig å finne Den store hemmeligheten, denne eneste fellesnevner som forklarer alt. I hekseriet ligger det nemlig et fortettet kompleks av fortielser og konflikter. Heksevesenet i Europa dreier seg om hvordan en mytologi utvikler seg og blir til det den ungarske historiker Gåbor Klaniczay så treffende har kalt «en symbolsk slagmark». Innenfor heksemytens ramme ble så forskjellige foreteelser som angrep mot fødselskontroll, sosial uro og politiske feider, private psykoser og kvinnehat, protester mot det bestående og enkle folkelige utopier samt landsbykrangler og statlige forsøk på å stekke etnisk avvikende provinser, utspilt, utkjempet og fortolket. Hekseforfølgelsene dreier seg også om noe annet, nemlig fremskrit­ tets relativitet. Det har vært mildest talt forvirrende at hekseforfølgel­ sene raste som verst, ikke under den såkalte mørke middelalder, som var nesten helt fri for slike hendelser, men i stedet under renessansen og barokken. Det virker som om kroppen og skyggen beveger seg i to forskjellige retninger: modernisering og vitenskapelig revolusjon fin­ ner sted i det gustne skjæret fra heksebålene. Forgrunnsskikkelser fra den intellektuelle og akademiske verden deltok ofte med beruset entusiasme i jakten, eller valgte i beste fall å betrakte den i taushet. Bacon, Kepler og Descartes mente alle at hekseri var en realitet. Jean Brodin, mannen som er kalt 1500-tallets Aristoteles og som grunnla den moderne suverenitetsoppfatningen, var en fanatisk heksejeger, og torturerte med egne hender mennesker som var mistenkt for hekseri, og til og med barn. (Da en kvinne døde etter å ha blitt kløpet med glødende jernstenger i en halvtime, hevdet han surt at hun hadde sluppet altfor lett ifra det.) 95

Men det er ved nærmere ettertanke naturligvis ikke så forbausende. Ikke minst i vår tid har jo lærde og intellektuelle ofte vist seg å være tilgjengelige for den subtile fristelse som skjuler seg i fanatisme og diverse autoritære systemer. Og vi som lever nå, mens Auschwitz og Gulag fremdeles svir i levende menneskers erindring, og likstanken fra forskjellige havarerte utopier ennå henger tungt i luften, vi trenger kanskje ikke å minnes om at historien ikke bare er et spørsmål om jevn fremgang og utvikling til det bedre.

96

Om tidens historie Det jevne hverdagslivet har jo også sin historie, fjernt fra storpolitik­ kens og slagmarkens farverike dramatikk, men ikke desto mindre en historie som hele tiden lever med oss i nuet. Se bare på et århundre som 1600-tallet. Da fikk is og sjokolade, sofaer, dype tallerkener og paraplyer, servietter, toalettpapir og vannklosett innpass i den europei­ ske kultur; dette har siden den tid vært selvfølgelige bestanddeler av vår hverdag. Det er imidlertid to små nyheter på hverdagslivets område fra dette sekel som har bidratt til å omforme vårt liv langt mer enn noen av de ovennevnte, og de har begge med tidsmåling å gjøre. Den første var minuttviseren på klokken som ble innført i 1670-årene, og den andre skikken med å bære uret på seg, som oppsto omtrent samtidig. Innføringen av minuttviseren speiler utviklingen av det moderne tidsbegrepet, en langsom revolusjon som kom til å sprenge tingenes orden. Denne omveltningen rammet en verden der tiden syntes å sitte fast i et evig kretsløp der alt gjentok seg igjen og igjen. Noen historisk utvikling i vår forstand kunne man derfor ikke se. Det var heller ingen klar grense mellom fortiden, nuet og det kommende. (Dette var årsaken til den grunnfestede tro på skjebnen, og gjorde det også mulig å forutsi fremtiden eller påvirke den med magi.) Det var en tid skapt av et menneske som sto med begge bena godt plantet i åkerjorden, et menneske som ikke hadde frigjort seg fra naturens og årstidenes skiftninger, men hadde sin bevisshet rotfestet i naturens gang. Det var en verden med en langsom og makelig rytme, der ingen kunne forflytte seg raskere enn hesten gikk eller skipet seilte, og der det var ufint å ha hastverk. Tiden var små kobbermynter som ingen samlet på. Spørsmålet er hvor den nye tiden ble skapt. I sin utmerkede Revolution in Time mener historikeren David Landes at den oppsto i middelalderklostrene. I motsetning til en religion som islam, anbefalte de kristne autoriteter bønn ikke bare ved soloppgang og solnedgang, 7. Fortidens landskap

97

men også på dagens tredje, sjette og niende time. Dette stiller krav til en tidsmåling som gjøres uavhengig av det naturlig døgnet, og her kommer klokken inn. Andre, som den franske historikeren Jacques Le Goff, mener at denne utviklingen fant sted i middelalderbyen. Byens mennesker kunne - i motsetning til bonden eller godseieren - i sitt verv fjerne seg fra naturen og behandle den som et objekt. For kjøpmannen og forretningsmannen var tiden høyst betydningsfull, han så på den som noe han selv forføyet over, kjøpte og solgte - dette i strid med kirken, som for eksempel mente at renten var en synd, siden den var en handel med tiden, og tiden tilhørte jo Gud alene. Det var også nå - på 1300-tallet - at de første mekaniske klokkene dukket opp. Problemene var imidlertid fremdeles store: urene var alt annet enn nøyaktige, og måten å stille dem på varierte, hvilket ofte førte til at hvert sted hadde sin egen høyst lokale tid. På 1600-tallet skjedde nye store fremskritt på tidsmålingens område. Her kommer en mann som hollenderen Christian Huygens inn. Han var en bemerkelsesverdig person: sønn av en skald, reisende, fysiker, astronom og matematiker, samt medlem av Ludvig XIVs vitenskaps­ akademi. Et portrett viser en ung mann med pianistfingre, og mørke øyne og utstikkende underleppe innrammet av en brun, bølgende allongeparykk. På 1650-tallet bygde han et forbedret speilteleskop som han nysgjerrig rettet mot verdensrommets stjernebuer (blant annet oppdaget han Saturns måne Titan). Han trengte en presis klokke til sine astronomiske observasjoner, og derfor oppfant han - 27 år gammel, liksom i forbifarten og etter en idé av Galilei - i året 1656 pendeluret. Det var et gjennombrudd på tidsmålingens område. For første gang ble det mulig å måle tiden med virkelig pålitelighet. Etter dette storverket så den unge mannen seg om etter nye verdener å erobre, og forsvant raskt avsted for å gjøre ytterligere et snes banebrytende oppdagelser før han døde i 1695. Men hans pendelur - sammen med engelskmannen Hooks oppfinnelse av spiralfjæren og innføringen av minuttviseren - levde videre og innebar for godt at menneskets tid ikke lenger skulle måles i dager, men i timer, minutter og sekunder. Allerede på midten av 1300-tallet hadde man begynt å inndele timen i seksti minutter, men først nå ble denne inndelingen virkelig og meningsfull. Og denne nye nøyaktige klokken dukket opp på et tidspunkt da både statsmakten og den gryende kapitalismen hadde begynt å få behov for den. Virkeligheten ble strimlet opp i stadig finere tids remser. Som et ledd 98

i den europeiske siviliseringen og disiplineringen begynte man nå med list, men ikke særlig lempe å lære alle fra jernverkssmeder til høye embetsmenn å arbeide til faste tider og være punktlige. Tiden var ikke lenger syklisk, men lineær. Den ble til en rett strek mellom datid og fremtid, som gikk gjennom et flyktende, ugjenkallelig nu. Et menne­ skes tid ble dets mest dyrebare eiendom. Se på urskiven. Viserne som beveger seg med solen - sannsynligvis en arv etter det antikke anaforiske uret som beregnet tiden etter solens og stjernenes bevegelse - måler nøye ut den tid man har brukt, den tid som gjenstår, og den tid man har sløst bort. Den raske minuttviseren innebar at ropet om å bruke dagen nyttig og vel økte både i skarphet og styrke. Tidens flyktighet ble stadig tydeligere. Nå går det et minutt ut av tiden og det kommer aldri mer tilbake: skynd deg, skynd deg! Klokken gjorde seg gjeldende overalt i dette sekelet; tidens vesen ble diskutert svært intensivt, ikke minst av dikterne, som proppet sine dikt fulle med mer eller mindre søkte bilder av klokker. For vitenskapsmen­ nene ble klokken en modell for hvordan universet fungerte og var, som den kjente teknikkhistorikeren Lewis Mumford har påpekt, den nye tids aller viktigste maskin, på sett og vis mer vital for denne tidsalderen enn for eksempel dampmaskinen. Og med industrialismen ble verdensurets takt en gang for alle en annen, og den gamle verdens døsige langsomhet ble fordrevet. Utviklingen har altså gått fra en tid som var sirkulær, naturlig og konkret, til en tid som er lineær, mekanisk og helt abstrakt. Den svenske historiker Lennart Lundmark snakker om den viktige forskjellen mellom tidens kvantitative og kvalitative side. (Det kvantitative står for tiden som målbar størrelse, det kvalitative for de forestillinger man har om tid i form av fortid, nåtid og fremtid.) Det fenomen vi kaller historieløshet oppstår til dels i spillet mellom disse tidens to ansikter. I et samfunn som vårt, der tidens kvantitative side blir stadig viktigere - der tiden mer og mer blir penger - skyves tidens kvalitative side - tid som historie - i bakgrunnen, og Nå blir skilt stadig mer fra Før. Mennesket gjorde seg fri fra det lunefulle tyranni som lå i naturens omskiftelighet, men bare for å bli fanget av maskinen. For det paradoksale var at samtidig som mennesket skaffet seg et virkelig grep om tiden, så gled denne tiden ut av menneskets kontroll. Vi blir tvunget til å leve etter utmattende rytmer som ikke er organiske eller runnet av naturen, men som er skapt av maskinene. (Å arbeide åtte timer dag ut og dag inn er naturligvis vanvidd. Menneskets naturlige 99

arbeidsrytme ser ut til å være høyst ujevn og bestå av økter med svært høy og hard aktivitet blandet med perioder av rolig dovenskap.) Dette skjedde ingenlunde uten kamp. For eksempel gjorde industriarbeiderne først halsstarrig motstand mot den nye tiden, men ble langsomt nødt til å bøye nakken og gjøre disse nye normene til sine egne. Den sosialistiske bevegelsen i øst og vest tok til seg mye av det kapitalistiske syn på tidsrammer og industriell effektivitet. I det unge Sovjetunionen banket man tidsøkonomi inn i arbeiderne med samme iver som en hvilken som helst markedsøkonom. Etter bolsjevikenes maktover­ tagelse i 1917 startet man en kampanje for å lære folket å forstå tidens verdi. Det var spesielt viktig å lære arbeidere som var vant til landlivets stille lunk, å ta seg sammen og tilpasse seg en «sosialistisk arbeids­ disiplin». Frederick Taylors program for såkalt vitenskapelig arbeids­ ledelse, med alt hva det innebærer av nøyaktig tidsmåling og strengt styrte, nesten robotaktige bevegelsesmønstre, fikk også ganske riktig lovord fra både Lenin og Trotskij. (Da hadde sågar sekundviseren funnet sin plass på urskiven, og med den kom en ny klokketype, stoppeklokken, som kunne brukes av for eksempel en tidsstudiemann til å dele opp tiden i stadig tynnere skiver.) Århundrer med streng folkeoppdragelse og sivilisering har ført til at normer som det førindustrielle mennesket betraktet som absurde fantasiforestillinger, nå har tatt plass i vårt underbevisste halvmørke. Vi tenker at hver dag bringer med seg nye gaver, gaver som tiden selv bærer av sted igjen, om vi ikke hektisk griper etter det flyktende nu. Ved å bygge opp våre liv rundt finmaskede skjemaer med stadig større presisjon kan vi vitterlig vinne litt tid, men samtidig får vi stadig mindre tid igjen til hvert punkt, og fremfor alt mister vi den friheten som ligger nettopp i manglende presisjon. Det er da lett å glemme at den snaut tilmålte tiden mellom søvn og søvn og mellom fødsel og død som klokken tikker bort, den tiden er ingen oppdagelse, men i likhet med uret en oppfinnelse fra historien. Å bli minnet om et slikt faktum og lære seg til ikke å forveksle natur med historie, er etter min mening et av de store poengene med historiske studier. Vi får en sjanse til å prøve vårt eget verdensbilde, se at mange av de tilsynelatende urokke­ lige byggestenene ikke er evige begreper som uforvitret har bestått fra tidenes morgen, men at de ofte er temmelig ferske kreasjoner; de jernharde strukturene man trygt har kunnet bruke som underlag kjennes med ett myke som svamp, og man fornemmer hvordan bakken beveger seg en smule under føttene. 100

Den nye tids instrument vant bare langsomt innpass i menneskenes dagligliv. I begynnelsen av 1500-årene kom de første lommeurene. Som regel var det store og klumpete eggformede tingester, men det forekom også mer kunstferdige varianter som såkalte formklokker, som var formet som dyr eller blomster. Det virkelige gjennombruddet for lommeuret kom imidlertid først på slutten av 1600-tallet. Nå da klokkene var blitt stadig mer pålitelige, ble man interessert i også å gjøre dem mer motstandsdyktige mot støt og annen ytre påvirkning. Det var først i og med dette at man virkelig kunne bære med seg klokken, uten hele tiden å være redd for å ødelegge den. (Det kan også ha vært et tiltak for å møte den formelige epidemien av klokketyverier som gikk gjennom Europa på denne tiden.) Den mekaniske klokketiden ble stadig mer uunngåelig og påtrengende da menneskene bok­ stavelig talt bar den med seg. Lommeurets form gjennomgikk en mutasjon på 1700-tallet, fra å være sylindrisk eller løkformet, til å bli stadig flatere. (At det var franskmennene som gikk i bresjen for denne merkverdige evolusjonen kan bero på at man der i landet la større vekt på skreddermessig behag enn i andre land; de gamle ovale urene forårsaket stygge klumper når man puttet dem i lommen og, som Landes skriver, «moten avskyr buler».) I 1770-årene hadde lommeuret fått sin endelige klassiske form som vi alle nå kjenner, og i den fasongen skulle det komme til å dominere klokkemarkedet i over 150 år, frem til armbåndsurets store gjennombrudd. Armbåndsurets sosiale historie kunne egentlig begynne i 1914. Da gikk det gamle Europa sin undergang i møte med en munter sang på leppene og hodet fullt av floskler. Ved siden av de stadig fremmarsjerende kolonnene med blomster i geværmunningene sto den glade gentleman på fortauet og ropte hurra i augustsolen, med kjedet til sitt lommeur i glitrende bue over kulemaven, som et symbol for tiden, og et ufeilbarlig klassemerke. Uret selv var med som en stum aktør i kulissene. Telegrafen og toget hadde tvunget frem en ny samordning rent tidsmessig mellom land og kontinenter. I et par år hadde det vært en eneste tid på jorden, ett eneste verdensur - Greenwichtiden - og dette uret så ut til å dreie rundt i stadig større tempo. Den krisen som førte frem til krigen, var blitt påskyndet av telegrafen: Den forholdt diplomater og statsmenn i året 1914 de muligheter til betenkningstid som deres forgjengere hadde hatt, den gang depesjene ikke kom fortere enn en hest kunne galoppere 101

eller en båt kunne seile. Og toget fanget generalene i sine rutetabellers tyranni: ingen våget å nøle en eneste dag, av frykt for at den annen part ville benytte seg av den tapte tid. Dette var «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger». Hva sier man om den gamle forhånte frasen? I det minste døde det gamle Europas krig ut der, i de første redselsfulle månedene, da en gammel tids måte å føre krig på møtte en ny tids teknikk. Angrep ble utført til de brave toner fra militærorkestere som marsjerte avsted mellom de tettpakkede leddene av infanterister. I spissen for denne semiføydale oppvisningen av militært idioti red offiserer til hest, som de siste ridderne - mange av dem ubevæpnet, i den gamle forestillingen at selve drepingen var en beskjeftigelse som ikke sømmet seg for gentlemen, og derfor best kunne overlates til de menige. Og som alle gentlemen bar de også lommeur. Siden kom så skyttergravene, gassangrepene, sølen og alt det der. Lommeuret er skapt for en herre i oppreist posisjon, en fabrikkeier og gentleman som tar frem sitt skinnende ur med en elegant, feiende bevegelse. Men når en mann dukker seg i en leirete løpegrav eller kravler på bunnen av et granatkrater, er et slikt ur særdeles upraktisk, da det krever at man har den ene hånden fri, og da det dessuten er vondt å få frem fra sin trygge plass innenfor frakken eller i bukselom­ men. Exit lommeuret. Dette skjer samtidig som begivenhetenes utvikling stiller stadig strengere krav til tidsrutiner og nøyaktighet. Slagene blir en grusom konkurranse i materiell, slagmarken blir tom, tilsynelatende øde. Man ser som regel ikke sin motstander eller engang det man skal angripe; infanteriet rykker frem helt mekanisk, etter en viss kompassretning, på et visst klokkeslett. «Mine herrer, vi synkroniserer våre ur.» Vi har alle sett den filmscenen. Det dukket også opp en rekke mer eller mindre absurde taktisktekniske oppfinnelser som stilte krav til en eksakt, og fremfor alt lett tilgjengelig, tidsmåling på slagmarken. En av dem var «den krypende stormilden». Tanken var at infanteriet skulle rykke frem en nøye kalkulert hastighet av rundt 25 meter i minuttet, mens artilleriets ild i samme takt langsomt krabbet fremover foran dem, som et teppe av tordnende stålfliser og røyk. Her gjør altså armbåndsuret sin store debut. Det er først og fremst å betrakte som en militæreffekt som var helt uunnværlig i første verdenskrig.

102

Men jostle and climb to meet the bristling fire. Lines of grey, muttering faces, masked with fear, They leave their trenches, going over the top, While time ticks blank and busy on their wrists. Så da den store krigen var over, gjorde et eller annet fordekt motelune at armbåndsuret ble igjen - akkurat som trenchcoaten og sigaretten, to andre ting som fikk sitt store publikum via skyttergravene. Etterspørselen etter lommeur falt kraftig. Verdens klokkeindustri ble rammet av en krise som slo aller hardest til mot fabrikantene i USA, først og fremst fordi deres ur alltid var litt tykkere og litt mindre elegante enn konkurrentenes. For sveitserne gikk imidlertid omstillin­ gen til armbåndsur bedre, og de kunne dermed befeste sin posisjon ytterligere. Men armbåndsurets gjennombrudd er nok ikke bare et motelune. Kanskje er det et sublimt eksempel på det som den finske forfatteren Paavo Haavikko sikter til når han snakker om militariseringen av freden. Tidligere lignet krigen på freden - soldatene hadde med seg kone og barn, møblement og husdyr ut i felten, og prøvde å leve et helt vanlig familieliv mellom trefninger og beleiringer - men nå ligner ifølge Haavikko freden på krigen: Krigens former siver inn i vår tale og vårt levesett. Det gjenspeiler nok også at verdensurets takt er blitt enda mer oppjaget - på grunn av de ballistiske rakettene har mennene i 1991 bare noen minutter på seg der de hardt pressede menn fra 1914 hadde dager til rådighet - og fremfor alt mer uomgjengelig og allestedsnær­ værende. Det er ingen som bryr seg om naturens tid lenger, for den abstrakte klokketiden forlater oss aldri noensinne. Tiden er med oss som en stadig påminnelse, en evig anklage, der vi går omkring med den store krigens merke på våre håndledd.

103

Om kokte syvsovere og god smak Stilt overfor julebordets sterkt angstskapende konglomerat av koleste­ rol og kalorier, tviler man iblant på hvorvidt verden virkelig bare er tekst. Silden, skinken og sosissene virker temmelig vanskelige å lese; julebordets interesse ligger nok heller ikke så mye i dets funksjon som dokument som i dets egenskap av topografi. Vi står ganske enkelt overfor noe som en gang har vært en slagmark, der alle spor av den gamle trefningen forlengst har sunket ned og blitt ett med bakken. Det jeg tenker på er 1600- og 1700-årenes harde kamp mellom borgere og aristokrater, en krig med mange fronter, der et av slagene sto på matbordet, og der våpnene var kapuner og krydder, terriner, lokkefat og kokett sprikende lillefingre. Det var i forbindelse med dette slaget den såkalte Gode Smak oppsto, eller snarere ble oppfunnet. Dette må selvfølgelig ikke tolkes slik at smaken i seg selv ble bedre eller mer raffinert, om noen måtte tro det. At smaken og kokekunsten har skiftet gjennom tidene er imidlertid helt klart. I antikkens Rom var maten ofte sterkt krydret og druknet i forskjellige pikante sauser, ofte med søt eller sursøt smak. I Apicius’ klassiske kokebok fra tiden før Kristi fødsel - vissnok den eneste som skal ha overlevd fra denne epoken - finner man for eksempel ikke mindre enn ti oppskrifter på hvit saus. (Seneca forteller om Apicius at han bruke enorme summer på mat: En dag oppdaget han så at han bare hadde ti millioner sestertier igjen, hvorpå han i pur redsel ved tanken på å sulte ihjel tok seg selv av dage med gift.) Hans kokebok er svimlende lesning for et moderne menneske med mer beskjedne matvaner. Det finnes til dels fornuftige oppskrifter på ren hverdags mat som spises den dag i dag - pølse, karbonader og ertesuppe - til dels forskjellige kulinariske eksentrisiteter som ikke alltid får tennene til å løpe i vann. Man har for eksempel en oppskrift på fylte grisespener (fyllet består av pepper, karve og saltet sjøborre), 104

kokte syvsovere, flamingo med dadler og purreløk og påfuglfarse. Slik lyder en av hans mer konvensjonelle oppskrifter: «En osterett med hvilken salt fisk du vil: du koker fisken i olje og renser den. Du tar kokte hjerner, fiskekjøtt, små kyllinglevere, hardkokte egg og oppvar­ met myk ost, og varmer alt i en gryte. Nå støter du pepper, løvstikke, merian, nøtter av frøstjerne, vin, honningvin og olje, legger det i gryten og setter den over langsom varme så det koker. Du jevner med rå egg, garnerer, strør over finhakket karve og bærer inn.» Selv om mange av Apicius’ retter kan virke nokså eventyrlige, er det et faktum at det romerske rike aldri falt rent kulinarisk. Det er sterk kontinuitet mellom det romerske og det middelalderske kjøkken. (Den eneste virkelig store forandringen var suppens gjennombrudd, samt naturligvis innføringen av den underlige gallo-germanske skikken å sitte og spise, som helt fortrengte den romerske skikken med å ligge til bords, noe som blant annet innebar at man kunne bruke kniv og skje ved måltidene.) For eksempel fortsatte man å være svak for forskjellige sure smaker. En sammenligning mellom noen middelalderske og noen kokebøker fra tidlig moderne tid viser at smaken faktisk er blitt stadig mindre sofistikert gjennom årene: I kokebøkene fra middelalderen blir det brukt hele ni forskjellige ord og uttrykk for å beskrive surt (aigre, aigu, vert, verdeur, gout de verjus, for eksempel) mens de fra 1600- og 1700-tallet faktisk bare har tre {aigre, pointe og piquante). Men - og dette er interessant - de sistnevnte kokebøkene har et helt annet og langt rikere vokabular når det gjelder rettenes kvaliteter. I senere tid er man altså dårligere til å skille de forskjellige smakene fra hverandre, samtidig som man helt åpenbart blir stadig mer opptatt av å veie og vurdere dem. Her har vi en god metafor for det moderne. Det store kulinariske bruddet ligger altså mellom middelalderen og den tidlige moderne epoken. Foruten at matstellet i alminnelighet ble mer monotont - kjøttet, som tidligere hadde vært hverdagsmat, ble stadig sjeldnere å se på bordet hos vanlige folk - så forandret også kokekunsten seg. Tidligere var man blant annet svært opptatt av å gi maten glade farver, bare for den visuelle effektens skyld. (Apicius har for eksempel små tips om hvordan man kan få grønnsakene til å bli vakkert smaragdgrønne.) Selv på 1600-tallet var man begeistret for farvet mat - safran var populært på grunn av sitt gule skjær og for at det var så dyrt - men da først og fremst som en måte å forsterke rettens naturlige smak og egenskaper på. Krydringen minket også, både i mengde og eksotisme. Man ønsket i stedet å fremheve matens egen 105

naturlige smak. Her begynner mye av den europeiske svakheten for «det naturlige». Hvis man sammenligner Apicius’ verk med Een lijten kockebook, utgitt i Stockholm i 1650, fremtrer disse forskjeller tydelig. Selv om en svensk kokk på denne tiden naturligvis ikke kunne vente seg å bruke råvarer som struts og papegøye, er det åpenbart at matvanene er blitt enklere og smaksvalørene mindre svimlende. Hans resept på lam kokt med solbær er ganske typisk: «Ta solbær, rens dem godt og støt dem i en morter med bløtt hvetebrød. Med vin gjør du det så tykt at det lett kan gå igjennom et dørslag eller en sikt, søt med sukker og kanel, og la det koke opp; legg det straks på fatet og gjør passe tykt. Man kan også la det bli kaldt i fatet, for det er godt både kaldt og varmt, etter som man foretrekker.» Da selv adelen begynte å ta etter folkelige kjøkkenskikker, som for eksempel å steke i smør og bruke forskjellige av landets egne bær, urter og sopp, lukket dermed et kulinarisk klasseskille seg en tanke. Samtidig åpnet det seg imidlertid et nytt. På 1600-tallet begynte nemlig den oppadstigende borgerklassen for første gang å utfordre den gamle adelens økonomiske og politiske makt. Nyrike borgere imiterte adelen i dens overdådige vaner, og resultatet ble en vilter kapprustning i kareter, silke og palasser. Denne konkurransen med de stadig mer res­ surssterke borgerne kunne ikke adelen vinne i det lange løp. Aristokra­ tiets svar ble derfor den gode smak. Det gjaldt ikke bare å ha mer av alt, sa de med et fnys så allongeparykkene krøllet seg på alle banale nouveaux riches, det gjaldt i stedet å vite hva som var det rette, å ha smak. Dette var spesielt lett å vise nettopp i forbindelse med festmåltider. Ennå mot slutten av 1700-tallet hersket nemlig den serveringsideologi som kom til å bli kalt «å la fran^aise». Det innebar at mange for­ skjellige retter ble satt frem samtidig. En slik kulinarisk komposisjon kunne bestå av over 80 forskjellige anretninger. Måltidet var et fyr­ verkeri av forskjellige aromaer og smaker: salt og søtt, surt og beskt om hverandre. Cajsa Wargs kjente Hjelpreda i hushållningen for unga fruentimber fra 1761 blir gjerne betraktet som den svenske kulminasjon i denne eldre mattradisjon. Siden snur vinden, og inn blåser en helt ny gastronomi som bygger på raffinement og orden, og som når sitt kanskje høyeste uttrykk i Athelme Brillat-Savarins Smakens fysiologi fra 1825. Der trer han frem, den selvbevisste borger med embonpoint, som nå har erobret middagsbordet og vil vise frem et nyerobret 106

raffinement ved å snakke og koversere om mat. Og kanskje kan vi se den gastronomiske bevegelse fra et kaos av smaker til en helt ny Orden som en gjenspeiling av den samtidige utvikling man kunne iaktta i alle europeiske nasjonalstater, som gikk fra mangfold mot en stram kulturell, politisk og økonomisk enhet. Denne eldre matkulturen med sitt kaotiske mangfold av retter og aromaer er borte i dag; den gjenstår nå egentlig bare i form av vårt julebord med sitt oppbud av ribbe og sylte og pølse og salater. Selv i sin moderne avmagrede form er denne sene etterkommer av adelens tungt bugnende bankettbord opphav til maveproblemer og alvorlig fordøyelsesbesvær, fordi folk i sitt hellige enfold får det for seg at de må spise seg igjennom det hele. Slik var det altså aldri tenkt. I motsetning til servering «å la nisse» som gjelder i dag, med en nøye regulert rekke­ følge av retter som alle forventes å sette til livs, var poenget med den franske serveringen nettopp at man skulle velge fritt blant det som ble satt frem. Spisebordet ble på det vis til en arena der man kunne oppvise sin gode smak ved valget av ditt og ikke av datt, og en slagmark, der forskjellige smaker ble stilt opp mot hverandre. Smaken ble det nye sosiale skillemerket. Selve betegnelsen har altså utspring i aristokratiets nyenkle matvaner. Siden blir dette begrepet overført til de litterære og kunstneriske områder. Men funksjonen er den samme. Det er nemlig mange måter å bygge opp og forsvare sosiale skranker på. Før henviste man til byrd, dannelse, rikdom etcetera, men nå har vi, slik historikeren Jean-Louise Flandrin har vist, noe nytt: en sosial distinksjon som bygger på mennesket i egenskap av konsumet. Mot slutten av 1700-tallet begynte altså servering «å la russe» å bli stadig vanligere. Middagene krympet; de behøvde ikke lenger ta en hel kveld, men kunne kobles sammen med forskjellige former for selskaps­ liv - den nyrike borgeren kunne stikke inn og ta en matbit etter teateret eller før forførelsen. Dette skiftet i de høyere sjikts spisevaner ryddet plassen for en nå velkjent moderne institusjon: restauranten. Det dreier seg imidlertid ikke bare om forandringer i måten å stable frem mat på bordet på. Den moderne restauranten kan spore mange av sine røtter tilbake til den franske revolusjons uro og kaos. Da den revolusjonære terror feide over den franske adel, ble de utallige tjenerne i de store og luksuriøse husholdningene et indirekte offer; blant de skarer av yrkesutøvere som hodekulls befant seg uten arbeid og husbond, som følge av den fiffige oppfinnelse som ble oppkalt etter hr. 107

doktor Joseph I. Guillotin, var det et stort antall kokker. For å skaffe seg et nytt utkomme startet mange sin egen virksomhet der de serverte mat - ofte av litt finere tilsnitt - til dem som hadde råd til å betale. Restauranten var til å begynne med en revolusjonær institusjon: Den bidro til å demokratisere luksusen, og gjorde at slikt som til nå hadde vært adelig eiendom, ble tilgjengelig for borgeren - samtidig som naturligvis pøbel og pakk ble holdt unna ved hjelp av alt fra høye priser og strenge dørvakter til sinnrike regler for sømmelig atferd. Man kan med god grunn hevde at den moderne restauranten hørte sammen med den borgerlige kulturen, og også med hele det moderne prosjektet. Restauranten er det endelige bevis for borgerens seier over den føydale adelsmann. Å spise ute er blitt en av de aller mest populære fritidssysler i den moderne byen. Hvorfor? Hva kommer det av at så mange finner glede i å stappe i seg mat sammen med mennesker de ikke kjenner? Mat er ikke bare mat, om det nå var noen som trodde det. Barthes, Bourdieu og Lévi-Strauss har alle understreket at maten har en viktig sosial og kulturell betydning. Og om vi tross alt prøver å se maten som en tekst, så er restauranten den store scenen der denne tekst blir opphøyet til et drama. Spisestedene er blitt til sosiale akvarier, der det gjelder å se og bli sett. (I mange tilfelle har dette fått et direkte avtrykk rent arkitek­ tonisk: se for eksempel Grand Hotels store glassveranda i Stockholm eller Operakållarens Café Opera.) Restauranten er en offentlig scene med alle de rekvisitter som skal til for at individet skal kunne spille rollen som rik, beleven, vellykket, med god smak og så videre. Sosiologen Joanne Finkelstein er svært kritisk overfor dagens restaurantliv; hun hevder at denne utespisingen bidrar til å gjøre vårt liv mer trivielt, platt og usivilisert. Restaurantspisingen gjenspeiler ifølge Joanne Finkelstein mange trekk i dagens samfunn. Den viser hvordan stadig mer i den moderne tilværelse får varekarakter (en gammel tanke hos Marx). Hun mener at maten ikke lenger er hovedsaken i restauran­ ten: Det man først og fremst betaler for, er å få leve ut en fantasi, for en stemning av intimitet, en følelse av lykke. Private ønsker blir avstum­ pet til noe som kan kjøpes og selges. Og når følelser blir til varer, krymper medmennesket til et objekt, til bare et middel til å tilfredsstille egne behov med. I en verden der Historien (med stor H) sies å ha tatt slutt, og der snart alt annet en Markedet (med stor M) har druknet i den stille­ stående gjørmepytten som heter fornuftens selvrealisering, aner vi i 108

dette en slags omvendt utopi, en såkalt dystopi, av den Vidunderlige Nye Verden som nå venter oss. Individets oppmerksomhet blir mer og mer rettet mot det materielle, hvilket fører til at livet i stadig større grad leves på overflaten - hvilket bygger på en forvrengt og dypt feilaktig forestilling om at vi kan fullbyrde våre liv ved å få kontroll over den synlige verden. Det kultiverte og lykkelige mennesket blir til slutt det samme som den mest drevne konsumenten, den som kjøper mest, best, flest. «Homo sovieticus» er gudskjelov død nå, men i synsranden tårner den kolossale «Homo consumicus» seg opp, avskrek­ kende i sin uendelige banalitet.

Om den vakre naturens historie «Blomsteranlegget,» skriver den kjente svenske diplomaten Schering Rosenhane i sitt lille skrift om godsøkonomi fra midten av 1600-tallet, «er ment å være til lyst og pryd». Han gir mange gode råd om hvordan man best skjøtter blomsterstellet. Barokkens besettelse når det gjaldt rette geometriske former og likeså dens forveksling av prakt og skjønnhet skinner igjennom: Haven skal være en godt planlagt og streng affære, med «en regularitet og vakker orden i ett og alt». Gangene skal være av hardt stampet hvit sand; de kan gjerne prydes med «byster av gamle keisere og fornemme menn, eller små pjokker som betegner de fem sanser eller årets fire tider». Har man god tilgang på vann, kan man gjerne «la innrette noen små fossefall og vannkunst her og der i blomsteranlegget». Det aller viktigste er imidlertid å ha et vell av «levende, skjønne, velluktende og av adskilige høye farver blandede planter og blomster». Godt og vel hundre sorter mener Rosenhane at selv den mindre bemidlede bør besitte i sin lille have: det er tulipaner, liljer og buksbom, hyasinter, roser og iris, scilla, krokus og anemoner og cyclamen, lotus, clematis, kaprifolium og kattost, og så videre. En del av disse kan settes i malte «blomsterpotter», som man kan få lagd hos pottemakeren og som, legger han for sikkerhets skyld til, skal ha «hull i bunnen». Det vi her ser, er potteblomstenes og havens innmarsj i vår kultur, et tegn på at en stor og viktig forandring er i ferd med å skje i den europeiske bevissthet. Allerede i middelalderen dyrket man blomster, men det var i en meget beskjeden målestokk, og det er først i tidlig moderne tid at «haverevolusjonen» ble innledet. Mellom innføringen av det nye yrket landskapsarkitekt på 1600-tallet og oppfinnelsen av gressklipperen i 1830-årene ligger det en periode da dyrkingen av prydvekster fikk et enormt oppsving. I året 1500 fantes det rundt 200 dyrkede vekster i England, i 1830-årene omkring 18 000. De fleste av de 110

blomstene man nå ser i våre haver og blomsterpotter, kom til i denne perioden. I meget lang tid - vi snakker her om tusener av år - hadde synet på naturen vært preget av bonden og hans bundethet til jorden og årstidene. Mennesket sto midt i skaperverket, som en del av et evig økologisk system, engstelige tjenere under en lunefull og tyrannisk natur. Under den barske og konservative rasjonalitet som dette livet ga næring til, gikk det sterke understrømmer av rent magisk tenkning, som kirken, for eksempel gjennom hekseforfølgelsene, aldri klarte å utrydde fullstendig. Det var en verden der døde bier kunne gjøres levende igjen, der korn kunne regne fra himmelen, svaler overvintret på sjøbunnen, og liv kunne oppstå helt spontant. (Det sistnevnte var et fast etablert vitenskapelig dogme til langt innpå 1600-tallet; Johannes van Helmont, mannen som oppdaget kulldioksydet, har etterlatt seg en helt vidunderlig oppskrift på hvordan man lager mus av ost og skittentøy.) Men da potteblomsten og den moderne haven har sin debut i tidlig moderne tid, viser det seg at dette eldgamle synet er i ferd med å forsvinne. Det er i stedet en helt ny livsform som nå signaliserer sin ankomst: byen. Det er der det nye synet på naturen blir født. Byborgerne lever i et miljø som er fullstendig formet av mennesket, og det er de som kan bryte seg løs fra jorden og årstidene. Det er de som begynner å idyllisere naturen, kose med dyrene, lengte ut i det grønne og lovprise det fredelige livet på landet. (At disse idealer og denne lengselen etter den lille hytta i skogbrynet fortsatt har slik livskraft, er et godt vitnesbyrd om at vi ennå, et sted i det vi kaller «jeg», gjør gjenstridig motstand mot mange hundre års industrialisme.) Og det er de som begynner å sette pene blomster i «potter», som så blir båret inn under tak. Vel inni huset kan de fungere som erstatning for den idyll byboerne lengter etter og savner, samt som en kamuflering av grensen mellom dem og naturen som vinduet både billedlig og bokstavelig talt står for. For dette mennesket har ikke lenger noen del i naturen. Naturen er begynt å bli et objekt, noe man tar i besittelse, ordner, dyrker med strengt vitenskapelige metoder og betrakter litt på avstand. Det er nå Naturen blir oppdaget og blir en kilde til glede, en gjenstand for henførelse. Og det er først idet mennesket skiller seg fra naturen at det kan oppdage naturen, beundre den og støpe den om til poesi. Et tydelig tegn på at dette er begynt å skje er utviklingen av det moderne 111

landskapsmaleri. En av de aller første utøvere var den hollandske maleren Philips de Koninck, født 1619, død 1688. Han kom til Amsterdam cirka 1640, og hørte til kretsen rundt Rembrandt. I barok­ ken rynket man gjerne på nesen av naturmaleri - det skulle jo ikke så stor dyktighet til for å male et tre, det kunne jo se ut både slik og sånn. De Koninck var derfor mer verdsatt for sine portretter enn for de panoramalandskap som var noe av hans gebet. Malerier av naturen hadde vitterlig forekommet tidligere, men det hadde enten vært som yndig staffasje i et hjørne av bildet, eller i form av helt fiktive og strengt arrangerte deler av skaperverket, der det majestetiske gjorde sitt beste for å slå ihjel det dramatiske og vice versa - noen høye fjell her, noen stormpiskede skyer der, og så videre. De Koninck var en av de aller første som begynte å male realistiske landskap. I hans bilder var naturen selv midtpunktet, og menneskene var gjort til uvedkommende små krummelurer, som for eksempel i hans «Vidstrakt landskap med ruiner» fra 1655. Hans malerier var ofte et svar på den store etter­ spørselen etter landskapsbilder som oppsto på 1600-tallet blant storby mennesker som var rammet av henførelse ved tanke på det grønnsvær de ikke lenger kunne skue i sitt hverdagsliv. Mye av denne henførelse, som man kan se fra middelalderen og fremover, viser seg imidlertid til å begynne med som lek og maskerade. Ett eksempel på dette har vi i Marie Antoinette når hun kokett utkledd som bondejente melker kuer i Petit Trianon, eller i form av de yrkeseremitter adelen på 1700-tallet leide (på årsbasis) som kledelig tilbehør til sin omhyggelige anlagte liksom-villmark hjemme på baksiden av slottet. (I moderne tid har leken iblant antatt mer beske former, som da store horder av unge gravalvorlige russiske intellektuelle i 1870-årene stormet ut på landet i et like patetisk som mislykket forsøk på å leve som bønder blant bønder. Da deres svenske standsbrødre drøyt hundre år senere dro sin lille strikkelue ned over ørene og løp til skogs med en bukett sauer under armen, fortsatte de på sin måte å leke denne gamle aristokratiske leken.) Dette synet har nær sammenheng med en annen strømning, nemlig lengselen mot naturen som en form for symbolsk opposisjon. Først og fremst for adelen, som satt der stadig mer klemt mellom den svellende tidlige moderne staten, med dens maktbrunstige solkonger og stramme hoffkultur, og en gryende kapitalisme, var hyrdeidyllenes naturroman­ tikk en måte å flykte på. Samtidig demonstrerer disse pastoraler, der de vakler frem på høye stylter, hvor langt man alt har fjernet seg fra alt 112

som heter natur. Ta for eksempel et verk som Gustaf Philip Creutz’ kjente «Atis og Camilla» fra 1761, med dets ikke så lite trettende overflod av myrteskoger, balsamduftende blomsterbed, milde som­ merregn og liflig friske kilder. Der møter man et sterkt parfymert bilde av det ville som bare kunne males av en person som var ettertrykkelig innestengt i de svale, mondene salonger. Det er i sannhet naturen betraktet gjennom et dobbeltvindu. (Creutz er viktig i denne sammen­ heng. Hans «Sommerkvad» fra 1756 er et av de første i sin genre som siden er blitt til noe av en svensk nasjonalhelligdom: hyldesten til sommeren, i hans tilfelle komplett med markjordbær og det hele. Han er Taube og Bellman i en tidlig inkarnasjon.) Hyrdeidyller som «Atis og Camilla» er interessante, fordi de også er uttrykk for en nygammel tankeretning: teriofilien. Det er den forestil­ ling at naturen egentlig er mer klok og moralsk enn mennesket, en tanke som ble dyrket med en viss iver av antikkens grekere. Demokrit priste dyrene for at de ikke drakk, og Aristoteles talte lyrisk om de kretensiske geiters medisinske kunnskaper, sangleksjonene natter­ galene gir sine barn, eller om de fiffige skilpadder som helbreder seg selv ved å knaske på oregano når de er skrale. (Teriofilien var nok en ganske naturlig måte å tenke på for det førindustrielle menneske, som levde nær en natur som skremte en til underkastelse gjennom sin voldsomme storslagenhet, og fylte en med undring gjennom sin kraft og tilsynelatende forslagenhet, som syntes å være like uendelig som uforklarlig. Den hadde altså en helt annen basis enn den nyvåknede teriofili man kan se i dag. Nå springer den dels ut av det moderne industrisamfunns stadig mer akutte og pinefulle selvmotsigelser, dels av det behov mange mennesker åpenbart har for en ny tro, som kan gi dem det løfte om frelse og evig godhet som Gud eller en politisk utopi har brutt.) Den tidlige moderne naturromantikken ga nytt liv til disse ideene. Hos Creutz er det den allvise naturen som gir de elskende lov til å bryte de strenge regler som står i veien for deres amour, for, som Diana som har flakset ned fra himmelbaldakinen, sier til Camilla: Din flamme er så ren, at den naturen hedrer; å elske er en drift, som hjertet ei fornedrer. Jeg kjenner ingen dyd, som unaturlig er. Potteplanten er, på samme måte som nevnte landskapsmaleri, enda et uttrykk for den nye manien for naturen. I likhet med den samtidig raskt 8. Fortidens landskap

113

oppflammende interesse for katter og parfymerte skjødehunder, viser det at naturen ikke lenger ble betraktet som like vill og truende som før. Europeeren har begynt å betrakte seg selv om en triumfator i den lange kampen mot naturen; herreveldet han aner gir ham den selv­ sikkerhet som skal til for å skyve grensen mellom vill og tam enda et stykke unna og til og med flytte deler av naturen innendørs, som om det var trofeer man bar hjem i triumf etter et seierrikt slag i en lang krig der den endelige seier nå omsider skimtes i horisonten. Potteplanten forsterker imidlertid følelsen av makt mer enn hva et vakkert oljemaleri kan gjøre. I sin have er mennesket «den eneste despotiske hersker over alt levende», som en håndbok fra 1716 så stolt hevder. (Som et eksempel på en hengiven utøver av denne uinnskren­ kede makt kan nevnes Isaac Newton, som når han ikke fikk epler i hodet eller kokte sammen infinitesimalkalkyler, bestyrte en have «der det aldri hersket uorden».) Blomsten blir ikke dyrket på grunn av nytteverdien, men for sin skjønnhet. Likevel er den fullstendig under­ lagt menneskets strenge regime. Potteplanten og haven er begge sinnbilder på den kuede og temmede natur. Mot 1800-tallet oppstår, som historikeren Keith Thomas har vist, et ikke nytteorientert syn på naturen. Når det ville blir diskutert, dreier det seg stadig mindre om naturens formentlige genialitet og høye moralske gehalt, og stadig mer om hvordan den lider i menneskenes vold. Man begynner å synes at flatehugster er stygge, starter foreninger for å hindre grusomhet mot dyr, oppretter fond for humane kusker, og grubler over om tomatene kanskje har et sjelsliv. (Medlidenhet ble på denne tiden til en Fin Følelse, et helt uomgjengelig tilbehør i ethvert sivilisert menneskes emosjonelle garderobe.) Alle deler i naturen fikk sin egen verdi. Paradoksalt nok var det altså først da, da mennesket sto i begrep med å nå sitt lenge etterlengtede herredømme over naturen, at man begynte å stille spørsmålstegn ved dette herredømme. Og her ser vi begynnelsen på en stadig mer sammensatt konflikt mellom den varme kjærligheten til naturen, som er sprunget ut av den moderne tilværelsen, og den sterke utnyttelsen av selvsamme natur som er selve grunnlaget for denne tilværelsen.

114

Om fattigdom m ens historie Det er umulig ikke å bli rystet i sitt innerste når man som såkalt moderne europeer blir stilt ansikt til ansikt med armoden; og når vi blir opprørt ved synet av kvinnen som sitter på huk i ørkenvarmen med det utmagrede barnet i armene og den klolignende hånden utstrakt, blir vi ofte like (om ikke mer) oppbrakt av omgivelsenes knegne likegladhet og åpenbare mangel på interesse. I det øyeblikk møtes ikke bare i-verden og u-verden ansikt til ansikt, der møtes også et gammelt og et nytt syn på fattigdommen. For mens fattigdommen som fenomen alltid har funnes, så er fattigdom sett som sosialt problem noe temmelig nytt historisk sett. Armoden var en uunngåelig del av livet i den førindustrielle epoke; på bilder skimtes de fattige som grå fugler ved veien, inni kirken, uten­ for kirken, eller inntil husveggen på gatehjørnet der de rike samles: de vanføre, de fattige, de syke, med sine klagende, syngende bønner om hjelp. Noen egentlig motsetning mellom dem og den rike mannen som sto ved siden av, kunne man ikke se. De ble snarere betraktet som en forutsetning for hverandre. Den fattige bare var der, som et opplagt innslag i bildet, like selvfølgelig som marken eller himmelen eller trærne, og minst like evig. At visse mennesker levde i fysisk nød var ingenting å bli forbauset eller forarget over. Den nødlidende kunne bli oversett, kanskje avskydd, eller til og med respektert. Men han ble ikke ansett som noe sosialt problem. Fattig og rik var ikke så klart avgrensede økonomiske kategorier som i dag. Et menneske kunne være fattig uten for den saks skyld å ha lav sosial status. Fattigdom kunne for eksempel være en vei til Gud. Blant annet i ridderidealet var det et klart asketisk innslag, og blant enkelte ble det dyrket en slags forfinet og i høy grad selvpålagt armod, der elendigheten fra tid til annen ble inntatt i små velsmakende doser når omsorgen for sjelen krevde det. Når så mange fromme menn og 115

kvinner av fri vilje søkte det som iallfall var fattigdommens ytre tegn, førte det til at en del av deres prestisje liksom smittet over på de virkelig fattige. Derav respekten. Visst er det mulig å finne utslag av virkelig medynk med de fattige i middelalderen, men den er ofte temmelig stereotyp. Almissen var en pliktgjerning, som imidlertid ga den fattige en oppgave i samfunnets orden. Brødbiten eller skjerven eller de to sleivene mel til den fattige fylte nemlig flere forskjellige funksjoner. Det var en god og kristelig gjerning som hjalp giveren enda noen fjed bort fra skjærsilden; den bekreftet samtidig at verden var slik man hadde tenkt seg, at den høye var høy (og god) og den lave lav (og takknemlig); dessuten ga almissen de rike en sjanse til elegant og uoppfordret å prange med sin velstand. Hvor paradoksalt det enn lyder, kom altså nådegaven og den fattige til å bli en av rikdommens aller beste unnskyldninger. Å gi almisser var en stor geskjeft i middelalderen - og i enhver forstand av ordet. Den polske historikeren Bronislaw Geremek fortel­ ler i sin bok om den europeiske fattigdommen at man i forbindelse med forskjellige berømmelige dødsfall ofte delte ut brød og vin eller annet til digre skarer, som iblant kunne regnes i tusener. (En borger i Liibeck foreskrev i 1355 i sitt testamente at man etter hans død skulle dele ut almisser til ikke mindre enn 19 000 fattige.) Fattige fra nær og fjern flokket seg da, for disse tilstelningene var store folkefester. Mange klostre påtok seg slike arrangementer: de viste seg ofte å være en lønnsom bransje for den som visste å utnytte de rikes dårlige samvittig­ het og behov for litt rituell barmhjertighet. (Det var sannsynligvis bare en mindre del av pengene som ble samlet inn som ble de nødlidende til del.) Men til tross for disse massealmissene var det få tiggere i middel­ alderen. Som et eksempel kan nevnes en skatteliste fra Augsburg i 1475, der det blant 4485 personer finnes alt i alt 107 tiggere. Det virker ofte som om de har henslept tilværelsen som stolte yrkesutøvere iblant sammensluttet i veritable firmaer - veltilpasset i byens felles­ skap, og pliktige til å betale skatt som alle andre. Dette har til dels sin forklaring i tidens velvillige holdning til fattige, men det skyldes også at epoken var ganske velberget. Ganske visst var det en tid preget av vold, elendighet og synd, men i sammenligning med århundrene som fulgte rett etter, rommet tiden likevel forbløffende mye velstand og trygghet. Den mørke middelalderen var som kjent ikke halvparten så mørk som ofte antatt. 116

Den tanke at fattigdommen skulle være noe skammelig begynte å slå rot i Europa mot 1200-tallet. Historikeren Giovanni Ricci har vist hvordan det skjedde ved at tre til å begynne med helt atskilte begreper - fattigdom, betleri og skam - skritt for skritt ble smeltet sammen til å bli ett. Denne skammelige fattigdommen kan først observeres i byen, for eksempel i forskjellige større handelssentra i Flandern og NordItalia. Der hadde man de vurderinger, den overflod av penger og den kontrast mellom fattig og rik som skulle til for at dette nye fattigdomsbegrepet kunne inkarneres i en håndfast sosial form. Begrepet fattig ble innsnevret skritt for skritt, for til slutt å bli en betegnelse for et men­ neske som var avhengig av hjelp fra sin neste for å kunne overleve. Frem mot tidlig moderne tid får så de nye holdningene til de fattige sitt store gjennombrudd. Den barmhjertige toleranse som til da hadde hersket, ble feid vekk. Geremek har vist nøyaktig når det store om­ slaget fant sted: det skjedde i 1520-årene. Da ble Europa hjemsøkt av en sjeldent lang og vanskelig periode med misvekst. Den nød som fulgte i misvekstens spor, rev masken av et kontinent som til da hadde sett ut til å befinne seg i likevekt, men som i stedet viste seg å være i fatal ubalanse. Denne mangel på balanse hadde flere forskjellige årsaker. Dels var den en følge av at befolkningen hadde vist seg å vokse fortere enn matvareproduksjonen. Dels var den et resultat av at de tradisjonelle agrare strukturene i Europa hadde begynt å falle fra hverandre og gi etter for noe amorft og søkende som siden skulle bli til vår nåværende industrikapitalisme. Og i sporene av dette hadde man påbegynt en omfattende omlegning av jordbruket. Mange småbønder ble fortrengt fra gården og ble forvandlet til dagarbeidere og husmenn. De brede massers materielle stilling ble klart forverret. (Emmanuel Le Roy Ladurie har regnet ut at slåttekarens del av slåtten på 1500-tallet ble minsket fra 10 til 6 prosent.) Denne utarming som foregikk på lands­ bygda, fikk enda større fart gjennom de gjentatte forsyningskrisene: Hvert uår avlet nye skarer med huløyde menneskevrak som vaklet bort fra sine gamle åkerlapper, der storgodseierens sauer nå beitet i pastoral fred, ut på veiene, bort mot bymurer som skinte i det fjerne. De gjentatte krisene i første halvdel av 1500-tallet førte til en masseelendighet uten like. Overalt ble de fattige trukket mot byene. Der lokket arbeid, velstand og frihet fra livegenskap og annen føydal undertrykkelse. Byene sto en stund i fare for å bli oversvømmet av disse arme mennesker fra den uthungrede landsbygda. De fattige og eiendomsløse fant seg krypinn mellom husene, fødte sine forfrosne barn i 117

portrom og kjellerganger, og hadde en uforskammet tilbøyelighet til å dø både her og der i gatene, til de ordentlige borgeres store ergrelse. I Stockholm hadde man på slutten av 1600-tallet store fattiggraver som sto åpne stort sett hele året. Der kastet man både kreperte fillefanter og alskens annet skrap; disse gravene var kjent som tilholdssted for frittgående griser og løshunder, som rotet i fillene og stanken, og spiste av de døde kroppene. Den tunge krisen i 1520-årene var en av disse dyptgripende hendel­ sene som fører til at mentalitet og ideologier blir rystet i sine grunn­ voller. Europas historie har sett noen slike skjebnesvangre bruddsteder opp gjennom årene. Svartedauen er én, tredveårskrigen en annen, og det samme gjelder den franske revolusjonen og første verdenskrig. Trolig er omveltningene som nettopp er inntruffet i øst, enda et eksempel på en slik vendepunktskrise. Disse krisene er rike på eggende dramatikk og farverike hendelser, og selv om disse naturligvis ikke mangler betydning, er de ofte seismiske overflatefenomener som bare bærer vitnesbyrd om store og mørke bevegelser i dypet. Og når disse krisene er over, når støvet har lagt seg, de døde er jordet og man retter en smule på nakken for å se seg omkring, da ser alt annerledes ut; og selv om man iblant lengter sårt etter den svundne verden, er det som alltid i historien ingen vei tilbake, bare en vei fremover, for livet og måten vi betrakter livet på har forandret seg en gang for alle. Slik var det også i 1520-årene. Overfor trusselen fra den nye massenøden og de hungrende hordene av tiggere, smeltet mye av middel­ alderens barmhjertighet ganske fort vekk. I stedet fikk man en grinebitersk mistro; middelalderens Tigger, som fremstår som god, ja, nesten som from, der han med sin utstrakte hånd hjelper den rike til å hjelpe seg selv inn i saligheten, han forsvinner i løse luften, og hans plass blir inntatt av Løsgjengeren, en nifs og farlig fremtoning, en mulig trussel mot lov og orden, som sender redselsgrøss nedover ryg­ gen på de brave borgere. Fattigdommen forstyrrer ennå ikke: Armod kunne være noe overklassen moret seg med i lystige små spillopper eller hyrdeidyller. Men fattigdom blir mer og mer et stigma, et tegn på en moralsk brist, og den fattige er nå et problem, javisst, men ikke et sosialt problem, snarere et problem for ordensmakten. Fattiglover begynner å ta form overalt i Europa, men det er bestemmelser som ikke er gjort for, men mot, de fattige. (I Sverige kom de første nye lovene mot betleri i 1520-årene, og i 1540-årene holdt Gustav Vasa sine tordnende prekener over alle de vandrende «dagdrivere, løsarbeidere, 118

overflødige rev- og fuglefangere, samt korntreskere og andre arbeids­ løse mannspersoner» som nå var blitt en landeplage.) Den godmodige almissen ble erstattet av en samling undertrykkelsesmekanismer, som blir stadig hardere med tiden. De fattige begynner nå å bli definert, telt, registrert, merket, oppfostret, reformert, diskriminert, truet, bøtelagt, forvist, prylt, fengslet og hengt. For ganske kort å sammenfatte det som skjer: På 1500-tallet gir man den fremmede tiggeren mat, hvoretter man sparker ham ut av byporten; på 1600-tallet barberer man av ham håret, pisker ham hardt, for så å sparke ham ut av byporten. (Dersom man da ikke legger vedkommende i jern på et nyanlagt tukthus. For dette er den store innelåsingens tid i Europa, da fattige, gale, vanartede med flere blir sperret inne i en vanvittig takt. Disse låste tukthusene og spinnestuene var dessuten mange steder en fiffig måte å skaffe arbeids­ kraft til den gryende industrien på, noe som lenge viste seg å være vanskelig.) Og den moderne fattigdommen blir til, med alt hva det innebærer av lav sosial status, maktesløshet og sosial isolasjon. Jakten på de fattige på 1500- og 1600-tallet er imidlertid ikke bare enda en av fortidens sørgmodige djevelskaper. Det er en hendelse av stor betydning i europeisk historie. For det var nettopp i krigen mot de truende fattige at den moderne statens undertrykkelsesapparat fant mye av sin form. Det var også i forbindelse med denne krigen man for alvor begynte å dyrke ideen om å gjøre mennesker lykkelige mot deres vilje, om nødvendig med tvang, en helt sinnssyk tanke som er blitt hengende igjen og har pint oss siden den tid. Det var på mange måter fra de låste tukthusene og spinnestuene Fabrikken som system vokste frem. Og det var da tiggerne og løsgjengerne skulle tuktes, at dagens holdning til arbeid - det skal være hardt, hederlig og fast - for første gang ble opphøyd til en uomtvistelig sannhet. Dette i bunn og grunn kapitalistiske arbeids idealet ble siden overtatt av arbeiderbevegelsens forskjellige grener. Der ble det omformet til kravet om arbeid for alle, en ideologisk formel som imidlertid alltid når den er blitt legemliggjort, som for eksempel i DDR, er blitt til tvangsmessig lønnsarbeid for alle. Det er i annen halvdel av 1700-tallet fattigdommen blir oppdaget i Europa, det er først da Den Fattige som Sosialt Problem oppstår. Det er et fenomen som først og fremst hører sammen med industrialismen. Den økonomiske utviklingen skapte en ny tidevannsbølge av eiendomsløse og utslåtte. Langsomt stivnet de til en fillekledt underklasse som var enda større og enda mer elendig enn den som flokket seg rundt bymurene i de hungersgrå 1520-årene. 119

Var det kanskje så enkelt: at fattigdommen på dette tidspunktet vokste i en slik grad at den bare ikke var mulig å fortrenge lenger? Det finnes en annen mulighet. Det var jo først under industrialismen løftet om en viss folkelig velstand lot seg ane. (1500- og 1600-tallet var som nevnt en epoke da mange fikk se betalingen for arbeidet krympe. Den store fortjenesten som fulgte av den synkende reallønnen, ga kapitalis­ men et godt puff fremover i en kritisk fase av kapitalismens utvikling. Denne spiralen nedover mot misere og utarming ble stanset på 1800tallet. Det er beregnet at gjennomsnittslønnen for en tysk arbeider mellom årene 1801 og 1951 steg hele tolv ganger, mens jern bare ble dobbelt så dyrt og prisen på korn bare ble tredoblet.) Kanskje var det ikke før utryddelsen av fattigdommen så ut til å bli en virkelig mulighet at Den Fattige som Sosialt Problem blir til. Først da letter resignasjo­ nens uvisse mørke fra den tiggende kvinnen, og hun blir ikke lenger et av livets kalde fakta, og en virkelig medlidenhet blir mulig. Tanken er interessant i dag, når oppdagelsen og løsningen av forskjellige proble­ mer er blitt en diger industri. Kanskje er det i mange tilfelle ikke slik at vi først snubler over et problem, og så leter etter løsningen; er det kanskje slik at vi først får øye på Problemet når Løsningen svakt kan skimtes i det fjerne?

Barnet med seiershuen En barnefødsel er alltid en utrolig begivenhet, men når det gjaldt et kongelig barn, ble dette på 1500- og 1600-tallet betraktet som en hen­ delse med sterke oversanselige innslag. Erik XVIs fødsel skal ha vært usedvanlig full av omen og illevarslende tegn. Enkelte sier at han ble født på et uhellsvangert klokkeslett, andre påstår at han kom ut av sin mors liv med blodige hender. Det er ikke vanskelig å finne flere slike historier. Hans far, Gustav Vasa, skal ha sett dagens lys utstyrt med både hjelmformet seiershue - det vil si med fosterhinnen sittende igjen på hodet - og et rødt kors på brystet. Da Gustav II Adolf ble født, spei­ det astrologene mot himmelen med mysende øyne, og fant at timene og tegnene var usedvanlig gunstige. (Senere begynte folk til og med å minnes en viss komet i stjernebildet Kassiopeia, som bebudet en fyrste som skulle utrette store gjerninger i Tyskland.) Før Gustav Adolfs datter Kristinas fødsel var astrologene enige om at tidspunktet var ille­ varslende. Piken skal også ha blitt født med seiershue, lodden over hele kroppen, og med sterk, grov stemme, hvilket til å begynne med skal ha lurt jordmødre og andre til å tro at det nyfødte barnet var en gutt. Alle disse beretninger om seiershuer, kometer og mystiske tegn er som regel eventyr, og en del av samtidens politiske mytologi. I et Sverige der den skikk at kronen skulle arves, ennå ikke hadde rukket å bli en respektinngytende tradisjon, var en tronfølgers fødsel naturligvis en viktig begivenhet, ikke minst politisk. Det betydde at dynastiet og alt hva det sto for kunne leve videre. De forskjellige beretningene viser hvordan en kongelig barnefødsel var en offentlig begivenhet, ladet av forventninger, og hvordan disse barna ble født inn i sin rolle. Historiene ville bevise at deres skjebne var beseglet fra første ånde­ drett. Erik var forutbestemt til å bli en dårlig monark, på samme måte som Gustav Adolf var eslet til å utføre store gjerninger i Tyskland. Det er naturligvis paradoksalt, siden disse barna samtidig fikk en svært 121

grundig oppfostring som gikk ut fra et helt motsatt prinsipp, nemlig at mennesket måtte forberedes for selv å kunne styre sin skjebne. For at den nyfødte smått om senn skulle kunne bli regent, var det ikke nok med godt blod og gode omen, men avkommet måtte forberedes grun­ dig til sin oppgave i livet. Og her kom den fyrstelige pedagogikk inn. Man kan se Erik XIV som en representant for en ny slags konge i Sverige: den strengt skolerte regent, som fra sine første barneår blir forberedt på sitt store embede. I så måte skilte han seg fra de fleste av sine forgjengere på tronen. De hadde som regel slått seg frem til makten ved hjelp av en særskilt kombinasjon av list, styrke og skrupelløshet; Erik fikk makten i gave av sin far. De tidligere regenter kan betraktes som mørke inkarnasjoner av forskjellige sosialdarwinistiske prinsipper, han som en pedagogisk drivhusplante. Det kongelige barneværelse var noe av pedagogikkens ideologiske kraftsentrum på denne tiden. Man trenger bare nevne et navn som Erasmus Rotterdamus, den kjente hollandske humanisten, og hans bok om fyrsteoppdragelse. Han fremhevet viktigheten av kongebarnas skolering, og hvordan deres skolering skulle forberede dem for deres kommende verv. Hans bok - en bemerkelsesverdig blanding av renessansehumanisme og en eldre tids «kongespeil» - var et banebrytende verk. Og hans dannelsesideal med dets betoning av klassiske forfattere, latin og teologi kom til å få stor innflytelse. Man skal ikke overdrive det egenartede i fyrstepedagogikken. De vordende monarker fikk på mange måter samme oppdragelse som barn av aristokratiet. Forskjellen var nok ikke først og fremst kvalitativ, men mest av kvantitativ art. I de kongelige barnas verden var de pedagogiske prinsipper ført helt til sin ytterste logiske konsekvens: der hadde alle fromme ønsker og gode hensikter blitt realisert. For disse barna kunne ingen pedagogiske planer være ambisiøse nok, ingen mål være satt for høyt. Hvis vi dessuten ser mer på oppdragelsens former enn på dens innhold, kan vi der finne visse trekk som synes å være felles for mange barn i 1500- og 1600-tallets samfunn. Akkurat som i aristokratiet gjennomgikk fyrstebarna visse stadier på sin vei mot voksenlivet, der de trådte inn i femtenårsalderen. I første stadium levde barna på mange måter i en kvinneverden, der moren, kvinnelige slektninger og fremfor alt forskjellige ammer hadde ansvaret for oppdragelsen. Erik XIV, for eksempel, ble først passet av en amme, Apollonia Larsdotter, og det var først da han var ute av hennes omsorg at tiden var inne til å begynne å skolere ham til konge. 122

Oppdragelsen ble påbegynt tidlig i aristokratiet på denne tiden: Hensikten var å legge grunnlaget for senere utdannelse og å betvinge det dyriske man mente barnet hadde i seg fra fødselen av. Barnet ble betraktet som en gjenstridig materie som ville bli fordervet uten en streng og omfattende oppdragelse. Arvesynden gjorde selv spedbarn til forherdede syndere, og nyfødte barn ble betraktet som urene til de var døpt - de var jo i realiteten hedninger. Det gjaldt å få ondskapen og synden ut av de små mens de ennå kunne formes. Flid, fromhet og lydighet ble nøye innprentet. Og så fort barna ble ansett for å være mottagelige, begynte man å formidle visse mindre basiskunnskaper. Det dreide seg for det meste om religiøs skolering og om elementære lese- og skriveferdigheter. Et av elementene i tidens oppdragelse var å herde barna. De skulle fra «den spede barndom venne seg til varmt og kaldt, ondt og godt». Man la vinn på ikke å tillate eksesser i barnas livsførsel, de måtte ikke skjemmes bort. På sakkyndig hold anså man dette som et viktig prinsipp; senere på 1600-tallet førte man en livlig debatt blant leger og filosofer, der mødre ble gjort til latter for overdreven omsorg for sine små. Bak alt dette lå det ikke følelseskulde, men først og fremst en vilje til å forberede barna til et vanskelig og krevende voksenliv - det gjaldt særskilt små adelsgutter som med stor sannsynlighet kunne imøtese et liv i feltleir og på slagmarken. Dette gjaldt også for kongelige barn. Karl IX tok tidlig med seg sønnen Gustav Adolf ut på herdende reiser. Og det fortelles at da Gustav Adolf en gang besøkte Kalmar med datteren Kristina, spurte man om man skulle la være å skyte salutt, for ikke å skremme den toårige piken. Svaret ble: «Skyt i vei! Hun er datter av en soldat, og må venne seg til det.» I tidens oppdragelse ble det også lagt stor vekt på korporlig avstraffelse. Pryl ble betraktet som et helt uunngåelig middel som skulle gjøre barnet dydig og disiplinert. På 1500-tallet hadde utviklin­ gen også gått i retning av større strenghet mot barna. Dette skyldtes delvis det nye strengere livssyn reformasjonen hadde ført med seg. Den sterke betoningen av avstraffelsens og prylingens rolle kunne medføre at selv barn av de fineste familier måtte gjennomgå veritable martyrier. Agneta Horn har i sin berømte livsskildring fortalt om de «lange og onde 2 år» som hun led seg igjennom i Ebba Leijonhufvuds varetekt; lillebroren hennes døde, øyensynlig av vanrøkt, og selv var hun nødt til «å få ris minst en gang om dagen og stundom tre ganger». Det er nok 123

feil å anta at dette var regelen: i Agnetas øyne fortoner denne behand­ lingen seg som usedvanlig hardhendt, og den lettet også betraktelig da hun kom til sin mormor. En viss forandring på denne fronten inntraff i løpet av 1600-tallet. Nye pedagogiske metoder ble tatt i bruk, blant annet fantes det dem som begynte å ta til orde for en ny mildhet i oppdragelsen; korporlig straff skulle være et siste skritt etter at alle andre midler hadde mislyk­ kes. Ute i Europa fantes det flere stemmer som argumenterte for moderasjon i avstraffelsen, og det forekom virkelig forsøk på å redusere barnemishandling, selv om det innebar at riset ble erstattet med hva man trodde var mer «raffinerte» metoder, som å låse barna inne. Forordningen av måtehold i opptuktelsen - noe som tross alt antyder at prylestraffen kunne fortone seg brutal selv for samtiden - fant mange uttrykk. Forskrifter for oppdragelse anbefalte foreldrene å «ikke gi pryl i sinne, men i besinnelse», og advarte mot altfor stor strenghet. Det dreide seg imidlertid på ingen måte om å ta avstand fra pryle­ straffen, bare om et forsøk på å begrense overdrivelsene. Selv ordspråk fra denne tiden talte i samme ånd. Et flittig sitert ordspråk var «Leve uten tukt, dø uten ære», det vil si at den som ikke blir utsatt for straff og tukt, den går det sjelden godt for. Andre ordspråk talte måteholdets sak: «Tukten er god når måten er med», man mente at «Altfor skarp tukt gjør barnet bløtaktig». Selv kongelige barn fikk smake riset. Kristina fikk ved enkelte anledninger ris av sin mor, men for det meste ble den detaljen ivaretatt av hennes hoffmesterinner. Likevel var rådet bekymret, de mente at hun ikke ble tuktet nok, og truet med å skaffe henne en langt strengere hoffmesterinne hvis hun ikke begynte å adlyde. Avstraffelsen av de kongelige barna var imidlertid ikke helt uten komplikasjoner. Hvordan bærer man seg ad når man skal gi ris til en som vet at han eller hun er den fremtidige regent? Etter en blasfemisk ytring ble Kristina truet med pryl av sin lærer Johannes Mattiae. Hun sa da trassig, med befalende mine, at «jeg vil ikke smake riset, for det vil De komme til å angre bittert», og Mattiae skalv foran henne. Det får en til å forstå at dette var barn som ikke kunne unngå å få høye tanker om seg selv og sin egen betydning. Ved en anledning da lille Gustav Adolf ble båret rundt av en jomfru, ble hun stanset av en bekjent som ville snakke med henne, men gutten befalte bare: «Gå ut av min vei, eller vet du ikke at jeg er en herre?». Omgivelsene behandlet dem helt selvfølgelig med stor respekt. Allerede som syv124

åring opptrådte Erik XIV som en fyrste, som skred avsted i verdig prosesjon, med drabanter forrest, og en hale av adelige kamerater etter seg. På denne tiden var det vanlig i alle samfunnsklasser at barna i stor utstrekning ble oppfostret utenfor hjemmene og av andre mennesker enn de biologiske foreldrene. Adelens barn tilbrakte ofte store deler av sin barn- og ungdom atskilt fra foreldrene. (Under dette ligger det blant annet et annerledes syn på famlien enn vårt. For adelen sto slekten, ætten, i sentrum, snarere enn den mindre kjernefamilien.) Søskenflokker ble ofte splittet og betrodd forskjellige slektninger og venner. Det samme gjaldt Vasaættens barn. Kristina vokste opp på en rekke forskjellige steder, under en rekke forskjellige oppdragere. Selv om hun kan virke som et ekstremt tilfelle, var det ikke uvanlig med en slik ambulerende oppdragelse i sin alminnelighet. De lange periodene med atskillelse la naturligvis hindringer i veien for et naturlig og nært forhold mellom barn og foreldre. Slektninger, hoffmesterinner eller lærere måtte ofte fylle plassen for den mor eller far som sjelden var der. Det er betegnende at Kristina kalte sin lærer Mattiae for pappa. Den tidlig farløse Kristina hadde dessuten et særskilt dårlig forhold til sin mentalt labile mor. Avstanden til for­ eldrene ble forsterket ved at de kongelige barna allerede fra første stund måtte lære seg å opptre korrekt og holde avstand. Da Erik XIV som barn møtte sin mor og far fikk han beskjed om ikke å storme mot dem, denslags var ikke gode manerer, men i stedet stanse på god avstand til han hadde fått et nådig vink som tegn til å nærme seg, hvoretter gutten skulle bevege seg mot sine foreldre med blottet hode og falle på kne. Tydeligere kan man ikke illustrere kongebarnets underkastelse under sin skjebne. I sitt nå klassiske arbeid Barndommens historie mener den franske historikeren Philippe Ariés at den høye barnedødeligheten skal ha fungert som en sperre mot altfor sterkt følelsesmessig engasjement fra foreldrene, fremfor alt når det gjelder de minste barna. Overfor de minste skulle bare de mest overflatiske følelser ha utviklet seg; tapet av et barn resulterte muligens i savn, men ikke i sorg. Dette er en tvilsom konklusjon. Reaksjonene på et barns død, slik man kan lese den av dagbøker, brevveksling og gravtaler, var i alminnelighet sterk; man følte som regel dyp sorg, sterk smerte og stort savn når man hadde mistet en av sine små. Det virker ikke som om vissheten om at døden hele tiden sto med hånden på dørklinken 125

har ført til likegyldighet. Snarere ser det ut til å ha ført til høy beredskap overfor barnas eventuelle død. En svensk adelsmann ba i et brev hjem til sin hustru om at hun måtte hilse barna, med den reserva­ sjon at det gjaldt om de ennå levde. Vissheten om dødens nærhet fikk fremfor alt sitt utløp i religionen - denne tidens mennesker hadde gjennom sin faste tro en helt annen mulighet til å håndtere dette spørsmålet enn mangt et sekularisert nåtidsmenneske. Religiøs rasjo­ nalisering hjalp menneskene til å håndtere denne trusselen, og tøyle sin sorg og sin hjelpeløshet; ofte snakker man om et barns død som en befrielse fra den onde og mørke verden. Barna ble aldri tatt for gitt, de var et lån fra en mørk og streng guddom som når som helst kunne kreve dem tilbake. Nettopp på 1600-tallet kan man merke en økende motvilje mot stoisk å akseptere dette; i stedet ser man at foreldrene, tross sin hjelpeløshet overfor så mange sykdommer, prøvde å helbrede sine syke barn og redde dem fra døden. At innstillingen til barn på ingen måte var preget av interesseløshet og likegyldighet ser man også av at barne­ mord - som ikke var noen videre vanlig forbrytelse - ble ansett som en av de aller mest avskyelige forbrytelser. Det kan unektelig finnes varme, kjærlige relasjoner mellom foreldre og barn på denne tiden, og det gjelder også Vasaættens barn. Igjen kan man bruke Kristina som eksempel; samtidig som hun hadde et dårlig forhold til moren, virker det tross alt som om hun har hatt en stor og gjengjeldt kjærlighet til sin far. Selv hevder Kristina at hun etter avskjeden fra faren i 1630 gråt «så bitterligen i tre dager uten opphold at dette skadet mine øyne, så jeg nesten mistet synet». Og til tross for det dårlige forholdet til moren virker det som om hun senere har sørget over den påtvungne atskillelsen fra henne. Det gjelder også å huske på at forholdet mellom foreldre og barn var en asymmetrisk relasjon på denne tiden, der barnas kjærlighet først og fremst skulle ytre seg gjennom lydighet, og der foreldrenes autoritet forutsatte en viss distanse. Det er interessant å se at da Karl IX i sin erindringsseddel til sønnen Gustav Adolf snakket om kjærlighet, var det i forholdet til tjenerne: Dem skulle han «elske», sine foreldre skulle han bare «hedre». Det sier også litt om avstanden at Kristina ved et opprørt tilfelle skal ha sagt at moren måtte «lære seg at hun er min undersått og ikke min mor». Det ligger en hel del i Ariés’ resonnement om at det først er i den senere tid at familien har fått en følelsesmessig funksjon og at den 126

tidligere først og fremst hadde et økonomisk og sosial formål. Og det er nesten ikke mulig å tenke seg en familie som var mindre tuftet på virkelig kjærlighet enn en kongefamilie i eldre tider. I disse de diplo­ matiske fornuftspartienes epoke var familiedannelsene en fast bestand­ del av storpolitikken. Dette gjorde også kongebarna, deres oppdragelse og selv deres familieliv, til politikk og et statsanliggende. Kristina sa selv at «et barn som er født til tronen er statens eiendom». En kongelig barndom var ikke noe familieanliggende, men gjenstand for bekymrede debatter i råd og riksdag, som også iblant kunne gripe inn på ulike måter. Vi begynner å forstå at disse barna hadde en barndom som på en avgjørende måte skiller seg fra den vi selv har opplevd. Det går likevel an å finne små bilder i kildene, frosne øyeblikk, som viser at de på overflaten til dels levde samme liv som andre barn før dem og som andre skal leve i fremtiden. Det dreier seg om besværlige anfall av feber eller tannverk. Noen forfryser en fot under en ridetur om vinteren eller får meslinger. Et av barna løper omkring og leker på en sommereng, et annet får i et ubevoket øyeblikk tak i en øks og skader seg i benet - og blir siden overfust med bekymrede formaninger. Og som andre barn får de høre mas fra foreldrene og pleiere: vask deg i ansiktet, ikke spis så mye godteri, ikke søl på klærne, vær forsiktig når du leker. Hvordan kunne en dag i disse barnas liv egentlig se ut? Vi får en ganske god forestilling om det hvis vi ser på den syv år gamle Erik. Han sto opp klokken syv om morgenen - hvis det da ikke var vinter, da fikk han ligge og dra seg helt til åtte. Etter bønn og en lett frokost begynte han og de adelige kameratene som var hans selskap, med latinsk grammatikk, etterfulgt av katekismelesning eller Æsops fabler. Så fikk Erik leke med sine kamerater, dog i «all tukt» og med en lærers voktende øyne på seg. Leken ble avbrutt klokken ti, da var det for­ middagsmat. Måltidet var overvåket av hovmester, tuktemester og lege, som alle passet på at den unge ætlingen spiste så pent som det sømmet seg for et kongsemne. Det var ikke stille under måltidet, man førte en høvisk konversasjon eller leste noe som ansto seg, alt for å holde gutten i godt humør. Dagen fortsatte på denne måten, med en stadig kombinasjon av boklige studier, lek og forskjellige kroppsøvelser som fektning eller armbrøstskyting. Det viser seg igjen at det var mange berøringspunkter mellom den oppfostring aristokratiets barn og de kongelige barn fikk. Vi ser det i 127

den meget ambisiøse skoleringen - som man kan ane i den unge Eriks dag - der kongen og kongefamilien etter alt å dømme gikk i teten, og samfunnstoppene var raske til å følge. Etter at de forberedende årene var over og «alle barnslige fakter» var lagt av, gled barnet omkring syvårsalderen inn i neste stadium. For adelsgutten innebar det at han tok steget inn i de voksne mannfolkenes verden, noe som ble markert ved at han ble iført en klesdrakt som var en nesten parodisk miniatyrkopi av den voksne mannsdrakten, med barnekårde og det hele. Nå startet guttenes skolering for alvor. Alle de emner man forventet at en adelsgutt skulle studere når han la ammer og andre bak seg, kan grovt deles inn i fire deler. Den første delen er det vi kan kalle grunnemner: Det var lesing og skriving, språk, matematikk, fysikk, filosofi, geografi og religion. Den andre delen kunne man kalle embetsmannsemner: statskunnskap, jus, retorikk og til og med historie. Del nummer tre kan vi kalle militære emner: Det var trening i de såkalte ridderlige idretter (fekting, riding, forskjellige kroppsøvelser), men også studier i emner som fortifikasjon og artilleri. Den siste delen kan kalles klasseemner: Det var undervisning i hvordan man kledde seg, tedde seg i sosial omgang, og i passende tids­ fordriv. Oppdelingen er en abstraksjon, samtiden så dette som helhet, men den hjelper en til å forstå tankene bak utdannelsen. Man ser hvor nøye de unge guttene ble styrt mot to mulige fremtidige karrierer: krigerens eller embetsmannens. De kongelige barna ble stort sett skolert etter samme linjer; de utdannelsesplaner de forskjellige spesialansatte pedagogene var satt til å realisere, var som regel bare noe større og mer ambisiøse. Man kan ikke unngå å bli både imponert og forskrekket når man ser bredden og vanskelighetsgraden i de kunnskaper man banket inn i hodet på de vordende monarker. Den unge Erik måtte lære seg historie, geografi, medisin og astrologi, logikk og retorikk, samt mye religion. Språkene hadde en meget sterk stilling i undervisningen. Eriks bror Johan lærte seg å snakke tysk, engelsk, italiensk, latin og polsk, og hadde kunn­ skaper i fransk og gresk. Tykke støvete bind med antikke forfattere tårnet seg opp rundt de kongelige guttepjokkene. De klassiske språk og i særdeleshet latin inntok en særstilling. Det var en selvfølge at man kjente den antikke kulturarven. Bilder og symboler fra den epoken satte sitt stempel på det meste fra politikk og samfunnsliv til kunst og poesi. Latinen var noe av et statussymbol for eliten på denne tiden, men også et språk for lærde 128

og diplomater. Latinen førte også på naturlig vis over til en annen viktig del i undervisningen: veltalenheten. En hjørnesten i oppdragelsen av både aristokratiske og kongelige barn var drillingen i oppførsel og stil. Det dreide seg om å lære seg det meste fra dans, bukk, fine bordmanerer og passende konversasjon, til hvordan man lo på den rette måten eller snøt seg pyntelig. For at makten skulle bli anerkjent, måtte den på denne tid finne et synlig uttrykk i stas og forfinelse. Særskilt var det viktig for en vordende monark å lære å kle seg riktig og føre seg riktig. Et av verkene i den rikholdige belevenhetslitteraturen hevdet at dersom en fyrste hadde en dårlig atferd, så førte det til at almuen foraktet ham, hvilket til slutt endte i uorden og opprør. De ridderlige idretter - fekting, riding, turnering, løping, stenkasting og så videre - og jakt, hørte i en viss utstrekning til de rene tidsfordriv. De var imidlertid først og fremst en måte å berede de unge til krigerhåndverket på. Gustav Adolfs lærer Johan Skytte kalte de ridderlige idretter for «et fundament og en preparasjon til alle krigssaker, og skaper en god soldat og en berømmelig krigsfyrste». For de små prinsene var den militære skoleringen et meget viktig element. Det er flere anekdoter om Gustav Adolf som liten gutt med stor og naturlig interesse for krigerske anliggender, men de bør nok betraktes som en del av mytologien rundt Løven fra Norden, som ønsker å vise hvordan han var forutbestemt til å bli en stor feltherre. Sannheten er naturligvis den at han som så mange andre prinser fikk en grundig militær skolering, og fra tidlige år ble preget av krigerske ting. Den lyslokkede lille Gustav Adolf fikk være med på inspeksjoner i armeen, ved manøvrer og drill med troppene. Det ble også arrangert regelrette barneturneringer, der de små dunket løs på hverandre «så det var en fryd å se», som en av Gustav Adolfs lærere oppstemt skrev i sin dagbok. Og faren Karl IX kunne til sin uforstilte glede se hvordan gutten sammen med broren Karl Filip og andre jevnaldrende hermet etter de forskjellige krigsøvelsene de fikk se. Det er påstått at prinsen seks år gammel lekte halshugning sammen med kameratene. Om episoden er sann, kan den sees som en illustrasjon av disse småguttenes militariserte og voldsbefengte barndom. Det meste av det som er sagt om skoleringen gjelder naturligvis først og fremst de unge prinsene. Hvordan var det så med pikebarna? Innen aristokratiet var det mange likhetspunkter mellom gutter og jenter i begynnelsen av oppdragelsen, man hadde ikke sjelden samme klær og 9. Fortidens landskap

129

lekte samme leker. Men snart ble kjønnene atskilt. Det var en epoke med svært faste kjønnsroller, der menn og kvinner levde i helt forskjel­ lige verdener. Den boklige skoleringen var ikke like viktig for jentene. De måtte i stedet først og fremst konsentrere seg om ulike «kvinnelige dyder», de skulle være «tause, beskjedne», og lærte seg «nyttige hjemlige sysler». Dette ser også ut til å ha vært tilfelle i de kongelige familiene. Kristina er et interessant unntak fra dette mønsteret, da hun bevisst fra første stund fikk en mannlig oppdragelse for at hun skulle kunne fylle rollen som monark. Som for alle andre barn av eliten - uansett kjønn - var religionsundervisningen det grunnleggende i hennes meget ambisiøse skolering. Fra unge år måtte hun studere historie, geo­ grafi, matematikk og astronomi. I latin måtte hun lese lange klassiske historieverk og ramse opp sider av dem utenat, og lærte seg snart både å tale og skrive latin. Hun lærte seg også å snakke de fleste av de store europeiske tungemål. De mannlige trekk i hennes oppdragelse var påfallende; hun ble trent i både fekting og jakt. Axel Oxenstierna tok seg selv av undervisningen i militærstrategi, diplomati og økonomisk teori, noe som kunne ta opptil fire timer per dag. Men den teoretiske skoleringen tok slutt etter et par år, og konge­ barna fikk da lære seg regjeringskunsten i praksis, overvåket av de voksne. Allerede som barn skulle Erik en dag i uken sitte i kammerretten og ta del i rettspleien på slottet. I femtenårsalderen begynte han så smått å bli sluset inn i voksenlivet, og måtte da aksle flere av de byrder som ventet ham som konge. Gustav Adolf var med i offentlige sammenhenger fra åtteårsalderen, og visiterte rådet og forskjellige audienser fra han var ti, for siden som tolvåring å utføre mindre verv. Ved femtenårsalderen ville han ikke lenger «la seg tukte». Han henga seg da for det meste til fornøyelser, jakt og krigsøvelser, bisto sin far på tronen, og krevde å få befalingen i krigen mot Russland. Kristina ble ført inn i sine offentlige verv fra hun var tretten, og erklært utlært da hun var fjorten. Det ser altså ut til å ha gått en grense omkring femtenårsalderen. Guttene ble da erklært «utholdende», det vil si modne til å bære kårde. Dermed var oppdragelsen, skoleringen og til og med barndommen brakt til avslutning. Heller ikke her var disse små noe unikum, men fulgte et mønster som gjaldt for alle barn i dette samfunnet. Ariés har pekt på at barna på denne tiden meget raskt ble ført inn i voksenverdenen; oppdragelsen av de små skjedde gjennom samvær med de voksne i form av en slags lærlingetid. Det er akkurat dette vi også ser hos Vasaættens barn, som altså 130

tidlig fikk øve seg i regjeringskunsten. Den egentlig barndommen var kort for alle barn i dette samfunnet. Fra å ha vært et barn ble den unge snart en liten og svak voksen. Dette synet ligger bak alle historiene om den bråmodne Gustav Adolf som tidlig viser seg å være fyrste og kriger. Han fremstilles egentlig som en liten voksen. Det er betegnende at man fornøyd sa om ham at han «var aldri barn, men straks konge». Ariés mener imidlertid at det skjedde en avgjørende forandring på dette punkt i løpet av 1600-tallet. Da begynte skolen å erstatte lærlingmetoden når det gjaldt barneoppdragelsen. Dette omslaget kan man interessant nok også ane i disse barnas oppdragelse. Det ser ut som om de befinner seg i et slags mellomstadium i utviklingen: De fostres både gjennom lærlingmetoden og gjennom skolering. Bak de ambisiøse oppfostringsplanene for kongsemnene og bak de spesielt ansatte peda­ gogene med sin bekymrede omsorg får vi øye på et nytt syn på barnet. Det finnes en gryende innsikt i barnets egenart, at den lille ikke bare er en liten voksen, men at den unge er inne i en særskilt og avgjørende utviklingsfase. Barna er ikke født som ferdige små voksne - uansett stjernetegn eller seiershue - men blir oppdratt til det. Hele tiden skinner denne epokens uutviklede barndomsbegrep igjennom. Kongebarna ble raskt formet til harde maktmennesker. De ble tidlig gjort oppmerksom på hvilke roller de skulle fylle som voksne. En lekekamerat fant en gang Gustav Adolf oppløst i tårer. Kameraten spurte hva det var, og prinsen svarte at med tanke på Sveriges stilling og de mange krigene som truet og at han var fremtidshåpet i denne vanskelige situasjonen, ble «hans sinn grepet av bekymring». Og i denne triste gutten ser vi et barn som har mistet sin barndom og tidlig måtte betale maktens pris. Hva kan disse spredte bruddstykker fra barndommens historie si oss om den store helheten? Når vi betrakter den kongelige og aristokratiske barneoppdragelsen på denne tiden, ser vi egentlig det moderne barnet i sin vorden. Det er dem som mener at vår moderne langvarige barndom ble skapt i samfunnets borgerlige sjikt, men det stemmer antagelig ikke. Mye taler for at røttene til nåtidens barndom snarere er å finne hos aristokratiet i tidlig moderne tid. Aristokratiets barn fikk da en helt ny oppmerksomhet og betydning, og det tidligste livsstadium ble ansett som avgjørende for menneskets utvikling. Men det skulle vare lenge før alle barn ble forunt en barndom, også bondejenta i solskinnet ute på åkeren eller gutten nede i kullfløtsens mørke, og barndommen ikke bare var nok et privilegium for de små som var født til makt og herlighet. 131

Om misnøye og andre historiske følelser Også følelser har en historie. Eller rettere sagt: også følelser har en historisk karakter. De trer frem og får betydning under visse epoker, da blir de en viktig del av tidens mentale horisont og gjenspeiler hva det er som berører og opptar menneskene. To eksempler. I middelalderen ble bevisstheten sterkt farvet av en skrikende følelse av Forgjengelighet. I Guillaume De Lorris’ Roseromanen fra 1200-tallet heter det: Nei, tidens strøm vil vare evig, Selv jern og holdbare metaller blir spist og tæret hen av tid. Og tid forandrer alt og alle: Den nærer alt og lar det vokse, den øder alt, og lar det dø. I Frangois Villons sørgmodige dikt daler både sne og øyenbryn, og skjønnheten slukner og blir til «en slitt mynt som ingen tar». En endeløs rekke av råtne, markstukne lik med gapende munner og hender krummet til klør finner sin form i olje eller marmor, og trår dansen gjennom et Europa som ennå skjelver av sjokk etter svartedauen. Nettopp 1400-tallet var som besatt av denne smertefulle forgjengelighetsfølelsen. Som Johan Huizinga har vist, kom dette i betydelig grad av en utbredt materialisme med middelaldersk tilsnitt, som gjorde mennesker fiksert ved den legemlige død og ute av stand til å konfronteres med skjønnhetens og lykkens forgjengelighet uten også å begynne å tvile på skjønnheten og lykken overhodet. Europa var lenge merket av denne følelsen, som levde til langt inn på 1600-tallet. Georg Stiernhielm kommer ofte tilbake til forgjengelig­ heten, som for eksempel i «Herkules»: 132

Tank, har ar inte bestånd i vårlden, og allt ar i loppet. Såsom en eld, en strom, ett glas, ett gras och en blomma brinner och rinner och skin och gronskas och blomstras om afton, men finns slåckt, stilld, bråckt och torkat och vissnat om morgon. Mye av denne følelsen av forgjengelighet var blitt inkarnert i viten­ skapen, for eksempel som forestillingen om mundus senescens - den aldrende verden - som gikk ut på at verden akkurat som en hvilken som helst levende organisme var i ferd med å bli gammel og svak, og altså gikk mot sitt uunngåelige endeligt. En av 1600-tallets viktigste debatter dreide seg om nettopp dette, hvorvidt det virkelig var sant at alt bare ble dårligere, eller om det kanskje var mulig å bygge en ny og bedre verden. Det var på mange måter en konfrontasjon mellom det gamle og det nye Europa, der forskjellige oppadstigende sjikt innenfor adelen og borgerskapet ga uttrykk for en frisk fremtidsoptimisme, dette i skarp motsetning til det gamle makthavende aristokratiet, som satt der og rynket pannebrasken og messet enstonig om forfall og forgjen­ gelighet, mens grunnen skalv under føttene på dem. Man kan altså si at oppdagelsen av fremtiden tok knekken på forgjengelighetsfølelsen. Og det var en annen affekt som slo an tonen i den tidlige moderne epoken, nemlig Uvissheten. Europas gamle makt­ strukturer var i ferd med å bli brutt ned i et røykfylt kaos av kriger, revolusjoner og økonomiske kriser. Tradisjonelle autoriteter skalv i den skarpe vinden, og mangelen på faste verdier - innenfor politikk, innenfor religion og vitenskap og innenfor kunsten - skapte tvil og bekymring blant folk. En følelse av Uvisshet la seg tungt over et kontinent som bare hadde en svak anelse om hva det var på vei til å bli. Denne uvissheten og usikkerheten kommer til syne overalt. Den står å lese i filosofi og litteratur; den er tydelig i den febrile jakt etter orden i naturen, som alle fra astrologer og alkymister til nyplatonikere henga seg til; den møter en i manieristenes bilder med alt hva de inneholder av overdrivelser, kontraster og grotesker; den finnes i barokkunstens spente og oppjagede storslagenhet. En hel sivilisasjon søker oppskremt etter fast grunn under føttene. Finnes det da noen følelse man kunne utnevne til Den Moderne Følelsen? Kanskje man kunne velge Allmektigheten, hvis det ikke var en følelse som var så, s å . . . 1800-tallsaktig. Sosialismens solnedgang i øst og Økologiens oppstigning i vest er begge tydelige tegn på at denne følelsen av politisk og teknologisk omnipotens som var et nydelig barn 133

i vuggen på 1600-tallet, men som siden vokste seg stor og skremmende vill i det nittende århundre, nå har falt fra hverandre. En annen moderne følelse, som i motsetning til Allmektigheten imidlertid ennå lever og ånder, er Misnøyen. Mye taler for at den moderne misnøyen fødtes med kapitalismen. En av de største hindringene for kapitalismens oppkomst var at mar­ kedet var for lite. Lønnsarbeidernes antall økte riktignok, og de var jo helt avhengige av markedet for sitt utkomme; de representerte et mulig massemarked. Problemet var bare deres førindustrielle mentali­ tet, slik den viste seg i det som i sosialøkonomisk lingo gjerne kalles «the backward hending curve of labour supply» - arbeidskrafttilbudets bakoverbøyde kurve. Blant lønnsarbeiderne i tidlig moderne tid fantes det ingen forestilling om verdien i stadig økt materiell velstand. De arbeidet så mye som det skulle til for å skrape sammen til livets mest elementære nødvendigheter, siden tok de rett og slett fri. Dette var et gammelt og velkjent faktum i Europa. På 1400-tallet hadde lønnene steget drastisk som en følge av den store mangelen på arbeidskraft etter svartedauen. Arbeiderne hadde da svart på dette med å arbeide stadig mindre. Måten de gjorde det på er ikke uten poeng: De feiret rett og slett flere og flere av de forskjellige helgendager som den middel­ alderske kalenderen var så rikt utstyrt med. Selv om borgerne var høyst skeptiske til denne raskt oppflammende religiøsiteten, hadde de ikke annet valg enn å finne seg i den. Om lønnene økte, så foretrakk folk altså å arbeide mindre fremfor å kjøpe mer. Denne holdningen - som jo også forferder en svensk skattereformator fra vår egen tid - provoserte naturligvis alle kapitalis­ ter og økonomiske tenkere, som aldri sluttet å skjelle og smelle om tidens sløvhet og latskap. (Mye av denne gneldringen var dypt urettferdig, særlig på 1500- og 1600-tallet, da reallønnen ble halvert i løpet av hundre år i flere land. De synkende lønnene var et viktig, for ikke å si avgjørende, bidrag til å bygge opp kapitalen i en fase da kapitalismen fortsatt var i ferd med å bli til.) Men litt etter litt ble arbeidernes særegne måte å tenke på brutt ned, og med det forsvant en av skrankene for utviklingen av massemarkedet. I 1690 ga den engelske filosofen John Locke ut sitt store verk An Essay conceming human understanding. Locke skisserer der et sted en slags begjærets psykopatologi. I sentrum for denne satte han noe han kalte «uneasiness», en følelse av ubehag: det er ifølge Locke den sterkeste drivkraft bak alle menneskets bestrebelser. (Begrepet var 134

nytt: Lockes franske oversetter hadde store problemer med å finne en fullgod fransk ekvivalent. Han ble stående ved «inquiétude» - uro, bekymring - men satte ordet i kursiv for å markere at det ble brukt i en uvanlig betydning.) Og det som skaper dette ubehag er begjæret, dette begjæret som ifølge Locke kan få mennesker til å rope ut: «Gi meg det jeg ønsker, ellers kommer jeg til å dø.» For Locke er det ikke hva vi har som får oss til å handle, driver oss fremover, det er tvert om det vi savner. Dette kan forresten stilles i kontrast til Montaigne, som frem­ stiller den tilskyndelsen begjæret skaper som mer verdifull enn den følelsen som oppstår når begjæret blir mettet. Blaise Pascal sa det rett ut i sitt verk: Pemées: «Det er ikke bra å få alle sine behov tilfredsstilt.» Når man opphøyer lengselen til en velsignet tilstand, er det sannsynlig­ vis å gjøre en filosofisk dyd av mangelsamfunnets nødvendighet. Men vi berører her likevel noe viktig i den førindustrielle mentaliteten, noe som ytrer seg nettopp i et annerledes syn på begjæret. Lockes rop om tilfredsstillelse er også romantikkens begjær - vi aner den unge Werther som står og lider et sted i bakgrunnen; begjæret er blitt midtpuntet i menneskenes verden. Dette er imidlertid fremdeles et begjær som gir oss kunnskaper om oss selv og driver oss til å realisere det menneskelige potensialet vi bærer med oss. Men allerede hos den gamle surpompen Schopenhauer kan vi ane noe som ligner den moderne misnøyen, der et annet behov dukket opp straks ett blir tilfredsstilt, i et evig kretsløp «på glødende kull», som Schopenhauer uttrykker det. For det er dét den moderne følelsen av misnøye dreier seg om: en ustanselig jakt på tilfredsstillelse av en ustanselig strøm av behov, som hele tiden har en tilbøyelighet til å flytte på seg og dukke opp i nye spennende former, i likhet med uskjønnhetskomplekser. For en eller annen gang begynte altså daglønnarbeiderne og håndlangerne heller å kjøpe mer enn å arbeide mindre. En eller annen gang begynner man å tro at man kan bytte det mennesket mister i flyktige, sjelelige verdier med håndfaste, fysiske kompensasjoner - en følelse av tapt frihet som blir kompensert med en ting, eller to eller tre. Dessverre fungerer det ikke slik. Vi vasser rundt blant alle tingene på massemarkedet, og blir i stedet sittende fast i en evig misnøye, fordi vi i så høy grad søker lykken der den ikke finnes, i den varen jeg ennå ikke har hatt råd til å kjøpe. Noen tilfredsstillelse er det ikke mulig å nå, fordi de forskjellige behov ikke er mål i seg selv, men stort sett bare er trappetrinn som hjelper en til å gripe etter enda mer. For det jeg har er intet, og det jeg savner er alt. 135

Denne følelsen av utilfredshet kommer også av det vi kaller utvik­ lingen. I og med kapitalismen blir det gamle agrare Europa brutt opp; former for liv og arbeid som hadde vært stort sett uforandrede i hundrevis, ja, tusenvis av år ble slått i stykker. Det gamle føydalsamfun­ net var usedvanlig stabilt og tradisjonsbundet. Hver mann gikk lydig og nesten uten å tenke videre i sin fars fotspor, arvet hans sosiale stilling, hans arbeid og livsbetingelser. Med kapitalismen innføres begrep som «utvikling» og «fremskritt». De oppstigende borgere hyller slikt som «forbedring», å begynne med to tomme hender og arbeide seg oppover og så videre. Hver generasjon strever videre, oppover, oppover. Ingen livsform er lenger evig, men blir bare betraktet som en høyst forbi­ gående tilstand, der utilfredsheten er som en kløe under huden. Men som filosofen Agnes Heller har påpekt, beror denne stadig tilstedeværende følelsen av misnøye på at den moderne måten å skape og spre behov på i seg selv styrker misnøyen - uansett om det dreier seg om virkelige behov eller om disse behov virkelig blir tilfredsstilt eller ei. Det ligger en innebygd logikk i kapitalismen og industrialismen som fører til at folk orienteres i retning av konsum, begjær og til­ fredsstillelse. Og i dette forvirrede oppkok av ønsker som fyller oss, springer noe ut av oss selv, mens noe er innplantet utenfra, altså slikt som vi begjærer bare fordi det for tiden vurderes høyt av andre. Vår manglende evne til å skille mellom det ene og det andre gjør det hele enda verre. Behov og begjær blir forvekslet med hverandre. La oss imidlertid ikke bare rynke på nesen av denne evige misnøye. At den er blitt så omfattende er til dels et resultat av at misnøyen er blitt demokratisert, at den nå er allemannseie. Den tidlige arbeider­ bevegelsens kamp kan i en viss grad faktisk tolkes som en kamp for retten til å være misfornøyd, å ikke nøye seg med sin andel. Imidlertid er denne misnøyen faktisk en viktig del av systemet. For hvis mennes­ kene sluttet med å være misfornøyde med alt fra sin sosiale posisjon til formen på nesen, ville formodentlig kapitalismen og hele det moderne samfunnet slik vi kjenner det ikke kunne leve videre. Den misnøye som viser seg i det som gjerne kalles «lønnskamp» og «fagbevegelsens krav», er ingen utfordring, det er i stedet en følelse som bevarer dette systemet. Utfordringen kommer ikke fra dem som vil tjene mer, men fra dem som vil arbeide mindre. Akkurat som på 1600-tallet.

136

Om ensomhetens historie Det er i ensomheten det moderne mennesket for første gang møter seg selv. Helt til oppdagelsen av den gode ensomheten skjer i den tidlige moderne epoken, er det mennesket som lever alene noe av en for­ styrrelse. Hos Aristoteles blir ensomheten til noe av det verste som kan ramme et menneske; den som ikke har behov for å leve med andre «må enten være et udyr eller en gud». I hele middelalderen ble det ansett som upassende for et menneske å være ensom, i særdeleshet for et menneske fra samfunnets øvre sjikt. En høvdings eller adelsmanns sosiale status var direkte avhengig av hvor store menneskeskarer han kunne samle rundt sin person. Jo flere jo bedre. Ensomhet ble betraktet som en ulykke å frykte, en skjebne å beklage, den verste form for fattigdom - det var derfor den asketiske eremitt søkte den, der han levde sitt «vita solitaria» i verdens tomme og øde utmarker. Det var stort sett bare ett eneste tilfelle der ensomheten ikke var skammelig, og det var i forbindelse med bønn. (Den isolasjon man søkte her var dessuten bare i en viss grad fysisk, først og fremst var den sjelelig. Hvis man ville trekke seg tilbake, kunne man gjøre det ved å gå inn i seg selv og på den måten stenge verdens larm ute.) Medlemskapet i Gruppen - uansett om den het familien, slekten, landsbyen, lauget eller standen - var noe helt sentralt i middelaldermenneskets liv. Det var det som skapte mennesket og hele dets livsløp. Det var gjennom Gruppen mennesket ble til, levde og døde. Den stadig tilstedeværende angsten for æren, som er så typisk for den førindustri­ elle æra, og som vi har så vondt for å begripe, den dreide seg i siste instans om medlemskapet i Gruppen. Æreskodeksen sa hva som var godkjent og ikke godkjent atferd; det var drømmen om livet som det burde være og burde leves. Å miste sin ære var å miste godkjennelsen fra sin gruppe; og uten Gruppen mistet mennesket en viktig del av sin 137

identitet, og livet ble da mer eller mindre meningsløst. Det var derfor de kunne trekke våpen for hver minste lille sjikane og våge liv og lemmer for hva som for oss ser ut som bagateller. (Dette er enda et punkt der den føydale adelsmann og den kapitalistiske borger skiller seg fra hverandre. Som Norbert Elias har sagt, betyr den sosiale utestengningen slett ikke like mye for borgeren. De har helt forskjellige verdier. Å tape prestisje, å miste sin ære, betydde det samme for adelsmannen som et økonomisk tap eller en konkurs for den velsituerte borger.) På denne tiden hørte alle sider av livet offentligheten til; yrkesrolle og privatliv ble flettet sammen. Når vi ser mennesket i denne epoken, er det derfor oftest sammen med andre i gruppen, i det fellesskapet som gjør mennesket synlig; karnevalet, festen, høytiden, møtet, marke­ det. Livet ble levd utadrettet. Hjemmet var et offentlig sted. Fødsel, sykdom og død skjedde ikke i isolasjon, men ble alltid fulgt av en nysgjerrig ansamling naboer, slekt og venner, som hele tiden gikk ut og inn av dørene. Husholdningene var også høyst voluminøse. Kjerne­ familiens tette sluttethet var noe ukjent, og huset rommet ofte en myldrende stim av tjenestepiker og drenger, tjenere og læregutter, besteforeldre på begge sider. Disse klemte seg sammen på en liten flate, som regel i ett eller to store, men overbefolkede værelser. Å dele seng med andre enn sin elskede var derfor en selvfølge i middelalderen - hvilket er forklaringen på hvorfor sengene var så store på denne tiden: i enkelte senger kunne man lett klemme ned en åtte-ti personer. Denne sammenfletningen av privat og offentlig var kanskje aller tydeligst i statsapparatet. Embetsmannen så på sitt embete som om det var hans personlige eiendom. Ved hoffet hadde kongens mest intime handlinger, ved hjelp av et innviklet seremoniell - som for eksempel påkledningen om morgenen - karakter av pompøs statsakt, mens samtidig den mest intrikate statlige operasjon - som en krig - kunne tolkes som om den var en personlig handling. (Det er blant annet dette som gjør at middelalderpolitikk stundom virker så vanskelig å forstå. Der blir nemlig forskjellige fornuftige økonomiske og maktmessige motiver vevd sammen med høyst personlige ditto, så som hevnlyst nettopp blodhevnen hadde en sentral plass i middelalderens livs­ oppfatning og dermed også i middelalderens politikk.) At private og offentlige interesser fløt inn i hverandre ble tatt for gitt i denne verden av evige dynastiske forviklinger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne noen talsmann for tanken om at de burde skilles at. 138

Det er mot slutten av 1500- og i begynnelsen av 1600-tallet at opp­ dagelsen av den gode ensomheten finner sted. Ensomheten ble omvurdert og betraktet som en kilde til glede i seg selv. Ensomheten på landsbygda ble mer og mer gjenstand for hyldest, og ble da gjerne satt i motsetning til den fæle trengelsen i byen. I Sverige skriver Johan Ekeblad om det gode livet på landet, og i Bretagne streifer madame de Sévigné alene omkring i timevis blant trærne, med bare en god bok i hånden. Hvis man leser svenske kjærlighets viser fra 1600-tallet, er det slående hvor vanlig det er at de elskende trekker seg tilbake og møtes i det grønne. For de aller fleste var det bare der man kunne oppnå noen virkelig ensomhet og kunne være for seg selv; i denne epoken var sex en beskjeftigelse som i høy grad fant sted under åpen himmel. Bak dette kan man ane en helt ny livsholdning; det er det moderne privatliv som trer frem. Ensomhet avføder intimitet, intimitet krever isolasjon, en privat sfære utenfor den offentlige, der det skjulte og stille har sitt eget sted. Etter en periode som har vart fra omtrent år 1100 til 1400, da nesten ingenting har skjedd arkitektonisk, begynner nå hjemmene å forandre seg. Rommene krymper i størrelse og får ved­ heng i form av små alkover og kammere dit menneskene trekker seg tilbake. Frem til denne tiden har som regel alle rom ligget på rad. For å nå et visst rom måtte man derfor alltid gå gjennom de andre. Men korridoren forandrer dette; gjennom den blir rommene atskilt. Rom­ mene begynner også snart å anta særskilte funksjoner: Man sover i et værelse, spiser i et annet, arbeider i et tredje etcetera. Historikeren Orest Ranum har en interessant teori om denne utviklingen. Han mener at den skjedde ved at slikt som før bare hadde vært en gjenstand i huset, svellet ut til å bli et særskilt rom. Dette kan man se tydelig i fransken, der ord som bibliothéque og écritoire fremdeles er en benevnelse både på et visst møbel - hyllen, skrivebordet - og på et særskilt rom - biblioteket, skriverommet. Alt dette gjenspeiler et økt behov for ensomhet og isolasjon. Nye, mer personlige, mer inderlige og mer innadvendte former for religiøsitet krevde en privat sone; det samme gjaldt også den nye skikken med å lese bøker stille for seg selv. En lignende virkning fikk også skammeliggjøringen av alt - som hadde med kroppens forskjellige funksjoner å gjøre det er nå piss, dritt og spy blir spesielt stygt og ekkelt. Man begynte å tegne opp en vernesirkel rundt hvert enkelt individ, og forbudene mot forskjellige former for fysisk kontakt ble stadig strengere. Noli me tangere. Oppdagelsen av ensomheten kan også kobles sammen med tidens 139

store sosiale og politiske bevegelser. Det ligger et svært interessant paradoks her. Utviklingen av den moderne sentraliserte staten i Europa skjedde som regel på bekostning av den tradisjonelle og lokale makt; da forskjellige gamle kollektive former for sosial kontroll ble feid unna, oppsto et vakuum, eller rettere sagt et fritt sosialt rom. Det var dette frie rom individene kunne innta, gjøre til sitt og bli ensomme i. Det er altså verdt å merke seg at det moderne individet stiger frem, i begynnelsen ikke i tross mot staten, men i statens store skygge. Samtidig ble ensomheten nesten med ett også en politisk handling, om ikke en direkte protest, så iallfall en måte å unndra seg statens krav på. Mens religionskrigens redselstablåer ryster hans land på slutten av 1500-tallet, sitter Michel de Montaigne i selvvalgt isolasjon i det lille tårnet på sitt slott og pusler med sine små «forsøk». Et av dem handler om den gode ensomheten. «Vi må reservere et indre rom for oss selv som bare er vårt, fullstendig fritt,» skriver han, «der vi oppretter vår virkelige frihet». For Montaigne var den angivelige uegennytte i arbei­ det for det felles beste ofte ikke annet enn dårlig forkledt ærelyst. I ensomheten ligger friheten. Etter hvert blir det nesten en egen litterær genre, denne lovprisningen av det fredelige landlivets gleder. Det ble stadig viktigere for mange i overklassen å kunne flykte, vekk fra en stygg verden og en krevende stat, til ensomheten og roen på landet, uansett om det dreide seg om det svellende statsapparatets hardt arbeidende tjenere eller de stympede ofre. De sistnevnte grep til stoisismen som et vern for menneskets indre, private liv mot de aristoteliske kravene til sam­ funnsnytte; de førstnevnte viser blant annet med sine utflukter til den landlige ensomheten hvordan offentlig karriere og privatliv er begynt å holdes fra hverandre. Den moderne individualismen er i ferd med å bli født. Mot 1800-tallet blir det riktig fint å være ensom. Da har den tidlige industrialismens urbane masseelendighet begynte å gjøre ensomheten til en luksus som bare den bemidlede kan nyte. Byron snakker om gleden ved å ferdes i de stiløse skoger, henrykkelsen på den tomme stranden, der ingen forstyrrer eller trenger seg på; Wordsworth vandrer alene som en sky og synger salig om ensomhetens lykke. Isolasjonen blir mytologisert, ikke minst som et middel til kunstnerisk skapende virksomhet; den blir til en nødvendighet for en Beethoven, en Goya eller en Goethe. Det varer imidlertid ikke så lenge før man kan se en reaksjon mot 140

dyrkelsen av enomheten og utviklingen av det moderne privatliv. Allerede på 1700-tallet oppstår stemninger av nostalgisk lengsel tilbake til gamle, svundne former for fellesskap. Dette kan man se for eksempel hos Diderot og hos Rousseau i hans svermeri for den noble villmann, som lever i en tilstand der intet privatliv er mulig, et samfunn Jean Marie Goulemot kaller «gjennomskinnelig». Denne higen tilbake mot et mer eller mindre drømt fellesskap er kommet tilbake gang på gang siden den tid. Vi berører her et paradoks som nok er uløselig, fordi det har sitt utspring i menneskets natur, i det faktum at mennesket, som E.M. Forster har uttrykt det, «er det flokkdyr som vil være alene selv når det har det bra». Dette paradoks har vel aldri vært synligere enn i dagens urbane kultur. Aldri før har menneskene vært så sammen og samtidig så ensomme som i dagens tettpakkede storbyanonymitet. I storbyene dyrkes det også en nærmest middelaldersk panikk for isolasjonen (og isolasjonens akustiske skygge still­ heten), som ytrer seg i en umettelig og i bunn og grunn dypt tragisk hunger etter å bli lagt merke til. For mange er ensomheten ikke til å tåle fordi man på sett og vis trenger de andres øyne for i det hele tatt å eksistere: Jeg er sett, altså er jeg til. Individet har knapt revet seg løs fra Gruppens kvelende favntak, før det begynner å føle seg alene og forlatt.

Om mørke og lys Uten mørket kan ikke det førindustrielle mennesket forstås. Livet var fylt av skarpe motsetninger. Avstanden mellom sorg og lykke, sykdom og helse var større og ble opplevd langt mer intenst enn nå. Dette førte til farvesterke følelser både av nytelse og smerte, ulykke og livsglede, av en styrkegrad som er nær sagt umulig å oppleve for en borger i en moderne velferdsstat. Og ett av dette livets viktigste motsetningspar var lys og mørke. Et menneske som bor i en moderne by, har nesten aldri opplevd virkelig mørke - eller virkelig stillhet for den saks skyld, det mørke som er ugjennomtrengelig og absolutt på grensen til håndgripelig, det mørke man kan oppleve under en stjerneløs natthimmel alene i skogen om høsten; for det moderne mennesket, som har mistet mye av sin følelse for nattens skjønnhet, er mørket alltid punktert av en eller annen skarp lysstrime, og grelt dagslys finnes alltid bare et fingerknips unna. De lyskilder som fantes, var stort sett de samme for en leieboer i en romersk insula som for en jente på en svensk husmannsplass på 1700tallet. Om dagen sildret lys inn gjennom åpninger i taket eller små vindusglugger. Utpå kveldsiden grep man til forskjellige former for åpen ild: bål, tjærestikker - som hadde den store fordel at de kunne holdes i munnen, og dermed fikk man hendene fri til andre ting -, fakler og oljelamper. Alle disse lyskildene hadde det til felles at de var besværlige og upraktiske. Lys av talg eller voks var ikke stort bedre. De var akutte brannfarer som krevde stadig tilsyn. Pass og stell var også nødvendig for at de ikke skulle slukne. Belysningen man fikk fra dem var dessuten dårlig: Lyset man får fra hundre brennende veker er som regel mindre enn det man får fra en eneste lyspære, og det var i lengden anstrengende for øynene å lese eller skrive i det flakkende skjæret. Særlig talglysene ga dessuten fra seg en illeluktende os som stakk i øynene. Lenge var vokslys en dyr luksus som var forbeholdt 142

overklassen; rik innendørsbelysning var den ypperste konsumvare å skryte med. Et berømt ball på Stockholms slott i 1844 ble riktignok holdt en lys sommernatt, men dette forstyrret ikke arrangørene, som sørget for at gardinene var godt trukket for alle vinduer slik at de tusener av lys kom til sin rett - alt skjøttet av et antall menn oppunder taket, som ikke kunne komme ned før alt var over, hvorfor de ble bestykket med mat, drikke og hver sin potte. Mot slutten av 1700-tallet kom imidlertid en viktig oppfinnelse som innebar at mørket en gang for alle begynte å vike i de europeiske hjem. Det var den såkalte Argand-lampen, en oljelampe med en veke av nett som satt inni en glassylinder; flammen ble på den måten uvanlig jevn og intens, og en eneste lampe kunne brukes til å lyse opp et helt bord. Snart fulgte en lang rekke forbedringer. Nye og stadig finere former for brensel ble innført - hvalolje, kamfin og parafin. Gass ble først bare brukt utendørs og i rom man normalt ikke oppholdt seg i. Som Witold Rybczynski har vist, var det i begynnelsen stor motstand mot å bruke gass i hjemmene. Den mangelfulle forbrenningen i lampene gjorde at det lekket gass ut i rommet og gjorde beboerne dopet og trette. Gasslampene ga også fra seg rike mengder sot som la seg over tak og tekstiler. (Dette, sammen med de rykende kullkaminene, avfødte vårrengjøringen, da taket ble skurt og alle skitne møbler ble båret ut og befridd for de tynne lag av grå aske som var allestedsnærværende i hjemmet på 1800-tallet.) Men gassens store gjennombrudd etter 1840 førte til en radikal forbedring av belysningen - en beregning viser at den faktiske lyskraften i et gjennomsnittshjem i Philadelphia økte tyve ganger mellom årene 1855 og 1895. At rommene ble lysere, førte - som Rybczynski har påpekt - blant annet til økt lesekyndighet og «økt bevissthet om renslighet, både personlig og huslig». Men frem til denne tiden var livet innendørs en stor del av året noe som utspilte seg i en slags stadig clairobscur. Menneskene satt omgitt av små skinnende bobler av lys her og der i de mørke rommene. Neppe noen har fanget dette lysmørke slik som maleren George de La Tour, født 1593 og død 1652. Få fakta er kjent om denne bakersønnen som hele sitt liv levde og virket i den lille nordfranske byen Lunéville. Han falt i glemsel umiddelbart etter sin død, og ble ikke gjenstand for oppmerk­ somhet igjen før utpå 1900-tallet. (Man er fremdeles i ferd med å samle inn hans kunstneriske etterlatenskaper, som var spredt for alle vinder; ennå i begynnelsen av 1980-årene ble det oppdaget nye malerier av ham.) 143

Hans nattlige bilder er unike og passer egentlig ikke inn i noen tradisjon; sannsynligvis er det ingen som har klart å gjengi skjæret fra levende lys på en slik vidunderlig måte som de La Tour. Hans teknikk er dreven og detaljrik, stykkevis nesten pointillistisk. Bildene er gåtefulle og følsomme, og oppviser en ro som ofte savnes hos hans samtidige kolleger, som var besatt av store fakter og en nervøs og opp­ svulmet storslagenhet. Hans interiører er preget av disse sterke kon­ trastene mellom mørke og lys. De viser ofte et eller flere mennesker ved et eneste enslig lys, som slår et lite hull i mørket. «Kvinnen med lusen» er et av disse bildene. Maleriet er uvanlig for så vidt som det gjen­ gir en banal hverdagsscene: lyskingen før man går til sengs. Det er ellers en typisk de La Tour. På bildene hans sitter menneskene alltid slik, med ansiktene vendt mot lyset. De er alltid så ensomme. Lite eller ingenting av omgivelsene er å se, for bak ryggen på dem begynner et kompakt mørke, et mørke som liksom beleirer dem. Bildene hans er talende. Mangelen på god belysning gjorde folk svært avhengige av sollyset og utleverte dem til nattemørket. Som den danske historikeren Troels Troels-Lund har påpekt, fikk dette store konsekvenser både i det praktiske liv og for måten å betrakte verden på. For det første: Uten godt lys inne var man nødt til å leve en stor del av livet ute i det fri, i dagslyset. Ettersom man var så avhengig av sollyset, stanset alt arbeid mer eller mindre av seg selv når mørket falt på. Dette styrte i høy grad hele tidsoppfatningen, som var fast forankret i solens og naturens egen rytme. (For eksempel kunne timenes lengde variere med årstidene.) For det annet: Den elendige belysningen og de sterke kontrastene mellom lys og mørke satte et sterkt preg på menneskenes psyke. Alle var mørkeredde - selv en kar som den skjeggløse tordenguden selv, Karl XII, som gjerne sov med hodet trygt i fanget til en eller annen kriger. Det var en dunkel verden rent fysisk, der menneskene slik som i Georges de La Tours malerier satt sammenkrøpne mndt sine fattigslige små lys, omgitt av et hav av mørke der Gud-vet-hva fartet omkring. Det var her i de mange skyggene de levde, troll, skrømt, nisser, dverger, tusser, vetter, nøkken, varulven, heksa og så videre. Dette var vesener som ennå på 1600-tallet hadde en fullt anerkjent offisiell eksistens - i 1607 betaler Stockholm by 4 daler som erstatning til en borger som er blitt bitt av nøkken når han har sittet på do, og i 1691 blir en tjenestedreng utenfor Goteborg dømt til døden for å ha hatt samleie med en hulder. 144

Det var en direkte forbindelse mellom den ytre, materielle opplys­ ningen og den indre, åndelige ditto. Opplysningen - bare valget av metafor sier jo det meste - var jo rasjonalismens angrep mot alskens fordommer, overtro og skremselseventyr, det grelle lyset som trenger inn i alle mørke kroker og får små overraskede horder av søvnyre ville vetter til å løpe for livet. Slik var det tenkt, eller iallfall sagt. Men opplysningen dreier seg også om et annet lys, nemlig det overvåkende og disiplinerende, som man for eksempel kan se i form av Jeremy Benthams «Panopticon» fra 1791, den fengselsbygningen som var oppbygd slik at hver eneste celle var overskuelig fra ett eneste punkt, og der lyset var blitt til en felle. Det virker som om det sterke lyset lenge er blitt forbundet med nettopp overvåkning. Robert Louis Stevenson siterer i sin hyllest til gassen elektrisitetsredde mennesker som mener at det skarpe lyset var en vederstyggelighet for det menneskelige øye: «Et slikt lys skulle bare skinne på mord og offentlige forbrytelser, eller i sinnssykehusenes korridorer, en redsel til å øke redselen med.» Den ytre opplysningen av Europa har også fra begynnelsen en klart disiplinerende, for ikke å si rettshåndhevende funksjon; allerede i begynnelsen av 1700-tallet brukes det over 90 tonn lys per år for å opplyse gatene i Paris, og i løpet av århundret blir utebelysning stadig vanligere. Å opplyse gater og torv var til dels naturligvis et spørsmål om bekvemmelighet. Å gå rundt i en by etter mørkets frembrudd var et foretagende som krevde både halsstarrighet og en god porsjon flaks, der man tok seg av sted mellom skitt og avfall. Stevenson har i ovennevnte verk beskrevet den stakkars ensomme nattevandreren som snubler omkring i det spøkelsesaktige mørket med sin dinglende lille lampe, som «sendte ut blendende stråler rett i øynene på bæreren», som går der med natt og dag svingende frem og tilbake over føttene. Det ble også betydelig lettere å ferdes når gatene ble opplyst. Den viktigste hensikten med de offentlige lyktene var imidlertid å gjøre det lettere å opprettholde den alminnelige orden ved nattetid. Den åndelige opplysningen tar heller ikke knekken på overtroen; den dreier seg om hvordan overklassen distanserer seg fra folkekultu­ ren. Som etnologen Jan Garnert sier det, holder overtroen seg helt til det elektriske lyset gjør sin entré i stuene. Det er sannsynligvis først da den siste vetten fordunstet. Om den nå i det hele tatt gjorde det.

10. Fortidens landskap

145

Om stank og skitt Noen har sagt at hvis et menneske av i dag skulle settes et par hundre år tilbake i tiden for å treffe Voltaire, ville vedkommende uten videre problemer kunne føre en givende samtale med ham, og da oppdage at de hadde felles en hel rekke forestillinger som vi liker å kalle moderne. Men vår tidsreisende ville nok likevel føle stor avstand til den godeste filosofen: Vedkommende ville sikkert bli sjokkert over hans dårlige hygiene og synes at det stinket av ham. For det gamle Europa luktet vondt, svært så vondt. Patrick Siisskind skildrer i sin roman Parfymen den stanken som tidligere var allesteds­ nærværende, en stank «som vi moderne mennesker knapt kan fore­ stille oss»: «Det luktet møkk i gatene, urin i bakgårdene, råttent tre­ verk og muselort i trappeoppgangene . . . Menneskene luktet svette og uvaskede klær, fra munnen sto stanken av råtne tenner . . . Det stinket av elvene, det stinket av torvene, det stinket i kirkene, det stinket under broene og i palassene.» Visselig har forskjellige epoker forskjellige lukter, og visselig kan man se at holdningen til dårlig lukt har skiftet en del gjennom tidene. Det sier seg selv at i en mindre antiseptisk tid enn vår må lukter ha hatt en større betydning enn nå. Bildet er imidlertid høyst sammensatt. Vi bør nok ikke innbille oss at det går en rett linje fra en illeluktende tidenes morgen til en deilig luktfri nåtid. For eksempel luktet 1600tallet verre enn 1400-tallet. Innføringen av kristendommen førte etter alt å dømme til en forverring av hygienen og til økt stank. Dette hadde delvis sin årsak i de kristnes avsky for kroppen: litt skitt i skjegget kunne betraktes som et tegn på god askese. Visst har vi alle hørt om middelalderens fenomenale stank, for eksempel i form av fortellingene om hvordan avføring og avfall rutinemessig bare ble kastet ut av vinduet når man ikke lenger holdt ut med det innendørs - hvorved forbipasserende iblant ble overdynget med fast og flytende avfall. Dette 146

er imidlertid bare en del av historien. Alt var ikke bare skitt og stank. En del av antikkens badekultur - liksom de mer tilbakeholdne latrinevaner - overlevde inn i middelalderen. Badekulturen holdt seg blant annet i form av de små vaskerommene som var i slottene, herregår­ dene og klostrene. Det fantes til og med offentlige bad: På slutten av 1200-tallet var eksempelvis 26 slike innretninger åpne for allmenn­ heten. Særlig i periodens senere del, da det meste av moralistenes mistenksomhet mot badene hadde gått i stå, blomstret denne badekul­ turen for fullt. Det ble riktignok badet flittig i tidlig middelalder, men det ser ut til at badet først og fremst var et ritual. For eksempel kunne ingen større middag påbegynnes uten at alle gjestene hadde fått lauge seg, og et samleie burde også helst forberedes med et varmt bad. Å vaske seg og vaske andre synes å ha vært en særskilt kvinnelig syssel: I litteraturen flommer vannet over de skamferte heltene som nyss er vendt hjem fra turneringen, og ridderen som er blitt for å overnatte, blir skrubbet og kjemmet og flidd av vertens datter. Selv i senmiddelalderen var vannet først og fremst et element for riter og fornøyelser, men det synes å ha fått en styrket funksjon som et middel til hygiene. Det ble også viktigere å fordrive vond lukt. En håndbokforfatter som Henri de Mondeville viste hvordan man kunne gjøre sin ånde velduftende ved å tygge anis, lakrisrot, karve eller kardemomme, og hvor­ dan man skulle parfymere nyvaskede klær med fiol og irisvann. Det er åpenbart at man i middelalderen la stor vekt på hvordan saker og ting luktet. Når man i litteraturen skulle skildre salighet og lykke, brukte man oftere beskrivelser av slikt som subtile lukter enn rene bilder. I Dantes helvete ligger også «de onde dunstene» tett over de stakkars synderne, og det er åpenbart at grusom stank blir sett på som en del av straffen. Med 1500- og 1600-tallet blir en ny epoke i stankens historie inm ledet. Georges Vigarello har vist at rensligheten ble stadig dårligere: Man tok først og fremst for seg det som syntes - ansiktet, hendene og klærne - og ga som regel blaffen i å lauge kroppen. Selv i middelalde­ ren hadde man vasket seg på denne overflatiske måten. Det som gjør at man likevel kan snakke om en forverret hygiene, har å gjøre med en annen bruk av vannet. De offentlige badehusene ble lyst i bann og med en viss rett stemplet som arnesteder for pest, der felles nakenhet, syfilis og annet grasserte. Dessuten dyrket man, særlig utover på 1600-tallet, stor mistenksomhet mot vann i det hele tatt. Det ble ansett som en smittebærer, og det var derfor upassende å bruke det til å gjøre seg ren 147

med, ja, det ble sett på som litt av et vågespill overhodet å la vann komme i kontakt med kroppen; da kunne det jo lett ta seg inn gjennom kroppens mange åpninger eller via hudens millioner av porer. Vann var ganske enkelt farlig og burde derfor unngås. Dette var ikke bare noe det ble skumlet om, men ble tatt alvorlig av de fleste. Som eksem­ pel kan nevnes Ludvig XIV, som bare badet to ganger i hele sitt liv, og begge gangene ble han også ganske riktig syk. Den første gangen hadde hans lege beordret fremsatt et bad til kongen for å «fukte» ham en smule etter et antall gedigne årelatinger. Åpenbart var beslutningen om bad fattet med en viss engstelse, og forut for nedsenkningen i karet gikk det da også omfattende forberedelser. Blant annet fikk solkongen klystér, og han var også godt uthvilt for å kunne motstå den fore­ stående prøvelsen. Kongen steg ned i karet ved titiden, men han var knapt kommet nedi før han ble rammet av en dundrende hodepine, og de nervøse legene fant det tryggest å avbryte eksperimentet meget raskt. Selv om man på 1500- og 1600-tallet nok luktet verre enn i middel­ alderen, så man formodentlig renere ut. Man beskjeftiget seg som nevnt mer med det synlige enn i den foregående epoken. Tre midler ble tatt i bruk for å oppnå dette optiske renslighetsidealet. Det første var tørkingen. I stedet for å plaske i vann, gned man av seg skitten på tørre håndklær og vaskekluter. (Kli eller forskjellige typer pulver ble brukt til å vaske håret, for selv denne delen av kroppen burde helst ikke fuktes i utrengsmål. Ofte gikk det til ved at man gned inn middelet når man gikk til sengs, for så å gre det bort om morgenen.) Det andre middelet var det parfymerte pudderet. Pudder ble brukt av både menn og kvinner, og på 1600-tallet var det ikke like skarpt hvitt som det senere kom til å bli. Det var svært diskret, og ble nærmest brukt som en tørr parfyme. Parfyme ble i det hele tatt brukt i store mengder. Den fine duften skulle skjule forskjellige eventuelle små hygieniske skavanker. Tanken var at luktet det godt, så var det rent. Vellukt - i form av pudder, parfyme eller kanskje en liten blomsterbukett innunder nesen - var også et middel til å hjelpe en forbi de luktmessige prøvelser man stadig ble utsatt for, for eksempel når man i byens sommerhete gater tok seg frem, i sin fineste stas, mellom fluebesatte søppelhauger og pøler med grønt, stillestående avfallsvann. Det tredje og kanskje viktigste middelet var linet. Hemmeligheten med den tørre rensligheten var at man gikk med linklær innerst mot kroppen, og at disse plaggene ble skiftet ofte. Man mente at lin sugde opp all svette og skitt. 148

Å skifte klær var for 1600-tallsmennesket det samme som å vaske seg. Ett av Vigarellos aller mest interessante poenger er at mye av den moderne rensligheten faktisk utviklet seg fra denne fuskehygienen i tidlig moderne tid. Den flittige bruken av linklær førte til en stadig større forskjell mellom klærne som ble båret nærmest kroppen, og dem som bare fungerte som ytterplagg, mellom finere vevd materiale og grovere tøyer. Kriker og kroker på kroppen som til da hadde vært temmelig bortglemte, ble oppdaget da folk begynte å bruke linundertøy. Og følelsen for sterke lukter og svette økte. Allerede tidligere hadde man sett på «den dårlige luften» som noe ondt man helst burde unngå. De lærde visste at sykdommer på et eller annet uklart vis kunne overføres via luften. På 1700-tallet begynte man å synes at stank ikke bare var noe ekkelt, men også noe farlig. Tre fenomener som til da stort sett hadde vært skilt fra hverandre, nemlig skitt, stank og sykdom, ble da knyttet sammen. Dessuten tvang befolk­ ningseksplosjonen i byene frem et nytt syn på dette med renhold og hygiene. Gater og torv ble rengjort. De verste kreftsvulstene ble tilintetgjort, som da man i Paris i 1786 ved en underlig nattlig ekspedi­ sjon ganske enkelt flyttet en av de grotesk overfylte kirkegårdene inni byen, ved å grave opp de mange tusen likene og frakte dem bort. (Øyenvitner har skildret denne hendelsen: Et langt tog av vogner skramler av sted i det flakkende fakkelskjæret; kjerrene er overlesset med halvråtne kropper og gamle ben, stablet hulter til bulter i store svaiende hauger; hele tiden ramler rester av døde ned fra de gyngende vognene, og den forråtnelsessøte luften er fylt av en rytmisk oppram­ sing av bønner.) Vannet kom til heder og verdighet igjen på 1700-tallet. Historikeren Daniel Roche har vist at midlene til byenes vannforsyning var stort sett uforandrede i 500 år, fra den tidlige middelalder. Vannforbruket sank til og med i visse byer som vokste raskt på 1600-tallet, da mange av de gamle middelalderbrønnene ble tilgriset, og det var vanskelig å finne noen erstatning for dem. Vannkonsumet økte imidlertid radikalt mot slutten av 1700-tallet. Fra å ha vært en fare, ble vannet da kanskje det fremste hjelpemiddel for dem som ville reformere helsestellet. Blant annet prøvde man å holde gatene rene ved regelmessig spyling. For ytterligere å jage den vonde lukten på flukt prøvde man også å åpne bybildet og gi vinden bedre spillerom inne blant trange smug og krokete bakgater der husene sto lummert sammenfiltret; på enkelte gatehjørner i Paris hadde man til og med planer om å sette opp en 149

slags enorme eggevisper, som skulle røre om i den stillestående luften med store roterende vinger. Kampen mot skitt og dårlig luft pågikk også i hjemmene. For eksempel gjorde det første ordentlige vannklosettet, «the Bramah Valve Closet», sin entré i England mot slutten av 1700-årene. (Det besto av en toalettskål som holdt konstant nivå på vannet, hvilket skulle holde unna all vond lukt.) På grunn av tidens temmelig mangel­ fulle rørleggervirksomhet drøyde det imidlertid med det virkelige gjen­ nombruddet til neste århundre, da følsomheten for lukter nådde en ny topp. I 1800-tallets borgerlige kultur inngikk det en renslighetsmani og en foreløpig ukjent følsomhet for stank og vond lukt. Borgernes hjem var ekstremt godt utluftet - betydelig bedre enn nye hus i dag - de avskydde tobakksrøyk innendørs, og følte en slik avsky for matos at kjøkkenet ble lagt så avsides som mulig, til tross for at det var i høyeste grad upraktisk. For første gang siden middelalderen ble det også lagd særskilte rom der man kunne lauge sine skitne kropper. I husene fra 1600-tallet var det som regel ikke særskilte rom til den slags sysler. (Den slags gjorde man der det var plass. Når det var påkrevet, forrettet man også sine andre behov i de vanlige rommene, og da uten større seremonier. Anne Boleyn - en av Plenrik VIIIs senere henrettede hustruer - forlot ikke bordet da hun ville forrette sin tarv under kroningsmiddagen i 1533, men ble bare skjult bak et linforheng; Ludvig XIV sjenerte seg aldri for å sitte på sin nattstol og tømme tarmene mens hoffet flokket seg rundt ham som en flokk dresserte pudler.) Da badeværelsene i borgernes hjem fikk låsbare dører mot midten av 1800-tallet, var dette enda et uttrykk for den borgerlige kulturs redsel for ekle utsondringer, enda en sten i muren av skam og blygsel som ble reist rundt individet og kroppen. Selv om de lavere samfunnslag ikke på lenge skulle dele borgernes store skrekk for stanken, var det bare et tidsspørsmål før også de tok opp alle luktfrihetens smukke idealer. Disse forskjellige konjunkturer i stankens historie viser at det ikke bare er spørsmål om en enkel utvikling mot stadig mer tilstrammet sivilisering og selvkontroll. Følsomheten overfor stank har skiftet, og er ikke bare et moderne påfunn. Forklaringen på disse forandringene er nok bare å finne i stankens rolle som et sosialt tegnsystem. Det fenomen som å propos 1800-tallets borgerklasse er blitt kalt deodorantisering - altså en økt følsomhet for lukter - kan også iakttas i andre epoker. En slik «deodorantisering» henger sansynligvis sammen med et spesielt system for makten som bygger på hierarki, og økt avstand 150

mellom styrende og styrte. I et fattig samfunn der de fleste ikke har noen anledning til å opprettholde god hygiene, kan stanken og dens motsetning, vellukten, akkurat som luksus i klesveien brukes til å legitimere nettopp gjennom avstand. At en overklasse bygger opp en ideologisk tekst ved hjelp av frangipanivann, moskus, lavendel, jasmin, bergamott og zibet er altså ikke noe nytt. Det opphøyde har alltid vært omgitt av vellukt, virkelig eller innbilt. (Antikkens grekere mente at parfymen hadde et guddom­ melig opphav, og hos Montaigne - som selv hadde hjertens lite til overs for dårlig kroppslukt - finner man den opplysning at Alexander den store hadde en svette som luktet godt.) Og stank har vist seg å kunne virke som en særdeles effektiv barriere mellom klassene. George Orwell skriver i Veien til Wigan at den innlærte formelen «de lavere klassene lukter» er «den virkelige hemmeligheten med klasseforskjel­ lene i vesten». Det er alltid mulig å overse diverse forskjeller i religion, rase, utdannelse og så videre; den fysiske motviljen er det derimot umulig å overvinne. Aversjonen mot dårlig ånde eller harsk svettelukt befester klasseforskjellene mye mer effektivt enn «utdannelse, penger eller byrd». Den dårlige lukten fungerer nok ikke lenger som det uoverstigelige klassehinder som i Orwells 1930-år, selv om en del av dette henger igjen, om enn uuttalt, skjult, for ikke å si innkapslet middelklassens høyst diskrete snobbisme. Nå fyller stanken en annen funksjon, selv i dag som skaper av «vi» og «dem», men nå er det ikke først og fremst de lavere klassene som lukter, nå er det de andre kulturene.

Om redselens historie Når Montaigne i et av sine essays skriver at redselen «er vondere og mer uutholdelig enn døden», har vi vondt for å forstå ham. For hva kan vel være verre enn døden? Kanskje fryktet han frykten så sterkt fordi det var en så vanlig følelse på hans tid. Det er enkelte som har karakterisert 1500- og 1600-tallet som «redselens århundrer», da det hersket en atmosfære av nær sagt evig skrekk. Jean Delumeau skriver i sitt verk om skrekkens historie at Europa lenge var behersket av en «beleiringsmentalitet». Kontinentet var preget av en følelse av å være angrepet fra alle bauger og kanter av sterke fiendtlige krefter, som dag og natt gjorde alt de kunne for å styrte kristenheten ned i det mørke intet. Det førindustrielle samfunnet var statisk, og det avfødte en statisk tenkemåte som gjorde at menneskene ofte reagerte med bekymring overfor alt som virket uvant eller nytt. Hele den verden som lå bortenfor landsbyens trygge horisont, ble betraktet med mistro. Bror­ parten av folkekulturens rike og høyst sammensatte vev av riter, regler og symboler dreide seg om å håndtere forskjellige farer. Den store trusselen kom fra naturen, som aldri sluttet å fylle det lille og svake mennesket med beven når det ble konfrontert med naturens ville uendelighet. Fremfor alt var det havet som skremte på en måte som er vanskelig å forstå for oss nåtidsmennesker. Den europeiske kulturen var lenge hardt bundet til landjorden, og det var bare med ekstrem motvilje man bega seg ut på sjøen. At Havet var en kilde til uendelig fryktsomhet skyldte imidlertid ikke bare at det var så farlig å ferdes på. Havet var også porten til det store ukjente. Bortenfor havet fantes farlige nye verdener, bare kjent gjennom forvirret kjerringsnakk om kjemper, kykloper og mennesker med nifse hundehoder. Og over havet kom dessuten de fiendtlige invasjonene og de store sykdommene. Denne angsten for havet som bærer av det ukjente var koblet sammen 152

med en stor redsel for fremmede. Det var tungt og besværlig å reise, og veifarende var et sjeldent syn i de aller fleste deler av Europa. De ble derfor ofte betraktet med en mistenksomhet som ofte slo over i ren skrekk, for de ble ansett som bærere av alt fra smitte og kjetteri til merkelige seksualvaner. (Denne skrekken er forklaringen på det mang­ fold av regler som omga reisende før, der man iblant forlangte pass og forskjellige skriftlige tillatelser for enkle ferder innenfor egne lande­ grenser.) Storm og tordenvær, stjerner, mørke og natt inngikk som elementer i samme evige skremselstukt. Man bevet også for visse fugler og dyr, virkelige (som ulver og flaggermus) eller helt innbilte (som de redsomme sjøuhyrene med tagger, enorme øyne og røde pupiller, som Olaus Magnus beskriver så inngående.) Man skalv også av redsel ved tanken på å møte noen av de forskjellige magiske vesener og ujordiske stemmer som kunne finnes snart nær sagt overalt i det stappfulle tomrommet rundt mennesket. (Disse onde vesener var slett ikke få. Bare antallet smådjevler i verden utgjorde ifølge en samtidig tysk kalkyle ikke mindre enn 2 665 866 746 664 stykker.) De styrendes skrekk var som regel oppriktig følt, og ikke noen oppvisning bare for å lure folket. Folk og øvrighet tillike delte den redsel vi finner noe mer berettiget, nemlig redselen for krig, sult og pest. Herrene ble også ridd av sine høyst private marer. Hva de fryktet mer enn noe annet var opprør, revolter og omveltninger, noe som forekom med en viss regelmessighet i den førindustrielle epoken. Adelens steile konservatisme hadde sin årsak i dens stadig skjeling til det uberegnelige folket. I adelens øyne tmet folket hele tiden med å forvandle seg til en ondsinnet masse, kronet av en mengde truende ljåer, klubber og voksbleke aristokrathoder tredd på staur. Til og med en slik redsel som troen på verdens nært forestående undergang var en pine først og fremst for de øvre folkelag. Både på 1300- og 1600-tallet var disse dumpe undergangsstemningene en gjenspeiling av et sam­ funn som kjente at det holdt på å fortape seg i en dyp og tilsynelatende uløselig krise. (Iblant håndterer man imidlertid denne trusselen med en selvfølgelighet som antyder en viss avstumpethet. For eksempel fant det i 1647 sted en merkelig disputt mellom riksantikvaren Bureus og astrologen Simon Wollimhaus i Uppsala; de to inngikk et veddemål om hvorvidt dommedag ville inntreffe allerede samme høst eller først neste vår, med sine respektive hus som innsats. Ingen av dem vant.) Noe som bidro til å nøre opp under denne urolige stemningen og følelsen av fare, var den stadige ryktespredningen. I det førindustrielle 153

samfunnet fantes det lenge ingen organiserte veier for spedning av nyheter. I beste fall kunne man få noen brokker informasjon fra preke­ stolen etter messen, men det aller meste kom i form av hørensagen og sladder. Det sier seg jo selv at mange av de ryktene som nådde ut til folk bare var løgn og forbannet dikt; selv helt korrekte informasjoner ble på sin lange vei fra munn til munn som regel forvrengt og tem­ melig oppblåste. Panikken livnærte seg av disse dunkle historiene som hele tiden piplet frem. Å skape et rykte var ofte ingen tilfeldig prosess, men kan ifølge Delumeau betraktes som det første trinn mot en slags reaksjon der folk kunne få utløp for sitt sinne eller sin redsel. Forut for opprør gikk det nesten alltid en ivrig ryktespredning, og det samme gjelder de anfall av heksehysteri som pinte Europa på 1500- og 1600tallet. Forskjellige mer eller mindre fantasifulle historier var ofte den utløsningsmekanismen som skulle til for at en spent situasjon skulle sprekke opp i et skred av iltre anklager, stenkasting og falsettskrik om blod. (Den frodige sladderen førte dessuten til at man aldri våget å slappe helt av. Selv stillheten kunne forventes å være svanger med noe ondt: alltid var det jo en eller annen ominøs hørensagen i sving.) De øvre samfunnslag kunne imidlertid gripe tak i denne store skrekken, sette navn på den, dele den opp i mindre og mer håndterlige deler og styre den i ønsket retning. (Det var i forbindelse med at man satte navn på skrekken at tidens aller verste grusomheter, som skjærsild og djevelsk hekseri, fant sin form i de lærdes studerkamre.) På den måten kunne de styrende avverge uro og spenninger som dukket opp i samfunnet ved å overføre det til forskjellige passende syndebuk­ ker. Og syndebukkene, hvem var det? Det var avvikere av alle mulige slag: kjettere, muslimer, jøder, gudsbespottere, hekser og andre, som avhengig av hvordan man fikk ånden over seg kunne jages, konver­ teres, isoleres eller ganske enkelt utryddes. Det er av aller største betydning for alle makthavere å ha denne kontrollen over redselen. Eliten i tidlig moderne tid brukte sin rett til å sette navn på redselen til å disiplinere folket. I moderne tid har kontrollen over skrekken fremfor alt blitt brukt til politisk mobilise­ ring. Nazismen er nok det kanskje mest vellykkede eksemplet på dette, idet den lyktes i å forene eldgamle motiver - som beven for den fremmede avvikeren Jøden - med den høyst nåtidige engstelse som alltid ligger og lurer under overflaten i en markedsøkonomi: redselen for økonomisk kollaps. Det skjer en del store forandringer i denne skrekkens grammatikk 154

frem mot 1700-tallet. Ifølge Delumeau blir den gamle beleiringsmentaliteten oppløst. Et kontinent kikker opp bak brystvernet og ser til sin uforstilte forbauselse at de talløse horder av angripere man alltid syntes man har skimtet på alle kanter, nå er forsvunnet i løse luften. De farverikt utmalte truslene har ganske enkelt nektet å bli til virkelighet; verden har ikke gått under, og heksenes onde trollformler har vist seg bare å være virkningsløse ramser av tomme ord. Lettet og med styrket selvtillit kan europeeren stryke sin lettere medtatte soldathjelm av hodet og i stedet gripe etter kolonisatorens hvite tropehjelm. Det vi kunne kalle skrekkformuleringsinitiativet, gled over fra kir­ kens folk til forskjellig slags profan ekspertise. (Ellers hadde ikke avkristningen vært mulig.) Et av de første eksemplene på dette er fra 1740-årene; da pisket fremfor alt legene opp en stor redsel ved utsikten til å bli begravd levende. En rikelig litteratur vellet frem, breddfull av sjeldsynt uhyggelige skrøner om skrik fra lukkede sarkofager, gravlagte som hadde gumlet i seg sine egne lemmer, tilsynelatende døde som hadde stått opp igjen osv. Dette ble etter hvert en sann besettelse i Europa. Man begynte å nøle lengst mulig med å begrave likene, for i stedet å svi dem med lys og snitte opp fotsålene deres med barberkniv, alt for å forsikre seg om at de virkelig var så døde som de så ut til å være. I Tyskland bygde man på slutten av 1700-tallet opp en rekke såkalte repositorier; der la man forskjellige tvilsomme tilfelle på rekke til beskuelse, alle med små bjeller knyttet til armene. På 1870-tallet ble denne faren en gang for alle avsannet av samme laug som en gang hadde skapt den: legene. Det som hadde skjedd, var en forsmak på det fenomen som i den senere tid er blitt kalt moralsk panikk. Redselens objekt har også vekslet. Da tenker jeg ikke så mye på syndebukkene og de stigmatiserte avvikerne, som fremdeles finnes, selv om de til en viss grad har skiftet gestalt. Som etnologen Jochum Stattin har påpekt, nærte man tidligere stor redsel for naturen; i dag er det snarere tvert imot: Nå har vi omsorg for naturen og skremmes i stedet av mennesket. Trusselen kommer ikke lenger så mye fra naturen som fra mennesket selv. Skrekken i fortiden tok ofte en svært håndfast form: varulver, troll, vetter og så videre. Menneskene hadde også til­ gang til diverse regler og knep for å mestre disse farene (for eksempel skjerme seg mot vampyrer med hvitløk og mot spøkelser med tre dråper svovel.) Dagens skrekk er mer diffus av seg og derfor også mye vanskeligere å håndtere. Den er sjelden knyttet til hverdagslivet og 155

berører en ikke alltid personlig. Skrekken blir i stedet gjerne koblet til trusler av fjernere, global natur - miljøødeleggelse, atomkrig, trusler som selv om de kan være altfor virkelige, ofte er temmelig uformelige for det enkeltmennesket som prøver å gjøre noe med dem. Den moderne redselen er dunkel og unnvikende. Man kan lure på om dette ikke har å gjøre med at Legen har fått den rollen Presten tidligere hadde som Skrekkens yppersteprest. Bevaringen av kroppen har nå fått den sentrale rolle i menneskenes liv som bevaringen av sjelen hadde tidligere. (Moderne mennesker har som kjent ingen sjel, bare psyke.) Presten skremte folk ved å utbrodere alt som truet deres salighet, men samtidig tilbød han også total forløsning fra denne ulykke: Hvis man bare nøye fulgte forskriftene og formlene, var sjelen garantert redning i den vakre hinsidige verden som ventet. (Og det var jo ingen som kunne kontrollere hvorvidt dette holdt stikk.) Det er nok derfor et 1500-tallsmenneske som Montaigne kan si at han frykter frykten mer enn døden. Døden var bare en tilsynelatende trussel. I for­ hold til en prest er en lege temmelig maktesløs. Kroppens triste forfall kan kanskje utsettes en smule, men i det lange løp er ikke kjødet til å redde. For et menneske som ikke bare har kropp, men også er kropp, finnes det til syvende og sist ingen redning, ingen forløsning og ingen trøst. Den moderne dødsangsten er derfor en varig og i bunn og grunn ubotelig tilstand. Den dunkle skrekk som piner oss nå for tiden, har nok også et annet opphav, nemlig den lange historiske prosessen som har medført at frykten er blitt støpt om til selvkontroll. Den sosiale kontrollen i gamle dager bygde først og fremst på forskjellige ytre trusler. Da det moderne Europa vokste frem, skjedde det også en overgang fra en kultur bygd på straff til en kultur bygd på skam; den ytre kontrollen ble erstattet av en indre kontroll, i form av en nagende dårlig samvittighet. Og dermed er det, i den halvbevisste skumring vi kaller vårt indre, blitt sådd en uro som vi aldri blir riktig kvitt igjen.

Om gråtens historie En av de ting som slår et moderne menneske ved møtet med det gamle Europas gester og dagligdagse geberder, er de stadig nærværende tårene. Det ble grått i strie strømmer i Vanden regime. Denne tåreflommen kommer ikke av at menneskene skulle ha hatt så mye mer å gråte over (det er en høyst tvilsom påstand, nettopp av den grunn at den ble klekket ut på 1900-tallet, dette onde sekel som nok har skapt mer ulykke og elendighet enn noen annen epoke.) Gråten den gangen innebar noe helt annet enn i dag. Det var en annen gråt. Sterke følelser og tårer var svært vanlig i middelalderen, både i mer privat sammenheng og i forbindelse med forskjellige åpne høytidelig­ heter av religiøs eller profan natur. Og alle gråter: kvinner og menn, høy og lav. På denne tiden kan sågar en stor krigerkonge fortape seg i voldsom affekt. Karl den store står på de grønne markene ved Roncevaux ved sin falne nevø, skjelver, omfavner kroppen, besvimer og faller ned på den døde, kvikner til en smule, river seg i håret, river i klærne og hikster i fortvilelse: «Jeg vil ikke leve lenger.» Rundt ham står hæren på 100 000 mann, tungt væpnet, og alle er grepet av kongens hulkende sorg, og «det er ikke én som ikke gråter voldsomt». En lignende følsomhet kan man finne i det gamle sagnet om kong Arthur, som er vel beslått med krigere som feller tårer, besvimer og sørger så høyt og voldsomt at man begynner å lure på om ikke liv og forstand er i fare. Det er åpenbart at man i tidlig middelalder verdsatte sterke, spon­ tane og åpne følelser. I stedet for som i vår moderne kultur å prøve å skjule forskjellige intime følelser, prøvde man i eldre tider å foredle følelsenes form, kle dem om til å bli et vakkert skuespill. Tårene var vakre og oppbyggelige. Å ikke ha evnen til å gråte var en stor mangel. Hovedpersonen i Gudrunskvadet sitter hos den døde Sigurd og sørger tungt. De som omgir henne er bekymret, for Gudrun gråter ikke, og kan dermed ikke trøstes: 157

Fram gjekk jarlar, som fullkloke var, den harde harmen å hugge dei freista. Men gråte kunne Gudrun ikkje: bringa var sår, så ho breste måtte. Å ikke kunne felle tårer kunne til og med betraktes som en alvorlig forstyrrelse. For eksempel mente man at man kunne avsløre hekser ved at de ikke kunne gråte. Det var evnen til sterke følelser som gjorde mennesket til menneske, dette uansett kjønn. På 1500- og 1600-tallet fortsatte følelsesuttrykket å være både sterkt og offentlig. Visse fysiske uttrykk for sterk sinnsbevegelse kom riktig­ nok til å bli møtt med lite nådige miner, men det gjaldt ikke tårene. Det var en tid med hardt spente følelser, da gråt og hulk blant annet inngikk som en ikke uviktig del i den politiske kultur. Under svenske riksdager på denne tiden skjærer rett som det høylytt gråt, skrik og klagerop gjennom luften. (Et nåtidsmenneske ville sikkert heve øyen­ brynene overfor en slik forsamling, som kanskje ville minne en om en krysning mellom en tungetalende frikirkemenighet og en gjeng miljø­ aktivister som krangler om dagsordenen på en konferanse.) Mann­ haftige krigere som mener å være offer for en eller annen ulidelig krenkelse, løper avsindige omkring og gråter så det skvulper, hvorpå de stormer ut av portene for å segne om på en av tidens mange slag­ marker. Geberdene er voldsomme, ropene høye. Dette er en del av det Johan Huizinga har kalt «livets sterke farver», en spesiell følsomhet der alt man opplevde ennå hadde «samme umiddelbare og selvfølgelige preg som glede og sorg stadig har for barnesinnet». Dette ytret seg blant annet i en evne til raske og brå stemningsomslag, der, som Lasse Lucidor skriver, «lyst følger gråt; gråt ender i sang». Tårer var altså ennå felleseiendom, helt uavhengig av posisjon og kjønn: det Gunno Dahlstierna kaller «øyets perlekanal» ble ofte og gjerne benyttet av menn. Pseudonymet Skogekår Bergbo forsikret stolt sin attrådde Venerid at «om mina tårars flod ditt hjarta kunde blota, / så gråte jag ån mer och kund’ ej annat skota». I løpet av 1600-tallet ble disse forskjellige sentimentale holdningene forsterket. (I tidlig barokk hadde kjærlighetspoesien vært klart intellektuell i sin karakter, men 158

utviklingen gikk i retning av en mer rendyrket følsomhet som man også kan ane i andre typer kunst, for eksempel maleriet.) Og selv i neste århundre var det fullt tillatt å gråte offentlig, under en stor høytidelighet, ved høytlesningen av en gripende roman, og så videre. Hvordan skal vi forstå disse evige og evinnelige tårene? Det er ganske klart at vi har å gjøre med et annet lynne enn det moderne. Det europeiske mennesket som her kommer oss i møte, er ennå ikke blitt fanget i sivilisasjonens harde jernbur. Dette menneskets selvbehers­ kelse er like uutviklet som dets psyke er komplisert, idet psyken smelter sammen så sterke motsetninger. La oss ikke ett eneste øyeblikk fortape oss i den tidsmessige provinsialisme som mener at disse menneskene var mer «barnslige» eller «uutviklede» enn det vi er. Deres rasjonalitet var bare en annen. De frittflommende tårene var sannsynligvis ikke bare en følge av at disse menneskene var mindre følelsesmessig behersket - hemmet? enn hva vi er. Det henger nok også i høy grad sammen med at grensen mellom privat og offentlig var en annen den gang. Når noen var syk, var det alltid klynger med tilskuere rundt sengen; madame de Sévigné har beskrevet en scene der et banalt kolikkanfall er blitt til et vakkert skuespill, der særskilt veloverveide skrik og geberder blir imøtekommet med anerkjennende kommentarer fra dem som står rundt den syke. Det var ikke mulig å trekke seg unna - hvis man nå i det hele tatt ønsket det; ensomheten ble som kjent lavt verdsatt i det førindustrielle samfunnet. Det moderne privatlivet hadde fremdeles til gode å bli til. Sippingen under den tidlige moderne epoken var også delvis et klassespørsmål. I denne tiden utviklet det seg en særskilt «fin» følsomhet, der tårene som ble felt ved høytlesningen av en god roman, var beviset på at man hadde sinnets sanne adelskap. Det er på 1800-tallet forandringen skjer. Gråten blir privatisert og feminisert. Også tidligere har det vært en forskjell mellom mannlige og kvinnelige tårer. Den franske forskeren Héléne Monsacré har under sine studier av Iliaden sett en forskjell mellom gråten hos de forskjel­ lige kjønn. Kvinnene gir uttrykk for en sorg som er passiv i sin karakter - vi har for eksempel Andromake og hennes tjenestekvinner som utgyter sine «engstelige tårer» over Hektor før han setter sin buskvaiende hjelm på skolten og forsvinner ut i krig mot akaierne. Mennene lider mye mer aktivt: Deres voldsomme sorg er et uttrykk for deres mandighet og skiller dem fra det klynkende og gnålete fruentimmeret. Man kan ane en viss kjønnsforskjell selv i tidlig moderne tid. Menns 159

tårer ble tydeligvis ansett som mer verdige enn kvinners. Mannfolkgråten er akkurat som i tilfellet med Iliaden mer pompøs: Menn snufser og gråter helst i forbindelse med store tilstelninger, som i teatret. Kvinnetårer vil man derimot gjerne koble sammen med små hverdagslige trivialiteter. Det er forskjellige dimensjoner i de to kjønnenes gråt. En gråtende kvinne kunne derfor i likhet med Pamela i Samuel Richardsons kjente brevroman fra 1740 av samme navn - få en skikkelig refselse for hulkingen sin og måtte finne seg i å bli kalt en «fjollete liten gås». Alle tårer var ikke like vakre. I begynnelsen av 1800-tallet endres tårenes mening grunnleggende. De blir stadig mer et eksklusivt privat tegn, samtidig som gråten begynner å forsvinne ut av det offentlige liv. Den sterke affekten gir også etter for en ny slags følelse, den sørgmodige melankoli. Følelsenes retning blir så å si lagt om, fra å være støyende utadrettet til å bli mer sublimt introverte. Menneskene kler seg i ensomhetens mørke kappe og begynner som Byron å felle sine tårer i taushet. De koder som styrer følelseslivet og følelsenes uttrykk, begynner å skifte. Forskjellen mellom kjønnene øker. Som Anne Vincent-Buffault har vist, begynner gråt også å bli til noe spesielt kvinnelig. (Det var så feminint at enkelte betraktet fravær av tårer hos en kvinne som et tegn på homoseksualitet.) I sin gjennomgang av litterære skjønnånder som Stendahl, Balzac, Flaubert og de Musset har hun også kunnet vise hvordan tårer blir stadig mer upassende for en mann. Det kunne han bare tillate seg ved visse spesielle tilfeller, som for eksempel når noen nære og kjære var død. Dette er den viktorianske epoken, og den nye tids mann, den prydelige borger, er helt stappfull av griller om avholdenhet og streng selvkontroll; å ha et fast grep om følelsene blir like viktig som å kunne kontrollere sin seksualdrift eller sin bankkonto. Særskilt i annen halvdel av 1800-tallet kan man se et sjeldsynt sterkt angrep mot all løssluppen følsomhet, som blir spottet som billig sentimentalitet - et angrep som forresten rullet videre inn i vårt eget århundre. Gråt blir betraktet som noe litt latterlig, som man bare forbandt med kvinner og bortskjemte barn. Og tårene, de kvinnelige tårene, blir snudd til å bli enda en anklage mot kvinnene. Deres evige tuting og snufsing var enda et bevis på det kvinnelige nervesystems underlegenhet, på den overfølsomhet som gjorde det plent umulig å holde ut med dem i samfunnslivet. Regelen blir nå at man ikke skal vise sine aller sterkeste følelser offentlig. Gråten er blitt obskøn, eklende og uanstendig; menn i min 160

generasjon vil heller bli overrasket med ereksjon enn med tårer. I det gamle Europa fantes det velutviklede koder som hjalp menneskene med å håndtere disse mer uvanlige og ikke så rent lite oppskakende opplevelser - fødsel, kjærlighet, død og så videre, koder som nå er gått tapt. Vi er fri fra deres stive ritual, men fri til hva? Om et menneske fra forgangenheten så oss i dag, ville vedkommende sikkert synes at vi virker følelseskalde. For det som er merkelig, det er ikke at de gråt så mye, men at vi gråter så lite.

11. Fortidens landskap

Piken og østersene Ingen tilfeldig betrakter av 1600-tallets billedkunst ville vel finne på å si at den er spesielt vanskelig å forstå, men sånn er det nå allikevel. Selv genremaleriets små hjemmekoselige interiører fra dagliglivet, med alt hva det inneholder av lekende barn, fulle menn og muntre kvinner, kan etterlate en nåtidsbetrakter fritt svevende i et slags ikonografisk tomrom. Disse tilsynelatende enkle bildene er nemlig stappfulle av symboler og allegorier som vi sjelden ser og nesten aldri begriper. 1500- og 1600-tallet var en tidsalder da en i alt vesentlig muntlig kultur begynte å gi etter for en kultur som i høy grad bygde på øyets fornemmelser. Og et sted i den fremdeles smale kløften mellom poesi og billedkunst vokste alle disse symbolene. Kulturen var helt gjennomsyret av dem, og ved hjelp av dette velkjente billedspråket - som hadde stivnet til et slags system av hieroglyfer - kunne samtidens mennesker dechiffrere de forskjellige kunstverk de møtte. Det som for oss ser ut som en samling spontane gester og trivialiteter fra hverdagen, var for den tids mennesker en tekst som de kunne lese som en tekst i en avis. Selv står vi der og plirer. Nederlandsk genremaleri kan på sett og vis være like vanskelig å begripe som abstrakt samtidskunst: Hvis vi omgående vil dekodifisere disse bildene, er vi i begge tilfelle henvist til diverse teoretikere. (Forskjellen er imidlertid at mens et 1600-tallsbilde av en Jan Miense Molenaer eller en Frans Hals kan nytes umiddelbart og uten videre, så kreves det en ikke ubetydelig estetisk selvovervinnelse for å synes det samme om en Willem de Koonig eller en Jackson Pollock.) For selvsagt kan bildene fra det syttende århundre være vanskelige. Kanskje har vi en fornemmelse av at den lille hundevalpen står for lærenemhet; kanskje kan vi med litt hjelp forstå at drueklasen noen holder i stilken, er et symbol for trofasthet i ekteskapet, men hvordan i huleste skal vi kunne vite at ferskenen står for sanndruhet og at 162

kringlen er et sinnbilde for kampen mellom godt og ondt? Se bare på den nederlandske kunstneren Jan Steens bilde av en pike som spiser østers, malt i slutten av 1650-årene. De fleste av oss ville vel ved et kort blikk på bildet oppfatte det som en høyst uskyldig fremstilling av et lite måltid med østers, brød og hvitvin. Det er feil. (Broby Johansen begår faktisk den feilen i sin posthumt utgitte Livet i kunsten.) Bildet er egentlig sterkt erotisk ladet. For å skjønne det må man vite at det piken spiser, østers, ble ansett som et afrodisiakum. På bildet ligger de åpne til å strø krydderet i; de kan uten videre tolkes som enkle bilder av det kvinnelige kjønnsorgan - på østersen hun holder i hånden er det til og med antydet en skjedeåpning. Legger vi så til pikens selsomme, litt lekne ansiktsuttrykk og - særdeles viktig - sengen som skimtes i bak­ grunnen, tror jeg betydningen er klar. Det vi ser under den enkle hverdagsscenen er en seksuell invitt, en erotisk flørt i olje. Men visst er bildet tvetydig, og nettopp tvetydigheten er noe som betegner seksualitetens historie på 1600-tallet. Hva kan vi egentlig vite om seksualiteten i denne epoken? Piken med østersen illustrerer vel hvor vanskelig det kan være å nærme seg slike spørsmål, nettopp fordi så mye er forandret når det gjelder forestillinger og tegnsystem: Det som er erotisk ladet for fortidens mennesker, behøver ikke være det for oss og vice versa. På overflaten kan det hele virke enkelt. Seksuell frilynthet, frekke vitser og usjenerte geberder var en del av atmosfæren i 1600-tallets Europa. Det ser ikke ut til at kirkens harde og skyldtyngede holdning til kjønnslivet hadde slått ordentlig rot blant folk på denne tiden. I stedet var den seksuelle åpenheten stor. Det var for eksempel etter alt å dømme en betraktelig overbærenhet med forskjellige former for barns seksualitet. Den moderne regel at barna skal holdes skarpt adskilt fra alle hentydninger til kjønnslivet gjaldt ikke den gangen; ekvivokke vitser og leker var slett ikke uvanlig i omgangen med barna. Denne intimitet var imidlertid ikke incestuøs i sin karakter, men må sees som et aspekt av tidens åpenhet og uutviklede barndomsbegrep. Det var tydeligvis ingen som trodde at seksuelle hentydninger skulle kunne besudle et barns uskyld. Det er imidlertid en del som taler for at seksuallivet ble bedrevet med noe mindre flid enn i dag. Den nesten kroniske trangboddheten og mangelen på isolasjon - noe som gjaldt både høy og lav, mangelen på effektive prevensjonsmidler, samt underernæringen, den dårlige hygie­ nen og de mange sykdommene la ofte hindringer i veien. Familien var 163

på denne tiden først og fremst en økonomisk enhet, og de ofte forekommende fornuftsekteskapene tør ha utgjort en karrig grunn for det ekteskapelige samliv. Imidlertid førte utviklingen mot kjærlighetsekteskap og økte følelsesmessige bånd innenfor familien til at den seksuelle nytelsen fikk en større plass innenfor ektestanden mot slutten av århundet. Men selv om sex ble betraktet som noe helt nødvendig for den psykiske og fysiske helse, ble det likevel snakket mye om seksuell avholdenhet på denne tiden. Det gjaldt særlig mannen; hans orgasme ble sagt å ha en bestemt grense som det var direkte farlig å overskride de lærde kranglet om hvorvidt den lå ved fem per natt eller to per måned. Væske fra hele kroppen, og da særskilt fra hjernen, ble sagt å gå til produksjon av sperma, og derfor var det farlig med for mange utløsninger. (I en håndbok nevnes blant annet det reddsomme tilfellet med en mann som hadde hatt sex så ofte at hjernen hadde krympet til knyttnevestørrelse.) Altfor mye sex kunne føre til svekket syn, dårlig hukommelse og til og med et kortere liv. Tilbakeholdenhet var også av viktighet, da man trodde at barnets konstitusjon i ikke ubetydelig grad ble styrt av foreldrenes fysiske tilstand i befruktningsøyeblikket. Et altfor iherdig sengeleie ble antatt å kunne resultere i avkom som ble sykelig, klossete eller til og med imbesilt. Kopulasjon skulle helst finne sted bare når kontrahentene var uthvilte, edru og i vigør. De sakkyndige tillot heller ikke hvilke som helst samleiestillinger, det skulle bare forekomme stillinger som a) fremmet befruktningen og b) ikke gikk mannens ære for nær. Stående og sittende knull var mindre gunstige med henblikk på punkt a), og alle stillinger med kvinnen ovenpå ble avvist under henvisning til punkt b). (Et barn som ble til under samleie i den stilling sto dessuten i fare for å bli skjeløyd eller sågar også dverg.) Når det gjaldt prevensjonsmidler, fantes det kunnskap om flere forskjellige teknikker på denne tiden, men de ser ikke ut til å ha vært noen videre omfattende eller utbredt kunnskap. (Bruken av preven­ sjonsmidler økte imidlertid åpenbart blant de høyere klassene i Europa mot slutten av århundet.) Coitus interruptus var naturligvis alltid en mulighet og var uten tvil den vanligste prevensjonsteknikken, samt dessuten coitus reservatus - samleie uten at mannen fikk utløsning, kombinert med forskjellige alternative teknikker som analsex. (Det finnes indikasjoner på at oralsex ikke var så vanlig, sannsynligvis på grunn av den mangelfulle hygienen, ikke minst genitalt.) Det var dess164

Piken med østersene D et vi ser under den enkle hverdagsscenen er en seksuell invitt, en erotisk flørt i olje. Og under bildet fin n es enda et bilde. (Jan Steen: Vike m ed østers)

165

uten et stort arsenal forskjellige mirakelkurer, drikker, urtedekokter og så videre, men de hadde sannsynligvis svært liten praktisk betydning. Kondomer opptrådte først på slutten av 1600-tallet, men de var så vanskelige å få tak i og ble ikke først og fremst sett på som et prevensjonsmiddel, men som beskyttelse mot veneriske sykdommer. (Det eksisterte en stadig trussel fra veneriske sykdommer på denne tiden, og trusselen kom fra både gonorré og syfilis. Sistnevnte hadde vært epidemisk, rask og dødelig i sin fremferd, men var på dette tidspunkt stanset ved hjelp av den farlige kvikksølvkuren.) Var det da noen forskjell i seksuelle vaner mellom de forskjellige klasser? Den engelske historikeren Lawrence Stone mener at de lavere samfunnssjikt var mer snerpete og mindre oppfinnsomme enn over­ klassen: Mye erotisk eksotisme som forekom i overklassen, var ukjent blant vanlige mennesker, mener han. Spørsmålet er om det virkelig stemmer. I Sverige ble bøndene på 1600-tallet ofte fremstilt av adelen som rå driftsvesener som drakk, sloss, spydde og knullet om hverandre. Adelsmannen derimot ble skildret som den forfinede som behersket sine lave lidenskaper og lyster. Det er en fare for forvrengninger på begge hold: I England var det en del av den antirojalistiske retorikk å fremstille konge og adelsmenn som erotisk løsslupne (og dermed moralsk klanderverdige), i Sverige er det bøndene som måtte være syndebukker for denne ideologien. I det gamle Europa var forskjellige former for stygg seksuell baktalelse ofte en del av undervegetasjonen i den politiske retorikk. Det er megetsigende at ved praktisk talt samtlige tilfelle av detronisering av regenter i den tidlige moderne epoken inneholdt kampanjene mot dem elementer av seksuell svart­ maling: Det var tilfellet både med den engelske kong Karl I (halshugd i 1649) og med den franske monarken Ludvig XVI (halshugd i 1793). Sveriges Gustav IV Adolf - som endte som fordrukken og forvirret oberst Gustafsson på vertshuset «Zum weissen Rossli» i St. Gallen i Sveits - var pint av ryktene om Gustav IIIs impotens og at hans egentlige far skulle ha vært den velutrustede hoffstallmesteren Adolf Fredrik Munck; hva ham selv angikk, var det en rekke rykter i omløp om hans underlige seksuelle appetitt. Den store åpenheten til tross, eksisterte det likevel betydelig seksuell undertrykkelse på 1600-tallet. Selv om for eksempel homoseksualitet ikke var viet særlig oppmerksomhet og åpenbart ikke ble ansett som noe større problem, fantes det en mørk arv fra middelalderen som på dunkelt vis koblet sammen homoseksualitet og kjetteri. Det virker som 166

om homoseksuelle alltid har fått svi i urolige tider preget av forfølgelse - de ser ut til å ha vært en passe svak og passe avvikende gruppe som det er passe risikofritt å ta for seg; og en del av de ofre som krevdes i alt hysteriet som ble pisket opp rundt heksejaktene, var nettopp homo­ seksuelle. For øvrig finnes det forskere som mener at den moderne mannlige homoseksualiteten blir til i denne epoken, noe man interessant nok har villet koble til kjærlighetsekteskapets gjennombrudd. Dette førte til at hustrurollen ble omformet: De følelsesmessige og seksuelle funksjoner som tidligere mye hadde vært elskerinnens dont, kom stadig mer til å bli en oppgave for den ekteviede make. Den separate mannsverden man hadde hatt tidligere forsvant, hvilket hevdes å ha skapt forutset­ ningen for homoseksualiteten slik vi kjenner den i dag. Disse forand­ ringene får fullt gjennomslag først på 1700-tallet. Tidligere kunne en mann sette på en annen mann uten at noen av den grunn trakk hans mannlighet i tvil eller tvilte på hans interesse for kvinner. (Dette var aller mest utpreget i antikkens Hellas, der disse seksuelle kontaker nesten utelukkende foregikk mellom eldre menn og unge gutter, og da som et nesten rituelt spill som uttrykte sosial underkastelse og dominans. I Roma ble sex med ynglinger betraktet som et fullgodt alternativ til samleie med voksne kvinner - sistnevnte alternativ var skremmende for enkelte, da man mente det kunne vekke ukontroller­ bare pasjoner.) I 1700-tallets London dukker imidlertid «Mollyen» opp, den flørtende mann som har anlagt den feminine måten å gå og snakke på: en han-hun som bare var seksuelt interessert i menn. Dette var noe nytt. Det fantes i det hele tatt en velutviklet dobbeltmoral som de fleste levde både etter og under. Mannen kunne gjerne ha seksuelle erfaringer før ekteskapet, mens kvinnen helst skulle være uskyldig. Ektemannens små amorøse eskapader var som regel høyst tilgivelige, mens kvinnelig utroskap ble fordømt med iver og ettertrykk. Ren fattigdom og forskjellige former for avhengighet var ofte med i bakgrunnen når menn tok seg elskerinner - særskilt var tjenestepikene i hjemmet svært utsatt for denslags - og mannfolk i høye embeter kunne iblant kreve seksuelle tjenester av de underordnedes hustruer eller døtre. Det tvetydige i 1600-tallets seksualitet viser seg ikke minst i synet på kvinnen. Kvinnen blir i mange forskjellige sammenhenger fremstilt som en i høyeste grad kjønnslig skapning, hvis drifter ofte var sterkere enn mannens. Både i den lærde verden og i den folkelige kultur snakket 167

man gjerne om kvinnens umettelige lyst, og mange mente også at kvinner var mer seksuelt krevende og kunnskapsrike enn menn. ( I denne sammenheng unnlot man ikke å påpeke at kvinnen i motsetning til mannen var kapabel til gjentatte orgasmer: En kvinne kunne jo avvikle en hel rekke menn før hun var helt tilfredsstilt.) Den kvinne­ lige seksuelle nytelse ble betraktet som noe av en selvfølge. I Georg Stiernhielms lille dikt «En allvarsam gåta, stålld till alle vackre damer» er kvinnen høyst aktiv: Det er hun som for sin egen tilfredsstillelses skyld tar initiativet til samleiet, og det er hun som fører det til sin fullbyrdelse. Når som mig kommer an en lust at jag vill leka så går jag till min van, min frojd och tidsfordriv; jag fattarn om sin hals och tryckern till mitt liv. Jag gripern på sin snarr: Ho vill mig det forneka; jag drager’n upp och ned; jag tagern på sin kvicka; jag gnidern av och till, till dess han riktig står; sen staller jag min van emellan ben och lår. Och borjar så en lek, som bast sig månde skicka. Jag fingrarn, fiddlarn till mins hjartans lust och frojd; jag går’n upp och ned, till dess jag år fornojd. Gifte menn hadde en ekteskapelig plikt til å tilfredsstille sin hustru, en plikt som ikke sjelden ble skildret som en belastning; unge hustruer kunne anklages for å trette ut sine menn i sengen. Et meget malende bilde av den vellystige, krevende kvinnen kan man finne i diktet «Brollops besvårs ihugkommelse» - et anonymt verk fra århundrets senere halvdel. Der skildres hvordan den nygifte Pår Ersson, slapp og utmattet av dagens plikter «i embete og husholdning», gir seg på hjemvei for å sove: Ville dår han i sångena sot, sitt stora bekymmer glomma och ligga i ro, forstårka de kraftlosa lemmar kommer då hustrun i flång, som gick hela dagen i vållust, med sin vitblota kropp, upptånd, upphetsad till ålskog, lågger sig hos sin man, som låg i sotaste somnen, med sin kdttrika kropp, att bråden i sångena knarka. Antingen år hon kall om lår som liket i graven, eller år hon fullstinn, skum-sjudande, pustande, droppogd, 168

eller och ar hon vred och svårjer i tusende former, putlar och ramlar i sang så lange som halsen han orkar, mannen tanker, han år då vaknad i helvetes fdrhus, tvivlar om han får se med liv den signade dagen, eller år hon både vånlig och from, med mysande munne, lågger sig hos sin man, ler, kittlar, klappar och kysser Fattig Pår Ersson, han måste dåran, han vill eller intet. Den sterke kvinnelige seksualiteten ble til dels forklart som et rent biologisk faktum; den ble koblet sammen med den menneskelige reproduksjonen. På 1600-tallet ble forestillingene om livets opphav i mangt og meget farvet av Galenos’ teorier, som sa at det fantes både en kvinnelig og en mannlig spermie. Og i motsetning til gamle Aristote­ les’ teser - som hadde dominert på 1500-tallet - fikk kvinnen derfor en aktiv rolle i befruktningen: også hennes sæd trengtes for at et barn skulle bli til. Det fantes også en vidt utbredt forestilling om at kvinnens orgasme var nødvendig for befruktningen. Orgasmen var ifølge enkelte nødvendig for at kvinnen skulle gi fra seg sin sæd, andre mente at den fikk livmoren til å åpne seg for mannens sperma. (Interessant nok tillot den franske katolske kirke på 1600-tallet kvinnelig onani nettopp av denne grunn, forutsatt at den fant sted umiddelbart før samleiet eller i de tilfelle der mannen fikk orgasme, men kvinnen selv ble uten.) En fransk lege ved navn Venette mente at livmoren hadde en nærmest umettelig hunger etter mannlig sæd: Uten mannens sperma ville den rikt strømmende kvinnesæden bare samle seg opp og begynne å råtne, noe som til slutt ville drive kvinnen fra vettet. Kvinnen ble altså på denne tiden fremstilt som av natur lysten, og det hadde man gjort siden middelalderen. Kvinnen ble i og med dette også farlig, en skummel fristerinne - så sent som i middelalderen ble jo slangen i paradiset avbildet med kvinnelig ansikt og bryster. En gjenspeiling av disse ideene om kvinnen og hennes farlige kjønn er å finne i tidens forskjellige forestillinger om menstruasjonen. Under mensen, het det seg, utgikk det giftige damper fra kvinnen - dette var årsaken til smerter og forskjellige mensplager. Disse giftige dampene gjorde en menstruerende kvinne farlig. En teori sa at de giftige dampene kunne kanaliseres ut gjennom øyet, og at kvinnens blikk kunne misfarve et speil. En annen teori hevdet at hvis en menstrue­ rende kvinne dyttet håret ned i kumøkk og holdt det der lenge nok, ville håret bli forvandlet til giftslanger. 169

1600-tallets kvinne var utsatt for hard undertrykkelse, hun ble betraktet som et annenklasses menneske og en tredjeklasses borger. (Det er interessant å merke seg at fra denne tiden begynner dogmene om kvinnens underlegenhet i stadig større grad å bli understøttet av mer eller mindre forskrudde henvisninger til naturen, og i stadig mindre utstrekning av forskjellige teologiske begrunnelser.) Denne merkelige tvetydigheten, at kvinnen både var underlegen og farlig, fikk sitt aller uhyggeligste uttrykk i hekseforfølgelsene. Visse momenter i disse hendelsene kan man utvilsomt tolke som et angrep mot den sterke og ville kvinnelige seksualiteten og som et forsøk på å temme kjønnslivet. Heksejegerhåndboken par excellence, Heksehammeren, sa det meget tydelig: «Alt hekseri kommer av kjødets lyst, der kvinner er umette­ lige.» Bildet av den vellystige kvinnen var en viktig del av hekseforfølgelsenes ideologiske grunnlag og psykologiske forutsetning. Kvinnens sterke seksualitet blir her vendt mot henne, forskjellige seksuelle fantasier som kvinner nærte, ble diabolisert og forvrengt til svarte anklager. Dette angrepet mot den kvinnelige seksualiteten var bare ett element i den lange utviklingen som ifølge Michel Foucault førte til at barnets kjønn ble pedagogisert, barneavl sosialisert, awikene psykiatrisert og kvinnekroppen hysterisert. Dette angrepet mot den sterke kvinnelige seksualiteten skulle komme til å triumfere helt frem mot 1800-tallet, da kvinnen - i grell kontrast til 1600-tallet - kom til å bli fremstilt som et i bunn og grunn aseksuelt vesen, hvis lyst ble til en forstyrrelse, en sykdom. Jan Steens bilde av piken og østersene viser seg å ha enda en bunn. Det er både en skildring av et måltid og et erotisk bilde. Men under denne seksuelle flørt i olje kan man ane et tredje bilde, bildet av 1600tallets kvinne, den lystne, den farlige.

Den viktorianske seksualiteten Den 17. juni 1876 gikk oberst Valentine Baker på et tog som skulle føre ham fra det lille tettstedet Liphook i Sussex til London, en reise på noen timer som skulle rasere hans liv fullstendig. Hans eneste med­ passasjer i førsteklassekupeen var en ung dame på noenogtyve år, miss Dickinson. De to begynte å snakke om vær og vind. Samtalen fløt lett, og da toget passerte Woking hadde den godeste oberst - som var krigs­ veteran både fra Afrika og Europa og altså ingen lettskremt herre opparbeidet tilstrekkelig mot til å våge å legge armen rundt midjen til miss Dickinson og gi henne et kyss. Det skulle han aldri ha gjort. Miss Dickinson rev seg løs. Hun trakk i nødbremsen. Ingenting skjedde. (Den viste seg senere å være ødelagt.) Da de første passasjervognene for tog ble bygd, fikk de en form som var identisk med de hestedilligenser som trafikkerte veiene i Europa på den tiden. Dette betydde blant annet at det lenge ikke fantes korridorer i disse vognene: hver kupé var en egen liten avdeling som bare kunne nåes fra utsiden. Den unge damen, som åpenbart var fullstendig skrekkslagen, hadde i sine egne øyne intet annet valg enn å åpne døren til kupeen. På utsiden av vognen var det et lite stigtrinn. Hun vaklet ut på stigbrettet. Der ble hun hengende i fartsvinden og rope på hjelp, mens obersten gjorde hva han kunne for å hindre at hun falt av. Etter en stund ble toget stanset av en person som hadde sett miss Dickinson dingle forbi. Under resten av reisen ble miss Dickinson ledsaget av en prest, mens to andre herrer overvåket oberst Baker. Den reddsomme affæren rystet hele samtidens England. Den ble til og med tatt opp i parla­ mentet, der saken ble beskrevet som «en av de mest skandaløse og skjendige forbrytelser som noensinne er begått». Det hjalp ikke at obersten ba om unnskyldning på alle tenkelige måter, saken måtte opp til doms. Under rettssaken buldret dommeren over Bakers alvorlige 171

forbrytelse: Han hadde faktisk kysset en ung ugift kvinne uten hennes tillatelse. Straffen ble også hard: foruten at han skulle betale saksom­ kostningene og bøter på 500 pund, ble Baker dømt til ett års fengsel. Men neimen om dette var strengt nok. Dronning Victoria var som vanlig not amused, og sørget derfor for at Baker ovenikjøpet fikk sin avskjed fra hæren. Obersten var dermed fullstendig skandalisert. Etter å ha sonet sin straff ble han tvunget til å forlate landet og søke en noe mer tolerant arbeidsgiver, hvilket han også fikk i den tyrkiske sultan, i hvis tjeneste han døde i 1887. Det var ikke videre pent av oberst Valentine Baker å kysse den unge miss Dickinson uten å spørre først. Straffen for denne forseelse viser imidlertid den totale mangel på sans for proporsjoner som er typisk for denne tiden. Det som gjorde tilfellet så ladet, var naturligvis de skjulte seksuelle undertoner. Det er vanskelig å finne noen historisk epoke som er så avseksualisert og samtidig så fullstendig besatt av sex som den viktorianske. Sex var overalt og ingen steder. Det var ikke bare en mann som kysset en ung dame på feil tidspunkt som kunne råke ille ut. En konditor som solgte kaker med lett upassende form, kunne straks befinne seg bak lås og slå i politiets varetekt. For anstendighetens krav styrte alt fra stort til smått. Når man satte bøker i bokhyllen, skulle man helst akte seg for å sette et verk av en mannlig forfatter inntil et verk av en kvinnelig ditto - om de da ikke var gift med hverandre, altså: og bena på pianoer og flygler burde anstendigvis skjules med spesialsydde små skjørt. Språket ble til et veritabelt minefelt, der alt som kunne gi stygge assosiasjoner omhyggelig måtte unngås eller uskadeliggjøres med omskrivninger eller talende pauser. Kunsten ble rendyrket på samme måte. Små grå herrer med midtskill og lorgnett satt og finkjemmet Shakespeare, byttet ut fantasieggende ord som «reisning» og omskrev i nidkjær rus det de mente var ufine passasjer. Den store feilen i den viktorianske tenkningen - en feil som forfølger oss den dag i dag - var troen på at det fantes en seksuell norm, altså en slags erotisk parallell til riksmeteren, som kunne brukes til å dele opp aktiviteter i «normale» og «unormale». Det som gjorde dette enda mer vanvittig, var at man heller ikke så normalitet som noen gjennomsnittlighet; normen var snarere noe man med møye skulle bestrebe seg på. Seksualiteten var et dyrisk onde som man muligens måtte lide seg igjennom, men slett ikke nyte, og som derfor skulle tuktes, kues og skjules. Forskjellige autoriteter som prester og leger bygde opp nye mer eller mindre tilfeldig satte grenser, fant på merke172

lige regler og satte sammen seksuelle «problemer» som straks ropte etter en «løsning». Det ble pisket opp moralsk panikk rundt en fore­ teelse som onani, som tidligere bare hadde vært gjenstand for ukonsent­ rert interesse. Små kyskhetsbelter for barn var i handelen, og det forekom til og med at man skar bort klitoris på masturberende piker og kurerte stygge smågutter med omskjæringer som var utstudert smerte­ fulle. Som Karin Johannisson har vist i Medicinens dga ble antionanismen mot slutten av 1800-tallet «til en hel vitenskapelig indu­ stri». Hele det kjønnslige området ble ladet med skam, og fylte mennes­ kene med ny angst. Ta en som Florence Nightingale, en av de «emi­ nente viktorianere». Skjulte lesbiske tilbøyeligheter, et sterkt erotisk drømmeliv - dette var en tid da det i det hele tatt ble betraktet som usunt å drømme, hvorfor våte drømmer var noe dobbelt stygt - og forskjellige masturbatoriske øvelser fylte henne med forferdelige kva­ ler, som man kan se av hennes dagbok. Det som sikkert økte hennes beven, var det faktum at hun var en kvinne og at hun som sådan var forventet å være ren for seksualitetens besudling. I skarp motsetning til for eksempel 1600-tallet, ble 1800tallets kvinne fremstilt som et i bunn og grunn aseksuelt vesen. Den kvinnelige lyst ble i denne epoken til en sykdom. Enkelte leger hevdet at hvis kvinner henga seg til sex, kunne dette ende med kreft i livmoren. Andre truet med galskap: Det het seg at dårehusene var fulle av slike nytende stakkarer, som ble sperret inne med forskjellige fantasifulle og forskrudde diagnoser som nymfomani, andromani og clitorimani. Enda en del i det ideologiske apparatet som ble brukt til å under­ trykke den kvinnelige seksualiteten, var det høvisk-romantiske kjærlighetsidealet. Man skulle strebe etter den rene og klare kjærlighet, befridd for alle lave - les: kjønnslige - belastninger (der for eksempel den slags som klining i togkupeer naturligvis var noe helt utenkelig). Det ideelle ekteskapet ble beskrevet som kyskt og ulidenskapelig, og den reneste av de rene, kvinnen, ble plassert øverst på denne kjønnsløshetens vakre, men kalde krystallsøyle. Skyer av søtladen poesi kunne imidlertid ikke helt skjule det faktum at den tilbedte skikkelsen oppe på pidestallen var en annenklasses borger, mannens enkle vedheng, som ofte måtte slåss som en furie for retten til å gå alene på byen eller for i det hele tatt å få sin egen dørnøkkel. Se bare på krinolinen, det klokkeformede skjørtet som er blitt litt av et emblem for denne epoken. Det var et plagg man ved hjelp av 173

uvanlige doser skredderfantasi hadde fått til å bli både vanvittig upraktisk og idiotisk komplisert på samme tid (det er også beskrevet som «maskinalderens første store triumf»», dette at man ved konstruk­ sjonen av et kvinnelig plagg tok i bruk alle de ingeniørkunstens prinsipper som hittil var brukt ved reisning av slikt som stålbroer og palasser). Da man iførte kvinnen et slikt monstrum i tøy og stålfjærringer - som gjorde en så enkel ting som å sette seg til litt av en bedrift, og tissing til et mareritt - var det enda en markering av at kvinnen var atskilt fra det aktive liv. Et annet viktig symbol for kvinnens underkastelse var korsettet, dette hardt snørte bisarre plagg som ifølge Ronald Pearsall hadde både et sosiologisk og et filosofisk innhold. Det holdt kvinnen på plass, så vel i ordets billedlige som bokstavelige betydning. Alle skulle gå med korsett, selv småpiker, og helst skulle man til og med ha det på seg i sengen («medfører ingen plager utover enkelte besvimelsesanfall», meddelte et kvinnetidsskrift glatt). Det er forresten ganske merkelig hvor stor del av vår egen tids erotiske tegn som har sin opprinnelse i denne epoken: Korselettet og støvlene, strømpene og hofteholde­ ren etcetera, er alle høyst viktorianske tilbehør. Hva innebærer det? Interessant nok har de fått en annen betydning med årene: Da man tidligere beholdt disse plaggene på under seksualakten, var det ikke i den hensikt å oppildne, snarere tvert imot. Å kle seg helt av for å ha samleie ser ut til å ha vært det aller ypperste av skamløshet på 1800tallet. Å beholde noen plagg på var da en form for anstendighet. Men alt dette, den ytterst strenge moralen og den programmatiske avkjønningen av alt fra småkaker til kvinner, førte til at seksualiteten ble drevet under overflaten. Enkelte, som miss Nightingale, maktet å snu sin blokkerte seksuelle energi til et rastløst arbeid med å reformere sykepleien; andre overklassekvinner fortapte seg i akvarellmaling, broderi og klaverspill. Hos mange andre fant imidlertid seksualiteten forskjellige forbudte uttrykk. Ronald Pearsall skriver i sin underholdende bok The Worm in the Bud at dersom man skraper litt på en hvilken som helst respektabel viktorianer, så vil det under den glatte, men akk så tynne, respektable skorpen skinne frem noe stygt og skittent. Alt tyder på at han har rett. For samtidig som de snurpmunnete viktorianerne talte seg varme om sømmelighet og sydde små skjørt til pianoben, sydet deres verden av prostitusjon, porno og perversjoner. Bare i London skal det i en periode ha vært omkring 100 000 horer 174

dette av en befolkning på 2 360 000 - og bortimot 2000 bordeller og «hus av dårlig rykte». De prostituerte fantes overalt, på gater, torv og i parker; enkelte annonserte ved hjelp av plakatbærere som gikk frem og tilbake på Bond Street; andre fant man lapidarisk anmeldt i spesielle små håndbøker, der den interesserte også fant deres navn, adresse og pris; det fantes til og med spesielle klubber der man kunne se strip tease som gikk under navnet «Poses Plastiques». Selv om det fantes en liten overklasse blant horene som levde godt og tjente store penger, var de aller fleste elendige eksistenser som kanskje kunne regne med fire år på gata før det harde livet tok knekken på henne eller iallfall på utseendet. De utgjorde alt i alt et digert sosialt problem. Typisk for tiden er det at mens man arbeidet seg opp i avsindig raseri over et kyss i en togkupé, så lukket man øynene for prostitusjonens hengemyr; det eksisterte en slags hemmelig overenskomst om aldri å snakke om bordellene, aldri å legge merke til de mange horene. Den institusjonali­ serte dobbeltmoralen og avseksualiseringen av kvinnen bygde imidler­ tid på at de var der. Det forekom til og med en utbredt sexhandel med barn. Bare i Liverpool anslo man en stund at det fantes 500 prostituerte som var under 13 år gamle. Uskyldige var særskilt ettertraktet, blant annet fordi enkelte trodde at man kunne helbrede sin syfilis ved å ha samleie med en ikke deflorert kvinne, som man altså kunne få for rundt 20 pund. Det var i det hele tatt en merkelig stor interesse for småpiker og unge kvinner på denne tiden, en interesse som mange menn, med en viss anstrengelse, klarte å holde innenfor den offentlige morals mange grensestener. Den kanskje mest berømte av seklets krypto-pederaster var Lewis Carroll, som likte å fotografere småpiker i mer eller mindre avkledt tilstand. Alice i Alice i Eventyrland var modellert etter en av hans forelskelser, som han karakteristisk nok mistet interessen for da hun kom i puberteten. Denne besettelsen er meget talende. En platonisk kjærlighet til en liten fregnete frøken var et alternativ for de mange menn som ikke klarte å opprette et sunt forhold til de voksne avseksualiserte kvinnene som sto der oppe på pidestallen. Mye av det man sa at man lette etter hos den voksne kvinnen, som renhet, hadde man dessuten til overmål hos tiåringen; hennes mangel på intellektuell modenhet var ingen større mangel, da dette jo heller ikke var noe man verdsatte i særlig grad hos en voksen kvinne. En annen av tidens underjordiske laster var sadomasochismen. Den 175

mannlige eliten som gikk gjennom public school-systemet, ble ofte sterkt preget av skolesystemets lumre atmosfære av rituelle avstraffel­ ser og skjult homoseksualitet. Menn som dr. Wool, rektor for Rugby hvis personlige rekord var 38 gutter pisket på 15 minutter blank formet generasjoner av unge menn, hvorav mange kom til å utvikle en sans for risets esoteriske gleder. Det fantes også spesielle hore­ hus for dem som var sugne på litt pisking. En berømt bordellmamma ved navn Theresa Berkley drev et slikt lite etablissement, der man kunne bli «birched, whipped, fustigated, scourged, needle-picked, half-hung, holly-brushed, furze-brushed, butcher-brushed, sting-nettled, curry-combed, phlebotomized» (som det står i en av hennes annonser). Mrs. Berkley skapte seg også en formue i bransjen, blant annet ved å finne opp historiens første piskemaskin. Den sadomasochistiske littera­ turen blomstret: Det fantes for eksempel en hel undergenre av versi­ fisert flagellantlitteratur, kalt «Whippiads», og det ble sågar skrevet en komisk opera over emnet. 1800-tallet var den epoke da pornografien - ifølge kjenneren Steven Marcus som regel dyr, repetitiv, trist og stappfull av klisjeer - flommet over alle bredder. Som et eksempel på pornografi fra denne tiden kan nevnes Gamiani - Kvinnekjærlighet eller en orgie i to netter fra 1830årene, angivelig skrevet av Alfred de Musset, en av de mest kjente franske romantikerne. Verket har en viss interesse utover det rent obskøne. Det er nemlig blitt fremholdt at bokens hovedperson, den erotisk besatte tribaden grevinne Gamiani, skal være et portrett av forfatterinnen George Sand. Gamiani sies å være et smedeskrift rettet mot George Sand, skrevet av en sur de Musset etter at hun hadde forlatt ham - George Sands sans for monogami var nemlig ytterst behersket: Hun skiftet ofte elsker, og samlet også på berømte menn; i hennes ikke ringe samling inngikk sågar Chopin og Liszt. Bokens handling er, som alltid i denslags litteratur, svært så enkel. Fortelleren er Alcide, baron de M ***, som havner på ball hos den feterte grevinne Gamiani. Om natten gjemmer han seg nysgjerrig i hennes soveværelse, og blir da vitne til hvordan hun forfører den femtenårige Fanny. Han blir fylt av avsky og forakt for den lidderlige grevinnen, men kjødet tar dessverre overhånd, og Alcide kaster seg med liv og lyst inn i de to kvinnenes erotiske ballett. Resten av natten sitter de og forteller små pikante historier fra sine tidligere liv, fra tid til annen avbrutt av forskjellige mer eller mindre ømme eksersiser. Om morgenen flykter Alcide og Fanny sammen fra huset, der grevinnen 176

ligger og dormer, «utuktig utstrakt i det rotete værelset». Erfaringene fra denne natten har imidlertid satt dype spor hos den lille Fanny, som motvillig blir trukket mot Gamiani. Grevinnen kommer så på visitt, og skjemaet fra bokens første del blir gjentatt: Alcide spionerer, kvinnene elsker igjen, forteller nye historier, etcetera. Det hele slutter imidlertid høyst bedrøvelig da grevinnen - som et ledd i et dunkelt erotisk eksperiment - forgifter både Fanny og seg selv, hvoretter begge avgår ved døden (grevinnen «vanvittig av lyst og av smerte»). Gamiani er på mange måter typisk 1800-tallspornografi. Der finner man sodomi, der finner man den obligatoriske piskingen - « . . . uten blussel blottet hun seg, falt på kne og spredte lårene mot pisken». Det er få henvisninger til omverdenen, det hele utspiller seg i et slags tomrom der intet annet enn det seksuelle har noen eksistens, der et møbel eller et teppe bare er med i egenskap av erotisk rekvisitt. Der har man også det spesielle tidsbegrepet: Den pornografiske tiden er, som Marcus har påpekt, bare en matematisk abstraksjon som måles i antall seksuelle sammenkoblinger man har klart å utføre. Der har man naturligvis penisen, den viktorianske mannlighetens bazooka, alltid kolossal og mer et instrument til avstraffelse av slemme piker enn et middel til nytelse - « .. . mot mine lår slo noe varmt og stivt, jeg visste ikke hva, det gled lenger inn og trengte plutselig inn i meg. I dette øyeblikk trodde jeg at min kropp skulle kløves i to. Jeg utstøtte et skrik av forferdelse.» Der har vi også det typiske antiklerikale tilsnittet. Romanens forskjellige skurker og onde forførere bærer nesten uten unntak religiøst stempel, og beretningen er overdådig krydret med potente munker og kåte nonner. Som ung ble Gamiani blant annet voldtatt av et snes munker, «ville som kannibaler»; hennes lesbiske tilbøyeligheter ble en gang vekket av en alt annet enn from abbedisse, som i sin tur hadde innledet sin seksuelle løpebane som tolvåring ved å kopulere med en orangutang og som i boken utfører det akrobatiske kunststykke å bestige en hengt manns reisning. (Sistnevnte episode slutter imidlertid en smule sørgelig: lenken som holder mannen oppe ryker, hele ekvipasjen går i gulvet med et brak, hvorved abbedissen brekker benet og den tilsynelatende døde raskt kvikner til igjen. Sånn kan det gå.) Enkelte trekk i 1800-tallets seksualsyn gjenfinnes også i Gamiani, om enn i komisk forvrengt form. Til dels finner man redselen for onanien, som blir skildret som det som «endelig fordervet» den elendige grevinnen; dels finner man myten om den aseksuelle kvinne, 12. Fortidens landskap

177

hvilket kan virke paradoksalt. Det som imidlertid gjør grevinnen så avskyelig er nettopp hennes seksuelle kraft. Den unge Fanny blir også fordervet av møtet med den urene seksualiteten - «hennes friskhet, hennes eleganse, hennes ungdom - alt dette hadde nattens orgier besudlet, skitnet til og tråkket ned i sølen». Men en kvinne som gir seg hen er fortapt, og derfor må både Gamiani og Fanny dø. Nå - bortsett fra strømmen av usedelige romaner, pornoblader og erotiske vers fantes det også en mengde kvasi-, pseudo- og kryptopornografi. Noe gikk under amatørvitenskapens skalkeskjul: det var nok av lærde herrer som grep enhver anledning til å publisere svulmende bind fulle av mer eller mindre avkledde damer. Noe seilte under mytologiens falske flagg: nå lykkelig glemte størrelser som Leighton, Watts og Alma-Tadema gjorde både karriere og penger på bilder med mytisk-historiske motiver som nå stort sett fremstår som dyre og tilgjorte masturbasjonsmotiver i olje. Sannheten er at dersom man bare var omhyggelig med å følge den offentlige morals intrikate etikette, så var det få seksuelle aktiviteter en respektabel gentleman i middelklassen ikke kunne hengi seg til. Interessant nok ser det ut til at nettopp den berømte dobbeltmoralen i mange tilfelle har fungert som en slags beskyttelse for de transvestitter, sadomasochister og homoseksuelle som visste å «holde på formene». De som gikk til homoseksuelle bordeller og klubber i det viktorianske London var derimot en utsatt minoritet; den aller mest hysteriske homofobien er imidlertid, som Richard Davenport-Hines har vist, en oppfinnelse av senere dato. Hvordan skal vi da forklare den viktorianske seksualitetens mange mørke paradokser? Den bølgen av seksuell undertrykkelse som startet rundt 1770 og nådde sitt høydepunkt i 1860-årene, oppsto etter alt å dømme fra en følelse av sosial og politiske krise, en følelse som bare ble enda mer akutt i og med omveltningene i 1789 og 1848, og i og med det ekle proletariatets ekle vekst. Den strenge moralen må betraktes som en del i et større prosjekt som tok sikte på å markere grenser i samfunnet og holde de lavere klassene på plass. Det gjelder også å huske på at når vi snakker om viktorianerne, så snakker vi først og fremst om middelklassen. (Aristokratiet og arbeiderklassen var til å begynne med nesten fullstendig uberørt av deres snerpete ytringer; da man blant arbeiderne siden begynte å ta til seg denne moralen, var det som et ledd i deres forsøk på å vinne respekt og politisk innflytelse.) Den strenge seksualmoralen var på sett 178

og vis en direkte gjenspeiling av deres tradisjonelle etos. Slikt som sparsomhet og beskjedne vaner var blitt oversatt til kroppslige begreper og blitt til seksuell askese og streng selvkontroll: Viktorianismen var altså en i bunn og grunn økonomisk etikk som hadde gått amok på det personlige plan. Den viktorianske dobbeltheten, med en ren og pen snerpethet stramt spent over et jordsmonn med stygge og skremmende lyster, er også et bilde av samfunnet selv. Viktorianerne selv ville gjerne tro at de levde i en industriell gullalder, mens de egentlig hadde sin trygge og rene tilværelse ovenfor den formelige avgrunn av utbytting, skitt og brutal intethet som var skapt av den tidlige kapitalismen.

Tre elskeres bekjennelser Det er vanskelig å tenke seg en tekst uten en leser, et opus som skrives for ikke å bli sett av andre enn skribenten selv. Det er imidlertid en type verk som muligens hører hjemme i denne sjeldne litterære modus. Det er de hemmelige dagbøkene, og da i særdeleshet de som rommer en mengde detaljer om skribentens mest intime kjønnsliv. Hvordan skal vi i så fall forklare dette? Kanskje er det en spesielt mannlig genre? Alle menn skriver lister over sine erobringer, sies det, og kanskje er denne formen for seksuelt eksplisitte dagbøker en mer elaborert variant av dette. Men det handler nok om mer enn bare mannlig forfengelighet (hvilken som kjent er større enn den kvinnelige, selv om den iblant finner mer subtile og fordekte uttrykk). Nedskrivningen synes i disse tilfelle også å ha vært en måte å dvele ved forskjellige erfaringer på, en måte å gjenoppleve dem på, på ny og på ny, i det uendelige. Den vanlige dagboken kan sees som et forsøk på å stanse tiden - dagbokens funksjon som trosser av forgjengeligheten er etter hvert mer og mer blitt overtatt av fotografiet. Den erotiske dagboken er et spesialtilfelle, nemlig en bank med samlede fantasier som man hele tiden kan vende tilbake til. Det ligger nemlig et lite vemodig paradoks innebygd i den mannlig seksualiteten: Samtidig som mannen hele tiden jakter på fullbyrdelse og forløsning, er han også livredd for det samme, nettopp fordi dette står for slutten på noe han aldri vil skal opphøre. I erindringen finnes den mulighet til stadig gjentagelse som mangler i det virkelige liv - dette er forresten sannsynligvis en del av forklaringen på at pornografi skapt av menn som regel er så ensformig og pratsom og derfor også helt umulig som kunst. Eller som Jacques de Seingalt - mer kjent som Giacomo Casanova - skriver i begynnelsen av sin kjente og meget leseverdige selvbiografi: «Hva de utenforstående angår, kan jeg ikke hindre dem i å lese meg, men for meg rekker det å vite at det ikke er dem jeg skriver for. Når jeg 180

minnes alle de gleder jeg har hatt, fornyer jeg dem, jeg opplever dem på ny.» Men uansett hva som har vært hensikten med disse lønnlige journaler, så er de helt uvurderlige for historikerne. Ved deres hjelp blir det nemlig mulig å kaste en strime lys over det fortidslandskap der mørket ligger aller tettest. Kanskje gjør mangelen på kildemateriale det umulig å skrive Seksualitetens historie, muligens må vi nøye oss med å skrive seksualitetenes. Men la oss stille noen av disse erindringer ved siden av hverandre og se hva de har å si oss om kjønnsliv, moral og umoral gjennom tidene. For å lette en slik sammenligning har jeg valgt tre dagbøker som alle er skrevet av menn som hører hjemme på de britiske øyer, en fra 1600-tallet, en fra 1700-tallet og en fra 1800-tallet. Den første av våre hemmelige journalførere er Samuel Pepys, født i 1633, en dyktig, energisk og noe pompøs fyr som gjorde karriere som embetsmann i den engelske flåtens tjeneste. Psykoanalytisk anlagte ville nok kalle ham en anal karakter: Punktlig, gniersk og strengt opptatt av å bringe pryd og orden i alt, var han prototypen på en moderne byråkrat. I årene 1660-69 førte han en utførlig dagbok. Den var ikke ment å skulle leses av noen annen enn han selv, og ble nedtegnet i en meget utilgjengelig stenografi - hans høyst personlige variant av det såkalte Sheltonsystemet. (Pepys tilhører altså ikke dem som har solgt sin sjel og sine skitne underbukser for å få litt oppmerk­ somhet.) Da teksten meget usjenert ble dechiffrert på begynnelsen av 1800-tallet av en pastor John Smith, var det naturligvis et nidingsverk, men et godt sådant som ga verden et enestående historisk dokument. I dagboken skildres med sikker hånd et England der revolusjon går over i restaurasjon, kongen vender tilbake, Cromwells råtne legeme blir gravd opp og plassert i galgen, luften fylles av kanondrønn fra angripende hollandske skip og et pestherjet London går opp i røyk. På storslagent enkelt vis forenes det private og det allmenne, og alt holdes oppe av Pepys’ klare, litt kubistiske prosa og skarpe blikk. Dagboken er rik på gode detaljer, og det er nok det som gjør den så levende. Som for eksempel da han den 5. mai 1668 i teateret noterer seg hvordan kongens elskerinne lady Castlemaine ba en kammerjomfru om «å få en liten mouche fra ansiktet hennes, førte den til munnen og slikket på den og satte den så på seg selv, like ved munnen, antagelig kjente hun at hun holdt på å få en kvise der». Eller da han under den store brannen den 2. september 1666 så «at de forbaskede duene ikke ville forlate sine hus, men svevde rundt vinduene og balkongene, til noen av dem fikk 181

vingene brent og falt ned». Disse opptegnelsene er en utsøkt leseropplevelse. I dagboken møter vi også den private Pepys. Slikt som ellers er ytterst vanskelig å få øye på i historiske kilder, ligger her åpent i dagen. Det er nøyaktige opplysninger om hva han spiser og hvordan han kler seg, musikk han spiller og teaterstykker han ser; der skildres lusene som plager ham, hustruens håravfall og hvordan han våkner opp kald og full av spy etter en usedvanlig grundig fyllekule; det redegjøres også for diverse legemlige plager og hygieniske rutiner. For Pepys viser med ubarmhjertig oppriktighet frem alt: bestikkelsene og fiksfakseriene på kontoret, sin egen feighet og forfengelighet, sitt dårlige humør og sine anfall av sjalusi, sine fobier og drømmer. Leseren får til og med ta del i hans erotiske liv og seksuelle dag­ drømmer. (Dette har alltid vært en hodepine for forskjellige utgivere. De har sjenert mumlet om sykdom og tidens usedelighet og deretter bryskt strøket passasjer de har vurdert som usømmelige. Det er bare noen få år siden det kom ut en fullstendig utgave i England. Den som sist utga en forkortet populærutgave av Pepys’ dagbok, Robert Latham, klarte også å stryke nesten alle «følsomme» passasjer, uten å skjelve på hånden.) Pepys fantaserte livlig om andre kvinner, og i dagboken noterer han med byråkratisk nidkjærhet hver gang han ronker. Det hender også at han kjøper pornografiske verk som han onanerer seg igjennom, hvorpå han raskt brenner dem. Det intime samlivet med hustruen Elizabeth etterlot periodevis endel tilbake å ønske, og fris­ telsen til å være utro klarte han knapt nok noen gang å motstå. Panisk redd for veneriske sykdommer unngikk han imidlertid nesten all kon­ takt med horer. (Dagboken åpenbarer at kondomet var temmelig ukjent på denne tiden; man kjente øyensynlig ikke til noen enkel måte å beskytte seg mot kjønnssykdommer og uønskede svangerskap på.) I dagboken er det i stedet en evinnelig klåing på tjenestepikene, han er ivrig på utkikk i kirken og følger etter ukjente kvinner på gaten. Iblant får man ta del i scener som hjerteskjærende utmåler 1600-tallskvinnenes seksuelle undertrykkelse i detalj. Han unnser seg ikke engang for å prøve å få underordnedes hustruer på ryggen, om nødvendig med trusler. Dette lyktes ham i forbløffende stor grad. Det var utvilsomt slik at visse menn helt bevisst tillot sine hustruer å innlede et forhold til den kjærlighetssyke Pepys, utelukkende for selv å kunne oppnå visse karrierefordeler. Han så ikke videre godt ut: ovalt ansikt, lang nese, fyldig munn og lett skjelende blikk. I løpet av godt og vel ti år klarte 182

han å forføre omkring femti kvinner. Flere av dem var i noen grad avhengige av ham. I disse tilfelle var det utvilsomt snakk om en temmelig kynisk utnyttelse. Andre var unge kvinner han fant på kroer, hustruens venninner, forretningsforbindelsers ektevidde, og en og annen bråmoden og fnisende grandniese. Til tross for dette er det likevel ikke vanskelig å få en viss medliden­ het med ham. Han ser ut til å ha vært en øm og omtenksom elsker som hadde lett for å tenne interessen hos de kvinner han nærmet seg. For ham var den kvinnelige lysten en selvfølge man måtte respektere. Hans drift hadde også få trekk av åpen aggressivitet. Best av alt likte han lange, uttværede møter med kyss og kjærtegn som ikke nødvendig­ vis behøvde å munne ut i samleie. (Avspeiler dette muligens et eldre seksuelt omgangsmønster i et Europa der det var få gode prevensjons­ midler å oppdrive?) Pepys er også rørende i all sin altfor menneskelige skrøpelighet. Gang på gang blir han rammet av ruelse der han sitter på kroen eller våkner opp i feil seng; gang på gang lover han seg selv omgående bot og bedring, men han er altfor sensuell og altfor karaktersvak, og gang på gang mislykkes han med sine forsetter. Ved en anledning griper hustruen ham på fersk gjerning. Han har fått for vane å leke med tjenestepikenes bryster når de kler på ham om morgenen eller lysker ham i håret. En kveld etter aftensmaten gredde hustruens unge selskapsdame, Deb Willet, ham. Dette «forårsaket den største sorg jeg har kjent i denne verden; for min hustru, som kom opp uten forvarsel, fant meg i omfavnelse med piken, med min hånd under kjolen hennes; og sannelig, jeg hadde fingrene mine i hennes mus». Dette førte til en formelig storm av sinne og raseri fra den sjalu hustruen, og Pepys gikk skuffet tilbake til den smale vei. I mai 1669, vel et halvår etter denne hendelsen, slutter dagboken. Pepys’ syn sviktet, og for ikke å overanstrenge øynene sluttet han å gjøre sine daglige nedtegnelser. Samme år døde til hans store sorg Elizabeth. Pepys fortsatte imidlertid sin karriere, ble blant annet valgt inn i parlamentet, og døde til slutt i 1703 som en ansett mann, vel behengt med ærestitler og lovord for sin interesse for vitenskap og litteratur. Dagbokskriver nummer to er James Boswell. Han ble født i Skott­ land i 1740 som sønn av en landjunker. I dag er han mest kjent som den berømte litteraten Samuel Johnsons følgesvenn og biograf; hans The Life of Samuel Johnson er med rette kjent som en aldeles strålende biografi. Hans portrett viser en svartmusket og litt fetladen mann med 183

rundt ansikt, lav panne og utstikkende nese. Boswell var munter, gløgg og ærlig, men melankolsk anlagt og forferdelig redd for døden, svært egoistisk og egosentrisk. Sistnevnte karaktertrekk gjorde at han fant at alt som handlet om han selv var av den aller største interesse. I årenes løp skrev han således enorme mengder dagbøker og erindringer, der nesten ingenting var for lite eller for pinlig til å omtale. Her møter vi en mann som i mangt og meget var fange av sin seksualdrift. Dette skapte fra tid til annen store besværligheter, dels naturligvis i hans ekteskap, dels også rent helsemessig - han rakk å få med seg minst 17 anfall av gonorré før sin død. (I denne epoken, i motsetning til den foregående, fantes kondomer på markedet, selv om de ikke var så lette å få tak i; Boswell skaffet seg en slik tingest som han kalte «min rustning», men å bruke den mente han var «blott en trist tilfredsstil­ lelse», og han sluntret derfor gjerne unna.) Mellom sitt tyvende og niogtyvende år var han, som det heter, intim med en lang rekke kvinner. Tre var gifte kvinner av den høyere stand, fire var skuespillerinner, en var Rousseaus gamle livsledsagerske Thérése Levasseur - han oppvartet helst det han kalte «kultiverte kvinner», slike som kunne forventes å gi et godt utbytte både kjønnslig og intellektuelt. Rundt seksti var horer som han kjøpte i England og under sine reiser på kontinentet. (Det var først og fremst disse som furnerte ham med gonorré.) En del andre kom fra de lavere samfunns­ sjikt. Et slikt møte fant sted da han befant seg i Dresden, og en kvinne banket på døren for å selge sjokolade: «Jeg lekte med henne og så da at hun var gravid. Aha, et sikkert bytte. Inn på rommet med henne. 'Habst du ein Mann?’ Ja, in der Guards bei Potsdam.’ Rett i sengen. På ett minutt - ferdig . . . Unnskyld meg, har jeg nå begått ekteskaps­ brudd? . . . Slipp nå tanken på dette. Jeg vil ikke tenke mer på det. Guddommelige Vesen, tilgi disse feiltrinn av et alminnelig dødelig vesen.» Her skimter man enda et av hans store problemer. En strengt kalvinistisk oppdragelse gjorde at han etter sine erotiske eskapader ofte ble overmannet av en følelse av vemmelse, skam og anger. I likhet med Pepys var han rask til å avgi urokkelige løfter om bot og bedring, og akkurat like rask til å bryte dem. Det ble til slutt litt av et livsprosjekt for ham å få til en akseptabel balanse mellom denne innpodete moralfølelsen og hans egen ustanselige nytelsestrang. I den anledning opp­ søkte han i 1764 Rousseau og utmalte en slags priapisk godseierutopi; den gikk ut på at hvis han var rik, kunne han ta til seg et helt kobbel 184

med jenter: «Jeg gjør dem gravide, så tjener jeg befolkningsveksten. Jeg gir dem medgift og gifter dem bort med gode bønder som er svært glad for å få dem . . . og jeg har for min egen del hatt fordelen av å nyte en masse kvinner.» Rousseau var ikke ganske overbevist om verdien i denne tomgangsfilosofien, men påpeke i stedet med et visst ettertrykk at kjødets lyst var for intet å regne sammenlignet med de åndelige ditto. Styrket i ånden reist Boswell derfra, og klarte også å leve etter dette vakre prinsippet i den for ham høyst respektable periode på en hel måned. Rousseaus løselig begrunnede sublimering av seksualdriften var naturligvis ingenting for en mann som James Boswell, som kunne føle en så uforbeholden glede over kjønnslivet og, ikke minst, sin egen potens. I begynnelsen av sin erotiske karriere lærte han en 24 år gammel skuespillerinne, Louisa Lewis, å kjenne. Etter å ha oppvartet henne en stund var tiden endelig inne for det store øyeblikk (og man merker på den noe oppstyltede prosaen at dette også var i begynnelsen av hans litterære karriere): «Jeg gikk forsiktig inn i værelset, og i en liflig rus gled jeg ned i sengen og ble straks omklamret av hennes snehvite armer og trykket mot hennes snehvite barm. Himmel, som vi ga oss hen til kjærlighetsleken! [----- ] På et øyeblikk var jeg oppildnet av kjærlighetens sterkeste krefter, og min elskede gjenstands godhet beredte meg det ypperste gjestebud. Stolt over min nærmest guddom­ melige kraft gjenopptok jeg snart den edle lek. Jeg var midt i min sunnhets høyeste blomstring. Min forsiktige livsførsel hadde bevart meg for slapphet og svekkelse, og mitt sydende blod slo høyt og raskt signal til angrep. En natt rikere på vellyst har jeg aldri opplevd. Fem ganger sank jeg ned fullstendig bedøvet av henrykkelse. Louisa var vanvittig betatt av meg; hun erklærte at jeg var et mirakel, og spurte om ikke dette overgikk menneskenaturens yteevne. Jeg sa at dobbelt så mye var mulig, men så var ikke tilfelle, enskjønt jeg i mitt stille sinn var en smule stolt over det jeg hadde utrettet.» Han skinner som en sol etter denne kraftprestasjonen. Dagens opptegnelser avsluttes med et utrop: «Sannelig kan jeg nå kalle meg en stor elsker.» Men tross denne forbigående eufori trer Boswell frem som en sørgelig skikkelse. Stadig oftere fortaper han seg i langvarige utskeiel­ ser med ustanselig fyll, kortspill og flying etter billige horer, hvoretter han med grundig infisert organ alltid tusler hjem til sin uendelig tålmodige hustru, Margaret Montgomerie, forteller alt og ydmykt ber om tilgivelse - som han alltid får. Særlig etter at Margaret så altfor 185

tidlig døde av tuberkulose i 1789 glir han inn i stadig dypere fornedrelse og elendighet. Boswell blir til slutt en beryktet figur der han sjangler beruset av sted i Londons mindre fine gater, med skitne klær og som vanlig speidende med fyllesløvt blikk etter et kvinnfolk som kanskje kunne vise seg å være tilgjengelig. Han døde i mai 1795. Den direkte dødsårsak var kreft i urinblæren. Dette fører oss frem til 1800-tallet og den tredje mannen i vår samling lønnlige historier. Han er anonym. Det vi vet om hans liv har vi gjennom hans magnum opus, et verk så ekstraordinært, så usannsyn­ lig, at det til og med stiller Pepys’ og Boswells dagbøker i skyggen. Han er født en gang mellom 1820 og 1825, og kom fra en velberget middelklassefamilie. En stor og kjærkommen arv gjorde at han i 21-årsalderen, til slektens pyramidale forferdelse, kunne forlate den forut­ bestemte militære løpebane og i stedet slå inn på det som kom til å oppta det meste av hans gjenstående liv: skjørlevnet på heltid. Hva som imidlertid skiller ham fra de tettpakkede brigader av unge overklassedovenpeiser som på denne tiden dro rundt og levde livet i Europa er at vår anonyme dagboks forfatter skrev ned alt. I detalj. Dette arbeid har betydelig mindre vekt enn både Pepys’ og Boswells, både litterært og historisk. De to tidligere byr på en bedøvende rikdom av opplysninger om samtidens livsførsel i stort og smått, i hverdag og fest. Den anonyme viktorianeren interesserer seg imidlertid bare for en eneste ting: sex. Mot slutten av sitt liv lot han i største hemmelighet trykke et snes eksemplarer av hva man kan kalle en revidert utgave av disse omfangsrike opptegnelser. Dette verk, som da fikk navnet My Secret Life, er en voluminøs sak på elleve bind. Det forteller med en utførlighet som er like monoton som monoman om alle de seksuelle erfaringer han har gjort fra de tidligste barneår og frem til alderdom­ men. Verkets kanskje største verdi ligger i at det er så ærlig og åpenhjertig: Han skjuler ikke slik som engstelse over formatet på sin penis, en tidvis sviktende potens eller forskjellige bitre nederlag. At han tross kraftige nedskjæringer likevel har klart å få ut av seg et verk på hele 4200 sider har å gjøre med at han var fanatisk promiskuøs. Mot slutten av sitt liv kan han konstatere at summen av partnere utgjorde rundt 1200. (Han skriver lite eller ingenting om eventuelt avkom; hans skrifter forteller imidlertid at ulovlig abort var en relativt vanlig foreteelse i det viktorianske England.) «Når jeg kikker igjennom dagbøker og erindringsnotater,» skriver han, ikke uten en viss stolthet, 186

«finner jeg at jeg har hatt kvinner fra syvogtredve forskjellige riker, kongedømmer eller land, og av åtti eller flere forskjellige nasjonaliteter, inklusive hver eneste en av dem som forekommer i Europa, foruten den lappiske.» De elleve bindene er altså en katalog, der det foruten en overflod av beskrivelser av de aller mest banale heteroseksuelle akter også forekommer en del kjønnslige originaliteter som flagellantisme, tiss og bærsj, trekanter og annet smått og godt. N il novi sub sole. Dette i og for seg imponerende antall erobringer må imidlertid ikke forlede noen til å tro at vi har å gjøre med en Don Juan i en senere inkarnasjon. For det meste dreier det seg om kjøpt sex. Den anonyme viktorianer var nemlig en horebukk av nærmest bibelske proporsjoner. Mens han samler sitt seksuelle herbarium, kvitter han seg med, ikke én, ikke to, men tre mindre formuer. (Nøyaktig nedtegner han også hele tiden hvor mye den og den horen har kostet og fra tid til annen forekommer litt surmuling over hvor dyrt alt er blitt.) Imidlertid reddes han alltid fra det sølibat de svake kaller monogami gjennom ny arv, som han alltid like uforvarende får i fanget. Så bærer det avsted igjen, med chapeau-claquen kjekt på snei, i kortpustet trav: rundt i gatene i London, omkring i England, ut på kontinentet. (Hans beretning fra disse reisene er, som Steven Marcus skriver i sin innsiktsfulle analyse, «Europa sett gjennom øyet på en penis».) Når han ikke hyrer prostituerte i mørke og urinstinkende smågater, drar han rundt og prøver å passe opp forbipasserende piker med pekuniære argumenter. Ved en anledning er han ute og rusler på landet, da han får øye på to arbeidende kvinner, «lange, bastante og støvete», begge i mørkeblå kjole og svart kyse. Skjelvende av et alltid raskt oppflammende begjær antaster han dem. Han tilbyr penger mot samleie. Etter en viss sjakring får han sin vilje. En av kvinnene blir med ham inn blant gravstenene på en kirkegård i nærheten: «Jeg tok av meg frakken, lagde et knytte av den, og la den ned så hun kunne legge hodet på den. ’Såja - såja,’ sa jeg og dro henne ned. Hun gjorde ingen motstand. Jeg så hvite lår og en hvit mave, svart hår i skjødet; og i neste øyeblikk kom jeg inni henne.» Like etter bestiger han også kvinne nummer to, hvorpå han betaler dem, og de skiller lag. Scenen er typisk. Dels demonstrerer den en seksualitet som er nesten anonym og følelsesløs, krympet til en ting, forfalt til en vare; dels finner vi spørsmålet om klasse og makt. De kvinner han kjøper og forfører, kommer nesten alle fra samfunnets laveste sjikt. De er de underordnede, de underdanige, de som underkaster seg; han er gentle­ 187

man i bonjour som tiltrekkes av dem og forakter dem på samme tid, og som bruker sine klasseprivilegier til å utnytte dem. Alt hans skjørlevnet og frodige seksuelle virksomhet er den klassiske kapitalismens tanker om laisser-faire og den eiendomsbesittendes totale rett, anvendt på underbuksenivå. Han jakter utelukkende på sin egen nytelse, og søker aggressivt sine «erfaringer», koste hva det koste vil. Derfor inneholder disse erotiske memoarer også en del svinerier, som ville ha medført en meget merkbar avstraffelse om han hadde levd i en annen tid eller en annen klasse. Fyren begår et antall voldtekter, blant annet av en pike i tenårene - forledet av sin fetter som anser at det er en selvfølgelig rett for traktens godseier; ved en annen anledning kjøper han og bruker han en ti år gammel pike - å deflorere jomfruer ble som kjent betraktet som en særskilt pikant nytelse på denne tiden. Tre menn, på ingen måte ordinære eller gjennomsnittlige - og når det gjelder menneskelig seksualitet finnes det gudskjelov ingenting som kan kalles gjennomsnittlig. Til sammen gjenspeiler de deler av den europeiske seksualitetens historie gjennom 300 år. Hos Pepys skimter vi det fordomsfrie 1600-tallet, der det var temmelig stor åpenhet overfor seksuelle anliggender, en verden av «direkte gester, skamløs tale, åpne overtredelser, fremviste og lett tilgjengelige kropps­ former», som Michel Foucault skriver. (Når Pepys røper seksuell angst, springer den først og fremst ut fra den konkrete situasjonen - redsel for å miste hustruen, for å ikke passe sitt arbeid etcetera - snarere enn fra et formløst overjegs malmtunge prekener. Det er vel derfor enkelte finner ham «barnslig».) Boswell gir oss 1700-tallet, som i sin overbæ­ renhet med skjørlevnet på mange måter minner om 1600-tallet, og som på enkelte punkter går enda lenger. (De gonorréplager som med gjøkurets halsstarrighet åpenbarer seg på dagbokssidene, er også et ekko av de utbredte problemer man hadde med kjønnssykdommer i denne epoken.) I Boswells tunge kamp med å forlike sin kjødelige lyst med en dårlig samvittighet som var innplantet i barndommen, aner vi imidlertid sivilisasjonsprosessen, som førte frem til en mer behersket, tuktet, disiplinert og mindre frimodig mennesketype. Hos vår ano­ nyme viktorianer kan vi, hvor merkelig det enn måtte lyde, se hvordan dette forløp har nådd noe av sin fullbyrdelse. Det han illustrerer er hvordan 1800-tallets moral, med sin sterke belastning av skamfølelse, har fått seksualiteten til å gå under jorden, for der å sprekke opp i nye stygge og forvrengte former. Den åpenhet man kan se hos Pepys og Boswell, har gitt etter for bigotteri, muffens og lyssky bakgateaffærer. 188

Og den kvinnelige lyst som var en selvfølge for en mann på 1600-tallet, er i viktoriansk tid blitt til noe man må argumentere for, på tvers av en snerpete offisiell kultur som hevder at den ikke finnes. Det bør likevel understrekes hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det er å trekke vidtgående konklusjoner på grunnlag av tre enkelttilfelle. I et av sine seksualteoretiske verk skriver Freud om forskjellen mellom antikkens erotiske liv og det han kunne observere i sin samtid: «I antikken la man hovedvekten på selve instinktet, mens vi betoner dets objekt.» Freud mente at i antikken hyllet man instinktet, og at man derfor var tilbøyelig til å øde det sågar på mindre verdifulle objekter, mens et moderne menneske har en slags forakt for seksualiteten i dens instinktive form, og bare erkjenner den i den utstrekning objektet er «riktig». Prøver man denne utmerkede tanke på de tre dagboksskrivere, viser det seg at ingenting stemmer. Tidsrekkefølgen er helt omvendt. Vår anonyme viktorianer når en seksualitet som er helt åpenbart innrettet på instinktet. Hvilke kvinner han ligger med er likegyldig: Han søker bare utløsning for sin egen aggressive drift. Pepys, som levde godt og vel 200 år tidligere, er langt mer fiksert ved selve objektet; han sier at han er betatt av kvinnelig skjønnhet, for ham er det virkelig ikke nok med hvem som helst. Til slutt. Selv om man i disse tre små speilsplintene kan ane store og viktige omlegninger av seksualmoralen, bør man understreke at ikke alt ble forandret. På visse punkter flyter nemlig 1600-, 1700- og 1800tallet sammen og blir til forveksling like. For uansett om vi leser Pepys, Boswell eller My Secret Life, er det åpenbart at vi i alle tilfelle står overfor en verden styrt av den mannlige drift, der den kvinnelige seksualitet er satt i parentes og der dobbeltmoralens råtne stank finnes i alle livets kriker og kroker.

Litteratur Dette er ikke å betrakte som en litteraturfortegnelse i egentlig forstand, det vil si en fullstendig liste over alle de verk forfatteren har gjort bruk av under skrivingen - denne boken er jo bare en håndfull essays og ikke et akademisk verk. Her omtales bare de skrifter jeg har funnet spesielt verdifulle, og som jeg dessuten tror noen som er blitt fristet til å vite mer muligens kan finne glede i å lese. Myten om feltherren. Alfred Vagts A History of Militarism (New York 1959) er en klassiker, skrevet i tredveårene, men er like­ vel forunderlig aktuell. Hvis man vil få innsikt i militærstrategiens historie, er Alf W. Johanssons Europas krig (Stockholm 1988) av stor verdi. I den kjente krigshistorikeren John Keegans The Mask of Command (London 1988) diskuteres det militære lederskaps anatomi gjennom portretter av fire kjente feltherrer - Alexander, Welling­ ton, Grant og Hitler. Et lynkurs i krigshistorie får man i J.F.C. Fullers The Decisive Battles of the Western World (London 1975) - nå i forkortet ny utgave; som i alle verk av dette slaget veksler glitrende kommentarer med triste og rutinemessige oppramsinger av ubetyde­ lige slag. En svensk parallell som også er høyst ujevn er antologien Det svenska svardet - tolv avgorande handelser i Sveriges historia (Stock­ holm 1948, red. Nils F. Holm), som begynner med Brunkeberg 1471 og slutter med Sveaborg 1808. Diktfragmentet på s. 23 er av Gunnar Ekelof. Tanker rundt en fersk krig. Neil Sheehans A Bright Shining Lie John Paul Vann and America in Vietnam (London 1990) er en av de mest fascinerende biografier jeg noensinne har lest: Forfatteren lykkes i å bruke Vann som et mikrokosmos som speiler både USAs og Vietnams historie. Riktignok var jeg en smule aktiv i en FNL-gruppe 190

i midten av 70-årene, men det var ikke før jeg leste denne boken at jeg skjønte hva Vietnamkrigen egentlig dreide seg om og hvor dypt urettferdig USAs engasjement der borte var. Den destmktive militære inkompetansen som blir så ubarmhjertig avslørt i Sheehans bok, blir gjenstand for en historisk eksposisjon i Geoffrey Regans Someone had Blundered (London 1987), som til tross for en hel del metodiske svakheter og en ganske irriterende overflatiskhet likevel kan leses med utbytte. (Regan bygger mye på et annet, svært likt verk som heter On the Psychology of Military Incompetence og er skrevet av Norman Dixon, London 1986.) To nye bøker som begge behandler nyss utkjempede kriger og som inneholder tallrike eksemp­ ler på militær ønsketenkning og militært selvbedrag, er Dilip Hiros The Longest War - The Iran-Iraq Military Conflict (London 1990) og Max Hastings og Simon Jenkins The Battle for the Balklands (London 1983). Om et besøk i Poltava. Det siterte stykket kan gjenfinnes i Trevelyans Clio - en av muserna och andra essder (Stockholm 1955). Boken som er nevnt i teksten, er redigert av David Chandler (London 1965) og gir god veiledning for den som vil komme seg til forskjellige valplasser, men gir dessverre liten hjelp når man er vel fremme. På slagmarken ved Verdun. Alistair Hornes The Price of Glory Verdun 1916 (London 1978) er som sagt den beste historikk over dette slaget og kanskje er den også en av de aller fremste bøker som er skrevet om første verdenskrig, nettopp fordi Horne har lykkes så godt med å forene de store oversiktlige trekk med et inntrengende grasrotperspektiv. (En annen viktig bok om denne krigen er Paul Fussells med rette lovpriste The Great War and Modem Memory, som blant annet handler om hvordan denne foreteelsen ble til lit­ teratur og hvordan denne litteraturen i sin tur påvirket verden.) En god skildring på svensk om trefningen står å lese i Jan Olov Olssons Den okande soldaten (Stockholm 1965). For den som vil vite mer om den verden som fødte den store katastrofen, er Eric Hobsbawms nylig utkomne Imperiernas tidsalder (Stockholm 1989) uom­ gjengelig; hans fremstilling spenner fra politikk og vitenskap til kunst og hverdagsliv, og klarer det kunststykke å flette inn i skildringen Rilke, velocipeden, behåen og Arbeidernes kaninoppdrettsklubb i Wien på en måte som ikke gjør disse detaljer til kuriosa, men til deler av en 191

større helhet. Det finnes en rekke guidebøker for den som vil oppsøke slagmarkene fra årene 1914-18. Her vil jeg nevne Before Endeavours Fade - A Guide to the Battlefields of the First World War (London 1990) av Rose Coombs, om ikke for annet så fordi den er så rikt illustrert; teksten er imidlertid som alltid i disse verk nesten uutholdelig komprimert, så den krever et ikke ubetydelig fond av ekstra kunn­ skaper for å bli virkelig anvendelig. Diktsitatet i begynnelsen er av Guillaume Apollinaire, fransk futurist og deltager i første verdens­ krig. Brødrene Marx i Petrograd. Det går an å finne en opplysende, om enn noe tilslørende, diskusjon av forspillet til tumultene i Hamburg i bind 2 av Isaac Deutschers store biografi over Trotskij, Den avvapnade profeten (Molndal 1972). Se også første del av Fernando Claudins utmerkede Krisen i den kommunistiska rorelsen (Stockholm 1980), samt Eckhart Klessmanns store Geschichte der Stadt Hamburg fra 1981. En likefrem skildring av opprørets forløp står å lese i den merkelige skapningen Det vapnade upproret (Kothen 1971) som første gang ble utgitt i slutten av 20-årene av en gruppe innenfor Komintern som skjulte seg bak det fiktive forfatternavnet A. Neuberg - i gruppen inngikk blant andre den siden utrenskede marskalk Tukatsjevskij og en da ukjent vietnameser ved navn Ho Chi Minh. Den var ment som en slags revolusjonær kokebok, og diskuterer ut fra en rekke kon­ krete tilfelle med stort alvor og ikke uten et visst raffinement det væpnede opprørs teori og praksis. (Den kom i svensk oversettelse i venstrebølgens glade dager i 70-årene.) Hanna Arendts On Revolution (London 1990) er en moderne klassiker som kom ut i 1964 og som bare er blitt enda mer aktuell med sin drøfting av alle revolusjo­ nens problemer og motsigelser. Hva omveltningene i Russland i 1917 angår, finnes det en ny oversikt av Edward Acton, Rethinking the Russian Revolution (London 1990), der mange gamle myter om denne hendelsen blir snudd opp ned. Hva Trotskij angår, er problemet at det som skrives om ham, enten stammer fra hans fanatiske beundrere (som bare tindrer henrykt med øynene over alt han foretar seg) eller hans tilsvarende fanatiske motstandere (som bare gulper opp gammel stalinistisk hatpropaganda). En av de få som foretar en noenlunde rettferdig bedømmelse av ham er Irwing Howe i sin bok Trotsky (London 1978). Den skarpeste analysen av Trotskijs tenkning finner man etter min oppfatning i Leszek Kolakowskis 192

kjente storverk Main Currents of Marxism, nærmere bestemt bind 3, The Breakdown. Karl XIIs død og andre mord. Det var i Carl X Il:s dod (Stockholm 1940) at Albert Sandklef et al. først lanserte sin fantasieggende kuleknappteori. Verkets dristighet, men fremfor alt dets åpenbare mangler, ansporet mer etablerte forskere som Nils Ahnlund og andre til et skarpt gjenmæle i arbeidet Sanning och sagen om Karl X II :s dod (Stockholm 1941). Der prøver de å imøtegå kuleknappentusiastene punkt for punkt, og de klarer også å gjøre ettertrykkelig kål på teorien. Siste ord i dette spørsmål, og kanskje det endelige, er naturligvis Gunnar Grenanders artikkel K arl XII:s dod - Ett dgonvittnes herdttelse bekrdftas, som ble publisert i Meddelande X X X X V III fra Armémuseum (Stockholm 1988). Hvorfor ble Malin Matsdotter brent? Hvis man bare skal lese et eneste verk om hekseforfølgelsene, bør det etter min oppfatning være Hdxornas Europa 1400-1700 - en utmerket samling artikler skrevet av hekseforskere fra alle hjørner av Europa (Stockholm 1987). Bokens redaktører, Bengt Ankarloo og Gustav Henningsen, fortjener stor ros. Jeg nærmer meg alltid antologier med en viss engstelse, fordi de ofte er dårlig sammenkokte produkter som bare lesere som er generøst utstyrt med sitteflesk orker å komme seg igjennom. Ikke så i dette tilfellet. Bengt Ankarloos Att stilla herrevrede - Trolldomsdåden på Vegeholm 1653-44 (Malmd 1988) er som sagt en fengslende studie av et enkelt­ tilfelle. Boken har dessverre fått altfor lite oppmerksomhet. Om Benandanti-sekten kan man lese i Carlo Ginzburgs Benandanti - «De goda hdxmdstama» (Stockholm 1991), et opus som riktignok ikke er i klasse med Ginzburgs senere verk, men som likevel er verdt å lese for den som er interessert i emnet. To eldre skrifter som fremdeles står seg godt, er Hugh Trevor-Ropers The European Witch-Craze of the I6th and 17th Centuries (London 1988) og Bror Gadelius Tro och overtro i gångna tider (Stockholm 1912-13). Gunnar Heinsohn og Otto Steigers polemiske skrift har titelen Hdxor - Om hdxforfoljelse, sexualitet och manniskoproduktion (Goteborg 1987). Om tidens historie. Lennart Lundmarks Tidens gång och tidens varde (Stockholm 1989) er, tross en viss treghet i teksten, det beste svenske verk som er skrevet om tidens historie. David Landes’ Revolution in 13- Fortidens landskap

193

time (Harvard 1983) er et av de fremste utenlandske verk. I Hdftenfdr kritiska studier nr. 2 1986 kan man finne en utmerket artikkel med titelen «Tiden som kulturhistoriskt problem» av den like utmerkede sovjetiske historiker Aron Gurevitj - eller hvorfor ikke gå direkte til hans mesterlige Das Weltbild des mittelalterlichen Menschen (Miinchen 1982). Diktsitatet på slutten er hentet fra Siegfried Sassoons dikt Attack. Om kokte syvsovere og god smak. Henry Notakers to bøker Gastronomi - Til bords med historien (Oslo 1986) og Alle tiders kokebøker (Oslo 1989) er spekket med kunnskaper om mat i forgangen tid. Et eldre verk som også berører eldre tiders matstell, er bind fem i Troels-Lunds monumentale Dagligt liv i Norden (København 1903). Den franske historiker Jean-Louis Flandrin har skrevet flere viktige bidrag om nettopp smakens historie, ett finner man i bind 3, Passions of the Renaissance, av den utmerkede A History of Private Life (London 1989), et annet finner man i det franske historiske tidskrift Annales nummer 2/1983: «Le gout et la nécessité: sur 1’usage des graisses dans les cuisines d’Europe occidentale (XlVe-XVIIe siécle)». Apicius’ kokebok er utgitt på svensk under titelen En gammal romersk kokbok (Sodertålje 1990). Om den vakre naturens historie. Skjønt den for det meste befatter seg med England, er Keith Thomas’ Manniskan och naturen (Stockholm 1988) litt av et standardverk. Paradiset och villmarken - Studier kring synen på naturen och naturressurserna (Stockholm 1984) er redigert av Tore Frångsmyr og inneholder flere inspirerte artikler. Det siterte skriftet av Schering Rosenhane, Oeconomia, er publisert i Lychnosbiblioteket nummer åtte (Uppsala 1944). Om stank og skitt. George Vigarellos bok Concepts of Cleanliness Changing Attitudes in France since the Middle Ages (Cambridge 1988) er ikke så omfangsrik, men er likevel et av de mest verdifulle bidrag til hygienens historie. (Gunnar Tilanders Stang i vagg och hemlighus Kulturhistoriska glimtar från mdnsklighetens bakgardar (Karlshamn 1968) inneholder visse underholdende bruddstykker av denne historien, men er stort sett altfor usortert og studentikos til å kunne være av mer varig verdi.) Hemmet - Boende och trivsel sett i historiens ljus av Witold Rybczynski (Stockholm 1988) er fylt til randen av fine iakt­ tagelser som berører en rekke aspekter av de små tings historie, 194

deriblant dette med skitt og stank. Roches artikkel om vannet heter «Le temps de l’eau rare du Moyen Age å 1’epoque moderne» og står å lese i Annales nummer 2/1984. Om fattigdommens historie. Et helt sentralt arbeid i dette emnet er Bronislaw Geremeks Den europeiska fattigdomens betydelse (Stock­ holm 1991). Boken byr på opplysende og nyttig lesning, men er forbausende konvensjonell til å være skrevet av en mann med en berømmelse som polakken Geremek - foruten å være en god historiker har han vært en av drivkreftene i Solidaritet. Men selv om hans opus ikke er noen populærvitenskapelig perle, må en mulig leser ikke la seg avskrekke; forfatteren bruker sine tall og dyptloddende eksempler meget dyktig, og klarer til og med å gjøre noe så trist som prishistorie til spennende lesning. Lars Levanders Fattigt folk och tiggare (Ostervåla 1974) lider under både sin alder og sitt etnologiske perspektiv, men gir likevel leseren rystende innblikk i den svenske fattigdommens historie. Giovanni Riccis erfaringer står å lese i en artikkel som heter «Naissance de pauvre honteux: entre 1’histoire des idées et 1’histoire sociale», som finnes i Annales nummer 1/1983. Barnet med seiershuen. Philippe Ariés’ verk Barndommens historie (Avesta 1982) kan sies å vær starten på dette forskningsfeltet. Hans opus er blitt kritisert på en lang rekke punkter, men er likevel umulig å ignorere for den som vil vite mer om emnet. To skrifter som gir et godt innblikk i undervisningens og oppdragelsens historie i Norden er Anderséns Adelig Opfostring - Adelsborns opdragelse i Danmark 1536-1660 (København 1971) og Landqvists Pedagogikens historia (Lund 1941). Essayet i denne boken sto opprinnelig å lese i det rikt illustrerte verket Kungliga barn i tid och rum, som inneholder en rekke artikler om emnet (Stockholm 1989). Om misnøye og andre historiske følelser. Problemet med det mis­ fornøyde samfunnet har den alltid like virtuose Agnes Heller tatt opp i flere av sine arbeider, blant annet i A theory of history (London 1982) og i The Power of Shame (London 1985). Se også gjerne Joanne Finkelsteins Dining Out - A Sociology of Modem Mannes (Oxford 1989): Finkelstein er en forsker av den typen som griper tak i et tilsynelatende lite og ubetydelig emne, og så får noe stort og viktig ut av det-det er jo som kjent ofte helt omvendt i den lærde verden. En viktig 195

puslespillbrikke for den som vil få seg et bilde av hvordan den moderne lønnsarbeideren ble til er Anders Floréns doktoravhandling Disciplinering och konflikt - Den sociala organiseringen av arbetet. Jaders bruk 1640-1730 (Uppsala 1987). Roseromanen er sitert etter Helge Nordahls oversettelse. Om ensomhetens historie. De skiftende relasjonene mellom gruppe og individ kan man få en fin innsikt i ved å lese Norbert Elias’ fine studie over hoffsamfunnets kultur og ideologi, The Court Society (Oxford 1983). Det samme gjelder Johan Huizingas Ur medeltidens host (Stockholm 1986), et glitrende mesterverk som jeg selv stadig søker tilbake til med samme uforstilte glede. De skiftende holdningene til ensomhet diskuteres i den tidligere omtalte A History of Private Life, bind 3. Om mørke og lys. I ovennevnte verk av Troels-Lund, Dagligt liv i Norden, finner man i bind 6 en fin diskusjon av de forskjellige belysningsmetodene og deres følger for liv og tenkning. Et mer moderne verk som også tar opp dette spørsmålet er etnologen Jan Garnerts Ljus och kraft - Historien om Halsinglands elektrifiering (Malmd 1989), et skrift som er betydelig mer interessant enn titelen antyder. Om redselens historie. Blant de forskjellige utenlandske skrifter som tar opp denne egenartede materie, står Jean Delumeaus magistrale Angst im Abendland - Die Geschichte kollektiver Angste im Europa des 14. bis 18. Jahrhunderts (Hamburg 1989) frem som det aller viktigste. Et svensk bidrag er Jochum Stattins Från gastkramning till gatuvåld - En etnologisk studie av svenska radslor (Helsingborg 1990). Om gråtens historie. Gråten i den tidlige moderne epoke blir berørt i Paul Hazards The European Mind 1680-1713 (London 1973), en førsteklasses skildring av tenkningen i den tidlige opplysningstid. Forandringen av tårenes rolle på 1800-tallet er som sagt behandlet av Anne Vincent-Buffault i artikkelen «Constitution des roles masculins et féminins au X lX e siécle: La voie des larmes», trykket i Annales nummer 4/1987. Gudrunskvadet er sitert etter Ivar MortenssonEgnunds oversettelse.

196

Piken og østersene. Seksualitetens historie har tradisjonelt vært et område som i første rekke har interessert psykologer og leger; i de siste ti år har imidlertid dette forandret seg, og stadig flere profesjonelle historikere har begynt å nærme seg dette vanskelige og flyktige emnet. En eldre studie som tross alt har eldes med en viss verdighet, er G. Rattray Taylors Sex in History (New York 1954), som prøver å gi et bilde av de skiftende holdningene til sex i Europa fra middelalderen og fremover. En betydelig mer aktuell bok med lignende ambisjoner er Reay Tannahills Sex in History (London 1990). Forfatteren er riktignok iblant noe for sveipende i sin bredt anlagte oversikt fra Homo erectus til Aids, men boken gjør god nytte for seg som en introduksjon. Et verk som tross sin ujevnhet allerede er blitt litt av et standardverk, er Michel Foucaults merkverdige Seksualitetens historia i tre bind (Stockholm 1980-87). Et helt nytt skrift, som viser vitaliteten og spennvidden, men også problemene på dette nye forskningsområdet, er antologien From Sappho to de Sode, redigert av Jan Bremmer (London 1991), som foruten en rekke spennende artikler også inneholder en utmerket bibliografi. Den viktorianske seksualiteten. Til tross for sin stundom fatale mangel på konsentrasjon er Ronald Pearsalls tykke og velnærte The Worm in the Bud - The World of Victorian Sexuality en umistelig studie i dette emnet. (Pearsall er underholdende og skriver dessuten påfallende godt.) Richard Davenport-Hines’ Sex, Death and Punishment - Attitudes to Sex and Sexuality in Britain since the Renaissance (London 1990) handler først og fremst om behandlingen av homosek­ suelle og kjønnssykdommer. På svensk finnes Karin Johannissons artikkel «Den farliga sexualiteten» som er å finne i hennes innholds­ rike bok Medicinens 6ga (Stockholm 1990). For den som er interessert i den viktorianske epoken generelt, rommer Lytton Stracheys kjente Tre gestalter (Stockholm 1932) mye av interesse. Det samme gjelder Asa Briggs utmerkede trilogi Victorian Cities, Victorian People og Victorian Things (London 1988). Tre elskeres bekjennelser. Robert Lathams nye utvalg er publisert under titelen The Shorter Pepys (London 1986), en god utgave om enn som sagt temmelig sterkt sensurert. På svensk finnes et godt lite utvalg i Forum-biblioteket (Uddevalla 1971). Hva angår James Boswells erindringer, er også enkelte av disse publisert på svensk (Dagbok i 197

London 1762-1763, Stockholm 1951. Lawrence Stones The Family, Sex and Marriage in England 1300-1800 (London 1977) rommer innsikts­ fulle analyser av både Pepys og Boswell og en rekke andre hemmelige dagbøker. I boken The Other Victorians - A Study of Sexuality and Pornography in Mid-Nineteenth-Century England (London 1971) utfø­ rer Steven Marcus en helt glitrende analyse av blant annet My Secret Life: undersøkelser med freudiansk anstrøk ser ut til å ha lett for å havarere i løse antagelser og uetterretteligheter, men hans forsøk i denne krevende genre er faktisk usedvanlig vellykket.

Personregister Acton, Edward 192 Ahnlund, Nils 193 Alma-Tadema, Sir Lawrence 178 Anckarstrom, Jacob Johan 74, 87 Andræ 64 Ankarkloo, Bengt 94, 193 Apicius 104ff., 194 Apollinaire, Guillaume 192 Arendt, Hanna 192 Ariés, Philippe 125ff., 131f-, 195 Aristoteles 113, 137, 169 Arthur 157 Bacon, Francis 64, 95 Bagration, Pjotr Ivanovitsj 23, 26 Baker, Valentine 171 f. Balzac, Honoré de 160 Barthes, Roland 108 Beethoven, Ludwig van 140 Bellman, Carl Michael 113 Bentham, Jeremy 145 Bergerac, de 64 Berkley, Theresa 176 Biermann, Wolf 70 Bliicher, Gebhard Leberecht 13f., 24f, 27, 28 Boleyn, Anne 150 Book, Fredrik 65 Bordieu, Pierre 108

Bos well, James 183 ff., 197 Brandler 67 Bremmer, Jan 197 Brenner, Peter 82 Briggs, Asa 197 Brillat-Savarin, Athelme 106 Broby-Johansen, Rudolf 163 Brodin, Jean 95 Broke, Rupert 55 Bureus, Johannes Thomae 153 Burton, Robert 64 Byron, George Gordon, Ford 140, 160 Campanella, Tommaso 64 Carroll, Fewis 175 Casanova, Giacomo 180 Castelmaine, Lady 181 Castro, Fidel 70 Chandler, David 41, 191 Chopin, Frédéric 176 Ciano, Galeazzo, greve av Cortellazzo 29 Claudin, Fernando 192 Clausewitz, Karl von 71 Coomb, Rose 192 Creutz, Gustaf Philiph 22, 113 Cromwell, Oliver 181 Cronstedt, Carl 83 199

Dahlstierna, Gunno 158 Davenport-Hines, Richard 178, 197 Davis 36 Delumeau, Jean 152, 154f., 196 Demokrit 113 Descartes, René 95 Deutscher, Isaak 66, 192 Dickinson, Miss 171f. Diderot, Denis 141 Douhet, Giulio 37ff. Dixon, Norman 191

Gadelius, Bror 193 Galenos 169 Galilei, Galileo 98 Garnert, Jan 145, 196 Geremek, Bronislaw 116f., 195 Ginzburg, Carlo 193 Gneisenau, August Wilhelm Anton 14 Goethe, Johann Wolfgang von 140 Gorbatsjov, Mikhail 46 Goulemot, Jean Marie 141 Goya y Lucientes, Francisc José de 140 Grenander, Gunnar 86, 193 Guevara, Ernesto (Che) 31, 70 Guillotin, Joseph I. 108 Gurevitj, Aron 194 Gustav II Adolf 21 f., 121 ff. Gustav III 74ff., 87, 166 Gustav IV Adolf 166 Gustav Petri 16 Gustav Vasa 118, 121 Gortz, G.H. von 76ff.

Eden, Anthony 33 Ekblad, Johan 139 Eklof, Gunnar 190 Eklund, Vilhelm 54 Elias, Norbert 138, 196 Engels, Friedrich 71 Erasmus Rotterdamus 122 Erik XIV 122, 125, 127f., 130 Erik XVI 121 Falkenhayn, Erich von 50 Falkenberg, von 22 Finkelstein, Joanne 108, 195 Flandrin, Jean-Louis 107, 194 Flaubert, Gustave 160 Florén, Anders 9, 1% Foigny, de 64 Fors ter, Edward Morgan 141 Foucault, Michel 170, 188, 197 Fredrik av Hessen 78ff. Fredrik den Store 18, 23 Freud, Sigmund 189 Frangsmyr, Tore 194 Fuller, J.F.C. 190 Fussel, Paul 191

Hack, Anna Simonsdotter 88, 95 Haig, Douglas 37 Hajianestis 28 Hals, Frans 162 Hansson, Per Albin 25 Harrington 64 Hartlieb 64 Hasting, Max 191 Hazard, Paul 196 Heinsohn, Gunnar 90f., 193 Heller, Agnes 136, 195 Helmont, Johannes van 111 Henningsen, Gustav 193 Henrik VIII 150 200

Hiro, Dilip 191 Hitler, Adolf 25, 29f., 64 Ho Chi Minh 192 Hobsbawm, Eric 191 Holberg, Ludvig 65 Holm, Nils F. 190 Hooke, Robert 98 Horn, Agneta 123f. Horne, Alistair 53, 191 Howe, Irwing 192 Huchel, Peter 11 Huizinga, Johan 132, 158, 196 Hultkvist 84ff. Hussein, Saddam 33fb, 38 Huygens, Christian 98 Haavikko, Paavo 103 Inge den Yngre 73 Jenkins, Simon 191 Johannisson, Karin 173, 197 Johansson, Alf W. 190 Johnson, Paul 66 Johnson, Samuel 183 Jomini, A.H. 71 Kamenev, Lev Borisovitsj 68f. Karl I 166 Karl IX 21, 123, 126, 129 Karl X Gustav 21 Karl XII 16, 21 f., 42, 45, 47, 73ff., 144 Karl den Store 157 Karl Filip 129 Karl Fredrik av Holstein-Gottorp 78ff. Karl Johan 25 Karl Sverkerson 73 Keegan,John 190

Kepler, Johannes 95 Kippenberger, H. 61, 67 Klaniczay, Gåbor 95 Klessmann, Eckhart 192 Knudsdotter, Kerstin 94 Kolakowski, Leszek 192 Koninck, Philips de 5, 7, 112 Koonig, Willem de 162 Krabbe, Jorgen Mogensen 94 Kristina 121 ff. Kutuzov, Michail Illarionovitsj 24 Ladurie, Emmanuel Le Roi 117 Landes, David 97, 101, 193 Landqvist 195 Larsdotter, Apollonie 122 Larsmo, Ola 7 Latham, Robert 182, 197 Le Goff, Jacques 98 Leighton of Stretton, Frederick, Ist Baron 178 Leijonhufved, Ebba 123 Lenin, Vladimir Iljitsj 71 f, 100 Levander, Lars 195 Levasseur, Thérése 184 Lévi-Strauss, Claude 108 Lewenhaupt, Adam Ludvig 16, 22.Lewis, Louisa 185 Liljensparre, Nils Henric 74L, 87 Lindgren, Jan 76 Lindroth, Sten 7 Liszt, Franz 176 Lloyd, William 23 Locke,John 134f. Lorris, Guillaume De 132 Lucidor, Lasse 158 Ludvig XIV 98, 148 Ludvig XVI 166 Lundmark, Lennart 99, 193 201

Macdonald 13L, 25 McNamara, Robert 32 Maeterlink, Maurice 11 Marcus, Steven 176f., 187, 198 Marie Antoinette 112 Marlborough, John Churchill, Ist Earl of Marlborough 78 Marx, Karl 60, 108 Matsdotter, Malin 88f., 95 Matthis, Moa 7 Mattiae, Johannes 124 Mazepa 45 Miller, Henry 25 Moduco 93 Molenaer,Jan Miense 162 Molotov, Vjatsjeslav Mikhajlovitsj 29 Moltke, Helmut von 25 Mondeville, Henri de 147 Monsacré, Héléne 159 Montaigne, Michel de 135, 140, 151, 152, 156 Montgomerie, Margaret 185 Mortensson-Egnund, Ivar 196 Mumford, Lewis 99 Munck, Adolf Fredrik 166 Musset, Alfred de 160, 176 Mussolini, Benito 29f. Måne, Erich 43 Napoleon 13, 23, 25 Nasser, Gamal Abd al 33 Newton, Isaac 114 Nightingale, Florence 173L Nordahl, Helge 196 Notaker, Henry 194 Olsson, Jan Olov 191 Orwell, Georg 56, 151

Oxenstierna, Axel 130 Palme, Olof 74, 87 Pascal, Blaise 135 Pearsall, Ronald 174, 197 Pepys, Samuel 181 ff. Pepys, Elizabeth 182 Peter den Store 16, 42, 45, 47 Petré, Robert 41 Piccolomini, Ottavio 22 Polhem, Christopher 83 Pollock, Jackson 162 Primakov, Jevgenij 33 Ragnar Knaphovde 73 Ranum, Orest 139 Regan, Geoffrey 191 Rehnskiold, Carl Gustaf 16, 22 Rembrandt 112 Remmele 60f. Ricci, Giovanni 117, 195 Richardson, Samuel 160 Roche, Daniel 149, 195 Roos 19 Rosenhane, Schering 110, 194 Rousseau, Jean-Jacques 141, 184f. Rybczynski, Witold 143, 194 Sand, George 176 Sandklef, Albert 193 Sassoon, Siegfried 194 Schleiffen, Alfred von 36 Schopenhauer, Arthur 135 Seingalt, Jacques de 180 Seneca 104 Sévigné, Marie de RabutinChantal, marquise de 139, 159 Shakespeare, William 172 Shaw, George Bernhard 64 202

Sheehan, Neil 31 f-, 190 Shelley, Percy Bysshe 13 Sicre, André 79, 83fSimonsdotter, Anna 89, 95 Skytte, Johan 129 Smith, John 181 Soddu, Ubaldo 30 Spengler, Oswald 91 Stalin, Josef Vissarionovitsj 25, 29, 47, 65ff. Stattin, Jochum 155, 196 Steen, Jan 165, 170 Steiger, Otto 90f., 193 Stenbock, Magnus 83 Stendahl (Henri Beyle) 160 Stevenson, Robert Louis 145 Stierneroos 83 Stiernhielm, Georg 132, 168 Stone, Lawrence 166, 198 Strachey, Giles Lytton 197 Siisskind, Patrick 146 Sverker den eldre 73 Sverkersson, Karl 73

Trevor-Roper, Hugh 193 Troels-Lund, Troels 144, 194, 196 Trotskij, Lev Davidovitsj 64ff., 100, 192 Tuchman, Barbara 32 Tukatsjevskij, Mikhail Nikolajevitsj 192 Ulrika Eleonora 78ff. Urbahns 69 Vagt, Alfred 190 Vann, John Paul 32 Verne, Jules 64 Victoria 172 Vigarello, Georges 147f., 194 Villon, Franois 132 Vincent-Buffault, Anne 160, 196 Visconti-Prasca 30 Voltaire (Francois-Marie Arouet) 146 Warg, Cajsa 106 Watts, George Frederick 178 Wellington, Arthur Wellesley, Ist Duke of 15, 28 Willet, Deb 183 Winstanly, Gerrald 64 Wollimhaus, Simon 153 Wood, Kingsley 38 Wool 176 ' Wordsworth, William 140

Tabourot 48ff. Tannahill, Reay 197 Taube, Evert 113 Taylor, Frederick 100 Taylor, G. Rattray 197 Thomas, Keith 114, 194 Tilander, Gunnar 194 Toynbee, Arnold 91 Tolstoj, Lev Nikolajevitsj 23f. Tour, Georges de La 143 f. Trenchard, Sir Hugh 37ff. Trevelyan, George Macauley 41, 191

Zinovjev, Grigorij Jevsejevitsj 68f.

203