Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft 8252539904

Citation preview

Livsfilosofi

Til min kone Kit-Fai, som gjorde dette mulig

Arne Næss MED PER INGVAR HAUKELAND

Livsfilosofi

Et personlig bidrag om følelser og fornuft

DEN

NORSKE

BOKKLUBBEN

© Universitetsforlaget AS 1999 © De norske Bokklubbene A/S 2000, for denne utgaven Bokdesign: Jesper Egemar Design Boka er satt med 10,3 på 11,5 pkt. Sabon hos AIT Trondheim AS, 2000 Trykt på 80 gram Charta Bundet med Brillianta Shirting fra Scholco Trykk og innbinding: AIT Gjøvik AS Printed in Norway 2000 2. opplag / 1300504 ISBN 82-525-3990-4 (Den norske Bokklubben)

INNHOLD

Til leseren

7

Livet sett som et åpent landskap

10

Hvordan føler du deg selv og verden?

26

Om fantasi, forskning og lommeruskfornuft

Fornuft og følelse er ikke to ulike ting

72

En følelse for alt som er levende

89

Hvordan modner vårt følelsesliv?

111

Man kan bare lære det man føler noe for

52

130

Livskunst - å drive med små ting på en stor måte

Etterord

167

148

TIL LESEREN

de nitti, kan jeg si at jeg har hatt et liv. Og når jeg ser tilbake på det, overrasker det meg hvor ofte jeg har vært ledet av sterke følelser. De førte meg blant annet til å samle på store tall før jeg begynte på skolen. Det var noe ved store tall som gjorde meg be­ geistret. I det hele tatt hadde jeg en intens forkjærlighet for det abstrakte og det som var aldeles forferdelig langt borte - stjernene. Derfor tok jeg da også en eksamen i astronomi senere. Det var først som professor jeg ble klar over problemene med å undergrave følelsenes betydning i liv og samfunn, samtidig som man hyller abstrakt kunnskap og fornuft. Begge trengs. Derfor prøver jeg ikke i denne boken å under­ grave fornuften ved å fremheve følelsene. Jeg har heller lyst til å forsøke å forstå på nye måter hvordan de hører sam­ men. Og på gamle måter, ved hjelp av mitt viktigste forbilde som filosof, nemlig Spinoza. Livet kan ses på som et landskap vi ferdes i på en rekke forskjellige måter. Den «ferden» jeg ønsker å ta leseren med på i boken, er en reise som går fra dagens grove og ufor­ svarlige undervurdering av følelsenes plass i samfunnet og livet, til å bli mer bevisst den avgjørende rolle følelsene spil­ ler og bør spille i menneskets tanker og handlinger. Dette er noe av det viktigste i min livsfilosofi. Men hvorfor skal man lese livsfilosofi? Er det ikke vik­ tigere å leve? Selvsagt. Problemet er at mange reflekterer for lite over sitt eget liv, eller begynner med det for sent. Hvis denne boken kan få noen flere, kanskje bare noen få, mennesker til å ta retningen på sitt eget liv og sin egen til­ værelse opp til ny vurdering, er mitt ønske oppnådd. Det er en forskjell på bare å fungere som menneske og å være seg bevisst at det er akkurat nå jeg lever.

N

år jeg nærmer meg

7

For en tid siden holdt jeg noen forelesninger der jeg kom inn på følelser knyttet til døden. Folk lyttet og var veldig oppmerksomme. Det er underlig at når døden ikke er noe fremmed, åpner en seg kanskje mer for livet i dag. Det at ditt liv kan ta slutt i dag, kan medvirke til å intensivere følelsen av hvor betydningsfull denne dagen er. Det er noe fundamentalt skjevt hvis bare eldre mennesker har tid til å reflektere over det som er meningsfullt i livet, mens yngre, som har livet fremfor seg, rett og slett ikke får tid til det. De har ofte så mye å gjøre, så mange små og store mål at de ikke får tid og rom til å reflektere over det nesten utrolige: at de faktisk hører til de levende i dag. Og at de andre som finnes rundt dem, er deres medmennesker og medskapninger. Livsfilosofi er på ingen måte ment å være en fagfilosofisk bok. Derfor er den helt fri for fotnoter og referanser. Jeg har prøvd å skrive en kort bok om bare noen få temaer innenfor livsfilosofien som er viktige for meg personlig med følelsene som et sentralt utgangspunkt og fokus gjen­ nom det hele. På mange måter anser jeg meg ikke spesielt kompetent til å skrive en bok som denne - ikke mer kom­ petent enn et hvilket som helst menneske som har levd litt og tenkt litt. Det er en bok der spørsmålene er adskillig mer tallrike enn svarene. Mitt mål er å gi i det minste én leser noen gode ideer, noen tanker å reflektere videre over, noen nye spørs­ mål å stille til seg selv og sine nærmeste venner. I beste fall kanskje åpne opp for nye måter å betrakte sin tilværelse på.

Livsfilosofi er blitt til i nært samarbeid med min unge venn Per Ingvar Haukeland. Uttrykket «veien blir til mens du går» er treffende for arbeidet med boken. For det er en svær mengde med et ganske uoversiktlig og ubearbei­ det materiale fra min hånd som Per Ingvar har gjort en stor og tidkrevende innsats for å systematisere, sile og sor­ tere. Det siste året har han assistert meg på en uunnværlig måte med å arbeide gjennom et tusentalls sider med nota­ ter innen emnene livsfilosofi og følelsenes filosofi. I mange gode, lange arbeidsøkter, helst i den levende stillheten på hytta Tvergastein, har boken vokst frem. Per Ingvar øns­ ker å takke sin familie, spesielt sin bror Lars, for støtte i arbeidet med boken. 8

Forlagsredaktør Knut Olav Åmås i Universitetsforlaget har spilt en særlig viktig rolle i arbeidet med Livsfilosofi fra vi i fellesskap utformet bokideen, deretter underveis i skrivingen mens prosjektet utviklet seg og ble avgrenset, til han i de siste fasene har vært hovedansvarlig for å gi boken språk og form. Han har vist et stort engasjement i en lang rekke samtaler og diskusjoner som har forsynt boken med innhold og etter hvert struktur. Jeg håper Livsfilosofi klarer å uttrykke de gode følelsene som har preget arbeidet med boken. Oslo i oktober 1998, Arne Næss

9

KAPITTEL I

LIVET SETT SOM ET ÅPENT LANDSKAP

Alt er tenkelig, alt kan skje. Fremtiden er så åpen at det er verken ønskelig eller mulig å lage seg en ferdigspikret livs­ filosofi. Da vil vi stagnere. Filosofien begynner med und­ ring og slutter med undring — dyp undring. Derfor bør vi betrakte livet og tilvcerelsen som en strøm. Og det er følel­ sene som setter et liv i bevegelse. Følelsene aktiverer deg underveis i livet og motiverer til handlinger og holdnings­ endringer.

Møtet med livet kan være nokså brutalt. Vi blir kastet inn i det ved fødselen. Så blir vi kastet videre i «møter» som kan være alt fra redselsfulle til vidunderlige. Det er noe grunn­ leggende urettferdig ved hvordan vi blir slynget inn i livet. Noen lider fra første til siste åndedrag, mens andre ser ut til å leve lykkelig i sus og dus livet ut. Men man behøver ikke å avvise livet av den grunn. Det finnes nok av situasjoner og verdier som gjør livet meningsfullt for de fleste. A leve er som å ferdes i et landskap med lett eller ulendt terreng, lyse eller mørke steder, uansett med skjulte over­ raskelser. I dette landskapet ferdes vi på små og store eks­ pedisjoner, hele tiden i samarbeid og samspill med andre. Vi kan ikke bevege oss fullstendig på egen hånd, like lite som vi kan befinne oss på solsiden alltid. En viktig del av ferden er å ta seg tid til å dvele i rastene underveis, til å stoppe opp ved livets egenverdier. En vakker soloppgang, et kjærlig smil, et gripende musikkstykke, en skyfri himmel. Å føle at man hører hjemme i livet, krever både målrettet vandring og bare å være til. Mulighetene i dette landskapet er uante, men underveis kan alt skje. Ferden er åpen. En viktig utfordring når vi står overfor kritiske veivalg, er å io

lytte til fornuft og følelse på samme tid. En annen utford­ ring er å endre negative følelser i en positiv retning, til bedre livskvalitet og oppriktig glede. Jeg bygger dette synet på en optimisme over menneskets mulighet til å være en skapende livskraft på jorden.

«AKTIVITET» OG «AKTIVHET»

Et gammelt kinesisk ordtak lyder: «Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien.» Du synes å klare både tempoet og dvelingen. Er det å føle seg hjemme i livet formålet med å leve for deg? arne: Det er ett av mange formål. Landskapsmetaforen er ment å forenkle refleksjonene over disse komplekse livs­ spørsmålene. Det viktige er at retningen jeg går i, samsvarer med det jeg finner meningsfullt basert på de dypeste pre­ missene for mitt liv, for eksempel vennskap og glede. For å føle seg hjemme i livet kreves det vilje til og ønske om å delta aktivt i det. Ve den som går rundt med følelsen av å være en fremmed, en som er kommet til feil planet. Men hva er det å være aktiv? Jeg vil gjerne innføre et filosofisk viktig skille som filosofen Spinoza har lært meg å ta alvorlig i mitt eget liv, mellom «aktivitet» og «aktivhet». Med ordet «aktivitet» tenker jeg da først og fremst på legemlig aktivitet, men jeg tenker også på slikt som intens læring, språklig virksomhet og tankevirksomhet der mye er i utvikling. Forholdet til naturen har for meg avslørt en markert forskjell mellom å være aktiv i naturen med lek, spill og sport - og å oppleve naturen på en måte som enga­ sjerer oss helt og holdent som mennesker. Denne holdnin­ gen kan nok også være forenlig med fysisk aktivitet, men mer karakteristisk er det å dvele ved stillheten - kanskje uten at så mye som en lillefinger er i bevegelse. Kan hende noen ord faller en inn, kanskje en hel strøm, men pausene og stillheten innvendig er det vesentlige i et slikt forhold til naturen. Utenfra kan det virke som om man ikke er aktiv, men det er bedre å si at man er strålende engasjert som person. Dette er «aktivitet». Hele ens selv er aktivert i en slik situasjon, men det synes ikke nødvendigvis for andre at man er i «aktivhet». Det mer alminnelige «aktivitet» per ingvar:

ri

dreier seg altså om det utadrettede, og vi kan være i all slags aktivitet uten å være i «aktivhet». per Ingvar: Din egen «aktivhet» på forskjellige områ­ der av livet gjør at mange synes det er vanskelig å vite hvor du befinner deg og hvor du står og går, også innen profesjonell filosofi. Arne: Fremtiden er så åpen at det å ha en ferdigspikret livsfilosofi ikke kommer på tale. Selv om jeg kan artikulere aspekter ved mitt helhetssyn, utelukker det at det er i sta­ dig utvikling, noe ferdig byggverk. En definitiv utforming av en livsfilosofi ville rett og slett bety stagnasjon. For filo­ sofien begynner med undring og slutter med undring - dyp undring. Også undring over min egen undring. At mange ikke vet helt hvor de har meg, kan også ha med det å gjøre at jeg føler at både jeg selv og livet er en slags strøm, ikke solide ting som flyter i en strøm. Jeg trer ikke ned i elven, slik den greske, førsokratiske filosofen Heraklit synes å se det. Jeg er en liten elv. Jeg prøver å betrakte følelsene som en slags motstrøm i forhold til «fornuftens» overdrevne status i dag. Da uten å sette fornuft og følelse i kontrast til hverandre. Jeg foreslår altså et annet fornuftsbegrep enn det ordinære. For når vi snakker om en kontrast mellom følelse og fornuft, har vi et for snevert syn på begge størrelsene. I ganske få ord kan jeg antyde det på denne måten: Ordet «fornuftig» blir i tiltag­ ende grad i samfunnet brukt om alt slikt som er rasjonelt i et mer eller mindre snevert og overfladisk perspektiv. Vi trenger å komme tilbake til en oppfatning som bare ser noe som rasjonelt og fornuftig hvis det fremstår slik ut fra de bredeste og dypeste perspektiv mennesket forfekter - det vi ser som viktigst for den enkelte innen et fellesskap. Skal noe være rasjonelt ut fra dette perspektivet, må det ikke bryte med det mennesket innerst inne står for som individ og som samfunnsmedlem. Da går følelsene og fornuften sammen. Ingen fornuftig avgjørelse uten motiv, og intet motiv uten følelse - uten brudd på likegyldigheten.

ALT KAN SKJE NÅR SOM HELST!

To grunnholdninger i din livsfilosofi er svært sentrale: Possibilismen, som går ut på at fremtiden er åpen per ingvar:

12

og byr på uante muligheter, og pluralismen, som fremhever hvor viktig det er å bruke flere perspektivet for å belyse en sak eller en situasjon. Hvordan ble du deg disse bevisst? Arne: En av mine første filosofiske konklusjoner kom som følge av entusiasmen jeg følte for forskning og det pirrende i at alle resultater er usikre. Forskning er en uen­ delig metodisk leting med midlertidige og usikre resulta­ ter. Deilig! Det gjorde inntrykk på meg da jeg leste som gymnasiast at det fantes feil i bevisene i Euklids geome­ tri. Til tross for generasjoner av prominente matematikeres overbevisning om at resultatene var fullstendig innlysende, kunne man i neste generasjon miste troen og revidere alt sammen. Konklusjonen min var at alle konklusjoner er prinsipielt usikre, slik som i klatring. Klatringen kan virke overbevisende sikker, samtidig som det alltid er mulig at man faller. Denne konklusjonen ledet meg til en såkalt «pyrrhonisk skeptisisme», som innebærer at man stiller seg absolutt og prinsipielt åpen for at alt som er mulig kan inn­ treffe i fremtiden. Denne skeptisismen er forenlig med en sterk overbevisning om at noe er slik eller slik, uten at man dermed påstår at det er sant. Det eksisterer en prinsipiell kløft mellom hva alle er overbevist om på den ene siden, og sannhet på den andre. Konsensus garanterer aldri sannhet. Possibilismen er i nær slekt med pyrrhonisk skeptisisme. Jeg formulerte en sterkt forenklet karakteristikk av possi­ bilismen i 1950-årene slik: «Hva som helst kan hende når som helst.» Hovedpoenget er at det ikke finnes noen garan­ tier for noe som helst i fremtiden eller garantier for at noe mer sannsynlig vil hende enn noe annet. Selv det som kalles naturlover, begrunnes ut fra hendelser i fortid. Siden mulig­ hetene for en annerledes fremtid er så ufattelig mange, har vi ikke grunn til å tilpasse oss et mulig bestemt brudd på en bestemt lov. Derfor synes possibilisten at det er enklest å være litt konservativ og vise tillit til det vanlige, for eksem­ pel at gravitasjonen på kjøkkenet også i dag og i morgen blir som i går. Tallerkener vil falle ned, ikke opp. På den annen side er det bare fantasien som setter grenser for hva livet kan bli til. Jeg er fullstendig overbevist om at jeg nå ikke drømmer når jeg sier dette, men som possibilist er jo muligheten der for at det er nettopp det jeg gjør. per Ingvar: Disse to grunnholdningene, possibilisme og pluralisme, kan vel ha en slik innvirkning på følelse og 13

fornuft at de er egnet til å hjelpe oss ut av tilsynelatende fastlåste livssituasjoner. Du fortalte en gang om en klatretur i Pyreneene som kan eksemplifisere dette. ARNE: Jeg klatret alene ned en meget lang, bratt egg. Jeg hadde et 30 meters tau, slik at jeg kunne fire meg ned opptil 15 meter høye utoverheng og så dra tauet etter meg. Så kom jeg til et ca. 15 meter høyt utoverheng som jeg var nokså sikker på var det lengste. Hyllen som jeg landet på under utoverhenget var nokså stor. Jeg var sikker på at det ikke kom noe enda større utoverheng nedenfor, så jeg trakk tauet ned til hyllene. Men så ser jeg plutselig at hyllene svin­ ger ut over et vesentlig lengre utoverheng. Jeg var fanget fullstendig. Rett ovenfor var det et utoverheng som det var umulig å klatre opp, og tauet mitt var ikke langt nok til å komme nedover. Min reaksjon på situasjonen? Jeg sa til meg selv «Idiot, idiot, idiot!». Etter en nokså kort pause ble jeg enig med meg selv i at jeg ikke ville bli sittende på hylla og langsomt sulte og tørste i hjel. Jeg bestemte meg derfor for å prøve å klatre oppover et svakt riss som gikk til høyre. Det endte i ingenting, men over det gikk det faktisk et riss jeg ikke hadde sett, oppover mot venstre. Det overveiende sannsynlige var at jeg ville falle ned og bli drept, men jeg ville da også mye heller dø enn å bli sittende på hylla. Vel, jeg reddet meg! En dristig bekreftelse på at muligheter alltid er til stede, selv om en situasjon virker helt håpløs. Jeg må selvsagt innrømme at mine argumenter for denne possibilismen - «Du har ingen garanti for fremtiden» selvsagt gjelder den selv også. Det er altså mulig at den som innstilling selv er feilaktig. Kanskje, kanskje ikke, burde jeg formulere den slik: Jeg har på følelsen at hva som helst kan hende, at det ikke er grunnlag for å sette noen grense for mulighetene. Men jeg føler også at dette ikke har noen som helst bestemte praktiske konsekvenser for mine beslutnin­ ger. Til det er mulighetene for hva som kan skje, simpelthen for mange. Possibilismen og pluralismen har da å gjøre med den grunnleggende måten vi oppfatter og føler livet og verden pa. o

i4

DET SKAPENDE LIV I NATUREN

Det at verdens utvikling er åpen, og at det er flere sider av en sak, står også sentralt i den dypøkologiske bevegelsen - en bevegelse du selv startet i 1970-årene og som du fortsatt er sterkt engasjert i? ARNE: Ja. Det jeg kaller den dypøkologiske bevegelsen er forenlig med at de som støtter den, har et mangfold av følelser knyttet til delvis motstridende filosofiske eller reli­ giøse helhetssyn. Støttespillerne kommer sammen i en beve­ gelse på tvers av dette mangfoldet. Felles er for eksempel at de mener og føler at alle levende vesener har egenverdi, det vil si verdi uavhengig av den nytteverdi som de måtte ha for menneskene. Og at dette begrunnes både logisk og følelsesmessig ut fra et filosofisk eller religiøst grunnsyn. Det som trengs, er altså en systemendring der fornuft og følelse spiller på samme lag. Med systemendring mener jeg endring ikke bare av et teknologisk og økonomisk system, men en forandring som berører alle vesentlige sider ved industrisamfunnene. Støttespillerne for en slik endring kan være kristne eller antikristne eller agnostikere - de kan ha filosofen Spinoza som inspirator eller synes han er helt for­ ferdelig. På dette dypeste planet av våre verdivurderinger finnes det mangfold og heldigvis ikke enighet. Dét ville tyde på ensretting av vårt tanke- og følelsesliv. Å gå dypt betyr å gå ned til de grunnleggende premissene for hva vi verdsetter i livet. Målrettet og fornuftig vand­ ring baserer seg på verdivalg som alltid er motivert av nett­ opp følelser. Og her forutsettes det at alle både ser og føler mulighetene til å kunne endre verdens gang og mulighetene enhver har til å bidra. Gandhi hadde en sterk tro på enkelt­ menneskers storhet uansett sosial status, og like sterk tro på muligheten for å vekke dem til handling. Muligheten forutsatte sterk tillit. Den søkte Gandhi ved å leve sammen med fattige medmennesker. Engelskmennene forbød inderne å lage salt selv, de måtte kjøpe det fra engelskmennene. Gandhi var overbevist om at hvis han fikk med seg en veldig mengde med fattige indere i en marsj mot havet, der salt blir dannet når sjø­ vannet tørker inn, ville ingen makt på jorden kunne nekte dem det. Og det viste seg å være riktig. En revolusjonær, positiv handling - uten vold og uten hat. Saltmarsjen gjorde per ingvar:

15

sterkt inntrykk på meg. Der var det mye av både følelser og fornuft. per Ingvar: Hva med religiøse følelser? Mange i den dypøkologiske bevegelsen formulerer sine grunnleggende verdier basert på religiøse følelser og erfaringer. Også Gandhi. Men du har sagt klart ifra om at du ikke har noen religion. Likevel finner du inspirasjon i Gandhis lære, i buddhismen og hinduismen og hos Spinoza, en filosof som synes å være helt absorbert av Gud. Det virker som om ditt brede engasjement likevel har et religiøst aspekt? ARNE: Jeg synes det er vanskelig å snakke om «religiøse følelser». Når jeg sier at jeg ikke er troende, refererer jeg til hvordan disse ordene vanligvis blir brukt i hverdagen, der det dreier seg om å tilhøre en religion med bestemte trossetninger. Mitt syn er nok preget av at jeg fikk i vrang­ strupen den form for kristendom som ble forkynt for ek­ sempel av presten under konfirmantundervisningen. Han var så salvelsesfull, med voldsomme armbevegelser rettet oppover mot himmelen. Senere tok jeg også sterk avstand fra dogmatikken som en ofte finner i religiøse bevegelser, preget av setninger som begynner med «Du skal . . . !» og «Du skal ikke ...!». Men det er riktig at jeg av og til blir klassifisert som religiøs fordi jeg tror på at levende vesener har egenverdi, og på at det finnes grunnleggende intuisjoner om hva som er urett. per Ingvar: Et viktig poeng er vel at en kan være religiøs selv om en ikke tilhører en spesiell menighet eller religion. Arne: Så klart. Jeg har alltid vært interessert i hva som ligger bakenfor ordene slik de vanligvis blir tolket og brukt. Det er forskjell på å være skeptisk til verbaliseringer og å være skeptisk til det som ligger bak dem. Ordene vi benyt­ ter for å beskrive religiøse følelser og erfaringer, klarer ofte ikke å fange inn det vi ønsker å formidle. Hvordan vi uttrykker en følelse i ord, er svært forskjellig fra hvordan følelsen er følt. Du kan føle klart det du føler, det vil si ha en fornemmelse av det som føles, men du klarer ikke å uttrykke det godt med ord. Slik er det vel også med religiøse følelser. Mange kan føle at det er Gud som virker i deres liv, uten at de kan ordlegge hvordan. Det viktigste i så måte er følelsen, ikke ordene. Ordet «Gud» er så ladet med forutinntatte oppfatninger

16

at jeg ikke ser noen hensikt i å bruke det selv, men hvis jeg skulle komme til å gjøre det, vil jeg velge den bruksmåten Spinoza benytter seg av. For ham er Gud, Deus, «imma­ nent» - ikke noe som er utenfor vår verden. Gud skaper hele tiden verden ved å vcere det skapende i naturen. De levende vesenene er med på å skape. En slik oppfatning av «Gud» som en enhetlig skaperkraft er jeg tilbøyelig til å akseptere. Vi finner det igjen i det dypøkologiske synet at alt i livet henger sammen. Jeg føler selv mistro overfor tanken om et liv etter døden. Jeg finner ikke noe grunnlag for å tro på noen slags fort­ settelse etter døden. Jeg finner bare at jeg har et sterkt følt savn etter å ha en slik tro. A møte dem jeg har mistet. Jeg utelukker ikke muligheten av at en engel kommer inn gjennom vinduet (selv om det er lukket), men jeg ville nok stilt den noen kritiske spørsmål og sett etter hvordan vingene var festet.

FØLELSENE AKTIVERER DEG

Spinoza er en av få filosofer som setter følel­ sene høyt på den filosofiske dagsorden. Du selv kommer stadig tilbake til Spinozas syn: «I en tilstand som ikke er preget av følelser, gjør man ingen som helst fremskritt i noe som er vesentlig for menneskene». Hva menes egentlig med det? Arne: I korte ordelag: Det er følelsene som aktiverer deg underveis i livet. Ingen følelse - heller ingen bevegelse. Når en kommer til et veiskille, er det altså viktig å stille seg en del følelsesrelaterte spørsmål og ta innover seg hva som føles riktig, for eksempel hva jeg er og hvor jeg vil. Følelsene er opphavet til det meste vi foretar oss. Spinoza kan hjelpe noen av oss til å forstå følelsenes av­ gjørende rolle i tilværelsen. Da jeg var 17 år gammel, leste jeg Spinozas Ethica, etter å ha fått boken foreslått av høy­ esterettsdommer og klatrer Ferdinand Schjelderup på en tur i Jotunheimen. «Du vil like Spinoza,» sa han. Jeg ble inspirert av Spinozas syn på menneskets natur eller vesen: Vi er slik av natur at vi gleder oss ved andres glede og føler sorg ved andres sorg. Vennlighet og kjærlighet aktive­ rer vår natur, i beste fall aktiverer de alle deler av oss selv. per Ingvar:

i7

Herav hans uttrykk «aktive» følelser. Det svarer til hva vi kaller positive følelser, og til det jeg kaller aktivhet. Hat, arroganse og misunnelse, alt det vi kaller negative følelser, passiviserer vår natur. Det hender vi gleder oss over andres uhell, det skjer når vi utvikler oss i retning av å hengi oss til passive (negative) følelser eller blir «slaver» av dem. per Ingvar: Mange vil vel kanskje si at Spinozas syn på menneskets natur er for optimistisk. De innvender at men­ nesket er vel så tilbøyelig ut fra sin natur til å gjøre ondt som til å gjøre godt. ARNE: Jeg tror det er uheldig å si at det finnes noe ondt i menneskets natur. Fra fødselen av blir vi påvirket i ulike ret­ ninger. Men Spinoza sier ikke egentlig at mennesket er godt, derimot at de positive følelsene aktiverer menneskets natur, mens de negative følelsene passiviserer den. Slike passiviserende følelser kan være reaksjoner på uvilje, hat og andre negative følelser som et menneske blir utsatt for. Det kan være at du blir mobbet eller for eksempel finner deg selv i skyggen av «vellykkede» søsken. Eller du vil hevne deg på et eller annet. De negative følelsene kan vel være intense, men de blir aldri så slitesterke som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Med «menneskets natur» mener ikke Spinoza alle aspekter ved mennesket, men noe grunn­ leggende i vår utrustning. Dette grunnleggende kommer til overflaten i form av det han kaller ratios stemme. Den kon­ vensjonelle oversettelsen av ratio er «fornuften». Men det vi i dag kaller fornuft, er veldig forskjellig fra det filosofer på 1600-tallet karakteriserte som ratio. Når vi står overfor vesentlige handlingsvalg, sier ratio ifra om hvilket valg som er i harmoni med menneskets natur. Spinoza tenkte seg neppe at ratio som fornuftens stemme var hørbar, som lyd. Vi må tenke den mer i retning av det vi kaller samvittighetens stemme, en «indre stemme» som oftest kommuniserer gjennom følelser. Menneskets natur er ifølge Spinoza slik at handlingsvalgene som blir pekt på av ratio som de riktige, er valg ut fra aktive, positive følel­ ser, ikke av passive, negative. Slik hjelper ratio oss til å transformere negative følelser i retning av positive. per Ingvar: Det er vel ikke alltid lett å lytte til ratio eller å skjelne den fra alle de andre stemmene og støyen som finnes i og rundt oss? arne: Å lytte til ratio er ikke lett, men stemmen er der 18

uansett om vi lytter eller ikke - slik jeg forstår Spinoza. Og vi kan oppøve evnen til å lytte. Spinoza må nok kanskje innrømme at en av grunnene til at bare få mennesker følger ratios stemme konsekvent, er at jo mindre man enser den, jo svakere lyder den. Man herdes. Vi blir i ekstreme tilfeller det Spinoza kaller «slaver» under de negative følelsene. La meg komme med et eksempel. For mange er det å leve i kjærlighet en grunnleggende verdi, men det betyr ikke at vi hele tiden lever i kjærlige forhold. Det er til tider vanskelig ikke å hate, om ikke personer, så for eksempel grusomme handlinger som tortur. Vi kan ikke unngå å bli overrumplet av negative følelser og skuffelser underveis i livet. Ifølge Spinoza er det å leve i vennskap mer som en modningsprosess. Hvor sterkt vi enn føler hat, griper det oss ikke vedvarende i hele vår person, slik kjærlighet og venn­ skap gjør. Vi kan ikke leve av eller for hatet. Ratio hjelper oss til å omskape hat til noe annet. Spinoza har for øvrig større tiltro til vennskapet enn til visse former for kjærlig­ het. Intens kjærlighet kan gå over til hat. Slikt skjer sjeld­ nere med vennskap siden det finnes ganske klare (om enn uartikulerte) regler som styrer vennskap, og intensiteten i følelesengasjementet kan vel være moderat til tider, men all­ tid «slitesterkt». Av og til bruker Spinoza uttrykket «solid vennskap». Samfunn dannes ut fra vennskapsfølelser. I dag bruker vi ofte ordet «medmenneskelighet» på en måte jeg mener er beslektet med vennskapelighet og vennlighet.

DEN KUNSTIGE KLØFTEN MELLOM FØLELSE OG FORNUFT

I motsetning til din livsfilosofi synes forhol­ det mellom fornuft og følelse i samfunnet å være preget av en kunstig kløft mellom dem. På den ene side finner vi den kalde fornuften, på den annen side de varme, men ofte ukontrollerbare og kortsiktige følelsene. Arne: Ja, det er en lei utvikling. Men fornuften betrak­ tet spinozistisk som ratio er ingen kald, beregnende snus­ fornuft. Problemstillingen «Skal jeg følge min følelse eller min fornuft?» faller rett og slett bort. Det blir spørsmål om hvilken følelse, og uten følelse intet motiv til handling. Det vi trenger, er alltid å knytte følelse og fornuft sammen. per ingvar:

19

Noe som gjør det vanskelig å forstå hva jeg mener her, kan være at jeg ofte vil kalle følelser noe som andre vil synes er altfor svakt til å kunne regnes som følelse. Ordet «følelsesliv» står for meg for noe mer omfattende enn noe annet vi kaller «liv», som arbeidsliv og familieliv. Svake, men til dels uhyre viktige følelser er nesten alltid til stede. Slik blir en undertrykking av menneskets følelsesliv på mange måter en undertrykking av menneskets liv i sin hel­ het. Jeg finner det problematisk at et menneske som er sterkt positivt utviklet følelsesmessig - altså meget modent - kommer i annen rekke og vurderes lavere enn et menneske som har gjort noe forstandsmessig oppsiktsvekkende, eller noe som er såkalt «nyttig» og «fornuftig» for samfunnet. Det kan ikke bli meningsfullt å snakke om et enten - eller: «Enten følger du din fornuft, eller du gir deg følelsene i vold.» per INGVAR: Det kan vel finnes folk som er litt forund­ ret over at akkurat du, som oppfattes som en fremstående talsmann for fornuften, tar for deg følelseslivet i en bok? Arne: I mange år ledet jeg et slags korstog for økt presi­ sjon og mindre forbisnakk i åndslivet. Men hvem ville orke å delta i et åndsliv og en politikk med høyt presisjonsnivå? Demokratiet ville ikke overleve en slik «katastrofe». Det er nettopp intense følelser for abstrakt, intellektuell virksom­ het som har gjort det så lett for meg å beslutte å skrive det jeg gjør, både tidligere og i dag. Det paradoksale for mange er at jeg har hatt så mye moro av å fordype meg i abstrakte emner der det er vanlig å tro at det er fornuften som hers­ ker, ikke følelsene. Min begeistring for abstrakte emner, inkludert matematisk logikk, kan bringe en til å tenke og gjøre like mye «ufornuftig» som andre. I matematikk ble jeg ledet til å holde på med akkurat de samme tingene hele tiden. Jeg fant overhodet ingen glede i å bli flink og å passe på at det ble en slags progresjon, slik studiet la opp til. Det gjør jo stort sett vondt å tenke. Det er et faktum at abstrakt anlagte personer kan få en for lett vei til ansvarsfulle stillinger i vårt samfunn. Og de som har glede av abstrakte temaer, kan nok ofte let­ tere enn andre komme til kort i familieliv og andre sosi­ ale relasjoner. I filosofihistorien er det påfallende at det er få familiemennesker blant de store filosofene. Og de kan 20

være «fjerne», leve i en annen verden. Derfor er de sjelden politisk interessert og blir ikke «farlige» som tenkere. Da jeg var 27 år gammel, fikk jeg valget mellom to profes­ sorater. Følelsesmessig var jeg kanskje fortsatt på tenåringsstadiet. Men siden jeg alltid hadde så mange morsomme påfunn å komme med, kunne jeg vinne gode, trofaste venner uten egentlig å ta meg sammen som sosialt vesen. per Ingvar: Hos Wienerkretsens logiske empirister, der du var en svært ung samtalepartner i 1934-35, var det vel fornuften som dominerte? Arne: Ja og nei. De var radikalt politisk engasjert og følte at tidens tyske filosofi stort sett tjente politisk reaksjo­ nære og nazistene. Heidegger var et avskrekkende eksem­ pel. De ville erstatte tradisjonell filosofi med mer og mer vitenskap. Spinoza fant de ytterst sympatisk, men da som en slags poet. Selv tok jeg alvorlig både helhetssynet til Spi­ noza som dyp erkjennelse, og den amerikanske tenkeren William James’ tvil på hva den abstrakte logikken kan bru­ kes til i filosofien. En av de logiske empiristene var enig med meg på det siste punktet. Det jeg beundret veldig hos de logiske empiristene, var ikke deres filosofi, men deres store vilje til å diskutere på en presis og saklig måte, til og med i de heftigste debatter. Det hersket en usedvanlig atmosfære av gode følelser under møtene. per Ingvar: Kan følelsene ha en slags forstand? Den franske filosofen, matematikeren og naturforskeren Blaise Pascal sa i et velkjent sitat: «Hjertet har sin egen forstand, som fornuften ikke forstår.» Og ofte hører vi folk si i hver­ dagen: «Jeg skulle ha lyttet til hjertet, det hadde rett.» Er det noe forstand i det? Arne: Jeg kan si meg enig hvis man med «forstand» mener hva som er riktig når det gjelder hvordan følelsene som går inn i et veivalg, samsvarer med de dypeste verdi­ ene våre. Det er slik jeg bruker ordet «fornuft». Hvis det er snakk om de positive følelsene, altså følelser som griper hele vår natur, kommer jeg til følgende konklusjon: «Følg din fornuft (ratio), altså la følelsene råde». Og motsatt, om et valg føles fornuftig, la oss si ved utdannelse eller yrke, og baseres på sterke, positive følelser som samsvarer med ratio og de dypeste verdier, kan slike dype følelser dermed sies å være fornuftige, og vi kan konkludere: «Følg dine følelser, altså Ia fornuften (ratio) råde.» 21

Poenget er at ratio og de positive følelsene kommer sam­ men i et indre forhold dypt i var natur. Et ytre forhold er når det ikke er noen spesiell sammenheng, og fornuften og følelsene ikke leder oss i samme retning. Men å si at følel­ ser i seg selv er fornuftige, eller at fornuften i seg selv har følelser, er å strekke det for langt. De virker i ulike domener. Følelsene kan være en kilde til forstand, en inspirasjon til innsikt, visdom og mening, men de kan også være en kilde til det motsatte. Pascals uttalelse minner oss om at vi kan bli svært over­ rasket over en følelsesmessig reaksjon i en bestemt situa­ sjon: «Jeg var i formiddag sikker på at jeg ville like . . ., men jeg mislikte ... I ettermiddag var jeg sikker på at jeg ville mislike . . ., men jeg likte virkelig . . .» Noen synes at det uberegnelige er morsomt, og det styrker jeg-følelsene, altså følelsen av å være noe som makter å gå egne veier og har selvtillit nok til å motsi seg selv. «Hjertets» dom kan være mer eller mindre uransakelig. Tidkrevende, intens oppmerksomhet kan avdekke mer og mer av egne følelses­ messige reaksjoner. Spørsmålet er om det er verdt umaken? Ikke alltid. per Ingvar: Hvor kommer egentlig følelsene fra? Er de i oss, noe vi bærer med oss, eller er de noe som vokser ut av vår deltagelse i konkrete situasjoner og relasjoner? Arne: Følelser er ikke ting, noe vi eier. De oppstår spontant i møte med oss-selv-og-verden. Jeg bruker binde­ streker for å minne om at ingen skarp grense kan trekkes mellom oss og verden rundt. Og det er ikke slik at vi bare har følelser, like lite som vi har relasjoner, men vi er følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. De tan­ ker, følelser og relasjoner vi identifiserer oss med, er en del av oss selv i vid forstand. Følelsene vi har for en bussjåfør, for eksempel, avhenger av om vi oppfatter ham eller henne som et subjekt - et medmenneske, eller som et objekt - en del av bussen som får oss dit vi vil. Målet må være å møte andre medskapninger med nær sagt hele oss selv. Positive følelser kan vokse ut av møtet med en bussjåfør, kanskje vedkommende møter oss med et smil - eller de kan følge av en generell positiv følelsestilstand vi er i før vi går på og av bussen. Dette bør høres komplisert ut, siden vi som mennesker, selv i våre såkalt enkle funksjoner, er nesten ufattelig komplekse, interessan­ 22

te og originale. Det er bare hvis vi gjør noe av stor sosial og rettslig betydning, for eksempel begår et mord, at lys­ kasteren stilles inn på øyeblikkets eller minuttets mange hendelser i oss selv og dermed i vårt innfløkte relasjonsnett. Vi kan snakke om innskytelser, plutselige fortryllelser innen kjønnslivet, begjær på tvers av alle mål. Deilig sinns­ forvirring eller dumdristige foretak. I slike situasjoner er det på sin plass at vi henstiller en person om å bruke sin fornuft. Det må spørres: Hva kan gjøres nå? Hvilken «handlingsplan» er den beste for deg, i din konkrete situa­ sjon i denne fasen av ditt liv? Og her er det viktig at følelse og fornuft (da i betydningen ratio) blir sett i sammenheng med de dypeste verdier vi bygger våre liv på. Situasjonen er dårlig analysert og forstått hvis man oppfatter den som en konflikt mellom følelse og fornuft. Spinoza har nettopp her gitt oss begrepene og muligheten til å unngå å oppfatte det slik.

DET LEKNE OG DET LEKENDE MENNESKET

Du setter følelsene i et livsfilosofisk lys uten å ekskludere fornuften, sier du. Men hvorfor snakker du da så mye «bare» om følelsenes filosofi? Begår du ikke det filosofen Alfred North Whitehead kalte «the fallacy of misplaced concreteness», at du på det abstrakte plan adskiller noe som henger sammen på det konkrete nivået? Arne: Følelsene er i fokus, det er de som motiverer oss, i de konkrete øyeblikk, til handlinger og holdningsendrin­ ger. Men det fornuftsbegrepet jeg benytter meg av, er slik at fornuften hele tiden er med i spillet når vi skal bedømme det en følelse motiverer oss til i de enkelte øyeblikk. Den minner oss om andre følelser som også bør være med, og den bedømmer resultatene i de neste øyeblikk eller en eller annen gang i fremtiden. Den «prestisjen» jeg selv har fått for min innsats i abstrakte emner, er uten tvil vesentlig større enn den pres­ tisjen jeg ville fått hvis jeg i stedet hadde gått inn for å utvikle et modent og edelt følelsesliv i meg. Da ville man kanskje sagt: «Du kjenner ikke Næss? Et modent og edelt menneske . . . men han ble jo ikke til noe.» per ingvar:

23

Men slik det nå er, har din boltring i abstrakte emner gjort sitt til at du er «blitt til noe». For noen virker du kanskje litt for suveren i det du til enhver tid foretar deg. Men det virker som om du har klart å bevare ydmykheten overfor ditt arbeid, overfor andre og overfor livet. Har du aldri hatt noen mindreverdighetsfølelse eller følt at livet er tungt og at du ikke strekker til? ARNE: Mindreverdighetsfølelse? Aldri. Jeg fikk en meget god start på livet. Hele tiden har jeg hatt en bra, men ikke overdreven, tro på meg selv - en svak, men positiv følelse ved tanke på at jeg er noe. Altså var det aldri ubehagelig å merke at det fantes noen som var flinkere og noen som var mye bedre mennesker. Sårende bemerkninger fra mot­ standere etterlot ikke noen sår. Jeg har sånn sett vært en heldiggris. Slik selvfølelse og selvrespekt er et uerstattelig grunnlag å utvikle seg fra. Da jeg var omtrent fem år, var det å samle på tall av stor betydning for meg. Jeg fikk noe kladdepapir og skrev ned alle tall jeg overhodet kunne finne. Jeg hadde spesielt gode følelser overfor tall på jernbanens godsvogner. En ekte glede over det abstrakte. Denne samlegleden kom litt i skyggen da jeg fikk høre at det finnes uendelig mange tall. Det nyttet altså ikke å skrive opp alle. Noen barn utvikler sterke følelser for abstrakte størrel­ ser og bruker barnets umåtelige fantasi og intensitet i dag­ drømmene om det fantastiske og gigantiske. Dermed er jeg over i pedagogikken. Mitt ønske er at undringen blir frem­ hevet sterkere i all utdanning, og at det «sikre» trer mer i bakgrunnen. Det er en sammenheng, om enn temmelig løs, mellom store tall, store bølger, store tidsrom, store avstan­ der til stjernene og store mål og saker. Men samtidig må vi jo oppmuntre barn til å søke det store i det små. En følelse for storhet parret med en følelse for det bitte, bitte lille, som små gleder, små krusninger på vannet. per INGVAR: Det er vel ikke barn som trenger slik opp­ muntring. Vi voksne burde bli dyktigere til å ta vare på bar­ net i oss. Du har sagt at du nå, som 86-åring, ikke føler deg som en ungdom, men mer som en 12-åring. Det er alltid mye lek og moro med deg, samtidig som du tar livet svært alvorlig. arne: Jeg vet ikke om det er riktig, det du sier om meg. Men jeg tror det er gunstig som voksen å bevare den barnper INGVAR:

2-4

lige, fabulerende undringen over livet. Barn har et løsere og mykere forhold til skillet mellom virkelighet og fantasi, et skille som spiller en avgjørende rolle hos voksne. Hvis foreldre ville delta i fabuleringen, kunne fabuleringsevnen bedre overleve skolealderen, men med en del betenkelige følger. De som stadig fabulerer om at de er sjef for et eller annet, men slett ikke er det, kan jo som voksne komme opp i alvorlige vanskeligheter. Fabulering må ikke hindre modning. Det samme forhold gjelder i forbindelse med hva jeg kaller «det lekende men­ neske», en livskunstner ledet av lekende følelser. Og uten humor og lek er det lett å miste gløden som skal til for å gjøre noe med de store, felles problemene. Det er påfallende at personer som var eller er svært engasjert i fortvilende, alvorlige saker, slik som Gandhi og Dalai Lama, alltid har et smil på lur. Uten det ville de ikke greid seg. per Ingvar: Hva er det du søker å oppnå med dine livsfilosofiske refleksjoner omkring følelser og filosofi? Arne: Det jeg prøver å gjøre, er ikke noe pretensiøst, men simpelthen å gi et lite bidrag til livsfilosofien ved å se nærmere på hvordan følelse og fornuft henger sammen. Jeg har faktisk ikke brukt uttrykket følelsenes filosofi før. Og for meg er det et bemerkelsesverdig faktum at de sakene jeg tar opp i denne boken, er lite diskutert innen akademisk filosofi. Når jeg taler om slikt fra universitetenes katetere, viser folk stor oppmerksomhet, nærmest takknemlighet. Blant folk flest pågår det stadig diskusjon om følelser og følelsenes gode eller dårlige rolle i små og store konflikter, men sjelden om følelser generelt og i et livsfilosofisk per­ spektiv. Vi forsømmer følelsesaspektet ved det meste vi gjør og strever med å få til. Men ord har som sagt ofte vanskelig for å gripe det vi ønsker å formidle. Jeg er opptatt av at folk uttrykker seg klart og presist også om følelser og livsfilosofi, for å unngå misforståelser som skaper ufred og vonde følelser. En livs­ holdning som virker dogmatisk på grunn av formulerin­ gene som er brukt, kan forvirre og stenge for diskusjoner som kan åpenbare nye synspunkter og perspektivet.

2-5

KAPITTEL 2

HVORDAN FØLER DU DEG SELV OG VERDEN?

Vi burde spørre oftere hvordan vi føler oss selv og ver­ den. For grensene mellom oss selv og verden er ikke klare. Det kan være brysomt å sette ord på følelser, men å for­ trenge dem fører sjelden til noe fruktbart. Følelseslivet vir­ ker så mangfoldig at det nesten ikke er mulig å få oversikt. Er følelsene subjektive eller objektive? Og hvordan kan vi skille mellom ekte og falske følelser? Samtidig har følelsene langt fra en entydig positiv status i vårt intelhgens-fikserte samfunn. Vær bare passe følsom, og du kan leve lenge i landet. . .

Kjære Per Ingvar! Det kom nettopp et menneske på besøk til Tvergastein, og han hadde med seg post. Der finner jeg et kort fra deg hvor det står: Hvordan føler du deg selv og ver­ den? Det er godt spurt. Mennesker i dag trenger langt sterkere fokus på det å føle verden. Det burde bli naturlig å spørre slik du gjør. Hvorfor ikke! Fordi følelsene har en så lav sta­ tus i samfunnet vårt, sier folk «Slik jeg ser verden», «Slik jeg oppfatter verden». De sier ikke «Slik jeg føler meg selv og min situasjon». Følelsene blir undervurdert i vårt møte med livet - til tross for at de står sentralt i nær sagt alle sosiale og private sammenhenger. Kan det gjøres noe med det? Jeg mener det kan. Nå sitter jeg ved stuevinduet på hytta mi på Tverga­ stein, og ser med ørneperspektiv utover Hardangervidda. Det er lett å la tankene reise vidt for å besvare spørs­ målet ditt. Her finnes, som du vet, ingen distraksjoner som radio og TV. Ingen lyder unntatt vinden. Fremfor alt

26

har jeg her en arbeidsplass i et selvbygget sydøsthjørne med store vinduer, med utsikt over vide områder og med et stup på det majestetiske Hallingskarvet som nærmeste nabo. Det er vanskelig ikke å tenke stort her oppe. Polemikk og sladder blir umulig. Her trår vi varsomt i både stedets og tankenes landskap. Hvordan Nietzsche kunne få seg til å skrive småskårne brev i høyfjellet, har jeg vanskelig for å skjønne. Kanskje har jeg ikke lest brevene nøye nok. Jeg håper de som har det og som kaller dem lite eleverte, bedømmer dem feil. På Tvergastein finner jeg ro innerst inne, en ro som Hal­ lingskarvet også er i besittelse av. Blåst og orkan, snø og regn - ingenting rokker roen i fjellet. Husker du uttrykket til min yndlingsfilosof, Spinoza? Acquiescentia in se ipso. Det betyr «en ro i seg selv». En slik ro utelukker ikke at det kan blåse kraftig i livet. Men det er indre samling og nær­ vær som gjør at en kan føle seg som et helhetlig menneske. En slik ro føler jeg ved måten å leve på her på Tvergastein. Naturen kan hjelpe oss til å finne denne roen. Noen søker fjellet, andre havet, noen skogen. Særlig føler jeg samhørighet med de små dyrene her oppe. Som toåring lekte jeg med rekene og strandflyndrene i sommerferiene ved Norheimsund i Hardanger. Jeg var så mye større enn dem, men hvis jeg sto stille, kunne de plut­ selig snu i flukten og nysgjerrig oppsøke meg. Flyndrene søkte tilflukt under fotsålene mine. Det tok jeg som et tegn på tillit. Der og da utviklet jeg nok sansen for stillhet og indre ro. Da jeg var fem år, kjøpte familien hytte på Usta­ oset. Tidlig følte jeg den indre roen når vi tøffet med toget fra Geilo over tregrensa til Ustaoset stasjon, der vi hadde et fabelaktig utsyn til Hallingskarvet. Skarvet ble etter hvert som en gammel, trofast venn - en guddommelig drøm av en farsskikkelse. Mitt ønske da jeg bygget Tvergastein-hytta i 1937, var å bli en del av fjellet. Ikke bare å være på besøk, men å bli en nabo som hørte hjemme der. Jeg har tilbrakt til sammen ca. 12 år av mitt liv her oppe nå. Så når du spør hvordan jeg føler meg selv, kan jeg si at det er her jeg føler meg selv fullt og helt - og aller best med en god venn som snakker lite og står opp sent, slik at jeg får være sammen med ste­ det tidlig om morgenen. Jeg skjelner ikke så skarpt mellom 27

meg selv og hytta og vegetasjonen, særlig blomstene. Jeg har det godt når stedet blomstrer. Her gjør to bøtter vann deg rik. Alle behov er dekket, jeg kan gjøre mange forskjellige erfaringer og har nok å ta meg til. A redusere rikdom til å være gods og penger er en ufattelig undervurdering av følelseslivet. Noe av helheten jeg finner og føler her oppe, går tapt allerede på togturen ned til byens mas og kav. Da er det godt å prøve å bære med seg en indre ro. Alt blir mer levende her. Et blått håndkle fra 1937 er gjennomhullet, men det har tjent meg mer enn et halvt århundre og blitt litt i retning av - levende. Siden aldri noe haster her, får tingene god anledning til å snakke til meg. De tar feil, de menneskene som mener jeg er spesielt følsom her oppe. Det er nettopp omgivelsene og tingene som finnes i dem, som taler så mye tydeligere. Jeg tror faktisk de fleste her i Norge etter hvert vil se både vegetasjon, mineraler og kjøkkentøy på en annen måte hvis de bare unner seg tid til å være på et sted som Tvergastein en stund. De blir selv føl­ ende vesener, med ulike former for humør i løpet av dagen. Noen vil kanskje si at jeg projiserer følelser ut i omgivel­ sene. Altså at jeg kaster noe som er inne i meg ut av meg selv og på sett og vis klistrer det på et tre eller noe annet i omgivelsene mine. Jeg tror imidlertid det er riktigere å si at kontrasten mellom meg og det som ikke er meg, endres. Jeg blir mer en del av omgivelsene og omgivelsene mer en del av meg. Tilbake blir et nettverk av mer eller mindre intime relasjoner. Jeg kaller dette for «relasjonisme». Når du så spør hvordan jeg føler verden, er det et sam­ mensatt spørsmål - mener du min verden eller den større verden? Jeg går ut fra at det er en kombinasjon du sikter til. Det korteste svaret er at jeg føler at verden tar del i det jeg føler, og omvendt. Verden og jeg er ikke så langt fra hver­ andre, kanskje ikke så mye som en millimeter. Jeg vet ikke hvilke grenser mitt selv har, kanskje det flyter ut og utvider seg eller skrumper inn. Det er aldri det samme. Det arter seg mer som en strøm enn som noe fast. Er mangfoldet av følelser jeg registrerer, i virkeligheten bare inne i meg som et slags skrin? Er bevisstheten som en slags beholder med bilder av «ytre» ting? Det høres tullete ut for meg, som en fremmedgjøring av verden der ute. Dette ble altfor langt. Men det gir deg kanskje et bilde av 28

det uendelige mangfold av følelser som vi har tid til å dvele ved i livet, og som vi kan la være uforstyrret i sine krum­ ninger og buktninger og forkledninger og lekende innfall. Du får snart ta deg en tur hit igjen. Tvergastein og Skarvet sender sine hilsener. Hilsen Arne

FØLELSESLIVETS MANGFOLD AV UTTRYKK

Er det vanskelig å gi uttrykk for følelser? Dette pussige spørsmålet kan være et godt utgangspunkt for refleksjon. Samfunnet setter rammer for hva mennesker bør føle og hvordan vi bør uttrykke eller la være å uttrykke følelser. Den lave status følelsene etter min oppfatning har i samfun­ net, gjør at mennesker lar være å gi ærlig uttrykk for sine følelser. Enten vi nå finner rammene strenge eller milde, må vi se i øynene at det å fortrenge følelsene for mange kan føre til depresjoner og andre tilstander som ikke er ønskelige. Klinisk psykologi og psykiatri forteller mye om vanske­ lighetene ganske mange mennesker har for å gi uttrykk for sine følelser. Ord strekker ikke til. De fleste av oss har for alt jeg vet kanskje et like sammensatt følelsesliv som Franz Kafka. Men nesten ingen av oss kan sette ord på opplevde situasjoner og følelser slik han gjorde, selv om vi alle har vår egen, unike måte å ordlegge oss på. I ulike grupper i sam­ funnet kan det finnes forskjellige konvensjoner for hvilke språklige uttrykk som bør brukes om hvilke følelser. Mange følelser er ikke «in», andre kan være nærmest påbudt. Dersom man går til psykoanalyse i den opprinnelige for­ men, kan man gjerne få høre gjentatte formaninger av føl­ gende type: «Si nøyaktig det som faller deg inn!» og «Ikke skjul noe av det du føler!» Da jeg selv begynte å gå til psykoanalyse i Wien i 1934, tolket jeg slike formaninger som erkjennelsesteoretiker og akademisk filosof med ana­ lytisk trening. Jeg var spesielt trent i å legge merke til det den franske filosofen Henri Bergson kaller det umiddelbart gitte i bevisstheten. Analysesituasjonen de første dagene ble mer og mer pinlig. For det falt meg inn omtrent ti ganger så mye som jeg greide å gi uttrykk for - og minst ti ganger så mange forskjellige følelsesnyanser. Analyseopplevelsen 2-9

var komplisert i seg selv, og mens jeg sa noe, snakket en røst inne i meg om snakket. Hvordan greide så den drevne freudianeren og Hamsun-spesialisten Eduard Hitschmann, som jeg gikk til psykoanalyse hos seks dager i uken i 14 måneder, å tolke min talestrøm? Påfallende behersket. Ved slutten av første uke erklærte han: «Jeg kan med sikkerhet si at De ikke er schizofren.» Når vi snakker om egne og andres følelser, har vi vanlig­ vis begrensede pretensjoner - vi småsnakker. «Small talk» er et godt uttrykk i så måte. Jeg tipper de fleste ville tenke med skrekk på muligheten av at alt det vi har sagt i løpet av en uke, skulle bli utgitt i tykke bøker med skinnbind. Enda verre ville det være om en tok med alt som hadde strømmet gjennom hodet, også alle ens følelser og tanker. Det som imidlertid er overraskende, er at mye i et slikt tenkt skinnbind ville vitne om menneskets enormt rike fan­ tasi. I korte øyeblikk regjerer fantasien på en beundrings­ verdig måte, men uten at vi overhodet tar bevisst notis av det. Da jeg akkurat nå skrev «I korte øyeblikk», stoppet jeg skrivingen og kikket litt til venstre. Der stod det en liten vanngryte som oste av blidhet i sin fedme. En skje som lå på tvers av lokket, var glimtvis en bredt smilende munn, men ble så et eget vesen hurtig på vei mot høyre. Å kunne analysere øyeblikkenes opplevelser er for meg en kilde til beundring: beundring av menneskets kreativitet og følelser for skapelsesverket gjennom millioner av år. Det som fore­ går i oss - i våre sinn og hjerter - er så komplisert at den psykoanalytiske instruksen om å si alt som faller en inn, rett og slett blir en beskjed om å gjøre det umulige.

VANSKENE MED Å FÅ FREM DET VI FØLER

Tenk deg at vi vandrer over en bakketopp og kommer inn i et nytt landskap. Vi får i første øyeblikk - i mindre enn et sekund - en tydelig og bestemt følelse, men før sekundet er gått, er den borte. Vi hadde kanskje ventet å se noe helt annet, så vi ble trolig skuffet. To ingredienser var tydeligst, nemlig følelsene av overraskelse og skuffelse. Men kanskje var det flere bestanddeler, for eksempel lettelse over at man 30

til slutt nådde toppen av bakken. Alle har vi opplevd stun­ der når vi blir grepet i øyeblikket, og tidsdimensjonen og romdimensjonen oppheves. Det er vanskelig å sette ord på slike øyeblikk. Augustins lille bemerkning er blitt berømt: «Spør meg om hva tid er, og jeg greier ikke å si det, men jeg vet hva tid er». Jeg er fristet til å kopiere ham: «Spør meg om hva jeg følte, og jeg greier ikke å si det, men jeg vet hva det var.» Jeg kommer på en personlig hendelse når det gjelder for­ holdet mellom følelser og bevisstheten til å uttrykke sine følelser. Det gjaldt franskundervisningen på gymnaset. Jeg mistrivdes generelt på skolen på denne tiden, fant for lite glød i fagene. Jeg valgte latinlinjen fordi jeg trodde at jeg der lettest kunne komme meg gjennom gymnaset, men det viste seg å være et galt valg. Jeg var bare totalt uinteressert. Målet var såvidt å stå til eksamen. Men det fantes alltid noe i tilværelsen jeg var kjempeinteressert i, og da var alle «fag» totalt likegyldige. Jeg syntes oppriktig synd på fransklæreren min. Han så gjennom fingrene med at jeg åpenbart lærte praktisk talt ingenting. Det ville bli hans plikt, rett og slett, å gi meg strykkarakter. Snill som han var, mislikte han tanken på det og innkalte meg til rektor for å ori­ entere meg om situasjonen. Rektor Rokseth ved Ris skole spurte vennlig om jeg kunne love å ta meg litt sammen slik at jeg unngikk å få strykkarakter. Jeg tok noen sekunders betenkningstid og svarte så ikke med et oppriktig ja, men et oppriktig nei. Da var det at det uforglemmelige skjedde. Rektor rea­ gerte med følgende ord: «De mener med Luther at veien til helvete er brolagt med gode forsetter?» Jeg ble målløs, men rektors status i min bevissthet steg helt mot skyene. Det var en fabelaktig, vennligsinnet tolkning av mitt kompromiss­ løse, uhøflige nei. Noe mer ble ikke sagt, det jeg kan huske, men det ergrer meg - jeg kan nesten få tårer i øynene ved tanken - at jeg ikke var moden nok til å si noen ord, ikke bare det negative «nei». Noen ord som uttrykte litt av det jeg faktisk følte. Jeg burde sagt noe slikt som dette: «Min fransklærer har gjort alt han har kunnet for å få meg til å lære litt fransk. Hans tålmodighet og toleranse overfor min oppførsel har vært enestående.» Og så ville jeg si til rektor: «Og at De, herr rektor, reagerte på mitt nei med sitatet fra Luther, var fabelaktig. De er tydeligvis uenig i min hold3i

ning: at en ikke kan love noen ting i en verden der alt kan hende?» Slik følte jeg selv det - derfor svarte jeg oppriktig nei - men jeg fikk meg ikke til å uttale noe jeg gjerne ville ha sagt i tillegg til bare nei. Nå er det for sent. Eksemplet minner om forskjellen mellom utpreget sterke følelser på den ene siden og intense følelser på den andre. Ubehaget over at jeg ikke fikk sagt det jeg burde, var kanskje ikke intenst, men det viste seg å ha stor styrke.

KAN VI SKILLE ÉN FØLELSE FRA EN ANNEN?

Ingen har hatt nøyaktig de samme følelsene innenfor et tidsintervall som en annen person. Følelser, tanker og for­ nemmelser utgjør et uoverskuelig mangfold som alltid vil variere fra person til person, selv i løpet av et minutt. For­ skjellene mellom mennesker gjør i tillegg at stadig nye følel­ ser oppstår. Det er stadig mye nytt under solen. Hvis vi sier at 1000 barn i 17. maitoget tydelig ser ut til å ha hatt nøyaktig samme gledesfølelse, og at 1000 andre barn også har følt glede, men ikke den samme - hva mener vi da at likhetene og forskjellene består i? Det er verdt å legge merke til at det kanskje er enda vans­ keligere å svare på dette hvis det er snakk om en følelse av kjedsommelighet. Hvis vi mener at to mennesker har nøy­ aktig samme følelse av kjedsommelighet, hvilke symptomer vil vi da bite oss merke i? Og nøyaktig hvordan føles kjedsommelighetsfølelser? Finnes det virkelig et mangfold av følte følelsesforskjeller uavhengig av for eksempel personog situasjonsbeskrivelser? Et eksempel: A: «Jeg måtte høre på ham en hel time. Jeg begynte å kjede meg.» B: «Var det det eneste du følte?» A: «Nei, jeg hadde litt tresmak der jeg satt.» Her godtar A at han følte kjedsomhet, men hvis B hadde sagt «Følte du ikke noe?», kunne A ha svart: «Nei. Jo, forresten, jeg hadde litt tresmak . . .». Kanskje bør vi snakke om kjedsomhet som en spesiell følelse, kanskje ikke. Min konklusjon er at mangfoldet av følelser vi kan tenke oss, er uendelig rikt slik vi bruker begrepet uendelig til dag­ lig. Men hvilke kjennemerker er det da vi bruker når følelse A blir vurdert som forskjellig fra følelse B? Er ingen refer­ anse til en situasjon eller en mer generell sammenheng som 32

A og B opptrer i, inkludert blant kjennemerkene? Jo, her blir det avgjørende å gi en beskrivelse av og referanse til situasjonen eller sammenhengen A og B opptrer i. For den følte følelsen kan for så vidt være den samme, men fremtre som en helt annen i en endret situasjon. Et eksempel: Hjemlengsel, utfartslengsel, frihetslengsel. Er dette forskjellige følelser? Kanskje kan vi innrømme at det i grunnen er snakk om én eneste følelse her - lengsel - og mange eksempler på det samme? Slik jeg bruker setninger av typen «x er en følelse jeg har», må vi kunne si med god mening at den som uttaler setningen kan ta feil. Et eksem­ pel: «Lenge trodde jeg at jeg var glad i Therese, men det viste seg dessverre at jeg tok feil.» Et annet: «Da jeg var i Nicaragua, følte jeg sterk hjemlengsel, mente jeg. Men da jeg kom hjem, skjønte jeg at det nok egentlig var noe annet jeg lengtet etter, nemlig å treffe Kristine.» Når man leser skjønnlitteratur, kan man finne mange beskrivelser av det mangfoldige fenomenet lengsel, og skjønne hvor nyansert og mangfoldig feltet er. Følelseslivets mangfoldighet er ingen illusjon. Men det finnes en retning innen følelsenes filosofi som vil inn­ skrenke mangfoldet til bare to følelser, nemlig lyst og ulyst; to følelser som riktignok vil variere i intensitet. En slik posisjon kan lett medvirke til at vi nedvurderer følelsesli­ vet sammenlignet med erkjennelseslivet: «Følelsene? De er bare varianter av lyst og ulyst. Og det er slikt vi har fel­ les med dyrene.» Erkjennelse av A er vidt forskjellig fra en erkjennelse av B. En lærebok kan inneholde 1000 påståtte erkjennelser av ulik sikkerhet og rekkevidde. Det er etter min mening grunn til å stole på dagligtalen og det den er uttrykk for: Vi møter livets ulike situasjoner med et rikt mangfold av følte følelser. Vi kan alltids prøve å gruppere, klassifisere, ordne. Men jeg tror det er usannsynlig at det en gang vil fødes en følelsenes Carl von Linné, en person som på en utfyllende og helt overbevisende måte vil greie å beskrive arter, slekter, underfamilier, familier og ordener av følte følelser. Lite tyder på, og kanskje kan vi si heldigvis, at følelsene er noe som lar seg ordne i varianter, underarter, arter osv. Dette blir mange ord om ord. Det kommer blant annet av ordenes flertydighet - at det finnes en rekke forskjellige, rimelige tolkninger av dem. Selv i alvorlig forskning om 33

affekter, emosjoner, følelser og humør spiller det en rolle at ordene som fungerer utmerket eller bra nok i dagligli­ vet, kan gi anledning til tusener av sider med ufruktbar diskusjon blant forskere hvis ordenes flertydighet ikke blir tatt hensyn til. Med en klar og temmelig entydig defini­ sjon av et ords betydning i en samtale kan skinnenigheter og skinnuenigheter unngås. Det er en uheldig problemstil­ ling å spørre om hvem av teoretikerne innen samfunnsfag og filosofi det er som bruker visse ord knyttet til følelsesli­ vet riktig, og hvem som tar feil når det gjelder hva ordene «virkelig» betyr. Dermed blir det også uheldig å snakke om ordene som bestemte begreper. Hva så med språkbruken knyttet til følelseslivet? Noen mener de bruker ordet «følelse» synonymt med «affekt». Andre sier nei, affekt brukes bare om noe som er klart knyt­ tet til kroppen, sansene og instinktene. For eksempel kan sterke uttrykk for vennskap basert på affekt lett oppstå i beruset tilstand. Tendensen til å ville være venn eller uvenn øker med alkoholinntaket. Men slike affekter varer kort og har ikke konsekvenser for følelseslivet. Derfor holder jeg affektene unna fremstillingen her. Å ha en vennskapelig følelse overfor et menneske er en annen ting. Det kan man ha uten å komme i affekt. Noen vil si at de bruker «fornemmelse» og «følelse» synonymt, mens andre mener de bruker «fornemmelse» bare om noe de kan lokalisere i kroppen, for eksempel tannpine. Man har fornemmelser et sted. Sjelelig lidelse får også et slikt kroppslig uttrykk. Men når det gjelder bruken av ordene «fornemmelse» og «sansefornemmelse», kan det lett virke lite meningsfullt å tilføye «men kanskje jeg tar feil». Hvis jeg sier jeg har tannpine, kan jeg komme til å rette på det etter å ha vært hos tannlegen: «Det var dessverre kjeven.» Men så kan man tilføye at det rent fornemmelsesmessig var det samme. Hvis Dag sier «Jeg har en ubehagelig fornem­ melse av at noen kan se oss», vil det nok undre ham hvis vi spør «Hvor har du den fornemmelsen?». Her er relasjonen til sted og legeme lite relevant. Ordet «emosjon» er et ord jeg ikke bruker selv. Det blir ofte benyttet som et synonym til «følelse», men det er for klart assosiert med intense følelser til at det kan være et nært synonym til det jeg mener med «følelse». Denne assosiasjonen blir klarere når vi ser nærmere på adjektivet 34

«emosjonell». Noen mennesker sies å være mer «emosjo­ nelle» enn andre, og ofte er det ment som en negativ karak­ teristikk. Det samme gjelder adjektivet «følsom», men i mindre grad. Jeg skal senere i boken se nærmere på det jeg karakteriserer som uhyre svake følelsestoner. Da passer ordet «emosjon» dårlig. Ordet passer bedre på følelser som er litt intense, følelser som beveger en. «Du sier at du ikke føler noe nå når du sitter der. Men jeg tror du har emosjo­ ner nå også.» A påstå at vedkommende da føler noe, om enn meget svakt, er mer treffende her. Nær opp til det jeg nå har snakket om, ligger et litt dypere spørsmål: Kan vi beskrive selve følelsene vi har, og kan vi beskrive forskjellene? Eller bare gjenkjenner vi noe? «Jeg følte meg forlatt.» «Ja, jeg forstår hvordan du følte det.» Har den første dermed beskrevet selve forlatthetsfølelsen? Det kan vi neppe si. Vi kan beskrive et apparat vi aldri har hatt, men ønsker å ha. Får vi det, kan vi kanskje stille det på bordet og kikke nærmere på det sammen med en annen. Annerledes er det med følelsene. Det finnes riktignok artik­ ler og bøker som beskriver og karakteriserer ulike smerter, for eksempel knipsmerter og trykksmerter i magen. Men vi kan ikke beskrive en følelse som et annet vesen har, om vi selv aldri har hatt en slik følelse. Det er vanskelig nok om vi har følt den. I en gjeng jeg var med i som tenåring, pleide vi å snakke om noe vi kalte «organfornemmelse»: når vi følte ingen­ ting. Det kunne være at vi oppfattet en slags svak, positiv meddelelse fra kroppen vår, som ikke kunne beskrives som en bestemt følelse, og som kom fra kroppen snarere enn fra sjelen. Situasjoner dette gjelder, er for eksempel situasjoner der vi venter på noe, la oss si en buss eller noe annet som snart vil komme, men som ikke er sterkt eller utålmodig forventet. Vi bare venter. Men hvis vi er i en livssituasjon hvor noe er forferdelig eller deilig, er det jo umulig ganske enkelt å sitte og vente på en buss på den måten. Noen synes ofte å ha en utålmodighetsfornemmelse, en urofornemmelse som er negativ, mens andre har bare en ganske svak, men positiv fornemmelse, la oss si av å eksistere, av bare å være. Det synspunktet jeg hadde lyst til å tydeliggjøre her, er at følelsene vi har når vi er tilbøyelige til å si at vi ikke føler noe, karakteriserer vår positive eller negative innstilling til 35

livet. Det kan for eksempel bety enten at man ligger under for en mild form for depresjon eller går omkring og føler en svak form for glede.

GRUNNTONEN I FØLELSESLIVET - OG ANDRE TONER

La oss na se nærmere på de situasjonene i livet der vi finner det passende å svare «Ingenting!» nar vi blir spurt om hva vi føler. I slike tilfeller kan det likevel sies at man føler noe - kanskje uhyre svakt, men noe. Dette noe forstår jeg som en svak, positiv eller negativ grunntone i følelseslivet - en følelsesgrunntone. Det er en svak, god følelse eller en svak, mindre bra følelse. En iakttager kan «se» en slik følelse, for eksempel når den gir seg utslag i en svak krusning i munnvikene, enten litt oppover eller litt nedover. Blikket kan også ha en tendens til å rettes litt mer oppover eller litt mer nedover. Blant studenter på universitetet er det ofte en tendens til at munnvikene og blikket dras nedover jo lenger de oppholder seg på universitetet. Det er riktig ille. Ikke skjer det av naturlige årsaker, heller, som blant eldre men­ nesker, men rett og slett av kjedsommelighet eller stress. A snakke om glede eller mismodighet er altfor sterkt. En grunntone i følelseslivet, det jeg kaller en følelsesgrunn­ tone, er noe underliggende i følelseslivet som er der hele tiden over lengre perioder, enten vi er oppmerksomme på det eller ikke. Jeg sikter altså til den følelsen du har når du ikke helt tydelig føler noe. Det svakt negative kan antydes ikke bare ved ordet «tomhet», men av et nytt uttrykk: Man har en følelse av å bli levd snarere enn å leve. Man gjør det van­ lige, men uten å velge det med noen klar positiv eller nega­ tiv følelse. Man blir en slags levende automat. Hvilken grunntone som preger vårt liv, er situasjonsbestemt. Som student på universitetet kan man for eksempel ha en svakt negativ grunntone, mens man er preget av en svakt positiv grunntone hjemme - smilet kommer lett. Jeg skjelner en følelsesgrunntone fra en følelsestone ved at den sistnevnte er atskillig mer fremtredende i følelsesli­ vet, og den er noe som befinner seg på nivået av det bevisste. Følelsesgrunntonen er mer omfattende og dyptgripende

36

enn følelsestonene. Tilsvarende kan man sammenligne rela­ sjonen mellom grunntone og tone med grunnsmurning og vanlig smurning på ski. Grunnsmurningen gir feste for andre smurninger. På samme måte kan vi si at følelseslivet spiller på et uendelig rikt mangfold av følelsestoner, men er stort sett preget av én grunntone, som er bra eller ikke så bra. La oss si at vi sitter i et viktig, men langvarig møte. Snart sies noe interessant, snart noe platt. Av og til ler vi litt, andre tider kveler vi en gjesp. Jeg beundrer enkelte mennesker som er i stand til å bevare et positivt, om enn svakt posi­ tivt, ansiktsuttrykk i stundene da ingenting synes å hende. Andre, kanskje de fleste av oss, blir i disse stundene utålmo­ dige, urolige eller annet som tyder på en meget svak, nega­ tiv følelse. Oppfatter jeg situasjonen i møtet på en riktig måte, bærer noen få der på en positiv følelsesmessig grunn­ tone uansett møtets lengde, mens de fleste har en negativ grunntone. Mens følelsesgrunntonen er mer langvarig, er de enkelte følelsestonene kortvarige i sammenligning. Ofte drar folk til fjells eller til sjøen for å finne en positiv følelsestone. Følelsestonen kan være en intens, positiv forventning. Men på turen skjer så det uventede. Kanskje påskeværet ikke blir som ventet, med muligheter for kos ved hytteveggen. I stedet venter nok et kryssord inne. Følelsestonen kan end­ res til noe negativt, til skuffelse. Men det kan også gå den andre veien. Barn som har gruet seg til nok en kjedelig fjell­ tur i påsken, treffer kanskje nye venner og finner ut at en fjelltur var det beste som kunne hendt dem. Vi kan forholdsvis lett gjøre noe for å endre en enkelt følelsestone fra negativ til positiv. Langt vanskeligere er det å endre selve grunntonen i følelseslivet. En bemerkning som denne går på grunntonen: «Siden vi flyttet hit, har du sett litt deprimert ut. Vi må gjøre noe med det.» Personen dette sies til, kan godt ha hatt krampelatter flere ganger uten at dét gjør bemerkningen mindre gyldig. I visse situa­ sjoner kan det forekomme at en følelsestone greier å endre en grunntone. Kanskje treffer vi et spennende menneske mens vi venter på bussen, og forelsker oss. Det tilfører oss en intens, positiv følelsestone og kan endre den nega­ tive grunntonen. Hvorvidt den intense følelsen er kortvarig eller langvarig, er vanskelig å si. Det finnes ingen garanti 37

for at forelskelsen, tross sin intensitet, vil bli langvarig. Kjærlighet eller hat, derimot, kan være særdeles langvarige følelser. Vår følelsestilstand er altså preget av både en følelsesgrunntone og en rekke enkeltstående følelsestoner. Gjen­ nom kortere eller lengre perioder synes mennesker å ha en stabil positiv eller negativ grunntone. Utsagnet «Det er godt å leve» uttrykker en positiv grunntone. Det er kanskje lettere å uttrykke grunntonen når den er negativ, som ved langvarig bekymring eller tomhet. Også da kan svaret på spørsmålet «Hva føler du?» være det samme - «Ingenting». Her tenker jeg altså ikke på situasjoner hvor vi faktisk klart og tydelig tenker på en stabil sorg eller glede. «Hvordan føler du deg?» kan besvares med «Ikke så bra». «Hva er det da?» - «Ikke noe». Men svaret kan også være «Takk, jeg har det bra». Spørsmålet «Hvordan har du det?» er sjelden en invitasjon til å gå i dybden. Bruken av ordet «følelsesbetoning» er bare svakt beslek­ tet med språklig betoning. Men i noen tilstander sier man om et menneske at det snakker helt tonløst. Et eksempel: Christian forteller Erling at en kjær venn av dem begge som lenge har vært dødssyk, er død. Den tomhetsfølelsen som da kan melde seg, kan resultere i en tonløs tale, i emosjonell utmattethet. All følelsesladning synes å bli borte. Når vi setter oss fore å gi en oversikt over ulike følelser, er det også nyttig å skjelne mellom følelsenes intensitet på den ene siden og deres styrke på den andre. Jeg synes det er fristende å snakke om følelsenes slitestyrke - deres ufor­ anderlighet og varighet kombinert med evnen til å gjøre seg gjeldende når flere ulike følelser synes å kappes om å tiltrekke seg din oppmerksomhet og om å bestemme dine handlingsvalg. Intensiteten i en følelse kan være slik at den til stadighet påkaller vår oppmerksomhet. Følelser som er mindre intense kan lett bli neglisjert. En vellykket langvarig ekspedisjon - enten det er i fjel­ let eller i livet - forutsetter slitesterke vennskapsfølelser og dessuten en slitesterk følelse for fjellet eller det mål ekspe­ disjonen sikter mot. Jo dypere det positive eller negative er forankret i følelseslivet, jo mer knytter den seg til det jeg kaller slitesterke følelser. Jeg kaller en følelse slitesterk med tanke på situasjoner og anledninger der den settes på prøve. Illustrerende eksempler: «Dette er tiende gangen han 38

mister den venstre skien, men han er like glad for turen!», «Nå har hun kalt ham drittsekk hver dag, men han er like begeistret» og «Nå er det 45 år siden hun hadde et even­ tyr med en annen, men han er akkurat like indignert ved tanken på det som skjedde».

DET LYSE OG DET MØRKE SINN

Følelsestilstanden vi preges av i ulike møter med livet, er på den ene siden basert på grunntonen, på den andre siden de mange intense eller sterke tonene i følelseslivet. Det tyske språket har ordet Stimmung for det vi kaller sinns­ tilstand. Det norske ordet «stemning» henviser vanligvis til noe mer overfladisk, ofte i betydningen «god stemning». Hvis vi snakker om mørke og lyse sinnstilstander, er et aspekt ved dem at vi også kan kalle dem følelsestilstander. Dermed berører vi et skille som etter min mening er filosofisk og psykologisk viktig, nemlig det mellom et lyst sinn og et mørkt sinn. Det sier mye om et menneske hvis det med rette kan karakteriseres ved å bruke en av disse betegnelsene. Ordtaket «Aldri så galt at det ikke er godt for noe» antyder en innstilling vi kan si preger det lyse sin­ nets oppfatning av ting som skjer rundt det. Hvis vi bruker landskapsmetaforen, kan vi si at det lyse sinn lettere ser de gledelige sidene ved det - en jublende foss, en smilende bekk. «Aldri så godt at det ikke er galt for noe» er på den annen side innstillingen som preger det mørke sinn. Det leter ikke møysommelig etter noe negativt ved omstendig­ hetene. Nei, det negative står straks klart for et slikt men­ neske og må rett og slett bare erkjennes å være der. Ikke bare garanterer det lyse sinn overvekt av positiv grunn­ tone, men også glede og bekymringsløshet overfor hva som enn hender, innen visse grenser. Slagordet «Tenk positivt!» har nok hatt gode virkninger for mange mennesker. Til en viss grad kan vi se på det som en oppfordring om bevisst å søke etter noe godt også i situasjoner som umiddelbart virker helsvarte. Altså å greie gjennom en bevisst holdning det som det lyse sinn greier av egen kraft uten bevisst å anstrenge seg for det. Ut fra det vi har vært inne på hittil, kan vi si at en følelsestone vil være til stede i enhver situasjon, unntatt i en søvn 39

som er uten drømmer. Men hva med situasjoner der ingen­ ting synes å gjøre noen forskjell? I gresk filosofi spiller ordet adiafora en viktig rolle i denne sammenhengen. «Diafora» har grunnbetydningen «forskjell», og det som er a-diafora, kan da sies å være noe som ikke gjør noen forskjell. Mer avgrenset og spesielt blir det brukt om saker og ting som for en filosof ikke bør gjøre noen forskjell i livet, noe ube­ tydelig. For andre kan det være av helt avgjørende betyd­ ning, men for en skikkelig filosof? Lommerusk, filosofisk adiafora! Vi må likevel reflektere over situasjoner av likegyldighet eller indifferens i dagliglivet. Det er nødvendig å problema­ tisere følelsen av likegyldighet. Det er et temmelig almin­ nelig fenomen i et utpreget velstandssamfunn. Hvis man er fattig, dukker det stadig opp konkrete spørsmål som har med innlysende ting som gjelder overlevelse å gjøre. Disse er helt klart meningsfulle, og langsiktige problemstillinger blir skjøvet til side. Annerledes er det i en velstandssituasjon. Mange kjemper daglig sine små slag mot likegyldig­ heten. «Jeg er villig til å gjøre praktisk talt alt for å bli kvitt likegyldigheten» har jeg hørt enkelte si. For noen synes ingenting verdt deres oppmerksomhet. «Når jeg våkner, har jeg følelsen av at ikke noe som helst er av betydning. Hva skal jeg med atter en dag? Hva skal jeg med meg selv? Alt er likegyldig for meg.» Følelsesmessig synes den totalt likegyldige å ha mistet evnen til et følelsesengasjement av noen særlig styrke. Initiativ ut over det aller mest elemen­ tære er utenfor rekkevidde og blir heller ikke etterstrebet. Den helt likegyldige kan vanskelig bli annet enn en belast­ ning for omgivelser og samfunn. Til forskjell fra mange andre egenheter blir en slik likegyldighet oppfattet som noe forkastelig. Man må ta seg sammen og bli kvitt den! Noen greier det på egen hånd, men for de fleste er andres hjelp et uvurderlig gode. Bare det å være sammen med en annen person som synes både det ene og det andre er verdt oppmerksomhet, blir en positiv opplevelse. Den filosofisk anlagte vil, hvis likegyldigheten vedvarer, ha en tendens til å forfekte generelt pessimistiske, nihilistiske eller kyniske synspunkter. «Det er ikke meg det feiler noe, det er dere andre. Dere innser ikke tomheten i tilværel­ sen.» Den filosofiske dreiningen kan imidlertid få en totalt likegyldig til å leve videre med tålelig god livskvalitet. Hun 40

gleder seg over sin innsikt, men anfall av desperasjon er hel­ ler ikke ukjent i en slik situasjon. Livskvalitet dreier seg som sagt utelukkende om hvordan man føler seg selv og verden.

ER FØLELSER OBJEKTIVT EKSISTERENDE - ELLER KUN SUBJEKTIVE?

Filosofisk er det grunnlag for å skjelne mellom å føle at noe er urettferdig, og at noe er urettferdig. Urett er en realitet uavhengig av følelsen. Noen sier «Dette og dette er urett­ ferdig, og det er ikke bare noe jeg føler», mens andre kan si «Nei, nei, det der er bare noe du føler». Denne forskjel­ len kan føre til mange viktige diskusjoner og oppklaringer, selv om man ikke kan bli enige til syvende og sist. Enighet er ofte et tegn på at det mangler engasjement for vesentlige saker i samfunnet. De såkalte emosjonelle teoriene innen etikken bestrider «realisme», at noe rett og slett er urettferdig. Meget kort sagt går de emosjonelle teoriene ut på at det ikke finnes noen egentlig eller virkelig rettferdighet eller urettferdighet uavhengig av følt rettferdighet eller urettferdighet. Mye er en ren følelsessak. Makt i betydningen «makt over» er det som i et samfunn bestemmer hva som skal gjelde for rettfer­ dig eller urettferdig i en stat. Det er bare i naturtilstanden at dette skillet forsvinner. Selv er jeg etisk realist eller absoluttist. Nazismen har gitt eksempler på hva jeg mener helt ubetinget og klart er urett­ ferdig. Men motivasjon til å gjøre noe med det, motivasjon til i det hele tatt å bekymre seg for det, forutsetter ikke bare en negativ bedømmelse og negativ følelsesreaksjon. Urett­ ferdig behandling kan møte total passivitet. En psykopat kan lære om rett og urett, men mangler indre motivasjon til å gjøre det rette og motvirke urett. Dette kan sies delvis å komme av et fravær av en følelsestone hos psykopaten i spørsmål som gjelder rett og urett: «Hva er vitsen med en slik distinksjon? Den er meg likegyldig.» Hva med det man ikke er likegyldig til, det man gløder for og som gjør forskjell i livet? Det kan for eksempel være forskjeller i et landskap som bestemmer vandringens detal­ jer og mål, en knaus, en fjelltopp, et bekkefar, ting som står litt frem, fanger vår oppmerksomhet og hjelper oss i å 4i

finne vei. På tysk er Merkwelt et godt ord; det går på alt vi legger merke til som forskjellig. På norsk kan vi kanskje skrive «merk-verden» for hva man vanligvis legger merke til i dagliglivet. Folk som går tur med hunden, legger merke til hvordan den lukter på alt. For den er det et «luktskap», ikke et landskap, de går tur i. Det finnes også annet enn lukter, selvsagt, men luktene er tilstrekkelig til at turen blir en deilig tur. Går vi sammen med noen langs en vei, merker vi oss temmelig dype forskjeller. Noen merker seg jevnt over mye mer eller andre ting enn de fleste mennesker. Vi kan si at de har en rikere «merk-verden». Og vanligvis er det med positive følelsestoner at de merker seg noe, andre ganger med avsky og negative følelser. Her kommer det jeg vil kalle gjentagelsesproblematikken inn med full styrke. «Men det er jo det samme», «Jeg har sett det så mange ganger», «Jeg orker ikke det der om igjen». Det sies at tidligere president i USA, Ronald Reagan, en gang uttalte seg om de majeste­ tiske redwood-trærne på vestkysten av USA omtrent slik: «Har du sett ett, har du sett dem alle.» Og hvorfor ikke fortsette å hugge trærne ned når det er så mange av dem, og de er akkurat like hverandre? Noen ser stadig «det samme» der andre ser forskjeller.

Eksempel f Anne: Du går alltid den samme turen! Beate: Nei, jeg går aldri den samme turen.

Eksempel 2 Anne: Hvorfor stirrer du ut av vinduet? Det er jo bare kjedelige skyer! Beate: Det er ikke de samme skyene som i sted. Det gjelder å bevare evnen til å glede seg over ting og hen­ delser som åpner seg for oss. For noen finnes det et nær uoverskuelig mangfold av merk-verdigheter. Det bidrar til at livet får mer omfattende innhold og mening. Når man er deprimert, kan «merk-verden»-egenskapene bli kraftig redusert. Folk som arbeider profesjonelt med mennesker med uhyre lav IQ, forteller at så mye som for oss er trivielt, for dem fremstår som merk-verdig. En dør som åpner og lukker seg automatisk, blir noe eventyrlig. 42

FALSKHET OG EKTHET I FØLELSESLIVET

Vi hører ofte snakk om hvordan følelser kan lure oss opp i stry; hvordan de kommer over oss, er subjektive og ikke til å stole på. Spørsmålet vi kan stille oss er i hvilken grad følel­ sene er ekte. Noen sier at alle følelser er ekte i den forstand at de jo er der. Føler du deg syk, har du virkelig en følelse av å være syk. Men så sier noen at du er hypokonder, og du er enig. Etter noen gjentagelser kaller du den samme følelsen noe annet, for eksempel «en rar følelse». Hva konklusjonen enn er, var jo følelsen av å være syk virkelig der. Slik jeg ser det, var det noen fornemmelser til stede, men hvis man klas­ sifiserer følelsestilstanden som en bestemt navngitt følelse, kan man ta feil. Et møte med et stort rovdyr kan vekke en umiddelbar positiv eller negativ følelse, avhengig av hva vi bringer med oss i møtet av forutinntatte og til dels ubevisste formenin­ ger og antagelser om rovdyret. Mange får en følelse av noe skremmende, mens for eksempel en naturfotograf får følel­ ser av begeistring og beundring. Andre igjen opplever kan­ skje en skrekkblandet fryd. Hvis vi prøver å beskrive hva som foregår i oss i løpet av selv en så kort tid som tre sekun­ der, kan det ikke bli annet enn mer eller mindre hypotetiske følelsesklassifikasjoner. Er det rimelig å påstå at vi mer eller mindre tar feil av våre følelser til daglig? Vi kan påstå det hvis det er snakk om at vi prøver å bestemme dem med fullkommen treffsik­ kerhet eller få en full forståelse av dem. Dette er innlysende når det gjelder komplekse følelser i en komplisert situa­ sjon. Samtidig er følelsene en inngangsport til vår forstå­ else av en situasjon. Vi får en vekselvirkning der følelsene kan gi oss nøkkelen til bedre å forstå situasjonen og dens kontekst. Dette kan så føre til bedre forståelse av følelsene i den situasjonen. Her kommer også de sosiale og kulturelle betingelsene inn. Kanskje må vi i denne forbindelse regne med at ingen beskrivelse av følelsene man hadde i en bestemt situa­ sjon, kan være definitiv. Oppfatningen er foranderlig. Som alt annet historisk stoff er det mulig å ta saken opp til ny granskning. Historieskrivningens mange feilkilder er nøye omtalt i historisk metodelære og i historiefilosofien. Katolske og protestantiske beskrivelser av rettssaken mot 43

Galileo har alltid vært forskjellige. Ingen følelsesbetonte konflikter får noen endelig beskrivelse. Familiefeider gir gode eksempler i så måte. Vi innrømmer: «Når jeg nå ten­ ker meg om, kan det ikke være akkurat slik jeg følte det.» Bare i sjeldne tilfeller fører det til konflikter og ubehagelig­ heter at vi tar litt feil av våre følelser. Vi påstår heller at «de andre» har litt forskrudde eller ikke helt realistiske menin­ ger om hva de føler, men gjør ikke noe vesen av det. «Jeg orker ikke ta opp igjen det der.» Spørsmål om ekthet i følelseslivet er aktuelt for oss så å si hver dag ved at bestemte følelser ifølge uskrevne sosiale forskrifter bør gjøre seg gjeldende i visse typer situasjoner. Da bør man behendig gi uttrykk for følelser man ofte ikke har. «Tusen takk for slipset, det er helt nydelig.» Strengt tatt ga slipset en følelse av vemmelse - noe så stygt er en sjeldenhet, tenker man. Dessuten kommer kanskje svake, men tydelige ulystfølelser om at man nå må gjengjelde ved å gi en presang til vedkommende. Uttrykket «tusen takk» var dessuten falskt siden man i samme øyeblikk fikk det innfall at giveren bare ville bli kvitt slipset. Vi kan her snakke om en komplisert serie uttrykk for falske følelser. Høflighet tilsier stadig en del moderat falskhet av en slik art. Skjønnlitterære forfattere er oss stakkars filosofer helt overlegne når de beskriver ekte og falskt i følelseslivet. Falske følelser er for øvrig et hovedemne i faglitteraturen om følelser, og det er usannsynlig at jeg kan si noe nytt her. Jeg skal bare prøve å fremheve noen få filosofiske sider ved saken. Enkelte hevder, til dels med rette, at vi normalt går om­ kring med maske og gir inntrykk av noe som ikke er der - under masken. Når et lite barn klart skjønner at det blir sett på, iakttatt, observert, vurdert, synes det som om det blir en naturlig reaksjon å være sjenert. Maskedannelsen tar til. «Hva jeg egentlig tenker og føler, vil jeg ha for meg selv.» Men det virker som om noen mennesker aldri har følelsen av å bli iakttatt. De kan lett gi et litt «dumt», måpende uttrykk når de tenker meget konsentrert på noe. Den danske fysikeren Niels Bohr synes jeg er et godt eksem­ pel i så måte. Når han debatterte ytterst dypsindige teorier og skrev formler på tavlen, falt underkjeven av og til et stykke nedover. Han rett og slett måpte. Vi andre er, uten å vite det, kanskje mer lik skuespilleren. Hvordan vi ser ut, 44

er ikke uviktig for oss, selv om vi benekter at det er viktig, og ikke er oss det bevisst. Det er en stor ting å kunne opp­ føre seg slik som Niels Bohr - og ikke rent få andre som fra tidlig alder har vært oppslukt av interesser og saker de føler er langt større enn dem selv. Filosofien kommer inn når spørsmålene er om vi skal, bør eller må søke «ekthet» i forskjellige betydninger. Og hvis vi svarer ja, hvor høy prioritet skal ekthet ha? Enkelte mennesker har ord på seg for at man alltid kan stole på ekt­ heten av hva de sier at de føler. Men det kan være en hang til å kalle dem naive. Når noen kniper en i overdrivelse eller underdrivelse av intensiteten i det en føler, eller hvis de ikke har en redelig oppfatning av hvilke følelser som faktisk er til stede, er dette da å oppfatte som et alvorlig personlig nederlag? Svaret kan ikke gis av psykologien. Det forutset­ ter artikulerte og følelsesladede verdiprioriteringer. Det er heller ikke noe rent etisk spørsmål. Et eksempel på en konflikt i forhold til følelsenes ekthet er for eksempel når noen sier «Jeg er glad i deg». Av stor betydning for dagliglivet er våre hypoteser om hvor glad vi er i en annen, hvor dyp vår utvilsomt varme følelse er. Er det ekte kjærlighet eller hva er det vi egentlig føler? Hva skiller «å være glad i» fra «å elske»? Hvis Arne og Bente var forelsket eller betatt av hverandre, var det i mange kretser i 1920- og 1930-årene et stort ansvar forbundet med å si «Jeg er glad i deg» og se vedkommende inn i øynene. Hvis Arne, en ung mann, dristet seg til å antyde at han ønsket et forhold til Bente, kunne utformingen av svaret bli helt avgjørende: «Jeg vet ikke om jeg er glad i deg.» Det betød et klart nei. En påstand fra Arnes side: «Jeg er glad i deg», måtte være uttrykk for en ekte følelse med store implikasjo­ ner om klare, varige, sterke, 100 prosent positive følelser. Fristelsen til å komme med overdrevne uttrykk for hengi­ velse var sterk. På den annen side var det ikke sjelden at forlovelser ble brutt, og det kunne ha store konsekvenser for den bedratte part. Eksistensialistene, særlig Jean Paul Sartre, gjorde ofte ekthet og uekthet til tema for sin tenkning. I Sartres siste skrift stempler han seg som forræder - ikke minst forræder i forhold til egne følelser. Tittelen på teksten - Les mots («ordene») - antyder dette. Med språket kom det inn løgn­ aktighet og en voldsom utvidelse i mulighetene for løgn, 45

uærlighet og falskhet. Når en lidenskapelig meningsutveks­ ling utarter til krangel, ender det ofte med at den ene sier «Du vant, men jeg har rett». Taleevnene er ulikt fordelt, og bemerkningen er sørgelig ofte på sin plass. Taperne blir bitre av slikt, vinnerne arrogante. «Salige er de enfoldige, for de skal arve himmelriket,» heter det i Bibelen. Selv om den enfoldige kanskje snakker like mye som andre, er hans språklige ferdigheter mer beskjedne, og det hjelper!

VÆR PASSE FØLSOM, OG DU VIL LEVE LENGE I LANDET

Mange som selv mener de har det godt, spør seg: «Hva er det gode liv?» Jeg bruker uttrykket «det gode liv» ironisk, for det klinger som om det faktisk er et bestemt slags liv som er det gode liv. Det er det selvsagt ikke. Veien til det gode liv går primært gjennom følelsene. Først i annen instans går den gjennom fornuftsapparatet. La oss se nærmere på følelsenes stilling i samfunn av vår type: Ofte synes svaret på spørsmålet «Hvordan føler du deg i dag?» å dreie seg om vår helsesituasjon: «Ikke så bra, jeg har litt hoste.» I nekrologer fremheves ofte egenskaper som har med et høyt utviklet og modent følelsesliv å gjøre, men det er litt sent å gi anerkjennelse for slikt i en nekrolog. Det som gjør oss beundret i samfunnet, er ytelser, altså hva vi har «brakt det til» i løpet av et liv. Samtidig er mye av det vi setter pris på ved oss selv og andre, knyttet til noe annet, nemlig følelseslivet. Uttrykket «å være følsom», som burde kunne gi udelt gode assosiasjoner, forbindes i samfunnet ofte med å være overfølsom, med føleri, tynnhudethet og annet av negativ verdi. Sammenligner vi «meget følsom» med «meget tøff» er det nok mange som gir det siste større plussverdi. Stakkars den følsomme. Kort sagt, det er urovekkende hvor lav status følelsene har i dagens samfunn. De blir sett på som noe vi blir over­ rumplet av, og som mer eller mindre bør legges til side. Slike sterke og krevende samfunnskonvensjoner har selv­ sagt innvirkning på hvilke følelser som preger vårt følel­ sesliv. Ofte finner vi mennesker i dag som over lengre tid er slaver av negative følelsestilstander, som likegyldighet, angst og meningsløshet eller aggressive impulser. 46

Det er ikke underlig at noen, når de hører meg snakke om at følelsene blir undervurdet i samfunnet, utbryter: «Hva for noe! Samfunnet er jo fullt av føleri. Reklamen, for ek­ sempel, appellerer stort sett bare til følelser.» Sant nok, men vanligvis bare noen ganske få og enkle. Et slagord som «et rikt liv med enkle midler» synes å være helt ubrukelig for spesialister i markedsføring. Det vil imidlertid ikke undre meg om slagordet vil bli brukt i nær framtid.

HVA INNEBÆRER DET «Å BLI TIL NOE» I SAMFUNNET?

Det er ikke sjelden vi hører utsagn som «Men han ble jo ikke til noe.» I det norske klassesamfunnet, så sent som i 1930-årene, var det å bli til noe sterkt knyttet til den sosi­ ale klassen man mente man tilhørte. Blant arbeidere og håndverkere ble man til noe hvis man fikk en hederlig jobb som arbeider eller håndverker. Innen det lavere eller høyere borgerskapet var det utenkelig for foreldre å se saken på den måten. A være gullsmed, å ha et slikt håndverk, kunne vel gå an, men helst måtte man da ha sin egen forretning. Forskjellene var sterkt følelsesladde. Emnet «å bli til noe» fortjener å bli sett i lys av følelsesperspektivet. Ofte hadde man ingen bestemt begrunnelse for at et visst arbeid var «uverdig». Det sa seg selv. Følelseslivet kan være slik at det bremser jakten på høyere utdannelse og bedre status. Alle norske kommu­ ner er nylig blitt omhyggelig gradert etter utdannelsesnivå. Bærum leder visstnok i denne konkurransen. I en av de «dårligste» kommunene, i Nord-Norge, ble det svart føl­ gende: «Det arbeidet som de aller fleste av oss driver med i vår kommune, er slik at vi trenger mer erfaring enn for­ mell utdannelse». Et behersket og utmerket svar! Uten at jeg skal begrunne det akkurat her, drister jeg meg til å si: Et høyt utviklet og modent følelsesliv kan lett føre til lav motivasjon når det gjelder «å komme seg fram». Et par eksempler har gjort et meget dypt inntrykk på meg. Jeg tenker på en som døde uten å bli til noe, som det heter. Han var meget glad i blomster og i å dyrke grønnsa­ ker i familiens hage. Etter hvert kom han til å spesialisere seg på farvenyanser hos blåveis. Han kunne alt om blåveis 47

og var i stand til å fortelle litt om det meste. Men selvsagt hadde han ikke nok av den form for kunnskaper som kre­ ves for å kunne ta en eksamen i botanikk. Han ble ikke botaniker. Han var glad i å synge for oss og å lytte til and­ res sang. Men han øvet seg ikke systematisk. Han nådde ikke frem til å bli profesjonell sanger. Han elsket teater og prøvde seg som skuespiller, men overbeviste ikke tilstrek­ kelig. Han presset seg ikke slik det kreves. Han var, med andre ord, en perle av et medmenneske, en gledesspreder av rang. Han utførte utallige tjenester, men siden han gjorde det helt gratis, kom det ikke med i nasjonalproduktet. Det ropes høyt i vart samfunn om at vi må øke verdiskapingen, men er det virkelig det man mener? Hva slags verdier? Økt medmenneskelighet teller ikke, men voldsomt økt salg av elektriske tannbørster vil telle så det virkelig monner for bruttonasjonalproduktet. Et annet eksempel på det å bli til noe har jeg fra de mange årene jeg pleide å komme til kontoret mitt på Filo­ sofisk institutt omkring klokken halv syv om morgenen. Jeg traff da den ca. 40 år gamle rengjøringshjelpen. Jo mer jeg snakket med henne, jo mer virket hun som det jeg i dag vil kalle høyt utviklet og moden følelsesmessig. Da 1968-«revolusjonen» kom, fikk studentene et eget værelse til sine mange møter (det var imidlertid ikke mitt kontor, slik det av og til er blitt fortalt i pressen . . . ). Rengjø­ ringshjelpen ble fortvilt og fortalte om kaffesøl og andre flekker på gulvet - rett og slett et rot uten like. Hun sa det tok like lang tid å vaske og stelle det ene rommet som flere etasjer i bygningen. Jeg sa at hun burde ignorere det aktuelle rommet. Ingen ville bebreide henne for det. Men hun insisterte på å fortsette, delvis fordi hun oppfattet det som plikt, delvis fordi hun bare ikke greide å se et værelse i en slik tilstand. Jeg nevnte det for en student som var så radikal at han syntes AKP-erne var småborgerlige. Det var derfor ikke rart at han også syntes det var småborgerlig av vaskehjelpen å føle seg forpliktet til å rydde. Det kan jo hende jeg tok feil, men rengjøringshjelpen virket påfallende mer følelsesmessig utviklet og moden enn studenten og jeg selv. Vi burde kunne lære oss ikke bare å tolerere at folk ikke «blir til noe» slik det defineres i samfunnet, men vise stor takknemlighet. Og beundring. For man kan bli til noe i 48

forhold til det å være menneske - bli til noe meget stort. Kierkegaard påpeker hvor viktig det er rett og slett å være menneske. Det dreier seg om å utfolde menneskelighet i den dypeste betydning av ordet, og det innebærer modenhet i følelseslivet. Det virker påfallende, synes jeg, at de mennesker som befinner seg innen gruppen «har så mange muligheter, men griper dem ikke», ofte viser større følelsesmessig moden­ het enn de som griper alt. Noen regnes som dovne eller uten pågangsvilje, andre synes ikke å forstå å komme seg frem, å bruke sine evner og å utnytte sine muligheter. I slike tilfeller er det klart at evnene og mulighetene i all hoved­ sak er ment som midler til det som konvensjonelt gjelder for å være vellykket og tegn på suksess ut fra samfunnets snevreste premisser.

INTELLIGENS PÅ VILLE VEIER

Ett av hovedsynspunktene i mitt personlige, lille bidrag til en livsfilosofi, er at de rike industrilandene, inkludert Norge, er preget av at man velger relativt overfladiske egen­ skaper som tegn på det man kaller fornuft og intelligens. Det er ikke mer enn rimelig at vi i vår tid vurderer kunnskap og intellektuelle ferdigheter høyt. Særstillingen vi inntar blant levende vesener på jorda er betinget av våre intellek­ tuelle evner på en langt klarere måte enn av noe annet. Vi kaller, ofte med ironi, vår art for homo sapiens. Ironi fordi det latinske ordet sapiens betyr «tenkende» eller «klok» og har med klokskap og visdom å gjøre: Teori og praksis må gå hånd i hånd. Men den intelligente har jo ikke ord på seg for også å være spesielt klok eller vis. Snarere smart. Smart­ het har påfallende høy status i forhold til klokskap. Kan­ skje eksisterer det mye usikkerhet om hva klokskap egentlig innebærer. For meg innebærer klokskap langsiktighet, sans for verdiprioritering, høyt refleksjonsnivå. Ved siden av smarthet har intelligensen en høy status. Ordet «intelligens» kommer fra det latinske verbet intelligere og substantivet intellectus. Cortners latinske ordbok nevner følgende stikkordmessige bruksmåter av verbet: forstå, innse, forstå seg på, merke, føle, tenke, forestille seg, mene med, forstå ved. Bruken av ordet «intelligens» hos 49

oss røper en ytterst vidtgående og etter min mening uhel­ dig utvikling i takt med samfunnets utvikling. Siden 1600tallet har vi skilt følelsene fra det vi kaller intellektet. Den intelligente er skarp og logisk. Men vi har også et annet ord, nemlig det nevnte «klokskap». Vi sier at A kan være uhyre intelligent, men mangler klokskap. Den kloke, innrømmer vi, kan neppe være helt uintelligent, men han behøver ikke å være mer enn middels intelligent. Verbet «forstå» har i noen av sine viktige bruksmåter klart med følelser å gjøre, for eksempel «Hun hadde stor forståelse for Tores hold­ ning i denne saken», «Han manglet forståelse for hennes vanskeligheter». Psykisk utviklingshemmede med lav intelligens, slik ordet nå for tiden er definert i samfunnet, kan være nor­ malt eller meget godt utrustet følelsesmessig. De som vir­ ker underutviklet eller umodne følelsesmessig, kan greie seg bra på de såkalte IQ-testene. Disse har lite med forståelse å gjøre. Er ikke dyktighet i omgang med andre mennesker avhengig av at man har en viss forståelse av følelsene hos disse andre? Og spiller ikke slik dyktighet i å forstå en større rolle for egen fremgang i arbeidslivet, enn dyktighet i pro­ blemløsning slik den blir forsøkt målt i intelligenstester? Jeg hører til dem som i utgangspunktet vil svare ja. Hva så med det som i senere tid er omtalt under titte­ len «emosjonell intelligens», EQ? Daniel Goleman har i sin bok Emotional Intelligence. Why it can Matter More than IQ (1995) et praktisk siktepunkt, slik det antydes i under­ tittelen. Dette siktepunktet er delvis å erstatte intelligensprøvene med noe annet. Goleman foreslår at å høyne nivået i sosial og følelsesmessig kompetanse hos barn, «skolering av emosjonene», skal være et mål på like fot med det å styrke innlæringen av faglig kunnskap i skolen. Golemans initiativ er overordentlig verdifullt. Men noen erstatning av intelligensbegrepene med EQ-begreper kommer neppe på tale slik samfunnet vårt er innrettet. Om en bruker lignende skjema for å måle EQ som IQ, kan en lett lure på om vi ikke beveger oss innen den samme eldgamle dualistiske tenkning som skiller det kognitive (fornuftsmessige) og det konative (følelsesmessige). Men under enhver omstendighet bør EQ«bevegelsen» tas imot med glede og forventning. I samfunnsnormene blir det ofte lagt vekt på «progre­ sjon» i betydningen fremdrift i emner som appellerer til 50

intelligensen. Fokuset på emosjonell intelligens, i Golemans betydning av begrepet, er et forsøk på å bringe inn et annet mål ved siden av det man antar krever intelligens. Det gjel­ der særlig hvor egnet en person er til en jobb - «sosial intelligens» som det lenge er blitt kalt. Man må kunne tyde kroppsspråket til medarbeidere og kolleger, arbeide selv­ stendig og i samarbeid med andre, vise omsorg for med­ mennesker og ha evne og vilje til å utøve grunnleggende former for medmenneskelighet. A stemple EQ-bevegelsen som utslag av anti-intellektualisme, slik det er blitt gjort, er misvisende og urettferdig. Forsøk på å sette fokus på følelsenes eller emosjonenes rolle i våre liv er alltid verdt et nærmere studium, men de prak­ tiske forslag som ligger i forlengelsen av det, byr selvsagt på mange fallgruver. En slik felle kan for «lærere i EQ» være å lære mennesker til å bli smarte ved å øke kunnskapen om og oppmerksomheten overfor hva andre mennesker føler. En god taktiker med høy EQ er gjerne utstyrt med sosiale antenner som gjør at han kan holde en forsamling eller en mindre gruppe i sin hule hånd. Hovedformålet med det jeg har gått gjennom i dette kapitlet, har vært å skyve mange problemstillinger over fra en rent psykologisk, sosialpsykologisk eller etisk behand­ ling til en livsfilosofisk behandling og håndtering av følel­ ser. Fremfor alt har jeg forsøkt å minne om verdiprioriteringer som bare blir underslått og forblir uartikulert. Skole og universitet gir lite veiledning her. De unge brenner inne med vesentlige verdirelevante følelser og synspunkter. De kan få en følelse av hjelpeløshet fordi de ikke greier klart å gjøre rede for hva de står for. Selv om det ikke foreligger noen åpen konflikt, har det verdi å få frem det rike spekteret av ulike verdirelevante synsmåter og glede seg over at et slikt mangfold eksiste­ rer: «Javel, du har et motsatt perspektiv av meg på dette spørsmålet. Det var da oppmuntrende.»

51

KAPITTEL

3

OM FANTASI, FORSKNING OG LOMMERUSKFORNUFT

I filosofi og vitenskap har det erkjennende og ikke det føl­ ende mennesket stått i sentrum. Den rasjonalitet som pre­ ger kunnskapssamfunnet er en meget snever fornuft - en lommeruskfornuft - som ikke spør hva våre dypeste priori­ teringer og verdier som mennesker er. Denne rasjonaliteten har tapt våre mål av syne og er bare opptatt av midlene. Er det ikke ofte fantasi og følelser som driver forskerne*

Tar vi et overblikk over det filosofiske landskapet, ser vi indre sammenhenger mellom det jeg na vil kalle følelsenes filosofi, og de forskjellige delene av et filosofisk helhetssyn eller system - logikk, generell metodelære, erkjennelsesteori, ontologi, verdilære, beskrivende etikk, foreskrivende etikk, vitenskapsfilosofi, politisk filosofi, sosialfilosof! og estetikk. Mange teorier om erkjennelse og følelser hører hjemme i psykologien. I denne boken fokuserer jeg på noen av de filosofiske aspektene i teoretiseringen omkring følelsene. La meg prøve i dette kapitlet å gi en oversikt over noen få emner som er relevante for filosofi som er interessert i følelser. I vestlig filosofi er mennesket primært blitt oppfattet som et erkjennende vesen. Tenkningen har en enestående posi­ sjon i livet til homo sapiens. Innen filosofien har man vært langt mer imponert over og opptatt av menneskenes høyt utviklede kunnskaper enn deres standarder og kvaliteter i følelseslivet. Innen erkjennelsesteorien blir det stilt en lang rekke spørsmål som det er gitt vidt forskjellige svar på i omkring to og et halvt tusen år. Den profesjonelle filoso­ fien med sine tusener av utøvere kommer selvsagt av og til

52-

inn på dype, prinsipielle spørsmål om følelser. Sammenlig­ net med andre filosofiske emner er det likevel lite å finne av bøker og artikler om temaet. Dette er nesten en paral­ lell til hvordan det stiller seg med dagligtalen. Der finner vi ikke mange negative uttrykk som gjelder erkjennelse, men vi har mange som gjelder følelsene. Vi sier for eksempel «det er bare en følelse» eller «hold følelsene utenfor». «A komme i affekt» er et vanlig uttrykk, men ikke «å komme i erkjennelse». Erkjennelsesteori er en ekte del av filosofien. Men har følelsesteori også krav på den samme status? Vel, erkjennel­ sesteori har i alle fall indirekte konsekvenser for det daglige liv, men følelsesteori vil ha følger på tilsvarende måte. Det er nesten trivielt å påstå at sterke følelser kan være medbe­ stemmende for ens livsfilosofiske syn - også dersom dette synet blir fremstilt uten at følelsenes funksjon blir klargjort systematisk. Det jeg spør meg selv om, er om vi filosofer kunne veksle mellom å uttrykke oss som erkjennende og som følende vesener. Som de fundamentalt følende vesener vi er, kunne vi for eksempel bli flinkere til å si ting som dette: «Slik jeg føler det, er x nærmere sannheten enn y», eller «Slik jeg føler verden, er den slik: . . .», eller «Slik jeg føler meg selv, er jeg slik . . .». Kunne ikke filosofene legge større vekt på å finne ut på hvilke punkter følelsene er kom­ met med i tankerekkene? Vi burde av og til koste på oss å si «Tja, på det punktet ble jeg vel ledet av følelsen av at . . .». Så kunne en kritiker replisere «Jeg føler det helt annerle­ des» og så beskrive hvordan han følte saken. Naturlig nok vil det neste skrittet være å lete etter grunner for hvorfor følelsene i et slikt tilfelle var så forskjellige eller ledet til noe så forskjellig. Alt etter den oppvekst man har fått og den stilling eller posisjon man innehar, vil man ha en svak eller sterk tendens til å si «Jeg føler at. . .» eller «Slik jeg føler dette . . .».Men ofte virker det defensivt, ikke offensivt: «Jeg påstod x, men innrømmer at jeg bare følte det slik ...» Ved bedømmel­ sene for eller imot og ved vurderingen av de enkelte konse­ kvensene, vil én person synes mer eller mindre fullstendig å bygge på erkjennelser (innsikter, fakta), mens en annen person innrømmer at vedkommende strengt tatt «bare» snakker om følelser. Én grunn til den lave status som følelser fremdeles har i 53

samfunnet generelt, er at folk tillegger disse ingen eller lav status som kunnskap. Samfunnet prioriterer, tross motkref­ ter, finsliping av de kunnskapsmessige og tekniske evnene hos mennesker. Til og med i miljøbevegelsen blir det sagt at de som støtter en teknokratisk-økonomisk rasjonalitet, er for følelsesladede. De blir altså oppfattet å være ledet av følelser og ikke fornuft. At slike holdninger er til stede i samfunnet som i filosofien, sier nok om hvordan teknifiseringen preger utdanningssystemet. Det innebærer en vil­ ledende oppfatning av følelsenes virkelige og nødvendige rolle. Vi kan spørre i hvilken grad nettopp filosofi og psy­ kologi har bidratt til en slik lav kognitiv status for alt som har med følelsesliv å gjøre. Selv om det finnes en slik negativ oppfatning av det å handle basert på følelser, finnes det en vel så sterk nega­ tiv oppfatning av å mangle følelser. Men dypere følelser som medlidenhet og empati må skrus av og på etter behov. Sterke affekter kan til nød passere en sjelden gang, mek­ tige følelser er ikke fullt så bra, og sterk sentimentalitet er direkte farlig. En arbeider med sterk integritet kan være farlig. Man får rett og slett ikke spørre: Hvorfor produ­ serer vi dette? Hvordan knytter produksjonsprosessene og deres formål seg til det vi synes er meningsfullt i livet? Hva er konsekvensene av denne produksjonen for livet til andre mennesker og til andre levende vesener? Noe av det viktigste jeg forsøker å si med denne boken, er at vi oftere og uten skrupler bør snakke om hvordan vi føler det, føler oss og føler verden.

FORNUFT OG RASJONALITET I HØYSETET LOMMERUSKFORNUFT

Jeg vil advare mot å la den stadig voksende informasjons­ tilgangen og kunnskapsveksten i samfunnet dominere som grunnlag for våre avgjørelser og bedømmelser. Men hva med fornuftens og rasjonalitetens sterke status i filosofien? Er det så at vi ikke kan stole på følelsene og må satse på fornuften? Eller er det omvendt? I dag snakkes det mye om overgangen til kunnskapssamfunnet, der det kognitive og fornuftige er høyest prioritert. Eller vi hører at vi må legge følelsene til side i offentlig debatt. Sterke følelser kan 54

komme i veien for det fornuftsmessige, det vitenskapelige og «mest mulig objektive» syn. Følelsene blir sett på som noe som kommer over oss, noe vi ikke har kontroll over, mens vi kan stole på forstanden. Det forstanden bringer frem, fører til fornuftige, balanserte og riktige avgjørelser. Men her mener jeg at det stort sett er tale om snusfor­ nuft eller det jeg vil kalle lommeruskfornuft - avgjørelser som bare er fornuftige ut fra et meget snevert perspektiv, men direkte ufornuftige eller i beste fall nøytrale i et høyst nødvendig, videste og dypeste menneskelig verdiperspektiv - når vi spør oss selv hva som er det viktigste i vårt liv og i vår tilværelse. Perspektiver har mange dimensjoner. De to enkleste er tid og rom. Vi reparerer noe på en måte som er bra nok for dagen, men vi vet at reparasjonen kanskje vil måtte gjen­ tas om en uke. Eller vi foretar en mer omfattende og tid­ krevende reparasjon som vi anslår vil holde i tre måneder. Et annet eksempel: Vi tar oss en utmerket, men usikker og midlertidig jobb som er bra ut fra et kortsiktig perspektiv, men hva med de langsiktige faktorene? Bør jeg kjøpe en lei­ lighet basert på at jeg vil få beholde denne stillingen? Om noe er fornuftig eller ikke, avhenger alltid av nøyaktig hva slags tidsperspektiv man har på «gitte» fakta. Den enkleste typen overgang fra et snevrere til et videre perspektiv gjelder nok nettopp dette tidsperspektivet. Hva er den beste gjødslingspolitikken med tanke på årets avling og neste års avkastning? Hva er best på femten års sikt? Hva er det best å gjøre på kort sikt med radioaktive avfallsprodukter, og hva bør vi gjøre dersom perspektivet er hundre år? Et omstridt spørsmål er det følgende: Hva er best for fattige, arbeidsløse brasilianere i storbyene? Skal myndighetene gi dem områder i regnskogene som de kan dyrke opp - eller forsøke å bedre deres kår der de lever? Sett fra et kort tidsperspektiv synes det første alternativet overlegent, men tar vi hensyn til at jorden i regnskogen i lengden ikke egner seg til dyrking, synes et langsiktig per­ spektiv å tale for å bedre deres situasjon der de faktisk befinner seg. Det som kalles rasjonelle argumenter, er høyt prioritert i debatter, men hva er rasjonalitet? Her er det også nødven­ dig med en perspektivutvidelse. Viktigere enn rasjonalitet sett isolert er omsorg for dypere mål. Et eksempel jeg pleier 55

å bruke, gjelder parkeringsplasser for privatbiler i sentrum av en by. En parkeringsplass kan være veldig fornuftig slik den faktisk er anlagt og utført. Man har ryddet tomten, laget den etter alle ingeniørkunstens regler, brukt raffinert maskineri og en bestemt type sement og asfalt. Forutsatt at man burde ha en parkeringsplass i sentrum, akkurat der, er den perfekt. Men burde man ha den der? Konklusjonen er nei. Det skortet regelrett på omtanke. Parkeringsplassen burde ha vært plassert på en helt annen type sted. Og det var egentlig en forutsetning da man påpekte behovet for en ny parkeringsplass. Men én forutsetning ble raskt glemt, nemlig målet og normen om at privatbilismen i sentrum av byene bør vekk. Hvorfor det? Fordi vi har underliggende eller dypere mål som dette fenomenet står i konflikt med. Disse har i sin tur igjen dypere mål. Vi har her å gjøre med en kjede av middel/mål-relasjoner som må diskuteres i et bredt perspektiv. Hvis noe er fornuftig eller rasjonelt innen perspektivet Pi, men ufornuftig og urasjonelt innen det bre­ dere perspektivet P2, blir konklusjonen: Det er både ufor­ nuftig og urasjonelt. Kanskje vi overhodet ikke bør omtale noe som fornuftig eller rasjonelt hvis det er ufornuftig og urasjonelt i forhold til våre dypeste mål i livet? Det er i en slik retning jeg foreslår at vår bruk av ordene «fornuftig» og «rasjonelt» bør endres. I filosofiske diskusjoner blir følelsene ofte stilt opp som noe som konkurrerer med rasjonaliteten. Selv er jeg mer opptatt av det irrasjonelle ved det som ofte uten videre blir karakterisert som rasjonelt eller smart. Og med det irrasjo­ nelle mener jeg da blant annet det som skjer når en person undervurderer de følelsesmessige sidene ved en sak. Kan­ skje vi av og til starter med visjonen om at vi har foran oss en rent fornuftig problemstilling, for senere å innrømme at den i virkeligheten var bestemt av sterkt følelsesmessige årsaker. Det er dette jeg ønsker å sette søkelys på - ikke å undergrave tilliten til fornuften, men snarere undersøke og påvise hvordan forstand og følelse faktisk arbeider sammen i mange av livets situasjoner.

56

SEKS NORMER FOR SAKLIGHET, MOT MISBRUK AV FØLELSENE

I de kulturelle motstrømningene innen industristatene er kampen mot det vi kaller «objektivitet» viktig. Her er det om å gjøre å trå varsomt. Et viktig uttrykk er «å gjøre noe til objekt». På tysk har «Verdinglichung», tingliggjøring, vært en viktig glose, blant annet innenfor nymarxismen. A se på medmennesker som objekter og å nærme seg et men­ neske på en slik måte, er uforenlig med ekte menneskelig fellesskap. Ordene «objektiv» og «objektivering» bør vi etter min mening unngå å bruke fordi de har et så stort og forstyr­ rende betydningsmangfold. Det finnes imidlertid én bruks­ måte av ordet «objektivitet» som dreier seg om et fenomen av grunnleggende positiv betydning. Det er ingen universell sannhet som da søkes i det objektive, men en form for uhildethet som vi oppnår når vi følger de seks etiske normene for verbal kommunikasjon. Disse velger jeg å kalle normer for saklighet. I korthet kan de sammenfattes omtrent slik: 1 Avhold deg fra utenomsnakk. 2 En formulering som har til hensikt i en alvorlig disku­ sjon å gjengi motstanderens synspunkter, må være slik at motstanderen finner gjengivelsen adekvat. 3 Et innlegg bør ikke lide av flertydighet av den art at tilhørerne eller leserne blir villedet til å tolke motstan­ derens utsagn på en ufordelaktig måte. 4 Tillegg ikke motstanderen standpunkter som vedkom­ mende ikke går god for. Argumenter ikke mot «strå­ menn» (fiktive eller konstruerte motstandere). 5 En fremstilling bør unngå at tilhøreren eller leseren får et skjevt bilde som tjener én parts interesser på bekostning av andres. 6 Kontekst eller ytre omstendigheter som ikke har med saken å gjøre, bør holdes nøytrale.

I en så sterkt forkortet form synes de seks normene å si noe nær det samme, men når vi går gjennom konkrete eksempler, trer forskjellene mellom dem tydelig frem. Fel­ les for normene er at de beskytter en meningsmotstander mot overgrep. Uttrykkene «objektive beskrivelser» og «å se 57

objektivt på saken» står ofte for «saklige beskrivelser» eller «å se med uhildet blikk». Saklighetslærens seks normer for kommunikasjon i konflikter må vi for all del beholde og videreutvikle. Men uttrykket «objektive beskrivelser» bør bannlyses. Nøytralitet, slik jeg ønsker å fremme det, dreier seg derimot om hvordan vi gjengir andres standpunkter og saksforhold. En viktig del av Hitlers kamp er ofte blitt beskrevet som hans kamp mot objektiviteten. Da står ordet for uhildethet eller upartiskhet. Tyskerne måtte holde opp med å være objektive, upartiske. «Tenk med blodet!» Og med blodet i kok aksepterte man lett usaklige fremstillingen, for ek­ sempel av jødenes karakter, sinnelag, innflytelse og mål. Avgjørende for Hitlers seier i 1930-årene var den sterke følelsesmessige intensiteten overalt i hans retorikk. Hitlers og Goebbels’ propagandaministerium perfeksjonerte kuns­ ten å frembringe og utnytte negative følelser. Nazismens seier var avhengig av at folk ble det Spinoza kaller «slaver under de passive affektene» - først og fremst hatet som nazistene greide å skape. Den kinesiske lederen Mao Tse Tung førte kampen mot saklighetsnormene et skritt videre. I de siste fasene av hans regime var det ulovlig å sitere motstandere, eller rettere sagt de som bie utpekt som motstandere av regimet. Man skulle bare gjengi dem i indirekte tale slik at man kunne flette inn passende skjellsord eller nedsettende uttrykk. I engelsk oversettelse av opposisjonelle standpunkter kunne gjengi­ velsen for eksempel begynne med ord som «He trumpeted that ...» i stedet for det mer nøytrale «He said that . . .».

MUSIKK FORMIDLER FØLELSER BEDRE ENN ORD

Hos mange utløser musikk så intense og varige inntrykk både i følelser og i handling at det å diskutere musikk må bli en naturlig del av min filosofering om følelseslivet her. Romantikken i det 19. århundre innen Vestens musikk­ historie dyrket utvetydige og direkte appeller til følelsene. Det gav støtet til en del vennligsinnet, tolerant eller direkte negativ kritikk, selv om det ikke var av komponister som Frédéric Chopin og Johannes Brahms. Det ble ofte satt frem 58

anklager om at musikken var sentimental. Kritikere mente, sannsynligvis med rette, at de kunne registrere falskhet i selve følelsesuttrykkene. Blant annet ble den russiske kom­ ponisten og pianisten Sergej Rachmaninov i en del år, i alle fall fra 1930-årene og utover, kritisert av musikkjennere for føleri. I dag har denne kritikken gitt seg. Musikk som ofte sies å være intellektuell, for eksempel hos Johann Sebastian Bach, kan nok ha en sterk følelses­ messig appell også. Variasjonsbredden og intensiteten av følelser som en viss type musikk fremkaller, synes ikke å være mindre selv om den også har en påfallende intellektu­ ell appell. Men kanskje musikk med intellektuell appell har mindre erotikk i seg? Det såkalt intellektuelle ved musikk synes vesentlig å være knyttet til en komposisjons struk­ tur, mens det erotiske er knyttet til toner og melodikvaliteter. Det intellektuelle hos en utøvende kunstner kan vise seg i vedkommendes evne til å pendle mellom umiddelbar følelse under spillet og «kald» bedømmelse. Det siste kom­ mer frem blant annet i evnen til å tolke en komposisjon for piano på forskjellige måter. Et eksempel som kan belyse: En tekst med sterk følelsesappell for Per og Pål kan gjøre dem nokså dogmatiske når det gjelder tolkningsmuligheter. Per: «Det er jo innlys­ ende at den eneste måten dette kan tolkes på, er slik!» Pål: «Nei og atter nei. Det er jo helt klart at . . .» Det regnes som intellektuelt å kunne sjonglere med mange muligheter, selv om man er følelsesmessig engasjert. En ikke ubetydelig del av åndslivet består av velartikulerte verbale sammen­ støt mellom representanter for ulike tolkninger, enten det nå gjelder tekst eller tone. Jeg glemmer aldri en litt tragisk hendelse jeg opplevde i så måte når det gjelder musikk. Den har nettopp med kolliderende tolkninger å gjøre. Min musikklærer hadde en elev som han hadde ført helt frem til den store begivenheten, debutkonserten. Jeg var med på å lytte til og kommentere hennes tolkning av Beethovens opus 13, sonaten «Pathétique». Samværet var avslappet og behagelig. Men så hendte det noe skrekkelig. Min kjære lærer kjente en musikkritiker - men ikke godt nok, skulle det vise seg. Han ble invitert til å høre på hennes spill. Det viste seg at han var opphengt i en helt bestemt tolkning av den berømte åpningen på sonaten. Han ville utelukke enhver antydning til ritardandoer, altså litt langsommere 59

takt enkelte steder. Derfor satte han i gang metronomen. Den sier tikk-takk-tikk-takk og kan være helt uunnværlig i militærmusikk. Men pianistinnen kunne med sin beste vilje ikke spille nøyaktig etter metronomen og det passet heller ikke til hennes personlige tolkning. Hun var nesten på grå­ ten, og det bare 14 dager før debutkonserten. Nervøsiteten ble uutholdelig. Det gikk da også så som så på debuten. Noe av det verste som kan skje, er å bli utsatt for skråsikker, smalsporet kri­ tikk like før en avgjørende innsats. Både debutanten og kritikeren var her fanget inn følelsesmessig av hver sin pro­ fesjonelt forsvarbare tolkning, men sistnevnte fremsatt på en dogmatisk, arrogant og ufølsom måte. Denne lille histo­ rien er bare ment som en innledning til et forsvar for amatø­ renes totale frihet til å la følelsene dominere sine tolkninger. For musikk gir uendelige muligheter til å finne sin egen vei inn i og omkring i tonenes verden. En eneste begrensning vil jeg nevne: Man bør være hensynsfull overfor familie og naboer. Det er av og til overraskende hvor liten tiltro man kan ha til egne følelser, og hvor hensynsløst de kan bli satt til side. En amatør presser seg til å spille et stykke fortere enn musikalsk nødvendig. Man leser angivelsen allegro molto (meget hurtig) eller noe annet «truende» og jager av gårde. Det er lett å høre at fremførelsen virker oppjaget og uføl­ som. Men hva betyr nå hastighet? Det komponisten eller utgiveren har skrevet om tempo og annet, bør være irrele­ vant for amatøren. Prøv på andante hvis allegro molto er umulig. Hvis man vil spille Chopins revolusjonsetyde, kan du velge et forholdsvis lavt tempo og endre teksten der det føles bedre for deg. Du holder jo ikke konsert. Strukturen på stykket beholder du likevel. Klart nok rommer det som er skapt av en stor kompo­ nist eller som gir uttrykk for en bestemt stil, en stor nok musikkverden for mange av oss. Men ærbødighet kan også lett bli til et hinder. Tilsvarende: Gigantene i filosofiens his­ torie beundret jeg nok, men jeg underkastet meg dem ikke. Genialt, ja vel, men stoffet må jo gjennom min stakkars hjerne. Sier hjerne og hjerte «tja», tar jeg med meg bare det jeg selv synes virker sant og riktig. På samme måte har jeg det med musikken. Om mange mennesker sies det at de lever i musikken, og 60

at musikken er deres liv. Det synes å innebære at en dag uten musikk for dem ikke kan være en god dag. Den sosiale og religiøse betydning av musikk året rundt er mest påfall­ ende i tradisjonssamfunn. Afrikanske kulturer er blitt mer kjent og aktet gjennom den sentrale rollen musikk og dans spiller. Studentrevolusjonen i Berkeley i California i 1968 ga seg blant annet til kjenne ved at det lød musikk overalt. I husene, på gatene, ja, til og med på takene. Døgnet rundt. Jeg vet det, for jeg var gjesteprofessor der akkurat det året. Språkfilosofiens funderinger over meningen med ord og setninger har bare i dette århundret gitt inspirasjon til tusener av bøker og artikler. Musikkens meningsfylde har motivert til langt færre teoretiske fremstillingen Men fordi musikk kan sies å være meningsfull, blir det opplagt en filosofisk oppgave å forsøke å beskrive denne formen for mening og dens forhold til andre former for mening. For å komme videre i emnet er jeg fristet til å reflek­ tere over noen egne opplevelser. Fra jeg var fire år gam­ mel til jeg var åtte, likte jeg å sitte under familiens store Steinway-flygel og lytte til min kjære, elleve år eldre bror spille. Første sats av Beethovens såkalte måneskinnssonate gjorde et merkverdig og dypt inntrykk. Opplevelsen var startpunktet for en forestilling som jeg senere stadig holdt fast ved, nemlig at musikk uttrykte mening fullkomment og direkte, mens språket gikk omveien om ord. Musikken sier noe rett frem! Er det misvisende å si dette? Musikken bruker jo toner til å uttrykke mening. Er ikke dette en uhel­ dig nedvurdering av språket? Jo. Jeg kom til å se ned på språket. Norsk stil og norsk litteratur var ment å oppøve evnen til å uttrykke seg og sette pris på det skjønnlitterære og poetiske. Men jeg syntes det var elendige saker vi ble øvd i, sammenlignet med musikkens uttrykksmuligheter. Det formet seg hos meg den oppfatning at det i et musikk­ stykke på det nivå jeg konsentrerte meg om, fantes et nær­ mest grenseløst potensial. Derfor mente jeg at det måtte være nok å holde seg til en eller ganske få av de store kom­ ponistene og til en eller noen få komposisjoner. Det synet fikk en latterlig konsekvens da jeg søkte om å få undervis­ ning ved det berømte musikkakademiet i Wien. Ved siden av klatring var det jo musikk jeg tenkte å drive med i Østerrike. På opptaksprøven spilte jeg to stykker, det ene var Rachmaninovs cissmoll-preludium. I flere år hadde jeg

61

lyttet og studert de to-tre stykkene jeg spilte. Etter eksa­ men ble jeg plassert i en Meisterklasse der det var bare tre andre - og de var profesjonelle. Jeg hadde ingen som helst sjanse der, men en professor ordnet det umulige for meg. Det gikk bra i seks uker fordi jeg valgte stykker å spille som jeg bare lot som jeg ikke hadde spilt før. Etter én uke spilte jeg først stykket bevisst dårlig og etter to eller tre uker så godt jeg kunne. Den iltre professoren skjønte ikke at jeg fusket. Men jeg hadde nesten ikke noe repertoar, så etter seks uker skrev jeg at jeg måtte tilbake til Norge fordi min bestemor var død. Jeg greidde ikke å skrive «Meine Mut­ ter ist tod», noe som nok ville ha gjort avreisen noe mer forståelig og rimelig.

VERDIENES PLASS OG STATUS I LIVET

I etikken skjelner vi mellom verdiobjektivisme (eller - real­ isme) og verdisubjektivisme (eller emosjonalisme). Det siste går ut på at verdiangivelser bare er uttrykk for personer eller gruppers preferanser. Objektivismen går kort sagt ut på at det finnes virkelige verdier uavhengig av skiftende meninger om hvilke de er. Virkeligheten kan tenkes som sosialt konstruert virkelig­ het eller som en virkelighet som eksisterer uavhengig av alle sosiale forhold. Uten å bruke fremmedord kan vi kanskje si at noen av oss har tendens til beskjedent å tilføye « . . . synes jeg» eller «... slik jeg føler det» når vi snakker, mens andre sier «Slik er det» eller «Slik er det egentlig». Verdiobjektivismen hevder at det finnes verdier på lik linje med at det finnes tall, ikke bare tallsifre, og at det finnes ideer slik Platon synes å ha oppfattet dem. Innen postmodern­ ismen, derimot, virker etikkens sosiale relativisme å være godtatt. Verdier er sosiale. Filosofiske postmodernister må nok imidlertid innrømme at begrepet sosial konstruksjon selv er en sosial konstruksjon. En verdiprioritering må være preget av følelser for i det hele tatt å være virksom. I en litt kritisk situasjon i en liten båt på havet sa en venn plutselig til meg: «Jeg vil ikke dø her!!» Måten det ble sagt på, røpet intense følelser, der­ for de to utropstegnene. Bemerkningen var kanskje først 62

og fremst innledning til en meningsytring og et forslag til handling: «Vi må snu!» For han ville at vi skulle snu. Styr­ ken lå da i viljesintensiteten mer enn i følelsesintensiteten. Ytringen var det motsatte av en spøkefull bemerkning. All spøk til side - vi snur! Det er umulig å la være å smile ved tanken på dødsbemerkningen, men det var jo en alvorlig kommentar i en kritisk situasjon. Og vi snudde. I historiebøkene lærer vi om at opplysningstiden hyllet fornuften og optimistisk mente at den kunne bringe og forårsake fremskritt på alle fronter, også dem som gjaldt verdier. Dette perspektivet er senere blitt latterliggjort og erklært for å være naivt. Det er, så vidt jeg kan skjønne, ønskelig å få en slik tid tilbake, men selvsagt bare hvis vi snakker om en fornuft og en kritisk evne som virker ut fra dypere, verdiorienterte premisser. Følelsene kommer da inn med trykk, siden et verdiorientert liv er et følelsesorientert liv. Vi er glad i våre verdier og erfarer en slags skaperglede når vi greier å realisere dem. Uten stadig appell til fornuft er ikke dette mulig, men da med en skjelnende sans - en kritisk og konstruktiv holdning med en god dose selvkri­ tikk. I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye fra andre. Som mennesker har vi altså verdier og verdiprioriteringer. At vi har det, er preget av positive følelser. Og tanken på at vi mister sansen for noen verdier, bekymrer oss. Ver­ dier eller sansen for verdier kan mistes og gjenfinnes, indi­ viduelt og sosialt. Stigende alder endrer våre verdier. Det er helt eller delvis bevisst. Henger noen av barnets verdier igjen i senere alder, tilstår vi det kanskje med et smil - eller benekter det iherdig. Dette gir anledning til en digresjon om å ta vare på bar­ nets verdier. I en gjeng jeg var med i som tenåring, så vi med litt forakt på de voksne. Uttrykket «de voksne» brukte vi smilende og litt arrogant som dyslogisme, det vil si som et ord for noe med negativ følelsestone. Vi tenkte virkelig med ulyst på det å bli voksne. Kanskje bidro det til at jeg i såkalt voksen alder med stigende alvor og energi opp­ rettholdt vaner og vurderinger av barnlig eller rett og slett barnslig og narraktig art. Det fikk sosial betydning, siden omverdenen forventet at jeg skulle utvise professoral opp­ førsel som professor. Heldigvis hadde jeg ikke sans for å oppføre meg på en måte som kunne tolkes som ringeakt­ 63

ende når jeg foreleste. Mottoet mitt var: Se helt professoral ut og ga derfor med slips. Hadde jeg en sjelden gang glemt slipset, «tok» jeg et fra en av studentene. Avvikene skulle ikke støte noen på en virkelig alvorlig måte. Men det er vanskelig å unngå å støte noen. Jeg skjønte ikke før sent i livet at mange personer som virker sosialt vellykkede, ofte har en overraskende begrenset selvfølelse. «Tynnhudet» er et uttrykk som ikke er godt nok, men som det er fristende å bruke her. Mot dette stiller jeg opp følgende påstand: Hver enkelt av oss, sammenlignet med hva vi kan kalle et gjennomsnittlig levende vesen, som en meitemark eller en flue, befinner seg i utrustning og genialitet meget nær nivået til en Leonardo da Vinci eller en Albert Einstein. Og det har tatt hundrevis og atter hundrevis millioner av år å skape noe så talentfullt og med så ufattelig store muligheter - som deg.

KONFLIKT MELLOM FØLELSER OG LOGIKK?

Ved å overveie begrensningene i måten vi begrunner vårt livssyn på, kan vi komme et skritt videre også i våre refleksjoner over forholdet mellom følelse og erkjennelse. «Ethvert levende vesen har egenverdi», bruker jeg selv som en grunnsetning. Jeg vil si at den uttrykker en intuisjon. Men det står samtidig klart for meg at ikke alle godtar den. Og noen er enige, men sier det er bare en følelse de har. Her inntar jeg en mellomstilling. Det er misvisende å si «bare». Egenverdien er innlysende for meg i og med at det gir helt klar mening for meg å gjøre noe for det levende vesenets egen skyld og det alene. Jeg mener jeg erkjenner egenver­ dien. Men jeg kaller den en grunnsetning fordi jeg ikke kan finne noen begrunnelser for den. Det er verken mer eller mindre enn en intuisjon. Når folk sier at du trenger å begrunne dine grunnleggende verdier, er det jo greit å kunne referere til Aristoteles’ uttalelse om at det viser mangel på oppdragelse å tro at man kan begrunne alt. Det er vanlig å gi eksempler på hvordan følelser fører til brudd på all logikk; hvordan de som ledes av sine følelser, er tvunget til å bryte med logiske prinsipper. Og ofte vil jeg måtte innrømme at eksemplene er gode, men ikke for det 64

de antas å være gode for. Følelse og logikk går heldigvis utmerket sammen, men de kan også begge villede. Et ek­ sempel: La oss si vi står ved et veikryss og diskuterer om det er venstre eller høyre vei som går til Liljevann. Vi prø­ ver venstre først, men det fører ikke frem. Altså må den høyre veien føre riktig vei. Den logiske strukturen er slik: «Enten A eller B. Ikke A, altså B». En slik premiss/konklusjon-tankegang kan lett virke overbevisende. En følelse av uimotsigelighet kan dukke opp, og den overdeterminerer oss på en lignende måte som følelsene. Eksemplet viser frem en enkel struktur. Men det er viktigere å se på hvordan en litt mer komplisert logisk struktur kan villede, det vil si overbevise oss om noe som det finnes verken en strengt logisk eller en annen gyldig grunn til å bli overbevist om. I det enkle eksemplet jeg nevnte, er den muligheten utelatt at verken den ene eller den andre veien fører til Liljevann. De argumenterende har rett og slett ikke følt at noen tredje mulighet kan finnes. En lignende situasjon foreligger når vi sier at en følelse overdeterminerer en avgjørelse. Her kan vi også i en viss forstand si at vi villedes av vår følelse. Men vi kan i tillegg med rette si at det ikke er selve følelsen som villeder, lik­ som det i de foregående eksemplene ikke er logikken i seg selv som villeder. Ved veikrysset sier den ene «Til venstre, til venstre!». Han er overmannet av minnet om en vakker utsikt langs den veien. De andre lar seg påvirke og går jub­ lende til venstre. På samme måte som i logikken, er det ikke i og for seg noe i veien med følelsen. Det er vårt forhold til følelsen det er noe i veien med. Ære være minnet om en vakker utsikt. En generell påstand våger jeg imidlertid å fremsette: I vår type intelligenspregede kultur er det lettere å bli villedet av logikk enn av følelser. En vesentlig grunn til det som opp­ fattes som konflikter mellom følelse og logikk, er at vi ikke tar oss tid til å artikluere noenlunde klart det vi står for. Fra et livsfilosofisk ståsted er en rekke situasjoner vi blir stilt overfor i livet, så kompliserte og mangfoldige at bare noen få kan utvikle normative systemer som til en viss grad gir oss presis veiledning i konkrete situasjoner. Middelalderfilosofen Thomas Aquinas er kanskje den største mester her. I mitt perspektiv kan filosofiske tekster i dag gi inspirasjon i mange og forskjellige sammenhenger, men omfattende 65

veiledning er det urealistisk å forvente. Thomas kunne for sin del for eksempel gå ut fra at alle er katolikker, vi kan ikke det. Og samfunnsforholdene endrer seg med en hastig­ het som gjør det vanskelig å fastholde bestemte, konkrete veiledninger i livets mangfold av situasjonstyper. Et menneskeliv og vi selv er som en strøm snarere enn som noe klippefast. Vi kan med forholdsvis god rett si at vi i visse sammenhenger ønsker å være klippefaste. Men i en rekke andre sammenhenger kan vi si at vi ikke forsøker å være som en klippe, men derimot være bevegelige. Nar jeg ser tilbake, beundrer jeg kong Haakons faste avvisning av alle kompromisser med okkupasjonsmakten fra april til juni 1940. I kamp for hva vi mener er rett og riktig, skal og må vi være klippefaste. Samtidig må vi alltid være åpne for muligheten av at vi tar feil, og være bevegelige når nye, relevante momenter kommer for en dag. Det gjør de abso­ lutt hele tiden. Det åpne sinn er den eneste holdning som duger da.

FØLELSER SOM SKAPER TRANG TIL Å FORSKE

Forskere kan si: «Du føler at så og så er tilfellet og er sant, men forskning tyder på at du tar feil.» De kan være arro­ gante, de som andre, men de kan også være anerkjennende og for eksempel si «Det trengs å bli forsket mer på dette emnet» eller «Ja, jeg tror det er noe i det du føler her, og videre forskning vil kanskje bekrefte det». De kan til og med finne på å si noe slikt som: «Det er fint at du har dine egne meninger om dette, på tvers av vitenskapen.» Selv liker jeg en organisasjon som Alternativt Nettverk. Den publiserer trykksaker med virkelig fantasifulle antagelser uten å ta særlig hensyn til hva majoriteten av forskere i Norge mener om de samme emnene, eksempelvis flygende tallerkener. Vi tenker kanskje ikke så ofte på forbindelsen mellom spesialistenes entusiasme og deres følelsesmessige engasje­ ment og modenhet. Når emnet er psykologisk eller kunst­ historisk eller av annen human art, er følelsestonen lettere å forstå enn når det gjelder de såkalte harde vitenska­ pene. Leser en matematiker et bevis i et fagtidsskrift, kan 66

anerkjennelsen av bevisets stil utløse intense følelser. «Sti­ len er helt glimrende! Jeg må prøve å gjøre noe lignende.» Hvis den henrykte matematikeren selv finner et enda mer elegant, vakkert eller strengt bevis, kan følelsene være på kokepunktet. Men konvensjonene i forskningsmiljøene krever i dag at man ikke publiserer følelsesutbrudd. Det er ikke som i renessansen, der ledende matematikere gjorde seg skyldige i en del fusk og fanteri og kunne røpe følelser også på trykk og i offentlige sammenhenger. De lot følel­ sene få mer fritt utløp. Og særlig da i lærde «flyveskrifter». Et sitat hentet fra matematikeren Viggo Bruns bok Alt er tall fra 1964 omtaler ett av Lodovico Ferraris flyveskrift mot Niccold Fontana Tartaglia, begge verdensbe­ rømte matematikere, der det står:

Jeg tror det siste flyveskriftet har brukket ryggraden på deg så grundig at du bare såvidt kan vrikke på halen [ræva di?]. Hvis du ennå har noen kraft igjen er det på tide å vise det, for ellers vil du komme til å bruke resten av ditt liv nedsunket i en gjørme av vanære, som vil bli feiret som en triumf for uvitenhet og forbrytelse.

På den annen side var også klart uttalt takknemlighet over­ for Gud lenge en fast ingrediens i strengt vitenskapelig lit­ teratur. Nå er tidsskriftsartiklenes stil blitt mer eller mindre fullstendig uttørket. Vi finner aldri setninger av typen «Og så skal jeg trekke en slutning som vil få deg til å hoppe i stolen av beundring», selv om det er nettopp noe slikt for­ fatteren håper på. Konklusjonen er at profesjonell mate­ matikk såvisst kan være preget av sterke følelsestoner. Hvis følelsestonene mer eller mindre forsvant i vitenskapene, ville også kreativiteten og nyvinningstempoet i de samme vitenskapene bli kraftig redusert. Det er bare den som ikke vet noe om Niels Henrik Abel, som kan få seg til å tro at han var noe i retning av en genial matematisk maskin. Men når man vegrer seg for å kalle alle våre matematikere for følelsesmennesker, kan det ha sine gode grunner. De såkalte aha-opplevelsene kan være meget godt skjult. De fører rett og slett ikke til at man løper skrikende eller jublende ut på gaten eller gjør det samme i overført betydning i sine artikler. Forskning kan altså være motivert av sterke følelser, i 67

dag som før. Men her må ikke kortene blandes. Sikter man mot en doktorgrad i litteraturvitenskap eller filosofi, behø­ ver man ikke moderere sine følelser, og man kan fritt gi uttrykk for hva man faktisk føler. Men uttrykk for beund­ ring, forakt, respekt, vemmelse osv. kan selvsagt ikke frem­ føres som argumenter for eller imot et synspunkt. Få har gjennomført skillet mellom en følelse på den ene siden og et argument på den andre siden, med så stort hell som eksi­ stensfilosofen Peter Wessel Zapffe (1899-1990). Som prak­ tiserende jurist i 1920-årene fikk Zapffe kompetanse i klar argumentasjon ut fra eksisterende lover. Han virket de lege lata, altså ut fra de gitte lover, ikke de lege ferenda, som lovgiver. Zapffe måtte prøve å finne ut hvordan abstrakte og generelle lovformuleringer kan brukes for eksempel ved håndfast straffeutmåling i en enkeltsak. Dette fremstod som en uhyrlig og følelsesmessig absurd beskjeftigelse for en eksistensfilosof. Så han måtte vekk, over i noe helt annet. Da startet han på det storslagne verket som fikk tittelen Om det tragiske. I sin første utforming var boken «bare forkynnelse av et livssyn», som Zapffe skrev, preget av sterke følelsesutbrudd midt oppe i kald argumentasjon. Den var mettet av en posi­ tiv holdning og i enda høyere grad følelsespregede setnin­ ger. I en senere bok med den ironiske tittelen Hvordan jeg blev sd flink og andre tekster, fra 1986, skrev Zapffe: «Per­ sonlig overbevisning var overalt det tilstrekkelige sannhetskriterium. Denne stemning av korstog, som dominerte den stilistiske side av manuskriptet [til Om det tragiske], måtte gradvis vike plassen for nye hensyn ...» Da først kom det inn et skille mellom følelser og argumentasjon. Zapffe ønsket å arbeide som forsker og eventuelt ta dok­ torgraden. Han mener jeg kom til nytte under omarbeidel­ sen av manuskriptet om det tragiske. I den siterte boken sier han: «Gymnasiasten, senere stud. Mag. Arne Næss . . . viste seg å sitte inne med formeninger av høy relevans for det nye foretagende.» Zapffe kjente meg nok ikke allerede som gymnasiast, men vi fant hverandre under klatring på Kolsås og gikk sammen om å endre formen på hans manu­ skript. Vi beholdt imidlertid hele registeret av litterære metaforer - og verkets sterke følelsesladning. Ukritisk blan­ ding av følelsesladet forkynnelse og forskning kaller Zapffe «hybride hjernefostre». De to aktivitetene lar seg utmerket 68

forene, ifølge ham: «Man behøvde ikke derfor å legge bånd på noen av sine vitale impulser - det eneste som kreves er at man heiser det flagg som kjennetegner seilasen». Vitale impulser kan resultere i følelsesutbrudd og renskåret for­ kynnelse. Slikt kan få plass i en avhandling, ikke som argu­ menter, men som det de er: spontane verdidommer. De må bare ikke gi seg ut for noe annet.

FORSKNING: ET HAV AV ULØSTE PROBLEMER

Hva så med fantasi, nysgjerrighet og undring i forskning og vitenskap? Slik vi føler oss selv og verden, er det mye vi er utilfreds med. Men fantasien, nysgjerrigheten og und­ ringen er følelser som peker i motsatt retning: Dette er en tilstand preget av positive følelser, der vi gir fantasien løse tøyler. Vi lever i svært varierende grad i fantasien, avhengig av hvilken type personer vi er, samtidig som vi etter fattig eller rik evne holder øye med de små, praktiske realiteter i tilværelsen. Forskning kan forstås som en utvidelse og utdypning av nysgjerrighet og undring ved bruk av fantasien. Jo mer vitenskap, jo mer undring. Isaac Newton formulerte det slik: Forskeren leker bare litt ved stranden av et hav, havet av uløste problemer. Men dessverre finner vi nysgjerrighet, undring og fantasi som tar umodne veier. Barn kan plage eller drepe dyr av nysgjerrighet, fjerne beinene til en flue ett for ett. Voksne kan plage dyr på en unødvendig måte for forskningsformål. Og det er så lett å bli herdet, slik at man langsomt overvinner ubehaget ved å plage dyr eller men­ nesker. Forskningsetikken prøver å svare på hvor grensene for den systematiserte nysgjerrigheten i moderne vitenskap går. De forholdsvis få som får anledning til å dikte eller forske, kan få gode praktiske betingelser for å dyrke fan­ tasien og fortsette med det. I vitenskapsfilosofien snakker vi om teoretisk fantasi, og gjentar stadig at teorier har en nødvendig ingrediens av fantasistørrelser - det nytter med andre ord ikke å avlede en teori utelukkende fra et sett med observasjoner, uansett hvor mange observasjoner man har gjort. 69

Det eksisterer et press når man er mellom 6 og 20 år i retning av å være nøktern. Dessverre brukes vitenskapen ofte som ideal da. I skolen blir rekkefølgen og arten av his­ toriske hendelser fremstilt som om det var slik og slik det måtte gå. Man mangler stadig øvelse i å bruke fantasien i norsk skole. Hva ville hendt hvis Napoleon hadde vun­ net slaget ved Waterloo? Hvis Amerika var blitt «oppda­ get» 300 år senere eller 500 år senere? Hvis Hitler hadde vunnet? Så gode spørsmål lærer man ikke å stille. Så gode emner lærer man ikke å skrive om i dag, men kanskje kan det bli slik igjen? Hvorfor bringer jeg inn fantasien? Fordi det å temme fantasien reduserer et menneskes skaperkraft. For å nevne et lite eksempel på hvordan vi kan og bør forholde oss til andres fantasier, vil jeg fortelle om innstillingen til en fysio­ terapeut jeg kjenner til. Hun oppmuntret pasientenes latter­ lige, urealistiske fantasier, gitt at de var harmløse. Og hun syntes det var morsomt og terapeutisk heldig at en mannlig pasient for eksempel var veldig opptatt av hvor pene bein han hadde. Det virket positivt inn på hvordan han gjen­ nomførte øvelsene under terapitimene, og han satte også ord på sine fantasier. Fysioterapeuten kunne for sin del ikke se noe spesielt ved beinene hans, men erkjente klart at opp­ fatningen hans snarere styrket enn svekket fantasiene. Det er ofte pedagogisk gunstig å si «Lat som om du er . . .». Følelsene kommer i sving, vi kan i beste fall få en treleddet prosess: fantasi - positiv følelse - læring. Kulturer som er vesentlig forskjellige fra den leseren lever i, synes ikke å skille konsekvent og skarpt mellom hva de kaller fakta og hva de medgir er fantasi. På en ekspedi­ sjon som hadde til hensikt å få fredet det hellige fjellet Tseringma i Garnval i Himalaya, var det et par lattermilde unge kvinner som ville følge oss opp til en leir ovenfor hjem­ stedet deres. De gikk barbeint i snøen. En språkmektig inn­ født gjorde det mulig for oss å spørre dem meget nøye og innstendig om de trodde på den «avskyelige snømannen», som sies å vandre omkring i fjellene i området. Var han fak­ tum eller myte? Det var umulig å få dem til å svare greit og klart. Noe av lattermildheten kom vel av at en slik måte å spørre på gikk imot god skikk og bruk i deres kultur. Men det var umulig for meg å gi opp den tanke at i deler av deres forestillinger om livet og verden kunne en oppfatning være 7°

både faktum og myte samtidig. Det var åpenbart at en slik vurdering av fakta mot myter kunne stimulere fantasien. For alle vi møtte i det lille samfunnet, syntes det på en fri måte å bidra til måten de følte verden på. Bare å ane hva noe er, å gi bidrag til fantasier om hva for eksempel kosmos er ifølge dagens fysikk, kan være utvik­ lende og kulturelt verdifullt. Det er fullt ut forenlig med den følelsen mange fysikere har av at «vi vet egentlig ikke hva vi snakker om» - dyp undring. De som inviteres til dyp undring, har uendelig mye stoff de kan undre seg over. Slik det i dag er i vårt moderne samfunn, snakkes det mer om hvor vanskelige alle ting er, og hvor mye kunnskap og intelligens som må til for å mestre noe.

7i

KAPITTEL 4

FORNUFT OG FØLELSE ER IKKE TO ULIKE TING

Filosofen Spinoza har en oppfatning av fornuften som ikke setter den i skarp kontrast til følelsene. I hans filosofi er for­ ståelsen brobygger mellom fornuft og følelse. Spinoza er en av de tenkere i Vestens historie som har vært mest opptatt av følelsenes rolle. Negative følelser engasjerer ikke hele mennesket, sier han - det gjør bare de positive. Jeg skal vise hvordan han tenker seg at vi kan omskape negative følel­ ser til positive, men uten å glemme hvordan også negative tilstander kan skape konstruktive endringer i våre liv.

Mitt forhold til Spinoza ligner det forholdet jeg har til Gandhi - både hans tekster og beretningene om hans liv. Beretningene om Spinozas liv er like oppmuntrende når det gjelder hans karakter, som beretningene om Gandhis liv. Begge inngir tillit, for det var ikke bare ord de skapte. Mitt mål er å fremstille hvordan Spinozas helhetssyn, som inkluderer både dyp fornuft og følelse, kan gi noen viktige bidrag til å utforme en livsfilosofi. Jeg ser ikke på hans Etikk som et «hellig» skrift om verden og mennesket, men som en kilde til inspirasjon og gode formuleringer av ting jeg kan være enig i. Det er mye jeg ikke er uenig i, men en del tanker fremstår som fremmede og uvedkommende. Jeg prøver da å la være å ta standpunkt. Jeg vil ikke late som om jeg forstår eller vet fullt ut hva en tenker på 1600tallet i en helt annen kultur mener. Baruch de Spinoza (1632-1677) er den sentrale tenker i Vestens filosofihistorie som gir følelsene den bredeste og viktigste plass i det han har skrevet. Det gjelder særlig den prosessen som foregår når sterke følelser er med på å bestemme ens handlingsvalg. 72

Spinoza er muligens den minst originale av de store filo­ sofene, men alt han skrev, har likevel en original farge. Harry Austryn Wolfson, professor i filosofi ved Harvard University i USA, satte seg som mål å undersøke hvor Spi­ noza hentet ideer og inspirasjon fra. Han undersøkte Etikk linje for linje og fant kilder til nær sagt alt Spinoza sier. Men han viser også at Spinoza endrer eller modifiserer alt han blir inspirert av. Det finnes mye fra asiatiske kilder - navn som Ibor Ezra, Ibor Gabriol, Leo Hebraeus, Maimonides, Shakrastari. Arabisk sivilisasjon stod sterkt der Spinoza vokste opp, hans jødiske foreldre kom til Nederland fra Portugal. Når det gjelder vestlige forbilder, ble han påvirket av middelalderens filosofi. Et nøye studium av hans latin forutsetter innsikt i middelalderlatin. Et verb som naturare, direkte oversatt vil det si «å naturere», finner man neppe i oldtidens latin. Denne boken er blant annet inspirert av Spinozas faste tro på menneskets muligheter når de i livet sitt ikke gjør annet enn å handle ut fra det som er nedlagt i vår natur. Dette perspektivet står i motsetning til det skeptiske, for ikke å si pessimistiske, syn på mennesket som er meget alminnelig i materielt rike land: A tro på vesentlige frem­ skritt blir gjerne stemplet som naivt. Mange synes å mene at vi må overvinne opplysningstidens tro på fremskritt og fornuft, om vi ikke har gjort det alt. For Spinoza er selve grunnfestet i hans etikk en tro på den enkeltes muligheter til å gjøre fremskritt. Mot slutten av sitt liv ble han like­ vel betenkt over de politisk autoritære og diktatoriske kref­ tenes makt, og deres innflytelse på enkeltmennesket slik situasjonen så ut til å kunne bli i hans nære fremtid. Han var vitne til en samfunnsutvikling som beveget seg i en ond sirkel, mente han. Men ingenting tyder på at hans oppfat­ ning om følelseslivet endret seg. Folk som kjente ham, synes å ha tilskrevet ham et lyst sinn.

UTEN FØLELSER INGEN ENDRING

Spinoza mener det er nedlagt i den menneskelige natur at synet av andres glede utløser glede i oss selv - på den andre siden at syn av sorg utløser sorg. Men samtidig har men­ nesket tallrike muligheter til å utvikle misunnelse, som er 73

en «passiv» affekt i forhold til vår natur fordi den ikke utfolder noe av vår essens. Hos den som misunner, kan for eksempel tristhet bli utløst når man ser at den andre er glad, og tristhet kan utløse glede. Da er det noe galt med en persons følelsesliv. Likevel, på samme måte som når det gjelder glede, finnes det forskjellige former for tristhet. En vanlig tristhetsfølelse berører bare deler av sjelen, mens melankoli, slik Spinoza bruker ordet, berører hele sjelen. Ordet «passiv» i uttrykket «passive affekter» provoserer eller forvirrer kanskje noen. For man kan med god grunn hevde at det i høy grad er snakk om aktivitet i følelsestilstander som hat og misunnelse. Men de er passive i den forstand at de ikke utfolder vår essensielle natur. Kaller vi denne form for essens-utfoldelse for «aktivhet», er det mulig å si at vi kan utvise stor aktivitet uten å være i aktiv­ het. På kollektive utflukter i naturen legges det stor vekt på aktiviteter, men ikke på aktivhet. Det å gjøre en masse ting er ikke nok, det viktige er hva vi gjør og hvordan det skjer. Det er det vi gjør som berører hele vår natur som jeg kaller aktivhet. Ifølge Spinoza er det bare de positive følelsene som kan få sterk gjennomslagskraft, fordi de direkte aktiverer men­ neskets essensielle natur. Han sier at vi kan være «slaver» av negative følelser (passiones). For eksempel kan en uvilje beherske oss. Vi kan prøve å komme løs fra den, men den er der likevel. «Du kan bare gi opp å endre Peter når det gjelder slikt . . . Han er håpløs der.» Når de negative følel­ sene dominerer i et samfunn, kan det melde seg en tendens til å velge hatefulle ledere. Dette påvirker befolkningen. For Spinoza kan følelser være intense og føre til handlin­ ger som for eksempel voldsbruk, men uansett hvor mye aktivitet hat fører til, kan ikke et slikt fenomen springe ut av hele ens person. Det griper oss aldri helt. Spinoza sier i Etikk: «Intet ondt kan hende et menneske unntatt av ytre årsaker». Håp klassifiserer Spinoza som en passiv følelse - og det vil nok være overraskende for noen. Kanskje er poenget med det at han krever en «tøffere» linje i følelsenes mod­ ning - at vi må gjøre noe, være aktive, for å virkeliggjøre det usannsynlige, ikke sette vår lit til forhåpninger som muligens er tomme. De som av vane snakker om sine håp, er i virkeligheten kan hende ikke særlig aktive. De egentlig 74

aktive har liten tid til å artikulere håp. I mitt eget perspek­ tiv er håp derimot en klart aktiv følelse. Når vi streber etter å nå et mål i pakt med vår natur, aktiveres vi i forhold til dette målet. Følelsesløshet er en form for sjelelig død for Spinoza. Man er i live biologisk sett, men ikke noe vesentlig kan hende en. Ikke noe som helst betyr noe. Man holder seg simpelthen i live. Spinoza våget å forme sin etikk på en slik måte at fravær av følelse blir en tilstand der vi står stille i vår menneskelige utvikling. En pause har inntrådt. Dynamik­ ken i et liv ligger således alltid i følelsene. Ingen bilder er vel helt dekkende for forholdet mellom tanker og følelser, men Spinoza har et brukbart forslag: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Tanken er som rytteren, følelsene som hesten. Vi tror tankene driver oss til å gjøre ting, men de må ifølge Spinoza og mange andre små og store profeter, utløse følelser for at noe skal skje. Følel­ sene er som hesten. Dynamikk-tanken finner vi igjen også i ordet «emosjon», som kommer av verbet movere, bevege. Dermed har vi en tese som kan uttrykkes i bare fire ord: «Uten følelse ingen endring». Veien til friheten krever moti­ vering ved følelsene eller, som vi har sett flere ganger, det Spinoza kaller transformasjon (transformatio) av følelsene. Det vil si en overgang fra passive til aktive følelser. Man lytter til hva fornuft og erfaring har å si en. Det som erfares når man følger ratios stemme, er det som følger menneskets essensielle natur, og ny erfaring krever nye avgjørelser. Vi prøver å følge ratio i den nye situasjonen. Lykkes det, får vi igjen nye erfaringer. Empirien får dermed også en plass i filosofien til Spinoza.

EN NEGATIV FØLELSESTILSTAND KAN HA VERDI

Omskapningen, transformasjonen, av en negativ følelse til en positiv, kan ha store følger for modningsprosessene som gjelder følelseslivet. Hvilken betydning har så nega­ tive følelser for utfoldelsen av en slik prosess? Vi trenger å bh bedre kjent med de negative følelsene, særlig hvilke sammenhenger de oppstår i. Hvorfor føler jeg akkurat slik? Mange vil si at sinne kan være bra. Ofte er det iallfall 75

en nødvendig ting for oss. «Å se våre kjæreste steder bli forurenset eller ’utviklet’ gjør deg sint, og det sinnet er en god ting,» sier Michael Soulé, en foregangsmann innen den blomstrende conservation ^zo/ogy-bevegelsen i USA. Var han ikke blitt sint, ville han ikke blitt miljøforkjemper. Men for andre har det vært nok å forkaste det som er ødeleg­ gende for livet, og informasjon og kunnskap om det som ødelegger, har aktivert hele deres person. Det vanlige er likevel ofte at man må befinne seg i en tilstand preget av negativ følelse for å kunne handle reso­ lutt. Onde tanker kan vi ikke unngå, men vi kan unngå at de bygger reder i våre hoder, slik Martin Luther sa det i sin tid. Spinoza unnlater å komme inn på noe som er van­ lig å si, for eksempel «Det var bra at jeg fikk den motgan­ gen og alle de vonde, negative følelsene som fulgte med i den perioden. Det fikk meg til å endre mitt liv i en bedre retning» eller «Det gjorde svært vondt, men det hjalp meg til å skjønne at livet ikke bare kan være en dans på roser» eller «Nederlaget var helt nødvendig for å få meg til å skjønne at jeg var på gal vei. Så jeg er glad for det som hendte». Negative følelser som tristhet, angst og depresjoner blir av mange benyttet på en konstruktiv måte. Det er ikke få som kan fortelle om hva de lærte i tider fulle av uhygge. Mange takker til og med for at de har fått oppleve de mørke sidene ved livet. I seg selv er tristheten noe som ikke er ønskverdig. Men gitt en kontekst, for eksempel en nær persons bortgang, er sorg ikke noe som står i strid med den menneskelige natur. A bearbeide sorgen er likevel vesent­ lig, for eksempel ved utførelse av plikter som forlanger, om ikke godt humør, så i det minste fravær av klager og ergrelser. Kort sagt, overgangen fra og omskapningen av negative følelser til positive må ikke formuleres slik at de negative følelsene blir frakjent en komplisert funksjon og anerkjent som uunnværlige innenfor rammen av et verdig menneskeliv. Barn som beskyttes i overdreven grad mot smerte og skuffelser, kan senere ha grunn til å beklage virkningene av dét. Men det betyr ikke at vi bør puffe barn ut i smerte­ fulle eller skuffende situasjoner - selv om det generelt kan ha gode virkningen For å si det kort, har negative følelser ikke egenverdi. De kan ha instrumentell verdi som mer eller 76

mindre bevisst «herding». Men det er stort sett når vi ser tilbake, at vi kan registrere den positive verdien av slike følelser. Bevisstgjøring av den grusomhet som finner sted og de forkastelige avgjørelser som blir fattet, må ifølge Spinoza ledsages av tristhet og andre negative følelser. Men det er klart at i den grad man kommer i et aktivt forhold til det forferdelige, i den grad forsvinner også de negative følel­ sene. Den franske forfatteren Albert Camus’ bok Pesten gir en god anvisning til modne svar på det ondes problem, slik jeg leser boken. Helten i Pesten er en lege som fort tar inn over seg situasjonens alvor, og så kommer i full akti­ vitet med det han mener han kan utrette. Som en analogi til dette, vil en som tar inn over seg narkotikaproblemer, kriminalitet, psykopati, ødeleggelseslyst, gjøre kort prosess og spørre seg: Er det noe jeg kan gjøre innenfor ett av disse feltene? Kan jeg prioritere dette fremfor visse andre ting? Er svaret ja, blir man aktiv i forhold til et problem og får glede av det. Slik kan man hale i land Spinozas lære, men jeg synes det er en svakhet at han ikke går nærmere inn på temaet om hvordan former for tristitia, passive affekter, kan ha såkalt instrumentell verdi; føre til noe annet og være av verdi på veien mot høyere nivåer av frihet. Spinoza virker så skjematisk og absolutt.

DE AKTIVE FØLELSENE ØKER VÅR FRIHETSGRAD

For Spinoza er ikke menneskene født frie. Veien til frihet er lang og krever erfaring og trening. Økt innsikt i egne nega­ tive følelser og deres ødeleggende funksjon vil kunne føre til at de negative følelsene erstattes med positive. Fortidens nederlag kan komme en til gode. Vi forstår at vi har et selv som er under utvikling. Mer frihet innebærer at vi i høy­ ere grad enn før er årsak til egne avgjørelser. Påvirkningen utenfra kontrolleres. Du handler mer og mer ut fra det som ligger i din egen natur. Eksistensen av fellesskap og dermed et fredelig samfunn er avhengig av at positive følelser er til stede. Det er også avhengig av at det eksisterer frie mennesker, og at det er 77

mulig å gi friheten utbredelse. Den annens sinn, sier Spi­ noza, «vinnes ikke ved våpen, men ved kjærlighet og gene­ røsitet». Det gode samfunn kan vi betrakte som noe som er oppstått ved at vennekretsene er blitt utvidet. Venner øns­ ker hverandre godt, gleder seg over at de andre er glade, og blir triste av de andres tristhet. De handler dermed ut fra menneskenes natur og essens. Glede, mer frihet og fordypet vennskap går hånd i hånd. Jo sterkere de aktive følelsene er, desto høyere blir graden av frihet. De aktive følelsene frem­ mer fellesskapsfølelsenc og dermed det vi kaller moralsk vandel ut fra naturbetingede grunner. Når vi har liten grad av frihet og sterkt utviklede passive følelser, trengs det mer pliktmoral, en moral der ubetingede plikter spiller en sentral rolle. For å opprettholde fellesskapet trengs mer myndighet, autoritet og respekt for «den moralske lov». En variant av denne kan formuleres slik: «Handlingen du bestemmer deg for i en gitt situasjon, må være slik at du kan ville at alle andre i nettopp samme slags situasjon skal kunne handle på samme måte som du gjør.» Du må ikke kreve noen særstilling for deg selv. Når det gjelder de grunnleggende mål et menneske kan sette seg, er et godt spørsmål å stille om det eksisterer noe fellesmenneskelig som lar seg formulere noenlunde enkelt. Vi er vant til å høre om lykke, selvutfoldelse og meningsfylde. Hos Spinoza finner vi åtte begrepsord som uttrykker hvordan de aktive følelsene stimulerer de vesentlige mål og verdier han formulerer. Her er de - og rekkefølgen kan lett endres: 1 A bli forstått ut fra deg selv snarere enn ut fra noe annet. Hva du gjør, hva du har gjort og hva du beslut­ ter, det ønsker du i alt vesentlig ikke skal forstås ut fra noe ytre eller noe som er deg fremmed. 2 Å være aktiv snarere enn passiv i relasjon til det som angår deg. 3 Å være årsak til noe snarere enn å være virkning av noe. Dette er nær knyttet til det foregående. 4 Å evne å få til det du prøver å få til. A makte. Dette er i vesentlig grad betingelser for de foregående egenskapene. 5 A være fri. 6 A gjennomføre, avrunde det du prøver å få til. 78

7 Å gjøre det du har rett til. 8 A opprettholde og fastholde det du vil være.

Nå er vi fremme ved et springende punkt i Spinozas følelsesfilosofi. Dersom man ikke befinner seg i en eller annen følelsestilstand, altså er i apati eller full nøytralitet, står man stille som person. Enhver tilnærmelse i retning av de åtte målene faller da bort. Hvis følelsene er negative, fore­ går det en prosess som fjerner ett av målene fra de åtte, og jo sterkere og mer dominerende prosessen er, jo mer kan vi miste. Med positive følelser forholder det seg omvendt. Mer frihet er et uunngåelig mål for mennesket, og frihets­ begrepet står i et indre forhold til andre begreper hos Spi­ noza. Det viktigste er esse in se, væren i seg selv. Det står i kontrast til væren i noe annet, esse in alio. Budet «vær deg selv» er ikke ukjent i Norge. Når det snakkes om veien til frihet som går gjennom aktive følelser, er det samtidig en vei til det andre som uttrykker de syv andre målene. Nær opp til væren i seg selv ligger uttrykket «å forstå deg selv ut fra deg selv». Du kan få en mer inderlig forståelse av deg selv og oppnå en videre forståelse av noe annet ut fra deg selv. Et uoppnåelig høydepunkt i så henseende er det som kjennetegner Gud. Alt kan forstås ut fra Gud.

SPINOZAS GUD - OG TRE FORMER FOR ERKJENNELSE

Her vil jeg kort og ved hjelp av en del «tekniske» begre­ per presentere min tolkning av Spinozas gudsbegrep. Den skiller seg fra de fleste Spinoza-spesialisters syn. Jeg bruker plass på dette for å kaste mer lys over Spinozas perspektiv på forholdet mellom menneske og natur. I forlengelsen av gudsbegrepet skal jeg kort komme inn på hvordan Spinoza skiller mellom tre former for erkjennelse. Da vil det kanskje bli litt klarere hvordan han ser forståelse som en potensiell brobygger mellom følelse og fornuft. Spinozas definisjon av Deus, Gud, kan lett bli abstrakt, for den omfatter mye. Det er lettere å se på ord som betyr det tilsvarende som Deus. For eksempel sier Spinoza at grunnsetningen «Gud er naturens skapende kraft» tilsva­ rer utsagnet «Naturens skapende kraft er Gud». Her finner 79

vi spesielt én formulering verdt å bite seg merke i: «Deus er natura naturans» eller «Gud er den naturerende natur». Denne formuleringen kan omskrives slik: «Gud er det ska­ pende i naturen.» Ordet «Gud» står for den altomfattende skapelsen. Deus er altså, slik ordet brukes i Spinozas hoved­ verk, uttrykk for det som tenkes å være det skapende i den ustanselig foranderlige naturen. Ved å legge vekt på Spi­ nozas bestemmelse av gudsbegrepet som et begrep om det skapende i naturen, unngår vi den forestilling mange har - at Spinoza med Deus simpelthen mener naturen, eller at den sanne Gud er naturen som helhet. For dette er ikke rik­ tig. De som tolker Spinoza på denne måten, pleier å kalle Spinozas syn på Deus panteistisk: Gud er alt. Men Spinoza selv omtaler positivt den (også) kristne tanke at Gud er i alt, og at alt er i Gud. Dette gjør Spinoza til en paneuteist (Gud er i alt). Det vil si at i alt levende er det noe av Gud som den skapende kraft. Ett av hovedpunktene mine er at Spinozas Gud ikke er et vesen som en gang i fortiden skapte verden, et vesen som er av en grunnleggende annen art enn noe naturlig. Spinozas Gud sies å være «immanent» i naturen, å være noe i eller ved naturen, ikke noe som er «transcendent» eller overskridende i forhold til naturen. Skapelse foregår hele tiden, og «Gud» er ordet for det hele, skapende. Menneskene er også skapende, men bare forgjengelige deler av naturen. Mennesket står ikke utenfor Gud, dets vesen og natur er ekte deler av Guds vesen og natur. Vi er deltagere i den skapende prosessen, del av natura naturans. Verden skapes her og nå; alt levende tar del i det. Her er det nærliggende å spørre: Gir det mening å spørre om Guds eksistens er upåvirket av at det finnes noe som Gud uttrykker seg i? Hva er da i så fall Spinozas Gud hvis vi tenker på Gud helt uavhengig av de enkelte vesener som uttrykker Gud? Spinozas filosofiske system er forenlig med at Gud står i et indre forhold til de enkelte vesener uten å være bestemt av enkelte vesener. I en artikkel har jeg skrevet om Gud som uendelig og om Gud som endelig. Med Gud som endelig mener jeg Gud slik Gud virker i de enkelte le­ vende vesener. Og motsatt slik de enkelte levende vesener virker i Gud. Hvert levende vesen er bare som en bitte liten del innenfor noe uendelig stort, men vi forstår ikke det uen­ delige uten å gå veien gjennom det endelige. Det er noe ved 80

den uendelige Gud som også er noe ved oss. Som mennes­ ker er vi endelige i oss selv i vår tilfeldige form, mens det ikke finnes grenser for i hvilken grad vi kan være årsak til oss selv ut fra vår fritt skapende evne, som er del av Guds natur og essens. Siden enkeltvesener er de eneste uttrykk for Gud i de endeliges verden, kan ikke kjærligheten til Gud manifestere seg på andre måter enn nettopp i forhold til disse enkeltvesenene. Kjærlighet til Gud er som sagt en ekte del av men­ neskets vesen og selvutfoldelse, samtidig som menneskets vesen er en ekte del av den uendelige Guds vesen. Derfor kan vi si at vi er «endelige guder» i en noe fortynnet betyd­ ning. Vår vekst kan imidlertid ikke være uendelig. Vi blir ikke ett med Gud. Også andre levende vesener enn mennesker kan bli mer fullkomne og virkeliggjøre sin natur som del av Guds vesen. Hver går sin vei, sva marga. Katten utfolder seg katte­ aktig, løven løveaktig, kaprifolien kaprifoliumsaktig. Spi­ noza selv nevner hesten som eksempel. Den har sin måte. Den føler, men dens affekter er så forskjellige fra våre at noe egentlig vennskap mellom den og oss aldri kan oppstå. I forlengelsen av tolkningen av Spinozas gudsbegrep og dette begrepets forhold til mennesker og natur, vil jeg kort presentere Spinozas tre former for erkjennelse. Den første er den erkjennelsen sansene gir oss. Den andre fokuserer på felles egenskaper ved klasser av ting og er argumentativ. Den tredje er intuitiv. Den andre typen som er nevnt, svarer til det vi vil kalle vitenskapelig erkjennelse. Den tredje har vi ikke noe som helt svarer til i dag. Det er den høyeste formen, og vår men­ tale «makt» når sitt høydepunkt i den. Den kalles amor intellectualis, forstående kjærlighet. Verbet intelligere kan best oversettes med «å forstå», og substantivformen intellectus med «forståelse». Intellectualis må ikke oversettes med «intellektuell». Det er et adjektiv som i dag ofte kom­ mer i et motsetningsforhold til forståelse. Dette er det Spi­ noza kaller intuitiv forståelse av det enkelte, og det skiller seg fra vitenskapene, som dreier seg om det allmenne. Amor intellectualis overskrider ikke skillet mellom følelse og for­ nuft, men i amor intellectualis går amor og intelligere sam­ men i et hele. Slik jeg tolker amor intellectualis, er den 81

ikke en underart av amor, men en enhetlig følelsesforståelse - forståelse og følelse i et indre, ikke-eksternt forhold. Essensen er enhetlig. Hos Spinoza er en adskillelse av erkjennelse og følelse nok til stede ved den andre formen for erkjennelse, men ikke ved den tredje og høyeste formen. I det Spinoza kal­ ler forstående kjærlighet, gjelder det å forstå noe i Guds perspektiv, ut fra det skapende ved naturen {natura naturans). Det mest eiendommelige ved den forstående kjær­ ligheten er imidlertid at den på et vis utgår fra tanken på Deus. Den oppfatter noe i rammen av det evige og ska­ pende. I boken blir også termen «salighet {beatitudo) inn­ ført. Om denne sier Spinoza at den «ikke er noe annet enn selve den ro i sjelen som oppstår ved intuitiv forståelse av Gud». Denne form for erkjennelse når sitt toppunkt i amor intellectualis Dei, den forstående kjærligheten til Gud.

ER MENNESKET GODT AV NATUR?

A få til en tilnærming mellom fornuft og følelse bør bli en oppgave i vår type samfunn, der den intellektuelle utvikling i snevreste mening synes å ha fått en altfor stor plass sam­ menlignet med følelsesmessig utvikling. Ikke minst gjelder det i menneskets formative år, la oss si fra 5 til 15. Kanskje kan miljøbevegelsen hjelpe til ved å skape begreper som knytter innsikt og følelse sammen på en indre måte. Hvis vi sier «Hallingskarvet is a great (eller: Great) mountain», og med trykk bruker «great» i stedet for «big», ligger det en positiv vurdering i det - og kanskje et følelsesmessig innhold, en følelse av storhet eller til og med en storhetsfølelse. Hvis vi sier «Hallingskarvet!», kan tonefall og annet få ordet til å uttrykke begeistring eller respekt. Men har utbruddet i tillegg innsikt i seg? «Det skapende ved eller i naturen» er en betegnelse for noe abstrakt i forhold til det konkrete Hallingskarvet. Kan hende innsikt og følelse går lettere sammen ved det abstrakte. Men det kan ikke gjelde det abstrakte i sin alminnelighet. Jeg lar spørsmålet bli stående åpent. Den viktigste premiss for den foregående tankerekken er Spinozas optimistiske syn på den menneskelige natur. 82

Utfoldelsen av vår naturs potensialer har en positiv følelsesbetoning. Dermed får de aktive, naturaktiverte følelsene en flying start. Det kan komme påvirkning som bremser, men den kommer i så fall utenfra. En hovedinnvending mot Spi­ noza er at mennesket av natur ikke er godt, men ondt: Selv temmelig små barn kan slå hverandre og glede seg over den annens jammer. Slikt må da komme rett fra noe i den men­ neskelige natur, sier noen. Men innflytelsen utenfra er klar. La oss tenke oss at pappa sier til sin lille sønn: «Snart skal du få en liten lekekamerat.» Når lekekameraten så kom­ mer, viser det seg slett ikke å være noen lekekamerat, men derimot en liten baby. Verre er det at mengden med kjærlig omsorg og oppmerksomhet avtar merkbart. Det nye vese­ net er tydelig årsak til dette. Han er visst en konkurrent! Situasjonen kan utløse negative følelser. Den førstefødte sønnen gleder seg over den andrefødtes jammer. Vennekretsen er Spinozas prototyp på fellesskap og sam­ funn. Men han sier dessverre ingenting om hvordan han tenker seg at vennekretser kan utvikle seg til samfunn. Selv kan jeg tenke meg at man kan utvide vennekretsene til kretser med en utpreget atmosfære av medmenneskelighet, av «jeg/du-forhold». De andre er mine medmennesker og har krav på min oppmerksomhet. De har også de samme rettigheter som jeg har. Deres behov og ønsker må tas like alvorlig som mine. De må ha samme adgang til å delta i avgjørelser som angår oss alle. Er de i vanskeligheter og trenger hjelp, føler jeg at de som medmennesker fortjener min støtte. Det Spinoza sier om venners følelser for hverandre, vil vi kunne si om dem som føler at andre er medmennesker. Deres gleder gleder oss, deres bekymringer bekymrer oss. Stadige interessemotsetninger vil true gjennomslagskraf­ ten til følelser av medmenneskelighet. I Spinozas ånd kan man tenke seg hvordan slike faktorer i beste fall kan føre til et demokratisk styre og statsapparat. «Makt til» supp­ leres med «makt over». Ikke som individers ønske, men regulert byråkratisk og abstrakt som inngrep i de enkelte interessegruppenes beslutnings- og handlingsfrihet.

83

RATIO: VAR NATURS EGEN STEMME

I vårt indre kan vi si at det finnes et livskompass som hjel­ per oss på veien til større frihet. Det viser oss ikke bare forskjellige retninger, men peker ut veien å gå videre på. Vi kommer til et veiskille. Hvilken retning skal vi velge? Dette indre kompasset er det Spinoza kaller ratio. En konvensjo­ nell oversettelse kan være «fornuftens stemme», noe som peker i retning av at det er forenlig med de aktive følelsene og samtidig i harmoni med menneskets natur eller essens. Slik jeg oppfatter ratios stemme, taler den ikke til oss i ord. Vi får derimot en klar følelse av hva det riktige valget er. Siden valget innebærer en utfoldelse av vår natur, har valget en positiv følelsestone. For Spinoza og mange andre på 1600-tallet uttrykker ordet noe heit annet enn dagens «fornuft» på norsk, Vernunft på tysk, reason på engelsk og raison på fransk. Det har blant annet mer å gjøre med intui­ sjon. Ratio argumenterer ikke for og imot, men peker ut det riktige valget. I stedet for «peker ut» kan vi bruke Wittgensteins begrep zeigen, vise. Ratio viser oss i hvilken ret­ ning den avgjørelsen går som harmonerer med menneskets vesen og dermed med natura naturans. Det er vanlig når man oversetter sentrale ord skapt i en vesentlig forskjellig kultur fra vår, å bruke et bestemt ord nokså konvensjonelt, for så å forklare i en kommen­ tar at det ikke finnes noe godt synonym på ens eget sprak for det som er forsøkt oversatt. Vi kan redde ordet «for­ nuft» fra dets snevre klammer av smålig, nyttefokusert og instrumentell handling ved å fremheve og presisere at det er ratio vi sikter til. Siden ratio er forbundet med følelse, særlig kjærlighet eller amor Dei, kan det kanskje bidra til å heve følelsenes stilling i forhold til vårt eget usle fornuftsbegrep. Forholdet mellom ratio og følelser var annerledes på Spinozas tid enn forholdet mellom det vi kaller fornuft og følelse er i dag. Ifølge Spinozas språkbruk er det å følge ratios stemme preget av positive følelser, og det kan ikke svekke fellesskapets ånd pa noen måte. A lytte til ratio fører til generøsitet og sinnsstyrke. Av andre tenkere som fremviser en lignende bruk av ordet ratio, har jeg lyst til å nevne den franske forfatteren Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). En tragisk hendelse i Rousseaus barndom er gjengitt omtrent slik av ham selv: 84

«Forestill deg et barn, sjenert og lydig i hverdagen, men farlig stolt og uforutsigbar i lidenskap - et barn som all­ tid hadde vært et barn av fornuftens stemme ...» Rousseau synes å akseptere at det er forenlig med fornuftens forskrifter å ha intense og uforutsigbare følelser. Etter den industrielle revolusjon ble ratios stemme fort­ satt hørt og fulgt av noen få, men toneangivende filosofer. Senere reduserte man denne fornuftens frie stemme til å angå snevrere og snevrere emner. Den fikk en sterk tendens til å bli redusert til snusfornuftens og lommeruskrasjonahtetens stemme. Et eksempel er sosialøkonomiens utvikling fra å være en viktig gren av filosofien konsentrert om øko­ nomi, med begreper som «skjulte hender» og annet, til å bli en kvantitativt preget vitenskap med et meget snevert mandat. Sosialøkonomer er lite villige til å bevege seg på glattisen og komme med dristige forslag i samarbeid med politikere. Det har blant annet vist seg i debattene om hvordan vi kan løse den økologiske krisen. Kjernespørsmålet er hva slags fornuft og hva slags rasjo­ nalitet dette egentlig er. Fra Isaac Newtons tid av ble rasjo­ nalitet forbundet med vitenskapelighet og logikk, ikke med verditenkning som en vei til inderligere kjærlighet til Gud. I dag tenker vi rundt rasjonalitet på linje med det tidligere nevnte eksemplet om det rasjonelle ved å anlegge en parke­ ringsplass: Rasjonaliteten er instrumentell og ses i forhold til tekniske forhold, dessuten er den determinert av strengt økonomiske rammer. Spør man om målene som settes, viser det seg å være kortsiktige mål. Vi trenger å gå dypere eller høyere i målene for rasjona­ litet. Et poeng som gjerne kan gjentas: Noe er ikke rasjo­ nelt hvis det ikke samsvarer med de dypeste premisser, mål og formål i våre liv. Det ville bety et skritt i riktig retning å godta normen «Ingen politikk er rasjonell hvis den ikke er rasjonell i forhold til de dypeste normer og hypoteser som samfunnet bygger på». Her forutsetter jeg altså at «x er rasjonell» er en type relasjon innen et normativt sys­ tem. Et normativt system er en oversiktlig fremstilling av sammenhengen mellom våre normer og verdiprioriteringer. Bare hvis en norm støtter opp under realisering av disse grunnleggende normene, vil den være rasjonell. De som går god for en bestemt handling eller et politisk program, bør gjøre det ut fra tanken på at det de støtter og 85

arbeider for, har et positivt forhold til det dypeste nivået av våre mål. I politisk debatt kan det herske klar uenighet om de dypeste målenes art - men det er egentlig forunderlig sjel­ den at det er uoverensstemmelser om dette. Man diskuterer ikke ofte de mest grunnleggende verdier i liv og samfunn. De skarpeste motsetningene kommer som regel frem på langt mindre dype nivåer. Dét rokker ikke ved det viktige i å gå dypt. Det blir diskutert hva slags energiformer vi bør satse på dersom energiforbruket fortsetter å øke mot år 2030, men det blir sjelden diskutert om vi bør konsentrere oss om å få til et redusert energiforbruk per person i våre samfunn. Det er klart etiske problemer vi her står overfor; konsumerisme og sløseri. Det har vært vondt å iaktta for en filosof at verdidebat­ tene for en stor del er fraværende i den politiske hverdagen; jeg tenker ikke minst på det å ta stilling til dype forskjel­ ler i verdiprioriteringer. I et ordskifte der blant annet vår fremste valgforsker deltok, karakteriserte jeg en gang pro­ blemene hans som «lommeruskproblemer». Før et valg trengs det besinnelse: Hva er de overordnede, felles proble­ mene vi står overfor? Hvilken type politikk kan bedre ta hensyn til våre langsiktige verdiprioriteringer? Hvordan kan vi så begynne å følge retningslinjer for våre handlinger som er nedlagt i selve vår natur? Det er det Spi­ noza ber oss gjøre. Vi må lytte til denne naturens stemme. Uten anstrengelse fra vår side finnes det noe som i kon­ krete situasjoner sier oss hvilket handlingsalternativ som er i pakt med selve vår natur, og hvilke som ikke er det. Dette er en stemme som minner om hva vi kaller samvit­ tighetens stemme, stemmen som formaner, oppfordrer og påbyr. Stemmen viser hvilket avgjørelses- eller handlings­ alternativ som er i pakt med selve menneskets natur. Blir vi ledet på en slik måte, handler vi generøst og storsinnet. A kalle Spinozas posisjon for rasjonalisme er villedende i dag, for vi forbinder det å være rasjonell med å underkjenne følelsenes betydning.

86

FORAKT FOR HANDLINGER OG FORAKT FOR MENNESKER

Hvis vi konsekvent mener, som Spinoza, at vår menneske­ lige natur i bunn og grunn er den samme, gjør det at vi kan se en potensiell venn i ethvert menneske, slik Gandhi gjør det. Under krigen fakket noen hjemmefrontfolk norske tor­ turister. Torturistene ga uttrykk for hvor forferdelig de nå hadde det på grunn av handlingene de hadde gjort seg skyl­ dige i. Jeg forhørte dem som hadde drevet med mishand­ lingen. En av dem spurte ved slutten av forhøret: «Kan De hjelpe meg, professor Næss, og få meg skutt straks!» Dette mennesket, en 21 år gammel nordmann, kom på tysk side da han var 16. Under andre forhold er det langt fra sikkert at han ville utvist noen aggressive tilbøyeligheter. Menneskets beste natur er til stede selv i «verstinger», og det sikrer at det er mulig å aktivere de positive følel­ sene. Mange helgener hadde også uheldige tilbøyeligheter som unge. Deres liv kunne fortsatt vært preget av det hvis de ikke mer eller mindre tilfeldig kom ut for noe som kan kalles dype, religiøse opplevelser av sjelden art. Fra et spinozistisk synspunkt er intens forakt for visse handlinger noe annet enn forakt for menneskene som begår dem. Siden det er to helt forskjellige ting det her er snakk om, bør ordet «forakt» i konkrete situasjoner brukes om enten det ene eller det andre. Den negative følelsen går på mennesker eller levende vesener generelt, den negative vur­ deringen av en handling går på en begrepsmessig klassifi­ sering av den. Ved følelsestransformasjon fjerner man den første, men selvfølgelig ikke den andre. Saken er særlig klar for dem som har med forferdelige forbrytelser å gjøre. Er man sosialarbeider, prest eller fangevokter, er ens funksjon slik at det er umulig å holde et etisk forsvarlig nivå i omgang med forbryteren uten å forvandle den spontane følelsen av forakt overfor et menneske til følelse av gru for de frykte­ lige gjerningene. Forakt for mennesket ville virke negativt på arbeidet man har å gjøre, i tillegg til at det har en dårlig virkning på ens eget frihetsnivå. Det står sentralt også i Gandhis syn på følelser å skille mellom transformasjon av følelser overfor mennesker eller andre levende vesener på den ene siden, og overfor hand­ linger og saker på den andre siden. Han synes å mene at et 87

menneske er en helhet som alltid er mer omfattende enn det tilfeldige settet av handlinger det får tid til å gjennomføre. Vi får normalt ikke tid og anledning til helt å utfolde alt som ligger i oss, til dels godt skjult. Hva vi enn konkluderer om dette, kan vi ut fra både Spinozas og Gandhis syn aksep­ tere følgende grunnsetning som en generell norm: Søk å endre dine negative følelser overfor et menneske til positive - henvend deg til det gode i din motstanders menneskelige natur. Hvilken belønning får den som i en situasjon får til en overgang fra negativ til positiv følelse? For eksempel gledesfølelse. Glede er så intimt knyttet til enhver overgang fra en negativ til en positiv følelsestone at Spinoza finner det mulig å fremsette følgende definisjonslignende uttalelse: «Glede (laetitia) er overgangen fra en lavere til en høyere grad av perfeksjon (perfectio).» Men styrken i denne følel­ sen er varierende: Jo sterkere den aktive følelsen er, jo større vil veksten av frihet, makt og forståelse være. Jeg kommer tilbake til hva Spinoza mener med glede i siste kapittel i denne boken.

88

KAPITTEL 5

EN FØLELSE FOR ALT SOM ER

LEVENDE

Det er ikke bare vår innstilling til andre mennesker som viser hva som er våre dypeste verdier og høyeste priori­ teringer i livet. Det gjør også vårt forhold til alt annet som lever. Jeg tror det som forener alt liv, er viktigere enn det som skiller. Jeg skal prøve å illustrere hvordan følelse for steder og følelse for andre vesener kan utvikle oss som mennesker. Vi kan lære å se oss selv som mer enn ego.

På en tur i et vanskelig fjellparti kommer to venner i dis­ kusjon om målet og formålet med turen. Det ser ut til å bli uvær. Den ene vil snu, den andre fortsette. Jeg føler at det er riktig å snu. Jeg føler det er noe som ikke stemmer her. Elise: Hva får deg til å føle det slik? Jeg føler det ikke sånn. Og formålet med turen er jo som før. Det kan bli en stor og dyp opplevelse for oss å være sammen om å komme til topps. preben: Vel, målet er å nå toppen, men bare under akseptable forhold. elise: Vi har sagt til våre sponsorer at målet er å nå toppunktet. preben: Det er også et nederlag å dra videre på en uan­ svarlig måte. Det er noe i meg som sier at det ikke er fornuftig å fortsette. Vi nærmer oss grensen for det som er ansvarlig. Det er ufornuftig å fortsette! elise: Men jeg syntes tydelig du sa at du følte at det er noe som ikke stemmer. Hva har det med fornuften å gjøre? Du hørte jo værmeldingen, og utsiktene virker preben:

89

bra. Og med alt utstyret vi har, kan jeg ikke si annet enn at det er fornuftig å fortsette. preben: Du har rett i at det ville være fornuftig å fort­ sette basert på det du sier. Men i møte med fjellet sier min indre stemme meg noe annet. Været er ikke dårlig, men vindretningen har endret seg og ser ut til å fortsette å endre seg i en uheldig retning - det vil bli storm. Hvis tåken fortsetter opp dalen, vil vi få snøvær. Været er bra, men jeg har på følelsen at vi risikerer livet på nedturen selv om vi kommer til toppunktet. ELISE: Men er ikke den følelsen du har, subjektiv, noe du projiserer inn i situasjonen? Det er ikke sikkert det er den objektive sannheten. Jeg føler helt klart noe annet. preben: Nei, det er ikke snakk om å finne ut hva som er objektivt sant. Du selv refererer til en følelse du har. Hva grunner du din følelse i? ELISE: Den baserer seg på forberedelsene vi har gjort og det gode været vi faktisk har nå, ikke spekulasjoner om hvilket fælt vær det kan bli i fremtiden. preben: Du kan ha rett i det. Det er faktisk noe i meg som også gjerne vil fortsette, men jeg snur. Den følelsen er sterkest. Og det å snu betyr ikke det samme i min for­ ståelse som å gå tilbake til begynnelsen av turen, vi har vært sammen med dette fjellet dag og natt. Mål og for­ mål er ikke det samme. Formålet ligger i opplevelsen i sin helhet. Hvis sponsorene mener vi burde ha fortsatt, vil ikke dét rokke ved at vi tok en ansvarsfull avgjørelse. Det er ikke sikkert at det å nå den fysiske fjelltoppen er «toppen» i forhold til det formålet jeg har hatt med turen. Men jeg tror det er fornuftig å gå ned. Elise: Vel, jeg velger å gå videre. Vi ses i leiren. preben: Vi ses, far vel.

Den ene fortsatte et stykke videre, mens den andre gikk nedover. Været holdt seg bra enda en dag, og hun som gikk videre, fikk noen fantastiske bilder. Han som gikk tilbake, traff på et sjeldent insekt man inntil da aldri hadde funnet i så stor høyde.

90

LIVET SOM EKSPEDISJON

Livet innebærer at man igjen og igjen må orientere seg og ta viktige avgjørelser på usikkert grunnlag. Vi har ikke herre­ dømme over fremtiden. Den behøver jo ikke å ligne særlig på fortiden i det hele tatt. Og naturlovene er formulert ute­ lukkende ut fra hva som har skjedd i fortid og skjer i nåtid. Meningsforskjeller lar seg sjelden avgjøre på grunnlag av det vi må betrakte som rene fakta. Vi vil heller ikke alltid kunne formulere presise hypoteser. Ett argument i debatten virker bare rett og slett litt mer overbevisende enn et annet: Det høres riktig ut. At en avgjørelse skjer ut fra intuisjon, er ikke nødven­ digvis kritisk i negativ forstand. Tvert imot, avgjørelser mettet med argumenter kan være underlegne blant annet fordi situasjonene er såpass kompliserte at vi ikke greier å beskrive dem grundig ved hjelp av ord. Selv om vi karak­ teriserer en avgjørelse som klok eller vis, er det ikke ofte vi kan si at det er noen få, bestemte, tungtveiende argumen­ ter som har avgjort saken. Her er et eksempel: Din venn vil gifte seg og ber om råd. Bør han gjøre det? Etter mange lange overveielser for og imot sier du kanskje: «Når alt kommer til alt, har jeg på følelsen at du bør ta skrittet og gjøre det.» Noen av oss vil se det slik at det å ferdes i livet er som et møte med en rekke utfordringer, som på en ekspedisjon la oss si en ekspedisjon for å nå toppen av et meget høyt, ubesteget fjell. Det forutsetter glede ved tanken på å nå toppen, deilige fantasier om landskaper, utsikter, stolthetsfølelse eller i alle fall selvrespekt ved å nå toppen, og mye annet. Her kan toppen oppfattes som enten den fysiske top­ pen eller bare det å være til stede på fjellet. Noe av utford­ ringen ved en slik ekspedisjon ligger i å gjennomføre den uten risiko for vesentlige skader på kropp og sjel. Verdien av fullt legemlig og sjelelig velvære må klart prioriteres fremfor verdien av å nå ekspedisjonens forhåndsbestemte mål. Gledene ved å mestre utfordringene underveis i ekspe­ disjonen må veies opp mot lidelse og skuffelse når noe går galt. For noe går som oftest galt. Ofte foreligger det et program, en fastsatt plan med mål og formål, noe forutbestemt, ved starten av en ekspedisjon. Det gjelder selv om ekspedisjonen er rent utforskende. I 9i

tråd med den possibilistiske livsholdningen - alt er mulig, alt kan skje - kan vi si at livet blir til mens vi lever det. På spørsmålene «hvem er jeg, hva er jeg, hva vil jeg?» virker det kanskje litt rart å skulle tilføye «... na for tiden». Men hvis man vil karakterisere det som skjer i livet i form av strømmer, og det synes jeg selv er fruktbart, må man innse at det finnes sterke innslag av ubestemthet eller slingrings­ monn i et menneskeliv. Et liv som blir sett som en avrundet helhet, gjerne i etterpåklokskapens utjevnende lys, frem­ trer ganske annerledes enn hvis perspektivet er en enkelt handling eller hendelse. Det ville bli en underlig ekspedisjon hvis starten bare var spørrende. Ved jernbanens endestasjon i det nordlige Pakistan greide medlemmene i Tirich Mir II-ekspedisjonen i 1964 rett og slett ikke å finne godsvognen med alt det livsviktige utstyret. En ganske umulig start . . . Spørsmå­ lene haglet. Hva nå? Ett av de mer humoristisk innstilte medlemmene foreslo at vi skulle forfatte hvert vårt dikt om en mulig ekspedisjon og sende dem til våre sponsorer. De burde jo få noe for sin innsats. Ideen ga oss en god, lang latter. Vi hadde tydeligvis evnen til å se situasjonen ut fra lekens perspektiv. Men til slutt fant vi vognen og alt utsty­ ret. Det totalt åpne, ubestemte øyeblikket da vi sa til hver­ andre «Hva i all verden skal vi finne på - uten utstyr?», lukket seg da med et smell. Vi gikk straks i gang med de tusen forskjellige gjøremål som en ekspedisjon byr på. I livet dukker det opp mange slike situasjoner der det gjelder å se ulike mulige svar, men likevel ga på med krum nakke når avgjørelsen er tatt. På en ekspedisjon er gløden helt avgjørende for stemnin­ gen, den kan svinge fra en intens positiv følelse til det mot­ satte. Ekspedisjonen kan komme til å føles meningsløs, og på en slik måte at man angrer på den, på samme vis som når man må innse feil karrierevalg, feil studievalg, helt feil feriested. Livet som helhet kan neppe ses på som én ekspedisjon, heller som et sett av forskjellige ekspedisjoner med ulike mål og formål. Men selv det er en forenkling av ekstrem karakter. Det skal mye til for at man angrer at man har levd, selv om det har vært så å si av gammel vane og uten glede. Ikke få vil si i nøkterne stunder noe slikt som: «Livet? Livet? Ja, det går jo sin gang. Jeg kan ikke klage.» Tiden 92

går. «Hva var det som hendte i år? I fjor? Det var jo noe.» Det virker nedstemmende å høre trøtte mennesker prate om sine trøtte liv. Og de vet det, så de klager heldigvis sjelden til utenforstående. Jeg ble advart da jeg en gang skulle snakke på et gamlehjem: «Ikke snakk om trøtthet og sykdom. Det snakkes det så altfor mye om her.» Oppmuntring, ja! Ikke realisme, takk! Vi vet at titusener lengter etter å dø. Noen ber hver kveld til Gud om å få dø, andre ber i årevis om hjelp til å dø, andre lever videre utelukkende av plikt, atter andre søker alvorlig å avslutte livet på eget initiativ - ikke i et plutselig anfall av fortvilelse, men med en langsomt modnende beslutning. Tilbake til temaet ekspedisjoner. Det er lett å overse følelsesaspektet til fordel for prestasjonene bak en ekspe­ disjon. La oss som et eksempel se på ekspedisjonen i 1995 til Drangnag-Ri med Arne Næss «jr.» som leder. Det var en usedvanlig interessant ekspedisjon fra et følelsesfilosofisk standpunkt. Takket være en åpenhjertig bok om den ligger følelsesaspektet åpent for studium fra først til sist. Ekspedisjonen var tenkt å bringe medlemmene av den vel­ lykkede Mount Everest-ekspedisjonen i 1985 sammen til en mindre ekspedisjon ti år senere. Det viste seg snart at påkjenninger som ble følt som bagateller eller bare mor­ somme små utfordringer i 1985, føltes som store og ikke minst poengløse anstrengelser i 1995. De ti årene hadde endret deltagerne mer enn beregnet. Den intense, gledespregede motivasjonen, det jeg kaller «glød», var borte. Det er vanskelig å forutsi hvor annerledes man vil reagere når man er blitt ti år eldre. Deltagerne betraktet endringene delvis som latterlige. Av den grunn ble det en god del smil, latter og selvironiske bemerkninger. På en ekspedisjon er det nor­ malt at det skjer små daglige uhell og hell, og at det oppstår uforutsette vanskeligheter. Gløden som omgir foretaket, gjør imidlertid at det meste kan møtes med godt humør. Et par sitater illustrerer situasjonen på denne mimreekspedisjonen. Utdragene har jeg funnet i Arnes bok Drangnag-Ri. Det hellige fjellet. Kjell Torgeir, Bjørn, Stein, Torger og jeg er på vei fra ABC til Leir 1. Breen er som en mikrobølgeovn. Solen steker og den hvite snøflaten reflekterer hver eneste stråle. I en høyde av 5700 meter er det ikke mye som blir filtrert. 93

Det er nærmest uutholdelig, jeg skulle ha startet tidligere på dagen.

Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er 57 år gammel. Hva slags idiot er jeg? Dette er en lek for ungdommen. Hvorfor spiller jeg ikke golf eller tennis, eller drar på seiltur? Hvorfor ønsker jeg å klatre høye fjell? Jeg må elske å lide. Dessuten må jeg like hodepine, å fryse om natten, bli brent om dagen, og være utslitt og pesende for hver minste anstrengelse. Hvorfor er jeg her? Joda, utsikten er fantastisk, men neppe verd alt ubehaget. Jeg er enig i at det har sin verdi, men den er temmelig teoretisk. Dette er fortsatt bare en isbre, og ikke noe annerledes enn en hvilken som helst annen isbre, og det gir ikke noe svar på «hvorfor». Har det sammenheng med at jeg er en fjellkla­ trer av hjerte og sjel, og at det er dette klatrere gjør? Mel­ lom ekspedisjonene glemmer jeg alt det vonde og husker bare de gode opplevelsene. Opplevelser som er enda ster­ kere enn de ytre plager, og som er knyttet til disse karene jeg er her sammen med. A kunne tilbringe uker sammen og drive med noe vi alle liker og kan, i omgivelser vi for­ står og gleder oss over, er noe helt spesielt. Innerst inne vet jeg at hvis de andre reiser til et nytt fjell, blir jeg med uansett hvor farlig og ubehagelig det blir. Vårt vennskap ble til på et fjell, og det har en fremtid i fjell. Vi kan innrømme å være besatt av visse tanker, visse gjø­ remål, visse relasjoner til andre mennesker. Da kan kon­ sekvensen være smerte, sorg og fortvilelse uten at vi gjør noe med det. I det foregående har jeg antatt at vi nor­ malt trakter etter glede og vil unngå tristhet. Men så er det altså noe som heter å være «besatt». Arne Næss «jr», gir uttrykk for en slags besettelse i den siterte boken. Men hans liv etter at han skrev dette, tyder på at besettelsen ikke var varig. Ubehaget ble for sterkt. Alderen hadde forandret ham. - Man kan ikke lett vite om og når en besettelse vil opphøre. Viser besettelsen at vi er irrasjonelle av natur? Nei, men den illustrerer kanskje at vi kan være slaver av negative følelser, som Spinoza uttrykker det. Jeg sier «kanskje» fordi det til en viss grad er misvisende å si at det er følelser vi er besatt av. En person kan periodevis være besatt av tanken 94

på døden. Selv om det er en meget ubehagelig tilstand, er det litt misvisende å si at det personen er besatt av, er en følelse. Man er ikke besatt av en følelse, men av ideer, fan­ tasier og tanker. På en ekspedisjon der alt virker som om det går galt, klarer den seg best som forholder seg aktiv, men med ro innerst inne. Bare slik klarer du å mestre situa­ sjonen. Du kan ha en sterk følelsesgrunntone - ikke intens, men standhaftig og konstant. Den er der hele tiden selv om den ikke er intens. Apropos Himalaya-ekspedisjoner. Jeg er blitt spurt om noe som ligner på fjellvettreglene kan stilles opp som en slags livsfilosofisk orientering. Litt på spøk har jeg laget et regelsett for meg selv - nær knyttet til ordlyden i fjellvett­ reglene: 1 Avhold deg fra foretak du er klart umoden til å gjen­ nomføre innenfor rammen av de verdier du søker å verne om. 2 Når det du gjør eller akter å gjøre, berører både egne og andres interesser, informer de andre om det. 3 Vis respekt og takknemlighet overfor dem som prøver å gi deg gode råd. 4 Lytt til dem som allerede har erfaring i den form for foretak du tar sjansen på å involvere deg i. 5 Vær godt beredt på både motgang og medgang. 6 Kjenn samfunnet du arbeider innenfor. Prøv å formu­ lere dine verdiprioriteringer. 7 Unngå å utvikle deg til en ensom ulv. 8 Når du skjønner at du er kommet på ville veier, så snu. Det er aldri skam å snu. 9 Unngå overanstrengelser, finn måter å redusere stres­ set på hvis det tar overhånd. 10 Det viktige er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Som beundrer av dype kulturelle forskjeller og et rikt mang­ fold av bærekraftige måter å leve på innen en kultur, føler jeg at det er litt fåfengt å stille opp slike regler, selv om de bare forsøker å beskrive et personlig syn på livet. Jeg har en klar følelse av at det jeg prøver å uttrykke med ordet «livet», er noe som er for nært til at jeg kan stille meg uten­ for det og meningsfullt sette opp regler. Tanken på å gjøre 95

noe slikt får meg til å føle begrensningene ved all abstrakt tenkning, inkludert denne tanken.

DET ENHETLIGE VED ALT SOM ER LEVENDE

En økosofi er et helhetssyn som til dels er inspirert av arbei­ det for å løse den økologiske krisen. Ordet «økosofi» er sammensatt av prefikset «øko», som kommer fra det greske ordet oikos. Det oversettes med «hushold» og kan forstås som selve livsgrunnlaget på jorden, økosfæren. «Sofi», fra gresk sofia, står for klokskap og visdom. Økosofi dreier seg altså om klokskap og visdom i forhold til vårt livsgrunnlag på jorden. Økologi som vitenskap sier ikke hva vi skal, bør eller må gjøre. Derfor har ikke økosofi bare økologiske pre­ misser. Økologien former prøvbare hypoteser om hva som faktisk skjer med livets rikdom og mangfold på vår vidun­ derlige planet. Men den sier ikke at planeten er vidunder­ lig, tvert imot er det vitenskapelig mer interessant å se nye, eiendommelige endringer enn å utforske stabile forhold. Det som nå skal til, er ikke i første rekke å få inn enda flere data, for eksempel om en eventuell klimaendring skapt på grunn av menneskelig virksomhet, men å ta mye mer på alvor normen «bedre føre var enn etter snar». A spørre om bevis for at slike endringer vil skje, røper en uholdbar opp­ fatning av hva data og teori kan levere oss. Det vi trenger, er sterkere fokus på klokskap og visdom. Da kan vi handle nå, og det er det vi trenger - ikke unnskyldninger for å utsette våre tiltak. Det finnes forskjellige måter å artikulere et helhetssyn og dermed våre verdiprioriteringer på. At vi har hver våre måter å artikulere dette på, betyr ikke at det uten videre blir vårt eget. Selv om vi kan bruke språket på en unik måte, er språket på ingen måte bestemt av oss, men nødvendig rotfestet i sosiale og kulturelle forhold. Sentralt i en persons økosofiske helhetssyn er bevisstgjø­ ringen av det vi finner dypt meningsfullt i livet, en forståelse av knutepunktene i livets vev. Den økosofien jeg selv har søkt å gi verbale uttrykk for, kaller jeg økosofi T («T» for Tvergastein, hytten min ved Hallingskarvet), mens andre vil formulere sitt syn på sin egen måte, altså økosofi A, øko­ sofi B osv., osv. Den dypøkologiske bevegelse er en beve-

geise som består av like mange økosofier som det finnes støttespillere. Det finnes følelsesmessig avgjørende varian­ ter, for eksempel i forhold til tettheten eller styrken ved helhetsaspektet. Min økologisk orienterte venn, forfatteren Warwick Fox, har uttrykt seg omtrent slik: «Jeg føler meg som et blad på livets tre.» Men dette virker for meg som et for tett forhold mellom bladet og treet. Jeg føler meg mer som et individ enn bladet kan tillate seg. Mer som et lite tre i en svær skog. Jeg føler at det finnes noe grunnleggende enhetlig ved alle levende vesener. Det fikk meg i noen år til å hevde: «Fundamentalt sett er alt liv ett.» Min fornuftige opponent, den britiske filosofen Sir Alfred Ayer, fant denne setningen rystende i en fjernsynsdiskusjon med meg tidlig i 1970årene. Han beklaget seg over at jeg kunne påstå noe slikt - han hadde en viss respekt for meg som en empirisk inn­ stilt filosof. Men det vi oppfatter som levende, er etter min oppfatning noe vi føler har noe unikt ved seg, noe enhet­ lig, noe vi kan føle oss ett med. Jeg skjønner imidlertid nå at en rimelig tolkning av formuleringen min er et altfor enhetsrelatert syn i forhold til hva jeg føler innerst inne. Siden «økosofi» er et fremmedord, er det lett å forutse at ikke alle som er opptatt av sitt positive forhold til fri natur, kan ha en økosofi. Men det dreier seg egentlig bare om et helhetssyn, et syn som er mer enn et perspektiv på detaljer. Og formuleringene av et slikt syn kan jo være både vage og ufullstendige. Videre i dette kapitlet kommer en på mange måter uheldig fokusering på min spesielle variant av et helhetssyn og av dens måter å snakke på. I dag er ansvaret for fremtidige generasjoner det primære ansvar for menneskene, men vi har også ansvar for frem­ tidens levende vesener mer generelt. Dette er et sentralt økosofisk emne som har sine egne tidsskrifter og undervis­ ningstilbud. Her gjelder følt, ikke abstrakt ansvar. Vi ser for oss fremtidige landskap, og fantasien hjelper oss til å dvele ved ulike mulige endnnger - til det bedre og til det verre. I dag finnes det hos mange en ubehagelig følelse av at vår økologiske politikk diskonterer (tar på forskudd) frem­ tiden. Hver dag blir det mindre plass til de neste generasjo­ nene både av mennesker og av andre levende vesener. La oss se litt nærmere på situasjoner der vi må velge mel­ lom øyeblikkelig behovstilfredsstillelse på den ene siden og 97

ønskeoppfyllelse av noe som ligger i nær eller fjern frem­ tid pa den andre. Det er ikke overraskende at vi som oftest velger det øyeblikkelige fremfor det fremtidige når tidsfor­ skjellen er det eneste som skiller. Når valget står om en viss grad eller kvalitet av høyere tilfredsstillelse og oppfyllelse i fremtiden eller noe lavere øyeblikkelig, hvor er da det nøyaktige punktet der vi vipper over til å avgjøre valget til fordel for det fremtidige og langsiktige? Det er klart at avgjørelsen har med styrken og intensite­ ten av følelser å gjøre. Det tar tid for barn å lære seg til å foretrekke å vente på noe godt fremfor straks å velge noe kanskje litt mindre godt de kan få umiddelbart. En lignende problematikk gjelder når det dreier seg om å velge mellom et øyeblikkelig svakt ubehag eller savn og et fremtidig sterkt ubehag og savn. Hvor mye verre må de fremtidige utsiktene være for at vi skal være villige til straks å ta inn over oss et øyeblikkelig, men svakt ubehagelig savn? Spørsmålet reiser seg ved alle former for rasjonering av en naturressurs. Svært høytliggende, steil, dyrkbar mark i Himalaya beskyttes mot erosjon av buskas som er plassert ovenfor marken. Brukes buskene til for eksempel oppvar­ ming av vann som turister vil ha for å ta seg en varm dusj, får jorddyrkerne en inntekt der og da. Bortfall av en slik inntekt kan være ubehagelig i øyeblikket. Når flommen av vann ikke lenger temmes av buskregionen, blir erosjonen sterkere og sterkere, og matjord vil forsvinne. Tapet av den dyrkbare marken vil i hovedsak føre til sterkere ubehag for dem som bor der. Det oppstår en konflikt mellom dem som vil stanse utryddelsen av buskene, og dem som bevisst tar sjansen på a fortsette å bruke buskene eller er tankeløse og lite ansvarsbevisste.

HVA ER EGENTLIG NATURFØLELSE?

I Norge har vi opp gjennom historien hatt et rikt spekter av holdninger i måten vi har forholdt oss følelsesmessig til hav, fjell, skog og kulturlandskap på. Det viser skriftlige og arkeologiske kilder. Når folk har bygd hus og hytter, har plasseringen ikke bare vært bestemt av behovet for beskyt­ telse mot vær og vind. Det har også vært viktig med utsyn til vakre landskap, til stolte trær og mektige naturelemen98

ter. I det hele tatt har positive følelser spilt en stor rolle i valg av bosted. Dessuten har selvsagt frykten for stein- og snøras og annet som virker truende, påvirket plasseringen av hus. Vi trenger å utdype emnet naturfølelse. Som utgangs­ punkt kan det være nyttig å ta ordet «natur». Hva står det for? Det er så lettvint å tro at det står for et begrep «natur» som er relativt felles for mennesker til alle tider. De fleste kulturer har ikke hatt et ord som synes å uttrykke noe i ret­ ning av det jeg her har kalt natur. Mange oversettelser av fremmedartede tekster bruker ordet «natur» ut fra konven­ sjoner som ikke er dekkende. Når «natur» står i en over­ settelse fra klassisk gresk, kan det være som oversettelse av fysis, men det ordet har ikke de samme betydningsnyansene som det norske ordet «natur» eller det latinske natura. I oversettelse fra sanskrit kan prakriti nok bety natur, men en hovedbetydning er «det ubearbeidede» i motsetning til det bearbeidede eller forskjønnede. A snakke om ordet «natur» er én ting. Vi må også under­ søke hvilke holdninger folk har hatt i forhold til områder som er mer eller mindre uberørt av mennesker. I forskjellige kulturers poesi finner vi uttrykk for sterke positive følelser overfor det vi kaller natur, særlig vill natur, men vi finner også angst og avsky. Platon bekymret seg for ødeleggel­ sen av skogene i sine omgivelser. Allerede i oldtidens Kina finner vi konflikter mellom dem som vil bevare områder urørte og frie for menneskelig aktivitet, og dem som vil bruke og utnytte dem. I Kina og India finner vi flere hellige fjell. Det er noe riktig i at de fleste nordmenn har en sterk naturfølelse. Men hvordan skal vi presisere ordet naturfø­ lelse? Naturligvis og heldigvis vil vi ikke bli enige om et bestemt svar. Vi snakker om «naturfølelse» som uttrykk for ulike begreper. Her vil jeg begynne med en svak presi­ sering: Naturfølelse er en positiv følelse for områder som ikke åpenbart er dominert av menneskelig virksomhet. Jeg putter for sikkerhets skyld inn ordet «åpenbart», siden vi i dag må innrømme at alle steder på jorden er påvirket av menneskene, til og med Antarktis. Det er en vanlig norsk oppfatning at man går inn i naturen snarere enn ut i natu­ ren. Man vil komme til seg selv, besinne seg - forstå bedre hva man egentlig vil. Eller man vil dø en verdig død. Det 99

sosiale liv er ofte sterkt preget av press og trykk i ulike ret­ ninger, utenfra, og kravene kommer ikke sjelden i konflikt med hverandre. Det sosiale liv bringer slik ofte et men­ neske ut av seg selv. Av dette kan det oppstå en lengsel etter omgivelser der man får en klarere følelse av hvem man er. I Norge har vi ikke naturtilbedelse i religiøs forstand med kompliserte ritualer, slik vi kjenner dem fra kulturantropologien. Men man kler sin naturfølelse i ord som klart nok kan klassifiseres som naturtilbedende. Det gjelder forhol­ det til høyfjellet. I mange kulturer har religiøs dyrking av guder gjerne foregått til fjells, til dels ut fra forestillinger om fjellet som mellomledd mellom jord og himmel. Men vi finner også beretninger om mennesker som går «inn» i naturen for å finne seg selv, for eksempel helt tilbake til kong Nala i det indiske kjempediktet «Bhagavadgita». Om hans hustru blir det fortalt at hun dro inn i Himalayas dype skoger for å finne ham. Vakker er hennes bønn til det høy­ este fjellet om å hjelpe henne å finne kong Nala, som lot henne være igjen i fortvilelse. De adjektivene hun bruker når hun henvender seg til fjellet, er de samme adjektiver som folk med sterkt positive følelser for fjell bruker den dag i dag: verdig, edelt, storslagent, vidtskuende, opphøyet og vennligsinnet. Da den økologiske krisen for alvor ble tatt opp som et sosialt og politisk problem i 1960-årene, kom det til syne et skille i synet på naturen. Det var på den ene siden de som mente at naturens verdi utelukkende var å tjene men­ neskenes mål i snever forstand. På den andre siden fantes de som tilla naturen egenverdi, verdi i seg selv uavhengig av hvilke mål menneskene måtte ha med den. Disse følte at asfaltering av steder de var inderlig glade i, berørte dem personlig på en måte som ødela noe inne i dem. De følte seg inderlig knyttet til et sted. Da en ung same som stod ved Altaelva under demon­ strasjonene i begynnelsen av 1980-årene, ble spurt av poli­ tiet hvorfor han sto der, svarte han: «Elva er en del av meg selv». Slagordet under Alta-demonstrasjonene var treff­ ende: «La elva leve!» Det var hele økosystemet som var ment, medregnet menneskene, men symbolisert ved elven. Følelser kan også være av en slik art at det gir mening å gjøre noe for et levende vesen uansett hvor «lavtstående» IOO

det er. Det vil si at vi gjør noe utelukkende for det levende vesenet for dets egen skyld. Et eksempel til: Eutreptiella gymnastica er et mikrosko­ pisk lite, levende vesen som kan kalles plante, men som på grunn av dets bevegelser også kan kalles dyr. Jeg så en gang et slikt vesen i en liten vanndråpe gjennom mikroskopet mitt. Det beveget seg ballettaktig og nydelig omkring i drå­ pen. Men dråpen tørket fort inn. Bevegelsene ble stive og mindre grasiøse. Det gav mening for meg å redde vesenet for dets egen skyld ved å løpe og hente mer vann. Jeg hadde ikke noen tro på at vesenet hadde evne til å lide. Men jeg tror jeg må kunne kalle dette identifisering med et levende vesen, selv om det var et vesen sterkt forskjellig fra meg selv. Jeg følte meg som en heldigere kollega av dette vesenet om enn svært mye dårligere til å danse. Forholdet mitt til Eutreptiella er kanskje latterlig, men fortellingen gir meg anledning til å fremheve de personlige trekkene ved en økosofi. For noen tilhengere av økosofien er det slik at de overhodet ikke er interessert i annet enn le­ vende vesener som står oss mennesker veldig nær. Og man kan selvsagt være en ivrig jeger, kjøtteter og så videre selv om man ferdes varsomt omkring i naturen og behandler andre levende vesener med respekt. Det som er felles ved økosofier, er at bærerne av dem har et helhetssyn, og at økosofiens innhold røper at man er villig til å ta hensyn til den økologiske krisen man føler truer. Når jeg går såpass grun­ dig inn på økosofien min her, er det til dels for å inspirere leserne til selv å prøve å artikulere fragmenter av sitt eget økosofiske syn. Det fører med seg verditenkning og klarere bevissthet om egne normer og følelser. Ut fra økosofi T er det klart at jeg ikke synes mennes­ ket har rett til å gjøre rikdommen og mangfoldet av liv mindre - unntatt for å tilfredsstille vitale behov. Eundamentale behov er de som opprettholder livet, mens vitale behov går videre til det som gir livet dypest mening. Et godt slag­ ord er «Utvidet omsorg for andre enn menneskene, utdy­ pet omsorg for menneskene». Det finnes typer av nød som krever at vi spør: «Hva trengs for å utrydde den?» Nå er det imidlertid mange som mener at hvis vi viser omsorg for eksistensbetingelsene til andre vesener enn men­ neskene, så kan vi ikke unngå at det går utover mennes­ kene selv. Det blir til og med sagt at en slik utvidet omsorg IOI

for andre vesener er uttrykk for en slags nedvurdering - et menneskehat. Men da virker det som om man forestiller seg at omsorg er noe som befinner seg i en slags flaske av en bestemt, gitt størrelse. Drypper man omsorg på vesener som ikke er mennesker, blir det litt mindre igjen i flasken av omsorg som kan komme menneskene til gode. Med utgangspunkt i Spinoza og lykkeligvis mange andre tenkere, er det mulig å utvide omsorgen, styrke den og dyrke den. Den er ikke noe konstant eller uforanderlig. Det er derfor jeg har foreslått slagordet «Utvidet omsorg for andre enn menneskene, utdypet omsorg for menneskene». Det siste viser til at det finnes mennesker som eksisterer i fullstendig uakseptabel nød, ikke bare vanlig fattigdom. Det finnes brutal nød overalt som må utryddes, for eksem­ pel når barn dør av sult eller får uopprettelige skader som følge av hunger og feilernæring. Slik nød er ganske enkelt uakseptabel. Norge må bidra med å fordele de store kostna­ dene i internasjonale prosesser - i arbeid og penger - knyt­ tet til å redusere denne formen for nød. Vi trenger å finne frem til mennesker i våre egne samfunn som ikke bare besø­ ker de aktuelle områdene, men blir der i årevis for å sam­ arbeide med dem som hører hjemme der og selv er aktive i reformarbeidet.

FØLELSE FOR LIVET OG FØLELSE FOR STEDET

Dypøkologien er en bevegelse som mange av oss støtter ut fra sterke følelser. Men det er verdt å merke seg at vi sjelden snakker om selve følelsene når vi karakteriserer bevegelsen. Det gjelder kanskje særlig meg selv. Jeg har fremsatt mer eller mindre abstrakte meninger, oppfatninger, synspunk­ ter og formuleringer om hvordan jeg selv ser på saken. Vi teoretikere roper ikke, slår ikke oss selv for brystet, sukker ikke av lengsel eller faller på kne. Det er ikke tilfeldig at den dypøkologiske bevegelsens karakteristiske grunnleggende terminologi ikke nevner følelser i det hele tatt. Det tales ikke om vidunderlig natur og slett ikke om naturens harmoni. Sammen med min venn George Sessions formulerte jeg i 1984 åtte punkter som er ment å uttrykke det som er karakteristisk for dypøkologien 102

på et abstrakt og generelt plan. Med noen små endringer jeg har gjort, lyder punktene slik:

1 Ethvert levende vesen har egenverdi. 2 Livets mangfold og rikdom har verdi i seg selv. 3 Mennesket har ikke rett til å redusere dette mangfol­ det og denne rikdommen uten for å tilfredsstille vitale behov. 4 Det ville være bedre for menneskene om de var færre, og meget bedre for andre levende vesener. 5 I dag er størrelsen og arten av menneskenes inngrep i økosystemene ikke bærekraftig, og mangelen på bærekraft øker. 6 Avgjørende bedringer krever betydelige endringer: økonomisk, teknologisk og ideologisk. 7 Den ideologiske endringen vil i vesentlig grad bestå i søken etter livskvalitet snarere enn økt levestandard. 8 De som aksepterer de foregående punktene, har ansvar for å forsøke å bidra direkte eller indirekte til å virkeliggjøre nødvendige endringer. De åtte punktene er basert på at hvert levende vesen har egenverdi; det har også naturrikdommen og det biologiske mangfoldet. Men det er helt vesentlig at disse åtte punk­ tene delvis er motivert ut fra en livsfilosofi eller religion som punktene kan avledes fra. Det som ikke nevnes, er at punktene forutsetter en omsorgsvilje og innlevelse som er utvidet fra å gjelde bare mennesker til også å gjelde andre levende vesener, også de «farlige» og «ekle». Slanger og slimete padder har også livets rett. Når vi i den dypøkologiske bevegelse føler at noe er le­ vende, får det en følt egenverdi for oss, og dette kan skape impulser i retning av omhu og omsorg. Men det skjer selv­ følgelig ikke konsekvent eller automatisk. Hallingskarvet er det eneste fjell jeg klart oppfatter og føler som levende. En bekreftelse på min innstilling fikk jeg da jeg en gang så at det var plassert en meget lang rekke grønnmalte staurer som skulle avverge at (sløve) turister falt ned stupene om vinteren. Det var klart for meg at disse stolpene forsyndet seg mot Hallingskarvets verdighet. I Alta-konflikten brukte vi som nevnt det fremragende slagordet «La elva leve!». Som om en elv i seg selv kan være levende. Man siktet 103

imidlertid ikke bare til selve elven, men noe i retning av et komplekst økosystem der også reinsdyrsamene hadde sin plass. Tanken om at alle levende vesener har egenverdi, bygger for meg på en form for intuisjon. Når vi skal besvare spørs­ målet om hva en slik intuisjon er for noe, er vi nødt til å ta med i betraktningen et bredt innslag av følelser. Innstillin­ gen er for meg en annen når saken gjelder arter og slekter av levende vesener. De har for meg ingen klart følt egenverdi, selv om det for jordens rikdom og mangfold er utrolig mye viktigere å bevare dem enn et enkeltindivid. Klassifikasjo­ ner er for abstrakt selv for meg. Underkjenningen av følel­ senes status kommer frem når det innvendes: Du sier «følt egenverdi». Men har de enkelte vesener virkelig egenverdi? Et annet vesentlig aspekt ved den dypøkologiske inn­ stillingen er stedsfølelsen. Menneskene har ofte hatt - og mange har fortsatt - sterke, positive følelser for stedet der de føler at de hører hjemme. I dag forsøker mange i den dypøkologiske bevegelsen å stimulere sansen for det om­ rådet eller distriktet de selv lever i. De prøver også å vekke slike følelser hos neste generasjon. Dette kaller vi bioregionalisme. I desember 1988 ble en gummitapper i Amazonas drept av en oppkjøper av skogsområder. Folk ble oppmerksom på at mennesker som levde i regnskogen uten å ødelegge den, regelrett ble drept eller måtte flykte for inntrengende mennesker som ville hugge alle trærne og drive landbruk. Mannen som ble drept, regnet trærne han tappet for å være hans egne, levende trær. Han og hans venner var glad i trærne, de ga dem livsgrunnlag og inntekt. «Mennesket hører hjemme også i regnskogene» er et viktig slagord. Men selvsagt er det forholdsvis begrenset hvor tett men­ nesker kan bo i skogen. I dag flytter mennesker inn i ube­ bodde områder i en regnskog i Australia, men de er der på skogens premisser, ikke industriens. De bevarer den og er faktisk til hjelp for skogens egen trivsel ved å minske utbredelsen av sykdommer. Skog trenger i dag en befolk­ ning som bruker litt av sin tid til skogpleie. På meget lang sikt kan menneskene slik bli til gagn for livsbetingelsene på jorden. En innvending mot den dypøkologiske bevegelsens poli­ tiske relevans er at økosofi jo bare dreier seg om en følelses-

104

sak. Ut fra visse følelser danner tilhengerne en pressgruppe blant så mange andre pressgrupper. Dette er nok riktig, men hvorfor skal vi oppfatte dette som en innvending av noe slag? Da er det vel også en innvending mot Frelses­ armeen? Det er riktig at de begge er grupper som utøver press, men i samme betydning som andre grupper som for­ søker å realisere noe som er større enn deres egen velferd. Det bør ikke holdes mot dem at de blir motivert av sterke følelser for området de bor i. Kort sagt: Vi trenger ikke bare å tenke annerledes i forhold til natur, men også å føle og handle annerledes. Politiske endringer krever følelses­ messige endringer i oss. Den dypøkologiske bevegelsen tar utgangspunkt i livsfilosofi, eller mer presist i de dypeste premissene for våre handlingsvalg. Disse kan være av ulik filosofisk eller religiøs art, men felles for dem er at de er av naturvennlig art.

FØLELSER KAN SKAPE MOTIVASJON FOR ENDRING

Da jeg skrev artikkelen «Den grunne og den dype, langsik­ tige økologiske bevegelse» tidlig i 1970-årene i filosofitidsskriftet Inquiry, tok jeg først og fremst utgangspunkt i en sterk følelse for naturen og mot de stadig sterkere inngre­ pene i den. Det er i urørt natur der livet fritt kan utfolde seg, at jeg selv føler meg fri. Artikkelen jeg skrev, var kort og abstrakt, men den ble skrevet fra hjertet. Kanskje er det derfor den har nådd så langt ut og blitt lest av så mange. Men det er ikke lett å skrive fra hjertet. Og ord har ofte vanskelig for å inspirere, for det må være ord som griper rett inn i følelseslivet - ord rett fra hjertet, rett og slett. A finne «følelsen» eller tonen i våre liv blir svært viktig for å få til en motivasjon for endring i dypøkologisk retning. A gi klar tilslutning til en slik endring er lettest hvis man føler entusiasme for naturens skaperkraft. At det er blitt frembrakt noe slikt som liv på kloden vår, er for mange av oss et overveldende fenomen. Men det gjør ikke vår fantasi overflødig. Selv føler jeg at Hallingskarvet i en viss forstand er le­ vende og vennligsinnet. Noen vil kalle dette en myte, og det er en bra betegnelse. Det som er ille, er at ordet «myte» i o

105

vår sivilisasjon har fått en negativ klang. Sannheten er at vi trenger sårt å pleie vår mytiske fantasi. I biologisk forstand er ikke Hallingskarvet levende, selv om det finnes mange levende vesener der. I mange kulturer oppfattes fjell guddommelige. I sherpaland i Nepal oppfatter innbyggerne det fjellet vi nå kaller Gaurishankar, som en gudinne. Navnet hennes er Tseringma, som betyr det lange, gode livs mor. Kulturens mytedannelse har vært nær sagt uendelig rik. Myter skapes spontant hos barn. Det ser heldigvis ut som om vår form for sivilisasjon ikke er et uoverstigelig hinder for å skape myter. Men mytene tas sjelden alvorlig når barn vokser til. I poesien kan de imidlertid få et tilholdssted. Eller rettere sagt: Siden poesi er en anerkjent sjanger, formulerer man gjerne mytiske forestillinger i poetisk drakt. Vi kan da kalle fremstillingen mythopoetisk. For mitt eget vedkommende var den poetiske siden ved min oppvekst svak. Jeg fikk en ubegrunnet motvilje mot språket fordi det syntes å konkurrere med musikken. Dess­ uten virket det som om min begeistring for abstrakte og logiske emner dempet behovet for poesi. Naturopplevelser og musikk ble tilstrekkelig. De spontane opplevelsene i dagliglivet gir sjelden opp­ hav til sterke følelser og dype tanker. Det er jo så mange av dem, slik jeg bruker ordet «opplevelse». Det er noe som foregår hele tiden. La oss si at vi, mens vi zapper omkring i TV-kanaler, hører et orkester spille «da-da-da-daaa», altså første musikalske enhet (gestalt) i Beethovens femte sym­ foni. Selv om symfonien skulle være forholdsvis lite kjent for en person, vil den spontane opplevelsen være rikere og mer kompleks enn om personen hørte lignende toner, for eksempel «dadada» eller «daadada». Den første, lille enhe­ ten i symfonien gir kjenneren en opplevelse som har med hele symfonien å gjøre, eller i alle fall med hele første sats. For en kjenner av symfonien som nylig har hørt en dårlig fremførelse av den, vil «dadadadaaa» gi en bitter bismak som er til stede «inne i» opplevelsen. Var du derimot sam­ men med kjæresten din, vil noe av det være «inni» deg like spontant som tonene, ikke bare som assosiasjon. Det vi spontant opplever, er mye rikere enn måtene vi greier å omtale det på. En poet, til gjengjeld, har trening i å uttrykke det i sitt språk - utbrodere det uten å forlate 106

den ene, enhetlige opplevelsen man fokuserer på. Poeten er i stand til å holde opplevelsen fast i bevisstheten.

Å SE SEG SELV SOM MER ENN EGO

Som mennesker har vi en enestående evne eller et potensial til å gå utover det som er godt for vårt ego, noe som griper bare en liten del av vår personlighet. I fellesskap og gjen­ nom vennskap levendegjør vi vårt menneskelige potensial på en måte som utvider horisonten. Ovenfor skrev jeg om selvrealisering i forhold til Økosofi T. Du realiserer mer av deg selv idet du utvider din omsorg utover ditt ego. Samen som under Alta-konflikten sa «Elva er en del av meg selv», identifiserte seg med noe mye videre enn egoet. Når vi utleder normer og regler fra normer og regler som ligger enda dypere i oss, må vi stoppe et sted. Vi stopper ved det stedet som for oss er det dypeste. Her snakker jeg om dypest fra et logisk synspunkt, og bare fra et logisk synspunkt. (Normen A er logisk dypere enn B hvis B kan avledes logisk av A. Av A som premiss følger B som kon­ klusjon.) Jeg har lenge ment og mener fortsatt at normen «Selvrealisering!» greier seg for meg som logisk dypeste norm. Der slutter tilbakeføringen av regler for mitt ved­ kommende. Det jeg trenger av andre normer, prøver jeg å avlede av denne. Men når vi fatter beslutninger i en alvor­ lig sak, trenger vi selvfølgelig ikke bare normer, men også svært mange opplysninger om saken. Valget av nettopp normen «Selvrealisering!» kommer blant annet av at jeg har et positivt forhold til mye filosofi både i Vesten og i Østen. Dessuten at ordet er vanlig i dag­ ligtalen. Det kan lett tolkes som en slags egotripp og som et utslag av egosentrisitet. Derfor føyer jeg straks til en del hypoteser om ego, selv og Selv. Selvet med liten s er det såkalte sosiale selvet. Når folk spør «Hva er du?», svarer man oftest hva man er innenfor samfunnet. Men det finnes noe som fortjener navnet «det store Selvet»: Det favner alt det du identifiserer deg med. En slik identifisering gir følelsesreaksjoner av typen medfølelse og empati. En identifikasjonsprosess skapes idet du føler noe av deg selv i noe annet. Ikke at det behøver å ligne på deg, men det er noe i det som du gjenkjenner fra deg selv. Kanskje er det livskraften, eller 107

det av Gud som bor i alt levende - det skapende prinsipp? Uansett er det noe som blir en del av deg selv eller rettere av «det store Selvet». Plutselig kan vi identifisere oss med en stueplante som holder på å visne, og tenker: Hvorfor skal vi kaste planter bare fordi de er blitt litt stygge? Vi gjør ikke det med mennesker. Jeg kan selv føle meg som en plante, og er glad for at noen vil ta vare på meg tross min høye alder og mitt sviktende utseende. Det forventes at de som støtter den dypøkologiske beve­ gelse, føler at levende vcseners liv og død angår dem selv på en slik måte at følelsen av samhørighet er knyttet til deres egen livsfilosofi eller religion. De identifiserer seg med det som er levende - hvor forskjellig de enn er fra vesenene de identifiserer seg med. Identifikasjon krever følelse, og for meg er det lettere å få positive følelser for de enkelte levende vesenene enn for arter - det blir for abstrakt. Hvem føler vel ikke smerte når en ser et dyr lide. Her er selvsagt følelsestoner med i spillet. Et dyrs glede utløser glede hos dem som «ser» denne gleden. En lærebok i husdyrhold fra 1930årene sier om griser at den som har sett grisens glede over å bli klødd bak øret, ikke kan la være å klø den hver morgen. Handlingen utløses uten videre, og den spontane opplevel­ sen man får av grisens reaksjon, kan treffende beskrives som å se en glede. Det er altså ikke bare i menneskelige relasjoner at med­ følelsen vekkes i oss. Vi mennesker har en spesiell egenskap ved at vi lett også kan identifisere oss med andre typer av levende vesener. Ved en slik identifikasjon gjenkjenner vi noe av oss selv i det andre vesenet, eller noe av det andre vesenet i oss selv. Det gir en utvidet forståelse av oss selv. Og det vi identifiserer oss med, kan være uhyre forskjellig fra oss selv biologisk sett. En oppgave innen naturvernsaken generelt er å bidra til å spre et syn på menneskene som gjør det naturlig å oppfatte andre levende vesener som ekte medvesener med behov for selvutfoldelse. Her kommer følelsenes utvikling inn, og sosiale betin­ gelser for slik utvikling. Ved siden av å lære om mennesket som et åndsvesen som bør distansere seg fra alt dyrisk, bør vi få lære om dyr som sosiale vesener. Vi bør lære om likhe­ ter mellom mennesker og andre levende vesener, for eksem­ pel om krokodillens omsorg for egg og avkom. Det er lett nok å beskrive dyptgående forskjeller - menneskenes unike 108

talenter - men hva med ørnens gripeevne, gepardens hur­ tighet, elefantens styrke, delfinens intelligens, uglens skarpe syn og kattens smidighet. Det er viktig at vi i en tidlig alder forstår andre levende veseners unike talenter, og at vi får ansvar for deres trivsel. Det gir gjensidig glede. I mellommenneskelige relasjoner er det én universell norm som i dag er særlig viktig, nemlig den at vi bør inn­ rette vårt liv på en måte som gjør at også andre kan leve som oss, om de måtte ønske det. Her har jeg Vestens slø­ seri og enorme overforbruk i tankene; dette gjør det umu­ lig i dag at alle kan heves opp til vestlig levestandard. Klart nok krever det av oss en økende ansvarsfølelse og følelse av medmenneskelighet, en følt nærhet til «de andre», uansett hvor langt borte de lever i sult og savn. Men vi burde kunne utvide dette, uten å miste fokuset på menneskenes lidel­ ser, til også å inkludere de lidelser andre levende vesener gjennomgår, spesielt som resultat av menneskelig aktivitet. I psykologi, biologi og filosofi har uttrykk som selvut­ foldelse, selvrealisering og ikke minst selvoppholdelse en viktig rolle. Alle levende vesener prøver å realisere seg selv. En viktig hypotese i økosofi T er at vår maksimale selvre­ alisering avhenger av deres fordi vi har potensial til å se alle levende vesener som del av oss selv. Du kan ikke fullt ut realisere deg selv hvis ikke den du føler er en del av deg selv, gjør det samme. Vi er avhengig av hverandre, men selv om en slik avhengighet til tider kan være tyngende, er den også gledelig; vi er ikke alene. Det er ikke mange år siden det gode slagordet «Tenk positivt!» plutselig ble utbredt. «Føl positivt!» er mer ueg­ net - kanskje fordi det minner om en ordre. Følelser er noe som rett og slett ikke kan kommanderes frem. Sterk optim­ isme assosieres lett med naivitet, umodenhet eller kanskje til og med dumhet. «Han er så korka dum at han tror at . . .» Pessimistiske ytringer om fremtiden, menneskene og mulighetene til svært givende hendelser, lyttes derimot gjerne til med betydelig respekt. Pessimistiske synspunkter virker stort sett mer intelligente. Hva kan årsakene være til det? Noen vil si at siden det stort sett går galt med men­ neskehetens store saker, er det naivt og dumt å være sterkt optimistisk. Så enkelt er det ikke. For det første gjelder optimismen sakenes utvikling i det lange løp. Selv nevner jeg ofte det 22. århundre som realiseringstidspunktet for 109

min optimistiske tro på fullt ut å løse den økologiske kri­ sen. Dette fordi ettervirkningene av mange typer miljøska­ der vil gjøre seg gjeldende også i neste århundre, det 21. Det er rimelig å anta at verdensmarkedet vil bli mye sterkere i tiden som kommer, og i forhold til i dag vil det føre til en fordobling av handelen over dobbelt så store avstander. Økt slitasje på økosystemene er da uunngåelig. Det er der­ for tvingende nødvendig å tenke langsiktig i økobevegelsen: optimisme på lang sikt. Blant iroquois-stammene i det nordøstlige USA finner vi begrepet «den syvende generasjon». Det betyr at man burde tenke på den syvende generasjon tilbake i tid og den syvende generasjon frem i tid når man tar stilling til nåvær­ ende tanker og handlinger. Selv om det kan være for lett­ vint å peke på visdomsord fra indianersamfunn, er dette et eksempel på en langsiktig tenkning vi også trenger i Vesten.

i io

KAPITTEL

6

HVORDAN MODNER VÅRT

FØLELSESLIV?

En viktig del av følelsesmodningen er å omskape negative følelser til positive. I en slik modningsprosess blir vi mer oppmerksomme på hvilke verdier i livet som er grunnleg­ gende for oss. Det gjør det lettere å prioritere. Modning innebærer imidlertid ikke at vi skal tøyle eller moderere vårt følelsesliv - snarere å gjøre det mer tilgjengelig og bevisst for oss. Jeg synes det må være et mål å kunne karakterisere sine handlinger som vakre snarere enn som plikter. A gå inn i konfliktsituasjoner kan være med på å fremskynde følelsesmodningen.

Jeg bruker ordet «følelsesmodning» som et plussord i denne boken. Ordet «modning» kan virke gammeldags, men det passer godt på det jeg skal konsentrere meg om her. Utgangspunktet er situasjoner der jeg synes min egen eller en annen persons reaksjon er umoden. For eksempel: «Det var umodent å bli så sint for så lite» eller «Det var umodent ikke å reagere klart negativt på det han sa» eller «Det var umodent av deg å gifte deg» eller «Det var umodent av deg å sette barn til verden», og så videre. A betegne en holdning eller en handling som moden, er noe vi gjør mye sjeldnere. Kanskje fordi umodne handlin­ ger er mer påfallende enn modne? På den andre siden sier vi ofte slike ting til hverandre som «Det hun opplevde, gjorde henne til et mye mer modent menneske» og «Han viste seg å være overraskende moden for jobben.» Hvis vi satte oss fore å undersøke forekomster av ordene «moden» og «umoden», ville det ikke forundre meg om vi fant det sistnevnte ordet fem ganger oftere enn det første. Det er så mye lettere å gi eksempler på umodenhet og å finne tiltak ni

for å minske umodenheten enn det er å diskutere modenhet. For umodenhet er et svært menneskelig fenomen. Følelser av en eller annen type spiller nesten alltid med i bakgrunnen av dette temaet. Jeg har funnet ting hos Spi­ noza som er verdt å ta innover seg, som en av mange måter a nærme seg disse problemene på. Jeg skal se litt på det Spinoza skriver om menneskets vei til modning av følel­ seslivet som veien til frihet. Hos ham finner vi et begrep som hjelper oss når vi tenker på vår egen vei i livet. Han snakker om å opprettholde en «egen væren», opprettholde suo esse. Etter hvert som vår grado av frihet øker, sier han, vokser vår egen væren i oss selv. A betrakte denne veksten gir oss glede. En styrking av «ens egen vei» er avhengig av forvandlingen av passive følelser til aktive, og dette skjer på forskjellige måter for ulike individer.

MODNING ANGÅR HELE FØLELSESLIVET

Om et menneske endrer en negativ følelse som for eksem­ pel misunnelse til vennskap, kan vi si «Det var modent gjort». Men slike enkelttilfeller av modne handlinger tren­ ger jo ikke å være en del av en større modningsprosess i følelseslivet. Følelsesmodning er altså en slags endring som på lengre sikt bringer hele følelseslivet i en positiv retning. La oss begynne med å diskutere fenomenet følelsesendring. Rikdommen av følelsesendringer som sinnet går igjennom i løpet av et døgn, regner jeg for å være ufattelig stor. Jeg vil tro at vi, hvis vi blir spurt, normalt ikke vil regne opp mer enn et dusin tilfeller av følelsesendringer i løpet av en dag. Vi vil innrømme at vi ikke kan huske det så nøye. Litt mer realistisk er det å spørre om endringene i løpet av en middag, en spasertur eller en filmfremvisning. Eller vi kan se på endringene i en meningsutveksling som skrittvis og med utallige nyanser utviklet seg til kjekling. Det er all grunn til å trekke på skuldrene hvis man får et spørsmål om hvilke følelser det er som endrer seg i et bestemt tidsinter­ vall, og hvor mange. Vi er vant til å svare på spørsmål om hvor mange som satt til bords ved måltidet eller hvor mange ganger man gjespet eller duppet av under foredraget. Her dreier det seg om opptelling av noe som er lett å avgrense. Vi trenes i å utføre mange slike oppregninger, lage oversikter I 12

og tallfeste så mangt, men hva har slik kvantifisering med følelser å gjøre? Er det ikke stort sett ødeleggende å «ana­ lysere» følelsene? Men vi kan jo forsøke å beskrive dem? Det synes ikke å være noen vei utenom. Situasjonen forandres til en viss grad når en person har gått gjennom modenhetsendringer i følelseslivet. Det er vanligvis en langsom prosess, selv om dyptgripende begiv­ enheter kan forårsake mer eller mindre plutselige endrin­ ger. Barn som mister sine foreldre, kan brått få et nytt, stort ansvar for sine liv. Sannsynligvis vil de på kort tid oppleve å bevege seg et hakk oppover på modningsskalaen. For at det ikke skal bli for mye teoretisering, oppfordrer jeg deg som leser til selv å prøve å komme på situasjoner hvor du har felt dommen «Dette var umodent!» - eller der andre har sagt noe slikt om deg. Og her er det viktig ikke bare med eksempler der følelser er uttrykkelig nevnt, men også eksempler som dreier seg om holdninger. Det kan gjelde rasisme, innvandrerspørsmål eller vurderingen av om en person er moden nok til å sette barn til verden. Følelsesmodning forutsetter ofte et engasjement knyt­ tet til overgangen fra passive følelser, der bare større eller mindre deler av oss selv kan være berørt, til aktive følelser, der hele eller det meste av oss selv blir beveget. Slik jeg bru­ ker ordet «moden», kan ikke ordet «voksen» erstatte det. Barn kan bli det man kaller bråmodne, særlig under gru­ somme forhold i konsentrasjonsleirer eller flyktningeleirer. De handler på en måte som mennesker ellers bare pleier å handle på etter en langvarig modningsprosess. Når et barn blir pålagt å passe på yngre søsken og å være ansvarlig i en krisesituasjon, kan de plutselig få utviklet en moden­ het i tidligere alder enn de som har minimalt med ansvar. Sporadiske tilfeller av ansvarsfølelse er ikke nok.

FØLELSESMODNING: Å SE HVERANDRE SOM SUBJEKTER

I modningsprosessen blir vi mer bevisst de verdier i livet som er grunnleggende og følelsesmettede for oss. Vi ser hvilke verdier som vi prioriterer fremfor andre ut fra følel­ sene våre når vi må velge i våre handlingsliv. La meg nevne et par eksempler på ansvarsfølelse som 113

dreier seg om endring i negativ og positiv retning. En seks­ åring som reiser med trikken, legger merke til at foreld­ rene må ut med penger. De må løse billett. Hvis trikken har konduktør og reisen er ganske kort, må kanskje foreldrene oppsøke konduktøren for å få billett. Hvorfor ikke forlate trikken uten billett? Hvorfor ikke prøve å unngå å kjøpe billett? Vel, i Norge er det ikke vanskelig å forklare at det koster penger å lage trikken og skinnene og alt det andre som skal til for å få offentlig kommunikasjon til å fungere. Det er rimelig at de som bruker trikken, i alle fall betaler en del av hva det koster, i hvert fall mer enn de som bor i andre deler av landet, der det ikke finnes trikk. «Fordelingsrett­ ferdighet» er et vanskelig ord, men barn er faktisk meget opptatt av hva nettopp dette begrepet står for. Alt som har med goder å gjøre, må fordeles rettferdig. Lille Per passer på at lille Pål ikke får mer, blir lovet mer eller blir tatt mer hensyn til. Blant søsken er fordeling av goder og onder et sentralt anliggende. Derfor må en tenåring kunne skjønne at utgiftene til å lage trikkeskinner og selve trikken, må for­ deles blant brukerne. Å ville være gratispassasjer er umo­ dent. Allikevel kan det jo bli litt av en sport ikke å kjøpe billett og unngå å bli knepet. Sosiale mønstre og normer blir internalisert i oss. De er en levende del av oss og føles som våre egne uten at vi nødvendigvis er dem bevisst. I praktiske tilfeller kan vi lett skjelne mellom tre stadier av modenhet i utøvelse av nor­ mer. Jeg har brukt det å skaffe seg trikkebillett som ek­ sempel. Man fristes enten over evne til å snike, eller man sørger for å overvinne fristelsen og kjøpe billett. Eller det kan hende, som et tredje stadium, at man overhodet ikke fristes til å snike. I det siste tilfellet løser man billett som noe selvfølgelig, nesten som om man selv hadde innført billettordningen. På ett modenhetsnivå fristes man til å naske i forretninger, og faller for fristelsen. På neste nivå blir man fristet, men greier å la være. På tredje nivå merker man overhodet ingen fristelse. Når barn blir normalt sosialisert, tigger de tidlig foreldrene om a kjøpe ting («Jeg vil ha! Kan jeg ikke få?»). Barn når gjerne det tredje modenhetsnivået før skolealderen. Jo flere som ikke når tredje nivå, desto mer må en selger eller en offentlig transportbedrift inklu­ dere av omkostninger ved svinn - eller ved hva det vil koste å installere et komplisert overvåkmgsanlegg. 114

De tre stadiene gir etter min oppfatning et forenklet bilde av tre nivåer for følelsesmessig modenhet i vår sosiale være­ måte. Det er samtidig en læringsprosess og en utvikling som gjelder kjennskap snarere enn kunnskap. Her er jeg særlig interessert i følelsesutviklingen som modning-, følte ønsker, følte fristelser, følelse av andre som medmennesker, identi­ fisering med hverandre. Modning vil si å se hverandre som subjekter med tilsvarende eller lignende behov og følelser som en selv.

MODNING ER IKKE MODERERING AV FØLELSENE

Det er fristende å se litt på litterære skikkelser i denne sam­ menheng. Jeg velger noen som Ibsen har skapt. I skuespil­ let John Gabriel Borkman lar Ibsen sine skikkelser røpe 20-30 negative affekter, blant annet hat, uvilje, misunnelse, havesyke, begjær etter makt over andre og kulde. Det gir bare god mening å nevne et eksakt tall hvis vi avgrenser begrepet «negativ følelse», noe som krever at vi tar stilling til interessante problemer. Kan vi for eksempel regne maktfølelse som en virkelig følelse? Eller er det ganske enkelt en glede utløst ved bevisstheten om eller antagelsen av å ha makt over noe eller noen? Hvis det dreier seg om makt over en jakthunds oppførsel, er det da en negativ følelse? Er maktbegjær en egen følelse, slik som for eksempel skam? Eller vannredsel og klaustrofobi? I filosofisk litteratur, som hos Spinoza, blir de fleste følelser ført tilbake til noen få grunnleggende typer. Når det gjelder John Gabriel Borkman, er det givende å notere seg det store antallet referanser til negative følel­ ser. De dominerer. Ibsen legger vekt på ulike nyanser eller typer. Det gjelder imidlertid ikke de positive følelsene. Her refererer han til kjærlighet, selvfølgelig, men mangfoldet er beskjedent på den positive siden. Hvis jeg skal driste meg til generaliseringer, mener jeg at hovedpersonen, banksjef John Gabriel Borkman og hans frue Gunhild, ser ut til å ha sterkere negative enn positive følelser. De positive følelsene ser derimot ut til å råde i Ella Rentheims liv - de er iallfall av påfallende styrke i sentrale situasjoner. Ibsen skriver på en måte som er egnet til å få leseren til fullt ut å stole på 115

Ellas ærlighet og etisk fullverdige motiver. For hvem er det som tar seg av Gunhild og Borkmans sønn med varmt sinn og hjerte? Ut fra Ibsens og datidens målestokk var John Gabriels svindel og fem års fengselsstraff dypt nedverdig­ ende. Han tapte sine venner, tapte «alt». Men Ellas kjær­ lighet var av en slik art at hun ærlig kunne si og holde fast på at hun ville hjelpe ham alt hun kunne da han kom ut av fengslet: «Tro mig, jeg skulde båret det så gladelig med dig. Skammen, ødelæggelsen, - alt, alt skulde jeg ha’ hjulpet dig at bære -.» Men hun erklærer ham samtidig utvetydig for å være en forbryter: «... din store, forfærdelige forbrydelse . . . Du er en morder! . . . Du har dræbt kærlighedslivet i mig.» Kort sagt, han måtte gi slipp på henne for å sikre seg stillingen som banksjef. Og banksjef var det nødvendig å bli for å få den nødvendige makt til å realisere planene han hadde. Mens en kvinne «kan erstattes av en annen». Mangfoldet av negative følelser som det fortelles om i det aktuelle Ibsen-stykket, står som nevnt i kontrast til de ganske få positive som forekommer. Allikevel er skuespillet godt egnet til bevisstgjøring av nyanser når det gjelder stu­ diet av menneskelige motiver. Ibsen lar sin skikkelse Borkman gå over stokk og stein som pågående grunder. Men det var ikke nødvendig å gjøre ham til kjeltring. En gjennomgå­ else av John Gabriel Borkman kan gjøres til utgangspunkt for øvelser i å skjelne følelser og motiver. Og som inspira­ sjon og trening av fantasien kan vi foreslå varianter til frem­ stillingen Ibsen gir. Det er selvsagt ikke heldig å beundre Ibsen på en måte som hemmer verken våre dagdrømmer eller våre kritiske følelser. Jeg synes selv det er slående at vi kan finne stilen oppstyltet, problemene gammeldagse, noen avsnitt uttværet, andre mangelfulle - spørsmål gått utenom. Modenhet innebærer ikke moderering av følelsene. En sterkt negativ følelse overfor noe i John Gabriel Borkman er mer verdifull som utgangspunkt enn en svak. Utsiktene til å komme videre er langt bedre. Mange mennesker øns­ ker å oppnå en videre modning av egne følelser. Enda mer alminnelig er det kanskje å ønske at andres følelser modnes: «Det var umodent gjort, vi får håpe han vil vise større mod­ enhet i tiden som kommer», «Han har vist større dømme­ kraft i det siste, det henger vel sammen med høyere grad av modenhet». Noen symptomer vi anser som tegn på umod116

enhet, kan opptre i alderdommen. Vi bruker da rimeligvis en annen terminologi, vi sier for eksempel at de er redusert eller viser tegn på senilitet. «Modenhet» er et plussord. Vi må spørre oss om hvilke normer og verdiprioriteringer som direkte ligger i det. Hvor dypt ned i vår rekke av premisser og konklusjoner går vi når vi bedømmer noe som modent eller umodent? Økt bevisst­ het om, og oversikt over, ens følelsesliv er et tegn på økende følelsesmodning. Algazel, en fremragende arabisk filosof, sier: «Mennesket har aldri bare ett motiv.» Han kommen­ terer tendensen til hastige svar på spørsmål om egne moti­ ver, særlig når en handling volder ubehag hos andre: «Mitt motiv var bare det ene å gjøre noe godt for henne, men så gikk det galt». Modenhet innebærer innsikt - «innføling» i egne følelser i praktiske situasjoner. Da må man kunne få dem litt på avstand. Se dem utenfra, iallfall prøve å spille en nøytral betrakters rolle: «Hvordan ville jeg bedømme min handling hvis den ikke nettopp var min egen?» Slik må vi veksle mellom å være deltager og å være tilskuer.

UMODENHET KAN VÆRE SJARMERENDE

La oss ta som eksempel to-tre gode venner, knapt 20 år gamle, som besluttet seg for å dra til Østen for å finne spor etter den avskyelige snømann. En svært umoden avgjørelse, mente noen. For det første ville de sannsynligvis ikke få adgang til områdene der det finnes særlig mange beretnin­ ger om et slikt vesen, for det andre var det jo temmelig opplagt for de fleste at det dreier seg om myter. For det tredje var en slik ekspedisjon meget tidkrevende. Studiene ville bli satt tilbake flere måneder. For det fjerde var bud­ sjettet så trangt at de ville måtte overnatte under kummer­ lige forhold, og det ville gjøre reisen full av lidelser og fare for sykdom. «Dere vet ikke hva dere gjør,» ble det sagt. Sjarmerende umodenhet, sier jeg. Som delaktig i saken - i egenskap av å være bestefar til en av dem som skulle reise - støttet jeg planen og kalte den til og med fornuftig, usedvanlig fornuftig. Ett av hoved­ poengene mine var min norm om å utnytte så godt som mulig de særlige evner som karakteriserer den alderen man til enhver tid er i. Hypotesen min er at når man er 20 år 117

i Norge eller i lignende samfunn, er behovet for komfort minimalt. Kanskje noe større enn når man er 15, men helt avgjort mye mindre enn når man er 25, for ikke å snakke om 30-årsalderen. En fornuftig norm må derfor bli: Benytt deg av dine minimale krav til å foreta deg ting som ikke kan komme på tale når kravene øker! En annen hypotese kom for min del også i betraktning: Fantasifulle og ville ideer har større slagkraft når en er 20 år gammel enn senere, og skuffelsen over at noe klikker, er mindre. Kritikk av typen «Du burde jo ha skjønt at . . .», «Dine beregninger måtte jo slå feil», biter ikke slik som de gjør litt senere i livet. Kon­ klusjonen min var at å lete etter den avskyelige snømann er en forholdsvis vill og fantasifull idé med stor følelses­ messig appell. Planen er fornuftig! Motstanderne er sna­ rere snusfornuftige, de baserer seg på det jeg karakteriserer som lommeruskrasjonalitet. Selv om det ikke lyktes å treffe på et eneste fotspor av den usedvanlige typen som en stor «snømann» sannsynligvis etterlater seg, var ekspedisjonen etter min mening meget vellykket. Vi kan ikke utrette noen ting uten en sterk (men ikke nødvendigvis intens) følelsesladning. Vi snakker om slite­ sterke følelser! «Tøffe gutter» prater ikke om følelser og lar seg ikke lede av fantasien. Dette er blitt litt annerledes i vår tid. A være glad i fjellet, for eksempel, var tidligere ikke et emne man burde sette ord på og utdype. Hos mange går det følelsesmessige forholdet til fjellet gjennom mange faser og stadier. En interessant variabel er forskjellen mellom å dra til fjells i ferien og å føle at man må til fjells. Hva symboli­ serer fjellet i slike tilfeller? Det er klart det har å gjøre med grunnleggende premisser for det gode liv. Nøyaktig hvilke følelser mobiliseres? Følelsen av ikke å bli presset av noe. I Bygde-Norge har fjellet bydd på en mulighet til å komme unna stadig å bli lagt merke til, hele tiden å måtte holde seg til bygdas normer. På fjellet opplever man på den posi­ tive siden følelsen av frihet, albuerom og å bli stilt over­ for utfordringer som en har utmerkede sjanser til å innfri. A være til fjells betyr ikke nødvendigvis å mestre stormer og utfordre ville stup. Fjellet er stort, men ondsinnet er det ikke i noen kultur. Alt dette gjør at mange av oss mer enn noe annet lengter til fjellet. En betingelse for å virkeliggjøre det enkelte menneskets og samfunnets høyeste mål er i dag en økt forståelse av n8

modningsprosessene i følelseslivet. Forvandlingen av nega­ tive (passive) følelser til positive (aktive) følelser blir klart vanskeligere for den som har en pessimistisk grunnhold­ ning overfor den menneskelige eksistens generelt, og også når det gjelder det å løse problemer knyttet til krig, nød og økologi. Det er holdninger som kommer til uttrykk i utsagn som «Det nytter jo ikke» eller «Det er bare i krig at folk spør om hvilken innsats som trengs for å nå målet. I alle andre forhold spørres det bare hva det er passende å ofre». Pessimisme av dette slaget er ikke forenlig med Spinozas syn på menneskets natur. Det er plass til ulike oppfatninger om hvilken effekt den høyt overdrevne konsumstilen har på våre modningsprosesser. Forbruksmentaliteten legger opp til at vi trenger svært mye stimulering utenfra, ting vi ikke kan hente fra våre egne, indre ressurser. De stadig nye tilbudene vi blir overøst med fra markedskreftene, det ene mer oppsikts­ vekkende enn det andre, kan virke distraherende. Også menneskers forhold til ratios stemme kan bli forstyrret av forbrukermentaliteten. Det er noe som kalles «novofili» - å verdsette det nye fordi det er nytt. Mange menneskers innstilling er at det må være helt up to date, det du kler deg i, hva du gjør, hva du foretrekker, hva du er glad i. Kast det gamle du har! Kjøp det nyeste! Et nyansert syn er på sin plass også her. Det kan være nye varer og tjenester som er egnet til å modne oss følelsesmessig. Dyre informasjonsteknologiske innret­ ninger kan få barn under og over ti år til å leve seg inn i fjerne kulturer, lære om fredsproblemer, fattigdomsspørsmål og den økologiske krisen. Mulighetene for å modnes ved hjelp av kostbare og sterkt markedsførte varer og tje­ nester er til stede. Men å skulle veie mot hverandre de markedstilbudene som hindrer modningen, de som er nøytrale, og de som virker positivt på modningen, fører rimeligvis til mye uenighet og usikkerhet. En modning i følelseslivet innebærer at vi gir de grunn­ leggende verdiene større plass i tilværelsen. I denne sam­ menheng finner vi at noen verdier er viktigere for oss enn andre, for eksempel at familie og venner teller mer for oss enn en yrkeskarriere. Vi blir mer bevisst våre verdiprioriteringer. Det avgjørende er at vi lever et liv som vi innerst inne vil leve, noe som gir vårt eget liv mening og innhold.

119

Her kommer «kjenn deg selv»-normen inn med full tyngde. Uansett hva som har hendt deg, det er én vei som er din. Som menneske er du en vidunderlig skapning som det har tatt millioner av år å forme. Og så lenge du lever, har du tilsvarende ubegrensede muligheter. Jeg tror mange mennesker føler at de arbeider med ting som ikke bidrar til et meningsfullt liv i det store og hele for dem selv eller for samfunnet. Mange vil egentlig arbeide med produkter eller prosesser som de tror folk egentlig trenger, de vil gjøre noe som vokser ut av det hele mennes­ ket. Da vil man føle seg gladere, og når man føler glede vil man gjerne gjøre mer av det samme. Den følelsen har ingen grenser når den kommer fra noe inne i en. A være sam­ men med andre følelsesmodne mennesker styrker ens egen modning. o

VAKRE OG FØLELSESMODNE HANDLINGER

Et begrepsskille som jeg fant i et skrift av Immanuel Kant (1724-1804) fra hans ungdom, er nyttig når vi skal vur­ dere modenhet i følelseslivet: forskjellen mellom moralske handlinger og vakre handlinger. Kant heller i retning av å mene at en handling er en moralsk handling hvis og bare hvis den utelukkende er motivert ut fra respekten for en etisk grunnlov. En slik etisk grunnlov kan kanskje formu­ leres på dette viset: Du skal ikke handle på en måte som du ikke kan godta at også alle andre kunne handle på. Enkelte synes det er ubehagelig å lese «ikke» to ganger i samme setning, men etikk handler (heldigvis?) stort sett om få ting du ikke bør gjøre, og sier mer om hva som blir fulgt av alle. Her er en variant av den etiske grunnloven uten «ikke»: Du skal handle slik du vil at alle skal følge din regel for hand­ ling. Dette passer sammen med den universelle normen vi omtalte tidligere, at vi bør innrette vårt liv på en måte som forutsetter at andre også kan leve som oss, om de måtte ønske det. Hvis man til dels eller helt er motivert av en naturlig til­ bøyelighet til å utføre en handling, er den ikke moralsk. Den er moralsk irrelevant. Men den er en vakker handling hvis den er i overensstemmelse med den moralske grunn­ 120

lovens påbud. Plikt uten medfølelse går ikke. Ved medfø­ lelse er det ikke snakk om hvorvidt man bør gjøre sånn og slik, men man føler at man rett og slett må gjøre det ut fra en naturlig tilbøyelighet. Skjønne eller vakre handlinger byg­ ger på en motivasjon til å gjøre det man kjenner at man har lyst til å gjøre. Dette er noe som er sterkere og mer konstant enn motivasjonen til å gjøre det man får ordre om å gjøre. Det gjelder selv om det er bare pliktfølelse som beordrer en. Jeg tror vi i høyere grad enn før må prøve å kombinere vern av naturen med menneskenes naturlige tilbøyelighe­ ter. Vi må forsøke å la folk erfare situasjoner som kan være med på å utvikle deres naturvennlige tilbøyeligheter. Men unngå moralisering! Jeg glemmer forresten lett at jeg bru­ ker dette ordet i en negativ betydning: på en unødvendig måte å påpeke brudd på det du selv regner for å være rik­ tig. I Norge ligger alt til rette for sløsing. A leve økologisk bærekraftig i et samfunn som vårt krever kanskje ikke at man er eneboer, men i alle fall at man er en sosial avviker av en sjelden type! Vil man prøve å få andre med på lignende liv, er nok moralisering over det livet disse andre fører her og nå, mindre effektivt enn å prøve å gi konstruktiv vei­ ledning og å peke på følgene av hvordan de lever. Det føles som en lettelse når man etter hvert ganske enkelt får lyst til å oppføre seg på måter som verner naturen. Da føler vi at vi utfolder oss helt fritt, vi føler oss ikke hindret av regler som kommer utenfra. Vi gjør noe moralsk riktig ut fra en naturlig tilskyndelse, rett og slett. Da har vi å gjøre med det som Kant kaller «vakre handlinger». Den grunnleggende betydning som overgangen fra moralske til vakre handlinger har, viser seg i manges opp­ vekst. Jeg var en heldiggris som fikk vokse opp i et miljø hvor nasking og mange lignende handlinger var utenkelig. Vi følte overhodet ingen fristelse. Falt en deilig konfekt ned fra hyllen i butikken, ble den tatt opp og lagt tilbake, eller levert til ekspeditøren. Helt automatisk. Visse normer var internalisert i oss, ble en del av oss selv. Når man fristes, men likevel følger den moralske lov, skjer det en bitte liten kamp med en selv - eller en meget merkbar konflikt mel­ lom moral og naturlige innskytelser. Hvis man ikke faller for fristelsen, kan man innkassere en moralsk seier og få en god følelse. Hvis man handler skjønt, er i utgangspunk­ IZI

tet den gode følelsen inkludert. Agnes: «Jeg vant, men det holdt hardt. Jeg er glad for at jeg greide det! Jeg hand­ let moralsk!» Bernt: «Ja, jeg gikk glipp av den gleden du hadde. Men jeg sa til meg selv ’Nå handlet du vakkert! Nå handlet du skjønt!’ Virkelig å kunne si til seg selv i fullt alvor: ’Nå handlet du vakkert’ - det er for meg stort nok. Tenk det, vakkert.» Min tese på dette punktet er at det er mer nødvendig og utbytterikt å fremme en politikk som gjør at folk oftere kan si til seg selv «Nå handlet jeg vakkert» enn at de kan si «Nå handlet jeg slik plikten tilsier».

MEDFØLELSEN MED ANDRE - OG GRENSENE FOR DEN

Jeg selv fikk utviklet et grunnlag for å se medfølelse som en viktig menneskelig egenskap en gang da jeg daglig på nært hold fikk anledning til å observere sjelelig lidelse av ekstrem og rystende art. Det var på den urolige avdelingen ved en psykiatrisk klinikk i Wien i 1935. Min psykoana­ lytiker ville absolutt at jeg skulle fullføre utdannelsen som analytiker, og da måtte jeg ha en viss praksis i psykiatri. Han overtalte klinikkens direktør til å la meg få gjøre mine studier når som helst, dag eller natt. Jeg vil fortelle om en av mine pasienter. Hun led av for­ ferdelige angstanfall. To ganger hadde hun hoppet i Donau, men dessverre, sa hun, var hun blitt fisket opp ved begge anledninger. Da jeg først møtte henne, var hun helt klar og uten angst. Men hun visste at det fryktelige angstanfallet snart ville komme. De hadde forsøkt alt, fortalte hun, for å helbrede henne utenfor klinikken. Som forutsagt av henne selv, kom virkelig det grusomme angstanfallet. Skri­ kene kunne høres lange veier. Beroligende midler? Østerrikes økonomiske krise gjorde at det bare var nok til én dose sent om kvelden - og vesentlig for å beskytte de overarbeidede og nervøse sykepleierskene. Da jeg satte meg ved siden av henne, lå hun i tvangstrøye for å unngå at hun prøvde å gjøre ende på seg selv. Bare én setning greide hun å si: «Nå er jeg virkelig gal». Tilstanden varte i flere måneder, men hun visste at anfallene ville ende utpå våren. Om høsten, når hun plutselig fikk sitt årlige illebefinnende, fikk hun 122

samtidig den rare innskytelsen å ville se en bestemt venn­ inne, kanskje fordi hun visste at hun ville rase ned i sitt angsthelvete igjen ikke mange ukene etterpå. «Da vil jeg hoppe i Donau en natt», sa hun og trøstet seg med at hun da endelig ville lykkes i å slutte å leve. Jeg håpet på hennes vegne at det skulle lykkes, men jeg forlot Østerrike før hun gjorde sitt neste forsøk. Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne. Man kan nok ta skade av slike opplevelser som jeg hadde ved klinikken i Wien som 22-åring. Jeg har ofte drømmer og tanker om det jeg var vitne til der. I Oslo mer enn 60 år etter dette, kom jeg til å ergre meg alvorlig over personer som sa at det er så vanskelig å finne noe virkelig meningsfullt å gjøre. I et foredrag i Studentersamfunnet sa jeg noe slikt som «Sett deg ved siden av en som er i vill, uutholdelig angst. Dét betyr mer enn å redde 1000 mennesker fra en mindre plage». Nå finnes det nok av beroligende midler tilgjengelig i Norge, men i en del andre land er nok situasjonen slik som den var i Østerrike i 1935. Her er det kanskje på sin plass å forsvare dem som alvorlig ser mørkt på sine egne og menneskehetens vilkår, og som nærer sterke følelser av fortvilelse, av oppgitthet og av å være en fremmed i kosmos og livet (jf. forfatteren Pår Lagerkvist). Jeg mener «å forsvare dem» i den forstand at deres standpunkter ikke generelt fortjener betegnelsene hovmodige og pessimistiske. Aktivt å hindre at et menneske tar sitt liv, kan i mange situasjoner være et uforsvarlig inn­ grep i medmenneskets frihet og en underkjennelse av deres verdighet. «I dag må vi oppsøke henne,» sa min venn i Wien. «Hun vil ta sitt liv på søndag ved å kaste seg utfor et stup.» Vi prøvde alt for å få henne fra det, men hun forandret ikke sin beslutning og ba oss inntrengende om ikke å bli med henne på hennes siste tur. Vi adlød. Filosofen Arthur Schopenhauer er en av de tenkere i Ves­ ten som klarest har påpekt forskjellene mellom det overvel­ dende og vidunderlige fenomen livet er på den ene siden, og det å være levende på den andre. For titusener av mennes­ ker er det totalt meningsløst å fortsette å være levende. Men vår kultur har ikke noen sterk tradisjon som lett tillater frivillig avslutning på livet. La oss vende tilbake til medfølelsen. Det er kanskje litt 12.3

brutalt, men jeg tror det er nyttig å prøve å skjelne det vi kan kalle aktiv medfølelse fra passiv medfølelse. Jeg tror det er mulig å ha en sterk medfølelse uten å foreta seg noe for å utfolde den. Hvis man kan hjelpe trengende direkte uten noe slags arbeid eller forberedelse, er passivitet meget påfallende og vanskelig å forklare. I områder med nød hvor man vasser i lik og døende mennesker, er man nødt ti] å begrense seg. Men det er ikke uvanlig å treffe mennesker som klart lider av å tenke på den grusomme nøden, men som likevel ikke gjør noe for å begrense den. Det må vi kunne kalle passiv medfølelse. Men så finnes det også men­ nesker som så vidt man skjønner ikke har noe særlig med­ følelse, men bruker det lille de har, til å hjelpe, for eksempel gjennom små pengebidrag.

FØLELSESMODNING GJENNOM KONFLIKTER

Under intense konflikter i skolen eller i samfunnet gene­ relt, vil jeg påstå, blir modenhetsforskjeller særlig tydelige. Virkningene av ulikhetene blir da mer dramatiske. Okku­ pasjonstiden og landssvikoppgjøret er, slik jeg ser det, egnet til å belyse påstanden min. Den 9. april 1940 reagerte folk meget forskjellig på den tyske invasjonen. En mann ble rasende over at tyskerne overfalt oss, og samlet dynamitt med tanke på å sprenge i luften husene der de tyske lederne sannsynligvis hadde sine møter. Til alt hell var det noen som stagget ham. De som senere hørte rykter om denne planen, syntes kanskje at den var modig og uttrykte en særlig sterk patriotisme. De som forberedte seg på en vel gjennomtenkt, velorganisert motstand mot okkupanten, syntes dynamittplanen var en ekstremt umoden reaksjon. Andre i Oslo-området reagerte også øyeblikkelig og øns­ ket å bekjempe okkupasjonsmakten med våpen. De ga seg i vei gjennom den ennå uokkuperte Nordmarka for å finne frem til norske militære enheter og våpenlagre. De hadde gode forsetter, men var av og til litt umodne som krigere. Enkelte tyske offiserer (som sannsynligvis var uten sym­ pati for Hitler) syntes det var umodent når nordmenn med Krag Jørgensen-gevær gikk til angrep på en svær tysk tank. 12-4

Det hendte at en tysker stakk hodet opp av tanken og påpekte det umulige i foretagendet. Det var for øvrig viktig å komme i uniform for dem som gjorde militær motstand. Hvis man som sivil griper til våpen overfor en okkupasjons­ makt, er man det som i internasjonal rett kalles franc tireur. Ifølge Genévekonvensjonen kan man regne med straks å bli skutt av den regulært krigførende makt hvis man blir fanget i sivil. Hva så med meglerrollen i små og store konflikter? Vi må være åpne for den mulighet at noen mennesker har vesent­ lig større evner til å være meglere enn andre. De kan opp­ tre på måter som er akseptable for alle parter. De stridende får et klart inntrykk av at meglerne står like sterkt til tje­ neste for begge parter. Dertil kreves det stor modenhet. De leter frem løsninger på en konflikt eller prøve å dempe dens unødvendig sterke uttrykksformer. Hvilke kompromisser gir muligheter? Vellykkede meglingsprosesser er egnet til å omforme følelsene i retning av de positive. Men forkjem­ perne for en god sak kan jo avvise enhver form for megling, og da er det for meg et vesentlig spørsmål om en voldelig kamp kan fortsette ved hjelp av «militant» ikkevold, Gandhis satyagraha. I motsetning til pasifister søker tilhengere av satyagraha konfliktens sentrum. De prøver å overbevise motstanderen om egen troverdighet og innsikt i motstan­ dernes synspunkt. Kompromisser kan gjerne inngås når det gjelder mindre viktige aspekter av en konflikt, men ikke i det prinsipielle. «Jeg er en kompromissenes mann,» sa Gandhi. Ingen anses som fiender, alle som potensielle ven­ ner. Dette var forenlig med at en venn kan sette en venn i fengsel. Kjent er tilfellet da Gandhi ble satt i fengsel og selv lagde et par tøfler som han sendte ham som hadde satt ham i fengsel, general Smuts. Gandhis militante ikkevold er en i høyeste grad aktiv form for ikkevold. Gjennomslagskraften dens er stor, og den krever at man er betydelig fysisk og sje­ lelig uforferdet. Men det er vel neppe realistisk å vente seg at det i en konflikt skal skje en helomvending fra utpreget gjensidig negativitet til utpregede positive holdninger hos de stridende partene. Og spesielt ikke i større konflikter av den type Gandhi arbeidet med. Spørsmålet er heller i hvor høy grad personlige motsetninger og saklige misforståelser kan fjernes og konflikter dempes. Det Gandhi bidro til og ennå bidrar til, er kjent for de 125

fleste. I USA foregår det for tiden en diskusjon om hvem som bør utpekes til man of the century - ikke bare den vanlige man of the year. Gandhi er en kandidat. Dét kan virke paradoksalt i våpnenes og krigenes fremste århundre i historien. Men selv de fleste som er aktive for å hindre nedrustning i for eksempel Vesten og Japan, mener vel at den form for aktiv, «militant» ikkevold som Gandhi står for, viser veien på meget lang sikt. Særlig blant høytstående militære er det klart at vi må lete etter et stadig bedre grunn­ lag for aktiv ikkevold. Militære i Tyskland og Sverige har uttalt seg i den retning. Men pasifisme og passivitet duger ikke. Som Gandhi sier, må vi søke konfliktenes sentrum: være med, men uten våpen. Tilbake til mer «ordinære» konflikter innen en nasjon. Alta-konflikten er et godt eksempel på forsøk på Gandhiinspirert kommunikasjon og forsøk på følelsesmodning i en intens, følelsesladet konflikt. Som demonstranter prøvde vi aktivt og bevisst å holde oss til Gandhis normer. De som var for utbygging, blant dem mange gårdbrukere, var forståe­ lig nok rasende på demonstrantene, som lå i leir og sperret for veien som skulle bygges til den foreslåtte demningen. I denne sammenheng er det viktig at Gandhis lære om et «konstruktivt program» ble gjort kjent blant aktivistene. Et slikt program innebærer at når man går direkte inn for noe som andre oppfatter som urettferdig eller skadelig for dem, sørger man for å ha et handlingsprogram som på en overbevisende måte gir uttrykk for velvilje og hjelp til dem som blir rammet eller mener de blir rammet av konflikten. Når en sint og oppbrakt gårdbruker nærmet seg, var det i Alta parole for oss straks å invitere ham på kaffe. Norsk mentalitet er slik at det er vanskelig å avslå et slikt tilbud. Så spurte vi hvordan det gikk med arbeidet hans, om det var noe de demonstrerende kunne hjelpe med, for eksem­ pel reparere gjerder eller lignende. Når det så ble debatt, prøvde man å etterleve de seks normene for saklighet som vi har gått gjennom tidligere.

126

Å BLI PÅVIRKET AV SITT MILJØ

Det skal mye til for å observere mennesker i dyp nød og smerte uten å oppleve medfølelse og spontan vilje til å gjøre noe for dem. Det skal mye til for å slå og sparke og skjelle ut mennesker som ikke har gjort noe fryktelig mot en selv. Men i alderen 15 til 25 år må man regne med at personer er ustabile i forhold til ytre påvirkning og følgelig kan mangle en del av den sjelsstyrken de fleste utvikler senere. Det viste seg under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig at en del norske menn var villig til å mishandle eller å torturere «landsmenn», under visse indre og ytre betingelser. De som mishandlet en person, snakket gjerne om handlingen sin som å gi juling eller å jule opp. De var etter min mening berettiget til å skjelne det de gjorde fra tortur. Sosiologen Nils Christie var den eneste i Norge som straks etter frigjøringen gjorde grusomhetene under okkupasjonen til tema for samfunnsvitenskapelige studier. Blant annet undersøkte han norske fangevokteres opptreden overfor russiske krigsfanger som den tyske okkupasjonsmakten samlet i leirer i Nord-Norge. Denne maktens håndlangere behandlet fangene brutalt - umen­ neskelig. De forsøkte å få nordmenn som var villig til å være fangevoktere til også å opptre brutalt. Hovedpoenget var å få dem til å se på fangene som «dyr», ikke som med­ mennesker i nød. Det er interessant for vårt tema at nord­ menn i moden alder ikke lot seg påvirke, men at en del av de ganske unge ble påvirket til å bli brutale. Det er først fra og med tyveårene at det skjer en langsom, normal modning av menneskers hele følelsesregister. Hvis vi sier at de ganske unge norske fangevokterne var følelses­ messig umodne, hva legger vi i det? Det mest nærliggende er kanskje å si noe slikt som at de ble uhyre lett påvirket av det miljøet de kom i. Når de ble presset av tyskerne, kunne de dermed gå gjennom dyptliggende endringer følelsesmes­ sig sett, i retning av å godta brutalitet. Noen av de ivrigste torturistene var tilsynelatende helt normale mennesker. Det var en uforglemmelig opplevelse å være vitne til at et dusin helt unge studenter vokste i sitt arbeid på «Konto­ ret for savnede norske fanger» like etter at andre verdens­ krig var over. De arbeidet med å oppklare hvor det ble av savnede fanger - fanger som man hadde antatt var i kon127

sentrasjonsleirene, men som viste seg ikke å være der ved frigjøringen. Studentene ble satt til å forhøre torturister og andre som måtte vite noe om og hvordan de savnede døde. Dette var følelsesmessig uhyre krevende for forhørerne og selvsagt også de forhørte. Mange av de savnede var jo torturert til de døde. Men studentene hadde en ansvars­ full, profesjonell innstilling som var totalt overraskende, også for sjefer i politiet som de selvsagt fikk med å gjøre. Jeg vil si at de vokste i følelsesmessig modenhet gjennom et intenst og følelsesmessig uhyre krevende arbeid. Unge menneskers evne til å la seg påvirke ble her altså utnyttet i et arbeid som normalt er forbeholdt spesielt utdannede, voksne mennesker. Når man kommer fra en sammenheng til en annen eller fra en kultur til en annen, kan vurderingen av hvor modne enkeltindividers følelser er, tilsynelatende bli helt vilkårlig. Det er nødvendig for oss å spørre om en normerende etikk bare har relativ gyldighet - i forhold til ett samfunn eller én kultur, for eksempel, eller om vi kan snakke om en sam­ funnsmessig ikke-relativ etikk, det vil si: om det er riktig av oss å snakke om absolutte verdier og verdivurderinger. Jeg forkaster selv teoriene om total relativisme. Nettopp nazismen på sitt verste hører til de fenomener som utløser fullstendig entydige følelser om at noe er uetisk - punk­ tum. Det er etter min mening uholdbart å si at det forkas­ telige ved en viss oppførsel er relativt ut fra samfunn og kultur. Nøyaktig hvor grensene går, er diskutabelt, men i dette århundret har særlig nazisme og fascisme gjort mye relativisme uakseptabel. Det er viktig å skjelne mellom etisk relativisme og etisk relasjonisme. Det siste går ut på at etiske forskrifter varie­ rer etter hvilken tid og hvilket samfunn man befinner seg i. Men bare å beskrive disse forskjellene, slik det for eksem­ pel skjer i sosialantropologien, tillater oss ikke å trekke den konklusjon at variasjonene som viser seg, er likeverdige. Avgjørelse i normative spørsmål er uavhengig av likheter og ulikheter. Vi kan ikke legitimt slutte fra hvordan noe er, til hvordan noe bør være. Det finnes selvsagt områder der det ikke er riktig å komme med dommen «ubetinget uetisk!», ofte på grunn av de kulturelle forskjellene. Sett fra de vestlige demokratiets rådende standpunkt, undertrykkes kvinner i store deler av iz8

den tredje verden. Det synet slutter jeg meg til. Men jeg mener også at det bør være strenge regler for måter man går frem på hvis man som utenforstående vil prøve å påvirke og skape endring. Ved bedømmelsen «ubetinget etisk for­ kastelig» spiller negative følelser i form av gru, avsky og forferdelse selvsagt en rolle. Her inntar jeg et gandhistisk synspunkt slik det må brukes for eksempel i omgang med torturister: ubetinget og absolutt forkastelse av handlin­ gene uten forkastelse av personen. Det kan fremstå som en forpliktelse å oppsøke vedkommende og innlede gandhis­ tisk kommunikasjon. Gandhi ønsker trening i ikkevoldelig opptreden i sentrum av grusomme konflikter. Risikoen for å bli utsatt for vold er der, men erfaringen viser at kropps­ språk og holdninger som bare uttrykker positive følelser, i mange tilfeller avvæpner der det for utenforstående virker håpløst. Hvis i alle fall ti prosent av heltene i en voldsfilm vant ved hjelp av ikkevold, tror jeg det vil være av betyd­ ning for unge menneskers følelsesmessige modning - og hvilken retning den tar. Hvordan kan så følelsesmodning i konflikter og i kon­ fliktløsning bli fremmet? Her er det nærliggende for meg å gjengi noen erfaringer i forhold til universitetets rolle. I en konfliktsituasjon kan man si: «Hvordan bedømmer du situasjonen?» Er forholdene slik at vi bør gjøre A fremfor B? Har vi så liten tid til rådighet at vi bør gjøre B fremfor A? Hvilke typer fakta er relevante ut fra et sett av normer? Eller ut fra et sett vurderinger? Det er luksus å lære løsrevne fakta. Ved universitetene legges det for mye vekt på innlæring av faktiske forhold og for liten vekt på hva som følger av vurderinger ut fra et sett av antagelser om faktiske for­ hold. I de aller fleste stillinger som en universitetsutdan­ nelse kvalifiserer til, har spørsmålene man stilles overfor en dobbeltkarakter: en faktaside og en normativ side. Stort sett er modenhet en relevant egenskap når det gjelder vur­ deringer. Historiestudiet gir studentene mange glimrende anledninger til å bedømme historiske personers beslutnin­ ger og handlinger, og til å bedømme deres egne forsøk på å rettferdiggjøre sine handlinger. Historiefaget gir også god anledning til å fabulere over hva som for eksempel hadde skjedd hvis Napoleon hadde vunnet slaget ved Waterloo.

129

KAPITTEL 7

MAN KAN BARE LÆRE DET MAN FØLER NOE FOR

I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en peda­ gogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fan­ tasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopp­ legg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elever og studenter av og til får konsentrere seg om noe de gløder for.

I Norge har vi spesielle forpliktelser til å legge til rette for en oppdragelse og utdannelse som kommer følelsesmodningen til gode. Hvorfor? Fordi vi har stor materiell rikdom på grunn av naturressursene, og fordi vi mangler sterke, brennbare politiske kontroverser. Vi har usedvanlig gode sjanser til å spørre hva vi vil med livene våre. Vi kan følge impulser og dyrke verdier som de aller fleste mennesker i verden kan drømme om. Og vi har faktisk råd til å si til skoleelever og studenter: «Hvis det er noe dere er spesielt engasjert i eller synes er fengslende, kan dere konsentrere dere om akkurat det stoffet og kutte ut mye annet.» Mange barn synes det er moro å høre om dinosaurene. Men de blir også gjerne interessert i at disse dyrene levde for så forferdelig lenge siden - og dermed blir de kan hende fascinert av menneskets fjerne fortid også. Pedagogisk kan en lærer utnytte dinosauremnet til å belyse forholdet mel­ lom rovdyr og offer generelt, og kanskje kan dette igjen overføres til samfunnsspørsmål som bruk og misbruk av 130

makt og vold. Forslaget er ment fra min side som et inn­ spill til hvordan vi kan innføre flere antatt modnende spørs­ målsstillinger i skolen. Det vi trenger, er en slags følelsenes pedagogikk. Denne pedagogikken må dreie seg om å dyrke og utdype de få, men viktige emnene barn og studenter er interessert i. I Norge har vi muligheten til å endre den læringsprosess mennesker befinner seg i fra de er omtrent 6 år til de er 20. Vi kan endre den fra å være hovedsake­ lig kunnskapsrettet til å bli følelsesrettet også. Brennende engasjement og modenhetsutvikling bør bli mer sentrale mål for de unge.

MODEN I NOE, UMODEN I NOE ANNET

Hvis foreldre skulle kunne bli hva de var før i tiden, ville de måtte ta adskillige måneders «etterutdannelse» om sam­ funnsendringer og ungdomskultur i dag. A være ungdom i dag er helt forskjellig fra for noen tiår siden. Forbruks­ press for tenåringer var et mer ukjent begrep da. Markedet for barns og unges klær og utstyr er fortsatt stadig økende i dag. Det er en markedsfaktor som er relativt viktig for den økonomiske veksten i et samfunn. Foreldre og lærere må sette seg inn i dette og selvsagt kjenne til verdiprioriteringene innen ungdomsgrupper. For å si det kort: Foreldre og lærere må forstå både det ungdom forakter og det de er positivt interessert i, hvis de virkelig ønsker å kjenne og påvirke den verden de unge lever i. Det dreier seg ofte om saker som er følelsesladde på en grunnleggende måte. La oss si at en kontrollør dukker opp på trikken, og ten­ åringen Aksel, som ikke har billett, står i fare for å bli tatt. Men vennen Bernt skynder seg å gi ham sin billett. Han mener nemlig at han selv er bedre rustet til å ta støyten. Det er svært modent gjort. Men allerede neste dag sniker Bernt selv på trikken. Det er sosialt umodent, siden han unndrar seg en klar forpliktelse. Kanskje er han offer for et umodent smarthetsideal som finnes i samfunnet i dag. Umodenhet i noe og modenhet i noe annet kan gå intimt sammen hos ungdom. At de henger fast i gruppemoral, er kanskje den viktigste årsaken til forsinket følelsesmodning blant mange unge. Det er mye å forlange at foreldre i dag skal kunne hjelpe barn som er eldre enn syv år gamle i deres følelsesi3 i

messige modningsprosess. Men det er samtidig med rette vi forlanger det. Det er ansvarsfullt å sette barn til verden. Etter at jeg har sagt såpass klare ting om hvor viktig det er å forstå dagens ungdom, vil noen kanskje reagere pa at jeg hopper mer enn 300 år tilbake for å finne stoff for tan­ ken, men jeg gjør det likevel. Spinoza peker klart og tyde­ lig på sin egen tids feilaktige oppdragelse. Hvis oppveksten var vesentlig bedre, kunne langt flere følge ratios anvisnin­ ger og dermed nå frem til høyere grad av frihet i sine egne liv. Han mente at oppdragelsen på hans tid var preget av falsk religiøsitet og bruk av frykt som styringsmiddel. Og frykt er en passiv, negativ affekt som appellerer til følelsen av maktesløshet og hjelpeløshet. Greier foreldre og lærere derimot å utvikle vennskapsfølelser, er veien videre klar: De som vokser opp, får bedre vilkår for å slutte seg sammen i mer og mer omfattende vennekretser. Slike vennekretser utgjør selve grunnlaget og startpunktet for frie menneskers samfunn. Det er mulig at Spinoza mener at hvis foreldre er slaver av passive følelser, vil de uunngåelig bruke negative midler i oppdragelsen, for eksempel straff, hån, sinne, autoritære regler. Det må selv­ sagt settes grenser, og barn trenger autoriteter, men positive autoriteter. Som vi så, blir det skapt en ond sirkel. Ufrie foreldre skaper ufrie barn, ufrie barn vokser opp og blir ufrie foreldre. Det samme gjelder for lærere. Optimismen hos Spinoza ligger i at selve den menneskelige natur er på vennskapelighetens side. Utfoldelsen av menneskelighet og medmenneskelighet gir glede, og dette må i det lange løp kunne komme oppdragelsen til gode. Et eksempel på hvordan utfoldelsen av menneskelighet kan fremmes, er naturfølelsen, som jeg har vært inne på tidligere. Oftest kommer forholdet til naturen inn allerede i barndommen som noe helt sentralt for mange. En del barn er så heldige å ha foreldre og lærere som viser dem hvor glade de er i naturen, kanskje uten ord, men ved holdninger og kroppsspråk som får barn til å se og fantasere. De begyn­ ner kanskje å imitere de voksnes måte å gå varsomt på, blir glade i å ligge i gresset og iaktta skyenes bevegelse, og more seg over hvordan månen leker gjemsel bak skyene. Hvis for­ eldrene godtar og støtter opp om slikt, skal det mye til for at barn ikke utvikler sterke positive følelser for naturen og alle vesener de oppfatter som levende. Ratios stemme forr32

kynner generøsitet og sjelsstyrke, og styrker dermed alle de andre positive egenskapene, også overfor andre medskap­ ninger. Her har utdannelsessystemet en stor oppgave foran seg.

UTDANNELSE OG INNDANNELSE

Det som etter min mening kjennetegner utdannelsen i sko­ ler og universiteter i den vestlige verden i dag nar vi sam­ menligner den med utdannelsen i tidligere tider, er følgende: Vekten på kunnskap mer enn på kjennskap, på abstrakte emner mer enn på konkrete, og dessuten veksten i emnemangfold og volum. I dag settes objektiv eller liksom-objektiv kunnskap i sentrum. Det er derfor folk klager over objektivitet i betyd­ ningen at medmennesker blir objekter for konkurranse og forskning utenfra snarere enn innenfra, fra seg selv. Med­ menneskelighet og medfølelse er følelser som da blir under­ ordnet. Det vellykkede mennesket er det som får betydning, gjør lykke, blir velstående, blir flinkere enn de fleste. Dette er faren ved kunnskapssamfunnet. Vi regner med rette med at utviklingen av et menneskes intellekt er en langvarig affære. Skolegang og utdannelse fra forskole til avgangseksamener ved universitetene er pre­ get av dette. Altså vurderer vi utdanning som et fellesgode, og derfor har langvarig utdanning av samfunnsmedlem­ mene en relativt viktig plass på statsbudsjettet. Men sam­ tidig som det er viktig å vinne mer kunnskap, bør fokuset være mer på «morostoff» og «kosestoff», preget av posi­ tive følelser. Både i teori og i oppgavevalg finnes slikt stoff for eksempel i matematikken - stoff som gir elevene følel­ sen av at de mestrer matematikken. «Nyttig» er det som gir lyst til å lære mer, ikke bare det vi mener elevene må kunne. «Utdannelse» er et interessant ord. Hvorfor «ut» ble føyd til det eldre ordet «dannelse», er usikkert. Når det gjel­ der substantivet «dannelse», er ordelementet «dan» etymo­ logisk forbundet med «sådan», «hvordan» og «likedan», «gjort slik», av det eldre «don», «gjøre». Vi kan finne igjen ordet i det engelske «to do» og det norske «dåd». Utdan­ nelse var med andre ord ment å gjøre noe spesielt med 133

menneskenes utvikling fra barn til voksen. Ordet dannelse fikk tidlig en smak av overklasse og middelklasse. Uttryk­ ket «dannede mennesker» ble brukt om folk som oppførte seg slik reglene tilsa man skulle oppføre seg, ikke minst det å tale pent og rent. På engelsk finnes ikke ordparet dannelse/utdannelse; education dreier seg om begge deler. Det er klart at også dette ordet, på samme vis som vårt «utdannelse», i stigende grad handler om faglig utdannelse. Til tross for at det i England er gjort mer for å bevare dannelsesaspektet enn i vårt egalitære samfunn. Det er vanlig når vi prøver å tenke gjennom hvordan vi trivdes i skoleårene, at vi kommer til å nevne med begeist­ ring en bestemt lærer som gjorde et ellers kjedelig fag til en glede. «Jeg var glad i lærer Tofte.» Hva kan gjøres under lærerutdannelsen for å skape lærere som elevene rett og slett kan bli glade i? Mange lærere oppfattes dessverre av elevene som trøtte og bekymrede personer. Og det kan være forårsaket av lærernes egne holdninger og måter å snakke på. Læreren sier kanskje «Det vil gå dårlig med dere til ek­ samen hvis ...» i stedet for å si «Det kan gå strålende til eksamen hvis dere . . .». Det jeg antyder her, er at vi må fa sterkere fokus på følelsesbetoninger underveis i en utdan­ nelse. Å kunne føle glede i møte med et emne, er jeg sikker på fører til en fordobling av hva man lærer per tidsen­ het, og til en fordobling av ønsket om å lære mer! Og det å ha positive følelser i forholdet til læreren fører også til en fordobling av gleden ved å lære et emne, eller kan snu oppfatningen av et emne fra «pyton» til moro. Jeg finner ikke noe godt ord for det jeg prøver å få frem, men kanskje vi kan bruke «inndannelse». Med det mener jeg å legge vekt på at indre verdier som følelser, kreativitet og fantasi burde være en selvsagt del av all skole og opp­ læring i vårt samfunn. I stedet for utdannelse må vi snakke om inndannelse eller innad-dannelse. Det er snakk om noe som kommer fra hjertet, fra følelseslivet. Hvordan kan følelsesmessig inndannelse så kombineres med utdannelse? Et bidrag kan bestå i sterkere vekt på de følelsesrelaterte sidene ved emnene som tas opp i et fag, og større opp­ merksomhet mot elevens eller studentens følelsesmessige opplevelse av faglige emner under selve studiet. Dessverre er det få i Norge som jublende og entusiastisk arbeider for at landet skal begynne å føre en dristig utdan134

nelsespohtikk. Og det på tross av at Norge befinner seg i en enestående gunstig overskuddssituasjon og har både tid og råd til å fokusere på følelsene. Vi kan, hvis vi vil, bevilge de ekstraressursene som må til for å la oppvoksende ungdom dvele ved det de gløder for i høyere grad, uten at de blir pådyttet et opplegg som medvirker til at de bare blir mer og mer fremmedgjorte og «fjerne» fra omgivelsene andre har konstruert for dem. Vi bør kreve at noen av de følelsene som driver matema­ tikeren eller musikeren, også dyrkes frem og støttes i mate­ matikk- og musikkundervisningen. Følelsen av å være på en oppdagelsesreise: «Slik kan det merkelig nok gjøres!», «Lytt til det der!», «Vi kan kanskje, kanskje ikke gjøre dette». Undring og mestring kan gå hånd i hånd.

LÆRING OG AVLÆRING

Et ord vi bør bruke mer, er «avlæring». All læring av nye problemstillinger forutsetter avlæring av noen gamle. Når noe nytt er uforenlig med noe gammelt, må den gamle kunnskapen på en eller annen måte slettes ut. Når det gamle føles på en bestemt positiv måte, vil kilden til denne følel­ sen opphøre. Spørsmålet er da: Vil det nye kunne føles på samme måte? Hvis svaret er ja, mister vi ikke noe følelses­ messig, siden en bestemt følelse overføres til det nye. Men vi må regne med at et mangfold av kilder synes å tørke inn i den tidlige barndommen uten at følelsene knyttet til dem overføres til nye situasjoner, nye ting eller nye mennesker. Dette gjelder for eksempel de mythopoetiske kildene, som evnen til å se et fjell som en konge og å snakke med trær. Hvis da ikke en helt spesiell type pedagogikk blir satt inn med det bevisste formål å vedlikeholde den mythopoetiske fantasien. Hva er dette mythopoetiske for noe? vil mange spørre. Min bok fra 1995 om fjellet Hallingskarvet som «det gode, lange livs far» er blitt oppfattet som mythopoetisk moti­ vert. Det står klart for meg at jeg som tiåring laget meg et slags bilde av dette fjellets vesen som nettopp var mytisk. Kanskje er evnen til å skape seg myter til stede hos de fleste i den alderen, men langt fra alle gir seg tid til å dvele ved sine egne mytiske innfall. Det miljøet de vokser opp i, styrker 135

ikke selvtilliten når det gjelder fantasier. Jeg holdt ofte til i min mors hytte på Ustaoset som barn og var helt overlatt til meg selv og mine fantasier. Jeg fant et grunnlag for indre liv i meg der som muligens ikke så mange barn opplever i dag. Men evnen til myteskapning er neppe forsvunnet for noen. Det gjelder bare at voksne appellerer til evnen, også i skolen. Lærerne må spørre: «Hva opplever du i dine dag­ drømmer?» og «Er det noen fantasier du er villig til å skrive om?». Askeladden fra eventyrene var litt av en mythopoet. Han henga seg til drømmerier hvor følelsene fikk utfolde seg uvanlig fritt. Men jeg er redd for at han fikk det mye verre enn sine brødre når han senere skulle ta fatt på å styre det halve kongeriket, gjennomføre et ekteskap med en prin­ sesse og sikre henne en daglig dose latter. Det er nok viktig for vår hengivenhet for Askeladden at vi ikke sier noe om hvordan det gikk ham senere i livet . . .

HVORDAN SKAPE ENGASJEMENT?

Skoler og læresteder i høyere utdannelse har altså store utfordringer å ta fatt på når det gjelder følelsenes plass i systemet. I stedet for å fokusere for mye på såkalt nyttige kunnskaper i form av fakta, bør vi ta utgangspunkt i det som gjør at elever og studenter ønsker å lære. Dette krever oppmuntring og engasjement fra lærernes side. Men hvor mye blir gjort i lærerutdanningene og ute i skolene for at lærere skal bli «eksperter» på å gi trøst, spre oppmuntring og skape optimisme? Der klages mye over dovenskap og likegyldighet hos elevene. Men kan vi på noe vis gi lærerne selv en utdannelse med fokus på engasjement? Mitt hovedinntrykk er at det trengs mye mer oppmunt­ ring i vårt samfunn. Sterk oppmuntring behøver ikke a føre til overmot hos den som blir oppmuntret. Heldigvis finnes det lærere som ham jeg hadde i den generelle relativitetsteo­ riens matematikk. Selv om jeg på spørsmålene hans ga håp­ løse svar som lå omtrent en mil fra det helt riktige, kom det alltid et oppriktig utrop fra denne læreren: «Ja, nettopp!» Deretter kom han med sitt eget forslag til omformulering. «Men hva mener du med glød?» blir jeg ofte spurt. Vel, jeg kan komme med det jeg mener er eksempler på utfol-

136

deise av glød i hverdagslivet, fra sosiale sfærer jeg har litt kjennskap til. Innen idretten finnes det folk som helt fra de er unge, tar på seg krevende verv i idrettslag eller organisasjoner av forskjellige slag, uten betaling og opp­ muntring. Ildsjeler. Det finnes tusener av mennesker som engasjerer seg i kulturelle sammenhenger, i amatørtea­ ter, eldresentre, studiesirkler, utstillinger, ikke-betalt arbeid innen ulike kunstarter, bevaring av kulturminnesmerker og lignende. De deltar i utholdende, iherdig, uegennyttig, morsomt sosialt og kulturelt arbeid. Betegnelsen «ildsjeler» passer godt nar det gjelder glø­ dende sosialt engasjement. Som gammel professor vet jeg at det finnes nok av studenter som er så utadvendte og så sterkt engasjert i noe at vi kan kalle den glød, den kraf­ ten de utstråler. Spekteret strekker seg fra svakt mørkerød til hvitglødende, om jeg skal bruke fargene for å illustrere. Glød er et så sterkt fenomen at det uansett er sjelden det ikke blir lagt merke til. Et slikt fenomen må da kunne bru­ kes til å bedre undervisningen i norsk skole, hvis man er seg bevisst fenomenet? Men da må både lærere og elever få atskillig friere tøyler enn de har i dag. Og de sentrale skole­ myndighetene må være villige til å endre studieopplegg og pensum. Spørsmålet vi nå må stille oss, er hva vi skal gjøre med de mange som ikke gløder for noe som helst, men like­ vel av en eller annen årsak ønsker å studere? Hva med de ustadige som stadig hopper fra den ene til den andre inter­ essen? Det gjelder flertallet av oss, tror jeg. For det første er det naturligvis bare de aller færreste som virkelig vil brenne for et snevert tema innen et fag helt frem til doktorgradsnivå. Flere kommer til å endre sine interesser underveis, og mange avslutter utdannelsen lenge før den skulle være fer­ dig. Jeg har med andre ord beskrevet en forholdsvis liten del av elevene eller studentene. Det må jeg innrømme. Men det er de som bør være våre inspiratorer.

FØLELSER FOR FAGENE

God utdannelse er for en stor del et spørsmål om gode følelser. Er dette trivielt og godtatt av de aller fleste? Nei, og det gjøres ikke nok innen de enkelte fagene for å eks137

perimentere med nøyaktig hva det er som fenger. Det kan gjøres adskillig mer for at lærerne kan være med på a legge til rette læringsprosesser som tar utgangspunkt i hva ele­ vene gløder for, basert på elevenes unike følelser og spesielle livssituasjon. Visse fag har tendens til å bli oppfattet som vanske­ lige og dessuten kjedelige. Veloppdragne elever er tilbake­ holdne med å uttrykke sine følelser, selv om de synes faget er «pyton». Det jeg vil frem til, er at vår samfunnstype gir gode, sikre vilkår for personer som er voldsomt og vedvar­ ende engasjert i alt som synes å være tørt og intellektuelt. Det er en hovedtanke i denne boken at situasjonen kan og bør endres, og at Norge har råd til det. Et slagord kunne være «Fra pyton-læring til moro-læring!». Det gjøres ikke nok for å finne frem til emner i fagene som engasjerer elevene dypt og helt. De som gjør hva de kan for å tilegne seg pensumstoffet, har krav på å få til­ gang til det følelsesmessig mest utfordrende som overho­ det eksisterer innenfor det aktuelle faget. Undring, særlig gledesfylt undring, er en følelse som det må tas mer hen­ syn til nar studenter skal få velge emner. I historiestudiene kan ulike tidsepoker, samfunn og begivenheter vekke mer eller mindre gledesfylt undring og nysgjerrighet. Det siste kan læreren la studentene få mer av ved å legge merke til deres reaksjoner og ved aktivt a provosere frem slike. En skoleklasse burde kunne få bruke mer tid på visse emner på bekostning av andre hvis klassen er motivert i en spesi­ ell retning. Faget og relasjonene mellom elevene innbyrdes og mellom elever og pedagoger kan da bidra til følelsenes modning på en mer intensiv måte fordi man tillater elevene å dyrke sin glød. Det er mulig å fokusere på spenning og drama i skolenes undervisningsopplegg uten at det går direkte ut over kunn­ skapsnivået. Enkelte begivenheter og politiske konflikter og situasjoner er egnet til å by studentene på spennende engasjement. Legger man stor vekt på økonomiske for­ hold i historieundervisningen, er det nok av konjunkturkri­ ser, konkurser, svimlende hell, eventyrlige begivenheter og annet som kan brukes som levende eksempler når man prø­ ver å innføre og illustrere abstrakte økonomiske begreper. Ganske enestående er fortellingen om krisen i Wall Street i slutten av oktober 1929 og utover til Franklin D. Roose138

velts presidentperiode. Hvem kan kjede seg over et studium av denne krisen? Enkelte, men ikke så mange, gjetter jeg. Hva slags skole og pedagogikk får vi da? Ikke kunnskaps­ skole. Ikke prosess-skole, heller, selv om læringsprosesser blir satt i sentrum. Følelsesskole? Neppe. Men forslagene mine innebærer en avgjørende, positiv revurdering av følel­ senes rolle som motiverende faktor i all undervisning. Og kan vi bringe noen til å gløde, kan det hjelpe andre. Kaster vi en liten stein ut i stille vann, skaper den ringformede bølger som sprer seg ganske langt. En student som finner noe i et fag som bringer ham til å gløde, blir også villig til å sette seg inn i emner som ligger nær opp til og støtter fordypelsen i dette positivt følelsesladede emnet. La oss anta at en student over en periode på et år må studere ti emner i et fag. La oss videre anta at to av de ti emnene vekker sterke følelser og begeistring. Som følge av et slikt følelsesengasjement burde de åtte andre emnene i utgangs­ punktet kunne reduseres til et minimum eller i beste fall elimineres. Det som sjelden eller aldri tas hensyn til, er at nettopp når og fordi elever føler at de mestrer noe, ønsker de fleste å fortsette med emnet eller tilsvarende emner. De vil mer enn noe annet gå dypere og lenger. Det er forståelig hvis leseren nå tenker som så at «Ja, ja, alt dette er jo vel og bra, men skoleelever i dag er ikke slik de var for en generasjon siden. De krever å få opptre som individer på likefot med læreren». Et moment som gjør ting ytterligere vanskelig, er at det i de fleste klasser finnes noen elever som overhodet ikke vil åpne seg. De vil stritte imot å åpne seg for noe som smaker av samarbeid med lærere og skole. Skolen skal ikke få anledning til å fikle med våre følelser eller i det hele tatt få vite om dem, bortsett fra de negative. «La oss finne ut hva som er det minste vi må gjøre for å få eksamen og komme videre. Det greier seg. La oss kutte ut muligheten for personlige forhold til lærere og selvsagt alt snakk om følelsene våre! De er vår egen sak vi har ikke bedt om å få gå på skole.» Dette er utsagn vi titt og ofte hører i en eller annen variant. Jeg innrømmer at lesere som setter fingeren på dette punktet, peker på et reelt problem. For dette er noe som i praksis vil hindre mange lærere og flertallet i mange klasser og kurs i å slutte opp om en skole som er noe mindre kunnskapsfokusert og noe mer rettet mot å være en følelsenes og modningens institusjon. 139

Michael Soulé heter, som nevnt før, grunnleggeren av den såkalte «conservation hiology movement». Den hev­ der at biodiversiteten, altså mangfoldet av arter på jorden, har verdi og må beskyttes. Livets rikdom og mangfold må opprettholdes så langt det overhodet er mulig. I tråd med dypøkologien sier Soulés bevegelse at levende vesener ikke bare har nytteverdi, de har egenverdi. Denne greinen av biologien har fått sterk tilslutning blant biologer i engelsk­ talende land. Det virker klart at bevegelsen i vesentlig grad er motivert av følelser. A føre noen inn i og videre gjennom et biologisk studium bør derfor hegne om og dyrke disse følelsene. Menneskene kan sannsynligvis, mener jeg, over­ leve utryddelsen av millioner av dyr og planter og asfalte­ ring av et mangedobbelt antall kvadratkilometer, men ut fra Spinoza er ikke en appell til frykten for katastrofe veien å gå. For å bevare livets mangfold og rikdom må de posi­ tive følelsene som mange har når de velger biologi som stu­ dium eller interesse, bevares og videreutvikles. Det vil si at de beste betingelsene for at den enkelte kan videreutvikle seg, må virkeliggjøres. Jeg har fått inntrykk av at dette ikke skjer ved de fleste høyt respekterte universiteter. Det sier jeg av egen erfaring, blant annet fra en ukes ekskursjon for hovedfagsstudenter i biologi ved forskjellige universiteter i USA til ganske storslagen natur i Mexico. Ferden ble ledet av Soulé og meg, men det viste seg at vi hadde med en flokk studenter å gjøre som etter flere års stu­ dier syntes å ha tapt både følelsesintensiteten og viljen til å engasjere seg. Klassifisering og navngivning innen zoologi og andre fag var den ene tingen de konsentrerte seg om når de arbeidet med faget, men det meste av tiden gikk med til vanlig, hyggelig samvær. På min oppfordring innførte vi én times taushet hver dag for å ta innover oss naturen i all sin velde. Men mangelen på følelsesmessig engasjement lot seg selvsagt ikke bøte på. Å avlegge en eksamen og skrive ferdig en avhandling hadde for høy prioritet. Jeg tok opp en stein og kikket på livet under den. Der var det hund­ revis av organismer som jeg visste jeg ikke hadde sett før. Morsomt! Tenk, biologi skal være en vitenskap om livet, og så har faget som studium så lite med det levende livet å gjøre. I stillheten kan mange sterke følelser vekkes. Om studentene er stille, må de jo i det minste se seg om. Du kan peke på 140

noe, og så undrer de seg: Der er det jo ingenting? Jo, det er en vissen blåveis. Roten lever. Det du ser er et levende vesen. Vissen - hva mener du med det?

Å LÆRE GODT ER Å LÆRE SAKTE

Hva med det mest «fryktede» fag av alle, matematikken? Emnene i dette faget utgjør et nær sagt uoverskuelig mang­ fold. Skoleelever møter faget med holdninger som spenner fra hat til voldsom begeistring. Det er kulturelt viktig å sam­ menligne pensum i matematikk ned gjennom tidene. Det systemet i dag forlanger av studentene allerede i innledende studier på universitetsnivå, ville langt på vei kvalifisere til et professorat for hundre år siden. Fremstillingsmåtene er blitt mer eksakte og studieprogresjonen har akselerert kraf­ tig. Før slentret man seg gjennom matematikken, nå skal man mestre «alt», og det på kortere tid enn før. Så alle som har problemer med matte i dag, bør få vite hvor mye de egentlig kan i forhold til folk som levde for 150 år siden. Et eksempel jeg vil bruke her, er en innføringsbok i dif­ ferensial- og integralregning som jeg kjenner godt til. Eks­ empelet er så slående at det kan være verdt å huske, selv om ikke alle lesere er glade i å lese om matematikk. Lærebokforfatteren het Ludwig Kiepert, og mitt eksemplar av hans bok er 15. utgave fra 1923. Oversatt til norsk er tittelen Grunnriss av differensialregning og grunnriss av integral­ regning. Læreboken er på 1909 sider fordelt på fire bind. (Typisk tysk? Et riss på nær 2000 sider.) Vel, er 1909 sider skremmende? Nei, det er ingen grunn til å bli redd. Tvert om. Verket går nemlig så langsomt frem og gir så vidun­ derlig mange eksempler på alt, at det nesten kan leses på sengen som en roman. Bare noen få tillegg i boken er tunge. Hovedsaken er at vi uunngåelig får en følelse av å mestre stoffet fordi vi går så sakte frem. Alle de små bevisene og formlene kan man ta på strak arm. Lesingen kan jo av og til kreve tålmodighet, men veien man går, er grei nok. Av og til føler man seg kanskje overlegen og hopper over en side eller noen eksempler. Den type oppgaver som tilsyne­ latende er vanskelig, greier man fordi fremgangsmåten blir eksemplifisert i det vide og det brede. Interessen for stoffet holdes ved like. 141

En moderne lærebok som omfatter samme emnekrets, har en så steil fremdrift at ikke fire, men ett lite bind er nok. Mye må da rett og slett pugges, det er ikke tid til å prøve å oppnå virkelig forståelse. Pugg trengs ikke slik Kiepert serverer stoffet. Noen mennesker blir om ikke glade, så iallfall vennlig innstilt overfor tall. Gjennom vinduet ser jeg nå en meter bred og tre meter lang stripe med blåklokker. Det er 79 av dem. Ikke verst i 1500 meters høyde på 60 grader nord. Noen vil kanskje synes at min angivelse «79» er litt komisk. Men den gir for enkelte et tillegg av informasjon som ikke «en hel del» eller «mange» gir. Det er mer inntrykksfullt å få det eksakte tallet 79 - for noen av oss. Og ikke mindre romantisk. I tidlig barndom kiler det i magen på noen når de hører om forferdelig store tall. En gutt som ikke ville lære åtte ganger syv fordi det kjedet ham, gledet seg over å lære åtte kvadrillioner ganger syv kvadrillioner. En kvadrillion har 24 nuller. Han likte å skrive de 24 nullene. Han følte han mestret noe nesten utrolig. Det lille punktet jeg vil frem­ heve, er appell til fantasien og det fantastiske. Fantasien må utvikles for å kunne formulere nye spørsmål på matema­ tisk og formallogisk form. Det vi kan spørre oss om er hva som er igjen i matematikken dersom de positive følelsene blir borte. Hva er matematikk når man ikke føler det kul­ turelle suset som ideene lar en kjenne: at tallene er kulturelt enestående skaperverk? En av mine professorer i teoretisk fysikk ved Trondheims tekniske høgskole hadde et kroppsspråk når han skrev en «dyp» ligning pa tavlen som var stint av følelse. Han beve­ get seg ganske langsomt der fremme ved tavlen. Stirret lenge på bokstavene i formelen. Hvisket, som om formelen ikke skulle forstyrres. Han så stumt på oss, som om han ville si: «Er dere der?» Det finnes neppe noe grunnlag for systematisk å trene dagens pedagoger til lignende praksiser, men effekten på tilhørerne var sterk og stimulerte helt klart til at vi fikk lyst til å gå inn i matematiske problemstillinger. Hele veien fra regnestykket «7 ganger 8 er lik 56» til hovedfag og doktorgrad er det full anledning til å gjøre matte uimotståelig interessant. Men ensidig kunnskapspress tyner undringsgleden og gleden over noe man aner, men ikke forstår. En student utbryter «Huff, dette forstår 142

jeg ikke» i stedet for «Dette er jo fantastisk, men jeg forstår det rimeligvis ikke». For barn er det ikke om å gjøre å forstå tryllekunstnerens triks. Det kan være morsomt å forstå ett eller to triks, kanskje, men fryden blir større jo merkeligere ting barna blir vitne til. Skole og universitet legger vekt på at man skal forstå ordentlig. Derfor vakte det undring da jeg skrev i forordet til en lærebok i filosofi at den som mener han har forstått alt i boken, ikke har forstått noe. Konklusjonen min er at hvis en elev synes noe i et fag er moro, så la eleven få mye mer av akkurat det. Gå så lang­ somt frem at de aller fleste elevene får den deilige følel­ sen av å mestre. Sd kan man gå dypere i stoffet fordi det blir moro å lære. Er det problematisk det jeg anbefaler? Ja. Selvfølgelig er det det. Jeg har satt ting på spissen. Det er ikke utopiske ideer jeg fremsetter, mener jeg, men vel gjennomtenkte kompromisser er jeg likevel åpen for.

DET MAN VIL ER DET MAN FØLER NOE FOR

Da jeg startet som universitetslærer i 1939, var spørsmå­ let om hva et universitet er for noe, svært levende for meg, og svarene usikre. Hva ville vi egentlig oppnå? Hvilke verdiprioriteringer gikk vi ut fra på universitetet? Hva var studentenes synspunkter på dette? Og hva glødet de for, dersom de da gjorde dét? Atmosfæren var ikke slik at jeg lett kunne ta opp grunnleggende problemstillinger til vur­ dering. Jeg ante at de fleste av mine ærverdige, mektig lærde kolleger stort sett ville være uenige med meg eller overhodet ikke skjønne hva jeg ville med disse spørsmå­ lene mine: Hvordan kunne et universitet være helt anner­ ledes, og hvorfor burde det være det? Jeg visste for lite om det faktisk bestående, tenkte de nok. Og kanskje var det riktig. Sakslisten var så lang på onsdagsmøtene vi hadde på fakultetet. De uhyre mange små detaljspørsmålene hadde forrang. Men dermed ble de grunnleggende vurderingene og premissene for det vi drev med, slett ikke berørt. Jeg sier ærverdige kolleger, siden mange av dem ikke bare var ustyrtelig lærde, men dessuten hadde meget lang erfaring fra høyere utdannelse. Mine egne ideer var nok roman­ 143

tiske. Og jeg visste ikke nok om at den vanlige student har forholdsvis begrensede behov for å delta aktivt. Noen har spurt meg om jeg virkelig mener at studentene bare har «forholdsvis begrensede behov» for individuell behandling og aktiv deltakelse. Ja, det har vært min erfa­ ring. Når en student meldte fra til meg at hun ville fortsette filosofistudiet ut over examen philosophicum, var det med store forventninger jeg som professor spurte hvilke filo­ sofiske problemer hun personlig var svært opptatt av. Jeg gledet meg til å hjelpe henne individuelt. Men det viste seg dessverre som oftest eller nesten alltid at hun vaklet mellom filosofi og andre fag, eller at hun syntes filosofi var «inter­ essant» - uten at hun i det hele tatt glødet for noe spesielt innen akkurat dette faget. Jeg foreslo at studentene skulle legge mye arbeid ned i å formulere sine spørsmål selv og skrive ned sin egen bedøm­ melse og vurdering av det de leste. Det finnes jo ingen fasit i filosofien. Hvis studentene fikk lov til å fremelske et klart «fokus», ville pensum bli lite og konsentrert om visse deler av filosofiens hav av emner, var mitt resonnement. Men de fleste foretrakk faktisk å lese et større pensum fremfor en slik individuell behandling av et fag. Det hører med til studenttilværelsen å klage over pugg, men sterkt personlig initiativ og stor klarhet i hva og hvor man vil, er nok karak­ teristisk bare for et lite mindretall. Men dette mindretallet må vi ta vare på og støtte ut over vanlig veiledning. Det å støtte studentene på deres egen vei (sva marga pa vakkert sanskrit), det gjelder her. Slik situasjonen nå er ved mange universiteter, er stu­ diene rettet mot å tilføre studentene en diger mengde med kunnskaper. Langt viktigere er det imidlertid å være med på utviklingen av studentenes selvkritikk, noe som krever at lærerne selv er overbevisende i sin evne til selvkritikk. Jeg har latt studenter passere ved magistergrad på tross av at de ikke hadde brede kunnskaper. De hadde til gjengjeld full klarhet over sine egne begrensningen Mye skade kan forårsakes av kombinasjonen stor lærdom og liten selvkritikk. Å finne sin egen vei består i høy grad av a finne ut av hva man egentlig vil, og da kreves det mye klargjøring av hvor ens sterke, slitesterke følelser holder til. Noe er interessant, men ikke fengslende - ikke opprivende, ikke noe man føler man må gå dypere i. 144

DE SELVOPPLEVDE PROBLEMENE ER STARTPUNKTET

Det var mangelen på anledninger for studentene til å for­ mulere sine egne vurderinger av saker og ting som forfer­ det meg mest da jeg plutselig ble professor i filosofi i 1939, og skulle legge om examen philosophicum for årene frem­ over. Examen philosophicum burde etter min mening ta opp et lite antall sentrale emner ut fra et historisk grunnlag, og selvfølgelig med referanse til kinesisk og indisk filosofi. Filosofien kjenner ingen grenser. Men lærere med sterke kristne og idéhistoriske interesser ved Det historisk-filosofiske fakultet var klare motstandere av dette. Europeiske tradisjoner skulle være nok, og det måtte sies litt om en lang rekke av filosofer. Dette ble etter min mening altfor overfladisk. Dessuten ble pensumet utilstrekkelig knyttet an til de filosofiske sidene ved studentenes egne og livsnære problemer. Det er en elementær regel innen praktisk pedagogikk å starte der studentene står, ikke begynne med emner og standpunkter som er mer eller mindre fremmede for dem. I pakt med denne regelen innførte jeg i 1950-årene en variant til forberedende prøve i filosofi som jeg kalte etikkvarianten. Før jeg satte i gang, oppfordret jeg studentene til å fortelle om avgjørelser og konflikter de selv stod oppe i som hadde dyp og allmenn karakter. Mannlige studen­ ter nevnte problemet om hvorvidt de skulle melde seg til militærtjeneste eller nekte av samvittighetsgrunner ut fra et prinsipielt ikkevoldelig, antimilitært standpunkt. Dess­ uten var forholdet til det annet kjønn et tema som de syn­ tes gikk dypt, og her fikk de uten videre tilslutning fra de kvinnelige studentene. Ellers var de opptatt av forholdet mellom «gjengens» moral og syn på livet på den ene siden, og foreldrenes og samfunnets på den andre. Er angiveri alltid forkastelig? Et medlem av gjengen begår en krimi­ nell handling. Hvor tett må man holde munn for å unngå at handlingen blir røpet for foreldre, foresatte eller politi? Er noen tilfeller så ille at man rett og slett må opptre som angiver? Alle disse emnene har opptatt filosofer, og jeg anså det som helt forsvarlig ut fra et fagfilosofisk standpunkt å gjøre dem til et sentralt utgangspunkt for undervisningen. Det var naturlig og nødvendig å gi problemstillingene en M5

filosofihistorisk bakgrunn, men bakgrunn - ikke forgrunn. Det som var viktigst, var altså problemene selv, ikke den historiske utviklingen av dem. En av de mange formene for praktiske oppgaver innen den alternative filosofivarianten som var egnet til å trene studentene, var redegjørelsen for mulige konflikter mellom normene «vær ærlig» og «vær vennlig». Mange studen­ ter sa spontant at man skal være både ærlig og venn­ lig, og at det derfor ikke er noen konflikt mellom dem. Imidlertid steg temperaturen på diskusjonene fort. Ærlig/ vennlig-temaet fører til spørsmål om verdiprioriteringer og normprioriteringer. Dermed kom vi over på spørsmål om grunnleggende, fundamentale normer og «hypoteser» (aksiomer, grunnleggende antagelser). Kort sagt, både filo­ sofisk bredde og dype sammenhenger og systemer. Og alt dette ut fra studentenes egne, følelsesbetonte konflik­ ter og refleksjoner. Det er lett å føye inn henvisninger til filosofihistorien i et slikt opplegg. Obligatorisk lesning? Ikke stort mer enn 70 sider! Stu­ diet ble styrt i retning av det følelsesbetonte, og oppgave­ besvarelsene kunne selv være preget av sterke følelser, men med argumentasjon. Enkelt sagt prøvde jeg å føre studen­ tene inn i en form for lystbetont aktivitet konsentrert om problemer de selv var i stand til å føle. Historikeren Sverre Steen advarte meg straks etter at jeg ble professor mot å spørre fakultetet og kollegiet om lov til å innføre etikkvarianten. «Gjør det du er overbevist om er det riktige», rådet han. Etikkvarianten ville aldri blitt offisielt godtatt. Den ga studentene uhørt sterk innflytelse over undervisningen og ble derfor altfor uhistorisk ut fra flertallets syn. I det første semesteret etikkvarianten ble kunngjort, meldte det seg et halvt hundre usedvanlig våkne studenter. Men antallet steg foruroligende, først til omtrent 300, så til ca. 700 studenter. Uten tilgang på hjelpelærere som kan vurdere oppgaver, fungerer en så aktivitetsrettet undervisningsvariant dårlig. Konklusjonen ble derfor at varianten måtte legges ned. En type hypotese jeg gjorde spesiell bruk av i årene 1939 til 1949, var at de unge studentene kunne gi et vesent­ lig bidrag til undervisningen selv. Ved å ta opp filosofiske problemer de følte angikk dem, ville motivasjonen deres øke vesentlig. Det viste seg at mange var villige til å ofre 146

mye av sin tid på reformarbeidet. Men jeg fremholdt også at hvis de hadde ville, fantasifulle planer, burde de heller realisere dem, for eksempel ved reiser. Jeg må ha overdrevet dette punktet, for da studentkomiteen skulle møtes igjen etter sommerferien, møtte knapt halvparten opp. Slend­ rian? Langt ifra. De var bare borte vekk. Noen hadde meldt seg til arbeid i en israelsk kibbutz - et småsamfunn hvor alt var regulert med en strenghet som stod i dyp kontrast til norsk studentliv. En modnende opplevelse, skulle jeg tro. De fleste unge studenter viste under etikkvarianten - og enda tydeligere viser de det i dag, slik jeg forstår det av dagens lærere - et rikt følelsesengasjement for filosofisk relevante spørsmål. Og de synes det er betydningsfullt å få kommentarer til sine egne filosofiske tanker. Noen opp­ lever dessuten en viss, kanskje beskjeden, modning av de følelsesmessige aspekter ved sine standpunkter, eller opp­ når i alle fall en viss innsikt i hvilken retning en slik mod­ ning kan gå. «Hvor er jeg, hva vil jeg?» er spørsmål som er egnet til å modne, særlig når studentene går sammen om å svare på oppgaver i uformelle kollokvier (små, selvstyrte studiegrupper). Klarere bevissthet om hvor man står i forhold til livets mange verdi- og normspørsmål, er et fremragende utgangs­ punkt for å modnes. I ung alder er det ofte en fin hjelp å venne seg til å skrive ned innfall man får. Mange har dess­ verre fått den innstilling at det er pretensiøst å skrive, eller at man må tenke seg veldig godt om. Men det er jo helt normalt at neste dag synes man det man skrev i går, er temmelig tøvete. Hovedsaken er at man overhodet greide å formulere det. Så kan man senere i ro og mak komme frem til litt bedre formuleringer av hva man tror man står for.

147

KAPITTEL 8

LIVSKUNST - Å DRIVE MED SMÅ TING PÅ EN STOR MÅTE

Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle proble­ mer på strak arm og til d se hva som er viktigst i tilværel­ sen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmåls­ tegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøy­ aktig hva man bruker tiden sin på. Det viktige er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er d kunne drive med smd ting på en stor måte. Jeg vil lansere en «trwselsbrøk» som viser hvordan livet alltid kan vise seg d være akseptabelt, tross all smerte, sd lenge vi gløder for det vi gjør.

Jeg føler grunn til ikke bare å si ja til livet, men til å gi en hyllest til livet. Så lenge menneskene ikke greier å utrydde tortur og selv den mest ekstreme nød, klinger det imidlertid hult når de som ikke rammes av noe slikt, snakker om livets lyse sider: Om livets mange lykkebringende muligheter, om hvor takknemlige vi bør være. For titusener av mennesker er deres eneste håp å få dø. Jeg tror ikke at den menneskelige natur stenger veien for å utrydde tortur og ekstrem nød. Ser vi på betingelsene for et rikt liv med enkle midler, eksisterer det etter min oppfatning ingen låste dører, men mange dører kan være tunge å åpne. Vi må anstrenge oss for å skyve hindringene av veien. Antoine Nicolas de Condorcet (1743-1794), en fremragende filosof innen opplysningstiden, er stadig blitt latterliggjort for å hevde at det ikke finnes noen grenser for menneskeslektens evne til å perfeksjonere seg. Men vi kjenner etter min oppfatning ikke til noen bestemte gren­ ser for hvor mange mennesker som kan få et godt, etisk 148

akseptabelt liv, og hvor få som må finne seg i et vondt liv. Vi trenger en ny opplysningstid med tro på betydelige endringer når det gjelder alle sider ved våre industrisam­ funn, og dermed tro på mulighetene til å løse krigsproblemene, fattigdommen og den økologiske krisen. Men de to første har vært med oss i tusener av år, og vi kan ikke vente at allerede neste århundre kan bringe noen full «seier» i så måte. Det gjelder også vårt nye mål, å bevare livets rik­ dom og mangfold på jorden. Hvor ille det blir her i det 21. århundre, kan ingen si. Ikke desto mindre er mennes­ kets fremtid avhengig av hvilke små bidrag hver enkelt av oss kan komme med her og nå. Derfor tar jeg for meg det enkeltstående menneskes liv i dette kapitlet.

NOE GODT KAN KOMME AV NOE VONDT

Ordet «livskunst» har en lang historie og en rikdom av bruksmåter. Men det har likevel en beskjeden plass når vi snakker om hvordan vi bør leve. En livskunstner blir ofte fremstilt som en frivol type som med skoggerlatter forsy­ ner seg av piker, vin og sang. Enten livskunstneren er en mann eller en kvinne, ville det vekke undring slik ordet blir oppfattet i dag, hvis det ble hevdet at vedkommende var en etisk alvorlig og ansvarsbevisst person. Jeg foreslår at ordet «livskunst» blir brukt på en måte som gjør det til et høyverdig mål i livet å bli noe i ret­ ning av en livskunstner. Vi snakker om kokekunst, kuns­ ten å konversere, å reagere med gode miner til slett spill, å være fornøyd med det man har. Livskunst kan på lignende måte dreie seg om kunsten å takle livets mange utfordrin­ ger. Substantivet «kunstner» er uheldig i den grad det blir assosiert med medlemskap i en samfunnselite. Jeg bruker altså ordet i en betydning som forutsetter at det å være livs­ kunstner ikke er noe elitistisk, ikke noe som er forbeholdt en snever liten krets. A være «dyktig i kunsten å leve» tolker jeg som det å ha en evne til å gjennomføre et liv preget av glede - uten å minske andres sjanse til å gjøre det samme. Og et liv kan godt fortjene karakteristikken «gledespreget» selv om 149

det skulle romme nok av skrekkelige begivenheter og sorg­ fulle stunder. Det finnes mange mennesker som kan fortelle om de positive endringene i livet som kom som en lang­ siktig virkning av noe vondt som inntraff. Annerledes stil­ ler det seg med mennesker som far åpne sår for livet etter vonde hendelser, og som aldri blir de samme igjen etter noe fryktelig tungt som har skjedd. Noen mennesker er spesielt heldige og privilegerte i sin oppvekst. Det har å gjøre med oppvekstmiljøet, sjanser de fikk fra barnsbein av, talenter som viste seg tidlig og ble utviklet osv. Om andre blir det bemerket for en elendig start de fikk, hvordan de var uheldige i alt man kan være uheldig i. Vi får utdelt meget forskjellige muligheter av skjebnen. I 60-årsalderen ble jeg omsider selv klar over de store, virkelig store, seirene som mange gamle mennesker håver i land. Det er store seire i forhold til kortene de fremde­ les har på hånden. Mange har leddgikt, dårlig rygg eller andre plagsomme skavanker, men forbausende ofte har de beholdt et godt humør og fortsatt lyst på livet. De tar vare på de gleder de har, på seg selv og forholdet til andre. Dette er livskunst på høyt nivå. Eldre mennesker tar på strak arm skuffelser som de i 20- og 30-årsalderen ville bli sure av eller sinte over, kanskje bryte sammen av. Følelsen av at det går oppover i livet, at det blir bedre, og at en greier mer, er en av de beste følelser man kan ha. Det er naturligvis vondt å innrømme for seg selv at det strengt tatt går nedover med en fysisk og mentalt. At dette er naturlig og en del av livets gang, er egentlig bare et stort tillegg på minussiden og ingen god trøst. Hvis vi er blitt tatt av et ras og sitter fast med foten under en kjempestein, er det kynisk av en som kommer hjelpende til, å si at det bare er natur­ lig, at det er steinens gang. At naturen er nådeløs, er ingen lettelse. Det er bare å generalisere livets baksider. En gam­ mel rusk svarer kanskje: «Ja, ja, sant nok, men hva hjelper det å klage?» og gjør en flott gest med armene. Men svin­ gen ender litt ynkelig, for skulderen gir ham sine pinefulle hilsener. Tenk derfor, yngre mennesker, litt på alt det mange eldre greier å tilpasse seg med godt humør, og gi dem anerkjen­ nende støtte så ofte dere kan. Ett av de beste fyndord jeg har funnet innen livskunsten, er «Det kommer ikke an på hvordan du har det, men på hvordan du tar det». 150

Innen følelseslivets rammer har overveielser omkring livskunst stor betydning. Det er fordi refleksjonene uunn­ gåelig - dersom de er oppriktige, iallfall - vil lede til at man føler etter hva det er man helst vil gjøre ut av livet sitt. Liker jeg virkelig det jeg gjør her og nå? Trenger det jeg liker, å gå ut over andre? Noen vil si at begrepet «livskunst» inne­ bærer å tenke på hva som er lystbetont i øyeblikket, men dét er dårlig livskunst. Det hender at livet oppfattes som en lang serie av stra­ baser, kriser og smertelige begivenheter. Da stiller vi oss spørsmål av typen «Hvordan skal jeg kunne håndtere alt dette?» eller «Finnes det overhodet en måte å hanskes med det?». Folk som man kunne kalle livskunstnere i en posi­ tiv mening av ordet, kan tenkes å være folk som mestrer følelseslivet, som greier seg gjennom livet uten å fornekte følelsenes sentrale rolle, men heller ikke blir overkjørt eller fullstendig styrt av dem. Livskunstneren får med seg alt dette på en måte som ikke går ut over andre.

PETER WESSEL ZAPFFE: VERDEN ER UTEN MENING

Jeg synes det er verdt å dvele litt ved Peter Wessel Zapffes posisjon, som er viktig når saken gjelder følelsenes filosofi og livskunst. Denne betydelige norske eksistensfilosofen hadde en sterk følelse av at livsbetingelsene han så rundt seg, ikke er et reflekterende menneske verdig. Og han mente at dette var en sann oppfatning av verden. Slik er verden. Han mente han hadde et metafysisk klarsyn: en evne til å innse en sannhet om verden som de fleste rimeligvis vegret seg for å ta alvorlig. Når han ble beskyldt for arroganse, svarte han at han ikke anså seg for å være ufeilbarlig på noe punkt, og at han bare ga uttrykk for sin personlige overbevisning. Jeg skal prøve å beskrive Zapffes posisjon kortfattet. Mennesket har fått en hjerne med så stor kapasitet at vi etter hvert oppfatter hvor totalt urettferdig og meningsløs eksistensen er. Vi innser også at absolutt alt er forgjenge­ lig. At det finnes noe etter døden, er ikke noe annet enn fristende ønsketenkning. Mennesker skyr tanken på uøns­ kede faktiske forhold, og lar seg derfor villig distrahere av 151

mangt og mye som kommer i deres vei. Men de vil like­ vel ikke i det lange løp gi opp kravet om rettferdighet og mening i tilværelsen som helhet. Etter hvert som de ytre omstendighetene styrker bevisstheten om dette kra­ vet til meningsfullhet, vil menneskene beslutte å sette så få barn til verden at de rett og slett dør ut som art til slutt. Gjengivelsen min av Zapffes posisjon sier lite direkte om følelser. Men hans posisjon var sterkt følelsesbetont og utløste også sterke følelser hos dem som kjente den. Den virket utfordrende på mange: «Hvor står /eg? Jeg må jo ta inn over meg det han sier.» Selve posisjonen har imidler­ tid form av en følelsesnøytral konstatering av faktiske for­ hold: Menneskene krever rettferdighet og mening, og sier «nei takk» til fortsatt menneskelig liv på jorden hvis ikke dette kan innfris. Jeg pleier å si at Zapffe var fordrings­ full, «kravstor», men egentlig ikke så mye av en pessimist. Av hans liv og skrifter fremgår det at konkrete tilfeller av urettferdighet han observerte eller fikk kunnskap om på andre måter, gjorde et særdeles sterkt negativt inntrykk på ham. Slik jeg forstår Zapffe, ville han ikke ha artikulert sitt metafysiske klarsyn dersom han ikke allerede i tidlig alder hadde gjennomlevd avsky og vemmelse overfor det syn på livet som han mente å finne i sine egne miljøer og kretser. Som gymnasiast ble han midlertidig utvist fra skolen for å forfekte ideer som hørte til i rennesteinen; åndelig forsøplende ideer. Ateisten Zapffe kom med sarkastiske bemerk­ ninger om religiøse spørsmål. Til folk som antydet at ideene hans var sykelige, svarte han at psykiatrien overhodet ikke kan ha som oppgave å avgjøre hvilke ideer som er syke, og hvilke som er sunne. I et spinozistisk perspektiv kan man si at Zapffe hadde et syn på menneskets natur som gikk ut på at de livsbetin­ gelser som naturen skaffer til veie, utelukker at mennesket kan handle og leve i samklang med sin natur. Mennesket stiller krav til livet, for eksempel kravet om å ha mulighet til å realisere rettferdighet mellom mennesker. Det var van­ skelig for meg å si til min gode venn Zapffe mer enn at urettferdighet ikke gjorde så dypt inntrykk på meg som på ham. Den kunne ikke gjøre livet uverdig for meg og gjøre meg uimottakelig for det jeg kaller egenverdiene ved livet. 152

Zapffe på sin side forkastet tanken om at det finnes egen­ verdi ved å lytte til musikk eller å glede seg over et land­ skap. Men han formidlet et klart budskap om at når uretten rammer deg selv, er det på sin plass å kjempe voldsomt og langvarig mot den. Motstanderne av Zapffes filosofi innvendte blant annet at han var for preget og bestemt av personlige opplevelser og følelser i sitt eget liv. Hans far var brutal, og selv fant han ingen venner i sitt karrige, ufilosofiske miljø. Videre ble han kritisert for å bygge for mye på biologien og for lite på fagfilosofien - Platon, Kant osv. Uansett hva man kan innvende, har Zapffe fått ry for å representere en betydelig livsfilosofi. Den er original og omhyggelig begrunnet, og den tar opp helt sentrale menneskelige spørsmål. Zapffes skrifter vil stadig bli lest; lesende og tenkende mennesker vil fortsette å ta hans standpunkter inn over seg. Verkene hans vil bli oversatt til mange språk. Det er min alvorlige mening. Zapffes synspunkter fortjener en bemerkning også når det mer direkte gjelder forholdet til livskunsten. Innsikten som Zapffe mente å ha, nemlig at menneskelivet i bunn og grunn er totalt meningsløst, tærer på gleden. Og det gjør den selv om man greier å skyve innsikten vekk fra bevisst­ heten ved hjelp av distraksjoner: I humørfylte, frydefulle stunder kan vi glemme livets meningsløshet, men bare for en stund. Zapffe ble overveldet av fjellnaturens storhet og skjønnhet og fant dyrenes liv meningsfullt. Det er bare mennesket som krever mer enn livet kan oppfylle. Folk med Zapffes syn kan nok mene at livskunst, slik jeg bruker ordet, er et uaktuelt tema, men at noe som ligner på livskunst, kan være aktuelt. Det vil så vidt jeg kan forstå ikke være noe i veien for bevisst å trene seg i å distrahere seg mer og mer med gledesfylte stunder. Her skal jeg ikke si mer om Zapffes syn enn det jeg pleide å si til Zapffe selv: Jeg føler at det er noe som har egenverdi uansett hva som er vår skjebne. For meg har det å hengi seg til musikk en slik egenverdi. Jeg kan ikke se på det å glede seg over egenverdi­ ene bare som en form for eskapisme - det vil si en aktivitet for å slippe unna tankene om livsbetingelsenes uverdighet og meningsløshet, slik Zapffe var tilbøyelig til å tenke.

153

DET STORE I DET LILLE

Livskunst er å kunne arbeide med små ting på en stor måte. Finnes det en nøkkel i livet som åpner for indre ro og lykke? Dette spørsmålet synes å være vesentlig i Par Lagerkvists forfatterskap. Hans bøker Det eviga leendet og Gast hos verkligheten har betydd mye for meg. Lagerkvist forteller et sted om sitt opphold i Sør-Europa, i en landsby av den gamle typen. Den ligger på toppen av en liten, bratt ås. Der ser han en dag en gammel kvinne som sitter og fletter en kurv med en verdighet som innbyr til respekt. Hun er opp­ tatt av sitt arbeid som om det var det eneste i livet. Lager­ kvist sier: «Her bor mennesker. Et rolig og lykkelig folk som forstår å utføre livets gjerninger. A sysle med små ting på en stor måte.» I Norden får jeg bare sjelden slike inntrykk. Her har vi snarere følelsen av at gamle kvinner og menn ofte steller med noe av liten betydning, rett og slett for å ha noe å pusle med og få tiden til å gå. Tidsfordriv - for et fryktelig ord. Lagerkvist skriver at han tenker at «Disse menneskene (i Norden) har ikke nok respekt for seg selv og respekt for hver gjerning». Lagerkvist «tenker», og kan som skjønnlitterær forfat­ ter tenke ting uten straks å forklare og begrunne det filoso­ fisk. Som filosof pendler jeg mellom innlevelse og distanse. Jeg forsøker å leve meg inn i dikterens verk og prøver å ta det som utgangspunkt for å tenke videre. Den filosofiske verdien kan det være lett å oppdage. Men det er vanske­ lig å tenke klart omkring de normer og hypoteser som en tolkning av Lagerkvists setninger inviterer til. At hans litterære verker kan gi viktige impulser for en ung filosofistudent, er jeg overbevist om. Med det samme Filosofisk institutt var opprettet ved Universitetet i Oslo, plasserte jeg mine egne eksemplarer av Ibsens og Lager­ kvists bøker i det lille instituttbiblioteket. Dette førte ikke til så mye debatt, men det får jeg selv ta skylden for. Stu­ dentene passet ikke godt på samlingen, så jeg tok senere det meste med meg hjem igjen. Tiltaket var ment å medvirke til å gjøre filosofiens abstraksjoner menneskelige. For en som er smittet av den filosofiske basillen, er det umulig å la være å kaste seg over de overveldende spørs­ målene knyttet til eksistens og mening. De kan virke for154

styrrende på de små gjøremålene, som da kan fremstå som uvesentlige og distraherende. Men det finnes måter å unngå følelsen av en kløft mellom det som er sentralt og vesentlig å sysle med, og det som bare er nødvendig møye og strev for å overleve. Jeg mener at mange nordmenn gjør akkurat dette gjennom å tilbringe en del tid «på hytta». Klassisk norsk hyttekultur fører med seg så mye enkelhet og oversiktlighet i de små gjøremålene at man føler respekt for hver gjerning og for hver ting man gjør. Men de færreste har anledning til lange opphold på en hytte, og noen synes å ønske seg tilbake til en mer komplisert tilværelse etter noen uker med enkle midler. Som vi har sett tillater Spinoza seg å klassifisere det å være håpefull som en passiv følelse. Man skal ikke gå rundt og bare håpe på at ting skal «ordne seg», men gjøre noe med det. Vi legger ikke saken i Guds hender, for vi er Guds hender. Enten kan vi gjøre noe for at håpet blir realisert, eller vi gjør andre ting. A søke meningen med «det hele» kan være en aktiv søken, og da er den også fylt med glede. Livskunst dreier seg om å se det hele i det enkle og være takknemlig for livet i det små og i det store. Men hva er takknemlighet? Mange vil unne folk å huske godt på tjenes­ ter de har ytet. Av og til må man kunne vente takknemlighet selv om man slett ikke har gjort noe for å høste takknem­ lighet. Følelser av takknemlighet har sine særegenheter på samme måte som andre følelser. Noen sitater hentet fra en liten bok, Ord om takknemlighet, som kom ut i 1980, kan illustrere dette: «Den som venter takknemlighet, fortjener den ikke» (Piet Hein). Og: «Glem de tjenester du har ytet, husk den takk du har fått» (kinesisk ordspråk). Vi trenger et skifte fra fokus på levestandard til fokus på livskvalitet. Det viktige uttrykket «livskvalitet» brukes her slik det blir benyttet i forskningen om livskvalitet: Det er et uttrykk for hvordan du synes ditt liv er, hvordan du føler og oppfatter verden rundt deg. Dette blir prinsipielt sett adskilt fra alt du eier eller har av materielle goder. Jeg kommer på et gammelt ordtak: «Eier du mer enn tre ting, eier tingene deg.» Det er naturligvis et overdrevent per­ spektiv, men ved å redusere levestandarden og antall ting vi omgir oss med, kan faktisk livskvaliteten øke. Ved å eie færre ting kan det også være lettere å oppnå et bedre for­ hold til de få, viktige tingene vi har. Om noe går galt, vil vi 155

reparere tingen i stedet for å kaste den og kjøpe en ny. Det kan ligge mye uoppdaget livskvalitet i et rikt liv med enkle midler. Det hjelper kanskje ikke særlig i leserens situasjon, men forestill deg et øyeblikk livet til en polynesier jeg kjen­ ner til. Navnet hans lyder om lag slik: Avanaialaba. Han er vilt begeistret for å reise og liker å besøke ulike sam­ funn med forskjellige skikker. Med en seivlaget båt drar han med sin kjæreste og et par gode venner vidt omkring. Om natten navigerer han på klassisk vis ved å sitte helt rolig i båten for å kjenne etter bølger fra ulike retninger. Dermed unngår han alle de farlige korallrevene. Yndlingsmaten er rå flyvefisk som han griper i luften. Selvlagde musikkinstrumenter har han tatt med seg i båten, særlig fløyter. I samfunnene han besøker, brødfør han seg som altmuligmann. Han er flink til å navigere, men ikke til noe annet. Han eier ikke noe annet enn sin egen båt, men fordi han er en så hjelpsom person, er han velkommen overalt. Han har nådd et høyt nivå av livskvalitet med enkle mid­ ler. Men hvordan bedømmer moderne samfunn mennesker som ham?

KONG OLAV, EN LIVSKUNSTNER?

Det kunne vært interessant å be en gruppe mennesker utpeke dyktige livskunstnere blant historisk kjente perso­ ner, og å svare på hvorfor de synes vedkommende med rette kan kalles livskunstner. Hvis svaret er at ingen er det, vil begrunnelsen også være av interesse. I fyrstehusene er Kong Olav den femte et naturlig valg for min del. Et deilig bilde viser ham med bredt smil stirre på en katt. Jeg hadde anledning til å spørre ham om litt av hvert etter å ha holdt en kort, men lite vellykket festtale i Bergen. Da vi i samtalen vår kom inn på ensomhetsfølelse, ga han klart uttrykk for at han hadde hatt svært vanske­ lige stunder. Det er meget spesielt å være konge, fremhe­ vet han, og særlig etter at ens livsledsager er død. Mye blir man helt alene om. Jeg tenkte på at han hadde få kolleger. Dessuten er det så mye som ikke passer seg for en konge. Og stadig må man gi uttrykk for interesse og anerkjennelse. Kong Olav greide å balansere mellom det å vise bred fol156

kelighet og å etterleve kravet om å opprettholde en konges verdighet. På spørsmål fra meg sa han seg villig til å være den norske Mount Everest-ekspedisjonens høye beskytter i 1985. På festen etter ekspedisjonen dannet det seg små grupper som diskuterte ivrig seg imellom. Da kong Olav nærmet seg for å lytte, vek man ikke til side for monarken. Han fant seg en passende plass selv. Det hadde jeg ikke ventet. Det virket som om han helt avslappet kunne godta slikt. Var han en livskunstner? Eller snarere «bare» et usedvan­ lig dyktig menneske sosialt sett? Kan noen gi det brede lag av folket et overbevisende inntrykk av stabilt godt humør uten å være litt av en livskunstner? Jeg har ikke grunnlag for å svare ja eller nei på det første spørsmålet. Det som interesserer meg, er hvor mange forskjellige menneskeliv det er mulig å føre selv i et lite land som Norge. Et liv som konge er bare ett av mange ytterpunkter. Inntil sine siste år var Gandhi en livskunstner i mine øyne. Mange kan nok kan synes dette er merkelig. Han meldte seg som ung frivillig i en krig England førte mot zuluene i Sør-Afrika, og ble kjent fordi han ustanselig var ved godt mot og i bra humør. Han var sykebærer og syntes å like seg i faresonen, alltid like smilende. Senere i livet ble dette hans gode humør en viktig del av hans evne til å løse store konflikter. Han kunne åpne en ytterst alvorlig konfer­ anse på høyt nivå med en vits, noe som løftet og løste opp stemningen på begge sider av forhandlingsbordene. Og han spiste akkurat det han hadde lyst på. Men siden hans matvaner alltid var så besynderlig enkle, tolket man det ofte som askese og puritanisme. Han var imidlertid klart imot askese. Hans helhetssyn preget hans livsførsel: Forbruksmentalitet trodde han ikke på, og det at han iden­ tifiserte seg så klart med de fattige, fratok ham vel evnen til vanlig festing. De fattige kan feste, langvarig og med mye latter, men uten sløsing i vår målestokk. «Klatring er meningsløst som livet selv,» sa Peter Wes­ sel Zapffe og fortsatte å klatre. For ham ga det mening å fortelle menneskene at livet er meningsløst. A fiske og klatre kunne nok utløse gode følelser, men manglet likevel mening. Det at det føltes godt, var ikke noe tilstrekkelig bevis på mening for ham. Det er mange som har det slik. Slik noen opplever enkelte faser, for eksempel den siste fase o

157

av livet før døden, ser de det som en situasjon der både de positive følelsene og all mening er fraværende. På meg vir­ ker det akademisk i dårlig forstand å ta prinsipiell stilling til hva som er verst. Mitt utgangspunkt var å reflektere over forholdet mellom følelse og mening. At livet er menings­ fullt, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et menneskeverdig liv. Et meningsfullt liv kan utvikle seg til å bli preget av sorg og smerte, sett utenfra. En flott, meningsfull jobb kan være avhengig av ytre betingelser som gjør den gode utførelsen av jobben mulig. Hvis de ytre betingelsene stadig blir vans­ keligere, kan det føre til at en stilling som før syntes å være en bunnløs kilde til glede, opphører å være det. Man går bare trøtt av all motgangen. Betingelsene for å utføre job­ ben tilfredsstillende forsvinner. Det er ikke noe ved den som garanterer en stabil, høy livskvalitet lenger. Det karakteris­ tiske ved arbeid som føles positivt, er glede. Når gleden er til stede, vil man gjøre mer av det samme. Det finnes ingen grense for slitestyrken til en følelse når den kommer fra noe langt inne i en - et ekstremt tilfelle i så måte er Mor Teresa. Hvis man skal tro henne selv, kom styrken hennes fra en levende, religiøs tro. Legene som overlevde Hiroshima-bombingen, forsøkte å utføre sin legegjerning uten sykehus, uten medisiner. Det var et forsøk på å gjøre en meningsfull innsats under nesten komplett umulige forhold.

GLEDE ER INGEN OVERFLADISK FØLELSE

Nå er det 28 år siden jeg holdt min avslutningstale som pro­ fessor. Det var i Universitetets aula på Karl Johan i Oslo. Før jeg talte, ble det høytidelig delt ut eksamensvitnesbyrd til eldre, uglad utseende studenter som omsider fikk sin lektortittel. Enkelte så allerede nokså herjet ut. Tittelen på talen min var rett og slett «Glede». Talen vakte en interesse jeg sjelden har møtt. Jeg skal prøve å legge frem en del av de tanker jeg har gjort meg om gleden. Det jeg ønsker å si, er nok en gang Spinoza-inspirert. Jeg beklager, men han har inspirert meg mer enn både Platon, Aristoteles og senere tiders store tenkere. Når jeg fokuse­ 158

rer på temaet glede, er det fordi gleden ikke blir fullt ut akseptert i alle situasjoner der den burde bli respektert. Den stemples av og til som overfladisk - man tenker seg at den fortrenger fra bevisstheten innsikter om grufulle situasjo­ ner og krefter i mennesket. For meg er Spinozas «gledesfilosofi» en stor inspirasjon. Spinoza synes å definere det å være glad som en prosess, det er nemlig snakk om å gledes. Glede er ikke en statisk følelse. A være glad er ikke bare å ha en viss fornemmelse inni seg. Det er mer; det er spon­ tant å oppleve en gledelig verden. A være glad er å glede seg over verden slik den oppleves for deg i øyeblikket. Du selv og verden kan ikke helt skilles fra hverandre. Du ser ut av vinduet, og nabohuset vinker glad til deg, vinduene titter begeistret oppover. Noe skjer inne i deg også. Selv om verden rundt deg skulle ligge i mørke, er du i stand til å oppleve også den som en kilde til glede der og da. Det finnes ifølge Spinoza to hovedtyper av glede, titilla­ tio og hilaritas. Kort sagt er hilaritas en glede som fyller hele personen, alle deler av sjelen og legemet. Vi er allsidig engasjert og absorbert av gleden. Ved titillatio er bare deler av en selv berørt. Titillatio er altså en glede som bare kom­ mer fra en del av legemet og en del av sjelen, mens hilaritas endrer alt vi oppfatter rundt oss - hele virkeligheten som vi og andre forholder oss til. Det kan bli for mye av titillatio, fordi den lett kan sperre veien til rikere former for glede. Ifølge Spinoza er hilari­ tas den eneste affekt det aldri kan bli for mye av. Amor kjærlighet - kan det derimot bli for mye av: Det kan være amor som ikke kommer fra hele personen, for eksempel en overfladisk forelskelse. Da kan man jo være opptatt med gledesgivende aktiviteter døgnet rundt, men inkluderer for­ elskelsen alle aspekter av ens liv? Nei. Eller stenger en slik forelskelse for deler av livsutfoldelsen? Ja. I så fall er det ikke hilaritas man føler, men titillatio. Kjærligheten til det skapende og kreative ved eksistensen og til Gud - amor intellectualis Dei - er derimot en type hilaritas. Det kan rett og slett ikke bli for mye av den. Jeg kan ikke komme nærmere et bilde av en person i varig hilaritas enn ved å vise til Buddha-statuer der kunstneren bare har antydet et smil. Ellers viser figuren fullkommen ro blottet for passive følelser. Det siste er viktig fordi Spi­ noza snakker om en indre ro som er forenlig med en sterk 159

ytre aktivitetstrang og utfoldelsesglede. Apropos dette: Jeg har lest om Sir Richard Burtons (1821-1890) ekspedisjo­ ner for å finne den «hvite» Nilens kilde. Han ble utsatt for alle mulige uhell, fysisk smerte og sykdommer, men bevarte likevel tilstrekkelig indre ro til å fortsette letingen. Han utfoldet sin naturs vesen og befant seg hele tiden i en posi­ tiv sinnstilstand. Burton hører til den type mennesker som fascinerer oss, men som i visse henseender kan virke lite følelsesmessig utviklet og modne. Burton var relativt «uvø­ ren»: Som engelsk diplomat offentliggjorde han plutselig (svært gode) oversettelser av «pornografi», eller rettere sagt verker om østerlandsk seksuell kunst og visdom. Han risi­ kerte fengsel. Moden eller umoden, det er klart at hans liv er lesning å bli glad av. «Elsker» vi fandenivoldskhet eller umodenhet? Spinoza fremhever at det er gleden som gjør at de åtte målene i livet (se kapittel 4) kan nås i ulike omfang. Gle­ den står også i et indre forhold til frihet, makt og forståelse - den kan ikke defineres på en dekkende måte uten at det vises til de andre fenomenene. Glede er med andre ord et fenomen som må ses innen forskjellige nett av relasjoner. Spinoza søker en glede som så å si ikke er utvendig klist­ ret på det egentlige målet, men snarere utgjør et hele sam­ men med det. Derfor kan Spinoza si noe så underlig som at menneskers fullkommenhet vokser gjennom gleden: «Hvis du er i gleden, øker du i fullkommenhet, og hvis du øker i fullkommenhet, er du i gleden.» Dette avhenger av hva som forstås med fullkommenhet (perfectio). Spinoza bruker det i grunnbetydningen «å virkeliggjøre et mål».

GLEDE ER EN PROSESS SOM FORANDRER DEG

Spinoza snakker altså om glede som en prosess som man blir forandret i kraft av. Han sier ingenting om selve sansefornemmelsen av glede. Det er ikke noe som tyder på at han nedvurderer fornemmelsene eller nekter for deres eksistens, men det er først og fremst en slags prosess han ønsker å si noe om. «Gledelig» blir et adjektiv som beskriver hvordan verden føles, ikke en beskrivelse av en følelse. For den som har et lyst sinn, fortoner det som skjer i verden seg som 160

lyst. Det som skjer, er ikke noen følelse, men en endring i verden slik den oppfattes. Spinoza kommer ofte inn på problemer som gjelder makt. Ut fra sin gledesfilosofi og følelsesfilosofi hevder han at den som handler med glede, er «mektigere» og bedre i stand til å nå målene sine enn den som under ellers like omstendigheter handler ut fra hat, ulyst eller andre passive følelser, slik som å føle seg presset. I dag klager mange over voksende press fra sine omgivelser. Betyr det at vi har en sterkere følelse av å gjøre ting vi ikke helt er med på? Og hva betyr dét? At du blir skjøvet snarere enn at du skyver? At du blir levd snarere enn lever? Selvfølgelig skriver Spinoza om «makt til», og ikke «makt over», når han snakker om forholdet mellom glede og makt. «Makt til» er makt til å nå de mål man har når man handler i pakt med ens innerste natur. «Makt over» er makt til å betvinge andre, beherske og herske over. Spinoza har også andre vesentlige ting å si om glede, nemlig om de mer spesialiserte gledene. Til disse kan man ikke regne arbeidsgleden; den kan bli til en slags sykdom hvis den får dominere totalt. I forbindelse med arbeids­ glede og fremgang kommer jeg særlig til å tenke på de til­ fellene som i de senere år er blitt stadig hyppigere: Såkalt vellykkede og suksessrike personer som kommer til psyki­ ateren og klager over mangel på livsglede. Vi er blitt smer­ telig klar over i dag at høyere levestandard og suksess ikke nødvendigvis fører til høy livskvalitet. Hvis Spinoza har rett, må vi prøve å vedlikeholde stabil glede som en grunntone i følelseslivet - en slags grunnsmurning under skiene våre. Over grunnsmurningen har vi veks­ lende smurninger alt etter snøforholdene. Det er mange faktorer som kan få folk til å føle at deres liv er litt for kao­ tisk, at følelsene driver dem omkring, at de er uten styring eller ror, og selvfølgelig at grunntonen er lite stabil og ofte negativ. Kanskje kan det også være betenkelig å være for mye styrt av vaner, for kontrollert. Men folk klager kanskje hyppigere over kaos. Et fremmedord som ofte brukes, er å «integrere», det vil si å gjøre noe til en helhet eller enhet. Vi vil ikke være virrende, vimsete eller uvitende om hvor vi går. Spinoza kommer med noen trøstende ord til spørs­ målene som jeg stiller her: Vi kan lytte til ratios stemme, vi kan prøve å utfolde vår menneskelige natur på bedre måter.

For ham betyr det å lytte til ratio selv å være årsak til sine beslutninger og handlinger i høyere grad. Følelsen av glede ledsager ikke bare overgangen til større perfeksjon, men står også i et indre, nødvendig forhold til selve overgangen. Hvordan? På Spinozas tid og innen hans miljø hadde man ikke et skarpt skille mellom følelse og det «noe» man har følelse for, slik vi har en tendens til i dag. De kjente ikke til den tanke at det finnes gledesfølelser som kan isoleres fra objektet man er glad i eller føler sterkt for. Man tenkte altså ikke slik: «Her har vi en blomst med visse egenskaper som diameter og høyde - og så har vi gleden av å se på den.» Nei, blomsten er gledelig. Både vi, blomsten slik vi spontant opplever den, og selve gleden utgjør et hele, en såkalt gestalt, som ikke kan deles i tre - subjekt, objekt og medium - uten at det virker vilkårlig. Det betyr altså at gleden ikke bare ledsager en overgang til større fullkom­ menhet, men at den inngår i det fullendte på en mer intim måte.

ER JEG GLAD FOR AKKURAT DETTE LIVET?

Det hender at vi er lite glade i tider når vi synes det er helt uberettiget. Det synes ofte å komme av at vi ikke greier å holde et langsiktig mål tilstrekkelig klart og kontinuerlig for øye. Midlene for å nå målet er kanskje blitt smertefulle. Eller de virker gørr kjedelige fordi vi ikke repeterer for oss selv hva det langsiktige målet vårt er. Eller vi velger alt­ for langsiktige mål i forhold til vårt integrasjonsnivå, hvor samlet vi er, hvor villige vi er til å fastholde en bestemt livsform. Noen mennesker er påfallende stabile helt fra de er unge, nesten ensrettet. Andre må ha forandring, stadig noe nytt, men greier seg allikevel utmerket. Atter andre blir syke når kreftene ikke er store nok til å fortsette den vanlige livsformen. Vi må i våre liv i høyere grad stille oss selv dette spørsmå­ let: Er jeg nå glad for dette livet, og er det jeg foretar meg, vesentlig for det jeg forestiller meg som det gode liv? Hvis vi jevnlig svarer negativt på dette spørsmålet, bør vi om nødvendig gå til drastiske steg i vår tilværelse for å foreta oss noe annet og finne på noe nytt. Eller vi bør prøve på å 162

forstå det vi foretar oss annerledes. Da må vi sette livet og det vi gjør inn i nye sammenhenger. Hvorfor gikk jeg av som professor i 1969, 12 år før tiden? Jeg tror jeg vet hvorfor. Det var ikke fordi samværet med studenter og kolleger ikke brakte meg gleder lenger, men fordi jeg trodde og tror at man blir redusert som per­ son av å inneha en stilling som krever så mye tid og opp­ merksomhet over lange tidsrom. Det finnes sikkert unntak, men jeg hørte ikke til dem. Jeg fungerte mer enn jeg levde. Jeg gikk mekanisk til forelesninger, møter og konferanser. De fleste opplevelser måtte passe inn i en timeplan. En gang tenkte jeg på hvorfor jeg ikke kunne spasere ned til havnen og tilfeldigvis gå om bord i en bananbåt og ende et eller annet eksotisk sted som lekpredikant? Jeg kunne ikke la være å fantasere om kraftige brudd på rutinene - på samtlige av dem. Da jeg fortalte at jeg ville gå av, ble det på mange hold spekulert på hvorfor. Noen tenkte at «studentrevolusjonen» ble for anstrengende. Det ble den slett ikke. Den var et lyspunkt, selv om jeg selvfølgelig var uenig i mye de radi­ kale studentlederne trodde på. For at folk skulle få vite en av de avgjørende grunnene til at jeg sluttet, kunngjorde jeg derfor gjennom Norsk Telegrambyrå at jeg ville «leve mer enn å fungere». Min indre stemme fortalte meg at tiden var inne for å gjøre noe annet. Det er oppmuntrende å se i dag at mange hopper av tog de har kjørt med for lenge. Men da jeg ble fri fra universitetet, førte ikke det til noen personlig omveltning for meg. Jeg ble svært aktiv i miljøbe­ vegelsen. Også der blir avvik hemmet i å utfolde seg: Nye impulser blir i for høy grad kontrollert uten at man er seg det bevisst. Jeg nevner dette med tanke på at et engasjement som starter med brask og bram, kan falme; vi selv mister gnisten og evnen til å begeistre og engasjere andre. Det hjel­ per litt å være klar over at dette er noe som skjer, og bevisst prøve å finne nye veier til fornyelse.

LEKENS PLASS I LIVET

Det er klart at ordet «livskunstner» har en brukshistorie som gjør det naturlig å forvente at en livskunstner sjelden eller aldri tar livet for høytidelig. Det må være rom for selv­ 163

ironi, humor og mye lek. Folk som tar seg tid til å lese det jeg skriver, unnlater sannsynligvis altfor ofte å følge innfall som kunne bringe dem glede. Jeg tror det å lære seg å slappe mer av ville være en stort sett behagelig overraskelse for mange som tar den etiske dimensjon for alvorlig. Det er oppmuntrende å tenke seg selv som en mulig livs­ kunstner som også «tar det alvorlige alvorlig» - et uttrykk moralfilosofen Harald Ofstad pleide å bruke. Det sprin­ gende punktet er om vi kan tillate oss å søke livskunst pa en uforferdet måte. Eller betyr det at vi da allerede er ute på farlige veier? Mitt svar er at det betyr det ikke. Det betyr heller ikke nødvendigvis at vi for eksempel bør feste mer. Livskunst viser seg i både fest og hverdag. Men hva med lek? For de fleste av oss er livet langt fra noen lek. Krav til å være ansvarlige og anstrenge oss for å nå mål som er satt, gjør at de færreste kan finne den meta­ foren dekkende. Likevel blir slike som jeg av og til omtalt som en som mener at alt egentlig er en lek. Det er for meg litt underlig, men det har på den positive siden ført til at jeg ofte er blitt oppfordret til å reflektere over hvor mye det er i livet som kan og bør få karakter av lek på tross av livets alvor. Uttrykket «det lekende menneske», homo ludens på latin, vekker ulike følelser i oss. Selv har jeg lett for å assosiere det med overfladiskhet og ansvarsløshet. Et men­ neske burde kanskje kunne kalles homo ludens selv om det mener menneskelivet er meget alvorlig - bare vedkom­ mende stadig ser seg om etter og finner muligheter for lek. Den østerrikske filosofen Moritz Schlick (1882-1936), en av forgrunnsfigurene i den tidligere nevnte Wienerkretsen, erklærte seg som en tilhenger av synet på livet som lek. Noen av oss som kjente ham, tolket det dithen at dette ga uttrykk for en dyp lengsel i ham. For han syntes ikke å få tid til lek selv, og smilte sjelden. I en artikkel om livets mening fremhever Schlick at men­ neskene har en tendens til å arbeide hardt og gledesløst for å nå mål som er av en slik type at de ikke lenger betyr noe særlig for oss når vi først har nådd dem. Tvert imot blir de heller etterfulgt av trøstesløshet og ensomhet. Vi vil for eksempel aldri finne «livets mening» i arbeidet. Heller ikke om vi leter etter skjønnhet og sannhet. Men lek, definert som en hvilken som helst aktivitet som helt ut finner sted 164

for sin egen skyld, «avslører» livets mening. Alt kan gjø­ res lekende, påstår Schlick. Foruten barn og ungdom lever menneskene «under formålenes forbannelse». «Jeg påstår at livets mening er ungdom», sier Schlick så. Han mener nærmere bestemt ungdommelighet, altså en egenskap som er uavhengig av alder. Den ungdommelige gjør det gode ut fra lyst, lekende. Vi trenger altså bare én regel i livet, denne: «Bevar ungdommens ånd!» Det er livets mening, ifølge Schlick. Dette utsagnet avslutter hans veritable ode til leken. Det er litt synd å måtte kommentere Schlicks synspunk­ ter med et slags «tja», og jeg gjør det ikke lett. De som var unge på Schlicks tid, i 1930-årene, hadde en uhyggelig tendens til å si ja til Hitlers mål. En av dem, riktignok litt sinnsforvirret, myrdet Moritz Schlick på trappen til univer­ sitetet. Så jeg tror vi bør arbeide med litt andre og mer for­ siktige formuleringer av lekens og ungdommens potensielt enorme betydning i livet, og innføre nyanser. Men det lekende kan utmerket godt komme inn i mange flere situasjoner i dagliglivet. Skal man dekke et bord, fin­ nes det dusinvis med mer eller mindre flotte bevegelser man kan ledsage det gjøremålet med. Trapper er og blir deilige utfordringer. Men selv en såpass uskyldig ting (for en pro­ fessor) som å holde en forelesning er ansvarsfullt, og mål av mange slag preger forberedelsene og gjennomføringen. Det er blitt skrevet at jeg «ofte» virket uforberedt i de ca. 4000 forelesningene jeg gav som professor ved Universite­ tet i Oslo. Det kan stemme, og jeg liker det ikke. Kanskje gikk forelesningene lekende lett for meg, men desto verre for resultatet, altså.

TRIVSELSBRØKEN

Bevar gløden i livet. Det er det fristende å si når vi nå likevel befinner oss i en slags sluttordstemning. Vi kan heldigvis være sterkt engasjert i noe, i et fag, en idrett, en konkurran­ sepreget virksomhet, uten at vi trenger å «bli til noe» eller føre det vi bedriver, frem til noe bestemt resultat eller mål. Når vi merker at det er noe vi gløder for, gjelder det å danne seg et noenlunde riktig bilde av slitestyrken ved dette enga­ sjementet. Her vil jeg introdusere en brøk som kan antyde 165

hvor mye vi kan vinne ved å holde ved like gløden i livet, enten det gjelder noe faglig eller noe helt personlig:

L i + Ls T G Li Ls

star for trivselsnivå står for glød står for legemlig lidelse står for sjelelig lidelse

Hvis intensitetsgraden kan variere fra 1 til 100, garanterer maksimal glød en høy grad av trivsel på tross av mye sje­ lelig og legemlig lidelse. La oss si at vi setter inn tallet 100 for glød og det samme tallet for sjelelig og legemlig lidelse. Om du har like mye glød som lidelse, er gløden likevel alltid det mest utslagsgivende for trivselen: Vi får 10 000 i telle­ ren, bare 200 i nevneren og en trivsel på 50. Om legemlig og sjelelig lidelse øker dramatisk, la oss si med 100 hver, og gløden økes med bare 50, vil trivselen likevel øke. Hvis derimot gløden er elendig, må trivselen bli elendig uansett hvor små ubehageligheter som inntreffer. Er gløden stor, vet vi altså at vi kan tåle store påkjennin­ ger av både sjelelig og legemlig art. Derfor er det så viktig å fokusere nettopp på gløden. Det er ikke bare i sport og på ekspedisjoner den teller, men i vennskap, ekteskap og all skapende virksomhet. Merker vi at et eller annet resul­ terer i en mer intensiv glød i våre liv, må vi ta vare på disse omstendighetene. Når gløden ut fra formelen stiger fra 3 til 4 eller 6, skal det likevel mye smerte til for å true triv­ selen. Telleren stiger fra 9 til 16 eller 36, mens summen av smertene bare stiger fra 6 til 8 eller 12. Verdenshistorien forteller mye om heroisme. Heroisme forutsetter nettopp glød. Martyrer fra alle religioner har gått i døden med et smil. Da den britiske statsministeren Winston Churchill meget syk, meget sent i livet greide å ta på seg tøflene på egen hånd, gjorde han V-tegnet. Det var en seier han feiret. Det kommer ikke an på hvor mye vi greier - om det er stort eller lite, det vi driver med - men om det stadig finnes noe vi kan smile av.

166

ETTERORD ETT ÅR ETTER

Det hender en sjelden gang at noen takker meg for min filosofihistoriebok, som kom i flere utgaver over mange tiår. Litt flere nevner at de har hatt nytte av den lille læreboken En del elementære logiske emner. Helt annerledes er hen­ delsene rundt Livsfilosofi. Utrolig mange mennesker - på gaten, på trikken, i butikken og på toget - har stoppet meg et øyeblikk og takket for boken. En 14-åring skrev forleden dag at han hadde lest den, og ville treffe meg for å snakke om hva han skulle gjøre med livet sitt. Det gjør inntrykk at så mange mener de kan få noe ut av en liten bok om følel­ ser og fornuft. En kort, personlig melding om at en bok har betydd noe for en leser er kanskje det mest verdifulle en forfatter kan få. Ved spesielle anledninger blir jeg utsatt for dyptgående spørsmål om boken, men sjelden kritiske innvendinger. Det er som om måten Livsfilosofi er skrevet på, ikke ergrer. Eller kanskje er det fordi jeg er så gammel at de fleste synes kritikk er upassende? En vanlig type vennligsinnede spørs­ mål jeg i stedet har fått, er: «Du er stadig så engasjert! Hvor­ dan får du det til?» Kanskje fordi jeg fra veldig tidlig fikk gå mine egne veier. På skolen holdt jeg mye leven og fikk elendige karakterer, jeg klarte bare så vidt å stå, men det var min vei den gang. Min mor følte seg som martyr, klaget sårt, men nektet meg aldri noe, for eksempel å dra alene til Jotunheimen 14 år gammel. Etter fireårsalderen var jeg sjelden sint eller «voldelig». Jeg har egentlig aldri fått tid til å være barn. Det forklarer muligens at jeg er blitt mer lekende senere. 167

Når jeg tenker gjennom det jeg skriver om at fremtiden er helt åpen for mennesket - at alt kan skje - får jeg nå visse betenkeligheter. Jeg kommer på noe en venn, samfunnsfors­ keren Stein Rokkan, engang sa til meg: «Du glemmer at livet for de fleste ikke er så åpent for muligheter som du kan tro. Du skriver alltid ut fra en privilegert situasjon.» Nå som da må jeg gi ham rett. Reaksjonene jeg får på boken gir meg imidlertid håp om at mange av leserne hører til blant dem som har mange muligheter.

MITT FORHOLD TIL FØLELSER

En del lesere synes det er rart at jeg er så interessert i fenomenet følelser. I flere tiår var jeg jo en talsmann for presisering og saklighet. I oppveksten oppfattet jeg følelsesytringer av visse typer som noe negativt. I gjengen min stemplet vi gjerne sterke, positive følelsesuttrykk som hyk­ lerske. Dessuten reagerte vi på alt som smakte av rutine­ messige følelsesytringer. Vi takket hverandre aldri for noe som helst, til tross for at våre uformulerte normer for godt vennskap og gjensidig hjelpsomhet var strenge. Og vi stolte på kroppsspråket. «Føleri» var ikke noe for oss, alt skulle vises ved holdninger og handlinger. Dette medvirket kan­ skje til en viss tilbakeholdenhet i følelsesytringer senere i livet. Ubetinget positive følelsesytringer ble for min del tidlig knyttet til musikk. Da jeg satt under Steinway-flygelet som fireåring og hørte første sats av Beethovens «Måneskinnssonate», fant jeg at den passet min egen grunnstemning. Jeg hadde nettopp mistet min barnepike Mina, som jeg betrak­ tet som min mor, og kunne ikke finne noen erstatning. Jeg lengtet etter henne. I ti år etter at Mina døde var jeg preget av en lite lykkelig grunnstemning. Der og da satte jeg selv­ sagt ikke ord på følelsen, men langt senere fant jeg at ordet «vemod» var treffende. Ett av min kjødelige mors kallenavn på meg, «GamleLars», var treffende - min måte å oppføre meg på lignet på eldre menneskers. Kanskje ikke så rart at jeg ble helt tullete og oppførte meg temmelig narraktig da jeg etter hvert ris­ tet av meg det dystre. Min mor gav meg også kallenavnet «Lyseslukkeren». Hvis de voksne uttrykte begeistring over 168

noe, var jeg rask til å redusere det. Jeg var en mester i å fremheve det trivielle og negative i de voksnes tilværelse. A være i opposisjon til autoritet fikk egenverdi for meg.

BANALE SETNINGER, VIKTIGE KONSEKVENSER

Min teoretiske interesse for følelseslivet er ikke ny. I mars 1972 holdt jeg et foredrag med tittelen «Emosjon og verdi» ved et universitet i Canada. Jeg la vekt på at den som ønsker å leve ut et liv med markert spontanitet i vår type samfunn, ofte kan oppleve å bli manipulert og utnyttet. Grunnhold­ ningen i foredraget er likevel optimistisk: De som makter å leve mer spontant vil preges av positive, ikke negative følelser. For livsutfoldelse er primært gledesbetont. Hat og andre negative følelser utløses av samfunnsmessige forhold som kan endres - om enn langsomt. I min bok om Spinoza fra 1975 fremhever jeg følelsene, særlig de dype, positive følelsenes rolle i hans system, og spesielt hos det han kal­ ler det frie menneske - homo liber. I denne boken var en kapitteloverskrift «Veien til frihet gjennom aktive (posi­ tive) følelser». Spinozas syn på følelser er også mitt syn; det er følelsenes modning jeg går inn for. Det innebærer blant annet aldri å betrakte en person som fiende, men å bekjempe bare handlinger og holdninger. «Men du er jo så begeistret for vitenskapen og det som er logisk!» får jeg høre. Da blir spørsmålet: Kan vi ikke være begeistret for logisk klarhet, matematikk og naturvi­ tenskap uten at vi ønsker at filosofi skal ligne på slike fag? Jeg har alltid ment at man kan det. Dette til tross for at min «helt», Spinoza, allerede på gymnaset var opptatt av å bruke en geometrisk fremstillingsform. Men han beviste ikke sine aksiomer og definisjoner. Det viktige er å være klar over at alle vitenskaper har forutsetninger. De fleste er av filosofisk art. Greier vi å formulere og bli bevisst ti av dem, sørger sannsynligvis neste generasjon for å kullkaste flere. Derfor kan filosofien aldri stoppe. Det samme er til­ felle med forskningen. Den pretenderer aldri å si noe ende­ lig eller avsluttende, enten den er abstrakt eller konkret. Min følelse for forskning - uendelig forskning og undring - er sterk. 169

Mitt ideal har vært å kombinere et varmt hjerte og en iskald hjerne. Jeg har oppfordret til å ha en iskald hjerne også i den offentlige debatt om intenst følelsesladde emner. Et eksempel kan være rettsoppgjøret i 1945. Den etisk uhyggelige siden ved det såkalte landssvikoppgjøret - et uheldig ord - var at titusener av mennesker ble beskyldt for svik mot sitt eget land. Den moralske avsky som kom for dagen mot såkalte landsforrædere - inkludert kvinner som ble sett med tyskere, og barn av «tyskertøser» - var etisk høyst betenkelig. Fordømmelse ble viktigere enn forståelse og forklaring. Mange av frontkjemperne på Østfronten var sterkt anti­ kommunistisk orientert, og meldte seg som soldater i kam­ pen mot Sovjetunionen av dyp overbevisning. De var ikke dermed for nazismen. Hundretusener av tyske soldater ble stasjonert i Norge under krigen. De fleste bare lengtet hjem, mange virket helt hjelpeløse. Bare et mindretall var Hitler-vennlige. De var verken landsforrædere eller moralske uhyrer. Ikke rart at enkelte norske kvinner ble glad i tyske menn de møtte. Mitt viktigste poeng under landssvikoppgjøret var at prosessen ikke måtte inneholde noe som minnet om hevn. Ved Universitetet i Oslo ble det i 1945 nedlagt forbud mot at personer som var anklaget for landsforræderi kunne være på universitetet. Jeg brøt dette forbudet og startet et seminar med tittelen «Moralsk indignasjon under krig». Politiet lot meg få med en som satt i fengsel for landsfor­ ræderi. Et sentralt punkt hos Gandhi er å søke mest mulig kontakt med motstandere, ikke å isolere dem. Dette hand­ let norske myndigheter i strid med. De norske fangene fikk ikke engang lese norske aviser sommeren 1945. En del lesere forsøker å forstå min filosofi ut fra mitt møte med tenkerne i den såkalte Wienerkretsen i Østerrike i 1934-35. Det blir også påstått at tankene i Livsfilosofi må stå i skarp motsetning til alt jeg måtte ha diskutert med disse såkalte logiske empiristene. Slik er det ikke nødven­ dig å betrakte det. Det virket tiltrekkende på meg at kret­ sen stod i opposisjon til en type universitetsfilosofi som var meget omfattende både i Østerrike og Tyskland. Jeg ble sterkt engasjert av måten de samarbeidet på, men kunne ikke akseptere deres grunnleggende filosofi. Det tror jeg kommer av at jeg i årene før jeg møtte disse tenkerne, alle­ 170

rede var blitt påvirket av vidt forskjellige filosofiske retnin­ ger i seks-syv år. Så når noen sier at min filosofi spriker, er det treffende. Den prøver å innlemme standpunkter som nesten alltid blir ansett å være uforenlige, men som ikke er det. Det gjelder for eksempel kombinasjonen av Spinozas tenkning og skeptisismen: Spinoza har påvirket meg i ret­ ning av vidtgående overbevisninger, blant annet om hvor viktig tillitsfullhet er. Dette samtidig med at skeptisismen fremhver menneskets feilbarlighet. Så har jeg hatt overbe­ visninger? Ja, ja. Og en tro på at de er ufeilbarlige? Nei, nei.

DYPT ELLER MUDRET VANN

Min ekstremt empiriske holdning til studiet av språkbruk var påvirket av manglene hos filosofene i Wien. Holdnin­ gen var til dels en reaksjon mot deres vekt på logikk innen logisk empirisme. Min senere lære om tolkning, presisering og skinnuenighet var også svært empirisk anlagt. Viktigst for meg i slutten av 1930-årene var imidlertid skillet mel­ lom «å snakke» og «å tenke», det vil si den rådende mangel på det jeg kaller «intensjonsdybde» i debatter. Dette min­ ner om forskjellen mellom mudret og dypt vann. Det er forskjellige fenomener, men felles for begge er at man ikke kan se bunnen. Faren er at man anser noe for å være dypt, filosofisk sett, mens det egentlig bare er uklart. Riktignok er «intensjonalitet» noe fantastisk viktig ved homo sapiens. Men et slikt vesen kan jo pludre i vei om alt mulig uten å mene noe noenlunde presist og bestemt. Som ung syntes jeg mye av det som ble kalt «åndsliv» var preget av løst snakk. Jeg må ha hatt store forventninger! Enkelte har oppfattet meg som om jeg i perioden 1940-45 bare var opptatt av presisering i mitt filosofiske arbeid. Min venn Sven Oluf Sørensen, senere professor i kosmisk stråling, spurte meg en gang: «Er ikke din filosofi et slags gurglevann?» - altså et hjelpemiddel til å rense ut tomt snakk og mangelfulle begreper i åndslivets skinnenigheter og -uenigheter. Det er en morsom karakteristikk av mitt første kulturpolitiske program som ung professor, men det dekker ikke min filosofi. Det Wienerkretsen og jeg hadde felles i filosofiens standpunktverden var en slags dennesidighet. «Dennesidighet» 171

er et ord jeg ikke har brukt om min filosofi, men det kan ha noe for seg å bruke det. Ideenes verden er for meg et eksempel på noe hinsidig, og Platon er for så vidt en slik hinsidighetstenker. Spinozas Deus (Gud) er derimot ment å være noe som vi alle er særegne, dennesidige uttrykk for når vi «er i oss selv». Til forskjell fra mange andre filosofer har jeg manglet en smertefull lengsel etter det min kollega og venn A.H. Winsnes omtalte som «det absolutte», en absolutt forankring, for å si det på en klatrers vis. En ro innerst inne, uten å påstå noe absolutt - det høres bra nok ut for meg. To punkter håper jeg vil stå mer i fokus i følelsesbokens videre liv, for jeg anser dem som de aller viktigste i Livsfilo­ sofi. Det ene er å diskutere hva det er vi føler når vi har en tendens til å si «ingenting» hvis vi blir spurt. Jeg mener at uhyre svake positive eller negative følelser alltid er til stede. Vi er aldri komplett likegyldige - men vi føler ikke da noe så intenst at det blir naturlig å snakke om følelser - enn si emosjoner. Det andre punktet er at jeg sier mye banalt i boken som ikke har banale konsekvenser dersom man tar dem alvor­ lig. En del av de enkle setningene i Livsfilosofi har en vik­ tig funksjon som utgangsformuleringer, det jeg kaller To i boken En del elementære logiske emner. De konsekvensene som kan trekkes av slike formuleringer når de utdypes, er meget langt fra å være enkle. Det gjelder for eksempel de radikale pedagogiske følgene av mitt syn pa hvordan vi kan oppnå større følelsesmessig engasjement pa skoler og uni­ versiteter ved å la elever og studenter gå i dybden på det de føler glød for.

MENNESKETS TILPASNINGSEVNE

Til slutt har jeg lyst til å sitere et brev jeg fikk fra en leser noen uker etter utgivelsen av Livsfilosofi: «Til all den virak du har fått har jeg lyst til å føye en setning. Da jeg for noen uker siden så fjernsynsprogrammet med deg, duk­ ket noe opp i min bevissthet som hadde med deg å gjøre, det måtte være en setning, tenkte jeg. Men jeg kunne ikke finne ut hvilken det var. Så, etter mange dager, var setnin­ gen der: «Den menneskelige tilpasningsevne er ubegrenset. 172.

Angi tolkningsmuligheter.» Dette var tittelen på en eksa­ mensoppgave i logikk for over 50 år siden. Setningen var meg til hjelp, ja, ga meg styrke til å tåle redsler under siste verdenskrig - i fengsel i Norge, under tortur, da jeg fødte et barn mens tyske soldater stod vakt, og i konsentrasjons­ leir i Tyskland etterpå. Jeg lærte den bort til medfanger. Alt dette er lenge siden, men setningen er altså dukket opp igjen. Nå forteller jeg barn, barnebarn og venner om at ’den menneskelige tilpasningsevne er ubegrenset’.» En tittel på en eksamensoppgave føyer seg inn i skjebnen til en kvinne som måtte gjennomgå nesten ufattelige lidel­ ser. Jeg føler meg privilegert som uten noen innsats verdt å nevne har kommet til å bety noe for et menneske i krise. Tilpasningsmulighetene er prinsipielt ubegrensede så lenge man er i live. Men det skal uvanlig sjelsstyrke til for å realisere disse mulighetene under ekstreme forhold. Det uventede brevet forsterker min følelse av at mennes­ kelivet er underlig. Nå ved avrundingen av mitt liv synes jeg det aller meste er underlig. Jeg har hatt et liv - men hva var det egentlig jeg hadde? Og mente jeg virkelig, gjennom eksamensoppgaven jeg skrev, å antyde at vi som mennes­ ker har en ubegrenset tilpasningsevne? Har mennesket det? Har jeg det? Jeg er sikker på at jeg ikke har det, og beundrer dem som har hatt det i høyere grad enn jeg selv. Under krigen kunne ingen være helt sikker på at de under tortur ville være i stand til å bevare en viss likevekt, og ikke gi torturisten opplysningene han var ute etter. Vi kunne heller ikke forutsi hvem som ble skadet for resten av livet og aldri ville bli seg selv igjen. Noen spør meg «Hvor­ dan bygger vi opp vår sjelsstyrke?» Alle slike fundamentale spørsmål er for meg like åpne nå som før.

Oslo, oktober 1999 Arne Næss

173