Problemer i politisk idéhistorie 8205242356

Citation preview

Finn Eivind Jor

Problemer

i

POLITISK IDÉHISTORIE BOKMÅL

, Depo*'b"Ole

GYLDENDAL UNDERVISNING

Gyldendal Norsk Forlag ASA 1997 1. utgave 1- opplag Læreboka er godkjent av Nasjonalt læremiddelsenter i mai 1997 til bruk i videregående skole i studieretningsfaget politisk idéhistorie. Godkjenningen er knyttet til fastsatt læreplan av september 1996 og gjelder så lenge læreplanen er gyldig.

Bilderedaktør: Sissel Biong Omslagsdesign og kart: Pineapple Publishing AS Formgiver: Runar Wold/Torunn Berge Redaktør: Trond Petter Hinrichsen

Printed in Norway by Gjøvik Trykkeri A.s 1997 ISBN 82-05-24235-6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og kan straffes med bøter eller fengsel.

Bilder omslag: Den himmelske freds plass: AP Bomberammet bibliotek i London 1940: Michael Lofgren/Anders Molander (red.): Postmoderna tider. Norsteds, Stockholm 1996

ILLUSTRASJONER: Anthology Film Archives 27; (C) Marcel Duchamp/BONO 1997 37; Columbia Pictures 49; Det Kongelige Bibliotek, Københavb 65; Novosti/ SCANFOTO 68; Popperfoto/SCANFOTO 71; UPI/NTB 76; Camera Press/SCANFOTO 78; Oscar Løvaas/ Arbeiderbevegelsens Arkiv 80V; Erling Nilsen/Arbeiderbevegelsens Arkiv 80H; George Rodger/Magnum/NTB 89; Otto von Hanno 95; Karsh of Ottawa/ Camera Press/ SCANFOTO 97; Peter 0'Donnell & Romero 118; SAMFOTO 121; Væring foto 125; NTB 127; Fotos Intemational/NTB 129; Mantel/Sipa/NTB 133; NYB 134; Bandphoto/NTB 148; Ben Macintyre 152; Torbjørn Andersson/ Pressens Bild/ SCANFOTO 158; Pressens Bild/SCANFOTO 163; Tor Jarild/SCANFOTO 165; Pia Solberg/SCANFOTO 167; Lillo/Sipa/NTB 171; NTB 176; Sebastiao Salgado/Magnum/ NTB 179; SCANFOTO 181; Ola Røe/SAMFOTO 191; NTB 197; Larry Fischer/NPS 203; Abbas/Magnum/NTB 219; Erich Stering/Pressens Bild/SCANFOTO 229 Øvrige bilder Gyldendals bildearkiv

Forord

enne boken er skrevet i henhold til læreplanen fra 1996. Den store fordelen ved denne læreplanen er at den omfatter en rekke emner som står sentralt i dagens politiske debatt, og som elevene bør ha kjennskap til. Beklageligvis er de siste fire emnene valgfrie. Likevel håper jeg at flere lærere legger opp undervisningen med henblikk på å inkludere så mange som mulig av delemnene. Mye viktig stoff i den politiske idéhistorien er ikke tatt med. Grunnen er at viktighet alltid er relativt til noe. Her har jeg for­ søkt å gjøre den interne sammenhengen i kapitlene til utvalgskriterium. Skriver jeg om demokratiet, har jeg ikke gjort et stort nummer ut av en tenker eller en ideologi fordi det har vært vanlig å gjøre det for eksempel i andre lærebøker i politisk idé­ historie. Enkelte av utelatelsene er bevisst gjort, mens andre kan tilskrives feil og mangler ved forfatterens vurderingsevne og kunnskaper. Denne boken vil elever ha nytte av om de skal studere videre på universitetet. Skal du studere ved Universitetet i Oslo, er alt stoffet uten unntak pensum også på forberedende prøve (exa­ men philosophicum og examen facultatum). Jeg håper dette kan fungere som en stimulans til å lese mer av boken enn det du er «tvunget» til. En rekke personer har bidratt til å lage denne boken. Jeg vil takke dem alle. Verdifulle tips og innvendinger har jeg fått av Kristin Gjerpe, Ellen Krefting. Marit Aalen, Randi Davenport, Anne-Cathrine Bech Skogan, Jiirgen Habermas. Thor Gjermund Eriksen og Turid Johansen. Dessuten har forlagets konsulenter, Kristin Muller og Henning Wold, bidratt med innspill som har vært med å gjøre manuskriptet bedre. Det er også fristende å takke hele det statsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i

D

3

Forord

Oslo som har gitt meg tallrike ideer om hvordan jeg ikke skulle skrive boken. Til sist vil jeg spesielt takke forlagsredaktør i Gyldendal, Trond Petter Hinrichsen. Selvsagt har forfatteren likevel alt ansvar for eventuelle feil og svakheter i boken. Jeg vil gjerne at alle som har reaksjoner på boken av negativ eller positiv art, formidler dem til Gyldendal Norsk Forlag. Alle tilbakemeldinger er av interesse, enten de kommer fra deg som har lest boken som pensum, eller deg som har vært lærer i faget. Også andre lesere oppfordres til å komme med sine oppfatning­ er om boken.

Innholdsfortegnelse

Innledning................................................ 7 DEL 1

Sosialdemokratiet - samfunnet kan forbedres gradvis.......................... 76 «Det nye Høyre» og nyliberalismen ... 79

DEMOKRATIETS HISTORIE Kapittel 1 Antikkens politiske tenkning............ 16 Utviklingen av det første demokratiet 16 Platon - idélærens opphavsmann....... 21 Aristoteles - mennesket er et flokkdyr 24 Middelalderens politiske liv................. 28 Kapittel 2 Det moderne demokratiets historie .. 34 Grotius og naturretten............................ 37 Hobbes kontraktsteori............................ 39 John Locke og den liberale tradisjonen . 41 Rousseau og idealene i den franske revolusjonen................................... 45 Det første demokratiet imoderne tid .. 48 Demokratiets krise................................. 51 Kapittel 3 Ideologienes framvekst........................56 Liberalismen.......................................... 56 Verdikonservatismen - forandre for å bevare.................................... 58 Sosialismen - likhetensideologi............60 Anarkismen - samfunn utenstyre....... 66 Fascismen - staten skal ha full kontroll .......................................... 68

Kapittel 4 Menneskerettighetene........................ 86 Menneskerettighetenes historiske utvikling........................................ 87 Immanuel Kant og menneskets verdighet........................................90 Mennesket er et dyr blant andre dyr ... 91 De moderne menneskerettighetene utvikles.......................................... 94 Menneskerettighetenes svakheter....... 95 DEL 2

VALGFRIE TEMAER Tema 1 KJØNN OG IDEOLOGI................... 102

Kapittel 5 Er kvinner og menn likeverdige? .. 102 Jødisk-kristne begrunnelser for kvinneundertrykkelse............... 103 Rousseau - kvinner trives i lenker, menn er skapt frie........... 110 «Sophia» - mannssamfunnet er bygd på vaner..............................111 Mary Wollstonecraft - Et forsvar for kvinnens rettigheter............ 112

5

Innholdsfortegnelse

Kapittel 6 Hvordan kvinnesynet utviklet seg fram til det 20. århundret .... 116 Taylor og Mill - kvinnen bør likestilles med mannen............. 116 Engels - undertrykkelsen av kvinner er bestemt av økonomien .. 118 Sigmund Freuds kvinnesyn............... 120 Kvinnerettsbevegelsen - krav om politisk likestilling..................... 122 Feministisk tenkning i det 20. århundret.............................. 124

Framskritt og vekst - modernitetens kjennetegn.................................. 172 Vekstfilosofi i de store ideologiene... 176

Tema 2 NASJONALISMEN.......................... 134

Tema 4 POLITIKK OG RELIGION............. 200

Kapittel 7 Nasjonalismens utbredelse.............. 134 Hva er stat, nasjon og nasjonalisme? 134 De historiske røttene til nasjonalismen 138 Nasjonalismen fra 1800 til 1900 ...... 145 Nasjonalsosialismen og fascismen .... 149

Kapittel 11 Politikk og religion i Vesten........... 200 Politikk og religion henger sammen . 200 Martin Luther - religionen hører hjemme i menneskets indre...... 204 «Enevelde av Guds nåde» - Gud har gitt kongen makten...... 207 Religionskriger og sekularisering.... 210 Kristen, jødisk og hinduistisk fundamentalisme......................... 212

Kapittel 8 Nasjonalismen i dagens samfunn... 152 Sovjetunionen og Øst-Europa.......... 152 Afrikansk, arabisk og indisk nasjonalisme............................... 157 Norge, norsk nasjonalisme og EU.... 161

Tema 3 ØKOLOGI ......................................... 168 Kapittel 9 Hva er bakgrunnen for den økologiske krisen?.................... 168 Har kristendommen ansvaret for den økologiske krisen?..................... 169 Moderne vitenskap - naturen er en maskin........................................ 170

6

Kapittel 10 Ny økologisk bevissthet?.................184 Naturbegeistring................................. 184 Menneskets interesser må ivaretas .... 189 Dyrenes rettigheter............................. 192 Dypøkologien - krav om fundamental endring....................................... 194 Demokratisk økopolitikk................... 197

Kapittel 12 Politikk og religion i nyere tid....... 216 Islams kjennetegn............................... 216 Islam og moderne politikk.................. 221 Kvinnens stilling i islamsk politisk tenkning........................................225 Islam og demokratiet.......................... 228

ORIGINALTEKSTER........................ 235 STIKKORD.......................................... 271

Innledning

u er en idiot om du ikke deltar i det politiske liv! Det ville i hvert fall en greker i antikken ment. Ordet idiot betyr rett og slett en som ikke deltar i politikken. I Hellas var det slik at det å ta sin del av ansvaret for statens styre og stell var et vesentlig kjennetegn på det å være et fritt menneske. Med de kloke, gam­ le grekere kunne det derfor være fristende å si at du er en idiot om du ikke setter deg inn i de ideene som dominerer den politis­ ke verden. Mange filosofer opp gjennom historien har pekt på at det er en sammenheng mellom det å være fri og det å ha erkjennelse. Det å forstå samfunnet er forutsetningen for å være fri, for å ha et bevisst og fornuftig forhold til sine viktigste omgivelser. Og det er liten tvil om at den delen av våre omgivelser som har mest å si for hvordan vi lever våre liv, eller rettere hvordan vi får lov til å leve våre liv, er politikken. Om vi vil forstå det poli­ tiske liv, må vi forstå noe av historien bak, altså hvordan det har utviklet seg.

D

Hva er politisk idéhistorie? Hva er idéhistorie? Og hva er politisk idéhistorie? På sett og vis er det svaret på disse spørsmålene denne boken skal gi. Svaret på det siste spørsmålet kan vi bare få ved først å redegjøre for hva idéhistorien generelt går ut på. Idéhistoriefaget kan karakte­ riseres ved fire stikkord: Det er historisk, sammenlignende, tverrfaglig og kontekstualiserende. I det at idéhistorien er historisk, ligger det et slektskap til histo­ riefaget. Idéhistorien er en del av historien. Det som skiller idé­ historie fra den generelle historien, er at idéhistorikeren er opp­ tatt av andre trekk ved den historiske utviklingen enn en histori­ 7

Innledning

ker. Det er sagt at idéhistorien er studiet av det tenkende men­ neske, mens historien er studiet av det handlende menneske. Det er selvsagt meningsløst å skille de to helt fra hverandre, og det er heller ikke poenget. Poenget er at vi fokuserer mer på tenkning og ideer i idéhistorien enn det vi gjør i historiefaget. Det er forskjell mellom idéhistorie på den ene siden og politisk filosofi eller politisk teori på den andre. Og forskjellen er at bare idéhistorien er et historisk fag. Filosofer og statsvitere studerer for eksempel antikke tenkere for å finne ut om det de sier, er gyldig i dag. Dette er ikke hva idéhistorikeren anser som sin oppgave. Idéhistoriens mening er i stedet å finne ut hvorfor for eksempel Platon tenkte som han gjorde. Hvem og hva påvirket ham? Hvem har han påvirket, og på hvilken måte? Idéhistorien er derfor også sammenlignende. Idéhistorikere legger vekt på at en tenker eller en ideologi har forbindelser til andre tenkere og ideologier. Det de prøver å oppnå, er en forstå­ else av hvilke tanker som slekter på hverandre. Hva er likheten mellom fascismen og Platons tenkning? Hva er ulikhetene mel­ lom anarkisme og liberalisme? Har den økologiske tenkningen et slektskap med antikkens tenkning? Har religionens rolle i dagens politiske islam en parallell til religionens rolle i Vesten før den franske revolusjonen? Idéhistoriens tverrfaglighet er kanskje det mest typiske trek­ ket. Også den politiske teoriens historie studerer tenkningen og sammenligner ulike tenkere med hverandre. Men det særegne for idéhistorien er vekten en legger på å forstå en tenker i lys av forskjellige former for tenkning i et samfunn. Det er ingen grunn til at ikke Marx skulle være påvirket av både filosofi, lit­ teratur, religion og vitenskap. Om vi ønsker å få en god forståel­ se av hans tanker, må vi ta alle disse emnene med i betraktning­ en. Vi må ha kjennskap til den historiske situasjonen han skrev i, og vi må forstå hvilke tenkere som har påvirket ham, hvilke bøker han leste, og hvilke ideologiske strømninger som var vik­ tige i samtiden. Dette er idéhistoriens styrke, men også en svak­ het. Det er en styrke fordi det gjør det mulig for idéhistorikeren å forstå en fortidig filosof i lys av mer enn andre filosofer. Ikke noe menneske er påvirket bare av de emnene som er inkludert av vedkommendes eget fag. Ingen filosof er bare påvirket av filosofer. Men dette er også en svakhet fordi det stiller enorme 8

Innledning

krav til evnen til å sortere ut den relevante informasjonen. Enkelte har derfor sammenlignet idéhistorie med en slags «tikamp». Med andre ord: En må beherske en rekke forskjellige fagområder. Til sist: Idéhistorie er et kontekstualiseren.de fag. En kontekst betyr opprinnelig en tekst som hører sammen med en annen. Her betyr det noe mer, for ikke bare andre tekster er relevante. Også andre begivenheter av rent historisk karakter spiller inn. Lever en tenker i en periode med krig, setter det naturligvis preg på tenkningen hans. Slike faktorer må derfor tas med i betrakt­ ningen. Vi kan kanskje sammenligne idéhistorien med et økolo­ gisk system som for eksempel et tre. Om vi skal forstå den enkelte delen av treet, må vi se det i sammenheng med helheten. Delen lar seg ikke forstå uten helheten, helheten lar seg ikke forstå uten delen. Hva er så politisk idéhistorie? Enkelt og greit er det en idéhis­ torisk tilnærming til politisk tenkning opp gjennom historien. Tenker vi oss hver enkelt politiske tenker som et blad, de for­ skjellige ideologiene som kvister og den politiske idéhistorien som en gren, er de uforståelige om vi ikke ser dem i sammen­ heng med hverandre. Delene må studeres i lys av den sammen­ hengen de står i. Historikeren Santayana har sagt at om vi ikke kjenner historien, er vi dømt til å gjenta den. Vi kunne legge til: Om vi ikke kjenner ideenes kontekst, er vi dømt til å misforstå dem. Den politiske idéhistoriens særpreg blir da at den til forskjell fra for eksempel statsvitenskapelige tilnærminger er mer opptatt av den sammenhengen ideene dukker opp innenfor. Spørsmålet om vi kan lære av historien, kan gjerne besvares bekreftende, men det forutsetter at vi ikke misforstår det vi tror vi lærer noe av. Forutsetningen for det er som sagt at vi er vare for kontekstens innflytelse på det vi studerer. Det er i forsøket på å ivareta denne varheten vi vil finne at religiøse, filosofiske, naturviten­ skapelige og litterære begivenheter og ideer trekkes inn i fram­ stillingen. Forsøk å sammenligne med deg selv. Ville det være mulig for noen å forstå dine politiske oppfatninger uten samtidig å forstå hva du mener om Gud, vitenskapen eller samfunnet for øvrig? Enhver oppfatning et menneske har. er bestemt av talløse fakto­ rer, og det er dette idéhistorien har som mål å ta hensyn til. 9

Innledning

Sentrale emner i boken Denne boken vil kretse omkring de store revolusjonene opp gjennom historien: den engelske revolusjonen i 1688, den fran­ ske revolusjonen i 1789, den iranske i 1979 og den østeuropeis­ ke i 1989. Men også andre revolusjoner, som den vitenskapelige på 1600- og 1700-tallet og den industrielle revolusjonen på 1800tallet, har hatt betydning for hvordan en har tenkt om politikk gjennom historien. Boken vil handle like mye om de begivenhe­ tene som ledet til disse revolusjonene, som om de tankene som inspirerte dem. Poenget med denne boken er ikke primært at du skal huske en rekke faktaopplysninger, som når Platon ble født, eller når trettiårskrigen utspilte seg. Målsettingen er i stedet at du lærer deg en idéhistorisk innfallsvinkel til politikken. Du skal utvikle en for­ ståelse for idéhistorien og for sammenhengen mellom de for­ skjellige tenkere og ideologier. En del spørsmål kan fungere som en hjelper i bestrebelsene på å oppnå en slik forståelse: Hva er forholdet mellom frihet og likhet? Kan vi være både frie og like på samme tid? Hva er for­ holdet mellom individ og samfunn? Er du som individ viktigere enn samfunnet som helhet? Er moralen absolutt eller relativ? Sagt på en annen måte: Er det for eksempel vi mennesker som har bestemt at alle mennesker har menneskeverd? Og om det er tilfellet, kunne vi ha valgt annerledes? Har våre verdier og idea­ ler sin opprinnelse i enkelte gruppers interesser? Hvilken betyd­ ning har forholdet mellom det moderne og det tradisjonelle, mel­ lom det nye og det gamle for en politisk tenker? Det er viktig å ha i bakhodet at vi skal etterstrebe en kritisk holdning til historien og de store ideologiene. Ingen av dem har monopol på sannheten. Alle ideologier og alle tenkere har sine feil og mangler. Det gjelder selvsagt også denne boken og for­ fatteren av den. Derfor kan mange være uenige i det som står her. Det er lov. Eller vi kunne kanskje si det slik: Det er ikke lov å aldri være uenig. Sannheten eller den eneste rette fortolkning­ en av en tenker eller en ideologi er aldri funnet. Enhver fortolk­ ning har sine svakheter, den er bare en blant mange andre muli­ ge fortolkninger. Den første delen av boken omhandler demokratiet, hvordan det har utviklet seg, og hva som hører med til det. Sentralt i den forbindelse er begrepene likhet og frihet. All demokratisk tenk10

Innledning

Filosofene av

Rembrandt (1608-69)

Her har vi en vanlig oppfatning av en filosof: langt skjegg, gammel og verdensfjern. I virkeligheten er det meste av filosofien gjennom historien skrevet av relativt unge menn som var sterkt opptatt av aktuelle spørsmål i samtiden.

ning må forholde seg til disse to begrepene. Det vi blant annet skal studere her, er hvordan de har endret seg opp gjennom his­ torien. Hvem regnes som like? Hvorfor utelukkes noen fra det gode selskap og blir regnet som ulike? Hva legger en i begrepet frihet? Betyr det det samme som fravær av tvang? Eller kan det bety noe annet og noe mer? Vi skal også studere hvordan demokratiet har blitt til gjennom interessekamp. Ulike grupper har ulike interesser, som alle bør bli hørt. Retten til å kjempe for sine interesser er limt sammen med demokratiets grunnleggende idealer. Samtidig er interesse­ kampen en forutsetning for at demokratiet overhodet ble utvik­ let. Typisk nok er de tydeligste alternativene til demokratiet, fascismen og nazismen, også mest negative til interessekamp i samfunnet. De ønsker i stedet at alt skal underordnes en eneste interesse: staten og nasjonen. De andre delene av boken handler om kjønn og ideologi, nasjonalisme, økologi og religion og politikk.

11

Innledning

Kapitlene om kjønn og ideologi tar utgangspunkt i kvinnens kamp for likestilling med mannen politisk, sosialt og økono­ misk. Også her er begrepene likhet og frihet et gjennomgangste­ ma. I delen som tar for seg kjønn og ideologi, skal vi i første rekke se hvordan menns argumenter for at kvinner er forskjelli­ ge når det gjelder for eksempel fornuft, er uttrykk for menns interesser. Kvinners kamp for likestilling, sosialt og politisk, har i hovedsak blitt kjempet med argumenter som er identiske med andre interessegruppers. Slik borgerskapet kjempet for likhet med adelen eller slaver kjempet for borgerrettigheter, kjempet kvinner for likerett. Argumentene var stort sett like. Kapitlene om nasjonalisme dreier seg også om problemstil­ linger som er nær bundet til demokratiet. Ved siden av likhet og frihet utgjør tanken om folkets suverenitet demokratiets fun­ dament. Folkesuverenitetsprinsippet, det at folket suverent skal bestemme over eget territorium, er en del av nasjonalismens kjerne. Men hva er nasjonalisme? Hva er en nasjonalist? Nasjonalisme blir som regel regnet som forkastelig styggedom, noe som må bekjempes. Og enkelte former for nasjonalisme bør bekjempes, for eksempel den fremmedfiendtlige formen. Men nasjonalisme er mer enn dette, og mange nasjonalistiske oppfat­ ninger er helt alminnelige blant norske politikere og nordmenn generelt, uansett politisk ståsted. Økologien er et av de mest sentrale politiske spørsmålene i dagens samfunn. Verden står kanskje overfor en økologisk kata­ strofe av enorme dimensjoner. Noe må gjøres, men hva? Er for eksempel økologisk tenkning forenlig med demokratiet? Enkelte hevder at det ikke er tilfellet. Økologien har som sitt grunnprinsipp at helheten er viktigere enn delen. Demokratiet og menneskerettighetstradisjonen tar det motsatte utgangspunk­ tet: Enkeltmennesket, delen, er viktigere enn helheten. Til tross for dette har det blitt påstått at genuin økologisk tenkning er for­ enlig med demokratiet og menneskerettighetstenkningen. Politikk var sammenvevd med religion helt fram til nyere tid. Og mens tendensen i Vesten er at religionen har en stadig mindre viktig plass i samfunnet, er det motsatt i andre deler av verden. Det mest radikale eksempelet på dette er de islamske statene Iran og Saudi-Arabia. Der er Allahs lov viktigere enn alle men­ neskeskapte institusjoner. Er det en konflikt mellom demokra­ tiske idealer og det de oppfatter som de guddommelige lover, 12

Innledning

må demokratiet vike. Hvordan skal vi i Vesten forholde oss til det? Skal vi etterleve det grunnleggende idealet om toleranse også i dette spørsmålet? Skal vi være tolerante overfor de into­ lerante? Et annet sentralt poeng i dette kapittelet er at ikke alle muslimer er like. De er seg imellom like forskjellige som men­ nesker av vesteuropeisk opprinnelse. Med andre ord: Måten hver enkelt muslim tenker på, må forstås i sammenheng. Muslimer er ikke bare påvirket av religion, og blant annet derfor er en idéhistorisk vinkling til studiet av islam fruktbar.

DEL 1

Demokratiets historie

KAPITTEL 1

Antikkens politiske TENKNING

ange av ordene i vårt politiske vokabular er greske. Grekernes samfunn var da også det første der et demokrati utviklet seg. Overraskende mange av de problemene vi sliter med i dagens demokrati, ble også drøftet av antikkens mennesker. De skapte den første politiske teorien, og denne teorien må alle andre som driver med politiske problemstillinger, ta stilling til. Samtidig må vi understreke at det finnes svært store forskjeller mellom dagens demokrati og antikkens. Mest sentralt i den sammenhen­ gen er debatten om hvem som bør ha lov til å delta i det politis­ ke liv. Om vi definerer demokrati som flertallsstyre, var nemlig grekerne ikke demokratiske. Bare en liten minoritet deltok i de politiske beslutningsprosessene.

M

Utviklingen av elet første demokratiet For 2500 år siden var Europa kulturelt sett en uutviklet del av verden, med ett unntak: de greske bystatene. Historikere har gjort den rene industri av å overby hverandre i beundrende betraktninger over de gamle grekeres fortreffelighet. Det heter seg at verken filosofi, arkitektur, skulptur, poesi eller politikk hadde vært det samme uten innsatsen til de antikke grekerne. Den greske antikken var ikke mindre enn et «mirakel». Men kanskje finnes det likevel fornuftige forklaringer på at denne høykulturen utviklet seg? Det lå selvsagt en rekke årsaker bak, men det har blitt mer og mer vanlig blant historikere å hevde at den viktigste grunnen var at grekerne rett og slett var de første til å importere kunn­ skap og kultur fra Afrika og Asia, fra land i Midtøsten som Egypt og Babylon. Kanskje var den vestlige sivilisasjons vugge ikke i Hellas, men i Afrika? Ved siden av dette kulturlånet var

16

Demokratiets historie

Skolen av

i

Athen

Rafael (1483-1520)

Et klassisk bilde der Platon peker opp mot «ideene» og Aristoteles peker ut mot naturen. Bildet blir ofte brukt for å illustrere de to filosofenes egenart. Platon er interessert i alt annet enn denne verden, er det misfor­ ståtte budskapet. Sannheten er at Platon var like opptatt av politikk som noe annet. På sett og vis er hele idélæren politisk bestemt.

en indre faktor avgjørende: framveksten av den greske bystaten. Bystaten, som grekerne kalte polis (sml. ord som politikk og politi), var både by, stat og kirke på samme tid. Mer enn noe annet var det torget (agora) som særpreget en bystat. Torget var knutepunkt og verbalt møtested. Her ble alt diskutert, fra filosofi og teologi til politikk og prisen på oliven. Resultatet var en spredning av ideer og meninger som var med på å undergrave overleverte oppfatninger. Med det vokste grad­ vis en ny fornuftstype fram. Denne rasjonaliteten skilte seg fra tidligere tenkning ved at den var kritisk til overleverte forestil­ linger om samfunn og kosmos og skeptisk til de religiøse sann­ hetene. I 508 f.Kr. ble demokratiet (gr. demos - folk, kratein - her­ ske) innført i Athen, og mannen som gjerne får æren for det, var en politiker ved navn Kleistenes. Svaret på hvorfor demo­ kratiet oppstod, finnes likevel ikke i en enkeltpersons handling­ er. men i kampen mellom dem som har makten, og dem som ikke har den. Demokratiet oppstod ikke som resultat av en enkelt manns geniale ideer, det var sluttproduktet av en lang his­ 17

Demokratiets historie

torisk utvikling. Overgangen fra bronsealder til jernalder hadde ført til store militære endringen Aristokratiets makt var knyttet til hestene de hadde, de var en slags riddere, men dette endret seg med de nye jernvåpnenes inntog. Bøndene som utgjorde majoriteten av befolkningen, fikk større militær betydning, og dermed ble de politiske forskjellene mellom aristokratiet og resten av befolkningen delvis visket ut. Resultatet var at sam­ funnsklassenes innflytelse i stadig høyere grad ble preget av lik­ het. Athen ble i perioden 750-600 f.Kr. vekselvis styrt av eneher­ skere (tyrannos) og fåmannsvelder (oligarki), og hvert enkelt regime beholdt bare makten i kort tid før det ble styrtet. Denne politiske og sosiale uroen ønsket berømte greske statsmenn som Solon (ca.610-560), Kleistenes (ca.550-500) og Perikles (493-429) å bekjempe. Solon reformerte den athenske forfat­ ningen i demokratisk retning, men den var bare gjeldende i kort tid, og nye konflikter oppstod stadig. I en av disse kontroverse­ ne maktet Kleistenes å manøvrere de forskjellige partene slik at makten ble fordelt mellom «alle» voksne menn.

Likhet og frihet - fundamentet for demokratisk tenkning Til tross for at både ordet og fenomenet demokrati har sin opp­ rinnelse i den greske antikken, ville ikke selv den mest demo­ kratiske greske bystat ha blitt kalt et demokrati (eller flertalls­ styre) etter våre standarder: Bare en brøkdel av den voksne befolkningen hadde politiske innflytelse. Kvinner, innvandrere og slaver hadde ingen rett til deltakelse i valg. Enhver politisk rettighet var forbeholdt menn over 20 år, de som ble kalt fullborgerne. Athen var en by som befolkningsmessig var litt mindre enn Oslo i dag, og det samlede innbyggertallet lå på mellom 300 000 og 400 000. Fullborgerne utgjorde bare en drøy tidel. Ingen demokratisk tenkning kan unngå å forholde seg til de to prinsippene om likhet og frihet. Men hva innebar likhet og frihet på denne tiden? I lang tid før demokratiet ble innført, opp­ fattet en ekte greker frihet som det motsatte av slaveri: Frihet innebar at en styrte seg selv (autonomia). Dette var gamle aris­ tokratiske (eg. styre av gode menn) idealer som gradvis ble overført til det vi i dag kjenner som demokratiske prinsipper. Med demokratiet ble ideen om likhet innført, en likhet som gikk 18

Demokratiets historie

ut på at alle borgere skulle ha samme innflytelse over bystatens politikk. Det er imidlertid klart at innholdet i disse to begrepene har forandret seg. Et avgjørende spørsmål er hvem som blir oppfattet som like. De antikke grekerne mente at bare menn er «like» og med det kvalifisert til politisk og sosial frihet. Kvinner og slaver ble holdt utenfor det politiske liv. Blant argumentene mot at kvinner skulle få lik rett til deltakelse, var en påstått mangel på fornuft hos kvinner og biologiske argumenter om at kvinner hadde ingen eller liten innflytelse i forplantningen. Slavene var ikke engang likeverdige mennesker, de var bare talende redskaper, som Aristoteles uttrykte det. Slaveøkonomien var den bakenfor­ liggende faktoren som gjorde det mulig for borgerne å bruke sin tid på politikken. Slaveriet er dermed blant demokratiets viktigste forutsetninger. Det direkte demokratiet Det greske demokratiet var et direkte demokrati. Hver enkelt borger opptrådte bare på vegne av seg selv, i motsetning til det representative demokratiet i det moderne Norge. Slik unngikk de tomme valgløfter, enhver stod bare til ansvar for seg selv. Samtidig hadde alle borgere rett til å komme med forslag i fol­ keforsamlingen (ecclesia), og samtlige var valgbare til de høy­ este embetene. I et representativt demokrati som det norske der­ imot, velger vi inn personer og partier som skal forsvare et sett av verdier og enkeltsaker vi selv tror på. Men det hefter en del problemer ved et direkte demokrati. En vanskelighet i Athen var det høye antallet deltakere i folkefor­ samlingen, 30 000, mot 165 i dagens Norge. Ikke alle deltok like aktivt, men det sier seg selv at bare mennesker med helt spesielle egenskaper maktet å dominere denne forsamlingen! Det er innlysende at personer med ordet i sin makt hadde en betydelig mulighet til å tvinge gjennom forslag, enten de var gode eller dårlige. Nå er ikke dette enestående for antikken, også i dag er retorisk talent effektivt i politiske debatter. Men det understreker at likhetsidealet om at enhver stemme skal ha samme tyngde, ikke var overensstemmende med tidens politiske reali­ teter. Ved et lite tankeeksperiment kan du få en idé om hvordan dette fungerte: Tenk deg at klassen din er en slik folkeforsam­ 19

Demokratiets historie

ling. Alle har de samme rettighetene, hver person har én stem­ me. Vil det innebære full likhet i beslutningsprosessene, eller vil de som snakker best for seg, ha større innflytelse enn de fåmælte? Svaret skulle være ganske opplagt. Språk er makt, som det heter. Hver og en måtte tale for seg og sin egen sak i den athenske folkeforsamlingen, og politiske partier fantes i praksis ikke. Det er av denne grunn retorikken inntar posisjonen som gresk politisk livs navle. Retorikk er bare et annet navn på talekunst og repre­ senterer ikke noe negativt eller mindreverdig, slik vi får inn­ trykk av i talemåter som bare retorikk, tom retorikk osv. Snarere tvert imot, retorikk er et uunnværlig og effektivt redskap, i dag som det var for 2500 år siden. Og her er vi ved et kjernepunkt: Retorikk er et redskap, og som for alle andre redskaper finnes det gode og dårlige bruksmåter.

Moralens oppløsning Perioden mellom 450 og 400 f.Kr. blir gjerne kalt den perikleiske tid, etter den dominerende politikeren Perikles. I løpet av disse 50 årene blomstret kulturlivet i Athen, og tiden kan med rette kalles grekernes storhetstid. Forutsetningen for dette var greker­ nes seier i perserkrigene, og med det fulgte en økonomisk vel­ stand som gav kulturlivet vekstmuligheter. Men athenernes arroganse ertet etter hvert på seg mange av de andre greske by­ statene, og resultatet ble nok en gang krig. Denne gangen var det Athen og Sparta som var hovedmotstanderne. Athenerne tapte krigen (Peloponneskrigen 431-404 f.Kr.), og den førte med seg både sosial turbulens og moralske oppløsningstendenser. Selv om det var kulturell høykonjunktur i Athen, fantes det ikke skoler med tilbud om høyere utdannelse. Den eneste skole­ ringen en kunne få, var den en ble tilbudt av en gruppe omrei­ sende lærere som ble kalt sofister (eg. de som eier visdom). De tilbød undervisning i de fleste temaer, men talekunst var den mest etterspurte varen. Mange mislikte sofistene fordi de var så dyktige til å tale - eller overtale - at de med ord får smått til å synes stort, og stort til å synes smått, som Platon sa. Det fantes tvilsomme karakterer blant sofistene, som misbrukte sin verbale begavelse. Men dette er ifølge moderne forskere ikke sant om gruppen som helhet. Sofistene var moralske relativister. Men hva er moralsk relati­ visme? Moralske relativister påstår at det gode og onde varierer 20

Demokratiets

historie

fra person til person og fra kultur til kultur. Da sofistene var en slags handelsreisende i kunnskap, hadde de vært omkring i hele Hellas og observert at det folk oppfatter som rett ett sted, er galt et annet sted. Slike refleksjoner kan vi gjøre oss også i vår tid: Vi kan trekke en parallell til visse muslimske land der det for eksempel er rett å kutte hånden av en hustru som har vært utro. Det er rett og riktig i denne kulturen, trass i at vi i Vesten med selvfølgelighet ville mene at det er galt. I Iran og Saudi-Arabia hevdes det at dette er en etisk riktig handling, mens vi sier at det er en etisk gal handling. Men hvem har rett? Begge er like sikre i sin sak, og problemet oppstår fordi vi ikke bruker samme målestokk. Målestokken er relativ til den enkelte kultur. Dette reagerte Platon imot, det må finnes én og bare én norm for rett og galt, mente han. Men hvilken? Hele Platons filosofi kan vi se på som et svar på dette spørsmålet.

Platon - idélærens opphavsmann

Platon

Moralen må gjelde for alle, til enhver tid Platon (467-327 f.Kr.) er kanskje den viktigste filosofen i den europeiske tradisjonen. I ungdommen var han elev av Sokrates, som fikk avgjørende innflytelse på hans liv og lære. Sokrates blir av Platon framstilt som et uvanlig rettskaffent og rettferdig menneske, og han hadde en trofast skare av beundrere. Men i 399 f.Kr. ble Sokrates dømt til døden av en demokratisk rett, og det kunne Platon aldri tilgi demokratiet. Et system som hadde dømt det eneste virkelig gode menneske til døden, måtte bekjempes, mente Platon. Helt fra de første greske naturfilosofene på 600-tallet f.Kr. hadde kosmos vært i sentrum for grekernes spekulative interes­ se, og Platon skrev seg inn i en lang tradisjon da han lot orden og harmoni være utgangspunkt for sin lære. Kosmos betyr «det skjønne», det som er i harmoni og i matematisk overensstem­ melse med alt annet. Matematikken var så vesentlig for Platon at det over inngangspartiet til skolen hans, Akademiet, stod: Her slipper ingen inn som ikke kan geometri. Matematikken er sentral fordi den tvinger menneskene til å tenke, og matematik­ kens resultater er sikre. Ingen fornuftige mennesker kan tvile på at to pluss to er fire. All kunnskap burde være like sikker, mente Platon, også når det gjaldt etikk og politikk.

21

Demokratiets historie

Platon ønsket derfor moralske målestokker som var absolutte. Han var overbevist om at moral er avhengig av dette for å fun­ gere effektivt. Omtrent slik den moderne vitenskapens natur­ lover er unntaksløse og tvingende, ville Platon ha de moralske lovene. Løsningen på det var det vi kaller idélæren. De platon­ ske ideene, der det godes idé er den høyeste og mest betyd­ ningsfulle ideen, er uforanderlige og permanente målestokker både for det gode, det sanne og det skjønne. Ideene er forbilder eller mønstre vi kan etterligne når vi handler, omtrent som forel­ dre kan være et eksempel til etterfølgelse for sine barn. Forskjellen mellom foreldre og platonske ideer er selvsagt blant annet at foreldre av og til tar feil, dessuten kan de dø og forsvin­ ne. Det kan ikke ideene. Ideene er heller ikke menneskers egne ideer eller tanker, de eksisterer i en annen dimensjon, i en ver­ den hinsides den sfæren vi lever i. Selv om Platons løsning på dette spørsmålet ikke kan benyttes som noen fasit på problemene vi har i dag, kan vi gjenkjenne selve problemstillingen. Den er stadig like aktuell. Finnes det moralske rettesnorer, lover og regler som gjelder for alle, uan­ sett hvor i verden en har sitt tilholdssted? Det opplagte svaret på dette spørsmålet er «menneskerettighetene». Menneskerettig­ hetene må gjelde for alle mennesker i alle land, og dette er en forutsetning for at de skal være meningsfulle overhodet. Men har de universell gyldighet? Heller ikke dette spørsmålet er uten videre lett å svare på, som vi skal se i et senere kapittel. Staten er som et legeme Platon var lite begeistret for de demokratiske prinsippene om likhet og frihet. Det må vi se i sammenheng med hans reaksjon på samtidens oppløsningstendenser og dødsdommen over Sokrates. Men en annen faktor spilte også inn: synet han hadde på staten som en organisme. Staten betraktes som en kropp, og menneskene tilsvarer kroppsdelene. Det betyr igjen at enkelte personer fra naturen av er bedre egnet til å utføre bestemte opp­ gaver enn andre, for eksempel det å lede staten, på samme måte som hodet bør lede kroppen og hendene bør gjøre grovarbeidet. Vi er ikke alle like, sa Platon. Det er forskjeller mellom oss, som gjør oss egnet til ulike yrker. Det er filosofene som må bli kong­ er. Grunnen er at det er de som har visdom og innsikt i det godes idé, mente Platon.

22

Demokratiets

historie

Platons syn på staten kan illustreres ved hjelp av en av Esops fabler: En gang bestemte hendene, munnen, beina og de andre kroppsdelene seg for å gjøre opprør mot magen. Magen gasset seg til stadighet med de lekreste retter, mens resten av kroppen måtte slite. På kort sikt var dette en effektiv protest, og magen surmulte og led, men etter hvert snudde situasjonen seg: Også hendene og bena ble svakere og tregere. Moralen i denne fabe­ len er selvsagt at alle må trekke i lag når de lever i samfunn med hverandre, samtidig som enkelte naturlig er gitt visse oppgaver. Platon mente staten bør deles opp i tre klasser: ledere, voktere og næringsdrivende. De bør kjennetegnes ved henholdsvis visdom, mot og måtehold. Ideen om harmoni og balanse er et gjennomgående trekk ved all tenkning hos Platon, og rettferdig­ heten skulle sørge for at det ikke ble for mye eller for lite av ver­ ken visdom, mot eller måtehold. Ledernes visdom skulle erver­ ves i løpet av en allsidig utdannelse som varte i 40 år. Slik ble en garantert gode ledere som hadde innsikt i det godes idé. Når sta­ ten styres i henhold til det godes idé, betyr det at enkeltindivider må underordne seg statens interesser. Med det blir også likhet en illusjon. I lys av slike overveielser kom Platon fram til at det i en ide­ ell stat måtte råde en slags kommunisme (lat. communis - fel­ les), hvor eiendomsretten skulle fjernes og familien oppløses. Oppdragelsen av barn skulle blant annet være et offentlig ansvar. Og selv om dette bare skulle gjelde for de to øverste av de tre samfunnsklassene han regnet med, var innbyggernes liv gjennomregulert. Frihet i betydningen selvstyre ble redusert til et minimum. Platon opponerte altså mot begge de grunnleggen­ de prinsippene i demokratisk tenkning, både frihet og likhet. Statens ve og vel var det sentrale anliggendet for Platon. Derfor kunne ingen få demokratisk frihet, slik en arm ikke kan være fri til å handle etter egne lyster uavhengig av kroppens beste. Individet er til for staten, akkurat som armer og tarmer, tenner og tunge er til for kroppen som helhet. Det er lett å være enig i dette når enkeltindividets ønsker går på tvers av flertallets beste. Men Platon mente å ha en privilegert innsikt i hva som er best for kollektivet, og av den grunn gikk han lenger: Flertallet vet ikke hva som er bra for dem. Til det kreves det en innsikt i ide­ enes verden som bare et fåtall hadde kapasitet til å oppnå, mente han. 23

Demokratiets

historie

En av grunnene til at både Platon og Sokrates var skeptiske til demokratiet, var at det tillot udugelige og kunnskapsløse perso­ ner å bestemme over det viktigste av alt, nemlig staten og der­ med fellesskapets beste. Det må være slik i politikken som det er ellers i samfunnet, sa Platon, at de best egnede gjør jobben, for ellers blir politikken et maktens lotteri. Hvem vil ikke ha sine sko reparert av en skomaker og ikke en snekker? Hvem vil ikke heller bli behandlet av en profesjonell tannlege enn av en kvakksalver? Platons spørsmål ble da: Hvorfor skal det være annerledes i politikken? Er det ikke like viktig at en blir godt styrt, som at skoene en har, blir reparert på beste vis? Demokratiet er ifølge Platon basert på gale forutsetninger: at alle er like, og at dette bør gi enhver frihet til å bestemme over statlige forhold. Om ikke de best egnede gjør jobben, er sam­ funnet dømt til å gå under, og dette er hva som var i ferd med å skje i det demokratiske Athen, mente Platon. Det betyr at de klokeste må styre staten og de modigste må vokte den. Bare på denne måten kan staten bli en speiling av den kosmiske orden som Platon mente han fant i måten universet var bygd opp på. Bare slik er orden og harmoni oppnåelig i politikken.

Aristoteles - mennesket er et flokkdyr Statens mål er menneskenes lykke Aristoteles (384-322 f.Kr.) begynte på Platons skole Akademiet som 17-åring og var elev der i 20 år. Platon var opptatt av de oversanselige ideene, men i motsetning til ham ønsket Aristoteles å studere verden omkring seg. Hans vitenskap omfattet alt fra snegler til stjerner, fra trær til politikk - den ting fantes ikke som ikke fanget interessen hans. Mennesket er et zoon politikon ifølge Aristoteles. Men hva vil et zoon politikon si? Vi kan oversette det med et levende vesen som hor i en polis. Det er det å leve i et bysamfunn som er menneskets natur, akkurat som biene lever i bisverm eller mau­ ren i maurtue, et liv i samfunn med andre. Hva er grunnen til at Aristoteles mente at det er menneskets natur å leve i flokk? Skal vi finne svaret på dette spørsmålet, må vi ta en liten omvei. Alle ting i naturen har et formål, sa Aristoteles. Øyets formål er å se, rognen skal bli fisk, nøtten et tre. I skarp kontrast til den moderne vitenskapens oppfatninger

24

Aristoteles

Demokratiets historie

Hva er menneskets natur? Er det naturlige mennesket nudisten eller kunstmaleren? Aristoteles ville sagt at menneskets natur er d frambringe kultur. Han ville ment at det slett ikke er spesielt naturlig å være naken.

har også regnet et formål, ifølge Aristoteles, nemlig å forhindre tørke og skape grunnlag for plantevekst. Alle ting har altså en «mening med livet»: å virke ifølge sitt formål. Dette gjelder like mye for en hetterotte eller en gilaøgle som for mennesket. Hver dyre- og planteart har en rekke medfødte evner de kan utvikle eller realisere. Et frø fra en nyperose har muligheten i seg til å bli en stor, vakker rosebusk om det får utvikle seg i hen­ hold til sin natur og ikke blir vanskjøttet eller står i næringsfat­ tig jord. På lignende vis er det med oss mennesker. Det er vårt mål som mennesker å realisere alle våre muligheter. Problemet er bare at menneskelivet er så mye mer komplisert enn planteog dyrelivet, fordi mennesker kan legge individuelle planer for sine liv. Dette er knyttet til den egenskapen som framfor alt annet skiller mennesker fra dyr: tenkeevnen. Målet med menneskeli­ vet er derfor, ifølge Aristoteles, å utvikle tenkningen. Bare på den måten kan vi realisere oss selv som mennesker. Men hva har dette med politikk å gjøre, kan vi spørre. Jo, det er bare i en stat at det går an å realisere alle menneskets muligheter. Mennesker som ikke lever i samfunn med andre, er rett og slett dyr. mente Aristoteles. Dette er et tidstypisk trekk ved tenkning­ en hans, som det er lett å være uenig i. Vi tenker vel ikke dårligere om vi lever alene og isolert? Jo, sa Aristoteles, mennesket er et sosialt vesen. Tanke og tale uttrykkes på gresk med samme ord - logos. Vi er fra naturen

25

Demokratiets

historie

Aristoteles tanker har hatt en enormt stor

innflytelse, spesielt i middelalderen, da dette bildet ble laget. Det framstiller menneskets tre sjelsnivåer: det vegetative (vivit), det animalske (sensit) og det rasjonelle (intelligit).

disponert for å snakke og tenke, derfor er vi bare fullt og helt mennesker når vi bruker disse evnene. Bystatens formål er pri­ mært å muliggjøre en utvikling av menneskets mest særpregede egenskaper, talen og tenkningen. Bare i en stabil stat kan men­ neskene leve i pakt med sitt formål som mennesker, bare der kan meningen med livet utfolde seg, mente Aristoteles. Lykken er sentral i Aristoteles politiske filosofi. Men hva er lykke? Lykke er ikke det samme som lyst eller tilfredsstillelse av begjær, ifølge Aristoteles. Lykken er først og fremst intellek­ tuell. Lykken er å lykkes som menneske, det vil si å bruke sine intellektuelle evner på beste vis. Likevel er mennesker også utstyrt med en kropp som er sete for lyster, og Aristoteles erkjente derfor at også lyst er nødvendig for at en skal kunne være helt ut lykkelig. Av denne grunn mente han i motsetning til Platon at både eiendom og familie er av det gode. Dette er igjen forbundet med hans overbevisning om at staten er til for men­ neskenes skyld, ikke omvendt, slik Platon mente. Helt uten videre ville vi gi Aristoteles rett i dette. Men er det sikkert at individet alltid bør komme foran staten? I mange tilfeller er fellesskapets interesser i konflikt med enkeltindividers. Om vi omformulerer problemet, kan vi spørre om ikke flertallet bør veie tyngre enn mindretallet.

26

Demokratiets historie

Et forsvar for demokratiske prinsipper Hos Aristoteles finnes et av historiens tidligste forsvar for demokratiske prinsipper. Ettersom stabilitet og harmoni er poli­ tikkens innebygde mål, er moderat demokrati (politeia) den bes­ te politiske løsningen. I et slikt samfunn er det en større andel tilfredse borgere enn i et monarki eller et aristokrati. Jo flere til­ fredse mennesker det er, desto mindre er risikoen for opprør eller revolusjon. Der Platon påstod at filosofene må styre fordi de har en spesiell innsikt i det gode, hevdet Aristoteles et helt annet syn. Den alminnelige mann må bestemme fordi han er mer prak­ tisk orientert enn en ekspert: Er det kanskje ikke slik at den som bor i et hus, er bedre egnet til å vurdere hvor godt huset er, enn han som bygde det? Eller er ikke en gjest bedre til å vurdere om maten er god, enn kokken? Dessuten kan det nok være at Platon har rett i at folket én for én har dårligere dømmekraft enn den vise, sa Aristoteles. Men når de mange samles, er det deres dømmekraft som er den beste. En person kan lett la seg lede av sin vrede eller sine lidenskaper, men dette er langt mindre sannsynlig for en stor gruppe. Mennesker som vet hvordan Hitlers propagandamaskineri maktet å suggerere massene, kan stille seg lett tvilende til påstanden til Aristoteles. Men poenget er nok ganske enkelt at det er lette­ re å lure én enn mange. Når Aristoteles anbefalte en styreform med demokratiske trekk, var det fordi han hadde en utpreget sans for det praktiske og det gjennomførbare. Stabilitet er en grunnleggende målset­ ting for den gode stat, og den kan best sikres ved at mange får delta i styret. Men hvordan kan vi hindre flertallsdiktatur eller pøbelvelde? Jo, det kan vi unngå dersom vi har lover som orga­ niserer det politiske liv, og dersom vi innfører blandet forfat­ ning. Det grunnleggende prinsippet i loven er likhet. Det må være likhet for loven for å sikre borgerne mot overgrep. De gode forfatningstypene finnes det tre av, mente Aristoteles: monarki (enmannsstyre), aristokrati (fåmannsvelde) og mode­ rat demokrati (flertallsstyre). Blir disse blandet, får vi det best mulige og mest stabile resultatet. Middelklassen må ha størst innflytelse fordi den kan balansere de to ytterpunktene (styre av fattige eller styre av rike). Det er dette som har blitt kalt den gylne middelvei.

27

Demokratiets historie

Frihet og med det fritid, scholé på gresk, var et krav for at en i det hele tatt burde få lov til å delta i politikken. Aristoteles mente av den grunn at bønder, fiskere og håndverkere helst ikke må gis retten til å ta del i politikken. Grunnen er at de mangler fritiden som skal til for å holde seg orientert om samfunns­ spørsmål, de er inkompetente. Alle inkluderte heller ikke kvinner og slaver. Forsvaret Aristoteles hadde for demokratiet, er altså ikke ubetinget, alt avhenger av den definisjonen av demokrati en tar utgangspunkt i. Aristoteles kjente til påstanden om at det er urettferdig om ikke alle får delta på lik linje i det politiske liv. Men dette er en misforståelse, hevdet han: Demokratiet oppstår ut fra den forestilling at de som er like i en henseende, er like i alle hense­ ender. Og fordi mennesker har den samme frihet, krever de absolutt likhet. Oligarkiet er begrunnet ut fra den forutsetning at de som er ulike i en henseende, er ulike i alle henseender. Innvendingen fra Aristoteles er at det er like urettferdig å behandle ulike mennesker likt som å behandle like mennesker ulikt. Selv om vi i dag forkaster Aristoteles’ idé om at ikke alle skal ha rett til å delta i politikken, har han satt fingeren på noe vesentlig: Kan alle holde seg orientert om de viktigste sam­ funnsspørsmål? Og kan de det ikke, hva er da kilden for våre politisk valg - og i siste instans grunnlaget for hele vårt demo­ kratiske system?

Middelalderens politiske liv Med de gotiske vandalenes erobring av Vestromerriket på 400tallet kan vi si at middelalderen tok til, og at antikken var et avsluttet kapittel. Middelalderen er en epoke som strakte seg over et enormt tidsrom, nesten 1000 år. Når epoken er så lang, sier det seg selv at den omfatter så mange forskjellige problem­ stillinger at vi her bare kan se på noen ganske få av dem. Et av de siste tegnene på gammel storhet i Roma etter den vestromerske keiserens fall var pavekirken. Men innenfor kir­ ken var det uenighet om hvilken rolle den skulle ha i samfunnet. Kristendommen har fra sin tidligste historie vært oppdelt i to tradisjoner. Den ene mente at det rette religiøse liv består i en enkel tilværelse i klostre, den såkalte munkebevegelsen. Den

28

Demokratiets

historie

andre tradisjonen har vært mer utadrettet og hadde ambisjoner om politisk innflytelse. I hele kirkens historie har det vært en konflikt mellom disse to retningene, en konflikt som toppet seg i forbindelse med reformasjonen. Middelaldersamfunnet var ikke et demokratisk samfunn, det var føydalistisk. Føydalismen var hierarkisk, den innebar en streng lagdeling og en rangorden mellom samfunnsmedlemme­ ne. Kongene var relativt svake militært sett i føydalismens tid­ ligste fase. Denne militære svakheten førte til at kongene hadde behov for sterke allierte og lojale undersåtter. For å beskytte ter­ ritoriet sitt gav kongene derfor deler av jorda ut til «lån» (len). Kongene ble derfor kalt lensherrer, og de som mottok jorda, het vasaller. Vasallen «lånte» ofte ut jord til mindre vasaller, som igjen gjorde det samme. Nederst i dette lagdelte (hierarkiske) samfunnet var de livegne bøndene. Den som kontrollerte jorda, kontrollerte også de livegne bøndene. Det var derfor sterke avhengighetsbånd mellom lensherre og vasall på den ene siden og mellom vasall og livegen på den andre. De var avhengige av lojalitet til hverandre og av æresfølelse. Det var en tett forbindelse mellom politikk, moral og religion i dette samfunnet. Øverst i det føydale hierarkiet var kirken plassert, med sin leder paven. Helt øverst tronet himmelkongen - Jesus. Hvor går grensen mellom den verdslige og den kirkelige makt? Bestemmer kirken over kongen, eller er det omvendt? Hvem skal bestemme i samfunnet, og ikke minst: Hvem skal bestemme innenfor kirken? Bibelens ord var tilsynelatende kla­ re nok: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er. Stat og kirke, den verdslige og den åndelige makt, fant et slags maktfordelingsprinsipp i læren om de to sverdene. Det ene sverdet var et politisk sverd, det var statens område. Det andre sverdet, det åndelige sverdet, var kirkens område. Men hvor gikk grensene for de to sverdene? I dette spørsmålet lå de fleste av de politiske konfliktene som var knyttet til forholdet mellom politikk og religion i middelalderen. En slik konflikt var det vi kaller investiturstriden. Investiturstriden var i sin kjerne et spørsmål om makt. I 1073 for­ svarte pave Gregor 7. kirkens uavhengighet av de verdslige myndighetene. Gregor mente at paven skulle være en suveren fyrste innenfor kirken. Paven alene skulle bestemme i alle ånde-

29

Demokratiets

historie

lige spørsmål. Kirken var staten overlegen, for hadde ikke «den første paven», Peter, fått makten av Gud kanskje? Konflikten mellom de to sverdene ble intensivert da pave Bonifacius 8. på 1300-tallet skrev en bulle som ble kalt Unam sanctam. Skriftet var et svar på den franske kongens, Filip den smukkes, ønske om å skattlegge kirken. Bonifacius likte dette svært dårlig og hevdet at kirken stod over kongen også i politis­ ke spørsmål. Poenget i bullen var at kirkens autoritet skulle være overordnet keiserens også i verdslige spørsmål. Dette var en guddommelig rett kirken hadde, mente han. Begge sverdene tilhørte i bunn og grunn kirken. Hvem vant denne maktkampen? Det gjorde til sist kongen. Sverdet av jern viste seg å være ster­ kere enn det åndelige sverdet paven fektet med. Tosverdslæren har også betydning i en annen sammenheng, nemlig i tilknytning til maktens legitimitet. Ordet legitim kom­ mer opprinnelig av det latinske ordet for lov (lex). Var keiserens regime lovlig, hadde han et rettmessig krav på makten? Et svar på dette var da teokratiet (theo - Gud, kratein - styre). 30

Thomas Aquinas" triumf av

Andrea di Bonaiuto

Bildet er fra ca. 1380 og er typisk for denne perioden. Thomas sitter på tronen midt i bildet. Over ham svever sju engler som symboliserer dygdene tro, håp, kjærlighet, rettferdighet, visdom, mot og måte­ hold. For øvrig framstilles både Moses og David, pluss diverse ydmykede kjettere, som muslimen Averroes.

Demokratiets

historie

Kongemakten eller keisertittelen var en gave fra Gud, derfor kunne ingen tilfeldig tronpretendent gjøre krav på makten. Men hvem hadde makt til å utpeke den som skulle ha makten? Kirken hadde til alt hell «funnet» et gammelt dokument som den påstod keiser Konstantin hadde skrevet. Dette brevet, kalt Konstantins gavebrev (donatio Constantini), gav kirken makten til dette. Kirken hevdet derfor at det bare var kirken som kunne gi keiseren legitimitet. Keiserens makt var altså lovlig om den ble akseptert av kirken. Men selv om dette ble akseptert, var ikke alle problemer i for­ bindelse med maktens legitimering løst. For hvem innenfor kir­ ken hadde denne myndigheten? Paven eller menigheten? Den såkalte konsilbevegelsen tok utgangspunkt nettopp i dette problemet. Forhistorien var at det i 1378 ble valgt to paver. Den ene var støttet av den mektige franske kongen og opprettet sitt sete i Frankrike, i Avignon. Den andre forble i Roma. Kirken var med dette splittet, et radikalt skisma var oppstått i den krist­ ne verden. Hvem skulle menigheten eller folket lytte til? Paven i Roma eller paven i Avignon? Konsilbevegelsen fant en løsning i at kirkens medlemmer (representert ved et konsil, et slags kirkemøte) skulle få det siste ordet. Konsilbevegelsen tapte maktkampen til sist. Men den hadde likevel betydning, fordi den var det første skrittet i en demokratisk retning innenfor kirken. I middelalderen kunne et moderne demokrati ikke utvikle seg. Hva var grunnen til det? Det fantes både teologiske og kir­ kelige grunner: Lagdelingen i dette samfunnet var naturlig, det var innstiftet av Gud, mente de. Noen var skapt til å bli styrt, andre til å styre. Samtidig hadde kirken en ubestridelig autoritet i alle menneskelige spørsmål. Paven var ufeilbarlig, og det var en annen årsak til at demokratiet ikke kunne vokse fram i det middelalderske samfunnet. De rettroende teologiske oppfat­ ningene samsvarte simpelthen ikke med de demokratiske ideal­ ene om debatt og meningsutveksling.

Middelalderen oppløses Middelalderens oppløsning var en langvarig prosess. Et avgjø­ rende skritt ble tatt i renessansen. Renessanse betyr gjenfødelse, og det som ble «gjenfødt» omkring år 1400, var den antikke kulturen. Antikken hadde vært en betydelig inspirasjon også i 31

Demokratiets

historie

De av

tre filosofene

Giorgione

(ca. 1477-1510)

middelalderen, men i renessansen begynte en å studere antikken uavhengig av kirkens sannheter og dogmer. Selvstendigheten i forholdet til religionens sannheter utviklet seg først i byene, og byer og borgerskap var nær knyttet til hverandre. Borgerskapet fikk på denne tiden en stadig økende betydning politisk og sosi­ alt. Med borgerskapet ble kapitalismen den økonomiske driv­ kraften, og tanken om endeløs økonomisk vekst bredte seg. I renessansen begynner oppløsningen av føydalismen grad­ vis, og fyrstenes makt vokste: Det absolutte monarkiet ble den dominerende styreformen i Europa. Den nye, sterke kongemak­ ten var nyttig også for borgerskapet fordi en sentralisert makt innebar en begrensning av adelsveldet. Når kongen ville bekjempe adelens maktposisjon, var borgerskapet en naturlig alliert, i og med at kongen og borgerskapet hadde felles interes­ ser når det gjaldt å svekke adelens stilling. Når en gruppe mister makt, er det alltid noen som er villig til å ta over etter dem.

32

Giorgione uttrykker her en renessanseoppfatning av filosofiens historie. Til venstre sitter den moderne naturfilosofen. I midten står den antikke filosofen, og til høyre finner vi den arabiske aristoteliker Mange hevder at dette er et godt uttrykk for hva renessansen var: den arabiske kulturens innvirkning på Europa. Kanskje ville modernitetens gjennombrudd aldri ha skjedd uten den a rabisk-m us lim ske påvirkningen?

Demokratiets historie

SPØRSMÅL

1 Hvilken rolle spilte slaveriet i det antikke greske samfunnet? 2 Hva er etisk relativisme? 3 Redegjør for Platons kritikk av sofistene. 4 Redegjør for Platons syn på demokra­ tiet. Hvorfor hadde han et slikt syn?

5 Hva var Aristoteles’ syn på demokra­ tiet? Hvorfor hadde han et slikt syn? 6 Hva var bystatens formål, ifølge Aristoteles? 7 Hva gikk konsilstriden ut på?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 Hvilke innvendinger ville en moderne demokrat komme med mot Platons idealstat? 2 Drøft på hvilke måter det greske demokratiet skiller seg fra et moderne demokrati. 3 Hva forstod Aristoteles med frihet? Kan dette knyttes til hans syn på men­ nesket som et sosialt vesen?

4 Forsøk å peke på noen argumenter for og imot påstanden til Aristoteles om at fritid er nødvendig for deltakelse i politikken. 5 På hvilken måte kan Aristoteles’ begrep om lykken sies å følge av hans syn på mennesket?

KAPITTEL 2

Det moderne DEMOKRATIETS HISTORIE

emokrati blir ofte definert som flertallsstyre. Jo større flertallet er, desto mer demokratisk er det. Men er det mulig å sette likhetstegn mellom flertallsstyre og demokrati? I Athen på 400-tallet f.Kr. kunne en tenke seg en situasjon der 99 % av befolkningen besluttet å landsforvise den siste prosenten. Det ville være et uttrykk for flertallsstyre, men det er neppe mange som vil være enige i at det er demokratisk, trass i det overveldende flertallet som stod bak. Grunnen er at demokrati er mye mer enn en avstemningsprosedyre, det er også et sett med verdier. Slike verdier vokste gradvis fram i den tidsepoken vi kaller moderni­ teten, og det er disse idealene og rettighetene dette kapittelet skal handle om.

D

Moderniteten Det er vanlig å si at det skjedde noe avgjørende i europeisk his­ torie omkring år 1500, noe som gjør det rimelig å lage et skille mellom det som hadde vært (middelalderen), og det som ble til (moderniteten). Allerede på 1400-tallet, i renessansen, startet den prosessen vi kaller moderniteten. Renessansen blir ofte sett på som en reaksjon på den ensidige dyrkelsen av det guddom­ melige på bekostning av det spesifikt menneskelige. En beveget seg vekk fra tanken om kirken som den høyeste verdi og til tro­ en på enkeltmennesket. Derfor blir renessansen også kalt huma­ nismens epoke (av humanitas - lat. menneskelig). Men hva er moderniteten? Et sentralt stikkord er sekularise­ ring. Hele moderniteten kan forstås i lys av dette ene begrepet. Sekularisering betydde opprinnelig å gjøre kirkelige eiendom­ mer om til verdslige, det vil si å inndra kirkegods. Etter hvert har det fått en mer generell betydning, verdsliggjøring. Verdsliggjøringen betyr at den verden vi lever i, betraktes som

34

Demokratiets historie

Marcel Duchamp: Fountain.

Moderniteten er kjennetegnet ved at den er begeistret for det nye fordi det er nytt. Ikke noe sted er dette tydeligere enn i modernitetens kunst. Det nye og det originale er nemlig et av den moderne kunstens mest sentrale kjennetegn. Franske Duchamp stilte i 1917 ut dette pissoaret i et galleri i Frankrike og brøt enda en barriere for kunsten. Ondsinnede rykter vil ha det til at radiatoren på Kunstnernes Hus i Oslo fikk svært god omtale i anmeldelsene av en høstutstilling i 1970-årene.

den viktigste, og ikke et eventuelt liv etter døden. Kirken og Gud har gradvis blitt en mindre dominerende del av samfunnet og kulturlivet. Den svekkede stillingen til kirken er derfor typisk for den moderne tid. i kontrast til det førmoderne eller middelalderske samfunnet. Mens kirken hadde vært den eneste kulturformidleren i mid­ delalderen, mistet den grepet på de intellektuelle utover i moderniteten. Den nye tidens talsmenn satte fornuften opp mot tradisjonens sannheter. Alt som var galt her i verden, hadde rot i tradisjonens irrasjonelle religion, i de ufornuftige fordommene og overtroen der. Bevæpnet med fornuft skulle en kvitte seg med alt det gamle og skape en ny og bedre verden. Framskrittet var derfor sikkert om bare den menneskelige fornuften fikk råde grunnen. På 1700-tallet kulminerte denne utviklingen i det vi kaller opplysningstiden. Karakteristisk for opplysningstiden var en entusiasme for alt som var nytt, og et ønske om å forandre det 35

Demokratiets

historie

gamle. Det gamle tilsvarte det de forbandt med middelalderen: en mørk, trist, intolerant tid som var for opptatt av livet etter dette til å makte eller ønske å forbedre den verden vi faktisk lever i. Det nye var opplyst, positivt og tolerant, og bedre skulle det bli. Den tyske filosofen Immanuel Kant skrev en liten tekst han kalte Hva er opplysning? Svaret var: Opplysning er men­ neskenes frigjørelse fra deres selvpålagte umyndighet. Umyndighet er menneskets manglende evne til å bruke sin for­ stand uten å ledes av andre. Sapere aude! Ha mot til å bruke din egen forstand! Dette er altså opplysningens valgspråk. Kant mente med andre ord at mennesket burde stole på sine egne evner til å forstå naturen, samfunnet og menneskene. Enkelte filosofer i opplysningstiden angrep religionen i stor skala. De hadde mot til å stole på sin egen forstand og stilte kri­ tiske spørsmål til religionens sannheter. Kritikk var i det hele tatt kjennetegnet på virksomheten til det moderne mennesket. De hadde som mål å frigjøre seg fra de fastlagte sannhetene, og ting skulle undersøkes på nytt. Uavhengig av tradisjonens svar skul­ le de selv finne ut hvordan verden var bygd opp. Deres kritiske prosjekt var kort sagt å undersøke sakene selv og ikke stole på annet enn seg selv, sansene og fornuften. Som Kant sa: Vår tids­ alder er kritikkens tidsalder. Alt må underkaste seg kritikken. Optimismen på menneskenes vegne var enorm etter at Newton med sine fysiske lover hadde forklart både hvordan legemer beveger seg, og hvorfor de gjorde det. Slik naturviten­ skapen hadde gjort store skritt framover, skulle framskrittet dominere alle områder av menneskelivet. De mente at riktig­ nok hadde Gud skapt verden, men etter skapelsen var han en passiv tilskuer. Gud hadde ingen plass i det vitenskapelige verdensbildet som vokste fram. Universet var styrt av naturens lover og gikk av seg selv som en klokke. Men hvilke andre fundamentale forskjeller er det mellom middelalderen og moderniteten? Middelalderen var gjennomsyret av det religiøse. Alt fra poli­ tikk og vitenskap til de mest hverdagslige aktiviteter var bundet til religion. Det har derfor vært vanlig å kalle middelalde­ rens kultur for en enhetskultur. Alt ble forstått i lys av kirkens sannheter, alt fikk sin mening fra det guddommelige. Gud var hele samfunnets naturlige midtpunkt og endelige mål. Individ­ ets eksistens var innordnet kirkens krav og moralske regler. 36

En av de største optimistene i opplys­ ningstiden var Condorcet (1743-94). Han sa: «Naturen har ikke satt noen grenser for menneskenes evner. Menneskets læreevne er i sannhet uendelig. Denne læreevnen har ingen andre grenser enn Jordas varighet.» Få år etter at Condorcet uttalte disse optimist­ iske ordene, ble han kappet hodet av i en giljotin.

Demokratiets

historie

Enkeltmennesket var en del av helheten, en del av samfunnet. Noe liv utenfor fellesskapet fantes ikke. Moderniteten er derimot individets tidsepoke. Individet løs­ rev seg gradvis fra samfunnet og en tro på at mennesket kunne forstås uavhengig av samfunnet. Den høyeste verdi ble etter hvert frihet. Frihet ble forstått som autonomi, som selvlovgivning. Et menneske som stolte på sin egen forstand, var fritt i for­ hold til alle tradisjonelle sannheter. Politisk var dette relatert til religionsfriheten. Den oppstod som en ettervirkning av religionsmotsetningene etter reformasjonen. Idealet om religionsfri­ het er helt sentralt i den norske grunnloven, slik det er i den amerikanske og de fleste andre demokratiske nasjoners konsti­ tusjon. I forlengelsen av religionsfriheten er ytringsfriheten: fri­ heten til å si og mene det vi vil. Med den oppstod det en offent­ lig arena for debatt og drøfting av nye ideer. Debatt og opposi­ sjonell uenighet er det som framfor noe annet skiller et demo­ kratisk styre fra et ikke-demokratisk. Er det ingen opposisjon i et land, kan det heller ikke være et demokratisk land.

Grotius og naturretten I årene etter reformasjonen ble det utkjempet en rekke religionskriger i Europa mellom katolikker og protestanter. Den største var trettiårskrigen (1618-48). På bakgrunn av disse konfliktene ble de politiske teoretikerne opptatt av om det kunne finnes en rett som var forpliktende for alle stater uansett religiøs tilhørig­ het. En av disse teoretikerne var nederlenderen Hugo Grotius (1583-1645). Hvordan ville Grotius løse de politiske problemene som fulg­ te i kjølvannet av trettiårskrigen? Om konflikten ikke hadde hatt religiøse undertoner, kunne han ha appellert til kirken og gud­ dommelige lover som de religiøse ledere forvaltet. Men etter­ som trettiårskrigen var en kamp mellom katolikker og protes­ tanter, var det umulig å henvise til kirkens autoritet. Det var jo denne autoriteten slaget stod om. En annen overnasjonal rett enn kirkens var derfor påkrevd om det skulle bli fred i Europa. Grotius var som mange andre i modernitetens tidlige fase begeistret over den nye vitenskapen som vokste fram. En løs­ ning som var basert på fornuften og vitenskapen, var svaret på problemet med religionskrigene, mente han. Akkurat slik ikke 37

Demokratiets historie

engang Gud kan forårsake at to pluss to ikke er fire, kan han heller ikke gjøre det som er ondt om til noe som ikke er ondt, hevdet Grotius. Det gode og det onde er med andre ord evig og uforanderlig, slik fysikkens lover er det. Og slik naturvitenska­ pen kan avdekke fysikkens lover, kan moralfilosofien avdekke moralens naturlige lover. Grotius fokuserte derfor på et emne som har vært sentralt innenfor politisk teori opp gjennom historien, det vi kaller naturretten. De lovene som mennesker vedtar, blir kalt positiv rett, og de er nedtegnet i lovbøker. Men naturretten er annerle­ des, den er moralens «naturlov». Likevel er det en viktig for­ skjell mellom en fysisk naturlov og det Grotius kalte en moralsk naturlov. En naturlov i vitenskapelig forstand kjennetegnes nemlig ved at det ikke finnes unntak for den: Et eple kan for eksempel ikke velge å falle oppover, det er tvunget til å falle ned mot bakken med en akselerasjon på 9,8 m/s2. Naturretten er derimot ikke tvingende på samme måte. Den er en form for naturlov som sier hvordan vi bør oppføre oss, ikke hvordan vi med nødvendighet ter oss. Flere enn Grotius har ment at det måtte finnes en moralens naturlige lov. Blant kristne tenkere i middelalderen hadde slike tanker stor utbredelse. Men for Grotius var det i lys av religionskrigene et hovedpoeng å fjerne de religiøse aspektene ved naturrettslæren. Platons idélære var derfor mer anvendelig, den er religiøst «nøytral». Men hva er innholdet i naturrettslæren? Det er van­ skelig å si spesifikt hva den går ut på, til det er den for generell. Hovedpoenget er at det finnes en fornuft i naturen, en fornuft som gjennomsyrer alt. Naturen er like fornuftig som Gud selv er det, og naturen har dermed bestemte lover innebygd. Ettersom vi mennesker er fornuftige vesener, er vi skapt for å forstå disse lovene. «Menneskets natur, som ville ledet oss til å danne sam­ funn selv om vi ikke manglet noe, er naturrettens mor,» sa Grotius. Ethvert menneske kan erkjenne at det er et sosialt vesen, mente Grotius, bare ved å bruke fornuft og helt uavhengig av hvilket kirkesamfunn det tilhører. Konsekvensen av at mennes­ kene er sosiale, er vårt naturgitte behov for fredelig sameksis­ tens. Dette kan bare oppnås hvis både individer og stater respekt­ erer bestemte lover. Naturretten fikk en omfattende utbredelse i det førmoderne 38

Demokratiets historie

Europa, og den kan regnes som forløperen til kravene om at alle mennesker har medfødte rettigheter, i vår tid uttrykt gjennom FNs menneskerettighetserklæring fra 1948.

Hobbes ’ kontraktsteori

Thomas Hobbes

Ideen om at samfunnet har oppstått som følge av en kontrakt, har hatt stor betydning for utviklingen av moderne demokratisk tenkning. En av de viktigste kontraktsteoretikerne er engelsk­ mannen Thomas Hobbes (1588-1679). Hobbes var som Grotius inspirert av den vitenskapelige revo­ lusjonen og ønsket å lage en statsteori på et tilsvarende grunnlag som naturvitenskapen. Naturvitenskapen på 1600- og 1700-tallet ville bevise at naturen er en slags avansert maskin eller en mekanisme, omtrent som et urverk. Hobbes lot seg påvirke av dette og mente at samfunnet må forstås på samme måte. Vi må derfor ta utgangspunkt i samfunnets minste deler når vi skal stu­ dere samfunnet, nemlig individene. Her skilte Hobbes seg radikalt fra Aristoteles og Grotius, som hadde hevdet at mennesket bare kan forstås som et samfunnsvesen. Hobbes var med dette typisk for den moderne tid, der en i stadig økende grad har vektlagt enkeltindividet på bekostning av fellesskapet. I nyere tid våknet menneskene fra middelalde­ rens kollektive søvn, har en berømt historiker hevdet. Hobbes introduserte ikke en ny tanke med sin individualisme, men han var den første som lot den bli utgangspunkt for en politisk filo­ sofi. «Samfunnsurverket» må forstås ut fra sine enkelte deler. Men hva kjennetegner disse enkeltdelene? Enkeltdelene er mennes­ kene. Og menneskene var ifølge Hobbes egoister som er styrt av ett prinsipp: selvoppholdelsesdriften. Selvoppholdelsesdriften er menneskenes ubendige vilje til å overleve, koste hva det kos­ te vil. Hobbes var ikke kristen, men oppfatningen han hadde om hva et menneske er, var påvirket av et kristent menneskesyn: Menneskene er født onde, og det skaper kamp og strid. Hobbes levde i England i en tid med indre stridigheter, og det raste bor­ gerkriger. Han ville vise at dette ikke tjente noens interesser, stabilitet var å foretrekke. Men stabilitet og ro kunne bare en eneveldig konge garantere for, og samfunnet trengte derfor en slik person. 39

Demokratiets

historie

Hobbes ønsket å erkjenne hvordan samfunnet hadde oppstått. Det var bare mulig om en dannet seg en forestilling om mennes­ kenes liv før dette skjedde. La oss betrakte menneskene som om de var vokst opp av jorda som sopp, fullt modne og uten noen form for forpliktelse overfor hverandre. I denne naturtilstanden, som bare er et tankeeksperiment, var mennesket som en ulv mot menneske (homo homini lupus). Årsaken til kampen er at goder alltid er knapphetsgoder. Derfor blir det kamp om dem, en alles krig mot alle. Men menneskene er fornuftige vesener, og de innså at denne tilstanden ikke tjente deres sak. De besluttet derfor å lage en avtale, eller en kontrakt, som kunne gi dem kontroll over situa­ sjonen. Det er denne kontrakten som er samfunnets opprinnelse, det er en samfunnspakt. Men det ligger et bytte i den. En overla­ ter sin frihet til kongen, og til gjengjeld oppnår en fred. Kongen har med det en kontraktfestet rett til å ha all makt, ifølge Hobbes. Hobbes levde på 1600-tallet, før noe land i Europa hadde en demokratisk styreform. Den vanligste styreformen var det abso­ lutte eneveldet. Den franske kongen Ludvig 14. oppsummerte prinsippet bak denne styreformen i en beryktet formel: Staten det er meg (1’état cest moi). Hobbes tenkning kan forstås som et forsvar for for eksempel Ludvig 14.s makt. Men om en slik konge skal beskytte enkeltindividene mot hverandre, kan de trenge en instans som kan beskytte borgerne mot kongen. I det minste kunne vi tro at Hobbes la inn en idé om at en kunne annullere kontrakten ved et opprør eller en revolusjon om den ikke ble innfridd fra kongens side. Men den gang ei. Kongens undersåtter kan ikke kaste kongedømmet av seg uten hans tillat­ else. Den eneste tillatte formen for opprør var selvforsvar om kongen truet ditt liv. I det at kongene hadde absolutt makt, ligger det at de var hevet over loven. Absolutt (ab solutus) betyr revet løs, og det den absolutistiske kongen var løsrevet fra, var loven. Mens det i et demokrati må være rettssikkerhet og likhet for loven, var det ganske annerledes på 1600-tallet. Det voksende borgerskapet følte av den grunn sin eiendom og økende velstand truet, om det ikke ble beskyttet av loven. Allerede i 1215 ble det som har blitt kalt habeas corpus, utarbeidet i England, i det såkalte Magna Charta. I habeas corpus het det at ingen fri mann må anholdes,

40

Demokratiets historie

Keiserinne Katarina den andre (1729-96) regjerte eneveldig i Russland fra 1762 til 1796. Katarina var en dyktig politiker. Hun gjennomførte viktige reformer og førte en framgangsrik utenrikspolitikk.

dømmes fredløs eller til landflyktighet uten lovlig dom av sine jevnbyrdige, og i overensstemmelse med landets lover. I 1688, bare ni år etter at Hobbes døde, ble det revolusjon i England (the Glorious revolution). I denne revolusjonen ble fle­ re av det moderne demokratiets viktigste prinsipper for første gang innført i en statsforfatning. De utarbeidet en Declaration of rights, en rettighetserklæring. Prinsippene fra 1215 ble gjen­ tatt i en tydeligere form for å gi innbyggerne rettssikkerhet. Og ikke minst viktig: De inkluderte en større del av befolkningen i uttrykket jevnbyrdige. Det var ikke lenger bare adelen som var likemenn, men også medlemmer av borgerskapet. Uttrykket «likemenn» er presist. Kvinner ble ikke inkludert. I tillegg ble prinsippet om likhet for loven utviklet, også det er grunnleggende i et demokrati. Konge, adel og geistlighet hadde hatt en rekke privilegier som stod i motsetning til likhets­ prinsippet, for eksempel skattefritak. Det ønsket borgerskapet på 1600- og 1700-tallet å bekjempe. Alle skulle ha de samme rettighetene og pliktene, uansett om de tilhørte adel eller borger­ skap. Likhet for loven og rettssikkerhet har i ettertid vært et fun­ damentalt ideal i ethvert demokratisk samfunn.

John Locke og den liberale tradisjonen

John Locke

John Locke (1632-1704) blir gjerne kalt liberalismens far. Men ideene hans sprang ut av de politiske diskusjonene i tiden. Liberalistene, som Locke, tilhørte borgerskapet og følte behov for et forsvar mot kongens absolutte makt. De hadde sett seg lei på at staten ikke respekterte deres eiendom. Mens borgerskapet på 1600-tallet hadde stått sammen med kongen mot adelen, var det nå kongen som var deres hovedmotstander rent maktpoli­ tisk. Locke bidrog med en systematisering av disse synspunkte­ ne og knyttet dem til naturretten. De naturlige rettighetene et menneske har fra fødselen av, er frihet, eiendom og rett til liv. Forsvaret av eiendomsretten må forstås i sammenheng med Lockes tilhørighet i borgerskapet. Borgerne la vekt på at deres eiendom måtte beskyttes, da de var den nye økonomiske maktfaktoren i samfunnet. Adel og kirke hadde privilegier som borgerskapet manglet. Locke skrev derfor et forsvar for eiendommen: Skjønt jorda og alle lavere skap­ ninger er felles for alle mennesker, har ethvert menneske «eien­

41

Demokratiets

historie

dom» i sin egen person. Denne har ingen annen enn han selv rett til. Hans kropps anstrengelser og hans henders arbeid er hans. Han sa videre at eiendommen borgeren har, er en rettmes­ sig eiendom. Det har blitt hans eget ved at han har blandet natu­ ren med sitt eget arbeid. Derfor er den delen av naturen som han kaller sin eiendom, hans egen og bare hans. En annen sentral medfødt rettighet for Locke er frihet (liber­ tas - lat. «frihet»). Menneskenes frihet er en grunnleggende rett, og politikkens formål er å sikre den. Men hva la han i begrepet frihet? Ønsket han total frihet uten noen begrensninger overho­ det? Ønsket han frihet til noe eller frihet fra noe? Svaret Locke og andre liberalister gav på disse spørsmålene, er knyttet til menneskesynet deres, de respektive oppfatningene om hva som kjennetegner et menneske. Liberalistene skilte seg klart fra Aristoteles’ betraktninger om at mennesket er et sosialt vesen, ved å innta en posisjon som minner om Hobbes’: Mennesket er et asosialt, egennyttig dyr. Mennesket er med andre ord et indi­ vid, slik Hobbes hadde ment. Samfunnet kan bare forstås om vi tar utgangspunkt i enkeltmenneskene. Mennesket fantes før samfunnet oppstod, og det betyr at sam­ funnets opprinnelse må få en forklaring. Her benyttet Locke seg av kontraktsteorien, slik Hobbes hadde gjort. Samfunnet er dan­ net frivillig for å sikre den enkeltes posisjon som et fritt og selv­ stendig individ. Motsetningen til Aristoteles er igjen åpenbar: Aristoteles’ oppfatning var at samfunnet er den naturlige ram­ men omkring menneskenes liv. Samfunnet har alltid eksistert, fordi mennesket er et flokkdyr. For liberalistene var samfunnet og staten bare redskaper for å bevare det mest vesentlige, nemlig individets frihet og eiendom. Frihet bestemmes av denne grunn som fravær av tvang, og sta­ ten har som sin oppgave å sikre friheten. Liberalistene knyttet frihet til lyst: Vi skal ikke tvinges av staten til å gjøre noe vi ikke har lyst til å gjøre. Men om frihet bare blir knyttet til en persons individuelle lyster, da er en slave fri om han er tilfreds med sin situasjon. Men kan vi si at en tilfreds slave er fri? Eller hva med en lykkelig, hjernevasket person, er han eller hun fri? Ifølge forestillingen om at frihet er lik mulighet til å tilfredsstil­ le lyster, er både slaven og den hjernevaskede frie. Men dette strider mot alle våre umiddelbare oppfatninger om hva frihet går ut på. 42

Demokratiets historie

Mange har derfor ment at dette frihetsbegrepet må suppleres med et annet frihetsbegrep som er knyttet til menneskets iboen­ de muligheter. Det å være fri inkluderer da å bruke sine evner som menneske i så høy grad som mulig. Men samtidig er dette en kompliserende faktor. For hvem skal i så fall bestemme hva som er menneskets muligheter, om ikke hvert enkelt menneske selv? Det er verdt å merke seg at det er en annen begrensning på denne friheten. Innenfor de rammene som er nevnt, skulle en ha full frihet, en frihet uten noen bånd. Liberalistene mente for eksempel at de skulle ha frihet til å la småbarn arbeide i gruvene. Kvinner ble heller ikke gitt frihet på lik linje med menn. For liberalistene inkluderte dermed ikke friheten ethvert menneske. Det kan synes som om det er snakk om en frihet for den sterke til å slippe innblanding fra den enda sterkere, nemlig staten. De svake derimot innrømmes ikke en tilsvarende frihet. Dette er et trekk liberalistenes frihetsideal har til felles med mange av de andre idealene vi skal se på i denne boken. De er uttrykk for interessene til en gruppe. Dette gjaldt for framveksten av ideale­ ne om frihet og likhet i antikken, og det gjaldt for flere av de idealene som ble dominerende i moderniteten. Staten er et nødvendig onde for liberalistene, og statens inn­ flytelse må begrenses til et absolutt minimum. Locke mente at staten bare skulle bevare og sikre eiendom og frihet. Staten skulle ikke blande seg inn i enkeltmenneskenes anliggender. Laissez /azre-politikk kaller vi dette. Laissez faire kan vi over­ sette med la det passere, det vil si at en mente ting skal få seile sin egen sjø, gå sin egen vei o.l. Men all den tid staten håndhe­ ver lover, er staten i seg selv en innskrenkning av friheten. Den eneste mulige løsningen på dette var å skape en minimal stat som hadde en innebygd mekanisme for å unngå statlige overgrep mot individets rettigheter. Bare om det enkelte individ forbryter seg på andres rett, til for eksempel eiendom, skal staten gripe inn og regulere menneskelivet. Det kan se ut som et paradoks: Den enkeltes frihet må begrenses for å sikre friheten. Men hvordan kan en forsikre seg om at staten ikke overdriver sin rett til å innskrenke friheten? For Locke ble det nødvendig å argumentere for retten til opprør, retten til revolusjon, om ikke kongen holdt sin del av kontrakten. Locke skrev sitt politiske hovedverk Second Treatise of 43

Demokratiets

historie

Government i årene før den engelske revolusjonen. Det sentrale temaet i boken er retten til opprør mot et urettferdig styre. Locke tilhørte en krets som var sterke motstandere av kongen, Jakob 2. Locke satte seg derfor fore å vise det rettmessige i en revolusjon. Slik kontraktsteoretikeren Locke så det, hadde kon­ gen brutt kontrakten med de styrende, og et opprør var derfor rett og rimelig. Tilfeldighetene førte til at revolusjonen inntraff før Locke fikk utgitt boken. Derfor ble boken tolket som et for­ svar for revolusjonen, men egentlig var den tenkt som et forsøk på å lede folk til opprør.

Montesquieu og maktens tredeling Den politiske debatten i Frankrike ble preget av den engelske debatten, blant annet gjennom tankene til Locke og Hobbes. Begeistringen for det engelske delte ikke minst den franske baron de Montesquieu (1689-1755). Han mente at den franske staten burde la seg inspirere av den engelske for å løse sine poli­ tiske problemer. I England var det politisk stabilitet og frihet, i Frankrike uro og enevelde. Montesquieu mente at årsaken måtte være styreformene i de to landene. Staten bør deles opp i tre separate makter, slik de hadde gjort det i England, sa Montes­ quieu: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Rett nok misforstod Montesquieu styresettet i England, for det var ikke i overensstemmelse med maktfordelingsprinsippet. Faktisk var det heller i samsvar med en idé Locke utviklet. Maktfordelingsprinsippet var et redskap for å sikre borgernes frihet og ble svært innflytelsesrikt. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, den franske revolusjonsdeklarasjonen fra 1789 og den norske grunnloven fra 1814 (Den udøvende Magt er hos Kongen; Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget) er alle direkte påvirket av Montesquieus maktfor­ delingsprinsipp. Men prinsippet var på ingen måte nytt. Det til­ svarer i hovedtrekk ideen Aristoteles hadde om en blandet for­ fatning, det vil si at en stat skal styres av en monark (den ut­ øvende makt), av noen aristokrater (den dømmende makt) og av folket (den lovgivende makt). Det demokratiske idealet var et forfatningsstyre. Regjeringen skulle selv være styrt, av lovene. På sett og vis skulle samfunnet altså styre seg selv, med lovene som eneste grense. En samtale mellom den franske kronprinsen (faren til Ludvig 16.) og den 44

Demokratiets historie

franske filosofen Quesnay illustrerer den nye holdningen. Kronprinsen klagde til filosofen over at han hadde så mye å gjø­ re. Quesnay kunne ikke forstå dette og mente at det måtte være galt. Kronprinsen spurte så hva Quesnay ville gjort om han var konge. Quesnay svarte: Ikke noe! Men hvem skal da regjere? spurte kongen. Lovene, var svaret.

Rousseau og idealene i den franske revolusjonen

Jean-Jacques Rousseau

Kan en tvinges til å bli fri? Ja, hevdet faktisk Jean-Jacques Rousseau (1712-78) i boken Samfunnspakten. Rousseaus idealstyre var det direkte demokratiet som det antikke. Han betraktet det som et problem om en mann (han inkluderte ikke kvinner) ble styrt av andre enn seg selv. Et direkte demokrati ser derfor ut til å være den beste form for politisk organisering. Men også i et direkte demokrati må borgerne gi fra seg en viss makt til dem som tar de fortløpende beslutningene. Rousseau ønsket derfor et styringsorgan som aldri ville krenke den enkeltes frihet. De som styrer, må styre i henhold til alle borgernes interesser, det vil si ut fra en beryktet forestilling: allmennviljen. Rousseaus idé om allmennviljen er ikke identisk med det alle bevisst ønsker til enhver tid. Den er i stedet lik det som er til det beste for alle. Tanken bak er at ikke alle mennesker kjenner sitt eget beste, derfor må noen avgjøre dette for dem. Det var derfor Rousseau sa at et menneske kan tvinges til å bli fri. Men hva la Rousseau i begrepet frihet? Han var ikke enig med liberalistene som ønsket en frihet fra staten og fellesskapet, det en ofte kaller negativ frihet. Rousseau mente at frihet inne­ bærer å gjøre det en bør gjøre, det som er til beste for fellesska­ pet. Dette kaller vi positiv frihet. Rousseau var overbevist om at virkelig frihet er å gjøre det en bør gjøre. En er fri når en handler i overensstemmelse med sin moralske natur. Og det å handle i pakt med sin egentlige natur er noe en kan tvinges til. Når vi sier at allmennviljen er beryktet, er det fordi den lett kan misbrukes, for eksempel av statsledere som ønsker å styrke sin egen maktstilling ved å påstå at de handler for å ivareta fol­ kets vilje. En av de mest sentrale aktørene under den franske revolusjonen, Robespierre, skal blant annet ha sagt at allmenn­ viljen, det er meg. Rousseau har derfor blitt kraftig kritisert for det totalitære aspektet ved denne forestillingen. Om ikke den

45

Demokratiets

historie

enkelte vet hva som er best for ham, hvem skulle da kunne vite det? Kan staten gjøre det? Tar en utgangspunkt i at den enkelte bare lar seg motivere av egen lyst og ulyst slik liberalistene gjorde, kan ingen andre enn individet selv vite hva som er best for ham. Bare jeg vet hva jeg liker. Poenget er at Rousseau trod­ de på andre motiverende krefter i menneskene enn bare lyst, idet et menneske for ham er et sosialt vesen, som blant annet er styrt av medfølelse. I en naturtilstand har mennesket bare mulighet i seg til å utvikle sin menneskelighet, å bli et moralsk menneske, sa Rousseau. Hobbes og Locke hadde ment at mennesket allerede i naturtilstanden maktet å tenke rasjonelt, hadde språk og kunne vurdere hva som ville bringe dem størst mulig profitt. Locke hadde dessuten hevdet at eiendom var en naturlig rett. Men Rousseau trakk den motsatte konklusjonen. Språket, tenkningen og moralen kom først etter at samfunnet hadde utviklet seg. Og ingen hadde eiendom før etter at samfunnet hadde blitt til. «Frihet, likhet og brorskap!» Den intellektuelle delen av det franske borgerskapet var begeis­ tret for Rousseaus tanker om allmennviljen. Det samme borger­ skapet stod bak den franske revolusjonen i 1789. Dermed ble denne forestillingen viktig også for revolusjonen. Borgerskapet sloss for det det oppfattet som sine rettigheter, og i den sammen­ hengen var noen av Rousseaus ideer nyttige. Borgerskapet ønsket å bli stilt politisk på linje med de privilegerte gruppene i samfunnet og ville blant annet fjerne de skattemessige fordelene adelen hadde, og kirkens store makt. Slagordet deres var frihet, likhet og brorskap. Av disse tre idealene var bare brorskap nytt som politisk ideal. Men hva innebærer brorskap^ Brorskap er opprinnelig den kristne tanken om nestekjærlighet. Det vil si solidaritet og samhold og ble satt fram i kontrast til adelens, kong Ludvig 16.s og dronning Maria-Antoinettes totale mangel på evne til å identifisere seg med folket. Folket sultet og ropte at de ikke hadde brød til å mette seg selv og sine barn. Maria-Antoinette skulle ha undret seg: Om de ikke hadde brød, kunne de vel spise kaker i stedet? Historien er antakelig ikke sann, men uttrykker likevel en sannhet. Det franske adelskapet manglet evnen til å forstå hvor ille det stod til med folket. Folket var utpint av harde skatter

46

Demokratiets historie

Fra Filmen «Danton». Danton (1759-94) var ved siden av Robespierre en av den franske revolusjonens mest markante skik­ kelser. Danton var «folkets venn», Robespierre var «folkets fiende». Det er vanlig å gi Robespierre mye av skylden for at den franske revolu­ sjonen endte som et terrorvelde. Han sviktet de revolusjonære likhetsidealene, er filmens budskap. Her poserer Robespierre som Gud, verken mer eller mindre.

etter solkongen Ludvig 14.s ekstravagante underskuddsbedrif­ ter. Det må også nevnes at den franske revolusjonen spiste sine egne barn - og sine idealer. Det revolusjonære regimet utviklet seg etter få år til et grusomt tyranni, der idealet om brorskap var fullstendig glemt. Tanken om frihet og likhet kan ha flere betydningen I antik­ ken betydde det politisk likhet og selvstyre. I opplysningstiden ønsket mange å tenke enhver tanke til sin ytterste konsekvens: De skulle være helt frie og helt like. Problemet er at en ikke kan ha full frihet og total likhet på en og samme tid. De to prinsippe­ ne er motsetninger som utelukker hverandre. Har en det ene fullt ut. mister en automatisk det andre. Om vi kunne nullstille samfunnet slik at alle startet likt, med den samme økonomien, hvordan ville det utvikle seg? Ganske sikkert ville det resultere i at noen hurtig opparbeidet stor kapital, mens andre ville bli fat­ tige. Ny ulikhet oppstår, men hvordan skulle en kontrollere den­ ne nye ulikheten? Det er to grunnleggende forskjellige svar på dette: Det ene tar utgangspunkt i likhet og forsvarer det som den viktigste verdi­ en. En annen posisjon tar utgangspunkt i friheten. Abraham Lincoln spissformulerte dette dilemmaet i en tale i 1864: Gjeteren jager ulven vekk fra lammets strupe. Mens lammet tak­ ker ham som sin befrier, anklager ulven ham for å ha ødelagt friheten. Det Lincoln ville si, var at frihet kan ha flere betydninger, det kan både være frihet til noe og frihet /ra noe. For den

47

Demokratiets

historie

svake er det frihet fra overgrep som er det sentrale, mens den sterke ønsker frihet til å gjøre som han vil. Det er vanskelig å tenke seg at en kan ha begge deler i like stor grad på en og sam­ me tid. Den praktiske løsningen til den franske revolusjonens talsmenn var å vektlegge politisk likhet: Enhver skulle ha sam­ me mulighet til å påvirke den politiske makten. De formulerte en menneskerettighetserklæring, der viktige prinsipper ble ned­ tegnet.

Kvinnens rettigheter Den franske revolusjonen var et veiskille også i kampen for kvinnens politiske rettigheter. Alminnelige franske kvinner had­ de avgjørende innflytelse i revolusjonens første fase, blant annet ved det store kvinnetoget til Versailles i 1789. Men også på idé­ planet var kvinner aktivt deltakende, representert ved for eksempel Olympe de Gouges (1748-93). Hun skrev: Dere har avskaffet privilegiene, avskaff også mannsprivilegiene! I 1791 offentliggjorde hun kvinnerettighetserklæringen, som var en kritikk av revolusjonens manglende konsekvens. Menneske­ rettighetserklæringen var en mannsrettighetserklæring, mente hun. Senere påviste enkelte logisk nok at enten finnes det medfødte menneskerettigheter, og da har alle disse rettighetene, ellers så finnes de ikke. En nesten identisk argumentasjon står i Seneca Falls Convention fra 1848. Der ble den amerikanske uavhengighetserklæringen gjentatt ord for ord, med den lille forskjellen at kvinner hele veien er inkludert.

Det første demokratiet i moderne tid USA var det første landet i den tidsepoken vi kaller modernite­ ten, som kan kalles demokratisk. Det avgjørende skrittet i den retning ble tatt i 1776. Amerikanerne kunne starte med blanke ark og konstruere en konstitusjon etter eget hode, da det ikke fantes noe gammelt styre å ta hensyn til. De som stod bak ut­ formingen av den amerikanske grunnloven, var menn fra borger­ skapet som hadde god kjennskap til de ideene og idealene vi har beskrevet i dette kapittelet. Et sentralt uttrykk for slike ideer er uavhengighetserklæringen, som ble skrevet av Thomas Jefferson i 1776. Forutsetningen for denne erklæringen var ideen om atmennesker i et demokrati må ha en rekke grunnleggen­

48

Demokratiets historie

de rettigheter. I innledningen til uavhengighetserklæringen står det:

Vi anser følgende sannheter for å være innlysende i seg selv, at alle mennesker er skapt like, at de av deres skaper er gitt visse umistelige rettigheter, og at det til disse hører, liv, frihet og streben etter lykke... Her er viktige demokratiske prinsipper samlet, men hva en leg­ ger i de vakre ordene, er ikke gitt. Alle mennesker var et relativt begrep også i denne sammenhengen. Av USAs befolkning på tre millioner i 1790 var ca. 380 000 slaver, og 1,5 millioner var kvinner. Nesten to tredeler av befolkningen ble altså ikke inkludert. Amerikanerne dannet etter hvert skole for andre land, som ett for ett ble demokratiske utover på 1800-tallet. Samtidig er det viktig å merke seg at kvinner ikke fikk stemmerett og valg­ rett før i første halvdel av 1900-tallet. I Adlers og Falsens utkast til den norske grunnlov heter det: Alle Mennesker fødes frie og lige, de have visse naturlige, væsentlige og uforanderlige Rettigheder. Disse ere Frihed, Sikkerhed og Eiendomsrett. I den endelige norske grunnloven ble alle referanser til menneskeret­ tigheter utelatt, men tankene var altså aktuelle for flere av eidsvollsmennene. Nicolai Wergeland argumenterte for at retten til revolusjon eller opprør skulle inn i grunnloven, men heller ikke det ble inkludert. Tanken hadde likevel aksept hos en stor del av grunnlovsforsamlingen. I dag er dette institusjonalisert ved at en kan gjøre «opprør» mot det sittende styre i form av valg hvert fjerde år. Men hvorfor gav monarkene i de forskjellige land fra seg makten? For en ting er sikkert: Når noen får makt, da mister andre makt. Oftest var det snakk om en gradvis overgang til et demokratisk styre, en krig der det bare var små slag på forskjel­ lige fronter. Mange krefter ønsket forandring i tiden etter den franske revolusjonen. Middelklassen raste mot privilegiene til kongen, kirken og adelen. Byborgerne var generelt misfornøyde med sin politiske og sosiale status. Dessuten hadde de liberale ideene fra den franske revolusjonen stor appell hos unge, romantiske sjeler. Følgen av all denne misnøyen var en bølge av revolusjoner 49

Demokratiets historie

som bredte seg over Europa, spesielt i 1830 og 1848. De euro­ peiske kongehusene ante hvor utsatt deres posisjon var, og kom med en del reformer for å stilne misnøyen. I 1832 ble en Reform Bill, en ny lov, utarbeidet i England. Reformen gikk ut på at den valgte delen av Parlamentet, House of Commons, eller Underhuset, skulle få endret representasjon. Et skritt i demokratisk retning ble tatt: De folkerikeste områ­ dene i landet skulle få økt representasjon. Rett nok forble retten til å stemme knyttet til om en hadde eiendom - uten eiendom ingen politisk innflytelse. Men Parlamentet jenket noe på disse kravene slik at antallet personer med stemmerett ble fordoblet til en million. Vedtaket ble gjort uten noen revolusjon, men billedlig talt stod det en rasende mobb utenfor Parlamentets vinduer og truet. Flere og flere monarker i Europa forstod at den eneste måten de kunne beholde noen av sine privilegier på, var å over­ gi noe makt til de politiske motstanderne. Demokratiske reformer var med andre ord ikke alltid et resul­ tat av revolusjoner, men trusselen om revolusjon var truende nok til å sette i verk reformer. Etter hvert fikk flere europeiske land demokratisk forfatning, og etter engelsk skikk ble parla­ mentarismen rådende praksis i Europa. Parlamentarismen Vårt demokrati i dag er et parlamentarisk demokrati. Men hva er parlamentarisme? Parlamentarisme betyr at det er folket som gjennom parlamentet, eller Stortinget i Norge, som bestemmer over landets styre. Men hva er parlamentets historie? Parlamentet som institusjon er opprinnelig engelsk og ble opp­ rettet i 1295 (The Model Parliamentf Det var først en slags variant av riddernes runde bord, det var et råd av adelsmenn. Kongen i England på denne tiden var Edvard 1. Han hadde behov for økt støtte fra utkantstrøkene og tillot representanter fra distriktene å møte med hans råd av baroner. Etter hvert utviklet parlamentet seg og ble et redskap i borgerskapets hen­ der for å undergrave kongens makt. I Norge ble parlamentarismen innført i 1884. Fra den tid er det Stortinget som har hatt den øverste politiske myndigheten i landet. Montesquieus maktfordelingsprinsipp gjelder derfor ikke ubetinget og har heller aldri gjort det. En av de tre instanse­ ne må ha den endelige avgjørelsesmyndigheten, og i Norge er

50

Demokratiets historie

det altså Stortinget. Det har sin historiske årsak i at regjeringen, det vil si den svensk-norske kongen, tidligere hadde hatt vetorett overfor Stortinget. Men fra og med 1884 opphørte dette, og makten ble gitt det norske folk. Riktignok fikk alle borgere i Norge over en viss alder stemmerett (såkalt alminnelig stemme­ rett) først i 1913, og først nå fikk også kvinner denne retten. Dette var en kamp som ble vunnet gradvis. Kvinner fikk for eksempel begrenset kommunal stemmerett i 1901. Striden om parlamentarismen i Norge var en kamp der folket sloss mot kongen og vant. I dag er derfor den politiske makten til kongen eliminert. Den norske debatten om parlamentarismen var en interessant oppsummering av store deler av demokratiets historie. De to partiene Venstre og Høyre (de ble ikke formelt stiftet som parti­ er før i 1884) representerte hver sin idéhistoriske fløy: Venstre var et liberalt parti i tradisjonen fra Locke og den franske og amerikanske revolusjonen, mens Høyre var et konservativt parti i tradisjonen fra Burke (se side 58-60) og delvis fra Rousseau. Venstre argumenterte for innføringen av parlamentarismen. Høyre gikk imot dette med den begrunnelsen at folket ikke alltid forstår hva som er samfunnets og dermed deres eget beste. Om folket direkte skal kunne komme til orde ved valg og stem­ me inn sine representanter, vil det være skadelig for samfunnet. Samfunnet er en kompleks organisme, en helhet, og det må de styrende organene hele tiden være oppmerksomme på. Venstre argumenterte på den andre siden med liberale, borgerlige argu­ menter om at folket hadde naturlige rettigheter, som inkluderte retten til selvstyre.

Demokratiets krise Etter at Berlinmuren falt i 1989, kan det virke rart å snakke om demokratiets krise. For var ikke murens fall demokratiets ende­ lige triumf over den antidemokratiske og totalitære kommunis­ men? Det er nok riktigere å snakke om sovjetkommunismens død enn demokratiets definitive seier i denne forbindelsen, for demokratiet har fortsatt sine problemer. Dårlig valgdeltakelse er bare ett av flere eksempler på det. Mange mener i dag at demokratiet er et godt stykke på vei til å bli omgjort til et teknokrati, et ekspertvelde. Det er en gam­ 51

Demokratiets

historie

mel erkjennelse at kunnskap er en forutsetning for reelt demo­ kratiske valg. Men hvordan skal vi skaffe oss den nødvendige kunnskapen i et så komplisert samfunn som det moderne? Er det i det hele tatt mulig for velgerne å holde seg orientert i ekspertsamfunnet? Og er det mulig for politikerne å skaffe seg all den nødvendige kunnskapen som skal til for å fatte en god beslutning? En anekdote forteller at Sir Walter Raleigh (1552-1618) brukte å lene seg tilbake i sin dype skinnstol og si: Jeg har lest alle bøker som er skrevet. Det er sikkert ikke sant at han faktisk had­ de lest alt, men han kunne si det og forvente å bli trodd! Denne lille historien viser en fundamental forskjell på vår egen tid og tidligere tider. Kunnskapsproduksjonen er i dag så omfattende at ingen kan ha oversikt. Ikke engang spesialister kan være i nærheten av å ha lest alt innenfor sitt eget spesialfelt. Skal det være overkommelig i det 20. århundret å samle inn all relevant informasjon, er vi avhengige av det vi kaller opp­ dragsforskning. Oppdragsforskning innebærer at en oppdragsgi­ ver betaler et forskningsinstitutt for å innhente informasjon om et aktuelt tema. Myndighetene samler inn sin informasjon om en sak de vil gjennomføre, og da er også opposisjonen tvunget til å samle inn alternativ informasjon. Men forutsetningen for dette er at en har penger, og blir det da slik at bare de med kapi­ talinteresser har mulighet til å bli hørt? En kan spørre seg om også politikerne er blitt redskaper for kunnskapsinnehaverne.

Demokratiets selvforsvar Et annet moment som kan skape bekymring, er demokratiets selvforsvar, eller det vi kaller hemmelige tjenester. I 1996 ble Lund-kommisjonens undersøkelse av politisk overvåkning i Norge lagt fram. Spesielt overvåkningen av den politiske ven­ stresiden - AKP og NKP - belyser en del av demokratiets pro­ blemer. Disse partiene har/hadde programfestet at den norske staten skal bekjempes, og at det demokratiske norske samfunnet skal erstattes med et nytt kommunistisk samfunn. Skal de ha rett til å mene dette? Svaret kan virke selvsagt. Det må være lov å komme med politiske ytringer i en demokratisk rettsstat, uansett om myndighetene ikke liker dem. De har lov til å mene det de sier de skal gjøre, men ikke til å gjøre det. Men har de lov til 52

Demokratiets

historie

Fornuftens søvn

SKAPER MONSTRE av Goya (1746-1828) Den prosessen vi kaller moderniteten, begynte på 1400-tallet, i renessansen. Enkeltmennesket og dets fornuft ble satt opp mot religionens og tradisjonens sannheter. I opplysningstiden på 1700-tallet var troen på menneskets fornuft og framskritt sterk. Den spanske maleren Goya kritiserte med dette bildet opplysnings­ tidens blinde tillit til menneskets fornuft.

å arbeide for det? Og om det er tilfellet: Hvordan skal vi på demokratisk vis forhindre at de lykkes? I forlengelsen av slike problemstillinger blir spørsmålet: Kan demokratiet forsvare seg med antidemokratiske midler? Kan vi utgi bøker som oppfordrer til å oppløse demokratiet og innføre totalitære styreformer? Er det for eksempel riktig å sensurere Stalins politiske skrifter? Eller bør de kunne utgis i ytringsfrihe­ tens navn? Eller hva med utdraget av Mein Kampf som står i

53

Demokratiets historie

denne boken: Bør også det forbys? Dette har blitt kalt det libe­ rale dilemmaet. Hvor liberale og tolerante kan og bør vi være? Kan vi tillate at et ikke-demokratisk parti vinner valget? Eller bør vi da gjøre som regimet i Algerie da de muslimske funda­ mentalistene vant valget i 1991, og erklære valget for ugyldig? Artikkel 30 i FNs menneskerettighetserklæring gir et slags svar på dette. Der blir det slått fast at den som misbruker noen av sine viktigste rettigheter for å bekjempe den demokratiske grunnordningen, mister disse rettighetene. Demokratiet og menneskerettighetserklæringen krever tole­ ranse. Vi skal respektere andres rett til å mene hva de vil, og tro hva de vil. Det har med respekt for andre å gjøre. Men hva skal vi gjøre med dem som ikke vil være tolerante? Skal vi kaste dem i fengsel, skyte dem eller kanskje hogge hodet av dem? Og hva skal vi gjøre med dem som ikke er tilhengere av ytringsfri­ het? Stoppe kjeften på dem? Ytringsfriheten har sine grenser, men hvor går de? Den britiske liberalisten John Stuart Mill (1806-73) mente at handlinger ikke bør være like frie som meninger. Om en ytring er en oppfordring til handling, må den kunne begrenses. Det vil for eksempel si at en ikke skal kunne oppfordre til å skade andre. Men hva betyr det å skade andre? Skader den britiske forfatte­ ren Salman Rushdie andre når han i romanen Sataniske vers framstiller ideer som mange muslimer anser for blasfemiske? Det finnes de som mener det, og det er deres menneskerett å mene det. Grensen for hva de kan foreta seg i denne forbindel­ sen, må derimot gå ved deres ønske om å skade den som presen­ terte ytringen, forfatteren. Det samme gjelder nazistiske og rasistiske ytringer, de er forbudt ved lov.

54

Demokratiets historie

SPØRSMÅL

7 Hva ligger det i begrepene negativ og 1 Nevn noen viktige kjennetegn ved positiv frihet? Var Rousseau tilhenger av moderniteten. den negative eller den positive varianten? 2 Hva gikk Grotius’ naturrettslære ut på? 8 Nevn en del likheter mellom den 3 Hva gikk Hobbes’ kontraktsteori for amerikanske uavhengighetserklæsamfunnet ut på? ringen og idéene til Locke og 4 Hvilke verdier mente Locke var de Montesquieu. viktigste? 5 Hva var statens oppgave, ifølge Locke? 9 Hva var Magna Charta? 10 Hva er parlamentarisme? 6 Hva gikk Montesquieus maktforde­ 11 Hva ligger det i begrepet teknokrati? lingsprinsipp ut på?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 På hvilken måte kan teknokratiet sies å true demokratiet? 2 Hvordan skilte frihetsbegrepet til Hobbes og Locke seg fra antikkens oppfatning om frihet som selvstyre? 3 Hvordan skilte den antikke staten seg fra den moderne staten som for eksem­ pel Hobbes var talsmann for? 4 På hvilke måter kan det sies å være en motsetning mellom frihet og likhet? Kan idealet om brorskap helt eller del­

vis oppveie denne motsetningen? 5 Hva kan grunnen ha vært til at Locke forsvarte eiendom og frihet? 6 På hvilken måte kan det betraktes som et problem om makten ikke er jevnt fordelt? 7 Om man sier at moderniteten er kjen­ netegnet av for eksempel framskritts­ tro og optimisme, er da moderniteten en avsluttet epoke?

KAPITTEL 3

Ideologienes framvekst

emokratiet er basert på mer enn en avstemningsprosedyre og et sett med verdier. Det er også en arena for interesse­ kamp. Motstridende interesser skal bli hørt og tatt hensyn til i den grad de er i overensstemmelse med det beste for hele samfunnet. Disse interessene har blitt systematisert i de store politiske ideologiene som liberalisme, konservatisme og sosial­ isme. Hva er så en politisk ideologi? Den betydningen ordet skal ha her, er et sett av verdier en gruppe eller en klasse slutter seg til. Disse verdiene kan være bestemt av gruppens særinteresser, men de kan også ha mer prinsipielle elementer som blir oppfat­ tet som gyldige uansett hvem som framfører dem.

D

Liberalismen Liberalismen er kapitalismens ideologi framfor noen. Spesielt tydelig blir dette sett i forhold til den økonomiske liberalismen som skotten Adam Smith (1723-90) utviklet. I boken Nasjon­ enes rikdom bygde han videre på John Lockes ideer, men la større vekt på økonomien. Ofte har han fått æren for å ha utviklet sosialøkonomien som vitenskap. Hovedpoenget i denne sosialøkonomien var at staten ikke skulle blande seg inn i det økonomiske livet. Som for alle andre liberalister er det friheten som er den avgjørende verdien for Smith. Kort oppsummert: Alle økonomiske problemer løser seg av seg selv, bare staten lar være å blande seg inn. Markedskreftene har nemlig en naturlig tendens til å frambringe harmoni, hevdet Smith: La alle krefter få spillerom, og balansen blir opprettet. Smith var påvirket av Bernard de Mandeville (1670-1733), som skrev boken Bienes Fabel. Mandevilles grunntanke kan 56

Adam Smith

Demokratiets historie

belyses av dette slagordet: Private laster, offentlig nytte. Om jeg har den lasten å drikke øl, vil det komme samfunnet til nytte ved at jeg sørger for at puben og bryggeriet får solgt varene sine. Dermed vil arbeidsplasser opprettholdes, og økonomien vil nyte godt av mine feil og mangler. Dette viser at selv det jeg tror er feil og ugunstig, vil være til gagn for samfunnet og dermed, i siste instans, også for meg selv. En slik tankegang var Smith enig i. Men hva er det som skaper harmoni i økonomien? Det finnes en usynlig hånd, hevdet Smith, som styrer alt til det felles beste. Individet vil alltid være styrt av en usynlig hånd når han søker sin egen fordel selv om dette ikke er hans intensjon. Ved å søke sin egen fordel gagner han samfunnets nytte bedre enn om han hadde til hensikt å gagne samfunnet. Smith var selv optimistisk når det gjaldt utviklingen av kåre­ ne for hele samfunnets økonomi, også arbeidernes. Men en av Smiths etterfølgere, David Ricardo (1772-1823), var mer pessi­ mistisk. Han regnet seg fram til at det var meningsløst å heve arbeidernes lønninger. Grunnen var at om arbeiderne fikk mer penger mellom hendene, ville det føre til at de avlet fram flere barn. Men det koster penger å fø barn, og barna ville derfor spi­ se opp hele lønnsøkningen. Fikk fattige arbeidere økte lønning­ er, fikk de flere barn og ble like fattige igjen. Av dette sluttet han at lønningene burde fryses, arbeidernes situasjon ville uansett bli den samme. Dette blir kalt den jernharde lønnsloven.

John Stuart Mill

Sosialliberalismen Sosialliberalismen bygger på Lockes ideer, men den har inklu­ dert en tilleggsfaktor: den sosiale forpliktelsen. Sosialliberalismens fremste talsmann var John Stuart Mill (1806-73). Mill så at laissez /mre-liberalismen skapte enorm sosial nød i arbei­ derklassen. For å bøte på dette ønsket Mill å utvide demokratiet slik at også arbeiderklassen fikk politisk innflytelse. Poenget hans var at det alltid vil være en skjev fordeling av den politiske makten, om ikke alle interessegrupper er representert når beslut­ ningene skal tas. Han så faren for det han kalte klasselovgivning, i nesten marxistiske ordelag. Det er klasselovgivning om et styre lager lover med sikte på den herskende klassens umid­ delbare fordel, til varig skade for det hele. Det er gunstig for hele samfunnet om alle klasser, eller interessegrupper, deltar i den politiske beslutningsprosessen.

57

Demokratiets historie

Men Mill var ingen kommunist: Kommunister anser det for urettferdig å fordele produktet av samfunnets arbeid ut fra noe annet prinsipp enn nøyaktig likhet. Det er slett ikke alltid noen selvfølge at det er dette som er rettferdighet, hevdet han. Andre mener at det er rettferdig at de får mest som arbeider hardere, eller som produserer mer, eller at de som yter tjenester som er mer verdifulle for samfunnet, har et rettferdig krav på en større andel i produktet. Mill pekte her på et viktig problem: Hva inne­ bærer rettferdighet? Et spørsmål som dette finnes det ingen enkle ferdiglagede svar på. Men Mills tanker om dette kan kan­ skje stimulere til ettertanke og hindre forhastede konklusjoner om urettferdighet. Mange av Mills løsninger framstår i dag som de allment aksepterte løsningene på spørsmål som er knyttet til demokrati­ et. Han kan derfor fungere som et mulig alternativ til Marx. Det viktigste bidraget hans til demokratidebatten er forsvaret for det representative demokratiet. Men han ser også farer ved det: klasselovgivningen og lav intelligens i den representative for­ samlingen. Konklusjonen ble at enhver interessegruppe i sam­ funnet bør ha sine representanter i de styrende organene. Faren for lav intelligens er derimot nærmest uløselig. Men hva er en representant? Han eller hun kan være ett av to. De kan ha bundet mandat, eller de kan være folkets frie repre­ sentanter. Om de står fritt, kan vi stille spørsmål om de er represen­ tanter i det hele tatt. En slik frihet kan vel innebære at de opptrer etter eget hode og følger private impulser heller enn folkets interesser?

Verdikonservatismen - forandre for å bevare Konservatisme er i og for seg ingen ideologi eller noen filoso­ fisk posisjon. Konservative ønsker å bevare (konservere), men svarene varierer om vi spør hva de ønsker å bevare. Det finnes forskjellige varianter av konservatismen i ulike land, men det som blir kalt verdikonservatisme, er den historiske forløperen for de politiske høyrepartiene i dagens Europa. Eksakt hvilke verdier verdikonservative forsvarer, er det umulig å gi et enty­ dig svar på, men et visst fellespreg kan vi nok finne: respekt for tradisjonen, den etablerte autoriteten og den alminnelig utbredte praksisen. 58

Demokratiets historie

Denne formen for konservatisme får gjeme sine viktigste filo­ sofiske talsmenn når et samfunn er i forandring. Jo mer radikal forandringen er, desto mer innstendig ønsker de konservative å bevare. Det er derfor ikke tilfeldig at det var på slutten av 1700tallet den fremste talsmannen for verdikonservative tanker, Edmund Burke, skrev sine bøker, rett etter den franske revolu­ sjonen. Den irskfødte politikeren Edmund Burke (1729-97) betraktet den franske revolusjonen med uhygge. Han var ikke på langt nær den eneste som bekymret seg, for han hadde dette til felles med de fleste konservative omkring i Europa. De franske filosofene og revolusjonsmennene hadde argumentert for abstrakte, fornuftige rettigheter som ofte stod i strid med de tradisjonelle samfunns­ verdiene. Revolusjonens talsmenn hadde argumentert for nye politiske idealer som frihet, likhet og brorskap. Med fornuften hadde de resonnert seg fram til disse verdiene i bevisst opposi­ sjon til den tradisjonelle samfunnsordningen. Burke var skeptisk til dette og mente at det bestående var frukter av erfaringer, høstet fra historien. Mens de franske revo­ lusjonsmennene forutsatte at de var klokere enn tradisjonen, mente Burke tvert om. Det var tradisjonen som hadde den stør­ ste visdom. Vi vet at vi ikke har gjort noen nye oppdagelser, og vi mener at ingen nye oppdagelser må gjøres, hevdet Burke. Grunntanken hos Burke var derfor enkelt og greit at vi vet hva vi har. men ikke hva vi får. Enhver forandring står i fare for å bli en forandring til det verre, og derfor bør vi styre unna endringer som ikke er påkrevde. Hvis det ikke er nødvendig å forandre, er det nødvendig ikke å forandre, har det blitt sagt av konservative. Dette er også verdikonservatismens grunnsannhet. Men hvilke verdier er det de verdikonservative ønsker å for­ svare? Slik liberalismen opprinnelig var borgerskapets ideologi, var verdikonservatismen adelens ideologi. Men denne funksjo­ nen ble etter hvert mindre viktig i pakt med adelens minkende sosiale og politisk betydning. Verdien Burke la vekt på, var knyttet til hans oppfatning av samfunnet. Samfunnet og staten var for Burke mål i seg selv og ikke bare et redskap til å sikre friheten til den enkelte. Burkes menneskesyn har betydning i denne forbindelse. Han mente at menneskene er sosiale vesener. Men selv om han delte Aristoteles’ oppfatning om at mennesket 59

Demokratiets historie

er et sosialt vesen, mente han med Hobbes at det er ondt på bun­ nen. Derfor er en tradisjonelt ordnet samfunnsstruktur viktig, slik at den onde menneskenaturen blir holdt i sjakk med vel­ prøvde midler. Skal vi forstå hva et menneske er, og hvordan det best funge­ rer, må vi ta utgangspunkt i det praktiske livet, i det politiske samfunnet. Fjerne, abstrakte forestillinger som naturretten var derfor noe Burke forkastet: Ting er rett eller galt, moralsk sett, bare i deres relasjon til andre ting. Men vi må ikke lokkes til å tro at Burke dermed var enig med for eksempel sofistene i deres moralske relativisme. Nei, det finnes faste moralske målestok­ ker, og dem finner vi ikke i noen idéverden eller i fornuften, men i tradisjonen. Nøyaktig hvilke verdier verdikonservative finner i historien, forandrer seg med historiens endringer. Men felles for dem er at de er høstet fra den historiske arv. I og med den verdikonservative grunnholdningen var Burke uenig med Locke i hans syn på revolusjoner. En skal forandre for å bevare, mente Burke. Ingen mennesker har en fornuft som er så altomfattende at de kan overskue alle konsekvenser av handlingene sine. Av den grunn kan ingen revolusjonær riktig vite hva han gjør. Burke er grunnleggende uenig med Hobbes og liberalistene i deres beskrivelser av samfunnet som en slags maskin som kan skrus fra hverandre og settes sammen etter eget forgodtbefinnende. Samfunnet er som et levende vesen, en kom­ pleks organisme. Slik en organisme, for eksempel et men­ neske, utvikler seg, bør også samfunnet utvikle seg: langsomt og sikkert, uten raske overganger eller brudd i form av revolu­ sjoner. Men Burke gjør seg kanskje skyldig i en liten feilslutning, for samfunnet er ikke identisk med regjeringen. Det er som oftest regjeringen som er angrepsmålet for de revolusjonære, ikke samfunnet. Et mulig unntak er den russiske revolusjonen i 1917, der de i henhold til marxistisk lære ønsket å snu hele samfunnet på hodet.

Sosialismen - likhetens ideologi Sosialismen er den ideologiske motpolen til liberalismen. Der liberalistene ønsker en minimal stat, vil sosialistene ha en omfattende stat. Der liberalistene vil ha frihet, ønsker sosialist­ 60

Demokratiets historie

Karl Marx

ene likhet. Vi har allerede vært inne på den mulige motsetningen som ligger i de to siste begrepene, og hos sosialistene blir dette tydeliggjort. Tendensen hos sosialistene er å ofre frihet for å oppnå likhet. Men hva er sosialisme? Det er et vanskelig begrep å definere, for sosialisme er så mangt. Et startpunkt er den sosiale tilhørig­ heten når det gjelder denne tankeretningen. For mens liberalis­ mens talsmenn tilhørte borgerskapet og med det ønsket å for­ svare borgerskapets interesser, har sosialismen sin tilhørighet i arbeiderklassen. Av den grunn er det rimelig å si at sosialismen i høyere grad er et produkt av den industrielle revolusjonen enn fortidige tenkeres ideer. På 1800-tallet hadde borgerskapet vun­ net maktkampen mot adelen og opparbeidet seg politiske rettig­ heter. Det samme gjaldt ikke den nye klassen som vokste fram, arbeiderne. Sosialismens viktigste talsmann var den jødiske Karl Marx (1818-83). Han utarbeidet den viktigste formen for sosialisme, marxismen. Marx og de fleste sosialistene før 1940 er i store trekk enig i dette: De er negative til kapitalismen, som med nød­ vendighet skaper et klassesystem. De påstår at det kapitalistiske systemet er basert på at noen utnytter andre. En slik utbytting er kapitalismens vesen. Det kapitalistiske systemet bringer derfor fram det verste i folk, alle tenker på seg selv og sin egen vin­ ning. Alternativet til dette er et samfunnssystem der det er felles eierskap og minimalt med privateiendom. Eiendom er tyveri, som det har blitt sagt. Målsettingen er likhet når det gjelder vel­ stand, og dermed likhet når det gjelder makt og muligheter. Om en makter å opprette en slik ordning, vil alle arbeide for felles­ skapet, samfunnet og det felles beste. I et sosialistisk samfunn vil derfor den menneskelige naturen blomstre. Sosialistene la vekt på den franske revolusjonens ideal om brorskap. Det må vi se i sammenheng med den utsatte sosiale stillingen arbeiderklassen var i under den industrielle revolu­ sjonen, der de var nærmest rettighetsløse. Når en mangler mulighe­ ten til å dekke de mest elementære fysiske behovene, roper en heller på solidaritet enn frihet. Forholdene for arbeiderne i det mest framskredne kapitalistiske landet, England, var svært dår­ lige. Arbeiderne fikk minimal lønn, hadde ekstremt lange arbeidsdager og ble nektet å organisere seg. Vi skulle ikke behø­ ve klarere uttrykk for dette enn Ricardos lønnslov. Bror61

Demokratiets historie

skapsidealet ble en hjørnestein i sosialistisk tenkning, samtidig som det ble knyttet til idealet om likhet. Sosialistene la vekt på likhet framfor frihet. Men likhet kan være et like problematisk ideal som frihet, for hvem er like, og på hvilken måte er de det? En gammel greker har skrevet en fabel om dette, der han forteller om dyrenes rådsforsamling. En gang maste en hare om at alle skulle være like, og krevde det vedtatt. Representanten for rådyrene sa seg helt enig, det samme gjorde flere andre dyr. Løvene var derimot mindre begeistret og svarte med et spørsmål: Hvis vi er like - hvor er deres klør? Både haren og løven har rett, kan vi si. Løven har rett fordi det faktisk er forskjell på folk, noen er mer intelligente, rikere eller sterkere enn andre. Haren har rett fordi det er disse ulikhetene som gjør det nødvendig å gjennomtvinge en form for likhet til forsvar for den svakeste. Hva vi legger i begrepet likhet, blir igjen helt avgjørende. Sosialistene tok likhetsbegrepet bokstavelig og ønsket en lik­ het som skulle omfatte alle. I den henseende har den sosialis­ tiske bevegelsen vært en viktig forutsetning for det moderne demokrati av i dag, der prinsippet om likhet for alle er vitalt. Det er verdt å merke seg at også liberalistene ønsket likhet, men for dem var målet at borgerskapet skulle få de samme rettighete­ ne som adelen. I motsetning til de franske opplysningsfilosofene ønsket sosialistene mer enn bare likhet til å påvirke makten. De ønsket også økonomisk og sosial likhet. Men tidligere har vi sett at det i et samfunn med økonomisk likhet ganske snart vil opp­ stå ny ulikhet. Hvordan skal en så hindre framveksten av ulik­ het? Det kan hindres om staten regulerer de økonomiske forhold­ ene. Staten skal sørge for at godene fordeles etter hva folk har behov for, og ikke etter hvor mye de makter å kare til seg. En følge av dette er at staten må spille en helt annen rolle i et sosialistisk system enn i et liberalistisk. Enda en gang er oppfat­ ningen om frihet og stat knyttet til menneskesynet. Sosialistene tar parti for Aristoteles (og konservatismen!) og hevder at men­ nesket er et sosialt dyr. Sosialismen får dermed et helt annet syn på frihet enn liberalistene. Frihet er noe en har felles med andre mennesker, det er ikke individuelt. For sosialistene er det ikke snakk om frihet fra andre, men frihet sammen med andre. Frihet for sosialistene er nemlig deltakelse i selvstyre, slik det hadde vært i antikken. Samfunn og stat blir således ikke et 62

Demokratiets

historie

redskap, men et mål. Det er gjennom staten en får mulighet til å realisere sine menneskelige muligheter. Dette betyr at vi kan betrakte friheten på to måter: Enten er frihet et mål i seg selv, eller så er den et middel til å oppnå noe annet. Er friheten et middel, for eksempel for å oppnå det gode liv, kan det ofres om det er til det beste for noe annet. Dette var sosialistenes mening. Liberalistene var derimot av den oppfat­ ning at frihet var en verdi i seg selv. Den kan derfor aldri ofres uansett. Et annet aspekt ved sosialismens menneskesyn er at de anser menneskene for grunnleggende gode. Når folk likevel faktisk begår onde handlinger, er det på grunn av mangler ved samfun­ net. Når samfunnet blir forandret til det bedre, forbedrer også menneskene seg. Her skiller sosialistene seg både fra liberaliste­ ne og de konservative.

Rosa Luxemburg (18701919) var en av de mest betydelige skikkelser innen den sosialistiske bevegelsen før hun ble drept under spartakistoppstanden i 1919. Hun agiterte for general­ streiker og andre masse­ aksjoner, dessuten var hun antimilitarist. Innflytelse har hun blant annet hatt på Det norske Arbeiderparti i årene før den andre verdenskrigen.

Merverdi - og kapitalismens oppløsning Sentralt i analysen Marx har av kapitalismen, står begrepet mer­ verdi. Allerede Adam Smith hadde pekt på at kapitalister elsker å høste hvor de aldri sådde. Poenget i merverditeorien er da også at kapitalisten, ifølge Marx, høster uten å så. Begrepet om merverdi kan vi best forklare ved hjelp av et eksempel. Vi kan forestille oss en arbeider som får hundre kroner i lønn per dag. Hver arbeidsdag lager han ti stoler, som kapitalisten selger for hundre kroner per stykk. Arbeideren skaper verdier for tusen kroner hver dag, men får bare hundre kroner for jobben. De res­ terende ni hundre kronene er kapitalistens merverdi. Marx klandret i og for seg ikke kapitalistene for dette. Det ligger nemlig en logikk bak dette som kapitalisten ikke har kon­ troll over. Det er nødvendig for kapitalisten å gå fram på denne måten om han skal kunne konkurrere med andre kapitalister. Etter hvert blir kapitalisten nødt til å presse arbeiderens lønn nedover, slik at hans konkurranseevne blir opprettholdt i forhold til andre stolprodusenter. Han blir også nødt til å øke produksjonstempoet, slik at han produserer stadig flere stoler på en dag. Det er med andre ord det kapitalistiske systemet som har ansvaret for denne utbyttingen, ikke hver enkelt kapitalist. Samtidig mente Marx at kimen til kapitalismens oppløsning ligger innbakt i dette. For etter hvert får samfunnet nok stoler. Kapitalisten vil som følge av det ikke makte å selge alle de 63

Demokratiets historie

stolene han produserer. Han må senke prisene, og da må han på samme tid senke arbeidernes lønn flere hakk. Kapitalistene blir svekket av den økonomiske nedgangen. Samtidig vil motset­ ningen mellom arbeidere og kapitalister øke og legge forholde­ ne til rette for en revolusjon. Til slutt blir nemlig den sosiale nøden så stor at proletariatet er klar til kamp. Tiden er da inne for revolusjon. Tiden har vist at analysen til Marx ikke er riktig. Ikke bare har revolusjonen uteblitt i de kapitalistiske landene, men mot­ setningene mellom kapitalister og arbeidere har ikke blitt større. Marx klarte heller ikke å forestille seg kapitalismens evne til stadig å skape nye behov. Lite visste han om Barbiedukker, elektriske tannbørster eller kjøkkenmaskiner. Han innbilte seg at menneskenes behov var endelige, noe som selvsagt ikke er til­ fellet. Det virker som vi alltid har «behov» for mer, flere og nye ting. De menneskelige behovene ser ut til å være uten grenser. Det er ikke lenger slik at produksjonsveksten er ment å skulle dekke menneskelige behov. Behovene skapes for at varen skal bli solgt, og den økonomiske veksten skal kunne fortsette. Marx og sovjetkommunismen Karl Marx hadde argumentert for at økonomien var drivkraften i samfunnet og historien. Motsetningen mellom dem som eier, og dem som ikke eier, er det som driver historien framover, og det som skaper sosial endring. At det finnes en slik motsetning i ethvert samfunn, er en gammel innsikt. Platon sa for eksempel at enhver stat, samme hvor liten, er delt i to. Den ene er de fatti­ ges stat, den andre er de rikes. Disse ligger i krig med hveran­ dre. Denne motsetningen er det også Marx tar utgangspunkt i. Klassekampen mellom dem som eier (kapitalistene eller borger­ skapet), og dem som ikke eier (proletariatet), vil ende i en revo­ lusjon. Det finnes ingen annen vei til en rettferdig fordeling av samfunnets goder. Hele historien kan forstås som en rekke av produksjonforhold som har avløst hverandre. Det antikke slavesamfunnet ble avløst av middelalderens føydalsamfunn. Føydalsamfunnet ble deretter avløst av det kapitalistiske borgerlige samfunnet. Overgangen fra det ene produksjonsforholdet til det andre skjer gjennom revolu­ sjoner. Den endelige revolusjonen ville inntreffe når kapitalis­ men hadde nådd sitt ytterste utviklingstrinn. Av den grunn ville

64

Demokratiets historie

den først komme til det mest utviklede kapitalistiske landet, England. Deretter skulle revolusjonen bre seg over hele verden. Når de eiendomsløse proletarene så overtar makten, vil samfun­ net ikke lenger være splittet i klasser med motstridende interes­ ser. Motoren eller drivkraften i historien, klassekampen, opphø­ rer i og med at klassene forsvinner. Men det klasseløse samfunnet ville ikke oppstå helt av seg selv etter revolusjonen. Det ville da være nødvendig med en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Proletariat­ ets diktatur har to formål: å sikre gjennomføringen av revolu­ sjonen og forberede det kommunistiske samfunnet. Hvordan ville det kommunistiske samfunnet bli, ifølge Marx? Marx gav få konkrete beskrivelser av det kommunistiske samfunnet, men han drog opp visse trekk: Det vil være eiendomsløst, en vil ha overflod av materielle goder, og både arbeidsdelingen og staten vil for­ svinne. Beskrivelsen Marx gav av det kommunistiske samfunnet, er svært optimistisk: I det kommunistiske samfunnet er det mulig for meg å gjøre en ting i dag og en annen i morgen, å jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, drive kvegavl om kvelden, diskutere etter middag... Vladimir Iljitsj Lenin (1870-1924) var revolusjonær også før han ble marxist. Etter hvert utgjorde ideene til Marx en stor del av hans ideologiske bakgrunn, selv om han så seg nødt til å gjø­ re visse tilpasninger. Hva må gjøres? kalte han en bok han skrev i 1902. Revolusjon var svaret. Revolusjonens spydspiss skulle bestå av en liten profesjonell elite med partimedlemmer. Denne gruppen skulle styres ved demokratisk sentralisme, det vil si åpen debatt i alle ledd, der ledelsen tok alle beslutninger. Med andre ord hadde en bare anledning til å påvirke ved diskusjon, en kunne ikke selv være med på å bestemme hvilken konklusjon som var den beste. Lenin var medlem av det russiske sosialdemokratiske partiet, men partiet ble splittet i to. Lenins fraksjon ble kalt bolsjevikene og den andre mensjevikene. Da revolusjonen brøt ut, var det bolsjevikene som tok makten i november 1917. Ideen om prole­ tariatets diktatur spilte en stor rolle i den russiske revolusjonen. Marx hadde rett nok ment at det var et nødvendig onde, men for bolsjevikene viste det seg å være et nyttig redskap for politisk makt og kontroll. Snart ble kommunistpartiet betraktet som «identisk» med proletariatet.

65

Demokratiets historie

Et meget kjent bilde av Lenin. Det finnes også en versjon av dette bildet hvor mannen som står til høyre for talerstolen, Leo Trotskij, er retusjert bort. Trotskij ble fjernet fordi han konkurrerte med Stalin om makten etter Lenins død.

Sovjetunionen utviklet seg til et totalitært regime. Spesielt tydelig var det da Lenin døde og Stalin overtok makten. Stalin (Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili, 1879-1952) skapte i praksis et nytt kommunistparti. For å sikre og understøtte maktgrunnla­ get sitt bygde han ut statsapparatet med et omfattende byråkrati. Stort lenger unna drømmen Marx hadde om det kommunistiske samfunnet, er det knapt mulig å komme. Der skulle jo staten opphøre!

Anarkismen - samfunn uten styre Ordet anarki er et gresk ord som betyr uten styre. Det har altså ikke den samme betydningen som ordet har i dagligspråket, der det betyr kaos. Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (1817-62) uttrykte tanker som er helt i samsvar med anarkismen: Med hjertet aksepterer jeg mottoet: «Den regjering er den beste som regjerer minst.» Jeg ser også gjerne at det blir utført raskere og mer systematisk. Om det utføres, vil det føre til dette, som jeg også tror på: «Den regjering er best som ikke regjerer i det hele tatt.» Tanker som har likhetstrekk med anarkismens idégrunnlag, har lange tradisjoner i idéhistorien. Kirkefaderen Aurelius Augustin (354-430) mente for eksempel at samfunnet hadde kunnet greie seg uten staten om menneskene ikke var onde.

66

Demokratiets

historie

Men på grunn av det kristne dogmet om arvesynden, som sier at mennesket er ondt fra fødselen av, er staten dessverre nødven­ dig. Årsaken til menneskets medfødte ondskap er Adams synd i paradis. Anarkister kan være enige med Augustin i at menneske­ ne er onde, men de har en annen forklaring på det enn Augustin. Menneskenes ondskap har bakgrunn i statens undertrykkelse av friheten. Og her er vi ved kjernen i anarkismen: Staten bør opp­ løses fullstendig for å gi menneskene maksimal frihet. Anarkismen er en slags blanding av liberalisme og sosialis­ me. Som liberalistene ønsker anarkistene frihet, men i enda høyere grad. Men hva skiller for øvrig anarkisme fra liberalisme? Anarkistene mener i motsetning til liberalistene at mennesket fra naturen av er godt. Liberalistenes påstand om at mennesket til enhver tid er motivert ut fra egennytte eller egoisme, krever at staten blir opprettholdt, til tross for at staten skal være mini­ mal og begrenset. Anarkistene mener derimot at det er staten som er årsaken til at menneskene er onde. Om staten blir elimi­ nert. fjernes ondskapen med det samme. Men på hvilke punkter ligner de sosialistene? Sosialister og anarkister er enige om at mennesket dypest sett er sosialt, eller til og med godt. Og om dette er galt, rakner hele anarkismen. Men anarkistene skiller lag med sosialistene, særlig marxistene, på grunn av visse autoritære trekk i denne læren. Ideen hos Marx og Lenin om proletariatets diktatur er anarkismens rake motsetning. Den første tenkeren som kalte seg anarkist, var Pierre-Joseph Proudhon (1809-65). Han er best kjent for slagordet eiendom er tyveri, men dette er ikke et godt bilde av hans syn på eiendom. Tvert om: Han var tilhenger av eiendomsretten. Et minimum av eiendom var positivt eller til og med nødvendig for å opprettholde frihet og uavhengighet: Min bevissthet er min, min rettferdighet er min, og min frihet er en suveren frihet. Dette knyttet han til et brennende ønske om ikke å bli styrt: Å bli styrt er å bli observert, inspisert, spionert på, kontrollert, gitt lover, regulert, preket til, beordret, av menn som ikke har noen rett, kunnskap eller evne til å gjøre det. Proudhons øvrige tenkning kan vi best forstå som en reaksjon mot industrialiseringen, og han var enig med Marx i at industri­ samfunnet måtte forbedres. Men han talte det tradisjonelle sam­ funnets sak. Dette har vært et karakteristisk trekk ved anar­ 67

Demokratiets

historie

kismen siden: drømmen om det lille og oversiktlige samfunnet. Fordelen ved et lite samfunn er at det er lettere å styre. Selv anarkister ønsker altså å leve i samfunn. Og ethvert samfunn må styres, om enn aldri så lite. Men dette strider mot anarkismens grunnidé. Løsningen var et direkte demokrati, omtrent slik den greske bystaten ble styrt i antikken. Her er det ikke nødvendig å gi fra seg makt til andre, en deltar selv i alle beslutningsproses­ sene. Men dette forutsetter små samfunn som skiller seg radikalt fra det moderne industrisamfunnet. Her ser det representative demokratiet ut til å være den eneste praktisk gjennomførbare løsningen. Men anarkistenes anklage mot et slikt demokrati er altså at det ikke er demokratisk nok. I anarkismens historie har flere russere utmerket seg, blant dem Bakunin og Kropotkin. Mikhail Bakunin (1814-76) var som mange andre anarkister ofte en sann rebell i alt han sa og gjorde. Hovedtanken hans var at mennesket er undertrykt av stat og kirke. Ekte frihet er utenkelig før begge disse institusjonene forsvinner. Fyrst Pjotr Kropotkin (1842-1921) var opprinnelig vitenskapsmann, og han forsøkte å lage en systematisk lære av de anarkistiske tankene. Samarbeid var et grunnleggende prin­ sipp, mente han, også for anarkister. Dette var tanker som fikk betydning i den såkalte anarkosyndikalismen. Anarkosyndikalismen stod spesielt sterkt i Frankrike og Spania i mellomkrigs­ tiden. Anarkismen var i sin storhetstid, omkring 1900, kjent for sin terrorisme. Anarkister drepte den franske presidenten Carnot i 1894, den østerrikske keiserinnen Elizabeth i 1898, den italien­ ske kongen Umberto i 1900 og den amerikanske presidenten McKinley i 1901. Dette var handlinger som enkeltpersoner stod bak. Anarkistene var prinsipielle motstandere av å organisere seg, for det ville bety at noen ledet de andre. Derfor gjorde de attentatene på eget initiativ for å sørge for å omvelte staten mest mulig effektivt og hurtig. Deres motto var action speaks louder than words.

Fascismen - staten skal ha full kontroll Fascismens vekst kan bare forstås på bakgrunn av den første verdenskrigen. Fascistiske bevegelser vokste seg særlig sterke i Tyskland og Italia, to sentrale aktører i verdenskrigen. Tyskland

68

Forfatteren og anar­ kisten Jens Bjørneboe (1920—76) videreførte en levende norsk tradisjon. Anarkismen blomstret under den litterære naturalismen i 1880- og 1890-årene. Framtredende forfattere som Henrik Ibsen («Staten er individets forbannelse») og Arne Garborg («Ennå hater jeg de mange sosiale dumheter som hindrer mennesket i å være menneske, og jeg blir mer og mer anarkist») hadde anarkistsympatier, og sist, men ikke minst, Hans Jæger.

Demokratiets

Benito Mussolini

historie

hadde tapt krigen og var i en tilstand av økonomisk, politisk og sosial oppløsning. Italia kunne ikke føle seg forurettet på sam­ me måte som Tyskland, de var blant krigens vinnere. Likevel mente mange italienere at de ikke hadde fått det krigsutbyttet de hadde krav på. En av dem som var mest negative til krigsoppgjøret, var Benito Mussolini (1883-1945). Opprinnelig var Mussolini marxist, men ble tidlig inspirert av fascistiske ideer. Han tok makten i Italia i 1922 etter den berøm­ te marsjen til Roma. Hans ambisjon var å bygge opp Italia til et verdensrike, omtrent som det antikke Roma. Men hva er fascisme? Det finnes ingen allment akseptert defi­ nisjon av noen -isme, og det gjelder også fascismen. Fascisme kommer av fascio, som betyr bundet sammen, bunt eller nek. Og det er et godt bilde på fascismens hovedidé: den totalitære tan­ ken om at alt skal bindes sammen med og underordnes staten og føreren. Ifølge Mussolini var grunnsteinen i den fascistiske lære oppfatningen av staten, av dens essens, dens oppgave, dens mål. For fascismen er staten absolutt, og individer og grupper er relative. Det totalitære aspektet går ut på at staten skal ha kon­ troll over alt i samfunnet: utdannelse, forskning, fagbevegelse, kul­ tur og kunst, med andre ord: staten ønsker total kontroll. Bare én ideologi var tillatt, den fascistiske. Alle interesser ble ivaretatt av den fascistiske ideologien. Mussolini forklarte det slik: Enhver interesse arbeider med den presisjon og harmoni en finner i den menneskelige kropp. Enhver interesse og ethvert individs arbeid er underordnet de overordnede formålene til staten. De italienske fascistene var kritiske til individualismen: Det er kollektivet eller staten som skal stå i sentrum for alles interesse. Individet må ofres om det er i statens interesse. Samfunnet blir betraktet som en organis­ me. Derfor er helheten i fokus, ikke delen (enkeltmennesket). Staten er altså viktigere enn det enkelte menneske for fascistene, noe som står i skarp motsetning til de liberale, demokratiske idealene. Samtidig ville en unngå interessekamp, av den typen for eksempel Mill hadde argumentert for. Derfor ble korporativismen utviklet. Korporativismen var inspirert av sosialistiske tan­ ker, men ble endret i totalitær retning. Fagforeningene skulle få makt og rett til å styre. En rekrutterte ledere fra interessegrupper i samfunnet, som arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiveror­

69

Demokratiets historie

ganisasjoner. Men hva skiller dette fra det systemet vi har i Norge i dag, med LO og NHO i spissen? Den vesentlige for­ skjellen er at både arbeidsgivere og arbeidstakere skulle delta i den samme organisasjonen. Dessuten skulle alle være kontrol­ lert av staten. Ifølge fascistene finnes det ikke særinteresser. Alle har i realiteten den samme interessen: statens og nasjonens ve og vel. Parallellen til Rousseaus idé om allmennviljen er derfor slå­ ende. Hele folket har én vilje, selv om det ikke alltid selv forstår hva den er. Lederens vilje er «identisk» med en allmenn vilje. Både Hitlers og Mussolinis politikk kan kalles fascistisk, men bare Hitler var nazist. Nazismen har et trekk den italienske fa­ scismen mangler, nemlig rasismen. Mussolini forstod ikke Hitlers rasisme og kalte Tyskland et rasistisk galehus. Når Hitler snakket om disse emnene, kommenterte Mussolini, var han som en plate med bare sju sanger, og straks han var ferdig med å spille dem, startet han på’n igjen.

Rasismen - en biologisk hypotese Fascismens sentrale mål var å samle nasjonen innad og styrke den utad. I Tyskland var rasismen den mest avgjørende strategi­ en for å samle nasjonen innad. Men hva er rasisme? Daglig­ talens bruk av dette ordet er ofte uklar. Uklarheten oppstår fordi en ikke skiller mellom fremmedfrykt, diskriminering og rasisme. Fremmedfrykt er en følelse, en affekt. Diskriminering er en handlingstype, mens rasisme er en form for begrunnelse av handlinger. Rasister begrunner diskriminering av enkeltgrup­ per fordi de er av en mindreverdig rase, noe ytterst få mennes­ ker i dagens Norge gjør. Uansett hvor kritisk en er til dem som føler fremmedfrykt i den grad at de vil sende innvandrere og flyktninger ut av Norge, er det ikke det samme som rasisme. Når en slår diskriminering, fremmedfrykt og fremmedfiendlighet i hartkorn med rasismen, gjør en antirasismen en bjørnetjeneste. På denne måten får en inntrykk av at nynazistiske grupperinger og andre rasister er en stor, sterk og mektig bevegelse. Rasismen blir da langt mer inn­ flytelsesrik, og ikke minst mer normal enn den i virkeligheten er. Til alle tider har fremmedfrykt, diskriminering og tanken om at ens eget folk er bedre enn andre, vært utbredt. I antikkens 70

Demokratiets historie

På parkbenkene i Tyskland stod det «Bare for ariere». Knut Hamsun vakte oppsikt da han på et av sine besøk i det nazistiske Tyskland demonstrativt satte seg på en av disse benkene.

Hellas var grekerne så stolte av sin høyt utviklede kultur at de mente at barbarene (de ikke-greske folkene) var mindreverdige. Men dette er ikke rasisme. Rasismen er en moderne idé. Måten rasisme blir begrunnet på, dukket opp på 1700- og 1800-tallet med den nye interessen for biologi som vitenskap. Det fantes forskjellige hunderaser med særpregede egenskaper. Hvorfor skulle det ikke finnes forskjellige menneskeraser? Dette var også de oppdagelsesreisendes tid, og de reisende observerte hvordan innfødte i kolonilandene så ut til å ha en mindre utviklet teknologi og kultur. Hvordan forklarte en det? En fant en bekvem årsak: Deres rase var underlegen. En slik forklaring var bekvem fordi den legitimerte både slavehandel og kolonisering. For det er vel rett og rimelig at de sterke, kloke og tapre erobrer de skitne, dumme og usiviliserte? Voltaire (1694-1778) uttrykte det slik: Europeerne står like høyt over negrene som negrene over apene og apene over østersen. En av de tidligste og mest innflytelsesrike rasistteoretikere var den franske greven Joseph-Arthur de Gobineau (1816-82). Han trodde ethvert imperiums overlevelsesmulighet var knyttet til rase. Bare om rasen var ren, kunne imperiet overleve. Ble rasen blandet, smuldret imperiet opp. Gobineau trodde det fan­ tes tre raser: en «hvit», en «gul» og en «svart». De var ordnet i et hierarki med den «hvite rasen» på toppen, deretter «den gule» og til sist «den svarte». Gobineau var en av Hitlers viktigste inspirasjonskilder. Fundamentet for rasismen er i dag ikke regnet som holdbart, blant annet fordi det ikke finnes noen «raser» som er ublandet eller «rene». Alle mennesker er et produkt av en eller annen

71

Demokratiets

historie

form for raseblanding. Den naive troen på at det er naturlig for en «rase» å ikke blande seg med andre raser, har heller ikke mye for seg. Hunder parer seg for eksempel gladelig med hunder av andre raser. Raseblanding er med andre ord den naturligste ting av verden. Rasistenes krav på at deres lære om de rene rasene er «naturlig», er følgelig i beste fall feilaktig. Antisemittismen - jødehatets historie Hitler var ikke bare rasist, han var også antisemitt. Men hva er antisemittisme? Antisemittismen eller jødehatet har en lang historie. I utgangspunktet er antisemittismen ikke en rasistisk teori. Det var først på 1800-tallet en kom på den ideen at jødene var en egen rase. Men hatet mot jødene er eldgammelt. Det har sin opprinnelse i at jødene og de kristne «konkurrerte» om å være Guds utvalgte folk. Dette var altså fra først av en religiøst moti­ vert strid. De kristne i middelalderen gjorde jødene til synde­ bukker for det meste som var galt. Katastrofer som svartedau­ den ble forklart ved at det stod en jødisk konspirasjon bak. Østjøder i Wien. Rare klær og avvikende atferd kunne nøre opp under rasistiske fordommer, i mellom­ krigstiden som i dag.

72

Demokratiets historie

Også Martin Luther uttrykte et kraftig jødehat. Han skrev blant annet en bok som het Jødene og deres løgner i 1542. Hvis jeg finner en jøde å døpe, skal jeg føre ham til broen over Elhe, henge en stein rundt halsen på ham og kaste ham til vanns, idet jeg døper han i Abrahams navn. I perioden 1890-1930 toppet antisemittismen seg i Tyskland og i Sentral-Europa for øvrig. Kapitalismen var oppe i en krise. Og jødene fikk enda en gang skylden. De drev tross alt med finans og var ofte relativt velstå­ ende. Det plasserte dem laglig til for hogg. I motsetning til jødene, semittene, kalte nazistene seg ariere. I utgangspunktet var semitt og arier betegnelser på språkgrup­ per. Men veien fra språk til rase var ikke lang. Det tyske folk var arisk, og den ariske språkgruppen ble omtolket til en «arisk rase». Denne rasen hadde alle tenkelige gode egenskaper: Arierne ble beskrevet som blonde, høyreiste, tapre, skjønne, lovlydige, gløgge, sterke osv. Nazistene blandet dette sammen med sosialdarwinisiske ideer. Den sterkeste og beste rasen hadde rett til å underlegge seg de «mindreverdige» folkene.

Hitlers raseteori Vi må se Adolf Hitlers (1889—1945) jakt på den tyske nasjons indre fiender i lys av rasistiske ideer. Disse ideene førte til at han stod ansvarlig for drapet på seks millioner jøder, omtrent to tre­ deler av alle jødene i Europa. Hovedelementet i hans rasistiske teori var at noen raser var kulturskapende, andre var kulturødeleggere. Jødene utgjorde en kategori for seg, de var «snyltere». Hitler mente (av en eller annen grunn han ikke redegjorde for) at det var en sammenheng mellom det å ha et eget land og det å utvikle kultur. Jødene var kjennetegnet nettopp ved at de manglet et eget land og levde på andre nasjoners territorium. Inspirert av Gobineau sa han at noen raser var de andre overlegne fra naturen av. Dette kalte han naturens aristokratiske prinsipp. Den beste av de kulturskap­ ende raser var arierne, hevdet han. Blant alle de ariske folkene stod den nordiske eller germanske rasen øverst. Hitlers rasisme hadde betydning for nazismens suksess i mel­ lomkrigstiden, fordi den gav et fiendebilde som kunne samle tyskerne. Han forsøkte å innbille tyskerne at den viktigste stri­ den i verdenshistorien var den mellom jødene og arierne (herrerasen). Mye av motivasjonen bak den nazistiske raselæren og 73

Demokratiets

historie

antisemittismen ble av Hitler oppsummert slik: Den virkelig nasjonale leders effektivitet består først og fremst i å forhindre folkets splittelse, og i å alltid konsentrere dets oppmerksomhet på en enkelt fiende. Alt i 1933 fikk Hitler gjennomslag for en lov som innebar oppsigelse av alle statlig ansatte som ikke var av arisk her­ komst, det vil si jødene. I 1935 ble alle jøder fratatt sitt tyske statsborgerskap. Tyskland for tyskere var målsettingen. Men den etniske rensningen nazistene gjennomførte, inkluderte mer enn utryddelsen av jødene. Om den tyske nasjonen skulle bli helt tysk, måtte alle «utskudd» utryddes. Staten måtte derfor benytte rasehygiene (eugenikk) for å rense ut alt som ikke var ekte arisk: Den som er åpenbart syk og arvelig belastet, må forbys å sette barn til ver­ den, og dette forbudet må også gjennomføres i praksis, sa Hitler. Sigøynere, homofile og andre grupper skulle utryddes eller ikke få lov til å forplante seg. Dette prinsippet var allment aksep­ tert, langt utenfor nazistenes rekker. I Norge drev en blant annet med tvangssterilisering av tatere og andre grupper til langt opp i 1960-årene. Nasjonen, staten og føreren Nazistene hadde som de italienske fascistene et organisk syn på nasjonen. Statssynet deres var faktisk ikke ulikt den staten Platon hadde argumentert for. Nasjonen ble betraktet som en organisme og kan sammenlignes med et menneskelegeme. På samme måte som mennesket har en hjerne som styrer kroppen, må staten ha en fører som styrer nasjonen. Parlamentarismen betydde derimot at kroppsdelene skulle gi hjernen ordre, mente nazistene. Det førte fram til ideen om den totalitære staten. Hitler sa det slik: Ettersom staten for oss alltid er form, mens dens innhold, nasjonen, folket, er det vesentlige, er det klart at alt må underordnes denne suverene interessen. Nasjonen og folket er det vesentlige, staten er av underordnet betydning. Det høres kanskje demokratisk ut? Poenget er at det ikke er hvert enkelt individ som har betydning, men folket som helhet. Enkeltindivider kunne ikke få valgrett, ettersom de bare var tilfeldige medlemmer av nasjonen. Nasjonalistisk influerte forestillinger om den nasjonale ide', selve nasjonens vesen, pre­ get denne tenkningen. 74

«Alle små babyer likner på meg,» skal Winston Churchill ha sagt - sannsynligvis med referanse til mange småbarns hibbenhet og mang­ lende hårprakt. Kanskje ville han gjort et unntak for dette barnet - Adolf Hitler, som for øvrig hadde en jødisk gudfar.

Demokratiets historie

Lederen skulle personifisere den nasjonale ideen. Det var nem­ lig han som hadde den største innsikten i denne ideen. Men hvordan visste en det? Lederen var den beste, det hadde han bevist på darwinistisk maner ved å klatre til topps. Han var, som darwinistene sa, the fitte st, den som var best egnet til å lede. Dette sprang ut av ideen om at menneskene naturlig er ulike. Bare Der Fiihrer, den store lederen, kunne forstå og uttrykke folkets og nasjonens egentlige vilje. Nazistene var derfor mot­ standere av den liberale individualismen som Locke og Montesquieu hadde argumentert for. Og hvem skulle ha kontroll over staten? Det skulle selvsagt føreren, Der Fiihrer - Adolf Hitler selv. Det såkalte førerprinsippet gikk ut på at folket ikke kunne styre seg selv demokra­ tisk. Det burde i stedet styres av én leder, en leder som ble dyrket nesten som en guddom. Tyske barn måtte lese bordvers som dette:

Fører, min Fører, som Gud har skjenket meg. Beskytt og bevar meg så lenge jeg lever! Du har berget Tyskland fra den dypeste nøden. Jeg takker deg i dag for mitt daglige brød. Bli hos meg lenge, bli og svikt meg ikke. Fører, min Fører, min tro og mitt lys! Jeg hilser min Fører. Hvordan stilte nazistene seg til parlamentarismen? Nazistene betraktet parlamentarismen som en ineffektiv styreform. Den fører til langsomme beslutninger, beslutninger som var resultat av debatt og uenighet. Parlamentarismen måtte av den grunn bekjempes til fordel for direkte aksjon. Tanker bør omsettes i handling, ikke diskuteres! Slike effektive, direkte aksjoner var bare mulig om et diktatorisk styre ble opprettet, basert på førerprinsippet. Førerens rolle var som en generals: Han var person­ lig ansvarlig for alle, og alle andre stod til ansvar overfor ham. Avstemninger var bannlyst, for hvordan ville det gå med en hær som lot sine beslutninger bli tatt etter en avstemning? Lenger unna de demokratiske idealene kan en neppe komme. Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels viste til den franske revo­ lusjonen og sa: Aret 1789 er herved visket ut av historien.

75

Demokratiets historie

Både de tyske nazistene og de italienske fascistene foraktet fornuften, de var irrasjonalister. Generelt beskrevet er irrasjonalisme en overbevisning om at det ikke er fornuften som driver mennesket til å handle. Andre prinsipper, som følelser, drifter eller «vilje», er det vesentlige. Mussolini oppfordret det italienske folket til å tenke med blodetl Irrasjonalismen hadde også innvirkning på den formen fascistene gav sin ideologi. Ideologien var uklar og svært enkel. Den skulle kunne brukes for å begrunne forskjellige motiver, som nasjonal ekspansjon og etnisk rensning. Samtidig var det viktig at læren deres var lettfattelig. Folkets følelser skulle beveges. Et sentralt virkemiddel for både nazister og fascister var et effektivt propagandaapparat. Retorikk som spilte på følelser, var en spesialitet både hos Mussolini, Hitler og propagandaministeren Goebbels. De visste å utnytte nye medier som film og ikke minst radio. Ved hjelp av radioen kunne Hitler tale direkte til folket og overbevise det om egen fortreffelighet og jødenes skumle planer med det tyske folk. Selv om vi i dag har vanskelig for å forstå at radioen kunne ha noen større betydning, kan ing­ en ting være mer galt. Radioen var det eneste massemediet i his­ torien der det politiske lederskapet kunne tale rett til folket. Mange forskere hevder at den nazistiske førerdyrkelsen ville vært umulig uten radioen.

Sosialdemokratiet - samfunnet kan forbedres gradvis Sosialdemokratiet har sprunget ut av den sosialistiske bevegel­ sen. Opprinnelig var sosialdemokratene tilhengere av revolu­ sjon. I dag er de ikke det, de ønsker revisjon eller reformer. Det er ikke nødvendig å endre samfunnet ved en radikal omveltning. Gradvise endringer er mer effektivt og ikke minst mer realistisk.

Den tsjekkiskfødte Karl Kautsky (1854-1938) var en tidlig tilhenger av en sosialisme som dette. Omkring århundreskiftet stilte han og sosialdemokratene seg bak parolen progressiv, ikke revolusjonær. De krevde alminnelig valgrett, rett for folket til å stille lovforslag, en progressiv skatteskala og åtte timers normalar­ beidsdag. Det er denne formen for sosialisme som har dannet 76

For Adolf Hitler var antisemittismen en besettelse. Hans antisemittisme var en blanding av gamle skjellsord, hat, usannsynlige konspira­ sjonsteorier, kvasivitenskap og en lengsel etter en perfekt verden. Det var ikke bare jødene som fikk lide, men også utviklingshemmede, sinnslidende, homofile og sigøynere.

Demokratiets historie

det ideologiske fundamentet for partier som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i dag. Disse partiene mener i motset­ ning til Marx at parlamentarisk arbeid er det beste middel til å forbedre den sosiale og økonomiske situasjonen for folk. Ett av de viktigste virkemidlene for revisjonistene var lønns­ kamp og fagforeningsarbeid. Med utgangspunkt i en variant av Marx’ merverditeori mente revisjonistene at kapitalistene utbyt­ tet arbeiderne. Men dette kunne bøtes på ved hjelp av fagfore­ ningsarbeid, streiker og lønnskrav. Nå var heller ikke Marx mot­ stander av fagforeningsarbeid, men han mente at det fantes bed­ re og mer egnede strategier for å løse arbeidernes problemer. Reformistene var derimot av den oppfatning at de sosiale pro­ blemene kapitalismen hadde brakt med seg, kunne løses innen­ for det kapitalistiske systemet. Men en forutsetning for å klare det var at økonomien gikk godt. Tidlig allierte sosialdemokrate­ ne seg med sosialøkonomene, spesielt en økonom ved navn Keynes.

De økonomiske teoriene til J.M. Keynes Tankene til økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) ble viktige for sosialdemokratene. Den økonomiske nedgangen etter den første verdenskrigen gav Keynes ideen om at det frie markedet ikke kunne løse de økonomiske problemene i samfun­ net. Den offisielle politikken i de fleste land var at staten ikke skulle gjøre noe med krisen. Problemene ville likevel forsvinne av seg selv, trodde de. Keynes var uenig i det. I boken The General Theory of Employment, Interest and Money fra 1936 hevdet han at virkemidlene i den klassiske økonomiske libera­ lismen ikke strakk til for å løse den krisen verdensøkonomien var oppe i. Men hva burde en gjøre i stedet? Prinsippet var iføl­ ge Keynes enkelt: unngå nedgangstider og lavkonjunktur. Men hvordan? Liberalismens ideal om de frie markedskrefter var for­ feilet: Markedet må styres. Ethvert marked er bestemt av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Adam Smith formulerte det slik: Alltid og overalt er det som er vanskelig å skaffe, dyrt. Og det som det er lett å få tak i, er billig. Om mange etterspør en vare det er lite av, vil pri­ sen på denne varen stige. Og omvendt: Er det mye av en vare få vil kjøpe, synker prisen på denne varen. Det er derfor gunstig for økonomien om det er en balanse mellom tilbud og etterspør-

77

Demokratiets

historie

Arbeiderpartiet i forandring. 11920årene var DNA et revolusjonært parti. Utover i 1930-årene gikk partiet i reformistisk retning, men det var stadig et sosialistisk parti. I dag har partiet helt nye paroler, og de fleste spor fra den revolusjo­ nære fortiden er visket ut.

sel slik at prisene holder et konstant nivå og en unngår prisstig­ ning og prisfall. Etterspørselen må styres ved at en styrer den mengden penger folk har til sin disposisjon. Vokser økonomien for fort, får folk for mye penger, og det blir prisstigning. Staten kan få kontroll med dette ved hjelp av tre virkemidler: ved skattlegging, ved å styre den mengden penger det offentlige benytter, og ved å kon­ trollere kredittinstitusjoner som banker. Er det derimot ned­ gangstider med arbeidsledighet, opphoping av varer som ikke blir solgt, og nedlegging av fabrikker, må en ty til andre midler. Da må skattene reduseres, det offentlige må bruke mer peng­ er, og det må bli enklere å få lån i bankene. Folk får da bedre råd (større kjøpekraft), noe som igjen fører til at de kjøper flere varer. Resultatet blir at fabrikkene går bedre og arbeidsplassene reddes. Målsettingen er ikke å skape en økonomi som er så sta­

78

Demokratiets historie

bil at det verken er vekst eller nedgang. Målet er en gradvis og kontrollert økonomisk vekst. Blandingsøkonomi (blanding mellom en aktiv stat og «fritt» marked) ble den økonomiske modellen sosialdemokratiet bygde på. Disse tankene fikk stor utbredelse i hele Vesten. F.D. Roosevelt gjennomførte dem i USA med det han kalte new deal. Dessuten ble de gjennomført over hele Europa, ikke minst i Norge. Det ble Det norske Arbeiderpartis økonomiske funda­ ment. Vi kan trygt si at det finnes få tenkere i moderne tid som har hatt større betydning enn akkurat Keynes. Han er derfor en av de mest markante skikkelsene i den politiske idéhistorien. Men i 1970-, 80- og 90-årene virket det som Keynes ideer ikke lenger fungerte, og det kom nye økonomiske nedgangstider.

«Det nye høyre» og nyliberalismen Det har i dag dukket opp noe som blir kalt den nye høyrebevegelsen. Den har påvirket de fleste borgerlige partiene over hele verden. Men det nye høyre er ikke veldig nytt, ideologisk betrak­ tet. Stort sett består det av gamle liberalistiske ideer. Det nye er at denne nyliberalismen, som den også blir kalt, har fått innpass i konservative partier som Høyre i Norge. En av de viktigste filosofene bak denne bevegelsen er østerri­ keren Friedrich von Hayek (f. 1899). Hayek påstod at all sosia­ lisme i bunn og grunn er totalitær. Sosialismen begrenser den grunnleggende menneskelige verdien, frihet. Derfor bør den forkastes. Et virkelig demokratisk samfunn må være dominert av frihet, mente han. Hayeks nyliberalistiske ideer består stort sett av gamle liberalistiske idealer om fritt marked, minimal stat og individualisme. Jo større staten er, desto mindre blir friheten, mente han. Han har en nesten grenseløs tillit til det frie markedet. Om markedet er fritt, vil det alltid være konkurranse mellom rivali­ serende produkter, og konsumentene vil ifølge nyliberalistene alltid velge den billigste og beste varen. De som lager varene, vil være i konkurranse med andre, og derfor vil de produsere så billig og bra varer som mulig. Det fører til høy kvalitet og lave priser. Hayek innførte et prinsipp som ligner på Adam Smiths usynlige hånd, nemlig den spontane orden.

79

Demokratiets

historie

Det nyliberalistiske menneskesynet er basert i overbevisning­ en om at menneskene er egoister der den viktigste drivkraften er egen fordel. Her finnes det kontinuitet mellom nyliberalismen og tenkere som Hobbes og Adam Smith. Det liberalistiske men­ neskesynet har blitt beskrevet som det økonomiske mennesket, og det utgjør grunnpilaren i denne tenkningen. Det økonomiske mennesket vil alltid velge den beste og billigste varen. Men er det slik vi mennesker er? Påstanden om at vi ikke blir motivert av noe annet enn tanken på egen nytte, er neppe hele sannheten. Vil du for eksempel kjøpe det billigste og beste eplet uansett? Hva om din syke og fattige mor selger epler? Vil du ikke heller kjøpe epler av henne? De nyliberalistiske ideene fikk bein å gå på i 1970-årene. Europa ble rammet av stagflasjon, et ord som er satt sammen av stagnasjon og inflasjon. Det var både økende arbeidsledighet og økende priser på samme tid. Ifølge den rådende økonomiske teorien til Keynes var dette to fenomener som ikke kunne opptre sammen. Keynes trodde at inflasjon skapte vekst på arbeidsmar­ kedet, og at arbeidsledighet skapte lavere priser. Stagflasjonen antydet at Keynes’ ideer ikke fungerte like godt som før. Rett nok var krisen frambrakt av oljemangel og var i så måte ekstra­ ordinær. Men Keynes’ ideer havnet likevel i en viss miskreditt til fordel for nyliberalistiske tanker.

Er staten et onde? Spesielt i England med Thatchers regjering fikk de nyliberalist­ iske ideene til blant annet Hayek gjennomslag. Thatcher angrep velferdsstaten av to grunner: Den var kostbar, og den virket mot sin hensikt. Den gamle keynesianske politikken hadde ifølge Thatcher ført til en raskt minkende privat sektor og en voksende stat med byråkrati og velferdsordninger. Det gav skattebyrder, som igjen hadde den konsekvensen at det hemmet industrien og den økonomiske veksten, ble det hevdet. Videre skapte den en «avhengighetskultur»: Mange levde av staten og lite annet. For at staten skulle kunne finansiere all vel­ ferden, måtte den ta opp store lån. Derfor er velferdsstaten kost­ bar og innebærer en form for statlig innblanding i den økono­ miske sfæren. Velferdsstaten skaper mengder med fattige som er avhengige av staten. Arbeidsledighetstrygd skaper for eksempel arbeidsledighet ved at folk kan tillate seg å være kresne når det

80

Demokratiets

historie

gjelder hvilken jobb de vil ta. Om dette er riktig, blir sosiale problemer skapt av velferdsstaten. Konklusjonen blir at staten bør gjøre så lite som mulig. Da vil friheten få nytt spillerom, og det vil gagne alle. Men hva legger nyliberalistene i begrepet frihet? Nyliberalistene er enige med de klassiske liberalistene i deres negative frihetsbegrep. I den forstand er folk frie selv om de er under­ trykt, utnyttet, fattige og uutdannet. En person som sulter, er fri til å la være å ta en jobb fordi ingen tvinger ham til å ta jobben. Men er dette reell frihet? Tilhengere av et positivt frihetsbegrep vil hevde at et menneske ikke er fritt trass i at vedkommende formelt har like mange friheter som andre. En kan dessuten sette spørsmålstegn ved nyliberalistenes forsøk på å heve frihet opp til den eneste verdi. Finnes det ingen andre verdier som er like viktige? Hva med for eksempel rettferdighet?

Liten stat og fritt marked I en økonomi som var styrt etter Keynes’ prinsipper, som den norske i etterkrigstiden, var det relativt lett å få lån. Samtidig ble det trykt opp store mengder penger. Alt i alt førte dette til infla­ sjon, og høy inflasjon er det frie markeds store «fiende». Den spiser opp kapital i form av investeringer og oppsparte midler. Forenklet innebærer det at om en forretningsmann investerer ti millioner kroner det ene året og inflasjonen er på 10 %, er de ti millionene bare verdt «ni millioner» året etter. Sparer han en million det samme året, forsvinner 100 000 kr i inflasjonen. Til sammen kunne dette skape en investeringsstopp. som hemmer industrien. Nyliberalistene hevder at alt som truer det frie markedet, er negativt. Er det noe galt i samfunnet, har det sin årsak i at det frie markedet ikke får lov til å fungere skikkelig. Truslene mot vekst og velstand er i første rekke monopol og inflasjon - og statlig innblanding. Når noen har monopol, kan de kreve hva de vil for varen de selger, og prissystemet bryter sammen. Det er heller ingen grunn til å forbedre produktet, for folk må kjøpe det uansett. Hva med inflasjon? Hva kommer det av? Inflasjon kommer gjerne av lønnsøkninger som fagforeninger kjemper gjennom. Nyliberalisten Milton Friedman mente at Keynes’ politikk nød­ vendigvis ville føre til inflasjon. Keynes hadde ment at svak 81

Demokratiets

historie

inflasjon var nødvendig og uunngåelig om en skulle oppnå økonomisk vekst. Myndighetene kunne kontrollere lønnsøkninger slik at inflasjonen ikke ble for stor, ifølge Keynes. Friedman mente at dette er galt: Fagforeningene vil alltid klare å øke løn­ ningene i forkant av inflasjonen. Prisene har ikke da noe med etterspørsel å gjøre, men de må økes for at lønningene skal kun­ ne bli utbetalt. Dette virker negativt inn på økonomien: Folk vil ikke spare eller investere. Alt dette har sin årsak i statlige inngrep på markedet. Dette er ifølge nyliberalistene faktisk årsaken til både monopoler og inflasjon. Rett nok kan også en liberalistisk politikk føre til ned­ gangstider og lavkonjunktur. Men ifølge nyliberalistene vil det­ te etter hvert regulere seg selv, uten statlige inngrep. Den kanskje mest konsekvent nyliberalistiske regjeringen var den britiske under Margaret Thatchers ledelse. Strategien til denne regjeringen var å legge forutsetningene til rette for at det frie markedsinitiativet skulle blomstre. Midlene de tok i bruk var å redusere inflasjonen, redusere statens utgifter, oppmuntre til hardt arbeid og til privat initiativ (ved hjelp av lavere skatter) og fjerne begrensningene på det frie markedet. Også i USA ble nyliberalismen populær med president Ronald Reagans periode fra 1981 til 1989. Med Kåre Willochs Høyre-regjering fra 1981 til 1983 gjorde nyliberalistiske ideer sitt inntog også i det norske Høyre. Den gamle verdikonservatismen Edmund Burke utviklet, ble skjøvet i bakgrunnen. Nyliberalismen endret det sosialdemokratiske Norge radikalt. Det var i Willoch-regjeringens tid friheten i eteren ble gjennom­ ført. Det var forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen som fikk gjennomslag for en inntil da uhørt tanke i Norge: mangfold i eteren. Før dette hadde vi bare én fjernsyns­ kanal og én radiokanal. De nyliberalistiske tankene fikk betyd­ ning også på andre måter. Butikkene kunne nå være åpne lenger. Før hadde det faktisk ikke vært mulig å kjøpe noe som helst etter klokken 1700! Hvem har rett - sosialdemokrater eller nyliberalister? Sosialdemokrater kritiserer nyliberalismen. De påstår at den er en tilbakevending til barbariet, til jungelens lov, der den sterkes­ tes rett gjelder. Det frie markedet fører lett til misbruk og utnyt­ telse av mennesker. Om staten slutter å blande seg inn i det øko­

82

Demokratiets

historie

nomiske livet, vil det skape et samfunn der enorm velstand og rikdom finnes side om side med stor fattigdom. Fra historien har vi flere eksempler på at en /rnssez/azre-politikk vil føre til til­ stander som skaper store forskjeller mellom folk. Ett eksempel er viktoriatidens England, der den sosiale nøden var enorm. I verste fall kan dette føre til bevegelser som ligner på den tyske nazismen, blir det hevdet. Men hva med angrepet på velferdsstaten, er det velbegrun­ net? Forsvarere av velferdsstaten mener at enhver stor organi­ sasjon vil ha administrative problemer. Staten er i så måte ikke annerledes enn en hvilken som helt annen omfattende organisa­ sjon. Videre blir det pekt på at det heller ikke er altfor vanskelig å finne eksempler på at kapitalismen ikke fungerer. Det finnes heller ingen grunn til å tro på noen form for usyn­ lig hånd. Den er bare en myte. Hvorfor skulle det være nødven­ dig at et fritt marked fører til det felles beste? Det er for eksem­ pel aldri lagt fram noe bevis for at statlige inngrep i økonomien ødelegger systemet. Dessuten er de mest suksessrike landene rent økonomisk, som Japan, ikke styrt uten statlige inngrep. Effekten ved en statlig inntektsutjevning, at noen mister litt og majoriteten får mye, kan ikke være bare negativt. Og er det ikke en liten overdrivelse å si at det leder til totalitære tilstander, slik Hayek ville ha det til?

Er ideologiene døde? Ideologiene ble til i en tid som skiller seg fra vår egen på de fleste måter. De var i utgangspunktet ment å beskytte en sosial klasse eller interessene til en gruppe. De borgerlige partiene og ideologiene skulle ta seg av borgerskapets interesser. De sosia­ listiske partier skulle ivareta arbeiderklassens interesser. Spørsmålet er nå om disse interessene er dekkende for de behovene og problemene som er aktuelle i dag. Strukturen i samfunnet i 1800-årene er så langt unna våre dagers samfunnsoppbygning at ulikhetene er langt større enn likhetene. Klassesamfunnet fra forrige århundre finnes ikke lenger. Skal ideologiene ha noen funksjon i et endret samfunn, må de tilpas­ se seg samfunnet de er ment å skulle påvirke. Også Arbeiderpartiet er i dag influert av ideer som ligner de nyliberalistiske. Arbeiderpartiets påstander om at sosialdemo­ krati er den politikken Arbeiderpartiet til enhver tid fører, er det

83

Demokratiets

historie

tydeligste bevis for at ideologiene i alle fall ikke er hva de en gang var. Sosialdemokratene ble i 1980- og 90-årene mer orien­ tert mot virkemidler som tidligere hadde vært forbundet med konservative eller liberale partier. De ville bekjempe inflasjon, de innførte lavere skatt, og det gamle slagordet om hele folket i arbeid ble i praksis forlatt. Ordene Marx og sosialisme har for­ svunnet fra partiprogrammene til de sosialdemokratiske parti­ ene og blir overhodet ikke nevnt. Demokratiet er det nye ordet som definerer den ideologiske plattformen til sosialdemokrate­ ne. Spørsmålet er da om sosialdemokratene kan kalles sosialister i det hele tatt. Enkelte sosialister har kalt denne nye sosialde­ mokratiske politikken markedssosialisme, men det tydeliggjør bare at de gamle ideologiske skillelinjene ikke lenger er gyldi­ ge. Kanskje den reelle politiske aksen i dag ikke er rød/blå, men grønn/ikke-grønn?

84

Demokratiets

historie

SPØRSMÅL 1 Hva la Adam Smith i begrepet «den usynlige hånd»? 2 Hva gikk Burkes kritikk av den fran­ ske revolusjonen ut på? 3 Redegjør for sosialismens syn på idea­ lene om likhet, frihet og brorskap. 4 Hva er merverdi? 5 Hva er anarkismens syn på staten? 6 Hva vil det si at fascismen er totalitær? 7 Hva menes med at rasismen er en begrunnelsesmåte? 8 Hva er antisemittisme?

9 Hva var nazistenes syn på parlamen­ tarismen? 10 Hva gikk Keynes kritikk av markedsliberalismen ut på? 11 Hvilke hovedideer har «det nye høyre»? 12 På hvilken måte kan inflasjon betrak­ tes som et samfunnsøkonomisk pro­ blem? 13 Hva går den sosialdemokratiske kri­ tikken av nyliberalismen ut på?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL

1 Forsøk å finne forbindelser mellom liberalisters syn på stat, menneske og frihet. 2 Hvordan så Burke på samfunnet? Hvordan fikk dette betydning for hans syn på revolusjoner? 3 Hva er forholdet mellom likhet og fri het i sosialismen? Hvilken betydningfår dette for deres syn på statens rolle? 4 Hva er forbindelsen mellom synet på frihet, stat og menneske i anarkismen?

5 Hvordan forholdt nazismen seg til lik­ het og frihet? Og hvilken betydning fikk dette for deres syn på staten og nasjonen? 6 Forsøk å finne ulikheter mellom Keynes’ økonomiske teorier og nyliberalistenes. 7 Drøft påstanden «ideologiene er døde». Hva taler for påstanden, og hva taler imot? 8 Hvordan kan man begrunne påstanden om at «ideologiene er døde»?

KAPITTEL 4

Menneskerettighetene

elve fundamentet i den demokratiske tradisjonen er det enkelte menneske. Uansett interessekamper finnes det ingen­ ting som blir vurdert som mer verdifullt enn et mennske, uansett hvem dette mennesket er, eller for den saks skyld hva det har gjort. Dette er en innsikt som har ligget i demokratisk tenkning i lang tid før den andre verdenskrigen, men den ble aktualisert i årene etter krigen. Menneskerettighetserklæringen fra 1948 ble utformet rett etter krigen, og det var ingen tilfeldighet. Da de totalitære regimene i Tyskland og Italia tok over makten, fikk de demokratiske idealene seg en knekk.

S

Menneskerettighetene - en reaksjon på Hitler Hele den humanistiske tradisjonen var basert på forkastelige prinsipper, mente Hitler: Demokratiet - den svikefulle teorien som jødene insinuerer, at alle mennesker er født like. I Mein Kampf omtalte Hitler noe han kalte naturens aristokratiske grunntanke. Poenget med denne tanken var at den innser ikke bare rasenes, men individenes ulike verdi. Derav følger at den kjenner seg forpliktet til å kjempe for den bestes og sterkestes seier og kreve den slette og svakes underordning. I kontrast til dette er det fundamentale grunnprinsippet i menneskerettighete­ ne at alle mennesker faktisk er like, ved det at de har det samme menneskeverdet. Seierherrene i den andre verdenskrigen ønsket i årene etter krigen å utarbeide regler som skulle motvirke at tilsvarende hendelser skulle inntreffe i framtiden. Som et svar på dette ble menneskerettighetserklæringen formulert og vedtatt av FN i 1948. Men ideene som ligger til grunn for den, er ikke tatt ut av løse lufta. Sentrale trekk finner vi igjen hos fortidens tenkere.

86

Demokratiets

historie

Dette bildet er tatt i Bergen-Belsen i 1945. Rudolf Hoss var kommandant i Auschwitz og uttalte i et intervju at «selve avlivingen tok minst tid. Du kunne bli kvitt 200 hoder på en halv

time, det var bren­ ningen som tok mye tid. Avlivingen gikk lett. Du behøvde ikke engang vakter for å få dem inn i kamrene. De trodde de skulle dusje, men i stedet for vann skrudde vi på giftig gass. Det hele gikk svært raskt.»

Menneskerettighetenes historiske utvikling Den gamle greske bystaten ble nedkjempet av makedonerne med Aleksander den store i spissen i 338 f.Kr. og erstattet med et verdensrike. Både Platon og Aristoteles hadde betraktet det som en selvfølge at bystaten (polis) var den beste måten å orga­ nisere et samfunn politisk på. Greske samfunn var alle andre samfunn overlegne, mente de. Dessuten var grekerne den høy­ este form for menneskelighet. Bare grekere var i grunn fullver­ dige mennesker, det vil si den halvdelen av grekerne som var menn. Kvinner ble ganske konsekvent holdt utenfor. Alle andre enn greske menn var mindreverdige og kunne derfor blant annet benyttes som slaver. Aristoteles talte således om slavene som talende redskaper. For ham var det like naturlig at det fantes slaver, som at det fantes arbeidere i en maurtue. Men med Aleksander ble alle bystater underordnet en mektig hersker. En følge av dette var en ny oppfatning av mennesket. Med Aleksander den stores hærtaking av det greske fastlandet fat­ tet grekerne at også de kunne bli slaver for andre folk. Det var nye tider, og pessimismen rådde.

87

Demokratiets historie

Den filosofiske retningen som er kalt stoisismen, argumenter­ te for at alle mennesker er like, rik som fattig, mektig som avmektig, inder som greker. Stoikerne hevdet at alle er like fordi alle har del i den samme fornuften, alle mennesker har et fomuftsfrø i seg. Selv naturen er fornuftig, derfor kan vi forstå den og lære av den. Konklusjonen deres var at det finnes en naturrett, slik Grotius mange år senere også hevdet. Den romerske politikeren og filosofen Cicero (106-43 f.Kr.) gav et presist uttrykk for hva naturretten går ut på: Det finnes én sann lov, nemlig den rette fornuft - en lov som er i overensstem­ melse med naturen, som gjelder for alle mennesker, som er ufor­ anderlig og evig. Denne loven vil ikke fastsette en regel for Roma og en annen for Athen. Heller ikke en regel for i dag og en annen for i morgen. Det vil være én lov, evig og uforanderlig, som er bindende til alle tider for alle folk. Naturretten hadde betydning for utvikling av menneskerettighetstenkningen, blant annet fordi den gjelder for alle mennesker, til enhver tid og ethvert sted. I middelalderens siste århundrer ble aristoteliske tanker om den naturlige ulikheten mellom mennesker igjen populære, også i kirken. Hele samfunnssystemet i middelalderen (føydalismen) underbygde forestillingen om at det finnes grunnleggende for­ skjeller mellom menneskene. Samtidig omfatter kristendommen også prinsipper som balanserer denne ulikhetstenkningen. Paulus sa det slik: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Innbakt i dette ligger en anerkjennelse av men­ neskenes likhet. Men dette er en indre likhet av den typen stoi­ kerne hadde omtalt, som ikke fjerner begrunnelsene for den politiske ulikheten. Det finnes både jøder, grekere, treller og frie. Det vesentlige ved kristendommens likhetsideal var at alle hadde en mulig tilgang til frelse, ikke at forskjellen mellom her­ re og trell nødvendigvis skulle oppheves. Det er denne politiske og sosiale ulikheten det ble kjempet for å fjerne i moderniteten. Kirken var den dominerende institusjonen i middelalderen og satte et dypt preg på alle samfunnsområder. Kirken ble oppfattet som en stor, mystisk «kropp» som alle tilhørte. Og alle var tvunget til å følge forskriftene den hadde, om de ville bli frelst. Men den kristne tenkningen endret seg med renessansen og framveksten av den moderne tid. Luthers protestantisme er det 88

Demokratiets

historie

klareste uttrykket for dette. Tyngdepunktet i det religiøse liv ble forskjøvet, og kirken var ikke lenger noen kollektiv frelsesanstalt. Den ble hva den er i dag: en forsamling troende individer. Fra nå rykket det enkelte individs innerste samvittighet og oppfatninger inn som kjernen i det religiøse liv. Den mest avgjørende følgen av dette i en menneskerettighetssammenheng var at en nå la vekt på individet framfor kollektivet. Kollektivet, eller det politiske fellesskapet, ble i moderniteten av mange, for eksempel Hobbes, ikke lenger betraktet som gudeskapt, men som et produkt av menneskers handlinger. Individualismen Utviklingen av den moderne individualismen har også å gjøre med framveksten av byene. Middelalderen hadde vært jordbru­ kets og landlivets tid. men gradvis begynte byer å vokse fram. Forestillingen om individet som samfunnets grunnpilar vokste seg stadig sterkere fram mot 1789. Denne individualismen er selve bærebjelken i menneskerettighetene. Gjennomslaget for tanken om politisk likhet kom først ved innledningen til vår egen tid. Fanebærere for disse ideene var borgerskapet. Den gamle platonske og stoiske tradisjonen fun­ gerte som en kilde av argumenter, der en kunne hente inspira­ sjon til en kritikk av føydalsystemet. Adelens privilegier gav denne klassen fortrinn i kampen om de viktigste posisjonene i samfunnet, og borgerskapet forsøkte av den grunn å bekjempe adelen og adelsprivilegiene for å rydde plass for seg selv. Borgerskapets idealer om likhet kan vi derfor i utgangspunk­ tet forstå som et forsøk på å tiltvinge seg en større andel av makten i det senmiddelalderske og førmoderne samfunnet. Kulminasjonen av denne prosessen kom med den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og deres slagord om likhet, frihet og brorskap. Borgerskapet hadde til slutt vunnet kampen om makten. Likhet var med dette blitt et realisert politisk argument. Men etter hvert som borgerskapet ervervet seg makt, ble det ufølsomt overfor undertrykkelse av andre og dårligere stilte samfunnsgrupper. Borgerne ble like ufølsomme overfor dem som adelen hadde vært overfor borgerne før revolusjonen i 1789. Det innebar at likheten fremdeles ikke var universell, den omfattet bare noen. Den nye arbeiderklassen ble for eksempel ikke inklu­

89

Demokratiets historie

dert i likhetsprinsippet. På 1800-tallet viste arbeiderbevegelsen derfor til mange av de samme prinsippene som borgerskapet hadde argumentert for før dem. Resultatet av dette var smått om senn en forbedring og en økning av de demokratiske rettighet­ ene også for arbeiderklassen. Parallelt med dette pågikk kampen mot slaveriet, en kamp som ble vunnet i 1860-årene. I 1864 ble slaveriet opphevet i USA og i 1861 livegenskapet i Russland (47 millioner russiske bønder fikk frihet fra livegenskapet!). Men hva med den halv­ delen av befolkningen i verden som kvinnene utgjør? I kapitle­ ne 5 og 6 skal vi ta for oss kvinnens kamp for politisk frigjøring. Her skal vi bare nevne at denne frigjøringen langt fra syntes å være noen selvfølge, selv blant dem som aller mest iherdig talte om at «alle» måtte være like. På en konferanse om slaveriets opphevelse i forrige århundre ble det for eksempel regnet som helt innlysende at kvinnene ikke skulle ha talerett. Tendensen i utviklingen av likhetsprinsippet er at stadig stør­ re grupper har regnet hverandre som likeverdige: familien, kla­ nen, landsbyen, stammen, klassen, alle menn, menneskeheten. Men å opparbeide seg likestilling politisk og sosialt er en ting. Noe ganske annet er begrunnelsen for den. En slik begrunnelse var naturretten, men også andre forslag ble utformet.

Immanuel Kant og menneskets verdighet Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) har vært betydningsfull for den endelige utformingen av menneskerettig­ hetene. Naturretten hadde vært nyttig for å begrunne menneske­ nes likeverd. Menneskenes likhet er knyttet til at vi alle har del i den samme fornuften. Men hvorfor fornuften og ikke for eksempel følelsene? Kant forsøkte å gi et svar på det. Naturrettsfilosofene hadde stor utbredelse i de tyske statene på 1700-tallet. I sin moralfilosofi beholdt de flere av naturrettens prinsipper, men gav dem en ny begrunnelse. Kant lot seg påvir­ ke av deres tro på at fornuften er moralens fundament, og at denne fornuften finnes hos alle mennesker. Men naturrettstcnkcre som Grotius hadde ment at mennesket med sin fornuft kunne finne fornuftige moralprinsipper i selve naturen. Dette distanserte Kant seg fra. Fornuften finnes ikke i naturen, bare i menneskene. Til tross for dette mente han at fornuften er viktig for moralen.

90

Immanuel Kant

Demokratiets

historie

Det finnes en morallov i fornuften hos hvert enkelt menneske. Det er den som gir mennesket dets unike verdighet. Denne moralloven er noe alle mennesker besitter i og med at de er mennesker, den er universell. Menneskets verdighet er også knyttet til at vi er frie og kan sette oss fornuftige mål, i motset­ ning til for eksempel dyrene. Derfor er vi medlemmer av det Kant kalte formålenes rike. Medlemskapet i formålenes rike innebærer for Kant at en aldri skal bruke et menneske bare som et middel, men alltid også som et formål. Hva betyr dette? Når noe brukes bare som et middel, mangler det verdi i seg selv. Det kunne vært erstattet av en hvilken som helst annen egnet ting. En penn er for eksempel ikke verdifull i seg selv, bare som middel til å skrive. Når den ikke lenger egner seg som middel og går i stykker, kan vi kaste den og bytte den ut med en annen penn. Det er galt å bruke et menneske som om det var en ting, som et middel. Slaveri, prostitusjon eller voldtekt er eksempler på bruk av andre bare som middel og ikke som mål i seg selv. Sex mellom to likeverdige partnere som begge av fri vilje deltar, innebærer derimot å bekrefte den andre som mål i seg selv. Denne egenskapen av å være mål i seg selv er avhengig av for­ nuft. ifølge Kant. Og i og med at alle mennesker er fornuftige, har alle mennesker det samme menneskeverdet. En fordel ved Kants løsning framfor den tradisjonelle naturrettsløsningen er selve grunnvollen, nemlig menneskets moral­ ske fornuft. Den er sikrere enn for eksempel Grotius' antakelser om naturens fornuft. For alle kan bli enige om at mennesket besitter fornuft, mens det er mer tvilsomt om naturen har inne­ bygd etiske retningslinjer, enten disse retningslinjene har form av platonske ideer eller etiske prinsipper med basis i naturretten. Kants tanker har både direkte og indirekte fått stor innflytelse på den endelige utformingen av menneskerettighetserklæringen.

Mennesket er et dyr blant andre dyr Vi bør alltid vokte oss for å tro at historien utvikler seg mot det bedre og bedre, og at historien er en slags vei som leder fram mot en bedre verden. Utviklingen av menneskerettighetene var ikke enerådende. Parallelt med aksepten av menneskeverdet utviklet andre tendenser seg, tendenser som kulminerte med Hitlers maktovertakelse i Tyskland og utbruddet av den andre 91

Demokratiets historie

verdenskrigen. Alle de flotte formuleringene om menneskets verdighet og grunnleggende likhet som fulgte i årene etter den franske revolusjonen, kunne ikke forhindre at en del motstriden­ de strømninger vokste seg sterke og livskraftige. Den britiske biologen Charles Darwin hevdet i sitt banebry­ tende verk Artenes opprinnelse fra 1859 at dyr og mennesker hadde felles opphav. Alle levende vesener har utviklet seg fra enkle urceller og fram til det de er i dag. Denne utviklingen had­ de vært en kamp for tilværelsen, der bare de best egnede hadde overlevd (survival of the fittest). Han kalte dette læren om det naturlige utvalg. De som er best egnet til å overleve, velges ut av naturen selv. Denne biologiske læren ble forsøkt overført til samfunnslivet, i det vi kaller sosialdarwinismen. Sosialdarwinistene, for eksempel Herbert Spencer (18201903), hevdet at de samme prinsippene som gjaldt for natur­ en, også burde gjelde i samfunnet. Det vil si at bare de best egnede hadde eksistensberettigelse. Inspirert av denne tenkemåten ble også nye rasistiske teorier utviklet. De rasistiske teoriene Manniskoarternas stamtrad. 8. Amerikaner 7. Arktiker

I Korøojapaner Indokineser

Uralier

i Altaier

12. Medelhafslåndare 11. Nubier

Uraltaier

5. jMLalayer

'■____ I 10. Dravidasl

Euthycomi 4. Neqrer

3. I Kaffrer

Eriocomi

1. Pcanias • 9. Australier 2. Hottentotten Euplocami

Lophocomi Akka I

Sldihåriga (Lissotriches)

Ullhåriga (Ulotriches)

Urmånniskor (Protanthropi I

Apmdnniskor

92

Raselæren oppsummert i en eneste tegning. Merk at hottentottene ble plassert lavere ned

i hierarkiet enn negre, og at amerikaneren er plassert på toppen.

Raseforskning bedrives fortsatt. 11994 ble boken The Bell Curve utgitt i USA. Der hevdes det at svarte amerikan­ ere i gjennomsnitt scorer 15 poeng dårlig­ ere enn hvite amerikan­ ere i intelligenstester. Dette blir av forskerne forklart med at svarte er dårligere utstyrt fra naturens side. Som forskning betraktet er dette like lite troverdig

som de «funn» de nazi­ stiske forskerne gjorde.

Demokratiets historie

Da jazzmusikken ble introdusert i Norge i ] 920-årene, skrev det ellers så liberale Dagbladet: «Det er trist, men sant, en jazzbande bestående av fire negre og et menneske måtte det altså til for å skape den intense kaféstemning som vi liker å kalle europeisk.» I dag er det en sjokkerende uttalelse, men dengang var den helt alminnelig.

ble supplert med en lære om rasehygiene (eugenikk). En må rense ut de eksemplarene av rasen som har dårlige gener, ved for eksempel å tvangssterilisere dem. Det ville være ødeleggen­ de for hele arten menneske om en ikke lot de svake og uegnede bukke under til fordel for de «egnede». Disse forestillingene ble helt alminneliggjort, og rasehygieniske prinsipper hadde utbredelse også i Norge fram til 1960årene. Hitler og nazismen hentet inspirasjon og argumenter fra denne tradisjonen, som ble en avgjørende impuls for den nazi­ stiske ideologien. Hovedpoenget i denne sammenhengen er dar­ winismens detronisering av tanken om den unike stillingen mennesket har i naturen. Vi er bare dyr blant andre dyr og er derfor like grunnleggende forskjellige oss imellom som dyrene er det. Oppsummert betyr dette: Kant tok feil!

93

Demokratiets

historie

De moderne menneskerettighetene utvikles Etter de to verdenskrigene i første halvdel av vårt århundre fulg­ te kravet om overnasjonale organer som skulle motvirke framti­ dige konflikter av lignende type: Folkeforbundet ble opprettet i 1919 og FN i 1945. I den anledning oppstod det et behov for en internasjonal rett som lignet den Hugo Grotius hadde argumen­ tert for i forbindelse med trettiårskrigen. Menneskerettighetstradisjonen var svaret. I utgangspunktet er denne nye erklæring­ en et forsøk på å blåse liv i naturretten uten å ta den litt tvilsom­ me tanken hos Grotius om en naturens fornuft med på kjøpet. Sovjetunionen vant fram med et krav om at menneskerettighetene skulle være en prinsipperklæring, ikke en konvensjon som er juridisk bindende. Før vi ser nærmere på menneskerettighetene, må vi besvare spørsmålet: Hva er en rettighet? Vi kan grovsortere dem i to typer: rett til å få noe og rett til å gjøre noe. Hvis Petter har rett til hundre kroner som Reidar skylder ham, er det en rett til å få noe. Det er en rett mot Reidar, og Reidar er forpliktet til å betale. Om en har en rett til å gjøre noe, har en frihet til å gjøre det, det er altså ikke noe galt i å gjøre det. Menneskerettighetene inklude­ rer begge disse formene for rettigheter. En har rett til å få en rek­ ke ting, men spesielt viktig er retten en har til å gjøre som en vil i samvittighetsspørsmål. Men hvilke rettigheter vedtok FN? Det ble slått fast at alle mennesker er født frie og like med hensyn til menneskeverd, slik Locke og Kant hadde argumentert for. En understreket at rase, kjønn, hudfarge, eiendom osv. ikke var gyldige begrunnel­ ser for undertrykkelse. Det ble vedtatt at slaveri ikke er tillatt, og at tortur ikke kan aksepteres. I det hele tatt var frihet et prin­ sipp som ble grunnleggende for de fleste artiklene i erklæringen. Blant annet har alle rett til ytrings- og religionsfrihet. Dessuten har en full frihet til å uttrykke sine meninger om et hvilket som helst emne. Da disse rettighetene ble vedtatt av hovedforsamlingen i FN, stemte ingen av de 56 medlemslandene imot. Men sju stater avstod fra å stemme: kommuniststatene som var med i FN, pluss Saudi-Arabia og Sør-Afrika. Saudi-Arabias grunner til ikke å stemme var de mest prinsipielle: Deres delegat, den krist­ ne libaneseren Jamil Baroody, pekte på at artikkel 18 var i strid 94

Demokratiets historie

Eleanor Roosevelt (1884 -1962) ledet FNs kommisjon som utformet menneskerettighets erklæringen, eller Rights of Man som den ble kalt. Et annet komitemedlem sa han var glad for at erklæringen ble utformet, men det var vel ikke meningen at den skulle gjelde for kvinner også? Eleanor Roosevelt fikk straks igjennom at rettig­ hetene skulle hete Human rights.

med Koranen. I artikkel 18 heter det at alle har rett til å skifte religion. Men for en muslim er det ikke tillatt å bli en «frafal­ len», en som forlater den muslimske tro. Dette er en interessant innvending fordi den peker på en religionsmotsetning som er aktuell i forbindelse med konfliktene mellom vest og øst. Den blasfemianklagede britiske forfatteren Salman Rushdies kontro­ vers med de fundamentalistiske iranske lederne er kanskje det beste eksemplet på dette. Også den første artikkelen i erklæringen skapte mye debatt. Brasils representant ønsket at den skulle inkludere en henvisning til Gud. Trolig var det en klok beslutning å utelate dette. Om menneskerettighetene skal ha appell og aksept over hele verden, er det viktig at det er mulig å støtte erklæringen uavhengig av hvilken religion en er tilknyttet, eller for den saks skyld om en er knyttet til noen religion i det hele tatt. Dette er en gjentakelse av Grotius’ prinsipp fra religionskrigenes tidsalder. Forutsetnin­ gene er noenlunde de samme. Slik naturretten burde være nøy­ tral i religiøse spørsmål, bør også menneskerettighetene være det.

Menneskerettighetenes svakheter Menneskerettighetene har historiske røtter i naturettstradisjonen fra blant annet Grotius og Locke. Men er menneskerettighetene naturlige eller positive retter? Sofistene påstod allerede i antik­ ken at mennesket er alle tings målestokk. Evige og uforanderli­ ge moralske kjøreregler finnes ikke. Dette er fremdeles et rele­ vant svar. De som i dag er enige med sofistene, hevder at men­ neskene har skapt lovene og de etiske retningslinjene: Det er for eksempel åpenbart at det ikke er mer naturlig å kjøre på høyre side av veien enn på venstre. Slik er det med alle de lovene som regulerer forholdet mennesker imellom, deriblant samtlige men­ neskerettigheter. De er laget av mennesker, og de kunne derfor vært annerledes. Andre er helt eller delvis uenige i dette. I et leksikon kan vi lese: Menneskerettigheter, et begrep som innebærer at det eksisterer visse opprinnelige, alminnelige bor­ gerlige rettigheter som bør tilkjennes ethvert menneske. I for­ muleringen om at menneskerettighetene eksisterer, synes det å ligge en tro på at disse rettighetene er naturlige. På et eller annet vis er de altså ikke menneskeskapte (positive). Enkelte av de

95

Demokratiets

historie

rettighetene FN vedtok, er helt ubestridelig menneskeskapte, mens det er noe mer tvil om andre. Mister menneskerettighetene sin gyldighet med dette? Neppe. På samme måte som det vil være mulig å få alle til å enes om at det er fornuftig om alle kjører på samme side av veien, er det mulig å finne etiske løsninger som er gunstige og akseptable for alle involverte parter. Men like sikkert er det at det ikke er lett. Alle landene som underskrev menneskerettighetserklæringen, har forpliktet seg til å følge den. Men hvor lenge er en slik pakt gyldig? Og går det an å endre innholdet i erklæringen? Og hva med land som ikke var medlemmer i FN da erklæringen ble vedtatt, er også de bundet av erklæringen? I 1993 ble det holdt en ny menneskerettighetskonferanse i FNs regi. Der oppnådde de et enstemmig resultat. Alle FNs 150 medlemsland sluttet seg til menneskerettighetserklæringen. Også Iran gjorde det, selv om landet er kjent som et av de landene der menneskerettig­ hetene oftest blir brutt. Men en ting er å si at ingen skal bryte menneskerettighetene, hva man faktisk gjør er noe ganske annet. Menneskeskapte rettigheter Lockes liste over de naturlige rettighetene bestod bare av liv, fri­ het og eiendom. Den amerikanske uavhengighetserklæringen listet opp liv, frihet og retten til å søke lykken, mens kjernen i den franske menneskerettighetserklæringen var frihet, eiendom, sikkerhet og motstand mot undertrykkelse. Tanken bak disse for­ muleringene var å gi moralen et sikkert fundament ved å appel­ lere til naturen. Enkelte moralske regler er naturlige. Men er en slik appell holdbar? Alle de 20 første artiklene i menneskerettighetserklæringen fra 1948 inneholder ideer som stemmer overens med erklæring­ ene fra 1700-tallet. Disse er det bred enighet om i de fleste land i verden i dag. Og om noen av artiklene i menneskerettighetser­ klæringen er naturens eget svar på de etiske problemene, må det være disse. Men etter de 20 første artiklene introduseres noe nytt. En utvider 1700-tallets menneskerettighetsprinsipper til også å omfatte sosiale, politiske og kulturelle rettigheter. Artiklene 22-28 omhandler økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Her heter det at alle har rett til ferie, fritid og regulert arbeidstid. Kan vi si at alle har rett til arbeid fra naturen av?

96

Demokratiets historie

Eller rett til ferie? Rett til fritid? Rett til rimelig arbeidstid? Er de alle like grunnleggende for et menneske? Og er det mulig å kalle dette medfødte, naturlige eller opprinnelige rettigheter? Mange fortidige tenkere kunne neppe skrevet under på at dette er naturlige rettigheter. Aristoteles ville tvert imot ment det motsatte: For ham var det i fritiden menneskelivet skulle utfolde seg. Meningen med livet er å finne i fritiden. I antikken og middelalderen var det praktisk talt enstemmighet om at arbeid var et onde! Disse artiklene i menneskerettighetserklær­ ingen (22-28) skapte kontroverser allerede da de skulle vedtas. Mange av medlemslandene i FN forbandt dem med sosialisme og kommunisme. Og historisk betraktet er det rimelig å gi arbei­ derbevegelsen æren for at disse artiklene er tatt med i erklæring­ en. Viktigere er likevel følgende spørsmål: Hvordan kan vi kreve at myndighetene i et land skal sikre alle arbeid, når ingen vet hvordan dette skal gjøres? Det finnes ingen sikker oppskrift mot arbeidsledighet, bare en del teorier om hvordan det skal gjøres. Som en følge av dette har det blitt hevdet at disse artiklene i menneskerettighetserklæringen er visjonære drømmer snarere enn rettigheter. Det er en reell mulighet for at tiden med full sys­ selsetting aldri kommer tilbake. Samfunnet står overfor struktu­ relle endringer som kanskje umuliggjør gjennomføringen av det gamle slagordet: Hele folket i arbeid! Men hovedankepunktet mot å inkludere sosiale, politiske og kulturelle rettigheter i lov­ verket til det internasjonale samfunnet er at de ser ut til å være typiske for vår tid. Dette kan være et problem fordi det svekker troverdigheten til hele erklæringens krav om universalitet. Om noen av rettighetene er tidstypiske og mer eller mindre tilfeldige, blir det enklere å argumentere for at også andre rettigheter er det. En så høy grad av enighet som overhodet mulig er fundamentalt viktig i en slik erklæring. Og da burde en kanskje utelate kontroversielle rettigheter? Når de likevel er tatt med. er det fordi en ønsker at menneskerettighetserklæringen skal fungere som en pådriver i kampen for bedrede rettigheter. En ønsker å ligge i forkant av de reelt oppnådde rettighetene, slik de rettighetene Locke talte for, var det i sin tid. Menneskerettighetene har også blitt kritisert fordi de er en vestlig oppfinnelse som ikke er gyldig i ikke-vestlige kulturer. Det blir altså påstått at disse rettighetene er laget for å ivare-

97

Demokratiets

historie

ta vestlige interesser. Men selv om det unektelig er slik at men­ neskerettighetene er en vestlig oppfinnelse, betyr ikke det at de er ugyldige i andre kulturer. Selv om algebra har sin opprinnelse i en muslimsk arabisk kultur, er den vel like gyldig i enhver kul­ turell sammenheng? Amnesty Internationals rolle En mer nøktern og praktisk problemstilling er knyttet til hånd­ hevelsen av disse rettighetene. Dette er like vanskelig i dag som da Grotius levde, og del nærmeste vi har kommet en løsning, er den europeiske menneskerettsdomstolen. Vi må også nevne Amnesty Internationals omfattende arbeid for å overvåke de landene som krenker enkeltmenneskers rettigheter. Slike brudd skjer over hele verden, selv der lovverket er tilpasset menneske­ rettighetene, som i India der de proklamerte allmenn likhet for loven og avskaffet kastediskrimineringen. Dette har ikke ført til at slik diskriminering har opphørt, på samme måte som diskri­ mineringen av de fargede i USA ikke har forsvunnet i og med utvidede borgerrettigheter. Amnesty Internationals arbeid er derfor viktig all den tid historien har vist at mange grupper, klasser og makter har gitt menneskerettighetene sin støtte så lenge det har passet dem, og så lenge det har tjent deres interes­ ser. Noen må overvåke dette ut fra et «interesseløst» utgangs­ punkt, og denne rollen er det Amnesty International spiller.

98

Demokratiets historie

SPØRSMÅL 1 Er alle mennesker like med hensyn til menneskeverd, ifølge Aristoteles? 2 Hva er positiv og naturlig rett? 3 Hva var bakgrunnen for at stoikerne kunne hevde at alle mennesker er like? 4 Hva ligger det i påstanden om at indi­ vidualismen er en bærebjelke i men­ neskerettighetserklæringen? 5 Hvorfor har mennesket ifølge Kant en spesiell verdighet? 6 På hvilken måte kan nazismen forstås

som en fundamenta] kritikk av hele menneskerettighetstradisjonen? 7 På hvilken måte kan menneskerettig­ hetserklæringens prinsipper om frihe­ ter stå i kontrast til religion? 8 Hvilke generelle kjennetegn har de 20 første artiklene i menneskerettighets­ erklæringen? Hvilke generelle kjennetegn har artik­ lene 21 til 29? 9 Hvilke mulige svakheter har mennes­ kerettighetene?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL

1 Pek på forbindelser mellom Platons, Ciceros og Grotius’ tenkning om natur­ lig moral (naturrett). 2 Forsøk å finne likheter og ulikheter mellom naturrettstenkerne og Kant. 3 Hvordan ville Aristoteles ha forholdt seg til tanken om at alle mennesker er like med hensyn til fornuft?

4 Drøft om menneskerettighetene er uttrykk for positiv eller naturlig rett. Kan menneskerettighetene være gyldi­ ge for alle også om de er positive? 5 Gi noen grunner til at sosiale rettighe­ ter bør tas med i menneskerettighete­ ne, og noen grunner til at de bør utela­ tes.

DEL 2

Valgfrie temaer TEMA: KJØNN OG IDEOLOGI Kapittel 5. Er kvinner og menn likeverdige?

Kapittel 6. Hvordan kvinnesynet utviklet seg

fram til det 20. århundret

TEMA: NASJONALISMEN Kapittel 7. Nasjonalismens utbredelse Kapittel 8. Najsonalismen i dagens samfunn

TEMA: ØKOLOGI Kapittel 9. Hva er bakgrunnen for den økologiske

krisen? Kapittel 10. Ny økologisk bevissthet?

TEMA: RELIGION OG POLITIKK Kapittel 11. Religion og politikk i Vesten Kapittel 12. Religion og politikk i nyere tid

KAPITTEL 5

Er

kvinner og menn LIKEVERDIGE?

A T aturen skapte kvinnene som våre slaver. De er vår eiendom 2 V - vi er ikke deres. De tilhører oss, som treet med fruktene er gartnerens eiendom. Foren tåpelig idé å kreve likerettfor kvinner. Kvinner er ikke annet enn barneproduserende maskiner. Slik uttrykte Napoleon sin oppfatning om kvinnen og kvinnesaken. Med det skrev han seg inn i en lang tradisjon. For at undertryk­ kelsen av kvinner er flere tusen år gammel, er et ubestridelig faktum. Men også kvinnesaken har dype røtter i idéhistorien. Kvinner har ikke vært svake små vesener som til enhver tid har blitt kuet og pisket omkring for å behage menn. Romeren Cato d.y. klaget allerede i 195 f.Kr. over at kvinnene har fått så stor makt at vår selvstendighet har gått tapt i våre egne hjem. Og nå blir den trampet ned i full offentlighet. Selv om fokus i denne delen av boken er satt på undertrykkelsen av kvinner, betyr selvsagt ikke det at dette er den eneste historien om kvinner. Denne fram­ stillingen er ment å illustrere argumentene som er brukt for å undertrykke kvinner. Det betyr imidlertid ikke at kvinner til enhver tid har blitt undertrykt, eller uten videre har levd et dårligere liv enn menn. Kjønn og ideologi Hva ligger det i begrepet ideologi? Ordet har mange betydning­ en I denne boken bruker vi ordet for å dekke to forskjellige ting. Liberalismen, sosialismen og nazismen ble kalt ideologier. Ordet betyr i den sammenhengen et sett av verdier og normer som enkeltgrupper benytter når de kritiserer noe eller forsvarer et politisk standpunkt. I sammenhengen kjønn og ideologi bruker vi det på en annen måte. Ideologi betyr her en oppfatning som tjener interessene til

102

Kjønn

og ideologi

en klasse eller gruppe. Et uttrykk fungerer ideologisk i denne bruken av ordet om det tjener noen sak å appellere til det. Poenget i forbindelse med kjønnskamp er at argumentene for kvinnens naturlige underordning tjener menns sak. Den gir der­ for ingen sann beskrivelse av kvinner. Men det er liten grunn til å tro at dette alltid er bevisst fra for eksempel de mannlige filo­ sofene som kommer med nedvurderende beskrivelser av kvin­ ner. Ofte setter de bare ord på alminnelig utbredte oppfatnin­ ger. Det finnes både religiøse og filosofiske begrunnelser for kvin­ nens underlegenhet. Felles for begge disse begrunnelsestypene er at de gir seg ut for å være sanne og nøytrale beskrivelser av hvordan kvinner er, mens de nesten uten unntak er uttrykk for menns interesser. Det er derfor rimelig å anta at undertrykkelsen er bestemt ut fra maktrelasjoner. Spørsmålet er enkelt: Hvem skal ha makten? Samtidig må vi understreke at også kvinner representerer en interessegruppe. Det er menns interesser mot kvinners. Dermed er det ikke sagt at det må være en motsetning mellom dem. Men historien viser klart og tydelig at det kan være det. Dette kapittelet skal også omhandle feminismen (fra lat. femina - kvinne). Ordet feminisme dukket opp for første gang i 1895 i en bokanmeldelse. Der betydde det en kvinne som har to i seg til å kjempe seg tilbake til selvstendighet. I prinsippet er dette kjernen i all feminisme den dag i dag.

Jødisk-kristne begrunnelser for kvinneundertrykkelse Det finnes rike tradisjoner både i jødedom, kristendom og islam for et syn på kvinnen som mannen underlegen. Av den grunn bør hun innta en plass lenger nede på den sosiale rangstigen enn mannen. Her skal vi se mest på den delen av kvinneundertryk­ kelsen som har sitt opphav i den jødisk-kristne tradisjonen. Det har vært en vanlig strategi å begrunne kvinneundertryk­ kelse ut fra bibelsteder. Allerede Mosebøkene kan fortolkes slik at kvinner har lavere rang enn menn: Kvinnen ble skapt etter mannen, av mannens ribbein. Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygget av det ribben

103

Kjønn og ideologi

han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til men­ nesket. I Koranen står det at mannen skal herske over kvinnen, i sure 4.38.1 bønnen som alle jødiske menn ber hver dag, står det: Jeg takker deg Herre, for at du ikke har skapt meg som kvinne. Det mest berømte og hyppigst siterte tekststedet om kvinner fra Bibelen er Paulus’ kommentar i Korinterbrevet (1. Kor. 14, 34-35): Som i alle kristne menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. Det er ikke tillatt for dem å tale, de skal under­ ordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. Der står det svart på hvitt at kvinner skal være mannen underordnet, og at dette er lovens ord. Er det Guds egen tale eller hans ydmyke tjeneres egennyttige fortolkning? Sitatet brukes gjeme den dag i dag av motstandere av kvinne­ lige prester, som ofte er bokstavtro fortolkere av Bibelen. Kritikerne av dette synet på Bibelen mener vi må tolke den som en helhet: Det formuleres klart andre steder i Bibelen at alle mennesker har den samme status overfor Gud. Alle er skapt i «Guds bilde» og har samme menneskeverd. For å forene dette må også de som betrakter Paulus’ ord om kvinnen som lov for kirken i dag, fortolke motsigelsene i den, enten de vil eller ei. Den ideologiske interessen er merkbar. Det er aldri bare en måte å tolke Bibelen på, dette gjelder også spørsmål som har med kvinnens status å gjøre.

Platon - kvinner bør likestilles med menn Det finnes noen betydelige mannlige skikkelser fra antikken som har vurdert kvinnen positivt. Blant dem er Platon. Han beskrev i sin bok Staten en idealstat, der kvinner skulle få sam­ me mulighet som menn til å klatre til topps i samfunnet. Platon var overbevist om at kvinner og menn faktisk hadde like stor fornuft. Det som var det fremste kjennetegnet ved lederne i den­ ne idealstaten, var deres fornuft (de skulle være filosofer). Dermed var det ingen grunn til at ikke kvinner skulle kunne inn­ ta disse posisjonene. Den staten som ikke lar kvinner få mulig­ het til å gå til topps i samfunnspyramiden, er som en idrettsut­ øver som bare trener opp den ene armen. Platon var såpass konsekvent i sin streben etter helhet og har­ moni i enhver sammenheng at det ble en naturlig følge at kvin­ ner skulle få politiske muligheter. Det må samtidig sies at Platon 104

Kjønn

og ideologi

ikke var helt enig med seg selv i dette spørsmålet gjennom hele sitt forfatterskap, til tider var hans oppfatninger nokså tradisjo­ nelt kvinnediskriminerende.

«Kvinnen er et skadelig dyr» Johannes Khrysostomos (345-407) uttrykte en utbredt oppfat­ ning da han sa at av alle ville dyr er kvinnen det skadeligste. Kvinnen er altså et dyr, hun er farlig og bør derfor gjemmes bort. Men hva kommer det av at kvinnen framstår som skummel og truende? Det har blant annet sin bakgrunn i det platonskkristne idealet om kjødets eller kroppens undertrykkelse. Den første som etablerte et skille mellom sjel og legeme i en filosofisk lære, var Pytagoras (ca. 570-500 f.Kr.) fra Samos. Pytagoras utarbeidet en sjelevandringslære, sjelen var evig og uforgjengelig. Når kroppen døde, vandret sjelen fra det ene legemet til det andre. Det var i sjelen fornuften hadde sitt sete, derfor burde den pleies og dyrkes. Sjelen skulle fylles med matematikk, astronomi, musikk og filosofi. Dette skarpe skillet mellom kropp og sjel bidrog til å frambringe en tendens til å undertrykke og pine kroppen, fordi sjelen er det verdifulle. Legemet er sjelens fengsel, het det. En sterk impuls i retning av å assosiere kvinnen med legemet og mannen med sjelen ble utviklet. Menn er fornuftige, kvinner er knyttet til begjæret og legemet. Begjæret er å forstå som en fiende av den sjelelige harmonien, derfor mente en at også kvin­ nen var en slags fiende. At dette er en ideologisk konstruksjon, er ganske åpenbart. For det disse mennene ganske sikkert var redde for, var sitt eget begjær etter kvinnen, ikke kvinnen i seg selv. Jøden Filon (ca. 15 f.Kr.-45 e.Kr.) fra Alexandria var påvirket av gresk filosofi. Filon mente at det er rett og riktig at kvinnen er undertrykt. Det er dessuten til alles felles beste: For det er alltid riktig at det høyverdige styrer og det mindreverdige blir styrt. Men hva kommer det av, ifølge Filon, at kvinnen må styres av mannen? Grunnen er at kvinnen oppfattes som «natur» og menn som «kultur». Kvinner er «kropp» (kjød), og menn «fornuft» og sjel. Filon sa: Sjelen tilsvarer mannen, sansene kvinnen. Hans oppfatning om at kvinner var passive og menn aktive, har hatt stor utbredelse. Mannen er mer fullkommen og dominerende enn kvinnen, mer i slekt med skapende virksomhet, for kvinnen 105

Kjønn og ideologi

/ munkers og prelaters forestillingsverden var heksene syndige, sensuelle vesener som kunne lokke den mest kyske ut i fristelse.

er ufullstendig og underordnet og kan snarere bestemmes som passiv enn aktiv, mente Filon. En bør gjemme kvinnen bort slik at hun ikke skal friste Herrens fotsoldater til å avvike fra den smale og rette vei. Kirkefaren Origenes (ca. 185-254) tok konsekvensen av dette da hans yndige, kvinnelige elever gjorde livet for tungt for ham: Han kastrerte seg selv, sies det. Andre syntes dette var en for drastisk måte å løse problemet på. En behøvde jo bare å gjemme kvinnene bort. Det ble skrevet hele traktater om at det var til det beste for alle at kvinner gjemte seg bak sine slør, slik at hun ikke skulle hisse usømmelige kroppsdeler hos mannen og lede ham ut i fristelse og evig fortapelse. 106

Kjønn

og ideologi

Synet på kvinnen som «kjød» eller kropp fikk sitt mest radikale utslag i forbindelse med hekseforfølgelsene på 1400-, 1500- og 1600-tallet. Kvinner ble oppfattet som spesielt kroppslige og sensuelle, eller til og med enda verre: De var seksuelle vesener som hadde samleie med djevelen. To dominikanermunker skrev på 1300-tallet Heksehammeren. Der stod det grundige beskriv­ elser av hvordan hekser kunne oppdages. Om for eksempel en ung munk så en riktig yndig jomfru om dagen og drømte om henne slik at han fikk sædavgang om natten, kunne hun ankla­ ges for hekseri. Grunnen? Hun hadde stjålet den stakkars munkens sæd. Hvor mange kvinner som ble brent som hekser, er det ingen som vet (på grunn av det dårlige kildematerialet vi har til rådighet), men det var helt sikkert flere titusener. Enkelte påstår det er snakk om millioner av kvinner. Kvinnesynet til Aristoteles - kvinner er menn underlegne Aristoteles er en av de mest konsekvent kvinneundertrykkende filosofer opp gjennom historien. Han så seg omkring i samfun­ net og spurte: Hva er grunnen til at kvinner ikke skriver tragedi­ er og filosofiske traktater eller styrer staten? Svaret han kom fram til var enkelt: Kvinnen har en annen natur enn mannen, en annen biologisk utrustning. For ham var det like naturlig at mannen er overordnet kvinnen, som at mennesket er overordnet en blomst eller en rotte. Hele naturen er ordnet som en pyrami­ de. Mannen er plassert øverst, dernest kommer kvinner og sla­ ver, dyr og planter. Den vesentlige forskjellen mellom mann og kvinne var ikke for Aristoteles knyttet til muskelstyrke, men til fornuft. Kvinnen må underordne seg mannen fordi hun er mindre for­ nuftig enn han, mente han. Kvinnen er kvinne på grunn av en mangel på visse egenskaper, hevdet Aristoteles. Kvinnen er for mannen hva slaven er for herren, håndverkeren er for den intel­ lektuelle, barbaren for grekeren. Kvinnen er en uferdig mann, på et lavere utviklingstrinn enn han. Oppfatningene hans om dette har hatt store ringvirkninger. Så sent som i 1892 kunne en lese i Den Norske Lægeforenings blad at Hjerne og ovarier (eggstokker) kan ikke utvikle seg samtidig. Aristoteles gav også en nærmere biologisk begrunnelse for kvinnens underordning. Hun er en impotent mann, det vil si at hun ikke produserer sæd. Og sæden er ifølge datidens medisin-

107

Kjønn og ideologi

ske viten den viktigste faktoren når det gjelder å få barn til ver­ den. Men teorien til Aristoteles var langt fra den mest ekstreme. Enkelte gikk så langt at de hevdet at kvinner ikke var i slekt med sine egne barn. Kvinnen var bare jorda mannen sådde sine frø i. Hun hadde altså ingen del i skapelsen av barnet, hun var en «rugekasse». Tragediedikteren Aiskylos gav uttrykk for en slik forestilling på 400-tallet f.Kr. i tragedien Eumenidene. Der hevdet han at kvinnen var jordbunn for et frø. Med andre ord var kvinnen helt uten betydning i forplantningen. Sæden inne­ holdt hele barnet. Enkelte kristne plasserte dette i en seksualmoralsk sammen­ heng og hevdet at onani var drap, og at fellatio var kannibalis­ me! Da de på 1600-tallet konstruerte de første mikroskopene, fikk de vitenskapelig bevis for at barnet lå fiks ferdig i mannens sæd. Sædcellen ble oppdaget. Allerede Aristoteles kjente til sli­ ke teorier, men trodde lite på dem. For hvordan kan det da ha seg at barn ligner moren? En del forskere på 1600-tallet kom fram til at kvinner har like stor betydning i forplantningen som mannen. Men det resulterte ikke i noen oppvurdering av kvinnens status. Nå ble dette et argument for undertrykkelse. Rousseau mente at nettopp siden kvinnen hadde en så stor rolle i forplantningen, burde alle kvin­ nens oppgaver og funksjoner underordnes denne. Kvinnens plass var i hjemmet. Det var det gamle refrenget om igjen, med ny begrunnelse rett nok. Atter en gang er det grunn til å tro at disse teoriene er en ideologisk konstruksjon. For det er åpenbart ikke de vitenskapelige «sannhetene» som ligger bak kvinnesy­ net. Argumentene på 1600-tallet var jo helt motsatte av dem for eksempel Aristoteles leverte på 300-tallet f.Kr. Men konklusjo­ nen forble den samme: Kvinnen er mannen mindreverdig. Thomas Aquinas - kvinnen er en feil På 1100- og 1200-tallet ble skriftene til Aristoteles gjenoppda­ get i Europa og fikk stor innflytelse på det kirkedominerte, intel­ lektuelle livet. Den italienske teologen Thomas Aquinas (1224-74) konstruerte en imponerende syntese av Aristoteles’ filosofi og den kristne læren og fikk stor gjennomslagskraft. Thomas overtok blant annet det synet Aristoteles hadde på kvinner. I en kort formel oppsummerte han den tradisjonelle kir­ kes syn: Mannen er kvinnens hode, som Kristus er mannens.

108

Thomas Aquinas lånte

mange tanker fra Aristoteles. Men Aristotels mente blant annet at menneskets sjel ikke er udødelig kjetterske tanker i en kristen sammenheng. Thomas ble likevel gjort til helgen i 1323. Forfatteren Umberto Eco karakteriserte dette slik: «Det var som å gjøre en pyroman til brannsjef.»

Kjønn

Hildegard von Bingen (1098-1179) var en høyt respektert abbedisse. Hun hadde kontakt med paven som gjerne spurte henne til råds. Dessuten komponerte hun gregoriansk musikk (som vi kan høre på CD), skrev bøker og laget arkitekttegninger (husene ble bygd). Hun var også legekyndig.

og ideologi

Hele den aristoteliske «naturlige» rangorden ble her satt i et kristent system. Det nye var at Gud og engler ble plassert høyest oppe i hierarkiet, med menn deretter. Under menn ble kvinnen plassert. Hva grunnen er til hennes lavere status og plassering? Kvinnen er mangelfull. Hun er en defekt eller ødelagt mann. Når det fødes en kvinne, kan det skyldes for eksempel fuktige vinder fra syd, mente Thomas i overensstemmelse med Aristoteles. Kvinner var en feil, en mangel som måtte forkla­ res. Men Thomas var naturligvis klar over at verden trengte kvin­ ner, om ikke annet for å reprodusere mennene ved å føde barn. Der er kvinnen mannens hjelper. Stort sett ville menn ellers være bedre tjent med hjelp fra andre menn. Men akkurat i for­ plantningen hadde også kvinner sin funksjon. Kvinnen ble skapt for å hjelpe mannen med å føre slekten videre. Konklusjonen var at kvinnen ble skapt for mannen, ikke omvendt. På grunn av påstanden om at kvinner har mindre fornuft enn menn, plasserte han dem i samme bås som barn og åndssvake. Kvinneundertrykkelsen var ikke noe særegent middelalderfenomen, og traktaten Bevis for at kvinderne ikke ere mennesker ble utgitt på 1600-tallet. Den bestod av 50 «bevis» med basis i sitater fra Bibelen, blant annet ble det «ugjendrivelig bevist» at kvinner ikke er fornuftsvesener. Tidligere har vi sett at kirken stod for en likeverdstanke, men dette forhindret ikke et «dobbelt bokholderi»: Alle er like, men kvinnen er underordnet mannen. De skikkelsene som er omtalt i dette kapittelet, er bare noen få blant talløse andre. Likevel er det ikke riktig å framstille hele historien som en eneste stor lidelseshistorie for kvinners del. Historien om kvinner er mindre bedrøvelig enn vi lett får inn­ trykk av, men poenget er å vise en del sentrale argumenter for undertrykkelsen av kvinner, ikke å presentere alle sider av kvin­ nehistorien. Men vi bør også nevne at ikke alle kirkens menn hadde et like negativt kvinnesyn. Aurelius Augustin var mer kvinnevennlig enn dem som har blitt omtalt til nå. Han mente at kvinnen hadde en natur med like stor evne til rasjonell intelligens, men ble i kraft av sin kropps kjønn underordnet det mannlige kjønn. En del andre menn har hatt lignende syn. John Locke mente for eksempel at det verken finnes noe rasjonelt eller bibelsk grunn­ lag for å hevde overordning og underordning når det gjelder 109

Kjønn og ideologi

kjønn. Kvinnen og mannen burde ha en tilnærmet lik stilling i familien, dessuten var det hans oppfatning at kvinnen burde ha opprørsrett fra ekteskapskontrakten (som i politikken!).

Rousseau - kvinner trives i lenker, menn er ska.pt frie Jean-Jacques Rousseau tilhører en helt annen tid enn Thomas. Rousseaus tid er 1700-tallet, borgerskapets store periode. Samfunnet hadde gjennomgått store forandringer, og ikke minst hadde familien endret karakter. Den borgerlige familien vokste fram. Den er karakterisert ved at far er på jobben, mens mor er hjemme og passer barna. Tidligere, for eksempel i den middel­ alderske jordbrukskulturen, samarbeidet mann og kone når arbeidet skulle gjøres. Den borgerlige familien gjorde slutt på dette: Mannens plass var i det offentlige liv, kvinnens var i det private. Når Rousseau trolig er den som har forsynt motstanderne av kvinnens likeverd med flest argumenter, har det sammenheng med den borgerlige bakgrunnen hans. I boken Emile - om opp­ dragelse - nådde han store leserskarer. Oppdragelsens grunn­ prinsipp var at gutter og jenter måtte oppdras helt forskjellig. Grunnen var at kjønnene er ulike. Når en kvinne er fullkommen, ligner hun nemlig ikke mannen mer i sin intellektuelle utrust­ ning enn hun gjør det utseendemessig. For Rousseau fantes det ingen motsetning i det å være frihetsog likhetsfilosof nummer én og samtidig hevde at prinsippene om frihet og likhet ikke burde gjelde for kvinnen. Kvinneidealet hans var antikkens kvinner, beskjedne og sømmelige skulle de være. Det er nemlig ikke bare slik at det er en fundamental for­ skjell på mann og kvinne. Kvinnen er fra naturen av underord­ net mannen, og det bør hun innrette hele sitt liv etter. Dette får utslag også for oppdragelsen: Hele kvinneoppdragelsen bør innrettes med henblikk på mennene. Å behage dem, være nyttige for dem, gjøre seg elsket og æret av dem, oppdra dem i ungdommen, passe dem som voksne, råde dem, trøste dem, gjøre livet behagelig og hyggelig for dem: se det er kvin­ nens plikter til enhver tid, og det er det en bør lære dem helt fra barndommen av. Menn skal være frie og like, mente Rousseau, mens kvinner

110

Kjønn og ideologi

skal være ufrie og ulike. Når kvinner klager over urettferdig behandling, er det bare tull, hevdet han. Det er ikke menn som har oppfunnet ulikhetene mellom kjønnene. Den er bestemt av fornuften og ikke av fordommer eller undertrykkelse. Rousseau mente derfor at hans tanker ikke var annet enn naturens egen lære, han satte bare ord på den: Denne ulikheten er ikke en men­ neskelig oppfinnelse, den har ikke sin grunn i fordommer, men i fornuften. Rousseau konkluderte med at kvinnen passet best i hjemmet. Mannens domene var derimot det offentlige liv, politikken og næringslivet. Vi må se dette i sammenheng med det han mente var den kvinnetypiske passiviteten og følsomhe­ ten. På grunn av dette var hun spesielt skikket til husarbeid. Slik kunne han hevde at mannen og kvinnen utfyller hverandre. Rousseau brukte altså nøyaktig de samme argumentene for at alle menn skal ha like rettigheter, som kvinnesaksforkjemperne bruker for at kvinner skal ha samme rettigheter som menn. Og som om det ikke er nok: Han benyttet de samme argumentene for at kvinner og menn ikke skulle ha samme rettigheter, som motstanderne av borgerskapets politiske rettigheter brukte. Det gjør det fristende å anta at Rousseaus argumenter er avledet av andre interesser enn dem han gir uttrykk for. Det kan understøt­ te antakelsen om at undertrykkelsen av kvinner i bunn og grunn er et spørsmål om hvem som skal ha makten.

«Sophia» - mannssamfunnet er bygd på vaner

Mary Wortley Montagu (1689-1762) får gjerne æren for å ha skrevet boken Kvinnen er ikke mannen underlegen som ble utgitt under navnet Sophia i 1739. Mary Wortley Montagu gav også ut mye i eget navn. 1 1730-årene var hun blant annet redaktør for en politisk og feministisk avis.

En ukjent kvinne som dekket seg bak navnet Sophia, skrev tid­ lig på 1700-tallet et verk med tittelen Kvinnens suverene overle­ genhet over mannen. Hovedtanken i denne boken er at manns­ samfunnet er bygd på vaner og tradisjoner, og disse vanene har basis i menns interesser. Men, sa hun, vi må holde vaner og for­ dommer atskilt fra viten og kunnskap. Det er to helt forskjellige ting. Hun spissformulerte det slik: Hvorfor er kunnskap unyttig for oss? Fordi vi ikke tar del i offentlig styre og stell. Og hvorfor tar vi ikke del i offentlig styre og stell? Fordi vi mangler kunn­ skap. Hun mente at tanken om at kvinner manglet evne til å del­ ta aktivt i politikken, må undersøkes med erfaringen: Kan vi sanse det? Selvsagt ikke. Vi kan bare sanse at kvinner ikke del­ tar i politikken, ikke at de mangler evnen. Aristoteles, og mange med ham. hadde tatt utgangspunkt i

11 1

Kjønn

og ideologi

hvordan samfunnet er, for eksempel at kvinner ikke dekar i det politiske liv. Ut fra det hadde han sluttet seg til at det bør være slik. Men det er dårlig logikk å hevde at noe bør være på en bestemt måte bare fordi det er slik. Det er slik at det finnes undertrykkelse i verden, men det kan aldri bli noe argument for at det bør være det! Sophias argumenter om dette har blitt en klassiker innenfor moralfilosofien og all annen tenkning for øvrig. Men som i så mange lignende tilfeller har menn fått æren for å ha utviklet disse argumentene.

Mary Wollstonecraft - «Et forsvar for kvinnens rettigheter» Mary Wollstonecraft (1759-97) levde på samme tid som Edmund Bruke, og hun reagerte kraftig på hans kritikk av den franske revolusjonen. Revolusjonen og idealene om frihet og likhet hadde fylt henne med forhåpninger om en ny politisk orden i England, en orden som kunne bidra til å forbedre også kvinnens stilling i samfunnet. I 1792 skrev hun derfor boken Et forsvar for kvinnens rettigheter. Idéinnholdet var helt i overens­ stemmelse med samtidens populære tanker om like rettigheter for alle mennesker. Wollstonecrafts poeng var enkelt, nemlig at også kvinner faktisk er mennesker. Om noen hadde naturlige rettigheter, måtte disse rettighetene også gjelde kvinner. Wollstonecrafts tanker lar seg bare forstå idéhistorisk om vi ser dem i lys av de økonomiske omstendighetene kvinner levde under mot slutten av 1700-tallet. Hele den økonomiske oppbyg­ ningen i samfunnet var i endring: Mens bedriftene tidlig på 1700-tallet var familiebedrifter eller såkalte mann-og-konebedrifter, førte den tiltakende industrialiseringen til at menn ble lønnsarbeidere i fabrikkene, og kvinnene ble hjemmeværende. Kvinnenes posisjon både i hjemmet og på arbeidsmarkedet ble mer utsatt enn det den hadde vært. Den tidligere omtalte opp­ komsten av den borgerlige familien forsterket dette ytterligere. Giftet ikke en kvinne seg, var det nesten ingen alternative jobbmuligheter. Prostitusjon var nærmest den eneste formen for økonomisk «uavhengighet» kvinner kunne oppnå. Antallet pro­ stituerte kan illustrere hvor vanskelig livssituasjonen var for mange kvinner: I Kristiania var det i en periode én prostituert for hver 35. mann! Den eneste reelle muligheten kvinnene had112

Kjønn

Mary Wollstonecraft skrev i 1792 boken Forsvar for kvinnens rettigheter. / DanmarkNorge ble den utgitt i 1801 under tittelen Qvindekjønnets rettigheter forsvarede.

og ideologi

de til å klare livsoppholdet, var å gifte seg. Kvinnesaksforkjempeme var derfor i lang tid fokusert på å bekjempe ekte­ skapet. Kvinnens status i mange land, som i England, var dessu­ ten helt underordnet menn. Juridisk sett var mann og kone fak­ tisk regnet som én person. Mary Wollstonecraft satte all sin kraft inn på å endre disse forholdene, og økonomisk uavhengighet for kvinnen var veien å gå. For å oppnå det var det en nødvendighet at kvinner fikk mulighet til utdannelse på lik linje med menn, mente hun. En av inspirasjonskildene hennes var Rousseau, som var voldsomt populær i radikale kretser på denne tiden. Men til tross for begeistringen hun følte, lot hun ham gjennomgå for ytringene hans om barneoppdragelse og om kvinner. Oppdragelse og utdannelse var nøkkelen til friere kvinner, mente hun. Det er til gagn for hele samfunnet, også menn. Hun hentet også inspirasjon fra John Lockes lære om at alt vårt bevissthetsinnhold kommer fra sansene. I denne læren heter det at det ikke finnes noe i bevisstheten som ikke først har vært i sansene. Når vi fødes, er derfor bevisstheten vår som et ubeskrevet blad. Hva vi skriver på det «bladet» bevisstheten utgjør, er derfor helt utslagsgivende for hva slags mennesker vi blir. Et menneske som blir nektet utdannelse, blir på samme tid nektet å utvikle seg som menneske. Her mente hun å ha funnet årsaken til at kvinner ikke så ut å være intellektuelt på høyde med menn og ikke var interessert i politikk, kultur og samfunnsliv: De had­ de ikke har fått utdannelse. Når det gjelder kvinner, er bladet til­ nærmet ubeskrevet og av den grunn også uutviklet. Grunnprinsippet i den naturrettslige tradisjonen var at alle mennesker er like fordi de har den samme fornuften. Samtidig var det en gammel tradisjon fra Aristoteles som ville ha det til at kvinner hadde mindre fornuft enn menn. Rousseau hevdet at kvinner først og fremst var følsomme. Derfor la Wollstonecraft vekt på å vise at også kvinner var fornuftige. Det er slik, hevdet hun, at selv morsrollen forutsetter at kvinner er fornuftige. Fornuft er absolutt nødvendig om det skal være mulig for en kvinne å utføre sine plikter skikkelig, som hun sa. Rousseaus idé om at alle beslutninger kan tas av mannen, var håpløs. Om kvinners domene er hjemmet, må vel kvinner i det minste få ta beslutningene der? Spydig bemerket hun: Eller kanskje han, som fordyper seg mer konsentrert over kortbordet, kan gjø-

113

Kjønn

og ideologi

re ideene sine nier universelle mens han spiller bort formuen sin og overlater alle detaljene med å oppdra barna til hjelpersken sin, eller til tilfeldighetene. Wollstonecraft trodde i det minste at argumentene hennes kunne få gjennomslag i radikale kretser, men bøkene hun skrev, ble dårlig mottatt. Alt i alt var ettertiden mer opptatt av det en mente var forfatterens dårlige personlige moral, enn av argu­ mentene hun benyttet seg. Men om Wollstonecraft ikke nådde gjennom med argumentene sine, ble det mer kraft og bevegelse i kvinnekampen på 1800-tallet.

114

Kjønn

og ideologi

SPØRSMÅL 1 Hva er de viktigste religiøse begrun­ nelsene for kvinnens undertrykkelse? 2 Hvordan begrunnet Platon kvinnens politiske likestilling? 3 Nevn noen mulige årsaker til at kristne tenkere hevdet at «kvinnen er et ska­ delig dyr». 4 Hvorfor bør kvinnen være mannen underordnet, ifølge Aristoteles? 5 Hva menes med at de biologiske begrunnelsene for kvinnens under­ trykkelse fungerer ideologisk? 6 Hvor i det middelalderske samfunnshierarkiet plasserte Thomas Aquinas kvinnen?

7 Hvorfor ble kvinnen regnet som man­ nen underlegen ifølge Thomas Aquinas? 8 Hvordan begrunnet Rousseau for­ skjellsbehandling av kvinner og menn? 9 Hvordan kan man begrunne en påstand om at Rousseau er selvmot­ sigende? 10 Hva mente «Sophia» var grunnene til at kvinner ikke deltok i det politiske liv? 11 Hvordan begrunnet Wollstonecraft at kvinner og menn bør være like­ stilte?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL

1 Gi noen argumenter for at Bibelen kan brukes ideologisk, for å undertrykke kvinner. 2 Pek på noen mulige forbindelser mel­ lom skillet sjel-legeme og undertryk­ kelsen av kvinner. 3 Forsøk å finne noen forbindelser mel­ lom Lockes syn på kvinnens stilling og hans overbevisning om at det finnes en naturrett.

4 Pek på sammenhengen mellom fram­ veksten av den borgerlige familie og Rousseaus syn på kvinner. 5 De fleste kvinnesaksforkjempere opp gjennom historien har vært kritiske til ekteskapet. Forsøk å finne noen grun­ ner til det.

KAPITTEL 6

Hvordan kvinnesynet UTVIKLET SEG FRAM TIL DET 20. ÅRHUNDRET «Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske.» Nora,

i

«Et dukkehjem».

lant alle kvinnekrav har kravet om stemmerett og politiske rettigheter vært det mest sentrale. Men etter hvert som kvinnen har ervervet seg disse rettighetene, har kvinnekampen blitt orientert mot andre temaer. Sentrale spørsmål i den forbindelse er: Er kvinnens typiske egenskaper der fra fødselen, Kvinnen, et viljeløst eller er de sosialt innlært? Er menn og kvinner i bunn og grunn offer for menns over­ like? Hvorfor har ikke flere kvinner maktposisjoner i politikk og grep? Tegneseriefiguren næringsliv? Modesty Blaise Undertrykkelsen av kvinner har ikke opphørt med innføringen representerer et ganske av politiske rettigheter for kvinner. Grunnen? En hel rekke andre annet kvinneideal. mekanismer har hatt betydning, og noen av dem skal vi studere i dette kapittelet.

B

Taylor og Mill - kvinner bør likestilles med menn Harriet Taylor (1807-58) og John Stuart Mill (1806—73) var to av feminismens største personligheter i forrige århundre. Etter et livslangt vennskap ble de til sist også gift med hverandre. Harriet og John Stuart samarbeidet om de fleste av sine verker, og det er i prinsippet umulig å avgjøre hvem som skrev hva, og hvem som hadde mest innflytelse på de forskjellige verkene. Oftest ble bøkene utgitt under John Stuarts navn, men Harriet påvirket hele tiden det endelige innholdet. Både Mill og Taylor var påvirket av liberalismen, og det er ikke så rart: Kimen til en positiv vurdering av kvinnens politis­ ke rettigheter har ligget i liberalismen fra første stund. Den libe­ ralistiske tradisjonen hadde lenge hevdet at «alle» er født med de samme rettigheter i kraft av å være fornuftige. Spørsmålet er

116

Kjønn

Harriet Taylor Mill skrev mye sammen med sin mann John Stuart Mill. Etter hennes død fullførte mannen det verket som skulle tenne det forrige århundrets kvinnekamp, Kvinnens

underkuelse.

og ideologi

bare: Tilhører kvinner «alle»? De fleste hadde svart et klart nei, men John Stuart Mill svarte et like klart ja. Men hva er Mills og Taylors forklaring på at kvinner ble undertrykt? Årsaken til det er dypest sett den sterkestes rett, mente de. I boken Kvinnenes undertrykkelse fra 1861 sa Mill: Fra det menneskelige samfunns første daggry har kvinnen sett seg overgitt som slavinne for mannen som så seg tjent med å eie henne, og som hun ikke kunne gjøre motstand mot på grunn av sin lettere muskelstyrke. Det er slett ikke kvinnens natur som har holdt henne utenfor politikken. For vi må skille mellom hennes natur på den ene siden og hennes tillærte egenskaper på den andre. Mill hadde den oppfatningen at kvinnerollen var tillært, den var skapt av vaner og tradisjoner: Så snart en eller annen del av menneskeslekten har - eller synes å ha - en eller annen egenskap, antar en at den har en naturlig tilbøyelighet til å være slik. Alt som er vanlig, synes naturlig... Harriet Taylor viste i essayet Kvinners frigjøring at det er et sprik mellom teori og praksis i den amerikanske uavhengighetserklæringen. En slik kritikk er kjent allerede fra for eksempel Wollstonecraft og demonstrerer selvmotsigelsen i de store rettighetserklæringene. I den amerikanske uavhengighetserklæringen står det at alle mennesker er født like og med visse umis­ telige rettigheter. Men hva med kvinnene? Taylors bok ble skre­ vet i årene rett etter at slavene i USA ble frigitt i 1863-64. USA er derfor et naturlig foregangsland i kjønnskampen, mente hun, fordi de der har vist at hudfarge ikke er et relevant kriterium for å oppnå rettigheter. Og da bør vel heller ikke kjønn være det? Kjønnsforskjeller er like irrelevante når det gjelder politiske rettigheter som forskjell i høyde eller fargen på håret, mente Taylor og Mill. Mill og Taylor var som mange andre kvinnesaksforkjempere motstandere av ekteskapet. Grunnen var at ektepakten gjorde kvinnen til mannens eiendom, den gav ham kontroll over hen­ nes person. John Stuart Mill brukte sterke ord når han beskrev kvinnens stilling i ekteskapet: Jeg vil ikke påstå at koner i sin alminnelighet ikke blir bedre behandlet enn slaver. Men ingen er slaver i den utstrekning og i den forstand som en kone er. Knapt noen slave er slave hver eneste time og hvert eneste minutt. Men kona, når er hun virkelig fri? Har hun et sted hvor mannen ikke kan komme? 117

Kjønn

og

ideologi

Mange av motstanderne av kvinners politiske rettigheter viste til at de fleste kvinner ikke var interessert i politikk og heller ikke ønsket stemmerett. Det var rett nok, innrømmet Mill. Men deltakelse i politikken ville ha en gunstig oppdragende virkning på kvinnene. Medbestemmelse ville føre til at kvinnene ble interessert og oppdatert i politiske spørsmål. En slik politisk medbestemmelsesrett kunne også gi en god effekt på andre områder, blant annet en bevisstgjøring av kvinner. Mill var påvirket av Aristoteles’ tanker om målet med menneskelivet. Han mente at ethvert menneske kan sammenlignes med et tre, det må få vokse og gro i tråd med sin egen natur. Det gjelder både kvinne og mann, og skjer dette uten undertrykkelse, vil vi få lykkelige mennesker.

Engels - undertrykkelsen av kvinner er underordnet økonomien De marxistiske sosialistene var enige om at kvinnens undertryk­ kelse kunne og burde oppheves. Selv sa ikke Marx så mye om dette spørsmålet, men det gjorde hans venn og samarbeidspart­ ner Friedrich Engels (1820-95). Engels mente at kvinneunder­ trykkelse bør oppheves på samme måte som utbyttingen av arbeiderne. Det er like lite «naturen» som har bestemt at kvinner skal være undertrykt som at arbeiderne skal være det. I innled­ ningen til Det kommunistiske manifest sier Engels: En har nådd et stadium hvor den utbyttede og undertrykte klassen ikke kan oppnå frigjøre Ise fra den herskende klassens makt uten å frigjø­ re samfunnet for all undertrykkelse. Men hvorfor undertrykkes kvinner? Kvinneundertrykkelsens årsak er av økonomisk art. All undertrykkelse har røtter i øko­ nomiske forhold, om den marxistiske analysen er rett. I boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse fra 1884 argumenterte Engels derfor for at kvinner må få økonomisk uavhengighet. De må bli økonomisk selvforsørgende. Og det kan bare skje om kvinner deltar i arbeidslivet på lik linje med menn. Engels ville også finne en dypere forklaring. Det er klassemotsetningene som ligger bak enhver form for undertrykkelse. Og den aller første klassemotsetningen var mot­ setningen mellom mann og kvinne. Det er en intim forbindelse mellom denne kvinneundertrykkelsen og menns kontroll over

118

Kjønn og ideologi

Kvinnefronten var selve begrepet for kvinnesak i 1970-årene. Den var en marxistisk dominert organisasjon, siden det var AKP-ml som kontrollerte organisa­ sjonen. Slik Engels hadde ment, var undertrykkelsen av kvinnen og under­ trykkelsen av proleta­ riatet to sider av samme sak, ifølge Kvinnefronten.

økonomien. Menn kontrollerer økonomien, de arbeider. Da menn er ute i arbeidslivet, tvinges kvinnen til å bli hjemme og passe barn og hjem. Engels så for seg at familien blir oppløst i det klasseløse samfunnet, slik familien ikke skulle eksistere i Platons idealstat. Kvinnen skal følgelig ikke ha aleneansvar for å oppdra og passe barna. Engels var kritisk til den borgerlige familien. Den borgerlige familien var en følge av privateiendommen. Familien fungerer som en form for prostitusjon, påstod Engels, fordi kvinnen må selge seg til den for å overleve. Dette stemmer overens med analysen til både Wollstonecraft, Mill og Taylor. Men Engels satte det inn i et sosialistisk system. På samme måte som arbei­ deren blir utbyttet av kapitalisten, blir kvinnen utbyttet av man119

Kjønn og ideologi

nen. Familien oppstod fordi det var den eneste muligheten kvin­ ner og barn hadde til å forsørge seg, og den vil bli oppløst i det klasseløse samfunnet. I dette samfunnet opphører familien nem­ lig å være av økonomisk betydning. Poenget er at den kommunistiske revolusjon vil fjerne all pri­ vateiendom. Dermed forsvinner også den økonomiske basisen for det undertrykkende borgerlige ekteskapet. Om eiendommen opphører å eksistere, vil heller ikke kvinnen være mannens eiendom. Men hvordan vil forholdet mellom kjønnene bli i det klasse­ løse samfunnet? Engels var en romantiker: Bare kjærligheten vil regulere forholdet mellom kvinne og mann, ikke gamle borger­ lige institusjoner som ekteskapet. Engels sa: Det kommer en ny slekt; en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre tvangs­ midler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten gav seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket, av frykt for økonomiske følger. Den russiske revolusjonen i 1917 innebar et forsøk på å sette Engels-inspirerte ideer ut i livet, og i den forbindelsen var Aleksandra Kollontaj (1872-1952) en sentral person. I kraft av stillingen som folkekommissær for sosiale saker forsøkte hun å gi kvinner en ny status i det sovjetiske samfunnet og innførte nye rettigheter for kvinnen i lovverket. Vekk skulle den russiske kvinnen, og sovjetkvinnen skulle skapes! Men de lovfestede forbedringene av kvinnens stilling ble raskt endret og modifisert eller fjernet helt. Ideene til Engels ble altså ikke virkeliggjort i det sovjetiske samfunnet, slik Kollontaj hadde håpet.

Sigmund Freuds kvinnesyn Vi kan lett få inntrykk av at kampen mot undertrykkelse av kvinner var en krig der de kanskje tapte noen små slag, men vant krigen. Selv om kvinnene etter hvert oppnådde formell politisk likestilling, har andre krefter motvirket en likestilling på andre områder. Sigmund Freud var en av de største bidragsyter­ ne til en fortsatt undertrykkelse. Den tyske psykologen Sigmund Freud (1856-1939) har hatt større betydning for hvordan moderne mennesker forstår seg 120

Kjønn og ideologi

selv, enn kanskje noen annen. Ikke minst synet han hadde på kvinner, har hatt kraftige virkninger, særlig gjennom det som blir kalt populærfreudianismen. I kvinnesynet sitt er Freud på sett og vis enig med Aristoteles i at kvinner er defekte menn. Freuds teorier om kvinnen er vanskelige å forstå om vi ikke ser dem i lys av resten av teorien hans. Hele den menneskelige psy­ ken kan forstås som uttrykk for seksualitet. Freuds teori har barns utvikling mot en voksen personlighet som utgangspunkt. På et gitt stadium i utviklingen oppdager barna at de er kjønnslige vesener. Gutten har penis, jenta har det ikke. «Misforholdet» gir forskjellige utslag hos de to kjønn: Gutten utvikler kastrasjonsangst, mens jenta får penismisunnelse. Som en komplisert følge av dette utvikler barna en samvit­ tighet. Freud kaller den overjeg. Poenget i denne sammenhengen er at jenter ikke opparbeider den samme fornuften som gutter. Jenter er og blir «følsomme». Kvinners handlinger i livet kan som regel forstås på bakgrunn av deres penismisunnelse. Når kvinner får barn, er det blant annet å regne som forsøk på å kompensere for sine mangler, mente Freud. Men noen kvinner er mer oppfinnsomme enn som så. En del av dem finner på andre løsninger, som for eksempel det å delta i kvinnekampen. Som en populærfreudianer uttrykte det: Kvinnesaken var, på tross av en viss ytre gyldighet i politisk og sosialt program, i sin dypeste kjerne en alvorlig sykdom. Den dominerende retningen i kvinners utdannelse i dag fører kvinne­ ne bort fra nettopp de personlighetstrekk som er nødvendige for deres seksuelle lykke: mottakelighet og passivitet, vilje til å akseptere avhengighet uten frykt og indre motstand, dyp innadvendthet og mot til å være totalt åpen overfor seksualitetens endelige mål: graviditeten. Kvinners ønske om likerett var med andre ord omtrent å regne som en sykdom, en nevrose. Freud mente at kvinner generelt var misunnelige og blyge, og ikke minst hadde de mindre sans for rettferdighet. Et utslag den­ ne mangelen gav seg, var at kvinner gjorde krav på å bli behandlet likt med menn. Dette beviser deres manglende rettfer­ dighetssans ved at de forsøker å kjempe mot sin naturlige ulik­ het. Freud var banebrytende innenfor psykologien. Og psykologi­ en er bokstavelig talt vitenskapen om sjelen. I kraft av at Freud var vitenskapsmann, hadde de kvinneundertrykkende uttalel­ 121

Kjønn og ideologi

sene hans et slags vitenskapelig fundament. Freuds teorier var for mange «sannheten» om kvinnen. Konklusjonen er at det som karakteriserer kvinners egenskaper, er medfødt. Kvinnens biologi er årsaken til posisjonen hun har i samfunnet, og posi­ sjonen nederst i samfunnshierarkiet er naturlig for henne.

Kv inne rettsbevegeisen - krav om politisk likestilling En del kvinner har hatt politisk innflytelse også tidligere i histo­ rien Og enkelte kvinner har for eksempel vært regenter. Margreta Valdemarsdatter var blant de mektigste i norsk sammenheng og styrte over både Danmark, Sverige og Norge (1389-1412) i Kalmarunionen. Men dette var unntak og ikke regel. I 1818 ble det diskutert om de skulle presisere grunnloven slik at det kom klart fram at stemmeretten bare gjaldt for Borgere av Mandkjønn, men forslaget ble avvist. Begrunnelsen var at det ikke var sannsynlig at noen kvinne noensinne ville kreve denne rettigheten! Kvinner har for det meste vært fraværende på den politiske arenaen. Det sentrale målet for kvinnekampen har vært å endre på dette. En ville oppnå retten til å stemme ved politiske valg, retten til å være med på å bestemme over egen status i samfun­ net. Utvidelsen av de politiske rettighetene for kvinner skjøt først fart med den likerettsdebatten, som varte fra 1880-90-årene og framover. De andre politiske målene til likerettsforkjemperne gir et godt bilde av kvinners status og posisjon på 1800tallet. De krevde politisk representasjonsrett, rett til utdannelse, fagbrev og profesjoner, foreldremyndighet over barn, råderett over egen lønn og eiendom og full juridisk myndighet. Det manglet ikke på kritiske røster mot kvinnestemmerett, også innenfor kvinnenes egne rekker. I 1889 advarte en gruppe bekymrede kvinner mot den: Stemmerett ville føre til at kvinner måtte følge med i politikken og lese aviser. Hvordan skulle de da få nok tid til å stelle for mann og barn? Men kvinnenes krav var satt på dagsordenen. Enkelte skritt i retning av en anerkjennelse av kvinnens like retter ble også tatt. I 1901 endret en for eksempel vielsesritualet og fjernet denne setningen: Til ham skal din attraa staa, og han skal herske over dig. Den norske kvinnestemmerettsforeningen satte fram et for122

Kjønn

Aasta Hansteen (18241908) har en betydelig plass i norsk kvinne­ historie. Hennes begavelse var mang­ foldig, i 1844 malte hun dette selvportrettet.

og ideologi

slag om at kvinner burde få stemmerett allerede i 1886, et krav som ble oppfylt i 1913, da norske kvinner fikk alminnelig stem­ merett. Dette var faktisk tidligere enn i mange andre land. New Zealand var det første landet som innførte stemmerett for kvin­ ner i 1893, og langsomt fulgte andre land etter. 11918 fikk kvin­ ner begrenset stemmerett i Storbritannia, men full stemmerett fikk de først i 1928. I 1920 fikk amerikanske kvinner denne ret­ ten, mens det i Sveits ikke skjedde før i 1971. Disse rettighetene ble ikke ervervet uten kamp. Den britiske suffragettebevegelsen (sujfrage - stemmerett) var for eksempel en tøff, aggressiv og til dels voldelig kvinnerettsbevegelse, spe­ sielt i årene mellom 1903 og 1914. For det meste ble det brukt fredelige midler, som debatt og argumentasjon. Og hvordan var argumentasjonen for kvinners rett til å stemme ved politiske valg? Det var to argumentasjonstyper, og den ene var i pakt med naturrettstradisjonen. som Wollstonecraft, Taylor og Mill. De mente at kvinner er som menn, de to kjønn er like på alle rele­ vante vis. Derfor bør de ha de samme rettighetene. Den andre typen argumenter for kvinnestemmerett tok utgangs­ punkt i at kjønnene ikke er like, og derfor har kvinner noe viktig å tilføre politikken. De kvinnelige verdiene, som gjerne blir knyttet til omsorg, familien og lignende, er sårt tiltrengt i poli­ tikken. Kvinner vil følgelig bli en verdifull tilvekst til det poli­ tiske livet. Suffragettene tilhørte den siste gruppen. Deres påstand var at kvinner er menn moralsk overlegne. Suffragetten Elizabeth Stanton mente dette: Det mannlige elementet er en destruktiv kraft, hard, egoistisk, ekspansjonistisk. Det elsker krig, vold, erobring og fordervelse. I både den materielle og den moralske verden skaper det uenighet, uorden, sykdom og død. Det den nye tiden behøver, er ikke nye territorier, gullgruver, jernbaner eller klingende mynt, men et kvinnelighetens nye evangelium som opphøyer renheten, dyden, moralen, den sanne religionen og løfter mannen til tankens og handlingens høyere sfærer. Denne siste strategien ble kritisert for at den lett kunne føre til at kjønnsforskjellene ble overdrevet. Faren var at de to kjøn­ nene derfor kunne tildeles forskjellige oppgaver i politikken. På den andre siden var argumentene mot at kvinner skulle få stem­ merett. ofte ikke spesielt prinsipielle av natur. I England var for eksempel mange menn mot kvinnestemmerett fordi de fryktet 123

Kjønn

og ideologi

det ville føre til at pubene måtte stenge! Andre menn talte like­ vel kvinners sak, som Henrik Ibsen, Georg Brandes og Jonas Lie.

Feministisk tenkning i det 20. århundret Da kvinnebevegelsen oppnådde det viktige kravet om stemmerett, måtte de samle seg om noe annet. Men det skulle vise seg å bli vanskelig. I og med seieren i kampen for likerett ble kvinnebe­ vegelsen splittet og delt opp i fraksjoner, og til sjuende og sist ble den svekket. Blant disse fraksjonene finnes både sosialistis­ ke og liberalistiske retninger, men også andre varianter har vokst seg sterkere, blant annet den radikale feminismen. Spørsmålet ble nå: Hva er grunnen til at kvinner ikke bruker sine tilkjempede politiske rettigheter? Svarene på dette spørs­ målet varierer over et stort spekter. Vi skal nå se på noen av dem.

Simone de Beauvoir - kvinnen, «det annet kjønn» Den franske kvinnen Simone de Beauvoirs (1908-89) filosofis­ ke hovedverk er boken Det annet kjønn, som utkom i 1949. Det annet kjønn er i ettertid regnet som den moderne feminismens bibel og har blitt stående som et meget sentralt verk innenfor sin sjanger. Men hvorfor kalte hun boken Det annet kjønn? For å forstå det må vi først gjøre greie for noen av hovedtankene i eksistensialismen. Eksistensen kommer forut for essensen er et mye sitert eksi­ stensialistisk slagord. Men hva betyr det? I kortform vil det si at en vet at en er (eksistens), før en vet hva en er (essens). Det vik­ tigste i ethvert menneskes liv er at en er til (jeg finnes), og ikke den statusen eller de egenskapene en har ervervet seg (jeg er feig, jeg er dum, jeg er en elev). Med et eksempel kan dette illustreres: Ingen mennesker er feige, ifølge de Beauvoir. Det finnes bare mennesker som gjør feige handlinger. Vi er det vi gjør. Derfor kan vi hele tiden fritt forandre oss. Faktisk er vi dømt til å være fri, som en eksistensialist uttrykte det. For vi behøver ikke å fortsette å gjøre feige handlinger, vi er frie til å la det være. Hele livet er fylt med valg: Vi velger hvem og hva vi er. Men hvordan gir dette seg utslag i de Beauvoirs tenkning? Jo, også her gjelder det at eksistensen går forut for essensen. Vi vet 124

Kjønn

Simone de Beauvoir med sin «livsledsager» Jean-Paul Sartre (1905-80) på Grand Cafe' i Oslo. Simon de Beauvoir hadde svært stor innflytelse på Sartres tenkning. I 1964 ble han tildelt Nobels litteraturpris, men avslo av «personlige grunner». Etter hvert ombestemte han seg, fordi han trengte pengene, som han sa. Sartre var en filosofiens superkjendis og ble hyllet som en popstjerne. Da han døde i 1980, møtte titusener av mennesker opp, og folk hang i trærne for å se bedre under bisettelsen.

og ideologi

at vi er, før vi vet om vi er kvinne eller mann. Dermed nærmer vi oss en forklaring på tittelen til de Beauvoirs bok, Det annet kjønn. En fødes ikke som kvinne, en blir det, hevdet de Beauvoir. Dette er bevisst paradoksalt uttrykt. For forholdet må vel være nøyaktig det motsatte? Nei, slett ikke, sa de Beauvoir. Kvinner blir definert som kvinner, mens menn ble definert som mennesker (ordet for menneske og mann er det samme både på engelsk og fransk). De Beauvoirs tanker om kvinnen som den andre, eller det annet kjønn, kan vi se i sammenheng med Freuds beskrivelse av utviklingen av den menneskelige psyken. Jenta er til som jente senere enn gutten blir til som gutt. Gutten er gutt/menneske fra første stund. Men jenta blir jente først etter at hun har sett at hun «mangler» noe mannen har. Menn blir på denne måten en norm for hvordan kvinner skal være, en norm kvinner avviker fra ved en mangel. De egenskapene som i dag kjennetegner de to kjønnene, er ikke naturlige ifølge de Beauvoir. De er skapt av menn. Mannen har skapt bildet av kvinnen som noe mystisk, uforutsigbart, util­ regnelig og irrasjonelt. Mens han selv på den andre siden defi­ nerer seg som kultur. Han er det som skal beseire «naturen» i form av kvinnen. Idealet for mannen er tradisjonelt overskridel­ se, utvikling og dynamikk. Idealet for kvinnen er det statiske, og hun knyttes til det å forbli det hun er, uten å utvikle sine evner. Dette er typisk for rolleforventningen til kvinner. Kvinne, bli ved din kjøkkenbenk!

125

Kjønn

og

ideologi

Det vi assosierer med «mannlighet» og «kvinnelighet», er konstruert av menn med det formål å undertrykke kvinner. Kvinner er ikke mer følsomme enn menn. De har ikke mykere verdier av noen annen grunn enn at de har blitt forvist til hjem­ met. De har simpelthen ikke fått mulighet til å delta i samfunns­ livet på lik linje med menn. Enda en gang blir konklusjonen at argumentene for menns og kvinners «naturlige» egenskaper fungerer ideologisk. En samfunnsmessig faktor som hemmer kvinnens utviklings­ muligheter, er familien og ekteskapet. De Beauvoir er derfor som mange andre feminister en iherdig motstander av begge deler. Morsrollen er også med på å hemme kvinners mulighet til å utvikle seg: Gjennom morsrollen forble kvinnen nær forbun­ det til kroppen sin, som et dyr. Kvinners mulighet til overskridelse hemmes både av samfun­ net og kvinnen selv. Men det blir understreket at også kvinnen er likevel dypest sett fri. Og hvordan bør kvinner være, ifølge de Beauvoir? Målet for kvinnen er å bli mest mulig lik mannen. De Beauvoir gjorde mannen og mannsrollen til ideal og forbilde på bekostning av det kvinnelige. Men finnes det ikke verdifulle egenskaper også ved det som har blitt oppfattet som typisk kvinnelig? Senere skal vi se på en del radikale feminister som legger vekt på nettopp kvinnelighet, og som oppfordrer feminis­ men til å ta disse verdiene på alvor. Radikal feminisme - kvinner er ikke som menn! Den radikale feminismen blomstret mot slutten av 1960-årene og begynnelsen av 70-årene, og den springer derfor ut av det som blir kalt 68-generasjonen. Selv om de radikale feministene er uenige i mangt, tar de fleste av dem utgangspunkt i at kvinneun­ dertrykkelse har med biologisk kjønn å gjøre, i motsetning til hva for eksempel Simone de Beauvoir gjorde. Det er feil at kvinner ikke fødes som kvinner! Kvinner er radikalt forskjellige fra menn, ved at kvinner har en annen fysisk utrustning enn dem. Kvinner kan blant annet føde barn. Men dette er samtidig den viktigste enkeltårsaken til kvinneundertrykkelsen. Svanger­ skapet hemmer kvinners muligheter i «kampen for tilværelsen», det blottlegger henne og gjør at det oppstår undertrykkelse. Den radikale feministen Shulamith Firestone hevder i boken Kjønnets dialektikk nettopp at undertrykkelsen av kvinner er 126

Kjønn

Om alle menn var som Arnold, ville under­ trykkelse ikke ha eksistert. Den lille forskjellen blir bare mindre og mindre.

og ideologi

grunnet i de biologiske kjønnsforskjellene. Hun bruker en mar­ xistisk inspirert modell for å forstå undertrykkelsen. Marx had­ de ment at det var produksjonen og økonomien som var samfun­ nets og historiens fundament. Firestone mener derimot at repro­ duksjonen og seksualiteten er viktigere. Slik arbeiderne ifølge Marx måtte få kontroll på produksjonen, må kvinner få kontroll på reproduksjonen. Den økonomiske revolusjonen Marx ville ha, blir erstattet med en seksuell revolusjon. Men hvordan skal denne revolusjonen gjennomføres? Jo, det som gjør en seksuell revolusjon mulig, er teknologien. I første omgang kan kvinner få kontroll over reproduksjonen ved hjelp av prevensjon, sterilisering og abort, etter hvert også gjennom kunstig inseminasjon fra en donor. I Firestones framtidssam­ funn skal kvinnene donere egg til eggbanker, og menn skal donere sperma til spermbanker. De befruktede eggene skal ikke leve i mors liv, men selve graviditeten skjer utenfor i dertil egnede kunstige «livmødre» eller rugekasser. Dette og bare det­ te kan frigjøre kvinnen fra årtusners undertrykkelse, tror Fire­ stone. Gevinsten ved en slik revolusjon er at den vil endre kjønns­ rollemønstrene totalt. Det å være lesbisk eller homoseksuell vil ikke lenger bli betraktet som avvik fra en fastlagt norm. I stedet vil det fortone seg som fritt valgte alternativer. En annen konse­ kvens er at familien forsvinner. Det at kvinner føder barn, har gjort det altfor lett å gi henne rollen som hjemmeværende, mens mannen har tatt rollen som den utearbeidende. Denne seksuelle revolusjonen vil bety at kvinner ikke lenger føder barn. Men hva med gleden ved å føde? Den er bare en patriarkalsk myte. Det å være gravid er ifølge Firestone på sitt beste nødvendig og tålbart, på sitt verste er det som å skite et gresskar. På denne måten vil kvinners ansvar for reproduksjon - det å føde barn - forsvinne delvis eller fullstendig. Med det faller også undertrykkelsen bort, om Firestone har rett. I samme baner oppfordret en del andre feminister kvinner til å evakuere moderskapet. De bør ikke fokusere på muligheten til å få barn, men på muligheten til å la det være. Kvinner bør slutte å føde barn i en kortere eller lengre periode, og med det vil hele undertrykkelsen opphøre. Med et uttrykk som er inspirert av de Beauvoir, heter det: Mødre blir ikke født, de skapes.

127

Kjønn og ideologi

Menn er årsak til undertrykkelsen De mest radikale feministene mener at årsaken til undertrykkel­ sen av kvinner kort og godt er menn. En variant av dette syns­ punktet har Susan Brownmiller fra USA kommet med. Hun hevder at det er trusselen om voldtekt som holder kvinner undertrykt. Hver gang en mann voldtar, gjør han det på vegne av alle menn. Hun påstår at det er menns vesen å voldta. Selv menn som ikke voldtar, ja til og med de som arbeider mot vold­ tekt, er egentlig voldtektsmenn i sitt indre. Dette er en feminis­ tisk tanke som har måttet tåle mye kritikk for nedvurdering av mannen. Kritikken har også kommet fra feministisk hold. Dette synet på menn er likevel uttrykk for en tendens i deler av feminismen. Allerede i forrige århundre karakteriserte for eksempel den norske kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen menn som dummere enn dyr, lavere, grovere, skitnere. De står like fjernt, like uforstå­ ende overfor kvinner som haier overfor menneskeslekten. Kritik­ ken mot denne formen for feminisme går ut på at de er sjåvinister på sitt kjønns vegne. Den gir inntrykk av at alt som er positivt ved den tradisjonelle kvinnerollen, er typisk kvinnelig, og alt som er negativt ved den mannlige rollen, er typisk maskulint. Men ideen om at det ene kjønnet er bedre enn det andre, vir­ ker svært kjent. Og om det er sjåvinisme å si at mannen er bedre enn kvinnen, må det vel også være sjåvinisme å si at kvinnen er bedre enn mannen? Faren ved denne formen for feminisme er at en risikerer å bli det en vil bekjempe. Diskriminering kan neppe bekjempes med diskriminering. I USA ledet denne typen femi­ nisme til opprettelsen av en mannsbevegelse eller maskulinisme, som hadde sett seg lei på alle de ensidig negative karakteristik­ kene av menn som voldelige, undertrykkende og selvsentrerte. Radikale feminister har også blitt anklaget for å være separa­ tistiske, det vil si at de melder seg ut av samfunnet som de kaller et «mannssamfunn». De oppfordrer til en atskillelse av kvinner og menn. Men hva så? spør en feminist som Charlotte Bunch. Hun hyller den lesbiske kjærligheten på en separatistisk platt­ form. Ja, i grunnen er det umulig å være feminist om en ikke er lesbisk. Heteroseksuell kjærlighet er helt og holdent beregnet på å ivareta menns interesser. Menn først, er hennes oppsummering av heteroseksualitet. Bunch mener derfor at separatisme er av det gode. En virkelig frigjøring av kvinnen innebærer at kvinner 128

Kjønn

og ideologi

må være reelt løsrevet fra menn. Menn har skapt roller og insti­ tusjoner for kvinnen som hemmer henne og låser henne fast i lenker hun bare kan bryte seg løs fra ved si farvel til menn og det samfunnet menn har skapt.

Økofeminismen Feminister deltar også i den økologiske debatten, den såkalte økofeminismen. Dette er en form for radikal feminisme. Termen økofeminisme dukket første gang opp i 1974. Økofeminismens grunnprinsipp er at det finnes en nær forbindelse mellom undertrykkelsen av kvinner og undertrykkelsen av naturen. Et forsvar for det ene må også være et forsvar for det andre. Økofeministen Karen J. Warren gir denne oppsummeringen: Jeg bruker termen økofeminisme for å betegne en posisjon som baserer seg på disse tesene: 1 Det finnes viktige sammenhenger mellom undertrykkelsen av kvinnene og undertrykkelsen av naturen. 2 Den feministiske teori og praksis bør inneholde et økologisk perspektiv. 3 Løsningen en foreslår på økologiske problemer, bør inneholde et feministisk perspektiv. Økofeminismen hevder enkelt og greit at det er menn som har skylden for den bedrøvelige økologiske tilstanden i verden. Den formen for fornuft som ligger bak teknologien og industrisam­ funnet, ja hele moderniteten, er maskulin. Vitenskap, teknologi og industrisamfunn er mannens domene og oppfinnelse. Menn er avskåret fra sine følelser, derfor blir de overdrevent rasjonel­ le. De mangler evnen til å engasjere seg i noe annet enn abstrak­ te prinsipper. Men hvor kommer menns overdrevne tillit til for­ nuften fra? Den har sin årsak i menns manglende evne til å avle liv. Skuffelsen over dette fører til at menn vil ødelegge naturen (kvinnen). Ifølge Nancy Chodorow foregår det på denne måten, som ikke er helt ulik det Freud sa om årsaken til at kvin­ nen ikke er rasjonell: Den mannlige forestillingen om et isolert jeg har sin opprinnel­ se i forholdet mor-sønn i barndommen. Til å begynne med iden­ tifiserer den lille gutten seg med moren. Senere oppdager han imidlertid at han er annerledes enn henne på det seksuelle fel­ tet. I forsøket på å vinne en egen seksuell identitet opplever gut­

129

Kjønn og ideologi

ten sin tilbaketrekning fra moren som et tap. Idet han føler en dyp skuffelse over tapet, begynner han å oppfatte kvinner med mistro, å frykte og hate dem. Frykten og vreden fører til at han både vil dominere kvinnen i seg selv (bildet av moren) og kvin­ nen utenfor seg selv. «Moder jord» framstår som en truende, forutsigelig kraft, som en mann må atskille seg fra og klare å dominere. Det følger to ting av dette: Bare kvinner kan redde verden fra en økologisk katastrofe. Grunnen til det er at de ikke har brutt med naturen, slik mannen har gjort. Kvinners evne til å bære fram barn gjør kvinnen ett med naturen. Men er dette et gode? Er denne beskrivelsen av kvinnen formålstjenlig for kvinnens like­ stilling? Innebærer ikke dette en benektelse av kvinners frihet? Det er ikke spesifikt mannlig å frembringe kultur, eller å være fri. Opp mot Chodorows kvinnesyn kan vi sette de Beauvoirs eksistensialistiske syn på kvinnen. Ifølge dette synet er kvinnen et menneske på lik linje med mannen. Og det som kjennetegner mennesket, er at det er et «antinaturvesen». Hva ligger det i dette? Tanken er at mennesket er kjennetegnet ved at det kan frambringe kultur. Mennesket er et kulturvesen og er i motset­ ning til dyrene fritt. Et menneske kan selv bestemme om det vil gjøre rette eller gale handlinger, mens dyrene er styrt av sine instinkter. Et menneske er fritt per definisjon. Derfor er den eksistensialistiske kvinnen nettopp ikke natur, men kultur. Økofeminismen vil også bekjempe dypøkologien, trass i at de er enige med dypøkologien i at det er moderniteten som er årsak til den økologiske krisen. Feilen med dypøkologien er nemlig at den er mannssentrert, trass i at de ikke er menneskesentrerte. Også kravene om rettigheter for dyrene og naturen er mannssentristisk, derfor bør ikke dyr og trær (eller kvinner?) ha rettighe­ ter, hevder økofeminister. Rettighetstenkningen egner seg nem­ lig ikke til å etablere ikke-dominerende forhold mellom men­ neske og natur. Tanken om individuelle rettigheter er en variant av den fornuftsform som har ødelagt miljøet. Derfor er også den forkastelig.

Moderat, liberal feminisme Den amerikanske Kate Millett har fra et helt annet perspektiv satt fingeren på et påfallende fenomen: Hvorfor blir alle viktige 130

Kjønn og ideologi

Den amerikanske litte ra tu rfo rske ren Camille Paglia er sterkt kritisk til all tradisjonell feminisme. Om Madonna sier hun derimot: «Hun er en sann feminist. Hun har lært unge kvinner å være fullt ut kvinnelige og sensuelle, samtidig som de utøver full kontroll over sine liv. Hun viser hvordan de kan være attraktive, sensuelle, energiske, ambisiøse, aggressive og morsomme — på en gang.»

saker avgjort av menn, selv om kvinner har fulle borgerrettighe­ ter? Svaret hun kom fram til, var at mannssamfunnet hjernevas­ ker kvinner til å bli stereotyper: kjærlige og omsorgsfulle, og i tillegg passive mødre. Menn behandler det maskuline og det feminine som biologiske forskjeller. Men de Beauvoir har rett i at det egentlig er en sosial konstruksjon. Undertrykkelsen har ifølge Millett sine røtter i språk og historie, både i sosiale og politiske forhold. Med andre ord: Undertrykkelsen av kvinnen er skapt av mennesker. Derfor kan ting bli annerledes. Den norske feministen Nina Karin Monsen stiller spørsmålet om det egentlig finnes noen kvinneverdier. Tja, sier hun. De verdiene som blir kalt de kvinnelige verdier, som følsomhet, omsorg, tålmodighet og intuisjon, bør en forsvare. Men de er ikke spesielt kvinnelige. Det er heller ikke nødvendigvis riktig at kvinner er de beste til å ivareta dem, eller at de automatisk er gode. Feminisme kan ikke være annet enn humanisme, påstår Monsen. De liberale verdiene som menneskerettighetserklæ­ ringen uttrykker, må være fundamentet i enhver kamp for kvin­ nens sak. Dette innebærer at feminismens idégrunnlag ikke skil­ ler seg fra annen kamp mot undertrykkelse. Det spesielle ved den er målet: likestilling mellom kjønnene. Hun er derfor skeptisk til den såkalte «søstersolidariteten». Søstersolidaritet er en automatisk solidaritet med alle kvinner fordi de er kvinner, og blir framholdt som et ideal for feminis­ men. Kvinner må stå sammen i solidaritet med hverandre for å bekjempe menns tusenårlange forsprang i kampen om posisjo­ ner i samfunnet. Dette er en solidaritet som virker mot sin hen­ sikt, mener Monsen. Og grunnen er å finne i det som har blitt kalt essensialismens problem. Essensialisme går ut på å avdekke en kvinnelig essens som innebærer at det finnes noe som er identisk likt i enhver kvinne, noe som skiller dem fra menn. Tilhengere av dette synet er med andre ord i opposisjon til de Beauvoir, som jo hevdet at eksis­ tensen kommer før essensen. Nå er ingen uenige om at kvinner ligner hverandre når det gjelder den fysiske utrustningen. Men uenigheten setter inn når det blir hevdet at denne likheten er så vesentlig at den setter alle andre ulikheter til side. Er det sikkert at kvinner er så like seg imellom at alle andre egenskaper mister sin betydning? Og er det sikkert at menn er like seg imellom? Er det større likhet mellom Gro Harlem Brundtland og en prostitu-

131

Kjønn og ideologi

Kampen for likestilling har båret noen frukter. 1 Einar Gerhardsens regjering fra 1945 var

det bare en kvinne. Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1986 hadde 47,5 % kvinner.

ert fjortenårig jente i Bangkok enn det er mellom en prostituert jente i Bangkok og en prostituert gutt i Bangkok? Ja, vil en essensialist som Shulamit Firestone si. Mens andre, som den liberalt orienterte Nina Karin Monsen, hevder at en er nødt til å ta hensyn til de individuelle forskjellene. Det kan virke meningsløst å være solidarisk med en rik, vel­ lykket og mektig norsk kvinne framfor et sultent, utbyttet og fattig guttebarn. Bør vi ikke heller ta hensyn til de konkrete for­ holdene og være solidarisk med den som trenger det? Kvinner er ikke like, det finnes store forskjeller, forskjeller med opphav i for eksempel klasse, etnisk gruppe, nasjonalitet og yrkesmessig identitet. Gro Harlem Brundtlands regjeringsdannelse i 1987 med 40 % kvinnelige statsråder var et veiskille for kvinnesaken også i et globalt perspektiv. Og når 70 % av alle kvinner i dagens Norge har betalt arbeid, kunne vi tro at slaget er vunnet og kampen for likestilling er avgjort. Men stadig er det kvinnene som har de dårligst betalte jobbene og de laveste stillingene i samfunnet.

132

Kjønn og ideologi

Bare svært sjelden innehar en kvinne en toppjobb i næringslivet. Og hva med seksualmoralen? Her råder stadig dobbeltmora­ len. Menn med mange seksualpartnere blir ofte hyllet som helter, som en donjuan eller en casanova. Men gjør kvinner som casa­ novaene, blir de omtalt med de verste skjellsord. Kanskje har utviklingen siden Rousseaus tid vært mindre enn vi ofte tror? Vi bør ikke betrakte kampen for full likestilling mellom kjønnene som avsluttet, selv om de kravene kvinnerettsforeningene fra 1890-årene stilte, er oppnådd. Små og store tilbakeslag for kvinnesaken vil ganske sikkert komme også i framtiden.

SPØRSMÅL 1 Hva var årsaken til at kvinner ble undertrykt, ifølge Mill og Taylor? 2 Hva var årsaken til at kvinner ble undertrykt, ifølge Engels? 3 Hvordan begrunnet Freud forskjellene mellom kjønnenes stilling i samfun­ net? 4 Når fikk kravet om stemmerett for kvinner gjennomslag? 5 Hvorfor er kvinnen det annet kjønn, ifølge de Beauvoir?

6 Mente de Beauvoir at de typisk kvin­ nelige egenskaper er der fra fødselen av, eller at de er sosialt innlært? 7 På hvilken måte er Firestone uenig med de Beauvoir? 8 Hva går kritikken av den radikale feminismen ut på? 9 Hva kjennetegner økofeminismen? 10 Hva mener Nina Karin Monsen med at feminisme er humanisme? 11 Hva er essensialisme?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 Er Engels syn på kvinnen et resultat av et optimistisk menneskesyn? 2 Hvilken retning har mest for seg: Den som hevder at kvinner bør delta i poli­ tikken fordi menn og kvinner er like, eller den som hevder at kvinner bør delta i politikken fordi menn og kvin­ ner er ulike?

3 Sammenlign de Beauvoirs syn på kvinnelighet med Freuds syn. 4 Pek på noen mulige grunner til at øko­ feminismen har fått betydning i dagens samfunn. 5 Hvordan kan de Beauvoir sies å stå i opposisjon til essensialismen? 6 Forsøk å ta stilling til om det finnes kvinnelige verdier. Begrunn svaret.

KAPITTEL 7

Nasjonalismens UTBREDELSE

asjonalismen talsmenn hevder gjerne at nasjoner alltid har eksistert, og ut fra vanlig språkbruk virker dette rimelig. Selvsagt har det alltid eksistert nasjoner, mennesker har alltid samlet seg i større grupper, samfunn og stater. Mange forskere mener i dag likevel at dette ikke er riktig. Nasjonene og dermed nasjonalismen er en moderne idé fra den franske revolusjonens tid. Men hva med for eksempel antikkens Athen? Var ikke det en nasjon? Platon og Aristoteles var patrioter og varme tilheng­ ere av Athen, men denne lojaliteten skiller seg mye fra det vi i dag kaller nasjonalisme. Det er staten som er en gammel poli­ tisk enhet, ikke nasjonen.

N

Hva er stat, nasjon og nasjonalisme? Alt snakk om nasjonalisme er preget av begrepsforvirring. En er tvunget til å bruke ord som har en rekke betydninger det er lite enighet om. For å skape en viss orden i begrepene nasjon, stat, kultur og etnisitet må vi definere dem. Ordet nasjon har latinsk opprinnelse og henger sammen med nascor (lat. jeg blir født) og Natio, som var gud for fødsel og opprinnelse. Opprinnelig refererte termen nasjon til folk som ikke var politisk organisert. Men hva er forskjellen på stat og nasjon? Det finnes talløse definisjoner på hva en stat er, og det er svakheter ved dem alle. For vårt formål er denne definisjonen brukbar: En stat er den institusjonen i samfunnet som har mono­ pol på volds- og maktutøvelse. Staten kan ved hjelp av for eksempel politiet tvinge menneskene som bor der, til å gjøre ting de ikke ønsker, sette dem i fengsel o.l. En mer formell definisjon ble benyttet av Folkeforbundet, etter hvert også av FN. De krevde at disse fire kriteriene skulle være oppfylt for at et område skulle anerkjennes som en stat: 134

Nasjonalismen

1 2 3 4

Permanent befolkning Avgrenset territorium Regjering Evne til å holde internasjonale forpliktelser

I tillegg kom kravet om respekt for demokrati og menneskeret­ tigheter. Nasjonen har blitt definert som et forestilt, politisk fellesskap, både begrenset og suverent. Men hva innebærer det at nasjonen er et forestilt fellesskap? Nasjonen er et kulturelt fellesskap mel­ lom en gruppe mennesker, for eksempel nordmenn. Men de fleste nordmenn har aldri møtt hverandre, og de vil aldri se hverandre eller høre om hverandre. Likevel er det et fellesskap mellom dem, de har et forestilt fellesskap. I sportssammenhenger blir dette spesielt tydelig: Det er det kollektive norske «vi» som vinner gull i olympiske leker eller verdensmesterskap. Uansett om vi er interessert i idrett eller ikke, gleder vi oss over olympisk gull. Nasjonen innebærer derfor en form for solidari­ tet mellom en gruppe forskjellige mennesker. Et sentralt poeng i denne sammenhengen er at en slik identitet må skapes, om den ikke allerede er der. Andre definisjoner på en nasjon er gjerne en av to: To men­ nesker er av samme nasjon om de deler samme kultur eller har felles historie. Eller: To mennesker er av samme nasjon om de anerkjenner at de tilhører den samme nasjonen. Men felles for disse oppfatningene om nasjonen er at de forutsetter at nasjon­ en konstrueres. I og med at nasjonen er kultur, og at den der­ for ikke er naturlig, må den konstrueres. På et visst tidspunkt må enhver nasjon skapes, og en vanlig måte å gjøre det på er å lage et fellesskap. Fellesskapet kan skapes på grunnlag av felles kultur og utvalgte symboler på at de har noe felles. I Skottland er kilten et slikt symbol, i Norge bunaden eller vikingtiden. Alle nasjoner har symboler som dette, og de fungerer som et slags lim som holder folket sammen. Ordene kultur og etnisk gruppe må også defineres. Kultur er kanskje det ordet i språket med flest betydningen Det er kanskje enklest å se det som motsetningen til natur. Kultur er da det vi mennesker frambringer av språk, teknologi, kunst, politikk osv. Det er her viktig å være oppmerksom på at alle levende kulturer er i kontinuerlig forandring. Språket endrer seg, og

135

Nasjonalismen

teknologien, kunsten og politikken gjør det samme. Men hva er en etnisk gruppe? Etnisitet er en slags arvtaker etter begrepet rase, som nazistene misbrukte så ettertrykkelig. En etnisk gruppe er likevel ikke det samme som det gamle begrepet rase. Det er nemlig ikke bestemt ut fra biologi, arv eller slektskap. En kan bli medlem av en etnisk gruppe. Raser er utelukkende natur, mens en etnisk gruppe også inkluderer kultu­ relle kjennetegn. Samene er en etnisk gruppe, australske aboriginer er det også. Men også andre grupper som bosniere, kroater eller serbere blir betraktet som etniske grupper. Kanskje er også nordmenn eller skandinaver en etnisk gruppe siden vi har felles kultur og historie.

Nasjonalisme - stat og nasjon er ett Nasjonen er et honnørord. Vi snakker om nasjonalstolthet, nasjonalbevissthet og nasjonal frigjøring, mens nasjonalist er et negativt ladet ord i dagligspråket. Men hva er nasjonalisme? Nasjonalismen er kalt den minst teoretisk avanserte ideologi­ en, og det er derfor vanskelig å framstille den klart og tydelig. I sin enkleste form er nasjonalismen en ideologi som hevder at statens og nasjonens grenser bør falle sammen. Det kombinerer en med en overbevisning om at menneskeheten er delt opp i nasjoner som har rett til å styre seg selv. Det betyr altså at det bør være en stat for hver nasjon, ifølge nasjonalistene. Det finnes mange varianter av nasjonalismen, men grovt for­ enklet kan vi dele nasjonalismen i to: demos-nasjonalisme og emos-nasjonalisme. Den første varianten, demos, bygger på idealene fra den franske revolusjonen, likhet mellom borgerne, folkesuverenitet, den frivillig valgte samfunnspakten og juridisk beskyttelse av individet. Etnos har derimot røtter i den epoken vi kaller romantikken. Her har idealet mer til felles med stammebevisstheten. Kulturfellesskapet blir vektlagt, og det blir opprettet en front mot «de andre» (andre nasjoner, andre folke­ grupper osv.). Disse to formene for nasjonalisme bør vi betrakte som en skala, der etnos og demos utgjør ytterpunktene. De fleste for­ mer for nasjonalisme ligger et eller annet sted mellom de to. Vi kan også si det på en annen måte: De færreste former for nasjo­ nalisme passer helt inn i denne beskrivelsen, de ligner mer eller mindre. 136

Nasjonalismen

I noen tilfeller er det flere nasjoner innenfor en stat, for eksempel i Storbritannia (Wales, Skottland. Nord-Irland). Bare ca. 10 % av alle statene som er med i FN, er befolket av ett folk eller er en nasjon. Nesten alle stater har derfor et oppsplittingspotensial. En slik oppsplitting kaller vi balkanisering, etter for­ holdene på Balkanhalvøya, der mange folkegrupper har eksistert side om side i en stat. I vårt århundre har antallet stater vokst eksplosivt. Omkring 1900 fantes det rundt 25 suverene stater i verden, i 1945 var det omkring 50, og i dag er det 200. Kan vi noen gang nå nasjonalistenes mål om at enhver nasjon skal få sin egen stat? Neppe, ingen folk har sitt territorium alene. Det vil alltid finnes minoritetsgrupper som kan hevde sin uavhengig­ het og erklære seg selvstendige. Det er viktig å huske at en oppsplitting i nasjonalismens navn ikke bare er et østeuropeisk fenomen. Også i vestlige land, som Belgia, Canada og Italia, er det separatistbevegelser som ønsker selvstendige stater. I ethvert land finnes det minoritetsgrupper som kan hevde selvstendighet. Men hva skal vi så gjøre med minoritetsgruppene? Integrere dem, sende dem ut av landet, utrydde dem eller la dem leve sitt eget liv innenfor nasjonens grenser? Eller hvorfor ikke la dem få selvstendighet? Problemet med den siste løsningen er at historien har vist at nasjonal fri­ gjøring som regel får blodige konsekvenser. Den fører ofte til borgerkrig og etnisk rensing. Det som gjerne blir regnet som det mest betydningsfulle kjennetegnet på en nasjon, er felles kultur. Og ofte blir kultur identifisert med språk og etnisitet. Der de snakker norsk, er den norske nasjonen; der de snakker svensk, er den svenske nasjonen, osv. Men det er også unntak fra dette: Sveits er for eksempel en flerspråklig stat. I andre nasjoner er dialektene så varierte at en som snakker den ene dialekten, ikke forstår en som snakker den andre. Nasjonalismen er knyttet til et annet, men beslektet problem: Antall språk i verden er i dag ca. 8000. mens det er rundt 200 stater. Det sier seg selv at dette er kimen til ganske mange potensielle uroligheter. Kan vi tenke oss en verden med 8000 nasjonalstater? Finnes det noen grenser overhodet for hvor mange stater jordkloden kan romme? Den irske forfatteren James Joyce ironiserte over balkaniseringen og lot en av roman­ figurene sine proklamere seg som en egen nasjon. 137

Nasjonalismen

De historiske røttene til nasjonalismen Nasjonalismen er et moderne fenomen, men den har røtter langt tilbake i historien. Stammebevissthet, gruppefellesskap og andre former for solidaritet mellom mennesker har eksistert like lenge som det har levd mennesker. Jødene er for eksempel iføl­ ge Bibelen det utvalgte folket. Det er ikke et folk som alle andre, det har blitt til gjennom en pakt mellom Gud og Abraham, jøde­ nes mytiske stamfar. «Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og dine ætlinger etter deg» (1.Mos. 17.7). Men dette er ikke det samme som nasjonalisme. Denne pakten er ikke ekskluderende. Alle mennesker har tilgang til frelse, også de som ikke er av Abrahams ætt. En kan bli jøde, selv om en ikke er født av jødiske foreldre. Til tross for at nasjon og nasjonalisme opprinnelig er latinske ord, var nasjonalismen helt ukjent for romerne. Alle kunne i prinsippet bli romer, uavhengig av etnisk opphav. Romer var en juridisk term, det var noe en kunne bli. Den romerske imperialis­ men var ikke fundert på en idé om at den romerske nasjonen skulle vokse seg sterkere. Den var utelukkende maktpolitisk begrunnet. Det var det romerske imperiet som skulle vokse og bli en sikrere kilde til velstand for keiseren og hans medromere. På et tidspunkt i Romerrikets utvikling fikk faktisk alle romersk borgerskap. Tidlig i moderniteten, omkring år 1500, begynte den kanskje viktigste forutsetningen for nasjonalismen å gjøre seg gjelden­ de, nemlig utviklingen av nasjonale språk. Språket er avgjøren­ de for bevisstheten om å være norsk, svensk, tysk eller fransk. Vi blir unektelig overrasket om vi treffer en nordmann som ikke snakker norsk, eller en franskmann som ikke snakker fransk. Men nasjonalspråkene har ikke alltid eksistert. Et eksempel er engelsk som først i 1362 erstattet fransk som statsspråk i England. På dette tidspunktet var det språklige mangfoldet på De britiske øyene like stort som i resten av Europa. Standardiseringen av de fleste store nasjonalspråkene i Europa skjedde i forbindelse med to begivenheter som er nær knyttet til hverandre: reformasjonen og oppfinnelsen av bok­ trykkerkunsten.

138

Nasjonalismen

«For mange bøker er et stort onde.» Det sa Martin Luther, men selv ville han neppe oppnådd alt det han gjorde uten bøker i et stort antall.

Reformasjon og statsspråkenes utvikling Martin Luthers (1483-1546) protest mot pavekirken var sam­ mensatt, men en av de tingene han reagerte sterkest mot, var rollen kirkespråket latin spilte. Problemet slik han så det, var at bare kirkens menn behersket latin, og at Bibelen bare fantes i latinske oversettelser. Bruken av latin hadde blant annet den virkningen at det gav kirken kontroll over tolkningene av Bibelen. Luther ønsket et personlig forhold mellom Gud og mennes­ ket. Av den grunn ville han at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Sola scriptura (bare skriften - Bibelen) skulle være fundamentet for den kristne læren. Det var Guds medde­ lelse til menneskene som stod i den åpenbarte skriften, Bibelen. Manglet menneskene muligheten til å lese Bibelen, hadde de heller ikke muligheten til å være ekte kristne. Bibelen var tross alt Guds meddelelse til menneskene, og da burde vanlige men­ nesker kunne lese det Gud hadde sagt. Luther satte seg fore å oversette Det nye testamente til tysk, slik at vanlige kristne skulle kunne lese og forstå den hellige teksten. Reformasjonen skjedde rett etter at Gutenberg oppfant bok­ trykkerkunsten i 1447. Til forskjell fra andre kritikere av pave­ kirken hadde Luther derfor et overlegent nytt kommunikasjonsmedium som var egnet til å spre budskapet: Så mye som en tre­ del av alle bøker som kom ut på tysk mellom 1518 og 1525, var skrevet av Luther. Og snart ble mengder med andre bøker trykt. I løpet av de 40 årene etter Gutenbergs første opptrykk av Bibelen ble det gitt ut over 20 millioner bøker i Europa. Mellom 1500 og 1600 ble det trykt over 150 millioner bøker. Vi må understreke at språkene de tidligste bøkene utkom på, var statsspråk, ikke nasjonalspråk. Det var med andre ord et språk som ble benyttet av statens administrasjon. Som regel behersket store deler av befolkningen ikke dette språket. Nasjonalspråkene har derfor med en viss rett blitt kalt en dialekt med en hær i ryggen. Utviklingen av statsspråk var med å skape de første statene i Europa som ikke var dynastier eller bystater: England og Nederland. Før boktrykkerkunstens tid fantes det talløse tale­ språk i Europa, men i den kapitalistiske utviklingen ble det vik­ tig å lage enhetlige markeder av en viss størrelse. Staten hadde klare fordeler av at det fantes et felles språk som alle forstod. 139

Nasjonalismen

Etter hvert som kapitalismen ble utbredt, fikk de fleste europeis­ ke språkene sin moderne form. Før 1700 hadde de fleste store europeiske språkene blitt til det de er i dag. Den franske revolusjonen og demos-nasjonalismen Den franske revolusjonen hadde avgjørende betydning for nasjonalismen. Langt på vei er nasjonalismen et produkt av den franske revolusjonen. Forutsetningene var den suverene staten med den eneveldige kongen. Disse spilte en viktig rolle som forløpere for den moderne nasjonalstaten og nasjonalismen. Den eneveldige kongen hentet legitimiteten sin fra Gud, ikke fra befolkningen. Stater ble definert ut fra sitt sentrum, som var kongen. Store deler av befolkningen aksepterte uten videre kon­ gens posisjon: På slutten av 1600-tallet ble for eksempel syke forsøkt helbredet ved hjelp av kongelig håndspåleggelse. Det nye som ble introdusert med revolusjonen, var forsøket på å knytte legitimiteten til «folket». Kongen hadde bare rett til å regjere dersom folket samtykket. Den viktigste franske nasjonalismeteoretikeren var Abbé Siéyés (1748-1836), som var innvalgt i tredjestanden i 1789. I forbindelse med de franske kriseårene før revolusjonen i 1789 ønsket kongen å øke skattene for befolkningen (adelen og kir­ ken betalte ikke skatt). For å få til det måtte kongen innkalle til stenderforsamling for første gang siden 1614. Det var tre stender: adelen, kirken og det som ble kalt tredjestanden, som bestod av resten av den mannlige befolkningen. Hver stand had­ de én stemme, slik at det ganske sikkert ville bli to tredels fler­ tall for økte skatter. Siéyés tilhørte tredjestanden og reagerte mot dette. Han viste til at tredjestanden utgjorde 96 % av befolkningen, og mente det var urettferdig at den bare hadde en stemme. Han skrev et kampskrift som het Hva er tredjestanden?, og svaret han gav, var Alt!. Det var langt mer rimelig at hver enkelt person fikk én stemme, mente han. Kongen forstod hvor det ville bære om det­ te kravet ble innfridd, og nektet. Men det kongen ikke hadde regnet med, var at tredjestanden var klar for revolusjon. Tredjestanden erklærte seg som Frankrikes nasjonalforsam­ ling. og til slutt måtte kongen akseptere legitimiteten til den nye nasjonalforsamlingen. Siéyés skrev: Nasjonen er foran alt annet. Dens vilje er alltid lov: Faktisk er den loven selv.

140

Nasjonalismen

Inspirert av Rousseaus idé om allmennviljen kom han fram til at tredje standens vilje var Frankrikes vilje. Dette gjenspeilte seg senere i den franske menneskerettighetserklæringen fra 1789: Nasjonen er all suverenitets essensielle kilde. Ei heller kan et individ eller noen gruppe menn gis noen suverenitet som ikke uttrykkelig er hentet derfra. Nasjonen blir her framstilt som en enkeltperson, med en enkelt vilje og et felles mål. Skulle noen være uenige, ble det regnet som et forræderi mot nasjonen. Målet var å la denne nye oppfatningen av nasjon overta etter det middelalderske føydal­ systemet, som de mente den eneveldige kongen var en rest av. Disse begivenhetene må vi forstå blant annet som et forsøk på å omkaste det gamle statssystemet der den eneveldige kongen var absolutt suveren. I det gamle systemet var innbyggerne i staten ikke borgere, de var undersåtter. Kongen kunne gjøre som han ønsket innen­ for statens grenser, hans vilje var lov. Hver enkelt undersått manglet rettigheter i moderne forstand, for disse rettighetene er jo nettopp et produkt av revolusjonstiden. For med den franske revolusjonen ble den kongelige suvereniteten overført til folket: Kongens suverenitet ble til folkesuverenitet. Om folket skulle være ett, måtte det ensrettes kulturelt og språklig. Frankrike var nemlig ingen nasjon i moderne betyd­ ning i 1789. Nasjonen Frankrike måtte skapes, blant annet måtte den ha et språk som var felles for alle innbyggerne. Det hadde den nemlig ikke: I 1789 snakket bare 50 % av alle franskmenn fransk, og bare 12-13 % brukte det «korrekt». Det nye nasjonal­ språket ble tvunget på alle dem som ikke talte det, og minori­ tetsspråkene ble undertrykt. Men dette var en treg prosess, så i 1883 snakket fortsatt en firedel av Frankrikes befolkning ikke fransk. Denne fasen i utviklingen av den franske nasjon blir gjeme kalt nasjonsbyggingen. En slik nasjonsbygging forekommer i enhver nasjonalstat og spiller en viktig rolle når folket skal bli ett. En må skape tetforestiltefellesskapet en nasjon utgjør. Folket blir gjort enhetlig, siden nasjonalstaten er fundert i ideen om at folket er en mengde forskjellige mennesker som har samme interesser. Den situasjonen Frankrike var i. har blitt beskrevet som et paradoks. Det var nasjonen, det vil her si «folket», som skulle bestemme over staten. Men forutsetningene for dette «fri­

141

Nasjonalismen

villige» fellesskapet måtte etableres med makt. Fransk nasjona­ lisme var altså basert på at staten hadde behov for en enhetlig befolkning. Men kan statens behov rangeres som viktigere enn de behovene og ønskene hvert enkelt individ har?

Den tyske romantikken - det unike må dyrkes! Hva innebærer romantikken? Dagligtalens begrep romantikk er faktisk ikke noe dårlig utgangspunkt for å forstå den idéhistoris­ ke epoken romantikken. En romantisk person tror ofte på kjær­ ligheten, er sentimental og følelsesladet. Goethes oversentimentale roman om Den unge Werthers lidelser er et godt eksempel på en typisk romantisk bok. Hovedpersonen, den unge Werther, fikk ikke kvinnen han elsket, og tok av den grunn sitt liv. Etter at boken hadde kommet ut, fulgte det en selvmordsbølge, og romanen ble forbudt i Danmark-Norge. Vi kan se på romantikken som en reaksjon på opplysningsti­ den og moderniteten. Romantikerne var kritiske til det de opp­ fattet som en overdreven tiltro til fornuften i opplysningstiden. I stedet trodde de at følelser var en vei til dypere innsikt i virke­ ligheten, en innsikt som fornuft og vitenskap ikke kunne nå. Den vitenskapelige fornuften som dominerte moderniteten og opplysningstiden, hadde ført til en stadig større oppsplitting av samfunnet. Livet i byene hadde gjort menneskene fremmede for hverandre, og de oppfattet de store byene som et av de typiske trekkene ved moderniteten. En dyrking av fortiden ble derfor utbredt blant romantikerne. De beundret gjerne middelalderen, den gang alt var enhetlig og harmonisk. Dagens historikere er ikke enige i denne karakteris­ tikken av middelalderen, men romantikerne skapte et ideal av det de ønsket middelalderen skulle være. Motsetninger skulle forsones, og de mente at følelsene kunne skape den enheten som hadde blitt ødelagt i opplysningstiden. I opplysningsmennenes begeistring for den nye vitenskapen, særlig Newtons ideer, ble det allmennes betydning understreket. Det allmenne, det regelmessige, det som er likt overalt, kom til uttrykk i de naturlovene som Newton og de andre vitenskaps­ mennene hadde avdekket. Romantikerne reagerte på dette og insisterte på det unike i enhver sammenheng. Det vil alltid fin­ nes uregelmessigheter, avvik og forskjeller i sosiale og kulturelle sammenhenger. Dette gjelder også nasjonene: Deres historie,

142

Nasjonalismen

språk og kultur er unike for hver enkelt nasjon. Romantikken inspirerte derfor til forskning på historien til de ulike nasjonene, på folklore, skikker, eventyr, folkemusikk og andre kulturyt­ ringer.

Caspar David Friedrich

malte dette typisk romantiske bildet som er kalt Rugens hvite klipper. Mennesket står

i et nært forhold til naturen ifølge

romantikkens kunstnere og tenkere. Friedrich sa: «Lukk ditt øye slik at du først kan se bildet med ditt åndelige øye. Bring så det lys du har sett der i mørket, slik at det kan reflekteres mot andre fra innsiden og ut.»

Herder og Fichte - tidlig etaos-nasjonalisme Tyskland er spesielt interessant i forbindelse med framveksten av nasjonalismen, for der utviklet det politiske livet seg annerle­ des enn i mange andre land. Det var i Tyskland emos-nasjonalismen ble til tidlig i 1800-årene. Den gangen bestod det som i dag er Tyskland, av rundt 300 småstater. Med andre ord var Tyskland verken en stat eller noen enhetlig nasjon. Grunnen til at tyskernes nasjonalisme ble vekket, var Napoleonskrigene. Napoleon ble fransk keiser i 1804, med store ambisjoner om å skape et imperium. Han førte derfor en aggressiv krigspoli­ tikk, og han erobret blant annet de fleste tyske statene i 1805. Mange intellektuelle tyskere reagerte kraftig på den franske okkupasjonen. Flere og flere forstod at de tyske statene bare kunne føle seg trygge mot lignende okkupasjoner dersom de slo seg sammen til én sterk stat. En sentral skikkelse i den tyske nasjonalismen var Johann Gottfried Herder (1744-1803). Han var den første som brukte ordet nasjonalisme. Gud hadde inndelt menneskene i forskjelli­ ge nasjoner, mente han. Hvert folk kunne gjennom sitt egenarte­ de språk gi et unikt bidrag til sivilisasjonen. Hvert folk var utstyrt med en sjel, en folkesjel, som han kalte det. Men hva gjorde et folk til et folk? Det var språket. De som snakket det samme språket, tilhørte det samme folket. De universelle ideene de hadde dyrket i opplysningstiden, kunne ikke Herder godta. Det som utmerket de forskjellige språkene og folkesjelene, var nettopp at de var ulike fra folk til folk. De var forskjellige, og dermed kunne de heller ikke være allmenne eller universelle. Herder var likevel en talsmann for det han kalte menneskelig­ het (tysk: Humanitdf). Alle mennesker hadde de samme forut­ setningene: Menneskelighet kommer ikke av seg selv, den er ikke ferdigskapt, men det er mulig å virkeliggjøre den. Og dette er like sant om en kannibal fra New Zealand som det er om Newton, for alle er skapninger av samme art, hevdet Herder. Forutsetningen for å utvikle sann menneskelighet lå i språket. Mennesker laget språket, men ble også skapt innenfor språ­ 143

Nasjonalismen

ket. Alt det som kjennetegnet mennesket, ytret seg i språket, sa Herder. For å lære den tyske folkesjelen, eller nasjonalkarakteren, å kjenne samlet han inn eksempler på bøndenes kultur. Innsamling av folkeeventyr og folkesanger var en av Herders favorittsysler, som det ble det for Asbjørnsen og Moe i Norge. I folkediktningen kom den unike «folkesjelen» i en nasjon til uttrykk. Herder la vekt på at nasjonen var et mål i seg selv, for det var her det unike, det egentlig tyske, hadde sitt opphav. Men hvor­ dan kunne nasjonen være et mål i seg selv? Den var en organis­ me, et slags levende vesen. Organismen nasjonen ble derfor vik­ tigere enn rettighetene til hvert enkelt individ. Her ser vi tydelig en av de største forskjellene på den romantiske Herder og for eksempel en opplysningsfilosof som Locke. Det var rett nok ikke Herders oppfatning at noen nasjon var bedre enn andre, men tenkningen hans på dette punktet ble misbrukt. Nettopp her finner vi den viktigste forbindelsen mellom tysk romantikk og nazismen. Fichte - tyskere er andre folk overlegne Johann Gottlieb Fichte (1762-1814) var i motsetning til Herder engasjert i praktiske politiske spørsmål. Men han førte mange av Herders ideer over i politikken. Fichte og Herder var i mot­ setning til opplysningstenkerne opptatt av alt det som binder folket sammen. I en politisk pamflett, Tale til det tyske folk, skrev Herder at det tyske folk måtte bli enig og bekjempe de okkuperende franskmennene. Som Herder mente Fichte at det var språket som bandt tyskerne sammen til en nasjon. Og det tyske språket, det germanske språket, var ekte og rent, i motset­ ning til for eksempel det franske språket, som var oppblandet med latin. Land med oppblandet språk ble degenerert og moralsk svekket: Tyskeren, om han bruker alle sine fordeler, vil alltid være utlendingen overlegen og forstå ham fullt og helt, til og med bedre enn utlendingen forstår seg selv. De som snakket blandingsspråk, ble avskåret fra sin egen natur, men dette gjaldt ikke tyskeren. Tyskerne og alle andre grupper som snakket et opprinnelig språk, måtte danne en nasjon. Fichte la til at når territoriet til et naturlig folk ble for lite eller det ønsket et gunstigere landområ­ de, kunne det forstørre det (sitt territorium) ved å erobre nabo­

144

Nasjonalismen

land for å sikre mer rom og drive ut de tidligere innbyggerne. Fichtes tanker ble med dette en forløper for Hitlers tanke om tysk Lebensraum (livsrom) og læren om overlegenheten til «den ariske rasen». Fichte var overbevist om at tyskerne skulle redde verdenskulturen fra undergangen, og la med det sprengstoff inn i nasjonalismen.

Nasjonalismen fra 1800 til 1919 Det var først på 1800-tallet nasjonalismen ble en betydelig poli­ tisk kraft. De gamle dynastiske rikene Østerrike-Ungarn, det ottomanske riket og etter hvert også Russland begynte så smått å løse seg opp. Vi kan illustrere mulighetene for oppsplittingen av disse rikene ved å se på tittelen til den østerrisk-ungarske keiseren: keiser av Østerrike; konge av Ungarn, av Bohmen, av Dalmatia, Kroatia, Slavonia, Galicja, Lodomeria og Illyria; konge av Jerusalem osv; erkehertug av Østerrike; storhertug av Toscana og Krakow, hertug av Lothringen, av Salzburg osv. I mange av disse områdene vokste det fram sterke nasjonalistiske bevegelser. Nasjonalismen er en lite klar og tydelig ideologi, blant annet derfor ble den en suksess. I kampen et undertrykt folk fører for selvstyre, kan den fungere som en samlende politisk kraft, men den kan også bli et arsenal av motiver for å legge andre småsta­ ter under en og samme nasjon. Fordi de store kongehusene mis­ tet mye makt i 1800-årene, ble nasjonalismen på denne tiden primært knyttet til «frigjøringsbevegelser». Det er derfor ingen tilfeldighet at Mazzini, Herder og Fichte kom fra Italia og Tyskland, som den gangen var to lappetepper av noen land. 1800-tallets nasjonalisme blir gjerne kalt risorgimento-nasjonalisme. Risorgimento er et italiensk ord som betyr oppvakning. Det som skulle vekkes, var nasjonens historie med myter, legen­ der og folkekultur. En skulle også vekke den sovende nasjonen, frigjøre og samle den. Denne formen for nasjonalisme er basert på de liberale verdiene med røtter i opplysningstiden, altså er den en form for demos-nasjonalisme. En slik liberal nasjonalis­ me bredte seg til de fleste europeiske statene, og størst betydning fikk den i det som i dag er Italia. I 1861 ble de italienske nasjo­ nalistenes kamp kronet med hell, og nasjonen fikk de grensene den har i dag. Ti år senere ble de tyske småstatene samlet til ett rike.

145

Nasjonalismen

Mazzini og Italias samling Italieneren Giuseppe Mazzini (1805-72) personifiserte en fusjon av opplysningsideer og romantisk tankegods. Han mente det samlede Italia hadde en stor framtid. Italia skulle lede men­ neskeheten inn i en ny æra av fred og harmoni. Selv om Mazzini var større som folkehelt og revolusjonær enn han var som ten­ ker, har han hatt stor innflytelse. Organisasjonen hans, som ble kalt Unge Italia, fikk avløpere i Irland (Unge Irland) og Tyrkia (Unge tyrkere). Han understreket at nasjonalismen var en fedre­ landets religion og ikke en ideologi eller filosofi. Av den grunn appellerte han heller til samvittigheten enn til fornuften. Dette kjennetegner nasjonalismen generelt: Den appellerer til følel­ sene. Stort sett skrev Mazzini bare småskrifter, og det best kjente av dem er Menneskets plikter. Poenget i denne boken var at det i tradisjonen fra den franske revolusjonen hadde vært mye snakk om menneskets rettigheter, men lite snakk om menneskets plik­ ter. Først når alle gjorde sin plikt, kunne en komme i en situa­ sjon der rettighetene kunne tre i kraft. Det fantes tre slike plik­ ter, mente Mazzini: plikten overfor menneskeheten, plikten overfor landet og plikten overfor familien. Generelt var den plikten en hadde overfor menneskeheten, den viktigste. Men Italias situasjon var så spesiell at plikten overfor landet måtte komme først. Der det ikke er et land, er det ikke noe felles romfor enighet som dere kan appellere til; egen­ interessens egoisme råder alene. Ifølge Mazzini hadde Gud delt menneskeheten opp i forskjellige grupper på jordas overflate og sådde dermed nasjonenes frø. Dårlige regjeringer har ødelagt Guds skapelse. Det europeiske kontinentet var fra naturen av delt opp i maksimum 11 nasjoner, påstod Mazzini. Også Italia måtte gjennom en fase av nasjonsbygging. Ikke bare var staten Italia ikke-eksisterende, men den språklige enhe­ ten fantes heller ikke. Da de italienske småstatene ble samlet til ett rike, snakket bare 2,5 % av italienerne italiensk til hverdags. Og det at Italia tidligere var en rekke småstater, har ført til at det finnes separatistiske bevegelser i landet den dag i dag. Disse nye italienske nasjonalistiske gruppene har like legitime krav som Mazzinis krav. Dette tvinger fram et spørsmål: Kan nasjona­ lismen noen gang danne basis for en fredelig verdensordning med stabile stater? 146

I Italia har det dukket opp et parti som arbeider for et «fritt og uavhengig» NordItalia, kalt Padania. I 1996 ble denne republikken erklært selvstendig av Umberto Bossi. En av hans inspirasjonskilder skal være filmen Bravehart med Mel Gibson.

Nasjonalismen

En nasjon bør ha selvbestemmelse Den første verdenskrigen ble et dramatisk skille i verdenshisto­ rien. Med denne krigen ble europakartet i grove trekk til det det er i dag. De som la premissene for fredsavtalen, var seierherrene, Storbritannia og USA. Den amerikanske president Woodrow Wilson utarbeidet et program for freden og det nye Europa etter krigen. I januar 1918 satte han fram de såkalte 14 punktene for fred i Europa, og dette programmet ble et slags høydepunkt for den liberale nasjonalismen. I de 14 punktene ble det understreket at nasjonalstaten har absolutt suverenitet. Men i dem ligger det også et ønske om å begrense suverenitetens rekkevidde ved å fokusere på de poli­ tiske, økonomiske og religiøse frihetene individet har innenfor hver enkelt nasjonalstat. Dette kan vi kalle demos-nasjonalisme, og den er knyttet til demokratiet gjennom tanken om selvbe­ stemmelse. Men samtidig er denne doktrinen problematisk: Om folket skal bestemme over sin nasjon, hvem skal da bestemme hvem som er folket? Det er ikke umiddelbart innlysende. I NordIrland er flertallet protestanter og unionister, men i Irland som helhet utgjør de et mindretall. Hvem er det irske folket? Er det protestantene eller katolikkene? I de fleste stater dukker dette pro­ blemet opp i en eller annen form, og det inviterer aldri til enkle svar. Amerikanernes erklærte mål med krigen var å dele opp Europa etter nasjonalstatsprinsippet. Men det var vanskelig å gjennom­ føre dette i praksis, fordi samtlige stater i det habsburgske riket bestod av flere folkeslag. Wilson var klar over det, men han hadde flere motiver enn dem han uttrykte i klartekst. Et av de viktigste motivene for vestmaktene for å få til nasjonalstater var å mot­ arbeide det habsburgske keiserriket. Gevinsten dette førte med seg, var at en av USAs mektige fiender ble eliminert. Det ser vi tydelig ved det at de allierte landene ikke ble tvunget til å dele seg opp etter selvbestemmelsesprinsippet, for eksempel England. Wilson var oppmerksom på problemet med balkanisering, men han ble overrasket over hvor mange som ønsket selvbe­ stemmelse. Han trodde, som Mazzini, at det bare var ønske om et begrenset antall nasjonalstater i Europa. Men Europa var en kruttønne i mellomkrigstiden, med en mengde problemer som doktrinen om selvbestemmelse ikke kunne løse. Det viktigste konfliktpotensialet utgjorde fascismen.

147

Nasjonalismen

Europakartet fra 1871,1914, 1919, 1945

og i dag. Nasjonalismen har satt tydelige spor og endret verden kanskje mer radikalt enn noen annen isme.

148

N ASJONALISMEN

Nasjonalsosialismen og fascismen Som et resultat av Versaillestraktaten i 1919 ble flere nye stater opprettet etter at Østerrike-Ungarn, Russland og Tyrkia ble oppsplittet. Nye stater ble til: Tsjekkoslovakia, Finland, Estland, Litauen, Østerrike, Ungarn, Jugoslavia og Albania. Krigen inne­ bar en seier for den parlamentariske styreformen, som var seier­ herrenes styreform. Tyskland fikk et demokratisk styre for før­ ste gang, som ble kalt Weimarrepublikken. Men Tyskland hadde mistet flere landområder etter Versaillesfreden, blant annet tysktalende områder ved grensen til Polen. Danzig ble en fristat, og Versaillestraktaten tillot ikke Tyskland å forene seg med Østerrike. Men det verste slaget for den tyske nasjonalfølelsen var kanskje at det i Versaillesfreden ble slått fast at tyskerne og trippelalliansen hadde hele ansvaret for krigen. Samtidig var det økonomiske nedgangstider, og særlig Tyskland var rammet av hyperinflasjon og arbeidsledighet. Samme året som Versaillestraktaten ble undertegnet (1919), ble det fascistiske partiet dannet i Italia, og i Tyskland ble det nasjo­ nalsosialistiske partiet stiftet i 1920. I den unge tyske staten utviklet det seg en aggressiv, fremmedfiendtlig høyrenasjonalisme. Kort sagt ble nasjonalismen i Tyskland fascistisk, og den tyske utgaven av fascismen ble til det som er kjent som nazisme, eller nasjonalsosialisme. 1930-årene var fascismens store epoke. Det kan vi illustrere med veksten til det nasjonalsosialistiske partiet i Tyskland: i 1923 hadde det ca. 20 000 medlemmer, ti år senere hadde de 900 000 medlemmer. Fascistiske regimer kom til makten i fem land før krigen: Tyskland, Italia, Spania, Portugal og Østerrike. Også i Norge fantes det et fascistisk parti. Quislings Nasjonal Samling. Før den tyske okkupasjonen av Norge utgjorde partiet en ubetydelig minoritet, og det fikk aldri mer enn et par prosent av stemmene i noe valg. Men selv om fascismen ikke ble noen massebevegelse i Norge, var fascistisk nasjonalisme en trussel mot en varig fred i Europa. Hitler presenterte seg som den som kunne løse problemene i den tyske nasjonen, og NSDAP fikk en tredel av stemmene ved valget i 1932. Året etter ble Hitler utnevnt til tysk rikskansler.

149

Nasjonalismen

Menneskene på bildet er «ekte ariere» bosatt i Paraguay. Den tyske filosofen Friedrich

Fascistisk nasjonalisme Fascismens mest typiske trekk er forherligelsen av nasjonen. Uten den kan fascismen ikke forstås. Fascistene mente at de gamle dynastiske statene som Østerrike-Ungarn var «unaturli­ ge» i motsetning til de «ekte og naturlige» nasjonene som Italia og Tyskland. En ekte nasjon var et fellesskap som naturen had­ de bestemt, et levende vesen eller en organisme. Mussolini beskrev det slik: Den italienske nasjonen er en organisme som har mål, liv og handlinger som er overordnede hos de grupper som utgjør nasjonen. Innenfor den tyske fascismen fikk det tyske folket en viktig rolle. Grunnen til det var at det fantes representanter for det tys­ ke folket utenfor Tyskland og ikke-tyskere innenfor riket, blant annet jøder. «Folket» skulle samles under ett flagg og innlem­ mes i Det tredje riket. Allerede i 1921 ble det holdt folkeav­ stemning i Salzburg og Tyrol der avstemningen gjaldt om de skulle innlemmes i Tyskland. Hele 98 % stemte for. Da Hitler i 1938 erklærte Anschluss («sammenslåing» av Tyskland og Østerrike), kunne han gjøre det i tråd med Wilsons selvbestemmelsesprinsipp. Nasjonen hadde bestemt at den skulle tilhøre den tyske staten. Nazistene fjernet den individuelle selvbestemmelse til fordel for en nasjonal selvbestemmelse. Disse formene for selvbestem­ melse stemmer slett ikke alltid overens, og det skaper et pro­ blem også for den liberale nasjonalismen: Selvbestemmelse er formelt like overensstemmende med fascisme som med liberalt demokrati. For Hitler var «frihet» det samme som nasjonens fri­

150

Nietzsches søster, Elizabeth Forster Nietzsche, grunnla nemlig en egen stat av bare tyske «ariere» i Paraguay i 1886. Den ble kalt «Nueva Germania». De har klart å bevare sin rase ren, med et sørgelig resultat som bærer tydelige tegn på innavl. Men Friedrich Nietzsche hadde ingenting med dette å gjøre. Han ble mistolket og utnyttet av nazistene, delvis på grunn av søsterens antisemittiske holdninger. Hun var en begeistret tilhenger av Hitler.

Nasjonalismen

het, ikke individets. Like fullt kunne han gjøre prinsippet om selvbestemmelse til en del av sin doktrine. Nasjonalsosialisten Hitler var rasist, og det var ikke tilfeldig. Begrepet «rase» har en komplisert forbindelse med nasjonal­ ismen. Ikke sjelden sklir nasjonalismen over i rasisme eller tan­ ken om at den etniske gruppen en selv tilhører, er andre grupper overlegen. Vi hører ofte nasjonalister si at nasjonen har sine røtter i naturen. Naturen har bestemt at nasjonen, det norske folket eller nordmennene, hører til i Norge. Veien til slagord som Norge for nordmenn blir derfor ikke lang. Men da er det fristen­ de å spørre: Hvem er nordmenn? Hvor lenge må en ha bodd i landet for å være norsk? Hvor godt må en kjenne norsk kultur eller kunne snakke språket? SPØRSMÅL 1 Hva er forskjellen mellom stat og nasjon? 2 Hva skiller etnos-nasjonalisme fra demos-nasjonalisme? 3 Hva er «balkanisering»? 4 Når utviklet nasjonalspråkene seg? 5 I forbindelse med den franske revolu­ sjon var det folket som gav myndig­ hetene rett til å styre (makten fikk sin legitimitet av folket). Hva menes med dette?

6 Hva kjennetegnet romantikken? 7 Hva var ifølge Herder nasjonens fun­ dament? 8 Hvilke grunner kan Mazzini ha hatt for å kalle nasjonalismen en slags religion? 9 Hva var hovedpoenget i Wilsons pro­ gram for fred i Europa? 10 Nevn noen mulige årsaker til at nasjonalismen i Tyskland ble spesielt aggressiv.

FORDYPNINGSSPØRSMÅL

påstand om at det finnes naturlige nasjoner? 1 Vil du kalle nynazisters nasjonalisme etnos-nasjonalisme eller demos-nasjo­ 4 Hvilken betydning hadde språket i for­ bindelse med Tysklands samling? nalisme? 5 Finnes det noen likhetstrekk mellom 2 Forsøk å peke på noen grunner til at Fichtes nasjonalisme og språk blir regnet som viktig i mange nasjonalsosialistenes nasjonalisme? nasjonalistiske bevegelser. 3 Nasjonalspråkene er konstruerte. Hvordan 6 Vil du si at nazismen var en romantisk bevegelse på noen måte? kan dette brukes mot nasjonal ismens

151

KAPITTEL 8

Nasjonalismen i DAGENS SAMFUNN

å ideologier har hatt større betydning enn nasjonalismen i vårt århundre. Stadig nye frigjøringskamper i nasjonalismens navn blir utkjempet omkring i verden. Nasjonalismen ser ut til å være en endeløs kilde til nye konflikter. Men er nasjonalismen bare negativ, eller har den også sine positive sider? Tallrike folk har appellert til nasjonalismen når de har kjempet mot undertrykkende regimer. Ofte kan faktisk nasjonalismen være et redskap i kampen for demokratiet. Men like ofte kan vi spørre: Er nasjonalisters krav om at stat og nasjon må være ett, et legitimt krav?

F

Sovjetunionen og Øst-Europa Problemene i Øst-Europa Aret 1989 er like viktig i den politiske idéhistorien som 1789. Etter at Berlinmuren falt, har hele europakartet, for ikke å si verdenskartet, endret seg. Sovjetunionen raknet, og det førte til krav om demokrati, fri­ het, velstand og selvbestemmelse i tallrike deler av det gamle imperiet. Kravet om en utvikling politisk og sosialt etter vest­ europeisk mønster har skapt grobunn for enorme endringer i det politiske landskapet. De rettighetene som folk i Vest-Europa skaffet seg i tradisjonen fra 1789, ønsket de seg også i øst. Slik oppløsningen av det habsburgske imperiet førte til nasjo­ nalistiske bevegelser, kom det enda en gang en nasjonalistisk oppblomstring. Men finnes det egentlig noen legitimitet bak kravene til nasjonalister? Vel, tenk på Norges frigjøring fra Danmark og Sverige. Den var vel legitim? Nasjonalismen er effektiv fordi den kan brukes til så mye og gi legitimitet til nes­ ten hva som helst.

152

Nasjonalismen

Vi kan oppsummere de vanligste nasjonalistiske kravene på legitim frigjøring slik:

1 Et område som var vårt for 500 år siden og deres i de siste fem hundre år, må leveres tilbake til oss. Dere er jo okkupan­ ter. 2 Et område som har vært deres i de siste 500 år og vårt de siste 50 år, må fortsatt tilhøre oss. En må jo respektere at grensene er hellige. 3 Et område som har vært deres i 500 år, men vårt før det. må gis tilbake til oss. Det er jo vår historiske vugge. 4 Et område der vårt folk er i majoritet, må tilhøre oss, flertallet må jo bestemme. 5 Et område der vårt folk er i minoritet, må tilhøre oss. Mindre­ tallet må jo få beskyttelse. 6 Alle disse prinsippene gjelder for oss, men ikke for dere. 7 Vår storhetsdrøm er historisk rettferdig, deres er fascisme. Det er ut fra dette ingen selvfølge at enhver separatistbevegelse bør oppnå sitt krav om «frigjøring». Om det skulle skje, kunne det ende i totalt kaos. Bare i Russland finnes det om lag 150 fol­ keslag. Skal alle disse lage selvstendige nasjonalstater, vil den jugoslaviske borgerkrigen fortone seg som nokså ubetydelig i forhold. Det som skjer i Øst-Europa, har mange forutsetninger i den første verdenskrigen. Spesielt to hendelser hadde viktige konsekvenser for den framtidige oppdelingen av verden: Østerrike-Ungarns fall og den russiske revolusjonen.

Det russiske imperiet - et føydalsamfunn? I Øst-Europa har en opp gjennom århundrene stått helt fremmed overfor den vestlige tradisjonen som både menneskerettighetene og nasjonalismen har sine røtter i. Likevel ble de også i øst påvirket av opplysningstidens ideer, og også der laget de grunn­ lover: i Ungarn i 1784, i Russland i 1785 og i Polen i 1791. Der het det ikke at alle mennesker er født like og med de samme ret­ tigheter, men at ingen adelig skal miste liv eller eiendom uten en rettslig prosess. Det var altså snakk om adelsprivilegier av den typen som Magna Carta fra 1215 representerte. Hvorfor var det slik? Et svar kan være at den sosiale utvik­ lingen i Russland i 1700-årene var parallell med den i England 153

Nasjonalismen

(Europa) i 1200-årene. Men hvorfor har denne utviklingen kom­ mer så sent til Russland? Tsarens styre i Russland lignet det gamle franske regimet fra tiden før revolusjonen i 1789. De russiske tsarene var despotis­ ke, de var diktatorer uten respekt for borgerlige rettigheter. For å holde imperiet samlet motarbeidet tsaren språket til de ulike fol­ kegruppene. Men i 1917 ble det revolusjon i Russland og nye tider. Tsaren ble avsatt, og det kommunistiske Sovjetunionen ble opprettet på et marxistiske grunnlag. Men hva har alt dette med nasjonalisme å gjøre? Poenget er at marxismen ikke var en nasjonalistisk bevegelse, den var tvert om internasjonalistisk. Sovjetkommunismens utvikling Det er klassene som strider mot hverandre, hevdet marxistene, ikke nasjonene. De interessene som skulle sikres, var proletaria­ tets, ikke nasjonenes. Dessuten ville revolusjonen med nødven­ dighet utvikle seg til en verdensrevolusjon, ifølge Marx. Og etter at revolusjonen hadde bredt seg over hele verden, ville nasjo­ nene bli irrelevante. Lenin på sin side mente likevel at nasjona­ lismen i noen tilfeller kunne virke fremmende for utviklingen av proletariatet. I andre tilfeller fungerte nasjonalismen annerledes enn Lenin tenkte seg at den skulle: Flere folkegrupper innenfor det gamle Russland ønsket ikke å bli medlemmer i en sovjetisk union. Både Finland, Polen, de baltiske statene, Georgia og Ukraina erklærte seg som selvstendige stater etter revolusjonen. Finland, Polen og de baltiske statene beholdt sin selvstendighet, mens Georgia og Ukraina ble tvunget inn i unionen. Deretter slo de sovjetiske lederne fast at Sovjetunionen var en «frivillig union». Stalin gikk et skritt lenger i samme retning etter Lenins død i 1924. Hele folkeslag ble deportert fra ett sted til et annet for å svekke den etniske tilhørigheten. Hele folkegrupper ble likvi­ dert, og sovjetlederne endret de gamle grensene mellom repu­ blikkene radikalt og nokså tilfeldig. I samme stund som Stalin rensket unna hele etniske grupper, oppfordret han til sovjetisk patriotisme. Sovjet måtte bygges, slik ethvert nytt rike må ska­ pes. I denne nasjonsbyggingen spilte idretten en betydelig rolle for å skape et enhetlig sovjetisk folk. Den kalde krigen mellom USA og Sovjet fra 1945 til 1985 utviklet seg til å bli et enormt økonomisk problem for Sovjet.

154

Nasjonalismen

Våpenkappløpet slukte de allerede begrensede ressursene i lan­ det. Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985, løste det sovjetiske diktaturet seg opp. Gorbatsjov erkjente at våpenkapp­ løpet var en altfor stor økonomisk byrde å bære for Sovjet, og inngikk avtaler med USA om nedrustning. På den måten håpet han å frigjøre penger til andre ting enn bare våpen. Hans ideologiske fundament var glasnost (ny åpenhet) og perestrojka (omorganisering, blant annet av økonomien). I løpet av få år ble Gorbatsjov selv upopulær på grunn av manglende forbedring av økonomien. Men det gamle Sovjetunionen var ikke noen frivillig union. Folk benyttet seg snart av den nye talefriheten, og opposisjoner vokste fram. Denne opposisjonen førte så til at Sovjetunionen kollapset, og med det smuldret den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa opp. Så snart sensuren forsvant, løste store deler av Sovjet seg opp i en rekke småstater. Men enda en gang kan vi spørre: Er disse folkenes frigjø­ ringskamper legitime? Tidlig i Sovjetunionens historie laget de nye republikker og flyttet folkegrupper og nasjoner. Grensene er da tegnet opp etter tilfeldige kriterier, og innbyggerne er oftest relativt nylig innflyttet. Kan vi da hevde at noen grenser i det tidligere Sovjetunionen har «historisk legitimitet» i det hele tatt?

Konfliktene på Balkanhalvøya Også konfliktene på Balkan har å gjøre med avslutningen på den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetsamveldet. Situasjonen har blitt sammenlignet med en fryseboks, der lokket er åpnet. Den kalde krigen er over, nasjonene har tint og gitt liv til en rekke varme konflikter. Men hva er de historiske forutset­ ningene for disse konfliktene? Jugoslavia eksisterte ikke før 1929, derimot fantes det et Ser­ bia som ble opprettet etter den første verdenskrigen. «Stor-Serbia» ble opprettet delvis som en følge av at både Østerrike-Ungam og det ottomanske riket etter hvert ble oppløst. Hvert av disse store rikene hadde sin egen religion: Østerrike-Ungam var katolsk og det ottomanske riket var muslimsk. Dessuten hadde serberne vært ortodokse kristne siden 900-tallet. Kroatia har vært underlagt Østerrike-Ungarn, blant annet derfor har katolisismen stått sterkt der. Men viktigere er det at 155

Nasjonalismen

Jugoslavias sammen­ brudd er blitt det store politiske sjokket i Europa etter den kalde krigen. Staten revnet på kryss og tvers langs etnisk-nasjonale skillelinjer. I noen tilfeller fulgte konflikten grensen mellom republikkene - som mellom Serbia og Slovenia. I andre tilfeller ble republik­ kene revet opp i indre strid mellom folke­ grupper - som i

Kroatia fra 1941—4-5 var en nazistisk marionettstat. Man ville lage et «rent», katolsk Kroatia, og over 500 000 serbere og 55 000 jøder ble massakrert. Bosnia på den annen side var underlagt det ottomanske riket fra 1528 til 1878, derfor har islam en sterk stilling der. Serberne har holdt fast ved den ortodokse tro i århundrer. Av den grunn er ikke nasjonalismen i denne regionen så mye bestemt av språk eller andre kulturelle kjennetegn, som av religion. Det habsburgske dynastiet, Østerrike-Ungarn, bestod av en rekke folkegrupper. Med nasjonalismens utbredelse på 1800tallet begynte kravet om selvstendighet å bre seg blant de slaviske befolkningsgruppene, tsjekkere, polakker, rumenere og spe­ sielt serbere. Serberne ønsket et pannasjonalistisk Stor-Serbia. De forskjellige nasjonalistiske gruppene hevdet at de nye state­ ne som ble opprettet, var «naturlige» nasjonalstater. Men i reali­ teten var de konstruksjoner som enhver annen nasjonalstat. Dette ble tydelig demonstrert i Jugoslavia etter Sovjets fall. Folkegrupper som kroatene og bosnierne ønsket løsrivelse, et ønske som resulterte i ytterligere balkanisering og til sist bor­ gerkrig. Nasjonalismen er en anvendelig ideologi og brukes ofte som et middel til å oppnå noe annet, for eksempel makt. At den er såpass uklar og har en sterk følelsesmessig komponent, gjør det enkelt å bevege folk ved å appellere til den. Samtidig har den et 156

Bosnia-Herzegovina.

Nasjonalismen

visst legitimt preg. Det er da klart at folk skal ha rett til frigjø­ ring! Det er da klart at land som er «stjålet», skal kunne tas til­ bake! Nasjonalistenes argumenter er ofte besnærende, og de virker rimelige i de fleste tilfeller. Men det at nasjonalismen er så anvendelig, gjør det lett å bruke den i en rekke ulike sammen­ henger. Det er tilsynelatende mye historisk legitimitet i at det tidligere Jugoslavia skal splittes opp i nasjonalstater etter selvbestemmelsesprinsippet. Men Kroatia har i realiteten aldri vært noen selvstendig stat, og Bosnia har i tusen år vært underlagt fremmed styre. Serbia har bare vært en selvstendig stat i noen få tiår. Mange, kanskje de fleste, unge jugoslaver fra Kroatia eller Serbia regnet seg som jugoslaver da krigen brøt ut. Nasjonal­ staten Jugoslavia ser med andre ord ut til å være like legitim som de nye jugoslaviske republikkene. Og kanskje kunne den fungert like samlende? Kontrasten mellom Afrika i 1914 og 1996 er enorm. I 1914 var nesten hele Afrika underlagt europeiske kolonimakter. I dag ei­ det ingen kolonier igjen.

Afrikansk, arabisk og indisk nasjonalisme Landene i Afrika ser ut til å være tegnet opp med passer og lin­ jal. de er helt vilkårlig konstruert. Kan det da finnes nasjonalis­ me der? Afrikansk nasjonalisme er annerledes enn den euro­ peiske, selv om det også er likhetstrekk. Det forenende punktet i

157

Nasjonalismen

afrikansk nasjonalisme er som regel ikke språk eller kultur. Grunnen til det er at land som Nigeria er sammensatt av mer enn 200 språkgrupper og flere stammer. En følge av dette afri­ kanske mangfoldet av stammer og språk er flere borgerkriger. Et godt eksempel på det er krigen i Burundi i midten av 1990-årene mellom tutsier og hutuer. Det forenende punktet i afrikansk nasjonalisme er dermed ikke kultur, men forakten for europeere, de styrende europeiske elitene. Selv i perioden etter den første verdenskrigen da Wilsons program for nasjonenes selvbestemmelse rådde i Europa, mente kolonistatene at selvbestemmelse bare egnet seg for europeere. Blant annet av den grunn er nasjonalismen i Afrika og Arabia antikolonialistisk og til dels antieuropeisk. Til tross for det har også den antikolonialistiske nasjonalismen hentet inspirasjon fra Europa, fra Øst-Europa. Ofte allierte de seg nemlig med kolonilandenes fiende, Sovjet. Mange av de nye afrikanske sta­ tene ble derfor sosialistiske. Marxismen var jo de undertryktes ideologi og virket skreddersydd for statenes frigjøringskamper.

Pannasjonalistiske bevegelser Det vi kaller pannasjonalisme, er en form for nasjonalisme som tar felles språk, kultur og etnisk bakgrunn som utgangs­ punkt for å samle flere stater i en nasjon. Slike bevegelser har eksistert i flere verdensdeler: panslavismen, den pangermanske bevegelsen, panamerikanismen og panskandinavismen i forrige århundre. I vårt århundre er det panafrikanismen og panarabismen som har hatt mest betydning. I 1963 ble Den panafrikanske foreningen stiftet i Addis Abeba. Ettersom de afrikanske landene har et så omfattende mangfold av språk og religiøse tradisjoner, mente en at hele kontinentet burde forenes. Men den har ikke hatt spesielt mye vind i seilene etter at de afrikanske statene har fått sin selvsten­ dighet. Både Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia og Portugal overlot koloniene sine til afrikanske regjeringer i 60-årene. Derimot hadde panarabismen bedre sjanser for å lykkes, om ikke annet så fordi arabere er en mer ensartet gruppe enn afrika­ nere. Den panarabiske bevegelsen hadde en karismatisk leder i Gemal Abdel Nasser (1918-70), Egypts president. Egypt var et land med solid nasjonal stabilitet, og av den grunn mente Nasser at Egypt burde lede de arabiske landene. 158

Nasjonalismen

Saddam Hussein og baathismen En betydelig arabisk nasjonalistisk fraksjon er Baath-partiet, som ble opprettet rett etter den andre verdenskrigen. Baath betyr renessanse, og det som skal gjenfødes, er den arabiske nasjonen. Baath-partiet er influert av vestlig sosialisme, men skiller seg fra for eksempel sosialdemokratisk sosialisme ved at det legger mindre vekt på individet. Partiets slagord er enhet, frihet og sosialisme. Enhet blir tolket som «konformitet», og folket skal gjøres om til en enhetlig masse med én vilje. Og det er Baath-partiet som skal representere denne viljen. Partiet har derfor kontroll på alle samfunnsområdene. Dette er det vesent­ ligste sosialistiske elementet i baathismen, i samsvar med sovjetsosialismen. I overensstemmelse med dette avviser Baath-partiet den indi­ vidualistiske, vestlige forståelsen av frihet. Frihetsbegrepet deres avviker derfor fra det vi har kalt negativ frihet, og minner mer om en form for positiv frihet. Individet finner frihet ved å identifisere seg med massene. I dag er det store Baathpartier i Syria og Irak. Saddam Hussein i Irak er den mest kjente Baåth-lederen, men i hans versjon av baathismen har det muslimske element blitt framhevet som et samlende element. Saddam framstiller sin panarabisme som et muslimsk anliggende, ikke som maktpolitisk bestemt. Men det er få som er i tvil om at Iraks invasjon i Kuwait i 1990 var poli­ tisk motivert, ikke religiøst eller nasjonalistisk. Denne krigen var samtidig et avgjørende slag mot Baaths samlende funksjon, da Syrias president Assad støttet koalisjonen som bekjempet Irak. Det finnes også andre samarbeidsorganer for arabiske land, som Den arabiske liga. Men den har ikke nasjonalistiske trekk.

Israel - den jødiske nasjons stat? Jødene hadde vært et folk på vandring i to tusen år da den israel­ ske staten ble opprettet i 1948. I nesten hele denne perioden hadde de blitt utsatt for antisemittisme og pogromer (jødeforføl­ gelser). Ingenting hadde vel vært bedre enn om dette klassiske problemet fikk sin løsning? Problemet er bare at da staten Israel ble opprettet etter den andre verdenskrigen, løste en et euro­ peisk problem ved å skape et asiatisk. For det som i dag er Israel, var ikke ubebodd i 1948. Det bodde arabere der, nærmere

159

Nasjonalismen

bestemt palestinere. Og dette er kilden til den vedvarende kon­ flikten mellom arabiske palestinere og de jødiske israelerne. Opprettelsen av den israelske staten var et resultat av flere faktorer, blant annet av en jødisk nasjonalisme. En tidligere ikke-praktiserende og integrert jøde fra Wien, Theodor Herzl (1860-1904), dannet en sionistisk organisasjon i 1897. Sionis­ men fikk navnet sitt fra et fjell i Palestina, Sion. På Sion hadde Salomos tempel stått, ble det hevdet. Sionismen til Herzl og kravet om en egen israelsk stat ble av jødene betraktet som en løsning på deres gamle problem med forfølgelse og pogromer. Storbritannia hadde mulighet til å hjelpe jødene. De hadde nemlig tatt kontroll over Palestina etter den første verdenskri­ gen. Men etter hvert som det ble for mange konflikter i området, trakk de seg ut. Etter masseutryddelsen av jødene under den andre verdenskrigen var tiden inne for å gi jødene en egen stat. Det ble holdt en avstemning i FN, der de gikk inn for opprettel­ sen av den nye jødiske staten. Men hadde jødene krav på dette landområdet? Ifølge den sionistiske nasjonalismen hadde de det. Historisk var dette landet deres. Religionen, mytene og his­ torien deres var knyttet til dette området. Og om det er riktig at ethvert folk har sitt naturlige landområde, så var dette området deres. Men hva med palestinerne, de som tross alt hadde bodd her i de siste to tusen årene? Kunne ikke de argumentere nasjonalis­ tisk på samme måte som jødene hadde gjort? Har ikke de et land­ område som «naturlig» tilhører dem? Konflikten mellom jøder og palestinere er en av de tydeligste illustrasjonene på svakheten med nasjonalistisk argumentasjon. Det finnes knapt nok et land­ område på hele kloden som ikke opptil flere folkegrupper kan gjøre krav på. Indisk nasjonalisme - religion som samlingspunkt India var britisk kronkoloni fram til 1947. Men det utviklet seg nasjonalistiske strømninger som kjempet for nasjonal frigjøring fra kolonistaten Storbritannia. Men hvordan frigjorde den indis­ ke staten seg fra Storbritannia? I utgangspunktet var den indiske nasjonalismen pasifistisk. Det var en ikkevoldsbevegelse ledet av Mahandas Gandhi (1869-1948), bedre kjent under navnet Mahatma (Mahatma - mannen med den store sjelen). Middelet til frigjøring var sivil ulydighet i stedet for vold, mente Gandhi.

160

Nasjonalismen

Gandhi og de andre tilhengerne av den nasjonalistiske bevegel­ sen i India kom i hovedsak fra en middelklasse med vestlig utdannelse. Og blant Gandhis helter var Giuseppe Mazzini.

Mahatma Gandhi er en av det tjuende århund­ res store helteskikkelser. I 1984 kom filmen om hans liv med Ben Kingsley i hovedrollen. Richard Attenborough hadde regien, og filmen ble en stor suksess.

Dette var primært en tradisjonalistisk bevegelse, og medlemme­ ne ønsket derfor ikke at India skulle industrialiseres. På denne måten ble det skapt en kløft de indiske nasjonalistene imellom. Gandhis etterfølger Jawharlal Nehru (1889-1964) var i motset­ ning til Gandhi en modernisator. som ønsket den moderne tiden velkommen. Britene ønsket å dele India i to stater etter kulturelle og religi­ øse prinsipper, Pakistan og India. Pakistan skulle være det mus­ limske området, mens India skulle være hinduenes land. I prin­ sippet kunne dette høres fornuftig ut: hvert folk sitt land. Men som så ofte i nasjonalistiske sammenhenger dukket det opp konflikter. Gandhi motarbeidet for eksempel dette, og det førte til at han ble drept av en hinduistisk nasjonalist. For som i alle andre nasjoner var det også i India og Pakistan umulig å trekke klare grenser mellom den ene og den andre nasjonen. Det fantes hinduer i Pakistan og muslimer i India. Også i India måtte nasjonen skapes, og også her tok nasjonsbyggerne språket som ett av sine utgangspunkt. De gjorde hindi til språket i den nye nasjonen, trass i at bare 40 % av befolk­ ningen talte det. De rundt hundre millionene muslimer, pluss blant annet flere titalls millioner dravider og ti millioner sikher, ser med bekymring på at India utvikler seg i retning av et Hindustan. Sikhene ønsker å løse dette problemet med å oppret­ te en egen stat, Punjab. Men det vil igjen skape problemer med en stor muslimsk minoritet i Punjab. Skal også de få sin egen stat? Eller må de flytte fra det området der de har bodd i hundre­ vis av år? Muligheten for en multietnisk stat der hinduer, sikher og muslimer lever side om side, er kanskje den eneste reelle løs­ ningen?

Norge, norsk nasjonalisme og EU I Norge har ordet nasjonalist blitt ensbetydende med en person som vil ha en etnisk ren nasjon, og som gjerne er inspirert av nazismen. Men dette er en uheldig bruk av ordet. I Norge finnes det nasjonalister i de beste familier og i de mest politisk korrek­ 161

Nasjonalismen

te kretser. En nasjonalist er en som mener at enhver nasjon bør ha sin egen stat. Og hvem i dagens Norge mener ikke det? I hvert fall gjør de det om vi spør om nasjonen Norge bør ha sin egen stat. Norge har alltid eksistert, ifølge nasjonalistene, selv om den norske nasjonen riktignok har vært under fremmed styre i fem hundre år, først under Danmark og deretter under Sverige. Spesielt de fire hundre årene under Danmark var ille i så måte. Denne perioden blir gjerne kalt firehundreårsnatten. Nasjonen hadde sovet, men nå skulle den vekkes fra dvalen. Men hvorfor er det mer naturlig at Norge er en selvstendig stat enn at Norge er i union med Danmark, eller for den saks skyld med både Dan­ mark og Sverige? Tanken om at nasjoner er «naturlige», er ikke mer innlysende enn at for eksempel Belgia ble styrt av hertugen av Burgund, kongen av Spania og den østerrikske keiser etter tur, og uten at noen stusset over det. Manglende overensstemmelse mellom nasjon og stat ble betraktet som helt uproblematisk helt fram til 1700- og 1800-tallet. Nasjonalistene hevder at det norske språket, historien og kul­ turen er fellesskapsdannende og gjør Norge til Norge. Men Norge og Danmark har felles historie, felles etnisk opprinnelse og nesten felles språk. I 1905 var det få østlendinger som ikke forstod dansk eller svensk bedre enn enkelte norske dialekter. I perioden 1814-1905 var norsk selvbestemmelse det store nasjonalistiske temaet i norsk politikk. Samtidig var panskandinavismen en like potent kraft som norsk nasjonalisme. Hadde det vært politisk viktig å skape en skandinavisk nasjon, kunne resultatet blitt et forent Skandinavia i stedet for opprettelsen av Norge. Dersom alle de skandinaviske landene hadde vært okku­ pert av den samme stormakten, hva ville da ha skjedd? Hadde de skandinaviske landene vært forent gjennom en felles fiende, er det ikke utenkelig at panskandinavismen ville ha fått gjen­ nomslag. Hvilke politiske partier var tilhengere av en nasjonal frigjø­ ring mot slutten av forrige århundre? Det partiet som kjempet nasjonalismens sak mest iherdig, var Venstre. Høyre på den andre siden var et konservativt parti som støttet den bestående orden, det vil si de norske embetsmennene som regjerte under svenskekongen. Venstre argumenterte for «målsaken» og den folkelige norske kulturen i kontrast til den danske og den svenske. 162

Nasjonalismen

En ekte nordmann i norsk nasjonaldrakt.

Norske nasjonalister er og var gjeme overbevist om at det fin­ nes en ren og ubesmittet norskhet, noe som er ekte norsk. Norge måtte skapes da Norge ble løsrevet fra Danmark, nasjonsbyggingen skulle begynne. En måtte skape det norske, folket måtte bli «nordmenn». En konstruerte en glorverdig norsk fortid i et forsøk på å bygge nasjonen og styrke den nasjonale bevissthe­ ten. Nasjonalismen er ironisk nok langt på vei et byfenomen, trass i nasjonalismens begeistring for landsbygda og folkekultu­ ren. Det var byens romantiske sjeler som trakk fram folkekultu­ ren som det ekte og genuine i motsetning til den urbane kultu­ ren, som ble betraktet som «dansk». Finnes det noe som er typisk norsk? Bunad, folkeviser og rosemaling? En norsk forsker har beskrevet rosemalingens «norskhet» slik: Da en i midten av forrige århundre søkte etter det «genuint norske», hadde rosemalingen både i Hallingdal og Telemark bare levd ca. hundre år på bygdene, mens den før prydet fasadene på byhusene på 1600-tallet. Fra byene går sporene videre, ut av landet, til nederlandsk og sentraleuropeisk rankestil, inspirert av renessansens og barokkens antikkbegeistring. Derfra går røttene rett tilbake til den korintiske søyleorden. Men om rosemalingen ikke er «ekte norsk», hva med for eksempel bunaden? Heller ikke bunaden er spesielt norsk, den ble først nasjonal folkedrakt i 1913 da Hulda Garborg erklærte den nasjonal. Hva med vikingtiden? Den norske stoltheten og dyrkingen av denne tidsepoken kan lede til absurde konsekven­ ser. I forbindelse med OL på Lillehammer førte den til at mange tilreisende trodde at vikingene var en norsk minoritetsbefolk­ ning. Den er ikke engang unik for Norge, vikinger fantes i både Sverige og Danmark. I realiteten er den et fellesskandinavisk symbol. Språket er viktig i all nasjonalisme, også i Norge. Sterke kref­ ter følte behov for et eget norsk skriftspråk som kunne erstatte dansken som inntil da hadde fylt den rollen. Ivar Aasen konstru­ erte nynorsken på bakgrunn av forskjellige dialekter, oftest vest­ landske dialekter som han mente var mer opprinnelig norske. Det var på landet de radikale byborgerne fant det norske språ­ ket. Aasen formulerte det presist: Bonden har den Ære at være Sprogets redningsmann; til hans tale skulde man altså lytte. Aasen taler her som en romantisk forsvarer av det nasjonale, nasjonalromantikken. Er nynorsken da et produkt av nasjonalro­

163

Nasjonalismen

mantikken? Det er i hvert fall sikkert at nynorsken ble et ledd i en nasjonalistisk politisk kamp i Venstres hender. Denne kam­ pen ble på sett og vis vunnet da nynorsk (landsmål) og bokmål (riksmål) ble likestilt i 1885. Denne seieren til tross: Hundre år etter velger over 80 % av elevene i skolen bokmål som hoved­ mål. Bak mye av begeistringen for den typisk norske kulturen, det særegent norske eller den norske folkekulturen ligger det romantiske forestillinger. Den norske kulturen bør bevares mot utenlandsk påvirkning, blir det hevdet. Men det en lett overser når en argumenterer på denne måten, er at all kultur er i foran­ dring kontinuerlig. En kultur som ikke endrer seg, er ingen kul­ tur. Stopper en endringen, skaper en kulturen om til et museum. Nasjonalismens ideal eller drøm om en ren norsk kultur er derfor en illusjon. Men må vi ikke ta vare på våre nasjonale røtter? De restene av fortidens kultur som vi finner verdifulle, bør vi selvsagt ta vare på. Men mennesker er født med føtte r, ikke røtter Mennesker flytter og beveger seg, og med mennesket flytter og endrer kulturen seg.

Fungerer den nasjonale idé samlende? Nasjonalismen har mange ansikter. Noen av dem er destruktive og beslektet med fascismens nasjonalisme. Annen nasjonalis­ me, som den liberale «risorgimento»-nasjonalismen, er i pakt med den demokratiske tradisjonen Norge står i. Men hva kjen­ netegner den nasjonale ideen i Norge? Og virker den samlende eller splittende på det norske folk? Er Norge et ekte fellesskap? Norge er et fellesskap, men problemet med fellesskap er at ikke alle kan være med, har det blitt påpekt. Hvordan vet menn og kvinner at de tilhører et fellesskap? Ved å definere de andre som ikke tilhører det, som ikke burde tilhøre det, som aldri kan tilhø­ re det. Med andre ord gjennom fremmedfrykt, har en kjent histo­ riker sagt. Når vi feirer 17. mai som grunnlovsdagen, er det verdt å hus­ ke på at det i Grunnloven fra 1814 stod at verken jøder eller til­ hengere av den katolske jesuittordenen hadde adgang til riket. Først i 1851 fikk jøder adgang til Norge, mens jesuittene måtte vente helt til 1956. Men dette er historie og har liten relevans i dag, vil enkelte innvende. Den avgjørende testen er om «norsk­ heten» fungerer samlende i dagens samfunn. 164

Nasjonalismen

Norge har blitt et samfunn som består av flere etniske grup­ per. Måten de norske myndighetene har behandlet samene på, har ikke vært spesielt mye å skryte av. Ofte har politikken over­ for samene hatt preg av tvangsintegrasjon: Ville de ikke bli nor­ ske, så måtte de. For eksempel var det først i 1958 at samiske barn fikk anledning til å lære samisk i skolen. Den parlamenta­ riske skolekommisjonen sa i 1922-26 dette: Det er ikke mulig å opparbeide åndskultur blant samene, fordi hele folkets egenart og begavelse ikke peker i den retning. Andre grupper har også blitt forsøkt utrensket, for eksempel taterne. Deres posisjon i det norske samfunnet kan vi illustrere med denne episoden fra Odalen: I 1921 ble det i Sør-Odal kom­ mune foreslått at tatere burde kunne skytes. Forslaget ble rett nok nedstemt, men stemmetallet talte sitt tydelige språk: 15 var mot, men hele 8 stemte for. Neppe noen flaggdag for humanismen! I 1934 vedtok Stortinget en lov om tvangssterilisering av tatere. Nasjonsbygging, bestrebelsene på å skape et mer eller mindre enhetlig folk, er et prosjekt som til enhver tid har en slagside. På den ene siden kan det være et konstruktivt og samlende pro­ sjekt. På den andre siden innebærer det å utelukke en rekke avvik av etnisk, språklig eller kulturell art.

«Norge for nordmenn!» heter det. Javel, men hvem er egentlig nordmenn?

Innvandringsproblematikken Norge har som alle andre land blitt multietnisk i det 20. århund­ ret. Det har skapt nye problemstillinger som er knyttet til etniske minoritetsgrupper. Når blir innvandrerne fra Asia og Afrika norske? Vi har ikke engang utviklet et egnet språk som er til­ passet den nye situasjonen. Disse gruppene blir kalt innvandrere trass i at de ikke har innvandret til landet. For hvordan kan en være andre og tredje generasjons innvandrer? Kan en være inn­ vandrer i det landet en er født? Hvordan kan vi skape et norsk fellesskap som inkluderer alle nordmenn? Et svar har vært integrasjon. Men hva om innvan­ drerne ikke ønsker å bli integrert i «norsk kultur»? Dette har blant annet vært nokså vanlig for muslimske innvandrere. Kan en tvinge integrasjon på en minoritet? Hvor blir det i så fall av toleransen, selve grunnprinsippet bak menneskerettighetene og den demokratiske tradisjonen? At det er lov å være annerledes og avvikende, er en av de største forskjellene mellom et demo­ krati og for eksempel Hitlers ideal.

165

Nasjonalismen

Den eneste formen for akseptabel integrering er kanskje selvintegrering, der minoritetsgruppene selv velger å bli integrert. Integrering blir fort et problem om den skal tvinges på folk, og om en ikke er i stand til å forstå at det finnes grader av integre­ ring.

EU og internasjonalismen Verden har blitt liten. Alle steder på Jorda er bare noen timer unna med fly. Dette må i sin tur gjøre noe med menneskene og kulturen deres. Det er også nødt til å få innflytelse på nasjona­ lismen og drømmen om etnisk rene nasjoner. Og det er ingen tvil om at internasjonaliseringen har kommet for å bli: Mediene utvikler seg internasjonalt, og det er ikke lenger noe problem å se et fjernsynsprogram fra et hvilket som helst land. De multina­ sjonale selskapene flytter delvis den økonomiske kontrollen fra den enkelte nasjon og over til en internasjonal arena. Andre spørsmål trenger en overnasjonal løsning, for eksempel foru­ rensning og miljøproblemer. Våpentenknologien forutsetter også et internasjonalt samarbeid. Militære allianser er en nød­ vendighet i verdenssamfunnet. Nasjonalismen er i dagens samfunn i sterk vekst. En histori­ ker har kalt nasjonalismen den mest ondartede doktrinen som er påført den lenge lidende menneskeheten. Og det er opplagt kor­ rekt at nasjonalismen kan være en kilde til konflikter. En tilnær­ ming til dette problemet er opprettelsen av De forente nasjo­ ner (FN) etter den andre verdenskrigen. FN er basert på ideen om staters suverenitet og folkenes selvbestemmelse. På den andre siden blir dette holdt i sjakk ved hjelp av internasjonale konvensjoner og regelsystemer, som er ment å skulle sikre men­ neskerettighetene i hvert enkelt land. Det er delte meninger om hvilken respons som er den beste tilnærmingen til nasjonalismen. Noen vil avvise nasjonalismen som et angrep på de individuelle rettighetene som menneskeret­ tighetene representerer. Andre hevder at moderat nasjonalisme er en positiv og ønskelig måte å skape lojalitet og menneskelig fellesskap på. En siste gruppe hevder at hele tanken på å lage overensstemmelser mellom nasjon og stat er en misforståelse. En bør i stedet oppmuntre til etnisk mangfold og knytte seg til større enheter som EU. Selvsagt er det også mulig å oppmuntre til etnisk mangfold også innenfor en nasjon. 166

Nasjonalismen

SPØRSMÅL

1 Nevn noen argumenter nasjonalister bruker for å gi frigjøringskamper legi­ timitet. 2 Hva kjennetegnet den sovjetiske nasjonsbyggingen? 3 Nevn noen mulige grunner til at Sovjetunionen ble oppløst. 4 Hva forener afrikanske nasjonalister? 5 Hva er pannasjonalisme? 6 Nevn noen grunner til at staten Israel ble opprettet i årene etter krigen.

7 Redegjør for hvordan historien ble brukt av talsmenn for norsk selvsten­ dighet i forrige århundre. 8 Hva menes med at minoriteter blir tvangsintegrert? 9 Hva menes med at Norge har blitt en multietnisk nasjon? 10 Hvilke problemer er det rimelig å si at man ikke kan løse innen den enkel­ te nasjon?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 Hva kan legitimere at en nasjon skal være samlet og fri? 2 Finnes det noen legitime nasjonalis­ tiske frigjøringsbevegelser? 3 Hvilke likheter og ulikheter finner du mellom Vest-Europa i 1789 og ØstEuropa i 1989?

4 Hva innebærer det at det ikke finnes noen ren norsk kultur som er upåvirket at andre nasjoners kultur? 5 Hva skiller integrasjon fra etnisk rens­ ning?

KAPITTEL 9

Hva

er bakgrunnen FOR DEN ØKOLOGISKE KRISEN? Mer enn noensinne i historien står menneskeheten ved en korsvei: Den ene veien fører til fortvilelse og fullkommen håpløshet. Den

andre veien fører til total utslettelse. Woody Allen

orda har eksistert i 4600 millioner år. Tenker vi oss dette som et døgn, har mennesket bare vært på Jorda i omtrent ett minutt. For «sju sekunder» siden begynte mennesket å dyrke jorda, og for en åttedels sekund siden startet den industrielle revolusjo­ nen. Og med det ble de virkelige miljøproblemene skapt. Sagt på en annen måte så har det tatt mennesket drøyt 200 år å nesten ødelegge noe det tok 4600 millioner år å lage. Men hva er årsaken til de økologiske problemene? Blant de dypereliggende faktorene har mange regnet det natursynet som har dominert i den vestlige verden. I dette natursynet ligger det at naturen ikke har verdi i seg selv, den har bare verdi i den grad den er nyttig for mennesket. Både kristendommen og den moderne vitenskapen har vært representanter for et slikt syn.

J

Økologisk krise I dag truer overbefolkning, ødeleggelse av verdens skoger, uttømming av naturressursene, utryddelse av arter, forgiftning av land og sjø, sur nedbør, tynnere ozonlag og global oppvar­ ming. Skulle ikke dette være nok, har vi alltids rikelig med atomvåpen som kan ødelegge kloden og innbyggerne her. Det tok 100 000 år for menneskene å bli så mange som 5 mil­ liarder. I 2025 vil det ifølge prognosene være 12,5 milliarder mennesker i verden. Samtidig øker arealet i verden med ubebo­ elig land (ørken) med 70 000 kvadratkilometer hvert år. Det vil si at det i 2025 vil være 2 100 000 kvadratkilometer med ørken, som tilsvarer fem ganger Norges areal. Det vil altså bli langt fle­ re mennesker og mye mindre plass som er egnet til å leve på. Verdens energikonferanse spådde at vi i 2020 vil bruke 75 % 168

ØKOLOGI

Tenke globalt, handle lokalt! Dette miljø­ vennlige slagordet blir ofte forstått som en oppfordring til å bruke mest mulig tid i nærmeste kjøpesenter, slik rollefiguren fra filmen Clueless (spilt av Alicia Silverstone) gjerne gjorde.

mer energi enn i dag, stort sett fossil energi og kjernekraft. Dette energiforbruket er den viktigste årsaken til drivhuseffekten. Drivhuseffekten går ut på at store mengder med karbondioksid blir frigjort på grunn av den omfattende bruken av fossilt brenn­ stoff. Det hindrer varmen i å bevege seg ut av atmosfæren. Mennesker trenger oksygen, og det er regnskogene som sik­ rer oss dette. De tropiske regnskogene har eksistert i over 50 millioner år. Halvparten av regnskogen på Jorda har blitt ødelagt i løpet av de 20 siste årene. Og hva med matproduksjonen? Det blir produsert nok mat på Jorda til å mette alle menneskene her. Men nordamerikanerne, som utgjør 5 % av befolkningen i ver­ den, konsumerer en tredel av ressursene på Jorda. Et lignende forbruk har vi i Norge og resten av Europa. Det er mye lettere å skape entusiasme for å bevare vakre sel­ unger med store, «triste» øyne og hvaler som synger intelligente «sanger», enn for alvorlige, «usynlige» problemer som drivhus­ effekten. Men ingen økokatastrofe kan avverges uten at vi går langt mer drastisk til verks. Utfordringen er i prinsippet enkel: Er du villig til å ofre noe av din bekvemme levestandard? Eller skal andre ta ansvaret?

Har kristendommen ansvar for den økologiske krisen ? Den økologiske krisen har dukket opp i moderniteten. Men hvorfor er den i utgangspunktet et vestlig fenomen? Hvorfor har den vestlige verden utviklet en slik manglende aktelse for natu­ ren? Det er liten tvil om at kristendommen ved siden av den antik­ ke gresk-romerske tenkningen har vært de viktigste kulturpåvirkere i Vesten. Mange har derfor ment at det er den kristne læren som i siste instans er opphav til den økologiske krisen. I Bibelen står det for eksempel: Og da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. (1 .Mos. 1.26). Vi kan tolke dette som at naturen ikke har noe annet formål enn å tjene men­ neskets hensikter. Mennesket har altså fått naturen i gave, og vi kan benytte den etter eget forgodtbefinnende. Andre bibelsteder kan belegge en slik fortolkning: Værfrukt-

169

ØKOLOGI

bare, bli mange og fyll jorden! Frykt og redsel skal de kjenne for dere, alle fuglene under himmelen, alt som rører seg på marken, og alle fiskene i havet. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Liksom jeg gav dere alle de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette. (l.Mos. 9.1-3). En annen omstendighet trekker i samme retning. Samtidig med at den kristne læren åpnet for at menneskene kunne under­ legge seg naturen, ville den bekjempe kjettere og vantro. I de fleste religionene den tidligste kristendom konkurrerte med. hadde naturen en guddommelig karakter. Hellige lunder, tjern og fjell var bebodd av nymfer, vetter og huldrer. Overalt i natu­ ren fantes det guddommelige skikkelser. Men i og med at kris­ tendommen er en monoteistisk religion, ble en slik tilnærming til naturen bekjempet. Det finnes bare en Gud! Naturen ble med dette sjelløs og bare interessant i den grad den kunne tjene men­ neskets interesser. Rett nok er det momenter i den jødisk-kristne tradisjonen som kan dempe dette inntrykket. Ifølge Mosebøkene skal for eksempel slakting utføres uten grusomhet og med moderasjon. På 1200-tallet talte Frans av Assisi varmt for en kristen aktelse for naturen. Han ble da også gjort til skytshelgen for økologi av paven, men det skjedde først i 1980.

Moderne vitenskap - naturen er en maskin Men kristendommen er definitivt ikke alene om et eventuelt ansvar for den begredelige økologiske tilstanden på Jorda. Også vitenskapen må ta sin del av ansvaret. I forbindelse med renes­ sansen og den vitenskapelige revolusjonen på 1600- og 1700tallet ble mangelen på aktelse for naturen satt i system. Fram til da hadde natursynet til Aristoteles dominert gjennom forbindel­ sen med kirken. Og ifølge Aristoteles kunne naturen best forstås som en levende organisme. Slik et menneskes øye eller øre had­ de et formål, nemlig å gjøre det mulig for oss å se og høre, slik hadde alt i naturen et formål. Alt var med andre ord fullt av liv. Dette endret seg radikalt i 1600-årene. Moderne vitenskap vokste fram på denne tiden og den ville finne den fornuftige regelmessigheten i naturen. Vitenskaps­ mennene ønsket å uttrykke naturen i enkle lover, og den formen for viten en får i matematikken, ble et ideal. Akkurat som en lig-

170

Frans av Assisi (d. 1226) ble opphav til en stor munkeorden på 1200tallet, fransiskanerne. Fransiskanerne ble svært populære blant folk, men paven var skeptisk. Fransiskanerordenen var nemlig en tiggerorden som skulle forsake alt jordisk gods og leve i den ytterste fattigdom. Paven var redd deres variant av den kristne tro skulle undergrave hans maktstilling, som var sterkt basert på jordisk gods og ytre prakt.

ØKOLOGI

Rene Descartes

ning i matematikken oftest er rett løst dersom svaret blir enkelt, slik måtte det være også naturen, mente de nye vitenskapsmen­ nene. Alt skulle forenkles, og derfor måtte de erstatte den kom­ pliserte naturforståelsen til Aristoteles. Det som kjennetegner det levende livet, er jo nettopp at det ikke er enkelt, det er ufor­ utsigbar! og komplekst. Men den nye vitenskapens talsmenn mente at naturen var som et urverk: Den var forutsigbar. Den var relativt enkel. Og den var død. Den franske filosofen René Descartes (1596-1650) sluttet seg derfor til at bare mennesker hadde sjel. Alt naturen bestod av, inkludert planter og dyr, var bare en slags døde maskiner. Av den grunn ble dette natursynet kalt mekanistisk. Naturen er en mekanisme. Descartes sa i overensstemmelse med dette at dyre­ ne ikke kunne føle lidelse, en oppfatning som har vært utbredt helt fram til vår tid. Descartes beskrev dyrene slik: Dyrene gjør mange ting bedre enn oss, men det forbløffer meg ikke, for nett­ opp det tjener til å bevise at de handler naturlig og automatisk, som et ur som bedre viser hva klokken er, enn det vår dømme­ kraft kan gjøre. Og når svalene kommer om våren, er det ingen tvil om at de opptrer som et urverk. Dyrene er bare planter som har røttene i buken, hevdet Descartes. Hans etterfølgere trakk de grusomme konsekvensene av dette standpunktet: Disse forskerne foretok pisking av hunder uten å bry seg det minste, og de gjorde narr av dem som syntes synd på dyrene som om de følte smerte. De sa at dyrene var klokker, at skrikene de gav fra seg når de ble slått, bare var lyden av en liten fjær som var blitt berørt, men at hele kroppen var uten følelse. De spikret de stakkars dyrene opp på planker gjennom de fire pote­ ne for å dissekere dem levende for å se blodsirkulasjonssystemet, som var et omstridt tema for debatt. Descartes ønsket en vitenskap som kunne gi en praktisk filosofi som er slik at når vi kjenner kraften og retningen på ild, vann, stjernene og himlene og alle de andre legemene som omgir oss, like godt som vi kjenner de forskjellige håndverkene, så kan vi i likhet med disse anvende den til nyttige formål og derigjennom bli herrer og besittere av naturen. Målet for vitenskapen var altså dypest sett å kontrollere naturen og å underlegge den menneskelig herredømme. Det mekanistiske natursynet feiret store triumfer gjennom innsatsen til tenkere som Galileo Galilei (1564-1642), Johannes Kepler (1571-1630) og Isaac Newton (1642-1727).

171

ØKOLOGI

Også den britiske filosofen og forskeren Francis Bacon (1561 — 1626) gav betydelige bidrag til en slik oppfatning av naturen. Bacon var kritisk til Aristoteles’ ideal om at kunnskap var et mål i seg selv. Aristoteles hadde ment at kunnskap var en måte mennesket kunne realisere det som kjennetegner oss som mennesker. Mennesket er det eneste levende vesen som kan ten­ ke, og dette bør vi gjøre om vi ønsker å bli ekte mennesker. Idealet for aristotelikerne var derfor teoretisk viten, basert på logikk og abstraksjoner. Bacon forsøkte å bekjempe dette idea­ let fordi det ikke gav oss løsninger på menneskenes konkrete livsproblemer. En skal drive med vitenskap i den grad den er nyttig, mente han. Vitenskapens mål er ifølge Bacon å redusere nød og lidelser hos mennesker. Overalt han så, var det sykdom og nød, og der­ for mente han at vitenskapens egentlige oppgave var finne mid­ ler mot dette. Optimismen og tilliten han hadde til vitenskapen, var så stor at han til og med skal ha hatt håp om at den en gang ville kunne løse dødens gåte, slik at vi ble befridd fra den siste lidelse. Kontroll over naturen er formålet med kunnskapen, en kontroll som i sin tur skulle gi oss makt over naturen. Bacons parole var derfor: Kunnskap er maktl Middelet for å oppnå dette var en ny vitenskapelig metode som var befridd for de «fordom­ mene» Aristoteles hadde ladet vitenskapelig aktivitet med. Vi kan med dette si at Bacon gjennomførte et program for vitenskapen som overensstemmer med det gammeltestamentli­ ge kravet om å underlegge seg naturen. Bacon blir regnet som spesielt viktig i denne sammenhengen. Han hevdet dette: Sluttmålet for våre anstrengelser er kunnskap om årsaker og tingenes hemmelige bevegelser, og utvidelse av grensene for menneskenes herredømme, slik at det når fram til alle mulige ting. Menneskets herredømme over naturen skal altså bli abso­ lutt og totalt, dersom Bacon får det som han vil.

Framskritt og vekst - modernitetens kjennetegn Også andre mer generelle trekk ved moderniteten har hatt betydning for miljøproblemene. Tanken om framskritt og vekst er et grunnleggende kjennetegn ved hele den moderne verden, og kanskje er det her skoen trykker? Kanskje er dette opphavet til miljøkrisen? 172

ØKOLOGI

I motsetning til det moderne samfunnet var middelalderen stabil og fri for gjennomgripende forandringer. Ethvert mennes­ ke hadde sin plass i systemet, og det var praktisk talt umulig å klatre på samfunnsstigen. Det hadde blant annet sin bakgrunn i at det i store deler av middelalderen var et jordbrukssamfunn med naturalhusholdning i stedet for pengeøkonomi. To ting fulgte av dette: En produserte bare det en hadde behov for, og en kunne ikke samle opp kapital. Det var grenser for hvor mange gulrøtter og blomkålhoder selv den mest glupske lensherre kun­ ne spise! Alle former for grenseløs vekst var derfor utenkelig. Først med den gryende kapitalismen og borgerskapets vekst i de nye byene som vokste fram sent i middelalderen, begynte det å skje endringen Etter hvert som Gud og kirken mistet kontrollen over sam­ funnsutviklingen, kunne en snakke om reell utvikling og vekst. Mens middelalderen var en relativt statisk kultur, er moderniteten kjennetegnet av at den er dynamisk, den er i kontinuerlig utvikling. Med kapitalismens framvekst i senmiddelalderen var forutsetningene for den industrielle revolusjonen i 1700 og 1800årene gitt.

Teknologiens rolle Teknologien har gjort det mulig for oss i dag å ødelegge naturen på en måte som historisk sett er unik. Teknikkens allianse med vitenskapen og den økonomiske utviklingen ble inngått i forrige århundre. En tenkte seg at fram­ skrittet var uunngåelig og ustoppelig som et tog som raser gjen­ nom terrenget. Denne optimismen er ikke overraskende når vi ser på hva de store teknologiske forbedringene forrige århundre brakte med seg. Tog, elektrisitet, telefon og film var blant de oppfinnelsene som etter hvert endret menneskenes liv totalt. Den teknologiske utviklingen har likevel hatt sine motstande­ re. Et kjent eksempel er strømpeindustrien som ble angrepet av genera] Ludd og hans maskinstormere. Generalen og tilhenger­ ne gikk til angrep på de nye strømpestrikkemaskinene fra 1811 til 1816. Grunnen var ikke teknologibekymring, men at maski­ nene tok jobben fra dem. Prinsipielle spørsmål om teknologien var det få som stilte. I det hele tatt var det få som var bekymret for teknologien: I en annonse fra 1920-årene het det for eksempel: Farris - det 173

ØKOLOGI

radioaktive mineralvann. Den uskyldige optimismen er nesten rørende. At drikken var «radioaktiv», var bare en vri på våre dagers Clinomyn med polynam eller ofte anbefalt av tannleger. Om vitenskap og teknologi har hatt en finger med i spillet, blir det oppfattet som en garanti for positive virkningen Skapte de teknologiske nyvinningene problemer, ville en løse dem med nye og forbedrede teknologiske nyvinningen Disse nyskapningene laget imidlertid ofte nye problemer, som ble for­ søkt løst ved hjelp av nye oppfinnelsen Det skapte en ond sirkel vi fremdeles er midt inne i. Kan det være noen vei ut av denne sirkelen? Er det overhodet mulig å endre eller stoppe den tekno­ logiske utviklingen som industrisamfunnet har gjort seg avhengig av? Nei, hevder de teknologiske deterministene. A determinere betyr å bestemme. En determinist mener at alt er styrt av årsakslover, inkludert mennesket. Teknologisk determinisme innebærer en tro på at den teknologisk utviklingen ikke lar seg styre, den er underlagt årsakslover utenfor menneskelig kontroll. Bioteknologien er ett slikt område der noen hevder at mennesket ikke lenger kan kontrollere den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. Og dette skaper bekymring blant langt flere enn miljøforsvarerne. Det er ikke noe teknisk problem å lage krysninger av mus og menn, maur og elefanter, fisk og jordbær. Problemet er at ingen vet hva det kan føre til av forstyrrelser i naturen på lang sikt. Det er i dag sterke ønsker fra næringsmiddelindustri om å tilby forbrukerne genmanipulert mat. En kan for eksempel produsere tomater som aldri råtner. Men hva om det er skadelig å spise disse tomatene? Hva om det er skadelig for miljøet? Til tross for enkelte bekymrede stemmer mener determinister at ingen styringsorganer kan stoppe dette. Utviklingen fortsetter enten vi vil eller ikke, hevder de. Det er pengene som rår. Så lenge det er penger å tjene på genmanipulasjon, vil vi aldri klare å stoppe det. Kritikere av den teknologiske determinismen mener den kan virke handlingslammende. Om utviklingen går sin gang uten at mennesker kan styre den, hva er da vitsen i å protestere? Og om noen mennesker slutter å protestere, da vil deterministene gan­ ske sikkert få rett i sine profetier. Kan hende fungerer pessimis­ men deres som en selvoppfyllende profeti?

174

Vitenskapen tar opp

kampen med den s it rre a l i sti ske kun sten. Finnes det overhodet noen grenser for genforskningen ? Professor i biotekno­ logi Dag E. Helland har uttalt: «Folk tar i dag piller for å få større muskler. Hvorfor

skulle de ikke om noen år kunne ta en pille for å bli mer musikalske?»

ØKOLOGI

Industrisamfunn og vekst Industrisamfunnet er dominert av troen på stadig økende vekst. Det er ikke på langt nær noen tilfeldighet at ideen om framskritt og stadig forbedring dukket opp i industrisamfunnet. Det betyr ikke at det moderne industrisamfunnet er det eneste som har utviklet teknologi. Selvsagt har også andre samfunn enn vårt eget gjort oppfinnelser som har bedret levekårene for menneske­ ne. Men til forskjell fra vårt samfunn var ikke de teknologiske forbedringene noe som pågikk hele tiden i for eksempel antik­ ken eller middelalderen. Chaplins film Modern Times fra 1936 er en krass kritikk av den moderne verden. Her har Chaplins landstryker bokstavelig talt blitt spist opp av den moderne tekno­ logien.

175

ØKOLOGI

Den industrielle revolusjonen i 1800-årene var helt avgjørende for den moderne økologiske krisen, dels fordi den førte til umid­ delbare miljøplager, dels fordi den skapte forutsetningene for en total global katastrofe. Mens en tidligere hadde forbrukt forny­ bare ressurser, var det radikalt nye ved industrisamfunnnet at en begynte å benytte ikke-fornybare ressurser som kull og olje. Men hvilke andre kjennetegn har industrialismen? Vi kan opp­ summere dem i disse fem punktene:

1 2 3 4 5

Ønske om økonomisk vekst Tro på hvor viktig det er å tilfredsstille folks materielle behov Sentralisert byråkratisk kontroll Store enheter i industri, administrasjon osv. Økonomiske vurderinger dominerer i samfunnet

Dette er faktorer som er bestemt av andre ting enn filosofiske spekulasjoner og ideologiske teorier. Men hvordan har ideologi­ er som liberalismen og marxismen forholdt seg til måten indus­ trialismen har utviklet seg på?

Vekstfilosofi i de store ideologiene Tilliten til framskrittet og den ustoppelige veksten er nye feno­ mener med vår tid. De store ideologiene hadde forskjellige måter å forholde seg til dette på, men felles for dem alle var at de ikke klarte å komme fram til en felles kritikk av det som var galt. Økonomiens sentrale posisjon i alle disse ideologiske ret­ ningene er slående, og de er alle enige om nødvendigheten av økonomisk vekst. Liberalismens veksttenkning Den tidlige liberalismens ønske om minimal statlig innblanding i frihetens navn er fremdeles et viktig motiv i liberalismen. Det ser ut som om troen på en form for usynlig hånd stadig lever i beste velgående. Nyliberalisten Hayek omtalte for eksempel noe han kalte den spontane orden. Markedet vil løse probleme­ ne, hevder noen. Men hva om det er de frie markedskreftene som har skapt problemet? Det nye menneskebildet som vokste fram, hadde sine tals­ menn i blant annet filosofer som Hobbes og Locke. De tok

176

ØKOLOGI

Tanken om at egen­ interesse fører til det felles beste ved hjelp av en usynlig hånd, har vært poulær siden 1700-tallet. Men den lille gutten på bildet ville nok foretrekke hjelp fra synlige hender framfor usynlige.

utgangspunkt i at det dypeste motivet bak menneskenes hand­ linger var egeninteressen. For disse tenkerne måtte samfunnet bygges opp omkring dette egoistiske prinsippet. Egeninteressen ville føre folk sammen i et samfunn som var gunstig for alle parter. Dette menneskesynet ble utbredt og lever i beste velgå­ ende også i dag. Egeninteressen fungerer som en motor for sam­ funnsutviklingen og leder den mot det felles beste. Men i et økologisk perspektiv skaper dette problemer. Miljøet kan nem­ lig ikke forvalte sin egeninteresse, og derfor oppstår det som er kalt allmenningens tragedie.

VM

ØKOLOGI

Allmenningens tragedie går ut på at et fellesområde, for ek­ sempel en beitemark, vil alle ha fordel av å utnytte i overens­ stemmelse med sin egeninteresse. Men dette kan føre til rov­ drift. Den kan ikke holdes i sjakk, for det er ikke i min umiddel­ bare egeninteresse å fjerne dyrene mine fra beitet dersom ikke du gjør det. Og det er ikke i din interesse dersom ikke jeg også gjør det. Derfor gjør ingen av oss det, og resultatet blir utpining av jorda. Til slutt har ingen nytte av beitet. Kanskje kan hele naturen betraktes som en eneste stor allmenning? Om det er riktig at markedet ikke kan løse problemet, da må staten eller helst sammenslutninger av stater komme med. Ikke alle former for liberalisme er like negativ til statlig inn­ blanding som den klassiske liberalismen. Sosialliberalismen som John Stuart Mill utarbeidet, hadde til forskjell fra den klassis­ ke liberalismen et ønske om å ta sosialt ansvar. I første rekke var dette en sosial profil som skulle bøte på fattigdommen og arbeids­ ledigheten, som var de spørsmålene som fortonet seg som de viktigste på Mills tid. Staten får altså en større plass i denne «sosiale» formen for liberalisme. Denne tankegangen gir en åpning for økt statlig innblanding også når det gjelder miljøproblemene. For miljøproblemene løser neppe seg selv. I hvert fall virker det lite sannsynlig at markedskreftene kan løse dem. Allerede Adam Smith ante at en grenseløs vekst ville kunne skape kriser. Men denne krisen lå langt fram i tid, og han betraktet den derfor ikke som et problem. Uendelig økonomisk vekst var ikke mulig, mente han.

Sosialismen og sosialdemokratiet - vekst skal løse de sosiale problemene Sosialister og sosialdemokrater har tradisjonelt betraktet den teknologiske og industrielle utviklingen som en progressiv og positiv kraft. Arbeiderdikteren Per Sivle uttrykker en typisk optimisme i diktet Norsk industri fra 1896: - Og omsider skal vi male Himmel Ild i Dale. Lys og kraftig skal den bli, Norges industri. Dermed kan vi seierstrygge vor og lan­ dets velferd bygge. Leve det! Og leve vi! Leve Norges industri! Sivle er her helt på linje med for eksempel Marx’ syn. Marx var overbevist om at teknologisk utvikling var en forutsetning for 178

ØKOLOGI

Miljøvernorganisasjon­ ene tar i bruk et bredt spekter av virkemidler for å nå sine mål. I USA har det vokst fram en ekstrem bevegelse som vil forsvare seg mot det de kaller «økofascisme». De reagerer på miljø­ vernorganisasjonenes holdninger og virkemidler, og de mener at myndighetenes miljølovgivning bryter med deres grunnlovsfestede eiendomsrett. En av dem uttrykte det slik: «Det viktigste er prinsippet, likegyldig hva det er en gjør med sin eiendom. Om en går på den, fyller den opp, bulldozer den - så skal en ha lov til å gjøre hva fanden en vil med den. Det er privat eiendom, det tilhører deg - ikke regjeringen eller noen annen.»

det kommunistiske samfunnet. Som vi tidligere i boken har sett, har verdenshistorien ifølge Marx vært en serie med produksjons­ forhold som har avløst hverandre: det antikke slavesamfunnet, det middelalderske føydalsamfunnet og det borgerlige, kapita­ listiske samfunnet. Men alle disse forskjellige produksjonsfor­ holdene har hemmet utviklingen av produksjonen. Dette gjelder også kapitalismen, trass i de gode økonomiske resultatene den kan vise til. Men i det kommunistiske samfunnet vil en gå et skritt videre. Folk vil frigjøres fra slit og rutine ved hjelp av bedret teknologi. Økonomisk vekst er både uunngåelig og ønskelig, ifølge Marx. Veksten skulle gjøre frigjøringen mulig. Begeistringen for tek­ nologi og industri var stor hos Marx. Han var sikker i sin tro på at revolusjonen ville løse alle problemer av betydning. Marxistenes fokus på merverdi gjorde at synet på økonomien ble bestemt av hvor stor andel av profitten kapitalistene fikk, og hvor mye proletarene selv fikk. Lønnskamp ble derfor det natur­ lige resultatet. De ville ha en større andel av hva de selv faktisk produserte av verdier for kapitalistene. Det førte også til at en alltid tenkte seg at det er mer der pengene kommer fra. Økonomien skulle derfor få et frislipp, slik at den fikk vokse uten innvendinger. Ettersom Marx først og fremst var opptatt av fordelingen av

179

ØKOLOGI

godene, stilte han ikke spørsmål ved veksten i seg selv. Øko­ nomisk vekst var et gode som ville skape forutsetningene for et bedre og mer rettferdig samfunn. Marx beundret faktisk akkurat denne delen av det kapitalistiske systemet fordi det skaper nye goder. Produksjonen måtte være høy slik at det skulle være en tilstrekkelig mengde goder å fordele til alle. Men hva med økologien? Hva har vært sosialistenes og sosi­ aldemokratenes forhold til den? Den generelt positive holdning­ en hos sosialistene til statlig innblanding skulle kanskje i utgangspunktet gjøre dem bedre egnet til å løse miljøprobleme­ ne enn liberalt tenkende. Men de så ikke problemet. Tanken om økonomisk vekst som basis for velstandsutvikling gav dem tro på at miljøproblemene kunne løses med mer vekst. Sosialistene, eller den røde aksen i politikken, er enig med den blå i at økono­ misk vekst er viktig. Uenigheten oppstår først når de diskuterer de økonomiske virkemidlene for å oppnå veksten. Må kapitalismen omstyrtes? All den tid kapitalismen er basert på profitt, har mange ment at det er selve det kapitalistiske systemet som har skapt de økolo­ giske problemene. Det er mer profitt i å selge en stor, bensinslukende bil enn en lite energikrevende bil. Tilbud og etterspørsel har alltid virket bestemmende på mar­ kedet. Tradisjonelt har varebyttet vært en sak mellom kjøperen og selgeren. Om jeg kjøper et eple av en frukthandler, er det bare en sak mellom meg og frukthandleren. Jeg får det eplet jeg har lyst på til en tilfredsstillende pris, og forhandleren får den prisen han vil ha. Ingen andre er berørt av denne transaksjon­ en. Men om jeg kjøper en stor bil av en bilselger, er det ikke bare en sak oss imellom. I og med at biler forurenser, er det også en tredje part, nemlig miljøet, og indirekte alle andre mennesker. Staten kan derfor legge avgifter på bensin og på biler som forurenser spesielt mye. Denne problemstillingen har også en annen side som antyder at markedet alene ikke kan løse proble­ met. Det er at skaden bilen er årsak til, ikke uten videre er øko­ nomisk. I visse byer, som Athen, er bilforurensningen så stor at det til tider er livsfarlig å bevege seg ute på grunn av all foru­ rensningen. De skadene dette fører med seg, kan vi ikke måle i drakmer eller dollar. Redusert livskvalitet er det ikke enkelt å sette noen prislapp på.

180

ØKOLOGI

Og selv om det kan være bilselgeren selv som dør av foru­ rensningen i Athens gater, setter dette neppe noen demper på ønsket han har om å selge dyre biler til stor profitt. Det ligger innbakt i systemet at hver og en tenker på seg selv og ivaretar sine egne interesser. For om denne bilselgeren slutter å selge dyre, bensinslukende biler, vil ikke det stoppe andres profittbegjær. Kanskje er det derfor ønskelig med en annen sam­ funnsform? En samfunnsform som kan se problemene i et større perspektiv, som kan tenke helhet og fellesinteresse og ikke bare egoistisk egennytte? Marxister vil mene det. En radikal omveltning av økonomien kan løse de økologiske problemene. Poenget med et sosialistisk økonomisk system er jo nettopp å ta vare på fellesskapets inter­ esser ved eventuelle interessekonflikter mellom individ og sam­ funn. Men heller ikke dette er et system med fullgode løsninger på de økologiske problemene. Marx la like sterk vekt på den økonomiske veksten som det liberalisten Adam Smith gjorde. Dessuten var de enige om at det er arbeidet som skaper verdier, uttrykt i den såkalte arbeidsverditeorien. Tanken er at det er menneskers arbeid som skaper verdiene. Men økologien sier oss at alt henger sammen, og derfor kan ingen verdi skapes uten at verdier også forbrukes. Kombinert med økonomisk vekst lager dette miljøskader i like høy grad for et sosialistisk system som et kapitalistisk. Men fortsatt ser sosialistene ut til å ha et trumfkort, nemlig viljen de har til å legge avgifter på varer og tjenester. Om mar­ kedet alene får råde, blir det i utgangspunktet ikke tatt miljøhen­ syn. De dyre bilene blir for eksempel fortsatt solgt, forutsatt at folk har råd til å kjøpe dem. Men med større avgifter kan vi likevel ta hensyn til den tredje parten, miljøet. Sosialister har jo ikke monopol på en slik løsning, også i en blandingsøkonomi som den vi har i Norge, har vi som kjent avgifter på for eksempel biler. «De grønne» Den klassiske politiske tenkningen var basert på en rød-blå akse, eller en borgerlig-sosialistisk akse. Det var en tenkning som i utgangspunktet var opptatt av fordelingen av goder og utvidelsen av rettigheter. Men slike problemstillinger er ikke lenger like relevante dersom vi oppfatter dagens situasjon som 181

ØKOLOGI

en global og altomfattende økologisk krise. Sprenger da miljø­ bevegelsen den gamle, ideologiske rød-blå aksen? Både sosia­ lister og konservative er avhengige av miljøet, derfor må de sam­ arbeide. Men selv om de er enige om målet, kan de ikke bli eni­ ge om midlene.

En tredje politisk farge har gjort seg stadig mer bemerket i løpet av de siste to tiårene: de grønne. Det var de tyske økologistene som først kalte seg de grønne (die Griinen). Selv om partiet ble stiftet i 1981, fikk de 28 representanter i nasjonalforsamlingen (Bundestag) allerede i 1983. Slike «grønne» partier har fått utbredelse i mange land, og ved siden av die Griinen har for eksempel Sverige sitt Miljøparti. De grønne mener at vi må innse at mennesket er del av et større system. Derfor må biosfæren beskyttes. Biosfæren gjør liv mulig på Jorda, et tynt lag med luft, vann og jord som ligger rundt kloden vår. Miljøpartiet i Sverige er kompromissløst, ingenting får stå i veien for målet: et bedre miljø. På en slik plattform kan et øko­ logisk idealsamfunn (en økotopi) dannes. Det er lett for de grøn­ ne å bli enig om hva de er imot, men det blir mye vanskeligere når de skal redegjøre for hva de er for. Ett trekk har de likevel felles: overbevisningen om at problemets kjerne er troen på at det er nødvendig med økonomisk vekst. Men hva er alternativet til økonomisk vekst? Løsningen deres innebærer lavere leve­ standard, færre biler og andre konsumgoder og mer åndelige ver­ dier. Grønnismen har møtt mye motstand. De mest ekstreme tror vi kan deindustrialisere verden og gå tilbake til fortiden, til det enkle landlivet der vi produserer etter behov, uten kunstgjødsel og andre giftstoffer. Vi skal tilbake til naturen, som Rousseau sa i sin tid. Men hva om folk ikke vil bo i enkle, små landsbyer? Skal de tvinges til «frigjøring» fra det moderne industrisamfun­ net? Skal folk tvinges til å redusere forbruket? Hvem skal tvinge dem eventuelt? Et annet problem de grønne ofte overser, er at det kan bli vanskelig å skaffe mat til alle menneskene på jorda uten hjelp fra teknologien. I så måte er teknologien både en trussel og en nødvendig hjelper.

182

ØKOLOGI

SPØRSMÅL

1 Redegjør for noen av de viktigste mil­ jøtruslene. 2 Hvilke trekk ved kristendommen kan ha hatt betydning for den økologiske krisen? 3 Hvilke trekk ved moderne vitenskap kan ha hatt betydning for den økolo­ giske krisen? 4 Hvordan kunne Descartes begrunne at naturen, inkludert dyrene, bare er maskiner?

5 Hvordan kan vekst forstås som et karakteristisk kjennetegn ved moderniteten? 6 Hva betyr teknologisk determinisme? 7 På hvilken måte har industrisamfunnet påvirket miljøet i negativ retning? 8 Hva er marxismens syn på økonomisk vekst? 9 Hva går de grønnes alternativ til veksttenkning ut på?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL

1 Hva går allmenningens tragedie ut på? På hvilken måte kan det knyttes til liberalismens påstand om at egen­ interessen er menneskets driv­ kraft?

2 Forsøk å finne noen grunner til at for­ rige århundres politiske tenkere ikke var opptatt av økologiske problemer. 3 Finn argumenter for og imot planøko­ nomi i et økologisk lys.

KAPITTEL 10

Ny økologisk BEVISSTHET?

v en historie går det fram at en arabisk sjeik en gang skaffet >. seg mer rikdom enn han klarte å styre. Rådgiverne hans foreslo at han skulle lære seg litt sosialøkonomi. Og straks ble de truet med dødsstraff om de ikke skaffet ham all sosialøkono­ misk litteratur. Ettersom dette ble for mange bøker for sjeiken, befalte han at essensen av dette skulle kokes ned til ett bind. Men også dette ene bindet ble for mye for ham, og historien ender med at han befalte rådgiverne å samle all sosialøkonomisk visdom i en setning. Rådgiverne gav denne oppsummeringen: Intet måltid er gratis. Dette er et treffende uttrykk for den økonomiske grunnsannheten. Noen må betale. Denne innsikten har nådd økologiens talsmenn.

A

Naturbegeistring Romantisk naturbegeistring Der det finnes store byer, vil det alltid være mennesker som lengter til landet og naturen. Allerede i forbindelse med opp­ komsten av de store byene Alexandria og Roma i antikken duk­ ket det opp en slags «grønn» bevegelse. De idylliserte det enkle, renslige livet på landet, der alt hadde orden og en plass i helhe­ ten. Slike kontraster mellom by og land har alltid vært leveran­ dør av motiver til kritikere av de endrede livsmønstrene i det urbane livet. Mange av disse kritikerne tolket dette som en kon­ flikt mellom natur og kultur. Landet er naturlig, og byen er kul­ tur. De mente at menneskets kultur ødela naturen. Avskoging var for eksempel et kjent fenomen allerede i antikkens Hellas og Roma, og områder der hadde nærmest blitt ørkener. 60 % av Hellas var en gang dekket av skog, men i dag er bare 5 % av denne skogen igjen. 184

ØKOLOGI

Platon var tidlig ute med en bekymret rynke: Sammenlignet med hva som fantes før, er det liksom bare beina igjen av et sykdomsherjet legeme: Den fete og myke jorda har rent vekk, og bare det utmagrede skjelettet ligger igjen. Den romerske dikte­ ren og filosofen Lukrets uttrykte en lignende tanke på 100-tallet f.Kr. da han sa: Jorda er trett. Virkelig fart i naturbegeistringen ble det først i den idéhisto­ riske epoken vi kaller romantikken (se side 142-143). Romantikken har senere spilt en viktig rolle i både naturverndebatt og økologisk debatt. Romantikerne var i opposisjon til det mekanistiske natursynet, som blant annet Galilei og Descartes hadde vært talsmenn for. Romantiske tenkere hevdet at naturen ikke kan forstås som en død mekanisme. Tvert om: Den er en levende organisme. Inspirert av tanker fra blant annet Aristoteles ville de bekjempe det de oppfattet som den moderne tids trusler mot det harmoniske og idylliske livet. Ofte hentet de impulser langt tilbake i tid eller fra kulturer som de mente stod naturen nær, som «naturfolkene». Slike urbefolkninger ble betraktet som opprinnelige og naturlige men­ nesker, som ikke var ødelagt av den moderne tidens kultur og ødeleggende sivilisasjon. Indianerhøvdingen Seattles tale er et typisk eksempel på det romantiske idealet om harmoni mellom menneske og natur: Hvordan kan dere kjøpe eller selge himmelen? Vi eier ikke luftas friskhet eller skinnet i vannet. Hvordan kan dere kjøpe det fra oss? Hver del av jorda er hellig for mitt folk, hellig i dets minne og erfaring. Vi vet at den hvite mann ikke forstår våre skikker. Han er en fremmed som kommer om natten og tar det han trenger fra landet. Jorda er ikke hans venn, men hans fien­ de, og når han har erobret den, drar han videre. Han kidnapper jorda fra dens barn. Hans appetitt vil sluke jorda og etterlate seg en ørken. Om alle dyrene forsvinner, vil vi dø av sjelens ensomhet, for hva som enn skjer med dem, skjer med oss også. Alle ting er knyttet til hverandre. Det som skjer med jorda, det skjer også med jordas barn.

Når høvding Seattle ble hyllet og den moderne tiden kritisert, var det like mye en konservativ kritikk av moderniteten. Det var en generell kulturkritikk som reagerte på alle forandringene 185

ØKOLOGI

framskrittet førte med seg. Alle de tradisjonelle verdiene så ut til å forsvinne til fordel for et samfunn i normoppløsning. Nazisme og økologi - kritikk av moderniteten En nokså dyptgripende kritikk av moderniteten kan vi finne i nazismen, selv om den også omfavnet visse deler av den moderne utviklingen. Nazistene vedtok faktisk et økologisk lovverk. Blant annet ble en lov om beskyttelse av naturen vedtatt i 1935. Dette ble satt inn i en ideologisk sammenheng: Mot den opphavlige og ekte naturen står den moderne liberale økonomien. I loven av 1935 heter det at liberalismen kjennetegnes ved den nivellerende (utjevnende) innflytelsen fra den generelle kulturen og av urbaniseringen som uopphørlig undertrykker nasjonens eget vesen og opphav, mens rasjonaliseringen av økonomien får landskapets opprinnelige særpreg til å forsvinne litt etter litt. Her må vi forstå byene som hele den moderne verden, inkludert den liberale demokratiske tradisjonen. Imot en slik «liberalisme» skrev nazisten Walter Schoenichen i 1942 om den innlysende kjensgjerningen at respekten for natu­ ren er innskrevet i blodet på Nordens folk. Den økologiske bevisstheten stikker med andre ord dypt i en arisk sjel. I lys av slike uttalelser er det kanskje ikke så rart at det har blitt hevdet at nazismen har sine røtter i romantikken. Nazistene var antiindividualistiske og manglet respekt for enkeltmenneskets rettigheter. Det var den naturlige tyske nasjo­ nen nazistene ønsket å bevare og styrke. Hitler sa for eksempel: Jeg proklamerer læren om det enkelte menneskes verdiløshet og ube­ tydelighet. Er ikke da nazistenes bekymring for naturen paradoksal når de forakter individet så sterkt? Tvert imot. De kritiserer ideen om at mennesket skal settes i sentrum fordi det finnes verdier som er viktigere enn mennesket. Det nasjonale særpreget de setter så mye inn på å bevare, er ikke minst knyttet til naturen. Det kom­ mer blant annet til uttrykk i loven de laget om beskyttelse av dyreriket. Dyrene blir beskyttet ene og alene fordi de er naturvesener. I det nye riket skal det ikke finnes noe dyreplageri, sa Hitler. Nå var ikke nazistene de første til å lansere tanken om dyre­ beskyttelse. Trass i innflytelsen fra Descartes hadde enkelte sen­ trale personer stilt seg negativ til all form for dyreplaging, og et eksempel er den store middelalderteologen Thomas Aquinas.

186

ØKOLOGI

Poenget til Thomas er at vi skal la være å plage dyrene i frykt for hva dette kan gjøre med menneskets karakter. Mennesket blir herdet i sin sjel. Det blir grusomt om det plager dyr. Nazistene ser helt annerledes på det: Dyrene har en verdi i seg selv, de har en iboende verdi. Det er ikke nytten mennesket har av dyrene, eller de uheldige virkningene det kan få på men­ neskets sjel, som er argumentet mot dyreplaging. Det er dyrene selv. Nazistene erklærte derfor: Fra et strafferettslig synspunkt vil en ikke skjelne mellom husdyr og andre typer dyr, eller mel­ lom dyr som er nyttige, og dyr som er skadelige for menneskene. Derfor ville nazistene faktisk bevare de opprinnelige folkene, det de kaller «naturfolkene». Fortrinnene til naturfolkene, eller de «rene» rasene, er at de bevarer en dyp harmoni mellom mil­ jøet og sedene. Eller med andre ord: Naturfolkene er i motset­ ning til modernitetens menneske fulle av respekt for naturen, slik nazistene hevdet å være. Walter Schoenichen sa det slik: Faktum er at undertrykkelsen av primitive folkeslag er et av de mest skamfulle kapitlene i den hvite rases historie. Dette kan virke overraskende. For var ikke nazistene mot­ standere av mangfold? Ønsket de ikke å skape rene raser uten rom for individuelt avvik? Nazistene var motstandere av både liberalisme og raseblanding. Men hver enkelt rase bør være enhetlig og «ublandet» for å bevare rasemangfoldet. Dersom rasene blandes, forsvinner mangfoldet, og alle mennesker blir til en eneste stor blandingsrase. Blandingsekteskap må opphøre fordi det innebærer at forskjellene forsvinner mellom «mennes­ kerasene» og menneskeheten blir «uniformert». Schoenichen spurte, med adresse til naturvernere: Hvorfor slåss for å bevare dyreraser, men samtidig akseptere at menneskerasen forsvinner i den allmenne raseblandingen? Men nazistenes økologiske bekymring er naturligvis ingen innvending mot økologien i seg selv, like lite som deres entusi­ asme for å bygge motorveier er et argument mot motorveier. Tanken om at helheten er viktigere enn delen, at naturen og mil­ jøet er viktigere enn det enkelte individ, har kommet i miskre­ ditt med nazismen. Den er i dag ikke regnet som en «politisk korrekt» holdning. Men i et økologisk perspektiv kan kanskje denne ideen ha noe for seg. trass i at nazistene omfavnet den?

187

ØKOLOGI

Økologiens opprinnelse Den første som brukte ordet økologi, var tyskeren Ernst Hackel (1834-1919) i boken Generell morfologi fra 1866. Økologi er et ord som kommer fra gresk. Oikos betyr husholdning eller hus­ hold. Økonomi betyr opprinnelig driften av denne husholdning­ en. Håckels ideer om naturen var preget av at han var panteist. Panteisme innebærer at gud er overalt, i alle ting i naturen. Gud er et jordisk vesen, som overalt er identisk med naturen selv, hevdet Hackel. Slik Hackel så det, var naturen en balansert organisme som mennesket var en del av. Naturen er med andre ord ingen død maskin eller mekanisme, den var et levende besjelet vesen. Økologien har endret seg siden Håckels tid, men de tankene han gjorde seg, er stadig aktuelle i miljødebatten. Men hva ligger i begrepene økologi og miljø? Økologi blir definert som studiet av hvordan levende vesener samvirker og lever sammen i et gitt miljø. Miljøet er et system som inkluderer alle levende ting og lufta, vannet og jorda som er deres omgivelser. Grunnsannheten i dagens økologiske tenkning er at alt henger sammen i økosystemet. Det blir lagt stor vekt på at mennesket bare er en del av dette systemet, på linje med bier og blomster, trær og elefanter, jord og vann, til tross for menneskenes egois­ tiske tro på at de er av primær betydning. Øko-systemer henger sammen, alt avhenger av alt annet. Helheten er med nødvendighet viktigere enn delen fordi det økologiske systemet klarer seg uten delen, men ikke omvendt. Når vi mennesker forurenser miljøet, reparerer økosystemet til en viss grad seg selv. Men evnen økosystemet har til å absorbere gifter, forurensning osv., er begrenset. Vi kan da si at økologien er vitenskapen om hva økosystemet er, og hvor stor belastning det tåler. Vi kan dele økologien i tre retninger. En retning hevder at det å beskytte naturen må gjøres for å tjene menneskets interesser (antroposentrismen). Den andre retningen går et skritt lenger, her gir en rettigheter også til visse ikke-menneskelige vesener. Her snakker en ofte om dyrenes frigjøring. Til sist har vi den mest radikale bevegelsen, som hevder at all levende natur skal ha rettigheter (økosentrisme). De mest radikale tilhengerne av denne siste retningen vil gi hele biosfæren rettsbeskyttelse.

188

ØKOLOGI

Elva skal leve! Utbygging av vassdrag har ført til store konfrontasjoner mellom myndigheter og naturvernere. Tidlig i 1970-årene fikk utbyg­ gingen av Mardøla stor oppmerksomhet. I 1977 ble det blåst til strid om utbygging av vassdragene Veig og Dagali på Hardanger­ vidda. I denne saken vant verneinteressene fram. Omtrent samtidig ble det, etter en bitter strid, vedtatt utbygging av Orkla-Granavas sdraget. Alta-saken tidlig i 1980-årene engasjerte flere mennesker enn noen annen naturvernsak og ble den største sivile u lydig he tsa ksjo rt i norsk historie.

Menneskets interesser må ivaretas Naturvernet - vi bør bevare skjønnheten i naturen En retning innenfor økopolitikken begrunner ønsket om å bevare natur og miljø med at dette er i menneskets interesse. Naturvernet er en slik variant, som ville bevare naturen fordi den var vakker. Naturvernarbeidet er omtrent hundre år gam­ melt, og en vil verne skjønnheten i naturen og hindre at vakre dyr blir utryddet: Beveren ble totalfredet i 1895, og svaner, rådyr og rapphøns fikk etter hvert samme beskyttelse. Utover i vårt århundre fikk naturvernet en mer prinsipiell for­ mulering, blant annet i en lov om naturvern som ble vedtatt i en Stortingsproposisjon i 1954: Kongen kan bestemme at områder av land eller vann skal være fredet når det anses ønskelig, på grunn av (...) dets naturskjønnhet. I 1970 ble naturvernloven fra 1954 revidert. I den nye loven heter det: Naturen er en nasjonalverdi som må vernes. Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørigheten mellom mennesker og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for framti­ den. Naturens skjønnhet er plassert mer i bakgrunnen, for nå var det naturens kvalitet som ble hovedsaken. Miljøvernet hadde blitt et viktig politisk tema, og Miljø­ verndepartementet ble opprettet i 1972. Oppsvinget for miljø­ verninteressen skjedde med hippiebevegelsen krav om flo w er power og ønsket om å leve et «naturlig liv». Den første miljø­ vernministeren, Olav Gjærevoll fra Arbeiderpartiet, lanserte 189

ØKOLOGI

slagordet Vekst og vern. Tanken var at de økologiske problemene skulle løses ved hjelp av økonomisk vekst. Vi måtte få råd til løse miljøproblemene. Bærekraftig utvikling? Regjeringens langtidsprogram for 1990-93 listet opp blant annet dette som nasjonens hovedproblemer: for svak økonomisk vekst, for dårlig ressursutnyttelse, for dårlig oppvekstmiljø og for store miljøproblemer. Det siste problemet som blir nevnt, er det som er interessant i vår sammenheng. Og det er bred politisk enighet fra ytterste høyre fløy til lengst ut på venstresiden om at miljøkrisen er et alvorlig problem. Det er like stor enighet om at noe må gjøres. Uenigheten er knyttet til hva vi bør gjøre, og hvordan vi skal løse problemet. Ifølge langtidsprogrammet blir både miljøproblemene og for lav økonomisk vekst regnet som sentrale utfordringer for nasjo­ nen. Men kan disse to løses på samme tid? Eller utelukker de to hverandre? Miljøproblemene er globale, mens andre problemer er nasjonale politiske utfordringer som kan løses innenfor hvert enkelt lands parlamentariske tradisjon. FN besluttet å utrede klodens økologiske tilstand og opprettet en miljøvernkommisjon. Denne kommisjonen ble ledet av Gro Harlem Brundtland og blir gjerne kalt Brundtlandkommisjonen. Etter lang tids arbeid kom den fram til at de alvorligste truslene mot miljøet var klimaforstyrrelser, forurensning, forørkning, at ikke-fornybare ressurser blir brukt opp (som olje), tapping av genetiske ressurser (en er opptatt av å bevare det genetiske mangfoldet) og til sist befolkningsveksten. Noe måtte gjøres, men hva? Kommisjonen lanserte uttrykket bærekraftig utvikling som en løsning. Begrepet bærekraft er lånt fra studiene av hvor store mengder vi kan høste av fornybare ressurser som fisk og skog. Bærekraften blir opprettholdt ved at vi maksimalt høster så mye at det er mulig å høste en tilsvarende mengde i alle år etter. Vi skal for eksempel ikke fiske mer enn at det er mulig å fiske en tilsvarende mengde neste år. Dette prinsippet skal også omfatte den mengden forurensning miljøet kan absorbere. Miljøet tåler bare en viss mengde forurensning, og vi må ikke gå utover denne grensen. Ifølge rapporten er bærekraftig utvikling en strategi for øko­ nomisk, sosial, politisk, kulturell og teknologisk utvikling. 190

ØKOLOGI

Denne utviklingen skal tilfredsstille dagens behov uten å øde­ legge mulighetene for framtidige generasjoner til å tilfredsstille sine grunnleggende behov. I rapporten blir begrepet blant annet beskrevet slik: Bærekraftig utvikling er et dynamisk og økonomisk og sosialt vekstbegrep og forutsetter en prosess i retning av jevn fordeling av goder både mellom landene og innenfor det enkelte land. Det forutsetter demokratiske reformer og bedre adgang til deltakelse i beslutningsprosessene. Bærekraftig utvikling er altså et såkalt økonomisk vekstbe­ grep. Men hva om de grønne har rett i at det er den økonomiske veksten som er årsaken til all den økologiske elendigheten? Kan vi løse et problem med å øke det som skapte problemet? De grønne mener dette ikke er mulig. Bærekraft kombinert med økonomisk vekst virker som en selvmotsigelse. Om vi skal høste maksimalt av hva som er forsvarlig, hvordan kan høsten utvikles i retning av vekst? Går det an å høste maksimalt av hva for eksem­ pel fiskebestanden tåler, og samtidig øke høstingen? Kritikere hevder at dette faller på sin egen urimelighet. Bærekraftig utvik­ ling er ifølge de grønne derfor bare ønsketenkning og avslører en manglende forståelse av og vilje til å gjøre noe med de fundamentale problemene.

U-land og framtidige generasjoner Det er ganske sikkert at miljøet ikke tåler en ny industriell revo­ lusjon i den tredje verden. Og den største miljøbekymringen fin­ ner vi oftest i de rikeste landene. Og da kan vi spørre: Er økolo­ gisk ansvar en luksusforeteelse? Er det et resultat av gode tider? Er det mulig i u-land? Om en på verdensbasis skal begrense for­ bruket av naturressurser og høste bærekraftig, vil det sette gren­ ser for utviklingen i u-land (utviklingsland). Men kan vi kreve av utviklingslandene at de skal bremse sin utvikling for å ta hensyn til miljøet? Kan vi pålegge u-landene å ta de hensyn til miljøet vi i Vesten ikke tok? Det er kanskje bare to mulige løsninger på dette: Vesten redu­ serer forbruket sitt slik at det blir rom for utvikling i den tredje verden, eller vi nekter den tredje verden rom for å utvikle seg etter vestlig mønster. Bare den første løsningen er rettferdig. Men da må enkeltmennesker i Vesten redusere sitt eget forbruk betraktelig. Og er det vilje til dette hos for eksempel deg og klassen din? 191

ØKOLOGI

Også de framtidige generasjonene er involvert i klodens «hel­ se». Men er det rasjonelt å gjøre noe for framtidens generasjo­ ner all den tid de ikke kan gjøre noe for oss? De moralske prin­ sippene som ligger bak for eksempel menneskerettighetene, er basert på tanken om at de gjelder alle mennesker, de er univer­ selle. Derfor er det rimelig å mene at de også må gjelde mennes­ ker som ikke er født, i hvert fall må de gjøre det til en viss grad. Men det er ikke enkelt for oss i dag å vite hva framtiden vil ha behov for. Det har blitt sagt at det i grunnen er en fordel at folk for hun­ dre år siden ikke sparte sin viktigste ressurs for oss, nemlig høy. Kanskje vil de ha nye energikilder om hundre år som gjør olje og kull blir like ubrukelige som høy er for oss i dag? Kanskje er energiproblemet i framtiden løst ved hjelp av for eksempel solenergi og vindenergi? På den andre siden er det ubetingede onder som atomavfall. De vil ganske sikkert være et problem også om hundre år. Vi skylder vel framtidens mennesker å begrense denne typen foru­ rensning til et absolutt minimum?

Dyrenes rettigheter I 1792, året etter at Mary Wollstonecrafts bok om kvinnens ret­ tigheter kom, gav Thomas Taylor ut en ironisk bok som het Et krav om dyrenes rettigheter. Hans spott gikk ut på at når kvinne­ ne kunne få rettigheter, hvorfor skulle ikke dyrene også få det? Men tanken om at dyrene skulle ha rettigheter og plikter, var ingen ny tanke. Dyr har vært rettssubjekter også tidligere i his­ torien. For i det å være et rettssubjekt ligger det ikke bare en beskyttelse mot overtramp, men også et krav om at en står ansvar­ lig for sine handlinger. I 1587 tok innbyggerne i den franske landsbyen Saint-Julien dette på alvor. De hadde i lang tid vært plaget av en invasjon av snutebiller som spiste opp avlingene deres. Og hvem kunne gi beskyttelse mot den slags? Kirken var svaret. De anla derfor sak mot snutebillene! Deres krav var at kirken skulle bannlyse bille­ ne. Men snutebillene fikk «fri rettshjelp» og ble frikjent etter at deres advokat hadde gjort en god jobb. I andre tilfeller ble dyr funnet skyldige. Blant annet ble delfiner i Marseilles havn dømt fordi de hindret tilgangen til havnen. De ble bannlyst, rett nok

192

ØKOLOGI

uten at det hindret dem i å fortsette sin «umoralske» oppførsel. Generelt har likevel ikke dyr vært betraktet som rettssubjek­ ter. Tradisjonen fra Descartes har vært nesten enerådende. Grusomhet mot dyr finner vi talløse eksempler på. I laboratorier og oppdrettsfarmer begår en grusomheter mot millioner av dyr hver eneste dag. Kravet om å gi dyrene beskyttelse mot dette i form av rettigheter har derfor blitt reist. Men hva er grunnlaget for å gi dyr rettigheter på linje med mennesker? De kan verken tenke eller snakke, hvordan kan de da ha rettigheter? Den britiske filosofen Jeremy Bentham pekte allerede i 1700-årene på at andre faktorer enn fornuft og språk måtte spille inn: Spørsmålet er ikke: Kan de tenke? Heller ikke: Kan de snakke? Men derimot: Kan de føle smerte? Den austral­ ske filosofen Peter Singer har tatt opp dette temaet i boken Animal Liberation. Grunnprinsippet hans er at alle dyr (deri­ blant mennesket) er like. Det kan han si i og med at både dyr og mennesker kan føle lidelse og lyst. Singer trekker radikale konsekvenser av dette og spør: Hvem skal en velge: det skrøpelige spedbarnet, den senile gamlingen eller den sunne og friske grisen? Han mer enn antyder at svaret på dette ikke er gitt. Kanskje har friske dyr større krav på beskyttelse enn syke mennesker? Rett nok er Singer primært opptatt av laboratoriedyrene og oppdrettsdyr. Men det virker ikke som en helt forsvarlig strategi det han er talsmann for. Bør dyr ha rettigheter på lik linje med mennesker? I 1978 ble det utarbeidet en Universell erklæring om dyrenes rettigheter. Der står det at alle dyr blir født likeverdige overfor livet og har den samme rett til eksistens. Det blir hevdet at mennesker utfører folkemord når de dreper dyr, fordi også mennesket er et dyr. Singer er enig i det, men ser ut til å glemme et viktig poeng i forbindelse med begrunnelsen for at menneskene har rettigheter. Det vesentlige ved mennesket er friheten eller evnen det har til å utvikle seg moralsk og intellektuelt, det viktige er ikke evnen vi har til å føle smerte. Et krav til en persons rettigheter kan også sies å være knyttet til evnen vedkommende har til å respektere andres rettigheter. Det vil si at mennesker har rettigheter i kraft av at de er frie til å gjøre moralske valg. Derfor bør vi ha en spesiell beskyttelse dyr ikke har og kanskje ikke bør ha. Enkelte har ikke stoppet ved dyrenes rettigheter og hevder at også naturen bør få rettigheter. I 1972 sa den amerikansk

193

ØKOLOGI

professoren C. Stone at vi / dypt alvor tilkjenner juridiske rettigheter til skogene, havene, elvene og til alle ting vi kaller «naturlige» i omgivelsene, ja, til hele det økologiske systemet. Arbeidere, kvinner, slaver og barn har alle fått sine rettigheter, nå er tiden inne til å gi trærne de samme rettighetene.

Dypøkologien - krav om fundamental endring Den norske filosofen Arne Næss har utviklet en form for økolo­ gisk tenkning han kaller dypøkologi. Med det er det underfor­ stått at den formen for økologisk tenkning som for eksempel Brundtlandkommisjonen representerer, er «grunn» eller over­ flatisk. Problemet med den «grunne» økologiske tenkningen er at den tar utgangspunkt i mennesket og behovene det har. Den er antroposentrisk, den setter mennesket i sentrum. Dypøkologien setter i stedet alt liv i sentrum for interessen, den er økosentrisk. Arne Næss (f. 1912—) er filosof, og jøden Baruch de Spinoza (1632-77) er en av de viktigste inspirasjonskildene hans. Spinoza var en av Descartes samtidige, men reagerte negativt på det mekanistiske natursynet. Spinoza mente at alt var ett, alt var beslektet med alt annet. Vi kan beskrive den filosofiske posisjo­ nen hans i en eneste setning: Deus sive natura (Gud eller natu­ ren}. Gud er identisk med naturen, naturen er Gud. Spinoza var med andre ord panteist (gud er i alt), som Hackel også var. Naturen får en helt annen verdi for Spinoza enn den moderne vitenskapen tilkjenner den. Den er ikke bare et redskap for mennesket, den får en egenverdi. Næss er ikke panteist, men han deler Spinozas grunnsyn: Mennesket har et slektskap med alt som er levende. Og i uttrykket alt som er levende, skal også elver og skoger regnes med. La elva leve er godt uttrykk for denne tenkemåten. Næss har også andre inspirasjonskilder, for eksempel Gandhi. Gandhis ikkevoldsaksjoner angir en egnet protestform. Ikke­ vold følger av respekten for alt som lever. Vold er ikke en akseptabel aksjonsform i dette perspektivet. Men protest og ikke-parlamentariske midler har blitt nødvendig for å redde det som reddes kan. Aksjoner som Alta-aksjonen, der mange protesterte mot kraftutbygging, er siste utvei. En venn og kollega av Næss, Bill Devall, har karakterisert dypøkologiens mål slik:

194

ØKOLOGI

Ikke en eneste er reddet før alle er reddet, der termen «en eneste» ikke bare inkluderer meg som individuelt menneske, men alle mennesker, hvaler, grizzfybjørner, hele regnskogenes økosystem, fjell og elver, den minste mikroben i jorda osv.

Politi

ved

Mardøla:

«Er De redd vi slipper Dem ned?» Arne Næss: «Nei, jeg er helt trygg.» Arne Næss er vårt århundres kanskje største norske filosof. Tidlig i sin karriere var han opptatt av språk­ filosofi, men ble etter hvert orientert henimot miljøkamp og økologi.

Et av de grunnleggende prinsippene i dypøkologien er troen på at alt som lever, har en verdi i seg selv. Alt som lever, har verdi bare i kraft av at det lever, inkludert den miste mikroben i jorda. Hvorvidt et levende vesen er nyttig for oss mennesker, er med andre ord ikke relevant. Men hva innebærer dette? Mennesker er avhengige av andre organismer for å leve. Og da kan vi spørre: Skal ikke mennesket kunne spise? Om vi skal spise, må vi drepe, og dette gjelder vegetarianere like mye som kjøttetere. Selvsagt innrømmer dypøkologene at vi kan spise! Men vi har bare rett til å ta det vi må ta. Vi må imidlertid nøye oss med et minimum. Det er overdri­ velsene i det moderne samfunnet som må opphøre. I og med at alt liv har verdi, bør det beskattes med varsomhet og modera­ sjon. Dette gjelder også det som ikke er direkte nyttig for men­ nesket, også det har verdi. Dypøkologene går mye lenger enn den tradisjonelle, «grun­ ne» økologien. Det er noe fundamentalt galt med den vestlige forbrukskulturen, ja med hele den vestlige tenkningen omkring vekst og framskritt. Bill Devall sier at vi trenger en slags økolo­ gisk revolusjon, for reformer er ikke nok. Reformer er bare kortsiktige løsninger på akutte problemer som bare tar tak i overflaten. Dypøkologiens hovedmål er å sette spørsmålstegn ved det moderne Vestens tradisjonelle tankemodeller og foreslå et alternativ til den. Og dersom det er Vestens tradisjonelle tan­ kemodeller som er årsaken til de økologiske problemene, er det vel rimelig å avvise dem? Men hvor langt skal vi gå? Dypøkologene vil dekonstruere hele den liberale demokratiske arven fra opplysningstiden for å kunne påvise for eksempel ver­ dien til trærne eller elvene. En variant av dypøkologien er det som blir kalt landetikken. Tradisjonell etikk er ment å skulle beskytte de svake mot over­ grep fra de sterke. Før den teknologiske utviklingen i moderni­ teten var naturen en trussel mot menneskene, i form av orkaner, jordskjelv og andre naturkatastrofer folk måtte beskytte seg mot. Naturen var sterkere enn oss, derfor trengte den ikke noen 195

ØKOLOGI

form for etisk beskyttelse. Men med den moderne teknologien kan vi gjøre like stor skade på naturen som naturen kan gjøre på oss. Derfor er spillet radikalt endret, og naturen må få etisk beskyttelse. Landetikken hevder derfor at vi av den grunn er etisk forpliktet til å bevare skjønnheten, mangfoldet og stabilite­ ten i naturen. «Grunne» økologer har ironisert over dypøkologenes forsvar for naturen. Noen dypøkologer vil for eksempel hevde at de vet hvilke interesser et fjell har. Fjell ønsker ikke slalåmbakke, el­ ver ønsker ikke å bli lagt i rør. Men hvorfor skulle ikke Altavassdraget like gjeme «ønske» å bli lagt i rør? Hvorfor skulle ikke fjell i Trysil ønske slalåmbakke? Poenget er at fjell neppe har interesser eller ønsker om verken det ene eller det andre. Dypøkologene er faktisk selv antroposentriske når de argumenterer for interessene til fjell og elver. De tillegger natu­ ren som helhet menneskelige egenskaper. Spørsmålet er om de ikke rett og slett tar utgangspunkt i sine egne interesser. Og det blir et ganske annet spørsmål. Den dypøkologiske tenkemåten har også inspirert Green­ peace, som har overtatt idealet om en type økologisk revolusjon. I en leder i Greenpeace-bladet Chroniques ble det rettet et kraf­ tig angrep på hele den liberale humanismen: De humanistiske verdisystemene må erstattes av overhumanistiske verdier som plasserer alt planteliv og dyreliv innenfor den legale og moral­ ske betraktningens sfære. Og i det lange løp, om dette behager folk eller ikke, vil det til tider være nødvendig å gripe til vold for å bekjempe dem som fortsetter å ødelegge miljøet. Det er huma­ nismen som er årsaken til den økologiske krisen, ved at den set­ ter mennesket i sentrum. Nå er det på tide å erstatte dette med en moral som gir naturen beskyttelse på lik linje med menneskene. Og om mennesker ikke er enig i dette og fortsetter som før, er vold nødvendig. I 1996 er det altfor mange mennesker på Jorda. Det ideelle antallet mennesker i verden er ifølge Arne Næss rundt 100 mil­ lioner. Og dette er muligens riktig, men når det en gang er 5 mil­ liarder av oss, må vi vel ta utgangspunkt i det? En ting er å være glad i dyrene og naturen, men hva med kjærligheten til mennes­ kene? Om helheten, miljøet, er viktigere enn delen, og mennes­ ket er delen, kan økologien da komme i konflikt med menneske­ rettighetene? Igjen kan vi spørre: Kan mennesker ofres for hel196

ØKOLOGI

heten, om det er til det beste for miljøet omkring oss? Arne Næss’ pasifisme og ikkevoldstanker blir suverent over­ sett av denne varianten av dypøkologien. Konklusjonen blir radikal: En massiv menneskelig dødelighet ville være en god ting. Det er vår plikt å frammane den. Overfor miljøet er det artens plikt å eliminere 90 % av menneskeheten, hevder dypøkologen William Aiken.

Demokratisk økopolitikk Finnes det ingen alternativer til dypøkologien? Enkelte, som franske Lue Ferry, har ment at miljøet kan reddes gjennom demokratiske kanaler. Han spør om det kan være nødvendig å tillegge naturen de samme rettighetene som mennesket. Han hevder at dette rett og slett innebærer en nedsabling av huma­ nismen i alle dens former. Radikal økologisme er påvirket av totalitære og autoritære politiske modeller ifølge Ferry. Noen dypøkologer mener at alt i naturen er bra og godt. En hvalverner har for eksempel sagt: Hvaler og delfiner er endimensjonale vesener. De er bare positive. Og resten av naturen er som hvalen, god, snill, fredelig og vakker. Videre hevder dypøkologien at mennesket skal etterligne naturen eller biosfæren. Men naturen er mer enn bare fred, harmoni og skjønnhet. Hva med forskjellige virus, epidemier, jordskjelv og orkaner? Hvorfor ikke akseptere syklonens rett til å ødelegge? Eller hivvirusets rett til å eksistere i menneskekroppen? Det blir påstått at alt som lever, har verdi, og da må også hivviruset regnes med blant det verdifulle. Har hivviruset virkelig verdi og «rett» til å leve? Det bør være mulig å kvitte seg med arven fra Descartes uten å bli dypøkolog. Det er mulig å gi dyr beskyttelse uten å hevde at de har rettigheter. Skrik fra lidende dyr er ikke det samme som pipene fra en klokke, hundenes trofasthet er ikke det sam­ me som armbåndsurets. Noe i naturen bør bevares og forsvares, men ikke alt! Med andre ord: Mennesket både kan og bør foran­ dre og beskytte naturen. Økologiske bevegelser støtter seg på vitenskapen. Ja, de hev­ der til og med ofte å være vitenskapelige. De representerer vitenskapen og dermed sannheten, alle andre tar feil eller repre­ senterer ideologiske interesser. Men er det så enkelt? Det er en kjensgjerning at vitenskapen til tross for all den suksessen den 197

ØKOLOGI

Hva er liv? Fantasier om kunstige mennesker har eksistert i vestlig kultur i århundrer, Frankensteins monster er bare en av dem. Men vil en noengang kunne lage kunstige mennesker eller roboter som er like intelligente som mennesker? De fleste dataforskere svarer, uten å nøle, nei på dette spørsmålet.

har hatt, tar feil av og til. Ikke minst er dette sant om påståtte konsekvenser for miljøet. I 1970-årene var det mange som regnet seg fram til at Jorda ville holde i ti, toppen tjue år før den defini­ tive katastrofen ville inntreffe. Dessuten støtter mange miljøvernere seg bare til vitenskapen dersom den er i overensstemmelse med deres eget syn. Miljøvernere som Greenpeace argumenterte iherdig for at hvalfangsten måtte stoppes fordi den førte til en rovdrift på ressursene. Men forskere er i dag enige om at hvalfangst er økologisk forsvarlig innenfor visse grenser. Med det skiftet disse miljøvemerne ikke oppfatning om hvalfangsten. De endret i stedet begrunnelsen for å være imot den. Nå er det lidelsene til hvalene som angripes. En økologisk skråsikkerhet kan skape en fundamentalistisk innstilling av nesten religiøs art. En slik fundamentalisme strider mot grunnleggende demokratiske prinsipper om debatt og meningsutveksling. En demokratisk økologi ser ut til å være den eneste som er helt i overensstemmelse med menneskerettighetstradisjonen. En politisk løsning som er resultat av demokratisk debatt, er ifølge for eksempel Ferry den eneste akseptable løsningen på miljø­ problemene. Og da er vi tilbake til spørsmålet om veksten i øko­ nomien og overdrivelsene i forbrukskulturen. Bærekraftig utvikling er ikke mulig. Vi må velge mellom utvikling eller bærekraft. Men hva er eventuelt løsningen? Vi kan bruke min198

ØKOLOGI

dre tid på å frambringe livets nødvendigheter. Vi kan leve bedre om vi jobber mindre og konsumerer mindre. Tenk globalt - handle lokalt! er et kjent økologisk slagord. Men holder det, eller må vi handle globalt? Det er i hvert fall ingen motsetning mellom det ene og det andre. Begge deler er like nødvendig.

SPØRSMÅL 1 Hva kjennetegner naturen, ifølge romantikkens tenkere? 2 Hvorfor argumenterte nazister for dyrevern? 3 Hvordan kan økologi defineres? 4 Hvilke tre retninger innen økologien nevnes i dette kapitlet? 5 Hva går bærekraftig utvikling ut på? 6 Hvilke argumenter har blitt brukt for å hevde at dyr ikke har rettigheter, og hvilke argumenter kan man benytte for å hevde at de har rettigheter?

7 Nevn noen av Ame Næss’ inspira­ sjonskilder. Hvordan har de påvirket ham? 8 Hva går dypøkologenes kritikk av den vestlige forbrukskulturen ut på? 9 Hva menes med at dypøkologien set­ ter helheten opp som mer verdifull enn delen? 10 Hva går landetikken ut på?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 Kan all økologisk kritikk kalles kritikk av moderniteten? 2 Drøft berettigelsen av å si at alt som kan føle smerte, har den samme verdi, i lys av animal rights-bevegelser. 3 På hvilken måte kan De grønne kalles tilhengere av tradisjon snarere enn av modernitet?

4 Kan økologiske bevegelser kalles romantiske? 5 Forsøk å finne argumenter for at alt som lever, har verdi. 6 Hvordan kan man kritisere dypøkologiens påstand om at alt som lever, har verdi?

199

KAPITTEL 1 1

Politikk

og religion i

vesten

25. juni 1996 drepte muslimske fundamentalister 19 amerikan­ ere i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. Flere hundre mennesker ble skadet. Blandingen av politikk og religion assosierer vi i dag oftest med fanatikere som sprenger fly eller hoteller for Guds skyld. Men forholdet mellom politikk og religion har flere nyan­ ser enn som så. Helt fram til modernitetens framvekst på 14001500-tallet var religion og politikk to sider av samme sak. De har tradisjonelt vært uløselig knyttet til hverandre. Den greske bystaten var for eksempel like mye stat som kirke. «Atenerne» hadde ikke sitt navn fra gudinnen Athene for ingenting. Moderniteten er derimot historien om en sekulariseringsprosess, en prosess som startet i renessansen, og som vokste seg sterkere og sterkere fram mot 1700-tallet. Men til tross for seku­ lariseringen fantes det rester fra den gamle sammenkoblingen mellom politikk og religion langt opp mot vår egen tid.

Politikk og religion henger sammen Politikk og religion har vært tett sammenvevd i de fleste kultu­ rer opp gjennom historien. Kongemaktens guddommelighet har vært et utbredt fenomen, kongen selv ble ofte oppfattet som Gud. De egyptiske faraoene var for eksempel like mye guddom som konge, og det var tilfellet i de fleste samfunnene før kristen tid. Da den romerske republikken falt i 44 f.Kr., ble Julius Cæsar erklært som diktator for livet. Etter hvert ble keiserne dyrket som guddommen Men dette tok en brå slutt da keiseren ble kris­ ten. Kristendommen ble først en politisk kraft av betydning i 313 e.Kr., da keiser Konstantin erklærte at kristendommen

200

Religion

De egyptiske kongene ble sett på som gud­ dommelige, og en slags udødelighet har de sikret seg: Sfinksen på bildet er ett eksempel, pyramidene et annet. Det er heller ikke tilfeldig at det første mennesket i verdens­ historien som vi kjenner navnet på, var egyptisk konge, Menes, fra ca. 3200 f.Kr.

og

politikk

var en tillatt religion. I 381 gikk keiser Teodosius et skritt videre, da han gjorde kristendommen til den eneste lovlige religionen i Romerriket.

Machiavelli - politikkens løsrivelse fra religionen Den florentinske diplomaten Niccolo Machiavelli (1469-1527) skrev boken Fyrsten i 1513. Fyrsten er et fyrstespeil, det vil si at den er en slags lærebok for blivende fyrster. Machiavellis bok var annerledes enn forgjengernes. Han beskrev de politiske realitetene, ikke idealene. 1 de rundt 1000 fyrstespeilene som var i sirkulasjon mellom 800-1700, var fyrstens godhet av prinsipiell art. Fyrstene var gode fordi de var gode, slik var refrenget. Machiavelli brøt tvert med dette. De politiske forholdene i og omkring Firenze, den staten Machiavelli bodde i, satte preg på den oppfatningen han hadde om hva en god fyrste er. Det som i dag er Italia, var den gang et lappeteppe av småstater som ofte var i konflikt med hverandre. Regimene i de enkelte statene var gjeme så små og svake at de lett mistet makten. Ustabilitet var tidens politiske orden. Det var dette Machiavelli ønsket en endring på. Middelet som skulle avhjelpe situasjonen, var en dyktig fyrste. Den primære målset­

201

Religion

og politikk

tingen for den dyktige fyrsten er ert stabil stat, alt annet er underordnet, mente Machiavelli. Alle midler er tillatt for å nå dette målet. I motsetning til den vanlige oppfatningen i andre fyrstespeil dreier alt seg om makt hos Machiavelli: Hvordan oppnå makt? Hvordan beholde makten? Den gode fyrsten er derfor den som erobrer og beholder makten, ikke fyrsten med de gode motivene. En sentral forutsetning for Machiavellis politiske tenkning var menneskesynet. Han var uenig i den oppfatningen som var typisk for menneskesynet i antikken og middelalderen, nemlig at mennesket er et sosialt vesen. Mennesket er snarere ondt fra naturen av: For om menneskene gjelder det alminnelig at de er utakknemlige, vankelmodige, hyklerske, redde for farer og Niccolo Machiavellis begjærlige etter vinning. Det gjorde det nødvendig med en sterk bok Fyrsten finnes faktisk som CD-ROM og nådeløs fyrste. Men hva har dette med religion å gjøre? spill. Det er et såkalt Fyrsten måtte benytte ethvert middel som stod til hans disposi­ strategisk spill, der sjon. Han kunne lyve, bedra, drepe eller smigre om det tjente hans poenget er å være sak. Alt var midler for å sikre makten. Også religionen var for. fyrsten med mest dygd, den dyktige fyrsten bare et middel til å oppnå noe annet. Religi­ det vil her si å være onen skulle være et våpen i herskerens hånd, ikke et trosspørsmål. den beste strategen. Om religion sa Machiavelli: Den største gjelden vi italienere har til kirken og prestene, er at vi har blitt ikke-religiøse og omvendte. Det var ikke Gud eller noen naturlig rett som laget lovene, det var fyrsten. Og han var ikke bundet av noe: De abso­ lutte målestokkene var borte, ting var bare gode eller onde i for­ hold til noe annet. Vi kan si det på en annen måte: Ting var bare gode om de tjente til å opprettholde staten, de var bare dårlige om de svekket staten. Det var derfor ingen mål utenfor staten. Selv Gud var et middel fyrsten kunne bruke for å oppnå sine mål. Også vold var derfor legitimt og til og med nødvendig som virkemiddel. Machiavelli brøt med all politisk filosofi både før ham og i samtiden da han satte til side religionen på denne måten. Innebærer det at politikk og religion har skilt lag fra og med Machiavelli? Slett ikke. Det Machiavelli gjorde, var å beskrive den praksisen han hadde observert hos de mektigste menn i his­ torie og samtid. Mange fyrster hadde altså allerede gjennomført dette bruddet. Det nye med Machiavelli var at han beskrev det han så, og argumenterte for at det var den beste måten å sikre og øke makt på.

202

Religion og politikk

Machiavellis kritikk av kirken skriver seg inn i en lang tradisjon. De tidligste kristne var beleilige syndebukker for de romerske myn­ digheter om noe gikk galt. Som Tertullian sa i 197 e.Kr: «Om Fiberen går over sine bredder, om Nilen ikke stiger til kornmarkene, om himmelen ikke beveger seg, om jorden gjør det, om det er sult eller pest, skrikes det straks: De kristne til løvene!» Ofte ble de kristne anklaget for alt fra incest (mann og kone kaller hverandre søster og broder!) til kannibalisme (i natt­ verden «spises» Jesu legeme).

Når hans mange lesere kalte ham djevelsk og forkastet læren hans, var det helt i samsvar med Machiavellis anbefalinger. En måtte la folk tro at en var from og gudfryktig. Folket måtte tro at en var en «god fyrste» i samsvar med de gamle idealene i fyrstespeilene. Det var ikke nødvendigvis heldig for fyrstens maktpo­ sisjon om han ble betraktet som ond. Men Machiavellis etter­ mæle var preget av alle fordømmelsene av hans bok, og typisk nok: Det engelske kallenavnet for djevelen, old nick, skal være en henspilling på Machiavellis fornavn Niccolo. Men Machiavelli skrev tross alt på 1500-tallet, og hans lære var derfor ikke fri for overnaturlige trekk. Begrepene fortuna og virtu var sentrale begreper hos Machiavelli. Fortuna tilsvarte omtrent det vi ville kalle lykken. Den var ikke knyttet til Gud og var ikke underlagt hans vilje. Virtu betydde dygd og var den enkelte fyrstes dugelighet. Forsøkene en fyrste gjorde for å skaffe og beholde makt, var avhengig av en halvpart flaks og en halvpart dyktighet. Kom en til makten først og fremst med fortunas hjelp, mistet en den lett. Ved hjelp av virtu var det vanskelig å få makten, men en beholdt den lettere. Det beste var selvsagt mellomting­ en. Hovedprinsippet var da å benytte den rette anledningen. Den dygdige fyrsten så når anledningen bød seg. Denne fyrsten var mannen som kunne grunnlegge den sterke nye staten. 203

Religion

og politikk

Staten var for Machiavelli et mål i seg selv. Det var ikke behov for noen ytre begrunnelser av religiøs eller moralsk art. Den staten han argumenterte for, var heller ikke hierarkisk. Det var bare én hersker, og under ham var alle like politisk sett. Med dette kan vi si at Machiavelli peker fram mot de borgerlige lik­ hetsidealene som vant fram på 1700-tallet. Et sted har Machiavelli skrevet: Kle oss alle nakne og dere vil se at vi er like. Bare fattigdom og rikdom gjør oss ulike.

Martin Luther - religionen hører hjemme i menneskets indre Moderniteten er langt på vei historien om svekkelsen av de mid­ delalderske institusjonene. Vi må se svekkelsen av føydalsam­ funnet i forbindelse med en tendens innenfor kirken fra 11001200-tallet og framover. Troens karakter ble forandret. Tidligere hadde troen vært mer lik det vi i dag vil kalle troskap eller plikttroskap. Tro var et spørsmål om lydighet, men på 1100- og 1200-tallet fikk troen etter hvert et nytt innhold. Troen ble inderliggjort, den ble i sterkere grad sett på som et indre anliggende. Det var på denne tiden religiøs tro ble det den er i dag. Troen ble et anliggende mellom Gud og mennesket. Dermed ble det de kalte den usynlige kirken det vesentlige. Med det ble grunnlaget lagt for svekkelsen av pavemakten, det vil si den synlige kirken. Også andre faktorer svekket kirken, blant annet en del interne stridigheter. Det store skismaet fra 1378 til 1417 da det fantes to paver, svekket pavens autoritet. Paven var den høyeste kirkelige autoriteten på Jorda. Og forvirringen var stor da det var to for­ skjellige paver å forholde seg til. Mange var sterkt skeptiske til denne oppsplittingen. De mente den var et resultat av kirkens politiske engasjement, og at den burde holde seg for god til å delta i politikken. Kirken burde nøye seg med å styre det åndeli­ ge. Kritikken ble ikke mindre av at pavene hadde personlige maktambisjoner, at de kirkelige lederne var dekadente, og at kirken var preget av moralsk forfall. Dette la grunnen for Luthers reaksjon mot tilstanden i kirken. Luther angrep kirkens verdslige ambisjoner. Han gjorde dette rustet blant annet med humanismens arbeid med tekstkritikk. Forskere hadde på denne tiden avslørt at Konstantins gavebrev var et falsum. Gavebrevet var ikke skrevet av keiseren, det var

204

Religion

Den antipavelige propagandaen var utbredt i protestantiske kretser. Bilder som dette der Satan skiter ut paven og hans hoff, var en alminnelig metode til å bryte ned pavens autoritet.

og politikk

en forfalskning som var laget flere hundre år etter at keiseren var død. Blant annet på grunn av dette var Luther uenig i påstan­ den til pave Bonifacius 8. om at pavens makt stod over keise­ rens. For Luther var det troen i den enkeltes hjerte (den usynlige kirken) som var vesentlig. Kirken er autoritet i åndelige spørs­ mål, og bare der. 31. oktober 1517 slo Luther opp 95 teser på kirkedøren i Wittenberg om de elendige tilstandene i kirken. Tre år senere ble han lyst i bann, og kirken ble etter hvert splittet på ny, denne gangen i den katolske og den protestantiske kirken. Dermed stod hele kirkens posisjon og hierarkiske maktstruktur for fall. Den usynlige kirken lå i den enkeltes hjerte, ingen andre steder. Protestantismen erstattet autoriteten fra det kirkelige hierarki­ et med autoriteten fra selve skriften. Paven betraktet dette som en reell trussel mot sin maktposisjon. Han ble på sett og vis unødvendig. For dersom enhver selv kan stå i direkte forbindel­ se med Gud, hva er da pavens rolle? Innenfor protestantismen er det da heller ingen pave, han er overflødiggjort. Luther fant snart ut at han var avhengig av fyrstenes støtte for å få gjennomført reformene sine. For fyrstene var dette nyttig og hensiktsmessig, for slik kunne de jo kontrollere kirken og med det folket på et effektivt vis. Luther var helt og holdent på fyr­ stenes side: Det er på ingen måte klokt av noen som er kristen, å motsette seg myndighetene, enten de er rettferdige eller urettfer­ dige. Mennesket var syndig, derfor var staten nødvendig. Luther sa at Gud ville at vi skulle adlyde statsmakten. Det var nemlig Gud som hadde innsatt øvrigheten for å bøte på menneskenes feil og mangler. Luther underbygde dette med noen ord fra Paulus: Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud. Resultatet av Luthers bestrebelser var dels at kirken ble styrket åndelig, dels at staten styrket sin makt. Reformbevegelsenes behov for støtte fra konger og fyrster gjorde at reformatorene måtte gi noe tilbake. Det førte til at reformerte kirkesamfunn gav kongen «guddommelig» støtte, med den følge at eneveldet av Guds nåde ble utbredt i protestan­ tiske stater. Vi kan si at dette er opprinnelsen til statskirkeord­ ningen, for eksempel i Norge. Men dette førte ikke uten videre til stabile politiske tilstander. Tidligere hadde fyrstene vært

205

Religion

og

politikk

overbevist om at religionen var vesentlig for å skape lydige og lojale undersåtter. Men de oppdaget etter hvert at politisk lojali­ tet var mulig uavhengig av tro og kirkelig tilhørighet. Dette er en av kildene til den religiøse toleransen som utviklet seg fram mot den franske revolusjonens tid.

«Enevelde av Guds nåde» - Gud har gitt kongen makten Det middelalderske føydalsystemet var i full oppløsning på Luthers tid. Den nye kongemakten skilte seg radikalt fra mid­ delalderens små kongedømmer. Opprinnelig var de nye og ster­ ke kongene lensherrer som hadde vunnet kampen mot de andre føydalherrene. Opp av ruinene etter føydalismen reiste den moderne staten seg. Men hva var forutsetningen for at den utviklet seg på denne tiden? Et sterkt handelsborgerskap vokste fram. I middelalderen hadde all handel foregått på små landsbytorg der folk byttet varer mot varer. Men denne enkle og beskjedne handelen ble mindre viktig da en begynte å drive handel langt utover lands­ byens og statens grenser. Verdenshandelen ble til, og penge­ mengden økte. Det gamle føydalsystemet hadde lagt bånd på denne handelen, men det var ikke i handelsborgerskapets inter­ esse. De allierte seg derfor med den sentraliserte kongemakten og gjorde felles sak mot føydalsystemet. De tapende partene var her adelen og kirken, som ble en «unyttig rest» fra føydaltiden. Kongen samlet etter hvert all makt i sine egne hender, men for å greie det var han avhengig av både penger og et byråkrati. Borgerskapet var leverandør av begge deler. Kongens personli­ ge økonomi var tett forbundet med statens finanser, og økono­ mien fikk med dette en sentral plass i den statlige virksomheten. Teorier om økonomi ble utviklet, blant annet merkantilismen. Merkantilismen var en økonomisk teori som gikk ut på å gjøre eksporten så stor som mulig og importen så liten som mulig. En vellykket merkantilistisk politikk brakte store inntekter til lan­ dene, mens lite forsvant ut. Den mest vellykkede politikken av denne typen drev sol­ kongen Ludvig 14. (1643-1715). Styret hans er det beste eksempelet på den nye retningen politikken tok, nemlig en radi­ kal økning av kongens personlige makt. Ludvigs personlige

206

Religion

og politikk

makt var etter hvert enorm: Han opprettet en stående hær, og utvidet den fra 100 000 til 400 000 mann. Adelens gamle funk­ sjon som krigerklasse var dermed overflødig, og staten fikk monopol på å utøve makt. Dette er et av de viktigste kjenneteg­ nene på den moderne staten. I kjølvannet av reformasjonen ble Europa gjort om til en slag­ mark der den ene krigen avløste den andre. Da Europa på denne tiden bestod av mengder med småstater (det som i dag er Tyskland, var den gang over 300 stater), kom de ofte i konflikt med hverandre, ofte på bakgrunn av religiøse motsetninger. Vi kan se på absolutismen som en reaksjon på religionskrigene. En ville samle makten i én manns hender for dermed å sikre freden ved stabile og sterke stater. Men dette har betydning for forholdet mellom politikk og religion på en annen måte. Samtidig som kongen fikk økt makt, måtte han få vist at denne makten var legitim. Andre samfunns­ grupper, som adelen og borgerskapet, reagerte på kongens for­ søk på å erverve seg all makt. De la fram krav om at deres makt skulle økes, eller i det minste opprettholdes. Flere og flere spur­ te seg hvorfor akkurat den regjerende kongen skulle ha all makt. Hvilken rett hadde han til å sitte med makten? Som et svar på slike spørsmål utviklet teorien om enevelde av Guds nåde seg. Spørsmålet om legitimering av makten ble spesielt viktig i kraft av den sterke nye statusen og posisjonen borgerskapet fikk i det statlige byråkratiet. Kongen måtte som følge av det forsvare seg og sin makt mot kritikerne. Han hevdet at makten var hans fordi det var Guds vilje. Denne måten å legitimere makt på var utbredt både i katolske og protestantiske land, blant annet i Norge. I 1648 skrev den protestantiske danske biskopen Brochmand: Høye konge, deg kaller Gud i dag til at ta del i hans verdighet; (...) du vil ikke høre meg, men Gud tale til deg: Jeg har sagt: dere er Guder. Den ubegrensede makt som Gud utøver over verdens riker, den vil han dele med deg, når det gjelder Danmarks og Norges herlige land. Kongen er som en Gud Prinsippet om at herskeren er konge av Guds nåde («rex Dei gratia»), har røtter helt tilbake til 600-årene. Men en viktig poli­ tisk faktor ble dette prinsippet først og fremst i 1600-årene. En tenker som Machiavelli skiller seg derfor fra tanken om enevel­

207

Religion

og politikk

de av Guds nåde ved at han holder Gud helt utenfor det politiske liv. Men Jakob 1. (1566-1625). konge av Skottland, hevdet for eksempel dette: Med rette kalles kongene guder, idet de utøver noe som svarer til, eller ligner, den guddommelige makt på jord. Om dere betrakter Guds egenskaper, vil dere se at de faller overens med kongens. Bare Guds vilje kunne forklare kongens makt og gjøre den legitim. For Ludvig 16. i Frankrike var kon­ gens makt en del av Guds makt. Kongen er Guds stattholder på Jorda. Det innebærer at også domstolene har sin autoritet fra kongen. Med andre ord har kongen sin absolutte suverenitet fra Guds nåde. Dermed melder to spørsmål seg: Hvorfor skal all makt være samlet i én manns hender? Hvordan har kongen oppnådd den guddommelige retten? Det siste spørsmålet er kjedet sammen med arveretten. Kongen har rett til å være konge ved at han har arvet retten fra sine fedre, som igjen har arvet den fra sine fedre. Men dette er ingen reell løsning. Det er bare å forskyve proble­ met. For hvordan fikk forfedrene legitim makt? Flere løsninger har vært mer eller mindre utbredt: Kongen er i slekt med Adam som fikk makten over Jorda av Gud, kirken kan utpeke kongen, makthaveren kan selv avgjøre spørsmålet, Gud viser at kongens makt er legitim ved at kongens slekt har beholdt makten over tid. Alle disse løsningene forutsatte at kongens makt skulle være absolutt og eneveldig. Franskmannen Bossuet og briten Filmer presenterte to varianter av dette synet. Den lærde franske predikanten Jacques Bénigne Bossuet (1627-1704) mente å ha svaret på spørsmålet om legitim eneveldig kongemakt. Kongens trone er ikke et menneskes trone, men Guds trone, hevdet han. Han forsvarte eneveldet ved å sammenligne samfunnet med en stor familie. Slik familien var styrt, burde også samfunnet være styrt. Men en stilltiende forutsetning her er at familien blir «eneveldig» styrt av faren. På Bossuets tid var dette en selvfølge som ingen stilte spørsmål ved. Men hva med legitimiteten? Ifølge Bossuet var alle etablerte fyrster legitime om makten deres var av gammel dato. Når en makthaver hadde hatt makten i familien over lang tid, var styret legitimt. Det at en slekt hadde sittet lenge med makten, var et tegn på at Gud godkjente den. Robert Filmer (1588-1653) skrev boken Patriarcha: Et for­ svar for kongenes naturlige makt mot folkets unaturlige frihet.

208

Religion

Hvem skal bestemme over kirken? Det blir hevdet at dette er restene av apostelen Peters hus i Kapemaum. Apostelen Peter blir regnet som den første pave. Fram til 800tallet kalte alle biskoper seg pave (popa), men paven i Roma fikk tidlig en særstilling. De trodde at Peters legeme lå gravlagt på Petersplassen i Vatikanet. Dette ble brukt som et middel i en maktkamp biskopene imellom, og den romerske biskopen vant denne kampen, delvis som en følge av at Bibelen (Mattens 16,18) syntes å gi Roma en forrang framfor andre bispeseter.

og politikk

Filmers formål var å vise at kongens makt var naturlig. Han mente at Adam var den første kongen, og at alle andre konger hadde arvet makten fra ham. Makten gikk med andre ord i arv fra generasjon til generasjon. All makt stammet nemlig fra Gud: Gud gav Adam makten over verden. Alle mennesker er i slekt med Adam, og alle samfunn er «i slekt» med familien. Som Bossuet mente Filmer at samfunnet burde være patriarkalsk (styrt av en «far»). Alle familier hadde faren som sitt overhode, og slik skulle samfunnet også ordnes. Både kone, barn og resten av husholdningen var underkastet faren. De var ikke frie. Slik husfaren eide sin familie, eide makthaveren samfunnet. En legi­ tim monark var en far for familien sin, og familien hans var hele samfunnet. Men på 1700-tallet forsvant denne måten å vise kon­ gens legitime makt på. Politikk og religion skilte med det lag. Hobbes: Politikk har ikke noe med religion å gjøre Vi kan se på Thomas Hobbes politiske teori som et angrep på de rådende oppfatningene om politikk og samfunnsliv. Hobbes bidrog til å skape et skille mellom politikk, religion og moral. Her skilte han seg fra den antikke tenkningen Platon og Aristoteles var representanter for. Aristoteles hadde spurt: Hvordan skape forutsetningene for det gode liv? Hobbes spurte i stedet: Hvordan overleve? Hobbes var i opposisjon til tanken om enevelde av Guds nåde. Han mente rett nok at all makt burde være absolutt og eneveldig. Men han tok utgangspunkt i naturtilstanden, ikke i Gud. I naturtilstanden fantes det ingen moralske normer, det var

209

Religion

og

politikk

en alles krig mot alle. En slik krig var ikke i noens interesse, derfor sluttet folk seg sammen i et samfunn til alles felles nytte. De inngikk en kontrakt som overleverte all makt til kongen. Det var nødvendig at han fikk suveren makt på grunn av menneske­ nes ondskap. Dette fikk konsekvenser både for tradisjonelle oppfatninger om moral og religionens rolle i politikken. For moralen fikk det den konsekvensen at den var laget av mennesker for nyttens skyld. For religionens rolle i politikken fikk det betydning ved at Gud ble holdt helt utenfor. Samfunnets opprinnelse hadde ingenting med Gud eller religionen å gjøre. Samfunnet hadde sin plattform i en kontrakt mellom mennesker. Teoretikerne som støttet tanken om enevelde av Guds nåde, var enige med Hobbes på ett punkt: All makt burde være absolutt. Men noen naturtilstand slik Hobbes beskrev den, har aldri eksistert. Hele kontraktsteorien til Hobbes er absurd, hevdet for eksempel Filmer: Verken Hobbes, Filmer eller du og jeg har underskrevet noen slik kontrakt! Det er også andre problemer med Hobbes’ kontraktsteori. Hva med eventuelle kontraktsbrudd? Hvem avgjør om det har skjedd? Mye av den politiske filosofien ble derfor orientert mot retten til opprør mot kongen, for eksempel slik vi ser det hos John Locke. I teorien bak eneveldet av Guds nåde ble enhver form for opprør betraktet som moralsk forkastelig. Gud hadde gitt kongen all makt, kongen bestemte suverent og skyldte ikke folket noe. Dette får den konsekvensen at menneskene ikke kan avkreve kongen rettigheter. Retten til opprør var best forenlig med teorien om at kongen hadde sin makt fra folket. Dette ble da også en grunntanke i den nye politiske tenkningen som etter hvert vokste fram: Kongen fikk retten til å styre fra folket, ikke fra Gud. I dette ligger kimen til det moderne sekulariserte demokratiet.

Religionskriger og sekularisering I perioden fra 1500 til 1648 var Europa herjet av flere kriger som sprang ut av religionsmotsetninger. Reformasjonen hadde splittet kirken, og Luther og andre reformanter hadde alliert seg med fyrstehus omkring i Europa. Alle disse krigene toppet seg med tretti årskrigen, som begynte i 1618. Denne krigen var den 210

Religion og politikk

viktigste og største religionskrigen. Med den endte faktisk religionskrigene med freden i Augsburg i 1648. Disse krigene var viktige for sekulariseringsprosessen. En følge av krigen var den religiøse toleransen. Før den tid var tole­ ranse slett ikke noe ideal i Europa. Vi kan uten overdrivelse si at idealet om toleranse tvang seg fram som en dyd av nødvendig­ het. Folk var lei av kriger med religion som stridsemne, og det ble en form for religionsfrihet. Rett nok var det bare fyrsten som hadde religionsfrihet: Alle undersåttene hans måtte velge den samme religionen som han. Men det var i samsvar med den politiske målsettingen: fred i Europa. En mer prinsipiell begrunnelse for toleranse leverte liberalisten John Locke i Et brev om toleranse fra 1689. Locke argu­ menterte for at en ikke kunne bruke tvang i trosspørsmål. En verken kunne eller burde tvinge på folk noen religiøse oppfat­ ninger. På dette området var bare råd og formaninger aksepta­ ble. Konsekvensen han trakk av dette, var at folk burde få frihet til selv å velge tro. Han mente da også at det burde være en fri­ villig sak om en ønsket å være med i et trossamfunn eller ikke. Det burde stadfestes i loven at en hadde religionsfrihet. Lockes oppfatning om dette fulgte av hans liberalisme: Han ønsket en minimal stat og minimal statlig innblanding i den enkeltes liv. Derfor burde staten ikke blande seg inn i religiøse spørsmål og problemstillinger. Indoktrinering gjennom skoleverket var en utidig statlig innblanding i folks liv. Det generelle poenget var at religion var en privatsak ifølge Locke. Og med det demonstrerte han tydelig at politikk og reli­ gion hadde skilt lag. Gud fikk mindre betydning, og statsidealet ble derfor sekularisert. Kongen ble i stedet oppfattet som statens første embetsmann. Som en slik person hadde han plikter, og levde han ikke opp til dem, kunne han avsettes. Med dette duk­ ket det en ny form for kongemakt opp, det opplyste eneveldet. Regjeringene til Fredrik den store av Preussen og Katarina 2. av Russland var eksempler på denne styreformen. Fredrik skrev at kongens makt ikke hadde sin kilde i Gud, kongen var statens første tjener. Med opplysningstiden fikk moralen igjen betydning i politikken, og menneskerettighetene var det klareste uttrykket for det. Absolutismen tillot ikke at kongen var bundet av moralen (kon­

211

Religion og politikk

gen var løsrevet fra moralen - ab legibus solutus). Men for å vinne makt måtte borgerskapet appellere til moralen. Den nye moralen som vant innpass i politikken, var ikke religiøst begrunnet. Moralens nye betydning i politikken hadde som en av sine forutsetninger at religionen ble skjøvet ut. Den nye poli­ tiske moralen var altså uavhengig av religionen, den var seku­ lær. Det har vært tendensen i vestlig politikk siden den franske revolusjonen.

Kristen, jødisk og hinduistisk fundamentalisme Kristendommens betydning i dagens politikk Kristne kulturer og samfunn er de mest sekulariserte i verden, men for eksempel i Norge finnes statskirken fremdeles. Paradoksalt nok utviklet statskirkeordningen seg som en følge av reformasjonen. Paradokset ligger i at Luther og de andre reformasjonsmennene ønsket å skille politikk og religion. Likevel har ordningen med statskirker ikke gitt kirken mer makt, tvert imot. Kirken er underlagt statlige beslutningsorga­ ner. Statskirken er svært moderat i politiske spørsmål. Men hva med de kristne fundamentalistene? De lever et liv på siden av den reelle makten. Den viktigste basen har kristen fundamenta­ lisme i USA, men den har også sine talsmenn i andre land. De avviser det de kaller liberale holdninger, til fordel for de såkalte tradisjonelle familieverdiene. Kristne fundamentalister er på den politiske høyresiden og kaller seg gjerne born again Christi­ ans. De mener at Bibelen bør tolkes bokstavelig. Til sammen utgjør de kristne fundamentalistene i USA rundt 30 millioner mennesker, og den mest sentrale kampsaken er kampen mot selvbestemt abort. Ofte benytter de utenomparlamentariske midler, som vold. En egen variant av denne formen for fundamentalisme har vi også i Norge. Kampen mot selvbestemt abort har hatt sine for­ kjempere i blant annet prestene Børre Knudsen og Ludvig Næssa. Ifølge deres oppfatning er abort lik drap på det ufødte liv. De argumenterer for at det ikke er noen etisk relevante for­ skjeller mellom et foster som er yngre enn 12 uker, og et sped­ barn. De påstår derfor at det å ta abort er identisk med drap. Livet er hellig, blir det ofte hevdet i den forbindelse.

212

Religion

og politikk

Motstanderne deres hevder blant annet at dette må være feil, livet kan ikke prinsipielt være «hellig». Flere hundre millioner sædceller må for eksempel til for at ett eneste menneske skal bli til. Det at liv dør, er å regne som en forutsetning for menneskeli­ vet overhodet. Mer gjennomtenkt er spørsmålet om hva som er grunnen til at fostre som er yngre enn 12 uker, ikke er beskyttet av menneskerettighetene. Er de ikke mennesker? I tilfelle nei, hva er det så som skiller dem fra mennesker? Abortmotstanderne kjemper mot det norske lovverket og føler seg tvunget til å bruke utenomparlamentariske virkemid­ ler, som sivil ulydighet. Slik motstanderne av vassdragsutbyg­ ging bruker ulovlige virkemidler, mener abortmotstanderne at de må bryte loven for å nå gjennom. Det er jo loven de vil bekjempe! Et prinsipielt spørsmål blir da: Bør det finnes rom i et demokrati for denne typen protester? Det er klart at slike for­ mer for sivil ulydighet støter mot demokratiets grenser. I et konstitusjonelt demokrati er ytringsfriheten fundamental, men grensen går der ytringene kan skade (eller krenke) andre men­ nesker. Vi har jo stadig en blasfemi paragraf i lovverket. Det er heller ikke lov å oppfordre til å skade andre, for eksempel i form av rasisme eller diskriminerende utsagn. Problemet oppstår i og med at abortmotstanderne føler seg forpliktet av det de oppfatter som Guds lov, og denne loven står for dem over den norske lov. Jødisk fundamentalisme Jødiske fundamentalister er en gruppe som bare består av ca. 10 000 mennesker, men likevel er de en maktfaktor. Selv om gruppen i første rekke har innenrikspolitisk betydning, har den spilt en sentral rolle i konfliktene mellom Israel og araberne, spesielt palestinerne. Utenrikspolitisk betydning har denne beveg­ elsen også, og det har å gjøre med at staten Israel er en ung stat på et territorium som tidligere var arabisk. Enda mer komplisert blir situasjonen fordi Jerusalem er en hellig by for både jøder, kristne og muslimer. Den aggressive religiøse nasjonalismen deres gav seg et radi­ kalt utslag i 1995 da den daværende statsminister i Israel Yitzhak Rabin ble skutt ned og drept. Denne nasjonalismen har gjort dem til motstandere av en egen palestinsk stat. Det områ­ det palestinerne ble tildelt i henhold til Oslo-avtalen, er israelsk, hevder de med en henvisning til historien. Men palestinerne

213

Religion

og politikk

hevder det samme, og dette blir da et typisk eksempel på en nasjonalistisk konflikt. Nasjonen Israel har historisk legitimitet fra tusener av år tilbake, hevder de. Det blir argumentert for Israels «naturlige» tilhørighet til jødefolket med en påstand om at sionismen er som et menneske. Jødedommen er sjelen, og Israel er dens kropp. Med andre ord er det naturlig for jødefol­ ket å bo i Israel. Politikk og religion i India I prinsippet er den indiske regjeringen nøytral i religiøse spørs­ mål, men hinduismen er den dominerende religionen i landet. Hva kjennetegner hinduismen? Hinduismen er en religion der tanken om sjelevandring står sentralt. Sjelen lever videre etter at kroppen dør, og det som avgjør hvilken status en får i det neste livet, er den enkeltes kanna. Karma betyr frukten av gjerninge­ ne og er en lære om belønning og straff. Det hinduistiske samfunnet har tradisjonelt vært delt i fire store kaster eller samfunnslag. En blir født inn i en bestemt kas­ te som straff eller belønning for måten en har levd på i et tidligere liv. I verste fall blir en ikke engang gjenfødt som menneske, en kan faktisk gjenfødes som gris eller hund. Eksistensens mål er å bli frigjort fra gjenfødelsens kretsløp. Men hva har dette med moderne politisk teori å gjøre? Svaret er at først og fremst er kastesystemet uforenlig med menneske­ rettighetene. Det innebærer en klar gradering av menneskever­ det. Noen mennesker er mer verdt enn andre. I og med at kaste­ vesenet den dag i dag står sterkt i India, er dette en kilde til mange politiske vanskeligheter. En har for eksempel ikke lov til å gifte seg utenfor sin egen kaste. Men bildet er ikke entydig. Noen moderne indere, som Mahatma Gandhi, har kjempet de laveste kastenes sak. Hvilke andre politiske spørsmål står sentralt i det indiske samfunnet? Også blant hinduene finnes det fundamentalister. Som den jødiske fundamentalismen er også den hinduistiske dominert av aggressiv nasjonalisme. De har sitt eget parti, Baharatiya Janata Partiet (BJP). BJP argumenterer for at hindu­ er må arbeide sammen mot ikke-hinduer, spesielt muslimer. De er i ferd med å bli en betydelige maktfaktor i indisk politikk. I 1991 ble de det nest største partiet i valget.

214

Religion og politikk

SPØRSMÅL 1 På hvilken måte løsrev Machiavelli politikken fra religion og moral? 2 Hva bør den dyktige politikers mål være, ifølge Machiavelli? 3 Hva ligger i begrepene «den synlige» og «den usynlige kirke»? 4 Hvordan bør undersåttene forholde seg til staten, ifølge Luther? 5 Hva gikk eneveldet av Guds nåde ut på?

6 Hvordan ble eneveldet av Guds nåde legitimert av Bossuet og Filmer? 7 Hva var Hobbes’ argumenter for at reli­ gionen ikke har noe med politikk å gjøre? 8 Hva går religiøs toleranse ut på, og når vokste den fram? 9 Hva kjennetegner kristne, jødiske og hinduistiske fundamentalister?

FORDYPNINGSSPØRMÅL 1 Sammenlign Machiavellis menneske­ syn med Hobbes’ menneskesyn. 2 På hvilken måte kan man si at frihet som ideal står i et motsetningsforhold til religionen? 3 Redegjør for statskirkens oppkomst.

4 Hva har kristen fundamentalisme til felles med jødisk og hinduistisk funda­ mentalisme? 5 Forsøk å finne noen momenter som taler for at Luthers vekt på den usynlige kirke har hatt betydning for sekula­ riseringen.

KAPITTEL 12

Politikk og

religion i

NYERE TID

iden den franske revolusjonen har politikken i Vesten vært sekularisert, det vil si at religiøse forestillinger har blitt holdt utenfor den politiske arenaen. Men i ikke-vestlige land er for­ holdet et helt annet. Her gjennomsyrer religionen ofte hele sam­ funnslivet, inkludert politikken. Ayatolla Khomeinis fatwa mot forfatteren Salman Rushdie er et tydelig eksempel på det: Forfatteren av «Sataniske vers», teksten som er skrevet, utgitt og publisert mot islam, mot islams profet og mot Koranen, og alle som er innblandet i utgivelsen, dømmes til døden. Jeg ber alle muslimer om å drepe dem straks, slik at ingen for framtiden våger å krenke muslimenes hellige tro. Den kraftigste påvirkningen mellom religion og politikk fin­ ner vi hos dem vi kaller fundamentalistiske grupper. Funda­ mentalistiske bevegelser oppstår gjerne som en reaksjon mot det moderne. Religionen blir da en representant for den gamle tiden, den gangen moralen og de tradisjonelle verdiene ennå stod sterkt og den moralske oppløsningen «ikke fantes». Khomeini er et slående eksempel på en slik fundamentalisme.

S

Islams kjennetegn Islam er én religion, men den består av et mangfold av til dels motstridende oppfatninger. Muslimer er like forskjellige i sine oppfatninger som kristne eller ateister. Om vi vil forstå islam, er den største feilen vi kan gjøre, å forveksle islam med enkelte grupperinger innenfor islam eller enkelte muslimske regimer. Konstruerer vi en klisjé som identifiserer islam med flerkoneri, fysisk avstraffelse av hustruer, avhogging av hendene på tyver og dødsdommer over vestlige intellektuelle, kan vi aldri nå fram til en konstruktiv dialog mellom kulturene. Men en slik klisjé-

216

Religion og politikk

Ayatolla Khomeini (1900-1989) het egentlig Rouhollah Mussavi Khomeini. «Ayatolla» er en tittel som først dukket opp på 1800-tallet. I begynnelsen var den sjelden, men den har blitt stadig mer utbredt. Den tildeles mennesker med lange studier, stor fromhet og personlig karisma. Men det finnes også storayatollaer, i 1990 fantes det bare fem slike. 1 1988, året før Khomeini døde, hevder forskerne at flertallet av alle iranere foretrakk ayatolla Kho ’i som var svært kritisk til å politisere religionen.

tenkning er like utbredt og like typisk for muslimer som for mennesker fra Vesten. Konsekvensen kan lett bli at kulturkonfliktene blir større og mer aggressive enn de behøver å være. Muslimske klisjeer om Vesten identifiserer den med kriminalitet, pornografi, narkotika osv. Og det er unektelig rett at islams idealer er langt å foretrek­ ke framfor realiteter vi ofte finner i Vesten. Men brudd på idea­ lene finner vi i alle kulturer, både i Vesten og i islamske kulturer. Hvem taler på islams vegne? Hvem taler på Vestens vegne?

217

Religion

og politikk

Det er i begge kulturer et kor av forskjellige stemmer som er uenige seg imellom. Islam er altså ikke én ting, men mange. Koranen må fortolkes som alle andre bøker, og disse fortolk­ ningene varierer ofte med hva fortolkeren ønsker å forsvare.

Opphavet til politisk islam Profeten Muhammed (570-632) var både politisk og religiøs leder. Det er derfor ikke klare grenser mellom islamsk politikk og religion. Islam er faktisk like mye politikk som religion, ing­ en tosverdslære er aktuell innenfor islam. Det kan vi se på som en mulig grunn til at mange muslimer setter Guds lover opp som et ideal for det samfunnsmessige og politiske området, ikke de menneskeskapte lovene. Det muslimske samfunnet ble opprinnelig ledet av kalifen, som var Muhammeds etterfølger. Kalifen samarbeidet med ula­ ma, en gruppe religiøse vismenn som er eksperter på sharia, den guddommelige loven. Ulama betyr de lærde. Deres oppga­ ve var å tolke loven, mens kalifen skulle sette den i verk. I de siste tiårene har ulama blitt svekket, og nye institusjoner har i stor grad tatt over. De fleste moderne muslimske regjeringer har gjort sitt for å få ulama inn under statlig kontroll. Men hva er denne sharia som ulama er eksperter på? Sharia betyr vei og er en lov som omhandler alt. Sharia har to kilder: Koranen og tradisjonen (lover og styresett fra den tidligste perioden i islams historie), som er nedtegnet i hadith. Selv om de ulike islamske retningene har store forskjeller seg imellom, kan navnet islam si noe om ulikhetene mellom kris­ tendom og islam. Islam betyr jegets underkastelse under Gud. Jeget eller individet er Gud totalt mindreverdig. Kristen­ dommen er på den andre siden styrt av tanken om at Guds sønn ble menneske i Kristi skikkelse. Det finnes ingen slik idé i islam. Det kan vi se på som en oppvurdering av menneskene i kristendommen, Gud har jo vært menneske. En muslim kan aldri underskrive på noen slik tanke, det er en absolutt forskjell mellom Gud på den ene siden og mennesket på den andre.

Skillet mellom shia og sunni Det finnes ca. en milliard muslimer i verden, 85 % av dem er sunnimuslimer, mens resten er shiamuslimer. Splittelsen mellom shiamuslimene og sunnimuslimene har røtter helt tilbake til pro­ 218

Religion

og

politikk

feten Muhammeds død. Da han døde i 632, trengte de en erstat­ ter, en kalif. Men hvem skulle ta over Muhammeds maktposi­ sjon? Maktkampen som fulgte, er opphavet til striden mellom sunni og shia. Mange mente at erstatteren skulle være en politisk og militær leder og ikke en religiøs leder, slik Muhammed hadde vært. Shia (som betyr partiet) var etterfølgerne til Ali, Muhammeds svi­ gersønn, mens sunni (som betyr tradisjon) støttet Muhammeds favorittkone Aisha. Shiittene stod fast ved at Muhammed hadde valgt Ali som sin etterfølger. Sunnittene hevdet på sin side at Ali ikke var utpekt av Muhammed. En følge av dette er at poli­ tikk og religion er fastere sammenlimt i shiittisk tenkning enn til­ fellet er blant sunnitter. Konflikten mellom Ali og Aisha varte i lang tid og endte i en militær konfrontasjon. Denne konfliktsituasjonen varte helt til den femte kalifen erklærte kalifatet som arvelig. Sunnittene vant med dette maktkampen, og shiittene har vært en mer eller min­ dre forfulgt minoritet siden. I dag er sunni etablissementets religion i de fleste muslimske stater, og de har som regel de politiske maktposisjonene. Det er en tendens til at presteskapet er underordnet det politiske lederskap i sunni-dominerte land. Islam har ingen prester. For sunnittene er en imam simpelthen en bønneleder. Alle muslimer står like nær Gud, og alle muslimske menn kan fungere som imam. Shiittene hevder derimot at en imam kan være noe annet, noe mer. Den rette kalifen må være en imam i betydningen religiøs leder. For shiittene kan en imam altså være en skriftlærd eller en av Muhammeds og Alis etterkommere. Dagens sunnitter aner­ kjenner de fire første kalifene og deres etterfølgere, som også var sunnitter. Shiitter mener derimot at Ali og hans etterkomme­ re er de eneste rette kalifer. Opphavet til det moderne politiske islam De ottomanske tyrkerne hadde i flere hundre år makten i den islamske verden. Deres politiske leder, sultanen, ble også kalif. Men på 1800-tallet begynte det ottomanske riket å falle sam­ men. Så ille var det at Tyrkia før den første verdenskrigen var kjent under navnet Europas syke mann. Bedre ble det ikke av at Tyrkia var på Tysklands, den tapende parts, side i den første

219

Religion

og

politikk

verdenskrigen. Da det ottomanske riket falt, tok vestlige koloni­ makter over herredømmet i den muslimske del av verden. Dette ble sterkt mislikt av mange muslimer. Hvordan skal vi forklare islams nedgang og nederlaget for koloniherrene? Det var grovt sagt to svar på dette: Et svar gikk ut på at den muslimske verden hadde sakket akterut og hadde behov for modernisering. Det andre svaret var at den islamske verden hadde blitt slapp og lat. Dermed måtte den strammes opp religiøst og moralsk. Det første svaret svarer for eksempel til Saddam Husseins baathisme i Irak. Det andre svaret gir islamistene. Den muslimske verden har langt på vei hatt to motstriden­ de mål: på den ene siden å delta i moderniseringsprosessene og på den andre siden å få anerkjent sitt nasjonale og kulturelle særpreg. Den siste tilnærmingen har blitt aktualisert både gjen­ nom nasjonalismen og det vi kaller islamismen. Islamismen er med andre ord en retning innenfor islam som er motstander av de vestlige verdiene, som de gjerne knytter til modernisering. Alt som er moderne, blir lett oppfattet som typisk vestlig og derfor skadelig. Det viktigste politiske skillet i den muslimske verden er derfor skillet mellom tradisjonalister og moderniserende krefter. De tradisjonelle verdiene de gjerne forsvarer, er som regel hentet fra Koranen eller hadith. Men disse tekstene er like umulige å tolke slik de står, som enhver annen hellig tekst. Derfor er deres appell til Koranen og hadith like lite et uttrykk for hvordan islam egentlig er, som en kristen fundamentalists ideer er uttrykk for hvordan kristendommen egentlig er. Både i Bibelen og Koranen står det for eksempel at ekte­ skapsbrytere bør steines. Men å mene at en bør gjøre det i dag, er mer konservatisme enn rett tro. Det vi kan kalle moderne islamsk politikk, blir til med det ottomanske rikets kollaps etter den første verdenskrigen. Under ledelse av Kemal Atatiirk (1881-1938) skapte tyrkerne en moderne nasjonalstat etter vestlig mønster i 1923. Tyrkia ble erklært som en sekularisert stat. Mange arabere så opp til den tyrkiske modellen. Den antikolonialistiske nasjonalismen ble en politisk drivkraft også i muslimske land. Vi må se dette i lys av afrikanske og asiatiske lands frigjørelse fra kolonialismen fra 1960-årene av. Fra 1970-årene kom den modernitetskritiske politiske isla­ mismen til å få betydning. Krigen mot Israel i 1967 hadde stor 220

Religion

og

politikk

betydning. De muslimske landene Syria, Egypt og Jordan led et massivt militært nederlag mot Israel. Håpløsheten det førte til. ble forsøkt overvunnet med en islamsk nyorientering. Islam gav nytt håp. en ville skape en islamsk identitet mot den moderniserende vestligheten. Hvordan plasserer skillet mellom sunni og shia seg i dette bil­ det? Det har vært en tendens til at sunnitter har vært de mest moderniseringsvennlige, mens shiittene har vært kritiske til det moderne. Men etter revolusjonen i Iran i 1979 har sunnitter mottatt politiske impulser fra shiittene. Den iranske revolusjo­ nen ble for mange oppfattet som den genuine islamske nasjona­ lismen. Krigen mellom Irak og Iran (1980-88) gav shiittene enda mer vind i seilene. Og Irans stilling ble ytterligere styrket med Golfkrigen i 1991. Golfkrigen førte til at Saudi-Arabia stoppet støtten til muslimske grupper som var tilhengere av Irak. Med det tok Iran over støtten til disse radikale islamittiske gruppene, og det gav Iran en sterkere posisjon. Shia står fremdeles relativt svakt utenfor Iran. Men det finnes shiagrupperinger i Libanon, i en del tidligere sovjetstater og i Irak. Fra og med 1982, da Israel invaderte Libanon, ble voldeli­ ge aksjoner fra shiitter mer vanlige. Selvmordsangrep på israele­ re, amerikanere, franskmenn i FN-styrkene ble etterfulgt av gisseltaking og annen terror. Men bildet er ikke svart-hvitt. Det er ikke uten videre slik at sunni står for standpunkter som står Vesten nær, mens shia alltid representerer brudd på vestlige idea­ ler. I Afghanistan i 1990 ble for eksempel spørsmålet om kvin­ ners stemmerett reist. Da var shiittene for dette, mens sunnittene var imot. Et annet eksempel er den ekstremt konservative og tradisjonstro Taliban-geriljaen i Afghanistan, som er sunnitter.

Islam og moderne politikk Islam og menneskerettighetene Islamske land er ikke uten videre negative til menneskerettighe­ tene. Alle de muslimske statene som eksisterte i 1948, var med på å utforme og vedta FNs menneskerettighetserklæring. Og når FNs konvensjoner skal ratifiseres, er muslimske land like hyp­ pig med som ikke-muslimske land. Men menneskerettighetene er en moderne idé, og blant annet derfor er det problematisk å tilpasse den til islam. Hadith er derimot en førmoderne tradisjon 221

Religion

og politikk

og har en sentral plass i islamsk lov. Motsetningen mellom sha­ ria og menneskerettighetene ble for eksempel tilspisset av ayatol­ la Khomeini, som sa: Det de kaller menneskerettigheter, er ikke noe annet enn en samling korrupte regler utarbeidet av sio­ nister for å ødelegge alle ekte religioner. FNs menneskerettighetserklæring er uløselig knyttet til tan­ ken om religiøs toleranse og ytringsfrihet. Men dette er ikke uten videre i overensstemmelse med sharia. Islams prinsipielle forhold til menneskerettighetene kan derfor ikke forstås uav­ hengig av religionen. Likevel er det verdt å merke seg at islam historisk sett har vært en mer tolerant religion enn for eksempel kristendommen. Islam tillater andre bokreligioner, det vil si jødedom og kristendom. Men frafall fra den rette troen er ikke tillatt. En hadith-tekst sier i klartekst: Drep den som skifter reli­ gion. Men også her hersker det uenighet blant muslimer. Sunnittene krever for eksempel en enstemmig dom fra en religiøs domstol i saker som har med brudd på sharia å gjøre. Ekstreme shiitter, som Khomeini, hevder å kunne bestemme slike brudd på egen hånd. Enkelte muslimer hevder at forestillingen om individets ukrenkelighet ikke kan aksepteres. Den muslimske A.K. Brohi fra Pakistan har vært opptatt av menneskerettigheter og skriver: Individet må ofres om det er nødvendig for at organismen skal reddes. Kollektivitet har en spesiell hellighet knyttet til seg i islam. Det er med andre ord Gud og ikke mennesket som er målestokken i politikken. Brohi har blitt kritisert for at han ikke forstår at den formen for kollektivisme han er talsmann for, til­ hører et førmoderne samfunn. Den er derfor ikke typisk islamsk, den er tradisjonell, blir det hevdet. Det er flere forhold som skaper et motsetningsforhold mellom islam og menneskerettighetene: individets frihet, ytringsfrihe­ ten, religionsfriheten, friheten til å organisere seg og til sist tole­ ransen for andres meninger. De islamske fundamentalistene ser ikke verdien i dette, tvert imot. De kan aldri tillate for eksempel blasfemiske utsagn om profeten eller Allah. Men det kan innvendes at en da heller ikke kan tillate andre bokreligioner: Alle religioner er blasfemiske overfor hverandre. For en jøde er det blasfemisk at muslimene hevder at Muhammed har oppfylt Guds løfte til jødefolket. For en kristen er det blasfemi at muslimene hevder at Jesus ikke er Gud. For en 222

Religion

og politikk

muslim er det blasfemi at Muhammed ikke blir tatt på alvor som profet av kristne og jøder. Islam er i sin kjerne nettopp en tilbakevisning av kristendommens viktigste særpreg: at Gud hadde en sønn i Jesu skikkelse. I islams enhetsbekjennelse heter det derfor: Si: -Han er en Gud, Én. Gud den eneste omsorgskilden. Ikke har han avlet noen, ei heller har han selv blitt avlet. Ingen er hans like. Spørsmålet er om ikke blasfemi må aksepte­ res all den tid det finnes mer enn én religion i verden? Den tydeligste og mest tilspissede konflikten mellom islam og Vesten finner vi i forbindelse med Khomeinis dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Dette er en konflikt mellom ytringsfriheten og islam. Rushdie ble av den shiittiske ayatolla Khomeini anklaget for å ha skrevet en blasfemisk bok. Derfor ble han og alle som utgir boken Sataniske vers dømt til døden. Spesielt betent ble dette i Norge, da Rushdies norske for­ legger William Nygaard ble skutt ned og alvorlig skadet utenfor sitt hjem i Oslo. Men hva er årsaken til konflikten? Er det en religiøs eller en politisk konflikt? I hvert fall delvis har konflik­ ten sitt opphav i religionen. Mens den ene kulturen har mennes­ ket som målestokk, har den andre Guds påbud som sin måle­ stokk. Og all den tid de ikke faller sammen, frambringer det automatisk konflikter. Men fatwaen mot Rushdie har også mus­ limske kritikere. De hevder den utelukkende er politisk moti­ vert. Den syriske fdosofen Sadik J. Al-Azm sier det slik: Når alt kommer til alt, er Khomeinis «fatwa» et spørsmål om makt og om revolusjonær politikk snarere enn et spørsmål om tro, om islamsk teologi eller om sharia. Mohammed Arkoun, en fdosof fra Algerie, er enig med Sadik: Jeg vil hevde at dommen over forfatteren er en politisk handling som forsøker å øke sin slag­ kraft ved å påberope seg en rettslig prosedyre og et religiøst for­ mål. En arabisk organisasjon for menneskerettigheter gikk så langt at den skrev dette: Ingen blasfemi gjør så stor skade for islam og for muslimer som oppfordringen til å myrde en forfat­ ter. Vi henstiller til alle som i likhet med oss er knyttet til arabisk muslimsk kultur, kategorisk å avvise oppfordringen til mord, som utpeker alle muslimer til potensielle drapsmenn - og videre til å bekjempe hysteriet i mediene og andre steder som provoserer til rasemessig forvirring og fordommer mot arabiske og mus­ limske kulturer og folk. 223

Religion

og politikk

Heller ikke i Vesten har toleransen vært noen selvfølge. Selv om den i dag er et ideal det er bred enighet om, har dette ikke alltid vært tilfellet. En puritansk prest som levde på 1600-tallet, gikk til rasende angrep på all religiøs toleranse: Gud tåler ingen steder at en kristen stat tolererer motstandere av hans sannhet dersom den har makt til å undertrykke dem. Det interessante ved Rushdie-saken er at den tvinger Vestens mennesker til å tenke gjennom sitt eget verdigrunnlag. Hvilke verdier er det Vesten forsvarer? Hvorfor forsvarer vi akkurat disse idealene? Noen inntar et kulturrelativistisk standpunkt. Kulturrelativis­ men hevder at ingen kultur er bedre enn andre. I og for seg er dette et aktverdig ideal. Men en slik relativisme forutsetter at muslimer er en enhetlig gruppe, at alle muslimer taler med én stemme. Men det er ikke tilfellet, muslimer er forskjellige og forsvarer forskjellige verdier. Hva er det da en har toleranse for? En kan ikke ha toleranse for alt en person sier og gjør, bare fordi vedkommende kommer fra en annen kultur. Om en gjør det, blir enhver handling mulig å unnskylde bare fordi den er utført av en person med fremmedkulturell bakgrunn. Islamske menneskerettighetserklæringer I 1981 ble en islamsk menneskerettighetserklæring offentlig­ gjort (IME). Til forskjell fra FNs menneskerettighetserklæring er IME imidlertid ikke nøytral i forbindelse med religion. Den henviser til islamsk lov, sharia, hver gang et vanskelig og kon­ troversielt punkt blir berørt. Sharia er overlegen alt mennesker kan produsere, inkludert menneskerettighetserklæringen fra 1948, blir det ofte hevdet. Også andre muslimske erklæringer om menneskerettigheter har blitt formulert, blant annet det som er kalt Kairo-erklæringen. I Kairo-erklæringen heter det: Fundamentale rettigheter og universelle friheter i islam er en integrert del av islamsk religi­ on og (de) er å finne i Guds åpenbarte bøker og var sendt via bud­ skapet til den siste av hans profeter. Åpenbaringen spiller med andre ord en sentral rolle i islamsk tenkning omkring mennes­ kerettigheter. Dette har den konsekvensen at en legger vekt på menneskets plikter, ikke rettigheter. Kairo-erklæringen fasthol­ der retten til å uttrykke meninger fritt, men det må skje på en måte som ikke er i opposisjon til de pliktene sharia pålegger enhver muslim. Videre heter det at informasjon ikke må misbru-

224

I januar 1933 holdt dikteren Arnulf Øverland (1889-1968) et foredrag som han kalte «Kristendommen - den tiende lande­ plage». For dette ble han tiltalt for blasfemi, den siste blasfemisaken i Norge. En av de mest graverende uttalelsene han kom med, var at Gud nok måtte ha kjønnsorganer, vi er jo skapt i hans bilde. Etter denne saken ble straffe­ lovens blasfemiparagraf skjerpet, men siden har den altså ikke vært i bruk. Kanskje er det på tide å fjerne hele paragrafen ?

Religion

og politikk

kes på en slik måte at de krenker helligheten eller verdigheten til profeter, underminerer moral og etiske verdier eller splitter, korrumperer eller skader samfunnet eller svekker dets tro. Dette innebærer en radikal innskrenkning av ytringsfriheten. Når et regime forklarer brudd på menneskerettighetene med en henvisning til islamsk lov og tradisjon, vil kritikere innenfor islam, som filosofene Sadik og Arkoun, ofte være uenige i dette. De hevder at det kan ligge andre motiver enn de rent religiøse bak bruddene på menneskerettighetene. En konservativ fortolk­ ning av islamske hellige tekster skjuler ofte et ønske om å beva­ re status quo. Enda en gang kan vi trekke en parallell til Vestens historie. På samme måte som eneveldet av Guds nåde neppe var uttrykk for en særlig religiøs holdning hos disse kongene, men heller en beleilig maktlegitimering, kan vi ane de samme meka­ nismene i islamsk sammenheng. På lignende vis har muslimer innvendinger mot vestlig enga­ sjement i spørsmål som har med menneskerettigheter å gjøre. Vesten ser ut til å være mer bekymret for menneskerettighetene når det er ikke-allierte land som står bak bruddene. Eksempler på dette er den tidligere sjahen av Iran og den nåværende saudiarabiske regjeringen. Begge disse regimene brøt menneskeret­ tighetene like ofte som for eksempel Iran i dag. USA hadde også nære forbindelser til Zias regime i Pakistan. Zia ble faktisk drept i en flyulykke sammen med USAs ambassadør. Zia tillot aldri frie valg og hadde generelt liten respekt for enkeltmennes­ kets rettigheter. Forsvaret av menneskerettigheter kan derfor ofte se ut til å være taktisk bestemt. En organisasjon som Amnesty International er derfor viktig fordi den er uavhengig av de politiske motivene til hvert enkelt land.

Kvinnens stilling i islamsk politisk tenkning Hvordan er kvinnens stilling innenfor islam? Igjen må vi under­ streke at islam ikke har én mening om forskjellige spørsmål, heller ikke dette. Men visse punkter er det enighet om. Ifølge Koranen har kvinner juridiske rettigheter. Muhammed innførte flere reformer for å bedre kvinnens stilling som var langt forut for sin tid. Koranen introduserte lover som forbød barnedrap på jenter, gav kvinner rett til å arve, innførte restriksjoner på flerkoneriet som var utbredt i arabisk kultur i 600-årene. Hvor radi­ 225

Religion

og politikk

kalt dette var, blir tydelig når vi sammenligner med Vesten, der kvinner ikke fikk disse rettighetene før i forrige århundre. Men hva med flerkoneriet? Muhammed hadde selv tolv koner, men en satte en grense ved høyst fire koner. Og det blir anbefalt å ta bare en kone. Når det gjelder synet på kvinners status, er det stor forskjell på det profeten sa, og tradisjonen fra de første kalifene. Tradisjonen var nemlig langt mer restriktiv når det gjaldt kvin­ nens stilling. Ektemenn har ifølge sharia rett til å straffe kona fysisk. Og kvinner har ikke rett til å nekte mannen sex om han ønsker det. Skilsmisse er ikke forbudt, men det blir ikke anbe­ falt. I hadith heter det: Av alle tillatte ting er skilsmisse det Gud hater mest. Det er heller ikke hentet fra Koranen at menn og kvinner må inngå arrangerte ekteskap, det er en tradisjonell ord­ ning. En faktor som kan skape et inntrykk av at islam er en kvinneundertrykkende religion, er sharias påbud om at kjønnene bør være atskilte. Kvinnen skal iføre seg slør, hun skal dekke seg til i større eller mindre grad. Denne skikken finnes det ikke utvety­ dig belegg for i Koranen, men den har støtte i tradisjonen. Men vi behøver ikke å forstå dette som et religiøst spørsmål. Kanskje er det snarere en motsetning mellom det moderne og det tradi­ sjonelle. Kvinner har tradisjonelt hatt sin plass i hjemmet, og dette blir satt inn i en religiøs sammenheng. Skillet mellom shia og sunni er derfor i denne sammenhengen ikke det mest rele­ vante skillet. Både innenfor sunni og shia er det delte meninger om kjønnene skal være atskilte, avhengig av hvordan en stiller seg til den moderne tid. Enkelte moderniseringsvennlige muslimer har pekt på at kvinner trenger opplæring og skolering for å kunne gjennomfø­ re en slik oppgave. Kvinner har en viktig oppgave som krever at hun får utdannelse. Fra konservativt islamsk hold blir feminis­ men holdt fram som en av de viktigste årsakene til det de kaller den moralske oppløsningen i Vesten. For muslimer er det en tett sammenheng mellom familiemoral og samfunnsmoral. Kvinner har derfor en viktig rolle å spille for å opprettholde den moral­ ske standarden. Denne standarden blir satt i hjemmet. Slik det er i hjemmet, bør det også være i samfunnet. Enkelte stemmer innenfor islam hevder at det er riktig å for­ stå Koranen slik at kvinner har en lavere status enn menn. 226

Religion og

«Kabul går tilbake til middelalderen» het det da Taliban-geriljaen tok makten i store deler av Afgani stan i 1996. Og dette er nokså treffende sagt, for også i visse kristne kretser før og i middelalderen skulle kvinnene dekke seg til som kvinnene på bildet. I Bibelen står det også klart og tydelig at kvinner som er utro eller har sex før ekteskapet, skal steines, verken mer eller mindre.

politikk

Kvinner er underordnet mannen ifølge Koranen. I Koranen heter det i sure 4.38 at menn skal herske over kvinnene, de skal være deres forstandere. Det er blant annet av den grunn utenke­ lig at en muslimsk kvinne ikke gifter seg, blir det hevdet. Forholdet til ektemannen er den avgjørende begivenheten i enhver kvinnes liv. Og i ekteskapet skal hun underordnes mannens krav og ønsker. Dette er ifølge Abu A’la Mawdudi (d. 1979), ikke i motsetning til kvinnens krav om rettigheter. Kvinner skal gis rettigheter. Men dette er ikke rettigheter i den betydningen av ordet vi kjenner fra menneskerettighetser­ klæringen. En «rettighet» kvinner skal ha, er for eksempel ret­ ten til dydighet. Det er ifølge Mawdudi forbudt å diskriminere mellom menn, alle menn er like. Men dette inkluderer ikke alle mennesker. Menn og kvinner er ikke like. Muslimer og ikkemuslimer er heller ikke like. Videre sier Mawdudi at kvinner er sarte, uvanlig følsomme og er skapt for å bære fram og oppdra barn. De mangler evnen til bestemthet, autoritet, viljestyrke og evne til å gi nøkterne og objektive vurderinger. Menns egenskaper derimot egner dem til å lede, til å bli administratorer, generaler og statsmenn. Andre, som ayatolla Javad Bahonar, en minister fra Iran, peker på at

227

Religion

og

politikk

hjernen til kvinner veier hundre gram mindre enn menns. Konklusjonen er at kvinners fysikk peker i retning av underord­ ning. Men faktum er at det er lite i Koranen som understøtter dette. I stedet ligner dette svært mye på argumentene for undertrykkel­ se av kvinner som vi kjenner fra Vestens historie. Rousseau kunne ha underskrevet på hvert eneste ord! Likhet kan bety så mangt, og parallellene er mange mellom hvordan de forstod lik­ het da den franske og den amerikanske menneskerettighetser­ klæringen ble laget, og dagens muslimer. Enkelte muslimers kvinneundertrykkelse er ikke mer «islamsk» enn Rousseaus var kristen eller humanistisk. Har muslimer et negativt kvinnesyn? Dersom en muslim voldtar, sier mange at det har med den religiøse bakgrunnen hans å gjøre. Har kulturell og religiøs bakgrunn skylden? Også nordmenn begår voldtekt, men ingen i Vesten ville drømme om å forklare det med at han kommer fra en kristen kultur, selv om det i den kristne tradisjonen har florert oppfatninger om kvinnen som er udelt nedvurderende. For er det ikke alltid slik at enkelt­ mennesket må ta det endelige ansvaret for handlingene sine enten de er muslimer, kristne eller ateister?

Islam og demokratiet Demokratiet er basert på ideen om at folket gjennom valg bestemmer hvem som skal styre, og at folket lager lovene gjen­ nom sine representanter. Det var mange faktorer som hadde betydning i forbindelse med det moderne demokratiets opp­ komst i Vesten, og sekulariseringen var blant dem. Jo mer seku­ lariserte de muslimske landene er, desto sterkere står demokrati­ et, og omvendt. Det er likevel helt klart at demokratiske tanker ikke står like sterkt innenfor den islamske verden som i Vesten. Islamister oppfatter ofte demokratiet som vestlig imperialisme, som et angrep på deres religion. Den iranske revolusjonen Iran innehar en spesiell rolle i den muslimske delen av verden. Regimet i Iran kan kalles antimoderne. Landet er for eksempel det eneste som har skrevet om grunnloven fullstendig for få den i overensstemmelse med den islamske loven, sharia. Men hva er

228

Religion

og politikk

de historiske forutsetningene for det? Shiittene har opp gjennom historien stått sterkt i Persia, det som i dag er Iran. Nesten hele befolkningen i Iran er shiitter. I 1979 brøt det ut revolusjon i Iran. Revolusjonen var resultat av et langt fiendskap mellom staten og det islamske lederskapet. I perioden etter den første verdenskrigen tok sjahen av Iran sta­ dig mer makt fra det religiøse lederskapet. Han vedtok lover om at alle måtte ta vestlige etternavn, samtidig som vestlige klær ble påbudt. Sjahen forbød shia-ritualer, som selvpisking og til og med pilegrimsferder til Mekka. Sjahens sønn fortsatte der faren hadde sluppet, og opprettet dessuten nære kontakter med USA. I 1970-årene fikk sjahens regime økonomiske problemer. Det endte med at shiitten ayatolla Khomeini tok over makten i Iran. Khomeini (1900-89) hadde vært sjahens sterkeste kritiker, og han argumenterte blant annet for at ulama skulle være mer enn et råd, det skulle delta i styret av landet. Khomeinis ideal var den teokratiske staten, omtrent slik vi kjenner den fra vestlig middelalder. Det mest særpregede trekket ved det politiske livet i Iran er knyttet til lovverket. Hva er lovenes status? Er de guddommeli­ ge eller menneskeskapte? Er de absolutte eller relative? Muslimer som Khomeini mener at de eneste forpliktende lovene er de som Gud har gitt menneskene. Situasjonen i Iran og andre fundamentalistiske muslimske stater har derfor store likheter med situasjonen i Europa før den franske revolusjonen. Typisk for denne tiden var nettopp religionens betydning i politikken. Khomeini formulerte skillet mellom Vestens politiske idealer og en islamsk regjering slik:

Den fundamentale forskjellen mellom en islamsk regjering på den ene siden og konstitusjonelle monarkier på den andre er denne: Mens folkets representanter eller monarkene i slike regi­ mer engasjeres i lovgivningen, så hører den lovgivende makten og kompetansen til å grunnfeste lover i islam ene og alene Den Allmektige Gud til. Islams hellige lovgiver utgjør den eneste lovgivende makten. Ingen har rett til å utforme lover, og ingen lover skal følges, unntatt lover fra Den Guddommelige Lovgiver. Lovene er gitt av Gud, men hva med den politiske lederen? Hvordan bør han pekes ut? Valg blir ikke oppfattet som noen 229

Religion

og

politikk

god løsning. I Algerie gikk det islamistiske partiet FIS faktisk til valg med parolen demokrati er blasfemi. Valg er ikke egnet om en skal utpeke en leder som både har religiøs og politisk autori­ tet, mener en. Ayatolla Khomeini kalte seg en imam. I overensstemmelse med shiittisk tradisjon hevdet han at imamene var «hellige» eller «guddommelige». Khomeini gjorde som kongene i Europa på 1500- og 1600-tallet når de henviste til Gud for å legitimere makten sin. Han skrev det slik: Imamens åndelige status er å være universell, guddommelig og stedfortredende styresmakt, noe som også blir nevnt av ima­ mene. Faktum er, ifølge de tradisjonene som er blitt overlevert oss, at Den Aller Edleste Budbringer og imamene eksisterte før verdens skapelse, i form av lys som fantes ved den guddommeli­ ge tronen. Imamen Khomeini har altså en sterk posisjon og er å regne som en hellig mann. Han var en hellig imam. Det fantes opprin­ nelig tolv slike hellige imamer, men den tolvte forsvant på mys­ tisk vis da han var fem år gammel. Han gikk inn i den lille skjulthet, han ble borte. Men han dukker opp gjennom diverse stedfortredere, som Khomeini. Khomeini ble betraktet som tale­ rør for den tolvte imam, noe som selvsagt var gunstig for makt­ posisjonen hans. Brukte Khomeini religionen for å tilsløre de egentlige moti­ vene bak handlingene sine? Kanskje kan vi sammenligne Khomeinis legitimering av egen makt med det europeiske ene­ veldet av Guds nåde på 1600-tallet. Nå kan det godt være at både Ludvig 14. og Khomeini virkelig trodde de hadde Gud på sin side. Men muligheten for at det snarere er en slags machiavellisme i praksis, kan holdes åpen. Det er heller ikke slik at alle muslimer er enige med shiitten Khomeini. Imamens hellige status er ikke akseptert blant sunnitter. De fleste islamistene oppfatter Irans politikk som en tilba­ kevending til 600-tallet. I stedet ønsker de et islam som kan fun­ gere i det 20. århundret.

Muslimsk politikk i dagens samfunn Et annet muslimsk land som lar lovene være i overensstemmelse med Koranen, er Saudi-Arabia. Saudi-Arabia er et land med global politisk betydning på grunn av den enorme oljeprodu­ 230

Religion

og

politikk

ksjonen. Av den grunn er det verdt å studere landets historie nær­ mere. Saudi-Arabia er en relativt ung stat. Tidlig på 1900-tallet var Abdul Ibn Saud en leder for en stamme på den arabiske halvøya. Som profeten Muhammed var han en karismatisk leder som greide å samle en del stammer omkring sitt område i perio­ den 1902-26. Det nye kongedømmet inkluderte muslimenes to helligste byer, Mekka og Medina, og det gjorde det mulig for Ibn Saud å hevde at han hadde et slags lederskap over hele den muslimske verden. Han opparbeidet seg en sterk maktposisjon, og ikke minst oljereservene gjorde dette mulig. I dag er det saudiarabiske samfunnet ekstremt konservativt. Fjernsyn var for eksempel lenge ikke tillatt fordi de mente det helt klart hadde med magi å gjøre. Derfor var det djevelens verk. Saudierne har bygd opp en nokså gjennomført islamsk stat, blant annet er kvinnene totalt atskilt fra menn. Kvinner får ikke kjøre bil eller gå omkring alene, de må være helt tildekket, de har egne innganger i restauranter, de har ikke adgang til platebutikker, og de har egne rom på flyplassene. Om en mann og en kvinne oppholder seg sammen uten å være gift, kan det føre til strenge straffer. Det er nærmest likestilt med utenomekteskapelig omgang og blir straffet med døden. Det finnes ingen kino eller andre underholdningstilbud. Saudi-Arabia er stadig et absolutt monarki uten noen politis­ ke partier. Det nærmeste de kommer et politisk parti i SaudiArabia, er Saud-familien. Ibn Saud hadde selv 300 barn og skapte derfor et omfattende dynasti. Islamistene er sterkt kritis­ ke til Saud-dynastiet. blant annet på grunn av de sterke forbin­ delsene det har til USA. Typisk nok var Saudi-Arabia på USAs side i Golf-konflikten. Bakgrunnen for det er naturlig nok oljen. Verdenssamfunnet er helt avhengig av olje, og Saudi-Arabia er blant verdens største oljeprodusenter. Islamistene bak diverse terroraksjoner lover at de ikke vil stoppe før alle amerikanske soldater er ute av landet. Annen islamisme Det islamske brorskapet ble det første reelle islamistiske politis­ ke parti i 1930-årene. Grunnleggeren var sunnitten Hassan al Banna, som mente at den islamske verden var korrumpert av den vestlige verden. Sharia måtte gjenvinne sin sentrale autori­ tet, og det kunne bare skje gjennom jihad (som betyr hellig 231

Religion

og politikk

krig). Jihad er først og fremst et juridisk begrep og betegner krig som har defensive målsettinger. I utgangspunktet hadde den som funksjon å beskytte islam mot ytre fiender. Men Det islam­ ske brorskapet hevder at jihad er nødvendig som et totalt opprør mot alle former for menneskeskapte institusjoner. Denne kam­ pen mot alle menneskeskapte institusjoner omfatter også en kamp mot sekulære lover og demokratiet. Det islamske brorska­ pet har forgreninger i mange land, for eksempel i Syria. Der er de den eneste reelle opposisjonen til Baath-partiets president Assad. Et annet interessant tilfelle er general Zias styre i Pakistan. General Zia som styrte landet fram til han ble drept i 1988, ville gi sitt styre legitimitet ved å hevde at Pakistan var en islamsk stat. Zia sammenlignet seg med en amir, et annet navn for kalif. Ifølge Koranen og islamsk lov har en ikke lov til å ta renter (det var også tilfellet i Vest-Europa i middelalderen): De som lever av renteutbytting, skal (på oppstandelsens dag) stå fram lik en som Satan har slått med sin berøring (sure 2,276). En slik holdning fører rimeligvis til problemer i et moderne samfunn om den blir fulgt. Bankvesenet er jo basert på renter, og uten dem er det ikke mulig å drive banker. Og uten banker er det umulig å drive en moderne økonomi. Zia nedsatte en kommi­ sjon av lærde religiøse menn til å sørge for at alle lovene i landet var i overensstemmelse med islamsk lov. Denne kommisjonen fant ut at det måtte være forbudt å ta renter. Resultatet var total forvirring i økonomien, og det skapte store splittelser i det poli­ tiske livet.

232

Religion

og politikk

SPØRSMÅL 1 Hva er hadith? 2 Hvordan oppstod splittelsen mellom shia og sunnimuslimer? 3 På hvilken måte kan de viktigste kon­ flikter innen den muslimske verden forstås som en debatt mellom de tradisjonstro og de modemiseringsvennlige? 4 Hva er den viktigste forskjell mellom islamske menneskerettighetserklæringer og FNs menneskerettighetserklæring fra 1948? 5 Hva går fatwaen mot Salman Rushdie ut på?

6 Hvordan kritiserer muslimske intel­ lektuelle fatwaen mot Rushdie? 7 Hvilken rolle spiller plikter i muslim­ ske menneskerettighetserklæringer? 8 Det er uenighet blant muslimer om kvinnens stilling. Hva går denne uenigheten ut på? 9 Hvilke kilder har lovverket i Iran? 10 Hva kjennetegner styret i SaudiArabia? 11 Hva er jihad?

FORDYPNINGSSPØRSMÅL 1 Drøft toleransens utvikling. 2 Redegjør for kulturrelativismen og for eventuelle problemer med en slik posi­ sjon. 3 Sammenlign dagens iranske styre og trekk i det politiske liv i Vesten før moderniteten.

4 Drøft om vestlige lands engasjement i menneskerettighetsspørsmål er moti­ vert ut fra egeninteresse. 5 Enkelte muslimer vil bruke forskrifter fra 800-tallet også i den moderne ver­ den. Drøft om en slik strategi er uttrykk for et «sannere» islam enn en mer moderne tilnærming.

233

Religion

og politikk

PROSJEKTOPPGAVER

7 Lag et rollespill der minst en er dyp1 Lag et rollespill over en tenkt prosess økolog, minst en er tilhenger av bære­ mot en konsentrasjonsleirkommankraftig utvikling, og minst en er en dant. Aktoratet argumenterer med bak­ politiker fra et u-land. Diskuter hvor­ grunn i menneskerettighetene. dan miljøproblemene bør løses. Kommandanten erklærer seg ikke 8 Lag et rollespill der en er representant skyldig og forsvarer sine holdninger for sosialistisk feminisme, en er og handlinger. representant for liberal feminisme og 2 Lag et rollespill der dere utgjør en en er representant for radikal feminis­ grunnlovsforsamling i et tenkt land. me. Forsøk å lage et politisk kamp­ Samtlige av de store ideologiene er skrift det kan skapes enighet om blant representert, inkludert nazister, anar­ alle de tre grupperingene. kister og kommunister. 9 Finn ut hvordan man argumenterte 3 Sammenlign Arbeiderpartiets program mot opprettelsen av mer enn en radio­ fra 1965 med dagens program. Finn ut kanal i Norge og lengre åpningstider hvilke punkter som avviker mest fra i butikkene. Presenter funnene i en hverandre. rapport. 4 Studer norsk politikk overfor samer eller tatere fram til i dag. Belys dette 10 Let på Internett etter saker Amnesty International prioriterer. Sorter typene ut fra menneskerettighetene. ut fra hvilke menneskerettigheter som 5 Sammenlikn partiprogrammene til blir brutt. Legg dette fram som en rap­ Arbeiderpartiet, Senterpartiet og port. Høyre. Hva er de viktigste ideologiske 11 Diskuter opprettelsen av den israelske skillelinjene? Knytt besvarelsen til staten. Finn ut hva som er de viktigste verdikonservatismen, sosialismen og hindre for fred i Midtøsten. liberalismen. Hvordan ville en jødisk nasjonalist 6 Finn ut hvilke argumenter som har argumentere for en selvstendig pales­ vært brukt i debatten om å skille stat tinsk stat? og kirke. Forsøk å finne paralleller til Legg dette fram som et svar på den islam. jødiske nasjonalistens innlegg.

Originaltekster

Kapittel 1

1. PLATON: STATEN Platon (427-347) skrev «Staten» ca i år 374 f.Kr. Det er her Platon gir uttrykk for at de klokeste, med andre ord filosofene, må bli konger. «Staten» er som alle de andre bøkene Platon har skrevet, en dialog, det vil si en samtale der Sokrates snakker med en eller flere andre personer. Platon bruker Sokrates som talerør.

(...) Sokrates: Vel. Innrømmer dere nå at vårt bilde av staten og dens forfatning ikke er noen dagdrøm? Det er nok vanskelig, men ikke umulig å gjøre en slik stat til virkelighet, og det kan bare skje på den måte vi har angitt, nemlig når de sanne filo­ sofer - enten flere eller bare en - har makten i staten; disse vil jo forakte de ordinære æresbevis­ ninger som noe der er verdiløst og en virkelig fri mann uverdig, men det rette og all heder som kommer fra det, vil de sette over alt annet og de vil anse rettferdighet som det første og det nødvendigste; de vil innrette sin stat med tanke på å tjene og fremme den. (...) Sokrates: Nå vel. Vi er altså enige om, Glaukon, at i den stat som skal styres på beste måte, har man ikke sin spesielle hustru eller sine spesielle barn, og all oppdragelse er felles og begge kjønn kan få gjøre samme krigstjeneste og i fred inneha de samme embeter, og konger er de som viser seg best både som filosofer og som krigere. (...)

Glaukon: Riktig Sokrates: Demokrati blir det når de fattige seirer, dreper en del av de rike, driver en del i land­ flyktighet, mens de som er igjen, får samme politiske rettigheter og adgang til alle embeter (de siste blir gjerne tildelt ved loddtrekning.) Ja, slik er demokratiet innrettet, enten det nå er innført ved våpenmakt eller det har skjedd på den måten at det annet parti av frykt har rømt marken. Hvordan foregår nå livet i et demokrati? spurte jeg videre. Og hvordan arter en slik forfatning seg? Når et menneske oppviser lignende trekk, er det åpenbart den demokratiske mennesketype vi har for oss. Glaukon: Ja visst. Sokrates: Først og fremst er man fri, ikke sant? I staten hersker full frihet og talefrihet, og enhver borger kan gjøre hva han vil. Glaukon: Så sier man. Sokrates: Men er det slik, da er det klart at enhver vil innrette sin livsførsel på den måte som passer ham. Glaukon: Ja, det er klart. Sokrates: I en slik stat vil det altså mere enn i andre forekomme helt forskjellige slags mennesker? Glaukon: Naturligvis. Sokrates: En slik stat kan synes å være den skjønne­ ste av alle. Lik et broket teppe som spiller i alle farver, således spiller denne stat i alle nyanser av menneskelig karakter. Mange vil nok erklære den for den skjønneste av alle fordi de, likesom kvinner og barn beundrer det brokete. Glaukon: Ja visst. Sokrates: Og denne stat er det rette sted, kjære venn, for den som vil søke seg ut en forfatning. Glaukon: Hva mener du med det?

235

Originaltekster

Sokrates: Takket være den herskende frihet rommer den alle slags forfatninger i seg. Hvis noen vil grunnlegge en stat, slik som vi før har gjort, så må han nok begi seg til en demokratisk stat og i dette magasin for statsforfatninger velge seg ut den sort som han synes best om, og så kan han bygge opp sin stat når han har truffet sitt valg. (...) Sokrates: Treffer denne frihetstørstende demokrat­ iske stat på dårlige munnskjenker som til overmål serverer den frihetens ublandede vin så den blir beruset, da legger den hånd på de styrende, hvis da ikke disse er så fredsommelige at de lar enhver få gjøre hva han vil, og den beskylder dem for å være noen forbandede oligarker. Glaukon: Ja visst. Sokrates: Dem som adlyder de styrende, håner man og kaller dem frivillige slaver og noen store nuller, mens man roser og høyakter både person­ lig og på statens vegne de statsstyrere som opptrer som om de skulle være undersåtter og de under­ såtter som opptrer som om de skulle være statens styrere. I en slik stat må jo frihetsbegrepet tilslutt gå ut over alle grenser. Glaukon: Sikkert. Sokrates: Og så trenger anarkiet, kjære venn, inn i de private familier og brer seg til slutt endog blant dyrene. Glaukon: Hva mener du med det? Sokrates: F.eks. at faren venner seg til å betrakte sin sønn som sin likemann og til endog å være redd for ham, mens sønnen nok føler seg som farens likemann, men hverken skammer seg for sine foreldre eller frykter dem - for først da føler han seg som fri mann! Eller at innflytteren, ja til og med en utlending blir likestillet med statens borgere! Glaukon: Ja, slikt hender faktisk. Sokrates: Og dertil kommer en del småsaker av samme sort: Læreren er under slike forhold redd for elevene og smigrer dem; elevene har ingen respekt for sine lærere og oppdragere. Overhodet vil de yngre være de eldres likemenn og vil hevde seg overfor dem både i ord og handling. De eldre prøver å opptre som de unge - og er så fulle av kvikkheter og spøk! De etterligner de unge for ikke å bli kalt uomgjengelige og herskesyke.

236

Glaukon: Ja visst. Sokrates: Men toppunktet av alminnelig frihet i en slik stat er nådd når kjøpte slaver og slavinner er like så frie som dem som har kjøpt dem. Jeg glemte forresten nesten å nevne den likestillethet og frihet som rår i forholdet mellom de to kjønn

(Platon: Staten, oversettelse ved Henning Mørland, Dreyers forlag 1946)

1 Hva kjennetegner demokratiet, slik Platon

presenterer det? 2 Hvilke farer kan demokratiet føre til, ifølge Platon?

2. ARISTOTELES: POLITIKKEN Aristoteles (384-22) skrev Politikken omkring 343332f Kr I denne boken beskriver han politikken som en forutsetning for det gode liv. Politikken kan også oppfattes som en kritikk av Platons idealstat. Vi vet at en stat er et slags fellesskap, og at alle fellesskap er til for et godes sin skyld (for alle hand­ linger blir gjort for å oppnå noe en mener er godt). Om det derfor er klart at alle fellesskap sikter mot noe godt, må det høyeste fellesskapet, som omfatter alle andre, gjøre dette helt tydelig og sikte mot det høyeste gode. Dette fellesskapet er det vi kaller staten eller det politiske fellesskapet. (...) Fra disse to formene for fellesskap (mann/kvinne, herre/slave) blir den første husholdningen til, og Hesiod sa med rette: «Først et hus og en kvinne, og så en okse til å pløye». For de fattige har oksen i stedet for slaven. Det fellesskap som naturlig blir til ut av de daglige behov, er husholdningen, de mennes­ kene som Karondas kaller «de som har samme brødboksen», og kreteneren Epimenides kaller «de som spiser av det samme trauet.» Det fellesskapet som først blir dannet av flere husholdninger med tanke på andre behov enn de daglige, blir kalt en landsby. (...) Det endelige fellesskapet som blir dannet av mange landsbyer, kalles en stat. Det har så å si nådd den

Originaltekster

grense som ligger i å være selvberget. Den er opprettet bare for å opprettholde livet, men den tjener det gode liv når den har kommet i stand. Derfor er en stat naturgitt så fremt de andre formene for fellesskap er naturgitte. For staten er målet for alle disse andre, og naturen er et mål, for det hver ting er når den er fullvoksen, det kaller vi tingens natur, slik det feks gjelder et menneske, en hest, en husholdning. En tings natur er dessuten det den er til for, målet, det høyeste gode. Å greie seg selv er et mål og et høyeste gode. Av dette er det altså klart at staten er naturgitt og at mennesket av naturen er et samfunnsvesen. Og et vesen som er uten en stat, av naturen og ikke bare ved en tilfeldighet, enten står under et menneske eller over det. (...) Hvorfor mennesket er et sam­ funnsvesen i større grad enn bier og andre flokkdyr er klart. For naturen gjør ingenting uten en hensikt. Og mennesket er det eneste levende vesen som har språk. Stemmen kan vise smerte og glede, og derfor har også andre levende vesener den: (...) Men språket tjener til å gi til kjenne det nyttige og det skadelige og dermed også det rette og det urette osv. Og det er fellesskap i slike ting som skaper en husholdning og et statssamfunn. Av naturen er en stat forut for en husholdning og forut for hver enkelt av oss. For det er nødvendig at det hele må gå foran delen. For blir en hel kropp ødelagt, vil ikke en fot eller en hånd være til på samme måte lenger. (...) For om det er så at det enkelte menneske ikke er selvberget, må det stå i samme forhold til hele staten som andre deler til sin helhet. Den som derfor ikke kan ta del i fellesskapet eller på grunn av at han er selvberget eller ikke trenger det, og altså ikke er del av et statssamfunn, må derfor være enten et dyr eller en gud. Det sosiale instinktet finnes naturgitt i alle men­ nesker. Og den som først dannet et slikt fellesskap, var den største av alle velgjørere. For slik mennesket er det beste av alle levende vesener når det er full­ endt, slik er det det verste av alle når det er uten lov og rett. For urettferdigheten er verst når den har våpen, og mennesket har fra naturen våpen som skal tjene klokskap og dygd, våpen som lett kan vendes til den rake motsetning. Derfor er mennesket det verste og det villeste av alle levende vesener når det gjelder sanselige overdrivelser. Men rettferdigheten har med staten å gjøre. For rettferdighet, som er å

avgjøre hva som er rett, er ordningsprinsippet til statssamfunnet. (Aristoteles: Politics, NY 1943)

1 Hva er Aristoteles' argumenter for at mennesket

er et sosialt dyr? 2 Hva er statens formål, ifølge Aristoteles? 3 Hvilke argumenter antyder Aristoteles for at noen er naturlige slaver?

Kapittel 2

3. T. HOBBES: LEVIATHAN Thomas Hobbes (1588-1679) skrev boken Leviathan i 1651. På den tiden hadde det nettopp vært borgerkrig i England, og mer enn hundre tusen av en befolkning på 5 mill, menensker ble drept på syv år. Dette motiverte Hobbes til å argumentere for en sterk konge som kunne skape fred.

Naturen har skapt menneskene så like med hensyn til deres legemlige og sjelelige egenskaper at, skjønt det av og til kan finnes noen mennesker som tydelig er legemlig sterkere eller har større åndsevner enn andre, er forskjellen alt tatt i betraktning, ikke så betydelig at noe menneske av den grunn kan gjøre krav på fordeler som andre, som ikke stiller slike krav ikke har like mye rett til. Hva den legemlige styrke angår har den svakeste krefter nok til å drepe den sterkeste, enten ved hjelp av renkespill eller ved hjelp av andre mennesker som er utsatt for samme fare som det selv. Hva angår de åndelige evner, finner jeg en enda større likhet mellom mennesker enn når det dreier seg om det fysiske. Vi ser her bort fra de ferdigheter som avhenger av bruk av språket, og særlig bort fra den ferdighet å kunne anvende generelle og ufeilbar­ lige regler, hvilket vi kaller vitenskap. Denne ferdig­ het finnes nemlig bare hos et lite antall mennesker, som bare har den på noen få områder. Den er ikke medfødt og er ikke ervervet på samme måte som klokskap. (...) Når man ikke kan tro på en slik likhet, skyldes det bare en forfengelig tro på egen visdom, som

237

Originaltekster

nesten enhver mener at han selv har framfor pøbelen, hvor man mener at alle andre mennesker enn en selv og noen få utvalgte som man anerkjenner på grunn av deres berømmelse, eller fordi de har samme mening som en selv. Slik er menneskets natur at selv om de er villige til å innrømme at det finnes mange andre som er vittigere, mer veltalende eller lærdere enn dem selv, vil de ikke tro at det er mange som er like vise som de selv er. For de ser sin egen visdom fra nært hold, men alle andre mennesker fra avstand. Dette bidrar imidlertid snarere til å vise at alle men­ nesker er mer like på dette punkt enn ulike. Det finnes i alminnelighet ikke noe annet tegn på likelig fordeling enn at alle er tilfreds med sitt lodd. Denne likhet i dyktighet medførere at vi gjør oss de samme forhåpninger om å nå våre mål. To men­ nesker blir derfor fiender, hvis de ønsker samme ting som ikke begge kan oppnå. Dette medfører at de vil forsøke å ødelegge eller undertrykke hverandre i deres streben etter å nå deres mål, som hovedsakelig går ut på deres egen selvopprettholdelse, men som også til tider kan gå ut på å søke underholdning. Derfor skjer det at hvis et enkelt menneske planter, sår, bygger eller har oppnådd en velegnet plass kan han risikere at andre hvis de ikke frykter en annen motstand enn fra denne ene mann, vil forene deres styrke for å berøve ham, ikke bare fruktene av hans arbeide, men også hans liv eller frihet. Når de på denne måte har trengt inn på hans enemarker, står de deretter selv i fare for å bli utsatt for det samme. Det er ingen mulighet for at noen kan unngå denne innbyrdes frykt på annen måte enn ved å foregripe begivenhetene. Dvs ved hjelp av makt eller list å tilta seg herredømme over så mange mennesker som mulig, inntil de ikke kan se noen annen makt som er stor nok til å bringe dem i fare. Dette er bare hva ens egen selvopprettholdelsesdrift krever, og det er alminnelig tillatt. Det er også noen som ved seire fryder seg over å betrakte sin egen makt, og derfor fortsetter de å angripe langt utover det som er gunstig for deres egen sikkerhet. Andre som ellers ville være tilfredse med å leve rolig under beskjedne forhold, vil ikke være i stand til det særlig lenge om de bare har sine egne krefter å forsvare seg med. Som en følge av det må den forøkelse av herredømme over mennesker som er nødvendig for selvopprettholdelsen være tillatt.

238

Mennesker har ikke glede av å leve sammen med andre, bare sorg. Om det da ikke er en makt som er i stand til å styre over alle. For enhver vil at andre skal vurdere ham på samme måte som han vurderer seg selv. Ved alle tegn på forakt eller undervurdering vil han ifølge sin natur tilstrebe å bli vurdert høyere av dem som forakter ham ved å volde så mye skade som han tør. Og hos andre vil han forsøke å vinne ry ved det eksempel han gir. Denne tendens er hos men­ nesker tilstrekkelig til å få dem til å ødelegge hver­ andre, om de ikke har en felles makt som kan få dem til å holde fred. Herav framgår det klart at det i den tid mennesker lever uten en felles makt til å holde dem alle i ave, befinner de seg i en tilstand som vi vil kalle krig. En krig der alle kjemper mot alle. (...) Det som derfor følger av en tilstand der alle er fiender med alle andre, følger også i en tid der mennesker lever uten annen sikkerhet enn den deres egen styrke og oppfinnsomhet kan sikre dem. I en sådan tilstand er det ingen mulighet for ervervsmessig virksomhet fordi arbeidets frukter er usikre. Derfor vil det ikke være noe jordbruk, ingen skipsfart eller utnyttelse av goder som kan innføres over havet, ingen rommelige og bekvemme bygninger, ingen midler til å bevege de ting som krever stor kraft, ingen viten om jordens overflate, ingen tidsangivelse, ingen kunst, ingen litteratur, intet samfunnsliv. Og hva som er verst av alt, en bestandig frykt og fare for voldsom død. Menneskets liv blir ensomt, fattig, uhumsk, dyrisk og kortvarig. Det følger også av denne alles krig mot alle, at ingenting kan være urettferdig. Begrepene om det moralsk riktige og gale, om rettferdighet og urett­ ferdighet har her ingen mening. Hvis det ikke er en felles makt, er det heller ingen lov. Og der det ikke er noen lov, er det heller ingen rettferdighet. (...) Vi har her hørt om den slette tilstand mennesker i kraft av deres blotte natur virkelig er hensatt i. De har dog en mulighet for å komme ut av den, dels ved hjelp av deres følelser og dels ved hjelp av deres fornuft. (...) Den rette betydning av frihet er fravær av ytre hindringer. Disse hindringer kan ofte frata et men­ neske makten til å gjøre hva han vil. men de kan

Originaltekster

ikke forhindre ham i å anvende den makt som er blitt tilbake hos ham, til å rette seg etter sin egen dømmekraft og fornuft. (...) For mennesker som ifølge deres natur elsker frihet og herredømme over andre er det egentlige motiv til og formål med å legge bånd på seg selv, slik de gjør det i stater, hensynet til deres egen selvopprettholdelse og dermed til en lykkeligere tilværelse. Det vil si, at de dermed tilsikter å komme ut av en ulykkeligere krigstilstand som er en følge av mennes­ kenes naturlige lidenskaper og som vil vedvare når det ikke er en påviselig makt til å holde dem i respekt og til å binde dem til deres overenskomster og til naturlovene ved frykten for straff. (...) En felles makt kan forsvare samfunnsmedlemmene mot invasjon av fremmede makter og mot den urett de øver mot hverandre, slik at de kan være sikret så mye at de med sin arbeidsomhet og flid kan ernære seg av jordens frukter og leve tilfredse. (...) Det er en virkelig enhet av alle i en og samme person, kommet i stand gjennom alles overenskomst med alle, som om alle sa til hverandre: Jeg gir denne mann eller denne forsamling myndighet til å være suveren og overdrar ham den retten jeg ellers har til å regjere over meg selv, på den betingelse at du på samme måte overdrar dine rettigheter til suverenen og gir ham myndighet til å utføre alle handlinger. Når dette er gjort og mengden er forent i en person, kalles den en stat, på latin civitas. Slik dannes den store Leviathan, eller for å si det mer erbødig, den dødelige guddom som nest etter den udødelige gud har æren for at vi kan leve i fred og at vi kan forsvare oss. Gjennom denne myndighet som suverenen har fått av ethvert menneske i staten har den fått rådighet over så mye makt og styrke at den på grunn av frykten derfor er i stand til å forme alle viljer i staten til fred og gjensidig hjelp og bistand mot ytre fiender. I denne overdragelse av myndighet finnes statens vesen, som kan defineres slik: en person som av en stor mengde gjennom en innbyrdes overenskomst er blitt gitt myndighet til å handle, idet mengden dermed har tilsiktet at han bruker alles styrker og midler på den måte han finner er hensiktsmessig til felles fred og felles forsvar. Den som har fått makten kalles suverenen, og han

sies å ha den suverene makt. Alle andre er hans undersåtter. (Kjeld Mazanti Sørensen: De politiske ideologier, Gyldendal, København 1991) 1 Hvordan argumenterer Hobbes for at mennes­

ker er like? 2 Hva er grunnen til at et samfunn trenger en sterk, felles makt, ifølge Hobbes? 3 Hva er Hobbes' definisjon av frihet?

4. J. LOCKE: TO AVHANDLINGER OM STYRESETT John Locke (1632-1704) skrev en rekke bøker om forskjellige emner. I sin politiske tenkning tilhørte han den liberale naturrettstradisjonen. Boken «To avhandlinger om styresett» utkom i 1690, rett etter den engelske revolusjonen. Det er fra den utdraget nedenfor er hentet. For riktig å forstå politisk makt og hva den kommer av, må vi se på hvilken tilstand alle mennesker er i fra naturens hånd, og det er en tilstand av fullkom­ men frihet til å gjøre hva de vil og gjøre med sin eiendom og seg selv som de vil, innenfor den naturlige lovs grenser, uten å spørre om tillatelse eller være avhengig av noe annet menneskes vilje. (...) Men selv om dette er en tilstand av frihet, er det ikke en tilstand av tøylesløshet. Naturtilstanden styres av en naturlov som forplikter enhver, og fornuften, som er denne loven, lærer alle som vil spørre den til råds, at ingen bør skade noen annens liv, helbred, frihet eller eiendom. (...) Hvis mennesket er så fritt i naturtilstanden som det blir sagt, og hvis det fullt ut er herre over sin egen person og sine eiendeler og likemann med den største og ikke underkastet noen, hvorfor vil det så oppgi denne friheten? (...) Det innlysende svaret er at selv om det i naturtilstanden har en slik rett, er det stadig usikkert om mennesket kan bruke den. og den er stadig utsatt for andres overgrep. For når alle er konger, og alle er likemenn, og de færreste strengt iakttar rettferdighet og godhet, er det til stadighet

239

Originaltekster

usikkert om mennesket kan benytte seg av rettene det har i naturtilstanden. Det gjør at mennesket blir villig til å gi opp en tilstand som. hvor fri den enn er, likevel er full av frykt og bestandig fare. Det er ikke uten grunn at den enkelte søker og er villig til å inngå i et samfunn som andre allerede har dannet til felles beskyttelse av deres liv, frihet og eiendom, hva jeg med en felles betegnelse kaller deres rettigheter. Den store og overordnede hensikt med at mennes­ kene forener seg i stater og stiller seg under et styre, er beskyttelse av deres retter. Hva dette angår man­ gler det mye i naturtilstanden. For det første mangler det en positiv, anerkjent og fastsatt lov, som ved felles samtykke anses som en standard for hva som er riktig og galt, og for den målestokken som alle stridigheter menneskene imellom kan avgjøres etter. For selv om naturens lov er liketil og forståelig for alle fornuftsmennesker, så er dog menneskene så hildet av sine interesser og så uvidende om den fordi de ikke har studert den, at de ikke makter å godta den som en lov som er bindende, når den skal anvendes på de sakene de selv er innblandet i. For det andre mangler det i naturtilstanden en anerkjent og uhildet dommer med myndighet til å avgjøre all uenighet i henhold til den positive loven. For det tredje mangler det i naturtilstanden ofte makt til å sette bak og understøtte dommen når den er rettferdig, og til å sørge for at den blir fullbyrdet på rett vis. De som har begått en urett, vil sjelden unnlate - når de er i stand til det - å sette makt bak uretten, og slik motstand gjør det mange ganger farlig og ofte ødeleggende å forsøke å straffe dem. Derfor er menneskeheten tross alle privilegier i naturtilstanden i virkeligheten i en dårlig forfatning så lenge de forblir i den, og de drives hurtig inn i samfunnet. Derfor er det sjelden vi finner et større antall mennesker som i noen tid lever sammen i denne tilstanden. Men selv om mennesker, når de trer inn i et samfunn, gir fra seg likheten og friheten og makten til selv å ta seg til rette som de hadde i naturtilstan­ den, slik at den lovgivende myndighet kan råde over den,... så er hensikten fra den enkeltes side at friheten og rettene skal bli bedre beskyttet, og derfor kan den makten som samfunnet og den lovgivende myndig­ het har, aldri tenkes å strekke seg lengre enn til det

240

felles beste. Den er forpliktet til å sikre hver enkelts retter ved å treffe tiltak mot de tre manglene nevnt ovenfor som gjorde naturtilstanden så usikker og ubehagelig. Derfor er enhver som har lovgivende eller høyeste makt i et samfunn, bundet til å styre etter positive lover som er offentliggjort og kjent av folket, og ikke ved vilkårlige forordninger. Dessuten skal upartiske og ubestikkelige dommere avgjøre stridigheter i henhold til disse lovene, og de skal bruke samfunnets styrke innenlands bare til å fullbyrde slike lover og utenlands hindre eller avbøte overlast fra fremmede og sikre samfunnet mot overfall og invasjon. Og alt dette skal rettes mot intet annet enn folkets fred, sikkerhet og det felles vel. (Fleming Schmidt; Økonomiske grundproblemer i politikk og økonomi, Gyldendal, København 1973)

1 Hva styrer menneskene i naturtilstanden,

ifølge Locke? 2 Hva var hensikten med å tre inn i et samfunn?

5. C. MONTESQUIEU: LOVENES ÅND Charles de Montesquieu (1689-1755) skrev boken «Lovenes ånd» i 1748. Hans poeng må ses i lys av påstanden om at «Det er en evig erfaring, at ethvert menneske som har makt fristes til å misbruke den». Av den grunn måtte man fordele makten likt mellom tre instanser, mente han. Det finnes i enhver stat tre typer makt: den lovgiv­ ende makt, den utøvende makt med hensyn til saker som vedrører folkeretten, og den utøvende makt med hensyn til saker som vedrører den hjemlige rett. I henhold til den første gir fyrsten eller øvrigheten lovene for en tid eller for alltid og forandrer eller avskaffer de som er gitt. I henhold til den andre slutter han fred eller starter krig, utsender eller mottar legasjon, opprettholder sikkerheten og forhindrer invasjoner. I henhold til den tredje straffer han forbrytelser og dømmer i rettstvister mellom private. Man kan kalle denne siste den dømmende makt og den andre den utøvende makt i staten.

Originaltekster

Politisk frihet er for en borger den sinnsro som kommer av den forvissning enhver nærer til sin sikkerhet, og for at man skal ha denne frihet, må styret være innrettet på en slik måte at ingen borger trenger å frykte en annen borger. Når den lovgivende og utøvende makt er forent i én og samme person eller ett og samme regjerings­ organ, er det ingen frihet; for man kan frykte at den samme monarken eller det samme senatet gir tyranniske lover og praktiserer dem tyrannisk. Det er heller ingen frihet hvis den dømmende makt ikke er atskilt fra den lovgivende og den ut­ øvende. Hvis den var forent med den lovgivende, ville makten over borgernes liv og frihet være vilkår­ lig: for dommeren ville være lovgiver. Hvis den var forent med den utøvende makt, kunne dommeren ha en undertrykkers makt. Alt ville være tapt hvis én og samme mann eller den samme forsamling av styrende, uansett om den var utgått fra adelige eller fra folket, utøvde disse tre formene for makt: makt til å gi lover, makt til å sette i verk offentlige beslutninger og makt til å dømme ved forbrytelser og private rettstvister. (...) Den dømmende makt bør ikke være tillagt en per­ manent domstol, men bør utøves av personer som tas ut ved loddtrekning blant folket (som i Athen) til bestemte tider av året og på en måte som er fore­ skrevet i loven for å utgjøre en domstol som skal fungere så lenge det er nødvendig. Når på denne måten den dømmende makt, som er så skjebnesvanger blant menneskene, verken er knyttet til en bestemt stand eller et bestemt yrke, blir den så å si usynlig og upersonlig. Man har ikke hele tiden dommere for øynene, og man frykter domstolen, ikke enkeltpersoner. (...) Men selv om domstolene ikke bør være faste, så bør dommene være det i en slik grad at de aldri er noe annet enn anvendelse av loven i det enkelte tilfelle. Hvis de var dommerens private mening, ville man leve i samfunnet uten virkelig kjennskap til de forpliktelsene man dermed hadde påtatt seg. (...) På samme måte som enhver som anses for å ha en fri sjel, bør styre sine egne anliggender i en fri stat, bør folket som folk ha den lovgivende makten. Men

fordi dette er umulig i store stater og underkastet mange ubehageligheter i små, er det nødvendig at folket gjennom sine representanter må gjøre det de ikke kan gjøre selv. Mennesket er født fritt, men overalt er det lagt i lenker. Den som tror han er herre over andre, er ikke mindre slave enn dem. Hvordan har denne forand­ ringen skjedd? Jeg vet ikke. Hva er det som gjør den lovlig? Jeg tror jeg har en løsning på dette problemet. (...) Å finne en form for sammenslutning som med samlet styrke forsvarer og beskytter enkeltmennesket og hans eiendom, og som gjør at den enkelte, idet han forener seg med alle de andre, bare adlyder seg selv og forblir like fri som tidligere, det er det grunnleg­ gende problemet som samfunnspakten gir løsningen på. (...)

(Erik Rasmussen: Det gode samfunn, Gyldendal, København 1973)

1 Hvilke argumenter bruker Montesquieu mot

at samme person utøver all makt? 2 Hvorfor bør den dømmende makt ikke være

tillagt en permanent domstol, ifølge Montesquieu? 3 Hva slags begrep om frihet er det Montesquieu demonstrerer i denne teksten?

6. J. ROUSSEAU: SAMFUNNSPAKTEN Jean-Jacques Rousseau (1712-78) skrev «Samfunns­ pakten» i 1762. Boken har blitt kalt den franske revolusjonens bibel. Egentlig er boken utypisk for Rousseaus tenkning. Generelt mente nemlig Rousseau at det meste var bedre før. Samfunnspakten som denne teksten er hentet fra, er faktisk hans eneste progressive verk. Om at almenviljen kan ta feil

Det følger av det foregående at almenviljen alltid har rett og alltid arbeider for det almene vel. Men det betyr ikke at folkets beslutninger alltid er like

241

Originaltekster

rettvise. Man vil alltid sitt eget beste, men det er ikke alltid man ser det. Folket kan aldri forderves, men det blir ofte bedradd, og det er bare da det ser ut til å ville det onde. Det er ofte stor forskjell mellom alles vilje og almenviljen. Den siste ser bare på fellesinteressen, den første ser på særinteressene og er bare en sum av særviljer. Men hvis man fra disse særviljer trekker de krav som gjensidig utelukker hverandre, så blir summen av ulikhetene lik almenviljen. Et folk kan rådslå uten å ha den nødvendige inn­ sikt,men summen av de mange små uenigheter vil allikevel være et uttrykk for almenviljen, og vedtaket vil være rettferdig når bare ikke borgerne enkeltvis har rådført seg med hverandre. Men så snart det oppstår sammenslutninger og politiske partier på bekostning av den store enhet, får hver av disse sammenslutninger en vilje som er almen i forhold til medlemmene, men er en særvilje i forhold til staten. Da kan man si at det ikke lenger er like mange stemmegivere som det er mennesker, men at det er like mange stemmer som det er partier. Ulikhetene blir færre, og resultatet blir mindre almengyldig. Og hvis et av disse partier blir mektigere en alle de andre, da blir resultatet ikke lenger summen av små uenig­ heter, men en eneste ulikhet. Men da finnes der ikke lenger noen almenvilje, og den seirende mening blir bare en særmening. Skal altså almenviljen komme klart til uttrykk, må der ikke finnes noen enkeltsammenslutning i staten, og hver enkelt borger må stemme etter sin overbevisning. (...) (Samfunnspakten, oversatt av H. Hoffgaard Halvorsen, Oslo 1958)

1 Hva er forskjellen på allmennviljen og alles vilje? 2 Hva er Rousseaus argument mot politiske partier?

242

Kapittel 3

7. E. BURKE: TANKER OM REVOLUSJONEN I FRANKRIKE 11790 skrev Edmund Burke (1729-97) boken «Tanker om revolusjonen i Frankrike». Boken er formet som et brev til de franske adelsmenn og kan forstås som et argumentfor engelsk intervensjon i Frankrike. Det er de abstrakte teorier han vil til livs, ikke enhver form for nytenkning. O

0

A bevare og a reformere

Feil og mangler ved gamle institusjoner er iøyne­ fallende og påtagelige. Det kreves ikke store evner til å peke på dem; og der hvor det finnes absolutt makt, skal det bare ett ord til for fullstendig å avskaf­ fe både manglene og institusjonen. Den samme late, men rastløse tilbøyelighet, som elsker dovenskap og hater ro, er det som leder politikerne når de setter i gang med å fylle tomrommet etter det de har revet ned. Å gjøre alt til det motsatte av hva de har sett, er like lett som å rive ned. Ingen vanskeligheter knytter seg til det som aldri har vært forsøkt. Den kritiske sans er nesten rådløs når det gjelder å oppdage mang­ ler ved noe som aldri har eksistert; og den pågående entusiasme og det bedrageriske håp har foran seg hele fantasiens veldige område, hvor de kan boltre seg uten noen særlig motstand. På en gang å bevare og reformere er noe ganske annet. Når man holder fast ved de nyttige deler av gamle institusjoner, og er nødt til å innpasse det nye som føyes til, i det som fastholdes, da må man ha både åndelige kraft, fast og utrettelig årvåkenhet, forskjellige evner til sammenligninger og kombina­ sjoner, og et forråd av forståelse for det hensiktsmes­ sige; disse egenskaper må utfolde seg i stadig kon­ flikt med den samlede kraft i de laster som er deres motsetning - med den forstokkethet som avviser alle forbedringer, og med den lettsindighet som føler tretthet og avsky over alt det bestående. Men dere kan innvende: «En slik prosess går langsomt. Den passer ikke for en forsamling som roser seg av å utføre århundrers arbeid i løpet av noen få måneder. En slik måte å reformere på kunne komme til å ta mange år.» Det kunne den utvilsomt; og det burde den. Det er et av de store fortrinn ved

Originaltekster

en metode som tar tiden til hjelp, at den fungerer langsomt, og i enkelte tilfelle nesten umerkelig. Dersom omtenksomhet og forsiktighet er tegn på visdom når vi arbeider med noe som bare er livløst stoff, da blir de visselig tillike en plikt når det vi river ned og bygger opp, ikke er av sten og tømmer, men levende vesener; for man kan ikke plutselig forandre deres status, levevilkår og vaner uten at mengder av mennesker dermed blir ført ut i elendighet. Men det synes å være den rådende oppfatning i Paris at et ufølsomt hjerte og en selvtillit som ikke rommer tvil, er de eneste kvalifikasjoner den fullkomne lovgiver trenger. Ganske anderledes er mine forestillinger om dette høye kall. En virkelig lovgiver må ha et følsomt hjerte. Han må elske og respektere sine medmen­ nesker, og frykte seg selv. Dersom det ligger for hans temperament, må man godta at han ser sine endelige mål med et intuitivt blikk: men hans bevegelser i retning av disse mål må være nøye overlagt. Siden politiske foranstaltninger sikter mot å virkeliggjøre samfunnsmessige mål, må de utvirkes med bare samfunnsmessige midler. Her må det et samspill av menneskeviljer til. Det trenges tid for å skape den viljens samstemthet som alene kan utvirke alt det gode vi streber mot. Med tålmodighet vil vi oppnå mer enn ved makt. Om jeg torde våge å henvise til noe som er gått ganske av mote i Paris, nemlig erfaringen, så ville jeg fortelle dere at i løpet av mitt liv har jeg lært å kjenne store menn, og har efter ringe evne samar­ beidet med dem: og jeg har ennu ikke sett noen plan som ikke ble forbedret ved observasjoner fra folk som stod langt under sin leder i forstand. Gjennom en langsom, men sikker fremgangsmåte kan man iaktta virkningene av hvert enkelt skritt; heldige eller uheldige følger på første trinn kan kaste lys over det annet; og ved hjelp av det lys som hvert enkelt individ bidrar med, ledes vi trygt gjennom hele rekken. Vi ser at de enkelte deler eller hele systemet ikke faller sammen. De onder som ligger latent i de mest lovende nydannelser, avbøtes efterhvert som de oppstår. Ett gode blir såvidt mulig aldri ofret for å oppnå et annet. Vi kompenserer, vi forsoner, vi avviser. Vi blir i stand til å samle i en sammenheng­ ende helhet de forskjellige uregelmessigheter og motstridende prinsipper som finnes i menneskenes

sinn og gjøremål. På dette grunnlag oppstår der ikke en forbilledlig evne til enkelthet, men noe langt høyere: en forbilledlig evne til komposisjon. Der hvor menneskehetens sterkeste interesser berøres gjennom en lang rekke slektledd, der bør denne rekken gis adgang til noen grad å delta i utformingen av de planer som kommer til å angå den så dypt. Rettferdigheten krever det, og selve verket krever medvirkning av flere mennesker enn en enkelt tidsalder kan fremby. Det er ut fra dette syn på tingene at de beste lovgivere så ofte har slått seg til tåls med å fastlegge et eller annet sikkert, solid og herskende prinsipp for statsstyret; en makt av det slag som enkelte filosofer har kalt plastisk; og når de har fastsatt prinsippet, har de senere latt det operere på egen hånd. (Lars Roar Langslet: Konservativismen, Oslo 1963)

1 Hvordan bør samfunnet endres, ifølge Burke? 2 Hva er det Burke gir uttrykk for at han ønsker

å bevare?

8. A. SMITH: NASJONENES RIKDOM Adam Smith (1723-90) var professor i logikk ved universitetet i Glasgow. Smith kritiserte den såkalte «merkantilismen» som var en økonomiske politikk som hadde som målsetning å bringe rikdom inn til landet, uten å slippe rikdom ut. Teksten er hentet fra «Nasjonenes rikdom» som ble skrevet i 1776.

Når alle systemer av privilegier såvel som restrik­ sjoner helt og holdent avskaffes, slår derfor den naturlige frihetens enkle og forståelige system gjennom av seg selv. Hver og en gis full frihet til å søke sin egen interesse på sin egen måte såframt han ikke bryter med rettferdighetens regler, og investere både sitt arbeid og sin kapital i konkurransen med det arbeid og den kapital som investeres av ethvert annet menneske eller klasse mennesker. Staten befris fullstendig fra en oppgave som den aldri skulle kunne forsøke å gjennomføre uten å utsettes for talløse bedragerier, og som ingen menneskelig klokskap

243

Originaltekster

eller kunnskap noensinne skulle kunne være stor nok for, nemlig oppgaven å overvåke enkelte mennesker arbeide og styre dette mot de anvendelser som passer best sammen med samfunnets interesser. Ifølge den naturlige frihetens system har staten bare tre opp­ gaver å passe, tre oppgaver av stor betydning som er tydelige og forståelige for den sunne fornuft: For det første å beskytte samfunnet mot vold og inntreng­ ing fra andre uavhengige samfunn. For det andre å beskytte samfunnsmedlemmene, så langt det er mulig, mot urettferdighet eller undertrykkelse fra ethvert annet samfunnsmedlems side, det vil si å lage en streng lovgivning. Og for det tredje å oppføre visse offentlige anlegg og drive visse offentlige institusjoner som aldri kan ligge i noen persons eller i noen gruppes interesse å oppføre eller drive. Ettersom profitten fra dette aldri skulle kunne erstatte noe individ eller noen gruppes utgifter, selv om det mange ganger kan erstatte et stort samfunns utgifter og mye mer enn det. (...) Enhver skatt bør konstrueres slik at den både tømmer menneskers lommer så lite som mulig og holder så lite som mulig borte fra menneskers lommer, utover det den tilfører statens offentlige skattkammer. En skatt kan tømme folks lommer, eller holde penger utenfor folks lommer, for adskillig mer enn hva den tilfører det offentlige skattkammeret. Dette kan skje på noen av de følgende fire måtene. For det første kan det kreves et stort antall funksjon­ ærer å finne ut hva folk skal betale i skatt, hvis lønninger kan spise opp størstedelen av skatten, og deres inntekter kan legge ytterligere en skatt på folket. For det andre kan skatten hemme folkets arbeidsvilje og avskrekke dem fra å gi seg inn på visse virksomhetsområder som kunne forsørget og gitt sysselsetting til store mengder av mennesker. Når skatten stiller folket under en betalingstvang kan den følgelig minske eller gjøre slutt på en del av de inn­ tekter som kunne gjort det lettere for dem å betale. For det tredje kan skatten, på grunn av de bøtene som de ulykkelige individer pådrar som uten å lykkes forsøker å komme seg unna skatten, mange ganger ruinerer dem og derigjennom sette en stopper for den gevinst som samfunnet kunne ha høstet fra anledningen av deres kapital. En skatt utskrevet uten skjønn tilbyr en stor fristelse til fusk. Bøtene for fusk må imidlertid stige proporsjonalt med fristelsen.

244

Tvert i mot alle de vanlige rettferdighetsprinsippene skaper loven først en fristelse og straffer deretter dem som gir etter for den. Og den pleier også å høyne straffen proporsjonalt med akkurat den omstendighet som burde være formildende, nemlig fristelsen til å begå lovbruddet. For det fjerde kan skatten gjøre folket til gjenstand for fogdenes tallrike husransakelser (...) (Adam Smith: Den osynliga handen, Gøteborg 1994)

1 Hvilke oppgaver mente Smith staten skulle ha? 2 Hvilke uheldige sider så Smith ved for høye

skatter?

9. K. MARX: DET KOMMUNISTISKE MANIFEST OG TIL KRITIKK AV DEN POLITISKE ØKONOMI Karl Heinrich Marx (1818—83) var en tysk filosof som vektla økonomiens betydning for historiens utvikling. Denne teksten er hentetfra Det kommunist­ iske manifest (1848) av Marx og Engels i samarbeid og «Til kritikk av den politiske økonomi» fra 1859. Klassekampen

Historien om alle samfunn til nå, er historien om klassekamp. Fri og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, kort sagt: undertrykkere og undertrykte stod i en vedvarende motsetning til hverandre. De førte en uavbrutt kamp, snart åpen snart skjult. En kamp som hver gang endte med en revolusjonær forandring av hele samfunnet eller med de kjempende klassers felles undergang. I historiens tidlige epoker finner vi nesten en fullstendig oppdeling av samfunnet i ulike stender, en mangfoldig gradering av de sosiale stillingene. I det gamle Roma har vi patrisiere - riddere, og ple­ beier - slaver. I middelalderen har vi føydalherrer, vasaller, mestere, livegne og dessuten innen alle klas­ ser igjen skilte graderinger. Det moderne borgerlige samfunnet sprang ut av det føydale samfunnets undergang og har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt sam­ men nye klasser, nye betingelser for undertrykkelsen,

Originaltekster

nye former for kamper i de gamle kampenes sted. Vår epoke, borgerskapets epoke, utmerker seg dog med at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leire, i to store direkte motsatte klasser: Borgerskap og proletariat. Den materialistiske (økonomiske) historieopp­ fatningen

Vi har altså sett: De produksjons- og samfunnsmidlene borgerskapet vokste fram på ble skapt av det føydale samfunnet. På et visst stadium i ut­ viklingen av disse produksjonsmidlene, tilsvarte ikke de føydale eiendomsforhold de produksjonskreftene som allerede var utviklet. Disse eiendomsforhold hemmet produksjonen i stedet for å fremme den. De ble forvandlet til lenker. De måtte sprenges, og de ble sprengt. I deres sted trådte den frie konkurransen med dens tilhørende sosiale og politiske oppbygning, med borgerklassens økonomiske og politiske herre­ dømme. En liknende bevegelse foregår nå foran øynene våre. De borgerlige produksjonsforhold, de borger­ lige eiendomsforhold, det moderne borgerlige samfunn, som har tryllet fram så enorme produk­ sjonsmidler, likner heksemesteren som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske maktene, som han har frammanet. 1 årtier er industriens og handelens historie bare historien om de moderne produksjons­ kreftenes opprør mot de moderne produksjons­ forhold, mot eiendomsforholdene, som utgjør livsbetingelsen for borgerskapet og deres herredøm­ me. Det er tilstrekkelig å nevne handelskrisene, som gjennom sin periodiske tilbakekomst stadig mer truende setter spørsmålstegn ved hele det borgerlige samfunns eksistens. (...) Fra «Til kritikk av den politiske økonomi»

(...) I den samfunnsmessige produksjonen av midler til livets opprettholdelse inngår menneskene i bestemte (...) relasjoner, produksjonsforholdene, som svarer til et bestemt utviklingsstadium av men­ neskenes materielle produktivkrefter. Summen av disse produksjonsforhold danner samfunnets øko­ nomiske struktur. Den reelle basis som det reiser seg

en juridisk og politisk overbygning på og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. Den måten det materielle liv produseres er avgjørende for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess i det hele tatt. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt deres sosiale tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst stadium i deres utvikling kommer samfunnets materielle produksjonskrefter i motset­ ning til de aktuelle produksjonsforhold. Eller med det juridiske uttrykket, de kommer i en motsetning til de eiendomsforhold der de hittil har utviklet seg. Disse eiendomsforholdene forvandles fra å være utviklende for produksjonskreftene til å bli lenker for dem. Deretter inntreffer en periode med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag omformes hele den enorme overbygning mer eller mindre raskt. Når man iakttar slike omveltninger må man skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonsbetingelser, som kan kon­ stateres med naturvitenskapelig presisjon, og de juri­ diske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosof­ iske, dvs de ideologiske, former hvor menneskene kommer til bevissthet om denne konflikt og utkjem­ per den. Like så lite som man kan bedømme et individ etter hans egen oppfattelse av seg selv, kan man bedømme en slik omveltningsperiode etter dens bevissthetsytringer. Man må snarere forklare den ut fra det materielle livs motsetninger, ut fra den aktuelle konflikt mellom sosiale produksjonskrefter og produksjonsforholdene. En type samfunn går aldri under før alle de produksjonskrefter er fullt utviklet som er tilstrek­ kelig for samfunnstypen. Og nye, høyere produk­ sjonsforhold blir ikke til, før de materielle eksistens­ vilkår for disse avles i det gamle samfunns skjød. Derfor oppstiller menneskene alltid oppgaver for seg selv som de kan løse. Nøye betraktet vil det alltid vise seg at oppgaven først oppstår når de materielle betingelsene for deres løsning allerede er for hånden, eller i det minste er i ferd med å komme fram. I det store og hele kan de asiatiske, føydale og moderne borgerlige produksjonsmåter betegnes som en fremadstigende serie av perioder i de sosiale produksjonsprosessers historie. De borgerlige produksjons­

245

Originaltekster

forhold er den siste motsetningsfylte form av den samfunnsmessige produksjonsprosess. Motsetnings­ fylt betyr ikke her individuell motsetning, men en motsetning som vokser fram av individenes sosiale livsbetingelser. De produksjonskrefter som utvikler seg i det borgerlige skjød, skaper de materielle betingelser for løsningen av denne motsetningen. Med denne samfunnstypen ender derfor det menneskelige samfunns forhistorie. (Kjeld Mazanti Sørensen: De politiske ideologier, Gyldendal, København 1991)

1 Hva mener Marx med en klasse? 2 Hvilken betydning har endringene i produktivkreftene for endringer i samfunnet generelt?

10. V. LENIN: STATEN OG REVOLUSJONEN Denne teksten er hentetfra «Staten og revolusjonen» som Vladimir Illjitsj Lenin (1870-1924) skrev i 1917. Den ble skrevet rett før oktoberrevolusjonen brøt ut, og var ment som en teoretiske redegjørelse for statens rolle i marxismen.

Demokratiet er av meget stor betydning i arbeider­ klassens befrielseskamp mot kapitalistene. Men demokratiet er på ingen måte en grense, som ikke må overskrides, men bare en av etappene på vegen fra føydalismen til kapitalisme og fra kapitalisme til kommunisme. I demokrati ligger det likhet. Det er klart hvor stor betydning proletariatets kamp for likhet og parolen «likhet» har, når en oppfatter likheten riktig, nemlig avskaffelse av klassene. Men i demokrati ligger det bare formell likhet. Og straks etter virkelig­ gjørelsen av alle samfunnsmedlemmers likhet hva eiendommen av produksjonsmidlene angår, dvs. likt arbeid, lik lønn, vil det spørsmålet uunngåelig reise seg for menneskeheten, hvordan den skal gå fram fra den formelle til den faktiske likheten, dvs. til

246

virkeliggjøring av regelen: «Enhver yter etter evne, enhver får etter behov.» Hvilke etapper menneskeheten skal gjennomløpe på vegen til dette høyere målet, hvilke praktiske forholdsregler den skal gripe ti! i denne henseende - vi vet det ikke og kan ikke vite det. Men det er viktig å bli klar over hvor uendelig forløyet den alminnelige borgerlige framstillingen er at sosialis­ men er noe dødt, stivnet, noe som er gitt en gang for alle, mens det i virkeligheten først med sosialismen vil begynne et hurtig, virkelig, et sant masseframskritt på alle privatlivets og det offentlige livs områder, først under deltakelse av befolkningens flertall og seinere av hele befolkningen. Demokratiet er en statsform, en av statens varianteter. Demokratiet er en organisert, systema­ tisk anvendelse av tvang overfor mennesker. Dette er den ene siden. Men på den andre siden betyr demokrati den formelle anerkjennelsen av likheten mellom borgerne, og alles like rett til å bestemme statens forfatning og administrasjon. Dette har igjen til følge at demokratiet på et bestemt trinn av sin utvikling sammensveiser kapitalismens klasse­ fiender, det revolusjonære proletariatet, og gir det mulighet til å bryte ned den borgerlige statsmaskinen - stående hær, politi, byråkrati - og å erstatte den med en mer demokratisk maskin som består av de bevæpnede arbeidermassene, som etter hvert forvandles til det samlede folks deltakelse i militsen. Her slår kvantiteten over i kvalitet: Dette trinnet av demokratiet er knyttet sammen med en spreng­ ning av det borgerlige samfunns rammer, med begynnelsen til dets sosialistiske omforming. Når faktisk edle deltar i statens ledelse, kan ikke kapitalis­ men holde seg. Omvendt skaper kapitalismens utvikling forutsetningene for at virkelig «alle» kan delta i statens ledelse. (...)

(Mazanti Sørensen: 1991)

1 Hva går Lenins kritikk av «demokratiet» ut

på? 2 Hvordan vil Lenin gå fram for å oppnå «faktisk likhet»?

Originaltekster

11. M. BAKUNIN Mikhail Aleksandrovitsj Bakunin (1814-76) kom fra en russisk godseierfamilie. De fleste av hans tekster er korte og usystematiske, det var handling som opptok Bakunin. Han kjempetfor statens oppløsning, og midlet var væpnet kamp og generalstreik. Disse tekstene er hentet fra flere av hans skrifter. Staten

(...) Staten er ikke et direkte produkt av naturen, den går ikke som samfunnet forut for menneskets oppvåknende tanke. Ifølge liberale politiske teoretikere ble den første stat til ved menneskets fri og bevisste vilje, ifølge tilhengerne av eneveldet er staten en guddommelig innstiftelse. I begge tilfelle behersker den samfunnet og er tilbøyelig til å sluke det full­ stendig. (...) Frihet

Hva er frihet? Hva er slaveri? Består menneskets frihet i å gjøre opprør mot alle lover? Vi svarer Nei så lenge det dreier som om naturlover, økonomiske lover og samfunnsmessige lover. Den naturlige utvikling disse lover uttrykker, er ikke autoritært påtvunget, men er en fast bestanddel av tingene, forholdene og situasjonene. Vi svarer Ja, hvis det dreier seg om politiske og juridiske lover som er påtvunget menneskene av mennesker. Dette gjelder uansett om disse lover er påtvunget med den rett makten gir. eller med bedrag og hykleri - i religi­ onens eller en hvilken som helst læres navn. Det samme gjelder hvis de blir påtvunget ved hjelp av det oppspinn, den demokratiske løgn som kalles allmenn stemmerett. Vi må skjelne klart mellom naturlover og autori­ tære, vilkårlige, politiske, religiøse, legale og borger­ lige lover som de privilegerte klasser har bestemt i historiens løp for å utbytte de slitende massers arbeid. Disse lovene har under dekke av en oppdiktet moral alltid vært kilden til den dypeste umoral. Følgen av dette er tvungen og ufravikelig lydighet overfor de lovene som utgjør selve livsgrunnlaget for naturen og samfunnet. Samtidig følger størst mulig uavhen­ gighet for alle med hensyn til ethvert krav om makt.

hvis dette kravet kommer fra en eller annen individ­ uell eller kollektiv menneskelig vilje som ønsker å hevde seg. ikke ved hjelp av naturlig innflytelse, men ved å påtvinge sin lov og sitt tyranni. Ethvert menneskes frihet er en følge av den stadige mengde fysiske, åndelige og moralske påvirkninger som det blir utsatt for i det miljøet der det blir født, lever og dør. Det å ville flykte fra denne innflytelse i en eller annen transcendental hellig frihets navn - en frihet som er nok i seg selv og fullstendig egoistisk - er å strebe etter ikke-væren. Det å gi avkall på å påvirke andre er å gi avkall på sam­ funnsmessig handling, å gi avkall på å uttrykke sine tanker og følelser. Dette er igjen å strebe etter ikkeeksistens. Denne velkjente uavhengighet blir i over­ dreven grad forherliget av idealistene og filosofene, men oppfattet på denne måte er individuell frihet det rene intet. Enda verre er det med dem som er i den grad uvitende om den naturlige og samfunnsmessige lov om menneskelig fellesskap at de innbiller seg at individenes eller massenes absolutte innbyrdes uavhengighet er mulig eller ønskelig. Det å ønske dette er å ønske samfunnets ødeleggelse, fordi alt samfunnsmessig liv nettopp er denne uopphørlige gjensidighet mellom individene og massene. Alle individer, selv de sterkeste og mest intelligente er i ethvert øyeblikk både skapere og skapt av massenes vilje og handling. I naturen som i samfunnet, som selv er ren natur, består livet utelukkende på den betingelse at det positivt griper inn i så mye som et gitt individ tillater det ut fra sin spesielle natur. Det å kvitte seg med denne innbyrdes påvirkning ville i ordets fulle for­ stand bety døden. Når vi krever frihet for massene, foregår vi ikke å ha avskaffet noe av den naturlige påvirkning som individer utøver over massen. Det vi ønsker å avskaffe er falsk, privilegert, legal og byråkratisk påvirkning. Menneskets frihet består utelukkende i dette: Det adlyder naturlovene fordi det selv har erkjent dem som naturlover, og ikke fordi de er blitt påtvunget av noen som helst ytre vilje, hverken guddommelig eller menneskelig, kollektivt eller intellektuell (...) På den all-tyske fane står det skrevet: Oppretthold og styrk staten for enhver pris. På vår fane, den

247

Originaltekster

samfunnsrevolusjonære fane, er det derimot risset inn med brennende, blodige bokstaver: Ødeleggelse av enhver stat. Utryddelse av den borgerlige sivili­ sasjon. Fri og spontan organisering nedenfra og opp ved hjelp av frie sammenslutninger. Organisering av den utløste flokk av slitere, av all frigjort menneske­ lighet. Opprettelse av en ny menneskelig verden for alle. Før man gjennomfører, eller snarere forsøker å hjelpe folket til å gjennomføre denne nye organi­ seringen, er det nødvendig å omstyrte det som er, for å kunne opprettholde det som bør være.

(Mads Strand & Hans Petter Aastorp: Anarkistisk lesebok, Pax, Oslo 1970)

1 Hva går Bakunins oppfatning av frihet ut på?

2 Hvordan skal opprøret mot staten organiseres,

ifølge Bakunin?

12. A. HITLER: MIN KAMP Tekstutdraget er hentet fra Mein Kampf (Min kamp) som ble skrevet i 1925. Hitler (1889-1945) hadde på den tiden akkurat sluppet ut av fengsel. Boken er delvis selvbiografisk, men er for en stor del en beskrivelse av det nazistiske programmet.

Det er den nasjonale stats plikt helt og holdent å befri ledelsen (...) fra majoritets- eller massebestemmelsesprinsippet, og i dette sted sette personligheten. Og derav kan man dra følgende slutning: Den beste statsforfatning og statsform fører de beste hoder innenfor folkefellesskapet fram til betydning og ledende innflytelse. Men på samme måte som de kompetente men­ nesker i det økonomiske liv ikke ville kunne utpekes fra oven, men selv må kjempe seg fram langs den utpekte vei mellom den lille forretning og den store bedrift og iblant bare er underkastet livets prøvelser, så ville heller ikke i det politiske liv de gode hoder plutselig kunne oppdages. Usedvanlige genier tillater ingen hensyn til den normale menneskelighet. I statens hele organisasjon, fra den minste celle, kommunen, og i rikets ledelse må personlighets-

248

prinsippet være forankret. Det finnes ingen majoritetsbeslutninger, kun ansvarlige personer, og ordet råd får sin opprinnelige betydning tilbake. Hver person har rådgivere ved sin side, men beslutningen tilkommer individet. Det prinsipp, som engang gjorde den prøyssiske hær til det mest vidunderlige verktøy for det tyske folk, må i overført betydning bli grunnvollen for oppbygningen av hele vår statsforfatning. (...) Hver leder skal ha makt nedad, og ansvar oppad. Men heller ikke under disse forhold kan vi unnvære de korporasjoner, som vi kaller parlamenter. De skal kun gi råd, mens ansvaret må og skal ligge hos en eneste mann, som følgelig også har myndighet og rett til å befale. Parlamenter er nødvendige fordi de gir muligheter for de gode hoder, som senere kan pålegges oppgaver med ansvar, for å gjøre seg gjeldende. (...) For at denne nasjonalfølelsen fra begynnelsen av skal bli ekte og ikke bare et tomt skall må dette jernharde prinsippet innhamres i de unges sinn: Den som elsker sitt folk kan bare vise det gjennom de ofre som han er beredt til å bringe det. En nasjonal­ følelse som bare går ut på seier eksisterer ikke. En nasjonalisme som bare omfatter visse klasser eksi­ sterer heller ikke. Hurrarop beviser ingenting og gir ingen rett til navnet nasjonal, om det ikke bakom ligger en stor, kjærlighetsfull omsorg for bevaringen av en altomfattende sunn nasjonalitet. Stolthet over sitt folk kan man føle først når man ikke lenger behøver å skjemmes over noen stand. Et folk derimot hvis ene halvdel er elendig og forgremmet eller rent av forfallent gjør et så dårlig inntrykk at ingen kan føle stolthet over det. Først når alle medlemmer i en nasjon er sunne i kropp og sjel kan gleden over å tilhøre denne nasjon med all rett heves til en så opphøyd følelse at den kan betraktes som nasjonalstolthet. Men denne høyeste stolthet kan bare fornemmes av den som kjenner selve storheten hos sin nasjonalitet. Den uoppløselige sammenhengen mellom nasjonal­ isme og sosial rettferdighetsfølelse, må allerede fra starten innplantes i de unges hjerter. Først derigjennom skapes et folk, hvis medlemmer er forente og smidd sammen av felles kjærlighet og felles stolthet, som for evig gjør dem urokkelige og uovervinnelige. Vår tids frykt for sjåvinisme er et tegn på impot­

Originaltekster

ens. Det faktum at tiden ikke bare savner all over­ strømmende kraft, men likefram betrakter en sådan foreteelse med avsmak viser at skjebnen ikke har avsett dem til stordåd. De største omveltninger her på jorden ville ikke vært tenkelige, hvis de som drivkraft hadde hatt de borgerlige idealer ro og orden, i stedet for den fanatiske, ja hysteriske lidelse. Uten tvil går denne verden en stor omveltning i møte. Det avgjøres så om denne omveltning skal bli til velsignelse for den ariske menneskehet eller til gavn for den evige jøde. Den nasjonale stat må derfor sørge for gjennom en passende oppdragelse å gjøre ungdommen moden til de mest betydningsfulle avgjørelser, som vår planet har bevitnet. Det folk som først går langs den vei vil seire. Hele den nasjonale stats utdannelses- og oppdragelsesprogram må kulminere i den oppgave, i den til seg betrodde ungdomshjerter og hjerner instinktog forstandsmessig å innmeisle raseoppfatningen og rasefølelsen. Ingen pike og ingen gutt skal forlate skolen uten å ha full innsikt i nødvendigheten og følgen av blodets renhet. Dermed skapes forutsetningene for bevarelsen av de rasemessige grunnvoller for vår nasjonalitet, hvorpå hele den følgende kulturutvikling skal bygge. For all kroppslig og åndelig utdannelse ville i siste instans være verdiløs, hvis den ikke kom et individ til gode som prinsipielt var besluttet på og beredt til å bevare seg selv og sin egenart. (...) (Reidar Larsson: Politiska ideologier, Stocholm 1966) 1 Hvem bør, ifølge Hitler, styre den tyske nasjon? 2 Hva skal nasjonalfølelsen bygges på grunnlag

av, ifølge Hitler?

Kapittel 4

13. FNs MENNESKERETTIGHETS­ ERKLÆRING FNs menneskrettighetserklæring ble skrevet i 1948, rett etter 2. verdenskrig. Langt på vei er den et forsøk på å lage retningslinjer som skulle hindre liknende overtramp mot menneskeverdet som det jødeutryd­ delsen innebar. Artikkel 1

Alle mennesker er født frie og med samme men­ neskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Artikkel 2

Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f.eks. på grunn av rase, farge, kjønn, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det området en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har be­ grenset suverenitet. Artikkel 3

Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Artikkel 4

Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. Artikkel 5

Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umen­ neskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Artikkel 6

Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt. Artikkel 7

Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering. Artikkel 8

Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente

249

Originaltekster

nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov. Artikkel 9

Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning. Artikkel 10

Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres. Artikkel 11

1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven. 2. Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare han­ dling ble begått. Artikkel 12

Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyt­ telse mot slik innblanding eller slike angrep. Artikkel 13

1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser. 2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.

Artikkel 16

1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskap, under ekteskap og ved dets oppløsning. 2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt sam­ tykke av de vordende ektefeller. 3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse. Artikkel 17

1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom. Artikkel 18

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religions­ frihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Artikkel 19

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten inn­ blanding, og til å søke, motta og meddele opplysnin­ ger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser. Artikkel 20

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. 2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. Artikkel 21

1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse. 2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. 2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. 3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne viljen skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.

Artikkel 15

Artikkel 22

1. Enhver har rett til et statsborgerskap. 2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.

Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet,

Artikkel 14

250

Originaltekster

blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser. Artikkel 23

1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet. 2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid. 3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse. 4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser. Artikkel 24

Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. Artikkel 25

1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrek­ kelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over. 2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskapet.

Artikkel 27

1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder. 2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt. Artikkel 28

Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring. Artikkel 29

1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig. 2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andre rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller. 3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De forente nasjoners formål og prinsipper. Artikkel 30

Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virk­ somhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen.

Artikkel 26

1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopp­ læring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner. 2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred. 3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.

1 Hva slags type rettigheter står beskrevet i de 20 første artiklene av menneskerettighets­ erklæringen? 2 Hva kjennetegner innholdet i artikkel 21-29?

251

Originaltekster

Kapittel 5

og

6

14. M. WOLLSTONECRAFT: ET FORSVAR FOR KVINNENS RETTIGHETER Mary Wollstonecraft (1759-97) skrev boken «Et forsvar for kvinnens rettigheter» i 1792. Hun var begeistret for den franske revolusjonens ideer, og dro til Frankrike samme året som denne boken kom ut. «Etforsvarfor kvinnens rettigheter» er blant annet derfor sterkt inspirert av revolusjonen. Det er fra den teksten utdraget nedenfor er hentet. Om de skadelige virkningene av de unaturlige samfunnsforskjellene som er blitt etablert

(...) Det må skapes større likhet i samfunnet, ellers vil moralfølelsen aldri vinne terreng. Men en rett­ ferdig likhet blir ikke stabil, selv om den bygger på fjell, hvis skjebnen lenker halvparten av menneske­ heten til samfunnsbunnen. For de vil stadig komme til å undergrave den ved sin uvitenhet eller stolthet. Vi kan ikke vente at kvinner er ærbare før de i noen grad er blitt uavhengige av menn. Ja, inntil det er oppnådd, er det endatil nytteløst å vente å finne de sterke, naturlige følelsene som kan gjøre dem til gode koner og mødre. Så lenge de er totalt avhengige av sine menn, vil de fortsatt være slu, smålige og egenkjærlige. Menn som på sin side finner glede ved en underkastelse og logrende hengivenhet, har ikke mye finfølelse, for kjærlighet kan ikke kjøpes. Dens silkevinger vil straks ødelegges, hvis man søker noe annet enn ekte gjensidighet. Men så lenge rikdom margstjeler menn, og kvinner så å si lever av sin personlige sjarm, kan vi ikke vente at de kan utføre de foredlende pliktene som krever anstrengelse og selvoppofrelse. (...) Av dette trekker jeg den slutning at det samfunnet ikke er godt organisert som ikke tvinger menn og kvinner til å utføre sine respektive plikter, og gjør det til den eneste måten å oppnå anerkjennelse på, noe enhver på en eller annen måte ønsker å oppnå. (...) Nok om det! La oss (...) vende tilbake til det forgylte slaveriet som binder selve kvinnens sjel og holder henne lenket i uvitenhet.

252

De absurde klasseforskjellene gjør sivilisasjonen til en forbannelse. De deler verden mellom grådige tyranner og slu, misunnelige undersåtter. De korrum­ perer alle samfunnsklassene nesten like mye, fordi respektabilitet ikke knyttes til måten et menneske utfører pliktene sin på, men til standen. Når et men­ neske ikke er pliktoppfyllende, blir følelsene heller ikke sterke nok til å utvikle det moralsk, hvilket er pliktoppfyllelsens naturlige belønning. Det fins imid­ lertid noen smutthull en mann kan krype igjennom, slik at han våger å tenke og handle selvstendig. Men for en kvinne er dette så godt som umulig. Hennes kjønn er påført så mange ekstra hindringer at selv­ stendighet nesten krever overmenneskelige krefter. En virkelig velmenende lovgiver prøver alltid å gjøre det fordelaktig for den enkelte å handle rett, slik at det allmenne vel føyes sammen av private dyder i en ordnet helhet, der delene peker mot et felles mål. Kvinnens private og allmenne moral blir problematisk når Rousseau - og en lang rekke mannlige forfattere med ham - insisterer på at hun hele livet gjennom bør underkastes en ytre sømmlighetstvang. Men hvorfor må hun tvinges til blind anstendighet hvis hun er i stand til å handle ut fra en edlere drivkraft, hvis hun har en udødelig sjel? Skal fremstillingen av sukker alltid måtte koste blod? Skal halvparten av menneskeheten, i likhet med de stakkars afrikanske slavene, fortsatt holdes nede av fordommer som fornedrer og forråder dem? Det bare for å gjøre mannens liv søtere - når allmenne moralregler ville vært en bedre rettesnor? Er ikke dette indirekte å fornekte kvinners fornuft? For en gave er en hån, hvis den ikke kan brukes. Liksom menn blir også kvinner svake og nytelsessyke av de slappe fornøyelsene som rikdom fører med seg. Men i tillegg blir kvinner gjort til slaver av utseende sitt og må gjøre seg så forførende at menn vil låne dem fornuften sin til å lede de vaklende skrittene deres i riktig retning. Skulle de være ambisi­ øse, må de herske over tyrannene sine med forder­ velig kvinnelist. For uten rettigheter finnes det heller ingen moralske plikter. Hva angår lovene som gjelder kvinnen - et tema jeg vil komme tilbake til senere - lager de en absurd enhet av mann og kone. Ved dette enkle håndgrepet gjør de ham eneansvarlig, mens hun reduseres til et null.

Originaltekster

Den som gjør sin plikt i samsvar med sin stilling er uavhengig. For generelt sett er kvinners første plikt den de har mot seg selv som rasjonelle vesener, og den neste, rangert etter viktighetsgraden, deres mangfoldige borgerplikt som mødre. En livsstilling som fritar dem fra denne plikten, degraderer dem nødvendigvis til de rene pyntedukker.

(Else Wiestad (red): De store hundreårsbølgene. Kjønnsdebatten gjennom 300 år, Emilia Press, Oslo 1994.

1 Hvordan argumenterer Wollstonecraft for likhet mellom kjønnene? 2 Hvilke hindre for kvinners selvstendighet peker Wollstonecraft på her?

15. O. DE GOUGES: KVINNERETTIGHETSERKLÆRING Olympe De Gouges skrev en rekke tekster hvorav «kvinnerettighetserklæringen» (1791) er den mest kjente. Hun var lenge positivt innstilt til revolusjonen, men ble etterhvert mer kritiskpga dens voldsbruk. I 1793 ble hun giljotinert.

1

2

3

4

5

Kvinnen fødes fri og forblir mannens like i rettigheter. Sosial forskjell kan bare være grunnet i felles nytte. Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare kvinnens og mannens naturlige og ufortapelige rettigheter. Disse rettigheter er frihet, lykke, sikkerhet og framfor alt rett til motstand mot undertrykkelse. Opphavet til all makt ligger helt og holdent hos folket, som ikke er noe annet enn mann og kvinne i forening. Ingen sammenslutning, intet enkelt­ individ kan utøve noen myndighet som ikke uttrykkelig utgår fra folket. Friheten består i å kunne gjøre alt som ikke skader andre. Utøvelsen av kvinnens naturlige rettigheter har altså ingen andre grenser enn den vedvarende undertrykkelse mannen utsetter henne for. Disse grenser skal fjernes ved fornuftens og naturens lov. Fornuftens og naturens lov har bare rett til å forby

handlinger som er skadelige for samfunnet. Det som ikke er forbudt ved denne vise og gud­ dommelige lov, er tillatt, og ingen kan tvinges til å gjøre noe som den ikke befaler. 6 Loven er uttrykk for folkeviljen. Alle borgere og borgerinner har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med på å forme den ut. Den skal være den samme for alle. Da alle borgere og borgerinner er like for loven, har de lik adgang til alle verdigheten embeter og offent­ lige ombud etter sin dyktighet og uten annen forskjell enn forskjellen i deres dyder og talenter. 7 Ingen kvinne er fritatt: hun kan bli anklaget, fengslet eller holdt fast i de tilfelle som loven bestemmer. Kvinnene lyder under denne strenge lov på samme måte som mennene. 8 Loven skal bare fastsette straffer som er strengt og tydelig nødvendige, og ingen kan bli straffet uten ifølge en lov som er vedtatt og kunngjort før forbrytelsen, og lovlig anvendt på kvinnene. 9 En forutsetter at en kvinne er uskyldig inntil hun er kjent skyldig. 10 Ingen skal forfølges for sine meninger, selv religiøse. Kvinnen har rett til å bestige skafottet; da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen, forutsatt at meningsytringene ikke forstyrrer den offentlige orden som loven fastsetter. 11 En av kvinnens dyrebareste rettigheter er fritt å kunne meddele andre sine tanker og meninger, da denne frihet garanterer den lovbestemte plikt faren har mot sine barn. En borgerinne kan da fritt si: «Jeg er mor til et barn som tilhører Dem», uten at barbariske fordommer skal tvinge henne til å skjule sannheten. Men hun skal svare for misbruk av denne friheten i de tilfelle som loven fastsetter. 12 Sikkerheten for kvinnens og borgerinnens rettigheter krever en offentlig myndighet. Denne myndighet er innsatt til fordel for alle, og ikke til særlig nytte for dem som den er betrodd til. 13 For å opprettholde den offentlige myndighet og dekke utgifter til administrasjon skal den alminnelige skattlegging være lik for menn og kvinner. Da kvinnen deltar i all slags hardt arbeid, skal hun ha samme rettigheter ved fordeling av stillinger, embeter og offentlige ombud og når det gjelder næringsutøving.

253

Originaltekster

14 Alle borgere har rett til, selv eller ved sine representanter, å dømme om den offentlige skatt er nødvendig. Borgerinnene kan ikke medvirke med mindre det praktiseres en rettferdig fordeling av formue og av offentlig tjeneste, eller uten at de selv er med og bestemmer dens beløp, utligning, oppkreving og varighet. 15 Alle kvinner som likesom mennene betaler skatt, har rett til å kreve alle offentlige embetsmenn til regnskap for deres embetsvirksomhet. 16 Et samfunn hvor rettighetene ikke er sikret, eller makten ikke er delt mellom bestemte myndigheter, har ingen forfatning. Forfatningen gjelder ikke hvis ikke flertallet av de individer som utgjør folket har medvirket ved utformingen av den. 17 Eiendomsretten er felles eller atskilt for menn og kvinner. Den er ukrenkelig og hellig, og ingen kan ta den fra noen, da den er en naturbestemt rett, med mindre offentlige grunner, fastslått på lovlig måte, klart krever det, og på betingelse av rettferdig vederlag fastsatt på forhånd.

(Viestad (red): 1994)

1 Finn noen likheter mellom de Gouges og den liberale tradisjonen som Locke m.fl. tilhørte (f.eks angående frihet, naturens lov etc). 2 «Loven er uttrykk for folkeviljen» sier de Gouges i punkt 6. Finn likheter og ulikheter mellom Rousseaus begrep om allmennviljen og de Gouges' argumentasjon her?

16. S. DE BEAUVOIR Simone De Beauvoir skrev boken «Det annet kjønn» i 1949. Kvinnene i Frankrike var på det tidspunktet ikke likestilt med menn. Kampen om stemmerett for kvinnen var nettopp vunnet, og forholdene i landet kan neppe sammenliknes medf.eks Norge i dag. Like­ vel har disse tankene gyldighet bl.a når det gjelder spørsmålet om hva et menneske er, og hva som kjennetegner mannens og kvinnens situasjon. Denne teksten er hentet fra «Det annet kjønn».

254

Fra Det annet kjønn: «Innledning»

Det har tatt meg lang tid å bestemme meg for å skrive en bok om kvinnen. Emnet er ømtålig, især for kvinnene selv, og det er slett ikke nytt. Striden om kvinnesak har allerede fått altfor mye blekk til å flyte. Og det ser ikke ut til at skriverier og tåpelige diskusjoner i de siste hundre år har kastet nytt lys over problemet. Er det forøvrig noe prob­ lem? Og i så fall hvilket? Eksisterer det i hele tatt kvinner? (...) Hva er en kvinne? Selve framsettingen av problemet gir meg straks et første svar. Det er betegnende at jeg spør. En mann ville aldri finne på å skrive en bok om den særstilling mennene inntar i menneskeslekten. Hvis jeg vil definere meg selv, må jeg begynne med å slå fast: Jeg er en kvinne, - og denne realitet danner grunn­ laget for enhver annen påstand. En mann begynner aldri med å framstille seg som et individ av et bestemt kjønn; at han er en mann, krever ingen nærmere påvisning. Det er bare formelt at rubrikkene «kvinne-mann» i offentlige registre og dokumenter er likeverdige. Forholdet mellom de to kjønn kan ikke sammen­ liknes med forholdet mellom to elektriske poler. Mannen representerer på samme tid det positive og det nøytrale, og det i den grad at «les hommes» på fransk betyr både mennene og menneskene. Kvinnen derimot framstår som det negative, i den grad at enhver bestemmelse av henne innebærer en begrens­ ning, uten gjensidighet. (...) - Kvinnen er kvinne i kraft av visse egenskaper som hun mangler, sa Aristoteles. - Vi må tenke oss at kvinnens karakter lider av en medfødt defekt. Og Thomas Aquinas følger etter med å si at kvinnen er en «mislykket mann», et «tilfeldig» vesen. Menneskeheten er hankjønn, og mannen definerer kvinne, ikke ut fra hennes eget selv, men i forhold til ham. Hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen, hun er utelukkende det han bestemmer hun skal være. Mannen ser i henne først og fremst et kjønns­ vesen: for ham er hun kjønnet, følgelig er hun det i alle situasjoner. Hun blir bestemt og får sitt særpreg i forhold til ham, mannen, men ikke han i forhold til henne. Hun er ikke-vesentlig overfor det vesentlige. Han er subjektet, det Absolutte, - hun er det Andre. Kategorien det Andre har eksistert like lenge som

Originaltekster

den menneskelige bevissthet. I de mest primitive samfunn og i de eldste mytologier møter vi overalt en dualisme som består av Selvet og det Andre. Denne delingen ble først av ikke satt i forbindelse med kjønnsdelingen og stammer ikke fra noe empirisk gitt. Til å begynne med treffer vi ikke noe kvinnelig element i parene Varuna - Mitra, Uranos - Sevs, sol - måne, dag - natt, heller ikke i motset­ ningene godt - ondt, lykke - ulykke, høyre - venstre, Gud - Lucifer. Alteriteten, idéen om det Andre, er et grunnbegrep i den menneskelige tenkning. Ikke noe fellesskap bestemmer seg selv som subjekt uten straks å stille det Andre overfor seg. For tre reisende som tilfeldig­ vis er kommet i samme kupé, blir de øvrige passasjer­ ene i toget en vagt fiendtlig flokk, de andre. (...) A stille seg som subjekt vil si å stille seg i opposisjon. Subjektet vil nemlig bekrefte seg selv som det vesentlige og konstituere den andre som ikke-vesentlig, som objekt. Den annen bevissthet krever imidlertid nøyaktig det sammen. En mann som reiser ut, oppdager til sin forargelse at i det fremmede er det han som blir sett på som fremmed. Og mellom landsbyer, klaner, nasjoner og samfunnsklasser er det kriger, forsoningsfester, handelsforbindelser, traktater og stridigheter, noe som gjør at idéen om det Andre mister sin absolutte karakter og viser seg å være noe relativt. Både individer og grupper blir nødt til, om de vil eller ikke, å erkjenne gjensidigheten i sine innbyrdes forhold. Hvordan er det da gått til at denne gjensidighet ikke er blitt anerkjent mellom kjønnene, men at den ene part har kunnet bekrefte seg selv som det eneste vesentlige, benekte enhver relativitet i forhold til den annen part og dermed bestemme denne som det Andre i absolutt forstand? Hvorfor har ikke kvinnene satt seg opp imot mannens suverenitet? Hvor stam­ mer denne underkastelsen fra? (...) På mange utspekulerte måter kan mennene dra fordel av at kvinnen er det Andre. Den som lider av et mindreverdskompleks, finner her en underfull balsam: ingen er mer arrogant, aggressiv og full av kvinneforakt enn den mann som ikke er sikker på sin mandighet. De som derimot ikke føler denne usikkerheten, har mye lettere for å anerkjenne kvinnene som deres

jevnbyrdige, - selv om de også holder fast ved myten om kvinnen som det Andre, av flere grunner. En kan ikke bebreide dem at de ikke med lett hjerte gir opp alle de fordelene de har av denne myten. De vet hva de mister om de gir avkall på sitt drømmebilde av kvinnen, men de kjenner ikke til hva kvinnen av i morgen kan gi dem. Det skal en god del selvforsaking til for å avstå fra å plassere seg selv som det eneste og absolutte subjekt. Det er forresten de færreste menn som eksplisitt inntar en slik holdning. De framstiller ikke kvinnen som et laverestående vesen, for det demokratiske ideal i dag har trengt igjennom i en slik grad at det faller dem naturlig å oppfatte alle mennesker som likeverdige. (...) Så lenge han har en solidarisk og velvillig holdning overfor henne, forfekter han prinsipielt likestilling mellom kjønnene overfor henne, og den faktiske ulikhet han legger merke til. overser han. Men så snart han ryker uklar med henne, blir stillingen snudd om. Nå blir den faktiske ulikhet hovedsaken, og han bruker den som påskudd til å benekte den teoretiske likestillingen. Således kan mange menn påstå, tilsynelatende i god tro, at kvinnene er likestilt med mennene og at de ikke har noe å kreve, for i neste øyeblikk å hevde at de aldri kan bli likestilt og at deres krav er forgjeves. Det er nemlig svært vanskelig foren mann å vurdere den veldige betydning av den sosiale diskriminering. Om en mann har aldri så sterk sympati for kvinnen, kjenner han aldri for alvor hennes konkrete situasjon. (...)

(Wiestad (red): 1994)

1 Hva mener de Beauvoir med at kvinnen er «den andre»? 2 Hvilke fordeler har menn av at kvinnen forblir «den andre», ifølge de Beauvoir?

255

Originaltekster

Kapittel 7 og 8

17. 0. ØSTERUD: HVA ER NASJONALISME? Øyvind Østerud (f 1944) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. «Et spøkelse går gjennom Europa»

For bare noen få år siden mente mange at nasjonal­ ismen var et tilbakelagt stadium, i hvert fall i Europa. Kommunister i øst og liberalister i vest var enige om dette. Kommunistene tolket nasjonalismen som et borgerlig-kapatalistisk fenomen, et historisk etterslep som ville være overskredet i det sosialist­ iske samfunn. Et liberalistisk samfunnssyn gikk også ut på at nasjonalisme tilhørte en tidligere epoke, og at internasjonal gjensidighet, overnasjonal integra­ sjon, økende samarbeid og bredere kulturkontakt gjorde nasjonalismen til en foreldet doktrine. Som fortolkning og forutsigelse slo disse opp­ fatningene feil. Nasjonalisme er bokstavelig talt et brennaktuelt tema i store deler av det nye Europa. Det er også stadig et brennbart tema i verden utenfor Europa. Avkoloniseringen ble gjennomført som «nasjonal frigjøring», og i mange av de nye statene har regionale kulturgrupper definert seg som nasjoner med krav om politisk uavhengighet. Ord som våpen

Hva er så egentlig nasjonalisme? Ordet betyr ulike ting for ulike mennesker. De som er tilhengere av nasjonalisme, bruker ofte ordet i en helt annen betyd­ ning enn de som er motstandere. I politisk språk kan ord være våpen. Nasjonalisme er et slikt ord. Det har ikke bare et - varierende - betydningsinnhold, men brukes for bestemte formål. I noen sammen­ henger har ordet positive konnotasjoner, på samme måte som fred og rettferdighet. Dette gjelder særlig når nasjonalisme likestilles med uttrykk som nasjo­ nal frigjøring. I slike tilfeller kan begge sider i en konfrontasjon forsøke å annektere betegnelsen, og vifte med nasjonale flagg. I andre sammenhenger kan de negative konnota­ sjonene dominere. Dette kan utnyttes bevisst ved å knytte ordet tettest mulig fast til et fenomen som svært mange betrakter som avskyelig. Dermed gjøres

256

ordet nasjonalisme synonymt med ord som mer entydig uttrykker slike negative fenomener, som f.eks. sjåvinisme og fremmedhat. Avsky for det disse ordene betegner, smitter så over på alle andre fenomener som kalles nasjonalisme. Slik kan polit­ iske motstandere diskrediteres. Nasjonalisme blir et skjellsord som skal vekke avsky, et politisk progagandavåpen, snarere enn en dekkende betegnelse. Ordet nasjonalisme er blitt et potent politisk våpen fordi det setter sterke følelser i sving. For noen betyr det fedrelandskjærlighet, frihetskamp, felles­ skap og høye idealer som det er verdt å dø for; for andre er det nærmest en pest eller et livsfarlig virus som skaper massepsykose og irrasjonelle voldsom­ heter. I norsk og andre vesteuropeiske språk synes det å ha skjedd en språkbruksendring under og etter annen verdenskrig. Ordet nasjonalisme ble kompro­ mittert av å ha vært benyttet av nazister og nazivennlige bevegelser. Det fikk en mer entydig negativ klang av politisk aggresjon, fremmedhat og diskrimi­ nering av minoriteter. De anti-nazistiske motstands­ bevegelsene oppga dragkampen om ordet nasjonal­ isme, og brukte helle uttrykkene nasjonalt sinnelag og nasjonal holdning om sin egen kamp. Dermed oppsto et karakteristisk språklig etterkrigsfenomen: det nasjonale var positivt og politisk stuerent, mens det nasjonalistiske ble demonisert. Disse ordvalørene har ikke vært entydige i hele etterkrigsperioden, og de er ikke like sterke på alle vesteuropeiske språk. I Sverige, hvor et sterkt internasjonalistisk sosialdemokrati har hatt det ideo­ logiske hegemoniet, brukes «nationalism» nærmest synonymt med «rasism» og/eller «hogerekstremism», mens det samme ordet på engelsk gjennom­ gående er mindre politisk belastet. Som uttrykk for kolonifrigjøring fikk nasjonalisme en entydig positiv valør i store deler av den såkalte tredje verden. I Norge er ordet nasjonalisme kommet i klemme gjennom striden om EU-medlemsskap og utvik­ lingen i det tidligere Øst-Europa. Noen har forsøkt å vende betegnelsen i positiv retning ved å legge den opp mot assosiasjonene til det nasjonale Wergelandstradisjonen med grunnlovsfeiring, motstandsbevegelse og barnetog. Andre har snarere forsøkt å assosiere også denne tradisjonen med nasjonalismens negative konnotasjoner: aggressiv

Originaltekster

ekspansjon, fremmedhat og etnisk utrenskning. Mest ekstremt gjøres dette når all nasjonalisme blir diskreditert ved å knyttes til rasistisk vold. Språk­ bruken kan bli direkte parodisk når mange av dem som driver rasistisk vold, er opptatt av den hvite rases overlegenhet i global målestokk, og dermed fremstår som nærmest anti-nasjonalistiske. Skillet mellom det nasjonale som positivt og det nasjonal­ istiske som negativt synes imidlertid stadig å være utbredt i norsk språkbruk. Slik er ordet nasjonalisme fortsatt et høyaktuelt politisk våpen.

(Øyvind Østerud: Hva er nasjonalisme? Universitetsforlaget, Oslo 1994)

1 Hva grunnen til at begrepet «nasjonalisme» har

blitt et effektivt politisk våpen, ifølge Østerud?

18. J. STALIN Josef Stalin (1879-1953) skrev en rekke tekster om nasjonalisme. Dette var et av hans nye bidrag til Sovjetkommunismen. Målet var å samle sovjeterne til en nasjon. Disse tekstene er hentet fra tidsskriftet Prosvetsjienije og avisen Pravda. Prosvetsjienije 1913

Skjebnen til en nasjonal bevegelse, som egentlig er en borgerlig bevegelse, er selvsagt knyttet sammen med borgerskapets skjebne. En nasjonal bevegelse kan bare bli helt borte når borgerskapet faller. Først når sosialismen hersker, kan det bli fred helt og fullt. Men til og med innen rammen av kapitalismen kan det være mulig å minske den nasjonale kampen til et minstemål, å undergrave den og gjøre den så lite skadelig som mulig for proletariatet. (...) Pravda 24 mars 1923.

Men i noen av republikkene som er sammensatt av flere nasjonaliteter blir (...) forsvarsnasjonalismen omgjort til en angrepsnasjonalisme, til skrikende sjåvinisme fra en sterk nasjonalitet som blir rettet mot de svake nasjonalitetene i disse republikkene. Grusisk sjåvinisme (i Grusia) rettet mot armenerne.

osseterne, ajarene og abkhazerne, aserbadsjansk (i Aserbadsjan) rettet mot armenerne, usbekisk sjåvini­ sme (i Bukhara og Khorezm) rettet mot turkmenerne og kirgiserne - alle disse formene for sjåvinisme (...) er et alvorlig mén som truer med å omdanne noen av de nasjonale republikkene til skueplasser for krangel og småhakking. Det sier seg selv at dette hindrer den gunstige foreningen av folkene i en eneste unionsstat. Så langt som restene av nasjonali­ sme er en tydelig forsvarsform mot den storrussiske sjåvinismen, ligger den tryggeste måten å vinne over den på, i kraftig strid mot den storrussiske sjåvinis­ men. Men så langt som disse restene blir omgjort til lokal sjåvinisme som blir rettet mot svake nasjonalgrupper i enkeltrepublikkene. har partimedlemmene ansvar for å bekjempe disse restene. Derfor er det en påtvingende oppgave til partiet vårt å sloss mot nasjonalistiske rester og særlig den sjåvinistiske formene av disse restene. (...) (J. Stalin: Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmål, Oktober forlag 1978)

1 Gjør rede for Stalins syn på nasjonalismen.

19. B. ANDERSON: FORESTILTE FELLESSKAP Benedict Anderson skrev boken «Forestilte felles­ skap» i 1983, og har med det hatt stor innflytelse på debatten omkring nasjonalismen. Han er professor i internasjonale studier ved Cornell University i USA. Det finnes ikke noe mer fengslende symbol på den moderne nasjonalismen enn gravmonumentene for Den ukjente soldat. Offentlige seremonier ved slike monumenter har et svært ærbødig preg nettopp fordi gravene bevisst er latt tomme, eller fordi ingen vet hvem som ligger der. Slike seremonier har ingen virkelige forløpere i tidligere tider. For å forstå kraften i dette moderne fenomenet, kan man forestille seg den alminnelige reaksjonen dersom en flittig-per

257

Originaltekster

hadde klart å «oppdage» Den ukjente soldats navn eller insisterte på å fylle graven med virkelige ben. Det ville være et merkelig, moderne hellig-brøde! Selv om en slik grav er tom for identifiserbare jordiske levninger eller udødelige sjeler, er den likevel gjennomtrengt av en forestilt nasjonal sjel. (Det er derfor så mange forskjellige nasjoner har slike monumenter uten at de behøver å spesifisere hvilken nasjonalitet de ukjente soldatene har. Hva annet kunne de være enn tyske, amerikanske, argentinske, ...?) Den kulturelle betydningen til slike monumenter blir enda klarere om vi forsøker å forestille oss, for eksempel, Den ukjente marxists grav eller et grav­ monument over falne liberale. Ville ikke slike monumenter virke absurde? Årsaken til at det virker absurd er at hverken marxismen eller liberalismen er særlig opptatt av døden og udødelighet. Dersom nasjonalistiske forestillinger er opptatt av dette, kan det tyde på et nært slektskap til religiøse forestil­ linger. Dette slektskapet er på ingen måte tilfeldig. Det kan derfor være fruktbart å sette søkelyset på døden når man skal begynne å lete etter nasjonalismens røtter. Døden, som er den siste av en rekke skjebnebestemte begivenheter. Måten et menneske dør på kan synes tilfeldig. Likevel er selve døden uunngåelig. Et menneskes liv er fullt av kom­ binasjoner av nødvendigheter og tilfeldigheter. Alle er vi oppmerksomme på hvor tilfeldig og lite planlagt vår genetiske arv, vårt kjønn, vårt bodsted, våre fysiske ferdigheter, vårt morsmål og lignende er. En svært viktig egenskap ved tradisjonelle, religiøse livssyn (som naturligvis må holdes adskilt fra hvordan slike livssyn kan virke legitimerende for forskjellige urettferdige og utbyttende samfunns­ systemer) er deres opptatthet av mennesket-ikosmos, av menneskets egenart og av livets til­ feldigheter. Det faktum at buddhismen, kristen­ dommen og islam har overlevd i tusenvis av år innenfor dusinvis av ulike samfunnsformer, vitner om deres evne til å skape forestillinger som hjelper menneskene til å forholde seg til overveldende lidelser - sykdom, ødeleggelse, sorg, alderdom og død. Hvorfor ble jeg født blind? Hvorfor er min beste venn lam? Hvorfor er min datter tilbakestående? Religionene forsøker å svare på slike spørsmål. Den store svakheten til alle evolusjonære/progressive

258

tenkemåter, marxismen inkludert, er at slike spørs­ mål blir møtt med utålmodig stillhet. Samtidig kan religionene, på forskjellige måter, forholde seg til obskure antydninger om udødelighet. Dette skjer vanligvis ved å omforme det endelige til noe kontinu­ erlig (karma, arvesynden, et cetera). På denne måten befatter religionene seg med båndene mellom de døde og de som ennå ikke er født; med mysteriet om slektenes gang. Hvem opplever ikke sine barns unnfangelse og fødsel med en vag, blandet fornem­ melse av sammenheng, tilfeldighet og skjebne, med en bestemt følelse av «kontinuitet»? (Bendict Anderson: Forestilte fellesskap, Spartacus forlag, Oslo 1996).

1 Hva er ifølge Anderson grunnen til at

nasjonalismen er opptatt av «udødeligheten»?

20. T. HYLLAND ERIKSEN: KULTURTERRORISMEN Thomas Hy Hand Eriksen (f 1962) er professor i antropologi ved universitet i Oslo og har skrevet en rekke bøker om nasjonalisme og beslektede temaer. Opprinnelse

(...) Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom, sies det, og det er vel heller aldri for sent å få en stolt historie. Noen må bare finne den opp. I de tidligere sovjetrepublikkene er hundrevis av historikere for tiden beskjeftiget på fulltid med å skrive storslåtte historier for sine folk, og i Den tsjekkiske republikk har to tusen akademikere mistet jobben fordi de ikke drev «nyttig» forskning (les: nasjonalromantisk folk­ loristikk som kunne brukes strategisk i nasjonsbygging). Minoritetenes tradisjonalisme

Minoriteter som lever under nasjonens ofte undertrykkende overmakt har forlengst oppdaget denne metoden for å skaffe seg politisk legitimitet. I Skandinavia kjenner vi godt til samenes etnopolitiske

Originaltekster

bevegelse, som ved å glorifisere og romantisere samisk kulturarv og sette den i kontrast til skjørlevnet og dekadanse i industrisamfunnet har oppnådd internasjonal anerkjennelse og visse politiske innrømmelser, iallfall i Norge. Et mer blatant eksem­ pel er fra Québec, og gruppen jeg har i tankene er huronindianerne. I dag er de en respektert indiansk gruppe med sin egen heroiske historie og aner­ kjennelse som urbefolkning. Ingen skal betenke dem i å ønske en smule kompensasjon fra det euro-kanadiske storsamfunnet, men deres historiekonstruksjon fortjener nå allikevel et kritisk blikk. Huronindianernes offisielle historie stemmer dårlig overens med de skriftlige kildene man har fra perioden 1600-1900. Ifølge kildene lå de i bitter krig med irokeserne og ble nesten utryddet av dem, mens de hadde et godt og lukrativt forhold til europeiske pelsjegere. Ifølge deres egen historie fantes ikke fiendskap mellom indianske grupper, og de hvite var brutale mishandlere og svindlere. Videre fremstiller deres historiker Max Gros-Louis huron-kulturen på en slik måte at den passer som hånd i hanske til en positiv vestlig oppfatning av den edle villmann. Huronene var naturlige gjestfrie de hadde et uut­ grunnelig og nært forhold til naturen og en iboende økologisk visdom, de var stolte og tapre, men rettferdige, og så videre. Ifølge andre kilder ble huron-kulturen nærmest utradert etter langvarige kriger med irokeserne, og de få hundre gjenværende ble raskt assimilert til et trist reservatliv på trygd. Verken språk eller skikker ble bevart. Takket være Gros-Louis’ bok ble huron-kulturen imidlertid gjenoppfunnet. I dag går huronene i mokasiner og pynter seg med fjær, og de har endog innført indianske danser i sitt kulturelle repertoar. Dette eksempelet har et skjær av komikk over seg, og vel er det ekstremt, men det er ikke helt atypisk. Av nordmenn som lærer folkedans er det de færreste som hadde forfedre som drev med samme type dans, og mange tilsynelatende eldgamle tradisjoner er bevisst skapt av nasjonsbyggere for at de skal virke eldgamle. Den skotske kilten, som ble funnet opp på 1800-tallet, er et eksempel.

(Thomas Hylland Eriksen: Kulturterrorismen, Spartacus forlag, Oslo 1993.)

1 Hvordan kritiserer Hylland Eriksen

huron-indianernes forsøk på å «konstruere» sin egen historie?

Kapittel 9

og

10

21. A. NÆSS: ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL Arne Næss var opprinnelig interessert i språkfilosofi, en interesse som har satt dype spor i de forberedende prøver til universitetet. Etterhvert har han blitt mer interessert i samfunnsspørsmål enn i språkfilosofi. I dag er han kanskje blant folk flest kjent for sitt engasjement i miljøsaken, det han kaller dypøkologi. Norsk naturverns politisering

Den økologiske bevegelse i Norge har mange og uensartede røtter. Her skal jeg bare sette fingeren på en utviklingstendens i de siste år: Gradvis politi­ sering av naturvernsaken. Naturvernets forkjempere appellerte inntil nylig i hovedstaden direkte til folks holdninger. Man oppfordret til å bevare det vakre, det ennå uberørte, det tradisjonsrike og historisk interessante. Videre ble det appellert om å bevare det som er av interesse for vitenskapelig forskning, sjeldne planter, skog som får utvikle seg uten inngrep, m.m. Forsøket på å bevare Mardøla-fossen innledet den mest kjente politisering. De som søkte å få kontakt med myndighetene for å forstå presset i retning av å bygge ut Mardøla, gjorde den ene oppdagelse etter den annen: Beinharde politiske og økonomiske realiteter hadde allerede lenge før utbygging ble satt i verk gjort det praktisk talt umulig å redde fossen. Folkeopinion og opinion blant stortingsmenn hadde lite å si i forhold til hva man litt vagt kan kalle ‘makt­ strukturen' eller ‘systemet’, Ja, selv at høyt plasserte funksjonærer i Vassdragsvesenet privat var imot utbyggingen, hadde ingen ting å si. Systemet rullet over all opinion og vakker naturverntenkning som en god gammel dampveivalser. Det ble klart at naturvernere, for å komme noen vei, måtte engasjere seg i klargjøring og påvirkning av maktsentra.

259

Originaltekster

Men noe helt annet ble også tydelig: Lokalsam­ funn, som både har sans for tilstøtende uberørt natur og som er vitalt avhengig av at det ikke gjøres brutale inngrep, står temmelig maktesløse overfor de sentrale myndigheter i sin alminnelighet og dessuten, langt på vei maktesløse overfor egne kommunal- og fylkesmessige myndigheter. For klassisk naturvern har det alltid vært vesentlig å verne om tradisjonell bosetning i vakre omgivelser. Det var derfor helt naturlig at naturvernforkjemperne rettet utvidet oppmerksomhet mot bosetningspolitikken. Det ble klart at avfolkingen innen verne­ områder stort sett ikke ble oppfattet som noe gode av folket selv, men som en nødvendighet ved reduk­ sjon av arbeidsmuligheter, prisfallet på landbruks­ varer på verdensmarkedet og mye annet. (...) Et idéhistorisk perspektiv. Hva sier bibelen?

(...) Slik «den kristne forvaltertanke» undertiden blir utlagt i norsk kirkelig litteratur virker tanken dessver­ re (1) blasfemisk, (2) hovmodig, (3) faktuelt mis­ visende. Guds visdom blir gjort til narr hvis Han sies å ha innsatt en så uvitende og ukyndig skapning som mennesket til å forvalte den umåtlige naturen som vi forstår så lite av. Naturen er ingen kjøkkenhage! Hovmodigheten består i den overlegenhetslære som ligger i tanken på at vi passer på naturen som en aktverdig mellommann mellom skaperen og det skapte. Vi kjenner for lite til hva som skjer i naturen til å kunne påta oss oppgaven. Ganske visst står vår hjerne langt over dyrenes, og vi kan bevisst søke å lindre enkelte av deres lidelser, men ordet «forvalter» er for pretensiøst. Den viktigste svakhet ved uttrykket er vel at enkle såkalte faktiske forhold når det gjelder forvaltning av natur røper vår ytterst begrensete evne til å legge opp en plan for naturens utvikling, selv om den ikke omfatter evolusjonen, kontinentenes drift og de andre hovedprosesser på vår jord. Forvaltertanken blir mindre urimelig hvis den innskrenkes til å gjelde husdyr og dyrket mark. Da har man med ordet «natur» tenkt på noe mindre omfattende enn det økologiske perspektiv forlanger. Dette perspektiv er i første rekke biosfære-perspektivet. Vårt ansvar er i dag ikke forvalterens, men innbryterens og

260

inngripernes, og vi stilles til ansvar for våre inngrep. Tanken på vår uvitenhet om konsekvensene innebærer en norm om begrensning og nøye kontroll av inngrep. Moderat og i bedre pakt med kristen ydmykhet kan vel forvaltertanken bidra til å styrke økologisk ansvarsbevissthet. Den religiøse bakgrunn for slik bevissthet er et uerstattelig gode. Men den som avstår fra å begå hærverk, blir ikke allerede dermed forvalter. (...) (Arne Næss: Økologi, samfunn og livsstil, Universitetsforlaget, Oslo 1976.)

1 Hvordan beskriver Næss forskjellen på det

klassiske naturvernet og det nyere naturvernet? 2 Hvordan argumenter Næss mot tanken om at menneskene er satt til å forvalte naturen?

22. M. GANDHI: IKKEVOLD Mahatma Gandhi (1869-1948) kjempet for Indias frigjøring fra det engelske okkupasjonsstyret. Middelet han mente de skulle bruke for å nå dette målet var ikkevold (ahimsa). Videre kjempet han for en økt sosial rettferdighet.

(...) Fullstendig ikkevold er fullstendig fravær av ond vilje mot alt levende. Den omfatter derfor også ikkemenneskelig liv, selv skadelige insekter og ville dyr. De er ikke blitt skapt for å tilfredsstille våre destruktive tilbøyeligheter. Hvis vi bare kjente skaperens tanke, ville vi forstå deres rette plass i hans skaperverk. 1 sin aktive form er ikkevold derfor god vilje mot alt levende. Den er ren kjærlighet. Jeg leser den i hinduenes hellige skrifter, i Bibelen, i Koranen/ Ikkevold er en fullkommen tilstand. Den er et mål som hele menneskeheten beveger seg mot av natur, om enn ubevisst. Mennesket ble ikke guddommelig fordi det i seg selv personifiserer fraværet av ond vilje. Det er først da det i sannhet blitt et menneske. I vår nåværende tilstand er vi delvis mennesker og delvis dyr og sier i vår uvitenhet, ja, hovmod, at vi i sannhet oppfyller vår arts bestemmelse når vi utdeler

Originaltekster

slag etter slag og utvikler den mengde sinne som er nødvendig for å gjøre det. Vi innbiller oss at gjen­ gjeldelse er vår tilværelses lov, skjønt vi i ethvert hellig skrift kan finne at gjengjeldelse ingen steder er noe som er påbudt, bare noe som er tillatt. Det er selvbeherskelse som er påbudt. Gjengjeldelse er en måte å gi seg hen på som må reguleres nøye. Selv­ beherskelse er vår tilværelses lov. For den høyeste fullkommenhet er uoppnåelig uten den høyeste selvbeherskelse. Lidelse er således menneske­ slektens kjennemerke. (...) Vi har valgt en metode som tvinger oss, hver og en av oss, til å vende vårt ansikt mot Gud. Ikke-samarbeid går ut fra at vår motstander, som vi avviser å samarbeide med. tar sin tilflukt til metoder som er likeså tvilsomme som det målet han søker å nå ved slike metoder. Derfor hviler grunnlaget for vår bevegelse på fullstendig ikkevold, mens vold er regjeringens siste tilflukt. Og da ingen energi kan skapes uten mot­ stand. må vår ikke-motstand bringe regjeringen til et dødt punkt. Men for å være sann må den være ikkevold i ord. tanke og gjerning. Jeg er ikke en drøm­ mer. Jeg gjør krav på å være en praktisk idealist. Ikkevold som religion er ikke bare beregnet på helge­ ner. Den er fullt så godt beregnet på det jevne folket.

(...) Jeg ser en vekst i statens makt med den største frykt, for selv om den tilsynelatende utretter noe godt ved å forminske utbyttingen, gjør den menneskeheten den største skade ved å bryte ned den individuelle personligheten, som er utgangspunktet for alle pro­ grammer. Staten representerer vold i konsentrert og organisert form. Individet har en sjel, men staten er en sjelløs maskin, den kan aldri vennes fra vold, som den skylder selve sin eksistens. For meg er politisk makt ikke et mål, men et middel til å sette folk i stand til å innrette seg bedre i alle livets forhold. Politisk makt betyr evne til å ordne nasjonens liv gjennom dens egne represent­ anter. Hvis nasjonens liv blir så fullkomment at det regulerer seg selv, er det ikke nødvendig med noen representasjon. Da rår det opplyst anarki. I en slik tilstand er enhver sin egen regent. Han styrer seg selv på en slik måte at han aldri er til noen hindring

for sin neste. I den ideelle tilstanden er det derfor ingen politisk makt, for der er ingen stat. Men idealet blir aldri realisert fullt ut. Derav Thoreaus klassiske ytring at det styre er best, som styrer minst.

(Erik Rasmussen: Det gode samfund, Gyldendal, København 1975)

1 Hva kjennetegner ikkevold, ifølge Gandhi? 2 Hva går Gandhis kritikk av staten ut på?

23. P. ARIANSEN: MILJØFILOSOFI Per Ariansen er filosof, ansatt ved Universtitetet i Oslo. Boken «Miljøfilosofi» kom ut i 1992. Ved siden av trusselen om atomkrig (som også vil utløse en økologisk krise), er det større dimensjoner over miljø- og utviklingsproblemene enn over noen andre problemer. Som Hans Jonas har påpekt: Det er en kvalitativ forskjell mellom kriser som endrer den menneskelige samfunns- og livsformen og katastrofer som opphever den. Det er den samme grensesprengende forskjellen som ligger i forholdet mellom en konvensjonell og en kjernefysisk krig: A vinne en kjernefysisk krig er ikke å vinne, og atomvåpen er ikke våpen. Den økologiske krisen er både vanskeligere og letter å forholde seg til. Den er ikke fullt så galop­ perende som en atomkrig under utfoldelse. Det er stadig tid til å handle og finne motstrategier. Men spillerommet i tid er ikke stort, og vi må finne rasjo­ nelle løsninger uten å ta oss all verdens tid til å hente inn informasjon. På et annet punkt er det imidlertid vanskeligere få hånd om miljøkrisen: Mens faren for en atomkrig kan bli avverget (og er avverget?) ved noen få underskrifter på et forhandlingsdokument, så involverer den økologiske krisen mange men­ nesker - hele verdenssamfunnet, og den involverer noen av de største og mest komplekse årsaksmekanismene vi kjenner på vår klode: klima­ systemet, det gjensidige spill mellom organismene og omgivelsene, og hele det sosiale nettverket av nasjoner og kulturer med deres varierende normsystemer og varierende ressurser.

261

Originaltekster

Å forestille seg at det nytter å handle på en så stor skala som her er nødvendig er nesten svimlende. For få tiår siden ville vi neppe trodd at man i Norge kunne komme til å stille strenge og kostnads­ krevende krav til utslipps- og forurensningsnivåer, eller at et skrift som Brundtland-kommisjonens rap­ port skulle kunne bli skrevet og tatt meget alvorlig blant alle verdens ledere. At disse tingene faktisk har funnet sted, er ennå mer oppsiktsvekkende ettersom miljø- og utviklingsproblemene har enda en side ved seg som ikke virker til å påskynde deres løsning: Vel er vi under tidspress, men om katastrofen skulle komme, vil den med største tyngde ramme de fremtidige generasjonene heller enn oss selv. Den handlingskraft vi mobiliserer nå, kanskje etter hvert på merkbar bekostning av velferd og levestandard, utfolder vi for å redde kommende generasjoner. Den vitenskapelige beskrivelsen av problemene, og de prognosene som foreligger, tilsier at dette ikke er et problem som har en enkel, teknisk løsning, slik vi ellers gjerne forventer det i vår tidsalder. Krisen er oppstått, ikke i naturen, men i samspillet mellom natur og menneske og ofte som et resultat av men­ neskers spill med hverandre. A løse krisen vil derfor kreve en ny og annerledes praksis fra vår side. Og den omlegning som må til kan komme til å anta like store dimensjoner som den industrielle revolusjon har gjort i den industrialiserte delen av verden. Dette krever blant annet en mental forberedelse. Hvilket liv kan vi ta sikte på under kravet om en bærekraftig utvikling? Må en løsning kreve at verdens ressurser omfordeles slik at det for oss i den rike del av verden kan bli en dramatisk omlegning av livsformen? Og om en omlegning må komme, vil den nødvendigvis føre til en dårligere livskvalitet? Hva kan vi gjøre, hver enkelt av oss? Som vi har sett er det slik at et enkelt selvoffer på bærekraftens alter tynnes raskt ut når virkningene av det skal for­ deles globalt. På den annen side: Å trekke miljøtenkningen inn i dagliglivet er en god forberedelse på de nødvendige strukturelle omlegningene som nok vil merkes i dagliglivet. Og bare en miljøbevisst opinion kan gi ryggdekning til politikerne og legge press på markedskreftene. Noen av de økologiske problemene, som klima­ problemene, kan bare løses på en global skala. Andre problemer er ikke større enn at de først og fremst

262

rammer lokalsamfunnet og kan i mange tilfeller løses i lokalsamfunnet. For dem som drikker forgiftet grunnvann er det like akutt å få fjernet tonnene med avfall fra nærmeste dompeplass som det er akutt for millionbefolkningen i Sahel å finne beiteland til sine dyr. Det vi likevel må innse, er at vi må være villige til å styre ressurser til lokalområder som er hardere rammet enn vårt eget, både i solidaritet med dem som bor der og fordi et tungt forurenset område, eller en region med desperat fattigdom, er et problem også for oss. Gjennom de komplekse årsakskjedene som griper inn i hverandre globalt, vil det i beste fall være et tidsspørsmål før problemene faller oss i hendene. Miljø er omgivelser. Det går an å pleie og ta vare på miljøet uten at man trenger å være motivert av en global katastrofe. Vi skal ikke bare overleve, vi skal overleve i en verden som er rik og mangfoldig. La oss ta vare på den, for vår og verdens skyld.

(Per Ariansen: Miljøfilosofi - en innføring, Universitetsforlaget, 1992.)

1 Hvordan kan den økologiske krisen løses,

ifølge Ariansen?

Kapittel 11

og

12

24. INVESTITURSTRIDEN Pave Gregor 7. (1020-1085) skrev denne bannbullen i 1076, og den tysk-romerske keiser, kong Henrik 4. (1050-1106), svarte samme år. Striden dem imellom har blitt kalt investiturstriden og var en strid om hvem som skulle ha rett til å utnevne biskoper. Keiseren hevdet det var ham som skulle ha denne retten, mens paven stod på at dette var kirkens rett. Bannlysningen av keiser Henrik 4.

Salige apostelfyrste Peter, vi ber, bøy ditt fromme øre til oss og hør meg, din tjener, som du har fostret fra barn av og inntil denne dag fridd ut av de ugude­ liges hender, disse som har hatet og hater meg for min troskap mot deg. Mitt vitne er du og Guds mor,

Originaltekster

min herskerinne, og den salige Paulus, din bror, og alle de hellige, at din hellige romerske kirke mot min vilje har drevet meg fram til lederplassen, at jeg ikke var glad for å stige opp på ditt høysete, men meget heller ville ende mitt liv på pilegrimsferd enn med verdslig sinn tilrive meg din plass for verdslig æres skyld. Og derfor tror jeg, at det av din nåde og ikke av min fortjeneste har behaget og fremdeles behager deg, at det folk som særlig er betrodd deg, adlyder meg på dine vegne, og at det ved din nåde av Gud er gitt meg makt til å løse og binde i himmelen og på jorden. I tillit til denne over­ bevisning og til ære og vern for din kirke, på den allmektige Gud Faders og Sønns og den Hellige Ands vegne, erklærer jeg i kraft av din makt og myndighet kong Henrik, sønn av keiser Henrik, som med uhørt overmot har reist seg mot din kirke, for avsatt fra ledelsen av hele Det tyske riket og Italia, og jeg løser alle kristne fra enhver ed. som de har avlagt eller vil avlegge til ham, og jeg forbyr alle å tjene ham som konge. For det sømmer seg at den som søker å forringe din kirkes ære. selv mister den ære han synes å ha. Og da han foraktet den kristne lydighet og ikke vendte tilbake til den herre som han har forlatt, men tvert imot hadde omgang med bannlyste og foraktet mine påminnelser, som jeg sendte ham for hans frelses skyld - du er mitt vitne - og skilte seg ut fra din kirke, som han forsøkte å oppløse, så binder jeg ham nå i ditt sted med forbannelsens lenke, og i tillit til deg binder jeg ham. slik at folkeslagene skal vite og bekjenne at du er Peter, og at på din klippe har den levende Guds sønn bygd sin menighet, og helvetes orte skal ikke få makt over den. o

Henrik 4. til Gregor 7.

Henrik, ikke ved overgrep, men ved Guds vise forordning konge, til Hildebrand, ikke lenger pave, men falsk munk. En slik hilsen har du fortjent til din skam, du som ikke har skånet noen stand i kirken, men har gjort alle delaktig i forvirring i stedet for ære, forbannelse i stedet for velsignelse. For - og det bare for å trekke fram noe av det viktigste - Den Hellige Kirkes foresatte, nemlig erkebiskopene, biskopene, prestene. Herrens salvede, har du ikke bare ikke sjenert deg for å antaste, men du har trådt dem under fot som tjenere som ikke vet hva deres

herre gjør. Ved å vanære dem har du skaffet deg lovprisninger fra mengden. Du innbilte deg at ingen av dem forstod noe, men at du alene visste alt. Men denne viten har du ikke villet bruke til å bygge opp, men til å ødelegge, slik at vi med rette tror at den hellige Gregor. hvis navn du har tilranet deg, med profetisk innsikt tenkte på deg da han sa: «Ved å ha en mengde underordnede blir som regel den foresatte forledet til overmot; når han ser at han makter mer enn alle andre, og derfor tror at han har større innsikt enn alle.» Og dette har Vi tålt, fordi Vi forsøkte å beskytte den apostoliske stols ære. Men du forvekslet Vår ydmykhet med frykt, og sjenerte deg derfor ikke for å reise deg mot selve den kongelige makt som Gud har gitt Oss. Du har våget å komme med trus­ selen om at du ville ta denne makten fra Oss, som om Vi hadde mottatt riket av deg, som om kongeog keiserkronen var i din og ikke i Guds hånd. Han, Vår Herre Jesus Kristus, har kalt Oss til konge­ makten. men ikke deg til geistlig makt. For du har klatret opp på denne stigen: Med list har du skaffet deg penger i strid med munkeløftet. med penger gunst og med gunst våpenmakt. Med våpenmakt har du så nærmet deg fredens stol, og fra fredens stol har du fordrevet freden idet du bevæpnet de underordnede mot deres foresatte, idet du. som ikke er kalt, lærer andre å forakte Våre biskoper, som er kalt av Gud. idet du har frarevet prestene deres embeter og gitt det til lekfolk, slik at de kunne avsette og forsømme dem som de selv har fått til lærere av Herrens hånd gjennom bispevigslen. Også meg har du rørt ved. jeg som, skjønt uverdig, allikevel er kronet som en av Herrens salvede til å herske, og det til tross for at de hellige fedres overleverte skrifter lærer at jeg bare kan dømmes av Gud og ikke kan avsettes på grunn av noe feiltrinn hvis jeg ikke avviker fra den rette tro, noe som er meg fjernt. For ikke engang de hellige fedre dristet seg i sin klokskap til å dømme og avsette. (...) Men du, som ikke frykter Gud, vanærer også meg som er innsatt av ham. Derfor har den hellige Paulus, som ikke skånte engelen fra himmelen hvis han ville preke noe annet. heller ikke unntatt deg når du lærer annerledes på jorden. For han sier: «Men selv om vi eller en engel fra himmelen preket et annet evangelium for eder enn det som vi har prekt for eder, han være forbannet.» Derfor skal du. fordømt av denne forbannelse og ved

263

Originaltekster

alle Våre biskopers og Vår egenkjennelse, stige ned, forlate Peters stol, som du har tilrevet deg! La en annen bestige Peters hellige stol, en som ikke dekker over maktbruk ved from atferd, men forskynner den salige Peters rene lære. For jeg, Henrik, av Guds nåde konge, sammen med alle mine biskoper, jeg sier til deg: Stig ned. stig ned. du som evig skal fordømmes. (Ragne Bugge: Middelalderen i dokumenter, Olaf Norlis Forlag, 1965)

1 Hvilke konsekvenser antydes det at bannlysningen vil få for keiseren? 2 Hva går keiser Henriks forsvar ut på?

Frykten, derimot, holdes i live av angsten for straff, som du alltid kan holde ved like.

Fyrsten må uansett opptre slik at han ikke legges for hat, selv om det å bli elsket viser seg umulig. Det lar seg fint gjøre å være fryktet, men ikke hatet. Man trenger bar avstå fra sine undersåtters gods og la deres kvinner i fred. Skulle det vise seg nødvendig å ta noen av dage, bør dette bare skje etter skikkelig rettergang og når skylden er opplagt. Det viktigste er likevel å la andres gods i fred. For menneskene glemmer hurtigere sin fars død enn tapet av fars­ arven. Det vil aldri bli mangel på påskudd for å beslaglegge andres gods, og for den som slår seg på rov vil anledningen alltid by seg. Anledningene til å la henrette er sjeldne, og de gjentar seg nesten ikke.

25. N. MACHIAVELLI: FYRSTEN Niccolo Machiavelli (1469-1527) skrev boken etter at han hadde mistet sin posisjon som en sentral aktør i Firenzes politiske liv. Han satt i fengsel da han skrev boken i 1513.

Når fyrsten er i felten og øverstkommanderende for sin armé, må han ikke vike tilbake for å bli kalt grusom. Uten et slikt ry holdes ingen armé sammen og ikke plaget av indre splid. (...) Om hvorvidt en fyrste bør holde ord

Om grusomhet og barmhjertighet, om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller mer fryktet enn elsket.

(...) På bakgrunn av dette fødes disputten om det er bedre å være elsket enn fryktet, eller omvendt. Man kunne svare, at det beste ville være begge deler. Men da dette kan virke umulig, er det best å være fryktet, dersom man må velge ett av de to. For om mennes­ kene kan man i sin alminnelighet si: De er utakknem­ lige, feige, begjærlige, hyklerske og bedragerske, farer skyr de som pesten, mens deres pengebegjær er grenseløst. Når du yter dem velgjerninger er de dine beste venner og vil ofre sitt blod, all deres eiendom, deres liv og barn for deg når farene er langt borte. Men når faren gruer, gjør de opprør. Den fyrste som helt har basert seg på deres løfter uten å ta andre forholdsregler, går til grunne. For vennskap som har sin pris, og som ikke har sin rot i sjelens verdighet, lar seg kjøpe, men bestikkes ikke og blir verdiløst i alvorets time. Og menneskene vokter seg mindre for å krenke en som har latt seg elske, fremfor frykte. Kjærlighet er ikke annet enn et forpliktelsesforhold, som alltid opphører når menneskene, i all deres sletthet, aner anledningen til å mele sin egen kake.

264

1. Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som lever et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og snedig visst å lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

2. Det finnes to måter å kjempe på: med lov og makt. Lovens vei er menneskenes kampform, makten er dyrenes. Men da den første ofte viser seg util­ strekkelig, er det nødvendig å ty til den andre. Derfor må fyrsten vite å kunne være såvel dyr som men­ neske. Hos de gamle forfattere finner fyrstene denne lærdom gjennom allegorien om Achilles og mange andre antikke fyrster som ble fostret hos kentauren Chiron. I virkeligheten vil ikke dette si annet enn at de hadde et halvt dyr, halvt menneske som lære­ mester. Fordi en fyrste må vite å bruke både det ene og det andre. Det ene holder ikke uten bruk at det andre. 3. Når en fyrste først er nødt til å lære seg den dyriske kampform, bør han velge reven og løven som forbilde. Løven vet ikke å beskytte seg som fellene.

Originaltekster

mens reven er forsvarsløs mot ulvene. De som bare gjør som løven, lykkes ikke. En klok fyrste hverken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham, eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er tilstede. Dette ville ikke vært noen god regel dersom men­ neskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vil selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre de samme overfor dem. Det vil aldri falle en fyrste vanskelig å forskjønne sine løftebrudd. Vi har utallige eksempler på dette fra vår egen tid, i de tallrike fredsslutninger og mangfoldige løfter som er brutt på grunn av fyrstens troløshet. Den har lyktes mest, som best har visst å benytte seg av revens egenskaper. Det viktige er å kunne forskjønne en slik opptreden og vise dyktighet i sitt hykleri og sin forestillelse. Så enkle er menneskene, og i den grad adlyder de dagens bud at den som ønsker å fare med lureri alltid vil finne noen som lar seg lure. (...) (Nicollo Machiavelli: Fyrsten, oversatt av Jon Bingen, Aventura, 1988.)

1 Hvordan karakteriserer Machiavelli menneskene? 2 Hvilken betydning får Machiavellis syn på mennesket for hans oppfatning av den «gode» fyrste?

26. A. KHOMEINI Ayatolla Khomeini (1902-89) var leder av det iranske prestestyret fra 1979-89. Teksten er hentet fra «Islamic government».

av menneskeheten, kan skape en sterk ny strøm av tanker og en maktfull folkelig bevegelse som vil føre til etableringen av et islamsk styre. A Gud, svekk de motstandernes våpen som rettes mot muslimske land og utrydd forræderne mot Is­ lam og de islamske land. Vekk statsoverhoder for de islamske land av deres dype søvn så de må handle ut fra deres folks interesser og avstå fra splittelse og personlig vinning. Utvirk at den unge generasjon som studerer på de religiøse skoler og universiteter, må kjempe for å nå Islams hellige mål og kjempe sammen i samlet geledd for det første for å befri de islamske land fra imperealistenes og deres usle agenters jerngrep. Og deretter at de vil forsvare de islamske land. Utvirk at fuqahaene (en som kjenner de islamske lover) og de lærde må strebe etter å føre og opplyse folkets sjel at de vil viderebringe Islams hellige mål til alle muslimer, især den yngre generasjon, og at de vil kjempe for etableringen av et islamsk styre. Fra deg kommer all framgang, og det er verken andre steder å søke dette, eller styrke å hente fra andre steder enn deg, den Opphøyede, den Allmektige.

1 Hvilken rolle spiller Gud i Khomeinis

politiske tenkning?

27. S. J. AL-AZM OG H. DJAIT: TIL RUSHDIE Sadik J. Al-Azm (A) er en syrisk filosof Teksten er skrevet for en samling hvor arabiske intellektuelle forsvarer for Salman Rushdie. Den ble utgitt i Paris i 1993. Hichem Djait (B) er en tunisisk historiker. A

Muslimene vil bare bli i stand til å leve i sikkerhet og fred og til å bevare deres tro og moral hvis de nyter beskyttelse fra en regjering som er basert på rettferdighet og lov. En regjering hvis form, admin­ istrative system og lover springer ut av Islam. Det er nå vår plikt å gjennomføre og realisere den form for regjering som stammer fra Islam. Jeg håper at vi, ved å presentere Islams regjeringssystem og Islams politiske og sosiale prinsipper for brede deler

I dette korte bidraget til en arabisk og muslimsk bok til ære for Rushdie der vi ønsker å vise vår solidaritet med ham i hans nød, ønsker jeg å stille spørsmål om rettmessigheten ved den berømmelige fatwaen som ble utstedt at ayatolla Khomeini. Dette er ikke ment å være hverken en akademisk øvelse eller en rent teoretisk undersøkelse, men et prosjekt som kan ha en helt konkret, praktisk betydning i enhver strategi som tar sikte på å få fangen, forfatteren, mennesket

265

Originaltekster

Rushdie. ut av den ødeleggende blindgaten hvor han har befunnet seg helt frem til i dag. Fra første stund har jeg hatt mine tvil om denne «fatwa»en: Hverken i form, struktur eller rent generelt likner den det muslimer - enten de er shia eller sunnimuslimer - vanligvis godtar som en fatwa. Vanligvis er nemlig en fatwa et praktisk svar, en løsning på et bestemt problem, et paradoks, en anomali, en gåte eller et annet av de spørsmål livet uavlatelig stiller de troende overfor, uansett hvilken posisjon de ellers måtte ha. Derfor er fatwaens vanligste funksjon å omgå en bokstavelig tolkning av loven, for å forhindre en eller annen unødvendig krenking av liv, legeme eller eiendom, av familie eller samfunn... Dette er grunnen til at en god mufti alltid vil være en dårlig muslim. Likeledes forstår man hvorfor denne velkjente prosedyren i arabisk dagligspråk ofte blir forbundet med mindre edle virksomheter, som sansen for rettergang og ord­ kløyveri, vulgært sofisteri, subtile, teologiske grense­ oppganger, forvrengning av tekster, forvanskning av prinsipper, blind underdanighet mot makten, ... Disse betraktningene er viktig for å vite om den påståtte fatwaen kan bli opphevet, trukket tilbake eller omgjort. For hvis Khomeinis fatwa virkelig var blitt utstedt i korrekte former, ville det talt til Rushdies fordel, for reglene og overenskomstene angjeldende slike ettergivelser er velkjente, vel utarbeidede og anerkjente. Dessuten kan en fatwa bli nøytralisert, oppløst, moderert eller kjent ugyldig av en annen fatwa som utstedes av en ‘alim, en shaykh eller en mufti, en faqih eller en rettslærd med tilsvarende kompetanse. Enhver som mener å ha tilstrekkelig kunnskap om loven og om islams lære, og som finner noen som er rede til å følge ham og lytte til ham, har i prinsippet rett til å utstede fatwaer angående viktige eller mindre viktige sider av livet. Slike fatwaer gjelder bare for dem som anerkjenner deres opphavsmann som en rettslærd. Derfor søkte president Sadats mordere en fatwa, og de oppnådde den fra en sympatiserende shaykh, som ga dem tillatelse til å gjennomføre planen og drepe den frafalne presidenten. Når alt kommer til alt, er Khomeinis påståtte fatwa et spørsmål om makt og om revolusjonær politikk snarere enn et spørsmål om tro, om islams teologi eller om sharfa. Kort sagt kan en «fatwa» være en vurdering, en oppfordring eller en dødsdom som imanen, stor-

266

muftien eller faqihen kan ty til når islam blir alvorlig truet, i forsvaret av troens integritet og Ummas hellighet. Under så ekstraordinære omstendigheter kan den rettskyndige (faqih) henvende seg til en hvilken som helst muslim og gi ham tillatelse til å fullbyrde dommen. Men hvis denne dommen ikke er en egentlig fatwa, er den hverken gjenkallelig eller mulig å nøytralisere. Det eneste som kan annullere den, er at den faren som truet islam er over, da kan den kjennes foreldet eller ugyldig. Siden den ikke er blitt utstedt av en korrekt sammensatt domstol (enten den er muslimsk eller ikke) finnes det ingen ankeinstans. Med andre ord er den rent politisk, basert på skjønn og, spesielt i dette tilfellet, med et karismatisk utgangspunkt. Hva innebærer dette for Rushdie og for dem som ønsker å hjelpe ham? Det innebærer at man må slutte å insistere på at fatwaen skal trekkes tilbake og med det kreve at Irans presteskap innrømmer sin feil. Den eneste praktiske fremgangsmåten er å slutte å reise problemet, la tingene falle til ro av seg selv, vise en effektiv mangel på interesse, se fremover og gå frem­ over, når man har klart å fordøye fatwaen. Med andre ord er den mest fornuftige holdningen av Aufhebung, for å tale som Hegel, av fatwaen. Alle anstrengelser, personlige, offentlige, private, offisielle, politiske ... som rettes mot Iran må virke i denne retningen. Og glem for all del ikke at det først var i november 1992 at den katolske kirke formelt trakk tilbake sine beskyldninger mot Galilei! Husk at gudenes møller dreier meget langsomt rundt, på begge sider av grenselinjen mellom øst og vest, og forsøk å trekke en lærdom av den katolske kirkes historie. Den innrømmer aldri en alvorlig feil, men går fremover gjennom Aufhebung, ved å assimilere. Og endelig, håp ikke på at de vestlige stormaktene vil risikere sine vitale interesser i Iran for en stakkars romanforfatters skyld. «En forfatter på propagandaturné» var ordene president Bush benyttet for å avfeie Rushdie da han sist var på besøk i USA. B

Jeg har allerede skrevet en artikkel i al-Yawm alSabi’ angående imam Khomeinis dom over Salman Rushdie og det ramaskriket den utløste i vesten. Min hovedtanke var at dette dreiet seg om en konflikt mellom to verdener som ikke forsto hverandre. Etter min mening lå det nye i saken i Khomeinis nidkjære

Originaltekster

bruk av islam, samtidig med hans økumenisme. Tidligere var islam blitt angrepet og mishandlet flere ganger, men motangrepet hadde aldri før vært så kraftig. Det innførte et element av fykt, med alt det innebærer av positive såvel som negative virkninger, og det tilhører nå historiens og anerkjennelsens spill. I løpet av de siste hundre årene har den muslimske verden utviklet seg på en måte som har fått den til å arbeide mot to hovedmål: delta i den moderne sivilisasjon, og samtidig få anerkjent sin historiske, kulturelle og religiøse egenart. De to ønskene kan falle sammen, men de kan også trekke i hver sin retning. Gjennom nasjonalismen og islamismen har jakten på anerkjennelse alltid fått forrang. I Rushdies tilfelle pådro ikke boken hans seg Khomeinis vrede før etter en periode med uroligheter i enkelte islamske områder, eller i områder med en stor muslimsk befolkning. Verket selv, som er en oppdiktet roman og ikke en antimuslimsk pamflett, skjuler, for den oppmerksomme leser, uærbødige elementer, men de er ikke nødvendigvis injurierende. Selve tittelen kan ikke betraktes som et angrep på islam, fordi tradisjonen omtaler og anerkjenner eksistensen av disse versene som senere ble fjernet. Kan det dreie seg om en politisk dom siden man også finner tre sider med kraftsatser mot imamens styre? Det er mulig, men selv i det tilfellet er det åpenbart at forfatteren egentlig skriver om eneveldet generelt. Hvorfor må denne dommen oppheves? Det er ikke snakk om å gjøre vesten til lags, og ingen av protestene har da heller nådd frem. Allikevel kan man betrakte denne standhaftigheten som en omvendt måte å ta hensyn til vesten på. Enklere sagt: Jakten på Salman Rushdies hode minner sterkt om en amerikansk VfimtetZ-oppfordring. La oss se på saken fra en islamsk synsvinkel: Det er klart at begrepet ridda, eller frafallenhet, ikke kan anvendes i Rushdies tilfelle. Koranen fordøm­ mer riktignok i skarpe vendinger enkeltmenneskers frafallenhet, det vil si tilbakevending til heden­ dommen etter omvendelsen, men det var i en historisk situasjon der religionen var truet og fremdeles sårbar. Og når det gjelder folkeslagenes frafallenhet etter Profetens død, så var det et kollek­ tivt og politisk fenomen av en helt annen orden. Rushdies tilfelle tilhører den første katagorien, selv om det ikke noe sted i hans bok åpent bekjentgjøres at han forkaster den islamske tro.

Utenfor den strengt religiøse sfæren prediker hele den arabisk-islamske humanistiske tradisjonen at synd skal tilgis og at mennesket skal respekteres. Profeten viste dette for eksempel i Kaab Ibn Zuhayrs tilfelle, for bare å nevne ett eksempel. Hvor mange ganger har vel ikke maktens forfølgelser av satiriske diktere blitt oppgitt? Den arabiske tradisjonen har alltid gitt diktere og kunstnere et antikonformistisk spillerom: Det er en del av deres egenart. Ved siden av å omtale fortiden kan man snakke om kravene fra en universell fornuft. Vesten har slett ikke monopol på denne fornuften, den er en historisk syntese samtidig som den inneholder et sterkt moralsk ønske om å arbeide for det som er godt for menneskene, for livet i sin almennhet og for kultur­ ens og sivilisasjonens fremtid. Det Rushdie-saken dreier seg om er ikke ytringsfriheten, som først og fremst er rettet mot politikk og handling, men trosfri­ heten, friheten til å tenke og skape, som er en kamp mot hykleriet. I en generasjon har nå eliten i den arabiske verden forkastet islam som tro og som følsomhet, men på en likegyldig måte, med taqiyya (hemmelighold) og hykleri: Dette finner jeg dypt beklagelig. Paradoksalt nok har jeg inntrykk av at Rushdie fortsetter å være hjemsøkt av islam; når han gjør opprør, er det mot seg selv. Endelig, alt mangfold i vår kunst og i vårt tankeliv er en solid motgift mot en uttørrende ensidighet. I Rushdies tilfelle dreier det seg om en individuell opprørsånd, om antikonformisme formet i skapende utfodelse. Andre steder kan det vise seg som splittelse, nølen, misforståelser... Selv om vår samtid fortsetter å være en epoke preget av kamp og jakten på anerkjennelse, vil disse merkesteinene som våre kunstnere og tenkere har satt ned, fremdeles være der den dagen da anerkjennelsen er oppnådd, og det dreier seg om å skape en ny kultur. Uten dem vil vi oppdage at vi står tomhendt. (Til Rushdie, Arabiske og muslimske intellektuelle for ytringsfrihet, Cappelen, 1994.) 1 Hvorfor er Khomeinis fatwa over Rushdie

ikke gyldig, ifølge Al-Azm? 2 Hva er Djaits syn på ridda (frafallenhet)? 3 Hvilken betydning har det Djait kaller en universell fornuft for hans syn på fatwaen mot Rushdie?

Litteraturliste (UTVALGTE VERKER) Adams, lan: «Political ideologies today». Manchester 1993. Berg Eriksen, Trond: «Undringens labyrinter». Oslo 1995. Berg Eriksen, Trond: «Briste eller bære». Oslo 1990.

Davies, Peter (ed): «Human Rights». London 1991. Kauronen, Karvi: «Fascismen i Europa». Lund 1990. Larsson, Reidar: «Politiska ideologier». Stockhom 1966. Larsson, Reidar: «Politiska ideologier i vår tid». Lund 1994.

Mazanti Sørensen, Kjeld: «De politiske ideologier». København 1991.

Raphael, D.: «Problems of political philosophy». London 1990. Sabine, George og Thomas L. Thorsen: «A history of political theory».

New York 1963. Skirbekk, Gunnar og Nils Gilje: «Filosofihistorie» (I og II). Oslo 1996 Smith, Eivind (red): «Menneskerettighetene i den nasjonale rett i Frankrike

og Norge». Oslo 1990. Stigen, Anfinn: «Arbeid og menneskeverd.» Oslo 1973. Stigen, Anfinn: «Tenkningens historie» (bd I og II). Oslo 1995. Stybe, Svend Erik: «Politiske ideologier». København 1974. Vetlesen, Arne Johan og Kjell Eivind Johansen: «Etikkens historie». Oslo 1996. Wetlesen Jon og Bjørn Thommesen: «Etisk tenkning». Oslo 1996. Wyller, Truls: «Etikkens historie». Oslo 1996. FEMINISME Agonito, Rosemary: «History of ideas on woman». New York 1977. Faludi, Susan: «Det store tilbakeslaget». Oslo 1994.

Lloyd, Genevieve: «Mannlig og kvinnelig i vestens filosofi.» Oslo 1995. Rønning, Anne Holden og Toril Hanssen (red): «Feminismens klassikere».

Oslo 1994. Wiestad, Else: «Kjønn og ideologi. En studie av kvinnesynet hos Locke,

Hume, Rousseau og Kant». Oslo 1989. Wiestad, Else: «De store hundreårsbølgene». Kjønnsdebatten gjennom 300 år Oslo 1994.

NASJONALISME Anderson, Benedict: «Forestilte fellesskap». Oslo 1996. Hylland Eriksen, Geir Thomas: «Kulturterrorismen». Oslo 1993. Waage, Peter Normann: «Jeg, vi og de andre». Oslo 1995. Østerud, Øyvind: «Hva er nasjonalisme?». Oslo 1994.

ØKOLOGI Andersen, Håkon With og Knut Holtan Sørensen: «Frankensteins dilemma.»

Oslo 1994.

269

Ariansen, Per: «Miljøfilosofi». Oslo 1992. Bramwell, Anna: «Ecology in the 20th century». London 1989. Ferry, Lue: «Ny økologisk orden». Oslo 1996. Gerdåker, Svein m.fl.: «Den uoverstigelige grense. Tanke og handling i miljø­

kampen.» Oslo 1991. Gule, L. og Langerud, H. (red.): «Vitenskap og verdensbilder.» Bergen 1989.

Næss, Arne: «Økologi, samfunn og livsstil». Oslo 1974.

Vinje, Arne: «Menneske - natur - kultur.» Oslo 1994.

RELIGION OG POLITIKK Hjarpe, Jan: «Islam - låra och livsmønster». Stockholm 1975. Johnson, Paul: «A history of the Christian Church». London 1976. Mayer, Ann Elizabeth: «Islam and human rights - tradition and politics». London 1995. Vogt, Kari: «Islams hus». Oslo 1995. Waage, Peter Normann: «Når kulturer kolliderer». Oslo 1989.

Stikkordregister

Aasen, Ivar 163 Abraham 138 absolutismen 211 absolutt 40, 229 absolutt makt 41 absolutte moralske målestokker 22 Addis Abeba 158 adel 12,19,207 adelens maktposisjon 32 adelsprivilegier 153 adelsvelde 32 Adler og Falsen 49 Afghanistan 221 Afrika 16,157,165 Afrikansk nasjonalisme 157 aggressiv nasjonalisme 214 Aisha 219 Aiskylos 108 Akademiet 21,24 AKP 52 Aleksander den store 86 Alexandria 184 Algerie 54, 230 Allah 222 Allahs lov 12 allmenningens tragedie 177 allmennviljen 45, 46, 70 allminnelig stemmerett 51, 123 Alta-aksjonen 195 Amnesty International 98, 225 anarkismen 66, 67 anarkist 68 anarkosyndikalismen 68 Anschluss 150 antidemokratisk 51 antidemokratiske midler 53 antiindividualistisk 186 antikk tenkning 209 antikken 16,19,28,31,45,47,

62, 68,70, 184, 202 antikolonialistisk nasjonalisme 220 antimoderne 228 antisemittisme 72, 73, 74, 159 antroposentrisk 188,196 Aquinas, Thomas 108, 109, 187 araberne 213 arbeiderklassen 57,61,83,89 Arbeiderpartiet 77, 79, 83, 189 arbeidsledighet 80 arbeidstakerorganisasjoner 69 ariere 73 arisk 74, 186 aristokrati 18,27 Aristoteles 19,24,25,26,27,28, 39,42,44, 59,62, 87,97, 107, 108, 109, 111. 113, 118, 134, 170, 172, 185,209 aristoteliske tanker 88 arrangerte ekteskap 226 artenes opprinnelse 92 arvesynden 67 Asia 16, 165 Assad 159 Athen 17, 18, 19,20,24, 134 Atuttirk, Kemal 220 Augustin, Aurelius 66, 67, 109 autonomi 37 autoritær 197 Avignon 31 avskoging 184 ayatolla Khomeini 216, 222, 229, 230

Baath-partiet 159 baathisme 159,220 Babylon 16 Bacon, Francis 172 Bakunin 68

Balkan 137, 155 balkanisering 137 Bangkok 132 Baroody, Jamil 94 Beauvoir, Simone de 124, 126 Belgia 137, 162 Berlinmuren 51, 152 bevissthetsinnhold 113 Bibelen 104, 138, 139, 169,212 Bienes Fabel 56 biologi 71 biologiske argumenter 19 biosfæren 182 bioteknologien 174 blandet forfatning 2,44 blandingsekteskap 187 blandingsøkonomi 79 boktrykkerkunsten 139 bolsjevikene 65 Bonifacius 8. 30, 205 borgere 19, 40 borgerkriger 39 borgerlige rettigheter 154 borgernes frihet 46 borgerrettigheter 12,98,131 borgerskapet 12, 32, 40, 41,48, 50, 89, 110, 173,207,211 borgerskapets interesser 61,83 Bosnia 157 Bossuet 208 Brandes, Georg 124 Brasil 95 Brownmiller, Susan 128 Brundtland, Gro Harlem 131, 132,190 Brundtlandkommisjonen 190,194 Bunch, Charlotte 128 bundet mandat 58 Burke, Edmund 51,59, 60, 82, 112

271

Stikkordregister

Burundi 158 bystaten 17,26,87 bærekraftig utvikling 190,191 Canada 137 Camot 68 Cato d.y. 102 Chodorow, Nancy 129 Cicero 88 Cæsar, Julius 200

Danmark 152, 162 Darwin, Charles 92 darwinismen 93 darwinistene 75 de baltiske statene 154 de biologiske kjønnsforskjellene 127 de borgerlige lihetsidealene 204 De britiske øyene 138 de demokratiske idealene 31 de demokratiske prinsippene 22 de demokratiske rettighetene 90 de franske opplysningsfilosofene 62 de frie markedskreftene 176 deGobineau 71 «De grønne» 181 de greske bystatene 16 de islamske fundamentalistene 222 de islamske statene 12 de italienske fascistene 74 de kristne 72 de kristne fundamentalistene 212 de liberale verdiene 131 De marxistiske sosialistene 118 De multinasjonale selskapene 166 de naturlige rettighetene 4 de norske embetsmennene 162 de sosialistiske partier 83 de store ideologiene 10 de to sverdene 29 de tre samfunnsklassene 23 de økologiske problemene 180, 181 deltakelse i valg 18 demokrati 11, 12, 16,17,21, 24, 28,31,34,40,42, 50,51,54, 57, 68,84, 86, 147, 152, 230 demokratidebatten 51

272

demokratiets krise 51 demokratisk 18, 23, 31,37 54 demokratisk rettsstat 52 demokratisk samfunn 29 demokratisk system 28 demokratisk økologi 198 demokratiske prinsipper 18,27, 49 demos-nasjonalisme 136, 145, 147 den amerikanske grunnloven 48 den amerikanske uavhengighets­ erklæringen 44,48, 89, 96 den andre verdenskrig 86 Den arabiske liga 159 den borgerlige familien 119 den demokratiske tradisjonen 165 den dømmende makt 44 den engelske revolusjonen 10,44 den franske revolusjonen 10, 112, 139, 146, 206,216 den franske revolusjonen i 1789 46 den franske revolusjonens ideal 61 den franske revolusjonsdeklarasjonen 44 den første verdenskrigen 68, 146, 220, 229 den greske bystaten 68, 200 den gylne middelvei 27 den humanistiske tradisjon 86 den industrielle revolusjonen 10, 61, 173, 176 den iranske revolusjonen 10,221 den islamske loven 228 den jernharde lønnsloven 57 den jugoslaviske borgerkrigen 153 den jødisk-kristne tradisjonen 103, 170 den kalde krigen 154 den kosmiske orden 24 den liberale demokratiske tradisjonen 186 den lovgivende makt 44 den moderne nasjonalstaten 139 den moderne tid 39, 185 den moderne utviklingen 186 den moderne verden 186 den moderne økologiske krisen 176

den muslimske tro 95 den muslimske verden 220,231 den nasjonale ide 74, 75 den naturrettslige tradisjonen 113 den nazistiske ideologien 93 den nazistiske raselæren 73 den norske grunnloven 37, 44 den norske kvinnestemmerettsforeningen 122 den nye høyrebevegelsen 79 den nye vitenskapen 37, 142 den perikleiske tid 20 den politiske venstresiden 52 den russiske revolusjonen 60,65, 120, 153 den teokratiske staten 229 den totalitære staten 74 den tyske folkesjelen 144 den tyske nasjonen 74, 149 den usynlige hånd 57 den utøvende makt 44 den vestlige sivilisasjon 16 den vestromerske keiseren 28 den vitenskapelige revolusjonen 10,39 den økologiske krisen 169 den østerrisk-ungarske keiseren 145 den østeuropeiske revolusjonen 10 Descartes, René 171,185,186, 193,194 det absolutte enveldet 40 det absolutte monarkiet 32 det annet kjønn 124,125 det antikke slavesamfunnet 64, 179 det borgerlige, kapitalistiske sam­ funnet 179 det franske borgerskapet 46 det gode liv 209 det godes idé 22 det habsburgske keiserriket 147, 152 det hinduistiske samfunnet 214 Det islamske brorskapet 231 det kapitalistiske borgerlige samfunnet 64 det kapitalistiske systemet 61 det klasseløse samfunnet 65, 119, 120 det kommunistiske manifest 118

Stikkordregister

det liberale dilemmaet 54 Det mekanistiske natursynet 171 det middelalderske føydal­ samfunnet 179,206 det moderne 10,52 det moderne demokratiet 41 det moderne industri­ samfunnet 182 det moderne mennesket 36 det muslimske området 161 det muslimske samfunnet 218 det nasjonalsosialistiske partiet 149 det nye menneskebildet 176 Det nye testamente 139 det nyliberalistiske menneske­ synet 80 det opplyste eneveldet 211 det ottomanske riket 145, 220 det representative demokratiet 58, 68 det romantiske idealet 185 det store skismaet 204 Det tredje riket 150 det vitenskapelige verdensbildet 36 det økonomiske menneske 80 Devall, Bill 195 direkte demokrati 19, 45, 68 dogmer 32 drivhuseffekten 169 dypøkolog 196,197 dypøkologi 194, 195 Edvard 1. 50 egeninteresse 177 Egypt 16, 221 eidsvollsmennene 49 eiendom 26,40, 41,42, 43, 46, 96 eiendomsrett 23,41 eksistens 124 eksistensialistisk 124 ekspert 27 ekspertsamfunnet 52 ekteskapet 117 Émile 110 enehersker 18 enevelde 207, 209, 225 eneveldig 208 eneveldig konge 39, 140 Engels, Friedrich 118

England 39,44, 112, 138, 139, 153 enhetskultur 36 enkeltindivider 39,40 enkeltmennesket 12,34,37 Esops fabler 23 essens 124 essensialisme 131 essensialismens problem 131 Estland 149 etikk 21, 195 etnisitet 135 etnisk gruppe 135,165 etnisk opprinnelse 162 etniske minoritetsgrupper 165 etnos-nasjonalisme 136, 143 etterspørsel 78 Europa 32, 37,40, 50, 58, 59, 79, 158,207 fagforening 82 fagforeningsarbeid 77 farao 200 fascisme 11,69, 150 fascismen 68,70, 147, 149 fascismens store epoke 149 fascistene 70 fascistiske bevegelser 68 fatwa 216 fatwaen 223 felleskap 37 fellesskandinavisk symbol 163 fellesskapet 24, 39 feminismen 103,116,128 feminist 131 feminister 126 Ferry, Lue 197 Fichte 145 Filip den smukke 30 Filmer 208, 209 Filon, Jøden 105 filosofi 16, 17,21 Finland 149,154 Firenze 201 Firestone, Shulamith 126,127, 132 firhundreårsnatten 162 flertall 23, 26 flertallsdiktatur 27 flertallsstyre 16,34 flower power 189 FN 86,94,96, 134, 160

FNs menneskerettighets­ erklæring 39,54,221,222 Folkeforbundet 94, 134 folkeforsamling 19 folkesjel 143 folkesuverenitetsprinsippet 12 forestilt fellesskap 135,141 forfatningsstyre 44 formålenes rike 91 fornuft 10,35,36,37,38,76,91, 104, 113 fornuftsvesen 109 fortuna 203 framskritt 35, 36, 172, 176, 186 Frankrike 31, 141 Frans av Assisi 170 fransk nasjonalisme 142 fravær av tvang 42 freden i Augsburg i 1648 211 fremmedfiendtlige 12 Freud, Sigmund 120, 125, 129 Friedman, Milton 81 frigjøring 157 frigjøringsbevegelser 145 frigjøringskamper 152 frihet 12,23,28,37,40,41,42, 43,45,46,47,60, 62, 63,81, 96, 152, 159 frihet fra 42, 47, 48 62 frihet og likhet 10,18,22,23,43, 112 frihet til 42,47 fullborger 18 fundamentalisme 198,212 fundamentalistiske grupper 216 Fyrsten 201,202 fysikkens lover 38 førmoderne 35, 39, 89 føydalisme 29, 89, 204, 206 føydaltiden 206 fåmannsvelder 18 Galilei, Galileo 171 185 Gandhi, Mahatma 194, 214 Garborg, Hulda 163 geistlighet 41 General Ludd 173 Georgia 154 germansk rase 73 gjenfødelse 31 Gjertsen, Astrid 82 Gjærevoll, Olav 189

273

Stikkordregister

glasnost 155 Goebbels, Joseph 75,76 Goethe 142 Golfkrigen 221,231 Gorbatsjov, Mikhail 155 Gouges, Olympe de 48 Greenpeace 196, 198 Gregor7. 29 grekere 20, 88 gresk 16 Grotius 37, 38, 39, 88, 90, 91,94, 95,98 grunnleggende rettigheter 42,48 Grunnloven 164 grønnismen 182 Gud 31,35,36,38,95, 104, 138, 139, 140, 173, 194, 205,208, 218,222 guddommelig rett 30 guddommelige lover 12, 37 Gutenberg 139

idealstyre 45 ideenes verden 23 ideer 37 idélæren 22 ideologi 11, 12,58,76,83, 102, 146 imam 230 IME 224 India 160, 161 individet 37, 39, 46 individets frihet 42 individualisme 39, 79, 89 individuelle selvbestemmelse 150 industrialisering 112 Industrisamfunnet 175 inflasjon 80 innvandrere 18, 165 innvandringsproblematikken 165 interessegruppe 58,69, 103 interessekamp 11,56, 86 investiturstriden 29 Irak 159,220,221 Iran 12,221,225,228 islam 103,216,218,220,221, 222,223 islamismen 220 Islamistene 230,231 islams idealer 217 islamsk menneskerettighets­ erklæring 224 Israel 159,213 Italia 68, 69, 86, 137, 145

Habeas corpus 40 hadith 218, 221 handelsborgerskap 206 Hansteen, Aasta 128 Hayek, Friedrich von 79, 80 hekseforfølgelsene 107 Heksehammeren 107 Hellas 16,21,71 Herder 143, 145 hertugen av Burgund 162 Herzl, Theodor 160 hinduismen 214 Hindustan 161 Hitler 70,71,74, 76, 86,91,93, 145, 149, 150, 151, 165, 186 Hitlers propagandamaskineri 27 Hitlers raseteori 73 Hobbes, Thomas 39, 40, 42, 44, 46,59, 80, 89, 176, 209 homoseksuell 74, 127 House of commons 50 humanisme 204, 228 humanismens epoke 34 Hussein, Saddam 159,220 hyperinflasjon 149 Hackel, Ernst 188, 194 Høyre 51, 162

Jakob 1. 208 Jakob 2 44 Jefferson, Thomas 48 Jerusalem 213 jesuittordenen 164 Jesus 29, 222 jihad 231 Jordan 221 jordbrukssamfunn 173 Joyce, James 137 Jugoslavia 155. 157 jødedom 103,214 jøde 72,73,74,88, 138, 159, 164, 223 jødisk nasjonalisme 160 jødiske fundamentalister 213

Ibsen, Henrik 124 idealstat 104

Kairo-erklæringen 224 kalif 218,226

274

Kalmarunionen 122 Kant, Immanuel 36, 90, 91, 93, 94 kapitalisme 32, 63, 64, 73, 119, 139, 173, 179, 180 kapitalismens framvekst 173 kapitalismens oppløsning 63 kapitalistisk utvikling 139 karma 214 kastrasjonsangst 121 katolikker 37 katolisisme 155 Kautsky, Karl 76 Kepler, Johannes 171 Keynes, John Maynard 77, 79, 80,81 Khrysostombs, Johannes 105 kirkegods 34 kirkelig makt 29 kirken 28,30,31,35,37,88 kirkens autoritet 30, 37 kjønn 11, 12, 102 kjønnets dialektikk 126 kjønnsforskjell 117,123 kjønnskamp 103, 116 klasse 56, 103 klassekamp 65 klasselovgivning 57 klassemotsetning 118 klassesamfunnet 83 klassesystem 61 Kleistenes 17, 18 knapphetsgoder 40 Kollontaj, Aleksandra 120 kolonialisme 220 kolonistat 160 kommunisme 23, 97 kommunist 58 kommunistisk samfunn 52, 65, 66,179 kongemakt 31 kongen 29,30,40,41,43 konkurranse 79 konservatisme 56, 62 konsilbevegelsen 31 Konstantin 31,200,204 konstitusjon 37 kontrakt 43, 44 kontraktsteoretiker 44 kontraktsteori 210 Koranen 95, 104, 227, 228, 230 Korinterbrevet 104

Stikkordregister

korporativismen 69 kosmos 17,21 kristendommen 20,28,88,103, 168, 169,223 kristendommens likhetsideal 88 Kristiania 112 Kroatia 156, 157 Kropotkin 68 kultur 21,71, 113, 130, 135,224 kulturfellesskap 136 kulturkonflikt 217 kulturkritikk 185 kulturrelativistisk standpunkt 224 kulturskapende raser 73 Kuwait 159 kvinnebevegelsen 124 kvi nnedi skri minerende 105 kvinnekampen 12, 114, 116 kvinnelig 128 kvinnelig essens 131 kvinnens underlegenhet 103 kvinnens underordning 107 kvinnerettighetserklæringen 48 kvinnerettsbevegelse 123 kvinnerettsforening 133 kvinnerollen 116 kvinnesaken 102,121,132,133 kvinnesaksforkjemper 111,113 kvinnestemmerett 122, 123 Kvinnesynet til Aristoteles 107 kvinneundertrykkelse 103, 109, 118, 126,228 kvinneundertrykkende religion 226 Kåre Willochs høyre-regjering 82 lagdeling 29,31 Laissez faire 43, 57, 83 landetikk 195, 196 latin 139 legitimering av makten 207 legitimitet 31, 140, 152, 157,208 len 29 Lenin, Vladimir Iljitsj 65,66,154 lensherrer 29 lesbisk 127 Libanon 221 liberal 54. 195 liberal humanisme 196 liberal nasjonalisme 145 liberalisme 56, 59, 63, 67. 77, 116, 176, 178, 187

liberalistene 41,42 liberalt demokrati 150 Lie, Jonas 124 likerett 12 likerettsforkjemperne 122 likestilling 12, 131 likeverdstanke 109 likhet 12, 18,27,46,47,61,62, 89 likhet for loven 40,41 likhetsbegrepet 62 likhetsideale 19 likhetsprinsipp 41,90 Lincoln, Abraham 47 Litauen 149 livegne 29 LO 70 Locke, John 41,43,44,46,57, 60, 75,94, 95,96,97, 109, 144, 176,211 logos 25 lov 27,30,38,40,44,45 lov om naturvern 189 lov om tvangssterilisering av tatere 165 lovforslag 76 Ludvig 14. 40, 47, 206 Ludvig 16. 46, 208 Lukrets 185 Lund-kommisjonen 52 Luther, Martin 73, 88, 139, 204, 205,206,210,211 lønnskamp 77, 179 Machiavelli 201,202,203,207 MagnaCarta 40, 153 makt 19,31,32 maktens legitimitet 3 maktfordelingsprinsipp 29, 44 maktkamp 30, 31 Mandeville, Bernard de 5 mannsbevegelse 128 Margaret Thatcher 82 Maria-Antoinette 46 marked 77, 176 markedssosialisme 84 Marx. Karl 58, 61,63, 64, 65, 66, 77.84, 127, 154, 179, 181 Marxismen 61, 158, 176 marxist 69. 154, 181 marxistisk lære 60 maskulinisme 128

Mazzini, Giuseppe 145,146,161 McKinley 68 medbestemmelse 118 medfødt rettighet 42 medfødte evner 25 Medina 231 Mein Kampf 53, 86 mekanisme 39 mekanistisk 171 mekanistisk natursyn 194 Mekka 231 mellomkrigstiden 147 menneskelighet 143 menneskeliv 25, 36 menneskerettighetene 22, 86, 89, 94,96, 97,98,211,214, 221, 222,225 menneskerettighetserklæringen 54,86,91,97,131,227 menneskerettighetskonferanse 96 menneskerettighetsprinsipper 96 menneskerettighetstenkningen 88 menneskerettighetstradisjonen 12, 94, 198 menneskeskapte institusjoner 12 menneskeskapte rettigheter 95 menneskesyn 39, 42, 59, 62, 202 menneskets natur 24 menneskets rettigheter 146 mensjevikene 65 merkantilismen 206 merverdi 63 merverditeorien 63 middelalderen 28,31,34,36,38, 88,89, 173,202. 229 middelalderens føydalsamfunn 64 middelaldersamfunnet 29 middelklassen 27, 49 Midtøsten 16 miljøkrisen 172, 190 Miljøpartiet 182 miljøproblem 172, 178, 180, 190 miljøverndepartementet 189 miljøvernere 198 miljøvernet 189 Mill, John Stuart 54, 57, 58, 69, 116, 118, 119, 123, 178 mindretall 26 minimal stat 60, 79 minoritet 16 moderat demokrati 27

275

Stikkordregister

moderne demokrati 31 moderne feminisme 124 moderne vitenskap 168,170,194 modernisering 220 moderniseringsprosessene 220 modemiseringsvennlige 226 moderniteten 34, 36, 37, 43, 48, 88, 130, 138, 169, 172, 173, 185, 186, 187, 196, 200, 204 moderskapet 127 monarki 27 monopol 81 Monsen, Nina Karin 131,132 Montesquieu 44, 75 Montesquieus maktfordelings­ prinsipp 50 moral 22, 23 moralens naturlige lover 38 moralfilosofi 38,90,112 morallov 91 moralsk relativisme 20, 60 moralske regler 36 morsrollen 126 Mosebøkene 103 multietnisk 165 muslimer 13,220,225 muslimske fundamentaliste 54 muslimske fundamentalister 198 muslimske land 21 Mussolini, Benito 69, 70, 76 målsaken 162

Napoleonskrigene 143 nasjon 11,74, 136, 147, 152, 154, 155 nasjonal frigjøring 136,160 Nasjonal Samling 149 nasjonal selvbestemmelse 150 nasjonalbevissthet 136 nasjonalisme 11, 12, 134, 139, 143, 145, 151, 152, 156, 158, 163,213 nasjonalismens ideal 164 nasjonalist 157, 161 nasjonalistisk argumentasjon 160 nasjonalistiske bevegelser 152 nasjonalistiske grupper 156 nasjonalsosialisme 149 nasjonalspråk 139 nasjonalstat 147 nasjonalstatsprinsippet 147 nasjonenes rikdom 56

276

nasjonlistisk 159 nasjonsbygging 141,146,154, 163,165 Nasser, Gemal Abdel 158 natur 135 naturalhusholdning 173 naturbegeistringen 185 naturens aristokratiske prinsipp 73 naturens fornuft 91,94 naturens lover 36 naturfilosofene 21 naturressurser 191 naturrett 38, 41, 88, 90 naturrettsfilosofene 90 naturrettslæren 38 naturrettstradisjonen 123 naturtilstand 40,46,210 naturtilstanden 40 naturverndebatt 185 naturvernere 187 naturvernet 189 naturvitenskapen 36, 38, 39 nazisme 11,70, 93, 149, 161, 186 nazist 70 nazistene 73, 74, 136, 186, 187 Nederland 139 negativ frihet 45, 159 negativt kvinnesyn 228 New Zealand 123 Newton, Isaac 36, 171 NHO 70 Nigeria 158 NKP 52 Norge 51,79,82,93, 135, 162, 205,211 norm 21 normoppløsning 186 norsk kultur 151 norsk nasjonalisme 162 norsk selvbestemmelse 162 norske nasjonalister 163 NSDAP 149 Nygaard, William 223 nyliberalisme 79,82, 176 nyliberalistene 81 nynorsk 163 Næss, Ame 194, 196 OL 163 oligarki 28 omfattende stat 60

opplysningstiden 35,36,47,195, 211 opplysningstidens ideer 153 oppløsningen av føydalismen 32 opposisjon 37 opprør 40, 44 Origenes kirkefaren 106 Oslo 18 Oslo-avtalen 213 overjeg 121 overnasjonal rett 37, 166 oversanselige ideer 24 Pakistan 161 Palestina 160 palestinerne 160,213 panamerikanisme 158 panarabisme 158 pannasjonalisme 158 pannasjonalistisk 156 panskandinavisme 158, 162 panslavinisme 158 panteist 194 parlamentarismen 50,51,74,75 Parlamentet 50 pasifisme 197 Patriarcha 208 Paulus 88, 104 pavekirken 28, 139 paven 29, 31 pengeøkonomi 173 perestrojka 155 Perikles 20 perserkrigene 20 Platon 10,20,21,22,24,26,27, 64, 74, 87, 104, 134, 185,209 Platons idealstat 119 Platons idélære 38 platonske ideer 22 pogromer 159 Polen 153, 154 polis 17,24,87 politikk 11, 12, 16, 17,21,25,28, 29,32,36, 37, 111, 113, 116, 122, 221 politikkens formål 42 politisk fellesskap 135 politisk filosofi 26, 39 politisk frihet 19 politisk ideologi 56 politisk innflytelse 57 politisk islam 218

Stikkordregister

politisk likhet 47, 89 politisk makt 57 politisk medbestemmelsesrett 118 politisk organisering 45 politisk stabilitet 44 politisk teori 16 politiske partier 20 politiske problemer 44 politiske problemstillinger 16 politiske realiteter 19 politiske rettigheter 18,61,116, 118 politiske ulikheter 88 politske besluttningsprossesser 16 popul ærfreudianismen 121 positiv frihet 45, 159 positiv rett 38 privateiendom 61, 119 privilegert 23 privilegier 41 produksjonsforhold 64, 179 profeten Muhammed 218,219, 222,231 proletariatet 64, 65 proletariatets diktatur 65, 67 prostitusjon 119 protestant 37, 147 protestantisme 205 Proudhon, Pierre-Joseph 67 Punjab 161 Pytagoras 105 pøbelvelde 27

Quesnay 45 Quisling 149 radikal feminisme 124,126,128, 129 Raleigh, Sir Walter 52 rase 73, 136 raseblanding 72, 187 rasehygiene 74, 93 rasemangfold 187 rasismen 70,71 rasistisk teori 72, 92 rasistteoretikere 71 Reagan, Ronald 82 Reform Bill 50 reformasjonen 29, 37, 139, 207, 210 reformbevegelsen 205

religion 11,29,36 religionsfrihet 37, 211,222 religionskriger 37, 38, 207, 210 religionsmotsetninger 210 religiøs nasjonalisme 213 religiøs toleranse 206,211 Renessansen 31,32, 34, 88, 159, 200 representant 58 representasjonsrett 122 representativt demokrati 19 retorikk 20, 76 rett 37 rett til liv 41 retten til opprør 43 retten til revolusjon 43 rettferdighet 58 rettighet 20, 34, 54, 112, 123, 194 rettssikkerhet 40,41 rettssubjekter 193 revolusjon 27, 40, 41,44, 65 revolusjonen i Iran 221,229 Ricardo, David 57 Ricardos lønnslov 61 risorgimento 145 risorgimento-nasjonalisme 145, 166 Riyadh 200 Robespierre 45 rolleforventning 125 Roma 28,31,69, 184 romantikken 142, 185, 186 romantisk naturbegeistring 184 Romer 138 Romerriket 138,201 romersk imperialisme 138 Roosevelt, F.D. 79 Rousseau, Jean-Jacques 45, 46, 70, 108,109, 111, 113,133, 141, 182,228 Rushdie, Salman 54, 95, 216, 223 Russland 90, 145, 149, 153 Sadik 225 Saint-Julien 192 samene 165 samfunn 16,17,24,29,31,52, 62, 68, 87, 134 samfunnet 29, 35, 37, 39, 42, 46, 59, 60, 64, 69, 76, 92, 97, 110, 126 samfunnshierarkiet 122

samfunnsklasse 18 samfunnspakt 40, 45 samfunnspyramiden 104 samfunnsspørsmål 28 samfunnssystem 61 samfunnsvesen 39 Samos 105 sataniske vers 223 Saudi-Arabia 12, 94, 200, 221, 230,231 Schoenichen, Walter 186,187 scholé 28 Seattle 185 68-generasjonen 126 seksuell revolusjon 127 sekularisering 34,210,211 sekularisert stat 220 selvbestemmelse 147, 150, 152 selvoppholdelsesdriften 39 selvstyre 23, 47, 62 semittene 73 Seneca Falls Convention 48 senmiddelalderen 173 senmiddelaldersk 89 sentralisert kongemakt 206 sentralisert makt 32 separatistbevegelse 137, 153 Serberne 156 Serbia 155 Sharia 224, 228 shia 218,221 Siéyés, Abbé 140 sigøynere 74 Sikhene 161 Singer, Peter 193 Sionismen 160 sionistisk nasjonalisme 160 sivil ulydighet 213 Sivle, Per 178 sjel og legeme 105 sjelen 121 Sjiittene 219,229 Skandinavia 162 skapelsen 36 skisma 31 Skottland 135 skulptur 16 slave 12, 18, 19,28,42,87 slaveri 18,90 slaveøkonomi 19 Smith, Adam 56, 57, 63, 77, 79, 80, 178, 181

277

Stikkordregister

sofistene 20,21,60,95 Sokrates 21,22, 24 Solon 18 Sophia 111 sosial frihet 19 sosialdarwinismen 92 sosialdemokrater 7, 82, 84 sosialdemokratiet 76 sosialdemokratisk 159 sosiale ulikheter 88 sosialisme 56, 60, 61,67, 84, 97, 159 sosialismens menneskesyn 63 sosialistene 62, 180, 181 sosialistisk 124 sosialistisk system 62, 119 sosialistisk venstreparti 77 sosialliberalismen 57, 178 sosialt vesen 38, 46, 202 sosialøkonomi 56 sovjetkommunismen 51,64, 154 Sovjetsamveldet 155 Sovjetunionen 66,94, 152, 154, 155 Sparta 20 Spencer, Herbert 92 Spinoza, Baruch de 194 stabilitet 27 stagflasjon 80 stagnasjon 80 Stalin 53, 66 Stanton, Elizabeth 123 stat 25,62, 152,200 staten 11, 107, 134, 139, 141, 180, 201,204, 23,24, 42,43, 44,46, 59, 62, 66, 67, 68, 69, 81 statlig innblanding 176 statlige inngrep 83 statsforfatning 41 statsspråk 139 statsteori 39 stemmerett 49, 116, 118, 122, 124 stoikerne 88 Stor-Serbia 155 Storbritannia 123, 137, 146 Stortinget 50, 51, 165 styreform 27, 44 sufragettene 123 sunni 218,221 sunnitten 231

278

suverenitet 12 Sveits 123 Sverige 152, 162 Syria 159,221 Sør-Afrika 94 Sør-Odal 165 søstersolidaritet 131

unionist 147 universell morallov 91 universet 36 universiell gyldighet 22 USA 49,79,82,98, 128, 146, 231 usynlige hånd 79, 176

Taliban-geriljaen 221 tatere 74 Taylor, Harriet 116,119,123 Taylor, Thomas 192 teknokrati 51 teknologi 71, 135 teknologisk determinist 174 tenkeevne 25 Teodosius 201 teokratiet 30 teologi 17 terrorisme 68 Thoreau, Henry David 66 tilbud og etterspørsel 77 toleranse 13 tolerant 54 Tosverdslæren 30 totalitær 53,79,86, 197 totalitært regime 66 tradisjon 35, 36, 59, 116 tradisjonell kvinnerolle 128 tradisjonelle sannheter 37 tredjestanden 140 treller 88 trettiårskrigen 37,94,210 Tsaren 154 Tsjekkoslovakia 149 tvangssterilisering 74, 93 Tyrkia 149,219,220 tyrrani 47 Tyskland 68, 69, 70, 74, 86, 91, 143,145, 149

valgdeltakelse 51 valgrett 49, 76 vasaller 29 vekst 172, 179 velferdsstaten 80, 83 Venstre 51, 162 verdens energikonferanse 168 verdensrevolusjonen 154 verdi 10, 102 verdikonservatismen 58, 82 verdikonservativ 59 verdslig 29, 34 verdslige spørsmål 30 Versailles 48 Versaillesfreden 149 Vest-Europa 152 Vesten 13, 191 vestlige kolonimakter 220 vestmaktene 147 Vestromerriket 28 vikingtiden 135 viktoriatidens England 83 virtu 203 visdom 23 vitenskap 24, 36 Voltaire 71

u-land 191 Ukraina 154 Umberto 68 Unam sanctam 30 undertrykkelse 127, 131 undertrykkelsen av kvinner 102 undertrykkende 152 Ungarn 149, 153 Unge Irland 146 Unge Italia 146 Unge tyrkere 146

Warren, Karen J. 129 Weimarrepublikken 149 Wergeland, Nicolai 49 Willoch-regjeringen 82 Wilson, Woodrow 147,158 Wittenberg 205 Wollstonecraft, Mary 112, 113, 114, 116, 119, 123, 192 ytringsfrihet 37, 54, 94, 222, 223

Zias regime 225 zoon politikon 24

økofeminisme 129, 130 økokatastrofe 169 økolog 196

Stikkordregister

økologi 11, 12, 170, 180, 186, 188, 194 økologiens talsmenn 184 økologisk debatt 185 økologisk katastrofe 12, 130 økologisk krise 168,196 økologisk lovverk 186

økologisk perspektiv 177, 187 økologisk tenkning 12,188,194 økologiske bevegelser 198 økonomisk vekst 32, 181, 182, 190 økosentrisk 194 økosentrisme 188

økosystemet 188 Øst-Europa 153, 155 Østerrike 149 Østerrike-Ungarn 145, 149, 153, 155,156 åndelig makt 31

279