Sydsamisk grammatikk 8273742156

Citation preview

Knut Bergsland

S y dsamisk grammatikk

Davvi Girji o.s. 1994

© Knut Bergsland /Davvi Girji o.s., 1994 1. utgave, 1982 Universitetsforlaget 2. utgave, 1994 Davvi Girji o.s. Samisk Utdanningsråd og Lærebokutvalget for høyere utdanning har finansiert boka. Boka ble godkjent som lærebok mars 94. Grafisk ansvarlig: Davvi Girji o.s., 9730 Karasjok Omslag: Elle P. Laupstad Trykk: Ykkös Offset, Vaasa, Finland ISBN 82-7374-215-6

5

Innhold Forord ............................................................................................ 11 Innledning....................................................................................... 13 LYD OG SKRIFT

§ 1. § 2. §3. §4. § 5. § 6. § 7. § 8. § 9.

Alfabetet ................................................................................ Vokaler......................... Uttalen av de korte vokalene..................................... Uttalen av de lange vokalene ............................................... Konsonanter ......................................................................... Dobbeltkonsonanter............................................... Konsonantforbindelser.......................................................... Stavelser og takter................................................................. Uttalen av trykklette stavelser....................

16 16 17 18 20 21 22 24 26

ORDBØYNING

§10. § 11. §12. § 13. § 14.

Stammer og endelser............................................................. Forandring av kort stammevokal foran konsonant .... Vokalforkortning................ Vokalskifte ............................................................................ Omlyd...............................................................

29 29 29 30 31

SETNINGSBYGNING

§15. §16. § 17. § 18.

Ord og setning....................................................................... 34 Setningstyper......................................................................... 34 Subjekt og predikat................................................................ _36 Setningsledd og ordklasser ................................................... 37

Verbale predikater

§19. § 20. § 21. § 22. § 23.

Innledning............................................................................. Presens.................................................................................. Preteritum................................................................ Imperativ............................................................................... Nektelsen .............................................................................

38 39 41 43 44

6 § 24. § 25. § 26. § 27.

Tilstandsform....................................................................... Perfektum ............................................................................ Infinitiv ............................................ Dobbelt predikatverb ..........................................................

46 46 47 48

Nominale predikater § 28. Innledning ....................................................................... § 29. Predikatnomen uten subjekt ................................................. § 30. Identifisering og klassifisering ............................................. §31. Midlertidig rolle og forandring (essiv) ................................. § 32. Egenskap, form m .m ............................................................. §33. Tilhørighet (genitiv) ............................................................. § 34. Bestemmelse, nytt eierforhold (illativ) ................................. § 35. Lokalisering, tilstand (inessiv) ............................................. § 36. Opphav (elativ) .................................................................... § 37. Forbindelse (komitativ).........................................................

48 49 50 51 52 53 54 55 57 58

Objekt § 38. Objekt i entall (akkusativ) .................................................... § 39. Objekt i flertall ...................................................................... § 40. Delobjekt ............................................................................. §41. Infinitiv som objekt...............................................................

59 60 60 61

Obj ektspredikat § 42. Objekt med infinitiv ............................................................ § 43. Objekt med predikat i essiv ................................................. § 44. Objekt med adjektivpredikat................................................ § 45. Objekt med hensynsledd ..................................................... § 46. Objekt med lokalisering ...................................................... § 47. Objekt med materialnomen..................................................

61 61 62 62 63 63

Stedsledd § 48. De fire hovedspørsmål .................... § 49. Ting og person ..................................................................... § 50. Forholdsord ......................................................................... § 51. Spesielle valg av kasus......................................................... § 52. Delforhold ........................................................................... § 53. Tankens retning....................................................................

63 64 64 66 66 67

7 Tidsledd § 54. Tidspunkt ............................................................................. §55. Naturforhold ............... §56. Hyppighet ............................................................................. §57. Varighet................................................................................. §58. Tidsramme ........................................................................... § 59. Tidsgrense ............................................................................

68 68 69 69 69 69

Måtesledd m.m. § 60. Måtesrormer.......................................................................... § 61. Genitiv og komitaliv om m åte............................................... § 62. Verbformer på -n .................................................................. § 63. Middel .................................................................................. § 64. Grunn, årsak.......................................................................... § 65. Formål, hensikt .................................................................... § 66. Henseende ............................................................................

70 71 71 71 71 72 72

Grad og sammenligning § 67. Grad, mål .............................................................................. § 68. Likhet, samme grad .............................................................. § 69. Høyere grad.......................................... §70 Høyeste grad ........................................................................

73 73 74 74

Nomengrupper §71. Samordning ved bindeord .................................................... 75 § 72. Samordning uten bindeord ................................................... 75 §73. Bestemmelser til nomen........................................................ 76 Sammensatte setninger § 74. Innledning............................................................................. §75. Det tilbakevisende pronomen d ï h t e ....................................... § 76. Tilknytning ved bindeord...................................................... § 77. Motsetning............................................................................ §78. Tidsforhold............................................................................ § 79. Vilkår..................................................................................... § 80. Årsak..................................................................................... § 81. Følge .................................................................................... § 82. Hensikt ..........................................................

78 78 79 80 80 81 81 81 82

8 §83. § 84. § 85. § 86. § 87.

Referat av tanke og tale ................................................... Objekt for sansningsverb ........ Setninger som subjekt.................... Relativsetninger................................................................. Setninger omdannet til nomen ...........................................

83 84 85 86 87

ORDKLASSER

§88. § 89.

Ordbøyning og betydning .................................................. 88 Ordavledning ..................................................................... 89

Verb § 90. §91. § 92. §93. § 94. § 95. § 96. § 97. § 98. § 99. § 100.

Hovedformer...................................................................... 90 Hjelpeverb.................. 90 Uttrykk for tvil ................................................................... 91 Oversikt over avledede verb............................................... 91 Begynnelse......................................................................... 91 Kortvarighet............................... 92 Langvarighet............... 93 Grunnverbets subjekt blir avledningens objekt.................. 95 Grunnverbets objekt blir avledningens subjekt.................. 96 Verb avledet av adjektiv..................................................... 98 Verb avledet av substantiv................................................ 100

Substantiv § 101. Hovedformer.................................................................... § 102. Tostavelsesstammer ......................................................... §103. Trestavelsesstammer........................................................ § 104. Entall og flertall................................................................ § 105. Spesielle former............................................................... § 106. Personendelser (possessive suffikser).............................. § 107. Forholdsformer................................................................. § 108. Andre substantiv avledet av substantiv ........... § 109. Substantiv avledet av adjektiv.......................................... § 110. Handlernomen (nomen agentis) ....................................... § 111. Handlingsnomen (nomen actionis) .................................. § 112. Resultatnomen.................................................................. § 113. Andre substantiv avledet av verb .....................................

102 102 105 108 109 109 110 110 111 112 112 113 114

9 Adjektiv

§ § § § § § §

114. Attributt og predikat ...................... 115. Bøyning i tall og kasus ..................................................... 116. Komparativ og superlativ ................................................. 117. Uttrykk for form, stilling m .m ............... 118. Adjektiv avledet av adjektiv ............................................. 119. Adjektiv avledet av substantiv ......................................... 120. Adjektiv avledet av verb ....................................

115 116 117 118 118 118 119

Pronomen

§ § § § § § § §

121. Personlige pronomen ........................................................ 122. jij tj e ‘selv’ ......................................................................... 123. sin sitn ie- ‘hverandre’ ....................................................... 124. Påpekende pronomen ....................................................... 125. Spørrende pronomen ........................................................ 126. Relative pronomen ........................................................... 127. Ubestemte pronomen ....................................................... 128. Del-og mengdeord ..........

120 122 123 124 127 128 129 130

Tallord

§ 129. Grunntall .......................................................................... § 130. Bøyning av grunntall ........................................................ §131. Ordenstall ................1........................................................ §132. Gangeformer .................................................................... § 133. Samlingstad ........................................................... § 134. Samlingstad for rein ......................................................... §135. Brøker ..............................................................................

131 132 132 132 133 134 134

Orienteringsord

§ 136. Stedsformer ...................................................................... 135 §137. Avledninger ....... 136 § 138. Tidsord ............................................................................. 136 Forholdsord

§ 139. Postposisjoner ........ §140. Post- og preposisjoner

137 138

10 Småord

§ 141. Gradsadverb ..................................................................... 139 § 142. Bindeord (konjunksjoner) .............. ................................. 139 § 143. Setningspartikler .............................................................. 139

11

Forord til første utgave

1 1976 henvendte Samisk Språknemnd seg til prof. Knut Bergsland og anmodet ham å utarbeide en grammatikk i sydsamisk for skolebruk. Av ålment tilgjengelige grammatiske fremstillinger av sydsamisk fantes det til da kun prof. Knut Bergslands og dr. Gustav Hasselbrinks korte gram­ matikkskisse i deres bok S äm ien lukkem e g ä rjå fra 1957.1 så måte har situasjonen ikke forandret seg til i dag. Om normering og rettskrivning uttalte Samisk Språknemnd i møte 5. november 1976 som sin prinsipielle oppfatning at det for sydsamisk kun finnes ett enhetlig opplegg til rettskrivning og normering, nemlig som skissert av Knut Bergsland og Ella Holm Bull i deres lesebok L oh kede Saem ien.

Om normeringen tilføyde nemnda: «Språknemnda vil uttale at det for normeringen må gjelde at det tas hensyn til det sydsamiske området som helhet.» Videre tilbød nemnda seg å være behjelpelig med løsning av detaljspørsmål under manuskriptarbeidet. Under arbeidets gang har foruten Samisk Språknemnds sydsamiske medlemmer Ella Holm Bull og Lajla Mattsson Magga også Anna Jacob­ sen vært behjelpelige. Samisk Språknemnd har i møte 18. mars 1980 godkjent manuskriptet til trykking. Vi takker prof. Knut Bergsland for at han påtok seg arbeidet med grammatikken, idet vi er fullt ut oppmerksomme på at han måtte priori­ tere dette arbeidet blant mange andre gjøremål. Samarbeidet med forfat­ teren har gått svært godt. Det er en stor tilfredsstillelse for oss som arbei­ der med samisk språkrøkt å se denne grammatikken ferdig. Vi vet at den fyller et lenge følt savn. Til tross for at utviklingstilskottet fra bl.a. Samisk Utdanningsråd forelå allerede i 1980, har arbeidet med utgivelsen tatt mer tid enn noen hadde kunnet forutse. Dette skyldes vansker med å skaffe midler til tryk­ kingen. Søknaden fra forlaget er blitt behandlet usedvanlig langsomt til tross for de mange forsikringer fra myndighetene om støtte til utgivelse av lærebøker i samisk.

12 Nå er imidlertid også trykkingen finansiert, og vi takker alle som har bidratt til det. Til slutt takker vi Universitetsforlaget som har påtatt seg utgivelsen av grammatikken. Lajla Mattsson Magga

Ella Holm Bull

(medlem av Samisk Språknemnd)

(medlem av Samisk Språknemnd)

A lf Isak Keskitalo (sekretær i Samisk Språknemnd)

Forord til annen utgave

I denne utgaven er skillet mellom i og ï gjennomført, slik som i Knut Bergsland og Lajla Mattsson Magga, Åarjelsaemien-daaroen baakoegærja / Sydsamisk-norsk ordbok, 1993; den norske rettskrivning er jus­ tert etter gjeldende regler for moderat bokmål; og trykkfeil er rettet.

Oslo, november 1993 Knut Bergsland

13

Innledning Samiske dialekter

Fra langt tilbake i tiden har samisk vært talt i et meget vidstrakt område, fra Kolahalvøya i nordøst til Femundtrakten og Idre i Dalarna i sydvest. Som alle andre språk har samisk med tiden forandret seg, på forskjellig måte i de forskjellige lokale samesamfunnene. Slik har det oppstått mange forskjellige samiske dialekter, og forskjellene omfatter alle sider av språket, både ordforrådet (ulike ord i ulike dialekter) og uttalen og bøyningen av ordene, til dels også setningsbygningen. Som regel er det slik at et lokalt samesamfunn forstår iallfall de nærmeste samenaboer. Dialektforskjellene er altså i virkeligheten gradvise. Allikevel er det vanlig å inndele de samiske dialektene i hovedgrupper, gjerne tre: (1) østsamisk, dvs. kolasamisk og skoltesamisk, hver med flere underdialekter, samt enaresamisk; (2) nordsamisk i videre mening, dvs. nordsamisk i trangere mening, som omfatter en rekke dialekter fra Varanger og Utsjoki i øst til Ofoten og Jukkasjärvi i vest, og lulesamisk og pitesamisk sønnenfor; (3) sydsamisk i videre mening, dvs. såkalt umesamisk, som omfatter skogsdialekten i den østre del av Pite lappmark (Arvidsjaur og deler av Arjeplog) og i Malå og fjellsamedialektene sønnenfor til Ume älv, og sydsamisk i trangere mening, dvs. dialektene i Helgeland og i Västerbotten syd for Ume älv, i Trøndelagsfylkene og i Jämtland og Härjedalen, samt i Femundtrakten og i Idre i Dalarna. Denne grammatikken gjelder bare sydsamisk i trangere mening. Også innenfor dette området er det mange dialektforskjeller, større og mindre, og alle kan umulig nevnes. Hensikten med grammatikken er ikke å beskrive dialektforskjellene, men tvert om å bidra til en samling om et sydsamisk skriftspråk som kan tjene flest mulig sydsamer.

14 Sydsamiske skriftspråk

Sydsamisk i videre mening, dvs. umesamisk, kom på trykk allerede i 1660-årene: en katekismus og en kirkelig håndbok (Manuale Lapponicum) oversatt av den samiske prest og skolelærer Olaus Stephani Graan fra Lycksele i Ume (nå Lycksele) lappmark. Det normalspråket som svenske prester fikk i stand i 1740 årene og som senere ble kalt «det sydlapska skriftspråket» (i motsetning til «det nordlapska skriftspråket» og «det lulelapska skriftspråket»), fikk imidlertid et temmelig nordlig preg og kunne like gjeme kalles pitesamisk. Sydsamisk i trangere mening ble først skrevet ned i 1820-årene, av den svenske prest Jonas A. Nensén ( 1791-1881). Fra 1880-årene av ble sydsamisk undersøkt vitenskapelig, av ungareren Ignåcz Halåsz, nord­ mannen Just Knud Qvigstad, svensken Karl Bernhard Wiklund m. fl., senere av finnen Eliel Lagercrantz og andre. Resultatene av disse undersøkelsene, for det meste skrevet på tysk, skulle altså tjene vitenskapen, men har naturligvis også fått stor betydning for det praktiske arbeid i våre dager. Den første bok beregnet for sydsamer, og fremkommet på sydsamisk initiativ, var S äm ien lu kkem e-gärjä, utarbeidet i 1957 av Knut Bergsland og Gustav Hasselbrink. For ikke å gjøre forskjellen fra nordsamisk stør­ re enn den i virkeligheten (i uttalen) er, ble skrivemåten innrettet etter samme prinsipper som den nordsamiske skrivemåten som kom til i 1948 (nå erstattet av en ny). Den gang var det ikke tale om å innføre sydsamisk i skolen. Da det ble aktuelt, viste skrivemåten seg lite tjenlig til skole­ bruk. En sydsamisk skrivemåte tilgjengelig også for skolebarn fremkom i 1968 under tittelen L oh kede S aem ien , to stensilerte hefter utgitt etter oppdrag av Kirke- og undervisningsdepartementet av Knut Bergsland og Ella Holm Bull. 1 1974 kom de ut i bokform under samme tittel (Universitetsforlaget, Oslo). 1 1978 ble rettskrivningen og språkformen vedtatt som sydsamisk læreboknormal av den svenske Skolöverstyrelsen og det norske Kirke- og undervisningsdepartement. Det er denne læreboknormal som ligger til grunn for fremstillingen i grammatikken.

15 Sydsamisk grammatikk

Den aller første samiske grammatikk ble utgitt i 1738, på latin: Grammatica lapponica, skrevet av den svenske skolelærer i Lycksele (senere prest og prost) Petrus Fjellström. Språkformen som ble beskrevet var umesamisk, sydsamisk i videre mening, men boken var naturligvis skrevet for prester og andre lærde som kunne lese latin. Den første grammatikk for sydsamisk i trangere mening kom i 1923 på tysk: Sprachlehre des Siidlappischen nach der Mundart von Wefsen av Eliel Lagercrantz. Også denne er skrevet for den lærde verden, likeså Røros-lappisk grammatikk av Knut Bergsland fra 1946 og mange andre bøker og avhandlinger om sydsamiske emner. Den grammatikken som her legges frem skal tjene til innføring for dem som ikke har lest latin eller på annen måte kjenner den tradisjonel­ le grammatikk i den lærde form. Stoffet er derfor lagt frem på en annen måte enn den vanlige, med større vekt på setningsbygningen og mening­ en i dagligdags forstand. Fullstendig eller endelig kunne denne kort­ fattede grammatikken naturligvis ikke bli, og heller ikke er den noen ordbok. Ordeksemplene skal bare tjene til å forklare skrivemåten eller grammatiske forhold, så oversettelsene er ofte forkortet. Grammatikken skal som nevnt bidra til en samling om et sydsamisk skriftspråk som kan tjene flest mulig sydsamer. Stoffet er derfor hentet fra forskjellige kanter, slik at alt kanskje ikke er like kjent for alle. Da hensikten ikke er å beskrive dialektforskjellene, er disse bare delvis antydet ved et «sydpå» eller « nordpå». En del dialektformer er nevnt i merknader, men alt kunne umulig komme med. I alle tilfelle måtte et utvalg gjøres, og det er da gjort ut fra den sydsamiske læreboknormalen som ble vedtatt i 1978. Meningen er ikke å skulle bestemme hvorledes sydsamer skal skrive sitt morsmål, for et skriftspråk kan utvikles bare ved at språket blir brukt som et naturlig utrykksmiddel både i tale og i skrift. Grammatikkens oppgave er å hjelpe til innsikt i språkets oppbyg­ ging og uttrykksmuligheter.

1

.

yd og skrift

§ 1. Alfabetet

Sydsamisk kan skrives med de samme bokstaver som norsk eller svensk, med én tilleggsbokstav. Bokstavene står for språklyd, vokaler og konso­ nanter, men da sydsamisk har flere forskjellige språklyd enn alfabetet har bokstaver, må mange språklyd skrives med kombinasjoner av bok­ staver: a ï r yö

aa ae ie ie s sj æ (=ä)

b k t öö

d 1 tj å

e m ts åa

ea n u åe

ee ng ua aa

f nj ue

g o

h oe

V

y

i P

o o

Bokstavene c q w x z brukes bare i navn og fremmedord. § 2. Vokaler

En sydsamisk vokal kan være kort eller lang (ikke-kort, tøyelig), f.eks. korte vokaler:

lange vokaler:

d a h ‘de’ m anne ‘jeg’

daah

g a rre s ‘hard’ jïj j e ‘natt’

‘disse’ m aan a ’barn’ v a a rra ‘han/hun haster, løper’ b iejjie ‘dag’

En kort vokal skrives altså med én bokstav {a, i, e), en lang vokal med to bokstaver (aa, ie ), unntatt at vi i annen stavelse skriver a i stedet for aa: m a a n a = maanaa, v a a rra = vaarraa, jfr. § 8.

D O G SKRIFT /

Y_

17

I skrift skiller vi mellom 9 korte og 14 lange vokaler: uten lepperunding med lepperunding korte

lange

i e

ï

u æ [= å] a

ie ïe ee ae

y

å

ue öö ea aa

o

0

ae

yö

oe åå ua 0 aa

§ 3. Uttalen av de korte vokalene

i:

lys, omtrent som norsk eller svensk i, f.eks. i gille ‘noen få’, jirreden ‘i morgen’, bissedh‘k steke’. ï: mørkere, som i sïlle ‘favn; skritt’ (mørkere 11 enn i gille), gi'rre ‘bark’, bïssedh ‘å vaske’. Sammen med følgende j kan i og ï i hurtig tale lyde som en lang i, f.eks. i lijnie ‘tørkle’, bijre ‘omkring’. e: 1. i første stavelse temmelig lys og åpen (en mellomting mellom norsk e og æ eller svensk e og ä), som i gellie ‘hvor mange’, ebrie ‘regn’. 2. i annen stavelse (jfr. § 9) slapp, omtrent som på norsk eller svensk, dels lys som i gille ‘noen få’, dels mørkere som i sïlle ‘favn; skritt’. æ (ä): mørkere og mer åpen enn e, f.eks. i gællan (gällan) ‘liggende’, bæssa (bässa) ‘han el. hun steker el. vasker’. Foran æ t x g y aktig, som i gællan (« gjællan»), men ikke foran e som i gellie. a: 1. klar og åpen, til dels med dragning mot æ, som i første stavelse av gallas ‘mett’, sarva ‘grarein’, asta ‘han el. hun har tid’. 2. dunklere og trangere (kan skrives å), som i galmes ‘kald’, sarve ‘elg’, aske ‘måne; måned’. u: omtrent som norsk u, f.eks. i ulleme ‘lend, svange’, gusnie ‘hvor’. Sammen med en følgende v kan u i hurtig tale lyde som en lang u, f.eks. i buvrie ‘stabbur’. y: mørk y, dels med dragning mot u (mørk u) som i byssedh ‘å ste­ kes, bli stekt’, gylje ‘han el. hun roper’, gyvjehke ‘hurtigløpen-

18

/ yd og s k r i f t

de’, dels nærmere norsk eller svensk y, som i byjje ‘tenal, tennur (svensk: tjur)’. Sammen med en følgende j kan y i hurtig tale lyde som en lang y, f.eks. i nyjsenæjja ‘kvinne’. Foran y er g j-aktig, som i gylje, gyvjehke («gjovjehke»). omtrent som norsk eller svensk kort o (aldri som å-lyd), f.eks. i olle ‘rand under ski’, gosse ‘hvorhen’. Sammen med en følgende v kan o i hurtig tale lyde som en lang o, f.eks. i govlem ‘jeg hører’, mov ‘min, mitt, mine’. omtrent som norsk eller svensk kort å, f.eks. i dålle ‘ild’, årrodh ‘å bo, være’

o:

å: M

er k n a d er :________________________________________

1 . Den mørke ï i ord som bïlledh ‘å være redd’, gïjre ‘ vår’ , blir av noen uttalt som y. 2 . Foran k og v kan den lyse vokal u være mørkere enn ellers, men er allikevel forskjellig fra o, jfr. guktie ‘hvordan’ og oktegh ‘alene’, luvlelen ‘østover, østenfor’ og lovves ‘våt’. 3 . Foran v kan y falle sammen med o, f.eks. govjehke = gyvjehke ‘hurtigløpende’, jfr. gov se ‘ku’ (ikke j-aktig g), lovve - lyvve ‘reinhjordens hviletid’, jfr. lovves ‘våt’. Merk nomme = nymme, sydpåriimme ‘navn’. 4 . Sydpå har å falt sammen med a, f.eks. dalle (eller dolle) = dålle ‘ild’ arrijh = årrodh ‘å bo, være’ (jfr. § 8, merknad 2).

§ 4. Uttalen av de lange vokalene

De fleste lange vokalene slutter åpnere enn de begynner (er diftongiske). ie: lys, som i bielie ‘side, halvdel’, giesedh ‘å trekke’. ïe: mørkere, som i gïele ‘språk, stemme’, giesedh ‘vikle opp (f.eks. lasso)’. ee: 1. lys og trang, som i jeeluve ‘reinhjord’, geerve ‘dårlig’, geehpes ‘lett’ (j-aktig g). 2. åpnere (kan skrives ææ), som i geelle ‘kall, ektemann’, geerve voksen’, geehtedh ‘å passe, vokte’ (ikke j-aktig g). ea: mot slutten som æ (mørk), f.eks. i jealeme ‘har levd’, bealloe ‘bjelle’.

A

YD OG S K R I F T

ae:

19

lys, mer eller mindre æ-aktig a, som i daelie ‘nå’Jaememe ‘døden, det å dø’Jaevrie ‘vann, innsjø’, baenie ‘tann’. mørk, som i jaameme ‘er død’, gaalloe ‘skalle, panne’, maana ‘barn’. lys som u, f.eks. guelie ‘fisk’, guessie ‘gjest’, vuejedh ‘å kjøre’, juekedh‘h dele’. mørk som o, f.eks. soeve ‘røyk’, voesse ‘sekk’, voejedh ‘å svøm­ me’, joekoen ‘særs, særskilt’. lys, særlig mot slutten, som i gööledh ‘å fiske’, vöölkin ‘de dro i vei\jöökin ‘de delte’. mørkere, særlig mot slutten, som i gyösedh ‘å slepe etter’ (j-aktig g), vyölkede ‘blir hvit\jyöne ‘morbror’. mørkere og trangere enn norsk eller svensk lang å, f.eks. sååle ‘øy’, gåårvede ‘kler på seg’. begynner som en u med dragning mot en mørk ø-lyd, slutter som en a med dragning mot æ, mørkere enn ea, f.eks. guapa ‘strøm­ pe’, vualkeme ‘har reist’, vuaja ‘han el. hun kjører el. svømmer’. mot slutten som e (eller ø-aktig), f.eks. gåetie ‘hus’, båetedh ‘å komme’, åeredh ‘å sove’, åelkie ‘skulder’. mot slutten som (1) klar a, f.eks. gåatan ‘inn i huset, hjem’, båateme ‘er kommet’, åara ‘han el. hun sover’, (2) dunklere a (å), f.eks. i nåake ‘dårlig’, råahke ‘trekkrein’, (3) mere som å, foran oe eller o i annen stavelse, f.eks. jåamoe ‘matsyre’, gåarodh ‘å sy’, gåaltoe ‘snøfokk’.

aa: ue: oe: öö: yö: åå: ua:

åe: åa:

— M

erk n a d er :------------------------------------------------------------

1 . Sydpå er öö til dels blitt til ee (ææ), f.eks. geekte (gæækte) = göökte ‘to’. 2 . Nordpå kan yö i ord somjyöne lyde som öö (som ijöökiri), sydpå som åå.

3 . Sydpå kan ua komme nær eller falle sammen med ea, f.eks. muatan ‘mosters’ (muahran) uttalt nesten som meatan ‘(ta) med’. 4 . åe utlales av noen «öe», eller som ue, sydpå mere som åa. 5 . åa uttales av mange alltid med å-aktig slutt og kommer da svært nær åå.

.1

20

^ yd OG SKR|FT

§ 5. Konsonanter

Sydsamisk har 20 forskjellige enkeltkonsonanter hvorav fem skrives med to bokstaver hver: lukkelyd

leppelyd tannlyd fremganelyd bakganelyd pustelyd

P t

b d

k

8

friksjonslyd

ts tj

/

v

S

r

sj

j

i

neselyd

m n nj ng

h

p t k uttales i begynnelsen av ord (mest lånord) med pust etter som på norsk og svensk, men inne i ord uten pust, f.eks. peara ‘potet’ fijje ‘tid’ kaarre ‘kar, mann’ jaepie ‘år’ råate ‘gaupe’ såekie ‘bjørk’ b d g kan lyde som på norsk eller svensk eller som en mellomting mel­ lom norsk eller svensk b d g og p t k, f.eks. baenie ‘tann’ libie ‘vi er’ nuerebe ‘yngre’ flertall: nuerebh

daelie ‘nå’ lidie ‘dere er’ aerede ‘morgen’ aeredh

gaerie ‘skål’ lægan ‘de to er’ gaamege ‘sko’ gaamegh

I ts glir t raskt over i 5, f.eks. tsaapedh ‘å karve’, bietsie ‘furu’. I tj sj og «/klemmes fremtungen mere opp mot ganen enn i ts s n, jfrtjaetsie ‘vann’ gietjie ‘ende, spiss’ sovvene ‘lon (stille elv)’ sjovne ‘tjenestepike’ goese ‘gran’ buesjie ‘sinne’ naerie ‘knott (liten mygg)’ njaelmie ‘munn’ lïenes ‘lunken’ bïenje ‘hund’ I ng settes baktungen opp mot ganen, men særskilt g-lyd høres ikke, f. eks .jïenge ‘is’. Foran vokalene Xæy og ie ïe eayö, til dels også foran i og ee, er bakganelydene k og g gjerne j-aktige (jfr. §§ 3-4), f.eks. i gællan ‘liggende’,

£

YD OG

SKRIFT

21

skælloe ‘altergang’, gylje ‘han el. hun roper’; giesedh ‘å trekke’, geaseme ‘har trukket’, gyösedh ‘å slepe etter’; gillede ‘legger seg over ende’, geehpes ‘lett’, men ikke i gille ‘noen få’, geelle ‘kall, ektemann’, m.fl. Foran de samme vokaler og etter lyse vokaler er / lys, ellers mørk, f. eks. lysl: mørk 1: læhtan ‘ned i kjørrelet’ lehkie ‘halvpart; kant (egn)’ leana ‘blir lunken’ laevie ‘tremenning’ bielie ‘side’ giele ‘språk’ gille ‘noen få’ sïlle ‘favn; skritt’ M

erk n a d er :________________________________________

1. Foran r og l i begynnelsen av ord bruker noen p t k , andre b d g , f.eks pluevie = bluevie ‘myr’, treavka = dreavka ‘ski’, kraesie = graesie ‘gress’. 2 . Mellom vokaler i første og annen stavelse bmkes b d g nesten bare i ordformer som libie, lidie, lægan (sydpå bl.a. liepie, lietie, leapan). Noen ord har sydpå d, nordpå r, f.eks. åedijh = åeredh ‘å sove’, raedie = raerie ‘råd’. 3. Mellom vokaler i annen og tredje stavelse brukes b d g , ikke p t k , jfr. § 7. 4 . I slutten av ord uttales m nordpå som b, f.eks. båatab = båatam ‘jeg kommer’. 5 . Sydpå uttales ts mest som tj. 6 . ^ kan foran en annen konsonant lyde som sj, men vi skriver bare s, f.eks. skælloe ‘altergang’, slaahpoe ‘ryggsene’, snjeara ‘mus’, desnie ‘der’. Sydpå uttales s som sj også foran æ y osv., f.eks. sjæjlas = sæjloes ‘trett, sliten’, sjijjie = sijjie ‘sted’, sjeasa = seasa ‘faster’, biesjie = biesie ‘rede’. 7 . nj uttales av noen til dels som n, f.eks. nuenie = njuenie ‘nese’. Sydpå uttales n gjerne som nj foran æ y osv., f.eks. njæhta = næhta ‘forbyr’, baenjie = baenie ‘tann’.

§ 6. Dobbeltkonsonanter

Mellom vokaler i første og annen stavelse kan det stå både enkeltkon­ sonanter (etter lange vokaler) og dobbeltkonsonanter (etter lange og korte vokaler).

22

J

YD OG

SKRIFT

Til de enkle lukkelydene p t k og ts tj svarer dobbeltkonsonantene bp dt gk (uten pust) og dts dtj, f.eks. guapa ‘strømpe’ gåetie ‘hus’ gieke ‘gjøk’ tjaetsie ‘vann’ gietjie ‘ende’

åabpa ‘søster’ muadta ‘pels’ bïegke ‘vind’ vaedtsedh ‘å gå’ veedtjedh ‘å hente’

abpe ‘hele’ ledtie ‘fugl’ rigkie ‘grytekrok’ badtse ‘svingfjær’ tjidtjie ‘mor’

Sydpå finnes også dd, f.eks. skåeddie = skåerrie ‘semsket skinn’, odde = orre ‘ny’, jfr. § 5, merknad 2. Til enkeltkonsonantene sj nj ng svarer dobbeltkonsonantene ssj nnj nng, f.eks. buesjie ‘sinne’ voessjedh ‘å koke’ vïssjedh ‘å orke’ bïenje ’hund’ mænnja ‘svigerdatter’ fienge ‘is’ mænngan ‘senere’ Andre eksempler pa enkle og dobbelte konsonanter giefies ‘fattig’ raeffie ‘fred, ro’ soeve ‘røyk’ krievvie ‘hjord’ goese ‘gran’ guessie ‘gjest’ gåarodh ‘å sy’ vaarredh ‘å haste, løpe’ gaeledh ‘å vade’ gaalloe ‘skalle, panne’ voeje ‘smør’ aajja ‘bestefar’ aaha ‘stille del av elv’ tsåhha ‘bikkje, tispe’ saemie ‘same’ nomme (nymme) ‘navn’ maana ‘barn’ manne ‘jeg’

§ 7. Konsonantforbindelser

I begynnelsen av ord, mellom vokaler, og i slutten av ord kan foruten enkeltkonsonanter stå forbindelser av to eller tre forskjellige konsonan­ ter, f.eks. skåerrie ‘semsket skinn’, skråavva ‘kjeppeT; åasta ‘kjøper’, gåajsta ‘øser’; gieth ‘hender’, busth ‘skjeer’, ij åesesth ‘handler ikke’. Jfr. §§ 8-9. Av de mange konsonantforbindelser mellom vokaler merkes særlig de som består av h og en følgende p t k t s eller tj (aldri b d g), f.eks. naehpie ‘melkekopp’ dahpe ‘slire’

V d og s k r i f t

jiehtieh ‘de sier’ dåehkie ‘flokk’ roehtse ‘rot’ aehtjie ‘far’

23

dXhte ‘den, det’ luhkie ‘ti’ liJitse ‘ledd’ båhtja ‘han el. hun melker’

Mellom annen og tredje stavelse: jfrvuejehte ‘driver’ aerede ‘morgen’ gaallohke ‘skallsko’ gaamege ‘sko’ gierehtse ‘kjerris’ tjaalehtje ‘risser, skribler’ almetje ‘menneske’ Mellom første og annen stavelse finnes slike forbindelser også etter konsonanter med stemmetone: j v r l m n n g , f. eks. jfr. uten Jr. kraejhpie ‘ulende’ laejpie ‘brød’ tjoejhke ‘mygg’ tjoejkedh ‘å gå på ski’ guevtele ‘vidde’ dievhtedh ‘å fylle’ måvhkah ‘bukser’ tjoevke ‘lys’ gierhkie ‘jerv’ gierkie ‘stein’ garhtse ‘rem’ gaertjie ‘trang’ saelhtie ‘salt’ aaltoe ‘simle’ vealtjah ‘brødre; søsken’ skælhtja ‘snauslittpels’ giemhpes ‘rask, flink, snill’ gåmpoe ‘mysost’ suamka ‘trekker seg inn’ jamhkele ‘slukker’ numhtie ‘slik’ domtoe ‘kjennes’ laemtjie ‘tøm’ gamhtse ‘hanske’ laante ‘land’ veanhta ‘mener, tror’ lientsie ‘lensmann’ vaanhtse ‘vått’ bankedh ‘svelle’ bonhkele ‘puffer’ tjåanghkan ‘sammen’ gåangkoeh ‘kroket’ Mellom annen og tredje stavelse skrives etter r og / bare d og g, f.eks. goegkerde ‘kryper’ goegkerdamme ‘har krøpet’ aevliergistie ‘fra gryteåsen’ aevlerge ‘gryteås’ jemhkieldisnie ‘i mørke’ jemhkelde ‘mørke’ jaamalgamme ‘har dovnet bort’ jaamelge ‘dovner bort’

24

Å

YD OG

SKRIFT

Eksempler på noen andre konsonantforbindelser mellom første og an­ nen stavelse: derhvie ‘torv’ dervie ‘tjære’ gaelhvies ‘kald (vår)’ daelvie ‘vinter’ luspie ‘ elveutløp’ hepsedh ‘å lukte på’ aske ‘måne, måned’ råaksoe ‘tispe’ asvede ‘blir forferdet’ ruevsie ‘jur’ gasngese ‘einer’ Hingse ‘lyng’ voepte ‘ethodehår’ tsiptsedh ‘å klype’ tsåapkodh ‘å brekke’ gaptjedh ‘å dekke’ akte ‘en, ett’ gaektsie ‘åtte’ gaetskedh ‘å bite’ tjaktje ‘høst’ rotjkehke ‘brun’ lopme ‘snø’ joknge ‘tyttebær’ utnedh ‘å ha, bruke’ vaeknie ‘ammunisjon’ båtnjoeh ‘vridd’ gïknjele ‘tåre’ ebrie ‘regn’ gåbloe ‘lunge’ gåglodh ‘å spy (om hund) giebnie ‘kjele’ gaegnede ‘makter, klarer’ .M

er k n a d er : _

_ _______________________________

1 . Nordpå uttales m som b foran k t tj og ts suabka = suamka, dobtoe = domtoe, laebtjie = laemtjie.

2 . Sydpå har konsonantene i forbindelsene tsk og tjk gjerne byttet plass, f.eks. gaektsijh (gaektjijh) = gaetskedh.

§ 8. Stavelser og takter

Et ord kan bestå av én eller flere stavelser, hver med sin vokal, f.eks. 1 stavelse: gie ’hvem’ mij ‘hva’ 2 stavelser: maana ‘barn’ jijje ‘natt’ 3 stavelser: aerede ‘morgen’ bijjene ‘oppe’ Den første stavelsen har det sterkeste trykket: måana osv. Ord på flere enn tre stavelser faller i takter, hver med trykk på den før­ ste stavelsen, f.eks.

Å

YD OG S K R I F T

25

2+2 stavelser: nyjsenæjja ‘kvinne’ (trykk påy og æ) 2+3 stavelser: nyjsencejjese ‘til kvinnen’ Disse er de vanligste taktkombinasjoner, men det finnes også andre, f. eks. 1+2 stavelser: kaamraate ‘kamerat’ (trykk på begge aa) 2+1 stavelser: dåeriedieh ‘de følger’ (trykk på åe og siste ie) 3+2 stavelser: dåeredeminie ‘driver og følger’ (trykk på åe og i). En takt på to stavelser som ender på vokalen eller på en enkelt konsonant, kan i annen stavelse ha en lang vokal: ie a (= aa) oe, eller en kort vokal: i e (lys eller mørk), f.eks. baenie ‘tann’ böötih ‘du kom’ maanah ‘(flere) barn’ faalem ‘jeg tilbyr’ baakoe ‘ord’ En takt på tre stavelser som ender på vokalen eller på en enkelt kon­ sonant, har som regel bare korte vokaler i annen og tredje stavelse, f.eks. aerede ‘morgen’ gaaltije ‘kilde’ gaallohke ‘skallsko’ bööremes ‘best’ Til slike takter på to og tre stavelser svarer takter på en og to stavelser som ender på flere enn én konsonant (den siste er h eller s), f.eks. gïeth ‘hender’ (flertall av gïete ‘hånd’) aeredh ‘morgener’ (flertall av aerede) gaallohkh ‘skallsko’ (flertall av gaallohke) I annen stavelse av en takt som ender på flere enn én konsonant, kan alt­ så bare stå en kort vokal. i— M

erk n a d er :------------------------------------------------------------

1. Ordformer på 2+2 stavelser som båetiejibie ‘vi kommer’, båetiejidie ‘dere kommer’, kan nordpå trekkes sammen til båetibie, båetidie, slik at ie kommer i tredje trykklett stavelse. 2 . I annen stavelse har oe mange steder blitt a [aa] når det i første stavelse står å eller åa, f.eks. nårra = nårroe ‘nøste’, gåaram = gåaroem (gåaroeb) ‘jeg syr’. Sydpå er en slik oe i alle ord blitt a, jfr. bearka = bearkoe ‘kjøtt’ og bearka ‘isteg på ski’ med a i alle dialek­ ter. Tilsvarende gjelder den korte o, f.eks. gåaredh = gåarodh ‘å sy’, sydpå også tjearijh = tjearodh ‘å gråte’, jfr. § 9. 3 . I tredje stavelse av en takt finnes o i ord som bööremos = bööremes ‘best’.

,

26

/ yd og s k r i f t

§ 9. Uttalen av trykklette stavelser

Som nevnt i § 3 står bokstaven e i annen stavelse (av en takt) for en slapp kort vokal (lys eller mørk), helt forskjellig fra e i første stavelse. Også i tredje stavelse av en takt står e for en slik slapp vokal, men både her og i annen stavelse kan den slappe e også nesten forsvinne helt eller falle sammen med i eller o, u. Ofte går den slappe e likesom opp i en følgende neselyd eller 5, f.eks. gïeten ‘håndens’: -t-n (to tannlyd) gaertene ‘gård’:-t-ne gaamesen (åvteste ‘for) et leggskinn’:-s -n tsaapem ‘jeg karvet’: -p-m (to leppelyd) tsaapeme ‘har karvet’: -p-me vïellebem (damtem) ‘broren hans (kjenner jeg)’: -b-m gïetese (inn) i hånden’: -t-se voessese ‘(ned) i sekken’: -ss-se soptsestt ‘han/hun snakker: -ts-ste Foran s kan e forsvinne helt, likesom foran h, jfr. soptsestalledh ‘åprate’: «soptsstalledh» jaksehtalledh ‘å bli innhentet’: «jakstalledh» åenehks ‘kort’ gaallohkh ‘skallsko’ (fit. av gaallohke) rööpses ‘rød’: «rööpss» voessh ‘sekker’ (fit. av voesse) gïeth ‘hender’ (fit. av gïete) moerh el. moereh ‘trær’ (fit. av moere) Foran v står bare u (lys) eller o (mørk), f.eks. åeruve ‘ekorn’ vuanove ‘svigermor’ fit. åeruvh fit. vuanovh Foran j står bare i (lys eller mørk) og o (mørk), f.eks. juhtije ‘en som flytter’ gåaroje ‘syer, syerske’ fit. juhtjh fit. gåarojh govlije ‘han/hun får høre’ ij skrives (a) i første stavelse (jfr. § 3), (b) foran vokal som i juhtije, govlije, govlijin ‘de fikk høre’, (c) foran sluttkonsonant:

J

YD OG

SKRIFT

27

jfrjuhtijh ‘flyttende folk’ juhtih ‘du flyttet’ govlijh ‘du får høre’ govlih ‘du hørte’ og (d) foran to konsonanter fulgt av vokal: maanijste ‘av barna’ maaneste ‘av barnet gaertienijstie ‘fra gårdene’ gaertienistie ‘fra gården’ Ellers glir ij som oftest sammen til en mere eller mindre kort i, i slutten av ord: jfrbööti ‘ han/hun kom’ lij ‘han/hun var’ gåårvedi ‘kledde på seg’ riiejti ‘jentenes’ maanaj ‘barnas’ og foran én konsonant fulgt av vokal: riiejtine ‘med jenta’ dejnie ‘med ham/henne’ maanide ‘til barna’ aaltojde ‘til simlene’ gaertienidie ‘til gårdene’ dejtie ‘til dem’ Her kan altså i leses (uttales) som ij. r— M

erk n a d er :--------------------------------------------

----------------- 1

1. Unntak fra lesningen av i som ij er ordformer som dåeriedibie ‘vi følger’, dåeriedidie ‘dere følger’, jfr. libie ‘vi er’, lidie ‘dere er’, § 5 merknad 2, samt et par ord som rikti ‘riktig’,feerti ‘ferdig’. 2 . Der o har falt sammen med e ( § 8, merknad 2), står naturligvis i i stedet for o foran j og i i stedet for oj foran enkel konsonant: gåarije = gåaroje ‘syer, syerske’, flt. gåarijh = gåarojh; aaltijste = aaltojste ‘fra simlene’ (ent. aalteste - aaltoste); aaksjine - aaksjojne ‘med øks’; aaltide = aaltojde ‘til simlene’. 3 . I annen stavelse foran en enkelt konsonant kan i i utalen forkortes til e: «nïejtene» (-t-ne), «maanede»; «aaksjene», «aaltede». 4 . Noen ord som sydpå har tre stavelser og ender på -ije, er nordpå trukket sammen til to stavelser og ender -ie, f.eks. göölije: göölie ‘han/hun fisker’ aalhkije: aelhkie ‘lettvint’ (jfr. §14) snaaltije: snaeltie ‘håndten’, men overalt gaaltije ‘kilde’, aallije ‘heller’, gaasije ‘kjese’ m.fl. På samme måte kan -ove nordpå trekkes sammen til -oe f.eks.

28

/^YD

OG

SKRIFT

guarkove: guarkoe ‘han/hun forstår’ vååjnove: vååjnoe ‘det sees, synes’ vuanove: vuanoe ‘svigermor’ (jfr. § 12) gaalove: gaaloe ‘vadested’, jfr. gaaloe, sydpå gaala ‘kjølig vær, regn og tåke’. Sydpå finnes o i annen stavelse bare foran v, jfr. § 8, merknad 2.

a

rdbøyning

§1 0. Stammer og endelser Om vi til stammen maana (maana-) legger endelsen -h, får vi ordformen

maanah (maana-h) ‘barn (flere), barna’. Ordformen maana ‘(et) barn, barnet’ har ingen endelse. I ordformene guarkah ‘du forstår’ og guarkam ‘jeg forstår’ er på samme måte endelsene -h og -m lagt til stammen guarka-, men denne kan ikke brukes uten endelse slik som maana. I disse ordene består stammen av to stavelser og endelsen av en enkelt konsonant, men en stamme kan også ha flere stavelser, eller bare én, og også en endelse kan utgjøre en hel stavelse, f.eks. gie ‘hvem’, giestie ‘fra hvem’. § 11. Forandringer av korte stammevokaler foran konsonant

Som nevnt i § 9 forsvinner en kort stammevokal i annen elle tredje sta­ velse som oftest foran -h (og ofte foran -s) og glir sammen med -j til i, jfr. maana ‘(et) barn’ gïete ‘hånd’ gaertene ‘gård’

maanah ‘(flere) barn’ gieth ‘hender’ gaertenh ‘gårder’

maanaj ‘barnas’ gieti ‘henders’ gaerteni ‘gårders’

§1 2. Vokalforkortning

Om vi til en stamme på to stavelser med en lang vokal i annen stavelse legger en endelse som består av en hel stavelse, får vi en ordform på tre stavelser som i annen og tredje stavelse bare kan ha korte vokaler (§ 8), f. eks. maana ‘barn’ jfr. gie ‘hvem’ maaneste ‘fra barnet’ giestie ‘fra hvem’ Her blir altså stammens lange a (maana = maanaa) automatisk forkortet

30

RDBØYNING

til e (mørk), som så kan gli sammen med j til -i: maanide ‘til barna’ (jfr. § 9 ).

På samme måte forkortes ie til e eller i (lyse) og oe til o f.eks. baenie ‘tann’ aaltoe ‘simle’ baeneste ‘av tann, tannen’ aaltoste ‘av el. fra simla’ baenijste ‘av tenner’ aaltojde ‘til simlene’ Om vi til en stamme på tre stavelser legger en endelse som består av en hel stavelse får vi en ordform på to takter (2+2 stavelser) som i annen stavelse kan ha enten en lang eller en kort vokal, f.eks. aerede ‘morgen’ beallohke ‘bjellerein’ aeriedistie ‘fra morgenen’ bealloehkistie ‘fra bjellereinen’ gaamege ‘sko’ vuanove ‘svigermor’ gaamegistie ‘ut av skoen’ vuanavistie ‘fra svigermoren’ Her har altså vokalforkortningen foregått i stammeformen, slik at tilleg­ get av endelsen medfører gjeninnføring av en lang vokal i stammens annen stavelse. Slik gjeninnføring kan dog utebli, f.eks. vuanovistie (eller vuanoste, jfr. § 9 merknad 2) i stedet for vuanavistie, åeruvistie i stedet for åerievistie av åeruve ‘ekorn’ (jfr. § 9) Slik veksel mellom lang og kort vokal i annen stavelse foregår også i ord som har endelse i alle former, f.eks. guarkam ‘jeg forstår’ vuartesjem ‘jeg ser etter’ guarkeme ‘har forstått’ vuartasjamme ‘har sett etter’ r A / e RKNADER:_________________________________________, I noen ord er stammen uten endelse en vokal kortere enn i former med en endelse, f.eks. buaredh ‘godvær’, buaradahken ‘i god­ vær’. Ved vokalforkortning er buaradah(ke-) blitt buared(e)h, med bortfall av tredje stavelses vokal (e) foran -h.

§ 13. Vokalskifte

Visse endelser medfører en forandring av stammens vokal som ikke er automatisk, f.eks. gåetie ‘hus’: gåatan ‘inn i huset, hjem’ jfr. gåetien ‘husets’

o

RDBØYNING

31

Ordbøyningen kan også bestå bare i et slikt vokalskifte, uten tillegg av noen endelse, f.eks. jfrtjaelie-: tjaala ‘han/hun skriver’ tjaelieh ‘skriv’ lohke-: låhka ‘han/hun leser’ lohkh ‘les’ gåaroe-:gååre ‘han/hun syr’ gåaroeh ‘sy’ §14. Omlyd

Med et vokalskifte i annen stavelse følger som regel en forandring også av vokalen i første stavelse, såkalt omlyd. Med skiftet av stammevokalen ie til a i gåatan av gåetie (§ 13) følger således omlyd av åe til åa i før­ ste stavelse. Ved skifte av ie til a i annen stavelsee blir vokalene i første stavelse åpnere eller mørkere f.eks. 1. i/æ : lihtie ‘kjørrel’ læhtan ‘ned i kjørrelet’ vadtam ‘jeg gir’ 2. e/a : vedtieh ‘gi!’ båvran ‘til stabburet’ 3. u/å: buvrie ‘stabbur’ geatjan ‘til enden’ 4. ie/ea: gietjie ‘ende’ tjaalam ‘jeg skriver’ 5. ae/aa\ tjaelieh ‘skriv!’ gåatan ‘inn i huset, hjem’ 6. åe/åa: gåetie ‘hus’ guadtam ‘jeg bærer’ 7. ue/ua: guedtieh ‘bær!’ I annen stavelse kan både ie og skifte med en kort e som medfører mørke vokaler i første stavelse, f.el 1. bïssem ‘jeg vasker bæssa ‘han/hun vasker’ bissieh ‘de vasker’ 2. astem ‘jeg har tid’ asta ‘han/hun har tid’ estieh ‘de har tid’ 3. lohkem ‘jeg leser’ låhka ‘han/hun leser’ luhkieh ‘de leser’ 4. bïejem ‘jeg legger’ beaja ‘han/hun legger’ biejieh ‘de legger’ 5. faalem ‘jeg tilbyr’ faala ‘han/hun tilbyr’ faelieh ‘de tilbyr’ 6. tjåanghkenamme ‘har samlet seg tjåanghkan ‘ sammen’ tjåenghkies ‘samlet’ 7. voelem ‘jeg spikker’ vuala ‘han/hun spikker’ vuelieh ‘de spikker’

32

o

RDBØYNING

Foran en slik e i annen stavelse har noen få ord en kort å i første stavelse, f.eks. bårre- ‘ete (om dyr)’ , ij bårrh ‘eter ikke’, jfr. burrieh el. berrieh ‘de eter’, bårra ‘den/det eter’. En oe i annen stavelse (jfr § 8, merknad 2) kan skifte med en mørk e som medfører «mørk omlyd», d.v.s mørke vokaler med lepperunding i første stavelse, f.eks. 1. gæljoeh ‘de roper’

2. 3. 4. 5. 6.

gylje ‘han/hun roper’ obre ‘det regner’ orre ‘han/hun bor’ tjyöre ‘han/hun gråter’ gååte ‘den forsvinner’ gååte ‘den beiter’

abroeji ‘det regnet’ årroeh ‘de bor’ tjearoeh ‘de gråter’ gaatoeh ‘de forsvinner’ gåatoeh ‘de beiter’

(Foran oe i annen stavelse blir 7. oe til åa, jfr. loedtenamme ‘har revnet’ og låadtoem ‘jeg kløver’, låådte ‘han/hun kløver’.) En lang vokal eller en kort mørk e i annen stavelse kan også skifte med en lys e (eller i, jfr. § 11) som medfører «lys omlyd», dvs. lyse og høye vokaler i første stavelse, f.eks. 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.

bissieh ‘stek’ gallas ‘mett’ gaske ‘mellomrom’ juhtieh ‘de flytter’ giesieh ‘trekk!’ vaedtsieh ‘de går’ båetieh ‘kom’ vuelkieh ‘reis’

bissim ‘jeg stekte’ gillehtidh ‘å mette’ giske ‘inn mellom’ juhtin ‘de flyttet’ geesi ‘han/hun trakk’ veedtsi ‘han/hun gikk’ bööti ‘ han /hun kom’ vöölki ‘han/hun reiste’

Disse tilfellen av omlyd kan sammenfattes i følgende tabell: vokaler i første stavelse

+ vokal i annen stavelse.

1

2

3

4

5

6

7

i æ æ ï

e a a a o i

u å a o o u

ie ea ea ïe

ae aa aa aa åå ee

åe åa åa åa åå ÖÖ

ue ua (åa) oe (åå) ÖÖ

y

i

o

yö

ee

+ie +a + oe + e1(eller i) mørk + e2mørk + e3(eller i) lys

RDBØYNING

33

Også en endelse som består av en hel stavelse og således medfører forkortning av en lang vokal i annen stavelse etter § 12, kan medføre omlyd i første stavelse, f.eks. vuelkieh ‘reis!’ vualkeme ‘har reist’ jfr. vualkam ‘jeg reiser’ En kan si at endelsen -me her medfører vokalskifte og omlyd i stam­ men fra vuelkie- til vualka- og vokalforkortning etter § 12 av vualka + me til vualkeme. Andre endelser medfører bare vokalforkortning, f.eks. vuelkie- + -me: vuelkeme ‘reising’ -d(e)h: vuelkedh ‘ å reise’ (jfr. § 8 slutten) På samme måte: bissiebæsseme ‘har stekt’ jfr. bæssam ‘ jeg steker’ giesiegeaseme ‘har trukket’ jfr. geasah ‘du trekker tjaelietjaaleme ‘har skrevet’ jfr. tjaala ‘han/hun skriver’ tjearoetjyöreme ‘har grått’ jfr. tjyöre ‘han/hun gråter’

bisseme ‘steking’ bissieh ‘ stek!’ giesedh ‘å trekke’ giesieh ‘de trekker’ tjaeleme ‘skriving’ tjaelieh ‘skriv!’ tjearodh ‘å gråte’ tjearoeh ‘de gråter’

Er stammevokalen kort, medfører ingen av disse to -me endelsene vokalskifte eller omlyd, slik at formene faller sammen, f.eks. lohkelohkeme ‘har lest’ lohkeme ‘lesning’ jfr.

lohkem ‘jeg leser’

lohkh ‘les!’

etningsbygning

§15. Ord og setning

Som uttrykk for en full mening kan en sydsamisk setning bestå av ett eller flere ord (en eller flere ordformer), f.eks. Tjåetskeme. ‘Det er kaldt.’ Gåårvedh! ‘Kle på deg!’ Laara gåårvede. ‘Lars kler på seg.’ Gusnie gaamegh? ‘Hvor er skoene?’ Hvert av ordene utgjør her et setningsledd, men et setningsledd kan også bestå av flere ord, en ordgruppe, jfr. Dihte onne baahtjetje gåårvede. ‘Den lille guttungen kler på seg.’ Dov orre gaamegh seangkoen nuelesne. ‘De nye skoene dine står under sengen.’ Ordgruppen Dihte onne baahtjetje kan vise til samme person som Laara og utgjør samme slags setningsledd som navnet. På samme måte kan ordgruppen Dov orre gaamegh vise til samme ting som gaamegh ‘skoe­ ne’, mens ordgruppen seangkoen nuelesne kan være svar på spørsmålet Gusnie -?’Hvor -?’

§16. Setningstyper

Setningene i § 15 er også eksempler på tre hovedtyper av setninger: 1. utsagn (fortellende setninger) Tjåetskeme. Laara gåårvede. Dihte onne baahtjetje gåårvede. Dov orre gaamegh seangkoen nuelesne.

s

ETNINGSBYGNING

35

2. spørsmål Gusnie gaamegh? 3. befaling eller oppfordring Gåårvedh! Et spørsmål kan skille seg fra et utsagn på tre måter: a. ved «melodien» Tjåetskeme? ‘Er det kaldt?’ Laara gåårvede? ‘Kler Lars på seg?’ b. ved et foranstilt spørreord Mah (el. Mejtie) tjåetskeme? ‘Er det kaldt?’ Dagke Laara gåårvede? ‘Kanskje Lars kler på seg?’ eller: ‘Så Lars kler på seg?’ c.

ved et spørreord som setningsledd Gie gåårvede? ‘Hvem kler på seg?’ Mij seangkoen nuelesne ? ‘Hva er under sengen?’ Gusnie dov orre gaamegh? ‘Hvor er de nye skoene dine?’

Spørreordet kommer altså først i setningen, men ellers behøver ordfølgen ikke forandres slik som på norsk (Lars kler på seg. Kler Lars på seg?). Som svar på spørsmål av typen a. eller b. kan komme utsagn av typen 1., mens det som svar på spørsmål av typen c. kommer et bestemt ord eller en bestemt ordgruppe inn i stedet for spørreordet: Gie - ? : Laara (gåårvede). Mij - ? : Dov orre gaamegh (seangkoen nuelesne). Gusnie - ? : (Dov orre gaamegh) seangkoen nuelesne. Oppfordringen eller befalingen Gåårvedhl kunne med en annen «melodi» ha vært et utsagn eller spørsmål, men visse ord (stammer på ie ) har også en egen bydeform (imperativ), jfr. Gåårvedhl ‘Kle på deg!’ Giesieh! ‘Trekk (du)!’ Gåårvedh. ‘Du kler på deg.’ Geasah. ‘Du trekker.’ Gåårvedhl ‘Kler du på deg?’ Geasah? ‘Trekker du?’

36

ETNINGSBYGNING

For å uttrykke forholdet til det som sies, om det ansees mere eller min­ dre sikkert el. lign., kan også brukes visse småord, f.eks. Tjåetskeme badth! ‘Jo visst er det kaldt!’ Mah sån gåårvede? ‘Tro om han kler på seg?’ Laara gujht gåårvede. ‘Jo Lars kler da på seg.’ Om nekting se § 23.

§ 1 7 . Subjekt og predikat

Som uttrykk for en full mening må en setning ha et predikat, det set­ ningsleddet som gir meningen med utsagnet, spørsmålet eller oppfor­ dringen. Meningen med spørsmålet Gusnie gaamegh? ‘Hvor er skoene?’ er å få vite hvor skoene er. Predikatet er altså Gusnie - ? ‘Hvor (er) -?’ Det som det er spørsmål om, gaamegh, er setningens subjekt. I det mulige svaret er på samme måte ordgruppen Dov orre gaamegh ‘De nye skoene dine’ subjekt og ordgruppen seangkoen nuelesne ‘(er, står) under seng­ en’ predikat. Oppfordringen Gåårvedhl består av en eneste ordform, men den inneholder en endelse som viser hvem oppfordringen er rettet til: -h ‘du’ (du skal kle på deg)’, jfr. Gårvedidie! ‘Kle på dere!’ Gåårvedem. ‘Jeg kler på meg.’ Her er altså subjektet innebygget som endelse. Om det skal legges særlig vekt på subjektpersonen, kan en legge til et såkalt personlig pronomen, f.eks. Manne gåårvedem. ‘Jeg kler på meg’ Norsk, som ikke har personendelser, må her ha et eget subjektord (jeg), men på samisk er dette altså ikke nødvendig. Utsagnet Laara gåårvede. ‘Lars kler på seg.’ har som subjekt navnet Laara, men tatt for seg betyr predikatet ‘han el. hun kler på seg’, jfr. Doh maanah gåårvedieh. ‘De der barna kler på seg.’ Gåårvedieh. ‘De kler på seg.’ Også her har altså predikatet et innebygget subjekt, bestemt som entall eller flertall i samsvar med subjektet (den eller de det er snakk om). På norsk må det derimot et subjektord til for å vise tallet (han/ hun, de). Utsagnet Tjåetskeme. ‘Det er kaldt.’ består av et predikat, en enkelt ordform uten endelse. Samisk har her intet svarende til det norske ‘Det’, som ikke viser til noe (såkalt formelt subjekt). På norsk må et fullt utsagn

ETNINGSBYGNING

37

eller spørsmål ha både et subjektord og et predikatord, mens samisk altså har setninger uten subjekt. § 1 8 . Setningsledd og ordklasser

Predikatene i setningene Gåårvedem. ‘Jeg kler på meg.’ Laara gåårvede. ‘Lars kler på seg.’ og Maanah gåårvedieh. ‘Barna kler på seg.’ er former av et verb, såkalte finitte (bestemte) former: bestemte både når det gjelder subjektpersonen og når det gjelder tiden’, jfr. Gåårvedim. ‘Jeg kledde på meg.’ Laara gåårvedi. ‘Lars kledde på seg.’ Maanah gåårvedin. ‘Barna kledde på seg.’ Subjektene Laara og Maanah, som ikke forandrer seg med setningens tid, er derimot nomen («navn»), nærmere bestemt substantiver (navn på personer, dyr, ting m.m.).Så også subjektet gaamegh ‘skoene’ i spørs­ målet Gusnie gaamegh? ‘Hvor er skoene?’ Det subjektløse predikatet Tjåetskeme er nominalt, ikke tidsbestemt, og kan alt etter sammenhengen bety ‘Det er kaldt’, eller ‘Det var kaldt.’, jfrJååktan dan tjåetskeme. ‘I går (var det) så kaldt.’ For å uttrykke tiden kan en føye til et hjelpeverb , f.eks. Tjåetskeme lea. ‘Det er (virkelig) kaldt nå.’ Tjåetskeme lij. ‘Det var kaldt da.’ Tjåetskeme lea. betyr altså noe mere enn Tjåetskeme., men også denne er en fullstendig setning, ikke en forkortelse. Predikatene Gusnie og seangkoen nuelesne i setningene Gusnie gaa­ megh? ‘Hvor er skoene?’ og Dov orre gaamegh seangkoen nuelesne. ‘De nye skoene dine står under sengen.’ er likeledes nominale, ubestem­ te både når det gjelder subjektets person og tall (gaamegh) og når det gjelder tiden, jfr. Gusnie gaamegh lin? ‘Hvor var skoene?’ (lin ‘de var’). Men disse predikatene inneholder også en endelse som gjelder stedet: -snie/sne (veksel etter § 12), jfr. gustie ‘hvorfra’, seangkoen nueleste ‘fra under sengen’ og seangkosne ‘i sengen’, seangkoste ‘ut av sengen’. Slike endelser hører nomenene til og kalles kasus (kasusendelser). Verb og nomen er forskjellige ordklasser, mens predikat og subjekt er forskjellige setningsledd. På norsk må predikatet i en fullstendig set­ ning være verbalt, dvs. bestå av eller inneholde en verbform, slik at en kan slutte fra verbet (ordklassen) til predikatet (setningsleddet) etter regelen «finn verbet!» For sydsamisk holder denne regelen ikke stikk,

38

£

ETNINGSBYGNING

for her kan jo også et nomen alene være predikat i en fullstendig setning. Jfr. også setninger som Luste tjoejkedh. ‘Det er morsomt å gå på ski.’ Her er predikatet nominalt: Luste ‘(Det er) morsomt’ og subjektet ver­ balt: tjoejkedh ‘å gå på ski’, en infinitt verbform (infinitiv), ubestemt med hensyn til person og tid. En setning kan naturligvis også inneholde andre setningsledd enn et enkelt predikat og et enkelt subjekt. Til predikatet kan knyttes forskjelli­ ge slags bestemmelser, og til slike bestemmelser og til subjektet kan knyttes andre bestemmelser, f.eks. dov orre gaamegh ‘dine nye sko’, jfr. §15.

Verbale predikater § 19 Innledning

Samiske verb har to grammatiske tider, presens og preteritum (im­ perfektum). Presens gjelder som oftest nåtid eller fremtid, preteritum fortid, f.eks. Læjsa båata. ‘Lisa kommer (nå).’ Laara jirreden båata. ‘Lars kommer i morgen ’ Sagka jååktan bööti. ‘Sigrid kom i går.’ (Om annen bruk av tidene se §§ 20-21.) I hver av tidene er det subjektendelser for tre grammatiske personer i tre tall, entall, totall og flertall. Tre tall har ellers bare de personlige prono­ men: entall 1. p. manne ‘jeg’ 2. p. datne ‘du’ 3. p. satne ‘han/hun’

totall månnoeh ‘vi to’ dåtnoeh ‘dere to’ såtnoeh ‘de to’

flertall mijjieh ‘vi’ dijjieh ‘dere’ sijjieh ‘de’

(Om bruken av 3. persons pronomen se §§ 83, 84. I enkle setninger brukes dihte ‘han/hun/den/det’, dah guaktah ‘de to’, dah ‘de’.) For 2. person finnes også imperativ, som uttrykker befaling eller opp­ fordring og gjeme har en egen «melodi» (§ 16), f. eks. Båetieh diekie! ‘Kom (du) hit!’

£

ETNINGSBYGNING

39

Også nektelsen ‘ikke’ har finitte former, i de to tider og i imperativ, med det nektede hovedverbet i en fast form på -h (§ 23). Foruten de finitte former har de fleste verb også tre infinitte former, som uttrykk for at handlingen er i gang, er avsluttet, eller skal begynne el. lign. Slike former kan være predikat alene eller sammen med et hjel­ peverb (§§ 24-26; om måtesform på -n se § 62). Under gjennomgangen av de forskjellige formene skal vi foruten hjel­ peverbet lea ‘er’ (ingen infinitte former) bruke følgende verb som eksempler (jfr. §§ 12-14): stamme

infinitiv

dåerede/dåeried— båetietjearoeguarkatjoehpevååjnegööle-

dåeriedidh ‘å følge’ båetedh ‘å komme’ tjearodh ‘å gråte’ guarkedh ‘å forstå’ tjoehpedh ‘å hugge’ vååjnedh ‘å sees, bli sett’ göoledh ‘å fiske’

§ 20. Presens

Personendelsene i presens er disse (med forskjellige slags vokalskifter): entall

l.p . -m 2. p. -h 3. p. -(ingen)

totall

flertall

-n -dienZ-den -gan

-bie/-be -die/-de -h

Hjelpeverbet ‘er’ bøyes slik: lean 1. p. leam lidien 2. p. leah lægan 3. p. lea

libie lidie leah

dåerede/dåeried - - ‘følger’: dåeriedien 1. p. dåeredem dåeriedidien 2. p. dåeredh dåeriedægan 3. p. dåerede

dåeriedibie dåeriedidie dåeriedieh

40

S

ETNINGSBYGNING

båetie- ‘kommer’: l.p . båatam 2. p. båatah 3. p. båata

båetien båeteden båetiejægan

båetebe båetede båetieh

tjearoe- ‘gråter’ 1. p. tjearoem 2. p. tjearoeh 3. p. tjyöre

tjearoen tjearoden tjearoejægan

tjearobe tjearode tjearoeh

guarka- ‘forstår’: 1. p. guarkam 2. p. guarkah 3. p. guarkoe

guarkan (-oen) guarkeden guarkajægan

guarkebe guarkede guarkah ( guarkoeh)

“l-f

tjoehpe- ‘hugger’ l.p . tjoehpem 2. p. tjoehph 3. p. tjuahpa c

v

o h f) p

tjuehpien tjoehpeden tjoehpijægan

tjoehpebe tjoehpede tjuehpieh

fr.

c d &K op

C ^

vådjne- ‘sees, blir sett’: l.p . vååjnem vååjnoen 2. p. vååjnh vååjneden 3. p. vååjnoe v^ååjnijægan

vååjnebe vååjnede vååjnoeh

gööle- ‘fisker’: 1. p. göölem 2. p. göölh 3. p. göölie

göölebe göölede göölieh

göölien gööleden göölijægan

'O t

Verbene med stamme på to stavelser kan i 1 p. flertall og 2. p. totall og flertall, likesom i 3. p. totall, ha en lengre stamme på -j-, bøyet som verb med stamme på tre stavelser: 1. p. flertall båetiejibie tjearoejibie guarkajibie

2. p. totall båetiejidien tjearoejidien guarkajidien

2. p. flertall båetiejidie tjearoejidie guarkajidie

£ tjoehpijibie vååjnijibie göölijibie

tjoehpijidien vååjnijidien göölijidien

ETNINGSBY6NING

41

tjoehpijidie vååjnijidie göölijidie

De formene som i annen stavelse har ie eller en kort vokal, kan i uttalen trekkes sammen til tre stavelser: båetibie, tjoehpibie, vååjnibie, göölidie; båetidien osv. Presens gjelder som regel nåtid eller fremtid (se § 19), men kan faktisk også gjelde fortiden, om en likesom setter seg tilbake til den og opplever den på ny, f.eks. Akten tjaktjen die vuelkebe edtjebe mXnnedh sarvh vuetjedh. ‘En høst så drar vi i vei for å gå og skyte elg.’ ____

M ERKNADER:________________________________ _______

1 . Nordpå uttales 1. p. ent. -m som -b (§5, merknad 4). 2. Sydlige former i 3. p. ent.: guarkove, vååjnove, göölije.

Jfr. § 9, merknad 4. 3. Eldre 1. p. fit. former: båetuvh, tjearovh, guarkovh, tjoehpovh el. tjuehpuvh, vååjnovh, gööluvh. 4. Sydlige former i l.p. fit. og 2.p. tot. og fit.: liepie, dåeriediepie, el. liepuvh, dåeriediepuvh; lietien, dåeriedietien, el. lieteren, dåeriedieteren; lietie, dåeriedietie, el. Hetere, dåeriedietere. 5. 2.p. tot. og fit. av tjoehpe- også tjuehpeden, tjuehpede (sydpå også tjuehperen, tjuehpere). 6. 3.p. tot. også leakan, dåeriedeakan, sydpå leapan, dåeriedeapan el. leapegen, dåeriedeapegen, samt båeteben el. båetiejeapan, båetiejeapegen, osv. 7. 3.p. fit. også dåeredh, dåeriedeah, sydpå leas, lievies, dåeriedievies, båetiejievies osv.

§ 21. Preteritum

Endelsene i preteritum:

1. p. 2. p. 3- p.

entall

totall

flertall

-im

-im en

-im h

-ih

-iden

-idh

-i gan

-in

-i/j

Gfr. §9)

Hjelpeverbet ‘var’: l.p . lim 2. p. lih 3. p. lij dåeriedi- ‘fulgte’: 1. p. dåeriedim 2. p. dåeriedih 3. p. dåeriedi el. dåeredi

limen liden ligan

limh lidh lin

dåeriedimen dåeriediden dåeriedigan

dåeriedimh dåeriedidh dåeriedin

bööti- el. båetieji- (jfr. merknad 1) ‘kom’: l.p . böötim böötimen båetiejim båetiejimen 2. p. böötih böötiden båetiejih båetiej iden 3. p. bööti böötigan båetieji båe tiejigan

böötimh båetiejimh böötidh båe tiejidh böötin båetiejin

tjearoeji- ‘gråt’: l.p . tjearoejim tjearoejimen 2. p. tjearoejih tjearoejiden 3. p. tjearoeji, tjearoej tjearoejigan

tjearoejimh tjearoejidh tjearoejin

guarkaji- ‘forstod’: l.p . guarkajim guarkajimen 2. p. guarkajih guarkajiden 3. p. guarkaji, guarkaj guarkajigan

guarkajimh guarkajidh guarkajin

tjoehpi- ’hugg’: 1. p. tjoehpim 2. p. tjoehpih 3. p. tjoehpi

tjoehpimen tjoehpiden tjoehpigan

tjoehpimh tjoehpidh tjoehpin

vååjni- ‘ble sett’: 1. p. vååjnim 2. p. vååjnih 3. p. vååjni

vååjnimen vååjniden vååjnigan

vååjnimh vååjnidh vååjnin

ETNINGSBYGNING

göÖli- ‘fisket’: 1. p göölim 2. p. göölih 3. p. gööli

göölimen gööliden gööligan

43

göölimh göölidh göölin

Preteritum gjelder som oftest fortiden (se § 19), men kan også uttrykke uvirkelighet, noe tenkt eller ønsket i nåtiden eller fortiden (jfr. § 25), f.eks. Lustebe lij tjoejkedh. ‘Det ville være morsommere å gå på ski (enn å sitte her inne)’ —

M erk n a d er :----------------------------------------------------------1 . Bare de vanligste verb med stamme på ie har former med omlyd som böötim, f.eks. vuelkie-: vöölkim ‘jeg reiste’, vaedtsie- veedtsim ‘jeg gikk’, vaeltie-: veeltim ‘jeg tok’, maehtie-: meehtim ‘jeg kunne’, vedtie-: sjelden vidtim el. vudtim, alm. vedtim el. vedtiejim ‘jeg ga’. 1 1. og 2. p. ent. og 3. p. fit. finnes også gamle former med omlyd og e i annen stavelse: böötem, bööth (e bortfalt foran h), bööten. Slike former finnes også av bïeje- ‘sette, legge’ (stammetype tjoehpe-y. beejem, beejen, v.s.a. beejim, beejin el. bïejim, bïejin, 3.p. ent. beeji el. bïeji. 2. 1. p. ent. har også her nordpå -b for -rrv.lib ‘jeg var’, dåeriedib ‘jeg fulgte’, osv., men 1 p. fit. limh ‘vi var’, dåeriedimh ‘vi fulgte’. Noen steder der l.p. ent. ender på -im, ender 1 .p. fit. på -ibh: libh ‘vi var’, dåeriedibh ‘vi var’ osv., jfr. presens libie osv. 3. 1 3. p. fit. har noen -inh i stedet for -in: linh ‘de var’ osv., jfr. limh ‘vi var’, lidh ‘dere var’, osv. 4. Sydlige former: ent. 1. p. lijjem, dåeriedijjem, 2. p. lijjh el. lih, dåeriedih, 3. p. læjja, dåeriedæjja, tot. 1. p. lijmien, dåeriedijmien, 2. p. lijteren, dåeriedijteren, 3. p. leajkan, dåeriedæjkan, fit. 1. p. lijmieh, lij muvh, lijjuvh, lijpuvh, dåeriedijmieh osv., 2. p. lijtere, dåeriedijtre, 3. p. lijjen, lijvies, dåeriedijjen, dåeriedijvies.

§ 22. Imperativ

Imperativ 2. p. ent., tot. og fit. har samme former som presens 2. p. ent., tot. og fit., unntatt 2 p. ent. av stammer på ie: b å etieh ‘kom (du)!’, jfr. b å a ta h ‘du kommer’. Som nevnt i § 16 har imperativ gjeme en egen

44

C

e t n i n g s b y g n i n g

«melodi», og med slik melodi kan også en presensform faktisk uttrykke en oppfordring, f.eks. - Båetieh, vuajnah! ‘Kom og se!’ («Kom, du ser») Vuajnah vaeltieh! ‘Vær sa god å ta!’ («Du ser, ta!») Imperativformen «vuejnieh» er ikke så godt brukelig fordi det samiske verbet nærmest betyr å få se (noe andre ikke kan befale), jfr. vuartesjh! ‘se på (det), betrakt (det)!’ § 23. Nektelsen

Nektelsen ‘ikke’ har former med personendelser i presens og preteritum og to imperativer: aellie-, som uttrykker forbud eller avvisning, og olle-, som mere uttrykker advarsel (jfr. § 82):

presens

l.p. 2. p. 3.p. preteritum l.p. 2. p. 3.p. imperativ l.p 2.p 3.p.

entall

totall

flertall

im ih ij idtjim idtjih idtji aelliem ollem aellieh ollh aellies olles

ean idien eakan idtjimen idtjiden idtjigan aellien ollen aelleden olleden

ibie idie eah idtjimh idtjidh idtjin aellebe ollebe aellede olkde lik entall lik entall

o ,, u '

\ !k

^ 0 C) !f \

l

C\ \ 7 T> "ö r

Det nektede hovedverbet har en fast form på -h (lik imperativ 2. p. ent.), og et subjektpronomen kommer eventuelt (om det trenges) mellom nektelsen og hovedverbet, f.eks. Im manne daejrieh. ‘Jeg vet ikke.’ ‘Ikke vet jeg.’ Idtjim daejrieh. ‘Jeg visste ikke.’ Ollem gahtjh! ‘Bare jeg ikke faller!’ (jeg må passe meg så jeg ikke faller) Ih guarkah. ‘Du forstår ikke!’ Idtjih guarkah. ‘Du forstod ikke.’ Aellieh dam vaeltieh!’Ta. ikke den!’ Ollh jovkh! ‘Ikke drikk!’ (vokt deg for å drikke)

ETNINGSBYGNING

45

Ibie dåeredh. ‘Vi følger ikke.’ Idtjidh dåeredh. ‘Dere fulgte ikke.’ Eah dah vååjnh. ‘De sees (synes) ikke.’ Idtjin göölli. ‘De fisket ikke.’ Hjelpeverbet lea- tar nektelsen i presens og har selv i presens den nektede form leah, men i preteritum de personbøyde former: entall

totall

flertall

ibie leah ean leah l.p . im leah ‘er ikke’ idie leah idien leah ih leah 2.p. eah leah eakan leah ij leah 3.p. ibie limh ean limen im lim ‘var ikke’ l.p. idie lidh idien liden 2.p. ih lih eah lin eakan ligan 3.p ij W Et subjekt står, om nødvendig, etter hele ordgruppen, f.eks. Ibie limh mijjieh desnie. ‘Vi var ikke der.’ — M 1.

erk n a d er :-------------------------

Andre dialektformer i presens: 1. p. 2.p 3.p

entall iem

ietien eapan, eapegen

Sydlige preteritumformer: l.p. eedtjem 2. p. 3. p.

totall

eedtjh eedtji eedtjije

eedtjemen eedtjien eedtjeden, -ren eedtjeben

flertall iepie ietie eas

eedtjuvh eedtjede, -re eedtjen eedtjies

Nordpå 3. p. tot. også idtjiben. 3.

Preteritum av nektelsen kan også brukes med hjelpeverbet i formen lih, særlig sydpå: eedtjem lih, eedtjh Uh, eedtji lih, osv. Andre sier ij limh ‘vi var ikke’. En eldre type var ij leam el. ij laame (3. p. ent.).

46

g

ETNINGSBYGNING

§ 24. Tilstandsform

Formene er dåeredeminie, båetieminie, tjearoeminie, guarkaminie, tjoehpeminie, vååjneminie, gööleminie. Meningen er at handlingen eller tilstanden er eller var i gang, f.eks. Manne gåårvedeminie. ‘Jeg holder/holdt på å kle på meg.’ Læjsa tjaelieminie. ‘Lisa sitter/satt og skriver/skrev.’ For å presisere tiden kan en legge til en form av hjelpeverbet (jfr. § 18). Et subjektpronomen.kommer da med bare om subjektet skal fremheves. Om en motsetning skal uttrykkes, kan hjelpeverbet også nektes. F.eks. Leam tjaelieminie. ‘Nå sitter jeg og skriver’. Tjaelieminie leam. ‘Jeg sitter og sk riv e r.’ Manne leam tjaelieminie. ‘Jeg sitter og skriver’. Laara lij lohkeminie. ‘Lars satt og leste.’ Im leah manne lohkeminie. ‘Jeg sitter ikke og leser (men kanskje en annen gjør det).’ Im leah manne daelie lohkeminie. ‘Nå sitter jeg ikke og leser (men gjorde det kanskje før).’ -ilfERKNAD: -------------------Sydpå er endelsen -mienie.

§ 25. Perfektum

Formene er dåeriedamme, båateme, tjyöreme, guarkeme, tjoehpeme, vååjneme, gööleme, jfr. § 14 slutten. Meningen er at handlingen eller tilstanden er eller var avsluttet, f.eks. Manne gåårvedamme. ‘Jeg har/hadde kledd på meg.’ Læjsa tjaaleme. ‘Lisa har/hadde skrevet.’ Tiden kan presiseres med en form av hjelpeverbet, som også kan nektes, f.eks. Laara lea båateme. ‘Lars er kommet nå ’ Laara lij båateme ‘Lars var kommet.’ Im leah byöpmedamme. ‘Jeg har ikke spist.’ Læjsa ij lij vualkeme. ‘Lisa hadde ikke reist.’ Perfektum med preteritum av hjelpeverbet kan også uttrykke at hand­ lingen eller forholdet ikke var virkelig, bare tenkt eller ønsket, f.eks.

£

ETNINGSBYGNING

47

Manne lim aaj båateme, jis lim asteme. ‘Også jeg hadde kommet (vil­ le ha kommet), om jeg hadde hatt tid.’ Jis im lim doesteme, im mån lim gihtjeme. ‘Om jeg ikke hadde våget, hadde jeg vel ikke spurt. ’ Åå jis lij die maaje båateme! ‘Om han nå bare hadde kommet!’ — /We RKNAD: -----------------------------------------------------------Sydpå har hjelpeverbet egne former for uvirkelighet: Luvnem (el. Luvlem) båateme, jus luvnem asteme. ‘Jeg ville ha kommet, omjeg hadde hatt tid.’ Eedtjem luvnh båateme. ‘Jeg ville ikke ha kommet.’ Jus luvnem barre maahteme. ‘Om jeg bare hadde kunnet.’ Også med infinitiv: Jaa vaajht luvni (luvnije) båetijh. ‘Ja gid han ville komme.’

§ 26. Infinitiv

Formene er dåeriedidh, båetedh, tjearodh, guarkedh, tjoehpedh, vååjnedh, gööledh (§ 19, jfr. § 14 slutten). Meningen er at handlingen skal eller skulle til å komme i gang, f.eks. Gosse dam bïejedh? ‘Hvor (skal jeg) legge den?’ Kaarrh moerh tjoehpedh, nyjsenæjjah doerkh dåajodh jih gåetiem doerkestidh. ‘Karfolkene (skulle) hugge ved, kvinnfolkene (skulle) bryte ris og rislegge gammen.’ Infinitiv brukes for det meste sammen med et finitt verb som uttrykker tiden eller måten handlingen tenkes å komme i gang på, eller med visse predikatnomen, f.eks. Edtjem tjaeledh. ‘Jeg skal (i nærmeste fremtid) skrive.’ Galkh vuertedh. ‘Du skal el. må vente.’ Tjoeverem (Tjoerem, Tjïehtem) lïegkedidh. ‘Jeg må hvile’ Sïjhtimh orrijidh. ‘Vi ville (ønsket å) stanse.’ Maahta lohkedh. ‘Han/Hun kan lese.’ Provhki numhtie jiehtedh. ‘Han/Hun brukte å si så.’ Dellie aelkebe buhtjedh. ‘Så begynner vi å melke.’ Im asth gööledh. ‘Jeg har ikke tid til å fiske.’ Datne væjkele saemiestidh. ‘Du er flink til å snakke samisk.’ Manne riejries vuelkedh. ‘Jeg er ferdig til å reise.’ Men infinitiv kan også brukes på andre måter, bl.a. som subjekt (jfr. § 18), f.eks.

£

48

ETNINGSBYGNING

Luste tjoejkedh. ‘Det er morsomt å gå på ski.’ Ij gåaredh nyöjhkedh. ‘Det går ikke an å nekte.’ ___M

erk n a d er :____________________________________

1. Sydpå er formene dåeriedijth (el. dåeriedijten, dåeriedijtan), båetijh, tjearijh, guarkijh, tjoehpijh, vååjnijh, göölijh.. 2. I visse tilfelle kan med samme betydning bmkes former på -mman/ -men: Aelkieh byöpmedamman. ‘De begynner å spise.’ Manne riejrries vuelkemen. ‘Jeg er ferdig til å reise.’

§ 27. Dobbelt predikatverb

Et predikat kan også bestå av eller inneholde to verb i samme form, hvorav det ene viser måten handlingen foregår eller foregikk på (jfr. § 62 og § 64), f. eks Sagka gïehtele vaadtsehtje. ‘Sigrid driver og går.’ Laara skådta tjuahpa. ‘Lars skynder seg å hugge.’ Pïere lahkeski dievviedisti. ‘Per var så heldig å treffe.’ Seasa lij dåeredeminie guvhkehteminie. ‘Faster fulgte med og lokket.’ Dah lin viehkiehtamme leekeme. ‘De hadde hjulpet til med å slakte.’

Nominale predikater § 28. Innledning

Som forklart i § 18 kan predikatet i en fullstendig sydsamisk setning være et nomen med eller uten kasusendelse. Det er flere slags nomen, bl.a. også forskjellige slags pronomen, og sydsamisk har 8 regulære kasus, men alle passer ikke like godt som predikat alene. De forskjellige slags ordformer kan derfor bare forklares litt etter litt, noen først i kapitlet Ordklasser. Til et nominalt predikat kan som nevnt føyes et hjelpeverb for å presi­ sere tiden: lea ‘er’, lij ‘var’, osv. Som hjelpeverb kan ofte også brukes en form av sjïdtedh ‘å bli; vokse’, som uttrykker en forandring. Med andre

ETNINGSBYGNING

49

verb går det nominale leddet over til å være en bestemmelse til det verbale predikatet, jfr. § 48 ff. En setning med nominalt predikat kan til dels svare til en ordgruppe som ledd i en setning, f.eks. Dïhte saemie. ‘Han/Hun er same.’, Dïhte saemie ‘Den samen (jfr. § 15). For å forstå setningsbygningen må vi altså også se på andre måter som nomen kan stilles sammen på. For meningen av en setning spiller naturligvis også ordenes særskilte betydninger inn. De ordene vi skal bruke som bøyningseksempler, passer derfor ikke like godt i alle sammenhenger: gåetie ‘hus, gamme, telt’ baernie ‘gutt, ugift sønn’ guapa ‘strømpe’ maana ‘barn’ baakoe ‘ord’ aaltoe ‘simle’ gïete ‘hånd’ riiejte ‘jente, ugift datter’ gierehtse, gieriehts— ‘pulk’ daktere, daktar—‘gift datter’ dïhte, da- ‘han/hun/den/det’ manne ‘jeg’ mijjieh ‘vi’ (jfr. § 19) daate, daa- ‘denne/dette ’

§ 29. Predikatnomen uten subjekt

Et subjektløst predikatnomen, med eller uten hjelpeverb (jfr. § 18), uttrykker gjerne a. naturforhold, f.eks. Tjåetskeme. ‘Det er/var kaldt.’ Ij lij tjåetskeme. ‘Det var ikke kaldt.’ Jemhkelde sjædta. ‘Det blir mørkt.’ Dan jïjjen dan jemhkelde. ‘Den natten (var det) så mørkt.’ (Om tid og grad jfr. §§ 54, 67). b. tilstedeværelse av en eller flere særskilte personer, dyr, ting el. lign. (jfr.§ 35), f.eks. i begynnelsen av en fortelling: Jih die laavetje-guaktah. ‘Og så var det et kjærestepar.’ Akte lij giefies kaarre. ‘Det var engang en fattig mann.’ {Akte er bestemmelse til giefies kaarre, jfr. § 73) Om predikatnomenet står i flertall {-h, jfr. § 11), kan en eventuell nektel­ se stå i entall, f.eks. Ij naan guelieh. ‘Det er/var ingen fisk (fit.).’ Ij leah jienebh. ‘Det er (finnes) ikke flere.’

50

£

ETNINGSBYGNING

§ 30. Identifisering og klassifisering

I en setning som forteller eller spør om hvem eller hva noen eller noe er eller var, står både subjektet og predikatet som regel i nominativ (nevneform), dvs. i entall uten endelse (unntatt visse pronomen), i flertall med endelsen -h (jfr. § 11): entall

baernie maana aaltoe nïejte daktere dXhte manne

flertall

gåetie guapa baakoe giete gierehtse daate

baernieh maanah aaltoeh mejth dakterh dah mijjieh

gåetieh guapah baakoeh gXeth gierehtsh daah

Predikatnomenet kan stå enten 1. etter subjektet, som vanlig i de fleste slags setninger, eller 2. foran subjektet, så alltid når det er et spørreord ( jf r . § 16) : 1. Laara saemie. ‘Lars er same’ DXhte saemie. ‘Han (el. Hun) er same’ Dah saemieh. ‘De er samer.’ 2. Gie dïhte? ‘Hvem er det?’ Gieh dahl ‘Hvem er de?’ Læjsa dXhte. ‘Det er Lisa.’ Manne dïhte. ‘Det er meg (f.eks. på et bilde).’ Mij dïhte? ‘Hva er det?’ el. ‘Hva er han/hun?’ TfXengke dXhte. ‘Han er dreng.’ Stoerre-båantah die eejhtegh. ‘Foreldrene var storfolk.’ Om et hjelpeverb er med, trenges ikke noe subjektord (jfr. § 17), f.eks. Aarpije lij. ‘Hun var enke.’ el. ‘Han var enkemann.’ Et predikatnomen som betegner virksomhet, kan ha en infinitiv som sub­ jekt, f.eks. Maanaj vætnoe lij moerh risnjedh. ‘Det var barnas jobb å sanke ved. ’ I spørsmål etter navn brukes spørreformen guktie ‘hvordan’: Guktie dov nomme? ‘Hva heter du? (Hvordan er ditt navn?)’ Mov nomme Laara. ‘Mitt navn er Lars, jeg heter Lars.’ Til setninger av typen DXhte saemie. Dah saemieh. svarer ordgrupper av typen dXhte saemie ‘den samen’, dah saemieh ‘de samene’, som i sin

g

ETNINGSBYGNING

51

tur kan være subjekt i en setning med nominalt (ellet verbalt) predikat, jfr. Dïhte kaarre saemie. ‘Den mannen er same.’ Daah maanah aaj saemieh. ‘Også disse barna er samer ’ Dikte nyjsenæjja lij aarpije ‘Den kvinnen var enke ’ Både her og i de enklere setningene tjener altså formene dïhte, daah osv. (påpekende pronomen) til å identifisere subjektet. Personnavn kan ha en bestemmelse som på sett og vis svarer til et nominalt predikat, f.eks. åabpa Læjsa ‘søster Lisa.’ Læjsa (lea) mov åabpa. ‘Lisa er min søs­ ter.’ vïelledh Laara ‘din bror Lars’: Laara dov vïelle? ‘Er Lars din bror?’ Her er bestemmelsen en slektskapstittel (laahkoe) som viser personens forhold til den talende eller den tiltalte (om endelsen -dh ‘din’ se § 106). Navnet har det sterkeste trykket: åabpa Læjsa, jfr. dXhte Læjsa ‘hun Lisa’. § 31. Midlertidig rolle og forandring (essiv)

Det subjektet er eller var for en tid, eller hva det skal eller skulle bli til, eller er eller var blitt til, kan uttrykkes ved et predikatnomen i essiv (væreform), dvs. med endelsen -ine, -jne / -inie (jfr § § 9, 11) uten for­ skjell i tall: essiv

nominativ

baernie guapa aaltoe niejte gierehtse F.eks.

baernieh guapah aaltoeh niejth gierehtsh

baernine guapine aaltojne niejtine gieriehtsinie

Daelie Laara tfiengkine. ‘Nå er Lars dreng.’ Dellie lij gaelpine. ‘Dengang var den (kua) kalv.’ Daate laejkie lea kaarren voedteginie. ‘Dette gamet er til (skal bli) karfolkskobånd.’ Aarpijinie lij sjïdteme. ‘Hun var blitt enke.’ Jfr. med annet verb enn hjelpeverb: Daate bïenje leara barre gadtalassine. ‘Denne hunden lærer seg bare til (å bli) morder (til å rive kalver).’

52

£

ETNINGSBYGNING

r MERKNAD:--------------------------------------------------------------I former av typen trïengkine forkortes i svært ofte til e (§ 9), slik at det kan være naturlig å skrive f.eks. viehkene ‘som/til hjelp’.

§ 32. Egenskap, form m.m.

Adjektiver, ord som uttrykker egenskap, farge osv, står som regel ubøyet som predikat, f.eks. Laara dan noere. ‘Lars er så ung.’ Noere dihte. ‘Han (el. Hun) er ung.’ Dijjieh noere. ‘Dere er unge.’ Manne båeries sjidteme. ‘Jeg er blitt gammel.’ Mijjieh båeries sfidteme. ‘Vi er blitt gamle.’ Dihte bienje tjeehpes. ‘Den hunden er/var svart.’ Dellie almetjh dan siemes. ‘Den gang var folk så enige.’ Dan tjogkeles muvhth aaltoeh. ‘Somme simler er så kilne (under mel­ kingen).’ Et adjektiv i komparativ (høyere grad, jfr. § 69) samsvarer som regel med subjektet i tall, f.eks. Piere nuerebe. ‘Per er yngre.’ Dah nuerebh. ‘De er yngre.’ Nuerebhdah. ‘De er y n g re.’ En del ord som uttrykker form, utseende, stilling eller tilstand, har en predikatform på -n, f.eks. Såekie gåangkoen. ‘Bjørka er kroket.’ Treavkah dan snjålloen. ‘Skiene er så flate (uten sprett).’ Et adjektiv kan også stå foran nomenet som bestemmelse (attributt), ubøyet eller, i komparativ, bøyet med: Noere almetjh dah. ‘De er unge mennesker. ’ - Dah almetih noere. ‘De menneskene er unge.’ (predikat) stuerebh maanah ‘større barn’ - Dah maanah stuerebh ‘De barna er større.’ Mange adjektiver har som bestemmelse endelsen -5, men kan som predikat stå uten -5, f. eks. Guhkies lij njoeje ‘Det var en lang unnabakke.’ - Dihte njoeje lij guhkie. ‘Den unnabakken var lang.’ njaelkies bearkoe ‘godt (velsmakende) kjøtt’ - Dihte bearkoe njaelkie (el. njaelkies). ‘Det kjøttet er godt.’

^ETNINGSBYGNING

53

buajtehks aaltoe ‘fet simle’ -D ïhte aaltoe buajtehke (el. buajtehks). ‘Den simla er/var fet.’ Andre har omvendt endelsen -5 som predikat, men står uten -s som bestemmelse, f.eks. garre laejpie ‘hardt brød’ - Laejpie garres. ‘Brødet er hardt.’ galme tjaetsie ‘kaldt vann’ - Tjaetsie galmes. ‘Vannet er kaldt.’ De som har predikatform på -n, har som bestemmelse -h: gåangkoeh såekie ‘kroket bjørk’ snjålloeh treavkah ‘ski uten sprett.’ § 33. Tilhørighet (genitiv)

Den/det eller de som subjektet tilhører, kan uttrykkes ved et predikatnomen i genitiv, dvs. i entall med endelsen -n, i flertall med endelsen -j / -£(§11): nom. ent.

genitiv ent.

flt.

barnie maana aaltoe niejte daktere dïhte daate manne

baernien maanan aaltoen niejten dakteren dan daan mov (min/mitt/mine)

baerniej maanaj aaltoej niejti dakteri dej daaj mijjen ( vår/vårt/våre)

F.eks. Daate bïenje Laaran. ‘Den hunden tilhører Lars, er Lars’s.’ Gien doete bïenje? ‘Hvem tilhører den der hunden, hvis er den der hunden?’ Dïhte mov. ‘Den er min.’ (el. Det er mitt.) Dah mov. ‘De er mine.’ Daate löövles voesse aehtjien. ‘Denne tunge sekken er fars.’ Dohte vaerie luvliegassji. ‘Det der fjellet tilhører folkene i øst.’ Setningen kan også likesom snus om slik at nominativleddet blir pre­ dikat og uttrykker det som vedkommende eier eller har: Laaran (lea) bïenje. ‘Lars har hund el. en hund.’ Ij leah mov naan bienje. ‘Jeg har ikke noen hund.’ Aehtjien löövles voesse. ‘Far har/hadde tung sekk.’

54

5

ETNINGSBYGNING

Maanaj aaj vætnoe. ‘Også barn har/hadde arbeid.’ Nïejti orre vaarjoeh. ‘Jentene har/hadde nye klær.’ Staaloen lin golme baernieh. ‘Stalo hadde tre sønner.’ Til slike setninger svarer ordgmpper som kan stå som subjekt eller pre­ dikat i en setning: Laaran bïenje veaksehke. ‘Hunden til Lars er sterk.’ Daate Laaran bïenje. ‘Dette er hunden til Lars.’ Aehtjien voesse löövles. ‘Fars sekk er/var tung.’ Maanaj vætnoe lij moerh risnjedh. (§ 30) Nïejti orre vaarjoeh dah. ‘Det er/var jentenes nye klær.’ Staaloen golme baernieh lin jåasoen. ‘Stalos tre sønner var dumme. ’ Mov voesse dihte. ‘Det er min sekk.’ Dïhte mov voesse lij löövles. ‘Sekken min var tung.’ Et nomen i genitiv kan også stå som bestemelse til et annet nomen uten at forholdet har noe med eiendom å gjøre, f.eks. såekien laste, såekien-laste ‘bjørkeløv’ lïhtsi-jïrreme ‘ryggmarg, marg i ryggknokene’ bovtsen-mielhkie, aaltoen-mielhkie ‘reinmelk’ johken -njaelmie ‘elvemunning’ saemien nïetje ‘samejente’ laedtien gïele ‘norsk/svensk språk’ I— MERKNAD:--------------------------------------------------------------- 1 Stammer på ie kan i genitiv flt. også ha «lys omlyd» ( § 14), f.eks. gööti = gåetiej, meesi = m iesiej ‘reinkalver’.

§ 34. Bestemmelse, nytt eierforhold (illativ)

Den/det eller de som subjektet er bestemt for eller tilfaller, kan uttrykkes ved et predikatnomen i illativ , dvs. i entall med endelsen -n (§ 13) eller -se/sse, i flertall med endelsen -ide, - jde/ -jtie: nom ent.

illativ ent.

flt.

baernie maana aaltoe niejte

baarnan maanese aaltose niejtese

baernide maanide aaltojde niejtide

g daktere dïhte daate manne

daktarasse dïsse daase munnjien

ETNINGSBYGNING

55

daktaridie dejtie daejtie mijjese

F.eks. Daate åesie Læjsese. ‘Denne matbiten er til Lisa.’ Doete dutnjien. ‘Den der er til deg.’ Giejtie doh? ‘Til hvem (fit.) er de der?’ Dah bïenjide. ‘De er til hundene.’ Dïhte akten gaalsoehkasse. ‘Det (skinnet) er til en belling.’ Dah bovtsh Laarese sfidtin. ‘De reinene tilfalt Lars.’ Med hjelpeverbet sfidtedh kan setningen også snus om slik at nominativleddet blir predikat og uttrykker det som vedkommende får, f.eks. Tjædtjan sïjdti stoere maana-gåetie. ‘Mor fikk en stor barneflokk.’ Et nomen i illativ kan bl.a. også være bestemmelse til et predikatnomen, f.eks. Dellie lij jïjnje vætnoe gaajhkesidie. ‘Dengang var det mye arbeid for alle.’ (intet subjekt, jfr. § 29) Edtjim aajjese tfiengkine årrodh. ‘Jeg skulle være dreng for bestefar.’ (jfr-§31) __M erk n a d er -,-------------------------------------------------------------- 1 . Stammer på ie kan i illativ fit. ha «lys omlyd»: meeside = mieside ‘reinkalver’. 2. Stammer på oe kan i illativ ent. ha «mørk omlyd»: byörkese = bearkose ‘kjøtt’. 3. Noen sier munnjan el. munnan i stedet for munnjien (likeså dutnjan, dutnan og sutnjan, sutnan), jfr. typen baarnan. 4. Som bestemmelse til et nomen i illativ ent. står påpekende pronomen m.fl. i genitiv ent: dan baarnan ‘til den gutten’, akten niejtese ‘til en jente’.

§ 35. Lokalisering, tilstand (inessiv)

Stedet der subjektet er eller var, kan uttrykkes ved et predikatnomen i inessiv, dvs. i entall med endelsen -sne/snie, i flertall med endelsen -ine, -jne/ -inie, -jnie.

56

£

nom. ent.

ETNINGSBYGNING

inessiv ent.

flt.

gåetie gåetesne gåetine guapa guapesne guapine aaltoe aaltosne aaltojne gïete gïetesne gietine gierehtse gieriehtsisnie gieriehtsinie dïhte desnie dejnie daate daesnie daejnie manne mannesne mijjesne (samt ved former som gubpene ‘hvor, på hvilken kant’, daebpene ‘her, her i trakten’, bijjene ‘oppe’, m.fl.) F.eks.

Gusnie Sagka? ‘Hvor er Sigrid?’ Sagka gåetesne. ‘Sigrid er i huset, hjemme.’ Gaamegh seangkoen nuelesne. ‘Skoene står under sengen.’ Bovtsh dujnie tjahkine. ‘Reinen er i de der fjellene.’

Setningen kan også snus om slik at nominativleddet blir predikat og uttrykker det som finnes på vedkommende sted (jfr.§ 29), f.eks. Bijjene vaeresne jaavretjh. ‘Oppe i fjellet er det små sjøer.’ Dejnie jaavratjinie raavrh. ‘I de små sjøene er det røyer.’ Til et slikt ledd i inessiv kan svare en nomenbestemmelse i genitiv, f.eks. guevtelen jaevrie, guevtelen-jaevrie ‘fjellsjø, sjø på vidda’: Guevtielisnie jaevrie. ‘På vidda er det en sjø.’ doh gåetien almetjh ‘folkene i (eller fra) huset der borte’: Dunnie gåe­ tesne almetjh. T det der huset er det folk.’ Et predikatnomen i inessiv kan også uttrykke den tilstand el. lign som subjektet er eller var i, f.eks. Johke dulvesne. ‘Elven er/var i flom.’ Mijjieh barre reajnosne «Vi er bare i ulvetid » = ‘Nå er ulven over oss’. Dïhte aajjeben nommesne «Han er i bestefarens navn.» = ‘Han er opp­ kalt etter bestefaren.’ Ij leah jïrremisnie. ‘Den har lite marg.’ («er ikke i marg»)

^ETNINGSBYGNING

-

M

57

ERKNADER:--------------------------------------------------- ----

1. Stammer på ie kan også i inessiv flt. ha «lys omlyd»: göötine = gåetine.

2. Som bestemmelse til et nomen i inessiv ent. har påpekende prono­ men m. fl. en form på -nnieZ-ne: daennie gåetesne ‘i dette huset’, aktene gåetesne ‘i et (ett) hus’. 3. Lokalisering kan også uttrykkes ved visse ord med endelsen -ra eller -gkoe (jfr. § 48), f.eks. Dovne Svöörjenfåalhke barre Nöörjen bieliem. ‘Hele Sveriges folk er på Norges side.’ (sagt sydpå under siste krig). Daagkoe loedte. ‘Her går det en reinvei (vei i snøen etter rein).’

§ 36. Opphav (elativ)

1. Stedet som subjektet kommer eller skriver seg fra, eller 2. stoffet som subjektet er laget av, kan uttrykkes ved et predikatnomen i elativ, dvs. i entall med endelsen -ste/-stie, i flertall med endelsen -jsteZ-jstie (ikke alle eksemplene passer i denne sammenheng): nom. ent.

elativ ent.

flt.

gåetie gåeteste gåetijste maana maaneste maanijste aaltoe aaltoste aaltojste gïete gïeteste gïetijste gierehtse gieriehtsistie gieriehtsijstie dïhte destie dejstie daate daestie daejstie manne manneste mijjeste (samt om sted gubpede ‘hvorfra, fra hvilken kant’, daebpede ‘herfra, fra denne trakten’, m.fl.) F.eks. 1. Gubpede dohte kaarre? ‘Hvorfra er den der karen?’ Dïhte Frööstegistie. ‘Han er fra Frostviken.’ 2. Klaahkah såekeste. ‘Skistavene er/var av bjørk.’ Til et slikt predikat kan svare en bestemmelse i genitiv eller stammeform (ingen endelse):

58

£

ETNINGSBYGNING

1. Fröostegen almetje ‘et menneske (same) fra Frostviken ’ 2. såekie-klaahkah ‘skistaver av bjørk, bjørkeskistaver.’ Med hjelpeverbet sjïdtedh kan setningen snus om slik at nominativleddet blir predikat og uttrykker det som det annet ledd blir til, f.eks. Vuasta-mæssoste njaelkies joptse sjædta. ‘Av ostemyse blir det god velling. Dehtie golme-tsiehkeste sjidti stoere krievvie ‘Av de tretti (reinene) ble det en stor hjord, de tretti (reinene) ble til en stor hjord ‘

— M erknader:------------------------------------------------------ , 1 . Elativ flt. med «lys omlyd»: göötijste = gåetijste. 2. Som bestemmelse til et nomen i elativ ent. står påpekende pronomen m.fl. i en form på -htie/-de: daehtie gåeteste ‘fra dette huset’, aktede gåeteste ‘fra et (ett) hus’. 3. Navn på legemsdeler kan som predikat i elativ betegne stedet som

subjektet føler smerte eller er syk i (flt. om mere ubestemmelig følel­ se eller sykdom), f.eks. Manne rudtjeste. ‘Jeg har vondt i ryggen.’ Manne tjåejjeste el. tjööjjijste lim. ‘Jeg hadde vondt i maven.’ Dihte ööjjijste ‘Han/Hun er syk i hodet = sinnsyk.’ (jfr. Mov åejjieh saejriedieh. ‘Mitt hode smerter’ = ‘Jeg har hodepine.’) 4. Navn på mat eller drikke kan som predikat i elativ uttrykke det sub­ jektet har lyst på, f.eks. Manne dan bearkoste. ‘Jeg har så lyst på kjøtt.’ {Manne dan bearkoen mietie. ‘Jeg er så lysten etter kjøtt.’).

§ 37. Forbindelse (komitativ)

Den/det eller de som subjektet er eller var forbundet med el. lign., kan uttrykkes ved et predikatnomen i komitativ, dvs. ved former som i entall er lik essiv (§ 31) og inessiv flt. (§ 35), i flertall lik genitiv flt. (§ 33) + gujmie (eller guejmie): nom. ent. baernie maana aaltoe riiejte

komitativ ent. baernine maanine aaltojne nïejtine

flt. baerniejgujmie maanajgujmie aaltoejgujmie mejtigujmie

s daktere dihte daate manne

ETNINGSBYGNING

59

dakterigujmie dejgujmie daajgujmie mijjine

daktarinie dejnie daejnie mannine

F.eks. Dellie lij gaelpine. ‘Dengang var den (kua) med kalv.’ Dah eejhtegigujmie tjåenghkesne. ‘De er sammen med foreldrene.’ I det første eksemplet beror forskjellen mellom komitativ ent. og essiv på sammenhengen eller situasjonen (jfr. § 31), men komitativ kan også brukes i mange forbindelser der essiv ikke kan komme på tale, jfr. § § 61, 63, 64, 68.

Objekt § 38. Objekt i entall (akkusativ)

Som objekt for et verb, dvs. som uttrykk for den eller det som hand­ lingen eller forholdet frembringer, virker på eller på annen måte gjelder, har et nomen i entall endelsen -m (nordpå uttalt -b ), såkalt akkusativ: nominativ ent.

akkusativ ent.

gåetiem baerniem gåetie barnie guapam guapa maanam maana baakoem aaltoem baakoe aaltoe gietem niejtem giete nïejte dakterem gierehtsem gierehtse daktere daam dam daate dïhte mannem manne F.eks. Laara bustem darjoeji. ‘Lars laget en skje.’ Joptsem gadtsim. ‘Jeg spiste velling el. vellingen.’ Aehtjie ledtiem vöötji. ‘Far skjøt en fugl el. fuglen.’ Aehtjiem dåeriedim. ‘Jeg fulgte far.’ Tjidtjie ij raejfiem åadtjoeh. ‘Mor får ikke fred.’ Stoerre krievviem utnin. ‘De hadde en stor hjord.’ Dam baakoem im åajaldehtieh. ‘Det ordet glemmer jeg ikke’ Viehkiem daarpesjem. ‘Jeg trenger hjelp.’

60

5

ETNINGSBYGNING

Også ett og annet predikatnomen kan ha et slikt objekt: Jaa nåå daerpies gujht tfiengkem. ‘Jo (hun kunne) nok trenge en dreng (sa hun).’ Undertiden er forholdet mellom subjektet og objektet så klart at det ikke trenges noe verb, at altså bare endelsen -m uttrykker forholdet, f.eks. Tjaktjege die govse aaj sæjnoem. ‘Om høsten så (eter) også kua tov (slags gress).’ Uten -m ville setningen bety «om høsten er også kua tov»’, jfr. § 30. § 39. Objekt i flertall Som objekt i flertall kan et nomen stå både i nominativ flertall (jfr. § 30) og i akkusativ flertall, dvs. i samme form som illativ flertall (§ 34), unn­ tatt at akkusativ av mijjieh ‘vi’ er mijjem (entalls form). Nominativ flt. uttrykker gjeme ubestemt objekt (ikke tidligere nevnt), akkusativ flt. bestemt objekt (kjent fra før), men om det gjelder et par eller et sett og en ikke tenker så mye på hver av tingene for seg, kan også nominativ flt. brukes som bestemt objekt, f.eks. Dah maanah utnieh. ‘De har barn.’ Maanide gujht damtem. ‘Barna kjenner jeg da.’ Laara treavkah dorjeme. ‘Lars har laget (et par) ski.’ Dejtie treavkide vööjnim. ‘Jeg så de skiene.’ Gaamegh noeledem. ‘Jeg tar av meg skoene.’ Gaamegidie edtjem batjadidh. ‘Jeg skal smøre skoene.’ Vaeltieh doh måaroeh låadtoeh! ‘Ta og kløv de knokene!’ Dejtie måarojde veelti akti akti. ‘De knokene tok han en for en.’ § 40. Delobjekt

Et nomen i elativ (jfr. § 36) kan uttrykke den bestemte helheten som en tar en del av, jfr. Byöpmedh daehtie laejpeste! ‘Spis av dette brødet!’ Byöpmedh daam laejpiem! ‘Spis dette brødet (brødstykket)!’ (akkusativ). Vuajnah smååhkh daejstie laadtegijstie. ‘Vær så god og smak på disse moltene.’ (elativ) Smååhkh doem! ‘Smak på (= spis) den der!’ (akkusativ) Dijph dejstie lihtsijste! ‘Ta (forsyn deg) av de leddstykkene!’ (elativ). Dijph dejtie lïhtside! ‘Ta de leddstykkene!’ (akkusativ).

g

ETNINGSBYGNING

61

Om delen eller antallet blir angitt, blir det objekt i akkusativ, mens elativleddet blir bestemmelse til objektet: Dijph aktem dejstie lïhtsijste! Ta ett av de leddstykkene!’ § 41. Infinitiv som objekt

En infinitivbestemmelse til visse verb kan svare til et nominalt objekt i akkusativ, eller til en infinitiv som knytter seg til et nominalt objekt, jfr. Ussjedim vuelkedh. ‘Jeg tenkte å reise.’ Dam ussjedim. ‘Det tenkte jeg på.’ Åadtjoem vuelkedh? ‘Får jeg reise?’ Luhpiem åadtjoem vuelkedh? ‘Får jeg lov til å reise?’

Objektspredikat § 42. Objekt med infinitiv

Til et subjekt med finitt predikatverb (jfr. § § 18-19) kan svare et objekt med en infinitiv, jfr. Dïhtevyöse. ‘Han/Hun lever.’ Baajh dam veasodh! ‘La ham/henne leve!’ Guessiem gåatan tjaangi. ‘Gjesten gikk inn (i huset).’ Guessiem gåhtjoejim gåatan tjaangedh. ‘Jeg ba gjesten gå inn.’ Akkusativleddene dam og Guessiem er her samtidig objekt for setnin­ gens finitte verb {Baajh, gåhtjoejim) og subjekt for infinitiven {veasodh, tjaangedh), svarende til subjektene Dïhte og Guessie i de enklere set­ ningene. § 43. Objekt med predikat i essiv

Til et subjekt med predikatnomen i nominativ (§ 30) eller essiv (§31) kan svare et objekt med predikatnomen i essiv, jfr. Gåajvoe-klaahka dïhte. ‘Det er/var en øsestav (skistav med øse).’ Dam gåajvoe-klaahkine gåhtjoejin. ‘Den kalte de øsestav.’ Im manne sijhth datnem vijvine utnedh. ‘Jeg vil ikke ha deg til svigersønn.’ Manne åadtjoem datnem buhtjiejinie leejjedh? ‘Får jeg leie deg til melker?’

62

^ETNINGSBYGNING

Maaksojne edtjh åadtjodh gaajhke daelviem åeredh. ‘Som lønn skal du få sove hele vinteren.’ I den siste setningen er objektet en infinitiv: åeredh, jfr. § 41. Forholdet mellom objektet og essivpredikatet kan være så tydelig at det ikke trenges noe finitt verb, f.eks. Daelie mijjieh snjarhtjam goerve-lihtine. ‘Nå for tiden (bruker) vi kjesemagen til pølseskinn.’ Saertiem tsaapehtims bearkojne daelvege. ‘Reinhjertet (bruker vi) til karvekjøtt om vinteren.’ I den siste setningen er det bare -m i Saertiem som uttrykker at det er noen som gjør noe med reinhjertet, jfr. § 38. Uten -m ville setningen bety: «Reinhjertet (er) til karvekjøtt om vinteren.», jfr. § 31. § 44. Objekt med adjektivpredikat

Et ubøyet adjektiv kan være predikat både til subjektet i en enkel setning (§ 32) og til et objekt, likeså en form på -n av ord som uttrykker form el. lign. (§ 32), jfr. Dihte jorpehke. ‘Den er rund’ Dam jorpehke tjoehpem. ‘Den klipper jeg (så den blir) rund.’ Gaamege mealtjan. ‘Skoen er skjev.’ Gaamegem mealtjan dalta. ‘Han/Hun tråkker skoen (så den blir) skjev.’ § 45. Objekt med hensynsledd

Til et nomen i illativ som uttrykk for den eller dem som subjektet er bestemt for eller tilfaller (§ 34), svarer såkalt hensynsledd i illativ som uttrykk for den eller dem som objektet tilfaller el. lign., jfr. Dah gåahtah Laarese. ‘De sukkertøyene er til Lars.’ Laarese gåahtah vedtiejim. ‘Jeg ga Lars sukkertøy.’ Pïere aahtjan bovtsem doeki. ‘Per solgte en rein til far.’ Aehtjie lij munnjien treavkah dorjeme. ‘Far hadde laget et par ski til meg.’ Det omvendte forholdet: den eller de som subjektet får noe av el. lign., eller som noe går tapt for el. lign., uttrykkes ved et nomen i elativ (jfr. § 36): Laara manneste gåahtah åadtjoeji. ‘Lars fikk sukkertøy av meg.’ Aehtjie Pïereste bovtsem åestieji. ‘Far kjøpte en rein av Per.’

£

ETNINGSBYGNING

63

Manneste aktem bovtsem vöötjin. ‘De skjøt en rein for meg (slik at den gikk tapt for meg).’ § 46. Objekt med lokalisering

Et nomen i inessiv kan tjene til å lokalisere et objekt like så vel som et subjekt eller et nominalt predikat (§ 35), jfr. Desnie lij derhvie-gåetie. ‘Der var det en torvgamme.’ Desnie derhvie-gåetiem utnin. ‘Der hadde de en torvgamme.’ Maana (lea) tjidtjien rudtjesne. ‘Barnet er (sitter) på ryggen til moren (sin mor).’ Tjidtjie maanam rudtjesne guadta. ‘Moren bærer barnet på ryggen (ryggen sin).’ § 47. Objekt med materialnomen

Et nomen i elativ som uttrykk for det som noe er laget av, kan stå som predikat både til et subjekt (§ 36;2) og til et objekt, jfr. Treavkah såekeste. ‘Skiene er/var av bjørk.’ Treavkah såekeste darjoejin. ‘Skiene laget de av bjørk.’ (Da nominativ Ut. kan være både subjekt og objekt, kunne den første av disse setningene også forstås som den annen, jfr. § 38 og § 43.)

Stedsledd § 48. De fire hovedspørsmål

Stedsuttrykk kan være predikat (jfr. § § 35-36), objektspredikat (jfr. § 46), og bestemmelser til predikatet, som oftest til verbale predikater. Meningen skifter med de forskjellige ord, men ordformene fordeler seg på fire hovedspørsmål: 1. gosse ‘hvorhen’:

illativ (jfr. § 34) eller gåabpoeh, gåabph ‘i hvilken retning’ 2. gusnie ‘hvor’: inessiv (jfr. § 35) eller gubpene ‘på hvilken kant’ 3. gustie ‘hvorfra’: elativ (jfr. § 36) eller gubpede ‘fra hvilken kant’ 4. gogkoe ‘hvor, hvilken vei; på hvilken del’: prolativ eller objektskasus (ent. -m, fit. -h, jfr. § 35, merknad 3, og §§ 38-39).

64

£

ETNINGSBYGNING

F.eks. i entall 1. Vaaran tjoejkim. ‘Jeg rente på ski til fjells.’ 2. Vaeresne tjoejkim. ‘Jeg rente på ski på fjellet (da jeg var på fjellet)’ 3. Vaereste tjoejkim. ‘Jeg rente fra fjellet (og ned).’ 4. Vaeriem tjoejkim. ‘Jeg rente fjellet, (tok veien) over fjellet.’ i flertall 1. Dujtie tjahkide juhtimh. ‘Vi flyttet opp i de der fjellene.’ 2. Dujnie tjahkine årroejimh. ‘Vi oppholdt oss i de der fjellene.’ 3. Dujstie tjahkijste juhtimh. ‘Vi flyttet fra de der fjellene.’ 4. Edtjem doh gåetieh vaarredh. ‘Jeg skal springe innom de der husene (for å besøke).’ § 49. Ting og person

Når det gjelder ting el. lign. (mij ‘hva’), kan spørsmålene bli 1. misse ‘i/til hva’, 2. mesnie ‘i/på hva’, 3. mestie ‘ut av/fra hva’, mens akkusativ maam ‘hva’ er objektform (jfr. § 38). Jfr. Bægkah gieriehtsasse gårredim. ‘Jeg pakket sakene ned i pulken.’ Gåajvoeh krovhteste bearkoeh! ‘Øs kjøttet opp av gryten!’ Juelkijste treavkah noelimh. ‘Vi løste skiene av føttene.’ Enkle personsuttrykk som svar på spørsmålene 1. giese ‘til hvem’eller 3. giestie ‘fra hvem’ er som oftest å forstå som hensynsledd, se § 45. Stedsbetydning krever som regel et eget forholdsord, f.eks. gåajkoe ‘til’: Dihte aajjeben gåajkoe vöölki. ‘Han/Hun reiste til bestefaren.’ § 50. Forholdsord

Kasusendelsene uttrykker i seg selv forhold, f eks. (vaara)n ‘til (fjells)’, (gieriehtsa)sse ‘(ned) i (pulken)’; (vaere)ste ‘fra (fjellet)’, (krovhte)ste ‘(opp) av (gryten)’. For å uttrykke mere spesielle forhold brukes egne ord, f.eks. nuelie ‘rommet under noe el. lign.’, duekie ‘rommet el. plassen bak noe’. Disse står etter hovedordet, som postposisjon (etterstilling), med hovedordet som bestemmelse i genitiv (jfr. § 33) eller stammeform, men bøyes selv i kasus, f.eks. 1. Riepie roehtsen nualan goegkerdi. ‘Reven krøp inn under roten.’ 2. Riepie roehtsen nuelesne guarjesji. ‘Reven lå under roten.’

'e t n i n g s b y g n i n g

65

3. Riepie roehtsen nueleste goegkerdi. ‘Reven krøp frem under (fra under) roten.’ 4. Riepie roehtsen nueliem goegkeerdi. ‘Reven krøp under roten (inn under roten og frem igjen).’ Guelieh gierkie-nuelieh voejehtjin. ‘Fiskene svømte under steinene (viste seg nå og da).’ Noen forholdsord har bare tre, to eller én form, f.eks. 1. sïjse ‘inni’ 2. sisnie ‘innei’ 3. sistie ‘utav’; 1. w'//£‘opppå” 2. nelnie ‘oppe på’ 3. nelhtie ‘ned fra’ gåajkoe ‘til, hen til, i retning av’ (spørsmål gosse el. gåabph), 2. luvnie ‘hos, ved’, 3. luvhtie ‘fra (fra hos)’ baaktoe ‘ved’ om, via’ (spørsmål gogkoe). Hele ordgruppen eller bare hovedordet (i genitiv) kan ha et påpekende pronomen som identifiserende bestemmelse (jfr. § 30), f.eks. Dennie vaerie-gaskesne jaevrieh. ‘Der mellom fjellene («i det fjellmellomrommet») er det sjøer.’ (de-nnie: § 35, merknad 2). Dej jaevriej gaskem tsåekie. ‘Mellom de sjøene er det grunt.’ Dellie vöölki duhtie laedtien luvhtie. ‘Så reiste han/hun der fra bonden.’ (du-htie: § 36, merknad 2). Dellie vöölki don laedtien luvhtie. ‘Så reiste han/hun fra den der bonden.’ Noen forholdsord kan stå både som postposisjon og som preposisjon (foranstilling), dvs. både etter og foran hovedordet, i det siste tilfellet som regel med hovedordet i en objektskasus (akkusativ ent. -m, nominativ fit. -h), jfr. Dan tjonnen bïjre veedtsi. ‘Han/Hun gikk rundt det tjernet.’ Krievvie jarra bïjre giedtiem. ‘Reinflokken springer rundt i (inne i) trøa.’ Bovtsh lin bïjre dah gåetieh. ‘Reinen var (oppholdt seg) rundt de gammene.’ Det samme gjelder uttrykk som dunnie bielesne ‘på den andre siden’, f.eks. (don) johken dunnie bielesne el. dunnie bielesne (dom) johkem ‘på den andre siden av (den der) elven’. Forholdsord som ender på -len eller -li (jfr. § 137;1), kan ha hovedor-

66

£

ETNINGSBYGNING

det i genitiv også som preposisjon, f.eks. noerhtelen mov el. mov noerhtelen ‘nordenfor meg’ Om de enkelte forholdsord se ellers §§ 139,140. AfERKNAD: ____ _____________________________________ Genitiv -raejkien («hull») betegner mere ubestemt vei enn akkusativ -raejJdem (spørsmål gogkoe), jfr. Tjaetsie-ledtie vöölki haelehten johkeraejkien. ‘Anden fløy i vei nedetter elven/ Dah vöölkin vuejien dam loedte-raejkiem.

‘De kjørte i vei etter det sporet.’

§ 51. Spesielle valg av kasus

Ved verb som uttrykker en bevegelse, kan spørsmålet gusnie (inessiv) el. gubpene ha betydningen av gosse + gustie (illativ + elativ) el. gåabph + gubpede, altså til et sted og så tilbake, f.eks. Sijhtim bovtsi luvnie vaedtsedh. ‘Jeg ville gå en tur til reinen.’ luvnie = gåajkoe ‘til’ + luvhtie ‘fra’. Å adtjoejim aehtjiem dåeriedidh sjeltesne. ‘Jeg fikk følge far en tur til kirkestedet.’ sjeltesne = sjaltan + sjelteste. Ved visse verb gjelder spørsmålet gosse en forandring snarere enn en bevegelse, f.eks. Dïsse tjöödtjesti. ‘Den stanset der.’ Disse kööhni. ‘Den kreperte der.’ Maanah gåatan beetsin. ‘Barna ble igjen hjemme.’ Låavth-gåetiem tseegkimh don loekten don bealan. ‘Teltet satte vi opp på den andre siden av den bukta’. Spørsmålet gogkoe kan gjelde en gradvis forandring, f.eks. Dom vuemiem lij joe bïevle sjïdteminie. T den skogdalen holdt det alt på å bli bart (barmark).’ § 52. Delforhold

Et stedsledd (i mere eller mindre egentlig mening) kan gjelde en del av den eller det som objektet betegner, og stå a. i elativ (spørsmål gustie), om den del av objektet som handlingen så å si tar sitt utgangspunkt i, f.eks.

ETNINGSBYGNING

67

Bïenje krievviem njueniehkistie jarkeli. ‘Hunden vendte flokken fra fortroppen (ved å springe fremom).’ Bïenjem juelkeste biksim. ‘Jeg grep hunden etter foten.’ Mannem voeptijste sigkie. ‘Han/Hun trekker meg etter håret.’ Tjoerh gieteste buarastehtedh. ‘Du må håndhilse (hilse på vedkom­ mende ved å ta ham/henne i hånden).’ Klaereste damtijim. ‘Jeg kjente den igjen på fargen.’ b. i illativ, om den del av objektet som handlingen treffer nærmere bestemt, f .'eks. Sarvem dievviedim don tjåamahtassese. ‘Jeg traff elgen i bogen.’ DXhte skongki mannem don tjalman. ‘Han/Hun stakk meg (uforvarende) i øyet.’ c. i objektskasus (spørsmål gogkoe), om en mindre klart avgrenset del av objektet som handlingen treffer, f.eks. Dïhte skongki mannem dom rudtjem. ‘Han/Hun stakk meg i ryggen (ett eller annet sted i ryggen).’ Kleehpim bïenjem dom rudtjem. ‘Jeg klappet hunden på ryggen.’ Slik også objektskasus om den del av subjektet som predikatet spesielt gjelder, f.eks. Dïhte riepie lea rööpses-laaketje dom rudtjem jih goh kraevies sæjroeh jih tjåejjie-nueliem. ‘Den reven er rødaktig over ryggen og som grå langs sidene og under buken.’ Ellers står helheten som bestemmelse i genitiv til deluttrykket (jfr. § 33 slutten), f.eks. Dan njuenie rööpses. ‘Hans nese er rød; han er rød på nesen.’ Tjidtjien skiehriem tjuvlesti. ‘Han/Hun kysset morens kinn: kysset moren på kinnet.’ (bare kinnet ble kysset).

§ 53. Tankens retning

Foruten som stedsledd og i lignende konkret mening brukes illativ bl.a. også som bestemmelse til visse predikater som uttrykker tanke, lyst el. lign., f. eks. Dïsse badth jaahkam. ‘Han/Henne tror jeg da på.’ Jfr. Dam badth jaahkam. ‘Det tror jeg da.’ (objekt). Dïhte bearkose dan njaarpehke. ‘Han/Hun er så hugen på kjøtt.’

68

£

ETNINGSBYGNING

For slik bruk er det vanskelig å gi allmenne regler. Abstrakt bruk av andre kasus blir nevnt §§61, 64-66, 69-70.

Tidsledd § 54. Tidspunkt

Som svar på spørsmålet gåessie ‘når’ kan en setning tidfestes ved egne tidsformer som daelie ‘nå’ (avdaate ‘denne,dette’), dellie ‘da, dengang; så’ (av dikte ‘den, det’), eller ved et nomen i genitiv (ent. -n, fit. -j/i), gjeme med en nærmere bestemmelse, f.eks. Daan biejjien buaredh. ‘I dag er det godvær.’ (daate biejjie ‘denne dag, dagen i dag’) Jirreden aaj daebpene minnh? ‘Kommer du herom en tur i morgen også?’ Jååktan bööti. ‘Han/Hun kom i går.’ Dej jaepiej dan jïjnjh sïejph. ‘I de årene var det så mye ulv.’ Dellie bovtsem tjoejkehtimhfierhten biejjien. ‘Da rente vi og så om reinen hver dag.’ Om forholdet til det finitte verbs tider jfr. § 19. For årstidene i forhold til hverandre finnes egne former på -ge (el. -gi): gijrege ‘om våren’, giesege ‘om sommeren’, tjaktjege ‘om høsten,’ daelvege ‘om vinteren’. Likeså biejjege ‘om dagen’, men genitiv jijjen ‘om natten’ (sydpå jæhka), aereden ‘om morgenen’, iehkeden ‘om kvelden’. Her kan også nevnes setningsaktige uttrykk som gijre doekoe ‘utpå våren, når det lir på våren’ («våren dit bort»), gijre duebpelen el. duebpiebasse ‘lenger utpå våren’ § 55. Naturforhold

Også tidsbestemte naturforhold kan uttrykkes ved et nomen i genitiv, f.eks. Akten tjaktjen lopmedahken mijjieh årroeminie voenen lihke ‘En høst det var snø, holdt vi til nær bygda.’ Guelie ij mearhkan tjåegkieh. ‘Fisken biter ikke i tåke (når det er tåke)’.

5

ETNINGSBYGNING

69

§ 56. Hyppighet

Hyppighet kan uttrykkes ved genitivformen aejkien med en bestemmel­ se, f.eks. dan aejkien ‘den gangen’, akten aejkien ‘en gang, engang’, gellien aejkien ‘mangen gang, ofte’, eller ved egne former av tallord som ikth ‘én gang, engang’, göökth ‘to gangpr’ osv., jfr. § 132. § 57. Varighet

Som svar på spørsmålet man guhkiem ‘hvor lenge’ kan varigheten av en handling eller et forhold uttrykkes ved et nominalledd i objektskasus (akkusativ ent., nominativ flt), f.eks. Dam giesiem tjoeverim dam maanam geehtedh jïjjh bïejjieh. ‘Den sommeren måtte jeg passe det barnet natt og dag.’ Dam suehpedem die dennie dajvesne sjïdtimh. ‘Den kalvingstiden igjennom ble vi i den trakten ’ § 58. Tidsramme

Tidsrammen, det tidsavsnitt som handlingen faller innenfor, uttrykkes ved et nomen i inessiv (ent. -sne/snie, flt. -ine, -jne/-inie), f.eks. Tijmesne båatam. ‘Jeg kommer om (innen) en time ’ Gosse tjarve, die gåhkese båata barre aeriedisnie. ‘Når det er skare, kommer en langt bare i løpet av morgenen.’ Im leah dejtie vuajneme måedtine biejjine. ‘Jeg har ikke sett dem på flere dager.’ § 59. Tidsgrense

Utgangspunktet i tid uttrykkes ved et nomen i elativ, endepunktet eller den tid noe er bestemt for, ved et nomen i illativ, eller også ved postposisjonen -raejeste ‘helt fra’, -raajan ‘like til’, f. eks. Aeriedistie vöölkin. ‘De dro i vei fra morgenen av.’ Iehkiedistie ryöjnesjim gaske-jïjjen raajan. ‘Jeg gjette fra kvelden like til midnatt.’ Vuertieh iehkiedasse. ‘Vent til kvelden.’ Dam suejniem edtjim tjaktjeste utnedh. ‘Det skohøyet skulle jeg bru­ ke fra høsten av.’ Dam mielhkiem edtjimh gïjrese utnedh. ‘Den melken skulle vi ha til våren.’

C

70

ETNINGSBYGNING

Måtesledd m.m. § 60. Måtesformer

Til spørsmålet guktie ‘hvordan, på hvilken måte’ svarer former som naemhtie ‘slik, på denne måten’ (av daate ‘denne, dette’), numhtie ‘slik, så, på den der måten’ (av dohte ‘den, det, der), og laakan ‘på -måte’ med et adjektiv som bestemmelse, f.eks. Darjoem naemhtie. ‘Jeg gjør det på denne måten (slik jeg nå viser deg).’ Pïere numhtie jeehti. ‘Per sa så.’ Krievvie tjaebpies-laakan dan johkese gaerkehti. ‘Reinhjorden gikk fint i rad ut i elven.’ Rïeksegh aelhkies-laakan jaksimh. ‘Vi fikk lett tak i ryper.’ Også adjektiver i stammeform (uten endelse) kan til dels brukes som måtesledd, f.eks. Dïhte rïekte vaadtsa. ‘Han/Hun går rett (slingrer ikke).’ Dellie krievvie buerebe valkesi. ‘Så kom hjorden bedre i driv.’ Dihte gåestie hopsoe. ‘Det lukter harskt.’ Ord som uttrykker form, stilling el. lign. (jfr. § 32) kan som måtesledd ha endelsen -n eller -de, f.eks. Dihte dan kråavvoen vaadtsa. ‘Han/Hun går så kroket.’ (om en som er kroket). Tjoeverim kråavvode vaedtsedh. ‘Jeg måtte gå kroket, krøke meg (for å komme inn el. lign.).’ M

er k n a d er :

1.. Noen ord kan som måtesledd ha endelsen -i/-j (jfr. § 61), f.eks. Dihte dan varke el. varki vaarresti. ‘Han/Hun sprang i vei så fort.’ Dihte dan soejme el. soejmi soptsestalla. ‘Han/Hun snakker så sakte.’ 2. Om pris brukes til dels uttrykk i inessiv, jfr. Dovres åesiestim ‘Jeg kjøpte (handlet) dyrt’. Aelpesne el. Giehpesne åesiestim. ‘Jeg hand­ let billig.’ Muvhtem aelpiebisnie el. giehpiebisnie åadtjoejim. ‘Somt fikk jeg billigere.’ Dam gööktene tjåervesne doekim. ‘Den solgte jeg for to kroner.’ Også göökten tjåervien åvteste.

£

ETNINGSBYGNING

71

§ 61. Genitiv og komitativ om måte

Måte kan også uttrykkes ved et nomen i genitiv, oftest med en bestem­ melse, f.eks. Soptsesth saemien! ‘Snakk samisk!’ (si det på samisk) Dohte bïenje golmen juelkien guatsa. ‘Den der hunden springer på tre ben.’ Klaahka-åelkien tjoejkin. ‘De rente på ski med staven på skulderen.’ («stav -skulders») Bovtsh dööhki dööhki böötin. ‘Reinen kom flokk for flokk, flokkevis.’ (.dåehkie ‘flokk’) Komitativ kan til dels brukes på lignende måte, f.eks. Tjyöresth tjelmiejgujmie vöölki olkese. ‘Han/Hun for ut med gråt i øynene.’ («med gråt-øyne») Bööti vaedtsien stoerre voessine. ‘Han/Hun kom gående med en stor sekk.’ § 62. Verbformer på -n.

Verb har måtesform på -n, med eller uten akten (genitiv av akte ‘en, ett’) som bestemmelse, f.eks. Aehtjie bööti vaedtsien. ‘Far kom gående.’ Maanah vaedtsieh akten lïegkeden. ‘Barna går og hviler stadig.’ § 63. Middel

Det en bruker til å gjøre noe med el. lign., uttrykkes ved et nomen i komitativ, f.eks. Råantjojne vööjin. ‘De kjørte med rein.’ Ruhtjeste gaejpiem aaksjojne tjuahpa. ‘Hakestykket hugger en fra underkjeven med øks.’ Dah jielieh barre bearkojne el. bearkoejgujmie. ‘De lever bare av kjøtt.’ § 64. Grunn, årsak

Grunnen eller årsaken til noe kan uttrykkes ved et nomen i komitativ, om det en likesom bærer med seg, f.eks. Manne mahte eevre baanhtsan sj'ïdtim dej ftijene voessetjigujmie. ‘Jeg ble nesten helt rådløs på grunn av de posene (sukkertøyposene) mine.’

72

£

ETNINGSBYGNING

Ij gåaredh dejnie vajmedh. ‘Det går ikke an å jamre over det.’ Hïegkkine bïllïn. ‘De var redde for livet.’ eller i elativ, om det noe likesom kommer av, f.eks. Mïelken sohteste jaemiejin. ‘De døde av brystsyke.’ Tjåetskiemistie dåerkiestim. Jeg skalv av kulde.’ Destie vïssjehtovvin. ‘De ble lei av det.’ Jaemiedistie bïllin. ‘De var redde for døden, for å dø.’ eller ved postposisjonene gielhtie el. dïehre (dïete) ‘på grunn av, forskyld’, gaavhtan ‘på grunn av, i anledning av’, f.eks. Daelviem nåhkehti luvlielisnie gåatomen gielhtie. ‘Vinteren tilbrakte han lengre øst på grunn av beitet.’ En handling som årsak uttrykkes ved et verb i infinitiv (jfr. § 26), f.eks. Sæjloejin abpe biejjiem åådtjedidh. ‘De ble trette av å kaste inn (rein med lasso) hele dagen.’ § 65. Formål, hensikt

Det en skal bruke noe til el. lign., kan uttrykkes ved et nomen i illativ, f.eks. Gåaroemasse soenh provhkem. ‘Til søm (til å sy med) bruker jeg sener.’ Jfr. § 43 om essiv om det noe skal bli til. Hensikten med en handling kan uttrykkes ved et verb i infinitiv, f.eks. Edtjien mïnnedh håagkodh. ‘Vi to skal gå for å fiske.’ Jfr. § 82. § 66. Henseende

Til visse adjektivpredikater kan føyes et nomen i elativ for å uttrykke det predikatet særlig gjelder for, i hvilken henseende predikatet gjelder, f.eks. Dïhte ræjhkoes sïlpeste. ‘Han/Hun er rik på sølv.’ Dïhte lihtie dïeves tjaetseste. ‘Det karet er fullt av vann.’ Til visse andre adjektivpredikater kan føyes et verb i infinitiv for å uttrykke hva slags handling eller forhold predikatet gjelder for, enten slik at setningens subjekt også er subjekt for infinitiven (jfr. § 26), f.eks. Dïhte geehpes dagkoe vaarredh. ‘Han/Hun er lett til å springe der, passer til å springe der.’

ETNINGSBYGNING

73

eller slik at setningens subjekt likesom er objekt til infinitiven, f.eks. Daate gierkie geephes lutnjedh. ‘Denne steinen er lett å løfte.’ Jfr. Daam gierkiem buektehtem lutnjedh. ‘Denne steinen greier jeg å løfte.’ Dihte aelhkie jiehtedh. ‘Det er lett å si.’ Jfr. Dam jeahtam ‘Det sier jeg.’ Jfr. setninger som Bööremes dejtie gåatan vaeltedh. ‘Det er best å ta dem inn.’, der dejtie ‘dem’ er objekt i akkusativ til infinitiven vaekedh ‘å ta’, som er subjekt til predikatet bööremes ‘(det er) best’, jfr. § 26 slutten.

Grad og sammenligning § 67. Grad, mål

Graden av en egenskap, eller målet for det forhold som et adjektiv uttrykker, kan uttrykkes ved et nomen (eller en ordgruppe) i genitiv eller ved visse ord uten endelse (gradsadverb), f.eks. Man stoerre dihte? ‘Hvor stor er den?’ (man er genitiv av mij ‘hva’) daan stoerre ‘så stor som så (slik jeg viser)’ naa stoerre ‘temmelig stor’ ålvas (alvoes, alvas) stoerre ‘voldsomt stor’ Jienge soermen jassije. ‘Isen er en finger tykk.’ golmenjaepien båeries bienje ‘en treårs gammel hund.’ § 68. Likhet, samme grad

For å uttrykke at to eller flere er eller gjør noe på samme måte eller i sam­ me grad, kan som oftest brukes ordet goh eller barre goh, f.eks. Vystoven bovtse barrene goh muerjie-bihkije. ‘I sopptiden sprer reinen seg som bærplukkere (på samisk ent.).’ Dohte gierkie vååjnoe barre goh gåetie. ‘Den der steinen ser ut som et hus.’ Dihte dan stoerre goh jeahna. ‘Han er så stor som en rise.’ Dihte dan jaahkovirres goh maana ‘Han/Hun er så godtroende som et barn’ I forbindelse med gradsbestemmelsen seamma ‘like’ kan også brukes komitativ, f.eks. Dihte seamma båeries mannine. ‘Han/Hun er like gammel som meg.’

74

£

ETNINGSBYGNING

§ 69. Høyere grad

En høyere grad av en egenskap, mengde el. lign. uttrykkes ved endelsen -be/-åbpoe, såkalt komparativ, f.eks. stoerre (stoere) ’stor’ stuerebe (stoerebe) ‘større’ noere ‘ung’ nuerebe (noerebe) ‘yngre’ guhkie ‘lang’ guhkebe ‘lengre’ båeries ‘gammel’ båarasåbpoe ‘eldre’ buajtehke ‘fet’ buajtahkåbpoe ‘fetere’ Den eller det som det sammenlignes med, kan utrykkes ved et nomen i elativ, eller en må bruke ordet enn, f.eks. Sarve stuerebe bovtseste. ‘En elg er større enn en rein.’ Dellie aalka akte skuehtie baahtsedh vearrebe mubpeste. ‘Så begynner det ene skuddet å gå av værre enn det andre.’ Dihte jienebem åtna mijjeste. ‘Han/Hun har mere enn oss (mere enn vi har).’ Idtji dihte jienebem byöpmedh enn ladtetje ‘Han/Hun spiste ikke mere enn en liten fugl (ikke mere enn en liten fugl spiser).’ Forskjellen kan uttrykkes ved sagke el. sagki ‘meget’ eller mere presist ved et uttrykk i genitiv, f.eks. Dihte lehkien stuerebe. ‘Den er en halv gang til så stor.’ («en halv større») Laara guektien jaepien båarasåbpoe manneste. ‘Lars er to år eldre enn meg.’ § 70. Høyeste grad

Den høyeste grad av en egenskap osv. uttrykkes ved endelsen -mes/ommes, såkalt superlativ, f.eks. stoerre ‘stor’ stööremes ‘størst’ noere ‘ung’ nööremes ‘yngst’ guhkie ‘lang’ guhkemes ‘lengst’ båeries ‘gammel’ båarasommes ‘eldst’ buajtehke ‘fet’ buajtahkommes ‘fetest’ Sammenligningen kan skje ved et nomen i elativ, f.eks. Laara nööremes dejstie maanijste. ‘Lars er det yngste av de barna.’ Guhte dijjeste nööremes? ‘Hvem av dere er yngst?’

s

ETNINGSBYGNING

75

Om sammenligningen gjelder bare to, brukes helst komparativ, f.eks. Gåabpa dotneste nuerebe. ‘Hvem av dere (to) er yngst?’ ___flfERKNAD:

______________________________________

Sydpå er endelsen gjerne -mosZ-ms, f.eks. nööremos, båarasoms.

Nomengrupper § 71. Samordning ved bindeord

To eller flere nominale ledd kan knyttes sammen på like linje ved binde­ ordene (de sideordnende konjunksjoner) jih el.jah ‘og’ og jallh el.jïllh ‘eller’, f.eks. Njåemele jih tjetskie tjïekedin (tjïekedigan). ‘Haren og røyskatten gjemte seg.’ Manne jih Sagka jih Laara limh tjoejkeminie. ‘Jeg og Sigrid og Lars var ute på ski.’ (merk limh ‘vi var’) Sagkan jih Laaran åabpa ‘søster til Sigrid og Lars’ rööpses jih kruana laejkieh ‘rødt og grønt garn’ rööpses jallh kruana laejkieh ‘rødt eller grønt garn’ golme jallh nieljie biejjieh ‘tre eller fire dager’ jfr. golme nieljie biejjieh ‘tre fire dager’. Personbetegnelser, særlig slektskapsord, kan også knyttes sammen ved ordet gonnoeh eller forkortet gon, slik at forleddet står ubøyet, mens etterleddet står i flertall i nominativ, i entall i andre kasus, f.eks. aehtjie gonnoeh tjidtjieh ‘far og mor’ aehtjie gonnoeh tjidtjien gåajkoe ‘til far og mor’ aehtjie gonnoeh tjidtjine ‘med far og mor’ (også aehtjie gon tjidtjien gujmie, jfr. § 37) Uten etterledd f.eks. Laara gonnoeh ‘Lars og ektefelle’. § 72. Samordning uten bindeord

To substantiver med ensartet mening kan knyttes sammen uten bindeord slik at begge ledd står i flertall i nominativ, uansett det virkelige tall, f.eks.

76

£

ETNINGSBYGNING

aehtjieh tjidtjieh ‘far og mor’, men i genitiv entall: aehtjien tjidtjien (gåajkoe) ‘(til) far og mor’. voehph vuanovh ‘svigerfar og svigermor’. voehpetjhvïjvetjh ‘svigerfar og svigersønn’ (innbyrdes, jfr. § 107). soenh aejmieh ‘sener og skjærnål’, jfr. aejmie jih soenh ‘skjærnål og sener’. boelth vaerieh ‘li og fjell’. jïjjh biejjieh ‘natt og dag’ Ord for værforhold kan også i nominativ stå sammen i entall, f.eks.elmie mearhka ‘uvær og tåke’. To personer, hvorav den ene er den talende eller den tiltalte, kan sam­ menfattes ved et personlig pronomen i totall fulgt av den annens navn eller slektskapstittel (laahkoe), som i nominativ står i flertall, i andre kasus i entall, f.eks. månnoeh Laarah ‘jeg og Lars’ monnen Laaran gåajkoe ‘til meg og Lars’ dåtnoeh vïellh ‘du og (din) bror’ dotnen vïellen gåajkoe ‘til deg og (din) bror’ Med gjensidighetsform kan også flere sammenfattes slik, men da går ordgruppen over til å bli bestemmelsesgruppe, jfr. månnoeh vielletjh ‘jeg og (min) bror, vi to brødre’ mijjieh vielletjh ‘vi (flere) brødre’ mijjieh maanah ‘vi barn, vi barna’ doh vielletjh ‘de der brødrene (innbyrdes)’ doh aajjetje guaktah ‘han/hun og bestefaren’ § 73. Bestemmelser til nomen

De viktigste typer av bestemmelser til nomen er nevnt i avsnittet Nominale predikater og i senere avsnitt. Her følger en kort oversikt med noen eksempler og henvisningen 1. Identifiserende bestemmelser (§ 30): a. dihte samie ‘den samen’, med bøyning av begge ledd (jfr. §§ 34, merknad 4, 35, merknad 2, 36, merknad 2), jfr. §§ 124;2,125;2, 128, 130,131.

£

ETNINGSBYGNING

77

b. åabpa Læjsa ‘søster Lisa’, med bøyning bare av siste ledd. 2. Adjektivbestemmelser (§ 32): noere almetjh ‘unge mennesker’ stuerebh maanah ‘større barn’ (bøyning av begge ledd) guhkies njoeje ‘lang unnabakke’ gåangkoeh såekie ‘kroket bjørk’ jfr. §§114, 116,117. 3. Materialbestemmelser m.m. (stammeform): såekie-klaahka ‘bjørkeskistav’ (§ 36). 4. Tilhørighetsbestemmelser m.m. (genitiv): Laaran bienje ‘hunden til Lars’ (§ 33) guevtelen jaevrie ‘fjellsjø’ (§35) Frööstegen almetje ‘menneske fra Frostviken’ (§ 36). 5. Grads- og målsbestemmelser: golmen jaepien båeries ‘tre år gammel’ (§ 67) seamma båeries ‘like gammel’ (§ 68) guektien jaepien båarasåbpoe ‘to år eldre’ (§ 69) 6. Helhetsbestemmelser (elativ): akte dejstie lïhtsijste ‘ett av de leddstykkene’ (§ 40) nööremes dejstie maanijste ‘det yngste av de barna’, guhte dijjeste ‘hvem av dere’ (§ 70). 3 7. Styrelse til post- og preposisjoner, se § 50. Som tidligere nevnt kan bestemmelsen i visse tilfelle skilles fra hovedordet, f.eks. Akte lij giefies kaarre. ‘Det var (engang) en fattig mann.’ § 29;b. Guhkies lij njoeje. ‘Det var en lang unnabakke.’ § 32. Guhte dïhte dejstie? ‘Hvem av dem er han/hun?’

78

S

ETNINGSBYGNING

Sammensatte setninger § 74. Innledning

I en samtale eller fortelling må setningene naturligvis følge etter hveran­ dre slik at de gir en sammenhengende mening. Samsvaret beror på orde­ nes mening, men språket har også egne ord og former til å vise sammen­ hengen mellom setninger, såsom bindeord (konjunksjoner) og visse pro­ nomen. De enkelte setninger som hører sammen, kan enten være sideordnet, dvs. stå side om side som mere eller mindre likeverdige, eller en setning kan underordnes en annen, dvs. utgjøre et setningsledd (leddsetning) i den større setningen (helsetningen). |— M

erknad:

---------------------------------------------------------------- ,

Med «bisetning» menes det samme som leddsetning, mens «hoved­ setning» gjerne brukes om den del av en helsetning som ikke er bisetning.

§ 75. Det tilbakevisende pronomen d ih te

Sammenhengen mellom setninger som uttales hver for seg, kan uttryk­ kes ved en form av pronomenet dXhte ‘han/hun, den/det,’ som viser til­ bake til et ledd i en foregående setning, men naturligvis har den kasus som setningen selv krever, f.eks. nominativ (ent.) dihte som subjekt, akkusativ (ent.) dam som objekt: Akte lea vielie riepie. Dihte lea veelkes. Dihte bijjene vae resneorre. ‘Det er (finnes) enda en rev (en slags rev). Den er hvit. Den bor oppe i fjellet.’ Duelie nejpie. Vaeltieh dam,r Der er en kniv. Ta den!’ Som en form av dette pronomenet kan også regnes dellie ‘da, så’ som viser tidssammenhengen (jfr. § 54), f.eks. Jååktan lim gåaroeminie. Dellie Sagka tjaangi gåatan. T går satt jeg og sydde. Så kom Sigrid inn.’ Dihte (eller fit. dah) kan også føyes inn i en setning for å fremheve et subjektledd, dvs. for å peke ut hvilken av to eller flere muligheter det

s

ETNINGSBYGNING

79

dreier seg om. For å peke ut et annet setningsledd enn subjektet (eller predikatet) brukes formen dam (akkusativ ent.). F.eks. Aajja jih Jåvva edtjegan minnedh viermieh doeredh. Jåvva dïhte såvka. Jaevresne ohtje sååletje. Dan duvvelen dam viermieh leah. ‘Bestefar og Jon skal i vei å trekke gam. Det er Jon som ror. I sjøen er en liten holme. Det er ut for den at gamene er.’ I den andre av disse setningene peker dïhte ut subjektet Jåvva som roeren, i motsetning til Aajja. I den siste setningen peker dam ut stedsleddet Dan duvvelen, som består av postposisjonen duvvelen (jfr. § 50) med styrelsen Dan (jfr. § 73;7), og Dan viser til leddet ohtje sååletje i den foregående setningen. For å gi et ord ettertrykk brukes ofte en forkortet form av dellie ‘da, så’: dlie el. die, f.eks. Dellie goh lim die riejries, nå dellie gujht die vuelkimen die jallese die gubpene dïhte krievvie die. ‘Da jeg så var ferdig, så dro vi da vestover, dit hvor reinflokken var.’ § 76. Tilknytning ved bindeord

Bindeordet jih el. jah ‘og’ kan brukes til å knytte sammen så vel set­ ningsledd (jfr. § 71) som setninger, f.eks. Tjidtjie jih Aantajih Pïere bïekerem jeksieh, jih desnie dan jijnje laadtege. Lihtide ohtsedieh jih aelkieh tjöönghkedh. ‘Mor og Anta og Per kommer frem til multemyra, og der er det mye multer. De finner frem spannene og begynner å sanke.’ For å knytte sammen ledd i forskjellige setninger kan brukes ordet aaj ‘også’ (med stigende tone), etter det ordet det gjelder, f.eks. Vuajnah smååhkh daejstie laadtegijstie. Vuajnah gïhpetjem aaj gurkesth! ‘Vær så god og smak på disse multene. Vær så god og hell på litt fløte også!’

_AfERKNAD: ----------------------------------------------------------- . Foran et predikatverb uttrykker aaj gjentagelse, f.eks. D ellie aaj lïegkeste, jih aaj dåålvede. ‘Så hviler den litt igjen, og så forfølger den igjen.’

80

£

ETNINGSBYGNING

§ 77. Motsetning

Motsetning til en foregående setning kan uttrykkes ved bindeordet men, f. eks. Manne lim aaj sijhteme dåeriedidh, men idtjim manne åadtjoeh gænnah. ‘Også jeg hadde villet følge, men jeg fikk ikke.’ (gænnah understreker nektelsen). I den første setningen kan også stå et maaje ‘riktignok,’ eller ettersetningen kan som leddsetning innledes med maaje ‘enda, skjønt’, jfr. Tsåahka golme aereden vööste, die joe aehtjie gonnoeh tjidtjieh tjuedtjeleminie. Dah maaje sjeavohts-laakan njaakijægan olkese, læjhkan leah maanah aaj joe bijjene. Dah dan våaroes (vorpehke), maaje tjidtjie dåajvoehtamme edtja satne gåaskodh. ‘Allerede klokken tre om morgenen står far og mor opp. De sniker seg riktignok stille ut, (men) likevel er også barna alt oppe. De er så vare, enda mor har lovet at hun skal vekke dem.’ Et forbehold kan uttrykkes ved en leddsetning innledet med jalts eller (sydpå) ihkie ‘selv om’, f.eks. Buaredh lij, jalts (ihkie) lij tjåetskeme. ‘Det var fint vær, selv om det var kaldt.’ Jalts gelmin, idtji gujht dïhte mejtie darjoeh. ‘Selv om de frøs, gjorde det ikke noe.’

§ 78. Tidsforhold

To begivenheter som følger etter hverandre i tid, kan ofte uttrykkes ved en setning uten bindeord fulgt av en setning innledet med dellie el. dlie, die ‘så’ (jfr. § 75). Men tidsforholdet kan også presiseres med bindeord som goh ‘da’, gosse ‘når\juktie ‘da, når’ (har også andre betydninger, jfr. §§ 80-81 ), goske ‘inntil’, eannan ‘innen’, mearan el. mearas ‘mens’. F.eks. Båateme man die gåhkese, dlie gujht tjoerimh lïegkedidh. ‘(Da vi var) kommet nokså langt, så måtte vi hvile.’ Aereden fehkehtem, dellie aehtjie joe vualkeme. ‘(Da) jeg våkner om morgenen, så har far alt dradd i vei.’ Goh dam dorjeme, dlie åaraji (åariji). ‘Da (han hadde) gjort det, så la han seg.’ Manne lovvim goh vaarrim dom plueviem dåaresth (rastah). ‘Jeg ble våt da jeg sprang over den myra.’

s

ETNINGSBYGNING

81

Luste buhtjedh gosse aaltoe låemtie. ‘Det er morsomt å melke når simla er tam ’ Buaredh dlie aalhkije gåetesne, men juktie elmie, dlie gåetie soeveste. ‘(Når det er) godvær, så er det greit i gammen, men når (det er) uvær, så ryker gammen.’ Vuertebe annje vielie goske jemhkelde sjædta. ‘Vi venter ennå til det blir mørkt.’ Joe lij naa tjeara dan iehkeden eannan loevenimh. ‘Det var alt temmelig mørkt den kvelden innen vi kom i vei.’ § 79. Vilkår

Vilkåret for at noe kan skje eller kunne ha skjedd, kan uttrykkes ved en leddsetning innledet med jis el. jus ‘om, hvis’, f.eks. Manne edtjem datnem viehkiehtidh jis ohtje maaksetjem åadtjoem dan barkoen åvteste. ‘Jeg skal hjelpe deg hvis jeg får en liten betaling for arbeidet.’ Jis sijhth, die gujht manne maahtam dam darjodh. ‘Om du vil, så kan nok jeg gjøre det.’ Jis im lim doesteme, im mån lim gihtjeme. ‘Om jeg ikke hadde våget, hadde jeg vel ikke spurt.’ Jfr. § 25. § 80. Årsak

Årsaken eller grunnen til noe kan uttrykkes ved en leddsetning innledet med juktie eller ihke ‘fordi’, f.eks. Gurhtie lij dan garmere juktie dan tjaebpie lij. ‘Lommen var så kry fordi (over at) den var så vakker. ’ Mijjieh gujht geerjene ihke gåatan die, beapmoeh åadtjodh. ‘Vi var glade fordi (vi fikk komme) hjem og få mat. ’ En begrunnelse som innbefatter et vilkår, kan uttrykkes ved dastegh ‘i tilfelle at’, f.eks. Vaeltieh njåetsiem meatan, dastegh obrije. ‘Ta med kappen, i tilfelle at det begynner å regne (fordi du trenger den hvis det begynner å regne).’ § 81. Følge

Følgen av noe kan uttrykkes ved en leddsetning innledet med juktie eller guktie ‘så, slik at’, f.eks.

82

£

ETNINGSBYGNING

Manne dan sæjloejim guktie nahkestim. ‘Jeg ble så trett at jeg sovnet.’ Jih dellie aaltoe tjöödtjeste guktie dXhte measetje åådtje aelkedh njammedh. ‘Og så stanser simla slik at den lille kalven får begynne å patte.’ § 82. Hensikt

Hensikten med en handling kan uttrykkes ved en setning innledet med hjelpeverbet edrye- ‘skal’ (sydpå galke-, ge-), f.eks. Manne gujht vaarrem, edtjem ohtsedidh. ‘Jeg springer for å lete etter den (reinflokken).’ Jih die vuelkieh edtjieh mïnnedh håagkodh. ‘Og så drar de i vei for å gå og fiske.’ (jfr. § 65). Her har hensiktssetningen samme subjekt som den foregående setning, men en hensiktssetning kan også uttrykke det som subjektet for den foregående setningen vil at en armen skal gjøre (eller ikke gjøre), f.eks. Tjidtjie stillie Aannam edtja dïhte moerh risnjedh jih dållem bïejedh. ‘Mor setter Anna til å sanke ved og gjøre opp ild.’ Aehtjie næhta edtjebe barre stille årrodh jih åeredh. ‘Far påbyr at vi bare skal være stille og sove.’ ‘Far påbyr oss bare å være stille og sove.’ Im manne åadtjoeh edtja åeredh. ‘Jeg får det (barnet) ikke til å sove.’ En negativ hensiktssetning innledes med imperativ av nektelsen (jfr. § 23), f.eks. Tjoerh geehtedh aellieh tjaajenh. ‘Du må passe på så du ikke går vill.’ ‘Du må passe deg for å gå vill.’ Geehth aellies våålese tjaangh. ‘Pass på så den (reinflokken) ikke går ned (i skogen).’

r AJe RKNAD: --------------------------------------------------------Verbet baajedh ‘å la, tillate’ kan følges av en setning med et enkelt predikat i presens, f.eks. Baajh die manne vuajnam. «Tillat så (at) jeg ser.» = ‘La så meg se.’ Jfr. § 42.

s

ETNINGSBYGNING

83

§ 83. Referat av tanke og tale

Verb som vïenhtedh ‘å tro, mene, anta’ ogjiehtedh ‘å si’ kan som objekt ha en setning som gjengir det vedkommende tenkte eller sa, enten direk­ te, i den form det ble eller kunne ha blitt tenkt eller sagt (såkalt direkte tale), eller som en gjengivelse av meningen (indirekte tale), f.eks. Manne vïenhtim: «Sagka viehkiem daarpesje.» ‘Jeg trodde: «Sigrid trenger hjelp.»’ Manne vienhtim, Sagka viehkiem daarpesje el. darpesji. ‘Jeg trodde (at) Sigrid trengte hj elp.’ Jeehtim: «Manne edtjem viehkiehtidh» ‘Jeg sa: «Jeg skal hjelpe (deg).»’ Jeehtim, manne edtjem el. edtjim viehkiehtidh. ‘Jeg sa (at) jeg skulle hjelpe (henne).’ Om, som her, referatet er lagt til fortiden(vienhtim ‘jeg trodde’Jeehtim ‘jeg sa’), kan altså tiden i indirekte tale være den samme som i direkte tale (