Liv og tro i vikingtiden 8210014323

Citation preview

ELVERUM I 'ERERSKOTE b ib l io t e k e t

m

liv og tro i

vikingtiden

ELVERUM i 'RRERSKTTÆ biblioteket

liv og tro i

vikingtiden Magnus Magnusson i

Oversatt av

Michael Bames Fotografier av

Werner Forman

TIDEN NORSK FORLAG

© 1976 Orbis Publishing Limited, London © 1978 Tiden Norsk Forlag Filmset by sats-montasje a.s, Oslo Printed in Italy by IGDA, Officine Grafiche, Novara ISBN 82-10-01432-3

Utgiverne skylder stor takk til nedenstående museer og institusjo­ ner for tillatelse til å benytte fotografiene på de angitte sider. The British Museum, London, England: 118 (nederst). City of London Guildhall Museum, England: 40-41. Manx Museum, Isle of Man: 51. Nationalmuseet, København, Danmark: 13, 30-31, 41,42-43, 46, 52 (nederst), 56, 57, 63, 69, 76 (nederst), 102-103, 106-107. Silkeborg Museum, Danmark: 115. Statens Historiska, Stockholm, Sverige: 6, 12, 16, 19, 20, 21, 22 (t.v.), 26 (nederst), 29, 33, 36, 38 (t.v.), 50, 54-55, 59, 60, 61,62, 64, 65, 70, 71 (t.h.), 72-73, 74, 75, 76 (øverst), 78, 81 (nederst), 83, 8485, 88 (t.v.), 89, 90, 93, 96, 97, 99 (øverst), 102, 108, 109, 112 (øverst), 113, 117, 118 (øverst), 125. Stofnun Årna Magnussonar å Islandi, Reykjavik, Island: 38 (t.h.), 39,91. Thjodminjasafn, Reykjavik, Island: 68, 71 (t.v.). Universitetsbiblioteket, Uppsala, Sverige: 47. Universitetet i Bergen, Historisk Museum: 26 (øverst), 101. Universitetets Oldsaksamling, Oslo: 17, 27 (nederst), 120, 121, 122, 123. Upplandsmuseet, Uppsala, Sverige: 22 (t.h.), 116. Vikingskipene, Bygdøy: 24, 25, 32, 52 (øverst), 53, 79, 81 (øverst), 98-99, 112 (nederst). Århus Kunstmuseum, Danmark: 114 (øverst).

ELVERUM » « R E R S W » BIBLIOTEKET

innhold .... Thule

9

Skandinavia før vikingtiden

Drakeskipene

21

Vikingtogenes storhetstid

Hammer og kors

33

Den nye troen kommer

D et store intet

43

Skapelsen og undergangen i vikingenes kosmologi

Odin - Allfaderen

55

Galgens og de falnes herre

Storm og grøde

67

Tor, Frøy, Frøya - fruktbarhetsgudene

Loke og Balder

79

Løgnens far og den lyse gud

Odins møyer

87

Valkyrjer og andre overnaturlige vesener

Veien til Hel

95

Døden og livet etter døden

Hellige steiner

105

Nordboene og deres gudsdyrkelse

Helteidealet

117

Sigurd-diktningen og krigerlivets moral

Bibliografi

126

Register

126

I

En vakker, forgylt sølvspenne fra Gotland; fra folkevandringstiden. Den gir en antydning om rikdommen i Norden før vikingtiden.

ELVERUM i 'FRERSTOÆ BIBLIOTEKET

forord Vikingene ble i mange hundre år framstilt som hen­ synsløse og blodtørstige drapsmenn som bare var opp­ satt på å røve kostbarheter fra et kristent, pasifisert Eu­ ropa - menn som kun fant tilfredsstillelse i plyndring, voldtekt og mord. Munker i middelalderen skildret dem som hedenske djevler, Antikrist, menn uten religion og moral, som døde like voldsomt og uvørent som de had­ de levd. Slik var synet på vikingene - og det lever til og med videre i enkelte bøker som blir skrevet i dag. Moderne forskere har imidlertid etter hvert fått et annet syn på vikingene, eller rettere sagt vikingtidens skandinaver. Nå ser man på dem mer som handels­ menn og oppdagelsesreisende, nybyggere og diktere, og som usedvanlig oppfinnsomme kunstnere. Oppfatnin­ gen av vikingtidens mytologi - Nordens religion fra bronsealderen fram til middelalderen - har også endret seg. Vikingtidens mytologi blir ikke lenger satt på linje med eventyr og barnefortellinger. Det var i en urolig tid at vikingene med sin overlegne båtbyggerteknikk og sin store utferdstrang strømmet ut fra sine hjemland for å utvide grensene til den dengang kjente verden. De kom over havet som lyn fra klar

himmel - som en tordenkile over Nordsjøen, en ham­ mer fra nord. Tors hammer var et mektig symbol på vi­ kingenes styrke, dristighet og dyktighet. I denne boka har jeg forsøkt å gi et bilde av trosfore­ stillingene blant vikingene og deres forfedre, hvilke gu­ der og makter de trodde på, hvordan de tilbad dem og hva slags etiske normer de levde etter. Jeg har brukt lit­ terære kilder nedtegnet av vikingenes etterkommere på Island, tillempet nyere arkeologiske og antropologiske forskningsresultater. Vi savner originale, skriftlige kil­ der fra selve vikingtiden. En del av det jeg skriver om vikingreligionens karakter og dybde og det heroiske livssynet den framtvang, bygger derfor på subjektivt skjønn. Jeg er overbevist om at etter som man vinner større innsikt i forholdene, vil den vanlige oppfatning av vikingene som rå, brutale krigere vike for et mer nyansert syn, som kommer til å legge stadig mer vekt på vikingenes høyt utviklede intellektuelle og kunstne­ riske evner og deres raffinerte holdning både til denne verden og det hinsidige. MAGNUS MAGNUSSON 7

ELVERUM i 'ERETOKOLé B IB L.- .'2K -T

thule Skandinavia før vikingtiden

De første skrevne beretninger om Skandinavia gir bare vage, men pirrende glimt. Omkring år 330 f. Kr., samti­ dig med at Alexander den store la ut på sine erobringstokter i øst, seilte en gresk oppdagelsesreisende fra Mar­ seille nordvestover langs Europas kyster. Han het Pytheas og var både matematiker, astronom og navi­ gatør. Hensikten med reisen, som ble finansiert av rike borgere i Marseille, skal ha vært å finne sjøveien til tinn- og ravmarkedene i Nord-Europa. Ikke et eneste ord av hans egen beretning om denne storslåtte reisen, Peri okeanu, har overlevd. Men den synes å ha inneholdt et vell av observasjoner og opplys­ ninger om de nokså ukjente landene i nord. Boka ble sitert av seinere forfattere, selv om de stilte seg noe Til venstre: En nordlig himmel som vinker den reisende mot Thule. Ingen vet nå hva navnet betyr: Thule var alltid et sted like nordenfor det nordligste man kjente til. 9

skeptisk til innholdet. Det er helt tydelig at Pytheas kom til England, Shetland og Orknøyene. Han beskrev ravøya Abalus, som man nå tror må være Helgoland, der innbyggerne byttet til seg rav fra teutonene på Jylland. Det ser også ut som Pytheas har seilt langt nordover langs den norske vestkysten til et land han kalte Thule. Det lå seks dagers seilas fra England. Thule var et regnfullt sted, der innbyggerne levde av åker­ bruk. De dyrket hirse, som ble tresket i låver, og denne kosten supplerte de med urter, røtter og bær. Ingen kan i dag si med sikkerhet hvor Pytheas’ Thu­ le lå, men det må ha vært nord for polarsirkelen, fordi dagslyset om sommeren varte 24 timer. Det var den nordlige grensen for den bebodde verden. Bortenfor den hadde urelementene fritt spill - med snødekte fjell som sprutet ild, og isfjell som drev i kokende sjø. Enda lenger nord fantes en geléaktig masse som verken var gang- eller seilbar. Den var verken vann, luft eller is, men en mystisk blanding som de oppdagelsesreisende kalte «havets lunge». En dagsseilas nordenfor der igjen var hele sjøen kompakt is. Det er beklagelig at Pytheas’ egen beretning om sin reise har nådd oss i en slik forvansket form. 300 år sei­ nere gjorde Strabo fra Pontus utstrakt bruk av Pytheas’ beretning i sitt 17 binds verk Geographica. Men han stolte tydeligvis ikke på hva han leste, for når han siter­ te Pytheas, var det hovedsakelig for å gjøre narr. Det la­ ter nå til at Pytheas må ha vært en skarp iakttaker og en modig oppdagelsesreisende. De forvirrede beskrivel­ ser av landet langt i nord som blir tillagt ham, minner mye om en del av de geologiske fenomener som vi møter i dag utenfor kysten av Island, for eksempel de undersjøiske vulkanutbruddene. Og ettersom man nå har fått større klarhet i Skandinavias tidligste historie, har også Pytheas fått oppreisning. De første innbyggere i Norden, tusener av år før Pytheas, var nomadiske stammer som levde av å drive jakt og fiske og sanke spiselige planter. De dukket opp i Skandinavia allerede for 12 000 år siden, like etter den siste istiden. Siden de ikke hadde faste boplasser, er de arkeologiske rester de etterlot seg, spredte og tilfeldige. Det er funnet enkelte kniver, pil- og spydspisser av flint, og redskap og verktøy av bein samt noen skjelet­ ter som lå i grunne graver. Men disse menneskene et­ terlot seg imponerende bevis på sin kunst i form av helleristninger langs Norges kyst - den arktiske steinalders kunst. Enkelte av helleristningene er ganske naturalis­ tiske og framstiller store figurer av elg, bjørn og rein. Andre er stiliserte framstillinger av fugler, fisker og vå­ pen. Det finnes scener med dansende menneskeskik­ kelser, visstnok ikledd hornprydede «hjelmer», antake­ lig et magisk ritual for å øke jaktlykken. Omkring år 3000 f. Kr. kom jordbruket til Norden, sannsynligvis ca. 1000 år seinere enn i Storbritannia. Det kan ha blitt introdusert av innvandrende folk, eller det kan også ha foregått en selvstendig utvikling i 10

Skandinavia. Jordbruket med organisert bosetning er­ stattet gradvis den nomadiske tilværelsen. Nå begynte folk å rydde land, dyrke jord og holde husdyr. Det var først i denne perioden at en viss form for samfunnsor­ ganisasjon ble mulig. Overskuddet fra jordbruket gav grunnlag for en viss spesialisering gjennom arbeidsfor­ deling. Dette førte igjen til en sosial rangordning. For første gang kunne folk gå sammen om større arbeids­ oppgaver, for eksempel reisning av megalittiske grav­ monumenter. Her ble hele familier eller klaner gravlagt slektledd etter slektledd. Samfunnet og høvdingene hadde nå råd til å holde ikke bare steinhoggere og byggmenn, de kunne også opprettholde faste religiøse seremonier ledet av prester. Slike prester kunne tjene høvdingmakten, men én og samme mann kunne også være både høvding og prest. Det er umulig å si noe sikkert om gudetro og guds­ dyrkelse på den tiden. Kanskje gav de store gravstede­ ne folk en følelse av stadig kontakt med det hinsidige, hvor de trodde at de døde levde videre. Det er i hvert fall klart at nærværet av forfedrenes jordiske levninger bandt folk i det lille samfunnet til fortiden og også dan­ net et bindeledd mellom dem og åndeverdenen hvor de døde bodde. Ut fra de få holdepunktene som finnes, er det rimelig å anta at begravelsesritualer var knyttet til disse megalittiske gravstedene. De kan ha vært forbun­ det med ærefrykt for «Moder Jord», det vet vi ikke, men vi har rimeligvis å gjøre med en fruktbarhetskultus hvor seremoniene vekslet i takt med årstidene og med liv og død. Forholdene i Skandinavia i de tre tusen år før Kristi fødsel, den sein-neolittiske tid, var forholdsvis rolige. Men tidlig i det andre årtusen f. Kr. ble Skandinavia oversvømmet av et folk som kom fra sør og sørøst, kjent som «stridsøksfolket» på grunn av sine våpen. Disse har antakelig vært indoeuropeere, og de skikker og den gudetro de førte med seg, skulle komme til å

ELVERUM LÆRERSKOLE

Helleristningene er omgitt av mystikk, men bronsealderristningene i Sverige gjenspeiler tydelig en voksende opptatthet av manndom og krigersk aktivitet og en ny tro på personifiserte guder. Øverst til venstre: Krigere og okse i en gåtefull jaktscene, sammen med solskiven. Øverst til høyre: Falliske skikkelser om bord i et skip hvor de trolig utfører en seremoniell øksedans. De snabelformede stavnene gir en antydning om vikingtidens langskip. Over: Seremoniell konfrontasjon med økser og erigert fallos, med assosiasjoner til himmelguden. Solskiven er menneskeliggjort som krigere.

forandre skandinavisk steinalderkultur fullstendig. «Stridsøksfolket» innvarslet den skandinaviske bron­ sealder, som man regner med varte fra omkring år 1500 til år 500 f. Kr. Skandinavia lå nå åpen for innflytelse utenfra gjennom handel og reiser. Praktfulle arkeologi­ ske funn viser tydelig at dette var en tid med ny rik­ dom og velstand, særlig i Danmark, hvor Jyllands ravforekomster finansierte importen av tinn, kopper og gull. Skandinavia hadde nå fått en ny herskende klasse av krigere som gravla sine døde i tusener av imponerende gravhauger, der de var omgitt av våpen og smykkegjenstander. Gravkamrene var også utstyrt med en mengde husholdningsredskaper og andre eiendeler, for eksem­ pel klær, kopper og stoler, som på en mirakuløs måte har overlevd århundrene. Den økende interesse for makt og rikdom kommer til uttrykk i en ny og fullsten­ dig endret helleristningsstil. Mens helleristningene i den arktiske steinalder hadde vært preget av en natura­ listisk framstilling av dyr og jakt, utmerker ristningene fra bronsealderen seg ved sine stiliserte skildringer. Vi finner krigere som bærer økser, spyd og sverd, menn som danser og pløyer, og falliske seremonier. Overalt framheves virilitet og krigersk opptreden. For første gang får vi også klare vitnesbyrd om perso­ nifisering av gudene. Vi møter himmelguder, kampguder og fruktbarhetsguder. Disse bevæpnede kjempe skikkelser med erigert fallos overskygger krigerne om­ kring seg og kan ikke være annet enn guder. Det er også utallige eksempler på at solen blir framstilt som en skive eller et hjul. Noen ganger står den alene, andre ganger kan det se ut som den seiler med et skip eller blir trukket i en vogn. Skipene er et fascinerende studi­ um. Her får vi det første glimt av den tekniske revolu­ sjonen som var forutsetningen for vikingtiden og vikin­ genes overlegenhet. Med sine snabelformede stavner og sine mange årer seiler skipene av sted, men reisen de 11

Over: Denne minnesteinen fra Martebo på Gotland, fra det femte århundre e. Kr., er en av de eldste billedsteinene vi kjenner. Virvelmønsteret som symboliserer solen, er dekorert med vignetter fra jakten. Billedsteiner ble først reist på Gotland til minne om de døde i begynnelsen av den germanske jernalderen. Øverst til høyre: Gudefigur med hornhjelm, fra yngre bronsealder, funnet ved Grevensvænge på Sjælland. Opprinnelig bar han en hevet øks i høyre hånd og var festet til en speilvendt tvillinggud med et metallbånd ved knærne. Nederst til høyre: Lur fra yngre bronsealder, funnet i Danmark. Flere slike lurer er funnet i torvmyrer, ofte parvis, og mange er så godt bevart at man fremdeles kan spille på dem, men verken musikken som ble spilt, eller årsaken til at lurene ble anbrakt i torvmyrer, er nærmere kjent.

12

legger ut på, fører neppe til noen jordisk havn. Det er en symbolsk ferd inn i de dødes rike. Sol, øks, skip og fallos var de dominerende motiver i skandinavisk kunst og religion i bronsealderen. De vit­ ner om bronsealderhåndverkernes kraft og fremragende dyktighet. Det er fra denne perioden arkeologene har funnet de praktfulle, støpte lurer, hjelmer prydet med store, buede horn og små bronsefigurer av menn i hornhjelmer som bærer seremonielle økser (armene som holdt øksene, er imidlertid borte). Slike hjelmer ble antakelig brukt av prester eller presteguder ved magiske kultseremonier. Hensikten har kanskje vært å overføre oksens virilitet og mot i forbindelse med fruktbarhetseller kampritualer. Det var disse funnene som forledet tidligere oldtidsforskere til å tro at vikingene brukte sli­ ke hornhjelmer i kamp, en utbredt og seiglivet misfor­ ståelse. Det er vanskelig å forestille seg en mer brysom og farlig bekledning for en kriger i aksjon. Mange hundre år skiller bronsealderens Skandinavia fra vikingtiden, men det er i bronsealderen at vi først skimter enkelte av de egenskaper ettertiden kom til å forbinde med vikingene - krigsmot, kampglede og en sterk tro på krigsguder. Bronsealderens skandinaver var nå utpregede germanere. De utgjorde en del av det samgermanske kulturfellesskap og tilbad gudeskikkelser hvis etterkommere - Odin, Tor og Frøy - ble domi­ nerende i den norrøne gudeverden. Arkeologiske funn viser at den påfallende velstand i bronsealderen avtok betraktelig i begynnelsen av jernal­ deren, omkring år 500 f. Kr. Gravfunnene blir sjeldnere og kvalitativt ringere. Klimaet ble atskillig kaldere. De nordlige deler av Skandinavia ble ubeboelige, og det var en utbredt fattigdom. Dette var det Skandinavia som Pytheas besøkte rundt år 330 f. Kr., og hans skildring blir bekreftet av arkeologiske funn. Sammenliknet med bronsealderen ble jernalderen, som begynte omkring 500 f. Kr., en trist nedgangsperiode for Skandinavia. Historikerne inndeler gjerne skandinavisk jernalder i tre perioder: keltisk jernalder (fra ca. 500 f. Kr. til Kristi fødsel), romersk jernalder (fra Kristi fødsel til ca. 400 e. Kr.) og germansk jernalder (folkevandringstiden og merovingertiden, fra ca. 400 til 800 e. Kr., vikingtidens be­ gynnelse). Under den første perioden, mens det var nedgangstider i Skandinavia, satte kelterne fra MellomEuropa i gang sin store ekspansjon. Fra sine hjemland rundt Øvre Rhinen og Donaubassenget bredte de seg ut over Vest-Europa helt til Atlanterhavskysten. De kom til og med over til De britiske øyer, trengte sørover til Spania, Italia og Hellas og østover mot Skytia og Lille­ asia. De foretaksomme og hensynsløse kelterne var med sine tohjuls stridsvogner og sine raffinerte jernvåpen det mest dynamiske folk i Europa på den tiden - et aristokratisk krigersamfunn som ikke fant seg i noen motstand. De skapte fullstendig forvirring i Europa, slik som også de germanske stammene seinere kom til å gjøre. De tradisjonelle handelsveiene nordfrå til Mid-

'-...su

delhavet gjennom Mellom-Europa ble brutt, og Pytheas’ oppdagelsesreise var uten tvil et forsøk på å finne en tryggere rute til landene i nord, en rute som gikk uten­ om de kampglade og egenrådige keltiske mellommenn, som nå hadde fått kontroll over handelsveiene. Men kelternes framstøt brakte dem aldri til Skandi­ navia. Etter som den keltiske ekspansjonen avtok, be­ gynte stammene i det sørlige Skandinavia å røre på seg, drevet fram av fattigdom og dårlige forhold. To stam­ mer blir nevnt av Strabo fra Pontus i det første århun­ dre f. Kr.: teutonene og kimbrerne på Jylland. Det er tydelig at kelterne nå var på tilbakegang: «De sier at belgerne er de modigste.. . . Det blir sagt at de alene mot­ satte seg angrep fra de germanske stammene, kimb­ rerne og teutonene.» Romersk jernalder brakte Skandinavia fram i histo­ rieskrivningen for første gang. I år 5 e. Kr. foretok en romersk flåte en rekognoseringstur til Jylland, men ro­ merne forsøkte aldri å erobre Skandinavia. Fire år sei­ nere ble de grundig slått av teutonene, og de innså an­ takelig da at et forsøk på å innlemme den skandinavis­ ke halvøy i sitt imperium ikke var et forsvarlig militært foretakende. De skulle snart få hendene fulle da de stod overfor de germanske stammene ved Rhinen og Do­ nau. Etter teutonenes og kimbrernes første illevarslen­ de mobilisering begynte snart lombardene, burgunderne og goterne å røre på seg. Skandinavia holdt på å bli det som den gotiske historiker Jordanes seinere skulle kalle «folkeslagenes verksted og nasjonenes moderskjød». Skandinavene var i begynnelsen av denne perioden ikke lese- og skrivekyndige, skjønt de snart kom til å ta i bruk et alfabet med kvistliknende tegn som ble kalt runer og ble ristet inn på våpen og gravsteiner. Klassi­ ske autoriteter som Plinius den eldre, Tacitus og Ptolemeus har gitt oss glimt av Skandinavias geografi og samfunnsmønster på den tiden. For første gang nevnes noen av de stammene som skulle bli vikingenes for­ fedre. Disse omfatter bl.a. suiones, som er identiske med de mektige svear (svensker) fra Uppland i ØstSverige, og goutoi, gautene i det sørvestlige Sverige, kalt geatas i det gammelengelske diktet Beowulf. Ifølge Tacitus var det suionene som dominerte i Skandinavia på slutten av det første århundre e. Kr. Det var et krigersk folk som satte rikdom høyt: «Derfor er det bare én som hersker, og han har uinnskrenket makt og rett til å kreve absolutt lydighet.» Suionene hadde også en mektig flåte som behersket Østersjøen. Atter en gang går skip igjen som et tema. Ved overgan­ gen fra bronsealder til jernalder er det også en forand­ ring i gravskikkene. De store gravhaugene må vike plassen for skipsformede graver. De består av opprettstående steiner med en større stein i hver ende for å angi for- og akterstavn. De symboliserte sjøreiser til dødsriket og var forløpere for de egentlige skipsbegravelser i vikingtiden.

13

I romersk jernalder blir gravfunnene igjen mer rik­ holdige, et tegn på at det var oppgangstider i Skandi­ navia. Etter hvert som kelterne ble undertrykt av ro­ merne, begynte handelen å bre seg oppover Elben til Jylland og via Wisla til Østersjøen. Skandinavene fikk økt appetitt på varer sørfra, som for eksempel silke, krydder, vin, våpen, smykker, sølv- og bronsekar, glassbeger og boller og finere keramikkgjenstander, som de skaffet seg ved handel eller plyndring. Som byttemidler brukte de pelsverk, huder, hvalrosstenner, gårdsprodukter og slaver. Skandinaviske rikfolk, både menn og kvinner, ble gravlagt omgitt av sine personlige eiendeler, som kunne være innført fra de fjerneste kanter av Romerriket. De store mengder med romerske mynter som er funnet i Danmark og Sverige, viser hvor utbredt handelen var og hvor stor betydning edle metaller hadde. Til og med romersk handelsterminologi ble tatt opp i de skandi­ naviske språk, som for eksempel øre, svarende til la­ tinsk aureus; betegnelsen angav en bestemt vektenhet, og ordet brukes jo den dag i dag i det moderne skandi­ naviske myntsystem. Jordbruk var Skandinavias viktigste levevei, og det ble stadig styrket på grunn av bedring i klimaet. Men forholdene var ikke alltid de fredeligste. Gårder og landsbyer synes å ha levd i stadig fare for overfall fra kvegtyver og slavehandlere. Det vrimlet av stridslystne menn, bevæpnet med lange sverd, spyd, runde treskjold og pil og bue. Folk måtte være hardføre for å overleve. Men selv om tidene var urolige i Skandinavia i ro­ mersk jernalder, var det for intet å regne mot den uro som fulgte de store folkevandringene da Romerriket brøt sammen og bølger av germanske stammer strømmet ut over Europa. I et virvar av blodsutgytelser og vandringer trengte vestgoterne og østgoterne inn i Italia og Spania; Gallia ble sønderrevet av frankerne og burgunderne. Vandalene drog fra Andalusia til NordAfrika. Anglerne, sakserne og jydene forlot Danmark for å hærta og slå seg ned i England. I denne brytningsperioden oppstod de første sagnene som seinere kom til å prege skandinavisk heltediktning. Hovedpersonene i disse sagnene var historiske skikkelser som goterkongen Ermanaric, hunerkongen Attila, burgunderkongen Gundicarius (Gunnar) og gøtakongen Hygelac, hvis mislykte angrep på friserne år 521 e. Kr. er et viktig motiv i det gammelengelske diktet Beowulf. I Skandinavia ser det ut til å ha vært stadig ufred. Gjensidig ødeleggende kriger mellom stammer og høvdinger pågikk i flere hundre år, tilstander som re­ flekteres i skremmende sagn fra den tiden. Gjennom de halvt mytiske beretningene begynner vi å skimte gud­ dommelige kongeskikkelser, halvguder som var stamfedre til kongeættene; Odin ble for eksempel framstilt som en krigerhøvding som kjempet seg fram fra Lille­ asia til Jylland, hvor han etterlot sin sønn Skjold som 14

JAMTLA1

HALSINGLAND SOGN Vendel» UPPLAND Uppsala *

RINGERIKE Oseberg • Gokstad •

ÅLAND

#

kaupanf

GOTLAND SMÅLAND OLAND 4

•J e llin g

SKÅNE

Nydam.* Hedeby

Over: Vikingenes gravskikker har gjort gravstedene til de mest verdifulle kilder for arkeologene, skjønt ikke de eneste. Kartet viser noen av de viktigste stedene for før-vikingtidsfunn og vikingtidsfunn. Til høyre: Skipssetning av stein fra Blomsholm, ved Stromstad i Bohuslån. Graven var avmerket ved opprettstående steiner i form av et skip; større steiner ble anbrakt i hver ende for å markere for- og akterstavnen. Av og til finner man flere graver eller branngraver i ett og samme «skip». Det var troen den gangen at de døde foretok en symbolsk reise inn i dødsriket.

hersker. Han var den første kongen i den mektige Skjoldungeætten som regjerte i Danmark. Ynglingeætten i Norge og Sverige trodde man nedstammet fra Yngve-Frøy, en guddommelig stammehøvding. Arkeologiske utgravninger forteller lite om de skan­ dinaviske kongeættene, men de forsterker vårt inntrykk av et folk i stadig krig. Forsvarsverk ble bygd for å be­ skytte bygdefolk når gårdene ble angrepet og ødelagt. Folk som eide noe av verdi, var kloke nok til å begrave det - et tydelig tegn på urolige tider. De store skattefunnene har vært til stor hjelp for ar­ keologene, fordi de viser at Skandinavia, til tross for urolige tider, var blitt meget rikt. Rikest var Sverige der svearne i områdene omkring vår tids Stockholm ifølge Tacitus ble den dominerende stamme. Det var nå, i det femte århundre, ved overgangen fra romersk til ger­ mansk jernalder, at de første handelssteder ble grunn­ lagt. Helgd (en øy i Målaren nær Stockholm) var det 16

første kjente handelssted av betydning i Skandinavia. Det foregår fremdeles utgravninger der, men de funne­ ne som hittil er gjort, viser at dets handelsforbindelser har vært meget utbredt og at det er blitt innført varer både fra middelhavsland, Vest-Europa og baltiske om­ råder. Det mest bemerkelsesverdige funn fra HelgO hit­ til er en bronsefigur av Buddha som skriver seg fra det femte eller sjette århundre, og som stammer fra India. Europa ble på denne tiden plyndret for skatter, og mange av disse fant veien til Skandinavia hvor de gav inspirasjon til lokale håndverkere. Den germanske jern­ alder mellom år 400 og 800 e. Kr. var også en gullalder, i hvert fall i Sverige, hvor man har gjort en rekke used­ vanlig rike gravfunn fra denne perioden. Det ble skikk blant høvdinger å la seg gravlegge i store hauger, enkel­ te ganger i ordentlige skip lastet med kunstferdig ut­ smykkede våpen og rustninger samt kostbare personli­ ge skatter av gull, sølv, bronse og glass.

Velstandsperioden i Skandinavia mellom år 400 og 800 e. Kr. blir ofte kalt for gullalderen. Over til venstre: Dekorert bisselbeslag av forgylt bronse fra Gotland, fra det niende århundre. Dette er ett av flere beslag, laget av den samme kunstneren, som benytter seg av frodige dyremotiv. Mønsteret viser øverst et langstrakt S-formet dyr; dets elegante hals ender i et lite hode med ett stort øye. Hele motivet er urolig og dynamisk, svulmende av den tidlige vikingkunstens kraft. Over: Beltespenne av forgylt sølv med innlegninger i niello og granater. Fra folkevandringstidens høvdinggrav på Aker, Vang, Hedmark. Øverst ser vi to fugler som vender mot hverandre med store glassperleøyne - kanskje er det ørner eller slagmarkens åtselfugler? Midt på platen sees et stort mannsansikt med kraftig bart og stirrende øyne. Under dette er det to dyrehoder som vender opp ned.

Rikdom i slike mengder kan ikke bare stamme fra plyndretokter. Skandinavias økonomi var nå ikke bare stabil, den var i ekspansjon. Det er mye som tyder på at nordmenn og svensker igjen begynte å trekke nordover til de områder som det harde klimaet i det foregående årtusen hadde gjort ubeboelige. De trengte seg inn på samene, som var etterkommere etter de opprinnelige jegere og nomader, og begynte å utnytte de store res­ surser av jern, tømmer, pelsverk og hvalrosstenner som fantes i nord. Skandinavia begynte å merke sin økono­ miske styrke og dra fordel av den. Mens resten av Eu­ ropa led under stadige overfall og erobringer, var Skan­ dinavia fri for angrepstrusler utenfra og kunne konsen­ trere seg om å bygge opp sine kongedømmer og skape sine egne livskraftige samfunn. Denne livskraft og selvtillit kommer meget klart til uttrykk i skandinavisk kunst. Det har av og til blitt hevdet at skandinavene ikke brakte noen kunstneriske eller kulturelle verdier til de land som de oversvømte, de bare plyndret. Men dette stemmer ikke. Skandi­ navisk kunst i gullets tidsalder var en direkte forløper for vikingtidens kunst, og dens hovedmotiv, dyreorna­ mentikken - de abstrakte, snodde dyreformer, de buk­ tende gripedyr, brutale, kyniske, som bestandig gav inntrykk av makt og originalitet - påvirket og stimuler­ te andre europeiske stilarter. En annen ting som var under utvikling i Skandinavia i denne førvikingtiden - og som skulle komme til å spille en stor rolle i vikingtiden selv - var den nordiske båten. Skip så vi allerede i bronsealderens helleristnin­ gen Tacitus hadde også beskrevet skipene i suionenes østersjøflåte: «Formen på skipene avviker fra det vanli­ ge på den måten at det er en forstavn i begge ender. De utstyrer dem ikke med seil og fester ikke årer til båtri­ pa.» Vi har sett at skipet spilte en stadig større rolle i begravelsesseremonier og religiøse ritualer i Skandina­ via. Men skipet var mer enn et symbol. Det tjente som et uunnværlig kommunikasjonsmiddel i en tid da sjøen var Nordens landevei. Navnet Norge eller Noreg betyr simpelthen nordvei - sjøveien mot nord. Ingen vet med sikkerhet hva slags båter de eldste skandinaver brukte. Uthulte trestammer er de mest ut­ bredte primitive fartøyer, men det er mer sannsynlig at de gamle skandinavene brukte skinnbåter. Det var bå­ ter med spanteverk av tre, trukket med garvede kuhuder. Arkeologiske forsøk har vist, og det er også blitt ført overbevisende argumenter for at de bronsealderbåtene vi ser i norske og svenske helleristninger, bare kan ha vært skinnbåter. Man antar at slike båter utviklet seg til treskip på en naturlig måte i tidlig jernalder. Den eldste båten som er bevart, er Hjortspringbåten, som tidfestes til ca. 350 f. Kr. Den ble funnet i en myr i Danmark i 1921. Den var en krigskano av tre som kun­ ne ta 20 roere (eller padlere, båten hadde ingen tolleganger). I hver ende hadde den en stor styreåre, slik at båten kunne ros begge veier. Hjortspringbåten hadde 17

ingen seil, de kom seinere med vikingene. Den nesteldste båten som er funnet, er Nydambåten, bygd nesten 700 år seinere, og datert til ca. 350-400 e. Kr. Denne båten ble utgravd i en myr i Sønderjylland i 1864 og var meget stor. Eikeplankene var 25 meter lange og 51 cm brede, og det var tolleganger til 30 par årer. Dette var uten tvil et krigsskip. På samme måte som Hjortspringbåten var det lagt i myra som offerga­ ve til gudene - et takkoffer for erobret krigsutstyr. I denne båttypen kom angelsakserne over til Eng­ land, og alt nå kan man ane trekk som skulle kjenne­ tegne vikingskipene, selv om Nydambåten ble rodd og ikke seilt. Den hadde de samme elegante, klinkbygde linjer som vikingskipene, den høye for- og akterstavnen som Tacitus beskrev, og den massive styreåren på styrbord side. Det store angelsaksiske krigsskipet som man fant rester av i en gravhaug i Sutton Hoo i Eng­ land i 1939, datert til begynnelsen av 600-tallet, viser klare utviklingslinjer tilbake til Nydambåten. Kvalsundskipet fra omkring 700 e. Kr. ble funnet i en myr på Sunnmøre i 1920 og er det siste betydnings­ fulle båtfunnet fra førvikingtid. Dette var også et krigs­ skip, nesten 18 meter langt, med et bredt skrog, men uten dekk. Heller ikke på Kvalsundskipet var det spor etter mast eller rigg, men Kvalsundskipet gir en mulig­ het for framtidig bruk av mast, fordi det i motsetning til tidligere båter hadde en primitiv kjøl i stedet for en flat bunnplanke. Med bunnplanke alene var ikke skroget på disse lette og smidige fartøyene sterkt nok til å tåle be­ lastningen av mast og seil. Utviklingen av en skikkelig kjøl gjorde det mulig å bruke mast. Det kan virke underlig at skandinavene ikke brukte seil tidligere. Seil hadde lenge vært brukt i Middelha­ vet, og Tacitus var nokså overrasket over ikke å finne seil på skipene i Østersjøen. Men skandinaviske sjømenn opererte for det meste i hjemlige farvann, eller de holdt seg tett langs den europeiske kysten, og under slike forhold var årer et like effektivt framkomstmiddel som seil. Arkeologiske funn viser en sein, men sikker utvikling av sjødyktige båter, som var raske, lette, gruntgående og med lavt fribord. Med andre ord den ideelle båt for roing. Når man ser det hele i historisk perspektiv, kan man iaktta hvordan vikingskipenes forgjengere stadig utvik­ let seg inntil de nådde det stadium da de stod ferdige til å ta imot vikingtidens utfordring. Samtidig modnet og utviklet det seg andre trekk ved samfunnet som skulle legge forholdene til rette for vikingtidens utfoldelse: krigerens selvtillit, eventyrlysten og utferdstrangen; dannelsen av forholdsvis små, løst organiserte enheter som lovet troskap til en personlig høvding, og troen på guder som representerte krigerske egenskaper. Selvtillit og godt sjømannskap var til stede i stort monn. Forvarslene var gunstige. Alt som trengtes for å kunne slippe vikingene løs på en intetanende verden, var en hensiktsmessig båt. 18

Til venstre: Liten Buddha-figur i bronse fra Nord-India. Den ble brakt til Sverige under folkevandringstiden til handelsstedet på Helgo i Malaren, og viser tydelig rekkevidden av de skandinaviske handelsforbindelser. Figuren har et kastemerke av gull på pannen, og øynene er innlagt med sølv. Under: Båtmotiv på en stele av kalkstein fra Håggeby i Sverige, fra 400- eller 500-tallet. Båten, som ikke har mast, er bemannet med fjorten roere. Den likner på Nydambåten, om enn med noe overdrevne linjer.

HggSB

drakeskipene Vikingtogenes storhetstid

Over: Sølvmynter med bilder av langskip, sannsynligvis preget i Hedeby i Danmark tidlig på 800-tallet, ogfunnet i Birka i Målaren, der vikingene hadde et stort handelssted. De viser de typiske, enmastede langskipene rigget for og akter med et enkelt revet, firkantet seil. De var ikke mynter i vanlig forstand, men heller en tidlig form for valuta, vurdert etter sølvgehalten. Til venstre: Hjelm fra Vendelfunnet, Uppland, Sverige, fra det sjuende århundre. Kinnbeinsvernet er av jern, mens selve hjelmen er av jern dekket av pregede bronseplater, som framstiller et opptog av krigere. Vendelperioden, da Sverige hadde sin gullalder, var forløperen for den egentlige vikingtiden.

Den generelle betegnelsen «vikingtiden» spenner over den dynamiske periode fra ca. år 800 til 1100 e. Kr., da skandinavene med en uimotståelig kraft strømmet ut over Europa. I løpet av disse 300 årene banet de seg vei gjennom Russland til Svartehavet og Konstantinopel, seilte rundt kysten av Vest-Europa og trengte inn i Middelhavet; de oversvømmet og besatte store deler av Frankrike, England, Irland og Skottland, grunnla nye kolonier på Færøyene, Island og Grønland og utvidet grensene til den kjente verden ved å opprette et kortva­ rig brohode på kysten av Nord-Amerika. Det var en usedvanlig begivenhet. Det var som om det i de nordlige farvann plutselig vrimlet med smekre, lave røverskip med snerrende drakehoder, med en be­ manning som var i besittelse av dumdristighet og utemmet villskap. Overalt hvor de f6r, plyndret, brente og voldtok de. Kirken var særlig utsatt for deres brutali­ tet. Kirkeskatter ble røvet fra troskyldige kapeller og 21

klostre, og skattene strømmet til Skandinavia i nesten ubegrensede mengder. I en irsk krønike kommer hatet til de fremmede tydelig til uttrykk: «Om det fantes hundre herdede jernhoder på samme hals, hvert med hundre uoppslitelige malmtunger, og om hver av dem ropte uavbrutt med hundre rungende røster, så ville de likevel ikke klare å regne opp alt hva Irlands folk, menn og kvinner, lekmenn og prester, unge og gamle, har ut­ stått av lidelser påført dem av disse krigerske, ville hedningefolk.» Det var gjennom høylytte og hysteriske skildringer som denne, hentet fra Irenes krig mot utlendingene (Cogadh gaedhel re gallaibh), at vikingene fikk ord på seg for å være blodtørstige villmenn. Munker og prester var omtrent de eneste som kunne skrive den gang; ikke bare ble vikingene beskrevet på sletteste vis, men de overdrev også vikingenes djevelske natur for å drive moralpropaganda. Vikingenes voldsomme angrep skul­ le sees som Guds straffedom for irenes synder, som krevde anger og uten tvil større offergaver til kirken. Heldigvis er dette tendensiøse syn på vikingene i ferd med å endre seg. Nyere forskning holder sakte, men sikkert på å rehabilitere vikingene. Det blir nå lagt større vekt på deres betydning når det gjelder handel, kolonisasjon, oppdagelsesreiser, kunst, tenkning og europeisk politikk. Ingen vil påstå at de alle var helge­ ner, men for oss er det klart at de slett ikke var slike udyr som man har villet ha det til. Det var vikingskipet som gjorde vikingtiden mulig. Det betydde i første rekke at vikingene kunne foreta overraskende angrep. Vitenskapsmannen og presten Alcuin skrev i år 793 e. Kr., etter det berømte strand­ hogget på Lindisfarne utenfor kysten av Northumberland i Nord-England: «Se, i mer enn 350 år har vi og våre forfedre bebodd dette vakre landet, og aldri før har en slik redsel vist seg i England, som den vi nå er blitt påført av en hedensk menneskerase, heller ikke trodde vi det var mulig at et slikt angrep kunne foretas fra sjøen . . . » Vikingenes langskip, med sin ene mast og sitt firkan­ tete seil, er i dag et av de mest velkjente fartøyer i skipsbyggingens historie, takket være de oppsiktsvek­ kende utgravninger og restaureringen av de tre vakre langskipene som ble funnet i gravhauger i Sør-Norge: Osebergskipet, Gokstadskipet og Tuneskipet. Alle tre er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tuneskipet er det eneste som ikke er fullstendig restaurert. Osebergskipet, fra begynnelsen av 800-tallet, var rikt dekorert og bygd for kystfarvann. Dette staselige skipet må allerede ha vært gammelt da det ble brukt til grav­ legging av en dronning som man tror kan være identisk Til høyre: Klosteret på Lindisfarne - målet for et av de første kjente vikingtoktene mot England i 793. Klosteret ble ikke endelig forlatt før i 875, men toktet spredte redsel og viste vikingenes evne til å foreta overraskende angrep. 22

Gokstad- og Osebergskipet - uten tvil de mest berømte av alle vikingskip. Under: Osebergskipet, et kongelig skip fra 800-tallet, som ble brukt til gravlegging av en dronning. Det inneholdt en rikdom av utstyr dekorert med vakre utskjæringer. Forstavnens slanke spiral er ikke original, men resten av skipet var usedvanlig godt bevart. Innfelt: Gokstadskipet var et ekte langskip, langt, slankt et røverskip bemannet med seksten roere.

med dronning Åse, mor til Halvdan Svarte, farmor til Harald Hårfagre, den kongen som først samlet Norge til ett rike. Hun ble ledsaget i graven av en ung trellkvin­ ne og fikk med seg rikelig med slikt utstyr som skulle gjøre det mulig for henne å leve som en dronning også i livet etter døden: vogn, sleder, senger og sengeutstyr, håndvev, vevde tepper, tønner, kjøkkenutstyr, seletøy, sko, personlige eiendeler, en okse m.m. Gokstadskipet og Tuneskipet regnes for å være noe yngre, muligens fra midten av 800-tallet. De er også funnet i høvding- eller kongegraver, og det er blitt hev­ det at Vestfoldkongen Olav (Geirstadaalv), som døde omkring år 870, ble gravlagt i Gokstadhaugen. I motsetning til Osebergskipet var Gokstadskipet et

skikkelig krigsskip, nesten 25 meter langt; fullt lastet er vekten beregnet til litt over 20 tonn, og da stakk det bare tre fot under vann. Også Gokstadskipet hadde full­ stendig kjøl, men mastefisken er mye større enn på Osebergskipet, vel fordi det eldre Osebergskipet hadde vist svakhetstegn i mastekonstruksjonen, som var for veik i hardt vær og måtte repareres. Det var 16 par årehull som kunne lukkes igjen innenfra når skipet var under seil, og på styrbord side, ikke langt fra akterstavnen, var det montert en stor styreåre. Gokstadskipet var, og er fremdeles, et storartet ek­ sempel på båtbyggerkunst. Det representerer høyde­ punktet av en teknisk utvikling som går bakover i ubrutt linje til den 1300 år eldre Hjortspringbåten. Gok­

stadskipet var bygd for kysttrafikk med et mannskap på 35. Dets sjødyktighet på det åpne hav ble demonstrert i år 1893 da en tro kopi av skipet seilte i stormfullt vær fra Norge til Newfoundland på nøyaktig 28 dager. Det framgår imidlertid tydelig av kildene at vikinge­ ne foretrakk å holde seg langs kysten overalt hvor det var mulig. Matlagning måtte gjøres i land, til sjøs fikk de greie seg med tørrfisk og spekekjøtt. Båtene var åpne, og mannskapet sov på dekk i dobbelte soveposer laget av skinn. Når omstendighetene tillot det, fore­ trakk de å slå leir på land og tilbringe natten i telt. Navigering i åpen sjø var også ganske risikabelt, men forskerne er ikke enige om hvor raffinerte vikingenes navigasjonsmetoder egentlig var. Enkelte rormenn had­ de sikkert så god kjennskap til astronomi at de kunne styre langs en breddegrad. De holdt posisjonen ved å måle solens maksimale dagshøyde og ut fra det beregne breddegraden ved å sammenlikne med kjente steder. De har kanskje også hatt med en såkalt solstein til bruk i overskyet vær. Steinen bestod av et stykke gjen­ nomskinnelig kalkspat som polariserte lyset og ble ugjennomsiktig når den ble vendt mot den usynlige so­ len. Innen år 900 hadde de i hvert fall tatt i bruk en gra­ dert peileskive for å slå fast kompassretningene ut fra solens stilling. Men stort sett har nok vikingene be­ nyttet seg av sin kjennskap til kyststrekningene og opp­ lysninger om tidligere erfaringer som gikk fra munn til munn. Det er langskipene som tidligere har tiltrukket seg mest oppmerksomhet. Men ikke alle vikingskip var krigsskip. Tvert imot, de fleste var lastebåter som ble brukt til transport når vikingene drog på sine mange handels-, koloniserings- og oppdagelsesferder. Den vik­ tigste båten av denne typen var knarren, et tykt, rundbuket transportskip som var de nordlige farvanns virke­ lige altmuligmann. Den eneste knarr som arkeologene har funnet hittil, ble tatt opp fra den grunne Roskildefjorden i 1962. Den var blitt senket i det ellevte århundre sammen med fire andre vikingskip (to krigsskip, et handelsskip fra Østersjøen og en ferje) for å blokkere skipsleden for norske angrep. Alle disse skipene blir nå restaurert i vikingskipsmuseet i Roskilde. Knarren var kortere og buttere enn krigsskipene, ho­ vedsakelig bygd av furu, den var over 15,5 meter lang og 4,5 meter bred. Den hadde et halvdekk for og akter og et åpent rom midtskips for oppbevaring av last og forsyninger på lengre reiser. Den var i alt vesentlig et seilskip, og i motsetning til krigsskipene, som kunne ros raskt for å oppnå større bevegelighet i sjøslag eller i trange farvann, hadde den bare noen få årehull for og akter til hjelp ved vanskeligere manøvrering i havn. Den var mer solid bygd enn krigsskipene, som kunne trekkes opp på stranden under et plutselig angrep og til og med kunne bæres over land av skipsmannskapet. Knarren måtte kunne seile på det åpne hav i alt slags 25

vær; i poetenes blomstrende språk var den «den sjøskridende bisonokse». Slik var altså skipene som vikingene brukte på sine dristige og skjebnesvangre utferder. Men det er galt å tro at disse var planlagte operasjoner eller bevisste for­ søk på imperialisme. Norden var langtfra et samlet rike. Folk fra de forskjellige land, landsdeler og distrikter hadde sine egne småkonger eller høvdinger som de sverget troskap til. Betegnelsen «vikingtid» brukes i grunnen bare for lettvinthets skyld. Den er like sveven­ de og villedende som «den mørke middelalder». Til og med ordet viking, som ofte blir brukt som fel­ lesbetegnelse for skandinaver på denne tiden, er uklart i sin betydning. Det foreligger flere sinnrike tolkningsforslag, men det mest sannsynlige er kanskje at ordet henger sammen med vik, og ble brukt om menn som holdt sine båter i viker eller bukter til handels- eller krigsformål. Men snart ble det utelukkende brukt om skandinaviske røvere og krigere. Det er vanlig å datere vikingtidens begynnelse til omkring år 800. I år 789 var det ifølge Den angelsaksiske krønike et slagsmål på bryggen i Portland på den engel­ ske sørkysten mellom mannskapet fra tre norske skip og de lokale myndigheter, hvor lensmannen i Dorset og hans følge ble drept. De egentlige angrepene begynte med det overraskende overfall på Lindisfarne som Alcuin klagde over i år 793, etterfulgt av sporadiske an­ grep på et annet kloster i Northumbria (sannsynligvis Jarrow) og deretter på Iona og Irland. Men det var først i 830-årene at vikingtoktene i Europa ble hyppige og samordnet. Det synes nå imidlertid sikkert nok at skandinavene har vært på farten lenge før dette, ikke som vikinger, men som handelsmenn og landnåmsmenn. Nylig fore­ tatte utgravninger på Shetland og Orknøyene viser at skandinavene kom dit lenge før vikingenes plyndretokter begynte. De var jordbrukere som hurtig gikk opp i 26

Øverst: En norsk vikingflåte skåret inn på et ca. 18 cm langt trestykke, funnet i Bergen og fra ca. 1200-1250. Enkelte av forstavnene ender i drakehoder eller fløyer. Over: Forgylt vindfløy av bronse med inngravering, fra Heggen kirke, sannsynligvis opprinnelig brukt som vindfløy eller «fane» i forstavnen på et skip, slik som trestykket fra Bergen viser. Ornamentmotivene er i Ringeriksstil med de karakteristiske langt uttrukne bladfliker. Øverst til høyre: Vikingferdene hadde en voldsom utstrekning enten det gjaldt handel, erobring eller landnåm. I vest nådde vikingene til Newfoundland og de drog muligens lenger innover i Nord-Amerika. I øst reiste de som handelsmenn. De fulgte elvene der det var mulig, men nådde Bagdad og «silkerutene» over land. (Sjø- og elveruter er merket med blått, landruter med grønt, og områder hvor vikingene slo seg ned med oransje.) Under til høyre: Et utvalg av mynter, de fleste bysantinske og arabiske, viser hvor langt vikingene kom på sine reiser.

den lokale befolkningen, pikterne, og tilegnet seg deres kultur. Arkeologiske funn tyder på at assimilasjonen foregikk på en fredelig måte. De eldste lag med nordisk bosetning har nesten ikke vist spor etter våpen. De første nybyggerne overtok de eksisterende og til dels egenartede piktiske skikker, husholdningsredskaper og kunstformer og gjorde dem til sine egne. Heller ikke til England kan de første skandinaver ha kommet som røvere. Angrepet på Lindisfarne har like­ vel ikke kommet som «lyn fra klar himmel» slik som Alcuin trodde (i virkeligheten oppholdt han seg i Frankrike på den tiden, som rådgiver for Karl den sto­ re). Hvis vi vender tilbake til det overfallet som beskri­ ves i Den angelsaksiske krønike, virker det som om lens­ mannen i Dorset hadde ventet at de norske nykommer­ ne skulle være handelsmenn og ikke potensielle fien­ der. Sinnene kom først i kok da lensmannen gav streng ordre om at de skulle føres til kongsgården i Dorchester. Det må være riktig å anta at det allerede eksisterte handelsforbindelser mellom England og Skandinavia, og at denne episoden bare ble nevnt i krøniken fordi den endte med blodsutgytelse. Ser vi østover, finner vi et liknende mønster. Sven­ skene drev en utstrakt handel i Østersjøen lenge før vi­ kingtiden begynte. Det minste av de to handelsfartøye­ ne som ble funnet i Roskildefjorden, hadde en mye let­ tere konstruksjon enn knarren, beregnet på bruk i kystfarvann og i elver, og det var lett nok til å kunne dras over land hvis det var nødvendig. Slike båter gjor­ de det mulig for svenskene å trenge seg innover i Russ­ land på jakt etter rikdommer. Men det var hovedsakelig som handelsmenn de drog ut. De var foregangsmenn for to viktige handelsruter ned til Svartehavet og Det kaspiske hav. Den ene ruten gikk opp elven Volkhov til Novgorod og så over land til Dnjepr og derfra videre til Konstantinopel. Den andre gikk via Volga, fra den kunne de også nå «silkeruten» fra Kina et sted nær

Aralsjøen. Det var faktisk svenskene som skapte det framtidige russiske rike ved å grunnlegge de store byene i den eu­ ropeiske delen av Russland - Novgorod, Kiev, Smolensk - skjønt russiske arkeologer framhever at det meste av det som er funnet under utgravninger, har slavisk opprinnelse. Det ser også ut til at det er sven­ skene som har gitt navn til landet Russland. I år 860, ifølge den såkalte Nestorkrøniken, bad folket i det mellomeuropeiske Russland om at et folk som ble kalt rus måtte skape ro og orden i landet, og det var en skandi­ nav ved navn Rurik som besvarte anmodningen og grunnla Novgorod. Nøyaktig hva ordet rus betyr og hva det kommer av, vet man ikke sikkert, men det kan ikke være noen tvil om at svenskene spilte en viktig, ja, av­ gjørende rolle i utviklingen av de russiske handelsste­ der. At de var meget framgangsrike, får man klare be­ vis for når man ser på mengden av gjenstander fra 27

Østen som arkeologene har funnet ved utgravninger i den store svenske handelsbyen Birka. Den hadde sin storhetstid fra ca. år 800 til 950 e. Kr. Foruten silke, krydder, pelsverk og metallarbeider er det funnet nes­ ten 60 000 arabiske mynter i Skandinavia - et klart be­ vis på handelens omfang og den store velstand den skapte. Handel av slike dimensjoner måtte selvfølgelig be­ skyttes, og svenskene var krigere like mye som han­ delsmenn. Mange av dem ble leiesoldater i Kon­ stantinopel, hvor de dannet den berømte væringevakten, som var i keiserens tjeneste. Dette var ikke røvere, men høyst profesjonelle soldater, en slags bysantinsk fremmedlegion, høyt verdsatt ikke bare på grunn av sin tapperhet, men også for lojaliteten mot sin herre. Vikingene kalte Russland Stor-Sverige, men det var aldri snakk om noen erobring eller innlemmelse. For svenskene var Russland et rikt og lokkende handels28

område som de kunne utnytte. Det er tydelig at de skandinavene som slo seg ned der som handelsmenn eller drog videre til Konstantinopel, raskt ble assimilert. Det var de som med sitt organisasjonstalent og sin til­ takslyst gav støtet til anlegg av byer, men byene selv ble i det vesentligste hurtig slaviske, ikke skandinavis­ ke. I Irland grunnla også vikingene de første byene, selv om presteskapets hysteriske beskrivelser kunne tyde på det motsatte. Vikingene må også ha deltatt i den en­ deløse, gjensidig ødeleggende krangel mellom de irske høvdingene. Arkeologiske utgravninger i hjertet av Dublin avslører etter hvert hvilken utstrekning den byen må ha hatt som vikingene grunnla der i midten av det niende århundre. Foruten Dublin grunnla vikinge­ ne andre handelssentra, som Limerick, Waterford, Wicklow og Wexford. De brakte merkantilismen inn i den primitive irske økonomi, som hovedsakelig var ba-

Til venstre: Sognefjorden på Vestlandet. Dyrkbar jord var det lite av, kysten var steinete og bratt, men de trange, dype fjordene fungerte som utmerkede og naturlige havner for røverskip. Under: Et vikingskip under seil, detalj av en billedstein på Gotland fra 700-tallet. Skipet har et mannskap på to. Etter motivene på denne og andre billedsteiner å dømme førte skipet falne krigere til Valhall.

sert på fedrift, slik at irene kom med i den livlige euro­ peiske handelsvirksomhet. Liksom svenskene i Russland var vikingene i Irland også krigere. De irske krønikene er fulle av beretninger om vikingenes ugjerninger, men de ble skrevet lenge etter hendelsene. Irenes krig mot utlendingene, som ble skrevet på 1100-tallet, er ikke stort mer enn en overdre­ ven lovprisning av den irske kongen og helten Brian Boru, som falt i slaget ved Clontarf i 1014. Det er en nasjonal propaganda, som har til formål å skape et bilde av irenes motstand mot de hedenske horder. Det er imidlertid slått fast at raning av klostre var et populært tidsfordriv blant irene allerede lenge før vikingene kom, og selv om vikingflokker deltok i mange lokale slag, var det gjerne mer som leiesoldater enn som erobrere. Vikingene var slett ikke de uovervinnelige jernmenn som populære fortellinger har gjort dem til. De var van­ ligvis for løst organisert til virkelig å være effektive som

kjempende enheter, og de ble ofte slått når de møtte re­ gulære, trente tropper. De hadde mest hell med seg når de foretok lynangrep fra sjøen og klarte å unnslippe før det ble organisert skikkelig motstand. Samtidens krønikeskrivere synes også å ha overdre­ vet stort antallet vikinger som var med i krigføringen. Også i de tilfeller der det ble opprettet regulære styrker for å erobre nytt land, har krønikeskriverne konsekvent overvurdert størrelsen. «Den store hedenske horde» som overfalt Northumbria i år 865, talte sannsynligvis ikke flere enn 500 menn. De danske invasjonene i Eng­ land i det etterfølgende århundre, da den uheldige kong Ethelred den rådville gang på gang måtte kjøpe seg fri fra Svein Tjugeskjegg, var ikke lenger vikingtog i ordets egentlige forstand. Det var godt organiserte hærtog for politisk og økonomisk vinning; troppene bestod av pro­ fesjonelle krigere og leiesoldater, innkvartert i store mi­ litærleirer i Danmark. I løpet av 900-årene skapte den sentraliserte kongemakt i de nordiske land en endring i vikingtidens vesen. Kongene var ikke lenger sjørøvere, men mektige menn med stor politisk innflytelse som var oppsatt på å gjøre seg gjeldende på den europeiske arena. Utviklingen i England gir et godt eksempel på denne forandringen. Selv om kong Alfred den store framstår som en nasjonalhelt som fordrev vikingene, må vi ikke glemme at han i år 886 undertegnet en traktat med danskene som formelt anerkjente en deling av Eng­ land. Den nordlige delen gikk under navnet Danelagen og ble anerkjent som en egen utenlandsk stat på en­ gelsk jord, med egne administrative og lovfestede insti­ tusjoner innført direkte fra Skandinavia. Dette var et utmerket eksempel på å bytte sverd med plogjern, for nybyggerne som slo seg ned og som raskt tok til å gjen­ opplive økonomien og kulturen i Nord-England, var in­ gen andre enn «den store hedenske horde» som inntok landet i år 865, og som nå ønsket å slå seg ned. De sei­ nere danske invasjonene under Svein Tjugeskjegg, som førte til den kortvarige forening av England og Dan­ mark under den danske kong Knut, var utelukkende en imperialistisk handling, for å kapre en trone og skape et imperium. At deres besittelse av den engelske trone ble kortva­ rig, var i grunnen typisk for vikingene. De var liksom nomader av natur, sjønomader, som hadde en tendens til å miste sin identitet når de slo seg ned på land. Bare én blant de utallige vikingene som drog på plyndringstokt mot Europa, satte varige spor etter seg, en norsk sjørøver som ble kalt Gange-Rolv (tilnavnet Gange, som betyr en som går, fikk han antakelig fordi han var så stor at ingen hest kunne bære ham). I år 911 prøvde han uten hell å ta Chartres, men seinere inngikk han en avtale med franskekongen som gav ham et større hjørne av Nord-Frankrike. Her opprettet «Rollo» en permanent nordisk koloni, så veletablert at den etter hvert ble kjent som Normandie, nordmennenes, nor29

mannernes land. Vikingenes robuste livskraft smeltet sammen med den lokale kultur og resulterte i et mektig føydalt fyrstedømme som 150 år seinere, under hertug Vilhelm, forbausende lett klarte å erobre og besette England. Bare på øyene nord for Skottland, hvor vikingene fortsatt var sjøfarere, bevarte de sin naturlige karakter og kultur. Det nordiske jarledømme på Shetland og Orknøyene forble utpreget nordisk helt til det trettende århundre og kom ikke inn under det skotske kon­ gedømme før i år 1468. Ennå så seint som i det tolvte århundre, da St. Magnuskatedralen ble bygd i Kirkwall, fantes det folk på Orknøyene, som for eksempel Svein Åsleivarson, som fremdeles førte en tradisjonell vikingtilværelse: jordbruk om våren og høsten, vikingtokter om sommeren og gjestebud vinteren igjennom med sine håndgangne menn. Byggingen av St. Magnuskate­ dralen, det mest imponerende og varige blant nordiske minnesmerker på De britiske øyer, representerte både høydepunktet og slutten på vikingtiden jk* Shetland og Orknøyene. Den var et konkret uttrykk for trosskiftet, fra hedenskap til en lovfestet kristendom, som hadde begynt 200 år tidligere. De massive steinbygningene symboliserer også den endelige overgang fra sjø til land. Da de ikke lenger var nomader, opphørte nordboene på de nordlige øyene også å være vikinger, og innen kort tid begynte krønikeskrivere på Orknøyene å klage bit­ tert over angrep fra Hebridene! Man må søke enda lenger nord, ut i Atlanterhavet, for å finne de mest varige resultater av vikingenes ut­ ferder - på Island og, i noen mindre grad, på Færøyene. På begge steder var det praktisk talt folketomt da de første norske landnåmsmenn slo seg ned på 800-tallet. De eneste innvånere var noen irske eremitter, men de forsvant hurtig da vikingene steg i land. Island var det ideelle sted for dem som ville opprette et utpreget norrønt samfunn - hva landet fortsatt er den dag i dag. Her kunne havets nomader slå seg ned uforstyrret og skape sin egen stat. Den styreform som falt mest naturlig for vikingene, var ikke monarki, men republikk, parlamentarisk fristat. Dette passet best for menn som var stolte av sin uavhengighet. På vikingski­ pet hadde lederen bare vært primus inter pares, denne innstillingen tok de med seg på land på Island. Og indi­ rekte fortsatte de å være nomader; i et land uten natur­ lig tilgang på bygningstømmer holdt de fast på skikken å bygge i tre, som måtte innføres i dyre dommer og med stor møye fra Norge eller til og med fra NordAmerika. Det virket som de var uvillige til å slå altfor faste røtter. Mens nordmennene på Orknøyene og Grønland bygde vakre steinkatedraler, bygde nord­ mennene på Island sine kirker av tre. Katedralen som ble bygd i Skålholt i det tolvte århundre, var enorm, større enn noen norsk stavkirke, den kunne romme opptil 700 mennesker. Først da islendingene gradvis opphørte med å eie sine egne skip og ble avhengige av 30

norsk handel og transport, mistet Island sin uavhengig­ het og ble i 1262 norsk, seinere dansk koloni. Det var ikke før i 1944 at landet igjen ble en uavhengig repu­ blikk. Island har aldri vært et vikingrike i vanlig forstand. Ingen plyndringstokter utgikk fra Island, selv om unge islendinger ofte drog utenlands sammen med vikingbander for å vinne berømmelse og rikdom, for å tjene som hoffdiktere for nordiske konger, eller til og med for å slutte seg til væringevakten. Men Island var likevel et vikingland i en annen og dypere forstand: en nasjon av bønder med utferdstrang, av sjømenn på land, av småbønder som likte å opptre som fyrster, av demokra­ ter med en aristokratisk legning. Islendingene har forblitt nordiske og har bevart flere opprinnelige skandinaviske trekk enn folk i noe annet land utenfor den skandinaviske halvøy har gjort. Til og

Vikingenes våpen er ofte også prydgjenstander som viser deres dyktighet som kunsthåndverkere. Øverst til venstre: Sverd med sølvhjalt, ornamentert i engelsk stil, fra Skåne. Øverst til høyre: Bronsespyd med ornamentert sølvhjalt, fra Sverige. Nederst: Den store stridsøksen fra M ammen på Jylland; fra 900-tallet. Ornamentikken, innlagte sølvtråder, danner et bilde av et fugle dyr med lemmer som akantusranker og spiralformede lår. Vikingene brukte sine økser ikke bare i kamp, men også ved seremonier, hvor det gjaldt å ha praktfulle og rikt dekorerte våpen.

med språket er lite forandret fra det som vikingene tal­ te. Ved et lykkelig sammentreff av miljø og historie kom islendingene til å ta vare på vikingtidens tradisjo­ ner, de var den eneste skandinaviske nasjon som skrev ned sin historie, poesi og mytologi på morsmålet. Like etter at Island innførte kristendommen ved et tingved­ tak i år 1000, begynte en litterær virksomhet som skul­ le nå sitt høydepunkt i de klassiske islandske sagaer fra det trettende århundre. Disse sagaene var prosafortellinger om de skandinaviske kongene og om begivenhe­ ter på Island i de to første århundrer etter landnåmet, bearbeidet av forfattere til litterære verker som både skulle opplyse og underholde. Diktekunsten hadde også sterke og rike tradisjoner. Uten unntak var alle de nor­ diske hoffskaldene islendinger, på Island ble også de eldste germanske helte- og gudedikt husket og ned­ tegnet på kalveskinn, i de to verk som bærer navnet Edda. Sagaene og £