Stalingrad 8243002634, 8243002782

Citation preview

Stalingrad Antony Beevor

Stalingrad

Antony Beevor

Stalingrad Oversatt av Bertil Knudsen

NB Rana Depotbiblioteke-

spartacus

Originalens tittel: Stalingrad © Antony Beevor og Artemis Cooper, 1998. Norsk utgave © Spartacus Forlag AS, Oslo 2002 Denne utgave: 2003 Omslag: Valiant Sats: Punktum Trykk: Valdres trykkeri Printed in Norway

ISBN 82-430-0263-4 ISBN 82-430-0278-2 (hf. utgave)

Spartacus forlag as Pb. 2587 Solli, N-0203 OSLO [email protected] www.spartacus.no

Innhold

Liste over kart...................................................................................... 7 Forord................................................................................................... 9

Del en: «Verden vil holde pusten!» 1. Barbarossas tveeggete sverd.............................................................. 15 2. «Ingenting er umulig for den tyske soldat!»!................................. 23 3. «Slå inn døren, så ramler hele det råtne byggyerket sammen!» .... 31 4. Hitlers hybris: Det forsinkede slaget om Moskva........................ 40 Del to: Barbarossa på nytt 5. General Paulus’ første slag.............................................................. 59 6. «Om hvor meget jord et menneske må ha».................................. 75 7. «Ikke ett skritt bakover»............................................................... 88 8. «Volga er nådd!»............................................................................ 103 Del tre: «Den skjebnesvangre byen» 9. «Tid er blod»: September-kampene............................................. 121 ro.Rattenkrieg...................................................................................140 11. Forrædere og allierte..................................................................... 157 12. Festninger av stenmasser og jern.................................................176 13. Paulus’ siste angrep...................................................................... 194 14. «Alt for fronten!»........................................................................ 204 Del fire: Sjukovs felle 15.Operasjon Uranus........................................................................ 221 16. Hitlers besettelse........................................................................ 244 17. «Festningen uten tak».................................................................. 254 18. «Manstein kommer!» ................................................................ 266 19-Jul på tysk vis............................................................................... 284

Del fem: Nedkjempingen av 6. armé 20. Luftbroen..................................................................................... 305 21. «Overgivelse er utelukket» .......................................................... 322 22. «En tysk feltmarskalk begår ikke selvmord med neglesaks!» .... 341 23. «Slutt å danse! Stalingrad er falt»............................................ 360 24. De dødes by.................................................................................369 25.Stalingrads sverd...........................................................................379

Tillegg A Tysk og sovjetisk slagorden 19. november 1942......................... 393 Tillegg B Statistikk-debatten: 6.armés styrkeiKessel.................................. 399 Henvisninger.................................................................................... 401 Noter............................................................................................... 403 Utvalgt bibliografi........................................................................... 429 Register............................................................................................. 439

Liste over kart 1 Operasjon Barbarossa, juni—desember 1941............................ 14

2 Operasjon Blå, sommeren 1942................................................ 70 3 Det tyske angrepet på Stalingrad, september 1942............... 124 4 Operasjon Uranus, november 1942 ...................................... 224 5 Operasjon Vinterstorm og Operasjon Lille Saturn, desember 1942................................................ 268 6 Operasjon Ring, januar 1943................................................... 317

Forord

«Russland,» bemerket dikteren Tjutsjev, «kan ikke forstås med tanken.» Slaget ved Stalingrad kan ikke forstås gjennom en vanlig undersøkelse. En rent militær studie av en kamp av slike gigantiske dimensjoner over­ ser virkeligheten slik den artet seg i felten, omtrent slik Hitlers kart på hans Wolfsschanze i Rastenburg isolerte ham i en fantasiverden langt vekk fra lidelsene til hans soldater. Ideen bak denne boken er å vise, innenfor den konvensjonelle histo­ riske beretningens ramme, hva troppene på begge sider opplevde, gjen­ nom et bredt tilfang av nytt materiale, særlig fra russiske arkiver. Bredden i kildene er viktig for å formidle det historisk unike i kampene og den virkningen de hadde på de som var fanget i dem med lite håp om å slippe unna. Kildene omfatter krigsdagbøker, feltprestrapporter, personlige beret­ ninger, brev, forhør NKVD (sikkerhetspolitiet) gjennomførte av tyske og andre fanger, personlige dagbøker og intervjuer med deltagere. En av de rikeste kildene i sentralarkivet til det russiske forsvarsdepartementer består av de svært detaljerte rapportene som daglig ble sendt fra fronten ved Stalingrad til Aleksandr Sjtsjerbakov, sjefen for Den røde hærs po­ litiske avdeling i Moskva. De beskriver ikke bare heroiske handlinger, men også «usedvanlige begivenheter» (kommissærenes eufemisme for forrædersk adferd), som desertering, overgang til fienden, feighet, inkompetanse, selvpåførte skader, «antisovjetisk agitasjon», til og med fyll. Sovjet-myndighetene henrettet rundt 13.500 av sine egne soldater ved Stalingrad2 - tilsvarende mer enn en hel divisjon. Jeg skjønte snart at hovedutfordringen var å prøve å balansere den genuine selvoppofrelsen til så mange soldater i Den røde hær mot den ytterst brutale tvangen som ble brukt mot vankelmodige personer av spesialavdelingene i NKVD (som like etterpå ble en del av SMERSH - kontraspionasjen). Den nesten ufattelige hensynsløsheten til Sovjet-systemet er mye av, men ikke hele, grunnen til at så mange tidligere soldater fra Den røde

9

FORORD

hær sloss på tysk side. Ved Stalingrad sto mer enn 50.000 Sovjet-borgere på frontlinjen i tysk uniform. Noen ble tvangsvervet gjennom utsulting i fangeleire, andre var frivillige. Under sluttstridene vitner mange tyske rapporter om motet og lojaliteten til disse hiwiene som sloss mot sine egne landsmenn. Berias NKVD ble selvsagt besatt av mistenksomhet da man oppdaget omfanget av illojaliteten. Dette temaet er fremdeles tabubelagt i Russland. En infanterioberst som jeg tilfeldigvis delte sovekupe med på veien til Volgograd (tidligere Stalingrad), nektet først å tro at noen russer kunne ha iført seg tysk uniform. Han ble til slutt overbevist da jeg fortalte om 6. armés rasjonsstatistikk i de tyske arkivene. Til å være en mann som åpenbart foraktet Stalin på grunn av dennes utrenskninger i Den røde hær, var reaksjonen hans interessant. «De var ikke lenger russere,» sa han stille. Bemerk­ ningen hans var nesten nøyaktig den samme som den formuleringen som ble brukt mer enn 50 år tidligere, da fronten ved Stalingrad rappor­ terte om «tidligere russere»3 til Sjtsjerbakov i Moskva. Det virker nesten like vanskelig å tilgi i dag som på Den store fedrelandskrigens tid. Hele historien om dårskap, ubarmhjertighet og tragedie er avslørende på flere uventede måter. På tysk side ligger det mest slående aspektet ikke så mye i det opplagte spørsmålet om Wehrmachts deltagelse i krigs­ forbrytelser, et tema som fremdeles blir høylytt debattert i Tyskland i dag. Det ligger i forvirringen om hva som er årsak og hva som er virk­ ning, særlig i sammenblandingen av politiske ideologier og virkningene av disse. Som så mange brev som ble skrevet i Stalingrad avslører, var tyske tropper i Russland fullstendig moralsk forvirret. Målsetningen om å underlegge seg slaverne og forsvare Europa mot bolsjevismen gjen­ nom å komme russerne militært i forkjøpet viste seg å virke mot sin hensikt, for å si det mildt. Ennå i dag betrakter mange tyske overlevende slaget om Stalingrad som en smart sovjetisk felle som de var blitt lokket inn i gjennom nøye planlagte tilbaketrekninger. De ser gjerne på seg selv som ofrene for, heller enn opphavsmennene til, denne katastrofen. Men én ting er udiskutabel: Slaget om Stalingrad er fremdeles et så ideologisk ladet og symbolsk viktig tema at man ikke vil høre det siste ord før om mange år. Mye av den tiden jeg brukte på å samle stoff til denne boken, kunne godt ha vist seg å være bortkastet, og verdifulle muligheter kunne ha vært oversett, hadde det ikke vært for hjelpen og forslagene jeg har fått fra arkivaret og bibliotekarer. Jeg vil rette en spesiell takk til: Irina Renz

10

FORORD

ved Bibliothek fur Zeitgeschichte i Stuttgart, herr Meyer og fru Ehrhardt ved Bundesarchiv-Militårarchiv i Freiburg, fru Stang og andre an­ satte ved Militårgeschichtliches Forschungsamt i Potsdam, Valerij Mikhailovitsj Rumjantsjev ved Det russiske forsvarsdepartementets historiske arkiv og militære minnesenter og staben ved Forsvarsde­ partementets sentralarkiv i Podolsk, Kiril Mikhailovitsj Andersen, direktør ved Det russiske senteret for bevaring og studier av samti­ dige historiske dokumenter i Moskva, Natalja Borisovna Volkova, direktør ved Den russiske stats litteratur- og kunstarkiv, og Dina Nikolajevna Nokhotovitsj ved Den russiske føderasjons statsarkiv. Jeg står i uendelig takknemlighetsgjeld til Detlef Vogel i Freiburg, som på flere måter var til stor hjelp på begynnelsen av arbeidet med denne boken, og som også lånte meg sin samling av publikasjonene til tyske og østerrikske veteraner i Stalingradbilnde. Alexander Friedrich Paulus tillot meg vennligst å konsultere papirene til hans bestefar, generalfeltmarskalk Friedrich Paulus, og forsynte meg med kopier av senere bidrag fra familien om emnet. Professor Hans Girgensohn, pato­ log i 6. armé i det omringede området i Stalingrad, utviste stor tålmo­ dighet da han detaljert forklarte om sitt arbeid og sine funn der, og om bakgrunnen for at beleirede tyske soldater døde av sult, kulde og stress. Ben Shepherd forklarte vennligst om den siste forskningen angående kampstress under den annen verdenskrig. Jeg er dessuten svært takk­ nemlig for grev Kurt von Schweinitz’ bemerkninger om strategi ved Stalingrad, i tillegg til hans kommentarer om betydningen av militær terminologi brukt i sambandet i november 1942. Når det gjelder råd om russiske kilder og andre forslag, er jeg takk skyldig overfor Catherine Andrejev, Anatolij Aleksandrovitsj Tsjernobajev, John Erickson, Viktor Gorbarev, Jon Halliday, oberst Lemar Ivanovitsj Maksimov fra Det russiske forsvarsdepartements historiske avdeling, og Jurij Ovzjanko. Jeg er takknemlig også overfor de som satte meg i kontakt med overlevende etter Stalingrad både i Russland ogTyskland, eller som hjalp meg og passet så generøst på meg i begge land: Chris Alexander, grev Leopold von Bismarck, Andrew Gimson, baron major Joachim von Maltzan, Gleb og Harriet Sjestakov, grevinne Marie-Christine von Stauffenberg og Christine van de Velde. I Volgograd var jeg glad for den vennlige assistansen fra Raisa Maratovna Petrunjova, viserektor ved universitetet i Volgograd, og hen­ nes kolleger, Nadesjda Vasiljevna Dulina, lederen for Historiske og Kulturelle Studier, Gaiina Borisovna fra Historisk Avdeling, og Boris ii

FORORD

Nikolajevitsj Ulko, lederen for Universitetsmuseet, i tillegg til Nikolaj Stepanovitsj Fjodortov, formannen for Volgograds Distriktskomité for Krigsveteraner, og oberstløytnant Gennadij Vasiljevitsj Pavlov. Oversettelser fra russisk er utført av Galja Vinogradova og Ljubov Vinogradova, hvis assistanse i forhandlingene om tilgang til arkiver ut­ gjorde en modell på dyktig diplomati, utholdenhet og godt humør. Deres bidrag, for ikke å nevne deres vennskap, var med på å forvandle hele prosjektet. Jeg er svært takknemlig overfor de deltagerne og øyenvitnene som var parat til å ofre så mye tid og krefter på å minnes fortiden. Mange lånte meg generøst nok sine upubliserte manuskripter, brev og dagbø­ ker. Navnene deres — tre andre foretrakk ikke å bli nevnt — er listet opp under Henvisninger, etter Tilleggene. Denne boken ville aldri ha blitt til om det ikke hadde vært for Eleo Gordon på Penguin, som fikk ideen til den, og dessuten Peter Mayer i USA og Hans Ewald Dede i Tyskland, hvis entusiasme og støtte til pro­ sjektet helt fra begynnelsen av gjorde arbeidet med bakgrunnsmateria­ let mulig. Spesielt har det vært en velsignelse å ha hatt Andrew Nurnberg som litterær agent, rådgiver og venn. Som alltid går den største takken til Artemis Cooper, min kone og den redaktøren jeg først tyr til, som var til så stor hjelp de månedene jeg var i utlandet da hun selv hadde mer enn nok arbeid.

12

Del en

«Verden vil holde pusten!»

Beloje More (Kvitsjøen

Kart 1

Operasjon Barbarossa, juni-desember 1941

................... Frontlinjen 4. desember 1941 ---------------- Internasjonale grenser

Sverige

Arkhangelsk

Finland

St

K9\)Onesjskoje WVlOsero \ \(Onega-sjøen)

Helsinki

Finskebukten

Lactosjskoje eningraS’/* ^ sero (Ladoga-sjøen)

N • Riga

^Demjansk Kholm®

Armé^~ gruppe Nord e

{Calinin

•Vitebsk

/•Moskva

Raste nburg. Warszawa |

•Minsk

|

Armé- •[—| gruppe Sentrum □

Smolensk

W^e^-ptovsk

Brjansk®

Kujbysjey

Orjol

Armé- >—1 gruppe

Sør r~I fc• inf.div. inf dlv-inf.divi 71., 79., 295., 305. 389. inf.div.; 100.jeq.div. 14., 16., 24. pan

*Gumrak Pitomnik®

62. arme

Krasnaja Sloboda

Stalingrad^»/ 371. inf.div^ ♦* 297. inf.div. ♦

• Sovjetskij

Beketdvka ■

Businovka

Rum. 2O.*64. inf.div.

29. mot. xxxx

66. armé

//

armé 13. mek. Korps

’n^div-

57. armé

** 4. pans. armé

Sarpa-sjøen Rum. 18. inf.div.

4. mek. korps 4. kav.korps

^ntTliv ’U

Abganerovo •

^satsa'sj^en

■

51. armé

Barmantsak-sjøen

225

SJUKOVS FELLE

observert — «hittil bare et svakt angrep».10 Klokken 11.30 fikk et regiment fra den østerrikske 44. infanteridivisjon beskjed om å bevege seg vest­ over samme kveld. Dette var begynnelsen på en prosess som skulle binde en del av 6. armé inne i Don-buktningen, og i alvorlig grad hindre dens handlingsfrihet. Til tross for forbindelsesoffiserene og nye telefonlinjer som var blitt lagt, var det lite detaljert informasjon som kom igjennom. Det første hintet om at situasjonen kunne være farligere enn tidligere antatt, kom først mer enn to timer etter det sovjetiske gjennombruddet. Det kom nyheter om «en fiendtlig pansret spiss»11 (i virkeligheten generalmajor Kravtsjenkos 4. tankkorps) som hadde brutt rett igjennom 13. rumen­ ske infanteridivisjon og rykket frem mer enn 10 kilometer til Gromkij. Denne nyheten hadde allerede sådd panikk i flere rumenske formasjonshovedkvarter: «kasser med arkiver og personlig bagasje»12 ble kastet på lastebiler, og personellet deres la av sted i full fart. Det var enda mer usikkerhet om fremdriften til det større angrepet fra Romanenkos 5. tankarmé lenger mot vest. Den beroligende tanken på å sende det såkalte XXXXVIII. panserkorps nordover for å foreta et motangrep demonstrerte i hvor stor grad høyere tyske offiserer hadde latt seg forderve av Hitlers egne vrangforestillinger. Et panserkorps burde ha vært mer enn nok å stri med for en sovjetisk tankarmé, men hva angår brukbare stridstanks utgjorde dette ikke engang en full divisjon. 22. panserdivisjon hadde ikke stort mer enn 30 brukbare tanks, og så lite drivstoff at den måtte låne av rumener­ nes reserver. Vitser om musenes sabotasje hadde begynt å versere i hæ­ ren, men fa lo da konsekvensene viste seg. Nye ordrer gjorde bare tingene verre. I stedet for å utplassere Heims panserkorps under ett som planlagt, ble 1. rumenske panserdivisjon omdirigert da de allerede var i bevegelse. Denne adskillelsen førte til flere katastrofer. Et overraskende sovjetisk angrep på dens hovedkvarter ødela radioapparatet til den tyske forbindelsesoffiseren og brøt dermed all kommunikasjon med general Heims hovedkvarter i flere dager. Det mest overraskende aspektet av denne dagens begivenheter var mangelen på en reaksjon fra general Paulus. Han hadde ikke klart å organisere en mekanisert angrepsstyrke før fiendens offensiv, og fort­ satte å la være å gjøre noe. 16. og 24. panserdivisjon ble stående med mange av sine viktigste enheter bundet i gatekamper i Stalingrad. In­ genting ble gjort for å skaffe drivstoff og ammunisjon til å fylle opp kjøretøyene igjen. 226

OPERASJON URANUS

Om ettermiddagen 19. november rykket sovjetiske tanks frem sør­ over i kolonner gjennom den iskalde tåken. Siden det var så få lande­ merker i denne snedekkede ødemarken, hadde man fått med seg sivile fra distriktet som skulle vise vei for spissenhetene, men dette var ikke nok. Sikten var så dårlig at sjefene måtte styre etter kompasset. Fremrykningen var dobbelt farlig. Snedriver skjulte dype kløfter. Her og der stakk høyt steppegress dekket av rim opp over sneen, og lenger fremme gikk snedriver over i forræderisk myke kurver. Tankmannskapene ble kastet rundt så mye at bare de polstrede lærhjelmene deres reddet dem fra å bli slått bevisstløse. Mange lemmer, for det meste armer, ble brukket inne i skrog og tårn, men tankkolonnene stanset ikke på grunn av noen skader. Bak seg kunne de se lysglimt og eksplosjoner mens infanteriet gjorde seg ferdige med å rydde den første og andre linjen av skyttergraver. Sjefene i 4. tankkorps, som rykket sørover forbi Kletskaja, så med bekymring på sin venstre flanke og ventet på et motangrep fra tyskerne. De visste at rumenerne ikke var i stand til det. Mens snestormen økte i styrke, blokkerte sneen kanonsiktene og fylte sprekkene til tårnmitralj øsene ved siden av hovedbestykningen. Da mørket begynte å falle på rundt halv tre om ettermiddagen, ga sjefene ordre om å slå på hovedlysene. De hadde ikke annet valg om de hadde tenkt å fortsette. Ved det vestlige gjennombruddet oppdaget general Rodins 26. tank­ korps store flammer foran seg. Det var en del av et kollektivbruk som tyskerne raskt hadde forlatt etter å ha satt fyr på bygningene. Fienden var åpenbart klar over deres nærvær. Tanksjåførene slo av hovedlysene da tysk artilleri åpnet ild. Det var Butkovs 1. tankkorps til høyre som til slutt møtte det alvorlig svekkede XXXXVIII. panserkorps. Tyske tanks hadde fremdeles proble­ mer med det elektriske anlegget, og de smale beltene skled rundt på den nye isen. I det tiltagende mørket var striden kaotisk. De fordelene tys­ kerne vanligvis hadde - taktisk dyktighet og koordinering - var fullsten­ dig borte.

Ordren fra Armégruppens hovedkvarter om å blokkere den ødelagte demningen ved Kletskaja med en del av XI. korps og 14. panserdivisjon, var håpløst akterutseilt allerede da den ble utstedt. Hovedkvarterene til Arméguppe B og 6. armé var blindet av mangelen på utvetydig informa­ sjon. «Ikke engang gjennom flyrekognosering er det mulig å fa en over­ sikt over situasjonen,»’3 skrev general von Richthofen i dagboken. 227

SJUKOVS FELLE

Dessuten hadde russerne klart å skape forvirring ved å sette i gang angrep langs nesten alle avsnittene til 6. armé. Klokken 17.00, da Kravtsjenkos 4. tankkorps hadde rykket frem over tredve kilometer, fikk general Strecker ordre om å danne en ny forsvars­ linje sørover for å beskytte 6. armes bakre linjer. Men fremdeles gjettet ikke tyske sjefer, deriblant Richthofen, hva Den røde hærs mål var. «For­ håpentlig,» skrev han, «vil ikke russerne nå frem til jernbanelinjen, vår hovedforsyningsåre.»'4 Fremdeles klarte de ikke forestille seg at russerne forsøkte en fullstendig omringning av 6. armé. Klokken 18.00 mottok general von Seydlitz’ hovedkvarter instruks om at de delene av 24. panserdivisjon som ikke var kommet med i stri­ den i Stalingrad, skulle sette kurs mot området rundt Peskovatka og Vertjatsjij i nærheten av Don-overfarten. Likevel var det ikke før klok­ ken 22.00 den kvelden —17 timer etter starten på offensiven - at 6. armé fikk en bekreftende ordre om å avslutte kampene i Stalingrad. «En end­ ring av situasjonen i området til 3. rumenske armé fremtvinger radikale tiltak med det mål å bevege styrkene så raskt som mulig for å dekke 6. armés bakre flanke og sikre kommunikasjonslinjene».15 Alle offensive aktiviteter i Stalingrad skulle «stanses med øyeblikkelig virkning». Panserstyrker og motoriserte enheter skulle sendes vestover så fort som mulig. På grunn av den totale mangelen på forberedelse på et slikt til­ felle, gikk ikke dette fort i det hele tatt. Også Tsjujkovs 62. armé, slik man kunne ventet, satte i gang kraftige angrep så tyskerne ikke skulle trekke seg ut av kampen. Også 16. panserdivisjon, «der mange hiwier var blitt innrullert for å fylle store hull»,16 ble beordret vestover til Don. I likhet med 24. panser­ divisjon ville den bli nødt til å få forsterkninger fra reservedepoter langs ruten, siden det ikke fantes nok drivstoff i Stalingrads umiddelbare nærhet. Men først og fremst måtte divisjonen frigjøres fra kampene rundt Rynok. Dette betød at selv om en del av divisjonen beveget seg vestover kvelden etter, fikk noen av tanksene i 2. panserregiment ikke marsjordren17 før klokken tre om morgenen 21. november, 46 timer et­ ter starten på det sovjetiske angrepet. Siden de sovjetiske angrepene fant sted bak 6. armé og utenfor dens ansvarsområde, hadde Paulus ventet på ordre fra høyere hold. I mellom­ tiden måtte Armégruppe B handle på ordre formidlet fra Føreren i Berchtesgaden. Hitlers beslutning om å kontrollere begivenhetene hadde skapt en katastrofal immobilitet da man var helt avhengig av å kunne bevege seg raskt. Det ser ikke ut til at noen har satt seg ned for å revur­ 228

OPERASJON URANUS

dere fiendens hensikter. Ved å sende mesteparten av 6. armés panserregimenter tilbake over Don for å forsvare dens venstre bakflanke, gikk all fleksibilitet tapt. Det verste var at sørflanken ble liggende åpen. På 4. panserarmés front sør for Stalingrad hørte tyske regimenter artilleriilden morgenen 19. november 100 kilometer nordvest for seg. De antok at det store angrepet var i gang, men ingen fortalte dem hva som skjedde. I 297. infanteridivisjon, hvis høyre flanke lå inntil den rumenske 4. armé, nærte ikke major Bruno Gebele, sjefen for en infanteribataljon, «noen spesielle bekymringer».18 Det var rolig på avsnittet deres hele dagen. Bakken var hardfrossen, steppen virket usedvanlig øde der vinden fra sør pisket opp den fine, tørre sneen som hvitt støv. Den nærmeste divisjonen til venstre for dem, 371. infanteridivisjon, kunne høre is­ flakene på Volga skure mot hverandre. Samme kveld hørte divisjonshovedkvarteret at alle 6. armés angrep i Stalingrad var stanset. Morgenen etter var den iskalde tåken igjen tett. Jeremenko, sjefen for Stalingrad-fronten, bestemte seg for å utsette åpningsbombardementet til tross for nervøse telefoner fra Moskva. Endelig, klokken 10.00, åpnet artilleriet og Katjusja-regimentene ild. Tre kvarter senere beveget bakkestyrkene seg fremover inn gjennom kanaler i minefeltene som sappørene hadde klarert om natten. Sør for Beketovka støttet 64. og 57. armé fremstøtet fra 13. mekaniserte korps. 40 kilometer lenger sør, ved Sarpa-sjøen ogTsatsa-sjøen, ledet 4. mekaniserte og 4. kavalerikorps 51. armé inn i angrepet. De tyske naboene til 20. rumenske infanteridivisjon betraktet «masser av sovjetiske tanks og bølger av infanteri i mengder aldri tidligere sett, som rykket frem mot rumenerne».19 Gebele hadde vært i kontakt med sjefen for det tilstøtende rumenske regimentet, oberst Gross, som hadde tjenestegjort i den østerriksk-ungarske hær, og derfor snakket godt tysk. Gross’ menn hadde bare én eneste hestetrukket 37 mm Pak til hele sitt avsnitt, men de rumenske bondesoldatene kjempet tappert når man tar i betraktning at de var blitt overlatt til seg selv. Deres offiserer og høyere underbefal «var aldri til stede ved fronten, og tilbragte tiden i forskjellige bygninger i de bakre linjene med musikk og alkohol». Sovjetiske rap­ porter tilla det rumenske forsvaret mye bedre bestykning enn tilfellet var. Den første tanken fra 13. tankbrigade20 som brøt igjennom, skulle angivelig ha knust så mye som fire antitank-kanoner under beltene sine og ødelagt tre ildstillinger.

229

SJUKOVS FELLE

Gebel betraktet angrepet fra en observasjonspost på sitt avsnitt. «Rumenerne kjempet tappert, men mot bølgene av sovjetiske angrep hadde de ingen mulighet til å stå imot særlig lenge.»21 Angrepet beveget seg forover «som om det dreide seg om en øvelse: ild - bevegelse - ild bevegelse». Bilder fra filmavisene avT-34-tanks som raser fremover mens sneen spruter av beltene, hvert kjøretøy med en åttemanns stormgruppe i hvite kamuflasjedrakter, skjuler likevel ofte forferdelige svakheter. Angrepsformasjonene sør for Stalingrad led av en desperat mangel på forsyninger på grunn av vanskelighetene med å frakte dem over den nesten islagte Volga. Den andre dagen av offensiven begynte divisjo­ nene å slippe opp for mat. Den tredje dagen hadde 157. geværdivisjon22 hverken kjøtt eller brød. For å løse problemet fikk alle kjøretøyer i 64. armé, også de som fungerte som ambulanser, som oppgave å skafFe nye for­ syninger til fremrykningen.23 De sårede ble rett og slett etterlatt i sneen. Entusiasmen hos de fleste av angrepstroppene var til å ta og føle på. Det ble betraktet som et historisk øyeblikk. Fomkin, en linjemann i 157. geværdivisjon, meldte seg frivillig til å gå foran de fremrykkende tank­ sene for å lede dem gjennom minefeltet. Man kan ikke engang tvile på rapporten fra den politiske avdelingen til Stalingrad-fronten om hvor glade troppene var fordi «den stunden endelig var kommet da forsva­ rerne av Stalingrad skulle la fiendens blod flyte for blodet til våre koner, barn, soldater og offiserer».24 For de som var med på dette, var det den «lykkeligste dagen i hele krigen»,25 innbefattet selv tyskernes kapitulasjon i Berlin. Endelig ble det krenkede fedrelandet hevnet, men likevel var det rumenske divisjoner, ikke tyske, som tok støyten. Stabssjefen til general Hoth mente at infanteriet deres led av «panserfrykt».26 Ifølge sovjetiske rapporter kastet mange av dem bare fra seg våpenet, strakte armene i været og ropte: «Antonescu kaputt!»27 Soldater fra Den røde hær fant tydeligvis også ut at mange hadde skutt seg selv gjennom venstre hånd og deretter bandasjert såret med brød for å forebygge en infeksjon. De rumenske fangene ble samlet sammen i kolonner, men før de ble mar­ sjert til leire ble mange — kanskje flere hundre - skutt av soldater fra Den røde hær som handlet på eget initiativ. Det fantes rapporter om likene av sovjetiske offiserer som ble funnet lemlestet ved et rumensk hovedkvarter, men sannsynligvis var det ikke dette som ga støtet til den spontane nedslaktingen. Selv om gjennombruddene i sørøst ble oppnådd raskt, forløp ikke angrepet som planlagt. Det var «tilfeller av kaos i de ledende enhetene»28

230

OPERASJON URANUS

på grunn av «selvmotsigende ordrer». Dette ser ut til å være en eufe­ misme for generalmajor Volskijs forsiktighet og manglende evne til å holde sine rekker adskilt fra 4. mekaniserte korps, som ble sammen­ blander mens de rykket vestover fra linjen av innsjøer.29 Nord for Volskij var oberst Tanastsjisjins problem innledningsvis mangelen på lastebiler som kunne la infanteriet hans rykke frem like raskt som tanksene. Så møtte han imidlertid mye hardere motstand enn det rumenerne hadde prestert. Den eneste tyske reserven på denne de­ len av fronten, general Leysers 29. motoriserte infanteridivisjon, rykket frem og stanset Tanastsjisjins korps 16 kilometer sør for Beketovka. Selv om Leysers divisjon klarte å drive de sovjetiske kolonnene tilbake, fikk general Hoth ordre om å trekke den nordvestover for å beskytte 6. armés sørflanke. Det rumenske VI. armékorps hadde så å si brutt sammen, det var lite håp om å gjenopprette en forsvarslinje, og til og med Hoths eget hovedkvarter var truet. 6. rumenske kavaleriregiment var det eneste som var igjen mellom panserfremstøtet i sør og Don. Leysers vellykkede angrep antyder at dersom Paulus hadde etablert en sterk, mobil reserve før offensiven, kunne han ha slått til sørover med den, en avstand på knapt to og en halv mil, og relativt enkelt knust den underste armen av omringningen. Dagen etter kunne han så ha sendt den nordvestover i retning Kalatsj for å møte hovedtrusselen fra offen­ siven i nord. Men dette forutsatte en klar erkjennelse av den virkelige faren, noe som både Paulus og Schmidt manglet. Denne morgenen, fredag 20. november, omtrent samtidig med at bom­ bardementene begynte sør for Stalingrad, skiftet Kravtsjenkos 4. tankkorps kurs nesten 40 kilometer inne i de bakre linjene til Streckers XI. korps og vendte sørøstover. I mellomtiden dreide 3. gardekavalerikorps inn for å angripe XI. korps bakfra. Strecker prøvde å etablere en for­ svarslinje sør for den store Don-buktningen for å beskytte dette åpne gapet bak hele armeen. Mot nord opplevde mesteparten av korpset hans hele tiden en trussel fra den sovjetiske 65. armé, som holdt presset oppe med konstante angrep for å forhindre enhver omgruppering. Rumenerne «flyktet over hals og hode, og de fleste av dem lot våp­ nene ligge igjen».30 376. infanteridivisjon måtte derfor snu vestover mens de prøvde å opprette kontakt med en del av 14. panserdivisjon i sør. Også den østerrikske 44. infanteridivisjon måtte omgruppere seg, men «mye materiell gikk tapt, siden det ikke kunne flyttes på grunn av mangel på drivstoff».31 231

SJUKOVS FELLE

I sør hadde panserregimentet i 14. panserdivisjon fremdeles ingen klar oppfatning av hvilken retning fienden kom fra. Det hadde rykket vestover i 20 kilometer, men trakk seg så tilbake om ettermiddagen til Verkhne-Businovka. På veien kom det over et flankerende regiment fra 3. gardekavalerikorps som det så å si tilintetgjorde. De to første dagene ødela panserregimentet 35 sovjetiske tanks. På den annen side ble en ubeskyttet luftvernavdeling som brukte sine «88»-ere som antitankkanoner, rent ned av et russisk angrep. «Den katastrofale drivstoffsituasjonen»32 fortsatte å hemme de andre pansrede og motoriserte divisjonene i bevegelsen vestover fra Stalingrad for å forsterke denne nye fronten. Dessuten led de av mangel på tankmannskaper etter at Hitler hadde gitt ordre om å sende hver eneste til­ gjengelige mann inn i Stalingrad som infanteri. Den andre beslutningen som man angret bittert på, var flyttingen av hestene i 66. armé mot vest. Den nye bevegelseskrigen som russerne plutselig hadde fått dem med i, tvang tyske infanteridivisjoner til å forlate artilleriet sitt. Det rumenske sammenbruddet akselererte etter som de sovjetiske spydspissene gikk dypere. Få av de bakre støttetroppene deres var opp­ lært i strid, og stabsoffiserene flyktet fra hovedkvarterene sine. I kjøl­ vannet av de fremrykkende tanksene, skrev en sovjetisk journalist, «ligger fiendelik langs veien; forlatte kanoner peker gal vei. Hester flakker rundt på balkaen på jakt etter mat mens de ødelagte skjækene sleper langs bakken etter dem; grå røykstrimer stiger opp fra lastebiler som er øde­ lagt av granater; stålhjelmer, håndgranater og patronhylser ligger strødd overalt».33 Isolerte grupper av rumenere hadde fortsatt å gjøre motstand i deler av den tidligere frontlinjen, men de sovjetiske geværdivisjonene fra 5. tankarmé og 21. armé knuste dem snart. I Perelasovskij hadde det vært et rumensk korpshovedkvarter som ifølge general Rodin ble så raskt forlatt at hans 26. tankkorps fant «stabsdokumenter strødd på gulvet og de pelsforede ofifisersfrakkene hengende på stativer»34 — eierne hadde flyktet ut i den kalde natten. Viktigere for den sovjetiske mekaniserte kolonnen var det at de erobret drivstoffdepotet intakt. I mellomtiden hadde 22. panserdivisjon, som ikke klarte å stå imot T-34-tanksene til 1. tankkorps, trukket seg tilbake. Den gjorde et forsøk på å angripe nordøstover dagen etter, men ble snart omringet. Redusert til et snaut tankkompani, kjempet den seg senere ut og trakk seg tilbake sørvestover under angrep av det sovjetiske 8. kavalerikorps. Nå begynte også Rodins 26. panserkorps fremrykningen over den åpne steppen mot sørøst, etter å ha smadret deler av 1. rumenske panser232

OPERASJON URANUS

divisjon på veien. De sovjetiske kolonnene hadde fått høre at de skulle glemme etterlatte fiender og konsentrere seg om målet. Hvis Luftwaffes flyrekognosering hadde kunnet identifisere de mer eller mindre parallelle kursene til de tre tankkorpsene om ettermiddagen 20. november, ville alarmklokkene i hovedkvarteret til 6. armé kanskje ha ringt tidligere. Den viktigste rumenske formasjonen som fremdeles kjempet effek­ tivt på denne tiden, var «Lascar-gruppen». Denne besto av levningene av V. armékorps, samlet sammen av den djerve generalløytnant Mihail Lascar da de ble isolert mellom de to store sovjetiske panserfremstøtene. Lascar, som var blitt tildelt Ridderkorset ved Sevastopol, var en av de få høyere rumenske offiserene som tyskerne virkelig respekterte. Han holdt ut i antagelsen om at XXXXVIII. panserkorps ville komme ham til unnsetning.

6. armés hovedkvarter 20 kilometer nord for Kalatsj ved Golubinskij ser ut til å ha startet lørdagen 21. november i en relativt optimistisk stem­ ning. Klokken 07.40 ble «en ikke ufordelaktig beskrivelse av situasjo­ nen»35 sendt til Armégruppe B. Paulus og Schmidt, som fremdeles betraktet angrepene fra 3. gardekavalerikorps på Streckers venstre flanke som hovedtrusselen, mente åpenbart at de styrkene som ble fraktet vest­ over fra Stalingrad, ville gjøre om på situasjonen. I løpet av denne morgenen fikk Paulus og Schmidt imidlertid en serie leie overraskelser. Ulike tegn pekte alle mot samme konklusjon. Armé­ gruppe B advarte dem om at 6. armés sørflanke nå var truet fra begge sider. Det innløp en rapport om at en stor panserkolonne (en del av Kravtsjenkos 4. tankkorps) var rundt 30 kilometer vest for dem. Den hadde kurs mot Don-veien, en oppvisning av tysk militær ingeniørkunst på vestbredden som knyttet sammen de fleste broene på denne vitale strekningen av elven. 6. armé hadde ingen tropper i området som var i stand til å møte trusselen. Som om ikke det var nok, lå mange av reparasjonsverkstedene og forsyningslagrene uten kamuflasje. Til slutt innså Paulus og Schmidt at fienden hadde til hensikt å omringe dem fullstendig. De diagonale sovjetiske fremstøtene fra både nordvest og sørøst hadde nesten helt sikkert Kalatsj og broen der som mål. De katastrofale tyske reaksjonene på Operasjon Uranus bunnet ikke bare i Hitlers tro på at russerne ikke hadde reserver, men også i general­ enes arrogante antagelser. «Paulus og Schmidt hadde regnet med et angrep,»36 forklarte en offiser i hovedkvarteret til 6. armé, «men ikke et

233

SJUKOVS FELLE

slikt angrep. Det var første gang russerne brukte tanks på den måten vi gjorde.» Selv Richthofen innrømmet dette implisitt da han beskrev den fiendtlige offensiven som «for ham et forbløffende vellykket gjennom­ brudd».37 Feltmarskalk von Manstein mente på sin side (kanskje som et resultat av etterpåklokskap) at hovedkvarteret til 6. armé hadde vært altfor sene til å reagere, og ekstremt skjødesløse da de ikke klarte å for­ utsi trusselen mot Kalatsj - det opplagte stedet for å krysse Don mellom de to gjennombruddene. Midt på dagen ble de fleste i staben til Paulus’ hovedkvarter sendt østover til jernbaneknutepunktet Gumrak, 13 kilometer fra Stalingrad, for å være i nærheten av hoveddelen av 6. armé. I mellomtiden fløy Paulus og Schmidt i to Fieseler Storch-småfly til Nisjne-Tsjirskaja, der de slo lag med general Hoth dagen etter på en konferanse. Ved Golubinskij etterlot de seg røyksøyler som steg opp i den isnende luften fra brennende arkiver og lagre, i tillegg til flere ubrukelige rekognoseringsfly på flystripen like ved som var satt i brann. På grunn av hastver­ ket med å dra gikk de også glipp av en «Fører-beslutning» sendt videre av Armégruppe B klokken 15.25. Den begynte slik: «6. armé skal bli på sin plass til tross for faren for midlertidig omringning.»’8 Det var lite håp om å holde stillingen denne ettermiddagen 21. no­ vember. Alle forsinkelsene for panserregimentet i 16. panserdivisjon hadde skapt et hull under Streckers XI. armékorps og de andre forskjel­ lige gruppene som forsøkte å danne en ny forsvarslinje. Dette ble raskt utnyttet av det sovjetiske 3. gardekavalerikorps og 4. mekaniserte korps. Streckers divisjoner, som i økende grad ble truet fra nord og også fra nordøst, hadde ikke noe annet å gjøre enn å begynne å trekke seg tilbake mot Don. Den lite veloverveide planen om å sende panserregimentene i 6. armé vestover viste seg nå å være en farlig anvendelse av kreftene.

Kalatsj, hovedmålet for tre sovjetiske tankkorps, var et av de aller mest sårbare punktene. Det fantes ikke noe organisert forsvar der, bare en broket blanding av underenheter, for det meste forsynings- og vedlike holdstropper, en liten avdeling Feldgendarmerie og et luftvernbatteri fra Luftwaffe. Transportkompaniet og verkstedene til 16. panserdivisjon hadde allerede etablert seg i Kalatsj for vinteren. «De første nyhetene om en endring i situasjonen»39 nådde ikke frem til dem før klokken 10.00 den 21. november. Etterpå hørte de at de russiske tankkolonnene som hadde brutt igjennom rumenerne mot nordvest, nå rykket fremover mot deres 234

OPERASJON URANUS

avsnitt ved Don. Rundt klokken 17.00 hørte de for første gang om gjennombruddet sør for Stalingrad. De hadde ingen anelse om at Volskijs mekaniserte korps, til tross for all nølingen som hadde hisset opp Jeremenko, nærmet seg det tidligere hovedkvarteret til 4. panserarmé bare 50 kilometer sørøst for dem. Forsvaret ved Kalatsj var ikke bare fullstendig utilstrekkelig i forhold til oppgaven, det var dessuten dårlig ledet. Luftwaffe hadde fire luftvernstillinger på høydene over Dons vestbredd, på østbredden sto ytterligere to luftvernkanoner. Ansvaret for broens umiddelbare sikkerhet var over­ latt til en gruppe på bare 25 mann fra Organisation Todt, mens den sammenraskede bataljonen av baktropper ble igjen i byen på østbredden. Generalmajor Rodin, sjefen for 26. tankkorps, ga oppgaven med å erobre broen ved Kalatsj til oberstløytnant G.N. Filippov, sjefen for 19. tankbrigade. Filippovs kolonne forlot Ostrov ved midnatt og rykket østover til Kalatsj utpå morgensiden 22. november. Klokken 06.15 kjørte to erobrede tyske tanks og et rekognoseringskjøretøy, med lysene slått på for ikke å vekke mistanke, frem til den midlertidige broen over Don og åpnet ild mot vaktene. I mellomtiden hadde 16 andre sovjetiske tanks kjørt inn i tett krattskog på høydene over elven for å gi dekning. Det var fra dette punktet tyske panserstyrker hadde kikket ned på byen 2. august. Flere sovjetiske tanks ble satt i brann, men Filippovs dristighet hadde båret frukter. Avdelingen som bevoktet broen ble drevet på flukt, og tilstrekkelig mange T-34-tanks bragt over til å forhindre forsinkede for­ søk på å sprenge broen i luften. Russisk motorisert infanteri dukket opp på Don-høydene, fulgt av en ny gruppe tanks. To nye angrep fulgte, støttet av artilleri og bombekastere fra Don-høydene på den andre siden av elven. Utpå formiddagen kjempet sovjetisk infanteri seg inn i byen. Det oppsto kaos i gatene, som var fulle av rumenske soldater som hadde forvillet seg bort fra avdelingene sine. Det gikk ikke lang tid før den improviserte bataljonens få tunge våpen hadde sluppet opp for ammu­ nisjon eller blitt satt ut av spill, selv om sjåførene og mekanikerne hadde opplevd få tap. Etter å ha sprengt verkstedene sine trakk de seg ut av byen, klatret opp på lastebiler og kjørte tilbake til Stalingrad for å finne igjen divisjonen sin. Dagen etter lå veien åpen for sammenføyningen mellom 4. og 26. tankkorps, som kom fra nordflanken, og Volskijs 4. mekaniserte korps, som kom fra sør for Stalingrad. De russiske spydspissene ble ledet mot hverandre av grønne signalbluss som med jevne mellomrom ble sendt opp i luften, og de møttes på den åpne steppen i nærheten av Sovjetskij med bjørneklemmer, en

235

SJUKOVS FELLE

begivenhet som senere i propagandistisk hensikt ble repetert for film­ avisens kameraer. Jublende byttet tankmannskapene vodka og pølser seg imellom med en oppriktighet som ikke helt lot seg gjenskape. På tysk side spredte nyheten seg fort gjennom formuleringen «Vi er omringet!»40 Denne søndagen, 22. november, var for protestantene en minnedag for de døde. «En dyster Totensonntag 1942,»41 skrev Kurt Reuber, en prest som tjenestegjorde som lege i 16. panserdivisjon, «bekymring, frykt og redsel.» Mange var likevel ikke så opptatt av nyhe­ tene da de fikk høre dem. Omringninger hadde forekommet også vinteren før og hadde blitt overvunnet, men ved nærmere ettertanke begynte bedre informerte offiserer å innse at det denne gangen ikke fan­ tes noen reserver som kunne redde dem raskt. «Vi ble svært klar over hvilken fare vi befant oss i,» husket Freytag-Loringhoven, «isolert så dypt inne i Russland på grensen til Asia.»42 65 kilometer mot vest var det snart slutt på motstanden fra den siste lommen av rumenere, selv om general Lascar tidlig om morgenen hadde avvist Den røde hærs krav om kapitulasjon. «Vi skal fortsette å kjempe uten tanke på overgivelse,»43 erklærte han, men selv om troppene hans gjorde tapper motstand, var de uten forsyninger og hadde lite ammu­ nisjon.

Det sovjetiske kryssingspunktet ved Kalatsj representerte umiddelbart en stor fare for XI. armékorps i nord, som allerede førte en defensiv kamp nærmest på tre kanter, preget av usikkerhet og kaos som ble for­ sterket av rykter. Denne forvirringen ble avdekket i fragmentene av en dagbok funnet på liket til en tysk artillerioffiser:

20.11. ... er offensiven i ferd med å stanse opp??!! Stillingsskifte nordover. Vi har bare én kanon igjen. Ingen av de andre fungerer. Lørdag 21.11. Fiendtlige tanks tidlig ... Stillingsskifte bakover. Russerne allerede ekstremt nær. Eget infanteri (motorsyklister og pionerer) innkalt til nærsikring. I dag passerte enda flere rumenere uten å stanse. Vi trekker oss ut. Allerede under press fra russere på to kanter. Ny ildgivningsposisjon. Oppholdt oss der bare kort tid, så enda et stillingsskifte bakover. Bygget tilfluktsrom.

236

OPERASJON URANUS

Søndag 22.ii. Alarm klokken 03.30. Beordret ut som infanteri! Russere nærmer seg. Rumenere trekker seg tilbake. Vi kan ikke holde denne stillingen alene. Vi venter spent på ny ordre om stillingsskifte.44 Under denne tilbaketrekningen opplevde tyske infanteridivisjoner å drive tilbake kavaleriangrep «som om det var 1870»,45 som en offiser sa. Det største problemet var transport, hovedsakelig på grunn av mangel på hester. I noen tilfeller valgte man en brutalt enkel løsning. Underbefal hentet halvt ihjelsultede russere fra fangeleirene og brukte dem som trekkdyr. «Da tilbaketoget startet 20. november,» fortalte en russisk krigsfange, «ble vi brukt i stedet for hester for å trekke kjerrene som var lastet med ammunisjon og mat. De fangene som ikke kunne trekke så raskt som Feldwebel ville, ble skutt på stedet. På denne måten ble vi tvunget til å trekke kjerrene i fire dager, nesten uten hvile. I fangeleiren ved Vertjatsjij, en innhegning av piggtråd uten noen form for beskytttelse, plukket tyskerne ut de minst syke fangene og tok dem med seg.»46 De gjenværende, de sykeste fangene, ble overlatt til å sulte og fryse i sneen. «Bare to av 98 var fremdeles i live»47 da de ble oppdaget av en fortropp fra 65. armé. Fotografer ble innkalt for å dokumentere det redselsfulle synet. Bildene ble trykt i pressen, og den sovjetiske regjering anklaget formelt den tyske hærledelsen for en krigsforbrytelse. 376. infanteridivisjon var mest utsatt for det russiske angrepet, som var «usedvanlig raskt»48 ifølge dens sjef, general Edler von Daniels. Di­ visjonen var redusert til 4.200 mann og satt fast på vestbredden av Don som en del av XI. armékorps, men trakk seg tilbake i sørøstlig retning 22. november. Tidlig om morgenen to dager senere krysset divisjonen Don over broen ved Vertjatsjij. I mellomtiden hadde tankregimentet i 16. panserdivisjon rykket frem, og hadde endelig krysset Don natten til 22. november for å støtte XI. korps. På veien hadde de klart å legge veien forbi sine panserverksteder ved Peskovatka, der de hentet noen nye og nyreparerte tanks. Fra stillingen på sørsiden av det tyske brohodet i svingen i Don forsøkte panserregimentet seg på et motangrep i retning av Sutsjanov 23. november i tett tåke, men ble lokket i bakhold av sovjetisk infanteri med hvite kamuflasjedrakter og antitank-geværer. Stilt overfor fiendens styrke og akutt mangel på drivstoff, måtte 16. panserdivisjon trekke seg tilbake. Den inntok stillin­ ger som skulle dekke retretten, men sambandet var så dårlig at nesten alle ordrer måtte sendes med motorsykkelordonnans. 237

SJUKOVS FELLE

Den tyske retretten mot øst over Don, tilbake mot Stalingrad og bort fra resten av Wehrmacht, var på mange måter verre enn retretten fra Moskva i desember året før. Fin sne, hard og tørr, drev over steppen og pisket ansiktene deres samme hvor mye de brettet kraven opp mot vin­ den. Til tross for de bitre lærdommene fra året før hadde mange soldater fremdeles ikke mottatt vinteruniform. Retrettlinjene var bestrødd med utrangerte våpen, hjelmer og utstyr. De fleste rumenske soldatene hadde ikke særlig annet enn de brune uniformene sine. Hjelmene hadde de kastet fra seg under retretten. De heldigste, for det meste offiserer, hadde saueskinnsluer fra Balkan. Istykkerskutte og utbrente kjøretøyer var skjøvet ut i veikanten eller nedover skråninger. Ett sted sto en luftvern­ kanon som løpet hadde eksplodert på slik at det krøllet seg utover og bakover som en eksotisk blomst. Nærmere broene over Don oppsto det trafikkorker av lastebiler, stabsbiler, motorsykkelordonnanser som de­ sperat prøvde å komme seg igjennom, bondekjerrer og en og annen feltkanon tauet av utslitte og underernærte hester. Fra tid til annen oppsto det bølger av panikk med rop om «Russiske tanks!». Det sovje­ tiske 16. tankkorps angrep ned gjennom 76. infanteridivisjon mot Vertjatsjij og truet med å avskjære tyske enheter som var igjen vest for Don. Noen av de styggeste scenene utspilte seg ved ankomstveiene til broen ved Akimovskij, med soldater som ropte, dyttet og til og med sloss for å komme seg over til østbredden. De svake og sårede ble tram­ pet ned. Noen ganger truet offiserer hverandre når deres egne menn ikke fikk passere først. Selv ikke militærpoliti med maskinpistoler klarte å opprette en slags orden. For å unngå kaoset og sammenstimlingen, prøvde et betydelig antall soldater å gå over den tilfrosne Don til fots. Isen var tykk og sterk ved breddene, men på midten fantes det svakere partier. De som falt gjennom isen, var fortapt. Ingen gjorde mine til å komme dem til unnsetning. For de fleste var det naturlig å tenke på Berezina. Langs disse retrettlinjene hendte det nå og da at en offiser, like ubarbert som mennene rundt ham, så det som sin plikt å stanse oppløsnin­ gen, og trakk pistolen for å samle sammen endel omflakkende soldater. Disse brukte han så som en kjerne som han forstørret ved å tvinge andre til å slutte seg til. Tunge våpen og kanonmannskaper kunne bli rekvirert for å danne en improvisert kampgruppe. Så inntok den sammenraskede gruppen stillinger, mer eller mindre under tvang, og ventet på at sovje­ tiske tanks eller kavaleri skulle dukke opp av den iskalde tåken.

238

OPERASJON URANUS

På den andre siden av Don, på østbredden, var hver eneste landsby full av tyske soldater som hadde mistet divisjonene sine. Alle var på jakt etter mat og beskyttelse mot den forferdelige kulden. De utmattede og halvt utsultede rumenerne, som allerede hadde vært på retrett i mer enn en uke, møtte lite sympati hos sine allierte. «De tallrike rumenerne,» bemerket en offiser, «ble tvunget til å kampere utenfor.»49 Retrettlinjene omfattet forsyningsdepotene, men dette bare forsterket kaoset. Senere rapporterte en panseroffiser om kaoset i Peskovatka, «særlig den sanseløse og nervøse oppførselen til en luftvernenhet fra Luftwaffe»,50 som sprengte, brente og ødela lagre og transportkjøretøyer «med villskap». Soldatene plyndret ethvert forsyningslager de kom forbi. Fra bergene av bokser fylte de sekker og lommer til de bulet. Ingen hadde tilsynela­ tende noen boksåpner, så de brukte utålmodig bajonettene, ofte uten å vite hva boksen inneholdt. Hvis de kom over en med kaffebønner, helte de dem i en stålhjelm og støtte dem med håndtaket på bajonetten, som en primitiv støter og morter. Når soldater som ikke hadde fått noe vinterutstyr så forsyningstropper kaste nye sett på flammene, løp de bort og reddet dem. Feldpostamt\)vtx\x.& brev og pakker som ofte inneholdt mat hjemmefra. Enda frykteligere scener utspilte seg på feltsykehusene. «Her er det fullt overalt,»5' rapporterte en underoffiser fra et reparasjonsdepot i Peskovatka som var hardt angrepet av gulsott. «De lett sårede og syke må selv finne ut hvor de skal slå seg ned.» Han måtte tilbringe natten i sneen. Andre led mye mer vondt. Lastebiler sto parkert i den frosne sølen på gårdsplassen utenfor, fremdeles fulle av sårede med bandasjerte hoder og stumper. Sjåførene var forsvunnet, og likene var ikke fjernet fra bi­ lene. Ingen hadde tilbudt de levende noe å drikke eller spise. Sanitetsfolkene og legene inne var for opptatt, og soldater som gikk forbi, ville helst overhøre ropene om hjelp. Simulanter eller lettere sårede som prøvde å komme seg inn på sykehuset, ble overført til et underbefal med ansvar for å samle sammen bortkomne soldater og opprette improviserte kom­ panier. Folk med forfrysninger ble, med unntak for de aller verste tilfel­ lene, smurt og bandasjert og så sendt ut i tjeneste igjen. Inne på sykehuset lå pasientene i en apatisk døs. Det var lite oksygen igjen i den tette, fuktige luften, men det var i hvert fall varmt. Sanitetsarbeidere fjernet feltbandasjer, mange allerede oversådd med grå lus, renset sår, satte stivkrampesprøyter og la nye bandasjer. Hvorvidt en mann overlevde, var egentlig avhengig av hvordan og hvor han var såret. Prosjektilet - enten det var en bombesplint, et granatfragment eller en

239

SJUKOVS FELLE

kule — var ikke så viktig som hvor det hadde gått inn. Sorteringsprosessen var enkel. De som hadde alvorlige skader i hode eller mave ble lagt til side og overlatt til å dø, siden operasjoner på slike krevde et helt kirurgteam i halvannen til to timer, og sjansen til å overleve lå på rundt 50 prosent. Lettere sårede ble prioritert. De kunne sendes ut i strid igjen. Bårene tok for mye plass og la beslag på for mye arbeidskraft. Knuste lemmer tok man seg også raskt av. Kirurger med gummiforklær, skalpell og sag jobbet to og to, og utførte raske amputasjoner på lemmer som ble holdt nede av et par sanitetsarbeidere. Det ble brukt så lite eter som mulig for å fa forsyningen til å vare lenger. Fraskilte legemsdeler ble sluppet ned i bøtter. Gulvet rundt operasjonsbordet ble glatt av blod til tross for en rask svabring innimellom. Blandingen av kvalmende lukter fortrengte alle spor av den vanlige karbolsyren på feltsykehuset. Det kirurgiske samlebåndet var tilsynelatende endeløst.

Tropper som fremdeles befant seg på vestbredden av Don, lurte på om de ville unnslippe. «Rett frem mot Don,»52 fortsatte dagboken til en artillerioffiser. «Kommer det til å gå bra? Kommer vi oss igjennom til den store lommen? Står broen der ennå? Timer med spenning og eng­ stelse. Forsvarsavsnitt til høyre og til venstre langs ruten. Ofte er selve veien frontlinjen. Endelig Don! Broen er intakt. En sten forsvinner fra våre hjerter! Innta en stilling på den andre siden. Russerne støter alle­ rede fremover. Kavaleri krysset Don sør for oss.» «Endel tanks måtte sprenges,» rapporterte en korporal senere, «siden vi ikke fikk drivstoff i tide.»53 14. panserdivisjon sto igjen med bare 24 tanks som kunne repareres, så reservemannskapene ble omorganisert som et infanterikompani bevæpnet med karabiner og maskinpistoler. Høyere offiserer var på randen av fortvilelse. Tidlig om morgenen 25. november overhørte prins zu Dohna-Schlobitten, etterretningsoffise­ ren i XIV. panserkorps, en samtale mellom general Hube og hans stabs­ sjef, oberst Thunert, der de brukte uttrykk som «siste utvei»54 og «en kule gjennom hodet». Temperaturen falt dramatisk. Den harde bakken betød mye høyere tapstall som følge av bombenedslag, men det var ikke så mye telen i jorden som det tilfrosne vannet som påvirket retretten. Den sterke kulden betød at Don snart ville være lett fremkommelig for fienden. Natten etter kunne sovjetisk infanteri krysse Don i nærheten av Peskovatka. Tidlig neste morgen våknet pasientene på feltsykehuset til lyden av bombekastere og maskingeværer. «Alle løp rundt som hodeløse

240

OPERASJON URANUS

høns,»55 rapporterte underbefalet med gulsott fra reparasjonsdepotet som hadde overlevd natten ute etter å ha funnet ut at det ikke var plass til ham inne. «På veien var det køer av kjøretøyer, det ene etter det andre, mens bomber falt overalt. Her og der ble et av dem truffet og brant opp. De hardt sårede kunne ikke transporteres, siden det ikke fantes lastebi­ ler. Et hastig sammensatt kompani av soldater fra mange forskjellige enheter klarte å slå russerne tilbake like før de kom til feltsykehuset.» Samme kveld fikk staben i XIV. panserkorps ordre om å ødelegge «arkiver, kjøretøyer og alt slags utstyr som ikke var absolutt nødven­ dig».56 De skulle trekke seg tilbake over Don mot Stalingrad. Dagen etter, 26. november, var 16. panserdivisjon og deler av 44. infanteridivisjon blant de siste troppene i 6. armé som var igjen vest for Don. Samme natt krysset de broen ved Lutsjinskij til Stalingrad-siden av elven. For 16. panser­ divisjon var dette «akkurat den samme broen som vi hadde krysset 12 uker tidligere under vårt første angrep på byen ved Volga».57 Et kompani fra divisjonens 64. pansergrenaderregiment dekket til­ baketrekningen under ledelse av løytnant von Mutius. Oppgaven deres var å forsvare broen og slippe igjennom bortkomne soldater til klokken halv fire om morgenen, da den 300 meter lange broen over Don skulle sprenges. Ti over tre innrømmet den ivrige unge Mutius overfor kom­ paniets stabssersjant, Oberfeldwebel Wallrawe, at han var «svært stolt»58 over å være «den siste offiseren i det tyske Wehrmacht som krysset denne broen». Wallrawe svarte ikke. 20 minutter senere, da pansergrenaderene var kommet seg over til østbredden av Don, sprengte ingeniørene broen i luften. 6. armé var nå innestengt mellom Don og Volga. Triumfen mildnet ikke Den røde hærs holdning til fienden. «Jeg har det mye bedre nå som vi har begynt å drepe tyskere,»59 skrev en soldat til sin kone 26. november. «Dette var øyeblikket da vi begynte å ta igjen mot slangene. Vi fanger mange, men vi har knapt nok tid til å sende dem bakover til fangeleirene. Nå begynner de å betale for vårt blod og for vårt folks tårer, for krenkelser og plyndring. Jeg har fatt vinteruniform, så du behøver ikke bekymre deg for meg. Det går bra her. Snart er jeg hjemme etter seieren. Sender 500 rubler.» De som fremdeles var på sykehus og kom seg igjen etter skader de hadde fått tidligere, syntes det var fryktelig ikke å få være med i striden. «Kampene er gode og sterke nå,»6° skrev en russisk soldat til sin kone, «og så ligger jeg her og går glipp av alt dette.» Mange påstander fra sovjetisk side om tyske grusomheter er van­ skelige å vurdere. Noen var uten tvil overdrevet eller oppdiktet av 241

SJUKOVS FELLE

propagandahensyn. Andre var mer elier mindre sanne. Fremrykkende sovjetiske tropper møtte kvinner, barn og eldre menn som var kastet ut av hjemmene sine av den tyske hær, med eiendelene på små sleder. Mange var blitt frastjålet vinterklærne sine. Vassilij Grossman kunne fortelle lignende historier fra fremrykkingsaksen i sør. Han skrev at sol­ dater fra Den røde hær som ransaket fangene sine, ble sinte over å finne på mange av dem det ynkelige byttet fra småbønders hjem - «lommetørklærne og øreringene til gamle kvinner, undertøy og skjørt, bleier og farvesprakende pikebluser. Én soldat ble tatt med 22 par ullstrømper på seg.»61 Radmagre sivile trådte frem og fortalte om sine lidelser under tysk okkupasjon. Hver ku, hver høne og hver eneste sekk korn som de fant, var blitt tatt. Gamle menn ble pisket til de fortalte hvor de hadde gjemt kornet. Gårdsbruk var blitt brent, mange sivile sendt på slavear­ beid og resten overlatt til å sulte eller fryse i hjel. Små grupper av rus­ siske tropper tok ofte hevn, særlig når de var fulle, på tyskere som de kom over. NKVD-lag overfalt frigjorte landsbyer. De arresterte 450 kollaboratører.62 Den største razziaen skulle komme litt over en måned senere i Nisjne-Tsjirskaja, der kosakker hadde angitt NKVD-agenter til det hemmelige tyske feltpolitiet. Dessuten ble rundt 400 leirvakter hen­ rettet, blant dem 300 ukrainere. Grossman var vitne til at tyske krigsfanger ble eskortert tilbake. Mange hadde fillete pledd over skuldrene i stedet for frakker. Hyssing eller jerntråd tjente som belte. «På denne enorme, flate, øde steppen kan man se dem på lang avstand. De passerer oss i kolonner på to til tre hundre mann, og i mindre grupper på tyve til femti. En kolonne som er flere kilometer lang, bukter seg langsomt av gårde og gjenskaper trofast hver buktning og sving i veien. Noen av tyskerne snakker litt russisk: ‘Vi vil ikke ha krig,’ roper de. ‘Vi vil dra hjem. Til helvete med Hitler!’ Vaktene bemerker tørt: ‘Nå som tanksene våre har isolert dem, står de klar til å rope at de ikke vil ha krig, men før det falt det dem aldri inn.’» Fangene ble fraktet over Volga i lektere tauet av slepebåter. «De står tett pakket sammen på dekk med lasete, feltgrå frakker og tramper med bena og blåser på de frosne fingrene sine.» En sjømann som betraktet dem, kommenterte skadefro: «Nå får de endelig se Volga.» I Abganerovo oppdaget sovjetisk infanteri at jernbaneknutepunktet var tettpakket med forlatte godsvogner som etter merkingen å dømme var blitt tatt fra flere land i det okkuperte Europa. Fransk-, belgisk- og polskproduserte biler sto der, hver av dem merket med den sorte ørnen og hakekorset til det tredje rike. For russerne var vognene fulle av forsy­ 242

OPERASJON URANUS

ninger som en uventet julaften. Følelsen av å snyte den mektige tyske armé for dens urettmessig ervervede løsøre var ekstra stor, men de gamle problemene med mer eller mindre kronisk alkoholisme dukket fremde­ les opp. Øverstkommanderende, nestkommanderende og 18 soldater fra et kompani på sørflanken ble dårlige da de drakk kjolevæske fra et ero­ bret tysk lager. Tre døde, mens de 17 andre ble lagt inn «i kritisk tilstand på et feltsykehus».63 På nordflanken fortalte en tilfangetatt russisk offi­ ser til prins Dohna hvordan bataljonen hans, halvdøde av sult på grunn av for små rasjoner, hadde erobret et rumensk forsyningslager, hvorpå 150 mann døde «på grunn av overdrevent inntak».64 I selve Stalingrad befant 62. armé seg i mellomtiden i en merkelig posisjon. Selv om den dannet en del av den nye omringningen av 6. armé, var den fremdeles avskåret fra østbredden av Volga, med behov for forsyninger og sine sårede fremdeles ikke evakuert. Hver gang en båt tok sjansen på å krysse over mellom de farlige isflakene, åpnet tysk artilleri ild. Likevel var atmosfæren forandret nå som angriperne var blitt de beleirede. Mennene i 62. armé kunne fortsatt ikke helt tro at de var kommet til et vendepunkt. Russiske soldater uten utsikter til flere forsy­ ninger av tobakk før Volga frøs helt til, sang for å drive tanken på niko­ tin på flukt. Tyskerne lyttet fra bunkerne sine. Det var slutt på de hånlige tilropene.

243

16

Hitlers besettelse

Oppgaven med å informere Føreren om det store russiske gjennom­ bruddet 19. november falt på generalstabssjefen, general Zeitzler, som var blitt igjen i Øst-Prøyssen. Hitler var på Berghof ovenfor Berchtesgaden, der han hadde fatt nyheten om at Stalin hadde godkjent Molotov-Ribbentrop-traktaten i august 1939. Ved den anledningen hadde han slått neven i middagsbordet i triumf, til de tilstedeværende kvinnenes overraskelse. «Jeg har dem!» hadde han ropt og reist seg. «Jeg har dem!»' Denne gangen var reaksjonen hans visstnok mer preget av nervøst sinne. Med avslørende falskhet omtaler krigsdagboken til Wehrmachts over­ kommando de «urovekkende nyhetene om den russiske offensiven, som Føreren lenge hadde ventet på».2 Hitlers reaksjon på det mislykkede motangrepet til XXXXVIII. panserkorps denne dagen var enda mer betegnende. Etter at hans klønete innblanding hadde mislykes i å stanse det rumenske sammenbruddet, trengte han en syndebukk, og beordret general Heim arrestert. Selv om han ikke innrømmet det, skjønte Hitler at hele det tyske nærværet i det sørlige Russland nå sto i fare. På offensivens andre dag beordret han feltmarskalk von Manstein til å dra sørover igjen for å danne en ny Armégruppe Don. Manstein var den høyest ansette strategen i den tyske hær, og han hadde hatt et vellykket samarbeid med rumenske styrker på Krim. I Førerens fysiske fravær var Wehrmachts overkommando lammet. Den 21. november, dagen da Paulus og Schmidt forlot sine hoved­ kvarterer ved Golubinskij etter å ha blitt truet av en kolonne sovjetiske tanks, var Hitlers sjefadjutant, general Schmundt, opptatt av «forand­ ringer på uniformene til offiserer og Wehrmacht-representanter».3 Førerens ordre til 6. armé om å bli på sin post til tross for trusselen om «midlertidig omringning»4 nådde til slutt Paulus da han kom til 244

HITLERS BESETTELSE

Nisjne-Tsjirskaja. Paulus fikk også beskjed om å legge under seg alle Hoths tropper sør for Stalingrad, og restene av det rumenske VI. armékorps. Hovedinnholdet var: «Hold jernbanelinjer åpne så lenge som mulig. Ordre følger angående nye forsyninger luftveien.» Paulus, som instinktivt ville vurdere tilbaketrekning fra Volga for å knytte seg til resten av Armégruppe B, var svært uvillig til å reagere på dette plutselige dekre­ tet til han mente han hadde en bedre forståelse av hele situasjonen. Han hadde fløyet til Nisjne-Tsjirskaja fordi det hovedkvarteret som var forberedt der for vinteren, hadde sikre kommunikasjoner med Armé­ gruppe B og Wolfsschanze i nærheten av Rastenburg. Men da Hitler hørte at han var på vei dit, fattet han mistanke om at han ønsket å flykte fra russerne. Han beordret ham til umiddelbart a fly tilbake til resten av staben sin i Gumrak innenfor omringningen. Da general Hoth kom tidlig neste morgen, 22. november, oppdaget han at Paulus var sint og opprørt over Hitlers antydning om at han hadde forlatt sine menn. Paulus’ stabssjef, general Schmidt, ringte til general Martin Fiebig, sje­ fen for VII. flykorps. Schmidt understreket igjen at 6. armé hadde et stort behov for drivstoff og ammunisjon for å kunne bryte ut, og Fiebig gjentok det han hadde sagt dagen før: «Det er umulig å sende nye forsy­ ninger til en hel armé med fly. Luftwaffe har ikke nok transportfly.»5 De tre generalene tilbragte mesteparten av morgenen med å vurdere 6. armés vanskelige stilling. Schmidt var den som snakket mest. Det var han som hadde snakket med general von Sodenstern i Armégruppe B kvelden før og hadde hørt detaljene om den sovjetiske fremrykningen sørøstover fra Perelasovskij. Kort og brutalt hadde Sodenstern sagt: «Vi har ingenting å stanse dem med. Dere må klare dere selv.»6 Under diskusjonen kom generalmajor Wolfgang Pickert, sjefen for Luftwaffes 9. luftverndivisjon, inn i rommet. Schmidt, en klassekame­ rat fra stabsskolen, ropte tvers over rommet yndlingsuttrykket til lære­ ren deres: «Begrunnede avgjørelser, takk!»7 Pickert svarte uten å nøle at han hadde tenkt å trekke divisjonen sin ut umiddelbart. «Også vi ønsker å komme oss ut,» svarte Schmidt, «men aller først må vi danne et kringvern for å danne en forsvarslinje på sørsiden der russerne angriper.» Han mente at de ikke kunne forlate divisjonene pa vestbredden av Don, og at 6. armé ikke ville være i stand til å bryte ut før om fem eller seks dager. For at operasjonen skulle ha noen sjanse til å lykkes, «må vi få drivstoff og ammunisjon levert av Luftwaffe». General Hube hadde allerede sendt melding over radio om at tanksene hans var i ferd med å stanse opp. 245

SJUKOVS FELLE

«Det har ingen betydning,» parerte Pickert. Han hadde ikke tenkt å miste en hel luftverndivisjon med alle dens våpen. «6. armé kan aldri få forsyninger gjennom luften hvis vi blir hvor vi er.» Schmidt var ikke uenig, men påpekte at de manglet en oversikt over situasjonen, og dessu­ ten visste de ikke hva slags reserver den høyere ledelsen disponerte. Han understreket at mangelen på drivstoff og hester betød at «mer enn 10.000 sårede og det meste av de tyngre våpnene og kjøretøyene må bli igjen. Det ville vært en napoleonisk avslutning.» Etter sitt studium av felttoget i 1812 var Paulus tydeligvis hjemsøkt av forestillingen om sin armés sammenbrudd der den ble kuttet opp i småbiter mens den kjempet for å unnslippe over den snedekkede step­ pen. Han ønsket ikke å gå over i historien som den generalen som var ansvarlig for historiens største militære katastrofe. For Paulus, som aldri var kjent for å være en selvstendig tenker, må det også ha eksistert en naturlig fristelse til å utsette avgjørelser som var politisk og strategisk farlige nå som han visste at feltmarskalk von Manstein var i ferd med å ta over. Men Manstein, som ikke kunne fly ned nordfrå på grunn av været, satt fast på stabstoget sitt, forsinket av partisanvirksomhet. Paulus hadde instinktene til en stabsoffiser, ikke til en stridsgruppesjef som reagerer på fare. Han ville ikke akseptere et utbrudd som ikke var skikkelig forberedt og forsynt og dannet en del av en overgripende plan som en høyere ledelse hadde godkjent. Hverken han eller Schmidt ser ut til å ha erkjent at tempo var den avgjørende faktoren. De hadde over­ hodet ikke klart å gjøre klar den tunge mobile styrken som var deres eneste håp om å knuse omringningen før den var på plass. Nå skjønte de ikke at når Den røde hær først var konsolidert i sin posisjon, ville nesten hver eneste faktor, været i særdeleshet, i økende grad vende seg mot dem. Man hadde allerede kastet bort mye tid på å sende tankregimenter til de bakre linjene på den andre siden av Don. Da bekreftelsen kom denne morgenen på at Kalatsj var tapt, måtte de be Streckers XI. armékorps og Hubes XIV. panserkorps om å forberede seg på å trekke seg tilbake til østbredden for å slå seg sammen med resten av 6. armé. Utpå formidda­ gen formidlet Schmidt de relevante ordrene til general Hube og til oberst Groscurth, Streckers stabssjef.

Klokken 14.00 den ettermiddagen fløy Paulus og Schmidt tilbake til det nye hovedkvarteret i Gumrak inne i Kessel, det omringede omådet. Paulus hadde med seg en forsyning av god rødvin og Veuve-Cliquot8 et merkelig valg for en som angivelig hadde planlagt å komme seg raskt 246

HITLERS BESETTELSE

ut. Da han ankom det nye hovedkvarteret til 6. armé på jernbanestasjo­ nen i Gumrak, begynte han å ta kontakt med sine korpssjefer. Han ønsket deres syn på Førerens ordre, gjenatt samme kveld, om å sette opp en «pinnsvinstilling» og vente på videre ordre. «Alle delte vår oppfat­ ning,» skrev Schmidt senere, «om at det var nødvendig å foreta et gjen­ nombrudd mot sør.»9 Den som uttalte seg sterkest, var general von Seydlitz, som hadde hovedkvarter bare 100 meter unna. Paulus’ melding klokken 07.00 prøvde å tegne et dystert bilde. «Ar­ meen omringet»10 begynte den med, selv om ringen ennå ikke var luk­ ket. Det var en svak og dårlig strukturert melding som ikke fulgte den vanlige oppskriften. Viktigst av alt var at Paulus ikke klarte å fremsette en fast handlingsplan. Han ba om «frie hender hvis det viser seg å være umulig å oppnå et kringvern på sørflanken». Kvart over ti den kvelden mottok Paulus en radiomelding fra Føre­ ren. «6. armé er midlertidig omringet av russiske styrker. Jeg kjenner 6. armé og deres øverstkommanderende og tviler ikke på at den tappert vil holde ut i denne vanskelige situasjonen. 6. armé skal vite at jeg gjør alt for å unnsette dem. Jeg vil sende ut mine instrukser i god tid. Adolf Hitler.»1' Paulus og Schmidt, som til tross for denne meldingen var over­ bevist om at Hitler snart ville ta til fornuften, begynte å forberede planer for et utbrudd mot sørvest. Denne kvelden 22. november la Hitler ut med Keitel og Jodl i sitt spesialbygde tog fra Berchtesgaden til Leipzig, der et fly sto klar til a ta ham med til Rastenburg. På reisen nordover stanset han toget med noen timers mellomrom for å snakke med Zeitzler. Han ville sørge for at Paulus ikke fikk tillatelse til å trekke seg tilbake. Under en av disse samtalene sa Føreren til Zeitzler: «Vi har funnet en annen vei ut.»12 Han fortalte ikke at han på spesialtoget igjen hadde snakket med general Hans Jeschonnek, stabssjefen i Luftwaffe, som til tross for advarsler fra Richthofen allerede hadde antydet at det kanskje var mulig å bygge en midlertidig luftbro for å forsyne 6. armé. Da riksmarskalk Goring hørte hva Føreren ønsket, sammenkalte han umiddelbart til et møte mellom sine transportoffiserer. Han sa at beho­ vet var 500 tonn om dagen, (og ignorerte dermed 6. armés vurdering på 700 tonn.) De svarte at 350 tonn ville være det maksimale, og da bare i en kort periode. Med hårreisende uansvarlighet forsikret Goring Hitler straks om at Luftwaffe kunne forsyne 6. armé i dens nåværende posisjon ad luftveien. Selv det minste tallet forutsatte godt vær, brukbare fly og fravær av fiendtlig innblanding. 247

SJUKOVS FELLE

Tidlig neste morgen, 24. november, ble håpet til alle generaler som var involvert i 6. armés skjebne, definitivt knust. En ny Fører-beslutning nådde Paulus’ hovedkvarter klokken 08.30. Her ble grensene for det Hitler nå betegnet som Festung Stalingrad risset opp. Fronten ved Volga skulle holdes «uansett omstendigheter».13 Kvelden før hadde Zeitzler vært sikker på at Hitler begynte å ta til vettet. Nå demonstrerte Føreren at oppfatningen til samtlige generaler som var ansvarlige for Stalingrad-operasjonen, åpenbart var uten betyd­ ning. Richthofen oppsummerte følelsene deres i sin dagbok da han skrev at de var redusert til «godt lønnet underbefal».14 Hitlers forestilling om viljens kraft hadde skilt fullstendig lag med militær logikk. Han var fik­ sert på ideen om at hvis 6. armé trakk seg tilbake fra Stalingrad, ville Wehrmacht aldri vende tilbake. Han hadde forestilt seg dette som det tredje rikes høydepunkt. Dessuten - og nokså relevant når det dreier seg om en slik egoman person - sto hans personlige stolthet på spill etter skrytet om Stalins by under Bierkeller-ta\&n i Miinchen mindre enn to uker tidligere. En slik kombinasjon av omstendigheter måtte kanskje skape bittert ironiske øyeblikk. Like før Førerens beslutning ble sendt ut, hadde ge­ neral von Seydlitz, sjefen for LI. korps i Stalingrad, bestemt seg for å tyvstarte. Han betraktet det som «fullstendig utenkelig»’5 at en armé med 22 divisjoner «skulle gå inn i kringvern og på denne måten frata seg selv all bevegelsesfrihet». Han utarbeidet et langt memorandum om temaet for hovedkvarteret til 6. armé. «Ammunisjonsreservene våre er oppbrukt, bare på de siste dagenes små forsvarskamper.»'6 Forsyningssituasjonen var avgjørende. Det var deres plikt å ignorere den katastrofale ordren om å holde ut. Denne kvelden, 23. november, beordret Seydlitz 60. motoriserte infanteridivisjon og 94. infanteridivisjon til å brenne lagrene sine, sprenge stillingene og deretter trekke seg tilbake fra stillingene på nordsiden av Stalingrad. «På tusenvis av hastig tente bål,» skrev kvartermesteren i 94. infanteridivisjon, «brente vi frakker, unifor­ mer, støvler, dokumenter, kart og skrivemaskiner i tillegg til matfor­ syninger. Generalen brente selv alt sitt eget utstyr.»’7 Eksplosjonene og flammene ble sett av Den røde hær, som overrasket den allerede svekkede divisjonen i åpent lende mens den trakk seg tilbake fra Spartakovka, og forårsaket nesten 1.000 drepte. Formasjonen ved siden av, 389. infanteridivisjon på Stalingrads traktorfabrikk, led også i forvirringen.

248

HITLERS BESETTELSE

Hitler ble rasende da han hørte om denne retretten, og la skylden på Paulus. For å hindre videre ulydighet tok han den usedvanlige beslut­ ningen å dele kommandoen i Kessel. General von Seydlitz, som han mente hadde fantastisk motstandsvilje, ble utnevnt til øverstkomman­ derende i den nordøstlige delen av Kessel, innbefattet selve Stalingrad. Meldingen kom klokken 06.00 den 25. november. Litt senere på morgenen tok Paulus med seg kaptein Behr på et besøk i Seydlitz’ hovedkvarter like ved. Paulus overrakte meldingen som var formidlet av Armégruppe Don. «Nå som De har Deres egen kommando,» sa han spisst, «kan De bryte ut.»18 Seydlitz klarte ikke skjule sin forlegenhet. Manstein, som var sjokkert over ordren om å splitte opp kommandoen, klarte å få den reformulert på mer meningsfylt vis. Paulus’ møte med general Seydlitz var ikke den eneste vanskelige sam­ talen i kjølvannet av omringningen av Stalingrad. På Wolfsschanze ble marskalk Antonescu utsatt for en tirade der Føreren bebreidet de rumenske armeene for katastrofen. Antonescu, den mest lojale av Hit­ lers allierte, la ikke skjul på hva han følte da han svarte. Likevel roet begge diktatorene seg etter hvert — de ønsket ikke å spolere en alllianse som ingen av dem kunne være foruten. Men freden spredte seg ikke nedover i kommandolinjene. Rumenske offiserer var rasende over at den tyske overkommandoen hadde ignorert alle advarslene deres, særlig når det gjaldt mangelen på panservern. Tyske tropper, som ikke var klar over de rumenske tapene, beskyldte på sin side sine allierte for å ha satt i gang katastrofen ved å stikke av. Mange ubehagelige episoder utspilte seg mellom grupper av soldater på begge sider. Etter sitt opphissede møte med Antonescu måtte til og med Hitler erkjenne at man måtte forsøke å gjenopprette forhol­ det mellom de to allierte. «Ifølge et dekret fra Føreren,» opplyste hoved­ kvarteret til 6. armé sine korpssjefer om, «skal kritikk av feilgrepene til rumenske offiserer og tropper opphøre.»19 Spenningen mellom de alli­ erte var lett å forestille seg for Sovjet-myndighetene, som kjapt organi­ serte slipp av 150.000 propagandaflyveblad på rumensk.20 Hitler var fortsatt nådeløs i sitt ønske om å straffe general Heim, sje­ fen for XXXXVIII. panserkorps. «Føreren ga ordre om at general Heim skulle fratas kommandoen umiddelbart,»21 skrev general Schmundt i dagboken like etter at Hitler var kommet tilbake til Wolfsschanze. «Føreren vil selv avgjøre videre militærdisiplinære tiltak i denne saken.» Mange høyere offiserer hadde en mistanke om at Hitler ikke bare 249

SJUKOVS FELLE

ønsket Heim, men hele offiserskorpset, som syndebukk for katastrofen. Med bitende ironi hadde Groscurth skrevet om «det seierrike Partiets takknemlige hær»22 ikke lenge etter Hitlers radiotale der han utropte seg selv til seierherre over kasten av generalstabsoffiserer i bredstripete buk­ ser. I likhet med en annen antinazist, Henning von Tresckow, mente Groscurth at generalstaben ikke lenger var sitt navn verdig på grunn av sin feige underkastelse for Hitler. Likevel var offiserskorpset fremdeles den eneste gruppen som var i stand til å gjøre motstand mot en totalitær stat. Tresckow mente at en dramatisk katastrofe kunne fremprovosere en forandring, forutsatt at hæren hadde en ålment respektert sjef i en nøkkelstilling som klarte å stå imot Hitler. Feltmarskalk von Manstein hadde absolutt den nødvendige respekt, så da muligheten bød seg, sørget Tresckow for at hans unge fetter, Alexander Stahlberg, ble Mansteins nye adjutant. Tidspunktet virket gunstig. Stahlberg meldte seg til tjeneste 18. november, to dager før Hitler valgte Manstein som øverstkomman­ derende for den nye Armégruppe Don. Mansteins militære kvaliteter og intelligens var ubestridelige. Hans politiske instinkter var imidlertid mindre forutsigbare, til tross for endel oppmuntrende tegn. Manstein foraktet Goring og avskydde Himmler. Overfor sine mest betrodde kolleger innrømmet han å ha jødiske stamfedre. Han kunne også ironisere over Hitler. For spøk hadde han lært opp dachsen Knirps til å gi labb på kommandoen Heil Hitler! På den annen side var hans kone en stor beundrer av Hitler, og hva enda vikti­ gere var, hadde Manstein som nevnt endatil utstedt ordren til sine trop­ per som omtalte «nødvendigheten av strenge tiltak mot jødene». Under den omstendelige reisen sørover gjorde Mansteins luksuriøse stabstog av sovevogner — salongvognen hadde tilhørt dronningen av Jugoslavia — et stopp i Smolensk. Der gikk øverstkommanderende for Armégruppe Sentrum, feltmarskalk Hans Giinther von Kluge, ombord på toget for å informere Manstein uformelt om situasjonen i SørRussland. Kluge, som var påvirket av Tresckow, var blant de få aktive feltmarskalkene som var klare til å delta i et komplott. Han fortalte Manstein at Hitler hadde satt 6. armé i en uholdbar stilling. Situasjonskartet som ble brettet ut i vognen, demonstrerte faren på en tydelig måte. Det var særlig ett råd Kluge ønsket å formidle til Manstein. Førerens forsøk på å kontrollere bevegelsene ned på bataljonsnivå måtte stanses fra begynnelsen av. «Og vær klar over,» understreket Kluge, «at Føreren forklarer østhærens overlevelse under den store krisen sist vinter ikke med våre soldaters moral og alt vårt strev, men utelukkende med sin

250

HITLERS BESETTELSE

egen dyktighet.»23 Like etter dette møtet satte Den røde hær i gang en offensiv mot Armégruppe Sentrum for å hindre den tyske hærledelsen i å sende tropper nedover for å bryte omringningen ved Stalingrad. Det oppvarmede toget fortsatte gjennom det russiske landskapet som var dekket av vinterens første sne. Manstein og stabsoffiserene hans diskuterte musikk og felles venner og bekjente, spilte sjakk og bridge, og unngikk politikk. Da løytnant Stahlberg hørte at Manstein var i slekt med avdøde president von Hindenburg, lurte han på hvem av feltmarskalkene i denne krigen som ville bli «fedrelandets frelser» i tilfelle det totale nederlag. «I hvert fall ikke jeg,» svarte Manstein raskt. Feltmarskalkens 55-årsdag falt på 24. november, den dagen de ankom hovedkvarteret til Armégruppe B. Da general von Weichs viste Man­ stein det oppdaterte operasjonskartet, la han ikke skjul på hvor alvorlig situasjonen var. Beskjed var nettopp kommet fra Førerens hovedkvarter med ordre om at 6. armé skulle opprettholde FestungStalingradog vente på nye forsyninger fra luften. Ifølge sin adjutant virket Manstein over­ raskende optimistisk. Selv avstanden på 25 mil mellom de tyske trop­ pene på sørsiden av Kessel ved Stalingrad og Armégruppe A nede i Kaukasus hindret ikke Manstein i å velge den gamle donkosakk-hovedstaden Novotsjerkassk som sitt hovedkvarter. Han hadde donkosakker i saueskinnsluer og Wehrmacht-uniformer som vakter ved hovedinngan­ gen. «Når vi gikk inn og ut av huset,» rapporterte hans adjutant, «skjøt de frem brystet og sto i giv akt som om det gjaldt Hans Keiserlige Høy­ het Tsaren selv.»24

Hitler hadde gitt streng ordre om at nyheten om omringningen ved Stalingrad skulle holdes skjult for det tyske folk. Den 22. november hadde kommunikeet innrømmet at det hadde vært et angrep på nord­ fronten. Neste dag, like etter at 6. armé var fullstendig omringet, ble bare motangrep og fiendens tapstall nevnt. En senere kunngjøring fikk det til å høres ut som om de sovjetiske angrepene var slått tilbake med store tap. Den 8. desember, tre uker etter, ble det endelig erkjent at det hadde vært et angrep også sør for Stalingrad, men fremdeles var det ingen antydninger om at 6. armé var blitt isolert. Narrespillet ble videreført inn i januar gjennom den vage formuleringen «troppene i Stalingradområdet».25 Nazi-myndighetene kunne selvsagt ikke forhindre at ryktene spredte seg raskt, særlig innen hæren. «Hele 6. armé er omringet,»26 hørte en soldat på et feltsykehus nesten med en gang fra feltpresten. «Det er 251

SJUKOVS FELLE

begynnelsen på slutten.» Forsøk på å få soldater og offiserer til å tie ved hjelp av disiplinære tiltak slo feil, og mangelen på ærlighet bare forster­ ket uroen i Tyskland. Etter at omringningen hadde vart noen dager, skrev sivile til fronten og spurte om ryktene var sanne. «I går og i dag,» skrev en kasserer fra Bernburg, «har folk sagt at det har vært et gjennom­ brudd i området deres?!»27 Nazi-myndighetene mente at de kunne holde alt skjult helt til en avløsningsstyrke var klar til å bryte igjennom til Stalingrad. Paulus kan ha vært dypt skeptisk til Gorings garanti om å forsyne 6. armé gjennom luften, men han klarte ikke å motsi argumentene til sin egen stabssjef om at de kunne holde ut i hvert fall til begynnelsen av desember, da Hitler lovet at et gjennombrudd skulle hjelpe dem. Paulus sto overfor det Strecker kalte «det vanskeligste samvittighets­ spørsmålet for enhver soldat: om han skulle nekte å adlyde sin overordnedes ordre for å takle situasjonen slik han mente var best».28 Offiserer som mislikte regimet og foraktet GROFAZ (GrossterFeldherr aller Zeiteri), som de privat kalte Føreren, håpet at Paulus ville stå imot denne galskapen og sette i gang en reaksjon i hele hæren.29 De tenkte på general Hans Yorck von Wartenburgs opprør vedTauroggen i desember 1812, da han nektet å kjempe videre under Napoleon, en begivenhet som forårsaket en bølge av patriotisme i Tyskland. Mange aksepterte sammenligningen. General von Seydlitz refererte visstnok til den når han snakket med Paulus og prøvde å overtale ham til å trekke seg ut. Det gjorde også oberst Selle, 6. armés sjefmgeniør. Schmidt mente på sin side at «en slik handling mot ordre ville bli et mytteri med politiske undertoner».30 Paulus’ svar til Selle lød virkelig fatalistisk: «Jeg vet at krigshistorien allerede har felt sin dom over meg.»31 Likevel var det korrekt av ham å avvise sammenligningen medTauroggen. Uten noen form for samband kunne Yorck uten å bli fratatt kommandoen hevde at han handlet i prøysserkongens navn. Men i en tid da hvert eneste hovedkvarter sto i konstant forbindelse med omverdenen gjennom radio, kurér og fjern­ skriver, ville ordren om arrest av armélederen bli formidlet umiddel­ bart. Den eneste aktøren i dette dramaet som kunne spille Yorcks rolle var Manstein, slikTresckow og Stauffenberg hadde innsett, men de skulle oppdage at Manstein ikke hadde til hensikt å akseptere en så farlig rolle. «Prøyssiske feltmarskalker gjør ikke mytteri,»32 sa han året etter, i skarp kontrast til Yorck-tradisjonen, da en representant fra Armégruppe Sentrum rådførte seg med ham. 252

HITLERS BESETTELSE

Mange historikere har gitt uttrykk for at nesten hver eneste offiser i 6. armé mente at man umiddelbart skulle gjøre et forsøk på å bryte seg ut av den russiske omringningen. Dette er villedende. Korpssjefer, divisjonssjefer og stabsoffiserer var svært stemt for et utbrudd, men sær­ lig innen infanteriet var regiments- og bataljonssjefer langt mer usikre. Troppene deres, særlig de som allerede hadde ordnet seg med bunkere, ønsket ikke å forlate sine stillinger og tunge våpen for å «marsjere ut i sneen»33 og det åpne landskapet der de ville være utsatt for russiske an­ grep. Soldatene var uvillige til å flytte på seg også fordi de trodde på løftene om at et stort motangrep skulle redde dem. Slagordet til støtte for dette på slutten av Paulus’ dagsbefaling 27. november - «Hold ut! Føreren vil få oss ut!»34 — hadde vist seg å være svært effektivt. (Schmidt prøvde senere å benekte at denne formuleringen stammet fra hoved­ kvarteret til 6. armé, og antydet til og med at det var funnet på av en underordnet sjef.35) Innenfor Kessel tolket de fleste soldater «Hold ut!»-slagordet som et fast løfte. Det gjorde også mange offiserer, men andre gjettet instinktivt hvordan det virkelig lå an. En husket hvordan en løytnant-kollega fra pansergrenaderene da han fikk høre nyheten, signaliserte med øynene at den andre skulle bli med til kjøretøyet hans, slik at de kunne diskutere situasjonen under fire øyne. «Vi kommer aldri til å komme ut av dette,»36 sa han. «Dette er en unik sjanse som russerne aldri kommer til å la gå fra seg.» «Du er en ordentlig pessimist,» svarte den andre. «Jeg tror på Hitler. Det han har sagt han vil gjøre, det vil han gjøre.»

253

17 «Festningen uten tak»

Den første uken i desember gjennomførte russerne besluttsomme angrep for å splitte 6. armé. I de harde forsvarskampene mistet de tyske panserdivisjonene nesten halvparten av sine gjenværende 140 tanks. Mangelen på drivstoff og ammunisjon var et alvorlig handicap. Den 6. desember ble en stridsgruppe fra 16. panserdivisjon sendt inn i et motangrep til fots siden de ikke hadde drivstoff til halvbeltebilene. Løytnant Mutius, den unge offiseren som hadde vært så stolt over å være den siste i Wehrmacht som trakk seg tilbake over Don, var nestkommanderende. Målet var en høyde nord for Baburkin som de klarte å ta. Men plut­ selig dukket russiske tanks frem av en balka, støttet av infanteri. Sjefen for stridsgruppen ga ordre om retrett. «En systematisk tilbaketrekning var umulig,»1 rapporterte en stabssersjant senere. «Hver eneste mann løp for livet. Fienden skjøt etter oss med alle sine våpen. Halvparten av strids­ gruppen ble utslettet. Løytnant von Mutius ble hardt såret. For å for­ hindre verre skader ropte han hele tiden 'Spre dere!’ Stabssersjanten var overbevist om at han hadde reddet mange liv der han lå hjelpeløs og ventet på russerne. De overlevende mente han var «en virkelig helt». Etter tallrike angrep skjønte de sovjetiske sjefene at de beleirede langt fra var slått. 57. armé på det kritiske sørvestlige avsnittet hadde lidd store tap. Forklaringene på manglende sovjetisk suksess var interessante. En rapport - «artilleriet og infanteriet samarbeidet ikke spesielt bra da de stormet fiendens forsvarslinje»1 - høres ut som en omskrivning av store tap på grunn av egen ild. «Soldatene har ikke fått gode nok instrukser om behovet for bygging av skyttergraver,» var en annen meningsløs kommentar. Når de ikke gjorde det, førte det til «uopprettelige tap mot tyske tanks og fly». Ingen steder ble telen i bakken nevnt, eller knapp­ heten på feltspader. Bak linjene arbeidet offiserer og tolker fra NKVD utover natten med å forhøre tyske fanger, deriblant de første desertørene, i tillegg til «tunger» 254

«FESTNINGEN UTEN TAK

som ble fanget av oppklaringskompanier. «Bolsjevikene tok ofte fanger fra oss,»3 rapporterte en løytnant fra den østerrikske 44. infanteridivisjon Hoch- und Deutschmeister. Etterretningen ved Don-fronten prøvde å lokalisere demoraliserte divisjoner som angrepene burde konsentrere seg om. Man oppdaget snart at 44. og 376. infanteridivisjon, som begge hadde trukket seg tilbake over Don, ikke hadde klart å grave ordentlige bunkere. I denne perioden da været endret seg fra sterk frost til regn og til hard frost igjen, oppholdt de fleste av mennene seg i hull i bakken dekket av presenninger. NKVD var spesielt interessert i alle tegn til nasjonalt fiendskap. «Det blir sagt at østerrikske soldater ikke er spesielt gode til å slåss,»4 svarte løytnant Heinrich Boberg da han ble forhørt av kaptein Djatlenko 10. desember. «Det er et element av sannhet i dette, men jeg vil ikke si at det gjelder 44. infanteridivisjon. Østerrikere har historiske grunner for ikke å være så stive som prøyssere. Og siden øst­ errikere er vant til å leve sammen med andre nasjonaliteter, har de ikke den samme nasjonale stoltheten som prøyssere.» Nazistenes betegnelse «Ostmark» på Østerrike forsvant tilsynelatende raskt fra en østerrikers vokabular når han ble tatt til fange. Da de store angrepene tidlig i desember stanset, fortsatte Don-fronten å øve press på 44. infanteridivisjon gjennom raid med Sjturmovik lavangrepsfly. Likevel holdt moralen i 6. armé seg forbausende robust. En annen løytnant fra 16. panserdivisjon rapporterte senere at på dette sta­ diet «forekom det rett og slett ikke tvil om det positive utfallet av stri­ den».5 Landsere, særlig de som befant seg ute på den snedekkede steppen, spøkte om «festningen uten tak». Flertallet av de yngre, som var utdannet under et totalitært system, forventet ingen begrunnelse for sin skjebne. For dem var Førerens forsikring et løfte som aldri kunne brytes. Rasjonene ble snart redusert drastisk, men offiserer og underbefal forsikret dem om at denne situasjonen ikke ville vare ved. Luftwaffe skulle fly inn det de trengte, og så skulle en stor avløsningsstyrke ledet av feltmarskalk von Manstein, rykke fremover fra sørvest for å bryte igjennom omringningen. Mange soldater innbildte seg, eller ble kan­ skje fortalt av offiserer med dårligere forestillingsevne, at de ville være ute til jul. «Siden 22. november har vi vært omringet,»6 skrev en soldat i 376. infanteridivisjon hjem. «Det verste er over. Vi håper alle å være ute av Kesselførjul ... Når denne omringningsstriden er over, vil krigen i Russland være slutt.» Noen ble overbevist om at de umiddelbart ville få permisjon og kunne tilbringe julen hjemme sammen med familien. 255

SJUKOVS FELLE

De som var ansvarlige for å administrere forsyningsstøtten med fly, var langt mindre optimistiske. 6. armés generalintendant sendte følgende melding 7. desember: «Rasjonene kuttet med mellom en tredjedel og halvparten slik at armeen kan holde ut til 18. desember. Mangelen på for betyr at mesteparten av hestene må slaktes i midten av januar.»7 Luftwaffe-offiserene fra 9. luftverndivisjon som hadde ansvaret for flyplassen ved Pitomnik, hadde ingen illusjoner. De visste at det var nødvendig med minimum 300 flyturer hver dag for å gjenopprette strids­ evnen til 6. armé, og at dette var helt urealistisk. Uansett representerte det godt forsterkede og dristigere flyvåpenet til Den røde hær, i tillegg til luftvernskytset i utkanten av Kessel, en formidabel utfordring for de tunge og klossete tremotors Junkers 52-flyene. Jeschonnek og Goring tok ikke i betraktning at flyplassene kanskje ville ligge innenfor rekke­ vidde av tungt sovjetisk artilleri. Og verst av alt tok de ikke hensyn til været, selv ikke etter forrige vinters erfaringer. Sikten ville ofte være lik null, og temperaturen ofte så lav at det ville være nesten umulig å starte flymotorene, selv om man tente bål under dem. Med unntak av Richthofen våget likevel ikke Luftwaffe-offiserer, hverken inne i Kessel eller utenfor, å oppløfte sin røst. «Det var defaitisme om du uttrykte tvil,»8 sa en av dem. I tillegg til å frakte inn drivstoff, ammunisjon og mat - i teorien to tonn pr. Junkers 52, endel mindre for en Heinkel ru — skulle flyene fly ut de sårede fra hovedfeltsykehuset ved siden av flyplassen ved Pitomnik. Den kanskje beste indikasjonen på offiserenes pessimisme var den hem­ melige beslutningen om å sende ut alle tyske sykepleiere, selv før hoved­ mengden av de sårede, for å være sikker på at de aldri falt i russiske hender. Selv om det ble gjort store anstrengelser for å holde dette hemmelig, fikk offiserer fra 369. kroatiske infanteriregiment høre om det, og prøvde å påvirke Luftwaffe til å fly ut elskerinnene deres forkledd som sykeplei­ ere. Løytnanten de henvendte seg til, næret en viss beundring for kroatene som soldater, og lovte å hjelpe. Imidlertid inntok obersten hans et avvisende moralsk standpunkt. «Men det kan da ikke ha noen betyd­ ning,» svarte løytnanten, «om de er kroatiske horer, sykesøstre eller noe annet. De må ut for at de skal bli reddet unna russerne.»9 Likevel nektet obersten. Senere fikk løytnanten en mistanke om at kroatene klarte å smugle sine kvinner ombord i flyene. Midlertidige leirplasser, bunkere og telt spredte seg langs flyplassen. Det var flere hovedkvarter og sambandsavdelinger med radiomaster og

256

«FESTNINGEN UTEN TAK

kjøretøyer, i tillegg til hovedfeltsykehuset. Pitomnik ble raskt hovedmå­ let for sovjetiske jager- og bombeflyregimenter. I løpet av 10., n. og 12. desember gjennomførte sovjetiske fly 42 raid.10 Til tross for all sin flyaktivitet over Kessel, skjønte russerne fremdeles ikke omfanget av styrken de hadde omringet. Oberst Vinogradov, etter­ retningssjefen ved hovedkvarteret til Don-fronten, antok at Operasjon Uranus holdt rundt 86.000 mann innesperrer. Det sannsynlige tallet, innbefattet allierte og hiwier, var nesten tre og en halv gang så stort: nær 290.000 mann. Blant de allierte var restene av to rumenske divisjoner, det kroatiske regimentet i 100. jegerdivisjon og en italiensk transportkolonne som hadde valgt et dårlig tidspunkt til å lete etter ved i Stalingrads ruiner." I kampene vest for Don og på nordflanken hadde Streckers XI. korps lidd størst tap. Den østerrikske 44. infanteridivisjon mistet nesten 2.000 mann, 376. mistet 1.600 og 384. mer enn 900. Offiserer i hele 6. armé satte seg ned ved provisoriske bord i jordbunkere under sneen og skrev i skinnet fra stearinlys til familiene: «Det er dessverre min plikt å med­ dele Dem at ...» Etter hvert som 6. armé opplevde forhold som minnet svært om den første verdenskrig, begynte eldre soldater å minnes Vestfronten og gal­ genhumoren der. Etter kulden midt i november kom en mildværsperiode der «General Søle» fikk et kort gjestespill før «General Vinter» satte inn. Noen vendte tilbake til den gamle livsstilen i skyttergravene, for eksem­ pel ved å bruke den eneste varme væsken som var for hånden når man skulle vaske kakene av søle fra hendene. Konstruksjonen av skyttergraver og bunkere varierte ut fra omsten­ dighetene hver divisjon befant seg i. De som var blitt tvunget på retrett eller hadde måttet innta nye stillinger, hadde harde tak i vente, selv om mye av arbeidet ble overlatt til hiwier og andre russiske fanger. Tyskerne hadde lært av gatekampene i Stalingrad. De gravet bunkere under utslåtte tanks og gjorde bedre nytte av forholdene slik de nå engang var. Men de første dagene etter omringningen hadde bakken fremdeles vært stivfrossen, og selv bål klarte ikke myke den opp i særlig grad før man gravet. Ute på steppen var det størst knapphet på ved og bjelker til å dekke over jordbunkerne. Småbønders hus i nærheten av frontlinjen sto ikke lenge. Alle beboere som allerede hadde pakket høy rundt husene sine og så lagt et lag plankebord og stokker utenpå det igjen, ble snart kastet på dør. Hvis de hadde blitt igjen, ville de sett at hjemmet deres raskt ble plukket fra hverandre mens tyske soldater tok planker, bjelker, 257

SJUKOVS FELLE

dører og til og med vinduer for å heve standarden på de utgravde hullene sine. Når soldatene hadde ødelagt sivilbefolkningens hus, avdekket de et instinktivt ønske om å gjøre sine egne bosteder til et nytt hjem. De forskansede forbindelsesskyttergravene og befestningsarbeidene rundt inn­ gangene til bunkerne ga ikke noe inntrykk av hva man ville få se på innsiden. De laget rammer til postkort eller bilder med affeksjonsverdi. Endel ting ble alltid respektert: Ingen ville røre eller krenke bildet av en kamerats kone eller barn. Offiserer sørget for å ha køyer, benker og et bord. General Edler von Daniels, sjefen for 376. infanteridivisjon, fikk et stabsmedlem til å tegne et arkitektonisk formfullendt bunkerkompleks etter at de flyttet til sin nye posisjon på sørvestflanken. Sjefen til Kurt Reuber, presten som tjenestegjorde som lege i 16. panserdivisjon, fikk gravet ut en spesielt stor bunker der han kunne få plass til et piano som en annen divisjon hadde etterlatt. Og der nede, uhørlig over bakken og dempet av jordveggene, spilte han så Bach, Handel, Mozart og Beetho­ vens «Pathétique». Tolkningene var vakre, men later også til å ha hatt karakter av besettelse. «Sjefen fortsatte å spille, selv da veggene skalv av bombardementene og jorden raste ned.»12 Selv når offiserer kom inn og rapporterte om kampene utenfor, satt han og spilte. Noen enheter var så heldige å beholde sine gamle posisjoner. 297. infanteridivisjon sør for Stalingrad hadde avsluttet sitt forseggjorte un­ derjordiske sanatorium før den russiske offensiven. De var redde for å miste det, sammen med sykehusutstyr, senger, servise og bestikk som var fraktet med tog fra Tyskland. Men da frontlinjen ved Kessel var eta­ blert, var det dyrebare sykehuset til deres lettelse fortsatt bare noen kilo­ meter bak den nye frontlinjen. Mange soldater hadde fremdeles ikke mottatt ordentlige vinterklær før omringningen, så de måtte improvisere, med vekslende hell. Under uniformene gikk flere og flere med deler av russiske uniformer - knappeløse jakker, posete vatterte bukser og de høyt skattede vatterte jakkene. I sterk kulde ble en stålhjeimen til en fryseboks, så soldatene brukte gamasjer, skjerf og til og med russiske fotbandasjer som isolasjon. De hadde et så desperat behov for skinnhansker at de skjøt omstreifende hunder og flådde dem. Noen prøvde til og med å lage jakker av amatør­ messig tørket hestehud fra slakteren, men de fleste av disse plaggene ble grove og ubehagelige, om man ikke mot bestikkelse kunne få hjelp av en tidligere salmaker eller lappeskomaker. De mest uhygieniske forholdene oppsto gjerne i de enhetene som var 258

«FESTNINGEN UTEN TAK»

blitt tvunget av de sovjetiske angrepene til å innta nye stillinger på den åpne steppen i vestenden av Kessel. «Vi fryser forferdelig om natten,»13 skrev artillerioffiseren som hadde trukket seg tilbake over Don i dagbo­ ken. «Hvor lenge er det meningen vi skal sove under åpen himmel? Kroppen tåler snart ikke mer. Og så er det all skitten og lusene!!!» Under slike forhold hadde troppene ennå ikke hatt en sjanse til å grave forbindelsesgraver og latriner. De sov tettpakket som sardiner i groper i bakken, dekket av presenninger. Infeksjonssykdommer spredte seg raskt. Dysenteriens fysisk og moralsk nedbrytende virkning viste seg snart da de avkreftede soldatene gjorde sitt fornødne på spader i skyttergravene og kastet det over brystvernet. I brevene ble slektninger vanligvis spart for et fullstendig bilde av all elendigheten. «Vi sitter sammenkrøpet sammen,» skrev Kurt Reuber, «i et hull gravet ut i en kløft på steppen. Et høyst spartansk og dårlig ut­ styrt krypinn. Skitt og søle. Det er umulig å gjøre noe mer ut av det. Knapt nok noen trematerialer til å lage bunkere. Vi er omgitt av et trist landskap, som er monotont og melankolsk. Vintervær med mer eller mindre kulde. Sne, tett regn, kulde, så plutselig mildvær. Om natten piler kanskje en mus over ansiktet.»14 Lusenes invasjon av klærne skjøt for alvor fart de første kaotiske da­ gene av omringningen da man var i konstant bevegelse. «Luseplagen var forferdelig,» skrev en korporal i et panserregiment, «for vi hadde ingen muligheter for å vaske oss, skifte klær eller jakte på dem. I hjelmen min fant jeg rundt 200 av disse trofaste små krypene.»15 En ukjent soldat fikk det for seg at han ville skrive en ny versjon av en populær sang:

Under en lanterne i et lite hus sitter jeg hver kveld og leter etter lus.16 I de lange russiske vinterkveldene var det god anledning til å snakke om hjemmet og hvor mye bedre livet hadde vært før de kom til Russland. I 376. infanteridivisjon beklaget de seg over flyttingen fra Angouléme til østfronten. De reiste fra kafeer, billig vin og franske piker. Andre tanker gikk enda lenger tilbake, til den triumferende hjemkomsten sommeren 1940. De vinkende folkemengdene, kyssene og lovprisningene var i stor grad inspirert av forestillingen om at kampene var så godt som over. Det store flertallet av befolkningen jublet over at Hitler hadde ledet dem gjennom en kort, seierrik krig med så små tap.

259

SJUKOVS FELLE

Ofte når tankene gikk til hjemmet, var det noen som spilte senti­ mentale melodier på munnspill i bunkeren. Etter et så dramatisk omslag i krigslykken klynget mennene seg til rykter mer enn noen gang, med stadige spørsmål og svakt funderte spekulasjoner. Selv offiserene hadde liten oversikt over situasjonen. Et annet tema knyttet til muligheten for å komme seg vekk, var den perfekte skade som ikke invalidiserte eller var for smertefull, men som likevel kvalifiserte den skadelidende til evakuering med fly. Kamerater som hadde reist på permisjon like før omringningen, ble betraktet med beundrende misunnelse, mens de som vendte tilbake like før, måtte tåle velmente, men uten tvil dypt provose­ rende vitser. En person som aldri klaget over sin uflaks, var Kurt Reuber. Han hadde kommet tilbake til enheten sin bare to dager før omring­ ningen lukket seg. Det skulle snart bli vanskelig å si hvilke tjenester det var mest behov for, legens eller prestens.

Beleirede tyskere forestilte seg at soldatene i Den røde hær ikke langt unna ikke manglet noenting, hverken rasjoner eller varme klær, men denne forestillingen stemte ikke alltid med virkeligheten. «På grunn av dårlig samband kommer ikke maten tidsnok frem til soldatene ved fron­ ten,»17 lød én rapport fra Don-fronten. «Offiserer og kommissærer som ikke lar soldatene varme seg i bunkere,» het det i en annen, «er ansvar­ lige for at mange menn må sendes på sykehuset med forfrysninger, særlig i bena.»18 De best utstyrte sovjetiske soldatene var snikskytterne. Lite ble nek­ tet dem. Ute på den snedekte steppen opererte de parvis i sine hvite kamuflasjedrakter, den ene med teleskop og den andre med en langtrek­ kende rifle. De krabbet fremover om natten inn i ingenmannsland, der de gravet snehuler og skjulesteder som de kunne speide og skyte fra. Tapstallene deres var mye høyere enn i byen, for de hadde færre mulig­ heter til å gjemme seg eller flykte. Men «snikskytterbevegelsen» trakk til seg flere frivillige enn den kunne lære opp eller bruke. Ethvert vedvarende problem med moralen var vanligvis et resultat av Sovjet-myndighetenes likegyldighet overfor den individuelle soldat. Den fanatiske hemmeligholdelsen betød at de mannskapene som ikke var direkte involvert i Operasjon Uranus, først fikk vite om den fem dager etter at den var begynt. Ved første øyekast er det mest overraskende ved denne triumfens stund antallet desertører fra Den røde hær som fort­ satte å krysse linjene til den omringede tyske hær og derfor gikk i en felle. Dette paradokset ser likevel ut til å la seg forklare ut fra en blanding 260

«FESTNINGEN UTEN TAK

av uvitenhet og mistillit. Oberst Tulpanov, den forfinede NKVDoffiseren som hadde ansvaret for å rekruttere tyske offiserer, innrømmet helt åpent til en av sine mest berømte fanger, jagerflyveren grev Heinrich von Einsiedl, at «disse russerne var høyst overrasket over å høre fra tysk­ erne den samme historien som var blitt spredt gjennom deres egen propaganda. De hadde ikke trodd at tyskerne var omringet.»'9 Sjukov uttrykte seg med sin vanlige presisjon da han beskrev omringningen av 6. armé som «en enorm opplæring i seier for våre trop­ per».20 Grossman hadde også rett da han skrev at «soldatenes moral aldri har vært så høy».21 (Interessant nok bidro ingen av disse uttalelsene til å støtte opp under den offisielle sovjetiske propagandaens påstand om at «en armés moral er avhengig av den rettferdige og progressive organise­ ringen av det samfunnet den forsvarer.») Soldatene i Den røde hær hadde nå en forutsigbar glede av å håne den fienden som for kort tid siden hadde hånet dem. Noen kompanier sendte ut en patrulje om natten med et fugleskremsel kledd ut som Hit­ ler. De satte det opp i ingenmannsland og hengte på en plakat som in­ viterte landserne til å skyte på det. Fugleskremslet ble forsynt med et par håndgranater, i tilfelle en tysk offiser skulle sende ut en patrulje for å fjerne det neste natt. En mer organisert virksomhet foregikk da propagandakompanier i NKVD satte opp høyttalere. I timevis brølte de ut tango-musikk, som ble ansett for å skape den rette dystre stemnin­ gen, avbrutt av budskap spilt inn på grammofonplater for å minne de beleirede troppene om deres håpløse stilling. I begynnelsen hadde disse aktivitetene liten betydning, men effekten tiltok etter hvert som tysker­ nes håp svant hen. Den røde hær skjønte at tyskerne måtte økonomisere med artillerigranater siden disse var så tunge å fly inn, og innledet en serie spydspissangrep i et forsøk på å provosere frem et svar. De mest overarbeidede troppene på denne tiden var divisjonenes oppklaringskompanier, som fungerte som stifinnere for disse raidene. «Vi var som sigøynere, her i dag, i morgen et annet sted,»22 mintes en offiser som var blant de fem overlevende fra et kompani på 114 mann. Patruljer på fem eller seks mann brøt seg inn i Kessel og skjulte seg i nærheten av veier i hvite snedrakter for å observere trafikken og troppebevegelsene. På tilbaketuren tok de til fange en «tunge» og førte ham til forhør. Patruljeaktiviteten var spesielt intens på de sørvestre flankene av Kessel. Sovjetiske armésjefer var overbevist om at tyskerne ville gjøre et forsøk på å bryte ut, og ville sikre seg et forvarsel. Den flate, snedekkede 261

SJUKOVS FELLE

steppen var farlig for oppklaringspatruljer, med utmerkede skuddfelt for maskingeværstillinger. Ved én anledning tidlig i desember ålte en rekognoseringsgruppe etterfulgt av en angrepsstyrke seg likevel bort til skyttergravene på den andre siden, bare for å oppdage at de var tomme. Tyskerne hadde trukket seg tilbake til varmere bunkere lenger bak. Etter at de første russiske infanteristene i fred og ro hadde undersøkt skyttergravene og skytestilllingene, inspiserte sjefen for rekognoseringsgruppen fangsten, deriblant en lang saueskinnsfrakk. Så, ved siden av felttelefonen, fikk han øye på «et hvitt krus med en rose på»?3 Det var usigelig vakkert, siden han ikke hadde sett en helt sivil gjenstand på så lenge. Men så ankom kompanisjefen og bestemte seg, nokså overambisiøst for en så liten styrke, for å prøve å erobre mer grunn. Da de begynte å rykke frem, gikk det raskt veldig galt. Tyskerne møtte dem med tanks, og deres eget artilleri nektet å gi ildstøtte siden de ikke hadde fatt noen ordre den vanlige tjenesteveien. Kampen utartet i forvirring, og mens rekognoseringsgruppen trakk seg tilbake, fikk den unge sjefen en alvorlig skade i benet fra et granatnedslag. Der han lå i sneen og betraktet blodet på den hvite kamuflasjedrakten sin, tenkte han på kruset med rosen. Noen ganger når russiske og tyske rekognoseringsgrupper passerte hver­ andre om natten i ingenmannsland, lot de som om de ikke så hverandre. På begge sider hadde de ordre om ikke å la seg avlede fra oppgaven ved å havne i ildkamp. Hvis små grupper møttes ansikt til ansikt, foregikk kampen like­ vel ofte i dødsens stillhet med kniver eller skarpe bajonetter. «Da jeg drepte en tysker med kniv første gang,» mintes en russisk sjef for en rekognoserings­ gruppe i marineinfanteriet, «dukket han opp i drømmene mine i tre uker etterpå.»24 Noe av det aller farligste var likevel å vende tilbake til egne linjer et annet sted enn der man var ventet. Heldigvis for de russiske troppene ble mangelen på vinterklær, som hadde vært et alvorlig problem, rettet opp etter den vellykkede full­ føringen av Operasjon Uranus. Nesten alle soldatene fikk kaninskinnshansker, vatterte jakker, ermeløse saueskinnsjakker og en grå pels, usjanka, som de festet den røde stjernen fra sommerluen på. En konstant tilstrømning av nye soldater bragte divisjonene opp i full styrke. For en nyankommet var det alltid en skremmende opple­ velse å bli med i en tropp kamperfarne soldater, men hvis man lærte av deres erfaringer, hadde man bedre sjanse til å overleve enn i en uøvd formasjon. Når den nye soldaten først hadde akseptert at overlevelse var et relativt mer enn et absolutt begrep, og han lærte å leve fra minutt til minutt, lettet presset.

262

«FESTNINGEN UTEN TAK»

For en ung sovjet-borger var det mest sjokkerende ikke den robuste livsstilen blant soldatene, men frimodigheten blant frontoviki når det gjaldt politiske spørsmål. Mange uttrykte seg på en måte som fikk ny­ ankomne til å kikke seg over skulderen. De erklærte at etter krigen burde livet bli annerledes. Den forferdelige tilværelsen til de som arbeidet på kollektivbrukene og i fabrikkene måtte endres, og privilegiene til nomenklaturaen begrenses. På dette stadiet i krigen var faren for å bli angitt ved fronten egentlig ganske liten. Som en veteran sa: «En soldat følte at når han hadde betalt med sitt blod, hadde han rett til å snakke fritt.»25 Han måtte være langt mer forsiktig om han ble evakuert til et feltsykehus, der angivere og politiske offiserer var på vakt overfor enhver kritikk av regimet. (Mot slutten av krigen, under fremrykningen inn i Tyskland, ble forholdene igjen farligere ved fronten. Hærens oppgave var nesten avsluttet, og spesialavdelingene i NKVD, nå SMERSH, somlet ikke med å gjeninn­ føre den stalinistiske terroren.) Soldatene ertet hverandre med snakk om maten hjemme, i tillegg til å dagdrømme. Noen tropper var så heldige å ha en begavet forteller som fant på moderne eventyr. De spilte kort (selv om det offisielt var for­ budt) og sjakk. Nå som de var i faste posisjoner en liten stund, var det strevet verdt å skjære ut ordentlige brikker og lage et brett. Men mest av alt tenkte de tilbake. Moskovittene snakket konstant om hjembyen sin, ikke så mye for å imponere kamerater fra provinsen som ut fra en opp­ riktig hjemlengsel ute i steppens tomhet. Det var «svært vanskelig»26 å skrive hjem, innrømmet løytnanten fra marineinfanteriet. Det var «umulig» å fortelle sannheten. «Soldatene ved fronten sendte aldri dårlige nyheter hjem.» Foreldrene beholdt alle brevene, og da han leste dem om igjen etter krigen, oppdaget han at de overhodet ikke inneholdt noen opplysninger. Vanligvis begynte et brev hjem med en pliktøvelse for å berolige moren - «Jeg lever og har det bra, og vi får god mat» - men virkningen ble gjerne noe svekket av etterføl­ gende erklæringer om at de alle var parat til å ofre livet for fedrelandet. Innen troppen var det anekdoter og vitser og erting, men mellom likemenn utartet dette tilsynelatende sjelden til ondskap. Det var også overraskende lite grovt språk. De snakket om damer «bare når de var i en spesiell stemning», det ville vanligvis si når sentimentaliteten ble sti­ mulert av vodka-rasjonen eller visse sanger. Det var meningen at hvert kompani skulle ha et trekkspill av hensyn til moralen. Den mest popu­ lære sangen i Den røde hær rundt Stalingrad de siste ukene av 1942 var 263

SJUKOVS FELLE

Semljanka («Jordhulen»), et russisk motstykke til Lili Marlene, med en lignende og fengende melodi. Denne vemodige sangen av Aleksej Surkov, skrevet vinteren før — av og til også kjent etter sin mest berømte linje som «Fire skritt til døden» - ble først fordømt som ideologisk usunn på grunn av sin «overdrevne pessimisme». Men Semljanka viste seg å være så populær blant troppene ved fronten at offiserene måtte late som om de ikke hørte.

Ilden blafrer i den lille ovnen. Kvaen renner som en tåre fra kubben. Og trekkspillet i bunkeren synger til meg om ditt smil og dine øyne.

Buskene hvisket til meg om deg på en snehvit mark ved Moskva. Mest av alt vil jeg du skal høre hvor trist den levende stemmen min er. Du er så langt borte nå. Vidder av sne ligger mellom oss. Det er så vanskelig å komme til deg, og her er det fire skritt til døden. Syng, trekkspill, trassig mot snestormen. Rop til den lykken som har gått seg vill. Jeg er varm i den kalde bunkeren Fordi din kjærlighet aldri slukner. Inne i Kessel ble disiplinen i 6. armé holdt strengt ved like. I et typisk forsøk på å sikre seg lojalitet begynte Hitler å bli generøs med forfremmelser og medaljer. Paulus ble utnevnt til generaloberst. For soldatene var den viktigste kilden til trøst Førerens løfte om at han ville gjøre alt for å sørge for at de kom seg fri. Faktisk var general Strecker overbevist om at soldatene klaget usedvanlig lite over den dras­ tiske reduksjonen i rasjonene fordi de var sikre på at de snart ville bli reddet. Under et besøk ved fronten løftet en vakt hånden da han hørte artilleriild i det fjerne. «Hør, herr general,» sa han. «Det må være våre redningsmenn som kommer.»27 Strecker var dypt beveget. «Denne tilli­ ten hos en vanlig tysk soldat varmer om hjerterøttene,» sa han. 264

«FESTNINGEN UTEN TAK»

Selv antinazistiske offiserer hadde vanskelig for å tro at Hitler ville våge å svikte 6. armé. Slaget mot regimet og moralen hjemme i Tyskland ville være altfor stort, resonnerte de. I tillegg nøret julens og nyårets ankomst opp under troen på at alt kom til å endre seg til det bedre. Selv den skeptiske Groscurth var blitt mer optimistisk. «Det ser ikke fullt så dystert ut,» skrev han, «og man kan nå håpe at vi kommer til å komme oss løs.»28 Men fortsatt omtalte han Stalingrad som die Schicksalsstadt— «skjebnebyen».

265

i8 «Manstein kommer!»

Mot slutten av den første uken i desember begynte det å sne kraftig. Snedrivene fylte balkaene og tvang de som bodde i huler spadd ut i si­ dene til å grave seg ut. Det var lite drivstoff til kjøretøyene, og hestene som trakk rasjonskjerrene, var så utsultet at de måtte spare på kreftene i selv de minste oppoverbakkene. Feltprest Altmann fra 113. infanteri­ divisjon skrev etter å ha fått skyss med en: «Jeg kan ikke bli sittende, for hesten er så underernært at den ikke tåler den minste anstrengelse.»1 Først og fremst var Altmann slått av den ynkverdige tilstanden til de unge soldatene i regimentet han besøkte. Det første de spurte om, var det forutsigbare: «Når får vi mer å spise?» Dessuten la han merke til at selv om det bare var den andre uken i desember, «har de begynt å pynte de elendige bunkerne sine, midt på denne treløse steppen, med juledekorasjoner». Ved bataljonens hovedkvarter fikk han en telefon som vars­ let ham om en lite juleaktig plikt: «I morgen ved daggry, henrettelse av en tysk soldat (19 år gammel, selvpåført skade).» Selv om alle soldater var svært plaget av sult, hadde de færreste noen forestilling om omfanget av forsyningsproblemet som 6. armé sto over­ for. Da Hitler beordret Paulus til å bli på sin plass, hadde han lovet at mer enn ett hundre Junkers 52 transportfly skulle levere forsyninger. I den første uken luftbroen var operativ, fra 23. november, kom likevel ikke transporten opp i mer enn 30 turer hver dag i gjennomsnitt. Den 24. november gikk 22 transportfly tapt på grunn av fiendtlige handlin­ ger og styrt, og enda ni ble skutt ned dagen etter. Heinkel iii-fly måtte tas ut av bombeoppdrag i et desperat forsøk på å dekke opp for tapene. Richthofen ringte til Jeschonnek tre ganger for å overbevise ham om at de manglet fly til å forsyne 6. armé luftveien. Goring var umulig å få tak i. Han hadde reist til Paris. Flytransporten leverte ikke noe i nærheten av det lovte minimumet på 300 tonn pr. dag. Bare 350 tonn ankom i løpet av hele uken. Av disse

266

«MANSTEIN KOMMER!

350 tonnene var det bare 14 tonn mat til en forpleiningsstyrke som nå var redusert til 275.000 mann. Tre fjerdedeler av sendingene besto av drivstoff, hvorav endel var til Luftwaffes egne fly med base i Pitomnik for å beskytte transportflyene mot russiske jagere. Likevel sto de Pitomnik-baserte Messerschmittene nå overfor en stor risiko i tillegg til de ofte forferdelige flyforholdene. En flyver som var tatt til fange, for­ talte forhørslederen fra NKVD hvordan hans Me-109 da han fløy fra Pitomnik som eskorte, var blitt avskåret og angrepet av seks russiske jagere.2 Den andre uken, frem til 6. desember, kom det 512 tonn (likevel mindre enn en fjerdedel av det lovede minimum), levert av i gjennom­ snitt 44 transportfly pr. dag. Bare 24 tonn var mat. Flere og flere trekk­ dyr måtte slaktes for å dekke behovet. Soldatene opplevde at rasjonene deres raskt skrumpet inn, men de sa til seg selv at situasjonen ikke ville vare ved. De beundret motet til Luftwaffe-mannskapene, og utviklet en sterk hengivenhet for Tante Ju — de tremotors Junkerne som fløy ut så­ rede kamerater og tok med seg brevene deres hjem til Tyskland. «Jeg er frisk og rask,» skrev de i desember for å berolige familiene hjemme. «Det kan ikke skje noe verre,» var en setning som gikk igjen. «Ikke bekymre dere for meg, snart er jeg hjemme i god behold.» Fremdeles håpet de på et julemirakel.

Stalin hadde håpet på et nytt avgjørende slag nesten umiddelbart etter omringningen av 6. armé. Ved Stavkaen var Operasjon Uranus blitt betraktet som det første leddet i en overordnet strategi. Den andre og mest ambisiøse fasen skulle være Operasjon Saturn. Denne krevde en plutselig offensiv av armeene ved sørvest- og Voronesj-frontene som skulle bryte gjennom den italienske 8. armé og så rykke sørover mot Rostov. Tanken var å avskjære resten av Armégruppe Don og sperre 1. panserarmé og 17. armé inne i Kaukasus. Selv før 6. armé begynte å grave seg ned på steppen mellom Don og Volga, hadde Vasiljevskij diskutert det neste stadiet med lederne ved sørvest- og Voronesj-frontene. Han forela utkastet sitt for Stalin 26. november om kvelden. Starten på Saturn, med forbehold om omplasse­ ring og forsterkninger, ble fastsatt til 10. desember. Stalin sa seg enig, og ba ham gå videre. Først måtte man imidlertid ta stilling til et mer pres­ serende problem. Dette gjaldt hva Manstein ville gjøre for å redde 6. armé.

267

SJUKOVS FELLE

268

«MANSTEIN KOMMER!»

Kart 5 Operasjon Vinterstorm og Operasjon Lille Saturn • ••••••• Frontlinjen 12. desember 1942

Den tyske Operasjon Vinterstorm 12.-23. desember 1942

Den sovjetiske Operasjon Lille Saturn 16.-30. desember 1942 ^ZZZZZZZ Sovjetisk motangrep på Armégruppe Hoth 24.-30. desember 1942

■ —— —— Frontlinjen 30. desember 1942

■ Frontlinjen 24. januar 1943 ■ * ■ — ■ ■1 Frontlinjen 18. februar 1943

o

.

100

50

200 km

150

Sørvestfronten

.

1. gardearme

Don • 3. gardearmé

Donfronten

Kletskaja

66. 24. armé armé

llerovo

armé»

5. tank-

Kalatsj

arme

5. storm^rmé

62. armé

talingrad

21. armé

57. armé 2. gardearmé 164. armé

oyd

Morosovsk •Verkhne-Ku

Tatsinskaja

Stalingradfronten

51. armé

Don

• • LV . Panser-* • korps •

Pakhlebin* *

Kotelnikovo

Armégruppe Hoth (4. panserarmé)

28. armé

269

SJUKOVS FELLE

Stalin begynte å bli plaget av karakteristiske anfall av utålmodighet. Han ville at alt skulle skje på en gang - både Operasjon Saturn og den raske ødeleggelsen av 6. armé. Han hadde allerede gitt ordre om at 2. gardearmé, den sterkeste formasjonen i Den røde hær, skulle utplasseres vest for Stalingrad og holde seg klar til angrepet på Rostov. Men som Vasiljevskij skulle oppdage den første uken i desember, ble Paulus’ divi­ sjoner, selv med syv sovjetiske armeer mot seg, mye vanskeligere å øde­ legge enn de hadde forestilt seg. Den 28. november ba Stalin Sjukov om en vurdering av fiendens hensikter. Sjukov sendte rapporten dagen etter. «Det er ikke sannsynlig at de omringede tyske styrkene vil prøve å bryte seg ut uten hjelp av unnsetningsstyrker fra Nisjne-Tsjirskaja og fra Kotelnikovo,»3 skrev han. Spådommen hans viste seg å stemme, men et nærmere studium av si­ tuasjonen viste at dette var det eneste mulige valget. Etter å ha sendt svaret sitt til Stalin diskuterte Sjukov situasjonen med Vasiljevskij, som nå hadde fått beskjed av Stalin om å konsentrere seg helt om nedkjempingen av 6. armé. De to generalene ble seg imellom enige om at de sannsynligvis måtte utsette Operasjon Saturn og i stedet vurdere en Operasjon Lille Saturn. Planen var å ramme den bakre og den venstre flanken til Mansteins Armégruppe Don. Dette skulle sette en brå stans for ethvert forsøk på å komme Stalingrad til unnsetning.

* Mansteins plan om å redde 6. armé - Operasjon Vinterstorm - ble ut­ viklet i fullt samråd med Førerens hovedkvarter. (Se kart 5.) Den hadde til hensikt å bryte igjennom til 6. armé og etablere en korridor for å forsyne og forsterke den, slik at den i overensstemmelse med Hitlers ordre kunne opprettholde sin «hjørnestensposisjon»4 ved Volga «med henblikk på operasjoner i 1943». Manstein, som visste at 6. armé ikke kunne overleve vinteren der, ga likevel sitt hovedkvarter instruks om å utarbeide en videre plan i tilfelle Hitler skulle ta til fornuften. Denne skulle omfatte et påfølgende utbrudd av 6. armé i tilfelle den første fa­ sen ble vellykket, og en fysisk gjenforening med Armégruppe Don. Denne andre planen ble kalt Operasjon Tordenskrall. Som Sjukov hadde spådd, ble Vinterstorm opprinnelig planlagt som et todelt angrep. Ett fremstøt skulle komme fra Kotelnikovo et stykke mot sør, og drøyt 15 mil fra 6. armé. Det andre skulle starte fra Tsjirfronten vest for Don, som lå 65 kilometer fra utkanten av Kessel, men de gjentatte angrepene fra Romanenkos 5. tankarmé mot de tyske 270

«MANSTEIN KOMMER!»

avdelingene langs Tsjir utelukket denne startlinjen. Derfor var det bare LVII. panserkorps rundt Kotelnikovo, støttet av resten av Hoths svært sammensatte 4. panserarmé, som kunne komme Paulus’ omringede di­ visjoner til unnsetning. LVII. panserkorps, ledet av general Friedrich Kirchner, hadde til å begynne med vært en svak formasjon. Den besto av to rumenske kavaleridivisjoner og 23. panserdivisjon, som bare hadde 30 brukbare tanks til disposisjon. 6. panserdivisjon, som kom fra Frankrike, var en langt ster­ kere formasjon, men mannskapet fikk ikke akkurat noe oppmuntrende førsteinntrykk. Den østerrikske divisjonssjefen, general Erhard Raus, ble innkalt til Mansteins kongelige salongvogn på stasjonen i Kharkov 24. november, der feltmarskalken orienterte ham. «Han beskrev situasjo­ nen i svært dystre vendinger,»5 noterte Raus seg. Tre dager senere, da den første toglasten med Raus’ divisjon dampet inn på stasjonen i Kotelnikovo for å losse, ble troppene hilst velkommen med «en haglskur av gra­ nater» fra sovjetiske batterier. «Pansergrenaderene hoppet lynraskt ned fra vognene. Men fienden angrep allerede stasjonen med sine Ur rah!- ka m p r o p.» Hoth var virkelig glad for å se 6. panserdivisjon. Den var blitt gjenutrustet i Bretagne opp til full styrke, med 160 langløpete Panzer Mk IVtanks og 40 stormkanoner. Divisjonen fikk snart sjansen til å prøve det nye utstyret. Den 3. desember ble den engasjert i ville kamper med det sovjetiske 4. kavalerikorps i nærheten av landsbyen Pakhlebin, 12 kilo­ meter nord for Kotelnikovo. Stemningen var høy blant panser­ mannskapene mens beltene knuste isskorpen idet de foretok et omgående panserangrep, skar av 81. kavaleridivisjon og påførte store tap. General Raus var fornøyd med resultatet, og omtalte trefningen som «et Cannae ved Pakhlebin». Da Raus’ divisjoner ankom, fikk Jeremenko bekreftet sin mistanke om at tyskerne kom til å angripe nordøstover fra Kotelnikovo, men likevel nektet Stalin å overføre reserver til det truede avsnittet. Samme dag, 3. desember, fremla Hoth sitt forslag for «Vinterstorm», som begynte slik: «Formål: 4. panserarmé kommer 6. armé til unnset­ ning»,6 men verdifull tid var gått tapt. 17. panserdivisjon, som skulle utfylle angrepsstyrken hans, var etter ordre fra Førerens hovedkvarter blitt holdt tilbake som en reserve bak den italienske 8. armé. Den sluttet seg ikke til Hoths styrke før fire dager etter at operasjonen var begynt. Ikke desto mindre insisterte Hitler på at man ikke skulle kaste bort mer tid. Dessuten var han utålmodig etter å se hvordan den nye Tiger-tanken,

271

SJUKOVS FELLE

med sin 88 mm-kanon, ville fungere. Den aller første Tiger-bataljonen, var blitt sendt i all hast til østfronten og lagt til Kirchners styrke. Den 10. desember om kvelden mottok hærsjefene sin «Ordre om unnsetningsangrep mot Stalingrad».7 Den 12. desember slo Hoths panserstyrker til nordover etter et kort artilleribombardement. De tyske soldatene inne i Kessel lyttet ivrig til den fjerne larmen fra kampene. Selvtilliten virket grenseløs. Oppglødde rykter raste rundt i 6. armé. «Manstein kommer!» sa soldatene til hver­ andre, omtrent som påskehilsenen i den ortodokse kirke. De som var lojale mot Hitler, tok de fjerne kanonene som et bevis på at Føreren alltid holdt ord. Men Hitler hadde overhodet ikke til hensikt å la 6. armébryte ut. På sin middagskonferanse på Wolfsschanze fortalte han Zeitzler at det var umulig å trekke seg tilbake fra Stalingrad, fordi dette ville bety å gi av­ kall på «hele meningen med felttoget», og han hevdet at det var blitt spilt for mye blod. Slik Kluge hadde advart Manstein om, var han frem­ deles besatt av begivenhetene forrige vinter og sin ordre til Armégruppe Sentrum om å holde ut. «Når en enhet først er drevet på flukt,» belærte han generalstabssjefen om, «forsvinner båndene til lov og orden under flukten.»8 De sovjetiske armésjefene hadde ikke regnet med at Mansteins offensiv skulle komme så fort. Jeremenko ble umiddelbart bekymret for 57. armé, som holdt det sørvestre hjørnet av Kessel. Vasiljevskij befant seg i ho­ vedkvarteret til 51. armé sammen med Khrusjtsjov 12. desember da ny­ heten om det tyske angrepet ble oppfanget i en radiomelding. Han prøvde å ringe til Stalin i Moskva, men kom ikke gjennom. Han ville ikke kaste bort mer tid, men kontaktet general Rokossovskij, sjefen for Don-fronten, og sa at han ønsket å legge general Rodion Malinovskijs 2. gardearmé under Stalingrad-frontens kommando for å blokkere Man­ steins offensiv. Rokossovskij protesterte kraftig, og til Vasiljevskijs skuf­ felse da han endelig kom igjennom til Kreml på telefon den kvelden, ble Stalin sint over det han trodde var et forsøk på å tvinge ham til å ta en beslutning. Han nektet å gi et svar, og tvang Vasiljevskij til å tilbringe en svært urolig natt. I mellomtiden hadde Jeremenko beordret 4. mekaniserte korps og 13. tankkorps til å blokkere den voldsomme fremrykningen til de tyske panserstyrkene. 6. panserdivisjon beveget seg rundt 50 kilometer fremover de første 24 timene, og krysset elven Aksaj. Endelig, etter 272

«MANSTEIN KOMMER!»

diskusjoner i Kreml som varte til utpå morgensiden neste dag, og flere telefonsamtaler med Vasiljevskij, gikk Stalin med på å overføre 2. gardearmé to dager senere. Den andre dagen av offensiven nådde 6. panserdivisjon VerkhneKumskij. Regnet strømmet ned i det som viste seg å være et kort tøvær. I det høyereliggende terrenget rundt denne landsbyen begynte det gene­ ral Raus beskrev som «en gigantisk brytekamp».9 Denne rasende, tredagers «skiftende striden» ble kostbar. Lokalt ble den en suksess - Hoths divisjoner og Tiger-tanksene rykket frem til Mysjkova-linjen så fort 17. panserdivisjon ankom, og Richthofen satte inn maksimal flystøtte — men disse begivenhetene skulle vise seg ikke å ha noen betydning for 6. armés skjebne. Den ble avgjort 200 kilometer lenger nordvest. Stalin skjønte raskt at Sjukov og Vasiljevskij hadde hatt rett. Den mest effektive fremgangsmåten for å knuse hele forsøket på å komme Paulus’ armé til unnsetning, var å blokkere Hoths fremrykning mot Mysjkova, mens det avgjørende slaget skulle settes inn et annet sted. Han gikk med på at man la til rette for Operasjon Saturn. Samme dag som kampene begynte ved Verkhne-Kumskij, ble det utarbeidet ordrer som påla sjefene for Voronesj- og sørvestfronten å forberede iverksettel­ sen av en modifisert versjon under navnet Lille Saturn. Planen var å slå seg igjennom den italienske 8. armé inn i de bakre linjene til Armé­ gruppe Don, heller enn å slå til mot Rostov. Armeene skulle stå klare til angrep tre dager senere. Jeremenko var fremdeles nervøs. Med Hoths panserkorps langs Mysjkova sto 6. panserdivisjon bare 60 kilometer fra utkanten av Kessel, og 2. gardearmé, forsinket av stadige snestormer, ville ikke være helt klar til et motangrep før 19. desember. Han regnet med at 6. armés panserstyrker når som helst ville bryte ut av Kessel mot sørvest, men han visste ikke at Hitler fremdeles nektet å tillate dette, og at Paulus’ 70 gjenvæ­ rende tanks bare hadde drivstoff til å rykke frem 20 kilometer. Feltmarskalk von Manstein sendte sin etterretningsoffiser, major Eismann, inn i Kessel med fly 19. desember. Manstein hevdet senere at oppdraget hans var å orientere Paulus og Schmidt for å forberede 6. armé på Operasjon Tordenskrall. Det er umulig å forene de forskjellige ver­ sjonene og tolkningene av det som ble sagt på dette møtet. Det er likevel klart at Manstein fremdeles unngikk å ta ansvaret for ikke å adlyde Hitler. Han ville ikke gi Paulus noen klare ledetråder, og nektet — uten tvil av velfunderte sikkerhetsgrunner - å fly inn i Kessel for å diskutere saken med ham ansikt til ansikt. Likevel må Manstein ha visst fra 273

SJUKOVS FELLE

begynnelsen av at Paulus, en fast tilhenger av tjenesteveien, aldri ville bryte ut uten en formell ordre fra høyere hold. De anstrengelsene Man­ stein gjør i sine memoarer for å unndra seg enhver skyld for 6. armés skjebne er merkelig overdrevne, i tillegg til at de er urettferdige overfor Paulus. Det kan virke som om han led av dårlig samvittighet, og likevel var det ingen som ga ham skylden. *

Den 16. desember, bare fire dager inn i Hoths offensiv, angrep i. og 3. gardearmé, i tillegg til den sovjetiske 6. armé lenger opp langs Don, sørover. Den sovjetiske operasjonen ble sinket av tykk, iskald tåke, og tankformasjoner som rotet seg bort i minefelter, ga den ingen god start. I løpet av to dager brøt den italienske 8. armé likevel sammen, etter å ha øvd hard motstand. Det sto ingen styrke klar til å foreta noe motangrep nå som 17. panserdivisjon hadde slått seg sammen med Hoths operasjon øst for Don, så de sovjetiske tankkolonnene brøt seg ut mot sør og inn på den åpne, snedekkede steppen. Den sterke kulden som satte inn 16. desember, hindret ikke i nevneverdig grad brigadene medT-34 i å kaste seg over Arméguppe Dons bakre linjer. Jernbaneknutepunkter og sta­ sjoner ble erobret like etter at tyske støttetropper hadde satt fyr på vog­ ner fulle av utstyr før de flyktet. Den alvorligste trusselen mot tyskerne var den 250 kilometers frem­ rykningen til generalmajor Vassilij Mikhailovitsj Badanovs 24. tank­ korps. Om ettermiddagen 23. desember oversvømmet det Skassirskaja, rett nord for Tatsinskaja, den viktigste Junkers 52-basen ved Stalingrad. General Fiebig hadde mottatt en ordre fra Førerens hovedkvarter om at flyene hans ikke skulle forlate flyplassen før den kom under artilleriild. Ingen i Hitlers følge ser ut til å ha tenkt på muligheten for at en panserkolonne kunne rykke frem til utkanten av flyplassen og så åpne ild. Fiebig og offiserene hans var rasende. Man kunne alltids gjenerobre en flyplass, men hvis de mistet transportflyene, mistet de 6. armé også. De hadde ingen bakkestyrker til å forsvare Tazi, som Luftwaffe kalte dem. Det eneste de kunne gjøre, var å omdirigere syv luftvernkanoner til å dekke veien, og forberede alle brukbare fly på å ta av tidlig om morgenen. Det var så mange at dette viste seg langt fra enkelt. «Rundt rullebanen var det kaos,»10 bemerket Richthofens stabssjef, som var til stede. «Med motorene i gang hørte man knapt et eneste ord.» Som om ikke det var nok, lå tåken ganske tykk, det var bare 150 fot til skylaget begynte, og det var lett snevær. 274

«MANSTEIN KOMMER!»

Klokken 05.20 eksploderte de første granatene. De fleste av de sovje­ tiske tanksene hadde tatt seg frem over terrenget, ikke langs veien. På grunn av bråket og kaoset på flyplassen skjønte mange flyvere til å be­ gynne med ikke hva som skjedde, selv ikke da to Junkers 52 tok fyr. Fiebig ga selv ordren over radio: «Av sted, sett kursen mot Novotsjerkassk!» Flyverne kastet ikke bort tiden. «Flukten fra Tatsinskaja» hadde startet. Den opprinnelige forvirringen tatt i betraktning var det overraskende lite panikk. Flyene lettet i en jevn strøm til tross for økende tapstall. For de russiske T-34-tanksene var det som en skytebane på et tivoli. Noen av de sovjetiske tanksene fyrte vilt løs mens de rykket frem over sneen. En kjørte til og med inn i en tremotors Junkers mens den manøvrerte for å ta av. Eksplosjonen og flammehavet slukte dem begge. Mange andre fly krasjet inn i hverandre på rullebanen eller ble sprengt av kanoner. Sikten ble stadig dårligere, og de gjenværende flyene måtte tråkle seg forbi bren­ nende vrak for å komme unna. Klokken 06.15 var endelig Fiebigs mas­ kin, en av de siste som tok av, i luften. I alt 108 tremotors Ju-52 og 16 Ju-86 øvelsesfly ble reddet, men tapet av 72 fly representerte omtrent 10 prosent av Luftwaffes totale transportflåte. Etter dette dristige raidet ble Badanov nå isolert i fem dager, ille til­ redt og uten ammunisjon. Stalin var uforbeholdent positiv. Formasjo­ nen ble omdøpt til 2. gardetankkorps, og Badanov ble den første som mottok den nye Suvorov-ordenen. Propagandaen til Den røde hær hev­ det at tanksene hans hadde ødelagt 431 fly alt i alt, men dette var en typisk vill overdrivelse. Det viktige resultatet var likevel at Tatsinskaja aldri mer ble brukt til transportoppdrag. Luftwaffe måtte flytte enda lenger ut til en fulllstendig provisorisk flyplass. Utfallet av Hoths unnsetningsoppdrag var allerede klart. Trusselen mot venstreflanken til Armégruppe Don og muligheten for et gjennombrudd mot Rostov (som visstnok ble bekreftet gjennom forhøret av stabssjefen til 3. gardearmé, som ble tatt til fange 20. desember), tvang Manstein til å revurdere hele sin posisjon. Panserdivisjonene ved Mysjkova ble også utsatt for harde angrep, og 6. panserdivisjon mistet 1.100 mann på én enkelt dag. Om kvelden 23. desember fikk Hoths panserkorps ordre om å trekke seg tilbake, uten noen som helst forklaring. «Helt ned til den yngste soldat var det helt åpenbart,» skrev general Raus, «at dette betød nederlag ved Stalingrad. Selv om ingen ennå visste hva grunnen til or­ dren var, hadde offiserer og menige en sterk følelse av det måtte ha skjedd noe forferdelig.»11 275

SJUKOVS FELLE

Samme kveld diskuterte Paulus og Manstein stillingen på en konfe­ ranse som ble gjennomført via fjernskriver. Manstein advarte om at 4. panserarmé hadde møtt sterk motstand, og at de italienske troppene på nordflanken hadde brutt sammen. Paulus spurte om han endelig hadde fått tillatelse til at 6. armé kunne bryte ut. Manstein svarte at han frem­ deles ikke fått noen godkjenning fra overkommandoen. Han sparte på detaljene. Hvis Paulus hadde fått nok informasjon til å oppdatere operasjonskartet sitt, ville han ha sett at det var for sent å redde 6. armé.

Den 16. desember hadde en sterk og isnende vind begynt å blåse fra nordøst. Alt var nedrimet: telefonledninger, forkrøplede trær, krigens etterlatenskaper. Bakken frøs så hardt at skrittene begynte å høres ut som om man gikk på metall. Når mørket falt på etter en flammende rød solnedgang, ble det hvite landskapet en kort stund arktisk blått. De russiske forsvarerne av Stalingrad hilste kulden velkommen som natur­ lig og sunn. «I går og i dag begynte vinteren for alvor her,»12 skrev en soldat til sin kone. «God kulde. Jeg har det svært bra, men ingen brev fra deg.» Ingen var lykkeligere enn medlemmene avTsjujkovs 62. armé i selve Stalingrad, etter å ha lyttet i fem uker til den forferdelige skuringen av isflak på den praktisk talt ufremkommelige Volga, og levd på et mini­ mum av nødreservene på 12 tonn sjokolade og bittesmå slipp fra U-2todekkere. Om kvelden 16. desember frøs elven endelig til, da en stor mengde isflak støtte sammen og satte seg fast. Først ble det laget en gangsti med planker over isen. Så ble det konstruert kjøreveier med grener som man helte vann over, slik at det frøs og ga en fast overflate. I løpet av de neste syv ukene krysset beltekjøretøyer, 18.000 lastebiler og 17.000 andre kjøretøyer elven. Alle sårede kunne nå kjøres rett over isen til feltsykehuset. Senere ble kanoner trillet over til vestbredden, deri­ blant en 122 mm haubitser som var nødvendig for å bryte dødpunktet på Røde Oktober-fabrikken. Med laveste elevasjon ble den brukt på kort hold til å rasere hovedkontorbygningen, som tyskerne hadde om­ gjort til en festning. Det mest gunstige for 62. armé var at mangelen på granater til det tyske artilleriet betød at den konstante bombingen av kryssingspunktene ved Volga ikke lenger var mulig. Selve bredden var ofte et fredelig om­ råde. Den lignet på et tidlig gullgraversamfunn i USA, med provisoriske skur og presenninger over hull i bakken. Mens mennene kløvde ved eller saget over trestammer, kom en regimentspostmann forbi i det skarpe 276

«MANSTEIN KOMMER!»

formiddagssolskinnet på vei til hovedkvarteret med postvesken sin av lær og håpet å få en kopp te fra kobbersamovaren. Andre kom gående med termosbeholdere med varm mat til troppene i fremskutte posisjo­ ner. Nå kunne soldatene gå tilbake i grupper over isen til dampbad som var satt opp på østsiden av elven, og komme rene og avluset tilbake neste kveld. Den 19. desember gikk general Tsjujkov over til østbredden av Volga for første gang etter at han hadde flyttet hovedkvarteret sitt i oktober. Han gikk til fots, og da han kom til den andre siden, snudde han seg nok for å se tilbake på de ruinene som armeen hans hadde holdt. Tsjujkov krysset elven for å være med i et selskap holdt av sjefen for NKVDtroppene, generalmajor Rogatin, i anledning 24-årsdagen for grunnleg­ gelsen avTsjekaens Spesialavdeling. Da Tsjujkov vendte tilbake, svært full, falt han gjennom et hull i isen og måtte fiskes opp av det iskalde vannet. Sjefen for 62. armé hadde nær fått en vanærende og i denne sammenheng triviell død. Mens russerne hilste den lave temperaturen velkommen, fryktet legene i Paulus’ armé den, av flere grunner. Hos pasientene, både de syke og de sårede, sank motstandskraften. Frost i et åpent sår kunne raskt bli døde­ lig. Virkningen av den harde bakken når bomber, Katjusja-raketter og bombekastergranater eksploderte, så ut til å være den eneste forklarin­ gen på den sterke økningen i sår i maven. Og fra midten av desember var det et «stadig økende antall alvorlige forfrysningsskader».'3 Føttene var ikke bare oppsvulmede og fiolette — en grad som ble behandlet med salve, en bandasje og så ut i tjeneste igjen - men sorte og med en mulig utvikling av koldbrann, noe som ofte krevde rask amputasjon. Så tidlig som den andre uken i desember hadde legene begynt å legge merke til et mer urovekkende fenomen. Et økende antall soldater døde plutselig «uten å ha pådratt seg noen sår eller lide av en diagnostiserbar sykdom».14 Rasjonene var virkelig alvorlig redusert, men legene mente likevel at det var altfor tidlig å vente seg tilfeller av sultedød. «Blant de antatte årsakene,» skrev patologen som hadde ansvaret for undersøkel­ sen, «var kulde, ‘utmattelse’ [ingen av de rundt 600 legene i Kessel våget å nevne sult] og først og fremst en hittil uidentifisert sykdom.»’5 Den 15. desember fikk dr. Girgensohn, en patolog fra 6. armé som da arbeidet på et sykehus ved siden av flyplassen i Tatsinskaja, ordre om å fly inn i Kessel dagen etter. «Dessverre har vi ikke en ekstra fallskjerm til Dem,» sa flyveren til ham da Girgensohn møtte opp morgenen etter, 277

SJUKOVS FELLE

men de ble nødt til å vende tilbake. Den 17. desember kom de seg endelig inn i Kessel. Flyveren sa at de befant seg over Pitomnik, og Girgensohn, som kikket gjennom det lille vinduet, så «i det hvite teppet av sne et brunt, krateraktig landskap». Girgensohn fant general doktor Renoldi, sjefmilitærlegen, i en jern­ banevogn gravet ned i bakken i utkanten av flyplassen. Renoldi lot som om han ikke visste noe om Girgensohns oppdrag, for dr. Seggel, en spesialist på indremedisin ved universitetet i Leipzig, hadde ønsket at Girgensohn skulle være til stede, og på dette stadiet mente Renoldi at problemet var overdrevet.'6 Fra Pitomnik ble Girgensohn ført til felt­ sykehuset ved siden av jernbanestasjonen i Gumrak, like ved hoved­ kvarteret til Paulus. Basen hans var en panelt bunker gravet inn i den bratte siden av en balka. Denne innkvarteringen var ganske «luksuriøs»,17 siden bygningen hadde en støpejernsovn og to doble køyesenger med — til hans store overraskelse - rent sengetøy. Dette var en sterk kontrast til forholdene for de sårede rett ved siden av, som oppholdt seg i uoppvarmede telt i temperaturer ned mot 20 minusgrader. Girgensohn hadde foreløpige diskusjoner med sanitetsoffiserer i di­ visjonen, og reiste så rundt i Kessel og utførte obduksjoner på likene av soldater som ikke hadde noen åpenbar dødsårsak. (Mangelen på ved i dette skogløse terrenget var så stor at en avkjørsel eller et veikryss langs den nedsnedde veien ble markert av knokkelen av en slaktet hest stuk­ ket ned i en snedrive. Det aktuelle taktiske tegnet og retningsangivelsen ble så festet på toppen av dette makabre veiskiltet.) Obduksjonene måtte utføres på en rekke upraktiske steder: telt, jordbunkere, skur på gårder, til og med jernbanevogner. Den ekstreme kulden hadde bevart likene i god tilstand, men de fleste var stivfrosne. Med mangel på ved viste det seg å være svært vanskelig å tine dem. En sykepleier måtte sitte natten igjennom og snu på likene som var stablet rundt en liten støpejernsovn. Ved én anledning falt han i søvn, og resultatet var «et lik som var fros­ sent på den ene siden og forbrent på den andre». Kulden var så hard at det både var vanskelig og vondt for Girgensohn å trekke på seg gummihanskene. Hver kveld skrev han resultatene på maskin i skinnet fra et stearinlys. Til tross for slike vanskeligheter i til­ legg til sovjetiske flyangrep og artilleribombardementer, hadde Girgensohn klart å utføre 50 obduksjoner ved slutten av måneden. I nøyaktig halvparten av tilfellene fant han klare tegn på sultedød: hjerteog leveratrofi, en fullstendig mangel på fettvev, alvorlig muskelsvinn. I et forsøk på å kompensere for det kalorifattige kostholdet med brød 278

«MANSTEIN KOMMER!»

og « Wassersuppe» med noen knøttsmå biter hestekjøtt, fløy Armégruppe Don inn små bokser med kjøttpostei med høyt fettinnhold, men dette viste seg å virke mot sin hensikt. Når en sersjant gjorde runden til vaktpostene og en soldat sa: «Jeg har det bra, nå skal jeg ta meg litt mat,» og deretter spiste litt av den svært fettholdige kjøttposteien, var mannen i mange tilfeller død neste gang sersjanten kom på en runde. «Sultedø­ den,» konstaterte Girgensohn, var «undramatisch». Det var 113. infanteridivisjon som hadde det relativt største antallet tilfeller av ihjelsulting. Her oppdaget Girgensohn i hvert fall en åpenbar forklaring. Divisjonens kvartermester hadde skåret ned rasjonene før omringningen for å lagre dem som en forsikring mot utilstrekkelige forsyninger under høstregnet. Resultatet var at mennene var underer­ nært allerede i annen halvpart av november. Etter at flere divisjoner hadde mistet alle forsyningene sine under retretten, samlet 6. armés hoved­ kvarter inn alle gjenværende forsyninger for å fordele dem likt igjen et­ terpå. Slik fikk kvartermesterens forsiktighet alvorlige konsekvenser for divisjonen hans. Girgensohn, som tilbragte syv år i russiske arbeidsleire etter kapitu­ lasjonen, mistet aldri interessen for dette temaet. Han har alltid energisk avvist enhver antydning om «stress-sykdom»,18 både som en tilstand i seg selv og som forklaring på mange av de uoppklarte dødsfallene, selv om nyere forskning, som har vist at rotter som blir hindret i å sove i tre uker vil dø,'9 antyder at mennesker som blir hindret i å sove, raskt blir utbrent. Mønsteret med russiske nattangrep og konstant aktivitet for å berøve fienden enhver hvile bidro uten tvil, slik han også innrømmer. Men etter alle disse årene er hans forklaring mer sammensatt. Han ble overbevist om at kombinasjonen av utmattelse, stress og kulde i alvorlig grad forstyrret stoffskiftet til de fleste soldatene. Dette medførte at selv om de ble tilført for eksempel 500 kalorier pr. dag, opptok kroppen bare en del av dette. Slik kunne man si at den sovjetiske taktikken kombinert med værforholdene og matmangelen skapte, eller i hvert fall bidro til, en akselerert utsultingsprosess. Alvorlig feilernæring reduserte også pasientens evne til å overleve infeksjonssykdommer som for eksempel hepatitt og dysenteri i den tid­ lige fasen av omringningen, og mer alvorlige sykdommer helt på slut­ ten, spesielt tyfoidfeber og tyfus. Ute på steppen fantes det ikke noe vann å vaske kroppen med, for ikke å snakke om klær, rett og slett fordi det ikke var nok brensel til å smelte sne og is. «Her er det lite nytt,»20 skreven pansergrenaderløytnant i 29. motoriserte infanteridivisjon. «Det

279

SJUKOVS FELLE

viktigste er at vi for hver dag som går, blir enda mer plaget av lus. Lusene er som russerne. Du dreper én, og ti nye dukker opp i stedet.» Lusene skulle bli bærerne av de epidemiene som senket tallet på overlevende i Stalingrad. Det medisinske personellet var likevel fremdeles mest opptatt av svek­ kelsen som matmangelen skapte. «Sakte, men sikkert begynner våre modige krigere å bli utslitt,»21 skrev en assistentlege. Han beskrev deret­ ter en amputasjon ved hoften som han utførte i skinnet fra en lomme­ lykt i en jordhule uten noen form for bedøvelse. «Man blir apatisk overfor alt, og klarer bare å tenke på mat.»

De tyske soldatenes behov for håp var blandet med hat til den bolsjevikiske fienden og lengsel etter hevn. I en tilstand av det som ble kalt «Kessel-feber», drømte de om et SS-panserkorps som brøt seg gjennom de omringende russiske armeene og reddet dem, og på denne måten vendte spillet i en stor, uventet seier. Dette var vanligvis de som fremde­ les lyttet til talene til Goebbels. Mange holdt motet oppe ved å synge 6. armés sang, Das Wolgalied, til melodi av Franz Lehår: «Det står en soldat på Volgas bredd/og holder vakt for sitt fedreland.»22 Den operative propagandaavdelingen ved Don-frontens hovedkvar­ ter brukte sine tyske kommunist-assistenter, og bestemte seg for å ut­ nytte landserens svakhet for sanger. Fra høyttalerbilene sine kringkastet de en gammel favoritt som under omstendighetene hadde en ironisk vri: «I hjemlandet, i hjemlandet, der venter en varm gjenforening!» De tyske kommunistene under NKVDs overoppsyn besto av Walter Ulbricht (senere president i Øst-Tyskland), dikteren Erich Weinert, forfatteren Willi Bredel og en håndfull tyske fanger23 - fire offiserer og en soldat - som var blitt rekruttert for den antinazistiske sak. De lærte opp «ropere», menn fra Den røde hær som ble valgt ut til å krype frem­ over til dødsonen foran tyske linjer og rope slagord og nyheter gjennom megafoner. Få av dem kunne noe tysk, og de fleste ble drept. Hovedaktiviteten til propagandaenheten var forberedelsen av 20 til 30 minutters programmer på en grammofonplate, med musikk, dikt, sanger og propaganda (særlig nyheten om gjennombruddet ved fronten til den italienske hær). Så ble programmet spilt på en opptrekksgrammofon og kringkastet ved hjelp av høyttalere enten montert på lastebilen, eller noen ganger skjøvet fremover på sleder med en ledning bakover. De fleste propagandasendinger av dette slaget tiltrakk seg tysk bombekasterild øyeblikkelig, på ofifiserers ordre fordi de var redde for at

280

MANSTEIN KOMMER!»

mennene skulle lytte. Men i desember ble responsen svakere på grunn av mangelen på ammunisjon. Forskjellige lydtricks ble anvendt, som for eksempel «den monotone tikkingen til en klokke» fulgt av påstanden om at det døde en tysker hvert syvende sekund på østfronten. Så messet den «sprakende lyden av propagandastemmen»: 24 «Stalingrad, massegraven til Hitlers hær!», og den dødbringende tangomusikken begynte å lyde igjen over den tomme, frosne steppen. Som en ekstra lydmessig variant fulgte av og til det blodisnende hylet til en ekte Katjusja-rakett fra et «Stalin-orgel». Russiske flyveblader hadde fått langt høyere kvalitet nå som de ble skrevet av tyskere. Fangeavhør som 7. avdeling hadde foretatt, bekreftet at «de mest effektive var de som omtalte hjemmet, konene, familiene og barna».25 «Soldatene leser ivrig russiske flyveblader, selv om de ikke tror på dem,»26 innrømmet en tysk fange. Noen «gråt når de så et flyveblad som fremstilte liket til en tysk soldat og et lite barn som gråt ved siden av det. På den andre siden var det enkle dikt av forfatteren Erich Weinert». Fangen ante ikke at Weinert, som hadde skrevet diktet spesi­ elt for anledningen, befant seg like ved, tilknyttet hovedkvarteret til Donfronten. Kanskje den mest effektive propagandaen var den som gikk ut på å overbevise tyske soldater om at de ikke ville bli skutt når de ble tatt til fange. Mange av offiserene deres hadde satt sin lit til argumentet om at overgivelse var utelukket, fordi russerne ville drepe dem. Ett flyveblad sluttet med en erklæring fra Stalin som fikk til og med yngre sjefer til å begynne å tro at den sovjetiske taktikken hadde endret seg: «‘Hvis tyske soldater og offiserer overgir seg, skal Den røde hær ta dem til fange og la dem beholde livet.’ (Fra Ordre nr. 55 av Folkekommissæren for Forsva­ ret, J. Stalin.)»27

Den første omringningen av en stor tysk armé, innesperret langt hjem­ mefra, beordret til å holde seg i ro og til slutt overlatt til sin skjebne, har selvsagt skapt en intens debatt opp gjennom årene. Mange tyske delta­ gere og historikere har lagt skylden på Paulus for ikke å ha nektet å ad­ lyde ordre og brutt ut. Men hvis noen var i en posisjon til å gi Paulus, som var unndratt vital informasjon, en ledetråd i spørsmålet, burde det ha vært hans nærmeste overordnede, feltmarskalk von Manstein. «Kan man tjene to herrer?»28 kommenterte Strecker da Hitler avviste Operasjon Tordenskrall, utbrytningsplanen som skulle følge etter Ope­ rasjon Vinterstorm. Men den tyske hær hadde bare én herre. Den servile 281

SJUKOVS FELLE

holdningen til de fleste høyere offiserer siden 1933, hadde gjort hæren både æreløs og politisk impotent. Faktisk var katastrofen og ydmykel­ sen ved Stalingrad den prisen som hæren måtte betale for sine privile­ gerte og prestisjefylte år i overmot under den nasjonalsosialistiske paraply. Man kunne ikke velge herre, om man da ikke ble med i grup­ pen rundt Henning von Tresckow og Stauffenberg. Mye tid har gått med på å debattere hvorvidt et utbrudd var gjen­ nomførbart i annen halvdel av desember, men likevel innrømmet selv pansersjefer at «sjansene for et vellykket utbrudd ble mindre for hver uke».29 Infanteriet hadde enda færre ilusjoner. «Vi overlevende,» skrev en korporal hjem, «kan knapt fortsette på grunn av sult og utmattelse.»30 Alois Beck stilte helt korrekt spørsmål ved «legenden» om at «et utbrudd ville ha lykkes».31 Russerne ville ha skutt ned «de halvfrosne soldatene som harer», siden mennene i sin svekkede tilstand ikke kunne ha stolpret gjennom mer enn 30 centimeter sne, med skare på toppen, mens de bar på våpen og ammunisjon. «Hvert skritt tappet en for krefter,»32 skrev en stabsoffiser fra hovedkvarteret til 6. armé. «Det ville ha vært som ved Berezina.» På denne måten er hele «utbrudd eller forsvar»-debatten en rent aka­ demisk avsporing fra de virkelige temaene. Det er sannsynlig at den ekstremt intelligente Manstein skjønte dette på denne tiden. Han gjorde stort vesen av at han sendte major Eismann, sin etterretningsoffiser, inn i Kessel 19. desember for å forberede 6. armé på Operasjon Tordenskrall. Likevel var Manstein klar over at Hitler, som igjen hadde bekreftet sin beslutning om ikke å flytte seg fra Volga, aldri ville ombestemme seg. Uansett må Manstein nå ha erkjent at unnsetningsforsøket var døds­ dømt. Hoths panserdivisjoner ble holdt i sjakk ved Mysjkova, med store tap, selv før hovedtyngden av Malinovskijs 2. gardearmé var blitt utplas­ sert. Og Manstein, som hadde holdt seg godt informert om utviklingen inne i Kessel og om troppenes tilstand, må ha innsett at Paulus’ menn aldri kunne ha gått, for ikke å si kjempet, i mellom 70 og 100 kilometer gjennom snestorm og sterk kulde. Med mindre enn 70 dårlig utstyrte tanks hadde 6. armé ikke en sjanse til å bryte seg igjennom 57. armé. Men først og fremst visste Manstein 19. desember at Operasjon Lille Saturn, med tre sovjetiske armeer som brøt seg inn i de bakre linjene hans, forandret hele posisjonen ugjenkallelig. Manstein følte ganske enkelt at han med tanke på historien og den tyske hær måtte sørge for å gjøre alt som sto i hans makt, selv om han helt korrekt mente at den eneste muligheten 6. armé hadde til å redde

282

«MANSTEIN KOMMER!»

seg selv var forspilt nesten en måned tidligere. Den dårlige samvittighe­ ten han tydeligvis følte etterpå, må ha hatt bakgrunn i at siden Hitler nektet å trekke seg tilbake fra Kaukasus, hadde han trengt 6. armé til å binde de syv sovjetiske armeene som omringet den. Hvis Paulus hadde forsøkt å bryte ut, ville så få av hans menn ha overlevd, og i en så ynkelig tilstand, at de ikke ville ha vært til noen nytte for ham i krisens stund.

19 Jul på tysk vis

Argumentet om å bryte ut av Kessel i annen halvdel av desember tok ikke hensyn til én merkelig betydningsfull faktor: Julen var nær forestå­ ende. Ingen formasjon i Wehrmacht var mer opptatt av dette temaet enn den beleirede 6. armé. De helt usedvanlige anstrengelsene som ble gjort for å feire den i bunkere under steppen, tydet knapt på noen trang til å bryte ut. Den apatien som feilernæringen skapte, i tillegg til eskapistiske dagdrømmer, spilte uten tvil en rolle. Det gjorde også «festningsmentaliteten» som Hitler var med på å dyrke. Men ingen av delene kan helt forklare den nesten tvangspregede emosjonelle konsen­ trasjonen som tanken på julen skapte hos de som satt i fellen så langt hjemmefra. Forberedelsene begynte i god tid før Hoths panserdivisjoner rykket frem nordover til Mysjkova, og ser ikke ut til å ha avtatt selv når solda­ tene ble opprømt av lyden av kanonild som nærmet seg. Fra ganske tid­ lig i måneden begynte mennene å legge til side små lagre av mat, ikke som en forberedelse til et utbrudd i sneen, men til en julefest eller til gaver. En enhet i 297. infanteridivisjon slaktet en pakkhest tidlig for å lage «hestepølse» som julepresanger. Adventskranser ble laget av gul­ brunt steppegress i stedet for av bartrær, og små juletrær ble skåret ut av tre i desperate forsøk på å få det «akkurat som hjemme».1 Sentimentaliteten begrenset seg på ingen måte til soldatene. General Edler von Daniels dekorerte sin nygravde bunker med et juletre, og under det en krybbe med et bilde av hans «Kessel-baby» født like etter at de var blitt omringet. I et brev til sin unge kone beskrev han sine planer om å feire julen «på tysk vis, selv om vi er langt borte i Russ­ land».2 Militærgruppen var åpenbart blitt en erstatning for familien. «Hver eneste mann prøvde å gi hverandre litt glede,» skrev han etter å ha besøkt sine menn i bunkerne deres. «Det var virkelig oppløftende å oppleve dette sanne kameratskapet ved fronten.» En munter fane for­

284

JUL PÅ TYSK VIS

kynte «Kameratskap gjennom Blod og Jern», noe som, uansett hvor godt det måtte passe til omstendighetene, ikke helt stemte med julens bud­ skap. En person som absolutt ikke gikk glipp av budskapet var Kurt Reuber, legen i 16. panserdivisjon. Den 36 år gamle Reuber, teolog og venn av Albert Schweitzer, var også en begavet amatørkunstner. Han omgjorde bunkeren sin på steppen nordvest for Stalingrad til et atelier, og begynte å tegne på baksiden av et erobret russisk kart - det eneste store papir­ stykket han fant. Dette arbeidet, som i dag henger i keiser Wilhelms minnekirke i Berlin, heter «Festning Madonna», en omfavnende, be­ skyttende, nesten livmor-aktig mor med barn, sammen med ordene til evangelisten Johannes: «Lys, liv, kjærlighet». Da tegningen var ferdig, hengte Reuber den opp i bunkeren. Alle som kom inn, stanset og stirret. Mange begynte å gråte. Til Reubers smule forlegenhet — ingen kunstner kunne ha vært mer beskjeden angående sin egen begavelse — ble bunke­ ren hans litt av en helligdom. Det er ikke tvil om at denne julen skapte en genuin og spontan generøsitet. En løytnant ga bort sine siste sigaretter, skrivepapir og brød i gave til mennene sine. «Selv hadde jeg ingenting,» skrev han hjem, «og likevel var det en av de skjønneste julehøytider jeg har opplevd, og jeg vil aldri glemme den.» I tilllegg til å gi fra seg sigarettrasjonen ga mennene til og med bort brødet sitt, som de selv så sårt trengte. Andre la mye krefter i å skjære ut utstyrshyller til hverandre. På julaften ga Reubers pianospillende bataljonssjef bort sin siste flaske musserende vin til soldatene på sykeavdelingen, men like etter at alle glassene var fylt, eksploderte fire bomber utenfor. Alle kastet seg ned på gulvet og sølte ut sekten. Avdelingslegen grep førstehjelpsvesken og løp ut av bunkeren for å se til ofrene — en drept og tre sårede. Den døde mannen hadde sunget julesangen « O du frohliche»? Forståelig nok førte episoden til at de avsluttet feiringen. Uansett befant både 16. pansrede og 60. motoriserte infanteridivisjon seg snart under fullt angrep tidlig 1. juledags morgen. Den tradisjonelle og mest populære sangen denne kvelden var «Stille Nacht, heilige Nacht», som soldatene sang «med grøtete stemmer»4 i bunkerne i skinnet fra hamstrede lysestumper. Mange kvalte hulk hør­ tes mens mennene tenkte på familiene der hjemme. General Strecker var åpenbart beveget da han tok en tur rundt frontstillingene. «Det er en Stille Nacht midt oppe i krigens kaos ... En jul som viser soldatenes sanne brorskap.»5 Besøk av høyere offiserer var populære fordi det

285

SJUKOVS FELLE

dryppet litt på soldatene også: Et underbefal i en panserdivisjon noterte seg at «divisjonssjefen ga oss en slurk av flasken sin og en sjokoladeplate».6 I stillinger som ikke ble angrepet, samlet mennene seg i en bunker som hadde en radio for å høre «julesendingen til Grossdeutsche Rundfimk». Til sin overraskelse hørte de en stemme som forkynte: «Dette er Stalingrad!», besvart av et kor som sang «Stille Nacht, heilige Nacht», angivelig ved Volga-fronten. Noen menn godtok bedraget som nødven­ dig under omstendighetene, andre ble rasende. De følte at det var å narre familiene deres og hele det tyske folk. Goebbels hadde allerede erklært at dette skulle bli en «tysk jul», en definisjon som hadde som formål å skape forestillinger om plikt og askese, og kanskje allerede forberede nasjonen på tragedien ved Stalingrad. Klokken syv juledags morgen ble det skrevet i 6. armés krigsdagbok: «Ingen forsyningsfly har kommet de siste 48 timene [en aldri så liten overdrivelse]. Forsyninger og drivstoff tar slutt.»7 Senere samme dag sendte Paulus en advarsel til Armégruppe Don som skulle videresendes tilbake til general Zeitzler. «Hvis vi ikke mottar økte forsyninger de nærmeste dagene, må vi regne med en sterkt økende dødsrate på grunn av utmattelse.»8 Selv om de skjønte at snestormene dagen før måtte ha hindret flyvninger, var de ikke blitt informert om at Badanovs tanks hadde stormet Tatsinskaja-flyplassen den morgenen. Mansteins hovedkvarter sendte ikke engang videre nyheten om det sovjetiske motangrepet med fire armeer mot Hoths panserdivisjoner ved Mysjkova. Da 108 tonn forsy­ ninger endelig ankom 26. desember, oppdaget hovedkvarteret til 6. armé at de hadde fatt ti tonn godteri til jul, men ikke noe drivstoff. Når de hadde muligheten, satt de fleste mennene hver for seg og skrev et julebrev hjem der de fortalte om sin hjemlengsel. «Innerst inne håper vi alle,» skrev en lege i 44. infanteridivisjon, «at alt vil forandre seg.»9 Han snakket for mange, men den bedre informerte øverstkommande­ rende for 6. armé var ikke blant dem. «Julen var selvsagt ikke særlig munter,»10 skrev Paulus til sin kone noen dager senere. «I slike stunder er det best å unngå festivitas ... Jeg tror ikke man bør sette altfor mye lit til lykken.» Ikke overraskende blir kontrasten mellom tyske og russiske brev hjem i julen enda mer markert enn vanlig. Der tyske brev hadde en tendens til å bli sentimentale og beskrev lengselen etter familien og hjemmet,

286

JUL PÅ TYSK VIS

avdekker de russiske brevene som er bevart, utvetydig et ubønnhørlig resonnement der fedrelandet blir prioritert. «Elskede!»11 skrev en soldat til sin kone julaften. «Vi dytter ormene tilbake dit de kom fra. Den vel­ lykkede fremrykningen vår gjør at vi kan treffes igjen fortere.» «Hallo, Marija,»12 skrev en soldat ved navn Kolja, «Jeg har kjempet her i tre måneder for å forsvare vårt vakre [strøket av sensuren]. Vi har begynt å presse fienden hardt. Nå har vi omringet tyskerne. Hver uke blir noen tusen tatt til fange, og flere tusen blir drept på slagmarken. Bare de mest gjenstridige SS-soldatene er tilbake. De har forskanset seg i bunkere og skyter fra dem. Og nå skal jeg sprenge en av disse bunkerne. Farvel. Kolja.» Temperaturen i. juledag falt til minus 25 grader. Samme hvor dypt vannet i bombekraterne var, frøs det til bunnen. Snebyger skjulte mye av elendigheten i balkaene. Feltprester holdt feltgudstjeneste eller natt­ verd i sneen til lyden av presenninger og teltduker som blafret i vinden, med halvsirkler av menn rundt et provisorisk alter. I noen tilfeller ble åndelig trøst og ideologisk rettferdiggjøring blandet sammen, som da det kristne Tyskland ble satt opp mot det gudløse Russland. Selv innenfor Kessel viste julen seg ikke utelukkende som en velvil­ jens høytid. Dr. Renoldi, hærens sanitetssjef, nedla forbud mot evaku­ ering med fly av folk med forfrysninger, siden skadene deres kunne være selvpåført for å slippe unna strid. Verst av alt var at det omtrent ikke ble delt ut noe mat, bortsett fra noe muggent korn fra kornsiloen i Stalin­ grad, til de 3.500 russiske krigsfangene i leirene ved Voroponovo og Gumrak, siden de ikke var oppført i noen forpleiningsstyrke. Denne delvis byråkratiske skjødesløsheten forårsaket en dødsrate på 20 pr. dag rundt juletider, og den økte snart dramatisk. Kvartermesteren som var ansvarlig for å gi dem mat, hevdet at tyfus var årsaken, men da en offiser fra 6. armés hovedkvarter spurte om det hadde forekommet dødsfall på grunn av underernæring, svarte han unnvikende. «Etter å ha tenkt seg litt om benektet han det,»13 skrev offiseren. «Jeg visste hva han mente. Blant troppene våre begynte man å observere lignende ting.» Men det var en verre unnlatelse å knytte fangenes skjebne til tyske soldaters. Fan­ gene hadde ikke noe valg — de kunne ikke overgi seg. Selv da de mest desperate av dem begynte å henfalle til kannibalisme, ble ingenting gjort for å bedre forholdene, siden det ville betydd å «ta mat fra tyske soldater». Natt til førstedag var «en nydelig, stjernesådd natt», og temperaturen sank enda mer. Likevel fortsatte kampene morgenen etter i den nordøst­ lige sektoren av Kessel som ble forsvart av 16. panserdivisjon og 60.

287

SJUKOVS FELLE

motoriserte infanteridivisjon. «På denne måten ble 12 av våre enheter,» rapporterte feltpresten i sistnevnte formasjon, «sendt ut på motangrep i isnende vind og 35 kuldegrader.»'4 Til tross for de forferdelige forhol­ dene og mangel på ammunisjon klarte de to divisjonene å ødelegge rundt 70 tanks. Den samme morgenen, 26. desember, sendte Paulus en ny melding til Manstein som begynte slik: «Blodige tap, kulde og utilstrekkelige forsyninger har redusert kampstyrken til divisjonene i alvorlig grad.»'5 Han advarte om at hvis russerne sendte tilbake de styrkene som kjempet mot Hoths divisjoner og utplasserte dem på nytt mot 6. armé, «ville det ikke være mulig å stå imot dem særlig lenge.» Nå dukket det opp en uventet mulighet. General Hube, sjefen for XIV. panserkorps, mottok ordre om å fly ut av der Kesssel 28. desember til Mansteins hovedkvarter ved Novotsjerkassk. Et fly skulle bringe ham til Øst-Prøyssen for å motta Sverdene til sitt Ridderkors med Ekeløv fra Føreren personlig. Paulus ba Schmidt om å gi ham «alle nødvendige dokumenter»'6 om alle slags temaer fra drivstoffnivå til mangel på me­ disinsk utstyr. Generaler og stabsoffiserer fattet nytt håp da de hørte om hans besøk i Rastenburg. Den enarmede, mutte veteranen Hube var en av de få generalene Føreren respekterte. De trodde fremdeles ikke «at Hitler ville svikte 6. armé».'7 Hitler trodde uten tvil om seg selv at han hadde gjort alt for å redde 6. armé, men han hadde ikke fått noe nærere forhold til virkeligheten. Denne dagen sendte hovedkvarteret hans en melding til Armégruppe Don som lovet at til tross for den vanskelige transportsituasjonen ville de bli forsterket med «372 tanks og stormkanoner».'8 Manstein visste at dette var ønsketenkning. Inne i Stalingrad var restene av Seydlitz’ divisjoner på denne tiden på defensiven. De måtte sette av ammunisjonen til å slå tilbake angrep. De la seg i dekning i dype kjellere og bunkere, av hensyn til både varmen og trusselen fra det sovjetiske artilleriet. «Der sitter de som hårete innfødte i stenalderhuler,» skrev Grossman, «og gnager på hestekjøtt i røyken og mørket, mellom ruinene av en vakker by som de har ødelagt.» «Høy aktivitet fra fiendtlige stormtropper» var et uttrykk som ofte gikk igjen i krigsdagboken til 6. armé. Hans Urban, en 28 år gammel politioverkonstabel fra Darmstadt som tjenestegjorde i den hessiske 389. infanteridivisjon, skrev senere en detaljert rapport fra disse kampene i det nordlige Stalingrad i slutten av desember:

288

JUL PÅ TYSK VIS

Fienden pleide å angripe tidlig om morgenen og i skumringen, etter tung forberedende ild fra artilleri og bombekastere. Hvis de erobret to eller tre bunkere fra oss, prøvde vi å ta dem tilbake senere. Den 30. desember, etter mange av disse angrepene, fikk jeg ordre om å lede min hurtigskytende gruppe fremover. Mine ni mann med maskin­ geværer klarte å avverge neste angrep fra rundt 300 mann fra Spartakovka. De 20 infanteristene som var igjen på dette avsnittet, var så utmattet etter alle angrepene at de ikke var til mye hjelp. De fleste ventet bare på å forlate stillingene sine. Med de to maskingevæ­ rene mine hadde jeg ikke noe skuddfelt. Fienden klarte å gjøre bruk av terrenget og ruinene. Vi måtte slippe russerne mindre enn 20 meter innpå oss før vi åpnet hurtig ild. Minst 22 ble liggende igjen døde foran stillingene våre. De overlevende russerne prøvde å fa oss vekk med håndgranater. Russerne angrep igjen på det samme avsnittet ved daggry første nyttårsdag med tre kompanier. Det er vanskelig å gi en presis vurdering, siden de skjøt fra hull i bakken eller bak sammen­ raste murer eller stenhauger. Vi utsatte dem for kryssild fra de to maskingeværene, og de led store tap. En bombekastermann ble truf­ fet, og selv om jeg aldri hadde øvd meg med våpenet, klarte vi å bruke deres egen ammunisjon mot dem. Etter at det var over, var vi så svake og utmattet, og det lå så mange stivfrosne døde rundt oss, at vi ikke engang klarte å begrave våre egne kamerater.19 I kontrast til sine sterkt pessimistiske meldinger til Armégruppe Don og brevet til sin kone, undertegnet Paulus et rørende nyttårsbudskap til 6. armé: «Vår vilje til seier er ikke svekket, og det nye året vil helt sikkert føre med seg vår frigjøring! Når dette vil skje kan jeg fremdeles ikke si. Men Føreren har aldri gått tilbake på sitt ord, og det vil ikke skje denne gangen heller.»20 Fordi Hitler insisterte på to tidssoner, kom det russiske nyåret to timer tidligere enn det tyske. General Edler von Daniels ble avbrutt klokken 22.00, mens han var opptatt av kortspillet «Doppelkopf», av «et kraftig fyrverkeri»21 fra de sovjetiske beleirerne som skjøt inn sine «nyttårshilsener». Daniels ser ut til å ha vært i godt humør på dette tidspunktet. Han var nettopp blitt forfremmet til generalløytnant, og tildelt Ridderkorset. Som nyttårspresang fra Paulus fikk han deretter, uventet, en flaske VeuveCliquot. Flere av Stalingrad-generalene virket fremdeles nesten mer opptatt av dekorasjoner og forfremmelser enn av 6. armés skjebne.

289

SJUKOVS FELLE

Da den tyske midnattstimen kom, ble det avfyrt bare lysgranater. Man kunne ikke sløse bort høyeksplosiv ammunisjon. De aller siste flas­ kene ble åpnet i Kessel til en skål: «Prosit NeujahA» På den annen side hadde sovjetiske divisjoner få restriksjoner på ammunisjon og alkohol. «Nyttårsfeiringen var fin,»22 skrev Viktor Barsov i marineinfanteriet. «Jeg drakk 250 gram vodka den kvelden. Maten var ikke dårlig. Om morge­ nen drakk jeg 200 gram til for å unngå hodepine.» Tyske soldater prøvde å blåse av sin ulykke ut fra forestillingen om at alt ville endre seg til det bedre på nyåret. «Kjære foreldre, jeg har det bra,»23 skrev en soldat. «Dessverre må jeg på vakt i kveld igjen. Jeg håper at jeg i året 1943 ikke vil bli nødt til å overleve så mange skuffelser som i 1942.» Hitlers nyttårsbudskap til Paulus og 6. armé skapte en nesten tvangspreget optimisme. Bare de mest skeptiske oppfattet at teksten ikke inne­ holdt noen bestemt garanti. «I det tyske folks navn sender jeg Dem og Deres tapre armé de beste ønsker for det nye året. Jeg er klar over hvil­ ken vanskelig stilling dere befinner dere i. Den heroiske holdningen til Deres tropper har min dypeste respekt. De og Deres soldater bør likevel møte det nye året med en urokkelig tillit til at jeg og hele den tyske Wehrmacht vil gjøre alt som står i vår makt for å komme forsvarerne av Stalingrad til unnsetning, og til at vi med Deres lojalitet vil få oppleve den mest ærerike seieren i tysk våpenmakts historie. Adolf Hitler.»24 «Mein FiihrerM1 svarte Paulus umiddelbart. «Deres fortrøstningsfulle nyttårsbudskap ble hilst her med stor entusiasme. Vi vil vise oss tilliten verdig. De kan være sikker på at vi - fra den eldste general til den yngste grenader - vil holde ut, fylt av en fanatisk vilje, og yte vårt bidrag til den endelige seier. Paulus.» Nyttårsbrev fra mange soldater i Kessel uttrykte en ny og besluttsom stemning. «Vi mister ikke motet - i stedet tror vi på Førerens ord,» skrev en kaptein. «Vi beholder en fast tillit til Føreren, urokkelig inntil seieren er vår,» skrev et underbefal. «Føreren kjenner til våre bekymringer og behov,» skrev en soldat, «han vil alltid — og dette er jeg sikker på — prøve å hjelpe oss så raskt som mulig.»26 Selv en skeptisk general som Strecker ser ut til å ha blitt påvirket. «Nytt håp er oppstått,» skrev han, «og det hersker en viss optimisme angående dagen i dag og den øyeblikkelige fremtid.»27 På den annen side bekymret Paulus seg på denne tiden for den stadig mer vellykkede Sovjet-propagandaen. 7. avdeling ved Donfrontens hovedkvarter, som hadde ansvaret for «operativ propa­ ganda», hadde fulgt opp sin beslutning om å konsentrere seg om 290

JUL PÅ TYSK VIS

44.infanteridivisjon og general Edler von Daniels’ 376. infanteri­ divisjon. Tidlig om morgenen 3. januar dro Paulus til den østerrikske 44. infanteridivisjon, «etter radioutsendelser av fanger fra 44. infanteri­ divisjon».28 Disse hadde snakket om mangelen på mat og ammunisjon og om de store tapstallene. «Øverstkommanderende,» erklærte rappor­ ten fra 6. armé, «ville at det skulle utstedes advarsler om konsekvensene av å delta i slike utsendelser. Alle soldater som gjorde det, burde innse at navnene deres ville bli kjent, og at de ville bli stilt for krigsrett.» Under Paulus’ møte med general Deboi, divisjonssjefen, kom det enda et «kraf­ tig angrep med tanks». Allerede neste morgen besøkte Paulus den rumenske sjefen i «Festningsområdet», der mange av soldatene hadde fått alvorlige frost­ skader på grunn av klesmangelen, «først og fremst støvler, bukser og sokker». Det økende antallet deserteringer fikk Paulus til å trekke følgende konklusjon: «Motpropaganda er nødvendig mot russiske flyveblader som er trykt på rumensk.» Bataljoner og kompanier var så svake at de var blitt meningsløse be­ tegnelser. Av mer enn 150.000 soldater som befant seg i Kessel, var færre enn en av fem frontlinjetropper. Mange kompanier hadde bare 10—12 mann som var stridsdyktige. Derfor ble fragmenterte enheter i økende grad satt sammen til kampgrupper. De overlevende pansergrenaderene fra stabssersjant Wallrawes kompani ble blandet «med Luftwaffe-kompanier og kosakk-tropper»29 og sendt for å forsvare en posisjon i nærhe­ ten av Karpovka. Det var et ugunstig sted å bli sendt til. Et blikk på kartet viste at den «nesen» som dannet det sørvestre hjørnet av Kessel, ville bli russernes første mål når de bestemte seg for å utslette 6. armé. De første dagene av det nye året var været relativt mildt og fuktig. Russiske soldater hatet tøværet. «Jeg liker ikke været i Stalingrad,»30 skrev Barsov i marineinfanteriet. «Det skifter ofte, og det får geværene til å ruste. Når det blir varmere, begynner det å sne. Alt blir fuktig. Valenkiene [filtstøvler] blir klissvåte, og vi har små muligheter til å tørke ting.» Han og kameratene var uten tvil gladere 5. januar, da temperaturen sank til 35 kuldegrader. De sovjetiske styrkene utarbeidet en bevisst taktikk for å utnytte overlegenheten når det gjaldt vinterutrustning. «Russerne begynte med spydspissangrep,»31 skrev en forbindelsesoffiser fra Luftwaffe. «Hvis de laget en bresje i linjen, var ingen av mennene våre i stand til å grave nye ildstillinger. På grunn av mangelen på mat var de for svake rent fysisk,

291

SJUKOVS FELLE

og bakken var stivfrossen.» Isolert ute på den åpne steppen, ville enda flere dø. Den 6. januar sendte Paulus en melding til general Zeitzler: «Armeen sulter og fryser, har ingen ammunisjon og kan ikke bevege tanksene lenger.»32 Samme dag tildelte Hitler general Schmidt Jern­ korsets Ridderkors. Nå som 6. armés skjebne var sikker, ble sovjetiske journalister fraktet til Don-frontens hovedkvarter ved Savarykino. En delegasjon Sovjet-forfattere reiste ned fra hovedstaden for å besøke 173. geværdivisjon, som var blitt opprettet i Kievskij-distriktet i Moskva og omfattet mange in­ tellektuelle. Fra kommandoplassen til 65. armé iakttok forfatterne Aleksandr Kornejsjuk og Wanda Vasiljevskaja divisjonens angrep på Kasatsjij Kurgan, en tatarisk gravhaug nordvest for Kessel.33 Selv før Hoths redningsforsøk var blitt knust ved Mysjkova, pisket Stalin på generalene sine for at de skulle utarbeide planer for tilintetgjø­ relsen av 6. armé. Om morgenen 19. desember hadde han ringt til Voronov, Stavka-representanten som hadde overoppsyn med Operasjon Lille Saturn, og sagt at han skulle reise til Don-frontens hovedkvarter. Voronov installerte seg i nærheten av Rokossovskijs «residens», spredt utover nabolandsbyene Savarykino og Medvedevo, der innkvarteringen for hver general eller avdeling besto av en «fem-vegget» bonde-isba, en tømmerhytte med en skillevegg i midten. Amerikanske Willys-jeeper med sovjetiske kjennetegn skled ut og inn av de frosne hjulsporene, og fraktet generaler av gårde på inspeksjonsturer for å stålsette underord­ nede sjefer i deres anstrengelser. Voronov satte raskt sammen en planleggingsstab for å studere alter­ nativene. Til tross for at Stalin hadde krevd resultater i løpet av to dager, insisterte Voronov på at han først ville inspisere terrenget selv. Besøket hans i hovedkvarteret til 57. armé fant sted på en klar dag. Han la merke til en gruppe Junkers-transportfly som kom til syne i rundt 9.000 fots høyde uten jagereskorte. De russiske luftvernbatteriene som var grup­ pert i området, åpnet ild for sent; sovjetiske jagerfly ankom også for sent til å avskjære dem. Ikke en eneste Junkers var blitt skutt ned. Voronov ble enda mer rasende da han oppdaget hvor lite koordinering det var mellom bakkeobservatører, luftvernbatterier og jagerskvadronene. Generalmajoren som hadde ansvaret for luftvernoperasjoner, ble terro­ risert til febrilsk aktivitet. I Savarykino undersøkte Voronov igjen tallene. Til tross for den sterke tyske motstanden tidlig i desember hadde oberst I.V Vinogradov, sjefen

292

JUL PÅ TYSK VIS

for Don-frontens etterretningstjeneste, ikke revidert sin vurdering av tallet på soldater inne i Kessel i særlig grad. Nå anslo han tallet til å være 86.000 hvis han måtte være presis. Dette var et tall som skulle stille etter­ retningstjenesten til Den røde hær i et pinlig lys, særlig når deres rivaler i NKVD senere kom med sarkastiske hentydninger. Utkastet til en plan for Operasjon Ring ble endelig ferdig 27. desem­ ber, og fløyet til Moskva. Neste dag fikk Voronov beskjed om å skrive det om. Stalin insisterte på at den første fasen av angrepet, konsentrert om Karpovka/Marinovka-nesen i sørvest, skulle komme fra nordvest og være koordinert med en annen operasjon fra det motsatte hjørnet av Kessel som isolerte fabrikkdistriktet i Stalingrad og de nordlige forste­ dene til byen. På et møte i den statlige forsvarskomiteen bemerket Stalin at rivaliserin­ gen mellom Jeremenko, sjefen for Stalingrad-fronten, og Rokossovskij, sjefen for Don-fronten, måtte avsluttes før Operasjon Ring begynte. «Hvem skal vi gi ansvaret for den endelige tilintetgjørelsen av fienden?»34 spurte han. Noen nevnte Rokossovskij. Stalin spurte Sjukov hva han syntes. «Jeremenko vil bli svært såret,» bemerket Sjukov. «Vi er ikke skolepiker,» parerte Stalin. «Vi er bolsjeviker, og vi må gi verdige ledere kommandoen.» Sjukov fikk oppdraget med å formidle den dårlige nyheten til Jeremenko. Rokossovskij, den øverstkommanderende som var ansvarlig for å gi 6. armé nådestøtet, fikk tildelt 47 divisjoner, 5.610 feltkanoner og tunge bombekastere, og 169 tanks. Denne styrken på 218.000 mann ble støttet av 300 fly. Men Stalins utålmodighet bygget seg igjen opp akkurat idet han planla å slå til mot den ungarske 2. armé. Han ble rasende da han fikk vite at vanskeligheter med transporten hadde sinket leveringen av forsterkninger, forsyninger og ammunisjon. Voronov krevde en utset­ telse på ytterligere fire dager. Stalin reagerte med bitter sarkasme: «Du kommer til å sitte der nede helt til tyskerne tar deg og Rokossovskij til fange!»35 Selv om det var med sterk motvilje, godtok han den nye datoen, 10. januar. Tyske offiserer utenfor Kessel hadde lurt på hva som nå ville skje. Etter en lang samtale med Richthofen stilte general Fiebig, sjefen for VIII. flykorps, seg spørsmålet: «Hvorfor knuser ikke russerne Kessel som en moden frukt?»36 Offiserer fra Den røde hær ved Don-fronten var også overrasket over at det trakk i langdrag, og lurte på hvor lang tid det ville gå før de fikk ordre om å angripe. Voronov hadde imidlertid mottatt en

293

SJUKOVS FELLE

ny beskjed fra Moskva der det het at man måtte utarbeide et ultimatum til 6. armé. I denne første uken av januar 1943 skrev Voronov et utkast som var adressert til Paulus personlig. Stadige oppringninger fra Moskva med Stalins forbedringer var nødvendige. Da det endelig ble godkjent, ble det oversatt ved Don-frontens hovedkvarter av «tyske antifascister fra gruppen ledet av Walter Ulbricht».37 Ellers hadde NKVD-representanter og oberst Vinogradov fra Den røde hærs etterretningstjeneste begynt å lete etter egnede offiserer som kunne opptre som våpenhvileutsendinger. Til slutt oppnådde man et kompromiss. Sent om ettermiddagen 7. januar ble major Aleksandr Mikhailovitsj Smyslov fra hærens etter­ retningstjeneste og kaptein Nikolaj Dmitrjevitsj Djatlenko fra NKVD utpekt til å dra sammen. Da Vinogradov intervjuet Djatlenko, spurte han plutselig: «Er De en khokhok.» Khokhol, eller «dott», var den nedset­ tende betegnelsen på en ukrainer, siden russerne ofte spøkte med den tradisjonelle hårfrisyren deres. «Nei, kamerat oberst,» svarte Djatlenko stivt. «Jeg er ukrainer.» «Da er De akkurat som en russer,» lo Vinogradov. «Utmerket. De er en passende representant når Den røde hær skal møte fascistene.» Så ble Smyslov og Djatlenko orientert av general Malinin, stabssje­ fen, og av Voronov selv. Siden begge generaler hele tiden spurte utsen­ dingene om de hadde forstått instruksjonene fra Moskva, ville man kanskje trodd at Stalin kikket generalene over skulderen. I virkeligheten var det ingen som hadde noen klar forestilling om hvilke regler og ritua­ ler som gjaldt for utsendinger til våpenhvileforhandlinger. Djatlenko innrømmet at det eneste han visste om saken, stammet fra skuespillet Feltmarskalk Kutusov av Solovjov. «Nå, gutter,» sa Voronov, «vil dere utføre oppdraget?» «Vi skal utføre det, kamerat generaloberst!» messet de i kor. Deretter beordret Malinin frontens overkvartermester til å utstyre de to offiserene med de mest elegante uniformene som var tilgjengelige. Man måtte gjøre inntrykk på tyskerne. Kvartermesteren lovte at de skulle bli «dresset opp som brudgommer», og blunket «som en trollmann» til de to utsendingene. Med Voronovs støtte fikk han hver eneste generalsadjutant ved frontens hovedkvarter stilt opp i sin avdeling. Han ba alle sammen om å kle av seg, slik at Djatlenko og Smyslov kunne prøve uniformene og støvlene deres. Snart befant de to utsendingene seg i en Willys stabsbil sammen med oberst Vinogradov. De fikk vite at de skulle til Kotluban-stasjonen på avsnittet til 24. armé.

294

JUL PÅ TYSK VIS

Russiske tropper i området hadde fått ordre om å la ilden opphøre fra skumringen av. Hele natten igjennom kringkastet Den røde hærs høyt­ talere så et budskap som var utarbeidet av Ulbrichts antifascister, og som fortalte tyskerne at de kunne vente seg våpenhvileutsendinger. Morge­ nen etter, 8. januar, hadde ilden opphørt. Smyslov og Djatlenko ble til­ delt en høy korporal utstyrt med et hvitt flagg og en trompet med tre toner. «Det var usedvanlig stille på den snedekkede sletten» da de rykket frem mot skyttergravene ved frontlinjen. Korporalen blåste signalet: «Hør etter! Hør etter! Lytt alle mann!» De rykket enda 100 meter frem, så brøt ilden løs. De tre mennene måtte kaste seg i skjul bak en lav voll som russiske rekognoseringsgrupper hadde bygget i sneen til nattlig observering. «Brudgoms»-uniformene så plutselig ikke så elegante ut lenger - dessuten ga de lite beskyttelse mot den intense kulden. Da ildgivningen stanset, reiste Smyslov og Djatlenko seg og begynte forsiktig å rykke fremover igjen. Også korporalen reiste seg, vinket med flagget og blåste i trompeten. Igjen åpnet tyskerne ild, men nå uten skyte direkte på dem. Det var åpenbart at de ville tvinge våpenhvileutsendingene til å trekke seg tilbake. Etter flere forsøk sendte en rasende Vinogradov fremover en beskjed om å avslutte denne farlige varianten av gåsegang.38 Smyslov og Djatlenko vendte tilbake til hovedkvarteret for å avlegge rapport. De skammet seg over at oppdraget deres hadde mislykkes. «Hvorfor henger dere med nebbet, kamerater?» spurte Voronov. «Situa­ sjonen er slik at det ikke er vi som skal be dem å godta våre forslag, men omvendt. Derfor skyter vi litt mer på dem, og så kommer de til å komme og trygle om dem.» Denne kvelden fløy russiske fly over tyske stillinger og slapp flyveblader der det var trykt et ultimatum til Paulus, og et bud­ skap stilet til «Deutsche Offiziere, Unteroffiziere und Mannschaften\», begge deler undertegnet av Voronov og Rokossovskij. For å understreke budskapet «støttet [de] ordene med bomber». Radiostasjonene til Den røde hær sendte også teksten, lest av Erich Weinert, på de frekvensene som tyskerne brukte mest, og endel tyske radiooperatører bekreftet mottagelsen. Flyvebladene ble så absolutt lest. En kaptein i 305. infanteridivisjon innrømmet etter å ha blitt tatt til fange at både offise­ rer og soldater hadde lest de sovjetiske flyvebladene i skjul til tross for straffen, for «forbuden frukt smaker best». Noen ganger viste de flyve­ blader på russisk til en pålitelig hiwi og ba ham oversette. «Alle kjente til ultimatumet,»39 sa han. 295

SJUKOVS FELLE

Smyslov og Djatlenko hadde sovet bare i et par timer ved frontens hovedkvarter da de ble vekket ved midnattstider. En stabsbil sto utenfor og ventet på dem da de hadde fatt på seg de gamle uniformene sine (adjutantene hadde umiddelbart lagt beslag på sin eiendom igjen). Da de kom frem til etterretningsavdelingen, oppdaget de at oberst Vinogradov var blitt forfremmet til generalmajor, og at de selv var blitt tildelt Den røde stjernes orden. Vinogradov, som hadde spøkt med at han var blitt forfremmet «på grunn av alle buksene han hadde slitt ut gjennom tjenesten»,40 la til at Smyslov og Djatlenko ville motta en enda mer betydningsfull medalje hvis de klarte å utføre oppdraget sitt neste gang de prøvde. De to utsendingene fikk beskjed om å stige inn i en stabsbil sammen med Vinogradov og den offiseren som var utpekt til å erstatte ham som etterretningssjef. Mens de kjørte gjennom natten igjen, sang de to nett­ opp forfremmede generalene sanger og «avbrøt hverandre til stadighet med general-anekdoter». (Selv om Djatlenkos respektfulle referat ikke gir uttrykk for at de var fulle, virker det absolutt som om de feiret for­ fremmelsene.) Rytmen i sangene ble avbrutt hele tiden mens bilen skjente inn og ut av staup i de hardfrosne grusveiene. Det var en lang reise rundt sørsiden av Kessel. De krysset Don på veien vestover, og kjørte så tilbake igjen ved Kalatsj til det avsnittet som ble dekket av 21. armé. Rett før det grydde av dag kom til de frem til hovedkvarteret til 96. divisjon, noen kilometer vest for Marinovka. Omtrent som dødsdømte fanger fikk Smyslov og Djatlenko frokost, «forsterket av en Narkoms [regjeringsministers] rasjon». Vinogradov nektet dem å forsyne seg på nytt, og sa at de skulle gjøre seg klare. Så kom de plutselig på at de hadde gitt det hvite flagget tilbake til kvartermesteren ved frontens hovedkvarter. Det måtte lages et nytt: et av divisjonssjefens laken spikret fast på en akasie-gren. Stabsbilen kjørte dem til frontlinjen og parkerte i en balka, hvorpå gruppen fortsatte til fots. Smyslov og Djatlenko fikk følge av en eldre underoffiser med en trompet som presenterte seg selv som «Sjef for musikktroppen, Siderov». Dessuten steg en løytnant frem og tilbød seg å eskortere dem over minefeltene - «siden livet mitt ikke er så mye verdt som deres,» forklarte han. De tre utsendingene tok på seg kamuflasjedrakter like bak frontlinjegravene, og la så i vei over den hvite vidden som fløt ut i tykk tåke. Noenogtyve hauger av sne på veien var stivfrosne lik. General Vinogradov og de to andre generalene klatret opp på en utbrent russisk tank for å 296

JUL PÅ TYSK VIS

bivåne utviklingen. Siderov blåste i trompeten. Signalet «Hør etter! Hør etter!» lød i Djatlenkos ører mer som et rosignal. Idet de nærmet seg de tyske linjene, så de skikkelser som beveget seg. Det så ut som om bunkerne og skyttergravene ved frontlinjen ble for­ sterket. Siderov viftet med flagget og blåste igjen iltert i trompeten. «Hva vil dere?» ropte en underoffiser. «Vi er våpenhvileutsendinger fra sjefen for Den røde hær,» ropte Djatlenko tilbake på tysk. «Vi er på vei til deres øverstkommanderende med et budskap. Vi ber dere ta imot oss i overensstemmelse med folkeretten.» «Kom hit, da,» sa han. Flere hoder dukket opp, og geværer ble rettet mot dem. Djatlenko nektet å gå fremover før offiserer var blitt tilkalt. Begge sider ble nervøse under den lange ventetiden. Til slutt la under­ offiseren i vei bakover for å hente kompanisjefen sin. Så snart han hadde gått, reiste tyske soldater seg og begynte å fleipe. «Rus! Komm, komm!» ropte de. En soldat, en kortvokst mann innhyllet i filler, kravlet opp på brystvernet til skyttergraven og begynte å leke klovn. Han pekte på seg selv i en operaaktig parodi: «Ich bin Offizier,» sang han. «Jeg ser hva slags offiser du er,» parerte Djatlenko, og de tyske solda­ tene lo. Kameratene til spøkefuglen tok ham i anklene og dro ham ned i skyttergraven igjen. Også Smyslov og Siderov lo. Endelig kom underoffiseren tilbake ledsaget av tre offiserer. Den med høyest rang spurte høflig hva de ville. Djatlenko forklarte, og spurte om de ville bli tatt imot i overensstemmelse med internasjonale konvensjo­ ner, med garanti for sin sikkerhet. Så fulgte kompliserte diskusjoner om detaljer - hvorvidt de skulle fjerne snedraktene og få bind for øynene før de fikk tillatelse til å bevege seg forover. Etter at offiserene på begge sider hadde utvekslet hilsninger, viste Smyslov frem pakken av oljelerret som var adressert til generaloberst Paulus. De tyske offiserene hvisket intenst seg imellom. Sersjanten gikk deretter med på å føre de sovjetiske representantene til sin regimentssjef. De sorte bindene for øynene de hadde fått tildelt av frontens kvartermester dagen før, var levert tilbake sammen med de hvite flaggene, så de måtte improvisere med lommetørklær og belter. Det eneste Smyslov hadde å tilby var jakken på snedrakten sin, og da den var festet rundt hodet hans, brøt de tyske soldatene som så på fra inngangen til bunkeren sin ut i latter. «Beduin! Beduin!» ropte de. Løytnanten ledet Djatlenko ved å holde ham i hånden. Etter noen skritt spurte han, med latter i stemmen, hva det sto i budskapet til Paulus. «At vi burde overgi oss?»

297

SJUKOVS FELLE

«Jeg har ikke fått ordre om å vite det,» svarte Djatlenko, idet han brukte en formulering fra den gamle tsar-hæren. De skiftet tema. «Kan De fortelle meg,» sa løytnanten, «om det er sant at en tysk for­ fatter ved navn Willi Bredel har vært i Platonovskij? Han har henvendt seg til soldatene mine i ti eller kanskje fjorten dager nå. Han oppfordret dem til å overgi seg, og sverget at livene deres ville bli spart. Selvsagt bare lo soldatene mine av ham. Men var han virkelig her? Ut fra aksenten hans var det klart at han var fra Hamburg. Var det virkelig ham, eller var det bare et opptak av stemmen hans?» Djatlenko lengtet etter å svare. Bredel var så absolutt en av tyskerne som jobbet for avsnittet hans, og han kom godt overens med ham. Men hvis han ga noe hint, ville løytnanten umiddelbart ha forstått hva den «virkelige jobben» hans var. Akkurat i dette øyeblikket skjedde det noe uforutsett. Isen de gikk på, var både ujevn etter granatild og blankpolert etter alle støvlene som var surret med filler. Djatlenko falt og dro med seg løytnanten. Da Smyslov hørte oppstyret, ropte han advarende. Djatlenko beroliget Smyslov, og unnskyldte seg overfor løytnanten. Han var ikke redd for noe knep. «På dette tidspunktet hadde jeg tatt meg av omtrent tusen krigsfanger,» skrev han etterpå. «Jeg kjente derfor psyko­ logien deres tilstrekkelig godt, og jeg visste at disse mennene ikke ville skade meg.» Tyske soldater som ilte til for å hjelpe de to mennene opp gled også, slik at det ble en sprellende haug av kropper. Djatlenko sammenlignet den med den ukrainske barneleken som het «En liten haug er for lite — det trengs noen øverst.» Løytnanten fortsatte utspørringen da den blinde marsjen begynte igjen, og vendte så tilbake til Bredel. Djatlenko fortalte ikke akkurat sannheten. Han sa at navnet var kjent for ham, og han hadde til og med lest noen av bøkene hans. Til slutt advarte løytnanten ham om at de kom til noen trappetrinn. Da bindet for øynene ble fjernet, så de tre våpenhvileutsendingene at de befant seg i en velbygget bunker med veggene dekket av trestammer. Djatlenko la merke til to sekker med ødelagt, grått korn som de prøvde å tørke. «Det er til pass for dere, slanger,» tenkte han. «Dere brente kornsiloen i Stalingrad, og nå må dere grave frem maten under sneen.» Han så også de kulørte postkortene og juledekorasjonene av papir som fremdeles hang fremme. En høyere tysk offiser kom inn og forlangte å få vite hvem som hadde gitt ordre om oppdraget. «Stavkaen i ledelsen i Den røde hær,» svarte

298

JUL PÅ TYSK VIS

Djatlenko. Så forlot offiseren bunkeren, sannsynligvis for å ringe. Un­ der oberstens fravær diskuterte de tyske offiserene og Djatlenko julefei­ ringen. Så diskuterte de pistoler, og tyskerne beundret Djatlenkos Tokarev. Han ga den raskt fra seg da de russiske våpenhvileutsendingene til sin store forlegenhet kom på at de ifølge internasjonale konvensjoner skulle ha latt personlige våpen ligge igjen. For å opprettholde den relativt joviale atmosfæren åpnet Siderov den pakken «Lux»-sigaretter- det Djatlenko kalte «general-sigaretter» - som de var blitt spesielt utstyrt med for å gjøre inntrykk på de tyske offise­ rene. «Ytterst verdig tilbød Siderov tyskeren pakken, som om han alltid røkte det beste, og ikke makhorka.» Han ba Djatlenko fortelle dem at dette var den tredje krigen hans: Han hadde kjempet i «den første ver­ denskrig, borgerkrigen og nå den store fedrelandskrigen». Djatlenko ventet at han skulle legge til «mot tyske fascistokkupanter», men Side­ rov smilte faktisk og sa: «Og i alle disse tre krigene har jeg aldri fått sjansen til å snakke så fredelig med fienden». De tyske offiserene var enige, og la til at dette lille møtet samlet de fredeligste menneskene på hele fronten. Etter dette stanset konversasjonen mer eller mindre opp. I stillheten som fulgte, hørte de kraftig ildgivning. Russerne ble skremt. En av tyskerne stakk ut av bunkeren for å finne ut hva som skjedde. Han vendte tilbake med det anklagende: «Det var deres folk.» Heldigvis stan­ set ildgivningen snart. (Våpenhvileutsendingene oppdaget senere at russiske luftvernbatterier ikke hadde klart å motstå fristelsen da det dukket opp tyske transportfly.) Spenningen steg under den lange ventingen på at obersten skulle vende tilbake. Men da han kom, var det ikke for å erklære som ventet at det var sendt en stabsbil fra 6. armés hovedkvarter. Som Djatlenko ut­ trykte det, hadde han «et helt annerledes uttrykk — som en kuet hund». De yngre offiserene, som skjønte hva som hadde skjedd, reiste seg «som om de ventet at det skulle avsies en dom over dem alle». «Jeg er blitt beordret,» erklærte obersten overfor russerne, «til ikke å ta dere med noe sted, ikke å ledsage dere, heller ikke å ta imot noe fra dere, bare å dekke til øynene deres igjen, føre dere tilbake, levere tilbake pistolene og garantere deres sikkerhet.» Djatlenko protesterte med en energisk ordflom. Selv om det stred mot hans instrukser, tilbød han å gi oljelerretspakken til en spesielt be­ myndiget offiser mot kvittering. «Jeg har fått ordre om ikke å ta imot noe av Dem,» svarte den tyske obersten. 299

SJUKOVS FELLE

«Da ber vi Dem skrive på pakken at De, i samsvar med ordre fra høyere ledelse, nekter å akseptere det brevet som er adressert til deres armésjef.» Men obersten nektet å så mye som ta på pakken. Smyslov og Djatlenko trakk den konklusjonen at det ikke var annet å gjøre enn å la seg binde for øynene igjen og bli ledet tilbake. Den samme løytnanten førte Djatlenko tilbake. «Hvor gammel er du?» hvisket Djatlenko etter at de hadde lagt av gårde. «24,» svarte han. Det var bare noen få år mellom dem. «Denne krigen mellom våre folk er et tragisk feilgrep,» sa Djatlenko etter en kort pause. «Før eller senere tar den slutt, og det ville være bra for meg å treffe deg den dagen, ikke sant?» «Det er ikke plass til noen illusjoner i mitt hjerte,» sa den tyske løyt­ nanten, «for før det er gått en måned, vil både De og jeg være døde.» «Trodde dere tyskere virkelig,» sa Djatlenko, «at Russland ville la dere tilbringe en fredelig vinter i varme bunkere?» «Nei, ut fra erfaringene fra forrige vinter var det rimelig å anta at dere ville sette i gang en offensiv. Men ingen ventet den i et slikt omfang eller på en slik måte.» «Tidligere sa du at soldatene bare ler av appellene til Willi Bredel.» Djatlenko kunne ut fra sin yrkesmessige nysgjerrighet ikke la være å ignorere instruksen om ikke å ta opp aktuelle emner. «Men hadde han ikke rett da han snakket om deres håpløse situasjon? Var ikke appellene hans seriøse?» «Alt han sa var riktig,» svarte løytnanten. «Men det er én ting De ikke må glemme. Når det pågår en krig mellom to syn på verden, er det umulig å overtale fiendens soldater ved å slynge ut ord tvers over front­ linjene.» Da de kom frem til skyttergravene, ble bindene for øynene til de tre russiske offiserene fjernet. Pistolene og snedraktene ble levert tilbake. De to gruppene offiserer sto overfor hverandre og hilste. Så vendte rus­ serne, under Siderovs flagg, tilbake «gjennom den hvite stillheten» til general Vinogradov, som fremdeles ventet ved den utbrente tanken. Vinogradov førte dem tilbake til balkaen. Sjefen for divisjonens rekognosering kastet ikke bort tiden. «Siderov,» sa han, «skynd deg å tegne et kart over forsvaret deres for meg.» De to andre våpenhvileutsendingene fulgte etter dem inn i en bunker som var gravet inn i siden på balkaen og så på mens «vår gamle mann som snakket så fredelig med fienden» tegnet et perfekt kart av deres ildstillinger. «Jeg vet ikke om 300

JUL PÅ TYSK VIS

han hadde fått dette oppdraget fra begynnelsen av,» skrev Djatlenko etterpå, «eller om det bare var at han var så dyktig, men det viste seg at han hadde merket seg alt.» Så vendte Djatlenko og Smyslov tilbake til frontens hovedkvarter i Willys-stabsbilen med de to generalene, «triste og trette» siden oppdraget deres hadde mislykkes og mange menn ville dø til ingen nytte.

Del fem

Nedkjempingen av 6. armé

20

Luftbroen

«Tåkeskyene hang lavt,» skrev Hans Dibold, en lege i 44. infanteri­ divisjon, «de berørte nesten hodene våre. I disse skyene jamret motoren til et transportfly på villspor seg ynkelig.»1 Betegnelsen «luftbro» ble sjelden brukt i operasjonsområdet. Fore­ stillingen om en permanent forbindelse over hodene på russerne tilfreds­ stilte illusjonistene som satt og så på kart og tabeller i Berlin og Rastenburg. Hitler kunne stille plutselig krav om informasjon, slik at hver eneste general og stabsoffiser fikk et desperat behov for å ha tallene klare, og kontinuerlig maste på flyplasslederne for å få ferske statistikker og bevis på aktivitet. Denne tvangspregede innblandingen ovenfra gjorde forholdene bare verre. Luftwaffe-generalene i Tyskland fikk det travelt med å adlyde Hitlers beslutning om luftforsyninger til 6. armé, og satte inn uegnet materiell som treningsflyet Ju-86 for å pynte på tallene. Selv bruk av glidefly ble vurdert, helt til noen kommenterte at de ville være enkle mål for russiske jagerfly. Flyplasslederne i de bakre linjene bidro til forvirringen ved å sende frem Junkers 52-fly før de var utstyrt for vinteroperasjoner, bare for å vise at de reagerte raskt på Førerens anmodning. Mengden av transport­ fly som ankom uten varsel, hadde skapt kaos, særlig siden det ikke fan­ tes noen operasjonsgruppe for forsyningsstøtte fra luften. Situasjonen endret seg raskt da general Fiebig og staben ved VII. flykorps overtok ansvaret i slutten av november, selv om grunnleggende feil ved hele prosjektet gjorde at det var dømt til å mislykkes fra starten av. General von Richthofen hadde sagt fra at de ville trenge seks flyplas­ ser av vanlig størrelse innenfor Kessel, ikke bare én, og dessuten godt utdannet bakkemannskap. Hans frykt for mangel på rullebaner viste seg raskt å være velbegrunnet under de vanskelige værforholdene. Den beste dagen hadde vært 19. desember, da 154 fly landet med 289 tonn, men dager med godt flyvær var virkelig sjeldne. Været var ikke det eneste 305

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

problemet. Flyplassen ved Pitomnik tiltrakk seg fiendens fulle oppmerk­ somhet, så istykkerskutte og krasjede fly gjorde den ofte ubrukelig i korte perioder. De utbrente metallskjelettene ble skjøvet ut i sneen ved siden av rullebanen, og dannet en «vidt bestrødd metallgravplass».2 Dobbelt farlig var det å lande om natten. Luftvernbatteriene ved Pitomnik måtte opprettholde en nesten umulig balanse. De måtte bruke søkelys for å påvise sovjetiske nattbombefly, men lysstrålene ga samtidig siktepunkter for russisk artilleri. Presset på Luftwaffes flybesetninger var intenst. «Unge og uer­ farne flybesetninger var dypt rystet»3 ved synet av Pitomnik, først og fremst de elendige forholdene for de sårede som ventet ved siden av rullebanen på å bli evakuert, og haugene av stivfrosne lik som var etterlatt av feltsykehuset, fordi bakken var for hard til at de kunne begraves der. Samme hvor takknemlige 6. armé var for Luftwaffes anstrengelser, var irritasjonen uunngåelig. Da én sending ble åpnet og viste seg bare å inneholde merian og pepper, eksploderte oberstløytnant Werner von Kunowski, kvartermester i 6. armé: «Hvilket naut har ansvaret for denne forsendelsen?»4 En offiser i nærheten spøkte med at de i hvert fall kunne bruke pepperet i nærkamp. Etter det sovjetiske angrepet på Tatsinskaja var transportflåten sterkt redusert, slik at forrådet av brukbare fly som kunne sendes ut på opp­ drag, hadde minsket kraftig. Dessuten var den nye Ju-52-flybasen i Salsk, 33 mil fra Pitomnik, like ved maksimal operativ rekkevidde, slik at in­ gen fly med høyt forbruk av drivstoff kunne tas i bruk. I ren desperasjon ble noen av Luftwaffes største firemotors fly - Focke-Wulf 200 Condor, som kunne ta opptil seks tonn, og Junkers 290, som klarte en last på opptil ti tonn - tatt inn i tjeneste, men de var sårbare og mindre robuste enn den gamle tremotors «Tante Ju». Da også Salsk ble truet i midten av januar, måtte de gjenværende Ju-52 flytte seg nordvestover til Sverevo nord for Sjakhtij. Denne nye flyplassen besto av en hardpakket rulle­ bane av sne i åpent åkerlandskap. Det fantes ingen innkvarteringsmuligheter, så bakkemannskapene, kontrollstaben og flybesetningene bodde i igloer og telt. Ising ble et enda større problem i luften. På bakken ble motorene vanskeligere og vanskeligere å starte. Sterkt snefall satte ofte basene ut av drift, siden hvert fly måtte graves ut av snedrivene. Det var lite luftvern ved Sverevo, og 18. januar klarte 18 bølger av sovjetiske jagere og bom­ befly i løpet av dagen å ødelegge enda 50 Ju-52 på bakken. Dette var en 306

LUFTBROEN

av de få virkelig effektive operasjonene til Den røde hærs flyvåpen, der flyverne fremdeles manglet selvtillit. Fra begynnelsen av hadde Richthofen og Fiebig følt at de ikke hadde noe annet valg enn å gjøre det beste ut av en dødsdømt jobb. De ventet seg liten forståelse fra høyere hold. «Min tillit til vår ledelse har raskt sunket under null,»5 fortalte Richthofen general Jeschonnek, Luftwaffes stabssjef, 12. desember. Da han en uke senere hørte at Goring hadde sagt at forsyningssituasjonen i Stalingrad «ikke var så verst», skrev han i dag­ boken: «Bortsett fra den kjensgjerning at det ville gjøre figuren hans godt å oppholde seg litt i Kessel, kan jeg bare anta at rapportene mine enten ikke blir lest, eller at det ikke blir festet noen lit til dem.» Mens Goring ikke gjorde noenting for å stagge appetitten sin, redu­ serte general Zeitzler, i en solidaritetsgest overfor de utsultede troppene i Stalingrad, sine egne rasjoner til deres nivå. Ifølge Albert Speet gikk han ned 13 kilo på to uker. Hitler, som ble informert om denne dietten av Martin Bormann, beordret Zeitzler til å vende tilbake til normalt inntak. Til gjengjeld forbød Hitler champagne og cognac ved Førerens hovedkvarter «til ære for våre helter ved Stalingrad».6 Det store flertallet av sivilbefolkningen i Tyskland visste lite om hvor nær 6. armé var det endelige nederlag. «Jeg håper dere bryter igjennom omringningen snart,» skrev en ung kvinne til sin soldatbrewenn i midten av januar, «og når dere gjør det, får du permisjon med en gang.»7 Selv partisjefen i Bielefeld skrev i midten av januar til general Edler von Daniels for å gratulere ham med et nyfødt barn, Ridderkorset og for­ fremmelse, og sa at han så frem til å treffe ham «svært raskt blant oss • • R igjen». Den uvirkelige atmosfæren gjennomsyrer de øverste myndighetskretsene i Berlin. Speer, som var dypt bekymret over situasjonen i Stalin­ grad, fulgte sin kone, «som i likhet med alle andre fortsatt ante fred og ingen fare»,9 i operaen for å se Tryllefløyten. «Men der vi satt i losjen, på de mykt polstrede stolene blant dette festlig antrukne publikumet, kunne jeg ikke tenke på annet enn den tilsvarende folkemengden i Paris-operaen under Napoleons tilbaketog i Russland, og de tilsvarende lidelsene som soldatene våre nå gjennomgikk». Han rømte tilbake til ministeriet sitt og flyktet inn i arbeidet, mens han prøvde å undertrykke sin «forferde­ lige skyldfølelse» overfor broren, som var menig soldat i 6. armé ved Stalingrad. Speers foreldre hadde nylig ringt til ham i panikk. De hadde nettopp hørt at deres yngste sønn, Ernst, lå på «et primitivt feltsykehus» i en

307

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

stall, «bare delvis dekket av tak og uten vegger», og led av gulsott med feber, oppsvulmede ben og smerter i nyrene. Speers mor gråt i telefo­ nen. «Du kan ikke gjøre dette mot ham.» Og faren sa: «Det er ikke mulig at du, av alle mennesker, ikke kan gjøre noe for å få ham ut.» Speers avmaktsfølelse og skyldfølelse ble forsterket av at han året før, etter Hit­ lers ordre om at høyere offiserer ikke måtte bruke sin innflytelse til for­ del for slektninger, hadde sendt ham av gårde med løftet om at han skulle få ham overført til Frankrike så snart felttoget var over. Nå sto det i det siste brevet fra Ernst i Stalingrad at han ikke orket å se på at hans pasientkolleger døde på feltsykehuset, og hadde vendt tilbake til kame­ ratene ved frontlinjen til tross for sine grotesk oppsvulmede ben og sin ynkelige helsetilstand. Mens 6. armé inne i Kessel ventet på den endelige russiske offensiven, begynte ryktene å gå ikke bare om et SS-panserkorps som nærmet seg, noe Hitler hadde lovet ville komme i midten av februar, men endatil om en flybåren divisjon som skulle fraktes inn i Kessel for å styrke forsvaret deres. Enkelte rykter mistet enhver kontakt med virkeligheten. Enkelte pessimister ville ha det til at 4. panserarmé hadde rykket frem til den sto bare 18 kilometer fra linjene deres, men så hadde Paulus bedt Hoth om å stanse. Noen soldater ble etterhvert overbevist om at Paulus hadde forrådt dem, som en del av en hemmelig avtale med russerne. Ifølge en annen historie hadde «russerne utstedt en ordre om at alle som skjøt en [tilfangetatt] tysk flyver, ville bli strengt straffet, siden de trengtes til å føre transportfly i de bakre områdene — så stor var mangelen på sovje­ tiske flymannskaper».10 Ryktene måtte bare spre seg i disse fremmedartede småsamfunnene, enten det var i leire rundt flyplasser eller utgravede huler i balkaer på steppen, som til sammen dannet huleboerlandsbyer. Hvis det fantes noe ved å brenne i de små ovnene i bunkerne, steg det røyk opp fra små skorstenspiper laget av tomme matbokser som var banket sammen. Gangplanker, bord, til og med køyer som menn hadde dødd i, ble slått i stykker til ved. Den eneste erstatningen for virkelig varme var den tette luften som dannet seg der de klynget seg sammen under presenningene, men selv da skalv mennene ukontrollert. Den beskjedne varmen bidro bare til å vekke lusene til live, så kløen nesten drev dem fra forstanden. Ofte sov de to og to sammen med et teppe over hodene i et ynkelig forsøk på å dele kroppsvarmen. Gnagerbestanden økte sterkt på en kost

308

LUFTBROEN

av døde hester og mennesker. Ute på steppen ble musene glupske i jakten på mat. En soldat fortalte at mus hadde «spist to av de frosne tærne hans»11 mens han sov. Når rasjonene ankom, på en slede trukket av en utsultet ponni, sam­ let stive, klossete skikkelser innhyllet i filler seg for å høre de siste ryk­ tene. Det fantes ikke brensel til å smelte sne til vask eller barbering. De hule kinnene var voksaktige og skjeggete - og skjeggveksten ynkelig pistrete av mangel på kalsium. Nakkene ble tynne og skranglete som på gamle menn. Kroppene krydde av lus. Et bad og rent undertøy var en like fjern drøm som et skikkelig måltid. Brødrasjonen var nå nede i under 200 gram pr. dag, ofte ikke særlig mer enn 100 gram. Hestekjøttet som ble tilsatt soldatenes Wassersuppe, kom fra lokale leverandører. Kadav­ rene holdt seg i kulden, men temperaturen var så lav at de ikke kunne skjære ut kjøttet med kniv. Pionérsag måtte til. Kombinasjonen av kulde og sult innebar at soldater som ikke var på vakt, ble liggende i hulene sine for å spare krefter. Bunkeren var et til­ fluktssted som de svært nødig ville forlate. Ofte gled de inn i en slags transe fordi nedkjølingen av blodet sinket både fysisk og mental aktivi­ tet. Bøker ble sendt på omgang til de gikk i oppløsning eller ble borte i sneen eller sølen, men nå var det få som lenger hadde noe overskudd til å lese. På lignende vis hadde Luftwaffe-offiserer som drev flyplassen ved Pitomnik, gitt opp sjakk til fordel for skat, siden de ikke lenger var i stand til å konsentrere seg. I mange tilfeller førte imidlertid mangelen på mat ikke til apati, men til hallusinasjoner, som hos de gamle mystikerne som hørte stemmer som følge av feilernæring. Det er umulig å gi noe anslag for antall selvmord eller dødsfall forår­ saket av kampstress. Som allerede nevnt, viser eksempler fra andre armeer at frekvensen stiger dramatisk når soldatene blir isolert, og ingen belei­ ring har vært mer fullstendig enn den av 6. armé ved Stalingrad. Noen menn lå i en ørske og fablet vilt, andre bare hylte. Mange hadde maniske energiutbrudd og måtte overmannes eller slås i svime av kameratene. Noen soldater fryktet andres sammenbrudd og galskap som om det skulle være smittsomt. Men den verste redselen oppsto når en syk kame­ rat fikk utvidede nesebor og sorte lepper, og det hvite i øynene ble lyse­ rødt. Frykten for tyfus virket merkelig atavistisk, nesten som om det var en pest fra middelalderen. Følelsen av at døden nærmet seg, kunne også stimulere til en intens oppmerksomhet overfor alt de var i ferd med å miste. Tøffe menn drømte feberaktig om hjemmet og gråt i stillhet ved tanken på at de aldri skulle 309

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

se kone eller barn mer. Andre og mer reflekterte hentet frem igjen min­ ner eller studerte verden rundt seg, særlig kameratene, med ny interesse. Noen hadde til og med empati nok til å synes synd på de sultende hes­ tene som gnaget desperat på et stykke tre. Den første drøye uken i januar, før den sovjetiske offensiven brøt løs, prøvde mennene å skjule hvilken elendig tilstand de egentlig befant seg i når de skrev brev hjem. «Jeg fikk en kvart liter vodka og 13 sigaretter til nyttår,»12 skrev en soldat ved navn Willy i et brev til foreldrene som aldri kom frem, «men den eneste maten jeg har nå, er et stykke brød. Jeg har aldri savnet dere mer enn i dag, da vi sang Wolgalied. Her sitter jeg i et bur - det er ikke laget av gull, men av den russiske omringningen.» Mange soldater tildekket sannheten i enda større grad. «Det eneste vi kan stole på, er at våren kommer snart,»1’ skrev en soldat ved navn Seppel hjem. «Været er fremdeles dårlig, men det viktigste er å være ved god helse og ha en god ovn. Julefeiringen gikk bra.» Andre prøvde på sin side ikke å skjule følelsene sine. «Det eneste jeg har igjen å tenke på, er dere tre,» skrev en soldat hjem til kone og barn.14 Noen som var desperate etter å flykte, vurderte selvpåførte skader. De som gjennomførte det, risikerte ikke bare å bli henrettet; selv om ingen skulle fatte mistanke, riskerte de å dø som følge av sin egen hand­ ling. Et lett kjøttsår var ikke nok til å bli sendt ut av Kessel. Et skudd gjennom høyre hånd var for opplagt, og med så få soldater igjen ved frontlinjen måtte skaden føre til kampudyktighet hvis de skulle fritas for stridstjeneste. Men da den endelige sovjetiske fremrykningen først begynte, betød selv «en lett skade som hindret bevegeligheten, praktisk talt døden».15 Fra tidlig i januar av begynte stadig flere tyske soldater å overgi seg uten motstand, til og med å desertere til fienden. Desertørene var først og fremst infanterister ved fronten, delvis fordi de hadde størst mulig­ het til det. Det var også tilfeller av offiserer og soldater som nektet å la seg evakuere, ut fra tapperhet og en nesten tvangspreget pliktfølelse. Løytnant Lobbecke, sjefen for et tankkompani i 16. panserdivisjon, hadde mistet en arm under kampene, men holdt trofast ut uten å få behandlet såret ordentlig. Divisjonssjefen hans klarte ikke å overtale ham til å søke behandling. Til slutt fikk general Strecker tak i ham. «Jeg ber om tillatelse til å bli hos mine menn,»16 sa Lobbecke umid­ delbart. «Jeg kan ikke forlate dem nå som kampene er så harde.» Sann­ synligvis ut fra lukten skjønte Strecker at Lobbeckes armstump holdt på å gå i forråtnelse. Han måtte beordre ham til å gå inn i et fly som skulle ut av Kessel, til et feltsykehus. 310

LUFTBROEN

For de stridsudyktige var en slede eller en ambulanse det eneste håpet om evakuering. Førerne av disse var allerede kjent som «ratthelter»17 på grunn av de svært høye tapstallene. Et kjøretøy i bevegelse - og ambu­ lanser var blant de svært få som ble tildelt drivstoff- tiltrakk seg øyeblik­ kelig russisk ildgivning eller flyangrep. Sårede og syke som kunne gå, tok seg frem til de bakre linjene gjen­ nom sneen. Mange stanset for å hvile, og reiste seg aldri igjen. Andre kom frem til tross for forferdelige sår eller sterk forfrysning. «En dag hørte jeg at noen banket på døren,»18 mintes en Luftwaffe-løytnant ved Pitomnik. «Utenfor sto en eldre mann, et medlem av OrganisationTodt som drev med veiarbeid. Begge hendene hans var så oppsvulmet av for­ frysninger at han aldri ville bli i stand til å bruke dem igjen.» Selv om man nådde frem til hovedsykehuset ved flyplassen, fantes det ingen garanti for evakuering, eller engang behandling, i de store teltene, som bare i liten grad holdt kulden utenfor. Sår og forfrysninger representerte bare en liten del av oppgavene som truet med å ta knekken på legene. Det gikk en gulsottepidemi i tillegg til dysenteri og alle de andre sykdommene som ble forverret av underernæring og ofte uttør­ king, siden det ikke fantes noe brensel til å smelte sneen med. Dessuten var de sårede mye mer utsatt for sovjetiske flyangrep enn de hadde vært ved fronten. «Hver halvtime angrep russiske fly flyplassen,»19 fortalte en korporal senere. «Mange kamerater som akkurat var i ferd med å bli reddet, fordi de var plassert i fly og ventet på at de skulle ta av, mistet livet i aller siste øyeblikk.» Flyevakueringen av sårede og syke var preget av like stor uforutsigbarhet som de innkommende forsyningene. På hver av de tre beste da­ gene, 19. og 20. desember og 4. januar, ble mer enn tusen mann fraktet ut, men alt i alt var gjennomsnittet, når man regner med dager da det ikke var mulig å fly i det hele tatt, mellom 23. november og 20. januar på 417 mann pr. dag. Utvelgelsen til flytransport ble ikke gjort ut fra hvor alvorlige ska­ dene var. Det utviklet seg en ubarmhjertig sorteringsprosess på grunn av plassmangelen ombord i flyene. «Bare de lett sårede, de som kunne be­ vege seg selv, kunne håpe på å bli med,»20 mintes en offiserskurer. «Inne i en Heinkel var det bare plass til fire bårer, men du kunne dytte inn omtrent 20 sårede som gikk ved egen hjelp. Hvis du var alvorlig skadet, eller var så syk at du ikke kunne bevege deg, var du derfor så godt som død.» Likevel hendte det at noen hadde flaks. Ved å benytte seg av sin rang klarte denne offiseren å få et underbefal i infanteriet som hadde

311

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

ligget på en flyplass i tre dager med en kule i ryggen, opp i flyet sitt. «Hvordan denne mannen hadde kommet seg til flyplassen, fikk jeg aldri vite.» Han fikk også et annet underbefal ombord, en eldre mann med høy feber. Feldgendarmerievar hatet av troppene og kjent som «lenkehundene» på grunn av metallhalvmånen de bar i et kjede rundt halsen. De voktet adgangen til rullebanen og sjekket papirer grundig for å sikre seg at in­ gen simulanter slapp igjennom. Etter hvert som håpet om redning svant i januar, tydde de mer og mer til maskinpistoler for å holde sårede og simulanter på avstand. Det var plass til mange flere sårede i de enorme firemotors FockeWulf Condor-maskinene, som det ble brukt noen få av fra den andre uken i januar. Men de var uvanlig sårbare hvis de ble overlastet. En ser­ sjant i 9. luftverndivisjon betraktet den kluntete akselerasjonen til en Condor som to av kameratene hans nettopp var blitt lastet inn i. Idet flyet steg brått for å vinne høyde, må den hjelpeløse menneskelige lasten ha sklidd eller rullet bakover, for plutselig sank halepartiet. Motorene skrek mens nesen pekte nesten rett mot himmelen. Så falt hele flyet tilbake mot bakken rett utenfor flyplassen, og eksploderte i en ildkule med en «øredøvende lyd».21 Lenger ute var soldater i vestenden av Kessel vitne til Junkerstransportenes skjebne, vel vitende om at den tunge utgående lasten besto av sårede kamerater. Ofte klarte ikke disse flyene «å vinne høyde raskt nok, og havnet i tungt antiluftskyts og fikk et forferdelig endelikt. Fra skyttergraven min så jeg flere ganger denne apokalyptiske skjebnen og ble svært deprimert.»22 I tillegg til å fly ut sårede, kurerer og endel fagfolk, hadde flyene frem­ deles med seg endel offiserer inn, samt mannskap som hadde reist på permisjon rett før Kessel ble lukket. På grunn av nyhetssensuren i Tysk­ land hadde mange av dem ingen anelse om hva som hadde skjedd mens de var borte, før toget deres kom til Kharkov. Mansteins adjutant, Ale­ xander Stahlberg, beskrev hvordan hans 21 år gamle inngiftede fetter, Gottfried von Bismarck, kom til hovedkvarteret til Armégruppe Don ved Novotsjerkassk 2. januar etter julepermisjon hjemme i Pommern. Han hadde fått ordre om å fly inn i Kessel for å slå seg sammen med 76. infanteridivisjon igjen. Da Manstein oppdaget hvordan det hang sammen, inviterte han Stahlberg til middag, der samtalen løp utvun­ gent. Både Manstein og Stahlberg beundret hvordan den unge mannen uten å klage opprettholdt 9. infanteriregiments potsdamske tradisjon

312

LUFTBROEN

ved å vende tilbake til et tapt slag, ikke av hensyn til Hitler, men ut fra en prøyssisk pliktfølelse. Bismarck selv beskrev det likevel i noe mer beskjedne vendinger. «Jeg var soldat, jeg hadde mottatt en ordre, og jeg var nødt til å akseptere konsekvensene.»23 Da general Hube vendte tilbake til Kessel 9. januar, kvelden før den russiske offensiven, fortalte han Paulus og Schmidt at Hitler rett og slett nektet å innse muligheten for nederlag ved Stalingrad. Han hadde ikke lyttet til hans beskrivelse av forholdene i Kessel. I stedet hadde han prøvd å overbevise ham om at man kunne gjøre et nytt unnsetningsforsøk. Noen av Hubes offiserer ble nedslått av at han, av alle mennesker, så ut til å ha blitt forført av en av Hitlers oppvisninger i hypnotiserende optimisme - «solstråle-kuren». «Jeg ble dypt skuffet,» skrev Hubes etter­ retningsoffiser, prins Dohna, «over hvor lett en så modig og høyreist soldat kunne la seg overtale.»24 På den annen side hørte andre at Hube til og med hadde våget «å gi Hitler det råd at han burde avslutte kri­ gen»,25 og da Hube døde i en flystyrt året etter, spredte ryktene seg om at Hitler kunne ha hatt en finger med i spillet. På en måte hadde begge sider rett. Da Hube hadde rapportert til Armégruppens hovedkvarter før han fløy inn i Kessel igjen, var Manstein sikker på at han var blitt overbevist av en av Hitlers tillitsskapende oppvisninger. Senere oppda­ get han imidlertid at Hube hadde våget å antyde overfor Hitler at han burde overlate den øverste kommandoen over hæren til en general, slik at han ikke personlig ville bli skadelidende om 6. armé skulle gå tapt. Hube hadde vært en av Hitlers yndlingsledere, men når han tydelig­ vis mente at 6. armé var dømt til å tape, bekreftet det bare Hitlers mis­ tanke om at alle generaler var infisert av pessimisme. Paulus skjønte dette. Han trakk den konklusjonen at bare en høyt dekorert, ung offiser kunne tenkes å appellere til Hitlers romantiske forestillinger, og slik være i en bedre posisjon til å overtale ham til å lytte til sannheten. Paulus hadde en opplagt kandidat til denne oppgaven i kaptein Winrich Behr, hvis sorte panseruniform med Ridderkorset sannsynligvis ville ha den rette virkningen på Hitler. Og Behr, som var ansvarlig for å oppdatere ikke bare situasjonskartet, men også alle tallene og faktaene i rapporter, var en av de best informerte offiserene ved hovedkvarteret til 6. armé. Behr fikk så kort varsel om sitt oppdrag morgenen 12. januar, to da­ ger etter begynnelsen på den sovjetiske offensiven, at han ikke hadde tid til å tilby seg å ta med brev hjem fra kollegene. Han pakket krigsdagboken til 6. armé blant sakene sine for å bringe den i sikkerhet, og skyndte seg

313

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

så til Pitomnik. Rullebanen ble allerede beskutt av tunge bombekastere så vel som artilleri. Idet Behr løp mot Heinkel in-maskinen, som ble fylt med sårede, måtte Feldgendarmerie, bevæpnet med maskinpistoler, holde tilbake hundrevis av andre som prøvde å løpe, noen til og med krabbe, til flyet. Flyturen til Taganrog tok halvannen time. Til hans overraskelse var det enda kaldere nede ved Asov-havet enn ved Stalingrad. En stabsbil ventet på ham, og han ble ført til feltmarskalk von Mansteins hoved­ kvarter. Manstein samlet sammen noen av offiserene sine og ba Behr rapportere om situasjonen. Behr beskrev alt: hungersnøden, tapstallene, soldatenes utmattelse, de sårede som lå i sneen og ventet på å bli evaku­ ert mens blodet frøs i årene deres, den fryktelige mangelen på mat, bren­ sel og ammunisjon. Da Behr var ferdig, sa Manstein til ham: «Gi Hitler nøyaktig den samme beskrivelsen som De har gitt meg.»26 Et fly var blitt beordret til å bringe ham til Rastenburg morgenen etter. Føreren ventet ham. Neste morgen var det like kaldt, selv om solen som skinte, ga et falskt inntrykk av varme. På flyplassen unnlot Luftwaffe-offiseren som skulle fly Behr til Øst-Prøyssen, å ta på seg hansker da han gikk ut for å varme opp motorene. Da han kom inn igjen, hadde han ikke hud igjen inne i hendene, fordi han hadde tatt på det kalde metallet. Man måtte finne en annen flyver. Behr kom frem til Wolfsschanze tidlig på kvelden. Beltet og pistolen måtte leveres i vaktrommet. Derfra ble han eskortert til operasjonsrommet, dit Stauffenberg 18 måneder senere skulle ta med seg kofferten fylt av eksplosiver. Det var mellom 20 og 25 høyere offiserer til stede. Etter ti minutter åpnet dørene seg, og Hitler kom inn. Han hilste på den unge panserkapteinen. «Heil Herr Hauptmann!» «Heil mein Fiihrer!» svarte Behr i stram givakt i sin sorte uniform med Ridderkorset i halsen. Fra sin svoger, Nicolaus von Below, som var Hitlers Luftwaffe-adjutant, kjente Behr til Hitlers taktikk når en «Kassandra» kom med dårlige nyheter. Han prøvde alltid å kontrollere samtalen, etablere sin versjon av begivenhetene som sannhet og over­ velde samtalepartneren, som hadde kunnskap om bare ett frontavsnitt, med et imponerende oversiktsbilde av hele situasjonen. Det var nøyak­ tig dette som skjedde. Da Hitler var ferdig med å referere sine planer for Operasjon Dietrich, et stort motangrep med SS-panserdivisjoner som vendte nederlag til

314

LUFTBROEN

seier, sa han til Behr: «Herr Hauptmann, når De vender tilbake til gene­ ral Paulus, så fortell ham dette, og at hele mitt hjerte og mitt håp er hos ham og armeen hans.» Men Behr, som var klar over at dette var Hitlers «knep», visste at han ikke måtte la seg bringe til taushet. «Mein Fiihrer,» svarte han. «Min øverstkommanderende ga meg ordre om å informere dem om situasjonen. La meg vennligst få lov til å legge frem min rapport.» Foran så mange vitner kunne Hitler ikke nekte ham det. Behr begynte å snakke, og til hans overraskelse gjorde Hitler ikke noe forsøk på å avbryte. Behr sparte ikke sitt publikum for noen detaljer, heller ikke om de stadig flere desertørene fra tysk til russisk side. Feltmarskalk Keitel, som ikke klarte slik oppriktighet i Førerens nærvær, hyttet med neven mot Behr bak Hitlers rygg i et forsøk på å bringe ham til taushet. Men Behr fortsatte nådeløst med sin beskrivelse av den ut­ mattede, sultne og forfrosne armeen med så håpløse odds, og uten bren­ sel og ammunisjon som kunne slå tilbake den nye russiske offensiven. Behr hadde alle tallene for de daglige leveransene med fly i hodet. Hitler spurte om han var sikker på disse oversiktene, og da Behr svarte at det var han, vendte han seg mot en høyere Luftwaffe-offiser og ba denne forklare uoverensstemmelsen. «Mein Fiihrer,» svarte generalen fra Luftwaffe, «her har jeg listen over fly og last som blir sendt pr. dag.» «Men mein Fiihrer,» avbrøt Behr. «Det som er viktig for armeen, er ikke hvor mange fly som er sendt av gårde, men det vi faktisk mottar. Vi kritiserer ikke Luftwaffe. Flyverne deres er virkelige helter, men vi har mottatt bare de tallene jeg har vist Dem. Noen kompanier har kanskje berget ett og annet fallskjermslipp uten å varsle hovedkvarteret, men ikke nok til at det utgjør noen forskjell.» Noen høyere offiserer prøvde å avlede Behrs kritikk med «idiotiske spørsmål», men Hitler viste seg å være overraskende hjelpsom, sannsyn­ ligvis fordi han ønsket å fremstå som en forsvarer av interessene til Stalingradkampfer mot generalstaben. Men da Behr kom til den situa­ sjonen som 6. armé sto overfor, gikk Hitler tilbake til det store kartet tett besatt med små flagg, som om ingenting hadde forandret seg. Behr visste at disse flaggene, «de samme som for flere måneder siden», nå re­ presenterte «divisjoner med bare noen få hundre mann igjen». Likevel henfalt Hitler igjen til sitt gamle budskap om å snu opp-ned på hele situasjonen ved hjelp av et strålende mottrekk. Han erklærte til og med at en hel SS-panserarmé allerede grupperte seg rundt Kharkov, klar til å

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

slå til mot Stalingrad. Fra feltmarskalk von Manstein visste Behr at de SS-formasjonene som ble sendt østover, ville trenge enda flere uker. «Jeg skjønte da at han hadde mistet kontakten med virkeligheten. Han levde i en fantasiverden av kart og flagg.» På Behr, som hadde vært en entusi­ astisk og «nasjonalistisk ung tysk offiser», kom åpenbaringen som et sjokk. «Det var slutten på alle mine illusjoner om Hitler. Jeg var overbe­ vist om at vi nå ville tape krigen.» Behr ble ikke sendt rett tilbake til Kessel som planlagt. Han traff Hitler igjen neste dag ved lunsjtider, med feltmarskalk Milch, som hadde fått ordre om å sette fart i Luftwaffes unnsetningsaksjoner for Stalin­ grad. Senere ble Behr innkalt til et langt og dyptgående, men likevel vennlig intervju med Hitlers militære sjefadjutant, general Schmundt. Schmundt var en av Hitlers mest lojale beundrere (han skulle dø 18 måneder senere av Stauffenbergs bombe), og han skjønte raskt at den unge panserkapteinen hadde mistet troen. Behr innrømmet dette åpent da han ble spurt. Schmundt bestemte derfor at han ikke skulle sendes tilbake til Paulus, i tilfelle han skulle videreformidle sine betenkelighe­ ter. Behr skulle reise tilbake til Svartehavskysten og arbeide der, ved Melitopol, som en del av den nye «Spesialstaben», ledet av feltmarskalk Milch, for å hjelpe Festung Stalingrad til å holde ut til siste slutt. Ved Rastenburg ble han trukket til side av general Stieff og oberst­ løytnant Bernhard Klamroth, som kjente Behr godt fra før krigen, og spurt - «i kodede former»27 - om han ville bli med i en bevegelse med det formål å styrte Hitler. Behr, som nettopp hadde skjønt sannheten om Hitlers katastrofale lederskap, følte at han ikke kunne foreta en full­ stendig helomvending. Klamroth skjønte det, men ba ham være forsik­ tig med Manstein. «Ved bordet er han svært kritisk til Hitler, men det er bare prat. Hvis Hitler ber ham om å snu seg til venstre eller til høyre, så gjør han akkurat det han blir bedt om.» Klamroths kritikk var ikke overdrevet. Til tross for all den mangel på respekt som Manstein viste for Føreren i det private blant betrodde underordnede, og med dachsens gi-labb-kunst i nazi-hilsenen, ønsket han ikke å risikere sin egen stilling. I erindringene sine brukte han det som kunne kalles dolkestøt-argumentet: Et statskupp ville ha ført til frontens umiddelbare sammenbrudd, og kaos inne i Tyskland. Han til­ hørte fremdeles offisersklassen, hvis antibolsjevikiske forakt var blitt formet av mytteriene og revolusjonen i 1918. Behr noterte seg Klamroths råd, og var forsiktig da han rapporterte tilbake til Armégruppe Don. 316

LUFTBROEN

317

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Mansteins frykt for Hitler ble snart demonstrert. De oppriktige diskusjonene mellom hans egne offiserer om ansvaret for Stalingradkatastrofen gjorde ham så urolig at han utstedte en ordre til sin stabssjef om at «Diskusjoner om ansvaret for den siste tidens begivenheter må opphøre» fordi «de ikke kan endre noe på sakens fakta, og bare kan gjøre skade ved å undergrave tilliten».28 Offiserene hadde i tillegg strengt for­ bud mot å diskutere «årsakene til ødeleggelsen av 6. armé» i sin person­ lige korrespondanse. Samme hva utfallet ble, ønsket Føreren nå et heroisk eksempel for det tyske folk. Den 15. januar tildelte han Paulus Ekeløvet til Ridderkorset hans, og kunngjorde 178 andre viktige dekorasjoner for medlemmer av 6. armé. Mange av de dekorerte skjønte fremdeles ikke hvor tveeggete disse æresbevisningene var. Selv om Manstein foraktet Hitlers motiver, visste han at også han selv hadde behov for å forlenge 6. armés dødskamp. Hver ekstra dag den holdt ut, ga ham mer tid til å trekke de to armeene i Kaukasus tilbake til en linje det var mulig å forsvare. Gjennom en av sine groteske logiske slutninger kunne Hitler nå hevde at hans beslutning om å beordre Paulus til å holde sin posisjon hadde vært korrekt. Begivenhetenes galskap ser i en viss grad ut til å ha blitt smittsom. Max Plakolb, Luftwaffe-offiseren som var leder for radiooperatørene ved Pitomnik, noterte seg flere merkelige, formanende budskap som de mottok fra sine egne sjefer. Den 9. januar, den dagen det sovjetiske ul­ timatumet ble erklært, fikk Plakolb og et annet medlem av teamet hans ordre om å fly ut av Kessel. «Det var hardt å si farvel til de som ble igjen. Hver av dem skrev et brev hjem som vi tok med oss.»29 Men i likhet med nesten alle som kom seg vekk fra Kessel ved Stalingrad på denne tiden, opplevde han det som å bli født på nytt. «Slik ble 9. januar den andre fødselsdagen min.» De som slapp unna, kunne likevel ikke unngå å oppleve en eller annen form for skyldfølelse for å ha overlevd. «Vi hørte aldri noe mer om de kameratene som ble igjen.» Alle som fikk sjansen til det, ga et siste brev eller små viktige eiende­ ler til kamerater som hadde fått plass på flyet. Den piano-spillende ba­ taljonssjefen fra 16. panserdivisjon var blitt syk, så Kurt Reuber overtalte ham til å ta med seg Festung Madonna. Reuber klarte også å gjøre seg ferdig med et siste bilde til sin kone, da hans overordnede fikk avreisen utsatt med en dag på grunn av dårlig vær. Det siste brevet hans til henne fra Stalingrad ble sendt sammen med det. Han så ingen grunn til å flykte

318

LUFTBROEN

fra den virkeligheten de sto overfor. «Det finnes knapt noe jordisk håp igjen . ..»3° Det gikk en viss tid før soldatene skjønte at juleposten som kom 22. desember, sannsynligvis var det siste de kom til å motta fra utenverde­ nen. Det kom en og annen sending etterpå, én så sent som 18. januar, men vanlig Luftp0st stanset i praksis opp etter 13. januar, da soldatene fikk vite at de hadde en siste sjanse til å skrive hjem. Mange nevnte i brevene sine at de ikke hadde tid til å «rable ned mer enn et par linjer».31 Som en lege skrev til sin far: «Stemningen her er svært blandet. Noen tar det veldig tungt, andre lett og på en rolig og fattet måte. Det er en inter­ essant karakterstudie.»32 Det største skillet later til å gå mellom de som skrev for å imponere familien med den patriotiske symbolikken som lå i deres nær forestå­ ende død, og de som skrev ut fra kjærlighet. I motsetning til de glødende nasjonalistene begynte de siste vanligvis brevene sine så forsiktig som mulig: «Kanskje dette blir det siste brevet dere får fra meg på lang tid.»33 En major von R. skrev til sin kone: «Du er alltid den første og siste jeg tenker på. Jeg gir absolutt ikke opp håpet. Men ting er så alvorlige at det ikke er lett å si om vi vil se hverandre igjen. Våre menn har klart, og klarer fremdeles, det umulige. Vi må ikke være mindre tapre enn dem.»34 Ordet «skjebne» ser ut til å være omtrent det eneste felles ordet. «Kjære foreldre,» skrev en korporal. «Skjebnen har vendt seg mot oss. Hvis dere får høre at jeg har falt for Tyskland, så ta det tappert. Som en siste gave overlater jeg min kone og mine barn til deres kjærlighet.»35 De som var mest hengivne overfor regimet, konsentrerte seg på en mye mer selvhøytidelig måte om nasjonal ære og den store kampen enn om avskjed med familien. De skrev om den «skjebnesvangre kampen til den tyske nasjon»,’6 samtidig som de hevdet at «våre våpen og vår ledelse fremdeles er de beste i verden». I et forsøk på å finne en mening i den groteske tragedien, trøstet de seg med forestillingen om at fremtidige generasjoner ville betrakte dem som forsvarere av Europa mot asiatisk bolsjevisme. «Dette er en heroisk kamp som verden aldri har opplevd i en slik kulde,»37 skrev en sersjant. «Tyske helter garanterer Tysklands fremtid.» Disse brevene ble aldri levert. Kaptein grev von Zedtwitz, sjefen for 4. panserarmés feltpostsensur, hadde fått oppgaven med å studere brev fra Stalingrad-delen av Kessel, for å rapportere om moralen og følelsene overfor regimet. Selv om han i rapportene sine i så stor grad som mulig unngikk å lyde defaitistisk, ser det ut til at Goebbels ga ordre om at 3D

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

denne siste samlingen av post skulle holdes tilbake og til slutt destrueres. Sitatene ovenfor kommer fra en samling som sannsynligvis ble kopiert av Heinz Schroter, en yngre offiser som tidligere hadde vært tilknyttet 6. armés propagandaavdeling, og som hadde fått i oppgave av propagandaministeriet å skrive en heroisk beretning om kampen.’8 Andre brev var allerede blitt fanget opp på en helt annerledes måte. General Voronov skrev at i. januar «hørte vi om kvelden at et tysk trans­ portfly var blitt skutt ned over våre stillinger. Omtrent 1.200 brev ble oppdaget blant vrakrestene.»39 Ved Don-frontens hovedkvarter jobbet den avdelingen som var dre­ vet av kaptein Sabasjtanskij og kaptein Djatlenko, med hver eneste le­ dige tolk, i tillegg til alle de tyske «antifascistene», i tre dager med postsekkene. Det fantes brev i dagboksform fra general Edler von Daniels til hans kone. Ifølge Voronov og Djatlenko avslørte det siste brevet, datert 30. desember, mye om det svake forsvaret til 376. infanteridivisjon på sørvestflanken,40 noe som stemte overens med det NKVDs forhørsledere hadde klart å finne ut gjennom fanger. Inntil den endelige sovjetiske offensiven begynte 10. januar, var 6. armé hele tiden først og fremst opptatt av én ting. «Fiende nr. 1 er og vil alltid være sulten!»41 skrev en lege. «Mine kjære foreldre,» skrev en korporal hjem i sin elendighet, «hvis det er mulig, kan dere sende meg litt mat? Jeg skammer meg over å skrive dette, men sulten blir bare for ille.»42 Tyske soldater begynte å ta store sjanser ved å snike seg ut i ingen­ mannsland for å gjennomsøke likene til russiske soldater etter en brød­ skorpe eller en pose tørkede erter som de kunne koke. Deres største håp var at de skulle finne et sammenbrettet papir med salt, som kroppene deres skrek etter. Smertene som sulten skapte hos tyske soldater i Kessel var ille, men andre hadde det langt verre. De 3.500 russiske krigsfangene i leirene ved Voroponovo og Gumrak døde i stadig raskere tempo. Flere tyske offise­ rer ble dypt sjokkerte da de i januar oppdaget at disse fangene hadde tydd til kannibalisme, og avla muntlige rapporter.43 Da russiske tropper nådde leirene i slutten av januar, hevdet sovjetiske myndigheter at bare 20 mann var i live av de opprinnelige 3.500. Det synet som møtte de russiske soldatene, var - skal man dømme etter film tatt opp av filmaviskameraer som i all hast ble sendt til stedet - minst like ille som det som viste seg da man nådde frem til de første av nazistenes dødsleire. Erich Weinert beskrev forholdene ved Gumrak:

320

LUFTBROEN

«I en kløft fant vi en stor haug av likene til russiske fanger, nesten uten klær, tynne som skjeletter.»44 De scenene som ble filmet ved Voroponovo, særlig fra Kriegsgefangen-Revier, kan ha bidratt sterkt til Den røde hærs ubarmhjertige holdning overfor den beseirede fienden. Mange av de tusenvis av hiwier som fremdeles var tilknytttet tyske divisjoner, sultet også. Etter å ha obdusert et av likene, fortalte Girgensohn den ansvarshavende tyske offiseren at akkurat denne hiwien virkelig hadde dødd av sult. Denne diagnosen «overrasket ham fullsten­ dig».45 Han hevdet at hiwiene hans hadde fått de samme rasjonene som tyske soldater. Mange ble behandlet ganske bra av sine tyske offiserer, og det finnes tallrike beretninger som demonstrerer gjensidig tillit under den siste kampen. På dette tidspunktet visste imidlertid russere i tysk uniform at de var dødsdømt. Det fantes ikke plass til dem på flyene ut, og de omringende sovjetiske armeene ble ledsaget av NKVD-tropper som ventet på å ta seg av dem.

321

21

«Overgivelse er utelukket»

Den første uken i januar hadde det vært relativt stille ved fronten ute på steppen. Det meste av tiden var det lite annet å høre enn det dumpe smellet av et snikskyttergevær, en tilfeldig maskingeværsalve eller den fjerne hvislingen av et signalbluss om natten: alt i alt det en løytnant kalte «frontens vanlige melodi».1 Etter radioutsendelsen og flyvebladslippene 9. januar visste tyske soldater at den endelige offensiven var nær forestående. Dermed hadde de hjelpeløst skjelvende vaktpostene enda sterkere grunn til å holde seg våkne. En soldat bemerket til en feltprest som gikk en besøksrunde like før offensiven: «Bare litt mer brød, Herr Pfarrer, så får det komme det som komme vil.»2 Men brødrasjonen var nettopp blitt redusert til 75 gram. De visste alle at de ville bli nødt til å møte det sovjetiske angrepet svek­ ket av sult og sykdom og med lite ammunisjon, selv om de ikke helt skjønte hvorfor. Det fantes fatalisme — «man snakket om døden akkurat som om fro­ kosten»3 — men også en vilje til å tro. Vanlige soldater trodde på histori­ ene om SS-panserkorpset og forsterkningene som skulle komme med fly.4 I 297. panserdivisjon var soldatene fortsatt overbevist om at «unnsetningsstyrken allerede hadde nådd Kalatsj ... Grossdeutschlandog Leibstandarte-divisjonene».5 En lysgranat som ble iakttatt i vest, ble med en gang oppfattet som et signal fra dem. Selv yngre offiserer ble feilinformert av sine overordnede, slik en løytnant fortalte under et NKVD-forhør. Helt inn i den første uken av januar fortalte regimentssjefen hans i 371. infanteridivisjon dem: «Hjelpen er nær.»6 Sjokket ble stort da de hørte «via uformelle kilder» (sannsynligvis Luftwaffe-personell) om det mislykkede forsøket på å redde dem og om Armégruppe Dons retrett mot vest. På den annen side ble NKVD snart rystet over å oppdage hvor mange russere som nå kjempet for tyskerne i frontlinjen ved Stalingrad, og ikke 322

LUFTBROEN

bare arbeidet som ubevæpnede hiwier. Tyske beretninger gir absolutt inntrykk av at en anselig del av hiwiene som var knyttet til divisjoner i 6. armé i Kessel, nå kjempet ved frontlinjen. Mange offiserer vitnet om deres dyktighet og lojalitet. «Spesielt modige var tatarene,»7 rapporterte en offiser i Stalingrads fabrikkdistrikt. «Som panservernskyttere med erobrede russiske våpen, var de stolte over hver sovjetiske tank de traff. Disse karene var fantastiske.» Oberstløytnant Måders stridsgruppe, ba­ sert på to grenaderregimenter fra 297. infanteridivisjon ved det sørligste punktet i Kessel, inneholdt så mange som 780 «kampvillige russere», nesten halvparten av styrken hans. De var betrodd nøkkelroller. Maskingeværkompaniet hadde 12 ukrainere «som skikket seg riktig bra».8 Det verste problemet deres, bortsett fra matmangelen, var mangelen på ammunisjon. Stridsgruppens ni feltkanoner fikk rasjoner på i gjennom­ snitt en og en halv granat pr. dag. Operasjon Koltso, eller «Ring», begynte tidlig søndag 10. januar. Rokossovskij og Voronov befant seg i hovedkvarteret til 65. armé da ordren «Ild!» ble gitt over radioen klokken 06.05 tysk tid. Kanoner brølte og spratt på lavetten etter rekylen. Katjusja-raketter hylte inn i himmelen og etterlot seg tette haler av røyk. De 7.000 feltkanonene, bombekasterne og utskyt­ ningsrampene fortsatte i 55 minutter i det Voronov beskrev som «et uopphørlig tordenskrall».9 Sorte fontener dukket opp overalt på den snedekkede steppen og ødela det hvite inntrykket. Bombardementet var så intenst at oberst Ignatov, en artillerist, bemerket med kynisk tilfredsstillelse: «Det finnes bare to måter å unnslippe et slikt angrep på — enten døden eller gal­ skap.»10 I et forsøk på å være nonchalant beskrev general Edler von Daniels det som en «svært lite fredelig søndag»" i et brev til sin kone. Grenaderregimenter fra divisjonen hans ved frontlinjen fant ingen grunn til munterhet, ekstremt sårbare som de var i sine hastig forberedte posisjoner. «Fiendens ammunisjonsreserver,» skrev sjefen deres, «var så enorme at vi aldri hadde opplevd maken.»12 Den sørvestre utbuktningen av Kessel, «Marinovka-nesen», som ble forsvart av 44., 29. motoriserte og 3. motoriserte infanteridivisjoner, ble i siste liten forsterket med en del av 376. Hvert regiment var desperat underbemannet. 44. infanteridivisjon måtte forsterkes med artillerister og til og med personell fra anleggsbataljoner. Flere tanks og tunge våpen ble tildelt avsnittet. Rett bak pionerbataljonens stilling sto to selvdrevne stormkanoner og en 88 mm luftvernkanon. Men i bombardementet så

323

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

pionerene sitt eget bataljonshovedkvarter bli sprengt i filler. «Ingen kom ut,»13 skrev en av dem. «I en time opprettholdt hundre kanoner av For­ skjellig kaliber og Stalin-orgler ilden,»14 skrev en løytnant i samme divi­ sjon. «Bunkeren beveget seg hele tiden under bombardementet. Så angrep bolsjevikene i skremmende store mengder. Tre bølger av menn rullet fremover og vek aldri. Røde faner ble holdt i været. For hver fem­ tiende til hundrede meter sto det en tank.» Landserne hadde fingre som var så oppsvulmet av forfrysninger at de nesten ikke fikk dem inn i avtrekkerbøylen, og skjøt fra grunne skyttergroper på infanteristene som rykket frem over snemarkene med lange, spisse bajonetter. Russiske T-34-tanks, noen av dem med infanterister sittende som apekatter på ryggen av elefanter, slingret over steppen. Kulingen som skar gjennom klærne, hadde feid vekk sneen ned til det farveløse steppegresset. Bombekastergranater spratt opp igjen fra den stivfrosne bakken og eksploderte i luften, med enda høyere tapstall som resultat. Forsvaret til 44. infanteridivisjon ble snart knust, og da de over­ levende først kom ut i åpent terreng, var de overlatt til fiendens nåde såvel som til elementenes. Om ettermiddagen oppdaget 29. og 3. motoriserte infanteridivisjon i den vestlige utbuktningen av Kessel at de var i ferd med å bli omgått. I 3. motoriserte infanteridivisjon var erstatningsmannskapene apatiske. «Noen av dem var så utmattede og syke,» skrev en offiser, «og ønsket så sterkt å snike seg unna om natten, at jeg måtte true dem med pistol for å få dem til å bli i stillingene.»15 Andre beretninger antyder at mange summariske henrettelser ble utført i denne siste fasen, men ingen tall er tilgjengelige. Stabssersjant Wallrawes sammenraskede kompani av pansergrenaderer, Luftwaffe-tropper og «kosakker» holdt ut til klokken 22.00 den første kvelden, da de fikk ordre om å trekke seg bakover fordi fienden hadde brutt forbi dem. De klarte å innta en posisjon nord for stasjonen i Karpovka, men ble snart presset bakover igjen. «Fra da av hadde vi hverken varm bunker eller varm mat eller et øyeblikks fred!»’6 skrev Wallrawe. Disse svekkede divisjonene med lite ammunisjon hadde ingen sjanse mot masseangrepene fra de sovjetiske 21. og 65. armeer, som ble støttet av lavangrepsfly fra 16. flyarmé. Tyskerne hadde forsterket Marinovka og Karpovka på sørsiden av nesen med bunkere og kanonstandplasser, men dette var til liten nytte da hovedfremstøtene kom fra ryggen på nesen. Tyske forsøk på motangrep med diverse grupper av gjenværende

324

LUFTBROEN

tanks og svekket infanteri var dødsdømt. Russerne brukte tung bombekasterild for å skille infanteriet fra tanksene, og tilintetgjorde deretter overlevende ute i åpent terreng. Don-frontens politiske avdeling banket fast slagordet: «Hvis fienden ikke overgir seg, må han knuses!»17 Mens 65. og 21. armé angrep «Karpovka-nesen» denne første dagen, angrep 66. armé 16. panserdivisjon og 60. motoriserte infanteridivisjon ved det nordligste punktet, der de rullende åsene fikk pletter av en skit­ ten gulfarve, brent nakne av sovjetiske bombekastere. De gjenværende tanksene i 2. panserregiment fikk igjen treff etter treff på bølger avT-34tanks som angrep i åpent terreng, og tvang de overlevende til å trekke seg tilbake. På det sørlige avsnittet begynte 64. armé sitt bombardement av 297. infanteridivisjon og det tilknyttede rumenske 82. regiment. Like etter at ildgivningen hadde startet, mottok oberst Måder en telefon fra en av divisjonens stabsoffiserer: «Disse rumenske svinene har stukket av.»18 Bataljonen lengst borte hadde trukket seg tilbake og etterlatt seg et nes­ ten en kilometer bredt gap på flanken til stridsgruppen hans. Russerne så muligheten. De sendte inn tanks og laget et hull dypt inn i linjen. Stillingen til en hel divisjon sto på spill, men pionerbataljonen, som ble ledet av major Gotzelmann i et halvveis selvmorderisk motangrep, klarte å lukke åpningen for en stund. Denne delvis østerrikske divisjonen, som hadde hatt det litt lettere enn de som hadde trukket seg tilbake over Don, klarte å opprettholde et robust forsvar. De neste to dagene fortsatte den å slå tilbake 36. gardegeværdivisjon, 422. geværdivisjon, to brigader med marineinfanteri og deler av 133. tankkorps. Da en «tidligere straffedømt» soldat prøvde å desertere over til russerne, ble han skutt ned av sine egne kamerater før han nådde fiendens linjer. I løpet av noen få dager, etter intense propagandafremstøt, deserterte likevel mer enn 40 andre til fienden. Det meste av den sovjetiske innsatsen ble konsentrert om fremryknin­ gen vestfra. Utpå formiddagen den andre morgenen, 11. januar, ble Marinovka og Karpovka erobret. Seierherrene telte 1.600 tyske lik. Så snart kampene var over, dukket bondekoner opp ingenstedsfra og styrtet bort til de tyske skyttergravene for å lete etter tepper, enten til eget behov eller som betalingsmiddel. Erich Weinert, som ledsaget de fremrykkende troppene, så russiske soldater som kastet arkivskap ned fra planet på lastebiler som var erobret ved et hovedkvarter, slik at de selv kunne bruke kjøretøyene. «Karpovka ser ut som et enormt loppemarked, »* 9

325

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

skrev han. Men oppe i kaoset av forlatt og ødelagt militært materiell så han resultatene av det forferdelige innledningsbombardementet. «Groteskt forvridd ligger de døde med øyne og munn fremdeles vidåpne av skrekk, stivfrosne med åpne kranier og innvollene utenpå, de fleste med bandasjer på hender og føtter, fremdeles gjennomtrukket av salve mot forfrysninger.» Når man tar i betraktning 6. armés fysiske og materielle svakhet, var den motstanden de ytte forbløffende. Den beste målestokken på det er antallet drepte de første tre dagene. Don-fronten mistet 26.000 mann og mer enn halvparten av tankstyrkene. Sovjetiske sjefer gjorde lite for å redusere tapene. Mennene deres utgjorde lette mål der de rykket frem i skytterlinje. Brune hauger av døde russere lå her og der på den snedekkede steppen. (Hvite kamuflasjedrakter var forbeholdt oppklaringskompanier og snikskyttere.) De russiske soldatenes og offiser­ enes sinne gikk utover de tyske fangene, som var skjelettaktige og lusebefengte. Noen ble skutt på stedet. Andre døde da de ble sendt av gårde i små kolonner, og sovjetiske soldater bestrøk dem med maskingeværild. Den sårede sjefen for et sjtraf-kompani tvang en tilfangetatt tysk offiser til å knele foran seg i sneen, ropte ut grunnene til at han ville ha hevn, og skjøt ham deretter. Tidlig om morgenen 12. januar nådde de sovjetiske 65. og 21.armeer vestbredden av den tilfrossede Rossosjka-elven, og slik ble Karpovkanesen eliminert. De troppene som trakk seg tilbake, men fremdeles hadde til hensikt å slåss, måtte flytte antitank-kanonene med håndkraft. I noen tilfeller ble russiske fanger igjen brukt som trekkdyr, og arbeidet seg i hjel. General Strecker noterte seg at det var så kaldt, og bakken så hard, at «i stedet for å grave skyttergraver, bygget soldatene våre opp forsvarsvoller og bunkere av sne».20 Pansergrenaderene i 14. panser­ divisjon «gjorde bitter motstand, selv om de praktisk talt ikke hadde noe ammunisjon igjen ute i åpent terreng på den frosne steppen».21 Få i 6. armé hadde lyst til å feire Gorings 50-årsdag denne dagen. Mangelen på brensel og ammunisjon var katastrofal. Hovedkvarteret til 6. armé overdrev ikke i sin melding til general Zeitzler morgenen etter: «Snart slutt på ammunisjonen.»22 Da Wallrawes blandede gruppe, for­ skanset i gamle russiske stillinger gravet ut om sommeren året før, sto overfor enda et stort angrep morgenen etter, kunne de «åpne ild bare på kloss hold på grunn av mangelen på ammunisjon».23 Mangelen på drivstoff under denne retretten gjorde evakueringen vanskeligere enn noensinne. Kampudyktige pasienter som var blitt lastet 326

LUFTBROEN

opp på lastebiler som så bare stanset opp, frøs i hjel under åpen himmel. De «soldatene med blåsvarte ansikter»24 som nådde frem til flyplassen i Pitomnik, ble rystet av synet. «Flyplassen,» skrev en ung offiser, «befant seg i kaos: hauger av lik som mennene hadde båret ut av bunkerne og teltene som huser de sårede, og bare lagt fra seg; russiske angrep, bom­ bardementer, Junkers-transportfly som lander». I et forsøk på å komme seg ombord prøvde lett sårede soldater og simulanter, som fremsto som en horde av fillete tiggere, å storme flyene idet de landet. Lossede forsyninger ble kastet til side eller gjennomsøkt på jakt etter mat. De svakeste i disse hordene ble trampet i hjel. Feldgendarmerie mistet raskt kontrollen over situasjonen, og åpnet ild ved flere anledninger. Mange hardt skadde med gyldige avreisepapirer tvilte på om de noensinne ville unnslippe dette helvetet. I mellomtiden hadde stabssersjant Wallrawe fått et skudd i maven. Dette var vanligvis ensbetydende med dødsdom inne i Kessel, men han reddet livet gjennom sin besluttsomhet. To av korporalene hans bar ham tilbake fra posisjonen deres og la ham på en lastebil med andre sårede. Sjåføren satte kursen rett mot flyplassen i Pitomnik. Da de hadde bare drøyt tre kilometer igjen, slapp de opp for drivstoff. I slike tilfeller hadde sjåføren ordre om å ødelegge kjøretøyet. Han kunne ikke gjøre noe for de sårede, som ble «overlatt til sin skjebne».25 Til tross for de intense smertene visste Wallrawe at han ville dø om han ikke kom seg med et fly. «Jeg måtte krype resten av veien til flyplassen. Det var blitt sen kveld. I et stort telt fikk jeg litt legehjelp. Bomber fra et plutselig flyangrep falt mellom sykehusteltene og ødela flere av dem.» I kaoset som oppsto, klarte Wallrawe å komme seg på en «Ju» klokken tre om morgenen. Ved Pitomnik kunne en tilfeldighet redde livet til en såret mann, mens hundrevis av andre ble overlatt å dø i sneen. Alois Dorner, en skytter i 44. infanteridivisjon som var blitt såret i venstre hånd og lår av granatsplinter, ble forferdet over det som utspilte seg i Pitomnik. «Dette var den verste elendigheten jeg i mitt liv hadde sett. En endeløs hyling fra sårede og døende menn ... de fleste av dem hadde ikke fått mat på flere dager. Det ble ikke delt ut mer mat til de sårede. Forsyningene var reser­ vert for stridende mannskaper.»26 (Det er vanskelig å si i hvilken grad dette var offisiell politikk. Høyere offiserer ved hovedkvarteret til 6. armé har energisk benektet det, men noen underordnede sjefer ser ut til å ha innført regelen selv.) Dorner, som ikke hadde spist siden 9. januar, regnet også med å dø, da den østerrikske flyveren til en Heinkel in kom forbi om kvelden 13. januar og tilfeldigvis spurte hvor han kom fra. «Jeg er fra 327

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

et sted i nærheten av Amstetten,» svarte han. Hans østerrikske lands­ mann ropte på et annet besetningsmedlem, og sammen bar de Dorner over i flyet.

På nordflanken var 16. panserdivisjon og 60. motoriserte infanteri­ divisjon slått tilbake og hadde etterlatt seg en fordypning i dette avsnit­ tet. Inne i Stalingrad angrep Tsjujkovs 62. armé 100. jeger- og 305. infanteridivisjon, og gjenerobret flere kvartaler. I mellomtiden fortsatte den store sovjetiske fremrykningen fra vest gjennom sneføyken og sprengte den vestlige delen av Kessel. 29. motoriserte infanteridivisjon ble praktisk talt utslettet. Mangel på drivstoff tvang 3. motoriserte infanteridivisjon til å forlate sine kjøretøyer og tunge våpen, og trekke seg tilbake til fots gjennom den dype sneen. Det var lite håp om å eta­ blere en ny forsvarslinje på den åpne steppen når soldatene ikke hadde krefter til å grave. De sovjetiske 65. og 21. armeer støtte videre mot Pitomnik, assistert av 57. og 64. armés gjennombrudd på sørflanken, der 297. infanteri­ divisjon, deriblant Måders stridsgruppe, ble tvunget bakover. Deres naboer på høyre side, Edler von Daniels’ 376. infanteridivisjon, ble iso­ lert. Tidlig på ettermiddagen 14. januar sendte hovedkvarteret til 6. armé følgende melding: «376. infanteridivisjon er tilintetgjort. Flyplassen ved Pitomnik vil sannsynligvis være brukbar bare frem til 15. januar.»27 Nyheten om sovjetiske tankangrep skapte «panserfrykt» i tyske rekker. Det fantes knapt noen antitank-kanoner igjen med ammunisjon. Ingen hadde tid til å tenke over hvordan de hadde foraktet rumenerne for akkurat en slik reaksjon, bare to måneder tidligere. På dette nokså sene stadiet i slaget avgjorde Hitler at 6. armé måtte få mer hjelp til å holde ut. Motivene hans var nesten helt sikkert sammen­ satte. Han kan ha blitt oppriktig sjokkert over å få vite av kaptein Behr hvor lite hjelp som kom igjennom, men han må også ha villet sikre seg at Paulus ikke hadde noen unnskyldning for å kapitulere. Løsningen hans - et karakteristisk trekk som forårsaket stor aktivitet og få konkrete resultater — var å etablere en «Spesialstab» under feltmarskalk Erhard Milch som skulle overvåke luftforsyningssituasjonen. Et medlem av sta­ ben til Milch beskrev senere dette forsinkede trekket som «Hitlers på­ skudd for å hevde at han hadde prøvd alt for å redde soldatene i Kessel».28 Albert Speer ledsaget Milch til flyplassen da denne reiste for å begynne i sin nye rolle. Milch lovet å prøve å finne Speers bror og få ham fløyet 328

LUFTBROEN

ut av Kessel, men Ernst Speet, og til og med restene av enheten hans, viste seg å være umulige å finne. Alle sammen var forsvunnet — «savnet, antatt døde».29 Det eneste som var igjen, sa Speer senere, var et brev som kom ut med fly: «fortvilet over livet, sint på døden, bitter på meg, sin bror». Milch og staben hans kom til Taganrog i den tro at de kunne oppnå mye, men som en høyere transportoffiser i Luftwaffe skrev, var «ett blikk på den aktuelle situasjonen [...] nok til å overbevise dem om at ingenting mer kunne gjøres med de utilstrekkelige ressursene som sto til rådighet»?0 Morgenen 15. januar, deres første arbeidsdag, var ingen oppmun­ trende start. Milch fikk en telefon fra Føreren, som forlangte at flytran­ sporten til og fra Stalingrad skulle styrkes. Som for å understreke sin innsats, tildelte Hitler samme dag Paulus Ekeløvet til hans Ridderkors. Ved lunsjtider ringte Goring til Milch og forbød ham å fly inn i Kessel. Så rapporterte Fiebig at Pitomnik hadde falt i russernes hender (her var han litt tidlig ute), og at radiofyrene i Gumrak ennå ikke var satt opp, noe som betød at transportfly ikke burde sendes ut. De gjenværende Messerschmitt 109-flyene fløy ut av Pitomnik like etter daggry dagen etter, mens de så at russerne næmet seg. De som ble omdirigert til flyplassen ved Gumrak, landet i dyp sne som ikke var blitt ryddet vekk. Midt på dagen kom også Gumrak under artilleribombardement, og Messerschmittene og Stukaene der fløy ut av Kessel for siste gang på Richthofens ordre. Paulus protesterte til ingen nytte. Samme dag kapitulerte en bataljon fra 295. infanteridivisjon under ett. Det ser ut til at Voronovs flyveblad som lovet korrekt behandling av fanger, hadde hatt en viss effekt. «Det var meningsløst å flykte,»31 sa bataljonssjefen under forhøret med kaptein Djatlenko. «Jeg sa til men­ nene mine at vi skulle kapitulere for å redde liv.» Denne kapteinen, som hadde vært engelsklærer, la til: «Det går sterkt innpå meg, for dette er første gang en hel bataljon tyske tropper kapitulerer.» En annen bataljonssjef som kapitulerte senere, i 305. infanteridivisjon i Stalingrad, snakket om de «uutholdelige forholdene i vår bataljon»?2 «Jeg klarte ikke hjelpe mine menn, og jeg unngikk å møte dem. Overalt i vårt regiment hørte jeg soldater snakke om lidelsene sulten og kulden skapte. Hver eneste dag fikk vår avdelingslege flere titalls forfrysningstilfeller. Siden situasjonen var så katastrofal, betraktet jeg kapitulasjon som den beste utveien.» *

329

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Flyplassen i Pitomnik og sykehuset der ble forlatt under store lidelser. De som ikke kunne flyttes på, ble etterlatt under oppsyn av en lege og minst én sykepleier, vanlig praksis under retrett. Resten av de sårede haltet, krabbet eller ble slept på sleder langs den hullete veien dekket av jernhard is som førte til Gumrak, 14 kilometer unna. De få lastebilene som fremdeles hadde noe drivstoff, ble ofte stormet, selv når de allerede var fulle av sårede. En Luftwaffe-kaptein rapporterte om forholdene langs ruten 16. januar, den dagen Pitomnik falt: «Tett enveistrafikk som består av soldater på retrett. De ser ut som om de har mistet alt. Føttene og hendene er surret med remser av tepper.»33 Om ettermiddagen no­ terte han seg en «markert økning av bortkomne soldater fra forskjellige armeer som angivelig har mistet kontakten med enhetene sine. De tig­ ger om mat og ly.» Av og til klarnet det helt opp, og solen skinte blendende sterkt på sneen. Når mørket falt, ble skyggene stålblå, selv om solen i horisonten var tomatrød. Tilstanden til nesten alle soldatene, ikke bare de sårede, var forferdelig. De haltet på forfrosne føtter, leppene var sprukne på grunn av kulden, ansiktene hadde et voksaktig preg, som om livet alle­ rede var i ferd med å ebbe ut. Utmattede menn sank sammen i sneen og reiste seg aldri igjen. De som trengte flere klær, dro tøyet av likene så fort de kunne etter at døden var inntruffet. Når et lik først var frosset, ble det umulig å kle av det. Sovjetiske divisjoner var ikke langt unna. «Det er svært kaldt,»34 skrev Grossman mens han ledsaget de fremrykkende troppene. «Sne og iskald luft kjøler ned neseborene. Tennene verker. Man ser frosne tyskere med uskadde kropper som ligger langs veien vi følger. Det var ikke vi som drepte dem. Det var det kulden som gjorde. De har dårlige støvler og dårlige frakker. Kappene deres er tynne og ser ut som papir ... det er fotspor overalt i sneen. De forteller oss hvordan tyskerne trakk seg til­ bake fra landsbyene langs veiene, og fra veiene inn i ravinene, etter å ha kastet fra seg våpnene.» Erich Weinert i en annen enhet la merke til kråker som kretset og så landet for å plukke ut øynene på likene. Da de nærmet seg Pitomnik, begynte sovjetiske offiserer å kontrol­ lere sin posisjon i forhold til kartet. Langt fremme hadde de nemlig fått øye på det som så ut til å være en liten by på steppen, men som ikke var markert på kartet. Etter som de kom nærmere, så de at den besto av en enorm militær avfallsdynge, med istykkerskutte panserkjøretøyer, laste­ biler, ødelagte fly, biler, stormkanoner, halvbeltebiler, artilleritraktorer og nesten enhver annen tenkelig form for utstyr. Den største tilfreds-

330

LUFTBROEN

stillelsen for russiske soldater kom da de så forlatte og istykkerskutte fly på flyplassen ved Pitomnik, særlig de gigantiske Focke-Wulf Condorene. Fremrykningen østover mot Stalingrad fikk dem hele tiden til å spøke om at de befant seg «i russernes bakre linjer».

På dette stadiet av retretten forsvant til slutt de tyske håpene om SSpanserdivisjoner og flybårne forsterkninger. Offiserene visste at 6. armé virkelig var fortapt. «Flere høyere offiserer» skrev en lege, «kom til oss og tryglet om gift for å begå selvmord.»35 Også leger ble fristet av tanken på den endelige tomheten, men når de tenkte nøyere etter, visste de at de hadde plikt til å ta seg av de sårede. Av de 600 legene i 6. armé var det ingen arbeidsdyktige som fløy ut. På denne tiden var sorteringsstasjonene for de sårede så overfylt at pasientene delte senger. Når en alvorlig såret mann ble fraktet inn av kamerater, avviste ofte en lege dem fordi han allerede hadde for mange håpløse tilfeller. «Stilt overfor så mye lidelse,» skrev en Luffwaffe-sersjant, «så mange lidende menn, så mange døde, og overbevist om at det var umulig å få hjelp, bar vi uten et ord løytnanten vår tilbake igjen. Ingen vet navnene på alle disse ulykkelige som trykket seg sammen på bakken, blødde i hjel, frøs og ofte manglet en arm eller et ben, og som til slutt døde fordi det ikke fantes hjelp å få.»36 Mangelen på gips med­ førte at legene måtte stive av brukne lemmer med papir. «Frekvensen av postoperativt sjokk skjøt i været,»37 skrev en kirurg. Også difteri-tilfellene økte sterkt i antall. Det verste var mengden av lus på de sårede. «På operasjonsbordet måtte vi skrape lus av uniformer og hud med en spatel og kaste dem på ilden. Dessuten måtte vi fjerne dem fra øyenbryn og skjegg, der de samlet seg i klaser som druer.» Det «såkalte sykehuset»38 ved Gumrak var enda verre enn det ved Pitomnik, først og fremst fordi det ble oversvømmet av tilstrømningen. «Det var et slags helvete,»39 rapporterte en såret offiser som hadde truk­ ket seg tilbake fra Karpovka-nesen. «Likene lå i hauger ved siden av veien, der mennene hadde falt om og dødd. Ingen brydde seg om noenting lenger. Det fantes ikke bandasjer. Flyplassen ble bombet, og 40 mann ble stappet inn i en bunker som var ment for ti, og som skalv under hver eksplosjon.» Den katolske feltpresten ved sykehuset ble kjent som «Dø­ dens konge ved Gumrak»,40 siden han ga den siste olje til mer enn 200 mann hver dag. Etter å ha lukket øynene på de døde, pleide feltprestene å brekke av den underste halvdelen av identitetsmerket som et offisielt bevis på at døden var inntruffet. Snart ble lommene deres tunge.

331

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Leger i området arbeidet også i «dødsravinene», der de sårede lå i utgravde tunneler til hestene. For én lege var dette stedet, med kirkegår­ den rett ovenfor, som Golgata. Denne sentrale sorteringsstasjonen og senteret for kranieskader måtte forlates. De hardest skadede ble etter­ latt. Da russerne ankom noen dager senere, brukte de maskingeværer på de fleste av de bandasjerte skikkelsene. Ranke, en divisjonstolk som hadde en skade i hodet, satte seg opp og ropte til dem på russisk. De overraskede soldatene sluttet å skyte og tok ham med seg til sin kom­ missær, som i sin tur sendte ham videre etter de flyktende tyskerne for å kreve kapitulasjon. Om russiske soldater var lystne på hevn, nøret de stivfrosne likene av fanger fra Den røde hær i den åpne leiren like ved i sterk grad opp under sinnet deres. De overlevende var så utsultet at da deres redningsmenn ga dem brød og pølse av sine rasjoner, døde de fleste umiddelbart.

Kessel ville ha falt raskere sammen om ikke noen menn hadde bevart en sterk tro på den saken de kjempet for. En Lufitwaffe-sersjant i 9. luftverndivisjon skrev hjem: «Jeg er stolt over å regne meg med blant Stalingrads forsvarere. Det får komme det som komme vil - når min tid er kommet, vil jeg ha tilfredsstillelsen av å ha deltatt ved det østligste punktet i den store forsvarskampen ved Volga for mitt hjemland, og gitt mitt liv for vår Fører og for vår nasjons frihet.»41 Selv på dette sene stadiet fortsatte de fleste stridsenhetene å yte hårdnakket motstand, og det fantes ek­ sempler på enestående mot. General Jaenecke rapporterte at «et angrep av 28 russiske tanks i nærheten av Bassagino-stasjonen ble stanset av en løytnant Hirschmann, som opererte en luftvernkanon helt på egen hånd. Han ødela 15 T-34-tanks i denne trefningen.»421 denne sluttsekvensen av slaget var lederskap viktigere enn noensinne. Apati og selvmedlidenhet var de største farene, både for den militære orden og for personlig over­ levelse. På de avsnittene hvor russerne ennå ikke hadde brutt seg inn, var utsultede menn for utmattet til å gå utenfor bunkeren for å skjule tårene for sine kamerater. «Jeg tenker på deg og vår lille sønn,»43 skrev en ukjent tysk soldat i et brev som aldri nådde hans kone. «Det eneste jeg har igjen, er tankene på dere. Ingenting annet betyr noe. Når jeg tenker på dere, brister mitt hjerte.» Ute i ildstillingene var mennene så kalde og svake at de langsomme, ukoordinerte bevegelsene deres fikk det til å se ut som om de gikk på medisiner. Likevel hadde gode sersjanter et solid

332

LUFTBROEN

grep på dem, og sørget for at geværene fremdeles ble pusset og granatene lå lagret, klar til bruk, på utgravede hyller. Den 16. januar, like etter erobringen av Pitomnik, sendte 6. armés ho­ vedkvarter en melding der man klaget over at Luftwaffe sendte forsy­ ninger bare med fallskjerm. «Hvorfor landet det ingen forsyninger i natt ved Gumrak?»44 Fiebig svarte at landingslysene og bakkekontrollradioen ikke virket. Paulus var tilsynelatende ikke klar over det kaoset som her­ sket ved flyplassen. Lossegjengene var dårlig organisert og mennene for svake til å gjøre en ordentlig jobb - «fullstendig apatiske»,45 etter Luftwaffes mening. Disiplinen hadde brutt sammen blant de lett så­ rede, de bortkomne og desertørene som hadde trukket til flyplassen og dens løfte om frelse. «Lenkehundene» til Feldgendarmerie\>e^\xt& å miste kontrollen over flokkene av sultende soldater som var desperate etter å komme seg vekk. Ifølge Luftwaffe-rapporter var mange rumenske. Den 17. januar var 6. armé blitt tvunget tilbake inn i den østlige halv­ delen av Kessel. De neste fire dagene var det relativt få trefninger mens Rokossovskij omgrupperte armeene sine til det endelige fremstøtet. Ved fronten fulgte de fleste tyske regimenter ordre, men oppløsnings­ tendensene spredte seg bakover i rekkene. Hovedkvartermesterens av­ deling registrerte at «armeen ikke lenger er i stand til å forsyne sine tropper».46 Nesten alle hestene var blitt spist. Det var nesten slutt på brødet - det gikk under navnet Eisbrot, siden det var stivfrossent. Like­ vel fantes det lagre fulle av mat som ble holdt tilbake av overivrige kvartermestere, og som russerne erobret intakt. Det var kanskje ikke til å unngå at noen myndighetspersoner utnyttet sin stilling. En lege beskrev et­ terpå hvordan en av hans overordnede rett foran øynene på ham «ga hunden sin brød med et tykt lag av smør på, når det ikke fantes ett eneste gram til mennene på forbindingsplassen hans.»47 Paulus var overbevist om at det gikk mot slutten, og 16. januar sendte han en melding til general Zeitzler der han anmodet om at gjenværende stridsdyktige enheter skulle få bryte ut sørover, ettersom å bli værende i Kessel ville innebære fangenskap eller sikker død av sult og kulde. Selv om Zeitzler ikke ga noe umiddelbart svar, ble ordre om forberedelser utstedt. Kvelden etter, 17. januar, fortake en stabsoffiser i 371. infanteri­ divisjon, oberstløytnant Måder, at «Ved kodeordet ‘Løve’ skal hele Kessel kjempe seg ut til alle sider. Regimentssjefene skal sette sammen stridsgrupper på rundt 200 av sine beste menn, informere resten om marsjruten, og deretter bryte ut.»48

333

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Endel offiserer hadde allerede begynt å «vurdere måter å unnslippe russisk fangenskap på, som vi betraktet som verre enn døden».49 FreytagLoringhoven i 16. panserdivisjon fikk en idé om å bruke noen av de amerikanske jeepene som var erobret fra russerne. Tanken var å iføre seg uniformer fra Den røde hær og ta med noen svært pålitelige hiwier, som ønsket å unnslippe NKVDs hevn, i et forsøk på å slippe igjennom fien­ dens linjer. Denne ideen spredte seg til divisjonsstaben, deriblant dens sjef, general Angern. Selv korpssjefen deres, general Strecker, var en kort stund fristet da han hørte om det, men for en offiser med sterke tradi­ sjonelle verdier, var det utenkelig å forlate sine soldater. En gruppe fra XI. korps gjorde deretter et forsøk, og endel andre små avdelinger, noen på ski, brøt ut mot sørvest de siste dagene Kessel eksisterte. To stabs­ offiserer fra hovedkvarteret til 6. armé, oberst Elchlepp og oberstløy­ tnant Niemeyer, etterretningssjefen, døde ute på steppen. Paulus vurderte åpenbart aldri muligheten for å forlate troppene sine. Den 18. januar, da den siste postforsendelsen fra Tyskland ble fordelt i noen divisjoner, skrev han bare én linje til farvel med sin kone, som en offiser tok med seg ut for ham. Medaljene, gifteringen og signetringen hans ble også sendt ut, men disse gjenstandene ble tydeligvis beslaglagt av Gestapo senere. General Hube fikk ordre om å fly ut fra Gumrak tidlig neste morgen i et Focke-Wulf Condor for å slå følge med Milchs spesialstab. Etter ankomsten 20. januar sendte han tilbake en liste over «betrodde og ener­ giske offiserer»50 som skulle sendes ut for å slå seg sammen med ham. Kanskje ikke overraskende var flertallet ikke fagfolk når det gjaldt forsy­ ninger eller flytransport, men offiserer fra hans eget panserkorps, særlig den gamle divisjonen hans. Hube følte seg uten tvil unnskyldt, siden hovedkvarteret til 6. armé hadde satt som betingelse at panserspesialister skulle være blant dem som ble innrømmet evakuering med fly. Offiserer med erfaring fra generalstaben ble også tatt med i spesialist-kategorien, men den merkeligste prioriteringen var det som best kan beskrives som 6. armés Noas ark. Stabssersjant Philipp Westrich fra 100. jegerdivisjon, flislegger av utdannelse, ble «fløyet ut av Kessel 22. januar 1943 etter ordre fra 6. armé, som ønsket én mann fra hver divisjon».51 Oberstløytnant Måder og to underbefal ble valgt ut fra 297. infanteri­ divisjon, og slik fortsatte listen, divisjon etter divisjon. Hitler, som hadde avskrevet Paulus’ 6. armé som død, vurderte allerede tanken på å bygge en ny 6. armé - et Føniks-egg snappet ut av asken. Den 25. januar ble ideen en konkret plan. Hitlers sjefadjutant, general Schmundt, noterte 334

LUFTBROEN

seg: «Føreren beordret nydannelsen av 6. armé med en styrke på 20 di­ visjoner.»52 Medmenneskelige hensyn veide tungt ved utvelgelsen av offiserskurerene som skulle frakte ut viktige dokumenter. Prins DohnaSchlobitten, som reiste 17. januar, fikk jobben for hovedkvarteret til XIV. panserkorps, ikke fordi han var ledende etterretningsoffiser, men fordi han hadde flest barn av alle offiserene i staben. Litt senere insisterte hovedkvarteret til 6. armé på at offiserer som ble fløyet ut som fagfolk, også skulle gjøre tjeneste som kurerer. Kaptein von Freytag-Loringhoven, utvalgt på grunnlag av sine meritter som leder for en panserbaljon, fikk ordre om først å innhente meldinger og andre dokumenter fra armeens hovedkvarter. Der traff han Paulus, som «virket fullstendig kuet under ansvaret».53 Etter lang venting på flyplassen ved Gumrak gikk han ut til et av de fem Heinkel-bombeflyene, ledsaget av FeIdgendarmerie som måtte tvinge de sårede og syke tilbake med maskinpistoler. Akkurat da han forlot Kessel, var det ikke til å unngå at han hadde blandede følelser. «Det gikk hardt innpå meg da jeg forlot mine kamerater. På den annen side var det en sjanse til å overleve.» Han hadde prøvd å få ut også grev Dohna (en fjern slektning av prins Dohna), men han hadde vært for syk. Selv om de ble trygt plassert i flyet sammen med et ti-tall sårede soldater, så Freytag-Loringhoven at de ikke var utenfor fare. Heinkelen deres sto stille ved siden av rullebanen mens de fire andre tok av. En pumpe hadde kilt seg fast da det ble fylt på drivstoff. Artillerigranatene begynte å falle nærmere. Flyveren kastet til side pumpen og løp tilbake til cockpiten. De tok av og vant sakte høyde med sin tunge last av sårede inn i det lave skydekket. Ved omtrent 6.000 fot kom Heinkelen plutselig opp av sky­ havet og ut i «vidunderlig solskinn», og Freytag-Loringhoven var enda en som følte seg «født på nytt». Da de landet i Melitopol, ventet ambulanser fra et sykehus på de sårede, og en stabsbil tok med seg Freytag-Loringhoven til feltmarskalk Mansteins hovedkvarter. Han hadde ingen illusjoner om sitt utseende. Han var i «en svært dårlig forfatning». Selv om han var en høy, velbygget mann, hadde vekten hans sunket til snaut 60 kilo. Kinnene var uthulte. I likhet med alle andre i Kessel hadde han ikke barbert seg på mange dager. Den sorte panserdressen hans var skitten og revet i stykker, og marsjstøvlene hans var surret inn med filler som beskyttelse mot forfrys­ ninger. Stahlberg, Mansteins adjutant, ulastelig i sin feltgrå uniform, var tydelig overrumplet. «Stahlberg så på meg, og jeg så at han lurte: 335

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

‘Har han lus?’ - og jeg hadde så absolutt lus — og så tok han meg svært forsiktig i hånden.» Stahlberg tok ham umiddelbart med seg for å møte Manstein, som ga ham en langt vennligere velkomst. Feltmarskalken reiste seg med en gang opp fra skrivebordet og kom bort for å håndhilse, tilsynelatende uten å ha noe imot det. Han tok meldingene og spurte den unge kaptei­ nen nøye ut om forholdene i Kessel. Likevel følte Freytag-Loringhoven at han i bunn og grunn var «en kald mann». Manstein fortalte Freytag-Loringhoven at han ville bli tilknyttet feitmarskalk Milchs spesialstab, som var opprettet for å effektivisere fly­ transporten. Han rapporterte først til general von Richthofen, som bare merket seg hans ankomst og sa at han var for travelt opptatt til å kunne treffe ham. Feltmarskalk Milch, «en gammel nazist» som han ikke hadde regnet med å like, viste seg på den annen side å være «mye mer menne­ skelig». Han var sjokkert over Freytag-Loringhovens utseende. «Herre­ gud, se hvordan De ser ut!» Etter å ha spurt om forholdene i Stalingrad sa Milch: «Nå må De sørge for å spise godt.» Han ga ordre om at Freytag-Loringhoven skulle få spesialrasjoner med kjøtt, smør, til og med honning. Så ble den utmattede unge panseroffiseren tilvist en av sovevognene på det luksuriøse toget. «Det var første gang på ni måneder at jeg hadde sett en seng. Jeg brydde meg ikke om lusene. Jeg slengte meg ned i det hvite sengetøyet og bestemte meg for å utsette besøket på avlusningsanstalten til neste morgen. Komforten og varmen - det var 25 kuldegrader utenfor — utgjorde en utrolig kon­ trast.»

Til å begynne med ble offiserene som reiste for å arbeide i Milchs spesial­ stab, forvirret av overgangen til en annen verden av mangfold og mulig­ heter. Likevel hadde de fremdeles ingen klar oppfatning av hva man kunne og ikke kunne vente seg av en luftbro. «Er det mulig å fly inn tanks én og én?»54 var et av spørsmålene til Hube på det første møtet med Milch. Milch selv, i likhet med alle som ikke hadde vært innenfor Kessel, fattet fremdeles ikke hvor forferdelige forholdene virkelig var der inne. Da han fikk Paulus’ melding 18. januar om at 6. armé ville kunne holde ut bare noen fa dager til, siden de praktisk talt hadde sluppet opp for både drivstoff og ammunisjon, sa han til Goring på telefonen: «Det ser ut til å ha rablet for disse inne i Festningen.»55 Manstein var av samme oppfatning, la han til. Begge to ser ut til instinktivt å ha lagt seg til en 336

LUFTBROEN

holdning med personlig sympati for individer, samtidig som de distan­ serte seg fra de redslene den sviktede armeen gjennomlevde. De videre konsekvensene av den forestående katastrofen ble overlatt til Førerens hovedkvarter og propagandaministeriet i Berlin. «Stalingradbeleiringen nærmer seg sin avslutning,»56 hadde Goebbels erklært på ministeriumskonferansen tre dager tidligere. «Den tyske presse må gjøre klart for passende dekning av det seierrike utfallet av dette store slaget i Stalins by - om nødvendig med bilag.» «Seieren» var angivelig moralsksymbolsk. Helmuth Groscurth, Streckers stabssjef og det mest aktive medlem­ mer av opposisjonen mot regimet i Kessel, var fast bestemt på å formidle katastrofens kjensgjerninger til høyere offiserer for å provosere dem til å handle. Han ordnet med utreise for en av sine betrodde kolleger, major grev Alfred von Waldersee. Waldersee skulle dra direkte til hærens ho­ vedkvarter i Bendlerstrasse i Berlin og oppsøke general Olbricht, et el­ dre medlem av opposisjonen, og deretter den pensjonerte general Beck, med det budskap at «bare et øyeblikkelig slag»57 mot Hitler nå kunne redde 6. armé. Beck ba Waldersee om å dra rett til Paris for å treffe ge­ neral von Stiilpnagel og feltmarskalk von Rundstedt. Rundstedts svar var «så deprimerende» at Waldersee mistet ethvert håp om å oppnå noe som helst. Groscurth sendte et siste brev til sin bror 20. januar, fødselsdagen til sin datter Susi - «som snart ikke vil ha noen far lenger, i likhet med tusenvis av andre barn»,58 skrev han. «Pinslene fortsetter, og vil bli verre time for time. Vi blir skjøvet tilbake inn i det trangeste området. Likevel vil vi kjempe til siste skudd, slik vi har fått ordre om, særlig fordi vi får vite at russerne har drept alle fanger, noe jeg betviler ... Folk har ingen anelse om hva som foregår her. Ikke et eneste løfte blir holdt.» 6. armés hovedkvarter hadde en følelse av at Milchs stab ikke skjønte hvor ille tilstanden var. «Det finnes ikke en eneste mann ved fronten som er ved vanlig god helse,»59 rapporterte man denne dagen, «alle har i beste fall forfrysninger. På sitt besøk ved fronten i går fant sjefen for 76. infanteridivisjon mange soldater som hadde frosset i hjel.»

Den sovjetiske offensiven begynte igjen med fornyet styrke denne mor­ genen, 20. januar. 65. armé brøt igjennom nordvest for Gontsjara, som ble erobret samme kveld. Gumrak, som lå bare noen kilometer borte, var hovedmålet. Evakueringen av flyplassen og hovedkvarteret like i nærheten kvelden

337

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

etter, ble kaotisk etter at Katjusja-batteriene satte i gang. Samme kveld mottok Milchs stab en melding fra hovedkvarteret til 6. armé: «Gumrakflyplassen ubrukelig fra 22. januar klokken 04.00. På dette tidspunktet vil den nye flyplassen ved Stalingradskij være klar til landing.»60 Dette var optimistisk. Rullebanen ved Stalingradskij var ikke i stand til å ta imot større fly. General Paulus var nå blitt fullstendig fatalistisk, og led nesten helt sikkert av en dyp depresjon. En major i Luftwaffe som nett­ opp hadde vendt tilbake fra Kessel, rapporterte til general Milch at Paulus hadde sagt til ham: «Samme hva slags hjelp som kommer nå, vil det være for sent. Vi er ferdige. Våre menn har ingen krefter igjen.»61 Da majoren prøvde å informere ham om den generelle situasjonen mot vest som Armégruppe Don sto overfor, hadde han svart: «Døde menn er ikke lenger interessert i militærhistorie.» På grunn av drivstoffmangelen ble 500 mann etterlatt på feltsyke­ huset ved Gumrak. Da solen gikk opp 22. januar, var russisk infanteri synlig i det fjerne der de rykket frem i skytterlinje «som om de var på harejakt».62 Idet fienden nærmet seg skuddhold, pakket offiserene fra 9. luftverndivisjon som hadde hatt ansvaret for flyplassen, seg sammen i det siste kjøretøyet, en stabsbil. 100 meter borte i veien fant de en soldat fra feltsykehuset som hadde amputert begge bena, og som prøvde å komme seg fremover på en slede. Luftwaffe-offiserene stanset og bandt sleden hans fast til enden av bilen slik han ba om, men den veltet nesten med en gang bilen startet igjen. En løytnant foreslo at han skulle klamre seg fast foran, siden det ikke var noe plass igjen inne. Den sårede man­ nen nektet å oppholde dem mer. Nå var de innenfor skuddhold for det russiske infanteriet. «Bare dra!» ropte han. «Jeg har ingen sjanser like­ vel.» Luftwaffe-offiserene visste at han snakket sant. Enhver som ikke kunne gå på dette tidspunktet, var så godt som død. De kjørte videre, og den lemlestede soldaten satt sammensunket i sneen ved siden av den isete veien og ventet på at russerne skulle komme og ta livet av ham. Det er godt mulig han ble skutt, som så mange andre sårede i veikan­ ten. Den kommunistiske forfatteren Erich Weinert forsøkte å hevde at «etterlatte invalider»6’ som prøvde å humpe etter kameratene sine, hadde kommet i veien for «ilden fra den fremrykkende røde hær». Sannheten var at Den røde hær, i likhet med Wehrmacht, ikke brydde seg noe særlig om fiendens sårede. Rapporter om at de 500 som ble etterlatt på felt­ sykehuset ved Gumrak under oppsyn av to sykepleiere, ble massakrert, er likevel unøyaktige. Den røde hær bare lot dem klare seg selv på «vann

338

LUFTBROEN

fra sne og hestekadavere».64 De som overlevde, ble flyttet til leiren ved Beketovka ti dager senere. Nederlagets skrekkbilder ble verre og verre jo nærmere de flyktende soldatene kom Stalingrad. «Så langt man kan se, ligger det soldater knust av tanks, hjelpeløst stønnende, stivfrosne lik, kjøretøyer forlatt på grunn av drivstoffmangel, sprengte kanoner og forskjellig utstyr».65 Kjøttet var blitt skåret av sidene på en død hest i veikanten. Mennene drømte om å komme forbi en fallskjermcontainer stappfull av forsyninger, men disse var enten blitt erobret ved landing eller tapt ute på de snedekkede markene. Selv om det ikke gikk an å stanse sammenbruddet i sentrum, kjempet tyske stridsgrupper på mange avsnitt innbitt under retretten. Tidlig om morgenen 22. januar ble restene av 297. infanteridivisjon trengt tilbake fra Voroponovo-avsnittet mot den sørlige utkanten av Stalingrad. Major Bruno Gebele og de overlevende fra bataljonen hans ventet på det neste angrepet. Den eneste artilleristøtten deres besto av endel fjellhaubitsere under ledelse av en sersjant, som fikk beskjed om å vente med ild­ givningen til russerne var rundt 200 meter unna. Rett før klokken 07.00, mens restene av Gebeles bataljon søkte ly for artilleriilden i bunkerne sine, varslet vakten: «Herr Major, sie kommer^»66 Gebele hadde bare tid til å skrike «Rauh Soldatene hans kastet seg inn i ildstillingene. En vegg av infanterister i snedresser stormet mot dem mens de hylte « Urrah\ Urrah\ Urrah\» De fremste var mindre enn 40 meter borte da tyske grenaderer åpnet ild med lette maskingeværer, geværer og maskinpistoler. Russerne led forferdelige tap. «Den første bølgen ble meid ned, den andre bølgen også, og så kom det en tredje bølge. Foran stillingen vår hauget de døde russerne seg opp og fungerte som en slags vegg av sandsekker for oss.» Russerne ga ikke opp angrepet. De endret bare retningen på det, og konsentrerte seg om avdelingene på flankene. Klokken 09.30 brøt de igjennom rumenerne til venstre. En antitank-salve traff Gebeles nest­ kommanderende, som sto ved siden av ham, og drepte ham umiddel­ bart. Så kjente Gebele selv et voldsomt slag mot sin venstre skulder. En kule fra den samme bygen av maskingeværild hadde drept også hans kontorsjef, ÆÅ/a^Z^/Schmidt, idet den gikk tvers igjennom stålhjeimen hans. En rasende Gebele lot en karabin hvile mot sneveggen foran seg og klarte å sende av gårde noen få skudd med den gode armen og skulderen.

339

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Enda en bølge av russisk infanteri kom mot dem. Gebele skrek til sine overlevende menn at de skulle åpne ild igjen. En stabssersjant prøvde å avfyre en lett bombekaster, men holdet var så kort at motvinden fikk et par av bombene til å lande på deres egne stillinger. Etter å ha holdt ut i syv timer så Gebele til slutt at et russisk flagg hadde dukket opp på et vanntårn bakenfor dem. De var blitt omgått. Han samlet sammen de siste overlevende i bataljonen sin og førte dem tilbake mot sentrum av Stalingrad. Inne i byen ble de rystet av ødeleggelsene og det militære sammenbruddet. «Det var sprengkaldt,» skrev en av dem, «og omgitt av et slikt kaos føltes det som verdens undergang.»67 Denne dagen, 22. januar - dagen etter at Goebbels hadde utarbeidet regien for Stalingrad-tragedien ved å be om «den totale krig» - fikk 6. armé meldingen fra Hitler som beseglet dens skjebne. «Overgivelse er utelukket. Troppene kjemper til siste slutt. Hold om mulig en redusert FestungmeA fremdeles stridsdyktige tropper. Tapperheten og utholden­ heten i der Festung\\2x gitt muligheten til å etablere en ny front og sette i gang motangrep. Slik har 6. armé gitt sitt historiske bidrag til den største holmgangen i tysk historie.»68

340

22

«En tysk feltmarskalk begår ikke selvmord med neglesaks!»

Hver gang Luftwaffe-fly fløy over dem, kikket mennene lengselsfullt opp, og de fortsatte å stirre på himmelen lenge etter at de ørsmå prik­ kene var forsvunnet. «Med tungt hjerte,» skrev en soldat, «stirret vi etter de tyske flyene og tenkte på hvor vidunderlig det ville vært å kunne fly av sted, ut av dette infernoet hvor vi var blitt etterlatt.»1 Etter erobringen av flyplassen ved Gumrak tidlig om morgenen 22. januar hadde bare en håndfull fly klart å lande på den lille landingsstripen ved Stalingradskij. «Luftbroen» hadde brutt sammen, og dermed var den siste flukt­ muligheten borte. Leveringen av nye forsyninger var nå avhengig av containere sluppet i fallskjerm, «forsyningsbomber», men til tross for 6. armés ønske om røde fallskjermer, fortsatte Luftwaffe å bruke hvite.2 Slippsystemet ble enda mer vilkårlig siden få enheter hadde noen gjenkjennelsestegn igjen, og VIL flykorps hadde mistet radiokontakten med 6. armés hovedkvar­ ter 24. januar. Hube fikk sluppet ut en melding som fortalte soldatene i Stalingrads ruiner at når de hørte flymotorer, skulle de legge seg ned på den snedekkede bakken i form av et kors, som skulle bety «tyske soldater her».3 Når lyset eller sikten var dårlig, avfyrte de signallys opp i luften for å rettlede fly som kom inn, men overalt skjøt russerne opp signallys med lignende farver for å forvirre flyverne. Dessuten tok sterke vinder med seg mange slipp over de stadig skiftende frontlinjene og inn på fiendtlig område. Noen menn var så desperate at de tok sjansen på å hente con­ tainere ute i åpent terreng. Disse ble enkle mål for russiske snikskyttere. I Stalingrads ruiner forsøkte sultende tyske soldater å legge seg i bakhold bare for å ta brødrasjonene til sovjetiske soldater. Erobringen av Gumrak hadde betydd enda en forferdelig reise for de sårede, hvorav mange allerede var blitt overført fra Pitomnik siden de ikke hadde fatt plass på noe fly derfra. «Utmattede og sårede menn slepte 341

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

seg til byens ruiner,»4 rapporterte en overlevende, «og krøp som ville dyr på alle fire i håp om å finne en eller annen form for hjelp.» Forholdene på de provisoriske sykehusene i Stalingrad var enda mer redselsfulle enn ved Gumrak - 20.000 sårede var pakket sammen i kjel­ lere under byens ruiner, for ikke å nevne de syke, som godt kan ha vært så mange som 40.000. Rundt 600 hardt sårede menn fylte kjellerne til Stalingrad-teateret, uten lys eller sanitærinstallasjoner. «Stønning, rop om hjelp og bønner,» skrev en lege i 60. motoriserte infanteridivisjon, «blandet seg med tordenen fra bombardementet. En lammende lukt av røyk, blod og stanken fra sår fylte rommet.»5 Det fantes ikke flere ban­ dasjer, ingen medisin, ikke noe rent vann. Endel leger fra frontenhetene fikk ordre om å hjelpe til i nettverket av tunneler i Tsaritsa-ravinen. Dette komplekset, med gallerier som i en gruve, huset nå mer enn 3.000 alvorlig sårede eller syke soldater. Da Hermann Achleitner meldte seg til tjeneste, måtte han øyeblikkelig tenke på uttrykket «Dere som går inn av denne port, la alt håp fare!»6 Haugene av stivfrosne lik utenfor sjokkerte ham dypt. Inne i tunnelene ble fore­ stillingen om helvete forsterket av improviserte oljelamper, som var den eneste kilden til lys. Den stinkende, oksygenfattige luften var en lidelse å puste inn. Han ble møtt med stakkarslige rop: «Gi oss noe å spise!» Pasientene fikk bare én tynn skive muggent brød pr. dag. Legene laget en slags suppe av dette, som var varm og drøyde rasjonen litt. Mangelen på bandasjer var alvorlig for de som hadde alvorlige forfrysninger. «Ofte,» skrev han, «ble tær og fingre sittende igjen i de skitne gamle bandasjene når vi skiftet dem.» Avlusning var ikke til å tenke på. Sykepleiere som skiftet bandasjer, fant en grå masse av lus som krøp over på deres egne håndledd og armer fra pasienten. Når en mann døde, kunne man se lusene forlate kroppen i samlet tropp, på jakt etter levende kjøtt. Legene gjorde hva de kunne for å isolere tyfustilfeller så snart de var diagnosti­ sert, men de visste at det ikke ville gå lang tid før de hadde en epidemi å hanskes med. En ung tysk soldat som betraktet elendigheten rundt seg, mumlet: «De må aldri få vite hjemme hva som foregår her.» Mens Kessel ble knust av Rokossovskijs armeer, bragte retretten fra step­ pen antallet tyskere som trengte seg sammen i den ødelagte byen, opp i mer enn 100.000. Mange, om ikke de fleste, led av dysenteri, gulsott og andre sykdommer, slik at ansiktene deres fikk et grønngult skjær. Reaksjonene fra Stalingrads innbyggere var ikke alltid fiendtlige, slik sårede menn fra 297. infanteridivisjon fikk oppleve. «To Stalingrad-kvin-

342

«EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

ner gned de frosne bena mine i en time for å hindre at jeg fikk alvorlig forfrysning,»7 skrev en offiser. «Om og om igjen kikket de medfølende på meg og sa: ‘Så ung, og likevel må han dø!’» Den samme gruppen soldater fant til sin overraskelse flere russiske kvinner i et delvis rasert hus. De hadde nettopp bakt litt brød, og gikk med på å bytte et av dem mot et stykke frossent hestekjøtt. Det var meningsløst å snakke om regimenter og divisjoner. 14. panser­ divisjon hadde færre enn 80 stridsdyktige menn. Det var knapt noen tanks eller tunge våpen igjen som hadde ammunisjon. I en så håpløs situasjon begynte disiplinen å bryte sammen. Motstanden fortsatte i stor grad ut fra frykten for russisk hevn, etter at Paulus hadde nektet å kapi­ tulere. Sovjetiske T-34-tanks var ikke lenger truet, og knuste både tyske våpengroper og skyttere under beltene sine. Bunkere og forsterkede bygninger ble ødelagt med en feltkanon som ble trillet opp på kloss hold. Tyske soldater fikk nå en forferdelig avmaktsfølelse, og var ikke i stand til å gjøre noe for sine sårede kamerater, ikke engang for seg selv. Det virket som om deres egen nådeløse fremrykning fra forrige sommer til­ hørte en helt annen verden. Den 25. januar fikk Paulus og oberst Wil­ helm Adam, en av hans eldre stabsoffiserer, lette hodeskader etter en bombeeksplosjon. General Moritz von Drebber overga seg med en del av 297. infanteridivisjon fem kilometer sørvest for munningen av Tsaritsa. Den sovjetiske obersten som kom for å ta imot kapitulasjonen, sies å ha spurt: «Hvor er regimentene Deres?»H Ifølge denne versjonen, som ble kringkastet to dager senere på sovjetisk radio av romanforfatteren Theodor Plievier, en annen tysk kommunist fra «Moskva-emigrantene», så Moritz von Drebber rundt på den gjenværende klyngen av menn som var nedkjørt av utmattelse og forfrysninger, og svarte: «Trenger jeg vir­ kelig forklare for Dem, oberst, hvor regimentene mine er?» Sjeflegen i 6. armé, general Renoldi, var en av de første generalene som overga seg. (Det var under forhøret av ham at etterretningstjenes­ ten til Den røde hær fikk vite at Paulus var på sammenbruddets rand.) Likevel spilte noen generaler en aktiv rolle. Hubes avløser, general Schlomer, ble skutt i hoften, og general von Hartmann fra 71. infanteridivisjon ble drept av en kule gjennom hodet. General Stempel, sjefen for 371. infanteridivisjon, skjøt seg selv, i likhet med flere andre offiserer, idet fienden erobret den sørlige delen av Stalingrad opp til Tsaritsa-elven. Ved daggry 26. januar møtte tanksene fra 21. armé Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon nord for Mamajev Kurgan, i nærheten av boligkomplekset til 343

NEDKJEMPINGEN AV

6.

ARMÉ

arbeiderne på Røde Oktober. Som naturlig er, ble det et beveget møte, særlig for Tsjujkovs 62. armé, som hadde kjempet alene i nesten fem måneder. «Øynene til de herdede soldatene ble fylt av gledestårer ved møtet,»9 skrevTsjujkov. Flasker ble sendt rundt i den voldsomme feirin­ gen. Den omringede delen av Stalingrad var delt i to - Paulus og de fleste høyere offiserene var innesperret i den minste, sørlige lommen, og general Streckers XI. korps i den nordlige delen av byen rundt Stalingrads traktorfabrikk. Hans eneste forbindelse med omverdenen var radioen til 24. panserdivisjon. De neste to dagene strømmet bortkomne tyske og rumenske solda­ ter, de sårede og de med granatsjokk, og dessuten fortsatt aktive stridsgrupper, inn i den stadig trangere sørlige lommen, der Paulus og Schmidt hadde satt opp et nytt hovedkvarter under Univermag-butikken på Den røde plass. Det siste symbolet på tysk okkupasjon var hakekorsflagget som hang fra en provisorisk stang festet til balkongen over hovedinn­ gangen. Restene av oberst Roskes 194. grenaderregiment utgjorde forsvarsstyrken. Roske ble forfremmet til general som den nye sjefen for den utslettede 71. infanteridivisjon. Det økende antallet høyere offiserer som overga seg, medførte at Donfrontens 7. avdeling, som hadde ansvaret for «operasjonspropaganda», var mer opptatt enn noensinne. Det var tatt inn så mange fanger til forhør siden offensiven begynte at det hadde vært vanskelig å plukke ut de «mest interessante».10 Kaptein Djatlenko mottok en melding som beordret ham til øyeblik­ kelig å vende tilbake til Don-frontens hovedkvarter. Enda en pågrepet tysk general var allerede bragt inn til forhør. Djatlenko visste at det var umaken verdt å bruke tid på denne nyankomne, general Edler von Daniels. Under gjennomsøking av postsekker fra transportflyet som styrtet i begynnelsen av måneden, hadde man funnet Daniels’ dagboksbrev til sin kone. I likhet med de fleste som nettopp var blitt tatt til fange, var Daniels i en sårbar tilstand. Som erfaren forhørsleder visste Djatlenko at den beste taktikken var den som var mest uventet. Han spurte fangen indirekte om «Kessel-babyen»11 hans, og overrasket ham så ved plutselig å trekke frem de brevene og papirene som Daniels trodde var i trygg forvaring i Tyskland. «Herr general,» skriver Djatlenko at han sa til ham, «her har De pa­ pirene Deres. De er Deres eiendom, og De kan legge dem i familiearkivet når De kommer hjem igjen etter krigen.» Daniels ble tydeligvis 344

EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

overmannet av takknemlighet. Han tok imot te og kjeks og russiske si­ garetter, og «svarte så på spørsmålene våre». Djatlenko holdt på ham til utpå kvelden. Etter en middagspause fortsatte han til midnatt. I mange tilfeller var en så dannet fremgangsmåte unødvendig. Den psykologiske forvirringen og raseriet over nederlaget skapte medgjørlighet, om ikke samarbeidsvilje, hos offiserer som følte seg både personlig forrådt og skyldbetynget overfor sine menn, siden de hadde forsikret dem om at Førerens løfter om redning var til å stole på. Under forhørene gjorde de ofte et poeng av å komme med nedsettende bemerkinger om Hitler og regimet. De kalte Goebbels for «krøplingen» og ergret seg over at den overvektige Goring ikke hadde fått prøve «Stalingrad-dietten». Men de russiske erobrerne fikk et klart inntrykk av at disse generalene ikke hadde sett Hitlers sanne ansikt før de opplevde den forræderiske måten han behandlet dem og 6. armé på. Få av dem hadde beskrevet ham eller politikken hans som kriminell da de rykket frem dypt inn i Russland, og det ble begått grusomheter så nær frontlinjene deres at de må ha kjent til dem, og i enkelte tilfeller kanskje vært direkte ansvarlige. Ut fra disse intervjuene med offiserer som var tatt til fange, fikk Donfrontens hovedkvarter det bestemte inntrykk at Paulus «befant seg un­ der sterkt press og spilte en rolle som var blitt påtvunget ham». De ble mer og mer overbevist om at Paulus bokstavelig talt var fange i sitt eget hovedkvarter, bevoktet av sin stabssjef. Djatlenko tvilte ikke på at Schmidt var «nazipartiets øyne og hånd»12 i 6. armé, for tilfangetatte offiserer fortalte at «Schmidt kommanderte armeen, og til og med Paulus». Da oberst Adam senere ble forhørt av Djatlenko, fortalte han at det var Schmidt som hadde gitt ordre om at våpenhvileutsendingene skulle sendes tilbake. (Djatlenko avslørte ikke at han hadde vært en av dem.) De høyere offiserene ved hovedkvarteret til 6. armé hadde tydeligvis vært klar over hva oljelerretspakken inneholdt. Om morgenen 9. januar, da Djatlenko og Smyslov ventet i bunkeren, hadde de under frokosten lest ultimatumet i flyvebladene som russiske fly hadde sluppet ned. Samme morgen hadde Hube fløyet tilbake inn i Kessel etter besøket hos Hitler. Han hadde med seg ordren om at kapitulasjon var utelukket. Ifølge Adam hadde dette forsterket general Schmidts uforsonlige holdning ved hovedkvarteret til 6. armé.

Den 29. januar, kvelden før tiårsjubileeet for Hitlers maktovertagelse, sendte 6. armé et gratulasjonstelegram fra sin ødelagte kjeller. «Til

345

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Føreren! 6. armé hilser sin Fører på tiårsdagen for Deres maktovertagelse. Hakekorsflagget vaier fremdeles over Stalingrad. Måtte vår kamp være et eksempel for nåtidens og fremtidige generasjoner til aldri å overgi seg i håpløse situasjoner, slik at Tyskland vil seire til slutt. Heil mein FilhreA Paulus.»13 Det er mer sannsynlig at denne meldingen, som under de rådende omstendigheter fremstår som grotesk, ble utformet og sendt av Schmidt. Ordene leder i hvert fall tankene hen på ham. På dette stadiet led Paulus av dysenteri, og han var rystet av begivenhetene og demoralisert, så det er ikke vanskelig å forestille seg at han bare nikket da meldingen ble lagt frem for ham. For eksempel hadde Groscurth skrevet i et brev kort tid før dette: «Paulus er i en tilstand av fysisk og moralsk oppløsning.»14 Den 30. januar, selve jubileumsdagen, hadde Goring en radioutsendelse fra luftfartsministeriet der han sammenlignet 6. armé med spartanerne ved Thermopylene. Denne talen ble ikke godt mottatt i Stalingrad. At Goring, av alle mennesker, holdt «begravelsestalen over oss»,15 føyde spott til skade. Gottfried von Bismarck beskrev virkningen som «makaber».161 teaterkjellerne i Stalingrad, som var fulle av sårede, kjente man øyeblikkelig igjen Gorings stemme. «Skru opp lyden!»17 var det en som ropte. «Skru den av!» skrek andre og skjelte ham ut. Utsen­ delsen ble avsluttet med Bruckners femte symfoni. Noen offiserer spøkte bittert om at «jødenes selvmord»'8 på toppen av Masada ville ha vært en mer passende sammenligning enn Thermopylene. De skjønte ikke hvor presist dette faktisk var. Hitler satset virkelig på et masseselvmord, først og fremst blant høyere offiserer. Hitlers egen tale ble holdt av Goebbels senere på jubileumsdagen, og var blitt utsatt på grunn av bombefly fra RAF. Den oste av innbitt tross, men innslaget av selvrettferdighet var for åpenbart til å kunne skjules. Han viet bare en eneste setning til Stalingrad, den katastrofen som kas­ tet en så stor skygge over feiringen: «Den heroiske kampen til våre sol­ dater ved Volga bør være en formaning til alle om å gjøre sitt ytterste i kampen for Tysklands frihet og vår nasjons fremtid, og i en bredere for­ stand bevaringen av hele Europa.»'9 Det var den første innrømmelsen av at Wehrmacht fra nå av ville kjempe for å holde nederlaget på avstand. Dagen etter utnevnte Hitler, som for å avvise enhver form for katastrofefølelse, ikke færre enn fire nye feltmarskalker, deriblant Paulus. Det var den største gruppen av høyere forfremmelser siden seieren over Frankrike. Da meldingen kom om at han var blitt utnevnt til feltmarskalk, antok Paulus umiddelbart at han var blitt presentert for gift­

346

«EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

begeret. Til general Pfeffer utbrøt han på den siste generalkonferansen han avholdt: «Jeg har ikke til hensikt å skyte meg selv for denne bohmiske korporalen.»20 En annen general fortalte en forhørsleder fra NKVD at Paulus hadde sagt: «Det ser ut som en invitasjon til å begå selvmord, men den tjenesten vil jeg ikke gjøre ham.»2' Paulus reagerte av instinkt negativt på selvmord. Da han hørte at noen av mennene hans valgte «soldat-selvmordet» — å plassere seg på toppen av skyttergraven og vente på å bli skutt ned av fienden - utstedte han et forbud mot dette. Hitler var selvsagt ikke opptatt av å redde liv, han var utelukkende interessert i å skape sterke myter. Han håpet utvilsomt at høyere offise­ rer skulle følge eksemplet til admiral Liitjens på Bismarck, en fantasi som sikkert ble oppmuntret av nyheten om at generalene von Hartmann og Stempel var døde. Den sørlige lommen skrumpet raskt inn. Den 30. januar hadde sovje­ tiske tropper trengt seg helt inn til byens sentrum. I kjellerne der de aller fleste av tyskerne søkte ly mot kulden og artilleriilden, hersket fortvi­ lelse og en fryktsom forventning. I det gamle hovedkvarteret til NKVD var vinterhimmelen synlig gjennom den ødelagte kuppelen. Stengulvet var dekket av stenmasser og ødelagt murverk, og den burlignende struk­ turen med trapper og rekkverk var helt forvridd. Et Røde Kors-flagg utenfor inngangen irriterte en tysk infanterioffiser, som betraktet det som et tegn på overgivelse. Han gikk ned i kjelleren, der legene fortsatte å operere i skinnet fra en gassdrevet sykehuslampe mens de ventet på at russerne skulle komme. Utmagret og med ville øyne truet offiseren dem med maskinpistolen sin. «Hva er det som foregår her? Det blir ingen overgivelse! Krigen fortsetter!»22 Mange menn var ute av balanse på grunn av kampstress eller hallusinasjoner forårsaket av den alvorlige feil­ ernæringen. Kjellerne var fulle av menn som ravet rundt i delirium. Markstein, en lege fra Danzig, bare trakk på skuldrene. «Dette er en forbindingsplass,» sa han. Den sinnsforvirrede krigeren skjøt dem ikke, men forsvant som et spøkelse inn i mørket uten å si noe mer. Da general Seydlitz i den samme bygningen 25. januar ga sine divisjons­ sjefer tillatelse til selv å bestemme om de ville overgi seg eller ikke, fritok Paulus ham fra kommandoen. Han plasserte alle Seydlitz’ divisjoner under general Walter Heitz, sjefen for VIII. korps. Heitz utstedte så en ordre om at det skulle skytes på alle som forsøkte å overgi seg. Da Seydlitz og mer enn et dusin andre offiserer overga seg - deriblant generalene Pfeffer, Korfe og Sanne — ble det sendt skurer av maskingeværild mot

347

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

dem fra tyske linjer idet russerne førte dem vekk. Senere hevdet Seydlitz at to tyske offiserer ble dødelig såret som et resultat av Heitz’ «apokalyp­ tiske ordre».23 Da general Heitz ga ordren «Vi kjemper til nest siste kule»,24 ser han imidlertid ikke ut til å ha regnet med seg selv og hovedkvarteret sitt i denne svulstige retorikken. En offiser under hans kommando bemerket at staben hans, nesten helt sikkert med Heitz’ vitende og vilje, allerede hadde gjort klar hvite flagg. Oberst Rosenfeld, sjefen for Luftwaffes 104. luftvernregiment, tok opp den retorikken regimet forventet. «Hakekorsflagget vaier over hodene våre,»25 skrev han i en melding om kvelden 30. januar. «Ordren fra vår øverstkommanderende vil bli fulgt til det siste. Lenge leve Føre­ ren.» Samme kveld sendte hovedkvarteret til 6. armé en melding som advarte om at enkelte sjefer overga seg fordi troppene deres ikke hadde mer ammunisjon, men som også anvendte lignende retorikk som Rosenfelds, ved å hevde at de «lyttet til nasjonalsangen for siste gang med armen hevet til tysk hilsen.»26 Igjen høres dette mer ut som Schmidts stil enn Paulus’. Uansett hadde få soldater ønsker om eller energi til å dele slike følelser. «Om kvelden 30. januar,» skrev en sersjant, «var hver mann opptatt av sine egne tanker, av en gnagende usikkerhet, av smertende sår og forfrysninger, av tanker på hjemmet og av vår skjebne.»27 Spesielt offiserer fryktet henrettelse. Mange fjernet sine distinksjoner. Noen timer senere, midt på natten, våknet plutselig general Voronov i sin isba ved hovedkvarteret til Don-fronten, fra sin rastløse søvn. Han hadde kommet på at Paulus kanskje kunne flykte med et fly som landet på Volga-isen. Det var opplagt ikke vanskelig å forestille seg Stalins re­ aksjon på et slikt tap. Han hoppet ut av sengen og ringte for å gi ordre om plassering av kanoner langs østbredden ved Stalingrad, siktet inn mot isen som en sikkerhetsforanstaltning. Tidlig neste morgen, 31. januar 1943, hadde Sjumilovs 64. armé sik­ ret seg praktisk talt hele sentrum av Stalingrad. Ødelagte bygninger og kjellere var blitt ryddet med granater og flammekastere. Den røde plass ble utsatt for intenst bombardement fra bombekastere og artilleri før russiske soldater rykket frem mot Univermag-butikken. De siste av Roskes grenaderer over Paulus’ hovedkvarter la omsider ned våpnene. Klokken 07.35 mottok kaptein Behr ved Milchs stab følgende melding: «Russerne ved inngangen. Vi forbereder oss på overgivelse.»28 Ti minut­ ter senere, idet løytnant Fjodor Iltsjenko gikk ned i den tettpakkede og 348

EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!»

stinkende kjelleren, kom meldingen: «Vi overgir oss.» Behr sendte budskapet videre til Mansteins hovedkvarter ved Armégruppe Don. Hjemme i Tyskland lød det offisielle kommunikeet: «I Stalingrad er si­ tuasjonen uforandret. Forsvarerne opprettholder moralen.»29 Stabsoffiserer ved hovedkvarteret til general Sjumilov kom for å dis­ kutere kapitulasjonsvilkårene med general Schmidt i kjelleren. Paulus oppholdt seg i et tilliggende rom, mens Adam informerte ham om alt som skjedde. Det er uklart hvorvidt dette var et spill for å la Paulus dis­ tansere seg fra overgivelsen, eller enda et eksempel på at Schmidt tok seg av begivenhetene fordi Paulus var på vei mot sammenbruddet. Til slutt, to timer etter at løytnant Iltsjenko hadde dukket opp, kom general Laskin for å ta imot Paulus’ formelle kapitulasjon før han, Schmidt og Adam ble kjørt til Sjumilovs hovedkvarter med stabsbil, slik general Roske tydeligvis hadde forlangt. I likhet med sine menn hadde de tre mennene som steg ut i solskinnet, noen dagers skjeggvekst, selv om an­ siktene deres ikke var fullt så gustne som soldatenes. Vasilij Grossman noterte seg at oberst Adam hadde klaffene på usjanka-skinnhatten sin nede, «som ørene på en rasehund som nettopp hadde kommet opp av vannet».50 Kamerafolk fra filmavisen var på plass for å filme begiven­ heten.

De som fremdeles befant seg i kjellerne i sentrum av byen, ventet til soldatene fra Den røde hær dukket opp. De viftet med løpene på mas­ kinpistolene og beordret tyskerne til å kaste fra seg våpnene i et hjørne og gå ut på en rekke. De beseirede gjorde seg klare til fangenskapet ved å surre fillene fra sønderrevne uniformer rundt støvlene sine. Noen tyske soldater ropte «Hitler kaputt!» som et tegn på at de overga seg. Noen russiske soldater svarte «Kameraderi, Krieg kaputt! Paulus kapituliert!», men for det meste ropte de «Faschist!» eller «Fritz! Komm!KommP' Da de sovjetiske troppene gikk ned i kjellerne under teateret, ga de ordren: «Alle som er i stand til å gå selv, gå utenfor og still opp for å marsjere til en fangeleir.»52 De som gikk, regnet med at de sårede som ble igjen, ville fa tilsyn. Først senere oppdaget de at Den røde hær opererte ut fra prinsippet om at de fangene som ikke kunne marsjere, ble ekspe­ dert der de lå. I ett eller to tilfeller skapte sinne eller fortvilelse en eksplosiv blan­ ding. I NKVD-bygningen regnet hver eneste tysker med å bli skutt som hevn for at en offiser som hadde skjult pistolen sin, plutselig skjøt en russisk major på kloss hold og deretter rettet våpenet mot seg selv. På en

349

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

eller annen måte gikk raseriet blant de russiske troppene over, og fange­ nes liv ble spart. Kapitulasjonen ved Stalingrad skapte en ustabil situasjon som gjorde det ytterst vanskelig å spå en tyskers skjebne. Enten det var bevisst eller tilfeldig, satte sovjetiske soldater fyr på det improviserte sykehuset fullt av sårede i pionerbrakkene ved siden av flyplassen. To etterretnings­ offiserer fra Luftwaffe som var blitt ledsaget til et rom ovenpå av russiske soldater som trodde at de røde lappene på kravene deres var tegn på høy rang, slapp unna ved å hoppe ut av et knust vindu. De landet ved latri­ nen, og da soldatene kom, klare til å skyte dem, reddet den yngste løyt­ nanten livet til begge ved å tenke raskt og bruke skarpsindig psykologi. Han sa til sin kollega at han skulle dra ned buksene. Russerne lo og skånet dem. De kunne ikke skyte menn med buksene nede. Spesialavdelingsgruppene i NKVD lette etter hiwier og «fascisthunder».33 Dette siste betød «SS, Gestapo, pansertropper og Feldgendarmerie». En gruppe tyske soldater som feilaktig ble identifisert som SS, og som lo av antydningen, ble dyttet til siden og henrettet med maskinpistoler. Angivelig skal soldater fra en sibirsk divisjon i Den røde hær ha snudd seg bort i avsky over opptrinnet. Den samme beretningen, basert på et forhør seks måneder senere, holdt av en kvinnelig sovjetisk etterretningsoffiser i det hemmelige feltpolitiet, nevner henrettelsen av en gruppe på 23 hiwier. NKVDs jakt på hiwier var nådeløs. Alle menn som ikke var i full tysk uniform, risikerte å bli skutt på stedet, slik en bataljonssjef fra 297. infanteridivisjon oppdaget. «Plutselig stanset sovjetiske soldater oss, og på grunn av at jeg manglet uniform og lue, hadde de tenkt å skyte meg som en hiwi. Takket være en lege som kunne litt russisk, ble jeg reddet.»34 Et betydelig antall hiwier viste seg å være lojale mot tyskerne helt til slutten. En gruppe soldater fra 305. infanteridivisjon var nær sultedøden i Stalingrads miner like før kapitulasjonen. Hiwiene blant dem forsvant, og de trodde de ikke ville se dem mer, men russerne kom tilbake med mat til dem. De ville ikke si hvor de hadde funnet den. Lojaliteten til disse russerne ble imidlertid ikke alltid gjengjeldt. Like før kapitulasjo­ nen ble en offiser spurt av en underoffiser: «Hva skal vi gjøre med de åtte hiwiene våre? Skal jeg skyte dem?»35 Løytnanten, som ble sjokkert over slik ufølsomhet, avviste dette. Han sa til hiwiene at de skulle gjemme seg eller komme seg vekk som best de kunne. De var overlatt til seg selv. Skjebnen til de hiwiene som ble samlet sammen mot slutten av kampene ved Stalingrad, er fremdeles uklar, delvis fordi arkivene til 10.

350

«EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

NKVD-divisjon ennå ikke er frigitt. Det er umulig å vite hvor mange som døde i løpet av de ti ukene med beleiring og de siste tre ukene med intense kamper. Noen ble skutt da de ble tatt til fange, en håndfull ble brukt som tolker og angivere og nesten uten unntak senere skutt, men de fleste sendte NKVD av gårde til leire. Selv ikke medlemmer av etter­ retningstjenesten til Den røde hær visste hva som skjedde med dem et­ terpå. Det kan godt være at de ble massakrert - senere kom det frem beretninger om tilfangetatte hiwier som ble slått i hjel i stedet for å bli skutt, for å spare ammunisjon - men tidlig i 1943 ønsket Sovjet-regimet å øke antallet slavearbeidere, særlig når man overførte Gulag-fanger til sjtraf-kompanier. En løsning der hiwier arbeidet seg i hjel, utgjorde utvil­ somt en verre hevn, siden lidelsene deres derved ble forlenget. På den annen side var både Stalin og Beria så fanatisk opptatt av forræderi at kanskje bare en øyeblikkelig død ville ha tilfredsstilt dem.

I kampenes aller siste dager ble de sovjetiske militærmyndighetene mer og mer oppsatt på å hindre at mindre grupper slapp ut av nettet. Tre tyske offiserer i uniform fra Den røde hær, ledet av en oberstløytnant, ble tatt til fange 27. januar. En russisk løytnant fra et tankregiment trengte to andre offiserer opp i et hjørne og ble såret da de skjøt mot ham. Av de ni eller ti gruppene som antas å ha brutt seg ut av om­ ringningen, ser ingen ut til å ha unnsluppet, men Armégruppe Don var nå blitt tvunget tilbake bak elven Donets, 330 kilometer fra Kessel. Det finnes imidlertid en ubekreftet og lite overbevisende beretning om en soldat som klarte det, men som ble drept dagen etter da en bombe traff feltsykehuset der han ble behandlet for utmattelse og forfrysninger. Andre sies å ha prøvd å flykte sørover ut på steppen og søke ly hos kal­ mukkene, som hadde vært vennlig innstilt, men kalmukkene selv, i likhet med mange andre folkeslag fra de sørlige områdene av Sovjetunionen, ble snart utsatt for hevnen til Berias NKVD. Russiske soldater fra frontlinjeenheter, særlig gardedivisjoner, sies å ha vært mer korrekte i sin behandling av de beseirede enn annenlinjeenheter. Men noen fulle soldater som feiret seieren, skjøt fanger til tross for ordrer som forbød det. Selv medlemmer av eliteformasjoner ranet raskt fanger for klokker, ringer og kameraer, i tillegg til Wehrmachts høyt verdsatte kokekar av aluminium. Mange av disse gjenstandene ble så byttet mot vodka. I noen tilfeller ble et skikkelig par skaftestøvler trukket av en fange, som i stedet måtte klare seg med russerens utgåtte. En lege mistet sitt kjære eksemplar av Faust, en liten, skinninnbundet

351

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

utgave trykt på tynt papir, som en russisk soldat ville ha til å rulle makhorka-sigaretter. Tepper ble ofte røsket vekk fra ryggen på fanger, noen ganger bare for tilfredsstillelsen av å hevne seg for alle klærne tyskerne hadde stjålet fra mange russiske sivile. Da de utmagrede fangene snublet ut av kjellere og bunkere med hendene i været, søkte øynene etter et stykke tre de kunne bruke som krykke. Mange led av så store forfrysninger at de knapt kunne gå. Nes­ ten alle hadde mistet tånegler, om ikke tær. Sovjetiske offiserer la merke til at rumenske soldater var i en enda verre tilstand enn tyskerne. Tyde­ ligvis var rasjonene deres blitt skåret ned tidligere, i et forsøk på å opp­ rettholde tysk styrke. Fangene holdt blikket lavt og våget ikke se på sine voktere eller ringen av utsultede sivile som hadde krøpet ut av ruinene i slike utrolige antall. Fra alle kanter lød det innimellom et og annet skudd som brøt stillheten på den tidligere slagmarken. Fra bunkerne kom det mer dempede skudd. Ingen visste om hvert smell betød slutten for en soldat som var blitt funnet der han gjemte seg, for en som på en eller annen måte hadde ytt motstand, eller for en hardt skadet soldat som fikk nådestøtet. Disse beseirede restene av 6. armé, uten våpen eller hjelmer, med ulluer trukket ned eller bare filler surret rundt hodet mot den sterke kulden, skjelvende i de uegnede frakkene sine med telefonledning til belte, ble ført av gårde i marsj kolonner. En gruppe overlevende fra 297. infanteridivisjon ble stanset av en russisk offiser som pekte på ruinene og skrek til dem: «Slik kommer Berlin til å se ut!»36

Feltmarskalk Paulus, ledsaget av løytnant Lev Besyminskij fra etterret­ ningen til Den røde hær, ble kjørt fra hovedkvarteret til 64. armé i sin egen stabsbil til Don-frontens hovedkvarter utenfor Savarykino, 80 kilometer fra Stalingrad. Schmidt og Adam fulgte etter under eskorte i en annen bil. De ble vist til sitt kvarter, en femvegget isba. En perma­ nent vaktavdeling under løytnant C.M. Bogomolov ventet på dem. De andre «Stalingrad-generalene» ble ført til en annen isba like i nærheten, der de ble bevoktet av en tropp ledet av løytnant Spektor. Bogomolov og mennene hans var svært bevisst det historiske ved situasjonen, og stirret fascinert på sine fanger. Den høye Paulus måtte krøke seg sammen da han gikk inn. Som Adam hadde han skiftet ut uniformsluen med en usjanka-skinnlue. Han bar fremdeles generalsuniform. Paulus ble fulgt av general Schmidt og oberst Adam, som imponerte vaktene med sin «ganske brukbare russisk».37 Til slutt kom 352

EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!»

Paulus’ sjåfør, som bar på de tunge koffertene deres. Stabsbilen, en Mercedes, ble umiddelbart annektert av general W.L Kasakov, sjefen for frontartilleriet. Paulus og Schmidt okkuperte det indre rommet i isbaen, mens oberst Adam og eskorten ble innkvartert i det ytre rommet. De fikk følge av to NKVD-agenter som var sendt fra Moskva av Beria. Sent på kvelden ankom general Malinin, frontens stabssjef, og oberst Jakimovitsj, en høyere stabsoffiser. Besyminskij fungerte som tolk, og han informerte Paulus og Schmidt om at oppgaven deres var å gjennomsøke bagasjen deres etter «forbudte gjenstander», deriblant alle skarpe metallgjen­ stander. Schmidt eksploderte. «En tysk feltmarskalk,» skrek han, «begår ikke selvmord med en neglesaks!»38 Paulus, som var utslitt, ga med en håndbevegelse tegn til ham om at det ikke var noen vits i å lage oppstyr, og ga fra seg barbersakene sine. Kort tid før midnatt fikk Paulus beskjed om at ledere fra Den røde hær nå hadde samlet seg og ventet på å få intervjue ham. Løytnant Jevgenij Tarabin, den tysktalende NKVD-offiseren som var sendt for å ledsage ham overalt, hørte Paulus hviske til Schmidt, idet han hjalp ham på med frakken: «Hva skal jeg si?» «Husk at du er general og feltmarskalk i den tyske hær,» skal Schmidt ha hvest tilbake. Mer overraskende, og svært viktig for etterretnings­ tjenesten til Den røde hær, var at den russiske offiseren rapporterte om at Schmidt brukte den fortrolige tiltaleformen du overfor sin over­ ordnede.39 Bare en halvtime før møtet begynte, fikk kaptein Djatlenko fra NKVD ordre om å melde seg ved isbaen til marskalk Voronov, som nettopp var blitt forfremmet av Stalin. «Nå, kaptein,» hilste Voronov ham vennlig, «De husker sikkert den gangen gamlingen ikke ønsket å ta imot Dem. Vel, nå besøker han oss selv. Og De skal ta imot ham.» Voronov satt ved bordet sammen med general Rokossovskij, øverst­ kommanderende ved fronten, og general K.E Telegin, frontens kom­ missær. En fotograf dukket opp, kledd i flyverjakke med peiskanter. Til Djatlenkos overraskelse behandlet han Voronov med en avslappet for­ trolighet. Det viste seg at dette var den berømte dokumentarfilmskaperen Roman Karmen, som var blitt venn med Voronov under den spanske borgerkrigen. Karmen rettet på stolen som var ment for Paulus for å få den riktige vinkelen gjennom døren til Voronovs soveværelse. Han visste at bildet skulle brukes til å fortelle verden om Sovjetunionens store seier.40

353

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Atmosfæren var spent i Voronovs isba da «gjesten» deres ankom. Den høye, tynne og lute Paulus fremsto som en grå figur, med sin «musegrå» uniform og et ansikt som var grått av nervepåkjenningen. Håret hans var blitt en blanding av «salt og pepper», og til og med skjeggveksten var sort og hvit. Først da Paulus nærmet seg bordet, pekte Voronov på den ledige stolen. «Vær så snill å sette Dem,» sa han på russisk. Djatlenko spratt opp i stående stilling og oversatte. Paulus bukket kort og satte seg. Så presenterte Djatlenko de to sovjetiske lederne. «Representanten for Stavkaen, artillerimarskalkVoronov! Sjefen for Don-fronten, general Rokossovskij!» Paulus reiste seg raskt og bukket kort til hver av mennene. Voronov begynte å snakke, og stanset innimellom for å la Djatlenko oversette. «Herr general, det er nokså sent, og De er sikkert trett. Også vi har arbeidet hardt de siste dagene. Derfor ønsker jeg nå å diskutere bare ett presserende problem.» «Unnskyld,» brøt Paulus inn, til Djatlenkos overraskelse, «men jeg er ikke general. I forgårs mottok mitt hovedkvarter melding om at jeg er forfremmet til generalfeltmarskalk. Det står dessuten i mine militære identitetspapirer.» Han berørte brystlommen på sin uniformsjakke. «Under de rådende omstendigheter var det imidlertid umulig for meg å skifte uniform.» Voronov og Rokossovskij utvekslet ironiske og muntre blikk. Gene­ ral Sjumilov hadde allerede informert Don-frontens hovedkvarter om Paulus’ hastige forfremmelse. «Altså, herr generalfeltmarskalk,» fortsatte Voronov, «vi ber Dem undertegne en ordre rettet til den delen av Deres armé som fremdeles gjør motstand, og som ber dem om å overgi seg for å hindre at flere liv går tapt til ingen nytte.» «Det ville være uverdig av en soldat!» utbrøt Paulus før Djatlenko var ferdig med å oversette. «Er det mulig å si,» spurte Voronov, «at å redde livet til Deres under­ ordnede er en adferd som er en soldat uverdig, når sjefen hans selv har overgitt seg?» «Jeg overga meg ikke. Jeg ble overrasket.» Dette «naive» svaret gjorde ikke noe inntrykk på de russiske offise­ rene, som var klar over omstendighetene rundt overgivelsen. «Vi snak­ ker om en humanitær handling,» fortsatte Voronov. «Det vil ta oss bare et par dager, kanskje bare noen timer, å knuse resten av Deres tropper som fortsetter å kjempe. Det er nytteløst å gjøre motstand. Det vil bare føre med seg at tusenvis av soldater dør til ingen nytte. Deres plikt som 354

«EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

armésjef er å redde livene deres, og dette gjelder i enda høyere grad siden De selv har reddet livet ved å overgi Dem.» Paulus, som hadde fingret nervøst med sigarettpakken og askebege­ ret som var satt frem til ham, unnvek spørsmålet ved å holde seg til for­ maliteter. «Selv om jeg hadde undertegnet en slik ordre, ville de ikke adlydt den. Hvis jeg har overgitt meg, slutter jeg automatisk å være deres sjef.» «Men for noen timer siden var De sjefen deres.» «Siden mine tropper ble delt i to grupper,» fremholdt Paulus, «var det bare i teorien jeg var sjef for den andre lommen. Ordrer kom fra Førerens hovedkvarter, og hver gruppe ble ledet av sin egen general.» Diskusjonen gikk «rundt og rundt i sirkler».41 Den nervøse ryknin­ gen til Paulus ble enda tydeligere, og også Voronov, som visste at Stalin i Kreml ventet på å få høre resultatet, begynte å la seg merke av presset. Det rykket i overleppen hans, en effekt av en bilkollisjon i Hvite-Russland. I sin blokkeringstaktikk hevdet Paulus til og med at hvis han un­ dertegnet dokumentet, ville det bli betraktet som et falsum. Voronov svarte at i så fall ville de få bragt en av generalene hans over for å få et vitne til undertegningen, og denne ville bli sendt til den nordlige delen av Kessel med papiret for å garantere dets ekthet. Men samme hvor tå­ pelige argumentene hans lød, nektet Paulus å undertegne. Til slutt måtte Voronov akseptere at videre forsøk på å overtale ham var nytteløse. «Jeg må informere Dem, herr generalfeltmarskalk,» oversatte Djatlenko, «om at De ved å nekte å redde livene til Deres underordnede, påtar Dem et stort ansvar for det tyske folk og Tysklands fremtid.»42 Paulus stirret på veggen, deprimert og taus. I denne «lidende posituren» ga bare rykningen i ansiktet hans noen indikasjon på hva han tenkte. Så avsluttet Voronov intervjuet ved å spørre Paulus om han var til­ freds med innkvarteringen, og om han trengte spesiell kost på grunn av sin sykdom. «Det eneste jeg gjerne vil be om,» svarte Paulus, «er at de mange krigsfangene får mat, og at de får legehjelp.» Voronov forklarte at «situasjonen ved fronten gjorde det vanskelig å ta imot og hanskes med en så stor mengde fanger», men at de ville gjøre alt de kunne. Paulus takket ham, reiste seg, og bukket kort en gang til. Hitler hørte nyheten på den strengt bevoktede Wolfsschanze dypt inne i de østprøyssiske skoger, et sted som Jodl en gang beskrev som en blanding av kloster og konsentrasjonsleir. Denne gangen slo han ikke i bordet - han stirret taust ned i suppen sin.

355

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Stemmen og sinnet vendte tilbake dagen etter. Feltmarskalk Keitel og generalene Jeschonnek, Jodl og Zeitzler ble alle innkalt til Førerens middagskonferanse. «De har kapitulert formelt og absolutt,»45 sa Hitler i vantro vrede. «Ellers ville de ha lukket rekkene, dannet en kringvernstilling og skutt seg selv med den siste kulen. Når man tar i betraktning at en kvinne er stolt nok til å dra hjem, stenge seg inne og skyte seg selv uten videre bare fordi hun har hørt noen fornærmelige bemerkninger, så kan jeg ikke ha noen respekt for en soldat som ikke våger dette, men foretrekker å gå i fangenskap.» «Jeg skjønner det heller ikke,» svarte Zeitzler. Hans opptreden ved denne anledning gir grunn til å undres på hans forsikringer overfor Manstein og andre om at han hadde gjort alt for å overbevise Føreren om den realiteten 6. armé sto overfor. «Jeg er fremdeles av den oppfat­ ning at det kanskje ikke er sant; kanskje ligger han der hardt skadet.» Om og om igjen vendte Hitler tilbake til Paulus som ikke hadde begått selvmord. Dette hadde åpenbart besudlet Stalingrad-myten i hans fantasi. «Dette gjør meg så vondt fordi heroismen til så mange soldater blir utslettet av en eneste karakterløs svekling ... Hva er Livet? Livet er Nasjonen. Individet må dø uansett... Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Jeg ønsket å gi ham denne endelige tilfredsstillelsen. Han kunne ha befridd seg selv fra all sorg og steget opp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva.»

Den nordlige lommen, med restene av seks divisjoner under general Strecker, holdt fremdeles ut. Strecker, som befant seg i hovedkvarteret til XI. korps i Stalingrads traktorfabrikk, sendte følgende melding: «Troppene kjemper uten tunge våpen eller forsyninger. Menn bryter sammen av utmattelse. Fryser i hjel med våpen i hendene. Strecker.» Budskapet hans var sterkt, men påfallende fritt for naziklisjeer. Hitler, som mottok meldingen etter møtet med Zeitzler, svarte sent på etter­ middagen: «Jeg forventer at den nordlige delen av Kessel holder ut til siste stund.»44 For ytterligere å understreke poenget, utstedte han et Fører-direktiv kort tid etter: «XI. armékorps må yte motstand til det siste for å binde så mye som mulig av fiendens styrke, slik at operasjoner på andre fronter drar nytte av det.»45 De fire sovjetiske armeene hadde omgruppert seg raskt for å knuse den siste lommen. Med en konsentrasjon på 300 feltkanoner på en snau kilometer, ble fabrikkdistriktet rasert en gang til. De få overlevende 356

EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!»

bunkerne ble sprengt på kloss hold, noen med feltkanoner, noen med flammekastere, noen ganger med tanks som kjørte helt inntil og stakk løpet inn i skyteskåret. Strecker mente at bare å hjelpe Manstein var en militær grunn til å kjempe videre, men han avviste totalt enhver forestilling om selvdestruktivitet ut fra propagandahensikter. Etter hans syn var det ingen tvil om hva en offisers plikt besto i — noe som kom til uttrykk i en sam­ tale med en regimentsadjutant like før slutten: «Når slutten kommer,» forsikret adjutanten ham, «skal vi begå selv­ mord.»46 «Selvmord?» utbrøt Strecker. «Ja, Herr General! Også min oberst vil skyte seg selv. Han mener vi ikke bør tillate oss å bli tatt til fange.» «Hør her: De kommer ikke til å skyte Dem selv, og heller ikke Deres oberst kommer til å skyte seg selv. Dere skal gå i fangenskap sammen med mennene deres og gjøre alt dere kan for å være et godt eksempel.» «De mener ...» - den unge adjutantens øyne strålte - «jeg trenger ikke å skyte meg selv?» Strecker tilbragte mesteparten av natten til i. februar i regimentshovedkvarteret til en gammel venn, oberst Julius Muller. Et enslig stea­ rinlys brant i et hjørne av bunkeren mens den lille gruppen som var til stede, snakket om de siste dagenes kamper, gamle venner og fangenska­ pet som ventet dem. «Ingen snakker om all lidelsen,» skrev Strecker, «ingen er bitre.» Utpå morgensiden reiste Strecker seg. «Muller, jeg må gå,» sa han. «Gå med Gud, De og Deres menn.» Strecker var svært opp­ tatt av Thomas Carlyles beskrivelse av Gud som «den sanne feltmar­ skalk». Hans forestilling om himmelen var uten tvil et sted med perfekt militær orden. «Vi skal gjøre vår plikt, Herr General,» svarte Muller, idet de to men­ nene tok hverandre i hånden. Strecker hadde allerede avvist sine divisjonssjefers ønske om å overgi seg, men klokken fire om morgenen 2. februar spurte generalene von Lenski og Lattmann igjen Strecker om tillatelse. Strecker nektet denne gangen også. Lenski sa da at en av hans offiserer allerede hadde gått for å forhandle med russerne om betingelsene. Strecker så ingen grunn til å fortsette. Han og Groscurth laget et utkast til sin siste melding. «XI. armékorps47 har med sine seks divisjoner utført sin plikt ned til siste mann i harde kamper. Lenge leve Tyskland!»48 Den ble mottatt av Armé­ gruppe Don. Strecker hevdet at han og Groscurth med hensikt unngikk 357

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

noen bifallsrop til Hitler, men den versjonen som ble journalført og deretter sendt til Øst-Prøyssen, sluttet med «Lenge leve Føreren!» Noen må ha ment det var klokt å gjøre budskapet mer spiselig ved Wolfsschanze. Da to russiske soldater nokså nølende dukket opp ved inngangen til kommandobunkeren, ropte Groscurth til dem at de skulle hente en general. Etterpå skrev Strecker at mange av deres egne soldater «knapt nok var i live». Utenlandske journalister ble tatt med på en rundtur i fabrikkdistriktet noen dager senere. «Hvordan den normale topografien var, var det in­ gen som visste,»49 skrev den britiske korrespondenten, Alexander Werth. «Du ålte deg frem, opp og ned, opp og ned; hva som var en naturlig helling eller hva som var siden på et dusin bombekratere som hadde smeltet sammen til ett, var det umulig å si noe om. Skyttergravene løp gjennom fabrikkområdene, gjennom selve verkstedhallene; på bunnen av skyttergravene lå det fremdeles stivfrosne, grønne tyskere og stiv­ frosne, grå russere og stivfrosne rester av menneskelige former, og det var blikkhjelmer, tyske og russiske, innimellom murbrokkene, og hjel­ mene var halvfulle av sne. Her var det piggtråd og halvt avdekkede miner, granathylser og mer stenmasser, deler av murer og forvridde vaser av rustne stålbjelker. Det er vanskelig å forestille seg hvordan noen kan ha overlevd her.»

Om morgenen 2. februar lå tåken tykk, men ble senere oppløst av solen og en vind som pisket opp puddersneen. Etter hvert som nyheten om kapitulasjonen spredte seg i 62. armé, ble signalbluss sendt opp i et improvisert fyrverkeri. Sjømenn fra Volga-flotiljen og soldater fra ven­ stre bredd krysset isen med brød og matbokser til de sivile som i fem måneder hadde vært innesperrer i kjellere og groper. Grupper og individet som gikk omkring, omfavnet forundret dem de møtte på sin vei. Stemmene var dempet i den kalde luften. Det skortet ikke på menneskelige former i ruinenes farveløse landskap, men li­ kevel kjentes byen forlatt og død. Slutten kom knapt nok uventet, ikke engang plutselig, men likevel fant de russiske forsvarerne det vanskelig å tro at kampen om Stalingrad endelig var over. Når de tenkte nøyere etter og mintes de døde, ble de overrasket over at de selv hadde overlevd. Av hver divisjon som ble sendt over Volga, var det ikke mer enn noen få hundre mann som overlevde. Under hele Stalingrad-felttoget hadde Den røde hær hatt 1,1 millioner sårede, hvorav 485.751 dødelig.50 358

«EN TYSK FELTMARSKALK BEGÅR IKKE SELVMORD MED NEGLESAKS!

Grossman så tilbake på de siste fem månedene. «Jeg tenkte på den brede grusveien som førte til fiskerlandsbyen på bredden av Volga — ærens og dødens vei — og de tause kolonnene som marsjerte langs den i det kvelende støvet i august, i de månelyse nettene i september, i det gjen­ nomtrengende regnet i oktober, i sneen i november. De hadde marsjert med tunge skritt - antitank-menn, maskingeværskyttere, enkle infante­ rister - de hadde marsjert med en dyster og høytidelig taushet. Den eneste lyden som kom fra rekkene deres, var klirringen av våpnene og de rytmiske skrittene.»5' Svært lite var lenger til å kjenne igjen av byen som hadde eksistert før Richthofens bombefly dukket opp denne august-ettermiddagen. Stalin­ grad var nå lite annet enn et knust og utbrent skjelett. Omtrent det eneste landemerket som sto igjen, var fontenen med statuer av små gutter og piker som danset rundt den. Dette virket som et forvirrende mirakel etter at så mange tusen barn hadde strøket med overalt i ruinene.

359

23 «Slutt å danse! Stalingrad er falt»

Ved middagstider 2. februar kretset et rekognoseringsfly fra Luftwaffe over byen. En radiomelding fra flyveren ble umiddelbart videresendt til feltmarskalk Milch: «Ingen flere tegn til kamper i Stalingrad.»1 Etter Voronovs og Rokossovskijs første intervju med Paulus begynte kaptein Djatlenko å forhøre de andre tilfangetatte generalene igjen. I motsetning til hva han hadde ventet seg, reagerte de på svært forskjelllige måter. General Schlomer, som hadde overtatt kommandoen over XIV. panserkorps etter Hube, ankom haltende med stokk og iført en vattert jakke fra Den røde hær. Han vant forhørslederens sympati med en utvungen sjarm og bemerkninger om «korporalen uten opplæring i militære problemer»2 og de «talentløse karrierejegerne i følget hans». General Walter von Seydlitz, som NKVD «senere oppdaget var den mest energiske forsvareren av ulydighet overfor Føreren under omringningen», opptrådte på den annen side «på en svært reservert måte». For Stalin var 91.000 fanger, deriblant 22 tyske generaler, bedre tro­ feer enn flagg eller kanoner. Paulus, som fremdeles befant seg i sjokktilstand, nektet først å stille opp for journalistene som var sendt ned fra Moskva. «Vi har våre egne regler,»’ parerte oberst Jakimovitsj fra Donfrontens hovedkvarter med løytnant Besyminskij som tolk. «De gjør det De blir bedt om.» Likevel aksepterte han ett kompromiss: Paulus behøvde ikke å svare på spørsmål fra journalistene, han trengte bare å være til stede for å vise at han ikke hadde begått selvmord. De tyske generalene gjorde et nokså overraskende inntrykk på utenrikskorrespondentene. «De virket friske, overhodet ikke underer­ nært,»4 skrev Alexander Werth. «Under Stalingrads dødskamp, mens soldatene deres døde av sult, fortsatte de åpenbart å få mer eller mindre regelmessige måltider. Den eneste mannen som så ut til å være i dårlig form, var Paulus selv. Han virket blek og syk, og hadde en nervøs ryk­ ning i venstre kinn.» 360

«SLUTT Å DANSE! STALINGRAD ER FALT

Forsøk på å stille spørsmål falt stort sett igjennom. «Det var omtrent som å være i dyrehaven,» skrev Werth, «der noen dyr viste interesse for publikum og andre bare sturet.»5 General Deboi var åpenbart ute etter å gjøre et godt inntrykk, og han fortalte med en gang de utenlandske journalistene — «som for å si at vi ikke måtte være redde» — at han var østerriksk. General Schlomer var den mest avslappede. Han snudde seg mot en av de russiske offiserene, og idet han klappet på skulderklaffene hans, utbrøt han med et komisk uttrykk av overraskelse: «Jaså - nye?» General von Arnim var på sin side mest opptatt av sin bagasje og, som en konsekvens av det, sitt generelle syn på soldatene i Den røde hær. «Offiserene oppfører seg svært korrekt,» erklærte han, men soldatene beskrev han som «frekke tyver!» Påkjenningen ved fangenskapet forårsaket også uverdig adferd i de to bondehusene ved Savarykino. Adam provoserte bevisst løytnant Bogo­ molov en morgen med en nazihilsen og et «Heil Hitler». Blant offise­ rene var det likevel Schmidt russerne mislikte mest. Bogomolov tvang ham til å be om unnskyldning til en servitrise i kantinen som han bragte til tårer mens hun serverte ham lunsj. Noen dager senere ble det bråk over veien i isbaen som huset de andre generalene. Løytnant Spektor fra gardegruppe nr. 2 ringte til Bogomolov og tryglet ham om å komme raskt. Det hadde brutt ut slåsskamp. «Da jeg åpnet døren til huset,» skrev Bogomolov, «så jeg at en tysk general grep rundt håndleddet til en rumensk general. Da generalen så meg, slapp han, og så slo rumeneren ham på munnen. Det viste seg at krangelen gjaldt rumenerens kniv, skje og gaffel, som han hevdet at tyskeren hadde prøvd å ta.»6 Med hånlig vantro advarte Bogomolov løytnant Spektor sarkastisk om at «hvis han tillot slik oppførsel, ville også han fa konfiskert skjeen sin.» Fordekt rivalisering og personlig motvilje blant generalene lot seg ikke lenger skjule. Heitz og Seydlitz foraktet hverandre enda sterkere etter at Seydlitz hadde latt sine divisjonssjefer selv avgjøre hvorvidt de ville overgi seg. Heitz, som hadde beordret sine soldater til å kjempe «til nest siste kule», hadde selv overgitt seg, og så sagt ja til en middagsinvitasjon fra general Sjumilov ved hovedkvarteret til 64. armé. Dessuten tilbragte han natten der. Da han endelig sluttet seg til de andre tilfangetatte gene­ ralene ved Savarykino, ble det oppstand fordi han ankom med flere kofferter ferdigpakket til fengselsoppholdet. Da han ble konfrontert med sin ordre om å kjempe til siste slutt, svarte han at han hadde tenkt å begå selvmord, men at stabssjefen hans hadde hindret ham i det.

361

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

For Wehrmacht var det en oppgjørets time. Feltmarskalk Milchs stab beregnet at de hadde mistet 488 transportfly og 1.000 besetnings­ medlemmer under luftbroen. 9. luftverndivisjon var ødelagt sammen med annet bakkepersonell, for ikke å snakke om 4. luftflåtes tap av bombefly, jagerfly og Stukaer under felttoget. Armeens nøyaktige tapstall er fortsatt usikre, men det er ikke tvil om at Stalingrad-felttoget representerte det mest katastrofale nederlag i Tysklands historie. 6. armé og 4. panserarmé var i praksis utradert. Bare i Kessel hadde rundt 60.000 mann dødd siden starten på Operasjon Uranus, og rundt 130.000 mann var tatt til fange. (Igjen ser den statis­ tiske forvirringen ut til i hovedsak å være forårsaket av de mange russere i tysk uniform.) Disse tallene omfatter ikke tapene i og rundt Stalingrad mellom august og november, ødeleggelsen av fire armeer, Mansteins mislykkede unnsetningsforsøk og tapene forårsaket av Operasjon Lille Saturn. I alt må aksemaktene ha mistet mer enn en halv million mann. Presentasjonen av en slik katastrofe var en utfordring som Goebbels hadde møtt med frenetisk energi, og han måtte anvende hele sitt talent for skamløs forvrengning av sannheten. Ikke før 16. januar hadde regi­ met innrømmet at 6. armé var omringet, da det snakket om «våre trop­ per som i flere uker har kjempet heltemodig mot fiendtlige angrep fra alle kanter».7 Nå valgte man den helt motsatte kurs, idet man hevdet at ikke en eneste mann hadde overlevd. Goebbels mobiliserte radiostasjoner og presse for å føre folket sammen i militær sorg. Instrukser om hvordan tragedien skulle frem­ stilles, strømmer ut til avisene. De måtte huske at hvert eneste ord om denne dramatiske kampen ville gå over i historien. Pressen måtte alltid bruke ordet bolsjevik, ikke russer. «Hele den tyske propaganda må forme heltemotet ved Stalingrad til en myte som skal stå blant de høyest skattede eiendeler i tysk historie.» Spesielt måtte Wehrmachts kommuniké formuleres på en måte som «ville bevege hjerter i hundrevis av år».8 Det måtte sidestilles med Cæsars tale til sine tropper, med Fredrik den stores appell til sine generaler før slaget ved Leuthen, og med Napo­ leons oppfordring til den keiserlige livgarde. Kommunikeet ble kringkastet i radioen som en ekstrasending 24 ti­ mer etter Streckers kapitulasjon. «Fra Førerens hovedkvarter, 3. februar 1943. Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus’ eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... 6. armés offer er ikke forgjeves. Som bolverket til

362

SLUTT Å DANSE! STALINGRAD ER FALT»

vårt historiske europeiske oppdrag har den holdt ut mot angrepene fra seks sovjetiske armeer ... de døde slik at Tyskland kan leve.»9 Regimets løgner viste seg å virke mot sin hensikt, særlig forestillingen om at hvert eneste medlem av 6. armé hadde dødd. Ingen kunngjør­ inger omtalte noe sted de 91.000 fangene som den sovjetiske regjering allerede hadde påberopt seg å ha tatt, en nyhet som raskt var blitt sendt hele verden rundt. Det var ikke til å unngå at mange flere enn ellers lyttet til utenlandske stasjoner. Det ble gitt ordre om tre dagers landesorg. Alle underholdningsetablissementer ble stengt, og alle radiostasjoner spilte høytidelig mu­ sikk, men likevel ble avisene forbudt å bruke sorte marger, og ingen flagg vaiet på halv stang. SS’ Sicherheitsdienst undervurderte ikke effekten på den offentlige moral. De visste også at brev fra Kessel som beskrev frykten og elendig­ heten, sto i grunnleggende motsats til regimets heroiske behandling av katastrofen. «Avskjedsbrevene fra de kjempende ved Stalingrad,» het det i en rapport, «spredte stor åndelig ulykke ikke bare blant slektninger, men også blant en større del av befolkningen, så mye mer som innholdet i disse brevene ble spredt raskt. Beskrivelser av lidelsene de siste ukene av slaget hjemsøker slektninger dag og natt.»10 Faktisk hadde Goebbels forutsett dette problemet mye tidligere, og besluttet å fange opp postkort fra de som var tatt til fange. I dagboken 17. desember skrev han: «I frem­ tiden bør kort til slektninger ikke lenger leveres, siden de gir en åpning inn i Tyskland for bolsjevikisk propaganda.»11 De sovjetiske anstrengelsene viste seg å være for energiske til å kunne stanses. NKVDs fangeleire sørget for postkort, men siden de tyske myndighetene ikke ville slippe dem inn i landet, ble innholdet i dem trykt med små typer, mange på hvert ark, og sluppet over tyske linjer som propagandaflyveblader. Når de ble sluppet, plukket tyske soldater ved fronten dem opp, selv om de risikerte streng straff, og sendte ano­ nyme brev til adressene på listen for å si at mannen deres var i live. De undertegnet med «en kamerat» eller bare «xxx». Til nazimyndighetenes store skrekk fikk familier av og til et eksemplar av det sovjetiske flyvebladet, og kontaktet andre i samme situasjon.

Paulus selv ser ut til å ha ant før kapitulasjonen at regimet kanskje ville forvrenge Stalingrad-katastrofen til en ny versjon av dolkestøtslegenden. (Det er umulig å si om dette påvirket hans beslutning om å avvise kapitulasjonsbetingelsene 9. januar.) Denne gangen ville syndebukkene 363

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

for nederlaget imidlertid ikke være kommunister og jøder, som i 1918, men generalstaben og aristokratiet, som i folks bevissthet fremdeles var intimt knyttet sammen. De som var på vei inn i ildlinjen, hadde en mistanke om den stormen som ventet dem. Otto von Bismarck, den tyske ministeren ved ambassaden i Roma, reiste med sin kone på ferie i slutten av januar for å unngå den offisielle feiringen av naziregimets tiårsjubileum. I likhet med de fleste diploma­ ter som ikke befant seg i Berlin, visste han lite om den redselsfulle vir­ keligheten ved Stalingrad. Om kvelden 31. januar var de på Palace Hotel i St. Moritz da det kom en viktig telefon fra den tyske ambassadøren i Bern. «Slutt å danse!»11 advarte ambassadøren. «Stalingrad har falt.» De visste begge at St. Moritz var yndlingsferiestedet til høyere SS-offiserer. Det var ikke nødvendig å si mer. Propagandaministeriets partilinje angående general og grenader som kjempet skulder ved skulder, forandret seg fort. Den 18. februar organi­ serte Goebbels et massemøte i Berlin Sportpalast med temaet «Den to­ tale krig - Den korteste krig!» Et enormt banner bar den store parolen fra 1812: «La vårt kamprop være: Nå reiser folket seg, og stormen bryter løs». De svært forskjellige historiske kontekstene gjorde at dette virket ekstremt malplassert på alle andre enn de mest svorne tilhengerne av regimet. «Ønsker dere den totale krig?» skrek Goebbels fra podiet. Publikum gneldret sitt svar. «Er dere fast bestemt på å følge Føreren og kjempe for seieren uansett hva det vil koste?» Igjen brølte de partitro. I ukene etter Stalingrad var det Goebbels som satte dagsorden. Han krevde at det ble slutt på alle halvhjertede tiltak, innførte massemobilisering, og likevel var symbolikken nesten enda viktigere i flom­ men av tiltak. Kobberkledningen på Brandenburger Tor ble fjernet for å brukes i krigsindustrien. Sportsstevner for profesjonelle ble forbudt. Luksusbutikker, deriblant juvelerer, ble stengt. Utgivelsen av alle moteblader skulle stanse. Goebbels organiserte til og med en kampanje mot moter, med den begrunnelse at kvinner ikke trengte å kle seg opp, siden de ville glede «seierrike, hjemvendte soldater like mye i filler». Det gikk rykter om at det skulle bli forbudt å ta permanent. Hitler, som var liden­ skapelig i sin tro på at det var kvinnens plikt å pynte seg, protesterte mot dette, og Goebbels ble nødt til å erklære at «det er ingen grunn til at en kvinne skal gjøre seg stygg». Byttehandel, dette første tegnet på en belei­ ret økonomi, spredte seg raskt. For eksempel ble skurebørster snart byttet mot billetter til en Furtwångler-konsert. Nattklubber og luksusrestauranter, for eksempel Horcher og Quartier

364

«SLUTT Å DANSE! STALINGRAD ER FALT

Latin, Neva Grill, Peltzers Atelier og Tuskulum på Kurfiirstendamm, ble stengt. Når de åpnet igjen, skulle gjestene oppmuntres til å begrense seg til Feldkiichengerichte — «feltkjøkkenretter» — som en solidarisk gest overfor soldatene i Russland, sannsynligvis en idé inspirert av Zeitzlers forbudte faste. Likevel sørget Goring for at Horcher, yndlingsrestauranten hans, ble gjenåpnet som offisersklubb for Luftwaffe/ Det dårlig tilslørte budskapet om at korrupte overklassegeneraler hadde forrådt naziidealet, ble formidlet på flere måter. Ikke lenge etter fikk alle medlemmer av tyske kongehus som tjenestegjorde i de væp­ nede styrker, ordre om å frasi seg sine verv. Til og med rideturer i Tiergarten ble det slutt på. Det dukket opp flere og flere nazislagord på husveggene, men kyniske berlinere foretrakk graffitien: «Nyt krigen, freden blir mye verre.» «Hold ut» ble det mest forslitte uttrykket i propaganda-ordboken. Frykten for fremtiden vokste, mest av alt for Russlands beslutning om å ta en voldsom hevn. En vertshuseier i Schwarzwald på permisjon fra østfronten sa til Christabel Bielenberg: «Hvis vi får igjen en fjerdedel av det vi gjør i Russland og Polen, vil vi få det vondt, og vi vil fortjene å ha det vondt.»'3 Tyskere som ikke beundret nazistene, innså det groteske paradokset bare så altfor klart. Invasjonen av Sovjetunionen hadde tvunget russerne til å forsvare stalinismen. Nå tvang trusselen om nederlag tyskerne til å forsvare Hitlers regime og dets forferdelige fiasko. Forskjellen var at russerne hadde hatt en enorm landmasse de kunne trekke seg tilbake i, mens Tyskland sto overfor krig på to fronter, massive bombetokter og blokade. Som for å gjøre det enda verre, hadde Roosevelt og Churchill i Casablanca erklært sin intensjon om å kjempe til aksemaktene kapitu­ lerte betingelsesløst. Dette betød en umåtelig styrking av Goebbels’ hånd. Av en hel rekke grunner, fra ubesluttsomhet og uenighet til ren og skjær uflaks, hadde opposisjonen ikke klart å handle tidsnok. Det var allerede altfor sent å overbevise de allierte om at det fantes et demo­ kratisk alternativ til naziregimet, i motsetning til en palassrevolusjon gjennomført av generaler som var redde for et nederlag. Selv om med­ lemmene av opposisjonen var vel vitende om dette, håpet de fremdeles at Stalingrad i det minste ville bli den utløsende faktoren for et opprør, men det fantes ingen armésjef som var villig til å ta et initiativ. Lavere, men mye mer besluttsomme, offiserer var klare til å ta store sjanser, om nødvendig å gi sine egne liv i forsøket, men Hitler, som nesten så ut til å ha et villdyrs nese for fare, var for godt bevoktet, og endret hele tiden sine planer i siste øyeblikk.

365

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Det eneste ålment synlige tegnet på misnøye etter sammenbruddet ved Stalingrad kom fra en liten gruppe studenter i Miinchen som var kjent som Den hvite rose. Tankene deres spredte seg til andre studenter i Hamburg, Berlin, Stuttgart og Wien. Den 18. februar, etter en aksjon med flyveblader og slagord som ble malt på vegger og krevde at nazis­ men ble styrtet, ble Sophie Scholl og hennes bror Hans arrestert etter å ha delt ut flere løpesedler på Ludwig-Maximillian-universitetet i Miinchen. Bror og søster ble torturert av Gestapo, dømt til døden av Roland Freisler på et eget rettsmøte i Folkedomstolen i Miinchen, og deretter halshugget. Flere andre medlemmer av kretsen deres, deriblant filosofiprofessoren Kurt Huber, led lignende skjebner.

Kort tid etter den endelige kapitulasjonen ved Stalingrad traff Hitler feltmarskalk von Manstein som den første høyere offiseren utenfor sin egen umiddelbare krets. Manstein forklarte de beslutningene han hadde vært tvunget til å ta for å unngå det totale sammenbrudd i Sør-Russland. Hitler ville beordre ham til ikke å trekke seg lenger tilbake, men Manstein visste at under de rådende omstendigheter var det han som kunne fastsette betingelsene. Under diskusjonen sa Hitler at han alene tok ansvaret for Stalingrad, så motsa han øyeblikkelig sin egen bekjen­ nelse ved å legge til at han kunne legge noe av skylden på Goring - men siden han hadde utnevnt riksmarskalken til sin etterfølger, kunne han ikke holde ham ansvarlig for Stalingrad. Det ble ikke snakket om hans egen forvirrede strategi og forsøk på å kontrollere operasjonene på lang avstand. De største bebreidelsene hans var likevel reservert for Paulus. Han fortalte Goebbels at etter krigen ville han få Paulus og generalene hans stilt for krigsrett for ikke å ha utført hans eksplisitte ordre om å gjøre motstand til siste kule. Hitler doserte nå sjelden ved måltidene, slik han hadde hatt for vane. Han foretrakk å spise alene. Guderian mente han hadde gjennomgått en stor forandring: «Den venstre hånden hans skalv, ryggen var lut, blik­ ket fiksert, øynene sto ut, men manglet den tidligere glansen, kinnene var rødflekket.» Men da Hitler traff Milch, viste han ingen tegn til anger over den enorme sløsingen med liv ved Stalingrad. Han tenkte bare på å høyne innsatsen igjen og kaste bort enda flere liv. «Vi skal avslutte krigen i år,» fortalte han. «I overensstemmelse med det har jeg besluttet meg for å sette i gang en gigantisk mobilisering av hele det tyske folkets styrke.»14 I Russland var den voldsomme gleden over seieren både spontan og godt orkestrert. Klokkene i Kreml kimet ved nyheten om Paulus’ 366

SLUTT Å DANSE! STALINGRAD ER FALT

kapitulasjon. Oppildnende militærmusikk ble sendt i radioen, og kom­ munikeer ble offentliggjort på forsiden av hver eneste avis. De priste den «strenge historiske lærdommen» som Den røde hærs egne Hannibaler hadde påtvunget «eventyrerne i den tyske generalstaben», i denne mo­ derne utgaven av slaget ved Cannae. Stalin ble fremstilt som den kloke lederen og store arkitekten bak seieren. Moralen innen Sovjetunionen ble kraftig styrket. Under slaget hadde folk overalt spurt hverandre om siste nytt om kampene som pågikk ved Volga. Da seieren kom etter en så forferdelig kamp, sa de til hverandre: «Du kan ikke stanse en armé som har vært igjennom Stalingrad.» Dess­ uten gjorde de seg morsomme på bekostning av den beseirede fienden. «Lurer på hvordan det føles å være feltmarskalk i en kjeller?»15 var en populær bemerkning. «Etter Stalingrad tvilte ikke en eneste soldat et sekund på utfallet av krigen,»16 sa en offiser som ble såret der. Stalingraddivisjonene ble fordelt på forskjellige armeer og fronter for i enda større grad å styrke moralen. Presidiet i det øverste Sovjet utnevnte snart Stalin til marskalk av Sovjetunionen, en gest som ikke i særlig grad sto tilbake for Napoleons kroning av seg selv. Plutselig var krigens historie omskrevet. Katastro­ fene i 1941 ble fremstilt som om de var deler av en listig plan utpønsket av Stalin. Stalins bilde og navn var holdt unna pressen i de dårlige perio­ dene, men nå var «det sovjetiske folkets store leder», «den geniale organisatoren bak våre seiere», tilbake i fremste rekke. Alle katastrofer og all ondskap ble tillagt andre, omtrent slik hoffolket fikk skylden i tsarens tid. Med en sjokkerende kynisme bemerket Ilja Ehrenburg at folket «hadde behov for å tro».17 Selv fanger i Gulag skrev til Folkets Store Far, overbevist om at han ville gripe inn for å rette opp et forferde­ lig justismord, utenkelig under kommunismen. Ingen leder hadde en mer effektiv lynavleder enn Beria. Den røde hærs generaler ble påfallende generøst belønnet. Den nylige oppløsningen av ordningen med todelt kommando med kommissæ­ rer ble kronet med den formelle gjeninnsettingen av rangen og betegnelsen «offiser». Eufemismen «sjef» ble forlatt. Som general Schlomer muntert hadde bemerket, begynte man igjen å bruke skulderklaffer — symboler på privilegier som noen bolsjevikiske gjenger i 1917 hadde spikret fast på likene til de tsaristene som bar dem. (Gulltresser var i hemmelighet bestilt fra Storbritannia, til britiske tjeneste­ menns forbløffelse og misbilligelse.) En soldat i en gardedivisjon hørte nyheten om skulderklaffer av en gammel mann som pusset støvler på en

367

NEDKJEMPINGEN AV

6.

ARMÉ

jernbanestasjon: «Nå begynner de med disse skulderklaffene med gull igjen,»18 sa mannen i vantro sinne. «Akkurat som i Den hvite hær.» Også soldatvennene hans ble overrasket da han fortalte dem det da han kom tilbake til toget: «Hvorfor i Den røde hær?» spurte de. Slik mumling ble ignorert. De nye utmerkelsene for Den store fedrelandskrigen — Suvorovog Kutusov-ordenene — ble gitt også til armésjefer på høyere nivå i felt­ toget. Likevel fikk den største propaganda-suksessen utbredelse langt uten­ for Sovjets grenser. Historien om Den røde hærs oppofrelser hadde stor effekt verden rundt, særlig innenfor det okkuperte Europa. Den hadde stor betydning for motstandsbevegelser overalt, og derfor også for po­ litikken i etterkrigstidens Europa. Den røde hærs triumf forsterket partimedlemmets status, og tiltrakk seg medløpere i mengder. Selv konservative kunne ikke unngå å lovprise Den røde hærs heltemot. I Storbritannia bestilte kong Georg VI et Stalingrads Sverd som skulle smis og overleveres byen. Moralen til både sivile og soldater ble styrket av filmaviser som priste seieren, med flimrende opptak av Paulus og de lange kolonnene av krigsfanger som ålte seg bortover det snedekkede landskapet. Alle visste at russerne tok støyten for andre under det tyske angrepet, og at østfronten sørget for at Wehrmacht blødde i hjel langt sikrere enn på noen vestlig krigsskueplass. Den røde hær ville gå på, slik offiseren hadde skreket til krigsfangene, til Berlin så ut som den raserte byen Stalingrad.

368

24

De dødes by

Stillheten som falt over den ødelagte byen 2. februar, var uhyggelig for de som var vant til ødeleggelse som en naturlig tilstand. Grossman beskrev haugene av stenmasser og bombekratere så dype at det virket som om den lave vintersolen aldri nådde bunnen, og «jernbanespor der tankvogner ligger med undersiden opp, som døde hester».1 Rundt 3.500 sivile ble satt i arbeid som begravelsesgjenger. De stablet stivfrosne tyske lik som tømmerlunner i veikanten, og selv om de hadde noen kjerrer som ble trukket av kameler, ble mesteparten av opprydnin­ gen utført med improviserte sleder og håndkjerrer. De døde tyskerne ble fraktet til bunkere eller de enorme antitank-grøftene som var gravet sommeren før, og tippet nedi. Senere ble 1.200 tyske fanger satt til det samme arbeidet. De brukte kjerrer med mennesker som trekkdyr i ste­ det for hester. «Nesten alle som var med i disse gruppene,» rapporterte en krigsfange, «døde av tyfus etter kort tid.»2 Andre — flere titalls hver dag, ifølge en NKVD-offiser i Beketovka-leiren3 - ble skutt på vei til arbeidet av sine ledsagere. De grufulle sporene etter slaget forsvant ikke raskt. Etter at Volga hadde gått opp om våren, fant man klumper av sort, koagulert hud ved elvebredden. Da general de Gaulle stanset ved Stalingrad på vei nord­ over til Moskva i desember 1944, ble han overrasket over at man frem­ deles gravet frem lik, men dette skulle fortsette i flere tiår. Nesten alt byggearbeid i byen avdekket menneskerester fra slaget. Enda mer forbløffende enn antallet døde var den menneskelige evnen til overlevelse. Partikomiteen i Stalingrad holdt møter i alle distriktet som var «frigjort fra fascistenes okkupasjon»,4 og organiserte raskt en folketelling. De fant ut at minst 9.796 sivile hadde levd seg gjennom kampene og overlevd i slagmarkens ruiner. Blant disse var det 994 barn, hvorav bare ni ble gjenforent med sine foreldre. Det store flertallet ble sendt til statlige hjem for foreldreløse eller satt til å delta i arbeidet med

369

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

å rydde byen. Rapporten sier ingenting om deres fysiske eller mentale tilstand, som en amerikansk hjelpearbeider betraktet da hun kom til byen like etter at kampene var slutt for å dele ut klær. «De fleste av barna,» skrev hun, «hadde levd under bakken i fire eller fem måneder. De var oppsvulmet av sult. De krøp sammen i hjørner, redde for å snakke, til og med for å se folk i ansiktet.»5 Partikomiteen i Stalingrad hadde viktigere ting på programmet. «Sov­ jetiske myndigheter ble øyeblikkelig gjeninnsatt i alle distriktet i byen,»6 rapporterte den til Moskva. Den 4. februar holdt kommissærer fra Den røde hær et politisk møte for «hele byen», både sivile overlevende og soldater. Denne forsamlingen, med sine lange lovprisningstaler til ka­ merat Stalin og hans ledelse av Den røde hær, var Partiets versjon av en takkegudstjeneste. På grunn av behovet for å rydde vekk udetonerte granater tillot myndighetene først ikke at sivile som hadde flyktet over til østbredden, vendte tilbake til sine hjem. Mineryddingslag måtte klargjøre et forelø­ pig nett av «spesielle, trygge stier».7 Likevel klarte mange å snike seg over den tilfrosne Volga uten tillatelse. Beskjeder ble skrevet på ødelagte bygninger og vitnet om alle familiene som var splittet opp av striden: «Mamma, vi har det bra. Se etter oss i Beketovka. Klava.»8 Mange opp­ daget ikke før etter krigen hvilke av slektningene deres som var døde eller i live.

En stor kontingent av tyske fanger, hvorav mange var for svake til å stå, ble også tvunget til å delta på et politisk møte i sentrum av Stalingrad og lytte til lange haranger fra tre av de ledende tyske kommunistene: Wal­ ter Ulbricht, Erich Weinert og Wilhelm Pieck. De fleste fangenes tilstand ved kapitulasjonen var så ynkelig at det var lett å forutsi at dødsraten ville øke betraktelig i ukene og månedene som fulgte. I hvilken grad dette ble forsterket av dårlig behandling, til­ feldig brutalitet og først og fremst logistiske svakheter, er det umulig å beregne. Av de 91.000 som ble tatt til fange ved slagets avslutning, hadde nesten halvparten dødd da våren kom. I senere rapporter erkjente Den røde hær selv at ordrer om å ta seg av fangene var blitt ignorert, og det er umulig å si hvor mange tyskere som ble skutt uten videre under eller like etter kapitulasjonen, ofte som hevn for døde slektninger eller kame­ rater. Dødsraten i de såkalte sykehusene var skremmende. Tunnelsystemet i Tsaritsa-kløften, som var blitt omdøpt til «Krigsfangesykehus nr. 1»,

370

DE DØDES BY

var etter hvert det største og mest forferdelige, siden det ikke fantes bygninger igjen som ga noen beskyttelse mot kulden. Det rant vann langs veggene, og luften var ikke særlig annet enn en stinkende, sykelig resirkulering av menneskepust, med så lite oksygen igjen at de få primi­ tive oljelampene, laget av blikkbokser, blafret og døde ut hele tiden, slik at tunnelene ble liggende i mørke. Hvert galleri var ikke mye bredere enn de sårede som lå side om side på den fuktige, hardtrampede jorden på tunnelgulvet, så i mørket var det vanskelig å la være å tråkke på eller snuble i føtter med forfrysninger, noe som frembragte et hest smerte­ skrik. Mange av forfrysningsofrene døde av koldbrann, siden kirurgene ikke rakk over alt. Hvorvidt de ville ha overlevd en amputasjon i sin svekkede tilstand og uten bedøvelse, er et annet spørsmål. Tilstanden til mange av de 4.000 pasientene var ekstremt dårlig, og legene var hjelpeløse overfor soppen som spredte seg på råtnende kjøtt. De hadde nesten ingen bandasjer igjen, og ingen medikamenter. Byller og åpne sår ga enkel tilgang for tetanus-bakterier fra skitten rundt om­ kring. Sanitærsystemet, bestående av en eneste bøtte på flere titalls menn som led av dysenteri, var ubeskrivelig, og om natten fantes det ingen lamper. Mange menn var for svake til å reise seg fra bakken, og det fantes ikke nok sykepleiere til å besvare de konstante ropene om hjelp. Syke­ pleierne, som allerede var svake av underernæring og snart herjet av fe­ ber selv, måtte bære forurenset vann opp fra kløften. Legene hadde ikke engang noen pålitelig liste over pasientenes navn, for ikke å snakke om noen ordentlige journaler. Russiske annenlinjetropper og medlemmer av ambulanseenheter hadde stjålet det medisinske utstyret og medika­ mentene deres, deriblant smertestillende midler. Den protestantiske feltpresten i 297. divisjon ble skutt i nakken av en sovjetisk major da han bøyde seg ned for å hjelpe en såret mann. Russiske sanitetsoffiserer ble sjokkerte over tilstandene. Noen var vennlig innstilt. Den russiske kommandanten delte sigarettene sine med tyske leger, mens annet sovjetisk personell byttet brød mot de klokkene som måtte ha overlevd tidligere plyndringstokter. Dibold, legen fra 44. infanteridivisjon, beskrev hva som skjedde da en kvinnelig militærkirurg, munter og med det sterke, rødmussete ansiktet til sine bondeforfedre, kom inn for å kjøpslå om klokker. En ung østerriker fra en fattig familie tok frem et lommeur av sølv. Han ga fra seg arvestykket sitt, som han uten tvil hadde fatt da han gikk ut i krigen, og til gjengjeld fikk han et halvt brød. Dette delte han med de andre mennene, og beholdt den minste biten selv.

371

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Elendigheten fikk i tillegg avskummet til å stige til overflaten. Visse individet utnyttet tidligere kameraters hjelpeløshet med en skamløshet som det hittil hadde vært umulig å forestille seg. Tyver stjal fra lik og fra de svakeste pasientene. Hvis noen hadde en klokke, giftering eller andre verdigjenstander igjen, ble de snart rappet i mørket. Men naturen hadde sin egen form for poetisk rettferdighet. De som stjal fra de syke, ble selv raskt tyfus-ofre av infiserte lus overført med byttet. En tolk som var beryktet for sin virksomhet, hadde en stor pose gifteringer på seg da han døde.

Til å begynne med sørget ikke Sovjet-myndighetene for forsyninger i det hele tatt. Arkivene til NKVD og Den røde hær viser nå at selv om man visste at kapitulasjonen var nært forestående, var det praktisk talt ikke gjort noen forberedelser for å bevokte, langt mindre fø på fangene. Den tyske kommunisten Erich Weinert hevdet at kraftig snefall hadde sinket transporten av forsyninger, men dette virker lite overbevisende. Det virkelige problemet var en blanding av brutal likegyldighet og by­ råkratisk inkompetanse, først og fremst en mangel på koordinering mellom hæren og NKVD. Dessuten fantes det en sterk motvilje mot å gi tyske fanger mat­ rasjoner når det var en så desperat matmangel i Sovjetunionen. Mange soldater i Den røde hær var alvorlig underernært, for ikke å snakke om sivile, så tanken på å gi noe mat i det hele tatt til okkupanter som hadde plyndret landet deres, virket nesten pervers. Etter tre eller fire dager begynte rasjonene endelig å komme. På dette tidspunktet hadde mange menn bokstavelig talt ikke spist noenting på nesten to uker. Selv blant de syke var det ikke særlig mer enn ett brød på ti mann, pluss litt suppe laget av vann med noen hirsefrø og saltet fisk. Det ville ha vært urealis­ tisk å forvente bedre behandling, særlig når man tar i betraktning Wehrmachts rulleblad når det gjaldt behandling av sine egne fanger, både militære og sivile, i Sovjetunionen. Det verste legene fryktet for sine pasienter, var likevel ikke sultedø­ den, men en tyfus-epidemi. Mange hadde ventet seg et utbrudd i Kessel da de første tilfellene dukket opp, men hadde ikke våget å uttrykke sin bekymring i tilfelle det skulle utløse panikk. I tunnelsystemet fortsatte de å isolere de forskjellige sykdommene etter hvert som de dukket opp, enten det var difteri eller tyfos. De tryglet myndighetene om å sørge for avlusningsutstyr, men mange soldater i Den røde hær og nesten hele sivilbefolkningen i regionen var selv fremdeles angrepet.

372

DE DØDES BY

Det var ikke overraskende at så mange døde. Det syntes ikke å være noen grunn til å kjempe for livet lenger. Utsikten til å se familien igjen var liten. Tyskland var så langt borte at det kunne vært en annen verden, en verden som nå syntes å ha mer med ren fantasi å gjøre. Døden var et løfte om frelse fra lidelsene, og mot slutten, når man var tappet for smerte så vel som for styrke, var det ikke mer enn en følelse av flytende vektløshet. De som hadde størst sjanse til å overleve, var de som kjempet videre, enten ved en religiøs tro, eller fordi de halsstarrig nektet å dø i slik elen­ dighet, eller ut fra en vilje til å leve av hensyn til familien.

Viljen til å leve spilte en like viktig rolle hos de som ble sendt på marsj til fangeleire. Det Weinert beskrev som «haltende og subbende spøkel­ ser i filler»,9 fulgte etter ryggen til mannen foran. Så fort anstrengelsen ved marsjen varmet kroppen, kjente de at lusene ble mer aktive. Noen sivile røsket teppene fra ryggen deres, spyttet dem i ansiktet og kastet til og med stener. Det var best å være i nærheten av begynnelsen på kolon­ nen, og tryggest av alt å være sammen med en av ledsagerne. Enkelte soldater som de passerte, sendte, stikk i strid med ordre fra Den røde hær, i vei slengskudd for moro skyld mot kolonnene av fanger, akkurat slik tyske soldater hadde skutt på kolonnene av fanger fra Den røde hær

i 1941De heldigste ble sendt rett til en av de spesielt utpekte oppsamlingsleirene i området, selv om avstanden til dem var svært ulik. For eksem­ pel måtte de som kom fra den nordlige lommen, marsjere mer enn 16 kilometer til Dubovka nord for Stalingrad. Dette tok to dager. Om natten ble de stuet inn i de takløse restene av bygninger som var ødelagt av Luftwaffe - noe vaktene ikke unnlot å minne dem om. Likevel ble tusenvis sendt ut på det som bare kan beskrives som døds­ marsjer. Den verste, uten mat eller vann i temperaturer mellom 25 og 30 kuldegrader, fulgte en sikksakk-rute fra Tsaritsa-kløften via Gumrak og Gorodistsje, før den endte opp den femte dagen ved Beketovka. Fra tid til annen hørte de skudd i den iskalde luften, idet enda et offer falt sammen i sneen, ute av stand til å gå videre. Tørsten var en like stor trussel som den svekkelsen sulten medførte. Det var vanskelig å finne ly om natten, så fangene sov stort sett sammen i sneen. Mange våknet og så at nære kamerater lå døde og stiv­ frosne ved siden av dem. I et forsøk på å forhindre dette ble en i gruppen utpekt til å holde seg våken og vekke de andre hver halvtime. Så beveget de seg så energisk de kunne for å få blodomløpet i gang igjen. Andre 373

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

våget ikke engang å legge seg ned. De håpet å kunne sove som hester, og sto sammen i grupper med et teppe over hodet for å få litt varme fra pusten. Med morgenen fulgte ikke lettelse, men frykt for marsjen som lå foran dem. «Russerne hadde svært enkle metoder,»10 bemerket en løytnant som overlevde. «De som kunne gå, ble sendt av gårde. De som ikke kunne det, på grunn av skader eller sykdom, ble skutt eller etterlatt uten mat for å dø.» Han hadde raskt skjønt denne brutale logikken, og var forbe­ redt på å bytte ullgenseren sin mot melk og brød fra en russisk bonde­ kvinne da de stanset for natten, siden han visste at han ellers ville bryte sammen av utmattelse dagen etter. «Vi la ut med 1.200 mann,» fortalte en soldat fra 305. infanteri­ divisjon, «og bare en tiendedel, rundt 120 mann, var fremdeles i live da vi kom frem til Beketovka.»11

Porten til hovedleiren var enda en inngang som fortjente hilsenen: «Dere som går inn av denne port, la alt håp fare!» Da fangene ankom, ransaket vaktene dem igjen for verdisaker, og fikk dem til å stille seg på rekke for å bli «registrert». Fangene oppdaget snart at det å stå ute i kulden i timevis eller paradere i grupper på fem i «opptellingsparader» var en daglig straff. Endelig, etterat NKVD hadde gjennomført en innledende undersøkelse, ble de ført av gårde til tre­ byttene, hvor de ble stuet inn, 40 til 50 på ett rom, «som sild i tønne»,12 som en overlevende sa. Den 4. februar klaget en NKVD-offiser til Donfrontens hovedkvarter over at situasjonen var «ekstremt kritisk».13 Lei­ rene ved Beketovka hadde mottatt 50.000 fanger, «deriblant også syke og sårede». Ledelsen i NKVD-leiren var fullstendig overveldet av oppgaven. De hadde overhodet ingen motorkjøretøyer, og prøvde å trygle hæren om en eneste lastebil. Til slutt ble vann fraktet til leiren i jerntønner på kjer­ rer trukket av kameler. En av fangene, en østerriksk lege, beskrev sitt førsteinntrykk: «Ingenting å spise, ingenting å drikke, skitten sne og urin-gul is var den eneste måten å stille den ulidelige tørsten på.... Hver morgen flere lik.»14 Etter to dager skaffet russerne noe «suppe», som ikke var annet enn en sekk med kli som var helt opp i varmt vann. Raseriet over tilstandene fikk noen fanger til å skrape håndfuller med lus av sine egne kropper og kaste dem på vaktene. Slike protester førte til summa­ riske henrettelser. Helt fra begynnelsen av Ia Sovjet-myndighetene an på å skille 374

DE DØDES BY

krigsfangene, først etter nasjonalitet, så etter politiske kriterier. Rumen­ ske, italienske og kroatiske krigsfanger fikk det privilegium å jobbe på kjøkkenet, der spesielt rumenerne var ute etter å hevne seg på sine tid­ ligere allierte. Tyskerne hadde ikke bare fatt dem opp i dette helvetet, mente de, de hadde også stanset forsyningene til dem i Kessel for å sørge bedre for sine egne tropper. Gjenger av rumenere angrep tyske enkelt­ personer som hentet mat til sin egen hytte, og stjal den. Tyskerne rea­ gerte ved å sende med ledsagere når matbeholderne skulle hentes. «Deretter fulgte enda et sjokk,»15 skrev en stabssersjant i Luftwaffe. «Våre østerrikske kamerater sluttet plutselig å være tyskere. De kalte seg ‘Austritsij, og håpet med det å bli bedre behandlet - noe som også skjedde.» Tyskerne var bitre over at «all skylden for krigen var blitt lempet over på oss som fortsatt var ‘tyskere’, særlig fordi østerrikere, med en interessant logikk, hadde en tendens til å bebreide prøyssiske generaler, heller enn den østerrikske Hitler, for sin skjebne.» Kampen for overlevelse overskygget alt. «Hver morgen ble de nye døde lagt utenfor brakkene,»'6 skrev en panseroffiser. Så stablet arbeids­ gjenger disse nakne, stivfrosne likene på en stadig lengre linje langs den ene siden av leiren. En lege anslo at ved Beketovka var «berget av lik omtrent hundre meter langt og to meter høyt».'7 «Hver dag døde minst 50—60 mann,» skrev underoffiseren fra Luftwaffe. «Vi hadde ingen tårer igjen,»'8 skrev han senere. En annen fange som ble brukt som tolk av russerne, klarte senere å få en kikk på «dødslisten».'9 Han merket seg at frem til 21. oktober 1943 døde 45.200 bare i Beketovka. En NKVD-rapport opplyser at i alle leirene ved Stalingrad hadde 55.228 fanger20 dødd pr. 15. april, men man vet ikke hvor mange som var tatt til fange mellom Operasjon Uranus og den endelige kapitulasjonen. «Sult,» sa dr. Dibold, «forandret psyken og karakteren, noe som kom til syne i adferdsmønstre, og som var usynlig tilstede i mennenes tan­ ker.»21 For å holde seg i live henfalt både tyske og rumenske soldater til kannibalisme. Tynne skiver av kjøtt skåret ut av frosne lik ble kokt opp. Det ferdige produktet ble sendt rundt, presentert som «kamel-kjøtt».22 De som spiste det, ble lett gjenkjennelige, siden ansiktene deres fikk et anstrøk av rødt i stedet for den vanlige grågrønne blekheten. Flere tilfel­ ler ble rapportert fra andre leire i og rundt Stalingrad, selv i en leir som huset fanger som var tatt under Operasjon Uranus. En sovjetisk kilde hevder at «bare under trussel om å bli skutt kunne fangene tvinges til å avstå fra dette barbariet».23 Ledelsen bestilte mer mat, men inkompetanse og korrupsjon i systemet tok effekten ut av ethvert tiltak.

375

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Den samlede virkningen av utmattelse, kulde, sykdom og sult umenneskeliggjorde fangene også på andre måter. Siden dysenteri var så sterkt utbredt, ble de som brøt sammen og falt ned i latrinenes helveteshull, liggende og drukne, om de da fremdeles var i live. Få hadde evne eller vilje til å dra dem ut. Deres forferdelige skjebne ble ignorert. Andre dysenteri-rammedes behov for å bruke latrinen var altfor påtrengende. Merkelig nok reddet latrinen en sultende ung løytnant, en greve hvis familie eide flere slott og gods. Han overhørte en soldat som sa noe på den umiskjennelige dialekten fra hans eget distrikt. Han henvendte seg raskt til ham og spurte hvor han var fra. Soldaten nevnte en liten landsby like ved. «Og hvem er De og hvor kommer De fra?»24 spurte han tilbake. Offiseren fortalte det. «Åja,» lo soldaten. «Jeg vet det. Jeg pleide å se Dem kjøre forbi i den røde Mercedes-sportsbilen Deres, på vei til hare­ jakt. Jaja, her er vi sammen, da. Hvis De er sulten, kan jeg kanskje hjelpe.» Soldaten var utpekt til sykepleier på leirens sykehus, og siden så mange av fangene døde før de fikk sjanse til å spise brødrasjonen sin, klarte han å samle en sekk med brødskorper som han delte med andre etter hvert skift. Denne høyst uventede episoden reddet den unge grevens liv. Det var ofte overraskende hvem som overlevde. De første som døde, var vanligvis de som var store og kraftig bygget. Den lille, tynne mannen hadde alltid størst sjanse. Både i Kessel og senere i fangeleirene, var de ørsmå rasjonene nesten nødt til å snu opp-ned på mønsteret med at de sterkeste overlevde, siden de ikke tok hensyn til individets størrelse. Det er interessant å merke seg at det i de sovjetiske arbeidsleirene bare var hestene som fikk mat ut fra sin størrelse. Da våren kom, begynte Sovjet-myndighetene å omorganisere krigsfan­ gene i regionen. I alt rundt 235.000 tidligere medlemmer av 6. armé og 4. panserarmé, deriblant de som ble tatt til fange under Mansteins unnsetningsaksjon i desember, samt rumenere og andre allierte, var blitt holdt fanget i rundt 20 leire og fengselssykehus i regionen. Generalene var de første som dro. De skulle til en leir i nærheten av Moskva. De la av gårde i det lavere offiserer kynisk kalte «Det hvite toget», siden vognene var så komfortable. Det skapte stor bitterhet at de som hadde gitt ordre om å kjempe til siste slutt, ikke bare hadde over­ levd sin egen retorikk, men nå også hadde glede av umåtelig mye bedre forhold enn sine menn. «Det er en generals plikt å bli hos sine menn,» bemerket en løytnant, «ikke å reise av gårde i en sovevogn.»25 Sjansen til å overleve viste seg i brutal grad å være avhengig av rang. Mer enn 95

376

DE DØDES BY

prosent av soldatene og underbefalet døde, 55 prosent av lavere offiserer og bare 5 prosent av høyere offiserer. Slik de utenlandske journalistene hadde merket seg, hadde få av de høyere offiserene vist tegn på sult like etter kapitulasjonen, slik at immunforsvaret deres ikke var alvorlig svek­ ket, slik som hos deres mannskaper. Den privilegerte behandlingen ge­ neralene fikk, var likevel et avslørende vitnesbyrd om Sovjetunionens sans for hierarki. Små grupper av offiserer ble sendt til leire i Moskva-regionen, for eksempel Lunovo, Krasnogorsk og Susdal. De som ble valgt ut til «anti­ fascistisk opplæring», ble sendt til det befestede klosteret Jelabuga øst for Kasan. Transportforholdene sto sannsynligvis ikke i stil med de som generalene opplevde. I en konvoi på 1.800 mann i mars, døde 1.200. I tillegg til tyfus, gulsott og difteri var det nå dukket opp skjørbuk, ødem og tuberkulose. Og så snart våren for alvor satte inn, steg antallet malaria-tilfeller raskt. Soldater og lavere offiserer ble spredt ut over store områder: 20.000 ble sendt til Bekabad øst forTasjkent, 2.500 til Volsk nordøst for Saratov, 5.000 nedover Volga til Astrakhan, 2.000 til Usman nord for Voronesj, og andre til Basjanovskij nord for Sverdlovsk, Orankij i nærheten av Gorkij, og dessuten til Karaganda. Da fangene ble registrert før de dro, oppga mange «landbruksarbeider» som yrke i håp om å bli sendt til en bondegård. Innbarkede røykere samlet kamelmøkk og tørket den for å ha noe å røyke på reisen. Etter opplevelsene ved Beketovka var de sikre på at det verste måtte være over, og utsikten til bevegelse og forandring hadde en egen appell - men de oppdaget snart hvor feil de hadde tatt. Hver eneste jernbanevogn, der opptil 100 mann ble tvunget inn, hadde ett eneste hull midt på gulvet som latrine. Fremdeles var det forferdelig kaldt, men igjen var tørsten den verste plagen, for de fikk tørket brød og salt fisk å spise, men lite vann. Så desperate var de blitt at de slikket kondensen som hadde frosset på metalldeler inne i vognen. Når toget stoppet, kunne de mennene som fikk lov til å gå ut, ikke motstå fristelsen til å ta noen never med sne og tvinge det inn i munnen. Mange døde som resultat av dette, vanligvis så stille at kameratene deres ikke før lenge etterpå merket at de hadde strøket med. Så ble likene stablet ved skyvedøren til vognen, klare til å losses. «Skolko kaputt?» ropte sovjetiske vakter på sitt pidgin-tysk når toget stanset: «Hvor mange døde?» Noen reiser varte i opptil 25 dager. Transportene via Saratov, så gjennom Usbekistan til Bekabad, var blant de verste. I én vogn var det 377

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

åtte levende igjen av de opprinnelige 100. Da fangene endelig kom til mottagelsesleiren med utsikt til Pamir-fjellene, oppdaget de at den var opprettet i forbindelse med byggingen av en vannkraftdam i nærheten. Gleden over å høre at de endelig ville bli avluset, vendte seg snart til misnøye. De fikk en klønete barbering over hele kroppen som «bare kunne sammenlignes med saueklipping»,26 og ble deretter sprøytet med pulver. Flere døde av de primitive kjemikaliene som ble brukt. De fantes ingen hytter å bo i, bare jordbunkere. Men den verste over­ raskelsen var en tysk korporal som hadde slått seg sammen med rus­ serne som vaktsjef. «Ingen russer behandlet meg noensinne så brutalt,» skrev den samme fangen.27 Heldigvis ble fangene i større grad sendt rundt mellom leirene i denne parallelle Gulag’en. Fra Bekabad dro mange til Kokant, eller i beste fall tilTsjujama, der det fantes mye bedre medisin­ ske tjenester, til og med et primitivt svømmebasseng. De italienske fan­ gene der var allerede bra organisert, og fanget spurv for å variere suppen. De som ble etterlatt i Stalingrad, oppdaget at oppsamlingsleiren ved Krasnoarmejsk var omgjort til arbeidsleir. I det minste var maten blitt bedre, med kasja (bokhvetegrøt) og fiskesuppe, men arbeidet var ofte farlig. Da våren kom, ble mange av dem satt til å heve Volgas elvebåter som var blitt senket av Luftwaffe og den tyske hær. En russisk skipsverftleder som var rystet over antallet fanger som døde ved denne bedriften, fikk sin datter til å sverge på ikke å si det videre før han fortalte henne om det. NKVDs hadde ikke løsnet grepet om Stalingrad. Tyske fanger som arbeidet ut fra begge breddene i Volga, hadde lagt merke til at den første bygningen i byen som ble satt i stand, var hovedkvarteret til NKVD, og nesten øyeblikkelig dannet det seg køer av kvinner utenfor med mat­ pakker til slektninger som var blitt arrestert. Soldater fra den tidligere 6. armé regnet med at også de ville være fanger der i mange år. Senere bekreftet Molotov deres frykt med sin erklæring om at ingen tyske fan­ ger ville se sine hjem igjen før Stalingrad var bygget opp igjen.

378

25 Stalingrads sverd

I november 1943, et år etter Operasjon Uranus, fløy et Douglas trans­ portfly lavt over Stalingrad. De sovjetiske diplomatene ombord var på vei fra Moskva for å møte de amerikanske og britiske lederne i Teheran. En av passasjerene var Valentin Beresjkov, som hadde vært Dekanosovs tolk i Berlin kvelden før Barbarossa startet. «Vi trykket oss mot vinduene i taushet,»1 skrev han senere. «Først så vi ett og ett hus spredt rundt i sneen, og deretter begynte et slags ubegri­ pelig kaos: deler av murer, skall av halvt raserte bygninger, hauger av stenmasser, frittstående skorstener.» Likevel skjelnet de tegn til liv. «Sorte menneskeskikkelser var synlige mot sneen, og innimellom var nye byg­ ninger tydeligvis påbegynt.» Ute over steppen igjen fikk de øye på de rustne skjelettene av tanks. Ved Teheran-konferansen overrakte Churchill Stalingrads Sverd til «det sovjetiske folk». På klingen var følgende ord inngravert: «Til Stalingrads stålsatte innbyggere - en gave fra kong George VI som ut­ trykk for det britiske folkets hyllest». Churchills tale gjorde seremonien til en minneverdig stund. Stalin, som tok imot sverdet med begge hen­ der, løftet det til munnen for å kysse sliren. Så ga han det videre til marskalk Vorosjilov, som var klønete nok til å la sverdet gli ut av sliren. Det klirret høylytt mot gulvet. Samme kveld hevet Stalin glasset etter middagen. «Jeg vil utbringe en skål,» sa han, «for at rettferdigheten raskest mulig skal skje fyllest for alle Tysklands krigsforbrytere ... Jeg skåler for vårt felles strev for å få ekspe­ dert dem så fort vi får tak i dem, alle sammen, og det må være ganske mange av dem.»2 Noen kilder hevder at han foreslo henrettelse av 50.000 Wehrmacht-offiserer for å knuse tysk militærmakt for godt. Churchill reiste seg sint og erklærte at det britiske folk aldri ville «forsvare et slikt massedrap». Ingen burde skytes uten en skikkelig rettergang. Han gikk ut. Stalin, som moret seg over den reaksjonen han hadde vekket, gikk

379

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

etter ham. Idet han plasserte begge hendene på skuldrene hans, hevdet han at han bare hadde spøkt, og lokket ham til å bli med inn igjen. Teheran-konferansen fastsatte de alliertes strategi for resten av kri­ gen. Churchills plan om en invasjon gjennom Balkan ble nedstemt, av gode militære grunner. De vestlige alliertes hovedinnsats måtte vies Nordvest-Europa. Men denne strategiske logikken la skjebnen til det østlige og sentrale Europa fullstendig i Stalins hender. Churchill hadde en sterk mistanke om hva konsekvensene kunne bli, men kunne intet gjøre. Den røde hærs ofre og de forferdelige lidelsene til Russlands sivile tillot Stalin å manipulere de vestlige allierte gjennom en slags blodskyld, siden tapene deres hadde vært minimale i sammenligning. Flere histo­ rikere som har risset opp Sovjetunionens vekst til å bli en supermakt, har med rette pekt på seieren ved Stalingrad som grunnlaget for Stalins suksess i Teheran. Stalin profitterte på sin nye statsmannsaura, og som en bevisst innrømmelse overfor Roosevelt hadde han annonsert oppløsningen av Komintern 15. mai 1943. Det var et innholdsløst offer. Georgij Dimitrov ble på sin plass og drev en rest av Komintern under et annet navn: Sentralkomiteens Internasjonale Seksjon. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad hadde gitt et nesten ufattelig løft til den kommunsistiske propagandaen på verdensbasis. Den var en inspirasjon til og med for dem som hadde mistet troen etter den stalinistiske inkvisisjonen under den spanske borgerkrigen eller Molotov/Ribbentrop-pakten i 1939. Historien oppildnet billedhuggere, malere, forfattere og diktere på ven­ stresiden, for eksempel Pablo Neruda, som i sitt Nuevo Canto de Amor a Stalingrado skrev et dikt om internasjonal kjærlighet til en by hvis navn hadde bragt verden håp.

* For de tyske fangene som var tatt ved Stalingrad, var fremtiden tilsva­ rende dyster. Noen som fremdeles drømte om store motangrep som skulle befri dem, innbilte seg om nettene at de kunne høre kanonene fra en fremrykkende armé. Det var disse som minst sannsynlig ville overleve årene fremover i krigsfangeleirene, som var konstruert ifølge NKVDstandarder med et ytre gjerde som besto av ti vannrette rekker av piggtråd. Fangenskap var en nesten like usikker skjebne som kamp. Dessuten hadde det sin andel av krigens ironi. Dibold, den østerrikske legen fra 44. infanteridivisjon, ble målløs da tre nye pasienter kom til fengsels-

380

STALINGRADS SVERD

sykehuset hans. Denne trioen, som så jødisk ut, bar tyske uniformer med ørner og hakekors. En av dem smilte over forvirringen hans. «Doktor, det tyvende århundres mirakel: en jøde som en av Adolf Hitlers soldater.»’ De var fra en ungarsk arbeidsbataljon. Russerne som hadde tatt dem til fange, hadde utstyrt dem med klær fra erobrede lagre. Selv om rasjonene i fangeleirene var blitt bedre i løpet av sommeren 1943, var det fremdeles store forskjeller fra leir til leir. Ofte stjal korrupte kvartermestere rasjoner og byttet til seg vodka med dem. Stjal gjorde også vakter med familier som ikke fikk særlig mer enn de tyske fangene. Det meste av den dårlige behandlingen bunnet i mangel på fantasi, grunnleggende inkompetanse, og først og fremst den russiske toleran­ sen for lidelse som den marxist-leninistiske doktrinen hadde klart å ut­ nytte så godt. Likevel var alt uforutsigbart. Fanger vitnet om hvordan vakter ble mildere stemt når de så bilder av barna deres. Etter at fangene på et fengselssykehus utenfor Stalingrad hadde vennet seg til at menn ble skutt eller etterlatt for å dø på marsjen, sparte russiske voktere av en eller annen grunn livet til tre fanger som ble tatt etter et nytteløst forsøk på å rømme. Selv da forholdene bedret seg våren 1943, var dødsraten på de fleste fengselssykehusene minst én prosent hver dag. Fremdeles var proble­ mene enorme, særlig i Stalingrad-regionen, med pellagra, tuberkulose, ødem og skjørbuk i tillegg til andre sykdommer. En kvinnelig sovjetisk lege fortalte sine tyske yrkesbrødre at sivile i Stalingrad led mer av skjør­ buk enn de tyske fangene gjorde, men hun ga tillatelse til å sende ut innsamlingsgrupper som hentet urter og annet grønt som de tyske le­ gene laget vitaminpreparater av i apoteket sitt. Oppfinnsomheten til legene blant krigsfangene frembragte strålende improvisasjoner. En av dem laget en blodtrykksmåler av skrapmetall. Legene laget sin egen vak­ sine mot tyfus som besto av et uttrekk av luseinnmat. Alle silkegjenstander ble trevlet opp for å lage kirurgisk tråd, og lokk fra blikkbokser ble slipt til skalpeller. Fangene var plutselig forvandlet til en underklasse, og måtte lære raskt. De nasket og formet mange smarte innretninger. Dessuten lærte de å gjøre det meste ut av rasjonene - for eksempel stekte de fiskeben fra suppen på ovnen og knuste dem. Noen begikk tragiske feil. Ved limen hadde noen fanger ikke annet å spise enn siv og selsnepe, og disse døde raskt. En fange som klarte å stjele en klatt smør på kjøkkenet, døde under store lidelser fordi maven ikke var vant til fett. Den dårlige kosten, i tillegg til ukene med sult i Kessel, var den

381

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

viktigste grunnen til at pasientene på fengselssykehuset ikke kom seg. De mistet nesten alt håret, og nakkemusklene ble for svake til å holde hodet oppe. De som var i ferd med å dø, unngikk sollyset, som om de forberedte seg på det evige mørke. Ofte kunne døden komme som en befrielse, nesten som søvn for den utslitte. Endel utåndet ganske plutselig, akkurat da legene hadde fått dem over det verste. Syke menn delte senger for å holde varmen, men noen våknet og oppdaget at de lå ved siden av et lik. Endel bukket raskt under. Helmuth Groscurth døde av tyfus 7. april 1943 i offisersleiren ved Frolovo, der 4.000 av 5.000 fanger døde. Det gikk tre år før familien fikk vite at han var død. Kurt Reuber døde 20. januar 1944 i Jelabugaleiren, bare noen uker etter at han hadde tegnet enda en Madonna til jul med de samme ordene: «Lys, liv, kjærlighet». Etter å ha overlevd det verste var det endel som plutselig og uventet tok sitt eget liv. På et fengselssykehus våknet en offiser og så at en venn satt helt ubevegelig i sengen ved siden av. Han hadde klart å drepe seg selv ved å «kjøre et langt, tynt glasskår fra et knust vindu rett inn i hjer­ tet».4 Selv de relativt sunne hadde liten sjanse til å overleve. Rasjonene deres - for eksempel hel hirse som gikk tvers igjennom kroppen - ga dem lite krefter til det tunge arbeidet som NKVD hadde til hensikt å trekke ut av dem gjennom arbeidsprogrammet fra Stakhanov-systemet. Materia­ lismen innebar, slik en av dem formulerte det, at «mennesket bare var et materiale»5 som kunne brukes og kastes. Fanger ble brukt som pakkdyr. Først måtte de bygge sine egne leire i det som lignet urskog. De fikk ikke lov til å ha hytter, bare underjordiske bunkere, som ble fylt av vann om våren og høsten. Når leiren først var etablert, besto livet av hardt arbeid; de hugget og la opp tømmer, og kuttet torv til brensel for vinteren. De som ble holdt i Stalingrad-området for å bygge byen opp igjen og heve sunkne skip opp av Volga, ble senere, sammen med andre Gulag-fanger, satt til å grave det stalinistiske skryteprosjektet Volga-Don-kanalen.

Rett etter triumfen ved Stalingrad la Sovjet-staten planer for å under­ grave naziregimet og erstatte det med en kommunistisk marionett-stat. Fanger av enhver rang skulle deles inn i «antifascister« og «fascister». Våren og sommeren 1943 ble høyere offiserer flyttet fra en leir ved Krasnogorsk til klosteret ved Susdal, og deretter til det som ble deres halvpermanente base: Leir 48 ved Vojkovo, et gammelt vertshus og kursted som ble kalt «Slottet» på grunn av sin relative luksus. NKVD

382

STALINGRADS SVERD

flyttet den uforsonlige Schmidt vekk fra Paulus, siden han ble ansett for å ha dårlig innflytelse. Den NKVD-avdelingen som hadde ansvaret for krigsfanger, dannet først en paraplyorganisasjon, Nasjonalkomiteen for et fritt Tyskland. Berias menn brukte sine dresserte tyske kommunister til å drive den. To måneder senere ble en annen gruppe, Tyske offiserers liga, dannet for å tiltrekke seg antinazister som ikke var villige til å støtte Nasjonal­ komiteen. Generalmajor Melnikov, avdelingens nestsjef, kontrollerte denne virksomheten. Selv om han i sterk grad tilhørte Berias rike, jobbet Melnikov nært sammen med Sentralkomiteens internasjonale seksjon. Dmitrij Manuilskij, Stalins tidligere spion i Komintern med spesialansvar for tyske anliggender, hadde fått et nytt overvåkningsoppdrag, noe som kanskje forklarer hans merkelige visitt til Stalingrad i den siste fasen av slaget, da Tsjujkov nektet ham å krysse over til vestbredden. Den 19. august 1943 ble tre Stalingrad-generaler, Seydlitz, Lattmann og Korfes, som etter forhør var blitt identifisert som sannsynlige kollaboratører, ført fra Vojkovo til et «omskoleringssenter» ved Lunovo. Seydlitz ser ut til å ha blitt følelsesmessig overveldet av det han mente var en kollektiv mentalitetsforandring hos mange offiserer som alle øn­ sket å redde Tyskland fra den hitlerske apokalypse. Han betraktet seg selv som deres naturlige leder. Tidlig i september sendte Melnikov Seydlitz, Korfes og Lattmann tilbake til Vojkovo for å vinne til seg de andre Stalingrad-generalene. Da de ankom sent på kvelden, toget generalene ut av rommene sine i pyja­ masen, spent på å høre hva alt oppstyret dreide seg om. Men da Seydlitz erklærte at dette var den «nye Tauroggen-konvensjonens dag», vendte general Strecker seg vekk i sinne. Og dagen etter, da Seydlitz og Latt­ mann oppfordret dem til å være med på å kreve et opprør mot Hitlers regime, ble Strecker, Sixt von Arnim, Rodenburg og Pfeffer sinte og beskyldte dem for forræderi. Likevel klarte Seydlitz og hans kolleger å vinne til seg generalene Edler von Daniels, Drebber og Schlomer. I sin moralske vrede mot Hitler og i sin overbevisning om at de måtte følge med historiens strøm for å redde Tyskland, innså Seydlitz ikke farene. De hadde spart sin motstand mot naziregimet så lenge at de al­ lierte aldri ville lytte til dem eller gi dem noe å si når det gjaldt deres lands skjebne. Deres organisatorer (han ser ikke engang ut til å ha skjønt at Melnikov tilhørte NKVD) ville bare utnytte dem til fordel for Sovjetunionens interesser. 383

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Sovjetiske dokumenter viser at Seydlitz 17. september 1943, som pre­ sident for Tyske offiserers liga, presenterte en plan for Melnikov som foreslo opprettelsen av et armékorps på 30.000 mann fra dem som ble tatt til fange ved Stalingrad. «Etter Seydlitz’ plan,» rapporterte Melnikov tilbake til Beria, «skal dette korpset danne grunnlaget for den nye regje­ ringen etter at Hitler er styrtet».6 «Seydlitz,» la Melnikov til, «betrakter seg som en kandidat til jobben som øverstkommanderende for det frie Tysklands væpnede styrker i fremtiden.» Han lovte tydeligvis også å utarbeide en plan for en presseog radiokampanje og å «sende menn til de bakre tyske linjer for å vinne forbandssjefer over til vår side og organisere felles fremstøt mot Hitlers regime». Seydlitz ville sende beskjed til «sine personlige venner, sjefen for den sentrale fronten, von Kluge, og general Thomas, som er ansvar­ lig for staben ved Hitlers hovedkvarter». Seydlitz, som var ledsaget av generalene Lattmann og Korfes og oberst Giinter van Hooven, presenterte planen sin 22. september. Han ventet at Sovjet-myndighetene skulle hjelpe dem å danne «en liten hær av krigs­ fanger som kunne brukes av en ny tysk regjering til å overta makten». De ba om en arméstab, to korpsstaber, fire fulle divisjoner og en støt­ tende flystyrke med tre bombeflyskvadroner, fire jagerflyskvadroner og en flyrekognoseringsgruppe: alt i alt syv generaler, 1.650 offiserer og 42.000 soldater. Seydlitz ser ikke ut til å ha hatt noen forestiling om dødsraten blant fangene fra Stalingrad etter kapitulasjonen. På et senere møte anbefalte Seydlitz «at alle kontingentene skulle flys inn i Tyskland, kanskje Berlin». NKVD-offiseren som var til stede, på­ pekte «de tekniske vanskelighetene ved å fly et så stort antall tropper inn i Tyskland, men Seydlitz svarte at det var opp til russerne å ta seg av detaljene». Likevel la general Korfes ikke skjul på sin irritasjon over slik ønsketenkning. «Det er fullstendig utopisk,» sa han, «å forestille seg at alle enhetene skulle kunne sendes inn med fly.» Han la til: «Russiske flyvåpensjefer ville ta et slikt forslag som et bevis på at tyske generaler er fantaster.»7 Seydlitz ser ikke ut til å ha vært klar over det sinnet og fiendskapet som han og kollegene hans forårsaket. Offiserer som sto i sterk opposi­ sjon til antifascistene, opprettet en æresdomstol som dømte de som sam­ arbeidet med russerne til å bli skydd av andre for all fremtid. For å vise sin tross begynte de å hilse med hevet hånd igjen. Denne polariseringen gjorde tilværelsen svært vanskelig for dem som ikke ønsket å ha noe å gjøre hverken med «antifascister» eller de som var lojale mot Hitler. En 384

STALINGRADS SVERD

løytnant ble tvunget til å sove på gulvet i ukevis fordi de rivaliserende gruppene ikke tillot ham å bruke en seng. I februar 1944 begynte russiske fly å slippe flyveblader over Tyskland og tropper ved frontlinjen, som var signert Seydlitz og hans kolleger. Gestapo laget en hasterapport til Himmler som bekreftet at signaturen var ekte. General Gille fra Waffen SS, hvis tropper i Tsjerkassijutbuktningen ble oversvømmet av flyveblader fra Nasjonalkomiteen, sendte noen eksemplarer tilbake til Tyskland. Dit sendte han også per­ sonlige brev som var adressert til ham fra generalene Seydlitz og Korfes, som var blitt sendt til hans del av fronten av Sjtsjerbakov. Igjen ble hånd­ skriften analysert og funnet ekte. Flyvebladene skapte panikk. Hitler innkalte Himmler til et møte, og sendte deretter general Schmundt av sted med en lojalitetserklæring som feltmarskalkene skulle undertegne. Selv dette var ikke nok til å berolige ham. Den 19. mars ble Rundstedt, Rommel, Kleist, Busch, Weichs og Manstein innkalt fra tjenesten til Berghof for å lese opp et budskap som fordømte general von Seydlitz-Kurzbach, «den foraktelige forræderen av vår hellige sak»,8 og uttrykke sin støtte til Hitler. Melnikovs avdeling begynte imidlertid å få sine tvil. Rekrutteringen hadde dabbet av, mens propagandainnsatsen ikke hadde vunnet over en eneste enhet, selv ikke da Wehrmacht led massive nederlag. Seydlitz forklarte «fraværet av betydelig suksess»9 med «tyskeres manglende an­ legg for revolusjon, et system med politisk vold og den fullstendige undertrykking av opinionen, fraværet av enhver dugelig motstandsor­ ganisasjon, og en absolutt frykt for et nederlag og konsekvensene av det, som så lenge er blitt oppmuntret av frykten for bolsjevismen». Til tross for disse nederlagene ønsket han fremdeles at Sovjetunionen skulle «of­ fisielt godkjenne»10 Nasjonalkomiteen som en provisorisk regjering. Men på typisk stalinistisk vis advarte Dmitrij Manuilskij om at Seydlitz’ memorandum, som var «satt sammen på en utspekulert måte»,11 var et «provokativt forsøk» på å «forverre relasjonene til våre allierte». «Det er ingen tvil,» skrev han, «om at den sovjetiske regjeringens anerkjennelse av Nasjonalkomiteen i Storbritannia og USA ville fremprovosere en hel kampanje som var innrettet på å fremstille Sovjetunionen som tyskvennlig.» Molotov/Ribbentrop-pakten kastet åpenbart lange skygger i sovjetisk hukommelse. Manuilskij hadde en mistanke om at Seydlitz ble manipulert av general Rodenburg og den «tidligere sjefen for den mili­ tære etterretning», oberst van Hooven (som i virkeligheten var sambands­ offiser). 385

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

Den stalinistiske paranoiaen ble verre. I mai 1944 sendte Weinert, presidenten for Nasjonalkomiteen, tre tyske offiserer til Leningrad-fronten for å spre propaganda for Den røde hær. To av offiserene, kaptein Stolz og løytnant Willimzig, nektet å gjøre det de hadde fått ordre om. De ble sendt tilbake til Moskva under sterk bevoktning for å bli forhørt av Weinert, Ulbricht, general von Seydlitz og general Lattmann. Det sies at de etter fire dager innrømmet å være «medlemmer av en illegal fascistisk organisasjon i Tyske offiserers liga».12 Begge menn ble arrestert av NKVD som dobbeltagenter som arbeidet for nazistene, og ført bort til ytterligere forhør. Andre tyske offiserer, deriblant general Rodenburg, ble arrestert og «tilsto» etter tur. Idet han lot som om hans tidligere mistanke om et komplott nå var blitt bekreftet, ga Manuilskij umiddel­ bart ordre om at alle tyske offiserer skulle fjernes fra propagandatjeneste ved fronten. Stalin hadde åpenbart kommet til at disse mislykkede an­ strengelsene rett og slett ikke var viktige nok til å risikere problemer med de vestlige allierte på dette stadiet i krigen, da han trengte all hjelp han kunne få fra dem. På denne tiden hadde Seydlitz alvorlige anfall av depresjon. I et forsøk på å styrke hans moral bestilte NKVD-offiserer en fødselsdagskake til ham med fire røde marsipanroser, som skulle symbolisere hans fire dø­ tre. Men som alle manisk-depressive fikk han også irrasjonelle utbrudd av optimisme. Attentatet mot Hitler 20. juli var kanskje mislykket, men den påfølgende undertrykkelsen fra Gestapos side avslørte hvor stor opposisjonen var innen den tyske hær i Tyskland. Da Strecker hørte om henrettelsen av feltmarskalk von Witzleben, ble selv han motivert til a undertegne en appell mot Hitler, selv om han fortsatt foraktet Seydlitz. Den 8. august 1944 rapporterte Beria triumferende til Stalin at Paulus endelig hadde undertegnet en erklæring til det tyske folk. Paulus’ påføl­ gende appell til Armégruppe Nord om å kapitulere var i sin helhet utarbeidet av NKVD «etter kamerat Sjtsjerbakovs instrukser»,13 og undertegnet 21. august av Paulus og 29 internerte generaler. Paulus’ erklæringer tente igjen Hitlers raseri over at han hadde ut­ nevnt ham til feltmarskalk. Førerens mistanke om at han ville gi etter for russerne, syntes bekreftet. Likevel hadde Paulus åpenbart, etter nes­ ten halvannet år i fangenskap, ikke tatt sin beslutning på et øyeblikks innskytelse. Hans sønn Friedrich, som var kaptein, var blitt drept ved Anzio i februar 1944, og han hadde uten tvil fått et annet syn på sin plikt. Han ønsket å forkorte en tapt krig og senke tallet på alle som døde

386

STALINGRADS SVERD

til ingen nytte. Hans andre sønn, Ernst Alexander, som også var kap­ tein, ble senere arrestert under Sippenhafi-dekretet. Samme høst fikk deres rumenske mor, Elena Constance Paulus, som aldri hadde stolt på nazistene, vite av offiserer i Gestapo at hun ville gå fri hvis hun ville fornekte hans navn. Hun skal ha vendt dem ryggen i forakt. Hun ble arrestert og holdt i en leir. Paulus, som var avskåret fra å få pålitelige nyheter, ønsket å ha møter med et medlem av Sentralkomiteen «som kunne forklare prin­ sippene bak Sovjets politikk overfor et erobret Tyskland».14 Han «og de andre generalene som ble holdt fanget, bar et tungt ansvar når de krevde at Hitlers regjering ble styrtet, og hadde derfor moralsk rett til å få vite hvilken holdning den sovjetiske regjering hadde til Tyskland». Han uttrykte sitt håp om at Tyskland kunne reddes fra å bli tilintet­ gjort i en rekke intervjuer i februar 1945 med generalløytnant Krivemko, sjefen for NKVDs Avdeling for krigsfanger, og Amjak Sakharovitsj Kobulov, som drev 3. direktorat i Statssikkerhetsministeriet. (Kobulov, NKVD-embedsmannen i Berlin rett før igangsettelsen av Operasjon Barbarossa, hadde drevet Dekanosovs tortur- og henrettelseskammer i den sovjetiske ambassade.) «Det bør nevnes,» skrev Krivemko og Kobulov i sin rapport til Beria, «at med militæroperasjoner som blir gjennomført på tysk territorium, er stemningen blant de tyske genera­ lene i fangenskap svært dyster. Artillerigeneral von Seydlitz ble sterkt opprørt over å høre nyheten om møtet til lederne for ‘de tre store’ [ved Jalta]. Seydlitz erklærte at det virket som om Tyskland kom til å bli delt mellom USA, Storbritannia, SSSR og Frankrike. Tyskland ville bli full­ stendig sønderrevet, og den beste utveien ville være å slå seg sammen med SSSR ‘som den 17. Sovjet-republikken’».'5 Da nyheten om Tysklands betingelsesløse kapitulasjon ble sluppet i Moskva 9. mai 1945, og en tusenkanonerssalutt drønnet monotont fra Kreml, la Strecker merke til hvordan han og hans kolleger led av «ånde­ lig nedtrykthet... mens vi lyttet til de seiersstemte russiske kunngjøring­ ene og sangene til fulle sovjetiske soldater».16 For russere var det derimot den stolte, om enn triste slutten på et mareritt som hadde begynt nesten fire år tidligere og kostet Den røde hær nesten ni millioner døde og 19 millioner sårede. (Bare 1,8 millioner fanger kom levende hjem av mer enn 4,5 millioner som ble tatt av Wehrmacht.) Sivile tap er mye vanskeligere å fastsette, men det antas at de kommer opp i nærmere 18 millioner, noe som gir et samlet antall 387

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

sovjetiske døde i krigen på mer enn 26 millioner, mer enn fem ganger så mange som tyske døde.17

11946 vitnet Paulus ved domstolen i Ntirnberg. Den sovjetiske pressen omtalte ham som «spøkelset fra Stalingrad». Etterpå ble han innkvartert i en villa i nærheten av Moskva, der han spilte kort og skrev ned sin versjon av begivenhetene. Han var blitt raskt eldet, og rykningen hans var verre enn noensinne. I 1947 døde hans kone i Baden-Baden uten å ha sett sin mann igjen. Man kan bare spekulere over hva hun mente om den katastrofen som slaget om Stalingrad betød for Romania, hennes fødeland, og for hennes egen familie. I november 1947, da den kalde krigen raskt tiltok i styrke, bestemte Sovjet-myndighetene at de som ble ansett som skyldige i krigs­ forbrytelser under ukasen fra 13. april 1943, «uansett deres fysiske til­ stand»,'8 skulle sendes på tvangsarbeid i Vorkhuta i nordenden av Ural. Tidligere medlemmer av SA, SS, leirvoktere, Det hemmelige feltpoliti og Feldgendarmerie - i noen tilfeller til og med Hitler-Jugend - skulle overføres til «spesialleire». Definisjonen av krigsforbrytelser ble utvidet fra grusomheter mot sivile til plyndring av kyllinger og hestefor. Idet den fremtidige strukturen til Øst-Tyskland (DDR) begynte å bli utarbeidet i den Sovjet-okkuperte sonen av Tyskland, fikk noen høyere offiserer fra Stalingrad, deriblant Lattmann, Korfes, Miiller og Steidle, tildelt roller. Flere gikk inn i Volkspolizei. General Arno von Lenskis konvertering til kommunismen førte til at han ble valgt inn i Politbyrået. Oberst Adam, som fremdeles var sympatisør, fikk en stil­ ling i det underdanige «Sosialistisk enhetsparti» (SED). General Seydlitz tapte imidlertid på alle måter. I 1949 feide enda en bølge av stalinistiske utrenskninger gjennom Sovetunionen. Tyske krigsfanger sto plutselig overfor fabrikkerte «krigsforbryter-rettssaker». Etter beleiringen av Vest-Berlin var den kalde kri­ gen på sitt mest uforutsigbare. Flyveresset Erich Hartmann ble anklaget for å ha ødelagt fly som var den sovjetiske regjeringens eiendom. Gene­ ral Strecker ble ført tilbake til Stalingrad, der en krigsrett fant ham skyl­ dig i ødeleggelsen av traktorfabrikken, selv om korpset hans ikke hadde vært i nærheten av stedet før helt på slutten av slaget, og da hadde den allerede i lang tid ligget i ruiner. I likhet med de fleste som ble anklaget under disse utrenskningene, fikk han dødsdom, som automatisk ble gjort om til 25 års fengsel. Løytnant Gottfried von Bismarck ble dømt til 25 års slavearbeid, siden russiske krigsfanger hadde arbeidet på hans

388

STALINGRADS SVERD

families gods i Pommern. I juli 1950 ble den fullstendig desillusjonerte og forbitrede general von Seydlitz arrestert og dømt til 25 års fengsel som krigsforbryter og «revansjistisk og reaksjonær general».19 Mindre kontroversielle fanger fant en slags fred, ofte takket være rus­ siske kvinners medfølelse. I noen tilfeller var dette en del av en gammel tradisjon. Forbi fangeleiren i Kamsjkovo mellom Moskva og Gorkij gikk Vladimirskaja, den gamle veien som landsforviste under tsar-tiden mar­ sjerte langs til Sibir. Bønder hadde kommet ut og gitt dem vann, til og med for å bære børen deres et stykke. En lignende menneskelighet, uberørt av ideologi, eksisterte fremdeles. Den østerrikske legen Hans Dibold ble dypt beveget av russernes sympati da en av deres mest respekterte sanitetsoffiserer, dr. Richard Speiler fra Weizsåcker-sykehuset i Heidelberg, plutselig ble syk tidlig på våren 1946. Han hadde overlevd tyfus, tyfoidfeber og difteri i Ilmenleiren. Hans kolleger var først overbevist om at han hadde malaria. I virkeligheten var det blodforgiftning som han hadde pådratt seg i arbei­ det. Kollegene var fortvilet over at feildiagnostiseringen deres førte til at han døde. De ga ham sulfonamid og den siste penicillinen de hadde. De to russiske apotekerassistentene ga også fra seg sin siste penicillin, som var tiltenkt russiske pasienter, men han døde likevel. Sykehusets gravplass lå langs en vei med lave furutrær og enebærbusker på hver side. Bak den lå skogen. De russiske legene uttrykte sin respekt, og kommandanten lot Speilers kolleger arrangere begravelsen hans i gravlunden i skogen nøyaktig slik de ønsket den. Sine siste dager hadde Speiler vendt tilbake til den kristne tro. De russiske legene brydde seg ikke om mulige reaksjoner fra kommissæren, men deltok også i se­ remonien, som ble forrettet av en høy og skrøpelig prest. For overle­ vende fra 6. arme som var til stede denne dagen, gjaldt «gudstjenesten ... ikke bare denne ene mannen som var død, men alle som lå utenfor, og alle de andre langt i sør, i Stalingrad og på steppen mellom Don og Volga, og som ingen kristne ord hadde ledsaget til deres siste hvile».20 Siden 1945 var drøyt 3.000 av Stalingrad-fangene blitt løslatt, enten individuelt eller i grupper, og tillatt å reise hjem, vanligvis fordi de ble ansett som uskikket til å arbeide. 11955 fantes det fremdeles 9.626 tyske krigsfanger, eller «dømte krigsforbrytere», som Khrusjtsjov beskrev dem, hvorav rundt 2.000 var overlevende fra Stalingrad. Disse fangene ble endelig sluppet fri etter kansler Konrad Adenauers besøk i Moskva i september 1955. Blant dem var generalene Strecker, Seydlitz, Schmidt og Rodenburg, og løytnant Gottfried von Bismarck, som nesten 13 år

389

NEDKJEMPINGEN AV 6. ARMÉ

tidligere hadde fløyet inn i Kessel for å slå seg sammen med enheten sin igjen etter middagen med feltmarskalk von Manstein. Alene det å ha overlevd, skrev han, var «god nok grunn til å være takknemlig overfor skjebnen».21 Da reisen deres var endt i Friedland bei Gottingen, visste Seydlitz at en vanskelig fremtid ventet ham i den kalde krigens atmosfære. 5. april 1944 var han blitt dømt in absentia som forræder, og alle hans eiendeler ble konfiskert. Denne kjennelsen ble satt til side av retten i 1956, men det nye Bundeswehr nektet å gi ham rangen tilbake og innrømme ham pensjon. Det at han hadde samarbeidet med den kommunistiske fien­ den, plasserte ham i manges øyne i et annet lys enn de offiserene som hadde prøvd å myrde Hitler, selv om general Achim Oster, en av de få overlevende etter juli-attentatet, anerkjente Seydlitz som en som tilhørte deres rekker. I likhet med sin kavaleri-stamfar døde han som «en svært ulykkelig mann».22 Etter hvert som de historiske begivenhetene ble gått etter i sømmene i etterkrigsårene, ble de gjensidige beskyldningene angående ansvaret for ofringen av 6. armé stadig bitrere. Schmidt, som i motsetning til Hitlers forventninger alltid hadde nektet å samarbeide med dem som tok ham til fange, forble svært fiendtlig innstilt til offiserer i Fritt Tyskland-bevegelsen. Oberst Adam, som hadde anklaget ham for å tvinge Paulus til å kjempe til siste slutt, ble til gjengjeld behandlet med en knusende forakt som en «pensjonert fra den sovjetisk-okkuperte so­ nen».23 I Øst-Tyskland prøvde Paulus forgjeves å forsvare seg mot beskyld­ ninger om å ha vært ubesluttsom og underdanig overfor Hitler. Etter at han slapp ut av fangenskapet høsten 1953’ bodde han i den sovjetiske sonen, der han skrev artikkel etter artikkel og forklarte hvilken situasjon han hadde stått overfor. En langvarig, smertefull sykdom førte til at han døde i Dresden i 1957. Liket ble ført vestover og begravet ved siden av hans kone i Baden-Baden. Hans motstander ved Stalingrad, general Tsjujkov, hvis 62. arme hadde fulgt den lange veien til Berlin som 8. gardearmé, ble sjef for okkupasjonsstyrkene, Marskalk av Sovjetunionen og viseforsvarsminister under Khrusjtsjov, som hadde utnevnt ham den kritiske september-natten ved Volga. De tusenvis av sovjetiske soldater som ble henrettet ved Stalingrad på hans ordre, fikk aldri en merket grav. De forsvant som statistikk mellom andre som var savnet eller tatt til fange i kamp, noe som uttrykker en viss utilsiktet rettferdighet.

390

39i

TILLEGG A Tysk og sovjetisk slagorden

19. november 1942

WEHRMACHT 6. ARMÉ Ia Operasjonsledelse: Ib Intendant: Ic Etterretning: Ila Adjutant: Artillerisjef: Sambandssjef: Ingeniørsjef: Sanitetssjef: Forbindelsesoffiser ved OKH:

Pansertroppgeneral Paulus Generalmajor Schmidt Oberst Elchleppf Major von Kunowski Oberstløytnant Niemeyerf Oberst W. Adam Generalmajor Vassoll Oberst Arnold * (erstattet av oberst van Hoovent) Oberst H. Selle * (erstattet av oberst Stiotta ) * General Renoldi Oberstløytnant von Zitzewitz *

ARMÉTROPPER: STØRRE ENHETER

Bombekasterregimenter: 51., 53. Nebelwerfer-regimenter: 2., 30. Artilleriregimenter: 4., 46., 64., 70. Artilleribataljoner: 54., 616., 627., 849. Tunge artilleribataljoner: 49., 101., 733. Pionerbataljoner: 6., 41.

393

TILLEGG A

IV. KORPS 29. motoriserte infanteridivisjon 297. infanteridivisjon 371. infanteridivisjon

VII. KORPS 76. infanteridivisjon 113. infanteridivisjon XI. KORPS

44. infanteridivisjon 376. infanteridivisjon 384. infanteridivisjon

XIV. PANSERKOPRS

3. motoriserte infanteridivisjon 60. motoriserte infanteridivisjon 16. panserdivisjon LI. KORPS

71. infanteridivisjon 79. infanteridivisjon 94. infanteridivisjon 100. jegerdivisjon 295. infanteridivisjon 305. infanteridivisjon 389. infanteridivisjon 14. panserdivisjon 24. panserdivisjon

394

Pionergeneral Jaenecke * Oberst Crome Generalmajor Leyser Generalløytnant Pfeffer Generalløytnant Stempelf Artillerigeneral Heitz Oberst Schildknecht Generalløytnant Rodenburg Generalløytnant Sixt von Arnim

Generalløytnant Strecker Oberst Groscurth^ Generalløytnant Deboi Generalløytnant baron Edler von Daniels Generalløytnant baron von Gablenz *

Pansertroppgeneral Hube * Oberst Thunert * Generalløytnant Schlomer Generalmajor Kohlermann * Generalløytnant Angernf Artillerigeneral von Seydlitz-Kurzbach Oberst Clausius Generalløytnant von Hartmannf Generalløytnant grev von Schwerin Generalløytnant Pfeiffer * Generalløytnant Sanne Generalmajor Korfes Generalmajor Steinmetz * Generalmajor Magnus Generalmajor Lattmann Generalløytnant von Lenski

TYSK OG SOVJETISK SLAGORDEN

LUFTWAFFES BAKKESTYRKER 9. luftverndivisjon

Generalmajor Pickert *

LUFTWAFFES FLYSTØTTE 4. luftflåte

Generaloberst baron von Richthofen

VIII. FLYKORPS

General Fiebig

* fløyet ut av Kessel før den endelige kapitulasjonen t død før eller like etter den endelige kapitulasjonen $ død i fangenskap

DEN RØDE HÆR VED «STALINGRAD-AKSEN» STAVKA-REPRESENTANTER: Hærsjef general G.K. Sjukov Generaloberst for artilleriet N.N. Voronov Generaloberst A.M. Vassiljevskij Stalingrad-fronten

Generaloberst A.I. Jeremenko N.S. Khrusjtsjov

62. ARMÉ

General V.I. Tsjujkov

Geværdivisjoner: 13. garde (A.I. Rodmitsjev), 37. garde (V.G. Sjoludjev), 39. garde (S.S. Gurijev), 45., 95. (VA. Gorisjnij), 112., i38.(I.I.Ljudnikov), 193. (F.N. Smekhotvorov), 196., 244., 284. (N.F. Batjuk), 308. (L.N. Gurtjev), 10. NKVD geværdivisjon (Rogatin) Marineinfanteribrigade: 92. Spesialbrigader: 42., 115., 124., 149., 160. Tankbrigader: 84., 137., 189. 64. ARMÉ

General M.S. Sjumilov

Geværdivisjoner: 36. garde, 29., 38., 157., 204. Marineinfanteribrigade: 154. Spesialbrigader: 66., 93., 96., 97. Tankbrigader: 13., 56.

395

TILLEGG A

57. ARMÉ Geværdivisjoner: 169., 422. Spesialbrigade: 143. Tankbrigader: 90., 235.

General EL Tolbukhin

* 13. mekaniserte korps (T.I. Tanastsjisjin)

51. ARMÉ General N.I. Trufanov Geværdivisjoner: 15. garde, 91., 126., 302. Spesialbrigade: 38. Tankbrigade: 254. *4. mekaniserte korps (V.T. Volskij) *4. kavalerikorps (Sjapkin)

28. ARMÉ Geværdivisjoner: 34. garde, 248. Spesialbrigader: 52., 152., 159. Tankbrigade: 6. garde Frontreserve ved Stalingrad: 330. geværdivisjon, 85. tankbrigade

8. LUFTARMÉ

General T.T. Khrjukin

Don-fronten

Generaloberst K.K. Rokossovskij

66. ARMÉ Generalmajor A.S. Sjadov Geværdivisjoner: 64., 99., 116., 226., 299., 343. Tankbrigade: 58.

24. ARMÉ General I.V. Galanin Geværdivisjoner: 49., 84., 120., 173., 233., 260., 273. Tankbrigade: 10. 16. tankkorps

65. ARMÉ Generalløytnant P.I. Batov Geværdivisjoner: 4. garde, 27. garde, 40. garde, 23., 24., 252., 258., 304., 321.

Tankbrigade: 121.

396

TYSK OG SOVJETISK SLAGORDEN

16. LUFTARMÉ

Generalmajor S.I. Rudenko

Sørvest-fronten

General N.F. Vatutin

2i. ARMÉ General I.M. Tsjistjakov Geværdivisjoner: 63., 76., 96., 277., 293., 333. Tankregimenter: 1., 2., 4. garde * 4. tankkorps (A.G. Kravtsjenko) * 3. gardekavalerikorps (P.A. Plijev)

5. TANKARMÉ

General P.L. Romanenko Geværdivisjoner: 14. garde, 47. garde, 50. garde, 119., 159., 346. * 1. tankkorps (V.V. Butkov) * 26. tankkorps (A.G. Rodin) * 8. kavalerikorps

1. GARDEARMÉ General D.D. Leljusjenko Geværdivisjoner: 1., 153., 197., 203., 266., 278.

Frontreserve: 1. mekaniserte gardekorps 2. LUFTARMÉ 17. LUFTARMÉ

* Gjennombruddsformasjoner i første bølge for Operasjon Uranus

397

398

TILLEGG B

Statistikk-debatten: 6. armés styrke i Kessel Mangfoldet av tall som blir oppgitt for styrken til den omringede 6. armé, krever i hvert fall et forsøk på klargjøring. Vurderingene av 6. armés styrke innenfor Kessel 19. november 1942 varierer sterkt, tilsynelatende i første rekke fordi det var så mange russere innlemmet i rekkene til 6. armé at de ble telt med på de tyske forsyningslistene og ikke holdt for seg. Noen av tallene til Manfred Kehrig, forfatteren av Stalingrad: Ana­ lyse und Dokumentation einer Schlacht, det autoritative verket som ble utgitt i 1974 under Militårgeschichtliches Forschungsamts overoppsyn, er nylig blitt kritisert av Riidiger Overmans. Overmans, som i hovedsak arbeider ut fra Wehrmachts retrospektive vurderinger (egentlig et for­ søk på å avgjøre hvem som var fanget i Kessel, med utgangspunkt i personellarkiver), anslår tallet på omringede tyskere så lavt som til 195.000,1 hiwier til 50.000 og rumenere til 5.000, i alt omtrent 250.000. En annen og nyere studie fremsetter et tall på 268.9002 18. desember, derav 13.000 rumenere og italienere, og 19.300 hiwier. Om man tar hensyn til ulike datoer og den derav følgende forskjell på tapstall, stemmer dette siste estimatet ganske bra med den totalsum­ men som ble regnet ut 6. desember av overkvartermesteren i 6. armé. Denne «6. armés forsyningsliste i Kessel»3 oppga et samlet antall på 275.000, deriblant 20.300 hiwier og 11.000 rumenere. (Rumenske mili­ tære kilder hevder at de hadde 12.600 mann i Kessel. Dessuten var det flere hundre italienere.) Hvis man til disse tallene legger de 15.000 som falt «bare innenfor Kessel»4 mellom 21. november og 6. desember, kom­ mer man til at nesten 290.000 mennesker var blitt omringet pr. 22. november. Alle forfattere er enige om at rundt 25.000 sårede og fagfolk ble fløyet ut, men det er stor usikkerhet om hvor mange som ble drept eller tatt til fange. Sannheten vil for alltid være skjult av det kaoset som oppsto etter

399

TILLEGG A

den sovjetiske offensiven 10. januar 1943, for å knuse Kessel. Det eneste vi kan være temmelig sikre på, er at noe nær 52.000 medlemmer av 6. armé døde mellom 22. november og 7. januar, men det er ikke oppgitt hvor mange av disse som var hiwier. Det sovjetiske tallet på fanger som ble tatt mellom 19. november og 31. januar -111.4655 i tillegg til 8.928 på sykehus — angir ikke hvor mange som var tyske eller, enda viktigere, hvor mange som tilhørte de omringede troppene, i motsetning til de som ble fanget under Operasjon Vinterstorm og Operasjon Lille Sa­ turn. Operasjon Ring - det sovjetiske angrepet 10. januar 1943 — førte, i tillegg til virkningene av sykdommer, kulde, sult, utmattelse og summa­ riske henrettelser, sannsynligvis til at antallet døde økte sterkt — det kan godt ha doblet seg til rundt 100.000, hiwier innbefattet. Både Kehrig og Overmans anslår tyske tap fra 22. november frem til kapitulasjonen til nærmere 60.000.6 De gjør selvsagt ikke noe forsøk på å anslå antallet hiwier som døde under kampene. Man kan bare anta at svært få over­ levde.

400

Henvisninger

Arkiv-kilder AMPSB

APRF

BA-MA BZG-S

GARF MGFA-P OStA-AdR

OStA-KA PRO RGALI

RGVA

RTsKhIDNI

TsAMO

Arkhiv Museja Panorami Stalingradskoj Bitvy (Arki­ vet til det panoramiske museet for slaget om Stalin­ grad), Volgograd Arkhiv Presidjuma Rossijskoj Federatsij (Arkivet til den russiske føderasjonens presidium), Moskva Bundesarchiv-Militårarchiv, Freiburg im Breisgau Bibliothek flir Zeitgeschichte - Sammlung Sterz, Stuttgart Gosudarstvennyj Arkhiv Rossijskoj Federatsij (Den russiske føderasjonens statsarkiv), Moskva Militårgeschichtliches Forschungsamt Bibliothek, Potsdam Osterreichisches Staatsarchiv - Archiv der Republik, Wien Osterreichisches Staatsarchiv - Kriegsarchiv, Wien Public Record Office, Kew (Storbritannia) Rossijskij Gosudarstvennyj Arkhiv Literaturi i Iskusstva (Det russiske statsarkivet for litteratur og kunst), Moskva Rossijskij Gosudarstvennij Vojennyj Arkhiv (Den russiske stats militærarkiv), Moskva Rossijskij Tsentr Khraneija i Isutsjenija Dokumentov Novejsjej Istorij (Det russiske senteret for bevaring og studier av samtidshistoriske dokumenter), Moskva Tsentralnij Arkhiv Ministerstva Oborony (Forsvars­ departementets sentralarkiv), Podolsk 401

TILLEGG B

TsKhIDK

TsMVS

VOTsDNI

Tsentr Khranenija i Isutsjenija Dokumentalnikh Kollektsij (Senteret for bevaring og studier av samlin­ ger av historiske dokumenter), Moskva Tsentralnij Museij Voorusjonnijkh Sil (De væpnede styrkers sentralmuseum), Moskva Volgograd Oblast, Tsentr Dokumentov Novejsjej Istorij (Volgograds regionale senter for samtidshistoriske dokumenter)

(NB: Tyske dokumenter som er sitert fra russiske arkiver er, om ikke annet blir opplyst, russiske oversettelser av erobrede dokumenter.) Intervjuer og upubliserte beretninger

Jelena Filippovna Albert (Stalingrads luftvern); Winrich Behr (Hauptmann, 6. armés hovedkvarter og Sonderstab Milch); Lev Aleksandrovitsj Besyminskij (løytnant, Den røde hærs etterretningsve­ sen, Don-frontens hovedkvarter); Gottfried von Bismarck (løytnant, 76. infanteridivisjon); C.M. Bogomolov (løytnant, NKVD, Don-frontens hovedkvarter); fyrst Alexander zu Dohna-Schlobitten (rittmester, XIV. panserkorps’ hovedkvarter); Nikolaj Dmitrevitsj Djatlenko (major, NKVD, Don-frontens hovedkvarter); JosefFarber (soldat, 305. infanteri­ divisjon), baron Bernd von Freytag-Loringhoven (kaptein, 16. panser­ divisjon og Sonderstab Milch); Sinajda Georgevna Gavrielova (løytnant, sanitetstjenesten, 62. armé); Hans Girgensohn (patolog, 6. armé); Aleksandr Vladimirovitsj Glitsjov (løytnant, 24. armé, deretter 65. armé); Nikolaj Viktorovitsj Gontsjarov (innbygger av Stalingrad); Jevgenij Aleksandrovitsj Grigorev (innbygger av Stalingrad); grev Klemens von Kageneck (kaptein, 3. panserdivisjon); Viktor Ivanovitsj Kidjarov (ser­ sjant, 62. armé); Lasar Iljitsj Lasarev (løytnant, marineinfanteriet); Henry Metelmann (soldat, 22. panserdivisjon); Valentina Ivanovna Nefjodova (innbygger av Stalingrad); pensjonert oberstløytnant Gert Pfeiffer (kap­ tein, 60. motoriserte infanteridivisjon); Hans Schmieder (overkonstabel, 9. luftverndivisjon, Luftwaffe); Aleksandr Sergejevitsj Smirnov (sersjant, 64. armé); Klavdija Vasiljevna Sterman (menig, Den røde hærs flyvåpen); Aleksandr VasiljevitsjTsigankov (løytnant, 62. armé); Boris Nikolajevitsj Ulko (korporal, 1. gardearmé); Heinz Wischnewski (løytnant, 22. infanteridivisjon). Tre andre veteraner ønsket at deres bidrag skulle forbli anonyme. 402

Noter

Forord

1 Institute of Military History, 21. januar 1993, sitert i Erickson: «Red Army battlefield performance», s. 244. 2 Dobronin til Sjtsjerbakov, 8. oktober 1942. TsAMO 48/486/24, s. 81.

Kapittel i: Barbarossas tveeggete

sverd_____________________________

1 Beresjkov: In diplomatischer Mission bei Hitler, s. 63. 2 Maslennikov. RGVA, 38652/1/58. 3 Beresjkov, op.cit. s. 64. 4 Hitler fikk til slutt sin hevn. Schulenburg, som i 1944 ble valgt av mennene bak juli-sammensvergelsen til utenriksminister etter den planlagte likvideringen ved Rastenburg, ble hengt av nazistene 10. november samme år. 5 Sitert i Andrew og Gordijevskij, s. 212. 6 Sitert i Erickson: The Road to Stalingrad, s. no. 7 Beresjkov, op.cit. s. 65. 8 Andrew og Gordijevskij, s. 195. 9 Schmidt, s. 212 og 234. 10 Beresjkov, op.cit. s. 67. 11 Schmidt, s. 234-5. 12 Beresjkov, op.cit. s. 67. 13 Beresjkov, op.cit. s. 68. 14 Volkogonov, s. 413. 15 Gavrielova, samtale 22. november 1995. 16 Gontsjarov, samtale 23. november 1995. 17 Nefjodova, samtale 22. november 1995. 18 Grigorev, samtale 22. november 1995. Kapittel 2: «Ingenting

er umulig for den tyske soldat!»

‘Tale i Riksdagen 4. mai 1941. Volkischer Beobachter, 5. mai 1941. 2 Fører-direktiv nr. 21, 18. desember 1940. 3 Korporal, 24. panserdivisjon. Forhør 12. august 1942. TsAMO 48/453/13, s. 32. 4 BA-MA, RH19 VI/i, s. 129. 5 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 6 IMT ND 221-L.

403

NOTER

7 BA-MA, RW 4/577. 8 Stahlberg, s. 159. 9 Sitert i Messerschmitt, s. 214. 10 Hassell, 8., april 1941, s. 173. 11 Sitert ijiirgen Forster: «Motivation and indoctrination in the Wehrmacht, 19331945», i Addison og Calder, s. 270. 12 n. armés hovedkvarter, 20. november 1941, sitert i Klee og Dressen, s. 41-44. 13 Paulus, 21. juli 1951, «Das Verhalten der Generalitåt unter Hitler», BA-MA, N372/9, s. 1. 14 Edgar Klaus, s. 36, og Beitriige zur Geschichte der 60. Infanterie Division (mot.), TS, MGFA-P, 1979, s. 3. 15 Kroll, samtale 6. mai 1996. 16 Kageneck, samtale 24. oktober 1995. 17 Alois Beck, OStA-AdR 522. 18 Anonym samtale, 16. mai 1996. 19 Theo Schulte: «The German soldier in occupied Russia», i Addison og Calder, s. 279. 20 Dohna-Schlobitten, s. 213—14 og samtale, 16., oktober 1995. 21 GVA, 38652/1/8. 22 Oberst I.T. Starinov: «The frontier aflame» i Bialer, s. 225. 23 Schmidt, s. 233. 24 Sitert i Domarus, bind II, s. 1731. 25 Volkischer Beobachter, 28. juli 1941. Kapittel 3: «Slå

inn døren, så ramler hele det råtne byggverket sammen!»

1 Starinov, op.cit., sitert i Bialer, s. 222. 2 Erich von Manstein: Lost Victories, s. 187. 3 4. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 48. 4 Erickson: «The development of Soviet military doctrine», s. 7. 5 Erobret dokument, APRF, 3/58/451. 6 Starinov, op.cit., sitert i Bialer, s. 237. 7 APRF, 45/1/478. 8TsMVS.

9 APRF, 3/58/451. 10 Gavrielova, samtale 22. november 1995. 11 Grossman: Life and Fate, s. 34. I2TsMVS. 13 Sitert i N.D. Djatlenko, MS. 14 Ehrenburg-samlingen, RGALI 1204/2/3453. 15 Sommerfeldt, s. 95-6. 16 Malaparte, s. 61. Kapittel 4: Hitlers hybris: Det forsinkede slaget om Moskva

1 12. august 1941, sitert i Messenger, s. 150. 2 Gottfried von Bismarck, MS. 3 Podewils, s. 32.

404

NOTER

4 Brev ii. oktober 1941, sitert i Paulus, s. 144. 5 Brev, generalløytnant Himer, 2. oktober 1941, sitert i Paulus, s. 143. 6 Sitert i Volkogonov, s. 422. 7 Werth: The Year ofStalingrad, s. 104. 8 Samtale, Ulko, 22. november 1995. 9 Werth: Russia at War, s. 246. 10 Erickson: The Road to Stalingrad, s. 258. 11 General Rudolf Schmidt, XXXIX. panserkorps, 13. november 1941, sitert i Paulus, s. 145. 12 Sitert i Bartov: Hitler’s Army, s. 41. 13 Melnikov til Berija, 25. september 1943, TsKhIDK, 451P/2/6. 14 Sitert i Seydlitz, s. 114. 15 Pabst, s. 54. 16 Tysk referanse: W 283/11.41c, 28. november 1941, RTsKhIDNI 17/125/96. 17 Sitert i Volkogonov, s. 456. 18 Ordren «Selvmord og forsøk på selvmord» fra 17. januar 1942, TsAMO 48/453/21, s. 29. 19 TsAMO 206/294/48, s. 468. «Dette skjønner jeg ikke,» har en offiser fra Den røde hær skrevet på slutten av oversettelsen. «Hvor kommer dette fra?» 20 TsAMO 206/294/48, s. 346. 21 TsAMO 206/294/48, s. 471-4. 22 Reichenau til XXIX. armékorps, 25. desember 1941, 01348/41, RTsKhIDNI 17/ 125/96. 23 TsAMO 206/294/12, s. 17-19. Kapittel 5: General Paulus’

første slag________________ ____________ _

1 Sitert i Messenger, s. 61. 2 Kageneck, samtale 24. oktober 1995. 3 Brev 11. februar 1942, sitert i Paulus, s. 164. 4 VOTsDNI 113/14/306, sitert i Epifanov, s. 135. 5 Sitert i Klee og Dressen (red.), s. in. 6 Gjengitt i Heer (red.), s. 75. 7 Paget, s. 173. 8 Sitert i Groscurth, s. 91. 9 Sitert i Heer (red.), s. 78. 10 R.W.M. Kempner: SS im Kreuzverhdr, Miinchen 1964, s. 29. 11 Reichenaus ordre er sitert i Klee og Dressen (red.), s. 39. 12 TsAMO 206/294/48. 13 TsAMO 48/453/21, s. 32. 14 5. juli 1942, TsAMO 206/294/48, s. 485. 15 «Førerens fødselsdag» og andre eksempler: BA-MA, N395/10. 16 Kageneck, s. 30. 17 Kageneck, s. 32-3. 18 Malaparte, s. 121. 19 Goldhagen, s. 157. 20 BA-MA, N159/4, sitert i Messerschmitt, s. 221-2.

405

NOTER

21 Erickson: The Road to Stalingrad, s. 328. 22 NKVD-rapport, 4. mars 1943, TsAMO 226/335/7, s. 364. 23 29. mars 1942, RTsKhIDNI 17/125/96. 24 16. mars 1942, RTsKhIDNI 17/125/96. 25 Hans Heinz Schrombgens, sitert i Schneider-Janessen, s. 136. 26 BA-MA, RW2/V. 151, 152, sitert i de Zayas, s. 181. 27 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 28 Bruno Gebele, i Beck, s. 102. 29 Forster: «Evolution and development of German doctrine 1914—1945», s. 7. 30 Bocks dagbok, 8. mai 1942, sitert i Paulus, s. 176. 31 Seydlitz, s. 147. 32 Seydlitz, s. 148. 33 Kageneck, samtale 24. oktober 1995. 34 Underoffiser Hans Urban, 389. inf.div., BA-MA, RW4/V 264, s. 89. 35 MS av ukjent soldat i Ehrenburg-papirene, RGALI 1204/2/3453. 36 20. mai 1942, sitert i Paulus, s. 166. 37 12. juli 1942, sitert i Paulus, s. 168. Kapittel 6: «Om

hvor meget jord et menneske må ha»

1 Paulus, s. 157. 2 Podewils, s. 29. 3 Podewils, s. 47-8. 4 TsAMO 230/586/1, s. 78. 5 Bocks dagbok, 3. juli 1942, Paulus, s. 185. 6 Podewils, s. 47. 7 Kageneck, samtale 24. oktober 1995. 8 Strecker, 19. juli 1942, Haller, s. 44. 9 Podewils, s. 44. 10 5. juli 1942, Båhr og Båhr, s. 137. 11 Båhr og Båhr, s. 139. 12 Korporal Istvån Balogh, dagboksnotat 24. juli 1942, RTsKhIDNI 17/125/97. 13 TsAMO 206/294/47, s- 14714 Forhøret av Rattenhuber hos SMERSH 28. november 1945: Voennije Arkhivij Rossij, Nr. 1, 1993, s. 357. 15 Halder, 23. juli 1943. 16 Sitert i Stahlberg, s. 308. 17 Sitert i Messenger, s. 149. 18 RTsKhIDNI 17/125/97. 19 Forhør 26. september 1942, TsAMO 206/294/47, s- 561. 20 RsKhIDNI 17/125/97. 21 Mark Axworthy: «The Romanian soldier at the siege of Odessa», i Addison og Calder, s. 227. 22 RTsKhIDNI 17/125/97.

406

NOTER

Kapittel 7: «Ikke

ett skritt bakover»_______ ________________________

1 TsAMO 3/11 556/9, Volkogonov, s. 459. 2 Ordre nr. 270, 16. august 1941, TsAMO 298/2526/52, sitert i Volkogonov, s. 427. 316. august 1942, TsAMO 48/486/28, s. 15. 4 RTsKhIDNI 17/43/1774. 5 Sjukov til Stalin, sitert i Volkogonov, s. 469. 6 Erickson: «Red Army battlefield performance» i Addison og Calder, s. 236. 7 TsAMO 48/486/28, s. 15. 8 Dobronin til Stsjerbakhov, 29. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 315. 9 Nikolaj Filin: «Kak i potsjemu ja byl agentom SMERSh», Vetsjernjaja Moskva, 25. november 1995. 10 Ehrenburg-papirene, RGALI 1284/2/3466. 11 Ordre fra 2. panserarmé, 9. februar 1942, RTsKhIDNI 17/125/96. 12 10. august 1942, TsAMO 48/453/13, s. 10. 13 TsAMO 48/453/13, s. 4-7. 14 Brev, 9. juli 1942, sitert i Haller, s. 192: «53 grader i solen», Groscurth, s. 527. 15 Korporal H.S., 389. inf.div., 10. august 1942, BZG-S. 16 BA-MA, RH27-16/42. 17 Giinther Diez, sitert i Schneider-Janessen, s. 130. 18 19. juli 1942, TsAMO 206/294/48, s. 485. 19 TsAMO 48/486/28,5. 15. 20 Podewils, s. 98. 21 31. juli 1942, TsAMO 206/294/47, s. 251. 22 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 23 Simonov, Rasnije dni voinij, s. 180. 24 2., 3., 5. og 6. august 1942, TsAMO 206/294/48, s. 486. 25 Sterman, samtale 7. november 1995. 26 BA-MA, RH27-16/42. 27 Behr, samtale 2. oktober 1995. 28 Dohna-Schlobitten, samtale 16. oktober 1995. 29 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 30 Podewils, s. 85. 31 Metelmann, samtale 12. april 1996. 32 Seydlitz, s. 158. 33 Sitert i Paulus. s. 187. 34 Podewils, s. 85. 35 Tsygankov, samtale 22. november 1995. 36 Soldat H.R., 9. august 1942, 389. inf.div., BZG-S. 37 24. september 1942, TsAMO 62/335/7. 38 Korporal W.V., 9. august 1942, 305. inf.div., BZG-S. 39 Soldat B.B., 389. inf.div., 14. august 1942, BZG-S. 40 RTsKhIDNI 17/43/1773. 41 Nefjodova og Grebennikova, samtale 23. november 1995. 42 Albert, samtale 23. november 1995. 43 RTsKhIDNI 17/43/1774. 44 RTsKhIDNI 17/43/1774.

407

NOTER

45 Dobronin til Stsjerbakhov, 18. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 240. 46 RTsKhIDNI 17/43/1774. 47 RTsKhIDNI 17/43/1774. 48 Lasarev, samtale 13. november 1995. 49 TsAMO 206/294/48, s. 485. Kapittel 8: «Volga er nådd!»______

1 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 2 Richthofens dagbok, 20. august 1942, Paulus, s. 188. 3 Richthofens dagbok, 23. august 1942, Paulus, s. 188. 4 Podewils, s. 107. 3 BA-MA, RH27-16/42. 6 BA-MA, RH20-6/216. 7 Gavrielova, samtale 22. november 1995. 8 Nekrassov, s. 82. 9 Grigorev, samtale 22. november 1995. 10 Nefjodova, samtale 22. november 1995. 11 Gontsjarov, samtale 23. november 1995. 12 Det fantes andre tilknytningspunkter til den spanske borgerkrig. Ruben Ruiz Ibarruri, sønnen til La Pasionara, ble drept da han ledet et maskingeværkompani i 35. gardegeværdivisjon øst for Kotluban. Fire blivende marskalker fra Sovjetu­ nionen med nære bånd til slaget om Stalingrad - Voronov, Malinovskij, Rokossovskij og Rodimtsev — hadde vært sovjetiske rådgivere i Spania, i likhet med general Sjumilov, sjefen for 64. armé. Voronov hadde ledet det republikan­ ske artilleriet under beleiringen av Madrid mot Francos afrikanske armé. 13 Plocher, s. 231. 14 Gontsjarov, samtale 23. november 1995. 13 BA-MA, RH27-16/42. 16 Albert, samtale 22. november 1995. 17 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 18 BA-MA, RH27-16/42. 19 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 20 BA-MA, RH20-6/216. 21 Langsdorff, s. 194. 22 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 23 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 24 Gontsjarov, samtale 23. november 1995. 23 BA-MA, RH27-16/42. 26 Få i 6. armé ser ut til å ha hørt om sarmaterne ved nedre Volga - ifølge Herodot en krysning mellom skytere og amasoner - som tillot kvinnene å ta del i krig. 27 BA-MA, RW4/v. 264. 28 TsMVS. 29 RTsKhIDNI 17/43/1773. 30 Korporal E.R. 16. pans.div., 25. august 1942, BZG-S. 31 Korporal B.G., 2. september 1942, BZG-S. 32 BA-MA, RH27-16/42.

408

NOTER

33 Podewils, s. 117. 34 Podewils, s. 105. 35 Korporal B.G., 24. august 1942, BZG-S. 36 Underoffiser W.W., 27. august 1942, BZG-S. 37 Soldat H.R., 389. inf.div., 28. august 1942, BZG-S. 38 Richthofens dagbok, Paulus, s. 188. 39 Strecker, Haller, s. 89. 40 26. august 1942, TsMVS. 41 Dobronin til Stsjerbakhov, 29. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 308. 42 OStA-KA B/1540. 43 Dobronin til Stsjerbakhov, 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 78. 44 Podewils, s. 119. 45 Einsiedel, s. 12. 46 Underoffiser H.T, 71. inf.div., 30. august 1942, BZG-S. 47 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 48 Volkogonov, s. 461. 49 Erickson: The Road to Stalingrad, s. 384. 50 BA-MA, RH27-16/43. 51 V.M. Kovalov, 2. september 1942, AMPSB 258/4904. 52 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 53 Korporal B.G., 3. september 1942, BZG-S. 54 Soldat W.W., 305. inf.div., 2. september 1942, BZG-S. 55 BA-MA, RH20-6/216. 56 Brev, 23. august 1942, sitert i Paulus, s. 169. Kapittel 9: «Tid

er blod»:

September-kampene________________________

1 Brev, 3. desember 1942, Groscurth, s. 530. 2 Halder, 7. september 1942, s. 518. 3 Sitert i Domarus, bind 2, s. 1908. 4 Warlimont, s. 269. 5 Below, s. 315. 6 BA-MA, RH27-16/43. 7 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 8 Korporal O.K., 13. september 1942. 9 Stalinskoje snamija, 8. september 1942. 10 Det kan ikke være særlig tvil om at «krenkelses»-propagandaen sensommeren 1942 bidro i betydelig grad til massevoldtektene som Den røde hær begikk under fremrykningen på tysk territorium sent i 1944 og i 1945. 11 Zayas, s. 169. 12 Simonov: Rasnije dni vojnij, bind 2, s. 175-6. 13 Tsjujkov, s. 84. 14 Tsjujkov, s. 89. 15 Tsjujkov, s. 93. 16 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 77. 17 Tsjujkov, s. 80. 18 BA-MA, RH20-6/216.

409

NOTER

19 Halder, s. 521. 20 Korporal H.S., 389. inf.div., BZG-S. 21 Tsjujkov, s. 143. 22 BA-MA, RH20-6/216. 23 S.D. Luganskij, «Malenkov», i Bialer, s. 455. To andre sønner av Sovjet-ledere, Vladimir Mikhojan og Leonid Khrusjtsjov, tjenestegjorde i Den røde hærs flyvå­ pen ved Stalingrad. Vassilij Stalin, som var mye mer av en playboy, flyktet snart unna sin plikt i striden for å lage en propagandafilm om flyvåpenet. 24 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 25 Kidjarov, samtale 22. november 1995. 26 Anonym, 29. (mot.) inf.div., 15. september 1942, BZG-S. 27 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 77. 28 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 77. 29 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 78. 30 Grossman: Life and Fate, s. 35. 31 TsAMO 3/11 556/10, sitert i Volkogonov, s. 474-5. 32 4. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 48. 33 Max Plakolb, OStA-KA B/1540; forhør av Kalb, TsAMO 48/453/13, s. 70. 34 Herbert Pabst, brev, sitert i Båhr og Båhr, s. 186-8. 35 Giinther Diez, Schneider-Janessen, s. 130. 36 Kidjarov, samtale 22. november 1995. 37 BA-MA, RH27-16/42. 38 Podewils, s. 115. 39 Herbert Pabst, sitert i Båhr og Båhr, s. 184. 40 AMPSB 22789. 41 AMPSB 752-/5-481. 42 Dobronin til Stalingrad-frontens Militærråd, 3. oktober 1942, TsAMO 48/486/ 24, s. 9, 30-32. Kapittel 10: Rattenkrjeg______

1 Halder, s. 528. 2 19. august 1942, Groscurth, s. 548. 3 Dohna-Schlobitten, s. 246. 4 BA-MA, RH20-6/216, s. 51. 5 Sitert i Boelcke, s. 365. 6 «fra morgen ... svært nervøs»: 29. august 1942, Groscurth, s. 550. 7 Grossman-papirene, RGALI 6189/2/108. 8 Gontsjarov, samtale 25. november 1995. 9 Forster: «Evolution and development of German doctrine ...», s. 2. 10 Strecker, Haller, s. 90. 11 Løytnant Anselm Radbruch, brev, 26. september 1942, Båhr og Båhr, s. 174. 12 Max Plakolb, OStA-KA B/1540. 13 Smirnov, samtale 22. november 1995. 14 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/100. 15 BA-MA, RH20-6/216, s. 58. 16 Korporal O.K., pionerbat. 45, 16. september 1942, BZG-S.

410

NOTER

17 Klaus, s. 20. 18 6. armés krigsdagbok, 15. november 1942, BA-MA, RH20-6/221. 19 Tsygankov, samtale 22. november 1995. 20 Grossman-papirene, RGALI 681/2/108. 21 Tsygankov, samtale 22. november 1995. 22 Listen over kallenavn og slangord er nesten endeløs. Kuler var «solsikkefrø», og miner var «sylteagurker». En «tunge» var en fiendtlig vakt som var tatt til fange for å bli avhørt. 23 3. oktober 1942, TsAMO 48/486/24. s. 10. 24 Grossman-papirene, RGALI 681/2/108. 23 TsAMO 48/486/39, s. 21. 26 Tsygankov, samtale 22. november 1995. 27 Oberst Visjnevskij, 17. november 1942, AMPSB 602/10343. 28 Lasar Iljitsj Lasarev, samtale 13. november 1995. 29 RTsKhIDNI 17/43/1773. 30 Gavrielova, samtale 22. november 1995. 31 TsMVS. 32 21. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 268. 33 Bortsett fra ett velkjent medlem av et tankmannskap, Jekaterina Petljuk (se: John Erickson: «Soviet women in war» i Garrard og Garrard (red.), s. 66), gjorde svært fa kvinner tjeneste som stridende soldater i byen. I de flystyrkene som støttet Stalingrad-fronten, var det likevel et kvinnelig bombeflyregiment ledet av den berømte flyveren Marina Raskova. «Jeg hadde aldri sett henne på nært hold,» skrev Simonov i dagboken etter å ha truffet henne på Kamysjin-flyplassen, «og jeg visste ikke at hun var så ung og så vakker. Kanskje husker jeg det så godt fordi jeg like etterpå hørte at hun var blitt drept.» (Simonov, Rasnije dni vojnij, s. 187.) 34 Sterman, samtale 7. november 1995. 35 Professor Krimskaja, sitert i Schneider-Janessen, s. 134. 36 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/100. 37 Dobronin til Sjtsjerbakhov, 28. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 297-8. 38 4. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 47. 39 Major V. Velitsjko, «The 62nd Army» i USSR: Stalingrad, s. 148. 40 Nekrassov, s. 82. 41 Underoffiser Hans Urban, BA-MA, RW4/V. 264, s. 89. 42 Tsjujkov, s. 167. 43 Korporal H.S., 389. inf.div., BZG-S. 44 Viktor Kainzer, Jåg-Rgt. 54, Stalingradbund Osterreich, mai 1984. 45 Tsjujkov, s. 184. 46 17. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 216. 47 Sitert i Domarus, bind 2, s. 1914, 1916. Kapittel

ii:

Forrædere og allierte

1 Smirnov, samtale 22. november 1995. 2 Tsjujkov, s. 223. 3 Stalinskoje snamija, 4. september 1942. 4 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24. s, 74.

411

NOTER

5 TsAMO 48/486/24, s. 20. 6 3. oktober 1942, Dobronin til Stalingrad-frontens Militærråd, TsAMO 48/486/ 24. s. 8. 7 BA-MA, RH27-16/43. 8 BA-MA, RH27-16/43. 9 Underoffiser J. Sch., 79. inf.div., 22. september 1942, BZG-S. 10 Dobronin til Sjtsjerbakhov, 21. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 239. 11 13. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 162; 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/ 24, s. 77. 12 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 77. 13 26. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 317-8. 14 16. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 209. 15 13. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 165. 16 15. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 201. 17 13. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 165. 18 n. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 138-9. 19 14. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 183. 20 14. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 185. 21 15. november 1942, TsAMO 48/486/24, s. 176. 22 13. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 163. 23 TsAMO 48/486/24, s. 79. 24 23. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 292. 25 TsAMO 48/486/29, s. 49. 26 15. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 187. 27 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 82. 28 25. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 259. 29 7. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 106. 30 18. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 240. 31 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 82-3. 32 Nikolaj Filin: «Kak i potsjemu ja byl agentom SMERSh», i Vetsjernjaja Moskva, 25. november 1995. 33 TsAMO 48/486/25, s. 162. 34 Dobronin til Stsjerbakhov, 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 76; 18. novem­ ber 1942, TsAMO 48/486/25, s. 236. 35 Sitert i Garrard og Garrard, s. 155. 36 Major V. Velitsjko: «The 62nd Army», i USSR: Stalingrad, s. 145. 37 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/100. 38 Gontsjarov, samtale 24. november 1995. 39 Underoffiser H.D., 295. inf.div., 6. november 1942, BZG-S. 40 Simonov, 25. september 1942, i USSR: Stalingrad, s. 60. 41 Simonov, 25. september 1942, i USSR: Stalingrad, s. 64. 42 5. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 63. 43 VOTsDNI, 113/14/306L, sitert i Epifanov, s. 136. 44 Fra forhøret av Mikail Bulanov, 3. desember 1943, sitert i Klee og Dressen (red.), s. 95. 45 Podewils, s. 131.

412

NOTER

46 Nefjodova, samtale 23. november 1995. 47 Den 31. januar 1942 var rundt 270.000 ukrainere allerede blitt rekruttert fra fangeleire. Andre var frivillige sivile (BA-MA Wi ID/33, i Sergej Kudrjasjov: «The hidden dimension», i Erickson og Dilks, s. 242). Ifølge en NKVD-rapport hadde Stadtkommandantur\. Stalingrad 800 bevæpnede og uniformerte ukrainske ung­ dommer i vakt- og eskortetjeneste (VOTsDNI, 113/14/306, s. 77—90, Epifanov, s. 153)48 Gontsjarov, samtale 24. november 1995. 49 Dobronin til Stalingrad-frontens Militærråd, 3. oktober 1942, TsAMO 48/486/ 24, s. 9, 32. 50 TsAMO 62/335/7, 48/453/13, 206/294/47, 206/294/48, 226/335/7. 51 Tatt til fange 16. sept. 1942, TsAMO 48/453/13, s. 36. 52 TsAMO 48/453/13, s. 75, 46, 48. 53 7. august 1942, 14. pans.div., RTsKhIDNI 17/125/96. 54 RTsKhIDNI 17/125/97. 55 RTsKhIDNI 17/125/97. 51 2345611 1RTsKhIDNI 9 8 7 0 17/125/97. 57 30. juli 1942, TsAMO 206/294/48, s. 466. 58 TsAMO 206/294/47, s. 251. 59 RTsKhIDNI 117/125/97. 60 TsAMO 48/453/21, s. 96. 61 Klaus, s. 23. 62 Stolberg-rapport, BA-MA RW4/V. 264, s. 161. 63 BA-MA RW4/v. 264, s. 156. 64 19. september 1941, 3. rum. armé til 13. rum. inf.div., RTsKhIDNI, 171/125/96. 65 25. oktober 1942, Groscurth, s. 552. 66 Kehrig, s. 662-3; se også Riidiger Overmans: «Das andere Gesicht des Krieges» i Forster (red.): Stalingrad s. 441. 67 4. mars 1943, TsAMO 226/335/7, s- 3^468 RTsKhIDNI 17/125/97. 69 Henry Metelmann, samtale 12. april 1996. 70 8. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 81. Kapittel 12: Festninger av stenmasser og jern

1 Brev til hans bror, Groscurth, s. 528. 2 Grossman-papirene, RGALI, 628/2/108. 3 Underoffiser Philipp Westrich, 100. jegerdiv., BA-MA, RW4/V. 264, s. 86. 4 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 5 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 6 15. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 162. 7 TsAMO 48/486/25, s. 66. 8 TsAMO 48/486/39, s. 22. 9 Dobronin til Stsjerbakhov, 15. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 188, og 48/ 486/28, s. 216. 10 6. armés krigsdagbok, 10. oktober 1942, BA-MA, RH20-6/221. 11 Korporal H.S., 389. inf.div., 14. oktober 1942, BZG-S.

413

NOTER

12 Major V. Velitsjko: «The 6znd Army» i USSR: Stalingrad, s. 149. 13 Dobronin til Stsjerbakhov, 15. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 189. 14 Underoffiser H.G., 305. inf.div., 24. oktober 1942, BZG-S. 15 Grams, s. 54. 16 6. armés krigsdagbok, BA-MA, RH20-6/221. 17 TsAMO 48/486/35, s. 212-13. 18 TsAMO 48/486/35, s. 214. 19 TsAMO 48/486/24, s. 200. 20 Strecker, sitert i Haller, s. 90. 21 Soldat H.R., 389. inf.div., 14. oktober 1942, BZG-S. 22 TsAMO 48/486/35, s. 212. 23 Herbert Pabst, 18. oktober 1942, Båhr og Båhr, s. 188. 24 Tsjujkov, s. 203. 25 Kosjtsjejev til Sjtsjerbakhov, 9. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 117. 26 Boelcke, s. 384. 27 RGALI 1284/2/3466. 28 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 29 12. oktober 1942, AMPSB 7555/13530. 30 23. oktober 1942, AMPSB 7555/13530. 31 AMPSB, sitert i et prosjekt ved Historisk Fakultet ved Universitetet i Volgograd. 32 Løytnant Otten, AMPSB, sitert i et prosjekt ved Historisk Fakultet ved Univer­ sitetet i Volgograd. 33 Til Josef Joffner fra hans kone i Niirnberg, AMPSB N45079A. 34 ii. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 139. 35 7. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 117. 36 11. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 138—9. 37 ii. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 151. 38 Kosjtsjejev til Sjtsjerbakhov, 21. november, TsAMO 48/486/25, s. 262. 39 14. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 179—80. 40 «absolutt ukorrekte holdningen» og «unødvendig vedheng»: 14. november 1942, Kosjtsjejev til Sjtsjerbakhov, TsAMO 48/486/25, s. 179. 41 Dobronin til Sjtsjerbakhov, 18. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 249. 42 Dobronin til Sjtsjerbakhov, 15. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 162. 4315. oktober 1942, TsAMO 48/486/24, s. 344. 44 Lasarev, samtale 13. november 1995. 45 4. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 176—7. 46 10. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 122. 47 6. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 76—7. 48 4. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 58. 49 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 50 Grossman ser ut til å ha gått igjennom en periode med åndelig idealisering der han betraktet Røde hær-soldater gjennom kvasi-tolstojske briller. «I krigen,» skrev han i en annen notatbok, «ikler den russiske mann sin sjel en hvit skjorte. Han lever syndig, men dør som en helgen. Ved fronten er mange menns tanke og sjel rene, og de har til og med en munkeaktig ærbarhet.» (Grossman-papirene, RGALI, 1710/1/100.)

4M

NOTER

5117. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 216. 52 12. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 144. 53 4. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 52. 54 Kaptein Kemptner, sitert i Hauck, s. 74-5. 55 Korporal H.S., 389. inf.div., 5. november 1942, BZG-S. 56 Tsjujkov, s. 211. 57 Korporal Gelman til sin familie, AMPSB; sitert i et prosjekt ved Historisk Fakul­ tet ved Universitetet i Volgograd. 58 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/100. 59 Soldat K.H., 113. inf.div., 27. oktober 1942, BZG-S. Kapittel 13: Paulus"

siste angrep____________________________________

1 BA-MA, N395/9. 2 Soldat K.H., 113. inf.div., 27. oktober 1942, BZG-S. 3 Underoffiser H.D., 295. inf.div., 6. november 1942, BZG-S. 4 14. oktober 1942, BA-MA, RH20-6/220. 5 BA-MA, RH20-6/238, s. 197. 6 7. november 1942, Groscurth, s. 529. 7 Underoffiser W.B., 371. inf.div., 26. oktober 1942, BZG-S. 8 Underoffiser A.R.; 60. (mot.) inf.div., 19. november 1942, BZG-S. 9 Underoffiser H.B., 371. inf.div., 28. oktober 1942, BZG-S. 10 3. november 1942, BA-MA, RH27-24/3. 11 AOK 6, 29. oktober 1942, BA-MA, RH20-6/220. 12 Pabst, s. 121. 13 Underoffiser A.R., 60 (mot.) inf.div., 19. november 1942, BZG-S. 14 Gulsott ble registrert for seg. «Særlig gulsott er utbredt her,» skrev en offiser (Klaus, s. 21). «Og siden gulsott betyr en billett hjem, lengter alle etter å få det.» Det ser ikke ut til å være registrert noen tilfeller av soldater som spiste pikrinsyre fra skjell for å få gulfarve, slik det ble under den første verdenskrig. 15 Fieberkurve og «troppenes nedsatte ...»: Dr. Dormanns, 28. januar 1943, sitert i Schneider-Janessen, s. 132. 16 Kosjtsjejev til Sjtsjerbakhov, 4. november 1942, TsAMO 48/468/25, s. 61—2. 17 KTB AOK 6, BA-MA, RH20-6/221. 18 6. november 1942, TsAMO 48/468/25, s. 69. 19 7. november 1942, TsAMO 48/468/25, s. 101. 20 6. armés krigsdagbok, 1. november 1942, BA-MA, RH20-6/221. 21 7. november 1942, Groscurth, s. 529. 22 6. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 70. 23 TsAMO 48/486/10, s. 275. 24 Rapport fra 11. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 142. 25 23. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 291-3. 26 Sitert i Domarus, bind 2, s. 1937-8. 27 Below, s. 322. 28 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108. 29 Grossman-papirene, RGALI 618/12/21. 30 7. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 101.

4U

NOTER

31 7. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 115. 32 10. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 122. 33 Richthofens dagbok, 1. november 1942, Paulus, s. 190. 34 «orkan av ild» og «Begynn å bombe ...»: 15. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 197-8. 35 Richthofens dagbok, 16. november 1942, i Paulus, s. 191. 36 Behr, samtale 25. oktober 1995. 37 Philippi og Heim, s. 177. 38 Seydlitz, s. 164. 39 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 40 13. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 155. Kapittel 14: «Alt

for fronten!»

1 Sjukov, s. 140; Erickson: The Road to Stalingrad, s. 389. 2 Sjukov, s. 140. 3 Erickson: «The development of Soviet military doctrine», s. 5. 4 Vasiljevskij, s. 189. 5 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 6 Erickson: The Road to Stalingrad, s. 375. 7 Sitert i John Erickson: «Soviet women at war», i Garrard og Garrard, s. 50. 8 TsMVS. 9 «Til å drepe fiender ...» og «4.363 ...»: Ehrenburg-papirene, RGALI 1204/2/3453. 10 RTsKhIDNI 17/43/1773. 11 Glantz: Soviet Military Deception in the Second World War, s. 113. 12 Behr, samtale 25. oktober 1995. 13 6. armés krigsdagbok, BA-MA, RH20-6/221. 14 Richthofens dagbok, 12. november 1942, Paulus, s. 191. 15 Richthofens dagbok, 14. november 1942, Paulus, s. 191. 16 18. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 230. 17 Metelmann, samtale 12. april 1996. 18 Below, s. 322. 19 6. armés krigsdagbok, BA-MA, RH20-6/221. 20 10. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 123, og 21. november 1942, TsAMO 48/ 486/25, s. 279. 21 10. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 129. 22 Sjukov, s. 169. 23 Etterretningstjenesten kunne være et farlig sted å jobbe. Den 22. november, tre dager etter at den store offensiven begynte, ble sjefen for etterretningstjenesten i 62. armé anklaget for «defaitisme og kontrarevolusjonære ideer» (Kostsjejev til Sjtsjerbakhov, 28. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 355-6) og beskyldt for å gi falske opplysninger om fienden. Det er umulig å vite om den offfiseren det var snakk om, ble stilt til ansvar for politiske forbrytelser eller inkompetanse, enten sin egen eller som en syndebukk for en overordnet. 24 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 25 RTsKhIDNI 17/125/96. 26 Schneider-Janessen, s. 135.

416

NOTER

27 Generalløytnant A. Rodin i USSR: Stalingrad, s. 109. 28 BA-MA, RH20-6/221. 29 Golovtsjanskij, s. 133. Kapittel 15: Operasjon Uranus

1 BA-MA, RH20-6/221. 2 Generalløytnant A. Rodin i USSR: Stalingrad, s. 110. 3 Behr, samtale 25. oktober 1995. 4 Dr. Hans Heinz Schrombgens, sitert i Schneider-Janessen, s. 135. 5 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 6 Sitert i Tsjujkov, s. 235. 7 Kaptein Krauss, BA-MA, RH19 VI/u, s. 251. 8 Smirnov, samtale 22. november 1995. 9 Richthofens dagbok, 19. november 1942, sitert i Paulus, s. 192. 10 6. armés krigsdagbok, BA-MA, RH20-6/221. 11 11.30, 19. november 1942, BA-MA, RH20-6/221. 12 Krauss, rapport, BA-MA, RH19 VI/ix, s. 251. 13 Richthofens dagbok, 19. november 1942, sitert i Paulus, s. 192. 14 Richthofens dagbok, 19. november 1942, sitert i Paulus, s. 192. 15 22.00, 19. november 1942, BA-MA, RH20-6/221. 16 BA-MA, RH27-16/42. 17 Korporal Joachim Grunow, panserreg. 2, rapport, 1. august 1943, BA-MA, RH27-16/43. 18 Sitert i Beck, s. 169-170. 19 Gebele, sitert i Beck, s. 170. 20 TsAMO 48/486/25, s. 303. 21 Gebele, sitert i Beck, s. 170. 22 23. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 290. 23 25. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 303. 24 20. november 1942, TsAMO 48/486/28, s. 275. 25 Lasarev, samtale 7. november 1995. 26 Sitert i Kehrig, s. 148. 27 23. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 287. 28 TsAMO 48/486/25, s. 287. 29 Nesten alle hadde et dårlig inntrykk av Volskij. Like før angrepet hadde han skre­ vet et personlig brev til Stalin «som en ærlig kommunist» og advart om at offen­ siven ville mislykkes. Både Sjukov og Vasiljevskij hadde vært nødt til å fly tilbake til Moskva 17. november. Etter å ha hørt argumentene deres ringte Stalin til Volskij fra Kreml. Han trakk tilbake brevet sitt. Stalin var merkelig uanfektet. Man kan ikke se bort fra muligheten for at dette var en renke som av sikkerhets­ grunner skulle brukes av Stalin mot Sjukov og Vasiljevskij i tilfelle Operasjon Uranus mislyktes. 30 Rapport fra kaptein Giirtler, BA-MA, RW4/V. 264, s. 85. 31 Rapport fra løytnant grev Stolberg, 17. februar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 157. 32 22. november 1942, 24. pans.div., RH27-24/5. 33 Grossman-papirene, RGALI 618/2/108.

417

NOTER

34 USSR: Stalingrad, s. 112. 35 Kehrig, s. 160. 36 Behr, samtale 25. oktober 1995. 37 Richthofens dagbok, 23. november 1942, sitert i Paulus, s. 225. 38 15.25, 21. november 1942, Kehrig, s. 163. 39 Rapport fra kaptein Wassermann, 16. panserdiv., 2. august 1943, RH27-16/43. 40 Grams, s. 58. 41 Brev, 3. desember 1942, Båhr og Båhr, s. 189. 42 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 43 Sitert i Axworthy, s. 96. 44 Ehrenburg-samlingen, RGALI 12007/2/3477. 45 Stolberg, 17. februar 1943, BA-MA, RW4A 264, s. 157. 46 TsAMO 206/294/47, s. 147. 47 Werth: The Year ofStalingrad, s. 369. 48 BA-MA, N395/11. 49 Dohna-Schlobitten, s. 256. 50 Løytnant Walter Ohme, panserreg. 2, rapport, 28. juli 1943, BA-MA, RH27-16/ 4351 Underoffiser Romer, rapport, 23. mai 1943, BA-MA, RH27-16/43. 52 Ehrenburg-papirene, RGALI 1207/2/3477. 53 Korporal Joachim Grunow, panserreg. 2, rapport, 1. august 1943, BA-MA, RH27-16/43. 54 Dohna-Schlobitten, s. 253. 55 Underoffiser Romer, rapport, 23. mai 1943, BA-MA, 27-16/43. 56 Dohna-Schlobitten, s. 255. 57 II.164. panserreg., BA-MA, RH27-16/43. 58 Rapport, Oberfeldwebel Wallrawe, BA-MA, RH27-16/43. 59 Dmitrij Venkutov, 26. november 1942, AMPSB 11480. 60 AMPSB 602/10343. 61 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/101. 62 VOTsDNI 113/14/306, s. 94, sitert i Epifanov, s. 142. 63 25. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 304. 64 Dohna-Schlobitten, s. 258. Kapittel 16: Hitlers

besettelse

1 Albert Speer. sitert i Sereny, s. 207. 2 19. november 1942, KTB-OKW, bind 2, 1942, s. 988. 3 Bradley og Schulze-Kossens (red.), s. 22. 4 BA-MA, RG20-6/241. 5 Richthofens dagbok, sitert i Paulus, s. 224. 6 BA-MA, N6oi/v. 4, s. 3. 7 BA-MA, N6oi/v. 3, s. 12, 13. Denne samtalen ble rekonstruert og godkjent av både Schmidt og Pickert, som samarbeidet 7. januar 1963 etter at de hadde kon­ sultert alle de tilgjengelige dokumentene for å friske opp hukommelsen. 8 Samtale, Behr, og BA-MA, N395/12. 9 Schmidt, BA-MA, N6oi/v. 4, s. 7.

418

NOTER

10 Sitert i Kehrig, s. 559—60. 11 BA-MA, RG20-6/238. 12 Zeitzler, Kehrig, s. 196. 13 Kehrig, s. 562. 14 25. november 1942, Paulus, s. 227. 15 Seydlitz, s. 193. 16 25. november 1942, BA-MA, N372/12, s. 2. 17 Toepke, s. 44. 18 Samtale 25. oktober 1995. 19 6. armé, 6. desember 1942, BA-MA, RH20-6/239, s- 33520 23. november 1942, TsAMO 48/486/25, s. 277. 21 Bradley og Schulze-Kossens, s. 26. 22 Brev, 15. november 1942, Groscurth, s. 530. 23 Stahlberg, s. 212. 24 Stahlberg, s. 217. 23 BA-MA, RW4/v. 264. 26 Henry Holze, i Kruse, s. 14. 27 26. november 1942, BA-MA, RW4/V. 264. 28 Strecker, sitert i Haller, s. 96. 29 De mente at høyere offiserer kunne overtale Hitler til å trekke seg som øverst­ kommanderende. Deretter kunne man kanskje forandre på regimet uten det ka­ tastrofale kaoset og opprøret i november 1918. Dette var en forbløffende naiv tolkning av Hitlers karakter. Det var heller slik at den minste opposisjon ville forårsake et forferdelig blodbad. Det var de yngre, slike som Tresckow og Stauffenberg, som innså at Hitler kunne fjernes bare ved et vellykket attentat. 30 BA-MA, N6oi/v. 4, s. 13. 31 Paulus, s. 83. 32 Baron Rudolph-Christoph von Gersdorff: Soldat im Lebensgang: Lebensbilder, s. 13433 Behr, samtale 25. oktober 1995. 34 Paulus, ordre 27. november 1942, BA-MA, RH20-6/238. 35 BA-MA, N6oi/v. 10, s. 12. 36 Klaus, s. 35. Kapittel 17: «Festningen

uten tak»

1 Wallrawe, BA-MA, RH27-16/43. 2 TsAMO 48/486/13, s. 472. 3 Stolberg, rapport, BA-MA, RW4/V. 264, s. 159. 4 TsAMO 206/294/47, s. 108. 5 Løytnant von der Sode, 16. panserdiv., rapport 12. august 1943, BA-MA, RH2716/43. 6 Soldat K.P., 376. inf.div., 14. desember 1942, BZG-S. 7 BA-MA, RH20-6/237. 8 Anonym samtale. 9 Anonym samtale. 10 Romer, rapport, 23. mai 1943, BA-MA, RH27-16/43.

419

NOTER

11 De tallene som ble oppgitt på denne tiden og i senere beregninger, varierer sterkt, noen ganger uten å definere hvilke nasjonaliteter det dreier seg om. Den viktigste uoverensstemmelsen gjelder de 51.700 hiwier som ble regnet som tilhørende divi­ sjonene i midten av november, og de 20.300 som var oppført i rasjonsrekvisisjonene til 6. armé 6. desember. Det er vanskelig å si om dette skyldtes store tap, hiwier som benyttet sjansen til å flykte under retretten i slutten av no­ vember eller russere som i hemmelighet ble innlemmet i divisjonenes stridsenheter. Flere detaljer i Tillegg B. 12 Kurt Reuber, brev, 18. desember 1942, sitert i Båhr og Båhr, s. 192. 13 Ehrenburg-papirene, RGALI, 1207/2/3477. 14 Reuber, brev, 3. desember 1942, sitert i Båhr og Båhr, s. 190. 15 Rapport, korporal Heinrich, 2. panserreg., 28. juli 1943, BA-MA, RH27-16/43. 16 TsAMO 206/294/48, s. 452. 17 TsAMO 48/486/13, s. 472. 18 TsAMO 48/486/13, s. 472. 19 Einsiedel: Tagebuch der Versuchung, s. 110. 20 Sjukov, s. 151. 21 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/101. 22 Glitsjov, samtale 6. november 1995. 23 Glitsjov, samtale 14. november 1995. 24 Lasarev, samtale 13. november 1995. 25 Lasarev, samtale 13. november 1995. 26 Lasarev, samtale 13. november 1995. 27 Strecker, sitert i Haller, s. 97. 28 Groscurth, 3. desember 1942, s. 530. Kapittel 18: «Manstein

kommer!»

1 11. desember 1942, BA-MA, RW4/V. 264, s. 212. 2 Korporal Paul German, TsAMO 48/453/13, s. 261. 3 Sjukov, s. 29. november 1942, s. 178. 4 Sitert i Paulus, s. 235. 5 General Raus’ arv, OStA-KA B/186: III. 6 BA-MA, RH19 VI, s. 60. 7 General Raus’ arv, OStA-KA B/186: III. 8 Gilbert (red.), s. 17. 9 General Raus’ arv, OStA-KA B/186: III. 10 Rohden, s. 46. 11 General Raus’ arv, OStA-KA B/186: III. 12 Kolja Batjuk, 18. desember 1942, AMPSB 48/7955(5). 13 Wolfgang Eckart: «Von der Agonie einer missbrauchten Armee» i Wette og Uberschar (red.), s. 109. 14 Hans Girgensohn: «Der Hungertod in Stalingrad: Die Geschichte seiner Entdeckung», privat utgitt, 1992. 15 Girgensohn, ibid. 16 General doktor Renoldi ble mer interessert senere. Fra jernbanevognen sin ga han en nokså rystende beskrivelse av sammenbruddet i soldatenes helse i Kessel

420

NOTER

som «et storstilt eksperiment i virkningene av sult» (6. januar 1943, BA-MA, RH20-6/796). 17 Hans Girgensohn, samtale 22. april 1996. 18 Girgensohn, samtale 22. april 1996. 19 Dr. Susan Greenfield, Juleforelesningen på Royal Institution, 28. desember 1994. 20 Løytnant W.M., 22. desember 1942, BZG-S. 21 30. desember 1942, BA-MA, RW4/V. 264. 22 Sepp Wirrer: «Das Wolgalied», Kameradschaft Stalingrad, august/september 1983. 23 Korfes, udatert MS i MGFA-P; og MS, Djatlenko. 24 Hans Schmieder, MS. 25 6. desember 1942, TsAMO 206/294/47, s. 102. 26 16. september 1942, TsAMO 48/453/13, s. 36. 27 TsAMO 48/486/13, s. 488. 28 Strecker, sitert i Haller, s. 97. 29 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 30 BA-MA, RW4/v. 264. 31 Beck, OStA-AdR 522. 32 Behr, samtale 25. oktober 1995. Kapittel 19: «Jul

på tysk vis»

1 Kurt Reuber, brev, 25. desember 1942, sitert i Båhr og Båhr, s. 195. 2 24. desember 1942, BA-MA, N395/12. 3 Kurt Reuber, brev, 25. desember 1942, sitert i Båhr og Båhr, s. 195. 4 Walter Kuber: «Von Weihnachten 1942 bis zu meiner Gefangennahme am 31.1.1943» i Beck, s. 193. 5 Strecker, sitert i Haller, s. 102. 6 Heinrich Simonmeier, underoffiser, rapport, 29. juli 1943, BA-MA, RH27-16/43. 7 BA-MA, RH20-6/236. 8 BA-MA, RH20-6/240. 9 Oberstabarzt Carl Otto Marckstadt, sitert i Schneider-Janessen, s. 146. ,o Brev, 28. desember 1942, sitert i Paulus, s. 89. 11 Dmitrij Venkutov til sin kone, 24. desember 1942, AMPSB 11480. 12 24. desember 1942, AMPSB 739/13529. 13 Toepke, s. 83. 14 Kaptein Czygan, 8. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 2644, s. 205. 15 BA-MA, RH20-6/237. 16 Adam: Der schwere Entschluss, s. 264. 17 Dohna-Schlobittten, samtale 16. oktober 1995. 18 BA-MA, RH19 VI/7, s. 59, og RH19 VI/8, s. 38. 19 Underofffiser Hans Urban, BA-MA, RW4/V. 264, s. 88-91. 20 31. desember 1942, BA-MA, RH20-6/240, s. 119. 21 Daniels til sin kone, 1. januar 1943, BA-MA, N395/12. 22 Brev, 9. januar 1943, Shindel, s. 45. 23 AMPSB N45079A 24 BA-MA, RH20-6/2236.

421

NOTER

25 i. januar 1943, BA-MA, RH20-6/236. 26 BA-MA, RW4/v. 264. 27 Strecker, sitert i Haller, s. 102. 28 BA-MA, RH20-6/240, s. 77, 86. 29 Wallrawe, RH27- 16/43. 30 V. Barsov, brev, 9. januar 1943, Shindel, s. 45. 31 Max Plakolb, OStA-KA B/1540. 32 BA-MA, RH20-6/244D. 33 Opoltsjentsij v bojakh sa Rodinu ..., s. 15. 34 Sjukov, Kakim mij ego pomnim, s. 245. 35 Marskalk N.N. Voronov: «Operasjon ‘Ring’», Vojenno-istoritsjeskijsjurnal, 5 og 6, 1962. 36 Martin Fiebig, 1. januar 1943, sitert i Kempowski (red.): DasEcholotbind 1, s. 24. 37 Djatlenko, MS. 38 Paulus hevdet senere at han aldri hadde gitt ordre om å åpne ild mot noe russisk våpenhvileflagg, men Schmidt kan godt ha gjort dette. 39 TsAMO 226/335/7, s- 23340 Djatlenko, MS. Kapittel 20: Luftbroen___________________________________________

1 Dibold, s. 9. 2 Wieder, s. 45. 3 Morzik, s. 188. 4 Toepke, s. 69. 512. desember 1942, Paulus, s. 259; 19. desember 1942, s. 260. 6 Sitert i Sereny, s. 364. 7 AMPSB, N677. 8 BA-MA, N395/13. 9 Speer, sitert i Sereny, s. 364-5. 10 Underoffiser Hans Urban, 389. inf.div., BA-MA, RW4/V. 264, s. 89. 11 BA-MA, RW4/v. 264, s. 93. 12 AMPSB, ikke katalogisert. 13 26. desember 1942, AMPSB, N677. 14 27. desember 1942, AMPSB, N45079A. 15 Kuber, i Beck, s. 195. 16 Strecker, sitert i Haller, s. 104. 17 Beck, s. 158. 18 Plakolb, OStA-KA B/1540. 19 Korporal Joachim Grunow, 2. panserreg. rapport, 1. august 1943, BA-MA, RH27-16/43. 20 Freytag-Loringhoven, samtale 23, oktober 1995. 21 Hans Schmieder, MS. 22 Siegfried Miihler, 44. inf.div., OStA-KA B/1582. 23 Gottfried von Bismarck, MS. 24 Dohna-Schlobitten, s. 263.

422

NOTER

25 Freytag-Loringhoven, samtale 23, oktober 1995. 26 Behr, samtale 25. oktober 1995. 27 Brev fra Winrich Behr til forfatteren, 26. februar 1996. 28 Manstein, 25. januar 1943, BA-MA, R.H19 VI/12. 29 Plakolb, OStA-KA B/1540. 30 Reuber, 7. januar 1943, Båhr og Båhr, s. 205. 31 BA-MA, RW4/v. 264, s. 95. 32 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 121. 33 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 119. 34 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 100. 35 Korporal, BA-MA, RW4/V. 264, s. 96. 36 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 118. 37 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 99. 38 De eksemplene som ble publisert i en anonym samling med tittelen Siste brev fra Stalingrad, som hadde en sterk emosjonell effekt da den ble utgitt i 1954, blir nå betraktet som falsknerier. 39 Voronov, s. 18. 40 Djatlenko, MS, og Voronov, s. 44. 41 BA-MA, RW4/v. 264. 42 BA-MA, RW4/v. 264. 43 Oberstløytnant Pfeifer, samtale 20. oktober 1995, og anonym. 44 Weinert, s. 122. 45 Girgensohn, samtale 22. april 1996. Kapittel 21: «Overgivelse

er utelukket»

1 Løytnant W.M., 15. desember 1942, BZG-S. 10. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 212. 2 10. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 112. 3 BA-MA, RW4/v. 264. 4 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 5 BA-MA, RW4/V. 264, s. 63. 6 Forhør, 16. januar 1943, TsAMO 226/335/7, s- 2.02. 7 BA-MA, RW4/v. 264. 8 BA-MA, RW4/v. 264, s. 61. 9 Voronov, s. 27. 10 Jevgenij Dolmatovskij, 27. januar 1943, «The Ring closes in» i USSR: Stalingrad, s. 142. 11 Brev/dagbok til sin kone, 10, januar 1943, BA-MA, N395/12. 12 Zank, s. 60. 13 Siegfried Miihler, OStA-KA B/1582. 14 Stolberg, rapport, 17. februar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 160. 15 Stalingradbund Osterreich, august 1989. 16 Wallrawe, rapport, BA-MA, RH27-16/43. 17 TsAMO 206/294/18, s. 432. 18 BA-MA, RW4/v. 264, s. 61. 19 Weinert, s. 34.

423

NOTER

20 Strecker, sitert i Haller, s. 104. 21 Grams, s. 61. 22 13. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264. 23 Wallrawe, BA-MA, RH27-16/43. 24 Klaus, s. 66. 23 Wallrawe, BA-MA, RH27-16/43. 26 Alois Dorner: «Meine Rettung aus dem Kessel von Stalingrad», Kameradschaft Stalingrad, aug./sept. 1989. 27 14. januar 1943, BA-MA, RW4/V. 264. 28 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 29 Speer, sitert i Sereny, s. 366. 30 Morzik, s. 191. 31 TsAMO 206/294/47, s. 109. 32 Forhør, 2. februar 1943, TsAMO zzGl^l"/, s. 233. 33 BA-MA, RL30/4. 34 Grossman-papirene, RGALI 1710/1/100. 35 Giinther Diez, Schneider-Janessen, s. 145. 36 Schmieder, MS. 37 Giinther Diez, Schneider-Janessen, s. 144. 38 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 39 Stolberg, rapport, 17. februar 1943, BA-MA, RW4/V. 264, s. 160. 40 Seydlitz, s. 254. 41 Hans Schmieder: «Ein Uberlebender aus dem Kessel von Stalingrad berichtet», Deutsches Soldatenjahrbuch, 1987. 42 BA-MA, RW4/v. 264. 43 Brev fra en ukjent tysk soldat, AMPSB, sitert i prosjekt ved Historisk Fakultet ved universitetet i Volgograd. 44 BA-MA, RL30/5. 43 BA-MA, RL30/6. 46 BA-MA, RH20-6/796. 47 Giinther Diez, Schneider-Janessen, s. 143. 48 BA-MA, RW4/v. 264. 49 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 30 BA-MA, RH19 VI/11, s. 50. 31 BA-MA, RW4/v. 264, s. 86. 52 Bradley og Schulze-Kossens, s. 42. 53 Freytag-Loringhoven, samtale 23. oktober 1995. 34 BA-MA, RL30/6. 3312.48,18. januar 1943, BA-MA, RL30/6. 36 Sitert i Boelcke, s. 369. 37 Waldersee, sitert i Groscurth, s. 95. 38 Groscurth, s. 553. 39 BA-MA, RL30/6, s. 73. 60 BA-MA, RL30/6, s. 80. 61 Major Maes, 22. januar 1943, BA-MA, RL30/6, s. 83. 62 Anonym samtale.

424

NOTER

63 Weinert, s. 33. 64 Bohme, s. 237. 65 Hans Schmieder, MS. 66 Gebele, i Beck, s. 183. 67 Kuber, i Beck, s. 194. 68 22. januar 1943, BA-MA, RH19 VI/12, s. 324. Kapittel 22: «En

tysk feltmarskalk begår ikke selvmord med neglesaks!»

1 Kuber, i Beck, s. 196. 2 Behr, samtale 25. oktober 1995. 3 BA-MA, RH19 VI/12, s. 451. 4 BA-MA, RW4/v. 264. 5 Hubert Haidinger i Bund ehemaliger Stalingradkampfer, Weihnachts Rundbrief, 1992, s. 9. 6 Dr. Hermann Achleitner: «Als Arzt in Stalingrad« i Beck, s. 199. 7 Gebele, i Beck, s. 186. 8 BA-MA, RW4/v. 264, s. 227. 9 Tsjujkov, s. 279. 10 Djatlenko, MS. 11 Djatlenko, MS; se også «Das ‘Kesselkind’ des Generals» i Freiheit, 7. april 1965, og BA-MA, N395/12. 12 Djatlenko, MS. 13 BA-MA, RL30/5. 14 20. januar 1943, Groscurth, s. 533. 15 Wieder: Stalingrad und die Verantwortung des Soldaten, s. 100. 16 Gottfried von Bismarck, MS. 17 Hubert Haidinger, op.cit., s. 7. 18 Anonym samtale. 19 Sitert i Domarus, bind 2, s. 1979. 20 Sitert i Beck, s. 207. 21 Djatlenko, MS. 22 Dibold, s. 24-5. 23 Seydlitz, s. 250. 24 Anonym samtale. 25 30. januar 1943 klokken 19.50, BA-MA, RL30/5. 26 BA-MA, RL30/5. 27 Schmieder, MS. 28 Sonderstab Milch, BA-MA, RL30/6, s. 83. 29 BA-MA, RW4/v. 264. 30 Grossman: Life and Fate, s. 801. 31 Fritz Ecker: «Ein weiter Weg», Stalingradbund Osterreich, januar 1991. 32 Hubert Haidinger, op.cit., s. 8. 33 Klavdija Sveridovna Ribaltsjenko, forhør av Gruppe Geheime Feldpolizei 626, 21. juli 1943, BZG-S. 34 Beck, s. 189. 35 Anonym samtale.

42-5

NOTER

36 Beck, s. 197. 37 C.M. Bogomolov, MS. 38 Lev Besyminskij, samtale 10. november 1995. 39 Winrich Behr, som kjente Schmidt godt, mener denne bruken av du er høyst usannsynlig, selv om han tok i betraktning at «general Schmidt uten tvil etter hvert fikk stor innflytelse over Paulus» (Behr, brev til forfatteren, 26. februar 1996). 40 Karmens fotografi ble manipulert i Moskva. General Telegin ble fjernet fra bil­ det fordi Stalin ikke betraktet ham som viktig nok ved en så historisk anledning. (Selv Djatlenkos forfremmelse til major ble fremskyndet ved offentliggjøringen av bildet.) Denne episoden utviklet seg til en av de groteske farsene fra Stalintiden. Da fotografiet dukket opp på forsiden av Pravda, med ansiktet hans fjer­ net, ble Telegin redd for at noen hadde angitt ham på grunn av et ubetenksomt ord. Imidlertid skjedde det ingenting, så han mente han var trygg. Så, i 1948, ble han plutselig arrestert etter ordre fra Abakumov (sjefen for SMERSH) uten noen åpenbar grunn. 41 Lev Besyminskij, samtale 10. november 1995. 42 Djatlenko, MS. 43 1. februar 1943, sitert i Gilbert (red.), s. 17-22, og Warlimont, s. 319—23. 44 BA-MA, RL30/5. 45 Krigsdagbok, Sonderstab Milch, BA-MA, RL30/6, s. 151. 46 Strecker, Haller, s. 105. 47 BA-MA, RL30/5. 48 Haller, s. 107. 49 Werth: The Year ofStalingrad s. 463. 50 Sitert av Erickson i Erickson og Dilks, s. 264. 51 Grossman-papirene, RGALI, 1710/1/101. Kapittel 23: «Slutt å

danse!

Stalingrad er falt»

1 BA-MA, RL30/6. 2 Djatlenko, MS. 3 Besyminskij, samtale 10. november 1995. 4 Werth: The Year ofStalingrad, s. 446. 5 Werth: The Year ofStalingrad s. 444. 6 Bogomolov, MS. 7 Boelcke, s. 408. 8 Boelcke, s. 430. 9 Domarus, bind 2, s. 1985. 10 18. februar 1943, Heinz Boberach (red.): Meldungen aus dem Reich 1938—1945, bind 12, s. 4822, sitert i Wette og Uberschår, s. 63. 11 Boelcke, s. 411. 12 Grev Leopold von Bismarck, samtale 4. mai 1996. 13 Bielenberg, s. 135. 14 Sitert i Rohden, s. 127. 15 Wettlin, s. 86, 88. 16 Smirnov, samtale 22. november 1995.

426

NOTER

17 Ehrenburg, s. 10-11. 18 Ulko, samtale 21. november 1995. Kapittel 24: De

dødes by

1 Grossman-papirene, RGALI, 1710/1/101. 2 Beck, s. 191. 3 Løytnant Medvedev til major Demtsjenko, 9. mars 1943, sitert i Epifanov, s. 241. 4 RTsKhIDNI 17/8/226. 5 Wettlin, s. 119. 6 RTsKhIDNI 17/8/226. 7 Gontsjarov, samtale 23. november 1995. 8 Sitert i Agapov, s. 11. 9 Weinert, s. 37. 10 Anonym samtale. 11 Josef Farber, samtale 16. april 1996. 12 Bohme, s. 237. 13 TsAMO 62/355/1, s. 226, sitert i Epifanov, s. 235. 14 Hubert Haidinger, i Bund ehemaliger Stalingradkampfer, Weihnachts Rundbriefi 1992, s. 9. 15 Schmieder, MS. 16 Willi Lotz: «Die Gefangenenlager der Stalingrader: Erinnerungen an Beketowka», i Kameradschafi Stalingrad, august—september 1981. 17 Hubert Haidinger, i Bund ehemaliger Stalingradkampfer, Weihnachts Rundbriefi 1992, s.io. 18 Schmieder, MS. 19 Bohme, s. 237. 2OTsKhIDK, ie/1/9, s. 34, rapport fra kaptein Kruglov, sitert i Epifanov, s. 47. 21 Dibold, tale til Bund ehemaliger Stalingradkampfer, 18. september 1976, Limburg. 22 Anonym samtale. 23 A. Tsjujanov: Na Stremnina Veka, Moskva, 1976, s. 264, sitert i Epifanov, s. 33. 24 Anonym samtale. 25 Anonym samtale. 26 Schmieder, MS. 27 Tyske vakter ble brukt også i andre leire. De verste var rundt 200 tyskere (av en eller annen grunn ser de fleste ut til å ha vært saksere) som hadde desertert fra straffebataljoner. De var bevæpnet med treklubber og gitt betegnelsen «antifascistiske stridsmenn». De nektet soldater å tre ut av rekkene for å gjøre sitt fornødne under oppstilling, selv om det overveldende flertallet led av dysenteri. Kapittel 25: Stalingrads sverd

1 Beresjkov: History in the Making, s. 242. 2 Beresjkov, op.cit., s. 289-91. 3 Dibold, s. 170. 4 Anonym samtale. 5 Anonym samtale.

427

NOTER

6 17. september 1943, TsKhIDK, 451P/2/6. 7 Det er selvsagt mulig at general von Seydlitz i hemmelighet betraktet denne ope­ rasjonen som en sjanse til å narre russerne til å sende ham og tusenvis av fanger fra 6. armé hjem. Men hvis dette hadde vært tilfelle, ville man ha forventet at han nevnte episoden etter krigen da han møtte så sterk fordømmelse fra tidligere kol­ leger fordi han hadde samarbeidet med Stalins regime. 8 Sitert i Seydlitz, s. 341. 9 Melnikov, TsKhIDK, 451P/3/7. 10 APRF 3/58/498. 11 APRF 3/58/497. 12 25. mai 1943, Manuilskij til Sjtsjerbakhov, RTsKhIDNI 495/77/37, s. 32-4. 13 GARF r-9401/2/66. 14 20. februar 1945, Krivemko til Berija, GARF r-9401/2/92/322-4. 15 20. februar 1945, Krivemko til Berija, GARF r-9401/2/92/322-4. 16 Strecker, sitert i Haller, s. 214. 17 G.F. Krivosjejev (red.): Grif sekretnostij sniat: Poterij voorusjennikh sil SSSR v vojnakh, bojevikh dejstvijakh j vojennikh konfliktakh, Moskva, Vojenisdat, 1993, sitert i Erickson: «Red Army battlefield performance», s. 235-6. 18 Sitert i Epifanov, s. 163. 19 RTsKhIDNI 495/77/37. 20 Dibold, s. 186. 21 Gottfried von Bismarck, MS. 22 Behr, samtale 25. november 1995. 23 BA-MA, N6oi/v. 9, s. 8. Tillegg B: Statistikkdebatten

1 Riidiger Overmans: «Das andere Gesicht des Krieges: Leben und Sterben der 6. Armee» i Forster (red.), s. 442. 2 Peter Hild: «Partnergruppe zur Aufklårung von Vermisstenschicksalen deutscher und russischer Soldaten des 2. Weltkrieges», i Epifanov, s. 29. 3 BA-MA, RH20-6/239, s. 226. 4 BA-MA, RH20-6/237, s. 129. 5 TsKhIDK, 1S/4/3, s. 16, sitert i Epifanov, s. 25. 6 15.000 frem til 6. desember, deretter 36.859 mellom 6. desember og 7. januar, BAMA, N6oi/v. 5.

428

Utvalgt bibliografi Achleitner, Hermann: «Als Arzt in Stalingrad» i Beck (red.) Adam, Wilhelm: Stalingrad mahnt. Berlin, 1951 Adam, Wilhelm: Der schwere Entschluss. Berlin, 1965 Addison, Paul og Calder, Angus (red.): Time to Kili. The Soldiers Experience ofWar 1939—1945. London, 1997 Agapov, Boris: After the Battle. Moskva 1943 Andrejev, Catherine: Vlasov and the Russian Liberation Movement. Cambridge, 1987 Andrew, Christopher og Gordjevskij, Oleg: KGB. The Inside Story. London, 1990 Axworthy, Mark: ThirdAxis, Fourth Army. London, 1995 Båhr, W. og Båhr, H.W (red.): Kriegsbriefegefallener Studenten 1939— 1943. Tiibingen, 1952 Bartov, Omer: The Eastern Front, 1941—1945. German Troops and the Barbarisation ofWarfare. London, 1985 Bartov, Omer: Hitlers Army: Soldiers, Nazis and War in the Third Reich. Oxford, 1991 Beck, Alois (red.): Bis Stalingrad. Ulm, 1983 Below, Nicolaus von: Als Hitlers Adjutant 1937—1945. Mainz, 1980 Beresjkov, Valentin M.: In diplomatischer Mission bei Hitler in Berlin 1940—1941. Frankfurt am Main, 1967 Beresjkov, Valentin M.: History in the Making. Moskva, 1982 Beresjkov, Valentin M.: Ich war Stalins Dolmetscher: Hinter den Kulissen derpolitischen Weltbiihne. Miinchen, 1991 Beyer, W.R.: Stalingrad. Unten, wo das Leben konkret war. Frankfurt am Main, 1987 Bialer, Seweryn: Stalin and his Generals: Soviet Military Commanders Memoirs of World War II. Boulder, Colorado, 1984 Blank, Aleksander: Die deutschen Kriegsgefangenen in der UdSSR. Koln, 1979 Boddenberg, W: Die Kriegsgefangenpost deutscher Soldaten in sowjetischen Gewahrsam und die Post von ihren Angehorigen wahrend des II. Weltkrieges. Berlin, 1985. MS. MGFA-P

429

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Boelcke, W.A. (red.): «Wollt Ihr den totalen Krieg?» Die geheimen Goebbels-Konferenzen. Stuttgart, 1967 Bradley, Dermot og Schulze-Kossens, Richard (red.): Tatigkeitsbericht der Chefs des Heerespersonalamts General der Infanterie Rudolf Schmundt. Osnabriick, 1984 Bullock, Alan: Hitler and Stalin. Parallel Lives. London, 1991 Bohme, K.W.: Die deutschen Kriegsgefangenen in sowjetischer Hand. Miinchen, 1966 Carell, Paul (P.K. Schmidt): Hitler’s War on Russia. London 1964 Cassidy, H.C.: Moscow Dateline. Boston, Massachusetts, 1943 Chaney, Otto Preston: Zhukov. Oklahoma City, 1972 Clark, Alan: Barbarossa: The Russian-German Conflict 1941—194$. London, 1996 Craig, William: Enemy at the Gates: The Battle for Stalingrad. New York, 1973 Dallin, Alexander: German Rule in Russia 1941-194$. London, 1981 Deist, Wilhelm (red.): The German Military in the Age of Total War. Leamington Spa, War. (England), 1985 Dettmer, Friedrich: Die 44. Infanterie-Division. Friedberg, 1979 Dibold, Hans: Arzt in Stalingrad. Passion einer Gefangenschaft. Salzburg, 1949 Dieckhoff, Gerhard og Holzmann, M.: 3. Infanterie-Division. Friedberg, 1978 Doerr, Hans: Der FeIdzug nach Stalingrad. Darmstadt, 1955 Dohna-Schlobitten, fyrst Alexander zu: Erinnerungen eines alten Ostpreussen. Berlin, 1989 Domarus, M.: Hitler. Reden und Proklamationen 1932—194$. Wiirzburg, 1962 Drusjinin, B.V.: Two Hundred Days ofFire. Moskva, 1970 Dunn, Walter S.: Hitler’s Nemesis: The RedArmy. Westport, Connecticut, 1994 Ebert, Jens: Zwischen Mythos und Wirklichkeit. Die Schlacht um Stalingrad in deutsch-sprachigen autentischen und literarischen Texten. Bind I og II. Berlin, 1989. MS. MGFA-P Ebert, Jens: Stalingrad — eine deutsche Legende. Reinbek bei Hamburg, 1992 Ehrenburg, Ilja: Men, Years - Life: The War 1941-194$. London, 1964 Einsiedel, grev Heinrich von: Tagebuch der Versuchung. Berlin, 1950 Einsiedel, grev Heinrich von: The Shadow ofStalingrad London, 1953 430

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Einsiedel, grev Heinrich von: Der Uberfall. Hamburg, 1984 Epifanov, A.E.: Die Tragodie der deutschen Kriegsgefangenen in Stalin­ grad. Osnabriick, 1996 Erickson, John: The Road to Stalingrad (Stalins War with Germany, bind 1). London, 1975 Erickson, John: The Road to Berlin (Staliris War with Germany, bind 2). London, 1983 Erickson, John: «The development of Soviet military doctrine». The Origins of Contemporary Doctrine Conference, Larkhill. 28. mars 1996 Erickson, John: «Red Army battlefield performance, 1941-1945: The system and the soldier» i Addison og Calder (red.) Erickson, John og Dilks, David (red.): Barbarossa, the Axis and the Allies. Edinburgh, 1994 Fest, Joachim: Hitler, bind II. Frankfurt am Main, Ullstein, 1976 Fest, Joachim:: Staatsstreich: Der lange Wegzum 20. Juli. Berlin, 1994 Forster, Jiirgen: Stalingrad, Risse im Biindnis 1942I43. Freiburg, 1975 Forster, Jiirgen: «Das Unternehmen ‘Barbarossa’ als Eroberungs- und Vernichtungskrieg» i: Das Deutsche Reich und der zweite Weltskrieg, bind IV. Stuttgart, 1983. Utgitt av Militårgeschichtliches Forschungsamt Forster, Jiirgen: «Evolution and development of German doctrine, 1914—1945». The Origins of Contemporary Doctrine Conference, Larkhill. 28. mars 1996 Forster, Jiirgen (red.): Stalingrad: Ereignis, Wirkung, Symbol. Miinchen, 1992 Garrard, C. og Garrard, J. (red.): World War II and the Soviet People. New York, 1993 Gilbert, Felix (red.): Hitler Directs His War: The Secret Records ofHis Daily Military Conferences. New York, 1951 Giulini, Udo: Stalingrad und mein zweites Leben. Neustadt/ Weinstrasse, 1978 Glantz, David: Soviet Military Deception in the Second World War. London, 1989 Glantz, David: The Role ofIntelligence in Soviet Military Strategy in World War II. Novato, California, 1990 Glantz, David og House, J.M.: When Titans Clashed. Kansas City, 1995 Goellecke, Pontianus van: Der Weg ins Leere. Wolfenbiittel, 1974

431

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Goldhagen, Daniel: Hitler} Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust. London, 1997 Golovchanski, A.: «Ich will raus aus diesem Wahnsinn.» Deutsche Briefe von der Ostfront. Wuppertal, 1991 Grams, Rolf: Die 14. Panzer-Division, 1940-1945. Bad Nauheim, 1957 Groscurth, Helmut: Tagebilcher eines Abwehrojfiziers. Stuttgart, 1970 Guderian, Heinz: Panzer Leader. London, 1952 Gotte, Franz og Peiler, H.: Die 29. Infanterie-Division. Friedberg, 1984 Halder, Franz: Kriegstagebuch, bind 3. Stuttgart, 1964 Haller, U. (red.): Lieutenant General Karl Strecker. Westport, Connecticut, 1994 Harrison, Mark: Soviet Planning in Peace and War, 1958—1945. Cam­ bridge, 1985 Hassell, Ulrich von: The von Hassell Diaries. London, 1948 Hauck, Friedrich: Eine deutsche Division in Russland: 505. Infanteriedivision. Friedberg, 1975 Heer, Hannes (red.): Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944, Ausstellungskatalog. Hamburg, 1996 Heiber, H. (red.): Lagebesprechungen im Fuhrerhauptquartier. Protokollfragmente aus Hitlers militdrischen Konferenzen 1942—1945. Miinchen, 1962 Himpe, Ullus: Die 71. Infanterie-Division in Ziveiten Weltkrieg. Neckargemiind, 1973 Hoffmann, Kurt: Beitrdge zur Geschichte der 60. Infanterie-Division (mot.). MS. MGFA-P, 1979 Holl, Adalbert: Was geschah nach Stalingrad? Duisburg, 1964 Hoth, Hermann: Panzer Operationen. Heidelberg, 1956 Jacobsen, Hans-Adolf (red.): Generaloberst Halder: Kriegstagebuch, 3 bind. Stuttgart, 1963 Jacobsen, Hans Adolf og Rohwer, J. (red.): Decisive Battles of World War II: The German View. London, 1965 Jeremenko, A.I.: Tage der Entscheidung. Als Frontoberbefehlshaber in der Schlacht an der Wolga. Berlin, 1964 Jukes, Geoffrey: Hitler’s Stalingrad Decisions. Berkeley, California, 1985 Kageneck, August von: Examen de conscience. Paris, 1996 Kehrig, Manfred: Stalingrad: Analyse und Dokumentation einer Schlacht. Stuttgart, 1974

432

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Keitel, Wilhelm: The Memoirs of Field Marshal Keitel. New York, 1966 Kemmerich, P: Im Vorfeld von Stalingrad. Tagebuchbldtter. Miinchen, 1964 Kempowski, Walter (red.): Das Echolot. Ein kollektives Tagebuch Januar und Februar 1943. Miinchen, 1993 Kerr, Walter: The Secret ofStalingrad. London, 1979 Klaus, Edgar: Durch die Holle des Krieges. Erinnerungen eines deutschen Unternehmers an Stalingrad. Berlin, 1991 Klee, Ernst og Dressen, Willi (red.): Gott Mit Uns. Der deutsche Vernichtungskrieg im Osten. Frankfurt am Main, 1992 Klee, Ernst, Dressen, Willi og Riess, Volker (red.): Schdne Zeiten: ]udenmord aus der Sicht der Tater und Gaffer. Frankfurt am Main, 1988 Kluge, Alexander: Schlachtsbeschreibung. Freiburg, 1964 Knight, Amy: Beria, Staliris First Lieutenant. Princeton, New Jersey, 1993 Konsalik, Heinz (red.): Stalingrad. Portrdt einer Stadt, Inferno einer Schlacht, Protokoll eines Wahnsinns. Bayreuth, 1968 Korfes, Otto: Zur Geschichte von Stalingrad, 1942-1943. MGFA-P, udatert MS. Kruse, Martin (red.): Die Stalingrad-Madonna, das Werk Kurt Reubers als Dokument der Versdhnung. Hannover, 1993 Krylov, Nikolaj: Stalingrad. Die entscheidende Schlacht des zweiten Weltkrleges. Koln, 1981 Kurowski, Franz: Luftbriicke Stalingrad: die Tragddie der Luftwaffe und der 6. Armee. Voninkel, 1983 Langsdorff, Gero von: «Jagdflieger in Stalingrad: Aus den Aufzeichnungen des Oberleutnant Kurt Ebener», i: Deutsches Soldatenjahrbuch. 1973, s. 193-202 Lenz, Friedrich: Stalingrad - der verlorene Sieg. Heidelberg, 1956 Lucke, Christian von: Panzer-Regiment 2. Kleve, 1953 Loser, Jochen: Bittere Pflicht. Kampf und Untergang der 76. BerlinBrandenburgischen Infanterie-Division. Osnabriick, 1988 Malaparte, Curzio: The Volga Rises in Europe. London, 1958 Manstein, Erich von: Lost Victories. London, 1959 Manstein, Erich von: Aus einen Soldatenleben. Bonn, 1985 Messenger, Charles: The Last Prussian. London, 1991 Messerschmidt, Manfred: Was damals Recht war. NS-Militdr- und Strafjustiz im Vernichtungskrieg. Essen, 1996 Metelmann, H.: Through Hellfor Hitler. London, 1990

433

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Michalka, W. (red.): Der zweite Weltkrieg. Miinchen, 1989 Michel, Karl: Es begann am Don. Bern, 1946 Morzik, D.E: German Air Force Airlifi Operations. New York, 1961 Mdsch, Gerhard: Stalingrad. Ein Erlebnis und seine Konsequenzen. Kasssel 1946 Neidhardt, Hanns: Mit Tanne und Eichenlaub. Kriegschronik der 100. Jdger-Division. Graz, 1981 Noakes, Jeremy og Pridham, Geoffrey (red.): Nazism 1919-1943. 3 bind. Exeter, Devon, 1988 Pabst, Helmut: The Outermost Frontier. London, 1957 Paget, R.T.: Manstein, His Campaigns and His Trail. London, 1951 Paulus, Friedrich: Ich stehe hier aus Befehl. Frankfurt am Main, 1960 Philippi, Alfred og Heim, Ferdinand: Der Feldzuggegen Sowjetrussland 1941—1943. Stuttgart, 1962 Piekalkiewicz, Janusz: Stalingrad, Anatomie einer Schlacht. Miinchen, 1977 Plocher, Hermann: The German Air Force versus Russia, 1942. New York, 1966 Plotnikov, Y.V.: Die Stalingrader Schlacht. Moskva, 1982 Podewils, Clemens: Don und Volga. Miinchen, 1952 Reinhardt, Klaus: Moscow: The Turning Point. New York, 1992 Riedesser, Peter: Maschinengewehre hinter der Front. Frankfurt am Main, 1996 Robel, Gert: Die deutschen Kriegsgefangenen in der Sowjetunion. Miinchen, 1974 Rohden, Hans-Detlef Herhudt von: Die Luftwajfe ringt um Stalingrad. Wiesbaden, 1950 Rokossovskij, K.K.: A Soldier’s Duty. Moskva, 1970 Rotundo, Louis (red.): Battle for Stalingrad. The 1943 Soviet General StaffStudy. New York, 1989 Sadaranda, Dana: Beyond Stalingrad: Manstein and the Operations of Army Group Don. New York, 1990 Samsonov, A.M. (red.): Stalingradskaja bitva. Moskva, 1968 Sapp, Franz: Gefangen in Stalingrad. Steyr, 1992 Scheibert, Horst: Nach Stalingrad — 48 Kilometer. Heidelberg, 1956 Schimak, Anton, Lamprecht, Karl og Dettmer, Friedrich: Die 44. Infanterie-Division. Wien, 1969 Schmidt, Paul: Hitler’s Interpreter. The Secret History of German Diplomacy 1933-1943. London, 1951

434

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Schneider-Janessen, Karlheinz: Arzt im Krieg. Frankfurt am Main, 1993 Schramm, P.E. og Hillgruber, A. (red.): Kriegstagebuch des 0KW der Wehrmacht. Frankfurt am Main, 1963 Schroter, Heinz: Stalingrad... bis zur letzten Patrone. Lengerich, 1953 Schulte, Theo J.: The German Army and Nazi Policies in Occupied Russia. Oxford, 1989 Seila, A.: The Value ofHuman Life in Soviet Warfare. London, 1992 Selle, H.: Die Tragodie von Stalingrad. Hannover, 1948 Sereny, Gitta: Albert Speer: His Battle With Truth. London, 1995 Seth, Ronald: Stalingrad: Point ofReturn. London, 1959 Sevrjuk, Vladimir: Moscow—Stalingrad. Moskva, 1970 Seydlitz, Walther von: Stalingrad, Konflikt und Konsequenz, Erinnerungen. Oldenburg, 1977 Simonov, Konstantin Mikhailovitsj: Stalingrad Fights On. Moskva, 1942 Simonov, Konstantin Mikhailovitsj: Rasnye dni vojny, Dnevnik pisatelja. Bind 2. Moskva, 1978 Sjilin, P.A.: They Sealed Their Own Doom. Moskva, 1970 Sjindel, Aleksandr Danilovitsj (red.): Po obe storoni fronta. Moskva,

1995 Sjtemenko, S.M.: The Soviet General Staff at War. Moskva, 197° Sjukman, H.: Stalins Generals. London, 1993 Sjukov, Georgij K.: MarshalZhukovs Greatest Battles. New York, 1969 Sjukov, Georgij K.: Kakim mij egopomnim. Moskva, 1988 Sommerfeldt, Martin: Das Oberkommando der Wehrmacht gibt bekannt. Frankfurt am Main, 1952 Stahlberg, Alexander: Bounden Duty. London, 1990 Steidle, Luitpold: Entscheidung an der Wolga. Berlin, 1970 Strassner, Peter: Verrdter: Das Nationalkomitee Freies Deutschland. Miinchen, 1963 Stratowa, Wulf: Kein Friede in Stalingrad: Feldpostbriefe 1941/1942. Wien, 1995 Streit, Christian: Keine Kameraden: Die Wehrmacht und die sowjetsichen Kriegsgefangenen. Stuttgart, 1991 Tsjujkov, Vassilij Ivanovitsj: The Beginning of the Road: The Battle for Stalingrad. London, 1963 Tuyll, H. van: Feeding the Bear: American Aid to the Soviet Union 1941—194$. New York, 1989

435

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Toepke, Gunter: Stalingrad. Wie es wirklich war. Stade, 1949 USSR: Stalingrad, an Eye Witness Account. London, 1943 Van Creveld, Martin: Hitler’s Strategy, the Balkan Clue. Cambridge, 1973 Van Creveld, Martin: Fighting Power: German and US Army Performance 1939-1943. London, 1983 Vasiljevskij, A.M.: A Lifelong Cause. Moskva, 1978 Vogel, Detlef og Wette, Wolfram: Andere Heime — Andere Menschen? Essen, 1995 Volkogonov, Dmitrij: Stalin: Triumph and Tragedy. London, 1991 Voronov, N.N.: «Operation Ring’» i: Voenno-istoritsjeskij zhurnal. 5 & 6. 1962 Voss, Paul-Hans: Freigegeben. Tagebuch Aufzeichnungen eines Funkers. Rossdorf, 1982 Waasen, Heinrich Maria: Was geschah in Stalingrad? Zell am See, Salzburg, 1950 Warlimont, Walter: Im Hauptquartier der deutschen Wehrmacht 1939— 1943. Frankfurt am Main, 1962 Wegner, Bernd: «German perceptions of Soviet military and economic strength in preparation for Operation Blau» i C. An­ drew og J. Noakes: Intelligence and International Relations 1900— 1943. Exeter, Devon, 1987 Wegner, Bernd: «Der Krieg gegen die Sowietunion 1942/3» i Militårgeschichtliches Forschungsamt: Das deutsche Reich und der zweite Weltkrieg. Bind 6. Stuttgart, 1990 Weinert, Erich: StalingradDiary. London, 1944 Werth, Alexander: The Year ofStalingrad. London, 1946 Werth, Alexander: Russia at War 1941-1943. London 1964 Werthen, Wolfgang: Geschichte der 16. Panzerdivision. Bad Nauheim, 1958 Wette, Wolfram og Uberschar, Gerd (red.): Stalingrad. Mythos und Wirklichkeit einer Schlacht. Frankfurt am Main, 1993 Wettlin, Margaret: Russian Road. London, 1945 Wich, Rudolph: Baden-Wiirttembergische Divisionen im 2. Weltkrieg. Karlsruhe, 1957 Wieder, Joachim: Die Tragddie von Stalingrad. Erinnerungen eines Uberlebenden. Deggendorf, 1955 Wieder, Joachim: Stalingrad und die Verantwortung des Soldaten. Miinchen, 1964

436

UTVALGT BIBLIOGRAFI

Uberschar, Gerd og Wette, Wolfram (red.): «Unternehmen Barbarossa», der deutsche Uberfall aufdie Sowjetunion 1941. Frank­ furt am Main, 1993 Zank, Horst: Stalingrad. Kessel und Gefangenschaft. Herford, 1993 Zayas, Alfred M. de: The Wehrmacht War Crimes Bureau, 1939-1945. Lincoln, Nebraska, 1989 TIDSSKRIFTER, AVISER OG VETERANPUBLIKASJONER

Bund ehemaliger Stalingradkåmpfer, Weihnachts Rundbrief Bundestreffen der Stalingradkåmpfer Deutsches Soldatenjahrbuch Istoritsjeskij Arkhiv Kameradschaft Stalingrad. Mitteilungsblatt fur die ehemaligen Stalingradkåmpfer und den osterreichischen Stalingradbund Opoltsjentsij v boyakh za Rodinu. Boevoj put divizij Narodnogo opoltsjenija Kievskogo rajona g. Moskvij. Moskva, 1981 Stalingradbund Osterreich Stalinskoje snamia Vojenno-istoritsjeskij Sjurnal Volkischer Beobachter SKJØNNLITTERATUR OG ANDRE LITTERÆRE VERKER

Anonym: Last Letters from Stalingrad. London, 1956 * Bondarev: Jurij: Heisser Schnee. Berlin, 1972 Bredel, Willi: Der Sonderfiihrer. Berlin, 1970 Grossman, Vassilij: The People Immortal. London, 1943 Grossman, Vassilij: Stalingrad. Moskva, 1946 Grossman, Vassilij: Life and Fate. London, 1985 Konsalik, Heinz: Der Arzt von Stalingrad. Miinchen, 1956 Lasarev, L. (red.): Let the Living Remember. Moskva, 1976 Nekrassov, Viktor Platonovitsj: Front Line Stalingrad. London, 1962 Neruda, Pablo: «Canto a Stalingrado» og «Nuevo Canto de Amor a Stalingrado« i: Tercera Recidencia 1935-1945- Barcelona, 1977 Plievier, Theodor: Stalingrad. Berlin, 1946 Simonov, Konstantin M.: Days and Nights. New York, 1945 * Denne samlingen er oppført under skjønnlitteratur siden det hersker stor tvil om autentisiteten til brevene.

437

Register

A Abakumov, Viktor 84, 89 Abganerovo 242 Abramov, K.K. 93 Adam, oberst Wilhelm ii7; 343> 345> 349, 35 *353, 361, 388, 390-401, 403 Akhmatova, Anna 122 Aleksandrov, G.E 216 amerikanske ambassade i Moskva, den 133 Angern, general 334, 402 Antonescu, marskalk Ion 30, 90, 212, 249 Arnim, general Jiirgen Sixt von 361, 383, 402 Astrakhan 85, 102, 209, 377

B Babij Jar (massakre på jøder) 26, 63 Badanov, general Vassilij 274275, 286 Barrikadij, våpenfabrikk 153155, 176, 178, 180, 183— 184, 192-193, 201 Barvenkovo 71, 73 Batjuk, oberst Nikolaj 138, 144, 148, 190, 201, 401 Beck, Alois 28, 282, 403 Beck, general Ludwig 26, 140, 173, 337

Behr, kaptein Winrich 210, 221, 249, 313316, 328, 348-349, 402 Bekabad, fangeleir 377, 378 Beketovka 100, 110, 141142, 229, 231, 339, 369370, 373-375> 377 Below, major Nicolaus von 121, 214, 314, 403 Beresjkov, Valentin 15—16, 18— 19, 379> 403 Berghof, Berchtesgarden 244, 385 Beria, Lavrentij 10, 15, 20, 29, 43, 45-46, 51, 90, 129, 208, 216, 351, 353, 367, 383, 384, 386-387, 407 Besyminskij, kaptein Lev 352-353, 360, 402 Bielenberg, Christabel 365 Bismarck, løytnant Gottfried von 312-313, 346, 388-389, 402 Bismarck, Otto von (diplomat) 364 Bismarck, Otto von (kansler) 17 Blobel, Standartenfuhrer SS Paul 63 Bock, feltmarskalk Fedor von 30, 38, 42-44, 47—49, 68-69, 71-72, 75-76, 79, 82-83 Bormann, Martin 26, 307 Brauchitsch, feltmarskalk Walther von 25, 30, 54

439

REGISTER

Bredel, Willi 280, 298, 300, 411 Brest-Litovsk 20, 31, 35 Budennij, marskalk Walther von 43 Butkov, general V.V. 401

Churchill, Winston 17, 38, 208, 365, 379-380

D Daniels, general Edler von 194, 237, 258, 284 289, 307, 320, 323, 344, 383, 402 Deboi, general 291, 361, 402 Dekanozov, Vladimir 15, 17—19 Demjansk 51, 71 Den hvite rose 366 Dibold, Hans 305, 37i> 375, 380, 389, 404 Dietrich, general Sepp 60 Djatlenko, major Nikolaj 170, 255, 294-301, 320, 329, 344-345, 353, 354~355, 360, 402 Dohna-Schlobitten, prins A. zu 28, 240, 335 Don 59, 75, 79, 82-86, 88, 92-99, 102-104, 107, in, 113, 117, 126, 141, 156, 158, 171-174, 195, 208-210, 212-213, 216-217, 221, 223, 228-229, 23J, 234~235, 237-238, 240-241, 245246, 254-255, 257, 259, 267, 270, 274, 296, 325, 382, 389, 408 Donets 76, 78, 351 Drebber, general Moritz von 343 Dumitrescu, general Petre 212

440

Ehrenburg, Ilja 90, 123, 367, 404 Einsiedl, grev Heinrich von 261 Eismann, major 273, 282

F Feldgendarmerie 62, 234, 312, 314, 327, 333, 335, 350, 388 Feldpostamt 239 Fiebig, general Martin 245, 274~275, 293> 305, 307, 329, 333, 401 Freytag-Loringhoven, kaptein baron von 73, 107, 122, 236, 334-336, 402 Frolovo 115, 382

G Gablenz, general baron Eccard von 216, 402 Gebele, major Bruno 229, 339-340 Gehlen, oberst Reinhard 206, 211 Girgensohn, Hans n, 277—279, 321, 402 Goebbels, Joseph 17, 27, 51, 141, 170, 185, 280, 286, 319, 337, 340, 345-346, 362-366 Golikov, general F.I. 77-78, 178 Golubinskij 141, 221, 233—234, 244 Gordov, general V.N. 101 Goring, Hermann 26, 247, 250, 252, 256, 266, 307, 326, 329, 336, 345-346, 365-366 Gorisjnij, oberst V.A. 134, 154, 183, 401

REGISTER

Gromkij 226 Groscurth, oberst Helmut 26, 63, 65, 91, 140-141, 173, 176, 195, 197, 246, 250, 265, 337, 346, 357-358, 382, 402, 406 Grosnyj 75 Grossman, Vassilij 37, 107, 133, 142, 146, 152, 164, 178-179,191-192, 199, 242, 261, 288, 330, 349, 359, 369,411 Guderian, general Heinz 31, 34— 35, 38, 41-43, 45, 47, 49, 366, 406 Gumrak 106, 168, 234, 245-247, 278, 287, 320, 329-331, 333-335, 337-338, 341-342, 373 Gurov, Kuzma 125, 154 Gurtjev, oberst L.N. 176—177, 401

H Halder, general Franz 26, 30, 35, 38, 40, 42, 61, 68-69, 72, 82, 85, 121,126, 140, 207, 406 Hartmann, general Aleksander von 343, 347, 402 Hassell, Ulrich von 2627, 63, 406 Heim, general Ferdinand 69, 213, 223, 226, 244, 249, 408 Heitz, general Walther 71, 141, 347-348, 361, 402 hemmelige feltpoliti, det 25, 67, 167, 350, 388 Hess, Rudolf 15, 17 Himmler, Heinrich 63, 250, 385 Hindenburg, president von 251 Hitler, Adolf 5, 9, 15-20, 23-25, 27-28, 30-33, 36, 38, 4042, 45, 47-52, 54, 59-61,

63, 65, 67-69, 72-77,79, 82-85, 87-88, 91, 97-99, 112, 121-122, 126, 140-141, 145, 156, 165, 167, 169-170, 172, 174, 176, 180, 194, 198-199, 202-207, 210-214, 223, 226, 228, 232-233, 242, 244-245, 247-253, 259, 261, 264-266, 270-274, 281—284, 288-290, 292, 305, 307-308, 313-316, 318, 328-329, 334-335, 337, 340, 345-347, 349, 355-356,358, 361, 364-366, 375, 381,383-388, 390, 403-406, 408-410 hiwi 10, 173-175, 194, 196, 228, 257, 295, 321, 323, 334, 350-351, 401-402 Hooven, oberst G. van 384385, 401 Hoth, general Hermann 27, 3i, 4i, 47, 75, 78-79, 82, 98, 102, 108, 112-113, 127, 135, 209, 211, 214, 230-231, 234, 245, 271-275, 282, 284, 286, 288, 292, 308, 406 Hube, general Hans 96-97, 103— 104, 109, m-115, 141, 240, 245-246, 288, 13, 334,336, 341,343, 345, 360, 402

I limen 381, 389 italienske 8. armé, den 171, 267, 271, 273, 274

J Jaenecke, general 142, 183, 332, 402 Jakimovitsj, oberst 353, 360 Jelabuga, leiren i 382

441

REGISTER

Jeremenko, general Andrej Ivanovitsj 42, 43, 101—102, 108, ni, 113, 123, 125, 127-129, 134, 142, 178, 183-184, 213, 229, 235, 271-273, 293, 401, 406 Jeschonnek, general Hans 247, 256, 266, 307, 356 Jodl, general Alfred 121, 140, 247, 355-356 jurisdiksjonsordren 25 jøder, aksjoner mot 25-26, 52, 62—64, 84, 167

K Kageneck, grev August von 6566, 406 Kageneck, grev Clemens von 80, Kalatsj 98, 114, 168, 209, 231, 233236, 246, 296, 322 Kalinin 45, 49 Kamysjin 130, 209 Karpovka 168, 291, 293, 324— 326, 331 Kasakov, generalmajor Vassilij 353 Keitel, feltmarskalk Wilhelm 25, 140, 247, 315, 356, 407 Kesselring, feltmarskalk Albert 43 Kharkov 64, 6869, 71, 76, 78, 80, 271, 312, 315 Khrusjtsjov, Nikita 38, 72, 101, 108, 123, 125, 134, 154, 158, 183, 213, 272, 389-390, 401 Kiev 17, 26, 38, 41, 63 Kirchner, general Friedrich 271272 Kirponos, general Mikhail 32 Klamroth, oberstløytnant Bernhard 316 Kleist, general Ewald von 32, 59, 72-73, 75, 385 442

Kletskaja 208-209, 2I3> 221, 223, 227 Kluge, feltmarskalk Hans Giinther von 47, 49, 250, 272, 384 kommissærer i Den røde hær 9, 25, 96, 117, 125, 133, 138, 157-163, 179, 181-182, 184, 188-189 Db 353, 367, 370, 389 Kommissær-ordren 25 Komsomol 21, 64, 100, 109, 158, 197 Korfes, general Otto 133, 383-385, 388, 401, 407 kosakker 167, 174, 242, 251, 324 Kosygin, Aleksej 45 Kotelnikovo 98, 270—271 Kotluban 294 Krasnaja Sloboda 125, 130 Krasnoarmejsk, fangeleir 159, 378 Krasnogorsk, fangeleir 377, 382 Kravtsjenko, general 226, 228, 231, 233, 401 kroatiske 369. infanteriregiment 172, 256 Krylov, general Nikolaj 125, 407 Kujbysjev 45-46 Kunowski, oberstløytnant 306, 401 Kursk 60, 77 Kusnetsov, admiral Nikolaj 2021, 129 kvinner i Den røde hær 72, 90, 94, 99, 106-109,148, 150, 193, 207

L Lascar, general Mihail 233, 236 Lattmann, general Martin 357, 383—384, 386, 388, 401 Leeb, feltmarskalk Ritter von 30 Lend-Lease 109, 122, 125

REGISTER

Leningrad 17, 30-31, 37-38, 41, 43, 45, 50, 69, 85, 102, 121, 167, 386 Lenski, general Arno von 357, 388, 401 Leyser, general 231, 402 List, feltmarskalk Wilhelm 82, 85, 121 Ljudnikov, oberst LI. 184, 201, 401 Luftwaffe 23-24, 28-29, 31-32, 46-47, 49, 67, 72, 75, 77, 95-96, 104, 107, 110-116, 121, 126, 128, 134-135, 137— 138, I43-I45» 154, 172, 183, 199-200, 210, 214-215, 223, 233235, 239, 245, 247, 255256, 267, 274-275, 291, 305307, 309, 311, 314-316, 318, 322, 324, 329333, 338, 346 348, 50, 360, 365> 373» 375» 378, 402, 408 407Lunovo-leiren 377, 383 Lutsjinskij 103, 241 Lvov 32, 61

M Måder, oberstløytnant 323, 325, 328, 333-334 Majkop 75 Malenkov, Georgij 20, 46, 129-130, 216 Malinin, general M.S. 294, 353 Malinovskij, general Rodion 272, 282

Manstein, feltmarskalk E. von 27, 31, 62, 68, 76, 79, 85, 234, 244, 246, 249-252, 255, 266-267, 270-276, 281-282, 286, 288, 312-314, 316, 318, 335-336» 349» 356-357» 362, 366, 376, 385, 390, 407-408 Manuilskij, Dmitri 185, 383, 385-386 Marinovka 168, 293, 296, 323-325 Melnikov, general 383—385 Milch, feltmarskalk Erhard 316, 328-329, 334, 336-338, 348, 360, 362, 366, 402 Millerovo 83 Molotov, Vjatsjeslav 16, 18, 20-21, 46, 63, 216, 244, 378, 380, 385 Morosovsk 113,168 Moskva 5, 9-11, 15-17, 19, 21, 23-24, 30, 35, 38, 40-49, 51-52, 55, 59, 68-69, 72, 77-78, 86, 90, 92, 100-101, 108, 116, 121, 128, 133, 138-139, 150-152, 157, 159, 161, 171, 181-183, 188, 191, 197, 210, 215-216, 229, 238, 264, 272, 292-294, 343, 353, 356, 360, 369-370, 376-377» 379, 386-402, 403-404, 411 408Mysjkova 273, 275, 282, 284, 286, 292

N Nasjonalkomiteen for det frie Tyskland 383, 385-386 Niemeyer, oberstløytnant 210211, 334, 401 Nisjne-Tsjirskaja 167-168, 234, 242, 245, 270 NKGB, se NKVD 443

REGISTER

NKVD 9-10, 15-16, 20, 28, 32, 34, 37, 45-46,49, 80, 83-84, 87, 89-92, 106, 10 9-110, 125, 128-129,131— 133, *39» U0» I52» 158-160, 162-163, 165, 167, 169-170, 171, 173, 175, 179, 188, 198, 208, 242, 254-255, 260-261, 263, 267, 277, 280, 293, 294, 320-322, 334, 347, 349-351» 353, 360, 363, 369, 372, 374- 375» 378, 380, 382-384» 386-387, 401, 402 Novotsjerkassk 251, 275, 288, 312

o Operasjon Barbarossa 5, 24, 30, 35» 61, 387 Operasjon Blå 6, 69, 75-77, 82-83, 85, 122 Operasjon Fakkel 199, 212 Operasjon Fridericus 71 Operasjon Nordlys 69 Operasjon Ring 6, 293, 402 Operasjon Saturn 267, 270, 273 Operasjon «Lille Saturn» 6, 270, 273, 282, 292, 362, 402 Operasjon Tordenskrall 270, 273, 281-282 Operasjon Tyfon 41, 48 Operasjon Uranus 6, 204-206, 209-210, 214-215, 221, 233, 257, 260, 262, 267, 362, 375- 379» 402 Operasjon Vinterstorm 6, 270, 281, 402 opoltsjentsij, milits 37, 411 ordre nr. 227 88,139 ordre nr. 270 159, 162 Orel 43, 77 Organisation Todt 235, 311 Oster, general Achim 390 444

Paulus, feltmarskalk Friedrich 5, 11, 27, 42, 44, 48, 59-62, 64, 68-69, 71-75, 78, 85, 88, 98-99, 102, 104, 108, 112-114, 116-117, 126-127, 136, 138, 140-141, 155, 172, 180,194-195, 200, 202, 204, 209, 211-213, 226, 228, 231, 233-234, 244-253, 264, 266, 270-271, 273-274, 276-278, 281-283, 286, 288-292, 294-295, 297, 308, 313, 315-316, 318, 328-329, 333-336, 338, 343—349, 352-356, 360, 362-363, 366-368, 383, 386-387, 388, 390-401, 408 Paulus, Elena 60, 286, 387 Pavlov, general D.G. 31, 34, Pavlov, sersjant Jakob 185-186 Perelasovskij 214, 232, 245 Peskovatka 228, 237, 239, 240 Pfefler, general 69, 71, 347-348, 383, 402 Pickert, general Wolfgang 245-246, 401 Pieck, Wilhelm 370 Pitomnik, flyplassen i 256, 267, 278, 306, 309, 311, 314, 318, 327-331, 333, 341 Plievier, Theodor 343, 412 Politisk avdeling, se kommissærer Poltava 60-61, 75, 79

R Rastenburg, Wolfsschanze 9, 69, 75, 84, 203, 245, 247, 288, 305, 314, 316 Rattenhuber, Hans 84 Raus, general Erhard 271, 273, 275

REGISTER

Reichel, major Joachim 77-79 Reichenau, feltmarskalk Walter von 27, 32, 44, 54, 59-64, 68 Renoldi, general Otto 278, 287, 343, 401 Reuber, Kurt 236, 258—260, 285, 318, 382, 407 Ribbentrop, Joachim von 15-16, 18-19, 63, 199, 244, 380, 385 Richthofen, baron general W. von 75, 78, 94, 98, 104-106, 108, 112, 114, 117, 180, 200, 202, 213, 215, 223, 227-228, 234, 247-248, 256, 266, 273-274, 293, 305, 307, 329, 336, 359, 401 Rodenburg, general Carl 383, 385-386, 389, 402 Rodimtsev, general A.I. 128-134, 136, 144, 155-156, 162, 188, 343 Rodin, general A.G. 227, 232, 235, 401 Rogatin, general 129, 179, 277, 401 Rokossovskij, marskalk K.K. 33, 47, 49, 208, 272, 292-293, 295, 323, 333, 342, 353-354, 360, 402, 408 Romanenko, general P.L. 223, 226, 270, 401 Rommel, feltmarskalk Erwin 61, 85, 199, 212, 385 Roosevelt, Franklin D. 365, 380 Roske, general 344, 348-349 Rostov 59, 80, 82-85, 88, 91, 122, 267, 270, 273, 275 Rundstedt, feltmarskalk Gerd von 30, 38, 40, 59-61, 64, 86, 337, 385 Russere i tysk uniform, se hiwi Rynok 107, 113, 115, 141, 158, 192, 197, 228

Røde Oktober-fabrikken 155, i77> 07, 276

s Saitsjov, Vassilij 148, 190-191 Salsk, flyplassen i 306 Sanne, general 348, 401 Sarajev, oberst A.A. 109, 129 Saratov 80, 115, 209, 377 Sarpa-sjøen 112, 142, 229 Savarykino (Don-frontens hovedkvarter) 292, 352, 361 Schlomer, general 343, 360—361, 367, 383, 402 Schmidt, general Arthur 69, 73, 211-212, 221, 223, 231, 233-234, 244-247, 252-253, 273, 288, 292, 313, 339, 344-346, 348-349, 352-353, 361, 383, 389-401 Schmundt, general Rudolf 244, 249, 316, 335, 385, 404 Schulenburg, grev EW von der 16-17, 20 Selle, oberst Herbert 252, 91, 409 Serafimovitsj 172, 209 Sevastopol 20, 68, 76, 79, 129, 233 Seydlitz-Kurzbach, general Walther von 51, 71, 127, 385, 402 Simonov, Konstantin 94-95, 123, 149, 158, 166, 409, 412 Sjakhtij 91, 306 Sjoludev, general V. 181-184 Sjtsjerbakov, Aleksandr 9, 10, 46, 113, 138, 152, 161, 175, 181, 189, 191, 201, 215, 385-386

445

REGISTER

Sjukov, marskalk Georgij 33— 34, 38, 43, 47, 49-50, 72, 89, 92-93, 102, 116, 169, 204-208, 215-216, 219, 261, 270, 273, 293, 401, 409 Sjumilov, general Mikhail 142, 348-349, 354, 361, 402 SMERSH, se NKVD Smolensk 38, 41, 54, 158, 186, 250 Smyslov, major Aleksandr 294— 298, 300-301, 345 snikskyttere 133, 137, 146, 148, 166, 190-191, 326, 341 Sodenstern, general Georg von 223, 245 Sorge, Richard 45 Spartakovka 109, 178, 192, 197, 248, 289 Speer, Albert 307-308, 328-329, 409 SS 18-19, 25-27> 44’ do, 6263, 66-67, 84-85, 167, 280, 287, 308, 314-316, 322, 331, 350, 363—364, 385, 388 Stahlberg, løytnant Alexander 25, 250-251, 312, 335-336, 409 Stalin, Josef Vissarjonovitsj 15, 17, 19-21, 31-36, 38, 42-47, 50-52, 67-68, 72, 77-79’ 83-84, 88, 92, 99, 101-102, 106, 108, 116, 122-123, 128-130, 134, 157-158, 162-164, 167, 175-176, 178, 180, 183-186, 188, 198-199, 204—205, 208, 215-216, 222, 244, 248, 267, 270, 271-273, 275, 281, 292-294, 337, 351, 353’ 55’ 360, 367’ 370, 379-380, 383, 386, 403-405, 410 409Stalin, major Vassilij 130 446

Stalingrads traktorfabrikk 100, 109, 153, 178-179, 183-184, 192, 248, 344, 356 Stamenov, Ivan 20 Stauffenberg, grev oberst Claus von 74, 252, 282, 314 Stavka (den sovjetiske overkommando) 33—35, 42-43, 48, 50, 69, 78-80, 83, 88, 130, 134, 152, 180, 204-205, 209, 215, 267, 292, 299, 354 Stempel, general 343, 347, 402 Stock, løytnant Gerhard 212, 221 Strachwitz, oberstløytnant grev Hyazinth von 72—73, 103, 107-108, 122 Strecker, general Karl 65, 81, 91, 112, 140-141, 143, 182, 209, 212, 223, 228, 231, 233-234, 246, 252, 257, 64, 281, 285, 290, 310, 326, 334, 337’ 344’ 356-358, 362, 383’ 386-389, 402, 406 Stiilpnagel, general Otto von 337 Surkov, Aleksej 123, 264 Susdal, leiren i 377, 382

Taganrog 314, 329 Tanastsjisjin 231, 402 Tatsinskaja, flyplassen i 274-275, 277, 286, 306 Teheran-konferansen 379-380 Telegin, general Konstantin F. 353 Thomas, general 384 Thunert, oberst 240, 402 Timosjenko, marskalk Semjon 50, 59-60, 66, 68-69, 7I-73’ 78-80, 82-83, 101, 171 Tresckow, oberst Henning von 25, 54, 250, 252, 282 Tsjir 93, 270-271

REGISTER

Tsjujkov, general Vasilij 93-94, 97, 123, 125-130, 132-133, 136, 138-139, 142-148, 153-158, 164, 177-186, 192-193, 199, 201, 228, 276-277, 328, 344, 383, 390, 401, 410 Tukhatsjevskij, marskalk M. 33 Tula 45, 47, 93

u ukrainere i tysk uniform 168, 174, 323 Ulbricht, Walter 280, 294-295, 370, 386 Uman 38, 40 ungarske 2. armé, den 78, 85, 293 Univermag 136, 344, 348 Ural 21, 23, 117, 190, 207, 208

Vasiljevskij, marskalk Aleksandr 88, 101, 116, 128, 204-206, 215-216, 267, 270, 272-273, 410 Vatutin, general Nikolaj 171, 208, 401 Vertjatsjij 103, 228, 237-238 Vinnitsa, Verwolf 84, 121, 126, 204 Vinogradov, general I.V. 257, 292, 294-296, 300 Visjnevskij, oberst Timofei 148 Vitebsk 35 Vlasov, general Andrej 51, 403 Vojkovo, leiren i 382-383 Volga 5, 21-24, 45, 47, 69, 75, 80, 85-89, 100-108, 110-117, 122-123,125, 127—132, 134, 138-139, 141-142, 145-146, 149,151-156, 159, 163, 165-166, 176-180, 182-184,

189,192-193,195, 197-199, 201-202, 205, 207, 210, 217, 229-230, 241-243, 245, 248, 267, 270, 276-277, 280, 282, 286, 332, 346, 348, 358-359, 367, 369-370, 377378, 382, 389-390, 407-408 Volga-flotiljen 130, 152, 154, 197, 199,358 Volskij, general Vassilij Timofejevitsj 231, 235, 402 Voltsjansk 71 Vorkhuta, leiren i 388 Voronesj 75, 77, 79-80, 83, 126, 210, 267, 273, 377 Voronov, marskalk Nikolaj 292295, 320, 323, 329, 348, 353-355, 360, 401, 410 Voroponovo 168, 287, 320—321, 339 Vorosjilov 33, 216, 379

W Warlimont, general Walther 121, 410 Weichs, baron general Maximilien von 83, 126, 251, 385 Weinert, Erich 280—281, 295, 320, 325, 330, 338, 370, 372-373, 386, 410 Weizsåcker, baron Ernst von 15, 389 Werth, Alexander 358, 360—361, 410 Wietersheim, general Gustav von 103, 112 Witzleben, feltmarskalk Erwin von 63, 386

447

id

03H58

REGISTER

Zeitzler, general Kurt 244, 247— 248, 272, 286, 292, 307, 326, 333, 356,365

0 østerrikske tropper 27, 7i> 93, i54> 170, 172-, 174, 216, 226, 229, 231, 255, 257, 271, 291, 325, 375