Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha

Citation preview

SKARPSINDIGE LAVADELSMANN DON QUIJOTE AV LA MANCHA

Miguel de Cervantes Saavedra 1547-1616

Miguel

de

Cervantes Saavedra

Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QuiJOTE

AV LA MaNCHA Oversatt av Arne Worren

■

™ Nasjonalbiblioteket Depot biblioteket

ASCHEHOUG POCKET

4. opplag 2007 Originalens tittel: El ingenioso hidalgo don Quijote de la Mancha, I—II Utgitt første gang: 1605 (bok i) og 1615 (bok II)

All rights reserved Norsk utgave © 2002, 2003, 2005 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no © Innledende essay: Ben Okri 2002, © Norsk utgave: De norske Bokklubbene AS Satt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2005 Papir: 48 g Snowbulk 2,1 Printed in Norway AIT Trondheim AS, 2007 ISBN 978-82^03- 2090U7

Innhold

Innledende essay

av

Ben Okri

Første bok Til

hertugen av

Fortale

Til

boken om don

Første del av Den

19

29

Béjar 31

33

39

Quijote av la Mancha

skarpsindige lavadelsmann don av la Mancha 45

Quijote

KAPITTEL I som handler om den berømte og tapre lavadelsmann don Quijote av Ia Manchas levevis og væremåte 45

KAPITTEL II som handler om den skarpsindige don Quijotes første utreise fra sitt hjemsted KAPITTEL III der det fortelles om den muntre måten don Quijote ble slått til ridder på 54

KAPITTEL IV om det som skjedde med vår ridder da han dro fra vertshuset KAPITTEL V der beretningen om vår ridders ulykke fortsetter

65

59

49

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL VI om den muntre og grundige undersøkelse som presten og barberen foretok i biblioteket hos vår skarpsindige lavadelsmann 69

KAPITTEL VII om vår gode ridder don Quijote av la Manchas annen utferd

75

KAPITTEL VIII om det heldige utfall den tapre don Quijote hadde i det forferdende og uhørte eventyr med vindmøllene, sammen med andre hendelser til lykkelig ihukommelse 79

Annen

del av

Den

skarpsindige lavadelsmann don av la

Mancha

Quijote

87

KAPITTEL IX hvor avslutningen og enden på den overveldende kampen mellom den tapre baskeren og den modige manchegoen fortelles 87

KAPITTEL X om hva som sd videre skjedde med don Quijote og baskeren og den fare han gjennomlevet med en sverm yanguesere eller eseldrivere 91 KAPITTEL XI om det som skjedde med don Quijote hos noen gjetehyrder

95

KAPITTEL XII om det en gjetehyrde fortalte dem som var sammen med don Quijote

101

KAPITTEL XIII der slutten på historien om hyrdinnen Marcela fortelles, sammen med andre hendelser 106 KAPITTEL XIV hvor den døde hyrdes fortvilede vers innsettes sammen med andre uventede hendelser 113

Tredje del av Den

skarpsindige lavadelsmann don av la Mancha 123

Quijote

KAPITTEL XV hvor det fortelles om det sørgelige eventyr don Quijote støtte på da han møtte noen ryggesløse eseldrivere 123

DON QUIJOTE

KAPITTEL XVI om det som hendte med den skarpsindige lavadelsmann i det vertshuset han innbilte seg var en borg 129 KAPITTEL XVII hvor de talløse trengsler den tapre don Quijote og hans gode væpner Sancho Panza opplevet i vertshuset som han, til sin egen skade, trodde var en borg 135

KAPITTEL XVIII hvor det fortelles om samtalen mellom Sancho Panza og hans herre, don Quijote, sammen med andre eventyr som er verd å fortelle 142

KAPITTEL XIX om den kloke samtale Sancho hadde med sin herre og tildragelsen med det døde legeme, sammen med andre berømmelige hendelser 151 KAPITTEL XX om det uhørte og usette eventyr som ble gjennomført av don Quijote med sd liten fare for ham selv at det overgår enhver annen berømt ridder i verden 157 KAPITTEL XXI om det storartede eventyr og rike bytte, Mambrinos hjelm, sammen med andre ting som skjedde med vår uovervinnelige ridder 168 KAPITTEL XXII om den frihet don Quijote ga mange ulykkelige som, mot sin vilje, ble ført dit de ikke ville 178

KAPITTEL XXIII om det som skjedde don Quijote i Sierra Morena, som var et av de selsomste eventyr som fortelles i denne sannferdige historien 187

KAPITTEL XXIV der eventyret i Sierra Morena fortsetter

197

KAPITTEL XXV som behandler de underlige ting som skjedde den tapre ridder av la Mancha i Sierra Morena, og den etterligning han foretok av Beltenebros ’ botsøvelser 204 KAPITTEL XXVI hvor det fortelles videre om de utsøkte merkverdigheter don Quijote utførte i Sierra Morena for å bevise sin kjærlighet 218

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXVII om hvorledes presten og barberen fikk gjennomført sitt forsett, sammen med andre ting som er verdige til å fortelles i denne storslåtte historien 225 Fjerde del av Den

skarpsindige adelsmann don

av la

Mancha

Quijote

239

KAPITTEL XXVIII som handler om det nye og underholdende eventyr som presten og barberen opplevet i det selvsamme fjellområdet 239 KAPITTEL XXIX som behandler den skjønne Doroteas klokskap, sammen med andre muntre og underholdende saker 250 KAPITTEL XXX som behandler den morsomme og kunstfulle plan man fant på for å få vår forelskede ridder bort fra den strenge botsøvelse han hadde pålagt seg selv 260

KAPITTEL XXXI om den muntre og underholdende samtale som fant sted mellom don Quijote og Sancho Panza, hans væpner, sammen med andre hendelser 268 KAPITTEL XXXII som omhandler alt det som skjedde i vertshuset med hele troppen til don Quijote 276 KAPITTEL XXXIII der novellen «Nysgjerrighet i utide» fortelles

KAPITTEL XXXIV der novellen om «Nysgjerrighet i utide» fortsetter KAPITTEL XXXV hvor novellen «Nysgjerrighet i utide» avsluttes

281

297 314

KAPITTEL XXXVI som handler om den barske og uvanlige trefningen don Quijote hadde med noen skinnsekker med rødvin, sammen med andre eiendommelige hendelser som skjedde i vertshuset 321 KAPITTEL XXXVII der historien om den berømte prinsesse Micomicona fortsetter, sammen med andre muntre eventyr 329

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVIII som omhandler den eiendommelige tale don Quijote holdt om våpenkunst og lærdom 337 KAPITTEL XXXIX der krigsfangen forteller sin livshistorie 341 KAPITTEL XL hvor krigsfangens historie fortsettes

347

KAPITTEL XLI der krigsfangen fremdeles fortsetter sin beretning 357 KAPITTEL XLII som handler om det som ellers hendte i vertshuset og mange andre ting som er verd å vite 371 KAPITTEL XLIII der den nydelige historien om den unge eseldriveren fortelles, sammen med andre besynderlige hendelser som skjedde i vertshuset 377

KAPITTEL XLIV hvor de uhørte hendelsene i vertshuset fortsetter

386

KAPITTEL XLV der tvilen angående Mambrinos hjelm ogpakksadelen avgjøres, samt andre helt sannferdige hendelser 393 KAPITTEL XLVI om landeveisbetjentenes bemerkelsesverdige eventyr og om vår gode ridder, don Quijotes store villskap 399 KAPITTEL XLVII om den underlige måten don Quijote av la Mancha ble forhekset på, sammen med andre berømmelige hendelser 406 KAPITTEL XLVIII der kanniken taler videre om ridderbøker, sammen med andre ting som er hans begavelse verdig 414 KAPITTEL XLIX som behandler den kloke samtale som Sancho hadde med sin herre don Quijote 420

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL L om den forstandige og opphissede ordstrid mellom don Quijote og kanniken, sammen med andre hendelser 426

KAPITTEL LI som dreier seg om det gjeteren fortalte alle som førte don Quijote med seg 431 KAPITTEL LII om det slagsmålet don Quijote hadde med en gjeter, sammen med det underlige eventyret med pønitenteme, som han, ved hjelp av megen svette, fikk en lykkelig slutt på 435

Annen bok

Fortale til

447

leseren

449

Dedikasjon til greven av Lemos

453

Annen del av Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra, forfatter av første bok 455

KAPITTEL I om det presten og barberen talte med don Quijote om angående hans sykdom 455

KAPITTEL II som handler om det bemerkelsesverdige slagsmål som Sancho Panza hadde med don Quijotes niese og husholderske, sammen med andre muntre emner 464 KAPITTEL III om de latterlige uttalelser som ble utvekslet mellom don Quijote, Sancho Panza og baccalaureus Samson Carrasco 468

KAPITTEL IV der Sancho Panza oppklarer baccalaureus Samson Carrascos tvil og spørsmål, sammen med andre hendelser som er verd å vite og å fortelles 475

DON QUIJOTE

KAPITTEL V om den kloke og muntre samtalen som fant sted mellom Sancho Panza og hans kone, Teresa Panza, og andre hendelser verdige en salig ihukommelse 479 KAPITTEL VI om det som skjedde mellom don Quijote og hans niese og hans husholderske, et av de viktigste kapitler i hele historien 484 KAPITTEL VII om det som skjedde don Quijote og hans væpner, samt andre høyst berømmelige hendelser 489 KAPITTEL VIII hvor det fortelles om det som skjedde don Quijote da han dro for å treffe sin frue Dulcinea av Toboso 495 KAPITTEL IX som handler om det man får se

501

KAPITTEL X hvor det fortelles om den snedighet Sancho utviste for å forhekse fru Dulcinea, og om andre tildragelser som er like latterlige som sannferdige 504 KAPITTEL XI om det besynderlige som skjedde den tapre don Quijote med kjerren eller vognen med Dødens domstol 512 KAPITTEL XII om det besynderlige som skjedde med den tapre don Quijote i møtet med den modige Speilridderen 517 KAPITTEL XIII hvor eventyret om Ridderen av Skogen fortsetter sammen med den kloke, nye og blide samtale som foregikk mellom de to væpnerne 522 KAPITTEL XIV hvor eventyret med Ridderen av Skogen fortsetter 527 KAPITTEL XV hvor det berettes og avdekkes hvem Speilridderen og hans væpner var KAPITTEL XVI om det som skjedde med don Quijote sammen med en klok ridder fra La Mancha 538

536

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XVII hvor det skildres hvordan don Quijotes uhørte mot nådde det høyeste punkt og den ytterste grense, sammen med eventyret med løvene som fikk en lykkelig ende 546

KAPITTEL XVIII om det som skjedde med don Quijote i Ridderen med den grønne kappes slott eller hus, sammen med andre overordentlig merkverdige ting 555 KAPITTEL XIX der eventyret om den forelskede hyrden fortelles sammen med andre virkelig morsomme hendelser 563

KAPITTEL XX hvor det fortelles om Camacho den rikes bryUup samt det som hendte med Basilio den fattige 569

KAPITTEL XXI der Camachos bryllup fortsetter, sammen med andre underholdende hendelser 576 KAPITTEL XXII der det fortelles om det store eventyret i Montesinos’ hule, som ligger i hjertet av La Mancha, og som den tapre don Quijote ga en lykkelig slutt 582 KAPITTEL XXIII om de underfulle ting som den uovertreffelige don Quijote fortalte han hadde sett i dypet på Montesinos’ hule, og som var så umulige og sd storslåtte at dette eventyret må ansees som apokryft 588

KAPITTEL XXIV hvor det fortelles tusen småtterier som er like overflødige som de er nødvendige for en virkelig forståelse av denne overveldende historien 597 KAPITTEL XXV der det antydes noe om eventyret med eselskry tingen, og det muntre eventyret om marionettspilleren, sammen med de minneverdige profetiene av den fremsynte apen 602

KAPITTEL XXVI der det muntre eventyret om marionettspilleren fortsetter sammen med andre ting som virkelig er aldeles utmerkede 610

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXVII hvor det fortelles hvem mester Pedro og hans ape var, sammen med det store uhell don Quijote opplevet i eventyret med eselskrytingen som han ikke avsluttet som han ønsket, og slik han hadde tenkt 617

KAPITTEL XXVIII om de ting som Benengeli sier leseren skal få vite, dersom de leses med oppmerksomhet 623 KAPITTEL XXIX om det berømmelige eventyret med den forheksede båten

627

KAPITTEL XXX om det som skjedde med don Quijote i møtet med en vakker jegerinne

632

KAPITTEL XXXI som behandler mange og store ting 636 KAPITTEL XXXII om don Quijotes svar til den som dadlet ham, sammen med andre seriøse og muntre hendelser 643 KAPITTEL XXXIII om den saftige og innholdsrike samtale som hertuginnen og hennes hoffdamer hadde med Sancho Panza, som er vel verd å lese og notere seg 654 KAPITTEL XXXIV som forteller om den nyhet man fikk om hvordan man skulle omgjøre forvandlingen av den uforlignelige Dulcinea av Toboso, noe som er et av de mest storslåtte eventyr i denne boken 660

KAPITTEL XXXV hvor nyheten om hvordan don Quijote skulle befri Dulcinea fra trolldommen fortsetter, sammen med andre underfulle hendelser 666 KAPITTEL XXXVI der hvor det underlige og makeløse eventyret om grevinne Dolorida, alias oldfrue Trifaldi, fortelles, sammen med et brev som Sancho skrev til sin hustru Teresa Panza 673 KAPITTEL XXXVII hvor det berømmelige eventyr om enkefru Dolorida fortsetter

678

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXVIII der grevinne og oldfrue Dolorida fremlegger beretningen om sin vanskjebne

KAPITTEL XXXIX der fru Trifaldi fortsetter sin overveldende og uforglemmelige historie KAPITTEL XL om ting som angår og vedrører dette eventyr og denne minneverdige historie

680 685

68 7

KAPITTEL XLI om Clavilenos ankomst med avslutningen på denne langstrakte historien 692 KAPITTEL XLII om de rådene don Quijote ga Sancho Panza før han dro for å styre øya, sammen med andre vel gjennomtenkte ting 700 KAPITTEL XLIII om de neste rådene som don Quijote ga Sancho Panza

705

KAPITTEL XLIV hvordan Sancho ble ført til sitt guvemørskap, og det besynderlige eventyr som don Quijote opplevet i borgen 710

KAPITTEL XLV om hvordan den store Sancho Panza tok sin øy i besittelse og måten han begynte å styre på 718 KAPITTEL XLVI om den frykt og beven som don Quijote fikk av den bjelle- og kattejammer som han opplevet under den forelskede Altisidoras tilnærmelser 724 KAPITTEL XLVII hvor det fortelles videre om hvordan Sancho Panza geberdet seg i sitt guvemørskap 728

KAPITTEL XLVIII om det som skjedde don Quijote med dona Rodrfguez, hertuginnens oldfrue, sammen med andre hendelser verdige til å nedskrives og minnes til evig tid 735 KAPITTEL XLIX om det som skjedde med Sancho mens han vandret omkring på sin øy

742

KAPITTEL L hvor det oppklares hvem som var trollmennene og bødlene som pisket oldfruen og knep og klorte don Quijote, sammen med det som hendte med den pasjen som bragte brevet til Teresa Sancho, Sancho Panzas hustru 751

DON QUIJOTE

KAPITTEL LI om hvordan Sancho Panzas guvemørskap skred frem sammen med andre hendelser av samme gode og morsomme art 758 KAPITTEL LII hvor eventyret om den andre fru Dolorida eller Angustiada fortelles, som med et annet navn kalles dona Rodriguez 765 KAPITTEL LIII om den brysomme ende og avslutning som Sancho Panzas guvemørskap fikk 771 KAPITTEL LIV som omhandler det som angår denne historien og absolutt ingen annen

776

KAPITTEL LV om de ting som skjedde med Sancho på veien og andre opplagte ting 782 KAPITTEL LVI om den makeløse og overveldende tvekamp mellom don Quijote av la Mancha og lakeien Tosilos til forsvar for dona Rodriguez datter 788 KAPITTEL LVII som omhandler hvordan don Quijote tok farvel med hertugen og det som skjedde med den kloke og frimodige Altisidora, kammerjomfru hos hertuginnen 792 KAPITTEL LVIII som handler om hvordan det regnet sd mange eventyr ned over don Quijote at de kom i hælene på hverandre 796

KAPITTEL LIX der det berettes om den usedvanlige hendelsen, som kan oppfattes som et eventyr, som don Quijote gjennomgikk 805 KAPITTEL LX om det som skjedde don Quijote på veien til Barcelona

812

KAPITTEL LXI om det som skjedde med don Quijote da han dro inn i Barcelona, og andre ting som er mer sannferdige enn de er kloke 822 KAPITTEL LXII som handler om det forheksede hodet, samt andre bamaktigheter man ikke kan la være å fortelle 824

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LXIII om hvor galt det gikk med Sancho Panza under besøket på galeiene, og det nye eventyret om den skjønne maurerinnen 835 KAPITTEL LXIV som handler om det eventyret som ga don Quijote større sorg enn alle de andre som han inntil da hadde påtruffet 843 KAPITTEL LXV der det blir fortalt hvem Ridderen av den hvite måne var, og nytt om don Gregorios frihet og andre hendelser 846 KAPITTEL LXVI som dreier seg om det den som leser vil se, og den som får det opplest, vil høre 851 KAPITTEL LXVII om den beslutningen don Quijote tok om å bli hyrde og leve ute på landet, mens det året gikk som han hadde gitt løfte om, sammen med andre hendelser som virkelig er muntre og gode 855 KAPITTEL LXVIII om det svinaktige eventyret som don Quijote opplevet

859

KAPITTEL LXIX om den merkeligste og mest uventede hendelse som under hele forløpet av denne storslagne historien skjedde med don Quijote 863

KAPITTEL LXX som følger kapittel niogseksti, og behandler saker som ikke kan forbigås dersom denne historien skal bli forstått 868

KAPITTEL LXXI om det som skjedde med don Quijote og hans væpner Sancho på veien hjem til landsbyen 874 KAPITTEL LXXII om hvordan don Quijote og Sancho nådde hjem til sin landsby

879

KAPITTEL LXXIII om de varsler don Quijote fikk da han dro inn i landsbyen, sammen med andre hendelser som pryder og bekrefter denne storslåtte historien 883

DON QUIJOTE

KAPITTEL LXXIV om hvordan don Quijote ble syk, om det testamente han satte opp, og om hans død 887 En note

om de innskutte diktene

893

Innledende essay av Ben Okri

En kjærlighetshistorie Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det Don Quijote. La meg fortelle deg hvorfor: Denne boken har en vidunderlig og hjerte­ skjærende historie. Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden. Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid. Etter Don Quijote finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er blitt berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi og tragikomedie. Men mer enn alt dette er Don Quijote en påminnelse om lesningens store glede. For når du leser denne boken, lever du plutselig et helt usedvanlig liv. Don Quijote er et av de mest forheksende kunstverk menneskenes forunderlige bevissthet noen gang har diktet. La meg fortelle deg om dens enkelhet. Denne romanen har faktisk bare to skikkelser. Den ene er tynn og lang, den andre kort og tykk. Den ene er idealist, den andre realist. Den ene er gal, den andre for fornuftig. Den ene er tragisk, den andre komisk. Den ene ser det han tror på, den andre tror bare på det han ser. Den ene tror på det umulige, den andre bare på det mulige. Den ene er en uhelbredelig romantiker, den andre en upåklagelig pragmatiker. Kort sagt, i don Quijote og Sancho Panza møter vi livets store dualiteter, livets store motsetninger. Men de er udødelige venner. De er ute på den samme eventyrlige og farefulle ferden. I sin motsetning rommer de alt som tilhører det jordiske liv. Dette er enkelheten i bokens kjerne og dens dypsindighet. Men det jeg har skissert er bare grunnmelodien. Roma­ nen snur om på alt dette, forandrer, forvandler, utforsker alle sine muligheter i rik fortellerkunst. Den er en av de store allegoriene over livet selv, som en sjelden juvel i et grovt bronseskrin.

19

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og den er en av de mest gripende kjærlighetshistorier som noen gang er fortalt. Mer enn en kjærlighetshistorie mellom en mann og en kvinne er den en kjærlighetshistorie mellom venner, mellom mot­ setninger. Men fremfor alt er den en kjærlighetshistorie mellom men­ neskene og livets uendelige muligheter. For ikke å ødelegge denne romanens fortryllelse, skal jeg ikke for­ telle deg handlingen. Hvordan kan jeg det? Å fortelle deg handlingen ville være å stille deg overfor en gåte: Hvordan har det seg at da jeg kom til slutten av denne boken, følte jeg at jeg underveis hadde lest på nytt hver eneste viktige roman som er skrevet de siste fire hundre årene? Som om alle andre romaner på en eller annen måte rommes mellom dens permer, slik frøene til ett enkelt tre en gang rommet hele skogen.

En sublim foranledning Det har etter min mening hersket en stor misforståelse om temaets betydning i skjønnlitteraturen, i romanen. Et ekte kunstverk har strengt tatt ikke noe tema, det har bare en foranledning. Et tema er et fasttømret redskap, begrenset av sitt opprinnelige formål. Et tema er et produkt av viljen og av en bestemt hensikt, mens en foranledning derimot lar noe større, mer udefinerbart og uhåndgripelig få bryte frem, springe ut eller stige opp fra dypet av den skapende bevissthet. En foranledning er et samlingspunkt for veldige, virvlende energier; det gir form til en stor narrativ kraft, eller lar en navnløs og helt original elv strømme fra bevisstheten. Don Quijote har ikke, slik det ofte er blitt hevdet, de gamle ridderromanene som sitt tema, verken som satire eller som komisk hyl­ lest. Ridderelementet er en foranledning - en sublim foranledning til at Don Quijote, og en fullstendig oppdiktet verden, blir født. Lynet slår ned i et tårn; tårnet er ikke lynnedslagets tema, men dets foran­ ledning. Det var høyt nok til å tiltrekke hele den veldige, sammen­ satte, vandrende elektrisitetens oppmerksomhet. Slik er det også med Don Quijote. Og her er affinitet, egnethet, alfa og omega: Er denne foranledningen det beste redskap, det ideelle intuitive kar, for en slik narrativ virvel? Deri ligger den høyeste litterære kunstens mirakel. På dette området slår lynet meget sjelden ned. Det er aldri bestemt på forhånd og kan aldri være det. Og med Don Quijote føler man det mirakuløst riktige ved foranledningen og det den formidler. Sann­ synligheten for at dette skal skje i litteraturen er én av flere millio­ ner. Derfor blir mesterverker skapt, og mesterverker venter, som en 20

DON QUIJOTE

messias, på å bli inkarnert, gitt det riktige legeme for den ånd som vil ta bolig i det, og den sjel som vil innhylle det. Europa ventet i århundrer på at Don Quijote skulle bli født, slik at verden kunne bli litt bedre kjent med seg selv. Av det gamles død, det nyes fødsel. Av ridderromanens død, realismens fødsel, en real­ isme som innbefattet det uvirkelige. Menneskets forhold til virkeligheten er komisk: Vi kjenner rett og slett ikke verden. Den er hinsides vår erkjennelse. Vi ser den ikke. Vi tyder bare det vi uklart skimter. Verden er uerkjennelig, derfor må vi konstruere den. Kløften mellom det vi konstruerer og det som faktisk er der, er årsaken til det komiske i bevissthetens vesen. Hvis vi ønsker å beseire denne kløften, er vi dømt til å mislykkes, og livet blir tragisk. Hvis vi ikke ønsker å beseire den, men lever som om kløften mellom det vi konstruerer og det som er der, ikke eksisterer, blir livet komisk. Det blir en komedie, en spøk; og vi lever våre liv som dårer. Novalis forsto dette da han sa: «Det å være menneske er en komisk rolle.» Don Quijotes storhet er å dramatisere denne store komiske misforståelsen, og dermed tale på vegne av oss alle i livets komiske forvirring. Don Quijote er en roman skrevet i en uslokkelig latter over at menneskene lever som om de ser verden slik den er, som om det de ser, er virkelig. Alt liv er symboler, tegn og tekst, og utsier noe vi ikke vet. Å leve etter en tekst man tyder dårlig er å leve i et komisk forhold til virkeligheten. Å insistere på denne tydningen til siste slutt er å tre inn i tragediens forkammer. Dette er både hero­ isk og uendelig trist. Og derfor er Don Quijote en av de tristeste og mest betagende bøker som noen gang er skrevet. Den viser hvordan vi lever våre liv i blinde, med urokkelig logikk og troskap like til det siste, selv etter at forhekselsen er brutt. Bare en virkelig nobel, sub­ lim gnist i menneskenes hjerte kan gi næring til en slik evig optim­ isme på tross av det kontinuerlige angrepet på illusjonene som styrer våre liv. Denne åndens noblesse, dette ukuelige vågemot overfor en umulig motstander, nemlig den verden vi feiltolker, er det som betar oss hos don Quijote. Han lever sitt eventyr, selv når det blir tragisk. Han skaper bokstavelig talt sin verden, sitt liv, helt og holdent av sitt eget sinn. Andre mennesker godtar det de blir fortalt om livet, og lever det i blindt samtykke; og slik leves livet for dem. Men bare don Quijote, i sin vidunderlige, sublime galskap, drar faktisk ut for å leve livet slik han tror det er. Og han vinner en ufattelig seier på våre vegne: Han former livets flytende materie til sitt drømmende sinns uttrykte 21

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bilde. Han bøyer livets faste stoff til sin egen selwalgte legende. Han lever bokstavelig ut det som Schopenhauer gjorde til hele sin filo­ sofi: Verden er min vilje og min forestilling. Bortsett fra at han med Don Quijote gikk enda lenger: Verden er min drøm, min fantasi, min flukt, mitt eventyr og min oppvåkning. Verden er min innvielse i virkelighetens gåtefulle vesen. Mer enn en beretning eller en legende levde don Quijote ut en ny filosofi, et nytt paradigme. Han er en ny arketyp i litteraturens kosmos, en oppdagelse gjort av en gal mann som snublet over en udødelig sannhet og fikk den absurde idé å gjøre den til hele sitt liv. Og derfor er han noe helt for seg selv. Han er kanskje gal, han er kanskje en dåre, han er kanskje komisk, han er kanskje en antihelt, men han er også en sannhet, et fyrtårn sendt ned fra evigheten, en udødelig veiviser i mot til å være. Det er umulig å lese Don Quijote uten å få lyst til å finne de inspirerte foranled­ ningene som gjør en i stand til å være helt og holdent seg selv, slik at ens livshistorie skiller seg ut fra alle andre. Kort sagt, han gir oss lyst til å leve et liv som folk ville fortelle historier om. Å leve ut vår egen sanne historie i all dens dårskap, sirkelvandring, forbløffelse, fiasko, latterlighet, feil, uskyld, inspirasjon, begeistring, melankoli, åpenbaring, jubel, nederlag og innbilte seire, dens innbilte kjærlighet, utroskap, triumf og vanære - kort sagt livets fulle register, levd som et endeløst eventyr i dødelighetens trange rom. Don Quijote er evig moderne. Han er for levende for det absurde, og hans humor gjør det eksistensielle til skamme; hans triumf er dår­ skap og hans nederlag heroisk. Det er ingen ende på de skjulte kro­ kene i bokens ånd, og mannens. Don Quijote er en foranledning født av latterliggjørelse, unnfan­ get i fengsel, en foranledning som blir til en stor utfoldelse av frihet, friheten til alltid å være, til å drømme og til å forbløffe selv sin ska­ per.

Når du har lest ut Don Quijote, skjer det noe merkelig. Rent bortsett fra bokens patos, rent bortsett fra hvor dypt og utrøstelig vemodig du blir når det går opp for deg at du er ferdig med en roman som det bare finnes én av i verden, og at du aldri vil finne maken til den, og at et av ditt livs store kjærlighetseventyr nettopp har tatt slutt, og at du aldri vil kunne lese denne romanen igjen med samme forbløffelse og fortryllelse som nå, og at verdensbiblioteket ikke vil by på noen annen drøm som vil engasjere deg fullt så dypt og så forunderlig, og at du kanskje aldri skulle ha lest den ut, at du kanskje skulle ha ventet med slutten til slutten av ditt eget liv (for jeg tror ikke man 22

DON QUIJOTE

skal lese en stor roman med det for øye å bli ferdig med den, eller å lese den ut, for den største og sanneste gleden er å være i dens drøm og forvirrende herlighet, å være i lesningen, for dette er den sanne uskyldens, åpenhetens, drømmerienes, misforståelsenes og den frie fantasiens tid, da du dikter opp verdener underveis - for når du har lest den ut, begynner en fase av eksil, av å prøve å forstå; og å lese den på nytt, uansett med hvor stort utbytte, blir aldri riktig det samme - for ingenting er så megetsigende, så mysteriøst, så dunkelt, så drømmeaktig, så gåtefullt, så skapende som første gang du leste den, da du ikke visste hva du tenkte, da du egentlig ikke leste det du leste, men var blitt som don Quijote og feiltydet den verden du leste, og tok små ting for å være monstre, og så store ting som dverger ...) - bortsett fra alt det hjerteskjærende som ledsager galskapen i å bli ferdig med store forehavender (jeg sørget i nesten et år etter at jeg hadde lest ut Don Quijote; jeg visste ikke hva jeg nå skulle ta meg til; jeg hadde gjennom den levd med mer ild og lidenskap enn jeg kunne oppnådd i det mest handlingsmettede liv; og det fantes rett og slett ingen annen bok som den; så hva gjør man etterpå; hvis det er et liv etter dette, vil man antagelig stå overfor den samme gåten. Det var ikke annet å gjøre enn å skape eller oppfinne et nytt paradigme: å finne sin egen foranledning som også er dårskap, en dårskap som kanskje kunne forløse ...); men bortsett fra alt dette, når du har lest ut Don Quijote, er det som om alle bokens åtte hundre sider nå står for deg som en novelle, som en veldig drøm i et nøtteskall; et paradoks som skapes gjennom dens konsentrasjon om sin ulogiske logikk. Det store virker lite. Dette lille er kjernen. Det er intuisjonen. Foranledningen. Ett enkelt lynglimt som opplyser en ny verden. Så lenge menneskeheten strever og lever, vil Don Quijote opplyse vår vei i det dårskapens mørke hvor vi tror vi kan se.

Den skjulte boken I første bok opplever don Quijote mange alminnelige ting som han ser som ualminnelige; i andre bok opplever han mange ualminnelige ting som han ser som alminnelige. I første bok er verden hans fore­ stilling; i andre bok er verden hans drøm. I første bok handler han, i den andre lærer han. Det er noe hemmelighetsfullt med andre del av store litterære ver­ ker. Verker i to deler har gjerne dette felles. Første del er som regel den mest populære, og det er der intensjonen, utførelsen er klarest og enklest. Første del er alltid mest berømt. Ta første del av Goethes 23

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Faust. Ta de ytre kapitlene i taoisten Zhuang Zis verker. Ta Don Qui­ jote. Men andre bok, den man utgir mange år senere, er ofte disse verkenes mest gåtefulle, mest fascinerende og uforlignelige side. Andre bok av Don Quijote fortjener meget spesiell oppmerksom­ het. Den kom ut ti år etter første bok og et år før forfatterens død, og er på et vis et svar til en annen forfatter som satte seg fore å fullføre historien om don Quijote. Og derfor gjør Cervantes her noe med handlingen i Don Quijote som bare dens sanne skaper kunne ha utrettet. Han snur hele verket på hodet, og gir seg så i kast med å skape nye universer som han lar don Quijote tre inn i. Han gir ham sjelelige avgrunner vi ikke hadde ant. Don Quijote blir mer tragisk, mer alvorlig og mer en tilskuer til fabelen han selv har sluppet løs. Andre bok er en verden av speil innenfor speil, verdener innenfor verdener. Den er en kontemplasjonens bok, en åpenbaringens bok, en lignelsenes bok, en omvendt, mangedimensjonal verden. Men frem­ for alt er det en bok om makt, manipulasjon og de mektiges marionettspill.

Jeg vil snakke om de mangfoldige verdenene i andre bok av Don Quijote, for dette er en av verdenslitteraturens skjulte skatter, et miskjent underverk. Denne boken viser Cervantes’ gjeld til den ara­ biske fortellertradisjonen, og tåkelegger, som i mange sammenføyde speil, den egentlige kilden til historien som blir fortalt. Virkningen er eiendommelig. Når fortelleren sier at verket du leser, egentlig delvis er skrevet av en viss person ved navn Cide Hemete Benengeli og en annen mystisk figur med en tvilsom penn, så skaper dette plutselig usikkerhet om Don Quijotes egentlige skaper. Boken slutter faktisk å være en fiksjon i leserens bevissthet. Den begynner å bli virkelig, å få sitt eget liv. Det føles som om du leser om en reell person, et menneske som har levd og åndet. Denne følelsen forsterkes når don Quijote kommer til et trykkeri og finner en bok som er i ferd med å bli utgitt om hans eventyr; og han begynner å lese i boken om ting han angivelig skal ha gjort. Og oppdager at blant de faktiske hendel­ sene er det også hendelser han aldri har tatt del i, eventyr han ikke har vært med på, ting han aldri har gjort. Han ser sitt liv bli diktet opp, gjort til en fiksjon. Dette er et magisk øyeblikk i litteraturens historie. Det er som den første gangen et menneske så seg i et speil, og speilet løy. Og likevel skaper bøker en virkelighet: Folk tror på det de leser hvis det står på trykk. Slik får vi et utall virkeligheter som alle konkurrerer med hverandre om sannhet. Andre bok er full av disse ynglende verdenene, i variasjon og kollisjon; parallelle verdener, 24

DON QUIJOTE

alle med opphav i kraften i ett enkelt liv levd med lidenskap, og dets virkning på menneskenes fantasi. A være berømt for store bedrifter er å skape flere versjoner av seg selv i folks bevissthet, versjoner som begynner å slåss om originalens liv. Slik lever don Quijote hjemsøkt av mange don Quijoter, variasjoner og myter uten hans tragikomiske sannhet. Og så er det den underligste sekvensen av dem alle: de mektiges dukketeater - hertugen og hertuginnen som spiller opp til en selsom maktfantasi i den bedrøvelige ridder don Quijotes forvirrede sinn. De iscenesetter hans egen illusjon, omtrent som Hertugen gjør i Troll kan temmes. Der skaper Shakespeare en hertug som spiller den fulle hovedpersonen et puss: Når han blir edru, behandler han ham som en hertug som hadde mistet hukommelsen og nå har fått den tilbake, eller har drømt sitt tidligere liv og nå har våknet av denne drømmen, til sitt virkelige liv som hertug. Tjenere står parat til å lystre hans minste vink. Det er rart med det: Bare de mektige kan få de maktesløse til å gå inn i en slik fantasi som om den var virkelighet. Den absurde virkningen er at de mektige får etterape Guds makt. Den sanne virk­ ningen er å gi oss mistanke om at vi befinner oss i en drøm om hvem vi tror vi er. Og at vi en dag, i den åpenbaring vi kaller døden, vil våkne av denne drømmen, og oppdage vår sanne identitet. Men vi vil ikke bli kjent med den; for vi vil oppdage den i en tilstand hvor vi ikke kan gjøre noe med den. Av en slik art - av gudlignende art - er narreriet som don Quijote og Sancho Panza utsettes for. Det er vanskelig å si om det er en grusom spøk eller en harmløs lek der de mektige vil spille Gud. For det som faktisk skjer, er at Sancho Panza får bli guvernør av et innbilt regentskap. Han blir guvernør, han får lede. Denne delen er fascinerende som maktsatire og omvendt håndbok i lederskapets kunst, og den er en av de beste harselaser i litteraturen. Sancho Panza blir mer lik don Quijote; og don Quijote blir mer lik Sancho. Det er noe trist ved andre bok; don Quijote er ikke helt seg selv; han er nøktern; han er tankefull; dødelighetens skygge følger ham på hans skumringseventyr. Eventyrene er rikere nå og tilhører mer en åndelig sfære.

Det er ikke mange store romaner som kan sies å ha en virkning som en stor symfoni eller en mektig barokk-katedral. Dette er spe­ sielt sant om Don Quijote. Den har en atmosfære av yrende mang­ fold, av mangesidighet, og likevel er den et enhetlig verk. Den er et paradoks; den er full av digresjoner, historier og historier innenfor

25

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

historier, avstikkere, forsinkelser og fortellinger ad omveier; og like­ vel må hver tone høres, og man skal lese hver underhistorie, hver lange monolog. Alt i Don Quijote er merkelig avgjørende for hvor­ dan verket som helhet taler til hjertet, som de store, sublime akkor­ dene i en himmelsk symfoni. Don Quijote skal ikke leses kursorisk eller i forkortet utgave. Man skal ikke hoppe over noe. Hensikten med å lese dette verket er ikke å bli ferdig med det. Det er best når det nytes som en verden du ønsker å oppholde deg i så lenge som mulig. Dette er hovedsaken med andre bok av Don Quijote. Den handler dypest sett om lesningens mysterium, og det å bli lest. Her blir romanen et speil; den speiler leserens lesning av første bok, og stiller, som Velasquez’ maleri «Las Meninas», skarpsindige spørsmål om virkelighetens vesen og personlighetens mysterium. Men først og fremst blir rommene i romanen dypere gjennom denne dybdegivende speilingen; romanen får dirrende interiører befolket av tvetydige for­ tellinger. Andre bok er den moderne romanens far, men også dens fremtid; den har sin motsvarighet i cyberspace; men den er også en moderlig roman; den er yin i forhold til første boks yang. Sammen speiler begge bøker både det dennesidige og det sublime, det jordiske og det transcendente. Første bok handler om å leve, om å skape myter gjennom dårskap og, kan hende, galskap; andre bok handler om det å dø og likevel transcendere døden. Den handler om desillusjon, om skuffelse. Når don Quijote til slutt bittert advarer mot å følge hans eksempel, virker det drepende: Han undergraver den enorme kjærligheten og hengiv­ enheten vi har fått for ham i de månedene vi har lest hans merkver­ dige eventyr. Det er dypt forstemmende. Å leve annerledes ville være ikke å ha gitt oss romanen. Vi er nødt til å ignorere don Quijotes siste formaning, selv om det skjærer oss i hjertet. Det finnes mange motsetninger å henlede leserens oppmerksomhet på; mange nivåer kunne skisseres, mange fasetter. Et forord skal ikke være uttømmende og ende med å gå teksten i næringen. Boken er lang nok som den er. Et forord bør ha den takt ikke å være for inngående eller driste seg til å fortolke et verk som er et organisk hele, en egen verden, med alle sine lover, alle sine teser og antiteser, sin materie og antimaterie, sitt univers. Et forord bør fungere som forkammeret til en esoterisk innvielse, for å forberede sinnet på de store skatter den skal få del i, nå og for resten av livet. Det er derfor andre bok er nøkkelen til dette verket. Den har i seg et av den verdslige litteraturens store øyeblikk av åpenbaring og meditasjon. Jeg sikter til hva don Quijote fikk se i Montesinos’ hule. 26

DON QUIJOTE

Det er denne delen av romanen som bringer verket opp på et annet nivå. For første gang er det ikke lenger bare en roman; det blir et verk som også er en innvielse, et speil av menneskehetens skjebne og irrganger, en lignelse om menneskets lodd, en hemmelig tekst som bak sin synlige handling skjuler en esoterisk mening, en hermetisk undertekst med en skjult billedskrift av hemmelig viten, instrukser til de som kan tyde dobbeltteksten som viser vei til en forsvunnet tradisjon. Under all lystigheten, all den overdådige komikken, ligger dypest sett den gåtefulle selvbiografien til menneskets forvirrede sjel, forkledd som en satire over en tradisjon av omvandrende riddere. Det at de to romanskikkelsene ferdes gjennom Spanias ikke nærmere bestemte landskap, et landskap man kunne forestille seg som virkelig, tjener bare til å gjøre alle dets huler, dyp, avgrunner, steinete steder, byer, palasser og vertshus til steder i sinnet. Cervantes gjorde det klart at han hadde satt seg fore å skrive en satire. Men noe annet overtok pennen og skrev en hemmelig innskrift under hans uttalte hensikt, som tjente dette skjulte formålet godt. Kunstnerens intellekt skrev én ting; kunstnerens sjel skrev noe annet; og begge møttes på mirakuløst vis i én og samme tekst. Det er de som ville si at denne dobbeltheten i én overflate minner atskillig om universet, hvor vi iblant får selsomme glimt av et ærefryktinngytende nærvær bak verdens vev. Don Quijote antyder muligheten for at den største spøk kan hende er det å være menneske: dødelighetens spøk, som er både en prøve og en skole, en oppdagelsesferd hvor dårer bærer med seg gullet de søker i livets eventyr. Les Don Quijote og finn din egen foranledning til å være en sublim dåre i den boken som er vårt liv, hvor vi skriver våre eventyr mens vi leser. Cervantes er en mester: På slutten av hans verk går det opp for oss at dårene, det er vi, som har vært med på å dikte opp verden - det er vi som er de gale, det er vi som er så frie som vi vil være.

Det sies at Cervantes unnfanget Don Quijote i fengsel. Ben Okri, februar 2002

Oversatt av Mona Lange

f

Første bok

Til hertugen

av

Béjar

Marki av Gibraleon, greve av Benalcåzar og Banares, visegreve av la Puebla de Alcocer, herre til byene Capilla, Curiel og Burguillos. I tillit til den gode mottagelse og aktelse Deres Eksellense viser alle slags bøker, som en fyrste så tilbøyelig til å støtte de skjønne kunster, og da først og fremst dem som på grunn av sitt edle preg ikke nedlater seg til å gå i pøbelens tjeneste ved å lefle for den, har jeg besluttet å fremlegge Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha i ly av Deres Eksellenses høyst berømmelige navn, og med all skyldig respekt overfor sådan storhet, bønnfaller jeg Dem om velvilligst å ta den under Deres beskyttelse, om den enn er blottet for den elegansens og lærdommens pryd de verker gjerne er ikledd, som er sammenskre­ vet i de innsiktsfulle og lærdes hus; dog; i ly av dette navn våger den å stige frem for de kritikere som ikke holder seg innenfor grensene av sin egen uvitenhet, men pleier å forkaste andres verker med stor strenghet og liten rettferdighet; for når Deres Eksellense retter Deres innsiktsfulle blikk mot min gode hensikt, er jeg forvisset om at De ikke vil forsmå min lille og fordringsløse tjeneste.

Miguel de Cervantes Saavedra

Fortale

Velvillige leser, du kan tro meg på mitt ord når jeg sier at jeg skulle ønske at denne boken, dette barn av min tanke, skulle være den skjønneste, den gjeveste og klokeste som tenkes kunne. Men jeg har ikke kunnet omgå naturens orden, der hver ting avler sin like. Og derfor, hva kunne vel mitt ufruktbare og udyrkede talent avle annet enn historien om et magert, vissent og lunefullt barn, fylt av under­ lige tanker som ingen annen kunne ha funnet på, likesom en som ble unnfanget i et fengsel, der hvert ubehag har slått seg ned og hver sørgelig lyd hører hjemme? Ro, et fredfylt sted, skjønnhet over mark og eng, en skyfri himmel, mumlingen av vann, åndens fred, er vesent­ lige for at de mest ufruktbare muser skal vise seg fruktbare og sette til verden skapninger som fyller den med undring og glede. Det kan skje at en far får en uskjønn sønn, uten ynde, men den kjærlighet han føler, gir ham bind for øynene så han ikke ser hans mangler, og heller betrakter alt han sier som klokt og yndefullt og gjengir det for sine venner som skarpsindigheter og morsomheter. Men jeg, til tross for at jeg fremstår som hans far, er jeg bare stefar til don Quijote, og vil derfor ikke følge vanlig skikk og bruk og nesten med tårer i øynene bønnfalle deg, slik andre gjør, kjæreste leser, om at du skal tilgi eller overse de mangler du kan finne ved dette mitt barn, for du er hverken hans slektning eller venn og har, likesom den beste, din egen sjel i kroppen, og din egen fri vilje, og der du sitter er du herre i ditt eget hus, likesom kongen over sine skatter og avgifter, og du vet hva man pleier å si, at «under min kappe, dreper jeg kongen», noe som fritar deg for all respekt og hensyn, og derfor kan du si om denne historien alt det du har lyst til, uten frykt for å bli baktalt for det onde, eller prises for det gode du sier om den. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg den skrellet og befridd for slik pynt som fortale og den lange rekken av sonetter, epigrammer og lovprisninger det er vanlig å sette inn i begynnelsen av bøker. For jeg kan fortelle deg at selv om det kostet meg en del møye å sette denne 33

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

boken sammen, var ingen større enn å skrive denne fortalen som du nå leser. Mange ganger grep jeg pennen for å skrive den, og like mange ganger la jeg den fra meg, siden jeg ikke visste hva jeg skulle skrive, og én gang jeg sto uviss med papiret foran meg, pennen bak øret, albuen på skrivepulten og hånden under kinnet mens jeg tenkte på hva jeg skulle skrive, trådte plutselig en venn av meg inn, en som er munter og innsiktsfull, og da han så meg så tankefull, spurte han om årsaken, og jeg skjulte den ikke for ham, men fortalte at jeg tenkte på fortalen til historien om don Quijote som jeg måtte skrive, og det hadde fratatt meg lysten til å gjøre det, og enda mer til å trekke frem i lyset en så edel ridders storverk. - For hvordan kan De tro at jeg ikke er usikker på hva den gamle lovgiver man kaller folket, vil si når de ser at jeg, etter å ha sovet i glemselens stillhet i så mange år, nå, med byrden av alle mine år på ryggen, frembærer en fortelling like tørr som espartogress, uten innfallsrikdom, i en fattigslig stil, mager på tanker og uten lærdom og læresetninger, uten marginalnoter og uten noter ved slutten av boken, slik jeg ser andre bøker har, selv om de er løgnaktige påfunn, og så fulle av fyndord av Aristoteles, Platon og hele bølingen av filosofer at de forbløffer leserne, som holder forfatterne for å være beleste, lærde og veltalende? For hva skjer når de siterer Den hellige skrift? Virker det da ikke som om de er lik Sankt Thomas Aquinas og andre av kir­ kens lærere og skaper en så stilsikker fremstilling at når de i én linje har avbildet en forelsket og forvillet ungdom, og i den neste lager en liten kristelig preken, er det en fryd og en glede å lese eller høre den. Alt dette må min bok klare seg uten, for jeg har ingen noter å sette i margen, heller ikke noen å sette til slutt, og langt mindre vet jeg hvilke forfattere jeg følger, så jeg kan sette dem opp i begynnelsen, slik alle gjør, i alfabetisk orden, fra Aristoteles til de ender med Xenofon og Zoilus eller Zeuxis, selv om den ene var en ryktemaker og den andre var maler. Min bok må også mangle sonetter i begynnelsen, eller i det minste sonetter av forfattere som er hertuger, markier, grever, bisko­ per, damer eller høylig berømte poeter, men om jeg skulle be to eller tre venner som er diktere og håndverkere, vet jeg at de kom til å gi meg dem, og de ville være slik at ingen dikt av alle dem som har best omdømme i vårt Spania, ville være på høyde med dem. Kort og godt, min herre og venn - fortsatte jeg - beslutter jeg nå at don Quijote skal forbli begravet i La Manchas arkiver inntil himmelen fremskaffer en som kan smykke den med alle de ting den mangler, siden jeg er ute av stand til å råde bot på det på grunn av mitt sviktende talent og min manglende innsikt i kunstene, og ettersom jeg av natur er svak 34

DON QUIJOTE

og treg når det gjelder å lete etter forfattere som sier alt det jeg kan si uten dem. Derav kommer den uvisshet og den sterke tvil, min venn, som De har funnet meg i, og som De har hørt meg tale om. Da min venn hørte dette, slo han seg for pannen, lo lenge og vel og sa: - Gode Gud, min bror, endelig er jeg kommet ut av en villfarelse som jeg har levet i så lenge jeg har kjent Dem, og som har fått meg til å betrakte Dem som klok og veloverveiet i all Deres ferd. Men nå innser jeg at De er like så langt fra å være det som himmelen er fra jorden. Hvordan er det mulig at noe så betydningsløst og så lett å ordne kan være nok til å så tvil i og lamme et talent så modent som Deres, og så velegnet til å motstå og nedkjempe andre og langt større vanskeligheter? Dette skyldes sannelig ikke mangel på kyndig­ het, men et overmål av treghet og sviktende uttrykksevne. Ønsker De å se om dette er slik? Følg da med og De skal se hvordan jeg på et blunk tilbakeviser alle Deres vanskeligheter og finner en løsning på alle de feil De sier bringer tvil og svekker lysten til å bringe frem i verdens lys historien om Deres berømte don Quijote, som var et lys og et speil for hele det vandrende ridderskap. - Fortell meg så, svarte jeg da jeg hørte hva han sa, - hvordan De vil fylle den tomhet frykten har skapt i meg og kaste klarhetens lys inn i min kaotiske forvirring. Til dette svarte han: - Den første hindringen De nevner, om sonetter, epigrammer eller lovtaler som De mangler i begynnelsen og som skal være forfattet av fremtredende personer, eller personer med adelstitler, kan ordnes ved at De selv tar arbeidet med å skrive dem. Deretter kan De døpe dem og gi dem det navn De vil, og gjøre dem til barn av Preste Juan de Indias eller keiseren av Trapezunt, og om dem vet jeg at de skal ha vært berømte diktere, og om de ikke var det og en eller annen pedant eller student biter Dem i bakbenet og bebreider Dem denne sannheten, skal De ikke bry Dem det minste om det, for selv om De gripes i løgn, kommer man ikke til å hugge av Dem hånden De skrev med. Hva angår det å notere i margen de bøker og forfattere De har sitert fyndord og uttrykk fra, er det nok at De setter inn noen fyndord eller latinske sentenser som passer inn i sammenhengen og som De kan utenat, eller som det vil koste lite møye å finne frem, som for eksempel å skrive når det dreier seg om frihet og slaveri:

Non bene pro toto libertas venditur auro. (Det finnes ikke nok gull til å betale friheten.)

35

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og så sitere Horats, eller hvem det var, i margen. Om De behandler dødens makt, kommer De straks med: Pallida mors aequo pulsat pede pauperum tabernas, Regumque turres. (Den bleke død banker like hårdt på den fattiges hytte som på kongens tårn.)

Om det dreier seg om det vennskap og den kjærlighet Gud befaler oss å vise en fiende, skal De straks gå til Den hellige skrift, noe De kan gjøre med en viss forsiktighet og i det minste bruke Guds egne ord: «Ego autem dico vobis: diligite inimicos vestros.» (Derimot sier jeg: Elsk dine fiender.) Om De behandler onde tanker, grip da til Evangeliet: «De corde exeunt cogitationes malae.» (De onde tanker kommer fra hjertet.) Om det dreier seg om upålitelige venner, her er så Cato, som gir Dem sitt distikon: Donec eris felix, multos numerabis amicos, Tempora si fuerint nubila, solus eris. (Så lenge du er lykkelig, er du omgitt av venner, men skyer himmelen til, blir du alene.)

Med disse små latinske sentenser og andre av samme sorten, vil man i det minste betrakte Dem som lærd, og å være det, er ingen liten ære og fordel i dag. Hva angår det å sette noter bak i boken, kan De rolig gjøre det på denne måten: Om De nevner en eller annen kjempe i boken, sørg da for at det blir kjempen Goliat, og bare ved hjelp av dette, som ikke koster Dem noe, har De en lang note, for De kan sette: «’Kjempen Golias eller Goliat, var en filister som gje­ teren David drepte med sten fra en slynge, i Terebintodalen, slik det berettes i Kongenes Bok ...», i det kapitlet der De finner det skrevet. Deretter, for å vise Dem som lærd såvel i jordiske som i himmelske ting, sørg da for at man i Deres bok nevner elven Ta jo, og så står De der med nok en berømt note, og setter: «Elven Ta jo fikk navn etter en spansk konge; den tar sin begynnelse på et visst sted og dør ute i oseanet og kysser på veien murene til den berømte by, Lisboa, og det hevdes at den har sand av gull, etc.» Om det handler om tyver, skal jeg gi Dem historien om Caco, som jeg kan utenat, og om det gjelder prostituerte kvinner, så har vi her biskopen av Mondonedo som gjerne låner Dem Lamia, Laida og Flora, og notene om dem vil gi Dem stor anseelse; dreier det seg om grusomme kvinner, kommer

36

DON QUIJOTE

Ovid med Medea, og gjelder det hekser og trollkvinner, har Homer Kalypso, og Vergil har Kirke; gjelder det tapre hærførere, lar Julius Cæsar seg utlåne i sine egne Kommentarer, og Plutark gir Dem tusen fremstillinger av Aleksander den store. Dreier det seg om kjærlighet og De kan noen unser av det italienske tungemål, støter De på Leon Hebreo, som gir Dem målet fullt. Om De ikke vil vandre omkring i fremmede land, har De her hjemme Fonsecas Om Guds kjærlighet, med alt det De og den skarpsindigste kunne ønske om et slikt emne. Kort og godt, De forsøker bare å nevne alle disse navn, eller nevne disse historiene som jeg har nevnt, i Deres egen, og overlat så til meg å sette inn marginalnoter og noter til slutt, for jeg sverger å fylle margene og fire fulle ark ved slutten av boken. La oss så gå over til denne oppregningen av forfattere som andre bøker har, og som mangler i Deres. Det er meget lett å ordne, for De behøver ikke å gjøre annet enn å finne en bok som omtaler alle fra A til Z, som De sier. Denne selvsamme abc-en setter De inn i boken; for ettersom det er klart at dette er juks og påfunn, siden De har så lite behov for å anvende dem, spiller det ingen rolle, og kanskje er det noen som er så enfoldige og tror De har hatt nytte av alt dette i Deres enkle og likefremme historie, og om det ikke tjener til noe annet, vil denne lange katalogen av forfattere være med på å gi boken prestisje. Dess­ uten er det ingen som gidder å finne ut om De har gjort bruk av dem eller ikke, siden det ikke spiller noen rolle for ham. Så meget mer som denne Deres bok, når jeg tenker meg om, ikke har noen som helst bruk for alle de tingene De sier den mangler, for hele boken er et angrep på ridderbøkene, som Aristoteles ikke drømte om, Sankt Basilios ikke nevnte med et ord, og Cicero ikke ante noe om. Hel­ ler ikke behøver man i disse usammenhengende fablene å ta hensyn til sannheten punkt for punkt, til astronomiens observasjoner, eller viktigheten av det geometrien har målt, eller argumentasjonslæren som retorikken gjør bruk av, heller ikke er det grunn til å preke for noen ved å blande det himmelske med det menneskelige, som er en sammenvevning ingen kristen forstand bør ikle seg. Det gjelder bare å fastholde historien man holder på å skrive, for jo bedre man hol­ der seg til fortellingen, desto bedre blir det som skrives. Siden denne Deres historie ikke har annen hensikt enn å tilintetgjøre den autoritet og den plass ridderbøkene har i verden og hos folket, har De ingen grunn til å gå og tigge fyndord hos filosofene, råd fra Den hellige skrift, fabler fra poetene, sentenser fra retorene, mirakler fra helgener, men forsøk bare på en likefrem måte, med uttrykksfulle, ærbare og vel plasserte ord å få setninger og perioder til å tone frem muntert 37

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og velklingende, og uttrykk så langt De kan Deres hensikt og Deres tanker uten å komplisere eller fordunkle dem. Forsøk også, når noen leser Deres historie, å få melankolikeren til å briste i latter, den muntre til å bli muntrere, den naive til ikke å ergre seg, den innsiktsfulle til å beundre innfallene, den seriøse til ikke å forkaste dem og heller ikke den kloke til å unnlate å rose dem. Kort og godt, la hensikten være å rive ned det slett funderte reisverket i ridderbøkene, som er avskydd av så mange og lovprist av enda flere, for oppnår De dette, vil ikke det være lite. I dyp taushet lyttet jeg til det min venn sa, og i den grad festet det seg i mitt sinn at jeg, uten å trekke det i tvil, godtok det og gjorde bruk av det da jeg skrev denne Fortalen hvor du, kjære leser vil se min venns klokskap, og det store hell jeg hadde ved å finne en slik rådgiver, og du ved å finne glede i denne likefremme og ukompliserte historien om den berømte don Quijote av la Mancha, om hvem alle beboerne av distriktet ved sletten rundt Montiel har ment at han var den kyskeste av alle elskere og den tapreste ridder man hadde sett deromkring på mange år. Jeg vil ikke rose meg selv for den tjeneste jeg gjør deg ved å la deg lære en så edel og ærbar ridder å kjenne; men jeg vil gjerne at du skal takke meg for bekjentskapet med den berømte Sancho Panza, hans væpner, hos hvem jeg sammenfatter alle en væpners muntrere sider som du ellers finner spredt utover i mengden av intetsigende bøker om riddere. Måtte så Gud gi deg god helse, og måtte han ikke glemme meg. Vale.

Til

boken om don

Quijote av

LA MANCHA

(Skikkelser fra ridderromanene hyller hovedpersonene, don Quijote, Sancho Panza, Dulcinea av Toboso og øket Rocinante) AMAD1S AV GAULA TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA

SONETT Du som har trasket samme sti som jeg trist og alene - avvist av en kvinne til Armodsklippens topp, med gråt i sinnet, der botsgang tvinger gleden bort i deg, du som lar tørsten grådig leske seg med salte tårer som glir ned på kinnet, og som må spise det du selv kan finne på villdyrs vis blant strå og timotei,

vær sikker på at du til siste slutt, i hvert fall mens Apollon rir sin hest med fynd og klem i fjerde himmelsfære, bevarer ry som djerv og resolutt, at ditt La Mancha støtt er størst og best, og din forfatter verdig evig ære.

DON BELIANIS AV GREKENLAND TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT

Jeg hugg og stakk og bulket skjold, sto på som ingen annen ridder her i landet, var slu og uforferdet, og forbannet, og hevnet urett, ingen lot jeg gå! 39

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Min innsats vil i evighet bestå som beiler var jeg rundhåndet og dannet; hver kjempe var en dverg jeg overmannet, i tvekamp var jeg treffsikker som få!

Fortuna la seg ned for mine føtter, og Slumpetreffet holdt jeg fast i luggen, slik vettet hvisket til meg at jeg måtte.

Men selv om lykkestjernen alltid gløtter og blunker lurt til meg bak månevuggen, misunner jeg deg, store don Quijote!

JOMFRU ORIANA, AMADfS’ ELSKEDE, TIL DULCINEA AV TOBOSO

SONETT Å, Dulcinea, den som kunne flytte, fra Miraflores til Tobosos gleder! Jeg byttet gjerne bort, av alle steder, selv London mot en enkel, landsens hytte!

Å, den som bare hadde kunnet bytte ditt gode liv med mitt og hatt den heder å se din ridder når han forbereder sin kamp for uskyld og for de forknytte! Å, den som like ærbar kunne rømme fra Amadis som du den gangen kunne fra don Quijote, prektigheten selv!

Da ville jeg blitt glad og kunne drømme om å misunnes, ikke selv misunne og nyte livet, ikke stå i gjeld.

DON QUIJOTE

GANDALIN, VÆPNER HOS AMADfS AV GAULA TIL SANCHO PANZA, VÆPNER HOS DON QUIJOTE SONETT

Vær hilset, store helt, som fru Fortuna, behandlet så omtenksomt og så mildt at hver gang du i væpnet kamp ble stilt på prøve, slapp du hel og uskadd unna. De gangene du har betjent deg kun av sigd eller spade, har du også spilt din rolle fordringsløst; slik har du skilt ut frekkaser som la an på fru Luna.

Jeg må misunne deg ditt gode navn, og eselet og begge sadeltasker som klokelig er fylt av mat og krukker. Ja, vær du hilset, Sancho, vel i havn hos en forfatter som respektløst klasker deg midt i fjeset mens han høflig bukker.

DEN RASENDE ROLAND TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT Din like fins ikke blant likemenn, du ulike blant tusen andre like; en ener - og det er for få av slike uslåelig, du er beseireren.

Og jeg, Quijote, jeg er Roland, den Angélica drev bort fra kongeriket til fjerne hav, hvor Fama fikk unike bevis på mannsmot om og om igjen. Jeg ligner ikke deg; din ære den skyldes storverk, og det ry du har, skjønt begge har vi visstnok mistet vettet.

41

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Min like du kan du bli om du vil bære ditt sverd mot maurer’n - for i elskov var vi likemenn, vi fikk ikke den rette

SOLRIDDEREN TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA

SONETT Mot Deres sverd ble mitt avmektig matt, De spanske Foibos, stolte adelsmann -, med hånden min har det seg likedan, den som ga dagen lys til det ble natt.

Jeg avslo kongemakt, jeg var besatt og reiste bort fra morgenrødens land; jeg lengtet bare over all forstand til Claradiana, en juvel, min skatt. Jeg elsket henne vilt og overmåte, men ble forstøtt, så neven min, den drev i selve helvete hver smådjevel på flukt. Men De, den store goter, don Quijote, vil gjennom Dulcinea leve evig og hun, ved Dem, i ærbarhet og tukt.

SOLISDAN TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA SONETT Om, don Quijote, hjernen Deres er blitt omtåket av halvskrullete tanker, kan ingen laste Dem hvor enn De vanker for sjofle handlinger og ondt begjær.

Bevis er alle storverk, hvert især, for De har slåss mot urett og skavanker og har fått stokkepryl på begge skanker av mang en fyr som kom Dem litt for nær. 4*

DON QUIJOTE

Og skulle Deres søte Dulcinea bli enda frekkere mot Dem enn nå og le foraktelig av Deres kvaler, så tenk på Sancho, han er til å le av, den verste kobleren De kunne få, han treg, hun tresk, De uslest av rivaler.

SAMTALE MELLOM BABIECA OG ROCINANTE

B. Hør, Rocinante, er De blitt litt skranten? R. Jeg spiser aldri no’, jeg bare strever! B. De har vel havre nok til sultne kjever? R. Nei, her forleden åt jeg siste slanten.

B. Den eselkjeften Deres er minsanten en hån mot husbonden med alt den krever! R. Et esel er man all den tid man lever. Ja se på ham! Forelsket, helt på kanten! B. Er kjærligheten dum? R. Klok er den ikke. B. Det der var åndfullt. R. Maven min er tom! B. Ta væpner’n da. R. Da blir det ved det vante. R. Hvor finner jeg, min stakkar, mat og drikke når husbond’ selv og væpner’n, med sin vom er like store øk som Rocinante?

Første del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE AV LA MANCHA

KAPITTEL I som handler om den berømte og tapre lavadelsmann don Quijote av la Manchas levevis og væremåte På et lite sted i La Mancha, som jeg ikke bryr meg med å huske navnet på, bodde det for ikke lenge siden en lavadelsmann av dem som har en lanse i stativ, et gammelt skjold, en radmager hest og en jakthund. Hans daglige føde var en lammekjøttgryte med mer ku enn lam, og med restene servert kolde som aftensmat, noen egg og litt flesk på lørdager, linsesuppe på fredager, og så en velnært due på søndager, noe som slukte tre fjerdedeler av hans inntekter. Resten av dem gikk til en vams av fint stoff, fløyelssko til festlige anlednin­ ger med oversko av samme stoff og de øvrige dager i uken kledde han seg i et billigere ullstoff, men for ærens skyld av fineste kvalitet. Han hadde i sitt hus en husholderske som var over førti og en niese som ikke var tyve, samt en dreng som gjorde alt fra å sale øket til å svinge podekniven. Denne lavadelsmannen var innpå femti år. Han var kraftig bygget, men riktig mager og med inntørket ansikt, en stor morgenfugl og ivrig jeger. Det sies at hans navn var «Quijada» eller «Quesada», hva dette angår er det en del avvik mellom forfatterne som skriver om denne saken, selv om man mer sannsynlig kan gå ut fra at han het «Quejana». Men dette betyr lite i vår sammenheng, det er nok at beretningen om ham ikke avviker en tomme fra sannheten. Man bør så vite at nevnte lavadelsmann de stundene han ingen­ ting hadde å gjøre - og det var de fleste i året - ga seg til å lese ridderbøker med slik iver og lyst at han nesten glemte jakten, ja til og med forvaltningen av eiendommen. Så langt gikk hans besettelse og galskap at han solgte flere mål åkerjord for å kjøpe ridderbøker han kunne lese og dermed bragte han hjem alle han kunne komme over. Av alle var det ingen han likte så godt som boken den berømte Feliciano Silva hadde komponert, ettersom den strålende stilen og de innviklede vendingene denne forfatteren anvendte, forekom ham 45

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

absolutt storartet, særlig når han leste kjærlighetsbrev og utfordrin­ ger til duell, der han ofte fant setninger som denne: «Forstanden i den uforstand I behandler min forstand med, svekker min forstand i den grad at jeg i enhver forstand kan beklage meg over Eders skjønnhet.» Og også når han leste: «De høye himler som guddommelig hever Eders guddommelighet opp til stjernene og gjør Eder fortjent til den fortjeneste som Eders storhet fortjener ...» På grunn av slike stilblomster mistet vår stakkars ridder dømme­ kraften der han lå søvnløs for å forstå eller finne meningen med dem, noe som selveste Aristoteles hverken ville finne ut av eller skjønne, om han bare skulle gjenoppstå av den grunn. Heller ikke fant han seg til rette med alle de sår don Belianis ga og mottok, siden han forestilte seg at hvor mange sårleger som enn hadde behandlet ham, måtte han ha hele ansiktet og kroppen fulle av arr og sår. Men tross alt roste han forfatteren for at han avsluttet boken med løftet om å fullføre disse ufullførte eventyrene, og mange ganger følte han trang til å gripe pennen fatt, ta ham på ordet og fullføre den som det var lovet. Han hadde antagelig gått i gang med å fullføre det, om ikke større og mer omfattende tanker hadde hindret dette. Han hadde ofte diskutert med landsbypresten - som var en lærd mann med eksamen fra Cigiienza - hvem som hadde vært den beste ridderen: Palmerin av England eller Amadis av Gaula. Men mester Nicolås, barber og sårlege i den selvsamme landsbyen, sa at ingen nådde opp mot Solridderen, og om noen kunne sammenlignes med ham, var det don Galaor, bror av Amadis av Gaula, for han hadde en natur som kunne innrette seg etter alt og var ikke en affektert ridder, heller ikke grep han så lett til tårene som broren, og hva tapperhet angikk, sto han ikke tilbake for ham. Kort sagt, han lot seg til de grader oppsluke at han tilbragte net­ tene fra det mørknet til det lysnet, og dagene fra det lysnet til det mørknet, med å lese, og på grunn av så lite søvn og så megen lesning, tørket hjernen inn så han mistet forstanden. Hans sinn ble fylt av alt han hadde lest i bøkene, både om trolldom og strid, slag, utfordrin­ ger, sår, kjærlighetsbrev og kjærlighetsforhold, stormer og allehånde galskaper; og det festet seg slik i hans sinn at hele dette byggverk av drømmer og påfunn ble forvandlet til den sanneste historien i verden. Han hevdet at el Cid Ruy Diaz hadde vært en fremragende ridder, men at han ikke kunne sammenlignes med Ridderen av det bren­ nende sverd, som med bare ett sverdslag hadde hugget over to ville og fæle kjemper. Han satte større pris på Bernardo del Carpio, siden han i Roncesvalles hadde drept den forheksede Orlando ved hjelp av 46

DON QUIJOTE

samme knep som Herkules, da han kvalte Anteus, Gaias sønn, ved å holde ham oppe i luften. Han talte vel om kjempen Morgante, for selv om denne tilhørte kjempefolket, som alle er overmodige og fæle, var han alene vennlig og veloppdragen. Fremfor alle beundret han Reinaldos de Montalbån, og mest da han så ham for seg dra ut av sitt slott og røve alt han kom over, og dessuten da han på den andre siden av havet stjal gudebildet av Muhammed, som etter hva histo­ rien forteller var av det pureste gull. Og for å kunne gi forræderen Galaor noen velrettede spark, ville han gladelig ha gitt bort hushol­ dersken og gjerne niesen på kjøpet. Og da han vel hadde mistet vettet, fikk han et av de selsomste inn­ fall en sinnssyk noensinne har fått i denne verden. Han mente nemlig det var rimelig og nødvendig, såvel for å øke sin egen ære som for å tjene staten, å bli en vandrende ridder og dra omkring i verden med våpen og hest på jakt etter eventyr og for å utføre alt han hadde lest at vandrende riddere pleide å utføre, så som å gjøre god igjen enhver form for urett, begi seg inn i vanskelige situasjoner og farer, som, når han vel hadde avsluttet dem, ville skaffe ham et udødelig navn og heder. Stakkaren følte seg ved hjelp av sin arms styrke allerede kronet, i det minste med keiserkronen av Trabisond, og drevet av den selsomme tiltrekning han følte i disse tankene, skyndte han seg å iverksette ønsket sitt. Det første han gjorde, var å rense noen våpen og en rustning som hadde tilhørt oldefedrene og som i sekler hadde ligget glemt i en krok, dekket av irr og rust. Han renset og beredte den så godt han kunne, men innså at den led av en stor skavank, og det var at den ikke hadde en ordentlig hjelm med visir, men bare en vanlig hjelm. Han var imidlertid oppfinnsom nok til å rette på dette, for av tykk papp laget han et slags halvt visir, som når det ble festet på hjelmen, ga inntrykk av å være et helt visir. Det er riktignok sant at han for å prøve om det var sterkt nok til å tåle et sverdslag, trakk sverdet og hugget til to ganger, og ved det første hugget tilintetgjorde han på et øyeblikk det han hadde brukt en uke på å lage; han likte ikke at det hadde vært så lett å slå visiret i stumper og stykker, og for å sikre seg mot denne faren, reparerte han det på nytt og foret det innvendig med noen jernspiler slik at han følte seg sikker på at hjelmen var sterk nok, og uten å sette den på prøve enda en gang, erklærte han den for en førsteklasses hjelm med visir. Så gikk han for å se til hesten sin, og selv om den hadde galder og flere byller enn hoffnarren Gonellas hest, som «bare var skinn og ben», mente han at hverken Aleksander den stores Bukéfalos, eller el Cids Babieca, kunne måle seg med den. Fire dager tilbragte han med 47

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

å pønske ut hvilket navn han skulle gi den, for som han sa til seg selv, var det ingen grunn til at en så berømt ridders hest som dessuten var så storartet i seg selv, skulle mangle et kjent navn. Derfor forsøkte han å få det til slik at det sa noe om hva den hadde vært før den ble en vandrende ridders hest; for det var høyst rimelig at når herren endret stand, måtte hesten også få et berømt og velklingende navn, som det sømmet seg den nye orden og det nye kall han selv skulle vie seg til. Etter å ha utformet en rekke navn, og ved hjelp av sin utro­ lige fantasi å ha strøket, fjernet, tilføyet og ødelagt, og atter satt dem sammen igjen for seg selv, endte han med å kalle den «Rocinante», et navn han mente var både storslått og velklingende, og uttrykte hva den hadde vært før, da den var en vanlig gamp, mot nå når den sto som den første i rekken av alle skinnmagre øk i verden. Da han hadde funnet et så treffende navn på hesten, ville han sette navn på seg selv. Dette brukte han nye åtte dager på å tenke over, og endte med å kalle seg «don Quijote», noe som fikk forfatterne av denne sannferdige historien til å trekke den slutning at han nok het «Quijada» og ikke «Quesada», som andre ville kalle ham. Men da han husket at den tapre Amadis ikke bare hadde nøyet seg med kort og godt å kalle seg «Amadis», men tilføyet navnet på det riket og fosterlandet han kom fra for å gjøre det berømt, og kalte seg «Amadis av Gaula», besluttet han som god ridder å føye navnet på sitt hjemsted til sitt eget og kalle seg «don Quijote av la Mancha», hvorigjennom han helt tydelig opplyste om avstamning og hjemsted, og æret det ved å ta tilnavnet derfra. Da han så hadde pusset våpen og rustning og gjort hjelmen om til en virkelig hjelm med visir, satt navn på øket og omdøpt seg selv, innså han at han ikke manglet annet enn en dame han kunne forelske seg i, siden en vandrende ridder uten kjærlighet var et tre uten blad og frukt og en kropp uten sjel. Han sa til seg selv: - Om jeg for mine synders skyld, eller på grunn av mitt store hell, skulle treffe på en eller annen kjempe, slik det vanligvis skjer med vandrende riddere, og slår ham ned med ett hugg, eller jeg kutter ham i to, eller jeg til slutt beseirer ham og han overgir seg, ville det da ikke være fint å ha noen å sende ham til som gave, og la ham gå inn og synke i kne for min yndefulle herskerinne og si med ydmyk og brutt stemme: «Jeg, min frue, er kjempen Caraculiambro, herre over øen Malindrania, som ble beseiret i tvekamp av den-aldri-noklovpriste ridder don Quijote av la Mancha, han som befalte meg å stige frem for Deres nåde for at Deres Høyhet skulle disponere over meg etter forgodtbefinnende!» 48

DON QUIJOTE

Å, som vår gode ridder frydet seg da han hadde holdt denne talen og enda mer da han hadde funnet en han kunne kalle sin dame. Og det er slik, etter det man tror, at i en landsby ikke langt fra hans egen, fantes det en ung og vakker bondepike, som han en tid gikk omkring og var forelsket i, selv om hun, ettersom det sies, aldri fikk vite det, eller brydde seg om det. Hun het Aldonza Lorenzo, og henne mente han å gjøre til sine tankers herskerinne, og da han lette etter et navn som ikke skulle stå tilbake for hans eget og som kunne ha et preg av prinsesse og høyhet, ga han henne til slutt navnet «Dulcinea av Toboso», siden hun var fra Toboso: Et navn han mente klang godt og eiendommelig og treffende, slik alle de andre han hadde satt på seg selv og på sine ting.

KAPITTEL II som handler om den skarpsindige don Quijotes første utreise fra sitt hjemsted Da alle disse forberedelsene var gjort, ville han ikke vente lenger med å iverksette det han hadde planlagt. Han følte seg presset av den lengsel verden så sterkt ventet på ham med, ettersom det fantes så megen urett han ville gjøre god igjen, overlast som måtte rettes på, overgrep det måtte gripes inn mot og misbruk som måtte hindres og gjeld som måtte betales. Uten å si fra om hensikten og uten at noen skulle vite det, sto han opp en morgen før soloppgang - det var en av de varmeste dagene i juli måned - bevæpnet seg med alle de våpen han hadde, steg opp på Rocinante med hjelmen med det slett reparerte visiret påsatt, festet skjoldet på venstre arm, grep lansen og dro gjennom bakporten ved uthusene ut over markene, fylt av overstrømmende glede over å se hvor lett det hadde vært å innlede sin gode plan. Men knapt var han kommet ut på landet, før han ble overveldet av en forferdelig tanke, og det i den grad at han var like ved å oppgi sitt påbegynte forehavende, og det var den tanken at han ikke var blitt slått til ridder, og derfor, i samsvar med ridderskapets lover, hverken kunne eller burde gripe til våpen mot noen ridder. Og selv om han hadde fått ridderslaget, måtte han som novise rett og slett bære våpen uten devise på skjoldet, inntil han ved egen styrke hadde vunnet retten til det. Disse tankene fikk ham til å vakle i sitt 49

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

forsett, men siden galskapen var sterkere enn noen fornuftig grunn, besluttet han å la seg slå til ridder av den første han traff, som så mange andre hadde gjort, ifølge de bøker han hadde lest som hadde frarøvet ham forstanden. Og hva «blanke» våpen angikk, tenkte han å skure dem når det falt seg slik, så de ble hvitere enn hermelin. Med dette slo han seg til ro og dro videre, og lot hesten velge veien, da han mente det var slik en ridders eventyr fikk sin kraft og virkning. Mens vår splitternye eventyrer lunket av sted, talte han med seg selv på følgende måte: - Hvem vil vel tvile på at i kommende tider, når den sanne historien om mine berømmelige storverk ser dagens lys, og vismannen som skriver den ned, forteller om denne min første utreise, da vil uttrykke seg på følgende måte: «- Knapt hadde den rødmussede Apollon spredt utover den vide og brede jord sitt skjønne hårs gyldne lokker, og knapt hadde de små og farverike fugler med sine harpeklingende tungers milde og honningsøte harmoni hilst den rosenfarvede Auroras ankomst, der hun forlot sin sjalu ektemanns bløte leie og trådte frem for de dødelige i balkongdørene på La Manchas horisont, før den berømmelige ridder don Quijote av la Mancha forlot sine fre­ delige dyner, steg opp på sin berømte ganger Rocinante og begynte ferden henover de gamle og velkjente marker ved Montiel.» Det er sant nok at det var den veien han red på. Og han fortsatte: - Lykkelig den tidsalder og det århundre da mine berømte storverk legges frem, verdige til å risses i bronse, hugges i marmor og males på tre som et minne for fremtiden. Å, du vise trollmann, hvem enn du måtte være, hvis lodd det er å bli denne selsomme histories kroni­ kør! Jeg bønnfaller deg om ikke å glemme min gode Rocinante, den evige følgeslager på alle mine veier og stier. Dernest fortsatte han å tale som om han var forelsket: - Å, prinsesse Dulcinea, herskerinne over dette fangne hjerte! Stor urett haver I gjort ved å sende meg bort og straffe meg med den gru­ somme hårdhet å befale meg ikke å stige frem for Eders skjønnhet. Måtte det behage Eder, min frue, å erindre dette Eders ulykkelige hjerte, som for Eders kjærlighets skyld lider så store kvaler. I samme stil flettet han sammen lignende sludder og alt etter det mønster bøkene hadde lært ham, samtidig som han så godt han kunne etterlignet deres språk. I mellomtiden red han så langsomt, og solen skinte så sterkt og så hett at det ville ha vært tilstrekkelig til å gjøre hjernemassen flytende dersom han hadde hatt noen. Nesten hele den dagen red han uten at det skjedde ham noe som var verd å fortelle, hvilket gjorde ham fortvilet, siden han så hurtig 5°

DON QUIJOTE

som mulig ønsket å møte noen han kunne vise velden i sin sterke arm. Det finnes forfattere som hevder at hans første eventyr var det som hendte ham i Puerto Låpice; andre hevder det var møtet med vindmøllene. Men det jeg har kunnet få bekreftet i dette tilfellet, og som jeg har funnet nedskrevet i La Manchas arkiver, er at han red hele den dagen, og da mørket falt på, var både øket og han selv inntil døden trette og sultne. Da han så seg omkring for å forsøke å finne et slott, eller en innhegning med en gjeterhytte der han kunne hvile, og der han kunne finne et botemiddel mot sin store tørst og sult, fikk han syn på et vertshus ikke langt fra veien. Det var som han hadde fått øye på en stjerne som ledet ham, ikke bare mot portene, men mot selve hans forløsnings slott. Han skyndet på og nådde frem idet det mørknet. Tilfeldigvis sto det noen unge kvinner ved inngangen, de var av dem som er lette på tråden og var på vei til Sevilla sammen med noen eseldrivere som den kvelden ved et tilfelle skulle overnatte i vertshu­ set. Og siden alt det vår eventyrer tenkte, så eller forestilte seg, syntes å være gjort eller skje ifølge det han hadde lest, forekom vertshuset ham straks han fikk øye på det, som en borg med fire tårn med spir av sølv, og den manglet hverken en vindebro eller dyp vollgrav, og alt annet som slike festninger pleier å beskrives med. Han var nesten fremme ved vertshuset, som han mente var en borg, og et lite stykke fra det strammet han tømmene i påvente av at en dverg skulle stille seg opp mellom tårntindene for å gi signal med en trompet om at en ridder nærmet seg slottet. Men da han så at dette tok tid og Rocinante fikk det travelt med å nå frem til stallen, red han frem til vertshusdøren og så to av de lettbente ungjentene stå der, som for ham tok seg ut som to skjønne jomfruer eller nydelige damer som søkte kjøligheten utenfor slottsporten. I samme øyeblikk skjedde det at en svinegjeter som holdt på å drive sammen en flokk svin (som jo kalles det, med eller uten tillatelse) ute på en brakkmark, blåste i et horn, som er tegnet på at de skal tilbake til gården, og straks forestilte don Quijote seg det han ønsket, nemlig at en dverg skulle gi signal om hans komme; og slik nådde han med stor glede frem til vertshuset. Da damene så en mann komme, væpnet på denne måten med lanse og skjold, ble de redde og ville gå inn i vertshuset, men don Quijote, som skjønte av deres flukt at de var grepet ay frykt, hevet pappvisiret og fremviste sitt inntørkede og støvede åsyn, og sa følgende med vennlig mine og avmålt stemme: - Jeg anmoder Eders nåder om ikke å flykte fra meg, heller ikke å frykte noen krenkelse, thi den ridderorden jeg bekjenner meg til, 5i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

pålegger meg å ikke krenke noen, langt mindre så høyvelbårne jom­ fruer som Eders fremtreden viser. Jentene så på ham og forsøkte å få et inntrykk av ansiktet som var dekket av det skrøpelige visiret, men da de hørte seg omtalt som jomfruer, noe som hadde fint lite med deres yrke å gjøre, kunne de ikke holde latteren tilbake, og de lo så høyt at don Quijote følte seg støtt og sa: - Ærbarhet tar seg godt ut hos skjønne kvinner og det er dessuten stor dårskap å le av noe uten god grunn. Men dette sier jeg ikke for at I skal føle Eder ille ved, eller for å vekke Eders mishag, for min hensikt er utelukkende å tjene Eder. Uttrykksmåten, som damene ikke skjønte, og vår ridders merke­ lige utseende fikk dem til å le enda mer og gjorde ham enda mer oppbragt, og ville ha vakt hans vrede, om ikke vertshusholderen var kommet ut, som var en meget fet og derfor svært fredelig person. Da han så denne selsomme karikaturen, bevæpnet med slike våpen, lanse, skjold og bryststykke som ikke passet sammen med ridetøyet, var han like ved å delta i jomfruenes munterhet. Men synet av en slik våpensamling fikk ham til å opptre mer medgjørlig, og han sa derfor: - Om Deres nåde, herr ridder, søker husly, bortsett fra en seng (for her i vertshuset finnes det ingen), vil De finne alt det andre i overflod. Da don Quijote så hvor ydmyk fogden på slottet var, for slik opp­ fattet han verten og vertshuset, svarte han: - For meg, herr castellan, er hva som helst bra nok, for «min pryd er mine våpen, min hvile striden er, etc.». Verten tenkte da han ble kalt «castellan», at han ble tatt for en «ærlig mann fra Castilla», mens han derimot var fra Andalucia og en riktig kjeltring, og ikke mindre tyvaktig enn Cacus, eller mindre ondskapsfull enn en utspekulert pasje, og svarte derfor: - Ifølge dette er Deres nådes seng de hårde klipper og Deres søvn er å våke evig. Og siden det er slik, må De gjerne stige av med abso­ lutt visshet om at i en slik hytte som denne, vil De ikke finne noen anledning til å sove på et år, langt mindre en natt. Idet han sa dette, holdt han stigbøylen for don Quijote som steg av med stor vanskelighet og besvær, siden han ikke hadde spist hele dagen. Han ba så verten om å ta vel vare på hesten, for det var det beste dyr som spiste havre i denne verden. Verten så på den og syntes ikke den virket så god som don Quijote sa, ikke halvparten engang. Han førte den til stallen og vendte tilbake for å høre hva gjesten ønsket. 52

DON QUIJOTE

Denne holdt jomfruene, som allerede hadde forsonet seg med ham, nå på å avvæpne, og selv om de hadde fått av ham brystharnisket og ryggstykket, visste de ikke hvordan de skulle få av ham halsringen eller det falske visiret som han hadde bundet fast med grønne bånd, som måtte skjæres over siden knutene ikke var til å få opp. Men det ville han på ingen måte gå med på, og derfor ble han sittende hele kvelden med visiret på, noe som gjorde ham til den pussigste og merkverdigste figur man kan tenke seg. Og da han forestilte seg at disse lettsindige og forfløyne vesenene som var i ferd med å ta rust­ ningen av ham, var høyadelige fruer og damer i slottet, fremsa han med stor anstand: - Aldri ble noen ridder av damer slik betjent, som det skjedde med don Quijote da han fra landsbyen kom; jomfruer stelte om ham, prinsesser stelte hans hest,

- eller Rocinante, som er hestens navn, mine damer, og don Quijote av la Mancha er mitt. For selv om jeg ikke ville gi meg til kjenne før jeg hadde utført heltegjerninger i Eders tjeneste og til Eders fordel som hadde kunngjort mitt navn, var nødvendigheten av å tilpasse den gamle ballade om Lancelot til denne anledning, årsaken til at I har fått vite mitt navn før tiden. Men den tid vil komme da Eders høyvelbårenheter skal befale og jeg skal adlyde og min arms velde vil vise mitt ønske om å tjene Eder. De forfløyne jentene som ikke var vant til slik overdådig retorikk, svarte ikke på dette med et ord, men nøyet seg med å spørre om han ikke ville ha noe å spise. - Jeg kunne innta hva som helst, svarte don Quijote, - for så vidt jeg skjønner, kunne jeg trenge det. Tilfeldigvis var denne dagen en fredag, og det fantes ikke annet i hele vertshuset enn noen porsjoner med salt fisk som går under varier­ ende navn i Castilla, Andalucia, og andre steder, og som her ble kalt småørret. De spurte om Hans nåde kanskje ville ha småørret, da det ikke fantes annen mat han kunne få. - Om det finnes mange små ørreter, svarte don Quijote, - kan det tilsvare en hel ørret, for det er det samme for meg om jeg får åtte realer i smått, eller en enkel mynt på åtte. Og det kan jo være med småørret som med kalv, som er bedre enn ku, og gjetekid som er bedre 53

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enn gjetebukk. Men la det være hva det vil, kom bare med dem, for slitet og våpnenes vekt kan ikke bæres uten at maven får sitt. De dekket bordet for ham ved inngangen til vertshuset, der det var kjøligst, og verten bar frem en porsjon med dårlig utvannet og enda dårligere kokt klippfisk og brød så sort og muggent som hans egne våpen. Men å se ham spise vakte stor munterhet, for da han hadde hjelmen på og måtte holde visiret oppe med hendene, kunne han ikke få noe inn i munnen om ikke noen puttet maten inn, og derfor var det en av hine damer som gjorde dette. Men å gi ham noe å drikke ville ikke ha vært mulig, om ikke verten hadde fått boret gjennom et sivrør og stukket den ene enden inn i munnen på ham og slått vin inn i den andre. Alt dette tok han med fatning for ikke å skjære av båndene på visiret. Mens han holdt på med dette, dukket det opp en svinegj elder ved vertshuset. Idet han kom, blåste han på sivfløyten sin fire eller fem ganger, noe som fullt ut bekreftet for don Quijote at han befant seg i et berømt slott og at han spiste med taffelmusikk og at den salte fisken var ørret, brødet av fineste slag, de prostituerte var damer og vertshusholderen slottsfogd, og alt dette gjorde ham vel tilfreds med beslutningen om å dra av sted. Det som virkelig plaget ham, var at han ikke var blitt slått til ridder, for han mente at han ikke på rettelig vis kunne delta i eventyr uten å ha mottatt ridderslaget.

KAPITTEL III der det fortelles om den muntre måten don Quijote ble slått til ridder på Tynget av denne tanken gjorde han det magre vertshusmåltidet så kort som mulig, og deretter kalte han på verten, lukket seg inne i stallen med ham, kastet seg på kne og sa: - Jeg reiser meg aldri herfra, edle ridder, før Eders høviskhet tilstår meg en gave jeg ønsker å anmode Eder om, en gave som vil føre til lovprisning av Eder selv og komme hele menneskeheten til gode. Verten, som så gjesten ved sine føtter og hørte en så underlig tale, stirret forvirret på ham uten å vite hva han skulle si eller gjøre. Han ba ham gjentatte ganger om å reise seg, men det ville han ikke før verten hadde sagt at han tilsto ham det han ønsket. - Jeg ventet intet mindre av Eders edelmodighet, min herre, svarte 54

DON QUIJOTE

don Quijote, - og således sier jeg Eder at den gave jeg har bedt om og som Eders edelmodighet har tilstått meg, er at i morgen tidlig må I slå meg til ridder; i natt skal jeg i kapellet til denne Eders borg våke over mine våpen, og i morgen, som sagt, skal det oppfylles det som jeg så sterkt higer etter, for at jeg som seg hør og bør skal kunne dra gjennom alle verdensdeler, søkende eventyr, til hjelp for de trengende, slik det påligger ridderskapet og de vandrende riddere, som jeg til­ hører, og som føler dragning mot slike storverk. Verten som var litt av en luring, som sagt, og alt hadde en anelse om at gjesten hadde mistet vettet, ble helt sikker da han hørte slik selsom tale. For å få noe å le av den kvelden, besluttet han å føye ham og sa at det han ønsket og ville, var vel begrunnet og at en slik hensikt var passende og naturlig hos en så fremtredende ridder som han syntes å være og som hans krigerske og tiltalende fremtreden viste. Han tilla at også han selv i sine yngre år hadde viet seg et så ærefullt kall, på jakt etter eventyr, og hadde vandret gjennom mange deler av verden, ikke å forglemme fisketorvet og forbryterkvarterene Riarån i Målaga, kvarteret for lettbente kvinner i Sevilla, markedet i Segovia, olivenmarkedet i Valencia, promenaden i Granada, stran­ den ved Sanlucar, slyngelområdet «hesten» i Cordoba og kneipene i Toledo og flere andre steder, og der hadde han fått vise hvor raskt han kunne stikke av, hvor flink han var til å bruke fingrene og hvor mange bedragerier han hadde begått; fått nedlagt mange enker, tatt møydommen fra enkelte jomfruer og svindlet mange foreldreløse umyndige, noe som hadde ført til at han ble kjent i alle høyere og lavere rettssaler i hele Spania. I den senere tid hadde han trukket seg tilbake til dette sitt slott, der han levet av sin egen og av andres eiendom, og der han mottok alle vandrende riddere, av hvilken rang eller stand de enn måtte tilhøre, bare på grunn av den hengivenhet han følte for dem, og for at de skulle dele med ham de eiendeler de hadde som betaling for hans gode vilje. Han sa også at i dette hans slott fantes det ikke noe kapell der han kunne våke over våpnene, for det var blitt revet for å bygge et nytt. Men han visste at man til nød kunne våke over våpnene hvor som helst, og at den natten kunne han våke over dem i en patio i slottet, og neste morgen om det var Guds vilje, skulle de nødvendige sere­ monier utføres, så han kunne bli slått til ridder, og det til de grader at man ikke kunne bli mer beslått i denne verden. Han spurte om han hadde penger, og don Quijote svarte at han ikke hadde en skilling, for i ridderbøkene hadde han aldri lest at noen hadde slikt med seg. Til dette svarte verten at han tok feil; selv 55

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

om det ikke ble nevnt i disse historiene, da forfatterne mente det var unødvendig å nevne noe så klart og innlysende som å ta med penger og rene skjorter, måtte man derfor ikke tro at de ikke hadde slikt med seg. Han ville anse det som sikkert og fastslått at alle vandrende rid­ dere, som alle disse bøkene var fullstappet av, hadde lommene godt foret med penger, for alle tilfellers skyld. Og likeledes at de medbragte skjorter og et lite skrin fullt av salver for å behandle sår de fikk, for det var ikke alltid når de kjempet i utmarker eller ødemarker hvor de ble såret, at det fantes noen som kunne stelle dem, hvis de da ikke hadde en klok trollmann som venn, som straks trådte til og på en sky førte dit en eller annen jomfru eller en dverg med en liten flaske med så sterkt virkende væske at én enkelt dråpe fra den straks kurerte dem for alle sår og kvestelser, som om de aldri var blitt såret. Om noe slikt ikke fantes, anså ridderne fra fordum det derimot som selvsagt at deres væpnere var utstyrt med penger og andre nødvendige ting, slik som vevet stoff til å dekke såret og salver til å behandle det. Hvis det hendte at nevnte riddere ikke hadde væpnere, noe som var sjelden, bragte de selv med seg på hesteryggen to sadelsekker som var så fine at de nesten var usynlige, som om det var noe annet og viktigere de skulle brukes til; for ellers var det å føre med seg sadelsekker ikke noe for vandrende riddere. Derfor ville han, som hans gudfar, altså den som hadde gitt ham ridderslaget han snart ville få, råde ham, til og med befale ham om for fremtiden ikke å dra av sted uten penger og uten nevnte forberedelser, for han ville få se hvor fint det var å ha dem for hånden når han minst ventet det. Don Quijote lovet å gjøre til punkt å prikke det han ble pålagt, og det ble gitt ordre om hvordan han skulle våke over våpnene i et stort gårdsrom som lå på den ene siden av vertshuset. Han samlet alle våpnene og la dem på et vanningskar som sto ved siden av brøn­ nen og tok skjoldet på armen, grep sin lanse og begynte med elegant holdning å gå vakt foran vanningstrauet. Og da vigilien tok til, var natten i ferd med å falle på. Verten fortalte alle som befant seg i vertshuset om gjestens galskap, våkingen over våpnene og ridderslaget han ventet på. De ble forbløf­ fet over en slik form for galskap og gikk for å kikke på ham på god avstand, og de så at han noen ganger gikk rolig og avmålt frem og tilbake, andre ganger sto han støttet til lansen en lang stund og så på våpnene uten å ta blikket fra dem. Natten falt på, men måneskinnet var så sterkt at det kunne konkurrere med det himmellegeme som lånte den lys, så det den nye ridder gjorde, var fullt synlig for alle. En av eseldriverne som var i vertshuset, fant på å vanne pakkeslene 56

DON QUIJOTE

og måtte fjerne don Quijotes våpen som lå oppe på vanningstrauet. Da denne så mannen nærme seg, sa han med høy røst: - Å, hvem du enn måtte være, frekke ridder, som kommer for å berøre våpnene til den modigste vandrende ridder som noensinne har spent om seg et sverd. Tenk over hva du gjør og rør dem ikke, om du ikke vil gi livet i bytte for en slik formastelighet. Eseldriveren brydde seg ikke med å høre etter (og det hadde vært det beste for helsen), men grep fatt i remmene som bandt dem sam­ men og kastet dem langt bort. Da don Quijote så dette, hevet han blikket mot himmelen og tanken - lot det til - opp mot sin hersker­ inne Dulcinea og sa: - Stå meg bi, min frue, i denne den første krenkelse som dette fangne hjerte står overfor; måtte Deres yndest og beskyttelse ikke svikte meg i denne min første prøvelse. Idet han ytret disse ord, og andre av samme art, slapp han skjol­ det og grep lansen med begge hender og ga eseldriveren et så mektig slag i hodet at han ble slått over ende i en slik tilstand at om enda ett hadde fulgt etter det første, ville han ikke hatt bruk for noen behand­ ling av en sårlege. Da dette var gjort, samlet han våpnene sammen og begynte å vandre frem og tilbake like avmålt som før. Like etter kom en annen eseldriver i samme ærend, uten å vite hva som hadde hendt - den første lå fremdeles bevisstløs - for å vanne eslene sine. Men da han begynte å fjerne våpnene fra vanningstrauet, slapp don Quijote nok en gang skjoldet uten å si et ord, og uten å anrope noen om yndest og støtte, hevet han nok en gang lansen, og uten å knekke den brøt han hodet til den andre eseldriveren på mer enn tre steder, det vil si det åpnet seg på fire. Ved støyen løp alle som var i verts­ huset til, blant dem verten. Da don Quijote så dette, grep han igjen skjoldet, la hånden på sverdet og sa: - Å, skjønneste dame, du som er dette svake hjertes makt og styrke! Nå er den time kommet, da du må vende din høyhets blikk mot din ridders ydmyke hjerte, som avventer et stort eventyr! Ved dette fikk han, tilsynelatende, så stort mot at om all verdens eseldrivere hadde angrepet ham, ville han ikke ha trukket seg et skritt tilbake. Da de såredes ledsagere så dette, for det virket som om de var såret, begynte de å kaste sten mot don Quijote på avstand, og denne dekket seg med skjoldet så godt han kunne og våget ikke å trekke seg vekk fra trauet for ikke å la våpnene være ubeskyttet. Verten ropte at de skulle la ham være, siden han alt hadde fortalt hvor gal han var, og som gal ville han gå fri, selv om han skulle drepe alle. Og don Quijote ropte enda høyere og kalte dem svikere og forrædere og 57

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slottsfogden en feiging og en lavættet ridder siden han tillot at vand­ rende riddere ble behandlet slik. Og om han hadde fått ridderslaget, skulle han nok få ham til å erkjenne sin egen svikefullhet. - Men med dere, skitne og lave pakk, bryr jeg meg ikke; kast, kom nærmere og krenk meg så meget dere kan, for dere skal få merke hva slags betaling dere får for slik dårskap og frekkhet. Han snakket med slik styrke og tapperhet at han inngjød den ster­ keste frykt i dem som angrep ham, og derfor såvel som av vertens overtalelser, sluttet de å kaste på ham, og han lot dem bære bort de sårede og begynte igjen å våke over våpnene med samme ro og avmålthet som før. Verten likte ikke hånsordene fra gjesten, og besluttet å forkorte ventingen og gi ham det fordømte ridderslaget snarest mulig før han laget flere ulykker. Han gikk bort til ham og unnskyldte seg for den uforskammethet disse gemene menneskene hadde opptrådt med overfor ham, uten at han visste noe om det. Men deres frekkhet var blitt strengt straffet. Han fortalte det han hadde sagt før, at i dette slottet fantes det ikke noe kapell, og for det som gjensto å gjøre, var det heller ikke nødvendig, det viktigste for å bli slått til ridder var å få slaget med hånden i nakken og slaget med sverdet på begge skuldrene, etter det han visste om ridderordenens seremonier, og dette kunne gjøres midt ute på markene. Han hadde allerede oppfylt dette med å våke over våpnene, for det var unnagjort på to timer, og han hadde våket i fire. Alt dette trodde don Quijote, for han var rede til å adlyde, og man burde bare avslutte det hele så fort som mulig, for om han skulle bli angrepet enda en gang, og han var blitt slått til ridder, tenkte han ikke på å etterlate en levende sjel i slottet, bortsett fra dem slottsfogden befalte ham å spare og som han av respekt for ham ville la gå fri. Da slottsfogden hadde fått vite dette, bragte han fryktsomt en bok der han pleide å skrive ned det eseldriverne fikk av høy og havre, og med en lysestump som en gutt kom med og de to før nevnte jom­ fruene, gikk han bort til don Quijote som han ba knele ned, og idet han leste høyt fra seremoniboken, som om han skulle lese en eller annen from bønn, hevet han hånden midt i lesningen og ga ham et godt slag i nakken og deretter, med selve sverdet, et ordentlig slag på skulderen, mens han hele tiden mumlet mellom tennene som om han ba. Da dette var gjort, befalte han en av damene å spenne sverdet på ham, noe hun gjorde med stor frimodighet og selvbeherskelse, for det kunne trenges for ikke briste i latter over hvert eneste punkt i seremonien. Men de stordådene de hadde sett den nyslåtte ridderen 58

DON QUIJOTE

utføre, stoppet latteren på dem. Da den gode damen spente sverdet om ham, sa hun: - Måtte Gud gjøre Dem til en god ridder og gi Dem hell og lykke i striden. Don Quijote spurte hva hun het, slik at han for fremtiden kunne vite hvem han skyldte den nåde han hadde mottatt, for han mente å la henne få vite nytt om den ære hans sterke arm ville skaffe ham. Hun svarte meget ydmykt at hun het la Tolosa og var datter av en lappeskomaker fra Toledo som bodde i småbutikkene nær Sancho Bienaya-plassen og at hvor som helst hun enn befant seg, ville hun stå til hans tjeneste og betrakte ham som sin herre. Don Quijote ba henne, for hans skyld, om å sette «don» foran sitt navn og kalle seg «dona» Tolosa. Det lovet hun, og den andre jomfruen spente spo­ rene på ham, og med henne utvekslet han nesten de samme ordene som med henne med sverdet. Han spurte om navnet, og hun svarte at det var Møllersken, og at hun var datter av en aktet møller fra Antequera, og også henne ba don Quijote om å sette «don» foran navnet og kalle seg «dona Molinera» og tilbød henne nye tjenester og gunstbevisninger. Etter disse seremoniene, som ingen noensinne hadde sett maken til, og som ble gjennomført i galopp og største hast, ble don Quijote grepet av sterk utålmodighet etter å stige til hest og dra på jakt etter eventyr. Han sadlet Rocinante, steg opp på den, og idet han omfav­ net verten for å takke ham for å ha slått ham til ridder, sa han så selsomme ting til ham at de ikke lar seg gjengi ordrett. Da verten allerede så ham ute av vertshuset, besvarte han den andres ord med ikke mindre høytflyvende, men noe kortere uttrykk og uten å be om betaling for oppholdet, så han ham med største glede forsvinne.

KAPITTEL IV om det som skjedde med vår ridder da han dro fra vertshuset Det var ved morgengry don Quijote forlot vertshuset, så glad, så flott og så henrykt over å ha fått ridderslaget at jubelen nesten fikk sadelremmene til å revne. Men da han husket rådene fra verten om de nødvendige ting han måtte ha med seg, særlig dette med penger og skjorter, besluttet han å vende hjem for å utstyre seg med alt dette 59

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og med en væpner i tillegg. Han regnet med å ansette en nabo, en fattig mann med mange barn, som passet utmerket til embedet som væpner i ridderskapet. Med dette i tankene styrte han Rocinante i retning av landsbyen, og øket som nesten følte seg på vei mot stal­ len igjen, begynte å gå med slik glede at det ikke virket som hovene berørte marken. Han var ikke kommet langt før han inne fra en skogtykning som lå til høyre for ham, mente å høre en svak jammer, som fra et klagende menneske, og knapt hadde han hørt det, før han utbrøt: - Jeg takker himmelen for den nåde den viser meg, siden den så raskt gir meg anledning til å oppfylle min plikt mot min orden og høste fruktene av mine gode forsetter. Disse rop er uten tvil fra en mann eller en kvinne i nød som trenger min hjelp og støtte. Han grep tømmene og lot Rocinante ta veien i den retning ropene syntes å komme fra. Knapt var han kommet inn i skogen, før han så en hoppe bundet til et eketre, og bundet til et annet en gutt på om­ kring femten år, naken fra livet og opp, som ropene kom fra og det ikke uten grunn, for en kraftig bonde holdt på å piske ham med et belte, og hvert slag lot han ledsages av en irettesettelse eller et råd. For han sa: - Hold kjeften lukket og øynene åpne. Og gutten svarte: - Jeg skal ikke gjøre det igjen, gode herre. For Guds skyld, jeg skal ikke gjøre det igjen, og jeg lover å holde bedre øye med buskapen fra nå av. Da don Quijote så hva som skjedde, satte han i med vred røst: - Vanartede ridder, det er usømmelig å gå løs på den som ikke kan forsvare seg. Stig opp på Eders hest og ta Eders lanse (for han hadde også en lanse som sto opp mot eketreet der hoppen var bundet), så skal jeg lære Eder at det I gjør, er feig manns gjerning. Bonden som så over seg denne bevæpnede skikkelsen som svinget lansen over ansiktet på ham, anså seg for død og svarte med gode ord: - Herr ridder, denne gutten som jeg holder på å straffe, er en av tjenestefolkene mine, og han skal vokte en fåreflokk jeg har her i trakten, men han er så likeglad at hver dag mangler det et får. Siden jeg straffer hans likegyldighet eller ondskap, sier han at jeg gjør det av gjerrighet, for ikke å betale den lønn jeg skylder ham, og ved Gud og min egen sjel, han lyver. - Sier du «lyver» foran meg, din elendige bondeknøl, sa don Qui­ jote. - Ved den sol som lyser for oss, jeg føler trang til å gjennombore Eder med denne lansen. Betal ham straks uten mer snakk. Hvis ikke, ved den Gud som styrer oss, skal jeg tilintetgjøre og ende Eders liv i dette øyeblikk. Løs ham straks. 60

DON QUIJOTE

Bonden bøyet hodet ydmykt og uten et ord løste han tjenestedren­ gen. Don Quijote spurte denne hvor meget husbonden skyldte ham. Han svarte for ni måneder til syv realer hver måned. Don Quijote regnet i hodet og fant at det utgjorde treogseksti realer og befalte bonden straks å betale, med mindre han ikke ville betale for det med livet. Den skrekkslagne bonden svarte at på grunn av en knipe han var i og det han hadde sverget - og han hadde ennå ikke sverget noe - var det ikke så meget, for man måtte trekke fra og ta med i regningen de tre par med sko han hadde gitt ham og en real for to årelatinger han hadde fått da han var syk. - Alt dette er vel og bra, svarte don Quijote, - men sko og årela­ tinger går opp i opp med piskeslagene De uten grunn har gitt ham. For om han slet ut skoene, som De betalte, har De slitt ut det skinnet han hadde på ryggen. Og om barberen trakk blod ut av ham da han var syk, har De gjort det samme da han var frisk. Så hva dette angår, skylder han Dem ingenting. - Men ulykken er, herr ridder, at jeg ikke har penger på meg. La bare Andrés følge meg hjem, så skal jeg betale ham mynt for mynt. - Skulle jeg følge ham? sa gutten. - Aldri i verden. Nei, min herre, det er ikke til å tenke på, for når han blir alene med meg, kommer han til å hudflette meg som en Sankt Bartolomeus. - Det gjør han ikke, svarte don Quijote, - det er nok at jeg befaler det, så vil han adlyde meg, og når han bare sverger ved de ridder­ skapets lover han har godkjent, skal jeg sette ham fri, og jeg innestår for betalingen. - Deres nåde må tenke på hva De sier, sa gutten, - husbond er ikke ridder og tilhører heller ikke noen ridderorden, for han er Juan Luring den rike og bor i Quintanar. - Det spiller mindre rolle, svarte don Quijote, - det kan finnes Luringer blant riddere, så meget mer som enhver er barn av sine handlinger. - Det er nok sant, sa Andrés, - men denne min husbond, hvilke handlinger er han barn av, siden han nekter meg lønn for min svette og mitt strev. - Jeg nekter deg ingenting, bror Andrés, svarte bonden, - og kom du bare med meg, for jeg sverger ved alle de ridderordener som finnes i verden, at jeg skal betale deg som jeg har sagt, mynt for mynt, og med parfyme på kjøpet. - Parfymen kan De slippe, sa don Quijote, - gi ham dem i realer, det er nok for meg. Og sørg for å gjøre det slik De har sverget. Hvis ikke, sverger jeg ved den samme ed på å oppsøke Dem på nytt og 61

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

straffe Dem, og jeg skal finne Dem, selv om De gjemmer Dem bedre enn en firfisle. Ønsker De å vite hvem som befaler dette, for at De virkelig skal føle Dem mer forpliktet til å oppfylle det, vit da at jeg er den tapre ridder don Quijote av la Mancha, gjenoppretteren av krenkelser og urett. Gå nå med Gud, og la det ikke gå Dem av sinne det De har lovet og sverget, om De ikke vil oppleve den straff som er avsagt. Med disse ord satte han sporene i Rocinante og fjernet seg raskt fra dem. Bonden fulgte ham med øynene til han var ute av skogen, og da han ikke lenger var å se, vendte han seg mot drengen sin og sa: - Kom hit gutten min, så skal jeg betale det jeg skylder deg, slik han der som retter på uretten befalte meg. - Jeg sverger på at det vil De, sa Andrés, - og hvor riktig er det ikke at De oppfyller den tapre og gode ridderens befaling, måtte han leve i tusen år, og så tapper og så god dommer som han er, banner jeg på at om De ikke betaler meg, kommer han tilbake og gjør det han sa! - Det sverger jeg også på, sa bonden, - men siden jeg er så glad i deg, vil jeg øke gjelden min, så betalingen blir større. Så grep han ham i armen og bandt ham enda en gang fast til eketreet, der han ga ham så mange piskeslag at han så ut som han var død. - Nå, herr Andrés, sa bonden, - kan du kalle på ham som gjen­ oppretter urett, og du vil se at han ikke kan omgjøre denne. Dessuten tror jeg ikke jeg er ferdig denne gangen, siden jeg får slik lyst til å flå deg, noe du var så redd for. Men endelig slapp han ham løs og ga ham lov til å lete etter denne dommeren, så han kunne iverksette dommen. Andrés dro noe skuffet og nedslått sin vei mens han svor på at han ville lete etter den tapre don Quijote av la Mancha og til punkt og prikke fortelle hva som var skjedd, og at han skulle få betale for det med renters rente. Men til tross for dette dro han gråtende sin vei, og husbonden sto leende tilbake. På denne måten gjorde den tapre don Quijote uretten god igjen, og henrykt over det som var skjedd, som forekom ham å ha vært en lykkelig begynnelse på hans ridderliv, dro han med stor tilfredshet i retning av landsbyen sin mens han mumlet halvhøyt for seg selv: - Vel kan du kalle deg lykksalig i høyere grad enn noen som lever i verden i dag, å du skjønneste av de skjønne, Dulcinea av Toboso, for det har falt i din lodd å holde fanget og underkastet din vilje

DON QUIJOTE

og dine luner en så modig og vidkjent ridder som don Quijote av la Mancha er og vil forbli. Han, som all verden vet, mottok ridderslaget i går, og i dag har gjenopprettet den største urett og krenkelse som urettferdigheten kunne finne på og grusomheten utføre. I dag rev han pisken ut av hånden på det ubarmhjertige umenneske som så uten grunn pisket dette svake barn. I samme stund kom han frem til et sted der veien delte seg i fire, og straks kom han til å tenke på de korsveiene der vandrende riddere ga seg til å tenke over hvilken vei de skulle velge, og for å etterligne dem, satt han helt stille et øyeblikk. Da han var vel ferdig med å tenke grundig over dette, slapp han tøylene til Rocinante og lot sin egen vilje underordnes hestens, og den fulgte sin første innskytelse, nemlig å ta veien hjem til sin egen stall. Da de hadde tilbakelagt omtrent to postmil, oppdager don Quijote en stor flokk mennesker, som man senere fikk vite var handelsmenn fra Toledo, på vei til Murcia for å kjøpe silke. De var seks, og kom med solskjermer og dessuten fire tjenere til hest og tre eseldrivere til fots. Knapt hadde don Quijote skimtet dem i det fjerne, før han innbilte seg at dette måtte være et nytt eventyr. Og for å etterligne så nøye som mulig et av de sammen­ støt han hadde lest om i ridderbøkene, valgte han et som ville passe som hånd i hanske her. Med edel og tapper holdning satte han derfor føttene vel til rette i stigbøylene, grep lansen, løftet skjoldet til brys­ tet, stillte seg midt i veien og ventet på at disse vandrende ridderne skulle nå bort til ham, for det anså han dem for å være. Da de var så nær at de kunne sees og høres, oppløftet don Quijote sin røst og sa med en hovmodig gestus: - La hele verden stanse, om ikke hele verden bekjenner at det i hele verden ikke finnes en jomfru skjønnere enn keiserinnen av la Mancha, den makeløse Dulcinea av Toboso. Kjøpmennene stanset da de hørte disse merkelige ordene og så den underlige figuren som uttalte dem, og av utseendet og ordene innså de straks at han var gal. Men de ønsket i ro og mak å finne ut hva denne bekjennelsen som han ba dem om, ville ende med, og én av dem som var noe av en spøkefugl og en skarpsindig mann, sa: - Herr ridder, vi kjenner ikke denne gode frue som De omtaler; vis oss henne, og om skulle hun være av så stor skjønnhet som De hev­ der, vil vi gjerne og uten påtrykk bekjenne den sannhet De på Deres side ber oss om. - Om jeg skulle vise henne frem, svarte don Quijote, - hvilken verdi ville det ligge i å bekjenne en så innlysende sannhet? Det vesentlige ligger i å tro, bekjenne, forsikre, sverge og hevde dette uten å se henne, 63

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i motsatt fall vil dere komme i kamp med meg, umenneskelige og hovmodige pakk. Da kan dere komme én etter én, slik ridderordenen krever det, eller alle på én gang, ifølge den onde skikk og bruk blant folk av så uedel byrd som deres. Her står jeg og venter dere, styrket av den retten jeg har på min side. - Herr ridder, svarte kjøpmannen, - jeg bønnfaller Deres nåde på vegne av alle disse fyrster som her er til stede, om å være av den godhet å vise oss et portrett av denne dame, selv om det ikke skulle være større enn et hvetekorn, for får en fatt i trådenden, har en snart hele nøstet, og for ikke å tynge vår samvittighet ved å bekjenne noe vi aldri har sett eller hørt, og som dessuten er til så stor skade for keiserinnene og dronningene i Alcarria og Extremadura, vil vi bli tilfredse og fornøyde og Deres nåde tilfreds og rikelig belønnet. Ja, jeg tror vi allerede står så sterkt på hennes side at selv om portrettet skulle vise at hun skjelte på det ene øyet og at det dryppet mønje og svovel ut av det andre, ville vi nok for å behage Deres nåde, si alt De måtte ønske til hennes gunst. - Det drypper ikke, usle krek, svarte don Quijote i fullt raseri, det drypper ikke, sier jeg, det De påstår, derimot ambra og moskusparfyme i krystallflakonger. Og hun er hverken skjeløyd eller pukkelrygget, men rakere enn en spinne-tén fra Guadarrama. Men De skal få betale denne blasfemien mot den store skjønnhet som min dame er! Idet han sa dette, angrep han med feilet lanse den som hadde talt, og med slik vrede og opphisselse at om ikke Rocinante hadde snub­ let og falt på halvveien, ville den frekke kjøpmannen fått merke det. Rocinante falt og dens herre rullet et godt stykke bortover marken. Da han ville reise seg, klarte han det ikke, så nedtynget var han av lansen, skjoldet, sporene og hjelmen med visiret og vekten av hele den gammeldagse rustningen. Og mens han kjempet for å komme seg opp uten å greie det, sa han videre: - Flykt ikke, feige og usle pakk, bemerk bare at det ikke er min, men hestens feil at jeg ligger her utstrakt. En av eseldriverne, som neppe var særlig velvillig stemt, tålte ikke å høre alle de hovne og krenkende uttrykkene fra mannen som lå på marken, uten å la ribbena hans få høre svaret. Han gikk bort til ham, grep lansen og knekket den i flere stykker, før han med ett av dem ga vår don Quijote en omgang som til tross for rustningen, var som å bli malt mellom møllestener. Herrene ropte til ham at han ikke skulle drive på så hårdt og bare la ham være, men eseldriveren var så opphisset at han ikke ville avslutte spillet før han hadde kvittet seg 64

DON QUIJOTE

med hele raserianfallet, og hentet de andre bitene av lansen og slo dem i enda mindre biter over stakkaren på marken, som under hele tordenværet av slag som haglet ned over ham, ikke lukket munnen, men truet himmelen og jorden og disse landeveisrøverne som han mente kjøpmennene var. Eseldriveren ble endelig trett, og kjøpmennene dro videre og hadde fått noe å fortelle om den gjennomprylte stakkaren. Denne forsøkte, etter at han ble alene, atter en gang å reise seg, men om han ikke kunne det da han var frisk og rask, hvordan skulle han kunne det nå når han var gjennombanket fra topp til tå? Og allikevel anså han seg for heldig, siden han mente dette var et riktig eventyr for en vandrende ridder og at alt var hestens feil. Men han var så gjennombanket at han ikke kunne komme seg opp.

KAPITTEL V der beretningen om vår ridders ulykke fortsetter

Da det altså gikk opp for ham at han ikke kunne lee på seg, falt det ham inn å bruke et av sine vanlige botemidler, å tenke på en eller annen episode fra ridderbøkene, og sinnssykdommen bragte frem i erindringen den om Valdovinos og markien av Mantua, der Carloto lot ham ligge såret oppe i fjellet, en historie som alle barn kjenner, som ikke er ukjent for unge menn, men glemt av de modne, og som blir rost og til og med trodd av de gamle, men som til tross for dette ikke er sannere enn Muhammeds mirakler. Denne historien mente han passet som hånd i hanske til den bemerkelsesverdige situasjon han befant seg i, og derfor begynte han med et uttrykk for sterk sorg å velte seg rundt på bakken, og med svak stemme uttalte han det samme som man hevder den sårede ridderen i skogen sa: Hvor er du vel min dame siden du ikke plages av min smerte? Eller vet du det ikke, min dame, eller er du falsk og uten hjerte.

Og på denne måten fortsatte han denne balladen frem til de versene som lyder:

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Å, edle marki av Mantua, min onkel og kjødelige herre!

Nå ville skjebnen at da han var kommet til dette verset, passerte en bonde som var hans nabo og nettopp hadde bragt en kornlast til møllen. Da han så denne mannen ligge der utstrakt, gikk han bort til ham og spurte hvem han var og hva han led av, siden han kla­ get så sørgelig. Don Quijote trodde nok det var onkelen, markien av Mantua, og svarte derfor ikke på annen måte enn ved å fortsette med balladen, der han fremla sin ulykke og keiserens sønns forhold til hans egen hustru, alt på samme måte som balladen forteller det. Bonden ble forbløffet over alt dette sludderet og fjernet visiret som alt var blitt ødelagt av stokkeslagene, tørket ansiktet hans, som var dekket av støv, og knapt hadde han gjort det, før han gjenkjente ham og sa: - Herr Quijana (og det var vel navnet hans da han fremdeles hadde vettet i behold og ikke var gått over fra å være en fredelig adelsmann til å bli vandrende ridder), hvem har behandlet Deres nåde på denne måten? Men han fortsatte med balladen som svar på alt han ble spurt om. Da den gode mannen så dette, forsøkte han så godt han kunne å fjerne bryst- og ryggstykket for å se om han hadde noen sår, men han så hverken blod eller sårmerker. Han forsøkte å få ham opp fra bakken, og med ikke lite strev fikk han ham opp på sitt eget esel, som han mente var det roligste ridedyret. Han samlet sammen våpnene, til og med lansestykkene, og bandt dem fast oppe på Rocinante som han førte etter tømmene og eselet i grimen og vandret i retning av landsbyen mens han falt i dype tanker over det snikksnakket don Quijote liret av seg. Ikke mindre tankefull var don Quijote, som var så gjennomprylt og gjennombanket at han ikke klarte å holde seg oppe på eselet, og fra tid til annen ga fra seg noen sukk så sterke at bonden på nytt spurte hva han led av. Og det kunne ikke ha vært andre enn fanden selv som fikk ham til å huske historier som passet til det han hadde opplevet, for akkurat da glemte han Valdovinos og husket maureren Abindarråez, den gang slottsfogden i Antequera, Rodrigo Narvåez, grep ham og førte ham som fange til dette slot­ tet. Så da bonden igjen spurte ham hvordan han hadde det og følte det, svarte han med de samme ordene og uttrykkene som den fangne Abindarråez svarte Rodrigo Narvåez, akkurat slik han selv hadde lest dem i Diana av Jorge de Montemayor, og gjorde bruk av dem på en slik måte at bonden svor og bante over å høre en slik ansam­

66

DON QUIJOTE

ling tåpeligheter, noe som fikk ham til å skjønne at naboen hans var gal, og han skyndte seg i retning av landsbyen for å slippe unna don Quijotes ustoppelige snakk. Som avslutningsvis sa: - Deres nåde, don Rodrigo de Narvåez, må vite at den skjønne Jarifa jeg har nevnt, nå er den nydelige Dulcinea av Toboso, for hvem jeg har utført, utfører og skal utføre de mest navnkundige ridderbedrifter man har sett, ser, eller kommer til å se i verden. Til dette svarte bonden: - Hør, Deres nåde, jeg arme synder er ikke markien av Mantua, men Pedro Alonso, Deres nabo. Heller ikke er Deres nåde Valdovinos, eller Abindarråez, men den aktede adelsmann, herr Quijana. -Jeg vet hvem jeg er, svarte don Quijote, - og jeg vet at jeg kan være, ikke bare dem jeg har nevnt, men De tolv likemenn av Frank­ rike og De ni berømtheter, for alt det disse har utført sammen og hver for seg, skal overgås av mine storverk. De var fordypet i slike og lignende emner da de nådde frem til landsbyen idet det mørknet, men bonden ventet til det ble helt mørkt for at ingen skulle se at den mørbankede hidalgoen var en så dårlig rytter. Da det var blitt så mørkt som han mente det burde være, dro de inn i landsbyen og til don Quijotes hus, som han fant i fullt opp­ rør. Der var sognepresten og barberen på stedet som var gode venner av don Quijote, og husholdersken som snakket til dem så høyt hun kunne: - Hva synes Deres nåde, doktor Pero Pérez (for det var prestens navn), om min husbonds ulykke? På tre dager har han ikke vist seg, heller ikke hesten, skjoldet, lansen eller rustningen. Stakkars meg, jeg har skjønt, og det er så sant som at jeg ble født for å dø, at disse for­ dømte ridderbøkene han stadig leser, har tatt vettet fra ham, for nå husker jeg å ha hørt ham si mange ganger, når han snakket med seg selv, at han ville bli vandrende ridder og dra ut i verden for å oppsøke eventyr. Måtte slike bøker anbefales Satan og Barrabas, som slik har ført den svakeste forstanden i hele La Mancha ut i fordervelsen. Niesen sa det samme og dessuten litt til: - De skal vite, mester Nicolås (for det var barberens navn), at mange ganger har det skjedd at min herr onkel satt og leste disse ryggesløse ulykkesbøkene to dager og to netter og deretter slengte han bøkene fra seg, la hånden på sverdet og gikk i nærkamp med veggene. Og når han så ble svært trett, pleide han å si han hadde drept fire kjemper, store som fire tårn, og svetten som rant av tretthet, sa han var blod av sårene han hadde fått i kampen. Så drakk han en hel mugge med koldt vann og ble så sunn og fredelig og sa at vannet var en dyrebar 67

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

drikk som ble bragt ham av den vise Esquife, som var en stor troll­ mann og venn av ham. Men jeg har skylden for alt dette siden jeg ikke varslet Deres nåder om onkels vrøvlesnakk, så De kunne råde bot på det før det gikk for langt og dømme disse bannlyste bøkene til å brennes, siden de inneholder så meget som bør brennes, som om det var kjettere. - Det samme sier jeg, sa presten, - og morgendagen skal sannelig ikke gå til ende uten at de er blitt offentlig dømt til bålet, og ikke kan gi andre lesere anledning til å gjøre det min gode venn later til å ha gjort. Alt dette hørte bonden og don Quijote, og av dette skjønte bonden hva slags sykdom naboen led av og derfor satte han i med høy røst: - Deres nåder må åpne for herr Valdovinos og herr markien av Mantua, som her kommer såret, og herr maureren Abindarråez, som den tapre Rodrigo de Narvåez fører med seg som fange. Ved disse ordene kom alle ut, og siden noen gjenkjente sin venn og andre sin husbond eller onkel, som ennå ikke hadde kommet seg ned av eselet fordi han ikke klarte det, styrtet de til for å omfavne ham. Han sa: - Hold dere alle i ro, for jeg kommer svært såret, og det skyldes min hest, og send så bud til den vise Urganda så hun kan stelle og behandle mine sår. - Nei, nå går det for langt, sa husholdersken, - mitt eget hjerte har alt sagt meg hva herren lider av. Deres nåde kan bare stige opp, for vi, uten denne ugagnskråken Urganda, skal nok stelle Dem. Fordømt være disse ridderbøkene tusen ganger som har bragt Deres nåde dit De er! De bragte ham så til sengs og lette etter sår, men fant ingen. Han sa at han var mør etter Rocinantes fall under kampen mot kjempene, de mest tøylesløse og de frekkeste som fantes på denne jord. - Javisst ja, sa presten, - det er altså kjemper med i denne dansen? Ved min egen dåp og kristning skal de brennes før morgendagen er omme. De spurte don Quijote om tusen ting, og han svarte ingenting annet enn at han ville ha mat og søvn, som var det viktigste. Dette ble gjort, og presten spurte bonden grundig ut om hvordan han hadde funnet don Quijote. Denne fortalte alt sammen, innbefattet alt det vrøvlet han hadde kommet med da han fant ham og under reisen hjem, noe som gjorde presten enda mer oppsatt på å gjøre det han iverksatte dagen etter, og det var å sende bud på mester Nicolås, og sammen dro de til don Quijotes hus. 68

DON QUIJOTE

KAPITTEL VI om den muntre og grundige undersøkelse som presten og barberen foretok i biblioteket hos vår skarpsindige lavadelsmann

som fremdeles lå og sov. Presten ba niesen om nøklene til det rom­ met der bøkene befant seg, de som var opphavsmennene til at vettet hadde sivet ut av ham, og hun ga dem gjerne fra seg. Alle gikk inn, husholdersken også, og der fant de mer enn hundre bøker i foliostørrelse, meget fint innbundet, og dessuten en rekke mindre. Straks husholdersken så dem, løp hun ut og kom tilbake med et lite kar med vievann og en vievannskost og sa: - Ta dette, herr sogneprest, og stenk dette rommet, i tilfelle noen trollmenn har sluppet ut av disse bøkene hvor det finnes så mange, og forhekser oss som straff for de pinslene vi utsetter dem for siden vi vil få dem ut av verden. Presten måtte le av husholderskens enfoldighet og bad barberen om å gi ham bøkene én for én, så han kunne se hva de inneholdt, for det kunne være at noen ikke fortjente å straffes med ild. - Nei, sa niesen, - det er ingen grunn til å frikjenne noen av dem, for alle har vært med på å skade ham; det beste ville være å kaste dem ut i gårdsrommet gjennom vinduet, lage en haug av dem og tenne på, eller bringe dem ut i bakgården og lage bålet der, så ikke røken blir til plage for noen. Det samme sa husholdersken, så sterk var lysten de to hadde til å ta livet av disse uskyldige, men det ville ikke presten være med på uten i alle fall å kaste et blikk på titlene. Den første mester Nicolås ga ham i hendene var De fire bøkene om Amadis av Gaula, og presten sa da: - Dette synes å være forsynets finger, for etter det jeg har hørt, var dette den første ridderboken som ble trykt i Spania, og alle de andre har sitt utgangspunkt og opprinnelse her. Derfor bør vi uten nåde dømme den til bålet som skaperen av dogmene for en så ondartet sekt. - Nei, min herre, sa barberen, - for jeg har også hørt det sies at den er den beste av alle bøker av dette slaget som er blitt skrevet, og derfor, som enestående i sitt slag, bør den frikjennes. - Det er sant, sa presten, - av den grunn tilstås den liv i første om­ gang. La oss se på den som står ved siden av. - Det er Esplandiåns storverk, sa barberen, - en ektefødt sønn av Amadis av Gaula. 69

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Sant nok, sa presten, - bør ikke sønnen nyte godt av at faren er god. Ta den, fru husholderske, lukk opp vinduet og kast den ut i gardsrommet der den kan bli begynnelsen på den haugen bålet skal lages av. Det gjorde husholdersken med største glede, og den gode Esplandiån fløy gjennom vinduet og ut i gården, der den tålmodig ventet på ilden som truet den. - Fortsett, sa presten. - Den neste er Amadis av Grekenland, og etter det jeg tror, har alle de andre på denne siden samme avstamning som Amadis. - Ut i bakgården med dem, sa presten, - heller enn å la være å brenne dronning Pintiquinestra og hyrden Darinel og alle ekloger og forfatterens djevelsk innfløkte setninger, ville jeg brenne min kjøde­ lige far dersom han gikk omkring i skikkelse av en vandrende ridder. - Det mener jeg også, sa barberen. - Jeg også, sa niesen. - Siden det er slik, sa husholdersken, - hit med dem og ut i bak­ gården med dem. Hun fikk dem, og da det var mange, slengte hun dem ut gjennom vinduet for å slippe trappen. - Hvem er denne digre murstenen? - Dette er Don Olivante av Laura, sa barberen. - Forfatteren av denne boken er den samme som komponerte Blomsterhaven, og sant å si kan jeg ikke avgjøre hvem som er mest sannferdig, eller minst løgnaktig, jeg kan bare si at denne her er så oppblåst og arrogant at han skal ut i bakgården. - Den neste er Florismarte av Hyrcania, sa barberen. -Jaså, er det herr Florismarte? svarte presten, - han må virkelig ende ute i bakgården, til tross for hans underlige fødsel og utrolige eventyr, den hårde og tørre stilen fortjener ikke bedre. Ut i gården med den, og den andre, fru husholderske. - Med største glede, herr pastor, svarte hun og utførte med stor munterhet det hun ble bedt om. - Dette er Ridder Platir, sa barberen. - Det er en gammel bok, sa presten, - jeg finner ingenting i den som fortjener frifinnelse. Den kan uten videre følge de andre. Og det ble gjort. Nok en bok ble åpnet, og de så den bar tittelen Korsridderen. - På grunn av denne bokens hellige navn kan man tilgi dens uvit­ enhet, men man sier også at «bak korset står djevelen»; på bålet med den.

7°

DON QUIJOTE

Barberen tok en bok til og sa: - Dette er Ridderskapets speil. -Jeg kjenner nok Hans nåde, sa presten. - Her er Reinaldos de Montalbån med sine venner og følgeslagere, mer tyvaktige enn Cacos, og de Tolv likemenn med den sannferdige historikeren Turpin; sant å si vil jeg ikke dømme dem til annet enn evig landsforvisning, om ikke annet så fordi de har inspirert den berømte Mateo Boyardo, som også den kristne poeten Ludovico Ariosto lærte å sette opp sin vev av. Finner jeg at han taler et annet språk enn sitt eget, vil jeg ikke vise ham noen respekt, men taler han sitt eget tungemål, skal jeg trykke ham til mitt hjerte. - Vel, jeg har ham på italiensk, sa barberen, - men jeg skjønner det ikke. - De ville heller ikke ha godt av å skjønne ham, svarte presten. - Vi får tilgi kapteinen som bragte ham til Spania, oversatte ham og gjorde spanier av ham, for han fratok ham meget av det han er verd. Det samme gjør de som vil oversette lyrikk fra et annet språk; til tross for all den omhu og dyktighet de viser, klarer de aldri å bringe dem tilbake til den tilstand de var i ved sin første fødsel. Jeg sier derfor at denne boken og alle dem man finner som angår saker fra Frankrike, skal kastes ut og legges i en uttørret brønn, inntil vi blir enige om hva man skal gjøre med dem, bortsett fra en Bernardo del Carpio som er her og en annen som heter Roncesvalles, for straks disse er i mine hender, skal de over i husholderskens, og fra hennes rett i ilden, uten syndsforlatelse. Barberen bekreftet alt og anså det for godt og treffende, siden han mente at presten var en så god kristen og en slik sannhetens venn at han for alt i verden ikke ville gå imot den. Han åpnet en annen bok, og så at det var Palmerin de Oliva, ved siden av den sto en annen som het Palmerin av Engelland, og da teologen så den, sa han: - Denne Palmerin de Oliva er en oliven som straks skal skjæres i striper og brennes så det ikke engang blir aske igjen av den, men denne andre Palmerin, en fin palme fra England, skal gjemmes og bevares som en enestående ting, og det skal lages et annet skrin likt det Aleksander fant blant Dareios’ etterlatenskaper, som lot poeten Homers bøker oppbevares der. Denne boken, min venn, har autori­ tet av to grunner, den ene fordi den er god i seg selv og den andre fordi det heter at den ble skrevet av en vis konge av Portugal. Alle eventyrene i slottet Miraguarda er glimrende og meget kunstferdige, ordene er klare og i hoffstil, de overholder og følger det som kler en talende person på en meget passende og innsiktsfull måte. Derfor

7i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sier jeg, om De ikke mener noe annet, mester Nicolås, at denne og Amadis av Gaula skal befris fra ilden, mens alle de andre, uten å se så nøye på dem, skal fortæres på bålet. - Nei, min kjære venn, kom det fra barberen, - for den jeg har her, er den berømte Don Belianis. - Å den, svarte presten, - sammen med annen, tredje og fjerde del, trenger litt rabarbratinktur for å rense dens overmål av kroppsvæs­ ker, og det blir nødvendig å skjære bort alt om Famas slott og andre, større uvesentligheter. Dermed kan den få utsettelse, og i tilfelle av at de forbedres, skal man vise dem barmhjertighet og rettferdighet; ta den i mellomtiden med hjem, men la ingen andre få lese den. - Så gjerne, sa barberen. Uten å plage seg mer med å lese ridderbøker befalte han hushol­ dersken å ta alle de store foliobindene og la dem ende ute i bakgården. Han talte ikke for døve ører, for hun hadde større lyst til å brenne dem enn å sette opp den fineste og største vev, og hun grep åtte på én gang og slengte dem ut av vinduet. Siden hun tok for mange på én gang, falt et bind ned for føttene på barberen, som fikk lyst til å se hva dette var, og så tittelen Historien om den vidkjente ridder Tirant lo Blanch. - Gud seg forbarme, satte presten i med høy røst, - her er virkelig Tirant lo Blanch. Gi meg den, min venn, for det er min mening at jeg i den har funnet en kilde til glede og en gullgruve til tidsfordriv. Her er herr Kyrieeleison de Montalbån og broren Tomas de Montalbån, ridder Fonseca, med slagsmålet Tirant hadde med den store bullbiteren og jomfru Livsenslysts vittige bemerkninger, sammen med kjærlighetsintrigene og lureriene til enken Bedagelighet og Keiserinnen, som var forelsket i Hipolito, sin væpner. Jeg må virkelig si, min venn, at hva stilen angår, er dette verdens beste bok; her spiser ridderne, sover og dør i sine senger og skriver testamente før de dør, sammen med alt annet som de øvrige bøkene av denne arten mangler. Alt dette bør forfatteren roses for, og han unngikk med hensikt å skrive noen av de tåpelighetene som ville ha sendt de andre forfatterne på galeiene for livstid. Ta den med hjem og les den, og De vil se at alt det jeg har sagt er sant. - La da dette skje, sa barberen, - men hva skal vi gjøre med alle disse små bøkene som er tilbake? - Disse er neppe ridderbøker, sa presten, - men lyrikk. Han åpnet én av dem og så at det var Diana av Jorge de Montemayor, og da han trodde at alle de andre var av samme genre, sa han:

72

DON QUIJOTE

- Disse fortjener ikke å brennes som de andre, for de hverken ska­ der eller kommer til å forårsake den ugagn ridderbøkene har gjort, dette er talentfulle og underholdende bøker som ikke skader noen. - Å, Deres nåde, sa niesen. - De, herr sogneprest, kan rolig la dem brenne sammen med de andre, for det skal ikke så meget til før min onkel, når han har kommet seg etter riddersykdommen og leser disse bøkene, får lyst til å bli hyrde og vandre syngende og spillende om­ kring i skog og mark og det som verre er, han kunne bli poet, for det sies at det er en smittsom og uhelbredelig sykdom. - Det har denne jomfruen rett i, sa presten, - og det ville være godt å få bort denne anstøtsstenen. La oss begynne med Diana av Montemayor, jeg mener den bør ikke brennes, derimot bør alt det strykes som har med den vise Felicia og det forheksede vannet å gjøre, men la prosapartiene bli tilbake så den får æren av å være den fremste av slike bøker. - Den som følger, sa barberen, - er Diana, kalt den andre av legen fra Salamanca, den neste har samme tittel og forfatteren er Gil Polo. - Den av legen fra Salamanca kan være med å øke antallet av dømte i bakgården, den av Gil Polo skal bevares som var den av Apollon selv. Fortsett så min venn og la oss skynde oss, for det begynner å bli sent. - Denne boken, sa barberen og åpnet en annen, - er De ti bøkene om kjærlighetens omskiftelighet, skrevet av Antonio de Lofraso, en sardisk poet. - Så sant som jeg er presteviet, sa presten, - fra den gang Apollon var Apollon, og musene muser og poetene var poeter, har man ikke sett en så munter og forvirret bok som denne; stilen er den beste og besynderligste som har sett dagens lys, og den som ikke har lest den, kan regne med at han aldri har lest noe morsomt. Rekk meg den, min venn, for jeg er gladere over å ha funnet den, enn om jeg hadde fått en prestekjole av brokade fra Firenze. Han la den til side med største glede, og barberen fortsatte: - De følgende er Hyrden fra Iberia, Nymfer i Henares og Hvordan gjennomskue skinnsyke. - Da er her ikke mer å gjøre, sa presten, - enn å overlevere dem til husholderskens rettferdighet, men spør ikke hvorfor, for da blir vi aldri ferdige. - Den neste er Filidas Hyrde. - Han er ikke hyrde, sa presten, - men en klok hoffmann, gjem den som et dyrebart smykke. - Den digre som kommer her er Et skattkammer av skiftende dikt.

73

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Var det ikke så mange av dem, sa presten, - ville man sette den høyere, det er nødvendig å rense ut og plukke vekk en del dårlige ting blant alt det fremragende; gjem den, for forfatteren er en venn av meg og av respekt for andre verker som er mer i den høye stil som han har skrevet. - Dette, fortsatte barberen, - er Lopez Maldonados’ Sangbok. - Også forfatteren av denne boken er min venn, svarte presten. Versene fra hans munn begeistrer den som lytter til dem, og så sødmefylt er røsten han synger dem med at den henrykker alle. Han er litt langdryg i sine hyrdedikt, men det gode blir det aldri for meget av; gjem den sammen med de utvalgte. Men hvilken bok ligger ved siden av den? - Galatea av Miguel de Cervantes, sa barberen. - Denne Cervantes har vært min venn i mange år, og jeg vet at han er mer erfaren når det gjelder ulykker enn når det gjelder vers. Denne boken har meget godt ved seg, den begynner godt men avslut­ ter ingenting, man må vente på annen del som han lover; kanskje forbedringen vil gi boken den barmhjertighet den ikke kan få nå; mens vi venter på det, gjem den bort hjemme hos Dem, min venn. - Det skal jeg, svarte barberen. - Og her kommer tre stykker sam­ men, La Araucana av don Alonso de Ercilla, La Austriada av Juan Rufo, magistrat i Cordoba, og Montserrat av Cristobal de Virués, fra Valencia. - Disse tre bøkene, sa presten, - er de beste som er skrevet i hero­ iske vers på spansk, og de kan stilles opp mot de beste i Italia; gjem dem som de rikeste smykker av poesi som Spania eier. Presten var nå trett og ville ikke se flere bøker, og uten å bry seg mer, ville han at alle de andre skulle brennes; men barberen hadde allerede åpnet en som het Angélicas tårer. - Jeg ville briste i gråt, sa presten da han hørte tittelen, - om en slik bok skulle dømmes til bålet, for dikteren var en av de mest berømte poeter i verden, ikke bare i Spania, og han var glimrende i sin over­ settelse av noen fortellinger av Ovid.

DON QUIJOTE

KAPITTEL VII om vår gode ridder don Quijote av la Manchas annen utferd Mens dette ble sagt, begynte don Quijote å rope med høy røst: Kom hit, kom hit, tapre riddere, her må De vise styrken i Deres tapre armer, for hoffmennene leder i turneringen. Alle styrtet opp ved støyen fra etasjen over, og derfor ble ikke de øvrige bøkene undersøkt, men man tror at bøkene om keiser Karl V, som La Carolea og Spanias løve og Keiserens storverk, skrevet av don Luis av Åvila, ble sendt usett og uhørt i ilden. De burde antagelig ha befunnet seg blant bøkene som ble spart, for hadde presten sett dem, ville de ikke ha fått en så streng dom. Da de kom opp til don Quijote, var han allerede ute av sengen og fortsatte med den meningsløse ropingen mens han fektet vilt med hugg og stikk i alle retninger, og var så våken som om han aldri hadde sovet. De holdt ham fast og fikk ham ned i sengen, og etter å ha roet seg, begynte han å snakke med presten igjen: - Det er sikkert nok, herr erkebiskop Turpin, en stor svakhet hos oss som kaller seg de Tolv likemenn av Frankrike, å gjøre så lite for å hindre en seier av disse ridderne fra hoffet, siden vi eventyrere hadde vunnet prisen de tre foregående dager. - De må tie, min gode venn, sa presten, - måtte det behage Gud å la lykken skifte, for det som tapes i dag, vinnes i morgen, og Deres nåde bør se til Deres helse nå, for det synes meg at De må være helt utmattet, om De da ikke er hårdt såret. - Nei, ikke såret, sa don Quijote, - men forslått og gjennombanket, det er det ingen tvil om. Denne bastarden Roldån banket meg opp med en ekestamme, og det er ikke annet enn misunnelse, for han innser at bare jeg er på høyde med hans heltedåder. Men jeg ville ikke hete Reinaldos de Montalbån om han ikke fikk betale for det så snart jeg kommer meg opp av denne sengen, til tross for alle hans trolldomskunster. Men bring meg nå noe å spise, for jeg innser at det er det viktigste, og overlat så hevnen til meg. Dette ble gjort, han fikk mat og sovnet atter en gang, og de andre sto tilbake forbløffet over hans galskap. Den natten lot husholdersken brenne opp alle de bøkene som lå ute i bakgården og ellers i huset, og noen ble nok brent som burde ha blitt bevart i arkivene, men det tillot ikke omstendighetene og undersøkelseslederens dovenskap, og slik ble det ordspråket oppfylt som sier at ofte betaler de uskyldige istedenfor synderne.

75

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Et av de legemidler presten og barberen da fant på mot vennens sykdom, var å mure igjen og stenge det rommet bøkene ble oppbe­ vart i, så han ikke skulle finne dem når han våknet - ved å fjerne årsaken, kunne man kanskje hindre virkningen - og de skulle si at en trollmann hadde tatt både dem og rommet, og alt annet med seg. Dette ble utført i største hast. Don Quijote sto opp to dager senere, og det første han gjorde var å gå og se etter bøkene; siden han ikke fant rommet der de hadde vært, gikk han hit og dit og lette. Han kom dit døren pleide å være og famlet omkring med hendene og så seg rundt til alle kanter uten å si et ord. En god stund etter spurte han husholdersken i hvilken retning rommet med bøkene lå. Hun hadde fått vite hva hun skulle svare, og sa da: - Hvilket rom, eller hva i all verden leter Deres nåde etter. Det fin­ nes ikke lenger noe rom og bøker i dette huset, for selveste fanden tok med seg alt. - Det var ikke fanden, sa niesen, - men en trollmann som kom ridende på en sky en natt, dagen etter at Deres nåde dro herfra. Han steg av en slange han kom ridende på, gikk inn i rommet og jeg vet ikke hva han gjorde der, for like etter for han ut gjennom taket, og huset ble fullt av røk. Da vi kom på å se etter hva han hadde gjort, fant vi hverken bok eller rom. Vi to husker bare godt at da denne slemme gamlingen for sin vei, sa han med høy røst at på grunn av det hemmelige fiendskap han følte mot eieren av bøkene og rommet, har han utført all den skaden her i huset, som vi skal se. Han sa også at han het den vise Munaton. - Han sa nok Frestån, svarte don Quijote. - Jeg vet ikke om han hette Freston eller Friton, svarte husholders­ ken, - jeg vet bare at navnet sluttet på ton. - Slik er det, sa don Quijote. - Dette er en klok trollmann, en stor fiende som misunner meg, for han vet ved hjelp av sin trolldomskunst og sin innsikt at jeg med tiden vil komme i tvekamp med en ridder som han støtter, og at jeg kommer til å overvinne ham uten at han kan hindre det. Derfor forsøker han å spille meg alle de puss han kan, men jeg kan forsikre at han vanskelig kan motsi eller unngå det himmelen har bestemt. - Det vil vel ingen tvile på, sa niesen. - Men hvem tvinger Dem inn i alle disse stridighetene? Ville det ikke være bedre å holde seg i ro hjemme enn å dra ut i verden for å finne brød som er bedre enn det vi har, uten å tenke på at mange drar etter ull, men kommer snauklippet hjem? - Å, kjære niese, svarte don Quijote, - her regner du nok helt feil!

76

DON QUIJOTE

Før de får klippet meg, har jeg snauet håret og skjegget av alle som tror de kan røre det minste hårstrå på mitt hode. De to ville ikke si mer, for de så at raseriet begynte å koke i ham. Det skjedde så at han holdt seg i ro hjemme i fjorten dager uten å gi tegn til å ville gjenta det merkverdige vrøvlet fra tidligere. I løpet av disse dagene hadde han muntre samtaler med sine to venner, presten og barberen, og i den anledning sa han at vandrende riddere var det verden hadde mest behov for, og at i ham skulle det omvandrende ridderskap gjenoppstå. Presten motsa ham fra tid til annen, og snak­ ket ham andre ganger etter munnen, for uten å forstille seg litt, ville han ikke kunne snakke ham til rette. I denne tiden oppsøkte don Quijote ofte en nabo som var bonde, en god mann - dersom man da kan gi en slik tittel til en som er fattig - men med svært lite salt i skallen. Kort sagt, han snakket så lenge med ham, overtalte og lovet ham så meget at den stakkars bonden besluttet å dra av sted med ham og tjene ham som væpner. Don Quijote sa blant annet at han burde slå følge, for det kunne skje eventyrlige ting, som på et blunk å vinne en eller annen øy som han ville gjøre ham til guvernør for. Med slike løfter og flere av samme slaget, forlot Sancho Panza, for det var bondens navn, kone og barn og tok plass som væpner hos sin nabo. Don Quijote ga ham så ordre om å skaffe penger, og ved å selge én ting, pantsette en annen og tape på alle, fikk han samlet en noen­ lunde sum. Han utstyrte seg med et rundt skjold som han lånte av en venn, og etter å ha flikket på den mishandlede hjelmen så godt han kunne, varslet han væpneren om den dag og time han ville dra av sted, så han kunne utstyre seg med det han mente han trengte mest. Spesielt påla han ham å ta med sadeltasker, og han svarte at det ville han, og han ville også ta med seg et godt esel han hadde, for han var ikke flink til å gå meget til fots. Det der med eselet grublet don Quijote litt over og forsøkte å huske om han hadde lest om noen vandrende ridder som hadde en væpner på eselrygg, men kom ikke på noen. Imidlertid besluttet han å plassere ham på et mer passende ridedyr så snart det ble anledning til det, ved å ta hesten fra den første uhøviske ridder han møtte. Han utstyrte seg med skjorter og alt det øvrige som verten i vertshuset hadde sagt; og da alt var gjort og oppfylt, dro Panza av sted uten å ta farvel med barn og kone, og don Quijote uten å ta avskjed med husholdersken og niesen, og forlot landsbyen en natt uten at noen så dem. I løpet av natten dro de så langt at de ved morgengry følte seg sikre på at ingen ville finne dem om det ble lett etter dem. 77

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Sancho Panza satt på eselet som en patriark med sadeltasker og en vinsekk og med et sterkt ønske om å se seg som guvernør av en øy som hans herre hadde lovet ham. Det traff seg slik at don Quijote tok den samme ruten som på sin første reise over sletten ved Montiel, der han red av sted med mindre bekymring enn første gang, for siden det var tidlig morgen og solstrålene traff dem fra siden, plaget de dem ikke. Da sa Sancho Panza til sin herre: - Hør Deres nåde og herr vandrende ridder, - De må ikke glemme det med øya jeg er blitt lovet, for jeg kan nok styre den, hvor stor den enn er. Til dette svarte don Quijote: - Du skal vite, min venn Sancho Panza, at det var en vanlig skikk blant vandrende riddere fordum å gjøre sine væpnere til guvernører over de øyer eller kongeriker de vant, og jeg har besluttet at en skikk som uttrykker takknemlighet, vil jeg ikke fravike; tvert imot tenker jeg å forbedre den, for noen ganger, eller kanskje oftest, ventet de til væpnerne var blitt gamle, og etter at de hadde fått nok av å være i tjeneste og ha onde dager og verre netter, ga de dem en eller annen tittel som greve, eller i det høyeste, marki, over en eller annen dal eller provins. Men om du lever og jeg lever, kunne det godt skje at jeg vinner et rike før det er gått seks dager og at det henger sammen med et annet rike, og det ville passe helt fint å krone deg til konge over ett av dem. Det skal ikke betraktes som for meget, for slike saker og ting skjer med slike riddere på måter man aldri har sett eller tenkt på, så jeg lett kan komme til å gi deg mer enn jeg lover. - På denne måten, svarte Sancho Panza, - dersom jeg skulle bli konge gjennom et av de miraklene som Deres nåde nevner, da ville Juana Gutiérrez, min bedre halvdel, bli intet mindre enn dronning og mine barn prinser. - Hvem ville vel tvile på det? svarte don Quijote. - Det gjør jeg, sa Sancho Panza, - for jeg mener nå at om Gud lot det regne kongeriker ned over jorden, ville ingen passe godt til Mari Gutiérrez. De skal vite, herre, hun er ikke to skilling verd som dronning; hun passer bedre som grevinne, og da trenger hun Guds hjelp. - Anbefal henne du til Gud, Sancho, svarte don Quijote, - så vil han gi henne det hun trenger; men vær ikke så beskjeden at du nøyer deg med å være mindre enn guvernør for en grenseprovins. - Det skal jeg ikke, Deres nåde, sa Sancho, - så meget mer som jeg har en så fremtredende herre i Deres nåde at han vet alt om hva som er godt for meg og hva jeg kan utføre.

78

DON QUIJOTE

KAPITTEL VIII om det heldige utfall den tapre don Quijote hadde i det forferdende og uhørte eventyr med vindmøllene, sammen med andre hendelser til lykkelig ihukommelse

I dette øyeblikk oppdaget de tredve eller førti vindmøller som finnes i dette området, og straks don Quijote så dem, sa han til væpneren: - Tilfeldigheten ordner alt for oss bedre enn vi selv kunne ønske, for ser du der, Sancho Panza, min venn, hvor det dukker opp tredve, om ikke flere, gresselige kjemper som jeg vil gå i nærkamp med og slå ihjel alle sammen, og med byttet fra dem vil vi legge grunnen til vår rikdom, for det er en rettferdig og Gud velbehagelig krig å rense jordens overflate for denne onde sæd. - Hvilke kjemper? sa Sancho Panza. - Dem du ser der, svarte hans herre, - de med de lange armene som på noen er mer enn to postmil lange. - Men hør, Deres nåde, svarte Sancho, - for det som der dukker opp er ikke kjemper, men vindmøller, og det som hos dem virker som armer, er møllevingene som beveges av vinden og får møllestenen til å gå rundt. - Det later til at du ikke er vel versert i dette med riddereventyr, sa don Quijote. - Det vi ser er kjemper, og om du blir redd, gå da til side og be en bønn mens jeg kjemper en vill og ulik kamp med dem. Således talte han og sporet så Rocinante uten å bry seg om at hans væpner Sancho ropte til ham og understreket at det han skulle til å angripe, utvilsomt var vindmøller og ikke kjemper. Men han var så oppsatt på at det var kjemper at han ikke hørte ordene fra væpneren Sancho, og så heller ikke hva det var, selv om han nå var nær nok, men utropte med høy røst: - Flykt ei, feige og usle skapninger, for det er bare en enkelt ridder som angriper Eder. I samme øyeblikk kom det et vindpust, og de store møllevingene begynte å bevege seg, og da don Quijote så dette, sa han: - Om I så beveger flere armer enn kjempen Briareo, skal I få betale det. Med disse ordene - idet han av hele sitt hjerte anbefalte seg til sin herskerinne Dulcinea med bønn om at hun skulle støtte ham i slik fare - og dekket av skjoldet angrep han i full galopp med feilet lanse den første møllen han så foran seg. Han satte inn et lansestøt mot 79

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

møllevingen, og vinden dreiet den nå med slik voldsomhet at lansen ble knekket og trakk med seg hest og rytter, som begge rullet over ende og fikk stygg medfart. Sancho Panza kom til for å hjelpe ham så fort eselet kunne galoppere og fant at hans herre ikke kunne røre seg, så voldsomt var fallet med Rocinante. - Gud hjelpe meg, sa Sancho. - Sa jeg ikke til Deres nåde at De skulle være forsiktig med hva De gjorde, siden det bare var vindmøl­ ler, og det kunne ingen unngå å se med mindre man har vindmøller i hodet? - Ti stille Sancho, svarte don Quijote, - hva krig angår, er den mer enn noe annet underlagt stadig omskiftelighet, så meget mer som jeg mener, og det er en sannhet, at den vise Freston som berøvet meg rommet med bøkene, har forvandlet gigantene til vindmøller for å frata meg æren ved å beseire dem, så sterk er det fiendskap han føler for meg, men når alt kommer til alt, kan hans onde trollkunster lite gjøre mot mitt gode sverd. - Det står i Guds hånd, sa Sancho Panza. Og han hjalp ham med å komme opp på Rocinante igjen som hadde fått ryggen skadet. Mens de snakket om dette eventyret, dro de videre i retning av fjellpasset Låpice, for der, sa don Quijote, kunne man ikke unngå å komme opp i mange og skiftende eventyr siden det var et sted mange passerte. Men han var også sterkt opptatt av at lansen var blitt knekket, og sa da til væpneren: - Jeg husker å ha lest at en spansk ridder ved navn Diego Pérez de Vargas hadde fått knekket sverdet i et slag, og rev da en tykk gren av et eketre som han utførte så mange storverk og malte i stykker så mange maurere med, at han fikk tilnavnet Machuca, eller Knuseren. Således kom såvel han som hans etterkommere til å hete Vargas y Machuca. Dette har jeg sagt deg fordi jeg av det første eketreet som dukker opp, skal rive løs en tykk gren som er så sterk og så god som jeg forestiller meg den, og med den skal jeg utføre slike bedrifter at du vil føle deg lykkelig over at du er funnet verdig til å se dem og være vidne til ting som man knapt kan tro. - Det står i Guds hånd, sa Sancho, - jeg tror alt er slik som Deres nåde sier det. Men rett Dem litt opp, for det virker som De er halvt skjev, og det skyldes vel slaget ved fallet. - Slik er det, svarte don Quijote, - og om jeg ikke klager over smerten, skyldes det at vandrende riddere ikke må klage over noe sår, selv om innvollene kommer ut gjennom det. - Om dette er slik, har jeg intet å svare, sa Sancho, - men Gud vet at jeg ville glede meg om Deres nåde skulle klage når noe gjorde vondt.

80

DON QUIJOTE

Om meg selv kan jeg si at jeg må klage over den minste smerte jeg kjenner, om da det ikke er slik å forstå at riddernes væpnere heller ikke må beklage seg. Don Quijote kunne ikke la være å le av væpnerens enfoldighet og erklærte at han kunne klage når og hvor meget han ville, enten han hadde det vondt eller ei, for inntil da hadde han aldri lest det motsatte i ridderskapets lover. Sancho sa da at det var på tide å spise. Hans herre svarte at han for egen del ikke trengte det, men Sancho kunne spise når han hadde lyst. Med denne tillatelsen satte Sancho seg så godt til rette på eselet som han kunne og trakk opp av sadeltaskene det han hadde puttet ned i dem, og red makelig og tyggende etter sin herre, og fra tid til annen løftet han vinsekken opp med så stor glede at den mest velbeslåtte vinhandler i Målaga kunne misunne ham. Mens han red av sted på denne måten og vinslurkene ble stadig hyppigere, husket han ikke lenger et eneste av sin herres løfter, og anså det ikke som anstrengende, men høyst behagelig å dra på jakt etter eventyr hvor farlige de enn måtte være. Kort sagt, den natten tilbragte de under noen store trær, og fra ett av dem rev don Quijote løs en tykk gren som nesten kunne brukes som lanse, og festet den knekkede lansespissen på den. Hele den natten sov ikke don Quijote da han tenkte på sin herskerinne Dulcinea, for å innrette seg etter det han hadde lest i bøkene, der ridderne tilbragte flere netter uten å sove i store skoger og ubebodde områder, og fikk tiden til å gå med å tenke på sine damer. Det samme skjedde ikke med Sancho Panza som jo hadde maven full, og det var ikke med sikorivann; han ble oppslukt av søvnen, og om ikke hans herre hadde ropt på ham, ville ikke morgensolen som traff ham i ansiktet, eller fuglesangen som sterkt og muntert hilste den nye dag velkommen, ha vært i stand til å vekke ham. Da han sto opp, tok han en prøve av vinsekken og fant den noe slankere enn kvelden før, og det gjorde vondt i hjertet siden det ikke så ut til å være mulig å avhjelpe dette savnet med det første. Don Quijote ville ikke spise frokost, for han ernærte seg som sagt av velsmakende minner. De gjenopptok retnin­ gen mot Puerto Låpice, og henimot klokken tre om ettermiddagen så de fjellpasset. - Her, sa don Quijote da fjellpasset dukket opp, - kan vi stikke armene helt opp til albuene i det som kalles riddereventyr. Men vær oppmerksom på at selv om du ser meg i de største farer i verden, skal du ikke legge hånden på sverdet for å forsvare meg, med mindre du ser at de som krenker meg, er pakk og usselt folk, i så fall kan du hjelpe meg; men om det skulle være riddere, er det deg på ingen 81

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

måte passende eller tillatt av ridderskapets lover å hjelpe meg før du er slått til ridder. - Deres nåde kan visselig være sikker på å bli adlydt i dette, sa Sancho, - så meget mer som jeg er fredelig av natur og motstander av å blande meg i støy og slagsmål. Det er riktignok sant at når det gjelder å forsvare meg selv, tar jeg ikke meget hensyn til disse lovene, for både guddommelige og jordiske lover tillater at hver og en skal forsvare seg mot hver den som vil krenke ham. - Det er det jeg sier, svarte don Quijote, - men hva det angår å hjelpe meg mot riddere, må du holde din medfødte drift i tømme. - Det sier jeg at jeg skal, svarte Sancho, - og jeg skal overholde dette påbudet like så godt som jeg overholder søndagen. Mens de snakket om dette, fikk de øye på to benediktinermunker ridende på veien på to dromedarer, for mindre var ikke de to muleslene de kom ridende på. De hadde støvmasker på og var beskyttet av solparasoller. Bak dem kom en vogn med fire eller fem til hest og to eseldrivere til fots. I vognen kom det, som det viste seg senere, en baskisk dame på vei til Sevilla der ektemannen befant seg, som skulle til Vestindia i et meget ærefullt embede. Munkene kom ikke sammen med henne, selv om de reiste på samme vei, men knapt hadde don Quijote fått et glimt av dem før han sa til væpneren: - Tar jeg ikke feil, så blir dette det mest berømte eventyr man noen­ sinne har sett, for disse mørke skikkelsene som vi ser, må være, og er utvilsomt, noen trollmenn som har bortført en eller annen prinsesse i den vognen der, og det blir nødvendig å gjenopprette denne uretten av all min makt. - Dette blir verre enn vindmøllene, sa Sancho. - Se, herre, dette er to benediktinermunker, og vognen tilhører en eller annen reisende person. Jeg ber Dem se vel etter hva De gjør, så det ikke blir fanden som narrer Dem. -Jeg har alt sagt deg, Sancho, svarte don Quijote, - at du vet lite om det som angår eventyr; det jeg sier er sant, det skal du få se. Da han hadde sagt dette, stillet han seg midt i veien som munkene kom ridende på, og idet de nådde så nær at han mente de kunne høre det han sa, utbrøt han med høy røst: - Umenneskelige og djevlebesatte folk, slipp straks fri de høye prin­ sesser dere har tvunget med dere, eller gjør dere klar til en snarlig død som rettferdig straff for deres onde gjerninger. De to munkene strammet tøylene og ble sittende forbløffet såvel over don Quijotes skikkelse som hans ord, som de besvarte med føl­ gende: 82

DON QUIJOTE

- Herr ridder, vi er hverken djevlebesatte eller umenneskelige, men derimot to benediktinermunker som er på reise, og vi vet ikke om det i denne vognen finnes, eller ikke finnes, noen bortførte prinsesser. - Overfor meg nytter det ikke med valne ord, jeg kjenner dere nok, falske pakk, sa don Quijote. Uten å vente på noe svar sporet han Rocinante og angrep den første munken med feilet lanse; om denne ikke hadde latt seg falle ned fra muleselet, ville don Quijote ha tvunget ham ned, enten han ville eller ei, og til og med hårdt såret, om ikke død. Den andre munken, som så hvordan hans ledsager ble behandlet, satte bena i den solide festningen av et mulesel han hadde, og fikk det til å fly over marken raskere enn vinden. Sancho Panza som så den ene munken ligge på jorden, hoppet raskt av eselet, gikk løs på ham og begynte å rive av ham munkekutten. Da kom to av munkenes eseldrivere og spurte hvorfor han drev på med å kle av ham. Sancho svarte at han hadde lovlig rett til klærne som bytte etter det slaget hans herre don Quijote hadde vunnet. Eseldriverne som ikke skjønte seg på spøk, og heller ikke på dette med bytte eller feltslag, gikk løs på Sancho da de så at don Quijote var oppslukt av en samtale med damene i vognen; de kastet ham i bakken, rev ut hvert eneste skjeggstrå på ham, slo og sparket ham fra topp til tå og lot ham bli liggende på bakken uten sans og samling. Da, uten et øyeblikks betenkning, besteg munken atter en gang eselet, skjelvende, redselslagen og hvit som et laken, og da han kom i sadelen igjen, satte han etter ledsageren som befant seg et godt stykke unna og ventet på hva som skulle komme ut av denne forskrekkelsen; så fortsatte de reisen uten å vente på slutten av den foregående hendelsen, mens de korset seg mer enn om de hadde hatt Gammel-Erik i hælene. Don Quijote var som sagt i ferd med å tale med damen i vognen: - Eders overordentlige skjønnhet, min frue, kan nu gjøre med Eders person det som måtte være Eders ønske, for Eders røveres overmot er nu slått til jorden, tvunget av denne min veldige arm, og for at I ikke skal undres over Eders befriers navn, vit da at jeg heter don Quijote av la Mancha, en omvandrende ridder på jakt etter eventyr, fanget av den makeløse Dulcinea av Toboso, og som gjengjeld for den velgjerning I har mottatt av meg, ønsker jeg ikke annet enn at I skal vende tilbake til Toboso og at I på mine vegne skal stige frem for denne frue og fortelle hva jeg har gjort for Eders frihet. Alt det don Quijote sa, ble overhørt av en av væpnerne som ledsa­ get vognen, og som var basker. Da han skjønte at vognen ikke fikk fortsette, men at de straks måtte vende tilbake til Toboso, gikk han 83

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

rett på don Quijote, grep fatt i lansen og sa følgende på dårlig spansk og enda verre baskisk: - Hør her, ridder som hører så dårlig, ved Gud som skapte meg, om du ikke forlater vognen, skal jeg drepe deg så sant du er basker. Don Quijote forsto ham utmerket og svarte meget avmålt: - Om du hadde vært ridder, noe du ikke er, hadde jeg alt straffet din tåpelighet og frekkhet, din usle skapning. Til dette svarte baskeren: - Er jeg ikke ridder? Jeg sverger ved Gud at du lyver som en kris­ ten. Om du kaster lansen og trekker sverdet, skal du snart se katten i sekken! Baskeren er basker til lands og ridder til vanns, og du lyver om du sier noe annet. - Det får vi se på, sa Agrajes, svarte don Quijote. Og idet han kastet fra seg lansen, trakk han sverdet, satte skjol­ det på armen og gikk løs på baskeren, fast besluttet på å ta livet av ham. Baskeren som så ham komme og ville stige av eselet, siden det var et dårlig leieesel han ikke kunne stole på, kunne ikke gjøre annet enn å trekke sverdet. Heldigvis var han nær vognen der han kunne ta en pute som kunne brukes som skjold, og så for de løs på hver­ andre som to dødsfiender. De øvrige ville skape fred mellom de to, men det gikk ikke, for baskeren sa med sine usammenhengende ord at om de ikke lot ham avslutte kampen, ville han selv drepe både sin husfrue og alle som sto i veien for ham. Damen i vognen, målløs og redselslagen over det hun så, fikk kusken til å kjøre litt til siden, og på avstand kunne hun så følge den nådeløse striden. I løpet av den ga baskeren don Quijote et voldsomt sverdslag mot den ene skulderen og traff skjoldet, og hadde det ikke vært der, ville sverdet ha kuttet ham opp helt ned til livet. Don Quijote som følte hele tyngden av det voldsomme sverdslaget, satte i et utrop og sa: - Å min sjels herskerinne, Dulcinea, all skjønnhets blomst, stå nå denne Eders ridder bi, han som for å forsvare Eders store dyder nå befinner seg i denne fryktelige dødsfare! Å si dette, gripe fastere om sverdet, dekke seg med skjoldet og angripe baskeren, skjedde i ett nu, siden han hadde besluttet å våge alt med ett sverdslag. Baskeren så ham komme mot seg, oppfattet av hans voldsomme angrep hvor rasende han var, og besluttet å gjøre det samme som don Quijote. Således ventet han godt dekket av puten uten å kunne snu muleselet hverken til den ene eller den andre siden, for det var alle­ rede trett og uvant med slike barnaktigheter, og kunne ikke bevege seg et skritt. 84

DON QUIJOTE

Don Quijote kom som sagt rett imot den vaktsomme baskeren med sverdet løftet, fast besluttet på å dele ham i to; baskeren ventet like­ ledes med sverdet løftet og puten til beskyttelse, og alle de omkringstående var redde og helt oppslukt av hva som ville skje etter disse voldsomme sverdslagene de truet hverandre med, og fruen i vognen og alle hennes kammerpiker avga tusen løfter og gaver til alle helgen­ bilder og klostre i Spania, så Gud kunne fri væpneren og dem selv fra den store fare de befant seg i. Men det sørgelige er at alt dette lar forfatteren av historien om denne kampen bli hengende i luften, og unnskylder seg med at han ikke har funnet noe mer nedskrevet om don Quijotes bedrifter enn dem som er berettet. Det er sant nok at den andre forfatteren av dette verket ikke ville tro at en så besynderlig historie var blitt over­ latt til glemselens lover, heller ikke at de talentfulle forfatterne i La Mancha ikke skulle ha i sine arkiver eller skrivebord noen papirer som omhandler denne berømte ridderen, og således, ut fra den opp­ fatning, mistet han ikke håpet om en gang å finne slutten på denne storartede historien, og siden himmelen var på hans side, fant han den på den måten som kommer i annen del.

Annen

del av

Den skarpsindige

LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha

KAPITTEL IX hvor avslutningen og enden på den overveldende kampen mellom den tapre baskeren og den modige manchegoen fortelles

I første del av denne historien forlot vi den tapre baskeren og den berømte don Quijote med dragne sverd høyt løftet, klare til å sette inn to rasende sverdslag ovenfra og ned, så voldsomme at om de begge virkelig traff, ville de i det minste deles i to og kuttes av ovenfra og ned som et granateple; i dette så uavgjorte øyeblikk ble den saftige historien avkuttet og stanset uten at dens forfatter ga noen antydning om hvor man kunne finne det som manglet. Dette fant jeg meget sørgelig, siden gleden over å ha lest så lite ble til uglede, ved tanken på hvor vanskelig det var å finne veien til alt det som jeg mente manglet i denne saftige historien. Det forekom meg umulig og hinsides alle gode seder at en god ridder skulle ha manglet en vismann som tok på seg å nedskrive hans uhørte bedrifter, noe som ellers aldri mangler blant vandrende riddere, etter det folk sier, av dem som folk forteller drar til sine eventyr,

for hver enkelt av dem har én eller to vise menn for hånden, som ikke bare nedskriver deres bedrifter, men avmaler deres minste tanker og uvesentligheter, hvor bortgjemte de enn måtte være; en så god ridder kunne ikke være så ulykkelig å mangle det som Platir og andre av hans jevnliker hadde til overmål. Derfor var jeg ikke tilbøyelig til å tro at en så storslått historie var blitt avbrutt og ødelagt, og jeg la skylden på tidens ondskap, som sluker og forbruker alle ting, for å ha gjemt den eller forbrukt fortsettelsen. På den annen side forekom det meg at siden det blant hans bøker fantes noen så moderne som Skinnsykens avsløring og Nymfer og hyrder ved Henares, måtte også hans historie være ny, og selv om den

87

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ikke var nedskrevet, måtte den finnes i folks erindring i hans egen og i de omliggende landsbyene. Denne oppfatningen gjorde meg forvir­ ret og ga meg lyst til å lære å kjenne den virkelige og sanne historien om vår berømte spanier don Quijote av la Mancha og hans liv og undergjerninger, lys og speil for La Manchas ridderskap, den første i vår tidsalder og i disse fordervelige tider som påtok seg den byrde og det besvær å bære ridderskapets våpen og ha det kall å avverge urett, bistå enker, beskytte jomfruer som red omkring med sine ridepisker, sine stalldrenger og belesset med hele sin jomfrudom, reiste fra fjell til fjell og fra dal til dal. Om det ikke fantes noen tølper eller en eller annen gemen mann med øks og jernhatt, eller en eller annen kjempesvær kjempe som voldtok dem, fantes det jomfruer i hine tider som etter åtti år, og som i all denne tiden ikke hadde sovet under noe tak, gikk så hele og uberørte i sin grav som den moren som hadde født dem. Jeg sier derfor at av denne og andre grunner fortjener vår tapre Quijote stadige og minneverdige lovprisninger, noe man heller ikke bør nekte meg på grunn av den umak og møye jeg nedla i min søken etter denne muntre historien, selv om jeg utmerket godt vet at om ikke himmelen, tilfellet og hellet hadde stått meg bi, ville verden være den foruten og mangle det tidsfordriv og den glede på nesten to timer som den kan få som leser den. Følgende skjedde da jeg fant den: En dag jeg befant meg på markedet Alcanå i Toledo, dukket det opp en gutt som skulle selge noen skrivehefter og gamle papirer til en silkehandler. Siden jeg liker å lese, om ikke annet så det fillete papi­ ret på gatene, og drevet av denne min medfødte tilbøyelighet, grep jeg en av mappene gutten skulle selge og så at den inneholdt arabisk skrift. Selv om jeg nok gjenkjente den, kunne jeg ikke lese den, og derfor gikk jeg omkring for å se om en spanskkyndig maurer skulle dukke opp der som kunne lese dem. Og det ble ikke vanskelig å finne en slik tolk, for selv om jeg var på jakt etter en tolk for et bedre og eldre språk som hebraisk, ville jeg nok finne en. Til slutt skaffet tilfellet meg én som jeg fortalte mitt ønske og ga boken i hende, og han åpnet den på midten, leste litt og satte så i å le. Jeg spurte hva han lo av, og han svarte at det var noe som sto skrevet i boken som en marginalnote. Jeg ba ham lese det for meg, og han sa, uten å slutte å le: - Det jeg har nevnt står altså skrevet i margen: «Denne Dulcinea av Toboso, som så mange ganger dukker opp i denne boken, sies å ha vært den flinkeste til å salte svinekjøtt av alle kvinner i La Man­ cha.»

88

DON QUIJOTE

Da jeg hørte ham si «Dulcinea av Toboso», ble jeg forbløffet og spent, for straks tenkte jeg at denne mappen inneholdt historien om don Quijote. Ut fra denne oppfatningen skyndte jeg på ham for å få ham til å lese begynnelsen, og da han gjorde det og improviserte en oversettelse fra arabisk til spansk, sa han at det sto: Historien om don Quijote av la Mancha, skrevet av Cide Hemete Bengeli, arabisk historiker. Jeg måtte beherske meg for å skjule min glede over titte­ len på boken, fikk gutten til å hoppe over silkehandleren og kjøpte alle papirer og mapper for en halv real. Hadde han vært klok nok og visste hva jeg håpet å finne i dem, kunne han ha ventet og fått mer enn seks realer. Jeg gikk derfra og inn i klostergården på kate­ dralen og ba ham om å oversette til spansk alt det i disse papirene og mappene som handlet om don Quijote, uten å tilføye eller fjerne noe, og tilbød ham som betaling alt det han forlangte. Han nøyet seg med seksti pund rosiner og to kornmål hvete og lovet å oversette dem godt og nøyaktig og meget raskt. Men jeg, for å forenkle denne handelen og ikke slippe et så godt funn ut av hånden, tok ham med hjem, og der oversatte han alt på litt mer enn en halvannen måned, akkurat på den måten som her er fortalt. På den første mappen var kampen mellom don Quijote og baske­ ren avtegnet meget realistisk, begge i den positur historien beretter, den ene dekket av et rundt skjold, den andre av en pute, og baskerens mulesel var så levende at på et pileskudds avstand kunne man se at det var et leieesel. Ved føttene til baskeren sto det skrevet: Don Sancho de Azpetia, som antagelig var hans navn, og ved føttene på Rocinante sto det skrevet: Don Quijote. Rocinante var mirakuløst godt gjengitt, lang og utstrukket, så tynn og utmagret, med så mange ribben og så tydelig tuberkuløs at den tydelig viste hvor omhyggelig og treffende navnet Rocinante var. Ved siden av den sto Sancho og holdt eselet sitt i grimen, ved hans føtter sto en tittel som sa: Sancho Zancas eller Langbein, og det måtte han vel være etter det bildet viste, stor vom, kort overkropp og lange bein, og av den grunn måtte man ha gitt ham navnet Panza og Langbein, siden denne historien omtaler ham med disse tilnavnene noen ganger. Det var noen flere småting man kunne ta med, men de er alle uten særlig betydning og har ingenting å gjøre med den sanne beretningen om denne historien, for ingen historie er dårlig om den bare er sann. Om man kan fremsette noen innvending mot denne historien hva sannheten angår, kunne det ikke være noen annen enn at forfatteren var araber, siden det er typisk for denne nasjonen å være løgnaktig; men siden de har vært våre verste fiender, skulle man tro at de heller 89

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ville fortelle for lite enn for meget av sannheten. Således synes det meg at når han kunne og burde bruke pennen til lovprisninger av en så god ridder, virker det som han til tider unnlater å gjøre det; og det er slett gjort og verre tenkt da historikere må og bør være nøyaktige, sannferdige og upartiske, og at hverken egeninteresse, frykt, bitter­ het eller partiskhet bør få dem bort fra sannhetens vei, hvis mor er historien, tidens rival, store bedrifters arkiv, vidnemål om fortiden, eksempel og råd for nåtiden og varsel om fremtiden. I denne historien vet jeg at alt det finnes som man kan ønske i den aller beste, og om noe godt skulle mangle her, mener jeg selv at det mer skyldes denne araberhunden, som er forfatteren, enn det skyldes emnet. Kort sagt, annen del ifølge oversettelsen, begynte på denne måten: De to tapre og vrede stridsmennene satt med sine dragne og skarpe sverd høyt løftet, så det virket som de truet såvel himmel, jord og helvete, en så voldsom og krigersk holdning hadde de. Den første som ga et sverdslag, var den koleriske baskeren, og slaget ble avgitt med en så rasende styrke at hadde ikke sverdet snudd seg på nedtu­ ren, ville dette ene slaget ha vært nok til å gjøre slutt på denne hårde striden og alle vår ridders fremtidige eventyr. Men det gode hell som bevarte ham for større oppgaver, vred sverdet til motparten, slik at det riktignok traff venstre skulder, men ikke gjorde mer enn å avdekke hele hans venstre side og ta med seg en stor del av visiret på hjelmen med halvparten av øret, og hele denne ødelagte delen av rustningen falt til jorden mens han satt svært forkommen tilbake. Gud hjelpe meg, hvem kan gjengi nøyaktig den forferdelige vreden som oppsto i hjertet på vår mann fra La Mancha, da han så hvordan det hadde gått. La det bare bli sagt at han reiste seg på nytt i stigbøy­ lene, klemte sverdet enda fastere med begge hender og rettet et slag mot baskeren som traff ham rett på puten og hodet med slik vrede at forsvar var til liten nytte, siden det var som om et fjell hadde falt over ham. Mannen begynte å blø fra nese, munn og ører, og viste at han holdt på å falle ned fra muleselet, hvorfra han helt sikkert ville ha falt, om han ikke hadde slått armene om halsen på dyret. Til tross for dette fikk han likevel føttene ut av stigbøylene og slapp så taket med armene, slik at eselet, forferdet over det forferdelige slaget, ga seg til å hoppe bortover marken og gjorde noen kabrioler så dets herre falt til jorden. Don Quijote satt i stor ro og betraktet dette, og da han så den andre falle, hoppet han av hesten og med megen letthet nådde han bort til ham, satte sverdspissen over øynene på ham og beordret ham å overgi seg, om ikke, ville han skjære hodet av ham. Baskeren var 90

DON QUIJOTE

så forvirret at han ikke kunne svare et ord, og siden don Quijote var helt forblindet av raseri, ville det ha gått ham ille, om ikke damene i vognen som inntil da i stor avmakt hadde fulgt med i striden, gikk frem til ham og ba ham meget innstendig om å vise dem den store nåde og tjeneste å gi denne deres væpner livet. Til dette svarte don Quijote med stor høyhet, hovmod og alvor: - Visselig, mine skjønne damer, er jeg meget glad for å gjøre det De ber meg om; men det må være på én betingelse og avtale, og det er at denne ridderen lover meg å dra til landsbyen Toboso og på mine vegne stige frem for den uforlignelige Dulcinea, for at hun kan gjøre det hun måtte ønske med ham. De fryktsomme og utrøstelige damene lovet, uten å skjønne hva don Quijote ba om og uten å spørre hvem Dulcinea var, at væpneren skulle utføre alt det som ble ham pålagt. - Siden dette ord er blitt gitt, skal jeg ikke gjøre ham mer skade, selv om han nok hadde fortjent adskillig mer.

KAPITTEL X om hva som så videre skjedde med don Quijote og baskeren og den fare han gjennomlevet med en sverm yanguesere eller eseldrivere

I mellomtiden hadde Sancho Panza kommet seg på bena etter den hårde behandlingen fra munkenes eseldrivere og fulgte oppmerksomt kampen til sin herre don Quijote, og ba til Gud i sitt hjerte om at han måtte være så nådig å gi ham seier og i den vinne en eller annen øy som han kunne gjøre ham til guvernør av, slik han hadde lovet. Da han deretter så at striden var over og at hans herre gjorde seg klar til å bestige Rocinante, gikk han og holdt stigbøylene for ham, og før han steg opp, la han seg på kne foran ham, grep hans hånd, kysset den og sa: - Måtte Deres nåde, min herre don Quijote, være så nådig å gi meg den øya som De i denne hårde kampen har vunnet, for hvor stor den enn er, føler jeg meg sterk nok til å styre den slik og like godt som noen annen som har styrt øyer her i verden. Til dette svarte don Quijote: - Legg vel merke til, bror Sancho, at dette eventyret og andre som ligner det, ikke er eventyr om øyer, men om korsveier, og i dem vin­

9i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ner man ikke annet enn å få hull i hodet eller et øre mindre. Vær tålmodig, det dukker nok opp eventyr der jeg ikke bare kan gjøre deg til guvernør, men mer enn det. Sancho takket ham så meget, kysset enda en gang hans hånd og kanten på kyrasset og hjalp ham å komme seg i sadelen. Han selv besteg eselet og begynte å følge sin herre som i rask skrittgang, og uten å ta farvel eller snakke mer med dem i vognen, dro inn i en skog som befant seg like i nærheten. Sancho fulgte så godt eselet klarte det, men Rocinante travet slik at da han ble hengende etter, måtte han rope på herren og be ham vente. Dette gjorde don Quijote og holdt tømmene på Rocinante inntil den trette væpneren nådde ham igjen, og sa: - Det forekommer meg, herre, at det ville være riktig å trekke oss tilbake til en kirke, for så mishandlet som han ble han De sloss mot, vil det ikke være merkelig om det blir meldt til Det hellige broderskap så de kommer og arresterer oss, og sannelig, får de klørne i oss, vil det renne mye vann over bekken før vi slipper løs. - Ti stille, sa don Quijote. - Og hvor har du vel sett eller lest at en vandrende ridder noensinne er bragt for retten, hvor mange menns bane han enn er blitt? - Jeg vet ingenting om baner, svarte Sancho. - Jeg har aldri i mitt liv sett noen. Jeg vet bare at Det hellige broderskap tar seg av dem som slåss utenfor byene, og det blander jeg meg ikke i. - Plag deg ikke med dette, min venn, svarte don Quijote, - jeg skal til og med få deg ut av kaldeernes hender, hva så med Det hel­ lige broderskap. Men si meg sannheten: Har du noensinne sett en så tapper ridder på hele jordens krets som jeg? Har du noensinne lest i noen historie om noen som har eller har hatt mer kjapphet i angre­ pet, mer utholdenhet i fortsettelsen, mer behendighet når det gjelder å såre noen eller større list i å vippe noen av sadelen? - Sannheten er, svarte Sancho, - jeg har aldri noensinne lest noen historie, for jeg kan hverken lese eller skrive, men jeg våger å vedde på at en dristigere herre enn Deres nåde har jeg ikke vært i tjeneste hos i hele mitt liv, og måtte Gud skje at disse frekkhetene ikke blir betalt der jeg har nevnt. Det jeg ber Deres nåde om, er å la seg behandle, for det kommer meget blod fra dette øret, og her har jeg hvitt lin og en hvit salve i sadeltasken. - Alt dette ville ha vært helt overflødig, svarte don Quijote, - der­ som jeg hadde husket å lage en liten flaske med Fierabrås’ balsam, for bare med én dråpe sparer man tid og medisin. - Hva slags flaske og hva slags balsam er dette? sa Sancho Panza.

9*

DON QUIJOTE

- Det er en balsam, svarte don Quijote, - som jeg har oppskriften på i mitt minne, og med den behøver man ikke frykte døden, heller ikke tenke på å dø av noe sår. Således, når jeg tilbereder den og gir deg av den, har du ikke mer å gjøre om du ser at jeg i et slag er blitt delt på midten (slik det ganske ofte pleier å skje), enn å ta forsiktig delen som er falt til jorden og med megen finesse og før blodet koa­ gulerer, setter du den opp på den andre halvparten som sitter igjen i sadelen og passer på å sette den nøyaktig og riktig sammen. Dernest gir du meg bare to slurker av den balsamen jeg nevnte, så ser du meg friskere og raskere enn et eple. - Finnes det noe slikt, sa Panza, - gir jeg fra nå av avkall på guvernørskapet over den øya jeg er blitt lovet, og jeg vil ikke ha annen betaling for mine mange og gode tjenester enn at Deres nåde gir meg oppskriften på denne uforlignelige drikken, og for meg selv går jeg ut fra at en dram hvor som helst vil koste over tre realer, og mer trenger jeg ikke for å tilbringe resten av mitt liv på en æret og respektabel måte. Men det bør sies nå om det koster meget å lage den. - For under tre realer kan du lage tre pottemål, svarte don Quijote. - Gode Gud, svarte Sancho. - Hvorfor venter Deres nåde på å lage den og å lære meg den? - Hysj, hysj, min venn, sa don Quijote, - jeg skal lære deg større hemmeligheter og vise deg enda større nåde, men la oss nå behandle oss, for øret smerter mer enn jeg skulle ønske. Sancho trakk opp linstoff og salve fra sadelsekkene. Men da don Quijote oppdaget at visiret var ødelagt, holdt han på å miste vettet, og med hånden på sverdet og øynene hevet mot himmelen sa han: - Jeg sverger overfor Skaperen av alle ting og ved De fire hellige evangelier, i hele deres lengde, å føre det samme liv som markien av Mantua da han sverget å hevne sin nevø, Valdovinos’ død, og det var å ikke spise brød ved dekket bord, heller ikke ligge i seng med sin hustru og andre ting som jeg ikke husker lenger, allikevel anser jeg dem for uttrykt her, inntil jeg har tatt hevn over den som begikk en så uhyrlig krenkelse mot meg. Da Sancho hørte dette, sa han: - Legg vel merke til, Deres nåde herr don Quijote, at om ridderen oppfyller det De påla ham, å dra og fremstille seg for min frue, Dulcinea av Toboso, har han oppfylt det han skulle og fortjener ingen ny straff om han ikke begår en ny forbrytelse. - Du har talt og påpekt det meget treffende, svarte don Quijote, - således annullerer jeg denne eden hva angår å ta ny hevn over ham, men jeg avlegger den og bekrefter den på nytt, at jeg skal føre det liv 93

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg nevnte inntil jeg med makt fratar en ridder et visir som er likedan og like godt. Og tro ikke, Sancho, at jeg gjør dette omtåket av halmrøk; jeg har noen å etterligne i dette, for akkurat det samme skjedde bokstavelig med Mambrinos hjelm, som kostet Sacripante så dyrt. - Måtte Deres nåde sende slike eder pokker i vold, svarte Sancho, - for de er høyst skadelige for helsen og usunne for samvittigheten. Om ikke, si meg da: Dersom vi på mange dager ikke møter noen med visir, hva skal vi da gjøre? Skal denne edsavleggelsen oppfylles til tross for så meget besvær og ubehag som det vil bli å sove med klærne på og ikke sove på bebyggede steder og tusen andre botsøvelser som denne eden avlagt av den gamle gærningen markien av Mantua, som Deres nåde nå vil gjenopplive? Deres nåde bør tenke over at på alle disse veiene reiser ikke bevæpnede menn, men bare eseldrivere og kjerrekusker, og de mangler ikke bare visirer, men har kanskje aldri i sitt liv hørt dem omtalt. - Du tar feil hva dette angår, sa don Quijote, - for vi har ikke befunnet oss to timer på disse korsveiene og vi har sett flere bevæp­ nede menn enn dem som angrep Albraca, ved erobringen av Angélica den skjønne. - La det så være, sa Sancho, - og måtte det behage Gud at det går oss godt og at den tid kommer da denne øya blir erobret, som har kostet meg så dyrt, og la meg så bare dø straks. - Jeg har alt sagt deg, Sancho, at du ikke skal plage deg selv med dette, for om øya skulle mangle, så finnes her Danmarks rike eller Soliadise, som vil passe deg som en ring på fingeren, og ettersom de befinner seg på fastlandet, bør det glede deg mer. Men la oss vente med dette til sin tid og se så etter om du i sadeltaskene har noe å spise, for snart skal vi dra til et slott der vi kan ta inn for natten og lage den balsamen jeg har nevnt, for jeg har svært vondt i øret. - Her har jeg en løk, litt ost og jeg vet ikke hvor mange brødbiter, sa Sancho, - men det er ikke en spise som er passende for en tapper ridder som Deres nåde. - Hvor du misforstår! svarte don Quijote, - du skal vite, Sancho, at det er en ære for vandrende riddere å ikke spise på en måned, og selv om de spiser, er det av hva de har for hånden, og dette ville du skjønne om du hadde lest så mange historier som jeg, for selv om de er tallrike, har jeg ikke sett berettet at noen vandrende ridder har spist, om ikke av tilfeldighet, eller en eller annen bankett man tilbød dem; de øvrige dager nøyet de seg med ubetydeligheter. Selv om det lar seg forstå at de ikke kunne la være å spise og ha andre naturlige behov, for de var, sant nok, mennesker som oss, må man forstå at de 94

DON QUIJOTE

vandret storparten av sitt liv gjennom skoger og i ubebygde områder, uten kokk, og at deres vanligste mat var enkel føde, slik som det du nå frembyr for meg. Så derfor, Sancho min venn, skal du ikke beklage deg over det som faller i min smak. Du skal heller ikke skape en ny verden, eller vri det vandrende ridderskap av hengslene. - Tilgi meg, Deres nåde, sa Sancho, - siden jeg hverken kan lese eller skrive, som før sagt, kjenner jeg ikke og har ikke truffet på reg­ lene for ridderskapet; og fra nå av skal jeg forsyne sadelsekkene med all slags tørket frukt til Deres nåde, som er ridder, og til meg skal jeg sørge for alle slags flyvende dyr som det er mer mat i. - Jeg sier ikke, Sancho, sa don Quijote, - at ridderne nødvendigvis ikke må spise annet enn de fruktene du nevner, men at deres van­ ligste ernæring var av dem og noen urter de fant på markene, som de kjente til og som også jeg kjenner. - Det er en god ting, svarte Sancho, - å kjenne til slike urter, og etter det jeg skjønner, vil det en dag bli nødvendig å bruke en slik viten. Så tok han frem det han hadde sagt han hadde med seg, og de to spiste sammen i fred og fordragelighet. Men siden de ønsket å finne et sted å ta inn for natten, avsluttet de raskt det fattige og tørre måltidet. De besteg så ridedyrene og skyndte seg for å nå frem til en landsby før det mørknet; men solen og håpet om dette ble borte samtidig som de kom i nærheten av sivhyttene til noen gjetehyrder, og de besluttet å tilbringe natten der. Like sørgelig som det var for Sancho ikke å nå frem til en landsby, like glad ble hans herre over å sove under åpen himmel, da han mente at hver gang det skjedde, var det en positiv handling som bekreftet hans tilhørighet til ridderskapet.

KAPITTEL XI om det som skjedde med don Quijote hos noen gjetehyrder De ble meget vennlig mottatt av gjetehyrdene, og da Sancho hadde tatt seg av Rocinante og eselet så godt han kunne, gikk han etter luk­ ten fra noen store stykker gjetekjøtt som kokte i en gryte over ilden. Og selv om han i samme øyeblikk gjerne ville se om de var i en slik tilstand at han kunne overflytte dem fra gryten til maven, lot han det være, for gjeterne tok den av ilden, la noen saueskinn på jorden, 95

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dekket raskt bordet på rustikt vis og anmodet de to med stor venn­ lighet om å ta av det de hadde. De satte seg på sauefellene i en sirkel, det var seks stykker som holdt til ved denne gjetefolden, og først ba de don Quijote med bondsk høflighet å sette seg på et trau som var snudd opp ned. Don Quijote satte seg, og Sancho ble stående for å fylle drikkekaret som var av horn. Da hans herre så ham stå, sa han: - For at du skal se det gode som det vandrende ridderskap omfat­ ter og hvor raskt dets tjenere når frem til å bli aktet og æret av ver­ den, vil jeg at du skal sette deg ved min side i selskap med disse gode mennesker og at du blir som jeg, som er din husbond og naturlige herre og spiser av min tallerken og drikker av det jeg drikker, for om det vandrende ridderskap kan det sies det samme som sies om kjærligheten: den gjør alle ting like. - Stor nåde er dette! sa Sancho, - men jeg kan si til Deres nåde at om jeg har nok å spise, vil jeg heller spise det stående og alene enn sittende og ved siden av en keiser. Og om jeg skal si sannheten, sma­ ker det meg langt bedre det jeg spiser i min egen krok uten fiksfak­ serier og høfligheter, selv om det er brød og løk, enn påfugl ved and­ res bord der jeg må tygge langsomt, drikke lite, tørke munnen ofte, og ikke nyse eller hoste om jeg har lyst, eller gjøre andre ting som ensomhet og frihet fører med seg. Således, min herre og husbond, de æresbevisninger Deres nåde vil vise meg siden jeg er tjener og del av det vandrende ridderskap, som jeg er som Deres nådes væpner, ber jeg Dem omgjøre til noe annet som for meg er nyttigere og mer for­ delaktig. For selv om jeg mottar disse med takk, avstår jeg fra dem fra nå av og til verdens ende. - Til tross for dette, må du sette deg; for den som ydmyker seg, vil Gud opphøye. Så grep han ham i armen og tvang ham til å sette seg ved siden av ham. Gjetehyrdene forsto ikke dette snikksnakket om væpnere og vand­ rende riddere, og gjorde ikke annet enn å spise og tie stille og kikke på gjestene som med stor glede og enda større sult satte i seg kjøttstykker større enn en knyttneve. Da kjøttretten var avsluttet, la de en mengde inntørkede ekenøtter utover skinnfellene og sammen med dem en ost som var hårdere enn om den hadde vært av mørtel. I mellomtiden fikk ikke hornet være i ro, det vandret ofte rundt i sirkelen snart fullt og snart tomt som bøttene i en brønnheis, og de tømte med letthet en liten vinsekk av de to som hang fremme. Etter at don Quijote hadde tilfredsstilt maven, tok han en håndfull ekenøtter i hånden, betraktet dem oppmerksomt og ga seg til å fremsi følgende ord: 96

DON QUIJOTE

- Lykkelige tider og sekler som de gamle ga navnet gullalderen, ikke fordi gullet, som i denne vår jernalder settes så høyt, kunne oppnås uten noen form for anstrengelse, men fordi de som levet den gang, ikke kjente til de to ord ditt og mitt. I hine hellige tider var alle ting felles. Ingen måtte, for å finne sitt underhold, gjøre seg annen umak enn å strekke ut armen og forsyne seg fra de robuste eketrær, som frikostig frembød sin søte og modne frukt. De klare kilder og klare elver ga dem i overflod velsmakende og klart vann. I sprekker i klippene og i hule trær dannet de flittige og kloke bier sine samfunn og frembød gavmildt den fruktbare høst av sitt sødmefylte arbeide. De robuste korkeker ga velvillig og høvisk fra seg sin brede og lette bark, med hvilken man nå begynte å dekke taket, et tak båret oppe av rustikke påler, bare til vern mot det ublide vær himmelen til tider sender oss. Alt var den gang fred, alt var vennskap og samdrektighet, ennå hadde ikke plogens tunge skjær våget å åpne moder jords fromme indre som hun uten tvang frembød overalt fra sin fruktbare og mektige barm det som kunne mette, ernære, og vederkvege hennes barn som fremdeles eide henne. Den gang vandret de enkle og skjønne hyrdinner fra dal til dal og fra ås til ås med flettet eller utslått hår, uten mer klær enn det nødvendige for å dekke på ærbar måte det som ærbarheten alltid har krevet skulle dekkes, og pynten var ikke av den art man nå til dags bruker, og som fordyres av purpur fra Tyros og den på så mange måter misbrukte silke, men av en vev av grønne blad av vivendel og eføy, og med disse vandret de omkring like så storslåtte og velkledde som våre hoffdamer nå vandrer omkring i, og med alle de sjeldne og fremmedartede påfunn som den ørkesløse oppfinnsomhet kan fremvise. Da smykket kjærlighetens språk seg på sjelens enkle og likefremme måte slik det ble skapt, uten å oppsøke ordenes kunstferdige omskrivninger for å gi dem et fornemt preg. Bedraget fantes ikke, lureriet og ondskapsfullheten blandet seg ikke med sannhet og likefremhet. Rettferdigheten holdt seg innenfor sine egne rammer, uten at gunst eller egennytte våget å forstyrre eller krenke den, de som nå til dags skader den så sterkt, og forvirrer og forfølger den. Vilkårlighetens lov hadde ikke installert seg i domme­ rens dømmekraft, for den gang fantes det intet eller ingen å dømme. Jomfruer og ærbarhet vandret, som jeg har sagt, overalt alene og frie, uten frykt for at fremmed frekkhet og usedelige hensikter skulle skade dem, og fortapelsen skyldtes bare deres egen lyst og deres egen vilje. Nå, i våre avskyelige tider, er ingen jomfru sikker, selv om en ny labyrint skjuler og lukker henne inne, som den på Kreta, for gjennom sprekker og båret av brisen trenger den pestilente jordiske kjærlighet

97

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

inn i henne sammen med skinnsyken, så de kaster fra seg hele sin ærbarhet. For deres sikkerhet, etter som tiden gikk og ondskapen stadig ble sterkere, ble de vandrende ridderes orden innstiftet, for å beskytte jomfruer, støtte enker og hjelpe foreldreløse og nødlidende. Denne orden tilhører jeg, mine brødre gjetevoktere, som jeg takker for denne gode mottagelse og gode mat. Selv om alle levende er for­ pliktet til å hjelpe de vandrende riddere, ifølge naturens lov, mottok dere meg med velvilje uten å kjenne til denne forpliktelse, og det er årsaken til at jeg med all den velvilje som står i min makt, vil takke for deres. Hele denne lange harangen - som han egentlig kunne ha spart seg - fremsa vår ridder fordi ekenøttene de hadde gitt ham, bragte gull­ alderen frem i hans erindring, og det falt ham inn å fremlegge dette overflødige resonnementet for gjetehyrdene, som uten å svare et ord, oppslukte og anspente, satt og lyttet til ham. Sancho selv tiet stille, spiste ekenøtter og avla stadig besøk hos den andre vinsekken, som hang i en stenek for å avkjøles. Don Quijotes tale varte lenger enn aftensmaten, og ved slutten av den sa en av gjeterne: - For at Deres nåde, herr vandrende ridder, virkelig kan si at vi mottar Dem godt og ærer Dem med beredvillighet og velvilje, vil vi gjerne gi Dem glede og hvile ved å be en av våre folk som kommer om en lite stund, om å synge; han er en riktig flink ungdom og meget forelsket, og kan til og med lese og skrive og kan spille på en fele, så det er ikke mer man kan ønske. Knapt hadde gjetehyrden sagt dette, før de hørte lyden av fela, og like etter dukket han som spilte på den opp. Det var en ungdom på omkring toogtyve år som tok seg godt ut. De andre spurte om han hadde spist, og da han svarte ja, sa han som hadde spurt om dette: - Er det slik, Antonio, kan du glede oss med å synge litt, for at gjesten vår skal se at også her i skogene og dalene finnes noen som vet noe om musikk. Vi har fortalt om hvor dyktig du er, og vi ønsker at du skal vise oss det ordentlig, derfor ber vi deg innstendig om å sette deg og synge den balladen om din kjærlighet som din onkel, hjelpepresten, skrev for deg, og som folk i landsbyen synes godt om. - Det skal jeg gjerne, svarte gutten. Og uten å la seg be mer, satte han seg på stammen av en nedfallen ek, stemte fela, og begynte like etter å synge riktig godt og fint på følgende måte:

98

DON QUIJOTE

ANTONIO (Til Olalla) At du elsker meg, det vet jeg skjønt du aldri selv har sagt det; ikke engang øyekastet har i taushet overbragt det. Du som har så kloke tanker elsker meg nok innerst inne; husk, den kjærlighet man tilstår, den har lettest for å vinne. Sant nok har du gitt, Olalla, mer enn hint, ja mest bevis på at du har en sjel av bronse, og at hjertet er det is på. Likevel, når du i sinne ærbart trekker deg tilbake, holder jeg meg fast i håpet og jeg slipper aldri taket! For jeg gikk jo rett i fellen og min glød forblir den samme om jeg geiper eller smiler; hjertet brenner som en flamme! Men hvis kjærlighetens stemme har en høflig, vennlig tone, tror jeg snart jeg er ved målet, og blir gitt en seierskrone! Hvis oppmerksomheter tjener til å vekke sinn og sanser, burde alle jeg har vist deg snart ha sprengt ditt kuldepanser! Og om du har villet se det, ville du jo dg fått øye på at jeg til hverdags bruker pene klær, ja, søndagstøyet! Kjærlighet og eleganse trives sammen, så jeg prøver å få presentert meg vakkert, pen og velstelt, slik det høver. Aldri danser jeg med andre, og jeg spiller gjennom svale

99

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nattetimer dine toner helt til første hanegalet. Mange serenader har jeg sunget til din skjønnhets ære, men blant noen unge piker var de mindre populære. Ja, du husker vel Teresa hun fra Berrocal, hun freste: «Du som tror en engel smilte da en ape satt og hveste! Takket være pynt og flitter, ring på finger’n, ring i øret, sminkelag og løshår ville Amor selv latt seg forføre!» Da jeg sa at det var sludder, ble hun sinna, og en fetter ville ta meg, men isteden tok jeg ham, en dustepetter. Kjærligheten min er ekte; jeg er ikke en begjærlig ungkar som har nok med jakten; i min adferd er jeg ærlig. Kirken spinner silkesnorer til et åk med smidig ramme; legg du nakken under åket, og da gjør jeg straks det samme! Vil du ikke, ja, da sverger jeg så sant ved paternoster at jeg straks forlater dalen for et liv i munkekloster.

Med dette sluttet hyrden sangen, og selv om don Quijote ba ham om å synge litt mer, gikk Sancho Panza ikke med på det, for han var mer for å sove enn å høre sanger. Derfor sa han til sin herre: - Deres nåde kan selvsagt legge seg der De ønsker å tilbringe nat­ ten, men disse gode menns arbeide tillater dem ikke å tilbringe net­ tene med å synge. - Jeg skjønner, Sancho, svarte don Quijote ham, - jeg innser tyde­ lig at besøk i vinsekken ønsker mer belønning i form av søvn enn av musikk. - For oss alle smaker den godt, lovet være Gud, sa Sancho. IOO

DON QUIJOTE

- Det benekter jeg ikke, svarte don Quijote, - og legg deg du til der du ønsker det, men de som tilhører min trosbekjennelse, foretrekker våking fremfor søvn. I alle fall, Sancho, det ville være bra om du igjen steller dette øret, som gjør mer vondt enn godt er. Sancho gjorde det han ble bedt om, og da en av gjeterne så øret, sa han at han skulle slippe å føle noen smerte, for han hadde et legemiddel som raskt ville gjøre det bra. Så tok han noen blader av rosmarin, som det fantes så mange av der, tygget på dem og strødde litt salt over og la det over øret, forbandt det godt og forsikret at han hadde ikke bruk for noen annen medisin, og det var sant.

KAPITTEL XII om det en gjetehyrde fortalte dem som var sammen med don Quijote

Da de holdt på med dette, kom det enda en unggutt av dem som pleide å bringe matvarer fra landsbyen og sa: - Vet dere hva som har skjedd nede i landsbyen, venner? - Hvordan skulle vi vite det? svarte en av dem. - Dere skal vite, fortsatte gutten, - at i morges døde denne berømte hyrde-studenten Grisostomo, og det mumles om at han døde av kjær­ lighet til den fordømte jenta Marcela, datter av Guillermo den rike, hun som vandrer omkring her i egnen kledd som hyrdinne. - På grunn av Marcela, sier du? sa én. - Nettopp henne ja, svarte gjeteren. - Det viktige er at han har bestemt i testamentet sitt at han skal begraves ute på markene, som en hedning, og at det skal være ved foten av den bergknatten der bekken ved steneken er, for etter det folk sier at han sa, er det stedet der han så henne for første gang. Han bestemte også andre ting som er slik at prestene i landsbyen sier at de ikke må, og ikke bør oppfylles, for det er slikt hedninger gjør. På alt dette svarer hans gode venn, stu­ denten Ambrosio, som også gikk omkring kledd som gjeter sammen med ham, at alt må oppfylles, uten at noe mangler av det Grisostomo bestemte, og hele landsbyen er i opprør over det. Men etter det som sies, blir det som Ambrosio og hans hyrdevenner vil, og i morgen kommer de for å begrave ham med stor prakt på det stedet jeg nevnte. Jeg mener at alt dette vil bli verd å se, jeg i det minste lar ikke være å dra dit, selv om jeg ikke rekker tilbake til landsbyen i morgen.

ror

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Vi skal alle sammen gjøre det, svarte gjeterne, - og vi kaster lodd om hvem som skal bli her og vokte hele gjeteflokken. - Du har helt rett, Pedro, sa én, - men det er ikke nødvendig å trekke lodd, for jeg blir her for alle. Det skyldes ikke godhet eller mangel på nysgjerrighet, men at jeg skadet foten mot en trerot her om dagen. - Vi takker deg allikevel, sa Pedro. Don Quijote spurte Pedro hvem den døde vel var og likeledes denne hyrdinnen, og til dette svarte Pedro at det han visste var at den døde var sønn av en rik lavadelsmann, bodde i landsbyen her oppe i fjellet og hadde studert i mange år ved universitetet i Salamanca og kom så hjem og ble ansett som klok og belest. - Først og fremst sier folk at han er kyndig i den vitenskapen som foregår på himmelen og med sol og måne, for han kunne nøyaktig forutsi en klipse av sol eller måne. - Eklipse kalles det, min venn, og ikke klipse når de store lysbærerne formørkes, sa don Quijote. Men Pedro brydde seg ikke med slikt barneprat og fortsatte: - Han kunne også forutsi om det ville bli et godt år eller et vanår. - Uår, mener du, min venn, sa don Quijote. - Vanår eller uår, svarte Pedro, - er vel hipp som happ. Og jeg sier at alt det han sa, det gjorde faren og alle hans venner, for de trodde på det han sa og ble svært rike, siden de fulgte alle hans råd. Om han sa: «Så hvete og ikke bygg i år; dette året kan dere så bønner og ikke bygg; det som kommer blir fint for olivenolje, og de tre neste blir det ikke en dråpe.» - Denne vitenskapen kalles astrologi, sa don Quijote. - Jeg vet ikke hva den kalles, svarte Pedro, - men jeg vet at alt dette visste han og mye mer enn det. Så gikk det ikke mange måne­ der etter han kom fra Salamanca, før han en dag dukket opp kledd som hyrde, med gjeterstav og skinnvest, og hadde tatt av seg de lange svarte kjolene han pleide å bære som student. Og den gode vennen hans, Ambrosio, som han hadde studert sammen med, kledde seg også som gjeter. Jeg har glemt å si at Grisostomo, den avdøde, var svært flink til å skrive viser; ja så flink var han at han skrev sangene til juleaften, Herrens fødsel og det hellige spill til Kristi legems fest som ungguttene i landsbyen oppførte, og som de sier er perfekt. Da folk i landsbyen plutselig så de to studentene kledd som hyrder, ble de forbløffet og kunne ikke gjette grunnen til at de hadde funnet på dette merkelige skiftet av klesdrakt. På den tiden var Grisostomos far allerede død og han arvet en stor mengde gods, såvel av løs som 102

DON QUIJOTE

av fast eiendom og ikke rent lite småfe og storfe og en stor mengde penger; og alt dette ble den unge mannen absolutt herre over, og han fortjente det sannelig, for han var en god og gavmild venn som holdt seg til gode mennesker og hadde et velsignet ansikt. Senere gikk det opp for folk at skiftet av klær ikke var av noen annen grunn enn for å løpe omkring i skogen etter denne hyrdinnen Marcela som jeg har nevnt før, og som den stakkars døde Grisostomo var blitt forelsket i. Og det jeg skal fortelle nå, for det er bra at dere får vite hvem denne ungjenta er, og kanskje, og muligvis uten kanskje, vil dere aldri få høre noe lignende i alle deres livs dager, selv om dere skulle leve len­ ger enn Sarna. - Si Sara, svarte don Quijote, som ikke orket å høre gjeteren stokke om på ordene. - Sarna lever vel lenge nok, svarte Pedro, - og dersom det er slik at De, min herre, skal glefse etter ordene hver gang jeg sier noe, vil dette ta et år. - Tilgi meg, min venn, sa don Quijote, - siden det er så stor for­ skjell mellom Sarna og Sara, sa jeg det, for du svarte riktig godt, for sarna lever nok lenger enn Sara, og fortsett så historien, så skal jeg ikke si et ord mer. - Da sier jeg så, Deres nåde og min herre, at i vår landsby bodde det en storbonde som var enda rikere enn Grisostomos far, og han het Guillermo, som Gud i tillegg til mange og store rikdommer, ga en datter, hvis mor døde under fødselen, og hun var den mest ærbare man kan tenke seg i hele egnen. Jeg synes jeg ser henne for meg, for på den ene siden hadde hun noe av solen, og på den andre av månen, og fremfor alt var hun arbeidsom og de fattiges venn og derfor tror jeg at hennes sjel nå befinner seg for Guds ansikt i den annen verden. Av sorg over en så god hustrus død, døde også ektemannen Guillermo og etterlot datteren Marcela, ugift og rik, i en onkels varetekt, som var prest og prebendar i ladsbyen vår. Denne vesle jenta vokste opp og var så vakker at hun minnet oss om morens skjønnhet, en virkelig stor skjønnhet, men man mente at datteren ville overgå morens. Så skjedde det at da hun ble fjorten år gammel, kunne ingen se henne uten å velsigne Gud som hadde skapt henne så vakker, de fleste ble forelsket og helt fortapt i henne. Onkelen tok vare på henne med stor omhu og ærbarhet og holdt henne godt innesperret, men til tross for dette, bredte ryktet om hennes store skjønnhet seg slik at både på grunn av den og den store rikdommen hennes, ble onkelen ikke bare av de beste i vår landsby, men i mange postmils omkrets, bedt og plaget for å få henne til hustru. Men han, som virkelig er en god 103

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kristen og snarest ville gifte henne bort så snart hun var i gifteferdig alder, ville ikke gjøre det uten hennes samtykke og uten å ha for øye den inntekt og verdiforøkning han ville få av eiendommen, dersom han utsatte hennes giftermål. Det ble virkelig sagt i mer enn én sladdergjeng som roste presten. De må vite, herr vandrende ridder, at i en liten landsby stikker man nesen i alt og alle, og regn bare med, slik jeg gjør, at en prest i en landsby må være et altfor godt menneske, som får menigheten til å snakke pent om ham. - Slik er det virkelig, sa don Quijote, - og fortsett bare, for denne historien er riktig god, og du min gode Pedro, er en forteller av Guds nåde. - Ja, at Guds nåde ikke mangler, det er det viktigste. Hva alt det andre angår, skal De vite at selv om onkelen beskrev de gode egen­ skapene hos hver især av alle disse som ville ha henne til kone, og ba om at hun skulle gifte seg og velge etter sin smak, så svarte hun bare at hun ikke ville gifte seg akkurat da, siden hun var så ung og ikke følte seg i stand til å bære ekteskapets byrde. Med alle de til­ synelatende gode grunnene hun kom med, sluttet onkelen å plage henne og ventet på at hun skulle bli litt eldre og da ville kunne velge ektefelle som hun ønsket. For han pleide å si, og det hadde han rett i, at foreldre ikke burde gifte bort barna mot deres egen vilje. Men se så bare, plutselig en dag dukker den snerpete, knipske Marcela opp kledd som hyrdinne, og uten å ha sagt noe til onkelen eller noen i landsbyen, fant hun på å dra ut på markene med de andre ungjentene, selv om onkelen frarådet det, og ga seg til å gjete sin egen buskap. Så snart hun trådte frem for folk og hennes skjønnhet ble synlig for alle, kan jeg ikke riktig si hvor mange rike unge menn, adelige og av bondestand som har slike klær som Grisostomo og går omkring og beiler til henne heromkring. Og én av dem var som sagt den avdøde, som folk sier gikk over fra å være glad i, til å tilbe. Man må ikke tro at selv om Marcela dro omkring i et så fritt og ubundet liv der det finnes så lite, eller ingen knipskhet, at hun av den grunn har vist det aller minst tegn til noe som kan skade hennes ærbarhet og sømme­ lighet. Snarere er hennes vaktsomhet av en art og av en styrke som beskytter hennes ære, så av alle som gjør haneben og beiler til henne, er det ingen som kan rose seg av at hun har gitt ham det minste håp om å nå sitt mål. Selv om hun hverken flykter fra eller holder seg på avstand fra gjeterne og behandler dem vennlig og høflig, så snart noen av dem viser sin hensikt, selv om den er så god og hellig som ekteskap, forkaster hun ham som var hun en kastemaskin. På denne måten og ved slik opptreden og slikt vesen, skaper hun større skade 104

DON QUIJOTE

her i trakten enn om pesten skulle være her, for hennes vennlighet og skjønnhet trekker alle hjerter til seg av dem som forsøker å beile og elske henne. Men den avstanden og skuffelsen hun skaper, fører dem til fortvilelsens grenser, derfor vet de ikke hva de skal svare annet enn å kalle henne grusom og utakknemlig og andre lignende ting, som hennes vesen viser. Og De, om De skulle befinne Dem her en dag, ville se alle fjell og daler heromkring gi gjenlyd av klagesangene fra alle de skuffede som følger henne. Ikke langt herifra finnes et sted med tolv høye bøketrær, og det er ingen som ikke har Marcelas navn innrisset i den glatte barken, og over noen en krone skåret inn i selve treet, som om hennes elskere skulle si at Marcela fortjener all menneskelig skjønnhets krone. Her sukker en gjeter, der klager en annen; lenger borte høres kjærlighetssanger, og der borte fortvilede klagesanger. Det finnes dem som tilbringer alle nattens timer ved foten av en ek eller en klippe, og der, uten å lukke et gråtende øye, oppslukt og bortført av sine egne tanker, finner solen dem om morgenen; det finnes den som uten å gi utløp for eller opphold i sine sukk, ligger utstrakt midt under den brennende heten i en plagsom sommersiesta, og sender sin klage opp mot den ubarmhjertige himmelen. Over denne og hin, over hine og disse, triumferer den skjønne Marcela, fri og frank, og alle vi som kjenner henne, venter på hva alt dette overmotet skal ende i, hvem den lykkelige skal bli som skal komme og temme en så fryktelig natur og nyte en så overveldende skjønnhet. Siden alt det jeg sier er en så fastslått sannhet, oppfatter jeg det slik at det også er sant det man sier at hun er årsaken til Grisostomos død. Derfor råder jeg Dem, Deres nåde, til ikke å unnlate å delta i morgen i hans begravelse, som er vel verd å se, for Grisostomo hadde mange venner, og stedet der han har bestemt å bli begravet er ikke lange stykket unna. - Det skal jeg sørge for, sa don Quijote, - og jeg takker for den glede du har gitt meg med denne storartede historien. - Å, svarte gjeteren. - Fremdeles kjenner jeg ikke til halvparten av det som har skjedd med Marcelas beilere, men det er mulig at vi i morgen treffer en eller annen gjeter på veien som kan fortelle oss det. Nå ville det være best om De ville gå og sove under tak, for nattekjøligheten og duggen kan skade såret, men med medisinen jeg la på, er det ingen grunn til å frykte et uheldig resultat. Sancho Panza som allerede satt og forbannet den lange historien til gjeteren, anmodet sin herre om å gå inn i Pedros sivhytte. Det gjorde han, og hele resten av natten tilbragte han med minnene ojn sin herskerinne Dulcinea og etterlignet slik Marcelas tilbedere. Sancho 105

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Panza plasserte seg så godt han kunne mellom Rocinante og eselet og sov, ikke som en bedrøvet elsker, men som en mann som er blitt grundig gjennomprylt.

KAPITTEL XIII der slutten på historien om hyrdinnen Marcela fortelles, sammen med andre hendelser

Knapt begynte dagen å dukke frem på østhimmelens balkonger, før fem av de seks gjeterne sto opp og gikk for å vekke don Quijote og spørre om han fremdeles ville dra til Grisostomos omtalte begravelse, i så fall ville de holde ham med selskap. Don Quijote som ikke kunne tenke seg noe annet, sto opp og befalte Sancho å pakke sammen og legge på sadel, noe Sancho gjorde meget raskt, og like raskt dro de av gårde. De hadde ikke ridd mer enn en kvart postmil før de krysset en sti og der så omkring seks gjetere komme mot seg, kledd i sorte skinnvester, med hodet kronet av sypress og bitter oleander. Hver av dem hadde en tykk stokk av kristtorn i hånden. Sammen med dem kom også to adelsmenn til hest kledd i reisedrakt og med tre esel­ drivere til fots. Da de nådde frem til hverandre, hilste de høflig og spurte hverandre hvor de skulle; det viste seg at alle var på vei til stedet for begravelsen, og de dro da videre sammen. En av adelsmennene sa til den andre: - Det forekommer meg, herr Vivaldo, at den omveien vi tar for å se denne berømmelige jordeferden, er vel anvendt, for den må være noe for seg selv, ifølge de underlige ting disse gjeterne har fortalt oss, såvel om den døde som om den mannevonde hyrdinnen. - Det tror jeg også, svarte Vivaldo, - å se den, ville være verd, ikke bare en omvei på én dag, men på fire. Don Quijote spurte hva de hadde hørt om Marcela og Grisostomo. Den reisende sa at den morgenen hadde de møtt disse gjeterne, og siden de så dem bære sorg, hadde de spurt om grunnen til at de gikk slik. Én av dem fortalte om alt det underlige med den skjønne hyrdin­ nen ved navn Marcela og de mange beileres kjærlighet til henne og om jordeferden til den Grisostomo, hvis begravelse de var på vei til. Kort sagt, han fortalte alt det Pedro hadde fortalt don Quijote. De skiftet så samtaleemne, og han som het Vivaldo spurte hva som 106

DON QUIJOTE

var årsaken til at han dro så tungt bevæpnet omkring i et så fredelig område. Til dette svarte don Quiijote: - Utøvelsen av mitt kall tillater ikke at jeg reiser på annen måte. Det gode og behagelige liv der man kjenner såvel fred som hvile, ble skapt for bløtaktige hoffmenn, mens derimot trengsler, uro og våpen­ bruk ble oppfunnet for dem som verden kaller vandrende riddere, og av dem er jeg, selv om jeg er en uverdig, den minste av dem alle. Knapt hadde han sagt dette, før alle skjønte at han var helt forrykt, og for å undersøke dette nærmere og finne ut hva slags galskap han led av, grep Vivaldo ordet igjen og spurte hva en vandrende ridder var for noe. - Har ikke Deres nåder, svarte don Quijote, - lest Englands anna­ ler og historie der kong Arthurs berømte bedrifter behandles, de som stadig dukker opp i våre spanske ballader under navnet kong Artus, om hvem den gamle tradisjon sier som er felles for hele Storbritannias rike, at denne kongen ikke døde, men ble forvandlet til en ravn gjen­ nom trolldom og at han i tidens løp skal vende tilbake og gjenvinne sitt rike og scepter. Bevises ikke dette av at ingen englender siden den tid har drept en ravn? På denne gode konges tid ble den berømme­ lige ridderorden grunnlagt som kalles Ridderne av det runde bord, og der utspiltes, og det ble helt nøyaktig nedskrevet, den kjærlighet som oppsto mellom don Lanzarote del Lago og dronning Ginebra, med mellomkomst av den ærede frue Quintanona; av dette oppsto den velkjente ballade som synges så ofte i vårt Spania, om Aldri ble noen ridder tjent så vel av damer som Lanzarote ble det, da han fra Bretagne kom,

med den ømme og sødmefylte utvikling av hans amorøse og krigerske bedrifter. Fra da av utbredte ridderordenen seg fra generasjon til generasjon og til mange og skiftende verdensdeler, og i denne ble den tapre Amadis av Gaula kjent for sine berømmelige bedrifter i likhet med alle hans sønner og sønnnesønner inntil femte generasjon, og den modige Felixmarte de Hircania og den aldri nok lovpriste Tirant lo Blanch, og nesten helt frem til våre dager har vi sett og kommu­ nisert med og hørt den uovervinnelige og tapre ridder don Belianis de Grecia. Dette, mine herrer, er da å være vandrende ridder, og det jeg har fortalt, er om deres ridderorden; det er den jeg selv, om jeg enn er en synder, som før sagt, bekjenner meg til, og det samme som

107

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

disse omtalte riddere bekjente seg til, bekjenner jeg. Således drar jeg med velberådd hu gjennom disse ensomme og ubebodde egner på jakt etter eventyr, for å stille min sterke arm og min person til rådighet for å bekjempe all den fare skjebnen kan fremby for meg for å hjelpe de svake og nødlidende. Av de ordene han hadde sagt, skjønte de veifarende at don Quijote helt manglet dømmekraft, og de innså arten av den galskap som hadde tatt herredømmet over ham, og av dette ble de like forbløffet som alle andre som fikk kjennskap til den. Vivaldo som var klok, men også av et muntert natyrell, og ville få tiden til å gå uten kjedsomhet den korte veien som var igjen før de nådde fjellet og begravelsen, ønsket å gi ham anledning til å fortsette med sine sinnssyke påfunn. Derfor sa han: - Det forekommer meg, herr vandrende ridder, at Deres nåde har bekjent seg til en av de strengeste og mest trengselsfylte ordener som finnes på jorden, og jeg mener personlig at selv kartusianerordenens munker ikke kan ha et strengere kall. - Like streng for munkene, svarte don Quijote, - men om den er like nødvendig for verden, er jeg i tvil om. Om sannheten skal sies, utfører ikke den soldat sopi utfører det hans høvedsmann befaler, noe mindre enn det høvedsmannen selv gjør. Jeg mener at munkene i all fred og ro ber himmelen om alt godt for jorden, men soldatene og ridderne, vi utfører det man ber oss om, og forsvarer det med våre tapre armer og med sverdodden, ikke under tak, men under åpen himmel og utsatt for solens ulidelige stråler om sommeren og den mest gjennomtrengende kulde om vinteren. Derfor er vi Guds sende­ menn på jorden og de redskaper som der skaper rettferdighet. Like­ som krigen og alt det den angår, ikke kan iverksettes uten gjennom svette og plager, følger det av dette at de som bekjenner seg til den antagelig har større trengsler enn dem som, omgitt av fred og hvile, ber Gud hjelpe dem som er svake. Jeg vil med dette ikke si, for det finnes ikke i min tanke, at det er en bedre stand å være vandrende ridder enn å være munk under den strikteste ordensregel; jeg vil bare slutte av det jeg selv lider at denne stand er mer slitsom og utsettes for flere slag og mer sult og tørst, elendighet, filler og lus, da det ikke er tvil om at de vandrende riddere fra fordums tid gikk gjennom store plager på sin livsvei. Skulle noen stige opp til å bli keisere ved hjelp av sin arms styrke, koster det dem sannelig både blod og svette, og om disse som steg så høyt hadde manglet hjelp fra vismenn og troll­ menn, ville deres ønsker og deres håp ha blitt til intet. - Det samme mener jeg også, svarte den veifarende, - men én ting, 108

DON QUIJOTE

blant mange andre, synes meg meget dårlig hos vandrende riddere, og det er, at når de er i ferd med å gå løs på et stort og farlig eventyr, der de helt tydelig står i fare for å miste livet, husker de aldri, i det øyeblikk de angriper, å anbefale seg til Gud, som enhver kristen i en lignende fare bør og skal gjøre; de anbefaler seg heller til sine damer med så stor lyst og fromhet som om de skulle være deres Gud; det er noe jeg mener smaker litt av hedenskap. - Min herre, svarte don Quijote, - noe annet kunne på ingen måte skje, og den vandrende ridder som ville gjøre noe annet, ville befinne seg i en vanskelig situasjon. Det hører til skikk og bruk i det omflakk­ ende ridderskap at den omvandrende ridder, idet han innleder en stor våpenbragd, likesom har sin herskerinne foran seg og vender ømt og kjærlighetsfullt blikket mot henne, som om han med dette ber henne om hjelp, støtte og beskyttelse i den usikre situasjon han befinner seg i. Og selv om ingen hører ham, er han nødt til å mumle noen ord for seg selv, der han av hele sitt hjerte anbefaler seg til henne, og dette har vi tallrike eksempler på i historien. Dette skal ikke oppfattes slik at de unnlater å anbefale seg til Gud; for tid og sted til det vil de finne i løpet av sitt storverk. - Til tross for dette, svarte den veifarende, - har jeg som en rest av tvil, og det er fordi jeg har lest at det ofte kommer til en ordveksling mellom riddere der det ene ordet tar det annet så raseriet blusser opp, og de snur hesten og rykker tilbake for å få godt tilløp, og etter hele tilløpet møtes de igjen, og midt i løpet anbefaler de seg til sine damer, og det som et slikt sammenstøt ender med, er at den ene faller ned langs flankene på hesten, gjennomboret av motpartens lanse, og med den andre skjer det også at siden han ikke klarer å holde seg i hestemanen, kan heller ikke han unngå å falle til jorden. Ikke vet jeg hvordan den døde finner en måte å anbefale seg til Gud på under et så raskt sammenstøt. Jeg mener at ordene han sier under tilløpet for å anbefale seg for sin herskerinne, burde og skulle han si som en kristen. Så meget mer som at jeg for min del ikke tror at alle vandrende riddere har en dame de kan anbefale seg til, for alle er ikke fylt av elskov. - Det er ikke mulig, svarte don Quijote; - jeg mener det er ikke mulig at det finnes riddere uten en dame, for det er like passende og naturlig at disse er forelsket som at himmelen har stjerner, og det er visselig slik at det finnes ingen historie der den vandrende ridder er uten kjærlig­ het, og om han skulle være det, blir han ikke betraktet som en legitim ridder, men som en bastard, som kom inn i ridderskapets festning, ikke gjennom porten, men over muren som en tyv og overfallsmann.

109

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Allikevel, sa veifareren, - mener jeg, om jeg ikke husker feil, å ha lest at don Galaor, bror av den tapre Amadis av Gaula, aldri hadde noen bestemt dame han kunne anbefale seg til, og allikevel ble han ikke mindre ansett og ble en tapper og berømt ridder. Til dette svarte vår don Quijote: - Min herre, en svale gjør ingen sommer. Hva mer er, jeg vet at denne ridderen i hemmelighet var sterkt forelsket, bortsett fra at han likte å beile til alle han syntes tok seg godt ut, det var naturlig for ham, og noe han ikke kunne motstå. Men alt i alt er det helt klar­ lagt at han hadde én eneste herskerinne over sin vilje, som han ofte anbefalte seg til og i hemmelighet, for han roste seg av å være en hemmelighetsfull ridder. - Så dersom det er essensielt at enhver vandrende ridder skal være forelsket, sa den veifarerende, - kan man jo tro at Deres nåde er det, siden De bekjenner Dem til ridderordenen. Om ikke Deres nåde anser seg for likeså hemmelighetsfull som don Galaor, ber jeg Dem like så innstendig som jeg kan og på egne og på alles vegne, om å fortelle oss om Dere dames navn, hjemsted, tittel og skjønnhet, for hun anser seg nok lykkelig over at hele verden skal vite at hun er elsket og at hun tjenes av en slik ridder som Deres nåde er. Her ga don Quijote fra seg et dypt sukk og sa: - Jeg kan ikke bekrefte at hun, denne min søte fiende, vil finne behag i at verden får vite at jeg tjener henne, jeg kan bare si, idet jeg svarer på det De med så stor høviskhet ber meg om, at hennes navn er Dulcinea, hennes hjemsted Toboso, en landsby i La Mancha, og hennes stand må i det minste være en prinsesses, siden hun er min dronning og herskerinne; hennes skjønnhet er overmenneskelig, i henne blir alle de umulige og kimæriske skjønnhetens attributter som dikterne gir sine damer, forvandlet til virkelighet: hennes hår er gull, hennes panne som de elyseiske marker, hennes øyenbryn er som regnbuens, hennes øyne soler, hennes kinn roser, lebene koraller, tennene perler, halsen alabast, brystet marmor, hendene elfenben, hennes hvithet er sne, og de deler ærbarheten skjuler for menneskenes blikk, er slik, etter det jeg tror og mener, at kun den klokeste betraktning kan lov­ prise dem og ikke sammenligne dem med noen annens. - Hennes herkomst, avstamning og byrd ville vi gjerne få vite, svarte Vivaldo. Hvortil don Quijote svarte: - Hun er ikke av de gamle romerske Curcier, Gayer og Cipioner, ikke av de moderne Colonas og Ursinas, heller ikke av Moncadas og Requesenes i Catalonia, langt mindre av familiene Rebellas og Villa-

IIO

DON QUIJOTE

novas i Valencia, eller Palafoxes, Nuzas, Rocabertis, Corella, Lunas, Alagones, Urreas, Foces og Gurreas i Aragon, Cerdas, Manriques, Mendozas og Guzmanes i Castilla, Alencastros, Pallas og Menses i Portugal, men hun er av familen Toboso i La Mancha, en slekt som er slik at selv om den er ny, kan den gi en edel begynnelse på de mest illustre familier i kommende sekler. Man må bare ikke svare meg med noe annet enn det Cervino satte under de våpentrofeer Orlando hadde tatt, som sier: Ingen må berøre dem som ikke kan settes på prøve sammen med Orlando

- Selv om mitt tilhører Cachopines fra Laredo, svarte den veifarende, - våger jeg ikke å sette det ved siden av navnet Toboso av la Mancha, selv om et tilsvarende navn, sant å si, aldri har nådd mine ører. - Har De virkelig ikke hørt noe så velkjent? svarte don Quijote. Oppmerksomt lyttet alle de andre til samtalen mellom de to, og selv gjeterne og de andre hyrdene innså don Quijotes totale mangel på dømmekraft. Bare Sancho Panza mente at alt det hans herre sa, var sannhet, siden han visste hvem han var og hadde kjent ham fra han ble født. Det han lurte litt på, var dette om den nydelige Dul­ cinea av Toboso, for aldri hadde han visst om et slikt navn eller en slik prinsesse, selv om han bodde så nær Toboso. Slik gikk samtalen, da de i et gjel mellom to høye fjell så omkring tyve gjetere komme nedover, alle med vester av sort ull og kronet med fletninger som, det viste seg siden, dels var av sypress og dels taks. Seks av dem bar en båre, dekket av mangeartede blomster og grener. Da en av gjeterne så dette, sa han: - De som kommer der, er de som bærer Grisostomos legeme, og ved foten av hint fjell, er stedet der han ville begraves. Derfor skyndte de seg og kom frem da de andre hadde satt båren ned på jorden, og fire av dem holdt på å grave graven med fire skarpe spader like ved et hårdt klippefremspring. Begge parter hilste høvisk på hverandre, og don Quijote og de som kom sammen med ham, ga seg deretter til å ta båren i øyesyn, og på den så de et dødt legeme dekket av blomster, kledd som hyrde og tilsynelatende på omkring tredve år. Selv om han var død, kunne man se at ansiktet da han var i live, hadde vært vakkert og legemet sterkt og velproporsjonert. Omkring seg på selve båren hadde han en rekke bøker og mange papirer, noen åpne og noen forseglet. De in

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som så dette, såvel som de som hadde gravet graven og alle de andre som befant seg der, sto i en forunderlig stillhet, inntil én av dem som var med å bære den døde, sa: - Se vel etter, Ambrosio, om dette er stedet Grisostomo fastsatte, siden De så punktlig vil oppfylle det han bestemte i sitt testamente. - Ja, det er det, svarte Ambrosio, - mange ganger fortalte min ulyk­ kelige venn meg her sin sørgelige historie. Her, fortalte han meg, så han for første gang denne menneskeslektens dødelige fiende, det var også her han for første gang åpnet sin tanke for henne, like ærbar som den var kjærlig, og det var der, for siste gang, Marcela forkastet ham og trakk seg bort slik at han gjorde ende på sitt elendige liv. Og her, til minne om så stor en ulykke, ville han gravlegges i evig glemsel. Idet han henvendte seg til don Quijote og de veifarende, fortsatte han: - Dette legeme, mine herrer, som dere nå betrakter med medlidende blikk, var bærer av en sjel der himmelen hadde nedlagt en uendelighet av sine rikdommer. Dette er Grisostomos legeme, enestående i evner, makeløs i høviskhet, den ypperste i edelhet, en Føniks i vennskap, gavmild uten grenser, alvorlig uten hovmod, munter uten grovhet, kort sagt, den første i alt som er godt; han sto ikke tilbake for noen når det gjaldt ulykker. Han elsket, og ble avskydd, han tilba og ble forkastet, han fridde til et villdyr, ville blidgjøre en kvinne av marmor, han løp etter vind og ropte i ødemarken, beilet til den utakknemlige, og på grunn av henne ble han dødens bytte midt i sitt livsløp, som en hyrdinne gjorde ende på og som han ville udødeliggjøre for at hun skulle leve i menneskers erindring, noe som ville være synlig i alle disse papirer dere ser, om han ikke hadde befalt meg å overlevere dem til flammene så snart hans legeme er overlevert til jorden. - Større strenghet og grusomhet viser De overfor dem, sa Vivaldo, - enn deres opphavsmann, for det er ikke rettferdig og rimelig å opp­ fylle dens vilje, hvis beslutninger faller utenfor all fornuft. Det mente heller ikke Caesar Augustus om han hadde latt utføre det den gud­ dommelige mantuaner Vergil hadde fastsatt i sitt testamente. Derfor, herr Ambrosio; overgir de Deres venns legeme til jorden, ønsker De vel ikke å overgi hans skrifter til glemselen, for om han tok bestem­ melser som en såret og krenket mann, er det ikke godt at De oppfyller dem på tankeløst vis. De bør heller, ved å bevare disse papirer, holde for alltid ved live Marcelas kolde grusomhet, for at den skal tjene som et advarende eksempel for de levende i tider som kommer, så at de skal trekke seg bort fra og flykte fra slike stup ned i avgrunnen; 112

DON QUIJOTE

jeg kjenner allerede, lik alle som hit er kommet, historien om Deres elskende og fortvilede venn, vi kjenner vennskapet mellom dere og anledningen til hans død, og det han bestemte da hans liv ble avslut­ tet. Av denne sørgelige historien kan man se Marcelas grusomhet, Grisostomos kjærlighet, det trofaste vennskap mellom dere, og hvor­ dan den ender som med løse tømmer kjører langs den vei som den forvillede kjærlighet anviser. I går aftes fikk vi vite om Grisostomos død og at han ville bli begravet på dette sted; av nysgjerrighet og med­ lidenhet avvek vi derfor fra vår egen vei og ble enige om å komme hit for å se med våre øyne det som hadde vært så smertelig å høre. Til gjengjeld for denne smerte og det ønske som ble vakt i oss om å gjøre godt igjen det vi kunne, ber vi deg, å kloke Ambrosio, jeg, i det minste, ber deg om det for min egen del, at du unnlater å brenne disse papirene og tillater meg å ta noen med meg. Og uten å vente på hyrdens svar, strakte han ut armen og tok noen som lå nærmest. Da han så dette, sa Ambrosio: - Jeg skal av høflighet tillate at De beholder, min herre, dem De har tatt, men å tro at jeg skal unnlate å brenne dem som er tilbake, det er forgjeves. Vivaldo som ønsket å se hva papirene inneholdt, åpnet straks ett av dem og så at det bar tittelen: Fortvilelsens sang. Det hørte Ambrosio og sa: - Dette var det siste papir den ulykkelige skrev på, og for at De skal se, min herre, hvor langt hans ulykker hadde drevet ham, les det da slik at det kan høres, for det vil De ha tid til mens graven åpnes. - Det skal jeg gjerne gjøre, sa Vivaldo. Og siden alle tilstedeværende hadde samme ønske, stilte de seg rundt ham, og han leste med klar røst det som lød slik:

KAPITTEL XIV hvor den døde hyrdes fortvilede vers innsettes sammen med andre uventede hendelser

Grisostomos sang (canzone) Velan, da selv du vil at ryktets tunger, på alle språk alt over verden vide din hjerteløse grumhet skal forkynne.

IB

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Så låne selve helved mine lunger kraft til å skrike ut min sorg og kvide og stemme sterkt den sang som skal begynne. Dog ikke ønsker jeg min kval å lette, men kun å tolke den og ord å finne for smerten som din kulde meg beredte ... Akk, kunne blott for alle verdens vinde mitt sprengte hjertes trevler spredes og forsvinne!

Ti skal du lytte: ei til blide toner og til harmonisk klang, men til de såre og brutte stønn fra en ustillet jammer. En rasen og en rallen lik den hårde midtvinters storm igjennom skogens kroner, som sliter grene og som splintrer stammer; en sådan røst deg holde skal i ånde og minne om en sjel dypt stedt i vånde.

» Om løvens brøl og vargens sultne ulen og skjelldekt slanges gresselige hvislen og ravnens hese varselskrik mot natten ...

om navnløst udyrs glam fra klippehulen, som isner sjelen med en redselsrislen, når alle dagens alver har forlatt den ... om stormens brus på hvite bølgekammer og tyrens rustne brølen, når den felles, og visdomsuglens uhu, når det kveldes, og turtelduens klynk, når pilen rammer dens makes bryst ... om de fortapte sjelers vérop, som hviner villsomt gjennom mulmet ... om disse lyder ikke kunne deles men tonet sammen i et skrik som svulmet og overdøvet hver især og ble det heles med min forénte gråt! da måtte jeg vel kjenne smerten dulmet.

114

DON QUIJOTE

Ei Betisflodens blå olivenlunde skal fange noen gjenlyd av min klage, ei heller fader Tajos lyse strande:

Min beske smerte ville, om den kunne, få klinge ut i ørkner og forjage seg selv til livsforhatte skyggelande.

Ved fjerne Nil, hvor krokodillen løfter sitt lumske hode nær de flate bredder, eller i Lybiens sand, hvor kryp spyr edder ... På golde tinder hvorom gribben svever, eller i skumle ubetrådte kløfter, hvor mørket råder og hvor villdyr snøfter, og for hvis gru hvert menskehjerte bever: der ekko fra min sang fritt skal få runge ... min sang fra døde tunge ... men i ord som lever.

Forakten dreper. Og en mistro næret med rette eller urett; også den vil myrde. Skinnsyken er en farlig fristerinne i dødens sold. For den som er fortæret av lengsel uten håp, ble kun en byrde det liv hvor intet han har mer å vinne.

Alt bringer død. Ved hvilket uhørt under kan jeg som kun har etter døden traktet da enda leve, ensom og foraktet, med hjertets flenger i skinnsykens vunder? Jeg led av mistro. Vissheten meg døder. Den visshet at jeg glemtes skal dog nøre all brannen i mitt sinn som stormen bålet. Om hurtig eller langsomt jeg forbløder skal selve håpløshetens skygger gjøre min vandring lett til graven som er målet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

» Kan frykt og håp forferde og fornøye på samme tid et sinn? Tør håpet sukke, når frykten taler høyt med bedre grunner?

Skinnsyken møter jeg med bortvendt øye, men akk, min sjel kan intet øye lukke, ti hvert et øye er en åpen vunde. Hvem lytter ei til dine sladdermunner, å mistro! når han gang på gang må skue sin elsktes ringeakt og se bekreftet som sann den onde tanke han har heftet ved hennes stemmes klang, ved blikkets lue?

Skinnsyke, rekk meg dolken, du som råder i kjærlighetens land med kval og gåter! Sno den forsmådde en forsvarlig strikke! Dog nei - straks reiser seg de søte minner som dødens hinder nei, jeg vil det ikke. » Jo, jeg må dø. Og for meg selv å rane hvert håp om frelse fra min bitre skjebne vil jeg stå frem og sverge og bekjenne: at elskov er en høyst fornuftig vane mot hvilken ingen bør sitt hjerte væpne, ti i dens helved er det søtt å brenne at himmelsk skjønnhet har sitt bo i henne som nektet meg sitt legeme og hjerte at barnet med de mange kjære navne, ja nettopp denne elskov jeg må savne, oppveier saligheten med sin smerte.

Slik håner jeg meg selv, mens strikkens slynge gaper ifra den gren hvor jeg skal gynge.

Il6

DON QUIJOTE

Fulgt av din spott og kulde skal jeg danse igjennom luftens tomme, onde mil, stedt til hvile uten sang og kranser.

» Den urett du har stadig gjort meg arme har vist meg rettens vei og budt min vrede mot livet den fortjente rett å øve.

Ta det som offer for din skjønne harme! Mitt hjertes sår vil rødme dypt av glede i denne siste store elskovsprøve. Kanhende vil den da ditt blikk bedrøve og sløre dine øynes klare himmel det syn som ender mine smertensdage. Akk, la det ikke skje! Bør solen klage fordi der dør et kryp i støvets vrimmel? Nei, når man jorder mine siste rester, så le og syng, gakk inn til nye fester! Ja, glad og overmodig skal du være: Mitt korte liv, som midt i morgenrøden grep efter døden, tjener deg til ære.

* Og nu, kom an, nu er det tiden, ånder! Usalige, stig frem fra helvedsskjulet! Kom, Tantalos, med tørsten på din tunge! Kom, Sisyfos, som under stenen vånder din trette sjel - Ixion under hjulet og Tithys, kom, la jammerskriket runge! Å, venner, klager over dette unge fortapte liv, som i sin vår må falme!

”7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Vær I det ville sørgekor ved graven for denne bror som nedla vandringsstaven, om verden nekter ham sin avskjedssalme.

Og du som gaper foran helveds porte, å, Kerberos, stem i med klager sorte! På bedre sørgesang kan ingen håpe der lar seg ung og ubekjent begrave som kvinnens slave, kjærlighetens tåpe. Min smertes sang, mitt siste ord og eie, farvel, fly fritt, her skilles våre veie! Sørg ikke - vi vil begge få det bedre og være hevet over alt som hender, du mellom venner, jeg hos mine fedre.

På alle som lyttet til Grisostomos sang, gjorde den godt inntrykk, selv om han som leste, sa at det ikke stemte helt godt med den beret­ ningen han hadde hørt om Marcelas sømmelighet og ærbarhet, for i diktet klaget Grisostomo over skinnsyke, mistanker og fiendtlighet mot kjærligheten, alt dette til skade for Marcelas gode omdømme og plettfrie rykte. Til dette svarte Ambrosio, som var den som kjente vennens mest skjulte tanker: - For å forklare dette på tilfredsstillende vis for Dem, min herre, må De vite at da den ulykkelige skrev denne canzone, var Marcela fraværende; han hadde selv bannlyst seg fra henne av egen vilje, for å se om fraværet nettopp derved kunne ha sin virkning på ham. Siden den forelskede under fraværet ikke opplever noe som ikke plager ham, eller uro som ikke når ham, således plaget den innbilte skinnsyken Grisostomo, såvel som de mistanker han forestilte seg, som om de var virkelige. Og Marcelas ærbarhet er like sann som ryktet sier, og, bortsett fra å være grusom, litt overmodig og meget nedlatende mot ham, kan ikke misunnelsen selv tillegge henne en eneste feil. - Slik er det, svarte Vivaldo. Og idet han skulle til å lese et annet papir av dem han hadde reddet fra ilden, ble han forstyrret av et strålende syn - for slik virket det - som plutselig steg frem for deres blikk. Oppe på klippen ved hvis fot de holdt på å grave graven, dukket hyrdinnen Marcela frem, så skjønn at hennes skjønnhet overgikk ryktet. Alle som inntil da ikke n8

DON QUIJOTE

hadde sett henne, betraktet henne med beundring og taushet; de som allerede var vant til å se henne, ble ikke mindre overrasket enn dem som aldri hadde sett henne tidligere. Knapt hadde Ambrosio sett henne, før han med heftig motvilje utropte: - Kommer du kanskje hit for å se, du giftige basilisk, her i disse fjell, om ditt nærvær får denne ulykkeliges sår til å blø atter en gang, du, hvis grumhet tok livet av ham? Eller kommer du for å hovere over din umenneskelige gjerning, eller for å se der oppe fra, som en annen ufølsom Nero, flammene over det brennende Roma, eller tråkke på dette ulykkelige lik, som Tarquinius’ utakknemlige datter? Fortell oss raskt hvorfor du kommer hit, eller hva som gleder deg mest, enten å få vite av meg at Grisostomos tanker alltid fulgte deg i livet, eller nå når han er død, å få bekreftet at alle disse som kalte seg hans venner, nå vil adlyde deg. - Jeg kommer ikke, Ambrosio, av noen av de grunner du nevnte, men for å forsvare meg selv og forklare hvor hinsides all fornuft det er å legge skylden på meg for Grisostomos lidelser og død. Derfor ber jeg alle som her er til stede om å lytte oppmerksomt til meg, for megen tid eller mange ord er det ikke nødvendig å anvende for å fremlegge en sannhet for de kloke. Himmelen gjorde meg, ifølge det dere sier, skjønn, og det i så høy grad, at om jeg ikke har makt i andre ting, får min skjønnhet dere til å elske meg, og gjennom den kjærlighet dere viser meg, sier dere, og til og med krever; at jeg skal være forpliktet til å elske dere. Jeg innser, med den naturlige forstand som Gud har gitt meg, at alt skjønt er verd å elske, men jeg innser ikke at om noen blir elsket, skal den som elskes for sin skjønnhet, være tvunget til å elske den som elsker en. Dessuten, hva kunne skje om elskeren av det skjønne var heslig, og så heslig at han var avsky verdig, ville det da ikke være rimelig å si: «Jeg elsker deg siden du er vakker, du må elske meg fordi jeg er heslig.» Men om skjønnheten var like stor på begge sider, vil ikke tiltrekningen være den samme på begge sider, for ikke alle arter skjønnhet skaper kjærlighet, for noen gleder øynene, men tvinger ikke hjertet. Om enhver skjønnhet vekket kjærlighet og man bøyet seg for den, ville alle hjertets følelser forvirres og komme på avveier, uten å vite hos hvem den skulle stanse, og siden alle vakre ting er endeløse, ville de følelser som vekkes være uten ende. Etter det jeg har hørt, er den virkelige kjærlighet udelelig, og den må være frivillig og ikke tvunget. Om dette er slik som jeg tror det er, hvorfor tror dere da at jeg skal la mitt hjerte gi etter for makt, bare tvunget av ordene, når dere sier at dere elsker meg? Om det ikke er slik, ja hvis himmelen som gjorde meg vakker, skulle ha gjort meg heslig, 119

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ville det da være rimelig av meg å klage over dere, siden dere ikke elsket meg? Så meget mer som dere må ta i betraktning at jeg selv ikke valgte den skjønnhet jeg har, for slik den er, ga himmelen meg den av nåde, uten at jeg ba om eller valgte det. Således, likesom giftslangen ikke fortjener å anklages for den gift den bærer, selv om den dreper med den, da naturen selv har gitt den den, fortjener heller ikke jeg å bebreides for å være vakker. Skjønnhet hos den ærbare kvinne er som ilden som ikke er nær, eller som det skarpslepne sverd, for hverken den ene eller den andre brenner, eller stikker den som ikke nærmer seg dem. Æren og dyden er sjelens smykker, og uten dem bør legemet, til tross for at det er vakkert, ikke ta seg vakkert ut. Om ærbarheten er en av de dyder som mest pryder og forskjønner legeme og sjel, hvorfor skal da den som er skjønn, miste den fordi hun elskes for sin skjønnhet, for å gjøre gjengjeld overfor den som bare av lidenskap gjør alt for at hun skal miste den? Jeg ble født fri, og for å kunne leve i frihet valgte jeg markenes og engenes ensomhet. Trærne i disse fjellene er mitt selskap, det klare vann i disse bekkene er mine speil; med trærne og med vannet deler jeg mine tanker og min skjønnhet. Jeg er en ild og et sverd som er langt borte fra menneskene. De som ved å se meg er blitt forelsket i meg, har jeg fratatt enhver illusjon gjennom ord. Om tiltrekning lever av håp, har jeg ikke gitt noe til Grisostomo, eller til noen annen, kort sagt, om dem kan det sies at de ble drept av sin egen utholdenhet mer enn av min grusomhet. Om jeg bebreides for at hans tanker var ærlige nok, og at jeg derfor skulle være nødsaget til å besvare dem, da sier jeg at da han på dette selvsamme sted, hvor hans grav nå blir gravet, tilkjennega sin gode hensikt, svarte jeg at min var å leve i evig ensomhet, og at bare jorden skulle nyte min kyskhet og få min skjønnhet som bytte. Om han da, til tross for den desillusjon jeg ga ham, ville kjempe mot håpet og navigere mot vinden, er det så merkelig at han skulle drukne midt ute i sin dårskaps hav? Om jeg opprettholdt forbindelsen med ham, ville jeg være falsk, om jeg stillet ham tilfreds, ville jeg handle mot min egen hensikt og forutsetning. Han turet frem, selv om jeg hadde fratatt ham håpet, han fortvilte uten at jeg avskydde ham, tenk så over om det er rimelig at jeg får skylden for hans kval! La den klage som blir narret, la den fortviles som ble sviktet i sine lovede forhåpninger, la den bekjenne dette som jeg har kalt til meg, la den være stolt som jeg har overgitt meg til; men kall meg ikke grusom eller morder av den jeg hverken lover noe eller narrer, kaller til meg eller overgir meg til. Himmelen har ennå ikke villet at jeg skal få den skjebne å elske, og å tro at jeg skal elske etter andres valg, er forgjeves. Måtte denne

120

DON QUIJOTE

klargjøring tjene som en rettesnor for hver den som beiler til meg, og fra nå av må man innse at om noen skulle dø på grunn av meg, dør han ikke av skinnsyke eller manglende forhåpninger, for den som ikke elsker noen, kan heller ikke vekke skinnsyke; og et avvisende svar kan ikke kalles forakt. Den som kaller meg skadelig og basilisk, la ham holde seg unna meg som en skadelig og ond ting; den som kaller meg utakknemlig, skal ikke beile til meg, den som hevder jeg ikke vil kjennes ved ham, la ham da ikke kjennes ved meg, den som kaller meg grusom, følg meg ikke, for dette giftige dyr, denne utakk­ nemlige, denne grusomme og ukjente, skal de hverken oppsøke, beile til eller kjenne eller følge på noen som helst måte. Om Grisostomo ble drept av sin utålmodighet og sitt brennende begjær, hvorfor skal min tekkelige opptreden og ærbarhet få skylden? Om jeg bevarer min renhet i selskap med trærne, hvorfor vil noen ønske at jeg skal miste den i selskap med menn? Jeg har, som dere vet, mine egne rikdommer og begjærer ikke andres; jeg er ubundet og vil ikke underkaste meg, jeg hverken elsker eller avskyr noen. Jeg narrer ikke den ene eller etterstreber den andre, jeg håner ikke den ene og underholder meg med den andre. Ærlig samvær med hyrdinnene i disse landsbyene og stellet av geitene mine underholder meg. Mine ønsker avgrenses av disse fjellene, og om de går videre, er det for å betrakte himmelens skjønnhet, som er skritt på sjelens vei mot vårt første opphav. Idet hun sa dette, og uten å ville høre noe som helst svar, vendte hun ryggen til og forsvant inn i skogtykningen, og lot alle bli stående tilbake forbløffet både over hennes klokskap og hennes skjønnhet. Noen ga tegn til - de av dem som var blitt såret av de blendende piler fra hennes øyne - å ville følge etter henne, uten å ta hensyn til den tydelige avvisning de hadde hørt. Da don Qujiote så dette, mente han her å kunne anvende sin ridderlighet ved å komme en jomfru i nød til hjelp, og med hånden på sverdet sa han høyt og med klare ord: - Ingen, av hvilken stand eller stilling han enn er, skal våge å følge etter den skjønne Marcela, om han ikke vil merke min rasende indig­ nasjon. Hun har med klare og overbevisende ord vist hvor liten, eller ingen, skyld hun har hatt i Grisostomos død, og hvor fjernt hun har vært fra å nedlate seg til å gi etter for noen av sine beileres tilnær­ melser; derfor er det rimelig at hun, istedenfor å bli fulgt og forfulgt, skal bli æret og aktet av alle gode mennesker i verden, for hun viser at hun er alene om å leve med en så god hensikt. Enten det var don Quijotes trusler, eller fordi Ambrosio sa de skulle avslutte det de skyldte sin gode venn, rørte ingen av gjeterne seg derifra før begravelsen var over, Grisostomos papirer var brent 121

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og legemet lagt i jorden under mange tårer fra alle som var til stede. De lukket graven med en stor sten, i påvente av en stenplate som Ambrosio sa han ville få laget, med følgende gravskrift: Her hviler en elskers lik medtatt av livets byrde. Han levet som markens hyrde, hans bane ble elskovs svik. En lunefull kvinnes kulde hadde ham døden bragt og kjærlighetsgudens makt den viste seg da til fulle.

* Deretter strødde de blomster og løv over graven, alle kondolerte vennen Ambrosio og tok så avskjed. Det samme gjorde Vivaldo og hans ledsagere, og don Quijote tok farvel med vertskapet og med de veifarende, som ba ham bli med til Sevilla, siden det var et sted der man lett finner eventyr, for i hver gate og på hvert hjørne finnes det flere enn noe annet sted. Don Quijote takket for rådet og velviljen de viste ham, men sa at han for øyeblikket ikke ville eller burde dra til Sevilla før han hadde fjernet alle de onde tyveknektene som disse fjellene skulle være fulle av. Da de så hans faste beslutning, ville de veifarende ikke bry ham mer, men tok enda en gang avskjed, forlot ham og dro videre, og underveis hadde de nok å snakke om, såvel om Marcelas og Grisostomos historie som om don Quijotes galskaper. Denne besluttet å oppsøke Marcela og tilby henne all den tjeneste han kunne være i stand til. Men det skjedde ikke som han hadde tenkt, slik det fremgår av forløpet til denne sannferdige historien, hvis annen del her er slutt.

Tredje del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha 5^

KAPITTEL XV hvor det fortelles om det sørgelige eventyr don Quijote støtte på da han møtte noen ryggesløse eseldrivere

Den vise Cide Hamete Benengeli forteller at så snart don Quijote hadde sagt farvel til sitt vertskap og alle andre som var til stede i hyr­ den Grisostomos jordeferd, red han og hans væpner inn i den samme skogen de hadde sett Marcela dra inn i. Etter å ha fartet omkring i mer enn to timer og lett etter henne overalt, uten å finne henne, endte de på en grønn eng med friskt gress, hvor det også løp en liten bekk med kjølig vann, og det så kjølig at den både innbød og tvang dem til å tilbringe siestaens timer der, den som nå med all sin tunge hete begynte å nærme seg. Don Quijote og Sancho steg av ridedyrene og lot Rocinante og eselet beite i det friske gresset så meget de lystet, mens de angrep innholdet i sadelveskene; uten noen form for seremoni spiste herre og tjener det de fant i dem i fred og ro. Sancho hadde ikke brydd seg med å tjore Rocinante, da han var sikker på at den var så fredelig og ulidenskapelig at alle hoppene på beitemarkene i Cordoba ikke ville vekke noen upassende lyst hos den. Men tilfeldigheten og fanden, som ikke alltid sover, hadde ordnet det slik at en flokk galisiske hopper vandret omkring og gresset der i dalen; de tilhørte noen driftekarer fra Galicia som pleide å ta siestaen sammen med hestedriften på steder med gress og vann. Stedet don Quijote tilfeldigvis befant seg på, var nettopp noe for galisierne. Det skjedde så at Rocinante fikk en sterk trang til å beile til de firbente damene, og straks den fikk ferten av dem, forlot den sin vanlige adstadige skrittgang, og uten å be om sin herres tillatelse, slo den over i elegant og noe lystent småtråv og dro for å meddele dem sine behov. Men hoppene, som tilsynelatende heller ville gresse enn noe annet, mottok ham med hesteskoene og tennene og det på en slik måte at bukgj orden brast på et øyeblikk og den sto der avkledd uten 123

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sadel. Men det den mest skulle merke og beklage, var at da drifte­ karene så den bruke makt mot hoppene, kom de farende med stokker og ga den en slik omgang at den ble liggende forslått på bakken. I samme øyeblikk kom don Quijote og Sancho pesende, for begge hadde sett den omgang pryl Rocinante fikk, og don Quijote sa til Sancho: - Etter det jeg ser, Sancho, - er ikke dette riddere, men skittent pakk av lav byrd. Jeg sier det for at du derfor kan hjelpe meg med å ta en passende hevn over den krenkelse som er blitt Rocinante til del for våre øyne. - Hva pokkers slags hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. - Siden de er mer enn tyve og vi bare to, og kanskje er vi bare én og en halv? - Jeg er verd hundre, svarte don Quijote. Uten å si noe mer grep han til sverdet og gikk løs på galisierne, og det samme gjorde Sancho Panza, egget og drevet av herrens eksem­ pel. Først ga don Quijote en av dem et sverdslag som splittet opp en skinnvams som han hadde på og en stor del av skulderen. Galisierne som så seg mishandlet av bare to menn, mens de var så mange, grep stokkene, omringet de to og lot det regne med slag over dem med makt og velde. Sant å si fikk de Sancho over ende med det andre slaget, det samme skjedde med don Quijote, uten at hans behendighet og pågangsmot hjalp det minste. Til all ulykke falt han ned ved Rocinantes føtter, som ennå ikke var kommet på bena. Av dette kan man se hvilken ødeleggelse og kraft stokkeslag kan virke med, når de utføres av bondske og vrede hender. Da galisierne så hva de hadde prestert, lesset de på hoppene så raskt de kunne og fortsatte ferden, mens de lot de to eventyrerne bli liggende i elendig forfatning og enda, verre humør. Den første som kom til seg selv igjen, var Sancho Panza, og da han så seg ved siden av sin herre, sa han med syk og svak stemme: - Herr don Quijote! Å, herr don Quijote! - Hva vil du, broder Sancho? svarte don Quijote med den samme klagende og ynkelige tonen som Sancho. - Jeg ville ønske, dersom det var mulig, svarte Sancho, - at Deres nåde ville gi meg et par slurker av Fylle-Bras’ drikk, om det er slik at Deres nåde har den for hånden. Kanskje virker den like bra på brukne ben som på sår. - Å, om jeg hadde den her, jeg arme menneske, hva ville jeg da ha manglet, svarte don Quijote. - Men jeg sverger, Sancho Panza, ved det vandrende ridderskap, at før to dager er gått, dersom lykken ikke 124

DON QUIJOTE

forordner noe annet, skal jeg nok ha den i min makt, om hendene mine ikke er for trege. - Men hvor mange vil det ta å kunne bevege bena? spurte Sancho Panza. - I mitt tilfelle vil jeg ikke kunne si hvor mange dager det dreier seg om, sa den gjennomprylte ridder don Quijote. - Men jeg har skylden for alt dette, jeg skulle ikke gripe til sverd mot menn som ikke var slått til riddere som jeg, og derfor tror jeg at feltslagenes gud har til­ latt at jeg fikk en slik straff for å ha gått ut over ridderskapets lover. Derfor, Sancho Panza, passer det at du legger vel merke til det jeg nå sier deg, for begges helse er meget viktig, og det er at når du ser at slikt pakk krenker oss slik, vent da ikke at jeg skal legge hånden på sverdet for deres skyld, for det vil jeg på ingen måte gjøre, men grip du ditt eget sverd og straff dem slik etter din smak. Om det så kommer riddere til deres hjelp og forsvar, kan jeg nok forsvare deg og krenke dem av all min makt, for du vil allerede ha sett av tusen tegn og erfaringer hvor langt denne min sterke arm kan utstrekke sin makt og velde. Så overmodig var den stakkars herren blitt over å ha beseiret den tapre baskeren. Men Sancho Panza syntes ikke husbondens råd var så godt at han unnlot å svare: - Deres nåde, jeg er en fredelig mann, saktmodig og rolig, og jeg kan overse hvilken som helst krenkelse, for jeg har en hustru og barn å underholde og oppdra. Så la dette også være en meddelelse til Deres nåde, da jeg ikke er den som kan befale, nemlig at jeg på ingen som helst måte vil gripe til sverd, hverken mot en bonde eller en adelig; og at jeg fra nå av og til jeg står for Guds åsyn tilgir alle de krenkelser man har begått og skal begå mot meg, enten de er begått av, eller skal begås, eller må bli begått av høy eller lav, rik eller fattig, adelig eller borger, uten å unnta noen som helst stand eller stilling. Da hans herre hørte dette, svarte han: - Jeg skulle ønske jeg hadde pust til å tale rolig og at den smerte jeg har i siden skulle bli noe mindre, så jeg kunne få deg til å forstå, Panza, for en villfarelse du svever i. Hør bare, din stakkar: Dersom lykkens vind som vi har hatt imot oss, skulle snu til vår fordel, og våre ønskers seil skulle fylles så at vi sikkert og uten motstand kunne finne havn på en av de øyene jeg har lovet deg, hva ville skje med deg om jeg vant den, og gjorde deg til herre over den? Det at du ikke er ridder, vil gjøre det umulig, og vil du da ikke ønske å bli det, og ha mot nok, eller det mål å hevne dine krenkelser og forsvare det len du er herre over? Du må vite at i de riker og provinser som nylig er 125

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

erobret, er beboerne aldri av så rolig sinn, eller så på den nye herskers side, at man ikke kan frykte at de kan finne på noe for å endre tingene på nytt, og friste lykken igjen, som man sier; derfor er det nødvendig at den nye eier har forstand til å kunne styre seg selv og mot til å krenke andre og, under enhver omstendighet, forsvare seg selv. - I dette som nå har skjedd oss, svarte Sancho, - skulle jeg ha øns­ ket å ha den forstand og det mot som Deres nåde omtaler; men jeg sverger på mitt ord som fattig mann, at jeg nå heller ville ha plaster på sårene enn mer snakk. Se, Deres nåde, om De kan reise Dem og la oss hjelpe Rocinante, selv om den ikke fortjener det, for den var den viktigste grunn til at vi ble gjennomprylt. Aldri ville jeg ha trodd dette om Rocinante, som jeg alltid har regnet som en kysk person, og like fredelig som jeg. Vel, man sier at det trenges lang tid på å bli kjent med mennesker, og at det intet sikkert finnes i denne ver­ den. Hvem skulle ha trodd at etter alle de voldsomme sverdslag som Deres nåde ga den ulykkelige vandrende ridderen, skulle de straks og øyeblikkelig følges av en haglskur av stokkeslag som slo ned over skuldrene våre? - Også dine burde være vant til slike uvær, svarte don Quijote, - men mine som er oppfostret i batist og fint lin, de føler selvsagt sterkere smerten ved denne sørgelige hendelse. Og om det ikke var slik at jeg forestiller meg ... hva sier jeg, forestiller meg? Om jeg ikke visste med sikkerhet at alle disse ubehag er nær knyttet til våpenbruk, ville jeg dø av ren forargelse. Til dette svarte væpneren: - Deres nåde, siden disse ulykkene hører til den grøde som ridder­ skapet må høste, si meg da Deres nåde, om de forekommer meget ofte, eller om de faller innenfor en begrenset tid, for det aner meg at om vi får to innhøstinger til, vil vi være ubrukelige for den tredje, om ikke Gud, i sin uendelige barmhjertighet, kommer oss til hjelp. - Du skal vite, kjære Sancho, at en vandrende ridders liv er utsatt for tusen farer og ulykker, men at det også finnes en like nærliggende mulighet for at en vandrende ridder skal oppstige til konge og keiser, noe erfaringen har vist hos mange forskjellige riddere, hvis historier jeg har grundig kunnskap om. Jeg kunne fortelle deg, hvis smertene tillot meg det, om noen som bare ved sin arms styrke har nådd de opphøyede posisjoner som jeg har omtalt, og nettopp disse befant seg, både før og etter, omgitt av mange og store ulykker og elendighet. Den tapre Amadis av Gaula befant seg i sin dødsfiende trollmannen Arcalaus’ makt, og om ham har man kunnet konstatere, at mens den 126

DON QUIJOTE

annen var fange, ga han ham mer enn to hundre slag av tøylene, mens han sto bundet til en søyle i en patio. Det finnes også en ukjent for­ fatter, men høyst troverdig, som forteller at da Solridderen var blitt fanget i et slott i en felle som åpnet seg under føttene på ham, slik at han etter fallet befant seg i et dypt fangehull under jorden, bundet på hender og føtter, ga de ham et slags klyster av snevann og sand, som bragte ham til dødens rand. Var han ikke blitt hjulpet i denne store nød av en vismann og venn, ville det gått den stakkars ridderen ille. Så jeg kan vel lide i så godt selskap, for det var større krenkelser disse opplevet enn det vi nå har vært utsatt for. Og jeg ønsker at du skal vite, Sancho, at de sår man får av de redskaper som tilfeldigvis finnes for hånden, er ikke krenkende. Dette står anført i loven for dueller, skrevet med tydelige ord: Om skomakeren langer ut etter noen med den skoformen han har for hånden, selv om den virkelig er av tre, sier man allikevel ikke at han som fikk slaget er blitt prylt. Jeg sier dette for at du ikke skal tro at vi fikk en skamplett når vi ble gjennombanket i dette slagsmålet, for de våpnene som disse mennene bar og som de banket oss med, var ikke annet enn stokker, og ingen av dem hadde, etter det jeg husker, kårde, sverd eller dolk. - De ga meg ikke tid til å se så nøye etter, svarte Sancho, - for knapt hadde jeg lagt hånden på mitt edle sverd, før de velsignet meg med stokkene så de tok fra meg synet og styrken i bena, og jeg ble liggende der jeg nå ligger, og der vil jeg ikke plages med å tenke på om det lå en skamplett i stokkeslagene eller ikke, mens derimot slagene jeg fikk, har satt avtrykk i hukommelsen såvel som på skuldrene mine. - Til tross for dette skal du vite, broder Panza, svarte don Quijote, - det finnes ikke det minne tiden ikke gjør ende på, eller smerte døden ikke utsletter. - Vel, hvilken større ulykke kan det finnes, repliserte Panza, - enn den som venter på at tiden skal utslette den, eller døden gjøre ende på den. Om våre ulykker var av dem som lar seg kurere med et par plasterlapper, var det ikke så ille; men jeg begynner å innse at ikke alle plastre i et hospital rekker til å føre dette til en god ende. - Glem nå dette og søk styrke i din egen svakhet, Sancho, svarte don Quijote, - for det skal jeg gjøre, og la oss så se etter Rocinante, som etter det jeg tror, har fått sin brorpart av denne ulykken. - Det er ingen grunn til å undres over dette, sa Sancho. - Siden den er en så god vandrende ridder. Det som undrer meg er at eselet mitt er fritt og frankt og uten skader, mens vi går rundt med knekte ribben. - Tilfellet åpner alltid en dør i ulykken, som lar oss finne et bote127

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

middel, sa don Quijote. - Det sier jeg, for dette vesle dyret kan nå tre inn der Rocinante ikke er og bære meg herfra til et eller annet slott, der jeg kan bli kurert for mine sår. Og hva mer er, jeg betrakter ikke et slikt ridedyr som en vanære, for jeg mener å ha lest at da den gode gamle Silenus, veileder og lærer for latterens muntre gud, Bacchus, dro inn i byen med de hundre portene, red han fornøyd på et vakkert asen. - Det er vel sant nok at han red på det, som Deres nåde sier, svarte Sancho, - men det er stor forskjell på å ri og å ligge tvers over som en sekk avfall. Til dette svarte don Quijote: - De sår man får i feltslag, gir oss ære og tar den ikke fra oss. Så min venn Panza, svar ikke mer, men som jeg har sagt, reis deg så godt du kan og legg meg slik du helst vil oppe på ditt asen, og la oss dra herfra før natten faller på, og vi blir overfalt her i ensomheten. - Jeg har hørt Deres nåde si, sa Panza, - at det er høyst vanlig at vandrende riddere sover på heier og ødemarker og anser det som en fordel. - Slik er det, sa don Quijote, - når noe annet ikke er mulig, eller de er forelsket; det er så sant og visst at det har eksistert riddere som har ligget på en klippe, i sol og i skygge og har ligget der i to år, utsatt for en ublid himmel, uten at deres herskerinne visste om det. En av disse var Amadis av Gaula, da han kalte seg Beltenebros, og slo seg ned på Den nakne klippe, jeg vet ikke om det var åtte måneder eller åtte år, det er jeg ikke sikker på; det er nok at han var der for å gjøre bot for jeg vet ikke hvilken fornærmelse fru Oriana hadde utsatt ham for. Men la nå dette være, Sancho, og bli nå ferdig, før det skjer en ulykke med såvel eselet som med Rocinante. - Det ville være som bare fanden, sa Sancho. Og idet han ga fra seg tredve akk og ve, seksti sukk og ett hundre og tredve eder og forbannelser over den som hadde bragt ham dit, reiste han seg, og ble stående bøyet på halvveien, som en tyrkisk bue, uten å greie å reise seg helt, og slik ble han stående og sadlet asenet som også hadde hatt litt for meget frihet den dagen. Så fikk han opp Rocinante, som dersom den hadde hatt en tunge til å beklage seg med, ikke ville ha ligget etter hverken Sancho eller husbonden. Kort sagt, Sancho fikk plassert don Quijote oppe på eselet og lot Rocinante gå bundet etter dem, mens han selv ledet asenet i grime, og dro så mer eller mindre i den retningen han mente kongeveien var. Og skjebnen, som førte ham fra godt til det bedre, lot ham finne veien da han hadde gått mindre enn en postmil, der han oppdaget

128

DON QUIJOTE

et vertshus, som til hans gremmelse og til don Quijotes glede måtte være et slott. Sancho holdt fast på at det var et vertshus, og hans herre sa nei, det var et slott. Så lenge varte denne tretten, at de var fremme før de var ferdige med den. Og Sancho, uten å undersøke noe mer, dro inn der med hele karavanen.

KAPITTEL XVI om det som hendte med den skarpsindige lavadelsmann i det vertshuset han innbilte seg var en borg

Verten som så don Quijote ligge over tvers på eselet, spurte Sancho hva som var i veien med ham. Sancho svarte at det var ingenting, han hadde bare falt ned fra en bergknatt og hadde slått ribbena litt. Verten hadde en kone, som slett ikke var slik personer av hennes kategori pleier å være, for hun var hjelpsom av natur og hadde med­ følelse med sin nestes kalamiteter. Derfor kom hun straks for å stelle don Quijote og fikk en av døtrene sine, en meget ung jente som tok seg godt ut, til å hjelpe seg med å stelle gjesten. I vertshuset tjente også en jente fra Asturias, hun var bredfjeset, flatneset, hadde flattrykt bakhode og som dessuten skjelte på det ene øyet og ikke helt frisk på det andre. Sant nok oppveiet hennes kroppslige fortrinn alle de andre svakhetene: hun kunne ikke være mer enn godt og vel tre fot høy fra topp til tå, skuldrene lutet litt og tvang henne til å se ned mot bakken mer enn hun likte. Denne nydelige tjenestejenta hjalp da jomfruen, og de to satte opp en riktig elendig seng til don Quijote oppe i et loftsrom som tydelig viste at det før hadde vært halmloft i uminnelige tider. I vertshuset bodde også en eseldriver som hadde sengen sin litt bortenfor don Quijotes. Selv om den var redd opp med en maurisk sadel og dekkener fra eslene, var den langt bedre enn don Quijotes, som bare besto av fire ujevne og uhøvlede bord, lagt oppå to ikke helt jevnhøye bukker, og en madrass så tynn som et sengeteppe og så full av klumper, hårde som småsten om man kjente på dem, men gjennom riftene kunne man se at den allikevel var av ull, og to lakener av hårdt lær som man lager skjold av, og et sengeteppe så tynnslitt at om man ville telle trådene, kunne man ikke overse en eneste én. I denne elendige sengen la don Quijote seg, og så ble han forbundet 129

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av vertinnen og datteren fra øverst til nederst, mens Maritornes, det var navnet på henne fra Asturias, holdt lyset for dem. Da de holdt på å sette plastrene på ham, oppdaget vertinnen at don Quijote hadde sår over hele kroppen, og sa at det lignet mer slag enn et fall. - Det var ikke slag, sa Sancho, - men denne skråningen hadde mange spisser og knatter. Og hver av dem har satt sitt merke. Og han sa også: - Gjør det slik, frue, at det blir igjen litt lerret, for det er nok noen som kan ha bruk for det, for jeg har også litt vondt i sidene. - Det vil vel si, svarte vertinnen, - at De også falt ned. - Nei, ikke jeg, sa Sancho Panza, - men av sjokket over å se herren min falle ned, verker kroppen min slik at jeg har følelsen av å ha fått tusen stokkeslag. - Det kan godt være, sa jomfruen, - for jeg har drømt mange gan­ ger at jeg falt ned fra et tårn og at jeg aldri nådde ned på bakken, og når jeg våknet, var jeg så øm og mør som om jeg virkelig hadde falt ned. - Men her er forskjellen, svarte Sancho, - for jeg, uten å drømme noe som helst, men tvert imot våknere enn jeg er nå, har knapt færre sår enn min herre, don Quijote. - Hva heter denne herren? spurte Maritornes fra Asturias. - Don Quijote av la Mancha, svarte Sancho Panza, - og han er vandrende ridder og er en av de beste og sterkeste som verden har sett fra fordums tider. - Hva er en vandrende ridder? spurte datteren. - Er De så ny her i verden at De ikke vet det? svarte Sancho Panza. - Da skal De vite, datter min, at en vandrende ridder er noe som blir gjennomprylt og så, vips, blir keiser. I dag er han den ulykkeligste skapning i verden og i største nød, og i morgen har han to eller tre kongekroner han kan gi til væpneren sin. - Men hvordan kan det ha seg at De, som ser ut til å være denne gode herrens væpner, ikke engang har et grevskap? - Det er nok fremdeles litt tidlig, svarte Sancho, - for vi har bare reist omkring og lett etter eventyr i én måned, og inntil nå har vi ikke støtt på noe. Og kanskje er det slik at man søker en ting, og finner noe annet. Det er slik at om denne min herre don Quijote blir frisk etter disse sårene, eller fallet, og jeg ikke blir vanskapt av dem, ville jeg ikke bytte bort mine forventninger mot den fineste adelstittel i Spania. Alt dette som ble sagt, lyttet don Quijote meget oppmerksomt til, dernest satte han seg opp i sengen så godt han kunne, grep vertinnens hånd og sa:

130

DON QUIJOTE

- Tro meg, skjønne frue, at De kan prise Dem lykkelig over, i dette Deres slott, å ha mottatt min person, som er slik at om jeg ikke be­ rømmer den, skyldes det, som man sier, at selvros ikke er en adels­ mann verdig, men min væpner vil fortelle hvem jeg er. Jeg vil bare si Dem at den tjeneste De har gjort mot meg, er for evig innskrevet i min erindring, og jeg vil være Dem takknemlig så lenge mitt liv varer; måtte det behage de høye himler at min kjærlighet ikke skulle holdt meg så underkastet sine lover og øynene til den skjønne utakknem­ lige som jeg kaller henne for meg selv; for om det ikke var slik, ville denne skjønne jomfrus øyne bli herskerinne over min frihet. Både vertinnen, datteren og den gode Maritornes sto forvirret og lyttet til den vandrende ridders ord, som de skjønte like godt som om det skulle være gresk, selv om de ante at alt dreiet seg om takksigelser og høflig tale. Men siden de ikke var vant til slik uttrykksmåte, stirret de forbløffet på ham og mente dette måtte være en mann utenom det vanlige, og de besvarte hans høviske fraser med høflige ord på vertshusfolks vis og trakk seg tilbake, og Maritornes fra Asturias stelte Sancho, som ikke hadde mindre bruk for det enn herren. Eseldriveren hadde avtalt med henne at den natten skulle de muntre hverandre opp i samme seng, og hun hadde gitt ham sitt ord på at så snart gjestene var gått til ro og vertsfolket sov, skulle hun komme til ham og tilfredsstille hans lyster på alle måter han ville ønske. Det fortelles om denne gode hushjelpen at hun aldri ga slike løfter uten å oppfylle dem, selv om hun hadde gitt dem ute i skogen og uten vidner, for hun mente å være adelig, og anså det ikke for en skam å tjene i vertshuset, da hun hevdet at ulykker og vanhell hadde bragt henne i en slik tilstand. Den hårde, trange, korte og troløse sengen til don Quijote sto først midt inne på dette høyloftet der stjernene tittet inn gjennom sprekkene, og rett ved siden av ham gjorde Sancho i stand sin, som bare hadde en sivmatte og et teppe som lignet nedslitt blålerret og ikke var av ull. Etter disse to sengene fulgte som sagt eseldriverens, redd opp med pakksadlene og med all den andre pynten på de to beste muleslene han hadde, selv om han hadde tolv i alt, velnærte, fete og storartede. De tilhørte en av de rike driftekarene i Arévalo, etter det forfatteren av denne historien forteller, som spesielt nevner denne eseldriveren, siden han kjente ham godt, noen sier til og med at de var i slekt. Bortsett fra at Cide Muhammed Benengeli var en meget vitebegjærlig historiker og høyst nøyaktig i alle ting, det kan man tydelig se, så ville han ikke gå utenom dem, selv om de, som nevnt, var små og banale. Dette kan tjene som eksempel for seriøse 131

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

historikere, som gjengir handlingen så kort og sammentrengt at vi knapt får smake på den, og av forsømmelighet, ondskap eller uvit­ enhet lar det vesentlige i verket bli liggende igjen i blekkhuset. Måtte forfatteren av Tablante de Ricamonte og han som skrev den andre boken om grev Tomillas bedrifter, være tusen ganger velsignet, for de beskriver alt mulig med den største nøyaktighet. For å fortsette fortellingen, så gikk da eseldriveren for å se til hele eseldriften og gi den for, deretter strakte han seg ut på pakksadlene sine og ga seg til å vente på den alltid presise Maritornes. Sancho lå allerede forbundet og utstrakt, og selv om han forsøkte å sove, tillot ikke smerten i ribbena ham det, og don Quijote med verk i sine, lå med åpne øyne, slik det sies haren sover. Stillheten rådet i hele verts­ huset, og i hele huset fantes ikke annet lys enn det som hang midt i døråpningen. Denne underfulle roen og de tanker vår ridder alltid bar med seg fra hendelsene som ustanselig dukker opp i de bøkene som var opp­ havet til hans ulykker, fikk ham til å forestille seg en av de merkverdigste forryktheter noen kan innbille seg, og det var at han var nådd frem til en berømt borg - for, som det er sagt før, han mente at alle vertshus han tok inn på, var borger - og at vertens datter var datter til slottsherren, og hun, beseiret av hans edle og adelige frem­ treden, hadde forelsket seg i ham og lovet at den natten ville hun, uten foreldrenes viten, komme og ligge hos ham en god stund. Da han holdt dette fantasifostret han selv hadde fabrikkert, for å være fast og sikkert, begynte han å plage seg selv med å tenke på den fare hans egen ærbarhet befant seg i, og satte seg i sitt hjerte fore ikke å opptre svikefullt mot sin dame Dulcinea av Toboso, om selveste dronning Ginebra med sin hoffdame Quintanona skulle vise seg for ham. Mens han lå og tenkte dette forvirrede sludderet, kom stunden og timen for kvinnen fra Asturias’ ankomst - som for ham ble til ulykke - og i bare serken, barbent og med håret holdt sammen i et hårnett, kom hun med forsiktige og stille skritt inn i loftsrommet der de tre holdt til, på jakt etter eseldriveren. Knapt var hun nådd frem til døren, før don Quijote hørte henne, satte seg opp i sengen, på tross av forbindingene og smertene i ribbena, og strakte ut armene for å motta den skjønne jomfru. Hun fra Asturias, som forsiktig og taus gikk med armene fremstrakt for å lete etter sin elskede, støtte på don Quijotes armer, som tok et fast grep rundt håndleddene på henne og trakk henne mot seg, uten at hun våget å si ett eneste ord, og satte henne på sengekanten. Han famlet så over nattlinnetet, som bare var

132

DON QUIJOTE

av grovt stoff, men for ham av fineste og helt gjennomsiktig silke. Rundt håndleddene hadde hun noen glassperler, men for ham var det som skimtet han dyrebare østerlandske perler. Håret, som mest lignet hestetagl, betraktet han som lokker av Arabias mest strålende gull, hvis glans formørket selve solen. Og pusten, som utvilsomt luk­ tet av gammel salat fra dagen før, virket på ham som fylt av en mild og aromatisk duft. Kort sagt, han avtegnet henne i sin fantasi etter samme mønster og måte han hadde lest i en av bøkene sine om en annen prinsesse som kom for å besøke den hårdt sårede ridder, besei­ ret av sin kjærlighet og med alle de smykker som hun skulle være prydet av. Så sterk var den stakkars lavadelsmannens forblindelse at hverken berøringen eller pusten, eller andre ting som denne gode jomfruen førte med seg, fratok ham illusjonene, selv om de ville få andre, som ikke var eseldrivere, til å kaste opp. Han mente derimot å holde skjønnhetens gudinne i armene. Mens han holdt henne godt fast, begynte han med kjærlig og lav stemme å tale til henne: - Helst ville jeg befunnet meg i den situasjon, min skjønne og høybårne dame, at jeg kunne gjengjelde den store yndest som I haver vist meg ved å lade meg beskue Eders store skjønnhet, men skjebnen, som aldri trettes av å forfølge de gode, har plassert meg i denne sengen, der jeg hviler så forslått og gjennombanket at selv om jeg hadde den beste vilje til å gjengjelde Eders ønsker, ville det være umulig. Hva mer er, til denne umulighet må tilføyes en annen og større, og det er den trohetsed jeg har gitt til den makeløse Dulcinea av Toboso, den eneste herskerinne over mine hemmeligste tanker. Om ikke alt dette hadde stilt seg i veien, ville jeg ikke ha vært en så tåpelig ridder at jeg ville gitt slipp på en så lykksalig anledning som Eders store velvilje har satt meg i. Maritornes var helt fra seg og koldsvettet over å bli holdt i et så fast grep av don Quijote, og forsøkte, uten å si noe, å komme seg løs og uten å bry seg om eller skjønne et eneste ord av det han sa til henne. Den gode eseldriveren, som ble holdt våken av sine syndige lyster, hørte straks sin løsaktige kvinne komme inn og lyttet oppmerksomt på alt det don Quijote sa, og skinnsyk over at damen fra Asturias hadde sviktet ham for en annen, nærmet han seg don Quijotes seng og sto og ventet ubevegelig på hva alle disse ordene, som han ikke skjønte noe av, skulle ende med. Men da han skjønte at hun kjem­ pet for å komme løs og don Quijote anstrengte seg for å holde på henne, mente han at spøken var gått for vidt, løftet armen i været og sendte et forferdelig knyttneveslag rett ned på de smale kjevene til den forelskede ridderen, så hele munnen ble badet i blod. Siden han

B3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ikke var fornøyd med dette, steg han opp på ribbena hans, og med føttene i mer enn marsjfart, for han over ham fra øverst til nederst. Sengen, som var litt svak og uten sikre fundamenter, tålte ikke ekstravekten av eseldriveren, falt sammen, og ved denne sterke lar­ men våknet verten, og straks gikk han ut fra at dette var noe Mari­ tornes hadde funnet på, siden han hadde ropt på henne uten å få svar. Med denne mistanken sto han opp, tente et lys og gikk i retning av støyen. Ungmøen så husbonden komme, han hadde et redselsfullt temperament, så hun ble grepet av angst og gru og søkte tilflukt i Sancho Panzas seng; han sov fremdeles, og der krøp hun sammen og gjorde seg så liten som mulig. Verten kom inn og brølte: - Hvor er du, din hore? Alt dette er det sikkert du som har funnet på. I samme øyeblikk våknet Sancho, og da han følte denne klumpen nesten oppå seg, trodde han det var et mareritt og begynte å bruke knyttnevene i alle^retninger. Og en del av disse nådde, jeg vet ikke hvor mange, Maritornes, som hoppet over all ærbarhet på grunn av smerten og sendte så mange i retur til Sancho at han, hvor meget han enn hadde imot det, våknet av slagene. Da han så seg behand­ let på denne måten, uten å vite av hvem, reiste han seg så godt han kunne, grep om Maritornes, og de to begynte det mest intense, viltre og morsomme slagsmål i verden. Da eseldriveren, i lyset fra vertens kjerte, så hvordan det gikk med hans egen dame, forlot han don Quijote og for av sted for å komme henne til unnsetning. Det samme gjorde verten, men i motsatt hen­ sikt, nemlig for å straffe jomfruen, siden han utvilsomt trodde at hun alene var opphavet til all denne disharmonien. Og som det heter: Katten gikk løs på rotta og rotta på repet og repet på stauren, så gikk eseldriveren løs på Sancho, Sancho på jenta, og hun på ham, verten på tjenestejenta, og alle slo så fort og kjapt at de ikke stanset et sekund. Heldigvis sluknet vertens lys, og selv om de ble stående i mørke, fortsatte de å slå løs uten barmhjertighet, så hvor de enn plasserte hånden, fantes det ikke et eneste punkt som var helt og uberørt. Denne natten sov det tilfeldigvis en troppsfører for Det hellige broderskap i Toledo i vertshuset, og da han hørte denne underlige larmen fra slagsmålet, grep han sin embedsstav og blikkboksen med sine akkreditiver og ropte inn i rommet som lå i mørke: - Stopp i lovens navn! Stopp for Det hellige broderskap! Den første han støtte på, var den mørbankede don Quijote, som lå på ryggen med åpen munn i sin nedrevne seng og uten bevisst134

DON QUIJOTE

het, og da han famlet med hånden over skjegget på ham, gjentok han: - Stopp i lovens navn! Men da han merket at den han holdt i, hverken rørte seg eller ga tegn til liv, mente han at det var en død mann og at alle som var der inne var morderne, og denne mistanken fikk ham til å heve stemmen og utrope: - Lås døren til vertshuset! Se til at ingen får dra sin vei, for her er en mann blitt drept! Denne røsten fikk alle til å rykke til, og hver enkelt av dem ble stående urørlig. Verten trakk seg tilbake til sitt rom, eseldriveren til sine pakksadler, tjenestejenta til sin krok, bare de to ulykkelige, don Quijote og Sancho, kunne ikke røre seg fra stedet. I dette øyeblikk slapp troppsføreren skjegget til don Quijote og gikk ut for å finne lys og lete etter og gripe delinkventene; men lys fant han ikke, for verten hadde slukket lampen da han trakk seg tilbake, og han måtte søke til peisen, der han med tid og arbeide fikk tent et annet lys.

KAPITTEL XVII hvor de talløse trengsler den tapre don Quijote og hans gode væp­ ner Sancho Panza opplevet i vertshuset som han, til sin egen skade, trodde var en borg På denne tiden hadde don Quijote fått bevisstheten tilbake, og i det samme toneleiet som han dagen før hadde ropt på sin væpner, da han lå utstrakt i stokkeslagenes dal, kalte han på ham: - Sancho, min venn, sover du? Sover du min venn Sancho? - Hvordan pokker kan jeg min stakkar sove, svarte Sancho, bitter og forbitret, - når det ser ut til at all verdens djevler har herjet med meg i natt? - Det kan du nok tro, svarte don Quijote, - enten forstår jeg lite, eller så er denne borgen forhekset. For du skal vite ... Men det jeg nå skal fortelle deg, må du sverge på å holde tett med til jeg er død. - Det sverger jeg på, svarte Sancho. -Jeg sier det slik, sa don Quijote, - fordi jeg har motvilje mot å ta æren fra noen. - Jeg sier at jeg sverger på å holde det for meg selv til Deres nådes

135

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dager er over, gjentok Sancho, - og måtte Gud så la meg få fortelle det i morgen. - Behandler jeg deg så dårlig, Sancho, svarte don Quijote, - at du ønsker å se meg død så snart? - Det er ikke derfor, svarte Sancho, - men fordi jeg har imot å gjemme lenge på ting, og jeg vil ikke gjemme dem så lenge at de råt­ ner. - La det være som det vil med det, sa don Quijote, - jeg stoler mer på din kjærlighet og høviskhet. Således skal du vite at i natt hendte det meg et av de underligste eventyr jeg kan forestille meg, og for å si det kortest mulig skal du vite at for litt siden kom datter av slotts­ fogden, den yndigste og skjønneste jomfru som man kan finne på størstedelen av jordens flate. Hva kan jeg fortelle om hennes legem­ lige fortrinn? Hva kan jeg si om hennes edle forstand? Hva om de andre, skjulte ting, som jeg for å holde den tro jeg skylder min hers­ kerinne Dulcinea av Toboso, lar passere i taushet og uten ord? Jeg vil bare si at himmelen misunte meg et så stort gode som tilfeldighetene hadde gitt meg i hendene, eller kanskje, og det er nok det sikreste, denne borgen som jeg har sagt, forhekset, for da jeg satt med henne i sødmefylt og amorøs samtale, uten at jeg kunne se henne og heller ikke visste hvor hun kom fra, kom en neve festet til armen på en eller annen heslig kjempe og klemte et knyttneveslag midt i kjevene på meg, så sterkt at de er badet i blod, og deretter mørbanket han meg slik at jeg er verre enn da vi traff galisierne, som takket være Roci­ nante som gikk over streken, krenket oss på den måten du vet. Av dette formoder jeg at denne jomfrus uovertreffelige skjønnhet voktes av en eller annen maurisk trollmann, og at hun ikke er bestemt for meg. - Heller ikke for meg, svarte Sancho, - for mer enn fire hundre mau­ rere prylte meg, slik at mørbankingen med stokkene var den rene for­ nøyelsen. Men si meg, Deres nåde, hva kaller De dette gode og sjeldne eventyret, som etterlot oss slik som vi nå ligger? Selv Deres nåde slapp lettere fra det siden De holdt denne uforlignelige skjønnheten i Deres armer, som De fortalte; men jeg, hva fikk jeg bortsett fra den verste omgang stokkepryl som jeg regner med å få resten av mitt liv? Stakkars meg og den mor som fødte meg, for ikke er jeg vandrende ridder, og ikke tenker jeg på å bli det, og av all slem motgang får jeg brorparten? - Så? Er du også mørbanket? spurte don Quijote. -Jeg svarte jo ja, og fanden ta min egen slekt. - Ta det med ro, min venn, sa don Quijote, - for nå skal jeg tilbe­ rede den fine balsamen som vil gjøre oss friske på et blunk.

136

DON QUIJOTE

Akkurat da tente troppsføreren et lys og kom inn for å se på den han tenkte var død. Straks Sancho så ham komme inn i nattskjorte og nattlue, med lys i hånden og med et riktig stygt ansikt, spurte han sin herre: - Kan det kanskje være denne her som er den forheksede maure­ ren, som kommer tilbake for å straffe oss ekstra, dersom det er noe igjen i blekkhuset? - Det kan ikke være maureren, svarte don Quijote, - de forheksede lar seg ikke se av noen. - Om de ikke er til å se, lar de seg føle, sa Sancho, - det kan skuld­ rene mine fortelle. - Det kan også mine si, svarte don Quijote, - men dette er ikke et tilstrekkelig indisium til å tro at denne som er synlig, er den forhek­ sede maureren. Troppsføreren kom bort til dem, og da han hørte dem tale så fre­ delig med hverandre, ble han forbløffet. Sant nok lå don Quijote fremdeles på ryggen uten å kunne røre seg, så gjennombanket og forbundet var han. Troppsføreren gikk bort til ham og sa: - Hvordan går det, min gode mann? - Jeg ville tale i en høfligere tone om jeg var Dem, svarte don Qui­ jote. - Pleier man å tale til vandrende riddere på denne måten her i trakten, din bondetamp? Troppsføreren som fant seg behandlet så dårlig av en mann som så så dårlig ut, tålte det ikke. Han løftet lampen som var full av olje, slo don Quijote i hodet med den så han fikk et par solide sår, og siden alt ble mørkt, stakk han ut, og Sancho sa: - Dette må da være den forheksede maureren, og han reserverer nok skatten for andre, og for oss reserverer han bare slag fra knytt­ never og lamper. - Slik er det, sa don Quijote, - og vi skal ikke bry oss for meget med hekseri, heller ikke bli sinte eller ergre oss over dem; for siden de er usynlige og uvirkelige, finner vi ingen å hevne oss på, hvor meget vi enn forsøker. Stå opp, Sancho, og kall på slottsfogden og la ham gi meg litt olje, vin, salt og rosmarin for å tilberede den helsebringende balsam. Jeg tror virkelig at jeg trenger den nå, for det renner meget blod fra det såret dette spøkelset ga meg. Sancho sto opp med verkende ledd og ben og var på vei i mørket dit verten befant seg, da han møtte troppsføreren, som sto og lyttet for å høre hvordan det gikk med fienden, og han sa da: - Senor, hvem De enn måtte være, vis oss den nåde og velgjerning å gi oss litt rosmarin, olje, salt og vin, som trengs for å behandle en

137

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av de beste vandrende riddere som finnes på jorden, og som ligger i den sengen der borte, mishandlet av den forheksede maurer som befinner seg her i vertshuset. Da troppssjefen hørte dette, tok han ham for en mann som mang­ let vettet og siden det begynte å lysne av dag, åpnet han porten til vertshuset, ropte på verten og sa hva den gode mannen ønsket. Ver­ ten forsynte ham med alt han ba om og Sancho bragte det til don Quijote, som holdt hendene rundt hodet og klaget over smerten fra lampeslaget, som ikke hadde gjort mer enn å gi ham to ganske store kuler, og det han trodde var blod, var ikke annet enn den svetten han hadde svettet ut i stormen han hadde vært gjennom. Kort og godt, han tok disse enkle elementer og laget et sammen­ surium av dem ved å blande dem og koke dem en lang stund, inntil han mente de var ferdige. Så ba han om en liten flaske til å ha det i, og siden noe slikt ikke fantes i vertshuset, besluttet han å slå det opp i en liten oljemugge eller et oljekar av blikk, som verten var storslått nok til å forære ham. Dernest leste han over oljemuggen mer enn åtti fadervår og like mange avemariaer, salvereginaer og credoer, og hvert ord lot han følges av et korstegn, som en slags velsignelse; alt dette var Sancho, verten og troppsføreren vidner til, for eseldriveren var allerede oppe og ute og holdt i all fred og fordragelighet på å fore dyrene sine. Da alt dette var gjort, ville han selv utprøve den gode virkning av det han anså for dyrebar balsam, og tok derfor det som ikke fikk plass i oljekannen og som lå igjen i gryten den var blitt kokt i, og det var nesten et halvt pottemål. Knapt hadde han drukket det, før han ga seg til å kaste opp slik at han ikke hadde noe tilbake i maven. Og sammen med dette oppkastet og det voldsomme illebefinnende, fikk han et så intenst svetteanfall at han ba om å få sengklærne over seg og bli latt alene. Det ble gjort; og han ble liggende og sove i mer enn tre timer, da våknet han og følte seg meget lett i kroppen og så meget bedre etter stokkeprylingen at han betraktet seg som frisk, og han trodde virkelig han hadde truffet det rette med Fierabrås’ balsam og at han med dette legemiddelet fra nå av, uten noen som helst frykt, kunne påta seg hvilke som helst ødeleggelser, slag og slagsmål, hvor farlige de enn kunne være. Sancho Panza, som også betraktet sin herres bedring som et mira­ kel, ba om å få det som var igjen i gryten, og det var ikke så rent lite. Det tillot don Quijote, og Sancho tok den med begge hender, og med god tro, og enda sterkere lyst, gulpet han det ned, og det var ikke påtagelig mindre enn det hans herre hadde fått i seg. Saken er 138

DON QUIJOTE

nå den at den stakkars maven til Sancho ikke kunne være så fint­ følende som hans herres, og derfor, før han kastet opp, fikk han så mange krampetrekninger og kvalmeanfall, sammen med så mange svettetokter og besvimelser at han helt og fullt trodde at hans siste time var kommet. Og da han følte seg til de grader plaget og elendig, forbannet han balsamen og den kjeltringen som hadde gitt ham den. Da don Quijote så ham slik, sa han: - Jeg tror, Sancho, at alt dette kommer av at du ikke er blitt slått til ridder, for jeg anser at denne drikken ikke kan være sunn og gavnlig for andre enn dem som er det. - Om Deres nåde visste det, svarte Sancho, - måtte fanden ta meg og hele familien, hvorfor tillot De meg å prøve den? I samme øyeblikk begynte drikken å gjøre sin virkning, og den stakkars væpneren begynte å tømme seg gjennom begge kanaler og med slik fart at sivmatten som han igjen hadde lagt seg ned på og det grove teppet han hadde over seg, ikke var til noen nytte. Så mange voldsomme svetteanfall med kramper og trekninger fulgte etter hver­ andre at ikke bare han, men også alle de andre trodde at nå var døden nær. Dette uværet av plager varte i nesten to timer, og der­ etter ble han ikke så bra som sin herre, men derimot så forkommen og knekket at han ikke kunne stå på bena. Men don Quijote, som sagt er, følte seg allerede sunn og frisk, og ville straks dra av gårde for å søke eventyr og mente at all den tiden han ble værende der, ville frata verden og alle de trengende hans hjelp og beskyttelse; dessuten ble han støttet av den sikkerhet og tiltro han hadde til balsamen. Drevet av dette ønske sadlet han derfor selv Rocinante og la pakksadelen på eselet til væpneren, som han også hjalp til å kle på seg og å bestige asenet. Så steg han selv til hest, red bort i en krok og grep en kort og tykk lanse som sto der, og som han ville bruke som en virkelig lanse. Alle som befant seg i vertshuset, og det var mer enn tyve personer, sto og så på ham, det gjorde også vertens datter; og han tok heller ikke øynene fra henne, og fra tid til annen slapp han fra seg et sukk som syntes å komme fra det aller dypeste og innerste i ham, og alle mente det kom av den smerten han følte i ribbena, i det minste trodde alle det som kvelden før hadde sett ham bli forbundet. Så snart begge satt til hest ved døren til vertshuset, kalte han på verten og med avmålt og alvorlig røst sa han: - Mange og store er de gunstbevisninger, herr slottsfogd, som jeg i denne Eders borg har mottatt, og jeg er forpliktet til å være Eder takknemlig alle mitt livs dager. Dersom jeg kan betale dette ved å 139

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bringe hevnen over en overmodig som på noen måte haver tilføyet Eder noen krenkelse, vit da at mitt embede består i å støtte dem som lite formår, og hevne dem som utsettes for onde handlinger og å straffe forræderi. Let i Eders erindring og dersom I finner noe av denne art I vil overlate til meg, er det bare å si til, for jeg lover Eder, ved den ridderorden jeg er opptatt i, at I skal få den satisfaksjon og den erkjentlighet som helt og fullt vil tilfredsstille Eder. Verten svarte med samme avmålthet: - Herr ridder, jeg har intet behov for at Deres nåde skal hevne noen krenkelse mot meg, for jeg kan selv ta den hevn som jeg anser pas­ sende, når jeg utsettes for den. Det eneste jeg gjør fordring på er at Deres nåde skal betale det herberge De i natt har hatt her, såvel høy og havre til de to dyrene som for Deres aftensmat og senger. - Så dette er et vertshus? sa don Quijote. - Og et høyst respektabelt et, svarte verten. - Da har jeg inntil nå levet i den villfarelse, sa don Quijote, - at det virkelig var en borg, og ikke en dårlig sådan, men siden det ikke er en borg men et vertshus, så bør De nå ettergi betalingen, for jeg kan ikke omgå de vandrende ridderes ordensbestemmelser. Om dem vet jeg med all visshet, uten at jeg inntil nå har lest det motsatte, at de aldri betalte for herberge eller for noe annet i det vertshus de måtte befinne seg i, for det er deres privilegium og rettighet at enhver skylder å gi dem en god mottagelse som gjengjeld for de utålelige besværligheter de utsettes for når de søker eventyr, ved dag og natt, vinter og sommer, til fots og til hest, med tørst og med sult, i kulde og i hete, underkastet all himmelens barskhet og alle jordens ubekvemmeligheter. - Lite angår dette meg, svarte verten, - betal De meg det De skyl­ der, la oss glemme fortellinger og ridderskap, for jeg regner ikke med noe annet enn å inndrive det som er mitt. - De er en tåpelig og dårlig vert, svarte don Quijote. Så satte han sporene i Rocinante, tok et fast grep om lansen, dro ut av vertshuset uten at noen holdt ham tilbake, og uten å se om væpneren fulgte ham, red han av sted et godt stykke. Verten, som så ham dra og uten å betale, forsøkte å få Sancho Panza til å punge ut, men denne sa at siden hans herre ikke hadde villet betale, ville heller ikke han gjøre det; ettersom han var væpner for en vandrende ridder, hvilket han jo var, gjaldt den samme regel og begrunnelse for ham, nemlig ikke å betale for noe i kroer og vertshus. Dette tok verten meget ille opp og truet med at om han ikke betalte, skulle han få betale så han merket det. Til dette svarte Sancho at ved

140

DON QUIJOTE

den ridderskapets lov som hans herre fulgte, ville han ikke betale den minste mynt om det så skulle koste ham livet, for han ville ikke på grunn av verten miste den gode og gamle skikk hos vandrende riddere, og heller ikke skulle væpnerne til riddere i kommende tider kunne bebreide ham at han brøt en så rettmessig bestemmelse. Den ulykkelige Sanchos uheldige skjebne ville det slik at blant dem som befant seg i vertshuset, var det fire ullkardere fra Segovia, tre nålemakere fra el Potro i Cordoba og to beboere av la Heria i Sevilla, muntre, velmenende, ryggesløse og lekelystne mennesker, og som om de ble drevet av den samme tanke, løp disse bort til Sancho og dro ham ned av asenet. En av dem gikk inn etter sengeteppet til verten og kastet ham ned på det, de hevet blikket og så at taket var litt for lavt for det de hadde fore, og besluttet å gå ut i bakgården der bare himmelen var grense. Der satte de Sancho midt på teppet og begynte å kaste ham høyt opp i luften, slik man leker med hunder i karnevalstiden. Ropene som kom fra stakkaren som ble kastet opp og ned på tep­ pet, var så mange at de nådde hans herres ører, og denne besluttet å lytte oppmerksomt da han trodde at et nytt eventyr var på vei, inntil han helt tydelig oppfattet at den som skrek var hans egen væpner. Dermed snudde han hesten og med en langsom og pinefull galopp nådde han vertshuset, og da han fant det lukket, red han rundt det for å finne en inngang. Men han hadde ikke nådd frem til muren rundt bakgården, som ikke var særlig høy, før han så den slemme leken væpneren ble utsatt for. Han så ham stige og synke i luften så raskt og muntert, at om sinnet hadde gått av ham, tror jeg han ville ha ledd. Men han var så støl og forkommen at han ikke engang kunne komme av hesten. Derfor begynte han, oppe fra hesten, å utrope så mange fornærmelser og krenkelser mot dem som holdt på å kaste Sancho opp og ned i teppet, at det ikke er mulig å skrive dem ned, men de andre sluttet ikke av den grunn med latterbrølene og himmelflukten, heller ikke sluttet den flyvende Sancho med sine klageskrik, ispedd trusler og bønner, men det nyttet lite, og virket først da de selv var så trette at de slapp ham løs. De bragte ham asenet, hjalp ham opp på det og viklet ham inn i kappen. Da den medfølende Maritornes så ham så trett, mente hun det ville være bra med en mugge vann, som hun kom med fra brønnen, så den skulle være kold. Sancho tok muggen og løftet den mot munnen, men stanset da han hørte sin herre rope: - Sancho, min sønn, drikk ikke vann! Min sønn, drikk det ikke, det vil drepe deg! Skjønner du? Her har jeg den hellige balsam. Og 141

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

viste frem den lille oljekannen med balsamen i, - om du drikker to dråper av denne, blir du utvilsomt frisk. Ved disse ropene skjelte Sancho over mot ham og sa blant andre og sterkere ting: - Har kanskje Deres nåde glemt at jeg ikke er ridder, eller ønsker De at jeg skal kaste opp de innvollene jeg fremdeles har i behold etter i går? Gjem De bare den fandens drikken og la meg være i fred. Så snart han hadde sagt dette, drakk han. Men da han med den første slurken merket at det var vann, ville han ikke fortsette og ba Maritornes om å få vin, noe hun ga ham med stor velvilje, og betalte med sine egne penger; for sant nok sies det om henne at selv om hun hadde et heller tvilsomt yrke, bar hun i seg glimt og antydninger til å være en god kristen. Så snart Sancho hadde drukket, sparket han i eselet, åpnet dørene på vidt gap og dro av sted, svært fornøyd over ikke å ha betalt noe og over at han hadde fått det som han ville, selv om det skjedde på hans vanlige kausjonisters bekostning, nemlig skuldrene og ryggen. Sant nok hadde verten beholdt sadelveskene som betaling for det han skyldte, men Sancho savnet dem ikke, så omtåket var han. Så snart han var ute, ville verten stenge døren med lås og slå, men det ville ikke spøkefuglene med teppet, for selv om don Quijote virkelig skulle ha vært en av Ridderne av det runde bord, ville de ikke ha hatt den aller minste respekt for ham.

KAPITTEL XVIII hvor det fortelles om samtalen mellom Sancho Panza og hans herre, don Quijote, sammen med andre eventyr som er verd å fortelle

Sancho nådde igjen sin herre så vissen og forkommen at han ikke engang kunne jage på eselet. Da don Quijote så ham slik, sa han: - Nå tror jeg virkelig, min gode Sancho, at denne borgen, eller verts­ huset, utvilsomt er forhekset; for hine som så brutalt moret seg med deg, hva kunne de vel være annet enn spøkelser og folk fra den annen verden? Og dette kan jeg bekrefte, for da jeg satt ved muren rundt bakgården og betraktet de skiftende aktene i din sørgelige tragedie, klarte jeg ikke å klatre over den, ikke engang stige ned av Rocinante, ettersom de nok hadde forhekset meg. For jeg sverger ved den jeg er, 142

DON QUIJOTE

at om jeg kunne klatre opp eller stige av, ville jeg ha hevnet deg, slik at disse lømlene og bøllene skulle ha husket det for alltid, selv om jeg ved dette skulle omgå ridderskapets lover som ikke tillater, som jeg så ofte har sagt deg, at en ridder legger hånd på en som ikke er det, om det ikke er for å beskytte sitt eget liv og legeme, dersom det er tvingende nødvendig. - Også jeg ville ha hevnet meg, enten jeg var blitt slått til ridder eller ikke, men jeg klarte det ikke, selv om jeg mener at disse som moret seg med meg, ikke var spøkelser eller forheksede mennesker, som Deres nåde sier, men mennesker av kjøtt og blod som oss, og alle hørte jeg bli navngitt da de lot meg fly opp og ned, for den ene het Pedro Martinez, og den andre Tenorio Hernåndez, og verten hørte jeg bli kalt Juan Palomeque, den kjevhendte. Således, herre, var dét å ikke kunne hoppe over muren og heller ikke stige av hesten, noe annet enn trolldom. Det jeg får ut av alt dette, er at de eventyrene vi leter etter, alt i alt vil bringe oss så mange ulykker at vi ikke vet hva som er vår høyre fot. Og det som ville være best og klokest, etter min vesle forstand, ville være å vende tilbake til landsbyen vår, nå når såtiden er inne og ta seg av eiendommen og slutte å dra fra Cekka til Mekka og fyke høyt og lavt, som man sier. - Hvor lite du vet om det som angår ridderskap! svarte don Qui­ jote. - Ti stille og vær tålmodig, for den dag kommer da du med egne øyne vil se hvilken ære det er å følge dette kallet. Om det ikke er slik, si meg da: Finnes det noen større glede i verden, eller noen fryd som kan sammenlignes med å seire i et slag og triumfere over en fiende? Utvilsomt ingen! - Slik må det være, svarte Sancho, - siden jeg ikke vet det. Jeg vet bare at etter at vi ble vandrende riddere, eller Deres nåde ble det (for jeg har ingen grunn til å regne meg med i et så fint selskap), har vi aldri seiret i noe slag, bortsett fra mot baskeren, og selv da kom Deres nåde ut av det med et halvt øre og et halvt visir mindre, og fra da av har det vært stokkeslag og atter stokkeslag og knyttnever og atter knyttnever, og jeg ligger i teten med flyturen på teppet, og om dette skulle ha hendt meg med forheksede mennesker, som jeg ikke kan hevne meg på, har jeg ikke lært hvor stor tilfredsstillelse det er å beseire en fiende, som Deres nåde sier. - Dette er en plage som jeg må bære, og som du også må bære, Sancho, sa don Quijote, - men fra nå av skal jeg forsøke å erobre et sverd, skapt med slikt mesterskap at den som bærer det med seg, ikke kan utsettes for noen form for trolldom. Ja, det kunne skje at tilfeldighetene ville skaffe meg hint sverd som tilhørte Amadis, da

143

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han kalte seg Ridderen av det flammende sverd, og som var et av de beste sverd noen ridder har hatt i denne verden, for bortsett fra at det hadde den nevnte egenskap, skar det som en kniv og det fantes ikke den rustning, hvor sterk eller hvor forhekset den var, som kunne stanse det. - Jeg er så heldig, sa Sancho, - at om dette skulle skje og Deres nåde skulle påtreffe et lignende sverd, ville det bare tjene og være til nytte for dem som er blitt slått til riddere, likesom med balsamen; og hva med væpnerne, de må nok sluke og svelge smertene. - Frykt ikke, Sancho, sa don Quijote, - himmelen vil behandle deg bedre. I slik samtale vandret don Quijote og hans væpner, da don Quijote så at det kom en stor og tett støvsky mot dem på den veien de red, og da han så den, vendte han seg mot Sancho og sa: - Dette er den dag, å, Sancho, da det skal bli synlig hvilket gode min skjebne har holdt i beredskap for meg; dette er den dag, sier jeg, da jeg skal vise min arms styrke, og den dag jeg skal gjøre storverk som skal innskrives i Famas bok for kommende sekler. Ser du hin støvsky som løfter seg der, Sancho. Den er hvirvlet opp så tett av en tallrik hær som her kommer marsjerende. - Er det slik, må det være to, sa Sancho, - for her i motsatt retning reiser det seg en tilsvarende støvsky. Don Quijote snudde seg, og så at slik var det virkelig. Siden dette gledet ham så sterkt, tenkte han utvilsomt at det dreiet seg om to hærer på vei til å angripe hverandre og møtes midt ute på den rommelige sletten. For han hadde i hver tid og stund fantasien full av hine felt­ slag, hekserier, hendelser, galskaper, kjærlighetsforhold, utfordringer som det fortelles om i ridderbøkene, og alt han talte om, tenkte eller gjorde, var rettet mot lignende ting. Den store støvskyen han hadde sett, ble skapt av to store fåre- og bukkedrifter som kom fra to for­ skjellige retninger på selvsamme vei, og på grunn av støvet lot de to seg ikke beskue før de var nær. Og med så stor iver hevdet don Quijote at det var hærer, at Sancho endte med å tro det og sa: - Herre, hva skal da vi gjøre? - Hva? sa don Quijote. - Støtte og hjelpe de trengende og de ubeskyttede. Og du skal vite, Sancho, at den som kommer rett mot oss, den føres og ledes av den store keiser Alifanfarån, herre over den store øy Trapobana; den andre som marsjerer bak min rygg, er hans fiende, kongen over garamantene, Pentapolin med Den nakne arm, for alltid går han inn i slaget med høyre arm utildek­ ket. 144

DON QUIJOTE

- Vel, hvorfor hater disse to herrer hverandre så sterkt? spurte San­ cho. - De hater hverandre, svarte don Quijote, - for denne Alifanfaron er en rasende hedning og er forelsket i datteren til Pentapolm, som er en meget skjønn og dessuten yndefull dame og er kristen, og hennes far vil ikke overgi henne til denne hedenske konge, om han ikke først forlater den falske profet Muhammeds lov og går over til hans. - Jeg sverger ved mitt eget skjegg, sa Sancho, - at Pentapolm hand­ ler helt riktig, og at jeg må hjelpe ham så godt jeg kan! -1 dette gjør du din plikt, Sancho, sa don Quijote, - for å gå med i et slikt feltslag behøver man ikke å være slått til ridder. - Det skjønner jeg godt, sa Sancho, — men hvor skal vi plassere dette eselet så vi kan være sikre på å finne det igjen, når denne skjær­ mysselen er over? For å delta i slaget på et slikt ridedyr, tror jeg ikke kan ha vært vanlig inntil nå. - Det er sant, sa don Quijote. - Det du kan gjøre er å overlate det til seg selv, enten det blir borte eller ei, for vi får så mange hester etter at vi blir seierherrer at til og med Rocinante står i fare for å bli byttet ut mot en annen. Men hør og se godt etter, for jeg skal fortelle deg om de mest fremtredende riddere som kommer i disse hærene. For at du bedre skal se og legge merke til dem, la oss trekke opp på den lille haugen du ser der, hvor de to hærene kan beskues fra. Det gjorde de og dro opp på en liten høyde, og derfra så de godt de to flokkene med buskap som don Quijote oppfattet som hærer, ettersom støvskyene de reiste, hadde forstyrret og forblindet ham. Til tross for dette, ettersom han så i fantasien det han hverken kunne se eller som virkelig fantes, begynte han å tale med sterk stemme: -Hin ridder du ser der med det branngule våpenskjoldet, som bærer en kronet løve som hviler ved en jomfrus føtter, er den tapre Laurcalco, herre over Sølvbroen; den andre med emblem med gullblomster og som i våpenskjoldet bærer tre sølvkroner i hovedfeltet mot en blå bakgrunn, er den fryktede Micocolembo, storhertug av Quirocia, og en annen av dette kjempeslaget, til høyre for ham, er den alltid fryktløse Brandabarbarån av Boliche, herre over de tre Arabiaer, hvis rustning er et slangeskinn og som på skjoldet har en port, som ifølge ryktet er en av tempeldørene Samson rev ned da han gjennom sin egen død hevnet seg på sine fiender. Men vend blikket i den andre retningen og du ser foran og i spissen for hin annen hær den alltid seierrike og aldri beseirede Timonel de Carcajona, fyrste av Ny-Biscaya, hvis adelsskjold er oppdelt i felter, blå, grønne, hvite og gule og som bærer en devise med en katt av gull mot en mørke-

145

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

blond bakgrunn med bokstaver som sier: Miau, som er begynnelsen på hans dames navn, den makeløse Miulina, datter av hertug Alfeniquén av Algarve; og den neste, han som tynger og presser sidene på hin kraftfulle og mektige hoppe, som har våpen hvite som den hviteste sne og skjoldet hvitt og uten valgspråk, er en ny ridder av den franske nasjon, ved navn Pierre Pain, herre over baroniene i Utrique; den neste med jernsporer på hælene som driver frem en stripet og rask sebra, og i våpenskjoldet har klokker i blått, er den mektige hertug av Nerbia, Espartafilardo fra skogen, med et valgspråk i form av en aspargesplante med bokstaver på spansk som lyder: Prøv min styrke. Og på denne måten omtalte han mange riddere i hver kavalerienhet fra begge hærene som han hadde fantasert frem, og for alle improvi­ serte han straks våpenskjold, farver, emblemer og valgspråk, drevet av sitt ubegripelige avsinns innfall, og uten å stoppe opp, fortsatte han: - Og denne hæravdelingen rett foran oss består av forskjellige nasjoner: Her er de som drikker av den berømte Xanthos’ søte vann; her er fjellfolkene som vandrer på de massiliske marker; de som vasker ut det fine gullstøv i det lykkelige Arabia; de som nyter de vidkjente og kjølige bredder av den klare Termodonte; de som på så mange varierende måter årelater den gullbærende Pactolus; numiderne, de svikefulle; perserne, vidkjente for sine buer og piler; parterne, og mederne som fortsetter å kjempe under flukten; araberne uten fast bosted; skyterne like grusomme som de er blonde; etioperne med gjennomborede lepper, og tallrike andre nasjoner, hvis ansikter jeg ser og kjenner, selv om jeg ikke husker deres navn. I den neste enheten er eskadronen Iberia som drikker vannene av den oliventrekransede Betis; de som vasker og glatter sine åsyn med den alltid gullbærende Tajos vann; de som drikker helsebringende vann av den guddomme­ lige Genil; de som vandrer over de tartesiske marker, med så tall­ rike hyrder; de som finner sin glede på de elyseiske marker i Jerez; de fra La Mancha, så rike og kronet av gyllent korn; de jernkledde, fjerne etterkommere av gotisk blod; de som bader i Pisuerga, berømt for sin langsomtflytende strøm; de som lar sin buskap gresse på de utstrakte beitemarker ved den buktende Guadiana så feiret for sitt skjulte elveleie; de som skjelver av kulde oppe i de skogkledde Pyreneer og de snedekkede topper i de høyreiste Appenniner; kort sagt, alt hva Europa omfatter og inneholder. Gode Gud, hvor mange provinser han ramset opp, hvor mange nasjoner han nevnte, og hver av dem ga han, med mirakuløs kjapp-

146

DON QUIJOTE

het, de attributter som tilhørte dem, helt oppslukt og neddykket i det han hadde lest i de løgnaktige bøkene sine! Sancho Panza hang ved hvert eneste ord, uten selv å si ett eneste, og av og til snudde han på hodet for å se om han fikk øye på de ridderne og kjempene som hans herre nevnte, men da han ikke så noen, sa han: - Herre, fanden ta meg om jeg ser en eneste mann, kjempe eller ridder av alle disse som Deres nåde sier dukker opp i alt dette; jeg, i det minste, tror at kanskje er alt dette trolldom slik som spøkelsene fra i natt. - Hvordan kan du si slikt? svarte don Quijote. - Hører du ikke vrinskingen fra hestene, trompetstøtene og lyden av trommene? - Jeg hører ingenting annet, sa Sancho, - enn breking av sauer og bukker. Og det var det sannelig, for de to bølingene var kommet nærmere. - Du er så redd, Sancho, sa don Quijote, - at du hverken ser eller hører ordentlig; for fryktens virkninger er at sansene forstyrres slik at tingene ikke virker som det de er. Har du slik frykt, trekk deg da tilbake og la meg være alene; for jeg alene er nok til at den jeg gir min støtte, går seirende ut av slaget. Så satte han sporene i Rocinante, og med senket lanse satte han nedover den lille skråningen som et lyn. Sancho ropte høyt etter ham: - Kom tilbake, Deres nåde, herr don Quijote, for jeg sverger ved Gud at det er sauer og bukker De nå skal gå løs på! Kom tilbake, ved den ulykkelige far som avlet meg! Hvilken galskap er ikke dette? Se bare, der finnes ingen kjempe eller ridder, ingen katt eller våpen­ skjold, hverken med oppdelte eller uten felter, hverken branngule eller djevlebesatte. Hva er det De gjør? Å, jeg synder for Guds åsyn! Disse ordene fikk ikke don Quijote til å vende tilbake, i stedet utropte han med høy røst: - Gå på, riddere, dere som følger og kjemper under den tapre kei­ ser Pentapolin med Den nakne arms bannere, følg meg alle; dere vil se hvor lett jeg bringer hevnen over hans fiende Alifanfaron av la Trapobana! Med disse ord for han rett inn i eskadronen av sauer og begynte å bruke lansen på dem med et raseri og et mot som om han virke­ lig brukte lansen på dødsfiender. Gjeterne og sauebondene som kom sammen med bølingen, ropte at han måtte stoppe, men da de så at det ikke hjalp, tok de frem slyngene og begynte å sende ørene hans hilsener med sten så store som knyttnever. Don Qujiote brydde seg ikke om stenene, men ropte derimot i alle retninger: 147

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Hvor er du, du hovmodige Alifanfaron? Gå løs på meg, for jeg er én eneste ridder som ønsker å møte deg i tvekamp og prøve din styrke og ta ditt liv, som straff for den smerte du gir den tapre Pen­ tapolm Garamanta. I samme øyeblikk kom en rundslipt sten fra bekken, traff ham i siden, og slo ribbena inn i kroppen på ham. Da han så seg til de gra­ der mishandlet, trodde han antagelig at han var død eller hårdt såret, husket balsamkrukken, satte den for munnen og lot væsken renne ned i maven. Før han fikk svelget ned det han mente var tilstrekkelig, kom det enda en stenkule og traff hånden med balsamkrukken så presist at den gikk i stykker og tok med seg på veien tre, fire tenner og jeksler i munnen og kvestet alvorlig to fingrer på hånden. Så sterkt var det første treffet, og likeså det andre, at den stakkars ridderen ble tvunget ned fra hesten. Gjeterne nådde bort til ham og trodde de hadde drept ham. Derfor samlet de i største hast sammen bølingen, tok med seg de drepte dyrene, som var mer enn syv, og uten å bry seg mer, dro de sin vei. Hele denne tiden sto Sancho oppe på den lille haugen og stirret på sin herres galskaper, rev seg i skjegget og forbannet den time og det sted skjebnen hadde latt deres veier krysse hverandre. Da han så ham ligge på jorden og gjeterne var dradd sin vei, gikk han ned skrånin­ gen og bort til ham, der han fant ham i en sørgelig forfatning, selv om han ikke hadde mistet bevisstheten, og sa til ham: - Sa jeg det ikke, herr don Quijote, at De skulle komme tilbake, for det De skulle angripe, var ikke hæravdelinger, men saueflokker? - Å, hvor denne kjeltringen, denne min vise fiende kan få alt til å for­ svinne, eller til å forvandles. Du skal vite, Sancho, at det er meget lett at slike kan få oss til å se det de vil, og denne ondsjnnede som forfølger meg, er misunnelig på den heder han innså jeg ville vinne i dette sla­ get, og har forvandlet fiendeskarene til saueflokker. Tror du det ikke, gjør da én ting, Sancho, stig opp på ditt esel, følg dem bare og du får se hvordan de, etter som de fjerner seg, får sin opprinnelige skikkelse tilbake. Idet de opphører å være sauebukker, blir de virkelige mennes­ ker, slik jeg først beskrev dem for deg. Men gå ikke nå, for jeg trenger din hjelp og støtte; kom nærmere og se hvor mange jeksler og tenner jeg mangler, for det virker som jeg ikke har noen tilbake i munnen. Sancho gikk så nær at han nesten hadde øynene inne i munnen på ham, og det var akkurat da balsamen hadde gjort sin virkning i don Quijotes mave, så idet Sancho skulle kikke ham i munnen, kastet han opp alt han hadde i seg, og sterkere enn et gevær sendte han alt i skjegget på den barmhjertige væpneren.

148

DON QUIJOTE

- Hellige jomfru! sa Sancho. - Hva er det som har skjedd med meg? Denne stakkars synderen er utvilsomt dødelig såret, siden han kaster opp blod. Men da han undersøkte det litt nærmere, skjønte han av farven, smaken og lukten at det ikke var blod, men balsam fra oljekrukken som han hadde sett ham drikke, og den avsky han ble grepet av, var så sterk at maven vrengte seg på ham, og han kastet opp alt han hadde innvendig ut over sin egen husbond, og begge sto der og tok seg virkelig storartet ut. Sancho gikk bort til eselet for å ta ut av sadelsekkene noe til å tørke seg selv med og stelle sin herre, og da han ikke kunne finne noe, holdt han på å miste forstanden. Han bante og svor på nytt og besluttet for seg selv å forlate herren og dra hjem, selv om han skulle miste tjenestelønnen og håpet om å bli guvernør for den utlovede øya. Da reiste don Quijote seg, og med venstre hånd for munnen for at ikke resten av tennene skulle falle ut, grep han med den andre tøylene til Rocinante, som overhodet ikke hadde fjernet seg fra sin herres side - så trofast og veloppdragen var den - og gikk bort til væpne­ ren, som støttet brystet mot eselet med hodet under kinn, likesom en mann som er altfor oppslukt av sine egne tanker. Da don Quijote så ham på denne måten, med slike tegn på så sterk bedrøvelse, sa han: - Du skal vite, Sancho, at en mann er ikke mer enn en annen, der­ som han ikke utfører mer enn en annen. Alle disse uvær som forføl­ ger oss, er tegn på at været snart vil bli bedre og at det skal gå oss godt; for hverken det onde eller det gode kan vedvare, og av dette følger at har det onde vart lenge, er det gode nær. Derfor skal du ikke bedrøves over de ulykker som vederfares meg, siden du ikke får din del av dem. - Hvordan det? svarte Sancho. - Den som ble kastet opp og ned i teppet i går, var det kanskje noen annen enn min fars sønn? Og sadelveskene jeg savner i dag, med alle mine fine ting, tilhører de noen annen enn samme mann? - Savner du sadelveskene, Sancho? sa don Quijote. -Ja, det gjør jeg, svarte Sancho. - Følgelig har vi ingenting å spise i dag, svarte don Quijote. - Det ville være sant, sa Sancho, - om disse engene her skulle mangle de urteplanter som Deres nåde sier De kjenner, og som de ulykkelige vandrende riddere, som Deres nåde tilhører, pleier å dekke sin trang til mat med. - Til tross for det, svarte don Quijote, - ville jeg heller ha en leiv grovbrød, eller hele brødet og to røkte sild, enn alle de urter som Dios149

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

korides beskriver, selv om det var den illustrerte utgaven av doktor Laguna. Men, allikevel, stig opp på ditt esel, du Sancho den gode og følg meg, for Gud, som har omsorg for alle ting, vil ikke svikte oss, så meget mer som vi vandrer omkring i hans tjeneste, siden han ikke svikter fluene i luften, metemarkene i jorden eller rumpetrollene i vannet, og hans barmhjertighet er så stor at han lar solen skinne over de gode og de onde og lar det regne over rettferdige og urettferdige. - Deres nåde ville vært en bedre predikant enn en vandrende rid­ der, svarte Sancho. - Alt visste de og alt må de vandrende riddere vite, Sancho, sa don Quijote, - for det fantes vandrende riddere i fordums tider som kunne stå opp og predike eller tale midt inne i kongens leir, som hadde de sin eksamen fra universitetet i Paris. Av dette kan man slutte at aldri har lansen sløvet pennen, eller pennen lansen. - La det da være som Deres nåde sier, svarte Sancho. - La oss dra herifra og lete etter et sted for natten, og måtte Gud sørge for at det er et sted uten tepper, eller noen som kaster en opp i luften på det, eller spøkelser, eller forheksede maurere; for om de finnes, får fanden ta dem. - Be du Gud om dette, min sønn, sa don Quijote, - og velg den retningen du vil; for denne gangen skal du velge herberge for oss. Men gi meg hånden og kjenn på meg med fingeren og se hvor mange tenner og jeksler jeg mangler her på høyre side i overkjeven; det er der det gjør vondt. Sancho kjente etter med fingrene, og mens han famlet omkring, sa han: - Hvor mange jeksler hadde Deres nåde her før? - Fire, svarte don Quijote, - bortsett fra visdomstannen, og alle fire hele og friske. - Tenk vel etter hva Deres nåde sier, svarte Sancho. - Jeg sier fire, hvis det ikke var fem, svarte don Quijote, - for i hele mitt liv har jeg ikke fått uttrukket hverken en tann eller en jeksel, heller ikke har noen falt ut, eller blitt fortært av noen slags tannverk eller gikt. - Her nede i denne delen, sa Sancho, - har Deres nåde ikke mer enn to og en halv jeksel; i overkjeven har De hverken en halv eller noen, for alt er glatt som en håndflate. - Hellet er ikke med meg! sa don Quijote, da han hørte de triste nyhetene væpneren ga ham. - Jeg ville heller miste en arm, om det ikke er den som holder sverdet. Du skal vite, Sancho, at en munn uten jeksler er som en mølle uten møllestener, og man skal vurdere 150

DON QUIJOTE

en tann høyere enn en diamant. Men alt dette er vi underkastet som bekjenner oss til den strenge ridderorden. Stig opp, min venn, og led meg, for jeg følger i den gangart som du ønsker. Dette gjorde Sancho og dro i den retning der han mente de kunne finne herberge, uten å komme utenfor kongeveien som gikk rett forbi. Mens de så vandret adstadig av sted, siden smerten i kjeven ikke lot don Quijote få fred, eller lot ham tenke på å skynde seg, ville Sancho underholde og more ham, og blant andre ting han fortalte, er det som sies i følgende kapittel.

KAPITTEL XIX om den kloke samtale Sancho hadde med sin herre og tildragelsen med det døde legeme, sammen med andre berømmelige hendelser

- Det forekommer meg, Deres nåde, at alle disse ulykker som har veltet inn over oss de siste dagene, har vært en straff for den synd Deres nåde har begått mot ridderordenen, siden De ikke har oppfylt den ed De avla om ikke å spise brød på dekket bord eller gå til sengs med dronningen, sammen med alt det andre som følger av dette, og som Deres nåde sverget å oppfylle, inntil De hadde fjernet hjelmen til Malandrino, eller hva han nå heter denne maureren, som jeg ikke husker ordentlig. - Du har meget rett i dette, Sancho, sa don Quijote, - men sant å si hadde jeg glemt det; og du kan være sikker på at ditt himmelsprett på teppet er straffen for ikke å ha minnet meg på det i tide. Men jeg skal forbedre meg, for det finnes teologiske løsninger på alt i ridder­ ordenen. - Men må jeg sverge på noe som helst? svarte Sancho. - Det spiller ingen rolle om du har sverget eller ei, sa don Quijote, - det er tilstrekkelig at jeg innser at du som deltager ikke er helt trygg, og enten det er slik eller slik, er det ikke dumt å skaffe seg et botemiddel. - Dersom det er slik, sa Sancho, - må Deres nåde passe på å ikke glemme dette, som det med eden; kanskje får spøkelsene lyst til å more seg med meg en gang til, og kanskje med Deres nåde, om de ser hvor sta De er. Under denne og andre samtaler falt natten over dem midt på lande­ 151

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

veien, uten at de hadde funnet herberge noe sted. Og det sørgelige i alt dette var at de holdt på å dø av sult, for siden sadelsekkene var borte, manglet de både niste og spiskammer. For å understreke denne ulykken skjedde det dem noe som ikke var så merkelig, men som merkelig nok virket slik. Da så natten hadde falt på, ble den svært mørk, men til tross for dette fortsatte de, da Sancho mente at dette var kongeveien og at de derfor rimeligvis ville finne et vertshus etter et par postmil. Mens de på denne måten red av sted gjennom nattemørket og væpneren var sulten og herren hadde trang til å spise, så de på den samme veien en lang rekke lys komme mot seg, og de lignet ikke noe annet enn stjerner i bevegelse. Sancho ble forferdet da han så dem, og don Quijote følte seg heller ikke vel. Den ene trakk i grimen til eselet og den andre i tømmene på øket, og der ble de stående og stirre nøye etter hva dette vel kunne være, mens de så lysene komme nær­ mere, og jo nærmere de kom, desto større virket de. Da Sancho så dette, begynte han å skjelve som en mann med kvikksølvforgiftning, og hårene reiste seg på don Quijotes hode, og etter å ha roet seg litt ned sa han: - Dette, Sancho, er utvilsomt et veldig og overordentlig farlig even­ tyr, der jeg må vise all min kraft og velde. - Å, stakkars meg! svarte Sancho. - Om dette eventyret har med spøkelser å gjøre, og det ser det ut til, hvor finnes det så ribben som kan tåle dem. - De kan være så mye spøkelser de vil, sa don Quijote, - jeg tilla­ ter ikke at de krummer et hår på ditt hode. For om de forrige gang drev gjøn med deg, var det fordi jeg ikke klarte å hoppe over muren rundt bakgården, men nå er vi på åpen mark, der jeg kan svinge mitt sverd som jeg vil. - Og om de forhekser og lammer Dem, slik de gjorde sist, sa San­ cho, - hva hjelper det å være på åpen mark eller ei. - Til tross for dette, svarte don Quijote, - ber jeg deg, Sancho, om å holde motet oppe, for erfaringen vil lære deg hvor modig jeg er. - Det blir som Gud vil, svarte Sancho. Så stilte de seg opp på den ene veikanten og ga seg til å stirre oppmerksomt på hva dette med alle lysene som vandret av sted, kunne være, og like etter oppdaget de mange menn iført hvite prosesjonskapper, og dette fryktelige synet gjorde straks ende på det lille motet Sancho Panza hadde, og han begynte å hakke tenner, likesom en med fjerdedagsfeber, og han hakket tenner langt sterkere da de så hva det var, for de så omkring tyve hvitkappede menn til hest med IJ2

DON QUIJOTE

brennende fakler i hånden, og bak dem kom en båre dekket av sort, sorgens farve; deretter fulgte seks mann til hest, dekket av sorg helt ned til hovene på muleslene, for det var helt tydelig at det ikke var hester, så langsomt og rolig vandret de. De kappedekkede gikk og mumlet for seg selv med lav og klagende stemme. Dette underlige synet på en slik tid og på et så øde sted, var mer enn tilstrekkelig til å fylle Sanchos og selv husbondens hjerte med redsel. Sancho var nå helt kraftløs, og slik kunne det også ha gått med husbonden. Men akkurat det motsatte skjedde i don Quijotes tilfelle, som da straks levende forestilte seg at dette var et eventyr fra bøkene hans. Det kom for ham at båren var en likbåre der en eller annen hårdt såret eller død ridder lå, og at hevnen for dette var forbeholdt ham alene, og uten å bry seg mer la han lansen i stilling, satte seg godt til rette i sadelen, og med edel holdning og glød stilte han seg midt i veien der de kappekledde nødvendigvis måtte passere, og da de var kommet nær, hevet han røsten og sa: - Holdt, riddere, eller hvem dere enn måtte være og fortell meg hvem dere er, hvor dere kommer fra, hvorhen dere drar og hva det er dere bærer på denne likbåren, for det ser ut som dere enten har begått, eller det er begått mot dere, en urett, og det sømmer seg og er nødvendig at jeg får vite det, enten for å straffe dere for det onde dere har begått, eller hevne dere for den urett som er begått mot dere. - Vi har det travelt, svarte en av de kappekledde, - og vertshuset er langt borte, og vi kan ikke stanse for å fortelle alt det De ber om. Han sporet eselet og fortsatte. Dette svaret krenket don Quijote i høyeste grad, og idet han grep den annens tømmer, sa han: - Holdt og vær mer høvisk, og fortell meg det jeg har bedt om. Hvis ikke, er dere alle i strid med meg. Muleselet var sky, og da han grep det i bisselet, ble det så forskrek­ ket at det reiste seg på bakbena, så rytteren falt sidelengs ned på bak­ ken. Da en eseldriver til fots så den kappekledde falle, begynte han å skjelle ut don Quijote som allerede var rasende, og uten å vente la han lansen i stilling og gikk løs på en av de kappekledde og fikk ham hårdt såret over ende på jorden. Da han snudde seg etter de andre, var det et syn å se hvor kjapt han gikk løs på dem og fikk dem over ende. Akkurat da virket det som om Rocinante hadde fått vinger, så lett og stolt fløy den av sted. Alle de kappekledde var fryktsomme og våpenløse, og på et øye­ blikk og med den største letthet stakk de av fra sammenstøtet og be­ gynte å løpe ut over marken med de brennende faklene, så de bare lignet masker som under et karneval løper muntert omkring under 153

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

festen. De sørgekledde som var innhyllet og innviklet i sine lange kapper og prestekjoler, klarte ikke å røre seg. Følgelig kunne don Quijote uten fare for seg selv gjennompryle alle og tvang dem mot­ villig til å fjerne seg, for alle mente at dette ikke var et menneske, men en djevel fra helvete som var kommet for å frarøve dem den dødes legeme som de bar på båren. Alt dette satt Sancho og så på, forbløffet over sin uforferdede herre og sa for seg selv: - Denne min herre er så tapper og så sterk som han selv sier. På jorden ved siden av bataljens første offer lå en brennende fakkel som muldyret hadde kastet ned, og i lyset fra den kunne don Quijote se ham. Han satte lansespissen ned mot hans ansikt og sa han måtte overgi seg, hvis ikke ville han drepe ham. Til dette svarte den falne: -Jeg er tilstrekkelig overgitt, for jeg kan ikke røre meg og har brukket et ben. Jeg ber Deres nåde, om De er en kristen ridder, at De ikke dreper meg; da begår de en stor helligbrøde, for jeg er teologisk kandidat og har fått første del av den kirkelige innvielse. - Hvem pokker har så bragt Dem hit, sa don Quijote, - om De er en Kirkens mann? - Hvem, min herre? svarte den falne. - Det har min onde skjebne. - En større ulykke truer Dem, sa don Quijote, - om De ikke gir tilfredsstillende svar på alt det jeg spurte om først. - Med største letthet skal jeg tilfredsstille Deres nåde, svarte lisen­ siaten, - og De skal først vite at selv om jeg sa før at jeg var lisensiat, er jeg bare baccalaureus av lavere grad, og jeg heter Alonso Lopez fra Alcobendas. Jeg er på vei fra byen Baeza sammen med elleve prester, som er de som rømte med faklene, vi er på vei til Segovia og ledsa­ ger en død som ligger på denne båren; det var en ridder som døde i Baeza, der han ble bisatt og nå bringer vi, som jeg har sagt, hans ben til graven som er i Segovia, der han ble født. - Og hvem drepte ham? spurte don Quijote. - Gud, ved hjelp av en slags pestfeber, svarte den falske lisensiaten. - På denne måten, sa don Quijote, - har Vår Herre fratatt meg arbeidet med å hevne hans død, som jeg måtte ha utført dersom noen annen hadde drept ham. Men da jeg innser hvem som drepte ham, må jeg bare tie og trekke på skuldrene, for det samme ville jeg gjøre om han hadde tatt livet av meg. Jeg ønsker at Deres velærverdighet skal vite at jeg er en ridder fra La Mancha ved navn don Quijote, og det er mitt kall og min oppgave å reise rundt i verden og gjenopprette urett og omgjøre krenkelser og gjøre det skakke rett. -Jeg vet ikke riktig hvordan det er å gjøre det skakke rett, sa

H4

DON QUIJOTE

baccalaureusen, - for fra å være rett, har De gjort meg skakk med et brukket ben, som ikke vil bli rett så lenge det er liv i det. Og den krenkelse De har gjenopprettet har vært å krenke meg slik at jeg blir krenket for resten av levetiden, og en stor ulykke har det vært å treffe Dem som vandrer rundt og søker eventyr. - Ikke alle ting skjer på samme måte, svarte don Quijote. - Skaden skyldtes, herr baccalaureus Alonso Lopez, at dere kom om natten, slik dere gjorde, kledd i hvite messeskjorter med brennende fakler, i bønn og i sorg, slik at dere virkelig så ut som noe ondt fra den annen verden. Derfor kunne jeg ikke unnlate å oppfylle min plikt ved å angripe dere, og jeg ville ha angrepet dere om jeg hadde visst at dere var selveste djevlene fra helvete, for det anså jeg dere for å være. - Vel, siden det har vært min skjebnes vilje, sa baccalaureusen, - bønnfaller jeg Deres nåde, herr vandrende ridder (som har gitt meg så mye ulykke), om å hjelpe meg til å komme løs fra dette muldyret hvor foten min er kommet i klemme mellom stigbøylen og sadelen. - Det var langdrygt, sa don Quijote, - De ventet lenge med å for­ telle meg hva plagen var. Så ropte han på Sancho Panza, men denne brydde seg ikke med å komme, for han var helt opptatt av å plyndre et muldyr som bar med seg de gode herrenes matvarer, og det var vel utstyrt med godsaker. Sancho laget en sekk av kappen sin og samlet alt det han fikk plass til i denne sekken, lastet det på eselet sitt, og så adlød han sin herres rop og hjalp å få herr baccalaureusen frem fra tyngden av muldyret, satte ham opp på det og ga ham fakkelen. Og don Quijote ba ham dra samme vei som sine ledsagere og på hans vegne be om tilgivelse for den krenkelsen det ikke hadde stått i hans makt å unnlate å gjøre. Sancho sa også til ham: - Dersom de herrer ønsker å vite hvem den tapre ridderen var som bragte Dem i en slik situasjon, skal Deres nåder si at det er den berømte don Quijote av la Mancha, som med et annet navn er kjent som Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Dermed dro baccalaureusen sin vei, og don Quijote spurte Sancho hva som hadde fått ham til å kalle ham Ridderen av den bedrøvelige skikkelse nå, og ikke før. - Det skal jeg fortelle Dem, svarte Sancho, - for jeg har stått og betraktet Dem i lyset fra fakkelen til den mannen det gikk så ille med, og sannelig gjør Deres nåde nesten den ynkeligste figur jeg har sett, og det må skyldes enten trettheten etter striden, eller mangelen på jeksler og tenner. - Det er nok ikke slik, svarte don Quijote, - men derimot slik at

155

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

den lærde som har fått den oppgave å fortelle historien om mine storverk, har ment at det ville være bra om jeg skulle ta et tilnavn, slik alle fortidens riddere gjorde. Den ene kalte seg Ridderen av det brennende sverd, en annen av enhjørningen, en annen Jomfuenes rid­ der, hin av Fugl Føniks, denne Griffens ridder og en annen Dødens ridder. Gjennom disse navn og insignier var de kjent over hele jor­ dens krets. Og derfor sier jeg at vismannen jeg omtalte, har lagt deg navnet på tungen og i tanken for at man fra nå av skal kalle meg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og det vil jeg kalle meg for fremtiden. For at et slikt navn skal passe meg bedre, beslutter jeg å få malt, når det blir mulig, en høyst bedrøvelig figur på skjoldet. - Det er ingen grunn til å bruke tid og penger på å lage denne figu­ ren, sa Sancho, - men det som må gjøres er at Deres nåde avdekker og viser Deres skikkelse og ansikt frem for dem som ser på; da vil de uten videre og uten bilde og skjold komme til å kalle Dem han av den bedrøvelige skikkelse. Og tro meg, jeg taler sant, for jeg forsikrer Deres nåde, og la dette være sagt for spøk, for sulten og mangelen på tenner gir Dem et så sørgelig ansikt som jeg har sagt, og da kan man hoppe over det sørgelige bildet. Don Quijote lo av Sanchos spøk, men allikevel bestemte han seg for å kalle seg ved dette navn så snart han hadde fått malt det avlange skjoldet, eller det runde skjoldet, slik han hadde tenkt seg. - Jeg glemte å si at Deres nåde må være oppmerksom på at han er ekskommunisert, sa baccalaureusen, - siden han med makt har lagt hånd på det hellige, juxta illud: Si quis suadente diabolo, etc. - Denne latinen forstår jeg ikke, svarte don Quijote, - men jeg vet godt at jeg ikke la hånden, men denne lansen på Dem; så meget mer som jeg ikke tenkte at jeg krenket prester eller noe som hører Kir­ ken til, som jeg respekterer og tilber som den katolikk og den gode kristne jeg er, men derimot spøkelser og udyr fra den annen verden. Og om det skulle være slik, minnes jeg hva som skjedde med el Cid Ruy Diaz da han knuste sadelen til hin konges ambassadør i nærvær av Hans Hellighet Paven, og for dette ble han ekskommunisert. Fra den dagen vandret den gode Rodrigo de Vivar omkring som en æret og tapper ridder. Da dro teologen sin vei, som sagt er, uten å svare et eneste ord. Don Quijote ønsket å se om det legemet som lå på båren besto av ben eller ikke, men det tillot ikke Sancho, som sa: - Deres nåde har avsluttet dette farlige eventyret på den beste måten av alle dem jeg har sett; disse menneskene, selv om de er beseiret og slått ned, vil kanskje skjønne at de ble beseiret av én eneste person, 156

DON QUIJOTE

og skamfulle og nedslåtte over dette ville de kanskje komme tilbake og lete etter oss så vi fikk merke det. Eselet er klart, fjellet er like ved, sulten plager oss, og vi har ikke annet å gjøre enn å trekke oss tilbake i jevn gangfart og, som det heter, la den døde dra til graven og de levende til kjetterbålet. Og med eselet først ba han sin herre om å følge etter, og da denne mente at Sancho hadde rett, fulgte han uten å svare. Like etter, mens de red mellom to åser, kom de til en vid og rommelig dal, hvor de steg av og Sancho lastet av eselet, og mens de lå utstrakt i gresset, drevet av sulten (som er den beste saus), spiste de middagsmåltidet, mellommåltidet og kveldsmaten i ett, og tilfredsstilte maven med en sterkere sult enn den avdødes prester - som sjelden lider ondt - hvis matvarer prestenes pakkesel hadde båret på. Men nok en ulykke skjedde med dem, som Sancho anså som den verste, og det var at de ikke hadde vin å drikke, eller vann de kunne føre til munnen, og da Sancho var plaget av tørst og så at engen de lå på var dekket av grønt og fint gress, sa han det som fortelles i neste kapittel.

KAPITTEL XX om det uhørte og usette eventyr som ble gjennomført av don Quijote med så liten fare for ham selv at det overgår enhver annen berømt ridder i verden

- Deres nåde, dette gresset viser tydelig at det her i nærheten må fin­ nes en kilde eller bekk som fukter det, og derfor bør vi gå litt videre, så finner vi nok stedet der vi kan dempe denne forferdelige tørsten som plager oss og utvilsomt er mer utålelig enn sult. Don Quijote syntes rådet var godt, han tok Rocinante i tømmene og Sancho grimen til eselet, uten å glemme å legge restene etter kvelds­ maten på det, og så famlet de seg oppover engen, for nattemørket lot dem ikke se noe som helst. De hadde ikke gått to hundre skritt før en mektig larm av vann nådde dem, som om det styrtet ned fra mektige og høye klipper. De gledet seg stort over lyden, og da de stanset for å lytte etter retningen den kom fra, hørte de plutselig en annen larm som ødela gleden over vannet for dem, spesielt for Sancho som av natur var fryktsom og lite modig. Jeg mener at de hørte rytmiske slag 157

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ved siden av en slags klirring av jern og lenker, som sammen med den rasende larmen fra vannfallet ville ha fylt hjertet til hvem som helst med gru, bortsett fra don Quijotes. Natten var, som sagt, mørk, og tilfeldigvis kom de inn under noen høye trær, der bladene beveget seg i den svake vinden og skapte en dempet, men nifs lyd, sli^c at ensomheten, stedet, mørket, lyden av vannet sammen med susingen i løvet, skapte angst og forferdelse. Frykten forsterket seg da de innså at slagene ikke opphørte, vinden ikke sovnet og morgenen ikke kom; i tillegg kom det at de ikke ante hvor de befant seg. Men don Quijote, drevet av sitt fryktløse hjerte, hoppet opp på Rocinante, satte skjoldet på armen, la lansen i stilling og sa: - Sancho, min venn, du skal vite at jeg etter himmelens vilje ble født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største farer, de store bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt. Jeg er den, det sier jeg igjen, som skal gjenoppvekke Ridderne av det runde bord, De tolv likemenn av Frankrike og De ni navnkundige og den som skal bringe glemsel over alle Platirer, Tablanter, Olivanter og Tiranter, alle Solriddere og Belianiser, sammen med hele flokken av berømte riddere fra fordums tider, og i den tid jeg lever, skal jeg utføre slike storverk, forunderlige bedrifter og våpenbragder at de formørker alle de mest strålende som disse utførte. Bemerk da, tro­ faste og lojale væpner, denne natts ugjennomtrengelige mørke, denne underlige stillhet, de dumpe og forvirrende lyder fra disse trær, den fryktinngydende lyd fra dette vann vi lette etter, som synes å styrte seg ut og falle ned fra månens høye fjell, og disse ustoppelige slag som når frem til og plager våre ører, alle disse ting sammen, og hver for seg, er nok til å innprege frykt, redsel og forferdelse i selveste Mars’, krigsgudens bryst, og enda mer i dens bryst som ikke er vant til lignende hendelser og eventyr. Alt dette som jeg fremstiller for deg er noe som vekker og øker mitt mot, og allerede fører til at hjertet revner i brystet på meg på grunn av det ønsket det har om å gå løs på dette eventyret, hvor vanskelig det enn måtte være. Derfor, stram inn remmene litt på Rocinante, og Gud være med deg, og vent meg her i tre dager, ikke mer, og om jeg ikke vender tilbake i løpet av dem, kan du vende tilbake til vår landsby og for å vise meg en nåde og gjøre en god gjerning, skal du derfra dra til Toboso hvor du skal si til min uforlignelige herskerinne Dulcinea at hennes fangne ridder døde, for å utføre det som kunne gjøre ham verdig til å kalle seg hennes. 158

DON QUIJOTE

Da Sancho hørte sin herres ord, begynte han å gråte fra hjertets dypeste grunn og sa: - Deres nåde, jeg skjønner ikke hvorfor De nå vil gå løs på dette fryktinngydende eventyret. Nå er det natt, her er det ingen som ser oss, vi kan lett skifte retning og fjerne oss fra faren, selv om vi ikke skulle drikke på tre dager. Siden ingen ser oss, kan ingen kalle oss feige, så meget mer som jeg har hørt presten vår, som Deres nåde kjenner godt, preke at den som oppsøker faren, vil forgå i den; således er det ikke riktig å friste Gud ved å gå løs på et så dristig foretagende, der man bare kan unnslippe gjennom et mirakel. Og det er nok det himmelen har gjort mot Deres nåde ved å befri ham fra å bli kastet opp og ned i teppet slik jeg ble, og å gjøre Dem til seierherre, frank og fri fra alle de fiender som ledsaget den døde. Og om alt dette ikke skulle bevege eller bløtgjøre Deres hårde hjerte, bør De røres ved tanken på at knapt vil Deres nåde ha fjernet Dem herfra, før jeg, av frykt, overgir min sjel til den som måtte ønske å ta den med seg. Jeg dro bort fra mitt hjemsted og forlot hustru og barn for å tjene Deres nåde og trodde jeg ville bli noe større og ikke noe mindre. Men siden havesyke vil ha mer, har min revet hull i mine håp, for hver gang jeg hadde de sterkeste håp om å oppnå denne fordømte og ulykkelige øya, ser jeg at De som betaling og erstatning for den, nå vil etterlate meg på et sted så langt borte fra alt menneskelig samkvem; ved den eneste Gud, gjør meg ikke slik urett. Og selv om Deres nåde ikke vil avstå fra å gå løs på en slik bedrift, utsett den i det minste til i mor­ gen. For etter det jeg kan se av den viden jeg fikk da jeg var gjeter, kan det ikke være mer enn tre timer til soloppgang, for Lille Bjørns snute er rett over hodet på oss, og når den står i rett linje fra venstre pote, da er det midnatt. - Hvordan kan du, Sancho, sa don Quijote, - se hvor denne linjen er, eller hvor den snuten eller nakken er, som du snakker om, når det er så mørkt at det ikke er en stjerne å se på hele himmelen? - Slik er det, sa Sancho, - men frykten har mange øyne og ser ting under jorden, og enda mer der oppe på himmelen, så meget mer som at man rimeligvis kan skjønne at det ikke er lenge til det lysner. - Lenge eller ikke lenge, svarte don Quijote, - det skal ikke sies om meg, hverken nå eller senere, at tårer og bønner fikk avlede meg fra å gjøre min ridderplikt, og derfor, Sancho, ber jeg deg tie stille. For Gud som har gitt meg hjerte til å påta meg dette uhørte og frykt­ inngydende eventyr, vil også se til min helse og trøste deg i din bedr­ øvelse. Det du skal gjøre, er å stramme Rocinantes sadelremmer, og du blir her for jeg kommer snart tilbake, død eller levende. 159

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da Sancho skjønte at dette var hans herres endelige beslutning og innså hvor lite tårer, råd og bønner virket inn på ham, besluttet han å gjøre bruk av sin list og få ham til å vente til det ble dag, om han kunne. Da han strammet remmene på hesten, tok han derfor forsiktig og ubemerket og bandt fast begge bena på Rocinante med grimen til eselet, slik at da don Quijote ville dra av sted, maktet han det ikke, for hesten kunne bare bevege seg i hopp. Da Sancho så hvor godt dette lureriet hadde lykkes, sa han: - Se bare, herre, at himmelen, beveget av mine tårer og bønner, har befalt at Rocinante ikke skal kunne bevege seg, og om De forherder Dem, bruker sporene og jager på den, vil det være å tirre Fortuna og stampe, som det heter, mot brodden. Don Quijote holdt på å gå ut av sitt gode skinn, for hvor meget han enn sporet hesten, jo mindre beveget den seg, og uten å skjønne at den var bundet, fant han det best å roe seg ned og vente, enten på at det lysnet, eller at Rocinante kunne bevege seg. Han trodde antagelig at dette skyldtes noe annet enn Sanchos listighet og sa da: - Siden det er slik, Sancho, at Rocinante ikke kan røre seg, nøyer jeg meg med å vente til solen smiler, selv om jeg gråter over den tid det tar. - Det er ikke grunn til å gråte, svarte Sancho, - for jeg skal under­ holde Deres nåde med å fortelle historier fra nå til dagen kommer, om det da ikke er slik at De vil stige av hesten og sove litt i det grønne gresset slik vandrende riddere pleier, for å bli mer uthvilt når dagen kommer og klar til å gå løs på dette uhørte eventyret som venter på Dem. - Hva mener du med å stige av hesten og sove, sa don Quijote. - Er jeg kanskje av disse riddere som hviler seg i farens stund? Sov du som ble født for å sove, eller gjør hva du vil, for jeg vil gjøre det som best passer til mitt kall. - Bli ikke sint, Deres nåde, svarte Sancho, - det var ikke ondt ment. Så gikk Sancho bort til ham og la den ene hånden på den fremre delen av sadelbuen og den andre på den bakre, slik at han sto og omfavnet sin herres venstre lår uten å våge å fjerne seg en tomme fra ham, så redd var han for slagene som fortsatt lød med jevne ryt­ miske mellomrom. Don Quijote ba ham fortelle en historie for å bli underholdt, slik han hadde lovet, og Sancho svarte at det skulle han, om skrekken for det han hørte, ville tillate ham det. - Men til tross for dette skal jeg forsøke å fortelle en historie, som, hvis jeg klarer det og ingen legger hindringer i veien, er den beste av alle historier. Deres nåde må da lytte oppmerksomt, for nå begynner

160

DON QUIJOTE

jeg: «Det var en gang, og måtte det gode som kommer, være for alle, og det onde for den som leter etter det...» Deres nåde bør legge merke til at måten de gamle begynte en fortelling på, ikke var tilfeldig, for det var et fyndord av romeren Cato den dumme som sier: «Og det onde for den som leter etter det», som passer som hånd i hanske for at Deres nåde skal holde seg i ro og ikke skal søke det onde i noen retning, men at vi skal finne en annen vei, for ingen tvinger oss til å følge denne hvor så mange fryktelige ting forferder oss. - Fortsett med din fortelling, Sancho, sa don Quijote, - og overlat til meg å finne veien vi skal fortsette på. - Jeg forteller da, fortsatte Sancho, - at på et lite sted i Extremadura bodde en gjetehyrde, jeg mener en som gjeter geiter, og denne gjeteren eller geitemannen, som det heter i min fortelling, kalte seg Lope Ruiz, og denne Lope Ruiz gikk og var forelsket i en hyrdinne ved navn Torralba, som var datter av en rik kvegoppdretter, og denne rike kvegoppdretteren ...» - Hvis du forteller historien din på denne måten, Sancho, sa don Quijote, - og gjentar to ganger alt du sier, blir du ikke ferdig på to dager. Fortell den på en sammenhengende måte og fortell den som et vettig menneske, hvis ikke skal du ikke si noe som helst. - På samme måte som jeg forteller den, svarte Sancho, - fortelles alle eventyr på hjemstedet mitt, og jeg kan ikke fortelle den på noen annen måte, og det er ikke riktig at Deres nåde ber meg fortelle på en ny måte. - Fortell som du vil, svarte don Quijote, - siden skjebnen vil at jeg ikke kan la være å høre på deg, får du fortsette. - «Således, min egen kjære herre», fortsatte Sancho, «som jeg alt har sagt, var gjeteren forelsket i Torralba, hyrdinnen som var lubben, sky og hadde noe mannhaftig ved seg, for hun hadde liksom litt bart, ja, det er som om jeg skulle se henne for meg». - Er det slik at du kjente henne? sa don Quijote. - Nei, jeg kjente henne ikke, svarte Sancho, - men den som fortalte meg denne fortellingen, sa til meg at den var så riktig og sannferdig at jeg kunne påstå, bekrefte og sverge på at jeg hadde sett alt sam­ men, når jeg skulle fortelle den til en annen. «Og således kom dager og gikk dager, og djevelen som aldri sover og alltid roter tingene til, gjorde det slik at den kjærligheten som gjeteren følte for hyrdinnen, ble forvandlet til avsky og motvilje, og årsaken var, ifølge onde tunger, et lite tilløp til skinnsyke som hun ga grunn til, og hendelsen var slik at den gikk over streken og nådde det som er utillatelig, og gjeteren avskydde henne så mye fra da av at han for ikke å se henne, ville dra

161

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bort fra hjemstedet og dit hans øyne aldri ville få se henne. Denne Torralba, som innså at hun ble avvist av Lope, ble straks glad i ham og det mer enn hun noensinne hadde vært.» - Dette er medfødt hos kvinner, sa don Quijote, - å forakte den som elsker dem, og elske den som avskyr dem. Fortsett, Sancho. - «Det skjedde så,» sa Sancho, - «at gjeteren satte i verk sin beslut­ ning, og med geitene foran seg, vandret han av sted over markene i Extremadura, for å dra over til kongeriket Portugal. Torralba, som visste dette, satte etter ham og fulgte ham til fots og barbent i det fjerne med en stokk i hånden og noen saltasker om halsen, der hun hadde, etter det folk sier, en bit av et speil og deler av en kam, og jeg vet ikke hva slags liten flaske med salve for ansiktet. Men hva hun nå dro omkring med, skal ikke jeg gi meg til å finne ut, bare si at folk forteller at gjeteren, sammen med geiteflokken, nådde frem til elven Guadiana som de ville over. På den tiden var den vannrik og holdt på å flyte ut over selve elveleiet, og på stedet dit han kom fantes hverken en stor eller liten båt, heller ikke noen som kunne få ham eller geiteflokken over til den andre siden. Han ble svært bedrøvet over dette, for han så at Torralba nesten hadde nådd ham igjen, og at hun kom til å gi ham store plager med sine bønner og tårer. Han gikk så lenge omkring og kikket til han fikk øye på en fisker som hadde en båt så liten at det bare var plass til et enkelt menneske og en geit. Til tross for dette snakket han med fiskeren og avtalte med ham at han skulle få ham og de tre hundre geitene i flokken, over til den andre siden. Fiskeren gikk i båten og tok en geit over, kom tilbake og fikk over én til, enda en gang vendte han tilbake, og fikk enda én over. Deres nåde må holde orden på de geitene som fiskeren holdt på å føre over, for om én enkelt faller ut av hukommelsen, er det slutt på fortellingen, og det blir ikke mulig å fortelle et ord mer av den. «Jeg fortsetter altså, og sier at landstigningen på den andre siden var glatt og full av søle, og fiskeren brukte lang tid på å dra frem og tilbake. Tross dette kom han tilbake etter en geit, og nok én og enda én ...» - Pass på at han får alle over, sa don Quijote, - hold ikke på å dra frem og tilbake, for da får du dem ikke over på et år. - Hvor mange er kommet over inntil nå? spurte Sancho. - Hva pokker vet jeg? svarte don Quijote. - Husk hva jeg sa: De måtte følge godt med. For sannelig er det slutt på fortellingen, og det går ikke å fortsette. - Hvordan er det mulig? svarte don Quijote. - Er det så vesentlig i denne historien å vite, i detalj, hvor mange geiter som er kommet 162

DON QUIJOTE

over, at om man tar én for mye eller én for lite, kan du ikke fortsette med fortellingen? - Nei, nettopp, herre, sa Sancho, - for straks jeg ba Dem om å si hvor mange som var kommet over, og De svarte at det visste De ikke, i selvsamme øyeblikk for alt det som sto igjen å si, ut av min hukommelse, og det var sannelig både nyttig og morsomt. - Er det da slik, sa don Quijote, - at historien alt er avsluttet? - Like så avsluttet som mor min, sa Sancho. - Jeg sier sannelig, svarte don Quijote, - at du har fortalt en av de besynderligste fortellinger, eventyr eller historier som noen i verden har kunnet finne på, eller på en slik måte uten å avslutte den, og aldri har man sett, og aldri vil man få se noe slikt i løpet av et helt liv, selv om jeg ikke ventet noe annet av din fortellerevne. Men jeg er ikke overrasket, for kanskje har disse uopphørlige slagene forstyrret din forstand. - Det kan nok være, svarte Sancho. - Men jeg vet at hva denne fortellingen angår, er det ikke mer å si. For den slutter der hvor feiltellingen av geitene som skulle over, begynner. - La den da bare slutte der den vil, sa don Quijote, - og la oss se om Rocinante kan bevege seg. Han satte igjen sporene i den, og igjen tok den noen hopp og ble så stående helt stille, så fast var den bundet. I samme øyeblikk, enten det var nattekjøligheten nå på morgen­ kvisten, eller Sancho hadde spist noe som gir løs mave, eller det var helt naturlig - som er det man helst bør tro - fikk han en sterk trang til å gjøre det ingen annen kunne gjøre for ham, men så sterkt hadde redselen grepet ham at han ikke ville fjerne seg en hårsbredd fra sin herre. Å tenke på ikke å gjøre det han hadde lyst til, var heller ikke mulig, og det han derfor gjorde, som kompromis, var å slippe med høyre hånd, som holdt rundt bakre del av sadelen, og forsiktig og uten en lyd løsnet han løpeknuten på beltet som holdt benklærne, noe annet holdt dem ikke oppe, og da den ble løsnet, falt de ned rundt føttene på ham og ble som en fotlenke. Deretter løftet han skjorten så godt han kunne og slapp begge bakdelene, som på ingen måte var små, ut i fri luft. Da dette var gjort - noe han mente var det viktigste han måtte gjøre for å slippe ut av den betrengte og fryktelige siuasjon han befant seg i - ble han overveldet av noe enda voldsommere, nemlig at han mente ikke å kunne gjøre sitt fornødne uten støy og larm, og begynte derfor å bite tennene sammen, stramme skuldrene og holde pusten alt han kunne. Til tross for alle disse hederlige for­ søkene, var han så uheldig at til slutt kom han til å lage en lyd som

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var høyst ulik den som hadde inngitt ham slik frykt. Don Quijote hørte den og sa: - Hva slags lyd er dette, Sancho? - Det vet jeg ikke, herre, svarte han. - Noe nytt må det være, for eventyr og ulykker begynner aldri uten årsak. Han fristet lykken igjen, og det gikk så godt at han uten mer lyd eller uro enn den forrige, så seg befridd for hele den lasten som hadde tynget ham så sterkt. Men siden don Quijote hadde en like skarp luktesans som hørsel, og Sancho var så nær og klemt opp til ham, så steg duftskyene opp i rett linje og det var ikke til å unngå at noe av dem nådde opp i hans nese, og knapt var de nådd frem før han kom nesen til hjelp og klemte den mellom fingrene og sa med en litt snøvlet stemme: - Det virker, Sancho, som om du er svært redd. - Ja, det er jeg, svarte Sancho, - men på hva merker Deres nåde det mer nå enn før? - På at du nå lukter mer enn ellers og ikke av ambra, sa don Qui­ jote. - Det er vel mulig, sa Sancho, - at det ikke er min feil, men Deres nådes som trekker meg omkring på slike ukristelige tidspunkter og på de merkeligste steder. - Trekk deg tre, fire skritt unna, min venn, sa don Quijote uten å ta fingrene vekk fra nesen, - og fra nå av må du være mer omhyggelig med din person og den respekt du skylder min; for alt det samvær jeg har hatt med deg, har skapt denne påtrengende familiariteten. - Jeg vedder på, repliserte Sancho, - at Deres nåde mener jeg har gjort noe med min person som jeg ikke burde. - Det blir bare verre av å berøre det, Sancho, min venn, kom det fra don Quijote. Med slike og lignende samtaler tilbragte herre og tjener natten. Men da Sancho så at morgenen var på vei i full fart, løste han Roci­ nante forsiktig og festet buksene. Da Rocinante skjønte at den var fri, og selv om den ikke var sprek av natur, lot det til at den livnet til og begynte å sparke med forbena, for å steile som en hingst med Deres tillatelse - det klarte den ikke. Da don Quijote innså at Rocinante rørte på seg, tok han det som et godt tegn og et signal til at han kunne gå løs på det fryktinngydende eventyret. Morgendemringen hadde alt dukket frem, og tingene ble helt syn­ lige. Don Quijote så at de befant seg inne blant noen høye trær, det var kastanjer som kaster dyp skygge. Han hørte samtidig at slagene ikke opphørte, men så ikke hva som var opphavet til dem, og uten 164

DON QUIJOTE

mer opphold satte han derfor sporene i Rocinante og tok enda en gang farvel med Sancho og befalte ham å vente der i tre dager, og ikke lenger. Dersom han ikke var tilbake til den tid, som han hadde sagt før, skulle han regne med at Gud hadde funnet det for godt å la ham ende sine dager i dette farlige eventyret. Han gjentok enda en gang den beskjeden og sendebudet han skulle bringe fra ham til hans dame, Dulcinea. Hva betalingen for hans tjeneste angikk, skulle han ikke være urolig, for han hadde skrevet testamente før han dro hjemmefra, der han hadde bestemt at han ville få utbetalt alt hva lønnen angikk for all den tid han hadde vært i hans tjeneste. Men om Gud lot ham komme gjennom denne faren frisk og sunn og uten krav om løsepenger (og andre betingelser), kunne han regne seg mer enn sikker på å få den lovede øya. Nok en gang brast Sancho i gråt, da han enda en gang hørte de hjerteskjærende ordene fra sin gode herre, og besluttet ikke å forlate ham før denne sakens endelige avslutning. Av disse tårene og denne beslutningen som var til Sancho Panzas ære, slutter forfatteren av denne historien at han var velbåren, eller i det minste en gammelkristen, uten jøder og muslimer i familien. Dette Sanchos følelsesutbrudd gjorde et visst inntrykk på hans herre, men ikke så meget at han viste noen svakhet. Den dekket han så godt han kunne og begynte å ri henimot stedet der lyden av vann og slagene kom fra. Sancho fulgte ham til fots og holdt som han pleide i grimen til eselet, hans evige ledsager i gode og onde dager. Da de hadde vandret et godt stykke blant kastanjer og andre trær, som kastet så dyp skygge, endte de på en liten eng ved foten av noen høye klipper, der en stor foss veltet ned. Ved foten av klippene fantes noen elendige hus, som mer lignet ruiner enn bygninger, og de skjønte at den uopphørlige støyen og larmen av slag kom ut fra disse. Rocinante ble urolig av larmen fra vannet og fra slagene, og don Quijote roet den ned og nærmet seg husene langsomt, mens han av hele sitt hjerte anbefalte seg til sin herskerinne og bønnfalt henne om å komme ham til hjelp i dette farefylte foretagende og i denne dyst, og bønnfalt samtidig Gud om ikke å bli glemt. Sancho vek ikke fra hans side og strakte hals og kikket mellom bena på Rocinante for å få se hva som hadde gjort ham så anspent og så redd. De gikk omkring hundre skritt til, og da de kom rundt en berg­ knatt, så de foran seg klart og tydelig selve årsaken, det kunne ikke være noen annen, til denne fryktinngydende og fryktelige larmen som hele natten hadde holdt dem i en tilstand av angst og spenning. Og

165

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det var - om du min leser, ikke irriteres og forarges over det - seks hammere på en stampemølle som rytmisk frembragte denne forfer­ delige larmen. Da don Quijote så hva det var, ble han stum og forbløffet fra topp til tå. Sancho så på ham og konstaterte at han hadde bøyet hodet ned mot brystet og syntes å skamme seg. Don Quijote på sin side betrak­ tet Sancho og så at kinnene var oppblåste og munnen full av latter og med tydelige tegn på at han ikke kunne holde latteren tilbake, og da var ikke hans egen nedslåtthet så sterk at han kunne la være å le ved synet av Sancho. Og da Sancho så at herren hadde begynt, brast demningen slik at han måtte holde kjevene med begge hender for ikke å revne av latter. Fire ganger roet han seg, og fire ganger vendte latteren tilbake, like voldsomt som første gang, noe don Quijote ble rasende for og enda mer da han hørte ham si, som en slags munter hån: - «Du skal vite, min venn Sancho, at jeg ble født i denne vår jern­ alder etter himmelens vilje, for å gjenopprette gullalderen eller Den gyldne alder. Jeg er den for hvem de største farer, de største bedrifter og våpenbragder er forbeholdt ...» Her begynte han å gjenta alle, eller de fleste av de ordene som don Quijote hadde brukt første gang de hørte de nifse slagene. Da don Quijote innså at Sancho drev gjøn med ham, ble han så overveldende sint at han løftet lansen og ga ham to slag, og om han hadde fått dem i hodet og ikke over skuldrene, ville han ha sluppet å betale ham lønn, om det ikke var til arvingene. Da Sancho så at han virkelig ble så sint over spøken, og av frykt for at hans herre skulle fortsette slik, sa han høyst ydmykt: - Berolige Dem, Deres nåde, for jeg spøkte bare. - Om De spøker, spøker ikke jeg, svarte don Quijote. - Kom hit, min muntre herre. Tror De at om disse stampemøllehammerne vir­ kelig hadde vært et farlig eventyr, ville jeg ikke ha utvist det nødven­ dige mot for å begynne og avslutte det? Er jeg som ridder for eksem­ pel nødsaget til å kjenne eller skjelne mellom lyder og vite hva som kommer og hva som ikke kommer fra en stampemølle? Og hva mer er, det kunne skje, som det gjorde, at jeg aldri har sett noen i mitt liv, slik De har, som den elendige bondetølper De er, født og oppvokst blant dem. Om det ikke er slik, tenk Dem da at disse seks hammerne ble forvandlet til seks kjemper og send dem så bare rett i skjegget på meg, én etter én, eller alle på én gang, og om jeg ikke snudde dem alle opp ned, kunne De være så spøkefull De bare ville. - Gå ikke videre, herre, repliserte Sancho, - for jeg innrømmer at

166

DON QUIJOTE

jeg har vært litt for munter. Men nå når vi er blitt forsonet må Deres nåde fortelle meg (måtte Gud bringe Dem ut av alle de eventyr som skal skje Dem, like frisk og sunn som han har gjort i dette), om ikke dette er til å le av og at det bør fortelles hvor redde vi ble? I det minste jeg; om Deres nåde vet jeg at De kjenner ikke frykt og ikke vet hva redsel og angst er. - Jeg benekter ikke, svarte don Quijote, - at det som har hendt oss, ikke er verd å le av. Men det er ikke verd å fortelle, for alle mennesker er ikke så kloke at de vet å se tingene fra den rette synsvinkel. - Deres nåde visste, i det minste, å sikte lansespissen mot hodet på meg, men traff meg over skuldrene, med Guds hjelp og fordi jeg var så kjapp til å bøye meg unna. Men alt dukker frem i vask, og jeg har hørt at «Den som elsker deg, tukter deg», og mer enn det, de høye herrer, etter et ondt ord de sier til en tjener, pleier å gi ham noen bukser, selv om jeg ikke vet hva de pleier å gi etter å ha stokkeprylt ham, om det da ikke er slik at vandrende riddere først gir en pryl og så øyer, eller kongeriker på fastlandet. - Slik kan terningspillet gå, sa don Quijote, - at alt du sier, blir til sannhet. Og tilgi det som har skjedd, for du er klok og vet at den første impulsen behersker vi mennesker ikke, og la det være klart fra nå av at du avholder deg fra å snakke for meget med meg, for i alle de ridderbøker jeg har lest, og det er uendelig mange, har jeg aldri funnet at noen væpner snakker så meget med sin herre som du med din. Og det er virkelig en stor feil hos deg som hos meg: hos deg ved at du respekterer meg lite, og hos meg ved at jeg ikke lar meg respektere mer. Ja, Gandalm, væpner for Amadis av Gaula, ble greve av Fastlandsøyene, og om ham kan man lese at han talte til sin herre med luen i hånden og med senket hode og bøyet kropp, på tyrkisk vis. Og hva skal vi si om Gasabal, don Galaors væpner, som var så taus av seg, at for å la oss forstå hvor fremragende hans vidunder­ lige taushet var, nevnes hans navn bare én gang i den like lange som sannferdige historien. Av alt jeg har sagt, Sancho, kan du slutte at det er nødvendig å skjelne mellom husbond og dreng, mellom herre og tjener, og mellom ridder og væpner. Følgelig må vi fra i dag av behandle hverandre med mer respekt, uten å spøke, for det er i alle fall slik at om jeg irriteres over deg, er det deg det går ut over. De velgjerninger og gunstbevisninger som jeg har lovet deg, vil komme i sin tid; og om de ikke skulle komme, vil lønnen, i det minste, ikke gå til spille, slik jeg har sagt. - Alt det Deres nåde sier, er godt, sa Sancho, - men jeg ville gjerne vite, dersom velgjemingenes tid ikke kommer, og det skulle bli nød­

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vendig å tenke på lønnen, hvor meget tjente en væpner hos en vand­ rende ridder i hine tider, og om det ble avtalt per måned eller per dag, som en murersvenn. - Ikke tror jeg, svarte don Quijote, - at de nevnte væpnere hadde fast lønn, men var på ridderens nåde. Og om jeg har angitt deg i det lukkede testamente jeg etterlot i mitt hus, var det for alle tilfellers skyld, for ennå vet jeg ikke hvordan det vil gå med ridderordenen i våre ulykkelige tider, og jeg ønsker ikke at min sjel skal plages i den annen verden på grunn av småting. For jeg vil du skal skjønne at i denne verden finnes det ingen farligere stand enn de vandrende ridderes. - Det er så sant, sa Sancho, - for bare lyden av hammerne i en stampemølle kunne innjage uro i hjertet til en så tapper omreisende eventyrer som Deres nåde er. Men De kan være sikker på at fra nå av skal jeg ikke åpne munnen for å spøke om det som angår Deres nåde, om det ikke er for å ære ham som min husbond og naturlige herre. - På denne måten, repliserte don Quijote, - vil du komme til å leve på jordens rund, for nest etter foreldre skal man respektere sine herrer som om de var det.

KAPITTEL XXI om det storartede eventyr og rike bytte, Mambrinos hjelm,- sammen med andre ting som skjedde med vår uovervinnelige ridder Akkurat da begynte det å regne litt, og Sancho ville at de skulle gå inn i stampemøllen, men don Quijote hadde fått så sterk motvilje mot den på grunn av den latterlige spøken at han på ingen måte ville inn dit. Derfor svinget de til høyre og tok en vei lik den de hadde fulgt dagen før. Like etter oppdaget don Quijote en mann til hest, som på hodet hadde en ting så skinnende som om det skulle være gull, og knapt hadde han sett det, før han vendte seg mot Sancho og sa: - Jeg tror, Sancho, at det ikke finnes det ordspråk som ikke er sant, for alle fyndord er basert på erfaring, opphavet til all viten, spesielt det som sier: «Der en dør lukkes, åpnes en annen.» Jeg sier dette, for i går aftes lukket skjebnen den døren vi lette etter, og narret oss med 168

DON QUIJOTE

stampemøllen. Nå åpner den en annen på vidt gap til et annet og bedre eventyr, og om jeg ikke klarer å gå inn gjennom den, er det min feil, og jeg kan ikke legge skylden på min manglende kunnskap om stampemøller eller på nattemørket. Jeg sier dette, for om jeg ikke tar feil, kommer det mot oss én som bærer Mambrinos hjelm på hodet, og på den avla jeg den eden du vet. - Måtte Deres nåde vokte vel på hva De sier og enda bedre på hva De gjør, sa Sancho, - for jeg ville ønske dette ikke skulle bli til nye stampemøller som ender med å stampe og banke ut av oss det vettet vi har. - Du er da en pokkers fyr! repliserte don Quijote. - Hva har en hjelm med stampemøller å gjøre? - Det aner jeg ikke, sa Sancho, - men om jeg virkelig kunne snakke like meget som jeg pleide, ville jeg kanskje fremlegge så mange grun­ ner at Deres nåde innså at De tar feil i det De sier. - Hvordan kan jeg ta feil i det jeg sier, din hårkløver og forræder? sa don Quijote. - Si meg, ser du ikke den ridderen som kommer mot oss på en gråspraglet hest og som har en gullhjelm på hodet? - Det jeg ser og skimter, svarte Sancho, - er ikke annet enn en mann på et esel, like grått som mitt og som har noe på hodet som skinner. - Vel, det er Mambrinos hjelm, sa don Quijote. - Trekk deg litt til siden og la meg ta meg av ham alene. Du skal få se, uten å si et ord, hvordan jeg for å spare tid gjennomfører dette eventyret og får den hjelmen jeg så sterkt har ønsket. - Jeg skal sørge for å holde meg unna, svarte Sancho, - men med Guds hjelp, gjentok han, håper jeg det er ekte oregano og ikke falske stampemøller. - Jeg har alt sagt deg, broder, at du absolutt ikke mer må nevne, ikke engang tenke, på stampemøllene, sa don Quijote, - for ved Gud, ellers skal jeg stampe sammen sjelen din. Sancho tidde stille av frykt for at hans herre skulle oppfylle den eden han så klart og tydelig hadde avlagt. Det forholder seg da slik at den hjelmen, hesten og ridderen han så, vitterlig var dette: Der i egnen fantes det to landsbyer, den ene så liten at den hverken hadde apotek eller barber, mens den andre som lå like ved, hadde begge deler. Derfor betjente barberen i den største, den minste; om en syk måtte årelates og en annen ville få stelt skjegget, kom derfor barberen og bragte med seg et barberbekken av messing. Underveis var det begynt å regne, og for ikke å flekke til hatten, som nok var ny, satte han bekkenet på hodet, og siden det var pusset, skinte det på en halv fjerdings avstand. Han red på 169

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

et grått esel, som Sancho sa, og det var grunnen til at don Quijote mente det var en skimmel, en ridder og en gullhjelm; for alt han så, fikk han til å stemme med sine avsindige ridderordener og forrykte tanker. Og da han så at den stakkars ridderen var nær, satte han av gårde alt det Rocinante maktet, uten å forsøke å forhandle med ham, og med lansen i stilling for å stikke den tvers gjennom ham. Men da han nådde frem til ham, ropte han uten å stanse sitt rasende løp: - Forsvar deg, ditt elendige kryp, eller overlevér frivillig det som med rette er mitt! Barberen som intetanende så dette spøkelset komme farende mot seg, hadde ikke annet å gjøre enn å la seg falle fra eselet, for å komme unna lansestøtet. Ikke før hadde han nådd bakken, før han skvatt opp lettere enn et dådyr og begynte å løpe bortover sletten så ikke engang vinden kunne nå ham igjen. Han lot barberbekkenet bli liggende på jorden, og don Quijote nøyet seg med det og sa at hedningen hadde opptrådt klokt og hadde etterlignet beveren som når den blir jaget, av instinkt biter av det den vet jegerne er på jakt etter. Han befalte Sancho å ta opp hjelmen, og denne tok den opp med hendene og sa: - Dette er sannelig et fint bekken, verd en sølvreal, det er sikkert som en daler. Så rakte han det til sin herre som straks satte det på hodet og snudde det hit og dit for å finne hakestykket, og da han ikke fant det, sa han: - Den hedningen hvis mål denne hjelmen ble smidd etter, må ha hatt et umåtelig stort hode, og det sørgelige er at halvparten mangler. Da Sancho hørte bekkenet omtalt som turneringshjelm, kunne han ikke la være å le, men da han så for seg hvor sint hans herre ville bli, stoppet han på halvveien. - Hva ler du av, Sancho? spurte don Quijote. - Jeg ler, svarte Sancho, - når jeg tenker på det digre hodet til den hedningen som eide denne hjelmen, måtte ha, og som på en prikk ikke ligner noe annet enn et barberbekken. - Vet du hva jeg tror, Sancho? At den berømte delen av denne for­ heksede hjelmen ved en merkelig tilfeldighet kom i hendene på en som hverken kjente til eller verdsatte dens verdi, og uten å vite hva han gjorde da han så den var av rent gull, smeltet han den andre halvparten på grunn av prisen, og av den andre halvparten laget han dette som ligner et barberbekken, som du sier. Men la det være som det vil; for meg som kjenner den, spiller forvandlingen ingen rolle, for jeg skal få den ordnet i den første landsbyen der det finnes en smed, og slik at ikke engang den som ble laget og smidd av smedenes 170

DON QUIJOTE

gud for krigsguden, skal komme opp mot den. I mellomtiden får jeg bære den som jeg kan, for noe er bedre enn ingenting, så meget mer som den nok kan beskytte meg mot stenkasting. - Det er riktig, sa Sancho, - om de ikke kaster med slynge, som de gjorde i slaget mellom de to hærene, da de slo ut Deres nådes velsignede jeksler og den lille flasken De hadde den velsignede trylledrikken i, den som fikk meg til å kaste opp innvollene. - Det spiller ingen rolle at jeg har mistet den, for som du vet, San­ cho, sa don Quijote, - har jeg bevart oppskriften i minnet. - Det har jeg også, svarte Sancho, - men om jeg skulle tilberede den, eller prøve den mer i dette liv, da ville det bli min død. Så meget mer som jeg ikke har tenkt å komme i en slik situasjon at jeg får bruk for den, for jeg tenker på å bruke alle mine fem sanser til å vokte meg for å bli såret, eller å såre noen annen. Om det å bli kastet omkring i et teppe, sier jeg ingenting, for slike ulykker kan man ikke forberede seg til, og om de kommer, kan man ikke gjøre annet enn trekke inn skuldrene, holde pusten, lukke øynene og la seg lede dit skjebnen og teppet fører oss. - Du er en dårlig kristen, Sancho, sa don Quijote da han hørte dette, - for du glemmer aldri en urett som er begått mot deg; men vit at det hører til edle og adelige bryst ikke å bry seg med småtterier. Hvilken fot skal bli halt på deg, hvilket ribben bli brukket og hvilket nytt hull slått i hodet, for å få deg til å glemme den spøken? Tenker man vel over skaden, var det ikke annet enn spøk og tidsfordriv, for om jeg ikke hadde oppfattet det på den måten, ville jeg ha dradd til­ bake dit og gjort mer skade for å hevne deg enn grekerne gjorde for den bortrøvede Helena. Og hun, om hun hadde hørt vår tid til, eller min Dulcinea hadde hørt hjemme i hine tider, kunne du være sikker på at Helena ikke ville ha hatt ry for å være så skjønn som hun er. Her sukket han sterkt, hendvendt mot himmelen. Og da sa Sancho: - La gå med at det var en spøk, siden hevnen ikke kan bli alvor, men jeg vet hvilket stoff alvoret og spøken var av, og jeg vet også at de aldri faller meg av minne, likesom de aldri blir borte fra ryggen min. Men bortsett fra dette, hva vil Deres nåde gjøre med denne gråskimlede hesten, som ligner et grått esel, likesom denne ubeskyttede Martino som Deres nåde slo over ende, for slik han fløy av sted og stakk seg bort, later det ikke til at han noensinne vil hente den. Og ved mitt eget skjegg, det er et riktig fint esel! -Jeg pleier aldri, sa don Quijote, - å ta noe fra dem jeg beseirer, heller ikke er det ridderes skikk å frata dem hestene og la dem gå til fots, om det da ikke er slik at seierherren har mistet sin i striden; 171

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for i så fall er det tillatt å ta den beseiredes, siden den er vunnet i en rettmessig krig. Følgelig, Sancho, la denne hesten, dette eselet, eller hva du ønsker det skal være, bli her; for så snart han ser oss vekk herfra, kommer han tilbake etter den. - Gud skal vite at jeg gjerne ville ta det med, svarte Sancho, - eller i det minste bytte det ut mot mitt, som jeg ikke synes er så godt. Ridderskapets lover er strenge, siden de ikke gir rett til å bytte ut et esel mot et annet, og jeg ville gjerne vite om det i det minste ikke går an å bytte om sadler og dekkener. - Hva dét angår, er jeg ikke så sikker, sa don Quijote, - og i tilfelle av tvil, og inntil vi vet mer om dette, mener jeg at du kan bytte dem, om det er slik at du har sterkt behov for dem. - Så sterkt er det, svarte Sancho, - at om det var til meg selv, kunne jeg ikke trenge dem mer. Straks han hadde fått denne tillatelsen, gjorde han som kardinalene når de foretar mutatio capparutn og utstaset eselet sitt aldeles nyde­ lig og forbedret i annen og tredje grad. Da dette var gjort, spiste de restene av den maten de hadde plyndret fra pakkeselet, drakk vann fra bekken ved stampemøllene uten å heve blikket for å se på dem; så sterk var den avskyen de følte på grunn av den skrekken de hadde gitt dem. Da de så hadde tilfredsstilt kroppsvæskene og irritasjonen, steg de til hest, og uten å slå inn på noen spesiell vei, siden det er vandrende ridderes skikk ikke å ta noen bestemt, bega de seg i vei etter Rocinantes vilje, som også styrte husbondens og til og med eselets vilje, som alltid fulgte den hvorhen den nå førte det som en kjærlig og god ledsager. Allikevel kom de frem på kongeveien og fulgte den på lykke og fromme uten noen annen plan. Mens de red i vei på denne måten, sa Sancho til sin herre: - Vil Deres nåde gi meg tillatelse til å tale litt med Dem? For etter at De ga meg denne strenge taushetsbestemmelsen, er det tre, fire ting som er blitt liggende usagt i maven min, og én eneste som jeg har på tungespissen og ikke ønsker skal bli borte. - Si det, sa don Quijote, - og uttrykk deg på kortfattet vis, for ingen hører lange utredninger med glede. - Jeg sier da, herre, svarte Sancho, - at i tre, fire dager har jeg tenkt over hvor lite man oppnår og vinner ved disse eventyrene som Deres nåde søker i ødemarker og på korsveier, og som ingen ser eller får vite om, selv når De seirer og fullfører de farligste, og således fore­ kommer det meg bedre, med mindre Deres nåde mener noe annet, at vi burde dra av gårde og ta tjeneste hos en eller annen keiser,

172

DON QUIJOTE

eller en eller annen stor fyrste som ligger i en eller annen krig, i hvis tjeneste Deres nåde kan vise Deres mot, Deres store krefter og enda større forstand. Når så dette blir sett av den vi er i tjeneste hos, må han nødvendigvis belønne oss, hver etter sine meritter, og der vil det ikke mangle noen som nedtegner skriftlig Deres nådes bedrifter, til evig ihukommelse. Om mine egne sier jeg ingenting, for de vil nok holde seg innenfor rammen av dem væpnere utfører, selv om jeg vil si at om det er skikk å skrive om væpneres bedrifter, tror jeg ikke at mine vil bli borte mellom linjene. - Det var ikke dumt sagt, Sancho, svarte don Quijote, - men før man kommer så langt, må man reise omkring i verden, som en prøve og oppsøke eventyr og fullende noen, for å oppnå et så stort ry og navn at når man drar til en eller annen monarks hoff, da er allerede ridderen kjent for sine bedrifter. Knapt har småguttene sett ham dra inn gjennom byporten, før alle omgir og følger ham og utroper: «Dette er Solridderen», eller «Slangeridderen», eller med andre hedersnavn under hvilke han er blitt berømt. «Dette er», vil de si, «han som i tvekamp overvant kjempen Brocabruno den sterke; han som brøt trolldommen for Den store mamelukken i Persia, som hadde vært forhekset i nesten nihundre år». Slik fra munn til munn vil de utrope dine gjeve handlinger, og så ved støyen fra guttene og andre mennes­ ker vil kongen for dette kongeriket stille seg ved vinduet, og straks han ser hans våpenskjold eller hans devise, utbryter han nødvendig­ vis: «Å, hør alle! La alle mine riddere, alle som befinner seg ved mitt hoff, gå for å motta ridderskapets blomst, som her kommer!» Ved denne befalingen går alle ut, og han når halvveis opp i trappen og får en sterk omfavnelse og fredskysset, og straks fører han ham ved hånden til dronningen, rikets frues bolig, der ridderen finner henne sammen med prinsessen, datteren, som nødvendigvis må være en av de skjønneste og mest fullkomne jomfruer som er å finne på den del av jorden som er oppdaget. Deretter skjer det så, øyeblikkelig, at hun fester blikket i ridderens og han i hennes, og hver av dem virker på den andre som noe mer guddommelig enn menneskelig, og uten å vite hvordan, eller hvorfor ikke, blir de fanget og innhyllet i kjærlig­ hetens innfløkte nett og med stor smerte i hjertet, siden de ikke vet hvordan de skal tale om sin uro og sine følelser. Derfra fører de ham utvilsomt til et rikt utstyrt rom i slottet, hvor de tar av ham harnisk og våpen og bringer ham en vid skarlagenskappe han kan hylle seg i; og selv om han tok seg godt ut i harnisk, tar han seg enda bedre ut i våpentrøye. Når natten faller på, spiser han sammen med kongen, dronningen og prinsessen, og under måltidet tar han ikke øynene fra 173

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

henne og betrakter henne uten at de tilstedeværende merker det, og hun gjør det samme med likeså stor skarpsindighet, for som jeg har sagt, er hun en meget klok jomfru. De skal til å heve taffelet da en heslig liten dverg kommer inn gjennom døren og bak ham en skjønn dame mellom to kjemper. Dette forestiller en gåte som er uttenkt av en utgammel vismann, og at den som kan løse den, skal betraktes som den beste ridder i verden. Straks befaler kongen at alle de tilste­ deværende skal forsøke seg, men ingen kan løse den bortsett fra den fremmede ridderen, noe som øker hans ry. Prinsessen blir overmåte glad for dette, og hun anser seg for belønnet til overmål for å ha festet sine øyne på en så høytstående person. Det fine er at kongen, eller fyrsten eller hva han nå er; har en hård krig gående med en annen som er like mektig som han selv, og den fremmede ridderen (etter å ha oppholdt seg ved hoffet noen dager), ber om tillatelse til å dra ut i den nevnte krigen i hans tjeneste. Den gir kongen ham med største velvilje, og ridderen kysser høvisk hans hender for den nåde han viser ham. Den natten skal han ta avskjed med sin herskerinne prinsessen gjennom et smijernsgitter i en have som befinner seg like ved hennes sovekammer, der han mange ganger før har talt med henne, hjulpet av en kammerjomfru som visste alt, og som prinsessen hadde full tillit til. Han vil sukke dypt, hun kommer til å besvime, kammerjomfruen vil bringe vann, han gripes av smerte, for morgenen kommer og han ønsker ikke at de skal bli oppdaget, for ikke å skade herskerinnens ære. Endelig kommer prinsessen til seg selv og vil rekke ridderen sine hvite hender gjennom gitteret, og han kysser dem tusen ganger og bader dem i tårer. De vil avtale seg imellom hvordan de skal få vite alt godt eller ondt som skjer dem, og prinsessen ber ham forbli der kortest mulig. Det lover han med utallige eder, han kysser hennes hender atter en gang og tar farvel med så sterke og smertelige følelser at han er like ved å dø av det. Han går derfra til sitt rom, kaster seg på sengen, kan ikke sove på grunn av denne avskjeden, står tidlig opp og går for å ta avskjed med kongen og dronningen og prinsessen. Han får vite, etter å ha tatt avskjed med de to, at prinsessen føler seg uvel og ikke kan motta visitter. Ridderen tror at det skyldes smerten over hans avreise, han føler hjertet bli gjennomboret, og han er like ved å gi tydelig uttrykk for sin smerte. Kammerjomfruen er til stede og vil legge merke til alt dette, og går for å fortelle prinsessen det, og denne mottar henne med tårer og forteller at en av de sterkeste smertelige følelser hun har, er å ikke vite hvem denne ridderen er og om han er av kongelig avstamning eller ikke. Kammerjomfruen forsikrer henne at så megen høviskhet, edelhet og tapperhet bare kan finnes hos en

174

DON QUIJOTE

person av kongelig og edel byrd. Dette trøster prinsessen, hun for­ søker å ta seg sammen, så ikke foreldrene skal ane noe, og etter to dager viser hun seg atter en gang. Ridderen er alt dradd sin vei, del­ tar i krigen, beseirer kongens fiende, vinner mange byer, triumferer i mange slag, vender tilbake til hoffet, treffer sin herskerinne der han pleier; de avtaler at han skal be hennes far om å få henne til hustru som belønning for sine tjenester. Kongen vil ikke gi henne til ham, siden han ikke vet hvem han er, men til tross for alt dette, enten hun blir bortført eller på hvilken måte det enn måtte skje, blir prinsessen hans hustru og hennes far anser dette for å være en stor lykke, for det viser seg at denne ridderen er sønn av en tapper konge over jegvet-ikke-hvilket kongedømme, for jeg tror ikke det står på noe kart. Faren dør, prinsessen arver riket, ridderen blir kort sagt konge. Og her er det at han kan belønne sin væpner og alle dem som hadde hjulpet ham til å stige opp til en så høy posisjon: Han gifter bort væpneren med en av prinsessens kammerjomfruer, som nok er den som hjalp dem i deres kjærlighet, og som er datter av en mektig hertug. - Dette er det jeg ønsker og av fullt hjerte, sa Sancho. - Dette hol­ der jeg meg til, for ord til annet vil alt dette skje siden Deres nåde kalte Dem Ridder av den bedrøvelige skikkelse. - Tvil ikke på det, Sancho, svarte don Quijote, - for på samme måte og gjennom de samme stadier som jeg har nevnt, har vandrende riddere nå og alltid steget opp til å bli konger og keisere. Det eneste som nå mangler er å finne ut hvilken kristen eller hedensk konge som er i krig og har en skjønn datter, men det har vi tid til å tenke over, for som jeg før har sagt deg, først gjelder det å oppnå heder andre steder, før man drar til hoffet. Men jeg mangler også noe annet, for om det finnes en konge i krig og med en skjønn datter og jeg har oppnådd et utrolig ry i hele universet, vet jeg ikke hvordan man kan finne ut at jeg er av kongelig avstamning, eller i det minste er fetter av en keiser, for ikke vil kongen gi meg sin datter til ekte, om han ikke først har bragt klarhet i alt dette, hvor meget mine store bedrif­ ter ellers skulle fortjene det. Således, på grunn av denne mangelen, frykter jeg å miste det min sterke arm har fortjent. Jeg er sant nok av solid og anerkjent adel med besittelser og eiendom (og med hevnrett), og mitt liv er verd fem hundre gullmynter i erstatning etter den gamle loven, og det kunne nok skje at den vismann som skal skrive min historie, ville klare å etablere mitt slektskap og min avstamning på en slik måte at jeg kunne være oldebarn eller tippoldebarn av en konge. For du skal vite, Sancho, at det finnes to arter avstamning i verden: noen som har og avleder sin avstamning fra fyrster og

175

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

monarker, som tiden litt etter litt har redusert slik at de har endt i en spiss, som en pyramide stilt på hodet. Andre har hatt sin begynnelse hos mennesker av lav stand og har steget trinn for trinn inntil de ble høyadelige; således er forskjellen at noen var det de ikke lenger er, og andre er det de ikke var, og det kunne være at mitt utgangspunkt var høyt og berømmelig, således at det burde tilfredsstille min vordende svigerfar, kongen, og om det ikke er slik, må prinsessen elske meg som jeg er, mot farens vilje, selv om hun fullt ut vet at jeg er sønn av en vannbærer, og godtar meg som herre og ektefelle. Og om det ikke er slik, så kommer dette med å røve henne og føre henne dit jeg helst vil, for tiden eller døden vil nok bringe med seg en'ende på foreldrenes motvilje. - Her passer det godt, sa Sancho, - det ryggesløse mennesker sier: «Be aldri om det du kan ta med makt», selv om det passer best å si: «Redd mann fører ikke bruden til sengs.» Jeg sier dette i tilfelle av at kongen, Deres nådes svigerfar, ikke vil nedlate seg til å overgi min frue prinsessen til Dem, da er det ingenting annet å gjøre, som Deres nåde sier, enn å røve og bortføre henne. Men det sørgelige er at før fred og fordragelighet inntreffer, og man kan ha gleden over riket i ro og mak, vil den stakkars væpneren ha lite å tygge på når det gjelder nådesbevisninger. Om det da ikke er slik at den hjelpsomme kammerjomfruen, som skal bli hans kone, drar av sted sammen med prinsessen, og han så opplever all motgang sammen med henne, inntil himmelen bestemmer noe annet; for jeg tror nok at hans herre kan la ham få henne som sin legitime ektefelle. - Det kan ingen hindre ham i, sa don Quijote. - Men hvordan det nå er, svarte Sancho, - kan vi bare anbefale oss til Gud og la lykken føre oss dit den vil. - Måtte det være Guds vilje, svarte don Quijote, - slik jeg ønsker, og du trenger, og la den være en stakkar som holder seg selv for å være en stakkar. - Som Gud vil det, svarte Sancho, - for jeg er av en gammelkristen familie, og imitt tilfelle holder det til å bli greve. - Og mer enn nok, sa don Quijote, - og selv om du ikke var det, spiller det ingen rolle; for om jeg var konge, kan jeg gi deg adelskap, uten at du kjøper det eller tjener meg på noen måte. For idet jeg gjør deg til greve, vips, så er du ridder og folk kan si det de vil; for de må sannelig kalle deg Deres velbårenhet, hvor surt de enn synes det blir. -Jøss, jeg skal nok kunne bære min ærverdighet, sa Sancho. - Verdighet skal du si, og ikke ærverdighet, sa hans herre. 176

DON QUIJOTE

- La så være, svarte Sancho. - Jeg skal nok tilpasse meg min stand, for jeg var virkelig en gang tjener i et laug, og tjenerkappen passet meg så godt at alle sa jeg tok meg så godt ut at jeg kunne vært for­ stander i det selvsamme lauget. Hvordan blir det så når jeg får på meg en hertugkappe, eller kler meg i gull og perler slik utenlandske grever gjør? Jeg tror folk vil komme milevis fra for å se på meg. - Du vil ta deg godt ut, sa don Quijote, - men da må du barbere skjegget ganske ofte, siden det er så tett, strittende og floket at om du ikke bruker rakekniven minst annenhver dag, kan alle se på et børseskudds avstand hvem du er. - Det trengs vel ikke mer enn å ta en barber og betale for å ha ham hjemme? sa Sancho. - Og skulle det bli nødvendig, ville jeg la ham gå etter meg, slik stallmestrene til Spanias grander gjør. - Hvordan vet du, spurte don Quijote, - at grandene har en stall­ mester etter seg? - Det skal jeg fortelle Dem, svarte Sancho. - For noen år siden var jeg noen måneder i hovedstaden, og der så jeg en meget liten herre, som man sa var meget stor, bli fulgt hvor han enn gikk, av en mann til hest, som virket rent som en hale på den andre. Jeg spurte hva det kom av at den mannen ikke sluttet seg til den andre, men alltid fulgte etter ham. De svarte at han var den andres stallmester og at det var grandenes vis å ha dem etter seg. Siden da har jeg visst det så godt at jeg aldri har glemt det. - Du har sannelig rett, sa don Quijote, - og du kan ha barberen din etter deg, for skikk og bruk kommer ikke på én gang, heller ikke ble de oppfunnet under ett, og du kan bli den første greve som har sin egen barber etter seg, og det er til og med mer fortrolighet i å ta skjegget på noen enn å sadle en hest. - Overlat det med barberen til meg, sa Sancho, - så overlater jeg til Deres nåde å forsøke å bli konge og gjøre meg til greve. - Slik skal det bli, svarte don Quijote. Og idet han hevet blikket, så han det som skal fortelles i neste kapittel.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXII om den frihet don Quijote ga mange ulykkelige som, mot sin vilje, ble ført dit de ikke ville Cide Hamete Benengeli, en forfatter som nedstammet både fra Arabia og La Mancha, forteller i denne høystemte, velklingende, detaljerte, sødmefylte og fantasifulle historien at etter den samtalen mellom don Quijote av la Mancha og Sancho Panza, hans væpner, som ble gjengitt ved slutten av kapittel enogtyve, hevet don Quijote blikket og så at på den veien de red, kom det mot dem omkring tolv menn til fots, festet likesom perler på en snor med halsjern til en jernlenke, og alle hadde håndjern. Sammen med dem kom to mann til hest og to til fots; de som satt til hest hadde flintebørser, og de til fots hadde spyd og sverd. Straks Sancho så dem, sa han: - Dette er en lenke med galeislaver, det er folk i kongens tvang på vei til galeiene. - Hvordan kongens tvang? spurte don Quijote. - Er det mulig at kongen utøver tvang mot noen som helst? - Det er ikke det jeg sier, svarte Sancho, - men at det er folk som på grunn av sine forbrytelser er dømt til å tjene kongen med tvang på galeiene. - Kort og godt, repliserte don Quijote, - hvordan det nå er, blir disse menneskene ført av sted med tvang og ikke av egen vilje. - Slik er det, sa Sancho. - Slik, sa hans herre, - faller dette sammen med utøvelsen av mitt kall, å avverge maktmisbruk og hjelpe og støtte de ulykke­ lige. - Deres nåde må bemerke, sa Sancho, - at rettsvesenet, som er kongen selv, ikke utøver tvang eller krenkelser mot slikt folk, men lar dem lide straff for sine forbrytelser. Da nådde lenken med galeislavene frem til dem, og don Quijote ba vokterne med meget høviske ord å være av den godhet å infor­ mere og opplyse ham om grunnen eller grunnene til at de førte disse menneskene av sted på denne måten. En av vokterne til hest svarte at det var Hans Majestets galeislaver på vei til galeiene, og at han ikke hadde mer å si og heller ikke måtte vite mer om dette. - Til tross for dette, repliserte don Quijote, - ville jeg gjerne få vite av hver enkelt av dem årsaken til deres ulykke. Til dette tilføyet han flere og så høflige og medgjørlige ord for å 178

DON QUIJOTE

bevege dem til å fortelle det han ville vite, at den andre vokteren til hest sa til ham: - Selv om vi her har med oss registret og bekreftelsen på dommene for hver enkelt av disse ulykkelige, har vi ikke tid til å trekke dem frem og lese dem, men Deres nåde kan gå bort og spørre dem selv, så de kan svare om de vil, for dette er folk som liker å begå skurkestreker og å skryte av dem etterpå. Med denne tillatelsen, som don Quijote ville ha tiltatt seg, selv om han ikke hadde fått den, red han bort til lenkegjengen og spurte den første hvilke synder som hadde bragt ham i så sørgelig en tilstand. Denne svarte at årsaken var at han hadde forelsket seg. - Ikke for annet enn det, svarte don Quijote. - Blir man sendt til galeiene på grunn av forelskelse, ville jeg for lengst selv ha sittet ved årene der. - Det er ikke den kjærlighet som Deres nåde tror, sa galeislaven, - for min var slik at jeg elsket en kurv med nyvasket lintøy, og jeg omfavnet den så sterkt at om ikke rettsvesenet hadde tatt den fra meg med makt, hadde jeg ennå ikke sluppet den frivillig. Jeg ble grepet på fersk gjerning, det var ingen grunn til tortur, saken var avgjort, og jeg ble utstyrt med hundre piskeslag over skuldrene og i tillegg tre hele år i guraper, og det var det. - Hva er guraper? spurte don Quijote. - Guraper er galeier, svarte galeislaven. Dette var en ung fyr på omkring fireogtyve år, som sa han var fra Piedrahita. Don Quijote stilte det samme spørsmålet til den neste som ikke svarte et ord, så nedslått og melankolsk var han, men den første svarte for ham og sa: - Han her, herre, er her fordi han var kanarifugl, jeg mener han var musiker og sanger. - Hvordan er det mulig? gjentok don Quijote. - Sendes man til galeiene om man er musiker og sanger? - Javisst, herre, svarte galeislaven, — for det finnes ikke noe verre enn å synge under pinen. - Før har jeg hørt si, sa don Quijote, - at å synge driver sorgene bort. - Her er det omvendt, sa galeislaven, - for den som synger én gang, han gråter hele livet. - Det forstår jeg ikke, sa don Quijote. Men en av vokterne sa: - Herr ridder, å synge i sin pine sies blant dette ugudelige pakket når de bekjenner under tortur. Og denne synderen her ble utsatt for

179

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tortur, bekjente forbrytelsen, for han var krøttertyv, det vil si han stjal kreaturer, og siden han tilsto, fikk han seks år på galeiene i til­ legg til tohundre piskeslag som han alt har fått over ryggen. Han er alltid nedslått og trist, for de andre tyvene som er tilbake, eller de som er her, mishandler og undertrykker og ringeakter ham fordi han ikke hadde standhaftighet til å si nei. For de sier at et nei har like mange stavelser som et ja, og at en delinkvent er heldig om liv og død avhenger av hans egen tunge og ikke av vidner og bevis, og jeg mener at det er ikke så dumt sagt. - Det mener jeg også, svarte don Quijote og gikk over til den tredje, som raskt og ganske freidig svarte: -Jeg skal ha fem år på de damer guraper siden jeg manglet ti dukater. - Jeg skulle gjerne gi tyve, sa don Quijote, - for å befri Dem for den sorgen. - Dette forekommer meg som å ha penger midt ute på havet, svarte galeislaven, - og være i ferd med å dø av sult uten å ha et sted å kjøpe det man trenger. Dette sier jeg, for om jeg i sin tid hadde hatt de tyve dukatene som Deres nåde nå tilbyr meg, og hadde smurt skriverens penn med dem og fått liv i anklagerens forstand, ville jeg i dag ha befunnet meg midt på Zocodover-plassen i Toledo og ikke på denne veien bundet som en jakthund. Men Gud er stor, tålmodighet og der­ med basta. Don Quijote kom til den fjerde, en mann med ærverdig åsyn og hvitt skjegg som nådde ham til brystet. Da denne hørte spørsmålet om hvorfor han var der, begynte han å gråte og svarte ikke et ord, men den femte galeislaven snakket for ham og sa: - Denne ærbare mannen skal ha fire år på galeiene, etter at han med pomp og prakt ble sendt gjennom de fastsatte gatene til hest. - Så vidt jeg skjønner, sa Sancho Panza, - betyr dette det samme som å bli utsatt for offentlig hån og skam. - Slik er det, svarte galeislaven, - og årsaken til at han fikk denne straffen, var ikke for å ha omsatt kukjøtt, men menneskekjøtt, det vil si kvinnekropper. For denne herren straffes for å ha vært hallik og dessuten for å være litt av en trollmann. - Om det ikke var dette med trolldommen, sa don Quijote, - og om han rett og slett var hallik, fortjente han ikke å sitte ved årene på en galei, men derimot å føre dem og være general for dem. For hallikens embede er ikke så enkelt, det er et embede for kloke og innsikts­ fulle mennesker og høyst nødvendig i en velordnet stat, og bør bare utøves av velbårne mennesker. Selv da bør det finnes tilsynsmenn og 180

DON QUIJOTE

kontrollører slik det finnes i andre embeder, antallet skulle fastsettes og bekjentgjøres slik man gjør med børsmeglere, og på denne måten unngår man mange onder som forårsakes av at dette embedet utøves av enfoldige mennesker med liten innsikt, slik som halvtomsete kjerringer, grønnskollinger og luringer med liten erfaring; og ved viktige anledninger, når det er nødvendig å ta en avgjørende beslutning, får de ikke maten fra fingrene til munnen, og de vet ikke forskjell på høyre og venstre hånd. Jeg skulle gjerne fortsette og begrunne hvorfor man må utvelge dem som skal ha et så nødvendig embede i staten, men dette er ikke et passende sted, dog skal jeg en dag fortelle det til den som kan ordne og rette på det. Nå vil jeg bare si hvor sterkt det smerter meg å se dette hvite hår og dette ærverdige åsyn tynget av slike plager ettersom han var hallik, men min medlidenhet er blitt borte siden han i tillegg er trollkar. Selv om jeg vel vet at det ikke finnes trolldom i verden som kan bevege og tvinge viljen, slik enkelte enfoldige tror, for vår vilje er fri, og det finnes hverken urter eller hekseri som kan tvinge den. Enfoldige kjerringer og onde svindlere pleier å lage en slags giftig mikstur som gjør menn gale, og som de hevder kan få noen til å elske, selv om det, som jeg sier, er umulig å tvinge viljen. - Slik er det, sa den gamle mannen, - og i sannhet, herre, hva angår det med trolldom, har jeg ingen skyld; men det med hallik kan jeg ikke benekte. Men aldri har jeg tenkt at jeg gjorde noe galt ved det, for hele min hensikt var at alle skulle glede seg og leve i fred og ro, uten strid og uten plager. Men denne gode hensikten hjalp meg ikke å slippe å dra til et sted jeg ikke venter å vende tilbake fra, så tynget er jeg av mine år og av en urinblære som ikke gir meg et øyeblikks ro. Her begynte han å gråte enda en gang, og Sancho følte så stor medlidenhet med ham at han fant frem en real fra brystlommen og ga ham den som almisse. Don Quijote fortsatte og spurte en annen om hans forbrytelse, og denne svarte ikke med mindre, men med langt større freidighet enn den foregående: - Jeg går her fordi jeg spøkte altfor mye med to av kusinene mine og dessuten to andre kusiner som ikke var mine, kort sagt jeg lurte alle til de grader at slekten øket i antall og ble så uoversiktlig at fan­ den selv ikke kunne holde orden på det. Alle beviser var mot meg, jeg manglet venner og manglet penger, jeg var like ved å henge etter halsen så den ble strypt, jeg fikk seks år på galeiene. Det godtok jeg, det var straff som fortjent; jeg er ung, om jeg får leve, kan alt skje. 181

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Om Deres nåde, herr ridder, har noe som kan hjelpe disse fattige stakkarene, vil Gud betale Dem i himmelen, og vi her nede på jorden vil passe vel på å be i våre bønner for Deres nådes liv og helse, som vi håper blir så langt og godt som Deres edle fremtreden fortjener. Han gikk kledd som student, en av vokterne sa han var en stor skravlebøtte og en meget god latiner. Etter disse kom en mann på omkring tredve år med godt utseende, bortsett fra at han skjelte så sterkt at det ene øyet så ut til å kikke inn i det andre. Han var lenket på en annen måte enn de andre, for han hadde en lenke om foten, så lang at den var viklet rundt hele kroppen og med to jernringer om halsen, den ene festet til lenken og den andre til det som kalles en «påpasselig venn» eller «vennefoten», og fra den gikk to jernstenger ned til livet, der det var festet to håndjern, som holdt hendene låst med en solid lenke, slik at han ikke kunne nå munnen med hendene, og heller ikke nå ned til hen­ dene ved å bøye hodet. Don Quijote spurte hvorfor denne mannen gikk med flere lenker enn noen av de andre. Vokteren svarte at han alene hadde begått flere forbrytelser enn alle de andre til sammen, og at han var så frekk og så stor en skurk at selv om de førte ham av sted på denne måten, følte de seg ikke sikre på ham, men fryktet at han ville flykte. - Hva slags forbrytelser kan han ha begått, sa don Quijote, - siden han ikke har fortjent mer enn galeiene? - Han har fått ti år, svarte vokteren, - og det er som en borgerlig død. Forlang ikke å vite mer enn at denne gode mannen er den beryk­ tede Ginés de Pasamonte, som også kalles Ginesillo de Parapilla. - Herr kommissær, svarte da galeislaven, - la oss fare varsomt og ikke vrenge på navn og tilnavn. Jeg heter Ginés og ikke Ginesillo, og Pasamonte er mitt familienavn og ikke Parapilla, slik De sier; og hver og en burde feie for egen dør, det ville være best. - Legg av den tonen, repliserte kommissæren, - herr stortyv av verste skuffe, om du ikke vil at jeg skal lukke munnen på deg, for det vil du angre på. - Det later til, svarte galeislaven, - at det går med mennesket slik Gud vil, men en dag skal man få vite om jeg heter Ginesillo de Para­ pilla eller ikke. -Jaså, blir du ikke kalt det kanskje? sa vokteren. - Det blir jeg, svarte Ginés, - men jeg skal få dem til å slutte med det, eller så skal jeg ta meg av dem når det passer. Herr ridder, om De har noe å gi oss, gi oss det straks og gå med Gud, for det er plagsomt at De vil vite så mye om andres liv. Og om De vil kjenne mitt, vit da 182

DON QUIJOTE

at jeg er Ginés de Pasamonte, hvis liv er skrevet med disse fingrene her. - Det er sant, sa kommissæren, - at han selv har skrevet sin livshis­ torie, som er riktig god, og har pantsatt den i fengselet for to hundre realer. - Og jeg skal utløse den, sa Ginés, - om den så skulle koste to hundre dukater. - Er den så god? spurte don Quijote. - Den er så god, svarte Ginés, at hverken Lazarillo av Tortnes eller noen av de andre pikareskhistoriene av dette slaget som er skrevet eller skal skrives, kan hamle opp med den. Det jeg kan si Deres nåde er at den forteller sannheter så nydelige og morsomme at det ikke finnes løgnhistorier som er på høyde med den. - Og hva er tittelen på boken? spurte don Quijote. - Ginés av Pasamontes liv, svarte han selv. - Og er den fullført? spurte don Quijote. - Hvordan kan den være fullført, svarte han, - når mitt eget liv ikke er fullført? Det som er nedskrevet er fra min fødsel til den siste gangen jeg ble sendt til galeiene. - Så De har vært der før? sa don Quijote. - For å tjene Gud og kongen har jeg vært der tidligere, i fire år, og jeg kjenner allerede smaken på beskøyten og krabasken, svarte Ginés, - og det plager meg ikke så mye å dra dit, for der kan jeg få fullføre boken, for jeg har mye å fortelle, og på Spanias galeier har man mer fred og ro enn man har bruk for, selv om jeg ikke trenger mye mer tid til det jeg har å skrive, for jeg kan det utenat. - Du virker som en dyktig fyr, sa don Quijote. - Og ulykkelig, svarte Ginés, - for ulykker forfølger alltid et godt talent. - De forfølger skurkene, sa kommissæren. -Jeg har allerede bedt Dem om å fare varsomt frem, herr kom­ missær, svarte Pasamonte, - for de høye herrer ga Dem ikke denne embedsstaven for å mishandle de stakkarene som går her, men for å lede og føre oss dit Hans Majestet befaler. Hvis ikke, skal jeg ved Gud ... men nok er sagt! Det kunne skje at de flekkene som ble avsatt i vertshuset, dukker frem under vasken, og la så alle holde munn, leve godt og snakke bedre, og la oss dra videre, for denne spøken har vart lenge nok. Kommissæren løftet embedsstaven for å slå Pasamonte, som svar på hans trusler, men don Quijote la seg imellom og ba om at han ikke måtte mishandles, for det var ikke rart at en mann som hadde z83

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hendene lenket på denne måten, hadde en altfor løs tunge. Og idet han vendte seg mot alle i lenken sa han: - Av alt det dere har fortalt meg, kjære brødre, har jeg funnet ut at riktignok er dere straffet for deres feiltrinn, men den straff dere skal lide, gir dere ikke megen glede. Dere drar av sted med ulyst og meget imot deres egen vilje; for det er mulig at den lille motstandskraften som den ene hadde under torturen, og mangelen på penger hos den neste, og en annens manglende støtte, og endelig dommerens vrange dømmekraft, kan ha vært årsaken til deres fortapelse og at dere ikke har fått den rettferdighet dere hadde krav på. Alt dette står nå så klart for meg at det overtaler og befaler meg, ja, tvinger meg til å vise dere hvorfor Himmelen satte meg inn i denne verden for å bekjenne meg til det kall som er ridderordenens, og jeg avla løfte om å hjelpe de trengende og dem som undertrykkes av verdens stormenn. Men siden jeg vet at en side ved klokskapen er at det som kan gjøres med det gode, ikke skal gjøres med det onde, vil jeg derfor be de herrer voktere og kommissæren å være av den godhet å løse dere og la dere gå i fred, for det vil ikke være mangel på andre som kan tjene kon­ gen ved senere anledninger, i og med at det synes meg hårdt å gjøre dem til slaver som Gud og naturen gjorde frie. Så meget mer, mine herrer voktere, tilføyet don Quijote, - som disse stakkarene ikke har forbrutt seg noe mot dere. Hver og en har sine synder å svare for, og Gud er i himmelen og unnlater ikke å straffe den onde og belønne den gode, og det er ikke godt at ærbare mennesker skal være bødler for andre mennesker, når det ikke angår dem. Jeg sier dette med ro og saktmodighet, siden jeg vil være Dem takknemlig om De oppfyl­ ler dette. Om De ikke vil gjøre det med det gode, skal denne lansen, dette sverdet og denne min arms velde, få Dem til å utføre det med tvang. - For noe latterlig tøv, svarte kommissæren. - Det var noe til innfall De plutselig kommer med. De ønsker vi skal slippe løs galeislavene, som om vi hadde myndighet til å gjøre det, eller De skulle ha myn­ dighet til å beordre oss til det. Fortsett De bare Deres vei som før, Deres nåde, og rett på den nattpotten De har på hodet, og tråkk ikke katten på halen, for da klorer den. - Du er katten og tyven og kjeltringen, svarte don Quijote. Og som sagt så gjort, han for løs på den andre og fikk ham over ende og såret av et lansestøt før han rakk å forsvare seg, og det var bra for don Quijote, for det var den andre som hadde hjulbøssen. De andre vokterne sto åndeløse og lammet og så på denne hendel­ sen, men de kom raskt til hektene igjen, og de til hest grep til sver­ 184

DON QUIJOTE

dene og de til fots til spydene og gikk løs på don Quijote som ven­ tet avmålt og rolig på dem. Og det ville utvilsomt ha gått ham galt om ikke galeislavene hadde benyttet den anledningen de nå øynet til å oppnå friheten, og forsøkte å bryte den lenken de var trædd innpå. Forvirringen var så stor at vokterne snart gikk løs på galei­ slavene som holdt på å komme seg løs, snart angrep don Quijote, som på sin side angrep dem, og dermed fikk de ikke gjort noe det var mening i. Sancho, på sin side, hjalp Ginés de Pasamonte å komme løs, og han var den første som fri og frank løp ut på marken, angrep den falne kommissæren og tok fra ham sverdet og hjulbøssen, og med den siktet han snart på den ene og snart på den andre, uten å fyre av, så snart fantes det ikke en vokter i nærheten, for de flyktet av sted såvel fra hjulbøssen til Pasamonte som fra den skuren av sten som ble kastet mot dem av de befridde galeislavene. Sancho ble svært mismodig over denne hendelsen, for han tenkte seg at disse som nå flyktet, ville melde fra om saken til Det hellige broderskap, som så for fulle stormklokker ville fare av sted for å lete etter misdederne, noe han sa til sin herre og bønnfalt ham om å dra derifra straks og gjemme seg i skogen oppe i fjellet som lå like i nærheten. - Dette er bra nok, sa don Quijote, - men jeg vet hva som nå bør gjøres. Og han ropte på alle galeislavene som får opphisset omkring og hadde plyndret kommissæren så grundig at han ble liggende i bare underklærne, og de stilte seg omkring ham for å få vite hva han befalte, og således talte han til dem: - Det påligger rettenkende mennesker å takke for de velgjerninger de mottar, og en av de synder som krenker Gud mest, er utakknemligheten. Jeg sier dette, siden dere selv, min herrer, av egen erfaring vet hva dere har mottatt av meg; til gjengjeld ønsker jeg, og det er min vilje, at dere, bærende på denne lenken som jeg fjernet fra halsen på dere, straks skal begi dere på veien til Toboso, og der skal dere tre frem for min herskerinne Dulcinea av Toboso og fortelle at hen­ nes Ridder av den bedrøvelige skikkelse, sender den til henne med sin hilsen, og dere skal punkt for punkt fortelle henne alt det som skjedde i dette berømmelige eventyr inntil dere ble satt i frihet. Når det er gjort, kan dere dra dit dere vil og lykke til. Ginés de Pasamonte svarte for alle og sa: - Det Deres nåde befaler oss, vår herre og befrier, er den umuligste av alle umuligheter å oppfylle, for vi kan ikke gå sammen på veiene, 18S

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

men alene og adskilt og hver og en for seg, og forsøke å gjemme oss i jordens indre, for ikke å bli funnet av Det hellige broderskap som utvilsomt vil dra ut for å lete etter oss. Det Deres nåde kan gjøre, og som er rett og rimelig, er å endre denne tributten til damen Dulcinea av Toboso til en viss mengde avemariaer og credoer, som vi skal be for Deres nåde; dette kan gjøres ved dag og ved natt, enten vi flykter eller hviler, i krig eller fred, men å tenke seg at vi skal vende tilbake til kjøttgrytene i Egypten, jeg mener, å ta lenken vår og begi oss til Toboso, det er å tro at det nå er natt, selv om klokken knapt er ti om formiddagen, og å be oss om dette, er som å be almetreet om å frembringe pærer. - Da sverger jeg, sa don Quijote, som alt var rasende, - din horesønn, don Ginesillo de Paropillo eller hva du nå heter, at du skal få gå alene med halen mellom bena og hele lenken på ryggen. Pasamonte var ikke av den tålmodige sorten og hadde alt skjønt at det manglet don Quijote noe på vettet, siden han hadde begått noe så vettløst som å sette dem fri. Da Ginés nå så seg behandlet på denne måten, blunket han til kameratene som trakk seg litt unna og begynte å sende en haglskur med sten over don Quijote så han ikke klarte å beskytte seg med skjoldet, og den stakkars Rocinante brydde seg ikke mer om sporene enn om den hadde vært av bronse. Sancho stilte seg bak eselet og forsvarte seg slik mot regnskyen og haglskuren av sten som falt over begge. Don Quijote klarte ikke å beskytte seg så godt, og et ubekjent antall stener traff ham i krop­ pen så han falt i bakken. Knapt lå han nede før studenten kastet seg over ham, rev bekkenet av hodet på ham og ga ham tre, fire slag med det over ryggen og like mange ga han bakken slik at det ble brukket i flere stykker. Han ble fratatt en løs vams som han hadde over rustningen, og de ville ha tatt hosene om ikke leggbeskytterne hadde hindret det. Sancho tok de kappen fra og lot ham stå tilbake i underklærne, og delte så mellom seg det øvrige byttet fra slaget, hvoretter hver dro i den retning han ønsket med største forsiktighet for å unnslippe Det hellige broderskap som de fryktet. Den frykten fortrengte enhver tanke på å påta seg vekten av lenken og fremstille seg for fru Dulcinea av Toboso. Tilbake ble bare eselet og Rocinante, Sancho og don Quijote. Eselet var nedslått og tankefullt og ristet fra tid til annen ørene, da det tenkte at haglskuren av sten fremdeles ikke var over, og som om det fremdeles hørte den hvisle seg om ørene; Rocinante lå ut­ strakt ved siden av sin herre, som var blitt slått over ende av en annen haglskur; Sancho lå i underklærne, plaget av frykt for Det 186

DON QUIJOTE

hellige broderskap; don Quijote led skammens kvaler over å se seg mishandlet av de samme som han hadde gjort så meget godt mot.

KAPITTEL XXIII om det som skjedde don Quijote i Sierra Morena, som var et av de selsomste eventyr som fortelles i denne sannferdige historien

Da don Quijote konstaterte hvor elendig det sto til med ham, sa han til sin væpner: - Alltid, Sancho, har jeg hørt at å gjøre godt mot folk fra de lavere klasser, er som å slå vann i havet. Om jeg hadde trodd det du sa meg, hadde jeg unngått denne plagen, men nå er det gjort; la oss være tålmodige og ta lærdom av det fra nå av. - Det er like sannsynlig at Deres nåde lærer av dette, svarte Sancho, - som at jeg er tyrker. Men siden De sier at om De hadde trodd meg, ville De ha unngått denne skaden; tro meg da nå, og De vil unngå en som er større. For De må vite at overfor Det hellige broderskap nytter det ikke med ridderskap, for de gir ikke to skilling for alle de vandrende riddere som finnes, og De skal vite at jeg allerede føler pilene hvine meg om ørene når de henretter meg. - Du er av natur feig, Sancho, sa don Quijote, - men for at du ikke skal si at jeg er stivnakket og aldri gjør det du råder meg til, vil jeg denne gangen følge ditt råd og unngå det raseriet du frykter så sterkt. Men det må være på én betingelse: At du aldri, levende eller død, skal fortelle noen at jeg trakk meg tilbake og vekk fra denne faren av frykt, men bare for å gi etter for dine bønner. Om du sier noe annet, lyver du, og fra nå av og til da, og fra da av og til nå, vil jeg fornekte deg og si at du lyver og kommer til å lyve, hver gang du skulle si det, eller tenke det. Og motsi meg så ikke, for bare ved å tenke at jeg fjerner meg, eller trekker meg tilbake fra en eller annen fare, særlig denne som synes å ha en liten skygge av frykt, er jeg mest tilbøyelig til å bli her, for å vente her alene, ikke bare på Det hellige broderskap som du nevner og frykter, men på alle brødre fra Israels tolv stammer og makkabeernes syv og Castor og Pollux og dessuten alle de brødre og broderskap som finnes i verden. - Herre, svarte Sancho, - å trekke seg tilbake er ikke det samme 187

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som å flykte, heller ikke er det klokskap å vente når faren er større enn håpet, og det er vismenns skikk å ta seg i vare i dag for i morgen og ikke sette alt på spill på én dag. Og De skal vite at om jeg enn er bondsk og uvitende, vet jeg allikevel noe om det man kaller god og klok oppførsel; følgelig bør De ikke angre på å ha fulgt mitt råd, men stig opp på Rocinante, om De kan; eller om De ikke kan, skal jeg hjelpe Dem, og følg etter meg, for det vettet jeg har i skallen sier meg at vi nå har mer bruk for føttene enn for hendene. Don Quijote steg opp uten å si ett ord mer, og ledet av Sancho på eselet, dro de inn i den delen av Sierra Morena som befant seg like ved, for Sancho hadde til hensikt å dra tvers igjennom den og komme ut nær Viso, eller ved Almodovar del Campo og gjemme seg noen dager i dette uveisomme området, for ikke å bli funnet dersom Broderskapet lette etter dem. Han fikk denne tilskyndelsen da han så at spiskammeret eselet bar på ryggen, hadde unnsluppet slagsmå­ let med galeislavene, noe han betraktet som et mirakel, etter alt de hadde gjennomsøkt og tatt med seg. (Her er det grunn til å påpeke en mulig forglemmelse av forfatteren. Cervantes kan ha glemt at Sancho ikke lenger har noe esel, som ble stjålet av Ginés de Pasamonte, og først i nyutgivelsen fra 1608 blir dette rettet på i en passasje som tydeligvis er av Cervantes selv. Senere møter Sancho og don Quijote Ginés de Pasamonte og får eselet til­ bake. Her følger det innskuddet som står i Cuestas utgave av 1608. «Da natten falt på, befant de seg midt inne i det innerste av Sierra Morena, der Sancho mente de kunne tilbringe den natten og kanskje til og med noen dager, så lenge nisten de hadde med seg varte. Der­ for slo de seg ned for natten mellom to bergknatter og omgitt av en hel del korkeker. Men den uunngåelige skjebne, som de mennesker som ikke har fått et glimt av den sanne og virkelige tro, mener styrer, innretter og ordner alt på sin måte, hadde bestemt at Ginés de Pasa­ monte, den berømte svindler og tyv som ved hjelp av don Quijotes dyktighet og galskap var unnsluppet fra lenken, av redsel for Det hellige broderskap, som han med full rett fryktet, hadde besluttet å gjemme seg inne i disse fjellene. Og skjebnen og frykten førte ham til det selvsamme stedet dit den hadde ført don Quijote og Sancho Panza, på et tidspunkt da lyset tillot ham å gjenkjenne dem, og de skulle til å sovne. Og siden de onde alltid er utakknemlige og nøden i deres tilfelle ikke kjenner noen grenser, og øyeblikkets behov hindrer dem i å se fremtiden, besluttet Ginés, som hverken var takknemlig eller velmenende, å stjele Sanchos esel, uten å bry seg med Rocinante som var like ubrukelig som pant som til salg. Sancho Panza sov, han stjal

188

S

DON QUIJOTE

eselet hans, og før dagen kom, var han for langt borte til å innhentes. Morgendemringen kom og gledet jorden, men bedrøvet Sancho Panza, siden han savnet eselet. Da Sancho så seg uten esel, istemte han den sørgeligste og smerteligste klagesang i verden, og det i den grad at don Quijote våknet av skrikene og hørte ham si: - Å, du barn av mitt indre, født i mitt eget hus, mine barns leke­ kamerat, min kones glede, mine naboers misunnelse, lettelse for mine byrder, og du som til og med underholdt halvparten av min person, for med de seksogtyve maravedies du tjente hver dag, betalte du halv­ parten av mine utgifter. Don Quijote som hørte klagen og oppfattet årsaken, trøstet Sancho på den beste måten han kunne, ba ham vise tålmodighet og lovet å gi ham en anvisning på tre av fem esler han hadde hjemme. Sancho trøstet seg med dette og tørket tårene, dempet gråten og takket don Quijote for den nåde han viste ham.» Straks don Quijote nådde inn i fjellområdene, ble hjertet fylt av glede, siden disse stedene syntes å passe utmerket til den art eventyr han oppsøkte. Alle de vidunderlige hendelser som hadde skjedd med vandrende riddere i slike ødemarker og i så ufremkommelig terreng, dukket opp i hans erindring. Han satt og tenkte på slike ting, så fylt og så oppslukt av dem at han ikke husket noe annet. Heller ikke Sancho hadde noen annen bekymring - da han mente de dro gjen­ nom en sikker egn - enn å tilfredsstille maven med matrestene som var tilbake av det de hadde plyndret prestene for. Derfor red han bak sin herre, og sittende på eselet på kvinnevis, trakk han mat opp av sekken og pakket den ned i maven og ville ikke ha gitt en skilling for å finne et nytt eventyr, så lenge han kunne reise på denne måten. Da han hevet blikket, så han at herren hadde stanset og forsøkte med lansespissen å ta opp et eller annet som lå på bakken. Han skyndte seg bort til ham for å hjelpe om det var nødvendig, og nådde frem akkurat da han med lansespissen løftet opp en sadelpute av skinn; bundet til den var en skinnsekk, halvveis eller helt råtten og oppløst. Men den var så tung at Sancho måtte stige av og ta den opp, og herren befalte ham å se hva som var i den. Det gjorde Sancho meget raskt, og selv om sekken var lukket med kjede og lås, var den så oppreven og råtten at han så hva som fantes i den. Det var fire skjorter av fint hollandsk lerret og andre ting av fint lerret som ikke var mindre nydelige og rene, og i et linlommetørkle fant han en liten haug med gulldukater. Straks han så dem, sa han: - Velsignet være himmelen som har gitt oss et eventyr som vi har nytte av. 189

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og da han lette mer, fant han en nydelig utstyrt notatbok. Denne ba don Quijote ham om og beordret ham å ta pengene og beholde dem. Sancho kysset hendene hans for denne nåden og tømte sekken for lintøy som han la ned i matsekken. Alt dette så don Quijote og sa: - Det forekommer meg, Sancho, at dette ikke kan tilhøre noen annen enn en reisende som har gått seg vill, og er blitt overfalt av røvere, som nok har drept ham og bragt ham hit for å gravlegge ham på dette bortgjemte stedet. - Det er ikke mulig, svarte Sancho, - for om det var tyver, ville de ikke la disse pengene bli her. - Det er sant nok, sa don Quijote, - derfor hverken gjetter jeg eller aner hva dette kan være. La oss se om det i denne lille notatboken er skrevet noe vi kan undersøke, og finne det vi ønsker. Han åpnet den, og det første han fant skrevet, var en sonett i form av et utkast, men med meget fin skrift. Han leste den med høy røst, for at Sancho også skulle få høre den, og den lød slik: SONETT Vet Amor ingenting om mine plager? Jo, kanskje ler han over å ha lagt meg i lenker; eller har en annen rakt meg den malurt som forbitrer mine dager? Men Amor er en gud; i viten rager han over oss, og kloke folk har sagt meg at gudene er gode, så hvem har bragt meg de pinslene som ligger der og gnager? Fra himlen stammer ikke denslags smerte, og gir jeg Phyllis skylden, blir det galt for ondskap bor ikke i et vidunder. Så døden har tatt bolig i mitt hjerte, for finnes ikke ondets rot, er alt forbi og legedom de rene under

- Av dette diktet er vi like kloke, sa Sancho, - om det da ikke er den fylliken som forklarer alt. - Hvilken fyllik? sa don Quijote. - Jeg mener, sa Sancho, - at Deres nåde nevnte en fyllik. - Nei, jeg leste bare Phyllis, som utvilsomt er navnet på den damen

190

DON QUIJOTE

som forfatteren av denne sonetten beklager seg over, og dersom han ikke er en god poet, vet jeg lite om kunst. - Forstår Deres nåde seg også på diktning? sa Sancho. - Og mer enn du tror, svarte don Quijote, - og det får du se når du bringer et brev, skrevet på vers fra øverst til nederst, til min hersker­ inne Dulcinea av Toboso. For du skal vite, Sancho, at alle, eller de fleste vandrende riddere fra farne tider, var store diktere og musikere, for disse to kyndigheter, eller rettere sagt nåder, er som et tillegg til forelskede omreisende. Sant nok er versene av fordums riddere mer preget av ånd enn av skjønnhet. - Deres nåde må lese mer, sa Sancho, - så finner De nok noe som kan opplyse oss. Don Quijote bladde om og sa: - Dette er prosa og ligner et brev. - Er det et privatbrev, herre? spurte Sancho. - Begynnelsen ligner bare et kjærlighetsbrev, svarte don Quijote. - Da ber jeg Deres nåde lese det høyt, sa Sancho, - for jeg liker godt alt dette med kjærlighet. - Så gjerne, sa don Quijote. Han leste det høyt, slik Sancho hadde bedt om, og erfarte at det lød som følger: - Ditt falske løfte og min ekte ulykke bringer meg dithen, hvor nyheten om min død når dine ører før årsaken til mine klager. Du forkastet meg, å du utakknemlige, til fordel for en som eier mer, men ikke er mer verd enn meg; men om dyden var en rikdom som ble verdsatt, ville jeg ikke misunne andres lykke, heller ikke ville jeg begråte mine egne ulykker. Det din skjønnhet bygget opp, det har dine handlinger revet ned; gjennom din skjønnhet mente jeg du var en engel, men gjennom dine handlinger fatter jeg at du er kvinne. Lev så i fred, du som er opphav til min kamp, og måtte himmelen sørge for at din ektefelles bedragerier for alltid skal forbli skjult, så du slipper å angre det du har gjort, og jeg ikke skal ta hevn over det jeg ikke ønsker. Da brevet var lest, sa don Quijote: - Enda mindre enn av versene kan man slutte noe mer enn at den som skrev, var en forsmådd elsker. Han bladde gjennom nesten hele den lille boken og fant andre vers og brev, noen kunne leses og andre ikke; men det alle inneholdt var klager, jammer, mistro, lyst og ulyst, gunst og ugunst, hvorav noen ble besunget og noen begrått. Mens don Quijote gjennomgikk boken, gjennomgikk Sancho lær191

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sekken, og det fantes ikke det hjørne i den eller i sadelputen der han unnlot å lete, granske eller undersøke, ikke den søm han ikke sprettet eller den ullfloke han løste opp, for at intet skulle gå tapt på grunn av manglende nøyaktighet og slurv, så sterk grådighet hadde funnet av dukatene, som var mer enn hundre, vekket i ham. Selv om han ikke fant mer enn det han alt hadde funnet, anså han teppeflyvningen, oppkastet av trylledrikken, stokkeslagene som hadde velsignet ryggen hans, knyttnevene til eseldriveren, savnet av sadelveskene, tyveriet av kappen og all den sult, tørst og tretthet han hadde lidd i sin gode herres tjeneste, som mer enn god betaling for den nåde han mottok da funnet ble overlevert til ham. Ridderen av den bedrøvelige skikkelse satt tilbake med et sterkt ønske om å finne ut hvem eieren av reisesekken var, og på grunn av sonetten og brevet, gullmyntene og de fine skjortene, gjettet han på at det måtte være en forelsket mann av høy stand, drevet til des­ perasjon av sin dames ringeakt og slette behandling. Men siden det i dette ubeboelige og ufremkommelige området ikke lot til å finnes noen som kunne fortelle ham noe, nøyet han seg med å fortsette uten å ta noen annen vei enn den Rocinante valgte, som var en vei den kunne komme frem på, mens han satt og innbilte seg at et eller annet selsomt eventyr måtte dukke opp i dette villniset. Mens han red av sted fylt av denne tanken, så han oppe på en liten ås en mann som med utrolig kjapphet hoppet fra bergknatt til bergknatt eller fra busk til busk. Det virket som han var halvnaken med sort og tett skjegg, langt og floket hår, bare ben og nakne leg­ ger, lårene var dekket av korte bukser, tilsynelatende av brun fløyel, men så fillete at huden var synlig mange steder. Han var barhodet, og selv om han for av sted med den nevnte letthet, bemerket alli­ kevel Ridderen av den bedrøvelige skikkelse alle disse småtingene. Men selv om han forsøkte, kunne han ikke følge ham, for Roci­ nante var for svak til å vandre gjennom dette villniset, så meget mer som dens gangart var kortskrittet og flegmatisk. Da falt det don Quijote inn at dette måtte være eieren av sadelputen og reisesekken og besluttet å lete etter ham, selv om han måtte vandre omkring i fjellene et år før han fant ham. Derfor befalte han Sancho å stige ned av eselet og dra oppover den ene siden av fjellet, så skulle han selv dra oppover den andre, og det kunne da være at de på denne måten ville treffe denne mannen som med slik hast var blitt borte for dem. - Det kan jeg ikke gjøre, svarte Sancho, - for når jeg forlater Deres nåde, overfalles jeg av tusen former for forskrekkelser og syner. Og 192

DON QUIJOTE

dette må tjene som et varsel for Dem om at fra nå av fjerner jeg meg ikke en håndsbredd fra Deres nåde. - La det så være, sa han med Den bedrøvelige skikkelse, - for jeg er glad for at du vil støttes av mitt mot, som ikke vil svikte deg, selv om du sviktes av den sjelen du har i kroppen. Og følg meg så jevnt og pent så godt du kan og bruk øynene som lykter, så vil vi dra rundt dette lille fjellet. Kanskje treffer vi da den mannen vi så, som uten tvil ikke er noen annen enn eieren av det vi fant. Til dette svarte Sancho: - Det ville være langt bedre å ikke lete etter ham, for om vi fin­ ner ham og pengene er hans, må jeg selvsagt levere dem tilbake. Det ville være bedre at jeg beholder dem i god tro uten å lete, inntil den virkelige eieren på en mindre merkelig og innfløkt måte viser seg, og det blir kanskje når jeg har brukt dem opp, og da vil kongen gjøre meg straffri. - Du tar nok feil, Sancho, svarte don Quijote, - ettersom vi har fått en mistanke om hvem som er eieren. Han er like ved, og vi er nødt til å lete etter ham og levere pengene tilbake. Om vi ikke leter, vil den sterke mistanken om at han er det, gjøre oss like skyldige som om han var det. Derfor, Sancho min venn, la deg ikke plage av at vi leter etter ham, tatt i betraktning den plage jeg blir kvitt om vi finner ham. Følgelig sporet han Rocinante, og Sancho fulgte ham på sitt van­ lige esel. Da de var kommet halvveis rundt fjellet, fant de i en bekk et dødt, oppsalet esel med grime, halvspist av hunder og sønderbitt av kråker. Alt dette bekreftet enda mer at den flyktende mannen var eieren av eselet og av sadelputen. De sto og stirret på det da de hørte en plystring som av en gjeter, og med ett dukket det på venstre hånd opp en stor geiteflokk, og bak den, over åskanten, kom gjeteren, som var en gammel mann. Don Quijote ropte på ham og ba ham komme ned til dem. Han ropte tilbake og spurte hvem som hadde ført dem dit, hvor sjelden annet enn geitefot, ulver og andre villdyr vandret. Sancho svarte og ba ham komme ned, så skulle han få vite alt. Gjeteren kom ned og bort til don Quijote og sa: - Jeg vedder på at De står og ser på det leieeselet som ligger dødt nede i kløften. Det har nok ligget der mer enn seks måneder. Si meg, har De truffet eieren? - Vi har ikke truffet noen, svarte don Quijote, - bortsett fra en sadelpute og en reisesekk som vi fant ikke så langt herfra. -Jeg har også funnet den, svarte gjeteren, - men jeg ville hverken 193

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nærme meg den eller løfte den opp, av frykt for at det kunne dreie seg om et overgrep. Jeg ville ikke bli anklaget for tyveri, for fanden er en luring, og rett under føttene på oss stikker han opp noe som kan få oss til å snuble og falle, uten at vi skjønner hvorfor eller hvordan. - Det er som jeg skulle ha sagt det selv, svarte Sancho, - for jeg også fant den og ville ikke komme nær den, så jeg lot den ligge og der ligger den som den var, for jeg vil ikke ha hund med bjelle, da går man lett i en felle. - Si meg, min gode mann, sa don Quijote, - vet du hvem eieren av disse tingene er? - Det jeg kan si, sa gjeteren, - er at for omtrent seks måneder siden kom det til en gjeterhytte, som ligger rundt en fjerding herfra, en ung herre med edel holdning og skikkelse, ridende på det selvsamme es­ elet som ligger dødt der nede og med den samme sadelputen og reisesekken som De sa De fant, men ikke rørte. Han spurte oss hvilken del av dette fjellområdet som var det villeste og mest bortgjemte, og vi svarte at det var her vi sto, og det er også sant. For om De drar en halv fjerding lenger inn, vil De kanskje ikke klare å finne ut igjen. Og jeg undrer meg over hvordan De er kommet hit, for det finnes ikke en vei eller sti som fører hit til dette stedet. Da den unge herren hørte svaret, snudde han og dro innover mot det stedet vi pekte på, og vi ble stående og beundre hans holdning og ble slått av undring over hans anmodning og den hast han hadde med å dra oppover mot fjellet. Fra da av så vi ikke mer til ham, før han noen dager senere møtte en av gjeterne våre, og uten å si et ord gikk løs på ham, slo og sparket ham og for så bort til kløveselet vårt og tok med seg alt det brødet og osten det bar. Da han hadde utført dette, forsvant han raskt og lettbent inn i skogen igjen. Noen av oss gjetere fikk vite dette, vi lette etter ham i nesten to dager i den mest ufremkommelige delen av fjellet og fant ham til slutt inne i en tykk og kraftig hul stenek. Han kom riktig saktmodig imot oss med klær i laser og ansiktet så vansiret og forbrent av solen at vi knapt kjente ham igjen, om ikke klærne, som nok var forrevne, men som vi hadde fått beskrevet, lot oss forstå at det var ham vi lette etter. Han hilste høflig på oss, og med få og velformulerte ord ba han oss om ikke å bli forbauset over å se ham vandre omkring slik, for det passet ham for å gjennomføre en botsøvelse som han hadde fått seg pålagt for sine synders skyld. Vi ba ham fortelle oss hvem han var, men vi fikk det ikke ut av ham. Vi ba også om at når han hadde bruk for mat, som han ikke kunne klare seg uten, måtte fortelle oss hvor vi kunne finne ham, for vi ville meget gjerne bringe ham det med kjærlig omtanke. Om dette heller 194

DON QUIJOTE

ikke var etter hans smak, burde han komme og be om det, og ikke ta det fra gjeterne. Han takket oss for vår velvilje, ba om tilgivelse for overfallene og tilbød seg å tigge i Guds navn uten å plage noen. Hva angår stedet der han hadde slått seg til, hadde han ikke noe annet husly enn det tilfeldigheten frembød når nattemørket falt på. Han avsluttet sine ord med å briste i en så hjerteskjærende gråt at vi måtte ha vært av sten, vi som lyttet til ham, om vi ikke hadde grått sammen med ham når vi tenkte på ham slik han var første gang og hvordan han nå så ut. For som jeg har sagt, var han en meget edel og tiltalende ung mann, og han uttrykte seg i så høflige og velformulerte ord at det viste at han var velbåren, en meget høvisk ung herre. Vi som lyttet var bønder, men hans edle fremtreden var slik at selv vi i vår bondskhet innså dette. Og midt inne i sin egen tale stanset han og ble stum og stirret ned en god stund, mens vi sto urørlige og anspente og stirret medlidende på ham og ventet på hva dette åndsfraværet skulle ende med. For snart sperret han opp øynene, stirret stivt ned mot bakken uten en trekning en lang stund, snart lukket han dem, presset leppene sammen og hevet øyenbrynene. Av dette skjønte vi at han var blitt overveldet av et anfall av galskap. Snart fikk vi se at det vi tenkte var riktig, for han reiste seg rasende fra bakken der han hadde kastet seg ned og for løs på den som sto nærmest med slik voldsomhet og sinne at om vi ikke hadde fått ham vekk, ville han ha drept ham med knyttnevene og tennene. Alt dette gjorde han mens han ropte: «Å, du falske Fernando! Her, her skal du få betale for den urett du har gjort meg, disse hendene skal rive hjertet ut av deg, der all ondskap lever og bor, og fremfor alt svindel og lureri.» I tillegg kom så andre uttrykk, alle i den hensikt å baktale denne Fernando og anklage ham for falskhet og upålitelighet. Vi fikk ham vekk med stor vanskelighet, og han fjernet seg uten å si et ord og løp inn i skogen der han forsvant inne i disse sivene og buskaset så det ble helt umulig å følge ham. Av dette gikk vi ut fra at galskapen kom i perioder, og at en som het Fernando hadde begått en ond handling mot ham, så ond at den hadde drevet ham til denne ytterligheten. Alt dette er siden blitt bekreftet av alle de gangene han har dukket frem på veien, noen ganger for å tigge av den maten man kom med, andre ganger for å ta den med makt. For når galskapen har makten over ham, bryr han seg ikke om at gjeterne frembyr den av godt hjerte, og tar den med knyttnevene. Og når forstanden hans regjerer, tigger han mat for Guds skyld, høflig og medgjørlig, er høyst takknemlig, og tårer mangler heller ikke. Jeg sier Dem som sant er, fortsatte gje­ teren, - at jeg og fire bondegutter, to er drenger og to er venner av 195

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg, besluttet i går å lete etter ham helt til vi finner ham. Når vi det har gjort, vil vi med eller mot hans vilje bringe ham til byen Almodovar, som ligger åtte fjerdinger herfra. Der kan han få behandling, om det er slik at det kan behandles, eller vi får vite hvem han er, når han er seg selv, og om han har slektninger som kan få vite om denne ulykken. Dette er, mine herrer, det jeg har å si Dem om det De spurte, og De skjønner at eieren av disse tingene som De fant, er den samme som han De så løpe forbi med så stor kjapphet og med så lite klær på.» Don Quijote hadde allerede fortalt at denne mannen som løp og hoppet omkring i fjellet, hadde han sett fare forbi. Don Quijote ble forbløffet over det gjeteren hadde fortalt, og øns­ ket enda sterkere enn før å finne ut hvem denne ulykkelige og gale mannen var. Han satte seg fore det han alt hadde tenkt på, nemlig å lete etter ham over hele fjellet og ikke la en krok eller en hule bli forbigått, inntil han fant ham. Men tilfeldigheten gjorde det lettere enn han hadde ventet og håpet, for i samme øyeblikk dukket den selvsamme unge mann han søkte, frem fra en kløft i fjellet som endte der de sto. Denne gikk og snakket med seg selv, så lavt at det ikke kunne høres på nært hold, langt mindre på avstand. Klærne var slik de er blitt beskrevet, bare at da han kom nærmere, så don Quijote at han bar en fin, men fillet trøye av parfymert skinn, og av dette skjønte han at den som bar slike klesplagg ikke kunne tilhøre de lavere stender. Da den unge mannen nådde bort til dem, hilste han dem med hes og klangløs stemme, men meget høflig. Don Quijote besvarte hilse­ nen med ikke mindre beleven forbindtlighet, steg av Rocinante og med edel og forekommende holdning gikk han og omfavnet ham og holdt ham en lang stund tett omfavnet, som om han hadde kjent ham i lange tider. Den annen, som vi kan kalle Fillefransen av den sørgelige skikkelse - likesom vi kaller don Quijote Ridderen av den bedrøvelige skikkelse - trakk seg litt bort etter å ha latt seg omfavne, og med hendene på don Quijotes skuldre stirret han på ham som for å finne ut om han kjente ham, og var kanskje ikke mindre forbløffet over å se don Quijotes ansikt, skikkelse og våpen enn don Quijote over å se ham. Kort og godt, den første som talte etter omfavnelsen var Fillefransen, og han sa det som her følger.

196

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXIV der eventyret i Sierra Morena fortsetter

Historien beretter at det var med den største oppmerksomhet don Quijote lyttet til Den ustelte ridder fra fjellet, som syntes født under en ulykkelig stjerne, og denne fortsatte med å si: - Visselig, min herre, hvem De nå måtte være, for jeg kjenner Dem ikke, jeg takker Dem for Deres imøtekommenhet og den høviskhet De har vist meg, og jeg ville gjerne være i den posisjon at jeg kunne tjene Dem med mer enn den godvilje De har vist meg; men min skjebne tillater meg ikke å gjengjelde de gode gjerninger man gjør mot meg, annet enn gjennom gode ønsker som kan være på høyde med dem. - De ønsker jeg har, sa don Quijote, - er å stå til Deres tjeneste, for jeg hadde besluttet ikke å dra bort fra disse fjellene før jeg hadde funnet Dem og fått vite av Dem om det kan finnes noe botemiddel mot den smerte som Deres besynderlige levevis gir vidnemål om, og om det skulle være nødvendig å lete etter det med all mulig tjenesteiver. Om Deres ulykke skulle være av den art at den stenger dørene for all mulig trøst, tenkte jeg å hjelpe Dem å begråte og klage over den som best jeg kunne, for det er alltid en trøst i ulykken å finne noen som deler den med oss. Om det er slik at min gode hensikt fortjener takksigelser i en eller annen form, bønnfaller jeg Dem, min herre, ved all den høviskhet som jeg ser De er bærer av, og samtidig besverger jeg Dem ved det De i dette liv har elsket mest, eller els­ ker, om å fortelle meg hvem De er og hvilken årsak som har drevet Dem til å leve og dø i disse ødemarkene som et villdyr. De lever her blant dem, utenfor Dem selv, slik Deres klær og Deres person viser det. Og jeg sverger, tilføyet don Quijote, - ved den ridderorden jeg er trådt inn i, ennskjønt jeg er uverdig og en synder, og ved mitt kall som vandrende ridder, at om det tiltaler Dem, vil jeg tjene Dem med all den inderlighet som det å være den jeg er, tvinger meg til, enten å lege Deres ulykke, dersom et legemiddel finnes, eller hjelpe Dem å begråte den, slik jeg har lovet. Ridderen av Skogen, som hørte Ridderen av den bedrøvelige skik­ kelse tale slik, bare stirret og stirret på ham, og betraktet ham enda en gang fra øverst til nederst, og etter å ha stirret så nøye på ham, sa han: - Om De har noe mat å avse, så gi meg det, for Guds kjærlighets skyld. Når jeg har spist, skal jeg gjøre alt det De ber meg om, som takk for all den velvilje De her har vist meg.

197

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Straks tok Sancho ut av sekken, og gjeteren ut av ranselen, noe som kunne tilfredsstille Fillefransens sult, og han spiste det man ga ham som en person helt hinsides seg selv, og så raskt at den ene munnfullen ikke ga plass til den neste, for han slukte dem mer enn han svelget. Så lenge han spiste, sa hverken han som spiste, eller de som stirret på ham, et eneste ord. Da han var ferdig, gjorde han tegn til at de skulle følge ham, noe de gjorde, og han førte dem til en liten grønn eng, som ikke lå langt unna bak en klippe. Da han nådde dit, strakte han seg ut i gresset, og det samme gjorde de andre, og alt dette uten at noen sa et ord. Etter å ha lagt seg vel til rette, sa Fillefransen: - Om De ønsker, mine herrer, at jeg i kortfattede ord skal berette om min umåtelige ulykke, må De love meg ikke å avbryte den sør­ gelige tråden i min historie med noe spørsmål, eller noe som helst annet, for i samme øyeblikk De gjør det, vil det jeg forteller, stoppe på dette punktet. Disse ordene av Fillefransen vekket hos don Quijote til live den fortellingen væpneren hadde fortalt, da han ikke traff tallet på de geitene som var kommet over elven, og historien forble uavsluttet. Men la oss vende tilbake til Fillefransen, som fortsatte på følgende måte: - Denne advarselen kommer jeg med, fordi jeg ganske kortfattet gjerne ville gjennomgå mine ulykker, siden det å bringe dem frem i erindringen, ikke fører med seg annet enn å tilføye nye, og jo mindre De spør, desto raskere kan jeg bli ferdig med dem, selv om jeg ikke skal hoppe over noe som er viktig for helt og fullt å tilfredsstille Deres nysgjerrighet. Don Quijote lovet ham det på alles vegne, og med denne forsik­ ringen begynte han på følgende måte: - Mitt navn er Cardenio, mitt hjemsted er en av de fineste byer her i Andalucia; av byrd er jeg adelig, mine foreldre rike, min ulykke så stor at mine foreldre må ha begrått den og min ætt lidd under den, uten å kunne lette den med sine rikdommer, siden jordisk gods er til ingen nytte som botemiddel mot ulykker fra himmelen. På dette selvsamme sted bodde det en himmelsk ung jomfru, der kjærligheten hadde inkarnert all den herlighet jeg kunne ønske meg: Så stor var Luscindas skjønnhet, en jomfru så fornem og rik som jeg, men med større lykke og mindre standhaftighet enn det hun skyldte mine ær­ bare tanker. Denne Luscinda elsket, forgudet og tilba jeg fra mine tid­ ligste år, og hun elsket meg, med den uskyld og den godhet som hen­ nes unge alder tillot. Våre foreldre visste hva vi tenkte, og det tynget dem ikke, for de innså at senere hen kunne det ikke føre til annet enn 198

DON QUIJOTE

at vi giftet oss med hverandre, noe som nesten ble avgjort av likheten i byrd og rikdom. Vi ble eldre og kjærligheten vokste mellom oss, så sterkt at Luscindas far mente de gode seder tvang ham til å nekte meg adgang til huset, og etterlignet i dette nesten foreldrene til den Tisbe som er så besunget av poetene. Dette forbudet føyet flamme til flamme og attrå til attrå, for selv om de kunne få tungene til å tie, kunne de ikke gjøre det med pennene, som pleier å uttrykke overfor den de elsker det som er innestengt i sjelen; for mange ganger ska­ per den elskedes nærvær forvirring og får den sterkeste besluttsom­ het og den dristigste tunge til å forstumme. Å, himmel, hvor mange kjærlighetsbrev skrev jeg ikke! Hvor mange fintfølende og ærbare svar fikk jeg ikke. Hvor mange dikt og hvor mange forelskede vers skrev jeg ikke, der sjelen fremla og uttrykte sine følelser i ord, malte sin brennende attrå, svelget i sine minner og bekreftet sin kjærlighet! Ja, da min tålmodighet nå var slutt og sjelen ble fortært av attråen etter å se henne, besluttet jeg samtidig å innlede og avslutte det som best kunne skaffe meg min fortjente belønning, som var å anmode hennes far om å få henne som min legitime ektefelle, noe jeg gjorde. Til dette svarte han at han takket meg for det ønske jeg viste om å ære ham og å ville beære meg selv med hans elskede datter, men siden min far fremdeles levet, var det hans fulle rett å fremsette en slik anmodning, for om dette ikke var etter hans vilje og smak, var ikke Luscinda en kvinne som skulle tas eller bli gitt bort i hemme­ lighet. Jeg takket ham for hans velvilje da jeg mente han hadde rett i det han sa, og at min far ville gjøre det jeg ba ham om, og i den hensikt gikk jeg straks til ham for å fortelle hva jeg ønsket. Da jeg gikk inn i det rommet hvor han befant seg, holdt han i hånden et åpnet brev, som han rakte meg, og før jeg fikk sagt et ord, sa han: «Av dette brevet vil du se, Cardenio, hertug Ricardos ønske om å vise deg en gunst.» Denne hertug Ricardo, som de herrer vel vet, er en grande av Spania, og har sitt hertugdømme i den beste delen av dette vårt Andalucia. Jeg tok og leste brevet som var holdt i så smig­ rende vendinger at selv jeg mente det ville være ille om min far skulle unnlate å oppfylle det han ble bedt om, og det var å sende meg til ham straks, for han ville at jeg skulle være ledsager, og ikke tjener, for hans eldste sønn, og han ville sørge for å plassere meg i en posisjon som sto i forhold til den høye mening han hadde om meg. Jeg leste brevet og ble helt stum av å lese det, og enda mer da jeg hørte min far si: «Om to dager skal du dra, Cardenio, for å etterkomme hertu­ gens vilje, og takk Gud for at han åpner en vei for deg, hvor du kan oppnå det du fortjener». Han tilføyet noen faderlige råd. Dagen for

199

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

avreisen kom, en aften talte jeg med Luscinda, jeg fortalte henne alt det som skjedde, det samme gjorde jeg til hennes far og bønnfalt ham om å vente noen dager og utsette spørsmålet om giftermålet inntil jeg fikk se hva Ricardo ville meg. Det lovet han, og hun bekreftet det med tusen eder, avbrutt av tårer og avmakt. Endelig kom jeg til hertug Ricardo. Jeg ble så godt mottatt og behandlet at misunnelsen selvsagt begynte å gi seg utslag blant de gamle tjenerne, da de mente at tegnene på hertugens nåde overfor meg ville bli til skade for dem. Men den som gledet seg mest over min ankomst, var en yngre sønn av hertugen, ved navn Fernando, en tiltalende ung mann, edel, gav­ mild og forelsket, og på kort tid ville han at jeg skulle bli en så god venn at det ble snakket om det. Selv om den eldste likte meg godt og viste meg sin gunst, gikk han ikke så langt som don Fernando. Det er jo slik at mellom venner finnes ikke den hemmelighet som ikke deles, og den spesielle stilling jeg hadde i forhold til don Fernando, gikk over til vennskap, og han fortalte meg alle sine tanker, særlig én som gjaldt forelskelse og som gjorde ham litt urolig. Han var for­ elsket i en bondepike, datteren til en av farens vasaller. Hun hadde rike foreldre, og hun var så vakker, tekkelig, klok og ærbar at ingen som kjente henne, kunne avgjøre hvilken av disse egenskapene hun var rikest på. Alle disse gode sidene ved den skjønne bondedatteren drev don Fernandos attrå til en slik ytterlighet at han, for å oppnå henne og overvinne hennes standhaftighet, besluttet å gi henne sitt ord på å bli hennes ektefelle, for ikke på noen annen måte var det mulig. Jeg som følte meg bundet av mitt vennskap, forsøkte med de beste grunner og de mest talende eksempler jeg kunne finne, å stanse ham og få ham til å avstå fra det han hadde satt seg fore. Men da jeg merket at det ikke hjalp, besluttet jeg å berette dette til faren, hertug Ricardo. Don Fernando, derimot, som var både listig og klok, var redd for dette, da han mente at min lojalitet i hertugens tjeneste ville tvinge meg til ikke å holde hemmelig noe som kunne være til skade for min herre, hertugens ære. Og derfor, i den hensikt å avlede og narre meg, sa han til meg at han ikke fant noe bedre råd for å fjerne minnet om den skjønnheten som holdt ham fanget, enn å dra bort i noen måneder. Det var hans ønske at dette fraværet skulle bestå i at vi to skulle dra til min fars hus, med det påskudd overfor hertugen at han i min by ville kjøpe noen meget fine hester som er opphavet til de beste i verden. Knapt hadde jeg hørt ham si dette, og selv om hans beslutning ikke var så velment, så ble jeg drevet av min kjærlighet og godkjente den som den beste man kunne tenke seg, ettersom jeg innså hvor god anledning og tid jeg ville få til å gjense min Luscinda. Drevet

200

DON QUIJOTE

av denne tanken støttet jeg ham, og ba ham fremskynde avreisen så meget som mulig, for fraværet ville få sin virkning på ham, hvor sterkt han enn var knyttet til bondepiken. Da han kom for å fortelle meg dette, etter det jeg fikk vite senere, hadde han allerede benyttet seg av bondepiken under dekke av ekteskapsløfte, og håpet på å kunne gjøre det kjent uten konsekvenser for seg selv, da han var redd for hva faren, hertugen, ville gjøre når han fikk vite om sønnens galskap. Det skjedde så, som det oftest gjør, at kjærligheten hos meget unge menn ikke er kjærlighet, men bare begjær som har nytelsen som endelig mål. Når nytelsen er oppnådd, forsvinner begjæret og det som så ut som kjærlighet blir borte. Nytelsen kan ikke gå ut over den grense naturen selv har satt, mens denne grensen ikke er satt for det som er ekte kjærlighet ... jeg mener at så snart Fernando hadde benyttet seg av bondepiken, ble begjæret tilfredsstilt og hans drift nedkjølt, og om han først ville dra bort for å råde bot på dem, forsøkte han nå virkelig å dra bort, for ikke å måtte holde sitt ord. Hertugen ga ham sin tillatelse og befalte meg å følge ham. Vi kom til min hjemby, min far mottok ham som den han var, og jeg fikk straks se Luscinda; mine følelser, som hverken hadde vært døde eller svekket, fikk igjen liv, og jeg omtalte dem, til min egen ulykke, for Fernando. På grunn av det vennskap han viste meg, mente jeg at jeg ikke burde skjule noe for ham. Jeg lovpriste Luscindas skjønnhet, ynde og klokskap for ham med slik styrke at den fikk ham til å ønske å se en jomfru prydet med så mange gode egenskaper. Til min ulykke oppfylte jeg det og lot ham se henne i skinnet fra et vokslys gjennom et vindu der vi pleide å tale sammen. Han fikk se henne i en lang kjortel, og hun var så skjønn at alle de skjønnheter han inntil da hadde sett, straks ble glemt. Han ble stum, sanseløs, åndsfraværende og til slutt så forelsket som De vil se av forløpet av fortellingen om mine ulyk­ ker. For å oppflamme hans lidenskap enda mer, som han skjulte for meg og bare viste himmelen i ensomhet, sørget skjebnen for at han en dag fant et brev fra henne, der hun ba meg, så klokt, så ærbart, så forelsket, om at jeg skulle be hennes far om å få henne til hustru. Han sa da han leste det, at bare i Luscinda fantes alle skjønnhetens og klokskapens ynder, som ellers er fordelt blant alle andre av jordens kvinner. Sant nok kan jeg nå bekjenne at selv om Fernando med full rett lovpriste Luscinda, plaget det meg å høre det av hans munn, og jeg begynte å frykte ham og betrakte ham med mistanke, for han ville ikke føre samtalen inn på noe annet enn Luscinda. Dersom vi ikke gjorde det, trakk han henne helt uten videre inn, noe som vekket en art skinnsyke i meg. Ikke fordi jeg fryktet en endring av Luscindas 201

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ærbarhet og trofasthet, men allikevel begynte jeg å frykte skjebnens anslag, som hun sikret meg imot. Don Fernando forsøkte alltid å lese de brevene jeg sendte henne og hennes svar, med det påskudd at han likte vår fine uttrykksmåte. Det skjedde så at Luscinda ba meg om en bok, som hun likte svært godt, og det var Amadis av Gaula ... Ikke før hadde don Quijote hørt tittelen på en ridderbok, før han utbrøt: - Om Deres nåde allerede ved begynnelsen av Deres historie hadde sagt meg at jomfru Luscinda var en elsker av ridderbøker, ville ikke lange beskrivelser være nødvendige for å la meg forstå hennes forstands omfattende høyhet, for den ville ikke være så god som Deres nåde utmåler den, dersom hun hadde manglet sansen for slik givende lesning. Derfor er det ikke nødvendig å bruke flere ord på å fortelle meg om hennes skjønnhet, verd og forstand; for bare ved å høre om hennes smak, vil jeg bekrefte at hun er den skjønneste og klokeste kvinne i verden. Jeg skulle ha ønsket, min herre, at De hadde sendt henne, sammen med Amadis av Gaula, den gode Don Rugel av Grekenland, for jeg vet at frøken Luscinda vil ha stor glede av Daraida og Geraya, og hyrden Darinels kloke bemerkninger og hans beund­ ringsverdige hyrdedikt, som han både synger og fremstiller med stor munterhet, klokskap og frimodighet. Men den tid kan komme da dette kan rettes på, og det vil ikke ta mer tid enn om Deres nåde vil være av den godhet å ledsage meg til min landsby, for der vil jeg kunne tilby Dem mer enn tre hundre bøker, som er min sjels lyst og mitt livs adspredelse, selv om jeg, hva meg selv angår, mener at jeg ikke får fred for ondsinnede og misunnelige trollmenn. Og Deres nåde må tilgi at jeg har brutt løftet om ikke å avbryte Deres fortelling, men når jeg hører noe om ridderskap og vandrende riddere, er det like umulig å la være å tale om det, som det er umulig for solstrålene å la være å varme, eller månen å gi oss dugg. Så nok en gang, unnskyld og fortsett, hvilket nå er det viktigste. Mens don Quijote holdt på å si det som her er sagt, sank Cardenios hode ned mot brystet og viste at han satt i dype tanker. Selv om don Quijote ba ham to ganger om å fortsette, løftet han hverken hodet eller svarte et ord, men etter en god stund, hevet han det og sa: - Jeg kan ikke få fra meg den tanken, noe heller ingen andre i ver­ den kan, at det ville være et fehode som mente og trodde det mot­ satte, nemlig at ikke den snuskete fyren Elizabat hadde et forhold til dronning Madåsima. - Ikke tale om, det sverger jeg på, svarte don Quijote rasende og ble fullstendig ute av seg som han pleide. - Dette er virkelig ond­ 202

DON QUIJOTE

skap; eller rettere sagt, dronning Madåsima var en dame høyt oppe i samfunnet, og man har ikke lov til å mene at en så velbåren fyrst­ inne skulle gå til sengs med en kvakksalver. Og den som oppfatter dette på en annen måte, lyver som en erkekjeltring. Og det skal jeg få ham til å skjønne, til fots eller til hest, bevæpnet eller ubevæpnet, om natten eller om dagen, eller som han selv ville foretrekke det. Cardenio som nå hadde fått et av sine anfall av galskap stirret oppmerksomt på ham, heller ikke ville don Quijote ha ønsket å høre mer, så sterkt hadde han mislikt det han hadde hørt om Madåsima. Det er høyst besynderlig å se at han ga seg til å forsvare henne som om hun virkelig skulle ha vært hans reelle og naturlige herskerinne, så langt var han blitt drevet av de pokkers bøkene sine! Siden nå Car­ denio igjen var blitt gal og hørte seg omtalt som løgner og kjeltring og lignende skammelige krenkelser, likte han ikke spøken og grep en sten som lå like ved og kastet den rett i brystet på don Quijote med slik kraft at han falt på ryggen. Sancho Panza, som så hvordan det gikk med hans herre, for løs på galningen med knyttnevene, og Fillefransen mottok ham med et knyttneveslag så han ble liggende ved føttene hans; så satte han seg oppå ham og bearbeidet ribbena til Sancho med stor energi. Gjeteren som ville hjelpe ham, fikk den samme skjebne. Etter at alle lå der gjennombanket, forsvant han rolig og fredelig inn i den berglendte skogtykningen. Sancho reiste seg, og rasende som han var over å ha fått juling han ikke fortjente, ville han hevne seg på gjeteren, og sa at han hadde skylden siden han ikke hadde varslet om at denne mannen av og til ble grepet av galskap. Dersom han hadde visst det, ville han ha vært på vakt for å kunne forsvare seg. Gjeteren svarte at det hadde han sagt, og om ikke han hadde hørt det, var det ikke hans feil. Sancho Panza svarte og gjeteren svarte igjen, og enden på dialogen ble at de grep hverandre i skjegget og ga hverandre så mange knyttneveslag at om ikke don Quijote hadde stiftet fred mellom dem, hadde de øde­ lagt hverandre. Sancho som holdt fast på gjeteren, sa: - Overlat det til meg, Deres nåde og Ridder av den bedrøvelige skikkelse, for på ham her, som er bonde som jeg og ikke er slått til ridder, kan jeg nok trygt hevne den krenkelsen jeg er blitt utsatt for og kjempe på bare nevene, som en respektabel mann. - Slik er det, sa don Quijote, - men jeg vet at han ikke har noen skyld i det som er skjedd. Dermed fikk han roet dem ned, og don Quijote spurte gjeteren enda en gang om det ville være mulig å finne Cardenio, for han hadde så sterk trang til å høre slutten på historien. Gjeteren svarte som han 203

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

før hadde gjort, at han ikke var sikker på hvilken hule han bodde i, men om han vandret mye deromkring, kunne han ikke unngå å treffe ham, enten han nå var vettig eller gal.

KAPITTEL XXV som behandler de underlige ting som skjedde den tapre ridder av la Mancha i Sierra Morena, og den etterligning han foretok av Beltenebros’ botsøvelser Don Quijote tok farvel med gjeteren, steg atter opp på Rocinante og befalte Sancho å følge ham, noe både han og eselet gjorde med ulyst. Litt etter litt nådde de inn i den mest uveisomme delen av fjellet, og Sancho holdt på å dø av trang til å snakke med sin herre. Han ønsket at don Quijote skulle snakke først, for ikke å bryte det han hadde fått befaling om, men han holdt ikke ut en så langvarig taushet og sa: - Herr don Quijote, vil Deres nåde gi meg sin velsignelse og la meg få fri. Jeg ønsker å dra herfra og hjem til hustru og barn, for med dem kan jeg i det minste prate og skravle alt det jeg vil. For når Deres nåde vil at jeg skal dra omkring i disse mennesketomme ødemarkene dag og natt, og jeg ikke kan snakke når jeg har lyst, da er det å begrave meg levende. Om skjebnen hadde villet at dyrene kunne snakke, slik de snakket på Gæsops tid, ville det ikke være så ille, for da ville jeg samtale med eselet mitt når jeg fikk lyst. Og slik ville de slemme eventyrene være lettere å bære, for de er ille nok. Det går ikke å dra tålmodig omkring og lete etter eventyr hele livet og ikke finne noe annet enn spark og å bli kastet opp og ned i tepper, motta stenkasting og knyttnever, og til tross for dette, må vi sy igjen munnen uten å våge å si det et menneske bærer i hjertet, som om det skulle være stumt. - Jeg skjønner deg, Sancho, svarte don Quijote, - du dør av lengsel etter at jeg skal oppheve det båndet jeg har bundet din tunge med. Betrakt det som opphevet og si akkurat det du vil, på den betingelse at denne opphevelsen ikke skal vare lenger enn vår vandring her om­ kring i fjellet. - Amen, sa Sancho, - la meg få snakke nå, så ser Gud hva det blir til etterpå. Og jeg benytter meg nå av fribrevet og sier: Hva angikk 204

DON QUIJOTE

det vel Deres nåde å forsvare slik denne dronning Magimasa, eller hva hun nå heter? Og hvilken rolle spiller det om denne abbeden var hennes venn eller ei? For om Deres nåde hadde latt dette passere, siden De ikke er hennes dommer, da tror jeg nok at gærningen ville ha fortsatt med historien sin, og vi ville ha blitt spart for stenkasting og spark og mer enn seks solide ørefiker. - Sannelig, Sancho, svarte don Quijote, - om du visste, slik jeg gjør, hvilken ærbar og fornem frue dronning Madåsima var, da vet jeg at du ville si at jeg var virkelig tålmodig siden jeg ikke slo inn den kjeften som slik bespottelig tale kom ut av. For det er i høy grad bespottelig å si eller tenke at en dronning bedriver utukt med en sårlege. Sannheten i dette er at mester Elizabat, som galningen nevnte, var en klok mann som visste å gi gode råd og var dronningens hov­ mester og lege, men å tro at hun var hans elskerinne, er en galskap som er streng straff verdig. Og for at du skal innse at Cardenio ikke visste hva han sa, må du bemerke at da han snakket, hadde han mis­ tet dømmekraften. - Det er det jeg sier, sa Sancho, - det var ingen grunn til å bry seg med det en gærning sier, for om ikke hellet hadde hjulpet Deres nåde og styrt stenen mot brystet, istedenfor mot hodet, da ville vi ha sittet fint i det for å ha forsvart denne vår frue, som pokker måtte ta. Da vil jeg banne på at Cardenio ville slippe unna fordi han var gæren! - Mot kloke og mot galninger er enhver vandrende ridder forplik­ tet til å forsvare kvinnenes ære, hvem det enn måtte være, og enda mer om det var en så høyfornem dame som dronning Madåsima, som jeg føler spesiell hengivenhet for. I tillegg til å være vakker, var hun dessuten meget klok og innsiktsfull og bar sine ulykker, og hun opplevet mange, med stor anstand. Mester Elizabats råd og selskap var henne til stor støtte og hjelp så hun kunne bære sin motgang med klokskap og tålmod. Og dette benyttet den uvitende og ondsinnede pøbelen seg av til å si og tenke at hun var hans slegfred; og de lyver, sier jeg, enda en gang, og de lyver to hundre ganger til, de som tenker og sier slikt. - Det hverken sier eller tenker jeg, svarte Sancho, - la det gå som det vil, og som man reder, så ligger man. Om de var elskere eller ei, så har de nå avlagt regnskap for Gud, jeg vet ingenting, for jeg var i vingården. Jeg stikker ikke nesen i andres saker, for den som kjøper og lyver; skillingen ut av lommen flyver. Dessuten fødtes jeg naken, og naken er jeg, jeg hverken vinner eller taper. Men om de skulle ha vært det, hva angår det meg? Og mange tror det finnes skinke der det ikke engang finnes kroker å henge den på. Og hvilken dør

205

i MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kan stenge folkesnakket ute? Så meget mer som også Gud ble bak­ talt. - Gode Gud, sa don Quijote, - hva slags nonsens er det som ren­ ner ut av deg. Og det vi snakker om, hva har det å gjøre med de ordtakene du ramser opp? For Guds skyld, Sancho, ti stille, og fra nå av får du underholde deg med å spore eselet ditt, og ikke blande deg i det du ikke har noe med. Og du må skjønne med alle dine fem sanser at alt det jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre, er høyst rimelig og helt i samsvar med ridderskapets regler som jeg kjenner bedre enn alle de ridderne som har bekjent seg til dem. - Herre, svarte Sancho, - hører det til ridderskapets regler at vi skal gå oss vill i fjell uten sti eller vei, på jakt etter en gærning, som når han blir funnet, kanskje får lyst til å avslutte det han begynte på, altså ikke fortellingen, men det som gjaldt Deres nådes hode og mine ribben, og ender med å slå dem fullstendig sønder og sammen? -Jeg ber deg en gang til om å tie stille, Sancho, sa don Quijote, - for du skal vite at jeg ikke bare drages hit av mitt ønske om å finne den gale mannen, men også av et ønske om å utføre en stordåd, som vil gi meg evig heder og ære på hele jordens krets, slik at jeg da set­ ter fullkommenhetens segl på alt det som gjør en vandrende ridder berømt og perfekt. - Og fører dette storverket stor fare med seg? spurte Sancho Panza. - Nei, svarte han med Den bedrøvelige skikkelsen, - det kunne skje at terningene slår ut både med oss og mot oss, men alt vil avhenge av din tjenesteiver. - Min tjenesteiver? spurte Sancho. -Ja, sa don Quijote, - kommer du raskt tilbake fra stedet jeg tenker sende deg til, vil min pønitens raskt ta slutt, og raskt vil min heders tid begynne. For at du ikke skal føle spenning mens du venter på hva mine ord skal munne ut i, skal du vite, Sancho, at Amadis av Gaula var en av de meste berømte blant vandrende riddere. Jeg har ikke uttrykt meg godt, han var enestående: Han alene, han var den første, den eneste, herren over alle dem som fantes i verden på hans tid. Han overgår don Belianis og alle det sies om at de på ett punkt var på høyde med ham, for de tar feil, det sverger jeg på. Jeg sier også at når en maler vil bli berømt ved sin kunst, forsøker han å etterligne originalene til de mest enestående malerne han kjenner. Denne regelen gjelder også for alle embeder og stillinger som betyr noe, for alle som er en pryd for sine stater. Slik må den handle som vil oppnå ry som klok og utholdende ved å etterligne Odysseus. I hans skikkelse og motgang tegner Homer et levende portrett av klokskap 206

DON QUIJOTE

og utholdenhet, likesom Vergil i Aeneas’ person viste oss en from sønns verd og skarpsindigheten hos en tapper og innsiktsfull leder, ikke ved å beskrive ham eller avdekke ham slik han var, men slik han skulle være, for at kommende tiders menn skulle få et eksempel på hans dyder. Og akkurat på denne måten var Amadis et veimerke, en ledestjerne, en sol for de tapre og elskende riddere, som vi alle bør etterligne og som kjemper under kjærlighetens og ridderskapets banner. Da dette er slik, som det altså er, mener jeg, Sancho, min venn, at den som etterligner ham mest, vil være nærmest til å nå frem til det perfekte ridderskap. Og en av de ting som denne ridder viste sin klokskap i, var tapperhet, motstandskraft, standhaftighet og kjærlighet, da han ble forkastet av min frue Oriana, for å gjøre pønitens på Den nakne klippe, og endret sitt navn til Beltenebros, et betydningsfullt og treffende navn for det livet han der etter egen vilje hadde valgt. Følgelig er det for meg lettere å etterligne ham i dette enn å kutte kjemper i to, hugge hodet av slanger, drepe drager, beseire hærer, få flåter til å gå under og tilintetgjøre trolldom. Siden dette stedet passer så godt til lignende øvelser, er det ingen grunn til å la anledningen gå meg forbi, når den frembyr seg så lett. - Hva, sa Sancho, - er det Deres nåde ønsker å gjøre på et så fjerntliggende sted? - Har jeg ikke sagt deg, svarte don Quijote, - at jeg tenker på å etterligne Amadis og snart være fortvilet, snart enfoldig eller rasende, for samtidig å etterligne don Roland, da han i en bekk fant tegn på at den skjønne Angélica hadde begått usedeligheter med Medoro, og av sorg ble sinnssyk, rev opp trær, forurenset de klare kildevann, drepte hyrder, avlivet buskap, brente hytter, rev ned hus, røvet hopper og begikk hundre tusen uhørte ting, som var verdig et evig navn og å bli skrevet ned? Selv om jeg ikke tenker på å imitere Roland, Roldån, Orlando, eller Rotolando (for han hadde alle disse fire navn) punkt for punkt i alle de galskapene han begikk, sa og tenkte, skal jeg bare antyde dem så godt jeg kan, i det som synes å være de viktigste. Det er mulig at jeg ville nøye meg med bare å etterligne Amadis, og uten å begå galskaper som skader noen eller noe, men bare med gråt, klage og bedrøvelse oppnå så stor berømmelse som tenkes kan. - Det forekommer meg, sa Sancho, - at de ridderne som gjorde slike ting, ble provosert og hadde en grunn til å begå disse tåpelig­ heter og botsøvelser. Men hvilken årsak har Deres nåde til å bli gal? Hvilken dame har forkastet Dem, eller hvilke tegn har De funnet på at Deres dame, Dulcinea av Toboso, har funnet på noe med en eller annen muslim eller kristen? 207

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det er det sentrale, svarte don Quijote, - og det er det subtile ved saken. Om en ridder har grunn til å bli gal, er det ingenting å takke for, det subtile er å bli gal uten grunn og la min dame forstå at om jeg gjør dette uten grunn, hva ville jeg da ikke gjøre om jeg virkelig hadde det? Så meget mer som jeg har grunn nok i det lange fraværet fra henne som alltid vil være min dame, Dulcinea av Toboso. Og som du hørte av Ambrosio, hyrden vi møtte en gang, betyr det å være fraværende fra damen å måtte frykte alleslags sykdommer. Følgelig, min venn Sancho, spill ikke tid på å fraråde meg å oppgi en så sjel­ den, så lykkelig og enestående etterligning. Gal er jeg, gal kommer jeg til å forbli inntil du vender tilbake med svaret på et brev som jeg tenker å sende med deg til min frue Dulcinea. Og om det blir slik hun skylder min trofasthet, vil min tåpelighet og galskap ta slutt, og skulle det bli det stikk motsatte, blir jeg det for alvor. Men når jeg først er det, føler jeg ingenting. Uansett hvordan hun svarer, vil jeg følgelig komme ut av konflikten og gjenvordighetene du ser meg i her, og vil glede meg over det gode du bringer med deg, fordi jeg er fornuftig, eller fordi jeg ikke føler det onde du bringer meg, fordi jeg er gal. Men si meg, Sancho, har du passet godt på Mambrinos hjelm, for jeg så deg ta den opp da den der unge og utakknemlige fyren ville slå den i stykker? Men det klarte han ikke, og av det kan man se hvor fint den var forarbeidet. Til dette svarte Sancho: - Gode Gud, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, jeg holder ikke ut og kan heller ikke bære med tålmod noe av det Deres nåde sier. På grunn av det forestiller jeg meg at alt det De sier om ridder­ skap og det å oppnå kongeriker og keiserdømmer, gi bort øyer og andre gunstbevisninger og storslåttheter, som det er vandrende ridderes skikk, at alt dette er vind og løgn og snikk eller snakk, eller hva vi kaller det. For den som hører Deres nåde si at et barberbekken er Mambrinos hjelm og De ikke er blitt ferdig med denne innbilningen på fire dager, hva annet skal den tenke enn at den som sier slikt, er blitt tom i hodet. Bekkenet har jeg i sekken med bare bulker i, og jeg vil ta det med hjem og ordne det og bruke det når jeg barberer meg, om da Gud en dag skulle vise meg den nåde å la meg gjense min kone og mine barn. - Hør her, Sancho, ved det samme som du nettopp sverget ved, sverger jeg, sa don Quijote, - at du har den mest begrensede forstand som noen væpner har, eller har hatt i denne verden. Hvordan er det mulig at du i den tiden du har reist omkring sammen med meg, ikke har lagt merke til at alt som angår vandrende riddere, virker 208

DON QUIJOTE

som innbilninger, dumheter og galskaper og alltid virker bakvendt? Ikke fordi det er slik, men fordi det alltid flakker omkring med oss en flokk med trollmenn som endrer og skifter om på våre ting og gjør dem til det de ønsker alt ettersom de har lyst til å støtte eller ødelegge oss. Derfor er det slik at du mener dét er et barberbekken, som for meg er Mambrinos hjelm, og for andre virker den som noe annet. Og det var en sjelden forutseenhet av den vismannen som står på min side å la den se ut som et bekken for alle, det som virkelig og reelt er Mambrinos hjelm, for siden den settes så høyt, ville alle forfølge meg for å ta den fra meg. Men når de ser at det bare er et barberbekken, bryr de seg ikke med den, slik det viste seg hos ham som slo det i stykker og lot den ligge uten å ta den med. Hadde han kjent den igjen, ville han aldri ha gitt slipp på den. Gjem den bare, for i øyeblikket har jeg ikke bruk for den. Først må jeg få av meg alle våpnene og rustningen og bli like naken som jeg ble født, om det er slik at jeg skulle få lyst til å la min pønitens ligne mer på Roldåns enn på Amadis’. Mens de snakket, nådde de frem til foten av et høyt fjell som sto alene, som om det skulle ha blitt avskåret fra alle de andre som omga det. Langs kanten løp en fredelig bekk, omkring den lå det en så grønn og så frodig eng at den frydet alle de øyne som så den. Der kunne man ane en mengde skogstrær, planter og blomster som ga stedet fred og ro. Dette stedet valgte Ridderen av den bedrøvelige skikkelse for å gjøre pønitens, og straks han så det, begynte han å tale med høy røst, som om han manglet vettet: - Dette er stedet, å himler, som jeg utvelger og utnevner til å begråte den ulykke I selv har bragt meg i. Dette er det sted der fuktigheten fra mine øyne vil forøke vannet i denne lille bekken, og mine stadige og dype sukk vil ustoppelig bevege bladene på disse trær i fjellet, som bevidnelse og tegn på den smerte som mitt omflakkende hjerte lider! Å, dere, landlige guder, som på dette ubeboelige sted har deres bolig, lytt til klagene fra denne ulykkelige elsker, som av et langvarig, fravær og av innbilt skinnsyke, er blitt bragt til denne ufremkomme­ lige egn for å klage over hin hårde og skjønne kvinnes sinnelag, hvis skjønnhet overgår all jordisk skjønnhet! Å, dere nymfer fra daler og skoger, som pleier å bo i skogtykninger, likesom de lettbente og lystne satyrer, som dere, om enn forgjeves, elskes av, og måtte deres ro aldri bli forstyrret av dem, å, måtte dere hjelpe meg å begråte min ulykke, eller i det minste ikke trettes av å høre den! Å, Dulcinea av Toboso, du dag for min natt, min smertes stråleglans, mine veiers ledestjerne, min lykkestjerne, måtte himmelen gi deg alt det du måtte be den om, 209

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

måtte du tenke over det sted og den tilstand ditt fravær har bragt meg °g at du med velvilje besvarer det du skylder min trofasthet. Å, ensomme trær, som fra nå av må ledsage min ensomhet, gi tegn gjennom grenenes myke bevegelser at mitt nærvær ikke vekker Eders ubehag! Å du, min væpner, en velbehagelig ledsager i medgang og motgang, legg deg vel på sinne hva du her ser meg utføre, for å for­ telle og fremlegge det for henne som er opphavet til alt dette! Idet han sa det, steg han av Rocinante og tok raskt av dens sadel og bissel, klappet den på flanken og sa: - Frihet gir han deg som ikke har frihet, å, du hest like overvel­ dende i dine handlinger som ulykkelig i din skjebne! Dra dit du vil, for i din panne står det skrevet at ikke er Astolfos hippogriff din like i letthet, heller ikke den berømmelige Frontino som kostet Bradamante så dyrt. Da Sancho så dette, sa han: - Lovet være den som sparte oss for arbeidet med å avsale eselet, for det ville ikke ha manglet klapping eller godord i hans tilfelle. Men om det virkelig hadde vært her, ville jeg ikke ha gått med på at noen skulle ta sadelen av det siden det ikke var grunn til det. For det var ikke plaget av lovene for de forelskede eller de fortvilede, for dets herre var ikke forelsket, for dets herre var jeg, siden Gud ville det slik. Og i sannhet, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, for om det er slik at min avreise og Deres nådes galskap er virkelige, ville det være bra å sadle om igjen Rocinante, for å erstatte fraværet av eselet, for det ville bety å forkorte min avreise og min tilbakekomst. Om jeg drar til fots, vet jeg ikke når jeg kommer frem, og heller ikke når jeg kommer tilbake, for jeg er kort og godt en dårlig fotvandrer. -Jeg sier deg, Sancho, svarte don Quijote, - at alt skal bli som du ønsker, for din plan er ikke dårlig. Og jeg sier at om tre dager fra i dag skal du reise, for jeg ønsker at du skal se hva jeg gjør og sier for hennes skyld i løpet av denne tiden, så du kan fortelle henne det. - Hva mer trenger jeg å se, sa Sancho, - enn det jeg alt har sett? - Du har skjønt svært lite, svarte don Quijote. - Nå må jeg sønderrive min kledning, kaste fra meg mine våpen, og slå hodet mot disse klippene, sammen med andre ting av samme slag som vil forbløffe deg. - For Guds skyld, sa Sancho, - pass på når De gir Dem selv slike slag i hodet, for De kan nå en slik klippe og et slikt punkt at med det første hodeslaget er det slutt på hele dette byggverket av botsøvelser. Og jeg ville være av den mening at siden Deres nåde mener at det her er nødvendig med slag i hodet, og det ikke kan utføres uten dem,

210

DON QUIJOTE

skal De nøye Dem med, siden alt dette er spill og en etterligning og for spøk, så skal De som jeg sier, nøye Dem med å slå det i vann, eller mot noe bløtt. Overlat så resten til meg, for jeg skal si til min frue at Deres nåde støtte hodet mot en spiss klippe, hårdere enn en diamant. - Jeg takker deg for din gode vilje, venn Sancho, svarte don Qui­ jote, - men jeg vil gjerne la deg vite at alle disse tingene jeg gjør, er ikke spøk, men alvor. For ellers ville det være å gå imot ridderska­ pets bestemmelser, som pålegger oss ikke å si en løgn, som fører til degradering, og å gjøre én ting istedenfor en annen er det samme som å lyve. Derfor må mine slag i hodet være virkelige, faste og gyldige, uten noe preg av sofisme eller det uvirkelige. Og du må la meg få noe stoff til å forbinde meg, siden tilfeldigheten ville at vi savner den balsamen vi mistet. - Verre var det å miste eselet, sa Sancho, - for da forsvant også forbindingene og alt det andre. Og jeg ber Deres nåde om ikke å tenke mer på den ugudelige drikken, som bare ved å nevnes får sje­ len til å brekke seg, for ikke å snakke om maven. Én ting til vil jeg be Dem om: At De regner de tre dagene De ga meg for å se de gal­ skaper De utfører som passert. Jeg betrakter Deres handlinger som utført og rettslig bekreftet, og jeg skal fortelle underfulle ting til min frue. Skriv så brevet og send meg av sted, for jeg har en sterk trang til å komme tilbake og få Deres nåde ut av det Purgatorium der jeg forlater Dem. - Du kaller det Purgatorium, Sancho? sa don Quijote. - Du burde heller kalle det Inferno, og det som verre er, dersom det finnes noe som skulle være det. - Den som er i Helvete, svarte Sancho, - nula es redencio, etter det jeg har hørt. - Jeg skjønner ikke hva retencio betyr, sa don Quijote. - Retencio, det er, svarte Sancho, - at den som er i helvete, aldri kan komme ut derifra. Og det er det motsatte som skjer med Deres nåde, såfremt det ikke står dårlig til med bena mine, og jeg har sporer til å drive Rocinante fremover. Når jeg skritt for skritt når frem til Toboso og står frem for min frue Dulcinea, da skal jeg fortelle henne slike ting om Deres nådes tåpeligheter og galskaper, for de er ett og det samme, som Deres nåde har utført og er i ferd med å utføre. Det vil gjøre henne bløtere enn en hanske, dersom hun skulle være hårdere enn en korkek. Og med hennes sødmefylte og honningsøte svar flyr jeg tilbake gjennom luften, som en trollmann og fører Deres nåde ut av dette purgatorium, som ligner et helvete uten å være det, 211

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

siden det er håp om å komme seg ut av det, og som nevnt, det har ikke de som befinner seg i helvete. Jeg tror heller ikke at Deres nåde vil si noe annet. - Det er sant nok, sa han av den bedrøvelige skikkelse. - Men hva skal vi gjøre for å skrive brevet? - Og betalingsanvisningen for eselføllene også, tilføyet Sancho. - Den vil følge med, sa don Quijote, - og det blir nok bra siden vi ikke har papir å skrive den på, men må skrive på blader fra trærne eller på små vokstavler, slik som de gamle gjorde, selv om det blir like vanskelig å finne det nå som å finne papir. Men jeg husker hvor vi godt, og mer enn godt, kan skrive det, og det er i den lille notatbo­ ken til Cardenio. Så skal du sørge for å få det overført til papir, med tydelig skrift, i den første landsbyen du treffer på der det finnes en lærer i en gutteskole. Dersom det ikke finnes, vil en hvilken som helst klokker skrive det ut, men gi det ikke til noen skriver, for de vever alt inn i en sammenhengende linje, så ikke fanden selv kan skjønne det. -Hva skal vi da gjøre med underskriften? sa Sancho. - Brevene fra Amadis hadde aldri underskrift, svarte don Quijote. - Det er bra nok, svarte Sancho, - men anvisningen må underskri­ ves, og om den skrives av, vil man si at underskriften er falsk, og jeg blir stående uten eselføll. - Anvisningen skal stå underskrevet i selve notatboken; straks min niese ser den, vil hun ikke skape vanskeligheter med å oppfylle den. Hva angår kjærlighetsbrevet, underskriver du: «Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Det spiller mindre rolle at det er gjort av en annens hånd, for jeg mener å huske at Dulcinea hverken kan lese eller skrive og har i hele sitt liv hverken sett min håndskrift eller et brev fra meg, for min og hennes kjærlighet har alltid vært platonisk, og har ikke gått lenger enn til ærbare blikk. Og dette er så sjelden at jeg sannelig våger å sverge på at i de tolv årene jeg har elsket henne mer enn lyset i disse øyne som jorden skal fortære, har jeg ikke sett henne fire ganger. Og det kan være at disse fire gangene har hun ikke lagt merke til det blikket fra meg; så stor er den ærbarhet og den avsondrethet hennes far, Lorenzo Trebukk og moren Aldonza Nøttetre har oppdradd henne i. -Javel ja, sa Sancho. - Er det da slik at Lorenzo Trebukks dat­ ter er min frue Dulcinea av Toboso, som ellers har navnet Aldonza Lorenzo? - Henne er det, sa don Quijote, - og hun fortjener å være hele universets frue. 212

DON QUIJOTE

- Henne kjenner jeg godt, sa Sancho, - og jeg kan fortelle at hun kaster en jernstang like godt som den sterkeste bondegutt i hele lands­ byen. Gud skal vite at hun er en vakker og sterk jente, velvoksen og med hår på brystet, og kan hjelpe en hvilken som helst vandrende ridder, eller den som vil bli det, med å røske ham ut av gjørmen, om han skulle få henne til frue! For en styrke og for en stemme! Jeg vet at hun klatret opp i kirketårnet i landsbyen for å rope inn noen av husfolkene som arbeidet ute på brakkmarkene til faren, og selv om de var en halv fjerding borte, hørte de henne like godt som om de skulle ha stått ved foten av tårnet. Og det beste er at hun slett ikke er knipsk av seg, for hun er svært frimodig og spøker og fjaser med alt og alle. Da sier jeg, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, at De ikke bare kan og bør gjøre galskaper for hennes skyld, men med full rett bør fortvile og henge Dem. For det finnes ingen som får vite det som ikke vil si at det var riktig gjort, selv om fanden skulle ta Dem. Og jeg skulle ønske jeg alt var på vei dit for å treffe henne, for det er mange dager siden jeg sist så henne, og hun må allerede ha endret seg. For kvinneansikter blir snart slitt når de stadig er ute i sol og vind. Og jeg vil bekjenne en sannhet for Deres nåde, herr don Quijote, og det er at jeg inntil nå har svevet i en stor villfarelse. For jeg trodde fullt og fast at min frue Dulcinea måtte være en eller annen prinsesse som Deres nåde var forelsket i, eller av så høy rang at hun ville fortjene de rike gaver som Deres nåde har sendt henne, såvel baskeren som galeislavene og alle de andre i samsvar med de mange seire Deres nåde vant, og har vunnet i den tid da jeg ennå ikke var Deres væpner. Men vel betenkt, hvilken rolle skulle alle de beseirede som Deres nåde sender, og kommer til å sende henne, spille for Aldonza Lorenzo, jeg mener fru Dulcinea av Toboso? For det kunne hende at på det tidspunkt de kommer, er hun i ferd med å rense lin, eller terske korn på terskeplassen og at de blir skamfulle over å se henne, og hun bare ler og gjør narr av gavene. -Jeg har alt sagt deg mange ganger før, Sancho, sa don Quijote, - at du er en stor skravlebøtte, og selv om du er født med uskarpt vett, hender det at du kan virke riktig skarp. Men for at du skal skjønne hvor tåpelig du er og hvor klok jeg er, skal du få høre en kort fortelling av meg. Du skal vite at en vakker, ung, fri og rik, og ikke minst freidig, enke forelsket seg i en grov og treg, men robust og kraftig legbror. Dette fikk én av hans overordnede vite, og en dag sa han til den gode enken som en vennlig irettesettelse: «- Det for­ bløffer meg, frue, og ikke uten grunn, at De så fremstående, skjønn og så rik som Deres nåde er, har forelsket seg i en så grov, så layt-

213

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

stående og så ubegavet mann som denne fyren, når det her i kloste­ ret finnes så mange magistre, så mange ferdige presteutdannede, så mange teologer som Deres nåde kunne velge blant, som om det var blant pærer, og si: Denne her vil jeg ha, den der vil jeg ikke ha -.» Men hun svarte med stort vidd og frimodighet: «- Deres nåde tar storligen feil og tenker meget gammeldags om De mener jeg valgte feil hva den personen angår, og hvor stor idiot han kan virke som; for hva angår det jeg vil ha ham til, kan han like meget filosofi, ja mer, enn Aristoteles -.» Således, Sancho, til det jeg ønsker av Dulcinea av Toboso, er hun like meget verd som den mest høyvelbårne prinsesse i verden. Ja, for mange av de diktere som lovpriser sine damer under et oppdiktet navn, har kanskje slett ingen dame. Tror du at alle Ama­ rylliser, Phylliser, Sylviaer, Dianaer, Galateaer og Alidaer og andre av samme slag som bøkene, balladene, barbersalongene og teatrene er fulle av, virkelig var damer av kjøtt og blod og tilhørte dem som besynger og har besunget dem? Nei visselig, de fleste oppfinner dem for å gi et emne til sine vers, og for at man skal holde dem for forels­ kede og for menn som er verd å elskes. Derfor er det nok for meg å tro og tenke at den gode Aldonza Lorenzo er vakker og ærbar, og det med avstamningen spiller mindre rolle, for man skal ikke under­ søke hennes blod og ætt for å gi henne plass i en ridderorden, og jeg anser henne for den mest høyvelbårne prinsesse i verden. For du skal vite, Sancho, dersom du ikke vet det, at bare to ting driver en til å elske mer enn andre, og disse to tingene er stor skjønnhet og høy anseelse, og disse finnes i høyeste grad hos Dulcinea; for hva det angår å være skjønn, er ingen hennes like, og hva den høye anseelse angår, når få opp til henne. For å avslutte dette forestiller jeg meg at alt det jeg sier er slik, uten at noe er for meget eller for lite, og jeg avtegner henne i min fantasi slik jeg attrår henne, såvel i skjønnhet som i velbårenhet; og ikke når Helena opp mot henne, heller ikke Lucrezia, eller noen annen av de berømte kvinner fra fordums tider, hverken hos grekerne, barbarene eller latinerne. Måtte så folk si det de vil, for om jeg skulle bli irettesatt av de uvitende, vil jeg ikke bli straffet av de strengeste. - Jeg sier at i alt har Deres nåde rett, svarte Sancho, - og at jeg er et esel. Men jeg vet ikke hvorfor jeg tar ordet esel i min munn, for man skal ikke tale om rep i hengt manns hus. Men gi meg bare brevet, så drar jeg med Guds hjelp. Don Quijote tok frem notatboken, satte seg for seg selv og begynte å skrive brevet i ro og mak. Da det var ferdig, ropte han på Sancho og sa han ville lese det for ham, så han kunne lære det utenat, dersom

214

DON QUIJOTE

han skulle miste det på veien, for når det gjaldt hans vanhell, kunne man frykte det verste. Til det svarte Sancho: - Skriv det to eller tre ganger inn i boken, Deres nåde, og gi meg den så, for jeg skal passe vel på den. Å tro at jeg skal kunne lære det utenat, det er galskap, for jeg husker så dårlig at jeg ofte glem­ mer mitt eget navn. Men allikevel, les det for meg, for det vil glede meg meget å høre det, da det nok er utformet som om det var trykt. - Lytt så, for det lyder slik, sa don Quijote:

BREV FRA DON QUIJOTE TIL DULCINEA AV TOBOSO Stormektige og høybårne frue, Han som er såret av fraværets dolk og kvestet i hjertets innerste vev, å, skjønneste Dulcinea av Toboso, han ønsker deg den helse han selv ikke har. Om din skjønnhet forakter meg, om din fortreffelighet ikke kommer meg til gode, om du forakter min smerte og tyngsel til døden, om jeg enn har lidd tilstrekkelig, vil jeg neppe kunne utholde denne smerte som, i tillegg til å være sterk, også er meget langva­ rig. Min gode væpner Sancho vil gi deg en fullstendig beretning, å du skjønne utakknemlige, du min elskede fiende, om hvordan min tilstand er på grunn av deg; om du skulle ønske å komme meg til unnsetning, er jeg din! Hvis ikke, gjør da hva som måtte falle deg inn, for ved å ende mitt liv, vil jeg ha tilfredsstilt din grumhet og mitt ønske. Din inntil døden! Ridderen av den bedrøvelige skikkelse - Ved min fars liv, utbrøt Sancho da han hørte brevet, - dette er det mest opphøyede jeg noensinne har hørt. Å nei, å nei, hvor godt Deres nåde her uttrykker alt det De vil, og hvor godt det passer sammen med underskriften Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Jeg sier sannelig at Deres nåde er som fanden selv, og at det finnes ikke den ting De ikke vet. - Alt er nødvendig, svarte don Quijote, - i det embede jeg inne­ har. - Javisst, sa Sancho, - da skal Deres nåde bare skrive ned anvis­ ningen på de tre eselføllene, og underskrive den med tydelig skrift, så man kjenner den straks man ser den. - Det vil jeg gjerne, sa don Quijote. Og da han hadde skrevet, leste han det, og det lød slik: 215

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Vil Deres nåde, ifølge denne første anvisning på eselføll, min frøken niese, befale å overgi til Sancho Panza, min væpner, tre av de fem som jeg etterlot i mitt hus i Deres varetekt. De førnevnte tre eselføllene ber jeg Dem overlevere for et tilsvarende beløp i kontanter jeg har mottatt her, noe som herved bekreftes, og mot hans kvittering er overleveringen i orden. Datert i det innerste av Sierra Morena den toogtyvende august i inneværende år. - Det er mer enn godt, sa Sancho, - så kan Deres nåde underskrive den. - Det er ikke nødvendig med en underskrift, sa don Quijote, - jeg setter bare min vanlige krummelur, som er det samme som en under­ skrift, og for tre små esler, ja om det var tre tusen, er det mer enn nok. - Jeg har full tiltro til Deres nåde, svarte Sancho. - La meg så bare gå og sale opp Rocinante, så kan Deres nåde gjøre seg klar til å gi meg sin velsignelse; for deretter har jeg tenkt å dra av sted uten å se de tåpelighetene som Deres nåde skal utføre, for jeg skal fortelle at jeg så Dem utføre så mange at hun ikke vil høre mer. - Jeg ønsker i det minste, Sancho, og det gjentar jeg, at du skal se meg avkledd og se meg gjøre ett eller to dusin galskaper, som jeg kan utføre på mindre enn en halv time. Når du har sett dem med dine egne øyne, kan du med god samvittighet sverge på å ha sett alle dem du må få lyst til å tilføye, og jeg kan forsikre deg at du ikke kommer til å fortelle så mange som jeg akter å utføre. - For Guds skyld, herre, la meg ikke se Deres nåde avkledd, det blir så sørgelig at jeg ikke vil kunne la være å gråte. Og jeg har så vondt i hodet etter all gråten over eselet i går kveld, at jeg ikke er opplagt til nye gråteanfall. Dersom det er slik at Deres nåde ønsker jeg skal se noen av Deres galskaper, må de utføre dem påkledd, og de må være ganske korte, og ta bare dem som De mener er viktigst. Så meget mer som de for min del ikke er det minste nødvendige, og som jeg har sagt, det vil fremskynde min tilbakekomst, som jeg håper blir med de nyheter som Deres nåde ønsker og fortjener. Om ikke det skjer, skal fru Dulcinea bare passe seg, for om hun ikke svarer på rimelig måte, sverger jeg høytidelig å få et godt svar ut av henne med spark og slag. For hvordan skal det tåles at en vandrende ridder, så berømt som Deres nåde, skal bli gal uten at det fører til noe, bare for en ...? Fruen bør passe seg vel for å få meg til å si ordet, for da blir jeg glødende og ødelegger alt. Hun kjenner meg ikke. For setter jeg i gang, skal hun få høre det slik at hun merker det. 216

DON QUIJOTE

- Jaså, Sancho, sa don Qujiote, - det ser ikke ut til at du er vettigere enn jeg. - Så gal er jeg ikke, svarte Sancho, - men jeg er mer kolerisk. Men bortsett fra dette, hva skal Deres nåde spise inntil jeg er tilbake? Skal De dra ut på veiene som Cardenio, og stjele fra gjeterne? - Det skal du ikke bekymre deg om, svarte don Quijote, - selv om jeg hadde noe, ville jeg ikke spise annet enn de urter og frukter som denne engen og disse trærne vil gi meg. For det fine ved saken ligger i ikke å spise, samt å utsette seg for tilsvarende botsøvelser. Gå så med Gud! - Men vet da Deres nåde hva jeg er redd for? At jeg ikke klarer å finne tilbake til dette stedet der jeg nå forlater Dem; så bortgjemt er det. - Merk deg vel veien, for jeg vil forsøke ikke å fjerne meg herifra, sa don Quijote, - og dessuten skal jeg sørge for å klatre opp på de bratteste klippene her, for å se etter deg når du er på vei tilbake. Dessuten vil det sikreste være å skjære noen grener av alle de gyvlene du ser her, og så sette dem ned med jevn avstand inntil du kommer ut i åpent lende. Grenene vil da være som merkestener frem til meg, når du er på vei tilbake, likesom tråden i Thesevs’ labyrint. - Det skal jeg gjøre, svarte Sancho Panza. Han skar av noen, ba om sin herres velsignelse, og ikke uten tårer fra begge parter, tok han farvel med ham. Han steg opp på Rocinante, som don Quijote roste sterkt og anbefalte ham å passe på som om det gjaldt ham selv, og bega seg på veien ned til slettelandet, mens han med jevne mellomrom spredte grenene av gyvlene slik hans herre hadde rådet ham til. Og så dro han av sted, selv om han fremdeles ble plaget av at don Quijote ville at han skulle se et par galskaper. Men han hadde ikke ridd mer enn hundre skritt, før han kom tilbake og sa: - Jeg ville bare si, herre, det som Deres nåde har uttrykt så godt, at for å kunne sverge med god samvittighet at jeg har sett Dem begå galskaper, ville det være bra å ha sett i alle fall én, selv om jeg alt har sett en riktig stor en i den ting at Deres nåde blir værende her i ødemarken. - Sa jeg det ikke? sa don Quijote. - Vent litt, Sancho, så skal du få se det, fortere enn du leser et Fadervår. Raskt dro han av seg buksene og ble stående i bare skjorten, og så hoppet han uten videre to ganger opp i luften, slo hælene sammen og gjorde to rundkast med bena i været og avdekket slike ting som fikk Sancho til å snu Rocinante, for å slippe å se dem en gang til. 217

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Han anså seg vel fornøyd og tilfreds med å kunne sverge på at hans herre var blitt helt gal. Og derfor lar vi ham nå dra sin vei og bli borte inntil han er tilbake, og det blir det ikke lenge til.

KAPITTEL XXVI hvor det fortelles videre om de utsøkte merkverdigheter don Quijote utførte i Sierra Morena for å bevise sin kjærlighet

Skal vi nå fortelle hva Ridderen av den bedrøvelige skikkelse gjorde straks han ble alene, fortsetter historien med at så snart don Quijote var ferdig med å stupe kråke og gjøre rundkast, naken fra midjen og ned og påkledd fra midjen og opp, og da han så at Sancho var dradd av gårde uten å ville vente på flere åndssvake påfunn, klatret han opp på spissen av en høy bergknatt. Der begynte han å tenke på det han så ofte hadde tenkt over, uten noensinne å bli enig med selv. Og det var hva som ville være best, og ville, kle ham best, å imitere den rasende Roland når det gjaldt alle hans avsindige galskaper, eller Amadis’ avsinn hva angår hans melankolske tungsinn. - Om Roland var en så god og tapper ridder som alle sier, var ikke dette så merkelig siden han var forhekset, og ingen kunne drepe ham uten ved å stikke en tykk nål gjennom stortåen på ham, og han gikk alltid i sko med syv jernsåler. Skjønt knep hjalp ham ikke det minste mot Bernardo de Carpio, som skjønte det og kvalte ham ved å holde ham oppe i været i armene sine ved Roncesvalles. Men ser vi bort fra det som gjaldt hans tapperhet, kommer vi til det å miste forstanden, for det er sikkert at det gjorde han på grunn av de tegn han fant ved kilden og det gjeteren fortalte, at Angelica hadde sovet mer enn én siesta med Medoro, en maurergutt med krøllet hår som var pasje hos Agramante. Han forsto det slik at dette var sant og at hans dame hadde krenket ham, og mer skulle det ikke til for å bli gal. Men jeg, hvordan kan jeg etterligne ham når det gjelder galskaper, om jeg ikke etterligner ham når det gjelder årsaken? For jeg våger å sverge på at min Dulcinea av Toboso aldri har sett en maurer i hans særlige drakt i sitt liv, og er like uberørt som den moren som satte henne til verden. Og jeg ville påføre henne en håndgripelig krenkelse om jeg skulle tenke noe annet om henne, og bli gal på samme måten som den rasende Roland. På den annen side ser jeg at Amadis av 218

DON QUIJOTE

Gaula, uten å miste vettet og uten å begå galskaper, oppnådde å bli en så berømt og forelsket mann som tenkes kan. For det han gjorde, ifølge historien om ham, var bare at da han ble avvist av sin hersker­ inne Oriana, som hadde befalt ham ikke å vise seg i hennes nærhet før hun ga ham tillatelse til det, trakk han seg tilbake til Den nakne klippen i selskap med en eneboer, og der gråt han av hjertens lyst og anbefalte seg til Gud, inntil himmelen kom ham til hjelp i denne hans største sorg og trengsel. Om dette er sant, noe det sannelig er, hvorfor skulle da jeg ta det bryet med å kle meg helt naken, eller plage disse trærne som ikke har gjort meg noe? Heller ikke er det grunn til å gjøre det rene vann i disse klare bekker urent, det som skal gi meg noe å drikke når jeg tørster. Leve Amadis’ minne og la ham bli etterlignet av don Quijote av la Mancha så godt han kan, om ham vil man si det man sa om den andre, at om han ikke utførte noen storverk, døde han av trang til å utføre dem. Såfremt jeg ikke er blitt forkastet av Dulcinea av Toboso, er det nok at jeg er langt borte fra henne. Så fremad og til verket, og la meg minnes hva Amadis gjorde, og vis meg hvor jeg skal begynne å etterligne ham. Men jeg vet at det meste han gjorde, var å be og anbefale seg til Gud. Men hva skal jeg gjøre uten rosenkrans? I samme øyeblikk fant hans tanke løsningen, og den var å rive en lang strimmel av skjortekantene som hang løst ned og slå elleve knuter på den, den ene større enn den andre, og dette tjente ham til rosenkrans så lenge han ble der, og han leste en million avemariaer. Det som plaget ham sterkt, var at han ikke fant en eneboer der som han kunne skrifte for og finne trøst hos. Så fikk han tiden til å gå med å spasere på den lille engen, skrive og risse inn i barken på trærne og i den fine sanden en mengde vers som alle passet til hans bedrøvelse, samt noen lovsanger til Dulcinea. Men det som fantes i sin helhet og som kunne leses etter at han hadde vært der, var ikke mer enn disse versene som her følger: Å, blomster og trær som rager høye mot himmelens blå, plataner og prestekrager, som kanskje vil høre på meg fremføre mine klager! Så lytt da, uten å spotte min jammer og akk og ve; ja, det var jo hit inn han trådte og her begråt don Quijote

219

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

fraværet fra Dulcinea av Toboso

Det var i skogen her inne den trofaste beiler fant et sted langt vekk fra sin kvinne med kvaler så store at sant nok virret han som i blinde. Hans kvaler i sjelens grotte ga Amor noe å le av; det ble tårer nok til en potte, for her begråt don Quijote fraværet fra Dulcinea av Toboso.

På håpefull elskovsjakt blant steile og bratte klipper forbanner han Amors makt i bratteste uren glipper alt håp ned i sorgens sjakt. For Amor smalt med den flotte pisken det virkelig sved av ned på den blodig forslåtte, så her begråt don Quijote sitt fravær fra Dulcinea av Toboso

Det vakte ikke liten latter hos dem som fant de nevnte versene med tillegget av Toboso til navnet Dulcinea, for de mente at om don Qui­ jote nevnte Dulcinea uten å ta med av Toboso, måtte han innbille seg at verset ikke var til å forstå, og slik var det virkelig, som han senere tilsto. Han skrev mange flere, men som nevnt var det ikke mulig å renskrive, helt og fullt, mer enn disse tre strofene. Med dette, og med å sukke og påkalle fauner og halvguder for skog og mark, og nymfer i elvene og den klagende og tårevætede Ekko, underholdt han seg, for at de skulle svare, trøste og lytte til ham, og med å lete etter urter han kunne leve av inntil Sancho kom tilbake. For han kunne like gjerne bruke tre uker som tre dager, og Ridderen av den bedrøvelige skikkelse ville da se så bedrøvelig ut at ikke engang moren som satte ham til verden ville kjenne ham igjen. Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine 220

DON QUIJOTE

vers, for å fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd. Han var kommet ut på kongeveien for å finne Toboso, og dagen etter kom han til vertshuset hvor han hadde lidd den forsmedelse å bli kastet opp i luften på teppet. Ikke før hadde han sett det, før han følte at han enda en gang fløy opp i luften. Han ønsket derfor ikke å gå inn, selv om han kom på den tid man både kunne og burde gjøre det, siden det var spisetid og han hadde trang til varm mat, etter så lenge bare å ha spist kold mat. Denne trangen drev ham helt bort til vertshuset, fremdeles i tvil om han skulle gå inn eller ei. Mens han var opptatt av dette, kom det ut av vertshuset to menn som straks fikk øye på ham. Den ene sa til den andre: - Si meg, herr lisensiat, han der borte med hesten, er ikke det San­ cho Panza, han som husholdersken til vår eventyrer sa var dradd av sted som væpner for sin herre? - Det er det, sa lisensiaten, - og det der er don Quijotes hest. De kjente ham så godt, siden det var presten og barberen i hans egen landsby, de som hadde undersøkt og dømt bøkene. Så snart disse to gjenkjente Sancho og hesten, ville de høre nytt om don Quijote, og gikk bort til ham mens presten ropte navnet hans og sa: - Min venn Sancho Panza, hvor er Deres herre? Sancho Panza kjente dem straks og besluttet å holde både stedet og sin herres tilstand skjult, og derfor svarte han at hans herre var opptatt på et bestemt sted og med en bestemt sak som var meget vik­ tig, noe han ikke kunne betro noen, om han så måtte sette de øynene han hadde i hodet på spill. - Nei, nei, Sancho, sa barberen, - om du ikke forteller oss hvor han er, vil vi tro det vi alt tror, at du har drept og røvet ham, siden du kommer ridende på hesten hans. Du får se å finne herren til øket, ellers skal du få med oss å gjøre. - Det er ingen grunn til å komme med trusler mot meg, for jeg er ikke den som røver eller dreper noen, enhver blir drept som skjebnen vil, eller av Gud som skapte ham. Min herre utfører botsøvelser midt inne mellom disse fjellene, der han er i sitt rette element. Og så, i full fart og uten stans fortalte han om den tilstand han befant seg i, de eventyr som hadde skjedd ham og på hvilken måte han skulle bringe brev til Dulcinea av Toboso, som var datter av Lorenzo Trebukk, og som don Quijote var forelsket i helt inn til leveren. De to ble forbløffet over det Sancho fortalte, og selv om de kjente til don Quijotes galskap og arten av den, ble de hver gang de hørte om den, forbløffet på nytt. De ba Sancho Panza vise dem brevet han 221

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skulle bringe til fru Dulcinea av Toboso. Han sa det sto skrevet i en notatbok og at det var hans herres ordre at han skulle overføre det på papir på det første stedet han kom til. Til det svarte presten at han skulle vise det frem, for han skulle meget gjerne skrive det av med pen skrift. Sancho Panza førte hånden til brystet for å finne notatboken, men fant den ikke, og han ville heller ikke finne den om han hadde holdt på helt til nå, for don Quijote hadde beholdt den og ikke gitt ham den, og heller ikke hadde han selv husket å be om den. Da Sancho skjønte at notatboken ikke var å finne, ble han blek som et lik, befølte seg selv enda en gang over hele kroppen, og enda en gang forsto han at den ikke var å finne. Så løftet han uten videre begge knyttnevene opp til skjegget og rev av halvparten, før han uten stans ga seg selv et halvt dusin slag i ansiktet og i nesen så alt ble badet i blod. Da presten og barberen så dette, spurte de hva som hadde skjedd, siden han behandlet seg selv slik. - Ja hva skulle vel ha hendt meg, svarte Sancho, - annet enn at jeg på et blunk har mistet tre eselføll ut av hendene, og hvert av dem var digert som en festning. - Hva mener du med det? spurte barberen. - Jeg har mistet notatboken, svarte Sancho, - der brevet til Dul­ cinea befant seg, og en anvisning undertegnet av don Quijote for at niesen skulle utlevere meg tre eselføll av de fire eller fem som fantes på gården. Dermed fortalte han om tapet av det grå eselet sitt. Presten trøstet ham og sa at så snart de fant hans herre, ville han fastholde over­ leveringen og skrive ut anvisningen på papir enda en gang, slik det var skikk og bruk, for slike som ble skrevet ned i notatbøker ble aldri godtatt eller oppfylt. Dette trøstet Sancho seg med og sa at siden det var slik, spilte tapet av Dulcineas brev ingen rolle, for det kunne han nesten utenat, og man kunne skrive det ut når og hvor man ønsket. - Gjengi det for oss da, sa barberen, - så skal vi skrive det av etterQ pa. Sancho sto stille og klødde seg i håret for å få brevet frem i hukom­ melsen og sto snart på den ene foten og snart på den andre, snart så han ned mot jorden og snart opp mot himmelen, og da han nesten hadde spist opp halvparten av en fingertupp mens de andre anspent ventet på å høre ham uttale seg, sa han etter en svært lang pause: - Det er sannelig slik, herr lisensiat, at fanden har fått med seg det jeg husket av brevet, selv om det første pipet var «Avmektige og velfødde frue». 222

DON QUIJOTE

- Det het nok ikke «avmektige», sa barberen, - men «stormektige og velbårne frue.» -Ja, slik er det, sa Sancho. - Dernest, om jeg ikke husker feil, fortsatte det... om jeg ikke husker feil: «denne ankomne og søvnløse og sårede kysser Deres nådes hender, utakknemlige og høyst ukjente frue», og jeg vet ikke hva det sto om den helse og de sykdommer han sendte henne, og herfra gled det av sted til slutten: «Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse». De to hadde ikke liten glede av å lytte til Sancho Panzas gode hukommelse og ba ham gjenta brevet to ganger til, for at de på samme måte kunne lære det utenat og skrive det ned når den tid kom. Sancho gjentok det tre ganger til, og like mange ganger sa han tre tusen helt forrykte ting. Deretter fortalte han om sin herre, men nevnte ikke et eneste ord om den himmelflukten på teppet han hadde hatt i dette selvsamme vertshuset, der han nektet å gå inn. Han fortalte også at så snart hans herre hadde fått godt nytt fra sin dame, Dulcinea av Toboso, ville han straks sette i gang og forsøke å bli keiser, eller i det minste konge, for det hadde de avtalt seg imellom, og det var meget enkelt å bli det, så tapper var hans person og så sterk hans arm. Når han så var blitt det, ville han gifte ham bort, for han ville nok da være enkemann, mindre kunne ikke gjøre det, og ville gi ham som hustru en keiserlig jomfru, arving til en rik og stor stat på fastlandet, uten øyboere og øyer, som han ikke lenger brydde seg om. Alt dette fortalte Sancho likefrem og greit, mens han fra tid til annen tørket seg om nesen, og med så lite dømmekraft at de to ble forbløffet enda en gang når de tenkte over hvor sterk don Quijotes galskap hadde vært, siden den også hadde tatt med seg vettet til denne stakkars mannen. De ville ikke bry seg med å få ham ut av den villfarelsen han befant seg i, da de mente at samvittigheten ikke påla dem det, og det var bedre å la ham forbli i den så de ville få større glede av å høre hans tåpeligheter. Derfor anmodet de ham om å be til Gud for sin herres helse, for det var nok en mulig og gjennomførbar ting at han med tid og stunder kunne bli keiser, som han sa, eller i det minste erkebiskop, eller en annen tilsvarende verdighet. Til dette svarte Sancho: - Mine herrer, om lykken skulle føre til at min herre skulle få trang til ikke å bli keiser, men erkebiskop, da ville jeg ønske å vite det nå: Hva pleier reisende erkebiskoper å gi til sine væpnere? - De pleier å gi dem et lavere eller høyere kirkelig embede, svarte presten, - eller en klokkerstilling, som gir en fast høy inntekt, i tillegg til ofringene fra menigheten som gir en tilsvarende inntekt. 223

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- For dette er det nødvendig at væpneren ikke er gift og at han kan hjelpe til ved messen i det minste, innvendte Sancho. - Og dersom det er slik, er det synd på meg, for jeg er gift og kan ikke den første bokstaven i alfabetet! Hva skal det bli av meg om min herre fjøler trang til å bli erkebiskop og ikke keiser, slik det er skikk og bruk blant vandrende riddere? - Plag deg ikke med dette, min venn Sancho, sa barberen, - vi skal be din herre, og tilråde ham, ja til og med gjøre det til en samvittig­ hetssak, å bli keiser og ikke erkebiskop, for det vil bli lettere, siden han mer er en tapper soldat enn en lærd og studert mann. - Det synes jeg også, svarte Sancho, - selv om jeg må si at han har anlegg for alt mulig. Det jeg for min del tenker å gjøre, er å be Vår Herre om at han skikket tingene til det beste, og slik at han kan la meg få flest mulige gunstbevisninger. - Du taler som en klok mann, sa presten, - og handler som en god kristen. Men det vi nå må gjøre, er å finne en måte å løse din herre fra de overflødige botsøvelsene på som du sier han holder på med. For å finne ut hva vi skal gjøre, og for å spise, siden det er spisetid, går vi inn i dette vertshuset. Sancho sa de bare skulle gå inn, han ville forbli utenfor og han ville siden fortelle årsaken til at det ikke passet å gå inn, men han ba om å få ut noe varm mat og likeledes havre til Rocinante. De gikk inn og lot ham bli stående ute, og like etter kom barberen ut med mat til ham. Etter at de to hadde tenkt over hvordan de skulle oppnå det de ønsket, falt det presten noe inn som ville falle i don Quijotes smak, og som var slik de ville ha det. Han sa til barberen at han skulle kle seg ut som en omreisende jomfru, selv skulle han utstyre seg så godt han kunne som væpner og at de slik kledd skulle dra dit don Quijote befant seg. Han skulle late som han var en jomfru i nød og skulle be ham om en gave, som han ikke kunne nekte å gi henne som en tapper vandrende ridder. Gaven han tenkte å be om, skulle være å bli med henne dit hun ville føre ham, for å gjenopprette en krenkelse som en ond ridder hadde begått mot henne, og at hun likeledes skulle be ham om ikke å ta av ansiktsmasken, og heller ikke spørre om noe som gjaldt henne selv, før han hadde fått gjenopprettet det den onde ridderen hadde gjort. Han mente at don Quijote hva dette angikk utvilsomt ville gå med på alt det han ville be om, og på den måten ville de få ham bort derifra og kunne føre ham hjem til landsbyen, der de kunne forsøke å finne et legemiddel mot hans besynderlige galskap. 224

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXVII om hvorledes presten og barberen fikk gjennomført sitt forsett, sammen med andre ting som er verdige til å fortelles i denne storslåtte historien Barberen syntes ikke prestens plan var så dårlig, men tvert imot så god at de straks iverksatte den. De ba vertshuskonen om et skjørt og en kyse med slør, og som pant brukte de en av prestens nye prestekjoler. Barberen laget et stort skjegg av en grå- og rødhåret oksehale, som verten pleide å henge kammen sin i. Vertshuskonen spurte hva de vel skulle bruke disse sakene til. Presten fortalte kortfattet om don Quijotes galskap, og hvordan denne forkledningen kunne brukes til å få ham ut av fjellområdet der han for øyeblikket befant seg. Da husket verten og hans kone at de hadde hatt denne galningen som gjest, det var han med balsamen, og herren til den væpneren som hadde fått himmelsprett i teppet. De fortalte alt det som var skjedd med ham, uten å tie om det som Sancho selv fortiet. Kort og godt: Vertshuskonen kledde presten så det ikke var til å tro, hun fikk på ham et skjørt av klede, kantet med falbelader av sort fløyel som var brede som en håndsbredd, og alle var uttunget, og et stramtsittende liv av grønn fløyel, utstaffert med bånd av hvitt silkestoff, og både det og skjørtet var nok blitt sydd i goterkongen Bambas tid. Presten godtok ikke å få en kyse, men satte på seg en liten plissert lue av lin som vertinnen brukte om natten, og festet den over pannen med et bånd av sort taft, med et annet bånd laget han seg en ansiktsmaske som dekket godt både ansiktet og skjegget. Oppå dette satte han sin egen bredbremmede hatt som var så stor at den kunne brukes som solparasoll, og dekket seg med sin egen lange og enkle kappe, besteg eselet sidelengs, på kvinnevis, mens barberen besteg sitt med det skjegget som nådde ham til livet, skiftet mellom grått og hvitt, og som nevnt var laget av halen til en gråhvit okse. De tok farvel med alle og med den gode Maritornes, som lovet å be en hel rosenkrans, om hun enn var en stor synderinne, for at Gud skulle gi dem en god utgang på en så farefylt og kristelig handling, som den de nå hadde innledet. Knapt var de kommet ut av vertshuset, før det slo presten at det var galt med et slikt antrekk, og at det var høyst upassende for en teolog å utstyre seg slik. Han sa det til barberen og ba om at de skulle bytte klær, for det var rimeligere at barberen skulle være jomfruen i nød, og at han selv skulle være væpner. Slik ville han i mindre grad 22 5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

profanere sin kirkelige verdighet, og dersom den andre ikke ville gjøre det, hadde han besluttet ikke å gå videre, selv om fanden personlig skulle ta don Quijote. Så dukket Sancho opp, og da han så de to utmaiet på denne måten, satte han i å le. Barberen var helt med på det presten ville, nemlig å bytte forkledning, og presten forklarte ham hvordan han skulle opp­ tre, hvilke ord han ville bruke for å bevege og tvinge don Quijote til å bli med dem og avslutte oppholdet på stedet han hadde valgt til sin unyttige botsøvelse. Barberen svarte at selv uten en forelesning om dette skulle han gjennomføre alt til punkt og prikke. Men han ville ikke iføre seg forkledningen før de nærmet seg stedet don Quijote var, og følgelig brettet han klærne sammen mens presten tok på seg skjegget, og så fortsatte de reisen ledet av Sancho Panza. Han fortalte hva som hadde skjedd med den gale mannen de hadde truffet oppe i fjellet, men lot være å nevne funnet av kofferten og alt det som fantes i den, for selv om gutten var dum, var han nok litt grisk. Dagen etter kom de til det stedet der Sancho hadde satt opp grener som tegn for å finne tilbake sin herre. Da han gjenkjente stedet, sa han at siden dette var likesom inngangen dit, burde de nå kle seg ut, dersom det var nødvendig for å få herren vekk derifra. For de hadde tidligere sagt ham at denne måten var svært viktig for å få herren ut av det begredelige livet han hadde valgt, og de hadde strengt pålagt ham ikke å nevne noe om hvem de var, eller at han kjente dem. Skulle han spørre, som han nok ville, om han hadde gitt brevet til Dulcinea, skulle han si ja. Siden hun ikke kunne lese, hadde hun svart ham muntlig at om ikke don Quijote straks bega seg av sted for å treffe henne, noe som var svært viktig, ville han falle i unåde. Med dette og med det de selv hadde tenkt å si ham, følte de seg visse på å kunne føre ham over til et bedre liv, og straks få ham til å dra av gårde for å bli keiser eller konge. Så når det gjaldt det med å bli erkebiskop, hadde Sancho intet å frykte. Alt dette lyttet Sancho til og la seg det vel på sinne, og takket særlig for at de ville råde hans herre til å bli keiser og ikke erkebiskop, for han mente at når det gjaldt å gi væpnere gunstbevisninger, da kunne keisere gjøre mer enn reisende erkebiskoper. Han sa også at det beste ville være om han dro først for å finne ham og gi ham hans dames svar, for det ville nok være tilstrekkelig til å få ham vekk fra dette stedet, uten at det ville koste dem store anstrengelser. De mente at det Sancho sa, var fornuftig, og derfor besluttet de å vente på ham til han kom tilbake og fortalte at hans herre nå var funnet. Sancho dro da inn i kløftene og revnene i fjellet og etterlot de to i 226

DON QUIJOTE

én av dem, der en fredelig liten bekk løp forbi, og andre klipper og bergknatter og noen trær ga god og behagelig skygge. Varmen bar bud om at den dagen de kom dit tilhørte august måned, og derom­ kring pleier heten å være sterk. Tidspunktet var klokken tre om etter­ middagen, og alt dette gjorde stedet enda mer tillokkende og innbød dem til å avvente Sanchos tilbakekomst der, noe de gjorde. Da de så lå der fredelig i skyggen, nådde lyden av en røst frem til dem, uten ledsagelse av noe instrument, og det lød så søtt og så innsmigrende at det forbløffet dem, siden de mente at dette ikke var et sted hvor det kunne finnes noen som sang så godt. For selv om det sies at ute i skog og mark finnes gjetere med usedvanlig skjønn stemme, er det mer overdrivelse av diktere enn en sannhet, og enda mer forbløffet ble de da de oppfattet at det de hørte var vers, ikke av rustikke driftekarer, men av kyndige hoffmenn. Og den sannheten ble bekreftet av at versene de hørte var følgende: Hvem driver gleden bort med makt? Forakt. Hvem volder kval og raseri? Min sjalusi. Hvem svekker min tålmodighet? Min ensomhet. Det finnes ikke, det jeg vet, no’n hjelp; mitt liv er ødelagt fordi jeg drepes av forakt, av sjalusi, av ensomhet.

Hvem fratar meg min sjelefred? Kjærlighet. Hvem spidder lykken med sin brodd? Min tunge lodd. Hvem støtter en så troløs vrimmel? Vår himmel. Dette gjør at jeg har nådd frem til dødens terskel; jeg ser dem væpne seg mot meg, himmel, kjærlighet, min lodd. Hvem bringer lindring i min nød? Min død. Hvem oppnår elskovs salighet?

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Ustadighet. Og hvem kan lege dens fortred? Avsindighet. Så den er ikke meget vis som vil kurere kjærlighet når bare disse midler gis: død, avsinn og ustadighet.

Tiden, stedet, ensomheten, stemmen og kyndigheten hos den som sang, både forbauset og gledet de to tilhørerne, som satt helt stille og ventet på å få høre mer. Etter hvert innså de at tausheten varte en stund, og de besluttet å gå og lete etter denne sangeren med så god stemme. Da de skulle til å lete, fikk den samme røsten dem til å stanse opp, og på nytt nådde den frem til dem med en sonett:

Sonett Vennskap, du som flyktet på lette vinger til himlen - kun en avglans forble her nede til salighets prakt og evige glede, til englenes sang og harper som klinger,

derfra, når det passer, tror vi du bringer oss bud om fred, - og vi får trolig se det lett kamuflert, men det kan kanskje lede til godhet, berørt av ondskapens finger. Å, kom tilbake, vennskap, tillat ikke at sviket går omkring i dine klær og motarbeider dem som vil det gode; i din forkledning kan bedrag bestikke vår verden slik at risikoen er at det får overtaket på vår klode.

Sangen endte med et dypt sukk, og de to ventet i håp om at han ville synge mer. Men da de skjønte at musikken var blitt forvandlet til hulking og smertelige sukk, ville de vite hvem denne sørgmodige var, som hadde en like uvanlig stemme som den var smertefylt i sine klager. De hadde ikke gått langt før de bak en bergknatt så en mann av samme skikkelse og åsyn som Sancho Panza hadde tegnet da han 228

DON QUIJOTE

fortalte historien om Cardenio. Mannen reagerte ikke da han så dem, men ble sittende i ro med hodet bøyet ned mot brystet, likesom en mann i dype tanker, uten å heve blikket for å se på dem, da de så plutselig dukket opp. Presten som var en veltalende mann og som kjente til hans ulykke, etter det han allerede var blitt fortalt, gikk bort til ham. Med få men velvalgte ord ba han om, og overtalte ham til å forlate et så elendig liv, for at han ikke skulle miste det, noe som ville være den største av alle tenkelige ulykker. Cardenio hadde da sine åndsevners fulle kraft, fri for raserianfallene som så ofte bragte ham ut av seg selv. Da han så dem kledd på en måte som var så forskjellig fra dem som pleide å vanke omkring i disse folketomme områdene, kunne han ikke la være å undre seg litt, og enda mer da han hørte at de talte om hans eget tilfelle som en velkjent sak - for det skjønte han av ordene presten benyttet - svarte han derfor på denne måten: - Jeg ser klart, mine herrer, hvem dere enn måtte være, at himmelen som sørger for å hjelpe de gode, og ofte også de onde, sender meg uten at jeg fortjener det, noen mennesker til disse bortgjemte steder så langt fra vanlig menneskelig samvær. Med klare og skiftende grunner får de meg til å se hvor grunnløst jeg vandrer rundt i det liv jeg lever, og forsøker å bringe meg fra det til et bedre sted. Men siden dere ikke vet hva jeg vet, nemlig at om jeg forlater denne ulykkelige tilværelse, faller jeg ned i en som er enda mer ulykkelig, og da vil dere kanskje mene at jeg har liten uttrykksevne, og til og med, noe som ville være enda verre, at jeg er en mann uten dømmekraft. Det ville ikke være underlig om det var slik, for jeg innser at forestillingen om alle mine ulykker er så intens og makter å drive meg så motstandsløst mot for­ tapelsen, at jeg ender med å bli som en sten uten enhver fornuft og innsikt. Denne sannheten innser jeg når man forteller og viser meg hva jeg har gjort når denne forferdende galskap har herredømme over meg, og jeg ikke kan annet enn å klage og forbanne min egen ulykke og bare frembære som unnskyldning for mine anfall ved å berette om årsaken til dem til alle som vil høre. For når de fornuftige innser hva som var årsaken, blir de ikke forbauset over virkningen, og om de ikke finner et botemiddel, gir de meg i det minste ikke skylden, og deres uvilje over min freidighet forvandles til medlidenhet med mine ulykker. Om det er slik, mine herrer, at dere kommer i samme hensikt som så mange andre, vil jeg be dere, før dere fremlegger alle deres kloke overtalelser, å lytte til denne uavsluttede beretningen om mine ulykker. Når dere har hørt den, vil den spare dere for den umak å trøste meg for et onde, som er hinsides all trøst. 229

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

De to som ikke ønsket noe annet enn å høre av hans egen munn opprinnelsen til hans ulykke, ba ham fortelle og tilbød seg ikke å gjøre noe annet enn det han ønsket, hva trøst og hjelp angår. Der­ med begynte den ustelte ridderen sin sørgelige historie, nesten med de samme ord og på samme måte som han hadde fortalt den til don Quijote og geitevokteren noen få dager tidligere, da historien forble ufullført på grunn av mester Elizabat og don Quijotes omhu med å bevare ridderskapets dekorum, som det fremgår av historien. Men nå ville hellet at anfallet av galskap ble holdt tilbake og ga ham anled­ ning til å fortelle helt til slutt, og således, da de kom til passasjen med billetten som don Fernando hadde funnet mellom bladene i Amadis de Gaula, sa Cardenio at den husket han godt, og den lød slik:

Luscinda til Cardenio For hver dag oppdager jeg nye verdifulle sider som forplikter og tvin­ ger meg til å sette Dem stadig høyere, og om De således skulle ønske å lette min gjeld uten skade for min cere, kan De meget vel gjøre det. Jeg har en far som kjenner Dem og elsker meg, og han vil, uten å tvinge meg, oppfylle det som det er rimelig at De skal få, om det er slik at De setter meg høyt, som De sier og som jeg tror. - På grunn av dette lille brevet tillot jeg meg å be om å få Luscinda som hustru, som jeg alt har fortalt, og det var dette som drev don Fernando til å betrakte Luscinda som en av de klokeste og mest inn­ siktsfulle kvinner i sin tid; og dette lille brevet var det som ga ham lyst til å ødelegge meg, før mitt eget ønske ble oppfylt. Jeg fortalte don Fernando hva som holdt Luscindas far tilbake, og det var at min far skulle be om henne, noe jeg ikke våget å si til ham, av frykt for at han ikke skulle godta det. Ikke fordi han ikke var nok kjent med Luscindas gode egenskaper, ærbarhet, dyder og skjønnhet, og at hun hadde egenskaper som kunne kaste glans over hvilken som helst familie av adelig avstamning, men fordi jeg trodde han ønsket at jeg ikke skulle gifte meg for raskt, inntil vi fikk se hva hertug Ricardo ønsket å gjøre med meg. Kort sagt, jeg fortalte ham at jeg ikke våget å tale til min far, både på grunn av den nevnte hindringen, og av flere andre som tok motet fra meg uten at jeg visste hvorfor. Det forekom meg at det jeg ønsket aldri ville skje. Til alt dette svarte don Fernando at han skulle påta seg å snakke med min far og få ham til å tale med Luscindas. Å, ærgjerrige Marius, å, grusomme Catilina, å, ryggesløse Sulla, å, svikaktige Ganelon, å, forræderske Vellido, å, hevngjerrige Julian, å, griske Judas! Å, du forræderske, grusomme, hevngjerrige

230

DON QUIJOTE

og svikefulle, hvilke pliktforsømmelser hadde jeg ulykkelige utvist, som så likefrem avdekket for deg sitt hjertes hemmeligheter og gle­ der? Hvilken krenkelse hadde jeg begått mot deg? Hvilke ord sa jeg, eller hvilke råd ga jeg deg, som ikke skulle fremme din ære og velgang? Men hva klager jeg ulykkelige over, siden det er sikkert at når stjernenes gang styrer ulykker, og de kommer ovenfra og utløses med vrede og voldsomhet, finnes det ingen kraft på jorden som kan holde dem tilbake, eller menneskelig kyndighet som kan hindre dem? Hvem ville vel tro at don Fernando, en så høybåren ridder, klok og meg forbunden ved mine gode tjenester, mektig nok til å oppnå det hans attrå drev ham til, hvor som helst den fylte ham, at han skulle nedlate seg til å tynge sin samvittighet med å frata meg mitt eneste lam, som jeg ennå ikke besatt? Men la disse betraktningene ligge, siden de er nytteløse og overflødige, og la oss på nytt knytte tråden i min avbrutte historie. Jeg kan da fortelle at don Fernando, ettersom mitt nærvær ikke passet ham for å iverksette sitt falske og onde fore­ havende, besluttet å sende meg til sin eldre bror for å be om penger til å betale seks hester, som han listig kjøpte bare for å få meg bort (for bedre å kunne utføre sin onde hensikt). Det var den selvsamme dagen han tilbød meg å tale med min far, som han ville at jeg skulle dra etter pengene. Kunne jeg ha forhindret dette sviket? Kunne jeg kanskje ha tenkt meg det? Nei, visselig, tvert imot tilbød jeg meg med største glede å dra, lykkelig over det gode kjøpet. Den aften talte jeg med Luscinda og omtalte det jeg hadde avtalt med ham, og sa at jeg hadde et sterkt håp om at våre gode og rettmessige ønsker skulle kunne oppfylles. Hun ba meg, like uvitende som jeg om don Fernandos for­ ræderi, om å komme snart tilbake, for hun trodde at vår kjærlighet ville nå sitt mål, så snart min far hadde snakket med hennes. Jeg vet ikke hva det var, men idet hun hadde sagt dette, ble hennes øyne fylt av tårer, og hun fikk en klump i halsen som hindret henne i å si et eneste av alle de ordene jeg mente hun ville si meg. Jeg ble slått av forbløffelse av denne nye opptreden, som jeg inntil da aldri hadde sett hos henne, for vi pleide alltid å snakke sammen med største fryd og glede de gangene hellet og mine bestrebelser gjorde dette mulig, uten at våre ord ble blandet med tårer, sukk, skinnsyke, mistanker eller frykt. Alt fikk meg til å overdrive min lykke, siden himmelen hadde gitt meg henne til hustru, og jeg lovpriste hennes skjønnhet og var betatt av hennes verd og klokskap. Og hun betalte meg tilbake med det dobbelte ved å rose hos meg, det som hun, som forelsket kvinne, syntes verdig til ros. Når det skjedde, fortalte vi hverandre tusen barnsligheter og småhendelser hos naboer og hos bekjente, og 231

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

min freidighet gikk ikke lenger enn til å gripe, nesten med makt, en av hennes skjønne hvite hender og føre den til min munn, så langt et lavt og trangt jerngitter, som skilte oss ad, tillot det. Men aftenen før min avreises sørgelige dag, gråt, klaget og sukket hun, og hun gikk sin vei og lot meg bli stående forvirret, overrasket, og forferdet over å ha sett så nye og sørgelige utslag av smerte og sorg hos Luscinda; men for ikke å ødelegge mine håp, oppfattet jeg alt dette som utslag av den kjærlighet hun følte for meg og den smerte de føler som holder inderlig av hverandre. Kort sagt, jeg dro av sted trist og bekymret og full av innbilninger og mistanker, uten å vite hverken hva jeg hadde mistanke om eller innbilte meg. Men det var klare tegn som pekte mot den sørgelige hendelsen og ulykken som ventet på meg. Jeg kom frem til stedet dit jeg var blitt sendt, ga brevene til don Fernandos bror, ble godt mottatt, men ikke straks tilbakesendt, for han ba meg vente, mot min vilje, i åtte dager og på et sted der hans far, hertugen, ikke skulle se meg, for broren skrev og ba ham sende penger uten at hertugen visste det. Alt dette var et påfunn av den falske don Fer­ nando, for broren manglet ikke penger, så han kunne ha sendt meg tilbake straks. Dette var et pålegg og en befaling som jeg var fristet til ikke å adlyde, siden det var umulig å utholde så mange dager borte fra Luscinda, som jeg jo hadde forlatt så nedslått som jeg alt har for­ talt. Men til tross for dette adlød jeg som en god tjener, selv om jeg innså at det ville gå ut over min sjelefred. Men fire dager etter at jeg var kommet dit, dukket det opp en mann som lette etter meg med et brev som han ga meg. Jeg kunne av påskriften skjønne at det var fra Luscinda, for skriften var hennes. Jeg åpnet det urolig og med bange anelser, og tenkte at det måtte være noe viktig som hadde fått henne til skrive til meg når jeg var fraværende, for det gjorde hun sjelden når jeg var til stede. Før jeg leste det, spurte jeg mannen hvem som hadde gitt ham det, og hvor lang tid han hadde brukt på veien. Han fortalte at en dag han kom gående gjennom en gate ved middagstid, kalte en vakker dame med tårer i øynene på ham fra et vindu og sa til ham med stor hast: «Min bror, om De er kristen, slik det ser ut, ber jeg Dem for Guds kjærlighets skyld å få dette brevet sendt til det sted og den person som påskriften angir. De er vel kjent, og dermed utfører De en barmhjertighetsgjerning, og for at De ikke skal mangle mulighet til å utføre den, ta da det som er i dette tørkleet.» Idet hun sa dette, kastet hun et sammenknyttet lite tørkle hvor det lå hundre realer og denne gullringen som jeg her bærer, sammen med det bre­ vet jeg har gitt Dem. Og så, uten å vente på svar, forlot hun vinduet, etter at hun først så at jeg tok brevet og tørkleet og med tegn lot 232

DON QUIJOTE

henne forstå at jeg skulle gjøre det jeg ble bedt om. Således, da jeg så meg så godt betalt for det arbeidet jeg kunne få med å bringe det til Dem, og da jeg skjønte av påskriften at det var til Dem det ble sendt, for min herre, jeg kjenner Dem meget godt, og dessuten føler jeg meg forpliktet av den skjønne dames tårer; besluttet jeg å ikke stole på andre, men dra og gi Dem det personlig, og på de seksten timene som er gått siden hun ga meg det, har jeg gjennomløpt denne veien, som De vet er på atten postmil.» Mens det takknemlige og selvutnevnte postbudet fortalte meg dette, slukte jeg ordene hans, og mine ben skalv slik at jeg knapt kunne holde meg oppreist. Jeg åpnet brevet og så at det inneholdt følgende: De ordene sont don Fernando ga Dem om å tale til Deres far, for at han skulle tale til min, har han oppfylt mer etter sin lyst enn til Deres fordel. Vit da, herre, at han har bedt om å få meg til hustru, og min far, ledet av den høyere posisjon han mener don Fernando har i forhold til Dem, har godkjent alt han ønsker, og det i den grad at om to dager fra i dag skal vielsen finne sted, så hemmelig og så skjult at bare himmelen og noen av våre tjenere skal vcere vidner. Hvordan jeg befinner meg, kan de forestille Dem, om De kan komme, kan De se det. Og om jeg elsker Dem eller ikke, vil utgangen av denne handelen la Dem forstå. Måtte Gud give at dette brevet når frem til Deres hender, før min hånd blir i stand til å forenes med den manns hånd, som så ille kan oppfylle den ed han avlegger. Dette var i en sum de ord brevet inneholdt og som fikk meg til å dra av sted uten å vente på et svar eller på penger, for det var helt klart nå at det ikke var kjøpet av hestene, men hans egen attrå som hadde fått don Fernando til å sende meg til broren. Den vrede jeg følte mot don Fernando, sammen med frykten for å tape den kvinnen jeg hadde vunnet etter å ha beilet til henne i så mange år, ga meg vinger så det nesten var som jeg fløy. Dagen etter dukket jeg opp i landsbyen på det sted og den tid som passet for å gå og tale med Luscinda. Jeg listet meg inn og etterlot et muldyr jeg var kommet på, i huset hos den gode mannen som hadde bragt meg brevet; og hellet var med meg så jeg fant Luscinda ved vindusgitteret som hadde vært vidne til våre kjærlighetserklæringer. Luscinda kjente meg straks, og jeg henne, men ikke slik hun burde kjenne meg og jeg kjenne henne. For hvem i verden kan rose seg av å ha trengt inn og erkjent en kvinnes uklare tanke og omskiftelige sinn? Visselig ingen. Jeg mener at så snart Lus­ cinda så meg, sa hun: «- Cardenio, jeg er kledd i brudedrakt, og inne

233

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i salen venter forræderen don Fernando og min griske far, sammen med andre vidner som heller skal bevidne min død enn min vielse. Bli ikke opprørt, men forsøk å være til stede ved denne offerhandling, som hvis den ikke kan hindres av mine ord, kan en dolk jeg bærer skjult på meg, motsette seg motpartens voldsbruk, gjøre slutt på mitt liv og åpenbare den kjærlighet jeg har følt, og føler, for deg. Jeg svarte hurtig og forvirret, av frykt for at jeg ikke skulle få tid til å svare henne: «- La dine handlinger uttrykke dine egentlige ord, for om du bærer en dolk for å bli trodd, bærer jeg her et sverd for å forsvare deg, eller for å ta livet av meg selv, dersom skjebnen skulle gå oss imot.» Jeg tror ikke hun hørte alle disse ordene, for det jeg hørte var at hun ble tilkalt siden brudgommen ventet. Her falt min bedrøvelses natt over meg, gledens sol gikk ned, og jeg ble stående uten mine øynes lys, og uten forstandens ord. Jeg kunne først ikke få meg til å gå inn i huset, jeg klarte overhodet ikke å bevege meg. Men da jeg re­ flekterte over hvor viktig mitt nærvær var angående det som kunne skje i dette tilfelle, tok jeg meg så kraftig sammen som jeg kunne, og gikk inn i huset; siden jeg kjente godt alle innganger og utganger, og dessuten med all den hemmelige uro som preget alt som forløp der, var det ingen som så meg. Slik kunne jeg stille meg i en vindusnisje i selve salen, dekket av folderike forheng med besetninger og kunne derfor se, uten å bli sett, alt det som foregikk i salen. Hvem kunne vel uttrykke den bestyrtelse mitt hjerte følte mens jeg sto der, og de betraktninger jeg der overga meg til, som var så mange og av en slik art at de ikke kan uttrykkes, og kanskje heller ikke bør uttrykkes? Det er nok å si at brudgommen trådte inn i salen uten annen pryd enn de klær han gikk i til daglig. Som vidne hadde han en fetter av Luscinda, og i hele salen fantes ingen utenfra, bare husets tjeneste­ folk. Like etter kom Luscinda ut fra sitt påkledningsværelse, ledsaget av sin mor og to kammer jomfruer, så strålende kledd og smykket som hennes stand og skjønnhet fortjente, og som et perfekt bilde på fornem og strålende hoffprakt. Jeg var altfor anspent og ute av meg selv til å feste meg ved detaljene i hennes kledning, jeg bemerket bare farvene som var rødt og hvitt, og gjenskinnet i alle edelstener og smykker i hennes hår og over hele hennes kledning. Men alt dette ble allikevel overstrålt av hennes gyldne, blonde hår, som lyste sterkere enn edelstenene i lyset fra fire fakler som brant i salen. Å, minner, min sjelefreds dødelige fiender! Hva tjener det til nå å forestille meg min tilbedte fiendes uforlignelige skjønnhet? Ville det ikke være bedre, å grusomme erindring, om du minnet meg og frembød for mitt syn det jeg da gjorde, for at jeg drevet av en så utvilsom krenkelse, skal

234

DON QUIJOTE

forsøke, om ikke hevn, så i alle fall å miste livet? Bli ikke trette, mine herrer, av å lytte til disse digresjoner, for min smerte er ikke av den art at de kan, og bør, fortelles kort og overfladisk, for hver enkelt omstendighet forekommer meg å være verd en lang utlegning. Til dette svarte presten at han ikke bare ikke ble trett av å lytte, men at han lyttet med stor glede til de detaljene han omtalte, siden de var av den art at de fortjente å ikke forbigås i stillhet, men lyttes til med samme oppmerksomhet som hovedhandlingen i fortellingen. - Det skjedde så, fortsatte Cardenio, - at da alle befant seg i salen, trådte sognepresten inn og tok de to i hånden for å utføre det en slik handling krever ved å si: «Vil De, frøken Luscinda, ha herr don Fernando, som her er til stede, til Deres legitime ektemann, slik Vår Hellige Moder Kirken krever?» Da stakk jeg hele hodet og halsen ut mellom forhengene, og oppmerksomt og angstfull ga jeg meg til å lytte til det Luscinda ville svare og ventet av hennes svar min egen dødsdom eller en benådning. Å, den som hadde våget å stige frem der og da og utrope: «Å, Luscinda, Luscinda! Se hva du gjør, tenk over hva du skylder meg, glem ikke at du er min og ikke kan tilhøre en annen! Husk at om du sier ja, betyr det i samme øyeblikk slutten på mitt liv. Å, du forræder don Fernando, du som har røvet min heder og bragt døden til mitt liv. Hva vil du? Hva ønsker du? Betenk at du ikke på kristelig vis kan oppfylle din attrå, for Luscinda er min hus­ tru og jeg hennes ektemann.» Å, så gal var jeg! Nå når jeg er langt borte fra faren, mener jeg at jeg skulle ha gjort det jeg ikke gjorde! Nå, etter at jeg lot min egen elskede bli røvet, forbanner jeg røveren jeg kunne ha hevnet meg på om jeg hadde hatt mot til det, som jeg nå har mot til å beklage meg! Kort og godt, siden jeg da var feig og uforstandig, er det ikke merkelig at jeg nå dør skamfull, angerfull og sinnssyk. Presten sto og ventet på Luscindas svar, som drøyet en god stund med å gi det, og da jeg trodde hun trakk frem en dolk for å hevde sin ære, eller ville tale for å si en sannhet eller en avsløring som kunne falle ut til min fordel, hørte jeg henne si med svak og tynn stemme: «Ja, jeg vil», og det samme sa don Fernando og ga henne ringen som forenet dem i ubrytelige bånd. Brudgommen nærmet seg for å kysse bruden, og hun la hånden på hjertet og falt besvimt i morens armer. Det står bare igjen å fortelle om min tilstand da jeg etter det «ja» jeg hadde hørt, innså at mine håp var blitt sveket, at Luscindas ord og løfter var falske, og at det for all fremtid var blitt umulig å gjenvinne den skatt jeg i hint øyeblikk hadde mistet. Råd­ løs sto jeg der, forlatt, mente jeg, av himmelen, forvandlet til fiende av den jord jeg betrådte, og luften nektet meg ånde til mine sukk 235

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og vannet fuktighet til mine tårer. Bare ilden vokste slik i meg at alt flammet opp i vrede og skinnsyke. Alt ble forvirring da Luscinda besvimte, og da moren knappet opp kjolen så hun fikk luft, oppdaget man et sammenbrettet papir, som don Fernando straks tok og leste i lyset fra en av faklene. Da han hadde lest det, satte han seg på en stol med hånd under kinn som et menneske i dype tanker, uten å bry seg med de midler man bragte for å få ektefellen til bevissthet igjen. Da jeg så at alle i huset var i fullt opprør, våget jeg å gå min vei, enten jeg nå ble sett eller ei, besluttet på, om jeg ble sett, å begå en så fortvilet handling at hele verden skulle innse den rettmessige harme i straffen over den falske don Fernando og også over den omskiftelige og besvimte forrædersken. Men min skjebne, som syntes å ha enda større lidelser (om de skulle finnes) i beredskap, maket det slik at jeg hadde et overmål av den fornuft jeg siden har manglet. Således, uten å ville ta hevn over mine største fiender, noe som ville ha vært lett, da ingen tenkte på meg. Jeg ville ta den hevn som de fortjente ved å la den ramme meg selv, og kanskje med større strenghet enn om jeg lot dem dø, for den død man får plutselig, gjør smerten kortvarig, men den som forlenges med tortur, dreper uopphørlig, uten å gjøre ende på livet. Jeg dro altså ut av dette huset og kom til det hvor jeg hadde etterlatt muldyret. Jeg lot mannen sadle det, satte meg opp på det uten å ta farvel og dro ut av byen, uten å våge, som en annen Lot, å snu hodet og vende blikket mot den. Da jeg befant meg alene ute på markene, og nattemørket innhyllet meg og stillheten tilskyndet meg å klage, uten hensyn eller frykt for å bli hørt eller gjenkjent, lot jeg tungen få fritt løp i så mange forbannelser over don Fernando og Luscinda, som om jeg ved hjelp av dem kunne få hevn for den kren­ kelse de hadde begått mot meg. Jeg kalte henne grusom, utakknemlig, falsk og ufølsom. Men først og fremst grisk, for min fiendes rikdom hadde lukket kjærlighetens øyne, for å frarøve meg henne og overgi henne til den som lykken hadde vist seg mest åpen og gavmild mot. Midt i strømmen av disse forbannelser og hårde ord unnskyldte jeg henne, og sa at det ikke var merkelig at en ung jomfru innelukket i foreldrenes hus, oppdradd og vant til alltid å adlyde, skulle ha ønsket å skyve sine egne følelser til side. Hun fikk jo en så fremtredende, rik og adelig ridder til ektefelle, at om hun ikke hadde villet godta ham, måtte hun ha vært uten dømmekraft, eller hun måtte hatt sine følelser hos en annen, noe som ville ført til skade på hennes ære og gode navn. På'den annen side mente jeg at om hun hadde sagt at jeg var hennes trolovede ektefelle, ville man innsett at jeg ikke var et så dårlig valg at man ikke ville ha tilgitt henne. For før don Fernando 236

DON QUIJOTE

trådte frem for familien, kunne de selv ikke ha valgt noen annen og bedre enn meg som ektemake for deres datter, dersom de ville ta hensyn til hennes følelser. Og hun kunne ha sagt, før hun kom i den tvangssituasjon å gi ham sin hånd, at jeg hadde gitt henne min, og så ville jeg ha kommet frem og bekreftet alt det hun kunne ha sagt i denne saken. Jeg endte med å tro at det var lite kjærlighet, liten dømmekraft, stor ærgjerrighet og ønsker om opphøyelse som førte til at hun glemte ordene hun hadde narret, oppmuntret og støttet mine sterke håp og ærlige følelser med. Med slik tale og slik uro vandret jeg omkring resten av natten og fant ved morgengry inngangen til dette fjellområdet uten stier og veier, hvor jeg flakket omkring i tre dager, inntil jeg nådde frem til noen enger, som jeg ikke kjenner ret­ ningen til, og der spurte jeg noen gjetere hvor den mest uveisomme delen av fjellet var å finne. De svarte at det var i denne retningen. Straks red jeg videre hit i den hensikt å ende mitt liv her, og da jeg kom inn i dette uveisomme området, falt muldyret mitt om, dødt av tretthet og sult, eller etter det jeg tror, for å kaste av seg en så unyttig byrde som jeg var. Jeg sto tilbake, utmattet og sulten, uten å ha noen, eller tenke på å finne noen, som kunne hjelpe meg. På denne måten ble jeg liggende utstrakt på jorden, jeg vet ikke hvor lenge, og da jeg endelig reiste meg, var jeg ikke sulten. Jeg så, da noen gjetere hos meg, som utvilsomt var dem som hadde gitt meg mat, for de fortalte meg hvordan de hadde funnet meg og at jeg sa så mange galskaper og forvirrede ting som tydelig viste at jeg hadde mistet forstanden. Fra da av har jeg følt at fra tid til annen er jeg ikke ved mine fulle fem, men så svekket og forvillet at jeg begår tusen avsindigheter, river klærne i filler og roper i disse øde områder, forbanner min vanskjebne og gjentar forgjeves min fiendes elskede navn, uten å kunne uttrykke noen annen hensikt enn å rope og skrike inntil jeg dør. Når jeg så kommer til meg selv, er jeg så trett og medtatt at jeg knapt kan røre meg. Mitt vanlige oppholdssted er en hul korkek, der jeg kan skjule mitt elendige legeme. Vokterne av storfe og småfe her i disse fjellene ernærer meg av barmhjertighet, og setter føde på veier og på bergknatter der de tror jeg kan komme forbi og finne den. Selv om jeg i slike øyeblikk ikke råder over fornuften, lar mitt naturlige behov meg gjenkjenne hva som er spiselig og vekker trang og vilje i meg til å ønske å spise det. Noen ganger forteller de når de møter meg ved mine fulle fem, at jeg med makt røver gjeterne som kommer med mat fra landsbyen til innhegningene, selv om de gir den frivillig. På denne måten tilbringer jeg den elendige slutten på mitt liv, inntil himmelen finner det for godt å føre det til sin ende, eller

237

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

gjøre slutt på min erindring, så jeg ikke husker Luscindas skjønnhet og forræderi og don Fernandos krenkelse. Om Gud gjør dette uten å ta mitt liv, vil mine tanker ledes inn i bedre baner. Hvis ikke, kan jeg ikke gjøre annet enn å anrope ham innstendig om å ha barmhjer­ tighet med min sjel. For jeg føler hverken mot eller kraft nok til å bringe dette legeme ut av den nød mine følelser har bragt det i. Dette, mine herrer, er den bitre historien om min ulykke. Si meg om den er slik at jeg bør bekjenne den med mindre sorg enn dere har sett hos meg. Og bli ikke trette av å råde og lede meg dit fornuften mener det kan være legedom å finne, for dere må virke på meg på samme måte som den anbefalte medisin utskrevet av en berømt lege for en syk som ikke vil ta den. Jeg ønsker ikke å bli frisk uten Luscinda, og siden hun ville bli en annens, selv om hun var og burde være min, la meg da overgi meg til ulykken, som jeg kunne ha overgitt meg til lykken. Hun ville med sin omskiftelighet gjøre min fortapelse varig, jeg ønsker gjennom min egen fortapelse å oppfylle hennes vilje og bli et eksempel for ettertiden, siden jeg alene mangler det alle ulykkelige har til overmål, de finner trøst i umuligheten av å finne trøst, men i meg finnes årsak til større sorg og større onder, siden jeg tror de ikke vil ta slutt ved min død. Her endte Cardenio sin lange tale om sin ulykkelige kjærlighets historie, og da presten gjorde seg klar til å si ham noen trøstens ord, ble han avbrutt av en røst som med klagende toner lot dem høre det som skal fortelles i fjerde del av denne beretningen, for på dette punkt avsluttet den vise og kloke historiker Cide Hamete Benengeli den tredje.

Fjerde del av Den skarpsindige LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la

Mancha

KAPITTEL XXVIII som handler om det nye og underholdende eventyr som presten og barberen opplevet i det selvsamme fjellområdet

Hvor lykkelige og heldige var ikke de tider da den høyst uforferdede ridder don Quijote av la Mancha ble satt inn i verden, for ettersom han hadde tatt den ærefulle beslutning å gjenopplive og gjenopprette på jorden den allerede tapte og nesten døde orden for de vandrende riddere, kan vi nå i vår tidsalder som har slikt behov for munter underholdning, glede oss over ikke bare sødmen i denne sanne his­ torien, men de fortellinger og episoder i den som for sin del ikke er mindre tiltrekkende, kunstfulle og sanne enn hovedhandlingen selv. Og den fortsetter sin kardede, spundne og oppnøstede handlingstråd med at i det øyeblikk presten gjorde seg klar til å trøste Cardenio, ble han stanset av lyden av en røst som i klagende tonefall talte på denne måten: - Å Gud! Er det virkelig mulig at jeg har funnet et sted som kan bli en skjult grav for dette legemets tunge byrde, det som jeg bærer så mot min egen vilje! Ja, det er det, om ikke ensomheten lyver om det disse fjellene lover. Å du ulykkelige menneske, disse klippene og den tette underskogen gir meg så vennlig selskap, da jeg kan sende klagen over min ulykke opp mot himmelen, men ikke til noe men­ neskelig vesen, for det finnes ingen på jorden jeg kan vente råd fra i min nød, trøst i mine klager eller botemiddel mot min ulykke. Alle disse ordene oppfanget presten og de andre, og siden de mente, og det stemte, at de ble uttalt like i nærheten, reiste de seg for å finne den talende. De hadde ikke gått tyve skritt før de bak en fjellknatt så en bondekledd unggutt sitte ved foten av en ask, med bøyet hode siden han holdt på å vaske bena i en bekk, så ansiktet ikke var syn­ lig. De kom så stille at han ikke la merke til dem, helt oppslukt av å vaske bena, som var så hvite at de lignet to krystallstykker som hørte hjemme i bekken. De ble overrasket over de hvite og skjønne *39

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

føttene og mente at de var ikke eselet til å tråkke på torv og pløyet mark, eller gå etter plogen og oksene, slik klæme viste. Da presten som gikk først, skjønte at de ikke var blitt sett, gjorde han tegn til de andre at de skulle bøye seg ned, eller gjemme seg der bak noen fremspring. Det gjorde de alle tre og stirret oppmerksomt på det gutten holdt på med. Han hadde på seg en liten brun kappe, åpen på begge sider, og bundet stramt om livet med hvitt stoff. Han hadde dessuten bukser og gamasjer av brunt stoff og på hodet en høy brun jegerlue. Gamasjene var trukket opp til midt på leggen, som utvilsomt var like hvit som alabast. Da de vakre bena var vasket, trakk han et håndkle ut av luen og tørket dem. Idet han skulle til å ta den av, løftet han hodet og de fikk se en skjønnhet så stor at Cardenio sa til presten med lav stemme: - Siden dette ikke er Luscinda, er det ikke et menneske, men en engel. Gutten tok luen av og rystet hodet frem og tilbake så håret begynte å løses opp og ble helt utslått, og var da slik at solen kunne misunne det. Dermed skjønte de at den som virket som en bondegutt, var kvinne og meget spinkel og vakker, og til og med den vakreste som øynene til de to hadde sett inntil da, ja til og med Cardenios, om han ikke hadde sett og kjent Luscinda. Senere bekreftet han at bare Luscindas skjønnhet kunne strides med den annens. Det lange og gyldne håret dekket ikke bare skuldrene, men alt det øvrige ble skjult under det, bortsett fra føttene, men ingen annen del av kroppen var synlig; så langt og fyldig var det. I samme øyeblikk brukte hun hendene som kam, og om føttene i vannet hadde gitt intrykk av krystall, tok hen­ dene i håret seg ut som tettpakket sne. Alt dette gjorde de tre som stirret på henne, enda mer oppsatt på å få vite hvem hun var. Derfor besluttet de å gi seg til kjenne, og idet de reiste seg opp, hevet den skjønne piken hodet, skjøv håret vekk fra øynene med begge hender og fikk øye på dem som lyden kom fra. Knapt hadde hun sett dem før hun for opp, og uten å ta seg tid til å få skoene på, eller samle håret, grep hun raskt en bylt med klær som hun hadde ved siden av seg og ville flykte, full av forvirring og forskrekkelse. Men hun hadde ikke tatt seks skritt før de fine føttene ikke lenger tålte de skarpe stenene, og hun falt over ende. Da de tre så dette, løp de mot henne, presten først og han sa til henne: - Løp ikke, min frue, hvem De nå måtte være, for disse som De her ser, ønsker bare å være til tjeneste. Det er ingen grunn til å flykte, det er overflødig, for Deres føtter kan ikke tåle det, og vi kan ikke tillate det.

240

DON QUIJOTE

Til alt dette svarte hun, lamslått og forvirret, ingenting. De nådde bort til henne og presten grep henne i hånden og fortsatte: - Det Deres drakt, min frue, tildekker, det avslører Deres hår, og dette er tydelige tegn på at det ikke er uvesentlige årsaker som har iført Deres skjønnhet en så uverdig kledning, og har bragt Dem til en slik ødemark som dette, der vi har hatt det hell å møte Dem. Skjønt vi ikke har noe botemiddel mot Deres lidelser, kan vi i det minste gi Dem råd, for ingen smerte kan tynge en slik, eller nå en slik ytterlig­ het, om det da ikke gjelder livet, at man avslår å lytte til et velment råd som blir gitt til den lidende. Således, min frue, eller min herre, eller hva De måtte ønske å være, legg bare bort den frykt synet av oss har skapt, og fortell oss om Deres gode eller onde skjebne, for hos oss tre til sammen og hver og en for seg, vil De finne hjelp til å begråte Deres ulykker. Mens presten sa dette, sto den forkledde piken som lammet, og så på dem uten å bevege leppene eller si noe, akkurat lik en bondsk landsbyboer som uventet får seg forevist sjeldne og aldri før sette ting. Men da presten enda en gang sa lignende ord for å berolige henne, sukket hun dypt, brøt tausheten og sa: - Siden ødsligheten i disse fjellene ikke har vært i stand til å skjule meg, og mitt utslåtte hår ikke har tillatt meg å lyve, ville det nå være forgjeves å forstille meg på nytt, for om jeg skulle bli trodd, ville det være av høflighet mer enn av noen annen grunn. Med utgangspunkt i dette vil jeg, mine herrer, si at jeg takker Dem for den velvilje De viser meg, noe som forplikter meg til å opplyse Dem i alt det De måtte ønske, ettersom jeg frykter at den beretning jeg kan gi om mine ulykker, vil forårsake såvel medlidenhet som smerte, for det er ikke mulig å finne botemiddel mot den eller trøst som kan lette den. Til tross for dette, og for at ikke min ære skal svekkes i Deres tanker, da De har innsett at jeg er kvinne og ser jeg er en ung pike, alene og i dette antrekket, ting som sammen, og hver for seg, kan kaste om kull ethvert ærbart omdømme, må jeg fortelle det jeg helst ville fortie, dersom jeg kunne. Alt dette sa denne vakre kvinnen uten avbrudd, med så stor vel­ talenhet og så myk stemme, at hennes klokskap forbløffet dem enda mer enn hennes skjønnhet. Da de andre på nytt uttrykte sin velvilje og hjelpsomhet, og på nytt ba om at hun skulle oppfylle det hun hadde lovet, lot hun seg ikke lenger nøde, tok ærbart på seg skoene, samlet håret, fant et sete på en sten, og med de tre samlet rundt seg, holdt hun tilbake noen tårer som ble synlige i øynene, og begynte med avmålt og klar stemme å fortelle historien om sitt liv: 241

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

-1 dette Andalucia finnes en liten by som gir sitt navn til en her­ tug, noe som gjør ham til en av dem man kaller «grande» av Spania. Denne har to sønner, den eldste, som det synes, er arving såvel til hans tittel som til hans gode oppførsel; den yngste tør jeg ikke si hva han er arving til, bortsett fra en Vellidos forræderier og en Ganelons kjeltringstreker. Mine foreldre er denne hertugs vasaller, av lav herkomst, men så rike at om deres rang var på høyde med deres rikdom, ville de ikke ha hatt mer å ønske, og jeg ikke befinne meg i den ulykke hvor jeg ser meg selv, for kanskje ble min vanskjebne skapt av at de ikke ble født med høy byrd. Sant nok står de ikke så lavt at de kan føle seg krenket av sin stand, men heller ikke så høyt at den fratar meg den innbilning at min ulykke skyldes deres lave byrd. De er kort sagt bønder, enkle mennesker, uten iblanding av noen ille ansett rase, og «ekte gammelkristne» som man sier, men så rike at deres rikdom og storslåtte levevis litt etter litt ga dem navn av lavadelige, ja til og med riddere, selv om den største rikdom og adel de roste seg av, var å ha meg til datter. Ettersom de ikke hadde noen sønn, eller noen annen datter som skulle arve dem, var de gode og kjærlige foreldre, og jeg en av de mest forkjælte døtre som foreldre noensinne har forkjælt. Jeg var det speil de så seg i, deres alderdoms støtte og målet for alle deres ønsker, som de delte mellom meg og himmelen, og siden de alltid ville det beste, ville jeg det også. På samme måte som jeg var herre over deres hjerter, var jeg det over deres eiendom, etter mitt ønske ble tjenere ansatt eller avskjediget, oversikten og regnskapet over utsæden og avlingen gikk gjennom mine hender: oljepressene, vinpressene, tallet på storfe og småfe, og bikubene. Kort sagt, alt det en så rik bonde som min far kunne ha, hadde jeg regnskapet over, og jeg var godsbestyrer og herre med så stor omhu, og til så stor glede for mine foreldre at jeg ikke godt nok kan rose det. De stundene av dagen som var igjen, etter å ha gitt ordrer til røkterne, håndverkerne og andre dagleiere, fylte jeg med beskjeftigelser som er like tillatelige for en jomfru som de er nødvendige, såsom nål og broderramme, og håndtenen mange ganger, og om jeg skjøv disse ting til side i ny og ne, var det for å hvile mitt sinn; jeg underholdt meg med lesningen av en oppbyggelig bok, eller med å spille harpe, for erfaringen har vist meg at musikken samler det urolige sinn og letter den tyngsel som skapes av åndens liv. Slik var det liv jeg levet i mine foreldres hus. Såfremt jeg har omtalt det så omstendelig, har det ikke vært av forfengelighet, eller for å vise hvor rik jeg var, men for at det skal stå klart at jeg helt uten skyld falt fra den gode tilstand jeg har omtalt, til den ulykkelige jeg nå befinner meg i. Det er da slik at jeg 242

DON QUIJOTE

tilbragte mitt liv med så mange oppgaver og i en slik avsondrethet, at det kunne måle seg med et kloster, uten at jeg ble sett, tror jeg, av noen andre enn tjenestefolkene i huset. De dagene jeg gikk til messe, var det så tidlig og alltid i følge med min mor og våre tjenerinner, og jeg var så tildekket og så tekkelig at øynene mine knapt så mer jord enn den jeg satte føttene på. Til tross for dette, så kjærlighetens øyne meg, eller rettere, lediggangens, som har et skarpere blikk enn en gaupe, og gjorde don Fernando forelsket i meg, for det er navnet til hertugens yngste sønn, som jeg alt har nevnt. Ikke før hadde hun nevnt don Fernando, før Cardenios ansiktsfarve skiftet og svetten brøt frem i pannen på ham med en så sterk sinnsbevegelse at presten og barberen som la merke til det, fryktet at han skulle få et anfall av galskap, slik de hadde hørt han fikk fra tid til annen. Men Cardenio nøyet seg med å svette og satt ellers helt rolig og stirret på bondepiken og forsøkte å finne ut hvem hun var. Hun merket ikke noe til Cardenios sinnsbevegelse og fortsatte sin historie: - Ikke før hadde han sett meg, så ble han grepet av sterk kjærlighet, som han sa senere, og som han så tydelig viste i handling. For å avslutte denne fortellingen om mine ulykker som ikke har noen avslutning, forbigår jeg i taushet alle don Fernandos bestrebelser på å erklære meg sin kjærlighet. Han bestakk alle tjenestefolkene i huset, han ga og tilbød foræringer og gunstbevisninger til slektningene mine. Hver dag var det fest og liv i vår gate, og om natten hindret serenadene oss i sove. De talløse billettene som, jeg vet ikke hvordan, nådde mine hender, var fulle av glødende ord, med færre bokstaver enn løfter og eder. Så langt fra å bløtgjøre meg, gjorde alt dette meg bare hårdere, som om han skulle være min dødsfiende, og alt det han iverksatte for at jeg skulle gi etter for hans vilje, fikk den motsatte virkning. Ikke fordi don Fernandos oppvartning forekom meg forkastelig, eller at jeg oppfattet hans beiling som overdrevet, for det ga meg en viss til­ fredsstillelse å se meg så elsket og avholdt av en så høyadelig ridder, og det plaget meg ikke å lese hans lovprisning i brevene han sendte meg. Hva dette angår, forekommer det meg at vi kvinner, hvor hes­ lige vi enn måtte være, alltid gleder oss over å bli kalt vakre. Men min ærbarhet motsatte seg alt dette, likesom de stadige råd fra mine foreldre, som helt tydelig var klar over don Fernandos hensikter, for han brydde seg ikke det minste om at allverden visste det. Foreldrene mine pleide å si at de baserte sin ære og anseelse på min dyd og renhet, og at jeg måtte ta i betraktning den store standsforskjell mellom don Fernando og meg, og at jeg ville komme til å innse at hans tanker, 243

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

selv om han sa noe ganske annet, mer var innstilt på hans egen attrå, enn mitt beste. Og at om jeg ønsket å stille en hindring i veien for å få ham til å gi opp sin urettmessige beiling, ville de straks gifte meg bort til hvem jeg syntes om, såvel av de mest fremtredende i lands­ byen, som alle andre i egnen, for alt kunne forventes av deres rikdom og mitt gode omdømme. Med disse klare løftene og sannheten i det de sa, styrket jeg min standhaftighet, og aldri ville jeg svare don Fer­ nando med et ord som på fjerneste måte kunne antyde et håp om at han kunne oppnå det han ville. All min tilbakeholdenhet, som han måtte betrakte som likegyldighet, må ha forsterket hans lyster; som er det navn jeg vil gi den kjærlighet han viste meg. Om den hadde vært som den burde, ville ikke dere fått vite noe om den nå, for det ville ikke ha vært grunn til å nevne den. Og det skjedde så en aften, da jeg var alene i mitt rom med en kammerjomfru, med dørene godt låst av frykt for at min ærbarhet av uaktsomhet skulle komme i fare, at der, innelukket i denne stillhet og ensomhet, uten at jeg skjønte hvordan, sto han plutselig foran meg. Det var som om synet av ham lammet meg, som om jeg hverken kunne se eller hadde talens bruk. Derfor hadde jeg ikke krefter til å rope om hjelp, heller ikke tror jeg han ville ha latt meg gjøre det, for han kom straks bort til meg og omfavnet meg (for som jeg sa, var jeg så opprørt at jeg ikke hadde krefter til å forsvare meg), og han begynte så å tale til meg på en slik måte at jeg ikke forstår hvordan løgnen kan ha en slik uttrykksevne at den virker som sannhet. Forræderen fikk tårer til å gi et skinn av troverdighet til ordene, og sukk til hans onde hensikter. Jeg stakkar, oppvokst blant mine egne og ikke vant til lignende tilfeller, begynte, jeg vet ikke hvordan, å oppfatte all denne løgnaktigheten som sann­ het, men ikke i den grad at hans tårer og sukk bragte meg til en medlidenhet av usømmelig art. Derfor, da det første sjokket var over, gjenvant jeg noe av det mot jeg hadde mistet og med større kraft enn jeg trodde mulig, sa jeg til ham: «- Dersom jeg befant meg i klørne på en vill løve, slik jeg nå befinner meg i dine armer, og jeg kunne befri meg ved å si eller gjøre det som kunne skade min ærbarhet, så ville det være like umulig som det er umulig at jeg skal opphøre med å være den jeg har vært. På samme måte som du holder mitt legeme fast med dine armer, holder jeg min sjel i de gode forsetters bånd, som er så forskjellige fra dine som du skal få se, dersom du ved å bruke makt vil bryte dem ned. Jeg er din vasall, ikke din slavinne, ditt høyadelige blod hverken har, eller bør ha, makt til å vanære og forakte mitt ringere blod. Og jeg setter meg selv like høyt, som uadelig og bondepike, som du er fornem herre og ridder. Overfor meg har 244

DON QUIJOTE

din makt ingen virkning, din rikdom er intet verd, dine ord kan ikke forlede meg, eller dine sukk og tårer blidgjøre meg. Om jeg skulle se noe av det jeg har sagt, i den som mine foreldre ville gi meg som brudgom, ville min vilje føye seg etter hans, og ikke gå imot den. Således at om jeg kunne beholde æren, ville jeg, om enn uten glede, overgi det som du, herre, søker å oppnå med makt. Alt dette har jeg sagt siden det er utenkelig at noen skal oppnå noe av meg uten å være min lovformelige ektemann». «— Om det bare dreier seg om det, min skjønne Dorotea» (for det er navnet på meg stakkar), sa den falske ridder, «her ser du at jeg gir deg hånden på å være din, og la så himmelen, som ingenting kan skjules for, være vidne til denne sannheten, sammen med dette bildet av Jomfru Maria, som du har her». Da Cardenio hørte hun het Dorotea, fikk han på nytt sine sterke reaksjoner og fikk bekreftet sin første antagelse, men han ville ikke avbryte fortellingen, men se hvordan enden ville bli på det han alle­ rede visste og sa bare: - Så ditt navn er altså Dorotea, senora? Jeg har hørt en annen Dorotea fortelle det samme, hvis ulykke kanskje er som din. Bare fortsett, for når tiden kommer, skal jeg fortelle deg ting som både vil forferde deg og vekke din medlidenhet. Dorotea la merke til Cardenios ord såvel som hans underlige og fillete påkledning, og sa at om han visste noe om det som gjaldt henne, skulle han fortelle det straks. For om hennes skjebne hadde ført noe godt med seg, var det styrke til å bære en hvilken som helst ulykke som kunne overkomme henne. For hun var sikker på at ingen kommende ulykke kunne overgå den hun hadde opplevet. -Jeg skal ikke nøle med å si hva jeg tenker, svarte Cardenio, dersom det jeg tror, er sant. Men så langt er det ingen grunn til å tro det, og du behøver ikke vite hva jeg nå tenker. - La det da være som det vil, sa Dorotea. - Det som skjedde i min historie, var at don Fernando tok et bilde av Jomfru Maria som sto der som vidne til vår trolovelse. Med de sterkeste ord og de utro­ ligste eder ga han meg sitt ord på å bli min ektemake, og før han kunne fullføre dem, ba jeg ham tenke vel over det han gjorde og ta i betraktning den gremmelse hans far måtte oppleve over å se ham gift med en bondepike, som var hans vasall, og at min skjønnhet, slik den var, ikke måtte forblinde ham, for den var ikke stor nok i hertugens øyne til å tjene som unnskyldning for en slik feiltagelse. Om han ville gjøre en god gjerning mot meg, ved den kjærlighet han følte for meg, skulle han la min skjebne ta en retning som passet min stand, for aldri

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vil lykken i slike ulike ekteskap vare, eller vedvare med den samme glede som i begynnelsen. Alle de grunner jeg her har nevnt, sa jeg til ham, og mange andre som jeg ikke husker, men det var ikke nok til å få ham bort fra sitt forsett, akkurat lik en mann som ikke har noen vanskelighet med å avslutte en handel uten å prute, fordi han ikke har tenkt å betale. På dette punkt tenkte jeg raskt og sa til meg selv: «-Ja, jeg er ikke den første som gjennom et giftermål har steget fra en enkel til en høy stand, heller ikke er don Fernando den første som skjønnhet og blind lidenskap, og det siste er det nok sikkert, har drevet til å velge en ektefelle som ikke er på høyde med hans høye rang. Da dette hverken er nytt eller uvanlig i verden, gjorde jeg vel i å motta den ære som skjebnen tilbød meg, for selv om den kjærlighet han har vist meg, ikke skulle vare lenger enn til han får oppfylt sitt begjær, vil jeg dog overfor Gud være hans hustru. Om jeg avviser ham med forakt, kan jeg komme til å se ham opptre utilbørlig og anvende makt, og jeg vil bli vanæret og uten unnskyldninger overfor de beskyldninger som vil komme fra dem som ikke vet hvordan jeg nådde til et slikt punkt. For hvilke grunner vil være tilstrekkelige til å overbevise mine foreldre og andre om at denne herren kom inn i mitt værelse imot min vilje og uten mitt vitende? Alle disse spørsmål og svar for raskt gjennom mitt sinn, og nå begynte don Fernandos eder, som var de vidner han brukte, de tårer han utgjød og endelig hans edle utseende og fornemhet, sammen med alle hans uttrykk for ekte kjærlighet, som kunne ha overbevist andre med et like så fritt og ærbart hjerte som mitt, alt dette begynte å virke og bøye meg mot det som, uten at jeg tenkte over det, skulle bli min fortapelse. Jeg kalte på tjenestepiken for at hun her på jorden skulle slutte seg til himmelens vidner. Don Fernando gjentok og bekreftet enda en gang det han hadde avlagt ed på. I tillegg til de første trakk han inn noen nye helgener som vidner. Han nedkalte tusen fremtidige forbannelser over seg selv, dersom han ikke oppfylte det han lovet. Enda en gang vellet tårene frem, han sukket enda sterkere, han holdt meg med et enda fastere grep i armene sine, og dermed, og da min kammerjom­ fru var gått ut av rommet, opphørte jeg med å være jomfru, og han endte som sviker og løftebryter. Dagslyset, som fulgte min ulykkes­ natt, kom ikke så raskt som jeg tror don Fernando ønsket, for etter at attråens krav er oppfylt, kan den største nytelse være å fjerne seg fra stedet den ble oppnådd. Dette sier jeg fordi don Fernando skyndte seg å komme bort fra meg, og ved hjelp av kammerjomfruens sluhet, det var den samme som hadde sluppet ham inn, var han ute av huset før det lysnet av dag. Da han tok avskjed, selv om det ikke var med 246

DON QUIJOTE

samme intensitet og lidenskap som da han kom, sa han at jeg kunne være sikker på hans trofasthet, og at de eder han hadde avlagt var ekte og ubrytelige. For å bekrefte sine ord med mer styrke, trakk han en vakker rirtg av fingeren, og satte den på min. Så dro han virkelig, og jeg satt tilbake uten å vite om jeg var trist eller glad. Men én ting vet jeg, at jeg var forvirret og bekymret og nesten ute av meg selv over det som var skjedd. Jeg orket ikke, eller husket ikke, å irettesette kammerjomfruen for den troløshet hun hadde begått ved å låse don Fernando inn i mitt eget rom, da jeg fremdeles ikke hadde avgjort om det var godt eller ondt det som var skjedd med meg. Jeg sa til ham ved avskjeden at han kunne komme samme vei tilbake andre netter, siden jeg alt var hans, inntil han mente at trolovelsen kunne gjøres offentlig. Men han kom bare tilbake den følgende natten, og så ikke mer, heller ikke kunne jeg se ham ute på gaten eller i kirken på mer enn en måned. Jeg ble trett av å lete etter ham forgjeves, for jeg visste han var i byen og gikk på jakt de fleste dager i uken, noe han var meget opptatt av. Hine dager og timer vet jeg var både ulykkesbringende og sørgelige, og jeg begynte å tvile på don Fernandos ord. Min kammerpike fikk da høre de irettesettende ordene for sin frekkhet hun hadde sluppet å høre før. Og jeg vet at jeg måtte vokte meg for tårer og passe på mitt eget ansiktsuttrykk, for ikke å gi mine foreldre grunn til spørre hva jeg var så ulykkelig for, og så tvinge meg til å finne løgner som svar. Men alt dette tok slutt med ett, da all sømmelighet og oppriktighet måtte oppgis, og tålmodigheten ble borte og mine hemmelige tanker ble offentlig kjent. Dette skjedde fordi det ble sagt at i en by ikke langt borte, hadde don Fernando giftet seg med en oyermåte vakker jomfru med meget fornemme for­ eldre, men ikke så rik at hun med sin medgift kunne aspirere til et så høyadelig ekteskap. Det ble fortalt at hun het Luscinda, sammen med andre ting som hadde skjedd under vielsen og som hadde vakt forbløffelse. Da Cardenio hørte navnet Luscinda, trakk han skuldrene sammen, bet seg i leppene, rynket øyenbrynene og brøt ut i sterk gråt. Dorotea avbrøt ikke av den grunn sin egen fortelling og sa: - Denne sørgelige nyheten nådde mine ører, og istedenfor å fryse hjertet til is, var den harme og det raseri som flammet opp i det, så sterk at jeg var like ved å løpe ut i gatene og offentlig utrope hans troløshet og falskhet. Men dette raseriet ble dempet noe ved tanken på det jeg hadde besluttet å iverksette denne selvsamme natten, og det var å iføre meg disse klærne, som jeg fikk av én som man i bøndenes hus kaller drenger, som var i min fars tjeneste. Jeg fortalte

247

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ham min ulykke og ba ham følge meg til den byen der jeg skjønte min fiende befant seg. Først irettesatte han meg for min frekkhet og dadlet min beslutning, men da han så meg holde fast ved den, tilbød han seg å følge meg, som han sa, til verdens ende. Deretter tok jeg straks et putevar av lin og pakket en damekjole ned i den, sammen med noen smykker og penger i påkommende tilfelle. Og i nattestillheten, uten å gi beskjed til min falske kammerpike, forlot jeg huset fulgt av drengen, og med mange bange anelser slo jeg inn på veien til byen til fots. Jeg ble drevet av trangen til å nå frem, om ikke for å hindre det han hadde gjort, så i det minste få don Fernando til å fortelle meg hvordan hans samvittighet hadde tillatt ham dette. På to og en halv dag nådde jeg dit jeg ville, og den første jeg spurte om Luscindas foreldres hus, fortalte meg langt mer enn jeg ønsket å høre. Han utpekte huset og fortalte alt det som hadde skjedd der under datterens vielse, noe som var så velkjent i byen at det ble snakket om det på gater og streder. Han fortalte at den aftenen don Fernando ble viet til Luscinda og hun hadde gitt ham sitt ja, falt hun i dyp avmakt. Da han løp til for å knappe opp kjolen i brystet så hun fikk luft, fant han et brev med Luscindas håndskrift, der hun fortalte og bekreftet at hun ikke kunne bli don Fernandos ektefelle, for hun var Cardenios’, som etter det mannen sa, var en fornem og fremtredende adelsmann i samme by, og at hun hadde gitt sitt ja til don Fernando, for ikke å gå imot foreldrenes vilje. Kort og godt, det sies at bre­ vet lot det skinne gjennom at hun hadde til hensikt å ta sitt eget liv idet vielsen var over. Det sies at dette ble bekreftet av en dolk som ble funnet et eller annet sted i hennes kledning. Da don Fernando oppfattet alt dette, mente han at Luscinda hadde narret ham, gjort ham til skamme og fornedret ham, og han for løs på henne før hun var kommet til seg selv, og med den samme dolken man fant, ville han stikke henne ned, og hadde også gjort det, om ikke foreldrene og andre tilstedeværende hadde hindret det. Man fortalte mer: at don Fernando straks dro sin vei, og at Luscinda ikke var kommet til seg selv før dagen etter, og da fortalte hun at den Cardenio jeg har nevnt, var hennes virkelige ektefelle. Jeg fikk vite mer: at Cardenio, etter det folk sier, var til stede ved vielsen, og da han så henne gift, noe han aldri ville ha trodd, dro han fortvilet ut av byen og etter­ lot seg et brev der han understreket det svik Luscinda hadde begått mot ham, og at han selv ville dra dit hvor ingen mennesker kunne se ham. Alt dette var velkjent og omtalt i byen, og alle snakket om det, og enda mer snakket man da det ble kjent at Luscinda hadde forlatt både foreldrenes hus og byen, for hun var ingen steder å finne. 248

DON QUIJOTE

Dette fikk nesten foreldrene til å miste forstanden, og de visste ikke hva de skulle gjøre for å finne henne. Alt dette som jeg fikk vite, ga nytt liv til mine håp, og jeg mente det var bedre ikke å ha truffet don Fernando, enn å ha funnet ham gift. Det forekom meg at ennå var ikke døren til en løsning stengt, og jeg tenkte at kanskje hadde him­ melen satt denne hindringen for hans annet ekteskap, for å få ham til å innse hva han skyldte det første, og forstå at han var kristen og hadde større plikter mot sin sjel enn å bøye seg for standsforskjellen. Alle disse tingene snudde og vendte jeg på i mitt sinn, uten å finne trøst, men jeg fattet noen fjerne og svake håp, for å fastholde det liv jeg nå avskydde. Der jeg befant meg, altså i byen uten å vite hva jeg skulle foreta meg siden jeg ikke fant don Fernando, fikk jeg høre en offentlig utroper bekjentgjøre at det ville bli gitt en stor belønning til den som kunne finne meg, og beskrev meg, min alder og til og med de klærne jeg hadde på meg. Jeg hørte det ble fortalt at jeg var blitt bortført fra mine foreldres hus av den drengen jeg dro sammen med. Dette gjorde meg dypt nedslått, siden det viste hvor sterkt min anseelse var blitt tilsmusset, for ikke bare hadde jeg mistet den på grunn av min flukt, men også svekket den enn mer ved å dra av sted med én som sto så langt under meg og skulle vise seg så uverdig mine gode tanker om ham. Straks jeg hørte bekjentgjørelsen, forlot jeg byen sammen med tjeneren, som allerede begynte å vakle når det gjaldt den ed og den troskap han hadde sverget meg. Den selvsamme natten dro vi inn i den tetteste og mest ufremkommelige del av skogen av frykt for å bli funnet. Men som det heter, en ond ting kaller på den neste, og at slutten på en ulykke er begynnelsen på en annen og større. Og det var at tjeneren, så trofast og pålitelig inntil da, straks han så meg i dette øde og mennesketomme området, og drevet av sin egen skurkaktighet mer enn av min skjønnhet, ville benytte den anledningen ødemarken ga ham, og uten skam og enda mindre frykt for Gud eller respekt for meg, la han an på meg. Da han innså at jeg med sterke og velbegrunnede ord besvarte hans frekke forslag, feide han til side alle sine bønner, som han først hadde tenkt å gjøre bruk av, og begynte å anvende makt. Men den rettferdige himmel, som sjelden eller aldri unnlater å se og støtte de gode hensikter, støttet mine, slik at jeg med mine svake krefter og uten megen anstrengelse, fikk ham utfor en styrtning der jeg lot ham ligge, død eller levende. Og dernest, med større letthet enn sjokket og trettheten ville, dro jeg inn i disse fjellene uten annen tanke eller plan enn å skjule meg blant dem og flykte fra min far og alle som på hans vegne lette etter meg. Jeg vet ikke hvor mange måneder det er siden denne tanken drev meg

249

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hit, hvor jeg fant en kvegoppdretter som tok meg som tjener hit inn i det innerste av dette fjellområdet, og jeg har tjent ham som dreng i all denne tiden, og jeg har forsøkt å holde meg ute på markene for å skjule det lange håret mitt, som på grunn av min tankeløshet har avslørt meg. Men all min sluhet og forsiktighet nyttet ikke, for min husbond oppdaget at jeg ikke var av hankjønn, og da våknet det i ham den samme drift som i min tjener, og siden skjebnen ikke alltid gir oss noe botemiddel mot våre gjenvordigheter, fant jeg hverken stup eller styrtning der jeg kunne dytte min husbond utfor og befri ham for hans attrå, slik jeg fant det for tjeneren. Derfor fant jeg det mindre besværlig å forlate ham og gjemme meg her i ufremkommeligheten, enn å forsøke å sette mine krefter og mine argumenter opp mot hans. Jeg forsvant altså inn i skogene igjen og lette etter et sted der jeg uten hindring og med sukk og tårer kunne anrope himmelen om å føle medynk med min ulykke og gi meg innsikt og støtte til å komme vekk herifra, eller kunne forlate dette livet i ødemarken, uten å etterlate noe minne om denne nedbøyede kvinne, som så uten egen skyld har gitt opphav til snakk, både på sitt eget hjemsted og andre steder.

KAPITTEL XXIX som behandler den skjønne Doroteas klokskap, sammen med andre muntre og underholdende saker

- Dette er, mine herrer, den sannferdige historien om min tragedie; se og bedøm nå om de sukk dere hørte, de ord dere lyttet til, og de tårer som strømmet meg ut av øynene, hadde grunn til å fremtre med slik styrke. Når dere har tenkt over arten av min ulykke, vil dere innse at å trøste meg er forgjeves, siden det ikke finnes noe botemiddel mot den. Jeg bønnfaller dere bare om én ting (noe dere lett kan og bør gjøre), å gi meg råd om hvor jeg kan tilbringe mitt liv uten at det blir ødelagt av frykt og uro for å bli funnet av dem som leter etter meg. Selv om jeg vet at den store kjærlighet mine foreldre føler for meg, sikrer meg å bli godt mottatt av dem, er den skam jeg føler bare ved tanken på å stige frem for dem, så sterk at jeg anser det for bedre å forvise meg selv fra deres blikk for alltid, enn å se deres åsyn og tenke at de i mitt ikke ser den ærbarhet de alltid hadde regnet med. 250

DON QUIJOTE

Hun tiet da hun sa dette, og ansiktet ble dekket av en farve som tydelig viste sjelens sorg og skam. Tilhørerne følte likeledes sterk medynk og forbløffelse over hennes ulykke, og selv om presten så ville trøste og råde henne, tok Cardenio ordet først og sa: - Du, min frue, er altså den skjønne Dorotea, den rike Clenardos eneste datter? Dorotea ble forbløffet over å høre sin fars navn, og uttalt av en som var så ubetydelig, for det er alt nevnt hvor elendig og fillet Cardenio var kledd, og derfor sa hun: - Og hvem er De min venn, siden De kjenner min fars navn? For inntil nå, om jeg ikke tar feil, har jeg i løpet av hele beretningen om min ulykke ikke nevnt hans navn. -Jeg, frue, svarte Cardenio, - er den lykkeløse, som Luscinda, ifølge Dem, omtalte som sin ektemann. Jeg er den ulykkelige Car­ denio som er bragt hit av ondskapen hos ham som har bragt Dem i den situasjon De er i, så De kan se meg slik jeg er, fillet, naken, uten noen menneskelig trøst. Og det som er det verste, helt uten forstand, for den har jeg bare i korte øyeblikk når himmelen finner det for godt å la meg få den. Jeg, Dorotea, er den som var tilskuer til don Fernandos forbrytelser, og den som ventet på å få høre det Ja som Luscinda uttalte for å bli hans hustru. Jeg var den som ikke hadde mot til å se hvordan hennes avmakt endte, eller det som ble resul­ tatet av det brev som ble funnet i hennes barm, for min sjel hadde ikke motstandskraft nok til å se så mange ulykker samtidig. Derfor forlot jeg huset og mistet tålmodigheten og etterlot et brev hos en som mottok meg, og ba ham gi Luscinda det i hånden; så kom jeg til disse ødemarkene for å avslutte mitt liv her, et liv som jeg fra da av avskydde som en dødsfiende. Men skjebnen har ikke tatt det fra meg, men nøyet seg med å frata meg forstanden, kanskje for å holde meg beredt til den store lykke å treffe Dem. For da det er sannhet, som jeg tror det er, det De her har fortalt, da kunne det vel hende at himmelen har gjemt en bedre utgang på våre ulykker enn vi tror. Luscinda kan ikke gifte seg med don Fernando, siden hun er min, og don Fernando kan heller ikke gifte seg med henne, siden han er Deres. Siden hun så tydelig har erklært dette, kan vi vel vente at himmelen skal gi oss tilbake det som er vårt, da det fremdeles er bevart helt og fullt, og ikke er gått til spille. Ettersom vi har en trøst, oppstått ikke av et fjernt håp eller grunnlagt på forvirrede innbilninger, bønnfaller jeg Dem, frue, om å gi Deres planer en annen retning, slik jeg ten­ ker om mine, ved å innstille Dem på å vente på bedre lykke. For jeg sverger Dem ved en ridders og en kristens tro at jeg ikke vil forlate 251

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Dem før De er i don Fernandos verge. Når man ikke kan overbevise ham med argumenter for å få ham til å innse hva han skylder Dem, da kan jeg anvende den frihet jeg har som ridder. Med full rett kan jeg utfordre ham til duell, på grunn av den urett han begår mot Dem, uten å tenke på mine egne krenkelser, for hevnen overlater jeg til himmelen, så jeg kan hevne Deres krenkelser her på jorden. Dorotea ble over all måte forbløffet over det Cardenio sa, og siden hun ikke visste hvordan hun skulle takke for slike løfter om hjelp, forsøkte hun å kysse hans føtter, men det tillot ikke Cardenio. Presten svarte for begge og godkjente Cardenios generøse løfter, og fremfor alt ba, tilrådet og overtalte ham til å bli med til landsbyen, der de kunne utstyre seg med alt det de manglet, og bestemme hvordan don Fernando skulle finnes, eller Dorotea bringes til sine foreldre, eller gjøre som hun mente var best. Cardenio og Dorotea takket ham for den hjelp han tilbød dem. Barberen som under alt dette hadde sittet anspent og taus, kom også med gode ord og tilbød sin hjelp med ikke mindre velvilje og tjenesteiver enn presten. Han fortalte også kort hvorfor de var kommet dit, og alt det under­ lige ved don Quijotes galskap. Og at de ventet på hans væpner, som var dradd for å hente ham. I Cardenios hukommelse dukket den striden han hadde hatt med don Quijote opp som en drøm, og han fortalte de andre om det. Men han kunne ikke si hva striden dreiet seg om. I samme øyblikk hørte de rop og skjønte at den som ropte på dem var Sancho Panza, siden han ikke hadde funnet dem der han forlot dem. De gikk ham i møte og spurte etter don Quijote, og han fortalte dem hvordan han hadde funnet ham i bare skjorten, svak, gul og halvdød av sult, mens han sukket for sin dame Dulcinea. Han hadde sagt at Dulcinea befalte ham å forlate dette stedet og dra til Toboso, der hun ville vente på ham, men han hadde svart at han slett ikke ville stige frem for hennes overordentlige skjønnhet før han hadde utført slike bedrifter som ville gjøre ham verdig til hennes nåde. Og om alt dette fortsatte, løp han den fare å ikke bli keiser, som han var nødt til, ikke engang erkebiskop, som var det laveste han kunne bli. Derfor måtte de finne ut hvordan de skulle få ham vekk derfra. Presten sa at det skulle han ikke bekymre seg om; de skulle nok få ham vekk, hvor meget han enn hadde imot det. Så fortalte han Cardenio og Dorotea hva han hadde uttenkt som botemiddel for don Quijote, i det minste for å få ham hjem. Dorotea svarte til dette at hun bedre enn barberen kunne spille jomfru i nød, og dessuten hadde hun kjoler så hun kunne få det til å virke helt naturlig. De 252

DON QUIJOTE

skulle bare overlate til henne å fremstille alt det som var nødvendig for å gjennomføre planen, for hun hadde lest mange ridderbøker og visste utmerket godt hvilken stil jomfruer i nød brukte, når de ba vandrende riddere om hjelp og støtte. - Da mangler vi ikke noe, sa presten, - for å iverksette planen. Det er ingen tvil om at hellet helt og fullt er på min side, og for dere mine herskaper, holder en dør på å åpne seg til en bedre tilværelse, mens det for oss er blitt lettere å oppnå det vi ville. Dorotea trakk så ut av putevaret en hel kjole av fint vevet stoff, en mantilje som dekket hodet og rakk henne til midjen, likeledes av fint grønt stoff, og tok så et perlekjede og andre smykker ut av en eske, slik at hun på et øyeblikk fremsto som en rik og høytstående dame. Alt dette og mer til hadde hun tatt med seg hjemmefra, for sikkerhets skyld, men inntil nå hadde hun ikke hatt noen anledning til å anvende det. Alle ble i høyeste grad slått av hennes munterhet, vidd og skjønnhet, og de bekreftet at don Fernando manglet innsikt siden han hadde forkastet en så skjønn kvinne. Den som ble mest forbløffet, var imidlertid Sancho Panza, som mente - og det var sant nok - at han i alle sitt livs dager aldri hadde sett en så fager skapning. Derfor ba han presten ivrig om å få vite hvem denne vakre damen var, og hva i all verden hun søkte her i denne avkroken. - Sancho, min venn, svarte presten, - denne skjønne damen, sagt i all korthet, er arving i rett mannlig linje til det store kongedømmet Micomicon, og hun kommer for å oppsøke din herre, for å be ham om en gunst som er å gjenopprette en urett eller krenkelse som en ond kjempe har begått mot henne; og med den berømmelse som stor ridder, som din herre har på hele jordens krets, er denne prinsessen kommet helt fra Guinea for å treffe ham. - Lykkelig søkt og lykkelig funnet, utbrøt Sancho Panza, - og det i enda høyere grad om min herre skulle være heldig nok til å drepe denne ukristelige kjempen som Deres nåde nevner. For han kommer nok til å drepe ham, om han treffer ham, om det da ikke er et gjen­ ferd, for mot spøkelser har min herre ingen makt. Men én ting vil jeg bønnfalle Deres nåde om, blant andre ting, herr lisensiat, og det er å hindre at han får lyst til å bli erkebiskop, for det frykter jeg. Deres nåde må råde ham til å gifte seg med denne prinsessen, for på den måten vil han ikke kunne forordnes som erkebiskop, og slik oppnår han på en enkel måte sitt imperium, og jeg får mine ønsker oppfylt. Jeg har sett nøye på denne saken og har for egen regning funnet ut at det ikke passer meg så godt at min herre blir erkebiskop, for jeg

253

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

er ikke til kirkebruk, da jeg er gift. Skulle jeg nå gi meg til å søke dispensasjoner for å få kirkelige inntekter, siden jeg har, som jeg har, kone og barn, vil det aldri føre til noe. Således, herre, er det vesentlig at min herre gifter seg straks med denne damen, for inntil nå har jeg ikke fått vite hennes fornavn, og kan derfor ikke bruke det. - Hun heter prinsesse Micomicona, svarte presten, - for siden hen­ nes kongedømme heter Micomicon, er det klart at hun må hete det. - Det kan det ikke være tvil om, sa Sancho. - For jeg har sett mange som tar navn og stand fra den landsbyen de er født i, og kaller seg Pedro av Alcalå, Juan av Ubeda og Diego av Valladolid, og akkurat det samme brukes nok der borte i Guinea, nemlig at dronninger tar navn etter kongeriket. - Slik er det nok, sa sognepresten, - og hva din herres giftermål angår, skal jeg gjøre alt det som står i min makt. Dette ble Sancho like fornøyd over som presten ble forbløffet over hans enfoldighet, og han innså at Sancho hadde fantasien like full, og like fastlåst av de samme galskapene som herren, for Sancho tvilte ikke på at han skulle bli keiser. Dorotea hadde allerede besteget prestens mulesel, og barberen hadde satt på seg skjegget laget av oksehalen. De ba Sancho føre dem dit don Quijote befant seg, og ikke si at han hadde gjenkjent presten og barberen, for i det besto hele vitsen med at hans herre skulle bli keiser. Hverken presten eller Cardenio ville gå sammen med dem, så at ikke don Quijote skulle bli minnet om slagsmålet med Cardenio, og hva presten angikk, var ikke hans nærvær nødvendig da. Derfor lot de dem gå foran, og de fulgte langsomt etter. Presten unnlot ikke å gi Dorotea råd om hva hun måtte gjøre, men til dette svarte hun at alt skulle utføres til punkt og prikke slik ridderbøkene utmåler det. Knapt hadde de gått to tredjedeler av veien, før de oppdaget don Quijote innimellom noen utilgjengelige klipper, helt påkledd nå, men ikke bevæpnet. Så snart Dorotea fikk vite av Sancho at det var don Quijote, pisket hun på sin edle ganger, fulgt av den sterkt beskjeggede barberen. Idet de nådde bort til ham, kastet væpneren seg ned fra muleselet og løp til for å ta Dorotea i armene, og hun steg av med stor frimodighet, kastet seg på kne foran don Quijote, og selv om han kjempet for å reise henne opp, deklamerte hun på denne manér, uten å reise seg: - Herfra reiser jeg meg ikke, å, ridder uten frykt og daddel, før Eders godhet og høviskhet tilstår meg en gunst, som vil øke Eders persons ære og ry, og bli til gavn for den mest utrøstelige og krenkede jomfru solen noensinne har sett. Og om det er slik at Eders sterke 254

DON QUIJOTE

arms tapperhet tilsvarer Eders udødelige ry, vil De bli nødsaget til å støtte denne ulykkelige som fra så fjerne lande er kommen, tiltrukket av duften av Eders berømmelige navn, og som søker Eder for å få en ende på sine ulykker. - Jeg svarer Dem ikke et ord, underskjønne dame, svarte don Qui­ jote, - og jeg vil ikke høre et ord mer om Deres sak, før De reiser Dem fra jorden. - Jeg stiger ikke opp, senor, svarte den nødstedte jomfru, - om ikke Eders høviskhet tilstår meg den gunst jeg ber om. - Det innrømmer og tilstår jeg Dem, svarte don Quijote, - om det nå ikke skulle føre til skam og skade for min konge, mitt fedreland og henne som har mitt hjertes og min frihets nøkkel. - Det blir hverken til skam eller skade for dem I nevner, min edle herre, svarte den smertefylte jomfru. Mens de holdt på med dette, nærmet Sancho Panza seg sin herres øre og hvisket ganske lavt: - Deres nåde kan godt tilstå henne den gunst hun ber om, for det er ikke noe å snakke om. Det dreier seg bare om å drepe en kjempe, og den som ber om dette er den høye prinsesse Micomicona, dron­ ning av det berømte monarki, Micomicon i Etiopia. - La henne nå være hvem hun vil, svarte don Quijote, - for jeg gjør bare det jeg er pålagt, og det min samvittighet dikterer meg, i overensstemmelse med det kall jeg bekjenner meg til. Og idet han vendte seg mot jomfruen, sa han: - Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om. - Den gunst jeg ber om, sa jomfruen, - er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usurpert mitt kongedømme. - Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem, svarte don Quijote. - Og slik vil De kunne, allerede fra i dag, kaste fra dem den sorg og bedrøvelse som tynger Dem, og la Deres sviktende håp få nytt liv og styrke. For med Guds og min sterke arms hjelp, vil De raskt se Dem gjeninnsatt i Deres kongerike og sitte på tronen i Deres gamle og berømte stand. Og la oss straks begynne, for i nøling, sier man, ligger faren. Den nødstedte jomfru kjempet med stor utholdenhet for å kysse hans hender, men don Quijote som i alt var en medgjørlig og høvisk ridder, tillot det ikke; derimot løftet han henne opp, og omfavnet henne på høvisk vis og befalte Sancho straks å se over Rocinantes

*55

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

remmer og deretter bevæpne ham fra topp til tå. Sancho hektet ned våpnene som lik et trofé hang oppe i et tre, og etter å ha undersøkt remmene, bevæpnet han sin herre, som straks han så seg i rustning, utbrøt: - La oss dra herifra, i Guds navn, for å hjelpe denne edle dame. Barberen, som fremdeles lå på kne, måtte passe omhyggelig på å skjule latteren og hindre at skjegget falt av, for om skjegget falt, ville de kanskje ikke oppnå sine gode hensikter. Da han hørte at gunsten var innvilget, og at don Quijote med så stor iver stilte opp for å opp­ fylle den, grep han damen med den ene hånden, og de to hjalp henne opp på muleselet. Dernest besteg don Quijote Rocinante, barberen satte seg til rette på muleselet, og Sancho måtte gå, noe som fikk ham til å sørge over tapet av eselet enda en gang, siden han hadde slik bruk for det. Men han bar alt med glede, da han mente at det nå var like før hans herre skulle bli keiser; for det var ingen tvil om at han skulle gifte seg med denne prinsessen, og i det minste bli konge av Micomicon. Det eneste som plaget ham var at dette kongedømmet besto av negre, og alle han kom til å få som vasaller var negre, men dette mente han å ha en god løsning på og sa til seg selv: - Hvilken rolle spiller det for meg at vasallene mine er negre? Det er vel bare å laste dem på skip og sende dem til Spania, der jeg kan selge dem for kontante penger. Og med disse pengene kan jeg kjøpe en eller annen tittel eller embede, som jeg kan leve godt av resten av mitt livs dager. Sannelig, jeg skal nok være våken, og vær ikke redd for at jeg ikke har evner og kyndighet til å ordne en sak som å selge tredve eller ti tusen vasaller på et blunk? Jeg skal ved Gud kvitte meg med dem, store som små, på hvilken som helst måte, slik at hvor svarte de enn er, skal de bli hvite og gule, det vil si forvandlet til sølv og gull. Tro bare ikke at jeg er en tåpe! Dermed vandret han av sted så glad og tilfreds at han glemte hvor tungt det var å gå til fots. Alt dette sto Cardenio og presten og så på, gjemt bak noen breg­ ner. Men de visste ikke hva de skulle finne på for å slutte seg til dem. Presten var imidlertid en riktig luring og fant straks ut hvordan de skulle gå frem. Og det var ved først å trekke en saks ut av et etui, raskt klippe skjegget av Cardenio og få på ham en kort gråbrun overkjole og en sort kappe, selv ble han stående i bukser og vest uten overtøy. Cardenio ble så forvandlet av dette at han ikke ville ha gjenkjent seg selv om han hadde sett seg i et speil. Da dette var gjort, hadde de andre allerede dradd i forveien, mens de to forkledde seg; men de nådde lettvint ned til kongeveien før de andre, for underskogen

256

DON QUIJOTE

og trange passasjer deromkring tillot ikke dem til hest å ri så raskt som fotgjengerne gikk. De stilte seg opp på sletten ved utgangen fra fjellet, og så snart don Quijote og hans ledsagere kom ut av skogen, ga presten seg til å betrakte ham meget langsomt og omhyggelig, og vise tegn på at han holdt på å gjenkjenne ham, og etter å ha sett på ham en lang stund, gikk han mot ham med åpne armer og utropte: - Velsignet være dette møte med ridderskapets speil, min gode landsmann don Quijote av la Mancha, blomst og krem av vår adel, kvintessensen av det vandrende ridderskap. Idet han sa dette, omfavnet han don Quijotes venstre kne, og denne som ble forbløffet over det han så og hørte, ga seg til å beskue man­ nen nøye, og anstrengte seg for å stige av hesten. Men det tillot ikke presten, og don Quijote sa derfor: - Slipp meg Deres nåde, herr lisensiat, for jeg kan ikke sitte til hest når en så ærverdig person som Deres nåde er til fots. - Dette kan jeg på ingen måte gå med på, sa presten. - Deres høyhet må bli sittende på den, for til hest utfører De de aller største storverk og eventyr som vår tidsalder har sett. For meg, som er en uverdig prelat, er det bra nok å sitte bakpå et av muleslene til disse herrene De reiser sammen med, om det ikke vil plage dem. Allikevel ville jeg betrakte det som å ri på hesten Pegasus, eller sebraen eller gangeren til den vidgjetne maurer Muzaraque, som frem til nå ligger forhekset i den store åsen Zulema, som ikke er så langt fra Compluto. - Det var ikke det jeg tenkte, herr lisensiat, svarte don Quijote. - Jeg vet min frue prinsessen vil være av den godhet, på grunn av min kjærlighet til henne, å befale sin væpner å gi muldyrsadelen til Dem, så kan han sette seg på flankene, om muleselet tåler det. - Det tåler det nok, svarte prinsessen, - og jeg vet at det heller ikke er nødvendig å befale det, for han er så høvisk som en hoffmann og vil ikke tillate at en person av den geistlige stand skal gå til fots, når han kan ri. - Slik er det, sa barberen. Og han steg straks av, anmodet presten om å stige i sadelen, og denne satte seg i den uten å la seg be mer. Men det sørgelige var at da barberen besteg flanken, tok eselet, som virkelig var et leieesel, og det er nok til å hevde at det var dårlig, og sparket bakut og tok to spjett ut i luften. Dersom mester Nicolås hadde fått dem i hodet eller brystet, ville han ha-forbannet den dagen han traff don Quijote. Allikevel ble barberen så forskrekket at han falt i bakken, uten å bry seg om skjegget. Da han så seg uten skjegg, fant han ikke på annet enn å dekke ansiktet med begge hendene og klage over å ha fått slått 257

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

inn flere jeksler. Da don Quijote så den tette skogen av et skjegg, uten kjever og uten blod, som hadde falt langt borte fra ansiktet til den falne væpneren, sa han: - Gode Gud, dette var noe til mirakel! Skjegget er blitt barbert av ansiktet, som var det gjort av en riktig barber. Presten, som så at planen han hadde laget, nå sto i fare for å bli oppdaget, løp straks bort til skjegget, så bort til barberen som frem­ deles lå og stønnet, og løftet med ett slag hodet hans opp mot brystet sitt, satte på skjegget igjen mens han mumlet noen ord over ham, som om han sa en spesiell trylleformular for å få skjegg til å sitte, som de skulle få se. Da han hadde fått det på plass, gikk han til siden, og væpneren var da like beskjegget og like frisk som han før hadde vært, noe don Quijote ble overmåte forbløffet over, og han ba pres­ ten om å få lære trylleformularen når det ga seg en anledning. Han oppfattet det slik at i tillegg til den egenskap å feste skjegg, måtte den kunne brukes til mer, for det var klart at der skjegget var blitt vekk, måtte kjøttet ha sår og skrammer, og siden alt ble bra, kunne den nok brukes til mer enn skjegg. - Slik er det, sa presten, og lovet å lære ham det ved første anled­ ning. De ble enige om at presten skulle sette seg i sadelen først, så skulle de tre skiftes om å ri en strekning, inntil de kom til det vertshuset som lå omtrent to postmil derifra. Da de tre var kommet i sadelen, det vil si don Quijote, prinsessen og presten, og de tre til fots, Cardenio, barberen og Sancho Panza, sa don Quijote: - Deres velbårenhet, min frue, før oss i den retning De ønsker. Før hun fikk svart, sa lisensiaten: - I retning av hvilket kongerike vil Deres velbårenhet lede oss? Er det kanskje i retning av Micomicon? Det må det vel være, eller så vet jeg lite om kongeriker. Hun, som var med på alt, forsto at hun måtte svare ja, og sa der­ for: -Ja, herre, min vei går i retning av hint kongedømme. - Om det er slik, sa presten, - da må vi ta tvers gjennom min landsby, og derfra fortsetter De mot Cartagena, der det kanskje er mulig å få skipsleilighet, og om det blir god vind, rolig hav uten stor­ mer, vil De på litt mindre enn ni år nå den store lagunen Meona, jeg mener, Meotides, som er litt mindre enn hundre dagsreiser hinsides Deres velbårenhets kongerike. - Deres nåde tar nok feil, min herre, sa hun, - for det er ikke to år siden jeg dro derifra, og sant å si hadde vi slett ikke godt vær.

258

DON QUIJOTE

Til tross for dette har jeg nådd det jeg ønsket så sterkt, nemlig don Quijote av la Mancha, og nyhetene om ham nådde mine ører straks jeg satte foten i Spania, og man fikk meg til å oppsøke ham, for å anbefale meg til hans høviskhet og betro min rettferdige sak til hans sterke arm. - Nå er det nok: avslutt lovprisningen av meg, sa don Quijote, jeg er en fiende av all slags smiger, og selv om denne ikke er det, krenker slik tale mine kyske ører. Det jeg vet å si, frue, enten jeg eier tapperhet eller ei, så skal den jeg har eller ikke har, anvendes i Deres tjeneste inntil jeg mister livet. Derfor lar jeg dette bero til sin tid, og ber herr lisensiaten å fortelle oss hva som har bragt ham alene til disse trakter, uten tjenere, og så lettkledd at det forskrekker meg. - Dette kan jeg besvare ganske kort, svarte sognepresten, - for Deres nåde, herr don Quijote, jeg og mester Nicolås, vår venn og barber, skulle til Sevilla for å hente et visst pengebeløp, som en slektning av meg som dro til Vestindia hadde sendt meg. Og det var ikke så lite, det var mer enn seksti tusen i sølvbarrer som ved innveksling gir det dobbelte. Da vi i går dro gjennom dette området, møtte vi fire lande­ veisrøvere, og de tok alt, til og med skjegget, og gjorde det på en slik måte at barberen måtte få et falskt ett, og denne unge mannen ble helt forvandlet. Det er velkjent her i egnen at de som røvet oss, er nofen galeislaver, som var blitt satt fri, nesten på dette selvsamme stedet, av en mann som var så dristig at han til tross for kommis­ særen og vaktene satte alle fri. Og det er ingen tvil om at han må ha mistet vettet, eller må være en like stor kjeltring som dem, eller et menneske uten sjel og samvittighet, for han ville slippe ulvene ut blant lammene, og reven blant hønsene og fluen i honningen. Han ønsket å svindle rettsvesenet, gå imot sin konge og naturlige herre, for det var imot hans rettferdige befalinger. Ja, han ønsket å gjøre galeiene uten fremdrift, skape opprør i Det hellige broderskap, som har ligget i dvale i mange år, han ville, kort og godt, begå en handling som fører sjelen i fortapelsen uten å gavne legemet. Sancho hadde fortalt presten og barberen om eventyret om galeislavene, som hans herre hadde gjennomført med så stor ære, derfor overdrev presten da han fortalte om det, for å se hva don Quijote ville gjøre eller si. Og denne skiftet farve for hvert ord, og våget ikke å si at han hadde vært befrieren av disse gode menneskene. - Disse, sa presten, - var det som røvet oss. Måtte Gud i sin mis­ kunn tilgi den som ikke lot dem bli ført til sin rettmessige straff.

259

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXX som behandler den morsomme og kunstfulle plan man fant på for å få vår forelskede ridder bort fra den strenge botsøvelse han hadde pålagt seg selv Ikke før var presten ferdig, så utbrøt Sancho: - Ved min tro, herr lisensiat, den som utførte denne stordåden var min herre, til tross for at jeg advarte ham på forhånd og ba ham tenke over hva han gjorde, og at det var en synd å sette dem fri, for alle som gikk der var noen store kjeltringer. - Ditt fehode, sa da don Quijote, - det påligger ikke vandrende riddere å undersøke om de ulykkelige, de lenkede og undertrykte de møter på veiene, vandrer på denne måten, eller befinner seg i en slik trengsel på grunn av skyld eller på grunn av muntre påfunn. Han skal bare hjelpe dem likesom alle andre trengende med blikk for deres lidelser og ikke deres kjeltringstreker. Jeg traff på en hel rosenkrans og kjede av bedrøvelige og ulykkelige mennesker, og gjorde det mitt kall pålegger meg og alt det som derav følger. Jeg vil si at den som finner dette upassende, og med tillatelse fra herr lisensiatens kirkelige verdighet og hans ærede person, vet lite om alt som angår ridderskap, og lyver som en riktig lavættet horesønn. Dette skal mitt sverd lære ham, og det skal bli en langvarig lærdom. Dette sa han og rettet seg opp i sadelen, trakk hjelmen ned, for barberbekkenet som han mente var Mambrinos hjelm, hadde han hengende foran på sadelen, inntil han kunne få den reparert etter galeislavenes slemme behandling. Dorotea, som var meget klok og meget vittig, og siden hun kjente godt til don Quijotes korte lunte, og visste at alle drev gjøn med ham bortsett fra Sancho, ville ikke ligge etter og sa: - Herr ridder, vil Deres nåde vennligst erindre den gunst De har lovet meg, ifølge hvilken De ikke kan oppholde Dem med andre eventyr, hvor viktig det enn måtte være. Vær rolig Deres nåde, for om herr lisensiaten skulle vite at denne ubeseirede arm hadde befridd galeislavene, ville han heller ha sydd igjen munnen med tre sting, og til og med bitt seg tre ganger i tungen, enn å si et eneste ord som kunne uttrykke forakt for Deres nåde. - Det sverger jeg virkelig på, sa presten, - jeg ville til og med ha barbert av meg barten. -Jeg skal tie, min edle frue, sa don Quijote, - og dempe den rett­ ferdige vrede som hadde oppstått i mitt bryst, og jeg skal dra rolig

260

DON QUIJOTE

og fredelig av sted inntil jeg har oppfylt det løfte jeg har gitt Dem. Men til gjengjeld for dette gode ønske ber jeg Dem innstendig om å fortelle, om det ikke smerter Dem, hva Deres bekymring er, og hvor mange, hvem, og hvordan de er, de personer over hvilke jeg må full­ byrde en rettmessig, tilstrekkelig og fullstendig hevn. - Det vil jeg meget gjerne gjøre, svarte Dorotea, - om det da ikke plager Dem å lytte til sorg og elendighet. - Det vil ikke plage oss, svarte don Quijote. Til dette svarte Dorotea: - Siden det er slik, ber jeg Deres nåder lytte oppmerksomt. Ikke før hadde hun sagt dette, før Cardenio og barberen stilte seg ved siden av henne for å høre hvordan den kloke Dorotea ville dikte opp sin historie, og det samme gjorde Sancho, som hadde latt seg lure like sterkt som sin herre. Da hun hadde satt seg vel til rette i sadelen og innledet med hosting og andre påfunn, begynte hun på denne måten: - For det første ønsker jeg at Eders nåder, skal vite at jeg heter ... Her gjorde hun en pause, fordi hun hadde glemt det navnet presten hadde gitt henne, men han kom henne straks til hjelp, da han skjønte hva hun søkte etter, og sa: - Det er ikke underlig at Deres høyhet forvirres og stammer når De skal fortelle om Deres ulykker, for de pleier å være av den art at de ofte tar hukommelsen fra den de mishandler, og det i den grad at de ikke engang husker sitt eget navn. Slik er det skjedd med Deres høyhet, så De har glemt De heter prinsesse Micomicona, rettmessig arving til det berømmelige kongedømme Micomicon. Med denne påminnelse kan Deres høyhet meget lett finne tilbake til Deres plagede erindring og alt det De måtte ønske å fortelle. - Dette er sant nok, svarte jomfruen, - og fra nå av tror jeg ikke det skulle være nødvendig å hjelpe meg på glid med noe, da jeg nok skal nå frem til enden av min sannferdige historie. Og den består i at min far kongen, som het Trinacrio den vise, var meget lærd i det man kaller magiens kunst, og fant gjennom sin innsikt ut at min mor, som het dronning Jaramilla, skulle dø før ham, og at han så etter kort tid også måtte forlate dette liv, og jeg bli foreldreløs. Han sa at dette ikke plaget ham så meget som å få vite, til sin sorg og uro, og med stor sikkerhet at en over all måte diger kjempe, herre over en stor øy, som nesten grenser opp til vårt rike, og med navnet Pandafilando med det dystre blikk (for det er sikkert og visst at selv om han har øynene der de skal være, ser han alltid skjevt, som om han var skjeløyd, og dette gjør han for å skape frykt og redsel hos dem som ser ham), som når han fikk vite at jeg var foreldreløs, ville

261

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dra med hele sin makt og velde over mitt rike og ta alt fra meg, uten å la meg beholde en aldri så liten landsby dit jeg kunne trekke meg tilbake, men at jeg kunne unngå slik ruin og ulykke dersom jeg ville gifte meg med ham. Men, etter det han forsto, ville et så upassende giftermål aldri falle meg inn, for jeg har ikke noensinne tenkt på å gifte meg med den kjempen, eller noen annen hvor stor og voldelig han enn skulle være. Min far sa også at etter hans død, og når jeg så at Pandafilando begynte å tilegne seg mitt land, skulle jeg ikke vente og gå i forsvarsposisjon, for det ville bety å ødelegge meg selv. Helt uten motstand skulle jeg la ham overta riket, dersom jeg ville unngå mine gode og trofaste vasallers død og totale ødeleggelse, siden det ikke ville bli mulig å forsvare seg mot kjempens umåtelige styrke. Derimot skulle jeg sammen med noen av mine, begi meg på veien til Spania, der jeg ville finne et botemiddel mot mine ulykker når jeg fant en vandrende ridder, hvis ry holdt på å utspre seg over hele dette riket, og hvis navn var, om jeg ikke husker feil, don Azote, eller don Gigote. - Don Quijote, ville jeg si, frue, sa da Sancho Panza, - eller med et annet navn, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. - Det er sant nok, sa Dorotea, - men han sa mer; at han skulle være meget høy, med inntørket ansikt, og på høyre side, under venstre skulder, eller der et sted, måtte han ha en mørkebrun føflekk med hår på likesom grisebust. Da don Quijote hørte dette, sa han til væpneren: - Hold dette, Sancho, min sønn, hjelp meg å kle av meg, for jeg vil se om jeg er den ridderen denne vise konge profeterte om. - Hvorfor vil Deres nåde kle av Dem, sa Dorotea. - For å se om jeg har den føflekken Deres far nevnte. - Det er ingen grunn til å kle av seg, sa Sancho, - for jeg vet at Deres nåde har en føflekk av denne typen, midt på ryggraden, og det er tegn på en sterk mann. - Det er tilstrekkelig, sa Dorotea, - for blant venner skal man ikke bry seg med småting, og om den er på ryggraden eller på en skul­ der, spiller mindre rolle; det er nok at det finnes en føflekk. La den så være der den vil, for alt er det samme legeme; og min gode fader traff riktig i alt, og har gjort det riktige ved å anbefale meg til herr don Quijote, for han er den min fader omtalte, og beskrivelsen av hans åsyn går sammen med det gode omdømme den ridder har, ikke bare i Spania, men i hele La Mancha. Knapt hadde jeg steget i land i Osuna, før jeg hørte om noen av hans storverk, og straks følte jeg i sjelen at det var akkurat ham jeg lette etter.

262

DON QUIJOTE

- Hvordan kunne Deres nåde stige i land i Osuna, min frue, spurte don Quijote, - da det ikke er en havneby? Før Dorotea kunne svare, kom presten henne i forkjøpet og sa: - Fru prinsessen vil nok si at etter ilandstigningen i Målaga, var det første stedet hun hørte om Deres nåde, i Osuna. - Det var det jeg ville si, sa Dorotea. - Dette er nok riktig, sa presten, - og Deres Majestet kan gå videre. - Det er ingen grunn til å fortsette, svarte Dorotea, - siden hellet endelig har latt meg møte don Quijote, og jeg regner med og betrak­ ter meg som dronning av hele mitt rike, siden han, i samsvar med sin høviskhet og storsinnethet, har vist meg den gunst og lovet å ledsage meg hvorhen jeg enn måtte føre ham. Det kreves ikke annet enn å la ham stige frem for Pandafilando med det dystre blikk, for å drepe ham og gi meg tilbake det som han, mot all rimelighet, har fratatt meg. Og alt dette skal skje uten videre, slik min fader, Tinacrio den vise har profetert. Han sa og skrev også med kaldeiske og greske bokstaver, som jeg ikke er i stand til å lese, at om denne ridderen fra profetien, etter å ha skåret halsen over på kjempen, skulle ønske å gifte seg med meg, skulle jeg straks, uten noen innvending, bli hans legitime gemalinne og gi ham full rett til mitt rike, sammen med min egen person. - Hva sier du nå, min venn Sancho, sa don Quijote til dette punkt. - Hører du hva som skjer? Var det ikke det jeg sa? Se bare om vi ikke har et rike å styre, og en dronning å gifte oss med. - Det kan De banne på, sa Sancho, - det måtte være en riktig horesønn som ikke giftet seg straks etter å ha skåret halsen over på Pandahilado! Og dronningen er noe til støkke! Jeg skulle ønske lop­ pene i min egen seng var like gode! Og idet han sa dette, hoppet han to ganger opp i luften og slo hælene sammen og ga uttrykk for den største glede. Så grep han tømmene på Doroteas muldyr, stanset og knelte ned foran henne, og bønnfalt henne om å få kysse hendene hennes, som tegn på at han erkjente henne som sin dronning og frue. Hvem av de omkringstående kunne la være å le når de så herrens galskap og tjenerens enfol­ dighet? Dorotea gjorde virkelig det han ba om, rakte ham hendene og lovet å gjøre ham til en stormann i sitt rike, når himmelen hadde gjort henne i stand til å få det tilbake og styre det. Sancho takket henne med slike ord at alle måtte le enda en gang. - Dette, mine herrer, fortsatte Dorotea, - er min historie, det står da bare tilbake å fortelle at av alle de ledsagere jeg tok med fra mitt rike, har jeg bare denne skjeggete væpneren tilbake, for alle druknet i 263

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

et stort uvær som vi møtte da vi hadde havnen i sikte. Vi to nådde land på to planker, som ved et mirakel; og i mitt livs forløp er alt mirakel og et mysterium, som De vil ha sett. Og dersom jeg har talt for meget, eller ikke har vært så presis som jeg burde, legg så skylden på det herr lisensiaten nevnte ved begynnelsen av min beretning, for stadig mot­ gang og gjenvordigheter tar hukommelsen fra den som opplever det. - Den tar man ikke fra meg, å høye og modige frue, sa don Quijote, - hvor mange gjenvordigheter jeg enn skal oppleve i Deres tjeneste, hvor store og ukjente de måtte være. Derfor vil jeg på nytt bekrefte det løfte jeg har avlagt, og jeg sverger å dra sammen med Dem til verdens ende, inntil jeg møter Deres ustyrlige fiende, hvis overmo­ dige hode jeg, med Guds hjelp og min arm, skal skjære av med den skarpe eggen på dette ... jeg vil ikke si gode sverd, takket være Ginés de Pasamonte, som tok med seg mitt. Dette mumlet han for seg selv, og fortsatte: - Og etter å ha skåret det av, og stilt Deres stat til Deres fredelige rådighet, vil det være opp til Deres egen vilje å gjøre det De måtte ønske med Deres egen person; for så lenge jeg har hukommelsen besatt og viljen bundet, og forstanden tapt, til denne ... og jeg sier ikke mer. Det er ikke mulig, nei ikke tale om, at jeg skulle overveie å gifte meg, om det så skulle være med Fugl Føniks. Sancho syntes at det siste hans herre sa om ikke å gifte seg, var så ille at han med stor forbitrelse hevet stemmen og sa: - Ved alle helgener og ved meg selv sverger jeg at De, herr don Quijote, ikke kan være ved Deres fulle fem. Hvordan er det mulig at Deres nåde et øyeblikk kan være i tvil om å gifte seg med en så mektig prinsesse som denne her? Mener De at skjebnen vil tilby Dem bak hver liten sten, et lignende eventyr som nå? Er kanskje min frue Dulcinea skjønnere? Visselig ikke, ikke engang halvparten, og jeg er like ved å hevde at hun når ikke opp til skoen på henne som her er nærværende. På den måten blir det ingenting av det grevskapet jeg venter meg, dersom Deres nåde tror De kan fiske godsaker på havets bunn. Gift Dem, gift Dem straks, ellers overgir jeg meg til fanden selv, og ta dette riket De får opp i hendene for niks og null. Når De er konge, gjør meg så til marki eller provinsguvernør og så til helvete med resten. Don Quijote som hørte slike blasfemiske ord om sin frue Dulci­ nea, tålte det ikke og løftet lansen og uten et ord til Sancho, ja uten å gi et kvekk fra seg, ga han ham to slike slag at han ble liggende på jorden, og om ikke Dorotea hadde ropt at han ikke skulle slå mer, ville han der og da ha tatt livet av ham. 264

DON QUIJOTE

- Jaså, De tenker, elendige bondetamp, sa han etter en stund, - at De når som helst kan sette krokfot for meg uten å vise meg hensyn, og at De alltid skal feile og jeg skal tilgi? For har De ikke skjønt noe, din bannlyste kjeltring, som du sikkert er, siden du har våget å spotte den makeløse Dulcinea. Og vet De ikke, dagleier, bærer, grobian, at om det ikke var for den styrke hun inngyder i min sterke arm, ville jeg ikke ha kraft til å drepe en loppe? Si meg, du giftslange, hvem tror du har vunnet dette riket og skåret hodet av denne kjempen og gjort Dem til marki, for alt dette anser jeg som gjort og allerede bekreftet, om det ikke er Dulcineas verd, som fører min arm som redskap for sine storverk? Hun kjemper gjennom meg, og seirer gjennom meg, og jeg lever og ånder gjennom henne. Å du horesønn, kjeltring, og så utakknemlig du er: Du ser deg oppløftet fra støvet til å bli høyadelig og gjengjelder en slik velgjerning med å tale ondt om den som gjorde dette! Sancho var ikke så mishandlet at han ikke hørte alt det hans herre sa til ham; han reiste seg noenlunde raskt og stilte seg bak Doroteas ganger og derfra sa han til sin herre: - Si meg da, herre; dersom Deres nåde har besluttet ikke å gifte seg med denne høye prinsessen, er det klart at riket ikke blir Deres, og får De ikke det, hvilke gunstbevisninger kan De da gi meg? Dette er det jeg beklager meg over; gift Dem nå straks med denne dron­ ningen, siden vi har henne her som falt ned fra himmelen. Siden kan De dra tilbake til min frue Dulcinea; for det må ha eksistert konger i denne verden som har hatt elskerinner. Hva skjønnheten angår, skal jeg ikke blande meg i det, for sant å si, om jeg skal si det, begge tar seg godt ut, siden jeg aldri har sett fru Dulcinea. - Hva mener du med ikke å ha sett henne, din oppblåste svind­ ler? sa don Quijote. - Har du ikke nettopp bragt meg en beskjed fra henne? - Jeg mener, sa Sancho, - at jeg ikke fikk sett på henne så langsomt at jeg la merke til hennes skjønnhet og fortrinn punkt for punkt; men sånn i det store og hele, virket hun bra. - Da tilgir jeg deg, sa don Quijote, - og tilgi meg mitt vredesutbrudd, for den første hissighet kan et menneske ikke styre. - Det innser jeg, svarte Sancho, - og hos meg er det den første his­ sigheten som setter kjeften i gang, og jeg klarer ikke en eneste gang å la være å si det jeg har på tungen. - Til tross for dette, sa don Quijote, - pass på hva du sier, Sancho, for så lenge går krukken til brønnen ... og jeg sier ikke mer. - Javisst, svarte Sancho, - Gud er i sin himmel, han ser alle feller 265

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og er dommer over hvem som gjør mest ondt, jeg, ved ikke å tale som jeg bør, og Deres nåde, ved ikke å handle som De bør. - Nå er det nok, sa Dorotea, - løp, Sancho, og kyss din herres hånd og be om forlatelse. Fra nå av skal du være mer forsiktig med ris og ros, og tal ikke ondt om denne frue Tobosa, som jeg ikke kjenner, men jeg står henne til tjeneste, og ha du tiltro til Gud, så vil du ikke mangle en stat der du kan leve som en fyrste. Sancho gikk med bøyet hode for å be om sin herres hånd, og han rakte den frem med avmålt uttrykk; og etter at Sancho hadde kysset den, ga han ham velsignelsen og ba Sancho om å trekke seg litt bort, for han måtte utspørre ham og tale om saker av største viktighet. Det gjorde Sancho, de fjernet seg noe og don Quijote sa: - Etter at dere kom, har det ikke vært tid og sted til å spørre spe­ sielt om det budskapet du bar med deg, og det svar du kom tilbake med; men nå når tilfellet har gitt oss tid og sted, kan du ikke nekte meg gleden over dine gode tidender. - Deres nåde kan spørre om hva De vil, svarte Sancho, - for fra alt skal jeg slippe ut, like lett som jeg kom inn. Men jeg bønnfaller Deres nåde om, fra nå av, å være mindre hevngjerrig. - Hvorfor sier du det, Sancho? sa don Quijote. - Jeg sier det, svarte han, - for disse stokkeslagene jeg fikk nå, har mer å gjøre med den striden fanden fikk oss inn i forleden natt med stampemøllene, enn med det jeg sa om min frue Dulcinea, som jeg elsker og tilber som en relikvie, selv om hun slett ikke er det, men bare fordi hun tilhører Deres nåde. - Snakk aldri mer om dette, sa don Quijote, - for det gjør meg forbitret; jeg tilga deg da, og du vet godt hva man sier, at en ny synd fører med seg en ny bot. Mens de snakket om dette, så de på den veien de gikk en mann som red på et esel, og da han kom nærmere virket han som en sigøyner. Men Sancho Panza som overalt hvor det dukket opp esler, lot blikket og sjelen følge dem, hadde knapt sett mannen, før han skjønte det var Ginés de Pasamonte. Ettersom han fikk fatt i den tråden, fikk han hele nøstet om tyveriet av eselet, og det var sant nok, for det var dette eselet Pasamonte kom ridende på. For ikke å bli gjenkjent, og for å kunne selge eselet, hadde han forkledd seg som sigøyner, og sigøynerspråket, og mye annet, kunne han tale som om det var hans eget morsmål. Sancho så ham, gjenkjente ham, og knapt var det skjedd, før han satte i: - Å, Ginesillo, din tjueknekt, la meg få skatten min tilbake, gi meg livet mitt, du skal ikke berike deg med min livslykke. La meg få eselet 266

DON QUIJOTE

mitt, min fryd og glede, og flykt bare din horebukk, pakk deg din røver. Men gi meg først det som ikke er ditt. All denne skrikingen og ropingen var slett ikke nødvendig, for alt ved det første ordet hoppet Ginés av og tok til bens, og bena satte i et trav som var mer som en galopp, og på et blunk var han borte vekk og ute av syne. Sancho ilte bort til det gråskimlede eselet, omfavnet det og sa: - Hvordan har du hatt det i all denne tiden, skatten min, du min trofaste stallbror? Så kysset og klappet han det som om det skulle være et menneske. Eselet sto helt stille, lot seg kysse og klappe av Sancho og svarte ikke med ett eneste ord. Nå nådde de andre bort til dem og lykkønsket ham med funnet av eselet, særlig don Quijote, som erklærte at han ikke ville tilbakekalle anvisningen på de tre eselføllene. For dette tak­ ket Sancho ham. Mens de to gikk og snakket, sa presten til Dorotea at hun hadde opptrådt meget klokt, både når det gjaldt historien, som var passe kort, og dessuten lignet så meget på ridderbøkene. Hun fortalte at hun ofte hadde moret seg med å lese dem, men hun visste ingenting om de forskjellige provinsene og om havnebyene, og derfor hadde hun forsøkt seg med å påstå at hun var gått i land i Osuna. - Slik oppfattet jeg det også, sa presten, - og derfor trådte jeg til med det jeg sa, slik at alt ordnet seg. Men er det ikke underlig å se at denne ulykkelige adelsmannen tror på disse påfunnene og løgnene, bare fordi de er holdt i samme stil og fremstilling som bøkene hans? -Jo, det er det, sa Cardenio, - og så sjelden og uhørt at jeg ikke riktig vet om noen skulle være tilstrekkelig begavet til å kunne skrive slike utrolige løgnhistorier. - Men det ligger også noe annet her, sa presten, - for bortsett fra de tåpeligheter som den gode lavadelsmannen uttaler om alt det som gjelder hans galskap, taler han derimot om andre ting, og fremlegger dem med de beste argumenter og viser å ha en klar forstand og er fredelig på alle måter. Så om man ikke berører hans ridderfantasier, finnes det ingen som ikke ville betrakte ham som et godt og intelli­ gent menneske. Mens de andre snakket om dette, fortsatte don Quijote med sitt og sa til Sancho: -Panza, min venn, la oss bli venner igjen hva våre stridigheter angår, og si meg nå, uten at vi skal bry oss med sinne eller bitterhet: Hvor, hvordan og når traff du Dulcinea? Hva holdt hun på med? Hva sa du til henne? Hva svarte hun? Hva slags uttrykk satte hun opp da

267

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hun leste mitt brev? Hvem skrev det ut for deg? Alt det du mener i denne saken er verd å vite, å spørre om og opplyse om, uten å tilføye noe, eller lyve for å glede meg, og du skal heller ikke avkorte for å unnlate å fortelle meg det. - Herre, svarte Sancho, - om sant skal sies, var det ingen som skrev ut brevet, for jeg hadde ikke noe brev med meg. - Det er som du sier, sa don Quijote. - For den lille notatboken jeg skrev det i, fant jeg mellom mine ting to dager etter din avreise, noe som gjorde meg svært bedrøvet, siden jeg ikke visste hva du skulle gjøre når du sto der uten brevet. Jeg trodde hele tiden at du ville vende tilbake fra det stedet der du savnet det. - Slik ville det ha gått, svarte Sancho, - om jeg ikke hadde lært det utenat da Deres nåde leste det, så jeg dikterte det til en klokker, som skrev det ut punkt for punkt og sa at han nok hadde lest mange irettesettelsesbrev, men aldri hadde lest noe så nydelig som det brevet. - Og har du det fremdeles gjemt i ditt minne, Sancho, sa don Qui­ jote. - Nei, herre, svarte Sancho, - for etter at jeg hadde diktert det, og skjønte det ikke ville være til mer nytte, ga jeg meg til å glemme det; og om jeg husker noe, er det dette med storvektige frue, jeg mener stormektige frue, og til slutt: Deres inntil døden, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Og midt oppe i dette satte jeg inn mer enn tre hundre ganger «min sjel», og «mitt liv», og «mine øynes lys».

KAPITTEL XXXI om den muntre og underholdende samtale som fant sted mellom don Quijote og Sancho Panza, hans væpner, sammen med andre hendelser

- Alt dette mishager meg ikke, gå bare videre, sa don Quijote. - Da du kom frem, hva holdt da denne skjønnhetens dronning på med? Du fant henne sikkert opptatt av å træ perler på en snor, eller brodere en devise med gulltråd for sin fangne ridder? - Jeg fant henne hjemme bare opptatt av å sikte to tønner hvete. - Da kan du være sikker på at de hvetekornene var perlekorn, når hennes hender berørte dem. Og dersom du så etter, gode venn, var det så den fine eller den rødlige art? - Det var helt vanlig gul hvete, svarte Sancho. 268

DON QUIJOTE

- Jeg forsikrer deg, sa don Quijote, - at når den er siktet av hennes hender, blir det utvilsomt til det fineste hvite brød. Fortsett bare; da du ga henne mitt brev, kysset hun det? La hun det på hodet som tegn på respekt? Utførte hun noen seremoni, verdig et slikt brev, eller hva gjorde hun? - Da jeg skulle overrekke det, svarte Sancho, - var hun fullt opp­ tatt av en god slump hvete hun hadde i sikten og sa: «Legg brevet på den sekken, min venn; for jeg kan ikke lese det før jeg er ferdig med å sikte alt dette her.» - For en klok kvinne! sa don Quijote. - Det måtte være for å kunne lese det langsomt og fryde seg over det. Gå videre, Sancho. Og mens hun var i full gang, hva sa hun til deg? Hva spurte hun deg om meg? Og du, hva svarte du? Bli ferdig og fortell meg alt; og glem ikke det minste komma i blekkhuset. - Hun spurte ikke om noe, sa Sancho, - men jeg fortalte henne på hvilken måte Deres nåde gjorde botsøvelser i hennes tjeneste, naken fra midjen og opp, midt inne i disse fjellene som en villmann, som sover på jorden, uten å spise ved dekket bord eller kjemme skjegget, mens De gråter og forbanner Deres skjebne. - Ved å si at jeg forbannet min skjebne, uttrykte du deg galt, sa don Quijote, - for jeg velsigner og vil velsigne henne alle mitt livs dager, for å ha gjort meg verdig til å elske en så høyfornem dame som Dulcinea av Toboso. - Ja, så høy er hun, svarte Sancho, - at hun nok er en håndsbredd høyere enn jeg. - Men hva mener du, Sancho, sa don Quijote. - Målte du deg i forhold til henne? -Jeg målte meg på følgende måte, svarte Sancho: - Da jeg skulle hjelpe henne med å få en sekk hvete opp på et muldyr, kom jeg så nær at jeg så hun var mer enn en håndsbredd høyere. - Ja, er det ikke virkelig sant, svarte don Quijote, - at denne høyhet prydes av tusen millioner sjelelige ynder! Men du kan ikke benekte én ting, Sancho, for da du kom henne nær, følte du ikke da en sabeisk duft, en aromatisk vellukt, noe ubeskrivelig godt jeg ikke kan gi navn? Jeg mener en duft, eller et pust, som om du var i en fornem hanskebutikk. - Det jeg kan si, sa Sancho, - er at jeg kjente en litt mannhaftig lukt, og det skyldtes nok det tunge arbeidet som fikk henne til å bli svett og klebrig. - Slik var det nok ikke, svarte don Quijote, - men du må ha vært forkjølet, eller du kjente lukten av deg selv, for jeg vet godt hva denne

269

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

rose mellom torner, denne lilje på marken, denne flytende ambra dufter av. • - Alt er mulig, sa Sancho, - for ofte kommer det ut av meg den samme lukten som jeg mente kom fra hennes nåde, fru Dulcinea, men det skal man ikke forbauses over, for den ene djevel ligner den andre. - Altså, fortsatte don Quijote, - hun gjorde siktingen av hveten ferdig og sendte den til møllen. Hva gjorde hun da hun leste brevet? - Brevet leste hun ikke, sa Sancho, - for hun sa hun hverken kunne lese eller skrive, og rev det i små biter og sa hun ikke ville la noen lese det, for at ingen i landsbyen skulle få vite hennes hemmeligheter. For henne var det nok det jeg hadde sagt muntlig om den kjærlighet De følte for henne, og den uvanlige botsøvelse som de utførte for hennes skyld. Og endelig ba hun meg si til Deres nåde at hun kysset deres hender, og at hun hadde mer lyst til å se Dem enn å skrive til Dem. Derfor bønnfaller og befaler hun Dem å komme ut av buskene i dette villniset og slutte med galskapene, og straks begi Dem på veien til Toboso, om ikke andre ting av stor vekt skulle skje, for hun hadde sterk trang til å se Deres nåde. Hun brølte av latter da jeg fortalte at Deres nåde kaller seg Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Jeg spurte om baskeren hadde vært der, og hun sa ja, og at det var en bra mann. Jeg spurte også etter galeislavene, men hun svarte at inntil da hadde hun ikke sett noen av dem. - Alt går altså som det skal, sa don Quijote, - men si meg, hvil­ ket smykke ga hun deg ved avskjeden, for de tidender du bragte fra meg? For det er gammel skikk og bruk blant omvandrende riddere og damer å gi væpnere, kammerjomfruer, eller dverger som bringer etterretninger fra deres damer, eller fra dem til de omvandrende, en rik gave som takk for deres budskap? - Det kan godt være, og jeg anser det som en god skikk, men det må ha vært i gammel tid; for nå er det nok bare vanlig å gi et brødstykke og ost, for det var hva min frue Dulcinea rakte meg over muren, da hun sa farvel; og det var til og med en fåreost. - Hun er overordentlig gavmild, sa don Quijote, - og om hun ikke ga deg et gullsmykke, måtte det være fordi hun ikke hadde noe for hånden; men bedre sent enn aldri. Jeg kommer til å treffe henne, og alt ordner seg. Vet du hva som undrer meg, Sancho? Det er at det virker som du dro og kom tilbake gjennom luften, for du har brukt mindre enn tre dager på å dra frem og tilbake til Toboso, selv om det er mer enn tredve postmil herfra og dit. Derfor oppfatter jeg det slik at den vise magiker som tar seg av mine saker og er min venn (for han finnes nødvendigvis, og det må han, ellers ville jeg ikke være en

270

DON QUIJOTE

god vandrende ridder); jeg mener at nettopp han må ha hjulpet deg på reisen uten at du merket det. For det finnes vismenn som griper en vandrende ridder som ligger i sengen og sover, og uten å vite hvor og hvordan, våkner de dagen etter mer enn tusen postmil fra der de sovnet. Om det ikke var slik, kunne de vandrende riddere ikke hjelpe hverandre når de var i fare, slik de stadig gjør. Og det kan skje at én holder på å kjempe i Armenias fjell med en eller annen drage, eller et annet slags udyr eller en annen ridder, der kampen går ham imot og døden nærmer seg, og vips, så dukker det opp der borte, oppe over en sky eller på en ildvogn, en annen ridder som er hans venn og like før befant seg i England. Han hjelper ham og redder ham fra døden, og om aftenen er han i vertshuset og spiser i ro og mak. Og fra det ene til det andre stedet pleier det å være to eller tre tusen postmil. Alt dette skjer gjennom de vise og kyndige trollmenn, som tar seg av disse ridderne. Således, min venn Sancho, er det ikke vanskelig å tro at du på så kort tid har reist herfra til Toboso og tilbake, for som jeg har sagt, en eller annen klok venn må ha båret deg gjennom luften, uten at du merket det. - Slik må det ha vært, sa Sancho, - for jeg kan forsikre at Roci­ nante travet som om det skulle være en sigøyners asen med kvikksølv i ørene. - Javisst må det ha vært kvikksølv, sa don Quijote. - Og enda med en legion djevler i kroppen, det er folk som reiser og får andre til å reise så langt de ønsker. Men om vi ser bort fra dette, hva mener du jeg bør gjøre med dette at min frue befaler meg å dra og møte henne? Selv om jeg innser at jeg er forpliktet til å oppfylle hennes befalinger, ser jeg meg ute av stand til dette på grunn av det løfte jeg har gitt prinsessen som er sammen med oss, og ridderskapets lov tvinger meg til å holde mitt ord fremfor å følge min lyst. På den ene side drives og martres jeg av min trang til å treffe min dame. På den annen blir jeg tiltrukket og lokket av mitt avlagte løfte og den heder jeg vil oppnå gjennom dette foretagende. Men det jeg tenker å gjøre, er å reise raskt og nå hurtig frem dit kjempen er, og idet jeg kommer dit, skjærer jeg hodet av ham og gjeninnsetter prinsessen rolig og fredelig i hennes høye stilling. Og straks vender jeg tilbake til det lys som gir liv til mine sanser, og henne gir jeg slike unnskyldninger at hun vil godta min forsinkelse, da hun innser at alt er gjort til hennes ære og berømmelse, siden alt jeg i mitt liv har oppnådd, oppnår og skal komme til å oppnå gjennom våpen, kommer fra den gunst hun tilstår meg, og det at jeg er hennes. - Akk, sa Sancho, - hvor skralt står det ikke til inne i skallen på 271

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Deres nåde! Si meg, herre, tenker Deres nåde å ta denne ferden gra­ tis, og la et så rikt og fornemt giftermål som dette slippe Dem ut av hendene, der De får i medgift et kongerike, som jeg sant å si har hørt er mer enn sytti tusen postmil i omkrets, og som er umåtelig rikt på alt det som er nødvendig for å opprettholde livet, og er større enn Spania og Portugal til sammen? Ti stille for Guds skyld og skam Dem over det De har sagt, og ta mitt råd og tilgi meg og gift Dem straks i den første landsby der det finnes en prest; og finnes ikke det, har vi her vår egen lisensiat, som kan utføre det på førsteklasses måte. Og legg merke til at jeg er gammel nok til å gi råd, og at det jeg gir Dem er midt i blinken, og det er bedre med én fugl i hånden enn en gribb i luften, for den som eier noe godt, og velger galt, vil ikke hevne seg hvor sint han enn blir. - Hør her, Sancho, svarte don Quijote, - dersom det rådet du gir meg er at jeg skal gifte meg, fordi jeg straks blir konge når jeg har drept jetten, og at jeg da enkelt nok kan vise deg nåde og gi deg det jeg har lovet; da skal du vite at uten å gifte meg kan jeg oppfylle ditt ønske uten vanskelighet, for jeg vil få noe ekstra før jeg går inn i kampen, og når jeg så er blitt seierherre, må man, uten at jeg gifter meg, overlate meg en del av riket, så jeg kan gi det til den jeg ønsker. Og når jeg får den delen, hvem tror du så jeg vil gi den til, om ikke til deg? - Det er klart, svarte Sancho, - men da må Deres nåde se til at jeg får den ved havet, for om levemåten der ikke passer meg, kan jeg innskipe negervasallene mine, og gjøre hva jeg vil med dem. Og Deres nåde skal ikke bry seg med å dra og hilse på min frue Dulcinea nå, men straks gå og drepe jetten, for det forekommer meg at det vil bli til stor ære og fordel for oss. - Du har sannelig rett, Sancho, sa don Quijote, - og jeg må følge ditt råd om heller å følge prinsessen enn å dra for å hilse på Dulcinea. Og jeg råder deg til ikke å si noe til noen, heller ikke til dem som er sammen med oss, om det vi her har talt om. For siden Dulcinea er så tekkelig at hun ikke vil at hennes tanker skal bli kjent, vil det ikke være bra at jeg, eller noen på mine vegne, fremlegger dem. - Dersom det er slik, sa Sancho, - hvordan kan da Deres nåde finne på å sende alle dem De beseirer for å melde seg for min frue Dulcinea, siden dette er som en underskrift med Deres navn om at De elsker henne og er hennes kjæreste? Og siden det er slik at de som drar, må knele ned i hennes nærvær og si at de kommer på vegne av Deres nåde for å gi henne sin hyllest; hvordan kan da begges tanker holdes skjult?

272

DON QUIJOTE

- Å, så dum og enfoldig du er, sa don Quijote. - Skjønner du ikke, Sancho, at alt dette opphøyer henne enda mer? For du skal vite at ifølge ridderskapets skikk er det en stor ære for en dame å ha flere vandrende riddere som oppvarter henne, selv om deres hensikter ikke går lenger enn til å tjene henne som den hun er, uten å vente annen gunstbevisning for de mange og gode ønsker enn at hun innvilger å godta dem som sine riddere. - Med en slik art kjærlighet, sa Sancho, - har jeg hørt prediket at man skal elske Vår Herre i seg selv, uten at vi drives av håp om ære eller frykt for straff, skjønt jeg selv ville elske og tjene ham for alt det han kan gjøre for meg. - Du er da en pokkers bondeknøl, sa don Quijote, - for noen kloke bemerkninger du kommer med nå og da! Man skulle tro du hadde studert. - Men det er slik at jeg ikke engang kan lese, svarte Sancho. Da ropte mester Nicolås på dem og ba dem vente litt, for de andre ville stanse og drikke av en bekk som rant der. Don Quijote stanset, til Sanchos glede, for han var trett av å lyve så meget og var redd for å bli grepet i løgn av sin herre, for selv om han visste at Dulcinea var en bondepike fra Toboso, hadde han aldri sett henne i sitt liv. Nå hadde Cardenio tatt på seg de klærne Dorotea hadde båret da de fant henne, for selv om de ikke var meget å skryte av, var de bedre enn dem han hadde hatt på seg. De steg av ved bekken, og med det presten hadde utstyrt seg med i vertshuset, stagget de litt den sterke sulten de kjente. Mens de satt der, kom en gutt vandrende forbi på veien, og han ga seg til å se nøye på dem som satt ved bekken; like etter for han bort til don Quijote, klamret seg til bena hans, brast i sterk gråt og utbrøt: -Å, herre! Kjenner ikke Deres nåde meg igjen? Se godt på meg, for jeg er den gutten Andrés som De løste fra eketreet jeg var bundet til. Don Quijote gjenkjente ham, grep ham i hånden og snudde seg mot de andre og sa: - For at Deres nåder skal se hvor viktig det er at det i denne verden finnes vandrende riddere som kan omgjøre den urett og de krenkel­ ser som skamløse og onde mennesker begår, skal Deres nåder vite at da jeg forleden dag var på vei gjennom en skog, hørte jeg rop og smerteskrik som fra et plaget og nødstedt menneske. Jeg løp straks, slik min plikt krever, i den retning smerteskrikene kom fra, og der fant jeg denne gutten som står her, bundet til et eketre, noe som gleder 273

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg helt inn i sjelen, for han er et vidne som ikke tillater meg noen løgn. Jeg sier altså at han sto bundet til et eketre, naken fra livet og °PP, °g en bondemann holdt på å piske ham til blods med tøylene til en hoppe, en bonde som jeg siden fikk vite, var hans husbond. Straks jeg spurte om årsaken til denne mishandlingen, svarte den grove bon­ den at han holdt på å piske ham, siden han var hans husbond, og at visse forglemmelser han hadde begått, skyldtes mer at han var en tyv enn at han var enfoldig, og til dette svarte dette barnet: «Herre, han pisker meg bare fordi jeg ber om min lønn.» Husbonden svarte med ordrike bortforklaringer, som jeg nok hørte, men ikke trodde på. Kort og godt, jeg fikk ham løs, og avkrevde bonden en ed om å ta ham med seg og betale ham hver eneste skilling, og til og med med håndkyss. Er ikke alt dette sant, min sønn Andrés? La du ikke merke til med hvilket ettertrykk jeg befalte dette, og hvor ydmykt han lovet å utføre alt det jeg ville, påtalte og påla ham. Svar, bli ikke forvirret, eller nøl; si hva som skjedde til disse herskaper, for at man skal innse og ta i betraktning den nytte jeg mener det ligger i at det finnes vandrende riddere på veiene. - Alt det Deres nåde har sagt, er både visst og sant, svarte gutten, - men slutten på den saken ble akkurat det motsatte av det Deres nåde forestiller seg. - Hvordan motsatt? repliserte don Quijote. - Betalte ikke denne bonden deg kanskje? - Han ikke bare ikke betalte meg, svarte gutten, - men straks Deres nåde dro ut av skogen og vi ble alene, bandt han meg enda en gang fast til eketreet og ga meg på nytt så mange piskeslag at jeg så ut som en Sankt Bartolomeus som ble flådd, og for hvert slag han ga meg, kom han med en vits og en hån for å gjøre narr av Deres nåde, og om det ikke hadde gjort så vondt, ville jeg ha ledd av det han sa. Han behandlet meg virkelig slik at inntil nå har jeg vært til behandling i et hospital for skadene som den onde bonden hadde tilføyet meg. Og alt dette har Deres nåde skylden for; for om De hadde holdt frem på den veien de kom og ikke var kommet dit ingen hadde kalt Dem, og ikke hadde stukket nesen i andres affærer, ville husbonden min ha nøyet seg med å gi meg ett eller to dusin piskeslag, og så sluppet meg og betalt det han skyldte meg. Men ettersom Deres nåde van­ æret ham slik uten grunn, og sa så mange nedsettende ting, flammet hans vrede opp, og siden han ikke kunne hevne seg på Deres nåde, slapp han hele sitt raseri ut over meg, i den grad at jeg mener jeg ikke vil bli menneske igjen i hele mitt liv. - Skaden lå i at jeg dro min vei, sa don Quijote, - og jeg burde ikke

274

DON QUIJOTE

ha gått før han hadde betalt. Jeg burde ha visst, etter lang erfaring, at det finnes ikke en bonde som holder sitt ord, om han skjønner at han ikke har fordel av det. Men du husker, Andrés, at jeg sverget at om han ikke betalte deg, skulle jeg dra og lete etter ham til jeg fant ham, selv om han skulle gjemme seg inne i hvalens buk. - Det er sant, sa Andrés, - men det hjalp ikke. - Nå skal du få se om det hjelper, sa don Quijote. Idet han sa dette, reiste han seg raskt og befalte Sancho å legge bisselet på Rocinante som gikk og gresset mens de spiste. Dorotea spurte ham hva han aktet å gjøre. Han svarte at han ville gå og lete etter bonden, straffe ham for en slik handling og tvinge ham til å betale Andrés til siste skilling, til tross for, og på tross av alle de mange bønder det måtte finnes i verden. Til dette svarte hun at han måtte bemerke at han på ingen måte kunne blande seg inn i noe annet foretagende før han hadde oppfylt hennes, slik han hadde lovet, og dette visste han bedre enn noen annen og måtte dempe sin vrede inntil han kom tilbake fra hennes rike. - Det er sant, sa don Quijote, - og Andrés må være tålmodig inn­ til jeg er tilbake, slik De, min frue, sier. Jeg sverger og lover enda en gang å ikke stanse før han blir hevnet og betalt. - Slike eder tror jeg ikke på, sa Andrés, - men jeg ville heller ha noe til å komme meg til Sevilla med, enn all verdens hevn. Gi meg noe, om De har, så jeg kan spise på veien, og gå så med Gud, Deres nåde, og alle andre vandrende riddere, som nok er like velvandrende til å straffe andre, som de har vært for meg. Sancho trakk et stykke brød og ost opp av nistesekken, ga det til gutten og sa: - Ta dette, broder Andrés, for vi får alle vår del av din ulykke. - Og hvilken del får dere? spurte Andrés. - Den delen av osten og brødet som jeg gir deg, svarte Sancho, for Gud vet om jeg kommer til å savne den eller ei, for du skal vite at de vandrende ridderes væpnere får lide under sult og uhell, og også andre ting som merkes tydeligere enn de beskrives. Andrés grep brødet og osten, og da han så at ingen ville gi ham noe annet, bøyet han hodet, og bega seg ut på veien igjen på lykke og fromme, som man sier. Riktignok sa han til don Quijote da han dro: - For Guds skyld, herr vandrende ridder, om De skulle møte meg en annen gang, og selv om De skulle se meg bli hakket i stykker, kom meg ikke til hjelp eller støtte, men la meg bli værende i min ulykke, som ikke vil bli så stor, om jeg ikke får hjelp av Deres nåde, som jeg 275

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

håper Gud vil forbanne, samt alle de vandrende riddere som er blitt født inn i verden. Don Qujiote skulle til å reise seg for å straffe ham, men han satte av gårde i en slik fart at ingen våget å forfølge ham. Don Quijote ble umåtelig skamfull over Andrés’ fortelling, og de andre måtte passe vel på ikke å le, så han ikke skulle bli enda mer skamfull enn han alt var.

KAPITTEL XXXII som omhandler alt det som skjedde i vertshuset med hele troppen til don Quijote Det gode måltidet tok slutt, og de sadlet straks ridedyrene, og uten at det skjedde dem noe som er verd å fortelle, kom de dagen etter til vertshuset, til Sancho Panzas forbauselse og forbløffelse, og selv om han helst ikke ville gå inn, kunne han ikke flykte. Vertshuskonen, verten og hans datter og Maritornes, som så don Quijote og Sancho, kom ut for å ta imot dem med uttrykk for stor munterhet, og han møtte dem med alvorlig oppsyn og meget avmålt, og ba dem gjøre i stand en bedre seng enn forrige gang. Til dette svarte vertinnen at om han betalte bedre enn sist, skulle han få en fyrstelig seng. Don Quijote ba dem gjøre som hun sa, og de beredte en seng oppe i det samme loftsrommet som sist, og han gikk straks til sengs, for han var svært nedbrutt og ikke helt seg selv. Ikke før hadde han stengt seg inne, så gikk vertinnen løs på bar­ beren og sa: — Sannelig min hatt om De skal få lov til å bruke kusvansen til skjegg, De får straks gi meg halen tilbake, for nå flyter alle min manns ting omkring på gulvet, så det er en skam; jeg mener kammen, som jeg pleide å sette fast i kuhalen. Barberen ville ikke gi den tilbake, hvor sterkt hun enn trakk i den, før lisensiaten ba ham gi henne den: Nå var det ikke lenger nødven­ dig å fortsette med dette påfunnet, for han kunne fremtre slik han var, og kunne si til don Quijote at da de tyvaktige galeislavene hadde plyndret dem, hadde de flyktet til vertshuset. Om han skulle spørre etter prinsessens væpner, skulle de si at hun hadde sendt ham i for­ veien for å varsle innbyggerne i kongeriket om at hun var på vei og 276

DON QUIJOTE

bragte med seg landets befrier. Dermed ga barberen kuhalen tilbake til vertinnen, og likeledes alle de andre tingene hun hadde lånt bort for å befri don Quijote. Alle i vertshuset var forbløffet over Doroteas skjønnhet, og også over den unge mann Cardenios elegante fremtre­ den. Presten fikk verten til å tilberede noe å spise av det beste som fantes i huset, og denne som regnet med god betaling, tilberedte tje­ nestevillig et brukbart måltid. Og under alt dette lå don Quijote og sov, og de mente alle at det var best ikke å vekke ham, da han hadde bedre av å sove enn å spise. Under måltidet, og med verten, hans kone og datter, Maritornes og alle gjestene til stede, talte de om don Quijotes besynderlige gal­ skap, og i hvilken tilstand de hadde funnet ham. Vertinnen fortalte hva som hadde skjedd med ham og eseldriveren, og så kikket hun seg rundt om Sancho skulle være der, og da hun ikke så ham, fortalte hun alt om hvordan han ble kastet opp og ned på teppet, noe tilhø­ rerne hadde stor glede av. Da presten fortalte at alle ridderbøkene don Quijote hadde lest, hadde tatt vettet fra ham, sa verten: - Jeg skjønner ikke hvordan det kan ha gått til, for etter det jeg forstår, finnes det ikke bedre lesning i verden, og jeg har to eller tre av dem her, sammen med noen papirer, som virkelig har holdt liv i meg, og ikke bare meg, men mange andre. For når hveten er moden, samler det seg mange høstfolk og alltid er det en som kan lese, og han tar en av disse bøkene i hånden og vi setter oss mer enn tredve rundt ham, og vi lytter med så stor glede at vi alle føler oss yngre. Om meg selv kan jeg si at når jeg hører om de forferdelige og rasende sverdslagene som ridderne gir hverandre, får jeg selv lyst til å delta, og kunne sitte og lytte i dager og netter. - Det samme med meg, sa vertinnen, - for de eneste fredelige øye­ blikkene jeg har her i huset, er når dere sitter og hører etter, og dere er så oppslukte at dere ikke husker å bruke munn. - Det er sant nok, sa Maritornes, - og jeg må innrømme at jeg synes godt om de tingene som er riktig nydelige, særlig når det fortelles at en adelig frue sitter under et appelsintre, omfavnet av en ridder, og at en dame, som er riktig misunnelig og holder på å dø av skrekk, holder vakt. Slikt noe er riktig honningsøtt. - Og hva mener De, frøken jomfru? spurte presten datteren til ver­ ten. -Jeg vet ikke riktig, innerst inne, svarte hun, - jeg lytter også, og selv om jeg ikke skjønner det, liker jeg å høre på; men jeg bryr meg ikke så meget om sverdslagene som min far synes om, men derimot de klagesanger som ridderne lager når de er langt borte fra

277

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sine damer. Sant å si får de meg ofte til å gråte av medlidenhet med dem. - Ville De da trøste dem, min jomfru, sa Dorotea, - om de skulle gråte for Dem? -Jeg vet ikke hva jeg ville gjøre, svarte ungpiken, - jeg vet bare at noen av damene er så grusomme at de kaller ridderne sine for tigre og løver og det som verre er. Å, Jesus, jeg vet virkelig ikke hva slags følelsesløse og samvittighetsløse mennesker det er, siden de for ikke å kikke på en ærbar mann heller lar ham bare dø, eller bli gal. Jeg skjønner ikke hvorfor de er så knipske og sippete; siden de er så ærbare, er det jo bare å gifte seg med dem, for de vil jo ikke noe annet. - Ti stille barn sa vertinnen, - det later til at du vet mye om slike ting, og det tar seg ikke ut for en jomfru å vite eller snakke så mye. - Siden denne herren spurte meg, svarte hun, - kunne jeg ikke la være å svare. - Vel, vel, sa presten, - bring meg disse bøkene herr vert, jeg vil gjerne se dem. - Det skal jeg, svarte han. Han gikk inn i et rom og tok ut en gammel vadsekk, låst med en kjede, åpnet den og tok ut tre tykke bøker og noen papirer beskre­ vet med pen håndskrift. Den første boken han trakk frem, var Don Cirongilio av Trakta, og den neste Felixmarte av Hyrkania, og så Historien om Den store kaptein Gonzalo Hernando av Cordoba, sammen med Diego Garcia de Paredes’ livshistorie. Så snart presten leste tittelen på de to første, vendte han seg mot barberen og sa: - Her mangler vi bare min venns husholderske og hans niese. - Det gjør vi ikke, sa barberen, - for jeg kan også bære dem ut i gårdsrommet eller på peisen, for det brenner sannelig riktig godt der. -Vil da Deres nåde brenne bøkene mine? sa verten. - Ikke flere enn disse to, sa presten, - den om don Cirongilio og den om Felixmarte? - Men er kanskje bøkene mine kjettere eller flegmatikere, spurte verten, - siden De vil brenne dem? - Skismatikere mener De, min venn, sa barberen, - og ikke fleg­ matikere. - Slik er det, sa verten. - Men om De vil brenne noen av dem, ta da den om Den store kaptein og om denne Diego Garcia, for jeg vil heller brenne en sønn enn å brenne noen av de andre. - Min kjære bror, sa presten, - disse to bøkene er løgnhistorier fulle av vrøvl og galskaper, men denne om Den store kaptein er en sann 278

DON QUIJOTE

historie og inneholder Gonzalo Hernåndez de Cårdobas bedrifter, og på grunn av hans mange storverk oppnådde han overalt i verden å bli kalt Den store kaptein, et berømt og strålende tilnavn som bare han har fortjent. Og denne Diego Garcia de Paredes, en ansett rid­ der fra byen Trujillo i Extremadura, var en usedvanlig tapper soldat og med så stor medfødt styrke at han med én finger kunne stoppe et møllehjul i rasende fart. Og med et tohåndssverd ved inngangen til en bro, forhindret han en tallrik hær å komme over. Han utførte slike heltegjerninger som han selv har fortalt og beskrevet med en ridders beskjedenhet og som sin egen historieskriver, at om en annen hadde skrevet boken nøkternt og fordomsfritt, ville han ha fått alle med navn Hektor, Akilles og Roland til å bli glemt. - Den får du prøve å fortelle faren min! sa verten. - Er det noe å forbløffes over, å stoppe et møllehjul. Gode Gud, da skulle Deres nåde lese det Felixmarte av Hyrkania utførte, som med ett sverdslag kuttet fem kjemper over på midten, som var de dukker laget av hestebønner, slike småbarn leker seg med. En annen gang gikk han løs på en stor og mektig hær med én million seks hundre tusen soldater, bevæpnet fra topp til tå, og slo dem på flukt som om det skulle være saueflokker. Og hva skal man si om den gode Cirongilio av Trakia, som var så tapper og så vill som det fremgår av boken. Det fortelles der at han seilte på en elv, og midt ute i vannet kom en ildsprutende slange, og straks han så den, satte han seg overskrevs på den skjelldekkede ryggen og klemte strupen dens sammen med begge hender og med slik kraft at slangen holdt på å bli kvalt. Den kunne ikke gjøre noe annet enn å la seg synke ned til bunnen av elven, og dro med seg ridderen som ikke ville slippe taket. Og da de nådde dit ned, befant han seg i et palass med haver som var så nydelige at det var et under, og så ble slangen til en eldgammel mann som sa så kloke ting at man ikke kan tenke seg noe bedre. Ti bare stille, herre, for om De fikk høre dette, ville De bli gal av glede. Pokkerivold med Den store kaptein og denne Diego Garcia de nevner! Da Dorotea hørte dette, hvisket hun til Cardenio: - Nå er det like før verten skriver annen del av don Quijote. - Det tror jeg også, svarte Cardenio, - for det virker som han tror at alt det disse bøkene forteller, skjedde akkurat slik de ble beskrevet, og selv tiggermunker ville ikke få ham til å tro noe annet. - Hør bare, min venn, sa presten igjen, - det har aldri eksistert en Felixmarte av Hyrkania i verden, heller ikke Cirongilio av Trakia, eller slike riddere som ridderbøkene forteller om. Alt er sammensatt og oppdiktet av kløktige hoder, som ikke hadde annet å gjøre, og

279

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skrevet til tidsfordriv, som De sier, slik høstfolkene underholdes av. For jeg sverger på at aldri har slike riddere vært til, og heller ikke har slike bedrifter og galskaper skjedd i verden. - Det må De lenger ut på landet med! svarte verten. - Som om jeg ikke kunne telle til fem og ikke visste hvor skoen trykker! Kom ikke med barnemat til meg, for så tåpelig er jeg ikke. Det ville være flott om Deres nåde kunne innbille meg at alt det som står i disse bøkene, er løgn og påfunn, når de er trykt med tillatelse av herrene i Kongens råd, som om de skulle være mennesker som tillot trykningen av slike løgnhistorier, slike slag og slike trolldommer at de kunne ta vettet fra et menneske! - Jeg har alt fortalt Dem, min venn, repliserte presten, - at dette gjøres for å underholde oss når vi ikke har annet å tenke på. På samme måte som man i en velinnrettet stat tillater at man spiller sjakk, ball­ spill og kulespill. For å underholde dem som ikke må, eller bør eller kan arbeide, tillates det å trykke og utgi slike bøker, da man tror, som sant er, at det ikke kan finnes noen så uvitende at de anser slike bøker for å være sanne. Om det nå skulle være meg tillatt, og mine tilhø­ rere skulle ønske det, da kunne jeg si mange ting om det ridderbøker må inneholde om de skal være gode, og som kanskje kunne være til gavn og glede for noen. Men jeg håper at den tid kommer da jeg kan samtale med den som kan bøte på dette, og i mellomtiden kan De tro, herr vert, det jeg har sagt. Ta så bare Deres bøker, og bring så på det rene hva som er sant og hva som er løgn, og vel bekomme og måtte Gud give at De ikke halter på samme fot som den Deres gjest, don Quijote, halter på. - Det skal jeg ikke, svarte verten, - for jeg er ikke så gal at jeg skal bli vandrende ridder, for jeg innser at nå til dags har vi ikke samme skikk som i hine tider, da det fortelles at disse berømte riddere vand­ ret omkring på jorden. Halvparten av denne samtalen var Sancho til stede ved, og ble sterkt forvirret og bekymret over det han hadde hørt om at det ikke fantes vandrende riddere mer, og at alle ridderbøker var påfunn og løgn, og han satte seg fore å vente på hva denne hans herres reise ville ende med. Fikk den ikke så god ende som han håpet, besluttet han å forlate ham og dra tilbake til kone og barn og sitt vanlige arbeide. Verten holdt på å bære ut vadsekken og bøkene, men presten sa: - Vent litt, jeg vil gjerne se hva slags papirer dette er, siden de er så pent skrevet. Verten tok dem ut så han kunne få lese dem, og presten så at det

280

DON QUIJOTE

dreiet seg om en åtte håndskrevne ark, og i begynnelsen hadde den en stor tittel som lød: Novellen om nysgjerrighet i utide. Presten leste tre, fire linjer for seg selv og sa: - Tittelen på denne novellen er ikke dårlig, og jeg får lyst til å lese den helt. Til det svarte verten: - Deres velærverdighet kan gjerne lese, for jeg kan fortelle at noen gjester som har lest den her, har likt den godt, og de har insistert meget på å få overta den, men jeg har ikke villet gi den fra meg, da jeg har tenkt på å gi den tilbake til den som glemte vadsekken med disse bøkene og papirene i. Det er vel mulig at eieren kommer forbi her en gang, og selv om jeg vet at jeg kommer til å savne bøkene, må jeg virkelig levere dem tilbake, for om jeg er vertshusvert, er jeg også kristen. - Det har De virkelig meget rett i, min venn, sa presten, - men om novellen faller i min smak, må De la meg få skrive den av. - Det kan De gjerne, sa verten. Mens de to sa dette, hadde Cardenio tatt novellen og begynt å lese den, og da han mente det samme som presten, ba han ham om å lese den høyt så alle kunne høre den. -Jeg skulle gjerne lese den, sa presten, - om det ikke hadde vært bedre å bruke tiden på å sove enn å lese. - For meg vil det være en hvile, sa Dorotea, - å få tiden til å gå med å høre en fortelling, for jeg er ennå ikke så rolig til sinns at jeg kan sove når det er rimelig. - Siden det er slik, sa presten, - skal jeg lese den, om ikke for annet så av nysgjerrighet, for kanskje har den noe godt ved seg. Mester Nicolås mente det samme og Sancho også; og da presten så dette og skjønte at det ville glede alle, godtok han det og sa: - Siden det er slik, lytt da, og novellen begynner på denne måten:

KAPITTEL XXXIII der novellen «Nysgjerrighet i utide» fortelles

I Firenze, den rike og berømte by i Italia, i provinsen ved navn Toscana, bodde Anselmo og Lotario, to rike og fornemme adelsmenn, og så gode venner at de av alle som kjente dem som selve bildet på 281

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vennskap, bare ble kalt De to venner. De var begge ugifte, av samme alder og med samme vaner, noe som i seg selv var grunn nok til at det oppsto vennskap mellom dem. Riktignok var Anselmo noe mer til­ bøyelig til kjærlighetseventyr som tidsfordriv enn Lotario, som først og fremst var opptatt av jakt. Men når en anledning bød seg, unnlot Anselmo å følge sine tilbøyeligheter, for å følge Lotarios, og Lotario skjøv sine til side for å følge Anselmos; slik var de så samstemte at det ikke fantes to velstilte ur som kunne gå bedre sammen. Anselmo var oppslukt av kjærlighet til en fornem og vakker jom­ fru i samme by, datter av en så god familie, og hun så god i seg selv, at han besluttet med sin venn Lotarios samtykke, for uten det gjorde han ingenting, å be foreldrene om å få henne til hustru. Så gjorde han, og den som ble sendebud var Lotario, som også avgjorde saken til slik glede for vennen at han i løpet kort tid så seg i besittelse av det hans hjerte begjærte. Camila selv var så glad over å ha fått Anselmo til ektefelle at hun uopphørlig takket himmelen og Lotario som hadde bragt henne så stor lykke. De første dagene var som alle bryllupsdager meget muntre, og Lotario besøkte vennen Anselmos hus som han pleide, og forsøkte å ære, feire og glede ham på alle de måter han kunne. Men straks bryllupsfeiringen var over og gratulasjonsvisittene var blitt færre, begynte Lotario omhyggelig å holde seg borte fra vennens hus, da han mente - slik det er alle verdenskloke menneskers mening - at man ikke stadig skal besøke sine gifte ven­ ner, slik man gjorde da de var ugifte. For selv om det sanne og ekte vennskap hverken kan, eller skal, vekke mistanke på noen måte, er en ektemanns ære av så skjørt materiale at den synes å kunne krenkes selv av brødre, og i enda høyere grad av venner. Anselmo bemerket Lotarios tilbakeholdenhet og beklaget seg over det og sa at om han hadde visst at giftermålet skulle føre til at han ikke kunne omgås ham som vanlig, ville han aldri ha gjort det. Det gode samkvem de hadde hatt da de var ungkarer, hadde ført til at de ble omtalt som De to venner, og han ville ikke av forsiktighet tillate, og uten noen annen grunn, at et så berømt og godt navn skulle bli borte. Han ville derfor bønnfalle ham så sterkt han kunne, om en slik uttrykksmåte kunne tillates mellom dem, at han igjen skulle bli herre i hans hus, og komme og gå slik han pleide før, og forsikret ham at hustruen Camila ikke hadde annen glede eller vilje enn den han ville hun skulle ha. Siden hun hadde visst hvor sterkt og ekte de to holdt av hverandre, var hun forvirret over å se ham så tilbake­ holden. Til alt dette, og alle de andre grunner Anselmo hadde fremlagt for

282

DON QUIJOTE

Lotario for å overtale ham til besøke hans hjem som før, svarte Lotario så fornuftig, klokt og forutseende at Anselmo ble overbevist om vennens gode hensikter. De ble enige om at to dager i uken og alle fest- og helligdager, skulle Lotario spise hos ham. Selv om dette ble avtalt mellom dem, foreslo Lotario ikke å foreta seg noe annet enn det som sømmet seg for vennens ære, hvis anseelse han satte høyere enn sin egen. Han sa, og det hadde han rett i, at en ektemann som himmelen hadde gitt en vakker hustru, måtte være like omhyggelig med hvilke venner han bragte til sitt hus, som å holde øye med hvilke kvinner hans hustru hadde omgang med. For det som ikke gjøres eller avtales på plasser, eller i kirker, under offentlige festligheter, eller under fromme besøk og bønner i kirken - noe som ikke ektemenn alltid kan nekte sine hustruer - det kan lett avtales eller muliggjøres hjemme hos den venninnen eller den slektning man stoler mest på. Lotario sa også at hver enkelt gift mann burde ha en venn som kunne varsle ham om mangler ved hans handlemåter, for det forekommer at mannen på grunn av den store kjærlighet han føler for sin ektehustru, enten ikke antyder, eller ikke sier, for ikke å irritere henne, at hun skal gjøre, eller la være å gjøre, visse ting som kan føre enten ære eller skjensel over ham. Dersom vennen gjør ham oppmerksom på dette, vil alt kunne rettes på. Men hvor finnes den venn så klok, så lojal og trofast, som Lotario her ber om? Det vet jeg sannelig ikke; bare Lotario var en som med største omhu og advarende ord beskyt­ tet vennens anseelse, og forsøkte å redusere, avkorte og tilmåle de avtalte dagene han skulle besøke ham, for at det ikke skulle ta seg ille ut for ørkesløse mennesker og ondskapsfulle blikk som overvå­ ket en ung, rik og velbåren adelsmann, som tok seg så godt ut som han selv mente han gjorde, når han kom og gikk i et hjem med en så vakker kvinne som Camila. For selv om hennes ærbarhet og godhet kunne bremse enhver ondsinnet tunge, ville han allikevel ikke skape noen tvil om hennes, eller vennens, anseelse. Av den grunn var han de avtalte dagene opptatt med andre ting, som han hevdet var uom­ gjengelige, slik at den enes klager og den andres unnskyldninger tok mange stunder og deler av dagen. Det skjedde så at en dag de to var ute og spaserte på en eng utenfor byen, sa Anselmo følgende til Lotario: -Jeg tenkte, kjære Lotario, at siden Gud har vist meg den nåde å gjøre meg til sønn av de foreldre jeg har, og gi meg, i tillegg til rikdom, med gavmild hånd de goder man kaller medfødte, kan jeg ikke vise meg takknemlig nok for det jeg har mottatt, eller overgå den nåde han viste meg ved å gi meg deg som venn, og Camila som

283

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hustru. To goder som jeg kanskje ikke verdsetter i den grad jeg bør, men så meget jeg makter. Men til tross for alt dette, som pleier å være tilstrekkelig til å leve godt, lever jeg som den bitreste og mest vrangvillige mann i vår vidstrakte verden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært plaget og drevet av et ønske som ville te seg så underlig og uvanlig blant andre mennesker at jeg forbløffes over meg selv, og anklager og irettesetter meg selv når jeg er alene. Jeg forsøker å få det til å tie og skjule det for mine tanker; og jeg har vært like ved å buse ut med denne hemmeligheten, som om jeg med hensikt ville fortelle den til alle. Og siden den da virkelig ville bli offentlig, ønsker jeg at den skal bevares i dine hemmeligheters arkiv, og jeg stoler på at med all den omtanke du vil anvende som min gode venn, for å gjøre meg frisk igjen, skal jeg snart bli kvitt den uro den vekker hos meg, og min glede over din omtanke vil bli like stor som min misnøye over min galskap. Lotario ble forbløffet over det Anselmo sa, og visste ikke hvor en så lang omvei eller innledning skulle ende. Selv om han snudde og vendte i sine tanker hvilket ønske det kunne være som plaget vennen så sterkt, var han langt fra å treffe sannheten. For å komme seg ut av den dype uro som uvissheten skapte hos. ham, sa han at det var en krenkelse av hans store vennskap å lete etter omskrivninger for å fortelle sine mest skjulte tanker, for han var sikker på å kunne love ham, enten råd for å lette dem, eller et middel til å oppnå dem. - Det er sant nok, svarte Anselmo, - og med full fortrolighet skal du vite, min venn Lotario, at det som tynger og plager meg er å tenke på om min hustru Camila er så ærbar og så perfekt som jeg tror; og jeg kan ikke få vite denne sannheten, om det ikke er ved å bevise på en måte som kan tydeliggjøre hvor mange karat hennes verd har, slik ilden beviser gullets. For jeg mener, min venn, at en kvinne bare kan vise sitt verd i den grad hun er, eller ikke er, etterstrebet, og at bare den kvinne er standhaftig som ikke gir etter for løfter, gaver, tårer og den ustanselige påtrengenhet av tilbedere som etterstreber henne. For hva skulle det være å takke for - sa han - at en kvinne er god, om ingen ber henne om å være ond. Det er vel ikke så merkelig at en kvinne er tilbakeholden og fryktsom, dersom hun ikke får anledning til å slå seg løs, og vet at hun har en ektemann som vil ta livet av henne ved det første feiltrinn? Derfor, den som er ærbar av frykt, eller av mangel på anledning, vil jeg ikke sette så høyt som jeg setter den som blir etterstrebet og forfulgt, og allikevel ender med å få seierens krone. Av slike grunner og mange andre som jeg kunne fremføre for deg for å underbygge og styrke den oppfatning jeg har, ønsker jeg at

284

DON QUIJOTE

Camila, min hustru, skal føres gjennom slike prøvelser og renses og vurderes i den fristelsens ild det er å se seg omsvermet og etterstrebet og det av en som våger å rette hele sitt begjær mot henne. Om hun så kommer ut av denne kampen med seierspalmen i hånden, som jeg tror, vil min lykke være grenseløs. Jeg vil kunne si at mine ønskers tomme beger er fullt; jeg vil si at meg har tilfalt den sterke kvinne, om hvem Vismannen, kong Salomo, sier: Hvem finner henne? Om så enden skulle bli den motsatte av det jeg forventer, vil gleden over å ha funnet sannheten få meg til å bære uten smerte hva denne min dyre­ kjøpte erfaring kan ha bragt meg. Forutsatt at du ikke kan fremføre noen argumenter som er så tungtveiende at du vil unnlate å iverk­ sette det jeg ønsker, vil jeg, min venn, at du skal forberede deg på å være det redskap som skal forme dette verk etter min smak. For jeg skal gi deg alt det jeg ser du trenger for å gjøre det, uten at du skal mangle noe av det jeg mener du har behov for, for å etterstrebe en kvinne som er ærbar, æret, tilbakeholden og uegennyttig. Og om jeg drives til, blant andre ting, å betro deg dette så vanskelige oppdrag, for å se om Camila beseires av deg, så skal ikke seieren, for anstendig­ hetens skyld, føres til sin siste strenge konsekvens, men bare ansees som et faktum. Jeg blir ikke krenket av annet enn hennes ønske, og min krenkelse vil forbli skjult av din urokkelige taushet. Og jeg vet at hva meg angår, vil den bli like evigvarende som døden. Derfor, om du ønsker jeg skal ha et liv, som kan sies å være det, må du selvsagt gå inn i dette kjærlighetens feltslag, ikke lunken eller treg, men med den iver og hurtighet som mitt ønske krever og den gjensidige tiltro som vårt vennskap sikrer meg. Dette var de ord Anselmo sa til Lotario, og han lyttet til dem med slik oppmerksomhet, at med unntak av de få ordene som her er nedskrevet at han sa, åpnet han ikke munnen før Anselmo var ferdig. Og da han skjønte at han ikke skulle si mer, og etter å ha betraktet ham en god stund, som om han så på noe han aldri før hadde sett og som gjorde ham forbløffet og forferdet, sa han: -Jeg kan virkelig ikke tro, Anselmo, at det du har sagt ikke er sagt for spøk. Om jeg trodde du sa det for alvor, ville jeg ikke tillate deg å gå så langt, for ved ikke å lytte til deg, ville jeg ha hindret en så lang tale. Uten tvil forestiller jeg meg at du enten ikke kjenner meg, eller at jeg ikke kjenner deg. Men slik er det ikke: jeg vet nok at du er Anselmo, og du vet at jeg er Lotario. Skaden ligger i at jeg tror ikke du er den Anselmo du pleier å være, og du må ha tenkt at heller ikke jeg kan være den Lotario jeg burde. For det du har sagt meg, kommer ikke fra min venn Anselmo, og det du ber meg om, 285

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det retter du til den Lotario du ikke kjenner. Gode venner skal sette sine venner på prøve og gjøre bruk av dem, som en dikter sa, usque ad aras, og det betyr at man ikke skal drive vennskapet så langt at det krenker Gud. For om en hedning fra fordum tenkte slik om vennskapet, hvor meget bedre er ikke det en kristen tenker, som vet at for intet menneskes vennskap skal man tape Guds vennskap? Om en venn skulle drive tingene så langt at han for vennens skyld skulle skyve respekten for himmelen til side, kan det ikke skje på grunn av lettsindige og uvesentlige grunner, men på grunn av slike som gjelder vennens ære og liv. Si meg da nå, Anselmo: Hvilken av disse to ting er i en slik fare at jeg skulle våge å føye deg og utføre en så avskyelig handling som den du ber meg om? Visselig ingen, du synes heller å be meg om, etter det jeg skjønner, at jeg skal forsøke å frata deg ære og liv, og samtidig ta dem fra meg selv. For om jeg skal forsøke å ta æren fra deg, er det innlysende at jeg tar livet av deg. For en mann uten ære har det verre enn en død, og om jeg skulle være redskapet, som du vil jeg skal være til et så stort onde, vil da ikke jeg også bli æreløs, og følgelig uten liv? Lytt, min venn Anselmo, og vær tålmodig nok til ikke å svare meg før jeg har sagt alt det som angår det ditt ønske har drevet deg til; for det vil bli tid nok til at du kan svare og jeg kan lytte. - Det skal jeg, sa Anselmo, - si det du vil. Og Lotario fortsatte: - Det forekommer meg, å Anselmo, at du nå har samme art døm­ mekraft som maurerne alltid viser, hvilke man ikke kan overbevise om deres sekts villfarelser ved hjelp av kommentarer fra Den hel­ lige skrift, heller ikke med grunner som baserer seg på forstandens bruk, eller på trosartikler, men må fremlegge konkrete eksempler, lette, begripelige, bevisbare, utvilsomme sammen med ugjenkallelige matematiske bevis, som når noen sier: «Om man av to like store deler, fjerner like store deler, blir de som er tilbake også like store.» Når de ikke forstår dette ved ordenes hjelp, som de ganske riktig ikke gjør, må man bevise det for dem med hendene og la dem se det med øynene, og til tross for alt dette finnes det ingen som kan overbevise dem om min hellige religions sannheter. Akkurat samme uttrykk og måte vil jeg bruke overfor deg, for det ønske som har oppstått i deg, er så avsporet og så langt hinsides alt det som har en skygge av for­ nuft, at det virker på meg som bortkastet tid å forsøke å overbevise deg om hvor enfoldig du er. Akkurat nå vil jeg ikke kalle det ved noe annet navn, og fremdeles har jeg mest lyst til å la deg forbli i din galskap, som en straff for ditt onde ønske. Men det vennskap

286

DON QUIJOTE

jeg føler for deg, tillater meg ikke å være så streng mot deg, og det godtar ikke at jeg lar deg forbli i en så åpenbar fare for å fortapes. For at du skal innse dette helt klart, Anselmo,. og du har jo selv sagt meg at jeg må etterstrebe en tilbakeholden kvinne, overtale en som er ærbar, gi gaver til en som ikke er havesyk, beile til en som har takt og klokskap? Ja, det har du sagt meg. Om du vet at du har en hustru som er tilbakeholden, ærbar, ikke havesyk, og har takt og klokskap, hva er det da du søker? Om du mener at etter alle mine angrep skal hun forbli seierherre, noe hun utvilsomt vil, hvilken bedre omtale vil du gi henne i tillegg til dem hun allerede har. Eller er det slik at du ikke holder henne for den du omtaler henne som, eller du ikke vet hva du selv ønsker? Om du ikke holder henne for å være det du sier, hvorfor vil du da sette henne på prøve og likesom en slett kvinne, straffe henne slik det kan falle deg inn? Men om hun er så god som du tror, vil det være utidig å lage et eksperiment med sannheten selv, for etter eksperimentet må man ha den samme høye mening om henne som du hadde først. Det er derfor en avgjørende grunn at å forsøke noe som bringer oss skade heller enn nytte, viser en dumdristig og ufornuftig dømmekraft, og enda mer om man vil forsøke de ting man ikke tvinges eller drives til og som selv på avstand helt tydelig viser at å forsøke dem er åpenbar galskap. De vanskelige ting iverksettes for Guds skyld, eller verdens skyld, eller for begges skyld; de ting man iverksetter for Guds skyld er de som blir iverksatt av helgenene, og de pålegger seg å leve englenes liv i menneskelegemer. For verdens skyld begir noen seg ut på en uendelighet av havreiser, gjennom veks­ lende klimatiske forhold, de merkeligste folkeslag, for å erverve det man kaller de rikdommer Fortuna gir. Og de som forsøkes for Guds og verdens skyld i fellesskap, er de som tapre soldater utfører, som knapt har sett et hull i fiendens murer, ikke større enn hullet etter en rund kanonkule, før de skyver all frykt til side, uten å mæle et ord eller bry seg med den åpenbare fare som truer dem; i ett nu hever de seg i flukt for å forsvare troen, sin nasjon eller sin konge, kaster seg fryktløse midt inn i alle de dødsfarer som venter dem. Slike ting er de som forsøkes utført, og det er ære, heder og fordeler å forsøke dem, til tross for at de er så fulle av vanskeligheter og farer. Men det du sier du ønsker å iverksette, vil hverken gi deg ære fra Gud eller rikdommer, og heller ikke heder blant menneskene. For om du oppnår alt det du ønsker, vil du ikke føle deg stoltere, rikere eller mer æret enn du er nå; og om du ikke oppnår det, vil du se deg selv i den største elendighet man kan tenke seg. Det vil ikke hjelpe deg å tenke at ingen vet noe om den vanære som har vederfart deg; for 287

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det er nok til å gjøre deg ulykkelig og tilintetgjøre deg at du alene vet det. Og som en bekreftelse på den sannheten skal jeg lese for deg en strofe den berømte dikter Luis Tansilo skrev ved slutten av første del av Sankt Peters tårer, og som lyder slik: I Peter vokser skammens bitre smerte idet han skimter dagens morgenrøde; om usett og alene, martres hjertet ved tanken på en så uhyrlig brøde, for nestens blikk trengs ikke for å sverte en ærlig sjel som kjenner skammen gløde. En synder føler pinen like stor om han kun ses av himmel og av jord.

Således vil ikke din smertes hemmelighet skåne deg, derimot vil den føre deg til ustoppelig gråt, om ikke tårer fra øynene, så dog hjertets blodige tårer. Slike gråt han, denne enkle lærde som ifølge dikteren utsatte seg for prøven med vinbegeret, som den kloke Reinaldos med større fornuft trakk seg fra da det avslørte om ens hustru hadde be­ dradd en. Selv om dette er en poetisk fiksjon, bærer den i seg moralske hemmeligheter som er verd å bemerke, oppfatte og etterlignes. Så meget mer som gjennom det jeg har tenkt å si deg, vil du komme til kunnskap om det store misgrep du er i ferd med å begå. Si meg, Anselmo, dersom himmelen, eller din gode lykke, hadde gjort deg til herre og legitim eier av den fineste diamant, hvis finhet og karat alle diamantslipere som hadde sett den, var blitt overbevist om, og at alle med én røst og av én mening hevdet at hva karat, finhet og glans angikk, hadde den nådd den høyeste fullkommenhet naturen kunne gi en slik sten, og du selv trodde det var slik, uten å kjenne til noe som kunne motsi en slik oppfatning; ville det da være rimelig om du fikk et ønske om å ta den diamanten og legge den mellom en ambolt og en hammer, og der, ved hjelp av hammerslag og din arms styrke, prøve om den var så hård og fin som det ble sagt? Dessuten, om du iverksatte dette, og vi forutsetter at stenen skulle motstå en så tåpelig prøve, ville den ikke av den grunn oppnå større verdi eller berømmelse. Og om den ble knust, noe som kunne skje, ville da ikke alt være tapt? Jo, visselig, og det ville føre til at alle mennesker ville betrakte deg som en narr. For vær du klar over, Anselmo, at Camila er den fineste diamant, både ifølge din egen vurdering og andres, og at det ikke finnes noen grunn til å risikere at den skulle knuses. For

288

DON QUIJOTE

selv om den skulle forbli hel, kan den ikke oppnå noen høyere verdi enn den nå har. Om den sviktet og ikke motsto prøven, tenk da nå over hvordan du ville få det uten henne og med hvor stor grunn du kunne klage over deg selv, siden du hadde vært årsak til både hennes og din egen fortapelse. Betenk at i verden finnes intet som er verd så meget som en ærbar og respektert hustru, og at all kvinnens ære består i den gode oppfatning som alle har av henne. Og siden din hustru er slik at hun når den høyeste finhet, som du vel vet, hvorfor vil du da kaste tvil over en slik sannhet? Hør min venn, kvinnen er en ufullkommen skapning og man bør ikke legge anstøtsstener i hen­ nes vei så hun snubler og faller, men derimot fjerne dem og rydde av veien enhver hindring, så at hun uten plager kan løpe uhindret for å nå den fullkommenhet hun mangler, og som består i å være dydig. Naturfilosofene forteller at hermelinen er et dyr med den hviteste pels, og når de ønsker å drive jakt på den, benytter jegerne følgende knep: Når de finner ut de steder der den pleier å dra forbi, sperrer de dem med dynd, og når de så ser den, driver de den henimot dette stedet. Straks hermelinen når frem til dyndet, blir den stående og lar seg fange og innesperres, heller enn å dra gjennom dyndet og miste og tilsøle sin hvithet, som den setter høyere enn friheten og livet. Den ærbare og kyske kvinne er hermelinen, og ærbarhetens dyd er hvitere og renere enn sne. Og den som ønsker at den ikke skal mis­ tes, men beskyttes og bevares, må opptre på en helt annen måte enn den man anvender mot hermelinen. Man må ikke stille gavenes dynd og de påtrengende elskeres oppvartning foran henne, for kan­ skje, eller for visst, har hun ikke tilstrekkelig dyd og fysisk kraft til å trenge gjennom disse hindringene. De må derfor fjernes, og man må fremholde for henne den dydens og skjønnhetens renhet som det gode omdømme utgjør. Likeledes er den gode kvinne som et lysende og klart speil; men det kan tilsløres og fordunkles av hvert pust som berører henne. Man må behandle den ærbare kvinne på samme måte som relikvier: tilbe dem, men ikke berøre dem. Den gode kvinne bør bevares og holdes i ære, slik man bevarer og holder i ære en vakker have som er full av blomster og roser, hvis eier ikke tillater at noen går inn og berører noe. Det er nok at man fra det fjerne og gjennom smijernsporten kan nyte dens duft og skjønnhet. Til slutt vil jeg lese noen vers for deg fra et moderne skuespill, som har dukket opp i min erindring, og som jeg synes passer vel til det emne vi taler om. En verdensklok eldre mann råder en annen, far til en skjønn jomfru, at han burde holde henne for seg selv, verne henne og stenge henne inne, og blant andre ting, sa han også dette: 289

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Kvinnen er så skjør som glass; du bør ikke la deg friste til å se om det vil briste, kanskje går det da i knas.

Den slags blir så lett spolert; uklokt da å kretse om og gå løs på saker som ikke kan bli reparert. Det som følger, vet vi alle: all den stund det stadig er Danaér på jorden her; vil det gyldne regnet falle.

Alt det jeg inntil nå har sagt deg, Anselmo, har angått deg. Nå passer det å si noe som dreier seg om meg. Og blir det for langt, tilgi meg da. For alt skyldes den labyrinten du har vandret inn i og hvorfra du vil jeg skal få deg ut. Du har meg som venn, og du vil ta æren fra meg, noe som er i strid med alt vennskap; og du vil ikke bare dette, men du forsøker å få meg til å frata deg din ære. At du vil ta æren fra meg, er helt innlysende, for når Camila innser at jeg beiler til henne, slik du ber meg om, er det helt sikkert at hun vil holde meg for en mann uten ære og anseelse, for jeg forsøker å utføre en handling som er så langt fra den adelsmann jeg er, og fra det som vennskapet med deg forplikter meg til. At du vil at jeg skal frata deg æren, er det ingen tvil om. Når Camila skjønner at jeg beiler til henne, må hun tro at jeg hos henne har sett en form for lettsindighet som har gjort meg frekk nok til å vise henne mitt onde begjær, og når hun så anser seg for vanæret, berøres du av hennes vanære, siden hun er din. Av dette følger så det som vanligvis pleier å skje: Ektemannen til den utro hustru, selv om han ikke vet det, eller har gitt noen anledning til at hans hustru skulle være den hun ikke burde, ikke har kunnet gripe inn og hindre denne vanæren som skyldes hennes skjødesløshet og manglende tilbakeholdenhet; vil tross dette dadles, og han får ned­ settende og tarvelige tilnavn. De som kjenner til hans hustrus sletthet, ser på ham med foraktelige blikk, istedenfor med medlidenhet, når de innser at han ikke ved egen skyld, men ved et innfall av sin onde ektefelle, befinner seg i en slik ulykke. Men jeg vil forklare deg årsaken til at ektemannen til den slette kvinnen er vanæret med full rett, selv om han intet vet om det, og ikke har skylden, og heller ikke 290

DON QUIJOTE

har deltatt eller gitt anledning til at hun er blitt det. Og bli ikke trett av å lytte til meg, for alt vil være til din fordel. Da Gud skapte vår første far i Det jordiske paradis, sier Den hellige skrift at Gud lot en søvn komme over Adam, og mens denne sov, tok han et ribben ut av hans venstre side, hvorav han formet vår første mor, Eva. Og straks Adam våknet og så henne, sa han: «Denne kvinnen er kjød av mitt kjød og ben av mine ben.» Og Gud sa: «For hennes skyld skal mannen forlate sin far og mor, og de skal bli to i ett kjød.» Og da ble ekteskapets hellige sakrament innstiftet med slike bånd at bare døden kan løse dem. Og dette underfulle sakrament har slik styrke og virk­ ning at to forskjellige mennesker blir til ett og samme kjød; og fører endog til mer hos de gode ektefeller, for selv om de har to sjeler, har de én og samme vilje. Og av dette kommer det, siden ektekvinnens kjød er ett med ektemannens, at de flekker som faller på henne, eller de feil hun erverver, slår over på mannens kjød, selv om han, som sagt er, ikke har gitt grunn til denne skaden. For likesom smerten i foten, eller en hvilken som helst del av menneskekroppen føles av hele legemet, siden den utgjør ett kjød, og hodet fornemmer smerten i ankelen, uten at det har forårsaket den, således får ektemannen del i hustruens vanære, da han er ett med henne. Og siden verdens ære og vanære oppstår av kjød og blod, og den slette kvinnes vanære er av denne art, er det uunngåelig at mannen får sin del av den og blir ansett for vanæret uten at han vet om det. Se bare, Anselmo, den fare du utsetter deg for ved å ville forstyrre den ro din gode hustru lever i. Betenk bare at din utidige nysgjerrighet vil sette i bevegelse de tilbøyeligheter som hviler i ro i din kyske hustrus bryst. Bemerk at ved det du setter på spill, er det lite å vinne, og at det du kommer til å tape, er så meget at jeg lar det forbli usagt, fordi jeg mangler ord som helt ut kan beskrive det. Men om alt det jeg har sagt, ikke strekker til for å få deg bort fra din slette hensikt, da kan du søke et annet redskap til din egen vanære og ulykke. For det akter jeg ikke å være, om jeg enn skulle tape ditt vennskap, som er det største tap jeg kan forestille meg. Den dydige og verdenskloke Lotario tiet da han hadde sagt dette, og Anselmo ble stående så forvirret og tankefull, at han en lang stund ikke kunne svare et ord, men endelig sa han: - Du har sett, Lotario, min venn, med hvor stor oppmerksomhet jeg har lyttet til det du har villet si meg, og i dine argumenter, eksemp­ ler og sammenligninger har jeg sett hvor megen klokskap du har, og hvor langt ditt ekte vennskap strekker seg. Og likeledes innser jeg og innrømmer at om jeg ikke deler din oppfatning og følger min egen, 291

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

da flykter jeg fra det gode og forfølger det onde. Når dette nå er slik, må du ta i betraktning at jeg lider av den sykdom som enkelte kvinner pleier å få, nemlig at de får lyst til å spise jord, gips, kull og andre ting som verre er, som er motbydelige å se, og enda verre å spise, derfor er det nødvendig å bruke et eller annet kunstgrep for å gjøre meg frisk. Dette kan lettvint gjøres bare ved at du begynner, på en lunken og påtatt måte, å beile til Camila, som nok ikke er så ettergivende at hun ved de første forsøk lar hele sin ærbarhet falle til jorden. Bare med en slik liten begynnelse vil jeg bli tilfreds, og du vil ha oppfylt alt det du skylder vårt vennskap, ikke bare ved å gi meg livet tilbake, men du unngår at jeg blir stående der æreløs. Dette er du nødt til å gjøre av en eneste grunn: Det er at når jeg nå har besluttet, slik jeg har, å iverksette denne prøven, da må du ikke godta at jeg fremlegger min galskap for et annet menneske, og setter på spill den æren som du forsøker å hindre at jeg mister. Om din ære ikke er slik den bør etter Camilas mening, så snart du beiler til henne, spiller det liten eller ingen rolle, for så snart vi ser i henne den standhaftighet vi venter, kan vi fortelle henne den rene sannhet om dette kunstgrepet som vil føre til at hennes gode mening om deg blir som før. Da det er så liten risiko for deg og en så stor glede for meg, kan du ikke la det være, selv om flere hindringer skulle komme i veien for deg. For som jeg har sagt, bare ved å begynne vil jeg anse saken for avgjort. Da Lotario innså hvor sterk Anselmos beslutning var, og han ikke visste hvilke andre eksempler og argumenter han kunne fremlegge som den andre allikevel ikke ville følge, men truet med å fortelle en annen om sitt slette ønske, besluttet han, for å unngå en enda større ulykke, å gi etter og gjøre det han ba om, i den hensikt å lede saken slik at Anselmo ble tilfreds, uten å endre Camilas mening om ham selv. Derfor svarte han at Anselmo ikke måtte nevne sin hensikt til noen annen, at han skulle påta seg dette foretagende som han skulle innlede ved første anledning. Anselmo omfavnet ham ømt og venn­ skapelig og takket for hans bistand, som om han hadde vist ham en stor nåde. Og de to ble enige om at den neste dag skulle de iverksette det hele. Han skulle sørge for tid og sted da Lotario kunne tale med Camila på tomannshånd og ville likeledes gi ham penger og smykker han kunne gi henne som gaver. Han rådet ham til å spille serenader for henne og skrive vers til hennes ære, og om Lotario ikke gadd ta bryet med å gjøre det, skulle han selv gjøre det. Alt dette var Lotario med på, men med en helt annen hensikt enn Anselmo tenkte. Da de var kommet overens om dette, dro de hjem til Anselmo, der

292

DON QUIJOTE

de fant Camila ventende, bekymret og urolig, siden han den dagen var langt senere enn han pleide. Lotario dro så hjem, og Anselmo ble værende i sitt hus like glad som Lotario var bekymret, da han ikke riktig visste hva han skulle finne på for å komme seg ut av denne ubehagelige saken. Men den kvelden tenkte han over hvordan han skulle lure Anselmo uten å krenke Camila, og dagen etter gikk han og spiste hos vennen, og Camila tok vel imot ham og viste ham stor velvilje, da hun kjente ektemannens store hengivenhet for Lotario. Måltidet ble avsluttet og bordet ble ryddet, og Anselmo ba Lotario om å bli sittende sammen med Camila, mens han gikk for å ordne en meget viktig sak; han ville være tilbake halvannen time senere. Camila ba ham om ikke å gå, og Lotario tilbød seg å følge ham, men Anselmo lot seg ikke overtale. Han insisterte derimot på at Lotario skulle bli der og vente på ham, for han måtte ta opp en meget viktig sak med ham. Han sa også til Camila at hun ikke måtte la Lotario være alene mens han var borte. Han klarte virkelig å spille nødven­ digheten, eller tåpeligheten, ved å fjerne seg så godt at ingen kunne skjønne at det var spill. Anselmo gikk, og Camlia og Lotario ble sit­ tende alene ved bordet, da tjenestefolket hadde gått for å spise. Lotario innså at han var blitt plassert på valplassen slik vennen ønsket, med fienden foran seg, og hun kunne med sin blotte skjønnhet beseire en hel eskadron med bevæpnede riddere - skulle så ikke Latario hadde grunn til frykte henne. Men det han gjorde, var å støtte albuen på stolen med hånden under kinnet og ba Camila om unnskyldning for sin uhøflighet og sa at han ville hvile litt mens de ventet på Anselmo. Camila svarte at han ville hvile bedre i hennes mottagelsessalong enn i stolen og ba ham gå inn og hvile der. Det ville Lotario ikke, og han ble sittende og sove inntil Anselmo var tilbake. Denne trodde, da han fant Camila i sin salong og Lotario sovende i stolen, at siden han hadde brukt så lang tid, hadde de to fått tid nok til å snakke sammen, og til og med sove, og han ventet utålmodig på at Lotario skulle våkne så han kunne trekke ham med seg og spørre om hva som hadde skjedd. Alt gikk som han ønsket: Lotario våknet, begge forlot huset, og da spurte han om det han ville ha svar på. Lotario svarte at han ikke hadde villet avsløre hele planen med én gang, men hadde nøyet seg med å lovprise Camilas skjønnhet og sa at i byen talte man ikke om annet enn hennes skjønnhet og hennes takt og dømmekraft. Han mente dette var den beste måten å vekke hennes velvilje på og litt etter litt få henne til å lytte med glede. Her hadde han benyttet den *93

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

list djevelen anvender når han vil overliste noen som er på vakt for å forsvare seg, som forvandler seg fra mørkets til lysets engel, og fremtrer på den mest tiltalende måte for først senere å avsløre sin virkelige hensikt, dersom hans bedrageri ikke straks blir oppdaget. Alt dette falt i Anselmos smak, og han sa at hver dag skulle han gi dem samme anledning, selv om han ikke skulle forlate huset, men være så opptatt at Camila ikke skulle skjønne at det bare dreiet seg om spill. Det skjedde så at mange dager gikk uten at Lotario ytret et eneste ord til Camila, men sa til Anselmo at han talte med henne uten å ane den minste antydning til noe slett hos henne, eller at hun ga ham den minste skygge av et håp. Derimot truet hun ham med at om han ikke skjøv den slette tanken fra seg, ville hun føle seg tvunget til å nevne det for ektemannen. - Det er godt, sa Anselmo. - Inntil nå har Camila motstått ordene; vi må se hvordan hun motstår handlinger. Jeg skal i morgen gi deg fire tusen gulldukater som du skal tilby henne, ja gjerne gi henne, og en like stor sum til smykker til å lokke henne med. Kvinner pleier å sette pris på smykker, særlig om de er vakre, hvor kyske de enn måtte være, for å ta seg godt ut og virke elegante. Dersom hun motstår en slik fristelse, skal jeg slå meg til ro og ikke plage deg mer. Lotario svarte at siden han hadde begynt, skulle han føre saken til ende, selv om han innså at han ville komme trett og beseiret ut av den. Dagen etter fikk han de fire tusen dukatene og samtidig fire tusen forvirringer, for han visste ikke hva han skulle finne på for å lyve nok en gang. Men han besluttet imidlertid å si at Camila var like urokkelig overfor gaver og løfter som overfor ord og at det ikke var grunn til å plage seg mer, siden tiden ble brukt forgjeves. Men tilfeldigheten, som styrte tingene på en annen måte, avgjorde at da Anselmo hadde overlatt Lotario og Camila til seg selv, lukket han seg inne i et rom, og gjennom nøkkelhullet kunne han se og høre det de to talte om. Han så at på mer enn en halv time hadde ikke Lotario sagt et ord til Camila, og kom ikke til å si et ord om han så tilbragte et århundre der, og han skjønte at det vennen hadde fortalt om det Camila hadde sagt, alt sammen var oppspinn og løgn. For å finne ut om det var slik, forlot han rommet, kalte Lotario til seg og spurte hva nytt det var og hvordan Camila var til sinns. Lotario svarte at han ikke hadde tenkt å si et eneste ord mer i denne saken, for hun svarte så skarpt og uvennlig at han ikke hadde mot til å si noe mer til henne. - Å, sa Anselmo, - Lotario, Lotario, hvor ille du oppfyller din plikt

294

DON QUIJOTE

mot meg og den store tillit jeg har til deg. Jeg har nå stått og sett på deg der hvor denne nøkkelen går inn, og jeg har sett at du ikke har sagt et ord til Camila. Av dette slutter jeg at du har til gode å si de første. Om det forholder seg slik, som det nok gjør; hvorfor bedrar du meg, eller hvorfor vil du frata meg, med list, de midler jeg har funnet for å oppnå mitt ønske? Anselmo sa ikke mer, men det han hadde sagt var nok til at Lotario ble stående skamfull og forvirret, og da han oppfattet det som om hans egen ære var berørt, siden han var blitt grepet i løgn, sverget han for Anselmo at fra det øyeblikk ville han påta seg å tilfredsstille ham og ikke lyve for ham, noe han kunne se om han var nysgjerrig nok til å spionere på ham. Så meget mer som det ikke var nødvendig å ta noen forholdsregel, da den han selv ville anvende for å glede ham, ville fjerne enhver mistanke. Anselmo trodde ham, og for å gjøre det lettere og sikrere for ham, uten å gjøre ham urolig, besluttet han å være borte fra hjemmet i åtte dager, og dra til en venn i en landsby ikke langt fra byen. Med denne vennen avtalte han at denne skulle sende ilbud etter ham, for å begrunne hans avreise overfor Camila. Å, Anselmo, så ulykkelig og lite forutseende du er! Hva er det du gjør? Hva er det du planlegger? Hva er det du befaler? Se bare hva du gjør mot deg selv, du planlegger din egen vanære og beordrer din egen fortapelse. Skjønn og god er din hustru Camila; hun er din i all fred og ro, ingenting bringer uro i din lykke, hennes tanker vandrer ikke omkring utenfor husets vegger, du er hennes himmel på jorden, målet for alt hun ønsker, kilden til alle hennes gleder og hennes viljes målestokk, som hun i alt retter etter din og himmelens vilje. Når hen­ nes æres, skjønnhets, ærbarhets og sinnsros gullmine gir deg, uten anstrengelse for deg, all den rikdom den inneholder og som du kan ønske deg, hvorfor vil du da grave i jorden og lete etter nye gullforekomster som del av en aldri sett skatt, med fare for at alt skal styrte sammen, da den jo bare bæres oppe av den svake menneskenaturs støtter? Innse da at den som søker det umulige, med rette nektes det mulige, slik en dikter uttrykte det bedre: Jeg søker livet i døden, i sykdom sunnhetens gleder, i fengselet frihetsgløden, i stengslene åpne steder og troskap i en forræder. Men skjebnen er ond og hård,

295

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i ledtog med stjernene, slår den til meg når jeg vil ha no’ umulig, slik at jeg da selv ikke det mulige får.

Neste dag dro Anselmo til landsbyen og befalte Camila at i den tiden han var borte, skulle Lotario komme og styre huset og spise sammen med henne; hun skulle sørge for å behandle ham som var det Anselmo selv. Som forstandig og ærbar kvinne ble Camila urolig over ektemannens befaling og sa til ham at det ikke tok seg godt ut at noen skulle oppta stolen ved hans bord under hans fravær. Dersom han gjorde dette av mangel på tillit til at hun kunne styre sitt eget hus, kunne han la henne forsøke denne gangen, og han ville få se av egen erfaring hvordan hun kunne ordne selv større saker. Anselmo svarte at det var hans vilje, og hun hadde ikke annet å gjøre enn å bøye hodet og adlyde ham. Camila sa at det skulle hun gjøre, selv mot sin egen vilje. Anselmo dro sin vei, og dagen etter kom Lotario, og Camila mot­ tok ham vennlig og ærbart. Men hun sørget for at hun aldri var noe sted der Lotario kunne møte henne alene, for hun gikk alltid omkring omgitt av tjenestefolkene av begge kjønn, spesielt en kammerjomfru som het Leonela, som hun var svært glad i siden de fra barnsben av hadde vokst opp sammen i Camilas foreldrehjem, og da hun giftet seg med Anselmo, tok hun henne med seg. De tre første dagene sa Lotario ikke et ord til henne, selv om han kunne, når tjenerne tok av bordet og med største hast gikk for å spise, for det hadde Camila bestemt. Leonela hadde til og med fått påbud om å spise på forhånd og ikke vike fra hennes side, men da hun hadde tankene et annet sted og trengte timene og stedet for å kunne gjøre som hun mest øns­ ket, oppfylte hun ikke alltid fruens befaling; hun lot dem heller være alene, som om det var det hun hadde fått beskjed om. Men Camilas ærbare nærvær, det alvorlige ansiktet, hennes avmålte opptreden var. så store at de tøylet Lotarios tunge. Men fordelen ved Camilas mange dyder som fikk Lotarios tunge til å tie, var bare til skade for dem, for om tungen tiet, vandret tan­ kene fritt omkring og med full anledning til å betrakte, del for del, all den overordentlige ærbarhet og skjønnhet som Camila hadde, og de var tilstrekkelige til få en marmorstatue til å bli forelsket, og hva da med et hjerte av kjøtt og blod. Lotario betraktet henne når tid og sted tillot ham å tale med henne og tenkte hvor verdig hun var til å bli elsket. Disse betraktningene 296

DON QUIJOTE

begynte litt etter litt å tære på den respekt han næret for Anselmo, og tusen ganger ønsket han å forlate byen og dra dit Anselmo aldri skulle få se ham, og han selv ikke se Camila. Men han ble hindret og tilbakeholdt av den glede han fant i å se på henne. Han betvang seg og kjempet med seg selv for å undertrykke og ikke føle den gleden som fikk ham til å se på Camila. Når han var alene, anklaget han seg for sin galskap, han kalte seg selv en dårlig venn og til og med en dårlig kristen. Han talte til seg selv og foretok sammenligninger mellom seg selv og Anselmo, og alle endte med at Anselmos galskap og naivitet hadde vært verre enn hans egen manglende lojalitet, og da han hadde unnskyldninger overfor Gud og menneskene over det han tenkte å gjøre, ventet han ikke straff for sin del av skylden. Og riktig nok, Camilas skjønnhet og ærbarhet sammen med den anledning som den tankeløse ektemannen hadde gitt ham i hendene, slo Lotarios lojalitet til jorden. Uten å tenke på annet enn henne han følte seg tiltrukket av, og etter tre dager av Anselmos fravær mens han lå i stadig kamp mot sine sterke følelser, begynte han å beile til Camila med så stor forvirring og med ord så fulle av kjærlighet at Camila ble ordløs og ikke gjorde noe annet enn å reise seg og gå inn i sin salong uten å svare et eneste ord. Men til tross for denne utilnærmeligheten, ble ikke håpet svekket hos Lotario, da dette alltid oppstår sammen med kjærligheten. Han satte Camila heller høyere enn før. Hun på sin side, som hadde sett i Lotario det hun aldri ville ha trodd, visste ikke hva hun skulle gjøre. Og da hun mente at det sikreste var å ikke gi ham anledning til å tale til henne enda en gang, besluttet hun selvsamme aften å sende en tjener av sted, noe hun gjorde, med et brev til Anselmo der hun skrev følgende:

KAPITTEL XXXIV der novellen om «Nysgjerrighet i utide» fortsetter

Likesom man pleier å si at en hær uten sin general og en festning uten sin slottsfogd ikke tar seg godt ut, så sier jeg at en ung, gift kvinne uten sin ektemann tar seg verre ut, når ikke de mest påtrengende grunner krever det. Jeg befinner meg i en så vanskelig situasjon uten Dem at jeg ikke kan utholde Deres fravær, så om De ikke straks kom­ mer tilbake, vil jeg føle meg tvunget til å ta opphold i mine foreldres 2-97

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hus, selv om jeg lar Deres forbli uten oppsyn. Den oppsynsmann De etterlot, om man kan kalle ham det, tror jeg er mer opptatt av sin egen fordel enn av det som angår Dem. Og siden De er innsiktsfull, har jeg ikke mer å si Dem, heller ikke er det passende å si mer. Dette brevet fikk Anselmo, som skjønte at Lotario allerede hadde iverksatt planen, og at Camila måtte ha reagert slik han ønsket. Overmåte tilfreds med slike nyheter, sendte han henne en muntlig beskjed om at hun på ingen måte måtte skifte bosted, for han ville være tilbake om kort tid. Camila ble forbløffet over Anselmos svar, som gjorde henne mer forvirret enn fra først av, for hun våget ikke å forbli i hans hus, heller ikke å dra til sine foreldres. Å bli værende ville sette hennes ærbarhet i fare, og om hun dro, gikk dette mot ektefellens befaling. Endelig bestemte hun seg for det som ble verst for henne, og det var å bli værende, og hun besluttet å ikke flykte fra Lotarios nærvær, så tjenerne ikke skulle få noe å snakke om. Hun følte seg plaget ved tanken på brevet til ektemannen, for hun fryktet at han skulle tro at Lotario hos henne hadde sett en eller annen form for frimodighet som hadde fått ham til ikke å opptre med den sømmelighet han burde. Men hun stolte på sin egen dyd, fortrøstet seg til Gud og sin rene tanke, som med taushet ville motstå alt Lotario kunne finne på å si henne, uten å ville meddele mannen det, for ikke å skape strid eller vanskeligheter. Hun forsøkte til og med å finne en måte å unnskylde Lotario på overfor Anselmo, når han spurte henne om grunnen til at hun ble drevet til å skrive brevet. Med slike tanker, som var mer ærbare enn kloke og nyttige, lyttet hun dagen etter til Lotario som nå presset henne så sterkt at hennes standhaftighet begynte å vakle, og hennes ærbarhet fikk nok å gjøre med å komme øynene til hjelp så de ikke skulle uttrykke noe av den kjærlige medfølelse som Lotarios ord og tårer hadde vekket i hennes bryst. Alt dette merket Lotario, og det satte ham i fyr og flamme. Endelig mente han at det var nødvendig å forsterke beleiringen av denne festningen, i den tiden og med den anledning som Anselmos fravær ga ham, så han angrep hennes innbilskhet med en lovprisning av hennes skjønnhet, for det finnes intet som raskere får skjønne kvinners befestede tårns forfengelighet til å overgi seg og beseires enn forfengeligheten selv i en smigrers munn. Han gjorde virkelig alt han kunne for å underminere hennes standhaftighets klippegrunn, og med slike krigsmaskiner at selv om Camila hadde vært av bronse, ville hun ha falt til jorden. Lotario ba, overtalte, smigret, sverget og spilte med så intense følelser og ga inntrykk av så stor ekthet at han 298

DON QUIJOTE

slo Camilas tilbakeholdenhet over ende og endte med å triumfere mer enn han hadde ventet og så sterkt hadde ønsket. Camila overga seg; hun overga seg, men var det så merkelig siden Lotarios vennskap hadde sviktet? Det er et tydelig eksempel som viser at kjærlighetens lidenskaper bare beseires ved at man flykter fra dem, og at ingen bør gå i nærkamp med en så mektig fiende, for man behøver guddommelige krefter for å beseire sine menneskelige svakheter. Bare Leonela visste om sin frues svakhet, for det kunne ikke de to svikefulle venner og nye elskere skjule. Lotario ville ikke fortelle Camila hva Anselmos hensikt var, heller ikke at han hadde gitt anledning til å nå dette punkt, for at hun ikke skulle se ned på hans kjærlighet og skjønne at han slik, ved en tilfeldighet og tanke­ løst, og ikke med hensikt, hadde beilet til henne. Få dager senere vendte Anselmo tilbake til sitt hus og så ikke hva som manglet der, og som var det han hadde aktet minst og satte høyest. Han gikk så for å hilse på Lotario og fant ham hjemme. De omfavnet hverandre, og den ene spurte om det som gjaldt liv og død for ham. - De nyheter jeg kan gi deg, min venn Anselmo, sa Lotario, - er at du har en hustru som kan være et verdig eksempel og krone for alle ærbare kvinner. De ordene jeg sa henne, ble borte med vinden, gavene forkastet hun, og noen fingerte tårer gjorde hun sterkt narr av. Kort sagt, likesom Camila er selve inn begrepet av skjønnhet, er hun også et skattkammer der ærbarhet lever sammen med beskjedenhet og tekkelighet, og alle de dyder som er rosverdige og lykkebringende hos en kysk kvinne. Ta du pengene dine tilbake, min venn, her har jeg dem uten at jeg har hatt behov for å røre dem, for Camilas stand­ haftighet gir ikke etter for så lave ting som gaver eller løfter. Vær så tilfreds, Anselmo, og ønsk ikke å gjøre flere prøver enn dem som er gjort, og siden du tørrskodd har vandret over det hav av vanske­ ligheter og de mistanker man gjerne nærer overfor kvinner, må du ikke på nytt dra ut på storhavets fortredeligheter, heller ikke må du med en ny los sette det skips sjødyktighet og styrke på prøve som himmelen har overlatt deg for at du skulle seile over denne verdens hav. Men bemerk at du allerede befinner deg i en sikker havn og bruk ankrene til å fortøye i det gode omdømme, og bli så i ro inntil du blir avkrevet den gjeld som ikke noe adelsprivilegium kan hindre deg i å betale. Anselmo var både glad og fornøyd over Lotarios ord, og trodde like fast på dem som var de uttalt av et eller annet orakel. Til tross for dette ba han ham ikke oppgi planen, selv om det bare var av 299

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nyfikenhet og for å more seg over det. Fra nå av ville han ikke gjøre bruk av så innfløkte påfunn som inntil da, og ville bare at han skulle skrive noen hyllestvers til henne under navnet Cloris, siden han ville la Camila forstå at han var forelsket i en dame som han hadde gitt det navnet for å kunne prise henne med den takt som han skyldte hennes ærbarhet. Om ikke Lotario ville ta bryet med å skrive disse versene, skulle han selv gjøre det. - Det er slett ikke nødvendig, sa Lotario, - for de ni muser er ikke så fiendtlig innstilt at de, i løpet av året, ikke besøker meg fra tid til annen. Fortell du Camila det du har sagt om å late som jeg er forels­ ket. Versene skal jeg nok skrive, og om de ikke er så gode som emnet fortjener, skal de i alle fall bli så gode som det står i min makt. De ble begge enige om dette, både han som var nysgjerrig i utide og den svikefulle vennen. Da Anselmo var vel hjemkommet, ba han Camila fortelle årsaken til at hun hadde skrevet det brevet hun hadde sendt, noe hun var forbauset over at han ikke hadde spurt henne om før. Camila svarte at hun mente Lotario hadde betraktet henne med større frimodighet enn når Anselmo var hjemme. Men hun skjønte hun hadde tatt feil og mente det hadde vært en innbilning, siden Lotario sørget for å holde seg unna henne og ikke være sammen med henne alene. Anselmo svarte at hun kunne være sikker hva den mis­ tanken angikk, da han visste at Lotario var forelsket i en av byens fornemme jomfruer, som han besang under navnet Cloris, og selv om han ikke skulle være det, var det ingen grunn til frykt på grunn av Lotarios redelighet og det store vennskap mellom de to. Om ikke Camila hadde fått vite av Lotario at kjærligheten til Cloris var opp­ spinn og at han hadde sagt dette til Anselmo for å kunne hengi seg til lovprisninger av Camila fra tid til annen, ville hun nok ha blitt fanget i skinnsykens nett, men siden hun alt var advart, fikk hun intet mén av forbløffelsen. Dagen etter da de tre satt til bords, ba Anselmo Lotario om å fremsi noe av det han hadde skrevet til sin elskede Cloris; for siden Camila ikke kjente henne, kunne han tillate seg å si det han ville. - Selv om hun skulle kjenne henne, svarte Lotario, - ville jeg ikke skjule noe, for når en beiler lovsynger sin dames skjønnhet og dadler hennes utilnærmelighet, gjør han ingen skade på hennes gode navn og omdømme. Men la det være som det være vil, i går skrev jeg en sonett om denne Cloris’ utilnærmelighet som lyder slik:

300

DON QUIJOTE

SONETT I nattens stillhet, når den søte dvale gir andre hvile, klager jeg min nød; den såre sang om smertens mørke glød lar jeg til himmelen og Chloris tale. Når solen siden stiger for å male vår himmelport i Østen rosenrød, lyder min jammer slik den alltid lød med sukk og stønn, det kjente ritualet. Når solen så ved middagshøyden sender sitt stråleknippe loddrett ned til jorden, forøkes styrken i min sorgens prøve.

Men natt kommer tilbake, og jeg vender på ny min bønn mot himmelen, en svoren fiende, og mot Chloris, begge døve.

Camila syntes godt om sonetten, men Anselmo enda bedre, for han roste den og sa at den dame var altfor grusom som ikke gjengjeldte så ekte følelser. Til dette sa Camila: - Er alt det forelskede poeter da sier, sant og ekte? - De uttrykker ikke sannheten som diktere, svarte Lotario, - som forelskede taler de alltid sannhet, men makter ikke å uttrykke fullt og helt sine følelser. - Det er ingen tvil om dette, repliserte Anselmo, for å støtte og gi Lotarios ord større vekt hos Camila, som ikke brydde seg med Anselmos ord, da hun var helt oppslukt av forelskelse i Lotario. Siden hun følte så sterk glede over det som gjaldt ham og dessuten gikk ut fra at hans følelser og dikt var rettet til henne og at hun var den virkelige Chloris, ba hun ham om, dersom han hadde en sonett til eller kunne andre vers, å fremsi dem: - Det kan jeg, svarte Lotario, - men jeg tror ikke den er så god som den første, eller rettere sagt, mindre dårlig. Det kan dere nok bedømme, for her er den:

301

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

SONETT

Jeg dør nok snart, og avviser du meg er døden viss, jeg ser den alle vegne; for dine føtter vil jeg heller segne enn angre på at jeg har tilbedt deg. Jeg ser meg gå den gledesløse vei i glemslens ødemark; men du kan regne med at i hjertet vil jeg alltid hegne om dine trekk, som der har tegnet seg.

Det bildet tar jeg med meg i min grav, og det vil lindre dødens tunge stund, som blir mer smertelig ved din forakt.

Ve den som seiler på det mørke hav i ukjent egn, og kanskje går på grunn, langt fra en havn og uten stjernevakt.

Også denne andre sonetten roste Anselmo som han hadde gjort med den første, og på denne måten føyet han ledd etter ledd sammen på den lenken han holdt på å vikle seg inn i og som skulle fastholde hans vanære, for jo mer Lotario øket hans vanære, hevdet Lotario at det øket hans ære. Slik førte det til at alle de trinn Camila steg ned mot sin vanæres dybder, ble hun ifølge ektemannens mening hevet opp mot dydens og hederens tinder. Det skjedde så at en gang Camila var alene med sin kammerjomfru, sa hun til henne: -Jeg skammer meg, Leonela, over å se hvor lavt jeg har vurdert meg selv, og at jeg ikke engang lot Lotario vente med å ta i full besit­ telse det som jeg frivillig ga ham så raskt. Jeg frykter at han vil se ned på denne raskhet, eller lettsindighet, uten å regne med den makt han betvang meg med, så jeg ikke kunne motstå ham. - Det skal du ikke beklage deg over, min frue, svarte Leonela, for det betyr så lite, og svekker ikke ens anseelse, å hengi seg raskt, om det virkelig er slik at det man gir er godt, og høyt verdsatt i seg selv. Og det sies også at den som gir raskt, gir to ganger. - Man sier også, sa Camila, - at det som koster lite, skattes lite. - Det kan ikke sies om deg, svarte Leonela, - for kjærligheten, etter det jeg har hørt, har noen ganger vinger og går andre ganger til fots; 302

DON QUIJOTE

for noen løper den, for andre går den langsomt; noen blir lunknere, og andre mer glødende; noen sårer den og andre dreper den; på ett tidspunkt begynner lengselens bane og i samme øyeblikk ender den og avsluttes; om morgenen begynner man beleiringen av en festning, og når natten kommer, har den overgitt seg, for det finnes ikke den styrke som kan motstå den. Og når det da er slik, hva forferdes du over, eller hva frykter du, om det samme har skjedd med Lotario da kjærligheten brukte min herres fravær som redskap til få deg til å overgi deg til ham? Og under hans fravær måtte dét avsluttes som kjærligheten hadde besluttet, uten å gi tiden tid til å la Anselmo komme tilbake og med sitt nærvær hindre verket i å fullføres. For kjærligheten har ingen bedre hjelper til å utføre det den ønsker enn tilfellet; den benytter seg av tilfellet i alle sine gjerninger, spesielt i begynnelsen. Alt dette vet jeg vel, mer av erfaring enn av det jeg hører, og en dag skal jeg fortelle deg det, frue, for jeg er også ung og av kjøtt og blod. Så meget mer, fru Camila, som du ikke henga deg og overga deg så raskt at du ikke først hadde sett Lotarios sjel i hans øyne, sukk, ord og i hans løfter og gaver og der hadde sett hans dyder og hvor høyt Lotario var verdig til å elskes. For om dette er slik, la ikke ditt sinn bli angrepet av skrupler og altfor snerpete tanker, men vær sikker på at Lotario setter deg like høyt som du setter ham, at han lever glad og tilfreds over at du falt i kjærlighetens garn, og at han som holder deg der, er en mann av rang og anseelse. Og han har ikke bare de fire essene, som man sier de gode elskere skal ha, men hele alfabetet. Han er, etter det jeg ser og forstår, Alvorlig, Bestemt, Charmant, Duelig, Elskverdig, Freidig, God, Hederlig, Iherdig, Jevn, Kjekk, Lidenska­ pelig, Modig, Nobel, Offervillig, Pålitelig, Q går under k, Rik, og så de fire Essene, som man sier, og dertil Takknemlig, Uovervinnelig, X passer ikke på ham, for det er en stygg bokstav, Ypperlig, Z går under s, Ærefull, Ømfintlig, Åndrik. Camila lo av kammerjomfruens abc, og betraktet henne som mer erfaren i kjærlighetsaffærer enn hun sa; og det innrømmet hun og avslørte for Camila hvordan hun hadde en affære med en ung adelig fra samme by. Dette gjorde Camila urolig, da hun fryktet at på denne veien kunne hennes ære utsettes for risiko. Hun gikk hårdt inn på henne for å få vite om samtalene mellom dem gikk lenger enn til ord. Hun svarte med lite skam men stor frimodighet at det gjorde de. For det er sikkert og visst at husfruenes feiltrinn fratar tjenerinnene all skam, og når de ser fruene snuble, spiller det ingen rolle om de selv halter, eller at andre får vite det. Camila kunne ikke gjøre annet enn å be Leonela om ikke å si noe

3°3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

om hennes forhold til den hun sa var hennes egen elsker, og at hun måtte holde sitt eget forhold hemmelig, så Anselmo og Lotario ikke fikk vite noe om det. Leonela svarte at det skulle hun gjøre, men oppfylte det på en slik måte at Camila fikk bekreftet sin frykt for at det var gjennom Leonela hun skulle miste sin egen anseelse. For den ukyske og frekke Leonela, etter å ha sett at husfruens opptreden ikke var slik den pleide, dristet seg til å slippe elskeren inn i huset, sikker på at fruen ikke ville våge å røpe det selv om hun skulle opp­ dage det. Dette er da den skade husfruers synder fører med seg, at de blir slaver av sine egne tjenestekvinner, og tvinger dem til å skjule deres ukyske og skjendige handlinger, slik det skjedde med Camila. Selv om hun både én og flere ganger så at Leonela var sammen med elskeren i et rom i huset, våget hun ikke engang å irettesette henne, men hjalp henne til å låse ham inn og fjerne alle hindringer, så han ikke skulle bli sett av ektemannen. Men hun kunne ikke hindre at Lotario en gang så dem komme ut i grålysningen. Og han som ikke visste hvem det var, tenkte først at dette måtte være et spøkelse, men da han så ham vandre av gårde, hylle seg inn i kappen og dekke ansiktet med stor omhu, strøk han ut den første tanken og en annen falt ham inn, og som ville ha ført alle i fortapelsen om ikke Camila hadde ordnet det. Lotario trodde at den mannen han hadde sett gå ut av Anselmos hus på en så upassende tid, ikke var kommet inn ved Leonelas hjelp, han husket ikke engang at det fantes en Leonela i verden. Han trodde bare at Camila, på samme måte som hun hadde vært lettlurt og lettsindig overfor ham, også var det overfor en annen. For den slette kvinnes onde handlinger bringer med seg følgende konsekvenser: Hun mister troverdighet og anseelse overfor den samme som hun, forført av bønner og overta­ lelser, henga seg til, og han vil med største letthet tro at hun hengir seg til andre og vil få en urokkelig tro på enhver mistanke som faller ham inn. Det later til at Lotario på dette punkt manglet sin vanlige sunne fornuft, og all hans kloke tale og tanker gikk i glemmeboken. For uten å tenke en eneste klok, eller i det minste rimelig tanke, dro han uten videre til Anselmos hus før denne hadde stått opp, utålmo­ dig og blind av den skinnsyken som gnaget ham, mens han holdt på å dø av trang til å hevne seg på Camila, som på ingen måte hadde krenket ham, og sa: - Du skal vite Anselmo at jeg i flere dager har kjempet med meg selv og tvunget meg til ikke å si deg det som det hverken er mulig eller rimelig å skjule for deg. Du skal vite at festningen Camila alt har overgitt seg og er helt i min makt. Om jeg har ventet med å avsløre

304

DON QUIJOTE

denne sannheten for deg, har det skjedd for å se om det var et lettsindig innfall, eller om hun gjorde dette for å sette meg på prøve og finne ut om det var med fullt alvor jeg fremførte de tilnærmelser som jeg med din tillatelse hadde innledet overfor henne. Jeg trodde likeledes at hun, om hun var den hun burde og den vi begge mente hun var, alt hadde fortalt deg om mitt kurmakeri. Men da jeg har skjønt at hun nøler med det, forstår jeg at de er ekte de løftene hun har gitt meg om at så snart du atter er borte fra ditt hus, vil hun tale med meg i det kabinettet der du oppbevarer alle dine dyrebarheter - og det var sant at det var der han pleide å snakke med Camila - og jeg vil ikke at du overilet skal løpe og hevne deg, for hun har ennå ikke syndet annet enn i tankene. Det er mulig at fra nå av og til hun skal iverksette dem, vil Camila skifte sinn og angeren komme isteden. Og derfor, siden du alltid, helt eller delvis, har fulgt mine råd, følg dem da og husk ett som jeg nå vil gi deg, for at du uten å bli bedradd og med gjennomtenkt hu blir klar over hva som best vil passe deg. Lat som du drar bort for to eller tre dager, slik du har gjort før, og sørg for at du holder deg gjemt i kabinettet, siden veggteppene som finnes der og andre ting med største letthet kan skjule deg, og der vil du med egne øyne, og jeg med mine, se hva Camila ønsker; om det skulle vise seg å være en ondskap som man mer må frykte enn vente, kan du med taushet, skarpsindighet og kløkt bli en bøddel for din krenkelse. Lamslått, anspent og forbløffet ble Anselmo stående etter Lotarios ord, fordi de nådde ham da han minst ventet å høre dem, siden han allerede anså Camila som seierherre over Lotarios fingerte tilnær­ melser og hadde begynt å nyte gleden over seieren. Han ble stående taus og urørlig en stund, mens han så ned uten å røre seg. Så sa han endelig: - Du har handlet, Lotario, slik jeg ventet av ditt vennskap. I alt vil jeg følge dine råd, gjør det du vil og bevar så denne hemmeligheten slik det passer seg i en så utenkelig sak. Det lovet Lotario, og da han forlot ham, angret han fullt og helt alt han hadde sagt, og innså hvor tåpelig han hadde handlet, for han kunne selv hevne seg på Camila, men ikke på en så grusom og vanærende måte. Han forbannet sin uklokskap, dadlet sin lettsindige beslutning og visste ikke hvordan han skulle få det gjorte ugjort, eller gi det en rimelig utgang. Til slutt kom han på å fortelle Camila alt, og siden han ikke manglet anledning til å gjøre det, fant han henne den samme dagen alene, og hun, straks hun så hun kunne tale, sa hun: -Du skal vite, Lotario, min venn, at jeg har så vondt i hjertet

3°5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som presser slik at det kjennes som det vil revne i brystet, og det er et mirakel om det ikke gjør det. For Leonelas skamløshet har gått så langt at hun hver natt slipper en elsker hun har inn i huset og er sammen med ham til daggry, noe som går ut over mitt rykte, og det er fullt ut anledning til å konstatere dette for den som måtte se ham gå ut av huset på slike uvanlige tidspunkter. Det som plager meg er at jeg hverken kan straffe eller refse henne, for siden hun kjenner hemmeligheten om vårt forhold, har det tøylet min tunge så jeg tier om hennes, og jeg er redd for at dette kan føre til en ulykke. Ved Camilas første ord trodde Lotario at dette var et knep for å innbille ham at den mannen han hadde sett komme ut, var Leonelas elsker og ikke hennes egen. Men da han så hennes tårer og bedrøvelse og bønn om hjelp, innså han sannheten i dette og sto forvirret og angerfull over alt han hadde gjort. Til tross for dette ba han Camila om ikke å være urolig, for han skulle forordne den medisinen som kunne stanse Leonelas skamløshet. Han fortalte også hva han, dre­ vet av skinnsykens raseri, hadde fortalt Anselmo og hvordan de var kommet overens om at han skulle gjemme seg i kabinettet og der fullt ut få se hvor liten troskap hun viste ham. Han ba henne om tilgivelse for denne galskapen og råd for å kurere den og komme seg ut av den innfløkte labyrinten som hans tankeløse ord hadde satt ham i. Camila ble forferdet over det Lotario fortalte, og med sterk ergrelse og mange og fornuftige argumenter refset og dadlet hun hans onde tanke og den enkle og onde beslutning han hadde tatt. Men siden naturen har gitt kvinnen et raskere og bedre talent, både til godt og ondt, enn mannen, som svikter når han beslutter å resonnere, så fant Camila øyeblikkelig en løsning på denne uløselige floken. Hun ba Lotario sørge for at Anselmo dagen etter skulle gjemme seg der han hadde sagt, for hun tenkte forvandle gjemmestedet til et påskudd, slik at de fra da av kunne nyte samlivet uten å bli overrasket. Uten å fremlegge planen fullt og helt ba hun ham sørge for at når Anselmo var gjemt der, skulle han komme idet Leonela kalte på ham, og til alt det hun sa, skulle han svare som om han ikke visste at Anselmo sto og lyttet. Lotario insisterte på å få vite i detalj hva hensikten var, så han kunne være sikrere og bedre forberedt på det han mente det kunne bli nødvendig å tie om. - Jeg mener, sa Camila, - at det er ikke mer å passe på, enn å svare på samme måte som jeg spør. Camila ville ikke fortelle på forhånd hva hun tenkte å gjøre, da hun var redd for at han ikke ville følge den planen hun fant var så god, men kanskje følge, eller lete etter en annen som var mindre heldig. 306

DON QUIJOTE

Dermed gikk Lotario sin vei, og Anselmo dro dagen etter under påskudd av å reise til vennen i landsbyen, men vendte så tilbake for å gjemme seg, noe han bekvemt kunne gjøre, siden Camila og Leonela hadde lagt dette til rette for ham. Anselmo holdt seg da skjult med all den sinnsopprivende uro man kan tenke seg hos en mann som med egne øyne ventet å se blottleggelsen av sin ære og som sto på nippet til å miste det største gode han hadde i sin elskede Camila. Camila og Leonela som nå var helt sikre på at Anselmo var gjemt i kabinettet, gikk inn, og knapt hadde Camila satt sin fot der, før hun med et tungt sukk utbrøt: - Å, Leonela! Ville det ikke være bedre at du, før jeg når å iverk­ sette det jeg ikke vil du skal vite, så du ikke skal forsøke å hindre det, at du griper Anselmos dolk, som jeg har bedt deg om, og med den gjennomborer dette mitt vanærede bryst? Men gjør ikke dette; det er ingen grunn til at jeg skal bære straffen for andres skyld. Først vil jeg vite hva Lotarios frekke og ære løse øyne så i meg som ga ham grunn til å avdekke en skamløshet og et så ondt begjær, som det han har avdekket for meg til skam for sin venn og til vanære for meg. Still deg, Leonela, ved dette vinduet og kall på ham. For han befinner seg uten tvil nede på gaten og venter på å iverksette sitt onde forsett. Men heller vil jeg iverksette mitt, som er like grusomt som ærbart. - Å, min frue, svarte den listige og innforståtte Leonela. - Og hva er det du vil gjøre med denne dolken? Vil du kanskje ta ditt eget liv, eller kanskje Lotarios? For hvilken av dem du enn velger, vil du tape din ære og ditt omdømme. Det er bedre å skjule din krenkelse og ikke gi denne onde mannen anledning til å komme inn i dette hus og finne oss alene. Hør, min frue, vi er svake kvinner og han er mann og besluttsom; og om han kommer, blind og lidenskapelig, med onde hensikter, kanskje vil han da utføre sin plan før du kan utføre din, og han kan gjøre det som er verre enn å ta livet av deg. Måtte ondt komme over min herre, Anselmo, som har gitt denne tarvelige bøddelknekten adgang til sitt hus. Og så, frue, når han så er drept, som jeg tror du vil gjøre, hva skal vi så gjøre med ham når han er død? - Hva, min venn? svarte Camila. - Vi lar ham ligge til Anselmo begraver ham, for det er rimelig at han får bryet med å få sin egen æreløshet under jorden. Kall på ham, la oss få slutt på dette, for den tid jeg mister på ikke å ta den hevn over min krenkelse som jeg bør, synes meg som en krenkelse av den trofasthet jeg skylder min hus­ bond. Alt dette hørte Anselmo, og hvert ord som Camila sa, ga hans tan­ ker en ny retning, men da han skjønte at hun hadde besluttet å myrde 3°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Lotario, ville han stige frem og vise seg, for at dette ikke skulle skje. Men han ble holdt tilbake av ønsket om å se enden på slik tapperhet og en så ærbar beslutning, men med den hensikt å dukke frem i tide for å hindre det. I dette øyeblikk ble Camila grepet av sterk avmakt og kastet seg ned på en seng som sto der, og Leonela begynte da å gråte bittert og sa: - Å, jeg ulykkelige, ve meg om jeg skulle oppleve at her skulle hun dø i mine armer, hun ærbarhetens blomst i denne verden, de kyske kvinners pryd og krone, et mønster på kyskhet ...! Med disse og lignende ting ville ingen som hadde hørt henne, ikke holdt henne for annet enn den ulykkeligste og mest trofaste kam­ merjomfru i verden, og hennes frue for annet enn en ny og forfulgt Penelope. Det varte ikke lenge før Camila kom til seg selv etter sin avmakt og sa: - Hvorfor går du ikke, Leonela, og kaller på den mest trofaste venn av en venn som solen har sett, eller natten har skjult? Fort, fort, løp, skynd deg, dra av sted, så ikke forsinkelsen lar den raseriets ild jeg føler, brenne ut, og den rettferdige hevn jeg venter, forvandles til trusler og fordømmelser. - Jeg skal gå og hente ham, min frue, sa Leonela, - men du må først gi meg denne dolken, for at du ikke mens jeg er ute, skal utføre noe som får alle som holder av deg til å gråte hele livet. - Gå i ro, Leonela, min venn, det skal jeg ikke gjøre, svarte Camila, - selv om du mener jeg er både dristig og enfoldig når jeg forsvarer min ære, skal jeg ikke være det i den grad som hin Lucrecia, som man sier tok sitt eget liv uten å ha begått noe feiltrinn, og uten først ha drept den som var opphavet til hennes ulykke. Jeg skal nok dø, om jeg dør, men da skal jeg være hevnet og å ha fått oppreisning over den som er opphavet til at jeg er kommet hit for å begråte hans skamløsheter, som har dukket opp uten min skyld. Lenge lot Leonela seg be før hun gikk ut for å kalle på Lotario, men endelig gikk hun, og i mellomtiden snakket Camila, som om hun talte med seg selv: - Måtte Gud hjelpe meg! Ville det ikke være bedre å sende Lotario bort, slik jeg så ofte har gjort, enn å gi ham anledning, som jeg nå har gjort, til å anse meg for ukysk og ond, i alle fall i løpet av den stunden det vil ta å bringe ham ut av denne villfarelsen? Det ville utvilsomt være bedre, men jeg ville ikke bli hevnet, eller min manns ære gjenopprettet, om han toet sine hender og i ro og mak skulle gå ut fra det sted dit hans onde tanker har gitt ham adgang. Måtte for­

308

DON QUIJOTE

ræderen betale med livet for det han forsøkte med så liderlig begjær, måtte verden få vite, dersom den skulle få vite det, at Camila ikke bare var trofast mot sin ektefelle, men hevnet seg på den som våget å krenke ham. Jeg tror allikevel at det beste ville være å berette dette for Anselmo, men jeg antydet det allerede i brevet jeg sendte til landsbyen, og jeg tror at når han ikke er kommet for å utbedre den skade jeg nevnte, må grunnen være at han er så god og tillitsfull at han hverken kunne eller ville tro at det i en så god venns bryst kunne finnes rom for tanker som gikk hans ære imot. Selv trodde jeg det ikke i flere dager etterpå, og jeg ville aldri ha trodd det om ikke hans skamløshet hadde nådd det punkt da hans utilslørte gaver, store løf­ ter og stadige tårer bekreftet det. Men hvorfor sier jeg alt dette? Vil kanskje en tapper beslutning behøve noe råd? Nei, visselig ikke. Vik bort herfra, forrædere, la hevnen komme hit inn. Slipp svikeren inn, la ham komme, tre inn, la ham dø og ende sitt liv og la så det hende som hende må! Ren trådte jeg inn i dens makt som himmelen gjorde til min; ren vil jeg forlate den, og om det verste skulle skje, vil jeg forlate dette stedet badet i mitt eget kyske blod, og i det urene blod til den falskeste venn som noe vennskap har sett i denne verden. Mens hun sa dette, gikk hun omkring i rommet med dolken i hån­ den, og beveget seg på en så forvirret og meningsløs måte og med så forstyrrede gester at det virket som hun hadde mistet forstanden og ikke var en spinkel kvinne, men en tyv i ferd med å begå selvmord. Alt dette sto Anselmo og så på, skjult bak noen veggtepper der han hadde gjemt seg, forbløffet over alt det han hadde sett og hørt og som var nok til å fjerne alle sterke mistanker, og han ønsket alle­ rede å hindre den prøven å la Lotario komme inn, da han fryktet en plutselig og farlig hendelse. Han skulle til å stige frem og vise seg, omfavne og avsløre alt for sin hustru, men stanset da han så Leonela vende tilbake med Lotario ved hånden, og straks Camila så ham, risset hun med dolken en lang strek foran seg på gulvet og sa: - Lotario, bemerk hva jeg sier deg. Dersom du våger å gå over denne streken du ser, ja bare nærme deg den, straks jeg ser du forsøker det, vil jeg i samme øyeblikk gjennombore mitt bryst med denne dolken jeg holder i hånden. Før du svarer med et eneste ord, skal du høre noen ord fra meg; deretter kan du svare hva du måtte ønske. Først, Lotario, vil jeg at du skal svare på om du kjenner min ektemann Anselmo, og hvordan du ser på ham; dernest vil jeg også vite om du kjenner meg. Svar meg på dette og bli ikke forvirret, tenk heller ikke over det du skal si, for det jeg spør deg om er ikke vanskelig. Lotario var ikke så dum at han fra det øyeblikk Camila fortalte at 3°9

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hun ville gjemme Anselmo, ikke skjønte hva hun tenkte å gjøre; så­ ledes spilte han opp til hennes hensikt så klokt og veloverveiet at de to fikk denne løgnen til virke sannere enn sannheten selv, og derfor svarte han Camila på denne måten: - Jeg trodde ikke, min vakre Camila, at du kalte på meg for å stille meg spørsmål som har så lite å gjøre med grunnen til at jeg kommer hit. Om du gjør det for å utsette den gunst du har lovet meg, kunne utsettelsen ha vært lenger, for jo større plage et ønsket gode skaper, jo nærmere er håpet om å få eie det. Men hvorfor sier du at jeg ikke besvarer dine spørsmål? Jeg svarer at jeg kjenner din ektefelle Anselmo, vi har kjent hverandre fra våre tidligste år, og jeg vil ikke si det du så vel vet om vårt vennskap, for ikke å minne meg selv om den krenkelse som kjærligheten får meg til å begå mot ham, den er den store unnskyldning for de største feiltrinn. Deg kjenner jeg og har den samme aktelse for deg som han har. Om det ikke var slik, ville jeg ikke for mindre skjønnhet og gode egenskaper enn dine gå imot hvem jeg selv er og mot vennskapets hellige lover, som jeg har brutt og krenket på grunn av en så mektig fiende som kjærligheten. - Om du inrømmer dette, svarte Camila, - du dødsfiende av alt det som fortjener å elskes, hvordan våger du å vise ditt ansikt for henne som du vet er det speil hvor du ser ham du burde speile deg i, for å innse med hvor liten grunn du krenker ham? Men nå blir jeg, ulykkelige kvinne, klar over hva som har fått deg til å ha så lite av det som du skylder deg selv, for det må ha vært en slags frimodighet fra min side, som jeg ikke vil kalle ukyskhet, for den har ikke oppstått av en reflektert beslutning, men av en form for skjødesløshet som kvinner som mener de ikke har grunn til å vise tilbakeholdenhet, kan begå av ubetenksomhet. Om det ikke er slik, si meg da du skamløse forræder, når besvarte jeg dine bønner med et ord eller tegn som kunne vekke i deg skyggen av et håp om å få oppfylt dine skamløse begjær? Når ble ikke dine kjærlighetsord tilbakevist og refset av mine med hårdhet og avvisning? Når ble dine mange løfter og store gaver trodd og godtatt av meg? Men siden jeg mener at ingen kan fortsette sine kjærlighetsbestrebelser i lang tid, om de ikke støttes av et eller annet håp, vil jeg selv tillegge meg skylden for dine skamløsheter, for en skjødesløshet fra min side har støttet din lidenskap i så lang tid. Og derfor vil jeg straffe meg selv og gi meg den dom som din skyld fortjener. For at du skal se hvor umenneskelig jeg handler mot meg selv, kan jeg heller ikke unnlate å være det mot deg, derfor ville jeg bringe deg hit for at du skal være vidne til det offer jeg vil gi min ærede ektemanns krenkede ære, som du så omhyggelig har tilsmusset, og 310

DON QUIJOTE

også over meg selv på grunn av den manglende ærbarhet jeg har vist ved ikke å flykte fra den anledning jeg måtte ha gitt deg til å hjelpe og godkjenne dine onde hensikter. Jeg gjentar at den mistanken jeg har om ved en eller annen skjødesløshet å ha vekket i deg så vill; farne tanker, det er det som plager meg mest. Og det er meg selv jeg ønsker å straffe med mine egne hender, for om en annen bøddel gjør det, vil kanskje min vanære bli mer offentlig kjent. Men før jeg gjør dette, ville jeg idet jeg dør, myrde og ta med meg den mann som skal tilfredsstille det ønske om hevn som jeg bærer på, og hinsides vil jeg da oppleve den straff som en ubøyelig rettferdighet gir og idømmer ham som har bragt meg i en så fortvilet situasjon. Idet hun sa dette, gikk hun med utrolige krefter og kjapphet løs på Lotario med dolken i hånden og viste så tydelig at hun ville stikke den i brystet på ham at han nesten var i tvil om handlemåten var spilt eller ekte, siden han måtte anvende all sin kyndighet og styrke for å forhindre Camila i å stikke ham ned. Hun spilte så intenst dette sne­ dige bedrageriet at hun, for å gi det en tone av sannhet, ville farve det med sitt eget blod. Siden hun så at hun ikke kunne ramme Lotario, eller spilte at hun ikke kunne, sa hun: - Siden skjebnen ikke helt vil oppfylle mitt rettferdige ønske, skal jeg sørge for at den ikke blir så mektig at den kan hindre meg i delvis å utføre det. Og idet hun brukte all sin kraft til å løsrive hånden med dolken som Lotario holdt fast, styrte hun den mot et punkt hvor den ikke kunne såre henne dypt, skjulte den i armhulen på venstre side, like ved skulderen mens hun lot seg falle ned som om hun var bevisstløs. Leonela og Lotario sto der forferdet og anspent over hendelsen og kunne ikke avgjøre hvor ekte den var da de så Camila liggende på gulvet badet i sitt eget blod. Lotario bøyet seg raskt ned, åndeløs og forferdet, for å trekke ut dolken, men da han så det lille såret, ble hans redsel borte, og enda en gang ble han forbløffet over hvor forslagent og klokt utspekulert den skjønne Camila handlet. For å komme med sin del av spillet, begynte han en lang og sørgmodig klagesang over Camilas legeme, som om hun virkelig var død, og nedkalte forban­ nelser ikke bare over seg selv, men også over den som hadde bragt ham i en så fortvilet stilling. Siden han visste at vennen Anselmo sto og lyttet, sa han mange ting som hos en tilhører ville ha vekket langt sterkere medlidenhet med ham enn med Camila, selv om han ville ha ansett henne for død. Leonela løftet henne i armene sine og la henne på sengen og ba Lota­ rio finne noen som i hemmelighet kunne behandle Camila; samtidig

Jii

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ba hun om et råd om hvordan de skulle forklare fruens sår, om han skulle vende tilbake før såret var leget. Han svarte at de fikk si hva som helst, for han var ikke i stand til å gi noe råd det var mening i, og sa at han bare ville stanse blodet og så dra dit hvor intet menneske kunne se ham. Og med uttrykk for stor sorg og smerte, forlot han huset. Da han ble alene på et sted der ingen kunne se ham, opphørte han ikke med å korse seg, forbløffet over Camilas utspekulerthet og Leonelas overbevisende spill. Han tenkte på at Anselmo nå visste alt om at han hadde en ny Portia som hustru, og ville gjerne treffe ham for at de to kunne feire hvordan sannhet og løgn var skjult på en måte ingen kunne forestille seg. Leonela stanset, som sagt er, sin frues blod, som bare var nok til å gjøre lureriet troverdig. Hun vasket såret med litt vin, forbandt det så godt hun kunne, og uttalte seg mens hun stelte henne i slike ordelag at selv om ingenting var blitt sagt før, var det nok for å få Anselmo til å tro at han i Camila hadde selve bildet på et dydsmønster. Leonelas ord ble fulgt av ord fra Camila, som kalte seg selv feig og motløs, som hadde sviktet akkurat da hun trengte ordene best til å ta sitt eget liv som hun avskydde så sterkt. Hun ba kammerjomfruen om råd om hun skulle fortelle sin kjære ektefelle alt. Leonela svarte at hun ikke skulle fortelle det, for det ville tvinge ham til å hevne seg på Lotario, noe som ikke kunne skje uten stor risiko for ham selv, og en god hustrus plikt var å ikke gi sin mann anledning til å dadle henne, men å fjerne alle slike anledninger om det var mulig. Camila svarte at hun likte hennes oppfatning og ville følge den, men i alle fall måtte de finne ut hva de skulle si til Anselmo om årsaken til såret, som han ikke kunne unnlate å se. Til dette svarte Leonela at hun for sin del, selv for spøk, ikke kunne lyve. - Men jeg, søster, repliserte Camila, - hva må ikke jeg lære, som ikke engang våger å forme og gjennomføre en løgn, om det så gjaldt livet? Er det slik at vi må finne en løsning på dette, ville det være best å fortelle den nakne sannhet, så han ikke kan finne ut at vi har laget en løgnaktig historie. - Vær ikke urolig, frue, svarte Leonela, - til i morgen skal jeg tenke over hva vi skal si, og siden såret er der det er, kan vi kanskje hindre at han får se det, og himmelen vil kanskje ha den godhet å støtte våre rettmessige og ærbare tanker. Vær rolig, min frue, og forsøk å berolige din uro, så min husbond ikke finner deg opprørt, og overlat resten til meg, og til Gud, som alltid støtter gode ønsker. Fullt og helt oppslukt sto Anselmo og lyttet og så tragedien om sin egen æres død, som personene oppførte med så besynderlige og 312

DON QUIJOTE

virkningsfulle følelser at det virket som spillet var blitt forvandlet til sannheten selv. Han ønsket mørket skulle falle på og gi ham anled­ ning til å forlate huset så han fikk treffe sin gode venn Lotario og gratulere ham, og seg selv, med den kostbare perlen han hadde fun­ net ved å avdekke sin hustrus ærbarhet. De to kvinnene passet på å gi ham anledning til å gå ut, og han benyttet den og forsvant og gikk straks for å treffe Lotario. Da han hadde funnet ham, er det ikke mulig å nevne alle de omfavnelsene han ga ham, alle de ting han sa om sin glede og lovprisningen av Camila. Alt dette lyttet Lotario til uten å kunne gi uttrykk for noen glede, da han så for seg hvor bedradd hans venn var, og med hvor stor urett han bedro ham. Selv om Anselmo så at Lotario ikke delte hans glede, trodde han at det skyldtes Camilas sår og at han hadde vært skyld i det. Han sa da, blant andre ting, at han ikke skulle la seg tynge av det som var skjedd med Camila, for såret var utvilsomt ufarlig. De var blitt enige om å skjule det for ham, og derfor var det ingenting å frykte, og at de fra nå av skulle nyte og glede seg sammen over at Lotario, ved hjelp av sin kyndighet, hadde hevet ham opp i den høyeste lykksalighet han kunne drømme om. Han ville at Lotario ikke skulle underholde seg med noe annet enn å skrive vers til ære for Camila som ville gi henne evig ære i kommende århundrers erindring. Lotario roste hans gode beslutning og sa at han, for sin del, ville hjelpe ham til å reise et så berømmelig minnesmerke. Dermed ble Anselmo den mann som på saftigste måte var blitt bedradd i denne verden. Han hadde selv ført den ved hånden til sitt hus, som hadde ført til fortapelsen av hans ære mens han selv mente å føre selve redskapet for sin heder og ære dit. Camila mottok ham med fortrukket ansikt, men med smil i sjelen. Bedrageriet varte noen dager, inntil fru Fortuna noen måneder senere snudde på lykkens hjul, og ondskapen som med så stor kunstferdighet var holdt skjult inntil da, ble ålment kjent, og Anselmos tåpelige nysgjerrighet kostet ham livet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXV hvor novellen «Nysgjerrighet i utide» avsluttes Det var ikke meget igjen av novellen da Sancho Panza kom farende helt forstyrret ut av forrådsrommet der don Quijote lå og hvilte og ropte: - Kom raskt, mine herrer, og hjelp min herre som er midt inne i den mest forbitrede og grueligste kamp jeg har sett for mine øyne. Gode Gud, han har gitt kjempen, prinsesse Micomiconas fiende, et slikt hugg med sverdet at hodet er kuttet rett av, som om det var en kålrabi! - Hva sier du, bror, sa presten og sluttet å lese det som var igjen av novellen. - Er du ved dine fulle fem, Sancho? Hvordan pokker kan det være som du sier, når kjempen er to tusen postmil herfra? I samme øyeblikk hørte de et voldsomt rabalder inne fra rommet og don Quijote som ropte med høy røst: - Bli stående, din kjeltring, slyngel og skrythals, nå har jeg deg, og krumsabelen vil ikke hjelpe deg! Og det hørtes som om han ga hugg og stikk i veggene. Da sa San­ cho: - De må ikke stå her og lytte; gå inn og avbryt kampen, eller hjelp min herre selv om det nå ikke er nødvendig, for uten tvil er kjempen død og holder på å avgi regnskap for Gud for sitt tidligere, onde liv, for jeg så blodet renne langs gulvet og det avhugne hodet var falt til den ene siden, og det er like stort som en vinsekk. - Drep meg bare, sa verten, - om ikke don Quijote, eller don Fan­ den har gitt et hugg i sekkene med rødvin som hang ved hodegjerdet, og vinen som har flytt utover, tar denne gode mannen for blod. Dermed gikk han inn i rommet og alle etter ham, og der fant de don Quijote i det besynderligste kostyme i verden. Han var i bare skjorten, og den var ikke lang nok til å dekke lårene foran, og bak var den seks fingre kortere. Bena var svært lange og tynne, dekket av hår og alt annet enn rene. På hodet hadde han en rød og fettet natt­ lue som var vertens; rundt venstre arm hadde han viklet sengeteppet, som Sancho mislikte så sterkt, og han visste så vel hvorfor. I høyre arm holdt han det dragne sverdet som han ga hugg og stikk med til alle kanter, mens han snakket som om han virkelig var i nærkamp med en kjempe. Det morsomme var at han ikke hadde øynene åpne, siden han sov og drømte at han var i kamp med jetten. Innbilningen om et eventyr han holdt på å avslutte, var så intens at det fikk ham til 314

DON QUIJOTE

å drømme at han alt var kommet til kongeriket Micomicon og var i nærkamp med sin fiende. Han hadde gitt vinsekkene så mange hugg som han trodde traff kjempen at hele kammerset var fullt av vin. Da verten så dette, ble han så rasende at han for løs på don Quijote og begynte å gi ham så mange knyttneveslag at om ikke Cardenio og presten hadde trukket ham vekk, hadde han avsluttet kampen mot kjempen. Til tross for dette våknet ikke den stakkars ridderen før barberen kom med en stor bøtte full av koldt vann fra brønnen og helte det utover hele kroppen hans, noe som vekket don Quijote, men ikke så meget at han innså hvordan han tok seg ut. Dorotea som så hvor kort og lettkledd han var, ville ikke gå inn for å se kampen mellom sin hjelper og hans motstander. Sancho gikk og lette etter jettens hode over hele gulvet, og siden han ikke fant det, sa han: -Jeg skjønner nok at alt i dette huset er forhekset, for siste gang på akkurat dette stedet der jeg står nå, fikk jeg så mange ørefiker og stokkeslag uten å skjønne hvem som ga meg dem, og jeg kunne ikke se noen. Og nå er det hodet jeg så bli hugget av med mine egne øyne ikke å finne noe sted, og blodet sprutet ut av kroppen som et springvann. - Hva slags blod og hva slags springvann snakker du om, du Guds og alle helgeners fiende? sa verten. - Ser du ikke, din idiot, at blodet og spruten ikke er noe annet enn disse vinsekkene som er gjennom­ boret så rødvinen flyter her i rommet, og jeg ser for meg sjelen til den som laget huller i dem, svømme rundt i helvete. -Jeg vet ingenting, svarte Sancho. - Jeg vet bare at jeg er blitt så ulykkelig over ikke å finne dette hodet, at jeg skjønner grevskapet mitt oppløses som salt i vann. Det sto verre til med Sancho nå når han var våken enn med herren hans da han sov, så forvirret var han blitt av de løftene han hadde fått av sin herre. Verten holdt på å miste vettet over væpnerens treghet og hans herres ødeleggende heksekunster og svor på at det ikke skulle bli som sist, da de dro uten å betale. Nå skulle de ikke få noen glede av vandrende ridderes privilegier og slippe å betale for dette og hint, heller ikke hva det kostet å lappe sammen de ødelagte vinsekkene. Presten holdt don Quijote i hånden, og denne trodde han hadde avsluttet eventyret og befant seg foran prinsesse Micomicona og knelte derfor ned foran presten og sa: - Deres høyhet, høybårne og viden berømte frue, kan nå leve uten bekymring for det onde dette usle vesen kan gjøre mot Dem. Også jeg, fra i dag, er løsgjort fra det ord jeg ga Dem, siden jeg med vår

315

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

allmektige Guds hjelp, og med yndest fra den dame ved hvis hjelp jeg lever og ånder, har oppfylt alt dette så godt. - Var det ikke det jeg sa, sa Sancho da han hørte dette. - Jeg var virkelig ikke full, og se nå bare om ikke jetten er slaktet og nedsaltet! De ville tyrene er innestengt, og grevskapet mitt sitter som det skal! Hvem måtte ikke le av det forvirrede snakket fra herren og knek­ ten? Alle lo unntatt verten, som bante og svor. Men barberen, Car­ denio og presten fikk med stort strev don Quijote opp i sengen, og han sovnet med tegn på enorm tretthet. De lot ham sove og gikk ut til inngangen på vertshuset for å trøste Sancho Panza over ikke å ha funnet hodet til jetten, selv om de fikk mer å gjøre med å bero­ lige verten som var helt fortvilet over vinsekkenes plutselige død. Og vertshuskonen skrek av full hals: - Det var en ulykkesvind som blåste denne vandrende ridderen inn i mitt hus, og som jeg aldri burde ha sett for mine øyne, så dyrt har dette kostet meg. Forrige gang dro han uten å betale for overnatting, mat, seng, havre og stell for seg selv, væpneren og et øk og et esel, og sa at han var vandrende ridder - og måtte Gud straffe ham og alle vandrende riddere i verden - og at han derfor ikke var pålagt å betale noe, ifølge de omflakkende ridderes dekreter. Og nå, på grunn av ham, kom denne andre herren og tok med seg halen min og leverte den tilbake med skader for flere skillinger, helt hårløs så mannen min ikke kan bruke den slik han trenger den. Og som ende og slutt på alt dette, stikker han hull på vinsekkene mine slik at vinen renner ut, så jeg skulle ønske å se hans eget blod flyte. Så ingen må tro, det sverger jeg ved min fars ben og min mors salighet, at de ikke skal få betale mynt for mynt, hvis ikke heter jeg ikke det jeg heter, og er ikke datter av den jeg er datter av! Disse og lignende ting utropte vertinnen med sterkt raseri godt hjulpet av tjenestekvinnen Maritornes. Datteren tidde stille og smilte fra tid til annen. Presten fikk roet alt ned og lovet henne å erstatte tapet så godt han kunne, både skinnsekkene så vel som vinen, og særlig skaden på kuhalen som hun la så stor vekt på. Dorotea trøstet Sancho med å si at siden det virket som om hans herre hadde slått hodet av jetten, lovet hun ham at når freden var gjenopprettet i hen­ nes rike, ville hun gi ham det beste grevskapet som fantes der. Sancho trøstet seg med dette og forsikret prinsessen at det var helt sikkert at han hadde sett hodet til kjempen, og kunne tilføye at han hadde et skjegg som rakk ham til livet, og om han ikke var å se, skyldtes det at alt som foregikk i dette huset var hekseri, noe han hadde fått prøve forrige gang han hadde overnattet der. Dorotea svarte at det 316

DON QUIJOTE

trodde hun, og at han ikke skulle bekymre seg, for alt ville ordne seg og bli som han ønsket. Da alle var falt til ro, ville presten lese ferdig novellen, siden den nesten var slutt. Cardenio, Dorotea og alle de andre ba ham om å fullføre den. Han, som gjerne ville glede alle, og siden det var han som måtte lese den, fortsatte fortellingen som lød slik: «Det skjedde så at på grunn av den sikkerhet Anselmo hadde fått for Camilas ærbarhet, levet han tilfreds og ubekymret. Og Camila gjorde med hensikt slette miner til Lotario, for at Anselmo skulle tro det motsatte om hennes tiltrekning til ham. For best mulig å bekrefte dette, ba Lotario om tillatelse til ikke å vise seg i huset, for det var tydelig med hvor stor motvilje Camila mottok ham. Men det sa Anselmo at han på ingen måte ville tillate, og på denne måten, og på tusen andre, ble Anselmo selv byggmesteren for sin vanære, mens han selv trodde han var det for sin lykke. I denne tiden mente Leonela at hun hadde tillatelse og rett til å drive sine kjærlighetsaffærer som hun ville, og gikk så langt med løse tøyler i den tro at fruen ville dekke henne, og ga henne til og med råd om hvordan fruen selv kunne tilfredsstille sin lidenskap. En natt hørte så Anselmo skritt i Leonelas rom, og da han ville gå inn for å se hvem det var, kjente han at døren ble presset igjen, noe som ga ham enda sterkere lyst til å åpne den. Han brukte slik makt at han fikk den opp og trengte inn og så en mann hoppe ut av vinduet og ned på gaten. Han forsøkte raskt å løpe etter ham, gripe ham og finne ut hvem det var, men klarte det ikke siden Leonela klamret seg til ham og sa: - Vær bare rolig, herre, og bli ikke urolig og følg ikke etter den som hoppet ut herfra. Det er bare noe som er mitt, og det i høy grad, for det er min ektemann. Det ville Anselmo ikke tro på, men blind av raseri trakk han dol­ ken for å stikke Leonela og forlangte at hun skulle fortelle sannheten. Hvis ikke, ville han drepe henne: - Drep meg ikke, herre, for jeg skal fortelle deg ting som er langt viktigere enn det du kan forestille deg. - Si det straks, sa Anselmo, - ellers er du død. - Akkurat nå er det umulig, sa Leonela, - så forvirret som jeg er, la meg være i fred til i morgen, for da skal du få vite av meg noe som vil forbløffe deg. Og vær sikker på at den som for ut av vinduet her, det er en ung mann fra denne byen, og han har gitt meg hånden på å bli min ektemann. Med dette slo Anselmo seg til ro og ville vente som hun hadde bedt ham om, for han ventet ikke å høre noe som kunne berøre Camila, 317

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

siden han var så fullt og helt sikker på hennes ærbarhet. Han forlot rommet, låste Leonela inne der og sa at hun ikke fikk komme ut før hun hadde sagt det hun måtte fortelle ham. Han gikk så straks til Camila for å fortelle henne om alt det som hadde skjedd med kammerjomfruen og at hun hadde gitt ham sitt ord på å fortelle store og viktige saker. Det er ikke nødvendig å si at Camila ble urolig, for hun ble så fylt av redsel da hun virkelig trodde, og det var også trolig, at Leonela ville fortelle Anselmo alt det hun visste om hennes troløshet, så hun hadde ikke mot til å vente på om denne mistanken ville vise seg riktig eller ikke. Den selvsamme nat­ ten, da hun mente at Anselmo sov, plukket hun sammen sine fineste smykker og en del penger, og uten å bli sett av noen, forlot hun huset og dro til Lotarios som hun fortalte alt til, og ba ham bringe henne i sikkerhet, eller at de sammen skulle dra bort dit hvor de kunne være i sikkerhet for Anselmo. Den rådløshet Camila satte Lotario i, var så stor, at han ikke kunne svare et ord, langt mindre beslutte hva han ville gjøre. Endelig besluttet han å bringe Camila til et kloster der hans søs­ ter var priorinne. Camila samtykket, og med den raskhet som saken krevde, bragte Lotario henne dit og etterlot henne i klosteret, og han selv forlot straks byen uten å fortelle noen om sitt fravær. Da dagslyset kom, og uten at Anselmo la merke til at Camila ikke lå ved siden av ham, sto han opp, så sterkt var ønsket om å få vite hva Leonela ville fortelle ham, og gikk dit han hadde stengt henne inne. Han låste opp og gikk inn i rommet, men fant ikke Leonela, der­ imot noen sammenknyttede lakener som hang fra vinduet, noe som tydelig viste at hun hadde klatret ned og løpt sin vei. Han vendte så tilbake for å fortelle det til Camila og ble forbløffet da han hverken fant henne i sengen eller i huset. Han spurte tjenerskapet etter henne, men ingen kunne gi ham noen forklaring på det han spurte om. Mens han lette etter Camila, så han tilfeldigvis de åpne smykke­ skrinene hennes, der de fleste smykkene manglet, og da skjønte han endelig sin egen vanære og at Leonela ikke var opphavet til ulykken. Og slik som han sto og gikk, uten å kle seg, dro han trist og tankefull for å fortelle sin venn Lotario om sin ulykke. Men da han ikke traff ham og tjenerne fortalte at han ikke hadde vært hjemme om natten og hadde tatt med seg alle de pengene han hadde, trodde han at han skulle miste forstanden. For å gjøre ulykken enda større, fant han ved hjemkomsten ikke en eneste av de tjenerne han hadde, men huset lå øde og tomt. Han visste ikke hva han skulle tenke, hva han skulle si eller gjøre,

318

DON QUIJOTE

og litt etter litt begynte hans forstand å formørkes. Han tenkte over sin stilling og så seg med ett uten hustru, uten venn og uten tjenere, og forlatt, som han mente, av den himmel som hvelvet seg over ham, og fremfor alt æreløs, for i Camilas bortreise så han sin egen æres fortapelse. Han besluttet endelig etter en lang stund å dra ut til sin venn i landsbyen, der han hadde vært da han gjorde det mulig å anstifte hele denne ulykken. Han låste dørene i sitt hus, steg til hest og bega seg motløs på veien dit; knapt hadde han ridd halve veien, før han, tvunget av sine egne tunge tanker, måtte stige av hesten og binde den til et tre og lot seg falle ned ved foten av det, mens han sukket dypt og smertelig. Der ble han liggende til natten falt på, da han så en mann komme ridende fra byen; og etter å ha hilst ham, spurte han hva nytt som hadde skjedd i Firenze. Mannen fra byen svarte: - Det er det underligste man har hørt der på lang tid, for det sies offentlig at Lotario, den gode vennen til Anselmo, den rike, som bodde ved San Juan, bortførte i natt Camila, Anselmos hustru, og han selv er heller ikke å finne. Alt dette har en av Camilas tjenestekvinner fortalt, som i går natt ble påtruffet av guvernøren da hun holdt på å klatre ned fra et vindu i Anselmos hus ved hjelp av et laken. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan alt dette foregikk, bare at hele byen er forbløffet over hendelsen. For man kunne ikke vente noe slikt av det gode og nære vennskap mellom de to, som sies å ha vært så sterkt at de ble kalt De to venner. - Vet man tilfeldigvis, sa Anselmo, - hvilken vei Lotario og Camila har tatt? - Ikke i det hele tatt, sa bymannen, - ettersom guvernøren har satt meget inn på å finne dem. - Gå med Gud, min herre, sa Anselmo. - Måtte han bli hos Dem, svarte bymannen og dro sin vei. Etter slike sørgelige nyheter var det nesten ute med Anselmo, ikke bare holdt han på å miste forstanden, men også livet. Han reiste seg så godt han kunne, nådde frem til vennens hus, som ennå ikke visste om ulykken, men da denne så ham ankomme gulblek, uttæret og sammensunket, forsto han at han var tynget av en alvorlig sykdom. Anselmo ba så om å bli lagt til sengs og om å få skrivesaker. Dette ble gjort, han lå til sengs alene, da han ønsket det slik og at de også skulle lukke døren. Da han så ble alene, fylte ulykken hans sinn i den grad at han klart innså at hans liv holdt på å ebbe ut, og derfor befalte han å gjøre kjent årsaken til sin underlige død. Han begynte å skrive, men før han hadde fått nedskrevet alt han ønsket, sviktet 319

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

åndedrettet og han forlot dette liv på grunn av den smerte som var blitt forårsaket av hans formastelige nysgjerrighet. Da husets herre så at det ble sent, og Anselmo ikke ga livstegn fra seg, besluttet han å gå inn for få å vite om hans illebefinnende ved­ varte. Han gikk inn og fant ham utstrakt med ansiktet ned, med halve kroppen i sengen og den andre over skrivebordet, der det beskrevne papiret lå åpent, og han holdt fremdeles pennen i hånden. Verten gikk bort til ham, etter først å ha kalt på ham, og da han grep ham i hånden og ikke merket noen reaksjon, bare at den var kold, innså han at han var død. Han ble slått av sterk forbløffelse og tung sorg og kalte på husfolkene for at de skulle se den ulykke som hadde rammet Anselmo, og til slutt leste han brevet som han så var skrevet med hans egen hånd, og dette inneholdt følgende: Et tåpelig og utidig ønske har kostet meg livet. Dersom nyheten om min død skulle nå Camilas ører, skal hun vite at jeg tilgir henne, for hun var ikke tvunget til å utføre mirakler, og det var heller ingen grunn til at jeg skulle forlange mirakler av henne. Ettersom jeg selv har vært opphavsmannen til min egen ulykke, er det ingen grunn til a ... Så langt skrev Anselmo, og av dette kan man se at på dette punkt mistet han ikke forstanden, men hans liv tok en ende. Dagen etter meldte vennen fra til Anselmos slektninger om hans død, og de kjente allerede til hans vanære og visste hvilket kloster Camila befant seg i, og hun var like ved å ledsage sin ektefelle på denne siste reise, ikke på grunn av nyheten om ektemannens død, men på grunn av nyhetene om den fraværende vennen. Det sies at selv om hun ble enke, ville hun ikke forlate klosteret, og langt mindre avlegge klosterløftet, før hun mange dager senere fikk vite at Lotario var falt i et slag som på den tid ble utkjempet mellom Monsieur de Lautrec og Den store kaptein Gonzalo Fernåndez de Cordoba i kongeriket Napoli, der vennen som hadde angret for sent, befant seg. Hun avla klosterløftet og døde få dager senere i bedrøvelsens og melankoliens strenge hender. Dette var den ende alle tre fikk, skapt av denne avsindige begynnelse. - Denne novellen synes jeg er god, sa presten, - men jeg er ikke i stand til å tro at den er sann. Og er den oppfunnet, var forfatterens påfunn dårlig. For man kan ikke forestille seg at det finnes en så tåpelig ektemann som ville foreta et så dyrekjøpt eksperiment som Anselmo. Om denne historien hadde foregått mellom en beiler og hans dame, kunne den godtas, men mellom en ektemann og hans hustru virker den temmelig usannsynlig. Men hva fortellemåten angår, mishager den meg ikke. o

320

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVI som handler om den barske og uvanlige trefningen don Quijote hadde med noen skinnsekker med rødvin, sammen med andre eiendommelige hendelser som skjedde i vertshuset

Da dette ble sagt, uttalte verten som sto ved inngangen til verts­ huset: - Her kommer en flott tropp med gjester; om de stanser her, får vi en munter gaudeamus. - Hva slags folk er det? spurte Cardenio. - Fire mann til hest, svarte verten, - på ryttervis med kort stigbøyle, lanse og skjold, og alle har sorte solmasker; og sammen med dem en kvinne kledd i hvitt i damesadel, også med tildekket ansikt, og fire eseldrivere til fots. - Er de i nærheten? spurte presten. - Så nær, svarte verten, - at de allerede er her. Da Dorotea hørte dette, dekket hun til ansiktet, og Cardenio gikk inn i forrådsrommet der don Quijote befant seg, og ikke før hadde de gjort det, så var alle som verten hadde nevnt, nådd frem til verts­ huset. De fire til hest steg av; de tok seg meget fornemme og statelige ut og gikk for å hjelpe kvinnen i damesadelen ned. En av dem tok henne i armene og bar henne inn til en stol ved døren til rommet der Cardenio hadde gjemt seg. Hele denne tiden hadde hverken hun eller de andre tatt av seg maskene, heller ikke hadde de sagt et ord. Bare da hun skulle sette seg, ga kvinnen på stolen fra seg et dypt sukk og lot armene falle som et sykt og svekket menneske. Eseldriverne tok ridedyrene til stallen. Da presten så dette, ville han gjerne vite hva slags mennesker det var, i slikt et antrekk og i så dyp taushet, og gikk ut til eseldriverne og spurte én av dem om det han ønsket å vite, og denne svarte: - Jeg vet sannelig ikke hva slags mennesker det er; jeg kan bare si at de må være fornemme, særlig den herren som kom og tok denne damen de så, i armene sine; og dette sier jeg siden alle adlyder ham og ikke gjør annet enn det han beordrer og befaler. - Og fruen, hvem er det? spurte presten. - Det kan jeg heller ikke si, svarte eseldriveren, - for på hele veien har jeg ikke sett ansiktet hennes. Men jeg har hørt henne sukke mange ganger og hørt henne klage, så det virker som hun ved hvert av dem skal oppgi ånden. Det er ikke så merkelig at vi ikke vet mer enn det vi har sagt, siden jeg og kameraten min bare har fulgt dem i to dager, 321

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for vi møtte dem på veien og ble bedt og overtalt til å dra med dem helt til Andalucia, og de tilbød oss god betaling. - Og har dere hørt navnet på noen av dem? spurte presten. - Nei, det har vi virkelig ikke, svarte knekten, - for alle rir i en så dyp taushet at det er et under; det høres ikke annet blant dem enn sukkene og hulkingen fra den stakkars damen, som vekker all vår medlidenhet. Men vi tror nok at hun er tvunget til å dra dit hun ikke vil, og etter det vi kan se av klærne, er hun nonne, eller skal bli det, det er det rimeligste, og kanskje føler hun ingen trang til klosterlivet, og er like så sørgmodig som det virker. - Alt er mulig, sa presten. Han forlot dem og gikk dit Dorotea befant seg, og da hun hadde hørt damen med det tildekkede ansiktet sukke, og drevet av sin med­ fødte medlidenhet, gikk hun bort til henne og sa: - Hvilken sykdom plages De av, min frue? Kanskje er det en som vi kvinner kjenner og har erfaring i å behandle. Jeg stiller meg helt til Deres disposisjon for å tjene Dem. På alt dette svarte ikke den plagede damen et eneste ord, og selv om Dorotea gjentok sine elskverdige ord med øket styrke, ble hun sittende i dyp taushet, inntil den maskerte ridderen som de andre, ifølge eseldriveren, adlød, kom til og sa til Dorotea: - Trett Dem ikke ut, frue, med å tilby den kvinnen noe, for hun har for vane å ikke takke for noe av det som gjøres for henne, forsøk heller ikke å få henne til å svare, om De ikke vil høre en løgn fra hennes munn. - Aldri har jeg sagt en løgn, sa hun som inntil da hadde tiet, - det er tvert imot slik at ved å være så sannferdig og uten antydning til løgnaktighet, er jeg kommet i så stor ulykke; og dette kan De selv bevidne, for min sanndruhet forvandler Dem til en falsk og løgnaktig person. Disse ordene hørte Cardenio klart og tydelig, siden han sto så nær den som sa det at bare døren inn til don Quijotes værelse var imellom, og straks han hørte dem, satte han i med sterk røst: - Gud hjelpe meg! Hva er det jeg hører? Hvilken røst er det som har nådd mine ører? Ved dette utropet snudde damen forskrekket hodet, og da hun ikke så hvem som snakket, reiste hun seg og ville gå inn i sideværel­ set, men da herren så dette, hindret han henne i å ta et skritt. Ved denne forskrekkelsen og uroen falt silkemasken av henne og avdek­ ket en uforlignelig skjønnhet og et underfullt ansikt, selv om det var blekt og forferdet. Med øynene søkte hun rundt seg på alle de steder 322

DON QUIJOTE

synet rakk, og med så sterk iver at hun virket som et menneske som har mistet forstanden; alle disse tegnene som Dorotea ikke skjønte meningen med, vakte sterk medlidenhet hos henne og alle som så på. Ridderen holdt henne med et fast grep om skuldrene, og siden han var så opptatt av å holde henne i ro, kunne han ikke rette på masken som holdt på å gli av ham, og som så falt helt av. Dorotea, som holdt damen omfavnet, så da at den som holdt damen fast, var hennes ektefelle don Fernando. Knapt hadde hun gjenkjent ham, før hun fra dypet av sitt indre ga fra seg et langt og sørgmodig «å» og segnet baklengs i avmakt, og hadde ikke barberen stått ved siden av henne og tatt henne i armene, ville hun ha falt i gulvet. Presten kom straks til for å ta ansiktssløret av henne og dynke ansiktet med vann, og idet han gjorde det, gjenkjente don Fernando henne, og sto som lammet. Til tross for dette slapp han ikke Luscinda, som forsøkte å komme løs fra hans grep, for hun hadde straks gjen­ kjent Cardenios utbrudd og han hennes. Cardenio hørte også dette «å!» som Dorotea ga fra seg da hun falt besvimt over ende, og da han trodde det var Luscinda, kom han forferdet ut av rommet. Den første han så var don Fernando, som sto og holdt Luscinda fast. Også don Fernando gjenkjente straks Cardenio, og alle tre, Luscinda, Cardenio og Dorotea ble stående stumme og bestyrtet, nesten uten å skjønne hva som hadde skjedd med dem. Alle tiet og alle så på hverandre, don Fernando på Cardenio, Car­ denio på Luscinda og Luscinda på Cardenio. Men den som først brøt stillheten, var Luscinda, og hun talte slik til don Fernando: - Tillat meg, herr don Fernando, på grunn av den respekt De plikter å vise overfor den De er, siden De ikke vil gjøre det av noen annen grunn, la meg gå til den mur som jeg lik en eføy klynger meg til, den støtten som Deres frekkhet, Deres trusler, Deres løfter og gaver ikke har kunnet rive meg løs fra. Bemerk hvordan himmelen, på uvanlige og skjulte veier, har stilt min virkelige ektefelle foran meg. Og De vet godt av tusen kostbare erfaringer at bare døden ville være til­ strekkelig til å stryke ham ut av min erindring. La da en slik entydig klargjøring være nok til at De endrer Dem, siden De ikke kan gjøre noe annet, så kjærlighet blir til hat, tiltrekning blir til forkastelse, og slik gjør ende på mitt liv. Siden jeg overgir det i nærvær av min gode ektefelle, anser jeg det for vel anvendt; kanskje kan han ved min død bli overbevist om den trofasthet jeg har fastholdt overfor ham inntil livets siste øyeblikk. I mellomtiden var Dorotea kommet til seg selv og hadde lyttet til alt det Luscinda hadde sagt, hvorigjennom hun skjønte hvem hun

3*3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var. Da hun så at don Fernando fremdeles ikke slapp henne, eller svarte på hennes ord, forsøkte hun å beherske seg så godt hun kunne og gikk og kastet seg på kne ved føttene hans, og idet hun utgjød strømmer av medynkvekkende tårer, begynte hun å tale slik: - Om det ikke er slik, herre, at strålene fra denne sol du holder i dine armer, ikke blender dine egne øynes lys, vil du ha sett at den som kneler ved dine føtter, er den ulykkelige Dorotea, som kommer til å leve i motgang så lenge du ønsker det. Jeg er den enkle bondepiken som du, av din godhet eller av et innfall, ville heve opp så høyt at hun kunne kalle seg din. Jeg er hun som levet tilfreds innen de grenser min ærbarhet satte inntil dine innstendige ord og tilsyne­ latende sanne følelser skapt av kjærlighet, åpnet dørene til hennes ærbarhet og fikk henne til å gi fra seg nøklene til sin frihet; gaver du mottok med slik utakknemlighet, noe som klart er synlig ved at jeg er blitt tvunget inn i den stilling du finner meg i, og treffer deg igjen slik jeg nå ser deg. Men til tross for dette ønsker jeg ikke at den tanke skal oppstå i ditt sinn at det som har bragt meg hit, er de skritt som bragte meg inn i vanæren, da jeg bare er blitt ført hit av smerten og sorgen over å være glemt av deg. Du ønsket at jeg skulle bli din, og du ønsket det på en slik måte at selv om du nå ønsker det ikke skulle forholde seg slik, vil det ikke være mulig at jeg opphører å være det. Betenk bare, herre, at den uforlignelige kjærlighet jeg føler for deg, kan være en erstatning for den skjønnhet og adel hun har som fikk deg til å forlate meg. Du kan ikke tilhøre den skjønne Luscinda siden du er min, heller ikke kan hun være din, siden hun tilhører Cardenio. Og enda enklere, om du ser vel etter, ville det bli for deg å samle dine følelser om den som tilber deg, enn å få den som avskyr deg til å elske deg. Du beilet til min ettergivenhet; da jeg ikke var på vakt, beleiret du min standhaftighet; du var ikke uvitende om min stand; du vet godt hvordan jeg ga etter for dine sterke følelser og har hverken årsak eller påskudd til å hevde at du er narret. Om det da er slik, som det jo er, og du er like mye en kristen som du er ridder; hvorfor tar du da så mange omveier for å gjøre meg lykkelig til slutt, slik som du gjorde i begynnelsen? Og om du ikke elsker meg for den jeg er, jeg som er din sanne og legitime hustru, elsk meg, i det minste, og la meg bli din slavinne; for så snart jeg er i din makt, vil jeg anse meg for glad og lykkelig. Tillat ikke, ved å forlate og forstøte meg, at folk samles i klynger for å rakke ned på meg, gi ikke mine foreldre en slik sørgelig alderdom, for det fortjener de ikke som gode undergivne, som alltid har vært i din lojale tjeneste. Dersom du mener at du ødelegger ditt blå blod ved å blande det med mitt, 324

DON QUIJOTE

ta da i betraktning at det finnes få eller ingen adelskap i verden som ikke har fulgt den samme vei. Det blod som kommer fra kvinnene, er ikke det som spiller en rolle for de høyadelige ætter, så meget mer som det virkelige adelskap består av dyd, og om du mangler den og nekter meg det du med så stor rett skylder meg, da vil jeg ha flere adelige fortrinn enn du har. Og endelig, herre, det siste jeg vil si deg er at, enten du vil eller ei, er jeg din hustru; vidner er dine ord, som hverken har vært, eller skal være løgnaktige, om det er slik at du roser deg av det som du forakter hos meg; vidne skal din underskrift være og det samme er himmelen, som du anropte som vidne til det du lovet meg. Og om alt dette skulle svikte, vil ikke din egen sam­ vittighet svikte, men tale til deg i taushet, midt i dine gledesutbrudd, og forsvare den sannhet som jeg har nevnt, og forstyrre din største fryd og dine beste gleder. Disse og andre ord uttalte den medynkvekkende Dorotea med slik sorg og slike tårer at til og med don Fernandos ledsagere og alle andre tilstedeværende, delte dem med henne. Don Fernando lyttet til henne uten å svare med et ord, inntil hun hadde avsluttet sine, og påbegynt så mange sukk og hulk, at det måtte være et hjerte av bronse som ikke ble bløtgjort av slike uttrykk for smerte. Luscinda sto og betraktet henne, like medynksfull over hennes sorg som forbløffet over hennes store klokskap og skjønnhet, og selv om hun hadde ønsket å gå bort og si henne noen trøstende ord, var ikke dette mulig på grunn av don Fernandos armer som holdt henne så godt fast. Han, full av forvir­ ring og forbløffelse, og etter å ha betraktet henne oppmerksomt en lang stund, åpnet armene, slapp Luscinda og sa: - Du har seiret, min skjønne Dorotea, du har seiret; for det er ikke mulig å ha styrke til å benekte så mange sannheter. Da Luscinda straks falt i avmakt idet don Fernando slapp henne, holdt hun på å segne om på gulvet, men Cardenio, som hadde stilt seg bak ryggen på don Fernando så han ikke skulle gjenkjenne ham, skjøv all frykt til side og løp til for å støtte Luscinda, tok henne i armene og sa: - Om den barmhjertige himmel ønsker og vil at du skal finne hvile, min trofaste, standhaftige og skjønne frue, vil jeg tro at du intet annet sted vil finne den med større sikkerhet enn i disse armer som nå omfavner deg og tidligere mottok deg, da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min. Ved disse ord festet Luscinda øynene på Cardenio og begynte å innse at det var ham, først av røsten, noe hun så fikk bekreftet av øynene, og nesten ute av seg selv, og uten å ta hensyn til hva ærbar 325

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

opptreden krever, la hun armene rundt halsen på ham og kinnet inn til hans og sa: - De er, min herre, den virkelige herre over denne Deres fange, om enn vår ublide skjebne vil forsøke å hindre det, og om flere trusler skulle true dette mitt liv som finner sin støtte i Deres. Et eiendommelig syn var dette for don Fernando og for alle tilste­ deværende som sto forbløffet over en så merkelig hendelse. Det fore­ kom Dorotea at don Fernando var blitt likblek og gjorde en gestus som for å hevne seg på Cardenio, for han så ham føre hånden mot sverdet. Straks hun så det, sank hun med umåtelig kjapphet ned og omfavnet knærne hans, kysset dem og holdt ham fast så han ikke kunne bevege seg, og uten å stanse tårene et eneste øyeblikk, sa hun: - Hva tenker du vel gjøre, min eneste tilflukt i en så uventet krise? Du har din hustru for dine føtter, og hun som du ønsker skal bli det, i sin ektemanns armer. Tenk da over om det vil være godt, eller om det vil være deg mulig, å bryte de bånd himmelen har skapt, eller om det passer deg best å heve denne kvinnen opp i høyde med deg selv, her hun ligger for dine føtter, fast besluttet og standhaftig, nå når enhver ulempe er fjernet og du for dine øyne ser henne som bader sin rette ektefelles åsyn og bryst med kjærlighetens strømmende tårer. For Guds skyld ber jeg deg, og ved den du er, bønnfaller jeg deg om at denne forklaring i manges nærvær ikke må øke din vrede, men svekke den i en slik grad at du tillater at disse to elskende i ro og fred, og uten hindring av deg, får all den tid himmelen vil tilstå dem, for i dette vil du vise ditt berømte og edle brysts høysinn så verden får se at fornuft og edelmot er sterkere enn attrå. Mens Dorotea sa alt dette, holdt Cardenio Luscinda omfavnet, og uten å ta blikket vekk fra don Fernando, besluttet på at om han så noen bevegelse rettet mot ham selv, ville han forsøke å forsvare seg og kjempe så godt han kunne mot enhver som ville stå ham imot, om det så skulle koste ham livet. Men i dette øyeblikk kom don Fernandos venner til, og presten og barberen, som hadde vært til stede ved alt dette, og heller ikke den gode Sancho Panza manglet, og de stilte seg rundt don Fernando og bønnfalt ham om å gi etter for Doroteas tårer, og at siden alt det hun hadde sagt var sant, noe de uten å tvile trodde det var, sa de at han ikke måtte tillate at hun ble skuffet i sine rettmessige håp. At han burde ta i betraktning at de tilsynelatende var samlet der, ikke ved en tilfeldighet, men ved forsynets særlige inngrep, på et sted som ingen ville ha tenkt seg, og at han burde legge merke til - sa presten - at bare døden kunne ta Luscinda fra Car­ denio; og om en sverdodd skulle adskille dem, ville de betrakte sin 326

DON QUIJOTE

egen død som en lykke. I disse ubrytelige bånd lå en høyere fornuft som tilsa at man skulle tvinge og beseire seg selv, vise et edelt hjerte og tillate at bare gjennom sine sterke følelser skulle de nyte det gode himmelen hadde skjenket dem. Likeledes skulle han feste blikket på Doroteas skjønnhet, og han ville se at få eller ingen nådde opp til henne og langt mindre overgikk henne, og at hennes skjønnhet var forenet med hennes ydmykhet og den sterke kjærlighet hun følte for ham. Fremfor alt burde han bemerke at om han roste seg av å være ridder og kristen, kunne han ikke gjøre annet enn å oppfylle det ord han hadde gitt henne. Ved å oppfylle det, gjorde han sin plikt mot Gud og stilte kloke mennesker tilfreds. Disse vet og innser at det er skjønnhetens prerogativ dersom den ledsages av ærbarhet, at den kan heves opp til og sidestilles med hvilken som helst adelig høyhet, selv om den finnes i en person av ringe stand, og uten at det er til skade for den som hever henne opp i høyde med seg selv. Dersom loven om kjærlighetens sterke tiltrekning heri oppfylles, og forutsatt at ikke synden inngår i dette, må den som følger den, ikke bære noen skyld. Og riktignok, til disse ord ble det tilføyet av alle noen andre, av en slik art og så mange, at don Fernandos edle hjerte - siden det ble tilskyndet av hans berømmelige blod - lot seg formilde og beseire av sannheten som han ikke kunne benekte selv om han ville. Og det tegn han ga på at han hadde latt seg beseire av den gode mening man hadde fremlagt for ham, var å bøye seg ned og omfavne Dorotea idet han sa: - Reis Dem, min frue; det er ikke rett at den jeg bærer i min sjel, skulle knele ned for mine føtter, og om jeg inntil nå ikke har gitt uttrykk for det jeg sier, har det kanskje skjedd etter himmelens befa­ ling, for at jeg, da jeg i Dem så den trofasthet De elsker meg med, skal vite å vurdere Dem etter det De fortjener. Det jeg ber Dem om, er at De ikke skal bebreide meg min slette handlemåte og min store skjødesløshet, for den samme årsak og makt som drev meg til å godta Dem som min, den selvsamme drev meg til ikke å bli Deres. Og for å se at dette er sannhet, vend da blikket mot Luscindas glade øyne, og i dem finner De tilgivelsen for alle mine feil. Og siden hun fant og oppnådde det hun lengtet etter, har jeg i Dem funnet det som pålegges meg; måtte hun leve trygg og glad i mange og lange år sammen med sin Cardenio, for jeg vil be himmelen om å la meg leve dem sammen med min Dorotea. Med disse ordene omfavnet han henne enda en gang og la sitt kinn inntil hennes, så ømt og kjærlig at han måtte beherske seg sterkt for at ikke tårene skulle gi et synlig tegn på hans kjærlighet og anger.

327

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Det gjorde ikke Luscinda og Cardenio og heller ikke de fleste av de tilstedeværende. For de begynte å utgyde så mange tårer, noen over sin egen glede, de andre over andres, at det så ut som noe alvorlig og ondt hadde skjedd med alle. Til og med Sancho Panza gråt, selv om han senere sa at han ikke gråt over det som skjedde, men over at Dorotea ikke var den han tenkte, nemlig dronning Micomicona, som han ventet seg så mange gunstbevisninger av. Enda en stund varte så gråten sammen med forbløffelsen, og så gikk Cardenio og Luscinda frem og knelte for don Fernando og takket i så høviske ordelag for den nåde han hadde vist dem at don Fernando ikke visste hva han skulle svare, og derfor løftet han dem opp og omfavnet dem med alle tegn på kjærlighet og høviskhet. Så ba han Dorotea fortelle hvordan hun var kommet til denne landsbyen, så langt fra hennes egen. Hun fortalte kortfattet og klokt alt det hun før hadde fortalt Cardenio, noe som don Fernando, og de som fulgte ham, hadde så stor glede av at de ønsket beretningen skulle ha vart enda lenger, så underholdende fortalte Dorotea om sine ulykker. Så snart hun var ferdig, fortalte don Fernando det som hadde hendt i byen etter at han fant brevet på Luscindas bryst, der hun erklærte at hun var Cardenios hustru og ikke kunne være hans. Han sa han ville drepe henne og ville ha gjort det om ikke foreldrene hadde hindret det. Dagen etter fikk han vite at Luscinda hadde forlatt foreldrenes hus, uten at noen kunne fortelle hvorhen hun var dradd, og at han endelig etter flere måneder hadde fått vite at hun befant seg i et kloster og ønsket å forbli der hele livet, om hun ikke kunne leve det sammen med Cardenio. Så snart han fikk vite det, valgte han ut de tre ridderne som sine ledsagere og nådde stedet der hun var, men hadde ikke ønsket å tale med henne av frykt for at når man fikk vite at han var der, ville det bli flere voktere i klosteret. Derfor avventet han en dag da porten sto åpen, lot to stå vakt ved døren, og han selv og den tredje gikk inn i klosteret og lette etter Luscinda, som de fant i klostergården i samtale med en nonne, og som de rev med seg uten å gi henne noen annen mulighet, og bragte til et sted der de kunne utstyre seg med det de trengte for å føre henne med seg. Alt dette kunne de gjøre uforstyrret siden klosteret lå et godt stykke utenfor landsbyen. Han fortalte at så snart Luscinda så seg i hans makt, falt hun i avmakt, og da hun var kommet til seg selv, hadde hun ikke gjort annet enn å gråte og sukke uten å si et ord. Og slik, ledsaget av taushet og tårer, var de nådd frem til dette vertshuset, som for ham hadde vært som å nå frem til himmelen, der alle jordens ulykker får sin ende og sin avslutning. 328

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVII der historien om den berømte prinsesse Micomicona fortsetter, sammen med andre muntre eventyr

Alt dette satt Sancho og lyttet til, ikke uten dyp sorg i sjelen, siden han så alle sine forhåpninger om en adelstittel gå opp i røk og den nyde­ lige prinsesse Micomicona forvandlet til Dorotea, jetten forvandlet til don Fernando og hans herre nedsunket i søvn og drømmer uten å bry seg det minste med det som hadde hendt. Dorotea var slett ikke så sikker på om det hun hadde oppnådd ikke var en drøm; Cardenio tenkte det samme, og Luscindas tanker gikk i samme retning. Don Fernando takket himmelen for den nåde han hadde oppnådd ved å føres ut av den innfløkte labyrinten der han hadde vært like ved å tape sin anseelse såvel som sin evige frelse. Og endelig var alle som befant seg i vertshuset glade og fornøyde over den gode løsningen disse sammenfløkte og fortvilte hendelsene hadde fått. Alt dette understreket presten som den kloke mann han var og gra­ tulerte hver og en med det de hadde oppnådd. Men den som jublet og gledet seg mest var vertinnen, på grunn av det løftet Cardenio og presten hadde gitt henne om å betale all den skade og plage som don Quijote hadde vært opphavet til. Bare Sancho, som det er blitt sagt, var nedslått, ulykkelig og bedrøvet, og derfor steg han med sørgmodig åsyn inn i sin herres rom der denne holdt på å stå opp, og sa til ham: - Deres nåde, herr Triste Skikkelse, kan nok sove alt det De orker, uten å tenke på å drepe noen kjempe eller få prinsessen tilbake til sitt kongedømme, for alt er allerede fullført og avsluttet. - Det tror jeg nok, svarte don Quijote, - for jeg har med en jette hatt den mest uvanlige og uhyrlige kamp som jeg regner med å få i hele mitt liv, og med ett sverdslag, svisj, svuppet jeg hodet av ham så det falt i gulvet, og blodet som rant ut av ham var så meget at det ble til bekker som om det var vann. - Som om det skulle ha vært rødvin, svarte Sancho, - for jeg øns­ ker at Deres nåde skal vite, om det er slik at De ikke vet det, at den døde jetten er en gjennomhullet vinsekk; og blodet det var seks kan­ ner rødvin han hadde i buken, og det avskårne hodet er den merra til mor min og måtte fan ta alt sammen. - Hva er det du sier, din idiot? svarte don Quijote. - Har du mistet vettet? - Stå opp, Deres nåde, sa Sancho, - så ser De hvor store inntekter og hvor store utgifter De har fått, og De vil se dronningen forvand-

329

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

let til en Vanlig dame ved navn Dorotea, og andre hendelser som vil forbløffe Dem, om De får se dem. - Intet her vil forbløffe meg, svarte don Quijote, - for om du hus­ ker det, sa jeg sist vi var her at alt det som forgikk her, var trolldom, og det er ikke rart om det skulle være slik nå også. - Alt dette ville jeg ha trodd, svarte Sancho, - dersom også him­ melfarten på teppet hadde vært det, men det var den ikke, den var sann og virkelig. Og jeg så at verten som er her i dag, holdt i det ene hjørnet av teppet og sendte meg opp mot himmelen med liv og lyst og med like sterk latter som sterke muskler. Og hva det angår å kjenne personene, mener jeg, som er en enkel synder, at vi ikke var utsatt for hekseri, men for mye juling og uhell. - Jaså ja, det vil nok Gud ordne opp i, sa don Quijote. - Rekk meg klærne og la meg komme ut herfra, for jeg vil se de hendelsene og forvandlingene du nevner. Sancho hjalp ham å kle på seg, og mens det pågikk, fortalte presten don Fernando og alle andre om don Quijotes galskaper og den list de hadde gjort bruk av for å få ham bort fra Den nakne klippen, der han innbilte seg å være på grunn av siri herskerinnes avvisende kulde. Han fortalte dem også nesten alle de eventyr som Sancho hadde for­ talt og som de både lo og undret seg over, da de mente det samme som alle de andre: at dette var den besynderligste form for galskap som en forrykt hjerne kunne romme. Og presten sa mer: at den gode utgang på fru Doroteas sak forhindret at de kunne gå videre med planen, at de måtte finne på en annen for å få ham hjem. Cardenio tilbød seg å føre spillet videre og la Luscinda tre inn i Doroteas rolle. - Nei, sa don Fernando, - slik skal det ikke gjøres, for jeg ønsker at Dorotea skal føre dette påfunnet videre; om det er slik at denne gode ridders hjemsted ikke er så langt herfra, vil det glede meg å kunne lete etter et botemiddel for ham. - Det er mindre enn to dagsreiser herfra. - Selv om det skulle være mer, ville jeg gjerne ta den veien, når jeg bare kan utføre en så god gjerning. I det samme kom don Quijote inn, iført hele sin krigerske utrust­ ning med Mambrinos noe bulkede hjelm på hodet, med skjoldet på armen, og støttet til lansen, det vil si stauren. Don Fernando og alle de andre ble forbløffet over don Quijotes selsomme fremtoning; de så hans inntørkede, gulaktige og en halv postmil lange ansikt, mis­ forholdet mellom hans bevæpning og hans avmålte verdighet, og de ble sittende uten et ord for å høre hva han hadde å si. Med stor ver­ dighet og ro festet han blikket på den skjønne Dorotea og sa: 33°

DON QUIJOTE

- Jeg har fått vite, skjønne dame, av denne min væpner at Deres høyhet er blitt tilintetgjort og Deres vesen ødelagt, ettersom De fra dronning og fornem frue som De har vært, er blitt forvandlet til en alminnelig jomfru. Om dette har skjedd etter ordre fra Deres far, åndemanerkongen, av frykt for at jeg ikke skulle gi Dem min nød­ vendige og skyldige hjelp, må jeg si at han ikke har lest leksene sine særlig godt og var lite belest hva ridderhistorier angår. For om han hadde lest dem så oppmerksomt og så nøye som jeg har gjennomgått og lest dem, ville han for hvert skritt ha funnet ut hvordan riddere av mindre berømmelse enn jeg, hadde gjennomført saker som var langt vanskeligere, og at det var mye å drepe en liten kjempe, hvor arrogant han enn måtte være; for det er ikke mange timer siden jeg sto overfor ham, og ... jeg vil tie, så man ikke skal si jeg lyver. Men Tiden som avdekker alt, vil fortelle det når vi minst venter det. - De gikk løs på to skinnsekker med vin, og ikke en jette, sa verten da. Don Fernando befalte ham å tie og på ingen måte avbryte don Quijotes tale, og denne fortsatte: - Jeg sier da, høye og arveløse frue, at om Deres far av den grunn har foretatt denne metamorfosen på Deres person, må De overhodet ikke tro det, for det finnes ingen fare i denne verden hvorigjennom mitt sverd ikke kan åpne en vei, og derigjennom skal jeg bringe Deres fiendes hode ned på jorden og i løpet av få dager sette kongekronen opp på Deres hode. Don Quijote sa ikke mer og ventet på at prin­ sessen skulle svare, og hun, som allerede kjente til don Fernandos beslutning om å fortsette spillet inntil don Quijote var tilbake på sitt hjemsted, svarte ham med stor ynde og verdighet: - Hvem som enn måtte ha sagt Dem, tapre Ridder av den bedrø­ velige skikkelse, at jeg var blitt forvandlet og endret i mitt vesen, har ikke fortalt sannheten, for det jeg var i går, er jeg fortsatt i dag. Sant nok er det at visse hendelser har ført til en endring i min skjebne, og har gitt meg en større lykke enn jeg kunne ha ønsket meg. Men jeg er ikke, av den grunn, en annen enn den jeg har vært, og har fremdeles til hensikt å gjøre bruk av Deres tapperhets modige og uovervinnelige arm. Og måtte således, min herre, Deres godhet gi den far som avlet meg, æren tilbake, og måtte De betrakte ham som en innsiktsfull og verdensklok mann. Gjennom sin viten fant han en så lett og rett vei til å gjenopprette min lykke, at om det ikke var for Dem, herre, ville jeg nok aldri ha funnet den lykke jeg nå har. I dette jeg sier, er det like stor sannhet som at disse herrene som her er til stede, har vært gode vidner til den. Det som da står tilbake, er å begi oss av sted i

331

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

morgen, for i dag vil vi ikke kunne gjøre noen lang dagsreise; og hva angår den gode utgang som jeg forventer, overlater jeg den til Gud og Deres tapre bryst. Dette sa den kloke Dorotea, og da don Quijote hørte det, vendte han seg mot Sancho, og med uttrykk for sterk misnøye sa han: - Nå sier jeg deg, Vesle-Sancho, at du er den verste småkjeltring i hele Spania. Si meg, din omvandrende tyveknekt: Har du ikke nett­ opp fortalt meg at denne prinsessen var blitt forvandlet til en jomfru ved navn Dorotea, og at det hodet jeg mener å ha kuttet av på en jette, var den merra som satte deg inn i verden, sammen med andre vettløsheter som bragte meg i en større forvirring enn jeg har befun­ net meg i alle mine levedager? Jeg sverger - og her så han opp mot himmelen og bet tennene sammen - jeg tenkte på å gi deg en slik behandling at jeg fikk drysset litt salt inn i skallen på alle løgnaktige væpnere for alle de vandrende riddere som fra nå av måtte finnes i verden! - Ta det rolig, Deres nåde, svarte Sancho, - det kan godt være at jeg har tatt feil i det som gjelder fru prinsesse Micomiconas omskiftelighet, men hva angår kjempens hode, eller i det minste gjennomboringen av vinsekkene, eller at blodet var rødvin, der tar jeg ikke feil, det vet Gud, for alle vinsekkene der ligger såret ved hodegjerdet av sengen Deres. Rødvinen har gjort rommet om til en innsjø, og om det ikke er slik, skal De få se det når omeletten blir laget, jeg mener når hans nåde herr vertshusholderen forlanger godtgjørelse for alt. Om alt det andre, det om at fru dronningen skal være slik hun var, det fryder sjelen, for det kommer like mye meg til gode som alle andre. - Nå skal jeg si deg, Sancho, sa don Quijote, - at du er en vrøvlebøtte, og tilgi meg så, og dermed basta. - Javisst, basta, sa don Fernando, - og så snakker vi ikke mer om det. Og siden fru prinsessen sier at vi drar i morgen, siden det er for sent i dag, så la oss gjøre det, og aftenstunden kan vi tilbringe i god samtale til dagslyset kommer, når vi alle skal ledsage herr don Quijote, da alle ønsker å være vidner til de tapre og uhørte storverk han skal utføre i løpet av dette store foretagende som han har påtatt seg. -Jeg er den som må tjene og ledsage Dem, svarte don Quijote, - og jeg takker så meget for den nåde man viser meg og den gode mening man har om meg, og som jeg skal forsøke å leve opp til, og som vil koste meg livet, eller enda mer, om det gikk an. Mange uttrykk for velvilje og høflige fraser ble utvekslet mellom don Quijote og don Fernando, men alt ble dødsens stille da en ny

332

DON QUIJOTE

gjest viste seg i vertshuset. Hans drakt viste at han var en kristen som hadde vært i fangenskap hos muslimer, for han bar en trøye av blått stoff med korte skjøter, halvlange ermer og uten halskrave; knebuk­ sene var likeledes av blått klede med en lue av samme farve, fangen­ skapets farve; han hadde daddelfarvede halvstøvler og en maurisk krumsabel festet i et geheng tvers over brystet. Like etter ham fulgte en kvinne på et esel, kledd på maurisk vis, med ansiktet dekket av et slør over hodet. Hun bar en liten brokadehatt og var. dekket fra hode til fot i en vid og dyrebar kappe. Mannen var robust og elegant av skikkelse, omkring førti år gam­ mel, noe mørk i huden, med lange barter og velpleiet skjegg; kort sagt, han viste i hele sin fremtreden at om han hadde vært velkledd, ville man ansett ham for en velbåren mann av høy stand. Da han kom inn, ba han om et rom, og da han fikk vite at det ikke fantes noe, virket han nedslått. Han gikk bort til henne som lignet en maurerkvinne og løftet henne i armene ned fra eselet. Lus­ cinda, Dorotea, vertinnen, datteren og Maritornes omringet henne, tiltrukket av synet av en drakt de aldri før hadde sett, og Dorotea som alltid var hjelpsom, omtenksom og klok og taktfull, sa da hun oppfattet at kvinnen såvel som mannen ble nedslått over mangelen på rom: - Bli ikke bedrøvet, min frue, over den mangel på bekvemmelig­ heter som finnes her, for det er vanlig i vertshus. Men til tross for dette, om De vil være sammen med oss, - hun pekte på Luscinda vil De kanskje i løpet av denne reisen ha funnet vertshus hvor De ikke er blitt så godt mottatt. På dette svarte den tilslørte ingenting, hun bare reiste seg fra setet med begge armene krysset over brystet, bøyet hodet, og bøyet så kroppen som tegn på at hun takket for dette. På grunn av tausheten mente de at hun utvilsomt var maurerinne og ikke kunne tale spansk. Da kom krigsfangen, som inntil da hadde vært opptatt med andre ting, og da han så at alle kvinnene omringet den han var kommet sammen med, og at hun tiet til alt det de sa, tok han ordet: - Mine damer, denne jomfruen forstår knapt mitt språk, og kan ikke tale annet enn sitt hjemlands. Derfor har hun nok ikke svart, eller kan ikke svare, på det hun er blitt spurt om. - Vi spør ikke om annet, svarte Luscinda, - enn om hun i natt vil være sammen med oss og dele det rommet der vi skal innkvarteres, og hvor hun vil få den bekvemmelighet som finnes og møte den vel­ vilje som pålegger oss å tjene alle utlendinger som kan ha behov for det, spesielt når det dreier seg om en kvinne. 333

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- På hennes og på egne vegne, svarte fangen, - kysser jeg, min frue, Deres hender. Jeg verdsetter høyt, og som rimelig er, den gunst De tilbyr oss, som ved en slik anledning og av slike personer som Deres fremtreden viser, innlysende nok må være meget stor. - Si meg, min herre, sa Dorotea, - er denne dame kristen eller maurerinne? For drakten og hennes taushet får oss til å tro at hun er det vi helst ville hun ikke skulle være. - Maurisk er hun i klesdrakt og legeme, men i sjelen er hun en ekte kristen, siden hun har et sterkt ønske om å bli det. - Så hun er altså ikke døpt? repliserte Luscinda. - Nei, det er det ikke blitt anledning til, svarte fangen, - etter at hun dro ut fra Algier, som er hennes hjemland. Inntil nå har hun ikke befunnet seg i så stor livsfare at det har tvunget henne til dåp uten først å ha vært innviet i alle de seremonier som vår Moder, Den Hellige Kirke, pålegger oss. Men Gud vil nok vise henne den godhet at hun snart kan døpes med all den verdighet som hennes høye stand fortjener, for den er høyere enn hva hennes og min klesdrakt viser. Disse ordene ga alle som hørte dette, lyst til å få vite hvem den mauriske kvinnen og krigsfangen var; men ingen ville der og da be om dette, siden de innså at det passet bedre å la dem få hvile enn å spørre om deres livshistorie. Dorotea førte henne ved hånden til sete ved siden av seg og ba henne så om å ta av sløret. Hun så på krigs­ fangen, som om hun ba ham forklare hva de sa og hva hun skulle gjøre. Han sa på arabisk at de oppfordret henne å ta av sløret, og derfor tok hun det av og viste et ansikt så vakkert at Dorotea anså henne for vakrere enn Luscinda, og Luscinda henne for vakrere enn Dorotea, og alle de tilstedeværende så at om noen skulle kunne måle seg med de to, måtte det være maurerinnen, og det fantes noen som mente at hun overgikk dem. Siden skjønnheten har det fortrinn og den evne å forsone gemyttene og virke tiltrekkende, ga alle etter for trangen til å tjene og betjene den skjønne maurerinnen. Don Fernando spurte fangen om maurerinnens navn, og han svarte Leia Zoraida, og så snart hun oppfattet hva den kristne hadde spurt om, svarte hun raskt, litt forpint men med stor ynde: - Nei, ikke Zoraida; Maria, Maria! Og lot dem forstå at hun het Maria og ikke Zoraida. Disse ordene og den store affekt maurerinnen uttalte dem med, fikk mer enn én av tilhørerne til å utgyde mer enn én tåre, spesielt kvinnene som av natur er ømme og medfølende. Luscinda omfavnet henne kjærlig og sa: -Ja, ja, Maria, Maria.

334

DON QUIJOTE

Til dette svarte maurerinnen: -Ja, ja, Maria! Zoraida macange! Og det betyr «ikke Zoraida». Så falt natten på, og etter ordre fra don Fernandos ledsagere hadde verten lagt all sin omhu og iver i å tilberede en middag så godt han kunne. Da tiden var inne, satte alle seg ved et langt, smalt bord for tjenestefolk, for det fantes ikke noe rundt eller firkantet bord i verts­ huset. De ga bordenden med den fornemste plassen til don Quijote, selv om han avslo flere ganger, og han ville ha fru Micomicona ved siden av seg, siden han var hennes beskytter. Så satte Luscinda og Zoraida seg, og rett overfor dem don Fernando og Cardenio, og der­ nest krigsfangen og de øvrige herrene; og ved kvinnenes side satte presten og barberen seg. Følgelig spiste de med stor glede, og den ble enda større da de så at don Quijote sluttet å spise, og drevet enda en gang av samme trang som hadde drevet ham til å tale så meget som han gjorde under aftensmaten med gjeterne, begynte han: - Sannelig, om man tar det vel i betraktning, mine herskaper, store og uhørte ting ser den som bekjenner seg til det vandrende ridderskaps orden. Om det ikke var slik, hvilket levende menneske ville det finnes i verden som nå skulle komme inn i denne borgen og se oss slik vi nå er, og som ville tro og mene at vi er de vi er? Hvem ville si at denne dame som sitter ved min side, er den store dronning som vi alle kjenner, og at jeg er den Ridder av den bedrøvelige skikkelse som omtales av Famas munn. Nå kan ingen tvile på at våpenkunst og våpenbruk overgår alt som mennesket har oppfunnet, og må ansees for høyere jo mer den er underkastet farer. Hør ikke på disse som mener at bokens lærdom overgår krigskunsten; for jeg ville si til dem, hvem de nå enn måtte være, at de ikke vet hva de sier. For de grunner som hine fremfører, og som de holder seg til, er at åndens arbeide overgår legemets, og at våpenkunsten utelukkende utøves av legemet, som om utøvelsen av den skulle være for dagleiere, og at man derfor ikke har bruk for mer enn gode krefter, eller som om det vi, som utøver den, kaller våpenkunsten, bare omfattet styrkeprøver. Men disse krever for å utføres, stor innsikt, likesom krigerens sinn, som er pålagt å lede en hær eller forsvaret av en beleiret by, må gjøre bruk såvel av sin ånd som av legemet. Om det ikke er slik, får man se om man med legemets krefter kan få vite eller gjette fiendens hen­ sikter, hans planer, krigslist, vanskeligheter, og forutse de skader man frykter; for alt dette er intellektets handlinger, der kroppen ikke har noen oppgave. Når det er slik at våpenkunsten krever evner i likhet med boklig lærdom, la oss da se hvilke av disse evner, den lærdes og krigerens, som utretter mest. Dette vil man erkjenne gjennom den

335

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

avslutning, eller det endepunkt som hver av dem beveger seg mot, for den hensikt må settes høyest som beveger seg mot det edleste mål. Det er lærdommens endemål ... og jeg taler nå ikke om lærdommen om det guddommelige, hvis mål er å føre og lede sjelene mot him­ melen, for til et så uendelig mål som dette, kan intet annet sidestil­ les; jeg taler om den verdslige lærdom, hvis formål er å la rettferdig­ heten gjøre rett og skjell så hver og en får sitt, og vurdere og sørge for at gode lover overholdes. Dette formål er visselig edelt og høyt og verdig den høyeste ros, men ikke så meget som det annet fortje­ ner hva våpnene angår: Disse har freden som formål og endepunkt, som er det høyeste gode menneskene kan ønske i dette liv. Slik var det at det første glade budskap verden og menneskene fikk, var det som englene sang den natten som ble vår dag, da de sang høyt oppe i luften: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennes­ kene hans velbehag!» Og den hilsen som den beste mester på jorden og i himmelen lærte sine følgesvenner og benådede å si når de trådte inn i et hus, var: «Fred være med dette hus!» Og så mange andre ganger sa han: «Jeg gir Eder min fred, jeg overleverer Eder min fred; fred være med Eder», det var lik et smykke og et pant gitt av denne hans hånd: Et smykke uten hvilket intet godt kan finnes hverken på jorden eller i himmelen. Denne fred er krigens virkelige formål; for det er det samme å si våpenbruk som å si krig. Forutsettes så denne sannhet at krigens hensikt er fred, og at i dette har våpenkunsten et fortrinn fremfor lærdommen, kommer vi så til det kroppsarbeide den lærde og våpenkunstens utøver må utføre, og la oss så se hvilket er størst. På en slik måte, og med så velvalgte uttrykk, fortsatte don Quijote sin utlegning, at den for øyeblikket førte til at ingen av dem som lyttet til ham, kunne anse ham som gal. Det var heller slik, siden de fleste var riddere og vant til våpenbruk, at de lyttet meget gjerne til ham, og han fortsatte på følgende måte: - Jeg sier derfor at studentens plager er disse: først og fremst fat­ tigdom, ikke fordi alle er fattige, men for å sette saken på spissen, og når jeg så har sagt at han må tåle fattigdom, mener jeg det ikke er mer å si om hans usle skjebne, for den som er fattig, har intet som er godt. Denne fattigdommen lider han under dels i form av sult, dels kulde, dels nakenhet, dels alt dette på én gang. Til tross for dette er den ikke så stor at han ikke spiser, selv om det er noe senere enn mari pleier, og selv om det er smulene fra de rikes bord, eller det er studen­ tenes største elendighet som de seg imellom kaller å gå etter suppen. De vil heller ikke mangle en eller annens kullbekken eller ovn, som

336

DON QUIJOTE

selv om den ikke varmer, så dog luner noe, og endelig sover de om natten under tak. Jeg vil ikke ta med andre småting som mangel på skjorter og mangel på ekstra sko, de luvslitte og tynnslitte klærne, heller ikke hvordan de med glede stopper i seg maten når de er heldige nok til å delta i et festmåltid. På den vei jeg har tegnet, som er bratt og vanskelig fremkommelig, der snubler én her, der faller en annen, og der reiser en tredje seg, og der borte faller så nok en, men under­ veis oppnår de den grad de ønsker. Når den er oppnådd, har vi sett mange som etter å ha kommet gjennom disse skjær og sandbanker, disse Skyllaer og Kharybdiser, som var de ført av lykkens gode med­ vind, har vi sett dem befale og styre verden fra en lenestol og bytte sin sult ut mot metthet, sin frost mot varme, sin nakenhet mot en galladrakt, og en sovematte mot en seng med fint lerret og damask; det er en fortjent belønning for deres dyd. Men stilt i motsetning til og sammenlignet med krigerens motgang og vanskeligheter, blir de liggende langt etter i alt, slik jeg nå skal forklare.

KAPITTEL XXXVIII som omhandler den eiendommelige tale don Quijote holdt om våpenkunst og lærdom Don Quijote fortsatte så og sa: - Siden vi begynte med studentens fattigdom og alle sider ved den, la oss så se om soldaten er rikere. Vi vil se at han er den fattigste blant de fattige, siden han er avhengig av sitt elendige soldatsold, som alltid kommer sent eller aldri, eller av det han kan naske og karre til seg med sine egne hender med stor fare for livet og for sin egen samvit­ tighet. Det hender at hans fattigdom er så stor at en oppslisset jakke må tjene både som underskjorte og paradeuniform, og midt på vin­ teren, under åpen himmel, kan han bare beskytte seg mot himmelens barske vær med sitt eget åndedrett, og siden dette kommer fra en tom mave, har jeg selv kunnet konstatere at også det kommer koldt ut, i strid med naturens bestemmelser. Men se så når han venter at natten skal falle på, og han kan komme seg etter alle disse ubekvemmeligheter i den sengen som venter ham, så ér den, og det er ikke hans feil, aldri for trang. For han kan måle opp så mange fot han vil på jorden, og snu og vende seg så meget han vil, uten frykt for å krølle 337

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lakenene. I tillegg til alt dette kommer den dag og time da han skal motta sin militære grad, da kommer dagen for striden, da skal han få doktorhatten på hodet, og den består av forbindingssaker som skal kurere et skudd som kanskje har gått gjennom tinningene, eller har ødelagt en arm eller et ben. Skulle ikke det skje og himmelen bevarer ham sunn og frisk, er det vel mulig at han forblir i samme fattigdom som før, og at det må oppstå flere trefninger eller et og annet slag og at han må gå seierrik ut av dem for å merke noen fremgang. Slike mirakler skjer imidlertid sjelden. Men si meg, mine herrer, om De har tenkt over det: Hvor mange færre er det som befordres i krigen, enn dem som faller i den? De vil utvilsomt svare at dette ikke kan sammenlignes, heller ikke kan man gjøre et regnskap over de døde, når man kan telle de belønnede som overlever med et tresifret tall. Alt dette er helt omvendt hos de lærde, for under embedsmannskappen kan de være både hederlige og bestikkelige. For selv om solda­ tens gjenvordigheter er større, er belønningen langt mindre. Til dette kan man svare at det er meget lettere å belønne to tusen lærde, enn tredve tusen soldater, for de førstnevnte belønnes nødvendigvis med embeder som tilhører deres profesjon, og de sistnevnte kan bare belønnes med inntektene til den herre de er i tjeneste hos, og denne umuligheten bestyrker enda mer den oppfatning jeg har. Men la oss skyve dette til side, for det er en labyrint der utgangen er vanskelig å finne, og la oss vende tilbake til krigskunstens fortrinn fremfor lærdommen; det er et emne som nå må undersøkes i samsvar med den begrunnelse hver og en på hver side fremlegger. Blant dem jeg har nevnt, sier de lærde at uten dem kan ikke krigskunsten støttes, for også krigen har sine lover og er dem underlagt, og lover faller inn under lærdommens og de lærdes område. Til dette svarer krigs­ kunsten at lovene ikke kan støttes uten den, for med våpen forsvarer man stater, bevarer kongedømmer, bevarer byer, sikrer veier, rydder havene for sjørøvere; kort sagt, var det ikke for den, ville stater, kon­ gedømmer, monarkier, byer, ferdselsveier til sjøs eller til lands, være underkastet den hårdhet og forvirring som krigen bringer med seg så lenge den varer og har rett til å benytte sine privilegier og sin makt. Det er en anerkjent sannhet at det som koster mest, settes, og bør settes høyest. Om noen oppnår å bli fremtredende i lærdom, koster det tid, våkenetter, sult, fillet klesdrakt, svimmelhetsanfall og mavebesvær, og andre ting som hører til her og som jeg allerede delvis har nevnt. Om noen derimot oppnår å bli en god soldat gjennom egen innsats, koster det ham så meget mer enn studenten at det ikke kan sammenlignes, siden han for hvert skritt risikerer livet. Og hvilken 338

DON QUIJOTE

nød og fattigdom kan plage en student, sammenlignet med en soldat, som befinner seg i en beleiret festning og står på sin post, eller er på vakt ved en forskanse eller fremskutt bastion og hører at fienden lager en minegang henimot det stedet han står. Ikke under noen om­ stendigheter kan han fjerne seg fra den, heller ikke kan han flykte fra den faren som truer ham så nær ved. Det eneste han kan gjøre, er å melde fra til sin befalingsmann om det som skjer, for å forhindre det ved hjelp av en kontraminering, og han må holde seg i ro og frykter og venter at han plutselig slynges opp mot skyene uten vinger og så faller viljeløst ned i avgrunnen. Om dette kan virke som en liten fare, la oss da se om den er like stor eller større om to galeier styrer rett mot hverandre midt ute på det vide hav, og de blir hektet sammen av entrehakene så tett at soldaten ikke har mer enn de to fot som utgjør baugspissen i jern. Han ser at han har så tallrike dødens utlendinger foran seg, nemlig alle de flintebørser som sikter på ham fra den annen part, og som ikke er lenger borte enn en lanselengde, og han ser at ved det minste feilsteg vil han fare ned og besøke Neptuns dyp. Til tross for dette, med fryktløst hjerte og ansporet og drevet av æren, frembyr han seg som målskive for tallrike flintebørser og forsøker på den smale passasjen å komme seg over på det andre skipet. Det som mest må beundres: Knapt har han falt ned dit hvorfra han ikke vil reise seg før ved dommens dag, så har en annen overtatt denne selvsamme plassen, og om også denne faller i havet, som venter ham som en fiende, følger den ene etter den andre etter ham uten at et øyeblikk går mellom hver enkelts død. Det er det største vågemot og tapperhet som finnes i noen av krigens hendelser. Lykkelige de tider som var foruten det forferdende raseri i skytevåpnenes djevelske redskaper, hvis oppfinner nok får sin belønning i helvete for sin dia­ bolske oppfinnelse. Ved hjelp av den kan en ussel og feig arm ta livet av en tapper ridder, og uten å vite hvordan eller hvorfra, midt i den kamplyst og det liv som tenner og driver de tapres bryst, kommer en villfaren kule, avfyrt av en som kanskje flyktet og ble forferdet over glimtet som ilden skapte da den fordømte maskinen ble avfyrt, og forkortet og endte på et øyeblikk tankene og livet hos den som for­ tjente å nyte det i lange tider. Derfor, når jeg tar dette i betraktning, har jeg mest lyst til å si at jeg blir tung til sinns over å ha påtatt meg det kall å være vandrende ridder i en så avskyelig tidsalder som den vi nå lever i. For selv om ingen fare inngyder meg frykt, forarges jeg over å tenke på at krutt og tinn skal kunne frata meg anledningen til å bli navnkundig og berømt gjennom min arms styrke og min skarpe klinge i hele den oppdagede verden. Men himmelens vilje skje, for 339

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg vil bli så meget mer berømt om jeg oppnår det jeg har foresatt meg, ettersom de farer jeg har utsatt meg for er større enn de farer vandrende riddere fra fordums tider kom ut for. Hele denne lange talen holdt don Quijote mens de andre spiste, og han glemte å føre en eneste munnfull til munnen, selv om Sancho Panza flere ganger hadde bedt ham ta til seg av maten, for etterpå ville han få all den tid han ønsket til å tale. De som lyttet fikk på nytt ondt av å se at en mann som tilsynelatende viste god forstand og uttrykksevne i alt det han snakket om, skulle miste den så fullstendig når han omtalte sitt fordømte og beksvarte ridderskap. Presten sa at han hadde rett i det han hadde sagt om våpenkunsten, og at han selv som var lærd og med en akademisk grad var av samme oppfatning. Måltidet var over og bordet ble ryddet, og mens vertinnen, datte­ ren og Maritornes gjorde i stand don Quijote av la Manchas loftskammer, der det var blitt besluttet at bare kvinnene skulle tilbringe natten, ba don Fernando krigsfangen om å fortelle sin livshistorie, for den måtte være både eiendommelig og underholdende, etter de antydninger de hadde fått da han ankom i selskap med Zoraida. Til dette svarte krigsfangen at han meget gjerne ville gjøre det man befalte, og at han bare fryktet at denne beretningen ikke skulle bli slik at de fikk den fornøyelse av den som han ønsket; men til tross for dette ville han ikke unnlate å følge anmodningen og ville fortelle den. Presten og alle de andre takket ham og ba ham på nytt innstendig om dette, og da han innså at så mange ønsket det, sa han at bønner ikke var nødvendig der en befaling fikk en slik form. - Lytt da, Deres nåder, oppmerksomt, og De vil høre en sannfer­ dig historie, som løgnaktige beretninger, utstyrt med utstuderte og finurlige kunstferdigheter, ikke kan måle seg med. Med disse ord fikk han alle til å sette seg behagelig til rette i stor stillhet, og da han så at alle tiet og ventet på det han ville si, begynte han å fortelle følgende med rolig og behagelig stemme:

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXIX der krigsfangen forteller sin livshistorie

Fra en liten by i fjellene i Leon stammer min slekt som ble mer gav­ mildt tilgodesett av sin avstamning enn av lykken, selv om min far i de trange forhold i hine byer gikk for å være rik, noe han også ville ha vært om han hadde brukt like stor omtanke på å bevare det han eide, som han gjorde på å sløse det bort. Hans trang til å være gavmild og ødsel skyldtes at han i sine unge år hadde vært soldat. For soldatlivet er en skole der den gjerrige blir gavmild, og den gav­ milde ødsel; og om noen soldater blir gniere, er de som vanskapnin­ ger som man sjelden møter. Min far hadde overskredet grensen for gavmildheten og nærmet seg ødselheten, noe som ikke er en fordel for en gift mann med sønner som skal føre hans navn og hans vesen videre. Min far hadde tre, og alle var i den alder at de skulle velge en livsvei. Da min far innså at han, som han sa, ikke kunne forsvare seg mot sin tilbøyelighet, ville han berøve seg selv det redskap som gjorde ham ødsel og gavmild, og det betydde å gi fra seg formuen; uten den ville selv en Aleksander den store virke gjerrig. Følgelig kalte han en dag oss tre inn i et rom hvor vi var alene, og sa til oss omtrent det jeg nå refererer: «Kjære sønner, for å fortelle at jeg holder av dere, er det nok å si at dere er mine sønner, og for å skjønne at jeg ikke holder av dere, er det nok å vite at jeg ikke kan styre meg når det gjelder å bevare den formue dere skal ha. Men for at dere skal forstå at jeg elsker dere som en far, og at jeg ikke vil ruinere dere som en stefar, vil jeg iverksette noe overfor dere som jeg har tenkt på i mange dager og bestemt etter moden overveielse. Dere er allerede i den alder at dere kan velge en livsvei, eller i det minste en levevei som er slik at den gir dere ære og fremgang. Og det jeg har tenkt, er å dele formuen i fire deler: tre av delene får dere, og hver enkelt får det som tilkommer ham, uten at noen forfordeles. Den fjerde beholder jeg til å leve av og gi meg mitt underhold de dager himmelen måtte forunne meg å leve. Men etter at hver enkelt har fått i sitt eie det som tilkommer ham av formuen, ønsker jeg at han skal følge én av de løpebaner som jeg nå skal nevne. Det finnes et ord­ språk i vårt Spania som jeg synes er treffende, noe alle er, siden de er fyndord ervervet av lang og moden erfaring, og det jeg vil nevne er: «Kirken, Flåten eller Hoffet», eller som man mer klargjørende ville si: «Den som ønsker å vinne anseelse og bli rik, skal enten gå i Kirkens tjeneste, til sjøs og drive handel, eller tjene kongene i deres hus»; for 341

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

man sier også: «Heller smuler fra kongens bord, enn en adelsmanns løfter og ord». Jeg sier dette fordi det er mitt ønske og min vilje at en av dere skal studere og få lærdom, den andre utøve handelsvirk­ somhet, den tredje tjene kongen i krig, siden det er så vanskelig å få tjene ham i hans hus. Selv om ikke krigen gir store rikdommer, pleier den å gi stor anseelse og berømmelse. I løpet av åtte dager skal jeg gi dere deres del i rede penger, uten å frata dere en maravedf, som dere skal få se. Si meg så om dere vil følge mitt syn og råd hva angår det jeg har foreslått.» Da han befalte meg, som den eldste, å svare, sa jeg, etter å ha bedt ham om ikke å dele opp formuen, men derimot bruke så meget han måtte ønske, for vi var unge menn og kunne skape vår egen, konkluderte jeg med at jeg ville følge det han ønsket, og at mitt var å utøve krigskunsten og tjene Gud og kongen. Den andre broren lovet det samme og valgte å dra til Vestindia for å sette de penger som tilkom ham, i handelsvirksomhet. Den yngste, og som jeg tror, den klokeste, sa han ville gå i Kirkens tjeneste, eller dra for å avslutte sine påbegynte lovstudier i Salamanca. Så snart vi var blitt enige og hadde valgt våre livsveier, omfavnet han oss alle, og i løpet av de åtte dagene iverksatte han sitt løfte. Da han hadde gitt hver og en sin del som, etter det jeg husker, var tre tusen dukater for hver enkelt i rede penger (for en onkel av oss kjøpte hele eiendommen og betalte den kontant, for at den ikke skulle gå ut av familien), tok vi tre på samme dag avskjed med vår gode far, og samtidig, da jeg mente det var hjerteløst at far i sin alderdom skulle ha så lite å leve av, fikk jeg ham til å motta to tusen av mine tre tusen dukater, for jeg hadde nok med resten til å anskaffe det jeg trengte som soldat. Drevet av mitt eksempel ga hver av mine to brødre ham tusen dukater, slik at far hadde tilbake fire tusen dukater i klingende mynt, og dessuten tre tusen, som den eiendom som tilfalt ham tilsyne­ latende var verd, og som han ikke ville selge, men beholde som fast eiendom. Jeg kan til slutt si at vi tok farvel med ham og vår onkel, som jeg har nevnt, ikke uten sterk sorg og tårer fra alle. Han påla oss at vi måtte la ham få vite, hver gang det ble mulighet til det, hva som skjedde med oss av medgang og motgang. Det lovet vi ham, vi omfavnet hverandre og han ga oss sin velsignelse, hvorpå én dro i retning av Salamanca, den neste tok veien til Sevilla og jeg veien til Alicante, der jeg fikk vite at det lå et genovesisk skip som holdt på å laste inn ull til Genova. Det er nå toogtyve år siden jeg forlot min fars hus, og i alle disse årene har jeg aldri, selv om jeg har skrevet noen brev, hørt nytt hver­ ken om ham eller brødrene mine. Og det som i dette tidsrommet har 342

DON QUIJOTE

skjedd med meg, skal jeg kort referere. Jeg innskipet meg i Alicante, nådde Genova med god vind, dro derfra til Milano, der jeg utstyrte meg med våpen og med prektige soldatklær. Derfra ville jeg dra til Piemonte for å la meg verve. Da jeg var på vei til Alejandria de la Palla, fikk jeg nytt om at den store hertug av Alba var på vei til Flandern. Jeg endret min beslutning, sluttet meg til ham, tjente ham i hans felttog, var til stede ved henrettelsen av grevene av Eguemon og Hornos, og oppnådde å bli fanejunker under den berømte kaptein fra Guadalajara, ved navn Diego de Urbina. Etter en tid i Flandern fikk vi nytt om det forbund som Hans Hellighet Paven, Pius V, i salig ihukommelse, hadde sluttet med Venezia og Spania mot sin felles fiende, Tyrken. Denne hadde med sin flåte på samme tid erobret den berømte øy Kypros, som lå under venetiansk overhøyhet, og det var et sørgelig og ulykkelig tap. Et sikkert rykte sa at som overbefalhaver for dette forbundet var den høybårne don Juan de Austria, halvbror av vår gode konge, don Felipe. De umåtelige krigsforberedelsene som foregikk ble kjent, og det drev meg og gjorde meg oppsatt på å delta i det forestående felttoget; selv om jeg hadde hørt antydninger, ja nesten sikre løfter, om at jeg ved første givne anledning ville bli forfremmet til kaptein, ville jeg forlate alt dette og dra, noe jeg også gjorde, til Italia. Mitt gode hell ville at herr don Juan de Austria nettopp var ankommet til Genova på vei til Napoli for å slutte seg til den venetianske flåten, som han senere gjorde i Messina. Jeg kan altså fortelle at jeg deltok i det lykkelige felttoget, sjøslaget ved Lepanto i oktober, 1571, og var da allerede avansert til kaptein, et ærefullt verv som mer skyldtes min gode skjebne enn mine fortjenester. Og hin dag, som ble så lykkelig for kristenheten, siden den avslørte for verden og alle nasjoner den villfarelse de levet i da de trodde at Tyrken var uovervinnelig på havet. På hin dag, sier jeg, da ottomanernes stolthet og hovmod ble knek­ ket, for blant alle de lykkelige som der fantes (for større hell hadde de som døde der, enn de som overlevet og var seierherrer), var jeg alene den uheldige. I motsetning til det jeg kunne vente, en gullkrone, om det hadde vært i romernes tid, så jeg meg påfølgende aften av en så berømmelig dag, med lenker om bena og håndjern på hendene. Dette skjedde på følgende måte: Da Uchali, konge av Algier, en dris­ tig og heldig sjørøver, angrep og beseiret det maltesiske flaggskip så bare tre adelsmenn var i live der, og de var hårdt såret, kom And­ rea Dorias flaggskip til hjelp, der jeg befant meg med mitt kompani. Jeg gjorde da det man gjør ved en lignende anledning: Jeg hoppet over på motpartens galei, og idet denne trakk seg unna angriperens, 343

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

forhindret det at mine soldater fulgte meg. Følgelig befant jeg meg alene mellom mine fiender, som jeg ikke kunne bekjempe på grunn av deres overmakt, og måtte til slutt overgi meg med store sår. Som De allerede må ha hørt, mine herskaper, reddet Uchali seg unna med hele sin eskadre, og jeg ble fange i hans makt, og jeg alene var den bedrøvede blant så mange glade, og den eneste krigsfange blant så mange frie; for den dagen oppnådde femten tusen kristne den etter­ lengtede frihet, da de alle satt ved årene i den tyrkiske flåte. De førte meg til Konstantinopel, der Stortyrken Selim utnevnte min herre til admiral ettersom han hadde utført sin plikt under sjøslaget og hadde bragt med seg malteserriddernes banner, som bevis på sitt mot. Det andre året, som var toogsytti, satt jeg ved årene ved Navarino i admiralens flaggskip med tre lykter. Jeg så og bemerket den anledning som der ble tapt ved ikke å innestenge hele den tyrkiske flåten i havnen, for alle tyrkiske marinesoldater og janitsjarer som befant seg om bord, var sikre på å bli angrepet inne i selve havnen og hadde gjort klærne sine klare, sammen med sine pasamaques, som er skoene deres, for å flykte over land uten å vente på å bli angrepet; så stor var den frykt de hadde for vår flåte. Men himmelen besluttet noe annet, ikke på grunn av noen feil eller forsømmelighet av den general som ledet våre folk, men på grunn av kristenhetens synder, og siden Gud ønsker og tillater at vi alltid skal ha bødler som straffer oss. Følgelig trakk Uchali seg tilbake til Modon, det er en øy som ligger nær Navarino, ilandsatte soldatene, befestet havneinnseilingen og holdt seg i ro inntil herr don Juan trakk seg tilbake. På dette toktet tok de den galeien som heter La Presa, der en sønn av den berømte sjørøveren Barbarrossa var kaptein. Det ble tatt av Napolis flaggskip, La Loba, kommandert av det krigens lyn, soldatenes far, den alltid heldige og aldri beseirede Ålvaro de Bazån, marki av Santa Cruz. Jeg vil ikke unnlate å fortelle hva som skjedde ved oppbringelsen av La Presa. Barbarossas sønn var så grusom og behandlet sine krigsfanger så dårlig, at så snart folkene ved årene så galeien La Presa nærme seg og innhente dem, slapp alle med ett årene, grep kapteinen som befant seg på kommandobroen og skrek at de skulle ro fortere, dro ham fra tofte til tofte, fra baugen til akterstavnen og ga ham slike munnfuller at knapt var han kommet forbi stormasten, før hans sjel befant seg i helvete. Så stor var, som sagt, den grusomhet han behandlet dem med, og det hat de følte for ham. Vi vendte tilbake til Konstantinopel, og året etter, det var i 1573, fikk vi vite at herr don Juan hadde inntatt Tunis og tatt dette kongedømmet fra tyrkerne, innsatt Muley Hamet der og slik knust ethvert håp Muley Hamida, den grusomste og tap­ 344

DON QUIJOTE

reste maurer som fantes i verden, kunne ha om å regjere der. Stor­ tyrken, som beklaget sterkt dette tapet, gjorde bruk av den listighet som alle av hans hus har, og sluttet fred med venetianerne som ønsket fred langt mer enn han. Følgende år, 1574, angrep han la Goleta og det fortet som herr don Juan hadde etterlatt halvveis oppført like ved Tunis. Under alle disse farer satt jeg ved årene uten det minste håp om frihet; jeg ventet i det minste ikke å få den for løsepenger, siden jeg hadde besluttet ikke å skrive til min far om mine ulykker. Til slutt gikk La Goleta tapt; fortet gikk tapt, for disse stedene ble angrepet av femogsytti tusen tyrkere og mer enn fire hundre tusen maurere og muslimer fra hele Afrika, ledsaget av tallrike soldater med så meget ammunisjon og så mange krigsmaskiner og så mange skansegravere at de bare med hendene kunne dekke hele La Goleta og fortet med jord. Først gikk La Goleta tapt, som inntil da ble betrak­ tet som uinntagelig, og det ikke på grunn av forsvarerne, som gjorde alt det de kunne og burde, men fordi erfaringen viste hvor lett det var å bygge skyttergraver i ørkensanden. Man mente det var umulig, siden det to håndsbredder ned fantes vann, men tyrkerne fant ikke vann selv på to alners dybde; dermed anla de løpegraver og reiste ved hjelp av tallrike sandsekker forskansninger så høye at de raget høyere enn murene på fortet. De kunne da beskyte dem ovenfra og ned, og ingen kunne avverge dette eller delta i forsvaret. Det var en vanlig mening at våre styrker ikke burde stenge seg inne i La Goleta, men vente i åpent lende på landsettingen. De som mener det, taler på lang avstand og med liten erfaring om lignende tilfeller, for om det i La Goleta og i fortet knapt fantes syv tusen soldater, hvordan kunne et så lite antall, hvor kampvillige de enn var, gå ut i åpent lende og motstå en så tallrik fiende? Og hvordan er det mulig at en styrke som ikke får hjelp, kan holde stand, når fienden er både tallrik og utholdende og kjemper på sitt eget territorium? Men mange mener, og det mener også jeg, at himmelen viste Spania en særlig gunst og nåde ved å tillate at dette arnested og skalkeskjul for ugjerninger ble herjet. Dette umettelige sluk, denne sugesvamp og parasitt som fortærte umåtelige pengesummer som ble ødslet bort til ingen nytte bare for å bevare det lykkelige minne om at den uovervinnelige Karl V hadde erobret stedet, som om det skulle være nødvendig for å bevare hans minne til evig tid, det vil og skal bevares, også uten å bevare hine sten- og murrester. Fortet gikk også tapt, men det inntok tyrkerne tomme for tomme, for soldatene som forsvarte det, kjem­ pet så tappert og utholdende at de drepte mer enn femogtyve tusen fiender i de toogtyve stormangrep som ble rettet mot dem. Ingen ble 345

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tilfangetatt usåret av de tre hundre som overlevet, det var et klart og sikkert tegn på deres mot og standhaftighet, og på hvor godt de hadde forsvart seg og bevart festningsverkene. Et lite fort, eller tårn som lå midt ute i strandlagunen, under don Juan Zanogueras kom­ mando, en valenciansk ridder og berømt soldat overga seg på visse betingelser. De tok til fange don Pedro Puertocarrero, general for La Goleta, som gjorde alt han kunne for å forsvare festningsverket, og han ble så nedslått over å ha mistet det at han døde av gremmelse på veien til Konstantinopel, dit de skulle føre ham som krigsfange. De tok også til fange fortets general, ved navn Gabriel Cervellon, en adelsmann fra Milano, en stor ingeniør og tapper soldat. I disse to festningsverkene døde mange fremtredende personer, en av dem var Pagån de Oria, ridder av Johanitterordenen og meget gavmild, noe han viste ved sin rundhåndethet mot sin bror Giovanni Andrea Doria. Det som gjorde hans død enn mer sørgelig, var at han ble drept av noen arabere som han stolte på, for da han innså at fortet var tapt, tilbød de seg å føre ham, forkledd som maurer til Tabarca, som er en liten havn eller et handelshus på bredden der genoveserne driver fiske av koraller. De nevnte araberne skar hodet av ham og bragte det til flåtens tyrkiske general, som etterlevet vårt spanske ordspråk: «Selv om forræderiet bringer glede, blir forræderen avskydd.» Således heter det at generalen lot henge dem som bragte gaven, da de ikke bragte ham levende. Blant de kristne som ble tatt til fange i fortet, var en viss don Pedro de Aguilar, fra jeg vet ikke hvor i Andalucia. Han hadde vært fanejunker i fortet, en fremragende soldat og med sjelden forstand; spesielt hadde han evner i det som kalles poesi. Jeg forteller det siden tilfellet bragte ham til min galei og til min tofte, da han ble slave for min herre. Før vi forlot denne havnen, diktet denne ridderen to sonetter, den ene som epitafium for La Goleta og den andre for fortet. Og jeg må virkelig fremsi dem, for jeg kan dem utenat og jeg tror de vil bli lyttet til med glede heller enn sorg. I det øyeblikk krigsfangen nevnte don Pedro de Aguilar, så don Fernando på sine ledsagere og alle tre smilte, og da han skulle til å fremsi sonettene, sa den ene: - Før Deres nåde går videre, ber jeg Dem fortelle meg hva som videre skjedde med den don Pedro de Aguilar som De har nevnt. - Det jeg vet, svarte krigsfangen, - er at han ved slutten av de to årene jeg var i Konstantinopel, flyktet forkledd som albaner sammen med en gresk spion. Jeg vet ikke om han nådde friheten, men det tror jeg, siden jeg et år senere så grekeren i Konstantinopel, men jeg kunne ikke spørre om utgangen på den reisen. 346

DON QUIJOTE

- Fri ble han, svarte adelsmannen, - for denne don Pedro er min bror og bor nå i vår by, frisk og rik, gift og med tre barn. - Gud være lovet, sa krigsfangen, - for all den nåde han har vist ham, for etter det jeg mener, finnes det ikke på jorden noen glede som kan sidestilles med å oppnå den frihet man har tapt. - Dessuten, svarte adelsmannen, - kan jeg de to sonettene som min bror skrev. - Fremsi dem da, Deres nåde, sa fangen, - for De vil fremsi dem bedre enn jeg. - Med glede, svarte ridderen, - og sonetten om La Goleta lyder slik:

KAPITTEL XL hvor krigsfangens historie fortsettes SONETT Lykksalige sjeler, ved edle dåder, ble dere frigjort fra jordiske bånd og fløy til himlen ved hjelp av Guds hånd til lysende saler hvor freden råder.

Lik høstens stormer som rasende fråder, dro dere i kamp med flammende ånd, og blodet fløt i så rikelig monn at havet blir rødt når bølgene gråter. Men livet tok slutt før kampglød og mot, og alle som én segnet livløse om, men fikk i nederlag, seierens krone.

Den tragiske død ved murens fot ved fiendesverd var det endelikt som ga ære på jorden og himmelens trone

- Nettopp slik er det jeg kan den, sa fangen. - Og den om fortet, sa adelsmannen, - lyder slik, om jeg ikke hus­ ker feil: 347

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

SONETT

Fra denne valplassens forfrosne jord, hvor tre tusen soldater ble slått ned, slapp alle sjeler frigjorte av sted opp til et evig, himmelsk blomsterflor.

Forgjeves først, med alle krefter for de heftig løs på fienden, men led kun nederlag inntil den siste, ved et sverdhugg segnet livløs, uten ord. Og dette er det sted som siden var og er så fullt av mange onde minner fra fortiden og fra vår egen tid.

Men aldri mere velfortjente har vel sjeler fløyet bort fra bånd som binder og aldri noen taprere i strid.

Sonettene gjorde et godt inntrykk; krigsfangen gledet seg over nyhe­ tene om sin medfange, og han fortsatte sin fortelling slik: - Da La Goleta og fortet hadde overgitt seg, ga tyrkerne ordre om å jevne La Goleta med jorden, siden fortet var i en slik tilstand at det ikke var mer å rive ned. For å gjøre det raskest og lettest mulig, minerte man det på tre punkter, men ikke ett eneste av dem kunne de sprenge i luften av det som virket svakest, nemlig de gamle murene, mens derimot alle de nye befestningsverkene som festningsingeniøren El Fratfn hadde oppført, falt sammen så lett som ingenting. Armadaen vendte kort og godt tilbake til Konstantinopel i triumf som seier­ herre, og få måneder senere døde min herre Uchali, som man pleide å kalle Uchali Fartax, som på tyrkisk betyr Den skabbete Uchali. For det var og er skikk blant tyrkere å sette navn på folk i samsvar med de feil og fortrinn de har. Det skyldes at det blant dem bare finnes fire familienavn som går tilbake til den Osmanniske ætt, og alle de andre navn og tilnavn, som nevnt, tar de snart fra legemsfeil og snart fra sjelens dyder. Denne skabbete fyren hadde i fjorten år sittet ved årene som galeislave for Stortyrken, og da han var over fireogtredve år, ble han renegat av forbitrelse over at en tyrker ga ham en ørefik mens han satt ved åren, og for å kunne hevne seg, forlot han sin egen tro. Hans mot var så stort, og uten å stige ved hjelp av de skammelige

348

DON QUIJOTE

midler og veier som alle Stortyrkens yndlinger anvender, oppnådde han å bli konge av Algier, og deretter å bli flåtegeneral, som er den tredje høyeste verdighet i dette riket. Han var født i Calabria, og han var et godt og moralsk menneske som behandlet alle sin fanger meget humant; han fikk etter hvert tre tusen, og etter hans død ble disse delt, ifølge hans testamente, mellom Stortyrken, som er arving til alle som dør på like fot med andre sønner som den døde etterlater seg, og mellom renegatene. Jeg ble overlatt til en veneziansk renegat som hadde vært skipsgutt og ble fanget av Uchalf, som elsket ham så høyt at han ble en av hans mest foretrukne yndlinger og han ble en av de mest grusomme renegater man noensinne har sett. Han het Azån Agå og ble meget rik og konge av Algier. Sammen med ham dro jeg fra Konstantinopel, ganske tilfreds over å være så nær Spania; ikke fordi jeg tenkte skrive til noen om min ulykkelige skjebne, men for å finne ut om lykken ville stå meg bi i høyere grad i Algier enn i Konstantinopel, hvor jeg hadde forsøkt å flykte på tusen måter, uten en eneste gang å ha hellet med meg. Jeg tenkte på å finne andre midler til å oppnå det jeg ønsket så sterkt, for aldri mistet jeg håpet om å bli fri. Når jeg i det jeg planla, uttenkte og iverksatte så at resultatet ikke svarte til hensikten, mistet jeg ikke motet, men lette og fant et annet håp som kunne holde meg oppe, hvor svakt og spinkelt det enn kunne være. Slik holdt jeg det gående, innestengt i et fengsel som tyrkerne kaller baiio, der de holder de kristne fangene innelukket, både dem som tilhører kongen, og dem som tilhører enkeltpersoner, og dessuten de som tilhører forrådskammeret. Noe som vil si at de er slaver for kommunen som tjener byen i offentlige arbeider og andre tjenester som utføres, og denne typen fanger vil ha stor vanskelig­ het med å oppnå friheten. Siden de er felleseiendom og ikke har én spesiell herre, kan de ikke forhandle med noen om frigivelsen, selv om de har pengene. Til disse banos, som nevnt, bringes også noen av eiere fra byen, særlig når de kan skaffe løsepenger, for der har de dem trygt og sikkert inntil pengene kommer. Heller ikke kongens fanger som skal løskjøpes, arbeider sammen med de øvrige slavene, om ikke løsepengene lar vente på seg. For å få dem til å skrive med større iver, tvinges de da til å arbeide, og samle og hugge ved sammen med de andre, noe som ikke er lett arbeide. Jeg ble en av dem som ventet på løsepenger, for da de visste jeg var kaptein, var det ikke til å hindre at de plasserte meg blant riddere som ventet på løsepenger, selv om jeg omtalte mine små muligheter og manglende rikdom. De satte på meg en lenke, mer som tegn på at jeg skulle løskjøpes enn for å hindre flukt, og slik tilbragte jeg livet i 349

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

denne bano sammen med en rekke andre riddere og fornemme men­ nesker, som var utpekt og ansett som fanger med løsepenger. Selv om sult og mangel på klær kunne plage oss ofte, var det ingenting som plaget oss mer enn til stadighet å se og høre min herres utrolige grusomheter mot de kristne. Hver dag lot han én bli hengt, en annen spiddet, eller lot ørene bli skåret av på en tredje. Dette av den ube­ tydeligste årsak, og ofte uten, så at selv tyrkerne innså at han gjorde det for moro skyld, og fordi det lå i hans natur å ville utrydde hele menneskeslekten. Den eneste som kom godt ut av det med ham, var en spansk soldat som het et eller annet med Saavedra, og han hadde gjort ting som disse menneskene husket i mange år og alle ble gjort i den hensikt å bli fri, men han ga ham aldri pryl eller sa et vondt ord til ham og befalte heller ikke at andre skulle slå ham. For den minste av mange ting denne Saavedra gjorde, fryktet vi alle at han skulle bli spiddet, og det fryktet han selv mer enn én gang. Var det ikke fordi det ikke blir tid til det, kunne jeg nå fortelle noe om det denne soldaten utførte, som ville underholde og forbløffe dere langt mer enn min egen historie. Videre kan jeg fortelle at ut mot gårdsrommet i fengselet vendte noen vinduer i huset til en rik og fornem maurer, og de var mer glug­ ger enn vinduer, som vanlig er hos maurerne, og til og med disse ble tildekket av tette og lukkede persienner. Det skjedde så at jeg en dag befant meg på en terrasse i fengselet sammen med tre andre, og for å få tiden til å gå, gjorde vi forsøk på hvor langt vi kunne hoppe med lenkene på. Vi var alene da alle de andre kristne var ute og arbeidet. Tilfeldigvis hevet jeg blikket og så at ut gjennom et av disse små vin­ duene jeg har nevnt, kom det et lite rør og i den ene enden var det festet et stykke tøy, og røret beveget seg og svinget frem og tilbake nesten som det ga tegn til at vi skulle komme nærmere og ta det. Vi så på det, og en av dem som var sammen med meg, gikk for å se om de slapp det, eller hva de ville gjøre. Men så snart han nærmet seg, ble røret trukket opp og beveget frem og tilbake som om noen rystet på hodet. Den kristne trakk seg tilbake, og det ble igjen sen­ ket med de samme bevegelsene som første gang. En annen av mine kamerater gikk bort til det; og det samme skjedde med ham som med den første. Så gikk den tredje, og det samme skjedde med ham som med den første og den andre. Da jeg så dette, ville jeg ikke unnlate å prøve lykken, og straks jeg sto under røret, lot man det falle, og det endte like ved føttene mine inne i fengselet. Jeg bøyet meg for å løse stoffet som jeg så en knute på, og inni lå ti zianier som er noen gullmynter av lav gehalt som maurerne bruker, og hver av dem er verd 35°

DON QUIJOTE

ti realer av våre. At jeg gledet meg over dette funnet, er overflødig å si, for gleden var like så stor som overraskelsen over å spekulere på hvorfra en slik gave kunne komme, særlig for meg. Siden det var tydelig at røret bare skulle slippes til meg, mente de det var klart at denne gunstbevisningen var til meg. Jeg tok mine gode penger, brøt av røret, vendte tilbake til terrassen, tittet opp mot vinduet og så at ut av det kom en meget hvit hånd som åpnet og lukket seg meget raskt. Gjennom dette forsto vi, eller innbilte vi oss at en eller annen kvinne som bodde i dette huset, måtte ha gjort oss denne velgjerningen, og som tegn på takknemlighet gjorde vi zalemas på maurisk vis ved å bøye hodet, så bøye kroppen og legge begge armene i kors over brystet. Like etter ble det stukket ut et lite kors laget av sivrør, og straks ble det trukket inn igjen. Dette tegnet bekreftet for oss at en eller annen kristen kvinne måtte være fange i dette huset, og det var hun som viste oss en slik velgjerning. Men den hvite hånden med armbånd som vi så, fikk oss fra den tanken, for vi forestilte oss at hun måtte være en kristen renegat, som hennes egen herre hadde tatt som sin legitime hustru, noe man anser som en lykke, for deres herrer setter dem høyere enn kvinnene fra sitt eget folk. I alt det vi sa, traff vi helt ved siden av det som var sannheten i saken, og derfor var all vår underholdning fra da av å se opp og la blikket ledes mot vinduet der vår ledestjerne av sivrør hadde vist seg, men det gikk fjorten dager uten at vi så den, heller ikke hånden eller noe annet tegn. Selv om vi i denne tiden med den største iver forsøkte å få vite hvem som bodde i dette huset, og om det der fantes noen kristen renegatkvinne, fant vi ingen som kunne fortelle oss noe annet enn at det var bebodd av en fornem og rik maurer, ved navn Agi Morato, som hadde vært slottsfogd i La Pata, noe som er et embede blant dem av høy betyd­ ning. Da vi var minst forberedt på at det skulle regne flere zanier, så vi helt uventet sivrøret med en tøybunt med en enda større knute; og dette hendte som forrige gang da fengselet var øde og folketomt. Vi foretok den samme prøven, og hver enkelt av de samme tre gikk som tidligere frem før meg, men sivrøret ble ikke gitt til noen annen enn meg, for idet jeg nærmet meg, lot man det falle. Jeg løsnet knu­ ten og fant førti spanske gulldukater og et papir skrevet på arabisk, og under det skrevne var det tegnet et stort kors. Jeg kysset korset, tok dukatene, gikk tilbake til terrassen, alle gjorde vi våre zalemas, hånden dukket frem igjen, jeg gjorde tegn til at jeg skulle lese brevet, vinduet ble lukket. Vi ble alle glade og forvirret over det inntrufne, og siden ingen av oss forsto arabisk, ville vi meget gjerne finne ut hva brevet inneholdt, men å finne noen som kunne lese brevet var 351

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enda vanskeligere. Endelig besluttet jeg å betro meg til en renegat fra Murcia, som hevdet at han var blitt min gode venn, og vi hadde utvekslet pant mellom oss to som påla ham å bevare enhver hemme­ lighet som jeg betrodde ham. For mange renegater pleier, når de har til hensikt å vende tilbake til kristen jord, å ta med seg undertegnede brev fra fornemme kristne, der de bekrefter, i den form de kan, at nevnte renegat er et godt og hederlig menneske som alltid har vist velvilje mot kristne, og at han ved første anledning som frembyr seg, ønsker å flykte. Noen skaffer seg slike skriftlige bekreftelser i en god hensikt, andre anskaffer dem for å benytte seg av dem slik det faller seg, for om de kommer for å plyndre i et kristent land og de lider skipbrudd eller blir tatt til fange, trekker de frem bekreftelsene og sier at disse skriftene viser i hvilken hensikt de er kommet, som er å bli værende i et kristent land, og at de derfor dro på piratferd sammen med bare tyrkere. Dermed unnslipper de fiendens første voldsomme reaksjoner, forsoner seg med Kirken uten å bli utsatt for skade, og drar ved første anledning tilbake til Berberiet for å bli det de var før. Det finnes andre som anvender, og anskaffer, disse dokumentene i god hensikt og slår seg ned på kristen jord. Denne typen renegat var min venn, som hadde fått bekreftelser fra alle mine kamerater, hvor vi anbefalte ham så sterkt vi kunne; og om maurerne hadde funnet disse papirene på ham, ville de ha brent ham levende. Jeg hadde fått vite at han behersket arabisk meget godt, ikke bare muntlig, men også skriftlig, men før jeg åpnet meg helt for ham, ba jeg ham lese brevet, som jeg tilfeldigvis hadde funnet i et lite hull i cellen. Han åpnet det og satt en lang stund og så på det, og mens han søkte meningen i det, mumlet han for seg selv. Jeg spurte om han forsto det, og han svarte at det gjorde han helt og fullt og om jeg ville at han skulle oversette det ordrett, skulle jeg gi ham blekk og penn, så han kunne gjøre det bedre. Vi ga ham straks det han ba om, og han oversatte det ord for ord, og sa da han var ferdig: «Alt det som står her på spansk, er hva dette mauriske brevet inneholder, uten at det mangler en eneste bokstav, men det må sies at der det står Leia Marien, vil det si Vår Frue ]omfru Maria.» Vi leste brevet og det lød slik: Da jeg var en liten pike, hadde min far en slavinne som i mitt språk leerte meg den kristne zalå, eller bønn og fortalte meg mange ting om Leia Marien. Denne kristne kvinnen døde, og jeg vet at hun ikke endte i ilden men hos Allah, for senere så jeg henne to ganger, og hun sa til meg at jeg skulle dra til et kristent land for å se Leia Marien, som holdt meget av meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal dra dit: Mange kristne har jeg sett gjennom dette vinduet, og ingen har virket som en ridder uten

35*

DON QUIJOTE

du. Jeg er meget vakker, og en ung pike og jeg har mange penger jeg kan ta med meg: Se du til at vi kan dra dit, om du kan, og der skal du bli min ektemann, om du ønsker det, og om du ikke ønsker det, spiller det ingen rolle, for Leia Marien vi gi meg én jeg kan gifte meg med. Jeg har nedskrevet dette: Pass på hvem du lar lese dette, stol ikke på noen maurer, for de er alle svikefulle. Én ting gjør meg urolig; jeg skulle ønske du ikke viste det til noen, for om min far får vite det, vil han kaste meg i brønnen og dekke meg med stener. På sivrøret fester jeg en tråd: Bind svaret fast der; om du ikke har noen som kan skrive arabisk, fortell meg det ved hjelp av tegn; for Leia Marien vil la meg forstå det. Måtte hun og Allah bevare deg, og dette kors som jeg ofte kysser, for det påla slavinnen meg å gjøre. Tenk så, mine herskaper, om ikke innholdet i dette brevet var årsak til både glede og forbløffelse, og således endte det med at renegaten skjønte at det ikke ble funnet ved en tilfeldighet, men at det virkelig var blitt skrevet til én av oss. Følgelig ba han oss, om det var sant det han antok, om å stole på ham og fortelle ham det, for han ville sette sitt eget liv på spill for vår frihet. Idet han sa dette, trakk han frem fra brystet et krusifiks av metall, og sverget med mange tårer ved den Gud som dette bildet fremstilte, og som han helt og fast trodde på, skjønt han var en synder og et ondt menneske, at han ville vise oss troskap og holde hemmelig alt det vi ville fortelle ham, for han mente, og ante nesten, at ved hjelp av den kvinnen som hadde skre­ vet hint brev, skulle han og alle vi andre få friheten. Han skulle få oppleve det han så høyt ønsket, og det var å bli gjenforenet med sin mor, Den Hellige Kirke, som han var blitt skilt og fjernet fra som et råttent lem på grunn av sin uvitenhet og sine synder. Med så mange tårer, og med så mange uttrykk for anger sa renegaten dette at vi alle enstemmig samtykket, og vi fortalte ham hele sannheten om saken og fremla alt uten å skjule noe. Vi viste ham det lille vinduet der siv­ røret pleide å vise seg, og han merket seg vel huset, og besluttet med særlig stor forsiktighet å finne ut hvem som bodde der. Vi ble likele­ des enige om at det ville være riktig å besvare maurerinnens brev, og siden vi hadde én som kunne gjøre det, skrev renegaten straks ned de ordene jeg dikterte ham, og som helt og fullt var dem jeg nå skal nevne. For av alle de vesentlige ting som skjedde med meg, har ingen blitt borte fra min hukommelse, og vil heller ikke bli det så lenge jeg lever. Det maurerinnen da fikk som svar var dette: Måtte den sanne Allah bevare deg, min frue, og hin velsignede Marien, som er Guds sanne mor, og som har lagt i ditt hjerte at du skal dra til et kristent land, siden hun holder så meget av deg. Be henne du at hun skal la 353

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

deg forstå hvordan du skal iverksette det hun befaler deg; for hun er så god at det gjør hun nok. For min del og på vegne av alle de kristne som er her sammen med meg, tilbyr jeg å gjøre for deg alt det som står i vår makt, inntil døden. Unnlat ikke å skrive til meg og gi meg råd om hva du tenker å gjøre, for jeg vil alltid svare deg; for den store Allah har gitt oss en kristen fange som kan tale ditt språk så godt som du ser det av dette brevet. Derfor kan du uten frykt gi oss råd om alt du ønsker. Og dine ord at om vi drar til et kristent land, skal du bli min hustru, lover jeg deg å oppfylle som god kristen; og vit at kristne oppfyller sine løfter bedre enn maurerne. Måtte Allah og Marien, hans mor, våke over deg, min frue. Da dette brevet var skrevet og lukket, ventet jeg to dager på at fengselet skulle bli tomt som det pleide, og dernest gikk jeg ut på det vanlige stedet på terrassen for å se om rørsivet skulle vise seg, og det varte ikke lenge før det dukket frem. Så snart jeg så det, og selv om jeg ikke kunne se hvem som holdt det, viste jeg frem brevet, som om jeg lot forstå at tråden måtte senkes. Men den var der allerede, festet til rørsivet, som jeg knyttet brevet til, og like etter dukket vår ledestjerne opp sammen med byltens sammenknyttede, hvite fredsflagg. Den ble sluppet ned, og jeg tok den opp og fant i den alle slags sølv- og gullmynter, mer enn femti dukater, noe som øket vår glede femti ganger mer og bekreftet håpet om å nå friheten. Selvsamme natt vendte vår renegat tilbake og fortalte at han hadde fått vite at i dette huset bodde den selvsamme maureren som man hadde fortalt oss het Agi Morato, og var overordentlig rik; hadde en eneste datter, som var arving til hele hans eiendom og som hele byen mente var den vakreste kvinne i hele Berberiet. Og at mange av de visekongene som var kommet dit, hadde bedt om å få henne til hustru og at hun aldri hadde villet gifte seg; han hadde også fått vite at hun hadde hatt en kristen slavinne, som allerede var død; alt dette stemte med det som sto på papiret. Vi holdt straks et rådsmøte med renegaten om hvordan vi skulle få med oss maurerinnen og dra til et kristent land. Vi ble til slutt enige om at vi for øyeblikket skulle vente på nok en beskjed fra Zoraida, det het nemlig hun som nå ønsket å kalle seg Maria, for vi innså helt klart at det var hun, og ingen annen som måtte bringe oss gjennom alle disse vanskelighetene. Etter at vi var blitt enige om dette, sa renegaten at vi ikke måtte være urolige, for enten ville han miste livet, eller han ville sette oss i frihet. I fire dager var det folk i fengselet, og det var grunnen til at det tok fire dager før rørsivet viste seg. Da disse dagene var gått, dukket tøybylten opp, i slike lykkelige omstendigheter at vi så frem til en lykkelig fødsel. 354

DON QUIJOTE

Rørsivet og tøy bylten hellet over til meg, i den fant jeg enda et brev og hundre gulldukater, men ingen andre mindre mynter. Renegaten var der, vi lot ham lese brevet i cellen vår, og han sa det lød slik: Jeg vet ikke, min herre, hvordan jeg skal ordne det slik at vi kan dra til Spania, heller ikke har Leia Marien sagt meg det, selv om jeg har spurt henne. Det som kan gjøres, er at jeg gir dere svært mange gullpenger. Bruk dem da til å frikjøpe Dem selv og Deres venner og la én dra til et kristent land for å kjøpe en båt og komme tilbake for å hente de andre. Meg vil De finne i min fars have, som ligger ved Babazon-porten, like ved kysten, der jeg må oppholde meg i hele sommer sammen med min far og mine tjenere. Derfra kan De om natten uten frykt føre meg til båten; husk så at du skal bli min ektemann, hvis ikke, vil jeg be Leia Marien straffe deg. Om du ikke stoler på noen som skal være med i båten, frikjøp deg selv og dra så; for jeg vet at du mer enn noen annen vil komme tilbake, da du er adelsmann og kristen. Prøv å finne haven, og når du går omkring her oppe, vet jeg at fengselet er mennesketomt, og da skal jeg gi deg flere penger. Måtte Allah bevare deg, min herre. Dette var innholdet i det andre brevet. Da det var hørt av alle, tilbød hver og en seg å bli løskjøpt og lovet å dra og vende tilbake, nøyak­ tig som avtalt, også jeg tilbød det samme. Dette motsatte renegaten seg og sa at han på ingen måte ville godkjenne at noen skulle få sin frihet før de dro samlet, for erfaringen hadde vist ham hvor dårlig de frisatte oppfylte sine løfter avgitt under fangenskapet. Mange ganger hadde fornemme fanger forsøkt en slik løsning og hadde løskjøpt én som skulle dra til Valencia eller Mallorca med penger til å utruste en båt og vende tilbake for å hente dem som hadde løskjøpt ham. Aldri var de vendt tilbake, for, som han sa, den friheten de hadde oppnådd og frykten for å miste den igjen, strøk all verdens forpliktelser ut av hukommelsen. Som en bekreftelse på sannheten i dette, omtalte han kort noe som ganske nylig hadde skjedd med noen kristne riddere, det underligste som noensinne hadde skjedd deromkring, hvor det stadig vekk skjer forferdelige og forbløffende ting. Han sa at det som kunne og burde gjøres, var å gi ham de pengene som måtte til for å løskjøpe en enkelt kristen, så han kunne kjøpe en båt i Algier med det påskudd å bli kjøpmann og drive handel i Tetuån og kysten om­ kring, og når han var herre over båten, kunne han lettvint få alle ut av fengselet og innskipe dem. Så meget mer som etter det maurerinnen sa, ville hun gi penger til å løskjøpe alle, og når alle var frie, kunne de gå om bord midt på dagen. Den største vanskeligheten som kunne dukke opp, besto i at maurerne ikke ville tillate at en renegat skulle

355

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kunne kjøpe og eie en båt, om det ikke dreiet seg om et stort skip til sjørøveri; for de frykter at den som kjøper en båt, særlig hvis han er spansk, ikke vil bruke den til annet enn å dra tilbake til kristent territorium. Men han kunne omgå denne vanskeligheten ved å la en tagarinsk maurer bli medeier i båten og handelsinntektene, og med dette påskuddet ville han bli herre over båten, og anså dermed alle problemer som løst. Selv om jeg og mine kamerater hadde ment at det beste var å sende noen for å kjøpe en båt på Mallorca, slik mau­ rerinnen sa, våget vi ikke motsi ham, da vi har redde for at han ville avsløre oss om vi ikke gjorde som han sa og sette oss i livsfare om han røpet kontakten med Zoraida, og for henne ville vi alle gi våre egne liv. Derfor besluttet vi å legge alt i Guds og renegatens hender, og like etter ble det skrevet et svar til Zoraida hvor vi skrev at vi ville gjøre alt hun foreslo, for hun hadde skjønt alt like godt som om Leia Marien hadde sagt det til henne, og at det bare avhang av henne om vi skulle utsette denne saken eller straks iverksette den. På nytt tilbød jeg meg å bli hennes ektemann, og dagen etter da fengselet tilfeldigvis var tomt, senket hun sivrøret med bylten ned flere ganger og ga oss to tusen gulldukater samt et brev hvor hun skrev at den første jumå, som er fredag, ville hun gi oss mer penger. Om det ikke skulle være tilstrekkelig, skulle vi gi henne beskjed, så ville hun gi oss så meget vi ønsket, for hennes far eide så meget at han ikke ville savne det, så meget mer som hun hadde nøklene til alt. Vi ga straks renegaten fem hundre dukater til å kjøpe båten; med åtte hundre dukater løskjøpte jeg meg selv og ga pengene til en kjøpmann fra Valencia som på den tid befant seg i Algier. Denne løskjøpte meg fra kongen og ga sitt ord på at han skulle betale min frigivelse ved det første skip som kom fra Valencia. Om han straks overleverte pengene, kunne det gi kongen mistanke om at løsesummen hadde befunnet seg flere dager i Algier, og at kjøpmannen hadde sett sin fordel i å fortie det. Dessuten var min herre så mistenksom at jeg på ingen måte våget å utbetale pengene straks. Torsdag før den fredagen da den skjønne Zoraida skulle dra ut til haven, ga hun oss tusen dukater til og meldte fra om sin avreise, og ba meg, dersom jeg ble løskjøpt, om straks å finne ut hvor farens have lå og at jeg uansett måtte finne en anledning til å dra og treffe henne. Jeg svarte med få ord at det skulle jeg gjøre og at hun måtte passe godt på å anbefale seg til Leia Marien med alle de bønner som slavinnen hadde lært henne. Da dette var gjort, ble det gitt ordre om at de tre andre ledsagerne mine skulle løskjøpes, for å lette utflytningen fra fengselet. Dessuten, dersom de så meg frikjøpt, og selv ikke var det, og siden det fantes penger nok, kunne 356

DON QUIJOTE

de bli opphisset og djevelen kunne overbevise dem om at de skulle gjøre noe for å skade Zoraida. Siden jeg visste at de var adelsmenn, var jeg nok sikret mot denne faren, men til tross for dette, ville jeg ikke løpe noen risiko, og lot dem løskjøpes på samme måte Som meg selv, ved å overlevere alle pengene til kjøpmannen, for at han rolig og tilforlatelig kunne stille sikkerhet. Men han fikk ikke vite noe om vår plan og hemmelighet på grunn av faren vi dermed ville løpe.

KAPITTEL XLI der krigsfangen fremdeles fortsetter sin beretning

Det gikk ikke mer enn fjorten dager før renegaten hadde kjøpt en god båt med plass til mer enn tredve personer, og for å sikre seg og gjøre kjøpet sannsynlig, ville han reise, noe han også gjorde, til et sted som heter Sargel, som er tredve postmil fra Algier i retning Oran, der det foregår stor handel med tørkede fikener. To eller tre ganger gjorde han denne reisen i selskap med den nevnte tagarineren. Tagarinere kaller man i Berberiet maurerne fra Aragon, dem fra Granada kalles mudéjares, og i kongedømmet Fez kaller man mudej arene for elches, og disse folkene foretrekker kongen å bruke i krig. Jeg kan da fortelle at hver gang han dro forbi med båten, ankret han opp i en vik som ikke var på to pileskudds avstand fra haven der Zoraida ventet. Høyst passende begynte renegaten, og de unge maurerne som satt ved årene, å be på maurisk vis, eller å øve seg for spøk til det han ville utføre i alvor. Følgelig dro han til Zoraidas have og ba om frukt, og faren ga ham det uten å kjenne ham. Selv om han ønsket å tale med Zoraida, som han senere berettet, og fortelle henne at han var den som etter min ordre skulle føre henne til et kristent land, og at hun bare skulle være glad og rolig, ble det aldri mulig, fordi maurerinnene ikke lar seg se av noen maurer eller tyrker, om det ikke er slik at ektemannen eller faren befaler det. De kan ha omgang med kristne fanger, til og med mer enn det er rimelig, og meg ville det ha plaget at han skulle ha snakket med henne, for det ville kanskje ha gjort henne opprørt å se at denne saken var lagt i en renegats munn. Men Gud som forordnet dette på en annen måte, ga ingen anledning til at renegatens gode ønske ble oppfylt. Denne som så hvor sikkert han kom og gikk til Sargel, og som ankret opp når, hvordan og hvor 357

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han ville, og som dessuten så at hans ledsager tagarineren var helt underkastet hans vilje, at jeg for min del allerede var frikjøpt og at det bare manglet å finne noen kristne som skulle sitte ved årene, ba meg tenke over hvem jeg ønsket å ha med meg, bortsett fra de løskjøpte. Han sa at han hadde snakket om det for førstkommende fredag, da han hadde besluttet at vår avreise skulle finne sted. Da jeg så dette, talte jeg med tolv spaniere som var sterke folk ved årene og av dem som friest kunne dra ut av byen. Det var ikke enkelt å finne noen på den tid, for tyve skip var på kapertokt, og de hadde tatt med seg alle folkene ved årene. Og disse ville ikke ha vært der om deres herre ikke hadde bestemt seg til ikke å dra på tokt den sommeren, for å fullføre en galei han hadde på skipsverftet. Til disse sa jeg ikke annet enn at de den førstkommende fredag skulle dra av sted, én for én, i hemmelighet og begi seg i retning av Agi Moratos have, og at de skulle vente der til jeg kom. De fikk beskjeden hver for seg, og om de der så andre kristne, skulle de ikke si annet enn at jeg hadde beordret dem å vente på dette stedet. Da denne forberedelsen var gjort, gjensto det bare, noe som passet meg best, å varsle Zoraida om hvor langt denne saken var kommet, så hun kunne være forberedt og advart og ikke ble opprørt om vi plutselig angrep før den tid båten med kristne kunne være tibake. Følgelig besluttet jeg å dra til haven og se om jeg kunne tale til henne, og med det påskudd å lete etter urter, dro jeg dit dagen før avreisen. Den første jeg møtte, var faren, som henvendte seg til meg i det språket som tales mellom kristne og maurere i hele Berberiet, til og med i Konstantinopel. Det er hver­ ken maurisk, eller spansk eller noen annen nasjons, men en blanding av alle disse språkene som vi alle gjør oss forstått med. Kort sagt, i dette språket spurte han meg hva jeg lette etter i denne hans have, og hvem jeg tilhørte. Jeg svarte at jeg var slave av Arnaute Mami (og dette svarte jeg fordi jeg vel visste at denne var en meget god venn av ham) og at jeg lette etter alle slags urter og planter for å lage en salat. Følgelig spurte han meg om jeg var en som skulle løskjøpes, og hvor meget min herre forlangte for meg. Da vi var midt i disse spørsmål og svar, kom den skjønne Zoraida, som for lengst hadde sett meg, ut av huset, og siden maurerkvinner på ingen måte er knipske når det gjelder å vise seg for kristne, og, som nevnt, heller ikke unngår dem, gjorde det henne ingenting å komme dit faren sto og snakket med meg. Straks faren så henne nærme seg ganske langsomt, kalte han på henne og ba henne komme nærmere. Det ville være altfor meget å forsøke å skildre den store skjønnhet, den ynde og rike og kostelige pryd som min elskede Zoraida trådte 358

DON QUIJOTE

frem med for mine øyne. Jeg vil bare si at flere perler hang om hen­ nes skjønne hals og fra hennes ører og hår enn hun hadde hår på hodet; om anklene, som etter maurisk skikk var bare, hadde hun to carcajer (for slik kalles ankelringer på maurisk) av det pureste gull og innfattet med så mange diamanter at hun senere fortalte meg at faren vurderte dem til ti tusen dobbeltdukater, og dem hun hadde rundt håndleddene var verd like meget. Perlene var tallrike og meget fine, for det hører til maurerinnenes prakt og utsmykning å pynte seg med store og små perler, derfor finnes det flere store og små per­ ler blant maurerne enn hos alle andre nasjoner; og Zoraidas far var kjent for å eie mange og av de fineste i hele Algier, og likeledes eie mer enn to hundre tusen spanske dukater, og alt dette var hun som nå er min, herskerinne over. Om hun med alle disse prydelser viste seg skjønn eller ikke, etter de synlige spor etter all motgang, kan man gjette seg til hvordan hun må ha tatt seg ut i medgang. Man vet jo at enkelte kvinners skjønnhet har sine dager og tider, og tilfeldigheter kan svekke eller øke den. Og det er naturlig at sjelens lidenskaper hever eller senker den, selv om den oftest ødelegger den. Men jeg kan si at hun da kom så overveldende smykket og så overveldende skjønn, eller i det minste virket det slik for meg, at jeg aldri hadde sett noen skjønnere; dermed, når jeg dessuten tok hensyn til de forpliktelser jeg hadde påtatt meg, forekom det meg at jeg for mine øyne hadde en gudinne, nedsteget til jorden for å bringe meg hjelp og lykke. Straks hun kom, sa faren til henne i sitt eget språk at jeg var fange hos hans venn Arnaute Mami og at jeg var kommet for å lete etter sala turter. Hun benyttet straks anledningen, og i den blandingen av språk som jeg har nevnt, spurte hun om jeg var adelsmann og hvorfor jeg lot meg løskjøpe. Jeg svarte at jeg allerede var løskjøpt, for ifølge prisen kunne man se hvor høyt min herre vurderte meg, for han hadde gitt femten hundre zoltamis for meg. Til dette svarte hun: «Om det hadde vært slik at du tilhørte min far, skulle jeg sørge for at han ikke ville løskjøpe deg for mindre enn det dobbelte, for dere kristne lyver i alt dere sier, og hevder at dere er fattige for å lure maurerne.» «Det kan nok være, min frue,» svarte jeg, «men sannheten er at jeg har avtalt dette med min herre, og slik handler jeg, og vil jeg handle med alle de mennesker jeg får å gjøre med på jorden.» «Og når drar du?» spurte Zoraida. «I morgen, tror jeg,» sa jeg, «for her er et skip fra Frankrike som setter seil i morgen, og jeg tenker å dra med det.» «Er det ikke bedre,» svarte Zoriada, «å vente til det kommer skip fra Spania og dra med dem enn med de franske, som ikke er deres venner?» «Nei,» svarte jeg, «om det var sant at det ventes et skip fra Spania, ville jeg

359

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nok vente på det, men det er sikrere at jeg drar i morgen, for den lengsel jeg har etter å gjense mitt land og dem jeg elsker, er så stor at den ikke lar meg vente på en ny anledning, hvor god den enn måtte være». «Da må du vel være gift i ditt land,» sa Zoraida, «og derfor ønsker du å gjense din hustru.» «Jeg er ikke gift,» svarte jeg, «men jeg har gitt mitt ord på å gifte meg så snart jeg kommer frem.» «Og er den damen du ga ditt ord, vakker?» «Så vakker er hun,» svarte jeg, «at for å lovprise henne og fortelle sannheten, ligner hun deg meget.» Dette lo faren hjertelig av og sa: «Ved Allah, du kristne, hun må være meget vakker om hun ligner min datter, som er den vakreste i hele riket. Om ikke, se da godt på henne, og du vil se hvor sant jeg taler.» Zoraidas far var tolk for det meste som ble sagt, for han var mest språkkyndig, og selv om hun talte det bastardspråket jeg har nevnt, uttrykte hun det hun ville mer ved tegn enn med ord. Mens vi holdt på å tale om dette og hint, kom en maurer løpende og ropte ut at fire tyrkere hadde hoppet over murene, eller veggene rundt haven, og gikk rundt og samlet frukt, enda de ikke var modne. Den gamle ble forferdet og Zoraida likeså; den redsel maurerne har for tyrkerne, særlig for soldatene, er utbredt og nesten medfødt, for de er så uforskammede og har så stor makt over maurerne som er dem underkastet, og behandler dem verre enn om de skulle være deres slaver. Da sa Zoraidas far: «Datter, gå tilbake til huset og steng deg inne, mens jeg går og snakker med disse hundene; og du kristne, let du etter dine urter og gå så når du vil, og måtte Allah bringe deg vel hjem igjen.» Jeg bukket og han gikk for å finne tyrkerne og lot meg være alene med Zoraida, som holdt på å samle seg til å gå dit faren hadde befalt henne. Men knapt var han blitt borte mellom trærne, før hun vendte seg mot meg og sa med tårer i øynene: «Åmexi, kristne, Åmexi?» Og det betyr: «Drar du din vei, kristne, drar du din vei?» Jeg svarte henne: «Min frue, ja, men under ingen omstendighet uten deg; vent meg den første jumå, og bli ikke forskrekket når du ser oss, for vi skal virkelig dra til kristen jord.» Jeg sa dette på en slik måte at hun godt forsto alt det som ble sagt mellom oss; hun la en arm om halsen min, og med vaklende skritt begynte hun å gå mot huset; og tilfellet ville, og det kunne ha gått meget galt om ikke himmelen hadde villet det annerledes, at mens vi gikk på den måten og i den stilling jeg har nevnt med en arm om halsen, fikk faren se oss, etter å ha fått tyrkerne av sted, hvordan vi gikk. Vi merket at han hadde sett oss, men Zoraida var klok nok til ikke å ta vekk armen rundt halsen min, derimot trykket hun seg tettere inntil meg og la hodet på min skulder, knærne ga litt etter og viste tydelig at hun var i ferd

360

DON QUIJOTE

med å besvime, mens jeg likeledes ga tegn til at jeg holdt henne opp mot min vilje. Faren kom løpende bort til oss, og da han så sin dat­ ter slik, spurte han hvordan hun hadde det. Da hun ikke svarte, sa han: «Forskrekkelsen over disse hundene som kom inn, har nok fått henne til å besvime.» Han tok henne fra meg, trykket henne til sitt eget bryst, og hun sukket og gjentok fremdeles med tårer i øynene: «Åmexi, kristne, åmexi.» «Gå din vei, kristne, gå din vei.» Til dette svarte faren: «Den kristne må ikke gå sin vei, min datter, han har ikke gjort deg noe ondt, og tyrkerne er allerede borte. La ikke noe forskrekke deg, det er ingenting som kan gjøre deg urolig; for tyr­ kerne gikk ut der de kom inn, slik jeg ba om.» «De, herre, forskrekket henne, som du sier,» sa jeg til faren,«men siden hun ber meg gå, skal jeg ikke plage henne: bli du i freden, og med din tillatelse vil jeg om nødvendig komme tilbake etter urter i denne haven; for etter det min herre sier, finnes ingen annen slik salat som her.» «Vend du tilbake så ofte du vil,» svarte Agi Morato; «min datter sier ikke dette fordi du eller noen annen kristen har forulempet henne, men for å si at tyrkerne skulle gå sin vei, sa hun at du skulle gå, eller kanskje fordi det var på tide å plukke urter.» Dermed tok jeg straks farvel med begge, og hun, som så ut som om hjertet ble revet ut av henne, gikk sammen med faren. Med det påskudd å lete etter urter vandret jeg omkring i hele haven som jeg ville; jeg merket meg vel alle innganger og utganger, hvordan huset var beskyttet og alt det som kunne lette vårt foretagende. Da dette var gjort, gikk jeg og fortalte alt det som hadde skjedd til renegaten og kameratene mine, og jeg lengtet etter det øyeblikk da jeg uten uro kunne oppleve lykken og gleden over den skjønne og henrivende Zoraida, som tilfellet nå bød meg. Vel, tiden gikk og den dagen og den fristen som vi så sterkt lengtet etter, var kommet. Alle fulgte den plan og rekkefølge som vi så ofte, lenge og klokt hadde diskutert, og vi var så heldige som vi ønsket; for den fredag som fulgte den dagen jeg hadde talt med Zoraida i haven, ankret renegaten opp da natten falt på, nesten rett utenfor det stedet hvor Zoraida befant seg. De kristne som skulle sitte ved årene, var blitt varslet og hadde skjult seg på forskjellige steder i nærheten. Alle ventet meg i høyeste spenning og uro og ønsket å gå løs på båten de hadde rett foran seg, for de kjente ikke til avtalen med renegaten, men trodde at de med makt skulle oppnå friheten ved å drepe de maurerne som var i båten. Det skjedde så at så snart jeg og kameratene mine viste oss, kom alle de andre som hadde gjemt seg frem til oss. Dette var på et tidspunkt da byportene var stengt, og i hele omegnen var det ikke et

361

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

menneske å se. Da vi nå var samlet, lurte vi på om det ville være best å hente Zoraida først, eller kvitte oss med de bagarinske maurerne som satt ved årene i båten. Da vi sto der usikre, kom renegaten og spurte hvorfor vi ble stående, for tiden var inne, alle maurerne var ikke på vakt, og de fleste sov. Vi fortalte hva som opptok oss, og han svarte at det viktigste var å erobre båten, noe som kunne gjøres med største letthet og uten fare, og så kunne vi hente Zoraida. Vi fant at alt han sa var riktig, og uten opphold og med ham som fører, nådde vi båten, og han hoppet om bord først med krumsabelen i hånden og sa på maurisk: «Ingen får røre seg, for det vil koste ham livet.» Da var nesten alle de kristne kommet om bord. Maurerne som var feige og hørte sin arrdez, som er skipsfører på arabisk, tale på denne måten, ble forferdet, og uten at noen av dem grep til våpen, som de hadde få og ingen av, lot de seg uten et ord binde av de kristne, som utførte dette meget raskt, og truet maurerne med at de straks ville bli stukket ned om de på noen måte forsøkte å heve stemmen. Da dette var gjort, ble halvparten av oss tilbake som vakt, og vi andre dro til Agi Moratos have, enda en gang med renegaten som fører. Vårt gode hell ville at da vi skulle åpne porten, gled den opp med samme letthet som hadde den vært ulåst, og rolig og stille nådde vi frem til huset uten å bli hørt av noen. Den skjønne Zoraida sto i et vindu og ventet på oss, og så snart hun hørte noen, spurte hun med dempet røst om vi var nizarani, som hun sa, eller om vi var kristne. Jeg svarte ja og sa hun skulle komme ned. Da hun gjenkjente meg, nølte hun ikke et øyeblikk, for uten å svare et ord, kom hun ned, åpnet døren og viste seg for alle så skjønt og rikt kledd at jeg ikke kan beskrive det. Straks jeg så henne, tok jeg den ene hånden hennes og kysset den, og det samme gjorde renegaten, likesom de to kameratene mine. De andre som ikke visste noe om dette, gjorde det de så oss gjøre, slik at det virket som om vi takket henne og erkjente henne som den som hadde gitt oss friheten. Renegaten spurte henne på maurisk om hennes far var i huset i haven. Hun svarte ja og at han sov. «Da må vi vekke ham,» svarte renegaten, «og ta ham med oss, og all rikdom dette vakre havehuset inneholder.» «Nei,» svarte hun, «min far må på ingen måte røres, og i dette huset finnes intet annet enn det jeg har med meg, og det er så meget at alle vil bli rike og fornøyde, vent bare litt, så skal dere få se.» Idet hun sa dette, gikk hun inn igjen og sa hun straks ville være tilbake, og at vi skulle holde oss i ro uten å gi en lyd fra oss. Jeg spurte renegaten hva de hadde snakket om, noe han fortalte, og jeg svarte at bare det Zoraida ønsket, skulle gjøres; og hun kom straks tilbake med et skrin så fullt av gulldukater at hun

362

DON QUIJOTE

knapt kunne bære det. Til alt uhell våknet faren inne i huset og hørte lydene fra haven, kikket ut av vinduet og skjønte straks at alle i haven var kristne, og han utropte sterkt og voldsomt på arabisk: «Kristne, kristne! Tyver, tyver!» På grunn av disse skrikene oppsto det full for­ virring blant oss. Men renegaten som innså den store faren vi befant oss i, og hvor viktig det var å få gjennomført oppgaven før noen hørte oss, løp uhyre raskt opp til Agi Morato sammen med noen av våre, for jeg våget ikke å la Zoraida bli alene, da hun hadde besvimt i armene mine. Kort og godt, de som løp opp, var så flinke at de på et øyeblikk kom bærende med Agi Morato med bundne hender og et tørkle i munnen som hindret ham i å snakke, med trussel om å bli drept om han talte. Da datteren så ham, holdt hun seg for øynene for ikke å se ham, og faren ble forferdet, siden han ikke visste at hun av fri vilje befant seg i våre hender. Men nå var føttene viktigst, og kjapt og kyndig nådde vi båten der de som var blitt tilbake, ventet urolig på oss, redde for at noe var gått galt. Knapt var det gått to timer av natten før alle befant seg i båten, og der ble snoren rundt hendene og knebelen i munnen på Zoraidas far fjernet, men renegaten gjentok at han ikke skulle si et ord, for da ville de ta livet av ham. Da han så sin datter der, begynte han å sukke så sørgelig, og enda mer da han så meg holde henne omfavnet og at hun ble sittende helt rolig, uten å forsvare seg, beklage seg eller trekke seg unna. Til tross for dette tiet han, for at ikke truslene renegaten hadde uttalt, skulle bli utført. Zoraida som allerede satt i båten og så sin far og de øvrige maurerne ligge bundne der, og at vi ville dyppe årene i vannet, ba renegaten om å si meg at jeg skulle vise den nåde å slippe løs mau­ rerne og gi faren friheten, for hun ville heller kaste seg i havet enn å se for sine øyne at faren, som hadde elsket henne så høyt, skulle bli ført med som fange. Renegaten oversatte det for meg, og jeg sa meg enig, men han svarte at det kunne ikke gå, for om de ble etterlatt der, ville de varsle alle på land. Byen ville bli satt i beredskap, og det ville føre til at de sendte lette fregatter etter oss for å avskjære veien til lands og til vanns, så vi ikke skulle unnslippe. Men vi kunne sette dem fri i det første kristne land de kom til. Dette var vi alle enige i, og Zoraida, som fikk det oversatt, med en forklaring på hvorfor vi ikke straks gjorde det hun ville, godtok det også. Så, med glede og i stillhet og muntert og kyndig, tok alle våre sterke roere til årene, og vi begynte å navigere i retning av Mallorca, som er det kristne land som ligger nærmest, idet vi anbefalte oss til Gud av fullt hjerte. Men siden det blåste en nordlig vind og bølgene var blitt krappe, var det ikke mulig å legge kursen mot Mallorca, vi måtte derimot følge kys363

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ten i retning av Orån, ikke uten uro på vår side for å bli oppdaget fra byen Sargel, som ligger på den samme kyststripen, seksti sjømil fra Algier. På denne strekningen fryktet vi også å møte en av de galei­ ene som vanligvis bringer varer fra Tetuån, selv om hver enkelt og alle sammen under ett skrøt av at om vi skulle møte en handelsgalei, når det bare ikke var av dem som ble brukt til kapervirksomhet, ville vi ikke bare ikke være fortapte, men ville kunne innta et skip hvor vi var langt sikrere på å kunne avslutte reisen. Mens vi seilte av sted, satt Zoraida med hodet i hendene mine, for å slippe å se faren, og jeg hørte at hun stadig anropte Leia Marien om å hjelpe oss. Vi hadde vel seilt omtrent tredve sjømil da dagslyset kom og viste at vi var cirka tre flintebørseskudd fra land som lå helt øde og der ingen kunne oppdage oss. Til tross for dette brukte vi årene til å komme lenger ut på havet, som nå var noe roligere, og da vi var nådd omtrent to sjømil ut, ble det gitt ordre om å ro på skift mens vi spiste noe, og båten var vel proviantert. Men roerne sa at dette ikke var tidspunktet å hvile på, man kunne gi dem som ikke satt ved årene mat, for de selv ville under ingen omstendigheter slippe årene ut av hendene. Dette ble gjort med stor hast, da det begynte å blåse en sterk sidevind som tvang oss til å sette seil og legge inn årene og dra i retning av Orån, siden det ikke var mulig å legge kursen i en annen retning. Alt ble gjort i stor hast, og med seilene oppe gjorde vi åtte sjømil i timen, uten å frykte annet enn å møte et skip som var på kapertokt. Vi ga de betalte mauriske rorskarene mat, og renegaten trøstet dem med å si at de ikke var fanger, og ved første leilighet ville de få friheten. Det samme ble sagt til Zoraidas far, og denne svarte: «Hva som helst ellers kunne jeg ha ventet og trodd om deres edelmodighet og velvilje, å kristne, men å gi meg friheten må dere ikke være så enfoldige å tenke på, for aldri ville dere risikere den fare å ta den fra meg, for så å gi meg den tilbake så gavmildt. Særlig ikke når dere vet hvem jeg er, og hvilken fordel dere kan oppnå av å gi meg den; og den fordelen, om jeg skal nevne tingen ved dens rette navn, er at jeg tilbyr dere her og nå alt det dere kan ønske i løsesum for meg selv og denne min ulykkelige datter, og om dere ikke vil det, for henne alene, som er den største og beste del av min sjel.» Idet han sa dette, begynte han å gråte så bittert at alle ble grepet av med­ lidenhet og tvang Zoraida til å se på ham, og hun ble så rørt at hun reiste seg der hun satt ved føttene mine og gikk og omfavnet faren og la ansiktet inn til hans, og begge brast i en gråt så sår at mange av oss gråt sammen med dem. Men da faren la merke til at hun var festkledd med så mange smykker på seg, sa han på sitt språk: «Hva er 364

DON QUIJOTE

dette, min datter, i går aftes, før denne forferdelige ulykken rammet oss, så jeg deg i dine vanlige dagligklær, og nå, uten at du har hatt tid til å kle på deg, og uten at du har fått noen god nyhet å feire med å pynte og stelle deg, ser jeg deg kledd med de beste klær jeg visste å gi deg, den gang lykken var oss gunstig. Svar meg på dette som gjør meg mer spent og forbløffet enn selve den ulykken jeg befinner meg i.» Alt det maureren sa til datteren oversatte renegaten for oss, og hun svarte ikke et ord. Men da han på den ene siden av båten så skrinet hvor hun pleide å oppbevare smykkene sine, og som han vel visste at hun hadde etterlatt i Algier og ikke tatt med til havehuset, ble han høyst forvirret og spurte henne hvordan skrinet var kommet i våre hender og hva som var i det. Uten å vente på Zoraidas svar, svarte renegaten for henne: «Trett deg ikke ut med å spørre Zoraida, din datter, om så mange ting, for jeg kan med ett svar besvare alle, og derfor ønsker jeg du skal vite at hun er kristen, og at hun har vært filen for våre lenker og befridd oss fra fangenskapet. Hun er her av sin egen fri vilje, og så glad, forestiller jeg meg, over å være kristen som den som kommer fra mørket til lyset, fra døden til livet, og fra lidelsen til saligheten.» «Er det sant det han sier, datter?» sa maureren. «Slik er det,» sa Zoraida.» «Du er da virkelig kristen,» sa den gamle, «og den som har bragt din far i hans fienders vold?» Til dette svarte Zoraida: «Det er sant at jeg er kristen, men ikke at jeg har bragt deg hit, for aldri har jeg ønsket å forlate deg, eller gjøre deg ondt, men å gjøre meg selv godt.» «Og hva er det for godt du har gjort mot deg selv?» «Det kan du spørre Leia Marien om,» svarte hun, «for det kan hun svare bedre på enn jeg.» Knapt hadde mau­ reren hørt dette, før han med utrolig raskhet kastet seg hodestups ut i havet, der han utvilsomt ville ha druknet, om ikke den lange og folderike kledningen hadde holdt ham flytende. Zoraida ropte at vi skulle trekke ham opp, vi løp straks til og grep fatt i hans almalafa, hans mauriske kledning, og trakk ham opp halvdød og bevisstløs; Zoraida ble grepet av så sterk sorg, som var han alt død, at hun brast i sterk og sår gråt. Vi la ham på maven, han ga fra seg meget vann og kom til seg selv igjen to timer senere. På den tiden hadde vinden snudd, og vi måtte styre mot land og bruke full kraft på årene for ikke å renne på grunn. Men vi var så heldige å komme inn i en liten vik ved siden av et lite forberg eller nes som maurerne kaller la Cava Rumia, som på vårt språk betyr den onde, kristne kvinnen. Det er tradisjon blant maurere at på dette stedet ble la Cava begravet, hun som førte til at Spania ble erobret av maurerne, for cava betyr i deres språk ond kvinne, og rumta, kristen kvinne; og de anser det for et 365

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ondt varsel å bli tvunget til å ankre opp der, for ellers gjør de det ikke. For oss var det ikke en beskyttelse av en ond kvinne, men en redd­ ende og sikker havn, så urolig var havet. Vi satte ut vakter på land og tok ikke hendene fra årene, spiste av den provianten renegaten hadde skaffet oss, og av fullt hjerte ba vi til Gud og Vår Frue om hjelp og støtte for å få en lykkelig slutt på det som hadde begynt så godt. Etter Zoraidas innstendige bønner ble det gitt ordre om å ilandsette faren og de andre maurerne som satt bundet i båten, for hun hadde ikke kraft og indre styrke nok til å se faren bundet og landsmennene som fanger. Vi lovet å gjøre det når vi dro, for det var ingen fare å etterlate dem der, da stedet var folketomt. Våre bønner var ikke forgjeves, for de ble hørt av himmelen,vinden ble gunstig, havet ble rolig og oppfordret oss med glede til å fortsette vår påbegynte reise. Da vi så dette, løsnet vi snorene på maurerne og satte dem i land én etter én, noe alle ble overrasket over. Men da Zoraidas far, som nå var ved full bevissthet, skulle gå i land, sa han: «Hvorfor tror dere, kristne, at dette onde kvinnemennesket gleder seg over å se meg fri? Tror dere at det skyldes medlidenhet med meg? Nei, visselig ikke, men hun gjør det på grunn av den hindring jeg er når hun vil utføre sine onde forsetter. Dere må ikke tro at hun er blitt drevet til å skifte religion fordi deres er bedre enn vår, men hun vet at i deres land kan man opptre utuktig langt friere enn i vårt.» Og idet han vendte seg mot Zoraida, mens jeg og en annen kristen holdt begge armene hans fast så han ikke skulle finne på noen galskap, sa han: «Å du gemene og villfarne pike! Hvorhen drar du, så blind og så tankeløs i disse hundenes makt, de som er våre naturlige fiender! Forbannet være den time da jeg avlet deg, og forbannet være alle de gaver og gleder jeg har oppdradd deg i!» Da jeg skjønte at han ikke kom til å slutte så snart, skyndte jeg meg å få ham på land, og derfra fortsatte han å rope ut sine forbannelser og klager og ba Muhammed om å be Allah ødelegge, villføre og gjøre ende på oss. Da vi hadde satt seil, kunne vi ikke høre hans ord, men vi så at han rev seg i håret og skjegget og krøp over bakken; men én gang anstrengte han røsten så hårdt at vi kunne høre hva han sa: «Kom tilbake, min elskede datter, kom hit, for jeg tilgir alt; gi disse mennene alle de pengene som alt er dine, kom tilbake og trøst denne din utrøstelige far, som kommer til å oppgi sin ånd på denne mennesketomme sandstrand dersom du forlater ham!» Alt dette hørte Zoraida, og alt gråt og klaget hun over, men hun kunne ikke svare annet enn dette: «Måtte Allah ønske, far, at Leia Marien, som var årsak til at jeg ble kristen, skal trøste deg i din bedrøvelse. Allah vet at jeg ikke har kunnet gjøre annet enn det 366

DON QUIJOTE

jeg har gjort, og at disse kristne ikke har hatt noen innflytelse på min vilje, for selv om jeg ikke ville dra sammen med dem, men forbli i mitt hjem, ville det ha vært umulig, med slik hast drev min sjel meg til å iverksette dette som jeg betrakter som et gode i like høy grad som du, far, betrakter det som et onde.» Dette sa hun da faren ikke kunne høre henne, og vi ikke kunne se ham. Mens jeg trøstet Zora­ ida, sørget vi for å holde kursen, noe vinden selv hjalp oss med i en slik grad at vi holdt det for sikkert at vi neste dag ved daggry ville se Spanias kyster. Siden et gode sjelden eller aldri kommer rent og purt uten å følges av et onde som kan formørke og forstyrre det, ville vår skjebne, eller kanskje de forbannelser maureren hadde sendt ut over sin datter, og som man alltid må frykte fra hvilken far de enn kommer, at da vi var kommet langt til havs, og nesten til nattens tredje time med fulle seil og årene surret, siden medvinden gjorde at vi ikke lenger hadde bruk for dem, så vi i det klare og strålende måneskinnet et skip med råseil like ved oss. De hadde alle seilene satt og roret litt til babord og holdt på å dra forbi rett foran oss, og det så nær at vi måtte reve seilene for ikke å renne inn i det, mens de på sin side la roret sterkt over så vi skulle få plass til å passere. Mannskapet hadde stilt seg ved rekken på skipet for å spørre hvem vi var, hvor vi skulle og hvor vi kom fra, men siden de spurte på fransk, sa renegaten: «Ingen må svare, for dette er utvilsomt franske korsarer som plyndrer alt de ser.» På grunn av denne advarselen ble det ikke svart et ord, og da båten var kommet litt over til styrbord, avfyrte de plutselig to kanoner, og det virket som kulene var halve sammenlenkede kuler for å gjøre mest mulig skade. Den ene kuttet stormasten vår rett av, så den og seilet falt i havet, og i samme øyeblikk smalt den andre og traff oss midtskips så båten fikk et hull uten annen skade, men da vi så at vi holdt på å synke, begynte vi alle å rope om hjelp og be om at skipet skulle ta oss om bord, da vi holdt på å drukne. De lot seilene falle og satte ut en skipsbåt eller en jolle med tolv godt bevæpnede franskmenn med flintebøsser og med luntene tent, og slik kom de helt bort til oss. Da de så hvor få vi var og at skipet holdt på å synke, tok de oss om bord og sa at dette var skjedd siden vi hadde vært uhøflige og ikke svart. Renegaten tok Zoraidas skrin og kastet det i havet uten at noen kunne se hva han drev med. Kort sagt, alle dro vi over til franskmennene, og etter å ha fått vite alt det de ville vite om oss, som om vi skulle være deres hovedfiende, fratok de oss alt det vi hadde, og Zoraida fratok de til og med ringene hun hadde om anklene. Men jeg ble ikke så tynget av det Zoraida ga fra seg, som det tynget meg å tenke på

367

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hva som kunne skje når de edle og dyre smykkene ble tatt fra henne, og de kunne ta det smykke som var mest verd og som hun verdsatte høyest. Men disse folkenes begjær går ikke lenger enn til penger, og deres havesyke blir aldri tilfredsstilt, og gikk så langt at de tok fra oss fangedraktene vi hadde på, som om de skulle ha noen fordel av det. Noen av dem mente at det beste ville være å kaste oss i havet innhyllet i et seil, siden de ville dra innom noen havner i Spania og si de var fra Bretagne. Dersom vi var med dem i live, kunne de bli straffet, om tyveriet ble oppdaget. Men kapteinen, som hadde pluk­ ket smykkene av min kjære Zoraida, sa at han ville nøye seg med det byttet de hadde tatt og ikke gå innom noen havn i Spania, men dra gjennom Gibraltarstredet om natten så godt de kunne, og direkte til La Rochelle, som de hadde seilt ut fra. Derfor ble de enige om å gi oss skipsbåten og alt det nødvendige for å navigere den korte biten som var igjen av reisen, noe de gjorde dagen etter, da Spania alt var i sikte. Dermed glemte vi fullstendig alle våre sorger og vår fattigdom, som om ingenting hadde skjedd med oss; så stor er gleden over å få den tapte frihet tilbake. De satte oss i skipsbåten omtrent ved mid­ dagstid og ga oss to små tønner med vann og noen skipskjeks. Da kapteinen så Zoraida på vei til å gå om bord, og drevet av jeg vet ikke hvilken slags medlidenhet, ga han henne førti gulldukater og tillot ikke at soldatene tok fra henne de klærne hun nå har på seg. Vi gikk om bord i skipsbåten og takket for det de hadde gjort mot oss og viste oss mer takknemlige enn misfornøyde. De stakk til havs med kurs mot Gibraltarstredet; vi festet ikke blikket på annet enn kysten, som vi skimtet rett foran oss. Vi var så opptatt av å ro at da solen gikk ned, var vi så nær at vi mente vi vel kunne være fremme før det ble helt mørkt. Men siden månen ikke var synlig den natten og himmelen var mørk, og ingen ante hvor på kysten vi var, anså vi det ikke sikkert å forsøke å gå i land. Men mange av oss mente det motsatte, selv om det var i et klippeområde og langt fra folk, for slik kunne vi dempe den frykten vi med all rett følte for at det deromkring skulle finnes kaperskip fra Tetuån, som pleier å sette ut når natten kommer, og som ved morgengry dukker opp ved Spanias kyster, tar sitt bytte og drar tilbake for å overnatte hjemme hos seg selv. Men av disse motstridende oppfatninger ble det vedtatt at vi skulle nærme oss langsomt, og om havet var så rolig at det tillot det, skulle vi gå i land der vi kunne. Dette ble gjort, og det var vel like før midnatt da vi nådde frem til foten av et høyt og forrevet fjell, som ikke lå så nær havet at det ikke ga rom til å gå i land på enkleste måte. Vi dro inn på sandstranden, hoppet i land og kysset jorden, og med 368

DON QUIJOTE

strømmende gledestårer takket vi alle Gud, Vår Herre, for den ene­ stående nåde han hadde vist oss. Vi kastet all den proviant vi hadde i båten opp på stranden og gikk et langt stykke oppover i fjellet, for vi turde ikke med én gang føle oss sikre på å ha nådd frem og tro at den jord vi trådte på var del av et kristent land. Det forekom meg at dagslyset kom senere enn vi kunne ønske det. For å finne ut om vi kunne skjelne en eller annen landsby, eller gjeterhytter, gikk vi helt til toppen av fjellet, men hvor meget vi anstrengte øynene, så vi hverken hus eller mennesker, hverken sti eller vei. Til tross for dette besluttet vi å dra innover i landet, for det kunne ikke være tvil om at vi snart ville treffe noen som kunne fortelle oss det. Men det som plaget meg mest, var å se Zoraida gå til fots gjennom dette villniset, for selv om jeg nå og da tok henne på ryggen, ble hun mer trett av min tretthet enn utvilt av sin egen hvile, og derfor ville hun ikke at jeg skulle ta den anstrengelsen enda en gang. Med stor tålmodighet og glede førte jeg henne hele tiden ved hånden; vi kunne neppe ha gått mer enn en kvart postmil da lyden av en liten sauebjelle nådde frem til oss, et klart tegn på at det fantes buskap der i nærheten. Vi så oss oppmerksomt omkring om noen skulle være å se; da fikk vi øye på en ung gjeter under en stenek, som rolig og bekymringsløst drev og spikket i en stang med en kniv. Vi ropte, og da han løftet hodet, spratt han opp, og etter det vi senere fikk vite, var renegaten og Zoraida de første han så. Da han fikk øye på dem med maurisk klesdrakt, trodde han at alle berbere fra Berberiet hadde falt over ham, og utrolig lettbent for han inn i skogen og begynte å rope med gjennomtrengende røst: «Her er maurere på land! Maurere, maurere! Til våpen, til våpen!» Disse ropene gjorde oss helt forvirret, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Men siden ropene fra gjeteren kom til å varsle hele området, og kystkavaleriet snart ville være der for å se hva som var på ferde, besluttet vi at renegaten skulle ta av seg de tyrkiske klærne og ta på seg en «gilecuelco» eller en krigsfangekjortel, som en av oss straks ga ham, selv om han ellers gikk bare i skjorten. Så la vi alt i Guds hender og dro den samme veien vi hadde sett gjeteren ta, og ventet at kystkavaleriet når som helst skulle finne oss. Og der tok vi ikke feil, for på mindre enn to timer, da vi nettopp var kommet frem fra den tette underskogen og ut på en slette, oppdaget vi femti kystvakter til hest, som raskt og lett med løse tømmer kom mot oss, og så snart vi så dem, ble vi stående rolig og vente på dem. Men da de kom og så, istedenfor de maurerne de lette etter, så mange fattigslige kristne, ble de helt forbløffet, og én av dem spurte om det kanskje var vi som var grunnen til at de ble kalt til våpen. «Ja,» svarte jeg, og skulle til

369

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

å fortelle om oss og hvor vi kom fra og hvem vi var, da en av oss kristne gjenkjente den av rytterne som hadde stilt spørsmålet og lot meg ikke snakke, men sa: «Lovet være Gud, mine herrer, som har ført oss til et så godt sted! Om jeg ikke tar feil, er den jord vi går på en del av Vélez Målaga, og om ikke alle årene i fangenskap har fått meg til å glemme Dem, min herre, som spurte hvem vi er, er De Pedro de Bustamante, min onkel.» Knapt hadde den kristne fangen sagt dette, før rytteren hoppet av hesten og kom og omfavnet den unge mannen og sa: «Du min sjels og mitt livs nevø, jeg gjenkjenner deg, vi har begrått din død, jeg, min søster, din mor, og alle dine som ennå lever, og Gud har villet la dem leve for at de skulle få gleden ved å gjense deg. Vi visste at du befant deg i Algier, og på de ytre tegn på din kledning, og alle dine andre ledsageres, innser jeg at dere har oppnådd friheten på en mirakuløs måte.» «Slik er det,» svarte den unge mannen, «og vi vil få tid nok til å fortelle dere alt.» Straks rytterne oppfattet at vi var kristne fanger, steg de av hestene, og hver enkelt av dem innbød hver av oss å bringes til Vélez Målaga, som befant seg halvannen fjerding derifra. Noen av dem dro for å bringe båten til byen, da vi fortalte hvor vi hadde etterlatt den. Andre hjalp oss opp på hesteflankene bak rytterne, og Zoraida satt hos onkelen til den kristne. Hele byen kom ut for å møte oss, siden en eller annen var gått i forveien så de visste om vårt komme. De ble ikke forbløf­ fet over å se kristne som var fri, heller ikke fangne maurere, for alle mennesker på den kysten er vant til å se begge deler. Men de gjorde store øyne til Zoraidas skjønnhet, som på den tid var på sitt høyeste, både på grunn av trettheten etter reisen og gleden over å befinne seg i et kristent land, uten frykt for å fortapes. Alt dette hadde bragt slike farver frem i ansiktet hennes at om det ikke er slik at kjærligheten narret meg, våger jeg å hevde at ingen skjønnere skapning fantes i verden; en slik hadde i alle fall ikke jeg sett. Vi dro direkte til kirken og takket for den nåde vi hadde mottatt, og straks Zoraida trådte inn, sa hun at der fantes ansikter som lignet Leia Mariens. Vi sa det var bilder av henne, og renegaten forsøkte så godt han kunne å få henne til å forstå hva de betydde, for at hun skulle tilbe dem som om hvert av dem skulle være selveste Leia Marien som hadde talt til henne. Hun, som har god forstand og en lett og klar legning, oppfat­ tet straks alt det som ble sagt til henne om bildene. Derfra fordelte de oss og førte oss til de forskjellige husene i byen, men renegaten, Zoraida og meg bragte den kristne som kom sammen med oss hjem til foreldrene, som var jevnt velstående mennesker, og behandlet oss like kjærlig som sin egen sønn. Vi var seks dager i Vélez, og da den 37°

DON QUIJOTE

tiden var gått og renegaten hadde fått vite alt det han måtte gjøre, dro han til byen Granada for, med Inkvisisjonens mellomkomst, å bli gjenforenet med Kirkens allerhelligste trossamfunn, mens de øvrige befridde kristne dro dit hver enkelt ville. Zoraida og jeg ble så alene, og med dukatene franskmannen hadde gitt Zoraida av høflighet, kjøpte jeg dette dyret som hun rir på, og jeg tjener henne nå som far og væpner og ikke som ektefelle, og vi er på vei for å finne ut om min far lever, eller om noen av brødrene mine har hatt større med­ gang enn jeg. Og siden himmelen har gjort meg til Zoraidas ledsager, tror jeg ikke noen annen lykke kan komme, hvor god den er, som jeg ville sette høyere. Den tålmodighet Zoraida bærer alle fattigdom­ mens fortredeligheter og besvær med, og det ønske hun viser om å bli kristen, er så stort og av den art at det forbløffer meg og driver meg til å tjene henne hele livet. Selv om den trang jeg har til å bli hennes og hun min, blir forstyrret og svekket av at jeg ikke vet om jeg på mitt hjemsted finner noe sted å la henne bo, og om tiden og døden har endret min fars og mine brødres liv og eiendom slik at det knapt finnes noen som kjenner meg, om de er borte. Jeg har da ikke mer å fortelle Dem, mine herskaper, og om min historie er underholdende og eiendommelig, må De selv bedømme: Hva meg selv angår, skulle jeg gjerne ha fortalt den kortere, men frykten for å kjede Dem har fått tungen til å tie om mer enn én hendelse.

KAPITTEL XLII som handler om det som ellers hendte i vertshuset og mange andre ting som er verd å vite

Krigsfangen tiet da han hadde sagt dette, og don Fernando sa til ham: - Den måten De, herr kaptein, har fortalt denne underlige histo­ rien på, er sannelig slik at den er på høyde med det uventede og eiendommelige i selve forløpet. Alt er merkelig og sjelden og fullt av hendelser som skaper undring og spenning i den som lytter; og så stor er den gleden vi har hatt ved å lytte til Dem, at om vi i morgen skulle sitte oppslukt av å høre den samme historien, ville vi glede oss over at den begynte på nytt. Da han hadde sagt dette, uttrykte Cardenio sitt eget og alle de andres ønske om å gjøre alt de kunne for å være ham til tjeneste, 371

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

med ord som var så imøtekommende og ekte at kapteinen satte stor pris på deres velvilje. Don Fernando lovet ham den spesielle gunst at om han ville slå følge med ham, skulle han få sin bror, markien, til å stå gudfar ved Zoraidas dåp, og han ville for sin del utstyre ham slik at han kunne vende tilbake til sitt hjemsted så standsmessig og bekvemt som man skyldte hans person. Alt dette takket fangen for på høfligste måte, men han ville ikke motta noen av hans generøse tilbud. Idet det begynte å mørkne og natten falt på, nådde en vogn frem til vertshuset, ledsaget av noen menn til hest. De ba om nattely; til dette svarte vertinnen at det i hele vertshuset ikke fantes en hånds­ bredd som var ledig. - Selv om det skulle være slik, sa en av rytterne som var kommet inn, - kan det ikke mangle plass for herr dommeren som her kommer. Ved denne tittelen ble vertinnen høyst urolig og sa: - Herre, det det dreier seg om, er at vi ikke har senger her; om det er slik at Hans nåde herr dommeren bringer én med seg, som han nok gjør, er han velkommen, og jeg og min mann kan flytte ut av vårt rom for å gi plass til Hans nåde. - Det er godt, sa rideknekten. Ut av vognen var det allerede kommet en mann, hvis kledning viste hvilket embede og rang han hadde, for den lange talaren med store gjennomstukne oppslag på ermene viste at han var dommer slik tjeneren hadde sagt. Han førte en ung jomfru ved hånden, til­ synelatende omkring seksten år gammel, iført reisedrakt, så strålende vakker, så elegant og statelig at alle ble slått av beundring over å se henne. Dersom de ikke hadde sett Dorotea, og Luscinda og Zoraida, som befant seg inne i vertshuset, ville de ha trodd at en skjønnhet på høyde med denne jomfruen vanskelig kunne finnes. Don Quijote sto der da dommeren og jomfruen gikk inn, og straks han så dem, sa han: - Deres nåde kan sannelig tre inn og vandre omkring i denne bor­ gen; selv om det er trangt og ubekvemt, finnes det ikke den tranghet og den ubekvemhet i verden som ikke har plass til våpenkunsten og til lærdommen; og enda mer når våpen og lærdom har skjønnheten som fører og leder, slik Deres nådes lærdom føres av denne skjønne jomfru, som ikke bare slottene bør åpne seg for og gi sin velkomst, men som klippene bør gi plass og fjellene dele og senke seg for i den hensikt å gi henne adkomst. Tre da bare inn, Deres nåde, i dette para­ dis, for her finner De stjerner og soler som kan ledsage den himmel De bringer med Dem; her vil De finne fortreffelige krigere og over­ veldende skjønnhet.

372

DON QUIJOTE

Dommeren ble forbløffet over don Quijotes ord, og ga seg til å se nøye på ham, og ble ikke mindre forbløffet av hans fremtoning enn av hans ord. Da han selv ikke fant noen ord han kunne svare med, ble han forbløffet igjen da han sto overfor Luscinda, Dorotea og Zoraida, som ved nyheten om de nye gjestene og det vertinnen hadde fortalt om jomfruens skjønnhet, var kommet frem for å se og motta henne. Men don Fernando, Cardenio og presten mottok ham på en enklere og mer høvisk måte. Dommeren trådte virkelig fullstendig forvirret inn, både over det han så som over det han hørte, og over de vakre kvinnene i vertshuset som ønsket den skjønne jomfruen vel­ kommen. Dommeren innså, kort og godt, at alle som befant seg i vertshu­ set var fornemme mennesker, men don Quijotes skikkelse, ansikts­ uttrykk og vesen bragte ham helt ut av fatning. Da han var kommet gjennom alle uttrykk for høflighet og fått en anelse om bekvemme­ lighetene i vertshuset, beordret han det som alt var beordret, nemlig at alle kvinnene skulle flytte inn i det førnevnte opplagsrommet og at mennene skulle forbli utenfor som en slags vakt. Dommeren selv ble meget fornøyd over at datteren skulle gå sammen med damene, noe hun også gjerne gjorde. Med en del av den trange sengen til verten, og halvparten av det dommeren bragte med seg, fikk de den natten installert seg bedre enn de hadde ventet. Krigsfangen, som fra det øyeblikk han så dommeren, fikk hjerte­ bank og en forutfølelse av at dette var hans bror, spurte en av tjenerne som var kommet sammen med ham, hva han het og om han visste hvor han kom fra. Tjeneren svarte at han var lisensiat Juan Pérez de Viedma, og at han hadde hørt han var fra et lite sted i fjellene i Leon. Med dette og det han hadde sett, ble fangen overbevist om at dette var broren som etter farens råd hadde studert, og glad og urolig kalte han don Fernando, Cardenio og presten til side, fortalte hva det dreiet seg om, og bekreftet at denne dommeren var hans bror. Tje­ neren hadde også fortalt at han var blitt utnevnt til dommer i Vest­ india, ved hoffretten i México; han hadde fått vite at denne jomfruen var datteren og at hennes mor døde under fødselen, og at han var blitt meget rik av datterens medgift som han nå kunne beholde. Han ba dem om råd om hvordan han skulle avsløre hvem han var, eller hvorvidt han først skulle finne ut om broren, etter at han hadde gitt seg til kjenne og latt ham forstå at han var fattig, ville forkaste ham, eller motta ham av et godt hjerte. - La meg påta meg dette forsøket, sa presten, - så meget mer som man ikke kan tro, herr kaptein, at De ikke skulle bli vel mottatt, 373

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for den innsikt og klokskap som Deres brors vesen gir inntrykk av, antyder slett ikke at han er arrogant og uten pliktfølelse, men at han vel kan vurdere skjebnens omskiftelighet. - Til tross for dette, sa kapteinen, - ville jeg foretrekke ikke å gi meg til kjenne plutselig, men litt etter litt. ~ Jeg kan si Dem, sa presten, - at jeg skal styre dette slik at alle blir tilfredse. Aftensmåltidet var nå ferdig, og alle satte seg til bords, bortsett fra fangen og damene, som spiste for seg selv i sitt eget rom. Midt under måltidet sa presten: - Jeg hadde en kamerat i Konstantinopel, der jeg var fange noen år, med samme navn som Dem, herr dommer, og han var en av de tapreste soldater og kapteiner i hele det spanske infanteri, men like så ulykkelig som han var sterk og tapper. - Og hva het denne kapteinen, min herre? spurte dommeren. - Han het, svarte presten, - Ruy Pérez de Viedma, og var fra en liten by i fjellene i Leon. Han selv fortalte meg noe som hadde skjedd mellom hans far og brødrene, og om ikke en så sannferdig mann som han hadde fortalt det, ville jeg ha trodd det var et slikt eventyr som gamle koner forteller ved peisen om vinteren. For han fortalte at faren hadde delt sin eiendom mellom de tre sønnene han hadde, og gitt dem visse råd, som var bedre enn Catos. Jeg kan fortelle at han valgte krigskunsten, og det hadde lykkes så godt at han gjennom sin egen styrke og tapperhet, og bare hjulpet av sin dugelighet, på få år var blitt forfremmet til kaptein, og at han, i kraft av sin egen for­ tjeneste, var på vei til å bli major. Men skjebnen gikk ham imot, for da han regnet med dens støtte, mistet han den ved å tape sin frihet i det heldige felttog, der så mange fant lykken, og det var i sjøslaget ved Lepanto. Jeg mistet min ved La Goleta, og derpå, etter skiftende hendelser, ble vi kamerater i Konstantinopel. Deretter kom han til Algier, der jeg vet at det skjedde ham noe av det underligste som har skjedd i denne verden. Fra dette punkt fortsatte presten, og kort og konsist fortalte han det som var skjedd med Zoraida og broren. Alt dette lyttet domme­ ren meget oppmerksomt til, så oppmerksomt som han aldri hadde lyttet som dommer. Så nådde presten det punktet i fortellingen da franskmennene plyndret de kristne i båten, og den fattigdom og nød kameraten hans og den vakre maurerinnen ble sittende igjen i. Han hadde ikke fått vite hvordan det endte med dem, hverken om de var nådd frem til Spania eller ført til Frankrike av franskmennene. Alt det presten fortalte, sto kapteinen og lyttet til, like i nærhe­ 374

DON QUIJOTE

ten, og holdt øye med alle brorens reaksjoner. Denne sukket dypt da presten hadde endt sin fortelling, og sa idet øynene ble fylt av tårer: - Å, min herre, om De visste hvor sterkt inntrykk de nyhetene de forteller, gjør på meg, så jeg imot all sømmelighet og selvbeherskelse må gi uttrykk for det gjennom disse tårer som fyller øynene mine! Denne tapre kapteinen De forteller om, er min eldste bror. Som den sterkeste og mer høysinnet enn jeg og min yngste bror, valgte han den ærerike og verdige utøvelse av krigskunsten, som var en av de tre veier som vår far foreslo oss, ifølge det Deres kamerat fortalte i det De mente var et eventyr, og som De hørte av ham. Jeg fulgte lærdommens vei, som Gud og min egen flid har latt føre til den rang De ser meg inneha. Min yngste bror er i Peru, så rik at med alt det han har sendt min far og meg, har han dekket den del han fikk med seg, og har til og med gitt ham i hendene nok til at han kan tilfreds­ stille sin medfødte gavmildhet. Jeg har likeledes på en mer passende og standsmessig måte kunnet bedrive mine studier og nå frem til den stilling jeg nå har. Min far lever fremdeles og dør av lengsel etter å få vite noe om sin eldste sønn, og ber Gud med stadige bønner om at han ikke skal lukke hans øyne, før han i live kan se inn i sønnens. Jeg undres over at han, som er så klok, gjennom så megen motgang og vanskelighet, eller i medgangens tid, ikke har brydd seg med å sende nytt til sin far; for om han, eller én av oss, hadde visst om det, ville han ikke måttet avvente miraklet med rørsivet for å oppnå løsepengene. Men det jeg nå frykter, er å tenke på om franskmennene har gitt ham friheten, eller drept ham for å skjule tyveriet. Alt dette fører til at jeg fortsetter reisen, ikke med den glede som jeg innledet den med, men full av sorg og bedrøvelse. Å, min gode bror, den som visste hvor du var; for jeg ville dra av sted og lete etter deg og befri deg for dine plager, selv om det skulle føre til plager for meg selv. Å, hvem kunne bringe nyheter til min far om at du var i live, selv om du fantes i Berberiets mest bortgjemte, underjordiske fangehull; derfra ville hans, mine og min brors rikdommer få deg ut. Å, du skjønne og gavmilde Zoraida, hvem kunne betale alt godt du gjorde mot min bror! Å, den som kunne være til stede ved din sjels gjenfødelse, og i bryllupet som ville gitt oss alle slik glede! Disse og lignende ord sa dommeren, så fylt av sterk medlidenhet over de nyheter han hadde fått om broren, at alle måtte ta del i de sterke følelser av sorg han uttrykte. Da så presten forsto at han hadde oppnådd sin hensikt og det kapteinen ønsket, ville han ikke at de skulle være triste lenger, og reiste seg følgelig fra bordet, gikk inn dit hvor Zoraida befant seg, 375

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tok henne i hånden, og etter henne kom Luscinda, Dorotea og dom­ merens datter. Kapteinen sto og ventet på hva presten ville gjøre, og det var å ta ham i den andre hånden, og med begge gikk han bort dit dommeren og de øvrige herrene var og sa: - Gråt ikke mer, herr dommer, og bli nå fylt av all den glede De kan finne på å ønske Dem, for her har De foran Dem Deres gode bror og Deres gode svigerinne. Den De her ser er kaptein Viedma, og denne dame er den vakre maurerinne som gjorde ham så meget godt. De franskmennene som jeg nevnte, bragte dem i den fattigdommen De her ser, for at De skal kunne vise Deres hjertes gavmildhet. Kapteinen gikk nærmere for å omfavne broren, og denne satte begge hendene mot brystet hans for å se ham på litt avstand, men da han hadde gjenkjent ham, omfavnet han ham varmt og gråt slike gledes­ tårer at de andre måtte delta i dem. De ordene hver av brødrene sa til hverandre, de følelser de ga uttrykk for, tror jeg knapt man kan tenke seg, langt mindre skrive ned. De utvekslet en kortfattet oversikt over det som hadde skjedd med dem, og ga det sterkeste uttrykk for broderlig kjærlighet; der omfavnet dommeren Zoraida, der stilte han sin rikdom til deres disposisjon, der lot han dem omfavne sin datter; der fikk den vakre kristne piken og den skjønne maurerinnen alle til å gråte igjen. Der sto også don Quijote oppmerksom, uten å si et ord, og tenkte over disse underlige hendelsene og forklarte dem med sine fantasier om det vandrende ridderskap. Der ble kapteinen og Zoraida enige om å dra sammen med broren til Sevilla og sende beskjed til faren om at han var funnet og var fri, for at han, om han kunne, skulle komme til bryllupet og Zoraidas dåp, siden dommeren ikke kunne avbryte reisen da han hadde hørt nytt om at en flåte fra Sevilla til Ny-Spania ville være seilklar om en måned, og det ville være meget ubeleilig å komme for sent til den. Kort sagt, alle var glade og fornøyde over fangens gode lykke, og siden nesten to tredjedeler av natten allerede var gått, ble de enige om å trekke seg tilbake og hvile i det som var igjen av den. Don Quijote tilbød seg å holde vakt over borgen, for at de ikke skulle bli angrepet av en eller annen kjempe eller en annen ondsinnet (og omvandrende) skurk, begjærlig etter den store skatt av skjønnhet som var innelukket i slottet. De som kjente ham takket og fortalte dommeren om don Quijotes underlige tilbøyeligheter, som han ikke moret seg så lite over. Bare Sancho Panza var fortvilet over hvor sent man kom i seng, og bare han ordnet seg bedre enn noen, og la seg på utstyret til eselet, som skulle koste ham så dyrt, noe det senere skal fortelles om. 376

DON QUIJOTE

Da damene hadde trukket seg tilbake til sitt rom, og de øvrige hadde ordnet seg med så lite ubehag de kunne, gikk don Quijote ut av vertshuset for å være skiltvakt foran slottet, slik han hadde lovet. Det skjedde så at like før soloppgang nådde lyden av en stemme damene, så fulltonende og vakker, at den tvang alle til å lytte, særlig Dorotea, som var våken, og ved hvis side dona Clara de Viedma sov, for dette var navnet til dommerens datter. Ingen kunne forestille seg hvem han var som sang, og det var bare én stemme, uten akkompagne­ ment av noe instrument. Noen ganger virket det som han sang ute i gården, andre ganger inne i stallen, og da de lyttet nøye og forvirret, kom Cardenio til døren til rommet og sa: - Den som ikke sover, må lytte; så vil de høre røsten til en ung eseldriver, som synger slik at det forhekser oss. - Det har vi allerede hørt, senor, svarte Dorotea. Dermed gikk Cardenio, og Dorotea lyttet så oppmerksomt at hun oppfattet at det som ble sunget, var dette:

KAPITTEL XLIII der den nydelige historien om den unge eseldriveren fortelles, sam­ men med andre besynderlige hendelser som skjedde i vertshuset Som sjømann på elskovs hav med hjertet i båtens stavn seiler jeg uten et håp om å finne en brukbar havn. Jeg følger en stjernes lys, jeg ser den høyt i det fjerne; den skinner med større glans enn båtens egen lanterne. Jeg vet ikke hvor den leder og følger den viljeløst mens sjelen stirrer i ett, snart avslappet, snart nervøst. * Med snerpete ærbarhet med dyd så rent underfundig lar den seg dekke av skyer når jeg vil mønstre den grundig.

377

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Du lyse og klare stjerne, du vakreste som er skapt, hvis du går i dekning for meg, er båten min snart fortapt.

Da sangeren var kommet så langt, syntes Dorotea ikke det var rime­ lig at Clara ikke skulle høre en så god stemme; følgelig rystet hun henne våken og sa: - Unnskyld meg, barnet mitt, at jeg vekker deg, men jeg gjør det så du kan lytte til den beste stemmen du kanskje har hørt i ditt liv. Clara var så søvndrukken at hun først ikke forsto hva Dorotea sa; hun spurte om igjen, Dorotea gjentok det, og Clara ble oppmerksom. Men knapt hadde hun hørt to verselinjer av det sangeren fortsatte med, før hun ble grepet av en så underlig skjelvning, som var hun grepet av et anfall av alvorlig fjerdedagsfeber, og idet hun klemte seg tett inntil Dorotea, sa hun: - Å, mitt liv og min sjels frue! Hvorfor vekket De meg? Det største gode Fortuna nå kunne gi meg, var å la meg holde øynene og ørene lukket, for ikke å se eller høre denne ulykkelige sangeren. - Hva er det du sier, barn? De sier at den som synger er en ung eseldriver. - Nei, han er adelsmann og herre over mange landsbyer, svarte Clara, - og han har en plass i min sjel så fast og sikker, at om han selv ikke vil overgi den, vil den ikke bli borte til evig tid. Dorotea ble forbløffet over ungpikens dyptfølte ord, og hun mente at de viste en langt større klokskap enn det som kunne ventes av hennes unge år, og sa derfor: - De taler på en slik måte, frøken Clara, at jeg ikke forstår Dem; forklar Dem tydeligere og fortell meg hva De mener med sjel og landsbyer og om denne sangeren, hvis stemme gjør Dem så urolig. Men si meg ingenting nå; for jeg ønsker ikke å lindre Deres uro og gå glipp av gleden over å lytte til ham, for det virker som han istemmer en sang med nye vers og nye toner. - Som De måtte ønske, svarte Clara. Og for ikke å høre den la hun begge hendene over ørene, noe som også forundret Dorotea, og hun som lyttet til sangen, hørte ham fortsette på denne måten: Mitt dyre håp, ja du som står imot all motgang, alle slag, fortsett og ikke snu

378

DON QUIJOTE

på veien du har fulgt til denne dag, hold liv i ildens glød om så du jages av den visse død. De giddeløse får i livet aldri oppleve en seiei; og heller ikke når de lykken, de som velger andre veier, de som i sus og dus kun lar seg rive med av sanserus. At kjærligheten selger seg dyrt, er riktig, og slik bør det være; det finnes ikke heller en mere kostbar gave å begjære, ja, alle må vel vite, at man forkaster det som koster lite. Standhaftig kjærlighet kan ofte nå et helt umulig mål, så selv om jeg jo vet jeg kjemper mot et hjerte hårdt som stål, så er jeg trygg og tror at jeg får se min himmel her på jord.

Her avsluttet stemmen, og Clara begynte å gråte på nytt. Alt dette vekket et sterkt ønske hos Dorotea om å få vite årsaken til en så sødmefylt sang og en så sørgmodig gråt. Følgelig spurte hun om igjen hva hun mente med det hun hadde sagt før. Da ble Clara så redd for at Luscinda skulle høre henne at hun klemte seg tett inntil Dorotea, la munnen så tett inntil øret hennes at hun sikkert nok kunne tale uten å bli hørt og sa så: - Han som synger, min frue, er sønn av en adelsmann fra konge­ dømmet Aragon, herre over to landsbyer, og bor i et hus rett over­ for min fars i Residensstaden. Selv om far lot vinduene tildekke med stoff om vinteren og persienner om sommeren, vet jeg ikke hvordan det gikk til eller ikke, for denne ridderen, som studerte, hadde sett meg, enten det nå var i kirken eller et annet sted. Det endte med at han forelsket seg i meg og lot meg forstå det fra vinduene i huset med så mange tegn og så mange tårer at jeg måtte tro ham, og til og med elske ham, uten å vite hva han ville. Blant de tegn han gjorde meg, var ett å føre sammen den ene hånden med den andre og slik la meg forstå at han ville gifte seg med meg. Selv om jeg ville glede meg over om det skulle bli slik, var jeg alene og morløs og visste ikke 379

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hvem jeg skulle fortelle det til. Slik lot jeg det være uten å vise ham annen gunst enn fra tid til annen, når både hans og min far ikke var hjemme, å gløtte litt på gardinet eller persiennen og la meg bli sett fullt og helt. Over dette ble han så glad at han ga tegn til å bli helt gal. Da nærmet tiden seg for min fars avreise, noe han fikk vite, men ikke av meg, for jeg kunne aldri få sagt det til ham. Han ble syk av sorg, så vidt jeg vet, slik at jeg den dagen vi dro, ikke fikk se ham for å ta avskjed med ham, i det minste med øynene. Men etter to dagers reise, da vi kjørte inn i en landsby en dagsreise herfra, så jeg ham ved porten til vertshuset, kledd som eseldriver, så tilforlatelig at om jeg ikke hadde båret hans bilde i sjelen, ville jeg ikke ha gjenkjent ham. Jeg gjenkjente ham, ble forbløffet og glad, han så på meg når far ikke så det, og gjemte seg alltid for ham når han krysset meg på veiene, eller i vertshusene der vi tok inn. Siden jeg vet hvem han er og mener at han av kjærlighet følger meg til fots og med så stort besvær, er jeg like ved å dø av sorg, og der han går, dit retter jeg blikket. Jeg vet ikke i hvilken hensikt han følger meg, eller hvordan han har kunnet unnslippe sin far, som elsker ham umåtelig høyt, siden han ikke har noen annen arving, og han fortjener det, som Deres nåde vil se når De treffer ham. Jeg kan også fortelle at alt det han synger, tar han av sitt eget bryst, for jeg har hørt at han er flink student og dikter. Og jeg kan si mer, for hver gang jeg ser ham og hører ham synge, skjelver jeg over hele meg, og gripes av frykt for at min far skal gjenkjenne ham og få vite om våre ønsker. Jeg har aldri i mitt liv sagt ham et ord, og til tross for dette, elsker jeg ham slik at jeg ikke kan leve uten ham. Dette er, min frue, alt det jeg har å si om denne musikeren, hvis stemme har gledet Dem slik; bare gjennom den vil De skjønne at han ikke er eseldriver, som De sier, men herre over sjeler og landsbyer, som jeg har sagt. - Si ikke mer, frøken dona Clara, sa Dorotea da og tilføyet mens hun kysset henne tusen ganger, - si ikke mer, og vent til den nye dagen kommer; jeg forventer med Guds hjelp å kunne lede de ting som angår Dem slik at de får den lykkelige slutt som slik en ærbar begynnelse fortjener. - Å, frue, sa dona Clara, - hvilken slutt kan man vente seg, siden hans far er så fornem og rik at han nok vil mene at jeg ikke engang kan bli hans sønns tjenestepike, og langt mindre hans hustru? For å gifte meg uten at min far vet det, det gjør jeg ikke for noe i verden. Jeg ønsker ikke noe annet enn at denne unggutten skal dra sin vei og forlate meg; ved ikke å se ham og på grunn av den lange avstanden mellom oss, kan jeg kanskje få den smerten jeg nå føler, til å bli let-

380

DON QUIJOTE

tere, selv om jeg må si at den løsningen jeg forestiller meg, vil hjelpe meg svært lite. Jeg vet virkelig ikke hvordan det har skjedd, hvordan denne kjærligheten jeg føler for ham, har oppstått i meg, siden jeg er en så ung pike, og han en så ung gutt at jeg tror vi er like gamle, og jeg er ikke engang seksten år, for på Sankt Mikaels dag som snart kommer, fyller jeg seksten, etter det min far sier. Dorotea kunne ikke la være å le da hun hørte dona Clara snakke som et barn og sa til henne: - La oss da hvile, frøken, det lille som jeg tror er igjen av natten, og når Gud lar dagen komme, vil alt gå bedre, ellers vil jeg tro jeg har mistet håndlaget. Så falt roen over dem, og i hele vertshuset rådet den største stillhet. De eneste som ikke sov, var vertens datter og Maritornes, tjeneste­ piken, som da de vel kjente til don Quijotes spesielle tilbøyeligheter og han, bevæpnet og til hest, holdt vakt utenfor vertshuset, besluttet de to å drive litt gjøn med ham, eller i det minste bruke litt tid på å høre på hans galskaper. Det forholdt seg slik at i hele vertshuset fantes det ikke noe vindu ut mot markene, bortsett fra en glugge i et høyloft, der man kastet halmen ut. De to ungpikene stilte seg da ved denne gluggen og så don Quijote til hest, støttet til lansen, mens han nå og da utstøtte så dypt et sukk at det virket som han for hvert av dem rev sjelen ut av legemet. Og de hørte da at han med myk, vakker og kjærlig stemme sa: - Å, min herskerinne, Dulcinea av Toboso, skjønnhetens tinde, klokskapens mål og krone, all yndes skattkammer, all dyds arkiv, innbegrepet av alt som er fordelaktig, ærbart og gledebringende i verden. Hva gjør vel din nåde nå? Er kanskje dine tanker festet ved din fangne ridder, som frivillig har utsatt seg for så mange farer, bare for å tjene deg? Å, gi meg nytt om henne, du lysende himmellegeme med tre ansikter. Kanskje skuer du hennes lys med misunnelse, mens hun spaserer gjennom et av sine palassets praktfulle gallerier, eller står med brystet lent mot en balkong og tenker over hvordan hun, uten skade for sin ærbarhet og høyhet, skal kunne stille den storm som mitt plagede hjerte utholder, hvilken ære hun vil gi mine smerter, hvilken ro til min uro, og endelig, hvilket liv til min død og hvilken belønning for mine tjenester. Å, du sol, som nå må være travelt opp­ tatt med å sale opp dine hester, for å stå tidlig opp og beskue min frue; så snart du ser henne, bønnfaller jeg deg om å hilse henne fra meg; men pass deg vel for å gi henne et kyss i ansiktet når du ser og hilser henne; for jeg vil bli mer skinnsyk på deg enn du ble på den 38i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lettfotede og utakknemlige Dafne som fikk deg til å svette og løpe slik over slettene i Tessalia eller langs breddene på Peneus, selv om jeg ikke husker riktig hvor du løp skinnsyk og forelsket omkring. Hit var don Quijote kommet i sin smertelige tankerekke da vertens datter begynte å hviske til ham og sa: - Min herre, kom hit bort Deres nåde, om De vil være av den god­ het. Ved denne stemmen og disse tegn snudde don Quijote på hodet og så i månelyset, som nå hadde nådd hele sin glans, hvordan noen kalte på ham fra den gluggen han mente var et vindu, og endatil med forgylt gitter, slik det var passende i den praktfulle borg som verts­ huset i hans innbilning var, og straks fremsto i hans sinnssyke fantasi enda en gang den skjønne jomfru, datter av herren til denne borgen, som beseiret av kjærlighet til ham, på nytt beilet til ham. Med denne tanken, og for ikke å vise seg uhøvisk og utakknemlig, snudde han Rocinante og kom bort til gluggen, og straks han så de to jentene, sa han: - Medlidenhet har jeg for Eder, underskjønne dame, at I haver plasseret Deres kjærlighetsfylte sinn på et sted hvor det ikke vil være mulig å give gjengjeld på en måte som Eders verd og edelhet til­ sier; noget I ikke bør bebreide denne stakkars vandrende ridder, som kjærligheten har umuliggjort å overføre sine følelser til en annen enn henne, som, straks hans øyne så henne, gjorde seg til absolutt hers­ kerinne over hans sjel. Tilgiv meg gode frue, og trekk Eder tilbake til Eders kabinett, og ønsk ikke, ved å uttrykke mer av Eders attrå at jeg skal vise meg ytterligere utakknemlig; om det er slik at I i den kjærlighet I har for meg, finner noget som kan tilfredsstille Eder når det bare ikke er kjærligheten selv, sverger jeg Eder til ved denne min fraværende søte fiende, å gi Eder det uoppholdelig, selv om I skulle ønske en lokk av Medusas hår, som utelukkende besto av slanger, eller selve solstrålene innelukket i en liten flaske. - Min frue behøver ingenting av alt dette, herr ridder, sa Maritor­ nes da. - Nå, kloke ledsagerske, hva har da Eders frue bruk for, svarte don Quijote. - Bare en av Deres smukke hender, sa Maritornes, - for å kunne utøse over den den store attrå som har bragt henne til denne gluggen, med så stor fare for hennes ære, at hvis hennes herr far hadde hørt henne, ville han i det minste ha hugget et øre av henne. - Det ville jeg nå ha sett! svarte don Quijote. - Men han vokter seg nok vel for det, om han ikke vil oppleve den mest ulykksalige 382

DON QUIJOTE

død som en far kunne ha fått i denne verden, for å ha lagt hendene på denne sin forelskede datters spede lemmer. Maritornes mente at don Quijote kom til å gi dem den hånden de hadde bedt om. Da hun hadde besluttet hva hun ville gjøre, gikk hun fra gluggen og ned i hestestallen der hun tok grimen til Sancho Panzas esel, og vendte tilbake til gluggen i største hast, akkurat da don Quijote satte føttene opp på Rocinantes sadel, for å nå opp til vinduet med gitteret, der han forestilte seg at den ulykkelige jomfru befant seg. Idet han ga henne hånden, sa han: - Ta, min frue, denne hånden, eller rettere sagt, denne bøddel for denne verdens misdædere; ta denne hånd, sier jeg, som ingen annen kvinne har berørt, ikke engang hun som har hele mitt legeme i sin besiddelse. Jeg gir Eder den ikke for at De skal kysse den, men for at De skal se veven av dens sener, musklenes sammenknytning, dens bredde og nett av årer, hvorav I kan slutte hvordan styrken må være i en arm som har sådan en hånd. - Det skal vi straks få se, sa Maritornes. Så laget hun en løpeknute på grimen, la den rundt håndleddet, steg ned fra gluggen og bandt det som var tilbake i låsen på høyloftet, og dét sterkt. Don Quijote som kjente det grove tauet rundt håndleddet, sa: - Jeg tror Eders nåde heller skraper enn stryker min hånd; behandle den ikke så slemt, for den har ikke skylden for det mine følelser gjør mot Eder, det er heller ikke rett at I på en så liten del hevner hele Eders misnøye, betenk at den som elsker så smukt, ikke må hevne seg så stygt. Men alt det don Quijote sa, var det ingen som hørte lenger, for så snart Maritornes hadde bundet ham, forsvant hun og den andre halvdøde av latter, og de etterlot ham bundet slik at det ble umulig for ham å komme løs. Han sto, som sagt, oppe på Rocinante med hele armen inne i glug­ gen med tauet rundt håndleddet som var bundet til dørlåsen og fryk­ tet sterkt at om Rocinante skulle flytte seg til den ene eller den andre siden, ville han bli hengende etter armen. Derfor våget han ikke å gjøre den minste bevegelse, selv om man av Rocinantes tålmodighet og godmodighet kunne vente at den ville bli stående et helt århundre. Kort og godt, da don Quijote så at han hang der bundet og at damene var gått sin vei, tok han til å forestille seg at alt dette skyld­ tes trolldom, slik som forrige gang, da han ble gjennombanket av eseldriveren, den forheksede maureren, og han forbannet seg selv for sin mangel på ettertanke og klokskap. Selv om det var gått så dårlig 383

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

første gang i denne borgen, hadde han allikevel våget å gå inn i den for annen gang. Det er en advarsel til vandrende riddere at når de har påtatt seg et eventyr og det ikke har endt godt, er det et tegn på at det ikke påligger dem, men andre, og derfor behøver de ikke å forsøke for annen gang. Til tross for dette trakk han i armen, for å finne ut øm han kunne komme løs, men han var så godt bundet at alle hans forsøk var forgjeves. Sant nok dro han forsiktig, så ikke Rocinante skulle røre seg, og selv om han ønsket å sette seg til rette i sadelen, måtte han bli stående oppreist, eller rive av hånden. Der sto han og ønsket at han hadde Amadis’ sverd, mot hvilket ingen trolldom hadde noen makt, der sto han og forbannet sin skjebne, der sto han og overdrev det behov verden hadde for hans nærvær, og der sto han forhekset, for det var utvilsomt det han trodde han var; der dukket atter Dulcinea de Toboso frem for hans erindring; der sto han og ropte på sin gode væpner Sancho Panza, som lå begravet i søvn oppe på eselets seletøy og husket ikke engang den moren som hadde satt ham til verden, der anropte han Lirgandeo og Alquife om hjelp; der anropte han sin gode venn Urganda om støtte, og ende­ lig der sto han da morgenen kom, så fortvilet og forvirret at han brølte som en tyr, for han ventet ikke at dagslyset skulle endre hans plage da han betraktet den som evigvarende, ettersom han mente han var forhekset. Dette fikk ham til å tro at ettersom Rocinante ikke hadde leet på seg, hverken lite eller mye, måtte han og hesten bli stående på denne måten inntil den onde virkningen av stjernene gikk over, eller inntil en annen og visere trollmann skulle avtrolle ham. Men her tok han storligen feil, for knapt hadde det begynt å lysne, før fire menn til hest kom til vertshuset, meget velkledde og med geværer over sadelen. De banket tungt på inngangsdøren, som frem­ deles var stengt, og da don Quijote så dette fra det stedet der han fremdeles holdt vakt, ropte han med hovmodig og sterk røst: - Riddere eller væpnere, eller hva dere nå måtte være, det er ingen grunn til å banke på døren til denne borgen; på en slik tid er det klart nok at enten sover de som er inne, eller de har ikke for vane å åpne festningen før solen lyser ut over alle marker. Trekk dere bare bort og vent til dagen kommer, så skal vi se om det er rimelig, eller ikke, å åpne for dere. - Hva fanden for slags festning eller borg er dette? sa én, - å tvinge oss til slike seremonier? Dersom De er verten, befal at det åpnes, for vi er reisende som ikke ønsker annet enn for til ridedyrene og vil så fortsette, for vi har det travelt. 384

DON QUIJOTE

- Mener De, ridder, at jeg ser ut som en vertshusholder? -Jeg vet ikke hva De ser ut som, svarte den andre, - men jeg vet at De vrøvler når de kaller dette vertshuset for et slott. - Det er et slott, sa don Quijote, - og til og med et av de beste i hele provinsen, og inne finnes det noen som har hatt scepter i hånden og krone på hodet. - Det ville være bedre om det var omvendt, sa den reisende; med sceptret på hodet og kronen i hånden. Det er vel kanskje slik at der inne finnes det en skuespillertrupp, som ofte har både kroner og sceptre som De sier. For i et så lite vertshus og hvor stillheten råder, tror jeg ikke at personer med krone og scepter ville overnatte. - De vet lite om verden, repliserte don Quijote, - for De er uvitende om de tilfeller som forekommer i det vandrende ridderskap. De øvrige reisende og han som spurte, begynte å bli trette av samtalen med don Quijote, og banket på med øket raseri, noe som førte til at verten våknet og sammen med ham alle de andre som befant seg i vertshuset, og dermed sto han opp og spurte hvem som banket på. Det skjedde samtidig at et av ridedyrene som en av de fire red på, kom bort og snuste på Rocinante, som uten å røre seg sto melankolsk og trist med hengende ører og holdt sin herre oppe. Siden den var av kjøtt og blod selv om den så ut som om den var av tre, kunne den ikke la være å reagere og snuse på den som hadde gitt den et kjærtegn. Knapt hadde den rørt seg aldri så lite, før don Quijotes føtter gled unna på sadelen, og han ville ha falt til jorden, om han ikke var blitt hengende etter armen. Dette gjorde så vondt at han trodde at enten var håndleddet kuttet av, eller at armen ble avrevet; for han ble hengende så nær bakken at tærne kysset den, noe som var til hans egen skade. Ettersom han skjønte hvor nær han var til å kunne sette føttene på bakken, anstrengte og strakte han seg så meget han kunne for å nå ned, akkurat slik de som utsettes for tortur i vippegalgen nesten når ned, og det er de selv om øker pinen på grunn av anstrengelsen de gjør for å strekke seg. Slik blir de narret av håpet om at bare de strekker seg litt til, så vil de nå ned til gulvet.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLIV hvor de uhørte hendelsene i vertshuset fortsetter De skrikene som don Quijote utstøtte var virkelige nok til at dørene ble åpnet, og verten kom farende forferdet ut for å se hvem som skrek slik, og de som sto utenfor gjorde det samme. Maritornes som alt var våknet av de selvsamme skrikene og skjønte hva det kunne være, gikk opp i høyloftet, og uten at noen så det, løsnet hun grimen som holdt don Quijote oppe, og han datt til jorden for øynene på verten og de veifarende, som gikk bort til ham og spurte hva som var i veien siden han skrek som han gjorde. Uten å svare et ord tok han tauet bort fra håndleddet, reiste seg opp, besteg Rocinante, satte skjoldet på armen, la lansen til rette og red bort for å ta tilløp, vendte om, og i halv galopp utbrøt han: - Til den som hevder at jeg med rette er blitt forhekset, og dersom min frue, prinsesse Micomicona gir meg tillatelse til det, benekter jeg dette og utfordrer ham til duell. De nyankomne reisende ble forbløffet av don Quijotes ord, men verten oppklarte det ved å si at dette var don Quijote, og at det ikke var grunn til å bry seg med ham, siden han hadde mistet vettet. De spurte verten om det tilfeldigvis var kommet en gutt på omkring femten år, kledd som eseldriver, med de og de trekk, og det var de samme som dona Claras beiler hadde. Verten svarte at det fantes så mange mennesker i vertshuset at han ikke hadde lagt merke til den de spurte etter. Men da en av dem hadde sett vognen dommeren var kommet i, sa han: - Her er han uten tvil, for dette er den vognen det sies han følger etter; la én av oss bli ved døren og resten gå inn for å lete etter ham, og det ville være bra om én gikk bak vertshuset, så han ikke hopper over gårdsmurene. - Det skal vi gjøre, svarte en av dem. To av dem gikk inn, én ble stående ved døren, og den fjerde gikk bak huset. Alt dette så verten, men han skjønte ikke hvorfor de gjorde det, selv om han nok trodde at de lette etter den gutten de hadde beskrevet for ham. Nå var dagslyset kommet, og både av den grunn og på grunn av den støyen don Quijote laget, var alle våkne og holdt på å stå opp, først og fremst dona Clara og Dorotea; den ene var overrasket over å ha beileren så nær, den andre av ønsket om å se ham, så de hadde begge sovet dårlig den natten. Don Quijote som la merke til at ingen av de

386

DON QUIJOTE

fire veifarende tok notis av ham, eller reagerte på hans anmodning, holdt på å dø av raseri og forbitrelse. Dersom han i ridderskapets forordninger hadde funnet at en vandrende ridder kunne ha lov til å påta seg og iverksette et annet foretagende, etter at han på tro og ære hadde gitt sitt ord på ikke å påta seg noe annet før han hadde fullført det han hadde lovet, ville han ha gått løs på alle og tvunget dem til å svare, hvor lite de enn ønsket det. Men siden han mente det ikke passet seg eller tok seg ut å påbegynne et foretagende før han hadde plassert Micomicona i hennes rike, måtte han tie og holde seg rolig og se hva disse reisendes handlinger skulle ende med. En av dem fant gutten de lette etter, sovende ved siden av en eseldriver, uten noen anelse om at han ble ettersøkt, og langt mindre at de skulle finne ham. Mannen grep ham i armen og sa: - Sannelig, herr don Luis, den kledning De har på, passer virkelig godt til den De er, og sengen jeg finner Dem i, svarer fint til den stasen Deres mor oppdro Dem til. Gutten gned seg søvnig i øynene, så rolig på den som hadde grepet ham og gjenkjente da en av farens tjenere, noe han ble så forskrekket over at han en lang stund ikke klarte å si et eneste ord, og tjeneren fortsatte: - Her er ikke annet å gjøre, herr don Luis, enn å være tålmodig og dra hjem igjen, om det ikke er slik at Deres nåde ønsker at Deres far og min herre skal ende i den annen verden, for noe annet kan man ikke vente av den sorg som Deres fravær har ført med seg. - Men hvordan fikk min far vite det, sa don Luis, - at jeg dro denne veien og slik kledd? - En student, svarte tjeneren, - som De fortalte hva De tenkte på, var den som røpet det, drevet av medlidenhet over det som skjedde med Deres far da han så De var borte. Og derfor sendte han fire av sine tjenere for å lete etter Dem, og her er vi alle til Deres tjeneste, og langt gladere enn De kan tenke Dem over det gode resultat vi vender tilbake med, når vi nå fører Dem for de øyne som elsker Dem så høyt. - Dette vil bli slik jeg ønsker, eller himmelen befaler, svarte don Luis. - Hva er det De vil ønske, og hva befaler himmelen, bortsett fra å godta å dra tilbake? For noe annet kan ikke bli mulig. Alt det som ble sagt mellom de to, ble hørt av eseldriveren som lå ved siden av don Luis. Han reiste seg og gikk for å fortelle det som hadde skjedd til don Fernando, Cardenio og de andre som hadde kledd på seg; han fortalte at den mannen tiltalte gutten med don og 387

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det som ble sagt mellom dem, og at de ønsket å få ham hjem til faren, og at gutten ikke ville. På grunn av dette og det de allerede visste om den gode stemmen himmelen hadde gitt ham, fikk alle det sterkeste ønske om å få vite nøyere hvem han var, og til og med hjelpe ham om de ville bruke makt mot ham. Følgelig gikk de bort dit han enda sto og snakket og holdt på sitt overfor tjeneren. I samme øyeblikk kom Dorotea ut av sitt rom og etter henne dona Clara, som var helt forstyrret. Dorotea kalte Cardenio til side og fortalte kort om sangeren og om dona Clara. Han på sin side for­ talte om det som holdt på å skje nå når farens tjenere var kommet for å lete etter ham, og han sa det ikke så lavt at Clara ikke hørte det, noe som gjorde henne så ute av seg, at om Dorotea ikke hadde grepet fatt i henne, ville hun ha falt besvimt til gulvet. Cardenio ba dem gå inn igjen i rommet, for han skulle forsøke å ordne alt, og det gjorde de. De fire som var kommet for å finne don Luis, befant seg inne i vertshuset og forsøkte å overtale ham til straks å dra hjem for å trøste faren. Han svarte at han på ingen måte kunne gjøre det før han hadde avsluttet en sak som angikk hans liv, ære og sjel. Tjeneren presset ham og sa at de på ingen måte ville dra tilbake uten ham, og at de ville ta ham med enten han ville eller ei. - Det kan dere ikke gjøre, repliserte don Luis, - med mindre dere fører meg død av sted; uansett hvordan dere fører meg, vil det frata meg livet. Nå var alle de øvrige i vertshuset kommet løpende til denne striden, først og fremst Cardenio, don Fernando, hans følgesvenner, domme­ ren, presten, barberen og don Quijote som allerede mente det ikke lenger var nødvendig å vokte slottet. Cardenio, som alt kjente guttens historie, spurte dem hva som drev dem til å ta denne gutten med seg mot hans vilje. - Det som driver oss, svarte en av de fire, - er å gi hans far livet tilbake, for på grunn av denne ridderens fravær står han i fare for å miste det. Til dette svarte don Luis: - Det er ingen grunn til å fortelle om det som gjelder meg; jeg er fri og vender tilbake om jeg får lyst, og om ikke, skal ingen av dere bruke makt mot meg. - Fornuften tilsier å bruke makt mot Deres nåde, svarte mannen, - og er ikke den nok overfor Deres nåde, er det nok for oss for å få Dem til å følge oss, for å utføre det vi kom for, og det vi er pålagt å gjøre. 388

DON QUIJOTE

- La oss få vite hva som er grunnen til dette, sa da dommeren. Men mannen som gjenkjente ham som en nabo, svarte: - Kjenner ikke Deres nåde, herr dommer, denne ridderen, som er Deres nabos sønn og har forlatt sin fars hus i et antrekk så upassende for hans stand, slik Deres nåde kan se? Dommeren så da nøyere på ham, gjenkjente og omfavnet ham og sa: - Hva slags barnestreker er dette, herr don Luis, eller hvilke sterke grunner har fått Dem til å dra av sted på denne måten og i disse klærne, som passer så dårlig til Deres stand? Gutten fikk tårer i øynene og kunne ikke svare et ord. Dommeren ba de fire om å forholde seg rolige og at alt skulle gå bra. Så tok han don Luis i hånden, førte ham til side og spurte hvorfor han var kommet på denne ubetenksomme måten. Mens han kom med dette og andre spørsmål, hørte de høye rop fra inngangen til vertshuset. Årsaken var at to gjester som hadde overnattet der og så at alle var opptatt av å finne ut hva de fire lette etter, hadde forsøkt å stikke av uten å betale det de skulle. Men verten som passet bedre på sin forretning enn på andre mennesker, grep dem idet de gikk ut døren, forlangte betaling og skjelte dem ut for deres slette hensikt med slike ord at de svarte med knyttnevene, og tok ham under så hårdhendt behandling at verten måtte rope om hjelp. Vertinnen og datteren så ikke noen annen som var ledig og kunne hjelpe ham, enn don Quijote, som datteren ropte til: - Hjelp min stakkars far Deres nåde, herr ridder, ved den manndom Gud har gitt Dem, for to onde mennesker holder på å gjennomterske min far som om han var brødkorn. Til dette svarte don Quijote langsomt og meget kjølig: - Min skjønne jomfru, dette er ikke stedet for en slik anmodning, jeg er forhindret fra å gripe inn i noe annet eventyr, så lenge jeg ikke har fullført ett, som jeg har gitt mitt ord på. Men det jeg kan gjøre for å tjene Dem, er det jeg nå skal fortelle: Løp og si Deres far at han må fortsette kampen så godt han kan, og at han på ingen måte må la seg beseire, mens jeg utber meg tillatelse av prinsesse Micomicona til å unnsette ham i hans trengsel. Gir hun meg den, vær sikker på at jeg skal få ham ut av den. - Å, jeg synderinne, sa Maritornes som var til stede. - Før Deres nåde oppnår denne tillatelsen de nevner, vil min husbond befinne seg i det hinsidige. -Innrøm meg, min dame, svarte don Quijote, - at jeg får den nevnte tillatelse, for så snart jeg har den, spiller det ingen rolle om

389

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

han er i denne eller i den annen verden; for jeg skal få ham ut derfra om verden selv skulle benekte det. I det minste skal jeg utføre en slik hevn over dem som har sendt ham dit, at De blir mer enn fornøyd. Uten et ord mer gikk han og knelte ned foran Dorotea og ba henne med ridderlige og omflakkende ord om at hennes høyhet måtte være av den godhet og tilstå ham den tillatelse å unnsette slottsfogden som befant seg i en alvorlig knipe. Prinsessen ga ham den med stor velvilje, og straks satte han skjoldet på armen, la hånden på sver­ det og forflyttet seg til inngangsdøren, der de to gjestene fremdeles holdt på å maltraktere verten. Men så snart han var fremme, mistet han pusten og ble stående urørlig, selv om Maritornes og vertinnen spurte hvorfor han ble stående, for han måtte hjelpe hennes husbond og ektemann. - Jeg nøler, sa don Quijote, - siden det ikke er meg tillatt å gripe til sverdet mot folk som er av væpnerstand, men kall på min væpner Sancho, for slikt forsvar og slik hevn påligger ham. Dette foregikk ved inngangen til vertshuset, og der var knyttnever og kjeveslag i full sving, alt til skade for verten og til fullt raseri for Maritornes, vertinnen og datteren som ble fortvilet over don Quijo­ tes feighet og over hvor slemt det gikk med ektemannen, husbonden og faren. Men la oss forlate ham her, for det vil ikke mangle på at noen hjelper ham, og skulle det ikke det, må den tie og lide som våger mer enn kreftene tilsier. La oss gå femti skritt tilbake for å høre hva don Luis svarte dommeren, som trakk ham til side og spurte om årsaken til at han var kommet til fots og i så ussel klesdrakt. Til dette svarte gutten med å gripe hendene hans, som tegn på at en stor smerte snørte hjertet sammen, han brast i sterk gråt og sa: - Min herre, jeg vet ikke å si Dem noe annet enn at fra det øye­ blikk himmelen gjorde oss til naboer og jeg fikk se min frue, dona Clara, Deres datter og min herskerinne, fra det øyeblikk gjorde jeg henne til herre over min vilje. Såfremt Deres vilje, min sanne herre og far, ikke hindrer dette, skal hun på denne dag bli min hustru. For hennes skyld forlot jeg min fars hus, for hennes skyld iførte jeg meg disse klærne, så jeg kunne følge etter henne hvorhen det enn skulle være, som pilen på vei til målskiven, eller som sjømannen mot nord. Hun vet ikke mer om mine ønsker enn det hun har skjønt av å se meg gråte noen ganger på avstand. De, min herre, kjenner til mine foreldres adelskap og rikdom, og siden jeg er den eneste arving, og om De mener at alt dette kan få Dem til å våge å gjøre meg lykke­ lig, motta meg da som Deres sønn; for om min far, drevet av andre 39°

DON QUIJOTE

planer, ikke ville godta dette gode som jeg har visst å finne, så har tiden større kraft til å oppløse eller endre ting, enn menneskets vilje. Den forelskede ynglingen tiet da han hadde sagt dette, og dom­ meren ble overrasket, forvirret og forbløffet, både over den måte og den klokskap don Luis hadde avdekket sine tanker med, og over å befinne seg i en situasjon hvor han ikke visste hvilken beslutning han skulle ta i en så uventet sak. Derfor svarte han ikke annet enn at han nå skulle roe seg ned, og oppholde tjenerne med at de ikke skulle dra tilbake den dagen, slik at de kunne få tid til å tenke over hva som kunne være det beste. Don Luis kysset hendene hans og badet dem også i tårer, noe som kunne bløtgjøre et hjerte av marmor, og ikke bare en dommers ører, som var klok nok til å innse hvor godt dette giftermålet ville passe datteren. Dersom det ble mulig, ville han gjen­ nomføre det med samtykke fra don Luis’ far, som han visste forsøkte å oppnå en høyadelig tittel for sønnen. Da var freden allerede gjenopprettet mellom gjestene og verten, mer på grunn av overtalelser og gode ord fra don Quijote enn av trusler, og de hadde betalt alt det han ville. Don Luis’ tjenere ventet på at samtalen med dommeren skulle ta slutt og på don Luis’ beslut­ ning siden fanden som aldri sover, bestemte at akkurat da kom den barberen inn i vertshuset som don Quijote hadde fratatt Mambrinos hjelm og Sancho Panza utstyret til eselet, som han hadde byttet ut mot sitt eget. Denne barberen så Sancho Panza da han førte eselet til stallen, mens han holdt på å ordne et eller annet på sadelen. Straks han så ham, kjente han ham igjen og våget seg til å gå løs på Sancho mens han utbrøt: - Å, herr tyv, her har jeg deg! Hit med bekkenet og sadelen, sam­ men med alt det andre utstyret du stjal fra meg! Sancho, som så plutselig så seg angrepet og hørte de forsmedelige skjellsordene, grep i sadelen med den ene hånden og ga barberen et knyttneveslag med den andre, så tennene ble badet i blod. Men barberen slapp ikke av den grunn det grepet han hadde i sadelen, og hevet stemmen i den grad at alle i vertshuset kom løpende til av støyen og slagsmålet og utropte: - Hjelp i kongens og lovens navn; for ikke bare vil denne tjuen og landeveisrøveren frata meg min eiendom, men drepe meg også! - Det er løgn, sa Sancho, - jeg er ikke landeveisrøver, for min herre don Quijote vant dette byttet i åpen kamp. Don Quijote var alt kommet til og så med stor glede hvor godt væpneren både angrep og forsvarte seg, og holdt ham fra da av for en riktig kar og foreslo for seg selv å slå ham til ridder ved første 391

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

anledning som frembød seg, og mente at han ville bli meget anven­ delig i ridderskapets orden. Blant andre ting som barberen sa i løpet av slagsmålet, var dette: - Mine herskaper, denne pakksadelen er like sikkert min som den død jeg skylder Gud, og jeg kjenner den så godt som hadde jeg født den selv, og her er eselet mitt i stallen, og det tillater meg ikke å lyve, hvis ikke, prøv den på det. Dersom den ikke passer som bestilt, er jeg en usling. Og det er mer, for den samme dagen jeg ble fratatt denne, tok de også et nytt barberbekken av messing, som var verd en dukat. Her kunne ikke don Quijote holde seg fra å svare, så han stilte seg mellom de to og skilte dem, la pakksadelen på bakken, så den skulle være fullt synlig inntil sannheten ble klarlagt og sa: - For at Deres nåder skal se klart og tydelig den villfarelse som denne gode væpneren befinner seg i, siden han kaller bekken det som var, er og vil forbli Mambrinos hjelm, som jeg fratok ham i ærlig strid, og gjorde meg til herre over og til min eiendom på legitim og tillatelig måte! Hva pakksadelen angår, skal jeg ikke blande meg i det, for det jeg kan si, er at min væpner Sancho ba om tillatelse til å ta seletøyet fra denne beseirede feigingens hest, og pryde sin egen med det; jeg tillot ham det, og han tok det, og om måten det er blitt forvandlet fra pakksadel til seletøy på, vil jeg ikke kunne gi annen grunn enn den vanlige: at disse forvandlinger kan sees i ridderskapets hendelser. For å bekrefte dette, løp da, Sancho, min sønn, og hent den hjelmen som denne gode mannen hevder er et bekken. - Kors og jøss, herre, sa Sancho, - har vi ikke noe annet bevis for vår hensikt enn den Deres nåde sier, da er Mambrinos hjelm like mye bekken som seletøyet til denne mannen er en pakksadel! - Gjør det jeg befaler deg, repliserte don Quijote, - for ikke alt i denne borgen styres av trolldom. Sancho gikk og hentet bekkenet, og straks don Quijote så det, tok han det i hånden og sa: - Se bare, Deres nåder, med hvilken rett kan denne væpneren si at dette er et bekken, og ikke den hjelmen jeg har sagt. Jeg sverger ved ridderskapets orden som jeg bekjenner meg til, at denne hjelmen er den samme som jeg tok fra ham, uten at jeg har lagt til eller fjernet noe. - Dette er det ingen tvil om, sa Sancho, - for siden min herre vant den og inntil nå har han ikke hatt mer enn én strid, da han befridde den ulykkelige lenkegjengen; og var det ikke for denne bekkenhjelmen, ville han ikke hatt det godt nå, for det skjedde nok av stenkasting i den striden. 39*

DON QUIJOTE

KAPITTEL XLV der tvilen angående Mambrinos hjelm og pakksadelen avgjøres, samt andre helt sannferdige hendelser

- Hva mener Deres nåder? sa barberen, - om det som disse edle menn hevder, siden de fremdeles fastholder at dette ikke er et bekken, men en hjelm? - Og den som skulle hevde det motsatte, sa don Quijote, - skal få vite at han lyver, dersom han skulle være ridder, og er han væpner, da dobbeltlyver han tusen ganger. Vår barber, som var til stede ved alt dette og kjente så godt don Quijotes temperament, ville forsterke hans forryktheter og drive spø­ ken videre for å få alle til å le, og sa henvendt til den andre barbe­ ren: - Herr barber, eller hva De er, vit at også jeg tilhører Deres yrke, jeg har i mer enn tyve -år hatt mine eksamenspapirer og kjenner godt alle barberkunstens redskaper, uten unntagelse. En gang i min ung­ dom var jeg soldat, hverken mer eller mindre, og jeg vet hva en hjelm er, hva en stormhue er, og hva en hjelm med visir er, og andre ting som angår militærvesenet, jeg mener arten av soldatenes våpen. Jeg vil hevde, om ikke en bedre mening fremkommer, og henholder meg alltid til den sikreste mening at dette stykket som finnes foran oss, og som den gode herre holder i hånden, ikke bare ikke er et barberbek­ ken, men er så langt fra å være det som sort er fra hvitt, og sannhet fra løgn; likeledes hevder jeg at dette, selv om det er en hjelm, ikke er en hel hjelm. - Nei, visselig ikke, sa don Quijote, - for halvparten mangler, og det er hakestykket. - Slik er det, sa presten, som hadde skjønt sin venn barberens hen­ sikt. Det samme bekreftet Cardenio, don Fernando, og hans kamerater, og til og med dommeren ville ha deltatt i spøken, om han ikke var så opptatt av don Luis’ saker, og alvoret i det han tenkte på, hadde gjort ham så anspent at han lite la merke til vittighetene. - Gud hjelpe meg! sa barberen som spøken gikk ut over. - Er det mulig at så mange ærbare herrer skulle hevde at dette ikke er et bar­ berbekken, men en hjelm? Dette er en sak som kunne forbløffe et helt universitet, hvor klokt det enn skulle være. Kort sagt: Om det er slik at dette barberbekkenet er en hjelm, da må denne pakksadelen også være seletøy til en hest, som denne herren har sagt. 393

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- For meg ser den ut som en pakksadel, sa don Quijote, - men jeg har alt sagt at dette skal jeg ikke blande meg i. - Om det er pakksadel til et esel eller seletøy for en hest, sa pres­ ten, - vil det være nok at don Quijote avgjør det. For i alt som angår ridderskap, vil alle disse herrene og jeg sette ham først. - For Guds skyld, mine herrer, sa don Quijote, - det finnes så mange og så underlige ting som har skjedd meg i denne borgen de to gangene jeg har tatt inn her, at jeg ikke våger fastslå noe som helst om det som finnes i den, om man skulle spørre, for jeg forestiller meg at alt som foregår her, skjer ved hjelp av trolldom. Første gang ble jeg sterkt plaget av en forhekset maurer som finnes her, og Sancho gikk det ikke godt for med andre av hans følgesvenner; og i går natt hang jeg etter denne armen i nesten to timer, uten å skjønne hvordan, eller hvordan ikke, jeg kom ut for en slik ulykke. Følgelig er dét å gi uttrykk for min mening i all denne forvirringen, å fremlegge et ube­ grunnet synspunkt. Hva angår det man hevder er et bekken og ikke en hjelm, så har jeg alt svart på det. Men hva angår det å erklære om dette er pakksadel eller seletøy, herom våger ikke jeg å avsi en endelig dom; jeg vil bare overlate det til Deres nåders skjønn. Siden De ikke er slått til riddere slik jeg er, kan kanskje ikke Deres nåder se trolldommen på dette stedet, og har en uavhengig dømmekraft og kan bedømme tingene i denne borgen som de virkelig er, og ikke slik de synes for meg. - Det er ingen tvil, svarte don Fernando til dette, - om at herr don Quijote i dag har uttrykt det meget godt, nemlig at det påligger oss å definere foreliggende sak; og for at alt skal foregå på sikrere grunn, vil jeg ta disse herrers stemme i hemmelighet, og resultatet vil jeg gi fullstendig og klar opplysning om. For alle som hadde en mening om don Quijotes legning, ga dette god nok grunn til latter; men for dem som ikke kjente den, virket det som verdens verste galskap, særlig for don Luis’ fire tjenere, og hverken mer eller mindre, for don Luis selv, og tre veifarende til som tilfeldigvis var kommet til vertshuset, og som så ut som landeveisbetjenter i Det hellige broderskap, noe de også virkelig var. Men den som ble mest fortvilet var barberen, hvis barberbekken var blitt forvandlet til Mambrinos hjelm rett foran øynene på ham, og hvis pakksadel han utvilsomt mente ville forvandles til det dyreste hesteseletøy. Begge parter lo over å se hvordan don Fernando gikk og fikk stemmene fra den ene etter den andre og snakket rett i øret på dem, for at de i hemmelighet skulle erklære om denne dyrebarheten som de hadde slåss slik om, var pakksadel eller seletøy. Etter å ha samlet 394

DON QUIJOTE

stemmegivningen fra alle som kjente don Quijote, sa han med høy stemme: - Saken er, min gode mann, at jeg alt er trett av høre så mange meninger, for jeg innser at ingen jeg spør om det jeg ønsker å vite, sier noe annet enn at det er galskap å hevde at dette er pakksadel for et esel og ikke seletøy for en hest, ja til og med for en fullblodshest. Derfor må De ha tålmodighet, for til Deres og Deres esels ergrelse, er dette seletøy og ikke pakksadel, og De har fremlagt og bevist Deres sak meget slett. - Da vil det ikke gå meg godt i himmelen heller, sa erkebarberen, - om ikke alle Deres nåder tar feil, og like så sikkert som min sjel skal stå for Guds åsyn, like sikkert er det at dette ser ut som en pakksadel og ikke seletøy; men lovene går dit ... og så videre, og jeg sier ikke mer, og jeg er heller ikke full, men jeg har heller ikke spist frokost, om ikke det er en synd. Tåpelighetene til barberen vakte ikke mindre munterhet enn don Quijotes avsindigheter, som da sa: - Her er ikke annet å gjøre enn at hver og en tar det som er sitt, og den Gud ga det til, vil Sankt Peter gi sin velsignelse. En av de fire sa: - Om dette ikke er avtalt spill, kan jeg ikke tro at menn med så god dømmekraft som alle som her er forsamlet har, eller later til å ha, ville jeg våge å hevde at dette ikke er et barberbekken, og det der en pakksadel. Men siden jeg ser at de hevder og sier dette, vil jeg tro at det må ligge et mysterium i å fastholde noe som står i motstrid med det sannheten og erfaringen selv viser oss; for jeg sverger - og her kom en kraftig ed - at ingen skal få meg til å tro av alle som i dag lever i den omvendte verden, at ikke dette er et barberbekken og en pakksadel for et asen. - Det kunne godt være til et hunnesel, sa presten. - Det spiller ingen rolle, sa tjeneren, - dette angår ikke saken, bare om den er, eller ikke er, pakksadel, som Deres nåder sier. En av landeveisbetjentene som var kommet inn, hadde hørt både om stridsemnet og striden selv, og utbrøt i fullt sinne: - Dette er like mye en pakksadel som far min, og den som sier noe annet er gjengrodd i nøtta. - Du lyver, din uadelige usling, svarte don Quijote. Han løftet lansen som han aldri slapp av hende og skulle til å gi ham et slikt slag i hodet, at om ikke landeveisbetjenten hadde hop­ pet til side, ville han blitt liggende der. Lansen ble knekket i flere stykker mot gulvet og de andre betjentene, som så kameraten bli

395

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

så slett behandlet, forlangte ro og orden i Det hellige broderskaps navn. Verten, som også var en av Broderskapet, forsvant straks for å hente embedsstaven og sverdet, og stilte seg ved siden av kameratene. Don Luis’ tjenere stilte seg rundt ham, så han ikke skulle stikke av under urolighetene; barberen som så hele huset i opprør, grep fatt i pakksadelen igjen, og det samme gjorde Sancho. Don Quijote la hånden på sverdet og gikk løs på betjentene. Don Luis ropte til sine tjenere at de skulle la ham være og hjelpe don Quijote, Cardenio og don Fernando, som alle støttet don Quijote. Presten ropte, vertinnen skrek, datteren ble fortvilet, Maritornes gråt, Dorotea var forvirret, Luscinda anspent og dona Clara besvimt. Barberen slo løs på Sancho, Sancho prylte barberen, mens don Luis, da en tjener våget å gripe ham i armen for å hindre ham i å forsvinne, ga ham et slag som badet tennene hans i blod; dommeren forsvarte ham, don Fernando hadde fått en betjent under føttene sine og målte kroppen hans med dem med største fornøyelse. Verten hevet stemmen og ropte om hjelp på Broderskapets vegne. Hele vertshuset var med andre ord bare gråt, skrik, rop, forvirring, frykt, sjokk, ulykker, knivstikking, knyttneveslag, stokkeslag, spark og blodsutgydelse. Midt oppe i dette kaoset, dette rotet og denne labyrinten, dukket en erindring opp hos don Quijote, og han følte seg hensatt til stridighetene i Agramantes leir, og derfor satte han i med en røst som tordnet gjennom vertshuset: - Holdt alle sammen; alle skal stikke sverdet i skjeden, alle skal holde seg i ro; hør hva jeg sier, om alle her ønsker å beholde livet. Denne kraftige stemmen fikk alle til å stanse, og han fortsatte: - Fortalte jeg ikke, mine herrer, at dette slottet er forhekset og at en hel legion djevler må bo i det. Som bekreftelse på dette, vil jeg at dere skal se med egne øyne hvorledes stridighetene i Agramantes leir er oppstått og er blitt overført hit. Se bare hvordan de der sloss om et sverd, her for en hest, der for en ørn, her for en hjelm, og alle slåss vi og ingen forstår hverandre. Kom da Deres nåde, herr dommer, og Deres nåde, herr sogneprest, og den ene skal være Agramante og den andre kong Sobrino, og skap fred mellom oss; for det er ved Gud stor skade at så mange fornemme mennesker som her er samlet, skal drepe hverandre for så ubetydelige årsaker. Landeveisbetjentene som ikke skjønte don Quijotes uttrykksmåte og var blitt slemt behandlet av don Fernando, Cardenio og kamera­ tene, ville ikke roe seg ned, men det ville barberen som hadde fått skjegget og pakksadelen ille tilredt. Sancho, som en god tjener, adlød det minste ord fra sin herre; don Luis’ fire tjenere holdt seg også i ro,

396

DON QUIJOTE

da de innså hvor liten grunn det var til ikke å gjøre det. Bare verten holdt fast ved at man måtte straffe alle denne galningens uforskammetheter, som ved hver anledning skapte uro i vertshuset. Endelig døde støyen hen, pakksadelen forble seletøy til dommedag, og bek­ kenet ble hjelm og vertshuset en borg i don Quijotes innbilning. Da alle hadde roet seg ned og blitt venner igjen, etter at domme­ ren og presten hadde talt dem til rette, begynte don Luis’ tjenere på nytt å insistere på at han straks skulle bli med dem. Og mens han forsøkte å komme overens med dem, talte dommeren med don Fer­ nando, Cardenio og presten om hva de burde gjøre i denne saken, og fremla for dem hva don Luis hadde sagt. De ble til slutt enige om at don Fernando skulle fortelle don Luis’ tjenere hvem han var og at han gjerne ville at don Luis skulle følge ham til Andalucia, der hans bror, markien, ville motta ham slik don Luis’ rang fortjente. På denne måten fikk de kjennskap til don Luis’ hensikt om ikke å dra tilbake til sin far denne gangen, selv om de skulle lage hakkemat av ham. Da de fire hadde oppfattet don Fernandos rang og don Luis’ hensikt, ble de enige om at tre av dem skulle dra tilbake og fortelle faren hva som var skjedd, og den fjerde skulle bli værende for å tjene don Luis og ikke slippe ham av syne før de kom tilbake etter ham, eller de fikk vite hva hans far befalte. Slik ble denne rekken av slagsmål dempet ned gjennom Agramantes autoritet og kong Sobrinos klokskap. Men da fanden, denne fiende av samstemmighet og motstander av fred, var blitt forkastet og lurt og så hvor lite han hadde oppnådd ved å føre alle inn i en så for­ virrende labyrint, ville han prøve seg igjen ved å skape ny uro og slagsmål. Saken er nemlig at landeveisbetjentene hadde oppfattet rangen til dem de hadde slåss med og trakk seg ut av striden, da de mente at uansett hva som skjedde, ville det bli verst for dem selv. Men én av dem, han som var blitt mørbanket og tråkket på av don Fernando, husket plutselig at blant noen arrestordrer han hadde med seg for å gripe noen forbrytere, hadde han én mot don Quijote, som Det hel­ lige broderskap hadde gitt ordre om å sette fast fordi han hadde gitt galeislavene friheten, noe Sancho med full rett hadde fryktet. Da han altså mente dette, ville han forsikre seg om at beskrivelsen av don Quijote stemte, trakk et pergament frem fra brystet, traff på det han søkte og ga seg til å lese det langsomt, for han var ikke god i lesning, og for hvert ord han leste, satte han øynene i don Quijote og sammenlignet arrestordrens beskrivelse med don Quijotes åsyn og fant at det uten tvil var ham arrestordren beskrev. Knapt hadde han

397

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

fått dette bekreftet, før han rullet pergamentet sammen, tok arrest­ ordren i venstre hånd, og med høyre klemte han don Quijote så hårdt om halsen at han ikke lot ham puste og utbrøt med høy røst: -1 Det hellige broderskaps navn! For å vise at jeg mener alvor, les denne arrestordren hvor det står at denne landeveisrøveren skal gripes. Presten tok arrestordren og så at alt det betjenten sa, var riktig, og at beskrivelsen stemte overens med don Quijote. Denne som så seg så slett behandlet av den lavættede kjeltringen, ble fullstendig rasende så det knaket i alle ben i kroppen, grep så godt han kunne betjen­ ten om strupen med begge hendene, og hadde han ikke fått hjelp av kameratene, ville betjenten ha oppgitt ånden før don Quijote hadde oppgitt byttet. Verten som nødvendigvis måtte unnsette sine embedsbrødre, kom straks til for å hjelpe. Vertinnen som på nytt så mannen i slagsmål, hevet røsten, og Maritornes og datteren hevet den enda mer og ba himmelen, og de andre som var der, om hjelp. Da Sancho så det som skjedde, sa han: - Så sant Gud lever, er alt det min husbond sier om trolldommen i denne borgen, både sant og visst, for her kan man ikke tilbringe en time i fred og ro! Don Fernando skilte betjenten og don Quijote; og til glede for begge fikk han hendene deres løs, for den ene hadde et godt grep i trøyekraven på den andre, og den andre i strupen på den første. Men uansett fortsatte betjentene å kreve arrestanten utlevert, og ville ha hjelp til å få ham overlevert bastet og bundet, for det var passende i kongens og Det hellige broderskaps tjeneste. På deres vegne ba de atter en gang om støtte og hjelp til pågripelsen av denne røver og overfallsmann på stier og veier. Don Quijote begynte å le da han hørte dette og sa med stor ro: - Kom hitover, dere grove og vanartede mennesker. Kaller dere lan­ deveisrøver den som gir de lenkede frihet, slipper fanger løs, bistår de elendige, oppløfter de falne og hjelper de trengende? Å, usle vesener, med en slik lav og slett forstand er dere ikke verdige til at him­ melen lar dere forstå den verdi det vandrende ridderskap har, heller ikke vil den la dere innse den synd og uvitenhet dere er i, ved ikke å akte og ære skyggen av, og langt mindre, nærværet av hvilken som helst vandrende ridder! Kom hit, dere firedobbelte slyngler, og ikke en firemannstropp av Det hellige broderskap, dere som er landeveis­ røvere med Broderskapets tillatelse. Si meg bare, hvem var den uvi­ tende fyren som undertegnet en arrestordre mot en slik ridder som jeg er? Hvem er det som er uvitende om at vandrende riddere er unn­ 398

DON QUIJOTE

tatt fra alle rettsinngrep, og at deres lov er sverdet, deres rettesnor er pågangsmotet, og deres vilje deres dekreter? Hvem er den vettløse, det sier jeg igjen, som ikke vet at det ikke finnes et adelspatent med så mange privilegier og friheter som det en vandrende ridder erverver den dagen han blir slått til ridder og vier seg til ridderskapets hårde utøvelse? Hvilken vandrende ridder har betalt skatt, salgsavgift, tri­ butt, brudeskatt til dronningen, syvårsavgift, vei- eller fergepenger? Hvilken skredder har vel forlangt sylønn for de klær han har sydd ham? Hvilken borgfogd har mottatt ham i sin borg og bedt ham betale sin del av fortæringen? Hvilken konge har ikke innbudt ham til å sitte ved sitt bord? Hvilken skjønnjomfru har ikke forelsket seg i ham og hengitt seg til ham, alt etter hans vilje og ønske? Og endelig, hvilken vandrende ridder har levet, lever og skal leve i verden som ikke alene har kraft nok til å gi fire hundre stokkeslag til fire hundre landeveisbetjenter som kommer i veien for ham?

KAPITTEL XLVI om landeveisbetjenten.es bemerkelsesverdige eventyr og om vår gode ridder, don Quijotes store villskap

Mens don Quijote sa dette, holdt presten på å overbevise betjentene om at don Quijote hadde mistet vettet, noe de kunne se av hans handlinger og hans ord, og at det ikke fantes noen grunn til å drive denne saken videre. Selv om de pågrep ham og tok ham med seg, måtte de straks sette ham fri, siden han var gal. Til dette svarte han med arrestordren at det ikke var hans sak å vurdere don Quijotes galskap, men bare å utføre det hans overordnede hadde befalt. Det var det samme for ham, når de først hadde tatt ham én gang, om de slapp ham løs trehundre ganger. - Til tross for dette, sa presten, - denne gangen skal dere ikke gripe ham, heller ikke lar han seg gripe, såvidt jeg skjønner. Og sant nok, så mange ting kunne presten si dem, og så mange gal­ skaper klarte don Quijote å begå at betjentene måtte være galere enn ham, om de ikke skjønte hva han led av. Dermed lot de seg berolige og begynte til og med å megle for å skape fred mellom barberen og Sancho Panza, som med stor bitterhet deltok i slagsmålet. Som lovens representanter kunne de til slutt megle og dømme mellom dem på en

399 X.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slik måte at begge parter ble, om ikke helt fornøyd, så i alle fall litt tilfredse, for man byttet pakksadler men ikke det fine seletøyet, og hva Mambrinos hjelm angikk, kunne presten i smug og uten at don Quijote forsto det, gi åtte realer for bekkenet, og barberen skrev ut en kvittering og erklæring om å henlegge sak nå, og for all fremtid, amen. Da disse to stridighetene var bilagt, og de var de viktigste og mest omfattende, sto det tilbake å få tre av don Luis’ tjenere til å dra til­ bake, og den fjerde til å bli, for å følge ham dit don Fernando ville føre ham. Siden hellet og den gode lykke hadde begynt å bryte lan­ ser for å lette vanskelighetene for de elskende og for slåsskjempene i vertshuset og bringe alt til en lykkelig slutt, for tjenerne godtok alt det don Luis ville, var dona Clara så glad at ingen kunne se henne i ansiktet og ikke innse hvilken fryd hun kjente i sjelen. Selv om Zoraida ikke helt skjønte alt det hun hadde sett, og svinget mellom sorg og glede, alt etter det hun så og oppfattet i hver enkelts ansikt, særlig spanierens som hun hele tiden hadde øynene festet på og hang ved med hele sin sjel. Vertshusholderen som ikke hadde over­ sett den gave og belønning som presten hadde gitt barberen, ba om don Quijotes del sammen med en erstatning for vinsekkene og vinen som rant ut, og svor på at hverken Rocinante eller Sanchos esel ville forlate vertshuset før alt var betalt til siste skilling. Presten klarte å berolige alle, og don Fernando betalte, selv om også dommeren var meget villig til å betale for ham; og til de grader ble alt til ro og fred at vertshuset ikke lenger virket som striden i Agramantes leir, slik don Quijote hadde sagt, men derimot som freden og fordrageligheten fra keiser Octavians tid. Det var en alminnelig mening at man burde takke herr sognepresten for alle hans gode hensikter og veltalenhet og don Fernandos uforlignelige gavmildhet. Da don Quijote så seg fri og frank fra så mange slagsmål, både væpnerens og sine egne, mente han det ville være bra å fortsette rei­ sen og avslutte det store eventyret han var blitt kallet og utvalgt til. Følgelig gikk han med fast beslutning og la seg på kne foran Doro­ tea, som ikke tillot ham å si et ord før han hadde reist seg, så han sto opp for å adlyde henne, og sa: - Det er et vanlig ordspråk, skjønne dame, at raskhet er fremgangens mor, og i mange og viktige saker har erfaringen vist at kjøpman­ nens iver bringer en tvilsom rettssak til en god slutt. Men på intet annet område manifesterer denne sannhet seg tydeligere enn i krigen, der raskhet og snarrådighet kommer fiendens planer i forkjøpet og oppnår seier før motparten kan sette seg til motverge. Alt dette sier jeg,

400

DON QUIJOTE

høye og dyrebare dame, ettersom det forekommer meg at vårt opp­ hold i denne borgen ikke lenger tjener noen hensikt, og kan medføre så stor skade at det en dag kan bli helt tydelig for oss. For hvem vet om ikke skjulte og raske spioner har latt Deres fiende, kjempen, få vite at jeg skal tilintetgjøre ham? Og om han får tid nok, forskanse seg i et eller annet uinntagelig slott eller festning, mot hvilken min handlekraft og utrettelige arm får liten virkning. Derfor, min dame, la oss komme hans planer i forkjøpet ved hjelp av vår kjapphet og la oss straks dra av sted og prøve lykken; for Deres høyhet skal ikke måtte vente lenger på det De ønsker, enn til at jeg står overfor Deres fiende. Don Quijote tiet og sa ikke mer og ventet med stor ro på den skjønne kongedatterens svar; og hun, med kongelig gestus og tilpas­ set don Quijotes stil, svarte på denne måten: - Jeg takker Eder, herr ridder, for Eders ønske om å hjelpe meg i min sorg og kvide, som det høver seg en ridder hvis oppgave og plikt det er å hjelpe foreldreløse og nødlidende. Måtte det være himme­ lens vilje at Eders og mitt ønske oppfylles, så I kan se at det finnes takknemlige kvinner til i verden. Hva min avreise angår, har jeg ingen annen vilje enn Eders: Jeg står til Eders tjeneste på alle de områder I lyster, for den kvinne som en gang overga i Eders hender forsvaret av sin person og gjenopprettelsen av sine besiddelser, kan ikke ønske å gå imot det Eders klokskap skulle forordne. - Det ligger i Guds hånd, sa don Quijote, - ettersom en kongedat­ ter ydmyker seg for meg, vil jeg ikke la anledningen gå fra meg til å opphøye henne og sette henne på hennes arvede trone. La avreisen skje straks, for ønsket ansporer meg til å dra av sted, for som man sier, i nølingen ligger faren. Siden himmelen ikke har skapt, og hel­ vete ikke sett, noen fare som kan forferde eller svekke meg, legg da sadelen på Rocinante, Sancho, og gjør ditt esel og dronningens gan­ ger klare, og la oss ta avskjed med borgherren og disse herrer, og dra på minuttet. Sancho, som hadde vært til stede hele tiden, rugget hodet frem og tilbake og sa: - Å, herre, herre, her ligger det langt verre ting bak enn det sies, og så må damene ha meg unnskyldt. - Hva slags verre ting kan det finnes her, eller noe annet sted i verden, som kan gjøre meg beryktet, din bondeknøl? - Om Deres nåde blir sint, svarte Sancho, - skal jeg tie og la være å si det jeg plikter som en god væpner, og som en god tjener bør si til sin herre. 401

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Si det du vil, repliserte don Quijote, - når bare ordene ikke sies for å vekke frykt hos meg. Om du er redd, skal du handle som den du er; om jeg ikke er det, handler jeg som den jeg er. - Det er ikke dette, jeg synder for Gud, mener! svarte Sancho, men at jeg anser det for sikkert og bekreftet at denne dame som sier hun er dronning for det store rike, Micomicon, ikke er det mer enn moren min. For om det var slik hun sier, ville hun ikke gå omkring og kysse på en av dem som står her i kretsen i hver krok, bare man snur hodet vekk. Dorotea rødmet over Sanchos ord, for det var sant at ektefellen, don Fernando, når ingen så det, hadde forsynt seg med leppene av den belønning hans sterke følelser fortjente - noe Sancho hadde sett, og han mente at slikt lettsinn passet bedre for en kurtisane enn for dronningen over et stort rike - og hun hverken ville, eller kunne, svare Sancho med et ord, men lot ham snakke, og han fortsatte: - Dette sier jeg, herre, etter å ha gjennomvandret stier og veier og hatt onde netter og verre dager; skal da en som går omkring og morer seg her i vertshuset, plukke frukten av alle våre anstrengelser? Da er det ingen grunn til å få det travelt med å sadle på Rocinante, spenne på eselet og gangeren, da er det best å forbli her, og la hver hore arbeide så vi kan spise i ro. Å, gode Gud, hvor rasende don Quijote ble da han hørte væpnerens ubehøvlede ord! Jeg kan fortelle at han ble det i den grad at stemmen brast, tungen sviktet, og øynene utsendte flammer da han sa: - Å, du lavættede tølper, du ondskapsfulle, uanstendige, uvitende, styresløse, skamløse, frekke ryktesmed og baktaler! Slike ord har du våget å uttale i mitt og i disse høyvelbårne damers nærvær, og slike uanstendigheter og frekkheter har du dristet deg til å gi rom for i din forvirrede fantasi! Vik fra mitt nærvær, du naturens monstrum, du arkiv for løgner og skap for lurerier, du silo for uanstendighe­ ter, oppfinner av ondskaper, utroper av tåpeligheter, fiende av det dekorum man skylder kongelige personer! Gå, og vis deg ikke, for da vekkes min vrede! Idet han uttalte dette, skjøt han øyenbrynene i været, blåste opp kinnene, så seg omkring og stampet hårdt med høyre fot i gulvet, og alt var tegn på den vrede han bar på. Ved disse ord og rasende gester ble Sancho så redd og motløs, at han ville ha gledet seg over om jorden hadde åpnet seg under føttene på ham og slukt ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre, annet enn å snu og forflytte seg ut av sin rasende herres nærvær. Men den verdenskloke Dorotea som så godt hadde lært å kjenne don Quijotes lynne, sa for å dempe hans harme: 402

DON QUIJOTE

- Bli ikke fortørnet, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, over de tåpeligheter som Deres væpner har sagt. Kanskje har han ikke sagt dem uten grunn, likesom hans gode forstand og kristne samvittighet ikke kan gi mistanke om at han kan avgi falske vidnemål mot noen. Derfor må man tro, uten noen som helst tvil, at siden, ifølge Dem, herr ridder, alt som skjer i denne borgen, foregår gjennom trolldom, kunne det være slik at Sancho, på denne diabolske måten, har sett det han hevdet å ha sett, og som er så krenkende for min ærbarhet. - Ved den allmektige Gud, sa da don Quijote, - sverger jeg at Deres høyhet har truffet spikeren på hodet, og at denne stakkars synderen Sancho har sett for seg en eller annen ondsinnet visjon, som fikk ham til å se det som ville være umulig å se på annen måte, om det ikke var hekseri. Jeg kjenner godt denne ulykkeliges godhet og uskyld, som ikke kan avgi falske vidnemål mot noen. - Slik er det, og slik blir det, sa don Fernando, - og av den grunn bør Deres nåde, herr don Quijote, tilgi ham og slippe ham inn i var­ men igjen, sicut era in principio, før slike visjoner tar vettet fra ham. Don Quijote svarte at han tilga ham, og presten hentet Sancho, som kom inn meget ydmyk, kastet seg på kne og ba om sin herres hånd, som denne rakte ham, og etter å ha latt den kysse, ga han ham sin velsignelse med disse ord: - Nå har du innsett, Sancho, min sønn, at det er sant det jeg så ofte har sagt deg, at alt som foregår i denne borgen skjer gjennom trolldom. - Det tror jeg også, svarte Sancho, - bortsett fra det med teppet, for det skjedde virkelig på normal måte. - Det må du ikke tro, svarte don Quijote, - for om det var slik, ville jeg ha hevnet deg da, som nå; men hverken da eller nå kunne jeg klare det, eller så jeg noen jeg kunne ta hevn på for din krenkelse. Alle ønsket å få vite hva det med teppet var, og verten fortalte punkt for punkt om Sancho Panzas flyvetur, noe alle lo godt av, og Sancho ikke ble mindre skamfull over, hadde ikke hans herre forsikret ham på nytt at det var trolldom. Skjønt Sanchos tåpelighet gikk ikke så langt at han ikke skjønte det var ren og konstaterbar sannhet, uten innblanding av noen trolldom, det at han var blitt kastet opp og ned på teppet av mennesker av kjøtt og blod, og ikke av kimæriske eller innbilte spøkelser, slik hans herre trodde og forsikret. I to dager hadde nå dette illustre selskapet oppholdt seg i vertshuset, og da de mente det var på tide å dra sin vei, ble det bestemt at Doro­ tea og don Fernando skulle slippe besværet med å følge don Quijote tilbake til landsbyen, med det påskudd å befri prinsesse Micomicona, 403

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og at presten og barberen kunne ta ham med seg på den måten de ønsket, og forsøke å kurere hans galskap på hjemstedet. Og det disse bestemte, var at kusken på en oksekjerre som tilfeldigvis kom kjø­ rende forbi, skulle bringe ham med seg på følgende måte: De laget etter prestens forslag som et slags bur av sammenbundne staur med rommelig plass for don Quijote. Don Fernando og hans ledsagere, sammen med don Luis’ tjenere, landeveisbetjentene og verten, skulle tildekke ansiktet og forkle seg på den ene eller andre måten, slik at don Quijote skulle tro at det var andre mennesker enn dem han hadde sett i borgen. Da de hadde forkledd seg, listet de seg i største stillhet inn dit don Quijote lå og sov og hvilte seg etter de forutgående bataljer. De kom bort til ham der han lå fri og uten bekymring for det kommende anslag, holdt ham fast, bandt hendene og bena godt sammen. Da han våknet med et sett, kunne han ikke lee seg, og heller ikke gjøre noe annet enn å bli overrasket og perpleks over å se så merkelige ansikter. Straks gikk det opp for ham det hans villfarne fantasi ledet ham til, nemlig at disse figurene var spøkelser som hørte hjemme i borgen, og at han utvilsomt var forhekset, siden han hverken kunne røre seg eller forsvare seg; akkurat slik presten, som hadde funnet på dette skue­ spillet, hadde forutsett. Bare Sancho, av alle de nærværende, hadde beholdt det samme vettet og det samme utseendet, og selv om han var like ved å få den samme sykdommen som husbonden, klarte han å gjenkjenne alle disse utkledde figurene. Men han våget ikke å åpne munnen før han hadde sett hvordan dette angrepet og innesperringen av husbonden skulle gå. Denne sa heller ikke et ord og ventet bare på hvordan hans skam og ulykke skulle ende; og det var at de bar ham inn i buret, stengte ham inne i det og festet stokkene så godt at de ikke engang kunne knekkes av kraftige rykk. De tok ham så på skuldrene, og idet han ble båret ut, hørte de en fryktsom stemme, så sterkt preget av frykt som bare barberen kunne få til, ikke han med pakksadelen, men den andre, som sa: - Å, du Ridder av den bedrøvelige skikkelse! Føl ikke bedrøvelse over det buret du er i, siden dette skjer for snarest å avslutte det eventyr som din store kraftanstrengelse har bragt deg i. Dette vil avsluttes når den vrede, flekkete løve og den hvite due fra Toboso hviler i samme seng, etter at høye og hovmodige nakker ydmykt har bøyet seg for det ekteskapelige myke åk. Av dette uhørte samliv vil de tapre hvalpene se dagens lys og vil etterligne sin fars steilende, heraldiske holdning. Dette vil skje før solguden Apollon, forfølger av den flyktende nymfe, Dafne, to ganger har avlagt sin lysende visitt i

4°4

DON QUIJOTE

Zodiakens strålende bilder under sitt raske og naturlige omløp. Og du, å, edle og lydige væpner med sverd ved lend, skjegg i ditt åsyn og luktesans i nesen, føl ikke avmakt og misnøye over å se at ridder­ skapets blomst bæres forbi dine øyne; for raskt, om det behager den som former verden, vil du se ham så høyt oppsatt og sublimert at du ikke vil gjenkjenne ham. Og de løfter denne din herre har avlagt overfor deg, vil ikke skuffes. Vær sikker, dette sagt på vegne av den vise Løgniana, at din lønn, som du vil få se, skal bli deg betalt; følg så i din tapre og forheksede herres fottrinn; for det sømmer seg at dere begge skal dra dit dere ender. Siden det ikke er meg tillatt å si mer, gå med Gud, for jeg drar dit jeg vet. Like før profetien var over, hevet han tonen, og dempet den lang­ somt etterpå med et så ømt tonefall at selv de som kjente til spøken, var nær ved å tro at det de hørte var sant. Don Quijote ble trøstet av profetien, for han oppfattet straks fullt og helt betydningen av den, og skjønte at han ble lovet å se seg forenet i hellig og tilbørlig ekteskap med sin elskede Dulcinea av Toboso, og av hennes morsliv ville hvalpene komme, som var hans sønner, til La Manchas evige ære. Da han fullt og fast trodde på dette, hevet han røsten og sa med et dypt sukk: - Å, du, hvem du nå enn måtte være, som har forutsagt meg så meget godt. Jeg bønnfaller deg om at du på mine vegne, ber den vise trollmann som har fått seg mine ting pålagt, at han ikke lar meg forgå i dette fengsel som man nå fører meg i, inntil jeg ser oppfylt så glade og uforlignelige løfter som jeg her har fått. Men hvordan nå dette er, anser jeg mitt fengsels plager for en heder, og disse lenker som holder meg, for en lettelse og denne seng jeg er blitt lagt i, ikke som en hård kampplass men som en myk og lykkelig bryllupsseng. Hva angår min væpner Sancho Panzas trøst, setter jeg min lit til hans godhet og hederlige handlemåte, så han ikke forlater meg, hverken i medgang eller motgang. Om det ikke skulle skje, og hellet ikke står oss bi, så jeg kan gi ham øya, eller noe tilsvarende, som jeg har lovet ham, skal hans lønn ikke gå til spille, for i mitt testamente, som alt er skrevet, har jeg forklart hva han skal ha, ikke i samsvar med hans mange og gode tjenester, men i samsvar med mine muligheter. Sancho Panza bøyet seg ærbødig og kysset begge hans hender, for han kunne ikke kysse bare den ene, siden begge var bundet sammen. Dernest tok spøkelsene buret på skuldrene og satte det opp på oksekjerren.

405

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLVII om den underlige måten don Quijote av la Mancha ble forhekset på, sammen med andre berømmelige hendelser

Da don Quijote så seg inneburet på denne måten og plassert oppe på vognen, sa han: - Jeg har lest mange og alvorlige historier om vandrende riddere, men aldri har jeg lest, sett eller hørt at forheksede riddere blir ført av sted på denne måten og med den langsomhet som disse dovne og sendrektige dyrene bebuder. For alltid pleier de å bli ført gjennom luften med forunderlig letthet, omgitt av en mørk og dyster sky, eller i en ildvogn, eller også på en hippogriff eller lignende dyr, men at man nå fører meg av sted på en oksekjerre, det gjør meg, Gud hjelpe meg, forvirret. Kanskje ridderskapet og trolldommen i disse våre tider følger andre veier enn de gamle fulgte, og det kan vel være at siden jeg er en ny ridder i verden, og den første som har gjenopplivet den allerede glemte utøvelse av det eventyrlige ridderskap, så er det nylig oppfunnet andre former for trolldom og andre måter å føre av sted de forheksede på. Hva mener du om dette, Sancho, min sønn? -Jeg vet ikke hva jeg mener, svarte Sancho, - siden jeg ikke er så belest i omvandrende eventyr som Deres nåde; til tross for dette, våger jeg å hevde og sverge at alle disse gjenferdene som vandrer omkring her, slett ikke er gode og katolske. - Gode og katolske? Jøsses! svarte don Quijote. - Hvordan pok­ ker kan de være gode og katolske, når de er djevler som har iført seg uvirkelige legemer for å komme og bringe meg i en slik tilstand? Om du vil innse en slik sannhet, ta på dem og beføl dem, så vil du forstå at de ikke har kropp, men består av bare luft og luftspeiling. - Ved Gud, herre, repliserte Sancho, - jeg har allerede berørt dem, og denne djevelen som vandrer så livlig omkring her, er ved godt hold, og har andre egenskaper som er høyst forskjellige fra det jeg har hørt djevler har; for etter det som sies, lukter alle av svovel og annet vondt, mens denne lukter ambra på en fjerdingsveis avstand. Dette sa Sancho om don Fernando, og siden han var en så fornem herre, måtte han nok lukte som Sancho sa. - Bli ikke overrasket over dette, venn Sancho, svarte don Quijote, - for du skal vite at djevler vet meget, og selv om de bærer parfyme med seg, lukter de ikke av noe, siden de er ånder, og om de lukter, kan de ikke lukte av noe godt, men av noe ekkelt og stinkende. Og årsaken er at de, hvor de nå enn måtte befinne seg, bringer helvete 406

DON QUIJOTE

med seg og kan ikke få noen slags lettelse i sine pinsler. God lukt er noe som gleder og oppmuntrer, derfor er det ikke mulig at de skal lukte av noe godt. Om du synes at denne djevelen lukter ambra, tar du enten feil, eller så vil han lure deg til å tro at han ikke er en djevel. Hele denne samtalen foregikk mellom herre og tjener, og da don Fernando og Cardenio fryktet at Sancho skulle skjønne lureriet, noe han var like ved å gjøre, besluttet de å avbryte det og å dra bort. De kalte verten til side, og befalte ham å sadle på Rocinante og Sanchos esel, noe som ble gjort i en fart. Presten hadde allerede avtalt med landeveisbetjentene at de skulle følge med frem til landsbyen, mot betaling pr. dag. Cardenio hengte skjoldet på den ene siden av Rocinantes sadelbue og barberbekkenet på den andre, og ga tegn til Sancho om å bestige eselet og ta tømmene på Rocinante, og plasserte to av betjentene med børsene på hver side av vognen. Men før vognen satte seg i bevegelse, kom vertinnen, datteren og Maritornes for å ta avskjed med don Quijote og lot som de gråt av sorg over hans ulykke; til dette sa don Quijote: - Gråt ikke min gode damer, for alle disse ulykker er likesom til­ legg som følger oss som bekjenner oss til det vi gjør. Dersom ikke alle disse kalamiteter hadde skjedd meg, ville jeg ikke ha betraktet meg selv som en berømt vandrende ridder, for med riddere av beskjedent navn og ry skjer det aldri lignende ting, fordi ingen i verden husker dem. Men de tapre huskes og blir misunt for sin dyd og tapperhet av mange fyrster og mange andre riddere som ad onde veier forsøker å ødelegge de gode. Til tross for dette er dyden så mektig i seg selv at den endog stilt overfor all den svartekunst som Zoroaster, dens første oppfinner, kjenner til, vil gå av med seieren under alle forhold, likesom solen på himmelen. Tilgi meg, underskjønne damer, om jeg har tilføyet Dem noen krenkelse uten å ville det, for med hensikt og viten derom har jeg aldri villet krenke noen, og be til Gud at han får meg ut av dette fengsel, som en ondsinnet trollmann har bragt meg til. Skulle jeg bli befridd herfra, ville alle de nåder I har vist meg, ikke gli ut av min erindring, og jeg vil tilfredsstille, betjene og belønne Eder som I fortjener. Mens dette foregikk mellom damene i borgen og don Quijote, tok presten og barberen avskjed med don Fernando og hans ledsagere og med kapteinen og hans bror og alle de glade damene, særlig Dorotea og Luscinda. Alle omfavnet hverandre og avtalte å holde de andre underrettet om det som skjedde med dem, og don Fernando fortalte presten hvor han måtte skrive for å fortelle om hvordan enden på det hele ble med don Quijote. Han forsikret ham at det fantes ikke den

4°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ting som ville glede ham mer enn å få vite det, og at han likeledes ville holde ham underrettet om alt det som kunne glede ham såvel om hans giftermål som om Zoraidas dåp, og hva som ville skje med don Luis og Luscindas hjemreise. Presten tilbød seg å gjøre alt det man ønsket av ham, med største nøyaktighet. De omfavnet hverandre nok en gang, og enda en gang tok de høflig avskjed med hverandre. Verten gikk bort til presten og ga ham noen papirer som han hadde funnet i en lomme i vadsekken, der Novellen om nysgjerrighet i utide lå. Siden eieren ikke var kommet forbi igjen, kunne han ta dem med seg, for ettersom han selv ikke kunne lese, ville han ikke ha dem. Presten takket ham og åpnet dem straks, og så at på begynnelsen sto det skrevet: Novellen om Rinconete og Cortadillo, og av det skjønte han at det dreiet seg om en novelle, og sluttet av det at siden Nys­ gjerrighet i utide hadde vært god, ville også denne være det, for det kunne være at begge var av samme forfatter. Følgelig beholdt han dem for å lese dem når det falt seg slik. Han steg til hest samtidig med barberen, med masken på, slik at de ikke med én gang skulle bli gjenkjent av don Quijote, og ga seg til å ri etter vognen. Og den rekkefølgen de dro i var: først okse­ kjerren styrt av kusken, på begge sider red landeveisbetjentene med bøssene, som før nevnt, deretter Sancho Panza som førte Rocinante ved tøylene. Bak alt dette kom presten og barberen på de kraftige muleslene sine, med ansiktet dekket, som før sagt, med alvorlig og avmålt holdning, og de red ikke mer enn det oksenes trege gangart tillot. Don Quijote satt i buret med bundne hender, bena utstrakt og støttet opp mot stokkene i en slik taushet og med slik tålmodighet, som om han ikke var av kjøtt og blod, men en statue av sten. Med denne gangarten og i denne tausheten dro de to postmil, til de nådde en dal der kusken mente det fantes et passende sted å hvile og gi dyrene for. Da han nevnte dette for presten, mente barberen de burde dra litt lenger, for han visste at bak en åsrygg som kom til syne, fantes det en dal med mer og mye bedre gress enn den han ville stanse i. De godtok barberens forslag og dro følgelig videre. Da snudde presten på hodet og så at bak dem kom det seks-syv menn til hest, velkledde og oppstaset, som raskt nådde dem igjen siden de red, ikke med oksenes flegma og ro, men på kannikers mulesler og med ønske om å nå fortest mulig frem til en siesta i vertshuset som lå mindre enn en postmil unna. De raske nådde igjen de trege, og de hilste forekommende på hverandre. En av de ridende, som virke­ lig var kannik fra Toledo og herre over de andre som ledsaget ham, så den samstemte prosesjonen av kjerre, landeveisbetjenter, Sancho, 408

DON QUIJOTE

Rocinante, prest og barber og dessuten don Quijote inneburet og fanget, og kunne ikke la være å spørre hva det skulle bety å føre med seg denne mannen på en slik måte, selv om det allerede var klart, da han så betjentenes insignier at det måtte dreie seg om en eller annen landeveisrøver, eller en annen kriminell som det var Det hellige broderskaps oppgave å straffe. En av de fire betjentene som fikk spørs­ målet, svarte slik: - Herre, hva det betyr at denne ridderen drar på denne måten, må han selv fortelle, for vi vet det ikke. Dette hørte don Quijote og sa: - Er Deres nåder, herrer riddere, kanskje beleste og kyndige i det som gjelder det vandrende ridderskap? For om De er det, skal jeg fremlegge mine ulykker for Dem; om ikke, er det ingen grunn til at jeg skal trette meg selv med å fortelle dem. Da presten og barberen så at de veifarende var kommet i snakk med don Quijote av la Mancha, red de frem for å svare slik at bedraget ikke skulle bli oppdaget. På det don Quijote hadde sagt, svarte kanniken: - Sant å si, bror, vet jeg mer om ridderbøker enn om Villalpandos Suntulas. Så om det bare dreier seg om det, kan De fortelle meg hva De vil. - Det ligger i Guds hånd, repliserte don Quijote. - Det forholder seg da slik, herr ridder, at De skal vite at jeg sitter forhekset i dette buret på grunn av onde trollmenns misunnelse og svikaktighet; for dyden er mer forfulgt av de onde enn elsket av de gode. Vandrende ridder er jeg, og ikke av dem hvis navn Fama aldri har husket for å forevige i sine annaler, men én av disse som til tross for selveste misunnelsens forbitrelse og ergrelse og alle Persias magere, Indias brahmaner, Etiopias gymnosofister, skal innrisse sitt navn i udødelighetens tempel for at det skal tjene som eksempel og forbilde i kommende sekler, hvorigjennom vandrende riddere skal se hvilke fotefar de skal følge, om de ønsker å nå våpenkunstens ærefulle tinder og høyder. - Herr don Quijote av la Mancha taler sannhet, sa da presten, - for han kjøres forhekset i denne kjerren, ikke for sin skyld og for sine synder, men på grunn av den onde vilje hos dem som ergres av dyd og plages av tapperhet. Dette er, min herre, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, om De noen gang skulle ha hørt ham omtalt, han hvis tapre storverk og herlige bedrifter vil bli risset inn i hård bronse og evig marmor, hvor meget misunnelsen enn ikke trettes av å fordunkle dem og ondskapen av å skjule dem. Da kanniken hørte både fangen og den frie mannen tale i en slik 409

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

stil, holdt han på å korse seg av ren forbløffelse og skjønte ikke hva som kunne ha hendt ham; samme forbløffelse opplevet alle som kom i hans selskap. I dette øyeblikk svarte Sancho Panza, som var kom­ met nærmere for å høre samtalen og korrigere den: - Nå, mine herrer, enten De vil like meg eller mislike meg for det jeg sier, er saken den at herr don Quijote er like forhekset som moren min; han har sin fulle dømmekraft, han spiser og drikker og utfører sine behov som alle andre mennesker, og slik han gjorde i går før han ble innesperret. Når dette er slik, hvordan vil De da få meg til å forstå at han er fortrollet? For jeg har hørt mange si at de forheksede hverken spiser, sover, eller snakker, og min herre, om ingen stopper ham, vil snakke mer enn tredve advokater. Idet han snudde seg for å se på presten, fortsatte han: - Å, herr sogneprest, herr sogneprest! Trodde Deres nåde at jeg ikke skulle gjenkjenne Dem, og ikke skjønne og gjette hva alle disse forhekselsene skal føre til? De skal da vite at jeg skjønner dem og gjetter dem, hvor meget De enn skjuler Deres bedragerier. Kort sagt, hvor misunnelsen råder, der kan ikke dyden leve, og heller ikke gav­ mildheten hvor gjerrigheten styrer. Måtte pokker ta djevelen, for om det ikke var for Deres ærverdighet, ville min herre i denne time være gift med kongedatteren Micomicona, og jeg ville i det minste være greve, for noe annet kunne man ikke vente, hverken av min herre, Ridderen av den bedrøvelige skikkelses godhet, som av mine tjenes­ ters storhet! Men jeg innser at det er sant det som sies heromkring: at Fortunas hjul glir lettere enn et møllehjul, og at de som i går var på lykkens høyder, de ligger nå på jorden. Det gjør meg mest ondt for min kone og mine barn, for når de kunne vente å se sin far komme hjem som guvernør, eller visekonge for en øy eller et kongerike, ser de ham komme tilbake som stallknekt. Alt dette jeg har sagt, herr sogneprest, er bare for å gjøre Deres faderlighet oppmerksom på hvilken slett behandling han er utsatt for, og tenk på om Gud vil stille Dem til regnskap for min husbond i livet etter dette, og De får ansvaret for all den hjelp og bistand som min herre don Quijote ikke får utføre i denne tiden han er fange. - Her må jeg nok tenne lysene, så vi ser bedre, sa barberen da. - Tilhører De også, Sancho, det samme gilde som Deres herre? Gode Gud, jeg begynner å innse at De må holde ham med selskap i buret og sitte like så forhekset som han er, når det gjelder griller og ridder­ skap! Det var et sorgens øyeblikk da De begynte å gå svanger med hans løfter, og en ond time var det, da De fikk skallen full av den øya De har slik lyst på. 410

DON QUIJOTE

- Jeg er ikke besvangret av noen, svarte Sancho, - og jeg er ikke en mann som lar meg besvangre av noen, om det så var kongen selv, og selv om jeg er fattig, er jeg gammelkristen og skylder ingen noe. Dersom jeg skulle ønske meg øyer, ønsker andre det som verre er; og hver og en er sønn av sine egne gjerninger, og er jeg mannfolk, kan jeg bli pave, og enda lettere guvernør over en øy, så meget mer som min herre kan oppnå så mange at han ikke har noen å gi dem ' til. Deres nåde må se til hvordan De taler, for alt består ikke av å klippe skjegg, og Pedro kan være både denne og hin. Jeg sier dette, for vi kjenner hverandre, og jeg godtar ikke falske terninger. Og hva angår min herres forhekselse, kjenner Gud sannheten; og la det bli med det, for jo mer man roter i det, desto verre stinker det. Barberen ville ikke svare Sancho, for at hans enfoldighet ikke skulle avdekke det han og presten forsøkte å tildekke. Av samme grunn hadde presten bedt kanniken om å ri litt foran, så skulle han forklare mysteriet med mannen i buret, sammen med andre ting som ville more ham. Dette gjorde kanniken og dro lenger frem sammen med tjenerne, og han lyttet oppmerksomt til alt det presten ville fortelle om don Quijotes stand, liv, galskap og levevis og i korthet begynnelsen og årsaken til hans galskap og den videre utvikling av hans historie helt til han ble satt inn i buret, og den plan de videre hadde om å føre ham hjem, for på en eller annen måte å utrede om et botemiddel mot hans galskap var å finne. På nytt ble kanniken og hans tjenere forbløffet over å høre den besynderlige historien om don Quijote, og da den var slutt, sa han: - Jeg har virkelig selv funnet ut, herr sogneprest, hvor skadelige for samfunnet de er disse ridderbøkene som man kaller dem. Selv om jeg, drevet av dovenskap og dårlig smak, har lest begynnelsen på nesten alle som er trykt, har jeg aldri kunnet få meg til å lese noen av dem fra ende til annen, for det forekommer meg at de mer eller mindre er det samme, og den ene har ikke mer enn den andre, eller den andre enn den tredje. Og etter det jeg mener, faller denne art skrift og kompo­ sisjon under den form for fabler som man kaller milesiske og som er forrykte historier som bare skal behage, men ikke belære; i motset­ ning til moralske fortellinger, som underholder og belærer på samme tid. Og selv om hovedhensikten med den slags bøker er å underholde, skjønner ikke jeg hvordan de kan oppnå det, siden de er fulle av så mange og forvrøvlede tåpeligheter. For den glede og underholdning som skapes i sjelen må skyldes den skjønnhet og harmoni som den ser eller betrakter i de ting som synet og fantasien stiller foran den; og alle de ting som bærer heslighet og disharmoni i seg, kan ikke skape 411

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

noen glede i oss. For hvilken skjønnhet kan det finnes, eller hvilket forhold mellom delene og helheten, og mellom helheten og delene, der en unggutt på sytten år gir en jette, stor som et tårn, et knivstikk og deler ham i to, som var han av butterdeig, og når de vil beskrive et slag for oss, etter å ha fortalt oss at i fiendehæren finnes en million krigere som skal kjempe mot bokens hovedperson, må vi følgelig tro, hvor meget vi enn har imot det at nevnte ridder oppnådde seier bare gjennom velden i sin sterke arm. Og hva skal vi si om den letthet med hvilken en dronning eller en arving til et keiserdømme kaster seg i armene på en omvandrende og ukjent ridder. Hvilket begavet menneske, om det ikke er helt barbarisk og ukultivert, kan glede seg over å lese at et stort tårn fullt av riddere drar utover havet, som et skip med god bør og i dag ved nattetid når frem til Lombardiet og i morgen og ved morgengry er fremme ved Preste Juan de las Indias, eller i andre strøk som hverken Ptolemaios beskrev eller Marco Polo noensinne oppdaget? Om man til dette svarte meg at de som kom­ ponerer dem, skriver dem som løgn og oppspinn og derfor ikke er pliktige til å ta hensyn til mindre detaljer eller løgn, da ville jeg ha svart at løgnen er desto bedre når den ligner mest på sannheten, og behager så meget sterkere som den inneholder det tvetydige og mulige. De løgnaktige fabler må forenes med forstanden til den som finner på å lese dem. Og de må skrives slik at det umulige kan gjøres mer sannsynlig, dempe det altfor storslåtte, overraske lesernes sinn, forbløffe, ryste, opprøre og underholde, slik at forbløffelsen og gle­ den går hånd i hånd. Alt dette kan ikke den gjøre som flykter fra det sannsynlige og fra etterligning av virkeligheten, hvori perfeksjonen i det som skrives ligger. Jeg har ikke sett en eneste ridderbok med en fabel som utgjør en helhet sammen med alle delene, slik at midten henger sammen med begynnelsen, og slutten med midten, men at de derimot skrives med så mange enkeltdeler at de mer synes å ville bygge opp en kimære eller et monstrum enn å skape en harmonisk helhet. Bortsett fra dette har de en tung stil; bedriftene virker utrolige, kjærligheten lidderlig, høviskheten udannet, feltslagene langdryge og endelig fremmede for enhver klok kunstferdighet, følgelig er de ver­ dige til å forvises fra kristne stater som unyttige. Presten satt og lyttet med stor oppmerksomhet og mente den andre hadde god forstand og hadde rett i alt han sa. Følgelig sa han at han delte hans mening og hadde motvilje mot ridderbøkene, derfor hadde han også brent alle don Quijotes, og det var mange. Han fortalte om den undersøkelsen av dem han hadde foretatt, og hvilke han hadde dømt til bålet eller latt leve, noe kanniken moret seg ikke lite over og 412

DON QUIJOTE

sa at til tross for alt det nedsettende han hadde sagt om slike bøker, fant han én ting som var god. Det var at emnet i dem ga et godt talent muligheten til å vise seg, for de gjorde det mulig å la pennen løpe uten hindringer for å beskrive skipbrudd, uvær, trefninger og feltslag, å male en tapper kaptein med alle de enkeltdeler som kreves for å være det, som å vise seg erfaren og klok ved å forutse fiendens list, en veltalende offiser som vet å overtale eller berolige sine sol­ dater, moden i krigsråd, rask til å utføre en beslutning, like tapper når det gjelder å vente som å angripe. Han vil kunne utmåle snart en sørgelig og tragisk hendelse, snart en munter og uventet begiven­ het; her en skjønn, ærbar, klok og tekkelig dame, der en kristen, tap­ per, medgjørlig ridder, der en umedgjørlig og storskrytende barbar; her en høvisk, modig og velmenende fyrste, som vil uttrykke godhet og lojalitet hos vasaller, storhet og gunstbevisninger hos lensherrer. Snart kan forfatteren vise seg som astrolog, snart som en utmerket kosmograf, snart musiker, snart kyndig i statens affærer, og kan­ skje kan han få anledning til å vise seg om svartekunstner, om han ønsker det. Han kan beskrive Odyssevs list, Aeneas’ fromhet, Akil­ les’ tapperhet, Hektors ulykker, Simons forræderi, Euryalius’ venn­ skap, Aleksanders gavmildhet, Caesars mot, Trajans barmhjertighet og sanndruhet, Catos verdensklokskap, og endelig alle de handlin­ ger som kan gjøre en mann navnkundig og enten fremstille ham i én person, eller dele ham opp i mange. Om dette gjøres i en stillferdig stil og med kunstferdig oppfinnsomhet, vil han utvilsomt komponere en vev med varierende og vakre innslag, som når den er avsluttet, vil vise en så stor perfeksjon og skjønnhet, at han oppnår det beste man kan forsøke i slike skrifter, nemlig å underholde og belære i felles­ skap, som jeg alt har sagt. For friheten i disse bøkenes skrivemåte gir forfatteren anledning til å vise seg som epiker, lyriker, tragiker, komedieforfatter, sammen med alle de deler som den sødmefulle og behagelige innsikt i poesien og talekunsten gir; for eposet kan også skrives på prosa såvel som på vers.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLVIII der kanniken taler videre om ridderbøker, sammen med andre ting som er hans begavelse verdig - Det er slik Deres nåde sier, herr kannik, sa presten, - derfor må man irettesette alle som har skrevet lignende bøker uten å bry seg med den gode stil, eller den kunst og de regler de kunne la seg lede av og bli berømte på prosa, slik de to fyrster i den greske og latinske diktning er det. - Jeg har i det minste følt en viss fristelse til å skrive en ridderbok, der jeg overholder alle de punkter jeg har nevnt, og om jeg skulle bekjenne sannheten, har jeg ferdigskrevet mer enn hundre ark. For å finne ut om de tilsvarer min egen vurdering, har jeg fremlagt dem for menn som er lidenskapelige tilhengere av en slik lesning; noen lærde og kloke, andre uvitende, som bare følger trangen til å høre sludder, og av alle har jeg fått en vennlig godkjennelse. Men, tross alt, har jeg ikke gått videre, både fordi jeg mener jeg utfører noe som er fremmed for mitt kall, og fordi de enfoldige er mer tallrike enn de kloke, og selv om det er bedre å bli rost av de få vise enn hånet av de mange dumme, vil jeg ikke utsette meg for oppblåste folks forvirrede dømmekraft, de som for størstedelen leser slike bøker. Men det som fikk boken ut av mine hender og ut av tanken på å avslutte den, var et argument jeg fremla for meg selv og som jeg hadde utledet av de skuespill som oppføres i dag, og det var: «Om disse teaterstykkene som oppføres nå, de oppdiktede såvel som de historiske, hvorav alle eller de fleste er vrøvl og ting som hverken har hode eller hale, selv om folket lytter til dem med glede og anser dem og vurderer dem som gode, noe de er langt fra å være, og forfatterne som skriver dem og skuespillerne som oppfører dem, sier at slik må de være, for slik vil folk ha dem og ikke på noen annen måte, og de som har et mønster og følger fabelen slik kunsten krever, bare er til glede for fire kloke som skjønner dem, og alle andre er ute av stand til å oppfatte deres kunstferdighet, og at for dem er det bedre å tjene til livets opphold med de mange enn å oppnå anerkjennelse av de få, vil det med min bok gå på samme måten der jeg etter å ha svidd øyenbrynene for å overholde de nevnte regler, ender som lappeskredder. Selv om jeg mange ganger har forsøkt å overbevise skuespillerne om at de tar feil i den mening de har, og at de vil tiltrekke flere mennesker og få større ry ved å oppføre skuespill og å følge kunstens og ikke meningsløshetens regler, sitter de dog så fast og innkapslet i sin mening at hverken 414

DON QUIJOTE

fornuft eller argumenter kan få dem fra den. Jeg husker at jeg en dag sa til en av disse stivnakkene: «Si meg, husker De ikke at for få år siden ble det i Spania oppført tre tragedier, skrevet av en berømt poet i disse riker, som begeistret, gledet og overrasket alle som så dem, såvel de enfoldige som de innsiktsfulle, både den store hop og de utvalgte; disse tre alene ga mer penger til skuespillerne enn tredve av de beste som senere er skrevet?» «Utvilsomt,» svarte teatersjefen jeg snakket med, «for Deres nåde mener antagelig La Isabela, La Filis og La Alejanda.» «Nettopp disse tre,» repliserte jeg; «se bare hvor godt de overholdt kunstens regler, og siden de overholdt dem, ble de godt mottatt av alle. Derfor ligger ikke feilen hos den store hop, som ber om sludder, men hos dem som ikke er i stand til å fremføre noe annet. Ja, det fantes ikke noe vrøvl i La ingratitud vengada, eller i La Numancia, eller i El Mercader amante, og langt mindre i La enemiga favorable, eller i noe annet stykke, som er blitt komponert av inn­ siktsfulle poeter og har gitt dem selv berømmelse og ry og inntekter til dem som har oppført dem.» Jeg sa også andre ting, som jeg tror gjorde ham litt forvirret, men hverken så tilfreds eller så overbevist at det fikk ham ut av hans feilaktige tankegang. - Det tema som Deres nåde har tatt opp, herr kannik, sa presten så, - har vekket i meg en gammel motvilje mot de skuespill som oppføres nå til dags, og som er like sterk som min motvilje mot rid­ derbøkene; for ifølge Cicero bør skuespill være et speil for mennes­ kelivet, et mønster for sedene og et bilde av sannheten; mens de som nå oppføres er et speilbilde av vrøvl, mønster på tåpeligheter og bil­ der av utuktighet. Finnes det noe mer forvrøvlet i det emne vi nå behandler, enn at i første scene i første akt dukker det frem et barn i bleier, og i annen er det allerede voksent og med skjegg. Hva er verre enn å tegne en tapper gamling og en feig ung mann, en lakei som er retoriker, en pasje som gir råd, en konge som er dagleier eller en prinsesse som er kjøkkenpike? Og hva skal jeg si om hvordan de overholder aktene som handlingene kan, eller kunne, foregå i, for jeg har sett skuespill der første akt begynte i Europa, den andre i Asia, den tredje ble avsluttet i Afrika, og skulle den så ha fire akter, ville den fjerde avsluttes i Amerika, og slik ville det ha foregått i alle de fire verdensdeler. Dersom etterligning av virkeligheten er det vik­ tigste i et skuespill, hvordan er det da mulig å tilfredsstille en middels intelligens, om man later som om handlingen foregår i kong Pepins og Karl den stores tid, den samme tid som hovedpersonen lever i, og det så hevdes at denne skulle være keiser Heraklios, som bragte korset til Jerusalem, og Gotfred av Bouillon, han som vant Den hel415

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lige stad, selv om det er uendelig mange år mellom dem. Også om et skuespill baseres på oppdiktede ting, er det fullstendig utilgivelig å tilføye sanne hendelser fra historien og blande inn bruddstykker av andre hendelser som har skjedd andre personer og i andre tider, og det ikke med sannsynlige trekk, men med opplagte feil. Det sørgelige er at det finnes tåpelige mennesker som hevder at dette er perfekt, og alt annet er overflødig. Hva skjer så når vi kommer til religiøse skuespill? Hvor mange falske mirakler oppfinnes ikke, hvor mange apokryfe og slett oppfattede hendelser, så man tillegger en helgen en annens mirakler! Selv i verdslige skuespill våger de å lage mirakler, respektløst eller tankeløst og uten å ta i betraktning annet enn at her vil nevnte mirakel ta seg godt ut, eller de bruker teatermaskiner til å lage en «visjon» som de kaller det, for at enfoldige mennesker skal forbløffes og gå i teater. Alt dette til skade for sannheten og svekkelse av historien og til skjensel for spanske begavelser. For utlendinger som punktlig overholder skuespillets lover, betrakter oss som barbarer og uvitende når de ser alt det absurde og forvrøvlede vi skriver. Og det er ikke en tilstrekkelig unnskyldning å si at den viktigste hensikt ved å tillate at offentlige skuespill oppføres, er å underholde samfunnet med en eller annen form for ærbar adspredelse, og fra tid til annen befri det fra alle de onde kroppsvæsker som lediggang pleier å skape. Siden dette oppnås med hvilket som helst skuespill, enten det er godt eller dårlig, er det ingen grunn til å lage lover, eller pålegge dem som skriver og oppfører dem, å skrive dem slik de bør skrives, som jeg har sagt, for med hvilket som helst av dem oppnår man det man vil. Til det ville jeg svare, at dette vil man uten noen sammenligning oppnå meget bedre med gode skuespill enn med dem som ikke er det, for har man lyttet til et kunstfullt og velkomponert skuespill, vil tilskue­ ren gå ut munter over spøkefullhetene og belært av sannhetene, for­ bløffet over hendelsene, klokere over refleksjonene, opplyst gjennom bedrageriene, visere av eksemplene, full av hat mot lastene og kjær­ lighet til dyden. For alle disse affekter bør det gode skuespill vekke i dens sinn som lytter til det, hvor bondsk og treg han enn er. Og av alle umulige ting, er den mest utenkelige at et skuespill kan unnlate å glede og underholde, oppmuntre og tilfredsstille, hvis det har alle disse egenskaper som de fleste som nå oppføres, pleier å mangle. De diktere som skriver dem har ikke skylden, for de vet meget godt på hvilken måte de tar feil og i høyeste grad hva de bør gjøre. Men siden skuespill er blitt til en handelsvare, sier de, og det er sant nok, ville ikke skuespillerne kjøpe det om de ikke var av det slags; følge­ lig innretter dikteren seg etter det skuespilleren, som skal betale ham

416

DON QUIJOTE

for verket, ber om. At dette er en sannhet, ser man av de mange og tallrike skuespill som er skrevet av en fremragende begavelse i våre riker, så strålende, så muntert, med så elegante vers, med så gode dialoger, så alvorlige fyndord, og endelig så veltalende og høystemt i stilen at hele verden er fylt av hans berømmelse; men siden han vil tilpasse seg til skuespillernes smak, har ikke alle, som enkelte andre, nådd det høyeste punkt av perfeksjon som kreves. Noen skriver dem så skjødesløst, at etter oppførelsen må skuespillerne flykte og holde seg borte av frykt for å bli straffet, noe de ofte er blitt for å ha spilt stykker som har vært til skade for noen konger og en vanære for visse høyadelige ætter. Men alle disse stridigheter, og en rekke andre som jeg ikke nevner, ville opphøre, dersom det her i Residensstaden fan­ tes en intelligent og kyndig person som kunne lese alle skuespill før de ble oppført, ikke bare alle som skrives i Residensstaden, men alle som man ønsker å oppføre her i Spania, og uten denne godkjennelse, segl og underskrift, kunne ikke noen myndighet i den minste by tillate at noe skuespill ble oppført. På denne måten vil skuespillerne sørge for å sende skuespillene til Residensstaden for å få visshet om at de kan oppføres. De som skal skrive dem, vil være mer omhyggelige og reflekterte i det de skriver, av frykt for å måtte la sine verker gjen­ nomgå en streng undersøkelse av en som har innsikt. Herav følger at det vil skrives gode skuespill, og man vil se gunstige virkninger både når det gjelder folkets adspredelse, respekten for Spanias begavelser, skuespillernes interesser og sikkerhet, og man vil spare seg å måtte straffe dem. Om man så påla en annen, eller den samme, å undersøke nye ridderbøker, ville de utvilsomt kunne publiseres så perfekte som Deres nåde har sagt og berike vårt språk med veltalenhetens vakre og dyrebare skatt, og gi anledning til at gamle bøker kommer i skyggen av nye bøker som blir publisert, som en ærbar adspredelse ikke bare for de uvirksomme, men også for de travle. For det er ikke mulig å alltid la buen være spent, heller ikke kan menneskets ydeevne og krefter opprettholdes uten noen tillatelig rekreasjon. Dit var kannikens og prestens samtale nådd da barberen kom rid­ ende opp til dem og sa til presten: - Her, herr lisensiat, er det stedet jeg nevnte som passer til en siesta for oss, og hvor oksene kan finne en sval og rikelig gressgang. - Det ser virkelig slik ut, svarte presten. Da han fortalte kanniken hva han ville gjøre, ønsket også han å bli der, noe synet av en vakker dal innbød til. For å nyte samtalen med presten, som han allerede hadde fått stor sympati for, og for mer detaljert å få vite om don Quijotes storverk, befalte han noen av sine

417

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tjenere å dra til vertshuset som ikke var langt unna for å hente det som fantes å spise for alle, for han hadde besluttet å hvile på dette stedet den ettermiddagen. Til dette svarte en av tjenerne at pakkeselet med matvarene, som nok var fremme ved vertshuset allerede, hadde forråd stort nok slik at det ikke var nødvendig å bringe annet enn for fra vertshuset. - Siden det er slik sa kanniken, - bring da alle ridedyrene dit og kom tilbake med pakkeselet. Mens dette pågikk, så Sancho en mulighet til å snakke med sin herre uten prestens og barberens stadige nærvær, som han betraktet som mistenkelig, og gikk bort til buret der hans herre befant seg: - Herre, for å lette min samvittighet vil jeg fortelle det som foregår angående Deres forhekselse; og det er at de to som går med ansiktet tildekket, er sognepresten hos oss og barberen. Og jeg tror de har funnet på å føre Dem av sted på denne måten av ren misunnelse over at Deres nåde langt overgår dem i å utføre berømmelige storverk. Om jeg forutsetter denne sannhet, følger det at De ikke er forhekset, men tatt ved nesen og er til latter. Som et bevis på dette vil jeg stille Dem et spørsmål, og om De svarer som jeg tror De må svare, vil jeg ha fått et grep om dette bedrageriet og vil erfare at De ikke er for­ hekset, men bare har fått dømmekraften forstyrret. - Spør om det du vil, min sønn Sancho, svarte don Quijote, - for jeg skal svare på alt det du vil. Hva angår det du sier om disse som kommer og går omkring oss, at de er presten og barberen, våre lands­ menn og bekjente, kan det nok se ut som om det er dem, men at de virkelig skulle være det, det må du på ingen måte tro. Det du må tro og skjønne, er at om de ligner dem, som du sier, må det være slik at de som har forhekset meg, har antatt deres utseende. Det er lett for trollmenn å ta på seg den skikkelse de vil, og de har antatt utseendet til dem de har lyst til, for å få deg til å tro det du gjør og føre deg inn i en labyrint av innbilninger, som du ikke vil klare å komme ut av, selv om du hadde Ariadnes tråd. De har nok også gjort det for å få meg til å vakle i min dømmekraft, så jeg ikke skal vite å finne ut hvorfra denne skaden kommer. Om du på den ene side sier at barberen og presten i vår by ledsager oss, og på den annen at jeg ser jeg sitter i et bur, og jeg vet at menneskelige krefter, om de ikke var overnaturlige, ikke ville være tilstrekkelige til å sette meg i buret; hva ville du at jeg skulle si og mene annet enn at måten jeg er blitt forhekset på, over­ går alle jeg har lest om i alle de historier som handler om vandrende riddere som er blitt forhekset? Følgelig kan du hvile i troen at de er det du sier, for det er like sikkert at det er dem, som at jeg er tyrker.

418

DON QUIJOTE

Hva angår det å spørre meg om noe, si det bare, så skal jeg svare, selv om du spør fra nå av og til i morgen. - Måtte Guds moder være med oss! satte Sancho i med sterk røst. - Er det virkelig mulig at Deres nåde er så hård i skallen og så svekket i knollen at De ikke skjønner at det jeg sier er den reneste sannhet, og at i denne fengslingen og ulykken spiller ondskap en større rolle enn trolldom? Siden det er slik, vil jeg bevise helt klart at De ikke er forhekset. Om det ikke er slik, fortell meg da, like så sikkert som jeg ønsker at Gud må få Dem ut av dette uværet, og at De må se Dem selv i armene på min frue Dulcinea, når De minst venter det ... - Hold opp å besverge meg, sa don Quijote, - og spør om det du vil, for jeg har sagt deg at jeg skal svare presist på alt. - Det er det jeg ber om, svarte Sancho, - og det jeg vil vite, er at De skal si meg, uten å legge til eller trekke fra noe, men bare hele sannheten, slik man venter at alle de skal si, og sier, som bekjenner seg til krigskunsten, slik Deres nåde gjør, under betegnelsen vandrende ridder. -Jeg sier at jeg ikke skal lyve om noe som helst, svarte don Qui­ jote. - Bli nå ferdig med å spørre, for sant å si tretter du meg med alle disse forbehold, bønner og besvergelser, Sancho. -Jeg sier bare at jeg er sikker på min herres godhet og sannferdighet; og således, siden det angår den sak vi behandler, spør jeg, og uttrykker meg med tilbakeholdenhet, om Deres nåde kanskje etter at De ble satt i buret, og etter Deres mening forhekset i dette buret, om De har kjent trang til å gjøre stort eller lite, som man pleier å si. - Jeg forstår ikke dette med stort eller lite, Sancho, vær tydeligere, om du ønsker at jeg skal svare direkte. - Er det mulig at Deres nåde ikke skjønner dette med å gjøre stort eller lite? For i skolen venner de av guttungene med dette. De må vite at jeg ønsker å spørre om De har hatt lyst å gjøre det man ikke kan la være. - Ja nå skjønner jeg deg, Sancho! Mange ganger, og til og med nå, har jeg trang til det. Få meg bort fra denne faren, for her går det ikke renslig for seg!

419

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLIX som behandler den kloke samtale som Sancho hadde med sin herre don Quijote

- Å., sa Sancho. - Her har jeg fått fatt i det; dette var det jeg ville vite, som om det gjaldt liv og død. Kom så herre: Kan De benekte det som man pleier å si når noen føler seg utilpass: «Jeg vet ikke hva den og den lider av, som hverken spiser, drikker eller sover, og heller ikke svarer direkte på det man spør om, det virker som om han er forhekset?» Av dette kan man skjønne at de som ikke spiser, ikke drikker, ikke sover eller gjør det naturen påbyr, som jeg kaller det, disse er forhekset, men ikke de som har den samme trang som Deres nåde har og svarer på alt det man spør om. - Det er sant nok, Sancho, svarte don Quijote, - men jeg har alt sagt deg at det finnes mange måter å være forhekset på, og det kunne være at med tiden er tingene omsnudd, og at det nå er helt vanlig at de forheksede gjør alt det jeg gjør, selv om de ikke gjorde det tidli­ gere. Følgelig kan man ikke argumentere mot tidens endringer, eller trekke konsekvenser av det. Jeg vet, og mener selv at jeg er forhekset, og det er nok til å holde samvittigheten i ro, for jeg ville få sterke skrupler om jeg skulle tro at jeg ikke var forhekset og ble liggende her i dette buret, treg og feig, og berøvet mange den hjelp jeg kunne gi tallrike trengende og nødlidende, som akkurat nå må savne den i sin ytterste nød. - Til tross for dette, repliserte Sancho, - for å få flere bevis og større tilfredsstillelse, mener jeg det ville være bra om Deres nåde forsøkte å komme seg ut av dette fengselet, så skal jeg av all min makt forplikte meg til å være behjelpelig, og til og med få Dem ut. De kan forsøke på nytt å bestige den gode Rocinante, som også virker forhekset, så melankolsk og nedslått går den; og når dette er gjort, la oss se om vi igjen har hell til å finne nye eventyr. Og om dette ikke skulle gå godt for oss, ville vi ha tid nok til å vende tilbake til buret, hvor jeg lover å stenge meg inne sammen med Deres nåde, noe jeg lover i samsvar med loven for den gode og lojale væpner, om det skulle være slik at Deres nåde skulle være så ulykkelig, eller jeg så enfoldig, at jeg ikke kan gjennomføre det jeg sier. -Jeg vil gjerne gjøre det du sier, bror Sancho, svarte don Quijote, - når du ser forholdene ligge til rette for å gi meg friheten, skal jeg adlyde deg i ett og alt. Men du, Sancho, skal få se i hvor høy grad du narrer deg selv, når det gjelder innsikten i min ulykke. 420

DON QUIJOTE

Med slik samtale underholdt den farende ridder og den villfarne væpner hverandre inntil de kom dit hvor presten, kanniken og bar­ beren, som allerede var steget av ridedyrene, ventet på dem. Oksedriveren spente så fra oksene og lot dem vandre omkring som de ville på dette grønne og fredelige stedet, der kjøligheten ga en lyst til å nyte den landlige scenen, ikke til så forheksede personer som don Quijote, men vel nok slike innsiktsfulle og kloke personer som væp­ neren. Denne ba om tillatelse til å la sin herre få gå ut av buret en stund, for om de ikke tillot ham å slippe ut, ville ikke dette fengselet bli så rent som anstendigheten og hensynet til en slik ridder som hans herre ville kreve. Det innså presten og sa at han meget gjerne ville gjøre alt han ba om, om han ikke fryktet at når hans herre så seg fri, ville han få det innfall å dra dit hvor ingen noensinne ville finne ham. - Jeg skal gå god for at han ikke flykter, svarte Sancho. - Det skal også jeg, sa kanniken, - og enda mer om han gir meg sitt ridderord på ikke å fjerne seg fra oss, før vi gir tillatelse til det. - Det gjør jeg, svarte don Quijote, som hørte alt dette; - så meget mer som den som er forhekset, slik jeg er, ikke har frihet til å gjøre med sin person alt det han vil. For den som forhekset ham, kan gjøre det slik at han ikke kan røre seg fra stedet på tre århundrer, og om han skulle ha flyktet, ville han få ham tilbake på et øyeblikk. Siden det var slik, kunne de bare slippe ham løs, da dette også var en fordel for alle; om de ikke gjorde det, hevdet han at han ikke kunne unngå å plage luktesansen til alle, om de ikke flyttet seg vekk derifra. Kanniken grep hans hånd, til tross for at den var bundet, og på hans tro og hans ord slapp de ham ut, noe han gledet seg uendelig over, og enda mer over å befinne seg utenfor buret. Og det første han gjorde, var å strekke hele kroppen, dernest gikk han bort til Roci­ nante, ga den to gode klaps på flanken og sa: - Ennå håper jeg ved Gud og hans velsignede Moder, du hestenes blomst og speil, at vi to snart skal se oss slik vi ønsker; du med din herre på ryggen, og jeg oppe på deg for å utøve det kall for hvilket Gud bragte meg inn i verden. Da han hadde sagt dette, trakk don Quijote seg et godt stykke unna sammen med Sancho, noe han følte seg lettere over og med sterkere lyst til å sette i verk det væpneren måtte ønske. Kanniken betraktet ham forbløffet over å se hvor besynderlig den store galskapen hans var, og hvor sunn sans han hadde i alt han sa, eller svarte med. Han mistet bare stigbøylene, som så ofte er nevnt før, når han kom inn på ridderskapet. Og derfor, drevet av med421

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lidenhet, og etter å ha satt seg ned i det grønne gresset for å vente på matforrådet, sa han: - Er det mulig, herr adelsmann, at den skadelige og ørkesløse les­ ning av ridderbøker har snudd opp ned på Deres dømmekraft, så de er kommet til å tro at De er forhekset, noe som sammen med andre ting av samme slags, er like langt fra å være sannferdige som løgnen selv er fra sannheten? Hvordan er det mulig at det finnes en menneske­ forstand som har fått for seg at det i verden har eksistert så mange Amadiser, og denne vrimmelen av berømte riddere, så mange keisere av Trapezunt, så mange Felixmarter av Hyrkania, så mange rolige gangere, så mange omflakkende jomfruer, så mange slanger, drager, jetter, så mange uhørte eventyr, så mange forskjellige forhekselser, så mange slag og utrolige sammenstøt, et slikt overmål av strålende klesdrakter, så mange forelskede prinsesser, så mange væpnere som blir grever, så mange muntre dverger, så mange kjærlighetsbrev og beiling, så mange modige kvinner, og endelig så mange og så vettløse tildragelser som ridderbøkene inneholder? Om meg selv kan jeg si at når jeg leser dem, så lenge jeg ikke lar dømmekraften tenke over at alt er løgn og lettsinn, gir de meg en viss glede. Men når jeg ten­ ker over hva de er, kaster jeg den beste av dem i veggen og ville til og med kaste den i ilden, om jeg hadde en i nærheten, som om de fortjente en slik straff, siden de er falske og bedragerske, og fjernt fra alt slikt som vår felles menneskenatur angir, og ligner oppfinnere av nye sekter og en ny livsform, og noe som gir det uvitende folk grunn til å tro og holde for sannferdige alle de tåpeligheter som de inneholder. De er også så frekke at de våger å bringe ut av likevekt de evner og den dømmekraft som kloke og velbårne adelsmenn har, noe man tydelig kan se av det de har gjort med Deres nåde. For de har ført Dem til den ytterlighet at det er nødvendig å sperre Dem inne i et bur og føre Dem av sted som om man har med seg en løve eller tiger fra sted til sted, for å tjene penger på å vise den frem. Ta Dem sammen, herr don Quijote, føl medlidenhet med Dem selv og kom tilbake i de klokes selskap, og vit å gjøre bruk av den klok­ skap himmelen har vist den godhet å gi Dem, ved å anvende Deres evner og talent på en annen art lektyre som vil føre til forbedring av Deres samvittighet og forøke Deres ære! Og om De, drevet av Deres medfødte tilbøyelighet, fremdeles skulle ønske å lese bøker om store bedrifter og om ridderskap, les da i Den hellige skrift i Dommernes bok; der vil De finne storslåtte sannheter og bedrifter like sanne som de er tapre. En Viriato fikk Lusitania; en Caesar, Roma; en Hannibal, Karthago; en Aleksander, Grekenland; en grev Fernån Gonzålez, 422

DON QUIJOTE

Castilla; en el Cid, Valencia; en Diego Garcia de Paredes, Estremadura; en Garci Pérez de Vargas, Jerez; en Garcilaso, Toledo; en don Manuel de Leon, Sevilla; og beretningen om slike tapre bedrifter kan underholde, belære, glede og forbløffe de høyeste intelligenser som leser dem. Dette vil virkelig være lesning verdig Deres nådes gode dømmekraft, min herr don Quijote, noe som vil føre til at De blir en kjenner av historien, beundrer av ry, belært om godhet, forbedret i Deres dyder, tapper uten dumdristighet, modig uten feighet, og alt dette til Guds ære, Deres egen fremgang og La Manchas berømmelse, hvor Deres nåde, ifølge det jeg har fått vite, har Deres opprinnelse. Med den største oppmerksomhet lyttet don Quijote til kannikens ord, og da han så at han var nådd til slutten av dem, og etter å ha betraktet ham en lang stund, sa han: - Det forekommer meg, herr adelsmann, at Deres nådes tale har gått i retning av å la meg forstå at det aldri har eksistert vandrende riddere i verden. Alle ridderbøker skulle være falske, løgnaktige, ska­ delige og unyttige for samfunnet, og jeg har handlet galt ved å lese dem, og enda verre ved å tro på dem, og aller verst ved å etterligne dem, siden jeg har gitt meg til å følge det vandrende ridderskaps meget hårde kall, som de er et mønster på. De benekter at det har eksistert Amadiser, hverken fra Gaula eller fra Grekenland, og heller ikke alle de andre ridderne som skriftene er fulle av. - Alt er bokstavelig talt slik Deres nåde refererer det, sa kanniken da. Til dette svarte don Quijote: - Deres nåde tilføyet også at slike bøker har gjort meg stor skade, for de hadde snudd opp ned på min dømmekraft og satt meg inn i et bur, og at det ville forbedre meg om jeg forbedret min lesning ved å gripe til bøker som er sannere og som fornøyer og belærer bedre. - Slik er det, sa kanniken. -Jeg mener at den som mangler dømmekraft og er forhekset er Deres nåde, for De har gitt Dem til å uttale så mange fordømmelser mot noe som er så godtatt i verden og holdt for å være så sannferdige at den som fornekter dem, slik Deres nåde gjør, fortjente den samme straff som Deres nåde mener burde tilfalle de bøkene når De leser og kjeder Dem over dem. Det å forsøke å få noen til å tro at Amadis aldri har eksistert i verden, heller ikke alle andre vandrende riddere som bøkene er fulle av, vil være som å påstå at solen ikke skinner, at isen ikke avkjøler, eller at jorden ikke nærer oss. Hvilken skarpsindig person kan det finnes i verden som kan overbevise noen om at det ikke var sant det om kongedatteren Floripes og Guy av Burgund, og 423

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det om Fierabrås, han med broen i Mantible, som skjedde i Karl den stores tid? Det sverger jeg på er like sant, som at det nå er dag. Om det er løgn, da må det også være slik at det ikke fantes noen Hektor, eller Akilles, eller noen krig i Troja, eller De tolv likemenn i Frank­ rike, heller ikke kong Arthur av England, som inntil nå har dradd omkring forvandlet til ravn og ventes tilbake til sitt kongedømme hvert øyeblikk. Samtidig våger man å hevde at historien om Guarino Mezquino er løgn, og den om letingen etter Den hellige gral, og at kjærligheten mellom don Tristan og dronning Isolde er like apokryf som kjærligheten mellom Gueniévre og Lancelot, til tross for at det finnes mennesker som nesten har sett enkefrue Quintanona, som var den beste munnskjenk som Storbritannia har hatt. Dette er så sant at jeg husker at min bestemor på farssiden pleide å si, når hun så en eller annen hoffdame med enkeslør: «Hun der, barnet mitt, ligner på enkefru Quintanona.» Av dette slutter jeg at hun måtte ha kjent henne, eller i det minste ha sett et portrett av henne. Hvem vil vel benekte historien om Peter og den skjønne Magelone, for selv i dag kan man i det kongelige rustkammer se den tappen som Peter styrte trehesten gjennom luften med, og den er litt større enn en vognstang. Og ved siden av vognstangen ligger sadelen til el Cids Babieca, og i Roncesvalles er Rolands horn, på størrelse med en stor bjelke; av dette kan man slutte at det fantes Tolv likemenn, at det fantes Petere og Cider og andre lignende riddere, av disse som man forteller drar ut på sine eventyr

Om det ikke er slik, kan man også hevde at det ikke var sant at den tapre lusitanske Juan de Merlo ikke var vandrende ridder, han som dro til Burgund og sloss ved byen Arras med den berømte herren av Charni, kalt mosen Pierres, og senere, i byen Basel, med mosén Enrique de Remestån, som kom seierrik ut av begge foretagender og dekket av ære og berømmelse, og de eventyr og dueller som også endte i Burgund med de tapre spaniere Pedro Barba og Gutierre Quijada (hvis ætt jeg nedstammer fra i direkte linje på mannssiden), og som overvant greven av San Polos sønner. La dem da benekte at don Fernando av Guevara dro til Tyskland for å søke eventyr, der han kjempet mot micér Jorge, en ridder som tilhørte det hertuglige hus Habsburg; la dem bare omtale som en spøk de tvekamper til hest og til fots som Suero de Quinones utkjempet ved Qrbigobroen, eller mosén Luis de Falces bedrifter mot den kastiljanske ridderen, Gonzalo 424

DON QUIJOTE

de Guzmån, sammen med tallrike bedrifter utført av kristne riddere av dette og fremmede riker, så virkelige og så sanne at jeg gjentar at den som benekter dem, mangler både fornuft og dømmekraft. Kanniken ble forbløffet over å høre denne blandingen av sannhet og løgn og å se hvor godt han kjente til alt det som angikk og berørte de vandrende ridderes bedrifter, og han svarte derfor: - Jeg kan ikke benekte, herr don Quijote, at det kan være en sann­ het i noe av det Deres nåde har sagt, særlig det som gjelder spanske vandrende riddere, likeledes vil jeg innrømme at det fantes Tolv like­ menn i Frankrike, men jeg kan ikke tro at de utførte alle de bedrifter som erkebiskop Turpin skriver om dem. Sannheten om dette er at de var riddere, utvalgt av kongen av Frankrike, og siden de alle var jevnbyrdige ble de kalt pares, det er jevninger eller likemenn i mot, adelskap og tapperhet; eller i det minste, om de ikke var det, var det grunn til at de skulle være det. Det var likesom den bestemmelse som nå brukes i de militære ridderordener av Sankt Johannes eller Alcåntara, og man forutsetter at de som har et slikt kall, skal være, eller bør være modige og tapre og velbårne riddere, og som man nå sier ridder av johanitter- eller alcåntaraordenen, sa man den gang Ridder av de tolv likemenn, for de som ble utvalgt til denne ridderordenen, var tolv likemenn. Hva angår el Cid, er det ingen tvil om at han eksisterte, og langt mindre når det gjelder Bernardo del Carpio, men at de utførte de storverk man forteller om, tror jeg det er grunn til å tvile på. Hva angår den tappen Deres nåde nevner i forbindelse med grev Peter, den som ligger ved siden av Babiecas sadel i det kongelige rustkammer, der må jeg bekjenne den synd, at jeg er så uvitende, eller så nærsynt, at selv om jeg har sett sadelen, la jeg ikke merke til tappen, og det til tross for at den er så stor som Deres nåde sier. - Men der er den utvilsomt, repliserte don Quijote, - dessuten sies det at den ligger i en garvet skinnpose, så den ikke skal råtne. - Alt er mulig, svarte kanniken, - men jeg kan, ved mitt teologiske embede, ikke huske å ha sett den. Selv om det medgis at den befinner seg der, forplikter ikke dette meg til å tro på historien om så mange Amadiser, heller ikke den vrimmelen av riddere som det fortelles om der, heller ikke er det grunn til at en mann som Deres nåde, så akt­ verdig og rettskaffen og med så god forstand, skal feste lit til så tall­ rike og så selsomme galskaper som dem som er beskrevet i tåpelige ridderbøker.

42 5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL L om den forstandige og opphissede ordstrid mellom don Quijote og kanniken, sammen med andre hendelser

- Alt dette er godt og vel, svarte don Quijote. - De bøker som er trykt med kongelig tillatelse og med godkjennelse fra dem som skal uttale seg om dem, og som til alminnelig glede leses og berømmes av store og små, fattige og rike, lærde og uvitende, plebeiere og ade­ lige, kort sagt, av alle slags mennesker, hvilken stand eller posisjon de enn tilhører, skulle da være løgn, uaktet de i tillegg kan virke så sannferdige ettersom de forteller om far, mor, hjemsted, slektninger, alder, fødested og, punkt for punkt, og dag for dag, de bedrifter nevnte ridder eller riddere, utførte? Ti bare, Deres nåde, og tal ikke så bespottelig og vit at jeg råder Dem til hva De som en klok mann bør gjøre; les dem og De vil få se den glede lesningen gir Dem. Finnes det noen større glede enn å se, som så vi det for våre øyne, en stor sjø av glovarm, boblende og kokende bek, og at i den svømmer og beveger det seg slanger, snoger og øgler og tallrike andre ville og for­ ferdelige dyr, og det så midt i innsjøen stiger opp en sørgmodig røst som sier: «Ridder, hvem du nå enn måtte være som står og betrakter denne skrekkinnjagende innsjø, om du ønsker å oppnå den skatt som skjuler seg under dette mørke vann, vis da motet i ditt sterke bryst og kast deg ut i denne sorte og glødende væske; gjør du ikke det, blir du ikke verdig til å se de store undere som finnes innelukket i de syv borger og de syv feer som hviler under dette ugjennomtrengelige mørke? Knapt har ridderen hørt denne fryktinngydende røst, uten å tenke mer over saken, uten å ta faren i betraktning og uten å kvitte seg med tyngden av sine sterke våpen, før han anbefaler seg til Gud og sin dame og kaster seg ut i den boblende sjøen, og før han vet ordet av det og før han vet hvor han skal ende, befinner han seg på blomstrende enger, som ikke engang De elyseiske marker kan sam­ menlignes med? Der forekommer det ham at himmelen er klarere, og at solen lyser med et nytt, enda klarere lys, og for hans øyne stiger det frem en fredelig lund, bestående av så grønne og løvrike trær at alt det grønne gleder synet og ørene fylles av den sødmefylte og ikke innlærte sang av tallrike og farvestrålende fugler som flagrer omkring i de tette grenene. Her oppdager han en bekk, hvis kjølige vann ligner flytende krystall og løper over fin sand og hvite små stener, som lig­ ner gullstøv og fine perler; lenger borte ser han en kunstferdig kilde med mangefarvet jaspis og polert marmor, et annet sted sees enda en 426

DON QUIJOTE

fontene prydet på rustikt vis, med små muslingskjell og spiralformede sneglehus, i uordnet orden, og innimellom dem er det satt inn biter av lysende krystall og imiterte smaragder, som der utgjør et variert broderi, slik at kunsten ved å imitere naturen synes å beseire den. Der borte sees plutselig en stolt borg, eller et praktfullt slott, hvis vegger er av massivt gull, murtindene av diamanter, dørene av fin sten; kort sagt sammensetningen er så beundringsverdig at selv om materialene det er laget av, var intet mindre enn diamanter, karbunkler, rubiner, perler, gull og smaragder, er bygningens utførelse enda mer kostbar. Er der da mer å legge merke til, etter å ha sett alt dette, enn en rekke jomfruer som kommer ut av borgporten, hvis fornemme og dyrebare kledninger er slik, at om jeg ga meg til å beskrive dem slik historien gjør i detalj, vil det aldri ta en ende? Så tar hun som virket som den mest fornemme av alle, den dristige ridderen ved hånden, han som kastet seg ned i den kokende innsjøen, og fører ham, uten å si et ord, inn i det praktfulle slottet eller borgen og lar ham bli avkledd slik hans mor fødte ham, og badet i lunkent vann og dernest innsmurt med duftende salver og kledd i en parfymert og duftende skjorte av det fineste og skjønneste silkestoff; dernest kommer enda en jomfru og legger over hans skuldre en fotsid kappe, som sies å være minst like meget verd som en hel by, eller mer? Hva er det så å se, når vi etter alt dette får vite at han føres til en annen sal, der han finner bordene dekket så smakfullt at han føler både beundring og overras­ kelse? Tenk så å se ham skylle hendene i vann destillert med ambra og duftende blomster? Dernest se ham bli ført til sete på en elfenbens stol? Se ham bli servert av alle disse jomfruene i en underfull stillhet? Og så settes det frem for ham en slik variasjon av retter, så fristende tilberedt at appetitten ikke vet hvilken rett hånden skal strekkes ut mot? Hvordan vil det så være å lytte til den musikk som klinger, mens han spiser? Hva så når måltidet er avsluttet, bordene er ryddet, og ridderen sitter tilbakelent i stolen og kanskje pirker seg i tennene, slik skikken er, og han plutselig ser en annen jomfru, enda skjønnere enn noen av de foregående, sette seg ved siden av ham og begynne å fortelle hva slags slott dette er og at hun er forhekset der, sammen med andre ting som forbløffer ridderen og leserne som holder på å lese denne historien? Jeg skal ikke utbre meg mer om dette, for man kan finne ut av hvilken som helst del man leser av hvilken som helst bok om vandrende riddere at de må skape undring og glede hos hver og en som leser dem. Deres nåde må tro meg, og som jeg har sagt før, les disse bøkene, så vil De se hvordan de fordriver den melankoli De måtte føle, og som vil gjøre at De føler Dem bedre, om De skulle 427

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

føle Dem uvel. Om meg selv kan jeg si at etter jeg ble vandrende rid­ der, er jeg blitt tapper, medgjørlig, gavmild, veloppdragen, edelmo­ dig, høvisk, dristig, myk, tålmodig, tålsom overfor strabaser, fengsel, trolldom. Selv om det ikke er lenge siden jeg ble innesperret i et bur som en galning, forventer jeg, med himmelens og min sterke arms hjelp, og om ikke lykken går meg imot, å kunne bli konge av et eller annet rike, hvor jeg vil kunne vise den takknemlighet og gavmildhet jeg bærer i mitt bryst. Ved min tro, herre, den fattige er ute av stand til å vise gavmildhetens dyd overfor noen, og den takknemlighet som bare finnes som et ønske, er død, likesom troen er død uten gode gjerninger. Derfor ville jeg ønske at lykken snarest skulle gi meg en anledning til å bli keiser, så jeg kunne vise mine edle hensikter ved å gjøre godt mot mine venner, særlig denne stakkars Sancho Panza, min væpner, som er den beste mann i verden. Jeg ville gjerne gi ham et grevskap som jeg lovet ham for flere dager siden, selv om jeg frykter at han ikke har kyndighet nok til å regjere sin stat. - Gå bare inn for, Deres nåde, sa Sancho, - å gi meg dette grevskapet som De har lovet meg like sterkt som jeg venter på det; for jeg kan forsikre Dem at jeg ikke mangler kyndighet til å styre det. selv om jeg skulle det, har jeg hørt si at det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe. Det samme ville jeg gjøre og se stort på det og holde meg langt unna, og så nyter jeg forpaktningsavgiften som en hertug, og så kan alle ha det så godt. - Dette, bror Sancho, sa kanniken, - sier seg selv hva angår inntek­ tene; men for å yde rettferdighet må statens herre være dommer, og her kommer kyndighet og dømmekraft inn, og først og fremst ønsket om å avgi den riktige dom. For om dette mangler i utgangspunktet, vil både midler og mål slå feil, og derfor pleier Gud å hjelpe den enfoldiges gode ønske, såvel som å motvirke den klokes onde vilje. - Denslags filosofi forstår jeg meg ikke på, svarte Sancho Panza. - Jeg vet bare at fra den stund jeg får grevskapet, så kan jeg styre det. Jeg har like mye sjel som andre, og mer kropp enn de fleste, og jeg vil bli like mye konge over min stat, som hver og en over sin. Når jeg blir det, gjør jeg hva jeg vil, og når jeg gjør hva jeg vil, følger jeg mine lyster; og følger jeg dem, blir jeg tilfreds. Når man er tilfreds, har man ikke mer å ønske, og har man ikke mer å ønske, er det bare å legge på lokket. Kom så med det grevskapet, og gå med Gud inntil vi sees, som den ene blinde sa til den andre. - Det er sannelig ingen dårlig filosofi, som du sier, Sancho, sa 428

DON QUIJOTE

kanniken, - allikevel er det mangt å si om det som gjelder grevska­ per. Til dette repliserte don Quijote: - Jeg innser ikke at det skal være mer å si; jeg lar meg bare lede av det gode eksempel Amadis av Gaula gir meg, som gjorde sin væp­ ner til greve over Fastlandsøya, derfor kan jeg uten skrupler gjøre Sancho Panza til greve, for han er en av de beste væpnere som noen vandrende ridder har hatt. Kanniken ble forbløffet over alle de systematiske galskaper don Quijote hadde ytret, måten han hadde beskrevet Ridderen av Innsjøens eventyr på, de inntrykk han hadde fått av de bevisste løgnene i de bøkene han hadde lest, og endelig ble han forbløffet over Sanchos tåpelighet, som med så stor iver ønsket å oppnå det grevskapet hans herre hadde lovet ham. Kannikens tjenere som hadde vært i vertshuset for å hente pakkeselet med matvarene, var nå kommet tilbake og la ut et teppe som bord, og på det grønne gresset satte alle seg og spiste i skyggen av trærne, for at oksedriveren ikke skulle gå glipp av gressgangene på dette stedet, som før er sagt. Mens de satt og spiste, hørte de plutselig en sterk støy og lyden av en bjelle som klang inne fra et tornekratt og tette busker like i nærheten, og i samme øyeblikk så de en vakker geit med hele kroppen dekket av sorte, brune og hvite flekker komme ut av den tette underskogen. Bak den kom en gjeter som ropte og skrek til den på sin egen måte, for å få den til å stanse og komme tilbake til flokken. Den flyktende geita kom fryktsom og forskrekket bort til dem likesom for å få hjelp, og der stanset den. Gjeteren kom til og grep den i hornene mens han sa til den som om den kunne skjønne ord og tanker: - Å, villgeit, villgeita mi, du Spragleskinn, og hvordan er det du farer omkring på ville veier om dagen! Er det ulv som gjør deg redd? Fortell meg ikke at det er det! Kan det være noe annet enn at du er av hunkjønn og ikke kan holde deg i ro; pokker ta dere alle sammen av hunkjønn, og alle de geitene du slekter på! Kom, kom hit, min gode venn, og selv om du ikke er så glad for det, er du tryggere i fårefolden eller hos vennene dine, og om du som skulle passe på dem og lede dem, går uten mål og med og ender på avveier, hvordan skulle det da gå med de andre? Gjeterens ord moret alle dem som hørte på, særlig kanniken som sa: - For all del, bror, ro Dem bare ned litt og ha det ikke så travelt med å få denne geita tilbake til flokken. Siden hun er av hunkjønn,

429

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som De sier, må hun følge sitt medfødte instinkt, hvor meget De enn forsøker å hindre det. Ta denne munnfullen og drikk litt vin, så kan De dempe sinnet og i mellomtiden kan geita hvile seg. Samtidig som han sa dette, rakte han frem et stykke kold stekt kanin på knivsodden. Gjeteren tok det, takket og sa så: - Jeg ville helst ikke at Deres nåde skulle ta meg for en enfoldig mann, siden jeg snakket fornuft med dette husdyret; men det jeg sa er det ikke noe mystisk ved. Bondsk er jeg, men ikke i den grad at jeg ikke skjønner meg på å tale med mennesker og med dyr. - Det vil jeg gjerne tro, sa presten, - for jeg vet av erfaring at fjel­ lene skaper lærde, og at i gjeterhyttene bor det filosofer. -1 det minste, herre, svarte gjeteren, - mottar de dem som er blitt kloke av skade; og for at De skal tro en slik sannhet, så den er til å ta og føle på, selv om det skulle se ut som om jeg inviterer meg selv uten å være innbudt, og om De ikke vil ergre Dem over det og en kort stund lytte oppmerksomt til meg, skal jeg fortelle en sann his­ torie som bekrefter både hva denne herren - han pekte på presten og jeg har sagt. Til dette svarte don Quijote: - Siden denne saken synes å ha som en antydning til et riddereventyr, vil jeg for min del, bror, gjerne høre den, og det vil alle disse herrene, da de alle er innsiktsfulle og yndere av eiendommelige historier, som gir spenning, underholdning og gleder sansene, noe jeg uten tvil tror Deres historie gjør. Begynn da bare, min venn, for vi vil alle lytte. - Jeg melder pass, sa Sancho, - for jeg går bort til bekken her med denne posteien som jeg akter å stoppe i meg for tre dager. For jeg har hørt min herre don Quijote si at en vandrende ridders væpner må spise, når det faller seg slik, til han ikke klarer mer, fordi det ofte er slik at de må inn i en så ufremkommelig skog, at de ikke klarer å komme seg ut på seks dager. Og om et menneske da ikke er god og mett, eller har sadelsekkene godt forsynte, kan han bli der så lenge at han, som det ofte skjer, tørker inn til spekemat. - Du har helt rett, Sancho, sa don Quijote, - gå dit du vil, og spis det du kan; for jeg er allerede mett, og det eneste jeg trenger er å gi sjelen føde, noe jeg vil gjøre ved å lytte til denne gode mannen. - Vi vil likeledes gi føde til våre, sa kanniken. Straks ba han gjeteren om å begynne på det han hadde lovet. Gje­ teren som holdt geita i hornene, klappet den to ganger på siden og sa til den: - Legg deg ned ved siden av meg, Spragleskinn, for vi har tid nok til å dra tilbake til fårefolden vår. 430

DON QUIJOTE

Det virket som geita skjønte det, for da husbonden satte seg, strakte hun seg fredelig ut ved siden av ham, så ham rett i ansiktet og uttrykte at hun lyttet oppmerksomt til det gjeteren sa, og han begynte sin historie på denne måten.

KAPITTEL LI som dreier seg om det gjeteren fortalte alle som førte don Quijote med seg

- Tre fjerdinger fra denne dalen ligger det en landsby som nok er liten, men en av de rikeste i hele denne egnen. Der bodde en høyt ansett bonde, og det i den grad at selv om det å være rik betyr at man også er ansett, var han det mer på grunn av sin hederlighet, enn av den rikdom han hadde oppnådd. Men det som gjorde ham gladest, etter det han selv sa, var at han hadde en så umåtelig vakker datter, så uvanlig klok, yndefull og dydig at den som kjente henne og betraktet henne, ble forbløffet over å se alle de storartede egenskaper himme­ len og naturen hadde beriket henne med. Da hun var liten, var hun skjønn, og skjønnheten vokste med henne, og da hun var seksten, var hun underskjønn. Ryktet om hennes skjønnhet begynte å bre seg utover til landsbyene i omegnen, og jeg mener ikke bare de nærmeste landsbyene. Det nådde til de fjernestliggende byer, og til og med inn i de kongelige saler, og alle slags mennesker fikk høre om henne, som om det dreiet seg om en sjelden gjenstand eller et undergjørende hel­ genbilde, og de kom fra alle kanter for å se henne. Faren passet på henne, og hun passet også på seg selv, for det finnes ikke dørlenker, vakter eller dørlåser som kan overvåke en jomfru bedre enn hennes egen ærbarhet. Farens rikdom og datterens skjønnhet fikk mange, både fra landsbyen og utenfra til å be om å få henne til hustru. Men han som skulle disponere over et så rikt smykke, var høyst usikker, og visste ikke hvem, av alle som plaget ham, han skulle overgi henne til. Blant dem som hadde godt håp om et godt resultat, var jeg, da faren vel visste hvem jeg var, født i landsbyen, gammelkristen, i blomstrende alder, rik på eiendom og ikke mindre utstyrt med godt vett. Med de samme gode egenskaper var det en annen i selvsamme landsby som beilet til henne, og det var årsaken til at farens vilje var ubestemt uten å slå over til den ene eller den andre siden, da han 431

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

mente at såvel den ene som den andre ville være et godt valg. For å komme seg ut av denne uvissheten besluttet han å si til Leandra, for det heter den skjønne som har ført meg ut i denne elendigheten, at siden vi to sto likt, ville det være godt å la hans elskede datter få velge etter sin smak; og det er noe som er vel verd å etterlignes av alle foreldre som ønsker at deres barn skal sette bo. Jeg mener ikke at de skal få velge blant det som er smått og usselt, men at de foreslår dem det som er godt, og blant dette gode kan de velge etter sin smak. Jeg vet ikke hva Leandras smak var, jeg vet bare at faren oppholdt oss begge med at datteren var så ung og med alminnelige talemåter som ikke forpliktet ham til noe, men heller ikke løste oss fra våre ord. Min konkurrent het Anselmo og jeg, Eugenio, så De kan vite navnene på dem som er med i denne tragedien, der avslutningen ennå ikke var avgjort, men som man skjønner måtte bli sørgelig. På denne tiden dukket det opp i landsbyen vår en Vicente de la Roca, sønn av en fattig bonde fra samme sted. Denne Vicente kom fra Italia og mange andre steder der han hadde vært soldat. Da han var en guttunge på tolv år, tok en kaptein ham med seg da han og hans kompani tilfeldigvis dro forbi, og fyren kom tilbake tolv år senere, kledd på soldatvis i tusen farver, pyntet med dingeldangel av glass og tynne stålkjeder. Den ene dagen tok han på seg én stasdrakt og dagen etter en annen; alle tok seg flott og farverikt ut, men var egentlig noe verdiløst juks. Bønder er ganske ondskapsfulle og har de tid til det, blir de til ondskapsfullheten selv. De la merke til og tel­ let punkt for punkt alle stasplaggene og spennene, og fant ut at han hadde tre kledninger av forskjellige farver, med tilhørende strømper og strømpebånd. Men han fant på å kombinere dem slik at om man ikke tellet dem, fantes det dem som ville sverge på at han hadde mer enn ti par kledninger og mer enn tyve fjærprydelser til hatten. Og dette jeg forteller om klærne hans, er ikke overflødig eller overdrevet, for de utgjør en vesentlig del av historien. Han pleide å sette seg på en stenbenk under en stor poppel på plassen i landsbyen, og der sto vi alle med åpen munn og lyttet til alle de bedriftene han fortalte om. Det fantes ikke det land på jorden hvor han ikke hadde vært, eller det slag han ikke hadde deltatt i. Han hadde drept flere maurere enn det fantes i hele Marokko og Tunis til sammen, og etter det han sa, deltatt i flere dueller enn Gante og Luna, Diego Garcia de Paredes og flere tusen til som han sa navnet på; og alle var han kommet seierrik ut av, uten at han hadde mistet en eneste dråpe blod. På den annen side viste han oss spor etter sår, som riktignok ikke var å få øye på, men han lot oss forstå at de skrev seg fra flintebøsser, som han hadde 432

DON QUIJOTE

fått i forskjellige trefninger og sammenstøt. Dessuten kalte han med en utrolig arroganse alle sine likemenn og alle som kjente ham, du, og forklarte at hans far det var hans egen arm, hans slekt det var hans bedrifter, og at bortsett fra at han var soldat, skyldte han ikke engang kongen noe. I tillegg til all denne flottheten var han litt av en musiker og kunne klimpre på en gitar, slik at noen sa at han fikk den til å snakke. Men hans talenter sluttet ikke der, for han var også litt av en poet, og derfor diktet han en ballade som var en og en halv postmil lang for den minste ting som skjedde i landsbyen. Denne soldaten som jeg her har beskrevet, denne Vicente de la Roca, modig mannfolk, elegant fyr, musiker og poet, ble ofte sett av Leandra fra et vindu i huset som vendte ut mot plassen. Hun ble forelsket av all flitterstasen på de oppsiktsvekkende klærne hans, balladene hans gjorde henne henrykt, og av hver enkelt han skrev, delte han ut tyve avskrifter. Hun fikk høre om alle de bedriftene han hadde fortalt om seg selv, og endelig, for slik måtte nok fanden selv ha ordnet det, ble hun forelsket i ham, før han var blitt innbilsk nok til å be om hennes hånd. Og når det gjelder kjærlighet, er det ingen som lettere oppfylles enn dem hvor damens egen attrå spiller inn, så Leandra og Vicente kom snart overens. Før noen av hennes tallrike beilere hadde oppfattet hva hun ønsket, hadde hun selv oppfylt det, forlatt sin elskede fars hus, for mor har hun ikke, og dratt fra lands­ byen sammen med soldaten, som kom ut av dette foretagendet med langt større triumf enn alle de andre han hadde tillagt seg selv. Hele landsbyen ble forbløffet, likesom alle andre som fikk nyss om hen­ delsen. Jeg ble bestyrtet, Anselmo lamslått, faren nedslått, slektnin­ gene krenket, rettsvesenet på vakt og landeveisbetjentene varslet. De undersøkte veiene, lette i skogene og alt annet som fantes, og etter tre dager fant de den lunefulle Leandra i en hule i utmarken, i bare serken, og uten alle de pengene og smykkene hun hadde tatt med seg hjemmefra. De tok henne hjem, førte henne frem for den krenkede faren. Da hun ble utspurt om sin skam, svarte hun uten videre at Vicente de la Roca hadde lurt henne og under løfte om ekteskap overtalt henne til å forlate farens hus, for å føre henne til den rikeste, den mest storslåtte og lastefulle by i hele den vidstrakte verden, og det var Napoli. Noe hun hadde trodd på, ettersom hun var dårlig underrettet og enda verre bedradd. Og etter å ha bestjålet sin far, overga hun seg samme natt til ham; og han hadde ført henne til en ufremkommelig del av utmarken og stengt henne inne i den hulen der hun ble funnet. Hun fortalte også hvordan soldaten, uten å ta hennes dyd, røvet alt det hun hadde og lot henne sitte tilbake i hulen og dro 433

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sin vei; det var en hendelse som forbløffet alle. Det var vanskelig for oss å tro på soldatens tilbakeholdenhet, men hun forsikret og sverget så lenge på det at det var med på å trøste den utrøstelige faren som ikke brydde seg så meget om de rikdommer som var blitt borte, siden datteren hadde fått beholde det smykke som det ikke finnes håp om å gjenfinne når det først er tapt. Samme dag som hun ble funnet, bragte faren henne bort fra våre øyne og til et kloster i en nærliggende by for å innesperre henne der, med det håp at tiden skulle stryke ut noe av det slette rykte hun hadde skaffet seg. Leandras unge alder tjente som unnskyldning for hennes skyld, i det minste overfor dem som ikke brydde seg om hun var dydig eller ei. Men de som kjente hennes gode forstand og sunne vett, forklarte ikke hennes synd med uvitenhet, men med hennes frimodighet og kvinners medfødte til­ bøyelighet, som i det vesentlige er å være tankeløse og ustadige. Da Leandra var blitt innesperret, ble Anselmos øyne blinde, i alle fall fant de ikke lenger noe å se på som kunne glede ham, mine lå i mørke, uten noe lys som kunne føre til noen form for glede. Ved Leandras fravær vokste vår bedrøvelse, vår tålmodighet avtok, vi forbannet soldatens praktklær og avskydde Leandras fars mangel på omtanke. Det endte med at Anselmo og jeg ble enige om å forlate landsbyen og dra til denne dalen, der han lot en stor flokk av sine egne får gresse, og jeg en tallrik flokk med geiter, som også var mine; vi tilbragte tiden mellom trærne, slapp løs våre lidenskaper eller sang i fellesskap lovprisninger eller nidviser over den skjønne Leandra, sukket alene eller lot himmelen få vite om vår kjærlighetssorg. Likesom oss er mange andre av Leandras beilere kommet til disse uveisomme åser og i samme ærend som oss, og de er så tallrike at det virker som om dette stedet er blitt forvandlet til et pastoralt Arkadia, så overfylt er det av hyrder og av hjorder. Én forbanner henne og kaller henne lunefull, omskiftelig og skamløs; en annen fordømmer henne som lettbent og lettsindig; han der frikjenner og tilgir henne; han her fordømmer og forkaster henne; én lovsynger hennes skjønnhet, en annen forkaster hennes ustadighet, kort og godt, alle snakker stygt om henne og alle tilber henne, og hos alle når galskapen så langt at de klager over å ha blitt avvist uten noensinne å ha snakket med henne. Det finnes til og med én som beklager seg og føler skinnsykens rasende sykdom, som hun aldri har gitt noen grunn til; for som jeg alt har sagt, man visste før om hennes synd, enn om hennes attrå. Det finnes ikke det hull i en klippe eller den bredd på en bekk eller den skygge fra et tre som ikke er opptatt av en hyrde som forteller om sin ulykke ut i den tomme luft; ekko gjentar Leandras navn hvor som helst det kan lyde, 434

DON QUIJOTE

åsene gir gjenlyd av Leandra, Leandra mumler bekkene, og Leandra holder oss alle anspente og henrevet, vi håper uten håp og frykter uten å vite hva vi frykter. Blant alle som har mistet likevekten, viser seg min konkurrent Anselmo å ha minst og mest fornuft, han som har så mange andre grunner til å klage, og som klager bare over hennes fravær. Til klangen av en fele som han spiller så godt på, og på vers hvor han viser sin gode forstand, klager han med sang. Jeg følger en annen og lettere vei, og som jeg mener er bedre, og det er å tale ondt om kvinners lettferdighet, deres omskiftelighet, deres dobbeltspill, deres tomme løfter, deres brutte tro, og endelig om hvor lite fornuft de viser i å samle sine tanker og hensikter. Og det var anledningen, mine herrer, til de ord jeg sa til den geita da jeg kom hit. Siden hun er kvinne, setter jeg henne lavt, selv om hun er den beste i flokken min. Dette er da den historien jeg lovet å fortelle, og har jeg vært for langdryg i å gjengi den, skal jeg være rask til å stå til tjeneste. Like i nærheten har jeg min gjeterhytte, og der har jeg fersk melk og velsmakende ost, sammen med andre forskjellige og modne frukter, som er like tiltalende for øyet som for ganen.

KAPITTEL LII om det slagsmålet don Quijote hadde med en gjeter, sammen med det underlige eventyret med pønitentene, som han, ved hjelp av megen svette, fikk en lykkelig slutt på

Gjetehyrdens fortelling vakte stor begeistring hos alle som hadde hørt den; spesielt falt den i kannikens smak som med særlig nysgjer­ righet hadde lagt merke til måten den ble fortalt på, som så langt fra å virke bondsk, nesten viste seg som dannet. Følgelig sa han at presten hadde uttrykt det meget godt da han sa at fjellene skapte lærde. Alle tilbød Eugenio all den hjelp han måtte ønske, men den som viste seg mest gavmild hva dette angår, var don Quijote som sa: - Visselig, bror, om det var slik at jeg hadde noen mulighet til å inn­ lede et eventyr, ville jeg øyeblikkelig dra av sted, slik at Deres kunne få en lykkelig avslutning. Jeg ville få Leandra ut av klosteret, der hun uten tvil befinner seg mot sin egen vilje, mot abbedissens vilje og alle andre som ville hindre det, og jeg ville avlevere henne i Deres hender, 435

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for at De skulle behandle henne alt etter Deres vilje og lyst. Dog må De selvsagt overholde ridderskapets lover, som pålegger oss at ingen skal utsettes for noen krenkelse; selv om jeg ønsker ved Herren Vår Gud at en viss ondsinnet trollmann ikke skal ha større makt enn en mer velvillig, og for øyeblikket tilbyr jeg Dem min yndest og hjelp, slik mitt kall pålegger meg, som ikke er noe annet enn å hjelpe de ubeskyttede og trengende. Gjeteren festet blikket på ham, og da han så en mann så fillet kledd og et så vilt ansikt, ble han forbløffet og spurte barberen som satt ved siden av ham: - Min herre, hvem er denne mannen som ser slik ut og snakker på en slik måte? - Hvem skulle det være annet enn den berømte don Quijote av la Mancha, han som gjenoppretter krenkelser, og retter ut det skakke, jomfruers beskytter, jetters bestyrtelse og seierherre i slag? - Dette ligner på det som leses i bøker om vandrende riddere, svarte gjeteren, - som utfører alt det Deres nåde sier; selv om jeg selv anser at Deres nåde spøker, eller at denne adelsmannen må være fullstendig umøblert i øverste etasje. - De er en riktig stor slyngel, sa don Quijote da, - og det er De som er tom og sløv; for jeg er bedre møblert enn hun noensinne har vært, den merra som satte deg inn i verden. Og idet han uttalte alt dette, rev han til seg et brød han hadde ved siden av seg, og i fullt raseri slo han gjeteren midt i ansiktet med det så nesen på ham ble slått flat. Men gjeteren som ikke forsto seg på spøk og skjønte at han ble maltraktert på alvor, for løs på don Qui­ jote og grep ham om halsen med begge hendene, uten å vise respekt for teppet, dukene, eller noen av dem som holdt på å spise, og hadde ikke betenkt seg på å kvele ham, om ikke Sancho Panza dukket opp i samme øyeblikk, grep ham bakfra og veltet ham over bordet, knek­ ket tallerkener, knuste kopper og kar og spredte alt som var på det utover. Don Quijote, som så han var fri, kom til og ville hoppe opp på gjeteren, som gjennomprylt av Sancho og med ansiktet dekket av blod, løp omkring på alle fire for å finne en kniv på bordet for å få en blodig hevn, noe kanniken og presten hindret. Barberen ordnet det slik at gjeteren fikk don Quijote under seg og lot det regne så mange slag over ham at det ut av den arme ridderens ansikt fløt like meget blod som fra hans eget. Kanniken og presten holdt på å revne av latter, landeveisbetjentene hoppet opp og ned av fryd og heiet på begge parter, som man gjør når hunder er i fullt slagsmål, bare Sancho Panza var fortvilet,

436

DON QUIJOTE

da han ikke kom løs fra en av kannikens tjenere som hindret ham i å hjelpe sin herre. Kort og godt, alt var bare fryd og gammen, bortsett fra de to slagsbrødrene som holdt på å rive hverandre i stykker, da de hørte lyden av en trompet, så sørgmodig at det fikk alle til å snu hodet dit hvor de trodde lyden kom fra. Men den som ble mest urolig av å høre den, var don Quijote, og selv om han lå under gjeteren, i høyeste grad mot sin vilje og mer enn middels gjennombanket, sa han til ham: - Min kjære bror djevel, for det er ikke mulig at du kan være noe annet, siden du har hatt mot og krefter til å overmanne meg, jeg ber deg om våpenhvile, ikke mer enn en times tid, for den sørgmodige lyden fra trompeten som når våre ører, synes å kalle meg til et nytt eventyr. Gjeteren som allerede var trett av å slå og bli slått, slapp ham straks. Don Quijote reiste seg og vendte ansiktet dit hen hvor lyden kom fra, og så plutselig at en flokk hvitkledde menn kom vandrende nedover en skråning kledd på samme måte som pønitenter. Det var slik at det året hadde skyene nektet å gi fra seg væte til jorden, og i alle landsbyer der i egnen hadde man forordnet prosesjo­ ner, offentlige bønner og botshandlinger for å bønnfalle Gud om å åpne sine barmhjertige hender og la det regne; derfor kom folket fra en landsby i nærheten i prosesjon på vei til et avsidesliggende hellig kapell som lå på en skråning i denne dalen. Don Quijote, som så pønitentenes underlige drakter, og uten å huske alle de gangene han hadde sett dem før, innbilte han seg at det dreiet seg om et eventyr som bare han kunne påta seg, som vandrende ridder. Denne innbilningen ble bekreftet av at et helgenbilde kledd i sorg, som de bar på, måtte være en eller annen fornem dame som med makt ble bortført av disse kjeltringer og overordentlige slyng­ ler. Idet dette for gjennom hodet på ham, løp han kjapt og lett mot Rocinante, som gikk og gresset, tok tøylene og skjoldet fra sadelbuen og fikk bisselet på den i ett nu; han ba Sancho om sverdet, besteg Rocinante, satte skjoldet på armen og utbrøt med sterk røst til alle som var til stede: - Nå, tapre venner, skal I få se hvor viktig det er at det i denne verden finnes riddere som bekjenner seg til de vandrende ridderes orden. Nå, sier jeg, skal I få se i denne dames befrielse som her drar fangen forbi, om man bør sette vandrende riddere høyt. Idet han sa dette, klemte han lårene mot Rocinante, for sporer hadde han ikke, og satte av sted mot pønitentene i full galopp, siden det i denne sannferdige historien ikke kan leses at Rocinante noen­ 437

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sinne slo over i fullt trav, til tross for at presten, kanniken og barbe­ ren forsøkte å stanse ham, men det klarte de ikke, og langt mindre Sanchos rop til ham, som lød slik: - Hvorhen skal De, herr don Quijote? Hvilke djevler har De i brys­ tet, som får Dem til å angripe vår katolske tro? Legg bare merke til, fanden ta Dem, at dette er en prosesjon av pønitenter, og den frue de bærer på bærestolen er det velsignede bilde av vår ubesmittede frue, Jomfru Maria; se vel etter hva De gjør, for denne gangen kan man si at det ikke er det De tror. Sancho anstrengte seg forgjeves, for hans herre var så oppsatt på å nå frem til de hvitkledde og å befri den sørgekledde damen at han ikke hørte et ord; og hadde han hørt det, ville han ikke ha snudd, om så kongen selv hadde befalt det. Følgelig nådde han frem til pro­ sesjonen, holdt Rocinante, som alt ga tegn til å ville roe seg litt ned, og med dirrende og hes røst utropte han: - Dere som kanskje ikke er gode mennesker, og derfor tildekker ansiktet, vent og lytt til det jeg vil si dere. De første som stanset, var de som bar på bildet; og én av de fire prestene som sang litaniene, som la merke til don Quijotes sel­ somme fremtoning, Rocinantes avfeldighet og andre komiske ting som påkalte latteren, sa da: - Min herr bror, ønsker De å si oss noe, si det raskt, for her går disse våre brødre og pisker seg til blods, og vi kan ikke, heller ikke er det rimelig at vi skal stanse for å høre noe som helst, om det ikke skulle være så kort at det kan sies i to ord. -Jeg skal si det med ett, svarte don Quijote, - og det er dette; at dere øyeblikkelig lar denne skjønne frue bli satt fri, hvis tårer og sørg­ modige ansikt tydelig viser at hun føres av sted mot sin vilje, og at I har begått en stor urett mot henne. Jeg som ble satt inn i verden for å omgjøre slike krenkelser, tillater ikke et skritt mer uten å gi henne den ønskede frihet hun fortjener. Ved disse ordene skjønte alle som hørte dem, at don Quijote måtte være en eller annen gal mann og satte i en hjertelig latter, men denne latteren virket som krutt på don Quijotes raseri, for uten å si et ord mer, trakk han sverdet og gikk løs på bærestolen. En av dens bærere overlot vekten av den til de andre, gikk mot don Quijote med en slags høygaffel eller staur, som han brukte til å støtte bærestolen med når han hvilte, og tok imot et sterkt sverdslag fra don Quijote. Slaget delte stauren i to, og med den han hadde i hendene ga han don Quijote et slikt slag over den ene skulderen på sverdsiden, som skjoldet ikke kunne dekke mot den bondske styrken, at han falt ille tilredt til jorden. 438

DON QUIJOTE

Sancho Panza som hadde fulgt ham stønnenede og pesende, så ham ligge der og ropte til ham som hadde feid ham over ende, at han ikke måtte slå ham en gang til, for han var en stakkars forhekset ridder som ikke hadde gjort vondt mot noen i hele sitt liv. Det som holdt bonden tilbake, var ikke Sanchos rop, men å se at don Quijote ikke rørte hverken hånd eller fot. Følgelig trodde han at han hadde drept ham, løftet hurtig den hvite tunikaen, og ga seg til flykte utover mar­ kene som et dådyr. I samme nu kom alle de andre som ledsaget don Quijote, frem til ham, og dessuten de fra prosesjonen som så de andre komme lø­ pende til, og sammen med dem betjentene med sine flintebørser. De fryktet at noe ondt skulle skje, og slo på et øyeblikk en ring rundt helgenbildet, løftet på de hvite hettene, grep fatt i flagellantpiskene, og prestene grep lysestakene og ventet på angrepet, fast bestemt på å forsvare seg og til og med gjøre skade på angriperne. Men hellet var bedre enn forstanden, for Sancho gjorde ikke noe annet enn å kaste seg ned over sin herres kropp og utstøte over ham den mest hjerteskjærende og komiske klagesang i verden, da han trodde han var død. Presten var en bekjent av en annen prest i prosesjonen og dette nedtonet frykten i de to krigerskarene. Den første presten forklarte kort den andre hvem don Quijote var, og såvel han som hele flokken av flagellanter gikk for å se om den stakkars ridderen var død, og hørte Sancho Panza si med tårer i øynene: - Å, du ridderskapets blomst, som bare med ett staurslag måtte ende ditt så vel anvendte liv! Å, du din ætts ære, hele La Manchas, ja, hele verdens ære og berømmelse, når du er borte, vil den bli fylt av illgjerningsmenn, uten frykt for å bli straffet for sine onde hand­ linger! Å, du mer gavmilde enn Aleksander, for bare etter åtte måne­ ders tjeneste hadde du gitt meg den beste øya som havet omgir og avgrenser! Å, du ydmyke blant de arrogante, og arrogante blant de ydmyke, du som utsetter deg for farer, du som tåler krenkelser, for­ elsket uten grunn, du etterligner av de gode og en pisk for de onde, fiende av de usle, kort sagt vandrende ridder, og da er alt sagt! Lyden av Sanchos ord og klage vekket don Quijote, og det første han sa, var: - Den som lever borte fra deg, du sødmefylte Dulcinea, er under­ kastet større elendighet enn disse. Hjelp meg, Sancho, med å stige opp i den forheksede vognen, jeg kan ikke lenger tynge Rocinantes sadel, for hele den ene skulderen er slått i stykker. - Det skal jeg meget gjerne gjøre, herre, - svarte Sancho, - og la 439

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

oss vende hjem til landsbyen sammen med disse herrene, som ønsker Dem alt godt, og der skal vi ordne med en ny utferd, som skal gi oss større fordeler og berømmelse. - Det er godt sagt, svarte don Quijote,- og det vil være meget klokt å la den onde innflytelse fra stjernene som nå råder, trekke forbi. Kanniken, presten og barberen sa til ham at han ville gjøre vel i å utføre det han sa. Følgelig, etter at de hadde hatt stor glede av Sanchos enfoldighet, satte de don Quijote opp i kjerren, slik han tid­ ligere var blitt kjørt. Prosesjonen ble ordnet på nytt og fortsatte på veien; gjetehyrden tok farvel med alle; landeveisbetjentene ville ikke fortsette, og presten betalte det de skyldte dem. Kanniken ba pres­ ten om å holde ham underrettet om don Quijotes utvikling, om han frisknet til eller fortsatte som før, og dermed tillot han seg å fortsette sin egen reise. Kort sagt, alle dro sin vei i forskjellige retninger, og de som ble alene var presten og barberen, don Quijote og Panza og den gode Rocinante, som etter alt det den hadde sett, var blitt like tålmodig som sin herre. Oksedriveren spente for og plasserte don Quijote på en haug med høy, og med sin sedvanlige flegma fortsatte han den veien presten ønsket. Etter seks dager nådde de frem til don Quijotes landsby, hvor de ankom midt på dagen som tilfeldigvis var en søndag, og alle landsbyfolkene befant seg på markedsplassen der kjerren med don Quijote rullet tvers igjennom. Alle kom til for å se hva som var i vognen, og da de gjenkjente sitt bysbarn, ble de bestyrtet, og en gutt løp av sted for å fortelle husholdersken og niesen at deres onkel og herre var på vei, mager og gul, utstrakt på en høysåte i en vogn trukket av okser. Det var riktig sørgelig å høre skrikene de to gode kvinnene satte i med, de puffene de ga hverandre, forbannelsene de nedkalte over de forbannede ridderbøkene enda en gang, og alt dette ble gjentatt en gang til da de så don Quijote komme inn gjennom dørene. Ved nyheten om don Quijotes ankomst, dukket Sancho Panzas kone opp, som alt visste at han var dradd av sted som væpner, og straks hun så Sancho, var det første hun spurte om, hvordan det sto til med eselet. Sancho svarte at det hadde det bedre enn sin egen herre. - Gud være lovet og takket, svarte hun, - som har gjort meg en slik velgjerning; men fortell meg nå, min venn: Hvilken velgjerning har du fått ut av dine væpnerier? Hva slags kledning bringer du meg? Og hva slags sko til dine små barn? - Jeg har ingenting av alt dette, sa Sancho, - min gode kone, selv om jeg bringer med meg ting som er viktigere og vesentligere. - Det gleder meg å høre, svarte konen, - vis meg disse tingene som

44°

DON QUIJOTE

er så meget viktigere og vesentligere, min venn; for jeg vil se dem, så jeg kan bli så hjerteglad, jeg som har vært så trist og nedslått i alle disse århundrene du har vært fraværende. - Det skal jeg vise deg hjemme hos oss, sa Panza, - og vær nå til­ freds, for om Gud skulle være god nok til å la oss dra ut på eventyr enda en gang, vil du snart se meg som greve, eller guvernør over en øy, og ikke en hvilken som helst, men en av de beste som finnes. - Måtte himmelen ordne det slik, kjære ektemann, for det har vi god bruk for. Men si meg: Hva er dette med øyer, for det forstår jeg ikke? - Det er ikke honning til en eselkjeft, svarte Sancho, - det skal du få se til sin tid, og du skal bli forbløffet over å bli tiltalt som velbårenhet av alle dine vasaller. - Men hva er det du sier, Sancho, om velbårenhet, øyer og vasal­ ler? svarte Juana Panza, for det var navnet til Sanchos kone, selv om de ikke var i slekt, men fordi kvinnene i La Mancha pleide å ta ektemennenes familienavn. - Vær ikke så oppsatt, Juana, på å få vite alt så hurtig; det er nok at jeg forteller sannheten, og sy så igjen munnen. Jeg kan bare si deg, sånn i forbifarten, at det ikke finnes noe bedre i hele verden enn å være en ærbar mann, en væpner for en vandrende ridder som opp­ søker eventyr. Sant nok er det slik at som oftest får man ikke så stor glede av dem som man kunne ønske, for av de hundre man støter på, pleier niognitti å gå skjevt og vrangt. Dette vet jeg av erfaring, for noen ender med at jeg blir kastet opp og ned i et teppe, og i andre gjennombanket; men til tross for dette, er det riktig fint å avvente eventyrene på vei over fjell, lete seg gjennom skoger, klatrende over klipper, besøkende borger, overnatte i vertshus helt gratis, uten å betale en eneste maravedi. Denne samtalen foregikk mellom Sancho Panza og konen, Juana Panza, mens niesen og husholdersken tok imot don Quijote, kledde av ham og la ham i hans gamle seng. Han så på dem med fraværende øyne og skjønte ikke hvor han befant seg. Presten påla niesen å stelle særlig godt med onkelen og passe vel på at han ikke stakk av enda en gang, og fortalte alt det de måtte gjøre for å få ham hjem igjen. Her satte de to i å rope og skrike en gang til; her gjentok de enda en gang forbannelsene over ridderbøkene; her ba de himmelen nok en gang om at opphavsmennene til alle disse løgner og tåpeligheter måtte bli sendt til avgrunnens dypeste del. De ble kort og godt så forvirret og forskrekket ved tanken på å måtte være uten onkel og husbond så snart han ble litt bedre, og det ble virkelig slik de fryktet. 441

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Men forfatteren av denne historien, selv om han med omhu og nys­ gjerrighet har lett etter de bedrifter don Quijote utførte under sin tredje utferd, han har ikke kunnet finne noe om dem, i det minste ikke autentiske skriftstykker. Bare ryktet er blitt bevart i La Manchas annaler at den tredje gang don Quijote dro av sted, var det til Zaragoza, der han befant seg under noen berømmelige ridderspill som foregikk i den byen, og der skjedde ting som var på høyde med hans tapperhet og gode forstand. Heller ikke om hans livs endelikt kunne han finne noe, og ville ikke ha funnet det, hadde ikke hellet latt ham treffe en gammel sårlege som i sitt eie hadde et gammelt blyskrin, som etter det han sa, var blitt funnet i grunnmuren på et gammelt nedrevet eneboerkapell som skulle renoveres. I det nevnte skrinet hadde man funnet et pergament beskrevet med gotiske bok­ staver, men på kastiljanske vers, og det inneholdt mange av hans storverk og fortalte om Dulcinea av Tobosos skjønnhet, Rocinantes skikkelse, Sancho Panzas trofasthet og om selveste don Quijotes grav med forskjellige epitafier og lovprisninger over hans liv og adferd. De som kan leses og renskrives, var de som her ble satt inn av den troverdige forfatter av denne nye og enestående historie. Nevnte forfatter ber ikke dem som kommer til å lese den, om en belønning for det umåtelige arbeide det kostet ham å søke og lete i alle arkiver i La Mancha, for å bringe den for dagen, men at de skal tro like fast på den som kloke menn tror på ridderbøkene, som ansees for så sannferdige i verden. Dermed vil han anse seg for vel betalt og tilfreds, og han vil få krefter til å lete og finne andre, vel nok ikke så sannferdige, men i det minste like gode som påfunn og tidsfordriv. De første ordene som var skrevet på det pergamentet som ble fun­ net i blyskrinet, var disse: AKADEMIMEDLEMMENE I ARGAMASILLA, EN LANDSBY I LA MANCHA, VED DEN TAPRE RIDDER DON QUIJOTE AV LA MANCHAS LIV OG DØD,

HOC SCRIPSERUNT KONGONEGEREN, AKADEMIKER I ARGAMASILLA PÅ DON QUIJOTES GRAV

EPITAPHIUM Den bytterike galningen som gledet La Mancha mer enn Jason selv på Kreta,

442

DON QUIJOTE

han med det største klarsynet man vet av, som skremte værhanene ut av redet; den sterke armen som så kyndig ledet an i triumf fra Kina til Gaeta; den verste versmaker, kan vi vel vedta, som risset rim i bronse her på stedet;

han som i kø la bak seg Amadfser og så på Galaorer som dét pakket, alt som en hyllest til et helteliv;

han som fikk målbundet Belianiser og rundt på Rocinante viden flakket, her hviler han i jorden, kold og stiv.

HERRE AV VANN OG BRØD, AKADEMIKER AV ARGAMASILLA, IN LAUDEM DULCINEA DEL TOBOSO

SONETT Den bondetuppa som du her vil finne, med fyldig barm, og fyldig trutmunn også, er Dulcinea, dronning av Toboso den store don Quijotes herskerinne.

Til hennes pris gikk han til fots langt inne i Svartfjellet og siden over ås og sletter til Montiel - ja han sto på så han nådde Aranjuez, men, akk, det skrinne øket Rocinante ga seg. Skjebne hård! Tenk, damen sovnet inn i ungdoms vår, bort fra sin edle, djerve riddersmann; hun mistet yppighet i døden; han skjønt navnet ble i marmor risset inn, var fange i en selvbedragers sinn.

443

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

VIMSEKOPPEN, DEN VELFORSTANDIGE AKADEMIKER AV ARGAMASILLA, TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHAS STRIDSHEST ROCINANTES PRIS

EPITAPHIUM På tronen her; besatt med diamanter der guden Mars med blodig fotspor trådte, ble seiersbanner reist av don Quijote som lar det vaie stolt til alle kanter.

Og våpen henges opp - brukt mot giganter de hugget, stakk og dolket hvor de måtte ved alle heltedåder! Nye flotte bevis på krigskunst! Nye varianter!

La Amadis bli dyrket i sitt Gaula og greske helter roses opp i sky og Grekenland i gledesrus få være! Quijote vil jo i Bellonas aula i dag bli kronet og han vil få ry som hever ham opp i en annen sfære. Og glemsel visker aldri ut hans ære, selv Rocinante, uredd slik som han, er Brilladoros og Bayardos overmann.

SPOTTEGJØKEN, ARGAMASILLANSK AKADEMIKER, TIL SANCHO PANZA SONETT Se Sancho Panza her, en liten kropp, men stor i dristighet, det rene under. En enkel sjel, så langt fra no’ vidunder, men uten svik og uten en spillopp.

Han var blitt greve, helt på adelstopp, om ikke livet selv i flere runder tok tak i ham og uten mere plunder forhindret bondedrengens hopp dit opp

444

DON QUIJOTE

Han red på eselrygg, den spake væpner, der rett i halen på - ja unnskyld meg den spake Rocinante, bak sin herre. Å, brustne håp! Å, triste menskeskjebner! Man tror man vandrer på en fredens vei og finner skygge, støv og drøm, dessverre!

TAMEGFAN, AKADEMIKER I ARGAMASILLA PÅ DON QUIJOTES GRAV EPITAPHIUM Den ridder som hviler hei; mørbanket, ofte foraktet, er ham Rocinante fraktet omkring til felles besvær.

Væpneren Sancho er lagt, i jorden ved siden av, og er, selv nå i sin grav sin herres trofaste vakt.

TIKKTAKK, AKADEMIKER I ARGAMASILLA PÅ DULCINEA AV TOBOSOS GRAV EPITAPHIUM Og her hviler Dulcinea, en gang så frodig, men nå i døden mager og grå, den blir man tynn og sped av.

Hun kom fra en pen familie damen var uten en skramme hun var don Quijotes flamme, landsbyens aller mest stilige.

Dette var de vers som kunne leses; de øvrige, siden bokstavene var markspiste, ble overgitt til et akademimedlem for at han skulle for­ 445

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

søke å gjette seg frem til meningen. Det finnes etterretninger om at han klarte det, gjennom lang nattevåk og meget strev, og at han har til hensikt å publisere dem, i forventning om don Quijotes tredje utfart. FORSE ALTRO CANTERA CON MIGLIOR PLETTRO (Kanskje vil en annen synge med større talent)

FINIS

Annen

bok

Fortale til leseren

Gode Gud, hvor spent du må være på å lese denne fortalen, velbårne eller plebeiiske leser, da du her regner med å finne hevn, skjellsord og bitende irettesettelser av forfatteren av den andre Don Quijote, jeg mener ham som, etter det man sier, ble avlet i Tordesillas og født i Tarragona.1) Men jeg har virkelig ikke tenkt å gi deg den fornøy­ elsen, for selv om krenkelser vekker vrede i det mest ydmyke bryst, skal denne regelen finne sin unntagelse i mitt. Du ville vel at jeg skulle kalle ham et esel, en halvskrulling og en frekk fyr, men det kunne ikke falle meg inn. La hans egen synd straffe ham, la ham slurpe den kål han selv har spyttet i, og la ham så reise og ryke. Det jeg ikke har kunnet la være å ta meg nær av, er at han kaller meg gammel og enarmet, som om det skulle ligge i min hånd å stanse tiden, så den for min del ikke skulle sette sine spor, eller som om min invaliditet hadde skjedd i et kneipeslagsmål, og ikke ved det mest minneverdige slag som fortid og nåtid noensinne har sett, eller kommende tider kan vente å se. Om mine sår ikke er omgitt av glans i dens øyne som ser dem, verdsettes de i det minste høyt hos dem som vet hvor jeg fikk dem, for soldaten tar seg bedre ut som død på slagmarken enn i live på flukt. Dette er så sant at om noen ville foreslå meg å gjøre det umulige mulig, ville jeg heller ha befunnet meg i denne strålende strid enn å være helbredet for mine sår uten å ha deltatt i den. De sår soldaten kan vise i sitt ansikt og bryst, er stjerner som leder de andre til ærens himmel og til ønsket om en rettmessig lovtale. Dess­ uten skal man legge merke til at man ikke skriver med sine hvite hår, men med intellektet, som pleier å forbedres med årene. Jeg har også tatt meg nær av å bli kalt misunnelig, og at han forri Don Quijote bok I utkom i 1605. I 1614 da Cervantes holdt på med bok II, ble det utgitt en del II anonymt av en Avellaneda, som man aldri har kunnet identifisere. Cervantes, uten å nevne navn, antyder at Lope de Vega var med på dette. Lope var i 1614 både presteviet og knyttet til Inkvisisjonen.

449

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

klarer hva misunnelse er, som om jeg var uvitende om det, og når sant skal sies, kjenner jeg av de to som finnes bare den fromme, edle og velvillige misunnelse. Siden det da er slik, som det jo er, behøver jeg ikke å forfølge noen prest, og slett ikke om han også er knyttet til Inkvisisjonen. Dersom han skrev dette på vegne av den, som han synes å mene, tok han fullstendig feil, for den omtaltes evner høyakter jeg, jeg beundrer hans verker og hans vedvarende og «hederlige» virksomhet. Men jeg takker virkelig denne ærede forfatter for å ha sagt at mine noveller er mer satiriske enn eksemplariske, men at de er gode; og det kunne de ikke være om de ikke hadde litt av begge deler. Jeg aner at du mener jeg er meget forsiktig og holder meg altfor strikt innenfor grensene for min beskjedenhet, men jeg vet godt at man ikke skal forøke et lidende menneskes plager, og de denne her­ ren lider av, må uten tvil være store, siden han ikke våger å vise seg på åpen mark og under klar himmel, men skjuler sitt navn og angir falskt hjemsted, som om han skulle ha begått en majestetsfornærmelse. Om du tilfeldigvis skulle treffe ham, si ham fra meg at jeg ikke anser meg for krenket, for jeg vet godt hva djevelens fristelser er, og en av de største blant dem er å få en mann til å tro at han kan skrive og få trykt en bok som vil gi ham like meget ære som penger, og like mange penger som ære. Som en bekreftelse på dette vil jeg at du på din muntre og underfundige måte skal fortelle ham denne historien: Det fantes i Sevilla en sinnssyk person som fikk den pussigste tvangs­ tanke man kan tenke seg en gal mann kan få her i verden. Og den var at han laget et blåserør av siv som var spisset i den ene enden, og når han fant en eller annen hund ute på gaten, eller hvor som helst ellers, satte han foten på hundens pote og den andre løftet han med hånden, og så godt han kunne satte han røret inn bak på hunden og blåste så den ble rund som en ball. Da det var gjort, ga han den to små klaps på maven, slapp den og sa til alle de omkringstående, som alltid var tallrike: «Tror Deres nåder nå at det er lite arbeide å blåse opp en hund?» «Tror Deres nåde nå at det er lite arbeide å skrive en bok?» Om denne fortellingen ikke passer ham, skal du fortelle ham denne, kjære leser, som også er om en sinnsforvirret mann og en hund: Det fantes i Cordoba en annen sinnssyk som pleide å gå omkring med et stykke marmor på hodet, eller en ikke helt lett sten, og når han så traff på en intetanende hund, stilte han seg nær den og lot den falle rett ned på den med full tyngde. Dette gjorde hunden helt forstyrret, og mens den bjeffet og ulte, stanset den ikke før den var 450

DON QUIJOTE

tre gater lenger borte. Det skjedde så at blant de hundene han slapp lasten ned på, fantes det en som tilhørte en hattemaker, og som eieren holdt meget av. Stenen datt ned, traff den i hodet, den maltrakterte hunden skrek ut, det så og følte eieren som grep et alenmål, gikk løs på den gale og lot ham gjennomgå fra topp til tå; og for hvert stokkeslag han ga ham, sa han: - Din tjuvaktige kjøter, går du løs på min jakthund? Så du ikke, ditt svin, at hunden min er en jakthund? Og han gjentok ordet jakthund mange ganger, og jaget så den gale bort fullstendig gjennomprylt. Den gale hadde lært av dette og trakk seg tilbake og viste seg ikke ute på mer enn en måned. Deretter kom han tilbake med sitt vanlige påfunn og med større vekt. Han nærmet seg hunden og studerte den meget nøye, og uten å våge å slippe ste­ nen, sa han: - Dette er en jakthund, pass på! Og det var slik at alle hunder han traff på, selv om det var bullbitere eller skjødehunder, kalte han jakthunder, og følgelig slapp han ikke stenen mer. Kanskje vil det samme skje med denne fortelleren at han ikke lenger våger å slippe løs sine påfunn i bøker som er så dårlige at de er hårdere enn sten. Fortell ham også at de truslene han kommer med, om å ta inn­ tektene fra meg med denne boken sin, bryr jeg meg ikke det minste om, for jeg holder meg til den kjente farsen La Perendenga og svarer «lenge leve min herre, Rådmannen», og måtte Gud være med dere alle. Lenge leve den store greve av Lemos, hvis kristne gavmildhet er velkjent og holder meg på bena mot alle slag fra min kranke skjebne, og et leve også for den store velgjørenhet fra Hans velærverdighet, erkebiskopen av Toledo, don Bernardo de Sandoval y Rojas, selv om det ikke finnes nok trykkerier i verden og det trykkes flere bøker mot meg enn det finnes bokstaver i de satiriske versene i Mingo Revulgo. Disse to fyrster, uten noen form for smiger eller hyllest fra min side, har av sin egen godhet påtatt seg å begunstige og støtte meg. Derfor anser jeg meg selv for heldigere og rikere enn om hellet på vanlig måte hadde løftet meg til lykkens tinder. Den fattige kan ha ære, men ikke den lastefulle; fattigdom kan kaste skygger over adelskap, men ikke formørke det helt, og ettersom dyden sprer noe av sitt eget lys, selv om det er midt i fattigdommens vanskeligheter og brister, settes den allikevel høyt av høymodige og edle ånder, og blir følgelig støttet. Si så ikke mer til ham, heller ikke vil jeg si deg mer, men bare meddele deg at du skal få se at denne annen del av Don Quijote er tilskåret på samme kunstfulle vis og med samme stoff som første, og

4JI

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

i den gir jeg deg don Quijotes fullstendige livsløp, i full utstrekning og helt til hans død og begravelse, så at ingen skal våge å fremlegge nye vidnemål om ham, for de gamle er tilstrekkelige. Det må også være nok at en hederlig mann har berettet om disse kloke galskapene, uten å gå inn på dem enda en gang; for overmål av alle ting, om de enn er gode, gjør dem mindre ansett, og mangler ved noe, selv om de er dårlige, blir dog ansett for noe. Jeg glemte å fortelle deg at du snart får se Persiles, som jeg holder på å avslutte, og annen del av Galatea.

Dedikasjon til greven av Lemos

Da jeg for noen dager siden sendte Deres Eksellense mine skuespill, trykt før de ble oppført, mener jeg å huske at jeg skrev at don Qui­ jote var i ferd med å sette på seg sporene, for å dra av sted og kysse Deres Eksellenses hender. Nå kan jeg fortelle at han har satt dem på og er på vei, og om han når frem, tror jeg å ha ydet Deres Eksellense en liten tjeneste, for fra alle kanter skynder man på meg for å få bort den bitre og kvalmende smaken av den andre don Quijote, som under forkledningen «annen del» har fartet omkring i verden. Den som mest har ønsket å få den, har vært den store keiser av Kina, som for en måned siden sendte meg et brev på kinesisk med en utsending, der han ber meg, eller rettere sagt, bønnfaller meg om å sende ham den, for han ønsket å grunnlegge en skole der man skal studere det kastiljanske språk, og den boken som skulle studeres, skulle være historien om don Quijote. Samtidig skrev han at jeg skulle bli rektor for nevnte skole. Jeg spurte sendebudet om hans majestet hadde gitt meg noen hjelp til utgiftene. Jeg fikk det svar at det var det ikke tale om. - Da, min bror, svarte jeg, - kan De vende tilbake til Kina i korte eller lange dagsmarsjer, eller i samme marsjtakt som De kom hit i, for jeg har ikke helse til å dra ut på en så lang reise; og i tillegg til å være syk, er jeg i pengeknipe. Dersom De kommer med alle Deres keisere og konger, har jeg i Napoli, visekongen, den store greve av Lemos, som uten disse pyntetitlene for skoler og rektorater, begun­ stiger, støtter og viser meg større nåde enn jeg kan ønske. Med dette sa jeg farvel, og med dette tar jeg avskjed, og tilbyr Deres Eksellense Persiles og Sigismundas gjenvordigheter, en bok jeg skal avslutte innen fire måneder, Deo volente. Den vil bli den verste eller den beste som er skrevet på vårt tungemål, jeg mener blant underholdningsbøker. Jeg tilføyer at jeg angrer å ha sagt «den verste», for ifølge mine venners mening vil den bli så god som man kan tenke seg. Måtte Deres Eksellenses helse være så god som man kan ønske,

453

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og snart kommer Persiles for kysse Deres hender, og jeg Deres føtter, som Deres Eksellenses tjener. I Madrid i slutten av oktober sekstenhundre og femten.

Deres Eksellenses tjener, Miguel de Cervantes Saavedra

Annen

del av

Den skarpsindige

LAVADELSMANN DON QUIJOTE

av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra, forfatter AV FØRSTE DEL

KAPITTEL i om det presten og barberen talte med don Quijote om angående hans sykdom

Cide Hamete Benengeli forteller i annen del av denne historien, om don Quijotes tredje utfart, at presten og barberen holdt seg borte fra ham i nesten en måned, for ikke å rippe opp i minnene fra den nære fortid. Men de unnlot ikke av den grunn å besøke niesen og hushol­ dersken og å pålegge dem å behandle ham godt og gi ham beroligende og passende mat for hjertet og hjernen, for derfra kom, etter vanlig oppfatning, alle hans ulykker. Kvinnene sa at dette gjorde de allerede og kom til å gjøre det med størst mulig velvilje og omhu, for de hadde lagt merke til at deres husbond tidvis ga inntrykk av å ha fornuftens fulle bruk. Dette var presten og barberen meget tilfredse med, da de mente de hadde truffet det rette ved å føre ham forhekset med seg i oksekjerren, slik det ble fortalt i første del og siste kapittel av denne like storslåtte som nøyaktige historien. Derfor besluttet de å besøke ham for å se bedringen med egne øyne, selv om de anså det for nesten umulig at han hadde bedret seg, og de ble enige om ikke å komme innpå noe som hadde med det vandrende ridderskap å gjøre, for ikke å risikere å rive opp stingene i såret som fremdeles ikke var grodd. De besøkte ham følgelig og fant ham sittende i sengen, kledd i en stramtsittende jakke av grønn flanell med en rød toledansk lue på hodet; og han var så mager og inntørket at han virket som mumifisert spekekjøtt. De ble meget vel mottatt av ham, de spurte ham ut om helsen, og han berettet meget fornuftig om den og med høyst velvalgte ord. I samtalens løp kom de inn på det man kaller statshensyn og styringsmåter, og de rettet på et misbruk her og fordømte et annet der, reformerte en skikk og forviste en annen, så hver av de tre ble til nye lovgivere, en moderne Lykurgos, eller en enda mer 455

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

moderne Solon. De fornyet til de grader staten at det virket som de hadde puttet den gamle i en smie og fått ut noe annet enn de hadde puttet inn. Don Quijote talte så klokt om alle de emner de berørte at de to inspektørene trodde han utvilsomt var fullstendig frisk og hadde full dømmekraft. Til stede under samtalen var også niesen og husholdersken, og de ble ikke trette av å takke Gud for å få se sin husbond med fullt vett og forstand. Men presten endret den opprinnelige hensikten som var å ikke komme inn på ridderskapet, for han ville undersøke om don Quijotes tilfriskning var ekte eller falsk. Derfor, mens de beveget seg fra emne til emne, fortalte han blant andre ting nyheter som var kommet fra hovedstaden, blant annet sa han at man nå gikk ut fra som sikkert at Tyrken ville angripe Spania og Italia med en mektig armada, og at man ikke kjente til hans planer og visste hvor han ville slippe løs et så mektig uvær. Av frykt for at vi nesten hvert år måtte sette oss i beredskap var hele kristenheten varslet, og Hans Majestet hadde forberedt kystområdene i kongeriket Napoli og Sicilia og øya Malta. Til dette svarte don Quijote: - Hans Majestet har handlet som en klok kriger ved å sette sine stater i beredskap i tide, så ikke fienden skal finne ham uforberedt. Men om han ville følge mitt råd, ville jeg ha rådet ham til å anvende et middel, som Hans Majestet i denne time må være langt fra å tenke på. Knapt hadde presten hørt dette, før han sa til seg selv: - Måtte Gud holde hånden over deg, stakkars don Quijote, for det forekommer meg at du styrter deg fra din galskaps høyeste tinder ned i din enfoldighets dypeste avgrunn! Men barberen som var blitt slått av den samme tanken som pres­ ten, spurte don Quijote hvilken form for beredskap han mente det var grunn til å varsle om; kanskje var den av en slik art at den ville bli satt på listen over utidige råd som fyrster ofte pleier å få. - Mitt råd, herr skjeggskraper, sa don Quijote, - vil ikke være uti­ dig, men tvert imot rettidig. - Det var ikke slik ment, repliserte barberen, - men erfaringen viser at alle, eller de fleste, prosjektforslag som man forelegger Hans Majestet, enten er umulige, eller tåpelige, eller til skade for kongen og riket. - Mitt, svarte don Quijote, - er hverken umulig, tåpelig eller for­ virret, men det enkleste, riktigste og mest gjennomførbare som kan finne plass i hodet på noen prosjektmaker. - Men Deres nåde nøler med å omtale det, herr don Quijote, sa presten.

456

DON QUIJOTE

- Jeg ønsker ikke, sa don Quijote, - å fortelle det her og nå, så det i morgen tidlig vil bli omtalt for kongens rådgivere som så vil få alle gunstbevisninger og belønninger for min innsats. - For min del, sa barberen, - gir jeg mitt ord her, og for Guds åsyn, å ikke nevne noe av det Deres nåde kan ønske å si til kongen eller noe jordisk vesen. Denne eden lærte jeg av balladen om presten som ved begynnelsen av messen varslet kongen om tyven som hadde stjålet hundre dobbeltdukater og hans utholdende mulesel. - Slike historier kjenner ikke jeg, sa don Quijote, - men jeg vet at denne eden er solid nok, da jeg jo vet at herr barberen er en rettskaf­ fen mann. - Selv om han ikke skulle være det, sa presten, - går jeg god for ham og garanterer at han i denne saken ikke vil snakke mer enn en døvstum, da han ellers må betale alle rettssakens utgifter. - Og hvem går så god for Dem, herr sogneprest? sa don Quijote. - Mitt embede, svarte presten, - som er å bevare hemmeligheter. -Ved den skinnbarlige ... sa don Quijote da. - Hans Majestet behøver jo bare å befale gjennom de offentlige utropere at alle vand­ rende riddere som flakker omkring i Spania, skal samles ved hoffet på en bestemt dag. For om det bare kommer et halvt dusin, kunne det finnes én blant dem som var tilstrekkelig til å ødelegge all Tyrkens makt og velde. Lytt bare oppmerksomt, Deres nåder, og følg med i det jeg sier. Er det kanskje noe nytt i at en eneste vandrende ridder kan gjøre ende på en hel hær på to hundre tusen mann, som om alle sammen bare hadde én strupe, eller var laget av sukkerdeig? Om det ikke er slik, forklar meg da hvorfor så mange ridderhistorier er fulle av slike undere. Dersom det skulle være slik, og det ville være sørgelig for meg, at om den berømte don Beliams levet i dag, eller en annen av Amadis av Gaulas tallrike etterkommere, og om noen av dem var i live i dag og stilte opp mot Tyrken, ville det gå Tyrken ille. Men Gud vil se til sitt folk og fremskaffe en eller annen, kanskje ikke så tapper som fordums vandrende riddere, men en som i det minste ikke vil være dem underlegen hva pågangsmot angår; Gud skjønner meg, og jeg sier ikke mer. - Akk, sa niesen da. - Måtte jeg bare miste livet, om det ikke er slik at min onkel ønsker å bli vandrende ridder igjen! Til dette svarte don Quijote: - Jeg vil dø som vandrende ridder, la så Tyrken angripe eller trekke seg tilbake, når han ønsker det eller når hans makt tillater det; for jeg gjentar bare at Gud skjønner meg. Da sa barberen:

457

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Jeg ber Deres nåder om tillatelse til å fortelle en kort historie som skjedde i Sevilla, og siden den her passer som hånd i hanske, har jeg lyst til å fortelle den. Don Quijote ga sin tillatelse, presten og de andre lyttet oppmerk­ somt, og barberen begynte slik: -1 galehuset i Sevilla befant det seg en mann som slektningene hadde plassert der siden han manglet vettet. Han hadde tatt eksamen i kirkerett ved det lille universitetet i Osuna, men selv om det skulle ha vært i Salamanca, ville han etter manges mening være like gal. Denne lisensiaten mente etter noen år at han var normal og ved sine fulle fem, og ut fra denne innbilningen skrev han til erkebiskopen og bønnfalt denne innstendig og med høyst veloverveide grunner om å bli sluppet ut av den elendigheten han levet i, ettersom han gjennom Guds barmhjertighet hadde fått tilbake sin tapte dømmekraft; men hans slektninger holdt ham der for å ha fordelen av deler av hans inn­ tekter, og ville han skulle være gal helt til sin død, til tross for sannhe­ ten. Erkebiskopen ble overbevist av de mange veloverveide og kloke brev, og sendte en av kapellanene sine for å finne ut av forstanderen for asylet, om det var sant det lisensiaten hadde skrevet til ham, og at han likeledes skulle snakke med den gale. Dersom han mente at denne hadde vettet i behold, skulle han ta ham derifra og gi ham friheten. Kapellanen gjorde da det, og rektor sa at mannen fremdeles var gal. Selv om han ofte snakket som en person med godt vett, endte det alltid med at han slapp fra seg så mange og så store tåpeligheter at de helt var på høyde med hans foregående kloke uttalelser, noe han kunne finne ut ved selv å tale med ham. Det ønsket kapellanen å gjøre, han ble ført til den gale og talte med ham i en time eller mer, og på hele den tiden sa ikke den gale noe som var usammenhengende eller for­ virret. Han snakket derimot så sammenhengende at kapellanen ble tvunget til å tro at den gale var fornuftig. Blant andre ting sa den gale at det var forstanderen som hadde noe imot ham, for ikke å miste de gavene hans slektninger sendte ham, for å få ham til å hevde at han fremdeles var gal, men med enkelte lyse øyeblikk. Årsaken til hans ulykke var den store formuen hans, da hans fiender for å ha fordel av den opptrådte svikefullt og tvilte på den nåde Vår Herre hadde vist ham ved å forvandle ham fra dyr til menneske. Kort sagt snakket han på en slik måte at forstanderen ble mistenkeliggjort, slektnin­ gene ansett for å være grådige og ryggesløse og han selv så klok at kapellanen besluttet å bringe ham med seg for at erkebiskopen selv kunne forsikre seg om hva som var sant i denne saken. På grunn av denne godtroenheten befalte kapellanen forstanderen å utlevere de

458

DON QUIJOTE

klærne lisensiaten hadde hatt på seg da han kom dit. Forstanderen gjentok at han burde tenke seg om, for lisensiaten var uten tvil like gal som før. Imidlertid hjalp ikke forstanderens advarsler overfor kapellanen, og da befalingen kom fra erkebiskopen, adlød forstan­ deren. Lisensiaten fikk sin egne klær, som var nye og passende, og da han så seg påkledd som normal og avkledd en gal manns klær, ba han kapellanen om å være så barmhjertig å tillate ham å ta avskjed med de andre sinnssyke. Kapellanen svarte at han ville følge ham og se de gale som fantes i asylet. De gikk opp trappen ledsaget av noen av de tilstedeværende; og da lisensiaten nådde frem til et bur der en rasende sinnssyk befant seg, selv om han nå var rolig og fredelig, sa han til ham: «Min gode bror, tenk over om jeg kan gjøre noe for deg, for jeg drar hjem; Gud har, på grunn av sin uendelige godhet og miskunnhet og uten min fortjeneste, gitt meg fornuften tilbake, så jeg er nå frisk og sunn; for overfor Guds allmakt er intet umulig. Sett ditt håp og din tro til Ham, siden han har bragt meg tilbake til min opprinnelige tilstand, vil han også bringe Dem tilbake, dersom De fullt og helt har tillit til Ham. Jeg skal sørge for å sende Dem som gave noen matvarer De må spise, og sørg for å spise dem; for De må vite, at som en av dem som har vært gjennom dette, mener jeg all vår galskap skyldes at vi har tom mave, og hodet fullt av luft. Fatt mot, fatt mot, for om ulykker faller over oss, svekker de helsen og fører til døden.» Alle disse bemerkningene fra lisensiaten lyttet en annen gal til, som var i et annet bur rett overfor den rasendes, og han reiste seg fra en gammel sivmatte hvor han lå i bare underklærne og spurte med høy røst hvem som dro sin vei, sunn og forstandig. «Jeg, bror, er den som drar; for jeg trenger ikke å være her lenger, og derfor takker jeg himmelen som har vist meg så stor nåde.» «Pass på hva De sier, lisensiat, så ikke fanden lurer Dem,» svarte den gale, «hold Dem heller i ro her i Deres eget hus, så unngår De å vende tilbake en gang til.» «Jeg vet at jeg har fått forstanden tilbake,» repliserte lisensiaten, «og det er ingen grunn til å gjennomgå fortidens plager enda en gang.» «De forstandig?» sa den gale. - «Vel, det får vi se; gå med Gud; men jeg sverger ved Jupiter, hvis majestet jeg representerer her på jorden, at bare på grunn av denne synden som Sevilla begår ved å ta Dem ut av dette huset og betrakte Dem som frisk, må jeg foreta en slik avstraffelse av byen at minnet om den vil vare til evig tid, amen. Vet du ikke, du vesle vettløse lisensiat, at jeg kan utføre alt, da jeg, som sagt, er Den tordnende Jupiter og holder lynstrålen i mine hender, og med den kan jeg, og pleier jeg, å true med å ødelegge verden? Men bare med én eneste ting vil jeg straffe denne uvitende 459

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

byen, og det er ved ikke å la det regne i byen og hele omegnen i tre hele år, som man får telle fra den dagen og timen da denne trusselen ble utsagt. Jaså, du er fri, frisk og forstandig, og jeg er gal, jeg er syk og bundet ...? Derfor tenker jeg like lite på å la det regne, som på å henge meg.» Ved disse ropene og bemerkningene fra den gale ble alle tilstedeværende forbløffet; men vår lisensiat snudde seg mot vår kapellan, grep begge hendene hans og sa: «Vær ikke urolig, min herre, og bry Dem ikke om hva denne gale mannen har sagt; for om han er Jupiter og ikke vil la det regne, så er jeg Neptun, vannenes far og gud, og jeg skal la det regne så ofte jeg har lyst og det skulle bli nødvendig.» Til dette svarte kapellanen: «Allikevel, herr Neptun, skal vi ikke ergre herr Jupiter; Deres nåde forblir her i Deres hus; en annen gang, når det passer bedre og vi har bedre tid, skal vi komme tilbake og hente Deres nåde.» Forstanderen og de andre lo, og kapel­ lanen ble litt skamfull over latteren; de kledde av lisensiaten, han ble værende der i huset og så er den historien slutt. -Jaså, herr barber, dette var historien, sa don Quijote, - som De ikke kunne la være å fortelle, siden den passet som hånd i hanske? Å, herr skjeggskraper, herr skjeggskraper, hvor blind er ikke den som ikke vil se ved høylys dag! Er det mulig at Deres nåde ikke vet at sam­ menligninger man foretar mellom begavelse og begavelse, tapperhet og tapperhet, skjønnhet og skjønnhet, og avstamning og avstamning alltid vekker motstand og blir ille mottatt. Jeg, herr barber, er ikke Neptun, vannenes gud, heller ikke forsøker jeg å bli ansett for klok, når jeg ikke er det; men jeg plages av å forsøke å få verden til å innse den feil den begår ved ikke å gjenopprette de lykkelige tider da det vandrende ridderskap hadde sin glanstid. Men vår fordervede tids­ alder fortjener ikke å ha et så stort gode som man nøt i de tider da de vandrende riddere påtok seg den byrde å forsvare land og riker, å beskytte jomfruer, komme foreldreløse og umyndige til hjelp, å straffe de hovmodige og belønne de ydmyke. Hos de fleste av de riddere som i dag finnes, hører man heller raslingen av damask og brokade og andre dyrebare stoffer, enn av den ringbrynjen de ikler seg. Nå finnes ikke lenger den ridder som sover ute under åpen himmel, utsatt for barskt vær, bevæpnet med alle sine våpen fra topp til tå; og det finnes ingen lenger som uten å trekke føttene ut av stigbøylene og støttet til lansen, bare forsøker å ta en høneblund, som man sier, slik de vand­ rende riddere pleide å gjøre det. Nå finnes det ingen lenger, som etter å ha kommet ut av en skog, drar inn i uveisomme fjell, og derfra når frem til en ufruktbar og øde strand ved havet, som oftest er urolig og stormende, og finner der, eller ved bredden, en liten båt uten årer, seil, 460

DON QUIJOTE

mast eller rigg og med dristig hjerte hopper ned i den, og overgir seg til de uforsonlige bølger ute på dypet, som snart kaster ham opp mot himmelen, og snart ned i avgrunnen; og han, med hevet panne mot den uovervinnelige storm, når han minst venter det, befinner han seg mer enn tre tusen fjerdinger fra det stedet han gikk i båten, og idet han hopper i land på en fjern og ukjent strand, skjer det ham ting som fortjener å nedskrives, ikke på pergament, men risses inn i bronse. Men i dag seirer dovenskapen over utholdenheten, lediggangen over motgangen, lasten over dyden, hovmodet over tapperheten og teo­ rien over utøvelsen av våpenkunsten, som bare eksisterte og strålte i gullalderen og blant vandrende riddere. Om det ikke er slik, si meg da, hvem var mer ærbar og mer tapper enn den berømte Amadis av Gaula? Hvem var mer verdensklok enn Palmerin av England? Hvem var mer føyelig og omgjengelig enn Tirant lo Blanc? Hvem var flottere enn Lisuarte av Grekenland? Hvem ga og mottok flere hugg og stikk enn don Belianis? Hvem var dristigere enn don Perion av Gaula, eller hvem utsatte seg mer for farer enn Felixmarte av Hyrkania, eller hvem var mer oppriktig enn Esplandiån? Hvem mer dumdristig enn don Cirongilio av Trakia? Hvem mer ustyrlig enn Rodamonte? Hvem mer besindig enn kong Sobrino? Hvem mer dristig enn Reinaldos? Hvem mer uovervinnelig enn Roland? Og hvem mer storslått og høvisk enn Ruggiero, som hertugene av Ferrara nedstammer fra, ifølge Turpin i hans Kosntografi? Alle disse riddere og mange andre som kunne nevnes, herr sogneprest, var vandrende riddere, ridderskapets lys og heder. Jeg skulle ønske jeg kunne råde over slike og andre riddere som dem. Om det var slik, ville Hans Majestet være godt hjulpet og spare store utgifter, og Tyrken ville sitte og rive seg i skjegget. Og av den grunn vil jeg ikke bli værende i mitt hus, selv om kapellanen ikke klarer å få meg ut av det. Om Jupiter, som barberen har sagt, ikke vil la det regne, her er så jeg som lar det regne når jeg har lyst. Jeg sier dette for at herr Barberbekken skal vite at jeg skjønner ham. - Det er virkelig sant, herr don Quijote, sa barberen, - at det ikke var ondt ment. Hensikten var god, så sant hjelpe meg Gud, og Deres nåde bør ikke føle seg støtt. - Om jeg føler meg støtt eller ikke, sa don Quijote, - det vet jeg nok selv. Til dette sa presten: - Selv om jeg nesten ikke har sagt et ord inntil nå, vil jeg helst ikke bli sittende med en betenkelighet som gnager og skraper meg i samvittigheten, og som skyldes noe av det herr don Quijote har sagt. - Herr sognepresten har tillatelse til langt mer enn dette, svarte 461

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

don Quijote, - og bør følgelig fremlegge sin betenkelighet, for ingen liker å gå omkring med urolig samvittighet. - Med en slik godkjennelse, svarte presten, - kan jeg si at min betenkelighet er at jeg på ingen måte kan la meg overbevise om at hele den svermen av vandrende riddere som Deres nåde har nevnt, virkelig har vært levende mennesker av kjøtt og blod. Jeg forestiller meg heller at alle er fiksjon, fabel og løgn og drømmer fortalt av våkne, eller rettere sagt, halvsovende menn. - Dette er nok en misforståelse som mange utsettes for, svarte don Quijote, - at de ikke tror det har eksistert slike riddere i verden. Jeg har ofte, overfor forskjellige mennesker og ved varierende anlednin­ ger, forsøkt å trekke frem i sannhetens lys denne høyst vanlige vill­ farelse, noen ganger har jeg ikke kunnet gjennomføre mitt forsett, andre ganger har jeg klart det, ved å støtte det på den rene og skjære sannhet selv. Dette er en så solid sannhet at jeg holdt på å si at jeg har sett Amadis av Gaula med egne øyne, og at han var en høy mann med lyst ansikt og tett skjegg selv om det var sort, og han så ut til å være noe midt mellom mild og streng, fåmælt, sen til å bli sint, og snar til å legge sinnet bort. Og på den måten jeg har tegnet Amadis, mener jeg å kunne risse opp og beskrive alle de vandrende riddere som vandrer omkring i alle verdens ridderbøker, og av omsorg for at de skulle se ut slik historiene om dem beretter, og på grunn av deres bedrifter og den stand de tilhørte, kan man med ettertanke få frem deres trekk, farver og skikkelser. - Hvor stor mener Deres nåde da at kjempen Morgante kunne være? spurte barberen. - Når det dreier seg om kjemper, svarte don Quijote, - finnes det varierende meninger om hvorvidt de har eksistert eller ikke i verden, men Den hellige skrift, som ikke kan bevege seg et atom fra sannhe­ ten, viser oss at de fantes og forteller oss historien om kjempefilisteren Goliat som var syv og en halv alen lang, noe som er en umåtelig størrelse. På Sicilia har man dessuten funnet arm- og leggben samt skulderblad så store at selve størrelsen viser at det var kjemper som hadde dem, og de var likeså store som store tårn; for geometrien fjerner enhver tvil om en slik sannhet. Til tross for dette kan jeg ikke fortelle med sikkerhet hvor stor Morgante var, selv om jeg forestil­ ler meg at han ikke kunne ha vært svært høy. Jeg drives til en slik oppfatning ved å lese i historien der hans bedrifter omtales spesielt, at han ofte sov under tak, og siden han fant hus der han fikk plass, er det klart at han ikke var uvanlig stor. - Slik er det, sa presten. 462

DON QUIJOTE

Denne som moret seg over å høre ham si så mange enorme dum­ heter, spurte ham hva han mente om Reinaldos de Montalbåns og don Rolands ansikter, og de øvrige Tolv likemenn i Frankrike, siden alle hadde vært vandrende riddere. - Om Reinaldos, svarte don Quijote, - våger jeg å hevde at han hadde et bredt, rødmusset ansikt og litt utstående og flakkende øyne, ærekjær og kolerisk til overmål, og en venn av tyver og kjeltringer. Om Roldån, Roland eller Orlando, for med alle disse navnene omta­ ler historiene ham, tror jeg, og fastholder, at han var middels høy, bredskuldret, litt kalvbent, mørkhudet og med blondt skjegg, med hår på brystet og truende blikk, fåmælt, men meget medgjørlig og veloppdragen. - Dersom Roland ikke var mer til adelsmann enn Deres nåde har fortalt, repliserte presten, - var det ikke merkelig at fru Angelica den skjønne foraktet og forkastet ham til fordel for denne vesle-maureren som knapt nok hadde skjegg, og som hun henga seg til, med all hans flotthet, fyrighet og munterhet, og det var klokt heller å falle lidenskapelig for Medoros blidhet enn for Rolands barskhet. - Denne Angelica, herr sogneprest, svarte don Quijote, - var en forfløyen og omflakkende og litt lunefull jomfru, og hun fylte hele verden like meget med sine utidigheter som med ryktet om sin skjønn­ het. Hun forkastet tusen fornemme herrer, tusen tapre riddere og tusen kloke menn, og nøyde seg med en liten pasje, som knapt hadde dun på haken, og som var uten annen rikdom eller navn enn det han kunne takke vennskapet hun viste ham. Den store lovsynger av hennes skjønnhet, den berømte Ariosto, da han ikke våget, eller ikke ville, besynge det som skjedde med denne dame etter at hun hadde hengitt seg til Medoro på en så vanærende måte, for det kunne ikke være altfor ærbare saker, forlot henne med disse ord: Da han for Catay mottok sitt scepter, vil kanskje en annen synge med bedre plekter

Og dette var utvilsomt som en profeti; for diktere kaller seg også vates, som betyr profet. Denne sannheten sees klart av at etter dette, besang og begråt en berømt dikter fra Andalucia hennes tårer, og en annen berømt og enestående lyriker fra Castilla besang hennes skjønnhet. - Si meg da, herr don Quijote, sa så barberen, - har det ikke eksi­ stert noen poet som har skrevet en satire over denne dame, Angelica, blant alle dem som har lovprist henne? -Jeg for min del tror, svarte don Quijote, - at om Sacripante eller 463

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Roland hadde vært poeter, ville de ha gitt denne jomfruen en slem omgang, for det er vanlig og naturlig at diktere som blir avvist og forsmådd av sine oppdiktede damer - eller oppdiktet av dem som selv valgte dem til sine tankers herskerinner - hevner seg med satirer og smedeskrifter, en hevn som er upassende for edle hjerter. Men inntil nå har intet smededikt om fru Angelica, hun som snudde verden opp ned, nådd til min kunnskap. - For et mirakel! sa presten. Akkurat da hørte de husholdersken og niesen, som allerede hadde forlatt samtalen, rope opp ute i gårdsrommet og alle løp dit støyen kom fra.

KAPITTEL II som handler om det bemerkelsesverdige slagsmål som Sancho Panza hadde med don Quijotes niese og husholderske, sammen med andre muntre emner

Historien beretter videre at de høyrøstede stemmene som don Qui­ jote, presten og barberen hørte, kom fra niesen og husholdersken, som ropte til Sancho Panza, som sloss for å komme inn for å hilse på don Quijote, mens de forsøkte å nekte ham å komme inn gjennom døren: - Hva vil en slik farende fant her i huset? Gå hjem igjen, min bror, for De og ingen annen er den som forvirrer og lokker min husbond ut, og leder ham på ville veier. Til dette svarte Sancho: - Din satans husholderske, den som blir lokket og ledet og ført på ville veier, er jeg, og ikke din husbond. Han førte meg ut i verden, og dere skjønner ikke halvparten; han fikk meg ut av mitt hus med lurerier og lovet meg en øy, som jeg fremdeles venter på. - Måtte de pokkers øyene drukne deg, fordømte Sancho, svarte niesen, - og hva er øyer? Er det noe som kan spises som slikkerier, din storeter? - De er ikke til å spise, svarte Sancho, - men til å styre og regjere og bedre enn fire byer og fire borgermestre i hovedstaden. - Til tross for det, sa husholdersken, - kommer du ikke inn her, du din pose full av ondskap og sekk full av slemme påfunn. Gå du og 464

DON QUIJOTE

styr ditt eget hus og pløy dine egne åkerlapper, og slutt med å kreve øyer eller søyer. Presten og barberen hadde stor moro av å lytte til samtalen mellom de tre; men don Quijote, som var redd for at Sancho skulle sprekke og slippe fra seg en sekk med ondskapsfulle tåpeligheter som kunne berøre en del punkter som ikke ville være bra for hans egen anseelse, kalte på ham, fikk de to kvinnene til å tie og slippe ham inn. Sancho kom inn, og presten og barberen sa farvel til don Quijote uten noe håp om at hans helse skulle bli bedre, da de hadde sett hvordan han hadde viklet seg inn i sine egne forvirrede tanker og hvor oppslukt han var av sitt viltvandrende ridderskaps enfoldighet. Følgelig sa presten til barberen: - De vil se, min venn, hvordan vår adelsmann, når vi minst venter det, vil dra ut enda en gang og vekke oppsikt med sine eventyr. - Det tviler jeg overhodet ikke på, sa barberen, - men jeg over­ raskes ikke så meget av ridderens galskap som av våpendragerens enfoldighet, som tror så fullt og fast på det med øyene at jeg ikke tror noen vil få det ut av skallen på ham, uansett hvor mange skuffelser man kan forestille seg. - Måtte Gud ordne det, sa presten, - og vi får følge med. Så får vi se denne ridders og denne væpners byggverk av galskaper som synes støpt i samme form, slik at herrens galskaper uten væpnerens tåpeligheter, ikke ville være det minste verd. - Slik er det, sa barberen, - og det ville glede meg meget å få vite hva de to nå snakker om. - Jeg er sikker på én ting, svarte presten, - at niesen eller hushol­ dersken forteller oss det senere, for de er ikke av den sorten som lar være å lytte. I mellomtiden hadde don Quijote lukket seg inne i sitt eget rom sammen med Sancho, og da de var alene, sa han: - Det skuffer meg, Sancho, at du har sagt, og sier, at jeg er den som trakk deg ut av ditt vanlige, rolige liv, når du vel vet at jeg ikke ble sittende i mitt eget hus. Vi dro ut sammen, vi vandret sammen, og sammen flakket vi omkring; samme lykke og samme skjebne har begge vært utsatt for; om du ble kastet opp og ned på teppet én gang, ble jeg gjennombanket hundre, og det er den fordelen jeg har hatt. - Dette er fornuftig nok, svarte Sancho, - for etter det Deres nåde sier, faller ulykkene nærmere ridderne enn væpnerne. - Der tar du feil, Sacho, sa don Quijote, - ifølge det med quando caput dolet... etcetera. - Jeg skjønner ikke noe annet språk enn mitt eget, svarte Sancho.

465

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Jeg mener, sa don Quijote, - at når hodet verker, verker også alle lemmer; og følgelig, da jeg er din herre og husbond, er jeg ditt hode og du mine lemmer, siden du er min tjener. Av denne årsak vil et onde som rammer, eller kommer til å ramme meg, også smerte deg, og ditt vil plage meg. - Slik måtte det nok være, sa Sancho, - men da de kastet meg opp og ned på teppet, som et kroppslem, da satt hodet mitt bak muren og så meg fly gjennom luften uten å føle noen smerte. Og ettersom lemmene er nødt til å føle hodepinen, skulle hodet være nødt til å føle smertene i dem. - Det du nå ønsker å si, Sancho, svarte don Quijote, - er at det ikke smertet meg da de kastet deg opp og ned på teppet. Om det er det du sier, må du hverken si det eller tenke det, for jeg følte sterkere smerte i mitt sinn enn du i din kropp. Men for øyeblikket skal vi legge dette til side, for vi vil få tid til å tenke over og klargjøre dette. Si meg så, min venn Sancho, hva er det som blir sagt om meg her på stedet? Hvilken mening har det gemene folk om meg, hva mener lavadelsmennene, og hva ridderne? Hva sier de om min tapperhet, om mine storverk og om min høviskhet? Hvordan omtaler man det at jeg har besluttet å gjenopplive og gi verden tilbake den allerede glemte vandrende ridderorden? Og til slutt ønsker jeg, Sancho, at du skal fortelle meg alt det som har nådd dine ører om dette; og det skal du fortelle meg uten å forøke det gode, eller ta bort noe av det onde. Lojale vasaller skal fortelle sannheten til sine herrer slik de er i sitt vesen og skikkelse, uten at smigeren skal øke den, eller noen form for tom respekt skal svekke den. Vit da, Sancho, at om den nakne sannhet nådde fyrstenes ører, uten å være ikledd smiger, ville vi leve i andre tider, andre tidsaldre ville bli ansett som mer jernaldre enn vår, og vår ville omtales som gullalderen. La dette være en advarsel, Sancho, så at du klokt og velvillig lar mine ører høre sannheten om alt det du vet av det jeg har spurt deg om. - Det skal jeg med største glede gjøre, herre, svarte Sancho, - på den betingelse at Deres nåde ikke blir sint over det jeg sier, siden De vil jeg skal fortelle den naken, uten å ikle den andre klær enn dem de nådde ørene mine i. -Jeg skal på ingen måte bli sint, svarte don Quijote. - Du kan, Sancho, tale fritt og uten omsvøp. - Det første jeg da sier, sa han, - er at folket ser på Dem som en stor dåre, og meg selv som en like stor idiot. Lavadelsmennene sier at De ikke holder Dem innenfor rammen av lavadelskapet og har satt «don» foran Deres navn, og slik tilrevet Dem tittelen ridder selv om 466

DON QUIJOTE

De bare har fire vinstokker og to jordlapper og knapt nok penger til standsmessige klær. Ridderne sier at de ikke ønsker at lavadelsmenn skal tro de er deres likemenn, særlig fattige lavadelsmenn som pusser sko og stopper sorte strømper med grønn silke. - Dette har ingenting å gjøre med meg, sa don Quijote, - for jeg går alltid velkledd, og aldri med lappete klær. Rifter kan nok forekomme, men de stammer snarere fra brystharnisken og våpnene enn fra tidens tann. - Hva angår Deres nådes tapperhet, høviskhet, bedrifter og anlig­ gender, finnes det forskjellige meninger. Noen sier: «Gal men mor­ som», andre: «Tapper men ulykkelig», atter andre: «Høvisk men i utide», og slik går snakket om så mange ting at hverken Deres nåde eller jeg levnes ære og heder. - Hør her, Sancho, sa don Quijote, - den som i eminent grad har dyder, blir forfulgt. Få eller ingen av fortidens berømte menn unngikk ondskapens baktalelser. Julius Caesar, en modig, klok og tapper hær­ fører, ble kalt ærgjerrig og ikke helt ren, hverken når det gjaldt klær eller levemåte. Aleksander, hvis storverk ga ham tilnavnet Den store, ble omtalt som drikkfeldig. Om Herkules, han med sine mange stor­ verk, fortelles det at han var lidderlig og bløtaktig. Om don Galaor, Amadis av Gaulas bror, hviskes det at han var altfor trettekjær, og at broren var en tåreperse. Følgelig, å Sancho, blant så mange bak­ talelser av de gode, kan nok mine passere, om det ikke er flere enn du har nevnt. - Det er det springende punkt, ved min fars død! repliserte Sancho. - Nå, er det mer? spurte don Quijote. - Det aller verste står igjen, sa Sancho. - Det som er nevnt hittil er bare småtterier, men om Deres nåde vil vite alt om det baksnakket folk driver med, skal jeg på et lite øyeblikk bringe hit den som kan fortelle alt, uten å glemme den minste skjerv. For i går aftes kom søn­ nen til Bartolomé Carrasco tilbake, han som har studert i Salamanca og er blitt baccalaureus. Da jeg gikk for å ønske ham velkommen, fortalte han at historien om Deres nåde allerede fantes i bøker under navnet Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha, og han sier at der nevnes jeg ved mitt eget navn, Sancho Panza, og min frue Dulcinea av Toboso, sammen med andre ting som vi snak­ ket om under fire øyne, så jeg måtte korse meg av forferdelse over hvordan historikeren som skrev den, kunne vite det. - Jeg forsikrer deg, Sancho, sa don Quijote, - at forfatteren av vår historie må være en vis trollmann, for overfor slike skjules ingenting av det de vil skrive.

467

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Og hvordan er det mulig, sa Sancho, - at han kan være vismann og heksemester, når baccalaureus Samson Carrasco, for det heter han som jeg har nevnt, sier at forfatteren av historien heter Cide Hamete Berenjena! - Det er et maurisk navn, svarte don Quijote. - Slik er det nok, svarte Sancho, - for stort sett har jeg hørt at maurere liker berenjenas eller auberginer svært godt - Du tar nok feil, Sancho, når det gjelder navnet til denne Cide, som på arabisk betyr herre. - Det kan vel være, repliserte Sancho, - men om Deres nåde ønsker å få ham hit, fyker jeg og henter ham straks. - Det vil glede meg meget, min venn, sa don Quijote, - for det du har fortalt meg, har gjort meg spent, og jeg kan ikke ta en munnfull som smaker av noe, før jeg har fått vite alt. - Jeg skal hente ham, sa Sancho.

KAPITTEL III om de latterlige uttalelser som ble utvekslet mellom don Quijote, Sancho Panza og baccalaureus Samson Carrasco

Don Quijote ble sittende nedsunket i dyp ettertanke mens han ven­ tet på baccalaureus Samson Carrasco, av hvem han ventet å få høre nytt om seg selv som var fortalt i en bok, slik Sancho hadde sagt, og han kunne ikke tro at en slik bok fantes, for ennå var ikke blodet av alle de fiender han hadde drept, tørket inn på eggen av sverdet, og allerede nå ble det hevdet at alle hans høye ridderbedrifter var gått i trykken. Til tross for dette innbilte han seg at en eller annen vismann, en venn eller en fiende, ved hjelp av trolldomskunster hadde latt dem trykke. Dersom det var en venn, skjedde det for å lovprise dem og heve dem opp blant bedriftene til de mest fremragende vandrende riddere; var det en fiende, for å avsvekke dem og sette dem langt under de tarveligste bedrifter som en ussel væpner kunne ha skrevet, ettersom - det tenkte han for seg selv - storverk av væpnere aldri var blitt nedskrevet. Om det skulle være sant at en slik historie fantes, og siden han var en vandrende ridder, måtte den være skrevet i en opphøyet stil, briljant, glorverdig, storslått og sann. Dette trøstet han seg litt med, men han ble fortvilet ved tanken 468

DON QUIJOTE

på at forfatteren var maurer, ifølge tilnavnet «Cide», og av maurere kunne man ikke vente noen form for sannhet, siden alle er svindlere, falsknere og fantaster. Han fryktet at hans kjærlighetshistorie kunne være behandlet med en viss usømmelighet, som kunne svekke og skade hans herskerinne Dulcinea av Tobosos ærbarhet. Han ønsket at den trofasthet og den sømmelighet han alltid hadde bevart over­ for henne, skulle være beskrevet, og dermed at han hadde forkastet dronninger, keiserinner og jomfruer av alle stender og tilbakeholdt alle impulser fra de naturlige drifter. Da Sancho vendte tilbake med Carrasco, hadde don Quijote snudd opp ned og vrengt ut og inn på disse og en mengde andre innbilninger. Don Quijote mottok studenten med stor høflighet. Selv om han het Samson, hadde ikke denne baccalaureusens korpus, skjønt han var en stor spottegjøk. Han hadde magert ansikt, men godt vett, han kunne være fireogtyve år, med rundt ansikt, flat nese og stor munn. Alt dette var tegn på at han var ondskapsfull av natur og en venn av vittige påfunn og spøkefullheter, noe han viste ved å falle på kne straks han så don Quijote, og si: - Gi meg Deres Høyhets hender, herr don Quijote av la Mancha, for ved den Sankt Peters ordensdrakt jeg bærer, selv om det er den laveste av de teologiske grader, så er Deres nåde en av de mest berømte i den vandrende ridderorden som har eksistert, eller vil eksistere på jordens rund. Lovet være Cide Hamete Benengeli som har nedskrevet historien om Deres storverk, og enda mer være lovet den nyfikne skribent som sørget for å få den oversatt fra arabisk til vårt kastiljanske folkemål til felles underholdning for menneskene. Don Quijote lot ham reise seg og sa: - Det er altså sant at det finnes en historie om meg, og at det var en maurer og vismann som satte den sammen? - Det er i den grad en sannhet, sa Samson, - at jeg tror det frem til denne dag finnes trykt mer enn tolv tusen eksemplarer av denne his­ torien; benekter noen dette, måtte da Portugal, Barcelona og Valencia bekrefte det, ettersom de er blitt trykt der. Det fortelles også at den er i ferd med å trykkes i Antwerpen, og jeg mener å ane at det ikke vil finnes det språk eller tungemål som den ikke vil bli oversatt til. - En av de ting som mest må glede en god og fremtredende mann, sa don Quijote da, - er å se seg, i levende live, vandre omkring med et godt navn på alle de folkeslags tungemål som finnes, i trykt form. Jeg sier med et godt navn, for om det motsatte skulle være tilfelle, ville ingen død være verre. 469

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Hva angår det store ry og det gode navn, sa studenten, - da overgår Deres nåde alle vandrende riddere, for maureren på sitt språk og den kristne på sitt var omhyggelige med å gjengi Deres nådes storslåtte opptreden på en levende måte, Deres store mot i farens stund, Deres tålmodighet i motgang og lidelse såvel i ulykker som når det gjelder kvestelser, ærbarheten og selvbeherskelsen i Deres nådes platoniske kjærlighet til min frue, dona Dulcinea av Toboso. - Aldri, utbrøt Sancho, - har jeg hørt min frue Dulcinea omtalt som «dona», men bare som fru Dulcinea av Toboso, og hva dette angår, er det en feil i historien. - Det er ingen innvending av betydning, svarte Carrasco. - Nei, det er det virkelig ikke, svarte don Quijote, - men si meg, Deres nåde, herr baccalaureus: Hvilke av mine storverk er det som mest fremheves i denne historien? - I dette, svarte studenten, - finnes det forskjellige meninger, like­ som smaken er forskjellig. Noen holder på eventyret med vindmøl­ lene, som forekom Deres nåde å være kjempen Briareos; andre mener den om stampemøllene, noen beskrivelsen av de to hærene, som etter­ på lot til å være to saueflokker, noen fremhever den om den døde som ble bragt til Segovia; én sier at frigivelsen av galeislavene overgår alle andre, en annen at ingen er på høyde med de kjempestore benediktinermunkene, til like med striden med baskeren. - Si meg, herr baccalaureus, utbrøt Sancho, - dukker her opp his­ torien om eseldriverne, da vår gode Rocinante ønsket det umulige? - Vismannen glemte ingenting i blekkhuset, svarte Samson, - han sier alt og noterer alt, til og med de piruettene den gode Sancho fore­ tok på teppet. - På teppet gjorde jeg ingen piruetter, svarte Sancho, - derimot oppe i luften og langt flere enn jeg ville. - Jeg forestiller meg, sa don Quijote, - at det ikke finnes noe men­ neskes historie som ikke har både fremgang og tilbakeslag, særlig når det dreier seg om ridderskapet, som ikke alltid kan være full av fremgangsrike hendelser. - Til tross for dette, svarte studenten, - sier noen som har lest his­ torien, at det ville ha gledet dem om forfatterne hadde glemt noen av de tallrike omgangene med stokkeslag som herr don Quijote fikk under de forskjellige sammenstøt. - Her kommer sannheten i historien frem, sa Sancho. - Det kunne også være rimelig å fortie dem, sa don Quijote, - for de handlinger som hverken endrer eller forskyver historiens sannhet, er det ingen grunn til å ta med, dersom de slår ut som forakt for 470

DON QUIJOTE

hovedpersonen i historien. Det er jo sant at Aeneas ikke var så from som Vergil tegner ham, heller ikke var Odyssevs så klok og forsiktig som han beskrives av Homer. - Det er riktig nok, repliserte Samson, - men én ting er å skrive som dikter, en annen som historiker. Dikteren kan fortelle eller besynge hendelsene, ikke som de var, men som de burde være, og historikeren må beskrive dem, ikke som de burde være, men slik de skjedde, uten å tilføye eller fjerne noe som helst av sannheten. - Om det da er slik at denne mauriske herren driver på og fortel­ ler sannheter, sa Sancho, - er det sikkert slik at blant Hans nådes stokkeslag finnes også mine; for aldri prylte de skuldrene til herren uten samtidig å pryle hele kroppen min. Men det er ikke noe jeg skal undre meg over, for som min herre sier, i hodepinen deltar også lemmene. - Du er en riktig luring, Sancho, svarte don Quijote. - Du mangler ikke hukommelse når det passer deg. - Om jeg ville glemme de staurslagene jeg har fått, sa Sancho, vil ikke de røde slagmerkene tillate det, for de er fremdeles synlige på ribbena mine. - Ti stille, Sancho, sa don Quijote, - og avbryt ikke herr baccalau­ reus som jeg ber gå videre med å fortelle hva som sies om meg i den nevnte historien. - Og om meg, sa Sancho, - for det sies også at jeg er en av de viktigste filurer i den. - Figurer og ikke filurer, min venn, sa Samson. - Har vi enda en kritiker av ordspill? sa Sancho, - fortsetter det, trenger vi hele livet på å bli ferdige. - Måtte Gud straffe meg, Sancho, svarte baccalaureusen, - om De ikke er den andre hovedpersonen i historien, og det finnes dem som setter mer pris på å høre Dem tale enn den beste av de andre, selv om det også finnes dem som mener at De var litt for godtroende, når De trodde at det kunne være sant det med styringen av den øya, som herr don Quijote, som her er til stede, tilbød Dem. - Solen er ennå ikke gått ned, sa don Quijote, - og jo eldre Sancho blir og med den erfaring årene gir, vil han passe bedre og bli mer egnet til å bli guvernør enn han er nå. - For Guds skyld, herre, sa Sancho - den øya som jeg ikke kunne styre med den alderen jeg allerede har, ville jeg ikke kunne styre om jeg ble like gammel som Metusalem. Feilen er at den nevnte øya har gått i dekning og ikke at jeg mangler vett til å styre den. - Overlat det til Gud, Sancho, sa don Quijote, - og alt vil ende 471

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

godt, og kanskje bedre enn De tror, for ikke et blad på treet beveger seg uten Guds vilje. - Det er sant nok, sa Samson, - for om Gud vil, vil ikke Sancho mangle tusen øyer å styre, langt mindre én. - Jeg har sett guvernører både her og der, sa Sancho, - som ikke engang når meg opp til skosålene, og til tross for det, kalles de Eksel­ lense og får maten servert på sølvtallerkener. - Det er ikke guvernører over øyer, repliserte Samson, - men andre mer praktiske regentskap; for de som regjerer over øyer, må i det minste kunne grammatikk. - Med det grammet klarer jeg meg fint, sa Sancho, - men den matikken stikker jeg ikke nesen borti, siden jeg ikke skjønner den. Men la dette med guvernørskap ligge i Guds hender, for han brin­ ger meg nok dit hvor han har mest bruk for meg. Jeg mener, herr baccalaureus Samson Carrasco, at jeg er blitt uendelig glad over at forfatteren av historien har talt om meg slik at det som fortelles ikke virker krenkende, for jeg sverger som god væpner at om han hadde sagt noe om meg som ikke sømmer seg for en gammelkristen, som jeg er, da skulle de døve få høre oss. - Det ville være et mirakel, svarte Samson. - Mirakel eller ikke mirakel, sa Sancho, - hver og en får passe på hvordan han snakker eller skriver om en preson, og ikke rører inn det første og beste som dukker opp i skallen på ham. - En av de feilene man finner ved historien, sa baccalaureusen, er at forfatteren puttet inn en novelle, Nysgjerrighet i utide, og den er hverken dårlig eller ille uttenkt, men fordi den ikke passer inn der, har den heller ikke noe å gjøre med historien om Hans nåde herr don Quijote. - Jeg vedder på, repliserte Sancho, - at han har hakket sammen hummer og kanari. - Jeg må nok si at forfatteren av min historie, sa don Quijote, ikke har vært en vismann, men en eller annen uvitende skravlebøtte som har fomlet seg til å skrive uten plan og mening, så det kunne bli hva som helst, slik maleren Orbaneja i Ubeda pleide å svare når han ble spurt hva han holdt på å male: «Alt etter som.» En gang malte han en hane på en slik måte og så lite likt en at han måtte skrive med gotiske bokstaver: «Dette er en hane.» Og min historie må visst være slik at den trenger kommentarer for å bli forstått. - Slik er det ikke, svarte Samson, - for den er så klar at ingenting er vanskelig i den. Barn tar fatt på den, unggutter leser den, voksne menn forstår den og de gamle roser den, den er kort og godt så for-

472

DON QUIJOTE

tersket og lest og kjent av alle slags mennesker at knapt har de sett et magert øk, så sier de: «Der vandrer Rocinante!» Og de som mest har gitt seg til å lese den, er pasjene, for det finnes ikke den høyadelige herres forværelse hvor det ikke finnes en Don Quijote, noen griper fatt i den så snart noen gir slipp på den; noen går løs på den og andre ber om den. Kort og godt kan man si at nevnte historie er den morsomste og minst skadelige underholdning man inntil nå har sett, for i hele boken antydes ikke engang skyggen av et upassende ord, eller en tanke som ikke er katolsk. - Å skrive på noen annen måte, sa don Quijote, - ville ikke være å skrive sannheter, men løgner, og de historikere som gjør bruk av løgner, skulle brennes, som falskmyntnere. Og ikke skjønner jeg hva som fikk forfatteren til å gjøre bruk av andres noveller og fortellin­ ger, når det fantes så meget å skrive om mine eventyr. Han holdt seg rimeligvis til det ordtaket som sier: «Ta litt av det ene og litt av det andre, alt vil ned i maven vandre.» For det er slik at ved å gi uttrykk for mine tanker, mine sukk, mine tårer, mine gode hensikter og mine kamper, kunne han ha skrevet et bind som var større eller like stort som det biskop Tostado har skrevet. Etter min oppfatning, herr bac­ calaureus, må man, for å skrive historier og bøker av hvilken som helst art, ha god dømmekraft og moden forstand. For å skrive vit­ tigheter og si morsomme ting, må man ha stort talent: den klokeste personen i en komedie er narren, for den som ønsker å fremtre som enfoldig, kan ikke være det. Historien er som en hellig ting, for den må være sann, og der sannheten er, der er Gud, som er sannheten. Men ikke desto mindre finnes det noen som knar sammen og gir fra seg bøker som om det skulle være boller. - Det finnes ingen bok som er så dårlig, sa Samson, - at det ikke er noe godt i den. - Det er det ingen tvil om, sa don Quijote, - men ofte skjer det at den som med rette har oppnådd og ervervet stor berømmelse for sine skrifter, ved å la dem gå i trykken mister de den helt, eller den svekkes. - Årsaken er, sa Samson, - at siden trykte verker leses langsomt, leses de mer omhyggelig, jo større berømmelsen er hos den som skrev dem. De menn som er berømte for sitt talent, de store diktere, de berømmelige historikere, blir alltid, eller som oftest, misunt av dem som har som en særlig adspredelse å kritisere andres skrifter, uten selv å ha satt noen inn i verden. - Det er ikke så underlig, sa don Quijote, - for det finnes mange teologer som ikke er gode på prekestolen og er glimrende til å finne ut hva som mangler, eller tar for meget plass i det som predikes.

473

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Alt er slik De sier, herr don Quijote, sa Carrasco, - men jeg skulle ønske at nevnte kritikere ville være litt mer barmhjertige og mindre nøyeregnende, uten å bry seg med den minste lille flekk på den klare sol i det verket de baktaler, for om aliquando bonus dormitat Homerus, burde de ta i betraktning hvor lenge Homer var våken, for å gi lys til verket med så få skygger som mulig. Og kanskje kunne det være slik at det de mener er dårlig, kunne være føflekker som av og til fremhever skjønnheten i det ansikt som har dem. Derfor sier jeg at det er en stor risiko den utsetter seg for som lar en bok trykke, da det er aldeles umulig å skrive slik at det gleder og tilfredsstiller alle som leser den. - Den som handler om meg, sa don Quijote, - har nok tilfredsstilt få. - Det er snarere omvendt, for likesom stultorum infinitus est nume­ rus, er det uendelig mange som har gledet seg over den nevnte histo­ rien. Noen har sett en feil og en svakhet i forfatterens hukommelse, for han glemmer å fortelle hvem den tyven var som stjal Sanchos esel. Det sies ikke klart, og man bare må slutte av det skrevne at det ble stjålet, og like etter ser vi ham ri på det selvsamme eselet, uten at det har dukket opp igjen. De sier også at han glemte å fortelle hva Sancho gjorde med de hundre dukatene han fant i reisevesken i Sierra Morena, som aldri mer nevnes. Det er mange som ville vite hva han gjorde med dem, eller hva han brukte dem til, som er et av de viktige punktene som mangler i boken. Sancho svarte: -Jeg, herr Samson, er ikke opplagt til oppregninger eller avregninger, for jeg er blitt svekket i maven, og om jeg ikke reparerer det med to slurker av en gammel vin, er det som om jeg har tornekvis­ ter i den. Hjemme har jeg det, min ekteviv venter meg, når jeg har spist kommer jeg tilbake, og jeg skal da tilfredsstille Deres nåde og all verden om det de kan ønske å spørre meg om, såvel om tapet av eselet som om anvendelsen av dukatene. Og uten å vente på svar eller si ett ord til, gikk han hjem. Don Quijote ba Carrasco innstendig om å spise et kummerlig måltid hos ham. Baccalaureusen sa jatakk og ble der. I tillegg til den vanlige maten ble det satt frem to duer på bordet, og under måltidet ble det tale om ridderskapets bedrifter, Carrasco snakket ham etter munnen, banketten tok slutt, de tok sin siesta, Sancho kom tilbake og samtalen fortsatte som før.

474

DON QUIJOTE

KAPITTEL IV der Sancho Panza oppklarer baccalaureus Samson Carrascos tvil og spørsmål, sammen med andre hendelser som er verd å vite og å fortelles

Sancho vendte tilbake til don Quijotes hus og tok opp det foregående emnet og sa: - Til det som herr Samson sa han ønsket å vite om hvem, eller hvordan, eller når eselet mitt ble stjålet, gir jeg som svar at den samme natten da vi flyktet fra Det hellige broderskap, dro vi inn i Sierra Morena, etter det ulykkelige eventyret med galeislavene, og det med den døde som ble båret til Segovia. Min herre og jeg nådde inn i en skogtykning, der min husbond, støttet til lansen, og jeg på eselet, gjennombanket og utmattet av de foregående skjærmysler, sovnet som om det var på fire madrasser av fjær. Særlig jeg falt i en så tung søvn at hvem det nå kan ha vært, fikk anledning til å liste seg bort til meg og sette meg opp på fire staurer som ble stilt opp på de fire sidene av pakksadelen, så jeg ble sittende overskrevs på den, og så fikk de fjernet eselet uten at jeg merket det. - Det er en enkel sak, og ingen nyhet; for det samme skjedde med Sacripante, da han var med på beleiringen av Albraca. Med det selv­ samme påfunnet klarte den berømte tyven ved navn Brunel å ta hes­ ten bort mellom bena på ham. - Dagen kom, fortsatte Sancho, - og knapt hadde jeg strukket på meg før stokkene sviktet og jeg falt tungt ned på bakken. Jeg speidet etter eselet og så det ikke; tårene steg opp i øynene på meg, og jeg satte i med en klagesang. Siden forfatteren av vår historie ikke fikk den med seg, kan han regne med at han gikk glipp av en godbit. Etter jeg vet ikke hvor mange dager, da jeg reiste sammen med prinsesse Micomicona, gjenkjente jeg asenet mitt og så at på det, iført sigøynerklær, red svindleren og erkekjeltringen Ginés de Pasamonte som min herre og jeg befridde fra lenken. - Det er ikke der feilen ligger, repliserte Samson, - men at før eselet var dukket opp igjen, sier forfatteren at Sancho red på det selvsamme gråskimlede eselet. - Til det, sa Sancho, - vet jeg ikke hva jeg skal svare, annet enn at historikeren tok feil, eller det var sjusk fra trykkerens side. - Slik er det nok, sa Samson, - men hva skjedde med de hundre dukatene? Ble de skuslet bort? Sancho svarte:

475

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Jeg brukte dem til fordel for meg selv, min kone og barn, og de er årsaken til at min kone tålmodig har avfunnet seg med mine vand­ ringer på veier og stier i min herre, don Quijotes tjeneste, og om jeg skulle vende hjem uten en maravedi og uten eselet, ville det bli verst for meg. Og om De vil vite mer av meg, her er jeg. Jeg ville ta ansvaret overfor kongen presonlig, og ingen har grunn til å blande seg opp i hva jeg fikk med meg eller ikke, om jeg sløste det bort, eller ikke; for om alle stokkeslagene jeg fikk på disse reisene skulle betales i rede penger, selv om de bare ble vurdert til fire maravedfs hver, ville ikke engang enda ett hundre dukater betalt halvparten. Hver og en kan kjenne i sitt eget bryst og ikke gi seg til å betrakte svart som hvitt og hvitt som svart; for hver og en er slik Gud skapte ham, og ofte verre enn det. -Jeg skal være forsiktig med å anklage forfatteren av historien, men om den skulle trykkes opp igjen, burde det som vår gode San­ cho sier, ikke glemmes. Det ville gi den enda en håndsbredds høyere omdømme enn den har. - Finnes det andre ting som må rettes på i boken, herr baccalau­ reus, spurte don Quijote. - De finnes nok, svarte han, - men ingen av dem har samme betyd­ ning som de nevnte. - Og skulle forfatteren kanskje love en annen del? sa don Quijote. - Det lover han, sa Samson, - men han sier han ikke har funnet den, eller vet hvem som har den. Følgelig vet vi ikke om den kommer eller ei; og på grunn av dette som mange sier: «Annen del er aldri så god som den første», og atter andre: «Om don Quijote er det nok med det som er skrevet», er det tvil om det vil komme en annen del, selv om det finnes noen som er mer joviale jupiteroptimister enn melan­ kolske saturnpessimister og sier: «Kom bare med flere quijotader, la don Quijote angripe, la Sancho Panza tale, og la det gå som det vil, for det vil vi glede oss over.» - Og hva holder forfatteren seg til? - Til at straks han finner den historien som han leter etter med største flid, svarte Samson, - vil han straks la den gå i trykken, drevet mer av egeninteresse enn av ønsket om noen lovtale. Til dette sa Sancho: - Skjeler forfatteren til penger og fordeler? Det ville være et under om han fikk det; for det er bare spørsmål om å skrive og skrive raskt, som en skredder før en høytid, og de verker som skrives med hastverk, vil aldri avsluttes så perfekte som de bør være. Denne herr maureren, eller hva han nå er, må være forsiktig med hva han gjør, 476

DON QUIJOTE

for jeg og min herre kan gi ham hendene så fulle med eventyr og skiftende hendelser at han ikke bare kan skrive sammen en annen del, men hundre deler. Den gode mannen tror nok at her ligger vi og drar oss i halmen; men la ham bare holde i bena når hestene blir skodd, så får han se hvilken fot vi halter på. Det jeg vet å si, dersom min herre skulle følge mitt råd, da skulle vi allerede være i striden og gjøre ende på krenkelser og gjøre det urette rett igjen, slik det er skikk og bruk hos de gode vandrende riddere. Knapt hadde Sancho fått sagt dette, før de hørte Rocinantes vrins­ king, og denne vrinskingen tok don Quijote som et lykkelig for­ varsel og besluttet å innlede den tredje utferden tre eller fire dager senere. Da han nevnte sin hensikt for baccalaureusen, ba han om råd om hvor han burde begynne felttoget. Samson svarte at etter hans mening burde han dra til riket Aragon og byen Zaragoza, der man om få dager skulle avholde en prektig ridderturnering i anledning de høytidelige festlighetene for Sankt Georg og hvor han særlig kunne vinne berømmelse ved å beseire de aragonesiske riddere, noe som betydde å vinne berømmelse i hele verden. Han roste ham for at hans beslutning var edel og modig, og ba ham om å være mer forsiktig med å gå inn i farlige situasjoner, siden hans liv ikke var hans eget, men tilhørte alle dem som trengte ham for å bli beskyttet og hjulpet i sine trengsler. - Det må jeg benekte på det sterkeste, herr Samson, sa Sancho da, - for like voldsomt angriper min herre hundre bevæpnede riddere, som en slikkmunnet guttunge et halvt dusin melonbåter. Det er en fandens verden, herr baccalaureus! Det finnes tider for å rykke frem og tider for å trekke seg tilbake. Dersom det ikke er slik, blir alt krigsrop som «For Sankt Jakob, og angrip, Spania», og så meget mer som jeg har hørt, og jeg tror fra min egen herre, om jeg ikke husker feil, at midt mellom ytterlighetene feighet og dumdristighet ligger tapperheten; og om dette er slik, ønsker jeg ikke at han skal flykte uten grunn, heller ikke angripe når overmakten er for stor. Men fremfor alt råder jeg min herre til å ta meg med på den betingelse at han skal føre alle slag, og at jeg ikke skal være forpliktet til annet enn å sørge for at han er ren og velstelt, for hva det angår, lover jeg ham alt. Men å tro at jeg skal legge hånden på sverdet, selv om det skulle være mot kjeltringer av det gemene folk med øks og stormhatt, det er bare å se bort fra. Jeg, herr Samson, tenker ikke på å oppnå berømmelse som modig, men som den beste og mest lojale væpner som noensinne har tjent en vandrende ridder. Og om min herre don Quijote føler seg forpliktet av mine mange og gode tjenester og ønsker å tildele meg en øy av 477

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

de mange Hans nåde sier han vil komme over rundt omkring, vil jeg oppnå en stor gunstbevisning av dette. Og skulle han ikke gi meg noen, vel, jeg befinner meg allerede i verden, og en mann skal ikke stole på andre, men holde seg til Gud. Dessuten, like godt og kanskje bedre smaker meg brødet uten styring, enn om jeg var guvernør. For alt jeg vet har fanden planlagt å sette krokfot for meg med den slags guvernørskap slik at jeg faller og slår inn jekslene? Som Sancho ble jeg født, som Sancho vil jeg dø. Såfremt det til tross for dette, fra det ene gode til det neste, og uten megen flid og stor risiko fra min side, skulle tildeles meg av himmelen en øy, eller noe lignende, ville jeg ikke være så dum at jeg forkastet den, for det sies også: «En liten kalv er bedre enn ingen», og «Når lykken banker på, husk da døren opp å slå». - De, min venn, Sancho, sa Carrasco, - har talt som en professor; men allikevel, ha tillit til Gud og don Quijote, som kommer til å gi Dem et kongerike og ikke en øy. - For mye og for lite er like ille, svarte Sancho, - selv om jeg vil si til herr Carrasco at min herre ikke ville la det kongeriket han gir meg, ligge i en hullet sekk, for jeg har tatt pulsen på meg selv og har funnet ut at jeg har helse til å regjere kongeriker og styre øyer, og det har jeg sagt til min herre mange ganger. - Hør bare, Sancho, sa Samson, - embeder endrer ens levevis, og det kunne skje at når De blir guvernør, vil De ikke kjennes ved .den mor som satte Dem til verden. - Det der må angå usle småfolk, født borte i utmarken, og ikke en av dem som har fire fingerbredder med gammelkristent fett og kraft slik jeg har. Nei, tenk bare på hvordan jeg er, og at jeg ikke vil være utakknemlig mot noen! - Måtte det være Guds vilje, sa don Quijote, - og det får vi se når guvernørskapet kommer, for det forekommer meg at jeg allerede ser det for meg. Da dette var sagt, spurte han baccalaureusen om han var dikter, og ba ham om å skrive noen vers som skulle behandle den forestående avskjed med Dulcinea av Toboso. Han ville at han ved begynnelsen av hver verselinje skulle sette inn en av bokstavene i hennes navn, slik at ved å ta første bokstav ovenfra og ned, kunne man lese: Dulcinea av Toboso. Studenten svarte at han var ikke en av Spanias berømte poeter, for det ble sagt at det fantes bare tre og en halv i hele landet, men han skulle ikke unnslå seg for å skrive disse versene, selv om han fant en stor vanskelighet når det gjaldt komposisjonen siden det var sytten

478

DON QUIJOTE

bokstaver i navnet. Dersom han skrev fire firelinjede vers, eller kastiljanske vers, ble det en bokstav til overs. Skrev han fem, manglet det tre bokstaver, men allikevel ville han forsøke å dekke over en bokstav så godt han kunne, slik at i de fire strofene på fire verselinjer hver, skulle navnet Dulcinea av Toboso være inkludert. - Det må i alle fall være slik, sa don Quijote, - at om ikke navnet fremtrer klart og tydelig, finnes det ikke noen kvinne som vil tro at diktet er skrevet til henne. Dette ble de enige om og at avreisen skulle finne sted åtte dager senere. Don Quijote påla Carrasco å holde den hemmelig, spesielt overfor presten og mester Nicolås og niesen og husholdersken, så de ikke skulle forhindre hans ærefulle og modige beslutning. Alt dette lovet Carrasco. Dermed tok han avskjed og påla don Quijote å med­ dele ham alle gode og onde hendelser, når det ble anledning til det. De tok farvel med hverandre, og Sancho dro av sted for å forberede alt det nødvendige til toktet.

KAPITTEL V om den kloke og muntre samtalen som fant sted mellom Sancho Panza og hans kone, Teresa Panza, og andre hendelser verdig en salig ihukommelse Da oversetteren av denne historien skulle nedskrive det femte kapitlet, sier han at han holder det for å være apokryft, for i det taler Sancho Panza i en annen stil enn den man kunne vente av hans begrensede evner. Han sier slike subtile ting at oversetteren ikke anser det for sannsynlig at han kunne kjenne til dem; men av den grunn ville han ikke unnlate å oversette dem, og for å oppfylle det han skyldte sitt embede, fortsatte han derfor slik: Sancho nådde hjem så glad og munter at konen merket gleden på et pileskudds avstand, og den var så stor at hun ble nødt til å spørre ham: - Hva nytt, Sancho, siden du kommer vandrende så glad? Til dette svarte han: - Min kjære kone, om Gud ønsket det, ville jeg gjerne glede meg over ikke å være så tilfreds som jeg synes. -Jeg forstår deg ikke, kjære mannen min, repliserte hun, - og jeg

479

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skjønner ikke hva du mener med at du ville glede deg, om Gud ønsket det, over ikke å være glad; rett nok er jeg dum, men jeg vet ikke hvem som vil bli glad for ikke å være det. - Hør her, Teresa, svarte Sancho, - jeg er glad fordi jeg har besluttet å vende tilbake for å tjene min husbond don Quijote, som for tredje gang vil dra ut for å oppsøke eventyr. Jeg vil dra av sted sammen med ham, siden min nød krever det, med det håp atter en gang å finne hundre dukater, slik dem vi alt har brukt, selv om jeg bedrøves ved å måtte forlate deg og mine barn. Dersom Gud ville tillate meg å spise tørrskodd i mitt eget hus, uten å trekke meg med på omveier og korsveier, og om jeg kunne gjøre det med få utgifter og ved bare å ønske det, er det klart at min glede ville være sterkere og mer varig. For den jeg har, er blandet med bedrøvelsen over å forlate deg; føl­ gelig uttrykte jeg det at jeg ville glede meg, om jeg ved Guds hjelp ikke var så glad. - Hør nå, Sancho, svarte Teresa, - etter at du ble medlem av de vandrende riddere, snakker du på en så innviklet måte at ingen kan forstå det. - Det er tilstrekkelig at Gud forstår meg, kone, svarte Sancho, - for Han forstår alle ting. La det være med det; og bemerk, min gode kone, at du tar vel vare på gråskimmelen de neste tre dagene, så den kan bære våpen. Gi den dobbelt for, og etterse pakksadelen og de andre tingene; for vi drar ikke til bryllups, men for å flakke om i verden og komme i håndgemeng med jetter, med drager og med udyr, og høre hvisling, brøl, tut og hyl, og alt dette ville være for barnemat å regne om vi ikke også skulle få med eseldrivere og forheksede maurere å gjøre. - Jeg tror nok, repliserte Teresa, - at de vandrende riddere ikke spiser sitt brød forgjeves, og derfor vil jeg stadig be om at Vår Herre snart skal få deg ut av et så ulykkelig foretagende. - Jeg kan bare si deg, kone, svarte Sancho, - at om jeg ikke regnet med å se meg selv som guvernør av en øy om ikke lenge, ville jeg falle død over ende. - Å nei, kjære ektemann, sa Teresa, - leve høna selv om den ikke kan kakle; lev De bare videre, og la fanden ta alle de guvernørskap som finnes i verden; for uten guvernørskap kom De ut av Deres mors liv, og uten guvernørskap har De levet inntil nå, og uten guvernør­ skap vil De dra, eller De vil bli båret til graven, når Gud vil. Imidler­ tid finnes det så mange som lever uten guvernørskap i verden, men de lever allikevel, og teller med blant folk. Den beste saus i verden er sulten, og siden den aldri mangler blant fattigfolk, spiser de alltid 480

DON QUIJOTE

med glede. Men husk så, Sancho, at om du tilfeldigvis skulle oppleve å få et guvernørskap, glem ikke meg og dine barn. Tenk på at VesleSancho har fylt femten år, og det er grunn nok til å begynne på sko­ len, om det er slik at onkelen hans vil la ham tre i Kirkens tjeneste. Tenk også på at Mari Sancha, din datter, ikke vil dø om vi gifter henne bort; for hun har latt meg skjønne at hun ønsker like sterkt en ektemann som du et guvernørskap, og, kort og godt, en dårlig gift datter er bedre enn en velholdt frille! - Sannelig, svarte Sancho, - om Gud ville gi meg noe slikt som et guvernørskap, da må jeg gifte bort Mari Sancha, kone, så høyt at hun bare kan nås ved å kalles frue. - Ikke det, Sancho, svarte Teresa; - gift henne med hennes like, det er det beste. For om du trekker av henne treskoene og setter på henne fine damers høyhælte sko, bytter det brune vadmelsskj ørtet ut mot fiskebensskjørt med silkeslep, og Marica og du med Dona og Velbårenhet, vil jentungen ikke finne seg vel til rette. For hvert skritt vil hun begå tusen feil og vise veven i det grove stoffet hun er laget av. - Ti stille, dumme kjerring, sa Sancho, - det dreier seg bare om å venne seg til det i en to, tre års tid, så vil hun fint tilpasse seg velbårenheten og avmåltheten, og om det ikke skulle gå, spiller det noen rolle? La henne bli Velbårenhet, og la det så gå som det vil. - Mål deg selv, Sancho, med din egen stand, svarte Teresa, - prøv ikke på å nå altfor høyt og husk det ordtaket som lyder: «Naboens barn skal du tørke nesen på og ta imot i ditt eget hus.» Det ville virkelig tatt seg ut å gifte Maria bort til en flott greve, eller med en enda flottere ridder, som når det måtte falle ham inn, skjeller henne ut og kaller henne bondejente, datter av en torvegraver og en spinnekjerring! Nei, ikke så lenge jeg lever, mannen min! Til slikt noe har jeg ikke oppdradd datteren min! Kom du med penger, Sancho, og overlat giftingen til meg. Her har vi Lope Tocho, sønn av Juan Tocho, en sunn og sterk gutt, og som vi kjenner, og jeg vet at han har et godt øye til henne. Og slik, da han er vår likemann, blir hun godt gift, og vi har henne for øynene for alltid, og vi vil bli sammen, fedre og barn, barnebarn og svigersønner, og blant oss vil Guds fred og velsignelse råde, og du skal ikke gifte henne bort til disse hoffene og store slottene, der ingen forstår henne, og hun ikke forstår dem. - Hør nå bare, ditt kreatur og du kjerring til Barrabas, repliserte Sancho, - hvorfor vil du nå, uten noen grunn, hindre meg i å gifte bort datteren min med en som kan gi meg barnebarn som skal tiltales Velbårenhet? Hør her, Teresa, jeg har alltid hørt av de eldre at den 481

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som ikke griper lykken når den kommer, bør ikke klage om den går ham forbi. Og det vil ikke være bra, nå når den banker på vår dør, at vi låser den; la oss følge den medvinden vi har. På grunn av denne uttrykksmåten, og etter det Sancho sier lenger nede, hevder oversetteren av denne historien at dette kapitlet er apo­ kryft. - Synes du ikke, ditt beist, fortsatte Sancho, - at det ville være fint om jeg fikk hele mitt korpus inn i et innbringende guvemørskap, så vi kunne få føttene opp av mudderet? Og la så Mari Sancha gifte seg med den jeg vil, så får du se hvordan de kaller deg dona Teresa Panza, og du skal sette deg i kirken på tepper, puter og draperier, til tross for all nedlatenhet fra de fine fruene i byen. Nei, du vil alltid være den samme, uten å vokse eller skrumpe, som en figur på et tapet! Og la oss så ikke snakke mer om dette, for Sanchica skal bli grevinne, hva du enn sier! - Skjønner du hva du selv sier, mannen min, svarte Teresa. - På tross av det, er jeg redd for at dette min datters grevskap skal føre til hennes fortapelse. Gjør du bare hva du ønsker, enten hun blir hertuginne eller prinsesse, men jeg kan bare si at det skjer ikke med min vilje og mitt samtykke. Alltid, min venn, har jeg ment at like barn leker best, og jeg tåler ikke å se vanlige folk gjøre seg til. Ved dåpen fikk jeg navnet Teresa, som er kort og klart, uten tillegg, pynt eller utstafferinger med don eller dona; Cascajo var min fars navn, og siden jeg er din kone, kalles jeg Teresa Panza. Jeg kunne like godt kalles Teresa Cascajo, men loven føyes dit kongen bøyes, og med dette navnet nøyer jeg meg uten å sette på meg et ekstra don, som tynger slik at det ikke er til å bære. Ikke vil jeg gi folk noe å snakke om, for om de skulle se meg i grevelig antrekk eller på guvernørsk vis, ville de straks si: «Se bare hvor oppblåst den sugga er blitt. I går drev hun på med å spinne hampetråd, og gikk til messe med hodet dekket av kanten på ytterskjørtet istedenfor en kappe, og i dag går hun med krinoline, med brosjer og innbilskhet, som om vi ikke visste hvem hun er.» Om Gud bevarer mine syv, eller fem, san­ ser, eller hva jeg nå har, tenker jeg ikke på å sette meg selv i en slik knipe. Du, mannen min, kan dra og bli regjering eller øyboer, og blåse deg opp så mye du vil. Hverken min datter eller jeg har tenkt å lee oss et skritt fra denne landsbyen: for som det heter, den ærbare hustru skal ha brukket ben og holde seg hjemme; og den ærbare jomfru ser en fest i hårdt arbeide. Dra du med din don Quijote ut i eventyrene og la oss være i fred uten eventyr; for Gud vil hjelpe oss om vi er gode. Og jeg vet virkelig ikke hvem som satte et don

482

DON QUIJOTE

på ham, for hverken foreldrene eller besteforeldrene ble tiltalt med det. - Nå mener jeg virkelig, sa Sancho, - at du er besatt av fanden selv. Måtte Gud hjelpe deg, kjerring, for noen saker trær du inn på tråden uten hode eller hale! Hva har vel Cascajo, brosjer, ordtak og innbilskhet å gjøre med det jeg sier? Kom nå, ditt vettløse og uvitende kvinnemenneske, for det kan jeg kalle deg, da du ikke skjønner hva jeg sier, og flykter fra lykken. Om jeg skulle si at min datter skulle kaste seg ut fra et tårn, eller om hun skulle dra ut i verden, slik prin­ sesse dona Urraca ville, ville du gjøre rett i ikke å gå med på det. Men om hun med et svupp og et blunk får et don og et Velbårenhet klistret på seg, og jeg trekker henne bort fra brakkmarkene og setter henne under en baldakin og på en pidestall og i en salong med flere fløyelsputer enn det fantes maurere i Almohadas-familien i Marokko, hvorfor skulle du ikke føye deg og ville det jeg vil? - Vet du hvorfor, mannen min, svarte Teresa, - på grunn av ord­ taket som lyder: «Det som dekker deg, avslører deg!» På den fattige stanser knapt folks øyne, på den rike fester de seg; og om den rike engang var fattig, da begynner ryktemakeriet og baktalelsene. Og baktalerne er høyst utholdende og finnes overalt i gatene i flokker, likesom bisvermer. - Hør her, Teresa, svarte Sancho, - og lytt til det jeg nå vil si. Kan­ skje har du aldri hørt det i ditt liv, og nå snakker jeg ikke om det som angår meg selv, for det jeg tenker å si, er fyndord av den predikan­ ten som under siste langfaste prekte i denne landsbyen. Husker jeg ikke feil, sa han at alle nærværende ting som øynene ser, de fremtrer, befinner seg og opptrer i vårt minne bedre og sterkere enn ting fra fortiden. Alle de resonnementer som Sancho her fremlegger, er det som for annen gang får oversetteren til å mene at dette kapitlet er apokryft, da de langt overgår hans evner. Han fortsatte med å si: - Av dette fremgår at når vi ser en velkledd person innhyllet i dyrebare og prektige klesplagg, omgitt av den pomp tjenere kan gi, virker det som vi drives, og oppfordres til å vise ham respekt, selv om hukommelsen i samme øyeblikk viser oss den lavhet vi har sett vedkommende i. Denne skjenselen, enten det gjelder fattigdom, eller hans opprinnelse, er nå over, og eksisterer ikke, og bare det finnes som vi ser med øynene. Om denne som lykken dro opp fra lavhetens skissebok (og nettopp derfor var det predikanten sa det) til fremgangens høyhet, skulle være veloppdragen, gavmild og høvisk over­ for alle, og ikke gi seg til å diskutere adelskap med dem som er av *

483

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

gammel adel, vær da sikker på, Teresa, at ingen husker hva han var, men bøyer seg høflig for det han er, bortsett fra de misunnelige som ingen fremgang er sikret mot. - Jeg forstå deg ikke, repliserte Teresa, - gjør det du vil og plag ikke hodet mitt med taler og retorikk. Og om du er betuttet over å gjøre det du sier ... - Besluttet må du si, kone, sa Sancho, - og ikke betuttet. - Gi deg ikke til å disputere med meg, svarte Teresa. - Jeg snakker slik Gud finner for godt, og blander meg ikke opp i flere krummelurer; og jeg sier bare at om du er så oppsatt på å bli guvernør, skal du ta med deg din sønn Sancho for å lære ham å regjere fra nå av, for det er riktig at sønner skal arve og lære sine fedres embeder. - Så snart jeg har fått et guvernørskap, sa Sancho, - skal jeg sende bud etter ham med posten, og jeg skal sende deg penger, som jeg ikke kommer til å mangle, for det mangler aldri noen som vil låne penger til guvernører når de trenger det; og de skjuler hva det virkelig er, og får det til å se ut slik det bør være. - Send du bare penger, sa Teresa, - så skal jeg nok kle ham opp. - Da er vi virkelig enige, sa Sancho, - om at datteren vår skal bli grevinne. - Den dagen jeg ser henne som grevinne, svarte Teresa, - det blir den dagen hun skal begraves. Men for annen gang sier jeg at du får gjøre det du har lyst til; for vi kvinner blir født med den byrde å måtte adlyde våre ektemenn selv om de er noen slasker. Og i samme øyeblikk brast hun i så hjerteskjærende gråt, som hadde hun sett Sanchica død og begravet. Sancho trøstet henne med at siden han måtte gjøre henne til grevinne, skulle han utsette det så lenge som mulig. Dermed var samtalen slutt, og Sancho gikk for å hilse på don Quijote og ordne med avreisen.

KAPITTEL VI om det som skjedde mellom don Quijote og hans niese og hans husholderske, et av de viktigste kapitler i hele historien Mens Sancho Panza og hans kone Teresa Cascajo holdt på med den nevnte samtalen som ikke passet til noen av dem, lå heller ikke don Quijotes niese og husholderske på latsiden, for de hadde av tusen små

484 '

DON QUIJOTE

tegn forstått at onkelen og husbonden ville rive seg løs for tredje gang og vende tilbake til utøvelsen av det de mente var det viltvandrende ridderskap, og de forsøkte på alle måter å få ham bort fra en så slett tanke. Men alt var som å preke i ørkenen og hamre på koldt jern. Til tross for dette fremla husholdersken blant mange andre grunner for ham: - Sannheten er, herre, at om Deres nåde ikke tar et godt fotfeste og holder seg i ro i Deres eget hus, og lar være å vandre over fjell og daler som en sjel i skjærsilden på jakt etter det man kaller eventyr, og som jeg kaller ulykker, må jeg klage høylytt og skrike ut for Gud og kongen at De må finne et middel mot dette. Til dette svarte don Quijote: - Husholderske, hva Gud kommer til å svare på dine klager, kan jeg ikke vite, heller ikke hva Hans Majestet måtte svare. Jeg vet bare at om jeg var konge, ville jeg anse meg for fritatt for å svare på den uendelige rekken av utidige bønnskrifter som han får hver dag; for en av de største plager som konger har, blant mange andre, er å være nødt til å lytte til alle og svare alle. Følgelig ville jeg ikke ønske å gjøre noe som kunne være til besvær for meg selv. Til dette sa husholdersken: - Si oss, herre; ved Hans Majestets hoff, finnes det ikke riddere? - Jo, svarte don Quijote, - og mange; og det er grunn nok til at de finnes, til pryd for fyrstenes storhet og demonstrasjon av den kon­ gelige majestet. - Kunne da ikke Deres nåde, repliserte hun, - være en av ridderne til hest, som til fots og i ro og mak tjener sin konge og herre ved å holde seg ved hoffet? - Hør, min venn, svarte don Quijote, - ikke alle riddere kan bli hoffmenn, heller ikke kan alle hoffmenn bli vandrende riddere: man må ha noe av alt i denne verden. Og selv om vi alle skulle bli rid­ dere, er det stor forskjell mellom dem. For hoffmennene kan, uten å gå ut av sine kamre eller overskride hoffets terskler, vandre om­ kring i verden bare ved å se på et kart uten at det koster dem et øre, uten å måtte tåle kulde og varme, sult eller tørst. Men vi, de virkelig vandrende riddere, utsatt for sol, kulde, vind, alt himmelens strenge vær, ved natt og dag, til fots og til hest, vi måler jorden med våre egne føtter. Vi kjenner ikke bare fienden som bilde, vi kjenner ham i hans egen skikkelse, og i enhver vanskelighet og ved hver anledning angriper vi ham, uten å bry oss med uvesentlige påfunn, eller om lovene for en utfordring; om han har, eller ikke, en kortere lanse eller sverd; om han bærer relikvier på seg, eller et eller annet skjult knep; 485

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

om sollyset faller rett i øynene på noen av dem, eller ikke, i tillegg til andre seremonier av samme slags som brukes i utfordringer mellom to personer, som du ikke kjenner til, men som jeg gjør. Og du skal vite mer; at den gode vandrende ridder, selv om han ser ti jetter som ikke bare berører, men stikker opp over skyene, og at hver av dem har to digre tårn til ben, og at armene ligner master på svære og mektige skip, og med hvert øye som et stort møllehjul og mer glø­ dende enn en glassovn, må han ikke forferdes på noen måte. Heller må han, med edel holdning og fryktløst hjerte, angripe og anfalle dem. Og om det skulle være mulig, beseire og nedkjempe dem på et øyeblikk, selv om de skulle komme rustet med skjell av en viss fisk, som sies å være hårdere enn var de av diamanter, og istedenfor sverd skulle bringe med seg krumsabler av stål fra Damaskus, eller slagkøller besatt med tagger, likeledes av stål, slik jeg har sett det mer enn én gang. Alt dette har jeg sagt, min kjære husholderske, for at du skal skjønne forskjellen mellom de førstnevnte ridderne og de andre. Det ville være rimelig at det ikke fantes den fyrste som ikke satte de andre høyest, eller rettere sagt, den mest fremragende art vandrende riddere, og etter det vi leser i historiene om dem, har det eksistert noen så fremragende at de har reddet ikke bare ett kongerike, men mange. - Å, min herre! sa niesen da. - Deres nåde må bemerke at alt det De sier om vandrende riddere er løgn og dikt, og historiene om dem, om man ikke brenner dem, burde de bli kledd i botsskjorte, eller et annet tegn som viser at de er en skjensel og er med på å ødelegge de gode seder. - Ved den Gud som gir meg liv, sa don Quijote, - om ikke du var min niese i rett linje, som datter av min egen søster, skulle du ha blitt så hårdt straffet for den blasfemien du har uttalt, at gjenlyden skulle høres over hele verden. Hvordan er det mulig at du, en jentunge som knapt nok kan bruke to strikkepinner, våger å ta i din munn en kri­ tikk av historiene om vandrende riddere? Hva ville Amadis av Gaula ha sagt om han hørte noe slikt? Men han ville nok sikkert ha tilgitt deg, for han var den medgjørligste og mest høviske ridder i sin tid; og dessuten en beskytter av jomfruer; men det kunne bli oppfattet slik at det kunne ha gått deg ille. For ikke alle er høviske eller vel­ villige; noen er innbilske og umedgjørlige. Ikke alle som kaller seg vandrende riddere, er det fullt og helt, for noen er av gull, andre av falskt metall, og alle virker som riddere. Men ikke alle tåler å settes på prøve. Det finnes menn av lav byrd som blåser seg opp så de sprekker, for å virke som riddere. Og det finnes høyættede riddere

486

DON QUIJOTE

som med hensikt ønsker å virke som om de kommer fra jevne folk. De førstnevnte kommer seg opp ved hjelp av ærgjerrighet eller dyd, de andre synker ned, enten av svakhet eller laster; og man må kunne anvende klok innsikt for å skjelne mellom de to måter å være ridder på, så like av navn, og så ulike i handling. - Gud hjelpe meg, sa niesen, - Deres nåde vet så meget at i en nødssituasjon kunne De bestige prekestolen, eller vandre omkring i gatene og preke. Til tross for dette er De blitt så forblindet og så åpenbart tåpelig at De hevder De er tapper når De er gammel, at De har krefter når De er syk, og at De vil rette på det urette når alderen har svekket Dem; og fremfor alt at De er ridder når De ikke er det, for selv om lavadelsmenn kan bli det, skjer det ikke når de er fattige. - Du har meget rett i det du sier, niese, svarte don Quijote, - og jeg kunne si deg så meget om adelsætter at det ville forbløffe deg. Men for ikke å blande det himmelske med det menneskelige, skal jeg ikke nevne det. Hør da, kvinner; i fire arter ætter, og vær nå oppmerk­ somme, kan man inndele alle som finnes i verden, og det er disse: noen, som fra en ydmyk opprinnelse litt etter litt utstrakte og utbredte seg til de nådde den høyeste storhet; andre som hadde en høyadelig opprinnelse og har klart å bevare den, og bevarer den og oppretthol­ der den nettopp slik den var fra først av; atter andre som hadde en storslått begynnelse, men endte i ett punkt, som en pyramide, idet de svekket og ødela sin opprinnelse, inntil de endte i ingenting, lik pyramidespissen som sammenlignet med sin basis og sitt grunnlag ikke er noe; atter andre finnes, og det er de fleste, som hverken hadde en rimelig god opprinnelse, eller særlig velstand; og følgelig vil de ende uten navn, likesom ættene til plebeiere og vanlige mennesker. Blant de første, de som hadde en ydmyk opprinnelse og steg opp til den storhet de fremdeles bevarer, kan vi ta som eksempel Det ottomanske hus, som fra en ydmyk gjeter som grunnla det, har nådd den topp vi ser i dag. Om den andre typen ætter, som begynte i storhet og bevarer den uten å øke den, vil mange fyrster tjene som eksempel, som har fått sin posisjon på grunn av arv, og bevarer den, uten å øke eller minske den, og holder seg fredsommelig innen grensene for sine stater. Av alle som begynte i storhet og endte i en spiss, finnes det tusener av eksempler, for alle faraoner og ptolemeere i Egypt, cæsarene i Roma og hele det slenget, om det er så at man kan benevne dem slik, talløse fyrster, monarker, herrer, medere, assyrere, persere, grekere og bar­ barer; alle disse fyrster og stamhus har endt i en spiss og i ingenting, og slik er det med dem som ga dem sin begynnelse, for det vil ikke være mulig å finne noen av deres etterkommere, og om vi skulle finne 487

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dem, tilhører de den lave og ydmyke stand. Om de plebeiiske ætter vil jeg ikke si annet enn at de bare tjener til å øke tallet på dem som lever, uten at deres storhet fortjener annen berømmelse eller lovtale. Av alt jeg har sagt, ønsker jeg at dere, mine kjære fjols, skal skjønne at det finnes stor forvirring mellom ættene, og at bare de virker store og berømmelige som viser dette i sine herrers dyder, rikdom og gav­ mildhet. Og jeg sa dyder, rikdom og gavmildhet, for den høyadelige som er lastefull, blir en lastefull høyadelig, og den rike som ikke er gavmild, blir en gjerrig tigger, for eieren av rikdom blir ikke lykkelig ved å eie den, men ved å bruke den, og ikke ved å bruke den som det faller seg, men ved å vite å bruke den på en god måte. For den fattige ridder finnes det ikke noen annen vei for å vise at han er ridder enn dydens vei, ved å være vennlig, veloppdragen, høvisk og medgjørlig, og tjenestevillig: ikke hovmodig, ikke arrogant, ikke sladderaktig, og fremfor alt, velgjørende; for med de to maravedier som han med muntert sinn gir den fattige, viser han seg like rundhåndet som den som gir en almisse med så mange tilskuere som mulig, og hver den som ser ham prydet med de nevnte dyder, selv om han ikke kjenner ham, vil ikke unnlate å vurdere ham og mene han er av god avstam­ ning, og det ikke å være det, ville være et mirakel, og lovprisning har alltid vært dydens belønning, og de dydige kan ikke unngå å bli lovtalt. Det finnes to veier, kjære venner, som menn kan slå inn på for å bli rike og ansette: den ene er gjennom lærdom; den andre gjennom våpenkunsten. Jeg vet mer om våpen enn om lærdom, og siden jeg heller mer i retning av våpnene, ble jeg født under krigsguden Mars’ planet, så jeg er nesten tvunget til å slå inn på denne veien, og på den er jeg tvunget til å gå, til tross for all verden, og det er forgjeves at dere tretter dere for å overbevise meg om at jeg ikke skal gjøre det som himmelen har besluttet, Fortuna forordner og fornuften krever, og, fremfor alt, min vilje ønsker; for når jeg kjenner, slik jeg gjør, de talløse gjenvordigheter som følger med det vandrende ridderskap, vet jeg også om de uendelige goder som oppnås gjennom det; og jeg vet at dydens vei er meget trang, og lastens vei er bred og rommelig; og jeg vet at deres hensikt og endemål er forskjellige; for lastens vei, bred og rommelig, ender i døden, og dydens vei, trang og slitsom, ender i livet; og ikke i liv som ender, men i det som ikke har en ende, og jeg vet, som vår store kastiljanske dikter sier, at: I denne uveisomhet vandres det henimot udødelighetens høye sete dit ingen når som avviker fra den

488

DON QUIJOTE

- Å, stakkars meg, sa niesen, - min herre er også dikter! Alt vet han, alt klarer han; jeg vedder på at om han ville bli murer, kunne han bygge et hus som et bur. - Jeg forsikrer deg, niese, svarte don Quijote, - at om disse ridder­ lige tanker ikke trakk alle mine sanser med seg, ville det ikke finnes den ting jeg ikke ville gjøre, ikke den forunderlige ting som ikke ville komme fra mine hender, særlig bur og tannstikkere. Nettopp da banket det på døren, og da de spurte hvem som ban­ ket, svarte Sancho Panza at det var han. Knapt hadde husholdersken oppfattet det, før hun løp for å gjemme seg, for ikke å se ham, så sterkt avskydde hun ham. Niesen åpnet, hennes herre, don Quijote kom for å motta ham med åpne armer, og de to stengte seg inne i hans rom, der de hadde nok en samtale som ikke står tilbake for den foregående.

KAPITTEL VII om det som skjedde don Quijote og hans væpner, samt andre høyst berømmelige hendelser Knapt hadde husholdersken sett at Sancho Panza lukket seg inne sam­ men med sin herre, før hun skjønte hva det dreiet seg om. Ettersom hun mente at hele denne rådslagningen ville ende med en beslutning om en tredje utfart, tok hun, full av sorg og bedrøvelse, det store sjalet og gikk for å finne baccalaureus Samson Carrasco, siden han talte godt for seg og var en ny venn av husherren, og kanskje kunne overtale ham til å gi opp det vanvittige foretagendet. Hun fant ham vandrende omkring hjemme i patioen, og straks hun så ham, lot hun seg falle ned for føttene på ham, svettende og nedslått. Da Carrasco så henne med så tydelige tegn på sorg og for­ virring, sa han: - Hva er dette, fru husholderske? Hva har skjedd siden De ser ut til å ville rive hjertet ut av livet på Dem selv? - Det er ingenting, herr Samson, bare at husbond drar av sted. Det er ingen tvil om at han blir borte! - Og hvordan blir han borte? Blir han usynlig? - Han blir ikke borte annet enn ved å dra ut gjennom porten til sin egen galskap. Jeg mener min kjære baccalaureus, at han vil dra 489

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av gårde enda en gang, og det blir den tredje, for å lete etter det han kaller eventyr ute i den store verden, og jeg skjønner ikke hvordan han kan gi dem et slikt navn. Første gang ble han bragt hjem liggende gjennomprylt tvers over et esel. Den andre kom han på en oksekjerre, innestengt i et bur og hevdet han var forhekset. Han var så nedslått den stakkaren at den moren som fødte ham, ikke ville ha gjenkjent ham: han var mager og gul, og øynene så innsunkne at de måtte være i det innerste rommet i hjernen; og for å få ham noenlunde slik han hadde vært, brukte jeg mer enn sekshundre egg, det vet Gud og all verden og hønsene mine, som ikke tillater meg å lyve. - Det tror jeg nok, svarte baccalaureusen, - for de er så gode, fete og velnærte og veloppdragne at de ikke ville si annet enn sannheten, om de så skulle sprekke. Men, fru husholderske, har det skjedd noe annet, har han begått noen galskap, bortsett fra dem De frykter herr don Quijote skal begå? - Nei, min herre, svarte hun. - Vær ikke urolig, svarte Carrasco, - og gå bare rolig hjem igjen og lag litt varm mat til meg. På veien kan De be bønnen til Santa Apollonia, om De kan den. Jeg går snart dit, så skal De få se på mirakler. - Å, stakkars meg! svarte husholdersken. - Vil De jeg skal be bøn­ nen til Santa Apollonia? Den ville hjelpe om husbond skulle ha vondt i jekslene, men han har bare vondt i knollen. -Jeg vet hva jeg sier, fru husholderske; gå bare og gi Dem ikke til å disputere med meg, for jeg er baccalaureus fra Salamanca, og da er det bare å baccalere, eller skravle løs med autoritet, svarte Carrasco. Dermed gikk husholdersken, og Samson gikk for å treffe presten og gjøre ham kjent det som skal fortelles til sin tid. I løpet av den tid don Quijote og Sancho var innelukket, ble føl­ gende sagt mellom dem, slik historien meget nøyaktig og sannferdig beretter. Sancho sa til sin herre: - Herre, jeg har fått min kone betuttet på at hun skal la meg dra sammen med Deres nåde dit De måtte ønske å føre meg. - Besluttet, må du si, Sancho, sa don Quijote, - og ikke betuttet. - En eller to ganger, om jeg ikke husker feil, svarte Sancho, har jeg bedt Deres nåde om ikke å forbedre mine ord, dersom De forstår hva jeg vil si med dem, og om De ikke forstår dem, si da: «Sancho, eller din djevel, jeg forstår deg ikke»; og om jeg ikke kan forklare meg selv, da kan De forbedre meg; for jeg er så lut ... 49°

DON QUIJOTE

-Jeg forstår deg ikke, Sancho, sa don Quijote straks, - for jeg skjønner ikke hva du mener med lut. - Lut vil si, svarte Sancho, - at jeg er slik. - Nå skjønner jeg enda mindre, repliserte don Quijote. - Om De ikke kan forstå meg, svarte Sancho, - vet jeg ikke hva jeg skal si; jeg vet ikke mer, og måtte Gud være med meg. - Å, nå går det opp for meg, svarte don Quijote, - du vil si at du er så lett, myk og føyelig, at du godtar det jeg sier deg, og utfører det jeg lærer deg. - Jeg vedder på, sa Sancho, - at fra først av skjønte og forsto De meg, men ville bare forstyrre meg for å få meg til å si to hundre for­ mer for snikksnakk. - Det er mulig, svarte don Quijote. - Og hva sa så Teresa? - Teresa sier, sa Sancho, - at jeg skal være forsiktig med avtalen med Deres nåde, og at skrift er sikrere enn ord, og du får ikke både i sekk og pose, bedre med en fugl i hånden enn en gribb på taket. Og jeg sier at kvinneråd er godt å få, følg det dersom du har råd. - Det sier jeg også, svarte don Quijote. - Si meg, min venn, bare fortsett, for i dag taler De bare visdomsord. -1 det tilfelle, sa Sancho, - og som Deres nåde vel vet, er vi alle underkastet døden, og i dag lever vi, i morgen ikke, og lammet går like raskt som bukken, og at ingen i dette liv kan love seg selv flere timer enn Gud vil gi ham; for døden er døv, har det alltid travelt og stoppes ikke av bønner, styrke, sceptre, mitraer, slik den offentlige mening forfekter, og etter det de forteller oss fra prekestolene. - Alt dette er sant, sa don Quijote, - men jeg vet ikke hvor du vil hen? - Jeg vil dit hen, sa Sancho, - at Deres nåde skal fastsette en viss lønn, som De skal gi meg hver måned den tid jeg tjener Dem, og at nevnte lønn skal betales av Deres eiendom; for jeg ønsker ikke å være uten fast lønn, som kommer sent, tregt eller aldri; Gud hjelpe meg med det som er mitt. Kort sagt, jeg vil vite hva jeg skal tjene, hvor lite eller mye det blir; og på et jukseegg legger høna flere, og mange bekker små gjør en stor å, og så lenge man tjener noe, taper man ingenting. Sant å si er det slik at om det skulle skje, noe jeg hverken tror eller venter, at Deres nåde skulle gi meg den øya De har lovet meg, er jeg ikke så utakknemlig, og jeg er ikke så uten styring at jeg ikke gjerne ville vite hvor høyt inntektene av en slik øy vurderes til, og så ta avdrag i min lønn. - Min venn Sancho, svarte don Quijote, - av og til er et avdrag like bra som et bedrag. 491

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Jeg skjønner, sa Sancho, - jeg vedder på at jeg skulle ha sagt bedrag, og ikke avdrag, men det spiller ingen rolle, for Deres nåde har forstått meg. - Jeg har forstått deg til de grader, svarte don Quijote, - at jeg har trengt inn til dine innerste tanker, og jeg forstår hvilket mål du skyter mot med dine talløse piler av ordspråk. Hør her, Sancho, jeg ville gjerne ha fastsatt en lønn til deg, dersom jeg i en eller annen historie om vandrende riddere fant et eksempel som viste og pekte gjennom en eller annen liten sprekk på hva de pleide å tjene hver måned, eller hvert år. Men jeg har lest alle, eller de fleste av disse his­ toriene, og jeg minnes ikke å ha lest om en eneste vandrende ridder som har fastsatt en lønn for sin væpner. Jeg vet bare at de tjente på nåde (eller var i tjeneste til gjengjeld for gunstbevisninger), og når de så minst ventet det, og lykken sto deres herrer bi, kunne de plutselig bli belønnet med en øy, eller noe tilsvarende, og i det minste fikk de en adelstittel og en herregård. Dersom De, Sancho, skulle ha lyst til å gå i tjeneste hos meg igjen, er det godt; men å tro at jeg skulle bryte ut av det vandrende ridderskaps gitte ramme, det er forgjeves. Følgelig kan De, Sancho, gå tilbake til Deres hus og fortelle Deres Teresa min hensikt, og om hun godkjenner det, og De godkjenner å være på nåde hos meg, bene quidem. I motsatt fall er vi like gode venner som før; for om det ikke mangler for i dueslaget, vil det ikke mangle duer. Og bemerk så, min sønn, at et godt håp er bedre enn en usikker besittelse, og det er bedre med en rettssak med godt håp, enn en mager kompensasjon. Jeg taler på denne måten, for at De skal skjønne at også jeg, likesom De, kan la det regne med ordspråk. Følgelig vil jeg si, og sier hermed, at om De ikke vil dra av sted på nåde sammen med meg og dele min skjebne med meg, måtte da Gud være med Dem og gjøre Dem til helgen; for jeg vil ikke mangle væp­ nere som er mer lydige og mer tjenestevillige, og mindre enfoldige og mindre taletrengte enn De er. Da Sancho hørte sin herres faste beslutning, mørknet himmelen for ham og håpets vinger falt av ham, og han sto der og hang med ørene, for han hadde trodd at hans herre ikke for alt i verden ville dra av sted uten ham. Og mens han sto der, skuffet og tankefull, kom Samson Carrasco inn sammen med niesen og husholdersken, som var ivrige etter å få vite på hvilken måte Samson ville overtale husherren til ikke å dra ut på jakt etter eventyr enda en gang. Samson, den berømte spottegjøken, trådte altså inn, og idet han omfavnet ham som første gang, sa han med høy røst: - Å, du, det vandrende ridderskaps blomst! Å, du våpenkunstens x

492

DON QUIJOTE

strålende lys! Å, du, den spanske nasjons ære og speil! Måtte det behage Gud, hvor han nå måtte befinne seg, at den person eller de personer som legger hindringer og forstyrrelser i veien for din tredje utferd, ikke finner dem i sine ønskers labyrint, og at deres onde øns­ ker aldri skal oppfylles. Og han vendte seg mot husholdersken og sa: - Fru husholdersken kan nå unnlate å be bønnen til Santa Apollonia; for jeg vet at det er de høyere sfærers bestemmelse at herr don Quijote atter skal utøve sine høye og nye tanker. Jeg ville tynge min samvittighet sterkt om jeg ikke oppfordret og overtalte denne ridder til ikke lenger å sitte ørkesløs og la sin arms styrke være ubrukt, sammen med sitt overordentlig tapre sinn, siden han med sin treg­ het svikter de forurettedes rett, de foreldreløses ly, jomfruers ære, enkers rettigheter og gifte kvinners støtte, og andre ting av samme slags, som angår, berører, avhenger av og vedkommer det vandrende ridderskap. Opp da, min prektige og tapre herr don Quijote, Deres nåde og Deres Høyhet bør heller i dag enn i morgen legge ut på vandring. Og skulle noe mangle for å utføre dette, her står jeg og min eiendom til disposisjon; og om det skulle være behov for å tjene Deres Herlighet som væpner, ville jeg betrakte det som en lykke. Da sa don Quijote idet han vendte seg mot Sancho: - Sa jeg deg ikke, Sancho, at jeg ville få mer enn nok væpnere? Se bare hvem som tilbyr seg å bli det, om ikke den uvanlige baccalau­ reus Samson Carrasco, den evige gledesspreder og klovn i patioene på Salamancas universitet, med sunn kropp, med smidige lemmer, fåmælt, og en som utholder hete så vel som kulde, samt sult såvel som tørst, og med alle de egenskaper som må til for å bli en vandrende ridders væpner. Men himmelen kan ikke tillate at jeg, for å følge min tilbøyelighet, skulle skjære leggsenene over og knekke lærdommens søyle og vitenskapenes vase og beskjære de gode og liberale kunsters palme. La den nye Samson forbli på sitt hjemsted, og ved å hedre det, hedrer han derved sine foreldres hvite hår; for jeg ville være fornøyd med hvilken som helst væpner, ettersom Sancho ikke nedlater seg til å dra ay sted sammen med meg. - Jo, det nedlater jeg meg til, svarte Sancho, bløtgjort og med tåre­ våte øyne, og fortsatte: - Man skal ikke kunne si om meg, herre, at når brødet er spist, forlater jeg selskapet. Jeg er ikke av utakknemlig avstamning; for allverden vet, og spesielt i min landsby, hvem Panzaene var, som jeg nedstammer fra. Og dessuten har jeg forstått og innsett gjennom de mange velgjerninger og de enda bedre ord, det ønske Deres nåde har om å vise meg sin gunst. Dersom jeg har gitt

493

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg til å regne oppover og nedover om min lønn, var det for å føye min hustru, for når hun setter i med å overbevise om noe, finnes ikke den trekølle som slår tønnebåndene hårdere i spenn på en tønne, enn hun presser på for å få det som hun vil. Men en mann må virkelig være mann og en kvinne, kvinne; og siden jeg er mann overalt, det kan jeg ikke benekte, vil jeg også være mann i mitt eget hus, hvem som nå måtte plages av det. Og følgelig har Deres nåde bare å ordne sitt testamente med en kodisill, så det hverken kan grunnstøtes eller omstøtes, og la oss så dra av sted, for å hindre lidelser i herr Samsons sjel som sier at samvittigheten dikterer ham å overbevise Deres nåde om å dra ut i verden for tredje gang. Jeg frembyr meg på nytt å tjene Deres nåde trofast og lovlig, like så godt eller bedre enn alle de væp­ nere som har tjent vandrende riddere i farne tider og i vår egen. Carrasco sto forbløffet over å høre Sanchos ordvalg og uttrykks­ måte, for selv om han hadde lest første del av historien om hans herre, hadde han aldri trodd at han kunne være så morsom som han ble beskrevet, men da han hørte ham si testamente og kodisill som ikke kunne omstøtes eller grunnstøtes, trodde han alt det han hadde lest om ham. Han fikk bekreftet at Sancho måtte være en av århundrets mest formidable skrullinger, og sa for seg selv at to slike galninger hadde verden aldri sett før. Don Quijote og Sancho endte med å omfavne hverandre som gode venner, og med samtykke og tilslutning fra den store Carrasco, som for øyeblikket var hans orakel, ble det forordnet at tre dager senere skulle avreisen finne sted. Da skulle de ha tid til å ordne alt og å finne en hjelm med visir, som don Quijote erklærte at han måtte bære. Samson tilbød seg å ordne det, for han visste at en venn som hadde en, ikke ville nekte ham den, siden den var mer mørk av rust og grønske enn klar og blank av pusset stål. De forbannelsene som de to, niesen og husholdersken, øste utover Samson Carrasco, var uten ende. De rev seg i håret, rispet seg i ansik­ tet, og på samme måte som betalte gråtekoner pleide å gjøre, sang de sørgesanger over husbondens avreise som om det dreiet seg om hans død. Planen Samson hadde for å overtale ham til å dra ut enda en gang, var å gjøre det historien forteller lenger frem, og alt dette var etter prestens og barberens råd, som han tidligere hadde talt med. Kort og godt, på de nevnte tre dagene utstyrte don Quijote og Sancho seg med alt det de mente var nødvendig; og da Sancho hadde formildet sin kone og don Quijote sin niese og husholderske, dro de da natten falt på, uten at noen så dem, bortsett fra baccalaureusen som ville ledsage dem en halv fjerdings vei fra landsbyen i retning av 494

DON QUIJOTE

Toboso; don Quijote på sin gode Rocinante, og Sancho på sitt gamle gråskimlede esel, utstyrt med sadelvesker fulle av alt som hadde med mat å gjøre, og en pengepung som don Quijote ga ham til forefallende utgifter. Samson omfavnet ham og ba ham holde ham underrettet om sine gode eller onde hendelser, for å kunne glede seg over de første og sørge over de andre, slik vennskapets lover krever. Det lovet don Quijote, Samson dro tilbake til landsbyen, og de to slo inn på veien til den storslagne by Toboso.

KAPITTEL VIII hvor det fortelles om det som skjedde don Quijote da han dro for å treffe sin frue Dulcinea av Toboso «Lovet være den allmektige Allah!» sier Hamete Benengeli ved begyn­ nelsen av dette åttende kapittel. «Lovet være Allah!» gjentar han tre ganger, og sier at han utbryter i disse velsignelser fordi don Quijote og Sancho endelig har innledet sitt tokt, og at leserne av denne lettflytende historie kan regne med at fra nå av begynner don Quijotes og hans væpners bedrifter og pussigheter. Han overtaler dem til å glemme Den skarpsindige adelsmanns tidligere riddergjerninger og feste blikket på dem som skal komme; og fra nå av slår de inn på veien til Toboso, slik de andre begynte på markene i Montiel; og det er ikke å be om meget i forhold til det han lover, og følgelig fortsetter han: Don Quijote og Sancho ble alene, og knapt hadde Samson dradd sin vei, før Rocinante ga seg til å vrinske og gråskimmelen å sukke, noe som av begge, ridder og væpner, ble ansett som et godt tegn og et lykkelig varsel; selv om, dersom sannheten skal sies, eselets sukk og skryting var langt flere enn vrinskingen fra øket. Av dette sluttet Sancho at hans hell ville nå opp til og overgå sin herres, og jeg vet ikke om han i dette støttet seg på astrologisk kyndighet som han satt inne med, for det sier historien ingenting om. Man hørte ham bare si at når han snublet eller falt, ville han heller ha blitt hjemme, for av all denne snublingen og fallingen fikk han ikke ut noe annet enn ødelagte sko og knekte ribben; og selv om han var dum, var han ikke helt på villspor. Don Quijote sa til ham: - Sancho, min venn, nå faller natten raskt på, og det blir mørkere

495

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enn godt er for å nå frem til Toboso, dit jeg har besluttet å dra før vi går inn i noe annet eventyr. Der får jeg den makeløse Dulcineas velsignelse og velvillige tillatelse, og med denne tillatelsen tror jeg, og regner det for sikkert, at jeg skal fullende og gi en lykkelig avslut­ ning på et hvilket som helst farlig eventyr, for intet i dette liv gjør vandrende riddere taprere enn å støttes av sine damers gunst. - Det tror jeg nok, svarte Sancho, - men jeg anser det for vanske­ lig at Deres nåde kan få tale med henne og treffe henne et sted hvor De kan få hennes velsignelse, om det ikke er slik at hun gir den over murene rundt gårdsplassen, der jeg så henne for første gang, og dit jeg bragte brevet med nyheten om de tåpeligheter og galskaper Deres nåde holdt på å utføre inne i hjertet av Sierra Morena. - Oppfattet du det virkelig som muren rundt gårdsplassen, San­ cho, sa don Quijote, - hvor du så denne aldri nok lovpriste skjønnhet og edelhet? Det kunne ikke være annet enn gallerier, svalganger og forhaller, eller hva de nå kalles i praktfulle og kongelige slott. - Det kan vel være, svarte Sancho, - men for meg så det ut som muren, om ikke hukommelsen min svikter. -1 alle fall drar vi dit, Sancho, repliserte don Quijote, - for når jeg bare ser henne, er det hipp som happ om det er over murer eller i vinduer, eller gjennom sprekker eller smijernsportene i en have; for hvilken som helst stråle fra hennes skjønnhets sol som når mine øyne, vil blende min forstand og styrke mitt hjerte, slik at det vil bli ene­ stående og uten like hva klokskap og tapperhet angår. - Det er slik, herre, svarte Sancho, - at da jeg så denne fru Dul­ cinea av Tobosos sol, så var den ikke så klar at den kunne sende fra seg stråler. Det måtte være fordi hennes nåde holdt på å sikte den hveten jeg nevnte, så alt støvet den hvirvlet opp, la seg som en sky foran hennes åsyn og formørket det. - Fortsetter du da, Sancho, sa don Quijote, - med å si, tenke, tro og fastholde at min frue Dulcinea holdt på å sikte hvete, en håndtering som ligger langt utenfor det fornemme personer gjør, og bør gjøre, som er skikket og forutbestemt til ganske andre gjøremål og adspredelser, som på et pileskudds avstand viser deres fornemhet ...! Du minnes dårlig, å Sancho, de vers av vår dikter der han utpensler de broderier som de fire nymfene utførte der nede i sin bolig av krystall, og som stakk hodet opp av den elskede elven Tajo og satte seg i den grønne eng for å brodere de rike stoffer den kunstfulle poeten beskri­ ver for oss, og som alle var vevet av silke, gull og perler. På lignende måte måtte min frue være opptatt da du så henne, med mindre en ond trollmanns misunnelse overfor det som angår meg, forvandler og 496

DON QUIJOTE

forvrenger alt det som kan glede meg og gir det en annen skikkelse enn det har. Følgelig frykter jeg at i den historien man sier er trykt om mine storverk, har forfatteren, i tilfelle av at han har vært en vis fiende, satt inn én ting for en annen, og blandet én sannhet med tusen løgner og underholdt seg med å fortelle andre hendelser hinsides det som sammenhengen i en sannferdig historie krever. Å, misunnelse, roten til tallrike onder og undergraver av alle dyder! Alle laster, San­ cho, bringer med seg likesom en viss glede; men misunnelsen bringer bare med seg avsky, bitterhet og vrede. - Det samme sier jeg også, svarte Sancho, - og jeg tror at i den fortellingen eller historien som Samson Carrasco nevnte han hadde sett om oss, må min ære humpes og skumpes av sted som om den ble trukket etter en vogn gjennom gatene. Men ærlig talt har jeg aldri snakket ondt om noen trollmann, og heller ikke eier jeg så meget at jeg kan bli misunt. Riktignok er jeg litt ondskapsfull og har vel som et lite preg av slyngel; men alt dekkes av min enfoldighets store kappe, som alltid er medfødt og ikke kunstig. Og om jeg ikke hadde noe annet enn troen, slik jeg tror helt og fullt på Gud og på alt det den hellige Romerske, Katolske Kirke tror, og på det å være en døds­ fiende, som jeg er, av jødene, burde historikerne føle barmhjertighet med meg og behandle meg godt i sine skrifter. Men la dem si hva de vil, naken ble jeg født, og naken er jeg fortsatt, jeg hverken vinner eller taper; men selv om jeg er blitt puttet inn i en bok og vandrer verden rundt fra hånd til hånd, raker det meg ikke det spøtt hva de finner på å si om meg. - Dette ligner noe som skjedde med en berømt dikter fra vår tid som hadde skrevet en ondskapsfull satire mot de lettferdige damer, men ikke nevnte navnet til en dame da det var tvil om hun var det eller ei. Da hun så at hun ikke var på listen sammen med de andre, beklaget hun seg overfor dikteren, og spurte ham hva som var galt med henne siden han ikke satte henne opp blant de andre, og ba ham forlenge satiren og føre henne opp i tillegget; i motsatt fall skulle han få merke det. Det gjorde dikteren, og beskrev henne slik at sladrekjerringene ikke kunne gjøre det verre, og hun ble tilfreds med å bli like berømt som hun ble beryktet. Her passer det også inn det som fortelles om gjeteren som satte ild på, og ødela, det berømte Dianatemplet som ble ansett som en av verdens syv underverker, bare for at hans navn skulle leve i kommende århundrer. Selv om det ble be­ falt at ingen skulle omtale ham, og at hans navn ikke måtte nevnes hverken i skrift eller tale, for at han ikke skulle oppnå det han ville, fikk folk allikevel vite at han het Herostratos. Her passer det også 497

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

inn det som skjedde den store keiser Karl V med en ridder i Roma. Keiseren ville se det berømte tempel, Rotunden, som i antikken het templet for alle guder, og nå med et bedre navn, alle helgeners kirke, og er den bygning som er best bevart av dem hedenskapet bygget i Roma, og det som best bevarer grunnleggernes berømmelse gjennom sin storslåtthet og prakt. Det er bygget som en halv appelsin, umåtelig stort, og er meget godt opplyst, uten at det kommer inn noe annet lys enn det et vindu slipper inn, eller rettere sagt, en glugge som er på toppen. Der oppe fra betraktet keiseren bygningen; ved hans side sto en romersk ridder og forklarte skjønnheten og subtilitetene i dette enorme og minneverdige arkitektoniske byggverket. Da han hadde fjernet seg fra gluggen, sa han til keiseren: «- Tusen ganger, Deres Hellige Majestet, ble jeg grepet av ønsket om å omfavne Deres Maje­ stet og kaste meg ned gjennom denne lysåpningen, for å etterlate et evig ry i verden.» «Jeg takker Dem,» svarte keiseren, «for at De ikke iverksatte en så ond tanke, og jeg skal fra nå av ikke gi Dem noen anledning til å gjenta et slikt bevis på lojalitet; følgelig befaler jeg at De aldri mer skal tale til meg, eller befinne Dem der jeg måtte være.» Og med disse ordene utviste han en stor nåde. Jeg mener, Sancho, at ønsket om ry er i høy grad virksomt. Hvem tror du kastet Horatius Cocles fullt bevæpnet fra broen og ned i Tiberens dybder? Hvem brente Gaius Mucius Scaevolas arm og hånd? Hvem tvang Marcus Curtius til å kaste seg ned i det brennende hull som åpnet seg midt i Roma? Hvem fikk Julius Caesar til å krysse Rubicon, mot alle de varsler som hadde frarådet det? Og med mer moderne eksempler; hvem boret hull på skipene og etterlot de tapre spaniere ledet av den storslåtte Cortés, på det tørre land, avskåret fra all hjelp i Den nye verden? Alle disse og andre varierende storverk ble drevet, og drives, av ønsket om ry, som de dødelige ønsker som en belønning og del av den udødelighet som deres bedrifter fortjener; selv om kristne, katolske vandrende riddere heller må søke den evige ære i de høyere og himmelske regioner, enn det forfengelige ry som oppnås i dette nær­ værende og nesten avsluttede århundre og vil ende med verden selv, som har fått sin ende fastsatt. Følgelig, å Sancho, våre handlinger må ikke overskride de grenser som den kristne religion har satt opp, og som vi bekjenner oss til. I jettenes skikkelser skal vi drepe hovmodet; og drepe misunnelsen gjennom edelmodighet og gavmildhet, vreden gjennom en avmålt holdning og sjelens ro; fråtseri og søvn gjennom den beskjedne mengde mat vi spiser, og i all den nattevåk vi utsetter oss for; lidderlighet og utukt holdes i sjakk av den trofasthet vi viser de damer vi har gjort til herskerinne over våre tanker; dovenskapen

498

DON QUIJOTE

bekjempes ved å vandre overalt i verden på jakt etter de anledninger som kan, og vil, gjøre oss til gode kristne, i tillegg til berømte rid­ dere. Her ser du, Sancho, de midler som hjelper oss til å oppnå den høyeste ros som det gode ry bringer med seg. - Alt det Deres nåde har sagt meg så langt, sa Sancho, - har jeg forstått helt og fullt, men til tross for det, ville jeg ønske at Deres nåde ville utløse en tvil for meg som nå har dukket opp i hukommelsen. - Oppløse mener du, Sancho, sa don Quijote. - Si det bare, så skal jeg svare så godt jeg kan. - Si meg, herre, fortsatte Sancho, - disse Juliuser og Augustuser og alle disse dådrike ridderne som De har nevnt, og som alt er døde, hvor er de nå? - Hedningene er uten tvil i helvete, svarte don Quijote; - de kristne, om de var gode kristne, er enten i purgatoriet eller i himmelen. - Det er godt og vel, sa Sancho, - men la oss nå få vite: De grav­ steder hvor disse stormektige herrers legemer befinner seg; har de lamper av sølv, eller er veggene i deres kapeller prydet med krykker, liksvøp, hår, legger og øyne av voks? Og om de ikke er det, hva er de så prydet med? Til dette svarte don Quijote: - Hedningenes graver var for det meste praktfulle templer: Julius Caesars legeme ble anbragt oppe på en overmåte svær pyramide av sten, som i dag kalles Sankt Peters nål; som keiser Hadrians gravmæle tjente en festning stor som en rummelig landsby, som ble kalt Moles Hadriani, og som nå er festningen Sankt Angelo i Roma; dronning Artemisa begravet sin gemal Mausolos i en grav som ble ansett for et av verdens syv underverker. Men ingen av disse gravmælene, og så mange andre som hedningene hadde, ble prydet med liksvøp eller med andre offergaver og tegn som viste at det var helgener som var begravet i dem. - Det kommer jeg til, svarte Sancho. - Og si meg så: hva er størst: å oppvekke døde, eller drepe en jette? - Svaret er rett for hånden, svarte don Quijote. - Det største er å gjenoppvekke en død. - Da har jeg fanget Dem, sa Sancho. - Berømmelsen til den som oppvekker døde, gjør blinde seende, gjør de halte rette, gir helse til de syke og foran hvis gravsteder brenner lamper, og hvis kapeller er fulle av fromme troende som på kne tilber deres relikvier; hvis ry blir større for dette og for det neste århundre enn det som alle hedningers keisere etterlot seg, og kommer til å etterlate seg , og alle de vandrende riddere som har eksistert i verden. 499

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det er en sannhet jeg også innrømmer, svarte don Quijote. - Så denne sannheten, disse takksigelser, disse prerogativer, som dette kalles, svarte Sancho, - har helgenenes legemer og relikvier, som med tillatelse og godkjennelse av Vår Hellige Moder Kirken, har lam­ per, vokslys, liksvøp, krykker, malerier, hårfylder, øyne, føtter, som øker fromheten og forsterker deres kristne ry; helgenenes legemer eller deres relikvier bærer kongene på sine skuldre, kysser restene av deres ben, pryder og beriker deres bederom og deres mest verdsatte altere med dem. - Hva ønsker du jeg skal slutte av alt det du har sagt, sa don Qui­ jote. - Jeg ønsker å si, svarte Sancho, - at vi skal gi oss til å bli helgener, og på kortere tid oppnå det gode ry som vi søker. Og legg merke til, herre, at i går eller i forgårs - så kort tid siden er det at man kan uttrykke det slik - ble to små barfotmunker kanonisert eller erklært salige, hvis jernlenker som de knyttet om seg og plaget sine kropper med, ansees nå som attråverdige å få kysse og berøre, og de dyrkes med større venerasjon, etter det som sies, enn Rolands sverd i kon­ gens, vår herres rustkammer. Følgelig, herre, er det bedre å være en ydmyk liten munk, av hvilken orden det enn måtte være, enn tapper og vandrende ridder; og mer oppnår to dusin botsøvelser enn to tusen lansestøt, det være seg mot jetter, uhyrer eller drager. - Alt dette er slik, svarte don Quijote; - men vi kan ikke alle være munker, og mange er de veier hvorpå Gud fører sine til himmelen; ridderskapet er gudsdyrkelse, og det finnes ridderhelgener i salighe­ ten. -Ja, svarte Sancho, - men jeg har hørt at det finnes flere munker enn vandrende riddere i himmelen. - Det er det, svarte don Quijote, - for tallet på munker er høyere enn tallet på riddere. - Det finnes mange omvandrende, sa Sancho. - Mange, sa don Quijote, - men få av dem fortjener navnet rid­ dere. Med slike og lignende samtaler gikk den natten og den følgende dagen uten at det skjedde noe som var verd å fortelle, noe som tyn­ get don Quijote ikke lite. Kort sagt, dagen etter, da natten falt på, oppdaget de den store landsby Toboso. Ved synet av den ble don Quijotes sinn fylt av glede, og Sanchos med tristesse, for han visste ikke hvor Dulcineas hus var. Han hadde aldri sett henne før i sitt liv, og heller ikke hadde hans herre sett henne; slik at den ene var i sterk uro for å se henne og den andre over ikke å ha sett henne, og 500

DON QUIJOTE

ikke skjønte Sancho hva de skulle gjøre når hans herre sendte ham til Toboso. Endelig besluttet don Quijote å dra inn i byen når natten var falt på, og mens de ventet på at den timen skulle komme, holdt de seg inne blant noen eketrær like ved Toboso. Da tidspunktet var kommet, dro de inn i byen, hvor det skjedde dem noe som virkelig var verd å snakke om.

KAPITTEL IX som handler om det man får se

Klokken var presis midnatt, mer eller mindre, da don Quijote og Sancho kom fra skogen og dro inn i Toboso. Landsbyen lå i ro og stillhet, og innbyggerne sov på sitt grønne øre, som man sier. Natten var halvmørk, med månelys, selv om Sancho ønsket den hadde vært bekmørk, så han kunne bruke mørket som en unnskyldning for sin dumhet. I hele byen hørtes bare hundebjeffing som lød som torden i ørene på don Quijote, og fylte Sanchos hjerte med uro. Fra tid til annen skrøt et esel, griser gryntet, katter mjauet, og disse skiftende lydene ble understreket av nattestillheten, noe den forelskede ridde­ ren tok som et dårlig varsel; men til tross for det, sa han til Sancho: - Sancho, min sønn, led meg til Dulcineas palass; vi finner henne kanskje våken. -Ved alle gode makter, hvilket slott skal jeg føre Dem til? svarte Sancho. - For det jeg så hennes storhet i, var et ganske lite hus. - Da måtte hun ha trukket seg tilbake til en liten paviljong i sitt slott, svarte don Quijote, - hvor hun moret seg sammen med sine kammerjomfruer, slik det er skikk og bruk blant fornemme damer og prinsesser. - Herre, sa Sancho, - siden Deres nåde absolutt vil at min frue Dulcineas hus skal være et slott, er da dette en tid å vente at døren er åpen? Og vil det ta seg godt ut å bruke dørhammeren så de hører oss og kan åpne, og så vekke og lage rykter hos alle mennesker? Skal kanskje vi banke på døren til våre konkubiner, slik de lidderlige gjør, som kommer og banker på og slippes inn til alle tider, hvor sent det enn må være? - La oss først og fremst finne slottet, repliserte don Quijote, - så skal jeg fortelle deg hva vi kan gjøre. Og bemerk så, Sancho, at enten joi

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ser jeg dårlig, eller så er den digre og mørke skyggen vi ser herfra, Dulcineas palass. - Da må Deres nåde vise veien, svarte Sancho, - for selv om jeg ser det med øynene og berører det med hendene, vil jeg tro like mye på det som at det er høylys dag. Don Quijote førte an, og da de hadde gått omtrent to hundre skritt, traff de på den mørke massen og så et høyt tårn, og da innså de at denne bygningen ikke var et slott, men den største kirken i byen. Og da sa han: - Vi har truffet på kirken, Sancho. - Det ser jeg, svarte Sancho. - Og jeg håper ved Gud at vi ikke har truffet på våre egne graver, for det er ikke et godt tegn å gå over kirkegårder ved nattetid, så meget mer som jeg har sagt Deres nåde, om jeg ikke husker feil, at denne damens hus må ligge i en blind­ gate. - Måtte Gud straffe deg, ditt fjols! sa don Quijote. - Hvor har du fått det fra at slott og kongelige palasser ligger i blindgater? - Hvert sted har sine skikker, kanskje pleier man å bygge palasser og store bygninger i blindgatene, og følgelig ber jeg Deres nåde om å la meg lete i disse gatene og sidegatene jeg støter på. Det kunne jo være at jeg fant dette slottet inne i en avkrok. For jeg ville like gjerne se det spist av hundene, siden det stadig fører oss på avveier. - Tal med respekt om det som angår min frue, sa don Quijote, la oss bevare roen, og om vi har mistet det meste, la oss ikke kaste bort resten. - Jeg skal roe meg ned, svarte Sancho, - men hvor tålmodig skal jeg være, når Deres nåde forlanger at jeg, som én eneste gang har sett vår herskerinnes hus, skal vite det for bestandig og finne det ved midnatt, når ikke Deres nåde finner det, som må ha sett det tusen ganger? - Du får meg til å gå ut av mitt gode skinn, Sancho, sa don Qui­ jote. - Kom hit, din hedning; har jeg ikke sagt deg tusen ganger at jeg i alle mitt livs dager ikke har sett den uforlignelige Dulcinea, og aldri overskredet terskelen til hennes palass, og at jeg utelukkende er forelsket ut fra det jeg har hørt, og ryktet om hennes store skjønnhet og klokskap? - Det hører jeg nå, svarte Sancho, - og jeg sier at siden Deres nåde ikke har sett henne, har jeg det heller ikke. - Det er ikke mulig, repliserte don Quijote, - for du har i det minste sagt at du har sett henne sikte hvete, da du bragte meg svaret på det brevet som jeg sendte med deg.

502

DON QUIJOTE

- Det må Deres nåde ikke stole på, svarte Sancho, - for De skal vite at det jeg så og det svaret jeg kom med, det var det folk sa; for jeg vet like godt hvem fru Dulcinea er, som jeg kan beskrive mannen i månen. - Sancho, Sancho, svarte don Quijote, - det finnes en tid for spøk, og en tid da spøk faller i dårlig jord. Når jeg forteller deg at jeg aldri har sett eller talt med min sjels herskerinne, sier du også at du hver­ ken har sett eller snakket med henne, når det motsatte er tilfelle. Mens de to var opptatt av denne samtalen, så de en mann med to muldyr komme mot seg, og på grunn av støyen fra plogen som han trakk etter seg, gikk de ut fra at det var en bonde som hadde stått opp før solen for å pløye, og slik var det også. Bonden satt og sang den balladen som lyder: - Dårlig gikk det, franskmenn, i slaget ved Roncesvalles.

- Drep meg bare, Sancho, om det skulle skje oss noe godt i natt, sa don Quijote, - Hører du hva den bondeknølen synger? -Ja, det gjør jeg, svarte Sancho, - men hva har slaget ved Ron­ cesvalles med oss å gjøre? Han kunne like gjerne synge balladen om maureren Calainos, og det er hipp som happ om det skal gå oss godt eller dårlig hva angår denne saken. Bonden nådde bort til dem, og don Quijote spurte ham: - Kan De si meg, min gode mann, og måtte Gud være med Dem, hvor den uforlignelige prinsesse Dulcinea av Tobosos palass befinner seg? - Herre, svarte tjenestegutten, - jeg er en fremmed og har bare vært her noen få dager i tjeneste hos en rik bonde for å pløye åkrene. I huset rett overfor bor presten og klokkeren på stedet; begge, eller én av dem, kan nok fortelle Deres nåde det De vil vite om denne fru prinsessen, for de har listen over alle beboerne i Toboso, selv om jeg mener at det ikke i hele byen finnes noen prinsesse; riktignok finnes det mange fornemme damer, og hver enkelt av dem kan vel være prinsessse i sitt eget hus. - Det er nok blant dem, min venn, sa don Quijote, - at den damen jeg spurte deg om, befinner seg. - Det er nok mulig, svarte tjenestedrengen, - og farvel, for her kommer daggryet. Han pisket på muleslene uten å vente på flere spørsmål. Sancho som så sin herre bli overrasket og temmelig misfornøyd, sa:

5°3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Herre, her kommer dagen i full fart, og det er ikke bra å la solen finne oss i gatene. Bedre er det å dra ut av byen, og at Deres nåde tar inn i skogen eller en eller annen lund her i nærheten. Så skal jeg vende tilbake i dagslys og ikke la den minste krok bli glemt, men lete etter min frues hus, enten det er en festning eller et palass, og det ville være noe til uhell om jeg ikke skulle finne det. Når jeg har funnet det, skal jeg avtale med Hennes nåde hvor og hvordan Deres nåde skal vente på befaling og veiledning for å finne henne, uten skade for hennes ære eller omdømme. - Du har sagt, Sancho, sa don Quijote, - tusen fyndord innelukket i få ord; det råd du nå har gitt meg, faller i min smak og jeg godtar det meget gjerne. Kom, min sønn, og la oss finne stedet i skogen der jeg går inn, og du vender tilbake, som du sier, for å lete etter, oppsøke og tale med min frue, av hvis klokskap og høviskhet jeg venter mer enn underfulle gunstbevisninger. Sancho var helt vill etter å få herren ut av byen, så han ikke skulle finne ut løgnen om det svaret fra Dulcinea han hadde bragt til Sierra Morena, og følgelig skyndte han seg straks for å dra av sted. Og to postmil utenfor byen fant han en lund eller skog, der don Quijote forbusket seg. Sancho vendte tilbake til byen for å tale med Dulci­ nea; og under hans sendeferd skjedde det slike ting at de krever ny oppmerksomhet og ny tiltro.

KAPITTEL X hvor det fortelles om den snedighet Sancho utviste for å forhekse fru Dulcinea, og om andre tildragelser som er like latterlige som sannferdige

Da forfatteren av denne storslåtte historien skulle til å fortelle det han forteller i dette kapitlet, skriver han at han helst ville forbigå det i stillhet, da han fryktet at det ikke ville bli trodd. Don Quijotes galskap nådde her den ytterste grense for det man kan forestille seg, og fløy til og med to pileskudd lenger enn de verste av dem. Til slutt, selv om det var med frykt og betenkelighet, skrev han dem på samme måte som don Quijote utførte dem, uten å stryke eller tilføye et fnugg av sannheten i denne historien, og uten å bry seg det minste om den mulige innvending at han kunne være løgnaktig. Og han hadde rett, 504

DON QUIJOTE

for sannheten kan fortynnes, men brister ikke og flyter alltid over løgnen som olje på vann. Følgelig fortsetter han historien og skriver at så snart don Quijote hadde forbusket seg i lunden, ekeskogen eller storskogen like ved den berømte by Toboso, befalte han Sancho å dra tilbake dit og ikke vise seg i hans nærvær uten først å ha talt med hans herskerinne på hans vegne og bønnfalt henne om å være av den godhet å la seg se av sin fangne ridder og nedlate seg til å gi ham sin velsignelse, for at han gjennom henne kunne håpe på en lykkelig utgang på alle sine utfall og vanskelige foretagender. Sancho påtok seg å utføre det slik han ble pålagt og å bringe med seg like gode svar som han gjorde første gang. - Gå så, min sønn, repliserte don Quijote, - og bli ikke forvirret når du står overfor lyset fra den skjønnhetens sol som du skal oppsøke. Du er heldigere enn alle andre væpnere i verden. Vær oppmerksom og forbigå ikke noe av hvordan hun mottar deg; om hun skifter farve mens du frembærer din sendeferd; om hun blir grepet av uro og for­ virring når hun hører mitt navn; om hun ikke klarer å holde seg i ro på puten; om du kanskje finner henne i hennes autoritets praktfulle salong; og om hun står, se da om hun står snart på den ene foten og snart på den andre; om hun gjentar det svar hun gir deg, to eller tre ganger; om hun skifter fra mildhet til biskhet, fra ufølsomhet til forelskelse; om hun løfter hånden opp for å rette på håret, selv om det ikke er i uorden; kort og godt, min sønn, følg alle hennes beve­ gelser og handlinger, for om du beretter om dem slik de var, vil jeg kunne trekke frem det hun holder hemmeligst i sitt hjerte om det som angår min kjærlighet. For du skal vite, Sancho, om du ikke vet det, at mellom de elskende er det de ytre hendelser og reaksjoner som, hva deres kjærlighet angår, er de sikreste budbærere om det som foregår i sjelens indre. Gå, min venn, og måtte du ledes av bedre lykke enn jeg hadde, og kom tilbake med større hell enn jeg har, her hvor jeg venter med frykt og beven i den bitre ensomhet jeg sitter tilbake i. - Jeg drar og er snart tilbake, sa Sancho, - og bring litt mot inn i Deres motløse lille hjerte, som nå ikke kan være større enn en has­ selnøtt, og tenk på det man sier at godt mot bryter ned motgang, og der hvor det ikke finnes skinker, finnes heller ikke kroker å henge dem på, og der man minst venter det, der hopper haren. Dette sier jeg, for om vi i natt ikke fant min frues slott eller palass, mener jeg nå i dagslys å kunne finne det når man minst venter det, og er det først funnet, overlat henne så bare til meg. - Sannelig, Sancho, sa don Quijote, - måtte Gud gi meg like god

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lykke i det jeg ønsker, som du vet å finne passende ordspråk til det vi snakker om. Da dette var sagt, vendte Sancho ryggen til og jaget på eselet, og don Quijote ble sittende til hest og hvilte med bena i stigbøylene og støttet til lansen, full av triste og motstridende innbilninger, og der lar vi ham sitte, mens vi vandrer av sted sammen med Sancho Panza som fjernet seg like tankefull og forvirret fra sin herre som denne var der han satt. Og Sancho var det i den grad at knapt var han ute av skogen så sijudde han seg, og da don Quijote ikke lenger var synlig, steg han av eselet, satte seg ved foten av et tre og begynte å tale med seg selv og sa: - La oss nå få vite, broder Sancho, hvorhen skal Deres nåde? Skal De lete etter et mulesel som er blitt borte? Nei, langt ifra. - Vel, hva leter De da etter? Jeg skal lete etter en prinsesse, som om det ikke var noe å snakke om, og i henne er skjønnhetens sol og hele himmelen også. Og hvor mener De å finne det De nevner, Sancho? Hvor, i den berømte by Toboso. Vel, på vegne av hvem oppsøker De henne? På vegne av den berømte ridder don Quijote av la Mancha, han som gjør de skjeve ting rette igjen, og gir mat til den som er tørst og drikke til den som er sulten. Alt dette er vel og bra. Vet De hvor hun bor, Sancho? Min husbond sier det må være i kongeslott eller i storslåtte palasser. Og har De noen gang muligvis sett henne? Hverken jeg eller min herre har noensinne sett henne. Og mener De at det skulle være riktig gjort, at om folk i Toboso visste at De har til hensikt å trekke av gårde med deres prinsesser og uroe deres damer, skulle de komme og gi dere en riktig omgang med stokkepryl så det ikke var et helt ben igjen i kroppen på dere? Sant å si ville de ha fullstendig rett om de ikke skulle ta hensyn til at jeg er blitt sendt av gårde og at: Budbringer er De, min venn og fortjener ingen skyld, nei.

- Stol ikke på det, Sancho, for folk i La Mancha er like koleriske som de er hederlige, og finner seg ikke i påfunn fra noen. Gode Gud om de finner det ut, da skal dere nok få merke det. Vik fra meg, Satan! La lynet slå ned i naboens hus! Nei, la meg ikke stå på hodet for at andre skal ha glede av det! Og dessuten er det like vanskelig å lete etter Dulcinea i Toboso som å finne Marica i en høystakk, eller studenter i Salamanca. Fanden selv, og ingen annen, har fått meg inn i dette! Denne enetalen holdt Sancho for seg selv, og det han fikk ut av den, var å si enda en gang:

506

DON QUIJOTE

- Godt og vel: Alt kan ordnes unntatt døden; under dens åk må vi alle bøye oss, hvor lite vi enn vil, når livet er slutt. Denne min herre har jeg på tusen måter sett er en forrykt galning, og jeg ligger heller ikke langt etter, for jeg er enda mer skrullet enn han er, da jeg ledsager og tjener ham, om det da finnes en sannhet i ordtaket som sier: «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er», og det andre, «Slik herren er, slik er hans svenner». Siden han da er så gal som han er, og en galskap som oftest tar én ting for en annen, og tar sort for hvitt og hvitt for sort, slik det fremkom da han sa vindmøllene var jetter og munkenes mulesler var dromedarer, og de to saueflokkene var to fiendehærer, og andre ting av samme slags, kan det ikke være vanskelig å få ham til å tro at en bondejente, den første og beste jeg treffer på her, er fru Dulcinea. Dersom han ikke tror det, sverger jeg på det; og fortsetter han, fortsetter jeg enda mer, slik at jeg ikke gir meg, og så får det gå som det vil. Ved å være så sta kan jeg få ham til å gi seg, så han ikke sender meg enda en gang på en slik sendeferd, når han ser hvilket dårlig resultat jeg kommer med, eller kanskje tror han, slik jeg innbiller meg, at en eller annen trollmann, av dem han hevder vil ham ondt, har endret hennes utseende for å gi ham skam og skade. Dette som Sancho Panza tenkte, beroliget ham. Han mente saken nå var fullført og ble sittende der til om ettermiddagen, for at don Quijote skulle tro han hadde måttet dra frem og tilbake fra Toboso, og det var så heldig at da han reiste seg for å bestige det gråskimlede eselet, så han tre bondejenter som kom ridende ut fra Toboso imot ham på tre eselføll. Enten de nå var hanner eller hunner, det nevner ikke forfatteren, selv om man rimeligvis kunne tro det var eselhopper, som landsbykvinner normalt rir på. Men siden dette ikke er så viktig, er det ingen grunn til å stanse opp for å finne det ut. Kort og godt, så snart Sancho så jentene, dro han i full fart tilbake til sin herre, don Quijote, og fant ham i ferd med å sukke og utstøte tusen forelskede klager. Da don Quijote så ham, sa han: - Hva nytt, Sancho? Kan denne dagen markeres med hvite eller sorte stener? - Det er bedre, svarte Sancho, - om Deres nåde markerer den med sinoberrød skrift, som på universitetene når en ny professor er utnevnt, slik at alle kan se det tydelig. - Det betyr altså, repliserte don Quijote, - at du bringer gode nyhe­ ter. - De er så gode, svarte Sancho, - at Deres nåde bare kan spore Rocinante og dra ut på åpen mark for å se fru Dulcinea av Toboso 5°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som sammen med to av sine jomfruer kommer for å hilse på Deres nåde. - Gode Gud! Hva er det du sier, Sancho, sa don Quijote. - Se til at du ikke bedrar meg, eller med falsk glede vil oppmuntre min ekte bedrøvelse. - Hva ville jeg vel vinne på å bedra Deres nåde, svarte Sancho, - så meget mer som De er like ved å oppdage sannheten? Hugg sporene i, herre, og kom, og De vil se prinsessen, vår herskerinne, komme rid­ ende, kledd og prydet, vel, som den hun er. Hennes jomfruer og hun laver av glødende gull med perlerader, alt er diamanter, alt rubiner, alt er brokadestoff i minst ti lag; over skuldrene er håret utslått som solstråler vinden leker med, og fremfor alt, de kommer på tre staute og spettede rolige plassgjengere for damer, så det er en lyst å se. - Passgjengere mener du å si, Sancho. - Det er liten forskjell mellom plassgjengere og passgjengere, sa Sancho; - men la dem komme på hva det skal være, de kommer så strålende som bare fornemme damer kan opptre, særlig prinsesse Dulcinea, min frue, som forbløffer sansene. - Utmerket, Sancho, min sønn, svarte don Quijote, - som gave for denne like uventede som gode nyhet, lover jeg deg byttet jeg vinner i det første eventyr jeg treffer på. Er du ikke fornøyd med det, lover jeg deg de føllene som de tre hoppene får i år; du vet de kommer til å føde ute på kommunens fellesbeite. - Jeg holder meg til de tre føllene, svarte Sancho, - for det er ikke helt klart om byttet av det første eventyret blir særlig sikkert. I samme stund kom de ut av skogen og oppdaget de tre landsbyjentene like ved. Don Quijote lot blikket gli over hele veien mot Toboso, og da han bare så de tre bondejentene, ble han rystet og spurte Sancho om han hadde forlatt dem utenfor byen. - Hva mener De med utenfor byen? svarte han. - Har Deres nåde øynene i nakken, så De ikke ser dem, disse tre som kommer her, strålende som solen selv ved middagstid? -Jeg ser bare, Sancho, tre bondejenter på tre esler, sa don Quijote. - Nei, måtte nå Gud fri meg for Satan selv! svarte Sancho. - Og er det mulig at tre passgjengere, eller hva de nå kalles, hvite som snefnugg, tar seg ut som esler for Deres nåde? Måtte Gud rive skjegget av meg om dette var sant! -Jeg sier deg, Sancho, sa don Quijote,- at det er like sant at de er esler, hannesler eller hunnesler, som at jeg er don Quijote og du er Sancho Panza; i det minste ser det slik ut for meg. - Ti stille, herre, sa Sancho, - og si ikke slikt, men åpn opp øynene 508

DON QUIJOTE

og kom og knel ned for Deres tankers herskerinne som nå er like ved oss. Og med dette rykket han litt frem for å motta de tre bondejentene, steg ned av eselet, grep grimen til én av de tre og satte begge knærne i bakken og sa: - Å, skjønnhetens dronning, prinsesse og hertuginne, vil Deres hovmodighet og stormodighet være av den godhet og vise Deres fangne ridder Deres gunst og velvilje, her står han forvandlet til marmor, helt forstyrret og uten puls over å befinne seg overfor Deres stor­ slåtte nærvær. Jeg er Sancho Panza, hans væpner, og han er den viden bereiste ridder don Quijote av la Mancha, også kalt Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. I det øyeblikk hadde don Quijote sunket ned på kne ved siden av Sancho, og stirret med oppspilte og forvirrede øyne på henne som Sancho kalte dronning og herskerinne. Ettersom han ikke så noe annet i henne enn en bondejente uten noe særlig vakkert ansikt, da hun var rundlett og flatneset, var han forbløffet og sjokkert og våget ikke å åpne munnen. Bondejentene var likeledes lamslåtte over å se to så forskjelligartede menn på kne foran seg og som ikke lot dem komme forbi, men hun som Sancho holdt fast, brøt tausheten, bisk og sur: - Fløtt dere ut av veien for svarte svingende og slipp oss forbi; vi har det travelt. Til dette svarte Sancho: - Å, prinsesse og universell frue over hele Toboso! Hvordan kan Deres edelmodige hjerte ikke bløtgjøres over å se knelende foran Deres sublimerte nærvær det vandrende ridderskaps støtte og søyle. Da en av de andre hørte dette, sa hun: - Reis og ryk, så skal jeg strigle deg, du svigerfars esel! Se bare hva de fine herrene kommer med for å drive gjøn med oss bondejenter, som om ikke vi kan komme med frekkheter likesom dem. Dra bare videre deres egen vei, så skal vi dra vår, ellers skal dere få. - Reis deg, Sancho, sa don Quijote da, - for jeg innser at Fortuna ikke blir trett av å bringe meg ulykker, og har sperret alle de veier hvor den minste glede kan nå frem til denne usle sjel som har bolig i mitt kjød. Å, du det høyeste gode som kan ønskes, den edleste av de levende, eneste trøst for dette lidende hjerte som tilber deg; den ondsinnede trollmann som forfølger meg, og som har trukket slør og skygger for mine øyne, og bare for mine og ikke for andre, har endret og forvandlet din uforlignelige skjønnhet og ditt åsyn til en fattig landsbypikes. Om det da ikke er slik at mitt også er blitt for­ 509

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vandlet til et udyrs, for å gjøre det motbydelig for dine øyne; men unnlat ikke å se ømt og mildt på meg, når du i denne underkastelse og det knefall jeg utfører overfor din forvandlede skjønnhet, ser den ydmykhet som min sjel tilber deg med. - Nei, hør nå bare på bestefar! svarte landsbyjenta. - Skulle jeg bry meg om sånt sleskt snakk! Fløtt dere unna og slipp oss frem, så skal vi si takk. Sancho gikk til side og lot henne dra, vel tilfreds over å ha kommet så godt ut av spillet. Knapt var landsbyjenta som hadde spilt Dulcinea, blitt fri, før hun skyndet på passgjengeren med en pigg på en stokk så den ga seg til å løpe bortover engen. Og siden eselet i større grad enn vanlig ble plaget av spissen på stokken, ga den seg til å steile, så fru Dulcinea datt til jorden. Da don Quijote så dette, løp han for å løfte henne opp, og Sancho for å stramme og feste pakksadelen som var glidd rundt til buken på eselføllet. Da sadelen var ordnet og don Quijote ville løfte sin forheksede frue opp på eselet i armene sine, reiste fruen seg fra bakken og sparte ham for det arbeidet, for hun trakk seg litt tilbake for å få tilløp, og med begge hendene på flankene til eselet gjorde hun, lettere enn en falk, et hopp opp på sadelen og ble sittende overskrevs som en mann, og da sa Sancho: - Milde Moses! Vår herskerinne er lettere enn en lerkefalk og kan lære den kjappeste rytter fra Cordoba eller Mexico å bestige en hest med korte stigbøyler. I ett sprang var hun over den bakerste sadelbuen, og uten sporer får hun eselet til å løpe som en sebra. Og jom­ fruene ligger ikke etter, for alle farer av gårde som vinden. Dette var sant nok, for da de så Dulcinea til hest, satte de piggene i og for av gårde uten å snu hodet tilbake før etter en halv fjerdingsvei. Don Quijote fulgte dem med blikket, og da han ikke så dem lenger, snudde han seg mot Sancho og sa: - Sancho, mener du ikke jeg er avskydd av trollmenn? Se bare hvor langt deres ondskap og motvilje strekker seg, for de har berøvet meg gleden over å se min dame slik hun er. Sannelig, jeg ble født som eksempel på en ulykkelig og til å bli målskive som den onde lykke kan sikte og avsende sine piler mot. Og du må også bemerke, Sancho, at disse forræderne ikke bare nøyde seg med å endre og forvandle min Dulcinea, men de forvandlet henne til en så lav og heslig figur som denne her jenta. Samtidig fratok de henne det som er så spesielt ved fornemme damer, som er den gode duft, siden de alltid vandrer omgitt av ambra og blomster. For du skal vite, Sancho, at da jeg kom for å hjelpe Dulcinea opp på eselføllet, som du kaller det, og som 510

DON QUIJOTE

for meg virket som et vanlig esel, kjente jeg lukten av rå hvitløk så sjelen ble helt forgiftet og omtåket. - Å, for et pakk, skrek Sancho da. - Å, dere illevarslende og ondsinnede trollmenn, å den som kunne se dere trædd opp gjennom gjellene som sardiner til tørk. Meget vet dere, meget makter dere, og enda mer gjør dere! Det burde være nok, kjeltringer, å ha forvandlet min frues perleøyne til knotter på en stenek og hennes hår av pureste gull til strittende hår av en rød oksehale, og alle hennes trekk fra skjønnhet til heslighet, uten å endre duften, for gjennom den kunne vi i alle fall finne ut hva som var skjult under den heslige barken. Selv om jeg, sant å si, aldri så hennes heslighet, men hennes skjønnhet, og den ble fremhevet av en føflekk som hun hadde på høyre leppe, som en slags bart, med syv eller åtte blonde hår, likesom gulltråder og like lange som en håndsbredd. - Og denne føflekken tilsier, ifølge det samspill som finnes mellom ansiktet og kroppen, sa don Quijote, - at Dulcinea burde ha en til­ svarende føflekk på den øverste delen av låret, som korrensponderer med den hun har i ansiktet, men til å være på en føflekk er disse hårene svært lange i forhold til det du har nevnt. - Jeg kan fortelle Deres nåde, svarte Sancho, - at de virket som de var født der. - Det tror jeg nok, min venn, sa don Quijote, - for naturen satte ingenting på Dulcinea som ikke var perfekt og fullkomment. Følgelig, om hun hadde hundre føflekker som du sier, var de ikke føflekker på henne, men strålende måner og stjerner. Men si meg, Sancho; den sadelen som du ordnet med og som så ut som en pakksadel, var den en sadel eller en stor damesadel? - Det var en sadel med korte stigbøyler med et skaberakk som er verd halvparten av et kongerike, så prakfullt er det. - Og alt dette fikk jeg ikke se, Sancho! sa don Quijote. - Jeg sier det igjen, og vil gjenta det tusen ganger, at jeg er den ulykkeligste blant menn. Sancho fikk mer enn nok med å holde latteren tilbake, da han hørte sin herres tåpeligheter, han som var blitt så finurlig lurt. Til slutt, etter andre bemerkninger som ble utvekslet mellom dem, besteg de atter ridedyrene og fulgte veien i retning av Zaragoza, dit de tenkte å nå frem tidsnok til å delta i noen høytidelige festligheter, som hvert år feires der. Men før de nådde dit, skjedde det ting, så mange, store og uventede, at de fortjener å bli nedskrevet og lest, som man etter hvert vil se. 5“

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XI om det besynderlige som skjedde den tapre don Quijote med kjerren eller vognen med Dødens domstol

Don Quijote satt i overmåte dype tanker mens han red bortover veien, og reflekterte over den slemme spøken trollmennene hadde utsatt ham for ved å gjøre hans fru Dulcinea om til en heslig landsbyjente, og han ante ikke hvilket middel han kunne finne for å få henne til­ bake til hennes opprinnelige skikkelse. Disse tankene oppslukte ham så fullstendig, at han uten å merke det slapp tømmene til Rocinante, som benyttet friheten til å stanse for hvert skritt for å ta for seg av det grønne gresset som vokste der til overmål på markene. Sancho fikk ham ut av oppsluktheten med disse ordene: - Herre, melankolien ble ikke laget for dyrene, men for mennes­ kene; men om menneskene føler den for sterkt, forvandles de til dyr. Deres nåde må ta seg sammen og komme tilbake til seg selv, og ta Rocinantes tøyler, våkne opp og livne til og vise det pågangsmot det sømmer seg å ha for vandrende riddere. Hva fanden er dette? Hva slags motløshet er dette? Er vi her eller i Frankrike? Måtte Satan selv ta med seg alle de Dulcineaer som finnes i verden, for én enkelt vandrende ridders helse er mer verd enn all verdens trolldom og for­ vandlinger. -Ti stille, Sancho, svarte don Quijote med en røst som ikke var meget melankolsk. - Ti stille, sier jeg og kom ikke med blasfemier mot denne forheksede frue; for bare jeg bærer skylden for hennes vanhell og ulykke; på grunn av de ondes misunnelse har denne sør­ gelige tilskikkelse oppstått. - Det samme sier jeg, svarte Sancho, - som det heter: Hvem ville ikke gråte, som har sett henne før, og som ser henne nå. - Det kan nok du si, Sancho, repliserte don Quijote, - for du så henne i hennes skjønnhets hele fylde, for trolldommen strakte seg ikke så langt som til å forstyrre ditt syn eller skjule hennes skjønnhet; mot meg alene og mot mine øyne ble kraften i hans gift rettet. Men til tross for dette, Sancho, har én ting falt meg inn, og det er at du tegnet hennes skjønnhet galt. For om jeg ikke husker feil, sa du at hun hadde øyne som perler, og øyne som ligner perler tilhører heller en torsk enn en dame; og etter det jeg tror, må hennes være store og smaragd­ grønne, med to himmelske buer som er hennes øyenbryn; og de der perlene får du ta ut av øynene og putte dem inn blant tennene, som du utvilsomt byttet om på, Sancho, og forvekslet øyne med tenner. 512

DON QUIJOTE

- Det er vel mulig, sa Sancho, - for jeg ble forvirret av hennes skjønnhet, som Deres nåde av hennes heslighet. Men la oss overlate dette til Gud, for Han kjenner til alle de ting som skjer her nede i denne tårenes dal, i denne onde verden vi har, hvor det knapt nok finnes noe som ikke er blandet med ondskap, svindel og revestreker. En ting tynger meg, herre, mer enn alle andre, og det er å tenke på hva man kan gjøre når Deres nåde beseirer en jette, eller en annen ridder, og beordrer ham til å gå og stige frem for fru Dulcinea. Hvor skal denne stakkars jetten eller den stakkars elendige ridderen finne henne? Jeg synes jeg ser dem vandre omkring i Toboso som noen tomskaller, og lete etter min frue Dulcinea, og selv om de møter henne midt i gaten, kjenner de henne like lite som faren min. - Det kan være, Sancho, svarte don Quijote, - at forvandlingen ikke utstrekker seg til å utviske kjennskapet til Dulcinea hos beseirede jetter og riddere som er sendt til henne. Og gjennom en eller to av de første jeg beseirer og sender til henne, finner vi ut om de ser henne eller ikke, ved å befale dem å vende tilbake og berette hva som har skjedd. - Jeg mener, herre, at det Deres nåde har sagt, er utmerket, repli­ serte Sancho, - og at med dette påfunnet får vi vite det vi ønsker; og dersom det er slik at hun skjules bare for Dem, er ulykken større for Dem enn for henne. Men så lenge fru Dulcinea er frisk og sunn, vil vi dra av sted og ha det så bra som vi kan, mens vi leter etter eventyr og overlater til tiden å gjøre det den skal, for tiden er den beste lege for slikt og andre og større sykdommer. Don Quijote skulle til å svare Sancho, men ble forstyrret av en kjerre som kom kjørende midt i veien, lastet med de mest mangeart­ ede og besynderlige personer og figurer man kan tenke seg. Han som styrte muleslene og tjente som kusk, var en heslig djevel. Den første figuren som sto frem for don Quijotes øyne, var Døden selv, med menneskeansikt. Ved siden av ham satt en engel med store, malte vinger; på den ene siden var en keiser med en krone på hodet som så ut som gull. Ved Dødens føtter satt den gud som kalles Cupido, uten bind for øynene, men med bue, piler og kogger. Der satt også en ridder bevæpnet fra topp til tå, bortsett fra at han hverken hadde hjelm eller visir, men en hatt med mangefarvede fjær; sammen med disse kom andre med varierende kostymer og ansikter. Alt dette som dukket opp så plutselig, gjorde don Quijote på en måte helt forstyr­ ret, og fylte Sanchos hjerte med redsel. Men don Quijote ble straks glad, da han trodde han sto overfor et nytt og farlig eventyr, og med denne tanken og i en slik sinnsstemning var han straks klar til å gå

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

løs på hvilken som helst fare. Han stilte seg foran kjerren og med høy og truende stemme utropte han: - Vognfører, kusk, eller djevel eller hva du er, vent ikke med å si hvem du er, hvorhen du skal, og hvem de mennesker er som du har i denne skranglevognen din, og som mer ligner Kharons båt enn vog­ ner som ellers brukes. På dette svarte Djevelen saktmodig, etter å ha stanset kjerren: - Herre, vi er skuespillere i Angulo den ondes kompani. I en landsby som ligger bak åsen der, oppførte vi i formiddag, som er den åttende dag etter Kristi legemsfest, det religiøse skuespillet Dødens domstol, og vi skal oppføre det igjen i ettermiddag i den landsbyen som kan sees herifra. Siden den er så nær, og for å slippe å kle av og på oss igjen, reiser vi i de samme kostymene som vi spiller i. Den gutten der spiller Døden, den andre er Engel; den kvinnen der, som er lede­ rens kone, spiller Dronning, han der borte, Soldat; den neste spiller Keiser, og jeg Djevel. Jeg har en av de viktigste rollene i skuespillet, for her i teaterkompaniet pleier jeg å spille hovedrollene. Om Deres nåde ønsker å få vite noe annet om oss, spør meg bare; for jeg kan svare helt presist. Siden jeg er Djevelen, vet jeg alt. - Ved mitt kall som vandrende ridder, svarte don Quijote, - straks jeg så denne kjerren, trodde jeg at et eller annet stort eventyr dukket opp. Nå må jeg si at her er det nødvendig å berøre teaterkostymene med hånden, for å se hva virkeligheten er. Gå med Gud, godtfolk, og spill opp under festen, og tenk så på om jeg kan hjelpe med noe. Det vil jeg gjøre med stor velvilje, for helt fra jeg var gutt, har jeg vært interessert i skuespill, og i unge år følte jeg meg tiltrukket av teaterlivet. Midt i denne samtalen ville tilfeldigheten at en av skuespillerne, kledd som narr og med mange bjeller på, og som i enden på en stokk hadde tre oppblåste kublærer; dette fugleskremslet av en klovn gikk bort til don Quijote og begynte å fekte med stokken, slå blærene mot bakken med store hopp og sprang, mens bjellene klang. Ved dette fryktelige synet ble Rocinante så opprørt at den bet tennene om bisse­ let, og uten at don Quijote var i stand til å stoppe den, ga den seg til å løpe utover markene med en letthet som dens knokkelbygning på ingen måte skulle tilsi. Sancho, som oppfattet hvor stor faren var for at husbonden skulle falle over ende, hoppet av gråskimmelen, og forsøkte å komme ham til unnsetning i full fart. Men da Sancho nådde frem, lå han allerede på bakken og Rocinante ved siden av ham, for slik pleide Rocinantes overmot og frekkheter å ende. Knapt hadde Sancho forlatt ridedyret sitt, før den dansende demo514

DON QUIJOTE

nen med kublærene hoppet opp på gråskimmelen, pisket på den med dem, slik at frykten og støyen, mer enn smerten av slagene, fikk den til å fly bortover marken i retning av stedet der dansen alt var i gang. Sancho så eselets hurtigløp og herrens fall, og visste ikke hvem av de to han skulle hjelpe først. Men som god væpner og god tjener virket hengivenheten for herren sterkere enn omtanken for eselet, skjønt hver gang han så blærene bli løftet opp i luften og falle ned på flan­ kene til eselet, var det for ham en tortur, og han ville heller at slagene det fikk, skulle treffe ham selv i øynene enn på eselets minste halehår. Rådvill etter all denne motgangen nådde han bort til don Quijote, som var verre stelt enn han kunne ønske, og Sancho hjalp ham opp på hesten og sa: - Herre, Djevelen tok med seg eselet. - Hvilken djevel? - Han med blærene, svarte Sancho. -Jeg skulle la ham betale for det, repliserte don Quijote, - selv om han skulle stenge seg inne i de dypeste og mørkeste fangehull i helvete. Følg meg, Sancho, for kjerren kjører langsomt, og med muleslene skal jeg dekke tapet av gråskimmelen. - Det er ikke nødvendig å gjøre noe slikt, svarte Sancho, - Deres nåde kan dempe sin vrede, for etter det jeg ser, har Djevelen alt latt gråskimmelen gå, og den er på vei hit hvor den hører hjemme. Og slik var det virkelig; for da Djevelen hadde falt sammen med eselet, for å kopiere don Quijote og Rocinante, dro Djevelen til fots til landsbyen, og gråskimmelen vendte tilbake til sin herre. - Til tross for dette, sa don Quijote, - vil det være bra å straffe den der demonens pøbelaktighet på en av de andre i kjerren, om det så var selveste Keiseren. - Deres nåde må slå det ut av hodet, svarte Sancho, - og ta mitt råd, som er aldri å komme i klammeri med skuespillere, for det er folk som alltid får støtte. Jeg har sett en skuespiller bli arrestert for to mord, og slippe løs fri og frank. Deres nåde må vite at siden de er muntre og underholdende, støtter alle dem, alle beskytter, hjelper og setter dem høyt og spesielt hvis de tilhører de kongelige truppene, eller har godkjennelse fra ett av de kongelige råd. For når de kommer i sine kostymer og med sine fremtoninger, virker alle, eller de fleste, som fyrster. - Allikevel, svarte don Quijote, - skal ikke denne Djevelen gå om­ kring og skryte av det, selv om han får hjelp av hele menneskeslekten. Med disse ordene snudde han seg mot kjerren, som nå nærmet seg landsbyen, og ropte til dem: 5*5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Stans, vent litt, muntre og glade flokk, for jeg vil lære dere hvor­ dan man skal behandle de eslene og andre dyr som væpnere benytter som ridedyr. Ropene fra don Quijote var så høye at alle i kjerren hørte dem, og måten han sa dem på, viste den hensikt han hadde, og på et blunk hoppet Døden ned fra kjerren fulgt av Keiseren, og den Djevelen som var kusk, og Engelen og Dronningen og guden Cupido ble heller ikke sittende. Alle forsynte seg med Stener og stilte seg i slagorden, for å ta imot don Quijote med en haglskur av sten. Don Quijote som så dem oppstilt som en modig eskadron, med armene løftet, klare til å sende dem av sted med full kraft, tøylet Rocinante og ga seg til å tenke over hvordan han skulle angripe dem med minst mulig fare for sin egen person. Idet han stanset, kom Sancho, og da han så ham rede til å angripe den kampklare eskadronen, sa han: - Det ville være stor galskap å forsøke en slik operasjon, tenk bare over, Deres nåde, at mot sten fra bekken, kastet så sterkt at luen faller av, finnes det ingen defensive våpen, bortsett fra å smette inn i og gjemme seg i en bronseklokke. Dessuten må De ta i betraktning at det er mer dumdristighet enn mot å la en enkelt mann gå imot en hel hær som har Døden med seg, og hvor keisere selv kjemper, med støtte av gode og onde engler. Om mine ord ikke får Dem til å holde Dem i ro, bør De betenke at blant alle disse, selv om de virker som konger, fyrster og keisere, finnes ingen vandrende ridder. - Ja nå, Sancho, sa don Quijote, - har du truffet det punkt som kan og bør få meg til å endre min faste beslutning. Jeg hverken kan eller bør trekke sverdet, som jeg så ofte før har gjort, mot en som ikke er blitt slått til ridder. Det står til deg, Sancho om du vil ta hevn over den krenkelse som er begått mot ditt esel; så skal jeg herfra hjelpe deg med tilrop og nyttige råd. - Det er det ingen grunn til, herre, svarte Sancho, - å ta hevn over noen, for gode kristne tar ikke hevn over krenkelser. Dessuten skal jeg overtale eselet til å overlate fornærmelsen i mine hender og styrelse, som påbyr å leve fredelig alle de dager himmelen vil gi meg. - Siden dette er din beslutning, sa don Quijote, - gode Sancho, kloke Sancho, kristne Sancho og oppriktige Sancho, la oss forlate disse liksom-spøkelsene og på nytt lete etter bedre og mer solide even­ tyr. Etter det jeg kan se av egnen omkring oss, kan det ikke mangle mange og underfulle eventyr her. Så snudde han hesten, Sancho gikk og hentet gråskimmelen, Døden og hele hans flyvende eskadron gikk tilbake til kjerren og fortsatte reisen. Denne lykkelige slutt fikk det fryktinngydende eventyret med 516

DON QUIJOTE

Dødens kjerre, takket være Sancho Panzas oppbyggelige råd til sin herre. Dagen etter skjedde det enda ett med en forelsket og omvand­ rende ridder, som ikke er mindre spennende enn det forrige.

KAPITTEL XII om det besynderlige som skjedde med den tapre don Quijote i møtet med den modige Speilridderen

Natten som fulgte dagen for møtet med Døden, tilbragte don Qui­ jote og hans væpner under noen høye og skyggefulle trær, etter at Sancho hadde overtalt don Quijote til å spise av det eselet hadde i matsekkene, og under aftensmåltidet sa Sancho til sin herre: - Hvor dum ville jeg ikke ha virket om jeg som gave hadde valgt byttet etter det første eventyret Deres nåde fullførte, heller enn føl­ lene fra de tre hoppene! Sannelig, sannelig, en fugl i hånden er bedre enn en gribb på taket. - Det er slik, svarte don Qujiote, - at om du, Sancho, hadde latt meg angripe slik jeg ville, hadde din del av byttet blitt, i det minste, Keiserinnens krone av gull, og Cupidos farverike vinger; for jeg skulle ha tatt dem med makt og lagt dem i dine hender. - Blant gjøglere er keisernes sceptre og kroner aldri av rent gull, svarte Sancho, - men av malt messing eller blikk. - Det er sant nok, kom det fra don Quijote, - for det ville ikke være passende om utstyret i skuespill skulle være ekte, men må derimot være uekte etterligninger, slik teaterkunsten selv er. Med det mener jeg, Sancho, at du vil ha godt av å sette den høyt, og likeså dem som spiller og dem som skriver skuespill, for alle er midler til å skape et stort gode for staten, ved å stille et speil foran oss for hvert skritt, der vi ser et levende bilde av menneskelige handlinger. Det finnes ingen annen måte som så levende viser oss det vi er, og det vi bør være, som skuespill og skuespillere. Mener du noe annet, si meg da: Du har vel sett et eller annet skuespill med konger, keisere og paver, riddere, damer og andre forskjellige mennesketyper? Én spiller landstryker, en annen svindler, denne kjøpmann, han der soldat, en annen den kloke klovnen, den neste en enfoldig tilbeder, og når så skuespillet er over og alle kostymene er tatt av, er alle spillerne like. - Jo, det har jeg sett, svarte Sancho.

P7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Vel, det samme skjer i denne verdens skuespill og i samvær mel­ lom mennesker, hvor noen spiller keisere, andre paver; og alle andre figurer som kan innsettes i et skuespill. Men når det så er slutt, og det er når livet er slutt, tar døden av dem de klesdrakter som skilte dem fra hverandre, og de blir like i graven. - Det er en flott sammenligning, sa Sancho, - men ikke så ny at jeg ikke har hørt den og andre flere ganger, som den om sjakkspillet, der hver brikke har sin spesielle oppgave; og idet spillet er over, blir alle samlet, blandes og puttes ned i en pose, og det er som når livet avsluttes i graven. - For hver dag, Sancho, - blir du mindre enfoldig og mer klok. - Ja, noe av Deres nådes klokskap smitter av på meg, svarte Sancho, - for den jord som i seg selv er gold og tørr, kan gi god avkastning ved hjelp av gjødning og dyrkning. Jeg mener at samtalene med Deres nåde har vært den gjødning som har falt over mitt tørre sinns golde jord; og oppdyrkingen den tiden jeg har tjent Dem og hatt kontakt med Dem. Dermed håper jeg å gi grøde som kan bli til velsignelse, og det så stor at den hverken fornekter eller avviker fra den gode oppdragelses stier, som Deres nåde har tråkket opp i min uttørkede forstand. Don Quijote lo av Sanchos oppstyltede uttrykksmåte og mente det var sant det han hadde sagt om sin fremgang, for fra tid til annen snakket han slik at hans herre ble forbløffet. Men når han ville tale som en lærd, eller uttrykke seg elegant som en hoffmann, endte det oftest med at hans forstand styrtet fra enfoldighetens fjelltopp og ned i uvitenhetens avgrunner. Men der hans veltalenhet og hukommelse viste seg fra sin beste side, var når han trakk frem ordspråk, enten de nå passet eller ikke i sammenhengen, som man har sett og bemerket i løpet av denne historien. Med disse og lignende samtaler forløp en stor del av natten, da Sancho fikk lyst til å lukke gluggene, som han sa når han ville sove. Han tok sadel og seletøy av eselet, og lot det få gresse fritt og rikelig. Han tok ikke sadelen av Rocinante, da det var en streng ordre fra hans herre at når de var på tokt, eller ikke sov under tak, skulle han ikke avsale Rocinante; det var en gammel skikk som ble overholdt av vandrende riddere. Riktignok kunne han ta av bisselet og henge det på sadelbuen, men ta sadelen av hesten? Aldri! Dette gjorde Sancho, og ga den samme frihet som gråskimmelen, og vennskapet mellom dem var så enestående og så fast, at det finnes en tradisjon, ført fra fedre til sønner, som sier at forfatteren av denne sannferdige historien skrev spesielle kapitler om det. Men for å bevare sømmeligheten og 518

DON QUIJOTE

det passende i en så heroisk historie, satte han det ikke inn i boken, selv om han nå og da viser litt skjødesløshet hva dette angår, og skri­ ver at så snart de to ridedyrene kom sammen, gned de seg opp mot hverandre, og etter at de var blitt trette og glade, strakte Rocinante halsen over eselets hals - så den strakte seg mer enn en halv alen ut på den andre siden - og begge sto og stirret ned mot jorden, og pleide å bli stående slik i tre dager; i alle fall så lenge de fikk fred, eller sulten ikke tvang dem til å finne føde. Jeg kan da fortelle at det sies forfatteren hadde skrevet at hva vennskapet angår, sammenlignet han dem med Nisus og Euryalos, og Pylades og Orestes. Om dette forholder seg slik, kan man gjennom den alminnelige beundring se hvor fast vennskapet mellom disse to fredelige dyrene måtte ha vært, og til skam for menneskene, som har så vanskelig for å bevare vennskap med hverandre. Derfor heter det: Venn er verst mot venn, leken skifter snart til strid

og i en annen sang: Mellom venner må man ha øyne på hver finger

Ingen må mene at forfatteren var kommet litt på avveier ved å sam­ menligne vennskap mellom disse dyrene med vennskap mellom men­ nesker; for fra dyrene har menneskene fått belæring om mange viktige ting, slik som: bruk av klystér av storken; brekkmiddel og takknem­ lighet av hunden; årvåkenhet av tranen; forutseenhet av mauren; hederlighet av elefanten og trofasthet av hesten. Sancho sovnet til slutt ved foten av en stenek, og don Quijote halvsov ved foten av en kraftig ek. Men han hadde ikke sovet lenge før han ble vekket av en lyd han hørte bak seg. Han våknet med et rykk og ga seg til å se og lytte hvor lyden kom fra og så at det var to menn til hest, og den ene lot seg gli ned fra hesten og sa: - Stig av, min venn, og ta bislene av hestene, for det forekommer meg at det finnes rikelig med gress for dem her, og den stillhet og ensomhet som mine lidenskapelige tanker har behov for. Han sa dette og strakk seg ut på bakken samtidig, og da han hadde kastet seg ned, ga lyden fra rustningen han var iført, tydelige signa­ ler som lot don Quijote forstå at det måtte være en vandrende ridder. Han krøp bort til Sancho som sov, grep ham i armen og fikk ham våken med en viss vanskelighet og sa med lav røst:

519

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Broder Sancho, her har vi et eventyr. - Måtte Gud gi oss et godt ett, svarte Sancho. - Og hvor er så Hennes nåde, denne fru eventyr? - Hvor, Sancho? repliserte don Quijote. - Vend blikket, og du får se en vandrende ridder ligge utstrakt der, som etter det jeg kan forstå, ikke kan være altfor munter. For jeg så ham kaste seg ned fra hesten og strekke seg på bakken med uttrykk for mismot, og da han falt, klirret det i våpen og rustning. - Og på hvilken måte mener Deres nåde at dette er et eventyr? -Jeg vil ikke si, svarte don Quijote, - at dette er et egentlig even­ tyr, men begynnelsen på det; for slik begynner eventyr. Men lytt; det later til at noen holder på å stemme en lutt eller en fele, og med den spyttingen og harkingen letter han nok brystet og forbereder seg på å synge noe. - Det må sannelig være slik, svarte Sancho, - og det må være en forelsket ridder. - Det finnes ingen omvandrende som ikke er det, sa don Quijote. - La oss så lytte, for finner vi tråden, kan vi nok nøste opp hans tanker, som han synger; for det hjertet er fullt av, taler tungen. Sancho ville svare sin herre, men røsten fra Ridderen av Skogen, som hverken var særlig god eller særlig dårlig, hindret dette, og de hørte at det som ble sunget var en sonett: Gi meg et hint om veien jeg bør ta, du kjære, helst da én som følger din og ikke fjerner seg så langt fra min den veien vil jeg aldri rømme fra!

Og må jeg tie om min lengsel, da vil jeg bli viklet inn i dødens spinn, men lytter du til den med åpent sinn, vil den sin elskovshymne foredra. To motsetninger finnes i min smerte, én myk som voks, én hård som diamant; og begge følger kjærlighetens ordre.

Mykt eller hårdt, jeg tilbyr deg mitt hjerte, riss inn og avtegn alt du måtte fordre det samme hjertet får du da i pant.

520

DON QUIJOTE

Med et sukk som syntes utrevet fra hjertets dyp, avsluttet Ridderen av Skogen sin sang, og litt etter sa han med smertelig og bedrøvet røst: - Å, du den skjønneste og mest utakknemlige kvinne på jordens krets! Hvordan er det deg mulig, høyvelbårne Casildea av Vandalia, at du tillater at denne din fangne ridder fortæres og dør hen i stadige vandringer og i hårde og barske eventyr? Er det ikke nok at jeg har fått alle riddere i Navarra, alle i Leon, alle fra Andalucia og endelig alle fra La Mancha til å erklære deg for den vakreste i verden? - Det er ikke riktig, sa don Quijote da, - for jeg er fra La Mancha, og aldri har jeg erklært, eller kommer jeg til, eller burde jeg erklære noe som er så krenkende for min dames skjønnhet, og denne ridde­ ren, det skjønner du nok, Sancho, er sinnsforvirret. Men la oss lytte; kanskje forklarer han seg tydeligere. - Det gjør han nok, kom det fra Sancho, - han ser ut til å kunne holde på en hel måned til. Men slik gikk det ikke; for da Ridderen av Skogen hadde oppfattet at noen snakket like i nærheten, reiste han seg og sa med fulltonende og medgjørlig stemme: - Hvem går der? Hva er det for slags folk? Er det kanskje en av de glades krets, eller en av de bedrøvede? - Av de bedrøvede, svarte don Quijote. - Kom da hen til meg, svarte han fra Skogen, - og vær da klar over at her kommer De til sorgen og bedrøvelsen selv. Da don Quijote fikk et så mildt og medgjørlig svar, gikk han bort til ham, sammen med Sancho i egen høye person. Den klagende ridderen grep don Quijote i armen og sa: - Sett Dem her, herr ridder; for å skjønne at De er det, og er en av dem som bekjenner Dem til det vandrende ridderskap, er det nok å ha funnet Dem på dette stedet hvor ensomheten og nattekjøligheten holder Dem med selskap, naturen med seng og passende oppholds­ rom for vandrende riddere. Til dette svarte don Quijote: - Ridder er jeg, og av den bekjennelse De nevner. Og selv om be­ drøvelsen, melankolien og ulykken har sitt eget sete i min sjel, har ikke det forjaget den medlidenhet jeg føler for andres ulykker. Av det De fortalte for et øyeblikk siden, forstår jeg at Deres ulykker skyldes kjærlighet, jeg mener den kjærlighet De føler for den skjønne utakk­ nemlige, som De navnga i Deres klager. Da dette ble sagt, satt de allerede på den hårde jorden i fred og ro, så langt fra å skulle bryte hodeskallen på hverandre, slik dagen skulle bringe. 521

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Herr ridder, er De kanskje forelsket? spurte Ridderen av Skogen don Quijote. - Ulykkeligvis er jeg det, svarte don Quijote, - selv om den smerte som fødes av de tanker man retter mot sin dame, heller må betraktes som gunstbevisninger enn som ulykker. - Det er sant nok, svarte Ridderen av Skogen, - om ikke vår fornuft og vår dømmekraft ble forstyrret av forakt og hån, som kan virke som hevnlyst. - Aldri har jeg møtt forakt fra min dame, svarte don Quijote. - Nei, det er sikkert, sa Sancho, som satt like ved, - for min frue er saktmodig som et hunnesel; hun er bløtere enn smør. - Er dette Deres væpner? spurte han fra Skogen. - Det er han, svarte don Quijote. - Aldri har jeg møtt en væpner, svarte han fra Skogen, - som våger å snakke når hans herre taler; i det minste, her er min, som er like stor som sin far, og man kan ikke påvise at han noen gang har åpnet munnen når jeg snakker. -Jeg har virkelig talt, sa Sancho, - og jeg kan tale i nærvær av en ... men la det være med det, ellers blir det verre. Ridderen av Skogens væpner grep Sancho i armen og sa: - La oss to gå dit hvor vi kan snakke på væpnervis så meget vi vil, og la oss overlate til våre herrer å stanges ved å fortelle sine kjær­ lighetshistorier. For det er sikkert nok at dagen gryr uten at de blir ferdige. - Gjerne det, sa Sancho, - og jeg skal fortelle Deres nåde hvem jeg er, så De kan se om jeg hører hjemme blant de mest snakkesalige væpnere. Hermed gikk de to væpnerne avsides, og mellom de to utspant det seg en samtale som var like munter som deres to herrers var alvorlig.

KAPITTEL XIII hvor eventyret om Ridderen av Skogen fortsetter sammen med den kloke, nye og blide samtale som foregikk mellom de to væpnerne Ridderne og væpnerne satt altså adskilt, og de første fortalte om sin kjærlighet, de andre sine livshistorier, men historien beretter først væpnernes refleksjoner og går deretter over til herrenes. Følgelig

522

DON QUIJOTE

berettes det at da de var kommet et stykke vekk, sa Væpneren fra Skogen til Sancho: - Et møysommelig og hårdt liv er det vi lever, min herre. Vi som er væpnere hos vandrende riddere, eter vårt brød i vårt ansikts sved, som er en av de forbannelser Gud kastet over våre første forfedre. - Man kan også si, tilføyde Sancho, - at vi eter det i våre kroppers kuldegysninger, for hvem opplever mer hete og kulde enn vandrende ridderes elendige væpnere? Og mindre galt ville det være om vi spiste, for dueller med mat i maven er bedre; men kanskje må vi tåle en dag eller to uten frokost, da vi bare ernærer oss av vinden som blåser. - Alt dette kan vi tåle og bære, sa Væpneren fra Skogen, - med det håp vi har om å oppnå en belønning; for om den ridderen vi tjener ikke er altfor uheldig, vil vi i det minste etter noen sammenstøt se oss belønnet med styringen av en eller annen øy, eller et grevskap som ikke er å forakte. - Jeg for min del har alt sagt min herre, svarte Sancho, - at jeg skal nøye meg med en øy; og han er så edel og gavmild at han har lovet det mangfoldige ganger. -Jeg, sa Væpneren fra Skogen, - vil føle meg belønnet for mine tjenester med kannikverdigheten, og det har min herre alt fastsatt, og det er ikke så verst! - Da må Deres nådige herre tilhøre de geistlige riddere, sa Sancho, - siden han kan vise sine gode væpnere en slik nåde. Men min er bare legmann, selv om jeg husker at da kloke mennesker, som jeg mente var ondsinnede, rådet ham til å bli erkebiskop, ville han ikke bli annet enn keiser. Og jeg skalv virkelig ved tanken på at han ville finne på å tre inn i Kirken, siden jeg ikke var skikket til å motta geistlige embeder, for Deres nåde skal vite at selv om jeg ser ut som et menneske, er jeg et fehode når det gjelder kirkelige saker. - Jeg tror sant å si at Deres nåde tar feil, sa skogsmannen, - siden å styre øyer ikke alltid er så innbringende. Noen er skakkjørte, noen fattige, noen bedrøvelige, og dessuten fører selv de høyeste og mest regelrette med seg en tung byrde av tanker og ubehag som vil ligge over skuldrene til den ulykkelige som skulle få dem tildelt. Langt bedre ville det være om vi som bekjenner oss til dette fordømte sla­ veriet, trakk oss tilbake til våre egne hus for å få tiden til å gå med lettere øvelser, som for eksempel jakt og fiske. For det finnes vel ikke den væpner i verden som er så fattig at han mangler et øk, et par jakthunder og en fiskestang han kan more seg med i landsbyen sin. - Jeg mangler ikke noe av dette, svarte Sancho, - riktignok har jeg ikke et øk, men jeg har et asen som er dobbelt så meget verd som

5*3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

min herres hest. Måtte Gud gi meg en dårlig jul, og det kan være den første som kommer, om jeg ville bytte det bort, selv om jeg fikk fire skjepper korn på kjøpet. Deres nåde vil nok mene at verdien av grå­ skimmelen er en spøk, for farven til eselet er gråskimlet. Men mynder ville jeg ikke mangle, de finnes til overmål i landsbyen, og dessuten er det større glede ved jakten når den foregår på andres bekostning. - Det er sikkert og visst, herr væpner, svarte Væpneren fra Skogen, - at jeg har tatt den faste beslutning å forlate disse ridderes tåpelig­ heter, og trekke meg tilbake til min landsby og oppdra mine barn, for jeg har tre som er som orientalske perler. - Jeg har to, sa Sancho, - som jeg ville presentere for paven selv, spesielt en ungpike som jeg oppdrar til grevinne, om det er Guds vilje, om enn mot morens. - Og hvor gammel er denne dame som oppdras til grevinne? spurte han fra Skogen. - Femten, mer eller mindre, svarte Sancho, - men hun er lang som en lanse og så frisk som en aprilmorgen, og er like sterk som en jord­ arbeider. - Det er egenskaper, svarte han fra Skogen, - som rekker ikke bare til å bli grevinne, men til å bli skognymfe. Å horunge, så sterk den jenta må være! Til dette svarte Sancho noe surt: - Ikke er hun hore, og det var heller ikke moren, og ingen av de to vil bli det, med Guds vilje, mens jeg lever. Og tal mer sømmelig, for dersom Deres nåde er blitt oppdradd blant vandrende riddere, som er høviskheten selv, synes jeg ikke slike ord er passende. - Å, så dårlig Deres nåde forstår seg på ros, utbrøt Væpneren fra Skogen! - Vet De virkelig ikke at når en ridder gir tyren ute på plassen et godt lansestøt, eller når noen utfører noe riktig flott, pleier folket å si: «Å, du horunge, det var godt gjort!» Og det som virker som skjellsord, er i denne sammenheng sterk ros. Fornekt De bare, min herre, de sønner eller døtre som ikke utfører bedrifter som fører til at foreldrene får lignende lovord. - Det gjør jeg jo også, svarte Sancho, - og på denne måten og av den grunn kan De kaste over meg og mine barn og kone et helt horehus, for alt det de sier og gjør er i høyeste grad verd en slik lovprisning. Og for å få se dem igjen, ber jeg Gud om å få unngå dødssynder, og det samme gjelder å få meg ut av dette farlige embede som væpner, som jeg er blitt lokket inn i for annen gang, av et agn og et bedrag på hundre dukater, i en pose jeg oppdaget en dag jeg befant meg inne i hjertet av Sierra Morena, og djevelen bringer frem for mine øyne, 524

DON QUIJOTE

her, ikke der, men lenger unna, en pung full av dukater, så jeg tror for hvert skritt at jeg har den for hånden. Jeg omfavner den, bringer den hjem og gjør beregninger for å få avkastning og leve som en konge. Og i de stunder jeg tenker på dette, blir alle de gjenvordigheter jeg utsettes for av denne gærningen som er min herre, lette å bære, for jeg vet godt at han er mer gærning enn ridder. - Av den grunn, sa Væpneren fra Skogen, - sies det at grådighet sprenger sekken, og skal vi snakke om de gale, finnes det ingen større i verden enn min herre, for han hører til dem om hvem man kan si at han stikker nesen i det som ikke angår ham og må ta konsekvensene; for i den hensikt å gi en annen ridder vettet tilbake, som han selv har mistet, spiller han gal og vandrer omkring og leter etter Gud vet hva, som når det er funnet, vil få ham til å angre. - Og er han kanskje forelsket? - Ja, sa han fra Skogen, - i en viss Casildea av Vandalia, som er den råeste og mest gjennomstekte dame man kan finne på jorden. Men det verste er ikke råheten, for han planlegger andre og større bedragerier som rumler ham i maven, og det får vi vite i de nærmeste timene. - Det finnes ingen vei så flat at man ikke kan snuble og skli utfor, svarte Sancho, - i andres hus kokes det bønner i smågryter, men i mitt bobler det i kjempekjeler. Men galskap har flere følgesvenner og tjenere enn klokskap. Men å ha kamerater i motgang, gjør dem lettere å bære, sammen med Deres nåde kan jeg trøste meg, siden De tjener en herre som er like enfoldig som min. - Enfoldig men tapper, svarte han fra Skogen, - og mer ondskaps­ full enn tapper. - Det er ikke min, svarte Sancho, - jeg mener det finnes ikke noe ondt i ham. Han er like tomhjernet som en krukke; han kan ikke være ond mot noen, men er god mot alle. Hos ham finnes ingen ond­ skapsfullhet; et barn kunne overbevise ham om at det er natt midt på dagen; og på grunn av denne enfoldigheten elsker jeg ham like høyt som trevlene i mitt eget hjerte. Jeg får meg ikke til å forlate ham, hvor mange tåpeligheter han enn begår. - Til tross for dette, sa han fra Skogen, - om den blinde leder den blinde, står begge i fare for å falle i grøften. Det er bedre å trekke seg tilbake i god orden og vende hjemover; for de som søker eventyr, finner ikke alltid at de er gode. Sancho satt og spyttet stadig vekk, som om han var klebrig og tørr i munnen, og da dette ble sett og oppfattet av den omtenksomme buskvæpneren, sa han: 525

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det virker på meg som det vi har talt om, har gjort tungen tørr; men jeg har noe som løsner tungen, hengende på sadelbuen til hesten min, og den er god. Så reiste han seg og kort etter kom han tilbake med en stor vinsekk og en postei innbakt i brød som var en alen lang, og det var ingen overdrivelse, for det var en kjempekanin så stor at Sancho rørte ved den og trodde det var en bukk og ikke et geitekid, og da han hadde sett det, sa han: - Og dette er noe De bringer med Dem? - Ja, hva trodde De, svarte den andre, - er jeg kanskje en slags konsistensløs væpner? Jeg bringer bedre proviant med meg på flan­ kene til hesten, enn en general når han er på tokt. Sancho lot seg ikke be to ganger og tok munnfuller store som knyttnever og sa: - Deres nåde er en tro og rettskaffen væpner etter alle regler og mål, storslått og flott, slik denne banketten viser, for om den ikke har dukket opp her gjennom trolldom, virker det i alle fall slik. Og dette er ikke slik som med meg, min elendige stakkar, som bare har litt ost i sadelsekkene, så hård at den kan slå skallen inn på en jette, og som bare har selskap med fire dusin frø av johannesbrødtreet og like mange hasselnøtter og andre nøtter. Noe som skyldes min herres fattigdom, og den mening han har og overholder at vandrende rid­ dere skal spise og ernæres av tørket frukt og av urtene på marken. - Ved min kristne tro, broder, svarte han fra Skogen, - jeg har ikke en mave som tåler tistler og ville pærer eller røtter vi finner i utmar­ ken. La våre herrer oppfatte ridderskapets lover slik de vil, og la dem spise det de ønsker. Jeg fører med meg tørket kjøtt, og fra sadelbuen henger en vinsekk, for alle tilfellers skyld, for jeg er den så hengiven og setter den så høyt, at det går ikke langt mellom hver gang jeg gir den tusen kyss og tusen omfavnelser. Idet han sa dette, la han den i Sanchos hender, som løftet den, la munnen borttil, og satt og stirret opp mot stjernene i ett kvarter, og idet han sluttet å drikke, lot han hodet synke, ga et dypt sukk og sa: - Å, den horungen, den luringen, for en god og kristelig vin! - Ser De da, sa han fra Skogen da han hørte Sanchos «horunge», - hvordan De har lovprist vinen ved å kalle den hor unge? -Jeg innrømmer, svarte Sancho, - at jeg må bekjenne at jeg vet det ikke er vanærende å kalle noen horesønn, når hensikten er å rose ham. Men si meg, ved Deres mors evige liv: Er denne vinen fra Ciudad Real? 526

DON QUIJOTE

- Bravo, vinsmaker! svarte buskmannen. - Den er nettopp derfra, og den er noen år gammel. - Og det forteller De meg, sa Sancho. - De trodde nok ikke jeg skulle klare å finne ut hvor den kom fra. Er det ikke fint, herr væp­ ner, at jeg har en så fin og medfødt evne som vinkjenner at jeg bare ved å snuse til dem, vet hvor de kommer fra, deres avstamning, smak og hvor gamle de er. Men det er ikke så merkelig, for jeg hadde på farssiden i min slekt de to beste vinsmakere La Mancha hadde hatt på mange år, og som bevis på det skal jeg fortelle hva som skjedde med dem. De to skulle prøve vinert i en tønne og uttale seg om til­ standen, kvaliteten, boniteten eller mangler ved den. Den ene smakte med tungespissen, den andre nøyde seg med å føre den opp til nesen. Den første sa den smakte av jern, den andre at den heller smakte av garvet skinn. Eieren sa at tønnen var helt ren, og at nevnte vin ikke hadde noen form for tilsetning som kunne gi den smak av jern eller skinn. Til tross for dette fastholdt de to vinsmakerne det de hadde sagt. Tiden gikk, vinen ble solgt, og da tønnen ble vasket, fant man i den en liten nøkkel som hang i et skinnbånd. Dette for at Deres nåde skal innse at jeg er av en familie som kan uttale seg om slikt. - Derfor mener jeg, sa han fra Skogen, - at vi skal slutte med å lete etter eventyr. Siden vi har vår egen bakerovn, behøver vi ikke spise flatbrød, og la oss bare vende hjem til hyttene våre; for Gud finner oss nok der, om Han vil. - Jeg skal tjene min husbond til vi kommer frem til Zaragoza, siden får vi se. Så meget drakk og så meget snakket de to gode væpnerne at søv­ nen måtte binde tungene på dem og dempe tørsten, for å gjøre dem utørste var umulig. Følgelig sovnet de mens de holdt fast i den nesten tomme vinsekken med halvtygget mat i munnen, og der forlater vi dem nå, for å fortelle hva Ridderen av Skogen talte om med Ridderen av den bedrøvelige skikkelse.

KAPITTEL XIV hvor eventyret med Ridderen av Skogen fortsetter Blant de mange ting som ble omtalt mellom don Quijote og Ridderen av Storskogen, forteller historien at han fra Skogen sa til don Quijote:

52 7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Kort og godt, herr ridder, jeg ønsker De skal få vite at min skjebne, eller rettere sagt, mitt kall, gjorde meg forelsket i den uforlignelige Casildea av Vandalia. Jeg kaller henne uforlignelig, for hun har ikke sin like, hverken når det gjelder legemets størrelse eller hennes høye stand og skjønnhet. Denne Casildea som jeg forteller om, gjengjeldte mine gode tanker og ærbare attrå med å styrte meg ut, likesom Her­ kules’ stemor, i tallrike og varierende farer, og lovet meg at ved enden av den ene, som fulgte den foregående, skulle jeg oppnå mine ønskers mål. Men slik er mine gjenvordigheter blitt sammenkjedet at de ikke kan telles, og jeg vet heller ikke hvilken den siste blir som innleder oppfyllelsen av min ærbare attrå. En gang sendte hun meg av sted for å utfordre den berømte kjempekvinnen i Sevilla, på Giralda-tårnet, som er like tapper og sterk som var hun av bronse, og som uten å røre seg fra tårnet, er den mest foranderlige og ustadige kvinne i verden. Jeg kom, så, og beseiret henne og tvang henne til å holde seg i ro og på matten, for på mer enn en uke blåste det bare nordenvind. En gang sendte hun meg også for å finne vekten på De fire tyrene i Guisando, som er av sten, som mer er en bragd for jordarbeidere enn for riddere. En annen gang befalte hun meg å styrte meg ned i og la meg oppsluke av Sprekken i Cabra, ved Cordoba, en utrolig farlig dåd, og at jeg skulle bringe henne en detaljert beskrivelse av det som finnes i dens mørke dybder. Jeg fikk stoppet bevegelsen i La Giralda, jeg veiet Tyrene i Guisando, jeg styrtet meg ned i sprekken og trakk avgrunnens hemmeligheter frem i lyset, men håpet mitt forble like dødfødt som før, og hennes befalinger og forakt forble like levende. Kort og godt, nylig befalte hun meg å vandre omkring i alle Spanias provinser og få alle vandrende riddere som drar omkring der til å bekjenne at hun er den av høyest skjønnhet som lever i dag, og at jeg er den tapreste og mest forelskede ridder på jordens rund. Med dette pålegg har jeg gjennomvandret storparten av Spania, og jeg har beseiret mange riddere som har våget å motsi meg. Men det jeg mest roser meg av, og er stoltest over, det er at jeg i tvekamp har beseiret den så berømte ridder don Quijote av la Mancha, og fått ham til å bekjenne at min Casildea er skjønnere enn hans Dulcinea. Gjennom denne ene seieren regner jeg med å ha beseiret alle riddere i verden, for den nevnte don Quijote jeg taler om, har beseiret alle. Når så jeg har beseiret ham, er hans ære, berømmelse og heder overført på min person. Og seierherrens ære blir jo større jo mer den beseirede før er æret,

528

DON QUIJOTE

og følgelig regnes den førnevnte don Quijotes talløse bedrifter nå som mine og tillegges meg. Don Quijote ble sittende og lytte forbløffet til Ridderen av Skogen, og ble tusen ganger fristet til å hevde at han løy. Han hadde allerede ordet løgner ytterst på tungespissen, men han behersket seg så godt han kunne, for å få ham til å innrømme løgnen fra sin egen munn, og følgelig sa han fredelig: - At Deres nåde, herr ridder, har beseiret de fleste vandrende rid­ dere i Spania, og til og med i hele verden, sier jeg ingenting om; men at De har beseiret don Quijote av la Mancha, det betviler jeg. Det kunne vel være at det var en annen som lignet ham, selv om det er få som det gjør. - Hva skal det bety? repliserte han fra Skogen. - Ved den himmel som hviler over oss, kjempet jeg med don Quijote, og jeg beseiret ham og han overga seg. Det er en mann med høy kropp, inntørket ansikt, med langstrakte og inntørkede lemmer, grått hår, ørnenese, litt bøyet, og med store sorte og hengende barter. Han kjemper under navnet Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og hans væpner er en bonde ved navn Sancho Panza; han rir og holder tømmene på en berømt hest ved navn Rocinante, og han har som sin viljes herskerinne en viss Dulcinea av Toboso, i sin tid kalt Aldonza Lorenzo, på samme måte som min. Ettersom hun het Casilda og er fra Andalucia, kaller jeg henne Casildea av Vandalia. Om alle disse tegn ikke er nok til å bekrefte denne sannhet, er mitt sverd her, som vil få selve mistroen til å tro det. - Ro Dem bare ned, herr ridder, sa don Quijote, - og lytt til det jeg vil si Dem. De må vite at denne don Quijote som De nevner, er den beste venn jeg har i verden, og det i den grad at jeg kan si at han er min egen persons stedfortreder. Etter de detaljer De har fremlagt så treffende og så sanne, kan jeg ikke tro at det er noen annen enn ham De har beseiret. På den annen side ser jeg med øynene og berø­ rer med hendene at det ikke kan være den samme, om det da ikke skulle være slik, at siden han har mange fiender som er trollmenn, særlig én som vanligvis forfølger ham, har muligvis én av dem tatt hans skikkelse for å la seg beseire, for å frarive ham den heder som hans høye ridderdåder har skaffet og ervervet ham over hele jordens utstrekning. Som en bekreftelse på dette ønsker jeg at De også skal vite at nevnte trollmenn, hans motstandere, for ikke mer enn to dager siden forvandlet Dulcinea av Tobosos skikkelse og person til en grov og lav bondejente, og på samme måte har man nok forvandlet don Quijote. Og om dette ikke er nok til å belyse den sannhet jeg har 529

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nevnt, her står don Quijote selv, som vil understøtte den med sine våpen, til fots eller til hest, eller på hvilken som helst måte De måtte behage. Idet han sa dette, reiste han seg og grep sverdet og ventet på hvil­ ken beslutning Ridderen av Skogen ville ta. Denne svarte med samme rolige røst og sa: - Den gode betaler behøver ikke frykte å miste sitt pant; den som én gang, herr don Quijote, kunne beseire Dem når De var forvand­ let, kan vel ha håp om å kunne beseire Dem i Deres egen skikkelse. Men siden det ikke er bra at riddere skal utføre sine våpenbragder i mørket, som overfallsmenn og kjeltringer, la oss vente på dagen, så solen kan se våre handlinger. Det må være en betingelse for vår strid at den beseirede må overgi sin vilje til seierherren, for å gjøre med ham alt det han måtte ønske, når det han måtte bli beordret til bare er passende for en ridder. - Jeg er mer enn fornøyd med denne betingelse og overenskomst, svarte don Quijote. Da dette var sagt, gikk de dit væpnerne lå, og fant dem snorkende på samme sted som søvnen hadde overfalt dem. De vekket dem og befalte at de skulle ha hestene klare, for straks solen sto opp, skulle de to ha en blodig og overmåte farlig tvekamp. Ved en slik nyhet ble Sancho målløs av forferdelse og frykt for sin herres helse, etter alle de heltegjerninger Væpneren fra Skogen hadde fortalt om sin; men uten å si et ord gikk de to væpnerne for å hente dyrene, for de tre hestene og eselet hadde allerede snust på hverandre og holdt sammen. På veien sa han fra Skogen til Sancho: - De skal vite, bror, at når de stridende i Andalucia er sekundan­ ter i en eller annen duell, står de ikke med hendene i fanget mens duellantene slåss. Jeg sier dette for å gjøre oppmerksom på at når våre herrer strides, må vi også kjempe og stykke hverandre opp i småbiter. - Denne skikken, herr væpner, svarte Sancho, - kan være gyldig blant ruffere og slagsbrødre; men mellom væpnere for vandrende rid­ dere, ikke tale om. Jeg, i det minste, har aldri hørt min herre nevne en slik skikk, og han kan utenat alle forordninger i det vandrende ridderskap. Så meget mer som jeg forlanger at det skal være sant og en klart uttrykt forordning at væpnerne skal strides så lenge herrene gjør det. Men jeg vil ikke oppfylle den, og heller betale den mulkten som muligvis er pålagt de fredelige væpnerne, for jeg er sikker på at den ikke er mer enn to pund voks, til vokslys. Dessuten vil jeg heller betale de nevnte to pund voks, da jeg vet de vil koste meg mindre enn 530

DON QUIJOTE

forbindingene jeg må ut med for å behandle hodet, for jeg betrakter det som allerede kløvd og delt i to deler. Og dessuten: Det er umulig å slåss for meg da jeg ikke har sverd, for det har jeg aldri spent på meg. - Der kjenner jeg en god løsning, sa han fra Skogen, - jeg har med meg to lerretsposer av samme størrelse; De tar den ene og jeg den andre og så strides vi med poseslag og med like våpen. - Det er jeg gjerne med på, svarte Sancho, - for en slik strid vil heller tjene til å banke støvet av oss enn å såre oss. - Nei, slik kan det ikke være, svarte den andre, - for man må fylle posene så ikke vinden blåser dem vekk, med et halvt dusin fine og glatte stener som må veie det samme for begge. Den måten kan gi oss en omgang med poseslag uten å gjøre oss ondt eller skade oss. - Hør nå her, ved min fars lik, svarte Sancho, - hva er det for slags mårskinn eller kardet bomull De vil putte i posene, for ikke å få skallene slått inn og malt alle ben i kroppen til støv. Men selv om de ble fylt med silkekokonger, skal De vite at jeg ikke vil slåss. La våre herrer slåss, det blir deres sak, og la oss drikke og leve; for tiden sørger nok for å ta livet av oss, uten at vi skal lete etter stimulanser så det ender før sin tid og faller før det er modent. - Allikevel må vi slåss i det minste en halv time, svarte han fra Skogen. - Absolutt ikke, svarte Sancho, - jeg vil ikke være så uhøvisk eller så utakknemlig overfor den jeg har spist og drukket sammen med, at jeg skulle ta et sammenstøt, hvor lite det enn skulle være; så meget mer som jeg nå hverken er sint eller sur, hvem pokker ville da gi seg til å slåss sånn uten videre? - Der skal jeg foreslå en løsning, sa han fra Skogen, - og det er at før vi begynner slagsmålet, skal jeg gå bort til Dem og slå Dem ned med tre eller fire ørefiker. Slik vekker jeg raseriet hos Dem, selv om det er søvnigere enn et murmeldyr. - Mot et slikt trekk har jeg et annet, svarte Sancho, - som ikke ligger langt etter. Jeg tar en solid stokk, og før Deres nåde rekker å vekke raseriet i meg, skal jeg få Dem til å sovne med slike stokkeslag at De ikke våkner før enn i den neste verden, der man vet at jeg ikke er den mann som lar meg beføle i ansiktet av noen. Og hver og en får stelle med sitt, selv om det beste er å la vreden få sove i fred, for ingen vet noe om andres sjel, og den som kommer etter ull, drar snauklippet hjem, og Gud velsignet fred og forbannet strid; og om en katt angripes, innesperres og presses hårdt, forvandles den til løve. Og bare Gud vet hva jeg som er et menneske blir til, og følgelig fra

531

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nå av vil jeg antyde for Deres nåde at all skade og skam som kommer ut av vår strid, er De ansvarlig for. - Det er godt, repliserte han fra Skogen. - Når Gud lar dagen komme, da får vi se. Da begynte tusen forskjellige og mangefarvede små fugler å kvitre, og deres varierende og lystige sang syntes å ønske velkommen og hilse den friske morgenrøde, som allerede gjennom de østlige porter og balkonger lot sitt skjønne ansikt komme til syne, og rystet ut av håret et uendelig antall av flytende perler. I denne milde dugg badet urter og gress seg; det virket likeledes som om det fra dem eller den brøt frem og regnet hvite små perler; piletrærne ga fra seg velsmakende manna, kildene lo, bekkene mumlet, skogene gledet seg og engene ble mer strålende ved dens komme. Men knapt hadde dagen gjort det mulig å se og skjelne tingene, før det første som frembød seg for Sancho Panzas øyne, var nesen til Væpneren fra Skogen, som var så stor at den nesten kastet skygge over hele kroppen. Det fortelles vir­ kelig at den var altfor stor, bøyet på midten og helt kopparret, og var mørkerød som en aubergine. Den nådde to fingerbredder nedenfor munnen, og denne størrelsen, farven og kopparrene gjorde ansiktet så heslig at da Sancho så den, begynte han å skjelve fra hode til fot som et barn med fallesyke, og besluttet for seg selv heller å motta to hundre ørefiker enn å vekke en vrede som kunne føre til strid med dette utysket. Don Quijote betraktet sin motstander og så at han alt hadde tatt på hjelmen og lukket visiret, så han ikke kunne se ansiktet. Han la merke til at han var kraftig bygget, men ikke særlig høy. Over rust­ ningen hadde han et overtrekk eller vams av et stoff som virket som det fineste gull, oversådd med mange små måner av glimtende speil som i høyeste grad gjorde ham prektig og iøynefallende, og på top­ pen av hjelmen vaiet et stort antall grønne, gule og hvite fjær; lansen som han hadde støttet mot et tre, var umåtelig lang og tung og med en herdet jernspiss på mer enn en håndsbredd. Alt dette la don Quijote merke til, og ut fra det han hadde sett og merket seg, mente han at nevnte ridder måtte være av stor styrke, men det vekket ikke frykt hos ham, som hos Sancho Panza, han sa derimot med edel fryktløshet: - Om Deres sterke trang til å strides, herr ridder, ikke har slitt ut Deres høviskhet, vil jeg, under henvisning til den, be Dem heve visiret litt, så jeg kan se om Deres åsyns tapperhet tilsvarer Deres legemsbygning. - Enten De nå kommer ut av dette som seierherre eller beseiret, 532

DON QUIJOTE

herr ridder, svarte Speilridderen, - vil De få tid og anledning nok til å se meg; og om jeg nå ikke godtar Deres ønske, er det fordi jeg mener at jeg tydelig krenker den skjønne Casildea av Vandalia med å kaste bort tiden jeg anvender på å løfte visiret, uten å få Dem til å bekjenne det De alt vet jeg forlanger. - Mens vi da stiger til hest, sa don Quijote, - kan De jo godt si meg om jeg er den don Quijote De mener å ha beseiret. - På dette kan vi svare, sa Speilridderen, - at De ligner den ridder jeg beseiret som det ene egget ligner det andre; men siden De hevder at De forfølges av trollmenn, våger jeg ikke å påstå om De er den angjeldende i denne saken. - Dette er nok for meg, svarte don Quijote, - til at jeg tror Deres selvbedrag; for å få Dem helt ut av det, la bare hestene bli bragt hit; for på mindre tid enn det tar å løfte visiret, om Gud, min dame og min arm hjelper meg, vil jeg få se Deres åsyn, og De vil innse at jeg ikke er den beseirede don Quijote som De trodde. Dermed var ordvekslingen over og de steg til hest, og don Quijote vendte Rocinante og red et stykke bort for å snu og møte motparten, og det samme gjorde han med Speilene. Men don Quijote var ikke kommet tyve skritt bort, før han hørte den andre rope; de møttes på halvveien og Speilridderen sa: - Bemerk herr riddder, at betingelsen for vår strid er at den besei­ rede, som jeg før har sagt, må stille seg til seierherrens disposisjon. - Det skjønner jeg, svarte don Quijote, - når bare det som pålegges og beordres den beseirede ikke overskrider de grenser som er satt for ridderskapet. - Slik er det, svarte Speilridderen. Da dukket væpnerens selsomme nese frem i don Quijotes synsfelt, og han ble ikke mindre forbløffet enn Sancho; og det i den grad at han anså ham for et monster, eller en ny type menneske som man ikke tidligere hadde sett i verden. Sancho, som så sin herre dra av sted for å ta tilløp, ønsket ikke å bli alene med nesemonsteret av frykt for at et enkelt lite slag av den nesen mot hans egen, ville bety slutten på slagsmålet og han ville bli liggende utstrakt på bakken, enten av slaget eller av redsel, så han løp etter sin herre, grep fatt i en sadelrem på Rocinante, og da han mente det var tid å snu, sa han: - Før De snur for å angripe, bønnfaller jeg Deres nåde om å hjelpe meg opp i den der steneken, der jeg kan se som jeg vil, og se bedre enn på bakken, det storslåtte møte Deres nåde får med denne ridde­ ren: 533

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

-Jeg tror heller, Sancho, sa don Quijote, - at du vil komme deg opp på en tribune, for uten fare å se tyrene støte sammen. - Sannheten er som De sier, svarte Sancho, - at den fryktinngydende nesen til denne væpneren har gjort meg målløs og lamslått, så jeg ikke våger å stå nær ham. - Den er virkelig slik, sa don Quijote, - at om jeg ikke var den jeg er, ville jeg også overraskes; så kom bare, jeg skal hjelpe deg opp dit du vil. Mens don Quijote lot seg oppholde av å få Sancho opp i eketreet, hadde Speilridderen tatt et passende tilløp. Da han trodde don Qui­ jote hadde gjort det samme, og uten å vente på noe trompetstøt eller annet signal som kunne varsle dem, snudde han hesten - som ikke var raskere eller tok seg bedre ut enn Rocinante - og så fort den kunne, i et slags middels trav, ville han møte sin fiende. Men da han så ham opptatt av å få Sancho opp, tøylet han hesten og ble stående halvveis i tilløpet, noe hesten ble meget takknemlig for, siden den ikke klarte å lee seg mer. Don Quijote som mente at fienden kom flyvende, satte sporene hårdt inn i de slappe flankene på Rocinante. Han ansporet den slik at historien beretter at denne ene gangen kjenner man til at den galopperte litt, for alle de andre gangene er det bekreftet at det dreiet seg om jevnt trav. Med denne aldri før sette vrede nådde de frem til Speilridderen som satt og presset sporene helt inn, uten at det var mulig å presse hesten en tomme fra det stedet der den hadde stoppet tilløpet. I dette heldige øyeblikk og ved denne gunstige leilighet fant don Quijote motstanderen plaget av hesten og opptatt med lansen som han enten ikke klarte, eller ikke fikk anledning til å legge i stilling. Don Quijote som ikke festet seg ved slike småting, traff trygg og uten fare Speilridderen med en slik styrke at han uten å ville det, gled ned langs flankene på hesten og deiset i bakken uten å røre hverken hånd eller fot, slik at det virket som om han var død. Knapt hadde Sancho sett ham falle, før han gled ned av eketreet og for i full fart i retning av sin herre, som steg ned av Rocinante og bøyet seg over Speilridderen, tok av ham hjelmfestene, for å se om han kanskje var død og la ham få luft om han kanskje var i live, ... og så ... Hvem kan uttrykke hva han så, uten å vekke forbløffelse, undring og forferdelse? Han så, beretter historien, selve åsynet, selve ansiktet, selve utseendet, samme fysiognomi, samme effigies, selve omrisset av baccalaureus Samson Carrasco. Straks han så ham, utbrøt han med høy røst: - Kom hit, Sancho, og se noe som ditt øye ikke kan tro! Skynd deg

J34

DON QUIJOTE

og bemerk hva magien kan utrettte, hva trollmenn og heksemestre makter! Sancho nådde frem, og straks han så baccalaureus Carrascos åsyn, begynte han å korse og jøsse seg tusen ganger. Mens de snakket, ga ikke den falne ridderen tegn til å være i live, og Sancho sa til don Quijote: - Jeg mener, Deres nåde, enten De vil eller ei, bør De stikke sver­ det gjennom munnen på den som ligner Samson Carrasco; kanskje dreper De da én av Deres fiender blant trollmennene. - Det var ikke dumt sagt, sa don Quijote, - for jo færre fiender man har, desto bedre. Han trakk sverdet for å gjennomføre Sanchos synspunkt og råd, da Speilridderens væpner kom til, dog uten den nesen som hadde gjort ham så heslig, og utropte: - Pass på hva De gjør, herr don Quijote, for den som ligger ved Deres føtter, er Deres venn baccalaureus Samson Carrasco, og jeg er hans væpner. Og da Sancho så ham uten sin tidligere heslighet, sa han: - Og nesen? Til dette svarte den andre: - Jeg har den her i lommen. Han stakk hånden ned på høyre side og trakk frem en diger pappnese, som en maske, og laget som beskrevet ovenfor. Og Sancho som glodde mer og mer på ham, utbrøt forbløffet: - Hellige Jomfru, hjelp meg! Er ikke dette Thomas Tørrfisk, nabo og venn? - Jo, det skal jeg si jeg er, svarte den nå neseløse væpneren. -Thomas Tørrfisk er jeg, og din venn, Sancho Panza, og jeg skal straks fortelle hvilke påfunn, lurerier og intriger som har bragt meg hit. I mellom­ tiden må De be og bønnfalle Deres herre om ikke å røre, mishandle, såre eller drepe Speilridderen, som ligger ved Deres føtter, for han er uten tvil den frekke og vanartede baccalaureus Samson Carrasco, fra vårt hjemsted. Da kom Speilridderen til seg selv, og da don Quijote så dette, rettet han den nakne sverdspissen mot ansiktet og sa: - Død er De, herr ridder, om De ikke bekjenner at den makeløse Dulcinea av Toboso overgår Deres Casildea av Vandalias skjønnhet. Dessuten skal De love, om De etter denne strid og dette fall frem­ deles er i live, å dra til Toboso by og fremstille Dem for henne fra meg, for at hun kan gjøre med Dem hva hun vil. Og såfremt hun lar Dem beholde Deres egen vilje, må De likeledes oppsøke meg, for 535

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sporet etter mine bedrifter vil lede Dem dit jeg måtte befinne meg. Det er betingelser som er i samsvar med dem vi fastsatte før striden, og overskrider ikke det vandrende ridderskaps lover. - Jeg bekjenner, sa den falne ridder, - at min frue Dulcinea av Tobosos skitne og forrevne sko, er mer verd enn Casildeas ukjemmede, men rene skjegg, og jeg lover å dra og atter fremstille meg for Deres åsyn og gi Dem en full og detaljert beretning om det De ber meg om. - Dessuten må De bekjenne og tro, tilføyet don Quijote, - at den ridder De beseiret, hverken var eller kan være don Quijote av la Mancha, men en annen som ligner ham. Likesom jeg godtar og tror at De, selv om De ligner baccalaureus Samson Carrasco, ikke er det, men en annen som ligner ham, og at i Deres skikkelse har mine fien­ der satt Dem her, for at jeg skal tilbakeholde og dempe min vrede, og for at jeg på mildeste måte skal uttrykke min ærerike seier. - Alt dette anser jeg og føler slik De ønsker, bedømmer og vurde­ rer, svarte den mørbankede ridderen. - Tillat meg å reise meg, om det er slik at smerten over fallet tillater det, for det har radbrukket meg sterkt. Don Quijote og Thomas Tørrfisk hjalp ham opp, og Sancho holdt blikket festet på ham mens han spurte ham ut om saker og ting, og den andres svar ga klare bevis på at han virkelig var den Thomas Tørrfisk som han sa. Men den uro som ble skapt i Sancho av det hans herre hadde sagt om at Speilridderens skikkelse var blitt for­ vandlet til baccalaureus Carrasco, tillot ham ikke å tro på sannheten i det han så med sine egne øyne. Det endte med at herren og tjeneren godtok dette bedraget, og Speilridderen og hans væpner, nedslåtte og medtatte, forlot don Quijote og Sancho, for å finne et sted hvor de kunne forbinde og støtte ribbena. Don Quijote og Sancho fortsatte på veien til Zaragoza, der historien forlater dem, for å berette hvem Speilridderen og hans stornesede væpner var.

KAPITTEL XV hvor det berettes og avdekkes hvem Speilridderen og hans vcepner var

Don Quijote red av sted ytterst fornøyd, stolt og selvtilfreds over å ha oppnådd seier over en så tapper ridder som han innbilte seg at Speilridderen var, og på grunn av hans ridderlige æresord ventet han 536

DON QUIJOTE

å få vite om hans dames forvandling fortsatte, for det var nødvendig at den beseirede ridderen skulle vende tilbake, om han ikke ville miste sin ridderverdighet, for å berette om alt det som hadde skjedd med henne. Men én ting tenkte don Quijote og noe annet tenkte Speilrid­ deren, siden hans eneste tanke var å finne et sted der han kunne bli forbundet, som før er sagt. Historien forteller så at da baccalaureus Samson Carrasco rådet don Quijote til å vende tilbake til det ridderliv han hadde forlatt, skjedde dette først etter en rådslagning med presten og barberen om hvilket middel man skulle anvende for å få don Quijote til å holde seg hjemme i ro og fred, uten å bli uroet av sine ulykksalige eventyr. Dette rådsmøtet, basert på Carrascos spesielle synspunkt, besluttet enstemmig at man skulle la don Quijote få dra av sted, siden det virket umulig å holde ham tilbake, og at Samson skulle møte ham på veien som vandrende ridder og gå i nærkamp med ham. Det ville neppe være vanskelig å finne en grunn til å gjøre det, og overvinne ham, noe han anså som lettvint, og det skulle være en pakt og en avtale at den beseirede skulle underkaste seg seierherrens vilje. Når så don Quijote var beseiret, skulle studentridderen befale ham å dra hjem til sin landsby og sitt hus, og ikke dra derifra på to år, eller inntil noe annet ble befalt ham. Det var klart at en beseiret don Quijote uten tvil ville oppfylle dette, for ikke å omgå eller svikte ridderskapets lover, og det kunne være at han i den tiden han var innestengt, ville glemme sine forfengelige tanker, eller at det ville være mulig å finne et passende botemiddel mot hans galskap. Dette godtok Carrasco, og Thomas Tørrfisk, venn og nabo av San­ cho Panza og en munter og tomskallet fyr, tilbød seg som væpner. Samson bevæpnet seg som tidligere nevnt, og Thomas Tørrfisk festet over sin naturlige nese den falske karnevalsnesen som også er nevnt, så han ikke skulle bli gjenkjent av sin nabo når de møttes. Følgelig slo de inn på den veien don Quijote fulgte, og holdt på å snuble over eventyret med Dødens kjerre. Til slutt traff de så på dem i skogen, der alt det skjedde som den kloke leser alt har lest. Hadde det ikke vært for don Quijotes selsomme refleksjoner, som fikk ham til å tro at Samson ikke var Samson, ville herr baccalaureusen for alltid ha blitt forhindret fra å bli lisensiat, for da han lette etter fugler i fjor­ årets reder, fant han ikke engang reder. Thomas Tørrfisk, som så hvor slett hans ønsker var blitt oppfylt, og for en dårlig slutt denne vandringen hadde fått, sa til baccalau­ reusen: - Sannelig, herr Samson Carrasco, har vi fått det vi fortjente. Med 537

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

letthet regner man med å fullføre et oppdrag, men man kommer ut av det med vanskelighet. Don Quijote er gal, vi er normale, han drar sin vei frisk og leende; Deres nåde er gjennombanket og nedslått. La oss da få vite, hvem er galest; den som er det, siden han ikke kan la være, eller han som er det av fri vilje? Til dette svarte Samson: - Forskjellen mellom disse to gale er at han som er tvunget til det, vil være det for alltid, og den som er det frivillig, slutter å være det når han vil. - Slik er det, sa Thomas Tørrfisk, - jeg ble en gærning av fri vilje, da jeg ville bli væpner hos Deres nåde, og nå vil jeg av fri vilje slutte å være det og dra hjem igjen. - Det ville være best for Dem, svarte Samson, - for å tro at jeg drar hjem før jeg har stokkeprylt don Quijote, det er utenkelig. Nå drives jeg ikke av ønsket om at han skal få vettet tilbake, men av ønsket om hevn, for smerten i ribbena lar meg ikke tale med frommere ord. Om dette fortsatte de to å resonnere, inntil de nådde en landsby der de til alt hell fant en knokkellege som satte bena til Samson sam­ men igjen. Thomas Tørrfisk dro hjem og forlot ham, og Samson ble sittende og tenke på hevn. Historien vil vende tilbake til ham i sin tid, for nå vil vi glede oss sammen med don Quijote.

KAPITTEL XVI om det sont skjedde med don Quijote sammen med en klok ridder fra La Mancha

Munter, glad og selvtilfreds, som før nevnt, fortsatte don Quijote sin reise, da han etter den foregående seieren mente å være den tapreste vandrende ridder som på den tid fantes i verden. Han tok det for gitt at alle de eventyr han skulle oppleve fremover, ville avsluttes med en lykkelig ende. Han foraktet trollkunster og heksemestre; han husket ikke de utallige stokkeslag han hadde fått i løpet av sitt ridderskap; heller ikke det stenregnet som hadde slått inn halvparten av tennene hans, heller ikke galeislavenes utakknemlighet, eller frekkhetene og stokkeslagregnet fra eseldriverne. Endelig sa han til seg selv at om han fant kunsten, midlet eller fremgangsmåten til å bringe sin frue Dulcinea ut av trolldommen, ville han ikke misunne den lykkeligste 538

DON QUIJOTE

vandrende ridder det største eventyr som han hadde oppnådd, eller kunne oppnå, i tidligere århundrer. I disse innbilningene satt han helt innhyllet, da Sancho sa til ham: - Er det ikke rart, herre, at jeg fremdeles ser for meg den umåtelig digre nesen til min venn Thomas Tørrfisk? - Tror du kanskje, Sancho, at Speilridderen var Samson Carrasco, og hans væpner var din venn Thomas Tørrfisk? - Jeg vet ikke hva jeg skal si til det, svarte Sancho, - jeg vet bare at alt han sa om huset, kona og barna, det kunne ingen annen enn han si meg; og ansiktet, når nesen var borte, det var Thomas Tørrfisks, slik jeg så ofte har sett det i landsbyen og vegg i vegg med mitt eget hus; og tonen i det han sa, var den samme. - La oss opptre med fornuft, Sancho, repliserte don Quijote. - Kom hit: På basis av hvilken hensikt skulle baccalaureus Samson Carrasco komme som vandrende ridder, med offensive og defensive våpen, for å slåss med meg? Har jeg kanskje vært hans fiende? Har jeg noen­ sinne gitt ham grunn til å føle motvilje mot meg? Er jeg hans rival, eller bekjenner han seg til våpenkunsten, siden han føler misunnelse over den heder jeg har oppnådd på grunn av den? - Hva skal vi da si, herre? svarte Sancho, - til at denne ridderen, hvem han nå måtte være, lignet sånn på baccalaureus Carrasco, og væpneren på min venn Thomas Tørrfisk? Og om dette er trolldom, som De har sagt, kunne det da ikke finnes to andre i verden som de lignet? - Alt er knep og lureri, svarte don Quijote, - av de ondsinnede magere som forfølger meg. De forutså at jeg måtte bli seierherre i striden, og tok for gitt at den beseirede ridderen skulle vise ansiktet til min venn baccalaureusen, for at det vennskap jeg føler for ham, skulle stille seg mellom sverdeggen og min arms styrke, og dempe mitt hjertes rettferdige vrede, og slik skulle han få beholde livet, han som med bedrag og falskhet forsøkte å ta mitt. Som et bevis på dette, å Sancho, vet du av erfaring, som ikke lar deg bli holdt for narr eller bli bedradd, hvor lett trollmennene endrer noen ansikter til noe annet, og gjør det skjønne heslig og det heslige skjønt. Det er ikke to dager siden du med egne øyne så den enestående Dulcineas skjønnhet og statelighet i sin helhet og medfødte legemlige harmoni, og jeg så henne med betente øyne i skikkelse av en grov bondejentes heslighet og lavhet, med dårlig ånde. Hva mer er, når denne perverse heksemesteren våget å lage en så ond forvandling, er det ikke merke­ lig at han har forvandlet noen til Samson Carrasco og din venn, for å rive æren over seieren ut av mine hender. Til tross for dette trøster 539

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg meg; for med hvilket som helst ansikt han hadde opptrådt, ble jeg seierherre over min fiende. - Gud kjenner sannheten i alt dette, svarte Sancho. Siden han visste at Dulcineas forvandling hadde vært hans eget påfunn og bedrag, tilfredsstilte ikke hans herres innbilninger ham, men han ville ikke svare, for ikke å komme til å si noe som kunne avsløre lureriet. Dette var det de snakket om, da de ble innhentet av en mann som kom ridende på den samme veien på en meget vakker gråskimlet hoppe, kledd i en tettsittende kappe med ermer av fint grønt stoff, kantet med rødlig fløyel, og med en jaktlue, også den av samme fløyel. Hoppen var oppsadlet til reisebruk og med korte stigbøyler, som likeledes var i mørkerødt og grønt. Han hadde en maurisk krumsabel hengende i et bredt geheng i grønt og gull, og ridegamasjene var som gehenget; sporene var ikke forgylte, men dekket av grønn ferniss, og så glatte og polerte at de passet vel til hele kledningen og virket bedre enn om de hadde vært av purt gull. Da han nådde dem igjen, hilste den veifarende dem høvisk, sporet hoppen og ville dra forbi, men don Quijote sa: - Min elegante herre, er det slik at Deres nåde tar samme vei som oss og ikke har hastverk, ville jeg anse det som en gunst om vi kunne reise sammen. - Jeg ville virkelig ikke dra så raskt forbi, svarte han på hoppen, - om jeg ikke var redd for at hoppen skulle gjøre hesten urolig. - De kan gjerne stramme tøylene på hoppen, herre, - svarte Sancho da, - for hesten vår er den mest ærbare og omtenksomme i verden. Den har aldri i lignende situasjoner begått noen form for utuktighet, og den ene gangen den gikk for langt, lot min herre og jeg den svi for det. Jeg gjentar at Deres nåde nok kan senke farten, om De ønsker det; for selv om den ble servert på et brett, ville hesten ikke gå løs på den. Den veifarende strammet tøylene, overrasket over don Quijotes fremtoning og ansikt som var uten hjelm, for den hadde Sancho som reiseveske på den fremre sadel buen på eselet; og om han i grønt stirret lenge på don Quijote, stirret don Quijote enda mer på den grønnkledde, som han syntes virket som en fornem og edel mann. Han så ut til å være omkring femti år gammel; han hadde få hvite hår, ansiktet hadde ørneprofil, blikket var mildt, midt mellom mun­ terhet og alvor, og endelig lot klesdrakt og holdning ane at dette var en dannet og velhavende mann. Det mannen i grønt mente om don Quijote av la Mancha, var at en 540

DON QUIJOTE

slik opptreden og fremtreden hos en mann hadde han aldri før sett. Han ble forbløffet over lengden på hesten, størrelsen på kroppen, det magre og gulaktige ansiktet, våpnene, hans bevegelser og skikkelse; et slikt åsyn og en slik fremtreden var ikke blitt sett på lange tider der i egnen. Don Quijote la vel merke til den oppmerksomhet den veifarende betraktet ham med, og av hans overraskelse skjønte han hva han ønsket. Siden han var så høvisk og ønsket å være forekom­ mende overfor alle, kom han ham i møte og sa før han ble spurt om noe: - Den skikkelse Deres nåde har sett i meg, er så ny og uvant og uvanlig, at jeg ikke er overrasket over at De blir det; men det vil Deres nåde opphøre med når jeg sier, som jeg nå gjør, at jeg er ridder av dem som sies å dra mot nye eventyr

Jeg dro fra mitt hjemsted, pantsatte min eiendom, forlot mitt beha­ gelige liv og overga meg i Fortunas armer, for at hun skulle føre meg dit hun fant for godt. Jeg ville gjenopplive det allerede døde vand­ rende ridderskap, og jeg har i mange dager snart snublet her, falt der, glidd utfor klipper ett sted og reist meg et annet. Jeg har opp­ fylt meget av det jeg ville ved å hjelpe enker, beskytte jomfruer, og støtte gifte kvinner, foreldreløse og skolebarn, noe som er en naturlig og passende oppgave for en vandrende ridder. Følgelig, på grunn av mine tapre, tallrike og kristelige gjerninger, vandrer jeg nå omkring i en trykt bok i nesten alle, eller de fleste nasjoner i verden. Tredve tusen bøker er min historie blitt trykt i, og det ser ut til at den kan trykkes i tredve tusen ganger tusen eksemplarer, om ikke himmelen skulle ønske å hindre det. Kort og godt, for å uttrykke det i få ord, eller i ett enkelt, sier jeg at jeg er don Quijote av la Mancha, med et annet navn kalt Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, og selv om selvskryt stinker, blir jeg fra tid til annen nødt til å skryte av meg selv, når det ikke finnes noen annen til stede som kan gjøre det. Følgelig, herr adelsmann, hverken denne hesten, denne lansen, eller dette skjol­ det og væpneren, eller alle disse våpen til sammen, eller mitt gustne ansikt, min overordentlige magerhet, bør overraske Dem fra nå av, siden De nå vet hvem jeg er, og hvilket kall jeg bekjenner meg til. Da dette var sagt, tidde don Quijote, og siden han i grønt ventet så lenge med å svare, virket det som han ikke klarte det; men etter en lang stund sa han: - Herr ridder, De oppfattet mitt ønske gjennom min forundring, 541

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

men De har ikke klart å oppheve den undring som synet av Dem har vekket i meg; selv om De, min herre, mener at det å vite hvem De er, ville gjøre det. Men det har ikke skjedd; det er snarere slik at nå når jeg vet det, er jeg mer forundret og overrasket enn før. Hvordan er det mulig at det i dag finnes vandrende riddere, og at det finnes trykte historier om virkelige ridderbedrifter? Jeg kan virkelig ikke tro at det i dag finnes riddere på jorden som hjelper enker, beskytter jomfruer eller ærer gifte kvinner og hjelper foreldreløse, og jeg ville ikke ha trodd det, om jeg ikke hadde sett det i Deres nåde med mine egne øyne. Lovet være himmelens makter, for med denne beretningen, som Deres nåde sier er trykt om Deres høye og sannferdige ridderbragder, har De skjøvet over i glemselen alle de fingerte vandrende riddere som verden var full av, og som førte til så stor skade for gode seder, og skaper vanry og mistro overfor gode historier. - Det er mangt å si, svarte don Quijote, - hva angår om de er påfunn eller ikke, disse historiene om vandrende riddere. - Finnes det da noen, svarte den grønne, - som tviler på at slike historier er falske? - Det tviler jeg på, svarte don Quijote, - og la nå det ligge; for om vår reise fortsetter, håper jeg ved Gud å kunne få Deres nåde til å forstå at De har begått en feil ved å la Dem føre med i strømmen av dem som anser dem for usanne. De siste ordene ga den veifarende en anelse om at det måtte mangle don Quijote noe på vettet, og han ventet på at han med nye ord skulle bekrefte dette. Men før de gikk over til andre samtaleemner, ba don Quijote ham om å fortelle hvem han var, siden han selv hadde lagt frem sin stand og sitt liv. Til dette svarte han med den grønne kap­ pen: - Jeg, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, er en lavadelsmann fra en landsby, dit vi skal dra og spise i dag, om Gud vil. Jeg er mer enn middels rik, og mitt navn er don Diego de Miranda. Jeg tilbrin­ ger mitt liv sammen med min hustru, mine barn og med mine venner. Mine adspredelser er jakt og fiske, men jeg har hverken jaktfalker eller jakthunder, derimot noen dresserte lokkefugler og en og annen aggressiv frett. Jeg eier nærmere seks dusin bøker, noen på spansk og andre på latin, noen er historie og andre oppbyggelige bøker; men ridderbøker har ennå ikke kommet over terskelen til mitt hus. Jeg blar heller i de verdslige enn i de oppbyggelige, når de bare er ærbart tidsfordriv, som gleder med sin stil og overrasker og skaper undring gjennom sin oppfinnsomhet, selv om det finnes få slike her i Spania. Fra tid til annen spiser jeg sammen med mine naboer og venner, og 54*

DON QUIJOTE

jeg innbyr dem ofte. Mine festmåltider er rene og vel tilberedte og på ingen måte fattigslige; jeg liker ikke sladder, og tillater heller ikke at det sladres i mitt nærvær; jeg studerer ikke andres liv, jeg følger ikke med falkeblikk hva andre gjør, jeg går til messe hver dag; jeg deler ut av mine innkomster til de fattige, uten å gjøre meg til over mine gode gjetninger, for ikke å slippe hykleri og selvgodhet inn i hjertet; det er fiender som nesten umerkelig kan ta makten i det mest ærbare hjerte; jeg forsøker å skape fred mellom uvenner; jeg tilber Vår Frue, Jomfru Maria, og jeg har alltid tillit til Guds, Vår Herres, uendelige barmhjertighet. Sancho lyttet oppmerksomt til lavadelsmannens beretning om sitt liv og sine adspredelser. Ettersom han mente det måtte være godt og helgenaktig, og at den som levet slik måtte kunne utføre mirakler, kastet han seg ned fra eselet, løp med stor hast bort og grep fatt i høyre stigbøyle, og med fromt hjerte og nesten med tårer i øynene, kysset han føttene hans både én og flere ganger. Da lavadelsmannen så dette, spurte han: - Hva er det De gjør, bror? Hva betyr disse kyssene? - La meg få kysse dem, svarte Sancho, - for det forekommer meg at Deres nåde må være den første helgen til hest som jeg har sett i alle mitt livs dager. - Jeg er ingen helgen, svarte adelsmannen, - men en stor synder; De, bror, De må være like god som Deres enfoldighet viser. Sancho satte seg opp igjen på pakksadelen, etter å ha fått sin herre til å le og dermed bragt ham ut av hans dype melankoli, og enda en gang skapt forbløffelse hos don Diego. Don Quijote spurte ham hvor mange barn han hadde, og sa at én av de ting antikkens filosofer som manglet virkelig kunnskap om Gud, satte høyest, var å være av god avstamning og ha rikdom, og dessuten å ha mange venner og mange og gode barn. -Jeg, herr don Quijote, svarte lavadelsmannen, - har en sønn, og om jeg ikke hadde hatt ham, ville jeg kanskje ha ansett meg for lyk­ keligere enn jeg er; ikke fordi han er slett, men fordi han ikke er så god som jeg kunne ønske. Han er atten år gammel, han har vært seks år i Salamanca og studert gresk og latin. Da jeg ville at han skulle gå over til å studere andre vitenskaper, fant jeg ham så oppslukt av poesien, om den kan kalles vitenskap, at det ikke var mulig å få ham til å vende seg mot lovstudiet, som jeg ønsket han skulle gå over til, eller til alle vitenskapers dronning, teologien. Jeg ønsket han skulle krone vår ætt, siden vi lever i en tid da våre konger belønner de edle og gode lærdomsstudier; for lærdom uten dyd er som perler på en 543

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

gjødselhaug. Hele dagen tilbringer han med å se om Homer uttrykte seg godt eller dårlig i dét og dét vers i Iliaden, om Martial var uan­ stendig eller ikke, i dét eller dét epigram; om visse vers hos Vergil kan oppfattes slik eller slik. Kort sagt, alt hans samvær er med bøker av de nevnte diktere, og dessuten med Horats, Persius, Juvenal og Tibull, for han bryr seg ikke meget om de moderne som skriver på spansk. Men til tross for hele den mangel på hengivenhet overfor poesi på spansk, er alle hans tanker konsentrert om å skrive en «glosa» til en redondilla på fire strofer som er blitt sendt ham fra Salamanca, og jeg tror de har å gjøre med en diktkonkurranse. På alt dette svarte don Quijote: - Barn, min herre, er som en del av foreldrenes eget indre, og man må elske dem, hvor gode eller onde de er, på samme måte som man elsker de sjeler som ga oss livet. Det påhviler foreldrene å lede deres skritt fra barndommen av i retning av dyd, god oppdragelse og god og kristelig sed og skikk, for at de når de blir voksne, skal bli en støtte for sine foreldres alderdom og en heder for ettertiden. Hva angår det å tvinge dem til å studere denne eller hin vitenskap, anser jeg ikke det som heldig, selv om å råde dem ikke er skadelig. Dersom man ikke må studere bare for pane lucrando og studenten er så heldig at himmelen ga ham foreldre som tillater ham det, ville jeg mene at de bør la ham følge den vitenskap han har mest tilbøyelighet for. Selv om poesien er mindre nyttig enn behagelig, hører den ikke til dem som pleier å vanære den som utøver den. Poesien, herr adelsmann, er etter min oppfatning lik en ung pike i sin vorden, overordentlig skjønn, som en rekke andre jomfruer som er de andre vitenskapene, viser omhu for å berike, polere og pryde, og hun må anvende alle de andre vitenskaper, og alle får sin autoritet fra henne. Men denne nevnte jomfru vil ikke bli befølt, eller trukket rundt i gatene eller gjort kjent i alle hjørner på plassene, eller i krokene på slottene. Hun er sammensatt av en alkymi av slik kraft at den som kan behandle henne, forvandler henne til det pureste gull av uvurderlig pris. Den som eier henne, må holde henne innenfor strenge grenser, og ikke til­ late at hun løper omkring i usedelige satirer eller skammelige sonet­ ter; hun skal ikke på noen måte være salgbar, om det da ikke er i eposets heroiske vers, i sinnsopprivende tragedier, eller i muntre og kunstfulle komedier. Hun må ikke behandles av svindlere eller det gemene folk, ute av stand til å kjenne eller erkjenne de skatter hun omfatter. Og tro så ikke, min herre, at jeg her bare kaller plebeiere og folk av de lavere stender for gemene folk; for hver den som ikke vet, selv om han er herre og fyrste, kan og bør regnes med blant

544

DON QUIJOTE

det gemene folk. Følgelig, den som med de forutsetninger som her er nevnt, omgås og utøver poesien, vil bli berømt og ansett i alle verdens siviliserte nasjoner. Med hensyn til det De nevner, at Deres sønn ikke verdsetter poesi på spansk, mener jeg nok at han tar feil i dette, og årsaken er følgende: Den store Homer skrev ikke på latin, for han var greker, heller ikke skrev Vergil på gresk, siden han var latiner. Kort sagt, alle antikkens poeter skrev på det språket de fikk inn med morsmelken, og de gikk ikke på jakt etter fremmede språk, for å uttrykke sine opphøyede tanker. Siden dette er slik, ville det være rimelig at denne skikk ble utbredt til alle nasjoner, og at man ikke skal nedvurdere en tysk poet om han skriver på sitt språk, hel­ ler ikke spanieren, ikke engang baskeren, som skriver på sitt. Men Deres sønn, min herre, slik jeg forestiller meg det, er ingen motstan­ der av poesi på spansk, men av de poeter som bare bruker spansk, uten å kjenne andre språk eller andre vitenskaper som kan vekke og hjelpe en medfødt impuls, og selv her kan feil oppstå. For ifølge den sanne oppfatning, fødes man som poet; det betyr at når den fødte poet kommer ut av mors liv, er han poet. Med denne tilbøyelighet som himmelen ga ham, uten mer studier eller kunstfullheter, vil han komponere ting som bekrefter utsagnet til ham som sa: est deus in nobis ... og så videre, det vil si det finnes en gud i oss, slik Ovid sa. Jeg hevder også at den fødte poet som lar seg hjelpe av kunstens regler, blir meget bedre og vil overgå den poet som bare ved hjelp av reglene, ønsker å bli det. Årsaken er at kunsten ikke overgår naturen, men fullender den; følgelig når natur og kunst blandes, og kunst med natur, hjelper de frem en fullkommen poet. La da min konklusjon bli, herr adelsmann, at De tillater Deres sønn å dra dit hans stjerne leder ham. Er han en så dyktig student som han synes å være, og allerede har tatt det første trinn på vitenskapenes stige, som er språk, vil han ved hjelp av dem selv kunne stige opp til toppen av menneskelig lærdom. Og de tar seg så godt ut hos en adelsmann med kappe og sverd og vil følgelig pryde, ære og opphøye ham, likesom mitraene opphøyer biskopene, eller dommerkappene pryder de rettslærde. Men om han skriver satirer i Horats’ stil, som denne gjorde så elegant, ros ham da. For poeten har rett til å skrive mot misunnelsen og i sine vers tale ondt om de misunnelige, såvel som om andre laster, uten å utpeke noen bestemt person. Men det finnes poeter som for å kunne uttrykke en ondskapsfullhet mot en bestemt person, utsetter seg for den fare å bli landsforvist til De pontiske øyer, likesom Ovid. Om poeten er kysk i sin livsførsel, vil han også bli det i sine vers; pennen er sjelens tunge: de høye tanker som ble unnfanget der, vil også bli det i skrift. Når 545

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

konger og fyrster ser poesiens underfulle vitenskap i verdenskloke, dydige og seriøse undersåtter, ærer og hedrer og beriker de dem, og kan til og med krone dem med blad fra laurbærtreet, som lynet aldri slår ned i, som et tegn på at de som ser sine tinninger æret og prydet med laurbærkransen, ikke skal krenkes av noen. Han i den grønne kappen ble forbløffet over don Quijotes reflek­ sjoner, og det i den grad at han litt etter litt ga slipp på den oppfat­ ning han hadde av ham, at vettet var svekket. Men halvveis i denne samtalen hadde Sancho, som ikke fant stor glede i den, forlatt veien for å be noen gjetere som like i nærheten holdt på å melke noen sauer, om litt melk. Og adelsmannen hadde gjenopptatt samtalen, overordentlig fornøyd med don Quijotes klokskap og taleførhet, da don Quijote hevet hodet og så at på den veien de dro, kom en kjerre full av kongelige bannere. Og da han trodde dette var et nytt eventyr, ropte han at Sancho skulle bringe ham hjelmen. Da Sancho hørte ham rope, forlot han gjeterne og sporet eselet i største hast og nådde bort til sin herre, som i dette øyeblikk ga seg i kast med et forferdende og sinnssykt eventyr.

KAPITTEL XVII hvor det skildres hvordan don Quijotes uhørte mot nådde det høyeste punkt og den ytterste grense, sammen med eventyret med løvene som fikk en lykkelig ende Historien forteller at da don Quijote ropte på Sancho og ba om hjel­ men, var han i ferd med å kjøpe litt skjørost av gjeterne, og da han følte seg presset av sin herres hastverk, visste han ikke hva han skulle gjøre med den, eller hva han skulle ha den i. For ikke å miste den, og siden han alt hadde betalt, fant han på å legge den i sin herres hjelm. Etter at det var ordnet, kom han tilbake for å se hva han ville, og denne sa da: - Gi meg, min venn, denne hjelmen; for enten vet jeg lite om even­ tyr, eller så er det jeg ser der, ett som trenger meg, og tvinger meg til å gripe til våpen. Han i den grønne kappen som hørte dette, stirret i alle retninger og så ikke noe annet enn en kjerre som kom mot dem med to eller tre små flagg på som lot dem forstå at den nok fraktet Hans Majestets 546

DON QUIJOTE

penger, og det sa han til don Quijote, som ikke trodde dette, men fastholdt som alltid at alt som skjedde med ham måtte være eventyr og mer eventyr, og følgelig svarte han lavadelsmannen: - Vel forberedt er halvt vunnet; intet tapes om jeg er vel forberedt, for jeg vet av erfaring at jeg har såvel synlige som usynlige fiender, og jeg vet ikke når, eller hvor, eller til hvilken årstid eller i hvilken skikkelse de vil angripe meg. Så vendte han seg mot Sancho og ba om hjelmen, og denne som ikke fikk tid til å ta ut surmelksosten, måtte bare overrekke den som den var. Don Quijote tok den, og uten å legge merke til hva som var inni, satte han den med største hast på hodet. Ettersom surmelks­ osten ble sammenklemt og presset, begynte surmelken å renne ned­ over hele ansiktet og skjegget til don Quijote, noe som gjorde ham så forskrekket at han sa til Sancho: - Hva kan dette være, Sancho, det ser ut til at skallen blir bløt eller hjernemassen smelter, eller så svetter jeg fra hode til fot? Og om jeg svetter, er det ikke av frykt, selv om jeg tror at det eventyret som skal til å skje meg, blir forferdelig. Gi meg noe å tørke meg med, om du har det, for denne voldsomme svetten blinder øynene mine. Sancho sa ingenting, men ga ham en klut og takket Gud for at hans herre ikke hadde skjønt noe. Don Quijote tørket seg og tok av hjelmen for å se hva det var som etter hans mening hadde nedkjølt hodet på ham. Da han så de hvite ostebitene nede i hjelmen, førte han dem opp til nesen, snuste på dem og sa: - Ved min frue Dulcinea av Tobosos liv, må det være surmelksost du har lagt nedi, din forræder, kjeltring og tankeløse væpner. Til dette svarte Sancho med den største ro og forstillelse: - Om det er surmelksost, må Deres nåde gi meg den. Men la bare fanden spise den, for det må ha vært han som har lagt den der. Skulle jeg være frekk nok til å tilsmusse Deres nådes hjelm? Da er det noe til frekk fyr De har funnet Dem! Sannelig, herre, etter det Gud lar meg forstå, må også jeg ha trollmenn som forfølger meg, da jeg er som en del av og en følgesvenn for Deres nåde. De må ha lagt dette svineriet her for å forvandle Deres tålmodighet til vrede og få Dem til, som De pleier, å gi ribbena mine en solid omgang. Men de har sant nok handlet forgjeves, for jeg stoler på min herres gode dømmekraft, som nok har innsett at ikke har jeg surmelksost, eller melk, eller noe annet som kunne brukes, og om jeg hadde det, ville jeg heller ha puttet dem i maven enn i hjelmen. - Alt er mulig, sa don Quijote. Og alt dette så adelsmannen, og alt forbløffet ham, særlig etter at 547

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

don Quijote hadde tørket hode, ansikt og skjegg og hjelm, satte hjel­ men på seg, satte føttene godt til rette i stigbøylene, ba om sverdet, grep lansen og sa: - Komme hva som komme vil; for nå har jeg mot til å gå løs på selve Satan i egen person. I samme øyeblikk nådde kjerren med flaggene frem til dem, og det var ikke andre personer enn kusken som red på muldyrene, og en mann som satt på forsetet. Don Quijote stilte seg foran den og sa: - Hvorhen skal De, bror? Hva slags kjerre er dette, hva har De med, og hva betyr disse flaggene? Til dette svarte kusken: - Kjerren er min; det som er i den er to ville løver i bur som generalen i Oran sender til hoffet, som en gave til Hans Majestet; flaggene er vår herre kongens, som tegn på at her fraktes noe som tilhører ham. - Og er disse løvene store? spurte don Quijote. - Så store, svarte mannen som satt på forsetet, - at aldri er større eller like store blitt sendt over fra Afrika til Spania. Jeg er løvepasseren og jeg har bragt over andre, men ingen slik som disse. Det er en hunn og en hann, hannen sitter i det fremre buret og hunnen i det bakre. Nå er de sultne, for de har ikke spist i dag; derfor må Deres nåde gå til side, for vi må nå frem raskest mulig så de får mat. Til dette svarte don Quijote med et lite smil: - Hva er slike småløver for meg? Skal jeg møte småløver og så midt på lyse dagen? Da skal nok de herrene som sender dem, få se om jeg er en mann som blir redd for løver. Stig av, min gode mann, og siden de er løvepasser, åpn da opp burene og slipp dyrene løs; for midt ute på landet her skal jeg la dem få vite hvem don Quijote av la Mancha er, som tegn på forakt og for å trosse de trollmennene som sender dem til meg. - Nå, nå, sa da adelsmannen for seg selv. - Nå har han vist tegn på hvem han er, vår gode ridder; surmelksosten har nok gjort skallen hans skjør og latt vettet hans modne. Da kom Sancho bort til ham og sa: - Herre, for Guds skyld, kan Deres nåde få min herre til ikke å gi seg i kast med disse løvene; for om han gjør det, blir vi alle sammen revet i filler. - Er da Deres herre så gal, svarte adelsmannen, - at De mener og tror at han vil gå løs på så ville dyr? - Han er ikke gal, svarte Sancho, - men dristig. -Jeg skal sørge for at han ikke fortsetter med det, svarte adels­ mannen. 548

DON QUIJOTE

Så red han bort til don Quijote som skyndet på løvepasseren for at han skulle åpne burene, og sa: - Herr ridder, vandrende riddere må gå løs på eventyr som gir dem håp om å komme helskinnet ut av dem, og ikke slike som helt tar håpet fra dem; for den tapperhet som kommer inn under dumdristighetens jurisdiksjon, har mer preg av galskap enn av standhaftighet. Så meget mer som disse løvene ikke er sendt ut mot Deres nåde, og aldri kunne drømme om det. De er en gave til Hans Majestet, og det tar seg ikke ut å holde dem tilbake eller forhindre reisen. - Deres nåde må bare passe Deres egne saker som lokkeduen og fretten, og la så hver og en utføre sitt embede. Dette er mitt, og jeg vet om de er sendt ut mot meg eller ikke, disse herrer løver. Og idet han vendte seg mot løvepasseren, sa han: - Jeg sverger på, herr kjeltring, at om De ikke på flyende flekken åpner burene, skal jeg sy Dem fast til kjerren med denne lansen. Kusken som så hvor besluttsomt dette bevæpnede spøkelset var, utbrøt: - Min herre, må Deres nåde være av den godhet og barmhjertighet å la meg få spenne fra muldyrene og redde meg unna med dem, før De trekker løvene ut. For om De gjør ende på dem for meg, er det også enden på mitt liv, for jeg har ingen annen eiendom enn muleslene og denne kjerren. - Å, du mann av liten tro, svarte don Quijote. - Stig av og spenn fra og gjør hva du vil; for snart skal du se at det du utførte var over­ flødig, og at du kunne ha spart deg dette arbeidet. Kusken steg av og spente fra i full fart, og løvepasseren utropte med høy røst: - La alle som her er til stede være mine vidner på at det er mot min vilje og under tvang at jeg åpner burene og slipper løvene løs, og at jeg hevder at all den skade og ulykke som disse løvene utfører, må belastes Dem, i tillegg til min lønn og mine avgifter. Deres nåder må bringe seg selv i sikkerhet før jeg åpner; for jeg er sikker på at meg vil de ikke skade. Nok en gang forsøkte adelsmannen å overtale ham til ikke å begå en slik galskap, for det var å friste Gud å utføre noe så avsindig. Til dette svarte don Quijote at han visste hva han gjorde. Adelsmannen svarte at han måtte tenke seg om, for selv mente han at don Quijote tok feil. - Vel, min herre, repliserte don Quijote, - om Deres nåde ikke vil være tilskuer, sett da sporene i gråskimmelen og bring Dem selv i sikkerhet. 549

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da Sancho hørte dette, bønnfalt han ham med tårer i øynene om å avstå fra et slikt foretagende, da eventyret med vindmøllene og det forferdelige med stampemøllene, ja alle de storverk han hadde gjen­ nomført i hele sitt livsløp bare var småtterier i sammenligning med dette. - Hør, herre, sa Sancho, - for her dreier det seg ikke om hekseri eller noe av samme slaget; for gjennom gitteret og sprekkene i buret har jeg sett klørne til en virkelig løve, og skjønner av det at en løve med en slik klo, er større enn et fjell. - I det minste får skrekken den til å virke større enn halve verden, svarte don Quijote. - Trekk deg tilbake, Sancho, og la meg være; og om jeg skulle dø her, husker du vår gamle avtale: Du skal begi deg til Dulcinea, og så sier jeg ikke mer. I tillegg til disse kom han med andre grunner som fjernet alt håp om at han skulle oppgi dette sinnsforvirrede påfunnet. Mannen i den grønne kappen ville gå imot ham, men han innså at hans våpen var underlegne og mente det ikke var klokt å gå i strid med en galning, som han allerede fullt og helt anså ham for. Denne ba enda en gang løvepasseren om å skynde seg og gjentok truslene, noe som fikk adels­ mannen til å spore hoppen, Sancho eselet og kusken muleslene sine, for å forsøke å fjerne seg så langt fra kjerren de kunne, før løvene ble sluppet ut av buret. Sancho begråt allerede sin herres død, for denne gangen mente han at han ville ende i løvens klør. Han forbannet sitt vanhell og kalte det en ulykkens time den gang det falt ham inn å gå i hans tjeneste enda en gang. Men selv om han gråt og klaget, lot han ikke være å spore eselet for å komme vekk fra kjerren. Da løvepasseren så at de som flyktet, var kommet langt bort, gjentok han enda en gang de advarsler og bønner han før hadde kommet med, og don Quijote svarte at han hørte dem og at han ikke ville bry seg med flere advarsler og bønner, for alt ville bli resultatløst og han måtte bare se til å skynde seg. I løpet av den stunden løvetemmeren brukte for å åpne det første buret, tenkte don Quijote over om det var bedre å utkjempe slaget til fots enn til hest og besluttet endelig å gjøre det til fots, da han ble redd for at Rocinante skulle bli skrekkslagen ved synet av løvene. Derfor hoppet han av hesten, kastet lansen, satte skjoldet på armen, trakk sverdet, og skritt for skritt og med mirakuløs tapperhet og fryktløst hjerte stilte han seg foran kjerren, mens han anbefalte seg til Gud og så til sin herskerinne Dulcinea. Man skal vite at på dette punkt i hendelsene, utgyder forfatteren av denne sannferdige historien følgende lovtale: «Å, du sterke og 550

DON QUIJOTE

fremfor noen tapre don Quijote av la Mancha, et speil der all ver­ dens modige riddere kan se seg selv, en annen og ny don Manuel av Løvene, som var spanske ridderes heder og ære! Med hvilke ord skal jeg berette dette fryktinngydende storverk, eller med hvilke ord skal jeg gjøre den troverdig for kommende århundrer, eller hvilke lovta­ ler finnes vel som vil passe og sømme seg for deg, selv om det skulle være overdrivelsenes overdrivelser? Du står der til fots, du alene, så handlekraftig, så sjelsstor, med bare et sverd, og ikke av de skarpslepne fra Toledo, med et skjold som ikke er av meget strålende og rent stål, du står avventende og oppmerksom overfor de to villeste løver som de afrikanske skoger noensinne har frembragt. Dine egne bragder skal lovprise deg, å tapre mann fra La Mancha, for jeg for­ later dem her på sitt høydepunkt, da jeg mangler ord som jeg kan lovprise dem med.» Her endte forfatterens utrop som er referert, og han tok atter opp tråden i fortellingen og skriver at da løvepasseren hadde sett don Quijote i forsvarsstilling, og at han ikke kunne unnlate å slippe løs hannløven, da han ellers ville falle i unåde hos den vrede og dristige ridder, åpnet han det første buret på vidt gap, der løven, som nevnt, befant seg. Den syntes å være av overordentlig størrelse og av et frykt­ inngydende og heslig åsyn. Det første den gjorde, var å snu seg rundt inne i buret hvor den lå utstrakt, strekke ut klørne og tøye ut alle lemmene. Dernest åpnet den munnen og gjespet ganske langsomt, og med en tunge på nesten to håndsbredder som den stakk ut, tørket den støvet ut av øynene og vasket ansiktet. Da dette var gjort, stakk den hodet ut av buret og så i alle retninger med glødende øyne, et syn og en fremtoning som kunne vekke forferdelse hos dristigheten selv. Bare don Quijote stirret oppmerksomt på den og ønsket at den skulle hoppe ut av buret og komme i nærkamp med ham, så han med egne hender kunne forvandle den til hakkemat. Så langt som til denne ytterlighet hadde hans makeløse galskap aldri nådd. Men den edle løven, mer medgjørlig enn arrrogant, brydde seg hverken med barnestreker eller brautende gester. Etter å ha kikket til begge sider, som før er sagt, snudde den ryggen til og vendte bakde­ len mot don Quijote, og meget flegmatisk og avmålt la den seg ned igjen inne i buret. Da don Quijote så dette, befalte han løvepasseren å gi den noen stokkeslag og irritere den til den kom ut. - Det gjør ikke jeg, svarte løvepasseren, - for om jeg driver den, er det meg den vil rive i filler først. Deres nåde må nøye seg med det som er gjort, som er alt som kan sies når det gjelder tapperhet, og De må ikke friste lykken enda en gang. Løven har en åpen dør, det 551

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tilligger den å gå ut, eller ikke gå ut. Men siden den ikke har gjort det inntil nå, kommer den ikke ut på hele dagen. Deres nådes hjertes storhet har vist seg klart og tydelig. Ingen tapper kriger, så langt jeg kan forstå det, er nødt til mer enn å utfordre sin fiende og vente ham på valplassen; og om motparten ikke dukker opp, er det han som dekkes av vanære og den ventende vinner seierens krone. - Det er sannheten, svarte don Quijote, - lukk døren, min venn; og gi meg som vidnemål i den beste form du kan uttrykke det, det som du har sett meg utføre her. Det vil nemlig si: Hvordan du åpnet for løven, jeg ventet den, den kom ikke ut, jeg ventet igjen, og den ville ikke ut og la seg ned igjen. Mer bør jeg ikke gjøre, og la oss se bort fra trolldom, og måtte da Gud hjelpe fornuften og sannheten og det ekte ridderskap. Lukk så igjen, som jeg har sagt, mens jeg gjør tegn til dem som har flyktet og fjernet seg, så de kan få vite av din munn om dette storverket. Dette gjorde løvepasseren, og don Quijote festet på lansespissen den kluten han hadde tørket av seg regnskuren fra surmelksosten med, og begynte å rope til dem som med adelsmannen i spissen ikke hadde sluttet å flykte eller snu på hodet, men da Sancho oppfattet tegnet fra den hvite kluten, sa han: - Nei, Guds død og pine, nå har min herre beseiret villdyrene, siden han kaller på oss. Alle stanset og skjønte at den som gjorde tegn til dem, var don Quijote, noe som fikk redselen til å avta, og da de litt etter litt kom nærmere, hørte de tydelig don Quijote rope på dem. Endelig kom de tilbake til kjerren, og don Quijote sa til kjørekaren: - Spenn De bare eslene for igjen, bror, og fortsett reisen. Du, San­ cho, skal gi dem to gulldukater, én til ham her, og den andre til løve­ passeren, som belønning for at de stanset opp for min skyld. - Det skal jeg hjertens gjerne gjøre, svarte Sancho, - men hvor er det blitt av løvene; er de døde eller levende? Da fortalte løvepasseren, detaljert og med pauser, om slutten av striden, og roste og overdrev så godt han kunne don Quijotes mot, som gjorde løven skremt og feig ved synet av ham, så den hverken ville, eller våget, gå ut av buret, selv om han en god stund hadde holdt døren åpen. Siden han hadde sagt til denne ridderen at det var å friste Gud å irritere løven så den ble tvunget til å gå ut, hadde denne med uvilje og motvilje tillatt at døren ble lukket. - Hva mener du så om dette, Sancho, sa don Quijote. - Finnes det trolldom som hjelper mot ekte tapperhet? Trollmennene kan nok ta hellet fra oss, men styrken og pågangsmotet, det er umulig.

552

DON QUIJOTE

Sancho ga dem dukatene, kjørekaren spente for, løvepasseren kys­ set don Quijote på hånden for den gunstbevisning han hadde mottatt og lovet å fortelle om denne stordåden til kongen selv, når han traff ham ved hoffet. - I tilfelle av at Hans Majestet skulle spørre om hvem som utførte den, fortell ham da at det var Løveridderen-, for fra nå av ønsker jeg at det navn jeg før har vært kjent under, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, skal endres, forandres og skiftes om til dette; derved følger jeg vandrende ridderes gamle skikk å skifte navn når de ønsket og de mente det passet. Kjerren fortsatte sin vei, og don Quijote, Sancho og herren i den grønne kappen fortsatte sin. Under alt dette hadde don Diego de Miranda ikke sagt ett ord, helt oppslukt av å se og merke seg don Quijotes handlinger og ord, og det forekom ham at han var en klok galning, eller en galning med preg av klokskap. Han hadde ennå ikke lest den første del av hans historie, for hadde han lest den, ville den forbløffelse hans ord og handlinger hadde satt ham i, opphøre. Da ville han ha kjent til arten av hans galskap, men siden han ikke gjorde det, holdt han ham snart for klok og snart for sinnssyk, for det han uttrykte med ord var sammenhengende, elegant og vel uttrykt, og det han utførte, var vettløst, dumdristig og tåpelig. Og han sa for seg selv: - Finnes det noen større galskap enn å sette på seg hjelmen full av surmelksost og oppfatte det slik at trollmenn har bløtgjort skallen på ham? Og finnes det større dumdristighet og vrøvl enn å ville tvinge seg til en kamp med løver? Denne enetalen og disse forestillingene fikk don Quijote revet ham ut av ved å si: - Hvem vil vel tvile på, don Diego de Miranda, at Deres nåde holder meg for en vettløs og gal mann? Det ville ikke være merkelig om det skulle være slik, for mine handlinger kan ikke væte vidnemål om noe annet. Til tross for dette ber jeg Dem bemerke at jeg ikke er så gal eller så svekket som jeg må ha gitt inntrykk av. En tapper ridder vil ta seg godt ut i sin konges øyne om han ute på en åpen plass rammer en utemmet tyr med et lansestøt; en ridder bevæpnet med skinnende våpen i tvekamp under en turnering tar seg godt ut for damene; og alle de riddere som utfører militærøvelser, eller det som ligner det, vil underholde og glede, og, kan man si, kaster ære over sine fyrsters hoff. Men over alle disse tar en vandrende ridder seg best ut som gjennom ørkener og ødemarker, ved korsveier, gjen­ nom dype skoger og fjell vandrer for å oppsøke farlige eventyr i den 553

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hensikt å gi dem en lykkelig og hellbringende avslutning, bare for å oppnå varig berømmelse og ære. Bedre, mener jeg, tar en vandrende ridder seg ut som kommer en enke til hjelp på et øde sted, enn en ridder ved hoffet som beiler til en adelig jomfru i byene. Alle rid­ dere har sine spesielle virkeområder: Hoffmannen skal tjene damene; kaste glans over sin konges hoff med sine livrékledde tjenere; hjelpe fattige riddere med strålende retter ved sitt bord; avtale tvekamper og turneringer og vise seg flott, gavmild og storslått, og fremfor alt være en god kristen, og på denne måten skal han oppfylle sine spe­ sielle forpliktelser. Men den vandrende ridder skal oppsøke verdens bortgjemte kroker; dra inn i de mest kompliserte labyrinter; han går for hvert skritt løs på det umulige; han motstår i mennesketomme ødemarker solens brennende stråler midt på sommeren; og om vin­ teren vindenes og frostens barske ubarmhjertighet; han overraskes ikke av løver, eller forferdes av fryktinngydende udyr eller rystes av drager; å lete etter de første, angripe de andre og beseire alle er hans viktigste og virkelige oppgaver. Da det har falt i min lodd å bli en av de vandrende riddere, kan jeg ikke unnlate å gå løs på alt det jeg mener faller inn under mitt virkeområde. Følgelig er det å angripe løvene som jeg nettopp har gjort, noe som faller direkte inn under det, selv om jeg innså at det var en overveldende dumdristighet, for jeg vet nok vel hva tapperhet er, nemlig en dyd som ligger midt imellom onde ytterligheter, som feighet og dumdristighet. Men det er bedre at den tapre berører eller når opp til dumdristighetens topp, enn at han stiger ned og berører feighetens punkt, for likesom det er lettere for sløseren enn den gjerrige å være gavmild, slik er det lettere for den dumdristige å nå opp til den sanne tapperhet. Og hva angår det å oppsøke eventyr, må Deres nåde tro meg, herr don Diego, at man heller må tape med altfor gode enn for dårlige kort, det lyder bedre i ørene på dem som lytter at «nevnte ridder er dumdristig og pågå­ ende» enn «nevnte ridder er forsiktig og feig». - Jeg sier, herr don Quijote, svarte don Diego, - at alt det Deres nåde har sagt er målt med selveste fornuftens målestokk, og jeg innser at om det vandrende ridderskaps forordninger skulle gå tapt, vil de finnes i Deres nådes bryst, som i et oppbevaringssted og arkiv. La oss så skynde oss, for det er sent, så vi når frem til min landsby og mitt hus, hvor Deres nåde kan hvile etter de tilbakelagte anstrengelser, for om det ikke har vært kroppens møde, har det vært sjelens, som fra tid til annen kan slå over i legemets tretthet. - Jeg anser Deres innbydelse som en stor gunst og nåde, herr don Diego, svarte don Quijote.

554

DON QUIJOTE

Og da de hugget sporene sterkere i enn før, var klokken omkring to om ettermiddagen idet de nådde landsbyen og hjemmet til don Diego, som don Quijote kalte Ridderen med den grønne kappe.

KAPITTEL XVIII om det som skjedde med don Quijote i Ridderen med den grønne kap­ pes slott eller hus, sammen med andre overordentlig merkverdige ting

Don Quijote fant at don Diegos hus var like rommelig som en hel landsby; hans våpenskjold var imidlertid grovt hugget i sten over hovedinngangen mot gaten. Den gjærende vinen var i patioen, flaskevinen var i kjelleren, og mange leirkrukker sto omkring, og da de var fra Toboso, bragte de frem minnene om hans forheksede og for­ vandlede Dulcinea; og sukkende, uten å tenke over hva han éa eller hvem som hørte det, siterte han Garcilaso: - Å sødmefylte pant, som her jeg møter, sødmefylt og muntert, hvis Gud det ønsket!

Å, dere leirkrukker fra Toboso, som har vekket minnet om min største bitterhets sødmefylte pant! Dette hørte don Diegos sønn, studentdikteren, som sammen med sin mor var kommet ut for å ta imot dem. Mor og sønn ble forbløffet over å se don Quijotes selsomme fremtoning; denne steg av Rocinante og trådte frem for med megen høviskhet å be om hennes hender for å kysse dem, og don Diego sa: - Motta, min frue, med Deres vanlige velvilje herr don Quijote av la Mancha, som er den De har foran Dem, vandrende ridder og den tapreste og mest innsiktsfulle som verden eier. Fruen, som het dona Cristina, mottok ham med uttrykk for stor velvilje og høflighet, og don Quijote stilte seg til hennes disposisjon med ganske kloke og medgjørlige ord. Nesten de samme uttrykk ble utvekslet med studenten, som betraktet ham både som klok og skarpsindig. Her avtegner forfatteren alle omstendigheter rundt don Diegos hus, og beskriver alt det som en rik og adelig godseiers hus pleier å inne­ holde; men oversetteren av denne historien mente å forbigå disse og

555

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lignende småting i taushet, da de hadde lite å gjøre med historiens hovedtema, hvis styrke lå i sannheten og ikke i kjølige digresjoner. Don Quijote ble ført inn i en sal, Sancho tok hans våpen og harnisk, og han ble stående i vide pludderbukser og en stramtsittende vest av semsket skinn, helt tilsmusset av skitten fra våpnene; den vide halskraven var på studentmanér uten stivelse eller kniplinger; gamasjene var daddelfarvet og skoene vokset. Han bar sitt gode sverd, som hang fra et geheng av selskinn, som skulle hjelpe ham mot nyresykdommer, og var hyllet inn i en kort kappe av godt brunt stoff. Først av alt vasket han hode og ansikt med fem, eller seks gryter med vann, men hva størrelsen på grytene angår, finnes det varierende oppfatninger. Allikevel fikk vannet samme farve som surmelksosten, takket være Sanchos trang til lekkerier og kjøpet av de fordømte surmelksostene, som gjorde hans herre så hvit. I det nevnte antrekket og med edel og nobel fremtreden gikk don Quijote inn i en annen sal, der studenten ventet for å underholde ham mens bordet ble dekket; for på grunn av en så edel gjest ville dona Cristina vise at hun kunne, og ville, gjøre ære på dem som kom til hennes hus. Mens don Quijote ble avvæpnet, fikk don Lorenzo, som var nav­ net til don Diegos sønn, anledning til å si til sin far: - Hvem skal vi si, herre, at denne ridderen Deres nåde har bragt hjem til oss, egentlig er? For navnet, skikkelsen, og det at han sier han er vandrende ridder, har forbløffet meg og min mor. -Jeg vet ikke hva jeg skal svare, sønn, svarte don Diego, - jeg kan bare si at jeg har sett ham utføre ting som den største galning i verden, og uttrykke meninger som er så kloke at de utvisker hans gale handlinger. Tal du med ham og ta pulsen på det han sier, og da du selv er klok, bedøm hans klokskap eller hans tåpelighet, eller det som er mest fremtredende, selv om jeg, sant å si, anser ham for mer gal enn klok. Dermed gikk don Lorenzo, som nevnt, for å underholde don Qui­ jote, og blant andre ting som ble tatt opp, sa don Quijote til don Lorenzo: -Herr don Diego de Miranda, Deres nådes far har nevnt Deres sjeldne evner og skarpsindige intellekt, og fremfor alt at De er en stor dikter. - Dikter er jeg kanskje, svarte don Lorenzo, - men slett ikke stor. Sant nok føler jeg meg sterkt tiltrukket av poesien og jeg leser de gode diktere; men ikke slik å forstå at man kan kalle meg stor, som min far sier. - En slik ydmykhet gir ikke et dårlig inntrykk, svarte don Quijote,

556

DON QUIJOTE

- for det finnes ikke den dikter som ikke er arrogant og anser seg for den beste dikter i verden. - Det finnes ingen regel uten unntagelse, sa don Lorenzo, - og det finnes dem som ikke er det, og ikke tror det om seg selv. - Det er nok få, sa don Quijote. - Men si meg; hvilke vers er De nå opptatt av, for Deres herr far har sagt det gjør Dem urolig og tankefull? Om det er en «glosse», eller et tema med variasjoner, så forstår jeg meg litt på dem, og vil gjerne høre den. Dreier det seg om en diktkonkurranse, forsøk da å få annenpremien, for førstepre­ mien går alltid til én som har proteksjon eller er av høy stand, mens annenpremien utdeles etter en rettferdig vurdering, og tredjepremien blir da annenpremie. Etter en slik tellemåte blir førstepremien til en tredjepremie, på samme måte som lisensiattittelen tildeles på univer­ sitetene; men uansett dette går førstepremien til en fornem person. - Inntil nå, sa don Lorenzo for seg selv, - kan jeg ikke anse Dem for gal; la oss gå litt videre. Og så sa han: - Det virker som Deres nåde har studert; hvilken vitenskap har De fulgt? - Det vandrende ridderskaps, svarte don Quijote, - som er like bra som poesiens, og til og med to fingerbredder bedre. - Jeg vet ikke hvilken vitenskap det skulle være, svarte don Lorenzo, - og inntil nå har jeg ikke hørt om den. - Det er en vitenskap som omfatter alle andre, svarte don Quijote, - eller de fleste av verdens vitenskaper, fordi den som bekjenner seg til den, må være lovkyndig, og kjenne lov og rett for mennesker og eiendom, for at hver og en skal få sitt og det som tilkommer ham; han må være teolog for å kunne fremlegge klart og tydelig den kristne tro som han bekjenner seg til, og hvor han måtte bli bedt om det; han må være lege og først og fremst plantekjenner, for å kunne finne midt ute i ødemarken og ørkenen de urter som kan lege sår, for den vandrende ridder kan ikke for hvert skritt gå og lete etter noen som kan behandle ham; han må være astrolog, for å kunne se på stjernene hvilken time på natten det er, og i hvilken del og hvilket himmelstrøk han befinner seg; han må kunne matematikk, for han vil få bruk for den for hvert skritt, og om vi ser bort fra at han også må være prydet med alle teologiske og alle kardinaldyder, og om vi så kommer ned til andre småsaker, hevder jeg at han må kunne svømme som fisken Nicolås, eller Nicolao, det vil si bevege seg på land såvel som i van­ net, han må kunne sko en hest og ordne med sadelen og tømmene, og for å vende tilbake til det som er høyere oppe, må han kunne 557

MIGUEL DE- CERVANTES SAAVEDRA

bevare troen på Gud og sin dame; han må være kysk i tanker, ærbar i tale, frikostig med gaver; tapper i handling, utholdende i motgang, omtenksom overfor de nødlidende, og endelig, den som oppretthol­ der sannheten, selv om det skulle koste ham livet å beskytte den. Av alle disse viktige og mindre viktige egenskaper, er en vandrende ridder sammensatt, og De, don Lorenzo, skal vurdere om det er en uvesentlig vitenskap den som en ridder studerer og bekjenner seg til, og om den kan sammenlignes med de mest høythengende som skoler og universiteter underviser i. - Om det er slik, repliserte don Lorenzo, - mener jeg at denne vitenskap overgår alle andre. - Hva betyr det? svarte don Quijote. - Det jeg mener, sa don Lorenzo, - er at jeg tviler på at det har eksistert, eller eksisterer nå til dags, vandrende riddere utstyrt med så mange dyder. - Jeg har mange ganger sagt det jeg nå skal si én gang til, svarte don Quijote, - nemlig at flertallet av menneskene mener at det aldri har eksistert vandrende riddere i verden, og da jeg mener at om ikke himmelen på mirakuløst vis lar dem forstå den sannhet at de har eksistert og eksisterer, vil hvilken som helst “uleilighet man tar seg, være forgjeves, slik erfaringen så mange ganger har vist meg. Derfor vil jeg ikke bruke tid på å få Deres nåde ut av den villfarelse som De deler med så mange. Det jeg har tenkt å gjøre er å be himmelen om å bringe Dem ut av den, og få Dem til å forstå hvor fordelaktige og nødvendige vandrende riddere var i fordums tider, og hvor nyttige de ville bli det i vår, om de ble brukt; men på grunn av folks syn­ der triumferer i dag dovenskap, lediggang, fråtseri og bekvemmelig­ het. - Nå er vår gjest helt ute på viddene, sa don Lorenzo for seg selv, - men han er i alle fall en farverik galning, og jeg ville være et farveløst fjols om jeg ikke mente det. Her tok samtalen slutt, da de ble kalt til bords. Don Diego spurte sønnen hva han hadde bragt på det rene når det gjaldt gjestens for­ stand. Til det svarte han: - All verdens leger og skrivere vil ikke kunne renskrive den kladde­ boken han har i hodet: Han er en forstokket sinnssyk med ett og annet lyst øyeblikk. De satte seg til bords, og måltidet var som don Diego underveis hadde sagt han pleide å gi sine gjester, enkelt, rikelig og velsmakende, men det som gledet don Quijote mest, var den underfulle stillheten som rådet i hele huset, så det lignet et kartusianerkloster. Da bordet

DON QUIJOTE

var hevet, Gud var takket og hendene vasket, ba don Quijote don Lorenzo innstendig om å fremføre versene til kappestriden. Til dette svarte han at han ikke ønsket å ligne de diktere som når man ber dem lese sine vers, sier nei, og når man ikke ber dem, spytter dem ut over alle ... Jeg vil derfor fremsi min glosse, som jeg slett ikke for­ venter noen premie for, da jeg bare skrev den for å øve talentet. - En god og klok venn, svarte don Quijote, - mente at ingen burde trette seg selv med å glosse vers, og grunnen, sa han, var at glossen aldri kunne nå opp til den opprinnelige teksten, og ofte, eller oftest, gled glossen utenom den hensikt eller det forsett som den krever; og dessuten at glossens lover var altfor trange; så man ikke måtte sette inn spørsmål, eller han sa, eller jeg sier ikke, eller gjøre verb om til substantiver, eller endre meningen; sammen med andre bindinger og pålegg som en glosse lenkes med, noe Deres nåde meget vel vet. - Det er virkelig slik, herr don Quijote, sa don Lorenzo, - at jeg ønsker å kunne gripe Deres nåde i noe som ikke er god latin, og det lykkes ikke, for De glir meg ut av hendene som en ål. - Jeg skjønner ikke, svarte don Quijote, - hva Deres nåde sier, eller ønsker å si om det å gli bort. - Det skal jeg snart forklare, svarte don Lorenzo, - men nå vil jeg be Deres nåde om å lytte til de versene som er blitt glossert, såvel som glossen, som lyder slik: TEMA Hvis mitt var ble til et er og min nåtid ble et minne og min fremtid alt var inne med en mengde skjulte skjær ...

GLOSSE Alt vi eier skal forsvinne, min tilfredshet den forsvant; den er bare blitt et minne det var sorgene som vant og tok lykkens plass i sinnet. Du kan alltid se meg her liggende på mine knær, fru Fortuna! Du kan la meg få den lykken du tok fra meg hvis mitt var blir til et er.

559

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Intet annet ønsker jeg ikke noe seierssmykke, ikke velstand i en fei bare min forsvunne lykke, den som ble begravd for meg. Hvis du bare lot meg finne vei tilbake, du gudinne, dit min lykke er forvart og du lot det skje litt snart sJ min nåtid ble et minne!

Helt umulig er mitt krav, for det finnes ingen makt som kan hente deler av tid som er tilbakelagt, opp fra seklers dype grav. Tiden løper som i blinde; vi må aldri noensinne tro vi greier eller tenke på å bryte tidens lenke, tro at fremtiden er inne.

Når mitt liv kun er en plage mellom håp og frykt fordelt, er det bedre å belage seg på døden, så man helt slipper unna sut og klage. Livets ende føles nær, men en annen sannhet er om det føles lite trygt livet får jeg av min frykt for de mange skjulte skjeer.

Da don Lorenzo hadde lest sin glosse til ende, reiste don Quijote seg, og med så høy røst at det virket som han skrek, grep han med én hånd don Lorenzos høyre, og utbrøt: - Leve de høyeste himler, edle yngling, for De er den ypperste dikter på jordens krets, og De fortjener å laurbærkranses, ikke av Kypros eller Gaeta, som en dikter sa, måtte Gud tilgi ham, men av akademiene i Athen om de fantes i dag, eller av de akademiene som i dag finnes i Paris, Bologna og Salamanca. Måtte himlene tillate at 560

DON QUIJOTE

om dommerne fratar Dem førsteprisen, skal solguden Foibos gjen­ nombore dem med piler, og musene aldri mer stige over tersklene til deres hus. Les for meg, min herre, og vil De være av den godhet å lese for meg av Deres beste dikt, for jeg ønsker å oppleve hele fylden av Deres beundringsverdige begavelse. Er det da nødvendig å fortelle at don Lorenzo ble henrykt over å bli rost av don Quijote, selv om han betraktet ham som gal? Å, du smigerens styrke, hvor langt strekker du deg ikke, og hvor vide er ikke grensene for ditt besnærende rike! Denne sannhet ble bekreftet av don Lorenzo, siden han straks ga etter for don Quijotes oppford­ ring ved å fremsi en sonett fra fabelen eller historien om Pyramos og Thisbe: Igjennom muren brøt en vakker kvinne, Pyramos’ bryst ble åpnet med et snitt, og Amor dro fra Kypros ekspeditt for fluksens å få tatt en titt der inne.

Det råder taushet - ingen røst vil spinne på taletrengthet i så trang en splitt; men sjelen talet; elskoven står fritt til selv i mørket å la ordet skinne. Men lykken sto ikke vår jomfru bi, han trodde at han var ved hennes grav og tok sitt liv, en død hun ville dele.

Så begge to - å skjebnens ironi ble drept, ble skjult, ble gjenoppvekket av et sverd, en grav, et evig ettermæle.

- Lovet og priset være Gud! sa don Quijote da han hadde hørt sonet­ ten av don Lorenzo, - blant alle de forkomne diktere som finnes, har jeg møtt en fullkommen poet, som De er; for det forstår jeg av denne kunstferdige sonetten! I fire dager nøt don Quijote don Diegos storslåtte gjestfrihet i hans hus, og da disse dager var gått, ba han om tillatelse til å dra videre og sa at han takket ham for den gunst og den gode behandling han hadde fått hos ham, men siden det ikke tar seg ut at vandrende rid­ dere overgir seg mange timer til ørkesløshet og vellevnet, ville han

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dra av sted. For å oppfylle sitt kall ville han oppsøke nye eventyr, som han hadde fått vite det vrimlet av i denne egnen, der han ønsket å fylle tiden inntil dagen for ridderturneringene i Zaragoza opprant, dit veien rett nordover ville føre ham. Men han ville først dra inn i Montesinos’ hule, som det der i egnen ble fortalt så mange og så underfulle ting om, og han ville samtidig få vite om, eller oppsøke, opprinnelsen til og de virkelige kildene til de syv sjøene, som vanlig­ vis kalles Ruiderasjøene. Don Diego og sønnen roste hans ærefulle beslutning og ba ham ta med seg alt det han likte i hans hus og eiendom, for de ville tjene ham med all mulig velvilje, noe de følte seg forpliktet til på grunn av hans tapperhet og hans ærefulle kall. Så kom dagen for avreisen, og den var like gledelig for don Quijote som den var trist og illevarslende for Sancho Panza, som fant seg vel til rette i overfloden i don Diegos hus, og nektet å vende tilbake til den hunger man opplever i skoger, ødemarker og fattigdommen i de dårlig utstyrte sadelsekkene. Til tross for dette fylte og overfylte han dem med det han mente var det nødvendigste, og da de tok avskjed, sa don Quijote til don Lorenzo: - Jeg vet ikke om jeg har sagt Dem det før, og om jeg har sagt det, gjentar jeg det, at om Deres nåde ønsker å forkorte veien og stra­ basene ved å nå opp til Berømmelsens tempels utilgjengelige topp, behøver De bare å forlate diktningens trange vei og slå inn på det vandrende ridderskaps enda smalere sti, som er nok til å gjøre Dem til keiser på et blunk. Med slike ord avgjorde don Quijote spørsmålet om hvor gal han var, og enda mer med dem han tilføyde, som lød: - Gud vet at jeg skulle ønske å få don Lorenzo med meg, for å vise ham hvordan man kan skåne dem som overgir seg, og tråkke på de hovmodige, det er dyder som hører sammen med det kall jeg bekjen­ ner meg til. Men hans unge alder driver ham ikke til dette. Heller ikke vil hans prisverdige studier tillate ham det, derfor nøyer jeg meg med å gjøre Dem oppmerksom på at da Deres nåde er dikter, vil De bli berømt om De lar Dem lede mer av andres mening enn av Deres egen, for det finnes ikke den far eller mor som mener at deres barn er heslig, og det er et bedrag som i enda høyere grad gjelder tankens barn. På nytt ble far og sønn slått av den underlige sammenvevningen av kloke og forvirrede meninger hos don Quijote, og den halsstarrighet og det stivsinn han viste for å gå helt opp i jakten på sine ulykksalige eventyr, som han betraktet som sine ønskers mål og hensikt. De gjen­

562

DON QUIJOTE

tok alle sine uttrykk for velvilje og elskverdighet, og med slottsfruens nådige tillatelse dro don Quijote og Sancho av sted på Rocinante og det gråskimlede eselet.

KAPITTEL XIX der eventyret om den forelskede hyrden fortelles sammen med andre virkelig morsomme hendelser

Don Quijote hadde ikke fjernet seg lange stykket fra don Diegos by, før han møtte to som var kledd som prester eller studenter; de kom sammen med to bønder, og alle fire red på esler. En av studentene hadde med seg en slags reisesekk av grønt billig stoff der det lot til å være innpakket litt fint rødt stoff og to par strømper av grov ull; den andre hadde ikke med seg annet enn to fektesverd av jern, begge nye med dupp på spissen. Bøndene hadde med seg andre ting som viste at de måtte komme fra en eller annen større by, hvor de hadde kjøpt dem og nå var på vei hjem til landsbyen. Såvel studenter som bønder ble like forbløffet som alle andre når de så don Quijote for første gang, og holdt på å dø av lyst til å få vite hva slags menneske dette var som ikke lignet på noen annen. Don Quijote hilste på dem, og etter å ha fått vite at de skulle samme vei, foreslo han at de skulle dra videre sammen og ba dem om å ri langsommere, siden deres hunnesler gikk raskere enn hans egen hest. For å skape velvilje fortalte han kort hvem han var, og om sitt embede og kall som vandrende ridder på jakt etter eventyr i alle verdensdeler. Han fortalte at hans eget navn var don Quijote av la Mancha, med tilnavnet Løveridderen. Alt dette var som gresk eller tyvespråk for bøndene, men ikke for studentene som straks skjønte hvor dårlig det sto til med don Quijotes hjernekapasitet. Til tross for dette betraktet de ham med beundring og respekt, og én av dem sa: - Om Deres nåde, herr ridder, ikke skal noe bestemt sted, slik det pleier å være med dem som leter etter eventyr, skal De komme med oss, for da vil De få se et av de beste og flotteste brylluper som noen­ sinne er blitt feiret i La Mancha og i mange postmils omkrets. Don Quijote spurte om det var en eller annen fyrstes, siden han roste det slik. - Det er det ikke, svarte studenten, - men et bryllup mellom en 563

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bonde og en bondepike; han er den rikeste i hele området, og hun den vakreste som noen har sett. Hele bryllupsfeiringen blir høyst uvanlig og ny, for den skal foregå ute på en eng som ligger like ved brudens landsby. Hun er kjent som Quiteria den skjønne, og brudgommen Camacho den rike. Hun er atten år og han er toogtyve, og de er som skapt for hverandre, selv om noen nysgjerrige som husker alt om familiene, hevder at den skjønne Quiterias familie overgår Camachos. Men det bryr man seg ikke om i dag, siden rikdom har makt til å dekke over alle brister. Og denne Camacho slår virkelig stort på det, for han har funnet på å dekke hele engen med et tak av grener, slik at solen skal få litt å gjøre om den vil nå ned til det grønne teppet engen er dekket med. Han har også fått innøvet danser, såvel sverddans som bjelledans, for i landsbyen hans finnes det mange som er gode til å ringle og å svinse og svanse, og om skoklappdansen sier jeg ingenting, for det er en hel horde som har innøvet den. Men ingen av de tingene jeg har nevnt, eller mange andre som jeg har utelatt, kan gjøre dette bryllupet mer minneverdig, enn det den forsmådde Basilio kan finne på. For denne Basilio er en bondegutt fra det samme stedet som Quiteria, og han bodde i et hus vegg i vegg med huset til Quite­ rias foreldre, og der fikk kjærlighetsguden anledning til å fornye den bortglemte historien om Pyramos og Thisbes kjærlighet. Basilio ble forelsket i Quiteria fra sine første år, og hun besvarte hans attrå med tusen ærbare gunstbevisninger, og det i den grad at man i landsbyen pleide å bruke som underholdning fortellingen om de to barnas for­ elskelse. Årene gikk og Quiterias far fant på å nekte Basilio adgang til huset, dit han pleide å komme, og for å slippe å gå omkring og vokte engstelig og mistroisk på datteren, beordret han henne å gifte seg med den rike Camacho, da han mente det ikke var klokt å gifte henne bort til Basilio, som ikke hadde rikdommer på høyde med sin bakgrunn. For skal sannheten sies uten misunnelse, er han den kjappeste yngling vi kjenner, den beste stangkaster, en fremragende bryter, en stor pelotaspiller; han løper som et dådyr, hopper bedre enn en geit, og han spiller kjegler som en trollmann, han synger som en lerke og spiller gitar så han får den til å tale, og fremfor alt, han svinger sverdet bedre enn noen. - Bare med en slik evne, sa don Quijote da, - fortjente denne yng­ lingen ikke bare å gifte seg med Quiteria den skjønne, men med sel­ veste dronning Gueniévre, om hun levet i dag, til tross for Lancelot og alle andre som ville hindre det. - Prøv den på kona mi! sa Sancho Panza som inntil da hadde lyttet uten å si et ord, - for hun vil bare at hver og en skal gifte seg med 564

DON QUIJOTE

sin likemann, og holder seg til det gamle ord «Like barn leker best». Det jeg skulle ønske, var at den gode Basilio, som jeg begynner å sette stor pris på, skulle få gifte seg med denne fru Quiteria. For jeg ønsker evig liv og hvil i fred til alle som hindrer at de som elsker hverandre, får hverandre, selv om jeg egentlig skulle sagt det omvendt. - Dersom alle som holder av hverandre, skulle få gifte seg, sa don Quijote, - ville du frata foreldrene retten og myndigheten til å gifte bort sine barn med hvem de vil og når de vil. Såfremt døtrenes til­ bøyeligheter tillot dem å velge ektemann, ville kanskje én velge farens tjener, og en annen noen som hun har sett ute i gaten som hun synes ser flott og fornem ut, selv om det skulle være en sjofel leiemorder. For kjærlighet og tiltrekning blender lett forstandens øyne som er så nødvendige for å tre inn i ektestanden, og det er en stand hvor det er stor fare for å ta feil, og man må være forsiktig og ha himmelens hjelp for å treffe det riktige valg. Om noen vil legge ut på en lang reise og er forutseende, vil han lete etter et sikkert og fredelig reise­ følge. Hvorfor skulle man ikke gjøre det samme, når man skal reise hele livet, helt til dødens hvile, og enda lenger, med en ledsager som følger en i sengen, ved bordet og overalt, slik konen ledsager ekte­ mannen? For en gift kone er ikke en handelsvare som når den først er kjøpt, kan tilbakeleveres, byttes eller skiftes ut; det er en uoppløselig tilstand som varer hele livet ut; det er et bånd som når du først har det rundt halsen, forvandles til en gordisk knute, for om ikke dødens ljå kutter det over, kan det ikke løses. Mange andre ting kunne jeg si om dette emnet, om det ikke ble stanset av lysten til å få vite om herr lisensiaten kan fortelle mer av Basilios historie. Til dette svarte studenten eller lisensiaten som don Quijote kalte ham, følgende: - Om alt dette er det ikke mer å si enn at fra det tidspunkt Basilio fikk vite at Quiteria den skjønne skulle gifte seg med Camacho den rike, har man aldri sett ham le eller snakke sammenhengende. Alltid går han nedslått og tankefull, mens han snakker med seg selv, og dette gir klare og tydelige tegn på at han har mistet forstanden. Han spiser lite og sover lite, og det han spiser er frukt, og det han sover på, dersom han sover, det er den hårde jord ute på markene og som et villdyr. Han ser fra tid til annen opp mot himmelen, og nå og da ned mot jorden og er så oppslukt at han bare virker som en påkledd statue vinden får klærne til å blafre på. Kort sagt, han gir så mange tegn på å ha hjertet så breddfylt av lidenskap at vi som kjenner ham, frykter at om Quiteria den skjønne gir sitt ja i morgen, betyr det en dødsdom for ham.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Gud vil nok gripe inn, sa Sancho, - for Gud som gir såret, gir også medisinen; ingen kjenner fremtiden, og fra i dag til i morgen er det mange timer, og plutselig og på et øyeblikk faller huset sammen; jeg har sett solskinn og regn på samme tid; den som går frisk og rørlig til sengs, kan dagen etter ikke røre seg. Og si meg så, finnes det noen som kan rose seg av å ha slått en spiker i Fortunas hjul? Nei, visselig ikke, og mellom en kvinnes ja eller nei vil jeg ikke våge å sette inn en nålespiss, for det ville det ikke bli plass til. Om De kunne forsikre meg at Quiteria elsker Basilio av fullt hjerte, ville jeg ha gitt ham en sekk full med hell og lykke, for kjærligheten, etter det jeg har hørt, ser gjennom briller som får kobber til å se ut som gull, fattigdom som rikdom og slim i øynene som perler. - Hvor pokker er det du vil, Sancho? sa don Quijote. - Når det begynner å renne ordtak og fortellinger ut av deg, gidder ikke engang Judas vente for å ta deg til helvete. Si meg, ditt fjols, hva vet du om spiker, hjul eller noe som helst annet? - Å, dersom De ikke forstår meg, sa Sancho, - er det ikke rart om mine ord regnes som forvirret, jeg skjønner meg selv, og jeg vet at det ikke finnes mange tåpeligheter i det jeg har sagt, derimot er Deres nåde alltid krytisk til det jeg sier og til og med det jeg gjør. - Kritisk må du si, sa don Quijote, - og ikke krytisk, din fordømte språkforderver; måtte Gud la deg innse din egen skam. - Gå ikke løs på meg, Deres nåde, svarte Sancho, - for De vet jeg ikke har vokst opp ved hoffet, eller studert i Salamanca, så jeg kan vite om jeg skal legge til eller trekke fra en bokstav i ordene. Gud hjelpe meg, man skal ikke tvinge en knøl fra Sayago til å snakke som i Toledo, og det finnes nok toledanere som ikke er på høyde med fin tale. - Slik er det, sa lisensiaten, - for de som vokser opp i bydelen Tenerias eller ved Zocodover-plassen, kan ikke uttrykke seg så godt som dem som tilbringer nesten hele dagen i domkirkens klostergård, men de er alle toledanere. Den rene, den treffende, den elegante og klare språkføring finner man hos kloke hoffmenn, selv om de skulle være født i et landsbyhull som Majalahonda. Jeg sa kloke, for det er mange som ikke er det, og klokskap er den gode uttrykksmåtes grammatikk som ledsages av god språkbruk. Jeg, mine herrer, har for mine synders skyld studert kanonisk rett i Salamanca og roser meg av å kunne uttrykke min mening med klare, enkle og meningsfylte ord. - Om De ikke satte så meget inn på å kunne svinge fektesverdene, som De svinger bedre enn De beveger tungen, sa den andre studen­ ten, - ville De ha blitt den første blant lisensiater og ikke den siste. 566

DON QUIJOTE

- Hør her, baccalaureus, svarte lisensiaten, - De har verdens mest feilaktige mening om fektekunsten, siden De mener den er intet verd. - For meg er ikke det bare en mening, men en fastslått sannhet, repliserte Corchuelo, - og om De ønsker å få erfare det, har De nå sverd. Her er plass nok, jeg har håndlag og styrke som sammen med mitt pågangsmot, som ikke er lite, vil få Dem til å innrømme at jeg ikke tar feil. Stig av og bruk Deres fotføring, Deres sirkler og arme­ nes vinkler i forhold til kroppen (slik fektekunsten er), for jeg regner med å la Dem se stjerner midt på dagen ved hjelp av min moderne og ufine fektekunst, som jeg stoler på nest etter Gud, og mener at det ennå ikke er født den mann som kan få meg til å snu ryggen til, og at det ikke finnes noen i verden som jeg ikke kan få til å trekke seg tilbake. - Hva angår det å snu ryggen til eller ikke, det skal jeg ikke blande meg opp i, svarte fektemesteren, - men det kunne hende at der hvor De først setter foten, der vil også Deres grav bli gravet, jeg mener at der vil De bli drept av den fektekunsten De forakter så dypt. - Det skal vi se, svarte Corchuelo. Og idet han kjapt steg av asenet, trakk han rasende frem et av de fektesverdene som lisensiaten hadde på sitt. - Slik skal det ikke være, sa don Quijote da, - for jeg vil lede denne fektekampen og være dommer i et så omstridt spørsmål. Så steg han av Rocinante, grep lansen og stilte seg midt i veien, samtidig som lisensiaten med elegant kropps- og fotføring gikk mot Corchuelo som kom mot ham med flammende øyne, som man sier. De to bøndene i følget ble sittende på eslene som tilskuere til denne livsfarlige tragedien. Corchuelos talløse utfall, vertikalhugg og diagonalstikk, også med begge hender, var tette og kjappe som en hagl­ skur. Han angrep som en irritert løve, men han fikk en på munnen av duppen på lisensiatens sverd som tvang ham tilbake midt i raseri­ anfallet og fikk ham til å kysse den som var det en relikvie, selv om det ikke var med den fromhet som relikvier bør og pleier å kysses. Avslutningsvis tellet lisensiaten med sine fine støt alle knappene i den korte prestekjolen som den andre hadde på seg og rispet opp nederdelen så den blafret som blekksprutarmer. Han fikk av ham hatten to ganger og gjorde ham så trett at han av skam og sinne grep sverdet i håndfestet og kastet det ut i luften med en slik styrke at en av de to bøndene som var der, han var skriver, dro av sted etter det, og bevidnet senere at han kastet den mer enn tre fjerdedeler av en postmil. Dette vidnemålet brukes og er blitt brukt som bekreftelse på den sannhet at styrken beseires av kunsten. 567

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Corchuelo satte seg trett ned, og Sancho gikk bort til ham og sa: - Sannelig, herr baccalaureus, om De vil følge mitt råd skal De fra nå av ikke utfordre noen til fektekamp, men heller bedrive brytning og stangkasting, for det har De alder og styrke til. For når det gjelder dem man kaller fektemestre, har jeg hørt si at de kan få sverdspissen inn i et nåløye. - Jeg nøyer meg med, svarte Corchuelo, - å bli belært om at erfa­ ringen har vist meg hvOr langt fra sannheten jeg var. Så reiste han seg og omfavnet lisensiaten, og de var nå bedre ven­ ner enn før, og da de ikke ville vente på skriveren som hadde gått etter sverdet, siden det tok for lang tid, besluttet de å fortsette for å nå tidlig frem til Quiterias landsby som de alle var fra. På den siste delen av veien ramset lisensiaten opp alle fektekunstens fortrinn og med så mange matematiske figurer og bevis at alle ble overbevist om kunstens overlegenhet, og Corchuelo oppga sin inngrodde stahet. Natten hadde falt på, men før de nådde frem til landsbyen, trodde de at himmelen over den var full av talløse strålende stjerner. De hørte også uklart og dempet klangen av flere instrumenter, som fløy­ ter, tamburiner, davidsharper, skalmeier, små trommer og kastanjet­ ter. Da de kom nærmere, så de at de sammenflettede trærne som var satt opp ved inngangen til landsbyen, var fulle av lykter, som vinden ikke slukket da den nå blåste så mildt at den ikke engang rørte bla­ dene på trærne. Det var musikerne som skapte liv og munterhet til bryllupet, og de vandret omkring i grupper, noen danset, noen sang, og andre spilte på alle de varierende instrumentene som er nevnt. Det så virkelig ut til at på denne engen hoppet og sprang gleden og munterheten omkring. Atter andre var travelt opptatt med å sette opp tribuner så man dagen etter bekvemt kunne se de skuespill og danser som skulle vises på dette stedet for å celebrere Camacho den rikes bryllup og Basilios begravelse. Don Quijote ville ikke dra inn i landsbyen, selv om såvel bonden som baccalaureusen ba ham om det. Men han unnskyldte seg med, og det var mer enn nok, mente han, at de vandrende riddere pleide å sove ute på markene eller i skogene heller enn i landsbyer, selv om det skulle være under forgylte tak. Og dermed dro han bort fra veien, riktignok mot Sanchos vilje, da han mintes hvor godt han hadde hatt det i slottet eller huset til don Diego.

568

DON QUIJOTE

KAPITTEL XX hvor det fortelles om Camacho den rikes bryllup samt det som hendte med Basilio den fattige Knapt hadde den lyse demring Aurora gitt plass for den strålende Foibos, hvis stråler og varme glød tørret de flytende perler i hennes gullhår, før don Quijote rystet sine trege lemmer, reiste seg og kalte på sin væpner Sancho, som fremdeles lå og snorket. Da don Quijote så dette og før han vekket ham, sa han: - Å du, den lykkeligste blant alle som lever på jordens krets, for uten å føle misunnelse, eller bli misunt, sover du med fred i sinnet; ikke forfølges du av trollmenn, og heller ikke forferdes du av troll­ dom! Sov, sier jeg igjen, og jeg skulle gjenta det hundre ganger, uten at skinnsyke mot din dame tvinger deg til stadig å våke, heller ikke holdes du våken av tankene på å betale gjeld du har, eller hva du og din lille fryktsomme familie må gjøre for å kunne spise i morgen. Heller ikke foruroliges du av ærgjerrighet, ikke plages du av verdens forfengelige prakt, og dine ønsker strekker seg ikke lenger enn til å fore eselet, for hele tanken på ditt livsopphold har du lagt på mine skuldre; en tyngde og vekt som naturen og tradisjonen har pålagt herrene. Tjeneren sover og herren våker mens han tenker på hvor­ dan han skal ernære og forbedre ham og gi ham gunstbevisninger. Bedrøvelsen over å se at himmelen mørkner uten at jorden får den tiltrengte natteduggen, plager ikke tjeneren, men husherren, som må skaffe føde under tørke og sult til den som tjente ham under frukt­ barhet og overflod. Alt dette svarte ikke Sancho på, da han fortsatte å sove, heller ikke ville han ha våknet så raskt, om ikke don Quijote med lanseskaftet hadde bragt ham til seg selv igjen. Han våknet endelig, søvnig og treg, snudde ansiktet i alle retninger og sa: - Inne fra dette løvtaket, om jeg ikke tar feil, strømmer det ut en duft som minner mer om stekte fleskesider enn om duftsiv og timian. Et bryllup som begynner med slike lukter, det må død og pine være både storslått og rikelig. - Hold opp, din storeter, sa don Quijote, - kom la oss se på denne bryllupsfeiringen, for å finne ut hva den forsmådde Basilio foretar seg. - Men han kunne gjøre det han ville, svarte Sancho, - om han ikke var fattig, ville han ha giftet seg med Quiteria. Men er det nok å ha en skilling og ville gifte seg på storslått vis? Sannelig, herre, jeg mener 569

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

at en fattig stakkar må nøye seg med det han har, og ikke vente å fiske artisjokker i sjøen. Jeg vedder på at Camacho kan dekke Basilio med mynter, og om det er slik, som det nok er, måtte Quiteria være tåpelig om hun forkastet de dyrebare tingene og de smykkene som Camacho har gitt henne, og kommer til å gi henne, og heller valgte Basilios stangkasting og fektesverd. For et godt stangkast eller et fint stikk med sverdet får man ikke engang et glass vin i vertshuset. Slike kyndigheter og nådegaver som ikke er salgbare, hjelper ikke engang en grev Dirlos i balladen, men når slike nådegaver faller over en med mange penger, ville jeg gjerne være i deres sko. På en god grunnmur kan det reises en fin bygning, og den beste tomt og grunnmur i ver­ den, det er penger. - For Guds skyld, Sancho, sa don Quijote da, - bli nå ferdig med det snakket. Jeg tror at om du fikk lov til å fortsette de talene du ustanselig setter i gang, ville du ikke få tid til å spise eller sove, for du ville fylle tiden med snakk. - Dersom Deres nåde hadde god hukommelse, repliserte Sancho, - burde De huske paragrafene i vår avtale fra før vi dro ut for siste gang. En av dem var at De skulle la meg få snakke så meget jeg ville; når det bare ikke var mot min neste eller mot Deres nådes autoritet. Og inntil nå mener jeg ikke å ha brutt nevnte paragraf. -Jeg husker ikke noen slik paragraf, Sancho, svarte don Quijote, - og siden det er slik, vil jeg at du skal tie stille og følge meg, for de instrumentene som vi hørte i går aftes, begynner igjen å fylle dalene med liv og munterhet, og vielsen foregår nok i morgenkjøligheten og ikke i ettermiddagsheten. Sancho gjorde det hans herre befalte og sadlet Rocinante og la pakksadelen på eselet, begge steg opp, og skritt for skritt kom de inn under løvtaket. Det første som dukket frem for Sanchos blikk, var en hel oksekalv, trædd inn på et stekespidd av en hel alm, og i ilden der den ble stekt, brant et middelsstort berg med ved. Seks gryter som var stilt omkring bålet, var ikke laget etter vanlig grytemål, for det var seks middelsstore leirkar der det var plass til alt dét kjøttet som selges på torvet. Følgelig kunne de omslutte og oppsluke hele sauebukker uten at det syntes, som om det dreiet seg om dueunger. Harer som alt var flådd, og høns uten fjær hang rundt i trærne og ventet på å bli begravet i de utallige grytene; tallrike fugler og vilt av alle slag hang i trærne for å holdes kjølige i morgenbrisen. Sancho kunne telle mer enn seksti skinnsekker med vin på mer enn to spannmål hver. Alle var fulle av den edleste vin, som det viste seg senere. Der fantes stabler med det 570

DON QUIJOTE

hviteste brød, på samme måte som man har haugevis av hvete på terskeplassene; oster, stablet krysslagt som teglsten, dannet en mur, og to oljekjeler, større enn en til farvning, ble brukt til å steke ting av deig, som ble trukket opp gyllenstekte med to solide stenger og så sendt ned i en annen stor gryte med honning tilsatt krydder. Der var over femti kokker av begge kjønn, alle var rene, alle rappe og alle glade. I den rommelige maven på ungoksen var det innsydd tolv møre små pattegriser som skulle gi den smak og mørne den. De varierende typer krydder syntes ikke å ha blitt kjøpt i pund, men i skippund, og alle kunne sees i en stor kiste. Kort og godt, hele opp­ legget til bryllupet var landlig, men så overdådig at det kunne mette en hel hær. Alt dette så Sancho Panza, og alt stirret han på, og alt fikk han lyst på. Først ble han innfanget av grytene, som han gjerne skulle hatt en mer enn middelsstor skål av, dernest fikk han mektig trang til å smake på vinsekkene, og til slutt de stekte kakene, hvis det er slik at man kan kalle de store kjelene for stekepanner. Følgelig, da han ikke holdt det ut lenger og ikke kunne foreta seg noe annet, gikk han bort til en av de forekommende kokkene, og med høflige og sultne ord ba han om å få stikke en brødbit ned i en av grytene der. Til dette svarte kokken: - Broder, dette er ikke en av de dager da sulten skal råde, takket være Camacho den rike. Stig bare av og finn en stor sleiv og ta en høne eller to, og jeg ønsker god appetitt. - Jeg ser ingen, sa Sancho. - Vent nå, sa kokken. - Jøss, så kresen og ubehjelpelig De må være. Og idet han sa dette, grep han en liten gryte og førte den ned i et av de store leirkarene, trakk opp tre høns og to gjess og sa til San­ cho: - Spis, min venn, og ta dette som frokost mens De venter på at middagstimen skal komme. - Jeg har ikke noe å legge det på, svarte Sancho. - Vel, ta da med Dem sleiven og alt det andre, svarte kokken, for Camachos rikdom og glede skaffer oss alt vi trenger. Mens dette skjedde med Sancho, satt don Quijote og så hvordan tolv bønder på tolv uhyre flotte hopper kom inn under løvtaket med rikt og iøynefallende seletøy, med mange bjeller på brystremmene, og alle var kledd til fest og glede, og disse red i samlet flokk ikke bare én, men mange ganger over engen med høyrøstet og støyende glede og ropte: 571

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Leve Camacho og Quiteria, han som er like rik som hun er skjønn, og hun er den vakreste i verden. Da don Quijote hørte dette, sa han for seg selv. - Det later til at de ikke har sett min Dulcinea av Toboso, for om de hadde det, ville det bli slagsmål over lovprisningen av Quiteria. Like etter begynte en rekke dansegrupper å komme inn under løvtaket med mange og varierende danser; blant dem var sverddansen med fireogtyve flotte og fyrige bondegutter som alle var kledd i snehvitt tynt stoff med pannebånd brodert med fin og farverik silke. Én av dem til hest spurte ham som ledet danserne, en rappfotet unggutt, om noen av danserne var blitt såret. - Inntil nå er Gud være lovet ingen blitt såret, vi er alle sunne og friske. Så begynte han å danse inn mellom de andre i gruppen med slike trinn og med slik letthet at selv om don Quijote var vant til å se slike danser, mente han at ingen andre kom opp mot denne. Han likte også en annen gruppe som danset inn, bestående av usedvanlig vakre ungpiker, hvorav ingen kunne være under fjorten, men heller ingen over atten, og alle kledd i det fineste grønne stoff fra Cuenca, med håret dels i fletter og dels utslått, og alle så blonde at håret kunne konkurrere med solen. Over håret hadde de blomsterkranser av jasmin, roser, amarant og kaprifolium. De ble ledet av en ærverdig olding og en gammel matrone, men de var mer lettbente enn deres år syntes å tilsi. Musikken kom fra en sekkepipe fra Zamora, og dansernes ansikt og øyne uttrykte ærbar munterhet og dansetrinnene lettbenthet og kjapphet, og ingen i verden kunne ha danset bedre. Etter denne fulgte en annen kunstferdig dans av dem som også har replikker. Det var åtte nymfer, inndelt i to rekker; for den ene var kjærlighetsguden Amor leder, og for den andre, Egennytten. Den første var prydet med vinger, bue, piler og kogger, den andre prektig kledd i gull og silke. Nymfene som fulgte Amor bar navnet skrevet på ryggen på hvitt pergament og med store bokstaver. Poesi var tit­ telen på den første, God Forstand på den andre, den tredje bar God Herkomst, den fjerde, Tapperhet. På samme måte var de som fulgte Egennytten betegnet; Gavmildhet var den første, Gaver den andre, Skatt den tredje og den fjerde Fredfylt Besittelse. Foran alle kom en festning av tre, trukket av fire Villmenn, alle kledd i eføy og grønnfarvet hamp, og de virket så ekte at de holdt på å forskrekke Sancho. På fasaden og resten av sidene var det skrevet: Ærbarhetens Festning. Musikken sørget fire dyktige trommeslagere og fløytespillere for. 572

DON QUIJOTE

Amor begynte dansen, og da han hadde gjort to trinn, hevet han blikket og rettet pil og bue mot en jomfru som sto mellom tårn tin­ dene og sa til henne: Jeg er den mektigste gud i himmelen og på jord, på havets bølgende skrud; ja selv i helvete gror det elskov på mine bud. Frykt har jeg aldri kjent til, jeg lykkes med alt jeg vil selv om det virker umulig, og straks jeg har gjort det mulig fordeler jeg is og ild.

Da Amor hadde lest opp sitt dikt, avskjøt han en pil mot borgtindene og trakk seg så tilbake til sin plass. Dernest trådte Egennytten frem, og tok også to dansetrinn; tamburinene tidde så og han begynte: Min slagkraft har større vekt, skjønt jeg følger Amors spor. Jeg er av den fornemste slekt vår himmel skapte på jord og nyter alles respekt. Jeg er Rikdommen, og få vil det søte liv forsmå. Alt blir tyngre uten meg, jeg vier meg helt til deg, vår pakt skal evig bestå.

Egennytten trakk seg tilbake, og Poesien trådte frem, og etter å ha gjort sine dansetrinn som de andre, sa hun med blikket festet på jom­ fruen oppe i borgen: Hør hvor Poesien fletter sammen ord i vakre kranser som så sødmefylt beretter om beruselse av sanser med et tusentall sonetter. Tar du vel imot meg, kjære, skal jeg synge til din ære!

573

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Andre vil misunne deg lykken du vil få når jeg løfter deg til månens sfære!

Poesien vek plassen for Gavmildheten, som kom ut av Rikdommens rekke, danset og sa så: Gavmildhet vil si å gi uten dermed å forfalle til det rene sløseri eller det man vel kari kalle gjerrighetens tyranni. Men når jeg skal prise deg, går jeg ødselhetens vei; får en beiler ellers sagt noe om den skjønnhets prakt som du ødsler over meg?

På denne måten kom alle de opptredende frem i tur og orden, danset sin dans og fremsa sitt vers, noen var elegante og noen latterlige, men don Quijote husket bare - han hadde god hukommelse - de som her er gjengitt; resten blandet seg, og knyttet under dansen bånd som så ble oppløst med nobel munterhet og frimodighet; og når Amor passerte foran borgen, sendte han piler opp mot borgtindene, mens Rikdommen knuste kuleformede forgylte sparebøsser mot dem. Etter at det var blitt danset en lang stund, trakk Rikdommen frem en stor pengesekk, laget av skinnet til en stor romersk katt som lot til å være full av penger; den ble kastet mot borgen med slik kraft at bordene den var laget av løsnet og falt ned så jomfruen der oppe ble stående ubeskyttet dg uten noe forsvar. Rikdommen kom, omgitt av sine følgesvenner, og kastet en lang gullkjede om halsen på henne, og viste at de grep henne, fikk henne til å gi etter og tok henne til fange. Da Amor og hans følge så dette, gjorde de tegn for å få henne fri, og alt det som skjedde, viste de til lyden av tamburinene, mens de fulgte danserytmen og dansetrinnene. De to villmennene stiftet fred mellom gruppene, og kjapt fikk de bordene på plass og sammenføyet igjen, jomfruen stengte seg inne i den atter en gang, og med det ble balletten avsluttet, til stor glede for alle som så på. Don Quijote spurte en av nymfene hvem som hadde skrevet og arrangert dette spillet. Hun svarte at det var en geistlig der i lands­ byen som hadde god forstand på slike påfunn.

574

DON QUIJOTE

-Jeg vedder på, sa don Quijote, - at han må være mer venn med Camacho enn med Basilio, denne baccalaureusen eller geistlige, og han må ha mer talent som satiriker enn lyst til å lese tidebønnene; for han har klart å få inn i balletten både Basilios dyktighet og Camachos rikdom. Sancho Panza som sto og lyttet, sa: - Skal jeg satse i denne hanekampen, holder jeg på Camacho. - Her ser en tydelig, Sancho, sa don Quijote, - at du er en riktig bondeknekt og av dem som sier: «Leve den som vinner!» - Jeg vet ikke riktig hvem jeg er, svarte Sancho, - men jeg vet godt at jeg aldri kan få opp av grytene til Basilio sånne godsaker som jeg har fisket opp av Camachos. Så viste han frem gryten full av gjess og høns, grep fatt i én og ga seg sulten og glad til å gnage på den og sa: - Basilios’ evner kan reise og ryke; man er verd det man eier, og det man eier er man verd. Det finnes bare to slekter her i verden, som bestemor pleide å si, og det er de som har og de som ikke har; selv holdt hun seg til dem som hadde. Og i dag, herr don Quijote, legger man større vekt på å ha enn å vite; et asen dekket av gull virker bedre enn en hest med pakksadel. Så jeg gjentar at jeg holder meg til Camacho, som har grytene fulle av gjess og av høns, av harer og kaniner; og i Basilios gryter, om de skulle være for hånden, eller om man støter på dem når man er på reisefot, finnes bare vannblandet vin. - Er du ferdig med prekenen, Sancho? sa don Quijote. - Jeg er nok ferdig, svarte Sancho, - for jeg ser at Deres nåde mis­ liker den; om dette ikke var kommet i veien, hadde jeg lagt opp til tre dagers sladder. - Med Guds hjelp, Sancho, repliserte don Quijote, - ville jeg gjerne se deg stum før jeg dør. - Med den farten vi holder, svarte Sancho, - ligger nok jeg og tyg­ ger jord før Deres nåde dør, og da kan det være at jeg er så stum at jeg ikke sier et ord inntil verdens ende, eller i det minste inntil dom­ medag. - Selv om det skulle gå slik, å Sancho, svarte don Quijote, - aldri vil din taushet vare like lenge som alt det du sier, og kommer til å si i ditt liv. Dessuten hører det til naturens orden at min dødsdag kom­ mer før din; følgelig regner jeg ikke med å se deg stum, selv ikke når du drikker og sover, som er det hos deg som jeg kan rose. - Sannelig, herre, svarte Sancho, - man kan ikke stole på beinrange­ let, jeg mener døden, som like gjerne spiser lam som bukker; og jeg 575

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

har også hørt presten vår si at han like gjerne stiger inn i kongenes slott som i fattigfolks hytter. Denne ljåmannen har mer makt enn finfølelse; han spiser alt og utfører alt; han fyller sadelveskene med alle slags folk, av alle aldre og alle stender. Han er ikke en slåttekar som sover siesta, for han slår til alle tider og såvel det visne som det grønne gresset. Og det virker ikke som han tygger, men bare sluker og gulper ned det han ser foran seg, for han er sulten som en ulv og blir aldri mett; og selv om han ikke har mavesekk, er han oppblåst og tørster etter å drikke det liv alt levende har, liksom en som drikker en kanne vann. - Det er nok, Sancho, sa don Quijote da. - Hold deg til saken og skli ikke utfor veien. Det du har sagt om døden på din bondske måte, det kunne en god predikant ha sagt. Jeg sier deg, Sancho, at da du er god og klok av natur, kunne du ta en prekestol under armen og vandre omkring i verden og preke alle slags finurligheter. - Den som preker godt, lever godt, svarte Sancho, - og annen tologi kan ikke jeg. - Det har du heller ikke bruk for, sa don Quijote, - men det jeg ikke får inn i hodet, er at siden begynnelsen til visdom er frykten for Gud, og du, som er reddere for en firfisle enn for Ham, allikevel kan vite så meget. - Deres nåde må nøye seg med å bedømme ridderskapets saker, svarte Sancho, - og ikke gi Dem til å bedømme andres frykt eller mot; for jeg er like flink til å frykte Gud, som enhver av mine naboer. Og la meg så få sette i meg denne maten, for alt annet er overflødige ord som vi skal stå til rette for i det neste liv. Da dette var sagt, gikk han løs på gryten igjen, og det med slik glupskhet at han vekket don Quijotes, og denne ville ha hjulpet ham om han ikke ble hindret av det som nå må fortelles.

KAPITTEL XXI der Camachos bryllup fortsetter, sammen med andre underholdende hendelser Mens don Quijote og Sancho var opptatt av den samtalen som er gjengitt i det foregående kapitlet, hørtes høye røster og stor støy. De som ropte og støyet var de som kom på hoppene i full galopp og med

576

DON QUIJOTE

gledesskrik red frem for å motta brudeparet, som kom omgitt av alle slags instrumenter og påfunn sammen med presten og slektninger på begge sider, og av alle de mest fremtredende i landsbyene omkring. Da Sancho så bruden, sa han: - Hun der kommer virkelig ikke kledd som en bondejente, men som en nydelig slottsfrue. Jøsses, etter det jeg kan se, er de medaljon­ gene hun har på av ekte koraller, og det grønne stoffet fra Cuenca er den dyreste fløyel! Og kjolen er ikke besatt med fine hvite bånd; jeg vedder på at den er av silkestoff! Og se nå bare om ikke hendene er smykket med agater! Jeg skal banne på at de er av gull, besatt med pelrer så hvite som nylaget ost, og hver av dem må være verd en for­ mue. Å, horunge, for et hår; for om det ikke er falskt, har jeg aldri sett noe så langt og så blondt i mitt liv! Nei, kom ikke med kritikk av hennes fremtoning og figur, og sammenlign henne heller med en palme som beveger seg langsomt, tynget av klaser med dadler, for det ligner alle de pyntetingene hun har hengende fra håret og rundt halsen! Jeg sverger ved min egen sjel at hun er en umåtelig veldreiet jente, og kan brukes som pant i bankene i Flandern. Don Quijote lo av Sancho Panzas rustikke lovtaler, og mente at bortsett fra hans herskerinne Dulcinea av Toboso, hadde han aldri sett en så vakker kvinne. Den skjønne Quiteria var litt blek, og det skyldtes nok den urolige natten en brud alltid har når hun forbereder seg til bryllupet dagen etter. De nærmet seg en tribune som var reist på den ene siden av engen, prydet av tepper og løv, der vielsen skulle foregå og hvor de kunne sitte og se dansene og alle andre påfunn. I det øyeblikk de nådde frem til tribunen, hørte de høye rop bak seg og en røst som sa: - Vent litt, dere som er like hensynsløse som dere er raske. Ved disse ropene og ordene snudde alle hodet og så at den som ropte var en mann kledd i noe som lignet en sort kjortel, kantet med karmosinrødt i form av flammer. Han bar en krone - som man la merke til senere - av dødens og sorgens tre, sypressen; i hånden hadde han en lang stokk. Da han kom nærmere gjenkjente alle ham, det var den modige Basilio, og alle ble forbløffet og ventet på hva alle disse ropene og ordene skulle ende med, og fryktet at hans ankomst ved en slik anledning skulle føre med seg noe ondt. Han nådde endelig frem, trett og forpustet, stilte seg foran brude­ paret, støtte staven, som hadde en farveløs stålspiss i enden, ned i jorden, festet blikket på Quiteria og sa følgende ord med hes og dir­ rende røst: - Du vet vel, utakknemlige Quiteria, at ifølge den hellige lov som

577

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vi bekjenner oss til, kan du ikke så lenge jeg lever, ta en annen ekte­ make, og dessuten vet du også at jeg, med tidens hjelp og min egen flid, ønsket å forøke mine midler og har derfor ikke villet krenke den sømmelighet som er del av din ære. Men du kaster fra deg alle de forpliktelser som du skylder mine ekte følelser, og vil gjøre en annen til herre over det som er mitt, en hvis rikdommer ikke bare gir ham hell, men også den største lykke. Og for at den skal oppnås, ikke slik jeg mener han fortjener det, men slik himmelen synes å ville det, skal jeg med mine egne hender fjerne alt det umulige og upassende som kan forstyrre den og fjerne meg selv fra jordens overflate. Måtte den rike Camacho bare leve, leve mange og lange år med den utakknem­ lige Quiteria, og den fattige Basilio må dø, dø, han hvis fattigdom knekker hans lykkes vinger og legger ham i graven! Idet han sa dette, grep han stokken han hadde satt ned i jorden, og halvparten av den ble sittende fast og viste at den tjente som skjede til en middelsstor kårde. Etter å ha festet det vi kan kalle skjeftet i bakken, kastet han seg tilsynelatende lett og besluttsomt ned over den, og på et øyeblikk såes den blodige spissen og halvparten av stålbladet komme ut gjennom ryggen på ham, og den ulykkelige lå badet i sitt eget blod, utstrakt på jorden, gjennomboret av sitt eget våpen. Vennene kom løpende til for å hjelpe ham, fulle av medlidenhet med hans elendighet og sørgelige død. Don Quijote forlot Rocinante og ilte til for å gi ham hjelp, tok ham i armene og fant at han ennå ikke hadde utåndet. Man ville trekke ut kården, men presten som sto der, mente man ikke skulle trekke den ut før han hadde skriftet, for trakk man den ut, ville han dø i samme øyeblikk. Men Basilio kom litt til seg selv igjen, og med svak og sår stemme sa han: - Om du, grusomme Quiteria, i dette mitt aller siste øyeblikk ville gi meg hånden som min ektehustru, ville jeg til og med mene at det finnes tilgivelse for min syndefulle handling, siden jeg gjennom den oppnådde den store lykke å bli din. Da presten hørte dette, ba han ham vokte mer på sjelens velbefin­ nende enn på kroppens gleder, og at han fullt og helt måtte be Gud om tilgivelse for sine synder og sin desperate beslutning. Til dette svarte Basilio at han på ingen måte ville skrifte, om ikke Quiteria først ga ham hånden på å bli hans hustru, og at den gleden ville styrke hans vilje og gi ham kraft til å skrifte. Da don Quijote hørte den såredes ønske, sa han med høy røst at det Basilio ba om, var rett og rimelig og dessuten gjennomførlig, for herr Camacho ville bli like æret av å motta fru Quiteria, enken etter

578

DON QUIJOTE

den tapre Basilio, som om han skulle ha mottatt henne fra hennes egen far. - Her trenges ikke mer enn et ja, og det er nok å uttale det, for brudesengen ved dette bryllupet må bli graven. Alt dette hørte Camacho, og alt forbløffet og forvirret ham, så han hverken visste hva han skulle si eller gjøre. Men ropene fra alle Basilios venner var så mange, og de ba om at han skulle samtykke i at Quiteria skulle gi ham hånden som ektefelle, så hans sjel ikke skulle fortapes om han forlot dette liv i fortvilelse. Så de overtalte og til og med tvang Camacho til å si at om Quiteria ville gi ham hånden, ville han slå seg til ro med det, da det bare dreiet seg om et øyeblikks utsettelse med å få oppfylt sine ønsker og sin attrå. Så vendte alle seg mot Quiteria, og noen med bønner, andre med tårer og atter andre med gode grunner, overtalte henne til å gi hån­ den til den stakkars Basilio. Og hun, hårdere enn marmor, og mer ubevegelig enn en statue, viste at hun hverken kunne eller ville svare et ord, og hun ville ikke ha svart, om ikke presten hadde bedt henne om raskt å bestemme seg for hva hun ville gjøre, for Basilios sjel holdt på å forlate legemet, så det var ikke tid til slik ubesluttsomhet. Uten å svare et ord, forstyrret og tilsynelatende nedslått og bedrø­ vet, gikk Quiteria bort til Basilio som lå med vrengte øyne og pustet kort og stakkåndet og mumlet Quiterias navn for seg selv og lot til å dø mer som hedning enn som kristen. Quiteria kom da, la seg på kne og ba om hans hånd med tegn, men uten ord. Basilio sperret øynene opp, stirret oppmerksomt på henne og sa: - Å, Quiteria, så er du da kommet for å vise barmhjertighet i tide, når nå din fromhet vil være som en kniv som tar mitt liv, for jeg har ikke lenger krefter til å bære den store lykke du gir meg ved å utvelge meg som din, heller ikke stanse den smerte som så raskt dekker mine øyne med dødens forferdelige skygge. Det jeg bønnfaller deg om, å, du min skjebnes stjerne, er at den hånd du ber meg om og som du vil gi meg, ikke skal skje av plikt, heller ikke for å narre meg enda en gang, men at du bekjenner og sier at uten å tvinge din egen vilje, rekker du meg den og gir meg den som din legitime ektefelle, for det er ikke rimelig at du bedrar meg i en situasjon som denne, eller opptrer med falskhet overfor den som har talt så åpent og ærlig med deg. Mens han talte, falt han stadig i avmakt, så at alle som var til stede trodde at hver besvimelse skulle føre sjelen bort. Quiteria, tilbake­ holden og unnselig, grep med sin høyre hånd Basilios og sa: - Ingen kraft ville være i stand til å endre min vilje; og følgelig, 579

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av egen fri vilje gir jeg deg hånden som din legitime ektefelle, og jeg mottar din, om det er slik at du gir den av fritt valg, uten at den forvirres eller hindres av den ulykke som din forhastede handlemåte har bragt deg i. - Det gjør jeg, svarte Basilio, - hverken forvirret eller uklar, men med den klare forstand som himmelen har villet gi meg; følgelig over­ gir jeg meg som din ektefelle. - Og jeg som din, svarte Quiteria, - enten du nå skal leve i mange år, eller om du bæres bort fra mine armer og til graven. - Til å være så sterkt såret, snakker denne unge fyren altfor mye, sa Sancho Panza da, - få ham til å hoppe over elskovsordene og tenke på sjelen sin, som han har mer på tungen enn ute mellom tennene. Da så Basilio og Quiteria holdt hverandre i hendene, ga presten begge velsignelsen med medfølelse og tårer, og ba om at himmelen måtte gi den nygifte unge mannen fred og hvile. Denne, så snart han hadde fått velsignelsen, reiste seg kjapt og lett og med største letthet trakk han ut kården som hans egen kropp var skjede for. Alle som sto omkring ble forbløffet, og noen av dem som var mer enfoldige enn nysgjerrige, utropte med høy røst: - Mirakel, mirakel! Men Basilio svarte: - Ikke «mirakel, mirakel», men list, list. Presten strakte forbløffet og bestyrtet ut begge hendene for å berøre såret, og fant at bladet ikke hadde trengt gjennom Basilios kjøtt og ribben, men gjennom et jernrør fullt av blod som han hadde plassert der, og slik at blodet, som man fikk vite senere, ikke skulle størkne. Det endte med at presten, Camacho og alle som sto rundt dem, mente de var blitt lurt og latterliggjort. Bruden lot ikke til å plages av spøken, men da hun hørte at siden dette ekteskapet var bygget på lureri, kunne det ikke være gyldig, sa hun at hun kunne bekrefte det enda en gang. Av dette sluttet alle at de med vitende og vilje hadde planlagt denne saken. Camacho og hans feller følte seg så lurt at de ville la nevene overta hevnen, og med mange dragne sverd gikk de løs på Basilio, men for å støtte ham ble nesten like mange sverd trukket på et blunk. Don Quijote til hest benyttet raskt anledningen, og med lansen over armen og vel dekket av skjoldet, fikk han alle til å gi ham plass. Sancho, som aldri fornøyet seg med slike skumle handlemåter, søkte tilflukt ved de store kjelene der han hadde tatt den gode maten han hadde smakt på, idet han mente at dette stedet måtte være som et fredhellig sted som burde respekteres. Don Quijote utropte med mektig røst: 580

DON QUIJOTE

- Hold dere i ro, mine herrer, hold dere i ro; for det er ikke rimelig å ta hevn over de krenkelser kjærligheten påfører oss, og bemerk at kjærlighet og krig er ett og det samme. Likesom det i krig er tillatt med list og feller for å beseire fienden, er det også slik i kjærlighetens strid og sammenstøt at man godtar lurerier og intriger som brukes for å oppnå det man vil, når det bare ikke skjer til skade og til van­ ære for den man elsker. Quiteria tilhører Basilio, og Basilio Quiteria etter himmelens rettferdige og velvillige beslutning. Camacho er rik og kan kjøpe seg det han ønsker når og hvordan han vil. Basilio har bare dette ene lammet, og det skal ingen ta fra ham, hvor mektig han enn er; for to som Gud har sammenføyet, kan ikke mennesker adskille; og skulle noen forsøke det, må de først passere denne lan­ sespissen. Da han sa det, svinget han den så sterkt og så kyndig at han for­ ferdet alle dem som ikke kjente ham; og så sterkt virket Quiterias forkastelse på Camachos hukommelse at han straks strøk henne ut av sitt minne. Dermed fikk prestens overtalelser sin virkning på ham, da presten var såvel klok som velvillig. Følgelig ble Camacho og hans støtter straks rolige og fredelige, og som tegn på dette stakk de sver­ dene i skjeden igjen og la skylden mer på Quiterias lettsinn enn på Basilios list. Camacho fremholdt at om Quiteria elsket Basilio da hun var jomfru, ville hun nok elske ham som gift, og at han selv burde takke himmelen mer for å ha blitt kvitt henne enn for å ha fått henne. Da så Camacho og hele flokken hans var blitt rolige og fredelige, ble Basilios venner beroliget, og for å vise at han ikke hadde merket spøken og heller ikke brydde seg om den, ville den rike Camacho at festen skulle fortsette som om han virkelig hadde giftet seg. Men hverken Basilio, hans hustru eller følgesvenner ville delta, og dro til Basilios landsby. For også de fattige som er kloke og hederlige, har sine hjelpere som ærer og beskytter dem, slik de rike har noen som smigrer og støtter dem. De tok med seg don Quijote og betraktet ham som en tapper mann med hår på brystet. Bare Sancho følte at sjelen ble liggende i mørke da han innså at det ble umulig å delta i Camachos feiring og festmåltid som varte helt til natten falt på. Følgelig slo han inn på den samme veien som sin herre som dro av sted sammen med Basilios flokk og måtte legge Egypts kjøttgryter bak seg, selv om han bar dem med seg i sjelen; og all den maten som han nesten hadde spist opp og bar med seg i en gryte, manet frem for ham hele glansen og storslåttheten av det gode han hadde mistet. Følgelig fulgte han, nedslått og tankefull, men ikke sulten og uten å stige av eselet, i Rocinantes spor. 58i

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXII der det fortelles om det store eventyret i Montesinos’ hule, som lig­ ger i hjertet av La Mancha, og som den tapre don Quijote ga en lykkelig slutt De nygifte gjorde krus på don Quijote med mange og store gaver, noe de følte seg forpliktet til da han hadde forsvart deres sak, og i tillegg til tapperhet tilla de ham også klokskap og holdt ham for en el Cid i våpenbruk og en Cicero når det gjaldt veltalenhet. Den gode Sancho forsynte seg i tre dager mektig på brudeparets bekostning, og av de to fikk han vite at det ikke var avtalt med den skjønne Quite­ ria å spille såret, men at det var Basilios egen list som han forventet å lykkes med i den grad vi har sett. Riktignok fortalte han at han hadde nevnt noe av planen for noen venner, så de i rette øyeblikk kunne støtte såvel hensikten med den som bedrageriet. - Dette hverken kan eller bør man kalle bedragerier, sa don Qui­ jote, - når hensikten er et ærbart formål. Og det å gifte seg var forelskedes fremste mål, og han understre­ ket at kjærlighetens sterkeste motstander er sult og stadig nød, for kjærlighet er glede, fryd og tilfredshet, og enda mer når elskeren har oppnådd den elskede i kamp mot åpenbare fiender som er nød og fattigdom. Alt dette sa han for at herr Basilio skulle slutte med alle de ting han var dyktig i, for selv om de skaffet ham heder, skaffet de ikke penger; derfor skulle han forsøke å skaffe seg rikdom ved hjelp av tillatelige midler som kloke og flittige menn aldri vil mangle. - Den ærlige og fattige mann, om det er slik at den fattige kan kalles ærlig, har en juvel i sin vakre kone, og blir den tatt fra ham, fratar man ham også æren, og knekker den. Den skjønne og ærbare kvinne, hvis ektemann er fattig, fortjener å krones med laurbær og seierspalmer. Skjønnheten i seg selv vekker kjærlighet hos alle som ser og kjenner henne, og likesom på et åte slår kongeørnen og jakt­ falkene ned på henne. Men dersom denne skjønnheten dessuten lever i nød og fattigdom, blir den også angrepet av ravn, glenter og andre rovfugler. Og den som står fast under så mange angrep, fortjener fullt ut å kalle seg sin ektemanns krone, som Bibelen sier. Hør bare, du kloke Basilio, tilføyet don Quijote, - det var en vismanns oppfat­ ning, jeg husker ikke hvem, at det i hele verden bare fantes én eneste ærbar kvinne, og han ga det råd at hver og en burde tro og mene at den ene ærbare var hans, og da ville han leve tilfreds. Jeg er ikke gift, og inntil nå har jeg ikke tenkt å bli det, og til tross for dette ville 582

DON QUIJOTE

jeg våge å gi et råd til den som spurte meg hvorledes man skulle lete etter en hustru å gifte seg med. For det første ville jeg råde ham til å se mer på hennes omdømme enn på henne rikdom; for den gode hustru oppnår ikke det gode omdømme bare ved å være ærbar, men også ved å vise at hun er det; for langt mer skader offentlige frimodigheter og friheter som kvinner tar seg, enn hemmelige laster. Om du bringer en god hustru hjem til ditt hus, er det lett nok å bevare, og til og med forbedre hennes ærbarhet; men tar du inn en dårlig kvinne, får du et stort arbeide med å forbedre henne; for det er ikke lett å gå fra én ytterlighet til en annen. Jeg sier ikke at det er umulig, men jeg anser det for besværlig. Alt dette hørte Sancho og sa for seg selv: - Denne herren min, når jeg snakker om noe ordentlig og vektig, pleier å si at jeg kunne ta en prekestol i hendene og vandre ut i verden og preke på den nydeligste måte. Og jeg sier at når han begynner å sy sammen fyndord og å gi råd, kan han ikke bare ta en prekestol i hendene, men to på hver finger og dra ut på plassene i byene, og da kan han be om alt han vil. Du er en fandens vandrende ridder som vet så mye! Jeg tenkte for meg selv at han bare kunne vite alt det som gjaldt ridderskap; men det finnes ikke den ting han ikke stikker nesen i, eller roter rundt i med skjeen. Det mumlet Sancho så halvhøyt at hans herre hørte det og spurte: - Hva mumler du, Sancho? - Jeg sier ingenting og mumler ingenting, svarte Sancho, - men jeg sa bare for meg selv at jeg gjerne skulle ha hørt det Deres nåde har sagt, før jeg giftet meg; da ville jeg kanskje ha sagt: «En løs okse kan gjøre det den vil.» - Er da din Teresa så ille? sa don Quijote. - Hun er ikke så ille, svarte Sancho, - men jeg skulle ønske hun var bedre, i alle fall er hun ikke så god som jeg ville ha henne. - Det er dårlig gjort, sa don Quijote, - å snakke stygt om din hus­ tru, som jo er mor til dine barn. - Vi overgår ikke hverandre, svarte Sancho, - for hun snakker også ondt om meg, når det faller henne inn, særlig når hun er skinnsyk, da kan ikke Satan selv holde henne ut. Kort sagt, de ble hos de nygifte i tre dager, og der ble de behandlet og oppvartet som fyrster. Don Quijote ba om at den fektekyndige lisensiaten skulle skaffe en fører som kunne lede dem til Montesinos’ hule, for han hadde sterk lyst til å dra inn i den og se med egne øyne om de var sanne alle de vidunderlige ting som ble sagt om den der i egnen. Lisensiaten sa at han skulle få en fetter av seg, en kjent 583

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

student og stor leser av ridderbøker, til å føre ham til selve hulemunningen, og han ville nok vise ham innsjøene i Ruidera, som også var berømte i hele La Mancha og til og med i hele Spania. Han sa også at han kunne føre gode samtaler med ham, da han var en ung fyr som skrev bøker som ble trykt og dedisert til høytstående personer. Kort sagt, fetteren kom på et drektig esel med pakksadelen dekket av et mangefarvet teppe eller sekkelerret. Sancho sadlet Rocinante, gjorde gråskimmelen klar, fylte sadelveskene, som sammen med fetterens var riktig godt utstyrt, de la sitt liv i Guds hånd og tok avskjed med alle og slo inn på veien til den berømte Montesinos’ hule. På veien spurte don Quijote fetteren om hva hans gjøremål var, samt hans stand, stilling og studier. Til dette svarte han at hans stilling var humanistens; hans yrkesutøvelse og studier var å skrive bøker som ble trykt til stor nytte og ikke mindre underholdning for samfunnet. En av dem bar tittelen Boken om hoffmannsdrakter, der han beskrev syv hundre og tre drakter med deres farver, valgspråk og allegoriske tegninger, og fra den kunne hoffmennene velge ut dem de ville i perioder med festligheter og høytider, uten å måtte tigge dem av andre, og heller ikke, som man sier, legge hjernen i bløt for å få dem etter sine ønsker og hensikter. - For jeg gir den skinnsyke, den forsmådde, den glemte og den fra­ værende drakter som passer for dem som hånd i hanske, såvel for den skyldfri som for synderen. Jeg har også skrevet en annen bok, som skal hete Metamorfosene eller Den spanske Ovid, hvor jeg har funnet på nye og eiendommelige ting. I den har jeg etterlignet Ovid på en burlesk måte, jeg beskriver hvem kirketårnet La Giralda i Sevilla var, hvem Magdalenas Engel i Salamanca var, Kloakken i Cordoba, Tyrene i Guisando, Sierra Morena, kildene til Leganitos og Lavapiés i Madrid, for ikke å glemme kildene til Piojo, Cano Dorado og La Priora. Og alt dette med deres allegorier, metaforer og omskrivninger, slik at de kan gi glede, spenning og belære på samme tid. Enda en bok har jeg som jeg kaller Tillegg til Virgilio Polidoro som behand­ ler opprinnelsen til mange ting, og er av stor lærdom og innsikt, ettersom alle de ting Poiydoros unnlot å si, undersøker og forklarer jeg i en høyst elegant stil. Virgilio glemte å fortelle hvem som først ble forkjølt i denne verden, eller hvem som først smurte seg inn med kvikksølvsalve mot syfilis. Det forklarer jeg helt presist og belegger det med-mer enn femogtyve forfattere; så Deres nåde vil innse at jeg har arbeidet godt og at en slik bok vil være til nytte i verden. Sancho som hadde lyttet omhyggelig til fetterens beretning, sa til ham:

584

DON QUIJOTE

- Si meg så, min herre, og måtte Gud give at De vil lykkes med trykningen av bøkene; kan De fortelle, for om De vet det, vet De alt, hvem som var den første som klødde seg i hodet, for jeg for min del mener at det må ha vært vår første fader, Adam. - Javisst, svarte fetteren, - for det er ingen tvil om at Adam hadde både hode og hår, og siden det var slik, og han var det første men­ neske i verden, klødde han seg nok en eller annen gang. - Det tror jeg også, svarte Sancho, - men si meg nå, hvem var den første luftakrobat i verden? - Sannelig, broder, det kan jeg ikke svare på nå, før jeg har fått studert det, svarte fetteren. - Det skal jeg studere så snart jeg er til­ bake hos bøkene mine, og så skal jeg svare når vi møtes igjen, for dette blir ikke siste gang. - Hør bare, min herre, repliserte Sancho, - for nå har jeg funnet ut hva jeg spurte om. De skal vite at verdens første luftakrobat var Lucifer, da han ble kastet ut av himmelen og kom svingende helt ned i avgrunnen. - De har rett, min venn, sa fetteren. Og don Quijote sa: - Det spørsmålet og dette svaret er ikke ditt, Sancho, det har du hørt av noen. - Ti bare still, herre, repliserte Sancho, - om jeg virkelig skulle gi meg til å spørre og svare, ville jeg ikke bli ferdig før i morgen. Ja, for å stille tåpelige spørsmål og gi forvrøvlede svar, har jeg ikke bruk for hjelp fra noen nabo. - Du har sagt mer enn du skjønner, sa don Quijote, - for det finnes noen som aldri blir trette av å finne ut og få bekreftet saker, som etter at de er funnet og bekreftet, ikke har et kvekk å si for vår forstand eller hukommelse. Med slik og lignende hyggelig samtale gikk den dagen, og nat­ ten tilbragte de i en liten landsby, der fetteren fortalte don Quijote at derfra til Montesinos’ hule var det bare et par postmil, og om han hadde bestemt seg for å dra inn i den, måtte de utstyre seg med rep, for å kunne binde det på seg og la seg heise ned i dyb­ dene. Don Quijote sa at om han skulle nå ned i selveste avgrunnen, ville han se hvor han endte, og følgelig kjøpte de nesten hundre favner rep. Dagen etter nådde de hulen som hadde en vid og rommelig munning, men full av bukketorner og ville fikentrær, av tornebusker og underskog så tett og sammenvokst at den fullstendig dekket og skjulte den. Straks de så den, steg fetteren, Sancho og don Quijote 585

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

av, og de to førstnevnte bandt ridderen godt fast med repene. Mens de holdt på å binde rundt ham, sa Sancho: - Pass bare på, herre, hva De gjør. De må ikke la Dem begrave i levende live, og heller ikke dra ned dit hvor De blir lik en flaske som fires ned til avkjøling i en brønn. Ja, det er virkelig ikke Deres nådes sak å undersøke dette som må være verre enn et underjordisk fengsel. - Bind du bare og ti stille, svarte don Quijote, - for et slikt fore­ tagende som dette, Sancho, er blitt reservert for meg. Da sa føreren: -Jeg bønnfaller Dem, herr don Quijote, at De må se Dem godt rundt og bruke øynene på hva som måtte finnes der nede. Kanskje finnes det ting som jeg kan putte inn i min bok Metamorfosene. - Tamburinen er i hendene på én som kan bruke den, svarte San­ cho Panza. Da dette var sagt og don Quijote fastbundet - og det var ikke over harnisken, men over våpenvamsen - sa don Quijote: - Det var ubetenksomt av oss ikke å ha utstyrt oss med en liten kubjelle, som kunne bindes nær meg på selve dette repet, og av lyden kunne man forstå at jeg fremdeles var i live og på vei nedover. Men da det nå ikke er mulig, legger jeg alt i Guds hånd som vil lede meg. Dernest la han seg på kne og ba med lav stemme en bønn til him­ melen om Guds hjelp og om hell i dette tilsynelatende farlige even­ tyret, og sa så med høy røst: - Å du, min frue som driver mine handlinger og bevegelser, du høyfornemme og uforlignelige Dulcinea av Toboso! Om det skulle være mulig at de bønner og anropelser av denne din lykksalige elsker skulle nå dine ører, bønnfaller jeg deg ved din uforlignelige skjønn­ het om å lytte til meg. For jeg ber deg ikke om annet enn at du ikke skal nekte meg din hjelp og støtte, nå når jeg har så stor bruk for den. Jeg skal nedstyrte meg selv i det brønndypet og synke ned i den avgrunn som jeg aner her, og jeg sier dette for at verden skal vite at om du gir meg din yndest, finnes det ikke det umulige som jeg ikke kan gå løs på og gjennomføre. Idet han sa dette, nærmet han seg åpningen, og da han så at det ikke var mulig å heise seg ned eller finne rom ved inngangen uten bruk av muskelkraft og sverdbruk, grep han sverdet og begynte å kutte opp og rive ned all den tette underskogen som dekket hulemunningen. Ved støyen og larmen kom det en uendelighet av ravner og kråker ut av munningen, så tett og med så stor hast at de fikk don Quijote over ende. Hadde han vært like overtroisk som han var en katolsk

586

DON QUIJOTE

kristen, ville han ha ansett det for et dårlig tegn og latt være å stenge seg inne på et slikt sted. Han reiste seg til slutt, og da han så at ikke flere ravner eller andre nattlige fugler fløy ut, såsom flaggermus, som også kom farende ut sammen med ravnene, slakket fetteren og Sancho på repet, og han lot seg synke ned i dypet av den fryktinngydende grotten. Da han gled ned, ga Sancho ham sin velsignelse og gjorde korsets tegn over ham tusen ganger og sa: - Måtte Gud lede deg, og Vår Frue av La Pena de Francia og Tre­ enigheten av Gaeta, du blomst, fløte og skum blant de vandrende riddere! Der drar du, du verdens modigste mann, med hjerte av stål, armer av bronse! Måtte Gud lede deg, nok en gang, og sende deg fri tilbake - sunn og frisk og uten å måtte betale løsepenger - til det verdens lys som du forlater, for å begrave deg i dette mørke som du søker! Nesten samme slags anropelser og bønnfallelser utstøtte fetteren. Don Quijote ropte stadig om at de skulle slippe ut mer og enda mer tau, og de gjorde det litt etter litt. Da ropene som steg opp gjen­ nom hulen ikke lenger hørtes, hadde de allerede sluppet ut de hundre favnene, og de mente at nå burde de få don Quijote opp igjen, da de ikke hadde mer rep de kunne slippe ut. Allikevel ventet de omtrent en halv time og begynte så å trekke tauet opp igjen med største letthet og uten noen vekt på, et tegn som fikk dem til å tro at don Quijote var blitt værende der nede, og da Sancho tenkte på dette, brast han i bitter gråt og trakk med stor hast for å finne det ut. Men da de mente de hadde trukket inn litt mer enn åtti favner, kjente de at der var vekt, noe de gledet seg umåtelig over. Til slutt da bare ti favner var igjen, kunne de tydelig se don Quijote, og Sancho ropte til ham: - Hjertelig velkommen tilbake, herre; for vi trodde at De ville bli der for bestandig. Men don Quijote svarte ikke et ord, og da de fikk ham helt opp, så de at han hadde lukket øynene og virket som om han sov. De strakte ham ut på bakken og løste knutene, og til tross for dette våknet han ikke. Men så lenge snudde og vendte de på ham, rystet og trakk i ham at han etter en god stund kom til seg selv og strakte seg, som om han hadde våknet etter en lang og dyp søvn. Idet han så seg til begge sider, som om han var forferdet, sa han: - Måtte Gud tilgi dere, venner; for dere har trukket meg bort fra det deiligste og beste liv og syn som noe menneske har sett eller gjennomlevet. Det er sant nok: Nå innser jeg at alle dette livs gleder flyver forbi som skygge og drøm, eller visner som markens blomst.

S87

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Å, ulykkelige Montesinos! Å, hårdt sårede Durandarte! Å, gledeløse Belerma! Å, gråtende Guadiana, og ulykkelige døtre av Ruidera som viser i Eders vann alle de tårer Eders skjønne øyne har grått! Fetteren og Sancho lyttet til don Quijotes ord, som han uttalte som om han med umåtelig smerte trakk dem ut av sitt indre. De bønnfalt ham om å la dem få vite hva han mente, og fortelle hva han hadde sett i hin forferdelige underverden. - Dere kaller det en underverden? sa don Quijote. - Men kall det ikke det, for det er ikke slik, som dere skal få se. Han ba om noe å spise, for han var fryktelig sulten. De la sekkelerretsteppet til fetteren på det grønne gresset, og hentet mat fra for­ rådet de hadde i sadelveskene, og alle tre satte seg ned og holdt hver­ andre med selskap og spiste middag og aftens på samme tid. Da de hadde tatt vekk sekketeppet, sa don Quijote av la Mancha: - Ingen må reise seg, og alle, mine venner, må lytte til meg.

KAPITTEL XXIII om de underfulle ting som den uovertreffelige don Quijote fortalte han hadde sett i dypet på Montesinos’ hule, og som var så umulige og så storslåtte at dette eventyret må ansees som apokryft Klokken kunne vel være omkring fire om ettermiddagen, og solen var dekket av skyer og skinte med dempet lys og milde stråler, slik at don Quijote uten å tynges av varme skulle kunne fortelle sine to berømte og fornemme tilhørere om det han hadde sett i Montesinos’ hule. Han begynte på denne måten: - Omkring tolv eller fjorten mannshøyder nede i denne hulen, på høyre hånd, finnes det et hulrom eller en åpning der det er plass til en stor vogn med trekkesler foran. Det siver inn litt lys gjennom noen sprekker eller hull i det fjerne som er åpninger i jordoverflaten. Denne hulningen eller rommet så jeg da jeg var på vei nedover i denne mørke regionen uten noen fastlagt rute, og følgelig besluttet jeg å gå inn i det og hvile litt. Jeg ropte om at dere ikke skulle slippe ut mer tau før jeg ba om det, men det hørte dere nok ikke. Jeg samlet opp det tauet dere slapp ned og laget en rull eller haug av det, satte meg på den i dype tanker og reflekterte over hvordan jeg skulle komme helt ned i bunnen, da jeg ikke hadde noen som kunne støtte meg. Mens

588

DON QUIJOTE

jeg satt i slike forvirrede tanker, ble jeg plutselig og uventet overvel­ det av en dyp søvn. Og da jeg minst ventet det, uten å vite hvordan, våknet jeg og befant meg i den skjønneste, mest tiltalende og deiligste eng som naturen kan skape og den klokeste menneskeforstand kan forestille seg. Jeg sperret øynene opp, gned meg i dem og innså at jeg ikke sov, men virkelig var våken. Til tross for dette kjente jeg på hodet og brystet for å forsikre meg om at det virkelig var jeg som var der, og ikke bare et substansløst og kopiert spøkelse; men berøring, følelse, de sammenhengende ord som jeg uttalte inne i meg, bekref­ tet at jeg var den samme der som jeg er nå. Så steg det frem for mitt blikk et kongelig og strålende slott eller en borg, hvis murer og vegger var bygget av lysende og gjennomsiktig krystall, og nå ble to store fløydører åpnet, og jeg så at ut gjennom dem kom en ærverdig olding, kledd i en mørkerød kappe med hette, så lang at han slepte den etter seg på jorden. Over skuldrene og brystet hadde han et bredt bånd av grønn silke; hodet var dekket av en sort milanesisk lue, og skjegget som var helt hvitt, nådde ham til nedenfor beltet. Han bar ingen våpen, men en rosenkrans med perler større enn valnøtter og hver tiende likesom middelsstore strutseegg; holdningen, gangarten, verdigheten og hans edle fremtoning, hver enkelt av disse ting, og alle til sammen, overrasket og forbløffet meg. Han kom helt hen til meg, og det første han gjorde, var å gi meg en sterk omfavnelse og så sa han: «Fra de fjerneste tider har vi, tapre ridder don Quijote av la Mancha, ventet på deg i disse forheksede ødemarker og håpet på å få se deg, for at du skal gi verden nytt om hva denne dype hule du har trådt inn i, og som kalles Montesinos’ hule, inneslutter og skjuler. Det er et storverk som har ventet deg, så at du kunne gå løs på det med ditt ubeseirede hjerte og ditt overveldende pågangsmot. Kom med meg, du viden berømte ridder; jeg skal vise deg de underfulle ting som dette gjennomsiktige slott gjemmer, som jeg er slottsfogd for og vokter til evig tid, for jeg er Montesinos selv, som hulen har fått navn etter.» Knapt hadde han sagt at han var Montesinos, før jeg spurte ham om det var sant det man fortalte i verden over oss, nemlig at han med en liten dolk hadde skåret hjertet ut av brystet til sin gode venn Durandarte og bragt det til fru Belerma, slik han så omhyggelig hadde befalt i sin dødsstund. Han svarte meg at alt var sant, bortsett fra det med dolken, som egentlig ikke var en dolk, og heller ikke liten, men en spiss kniv, som var skarpere enn en syl. - Det må ha vært en dolk, brøt Sancho inn, - fabrikkert av Ramån de Hoces, han fra Sevilla. - Det vet jeg ikke, fortsatte don Quijote, - men det kan ikke ha 589

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vært av den knivmakeren, for Ramon de Hoces hører gårsdagen til, og slaget ved Roncesvalles, der denne ulykken skjedde, ligger langt tilbake i tiden, og en slik undersøkelse spiller ingen rolle, for den hver­ ken forstyrrer eller endrer sannheten og sammenhengen i historien. - Sant nok, svarte fetteren, - fortsett bare, Deres nåde, for jeg lyt­ ter med største glede. - Og jeg beretter med ikke mindre glede, svarte don Quijote, - føl­ gelig forteller jeg at den ærverdige Montesinos førte meg inn i krystallslottet, hvor det i en sal med lavt tak, meget kjølig og hvor alt var av alabast, befant seg en sarkofag av marmor, laget med største mesterskap, og oppe på den lå en ridder utstrakt, ikke av bronse eller marmor, heller ikke jaspis, som det pleier å være i andre gravmæler, men av reneste kjøtt og ben. Han holdt høyre hånd, som på meg vir­ ket litt behåret og senet og er tegn på at eieren er umåtelig sterk, over hjertet, og før jeg fikk spurt Montesinos om noe som helst, sa han da han så hvor forbløffet jeg betraktet sarkofagen: «Dette er min venn Durandarte, blomst og speil for de forelskede og tapre riddere i sin tid; her ligger han forhekset, slik jeg og så mange menn og kvinner er det av Merlin, denne franske trollmannen som man sier var sønn av djevelen selv. Men det jeg tror, er ikke at han var djevelens sønn, men at han, som man sier, visste litt mer enn fanden selv. Hvordan og hvorfor han holder oss forhekset her, er det ingen som vet, og det får vi vite etter hvert som tiden går mot sin ende, og etter det jeg skjønner, er den ikke langt unna. Det som forbløffer meg, er at jeg vet, like sikkert som det nå er dag, at Durandarte avsluttet sitt livs dager i mine armer, og at etter hans død skar jeg hjertet ut med mine egne hender, og det må ha veid mer enn to pund, for ifølge naturfilosofene er den som har størst hjerte, utstyrt med større mot enn den som har et mindre. Siden det da er slik, og denne ridderen virkelig døde, hvordan kan han da klage og sukke, fra tid til annen, som om han skulle være i live?» Da dette var sagt, utbrøt Durandarte med høy røst: Å, min fetter Montesinos, det siste som jeg vil be Dem er når jeg har utåndet og sjelen forlatt mitt legem at De vil bringe mitt hjerte dit Belerma er til stede, og skjære det ut av brystet med dolken eller sverdet.

590

DON QUIJOTE

Da den ærverdige Montesinos hørte dette, falt han ned på kne foran den ynkverdige ridderen og sa med tårer i øynene: «Å, herr Durandarte, min kjæreste fetter, jeg utførte det du befalte meg på vårt nederlags sørgelige dag; jeg skar hjertet ut så godt jeg kunne, uten å etterlate den minste bit i brystet; jeg vasket det med et kniplingslommetørkle; jeg satte av sted med det i retning av Frank­ rike, etter først å ha begravet Dem i jordens skjød, med så mange tårer at det var nok til å vaske hendene rene for blodet som var på dem, etter å ha vært i Deres indre. Dessuten, min egen kjære fetter, i den første landsbyen jeg kom til etter Roncesvalles, strødde jeg litt salt på Deres hjerte, så det ikke skulle lukte vondt og gå til spille, men holde seg ferskt, i det minste inntørket, så det kunne frembæres for fru Belerma; og hun, sammen med Dem og meg, og Guadiana, Deres væpner, og med enkefru Ruidera og hennes syv døtre og to kusiner og sammen med mange flere av Deres venner og kjente, har den vise Merlin holdt forhekset her nede i så mange år. Og selv om det er gått mer enn fem hundre, er ingen av oss døde; bare Ruidera og hennes døtre og kusiner, som gråt så sterkt, må Merlin ha fattet medlidenhet med og forvandlet dem til like mange innsjøer, som nå i de levendes verden og i provinsen La Mancha, kalles Ruidera-sjøene; de syv til­ hører kongene av Spania, og de til kusinene tilhører en hellig orden, den såkalte Malteserorden. Guadiana, Deres væpner, som likeledes begråt Deres ulykke, ble forvandlet til en elv med samme navn. Da den nådde jordens overflate og så solen på den andre himmelen, var den sorg han følte over å se at han forlot Dem her nede så stor at han dukket ned i jordens indre. Men ettersom det ikke er mulig å forlate sitt naturlige elveleie, dukker den her og der frem fra tid til annen, og viser seg der solen og menneskene kan se den. De nevnte innsjøene gir den vann, og sammen med andre elver som slutter seg til den, drar den stor og praktfull inn i Portugal. Til tross for dette, hvor den nå løper, viser den sin sorg og smerte, og bryr seg ikke med å avle opp velsmakende og vel ansette fisker, men bare grove og smakløse, helt forskjellige fra den gullbærende Tajo. Det som jeg nå forteller Dem, å min fetter, har jeg fortalt Dem mange ganger, og siden De ikke svarer, forestiller jeg meg at De ikke tror meg, eller ikke hører meg, og dette gir meg så stor sorg at bare Gud vet det. Men jeg vil nå gi Dem noen nyheter, og om de ikke kan lindre Deres sorg, vil de på ingen måte forøke den. Vit at her i Deres nærvær - åpn øynene, og De vil se det - står hin store ridder som den vise Merlin har laget så mange profetier om, don Quijote av la Mancha, som på nytt og med større hell enn i henfarne århundrer, har gjenopplivet i vårt eget 591

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det bortglemte vandrende ridderskap, og med hans hjelp og støtte kunne det skje at vi ble befridd for trolldommen; for store bedrifter er forbeholdt store menn.» «Om det ikke skulle forholde seg slik,» svarte den ynkverdige Durandarte med lav og toneløs stemme, «om det ikke skulle for­ holde seg slik, å fetter, da sier jeg, vis tålmodighet og stokk kortene om igjen.» Så snudde han seg atter og gjenopptok sin vanlige taus­ het uten å si et ord mer. I samme øyeblikk hørtes sterke skrik og gråt, sammen med dype smertestønn og hjerteskjærende hulking. Jeg snudde hodet og så gjennom krystallveggene at i en annen sal holdt en prosesjon i to rekker på å passere, bestående av de skjønneste jomfruer, alle kledd i sorg, med hvite turbaner på hodet, på tyrkisk vis. Som ende og avslutning på rekkene kom en dame, som i sitt alvor virkelig tok seg ut som en fornem frue, likeledes kledd i sort og med hvit hodebedekning med slør, så langt og utstrakt at det kysset jorden. Hennes turban var to ganger større enn den største av de andres; hun hadde sammenvokste øyenbryn, var noe flatneset med stor munn, men røde lepper; tennene som kunne sees, var få og ikke pent plassert, selv om de var hvite som skåldede mandler. I hendene holdt hun et stykke hvit lin, og i det, etter som man kunne ane, et mumiehjerte, så tørt og speket var det. Montesinos fortalte meg at jomfruene i prosesjonen var Durandartes og Belermas tjenere, som var forhekset der sammen med sine herskaper, og at den siste som bar linkledet med hjertet i hendene, det var fru Belerma som fire gan­ ger i uken, sammen med sine kammerjomfruer, gikk i prosesjon og sang, eller rettere sagt, gråt klagesanger ned over den døde og over fetterens ynkverdige hjerte. Selv om hun virket noe uskjønn på meg, eller ikke så vakker som ryktet sa, var årsaken de mange onde netter og verre dager som hun tilbragte i sin forheksede tilstand, noe som var synlig ved de mørke ringer under øynene og den sykelige hudfar­ ven. Og tro ikke at de mørke ringene under øynene og den gulaktige hudfarven har noe å gjøre med den plage kvinner har hver måned, for det er mange måneder, og til og med år siden den har vist seg i hennes åpninger, men derimot med den smerte hun kjenner i hjertet over det hun stadig holder i hendene og som fornyer og minner om hennes ynkverdige elskers ulykke. Om det ikke var slik, ville knapt den store Dulcinea av Toboso være på høyde med henne når det gjel­ der skjønnhet, munterhet og ynde, hun som er så feiret her i egnen og til og med i hele verden.» «Vær forsiktig, don Montesinos,» sa jeg da, «fortell Deres historie som den bør fortelles, for De vet nok at enhver sammenligning er avskyelig, og følgelig er det ingen grunn 592

DON QUIJOTE

til å sammenligne noen med noen annen. Den uforlignelige Dulcinea av Toboso er den hun er, og fru Belerma er den hun er, og den hun var, og la det bli med det». Til dette svarte han: «Herr don Quijote, Deres nåde må tilgi meg, for jeg innrømmer at jeg var på avveier, og jeg uttrykte meg galt ved å si at fru Dulcinea knapt er på høyde med fru Belerma, for det var nok for meg da jeg skjønte, på grunn av jeg vet ikke hvilke antydninger, at De er hennes ridder, til at jeg bet meg i tungen før jeg sammenlignet henne med noe annet enn himmelen selv.» Med denne tilfredsstillelsen som den store Montesinos ga meg, ble hjertet rolig etter den rystelsen jeg fikk da jeg hørte at min frue ble sammenlignet med Belerma. - Og allikevel, sa Sancho, - undrer jeg meg over at De ikke kastet Dem over denne gamlingen og gjennomprylte hvert ben i kroppen på ham og rykket ut hvert eneste skjeggstrå han hadde. - Nei, Sancho, min venn, svarte don Quijote, - det ville ikke passe seg for meg å gjøre slikt, for vi må alle vise respekt for de gamle, selv om de ikke er riddere, men spesielt for dem som er det og er forhek­ set. Men jeg vet jo godt at vi to, når det gjelder alle de spørsmål og svar som ble utvekslet mellom oss, ikke la fingrene imellom. Da sa fetteren: - Jeg skjønner ikke, herr don Quijote, hvordan De på den korte tiden De var der nede, har kunnet se og spørre og svare på så mange ting. - Hvor lenge siden er det jeg dro ned? spurte don Quijote. - Litt mer enn en time, svarte Sancho. - Det er ikke mulig, repliserte don Quijote, - for der nede ble det natt og så dag igjen, og det ble natt og så dag tre ganger; så jeg reg­ ner med at jeg har vært tre dager der nede på hine fjerne og dulgte steder som er skjult for våre øyne. - Min herre taler nok sant, sa Sancho, - for likesom andre ting som har skjedd med ham, har vært trolldom, vil kanskje det som for oss virker som en time, der nede virke som tre dager og netter. - Slik er det nok, svarte don Quijote. - Og har De, min herre, spist i hele denne tiden? spurte fetteren. - Jeg har ikke fått i meg en eneste munnfull, svarte don Quijote, - og jeg har overhodet ikke vært sulten. - Men spiser de forheksede? spurte fetteren. - De spiser ikke, svarte don Quijote, - og de har ikke avføring, selv om det hevdes at negler, skjegg og hår vokser på dem. - Og er det slik at de forheksede kanskje sover, herre? spurte San­ cho.

593

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Absolutt ikke, svarte don Quijote, - i de tre dagene jeg har vært sammen med dem, har ingen lukket et øye, heller ikke jeg. - Her passer det ordspråket, sa Sancho, - si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er. Deres nåde har vært sammen med forheksede som ikke spiser eller sover, da er det ikke merkelig at De heller ikke sover så lenge De er sammen med dem. Men tilgi meg, Deres nåde, om jeg sier at alt det De har sagt, Gud straffe meg, eller jeg hadde nær sagt fanden, om jeg tror noe av det. - Hva for noe? sa fetteren. - Skulle herr don Quijote lyve, han som selv om han ville, ikke har hatt tid til å finne på og sette sammen så uendelig mange løgner? - Jeg tror ikke at min herre lyver, svarte Sancho. - Hvis ikke, hva er det så du tror? spurte don Quijote. - Jeg tror, svarte Sancho, - at den der Merlin eller alle de trollmen­ nene som forhekset hele den gjengen som Deres nåde sier De har sett og snakket med der nede, har puttet inn i skallen eller hukommelsen på Dem, hele dette påfunnet De har fortalt oss om, og alt det De ennå ikke har nevnt. - Alt dette kunne være mulig, Sancho, sa don Quijote, - men slik er det ikke. For det jeg har fortalt, det så jeg med mine egne øyne og berørte med mine egne hender. Men hva vil du si når jeg nå for­ teller deg hvordan jeg, blant så mange andre underfulle saker Mon­ tesinos viste meg, og som jeg i sin tid skal fortelle deg på vår reise, da det ikke hører hjemme her, også viste meg tre bondepiker som ute på disse skjønne engene hoppet og sprang omkring som geiter. Knapt hadde jeg sett dem, før jeg skjønte at én av dem var Dulcinea av Toboso og de andre to som kom sammen med henne og som vi snakket med utenfor Toboso. Jeg spurte Montesinos om han kjente dem, han svarte nei, men han mente det måtte være noen fornemme damer som var forhekset, som for få dager siden var dukket opp ute på disse engene, og at jeg ikke skulle undre meg over det, for det fantes så mange damer fra vår tid og fra henfarne tider, forhekset i form av varierende og underlige figurer. Og blant dem hadde han gjenkjent dronning Gueniévre og hennes kammerpike dona Quin­ tanona, i ferd med å helle opp vin til Lancelot, da han kom fra Britannia.

Da Sancho hørte husbonden si dette, trodde han at han skulle gå fra forstanden, eller dø av latter; for da han kjente til sannheten om den innbilte forhekselsen til Dulcinea der han selv hadde vært trollmann 594

DON QUIJOTE

og vidne, innså han uten noen som helst tvil at hans herre hadde mis­ tet vettet fullstendig og var helt sinnssyk på alle områder, og følgelig sa han: - Usalig var den dag og time, ja en illevarslende dag var det da Deres nåde, og min kjære husbond, nedsteg til den annen verden og på et ondt tidspunkt traff herr Montesinos, som har sendt Dem til­ bake til oss i en slik tilstand. Her oppe var Deres nåde ved sine fulle fem, slik De hadde fått dem av Gud, og De talte gode ord og ga gode råd for hvert skritt, men ikke slik nå når De forteller det verste vrøvl man kan tenke seg. - Siden jeg kjenner deg, Sancho, svarte don Quijote, - bryr jeg meg ikke med hva du sier. - Heller ikke jeg bryr meg med det, repliserte Sancho, - selv om De sårer meg, selv om De dreper meg for det jeg har sagt, eller for det jeg kommer til å si, om De ikke retter og forbedrer det De sier. Men si meg, Deres nåde, når vi nå lever i fred: Hvorledes og på hva gjenkjente De vår frue. Og om De talte med henne, hva sa hun, og hva svarte De? -Jeg gjenkjente henne, svarte don Quijote, - på at hun hadde de samme klærne som da du utpekte henne. Jeg snakket til henne, men hun svarte ikke et ord. Derimot snudde hun ryggen til og flyktet unna i slik fart at et spyd ikke hadde nådd henne igjen. Jeg ville følge henne og ville ha gjort det, om ikke Montesinos hadde rådet meg til ikke å bry meg med det, for det ville være forgjeves, særlig da den time var nær, da jeg måtte forlate hulen. Han sa dessuten at på et senere tidspunkt ville jeg få beskjed om hvordan han og Belerma og Durandarte, og alle de andre som var der, kunne befris fra trolldom­ men. Men det som smertet meg mest av alt det jeg så og la merke til, var at mens Montesinos sa alt dette, dukket det opp ved siden av meg, uten at jeg så henne komme, en av de to ledsagerinnene til den ynkverdige Dulcinea, og med øynene fulle av tårer og med lav og dirrende røst, sa hun: «Min frue Dulcinea av Toboso kysser Deres nådes hender og bønnfaller Deres nåde om å la henne få vite hvordan det står til med Dem. Da hun er i stor nød, bønnfaller hun Dem likeledes så inntrengende som hun kan, om Deres nåde vil være av den godhet å låne henne mot pant i dette nye bomullsskjørtet som jeg her bringer, et halvt dusin realer, eller hva Deres nåde måtte ha, for hun gir sitt ord på å tilbakebetale dem meget snart.» Jeg ble forskrekket og forbløffet over et slikt ærend, og jeg snudde meg mot herr Montesinos og spurte: «Er det mulig, herr Montesinos, at fornemme forheksede lider nød?» Til dette svarte han: «Deres nåde 595

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

må tro meg, for det man kaller nød finnes overalt og strekker seg ut over alt, når frem til alle og lar heller ikke de forheksede slippe unna. Siden fru Dulcinea av Toboso ber om seks realer, og panten synes å være god, er det bare å la henne få dem; hun er uten tvil kommet i en riktig klemme.» «Noe pant vil jeg ikke ha,» svarte jeg, «heller ikke kan jeg gi henne det hun vil ha, for jeg har ikke mer enn fire realer.» Dem ga jeg henne (det var dem du, Sancho, ga meg forleden dag for å gi almisser til de fattige vi kom til å treffe på veiene), og jeg sa til henne: «Si til Deres frue at hennes motgang tynger min sjel, og at jeg skulle ønske jeg var en finansfyrste som Fugger for å rette på det. Jeg lar henne forstå at jeg hverken vil eller bør føle meg vel, når jeg må være uten hennes skjønnhet og kloke konversasjon, og at jeg bønnfaller henne så innstendig jeg kan om at Hennes nåde vil la seg se og ta imot denne hennes fangne tjener og omflakkende ridder. De må også si henne at når hun minst venter det, vil hun få høre hvordan jeg har avlagt ed og høytidelig løfte, på samme måte som markien av Mantua avla det, om å hevne sin nevø Baldovino, da han fant ham døende midt ute i ødemarken, om ikke å spise brød ved dekket bord, sammen med alle de andre småtteriene han tilføyde på strak arm, inntil han hadde hevnet ham. På samme måte skal jeg gjøre og ikke hvile, men gjennomvandre de syv verdensdeler grundigere enn prins Pedro av Portugal, inntil trolldommen er hevet.» «Alt dette og meget mer skylder Deres nåde min frue,» svarte kammerpiken. Så tok hun de fire realene og istedenfor å gjøre meg en reverens, gjorde hun et bukkesprang så hun fløy to alner opp i luften. - Å, allmektige Gud, utbrøt Sancho da. - Er det mulig at slikt skjer i verden, og at trollmenn og hekseri har en slik makt at de har byttet ut min herres gode forstand med en så avsindig galskap? Å, herre, herre, måtte Deres nåde med Guds hjelp være på vakt og forsvare Deres ære, og ikke tro slikt tomt snakk som har svekket og under­ minert vettet Deres. - Siden du holder av meg, Sancho, taler du på en slik måte, sa don Quijote. - Og siden du mangler erfaring med denne verdens saker, tror du at alle ting som er vanskelige, er umulige. Men senere, som jeg før har sagt, skal jeg fortelle deg noen av de ting der nedefra som jeg har sett, og som vil få deg til å tro på dem jeg har fortalt nå, og som er så sanne at de ikke kan benektes eller diskuteres.

596

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXIV hvor det fortelles tusen småtterier som er like overflødige som de er nødvendige for en virkelig forståelse av denne overveldende historien Han som oversatte denne storslåtte historien fra originalen, som ble skrevet av den første forfatteren Cide Hamete Benengeli, sier at da han kom til kapitlet om eventyret i Montesinos’ hule, sto det skrevet i margen med Hametes egen hånd disse selvsamme ord: «Jeg kan virkelig ikke forstå, heller ikke føler jeg meg overbevist om at det skjedde nøyaktig slik med den tapre don Quijote som det er nedskrevet i det foregående kapitlet. Årsaken er at alle de eventyr som inntil nå er skjedd, har vært plausible og sannsynlige; men det om hulen finner jeg ingen grunn til å anse for sant, siden det ligger så aldeles på siden av enhver fornuftig ramme. At jeg skulle tro at don Quijote løy, han som var den mest sannhetskjærlige adelsmann og den edleste ridder i sin tid, er ikke mulig; han ville ikke si en løgn selv om han ble gjennomhullet av piler. På den annen side mener jeg at han fortalte dette eventyret og fremla det med alle de nevnte omstendigheter, og at han ikke hadde kunnet rekke å fabrikkere et slikt byggverk av avsindigheter på et så kort tidsrom. Dersom dette eventyret virker apokryft, har ikke jeg skylden; og følgelig, uten å anse det for falskt eller sant, nedskriver jeg det. Du, leser, som har forstand på denne verden, mén hva du vil. Jeg hverken bør eller kan mene noe annet; ettersom det ansees for sikkert at ved tiden for hans død og endelikt blir det hevdet at han tilbakekalte det og sa han hadde funnet på det, ettersom han mente at det passet og stemte godt med de eventyrene han hadde lest om i sine historier.» Og så fortsetter han slik: Fetteren ble like forskrekket over Sancho Panzas frekkhet som over herrens tålmodighet og mente at gleden over å ha sett sin frue Dulcinea av Toboso, selv om hun var forhekset, skapte denne medgjørligheten som han da viste. Om det ikke var slik, brukte Sancho slike ord og uttrykk at han fortjente stokkepryl; for fetteren mente virkelig at han hadde opptrådt ganske frekt overfor husbonden, og til ham sa han: - Jeg, herr don Quijote av la Mancha, betrakter hele denne dagen som jeg har tilbragt sammen med Dem, som vel anvendt, for i løpet av den har jeg oppnådd fire ting. Den første er å bli kjent med Deres nåde, noe jeg betrakter som en stor lykke. Den andre er å få vite hva denne Montesinos’ hule inneholder, sammen med Guadianas og

597

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Ruidera-sjøenes forvandlinger, noe jeg vil få nytte av i Den spanske Ovid som jeg holder i hendene. Den tredje er å ha fått vite hvor gam­ mel kortstokken er, i det minste den som ble brukt på Karl den stores tid, noe man kan slutte av de ordene De sier at Durandarte uttalte da han våknet etter den lange stunden Montesinos hadde snakket til ham, og sa: «Vis tålmodighet og stokk kortene om igjen.» Og et slikt uttrykk og en slik måte å tale på, kunne han ikke ha lært som forhek­ set, men derimot den gang han ikke var det, i Frankrike og på den nevnte keiser Karl den stores tid. Denne konstateringen kommer som bestilt til en annen bok jeg holder på med, som er Tillegg til Virgilio Polidoro, angående oppfinnelser fra antikken. Jeg tror at han ikke husket å sette inn i sin egen, den om kortstokken, slik jeg vil gjøre nå. Dette er desto viktigere ettersom jeg kan vise til en opphavsmann så seriøs og sannhetskjærlig som herr Durandarte. Den fjerde er å ha fått sikkert fastslått hvor Guadiana har sitt utspring, noe folk ikke har visst om inntil nå. - Deres nåde har rett, sa don Quijote, - men jeg ville gjerne vite, dersom Gud viser Dem den nåde å få tillatelse til å trykke disse Deres bøker, noe jeg tviler på, hvem De da vil tilegne dem. - Høye herrer og grander som de kan tilegnes, finnes det nok av i Spania, sa fetteren. - Ikke så mange, svarte don Quijote; - og ikke fordi de ikke for­ tjener det, men fordi de ikke vil forplikte seg til å oppfylle det man synes disse forfatteres arbeide og høflighet bør belønnes med. Jeg kjenner en fyrste som kan utfylle de andres svikt med slike fordeler, at om jeg våget å berette om dem, ville jeg kanskje vekke misunnelse i mer enn ett edelt bryst. Men la dette vente til en annen passende tid, og la oss finne ut hvor vi skal overnatte. - Ikke langt herfra, svarte fetteren, - ligger et eneboerhus der en eneboer har slått seg ned, en som skal ha vært soldat, og som skal være en god kristen, meget klok og høyst gavmild. Like ved eneboerhuset har han en liten hytte som han selv har fått bygget, men selv om det er lite, er det stort nok til å motta gjester. - Har kanskje denne eneboeren høns? spurte Sancho. - Få eneboere mangler det, svarte don Quijote, - de er ikke lenger som eneboerne i Egypts ørkener som kledde seg i palmeblad og spiste røtter de fant i jorden. Man må ikke tro at jeg taler vel om hine for å rakke ned på disse fra vår tid. Det jeg vil si er at når det gjelder strengheten og fattigdommen fra den gang, er ikke dagens botsøvelser på høyde med dem. Men av den grunn unnlater de ikke å være gode mennesker; jeg, i det minste, anser dem for gode; og skulle det 598

DON QUIJOTE

verste være tilfelle, gjør hykleren som spiller god, mindre ondt enn en offentlig synder. Mens de snakket, så de en mann komme mot dem til fots, han gikk fort, og med en stokk slo han et mulesel som var nedlesset med lanser og hellebarder. Da han nådde frem til dem, hilste han og fortsatte. Don Quijote sa: - Min gode mann, stans båre, for det ser ut til at De går raskere enn dette muleselet kan tåle. - Jeg kan ikke stanse, herre, svarte mannen, - for disse våpnene De ser, skal brukes i morgen, og derfor kan jeg ikke stanse, og farvel. Men om De skulle ønske å få vite hvorfor jeg frakter dem, så skai jeg overnatte i det vertshuset som ligger ovenfor eneboerhuset, og om De skal i samme retning, finner De meg der, så skal jeg fortelle merkelige ting. Enda en gang farvel. Og han pisket slik på muleselet at don Quijote ikke rakk å spørre om hvilke merkelige ting han tenkte å fortelle. Siden han var nys­ gjerrig og alltid ble plaget av lyst til å få vite nytt, befalte han at de straks skulle dra og tilbringe natten i vertshuset uten å gå innom eneboerhuset, som fetteren ville overnatte i. Dette ble gjort, de steg til hest og alle tre fulgte veien frem til verts­ huset (dit de nådde litt før det mørknet). Fetteren sa at de først burde dra til eneboerhuset for å få litt vin. Knapt hadde Sancho Panza hørt dette, før han styrte gråskimmelen i retning av eneboerhuset, og det samme gjorde don Quijote og fetteren. Men Sanchos vanhell lot til å ville at eneboeren ikke var hjemme, det sa en undereneboer som de fant i huset. De ba om den dyreste vinen, men han svarte at det hadde ikke hans herre. Men om de ville ha billig vann, skulle de gjerne få det. - Hvis jeg hadde trang til vann, svarte Sancho, - så finnes det brøn­ ner langs veien der jeg kunne slukke tørsten. Å, Camachos bryllup og overfloden i don Diegos hus, å hvor ofte jeg må savne dere! Dermed forlot de eneboerhuset og dro rett til vertshuset, og like etter traff de på en ungdom som vandret rolig av sted foran dem, og følgelig nådde de ham igjen. Han bar sverdet over skulderen og på det hang en bylt eller noe han hadde pakket klærne sine inn i, som tydeligvis måtte være knebukser eller vide pludderbukser, en kort kappe og en skjorte eller to; for han hadde på seg en stramtsittende vest av fløyel med oppsplittede ermer så man kunne ane silkeforet, og gikk med skjorten utenpå buksene. Strømpene var av silke, og skoene var skåret i firkant foran etter hoffskikk. Han kunne vel være atten eller nitten år gammel, med muntert ansikt og tilsynelatende smidig

599

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kropp. Han gikk og sang seguidillas, for å underholde seg underveis. Da de nådde ham, hadde han nettopp sunget én, som fetteren husket utenat, og som lød: Jeg drives ut i krigen av min fattigdom, om jeg hadde penger, løp jeg utenom.

Den første som talte til ham, var don Quijote som sa: -Deres nåde vandrer lettkledd av sted, min elegante herre. Og hvorhen skal De? La oss få vite det, om De vil si det. Og unggutten svarte: - At jeg vandrer så lettkledd, skyldes varmen og fattigdommen, og jeg er på vei til krigen. - Hvordan kan fattigdommen være skyld i det? spurte don Qui­ jote. - Men varmen kan det nok være. - Herre, svarte unggutten, - i denne bylten bærer jeg med meg pludderbukser av fløyel, av samme farve som denne vesten. Om jeg sliter dem ut på veien, kan de ikke gjøre ære på meg i byen, og jeg har ikke noe å kjøpe nye for. Av den grunn og for å få luft, vandrer jeg på denne måten til jeg når frem til noen kompanier som er mindre enn tolv postmil herifra, der jeg vil la meg verve; og der mangler det ikke vogner som kan bringe meg frem til utskipningshavnen, som man sier skal være Cartagena. Og jeg vil heller ha kongen som husbond og herre og tjene ham i krigen, enn være tjener hos en gjerrigknark i residensstaden. - Og har Deres nåde noen ekstra sold til turen kanskje? spurte fetteren. - Hadde jeg vært i tjeneste hos en eller annen grande av Spania, eller en annen fornem person, svarte gutten, - hadde jeg sikkert hatt det, for slik er det å tjene de gode; man forlater tjenerstuen som fen­ rik eller kaptein, eller med gode vartpenger. Men jeg, stakkar, har alltid tjent lykkejegere og oppkomlinger, og slike som gir noen usle og elendige drikkepenger i tillegg til maten, så når man har betalt for å få stivet en halskrave, er halvparten av inntekten brukt; og det ansees som et mirakel om en ung pasje som søker en fremtid, skulle oppnå selv en minimal fremgang. - Si meg så i fullt alvor, spurte don Quijote, - er det så mulig at De i alle de år De har vært i tjeneste, ikke har oppnådd en uniform eller et livré? 600

DON QUIJOTE

- To har jeg fått, svarte pasjen, - men akkurat slik den som forla­ ter en munkeorden før han har avlagt klosterløftet, må levere fra seg ordensdrakten og får sine egne klær tilbake, fikk jeg tilbake klærne mine fra mine herrer, når de var ferdige med de sakene de var kom­ met til hoffet for å ordne og dro hjem, og de tok med seg de livreene de hadde gitt meg, bare for å kunne ta seg godt ut. - Det var noe til smålighet, eller spilorceria som italienerne sier, sa don Quijote, - men til tross for dette, ta det som et godt varsel at De har forlatt residensstaden med en så god hensikt. For det finnes ikke på jorden noe mer ærerikt og fremgangsrikt enn å tjene Gud, i første hånd, og så sin konge og naturlige herre, særlig når det gjelder våpenkunsten, for ved hjelp av den oppnår man, om ikke rikdom, så mer ære enn av lærdom, som jeg så ofte har sagt. Selv om lærdom har grunnlagt flere stamhus enn våpenkunsten, har allikevel våpnene et lite fortrinn fremfor lærdommen, på grunn av en viss glans ved dem, som gjør at de går foran alt annet. Og det jeg nå vil si, skal De bære i minnet, for det vil føre med seg fordeler og bli en lettelse i motgang, og det er at De skal unnlate å tenke på all den motgang som De kan komme ut for; for det verste av alt er døden, og om denne skulle bli ærefull, er det beste av alt å dø. Den tapre romerske keiser, Julius Caesar, ble spurt hva som var den beste død. Han svarte at det var den uventede, den plutselige og uforutsette; og selv om han svarte som hedning uten kjennskap til den sanne Gud, uttrykte han seg allikevel riktig, når det gjaldt å unngå menneskets sorg. For selv om De blir drept i det første sammenstøt eller skjærmyssel, av et kanonskudd, eller sprengt i luften av en mine, hvilken rolle spiller det? Alt ligger i å dø, og så er alt over. Ifølge Terentius tar den soldat som faller i slaget seg bedre ut enn den sunne og friske på flukt; den gode soldat oppnår berømmelse i forhold til den lydighet han viser overfor sine ledere og dem som kan gi ham ordrer. Og bemerk, min sønn, at det er bedre at soldaten lukter av krutt enn av parfyme, og om De skulle nå frem til alderdommen i dette ærerike kall, og selv med sår og svekket eller halt, vil De i det minste ikke fremtre uten ære, og det i den grad at fattigdommen ikke kan vanære Dem. Dette så meget mer som det nå blir gitt ordrer om å understøtte og hjelpe gamle og forkrøplede soldater, for det tar seg ikke godt ut at man behandler dem slik mange pleier, som kvitter seg med sine slaver og gir dem friheten når de er gamle og ikke kan brukes mer. De kaster dem ut av huset og kaller dem frie og gjør dem til slaver av sulten, som de ikke kan unnslippe før de dør. Nå vil jeg ikke si Dem mer, men ber Dem bare bestige min hest bak meg frem til vertshuset og der 601

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

spiser De sammen med meg, og i morgen tidlig fortsetter De reisen, og måtte så Gud gi Dem en like god reise som Deres gode hensikter fortjener. Pasjen takket nei til å sette seg bakpå hesten, men svarte ja til å spise sammen med ham i vertshuset, og da fortelles det at Sancho sa til seg selv: - Han er virkelig noe for seg selv! Er det virkelig mulig at en som kan si slikt, og så mange og så gode ting som han nå har sagt, skal hevde alle de umulige tåpelighetene han forteller fra Montesinos’ hule? Vel, vi får se. Dermed nådde de vertshuset idet natten falt på, og ikke uten glede for Sanchos del, da han innså at herren betraktet det som et virkelig vertshus og ikke en borg, slik han pleide. Ikke før var de kommet inn, før don Quijote spurte verten etter mannen med lansene og hellerbardene og fikk som svar at han var i stallen og stelte med muleselet. Det samme gjorde fetteren og Sancho med sine ridedyr og lot Roci­ nante få den beste krybben og den beste plassen i stallen.

KAPITTEL XXV der det antydes noe om eventyret med eselskrytingen, og det muntre eventyret om marionettspilleren, sammen med de minneverdige profetiene av den fremsynte apen Don Quijote var ikke til å styre, som man sier, før han hadde hørt og fått vite alt om de underfulle tingene som mannen med våpnene hadde lovet ham. Han gikk for å lete etter ham der verten hadde sagt han var, fant ham og sa at han straks måtte fortelle det han hadde lovet å fortelle senere om det han var blitt spurt om på veien. Man­ nen svarte: - Det skal gjøres i ro og mak og ikke stående, om De vil høre his­ torien om mine mirakuløse saker. Deres nåde må bare tillate meg å stelle dyret, så skal jeg fortelle ting som vil forbløffe Dem. - Det skal ikke stanse oss, svarte don Quijote, - for jeg skal hjelpe Dem. Det gjorde han og siktet byggen og tørket over krybben, og det var en medgjørlighet som tvang mannen til å fortelle med stor velvilje det man ønsket av ham. Han satte seg på en stenbenk og don Quijote

602

DON QUIJOTE

ved siden av ham med fetteren, pasjen, Sancho Panza og verten som tilhørere og publikum, og begynte slik: - Deres nåder vet nok at i en landsby som ligger fire og en halv postmil fra dette vertshuset, skjedde det at en byrådsherre der, på grunn av list og bedrageri av en tjenestepike han hadde, og det er for langt å fortelle, savnet et esel; og selv om den omtalte rådsher­ ren gjorde alt for å finne det igjen, var og ble det vekk. Det var gått fjorten dager siden eselet ble borte, etter det folk sa, da rådsherren som hadde mistet det, befant seg på torvet og en annen rådsherre fra samme landsby sa til ham: «Gi meg finnerlønn, gode venn, for eselet Deres har dukket opp igjen.» «Det skal De få, og det en god en, kjære venn,» svarte den andre, «la oss få vite hvor det dukket opp.» «Jeg så det oppe i utmarken,» svarte finneren, «og uten seletøy og så magert at det var en ynk å se. Jeg ville drive det foran meg og gi Dem det, men det var blitt så menneskesky at da jeg kom bort til det, forsvant det inn i tykkeste skogen. Om De vil, kan vi dra og lete etter det sammen; jeg skal bare sette denne eselhoppen på stallen, så er jeg straks tilbake.» «Det var hyggelig,» sa han med eselet, «og jeg skal forsøke å gjøre gjengjeld på samme måte.» Med alle disse omstendighetene, og på samme måte som jeg forteller det, fortelles det av alle som kjenner sannheten om denne saken. Kort sagt, de to rådsherrene dro sammen og til fots opp i utmarken, men da de nådde dit hvor de trodde de skulle finne eselet, fant de det ikke der i området, hvor mye de enn lette. Da han som hadde sett det, ikke fant det, sa han til den andre: «Hør her, kjære venn, jeg har funnet på en plan som uten tvil kan hjelpe oss til å finne dyret, selv om det skulle ha gjemt seg i jordens indre, og ikke her i utmarken. Jeg er svært flink til å skryte som et esel, og kan De det også, er saken avgjort.» «Om jeg kan det, gode venn,» sa den andre, «det finnes ingen som er bedre enn jeg, ikke engang eslene selv.» «Det får vi nå se,» svarte den andre rådsherren, «jeg har tenkt at De skal gå i den ene retningen og jeg i den andre, slik at vi går rundt hele utmarken, og med jevne mellomrom skryter De, og så skryter jeg, og da kan det ikke skje annet enn at eselet hører oss og svarer, om det skulle være her i utmarken.» Til det svarte eieren av eselet: «Det er en riktig fin plan og helt på høyde med det gode vettet De har.» Og så, da de to hadde skilt lag som avtalt, skjedde det at de skrøt nesten samtidig, og hver av dem ble lurt av skrytingen fra den andre, så de snudde for å treffes, da de mente at eselet hadde dukket opp. Og da de så hverandre, sa han som hadde mistet det: «Er det mulig, gode venn, at det ikke var eselet mitt som 603

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skrøt?» «Det var ingen andre enn jeg,» svarte den andre. «Da må jeg si,» sa eieren, «at mellom Dem og et esel finnes det ingen forskjell, når det gjelder skryting, for aldri i mitt liv har jeg sett eller hørt noe like godt.» «All denne rosen og anerkjennelsen,» svarte han med pla­ nen, «passer bedre på Dem enn på meg, gode venn; for ved den Gud som skapte meg, kan De med to skryt overgå den beste og kyndigste eselskryter i verden. Den tonen De holder er høy, De holder tonen i riktig tid og rytme; og etterskrytingene er mange og kjappe. Kort sagt, jeg anser meg for beseiret og gir Dem seierspalmen og vimpelen for en så sjelden kyndighet.» «Da mener jeg at jeg kan ha en høyere mening om meg selv fra nå av, og tenke at jeg kan noe spesielt, siden jeg har en slik evne. For selv om jeg mente at jeg skrøt godt, hadde jeg aldri trodd at jeg nådde så høyt som De sier.» «Da vil jeg mene,» svarte den andre, «at det finnes så mange sjeldne evner i verden, og som anvendes dårlig av folk som ikke klarer å gjøre bruk av dem.» «Våre evner,» svarte eieren, «om det ikke dreier seg om slikt som det vi holder på med, kan ikke være til hjelp i andre saker, og jeg håper ved Gud at de kan komme til nytte nå.» Da dette var sagt, skiltes de igjen og skrøt nok en gang, og for hvert skritt lurte de seg selv og møttes igjen, inntil de fant på et ekstra tegn for å vite at det gjaldt dem selv og ikke eselet, nemlig å skryte to ganger etter hverandre. Dermed vandret de rundt hele utmarken med sine dobbeltskryt uten at det bortkomne eselet svarte, ikke engang med det minste tegn. Men hvordan skulle det stakkars ulykkelige eselet svare, siden de fant det i den mest bortgjemte delen av utmarken, spist av ulver? Og da eie­ ren så det, sa han: «Det var nok underlig at det ikke svarte, for om det ikke var dødt, ville det ha skrytt, ellers ville det ikke vært et esel. Men siden jeg har hørt Dem skryte så flott og muntert, gode venn, anser jeg arbeidet for vel anvendt, selv om jeg fant det dødt.» «De er nok enda bedre, min venn,» svarte den andre, «for selv om abbe­ den synger godt, ligger ikke korgutten langt etter.» Dermed dro de nedslåtte og hese tilbake til landsbyen, der de fortalte venner, naboer og kjente hva som hadde skjedd under letingen etter eselet, og hver av dem skrøt slik av den andre hva skrytingen angår, at alt dette ble kjent utover i landsbyene i omegnen. Men fanden som aldri sover, siden han liker å så og utspre bitterhet og uenighet overalt, skapte en sky av rykter som vinden bar med seg, og annet grunnløst snakk om ingenting, og sørget for at folk fra de andre landsbyene ga seg til å skryte straks de så noen fra vår by, som om de sendte eselskrytingen til rådsherrene rett i synet på dem. Guttungene gjorde det samme, og det var som å legge den i hendene og munnen på alle djevler i 604

DON QUIJOTE

helvete, og eselskrytingen spredte seg fra den ene landsbyen til den neste, så det endte med at beboerne her ble kjent som eselskrytfolket akkurat som man skjelner mellom negre og hvite. Denne ulykkelige eselskrytingen har gått så langt at mange ganger har de som spøken går ut over, rykket ut bevæpnet i kampformasjon for å ta et slag med spottegj økene, uten at konge eller prest, frykt eller skam, har kunnet hindre det. Jeg tror at i morgen eller i overmorgen vil beboerne i min landsby, den med eselskrytingen, dra ut mot en annen landsby som ligger to postmil fra vår, og som er en av dem som forfølger oss mest. For å være godt forberedt har jeg kjøpt disse lansene og hellebardene som De har sett. Og dette er de merkelige ting jeg sa jeg skulle for­ telle, og finner De dem ikke merkelige, har jeg ikke annet å by på. Dermed mente den gode mannen at han var ferdig med sin beret­ ning, og i samme øyeblikk kom det inn gjennom døren til vertshuset en mann som var helt kledd i gemseskinn, både gamasjene, pludderbuksene og den trange vesten, og med høy røst sa han: - Herr vert, har De plass til oss? Her kommer den fremsynte apen og dukketeatret om Melisendras befrielse. - Ved alle helgener, sa verten, - dette er mester Pedro! Da får vi en fin kveld. Vi glemte å fortelle at den nevnte mester Pedro hadde venstre øye og nesten halve kinnet dekket med en lapp av grønn taft, som tegn på at hele den siden måtte være syk. Verten fortsatte: - Vær De velkommen, Deres nåde, mester Pedro. - Men hvor er apen og dukketeatret, for jeg ser dem ikke? - De er like ved, svarte han som var helt kledd i gemseskinn, - men jeg gikk i forveien for å høre om her var rom. - Jeg ville ta det fra selveste hertugen av Alba, for å gi det til mester Pedro, svarte verten, - la bare apen og dukkene komme, for i kveld er det folk nok i vertshuset som vil betale for å se dem og alle num­ rene til apen. - Det passer godt, svarte han med lappen, - for jeg skal slå av på prisen, og være vel tilfreds bare med utgiftene betalt. Jeg går ut og dytter, så kjerren med apen og dukketeatret ruller fortere. Og så gikk han igjen ut av vertshuset. Don Quijote spurte straks verten hvem mester Pedro var, og hva slags teater og ape han kom med. Til det svarte verten: - Dette er en berømt marionettspiller som i mange dager har vand­ ret omkring her i Mancha de Aragon og vist frem et spill om den berømte don Gaiferos befrielse av Melisendra, som er en av de beste og finest oppførte historier vi på mange år har sett i denne delen av 605

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kongedømmet. Han har også med seg en ape med den merkeligste evne man har sett blant aper, og som man heller ikke ser blant men­ nesker. Om man spør den om noe, lytter den oppmerksomt til det det spørres om, og så hopper den over på sin herres skulder og bøyer seg frem og hvisker svaret inn i øret på ham, og så sier mester Pedro det etterpå. Om det som har hendt før, sier den mye mer enn om det som skal komme, og selv om den ikke alltid treffer riktig på alle, tar den som regel ikke feil; slik får den oss til å tro at den har selve djevelen i kroppen. Han forlanger to realer for hvert spørsmål, dersom apen svarer, jeg mener, om eieren svarer for den etter at den har hvisket ham det i øret. Derfor tror man at denne mester Pedro er svært rik; og han er en «galant» mann, som de sier i Italia, og kan leve på beste måte. Han snakker mer enn seks mann og drikker for tolv, og alt det betales av hans egen taleevne, av apen og dukketeatret. Da kom mester Pedro tilbake, og på en liten kjerre sto dukketeat­ ret og apen som var stor og haleløs og med bakdelen som av filt, men med vennlig ansikt. Knapt hadde don Quijote sett den, før han spurte: - Si meg min fremsynte herre, hva slags fisk kan vi få på kroken her? Hva skal skje med oss? Og her er mine to realer. Og han beordret Sancho å gi dem til mester Pedro, som svarte for apen og sa: - Herre, dette dyret svarer og gir ikke nytt om de ting som skal skje; om det som har skjedd, vet den noe, og om nåtiden litt mer. - Jeg banner på, sa Sancho, - at jeg ikke skal gi den minste mynt for å få vite hva som har skjedd meg før. Hvem kan vite det bedre enn jeg selv? Og å betale for å få vite det jeg alt vet, er fullstendig tåpelig. Men siden den vet noe om nåtiden, ta imot mine to realer og så kan herr apekatt fortelle hva min kone Teresa Panza driver med og er opptatt av nå. Mester Pedro ville ikke ta imot pengene og sa: - Jeg vil ikke ha betaling før tjenesten er utført. Så slo han seg to ganger på venstre skulder, apen satte seg der med et hopp og la munnen til øret på ham og beveget munnen raskt. Da han hadde holdt på med dette like lenge som et credo, gjorde den et hopp til ned på gulvet, og samtidig kastet mester Pedro seg på kne foran don Quijote, omfavnet knærne hans og sa: - Disse bena omfavner jeg, som om jeg skulle omfavne Herkules’ støtter, å, du berømmelige gjenoppretter av det allerede glemte vand­ rende ridderskap! Å, du aldri nok lovpriste ridder don Quijote av la Mancha som gir livsmot til de motløse, en støtte for dem som holder 606

DON QUIJOTE

på å falle, som er de falnes arm og stokk og trøst for alle ulykke­ lige! Don Quijote ble som lamslått, Sancho ute av seg selv, fetteren for­ bløffet, pasjen målløs, han med eselskrytingen måpende, verten for­ virret; og endelig, alle som hørte marionettspillerens ord, ble forfer­ det, og denne fortsatte: - Å du, gode Sancho Panza, den beste væpner og ridder i verden, gled deg; for din gode hustru Teresa har det godt og holder nå på å rense et pund lin. Dessuten står det en krukke uten tut til venstre for henne, og der er en god sjatt vin i den som hun smaker på under arbeidet. - Det tror jeg nok, svarte Sancho, - for hun er en heldig sjel, og om hun ikke hadde vært så skinnsyk, ville jeg ikke ha byttet henne mot kjempekvinnen Syvmilsskritt, som etter det min herre sier, var noe til praktkvinnfolk. Og min Teresa er ikke den som spytter i glasset, selv om det skulle gå ut over arvingene. - Nå sier jeg sannelig, sa don Quijote da, - at den som leser og reiser meget, ser meget og får vite meget. Jeg sier dette, for hvilke overtalelser skulle være tilstrekkelig til å overbevise meg om at det finnes fremsynte aper i verden, slik jeg nå har sett det med mine egne øyne. For jeg er selveste don Quijote, slik dette dyret har sagt, og det har lagt til en hel del som lovtale over meg. Men hvordan jeg nå skulle være, takker jeg himmelen som utstyrte meg med et mildt og medfølende sinn, alltid tilbøyelig til gjøre godt mot andre og mot ingen ondt. - Om jeg hadde penger, sa pasjen, - skulle jeg spurt herr apekatten om hva som skal skje med meg i løpet av den vandringen jeg har lagt ut på. Til det svarte mester Pedro, som alt hadde reist seg fra don Qui­ jotes føtter: - Jeg har allerede sagt at dette lille dyret ikke sier noe om frem­ tiden; men om det kunne svare, ville ikke penger spille noen rolle, da jeg for å tjene herr don Quijote, som her er til stede, ville ha lagt all egeninteresse til side. Og nå, siden jeg skylder ham det og for å glede ham, skal jeg sette opp dukketeatret og underholde alle som befinner seg i vertshuset uten betaling. Da verten hørte dette, ble han overveldende glad og utpekte et sted der dukketeatret kunne settes opp, noe som ble gjort på et blunk. Don Quijote var ikke riktig glad over apens forutsigelser, da han mente det ikke var passende at en ape skulle forutsi noe, enten det gjaldt fortid eller fremtid. Følgelig, mens mester Pedro holdt på å sette 607

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

opp dukketeatret, trakk don Quijote med seg Sancho til et hjørne i stallen, der ingen kunne se eller høre dem, og der sa han: - Hør her, Sancho, jeg har tenkt vel over denne apens besynderlige evne, og jeg har regnet ut at dens herre, mester Pedro, uten tvil må ha inngått en åpen eller underforstått pakt med djevelen. - Om patioen er underslått og hører djevelen til, sa Sancho, - må den utvilsomt være svært skitten; men hvilken fordel skulle mester Pedro ha av disse patioene? - Du forstår meg ikke, Sancho, jeg vil bare si at han må ha fått en slags avtale med djevelen om at apen skal få denne evnen, som han tjener sitt brød med. Og etter at han er blitt rik, gir han ham sjelen sin, som er det denne menneskenes fiende ønsker. Dette tror jeg når jeg ser at apen bare kan svare på det som gjelder fortiden eller nåti­ den, for djevelens visdom strekker seg ikke lenger. Om kommende ting kan han bare gjette, og treffer ikke alltid, for det tilkommer Gud alene å kjenne til alle tider og hendelser, og for Ham finnes ikke fortid eller fremtid, siden alt er nærværende tid. Når så alt er slik, som det jo er, er det klart at apen snakker på djevelens måte, og jeg er forbløffet over at han ikke er blitt anklaget overfor Inkvisisjonen, blitt forhørt og blitt revet opp med roten, slik det skjer med sannsi­ gere. For det er sikkert at denne apen ikke er astrolog, for hverken dens herre eller den kan sette opp, eller vet hvordan de skal sette opp de figurer som kalles horoskoper, som er blitt så vanlige i Spania at det ikke finnes den kjerring, den pasje eller lappeskomaker som ikke roser seg av å kunne sette opp et horoskop, som om det skulle være som å legge en kabal med dronningen i en velbrukt kortstokk, noe som med sine løgner og sin uvitenhet er med på å ødelegge denne vitenskapens underfulle sannhet. Jeg vet om en frue som spurte en av disse horoskopmakerne om en liten skjødehund hun hadde, ville bli drektig og føde, og hvor mange og hvilken farve de ville ha de hvalpene hun skulle føde. Til dette svarte horoskopmakeren, etter å ha satt opp horoskopet, at den vesle hunden skulle bli drektig og føde tre unger, én grønn, én mørkerød og én spettet, på betingelse av at tispen ble bedekket mellom klokken elleve og tolv om dagen, eller om natten, og det skulle være på en mandag, eller en lørdag. Det som skjedde var at to dager senere døde tispen av forstoppelse, og denne herr horoskopmakeren fikk ry i byen for å være treffsikker med sine horoskoper, slik som flertallet av slike folk får det. - Til tross for dette, sa Sancho, - ville jeg gjerne at Deres nåde skulle be mester Pedro spørre apen om det er sant alt det som skjedde med Deres nåde i Montesinos’ hule. For jeg selv mener, med Deres 608

DON QUIJOTE

nådes tillatelse, at alt var svindel og løgn, eller i det minste bare noe De har drømt. - Alt er mulig, svarte don Quijote, - men jeg skal sørge for å gjøre det du råder meg til, da jeg selv føler som en antydning til tvil. Mens de snakket om dette, kom mester Pedro for å hente don Qui­ jote for å fortelle at dukketeatret var klart og at Hans nåde måtte komme og se det, da det var umaken verd. Don Quijote sa hva han tenkte på og ba ham om straks å spørre apen om visse ting som hadde skjedd i Montesinos’ hule, hadde vært drøm eller sannhet, for han mente det virket som det var litt av begge deler. Til dette svarte ikke mester Pedro ett ord, men gikk og hentet apen, satte den foran don Quijote og Sancho og sa: - Hør, herr ape, denne herren vil vite om visse ting som skjedde i en hule ved navn Montesinos’, var sanne eller falske. Han ga det vanlige tegnet, apen steg opp på den venstre skulde­ ren hans og talte tilsynelatende i øret på ham, og mester Pedro sa straks: - Apen sier at en del av de tingene som Deres nåde så, eller som skjedde i den nevnte hulen er dels falske, og dels sanne; og dette er det den vet, og ingenting annet, hva dette spørsmålet gjelder. Om Deres nåde vil vite mer, vil den kommende fredag svare på alt det De vil spørre den om, da den evnen den har er slutt, og den vender først tilbake på fredag, som sagt er. - Sa jeg ikke, sa Sancho, - at jeg ikke kunne få meg til å tro at alt det som Deres nåde har fortalt om hendelsene i hulen var sant, ikke engang halvparten. - Det vil vise seg, Sancho, svarte don Quijote, - for tiden avslører alle ting, intet forskånes for solens klare lys, selv om det skulle være skjult i jordens skjød. For nå er det nok, og la oss så gå og se den gode mester Pedros marionettspill som nok må bringe med seg noen nye historier. - Sa De noen? svarte mester Pedro. - Seksti tusen kan dette dukke­ teatret oppvise, kan jeg fortelle Deres nåde, det er en av de ting som er mest verd å se av det som finnes i verden i dag, og operibus credite, et non verbis og la oss så gå til verket. For det er blitt sent og vi har meget å gjøre og si og fremvise. Don Quijote og Sancho adlød og gikk dit dukketeatret var stilt opp, omgitt på alle kanter av små vokslys som gjorde det strålende og iøynefallende. Mester Pedro tok plass inne i det, da det var han som skulle bevege de kunstferdige figurene, og utenfor sto en gutt­ unge, hjelper hos mester Pedro, klar til å tjene som fortolker og vei­ 609

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

leder for dukketeatrets mysterier. Han hadde en liten stokk i hånden som han brukte til å peke på de figurene som dukket frem. Da så alle som fantes i vertshuset, hadde plassert seg rett foran teatret, noen stående, og don Quijote, Sancho, pasjen og fetteren var vel anbrakt på de beste plassene, begynte fortolkeren å fortelle hva den skulle få se og høre, som skulle lese eller høre neste kapit­ tel:

KAPITTEL XXVI der det muntre eventyret om marionettspilleren fortsetter sammen med andre ting som virkelig er aldeles utmerkede Alle tiet, tyrere og trojanere, som Vergil sier Jeg mener: Alle tilstedeværende satt helt oppslukt av dukketeatret og fortolkeren av alle undrene der, da de plutselig hørte lyden av pauker og trompeter samt en rekke kanonskudd som skapte larm en kort stund; så hevet gutten stemmen og sa: - Denne sannferdige historien som her fremføres for Deres nåder, er tatt ordrett ut av franske krøniker og spanske ballader som store og små synger i gatene. Den handler om den frihet som don Gaiferos ga sin hustru Melisendra, som var fange i Spania i maurernes hen­ der i byen Sansuena, for det het den gang den byen som nå kalles Zaragoza; og Deres nåder skal se don Gaiferos spille brettspill slik det lyder i sangen: Her sitter don Gaiferos med sitt brettspill, og Melisendra er alt ute av hans sinn

og den som dukker opp med krone på hodet og scepter i hånden, er keiser Karl den store, som sies å være far til Melisendra, og han er sur over å se svigersønnen sitte og dra seg uten å gjøre noe, og kommer for å kjefte på ham. Og legg merke til hvor voldsomt og ettertrykkelig han bruker munn så det ser ut som om han vil gi ham et halvt dusin hodesår. Det finnes da også forfattere som mener han gjorde det, og det med ettertrykk; og etter å ha sagt ham mange ting om den fare hans ære er i siden han ikke forsøkte å få hustruen fri, berettes det at han sa: 610

DON QUIJOTE

Nok har jeg sagt, betenk det vel.

Se bare, Deres nåder, hvordan keiseren snur ryggen til og lar don Gaiferos sitte fornærmet og rasende tilbake og utålmodig kaster brettet og brikkene fra seg, og han ber om våpnene, og ber don Roland, fetteren, om å få låne sverdet Durindana, og don Roland vil ikke låne ham det, og tilbyr seg å være med på det vanskelige oppdraget han står overfor; noe som han som er sint og tapper ikke vil godta, men sier derimot at han alene er nok til få sin kone fri, selv om hun skulle være stukket bort i det dypeste hull i jordens indre, og dermed bevæpner han seg og drar straks av sted. Vil Deres nåder så vende blikket mot det tårnet som der kommer til syne, som skal forestille et av tårnene på Zaragozas slott som i dag kalles Aljaferia. Den damen som dukker opp på balkongen der borte, kledd på maurisk vis, er den uforlignelige Melisendra, som så ofte har gitt seg til å skue i retning av Frankrike, og trøstet seg under fangenskapet med tanken på Paris og sin ektefelle. Se nå bare hva nytt som skjer, som kanskje aldri er sett tidligere. Ser De ikke den maureren som uten en lyd og skritt for skritt, med fingeren på munnen, nærmer seg Melisendra bakfra? Se bare hvordan han gir henne et kyss midt på munnen og hvor travelt hun får det med å spytte og tørke den med det hvite kjoleermet og hvordan hun klager og av sorg river seg i sitt skjønne hår, som om det hadde skylden for denne onde handlingen. Se også hvordan den verdige maureren som befinner seg i de galleriene, er kong Marsilio av Sansuena. Han som har sett maurerens uforskammethet siden han er en slektning og har hans gunst, befaler å la ham gripe og gi ham to hundre piskeslag mens han føres den vanlige ruten gjennom gatene i byen, med utropere foran og eskorten bak

og der ser De hvordan de drar ut for å iverksette dommen, etter at han knapt har rukket å utføre udåden; for blant maurere finnes ikke det som heter anklage og fengsling, mens man venter på bevis og dom, som hos oss. - Barn, barn, utbrøt don Quijote med høy røst, - følg din historie rett frem, og gå ikke inn i svinger og kurver; skal man trekke sann­ heten frem, trenger man bevis og atter bevis. Mester Pedro sa dessuten innenfra: - Begynn ikke med utbroderinger, gutt, men gjør det denne herren 611

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

befaler, det er det sikreste. Fortsett du med din enkle sang og forsøk ikke med kontrapunkt, som pleier å bli så innviklede at de knekker. - Det skal jeg gjøre, sa gutten og fortsatte: - Denne figuren som kommer der til hest, dekket av en kappe med hette, er selveste don Gaiferos. Her er hans hustru, som allerede er blitt hevnet for maurerens frekkhet og med bedre og roligere utseende har stilt seg ved utsiktspunktene på tårnet og taler til sin ektemann som hun tror er en reisende. Mellom dem kommer så hele den samtalen som finnes i den balladen som begynner: Ridder, om du drar til Frankrik, spør da etter don Gaiferos;

og alt det der sier jeg ikke nå, for taletrengthet skaper irritasjon. Det er nok; det er nok å se hvordan don Gaiferos tar hetten av, og gjennom de glade gestene Melisendra gjør, skjønner vi at hun har gjenkjent ham, og at vi nå ser hvordan hun klatrer ned fra balkongen for å sette seg bakpå sin gode ektemanns hest. Men å, for en ulykke, en flik av skjørtet er blitt hengende fast i en av jernspissene på balkongen, og hun blir hengende i luften uten å kunne nå ned på bakken. Men her ser dere hvordan himmelens velvilje kommer til hjelp i den største nød. For don Gaiferos kommer, og uten å bry seg om det praktfulle skjørtet blir flerret eller ei, griper han fatt i det, og vips drar han henne ned, setter henne opp på hesteryggen i ett sprang, overskrevs som en mann, og befaler henne å legge armene over skuldrene på ham, slik at hun kan legge dem i kors over brystet hans, for ikke å falle av, for fru Melisendra var ikke vant til slike rideturer. Dere ser også at vrinskene fra hesten viser at den er glad for den tapre og vakre lasten som dens herre og frue utgjør. Dere ser hvordan den snur ryggen til og drar ut av byen, og glade og tilfredse slår de inn på veien til Paris. Dra i fred, å, dere uforlignelige elskende! Måtte dere trygt nå frem til deres etterlengtede fedreland, uten at fru Fortuna stiller hindringer i veien for en lykkelig reise! Måtte venner og slektninger se dere nyte livets dager i fred, og at dere har like mange som Nestors igjen av livet! Her hevet mester Pedro atter stemmen og sa: - Uttrykk deg enklere, gutt; blås deg ikke opp, for all affektasjon er heslig. Fortolkeren svarte ingenting, men fortsatte bare: - Det manglet ikke øyne som ikke har annet å gjøre enn å følge med i alt, og som så Melisendras nedstigning og oppstigning på hes­

612

DON QUIJOTE

ten, noe de meldte fra om til kong Marsilio, som befalte å kalle til våpen, og se bare hastverket. For det er som byen styrter sammen under lyden av klokkene som lyder fra alle moskétårn i byen. - Det går ikke, sa don Quijote straks. - Når det gjelder kirkeklok­ ker, tar nok mester Pedro grundig feil, for blant maurere brukes ikke klokker men pauker og en slags fløyter som vi kaller oboer, og dette med å la kirkeklokkene lyde i Sansuena er utvilsomt virkelig tøv. Da mester Pedro hørte dette, opphørte klokkene og han sa: - Bry Dem ikke med uvesentligheter, herr don Quijote, og trekk ikke tingene slik etter hårene at de helt forspilles. Oppføres det ikke rundt omkring nesten daglig, tusen skuespill fulle av tøv som ikke henger sammen? Til tross for dette oppføres de stadig raskt og mun­ tert, og de lyttes til ikke bare med applaus, men med beundring og allting. Gå bare videre, for så lenge jeg fyller pungen, skal jeg spille flere upassende ting enn solen har atomer. - Det er sant nok, svarte don Quijote. Og gutten sa: - Se bare hvor mange og strålende hester som drar ut av byen for å forfølge de katolske elskende; hvor mange trompeter lyder, hvor mange oboer og trommer gir gjenlyd. Jeg er redd for at de kan bli innhentet og vende tilbake bundet til sin egen hestehale, noe som ville bli et fryktelig syn. Da don Quijote så og hørte en så støyende larm fra de vantro mau­ rerne, mente han at han burde hjelpe de flyktende, han reiste seg og utbrøt med høy røst: - Jeg tillater ikke at i mine levedager og i mitt nærvær skal en så berømt og en så dristig og forelsket ridder bli sveket. Bli stående, fordømte pakk; dere skal hverken følge eller forfølge ham. Gjør dere det, skal dere få kamp med meg! Og som sagt, så gjort, han trakk sverdet og med et sprang stilte han seg ved dukketeatret, og med et stigende og uforlignelig raseri begynte han å la det regne med sverdhugg nedover maurer-dukkene, slo ned én, hugget hodet av på en annen, skadet én her og ødela én der, og blant mange andre gjorde han et hugg ovenfra og ned som var slik at om ikke mester Pedro hadde bøyet seg ned, krøpet sammen og gjort seg liten, ville han ha skåret hodet av ham like lett som om det skulle ha vært av marsipan. Mester Pedro ropte ut: - Hold opp, Deres nåde, herr don Quijote og bemerk at det de slår ned, ødelegger og dreper ikke er virkelige maurere, men bare småfigurer av pappmasjé. Å, jeg elendige synder, De ser vel at De ødelegger og tilintetgjør alt jeg eier! 613

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Men don Quijote opphørte allikevel ikke med å la det regne sverdhugg, dels med begge hender, og dels stikk og vertikalhugg og diagonalstøt. Og på mindre enn to Fadervår hadde han fått hele dukke­ teatret over ende, ødelagt hele utstyret og gjort figurene om til småbiter: kong Marsilio var alvorlig såret, keiser Karl den store hadde fått kronen og hodet delt i to. Hele publikum var i fullt opprør, apen flyktet ut og bortover taket, fetteren ble målløs, pasjen lammet og til og med Sancho Panza selv ble grepet av redsel, for han svor etter­ på at han aldri hadde sett sin herre i et så sinnssykt raseri. Da hele dukketeatret lå i ruiner, roet don Quijote seg litt ned og sa: -Jeg skulle ønske at jeg nå hadde alle dem som ikke tror, eller ikke vil tro, hvor nødvendig vandrende riddere er i verden. Se bare, dersom jeg ikke hadde vært her, hva ville da ha skjedd med den gode don Gaiferos og den skjønne Melisendra. Da er det helt sikkert at de hundene ville ha tatt dem igjen og ville ha krenket dem på den ene eller andre måten. Kort sagt, leve det vandrende ridderskap over alt annet som lever i verden. - Ja la oss bare rope leve, sa mester Pedro da med ynkelig stemme, - og la bare meg dø, for jeg er så ulykkelig at jeg kan si med kongen, don Rodrigo: I går var jeg Spanias herre, i dag har jeg ikke en murtind som er forblitt < mitt eie.

For mindre enn en halv time siden, ja mindre enn et halvt øyeblikk, var jeg herre over konger og keisere med stallene, kistene og sekkene mine fulle av talløse hester og uendelige mengder av prektige drak­ ter. Nå er jeg ulykkelig og bedrøvet, fattig og bragt til tiggerstaven, og først og fremst uten apen som jeg må arbeide meg i hjel for å få tilbake. Og alt dette på grunn av denne ridders tankeløse raserian­ fall, han som hevder han beskytter mindreårige, gjenoppretter urett og utfører andre velgjørende handlinger. Bare overfor meg har hans velgjørende hensikt sviktet, og måtte så himlene være lovet og priset der i sitt høyeste høysete. Kort sagt, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse er den som har ødelagt mine figurer. Sancho Panza ble rørt over mester Pedros ord og svarte: - Gråt ikke, mester Pedro, klag ikke, for det får hjertet mitt til å briste, men du skal vite at min herre don Quijote er en så katolsk og nøyeregnende kristen, at om han oppdager at han har tilføyet deg noen skade, vil han vite å kunne betale og tilfredsstille deg til overmål. 614

DON QUIJOTE

- Når bare herr don Quijote betaler en del av de figurene han har ødelagt, slår jeg meg til ro, og Hans nåde får ro i samvittigheten, for man kan ikke frelses om man beholder andres eiendom mot eierens vilje og ikke leverer det tilbake. - Slik er det, sa don Quijote, - men inntil nå innser jeg ikke at jeg har noe som er Deres, mester Pedro. - Ikke det? svarte mester Pedro. - Og disse levninger som lig­ ger strødd utover dette hårde og golde gulv? Hvem spredte dem og tilintetgjorde dem annet enn den uovervinnelige styrke i Deres mek­ tige arm? Og hvis kropper var disse om ikke mine? Og hva var da mitt levebrød om ikke disse? - Nå begynner jeg å tro, sa don Quijote da, - det jeg så ofte har trodd: at disse trollmennene som forfølger meg, bare stiller slike figu­ rer som disse for mine øyne, og så forvandler og endrer de dem til det de vil. Sannelig, sannelig sier jeg Dem, mine herrer som hører meg, at for meg virket alt det som skjedde, som noe som boksta­ velig talt foregikk: at Melisendra var Melisendra, don Gaiferos don Gaiferos, Marsilio Marsilio og Karl den store Karl den store, derfor ble vreden sterkere. For å oppfylle mitt kall som vandrende ridder ville jeg hjelpe og støtte dem som flyktet, og i denne gode hensikt gjorde jeg det dere har sett. Om det har slått motsatt ut, er det ikke min feil, men de onde som forfølger meg. Til tross for dette, selv om denne min feil ikke skyldtes ondskap, vil jeg selv dømme meg til å betale: Si bare, mester Pedro, hva De vil ha for de ødelagte figurene, for jeg tilbyr meg å betale det straks i god og klingende kastiljansk mynt. Mester Pedro bukket for ham og sa: -Jeg ventet intet mindre av den tapre ridder don Quijote av la Manchas usedvanlig kristelige sinnelag, en virkelig støtte og hjelp for alle trengende og nødstedte vagabonder; og her skal herr verten og den store Sancho være mellommenn og fastslå prisen mellom Deres nåde og meg når det gjelder hva de ødelagte figurene er verd eller kan være verd. Verten og Sancho sa at det ville de gjøre, og straks tok mester Pedro opp fra gulvet kong Marsilio av Zaragoza uten hode og sa: - Her kan man se hvor umulig det vil være å føre denne kongen tilbake til sitt opprinnelige vesen. Følgelig mener jeg, om ingen mener noe annet, at jeg får fire og en halv real for hans død, avferd og endelikt. - Fortsett, sa don Quijote. - Så, for denne åpningen fra øverst til nederst, fortsatte mester

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Pedro idet han tok den delte Karl den store i hendene, - ville det ikke være for meget om jeg skulle forlange fem og en kvart real. - Det er ikke lite, sa Sancho. - Heller ikke mye, repliserte verten, - la oss nærme oss hverandre og sette fem realer. - Gi ham fem og en kvart for alle, sa don Quijote, - for beløpet angående denne bemerkelsesverdige ulykken ligger ikke i en kvart mer eller mindre. Og la oss få det raskt overstått mester Pedro, for det er på tide å spise, og jeg kjenner en antydning til sult. - For denne figuren, sa mester Pedro, - som er neseløs og mangler et øye og tilhører den skjønne Melisendra, skal jeg være rimelig, to realer og ti maravedier. - Her måtte fanden selv ha hatt en finger med i spillet, sa don Quijote, - om nå ikke Melisendra og hennes ektemann i det minste har nådd Frankrikes grense; for den hesten de red, synes jeg snarere fløy enn løp. Derfor er det ingen grunn til å selge meg katten i sekken og vise meg den neseløse Melisendra, når den andre kanskje befin­ ner seg i Frankrike og nyter livet sammen med ektemannen så mye hun orker. Måtte Gud hjelpe enhver med sitt, mester Pedro. La oss så fortsette likefrem og med god hensikt. Fortsett så. Mester Pedro som så at don Quijote holdt på å skli bort fra den sunne fornuft og inn i sin gamle villfarelse, ville ikke at han skulle få slippe unna og sa følgelig: - Hun her er nok ikke Melisendra, men en av hennes kammerjomfruer, og for seksti maravedier vil jeg være vel tilfreds og godt betalt. Slik fortsatte de med å sette en pris på en rekke andre ødelagte figurer, som de to mellommennene modererte etterpå til begge parters tilfredshet så de nådde opp til førti realer og tre kvart; og dessuten, da Sancho straks tok pengene frem, forlangte mester Pedro to realer for arbeidet med å fange apen. - Gi ham dem, sa don Quijote, - ikke for å fange apen, men for å feire det, og jeg vil nå gi to hundre til den som kan si meg med sikkerhet at dona Melisendra og don Gaiferos allerede er i Frankrike og blant sine egne. - Det kan ingen fortelle sikrere enn min ape, sa mester Pedro, men det finnes ikke den djevel som nå kan fange den. Selv om jeg innbiller meg at sulten og lengselen etter meg vil få den til å oppsøke meg i natt, og så gir Gud oss en ny dag, og vi får se. Kort og godt, uværet med dukketeatret tok slutt, og alle spiste i fred og godt kompaniskap på don Quijotes bekostning som var i høyeste grad gavmild.

616

DON QUIJOTE

Før dagen kom, dro han som fraktet lansene og hellebardene, og etter dagens frembrudd dukket fetteren og pasjen opp for å ta avskjed med don Quijote, den ene for å dra hjemover, og den andre for å fortsette reisen, og som reisestøtte ga don Quijote ham et dusin rea­ ler. Mester Pedro ville unngå noen meningsutveksling med don Qui­ jote som han kjente mer enn godt, følgelig sto han opp før solen og tok etterlatenskapene av dukketeatret, grep apen og dro også av sted på nye eventyr. Verten som ikke kjente don Quijote, var blitt like forbløffet over hans galskap som over hans gavmildhet. Så betalte Sancho ham meget godt etter ordre fra sin herre, og sa så farvel til ham. Klokken var nesten åtte om morgenen da de forlot vertshuset og bega seg av sted, og vi lar dem reise, for slik gir det best anledning til å fortelle andre saker som er nødvendige for å kaste lys over denne berømmelige historien.

KAPITTEL XXVII hvor det fortelles hvem mester Pedro og hans ape var, sammen med det store uhell don Quijote opplevet i eventyret med eselskrytingen som han ikke avsluttet som han ønsket, og slik han hadde tenkt

Cide Hamete, kronikøren for denne storslagne historien, innleder dette kapitlet med følgende ord: «Jeg sverger som katolsk kristen ...»; hvortil oversetteren skriver at når Cide Hamete sverger som katolsk kristen når han er muslimsk maurer, noe han utvilsomt var, ville han ikke si annet enn at likesom en katolsk kristen når han sverger, sverger eller bør sverge på å si sannheten og uttrykke den i det han måtte si, sverget han som katolsk kristen i det han ville skrive om don Qui­ jote; spesielt når han skriver hvem mester Pedro var, og hvem den fremsynte apen var som hadde forbløffet alle landsbyene i omegnen slik med sin synskhet. Han sier altså at den som har lest første del av denne historien, vil huske Ginés de Pasamonte som don Quijote satte fri i Sierra Morena sammen med så mange andre galeislaver, og at det var en velgjerning som ble mottatt med utakk og enda dårligere betalt av disse onde menneskene med slette seder. Denne Ginés de Pasamonte, som don Quijote kalte Ginesillo de Parapilla, var den som stjal eselet fra San­ cho Panza. Siden det på grunn av trykkernes feil hverken sto hvor 617

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

eller hvordan i første del, er det mange som har ment at det skyld­ tes forfatterens dårlige hukommelse at det ikke kom med. Men når alt kommer til alt, stjal Ginés eselet da Sancho Panza satt og sov på det, og brukte det samme knepet som Brunello da Sacripante satt på Albraca og trakk hesten vekk mellom bena på ham. Etterpå fikk Sancho det tilbake som det ble fortalt (i II, kap. 4). Denne Ginés, som da var redd for å bli pågrepet av myndigheten som lette etter ham for å straffe ham for hans tallrike kjeltringstreker og forbrytel­ ser, som var så mange og så store at han selv skrev et tykt bind hvor han fortalte om dem, besluttet å forflytte seg til kongeriket Aragon og dekke det venstre øyet og så gå over til å bli marionettfører; for dette, og å jukse i kortspill var han en sann mester i. Det skjedde så at han kjøpte apen av noen frigitte kristne som var på vei hjem fra Berberiet, og han lærte den å hoppe opp på skulde­ ren når han ga den et tegn, for å mumle i øret på ham, eller gjøre noe som så slik ut. Da den hadde lært det, og før han dro inn i en landsby med apen og dukketeatret sitt, spurte han i den nærmeste landsbyen eller hvem han nå traff på, hvilke spesielle ting som hadde skjedd der på stedet og hvilke personer det gjaldt. Det sørget han for å huske godt; men det første han gjorde var å vise dukketeatret sitt og oppføre snart den ene og snart den andre historien, som alle var glade og muntre og velkjente. Når så forestillingen var over, foreslo han å vise apens mange evner og sa at den kunne skue både det fortidige og det nærværende, men når det gjaldt det fremtidige strakk den ikke til. For svaret på hvert spørsmål forlangte han to realer, og noen fikk avslag på prisen, alt etter som han bedømte stemningen. Nå og da kom det folk fra familier som han kjente historiene til, og selv om de for å slippe å betale ikke spurte, gjorde han tegn til apen, og sa straks hva den hadde fortalt, og det stemte helt og fullt med det som hadde skjedd. Dermed fikk han en umåtelig anseelse og alle støttet ham. Siden han forsto seg så godt på mennesker, svarte han slik at svarene passet godt med spørsmålene, og siden ingen presset på eller maste om at han skulle fortelle hvordan apen kunne se slike ting, lurte han alle og fylte pengepungen. Straks han kom inn i vertshuset, gjenkjente han don Quijote og Sancho, og derfor var det lett å forbløffe de to, og alle som var der. Men det ville ha kostet ham dyrt dersom don Quijote hadde holdt hånden noe lavere da han kuttet hodet av kong Marsilio og ødela alle hans ryttere, slik det er fortalt i forrige kapittel. Dette er det som bør sies om mester Pedro og apen hans. Vender vi nå tilbake til don Quijote av la Mancha, kan jeg fortelle 618

DON QUIJOTE

at etter at de forlot vertshuset, besluttet han å se først elven Ebro og hele området omkring, før han dro inn i byen Zaragoza, for han hadde god tid til det før ridderturneringen begynte der. I den hensikt fortsatte han på den samme veien i to dager uten at det skjedde noe det er grunn til å skrive om, inntil han den tredje, på vei oppover en åsside, hørte en sterk larm av trommer, trompeter og flintebøsser. Først trodde han at en hæravdeling var på vei gjennom området, og for å få se den sporet han Rocinante og fortsatte oppover åssiden. Da han hadde nådd toppen, mente han å se ved foten av åsen mer enn to hundre mann bevæpnet med alle slags våpen, som for eksem­ pel lange lanser, armbrøster, partisaner, hellebarder og spyd og noen flintebøsser og mengder av skjold. Han red nedover skråningen og nærmet seg eskadronen så meget at han tydelig kunne se bannerne og oppfatte farvene og devisene; spesielt én som sto på en vimpel eller fane av hvit sateng der det høyst levende var malt et kortbent esel med hodet løftet, munnen åpen og tungen ute og i en stilling som om det var i ferd med å skryte; rundt det var det med store bokstaver skrevet følgende verselinjer: Ikke uten resultater; borgmestre to sto opp og skrøt.

Av dette bannermerket skjønte don Quijote at det var folk fra eselskrytbyen, og det sa han til Sancho og forklarte hva som sto på ban­ neret. Han sa også at den som hadde fortalt om denne saken, hadde tatt feil når han sa det dreiet seg om to rådmenn som skrøt, for ifølge versene på banneret hadde det derimot vært borgermestre. Til det svarte Sancho Panza: - Herre, dette er ikke noe å bry seg med; for det er vel mulig at to rådmenn som engang skrøt, med tiden ble borgermestre i landsbyen, og følgelig kan de omtales med begge titlene, så meget mer som det ikke har noe med saken å gjøre om skrytingen kom fra en borger­ mester eller en rådmann, da både en borgermester og en rådmann kunne føle trang til å skryte. Slik fikk de altså vite hvordan en landsby som ble gjort narr av, dro for å slåss med en annen som spottet dem mer enn rimelig var og mer enn godt naboskap kan tillate. Don Quijote dro bort mot dem, ikke uten sterk uro hos Sancho som ikke likte å befinne seg i slike trefninger. Mennene i eskadronen lot ham komme inn blant dem, da de trodde han var på deres parti. Don Quijote løftet visiret, og med edel og statelig holdning nådde han 619

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bort til banneret med eselet, og der stilte alle de mest fremtredende i hæren seg rundt ham for å betrakte ham, med den vanlige forbløffelsen som alle viste som så ham for første gang. Don Quijote, som så at de var helt opptatt av å stirre på ham uten at noen snakket til ham eller spurte om noe, ville benytte denne stillheten, brøt sin egen, hevet røsten og sa: - Mine gode herrer, så innstendig som jeg kan, vil jeg be Dem om ikke å avbryte den tankerekken jeg ønsker å fremlegge for Dem, før De ser om De misliker eller irriteres av den. Skulle det skje, vil jeg ved det minste tegn De gir meg, sette et segl for min munn og en knebel for min tunge. Alle sa at han kunne si det han ville, for de ville gjerne høre på ham. Med denne tillatelsen fortsatte don Quijote: - Jeg, mine herrer, er vandrende ridder, hvis yrke er våpenbruk og hvis kall er å støtte de trengende og komme de nødstedte til hjelp. Det er flere dager siden jeg fikk vite om det vanhell og den årsak som stadig vekk driver Dem til å gripe til våpen for å hevne Dem på Deres fiender. Da jeg flere ganger for meg selv har gjennomtenkt denne saken, har jeg funnet ut, ifølge de lover som gjelder for duel­ ler, at De tar feil i å anse Dem for krenket. Ingen enkelt borger kan krenke en hel by, om han ikke beskylder den i sin helhet for forræ­ deri, fordi man ikke i detalj vet hvem som begikk det forræderi som er årsaken til utfordringen. Et eksempel på dette har vi i Diego Ordonez de Lara, som utfordret alt folket i byen Zamora, siden han ikke visste at bare Vellido Dolfos hadde begått det forræderi å drepe sin konge. Følgelig utfordret han alle, og alle måtte ta opp utfordringen og hevnen. Riktignok er det slik at don Diego gikk litt for langt, ja til og med svært langt over streken, for det var ingen grunn til å ut­ fordre de døde, eller korn og vann, heller ikke dem som skulle fødes, eller andre uvesentligheter som sies der. Vel, men det er slik at om raseriet går over alle bredder, da har tungen ingen far, huslærer eller bremse som kan korrigere den. Siden det da er slik at en enkelt ikke kan krenke et kongedømme, en provins, by eller stat, heller ikke en hel by, er det helt klart at det er ingen grunn til å hevne seg over en utfordring på grunn av en slik krenkelse, siden den ikke er det. Det ville jo ta seg nydelig ut om man stadig vekk skulle ta livet av hverandre for alle de tilnavn og økenavn og andre navn guttunger og folk uten betydning har munnen full av, slik som Klokketårnbyen eller kjeleflikkerne, aubergine-eterne, hvalfangerne eller såpekokerne, som blir brukt om folk fra Valladolid, Madrid, Toledo og Sevilla. Det ville sannelig tatt seg nydelig ut om alle disse berømmelige byene 620

DON QUIJOTE

skulle bli sinte og hevne seg og stadig vekk trekke sverdet som var det trekkbasuner, ved den minste uenighet, hvor liten den enn skulle være! Det vil heller ikke Gud ønske eller tillate. Erfarne og kloke menn, og velordnede stater kan gripe til våpen og trekke sverdet og utsette seg selv, sine liv og sin eiendom for fare av fire grunner: den første for å forsvare den katolske tro, den andre for å forsvare sine egne liv, noe som er både en naturlig og en guddommelig lov; den tredje for å forsvare sin ære, sin familie og sin eiendom; den fjerde er i kongens tjeneste i en rettferdig krig; og om vi ville tilføye en femte, som kan betraktes som den andre, for å forsvare fedrelandet. I tillegg til disse fem hovedgrunner kan man tilføye noen flere som er rimelige og fornuftige og som tvinger en til å gripe til våpen. Men å gripe til dem for barnaktigheter og saker som mer er til å le av og til underholdning enn de er krenkelser, gir den som griper til våpen preg av å mangle fornuftens bruk; så meget mer som det ikke kan finnes noen grunn til å ta en urettmessig hevn for en rettmessig. Det strider imot den hellige lov vi bekjenner oss til, og som pålegger oss at vi skal gjøre godt mot våre fiender og at vi skal elske dem som avskyr oss. Det er et påbud som bare er vanskelig å oppfylle for dem som har mindre av Gud enn av verden og mer av kjødet enn ånden. For Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, som aldri løy, ikke kunne eller kan lyve da han er vår lovgiver, sa at dens åk er mildt og dens vekt er lett. Og følgelig har han ikke befalt oss noe som er umulig å oppfylle. Følgelig, mine herrer, Deres nåder er ifølge guddommelige og menneskelige lover tvunget til å falle til ro. - Fanden hente meg, sa Sancho da for seg selv, - om ikke denne min herre er en tolog, og om han ikke er det, ligner han en som det ene egget ligner det andre. Don Quijote trakk pusten litt, og da han forsto at de fremdeles lyttet i stillhet, ville han fortsette sin tale, noe som ville ha skjedd om ikke Sanchos skarpsindigheter var kommet i veien. Da han så at hans herre stanset opp, overtok han ordet med å si: - Min herre don Quijote av la Mancha, som en gang kalte seg Rid­ deren av den bedrøvelige skikkelse, og nå kaller seg Løveridderen, er en meget forstandig adelsmann, som kan latin og spansk som en riktig student, og i alt det han gjør og gir råd om, går han frem som en god soldat, og alle de lover og forordninger om det som kalles en duell, kan han på fingrene. Og følgelig er det bare å la seg lede av det han sier. Går det galt, la det gå ut over meg; så meget mer som det er sagt at det er tåpelig å bli sint bare fordi man hører eselskryting. Jeg husker at som gutt skrøt jeg når og hvor jeg ville uten at noen

621

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hindret meg, og jeg gjorde det så riktig og så lystig at når jeg skrøt, da skrøt alle eslene i landsbyen. Allikevel var jeg den jeg var; med aktverdige foreldre, og selv om jeg ble misunt av flere enn én av de hovneste i byen, brydde ikke det meg. For at dere skal innse at jeg taler sant, vent bare og lytt, for denne kyndigheten er som å svømme: er den én gang innlært, glemmes den aldri. Og så, med en hånd over nesen, begynte han å skryte så gjennom­ trengende at alle daler i omegnen ga gjenlyd. Men en av dem som sto ved siden av ham, trodde han drev gjøn med dem, løftet en lang stang han hadde i hånden og ga ham et slag som var sterkt nok til å få ham over ende på bakken. Don Quijote som så hvor dårlig det var gått med Sancho, satte med lansen i hånden rett mot den som hadde slått ham. Men det var så mange som la seg imellom, at det ikke var mulig å hevne ham, og da han så at et helt stormvær av sten regnet over ham og at han ble truet av tusen illesinnede armbrøster og ikke færre hjulbøsser, snudde han Rocinante. I en så full galopp som den maktet, for han ut mellom dem og anbefalte seg i sitt hjerte til Gud om å bli befridd for denne faren; for hvert skritt fryktet han å få en kule i ryggen som ville komme ut gjennom brystet, og stadig vekk trakk han pusten for å se om den sviktet. Men folkene i eskadronen nøyde seg med å se ham flykte uten å skyte på ham. Sancho satte de opp på eselet igjen, så snart han kom til seg selv og lot ham følge sin herre. Ikke fordi han var bevisst nok til å styre den, men fordi gråskimmelen -fulgte sporene til Rocinante, for uten den ville den ikke klare seg. Da don Quijote hadde ridd et godt stykke, snudde han hodet og så Sancho komme, og ventet da siden ingen fulgte etter ham. Folkene i eskadronen ble der til natten falt på, og siden motparten ikke hadde våget et slag mot dem, dro de hjem til landsbyen glade og fornøyde. Og om de hadde kjent til en gammel gresk skikk, hadde de nok på dette stedet reist et seiersmonument.

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXVIII om de ting som Benengeli sier leseren skal få vite, dersom de leses med oppmerksomhet

Når den tapre flykter, er motpartens svikefullhet avslørt, og kloke menn vet å spare seg til en bedre anledning. Denne sannhet ble bekref­ tet i don Quijotes tilfelle, for da han hadde vekket landsbyfolkets vrede og innså de onde hensikter hos den indignerte eskadronen, stakk han simpelthen av, og uten å huske Sancho eller den faren han var i, trakk han seg så langt unna som han mente var tilstrekkelig for å være i sikkerhet. Sancho fulgte ham liggende tvers over eselet, som nevnt er. Da han nådde frem til don Quijote, var han kommet til seg selv og lot seg falle fra gråskimmelen og ned for Rocinantes føtter, skrekkslagen, gjennomprylt og mørbanket. Don Quijote steg av hesten for å se på sårene, men da han fant ham uskadd fra hode til fot, sa han rasende til ham: - Måtte du virkelig velge et slikt øyeblikk til å skryte, Sancho! Og når fant du ut at det var riktig å nevne rep i hengt manns hus? Som kontrapunkt til eselskrytmusikken, kunne du vente annet enn stokkeslag? Og takk du Gud, Sancho, at de velsignet deg med stokkeslag og ikke korset deg med en tyrkisk krumsabel. - Jeg er ikke i stand til å svare, svarte Sancho, - for jeg tror at bare skuldrene mine kan snakke nå. La oss stige til hest og dra herfra, så skal jeg kneble eselskrytingen, men jeg kan ikke la være å fastslå at vandrende riddere flykter og lar sine gode væpnere ligge i fiendens vold like gjennombanket og finmalt som henna eller brødkorn. - Den som trekker seg tilbake, flykter ikke, svarte don Quijote, - for du skal vite, Sancho, at den tapperhet som ikke baserer seg på klokskap, kalles dumdristighet, og den dumdristiges storverk til­ legger man mer hans hell enn hans pågangsmot. Følgelig vedgår jeg at jeg har trukket meg tilbake, men ikke flyktet. Og i dette har jeg etterlignet mange tapre menn som har spart seg for bedre tider, som historien er full av, og som jeg ikke trekker frem nå, da de hverken kan være til lærdom for deg eller til glede for meg. Da satt Sancho allerede til hest, hjulpet av don Quijote, som likeledes selv besteg Rocinante, og litt etter litt nådde de inn i en liten skog som dukket opp en kvart postmil lenger borte. Fra tid til annen ga Sancho fra seg noen dype smertestønn og noen smerte­ skrik, og da don Quijote spurte hva som var årsaken til slike bitre følelsesutbrudd, svarte han at nederst fra ryggsøylen og opp dit 623

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

nakken gikk over i hjernen gjorde det så vondt at han holdt på å besvime. - Årsaken til smerten er utvilsomt, sa don Quijote, - at siden stan­ gen som traff deg var riktig lang, traff den deg der hvor alle de delene som gjør vondt, begynner, og jo mer du ble slått, desto vondere gjør det. - Gode Gud, sa Sancho, - Deres nåde har virkelig fjernet all tvil og har forklart meg det med de nydeligste uttrykk! Ved min egen kropp! Var årsaken til smerten så skjult, at det var nødvendig å fortelle meg at det gjør vondt overalt der stangen traff? Hvis jeg hadde vondt i anklene, kunne jeg nok lure på hvorfor de gjorde vondt, men at det gjør vondt der jeg ble slått, skal det ikke mye gjetteevne til å finne ut. Sannelig, min herre og husbond, andres ulykke glemmer vi raskt, og for hver dag innser jeg mer og mer hvor lite jeg kan vente meg av kompaniskapet med Deres nåde. For om De denne gangen har latt meg bli gjennomprylt, vil vi en annen gang og hundre andre ganger få om igjen flyturen på teppet fra fordum og andre guttestreker; og om det denne gangen har gått ut over skuldrene, vil det bli enda verre neste gang. Langt bedre ville det være om jeg ikke var et fehode, og utførte noe skikkelig her i livet; langt bedre ville det være, sier jeg enda en gang, å dra hjem til mitt hus, min kone og mine barn og gi dem føde og oppdra dem med det Gud finner for godt å gi meg, og ikke fare av sted etter Deres nåde på veiløse veier og i ulendt terreng og på stier som heller ikke finnes der, hvor jeg drikker dårlig og spiser enda verre. La oss se på det å sove! Mål bare opp, broder væpner, seks fot jord, og vil De ha mer, forsyn Dem bare og strekk Dem ut som De vil. Han som skapte det vandrende ridderskap skulle jeg gjerne sett brent og forvandlet til aske, eller i det minste, den første som ville være væpner for slike tullinger som fordums vandrende riddere måtte ha vært. Om dem av i dag sier jeg ingenting; da Deres nåde er én av dem, respekterer jeg dem ettersom jeg vet at Deres nåde i det De sier og tenker, vet litt mer enn fanden selv. - Jeg skulle gjerne inngå et godt veddemål med deg, Sancho, sa don Quijote, - at nå når du snakker uten at noen stopper deg, kjenner du ingenting i kroppen. Tal bare, min sønn, om alt det som flyter opp i tankene dine og når munnen. For til gjengjeld for at du ikke kjenner noe, skal jeg anse for en glede den irritasjonen som dine uforskammetheter gir meg. Om du så sterkt ønsker å vende hjem til kone og barn, vil ikke Gud tillate at jeg hindrer det. Du oppbevarer penger som er mine, regn så ut hvor lenge siden det er vi dro fra byen vår, og hva du kan og bør tjene hver måned, og betal så deg selv med egen hånd. 624

DON QUIJOTE

- Da jeg var i tjeneste hos Tomé Carrasco, svarte Sancho, - faren til student Samson Carrasco, som Deres nåde kjenner godt, tjente jeg to dukater hver måned i tillegg til maten. Hos Deres nåde vet jeg ikke hva jeg kan tjene, ettersom jeg vet at som væpner til en vandrende ridder har jeg mer arbeide enn en som er i tjeneste hos en bonde. For hvor meget vi arbeider om dagen, og hvor plagsomt det kan være, om kvelden har vi varm mat i gryta og sover i en seng; noe jeg ikke har opplevet etter å ha gått i tjeneste hos Deres nåde. Bortsett fra den korte tiden vi var i don Diego de Mirandas hus, og den festen jeg fikk ut av det jeg trakk opp av grytene til Camacho, og det jeg spiste og drakk og sov i Basilios hus, har jeg resten av tiden sovet på den hårde jord, under åpen himmel, utsatt for det man kaller him­ melens ubarmhjertighet, og ernært meg av osteskiver og brødskalker og drukket vann, snart fra bekker og snart fra kilder som vi finner heromkring hvor vi ferdes. -Jeg innrømmer, Sancho, sa don Quijote, - at alt du sier er sant. Hvor meget mer bør jeg gi deg enn Tomé Carrasco gjorde? - Etter mitt syn, sa Sancho, - vil jeg anse meg for godt betalt, om Deres nåde legger til to realer for hver måned. Dette gjelder betalin­ gen for arbeidet, men hva angår å oppfylle det ord og det løfte Deres nåde har gitt meg om å gi meg styringen av en øy, ville det være rimelig å legge til seks realer til, som alt i alt ville bli tredve. - Det er godt, svarte don Quijote, - og i samsvar med den lønn du har angitt, og at det er femogtyve dager siden vi forlot byen vår, regn da ut, Sancho, i forhold til dette hvor meget jeg skylder deg, og betal deg selv, som jeg har sagt, med egen hånd. - Nei, for svingende, sa Sancho, - i dette regnestykket har Deres nåde rotet seg helt bort, for det med løftet om den øya, det må telles fra den dagen De lovet meg den, inntil den time vi nå er i. - Vel, hvor lenge siden er det at jeg lovet deg den? spurte don Quijote. - Om jeg ikke husker feil, svarte Sancho, - må det være mer enn tyve år og tre dager, mer eller mindre. Don Quijote slo seg for pannen og begynte å le av full hals og sa: - Ikke tok vandringen i Sierra Morena, og hele tidsrommet fra vår avreise mer enn knapt to måneder, og så sier du, Sancho, at jeg ga deg mitt løfte for tyve år siden? Nå ser jeg at du ønsker at alle de pengene mine du oppbevarer, skal gå til å betale din lønn. Om det er slik og det passer deg, gir jeg dem til deg nå, og vel bekomme. Dersom jeg skulle skilles fra en så elendig væpner, vil jeg glede meg over å forbli fattig og uten en skilling. Men si meg, du som forvansker alle det 625

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vandrende ridderskaps forordninger for væpnere: Hvor har du sett eller lest at noen vandrende ridders væpner har tinget med sin herre for å få en større eller mindre månedslønn for å tjene ham? Dykk, dykk bare ned, du kjeltring, bedrager og utyske, i disse historienes mare magnum. Dersom du finner at noen væpner har sagt, eller tenkt, det som du her har sagt, skal du få gravere det inn i min panne og dessuten gi meg fire ørefiker rett i ansiktet som en krenkelse. Ta bare tøylene eller grimen på gråskimmelen og dra hjem; for etter ett skritt herifra skal du ikke dra videre sammen med meg. Å, du utakknemlige som har spist mitt brød! Og tenk å ha gitt mine løfter til en slik en! Å, du som har mer av dyret enn av mennesket! Nå når jeg tenkte å heve deg opp i verden, og det slik at du, til tross for din kone, ville kalles Høyvelbårenhet, da forlater du meg? Nå drar du, idet jeg kom med det faste og sterke forsett å gjøre deg til herre over den beste øy i verden? Kort og godt, som du har sagt før, det er ikke honning for eselmunn. Esel er du, og esel vil du forbli, og et esel er du fortsatt når ditt livsløp er over; og jeg mener at ditt liv vil nå slutten før du finner ut at du er et dyr. Sancho satt og stirret stivt på don Quijote mens alle disse beske irettesettelsene regnet over ham, og han ble så sønderknust at han fikk tårer i øynene og sa med smertelig og ynkverdig stemme: - Herre, jeg innrømmer at for å bli et esel fullt og helt, mangler jeg bare halen. Og om Deres nåde vil feste den på meg, vil jeg anse det for vel fortjent og tjene Dem som esel i alle de livsens dager jeg har igjen. Deres nåde må tilgi meg og forlate meg min uerfarenhet og bemerk at jeg vet lite, og om jeg snakker meget, er det mer som en sykdom enn av ondskap, men den som synder og har seg forbedret, av Gud vil bli tilgitt og hedret. - Jeg ville bli overrasket, Sancho, om du ikke blandet inn et av dine ordspråk i din tale. Godt, jeg tilgir deg når du bare forbedrer deg, og om du ikke fra nå av tenker for meget på din egeninteresse, men forsøker å åpne ditt hjerte så det anspores og oppmuntres til å vente på oppfyllelsen av mine løfter, som nok kan forsinkes, men ikke er umulige. Sancho svarte at det skulle han, om han så skulle trekke seg selv opp etter håret. Dermed dro de inn i skogholtet, og don Quijote slo seg ned ved foten av en alm og Sancho ved foten av en bøk; for slike trær og deres like, har alltid føtter, men ikke hender. Sancho hadde en plag­ som natt, for stokkeslagene kjentes sterkere i nattekjøligheten. Don Quijote tilbragte den oppslukt av sine stadige minner, men til tross 626

DON QUIJOTE

for det overga de øynene til søvnen. Da morgendemringen kom, fort­ satte de på veien på jakt etter den berømte Ebros bredder, hvor det skjedde dem det som fortelles i neste kapittel.

KAPITTEL XXIX om det berømmelige eventyret med den forheksede båten

I langsom skrittgang som hverken skal telles eller fortelles, nådde don Quijote og Sancho, to dager etter at de forlot skogholtet, frem til elven Ebro. Synet av den var for don Quijote en stor glede, for der beskuet han de yndige elvebreddene, det gjennomsiktige vannet, den rolige strømmen svulmende av en overflod av flytende krystaller, og dette gledefylte syn vekket i hans minne tusen elskovsfylte tanker. Spesielt kom det han hadde sett i Montesinos’ hule i hans tanker, og siden mester Pedros ape hadde sagt at deler av det var sant og annet usant, helte han mer i retning av det sanne enn det usanne, i motset­ ning til Sanhco som tok alt for én og samme løgnhistorie. Mens han red fremover på denne måten, dukket det frem for blikket en liten båt uten årer og helt uten noen form for rigg, som var bundet til en trestamme ved bredden. Don Quijote tittet til alle kanter, men så ikke et menneske, og straks steg han uten videre av Rocinante og befalte Sancho på gråskimmelen å gjøre det samme og tjore begge dyrene godt til en poppel eller et piletre som sto der. Sancho spurte om grunnen til at han så plutselig steg av og til at dyrene skulle tjores. Don Quijote svarte: - Du skal vite, Sancho, at denne båten som ligger her, kaller på meg personlig; noe annet kan ikke være mulig. Den anmoder meg om å gå om bord og dra til unnsetning for en eller annen ridder, eller en annen fremtredende person som har gerådet i en betrengt situasjon. For det er den måten som historier om riddere og heksemestre er skrevet på og der disse taler og griper inn. Når en eller annen ridder er i nød og ikke kan utfris uten en håndsrekning fra en annen ridder, siden de befinner seg i en avstand fra hverandre på to eller tre tusen postmil, eller mer, enten rives han med på en sky eller det skaffes en båt han stiger om bord i, og på et lite blunk føres han opp gjennom luften, eller over havet, dit han er ønsket og hans hjelp er nødvendig. Følgelig, å Sancho, er denne båten plassert her av samme grunn. Det 627

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

er like så sant som at det nå er dag, og før dette skjer, bind Rocinante og gråskimmelen ved siden av hverandre, og så står det i Guds hånd hvor han vil lede oss, for jeg ville ikke unnlate å gå om bord selv om en flokk barfotmunker skulle be meg om å la det være. - Siden det er slik, svarte Sancho, - og Deres nåde for hvert skritt må finne på det jeg ikke vet om jeg skal kalle galskaper, har jeg ikke annet å gjøre enn å bøye hodet og adlyde og holde meg til ordspråket «gjør det din herre befaler, og du belønnes med å gå til bords med ham». Men til tross for dette og det som kan lette min samvittighet, vil jeg påpeke for Deres nåde at jeg synes nevnte båt ikke tilhører de forheksede, men til fiskere på denne elven, for her fiskes den beste stamsild i verden. Dette sa Sancho mens han bandt ridedyrene og overlot dem med sorg i sjelen til trollmennenes beskyttelse. Don Quijote sa at han ikke skulle plage seg med tanken på å overlate dyrene til seg selv, for den som førte dem av sted ad longinqui veier og regioner, ville nok også ta vare på dem. - Jeg skjønner ikke det der med logincus, sa Sancho, - det ordet har jeg aldri hørt før. - Longinquus, svarte don Quijote, - betyr fjerntliggende, og det er ikke merkelig at du ikke forstår det; for du er ikke nødt til å kunne latin, slik enkelte som roser seg av å kunne det uten å skjønne et mukk. - Nå er de tjoret, sa Sancho. - Hva skal vi gjøre nå? - Hva? svarte don Quijote. - Gjøre korsets tegn og lette anker; jeg mener gå om bord og kutte fortøyningen som holder denne båten. Så hoppet han om bord, fulgt av Sancho som kuttet repet. Båten fjernet seg litt etter litt fra bredden, og da Sancho så han var sånn cirka to alner ute i elven, begynte han å skjelve og fryktet sin egen fortapelse, men ingenting smertet ham mer enn å høre eselet skryte og se at Rocinante kjempet for å komme løs, og han sa til sin herre: - Gråskimmelen skryter av sorg over vårt fravær, og Rocinante forsøker å komme løs for å svømme etter oss. Å, kjæreste venner, bli i freden, og når den galskap som bringer dere bort fra oss, er opp­ klart, kommer vi tilbake til dere! Derpå begynte han å gråte så bittert at don Qujiote sa sint og surt til ham: - Hva er du redd for, din feige skapning? Hva gråter du for, du som har et harehjerte? Hvem forfølger deg, hvem går løs på deg, din slappe husmus, eller hva er det du mangler, du som lider nød midt i 628

DON QUIJOTE

overfloden? Vandrer du kanskje barbent i De skytiske fjell, og ikke sittende på denne toften som en erkehertug på denne skjønne elvens rolige strøm, hvorfra vi snart vil dra ut på det vidstrakte hav? Men dit må vi allerede ha nådd, og har reist minst seks eller åtte hundre sjømil. Om jeg hadde et astrolabium som jeg kunne ta polhøyden med, kunne jeg ha sagt deg hvor langt vi har reist. Skjønt enten vet jeg lite, eller så har vi allerede, eller ganske snart, passert ekvator, eller jevndøgnslinjen, som deler og avskjærer de to motsatte polene i samme avstand fra hverandre. - Og når vil vi nå frem til denne jevnløgnslinjen eller kvatoren som Deres nåde snakker om, spurte Sancho, - hvor langt har vi da reist? - Langt, repliserte don Quijote, - for av de tre hundre og seksti gradene som jorden omfatter med vann og jord, ifølge Ptolemaios’ beregning, han som var den største kosmograf man vet om, har vi nok gjennomreist halvparten, når vi når den linjen jeg nevnte. - Gode Gud, sa Sancho, - det er noen nydelige vidner De gjør bruk av, den der beregnende Toleus som var kosegruff og det som verre er. Don Quijote lo av den fortolkningen Sancho hadde gitt av kosmografen Ptolemaios’ navn, beregning og oversikt og sa: - Du skal vite, Sancho, at spaniere og andre som går om bord i Cådiz for å dra til Ostindia, har som et tegn på at de har passert jevndøgnslinjen jeg nevnte, at lusene dør på alle som er på skipet uten at en eneste overlever, heller ikke finner man noen på hele fartøyet. Følgelig kan du, Sancho, stryke en hånd over låret, og om du treffer på en levende ting, blir vi kvitt den usikkerheten; og hvis ikke, har vi passert. - Det der tror jeg ikke noe på, svarte Sancho, - men allikevel skal jeg gjøre det Deres nåde befaler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor vi behøver å gjøre et slikt forsøk. Jeg ser jo med mine egne øyne at vi ikke har fjernet oss mer enn fem alen fra bredden, og heller ikke har vi kommet oss mer enn to alen bort fra husdyrene våre, for der står Rocinante og gråskimmelen på samme sted der vi forlot dem, og jeg sverger på at jeg har tatt bestikk, og vi beveger oss ikke raskere enn en maur. - Gjør den prøven jeg ba deg om, og bry deg ikke om noe annet. For du vet ikke hva kolurer, linjer, paralleller, stjernetegn, poler, ekliptikker, solhverv, planeter og jevndøgn er for noe, og som de himmelske og jordiske sfærer er sammensatt av. Om du kjente alle disse tingene, eller en del av dem, ville du ha visst hvilke paralleller vi har krysset, hvilke himmeltegn vi har sett og hvilke stjernebilder vi alt har lagt 629

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

bak oss, eller holder på å legge bak oss nå. Og jeg sier enda en gang til deg at du skal beføle deg selv og lete, for jeg tror at du er renere enn et hvitt og glatt papirark. Sancho famlet nedover seg selv og nådde med hånden fint ned til venstre knehase, løftet hodet, så på sin herre og sa: - Enten er denne prøven gal, eller så har vi ikke på mange mil nær nådd dit Deres nåde nevnte. - Hva da? spurte don Quijote. - Har du funnet noe? -Ja, til og med noen! svarte Sancho. Og han rystet på fingrene og vasket hele hånden nede i elvevannet der båten fredelig gled av sted midt ute i strømmen, uten å bli drevet av noen annens hemmelige kraft, eller noen skjult trollmann, men bare av selve den myke og jevne elvestrømmen. I samme øyeblikk oppdaget de noen store vannmøller midt ute i elven. Knapt hadde don Qujiote sett dem, før han med høy røst sa til Sancho: - Ser du der? Der, min venn, dukker byen, slottet eller festningen opp der en eller annen undertrykt ridder befinner seg eller en eller annen dronning, kongedatter eller en prinsesse i nød, og jeg er bragt hit for å komme dem til unnsetning. - Hva fanden slags by, slott eller festning taler Deres nåde om? sa Sancho. - Ser De ikke vannmøllene ute i elven, der kornet males? - Ti stille, Sancho, sa don Quijote, - for selv om de ser ut som vannmøller, er de det ikke. Jeg har alt sagt deg at trollkunstene for­ vandler og endrer alle tings naturlige vesen. Jeg mener ikke at deres egentlige vesen virkelig endres, men at det ser slik ut, slik det viste seg i forvandlingen av Dulcinea, mine lengslers eneste tilfluktssted og håp. Da nådde båten midt ut i elvestrømmen, der den ikke fløt så lang­ somt som før. Møllerne som så at denne båten drev nedover elven og kom til å ende i hvirvlene på møllehjulene, kom raskt farende ut med lange stenger for å stanse den. Siden de var hvite av melet og både ansikt og klær var dekket av det, så de virkelig nifse ut, og de skrek: - Fandens mennesker! Hvor skal dere? Er dere lei av livet? Hva vil dere? Drukne og hakkes opp av disse hjulene? - Fortalte jeg deg ikke, Sancho, sa don Quijote da, - at vi er kom­ met dit hvor jeg må vise hvor langt min tapre arm når? Se hva slags kjeltringer og nidinger som går mot meg; se hvor mange nifse grima­ ser de gjør ... Men nå skal dere få se, fordømte pakk! Så reiste han seg midt i båten, og med høye rop begynte han å true møllerne med følgende ord: 630

DON QUIJOTE

- Ondsinnede og villfarne pakk, sett den personen i frihet, fri til å utøve sin frie vilje som dere holder fanget i denne festning eller dette underjordiske fengsel, enten det er en høy eller lav, eller av hvilken stand og stilling han enn er; for jeg er don Quijote av la Mancha, som med et annet navn kalles Løveridderen, og som etter befaling av de høyeste himler er den som skal gi dette eventyret en lykkelig slutt. Da han sa dette, grep han til sverdet og begynte å svinge det i luf­ ten over møllerne. Disse som kanskje hørte, men ikke skjønte dette sludderet, ga seg til å stanse båten med stengene, siden den var på vei inn i hvirvlene i kanalen ned mot møllehjulene. Sancho la seg på kne og ba fromt himmelen om å fri ham fra denne opplagte faren, noe den også gjorde ved hjelp av møllernes kjapphet og kyndighet, som holdt båten tilbake med stengene, men ikke slik at de greide å hindre at båten gikk rundt så don Quijote og Sancho endte nede i vannet. Men det hjalp don Qujiote at han kunne svømme som en gås, selv om vekten av våpen og harnisk førte ham ned til bunnen to ganger; og hadde det ikke vært for møllerne som kastet seg ut i vannet og trakk begge opp som melsekker, ville det ha blitt Trojas undergang for dem. Da de vel var kommet opp på land, gjennomvåte, men ikke tørste, la Sancho seg på kne, og med foldede hender og himmelvendte øyne ba han Gud i en lang og from bønnfallelse om fra nå av å bli befridd for sin herres dumdristige innfall og utfall. Da kom fiskerne som eide båten, som var blitt slått til pinneved av hjulene, og da de så at den var ødelagt, gikk de løs på Sancho og trakk klærne av ham og forlangte av don Quijote at han skulle betale den. Med stor ro, som om ingenting av det som hadde skjedd, skyldtes ham, sa han til møllerne og fiskerne at han med største glede ville betale båten, forutsatt at de uten betingelser ville sette fri den eller de personene de holdt fanget i borgen. - Hva slags mennesker og hva slags borg snakker du om, ditt vettløse fjols? sa én av møllerne. - Ønsker du kanskje å ta med deg dem som kommer for å male korn i disse møllene? - Det holder! sa don Quijote for seg selv, - å be disse menneskene om å utføre en god handling, ville være som å preke i ørkenen. I dette eventyret har nok to mektige trollmenn møtt hverandre, der den ene hindret det den andre ville; den ene lot meg få båten, og den andre slo meg ned. Måtte Gud bringe orden i dette, for hele denne verdenen består av påfunn og sammensvergelser som står i strid med hverandre. Jeg kan ikke gjøre mer. Så hevet han hodet, så på møllene og fortsatte: 631

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Å, venner, hvem dere nå er, i dette fengselet vil dere fortsatt være innesperret, tilgi meg; for til min og deres ulykke kan jeg ikke få dere ut av et slikt vanhell. Dette eventyret er nok reservert og bevart for en annen ridder. Da dette var sagt, ble han enig med fiskerne og betalte femti realer for båten, som Sancho utbetalte med største ulyst, og han sa: - To slike båtturer til, så ser vi bunnen på pengepungen. Fiskerne og møllerne sto forbløffet og så på disse to figurene som tilsynelatende var hinsides alt det andre mennesker var, og klarte ikke å finne ut hva det don Quijote sa og spurte om egentlig betydde. Og da de mente de var gale, snudde de ryggen til, og møllerne gikk inn i møllene og fiskerne tilbake til hyttene sine. Don Quijote og Sancho vendte tilbake til dyrene, like dumme som dem, og slik endte even­ tyret med den forheksede båten.

KAPITTEL XXX om det som skjedde med don Quijote i møtet med en vakker jegerinne Høyst mismodige og nedslåtte nådde ridder og væpner tilbake til dyrene, og særlig Sancho kjente det i sjelen når den lille formuen ble berørt, da han følte at alt som ble tatt fra den, var som å rive hjertet ut av brystet på ham. Uten å si et ord til hverandre steg de til hest og fjernet seg fra den berømte elven, don Quijote begravet i sine kjærlighetstanker og Sancho begravet i tankene på sin økonomi, som han mente var langt fra det den burde være. For selv om han var dum, skjønte han at alle, eller de fleste, av husbondens handlinger var tåpelige, og han lette etter en anledning til å rive seg løs og så dra hjem uten å avkreve ham regnskap eller bry seg med å si farvel. Men tilfellet ordnet alt på en annen måte enn han hadde regnet med. Dagen etter skjedde det at da solen holdt på å gå ned, og de kom ut av en skog, lot don Quijote blikket gli utover en grønn eng, og i den fjerneste enden så han mennesker. Da de kom nærmere, skjønte han at det var jegere på falkejakt. På enda nærmere hold så han blant dem en elegant dame på en strålende hvit ganger eller damehest, prydet med grønt seletøy og med en sadel av sølv. Damen selv var kledd i grønt, og så storslått og rikt at selve storslåttheten ble som en del av henne. I venstre hånd holdt hun en jaktfalk, og dette var et tegn som 632

DON QUIJOTE

fikk don Quijote til å skjønne at det dreiet seg om en høytstående dame som måtte være jegernes herskerinne, og slik var det. Følgelig sa han til Sancho: - Løp, min sønn Sancho og si til den damen på gangeren med en jaktfalk, at jeg, Løveridderen, kysser hennes skjønnhets hender og om Hennes høyhet tillater meg det, vil jeg kysse dem og tjene henne i alt det min styrke kan utføre og Hennes høyhet vil befale. Og pass så på, Sancho, hvordan du taler og unngå å flette inn noen av ord­ språkene dine i denne sendeferden. - Kan jeg virkelig ikke kunsten å flette dem inn? svarte Sancho. - Tenk å si slikt til meg! Det er sannelig ikke første gang at jeg har vært på sendeferd til høye og velvokste damer i dette liv! - Om du ikke mener den du bragte til fru Dulcinea, svarte don Quijote, - vet jeg ikke av at du har hatt noen annen, i alle fall ikke i min tjeneste. - Det er sant nok, svarte Sancho, - men den gode betaler bryr seg ikke med pant, og er huset fullt, blir middagsmaten raskt ferdig. Jeg mener at meg er det ikke nødvendig å si eller pålegge å si noe, for jeg har litt av alt og alt vet jeg litt om. - Det tror jeg nok, Sancho, sa don Quijote; - gå så bare, og måtte Gud lede deg. Sancho fikk eselet ut av sin vanlige gangart og satte av sted i galopp, nådde bort til den vakre jegerinnen, steg av og sank i kne foran henne og sa: - Skjønne frue, den ridderen De ser der, kalles Løveridderen og er min herre, og jeg er en av hans væpnere som hjemme blir kalt Sancho Panza. Denne nevnte Løveridderen, som for ikke lenge siden ble kalt Ridderen av den bedrøvelige skikkelse, sender meg for å be om at Deres høyhet vil tillate ham, med Deres avgjørelse, velvilje og sam­ tykke, å iverksette sitt ønske, som ikke er noe annet, etter det han sier og jeg tror, enn å tjene Deres høytflyvende høyhet og skjønnhet; for ved å gi ham den, vil Deres høyhet utføre noe som vil være til Deres fordel og han oppnå den høyeste nåde og glede. - Sannelig, gode væpner, svarte damen, - du har fremlagt din sen­ deferd med all den innsikt som slike sendeferder forlanger. Reis deg opp; for væpneren til en så stor ridder som han av Den bedrøvelige skikkelse er, og som vi har hørt meget om heromkring, er det ikke rimelig å la knele. Reis deg, min venn og fortell din herre at han er kommet i rett tid til å la meg og min ektemake, hertugen, få stille oss til hans disposisjon i et lystslott vi har like ved. Sancho reiste seg, like forbløffet over den gode frues skjønnhet

633

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som over hennes gode oppdragelse og høflighet, og enda mer over å ha sagt at hun kjente til hans herre, Ridderen av den bedrøvelige skikkelse; og når hun ikke hadde kalt ham Løveridderen, måtte det skyldes at han hadde fått navnet så nylig. Hertuginnen, hvis tittel man ennå ikke kjente til, spurte ham: - Si meg, bror væpner: Denne din herre, er ikke det en som vandrer omkring i en trykt historie som heter Historien om den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha, og hvis sjels herskerinne er en viss Dulcinea av Toboso? - Det er den selvsamme, min frue, svarte Sancho, - og hin væpner som vandrer, eller bør vandre omkring i nevnte historie, er jeg, hvis det da ikke skjedde at jeg ble forbyttet i vuggen, jeg mener, at jeg ble forbyttet i trykkeriet. - Alt dette gleder meg virkelig, sa hertuginnen. - Gå, bror Panza, og fortell din herre at han er vel ankommet og høyst velkommen til mine len, og at intet annet kunne komme som ville gi meg større glede. Sancho vendte med overstrømmende fryd tilbake til sin herre med det vennlige svaret, og fortalte alt det den fornemme damen hadde sagt, og med sine bondske uttrykk roste han hennes skjønnhet, ynde og høviskhet helt opp i himlene. Don Quijote rettet seg på edleste og tapreste vis i sadelen, plasserte seg best mulig i stigbøylene, rettet på visiret, sporet Rocinante, og med edel holdning dro han av sted for å kysse hertuginnens hender, mens hun på sin side kalte på sin gemal, hertugen, og fortalte ham, mens don Quijote nærmet seg, om hele hans sendeferd. Da begge hadde lest Første del av denne his­ torien og slik kjente til alle hans sinnssyke tilbøyeligheter, ventet de på ham med største glede og med det ønske å treffe ham for å følge hans tilbøyeligheter og tillate ham alt det han kunne finne på ved å behandle ham, den tiden han ble hos dem, som vandrende ridder med alle de vanlige seremonier i ridderbøkene som de hadde lest, og som de satte stor pris på. I samme øyeblikk nådde don Quijote frem til dem med visiret åpent, og idet han skulle stige av, kom Sancho til for å holde stigbøylen for ham. Men denne var så uheldig at da han steg av eselet, ble en fot sittende fast i repet på pakksadelen, og det i den grad at det ikke var mulig å få den løs; i stedet ble han hengende i den med munnen og brystet ned mot bakken. Don Qujiote som ikke pleide å stige av uten at stigbøylen ble holdt, trodde at Sancho var kommet og holdt den. Han steg av med et rykk så sterkt at han dro med seg sadelen til Rocinante, som nok ikke var strammet tilstrekkelig, slik at sadelen 634

DON QUIJOTE

og han falt til jorden, og han skammet seg så sterkt at han sendte en lang rekke eder og forbannelser ut mellom tennene over den uheldige Sancho, som fremdeles hadde foten fast i repet. Hertugen befalte jegerne å hjelpe ridderen og væpneren, og de løftet opp don Quijote som var skadet etter fallet, og haltende og så godt han kunne, gikk han for å kaste seg på kne for de to høyadelige; men det tillot hertugen på ingen måte, han steg derimot av hesten, gikk bort og omfavnet ham og sa: - Det gjør meg ondt, herr Ridder av den bedrøvelige skikkelse, at De skulle gjøre en så bedrøvelig skikkelse på min jord; men skjødes­ løshet fra væpneres side kan gjerne være årsak til verre hendelser. - Den hendelse som vederfartes meg da jeg så Dem, edle fyrste, svarte don Quijote, - kunne umulig være bedrøvelig, selv om mitt fall først skulle ende i de dypeste avgrunner, for derfra ville jeg ha blitt løftet og trukket opp av den umåtelige ære å ha sett Dem. Min væpner, måtte Gud forbanne ham, løsner lettere tungen for å si ond­ skapsfullheter enn han binder og strammer en sadel så den sitter fast. Men hvordan jeg enn befinner meg, fallen eller oppreist, til fots eller til hest, vil jeg for alltid stå til Deres og min frue, hertuginnens tjeneste, Deres verdige gemalinne, og en verdig skjønnhetens herskerinne og all høviskhets fyrstinne. - Vær forsiktig, min herre don Quijote av la Mancha! sa hertugen, - for der hvor min frue dona Dulcinea av Toboso befinner seg, er det ingen grunn til å lovprise andre skjønnheter. Da var Sancho kommet seg løs fra løkken, og ettersom han sto like ved, sa han før herren kunne svare: - Man kan ikke benekte, men må bekrefte at min frue Dulcinea av Toboso er meget skjønn, men der man minst venter det, der hopper haren. Jeg har hørt si at det man kaller naturen, er som en pottemaker som lager vaser av leire, og den som lager én vakker vase, kan også lage to, og tre, og hundre. Det sier jeg, for min frue hertuginnen står ikke tilbake for min herskerinne fru Dulcinea av Toboso. Don Quijote vendte seg mot hertuginnen og sa: - Deres høyhet kan tro at ingen vandrende ridder i verden har hatt en mer snakkesalig eller vittig væpner enn den jeg har; det vil han nok bekrefte, om Deres høyhet en dag ville gjøre bruk av meg. Til dette svarte hertuginnen: - Det at Sancho den gode er vittig, får meg til å sette ham høyt, for det er tegn på at han er klok; for vidd og muntre bemerkninger, herr don Quijote, som De vel vet, slår seg ikke ned i trege hoder; og

635

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

da den gode Sancho er vittig og munter, anser jeg ham fra nå som klok og begavet. - Og snakkesalig, tilføyet don Quijote. - Desto bedre, sa hertugen, - for mange vittigheter kan ikke sies med få ord. Og for at tiden ikke skal gå fra oss med snakk, må Rid­ deren av den bedrøvelige skikkelse komme med oss ... - Løveridderen må Deres høyhet si, sa Sancho, - for det finnes ikke lenger noen Ridder av den bedrøvelige skikkelse eller noe bedrøvelig. - La det så være Løveridderen, fortsatte hertugen. - Jeg mener at herr Løveridderen skal følge med til en borg jeg har her i nærheten, der han skal få den mottagelse en så høy person med rette bør få, og slik hertuginnen og jeg pleier å gi alle de vandrende riddere som kommer dit. Da hadde Sancho allerede ordnet Rocinantes sadel og strammet den godt, og don Quijote besteg den, mens hertugen steg opp på en vakker hest. De plasserte hertuginnen i midten og red i retning av borgen. Hertuginnen befalte at Sancho skulle ri nær henne, for hun hadde overordentlig glede av å høre hans åndrikheter. Sancho lot seg ikke be og smøg seg inn mellom de tre og ble den fjerde i samtalen, til stor glede for hertuginnen og hertugen, som mente det var et stort hell å motta i borgen en slik vandrende ridder og en så velbevandret væpner.

KAPITTEL XXXI som behandler mange og store ting Overstrømmende var den gleden som fylte Sancho da han mente å se seg selv som favoritt hos hertuginnen, og da han som alltid var lysten på livets goder, forestilte han seg at han i borgen ville finne det samme som hos don Diego og hos Basilio. Følgelig grep han enhver sjanse til å forsyne seg, når og hvor den frembød seg. Historien beretter at før de nådde frem til lystslottet eller borgen, hadde hertugen dradd i forveien og gitt ordrer til alle tjenerne om den måten don Quijote skulle behandles på. Da denne så nådde frem til borgportene, dukket det straks frem to lakeier, eller rideknekter, iført en kledning av fineste karmosinrød silke som rakk ned til føttene, og idet de raskt tok don Quijote i armene, sa de: 636

DON QUIJOTE

- Deres høyhet må gå og løfte hertuginnen av hesten. Det gjorde don Quijote, og de utvekslet mange høflighetsfraser om dette; men hertuginnens stahet seiret da hun sa at hun bare ville stige ned av gangeren i hertugens armer, da hun ikke var verdig til å gi en så stor ridder en så uverdig byrde. Det endte med at hertugen steg frem for å løfte henne ned, og da de trådte inn i en rommelig patio, kom to vakre jomfruer og kastet over don Quijotes skuldre en vid kappe av fineste skarlagen, og på et øyeblikk ble alle svalgangene i patioen fylt av tjenere og tjenerinner som utropte med høy røst: - Velkommen være det vandrende ridderskaps creme de la creme! Og alle, eller de fleste, spredte duftende vann fra flakonger ut over don Quijote og hertugparet, og alt dette gjorde don Quijote i høyeste grad forbløffet. Dette ble den dagen da han erkjente og trodde at han var en virkelig, og ikke innbilt, vandrende ridder, siden han så han ble behandlet på samme måte som han hadde lest at nevnte riddere ble behandlet i fordums tider. Sancho overlot skimmelen til seg selv og klemte seg tett opp til hertuginnen. Men fordi samvittigheten over å ha forlatt eselet plaget ham, gikk han bort til en respektinngydende dame med enkeslør, som var kommet ut for å motta hertuginnen, og med lav røst sa han: - Fru Gonzålez, eller hvordan Deres nådes nådige navn nå er ... - Jeg heter dona Rodriguez de Grijalbo, svarte enkefruen. - Hva er det De ønsker, bror? Til dette svarte Sancho: -Jeg ville anmode Deres nåde om å vise meg den nåde å gå ut i borgporten der De finner et skimlet esel som er mitt; og at Deres nåde vil være av den godhet å få den satt, eller sette den i stallen; for stakkaren er litt redd av seg og liker dårlig å være alene. - Om herren er like klok som tjeneren, svarte enken, - er det storar­ tet. Gå pokkerivold, bror, både du og den som bragte deg hit og stell så med eselet ditt; for enkefruene i dette hus er ikke vant til slike gjøremål. - Kan det være sant, svarte Sancho, - for jeg har hørt av min herre, som er en riktig skarping når det gjelder historier, at det står i den om Lancelot: da han fra Britannia kom, tok damer seg av ham og enkefruer av hans esel;

og spesielt når det gjelder eselet mitt, som jeg ikke ville ha byttet bort med Lancelots øk. 637

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Bror, om du er en gjøgler, svarte enken, - gjem spøkefullhetene til et sted der de passer og du får betalt for dem, for av meg får du bare en finger. - Det er bra, svarte Sancho, - bare den ikke er som en inntørket pinne, for jeg tror De er vissen i toppen. - Din horesønn, utropte enken i fullt raseri, - om jeg er gammel eller ei, det skal jeg avlegge regnskap for Gud om, og ikke deg din hvitløksosende bondeknøl. Dette sa hun så høyt at hertuginnen hørte det, og da hun snudde seg og så enken så opprørt og med så flammende blikk, spurte hun hvem hun var i tottene på. - Det er med denne gode mannen, svarte enken, - som så inn­ stendig har bedt meg om å gå og sette i stallen et esel som står ute i borgporten, og nevner som eksempel at det gjorde de jeg vet ikke hvor, noen damer som stelte med en viss Lancelot, og noen enker med eselet, og på toppen av alt, har han kalt meg gammel. - Det ville jeg ha tatt som en krenkelse, svarte hertuginnen, - og en som er verre enn noen annen. Og hun vendte seg mot Sancho og sa: - Bemerk, Sancho min venn, at dona Rodriguez er ung, og denne hodebedekningen bærer hun mer som tegn på autoritet og etter skikk og bruk enn på grunn av sin alder. - Måtte forbannelse komme over de årene jeg har igjen å leve, svarte Sancho, - om det var det jeg mente. Jeg sa det bare fordi jeg er så glad i eselet mitt, at jeg tenkte jeg ikke kunne overlate det til noen mer godhjertet enn fru dona Rodriguez. Don Quijote som hørte alt dette, sa til ham: - Er dette noe å snakke om, Sancho, på et slikt sted? - Herre, svarte Sancho, - hver og en må tale om sitt behov hvor han enn måtte befinne seg; her husket jeg skimmelen, og her talte jeg om den, og om jeg hadde husket den i stallen, ville jeg ha snakket der. Til dette svarte hertugen: - Sancho har helt rett, og han skal ikke bebreides for noe; skim­ melen skal få alt den vil ha. Ta det helt med ro, Sancho, for det skal behandles som om det var deg selv. Under denne samtalen som alle fant fornøyelse i, unntatt don Qui­ jote, nådde de opp i annen etasje, og don Quijote ble ført inn i en sal, prydet med de skjønneste stoffer av gull og brokade. Seks kammerjomfruer hjalp ham av med våpen og harnisk som om de var pasjer, og alle var blitt instruert og veiledet av hertugparet om hva de skulle 638

DON QUIJOTE

gjøre, og hvordan de skulle behandle don Quijote, så han kunne tro at han ble behandlet som vandrende ridder. Etter at don Quijote var blitt avvæpnet, sto han der i sine trange bukser og en vams av semsket skinn, inntørket, høy, stiv og strunk, og med tannløse kjeveben som klappet helt sammen. Han var en slik skikkelse at om ikke jomfruene som passet ham opp, også hadde passet vel på å skjule latteren, noe herskapet hadde gitt strenge ordrer om, hadde de ledd seg i hjel. De ba ham om å kle av seg for å skifte skjorte, men det gikk han ikke med på, og sa at ærbarhet var like sømmelig for en vandrende ridder som tapperhet. Han ba dem allikevel å gi skjorten til Sancho, hvorpå han lukket seg inne i det innerste rommet der en praktfull seng befant seg. Der kledde han av seg, tok skjorten på, og da han så at han var alene med Sancho, sa han: - Si meg, din nyfødte kjeltring og forhenværende fjols; finner du det rimelig å vanære og krenke en så ærbar og respektabel enke som hun der var? Var dette et tidspunkt å minnes skimmelen, eller skulle dette være herskaper som ville la dyrene lide nød, når de behandler sine gjester på så elegant vis? Ved Gud, Sancho, ta deg sammen, og avslør ikke renningene så de oppdager av hva slags gement og grovt stoff du er vevet. Hør, din elendige synder, en fornem mann er desto høyere ansett om tjenerne er ærbare og velbårne, og en av de største fordeler fyrster har, sammenlignet med andre mennesker, er at de betjenes av tjenere som er så gode som de selv. Innser du ikke, din elendige fyr, og jeg ulykkelige mann, at om de innser at du er av grov og gemen herkomst, eller er en skrullet skravlebøtte, vil de tro at jeg er en svindler og en lykkeridder. Nei, nei, venn Sancho, flykt vekk fra disse upassende ting, for den som snubler ned i snakksomhet og vitsemakeri, vil ved første anstøtssten falle ned og forvandles til en ulykkelig narr. Brems tungen, tenk over og vurder ordene før de når opp i munnen, og bemerk at vi er kommet dit at vi med Guds hjelp og min arms styrke skal nå det høyeste hva angår berømmelse og rikdom. Sancho lovet høytidelig å sy munnen sammen og bite seg i tun­ gen før han sa et ord som ikke var passende og vel overveiet. Det hadde han befalt seg selv, og hans herre skulle ikke være uro­ lig over alt dette, for han skulle aldri avsløre hvem de egentlig var. Don Quijote kledde seg, tok på skuldergehenget med sverdet, kas­ tet den skarlagenrøde kappen over skuldrene, satte på seg en jegerlue av grønt silkestoff som kammerjomfruene ga ham, og i all denne prakten kom han ut i den store salen der han fant kammerjomfru639

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ene oppstilt i to rekker med utstyr til håndvask, som de ga ham med mange reverenser og seremonier. Deretter kom tolv pasjer sammen med seremonimesteren for å føre ham til spisesalen der herskapet ventet på ham. De tok ham mellom seg, og med pomp og majestet førte de ham til en annen sal hvor et bord var praktfullt dekket, men bare for fire personer. Hertuginnen og hertugen kom frem til døren for å motta ham, og sammen med dem en av disse strenge geistlige som styrer fyrsters hus; av disse som, da de ikke er født som fyrster, ikke klarer å belære noen om hvordan de skal være som er det; av disse som vil at grandenes storhet skal måles med deres egen sjels innskrenkethet; av disse som vil lære dem de styrer å være nøysomme og måteholdne, og som bare gjør dem gnieraktige. En av det slaget, sier jeg, måtte denne alvorlige kirkens mann være som sammen med hertugparet kom ut for å motta don Quijote. De utvekslet tusen uttrykk for høviskhet og tok så don Qui­ jote mellom seg, og satte seg ved bordet. Hertugen anmodet don Quijote om å ta plass for enden av bordet, og selv om denne avslo, insisterte hertugen så sterkt at han måtte sette seg der. Den geistlige satte seg rett overfor ham og hertugen og hertuginnen på hver sin side av ham. Sancho var til stede ved alt dette og sto måpende og så all den ære disse fyrstene viste hans herre; og da han så alle de bønner og seremonier som ble utvekslet mellom hertugen og don Quijote for å få ham til å sette seg for bordenden, sa han: - Om Deres nåder gir meg lov, skal jeg fortelle en historie som skjedde hjemme i landsbyen om dette med plassering ved bordet. Knapt hadde Sancho sagt dette, før don Quijote ga seg til å skjelve, da han uten tvil trodde at han skulle si noe tåpelig. Sancho så på ham, forsto det og sa: - Deres nåde skal ikke frykte at jeg går over streken, eller sier noe upassende, for jeg har ikke glemt de råd som Deres nåde net­ topp ga meg om det å tale meget eller lite, eller godt og dår­ lig- Jeg husker ingenting, Sancho, svarte don Quijote, - si hva du vil, bare du sier det raskt. - Vel, det jeg vil si, sa Sancho, - er en slik sannhet at min herre, som her er til stede, ikke ville tillate meg å lyve. - For min del, svarte don Quijote, - lyv du Sancho så meget du vil, for jeg skal ikke hindre deg, men pass på hva du sier. - Jeg har snudd og vendt så lenge på det at jeg har feiet for andres dør, og har mitt på det tørre, som det vil vise seg. 640

DON QUIJOTE

- Det ville være bra, sa don Quijote, - om Deres høyheter lar denne dåren kastes ut herifra, for han serverer bare tåpeligheter. - Ved hertugens liv, sa hertuginnen, - skal ikke Sancho flytte seg en tomme fra meg; jeg setter ham høyt, for jeg vet han er riktig klok. - Måtte Deres hellighet få mange gode dager, sa Sancho, - på grunn av de høye tanker De har om meg, skjønt slike tanker ikke finnes i meg. Og den historien jeg skal fortelle lyder slik: En rik adelsmann i landsbyen min ville invitere, for han tilhørte ætten Alamos i Medina del Campo, som giftet seg med dona Mencfa de Quinones, som var datter av don Alonso de Maranon, ridder av Santiago-ordenen, som druknet under ulykken i Herradura, og av den grunn oppsto for mange år siden den striden i landsbyen, som, etter det jeg forstår, min herre don Quijote deltok i, der Tomasillo de Traviso ble såret, sønn av smeden Balbastro ... Er ikke alt dette sant, herr husbond? Si det for all del, så disse herskapene ikke skal tro jeg er en løgner og skravlebøtte. - Inntil nå, sa presten, - anser jeg Dem mer for skravlebøtte enn løgner, men heretter vet jeg ikke hva jeg skal mene om Dem. - Du trekker frem så mange vidner og tegn, Sancho, at jeg ikke kan unnlate å si at du nok snakker sant. Gå videre og forkort historien, for du ser ut til å kunne holde på i to dager. - Han skal slett ikke forkorte noe, sa hertuginnen, - for å glede meg skal han bare fortelle på den måten han kan, selv om han ikke skulle bli ferdig på seks dager. Dersom det ble så mange, ville det være de beste jeg har levet i mitt liv. - Jeg mener, mine herskaper, fortsatte Sancho, - at nevnte adels­ mann, som jeg kjenner like godt som mine egne hender, for huset hans er ikke lenger unna enn et pileskudd, inviterte en bonde som var fattig men hederlig. - Fortsett, bror, sa kapellanen da, - for nå ser det ut til at denne historien først vil ta slutt i det neste liv. -Jeg skal nok bli ferdig på mindre enn halvparten, om Gud vil, svarte Sancho. - Og følgelig sier jeg at nevnte bonde kom hjem til den nevnte adelsmannen som inviterte, måtte han hvile i fred, for han er alt død, og dessuten sier man at han døde som en engel, for jeg var ikke til stede, da jeg hadde dradd for å skjære korn i Tembleque ... - For Guds skyld, sønn, kom raskt tilbake fra Tembleque og uten å begrave adelsmannen, bring oss ikke til gravens rand med ditt snakk og bli ferdig med historien. - Saken er, svarte Sancho, - at da de skulle sette seg til bords, ja, det er som om jeg aldri har sett dem så tydelig ... 641

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Hertugparet ble henrykt over den irritasjon som den gode geistlige viste over alle de omveier og innskudd som Sancho fortalte sin his­ torie med, og don Quijote holdt på å brenne opp av raseri og sinne. - Altså er det slik, sa Sancho, - at som nevnt skulle de to sette seg ved bordet, og bonden insisterte på at adelsmannen skulle sitte for bordenden, og adelsmannen på sin side insisterte på at bonden skulle ta den, for i hans hus skulle man gjøre det han befalte; men bonden som ville vise seg høflig og veloppdragen, ville ikke, inntil adelsmannen ble så ergerlig at han la begge hendene på skuldrene til den andre, og tvang ham til å sette seg og sa: «Sett deg, ditt kjøtthue, for hvor jeg enn setter meg, der er bordenden.» Og dette er historien og jeg tror sannelig ikke den er feilplassert her. Don Quijotes ansikt fikk allverdens skiftende kulører som ble tyde­ lige mot den mørke ansiktsfarven, og hertugparet holdt tilbake latte­ ren, for at ikke don Quijote skulle skamme seg, ettersom han hadde skjønt Sanchos ondskapsfulle historie. For å skifte samtaleemne og hindre Sancho i å fortsette med nye tåpeligheter, spurte hertuginnen don Quijote hva nytt han hadde om Dulcinea, og om han i det siste hadde sendt mange kjemper og kjeltringer som gave til henne, da han vel hadde beseiret mange. Til dette svarte don Quijote: - Min frue, mine ulykker hadde nok en begynnelse, men de tar aldri slutt. Jeg har beseiret jetter og kjeltringer, og pakk har jeg sendt henne. Men hvor skulle jeg finne henne når hun er forhekset og for­ vandlet til den hesligste bondejente man kan forestille seg? - Det vet jeg ikke, sa Sancho Panza, - for på meg virket hun som den skjønneste kvinne i verden; i det minste hva angår letthet og hop­ ping. Jeg vet hun ikke ville la seg beseire av en akrobat; hun hopper sannelig like lett opp på et esel, fru hertuginne, som en katt. - Har du sett henne forvandlet, Sancho? spurte hertugen. - Om jeg har sett henne, svarte Sancho, - hvem annen enn jeg var den første til å skjønne det der med hekseriet? Hun er like forhekset som min egen far. Kapellanen som hørte dem snakke om jetter, kjeltringer og troll­ dom, skjønte at denne personen måtte være don Quijote av la Man­ cha, som hertugen ofte hadde lest om, noe han hadde bebreidet ham for jevnlig og sagt at å lese slike tåpeligheter det var tåpelig. Da han forsto at mistanken var velbegrunnet, henvendte han seg til hertugen og sa: - Deres eksellense vil måtte avlegge regnskap for Vår Herre for det denne mannen gjør. Denne don Quijote, eller don Fehode eller hva han nå heter, mener jeg ikke kan være så gal som Deres eksellense tror

642

DON QUIJOTE

han er, når De gir ham anledning til å fortsette med sine dårskaper og sitt tomme snakk. Og idet han henvendte seg til don Quijote, sa han: - Og De, tomme sjel, hvem har fått inn i hjernen på Dem at De har beseiret jetter og pågrepet kjeltringer? Dra nå bare Deres vei, og jeg skal si Dem: Reis De bare hjem til Deres hus og oppdra Deres barn, om De har noe, og bestyr Deres eiendom og slutt med å flakke om­ kring i verden og kaste bort tiden og få alle som kjenner Dem eller ikke kjenner Dem, til å le. Hvor i all verden har De fått inn i hodet at det før fantes, eller nå finnes vandrende riddere? At det finnes kjemper i Spania eller kjeltringer i La Mancha, eller forheksede Dulcineaer, og hele den ansamlingen av tåpeligheter som fortelles om Dem? Don Quijote satt og lyttet oppmerksomt til det denne ærverdige mannen sa, og da han så han tiet, og uten å vise respekt for hertugparet, reiste han seg med rasende ansikt og vredladent åsyn og sa ... Men dette fortjener et kapittel for seg selv. •

KAPITTEL XXXII om don Quijotes svar til den som dadlet ham, sammen med andre seriøse og muntre hendelser

Don Quijote hadde reist seg, dirrende fra hode til fot, som om han var kvikksølvforgiftet, og sa med presset og uklar røst: - Det sted hvor jeg befinner meg, nærværet av dem jeg står foran, og den respekt jeg alltid har hatt, og har for den stand De represen­ terer, binder og tilbakeholder min rettferdige vrede. Av den grunn jeg har nevnt, såvel som det jeg vet, nemlig at de lærdes våpen er de samme som kvinnens, som er tungen, vil jeg ikke gå inn i en strid på like fot med Deres nåde, av hvem man heller kunne vente gode råd enn en skammelig hudfletting. Kristelige og velmente irettesettelser krever andre omstendigheter og synspunkter; i det minste har det å ha irettesatt meg offentlig og det så skarpt, gått langt ut over gren­ sen for akseptable irettesettelser, for de førstnevnte bør heller hvile på medgjørlighet enn på hårdhet, og uten å kjenne til den synd som irettesettes, tar det seg ikke godt ut, uten videre å kalle synderen gal og tåpelig. Om det ikke er slik, Deres nåde, si meg da hvilke galska­ per De har sett i meg, og som de fordømmer og hudfletter. De befaler 643

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meg å dra hjem til mitt hus og sørge for å styre det vel, til min hustru og mine barn, uten å vite om jeg har noen eller ikke? Er det da bare å trenge seg inn, uten videre, i andres hus for å dirigere dets eiere; og om man er blitt oppdradd under fattigslige studieforhold uten å ha sett mer av verden enn det som finnes i en tyve, tredve mils omkrets, kan man da gi seg til å gi lover for ridderskapet og å bedømme vand­ rende riddere? Er det kanskje en uvesentlig sak, eller bortkastet tid, den tid man bruker på å flakke omkring i verden, uten å søke dens rikdom, men bare den motgang som de gode oppsøker for å stige opp til udødelighetens sete? Om jeg ble ansett for tåpelig av riddere, de edle, de gavmilde, de høyvelbårne, ville jeg betrakte det som en uopprettelig krenkelse, men om noen åndssvake studenter som aldri har slått inn på eller betrådt ridderskapets trange stier, anser meg for tåpelig, bryr jeg meg ikke om det. Ridder er jeg, og som ridder vil jeg dø, om Gud vil det. Noen drar ut over den hovmodige ærgjerrighets vide marker; andre på det lave og servile spyttslikkeris vei, og atter andre på det bedragerske hykleris brede sti, og noen få, på den sanne religions vei. Men jeg, ledet av min stjerne, har valgt det vandrende ridderskaps trange sti, og derfor forakter jeg rikdom, men ikke ære. Jeg har rettet opp krenkelser, jevnet ut skjevheter, straffet overmot, beseiret kjemper og slått ned udyr; jeg er forelsket, av den ene grunn at det må de vandrende riddere være, og ettersom jeg er det, er jeg ikke av de lastefulle forelskede, men av de avholdende platoniske. Mine hensikter styrer jeg alltid mot det gode, og det er å gjøre godt mot alle og ondt mot ingen. Såfremt den som oppfatter det slik, om den som handler slik, fortjener å bli kalt tåpelig, må Deres høyheter, høyvelbårne hertug og hertuginne fortelle meg. - Dette er ved Gud godt sagt! sa Sancho. - Si ikke mer, Deres nåde, min herre og husbond, til Deres forsvar. For det er ikke mer å si, eller mer å tenke, eller å utrette i denne verden. Og dessuten, når denne herren benekter, som han har gjort, at det har eksistert, og ikke finnes vandrende riddere, hvor merkelig er det da at han ikke vet noe om alt det han har sagt? - Er du, sa kapellanen, - er du, bror, hin Sancho Panza som etter det som fortelles, har fått løfte av din herre om en øy? - Det er jeg, svarte Sancho, - jeg er den som fortjener den like mye som noen annen; jeg er av dem som etterlever «hold deg til de gode og du blir en av dem»; og «si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er», og «hold deg til et godt tre, så får du god skygge». Jeg har holdt meg til en god herre, og jeg har vandret sammen med ham i mange måneder, og jeg skal bli som han er, om Gud vil. Måtte han

644

DON QUIJOTE

og jeg leve, for hverken skal han mangle imperier han kan styre, eller jeg øyer som jeg kan lede. - Nei, visselig, venn Sancho, sa hertugen da, - for jeg vil, i don Quijotes navn, sette deg til å styre en øy som jeg har til overs, og som ikke er så dårlig. - Bøy ditt kne, Sancho, sa don Quijote, - og kyss Hans eksellenses føtter for den nåde han har vist deg. Dette gjorde Sancho, og da presten så det, ble han så oppbragt at han reiste seg fra bordet og sa: - Ved den kledning jeg bærer, føler jeg trang til å si at Deres eksel­ lense er like så tåpelig som disse synderne her. Se bare om ikke disse må være gale, når de kloke støtter deres galskaper. Behold dem bare, Deres eksellense, for så lenge de blir i huset, skal jeg holde meg i mitt, og så slipper jeg å påtale det jeg ikke kan bringe orden i. Og uten å si mer, eller spise mer, gikk han, uten at hertugparets bønner kunne holde ham tilbake, selv om hertugen ikke sa så meget, noe han ble hindret i av den latteren som prestens upassende raseri hadde kastet over ham. Da han var ferdig med å le, sa han til don Quijote: - Deres nåde, herr Løveridder, har forsvart Dem selv på en så høy og verdig måte at det intet er som skal gjenopprettes, så dette som virker som en krenkelse, er det på ingen måte, for likesom kvinner ikke kan krenke, krenker heller ikke geistlige, noe Deres nåde vet bedre enn jeg. - Slik er det, svarte don Quijote, - og årsaken er at den som ikke kan krenkes, heller ikke kan krenke noen. Kvinner, barn og geistlige, siden de ikke kan forsvare seg selv om de blir fornærmet, kan ikke vanæres. For mellom krenkelse og vanære finnes den forskjell, som Deres eksellense vel vet: Vanære kommer fra den som kan påføre den og som vedstår seg det med våpen i hånd; krenkelse kan komme hvor som helst fra uten at den vanærer. For eksempel: Man går ubekymret på gaten, ti bevæpnede menn kommer og stokkepryler en; man griper til sverdet og gjør det man bør; men overmakten er for stor og hindrer ens hensikt som er å hevne seg; denne mann vil være krenket, men ikke vanæret. Det samme vil et annet eksempel bekrefte: Man står med ryggen til, og noen kommer og slår en med en stokk; og når det er gjort, flykter han og venter ikke. Den andre forfølger ham uten å ta ham igjen; den som fikk stokkeslagene, ble krenket, men ikke van­ æret, for vanæren må man vedstå seg. Om den som ga stokkeslagene, selv om det skjedde ved et bakhold, legger hånden på sverdet og blir stående rolig ansikt til ansikt med fienden, blir den stokkeslåtte både

645

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

krenket og vanæret; krenket fordi det skjedde i form av et bakhold, og vanæret fordi den som slo ham, vedsto seg det ved å bli stående uten å flykte og med sverd i hånd. Jeg kan derfor ifølge lovene for duell, som er fordømt av Kirken, bli krenket, men ikke vanæret, for hverken barn eller kvinner kan beklage, og heller ikke kan de flykte eller har noen grunn til å bli stående. Og det samme gjelder dem som har fått sin plass i vår hellige religion, siden disse tre arter av men­ nesket mangler offensive og defensive våpen. Følgelig, selv om de fra naturens hånd er pålagt å forsvare seg, er de ikke pålagt å krenke noen. Selv om jeg for litt siden sa at jeg kunne bli krenket, sier jeg nå et nei til dette, på ingen som helst måte, for den som ikke kan motta en krenkelse, kan på ingen måte gi en. Av disse grunner bør jeg ikke føle, og føler jeg heller ikke, de krenkelser som denne gode mannen har rettet mot meg; jeg ville bare ha ønsket at han ventet litt, for å få ham til å innse den villfarelse han svever i, når han tror og sier at det aldri har eksistert, og heller ikke eksisterer vandrende riddere i verden. For om Amadis skulle høre noe slikt, eller en av hans tallrike etterkommere, ville Hans nåde være ille ute. - Ja, det banner jeg på, sa Sancho, - han ville ha gitt ham noen sverdhugg som splittet ham ovenfra og ned som et granateple, eller som en overmoden melon. De er nok ikke så medgjørlige at de ville finne seg i slikt snakk. Å nei, ved den tro jeg mottok i dåpen, er jeg sikker på at om Reinaldos de Montalbån hadde hørt denne vesle fyren si noe slikt, hadde han lukket munnen så grundig på ham at han ikke hadde snakket på tre år. Han skulle bare prøve seg på slike folk, så fikk han se hvordan det ville gå! Hertuginnen holdt på å dø av latter over Sanchos ord, og etter hennes oppfatning var han morsommere og galere enn sin herre; og det var mange på den tid som var av samme mening. Til slutt roet don Quijote seg ned, måltidet ble avsluttet, og da dukene ble tatt bort, kom fire jomfruer, én med et vaskefat av sølv og den andre med en vannkanne, også av sølv, den tredje med to skinnende hvite og dyrebare håndduker over skulderen, og den fjerde med armene halvveis oppbrettet, og i de hvite hendene - som utvilsomt var hvite - et rundt stykke napolitansk såpe. Hun med vaskefatet satte det muntert og elegant og frimodig under don Quijotes skjegg; og denne, uten å si et ord, forbløffet over en slik seremoni som han trodde var vanlig der på stedet, å vaske skjegget istedenfor hendene, strakte det derfor frem så godt han kunne. I samme øyeblikk begynte vannet å strømme fra vannmuggen, og kammer jomfruen med. såpen såpet kjapt inn skjegget så skummet, hvitere enn sne, flommet, ikke bare

646

DON QUIJOTE

over skjegget, men også over hele ansiktet og øynene til den føyelige ridderen, og det i den grad at han ble nødt til å lukke dem. Hertugen og hertuginnen, som ikke visste noe om dette på forhånd, satt og ventet på hva en slik usedvanlig avtvetting skulle ende med. Barberjomfruen lot som det ble slutt på vannet, da han satt der med en håndsbredd såpeskum over seg og ba henne med vannmuggen om å hente mer, for herr don Quijote ville nok vente. Det ble gjort og don Quijote ble sittende og gjorde en så underlig figur at man vans­ kelig kunne tenke seg noe mer latterlig. Alle de tilstedeværende, og det var mange, så ham med en halv alen lang hals som var mer enn middels solbrent, med øynene lukket og skjegget fullt av såpeskum, og da skulle det en mirakuløs selvbehers­ kelse til for å skjule latteren. Kammerjomfruene som hadde funnet på spøken, holdt blikket senket uten å våge å se på herskapet, og de to kjente såvel sinne som latter boble i kroppen og visste ikke hva de skulle velge, enten straffe jomfruenes frekkhet, eller belønne dem for den gleden de fikk ved å se don Quijote på denne måten. Endelig kom jomfruen med vannmuggen tilbake, de vasket don Quijote ferdig, og hun som hadde hånddukene, tørket ham omhyg­ gelig; så gjorde alle fire en dyp reverens og ville gå sin vei. Men for at ikke don Quijote skulle oppfatte spøken, vinket hertugen på henne med vaskefatet og sa: - Kom og vask meg også, og se til at det blir nok vann. Ungpiken kom, flink og rask, og plasserte vaskefatet slik det var blitt gjort med don Quijote, og alle fire skyndet seg og vasket og såpet ham godt inn, så ble han tørket helt ren, de gjorde reverens og gikk. Senere fikk man vite at hertugen hadde sverget på at om de ikke hadde vasket ham på samme måten som don Quijote, ville han ha straffet denne freidigheten, noe de klokt unngikk ved å såpe også ham inn. Sancho sto helt oppslukt av seremoniene omkring denne avtvettingen og sa for seg selv: - Gode Gud! Kan det også være vanlig heromkring å vaske også skjegget til væpnerne såvel som til ridderne? For Gud og min egen sjel vet hvor godt jeg trenger det, og om jeg skulle få det barbert bort med en rakekniv, ville det ha vært enda bedre. - Hva er det du mumler for deg selv, Sancho? spurte hertuginnen. - Jeg sier, frue, svarte han, - at ved hoffene til andre fyrster har jeg alltid hørt at man får vann til håndvask, når dukene tas av bor­ det, men ikke lut til skjegget. Derfor er det godt å leve lenge for å se meget, selv om man også sier at den som lever lenge, skal gjennom

647

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meget ondt, skjønt å gjennomgå en slik avtvetting heller er en glede enn en plage. - Det er ingen fare, venn Sancho, sa hertuginnen, - jeg skal la kam­ merjomfruene mine vaske deg, og putte deg i lut om det er nødven­ dig. - Det er nok med skjegget, svarte Sancho, - i alle fall for øyeblik­ ket; så får Gud bestemme hva som siden skal skje. - Hovmester, sa hertuginnen, - hør hva den gode Sancho ber om og oppfyll hans ønsker helt og fullt. Hovmesteren svarte at herr Sancho skulle bli betjent i alt han øns­ ket, og dermed gikk han for å spise og tok med seg Sancho, mens hertugparet og don Quijote ble sittende ved bordet og talte om mange forskjellige ting, men alle gjaldt våpenbruk og det vandrende ridder­ skap. Da han syntes å ha meget god hukommelse, ba hertuginnen ham om å avtegne og beskrive fru Dulcinea av Tobosos skjønnhet og ansiktstrekk, for etter det som overalt ble sagt om hennes skjønnhet, fremgikk det at hun måtte være den skjønneste skapning på jordens krets, og til og med i hele La Mancha. Don Quijote sukket da han hørte hva hertuginnen befalte og sa: - Om jeg kunne ta ut mitt eget hjerte og stille det for Deres høyhets øyne, her på dette bordet og på et fat, ville det spare min tunge for å si det man knapt kan tenke, for Deres eksellenser ville se henne helt og fullt avbildet. Men hva skulle det tjene til om jeg nå ga meg til å avtegne og beskrive punkt for punkt, og del for del den makeløse Dulcinea, da det er en tung oppgave verdig andre skuldre enn mine, et foretagende som Parrhasios’, Timantes og Apelles’ pensler og Lysippos’ meisler burde påta seg, for å male henne og avbilde henne på tavler, i marmor og i bronse, med ciceronsk og demosthenisk veltal­ enhet for å lovprise henne? - Hva betyr demosthenisk, herr don Quijote, spurte hertuginnen, - det er et ord jeg aldri har hørt i mitt liv? - Demosthenisk veltalenhet, svarte don Quijote, - er det samme som å si Demosthenes’ veltalenhet, som ciceronsk, er Ciceros, for de var de to største retorikere i verden. - Slik er det, sa hertugen, - og Deres spørsmål er upassende. Men allikevel ville herr don Quijote gjøre oss en stor glede om han ville avbilde henne for oss, for det er sikkert at selv om det bare var i noen skissemessige trekk, ville hun stige frem slik at selv den skjønneste ville misunne henne. - Det er sant nok om jeg gjorde det, svarte don Quijote, - dersom 648

DON QUIJOTE

hun ikke var blitt strøket ut av tanken på den ulykke som for kort tid siden hendte henne. Den er slik at jeg heller ville begråte henne enn beskrive henne, for Deres høyheter skal vite at da jeg for noen dager siden dro for å kysse hennes hender og få hennes velsignelse, godkjennelse og tillatelse til å begynne denne tredje reisen, fant jeg en annen enn den jeg søkte. Jeg fant henne forhekset og forvandlet fra prinsesse til bondejente, fra skjønnhet til heslighet, fra engel til djevel, fra duftende til stinkende, fra veltalende til grov, fra avmålt til springsk, fra lys til mørke, og kort og godt, Dulcinea av Toboso forvandlet til en bondejente fra Sayago. - Gode Gud, utbrøt hertugen da med høy røst. - Hvem er det som har bragt så meget ondt inn i verden? Hvem har fjernet fra den en skjønnhet som bragte glede, en yndefull konversasjon som under­ holdt den og en ærbarhet som foredlet den. - Hvem? svarte don Quijote, - hvem kunne det vel være om ikke en ondsinnet heksemester av de mange misunnelige som forfølger meg? Denne fordømmelige rasen som er bragt inn i verden for å kaste skygge over og nedvurdere de godes bedrifter, og for å belyse og opphøye de ondes handlinger. Trollmenn har forfulgt meg, troll­ menn forfølger meg, og trollmenn kommer til å forfølge meg inntil de får meg og mine høye ridderbragder nedkastet i glemselens avgrunn; og de skader og sårer meg der hvor de ser jeg føler det sterkest. For å frata en vandrende ridder hans dame, er å frata ham de øyne han ser med, den sol han opplyses med og den støtte han opprettholdes med. Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg gjentar det nå: En vandrende ridder uten dame er som et tre uten blad, en bygning uten grunnmur og en skygge uten det legeme som kaster den. - Da er det ikke mer å si, sa hertuginnen, - men allikevel må vi tro den historien som for kort tid siden dukket frem i verdens lys her i vår egn til stor glede for folk, og av den kan man slutte, om jeg ikke husker feil, at Deres nåde aldri har sett fru Dulcinea, og at denne dame ikke befinner seg i verden, men er en innbilning, at Deres nåde unnfanget og fødte henne i Deres tanker og beskrev henne med alle de ynder og fullkommenheter De ønsket. - Til dette kan det sies meget, svarte don Quijote. - Gud vet om det finnes en Dulcinea eller ei i verden, og om hun er uvirkelig eller ikke uvirkelig; dette er ikke en undersøkelse man bør gjennomføre helt og fullt. Jeg hverken unnfanget eller satte min frue inn i verden, da jeg betrakter henne slik man bør betrakte en dame som har i seg alle de egenskaper som kan gjøre henne berømt i hele verden, såsom skjønnhet uten lyte, avmålt uten hovmod, forelsket på ærbart vis, 649

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

imøtekommende siden hun er høvisk, og høvisk da hun er vel opp­ dradd, og endelig, av høy byrd av den grunn at hos dem med det gode blod stråler og lyser skjønnheten med en høyere grad av full­ kommenhet enn hos de skjønne av ydmyk herkomst. - Slik er det, sa hertugen, - men herr don Quijote må gi meg til­ latelse til å si det som historien om hans bedrifter som jeg har lest, tvinger meg til å si. Av den kan man slutte, at selv om man vedgår at det finnes en Dulcinea i Toboso, eller utenfor byen, og at hun er skjønn i høyeste grad slik Deres nåde beskriver henne, er hun hva byrd angår ikke på høyde med en Oriana eller en Alastrajareas, med en Madåsima, eller noen av samme slag, som finnes i alle de histo­ riene som Deres nåde kjenner så vel. -Til dette kan man si, svarte don Quijote, - at Dulcinea er dat­ ter av sine gjetninger, og dyder foredler blodet, og at man bør sette en dydsiret av ydmyk herkomst høyere enn en opphøyet og lastefull person, så meget mer som Dulcinea har et felt i sitt våpenskjold som kunne gjøre henne til dronning med krone og scepter. For en skjønn og dydsiret kvinnes fortrinn utstrekker seg til å utføre mirakler og har, om enn ikke formelt bekreftet, så dog virtuelt de største mulig­ heter. - Jeg vil si, herr don Quijote, sa hertuginnen, - i alt det Deres nåde sier, går De meget forsiktig frem, og som man pleier å si, med dybdemåleren i hånden. At jeg fra nå av vil tro og vil få alle i mitt hus til å tro, til og med min herre hertugen om det skulle bli nødvendig, at det finnes en Dulcinea i Toboso, at hun lever i dag og er skjønn og av fyrstelig avstamning og fortjener at en ridder som herr don Qui­ jote skal tjene henne; det er alt det jeg makter og kan lovprise. Men jeg kan ikke unnlate å føle en skruppel og en antydning til motvilje mot Sancho Panza. Skruppelen er at det i den nevnte historien heter at nevnte Sancho Panza fant den omtalte fru Dulcinea, da han fra Deres nåde bragte en epistel, i ferd med å sikte hvete, og til med sier at det var vanlig hvete: noe som får meg til å tvile på hennes høye avstamning. Til dette svarte don Quijote: - Min frue, Deres høyhet vet at alle, eller de fleste ting som skjer med meg, faller utenfor de vanlige begrensninger som kjennetegner andre vandrende riddere, enten de nå er iverksatt av skjebnens uran­ sakelige vilje eller er igangsatt av en misunnelig trollmanns ond­ skap. Siden det alt er bekreftet at alle, eller de fleste, vandrende og berømte riddere har enten den nåde ikke å kunne bli forhekset, eller så ugjennomtrengelig kjød at de ikke kan såres, slik det gikk den

650

DON QUIJOTE

berømte Roland, en av De tolv likemenn av Frankrike, om hvem det fortelles at han utelukkende kunne såres gjennom fotsålen på venstre fot og at det måtte være med spissen på en tykk nål og ikke noen annen form for våpen. Følgelig, da Bernardo del Carpio drepte ham på Roncesvalles og innså at han ikke kunne såre ham med jern, løftet han ham fra bakken i armene sine og kvalte ham, idet han husket den skjebne Herkules påførte Anteos, den ville kjempen som man sa var sønn av Jorden. Jeg vil slutte av dette at det kunne være mulig at jeg har fått en nåde av en slik art, ikke at jeg ikke kan bli såret, for mange ganger har erfaringen vist meg at jeg har mykt kjød som slett ikke er ugjennomtrengelig, heller ikke den å ikke kunne bli forhekset, for jeg har sett meg selv plassert i et bur, der hele verden ikke ville ha kraft til å innestenge meg, om det ikke skyldtes trolldomskraft. Men siden jeg klarte å fri meg fra den, vil jeg tro at ikke noen annen trollmann vil hindre meg, og følgelig, når trollmennene innser at de ikke kan anvende sine onde anslag mot meg, hevner de seg på de ting jeg setter høyest og vil ta livet av meg ved å mishandle Dulcinea, som er den jeg lever for. Følgelig tror jeg at da min væpner bragte henne mitt budskap, ble hun forvandlet til bondepike og var opptatt av en så lav oppgave som det er å sikte hvete. Men jeg har allerede sagt at den hveten hverken var fin eller vanlig hvete, men korn av orientalske perler, og som et bevis på denne sannhet, vil jeg si Deres høyheter at da jeg nylig dro gjennom Toboso, klarte jeg ikke å finne Dulcineas slott. Dagen etter, da Sancho, min væpner, så henne i hennes egen skikkelse, som er den skjønneste på jordens krets, forekom hun meg å være en grov og heslig bondejente og slett ikke veltalende, selv om hun er den klokeste i verden. Siden jeg ikke lenger er forhekset, og heller ikke kan bli det, ifølge sunn fornuft, er hun den forheksede, den krenkede og forvandlede, den forbyttede og den forfuskede, og på henne har mine fiender hevnet seg, og på grunn av henne kommer jeg til å leve i ustoppelige tårer inntil jeg gjenser henne i hennes opp­ rinnelige skikkelse. Alt dette har jeg sagt for at ingen skal bry seg med det Sancho fortalte om at Dulcinea renset og siktet korn, for siden hun ble forvandlet for meg, er det ikke underlig at hun ble forbyttet for ham. Dulcinea er høybåren og velbåren, og av de adelige slekter som finnes i Toboso, og de er mange og gamle og solide, har hun sin rikelige del. Av den grunn vil hennes hjemsted bli berømt og omtalt i kommende århundrer, slik Troja ble det av Helena og Spania av Cava, om enn med bedre grunn og større berømmelse. På den annen side vil jeg gjerne at Deres herskaper skal vite at Sancho Panza er en av de vittigste og vettigste væpnere som noensinne har tjent en vandrende 651

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ridder. Noen ganger sier han slike enfoldige skarpsindigheter at det å tenke over om han er enfoldig eller skarpsindig, kan vekke stor glede. Han kan være så ondskapsfull, at han må bedømmes som ondsinnet, så skjødesløs at han må ansees som dum, han tviler på alt og tror på alt. Når jeg tror han skal falle ned i tåpelighetens avgrunn, kommer han med så kloke bemerkninger at de hever ham til himmelen. Kort og godt, jeg ville ikke bytte ham mot en annen væpner selv om jeg skulle få en hel by i tillegg. Følgelig er jeg i tvil om det vil være bra å sende ham til det guvemørskap som Deres høyhet har vært nådig nok til å gi ham, selv om jeg ser at han har en viss evne til å regjere. Dersom man retter litt på hans forstand, vil han kunne bestyre hvil­ ket som helst guvemørskap, likesom kongen sine skatter og avgifter. Og erfaringen viser oss at det ikke er nødvendig med stor kyndighet eller stor juridisk lærdom for å bli guvernør, for det finnes hundrevis som knapt kan lese, og allikevel styrer de med falkeblikk. Prøveste­ nen er om de har gode hensikter og ønsker å oppnå det riktige i alt. For de vil aldri mangle noen som kan råde og lede dem i alt de skal gjøre, likesom guvernører som er riddere og ikke lovkyndige og som avgir dommer ved hjelp av meddommere. Jeg ville råde dem til ikke å motta bestikkelser og til å holde på sin rett og andre småting som jeg holder for meg selv og som på et passende tidspunkt vil dukke frem til hjelp for Sancho og til fordel for den øya han skal regjere. Så langt var samtalen mellom hertugen, hertuginnen og don Qui­ jote nådd, da de hørte høye rop og stor larm fra folkene i slottet, og plutselig trengte Sancho forstyrret inn i salen med et sileklede til lutvasking om halsen istedenfor en barberserviett. Etter ham fulgte en gjeng med kjøkkenhjelpere, eller rettere sagt, luringer fra kjøkkenet og andre av tyendet, og én kom med en full trebøtte hvor farven og skitten viste at den var til gulwask. Han fulgte og forfulgte Sancho med bøtten og forsøkte pågående å få den plassert under skjegget på ham, og en annen luring viste at han ville vaske det. - Hva er dette, bror? spurte hertuginnen. - Hva er dette? Hva skal dere med denne gode mannen? Er det mulig at dere ikke tar hensyn til at han er utpekt til guvernør? Til dette svarte luringen som opptrådte som barber: - Denne herren vil ikke la seg vaske, slik skikken er, og slik min herre hertugen og hans herr gjest ble vasket. -Jo, det vil jeg, sa Sancho rasende, - men det skulle være med renere håndduker, klarere lut og ikke så skitne hender; for det er ikke så stor avstand mellom meg og min herre at han skal vaskes med englevann og jeg med djevlelut. Skikk og bruk fra det ene sted til det 652

DON QUIJOTE

andre og fra det ene fyrsteslott til det andre er bra nok om de ikke gir en plager, men den arten avtvetting som brukes her, er verre enn pønitentenes pinsler. Skjegget mitt er rent, og jeg trenger ikke slik skuring, og den som nærmer seg for å vaske meg eller røre et hår på mitt hode, jeg mener i mitt skjegg, for å tale med all mulig respekt, skal jeg gi et slikt slag at knyttneven blir sittende fast i skallen på ham, for slike sirimonier og innsåpinger virker mer som hån enn som velkomst til gjestene. Hertuginnen holdt på å revne av latter da hun så Sanchos raseri og hørte ordene han sa, men don Quijote fant ikke stor glede over å se ham så ille stelt med en så uelegant håndduk som var stiv av skitt, og helt omgitt av pakket fra kjøkkenet. Derfor gjorde han en dyp reverens for hertugparet, som om han ba om tillatelse til å tale, og med avmålt røst sa han til pakket: - Hei, hei, de herrer kavalerer! Deres nåder bør la denne unggutten få være i fred og dra tilbake dit dere kom fra, eller hvorhen dere vil, for min væpner er så ren som noen annen, og disse trebøttene er for trange for ham og for smale til å drikke av. Følg mitt råd og la ham være, for hverken han eller jeg finner oss i spøkefullheter. Sancho tok ordet ut av munnen på ham og fortsatte slik: - Nei, prøv ikke å spøke som om jeg var en herreløs hund, det vil jeg like lite godta som at det nå er natt! Kom med en kam av jern eller hva dere vil og strigle skjegget mitt, og om dere finner noe som ikke er rent, kan dere få skamklippe meg. Da sa hertuginnen, uten å slutte å le: - Sancho Panza har rett i alt det han har sagt, og i alt det han kom­ mer til å si, og som han sier, han trenger ikke å vaske seg. Dersom våre skikker ikke passer ham, blir det hans sak; så meget mer som dere, vaskemestre, har vært altfor slappe og skjødesløse, og kanskje skulle jeg si frekke ved å bringe en slik person og et slikt skjegg, isteden­ for vaskefat og vannmugger av rent gull og utenlandske håndduker, noen trebøtter og trestamper og gulvkluter. Men dere er slemme og av lav herkomst og kan ikke la være å vise den motviljen dere føler mot vandrende ridderes væpnere. De lure kjøkkenhjelperne, og til og med hovmesteren som kom sammen med dem, trodde at hertuginnen talte i fullt alvor, og derfor tok de sileplagget fra brystet på Sancho, og alle, forvirret og nesten skamfulle, slapp ham og gikk sin vei. Da Sancho så seg utenfor all fare, som han mente å være i, gikk han og knelte ned for hertuginnen og sa: - Av høyvelbårne damer venter man store nådesbevisninger; den

653

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som Deres nåde i dag har vist meg, kan ikke betales med mindre enn å ønske å se meg selv slått til ridder, for hele mitt liv å tjene en så høytstående dame. Bonde er jeg, Sancho Panza er mitt navn, gift er jeg, barn har jeg og som væpner tjener jeg. Om jeg med en av disse ting kan tjene Deres høyhet, vil jeg være raskere i å adlyde enn Deres høyhet befaler. - Det ser ut, Sancho, som om du har lært å være høvisk i høviskhetens egen skole, svarte hertuginnen, - det later til, vil jeg si, at du har vokst opp ved don Quijotes bryst, som må være kremen av medgjørlighet og blomsten av seremonier, eller sirimonier, som du sier. Måtte det gå en slik herre og en slik væpner vel, den ene da han er en ledestjerne for det vandrende ridderskap, og den andre som er en stjerne for væpneres trofasthet. Reis deg, Sancho, jeg skal belønne din høviskhet ved å få min herre hertugen, så snart han kan, til å oppfylle den utlovede nåde om guvernørskapet. Dermed ble samtalen avsluttet, og don Quijote gikk for å ta sin siesta, og hertuginnen ba Sancho, om han ikke følte sterk trang til å sove, å tilbringe ettermiddagen sammen med henne og hoffdamene i en kjølig sal. Sancho svarte at om det sant nok var hans vane å sove siesta fire, fem timer om sommeren, ville han, for å tjene hennes godhet, av alle krefter forsøke å ikke sove en eneste, og ville lydig følge hennes ønske, og gikk. Hertugen ga nye ordrer om hvordan don Quijote skulle behandles som vandrende ridder, uten på et eneste punkt å gå utover den stil det blir fortalt at vandrende riddere ble behandlet med i fordums tider.

KAPITTEL XXXIII om den saftige og innholdsrike samtale som hertuginnen og hen­ nes hoffdamer hadde med Sancho Panza, som er vel verd å lese og notere seg

Historien forteller så at Sancho ikke sov sin siesta, men for å holde sitt ord bega seg til hertuginnen straks han hadde spist. Hun, som hadde så stor glede av å lytte til ham, lot ham ta plass i en lav stol ved siden av henne, selv om Sancho av lutter god oppdragelse ikke ville sette seg, men hertuginnen sa han måtte sette seg som guvernør 654

DON QUIJOTE

og tale som væpner da han av begge grunner fortjente den samme skammelen som Cid Ruy Diaz Campeador. Sancho trakk på skuldrene, adlød og satte seg, og alle hertuginnens hoffdamer satt oppmerksomme omkring ham i største taushet for å lytte til det han skulle si; men hertuginnen var den som først talte: - Da vi nå er alene og ingen hører oss, ville jeg ønske at herr guvernøren skulle oppklare en viss tvil som er skapt av den histo­ rien om den store don Quijote som alt er trykt. Ett punkt er at den gode Sancho aldri traff Dulcinea, jeg mener fru Dulcinea av Toboso og heller ikke bragte henne brevet fra herr don Quijote, da det ble liggende i notatboken i Sierra Morena og hvordan han våget å finne på et svar. Dessuten dette med at han fant henne mens hun holdt på å sikte hvete, siden alt det var spøk og løgn og så skadelig for den uforlignelige Dulcineas gode omdømme, og slett ikke stemmer over­ ens med gode væpneres egenskaper og trofasthet. Ved disse ordene reiste Sancho seg fra stolen uten et ord og med forsiktige skritt vandret han rundt i hele salen og kikket under alle tepper med fingeren på leppene, og da så dette var gjort, satte han seg igjen og sa: - Nå, min frue, når jeg har sett at ingen lytter til oss i hemmelighet, bortsett fra de tilstedeværende, vil jeg uten frykt og uro svare på det De har spurt meg om, og alt det man måtte ønske å spørre meg om. Det første er at jeg anser min herre don Quijote for å være fullstendig gal, selv om han noen ganger, etter min mening og etter det alle som lytter mener, sier så kloke og uttrykker så gode hensikter at fanden selv ikke kunne ha uttrykt dem bedre. Men til tross for dette er jeg sannelig og uten tvil blitt overbevist om at han er sinnssyk. Siden jeg har dette i skallen, drister jeg meg til å få ham til å tro slikt som hverken har hode eller hale, som det der med svaret på brevet, og det som skjedde for seks, åtte dager siden og ennå ikke står i historien, det vil si det om forhekselsen av min frue dona Dulcinea, som jeg har fått ham til å tro er forvandlet, og som ikke er sannere enn snakk i hytt og vær. Hertuginnen ba ham fortelle om denne forhekselsen eller spøken, og Sancho fortalte alt sammen slik det hadde skjedd, noe de tilste­ deværende moret seg kostelig over, og hertuginnen fortsatte så: - Av det som den gode Sancho har fortalt meg, har det dukket opp en tvil i sjelen, og en slags summing når frem til ørene og sier meg: «Da don Quijote av la Mancha er gal, åndssvak og sinnssyk, og hans væpner Sancho Panza kjenner ham, og til tross for dette tjener, ledsa­ ger og tror på alle hans tomme løfter, da må han uten noen tvil være ^55

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

galere og dummere enn sin herre. Ettersom det er slik som det jo er, vil det gå deg galt, fru hertuginne, om du skulle gi nevnte Sancho en øy å bestyre, for om han ikke vet å styre seg selv, hvordan skal han da kunne styre andre? - Sannelig, frue, sa Sancho, - denne tvilen er oppstått med rette, men be denne tvilen, Deres nåde, om å tale klarere, eller hva den nå vil. Jeg innser at den taler sannhet: for om jeg var klok, hadde jeg for lengst måttet forlate min herre. Men dette ble min skjebne og det ble mitt feiltrinn; noe annet kan jeg ikke gjøre. Jeg må følge ham, vi er fra samme sted, jeg har spist hans brød, jeg holder av ham, han er velmenende og ga meg føllene sine, og fremfor alt er jeg trofast. Følgelig er det umulig at noe annet kan adskille oss enn galgen eller kirkegårdsgraverens spade. Og om Deres opphøyethet ikke ønsker at jeg skal få det lovede guvernørskap, så skapte Gud meg av noe mindre, og det kunne være at ved å motta mindre, ville jeg få bedre samvittighet. Selv om jeg er dum, forstår jeg det ordspråket som sier «at til sin egen ulykke fikk mauren vinger», og det kunne skje at San­ cho som væpner kom raskere til himmelen, enn Sancho som guvernør. De lager like godt brød her som i Frankrike, og i mørket er alle kat­ ter grå, og svært ulykkelig er den som klokken to om ettermiddagen ikke har spist frokost, og det finnes ingen mave som er en håndsbredd større enn noen annen; og den kan, som man sier, fylles med høy og halm, og markens fugler har Gud som gir dem mat, og mer varmer fire alen vadmel fra Cuenca enn fire av det fineste stoff fra Segovia; og når vi forlater denne verden og begir oss ned i jorden, går fyrsten på en like trang sti som dagleieren, og Pavens kropp opptar ikke mer plass enn klokkerens, selv om den ene er høyere enn den andre; for når vi går inn i graven, må vi alle tilpasse oss og trekke oss sammen, hvor lite vi vil det, og så, mørke, godnatt og farvel. Og jeg sier igjen at om Deres høyhet ikke ønsker å gi meg øya fordi jeg er dum, vil jeg ikke kunne skaffe meg noe fordi jeg er for klok; og jeg har hørt si at bak korset står djevelen, og alt det som glimrer er ikke gull, og bort fra oksene, plogene og åkene trakk de bonden Wamba for å bli konge av Spania, og bort fra brokade, tidsfordriv og rikdommer trakk de Rodrigo for å bli spist av ormer, om det er slik at ikke de gamle balladediktene lyver. - Og de lyver sannelig ikke, sa da enkefru Rodriguez, hoffdamen, som var en av dem som lyttet, - for det finnes en ballade som forteller at de satte kong Rodrigo, helt levende, i en grav full av padder, ormer og firfisler, og etter to dager sa kongen der inne fra graven med lav og smertelig røst: 656

DON QUIJOTE

De spiser meg, de spiser meg der hvor mest synd det fantes;

og ifølge dette har denne herren full grunn til å si at han heller vil være bonde enn konge, om han skal spises av udyr. Hertuginnen kunne ikke la være å le over enkefruens enfoldigheter og forbløffes av Sanchos ord og ordspråk, og hun sa til ham: - Den gode Sancho vet at det en ridder engang lover, vil han for­ søke å oppfylle, selv om det skulle koste ham livet. Hertugen, min herre og gemal, selv om han ikke er av de vandrende, er han dog ridder, og følgelig vil han oppfylle løftet om en øy, til tross for ver­ dens ondskap og misunnelse. Vær ved godt mot, Sancho, for når du minst venter det, befinner du deg på din øy og på din autoritets sete og sitter med styringen og embedsdrakten, da vil du ikke forkaste det for noe i verden. Det jeg vil pålegge ham, er å se vel etter hvordan han styrer sine vasaller, for de er alle lojale og av god herkomst. - Det å styre godt, svarte Sancho, - er det ikke nødvendig å pålegge meg, for jeg er velgjørende av meg og har medfølelse med de fattige, og den som knar og steker brød lar ingen bli brent; og ved min sjel skal de ikke få bruke falske terninger på meg; jeg er en gammel hund som kjenner kjeltringer på lukten, og jeg vet å være på vakt, så ingen kaster meg blår i øynene, for jeg vet hvor skoen trykker; det sier jeg, for de gode vil få en håndsrekning og støtte, og de onde skal hverken få foten innenfor eller inngang. Og det forekommer meg at alt det med å regjere dreier seg om å komme i gang, og det er mulig at etter fjorten dager som guvernør vil jeg ikke noe annet og har lært mer om det enn om gårdsarbeide som jeg er blitt oppdradd til. - Du har rett, Sancho, sa hertuginnen, - ingen fødes fullt utlært, og biskoper lager man av mennesker og ikke av sten. Men for å vende tilbake til det vi sa for litt siden om fru Dulcineas forvandling, anser jeg det som sikkert og fastslått at når Sancho fikk det innfallet å narre sin herre og la ham tro at bondepiken var Dulcinea, og hans herre ikke gjenkjente henne, måtte det være fordi hun var forhekset, og alt var et påfunn av en av de trollmennene som forfølger don Quijote. Jeg vet helt sikkert fra en solid kilde at den bondepiken som gjorde et hopp opp på eselet, var og er Dulcinea av Toboso, og at den gode Sancho som trodde han var den som narret, selv ble narret. Det er ingen grunn til å tvile mer på denne sannheten enn på andre ting som vi aldri har sett. Herr Sancho skal vite at vi også har trollmenn her som holder av oss og forteller oss rett frem hva som foregår ute i verden uten komplikasjoner eller intriger, og du Sancho, må tro at

657

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

den hoppende bondepiken var og er Dulcinea av Toboso som er like forhekset som den moren som fødte henne. Før vi vet ordet av det, får vi se henne i hennes egentlige skikkelse, og da kommer Sancho ut av den villfarelsen han lever i. - Det er nok vel mulig, sa Sancho Panza, - og nå vil jeg tro på det min herre fortalte han så i Montesinos’ hule, der han hevder å ha sett fru Dulcinea av Toboso kledd i den samme kjolen som jeg fortalte jeg hadde sett henne i, da jeg forhekset henne for moro skyld. Alt må ha vært akkurat omvendt, som Deres nåde sier, for ut fra mine usle åndsevner hverken kan eller bør man forutsette at jeg på et øyeblikk kunne finne på et så skarpsindig bedrag, heller ikke tror jeg at min herre er så gal at han med så svak og ynkelig påvirkning som min, kunne tro på noe så hinsides all rimelighet. Men allikevel, frue, ville det ikke være bra om De i Deres godhet skulle anse meg for ondsin­ net, for det står ikke til en dum grønnsak som meg å kunne gjennom­ skue de verste trollmenns renker og ondskap. Jeg fant på det der for å unnslippe min herre don Quijotes bebreidelser og ikke i den hen­ sikt å krenke ham; og om det gikk akkurat omvendt, er dog Gud i himmelen og dømmer vårt hjertes tanke. - Det er sant nok, sa hertuginnen, - men si meg nå, Sancho, hva er det du sier om Montesinos’ hule, det vil jeg gjerne høre. Da fortalte Sancho Panza punkt for punkt det som alt er sagt om det nevnte eventyret. Da hertuginnen hørte det, sa hun: - Av denne hendelsen kan man slutte at når don Quijote sier at han der så den samme bondejenta som Sancho så rett utenfor Toboso, er det utvilsomt Dulcinea, og at det heromkring vandrer mange lure trollmenn som er altfor nysgjerrige. - Det samme sier jeg, sa Sancho, - for om min fru Dulcinea av Toboso er forhekset, er det verst for henne; for jeg skal jo ikke ta meg av min herres fiender som er mange og onde. La det så være sant at det jeg så, var en bondejente, og jeg holdt henne for å være bondejente, og som det anså jeg henne. Og om hun var Dulcinea, skal ikke det belastes meg, eller jeg få ansvaret for det, husk det nå bare. Man skal ikke komme både her og både der og si at «Sancho sa det, Sancho gjorde det, og Sancho foran og Sancho bak», som om Sancho skulle være en hvemsomhelst og ikke selveste Sancho Panza, han som vandrer omkring i verden i bøker, etter det Samson Car­ rasco sa meg, og han er i det minste blitt gjort om til baccalaureus i Salamanca, og slike folk kan ikke lyve annet enn når de får lyst eller det passer dem. Følgelig er det ingen grunn til å gå løs på meg, og, da jeg har godt omdømme, og etter det jeg hørte herren min si, så 658

DON QUIJOTE

er det bedre med et godt navn enn store rikdommer; putt meg bare inn i dette guvernørskapet, så skal dere se på saker og ting, for den som har vært en god væpner, vil bli en god guvernør. - Alt det som Sancho har sagt her, sa hertuginnen, - er fyndord av Cato, eller i det minste trukket ut av det beste av Micael Verino, «florentibus occidit annis» (og det betyr at han døde i sin ungdoms vår). Kort og godt og om vi taler på hans måte, kan man under en dårlig kappe finne en god dranker. - I sannhet, frue, svarte Sancho, - aldri i mitt liv har jeg drukket av last; av tørst kan det nok tenkes, for hykler det er jeg ikke. Jeg drikker når jeg har lyst og når jeg ikke har lyst, og når man byr meg, for ikke å virke pirkete eller uoppdragen; og for å si nei til å skåle for en venn, må man ikke da ha et marmorhjerte? For selv om jeg får hosene på meg, gjør jeg ikke på meg, så meget mer som de vandrende ridderes væpnere nesten bestandig drikker vann, da de alltid vandrer rundt i småskog og storskog og enger, mellom fjell og nuter, uten å finne en slurk vin til fortrøstning, selv om man skulle betale med et øye for den. - Det tror jeg også, svarte hertuginnen. - Og nå skal Sancho gå og hvile, så snakker vi lenger sammen senere, og vi skal gi ordre om hvordan han, som han sier, raskt skal puttes inn i guvernørskapet. På nytt kysset Sancho hertuginnens hånd og bønnfalt Hennes nåde om at man måtte passe vel på gråskimmelen hans, for den var hans øynes lys. - Hva slags gråskimmel er det? spurte hertuginnen. - Eselet mitt, svarte Sancho, - for ikke å omtale det med det ordet, pleier jeg å kalle det gråskimmel; og denne fru hoffdame anmodet jeg, da jeg kom inn i denne borgen, om at hun måtte ta vel vare på det. Hun ble støtt som om jeg hadde sagt at hun var heslig og gammel, men det bør være mer passende og naturlig for en hoffdame å tenke på esler enn på å ta seg godt ut i slottssalene. Å, Gud hjelpe meg så uvenner en adelsmann hjemme i landsbyen var med slike damer. - Det måtte nok være en bondeknøl, sa enkefru dona Rodriguez, - for om han var adelig og veloppdragen, ville han heve dem til him­ melen. - Vel, vel, sa hertuginnen, - det er nok; dona Rodriguez får tie og herr Panza roe seg ned, og overlat så gråskimmelen til meg, for da det er Sanchos skatt, skal jeg trykke den til min barm. - Det er bra nok i stallen, svarte Sancho, - for ved Deres høyhets barm er hverken han eller jeg verdige til å oppholde oss et øyeblikk. Jeg ville heller stikke meg selv med kniv enn samtykke til det, selv om 659

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

min herre sier man heller må tape i høflighet med for meget enn for lite, så når det gjelder esel- og barmesaker må man liste seg forsiktig frem. - Innsett ham bare som guvernør, sa hertuginnen, - og der kan han stelle det til som han vil og til og med pensjonere dem fra alt arbeide. - Tro ikke Deres nåde, fru hertuginne, at De har sagt for meget, sa Sancho, - for jeg har sett mer enn to asener gå inn i guvernørskap, og om jeg tok med meg mitt asen, vil det ikke være noe nytt. Sanchos ord fikk hertuginnen til å le og more seg, og etter å ha sendt ham av sted for å hvile, gikk hun for å fortelle hertugen hva som hadde skjedd, og de to planla hvordan de skulle drive gjøn med don Quijote på en måte som skulle være storslått og falle godt inn i ridderstilen; og i den planen fant de på så mange ting, så passende og så kloke at de blir til de beste eventyr som finnes i denne store historien.

KAPITTEL XXXIV som forteller om den nyhet man fikk om hvordan man skulle omgjøre forvandlingen av den uforlignelige Dulcinea av Toboso, noe som er et av de mest storslåtte eventyr i denne boken

Stor var den glede hertugen og hertuginnen fikk av samtalen med don Quijote såvel som med Sancho Panza; og da de ble enda mer oppsatt på det de hadde besluttet, nemlig å spille ham noen puss som kunne ligne på eventyr, tok de utgangspunkt i det don Quijote allerede hadde fortalt om Montesinos’ hule, for å spille ham ett som kunne overgå alle andre. Men det som undret hertuginnen mest, var at Sanchos enfoldighet var så stor at han trodde, som på en urokkelig sannhet at Dulcinea av Toboso var forhekset, da han selv hadde vært troll­ mannen og svindleren i denne saken. Og da de hadde gitt ordrer til tjenerne om alt det som skulle gjøres, dro de seks dager senere av sted med dem på en storviltjakt som omfattet så mange klappere og jegere som om det skulle dreie seg om en kronet konge. Don Quijote fikk en jaktdrakt og Sancho en annen som var grønn og av fineste stoff, men don Quijote ville ikke ta den på og sa at han snart måtte vende tilbake til utøvelsen av hårdt våpenbruk, og at han hverken kunne ta med seg klær, proviant eller allslags dekketøy som en rikmann.

660

DON QUIJOTE

Da den forventede dagen kom, bevæpnet don Quijote seg, Sancho kledde på seg, satte seg på gråskimmelen, som han ikke ville forlate selv om de ga ham en hest, og red så inn blant truppen av jegere. Don Quijote var så umåtelig høvisk og medgjørlig at han grep tømmene på hertuginnens ganger, selv om hertugen ikke ville gå med på det. Endelig nådde de frem til en skog som lå mellom to høye fjell, og da alle var parate, på gjemmesteder, på stier og i bakhold, begynte jakten med stor larm av rop og skrik så man ikke kunne høre hverandre på grunn av hundebjeffing og lyden av jakthorn. Hertuginnen steg av, og med et skarpslipt jaktspyd i hånden stilte hun seg på et sted der hun visste at villsvin pleide å dra forbi. Såvel hertugen som don Quijote gjorde det samme og stilte seg ved siden av henne. Sancho stilte seg bak alle andre uten å gå av skimmelen, som han ikke våget å forlate for at det ikke skulle skje noe galt med den. Knapt var de på plass foran et stort antall tjenere, før de så et digert villsvin med uhyggelige huggtenner og hjørnetenner og med fråde om munnen, skarpt forfulgt av jakthunder og jegere. Straks don Quijote fikk øye på det, satte han skjoldet på armen, la hånden på sverdet og gikk imot det. Det samme gjorde hertugen med sitt jakt­ spyd, men hertuginnen ville ha vært den kjappeste om ikke hertugen hadde hindret det. Bare Sancho hoppet av eselet så snart han så det pågående villsvinet og ga seg til å løpe alt han kunne og forsøkte å komme seg opp i et høyt eketre, noe han ikke klarte. I stedet da han var halvveis oppe, og holdt i en gren og kjempet for å komme seg høyere opp, var hans hell så lite og hans uhell så stort at grenen knakk, og da han skulle til å ramle til jorden, ble han hengende i luf­ ten, hektet på en gren på eketreet uten å kunne komme ned. Da han så at den grønne vamsen holdt på å revne, og trodde at det illsinte dyret kunne nå opp til ham, begynte han å skrike og rope om hjelp med slik intensitet at de som ikke så ham, trodde at han alt befant seg mellom tennene på et eller annet villdyr. Til slutt lå det huggtannprydede villsvinet gjennomboret av de mange jaktspydene som hadde kommet det i møte, og da don Qui­ jote snudde hodet ved skrikene fra Sancho, som han gjenkjente ham på, så han ham henge i eketreet med hodet ned. Skimmelen sto like ved, for den forlot ham ikke i en slik kalamitet, og Cide Hamete sier at man ikke ofte så skimmelen uten Sancho, eller Sancho uten skim­ melen, så sterkt var vennskapet og tilliten de to hadde til hverandre. Don Quijote kom og hektet ned Sancho, og da denne så seg fri og liggende på bakken, stirret han med smerte i sjelen på den oppflerrede jaktvamsen, for den fikk ham til å føle seg som en hel stamhus-

661

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

besitter. I samme øyeblikk ble det mektige villsvinet lagt over på et kløvesel, dekket med hele tepper av timian og myrtegrener, og båret som et tegn på krigsbytte til noen store krigstelt som var slått opp midt inne i skogen, der man fant bordene dekket og måltidet til­ beredt, så prektig og storslått at man lett kunne innse storheten og storslåttheten hos den som ga det. Sancho viste hertuginnen hullene i sin opprevne vams og sa: - Om dette var en jakt på harer og småfugl, ville vamsen min sik­ kert ha unngått noe så voldsomt. Jeg skjønner ikke gleden ved å vente på et villdyr, som med en huggtann kan ta livet av en; jeg husker å ha hørt en gammel ballade som lyder: Av bjørner skal du bli spist, som han med navnet Favila.

Det var en gotisk konge, sa don Quijote, - som dro på storviltjakt og ble spist av en bjørn. - Det er det jeg sier, sa Sancho, - at jeg ikke ønsker at fyrster og konger skal utsette seg for slike farer til gjengjeld for en glede som ikke burde være det, for den består i å drepe et dyr som ikke har begått noen forbrytelse. - Du tar nok feil, Sancho, svarte hertugen, - for storviltjakt i sko­ gen er mer passende og nødvendig for konger og fyrster enn noe annet. Jakt er et avtrykk av krigen: Der lages strategier, listige pla­ ner og bakhold for å overvinne fienden uten egen skade; i den lider man under sterk kulde og utålelig varme; man forkaster ro og søvn, man får avklart hvilke krefter man har, lemmene til den som utøver den, blir mer føyelige, den er kort og godt en øvelse som kan utføres uten skade for noen og til glede for mange. Og det beste ved den er at den ikke er for alle, slik som alle andre former for jakt, bortsett fra falkejakt, som også bare er for kongen og store herrer. Følgelig, Sancho, må du endre mening, og når du blir guvernør, vær opptatt av jakt, og du vil innse fordelen ved det. - På ingen måte, svarte Sancho, - den gode guvernør bør ha brukket ben og holde seg hjemme. Det ville vel ta seg ut at trette kjøpmenn oppsøker ham, og han er i skogen og morer seg! Da ville det gå dår­ lig med guvernørskapet! Sant å si, herre, bør jakt og underholdning heller være for do ven peiser enn for guvernører. Det jeg tenker på å underholde meg med, er å spille kort i høytidene og kjegler på søn­ dager og festdager; for slike jakter og jevninger stemmer ikke med min stand, eller med min samvittighet. 662

DON QUIJOTE

- Måtte Gud give at det var slik, for fra ord til handling er veien lang. - La den være hvor lang den vil, svarte Sancho, - for den gode betaler stiller gjerne sikkerhet, og det er bedre å få Guds hjelp enn å stå tidlig opp om morgenen, og uten mat og drikke duer helten ikke; jeg mener at om Gud hjelper meg, og jeg gjør det jeg skal med gode hensikter, vil jeg nok regjere bedre enn en jaktfalk, og se alt med falkeblikk. Men prøv bare å føle meg på tennene og se så om jeg biter eller ei! - Måtte Gud og alle helgener forbanne deg, fordømte Sancho, sa don Quijote, - og når kommer den dag, som jeg så ofte har sagt, da jeg får høre deg snakke uten ordspråk på en vanlig og sammenhen­ gende måte! Deres høyheter lar dette fjolset pulverisere sjelen, ikke bare mellom to, men to tusen ordspråk, som renner ut av ham så lenge han har helse til det, og jeg orker å høre dem. - Sancho Panzas ordspråk, sa hertuginnen, - selv om de er mer tallrike enn den greske kommandørs, skal ikke verdsettes mindre, da de er kortfattet uttrykt. For min egen del vil jeg si at de gir meg mer glede enn andre, selv om hine passer bedre i sammenhengen. I løpet av disse og andre underholdende samtaler, gikk de ut av teltet og inn i skogen. Ettersom de skulle innom en rekke skjuleste­ der, gikk dagen raskt og natten falt på, og den var hverken så klar eller så fredelig som vanlig for årstiden, som var midt på sommeren. Men et visst halvlys den bragte med seg, var til god hjelp for hertugparets planer, og følgelig, da skumringen var ved å falle på, virket det plutselig som om hele skogen sto i brann i alle fire himmelret­ ninger, og så hørte man herfra og derfra og på alle kanter et utall av signaltrompeter og andre krigerske instrumenter, som fra en stor kavaleristyrke som var på vei gjennom skogen. Lyset fra brannen og lyden av krigsinstrumentene gjorde de tilstedeværende nesten blinde og døve, og det gjaldt til og med nesten alle som befant seg i skogen. Dernest hørte man en uendelig rekke med muslimske krigsrop, slik maurerne bruker når de går inn i et slag; lyden av trompeter og signalhorn hørtes, trommer ga dump gjenlyd sammen med fløyter, nes­ ten på samme tid, så uavbrutt og plutselig at selv den vettigste holdt på å miste vettet av den forvirrende lyden av så mange instrumenter. Hertugen ble lamslått, hertuginnen rystet, don Quijote forbløffet, Sancho Panza skalv, ja selv de som kjente til det hele ble forferdet. Forferdelsen bragte dem til taushet, og en forridder i djevleklær dro forbi dem, og istedenfor signalhorn blåste han på et digert og hult horn som ga fra seg en dyp, hes og fryktelig lyd. 663

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Hallo, bror forridder, sa hertugen, - hvem er dere, hvor skal dere, og hva slags krigsfolk er det som synes å være på vei gjennom skogen? Til dette svarte forridderen med frekk og fryktelig røst: - Jeg er Djevelen, jeg skal finne don Quijote av la Mancha; de som kommer her, er seks trupper med trollmenn som på en kjerre trium­ ferende trekker med seg den uforlignelige Dulcinea av Toboso. Hun kommer her forhekset sammen med den tapre franskmannen Mon­ tesinos, for å gi ordre til don Quijote om hvordan denne damen kan komme ut av forhekselsen. - Om De var en djevel, som De sier og Deres skikkelse viser, ville De allerede ha gjenkjent den nevnte ridder don Quijote av la Man­ cha, som står foran Dem. - Ved Gud og min samvittighet, svarte Djevelen, - det la jeg ikke merke til, for jeg har så mange forskjellige tanker i hodet at jeg glemte den viktigste. - Denne djevelen er utvilsomt et godt menneske og en god kris­ ten, for om han ikke var det, ville han ikke sverge ved Gud og min samvittighet. Nå mener jeg at i selveste helvete må det finnes gode mennesker. Dernest vendte Djevelen blikket mot don Quijote uten å stige av hesten og sa: - Til deg, Løveridder (det er som om jeg ser deg i klørne på dem), blir jeg utsendt av den tapre ridder Montesinos, som befaler meg å si deg på hans vegne at du skal vente på ham her hvor jeg skulle treffe deg, av den grunn at han bringer med seg henne han kaller Dulci­ nea av Toboso, med ordre om å gjøre det nødvendige for å oppheve trolldommen. Siden jeg er vel ankommet, skal jeg heller ikke stanse lenger: djevler som jeg skal bli hos deg, og de gode engler hos dette herskap. Da dette var sagt, blåste han i det veldige hornet, snudde ryggen til og dro sin vei uten å vente på svar. Alle ble forbløffet på nytt, særlig Sancho og don Quijote; Sancho over å se at Dulcinea skulle være forhekset uavhengig av sannheten; don Quijote over ikke å føle seg sikker på hva som var sant eller ikke i Montesinos’ hule. Og da han sto der helt oppslukt av slike tanker, sa hertugen til ham: - Tenker Deres nåde på å vente her, herr don Quijote? - Skulle jeg ikke det? svarte han. - Her vil jeg vente, fryktløs og sterk, selv om hele helvete skulle finne på å angripe meg. - Om jeg skulle se en djevel til og høre et slikt horn som det for664

DON QUIJOTE

rige, ville jeg like gjerne vente her som midt i krigen i Flandern, sa Sancho. I samme øyeblikk mørknet det enda mer, og mange lys begynte å bevege seg i skogen, slik kometer flyr over himmelen og for oss vir­ ker som stjerner i bevegelse. Samtidig hørtes en forferdelig larm, slik den skapes av de solide hjulene på oksekjerrer, og denne skarpe og vedvarende lyden sies å få ulv og bjørn til å flykte, om de finnes der de passerer. I tillegg til denne stormen kom en annen som forsterket alle andre, for det virket som om det i alle fire himmelretninger i sko­ gen fant sted sammenstøt eller feltslag samtidig, for her lød nå den hårde lyd av et fryktinngydende artilleri; der ble tallrike musketter avfyrt, nær ved kom lyden av de kjempende, og lenger borte ble de muslimske krigsropene gjentatt. Kort og godt, signalhorn, trompeter, jakthorn, trommer, artilleri, flintebøsser, og fremfor alt, den skremmende lyden av kjerrene, dan­ net til sammen en så forvirrende og skrekkinnjagende larm at don Quijote måtte anvende hele sin sjelsstyrke for å utholde den, mens Sanchos sank helt sammen og falt besvimt ned i skjørtene på hertug­ innen som mottok ham og som ba dem kaste koldt vann i ansiktet på ham. Det ble gjort, og han kom til seg selv igjen, samtidig som en kjerre med de hvinende hjulene stoppet der. Den ble trukket av fire trege okser, alle dekket av sort stoff. Til hvert horn var det festet et tent stort vokslys, og oppe på kjerren sto et høyt sete der det satt en ærverdig gammel mann med et skjegg hvitere enn sneen selv og så langt at det rakk nedenfor beltet. Han var iført en lang kledning av sort bomullsstoff, og da kjerren var full av tallrike lys, kunne man tydelig skjelne alt som var i den. Den ble styrt av to heslige djevler, også kledd i samme bomullsstoff, med så redselsfulle ansikter at Sancho, da han hadde sett dem én gang, lukket øynene for ikke å se dem en gang til. Da så vognen kom på høyde med jaktposten, reiste den gamle ærverdige mannen seg fra setet, og stående sukket han dypt og sa: -Jeg er den vise Lirgandeo. Så dro kjerren videre uten at et ord mer ble sagt. Etter denne fulgte en annen på samme måten med en annen olding på en trone. Denne, som ga tegn til at kjerren skulle stoppe, sa med en ikke mindre alvor­ lig røst følgende: - Jeg er den vise Alquife, en god venn av Urganda den ukjente. Så dro den videre. På samme måten kom så en kjerre til, men den som satt på tro­ nen var ikke gammel som de andre, men en kraftig mann med ondt 665

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ansikt, og da den stanset, reiste han seg som de andre, og sa med hes og djevelsk røst: - Jeg er trollmannen, Arcalaus, en dødsfiende av Amadis av Gaula og hele hans slekt. Og dro så videre. Et lite stykke unna stanset de tre kjerrene, og den plagsomme lyden av hjulene opphørte. Så hørtes noe annet, ikke støy, men en mild og harmonisk musikk som Sancho gledet seg over og anså som et godt tegn, og derfor sa han til hertuginnen, som han ikke fjernet seg et skritt fra: - Frue, der det finnes musikk, kan det ikke finnes noe ondt. - Heller ikke der det finnes lys og klarhet, svarte hertuginnen. Til dette svarte Sancho: - Ild gir lys, og klarhet kommer fra bål, som vi ser fra dem som omgir oss. Det kunne vel skje at de kunne brenne oss opp, men musikk er alltid tegn på glede og fest. - Det får vi se, sa don Quijote, som hørte alt. Og det hadde han rett i, som det viser seg i neste kapittel.

KAPITTEL XXXV hvor nyheten om hvordan don Quijote skulle befri Dulcinea fra trolldommen fortsetter, sammen med andre underfulle hendelser

Til rytmen fra den velklingende musikken så de at det kom en kjerre mot dem av dem man kaller triumfvogner, trukket av seks brune mulesler og dekket av hvitt lin. På hver av dem satt en pønitent, like­ ledes kledd i hvitt, med et tent, stort vokslys i hånden. Vognen var to eller til og med tre ganger så stor som de foregående, og øverst på hver side satt det tolv pønitenter til, så hvite som sne, alle med sine lys tent, et syn som både forbløffet og forferdet. På en opphøyet trone satt en nymfe, kledd i tusen sølvslør, og på dem skimret et uendelig antall paljetter, som vel ikke virket svært dyrebare, men som i alle fall tok seg slående ut. Hennes åsyn var dekket av et fint og gjennomsik­ tig slør slik at renningtrådene ikke hindret synet av et uvanlig skjønt jomfruansikt, og alt lyset gjorde det mulig å skjelne både skjønnhet og alder, som tilsynelatende ikke nådde tyve, eller var mindre enn sytten. Sammen med henne kom en skikkelse kledd i en meget vid og lang kledning som rakk helt til føttene, og med hodet dekket av et sort 666

DON QUIJOTE

slør. Men i det øyeblikk vognen nådde rett foran hertugparet og don Quijote, sluttet musikken av skalmeier og de harper og lutter som kom fra den; og den tildekkede skikkelsen trakk den lange klednin­ gen til hver side og tok sløret fra ansiktet. Det ble da klart at det var selveste dødens ansikt, heslig og uten kjøtt, noe som fylte don Quijote med dysterhet og Sancho med frykt mens hertugparet ga uttrykk for sorg og tyngsel. Da denne levende død hadde reist seg, begynte den med noe søvnig røst og ikke særlig kvikk tunge å fremsi følgende: Jeg er Merlin, og det blir sagt om meg som sannhet - at min far var selve djevelen, en løgn som etter hvert blir trodd av alle. Jeg er Magiens fyrste og forsvarer av Zoroasters kunnskaper og visdom, en fiende av tiden og av sekler som ser ut til å glemme heltedåder utført av tapre riddere på vandring, en innsats jeg fremdeles høylig skatter. Og skjønt de fleste trollmenn eller hekser er hjerteløse og har ondt i sinne, har jeg et ømt og nestekjærlig hjerte, mitt ønske er å være god mot alle. I Plutos dype, mørke underverden, hvor jeg har underholdt meg med å forme forheksede figurer, trolldomstegn, der lød i nød, den makeløse stemmen til skjønne Dulcinea av Toboso. Jeg hørte om den fryktelige skjebne: hun var forvandlet fra en adelsdame til simpel bondejente; jeg fikk medynk og sperret inn min ånd i dette tomme knokkelskallet her, som skremmer alle. Og etter å ha gransket tusen bøker om djevelske og onde trolldomskunster, kan jeg nå røpe for deg botemidlet mot en så gruelig og skjendig handling.

Å du, du ypperste blant hedersmenn som bærer rustninger og diamanter! Du ledestjerne, lys og lykt og fører

667

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for dem som går fra sengens lune leie og søvnens favntak ut i livets farer og forbereder seg til tunge dyster, med blodige og ubekvemme våpen! Jeg sier deg, du edle vandringsridder, du ubeskrivelige, motets mann, du åndfulle og kloke don Quijote, La Manchas pryd og hele landets stjerne! Jeg avslører for deg: Hvis Dulcinea skal få tilbake skikkelsen hun hadde, er det nødvendig at din væpner Sancho, tar av seg buksene og gir seg selv tre tusen slag så hårdt han bare kan på begge sine runde rumpeballer, og så tre hundre til, og de må svi så han skal kjenne det når han må sitte. Det er det rådet alle trollmenn gir for å få slutt på Dulcineas kvaler, det var og er mitt budskap, mine herrer.

- Død og pine, sa Sancho da. - Jeg sier ikke at jeg sverger på de tre tusen piskeslagene, men jeg gir meg like gjerne tre som jeg gir meg selv tre dolkestikk! Det var en fandens djevel som angir en slik måte for å komme ut av trolldommen! Jeg innser ikke hva min bakdel har med forhekselse å gjøre! Ved Gud, om herr Merlin ikke har funnet noen annen måte til å bryte forhekselsen av fru Dulcinea av Toboso, kan hun gjerne gå i graven i forhekset tilstand! -Jeg må nok ta Dem, herr hvitløksstinkende bondeknøl, sa don Quijote, - og binde Dem til et tre, naken som Deres mor satte Dem til verden, og jeg sier ikke tre tusen tre hundre, men seks tusen seks hundre piskeslag skal jeg gi Dem, som skal sitte så fast at de ikke kan strykes ut med tre tusen tre hundre strøk. Og svar meg ikke et ord, ellers river jeg sjelen ut av Dem. Da Merlin hørte dette, sa han: - Slik skal det ikke være, for de piskeslagene Sancho skal motta, må skje frivillig og ikke med makt, og i løpet av den tid han vil. Det skal ikke settes en fast tid; men tillat ham at om han vil nedsette sin plage til halvparten av piskingen, må han tillate at de blir gitt av en annens hånd, selv om den skulle være litt tung av seg. - Hverken en annens, eller min egen, hverken tung eller tungtvei­ ende, svarte Sancho, - ingen skal berøre meg. Satte kanskje jeg fru 668

DON QUIJOTE

Dulcinea av Toboso til verden, for at mine bakdeler skal betale for det hennes øyne så? Min herre, han er virkelig del av henne, for han kaller henne for hvert skritt mitt liv, min sjel, støtte og hjelp, da bør han piske seg for henne og utføre alle de handlinger som kan føre til opphevelse av forhekselsen; men jeg? Vik fra meg satan! Knapt hadde Sancho sagt dette, før den sølvskimrende nymfen som kom sammen med Merlin, reiste seg, tok det fine sløret fra ansiktet og viste det frem slik at alle mente hun var mer enn middels vakker, og med en mannhaftig frimodighet og en røst som ikke var meget dameaktig, talte hun direkte til Sancho: - Å, du ulykkelige væpner, du hjernetomme sjel med hjerte hårdt som korkek og et forherdet indre dekket med kampesten og flintesten! Om man skulle befale deg, din usle manndraper, å kaste deg ut fra et høyt tårn; om man skulle be deg, du menneskeslektens fiende, å spise et dusin padder, to med firfisler og tre med giftslanger; om man skulle overtale deg til å drepe din hustru og dine barn med en brutal og skarpslipt krumsabel, ville det ikke være underlig om du viste deg fryktsom og betenkt; men å bry seg med tre tusen tre hundre piskeslag som om det finnes ett eneste barnehjemsbarn, hvor ussel han enn er, som ikke får det hver måned. Det forbløffer, overrasker, forskrekker det fromme indre hos alle som hører det, og til og med alle som skal få vite det i tidens løp. Se, å du elendige og forherdede kreatur, se, sier jeg, du lettskremte vesle mannfolk, rett inn i mine øyne som ligner strålende stjerner, og du vil se dem gråte, dråpe for dråpe, beger for beger, du vil se dem lage furer, veier og stier nedover mine skjønne kinns enger. Sett i gang, du hånlige og ondsinnede monster, for min blomstrende alder, som fremdeles bare er ti pluss ... år, for jeg er nitten og er ennå ikke tyve, fortæres og visner under en grov bondejentes ytre; og om jeg ikke virker slik akkurat nå, skyldes det en særlig nåde som herr Merlin som her står, har vist meg, bare for at min skjønnhet skal blidgjøre deg; for tårene fra en skjønnhet i nød, forvandler klipper til bomull og tigre til sauer. Slå løs, slå løs, på dette svulmende kjød, du utemmede digre dyr, og jag din handlekraft ut av denne treghet, som bare driver deg mot mer og mer eting og sett fri mine glatte lemmer, min naturlige fredsommelighet og mitt åsyns skjønnhet. Og om du for min skyld ikke vil bløtgjøres eller gå med på en fornuftig løsning, gjør det for denne stakkars ridder som du har ved din side: for din herre, sier jeg, hvis sjel jeg kan se, for han har den nå i vrangstrupen og ikke ti fingerbredder fra leppene og som bare venter ditt hårde eller blide svar, som enten kommer ut av din munn, eller svelges ned i maven igjen. 669

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da don Quijote hørte dette, kjente han på strupen og sa henvendt til hertugen: - Sannelig, herre, Dulcinea har fortalt sannheten, for her har jeg sjelen i vrangstrupen som nøtten på en armbrøst. - Hva sier du til det, Sancho? spurte hertuginnen. - Jeg sier, frue, svarte Sancho, - det samme som jeg alt har sagt: jeg prostituerer. - Protesterer, må du si, Sancho, og ikke det du sier, sa hertugen. - La meg være i fred, Deres høyhet, svarte Sancho, - for jeg orker ikke å bry meg hverken med subtiliteter eller en bokstav mer eller mindre. Jeg føler uro over de piskeslagene jeg skal få, eller som jeg må gi meg selv, så jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hva jeg skal gjøre. Men jeg skulle gjerne få vite av fruen, min frue Dulcinea av Toboso, hvor hun har lært den måten hun ber på: Hun kommer og ber meg piske meg til blods og kaller meg en hjernetom sjel og et utemmet digert dyr sammen med en lang remse ukvemsord, som fanden selv ikke ville finne seg i. Skulle mitt kjød kanskje være av bronse, eller angår det egentlig meg om trolldommen brytes eller ei? Kommer hun så med en dyrebar kurv full av hvitt tøy, av skjorter, håndduker, damesokker, selv om jeg ikke bruker det, for å blidgjøre meg? Tvert imot kommer den ene irettesettelsen etter den andre som om hun ikke kjenner det ordtaket de bruker heromkring, at et esel lastet med gull går lettbent oppover fjellet, og at gaver bryter klipper, og at man skal be til Gud, og slå med stokken, og at ett «ta dette» er mye bedre enn to «du skal få senere»? Min herre og husbond, som burde stryke meg over håret og smigre meg for å bløtgjøre meg som ull og kardet bomull, sier at om han får fatt i meg, skal han binde meg naken til et tre og fordoble piskeslagene. Disse sukkende her­ rer burde betenke at man ikke bare ber en væpner om å piske seg, men derimot en guvernør, som om man skulle si: «du skal få dobbelt opp». De herskaper må fordømme meg lære å be pent og vise folke­ skikk; for alle tider er ikke like, og heller ikke er mennesker alltid velvillige: Her står jeg og holder på å revne av sorg over den fillete grønne vamsen min, og så kommer man og ber meg om å piske meg selv frivillig, selv om jeg er like fjernt fra alt dette som å bli indianerhøvding. - Men det er nok sant, Sancho, sa hertugen, - at om du ikke bløt­ gjøres som den første modne fiken, skal du ikke få guvernørskapet. Det skulle vel ta seg ut om jeg sendte mine øyboere en grusom guver­ nør; med et indre hårdt som flint, som ikke lar seg bøye av tårene fra jomfruer i nød, heller ikke av bønner fra kloke, bydende og gamle 670

DON QUIJOTE

trollmenn og vismenn. Kort sagt, Sancho, enten må du piske eller bli pisket, eller så blir du ikke guvernør. - Herre, svarte Sancho, - får jeg ikke to dager til å tenke gjennom hva som er best for meg? - Nei, på ingen måte, sa Merlin. - Her, i dette øyeblikk og på dette sted, skal det avgjøres hva det blir til med denne saken: Enten vender Dulcinea tilbake til Montesinos’ hule og sin opprinnelige tilstand som bondejente, eller så vil hun, i den tilstand hun er nå, bli ført til de elyseiske marker, der hun blir inntil tallet på piskeslag er oppnådd. - Nå, nå, gode Sancho, sa hertuginnen, - godt mot og gjør nå gjengjeld for det brød du har spist i don Quijotes tjeneste, han som vi alle bør tjene og behage på grunn av hans gode tilbøyeligheter og hans høyverdige ridderdåder. Si du ja, min sønn, til denne piskingen, og la djevelen gå fandenivold sammen med din smule frykt; for et modig hjerte knuser en ond skjebne, som du vel vet. På disse ordene svarte Sancho usammenhengende, idet han talte til Merlin og spurte: - Si meg Deres nåde, herr Merlin. Da denne fordømte budbæreren kom og ga min herre et budskap fra herr Montesinos og befalte på hans vegne at han skulle vente her; hvorfor ga han da ordre om at dona Dulcinea av Toboso skulle få brutt forhekselsen, og allikevel har vi inntil nå ikke sett Montesinos eller hans liker. Til dette svarte Merlin: - Djevelen, min venn Sancho, er en uvitende fyr og en stor kjelt­ ring. Jeg sendte ham av sted til din herre, men ikke med et budskap fra Montesinos, men fra meg; for Montesinos befinner seg i hulen og tror, eller rettere sagt, venter på å befris fra forhekselsen, for alt er ennå ikke forberedt. Om han skylder deg noe eller du vil forhandle om noe med ham, skal jeg hente ham og sette ham der du vil. Og si nå ja til denne botsøvelsen og tro meg at det vil bli til din store fordel, både for sjelen som for kroppen; for sjelen, på grunn av den kjærlighet du utfører den med; og for kroppen, for jeg vet at du er av den blodfulle typen, så det kan ikke gjøre noen skade å få ut noe blod. - Det finnes mange leger i verden, til og med trollmenn er leger, svarte Sancho, - men siden alle sier det, og selv om jeg ikke inn­ ser det, sier jeg at jeg går med på å gi meg selv tre tusen tre hundre piskeslag, på den betingelse at jeg skal gi meg dem når og hvor det passer meg, uten at jeg får fastsatt dager og tiden for det. Jeg skal forsøke å kvitte meg med den gjelden så snart som mulig, så verden kan nyte dona Dulcinea av Tobosos skjønnhet, for slik det ser ut, er

671

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

det motsatte av det jeg trodde tilfelle, for hun er virkelig vakker. Det må også være en betingelse at jeg ikke skal være nødt til å piske meg til blods, og om noen slag skulle være som å vifte vekk fluer, skal de allikevel regnes med. Likeledes, om jeg skulle telle feil, herr Merlin, siden De vet alt, må De sørge for å telle dem og gi meg beskjed om hvor mange som mangler, eller hvor mange som er til overs. - Det er ikke snakk om å melde fra om dem som er til overs, svarte Merlin, - for i det samme øyeblikk det fulle antall er nådd, vil fru Dulcinea straks få brutt forhekselsen og komme for å takke den gode Sancho, og gi en belønning for den gode gjerningen. Følgelig er det ingen grunn til å bry seg med om hvilke som er for mange eller for få, og heller ikke vil himmelen tillate at jeg narrer noen, selv om det skulle være bare et hårstrå. - Godt, la det stå i Guds hånd! sa Sancho. - Jeg godtar min onde lykke, det vil si jeg aksepterer pønitensen på de nevnte betingelser. Knapt hadde Sancho sagt disse siste ordene, før musikken fra treblåserne lød på nytt og talløse flintebøsser ble avfyrt, og don Quijote hang seg rundt halsen på Sancho og ga ham tusen kyss i pannen og på kinnene. Hertugparet og alle tilstedeværende ga uttrykk for stor glede, og vognen begynte å rulle igjen, og idet den skjønne Dulcinea gled forbi, bøyet hun hodet for hertugparet og gjorde en dyp reverens for Sancho. I samme øyeblikk kom morgendemringen i full fart, munter og smilende, markens små blomster strakte seg og rettet seg opp, og småbekkenes flytende krystaller mumlet av sted over hvite og mørke småsten, klare til å avgi sin tributt til de elvene som ventet på dem. Den muntre jorden, den klare himmelen, den rene luften, det har­ moniske lyset, hver enkelt ting og alle i fellesskap ga tydelige tegn på at den dagen som holdt på å tråkke på morgendemringens skjørt, ville bli rolig og klar. Og da hertugparet var tilfredse med jakten og over å ha oppnådd sin hensikter så klokt og gunstig, dro de tilbake til borgen under den forutsetning å gi sin støtte til spøkefullhetene, for det fantes ikke noe annet som kunne glede dem mer.

DON QUIJOTE

KAPITTEL XXXVI der hvor det underlige og makeløse eventyret om grevinne Dolorida, alias oldfrue Trifaldi, fortelles, sammen med et brev som Sancho skrev til sin hustru Teresa Panza

Hertugen hadde en hushovmester med medfødte anlegg for det spø­ kefulle og burleske, det var han som spilte Merlins rolle og ordnet hele opplegget til det siste eventyret, som skrev versene og fikk en pasje til å spille Dulcinea. Så beordret hans herskap enda ett, det pussigste og merkeligste påfunn man kan tenke seg. Dagen etter spurte hertuginnen Sancho om han hadde begynt det pålegget om pønitens han måtte gjennomføre for å oppheve Dulci­ neas forhekselse. Til det svarte han ja, og at han kvelden før hadde gitt seg selv fem slag. Hertuginnen spurte hva han hadde slått seg med. Han svarte at det hadde han gjort med hånden. - Det er egentlig mer som å klaske seg selv med hånden enn som å få piskeslag, svarte hertuginnen. - Jeg tror at den vise Merlin ikke kan være særlig fornøyd med slik bløtaktighet; Sancho må nok lage seg en pisk av tistler, eller av dem med metallspisser, som merkes. For lærdom bankes inn med blod, og man kan ikke gi en så høytstående dame som Dulcinea friheten så billig; og legg merke til, Sancho, at barmhjertighetsgjerninger som utføres lunkent og svakt, gir deg ingen fordel og er ingenting verd. Til dette svarte Sancho: - Deres høyhet må gi meg en passende botssvøpe eller eselgrime som jeg kan slå meg med uten at det gjør altfor vondt. Jeg vil gjøre Deres nåde oppmerksom på at selv om jeg er en enkel bonde, er mitt kjød mer som fin bomull enn grovt espartogress, og det tar seg ikke ut at jeg skal ødelegges til fordel for andre. - Det får vi nå se, svarte hertuginnen, - jeg skal i morgen gi deg en botssvøpe som vil passe deg fint og være i samsvar med ditt føl­ somme kjød, som om det var dens egen søster. Til dette sa Sancho: - Deres høyhet, min sjels herskerinne, skal vite at jeg har skrevet et brev til min kone Teresa Panza, der jeg forteller alt det som har skjedd siden jeg forlot henne. Her har jeg det og det mangler bare overskriften; jeg ville ønske at Deres klokskap ville lese det, for jeg synes det passer fint til det med guvernøren, jeg mener den måten guvernører skriver på. - Og hvem dikterte det? spurte hertuginnen. 673

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Hvem skulle diktere det om ikke jeg, arme synder, svarte Sancho. - Og du skrev det ned også? - Ikke tale om, svarte Sancho, - for jeg kan hverken lese eller skrive, selv om jeg kan undertegne. - La oss se på det, sa hertuginnen, - for du viser sikkert her, som ellers, dine medfødte solide og omfattende evner. Sancho trakk frem et åpent brev, og hertuginnen tok det og så at det lød slik:

BREV FRA SANCHO PANZA TIL SIN HUSTRU, TERESA PANZA Med hugg og slag når jeg opp i de høye lag; om jeg skulle få et godt guvernørskap, vil det koste meg gode piskeslag. Dette forstår du ikke noe av, min egen Teresa, men du skal få vite det senere. Du skal vite Teresa at jeg har besluttet at du skal kjøre i vogn, det er det det her dreier seg om; for enhver annen måte å bevege seg på, er som å gå på alle fire. Du er en guvernørs hustru; så se bare til at ingen baksnakker deg! Herfra sender jeg deg en grønn jaktkledning, som jeg fikk av fru hertuginnen; ordne den slik til at den kan bru­ kes som skjørt og liv til datteren vår. Don Quijote, min herre, har jeg hørt heromkring, er en klok galning og en morsom sinnssyk, og at jeg ikke ligger langt etter. Vi har vært i Montesinos’ hule, og den vise Merlin gjør bruk av meg for å heve forhekselsen av Dulcinea av Toboso, som borte hos deg kalles Aldonza Lorenzo. Med tre tusen tre hundre piskeslag, minus fem, som jeg skal gi meg selv, vil hun bli like befridd fra forhekselsen som den moren som satte henne inn i verden. Si ingenting om dette til noen, for du skal rådføre deg med deg selv, og ikke bry deg med om noen vil si det der er hvitt og andre svart. Om noen få dager drar jeg til mitt guvernørskap, dit jeg drar med stor trang til å tjene penger, for det er blitt sagt meg at alle nye guvernører har det samme ønske. Jeg skal føle meg frem, og jeg mel­ der fra om du skal komme hit til meg, eller ikke. Gråskimmelen har det godt og hilser så meget, og jeg har ikke tenkt å gi slipp på den, selv om jeg skulle forvandles til Stortyrken selv. Hertuginnen, min frue, kysser hendene dine tusen ganger; du kan til gjengjeld sende henne to tusen; for det finnes ikke noe som koster mindre, eller er billigere, enn den veloppdragne høflighet, ifølge det min herre sier. Gud har ikke vist meg den godhet å la meg finne enda en reiseveske med hundre dukater i, slik som den fra fordum. Men plag deg ikke med det, min egen Teresa, for den som ringer med kirkeklokken, han er i sikkerhet og alt kommer ved tildelingen av guvernørskapet; men 674

DON QUIJOTE

det har smertet meg dypt at om jeg får smaken på det, kommer jeg til ete mine egne hender for å få det. Dersom det skulle bli slik, ville det ikke bli så billig; selv om vanføre og enarmede samler en formue gjennom det de tigger. Følgelig vil du på den ene eller andre måten bli rik og lykkelig. Måtte Gud gi deg det om han kan, og bevare meg for å kunne tjene deg. Fra dette slottet den ty vende juli 1614. Din ektemann guvernøren SANCHO PANZA Da hertuginnen hadde lest brevet, sa hun til Sancho: - På to punkter tar den gode guvernøren litt feil: den ene er å si eller la forstå at dette guvernørskapet har han fått for de piskeslagene han skal gi seg selv, selv om han vet, og ikke kan benekte det, at da min herre hertugen lovet ham det, drømte han ikke om at det fantes piskeslag til i verden. Det andre er at han viser seg svært pengegrisk, og det er forhåpentlig galt; for griskhet får sekken til å revne, og den griske guvernør forvandler guvernørstyre til vanstyre. -Jeg mente det ikke slik, frue, sa Sancho, - og om Deres nåde mener at nevnte brev ikke er som det bør være, er det bare å rive det i stykker og skrive et nytt, for det kunne skje at om det ble overlatt til mitt vett, ble det enda verre. - Nei, nei, svarte hertuginnen, - dette er riktig godt, og jeg ønsker at hertugen skal få se det. Dermed gikk de til en have der de skulle spise den dagen. Hertug­ innen viste hertugen brevet som han moret seg godt over. De spiste, og etter at taffelet var blitt hevet, og etter å ha moret seg en lang stund over Sanchos krydrede konversasjon, hørtes plutselig den triste lyden av en fløyte, og den dype og dystre lyden av en tromme. Alle ble urolige over denne forvirrende og triste krigsmusikken, særlig don Quijote, som ble så urolig at han ikke kunne holde seg i ro i stolen, så urolig var han. Om Sancho er det bare å si at frykten fikk ham til å ta sin tilflukt der han pleide, det vil si i hertuginnens skjørter, for det er både visst og sant at lyden de hørte var høyst trist og melankolsk. Da alle satt der urolige, så de to menn komme inn i haven i sørgekledninger, så lange og vidstrakte at de dro dem etter seg på bakken; disse to slo på to store trommer, likeledes dekket av sørgeflor. Ved siden av dem gikk fløyten, sort som bek som de andre. De tre ble fulgt av en person med oppblåst kropp, og ikke kledd, men innhyllet i en helsort kappe og med et slep som var umåtelig langt. Over den vide kappen hadde han et bredt sverdgeheng, som også var sort, og fra det hang en umåtelig krumsabel med parérplate og sort skjede. Ansiktet

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var dekket av et gjennomsiktig sort slør, og gjennom det kunne man skimte et umåtelig langt snehvitt skjegg. Han beveget seg avmålt og rolig til lyden fra trommen, og med stor verdighet. Hans høyde, beve­ gelser og dystre farve kunne sammen med ledsagerne fylle alle som så ham uten å kjenne ham, med stor uro, noe de også gjorde. Han kom altså med nevnte langsomhet og overveldende affekta­ sjon for å knele ned foran hertugen, som sto sammen med alle andre tilstedeværende og ventet på ham; men hertugen ville på ingen måte tillate ham å tale før han hadde reist seg. Det gjorde dette overvel­ dende fugleskremslet, og da han var kommet opp, løftet han sløret og avdekket det mest forferdende, det lengste, det hviteste og tetteste skjegg som noe menneskelig øye inntil da hadde sett. Dernest lot han en dyp og tonende røst slippe ut av sitt vide og brede bryst, festet blikket på hertugen og sa: - Høyvelbårne og mektige herre: meg kaller man Trifaldin med det hvite skjegg. Jeg er væpner for grevinne Trifaldi, som også kal­ les Den lidende oldfrue Dolorida, og frembærer på hennes vegne et sendebud, og den er om Deres herlighet vil være av den godhet å gi henne bemyndigelse og tillatelse til å komme inn og fremlegge sin sorg, som er en av de underligste og merkeligste som bare den mest sorgtyngede tanke på jordens krets kunne ha uttenkt. Først ville jeg vite om den tapre og aldri beseirede ridder don Quijote av la Mancha befinner seg i denne Deres borg, da hun har vandret til fots og uten å spise fra riket Candaya til Deres fyrstedømme, noe som utvilsomt bør og kan oppfattes som et mirakel eller skyldes trolldomskraft. Hun befinner seg ved porten til denne Deres borg eller sommerbolig og venter bare Deres bemyndigelse til å tre inn. Jeg har talt. Så hostet han og strøk skjegget fra øverst til nederst med begge hendene og avventet med stor ro hertugens svar, som lød slik: -Vi har, gode væpner Trifaldin med det hvite skjegg, for flere dager siden fått meddelelse om min grevinne Trifaldis ulykke, som trollmenn har gitt grunn til å kalle enkefru Dolorida; De kan gjerne, storartede væpner, be henne om å komme inn og si at her står den tapre ridder don Quijote av la Mancha, hvis edle innstilling sikkert vil gi henne all den støtte og beskyttelse hun kan tenke seg. Likeledes kan De si henne på mine vegne, at om hun trenger min gunst, vil hun ikke mangle den, for som ridder er jeg forpliktet til å gi henne den, da det tilligger ridderskapet å støtte alle arter kvinner, særlig hoffdamer som er enkefruer og er baktalt og plaget, slik som Hennes høyhet må være. Da Trifaldin hørte dette, bøyet han kne helt ned til bakken og ga

676

DON QUIJOTE

tegn til at militærfløyten og trommen skulle spille, og til samme tone og samme skrittgang som han var kommet inn med, gikk han ut av haven og lot alle bli stående forbløffet over hans nærvær og avmålthet. Hertugen vendte seg mot don Quijote og sa: - Nå, berømmelige ridder, kan ikke lenger mørket, ondskapen eller uvitenheten dekke og formørke tapperheten og dydens lys. Dette sier jeg fordi knapt har Deres uovertreffelighet befunnet seg i denne bor­ gen mer enn seks dager, før de nedslåtte og plagede allerede oppsøker Dem fra de fjerneste land, og ikke i karosser og på dromedarer, men til fots og fastende kommer de og stoler på at de i denne overordentlig sterke arm finner et botemiddel mot sine sorger og trengsler, takket være Deres nådes bedrifter, som farer omkring og når rundt til all jordens oppdagede land. -Jeg skulle ønske, herr hertug, svarte don Quijote, - at den vel­ signede kapellanen som ved bordet forleden dag viste så sterkt nag og uvilje mot vandrende riddere, var til stede her så han med egne øyne kunne se om nevnte riddere er nødvendige i verden; og kjenne med hånden at hine som er så usedvanlig plaget og utrøstelige, i så viktige saker og så enorme ulykker ikke søker legedom i de lærdes hus, ei heller hos landsbyenes klokkere, eller hos den ridder som aldri har klart å komme seg utenfor sin egen lille bys grenser, eller den dovne hoffmann som heller søker nyheter for å gjengi dem og fortelle dem enn han forsøker å utføre bragder og bedrifter for at andre skal berette dem og skrive dem ned. Ikke hos noen annen menneskeart finnes noe bedre botemiddel mot sorger, hjelp i nøden, jomfruers beskyttelse, enkers trøst, enn hos vandrende riddere, og det at jeg er det, får meg til å takke himmelen, og jeg anser vel anvendt hver plage og motgang som dette ærebringende kall kan bringe meg. La denne enken komme og be om det hun måtte ønske; for jeg skal fremskaffe det botemiddel ved min arms styrke og min uforferdede ånd.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXVII hvor det berømmelige eventyr om enkefru Dolorida fortsetter Hertugparet frydet seg kolossalt over å se hvor godt don Quijote føyet seg etter deres hensikter, da Sancho sa: - Jeg ville ikke ønske at denne enkefruen skulle sette krokfot for løftet om mitt guvernørskap, for jeg har hørt at en apoteker fra Toledo, som snakket som en stillits, påsto at der hvor enkefruer blander seg inn, skjer det ikke noe godt. Gode Gud, den apotekeren hadde vel mye imot dem! Av dette slutter jeg at alle enkefruer er plagsomme og impertinente, uansett egenskaper og hvilken stand de er av. Hvordan er det da med dem som har sorger, som man har sagt om denne gre­ vinne Trifaldi, denne grevinne Trefolder, eller Treskjørt. For hjemme i min landsby der er folder og skjørt og skjørt og folder ett og det samme. - Ti stille, min venn Sancho, sa don Quijote, - for siden denne frue kommer fra fjerne land og oppsøker meg, kan hun ikke være av den arten som apotekeren snakker om, så meget mer som denne damen er grevinne. Når grevinner tjener som oldfruer, tjener de dronninger og keiserinner, for i sine egne hus er de erkeoldfruer og har sine egne oldfruer. Til dette svarte enkefru Rodriguez, som var til stede: - Oldfruer har nok min frue hertuginnen i sin tjeneste, som vel kunne være grevinner om lykken hadde villet det; men lover seg bøye, for kongen å føye, og ingen skal tale ondt om oldfruer og slett ikke om de eldre som er jomfruer. Selv om jeg selv ikke er det, innser jeg fullt og helt og klart den fordelen en jomfru har fremfor en oldfrue som er enke; for den som vil skamklippe oss, kan selv bli skamklip­ pet. - Til tross for det, svarte Sancho, - er det så meget å klippe hos oldfruene, ifølge det min apoteker og barber sier, så meget mer som det er bedre å ikke røre i risen, selv om den brenner seg fast. - Alltid har væpnerne vært mot oss, sa enkefru Rodriguez, - for da de er som ånder i forhallene og stadig ser oss, når de da ikke ber og ikke gjør noe, og de stundene er det mange av, bruker de tiden til å baktale oss, og på å spa opp gamle ben og begrave vårt rykte. Jeg ville helst ha sendt dem på galeiene, for selv om de misliker det, må vi leve i verden og i fyrstelige hus, selv om vi skulle dø av sult, og vi dekker vårt følsomme eller ikke så følsomme kjød med en sort nonne- og sørgedrakt, likesom den som dekker en gjødselhaug med 678

DON QUIJOTE

et teppe på dagen for en prosesjon. Ja, om det skulle bli meg givet, og tiden kreve det, vil jeg få alle til å forstå, ikke bare de tilstedevær­ ende, men hele verden, at det ikke finnes den dyd som ikke finnes hos en oldfrue. - Jeg tror, sa hertuginnen, - at min gode dona Rodriguez har rett i høyeste grad; men det passer nok best å vente litt med å forsvare seg selv og de øvrige oldfruer, for å imøtegå den der apotekerbarberens onde oppfatning, og rive opp med roten det som den store Sancho Panza bærer i brystet. Til dette svarte Sancho: - Etter at jeg er blitt oppblåst av guvernørpretensjoner, har jeg mis­ tet svimmelhetsanfallene, og bryr meg ikke en døyt om alle mulige slags oldfruer. De ville ha fortsatt å snakke om oldfruer, om ikke den skarpe fløyten og trommen hørtes på nytt, og de skjønte at oldfrue Dolorida var på vei inn. Hertuginnen spurte hertugen om det ville ta seg godt ut å gå for å ta imot henne, ettersom hun var grevinne og en fremtredende dame: - På grunn av det med grevinne, svarte Sancho, før hertugen fikk svart, - tar det seg bra ut at Deres høyheter går og tar imot henne; men for det med oldfrue, mener jeg De ikke skal ta et skritt. - Hvem har bedt deg stikke nesen i dette, Sancho? sa don Quijote. - Hvem, herre? svarte Sancho. - Jeg stikker nesen i alt, for jeg kan gjøre det, som en væpner som har lært høviskhetens uttrykksmåte i Deres nådes skole, som er den mest høviske og mest veloppdragne ridder i hele høviskheten. I disse ting, har jeg hørt Deres nåde si, mister man like meget med altfor meget som med altfor lite; og den som har innsikt bruker få ord. - Det er som Sancho sier, sa hertugen, - vi får se hvordan grevinnen tar seg ut, og etter det får vi finne frem den høviskhet som passer. I samme øyeblikk kom trommen og fløyten inn igjen på samme måte som første gang. Og her lot forfatteren dette korte kapitlet ta slutt og begynte det neste, men fortsatte det samme eventyret som er et av de mest bemer­ kelsesverdige i historien.

679

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XXXVIII der grevinne og oldfrue Dolorida fremlegger beretningen om sin vanskjebne

Like bak de dystre musikantene kom det langsomt inn i haven tolv oldfruer i to rekker, alle iført vide nonnekledninger, som tydeligvis var av stampet tynt ullstoff, med hvite tynne slør av bomull, så lange at bare den nederste kanten av nonnedrakten var synlig. Bak dem kom grevinne Trifaldi, ført ved hånden av væpneren Trifaldin av det hvite skjegg, kledd i fineste sort ullflanell, som hvis den hadde vært kardet opp, ville ha vist at hver ulltott var stor som kikerter av de gode fra Martos. Slepet eller halen eller hva man vil kalle den, endte i tre spisser, og disse ble holdt i hendene på tre pasjer, likeledes kledd i sorg og som dannet en vakker, matematisk figur med tre spisse vink­ ler som de tre spissene dannet. Derved kunne alle som så det spissede skjørtet innse grunnen til at hun ble kalt grevinne Trifaldi, som vil si det samme som Grevinnen av de tre skjørt. Følgelig sier Benengeli at dette var sant, men at hennes egentlige navn var grevinne Lobuna, siden det i hennes grevskap fantes så mange ulver, og om disse ulvene hadde vært rever, ville de ha kalt henne grevinne Zorruna, siden det var vanlig i hine trakter at herrene tok navn etter den ting, eller de ting, som var mest tallrike; følgelig lot grevinne Lobuna navnet falle, for å feire sitt nye skjørt og kalte seg Trifaldi. De tolv oldfruer og enker og fruen kom i skrittgang som i en pro­ sesjon, med ansiktet dekket av sorte og ugjennomsiktige slør som Trifaldins, men så tette at ingenting kunne sees gjennom dem. I det øyeblikk denne eskadron av oldfruer dukket opp, reiste her­ tugen, hertuginnen og don Quijote seg, og alle de andre som så den langsomme prosesjonen. De tolv oldfruer stanset og dannet espalier for Doloridas fremmarsj, uten at Trifaldin slapp hennes hånd. Hun knelte ned, og med en røst som mer var hes og grov enn fin og føl­ som, sa hun: - Deres høyheter må være av den godhet å ikke opptre så høvisk overfor denne Deres tjener, jeg mener Deres tjenerinne. Jeg er så tynget av sorg at jeg ikke vil klare å svare slik jeg bør, fordi min underlige og uhørte ulykke har tatt med seg min forstand, jeg vet ikke hvorhen, og det må være langt unna, for jo mer jeg leter, desto mindre finner jeg den. - Fru grevinne, sa hertugen, - den person måtte mangle forstanden som ikke i Deres skikkelse kan se Deres fornemhet og verd, og den

680

DON QUIJOTE

fortjener, uten at man ser mer, all høviskhetens krem og blomsten av alle veloppdragne seremonier. Idet han trakk henne opp ved hånden, førte han henne til en stol ved siden av hertuginnen, som likeledes mottok henne med største velvilje. Don Quijote sa ikke et ord, og Sancho holdt på å dø av lysten til å se ansiktet til fru Trifaldi og en eller annen av hennes terner, men det var ikke mulig før de helt frivillig viste dem frem. Da alt var blitt ro og stillhet, ventet alle på hvem som ville bryte den, og det ble fru Dolorida med disse ordene: -Jeg har tillit til, høymektige herre, høyst skjønne frue, og høyst kloke tilstedeværende at jeg som er i høyeste grad ulykkelig, vil finne forståelse i Deres høyedle bryst, som ikke er mindre velvillige enn edle og medfølende; for min smerte er slik at den kan bløtgjøre mar­ mor og gjøre diamanter myke, og smelte stålet i de mest forherdede hjerter i verden. Men før jeg stiger frem der Deres hørsel, for ikke å si ører, kan høre, ville jeg gjerne få vite om det i denne krets, i denne sirkel, i dette selskap, den høystomvandrende ridder don Quijote av la Mancha og hans i høyeste grad væpner Panza, skulle her være til stede. - Denne Panza, sa Sancho før noen annen kunne svare, - han er her, og den i høyeste grad don Quijotisimo likeledes, og følgelig kan De, i høyeste grad lidende og høyst smertefylte frue, si hva de høyst gjerne skulle ville si; for her er vi alle klare og i høyeste grad forbe­ redte på å være Deres tjenere i høyeste grad. I samme øyeblikk reiste don Quijote seg og rettet sine ord til la Dolorida og sa: - Dersom Deres smerter, min lidende frue, kan vente noe håp om et botemiddel fra en eller annen vandrende ridders tapperhet, her er min, og om den enn er svak og vek, vil den fullt og helt anvendes i Deres tjeneste. Jeg er don Quijote av la Mancha, hvis kall det er å komme alle arter av trengende til hjelp, og da det er slik som det jo er, trenger De ikke, frue, å vekke vår velvilje eller søke innledninger, men rett frem og like på fortelle om Deres onde plager; for her vil De finne lyttende ører som vil kunne, om ikke bringe en løsning, dog ha medfølelse med dem. Da Dolorida hørte dette, gjorde hun tegn til å ville kaste seg ned for don Quijotes føtter, og det gjorde hun og kjempet for å omfavne dem, mens hun sa: - For disse føtter og ben, de som er grunnmur og bæresøyler for det vandrende ridderskap, kaster jeg meg ned, å seierrike ridder; disse 681

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

føtter vil jeg kysse, av hans skritt avhenger hele løsningen på min ulykke, disse hvis sanne bedrifter, langt overskrider og fordunkler alle Amadfsers, Esplandianers og Belianisers fabuløse handlinger. Og hun snudde seg fra don Quijote og vendte seg mot Sancho Panza, grep hendene hans og sa: - Å, du, den mest trofaste væpner som noensinne har tjent hos noen vandrende ridder i nutid eller fortid, hvis godhet er lengre enn Trifaldins skjegg, min ledsager, som her står! Du kan glede deg over å tjene den store don Quijote, for du tjener innbegrepet av hele den flokken av riddere som har svinget våpen i denne verden. Jeg besver­ ger deg ved din trofasthet og godhet at du vil være en god mellom­ mann overfor din herre, så du straks kan hjelpe denne høyst ydmyke og høyst ulykkelige grevinne. Til dette svarte Sancho: - At min godhet skulle være, Deres høyhet, like lang og bred som Deres væpners skjegg, angår meg lite; for jeg vil ha sjelen med skjegg og med bart når jeg forlater dette liv, som er det som er viktig. Men uten slik list eller bønner skal jeg appellere til min herre, som setter pris på meg, og mer nå enn ellers da han trenger meg til en spesiell sak som vil hjelpe og støtte Deres nåde i ett og alt. Deres nåde kan bare trekke sorgen opp av sekken og berette den og overlat det så til oss, for vi skjønner hverandre fullt og helt. Hertugparet holdt på å revne av latter, i likhet med alle som hadde skjønt hva dette eventyret gikk ut på, og seg imellom roste de Trifaldis skarpsindigheter og spill, mens Dolorida satte seg igjen og sa: - Over kongeriket Candaya, som ligger mellom Trapobana, det store, og Sydhavet, var dona Maguncia dronning, enke etter kong Archipiela, hennes herre og gemal, og av dette ekteskapet avlet og fikk de prinsesse Antonomasia, arving til kongeriket. Nevnte prin­ sesse Antonomasia ble undervist og vokste opp under mitt overopp­ syn og veiledning, da jeg var den eldste og fornemste hoffdame hos hennes mor. Det skjedde så, som dagene kom og gikk, at da ungpiken Antonomasia nådde en alder av fjorten år, var hun i høyeste grad så fullkommen og skjønn at naturen ikke hadde mer å tilføye. Men la oss allikevel si at hennes klokskap var noe barnslig. Hun var da like klok som hun var skjønn og hun var den skjønneste i verden, og det er hun ennå om ikke den misunnelige skjebne og de hårde skjebnegudinner alt har kuttet over hennes livstråd. Men det har de nok ikke; for himmelen kan ikke tillate at det gjøres så meget ondt mot jor­ den som å rive opp en blomstrende klase av en så skjønn vinstokk. I denne skjønnheten, som ikke blir så lovprist som den bør av min trege

682

DON QUIJOTE

tunge, forelsket et utallig antall fyrster seg, såvel innenlandske som utenlandske, og blant dem våget én å heve tanken opp til en så him­ melsk skjønnhet, en enkel ridder som befant seg ved hoffet og stolte på sin ungdom og flotthet, sine mange kyndigheter og yndigheter, og lette og raske evner. For jeg skal la Deres høyheter vite, om De ikke finner det kjedelig, at han spilte gitar slik at han fikk den til å tale, og dessuten var han poet og en stor danser og kunne lage fuglebur. Slik kunne han tjene til livets opphold når han var i sterk nød; for alle disse evner og nådegaver er nok til å få et fjell over ende, for ikke å snakke om en følsom jomfru. Men alle hans oppmerksomheter og alt hans vidd, munterhet og kyndigheter ville ha fått liten virkning på min lille pikes festning, om denne ryggesløse kjeltringen ikke hadde grepet til det middel å overvinne meg først. Først ville denne tyven og skamløse landstrykeren bemektige seg min vilje og bestikke mine følelser, for at jeg, som en slett slottsfogd, skulle overrekke ham nøklene til den festningen jeg bevoktet. Kort sagt, han smigret min forstand og overvant min vilje med Gud vet hvilken flitterstas han forærte meg; men det som mest slo meg over ende og la meg flat på bakken, var noen kjærlighetssanger som jeg hørte ham synge en natt foran et gitter for et vindu som vendte ut mot en sidegate der han befant seg, og husker jeg ikke feil, lød de slik: Å, du min søte fiende skaper et onde som sjelen sårer og som en sterkere plage, vil den at den skal merkes men ikke nevnes.

Dette diktet syntes jeg var storartet, og stemmen som karamellsaus, og deretter, jeg mener, fra da av, da jeg skjønte den sykdom jeg fikk av disse og lignende vers, har jeg funnet ut at i gode og samstemte stater måtte man landsforvise diktere, slik Platon tilrådet, i alle fall de vellystige, siden de skriver vers, ikke som markien av Mantua, som underholder og får barn og kvinner til å gråte, men ved hjelp av noen spissfindigheter som lik myke torner gjennomborer sjelen og likesom lyn sårer den, og lar kledningen forbli uberørt. Og så sang han videre: Kom død så skjult at jeg ikke hører deg komme fordi gleden over å dø gir meg livet tilbake.

683

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Av samme slaget fulgte andre små viser og kjærlighetssanger, som henrykker når de synges og besetter når de leses. Hva skjer vel ikke når de ydmyker seg til å skrive en type vers som var på moten da, og som de kaller «seguidillas»? De fikk sjelen til å hoppe, latteren til å boble, bragte uro i kroppen og vekket sansene som kvikksølv? Der­ for sier jeg, mine herskaper, at slike trubadurer med full rett burde forvises til Firfisleøyene. Men det er ikke deres skyld, men enfoldige kvinners som roser dem, og de tåpelige som tror dem. Om jeg hadde vært den vokter jeg skulle, hadde jeg ikke blitt rørt av deres visne, og velbrukte, metaforer, og heller ikke ansett som sannhet det som lyder: «Jeg lever døende, jeg brenner i frosten, fryser i ilden, jeg håper uten håp, jeg drar bort og jeg forblir her», sammen med andre av samme slaget som er like umulige og som deres skrifter er fulle av. For hva skjer ikke når de lover Arabias Føniks, Aridianas krone, solens hes­ ter, Sydhavets perler, Tibars gull og Pancayas balsam? Her er det de gjør pennen lang, da det koster så lite å love det de aldri kan eller vil oppfylle. Men hvor vil jeg hen? Å, jeg stakkars ulykkelige! Å, hvilken galskap og vettløshet er det som får meg til å berette om andres feil, når jeg selv har så meget å si om mine egne? Å, for en ulykke nok en gang! For det var ikke versene som beseiret meg, men min egen enfoldighet; det var ikke musikken som bløtgjorde meg, men mitt eget lettsinn, min store uvitenhet og min sviktende vaktsomhet, åpnet og ryddet veien for nevnte ridder don Clavijos vandring, og siden jeg ble formidleren, befant han seg mer enn én gang i salen til Antonomasia, til henne som jeg og ikke han hadde narret med tittel som virkelig ektefelle, selv om jeg arme synderinne ikke ville ha tillatt at han uten å være hennes ektefelle, skulle få nå henne til skosålene! Nei, nei, ikke det: ekteskap må komme først, i hvilken som helst sak som jeg skulle behandle! Det fantes bare én stor svakhet i denne saken, at don Clavijo var en enkel ridder og prinsesse Antonomasia arving til et kongedømme, som jeg har nevnt. Noen dager var hele denne floken tildekket og skjult av min skarpsindige tekkelighet, inntil den i full fart holdt på å bli synlig av en viss oppsvulming av Antonomasias mave. Frykten fikk oss til å konferere, slik at don Clavijo skulle anmode biskopens stedfortreder om å få Antonomasia til hustru, basert på en forordning om å bli hans hustru som Antonomasia hadde nedskrevet, som var blitt utformet av min skarpsindighet med så stor styrke at ikke engang Samsons kraft ville ha kunnet bryte den. Planen ble iverksatt, stedfortrederen så forordningen, stedfortrederen fikk fru­ ens bekjennelse, hun bekjente rett ut, og han befalte at hun skulle plasseres i huset hos en hoffbetjent som var meget pålitelig ...

684

DON QUIJOTE

Da sa Sancho: - Også i Candaya finnes det hoffbetj enter, poeter og seguidillas, noe som får meg til å sverge på at verden er én. Men Deres nåde må skynde seg, fru Trifaldi, for det er sent og jeg dør av trang til å høre slutten på denne lange historien. - Det skal jeg, svarte grevinnen.

KAPITTEL XXXIX der fru Trifaldi fortsetter sin overveldende og uforglemmelige historie

Hertuginnen moret seg like meget over hvert ord som Sancho sa, som don Quijote ble grepet av fortvilelse; han ba ham tie stille, og Dolorida fortsatte: - Kort sagt, etter mange spørsmål og svar der prinsessen var like sta som før, uten å utvide eller endre den første erklæringen, kom stedfortrederen til en kjennelse til fordel for don Clavijo, og overle­ verte henne til ham som hans legitime ektefelle, noe som opprørte dronning Maguncia, prinsesse Antonomasias mor, så sterkt at vi etter tre dager begravet henne. - Hun døde vel først, sa Sancho. - Det er klart! svarte Trifaldin. - I Candaya begraver man ikke mennesker levende, bare de døde. - Det har jo skjedd, herr væpner, svarte Sancho, - at man har begra­ vet en bevisstløs person som man har trodd var død. Jeg for min del synes at dronning Maguncia var forpliktet til å besvime heller enn å dø; for er man i live, kan mange ting ordne seg, og prinsessens påfunn var ikke så galt at det var grunn til å beklage det så sterkt. Om denne damen hadde giftet seg med en av pasjene sine, eller en annen tjener i huset, som det har skjedd med så mange andre, etter det jeg har hørt, da ville skaden ha vært uopprettelig. Men å ha giftet seg med en så fornem og innsiktsfull ridder som her er blitt beskrevet, det var sant å si ikke så ille som man kan tro, selv om det var tåpelig. For ifølge min herres regler, som er her til stede og ikke tillater meg å lyve, så kan man omgjøre riddere, og særlig hvis de er omvandrende, til kon­ ger og keisere, like så vel som man kan forvandle lærde til biskoper. - Det har du rett i, Sancho, sa don Quijote, - for en vandrende ridder, dersom han har to fingerbredder hell med seg, har den kon685

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

stante mulighet til å bli den største hersker i verden. Men gå videre, fru Dolorida, for jeg mener å ane at i denne søte historien står det bitreste igjen å fortelle. - Og den er sannelig bitter nok! svarte grevinnen. - Og så bitter at kolokvint og oleander er søte i sammenligning. Vel, da dronningen var død og ikke skinndød, begravet vi henne. Knapt hadde vi dekket henne med jord og knapt sagt det siste farvel, quis talia fando temperet a lacrymis (hvem ved å høre dem, kunne holde tårene tilbake)

før kjempen Malambruno, Maguncias fetter, som ikke bare var gru­ som, men også trollmann, dukket frem på dronningens grav på en trehest. Gjennom sine kunster, og som hevn for søsterens død og straff for don Clavijos frekkhet og forakt for Antonomasias brudd på det passende, lot han dem bli stående forhekset på selve graven; hun forvandlet til en ape av bronse, og han til en skrekkelig krokodille av et metall man ikke kjenner og mellom de to en søyle, likeledes av metall, og på den var det skrevet noe på syrisk språk som er blitt forklart på candayesisk, og nå på spansk, og som omfatter følgende dom: Disse frekke elskende får ikke sin opprinnelige form tilbake før den tapre ridder fra La Mancha møter meg i tvekamp; for bare på grunn av hans store tapperhet har skjebnegudinnene bevart dette uhørte og uforlignelige eventyr for ham. Da dette var gjort, trakk han opp av skjeden en overmåte bred og lang krumsabel, og idet han grep meg i håret, lot han som han ville skjære over strupen min og kutte hodet helt av meg. Jeg fikk panikk, stemmen ble sittende fast i halsen, og jeg ble helt lamslått. Allikevel anstrengte jeg meg så sterkt jeg kunne, og med dirrende og smertelig røst sa jeg så mange og slike ting at han utsatte utførelsen av en så streng straff. Til slutt lot han alle oldfruene i slottet stige frem, det var alle som her er til stede, og etter å ha overdrevet vår skyld og forhånet oldfruenes stilling, deres onde råd og verre handlinger og lagt all skyld, som bare jeg hadde, på samtlige, sa han at han ikke ville utføre dødsstraffen på oss, men med andre langvarige straffer gi oss en grusom og langsom død. I samme øyeblikk som han hadde sagt dette, kjente vi alle sammen at ansiktsporene åpnet seg og at det stakk over det hele. Vi befølte så ansiktet og fant at vi da var slik som De nå kan se. Dernest løftet Dolorida og de øvrige oldfruene slørene som hadde dekket dem og viste frem ansiktene som nå var dekket av skjegg, noen blonde, andre sorte, noen hvite og andre flerfarvet, og ved synet 686

DON QUIJOTE

av dem ble hertugparet sittende forbløffet, don Quijote og Sancho lamslått og alle de tilstedeværende sjokkert. Og Trifaldi fortsatte: - På denne måten straffet den fæle og ondsinnede Malambruno oss ved å dekke våre åsyns bløthet og finhet med disse grisebustenes hårdhet. Det hadde vært bedre om himmelen heller hadde tillatt ham å slå hodene av oss med sin fryktinngydende krumsabel, enn at han formørket dem med slik grisebust som nå dekker oss; for om vi går nærmere inn på saken, mine herskaper (og det jeg nå skal si, ville jeg helst ha fortalt med strømmende tårer; men tanken på vår ulykke, og de hav av tårer som har regnet ned, har ført til at fuktigheten har tørket inn og tårene er så tørre som hampetråd, og følgelig forteller jeg det uten tårer), og da, hvorhen skal vel en oldfrue med skjegg ta veien? Hvilken far eller mor ville ha medfølelse med henne? Hvem ville gi henne hjelp? For selv om hun skulle ha glatt hud og ansiktet mishandlet av tusen arter smørerier og behandlinger så hun knapt kan finne noen som vil like henne; hva ville man gjøre når hun avdekker sitt åsyn forvandlet til en tett skog? Å, oldfruer og ledsagere, på et ulykkelig tidspunkt ble vi født; i en ond time avlet våre fedre oss! Og da hun sa dette, gjorde hun mine til å falle i avmakt.

KAPITTEL XL om ting som angår og vedrører dette eventyr og denne minneverdige historie Sannelig, sannelig, alle de som liker historier som denne, bør takke Cide Hemete, den første forfatter, for den omhu han la i å notere den minste tøddel og den korteste tone, som han allikevel klart og tydelig trakk frem i lyset hvor kort den enn var. Han tegner tanker, avdekker innbilninger, besvarer underforståtte spørsmål, forklarer tvilsspørs­ mål, avklarer argumenter, kort sagt, trekker frem den aller minste ting som den mest detalj interesserte kan ønske! Å, høyst berømme­ lige don Quijote! Å, berømmelige Dulcinea! Å, vittige Sancho Panza! Måtte dere alle i fellesskap og hver og en for seg, leve i talløse sekler til de levendes glede og underholdning. Historien forteller så at straks Sancho hadde sett Dolorida falle i avmakt, sa han:

687

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Som et godt og hederlig menneske sverger jeg, og ved alle Panzaene, mine forfedre i århundrer, at aldri har jeg sett eller hørt, eller har min herre fortalt, og heller ikke har det funnet plass i hans tanke, et eventyr som dette. Måtte tusen djevler hjelpe deg, for ikke å forbanne deg som trollmann og kjempe, du Malambruno; fant du virkelig ikke noen bedre straff for disse stakkars synderinnene enn å sette skjegg på dem? Hva skyldes det, og ville det ikke passe bedre å ta fra dem halvparten av nesen fra midten og oppover, selv om de så skulle snøvle litt, enn å beskjegge dem? Jeg vedder på at de ikke har penger nok til å betale for å bli barbert. - Det er sant nok, herre, svarte en av de tolv; - at vi ikke har midler til å barbere oss, derfor har vi, som en måte å spare på, funnet på å bruke heftplaster eller klebrige lapper som vi legger ut over ansiktet, og så, med et rykk, river vi dem av og blir glatte og slette som bun­ nen på en morter av sten. For selv om det finnes kvinner i Candaya som går fra hus til hus for å stelle hår og pleie øyenbryn og foreta andre smørerier for kvinner, ville vi, vår frues oldfruer, ikke slippe dem inn, for de smaker litt av koblersker og er ikke av første klasse. Så dersom vi ikke blir bragt i orden av herr don Quijote, vil vi bli båret beskjeggede til graven. - Jeg skal rive av meg mitt eget skjegg i hedningeland, sa don Qui­ jote, - om jeg ikke bringer orden i Deres. I samme øyeblikk kom fru Trifaldi til seg selv igjen og sa: - Klangen av dette løftet, tapre ridder, nådde mine ører selv under besvimelsen, så jeg kom til meg selv og fikk alle mine sanser tilbake. Derfor bønnfaller jeg Dem på nytt, å omvandrende, høytberømte og ubetvingelige ridder om å omgjøre Deres løfte til virkelighet. - Det skal ikke stå på meg, svarte don Quijote, - hva er det jeg skal gjøre, frue, for av hele min hu står jeg klar til å tjene Dem. - Saken er, svarte la Dolorida, - at herfra til Candayas rike er det, om man drar over land, omtrent fem tusen postmil, men om man flyr gjennom luften i rett linje, er det tre tusen to hundre og syvogtyve. Man må også vite at Malambruno sa meg at når hellet skaffet meg vår befrier ridderen, skulle han sende et ridedyr som var bedre og mindre ondskapsfullt enn et leiedyr, for det skal bli den samme trehesten som den tapre Peter bortførte den skjønne Magelone på. Denne hesten styres av en liten nøkkel den har i pannen og som vir­ ker som en bremse, og den flyr gjennom luften med så stor letthet at man skulle tro det var djevlene selv som bærer den. Hesten ble, ifølge gammel tradisjon, satt sammen av den vise Merlin; han lånte den til Peter, som var hans venn, og som han gjorde lange reiser sammen 688

DON QUIJOTE

med, og han røvet, som nevnt, den skjønne Magelone og førte henne gjennom luften på hesteryggen, og lot alle som nede fra jorden så dem, bli stående helt lamslått. Han lånte den bare bort til den han likte, eller den som betalte best; og fra den store Peter og til i dag vet vi ikke om noen som har besteget den. Malambruno stjal den fra ham ved hjelp av sine kunster, og har den i sin makt og benytter den under sine reiser, som han stadig foretar i forskjellige verdens­ deler, og i dag er han her og i morgen i Frankrike og i overmorgen i Potosi. Og det fine ved denne hesten er at den hverken spiser eller sover eller bruker hestesko, og den person den bærer gjennom luften uten vinger, kan ha en kopp full av vann i hånden uten at en dråpe renner ut, så jevnt og rolig flyr den; av den grunn hadde den skjønne Magelone så stor glede av å ri på den. Til dette svarte Sancho: - Når det gjelder å dra jevnt og rolig, vil eselet mitt, selv om det ikke flyr gjennom luften men på jorden, konkurrere ut alle som bærer noen i verden. Alle lo og la Dolorida fortsatte: - Og denne hesten, dersom det er slik at Malambruno vil gjøre ende på vår ulykke, vil på mindre enn en halv time etter at natten er falt på, være iblant oss. For han lot meg forstå at det tegn han ville gi meg på at hesten han lette etter, var funnet, var å sende meg hesten raskt og bekvemt hvor jeg enn var. - Og hvor mange er det plass til på denne hesten? spurte San­ cho. La Dolorida svarte: - To mennesker; det ene på sadelen og det andre bak på hestekrysset, og stort sett dreier det seg om to personer som er ridder og væpner, når en eller annen bortført jomfru skal søkes. - Jeg ville gjerne vite, fru Dolorida, sa Sancho, - hva denne hesten heter. - Navnet er ikke som Bellerofontes’ hest, som het Pegasos, heller ikke som Aleksander den stores, som het Bukefalos, heller ikke som den rasende Rolands, hvis navn var Brilladoro, heller ikke Bayarte, som tilhørte Reinaldos de Montalbån, heller ikke Frontino, som var Ruggieros, heller ikke Bootes og Peritos, som det hevdes at Solhes­ tene kalles, heller ikke heter den Orelia, som hesten den ulykkelige Rodrigo, goternes siste konge, dro ut i slaget på, der han tapte landet og livet. - Jeg vedder på, sa Sancho, - at når man ikke har gitt den navnet på en av disse berømte hestene, har man heller ikke kalt den ved

689

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

samme navn som min herres, Rocinante, som har så meget ved seg at den overgår alle dem som her er nevnt. - Slik er det, sa den skjeggete grevinnen, - men det den har, pas­ ser godt, for den heter Clavileno den lettvingede, et navn som passer siden den er av tre og har en nøkkel i pannen, og den traver med så stor letthet, at hva navnet angår, kunne den nok konkurrere med den berømte Rocinante. - Jeg er ikke misnøyd med navnet, svarte Sancho, - men hva slags tømmer eller grime styres den med? - Det har jeg alt sagt, svarte fru Trifaldi, - for med nøkkelen som kan vris til den ene eller andre siden, kan ridderen som rir på den, få den til gå som han ønsker, enten høyt oppe i luften, eller like over, ja nesten nede på jorden, eller midt imellom, alt etter det man søker, og som man bør ha for øye i alle planlagte handlinger. - Det ville jeg gjerne se, svarte Sancho, - men å tro at jeg skal sitte på den i sadelen eller bak på hestekrysset, det er som å forlange pærer av almetreet. Det er jo slik at jeg knapt kan holde meg oppe på gråskimmelen min, og det på en pakksadel som er bløtere enn silke, og nå ønsker man at jeg skal holde meg fast på en trerygg, uten sadelpute eller noen slags annen pute! Jeg vil for pokker ikke la meg mørbanke for å få skjegget av noen. Hver og en får bli barbert som det best kan passe; for jeg har ikke tenkt å ledsage min herre på en så lang reise. Så meget mer som jeg ikke bør bry meg med barberin­ gen av disse skjeggene, da jeg skal ordne med at min frue Dulcinea slipper løs fra forhekselsen. - Jo, det skal du, min venn, svarte fru Trifaldi, - og det i den grad at uten ditt nærvær skjønner jeg at vi ikke kan gjøre noe. - Kom kongen til hjelp! ropte Sancho. - Hva har væpnerne å gjøre med sine herrers eventyr? Skal de få æren for det de utretter, og er det så vi som skal få strevet? Ved min egen kropp! Selv om historieskriverne skulle si: «Nevnte ridder, avsluttet nevnte eventyr; men med hjelp av væpneren med det og det navn, og uten ham ville det ha vært umulig å fullføre det ...» Men at de kort og godt skri­ ver: «Don Paralipomenon av de tre stjerner fullførte eventyret med de seks udyrene», uten å nevne væpneren, som var med på alt, som om han ikke skulle ha befunnet seg i verden. Nå, mine herskaper, gjentar jeg at min herre kan dra alene, og riktig god reise, men jeg blir værende her i selskap med min frue hertuginnen. Det er mulig at når han er tilbake, vil han finne at fru Dulcineas sak er forbedret i høyeste grad, for jeg tenker på at jeg i ledige stunder skal gi meg selv en slik omgang piskeslag at håret der ikke skal vokse ut igjen.

690

DON QUIJOTE

- Til tross for dette må du ledsage ham om det blir nødvendig, gode Sancho, for de kommer til å be pent om det, så de ikke på grunn av din overflødige frykt skal ha ansiktet så tett besatt, noe som ville være sørgelig. - Enda en gang roper jeg om hjelp! svarte Sancho. — Om en slik barmhjertighetsgjerning skulle utføres for noen ærbare jomfruer, eller for foreldreløse småjenter, kunne en mann utsette seg for en hvilken som helst motgang; men at han skulle utsette seg for det for å få skjegget av noen oldfruer, ikke tale om! Selv om jeg skulle få se alle med skjegg fra den eldste til den yngste, og fra den mest innlatende til den mest knipske. - Du har meget imot oldfruene, min venn Sancho, sa hertuginnen; - du holder deg til apotekeren fra Toledos synspunkt. De har virkelig ikke rett, for det finnes oldfruer i mitt hus som kunne være eksempler for andre oldfruer, her står min fru Rodriguez som ikke ville tillate meg å si noe annet. - Selv om Deres eksellense sier det, sa fru Rodriguez, - så kjenner Gud sannheten om alt, om de gode og de onde, enten vi oldfruer har skjegg eller er skjeggløse, for også vi ble født av våre mødre som alle andre; og siden Gud satte oss inn i verden, vet Han hvorfor, og Hans barmhjertighet holder jeg meg til, og ikke til noens skjegg. - Vel, fru Rodriguez og fru Trifaldi og det øvrige selskap, sa don Quijote, - jeg går ut fra at himmelen ser med velvilje på Deres sorger, for Sancho vil utføre det jeg befaler ham, så snart Clavileno dukker opp og jeg står overfor Malambruno, for jeg vet at det ikke finnes noen barberkniv som med større letthet ville barbere Deres nåder, enn mitt sverd kommer til å barbere hodet av skuldrene til Malam­ bruno; for Gud tåler de onde, men ikke for evig. - Akk, sa da fru Dolorida, - måtte alle stjerner i det himmelske rom se med velvilje på Deres høyhet, tapre ridder, og måtte Deres pågangsmot få all fremgang og mot siden de er skjold og verge for de baktalte og reduserte oldfruers art, som er avskydd av apotekere, baktalt av væpnere og nedrakket av pasjer; måtte det gå galt med den slemme som ikke i sin ungdoms blomst heller ville bli nonne enn oldfrue. Vi oldfruer er ulykkelige, for selv om vi nedstammer i rett mannlig linje fra trojaneren Hektor, unnlater ikke våre fruer å tiltale oss med Du, som om de skulle være dronninger. Å, du kjempe Malambruno, selv om du er trollmann, holder du dine løfter! Send oss nå den makeløse Clavileno, så vår ulykke kan få sin slutt, for om sommerheten kommer og disse våre skjegg forblir der de er, å, for en ulykke det vil bli.

691

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Trifaldi sa dette med så sterk følelse at det bragte tårer frem i øynene på de tilstedeværende, og fylte til og med Sanchos, og han besluttet i sitt hjerte å ledsage sin herre til verdens fjerneste steder, om det så var avhengig av at behåringen i disse ærverdige åsyn ble fjernet.

KAPITTEL XLI *

om Clavilenos ankomst med avslutningen på denne langstrakte historien Natten falt på, og tidspunktet da den berømte hest Clavileno skulle komme, var nær. Forsinkelsen plaget allerede don Quijote, da han mente at om Malambruno lot være å sende den, var han selv ikke den ridder som dette eventyret var forbeholdt, eller at Malambruno ikke våget å gå i tvekamp med ham. Men så sannelig dukket det ikke plutselig opp fire villmenn kledd i grønn eføy, som bar en stor tre­ hest på skuldrene. De satte den ned på bakken, og én av villmennene sa: - Bestig denne maskinen, den som er modig nok til det. - Denne, sa Sancho, - bestiger jeg ikke, for jeg har hverken mot og heller ikke er jeg ridder. Og villmannen fortsatte: - Væpneren skal sitte bak på hestekrysset, om han har mot, og stol på den tapre Malambruno, for om man såres av hans sverd, kan man ikke bli offer for noe annet sverd eller annen ondskap. Det er bare å vri på den nøkkelen den har festet i nakken, så vil den føre dem gjennom luften, dit Malambruno venter; men for at veiens sublime høyde ikke skal skape svimmelhet, må de ha øynene tildekket inntil hesten vrinsker, som er tegnet på at reisen er over. Da dette var gjort, forlot de Clavileno, og med edel høviskhet trakk de seg tilbake dit de var kommet fra. Straks fru Dolorida så hesten, sa hun til don Quijote: - Tapre ridder, Malambruno har holdt sine løfter; hesten er her, våre skjegg vokser, og hvert skjeggstrå hos hver enkelt av oss bønn­ faller deg om å barbere og klippe dem, for det gjøres simpelthen ved å stige opp sammen med din væpner for å gi Deres nye reise en lyk­ kelig begynnelse. - Det skal jeg gjøre med stor glede og større lyst, grevinne Trifaldi, 692

DON QUIJOTE

uten å ta med sadelpute eller sette på meg sporer, for ikke å forsinke meg selv; så sterk er min trang til å se Dem selv, frue, og alle disse glatte og beklippede oldfruer. - Det vil ikke jeg, sa Sancho, - hverken med stor eller liten lyst og på ingen måte; og om det er slik at denne barberingen ikke kan foregå uten at jeg bestiger hestekrysset, da får min herre finne seg en ny væpner til å følge seg, og disse damer en annen måte å glatte ansiktet ut på, for jeg er ikke en trollmann som liker å fyke omkring med vinden. Og hva vil vel mine øyboere si når de får vite at guver­ nøren vandrer omkring for alle vinder? Og én ting til: Ettersom det er tre tusen og noen flere postmil herfra til Candaya, om hesten blir trett eller kjempen irritert, kommer vi til å bruke et halvt dusin år på hjemreisen. Det vil ikke finnes den øy eller de øyboere i verden som kjenner meg; og siden det vanligvis sies at faren ligger i forsinkelsen, og får du kalven, skal du straks ta frem grimen, må damenes skjegg tilgi meg, for Sankt Peter har det godt der han er i Roma. Jeg mener at jeg har det godt i dette hus, hvor så megen nåde vises meg, og av hvis herre jeg venter et så stort gode som det å bli guvernør. Til dette svarte hertugen: - Min venn Sancho, den øya som jeg har lovet deg, er ikke flyttbar eller flyktig. Den har så dype røtter helt ned i jordens indre at man ikke kan rive den opp eller flytte den fra stedet med tre store rykk; og du vet som jeg vet at det ikke finnes noen type viktige embeder som man kan oppnå uten bestikkelser, i større eller mindre grad. Det jeg vil ha for dette guvernørskapet, er at du drar sammen med din herre, don Quijote, for å fullføre og avslutte dette minneverdige eventyret. Enten vil dere vende tilbake på Clavileno så raskt som dens lettbenthet lover; eller, om lykken ikke er med dere og sender dere tilbake til fots, likesom pilegrimer fra vertshus til vertshus, vil du, når dere så er tilbake, finne din egen øy der du forlot den, og øyboerne dine vil vente med samme glede som før på å motta deg. Min vilje vil være den samme; og tvil ikke på en slik sannhet, herr Sancho, for det vil være å krenke det ønske jeg har om å tjene deg. - Det er nok, herre, sa Sancho, - jeg er en stakkars væpner, og jeg kan ikke bære med meg så mange uttrykk for høviskhet. La min herre stige opp, dekk mine øyne og anbefal meg til Gud, og si meg så, når vi beveger oss i disse eleverte høyder, om jeg kan anbefale meg for Vår Herre, eller anrope englene om å hjelpe meg. Til dette svarte fru Trifaldi: - Sancho, du kan nok anbefale deg til Gud, eller hvem du vil, for Malambruno er kristen, selv om han er trollmann, og han utfører

693

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sin trolldom med stor skarpsindighet og omtanke, uten å gå løs på noen. - Da setter vi i gang, sa Sancho, - måtte Gud og Den hellige tre­ enighet i Gaeta hjelpe meg! - Siden det minneverdige eventyr med stampemøllene, sa don Qui­ jote, - har jeg aldri sett Sancho så redd som nå, og dersom jeg trodde på varsler slik andre gjør, ville hans motfallenhet få en viss virkning på mitt mot. Men kom hit, Sancho, for med tillatelse av disse her­ skapene, vil jeg si deg et par ord under fire øyne. Så trakk han Sancho inn mellom noen trær i haven, grep begge hendene hans og sa: - Du innser at vi har en lang reise foran oss, og bare Gud vet når vi kommer tilbake fra den, eller hvor bekvemt eller hvor lang tid vi får til å ordne disse sakene. Derfor ville jeg at du skulle trekke deg tilbake til ditt rom, som om du skal hente noe til reisen, og på et blunk kan du gi deg selv en hel del av de tre tusen tre hundre piskeslagene, i alle fall fem hundre, og selvgjort er velgjort, for vel begynt er halvt fullendt. - Gud hjelpe meg, sa Sancho, - Deres nåde må ha mistet vettet! Dette er som den som sier: «Her ser du meg svanger, og forlanger jeg skal være jomfru!» Nå når jeg skal sitte på et glatt tresete, for­ langer Deres nåde at jeg skal plage bakdelene mine? Det er virkelig sant at Deres nåde ikke har rett. La oss nå først få barbert skjegget av oldfruene, og ved tilbakekomsten lover jeg Deres nåde, så sant jeg er den jeg.er, å få slik fart på fullføringen av det jeg er blitt pålagt at Deres nåde blir fornøyd, og mer sier jeg ikke. Og don Quijote svarte: - Med dette løftet trøster jeg meg, og går ut fra at du vil oppfylle det, for du er oppriktig, selv om du er litt grønn. - Jeg er ikke grønn, men mørk, sa Sancho, - men selv om jeg var flerfarvet, ville jeg stå ved mitt ord. Dermed steg de opp på Clavileno, og da de gjorde det, sa don Quijote: - Dekk deg, Sancho, og stig opp, Sancho; for den som sender bud pa oss fra så fjerne land, vil ikke bedra oss på grunn av den ringe heder han vil vinne på å lure den som har tiltro til ham, og selv om det motsatte av det jeg forestiller meg, skulle skje, vil æren for å ha iverksatt denne bragden, ikke kunne formørkes av noens ondskap. - La oss dra herre, sa Sancho, - for disse fruers skjegg og tårer er spikret inn i hjertet på meg, og det finnes ikke den matbit som ville smake meg, før jeg får se dem så glatte som de opprinnelig var. 694

DON QUIJOTE

Deres nåde må stige opp og dekke øynene først, for om jeg skal sitte bakpå, er det klart at den som først stiger opp, er den som skal sitte i sadelen. - Det er sant nok, svarte don Quijote. Så trakk han et lommetørkle opp av lommen og ba fru Dolorida om å dekke øynene hans godt til, og da det var gjort, tok han det av igjen og sa: - Husker jeg ikke feil, har jeg lest i Vergil det om Palladion i Troja, som var en trehest grekerne ga til gudinnen Pallas, og den var svanger med bevæpnede riddere, som så førte til Trojas totale ødeleggelse; og følgelig ville det være bra å se etter først hva Clavileno har i maven. - Det er det ingen grunn til, sa fru Dolorida, - for jeg tror Malam­ bruno, og vet at han hverken er ondskapsfull eller forrædersk; Deres nåde, herr don Quijote, kan uten frykt bestige den, og skulle noe skje, er det min feil. Don Quijote mente at hva han enn sa om sin egen sikkerhet, ville det kaste skygge over hans tapperhet, følgelig besteg han Clavileno uten flere innvendinger, og kjente på nøkkelen som var lett å vri på. Da han ikke hadde stigbøyler og bena hang fritt ned, lignet han en skikkelse på et flamsk teppe, som var malt eller vevet fra et romersk triumftog. Motvillig og langsomt steg Sancho opp og forsøkte å sette seg så godt han kunne på krysset, og fant det litt hårdt og slett ikke mykt, og ba hertugen, om det var mulig, å få en sadelpute eller en annen pute, om det så var fra hertuginnens salong eller sengen til en pasje, for krysset på denne hesten lignet mer på marmor enn på tre. Til dette svarte fru Trifaldi at ingen form for utstyr eller pynt ville Clavileno godta; men at det han kunne gjøre, var å sette seg på kvinnevis, så ville det ikke føles så hårdt. Det gjorde Sancho, og med et «Gud hjelpe oss», lot han øynene bli tildekket. Da det var gjort, tok han det av igjen; betraktet alle i haven rørt og med tårer i øynene, og ba om at de skulle hjelpe ham i denne farlige situasjonen med hvert sitt Fadervår og Avemaria, for Gud ville belønne dem som ba, når de selv var i lignende fare. Til dette sa don Quijote: - Din tyv, er du kanskje i galgen eller står ved livets slutt, siden du ber om slike bønner? Befinner du deg ikke, du din frekke og feige skapning på samme sted som den skjønne Magelone, som steg ned, ikke i graven, men for å bli dronning i Frankrike, om ikke historien lyver? Og jeg som drar sammen med deg, kan jeg ikke sette meg der den tapre Peter satte seg, han som opptok nettopp dette setet? Dekk, dekk øynene, ditt feige lille dyr, og la ikke den frykten du kjenner få utløp gjennom munnen, i alle fall ikke i mitt nærvær.

695

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Dekk meg så til, sa Sancho, - og om man ikke vil at jeg skal anbefale meg til Gud, og heller ikke bli anbefalt, er det da merkelig at jeg er redd for at en hel legion med djevler skal fare omkring her og sette oss av i Peralvillo der kjeltringer blir henrettet? De dekket øynene, og da don Quijote mente at alt var som det skulle, famlet han etter nøkkelen, og knapt kjente han den mellom fingrene, før alle oldfruene og alle tilstedeværende satte i med: - Måtte Gud lede deg, tapre ridder! - Gud være med deg, fryktløse væpner! - Nå flyr dere allerede gjennom luften med større hast enn pilen. - Nå overraskes og forbløffes alle som ser dere nede fra jorden! - Hold deg fast, tapre Sancho, for du vipper! Pass på så du ikke faller, for ditt fall blir verre enn fallet til den dristige unggutten som ville styre farens, Solgudens vogn! Sancho hørte stemmene, klemte seg tett opptil sin herre, la armene rundt ham og sa: - Herre, hvordan kan de si at vi flyr så høyt, dersom vi hører stem­ mene og det virker som om de taler her, like ved oss? - Bry deg ikke med det, Sancho; siden denne flyvningen og denne flukten er noe som ligger utenom det vanlige, kan du på tusen postmils avstand både se og høre det du vil. Og hold meg ikke så fast at du velter meg; for jeg skjønner virkelig ikke hva som forstyrrer og forskrekker deg. Jeg ville våge å sverge på at i alle mine levedager har jeg aldri besteget et ridedyr med så jevnt trav; det virker nesten som vi ikke leer oss fra stedet. Jag bare bort frykten, min venn; tingene går som de skal og vi har medvind. - Det er sant nok, svarte Sancho, - for bakfra blåser det så sterkt at man skulle tro at tusen blåsebelger blåste på meg. Og slik var det; noen store belger blåste på dem, så godt planlagt var dette eventyret av hertugen, hertuginnen og hovmesteren at det ikke manglet den ting som gjorde det perfekt. Da don Quijote kjente blesten, sa han: - Sancho, vi er utvilsomt allerede oppe i luftens annen region, der hvor hagl og sne skapes. Torden og lynild skapes i tredje region, og om vi fortsetter å stige på denne måten, treffer vi snart på ildens region, og jeg vet ikke hvordan denne nøkkelen skal innstilles, så vi ikke når så høyt at vi brenner oss. I samme øyeblikk kom de med brennende stry som er lett å tenne og lett å slukke og som hang fra en stang, og den varmet ansiktene på dem. Sancho som merket varmen, sa: - Jeg banner på at vi er i ildens region, eller ikke langt unna, for 696

DON QUIJOTE

en stor del av skjegget mitt er blitt svidd, og jeg har lyst til, herre, å ta dekket vekk for å se hvor vi er. - Finn ikke på noe slikt, svarte don Quijote, - og husk den sanne fortellingen om lisensiat Torralba, som djevlene lot fly gjennom luf­ ten på en stang og med lukkede øyne; på tolv timer var han i Roma og steg av ved Torre de Nona, som er en gate i byen, og så all øde­ leggelsen, og angrepet på Bourbon og hans død, og neste morgen var han allerede tilbake i Madrid, der han fortalte alt han hadde sett. Han fortalte også at da han for gjennom luften, befalte djevelen ham å åpne øynene, og det gjorde han. Det later til at han befant seg så nær selve månen at han kunne berøre den med hånden, og at han ikke våget å se ned mot jorden for ikke å dåne. Følgelig, Sancho, skal vi ikke ta vekk dekket; for den som er pålagt å føre oss, sørger også for oss, og kanskje stiger vi i sikksakk og så høyt at vi kan stupe ned mot Candayas rike, slik jaktfalker gjør for å fange heiren, hvor høyt den enn stiger. Og selv om det virker som det ikke er mer enn en halvtime siden vi dro ut av haven, må du tro at vi har gjennomløpt en god bit av veien. - Jeg vet ikke hva det er, svarte Sancho; - jeg kan bare si at om fru Magellan eller Magelone var tilfreds med dette hestekrysset, kunne ikke hennes kjøtt ha vært særlig mørt. Alt det de to tapre samtalte om, hørte hertugparet og de andre i haven, og de moret seg kostelig over det. Og da de ville avslutte dette besynderlige og velkomponerte eventyret, satte man fyr på Clavilenos hale med stry, og da hesten var full av knallende raketter, fløy den i luften med en underlig lyd og veltet don Quijote og Sancho Panza halvsvidde ned på jorden. På dette tidspunkt hadde hele den skjeggede eskadronen av oldfruer forsvunnet ut av haven sammen med fru Trifaldi og alt det øvrige, og de andre i haven lå utstrakt på bakken som om de var besvimt. Don Quijote og Sancho reiste seg noe forslått, så seg omkring og ble helt målløse over å se seg i den samme haven som de hadde forlatt, og så mange mennesker ligge utstrakt på jorden. Og deres forbløffelse vokste enda mer da de på den ene siden av haven så en lanse stukket ned i bakken og fra den hang et glatt og hvitt pergament i to grønne silkesnorer hvor følgende sto skrevet med store gullbokstaver: Den høystberømte ridder don Quijote av la Mancha fullførte og avsluttet eventyret med grevinne Trifaldi, kjent under navnet Den lidende oldfrue Dolorida med ledsagere, bare ved å påbegynne det. Malambruno betrakter seg som fullt og helt tilfredsstilt, oldfruenes skjegg er nå barbert bort og de er glatte, og kongeparet don Clavijo 697

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og Antonomasia befinner seg i sin opprinnelige skikkelse. Og når væpnerens selvpisking er fullført, vil den hvite due se seg befridd for de pestbringende rovfugler som forfølger henne, og ende i armene på sin søtt syngende elskede, da det slik er forordnet av den vise Merlin, trolbnennenes overtrollmann. Da don Quijote hadde lest innholdet i pergamentet, innså han fullt ut at det dreiet seg om Dulcineas befrielse fra trolldommen; og han oppløftet sin takk til himmelen for å ha fullført en slik stor bragd med så liten fare, og at den hadde tilbakeført de ærverdige oldfruers åsyn til deres opprinnelige hud. Da de ikke lenger var å se, gikk han dit hvor hertugen og hertuginnen fremdeles lå uten å ha kommet til seg selv, grep hertugens hånd og sa: - Godt mot, edle herre; godt mot, for alt er over! Eventyret er alle­ rede avsluttet uten skade for noen, som det tydelig kan sees av det skriftet som er festet på denne stangen. Hertugen begynte langsomt å komme til seg selv lik én som våkner av en tung søvn, og på samme måten var det med hertuginnen og alle de andre som hadde falt over ende der i haven med slike uttrykk for undring og forferdelse at man nesten kunne tro at det de hadde spilt for spøk, virkelig hadde skjedd. Hertugen leste skriftet med halvlukkede øyne, så gikk han med åpne armer for å omfavne don Quijote og sa at han var den beste ridder som noe århundre hadde sett. Sancho vandret omkring og kikket etter la Dolorida, for å se hva slags ansikt hun hadde uten skjegg, og om hun var like pen uten det som hennes flotte skikkelse lovet. Men de fortalte ham at straks Clavileno falt brennende ned gjennom luften og traff bakken, hadde hele eskadronen med oldfruer sammen med Trifaldi forsvunnet, og at de alt var glatte og uten et skjeggstrå. Hertuginnen spurte Sancho hvordan det hadde gått med ham på den lange reisen. Til det svarte Sancho: - Jeg, frue, følte at vi, etter det min herre sa, fløy helt opp til ildens region, og jeg ville trekke det som dekket øynene litt til siden. Min herre som jeg ba om tillatelse til det, tillot det ikke; men jeg som er tilbøyelig til å være litt nysgjerrig og har trang til å få vite det som hindrer meg og er forbudt, jeg tok uten at noen kunne se det og skjøv like ved nesen det lille tørkleet som dekket øynene litt til side, og der så jeg ned mot jorden. Jeg syntes den ikke var større enn et sennepskorn, og menneskene som vandret omkring der, ikke var mye større enn hasselnøtter; og da skjønner man hvor høyt vi måtte fly. Til dette sa hertuginnen: - Min venn Sancho, pass på hva du sier; for det later til at De

698

DON QUIJOTE

ikke så jorden, men de mennesker som vandret på den. Det er klart at om jorden virket som et sennepskorn og hvert menneske som en hasselnøtt, måtte et enkelt menneske dekke hele jorden. - Slik er det sannelig, svarte Sancho, - men gjennom en sprekk på den ene siden kikket jeg og så den helt. - Hør her, Sancho, sa hertuginnen, - gjennom et kikkhull kan man ikke se alt som kan sees. -Jeg vet ikke riktig hva man kan se, svarte Sancho, - jeg vet bare at det ville være bra om Deres høyhet ville innse at da vi fløy ved hjelp av trolldom, kunne jeg gjennom trolldom se hele jorden og alle mennesker hvor jeg enn kikket; og om man ikke vil tro dette, vil Deres nåde heller ikke tro at da jeg kikket like ved nesen, så jeg meg selv så nær himmelen at det ikke var lenger fra den til meg enn en og en halv håndsbredd, og derfor kan jeg sverge på, min frue, at den dessuten er riktig stor. Og det skjedde så at vi dro gjennom den delen hvor Syvstjernen eller De syv geitekillingene er, og da jeg, ved Gud og min egen sjel, i min barndom var geitehyrde, fikk jeg straks jeg så dem, lyst til å leke litt med dem ...! Og jeg følte det slik at om jeg ikke gjorde det, ville jeg revne. Vel, vel, hva gjorde jeg så? Uten å si noe til noen, heller ikke til min herre, steg jeg forsiktig og stille av Clavileno og lekte med geitekillingene, og de er som appelsinblomster og andre slags blomster, i nesten tre kvarter, og Clavileno rørte seg ikke av flekken eller fortsatte videre. - Og mens den gode Sancho underholdt seg med geitene, spurte hertugen, - hva underholdt herr don Quijote seg med? Til det svarte don Quijote: - Siden alle disse ting og slike hendelser overgår de naturlige ting, er det ikke merkelig at Sancho sier det han sier. Om meg selv kan jeg si at jeg hverken fjernet tørkleet oppe eller nede, og så hverken himmelen, jorden, havet eller sandstrender. Men det er sant nok at vi dro gjennom luftens region og til og med berørte ildens, men at vi steg videre kan jeg ikke tro, for da ildens region ligger mellom månens og luftens ytterste region, ville vi ikke kunne nå til den del av himmelen der De syv geitekillingene finnes, slik Sancho sier, uten å svi oss, og da vi ikke ble forbrente, må Sancho enten lyve eller drømme. - Jeg hverken lyver eller drømmer, svarte Sancho, - og om det ikke er slik, spør meg da om hvordan de så ut, og slik kan De se om jeg snakker sant eller ikke. - Fortell det så, Sancho, sa hertuginnen. - To er grønne, svarte Sancho, - to røde, to blå og én er spettet. 699

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det er en ny type geitekillinger, sa hertugen, - og i vår del av jordregionen bruker man ikke slike farver, jeg mener, geiter med slike farver. - Det er helt klart, sa Sancho, - at det nok må være forskjell på geiter oppe på himmelen og nede på jorden. - Si meg Sancho, spurte hertugen, - så du noen bukk blant disse geitene? - Nei, herre, svarte Sancho, - men jeg hørte noen si at ingen over­ gikk hornene til månen. De ville ikke spørre ham mer om reisen, da de mente at Sancho lot til å ha dradd omkring i alle himler og kommet med nytt om alt det som der gikk for seg, uten å ha beveget seg utenfor haven. Kort sagt, dette var slutten på eventyret om oldfruen Dolorida, som fikk hertugparet til å le, ikke bare den gang, men hele livet, og som Sancho ville fortelle i flere hundreår om han skulle leve; og don Quijote bøyet seg frem mot Sancho og hvisket i øret på ham: - Sancho, ettersom De vil at man skal tro alt det De har sett oppe i himmelen, vil jeg at De skal tro det jeg så i Montesinos’ hule. Og så sier jeg ikke mer.

KAPITTEL XLII om de rådene don Quijote ga Sancho Panza før han dro for å styre øya, sammen med andre vel gjennomtenkte ting

Med det muntre og vittige eventyret med la Dolorida ble hertugpa­ ret så fornøyd at de besluttet å drive spøken videre, da de innså at de hadde et passende emne til noe som kunne virke som en sannhet. Og da de hadde gitt ordrer og beskrivelser til tjenere og vasaller om hvordan de skulle forholde seg overfor Sancho når han skulle styre den øya han var blitt lovet, sa hertugen dagen etter flukten med Cla­ vileno til Sancho, at han måtte stelle seg og gjøre seg klar til å dra for å bli guvernør, for hans øyboere ventet på ham, som man venter på regn i mai måned. Sancho bukket dypt og sa til ham: - Etter at jeg nedsteg fra himmelen, og etter at jeg fra dens høy­ este topp så ned mot jorden og så hvor liten den var, ble min store lyst til å bli guvernør noe dempet; for hvilken storhet ligger det i å befale på et sennepskorn, eller hvilken verdighet eller makt er det å

700

DON QUIJOTE

regjere over et halvt dusin mennesker på størrelse med hasselnøtter, for det så ut for meg som om det ikke fantes flere på hele jorden? Om Deres høyhet ville være av den godhet å gi meg en aldri så liten bit av himmelen, selv om det bare skulle være en halv postmil, ville jeg med større glede ta den enn verdens største øy. - Hør bare, min venn Sancho, svarte hertugen, - jeg kan ikke gi noen del av himmelen til noen, selv om den ikke skulle være større enn en negl; for Gud alene er slike nåder og gunstbevisninger forbe­ holdt. Det jeg kan gi Dem, gir jeg Dem, og det er rett og slett en øy, avrundet og velformet og i høyeste grad fruktbar og grøderik, hvor De, dersom De viser kyndighet, sammen med jordens rikdommer kan oppnå himmelens. - Vel, vel, svarte Sancho, - kom bare med den øya, for jeg skal slåss for å bli en slik guvernør at til tross for onde mennesker ender jeg i himmelen; og det er ikke av havesyke at jeg går ut over min vanlige ramme eller hever meg til de store høyder, men av den trang jeg har til å forsøke hvordan det smaker å være guvernør. - Om De en gang skulle forsøke det, Sancho, sa hertugen, - ville De gi alt for å forbli guvernør, for det er så deilig å befale og å bli adlydt. Det er helt sikkert at når Deres herre ender som keiser, noe han utvilsomt blir, slik tingene nå går, vil han ikke på noen måte la seg fravriste keiserdømmet, og den halve delen av hans sjel vil tynges og plages om han en dag skulle opphøre å være det. - Herre, svarte Sancho, - jeg forestiller meg at det er godt å befale, selv om det skulle være over en bøling med fe. - Vi er så enige at vi kunne begraves sammen, Sancho, for De vet noe om alt, svarte hertugen, - og jeg håper De blir en slik guvernør som Deres dømmekraft lover, og la det så være med det og bemerk at i morgen den dag skal De overta guvernørskapet på øya, og i etter­ middag skal en passende kledning De skal bære, bli sydd og alt det som er nødvendig til Deres avreise gjort i stand. - La dem bare kle meg som de vil, sa Sancho, - for uansett hvor­ dan jeg går kledd, forblir jeg Sancho Panza. - Det er sant nok, sa hertugen, - men kledninger må tilpasses det embede eller den verdighet man er bærer av, for det ville ikke ta seg godt ut at en lovkyndig skulle gå kledd som soldat, eller en soldat som geistlig. De, Sancho, skal gå kledd dels som lovkyndig og dels som kaptein, for på den øya jeg gir Dem, har man like god bruk for våpenbruk som lærdom. - Lærdom har jeg lite av, svarte Sancho, - for jeg kan fremdeles ikke abc’en. Men for å bli en god guvernør vil jeg ha Kristus for 701

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

øynene, selv om jeg vet lite. Hva våpen angår, skal jeg bruke dem jeg får til jeg faller, slik Gud vil. I samme øyeblikk dukket don Quijote opp, og da han visste hva som foregikk og hvor raskt Sancho måtte dra for å overta guvernør­ skapet, grep han ham med hertugens tillatelse i hånden og førte ham til sitt rom, for å gi ham råd om hvordan han skulle opptre i embedet. Da de var kommet inn i rommet, låste han døren bak seg og tvang nesten Sancho til å sette seg ved siden av ham, og sa så med avmålt stemme: - Takk uten ende gir jeg himmelen, Sancho, over at du så snart, og før enn meg har funnet medgang, og at den er kommet deg i møte så du har hatt hell med deg. Jeg som ventet på min fremgang for å kunne betale dine gode tjenester, ser meg nå ved begynnelsen av frem­ gangen, og du, før tiden, mot alle lover for sunn fornuft, ser alle dine ønsker bli oppfylt. Andre bestikker, plager, oppsøker, blir morgen­ fugler, bønnfaller, insisterer, og oppnår ikke det de ønsker å oppnå. Så kommer en annen og uten å vite hvordan eller hvorfor, befinner han seg i den stilling eller det embede som så mange andre søker. Og her passer det uttrykket godt om at når det gjelder posisjoner, har man godt eller dårlig hell med seg. Du, som for meg utvilsomt er en treg dumrian, og uten å bli morgenfugl eller uten nattevåk og uten å gjøre noen som helst innsats, bare ved hjelp av det pust du har fått fra det vandrende ridderskap, ser du deg selv som guvernør for en øy, helt uten videre. Alt dette sier jeg deg, å Sancho, så du ikke anser det som din egen fortjeneste at du har oppnådd en slik nåde, men takker himmelen som ordner alt så nydelig; og etterpå skal du takke den storhet som omfattes av det å bekjenne seg til det vandrende ridder­ skap. Når så ditt hjerte er klart til å tro det jeg har sagt deg, lytt da, å min sønn, til denne din rådgiver som til Cato, som vil gi deg råd og være ditt kompass og din leder, som styrer og fører deg til en sikker havn på dette stormfylte hav som du nå setter ut på, for embeder og høye stillinger er ikke noe annet enn en forvirringens dype hav. For det første, å, sønn, må du frykte Gud, for i det å frykte ham ligger visdommen, og når du er vis, kan du ikke ta feil i noe. For det annet må du feste blikket på hvem du er, og forsøke å kjenne deg selv, som er den vanskeligste kunnskap man kan forestille seg. Det å kjenne deg selv fører til at du ikke blåser deg opp som frosken som ville bli like stor som en okse, for om du gjør det, blir du som påfuglen som slår ut sin forfengelighets praktfulle halefjær, men oppdager sin galskaps heslige føtter, og du må betenke at du har vært svinegjeter på ditt hjemsted. 702

DON QUIJOTE

- Det er sant nok, svarte Sancho, - men det var da jeg var gutt. Men senere, da jeg var halvvoksen, var det gjess jeg voktet og ikke griser. Men dette synes jeg ikke har noe med saken å gjøre, for ikke alle som styrer er av kongelig ætt. - Slik er det, svarte don Quijote, - og derfor bør de som ikke er av adelig herkomst, utøve embedets alvor sammen med medgjørlig mildhet, ledet av verdensklokskap som vil befri dem for ondsinnet baktalelse fra dem som holder blikket festet på hvilken stand man er av. Ros deg bare, Sancho, av din beskjedne opprinnelse og unnlat ikke å si at du nedstammer fra bønder; for når dc ser at du ikke skammer deg over det, vil ingen bringe skam over deg; og ros deg heller av å være dydig og ydmyk enn en hovmodig synder. Talløse er de som er født av lav herkomst, men har steget opp til den høyeste verdighet som pave eller keiser, og på denne sannheten kunne jeg nevne så mange eksempler at det ville trette deg. Hør, Sancho, om du tar dyden som målestokk og roser deg av å utføre dydige handlinger, er det ingen grunn til å misunne fyrster og høyheter, for blodet arver man, men dyden erverver man, og dyden er verd noe i seg selv, noe blodet ikke er. Når dette er slik som det er, og det kanskje kommer noen av din slekt for å hilse på deg når du befinner deg på din øy, skal du hver­ ken avvise ham eller krenke ham; heller skal du motta ham, gjøre ære på ham og behandle ham på beste måte. Dermed tilfredsstiller du himmelen som gleder seg over at intet av det Han har skapt, skal foraktes, og du er da i samsvar med det du skylder samspillet i natu­ ren. Om du skulle bringe med deg din hustru (for det er ikke bra at de som er med i styringen, skal være uten sine koner i lang tid), undervis og belær henne og befri henne for hennes medfødte grovhet, for alt det en verdensklok guvernør pleier å erverve, tapes og forspilles av en grov og tåpelig kvinne. Om du skulle bli enkemann, noe som kunne skje, og du sammen med embedet også vil forbedre din gemalinne, ta da ikke en av dem som kan brukes til angel og fiskestang og som mottar bestikkelser i det skjulte, for jeg sier deg sannelig at alt det dommerens hustru mottar, må ektemannen avgi regnskap for på Dommens dag, da han etter døden betaler det firedobbelte av det han har mottatt i live. La deg aldri styres av vilkårlighetens lov som pleier å ha sin plass hos de uvitende som mener å være skarpsindige. La den fattiges tårer finne sterk medlidenhet hos deg, men la dem ikke veie tyngre enn den rikes påstander. 7°3

*

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Forsøk å oppdage sannheten blant den rikes løfter og gaver, såvel som i den fattiges gråt og plagsomhet. Når rimelig rettferdighet kan og bør anvendes, vend da ikke all lovens strenghet mot misdæderen. For den strenge dommers anseelse er ikke større enn den mildes. Om loven skulle bøyes, la det da ikke skje ved hjelp av vekten av gaver, men ved vekten av miskunnhet. Og skulle det skje at du må dømme i en sak mot en av dine fiender, fjern da krenkelsen fra ditt sinn, og fyll det med det som er sannheten i saken. La ikke din egen lidenskap forblinde deg i saker som gjelder andre. For de feil du begår, vil som oftest være uopprettelige, og skulle det skje, vil det gå ut over din anseelse og til og med din eiendom. Skulle en vakker kvinne komme og be deg om rettferdighet, flytt da blikket fra hennes tårer og ørene fra hennes klager, og vurder rolig og veloverveiet det essensielle i det hun ber om, dersom du ikke vil at din fornuft skal drukne i hennes tårer og din godhet i hennes sukk. Den du vil idømme en korporlig straff, skal du ikke mishandle med ord, for en streng straff er nok for den ulykkelige, uten i tillegg å få slette begrunnelser. Og den anklagede som faller inn under din domsmyndighet, betrakt ham som verdig til medlidenhet og under­ kastet vår fordervede menneskenatur, og i alt hva deg selv angår, og uten å krenke motparten, vis fromhet og miskunn, for selv om Guds attributter alltid er de samme, vil barmhjertigheten alltid stråle og lyse mer for våre øyne enn rettferdigheten. Om du skulle følge disse forskrifter og regler, Sancho, vil ditt liv bli langt, ditt ry evig, din belønning overveldende, din lykke uutsigelig, du vil få gifte bort dine barn med hvem du vil, adelstitler vil både de og dine barnebarn få, og du vil leve i fred og oppnå folkets yndest, og enden av livets vei vil nå deg i din milde og modne alderdom, og de ømme og milde hender til dine barnebarnsbarn vil lukke dine øyne. Det som jeg inntil nå har sagt deg, er påbud som skal smykke din sjel. Lytt så til hvilke som skal tjene til å pryde legemet.

DON QUIJOTE

KAPITTEL XLIII om de neste rådene som don Quijote ga Sancho Panza

Den som hadde hørt don Quijotes foregående refleksjoner, ville ikke han betrakte ham som et meget fornuftig og enda mer velmenende menneske? Men som det så ofte er blitt sagt i løpet av denne stor­ slåtte historien, vrøvlet han bare når han kom inn på det som gjaldt ridderskapet. Når det gjaldt alt det andre han sa, viste han en klar og frimodig forstand, slik at for hvert skritt bragte hans handlinger miskreditt over hans dømmekraft, og hans dømmekraft over hans handlinger. For i de påfølgende forskriftene som han ga Sancho, viste han seg å være åndrik, og førte såvel sin klokskap som sin galskap til sitt høyeste punkt. Sancho lyttet oppmerksomt og forsøkte å bevare rådene i hukom­ melsen, slik en som tenkte på gjemme dem og så trekke dem frem i dagens lys når han var nedkommet med guvernørskapet. Don Qui­ jote fortsatte imidlertid og sa: - Hva angår hvordan du må styre både deg selv og ditt hus, Sancho, er det første jeg pålegger deg, å være renslig og klippe neglene og ikke la dem vokse slik noen gjør hvis uvitenhet har fått dem til å tro at lange negler forskjønner hendene, som om den utveksten og det tillegget de unnlater å klippe, skulle være negler, mens det tvert imot er klørne til en firfislespisende spurvehøk og er usedvanlig svinsk og ekkelt. Gå ikke omkring, Sancho, med blafrende og hengende klær uten belte, da det tyder på et slapt sinn, om da ikke skjødesløsheten og slappheten faller inn under affektert frekkhet, som det ble sagt om Julius Caesar. Forsøk, med diskresjon, å finne ut hva ditt embede kan være verd. Dersom det kan tåle at du gir tjenerne dine livreer, la det da være passende og nyttig, heller enn flott og iøynefallende, og del det mellom tjenerne og de fattige. Jeg mener at om du skal gi seks tjenere en kledning, kle da tre i dem og så tre fattige, og slik får du pasjer både i himmelen og på jorden. Og denne nye måten å utdele livreer på, vil de forfengelige ikke forstå. Spis ikke løk eller hvitløk, slik at lukten avslører din lave herkomst. Beveg deg langsomt, tal avmålt; men ikke på en slik måte at det virker som om du lytter til deg selv, for all affektasjon er slett. Spis lite, og enda mindre til aftensmat, for hele kroppens helse smis i mavens verksted. Vær behersket når det gjelder drikke, ettersom overmål av vin hverken bevarer hemmelig­ heter eller holder ord. Pass også på, Sancho, at du ikke må smaske maten, eller eructere i noens nærvær. 705

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det med eructere forstår jeg ikke, sa Sancho. Og don Quijote svarte ham: - Eructere, Sancho, vil si rape, og dette er et av de sjofleste ord i det kastiljanske språk, selv om det er høyst uttrykksfullt. Følgelig har omtenksomme mennesker støttet seg til latinen, og istedenfor rape sier de eructere, og for raping sier de eructasjoner. Selv om noen ikke skulle forstå denne uttrykksmåten, spiller det liten rolle; for bruken av det vil med tiden føre det inn i språket, da det er lett forståelig, og dette er å berike språket, som folk og sedvane har makt til. - Det er sant nok, herre, sa Sancho, - at et av de råd og vink jeg skal bære i minnet, må være ikke å rape, for det pleier jeg å gjøre svært ofte. - Eructere, Sancho, og ikke rape, sa don Quijote. - Eructere skal jeg si fra nå av, svarte Sancho, - og det skal jeg sannelig ikke glemme. - Dessuten, Sancho, må du ikke blande inn i alt du sier, den store mengden av ordspråk slik du pleier. For ordspråk er korte fyndord, men du drar dem ofte inn slik etter håret at de mer virker som sludder enn som fyndord. - Dette må nok Gud ordne, svarte Sancho, - for jeg kan flere ord­ språk enn en hel bok, og de kommer så sammenbuntet opp i mun­ nen når jeg snakker at de slåss for å komme ut, men tungen slenger ut de første som dukker opp, selv om de ikke passer. Men fra nå av skal jeg passe vel på å uttale dem som er på høyde med mitt embedes verdighet; for er huset forsynt med for, står middagen snart på bord, og kaken kan ikke gjemmes og spises på samme tid, og den som med kirkeklokkene ringer, trenger ikke å røre en finger, og den som vil både sløse og gjemme, må ikke vettet glemme. - Å, nei og nei, Sancho, sa don Quijote. - Ingen kan klare å hindre deg i å ramse opp tre på rad, eller lage buketter av ordspråk. Det er som ordspråket: Om mor min vil straffe meg, skal jeg nok lure henne! Jeg ber deg om å unngå ordspråk, og på et blunk har du gitt fra deg et helt litani av dem som passer like godt til det vi snakker om, som et svar i hytt og vær. Hør her, Sancho, jeg sier ikke at et ordtak på sin rette plass er galt, men å balle sammen og ramse opp ordspråk uten hode og hale, gjør en samtale lav og tarvelig. Når du stiger til hest, skal du ikke lene deg bakover mot sadelbuen, og hold ikke bena stive og strukket bort fra hestemaven, og sitt heller ikke så slapt at det virker som om du rir på eselet; for å sitte til hest gjør noen til riddere og andre til stallknekter. Sov ikke for meget, for står du ikke opp i morgenstund, får du ikke gull i munn. Og legg så merke 706

DON QUIJOTE

til, å, Sancho, at flid er fremgangens mor og dovenskap det motsatte og har aldri nådd frem til et ønsket mål. Det siste rådet som jeg nå ønsker å gi deg, selv om det ikke tjener til å pryde legemet, skal du legge deg vel på sinne, for jeg tror at det ikke vil bli mindre fordelaktig enn dem jeg inntil nå har gitt deg. Og det er at du aldri må gi deg til å diskutere avstamninger, i alle fall må du ikke sammenligne den ene personen med den andre, for det er nødvendigvis slik at av de som sammenlignes, må én være den beste, og av den du nedvurderer, vil du bli avskydd, men av den du opphøyer, blir du på ingen måte premiert. Din klesdrakt skal være hoser (som dekker legger og lår), lang vams, en kort kappe som dekker vamsen, men pludderbukser må du ikke tenke på; for de tar seg ikke godt ut hverken for riddere eller for guvernører. For øyeblikket er dette de rådene som har falt meg inn. Etter som tiden går, og alt etter anledningen, vil min belæring bli, da du skal sørge for å holde meg underrettet om den tilstand du befinner deg i. - Herre, svarte Sancho, - jeg innser nok at alt det Deres nåde sier meg er godt, kristelig og nyttig. Men hva skal rådene vel tjene til når jeg ikke husker noen av dem? Det er sant nok at det med å ikke la neglene vokse og å gifte meg på nytt om det faller seg slik, vil ikke flyte ut av hjernekassen. Men alle andre fjollerier og guttestreker og roterier hverken husker jeg, eller kommer jeg til huske bedre enn skyene fra i fjor, og derfor må jeg få dem skriftlig; for da jeg ikke kan lese eller skrive, skal jeg gi dem til skriftefaren min, så han kan slå dem fast og minne meg på dem, når det blir nødvendig. - Å, jeg arme synder, utbrøt don Quijote, - det tar seg virkelig dårlig ut at guvernører hverken kan lese eller skrive! For du skal vite, Sancho, at om en mann ikke kan lese, betyr det én av to ting: enten at hans foreldre var altfor usle og lavættede, eller han selv så balstyrig og vilter at man ikke har fått banket inn i ham de gode seder og den gode moral. Det er en stor mangel du der drar med deg, og følgelig ville jeg ønske at du i alle fall skulle lære å bruke din egen underskrift. - Jeg kan nok underskrive med mitt eget navn, svarte Sancho, - for da jeg var forvalter i lauget der hjemme, lærte jeg å lage slike tegn som settes på vareballer, og det ble sagt at de uttrykte navnet mitt. Dessuten kan jeg late som om jeg er blitt lam i høyre hånd, så kan en annen undertegne for meg. For det finnes en medisin for alt bortsett fra døden. Og når jeg har kommandoen og stokken, gjør jeg hva jeg vil, for det sies at den som har faren som borgermester, får det som han vil. 7°7

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og når jeg blir guvernør, og det er mer enn å være borgermester, la dem bare komme, så får de se! La dem bare baktale og forakte meg; de kommer etter ull, men blir selv snauklippet; og den Gud elsker, har det godt i sitt eget hus, og den rikes tåpeligheter går for å være dypsindigheter i verden. Og når jeg er det og guvernør og dessuten gavmild, som jeg har tenkt å være, er det ingen som ser noen feil hos meg. Om du er søt og bløt som honning, så vil fluene slikke deg til du er tom; og du er like mye verd som det du eier, sa bestemor, og du får ikke hevn over den som har makt og penger. - Måtte Gud fordømme deg, Sancho, utbrøt don Quijote. - Måtte seksti tusen djevler ta deg og dine ordtak! Her har du holdt på å ramse dem opp en hel time, og hvert av dem er som en omgang på pinebenken. Jeg kan forsikre deg at disse ordspråkene en dag vil føre deg til galgen, på grunn av dem kommer vasallene dine til å frata deg guvernørskapet, eller de lager opprør. Si meg, hvor tar du dem fra, du som er så uvitende, eller hvordan anvender du dem, du som er så skrullete, for om jeg vil bruke ett og anvende det riktig, svetter og arbeider jeg som en grøftegraver. - Gode Gud, herr husbond, repliserte Sancho, - Deres nåde klager virkelig over småtterier. Hvorfor pokker skal noen bry seg med at jeg anvender min egen eiendom, for noen annen har jeg ikke, bort­ sett fra ordspråk og atter ordspråk? Og nå dukker det opp fire som passer helt glimrende, som pærer snart modne til å bli spist; men jeg skal ikke nevne dem, for som kjent, kaller man Sancho den som vet å tie på rette sted. - Den Sancho er ikke du, sa don Quijote, - for ikke kan du tie, men bare snakke, og aldri bli ferdig; og til tross for dette ville jeg gjerne vite hvilke fire ordtak som har dukket opp i hukommelsen din og som passer så godt her, for jeg leter i min hukommelse og den er god, men ingen dukker opp. - Finnes det noen bedre, sa Sancho, - enn «mellom to visdomsjeksler skal du aldri putte tommeltottene», og «sier noen kom deg ut av huset og hva vil du med min kone, skal man aldri svare», og om «krukken slår mot stenen, og stenen mot krukken, er det verst for krukken» og passer ikke alle fint? Og ingen skal sette seg opp mot guvernøren, eller mot den som befaler, for det kommer han ikke godt fra, liksom den som putter fingrene mellom to visdomsjeksler, og selv om de ikke er visdoms, når de bare er jeksler, spiller det ingen rolle; og det guvernøren sier, skal man ikke motsi, likesom «kom deg ut av huset og hva vil du med min kone». For det der med stenen mot krukken kan selv en blind innse. Akkurat som den som ser flisen

708

DON QUIJOTE

i andre øyne, ikke ser bjelken i sitt eget, for at det ikke skal sies om ham: «døden ble forferdet over henne som var halshugget», og Deres nåde vet vel at den dumme vet mer i sitt eget hus enn den kloke i andres. - Det er ikke sant, Sancho, svarte don Quijote, - for den dumme vet ingenting hverken i sitt eget eller i andres hus, for på dumhetens grunnmur kan ikke en fornuftig bygning oppføres. Og la oss nøye oss med det Sancho, for om du styrer dårlig, er skylden din, men skammen min. Men jeg trøster meg med at jeg har gjort det jeg burde ved å råde deg med oppriktighet og den klokskap jeg har; dermed har jeg oppfylt min plikt og mitt løfte. Måtte Gud lede deg, Sancho, og råde over deg når du styrer, og måtte han fjerne den tvil jeg har om at hele øya skal bli snudd opp ned, noe jeg kunne unngå ved å vise hertugen hvem du er og påpeke at all denne fedmen og denne vesle fyren som her står, ikke er annet enn en sekk full av ordspråk og ondskapsfullheter. - Herre, svarte Sancho, - om Deres nåde mener at jeg ikke er skik­ ket til dette guvernørskapet, gir jeg straks slipp på det; for jeg setter mer pris på den minste neglebit av min egen sjel enn hele min kropp. Følgelig kan jeg leve som Sancho uten tittel på brød og løk, like bra som guvernør med rapphøns og kapuner. Og dessuten, så lenge vi sover, er vi alle like, de store og de små, de fattige og de rike, og om Deres nåde vil tenke vel etter, vil De innse at det er De som har satt meg på det med å bli guvernør; for jeg vet ikke mer om å styre øyer enn en gribb. Og om De mener at fanden vil ta meg som guvernør, vil jeg heller komme til himmelen som Sancho, enn til helvete som guvernør. - Ved Gud, Sancho, sa don Quijote, - bare med disse siste ordene du har sagt, mener jeg du fortjener å være guvernør for tusen øyer. Din natur er god, og uten den er all verdens kunnskap intet verd; anbefal deg til Gud og forsøk å unngå feil i utgangspunktet. Jeg mener at du alltid må forsøke å ha til hensikt å treffe det rette i alle de saker du får med å gjøre, for himmelen støtter alltid den gode hensikt. Og la oss så gå og spise, for jeg tror herskapet venter oss.

i

709

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLIV hvordan Sancho ble ført til sitt guvernørskap, og det besynderlige eventyr som don Quijote opplevet i borgen

Det sies at i den egentlige originalen til denne historien - oversetteren har ikke gjengitt dette korrekt - innleder Cide Hamete Benengeli dette kapitlet med å beklage, som maureren uttrykte det, at han har gitt seg i kast med en så tørr og så begrenset historie som den om don Quijote. Han mente at han alltid måtte tale om don Quijote og om Sancho, uten å våge å utvide historien for å få med andre digresjoner og mer seriøse eller mer underholdende episoder. Og han skrev at å måtte gå med forstanden, hånden og pennen bundet til ett eneste emne og til å måtte tale gjennom munnen på et fåtall personer, var et uutholdelig slit, uten at forfatteren fikk noe igjen for det. For å komme unna denne ulempen, hadde han i første del gjort bruk av det kunstgrep å sette inn noen noveller, så som Nysgjerrighet i utide og Kapteinen som krigsfange, som er likesom adskilt fra historien, siden de andre som fortelles, dreier seg om don Qujiote selv, og derfor måtte skrives. Han tenkte også, som han sier, at mange ville gi seg hen til den oppmerksomheten som don Quijotes bedrifter krever, slik at de ikke ville vise novellene den samme oppmerksomheten og bare bla gjennom dem, enten så raskt eller så irritert at de ikke ville legge merke til den eleganse og kunstfullhet de bærer med seg, noe som ville blitt helt tydelig dersom de skulle blitt publisert alene og uten støtte av don Quijotes galskaper, eller Sanchos tåpeligheter. Følgelig ville han i denne andre delen hverken sette inn løsrevne eller innlimte noveller, men bare noen episoder som kunne minne om noveller og som springer ut av de samme hendelsene som den virkelige historien frembyr. Og selv disse i begrenset omfang og bare med de ord som trenges for å gjøre dem forståelige; og ettersom han innskrenker seg til å holde seg innenfor beretningens trange grenser, til tross for at han har kyndighet, dyktighet og intellekt til å behandle hele univer­ set, ber han om at hans arbeide ikke må foraktes, men lovprises, ikke for det han skriver, men for det han unnlater å skrive. Og så fortsetter historien med at da don Quijote var ferdig med å spise, samme dag som han hadde gitt de gode rådene til Sancho, fikk denne dem nedskrevet samme ettermiddag, så han kunne finne noen til å lese dem for seg. Men knapt hadde don Quijote gitt dem til ham, før de falt i hertugens hender, som lot hertuginnen få vite om dem, og de to ble atter en gang forbløffet såvel over don Quijotes galskap

710

DON QUIJOTE

som over hans skarpsindighet. Følgelig ville de fortsette med spøken, og sendte Sancho av gårde samme ettermiddag sammen med et stort følge til den landsbyen som han skulle tro var en øy. Det skjedde så at den som skulle føre ham dit, var en av hertugens meget kloke og meget muntre hovmestre - for det kan ikke finnes munterhet der det ikke finnes klokskap - og det var han som hadde spilt rollen som grevinne Trifaldi, så elegant som det alt er fortalt. Han var blitt instruert av herskapet om hvordan han skulle opptre overfor Sancho, og gjennomførte dette på en likeså glimrende måte. Jeg kan fortelle at så snart Sancho så den nevnte hovmesteren, mente han å se det samme ansiktet som enkefru Trifaldi hadde, og han snudde seg mot sin herre og sa: - Herre, enten kan fanden hente meg på flyende flekken, eller så må Deres nåde innrømme at ansiktet til denne hovmesteren til her­ tugen som her står, er det samme som grevinne Doloridas. Don Quijote så nøye på hovmesteren, og da han hadde gjort det, sa han til Sancho: - Det er ingen grunn til at fanden skulle hente deg, Sancho, hverken på flyende eller på flekken, for jeg vet ikke hva du mener. Ansiktet til enkefru Dolorida er det samme som hovmesterens, men derfor er ikke hovmesteren enkefru Dolorida. Om det skulle være slik, ville det innebære en meget stor selvmotsigelse, og nå er det ikke tiden til å undersøke dette, for det ville føre oss inn i innfløkte labyrinter. Tro meg, min venn, at her vil vi be inderlig til Vår Herre om å befri oss fra onde heksemestre og trollmenn. - Det er ikke en spøk, herre, svarte Sancho, - men jeg hørte ham nettopp snakke, og det virket som om Trifaldis røst lød i ørene mine. Vel, jeg skal tie stille, men fra nå av skal jeg være på vakt, for å finne ut om jeg kan se et annet tegn som bekrefter eller avkrefter mistan­ ken jeg har. - Det må du gjøre, Sancho, sa don Quijote, - og du skal melde fra til meg om alt det du oppdager i denne saken og alt det som skjer med deg i ditt guvernørskap. Endelig dro så Sancho av sted, omgitt av et stort følge og kledd som lovkyndig. Over kledningen bar han en vid kappe av silke og geitehår som strålte i et gullskimrende bølgeformet mønster og med en lue av samme stoff, og han red på et muldyr med korte stigbøyler. Etter hertugens ordre fulgte gråskimmelen med det fineste seletøy og eselpryd av silke. Fra tid til annen vendte Sancho hodet for å se på eselet, og han var så glad over å ha det med at han ikke ville ha byttet med keiseren av Tyskland. 7”

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da han tok farvel med hertugparet, kysset han hendene deres, og fikk sin herres velsignelse som denne ga ham med tårer, og som San­ cho mottok med gråtstrimet ansikt. La så, elskverdige leser, Sancho dra av sted i fred og i en velvalgt time og beregn to skjepper med latter, som du kan vente deg når du får vite hvordan han opptrådte i sitt embede. I mellomtiden kan du vente å få vite hva som skjedde med hans herre den natten. Dersom det ikke får deg til å le, vil du i alle fall trekke på munnvikene, for de hendelser som dreier seg om don Quijote, må man enten reagere på med et hånlig og forbløffet grin eller med latter. Det fortelles så at knapt var de dradd av sted, så savnet don Quijote ham, og om han hadde kunnet, hadde han tilbakekalt hans utnev­ nelse og fratatt ham guvernørskapet. Hertuginnen så hans tristesse og spurte hvorfor han var så nedslått, for om det var på grunn av Sanchos fravær, så fantes det væpnere, oldfruer og kammerjomfruer i huset, som ville tjene ham og oppfylle ethvert ønske. - Sannheten er, sa don Quijote, - at jeg beklager Sanchos fravær, men det er ikke den viktigste årsak til at jeg virker nedslått, for blant de mange forbindtligheter som Deres eksellense viser meg, godtar og utvelger jeg bare den velvilje som ligger bak. For øvrig bønnfaller jeg Deres eksellense om å tillate at inne i mitt eget rom, skal jeg alene være den som betjener meg. - Men herr don Quijote, sa hertuginnen, - slik kan det ikke være, for De må betjenes av fire av mine kammerpiker, som er like vakre som blomster. - For meg, svarte don Quijote, - vil de ikke være som blomster, men som torner som stikker meg i sjelen. Like lite som de kan fly, skal de eller noe som ligner få komme inn i mitt rom. Om det er slik at Deres høyhet fortsatt vil vise meg Deres gunst, uten at jeg fortjener det, tillat meg å ordne meg som jeg vil, så jeg kan betjene meg selv innenfor mine egne dører, og la meg bygge en mur midt mellom min attrå og min ærbarhet. Jeg ønsker ikke å miste den vanen på grunn av den generøsitet som Deres høyhet ønsker å vise meg. Kort sagt vil jeg heller sove påkledd enn å tillate at noe skulle kle av meg. - Godt, godt, herr don Quijote, svarte hertuginnen. - Hva meg angår, skal jeg gi ordrer om at ikke engang en flue skal slippe inn i Deres stuer, langt mindre en kammerpike. Jeg er ikke den som ønsker å bringe herr don Quijotes ærbarhet ut av likevekt. For etter det jeg har skjønt, er den dyd som stråler sterkest blant Deres andre dyder, det er ærbarheten. Kle Dem av og kle på Dem alene og på Deres måte, hvordan og når De vil. Det skal ikke finnes noen som vil hindre 712

DON QUIJOTE

Dem i det, for i Deres rom finner De de nødvendige kar for den som sover med låste dører, slik at intet naturlig behov vil tvinge Dem til å åpne den. Måtte den store Dulcinea av Toboso leve i tusen år, og måtte hennes navn utbre seg over den runde jord, siden hun fortjente å bli elsket av den tapre og ærbare ridder. Og måtte de høye himler bringe inn i vår guvernør, Sancho Panzas hjerte, et ønske om snarlig å avslutte sine botsøvelser, så at verden på nytt kan glede seg over en så høy frues skjønnhet. Til dette svarte don Quijote: - Deres høyhet har talt som den De er; for i gode fruers munn kan det ikke finnes noe som er ondt; og mer lykkelig og mer vidkjent i verden vil Dulcinea bli, siden Deres storhet har lovprist henne bedre enn alle de lovprisninger som de mest veltalende i verden kan gi. - Vel, vel, herr don Quijote, svarte da hertuginnen, - tiden for aftensmåltidet nærmer seg, og hertugen venter oss nok. Kom, Deres nåde, og la oss spise og så legge oss tidlig; for den reise De foretok fra Candaya var ikke så kort at den ikke har gjort Dem noe medtatt. - Jeg merker intet, min frue, svarte don Quijote, - for jeg tillater meg å sverge på at jeg aldri i mitt liv har besteget et roligere dyr med jevnere gangart enn Clavileno, og jeg skjønner ikke hva som har fått Malambruno til å kvitte seg med et så lettbent og edelt ridedyr, og brenne det opp sånn uten videre. - Man kan kanskje tenke seg, svarte hertuginnen, - at han har angret på den urett han hadde begått mot fru Trifaldi og hennes følge og andre personer, og på de onde gjetninger han som trollmann og heksemester må ha utført, og at han ville gjøre ende på alle sitt embedes redskaper. Som det viktigste og det som bragte ham størst uro under sine ferder fra land til land, brente han Clavileno. Ved dens aske og pergamentbrevets trofé vil den store don Quijote av la Manchas tapperhet forbli evig. Enda en gang frembar don Quijote nye takksigelser for hertugin­ nen, og straks han hadde spist, trakk don Quijote seg tilbake til sitt rom alene, uten å godta at noen skulle komme inn og tjene ham. Så sterkt fryktet han å påtreffe noen anledning som kunne forlede eller tvinge ham til å svikte den ærbare opptreden som han bevarte for sin frue Dulcinea, at han i sitt sinn alltid bar med seg Amadis av Gaulas edelhet, de vandrende ridderes blomst og speil. Han lukket døren etter seg, og i skinnet fra to vokskj erter kledde han av seg. Idet han tok hosene av - å, for en ulykke så uverdig et slikt menneske - løsnet det, ikke sukk eller andre ting som kunne svekke hans dannelse og urbanitet, men omtrent to dusin masker på en strømpe som slik ble 713

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

forvandlet til en persienne. Den gode herren ble rystet i sitt innerste, og han ville ha gitt en unse med sølv for å ha en aldri så liten tråd av grønn silke; og jeg sier grønn silke, fordi strømpene var grønne. Her utbrøt Benengeli og skrev ned følgende: «A, fattigdom, fat­ tigdom! Jeg vet ikke hva som drev den store dikter fra Cordoba til å kalle deg Du hellige og miskjente gave.

Jeg, selv om jeg er maurer, vet godt gjennom den kontakt jeg har hatt med kristne, at hellighet består av kjærlighet, ydmykhet, tro, lydighet og fattigdom. Til tross for dette mener jeg at den må ha meget av Gud i seg, som nøyer seg med å være fattig, om det da ikke er den form for fattigdom som en av hans største helgener omtaler slik: ’Du skal eie alle ting som om du ikke hadde dem.’ Dette kaller man den første, eller åndens fattigdom; men du, den annen fattigdom, som er den jeg taler om, hvorfor går du løs på lavadelige og velbårne mer enn på andre mennesker? Hvorfor tvinger du dem til å lappe skoene og å ha forskjellige knapper på vamsen, noen av silke, noen av hestehår og noen av glass? Hvorfor skal de bare gå med brettede pipekraver og ikke med fine pipekraver som er åpnet med pipejern?» Av dette kan man se at bruken av stivelse og åpne halskraver er gammel. Og han fortsatte: «Stakkars den velbårne som forsøker å pleie sin ære ved å spise dårlig bak lukkede dører, og gjør tannpirkeren til en hykler som han går ut på gaten med, uten å ha spist noe som tvinger ham til å bruke den! Stakkars den, sier jeg, som har en fryktsom ære og tror at lappen på skoen, den utsvettede hatten, den loslitte kappen og sulten i maven er synlige på en postmils avstand!» Alt dette dukket opp for don Quijote da maskene raknet; men han trøstet seg med at Sancho hadde etterlatt ham et par langskaftede reisestøvler, som han tenkte å ta på seg dagen etter. Endelig la han seg ned tankefull og bekymret, både fordi han savnet Sancho, og over den uløselige ulykken med strømpene, som han gjerne skulle stoppe selv om det var med silke av en annen farve, noe som er et av de tydeligste tegn på fattigdom som en adelsmann kan vise under hele sitt livsløps omfattende kummerlighet. Han slukket vokslysene, det var varmt og han kunne ikke sove, han sto opp av sengen og satte på gløtt et vindu med gitter som vendte ut mot en have. Da han hadde åpnet det, hørte han noen som gikk og snakket sammen i haven. Han ga seg til å lytte oppmerksomt. De som snakket hevet stemmen så meget at han kunne høre følgende ord:

7H

DON QUIJOTE

- Plag meg ikke med at jeg skal synge, å Emerencia, for du vet at fra den stund denne fremmede trådte inn i denne borgen og mine øyne så ham, kan jeg ikke lenger synge, bare gråte, så meget mer som min frues søvn er mer lett enn tung, og jeg ville ikke at hun for noen pris skulle finne oss her. Om det skulle være slik at hun sov og ikke våknet, ville min sang være forgjeves om denne nye Aeneas sover og ikke våkner for å lytte, han som har nådd mitt land for å la meg lide. - Tal ikke slik, å Altisidora, ble det svart, - for det er ingen tvil om at hertuginnen og alle her i huset sover, bortsett fra ditt hjertes herre og din sjels livgiver, for jeg hørte nettopp at han åpnet gittervinduet i sitt rom, så han er utvilsomt våken. Syng lavt, du min smertefylte, til harpens bløte klang, og om hertuginnen skulle høre oss, legger vi skylden på heten. - Det er ikke det det dreier seg om, å Emerencia, svarte Altisidora, - men om ikke å la sangen avsløre mitt hjerte, og å bli ansett av dem som ikke kjenner kjærlighetens overveldende makt som en flyktig og lettsindig jomfru. Men komme hva som komme vil; heller skam­ rødme på kinnet enn et sår i hjertet. I samme øyeblikk hørte han en harpe tone dempet og bløtt. Da don Quijote hørte dette, ble han som lammet, for akkurat da dukket det opp i hans erindring de talløse eventyr som lignet dette, om vinduer, gitre og haver, musikk, kjærlighetsord og besvimelser som han hadde lest om i sine vettløse ridderbøker. Så innbilte han seg at en av her­ tuginnens kammerjomfruer var forelsket i ham, én som ærbarheten tvang til å holde sine følelser hemmelige. Han fryktet at han skulle gi etter og besluttet for seg selv å ikke la seg beseire, og idet han anbefalte seg av sjel og sinn til Dulcinea av Toboso, besluttet han å lytte til musikken. Og for å vise at han befant seg der, lot han som han nøs, noe jomfruene gledet seg stort over, for de ønsket ikke noe heller enn at don Quijote skulle høre dem. Da Altisidora hadde latt hånden løpe over harpen og hadde stemt den, begynte hun å synge denne balladen: O du, som sover i sengen i hvite, hollandske laken, utstrakt i hele din lengde fra kveld og til morgendagen. Du er den tapreste ridder vokst opp av La Manchas muld, mer uberørt og velsignet

715

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

enn det arabiske gull. Hør en ulykkelig jomfru, høyreist men slått over ende; lyset fra dine to soler fikk hennes sjel til å brenne. Selv drar du på eventyr for å dulme andres smerte, men nekter å lege såret du brente i hennes hjerte. Si meg du unge og tapre å, måtte Gud gi deg hell vokste du opp i Lybia eller høyt i Jacas fjell? Diet du morsmelk av slanger eller fant du amme der hvor andre går vill i berget eller skjult blant skogens trær? Lykkelig er Dulcinea, en sunn og rundkinnet pike, som har bedåret et villdyr, det er ikke mange slike. Det gjør henne viden kjent fra Jarama til Henares, fra Pisuerga til Arlanza og fra Tajo til Manzanares. Jeg byttet gjerne med henne, og gjerne ga jeg minsanten en gallakjole på kjøpet, den med gullfrynser ved kanten. Å, den som var i din favn, eller kanskje fant litt plass på sengekanten så du kunne kløs i hodet for flass! Til det er jeg nok uverdig, jeg oppnår ikke den ære; massøse for dine føtter får jeg vel likevel være. Å, om jeg kunne forært deg sko med sølvslåtte knapper, damaskebukser og hårnett og fine hollandske kapper!

716

DON QUIJOTE

Og perler av beste sort, så store som digre pærer som ingen har maken til, de som blir kalt solitærer! Keiser Nero av La Mancha, sku ikke mer i mitt hjerte fra din tarpeiske klippe! Pust ikke mer til min smerte! Jeg er ung, jeg fyller femten og er ikke noens brud tre måneder mer enn fjorten, det sverger jeg ved min Gud. Jeg er ikke halt, ikke lam, og hånden tar faste grep, og det liljefine håret er langt som et kjoleslep. Om munnen min er som ørnens og nesen er bred og flat, gjør tennene av topaser meg likevel delikat. Stemmen min, som du kan høre, er innsmigrende og blid; min høyde er under middels, er det da mere å si? Men piler du sendte, har min ynde fått dype sår av. Her er jeg kammerjomfru. Og navnet? Altisidora.

Her avsluttet Altisidora med banesåret sin sang, og her begynte den tilbedte don Quijotes forbløffelse, og han sukket tungt og sa for seg selv: - Hvorfor skal jeg være en så omvandrende ulykkelig at det ikke skal finnes den jomfru som ikke forelsker seg i meg ...! Og hvorfor skal den uforlignelige Dulcinea av Tobosos lykke være så begrenset at hun ikke i fred og ro kan nyte min uforlignelige standhaftighet...! Hva vil dere med henne, dronninger? Hvorfor forfølger dere henne, keiserinner? Hvorfor går dere løs på henne, dere jomfruer på fjorten, femten år? Tillat, tillat denne ulykkelige å triumfere, nyte og være stolt over det hell som Amor ville gi henne ved å overgi mitt hjerte og overlevere min sjel. Hør bare forelskede kvinneflokk, bare overfor 717

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Dulcinea er jeg myk som deig og svak som sukkerbrød, overfor alle de andre er jeg som flintesten; overfor henne er jeg honning, og over­ for dere bitre dråper. For meg er bare Dulcinea skjønn, klok, ærbar, elegant og velbåren, og alle andre er heslige, tåpelige, lettsindige og av sletteste herkomst. For å være hennes og ikke noen annens, satte naturen meg inn i verden. Gråt eller syng, Altisidora; bli bare fortvi­ let, Madame, for hvis skyld jeg ble gjennombanket i den forheksede maurerens borg, kok meg eller stek meg, Dulcineas vil jeg være, ren, veloppdragen og ærbar, til tross for alle jordens trolldomskrefter. Dermed slo han vinduet igjen, og nedslått og medtatt som om en stor ulykke hadde skjedd ham, la han seg i sengen, hvor vi lar ham ligge for øyeblikket. Den store Sancho Panza kaller på oss, som nå vil tiltre sitt berømmelige guvemørskap.

KAPITTEL XLV om hvordan den store Sancho Panza tok sin øy i besittelse og måten han begynte å styre på

Å du, antipodenes evige oppdager, verdens lysende fakkel, himme­ lens øye, du som tempererer vannflaskene, Timbrius her og Foibos der, spydkaster her, doktor der, diktningens far, oppfinner av musik­ ken, du som alltid står opp, og selv om det ser slik ut, aldri legger deg ned! Til deg sier jeg, å sol, ved hvis hjelp mennesket frembringer mennesket, deg ber jeg om å opplyse min genius’ mørke, slik at det kan gjennomløpe alle punkter i beretningen om den store Sancho Panzas regjering. For uten deg føler jeg meg lunken, svekket og for­ virret. Jeg kan altså berette at med hele sitt følge nådde Sancho til en liten by på omkring tusen innbyggere, som var en av de beste hertugen hadde. De lot ham få vite at stedet ble kalt Barataria-øya, enten fordi stedet egentlig het Baratario, eller fordi han hadde fått den med lure­ rier på billigsalg. Da de nådde frem til byporten, den hadde ringmur, kom byrådet ut for å motta ham. Kirkeklokkene ringte og alle bebo­ erne ga uttrykk for stor glede, og med pomp og prakt førte de ham til storkirken for å takke Gud. Dernest overrakte de ham nøklene til byen og erkjente ham som livsvarig guvernør for Barataria. Den nye guvernørens drakt, skjegg, fedme og kortvoksthet forund718

DON QUIJOTE

ret alle som ikke kjente noe til hemmeligheten, ja til og med alle som gjorde det, og det var mange. Da de hadde ført ham ut av kirken, ledet de ham til domhuset der de plasserte ham i dommersetet, og hertugens hovmester sa til ham: - Det er en gammel skikk, herr guvernør, at den som kommer for å ta denne berømmelige øy i besittelse, er nødt til å svare på et spørs­ mål som stilles ham og som er noe innfløkt og vanskelig. Gjennom svaret kan folket kjenne den nye guvernørs dømmekraft på pulsen og følgelig glede seg eller skuffes over hans ankomst. Mens hovmesteren sa alt dette til Sancho, satt han og stirret på noen store bokstaver som var skrevet på veggen midt imot hans sete. Og da han ikke kunne lese, spurte han hva slags tegninger det var på denne veggen. Han fikk som svar: - Herre, her er det nedskrevet og notert den dag Deres herlighet tok denne øy i besittelse, og denne inskripsjonen sier: I dag, i den og den måned og det og det år tok herr don Sancho Panza denne øy i besittelse; måtte han få nyte den i mange år. - Og hvem er det man kaller herr don Sancho Panza? spurte San­ cho. - Deres herlighet, svarte hovmesteren, - for til denne øya er det aldri kommet noen annen Panza enn den som sitter på dette setet. - Bemerk da, min bror, sa Sancho, - at jeg ikke har noe don i navnet mitt, og heller ikke har noen i min slekt noensinne hatt det. Man kaller meg kort og godt Sancho Panza, og Sancho het far, og Sancho bestefar, og alle var Panzas uten tillegg av dones eller donas. Jeg tror at her på denne øya finnes flere doner enn stener; men nok er sagt. Gud skjønner meg, og det kunne hende at om dette guvernørskapet varer mer enn fire dager, skal jeg få skrapt vekk disse donene, som det er så mange av at de må være like plagsomme som fluer. Herr hovmesteren kan så fremkomme med sitt spørsmål, for jeg skal svare det beste jeg kan, enten folket skuffes eller ei. I samme øyeblikk trådte det to menn inn i domhuset, den ene kledd som bonde, den andre som skredder, for denne holdt en saks i hånden, og skredderen sa: - Herr guvernør, jeg og denne bondemannen stiger frem for Deres nåde fordi denne gode mannen kom til min butikk i går (for jeg, med de tilstedeværendes tillatelse, er skreddermester, Gud være lovet), ga meg et stykke stoff mellom hendene og spurte: «Herre, er dette stoffet nok til å lage meg en lue?» Jeg kjente på stoffet og svarte ja; han må ha ment, etter det jeg mente, og der mente jeg riktig, at jeg utvilsomt ville stjele fra ham en del av stoffet, basert på den onde og 719

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slette mening man har om skreddere, og han spurte om jeg kunne finne ut om det fantes nok til to. Jeg gjettet hva han mente og svarte ja; og han fortsatte videre med sin onde og opprinnelige hensikt, og øket tallet på luer, og jeg svarte med jaer, inntil vi nådde tallet på fem luer. Nå, da vi er kommet så langt, kom han for å hente dem. Jeg ga ham dem, og han vil ikke betale sømmen, men vil heller at jeg skal betale ham eller levere stoffet tilbake. - Er alt dette riktig? spurte Sancho. - Ja, herre, svarte mannen, - men Deres nåde må få ham til å vise frem de luene han har laget. - Meget gjerne, sa skredderen. Og straks rakte han hånden frem under kappen og viste frem fem luer som var trukket over hver enkelt fingertupp og sa: - Her er de fem luene som denne gode mannen ber om, og ved Gud og min egen samvittighet har jeg ikke beholdt noe av stoffet, og utførelsen kan kontrollørene i lauget få se på. Alle de tilstedeværende ga seg til å le av alle luene og av denne nye saken. Sancho tenkte seg litt om og sa: - Det ser for meg ut som om det ikke trenges lange utlegninger i denne saken, men at den bør avgjøres etter en god manns sunne vett. Derfor avgir jeg som dom at skredderen skal miste sylønnen og bonden stoffet, og luene skal bringes til de innsatte i fengselet, og så er det avgjort. Om den neste dommen om fehandlerens pengepung forbløffet de tilstedeværende, vekket denne latter, men det guvernøren hadde besluttet, ble gjort. Frem for ham steg så to gamle menn, den ene støttet seg på en rørstokk, og han uten stokk sa: - Herre, jeg lånte denne gode mannen for en tid siden ti gullduka­ ter, for å glede ham og gjøre en god gjerning, på den betingelse at han skulle levere dem tilbake når jeg ba om det. Det gikk mange dager uten at jeg ba ham gjøre det, for ikke å sette ham i større forlegenhet når han betalte det tilbake, enn før jeg hadde lånt dem til ham. Men da jeg mente at han ikke brydde seg med å betale pengene tilbake, har jeg bedt ham mange ganger om å gjøre det. Men han nekter og sier at jeg aldri har lånt ham ti dukater, og om jeg hadde lånt dem til ham, hadde han tilbakebetalt dem. Jeg har ingen vidner hverken til lånet eller tilbakebetalingen, for han har ikke betalt det. Jeg skulle ønske at Deres nåde ville la ham sverge, og om han vil sverge på at han har betalt meg, skal jeg ettergi ham her og for Guds åsyn. - Hva sier De til dette, gamle mann med stokken? sa Sancho. Til dette svarte gamlingen: 720

DON QUIJOTE

-Jeg, herre, innrømmer at jeg fikk låne dem, og om Deres nåde vil senke Deres embedsstav, og han lar det avgjøres av at jeg sverger på den, skal jeg sverge rett og riktig på hvordan jeg har tilbakelevert og betalt lånet. Guvernøren senket embedsstaven, mens gamlingen med stokken ga den til den andre, som om den var i veien når han skulle sverge. Så la han hånden på korset på embedsstaven, og sa at det var sant at han hadde lånt ham de ti dukatene han hadde bedt om; men at han med egen hånd hadde lagt dem i hans, og siden han ikke husket det, hadde han flere ganger bedt om å få dem tilbake. Da den store guvernøren så dette, spurte han kreditoren hva han svarte til det motparten hadde sagt. Denne sa at hans skyldner utvilsomt snakket sant, for han holdt ham for å være en god mann og en god kristen, og at han selv måtte ha glemt hvordan og når han hadde fått dem tilbake, og at han fra da av aldri mer ville be ham om noe. Skyldne­ ren tok stokken tilbake og med senket hode forlot han domhuset. Da Sancho hadde sett dette, og at han så raskt gikk sin vei, og dessuten så den annen parts tålmodighet, bøyet han hodet ned mot brystet og la pekefingeren på høyre hånd over øyenbrynene og neseryggen, satt urørlig et lite øyeblikk, før han hevet hodet og befalte at de skulle kalle på den gamle mannen med stokken, som alt hadde gått sin vei. De kom med ham, og straks Sancho så ham, sa han: - Min gode mann, gi meg den stokken, for jeg har bruk for den. - Meget gjerne, svarte den gamle mannen, - her er den, herre. Han rakte den frem og Sancho tok den, ga den til den andre gamle mannen og sa: - Gå med Gud, nå er De betalt. - Jeg, herre, svarte den gamle, - er da denne rørstokken verd ti gulldukater? - Ja, sa guvernøren, — om den ikke er det, er jeg den største treskalle i verden. Og nå skal vi se om jeg har vett til å styre et helt kongerike. Så befalte han der og da å knekke og åpne rørstokken. Det ble gjort, og midt inne i den fant de ti gullstykker. Alle ble forbløffet og holdt den nye guvernøren for en ny Salomo. Han ble spurt om hvordan han hadde skjønt at de ti dukatene befant seg inne i stokken. Han svarte at da han hadde sett den gamle som sverget, overlate stokken til motparten mens han avla eden, og sverge på at han rett og riktig hadde betalt ham lånet han ba om, og etter å ha sverget, ba om å få stokken tilbake, falt det ham inn at inne i den var betalingen som han ble bedt om. Av dette kan man

721

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

slutte at selv om de som styrer er noen fehoder, så styrer kanskje Gud deres domsavsigelser. Dessuten hadde han hørt tale om en tilsvarende sak av sognepresten hjemme, og han hadde så god hukommelse at han aldri glemte noe av det han ville huske; det fantes ‘ikke en bedre hukommelse på hele øya. Det endte med at gamlingene gikk sin vei, den ene skamfull, og den andre betalt, og alle nærværende var fulle av forbløffelse. Og han som skrev ned Sanchos ord og gjetninger, kunne ikke avgjøre om han skulle betrakte ham som en tulling eller en kloking. Straks denne saken var avgjort, kom det inn i domhuset en kvinne som holdt godt fast i en mann kledd som en rik fehandler, og ropte og skrek: - Rettferdighet, herr guvernør, rettferdighet, og finner jeg den ikke på jorden, skal jeg lete etter den i himmelen! Min egen kjære guver­ nør, denne onde mannen grep fatt i meg ute på markene og gjorde bruk av kroppen min som om den var en skitten klut. Å, jeg ulyk­ kelige stakkar, han fratok meg det jeg har gjemt i mer enn treogtyve år og forsvart mot muslimer og kristne, innfødte og utlendinger, og jeg har alltid vært hård som en korkek, og bevart meg selv uberørt som en salamander i ilden,.eller som ull mellom tornebusker, og så kommer denne mannen med tomme hender og vil beføle meg uten videre. - Det står fremdeles igjen å finne ut om denne herren har så tomme hender, sa Sancho. Han snudde seg mot mannen og ba ham svare på denne kvinnens klage. Han svarte forvirret: - Mine herrer, jeg er en fattig svinebonde, og i dag morges dro jeg hjemmefra og hit for å selge, med respekt å melde, fire griser som i avgifter og bestikkelser kostet meg nesten like mye som de var verd. Jeg var på vei hjem da jeg på veien traff på denne kvinnen, og fanden som alltid lager floker og rot av alt, fikk oss til å ligge med hver­ andre. Jeg betalte henne tilstrekkelig, men hun var misfornøyd, grep fatt i meg og slapp meg ikke før hun fikk meg inn hit. Hun sier at jeg tvang henne, og hun lyver, og det skal vise seg når jeg får avlagt den eden jeg har tenkt å avlegge, og dette er hele sannheten uten at det mangler den minste smule. Da spurte guvernøren om han hadde på seg noen sølvpenger; han sa at han hadde tyve dukater i en skinnpose på brystet. Da befalte Sancho ham å ta den frem og overlevere den slik den var til klageren. Han gjorde det skjelvende, kvinnen tok den og idet hun takket, buk­ ket og neiet til alle og ba til Gud for herr guvernørens liv og helse,

DON QUIJOTE

han som tenkte så meget på trengende jomfruer og foreldreløse, dro hun ut av domhuset med posen i et godt grep med begge hendene, selv om hun først så etter om pengene i den virkelig var av sølv. Knapt var hun kommet ut før Sancho ba svinebonden, som alt sto og gråt, mens øynene og hjertet fulgte etter pengepungen: - Gode mann, gå etter den kvinnen og ta fra henne pungen selv om hun ikke vil og kom så tilbake hit med henne. Og han lot seg ikke si det to ganger, for han for ut som et lyn for å gjøre det han ble befalt. Alle tilstedeværende sto spente og ventet på slutten av denne saken, og like etter kom mannen og kvinnen og holdt sterkere tak i hverandre enn første gang, hun med skjørtet høyt løftet der hun hadde pungen i en fold, mens mannen sloss for å ta den fra henne. Men det var ikke mulig, så godt forsvarte kvinnen seg, og hun ropte med høy røst: - Rettferdighet fra Gud og fra verden! Se Deres nåde, herr guver­ nør, se hvor lite skam og gudsfrykt det er i denne ukristelige fyren som midt i landsbyen og mitt på gaten har forsøkt å ta fra meg den pungen Deres nåde befalte overlevert til meg. - Og har han klart det? spurte guvernøren. - Hvordan skulle han det? svarte kvinnen. - Jeg ville heller miste livet enn miste pungen. Det skulle bare mangle! Da måtte man nok sende meg andre slags trollkatter enn denne stakkarslige og ekle fyren! Hammer og tenger, slegger og huggjern er ikke nok til å få den ut av klørne på meg, ikke engang løveklør; da får han heller rive sjelen ut av kroppen på meg! - Hun har rett, sa mannen, - og jeg gir meg og bekjenner at mine krefter strekker ikke til for å ta den fra henne, så jeg lar henne beholde den. Da sa guvernøren til kvinnen. - Vis bare frem denne pungen, dydige og tapre kvinne. Hun ga ham den straks, og guvernøren vendte seg mot mannen og sa til den som var voldtatt og ikke voldtatt: - Min gode søster, om De hadde vist det samme pågangsmot og tapperhet, ja selv halvparten, for å forsvare denne pungen som for å forsvare Deres legeme, ville ikke engang Herkules kunnet tvinge Dem. Gå så med Gud, og reis og ryk og vis Dem ikke på denne øya, eller i seks postmils omkrets, ellers får De to hundre piskeslag. For­ svinn så, din skamløse skravlebøtte og svindlerske. Kvinnen for sammen og gikk misfornøyd derifra med bøyet hode, og guvernøren sa til mannen: - Min gode mann, gå med Gud tilbake til Deres landsby med Deres 7*3

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

egne penger; og om De ikke senere ønsker å miste dem, bør De unngå å ligge med noen. Mannen takket det beste han kunne og gikk, og alle som var til stede ble forbløffet enda en gang over den nye guvernørens dømme­ kraft og domsavsigelser. Alt det som hadde skjedd ble nedskrevet av kronikøren og sendt til hertugen som ventet på det med største glede. Og la så den gode Sancho bli der han er, for vi får det travelt, da hans herre ble helt slått over ende av Altisidoras musikk.

KAPITTEL XLVI om den frykt og beven som don Quijote fikk av den bjelle- og kattejammer som han opplevet under den forelskede Altisidoras tilnærmelser Vi forlot den store don Quijote nedsunket i de tanker som den for­ elskede jomfru Altisidoras musikk hadde vekket i ham. Han gikk til sengs sammen med dem, men som om de var lopper, lot de ham ikke sove eller hvile et øyeblikk. Dessuten ble han plaget ved tanken på de strømpemaskene som hadde raknet, men siden tiden er lettfotet, finnes det ikke den kløft som kan stoppe den, og den red av sted på timene, og morgenen kom med stor hast. Da don Quijote så det, forlot han de bløte hynder, og helt uten å nøle iførte han seg sin semskede kledning, tok på seg de høyskaftede støvlene, for å skjule ulykken med maskene, hyllet seg inn i sin skarlagenrøde kappe og satte jegerluen av grønn fløyel brodert med sølvtråd på hodet, la sverdgehenget over skuldrene med det gode og skarpslepne sverdet, grep en stor rosen­ krans som han alltid hadde med seg, og med største og mest affek­ terte verdighet og bevegelser gikk han ut i forværelset, der hertugen og hertuginnen sto fullt påkledde og som om de ventet ham. Og da de passerte et galleri, sto Altisidora og en annen kammerjomfru og venninne av henne oppstilt og ventet også på ham. Straks Altisidora så don Quijote, lot hun som om hun besvimte, venninnen tok imot henne med skjørtene, og med stor hast begynte hun å knappe opp knappene i brystet. Don Quijote som så dette, gikk bort til dem og sa: - Jeg vet allerede hva som er grunnen til slike hendelser. - Det vet ikke jeg, svarte venninnen, - for Altisidora er den sun-

724

DON QUIJOTE

neste av alle her i huset, og jeg har aldri hørt et sukk fra henne i - den tiden jeg har kjent henne. Jeg ønsker ondt over alle vandrende riddere som finnes i verden, om det er slik at alle er utakknemlige. Gå så bare, herr don Quijote, for denne stakkars kvinnen kommer ikke til seg selv så lenge De er her. Til dette svarte don Quijote: - Vil Deres nåde sørge for at det finnes en lutt i mitt rom i aften; for jeg skal trøste denne ulykkelige jomfru så godt jeg kan. Begyn­ nende kjærlighet kan best kureres ved å utdrive villfarelsen. Dermed gikk han, slik at de som så ham der, ikke skulle ta notis av ham. Ikke før var han gått, så kom den besvimte Altisidora til seg selv igjen og sa til den andre kammerjomfruen: - Vi må sørge for å legge en lutt hos ham; for don Quijote vil nok sørge for musikk, og den blir ikke dårlig når den er av ham. De gikk så for å fortelle hertuginnen hva som foregikk og om den lutten don Quijote ba om, og hun ble i høyeste grad munter og avtalte med hertugen og kammerjomfruene å spille ham et puss som skulle være mer morsomt enn skadelig. De ventet glade på at natten skulle falle på, og den kom like raskt som dagen var kommet før, og den tilbragte hertugparet i liflige samtaler med don Quijote. Hertuginnen sendte samme dag, og det er både sant og virkelig, en av sine pasjer - han som ute i skogen hadde spilt den forheksede Dulcineas skik­ kelse - til Teresa Panza med brevet fra ektemannen Sancho Panza, sammen med klesbylten som han hadde etterlatt for å få den sendt til henne, og hun påla pasjen å gi en ordentlig beskrivelse av det som skjedde hos henne. Da det var gjort og klokken var elleve om aftenen, fant don Qui­ jote en lutt inne i sitt værelse, prøvde den, åpnet gittervinduet og hørte at det var folk i haven. Etter at han hadde latt hånden gli over gripebrettet og stemt den så godt han kunne, spyttet han og renset brystet og intonerte så følgende ballade, som han selv hadde skrevet samme dag, med velklingende om enn litt hes røst: Kjærlighetens sterke krefter bringer sjelen ut av lage, særlig når den følges tett av lediggangens leie plage. Sysler som å sy og kniple, drive på med ting som fengsler, er den aller beste motgift for å temme elskovslengsler.

725

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

For en ung og dydig pike som vil inn i ektestanden, er den beste medgift kyskhet for å friste ektemannen. Riddere, hvor enn de vandrer, snart i norden, snart i syden, leker seg med mange kvinner, men de gifter seg med dyden. Kjærligheten kommer ofte som en gjest på gjennomfart, hilser pent og smiler høflig, men forlater huset snart. Flammer som så fort blir antent for å slukne neste dag, etterlater ingen minner eller noe ubehag. Ingen dekker vel et bilde med et nyere portrett; der en skjønnhet først har seiret, blir den neste oversett. Dulcinea av Tobosos bilde er mitt hjertes port; det har preget sjelens tavle og kan aldri viskes bort. Trofasthet hos den som elsker er en egenskap som prises, et av Amors små mirakler hvormed kjærlighet bevises.

Så langt var don Quijote kommet i sin sang, som hertugen, hertugin­ nen, Altisidora og nesten alle i borgen lyttet til, da det plutselig oppe fra et galleri som løp rett over don Quijotes gittervindu, ble sluppet et rep der det hang hundre kubjeller, og de ble fulgt av en sekk full av katter som likeledes hadde noen mindre bjeller bundet til halen. Støyen fra kubjellene og mjauingen fra kattene var så sterk at selv hertugparet som hadde funnet på spøken, rykket til, og don Quijote ble redd og sto som lamslått. Tilfeldigheten ville at to eller tre katter klarte å komme seg gjennom gitteret og inn i rommet, og de for fra den ene siden til den andre så det virket som om en legion djevler befant seg der. De slukket de lysene som brant der inne idet de lette etter et sted å komme seg ut. Repet med de store kubjellene opphørte

DON QUIJOTE

ikke med å stige og synke, og storparten av folkene i borgen, som ikke visste noe om saken, sto spente og overrasket. Don Quijote reiste seg opp, la hånden på sverdet og begynte å utdele stikk gjennom gitteret mens han ropte med høy røst: - Ut, onde trollmenn! Ut med dere, trollpakk; jeg er don Quijote av la Mancha og mot ham er deres onde hensikter uten styrke og kraft! Så gikk han løs på kattene som for omkring, og stakk etter dem. De tok sin tilflukt til gittervinduet, og gjennom det forsvant de, selv om én, da den så at don Quijotes hugg og stikk ble for nærgående, fløy rett i synet på ham, grep ham i nesen med klørne og tennene og gjorde ham så vondt at don Quijote ga fra seg de høyeste skrik han kunne. Da hertugen og hertuginnen hørte dette og lurte på hva det kunne være, løp de inn der etter å ha åpnet med hovednøkkelen og så den stakkars ridderen kjempe av alle krefter for å rive katten vekk fra ansiktet. De kom inn med lys og så den ujevne kampen. Hertugen ville skille dem, men don Quijote ropte: - La ingen få den vekk! La meg gå i nærkamp med denne djevelen, denne heksemesteren, denne trollmannen; for jeg skal selv få ham til å forstå hvem don Quijote av la Mancha er! Men katten som ikke brydde seg om slik trusler, freste og bet ster­ kere, inntil hertugen endelig fikk den løs og kastet den ut gjennom gittervinduet. Don Quijote sto igjen med oppklort ansikt, og nesen var ikke mye bedre, og han var sterkt nedslått over ikke å ha fått avslutte den nærkampen med den onde trollmannen han holdt på med. De kom med sårolje fra Aparicio, og selveste Altisidora for­ bandt med sine hvite hender alle sårene, og mens hun holdt på med det, sa hun lavt: - Alle disse uhellene skjer deg, du stivnakkede ridder, på grunn av din syndefulle hårdhet og ditt stivsinn. Måtte Gud sørge for at Sancho glemmer å piske seg, så at din elskede Dulcinea aldri befris for trolldommen og du ikke kan få glede av det, eller når frem til brudesengen med henne, i det minste så lenge jeg lever, jeg som tilber deg. Til alt dette svarte don Quijote bare med et dypt sukk, så strakte han seg ut i sengen og takket hertugparet, ikke fordi han fryktet dette kattepakket, disse trollkattene med kubjellene, men fordi han hadde innsett den gode hensikt de var kommet ham til unnsetning med. Hertugparet lot ham få roe seg ned og gikk derifra nedslåtte over at dette eventyret som de ikke hadde trodd skulle koste don Quijote så dyrt, skulle komme til å koste ham fem dager i sengen, der det nå 727

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

skjedde ham et nytt eventyr som var muntrere enn det forrige. Men det vil ikke historikeren fortelle nå, men heller dra til Sancho Panza som var svært opptatt og både vettig og vittig i sitt guvernørskap.

KAPITTEL XLVII hvor det fortelles videre om hvordan Sancho Panza geberdet seg i sitt guvernørskap Historien beretter at fra domhuset ble Sancho Panza ført til et storslått palass, der det i en stor sal var dekket et kongelig og nydelig måltid, og straks Sancho trådte inn i salen, satte skalmeier i å spille og fire pasjer kom frem med vann til en håndvask, som Sancho mottok med stort alvor. Musikken holdt inne, Sancho satte seg for bordenden, for det fan­ tes ikke mer enn ett sete og én oppdekning på hele bordet. Ved siden av ham stilte det seg en person, som viste seg å være lege med en embedsstav av hvalben i hånden. Et kostelig hvitt klede som dekket over en rekke fat med varierende retter og frukt, ble løftet av. En som så ut som en student, ba bordbønnen, og en pasje la en serviett med kniplinger rundt halsen på ham, mens en annen som opptrådte som overhovmester, satte en tallerken med frukt foran ham. Knapt hadde han tatt en bit før han med embedsstaven berørte tallerkenen, og så ble den tatt vekk med uhyre kjapphet, mens overhovmesteren rakte ham en med en annen rett. Sancho ville prøve den, men før den nådde ham så han fikk smake på den, hadde embedsstaven berørt den, og en pasje fjernet den like kjapt som frukten. Da Sancho hadde sett dette, reagerte han og spurte om han for å spise dette måltidet, måtte opptre som tryllekunstner. På dette svarte han med embedsstaven: - Herr guvernør, man skal ikke spise annet enn det som er skikk og bruk på andre øyer der det finnes guvernører. Jeg, herre, er lege, og betales på denne øya for være det for guvernøren her. Jeg passer på Deres helse meget bedre enn min egen og studerer dag og natt og følger guvernørens temperament, for å kunne behandle ham om han skulle bli syk. Det viktigste jeg gjør er å være til stede ved hans måltider, og la ham spise av det jeg mener passer ham, og å fjerne det jeg mener kan virke skadelig og fordervelig for maven. Følgelig befalte jeg å fjerne fruktfatet da det inneholder for mye væske, og 728

DON QUIJOTE

fatet med den andre retten ba jeg også om å få fjernet, ettersom den er for varm og inneholder for mange krydderier som øker tørsten; og den som drikker meget, dreper og fortærer den grunnleggende fuktighet som livet består av. - Sett på den måten kan det fatet med stekte åkerhøns som står der og for meg ser riktig krydret ut, ikke gjøre meg noen skade. Til dette svarte legen: - De der kommer ikke herr guvernøren til å spise så lenge jeg lever. - Nå, hvorfor det? sa Sancho. Og legen svarte: - Fordi vår lysende ledestjerne mester Hippokrates sier i en av sine aforismer: Ornnis saturatio mala, perdices autem pessima. Og det betyr: «All spising til overmål er skadelig, men åkerhøns er det verste.» - Om dette er slik, sa Sancho, - vil da herr doktoren se over alle de rettene som står på dette bordet og avgjøre hvilken som passer meg best og hvilken som gjør meg minst skade. La meg så få spise av den uten at De slår meg med stokken; for jeg sverger ved guver­ nørens liv, og håper at Gud lar ham nyte det, jeg dør av sult. Og å nekte meg mat, selv om det plager doktoren, og hvor meget han enn gjentar det, er mer som å frata meg livet enn å opprettholde det. - Deres nåde har rett, herr guvernør, svarte legen, - og følgelig er min mening at Deres nåde ikke skal spise av de stekte kaninene som står der, da de er tungt fordøyelige. Den der kalven, om den ikke var ovnsstekt og i marinade, kunne nok prøves, men det er det ingen grunn til. Til det sa Sancho: - Den digre retten som står der og damper, ser ut til å være en allehåndegryte som på grunn av alle de ting som finnes i den, nok inneholder noe som jeg liker og som vil gjøre meg godt. - Utelukket, sa legen. - En så ond tanke må forjages straks; det finnes ikke den ting i verden som ernærer mindre enn en allehånde­ gryte. Den er noe for kanniker eller rektorer for presteseminarer eller for bondebrylluper, men guvernørenes bord der alt som er nydelig og pent må dominere, bør være fri for dem. Grunnen er at alltid og overalt og av enhver settes enkle medisiner høyere enn de sammen­ satte, for når det gjelder de enkle, kan man ikke ta feil. Det kan man derimot når det gjelder de sammensatte, ved å endre mengden av de ting de er sammensatt av. Men det jeg vet herr guvernøren må spise for å bevare og opprettholde helsen, er ett hundre tynne kjeks med litt nypemarmelade som beroliger maven og befordrer fordøyelsen. 7*9

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da Sancho hørte dette, lente han seg tilbake i stolen og stirret på legen fra opp til tå, og med dyster røst spurte han hva han het og hvor han hadde studert. Til dette svarte han: - Jeg, herr guvernør, - heter doktor Pedro Recio de Agiiero, og det betyr som kjent Sterk i varsler og er fra en landsby ved navn Tirteafuera, som betyr Hopputfor, som befinner seg mellom Caracuel og Almodovar del Campo, på høyre hånd, og jeg har doktorgraden fra universitetet i Osuna. Til dette svarte Sancho med glødende raseri: - Vel, herr Pedro Sterk i varsler, fra landsbyen Hopputfor, som lig­ ger på høyre hånd når vi drar fra Caracuel til Almodovar del Campo, med eksamen fra Osuna: Se til å forsvinne herifra straks, hvis ikke sverger jeg ved solen at jeg skal ta en tjukk stokk og med stokkeslag skal jeg begynne med ham og fortsette så det ikke blir tilbake en eneste lege på hele denne øya. I det minste alle de leger som jeg skjønner er uvitende; for de lærde, kloke og innsiktsfulle skal jeg vise ærbødighet og ære dem som guddommelige vesenet. Og jeg gjentar at De skal forsvinne herifra herr Pedro Sterk; hvis ikke skal jeg ta den stolen jeg sitter i og slå den i filler mot skallen hans, og vil man ta det opp når regnskapet for mitt guvernørskap skal gjøres opp, vil jeg forsvare meg med å si at jeg har gjort Gud en tjeneste ved å drepe en dårlig lege, som er som en bøddel i staten. Og gi meg så noe å spise, hvis ikke kan man bare ta mitt guvernørskap, for et embede som ikke gir sin herre noe å spise, er ikke to bønner verd. Doktoren ble vettskremt over å se guvernøren så rasende, og ville ha tatt et Hopputfor for å komme ut, om det ikke i samme øyeblikk lød et posthorn nede fra gaten. Overhovmesteren kikket ut, og kom tilbake og sa: - Det kommer ilpost fra min herre hertugen, det må nok være et viktig dokument. Ilbudet kom svettende og engstelig inn og trakk frem et sammenbrettet papir fra brystet og overleverte det i Sanchos hender. Sancho lot det gå videre til overhovmesteren og ba ham lese påskriften som lød slik: Til don Sancho Panza, guvernør for øya Barataria, i hans egen hånd, eller i sekretærens. Da Sancho hørte det, sa han: - Hvem er min sekretær her? Og en av de tilstedeværende svarte: -Jeg, herre, for jeg kan lese og skrive, og så er jeg basker. - Med et slikt tillegg, sa Sancho, - kunne han være sekretær hos keiseren selv. Åpn dette brevet og se hva det inneholder. Det gjorde den nyfødte sekretæren, og da han hadde lest det, sa 73°

DON QUIJOTE

han at det var en sak som måtte behandles i enrom. Sancho befalte å tømme salen så bare overhovmesteren og seremonimesteren var til­ bake. Legen og de andre forsvant, og så leste sekretæren brevet høyt, som lød slik:

Jeg har fått nyss om, herr don Sancho Panza, at noen av mine og av denne øyas fiender, skal foreta et rasende angrep, jeg vet ikke hvilken natt. De må være forberedt og i alarmberedskap så De ikke blir tatt uforberedt. Jeg har også fått vite av virkelige spioner at fire forkledde personer er kommet inn i Deres by for å drepe Dem, da de frykter Deres skarpsindighet. Hold øynene åpne og pass på hvem som kommer for å tale med Dem, og spis ikke noe av det man måtte forære Dem. Jeg skal sørge for å komme Dem til unnsetning, om De skulle komme i vanskeligheter. Man forventer at De i alle henseender handler slik Deres skarpe forstand tilsier. På dette sted, den 16. august klokken fire om morgenen. Deres venn Hertugen Sancho ble som lamslått, og de tilstedeværende likeledes, og han vendte seg så mot hovmesteren og sa: - Det som nå må gjøres, og det øyeblikkelig, er å putte herr Sterkvarsel i kasjotten, for om noen skulle forsøke å drepe meg, måtte det være han, og med en langsom og pinefull død, nemlig sultedøden. - Jeg mener også, sa hovmesteren, - at Deres nåde ikke bør spise av alt det som står på bordet, for det er en gave fra noen nonner og som man sier, bak korset står djevelen. - Det benekter jeg ikke, svarte Sancho, - og gi meg da nå et stykke brød og omtrent fire pund druer, for de kan ikke være forgiftet. Jeg kan virkelig ikke klare meg uten å spise, og om det er slik at vi må være klare til de slag som venter oss, må man være godt bespist, for innvollene har hjerte, men hjertet har ikke innvoller. Og De, sekre­ tær, svar min herre hertugen at jeg skal oppfylle det han befaler på ordet slik han befaler det, uten å miste et komma, og gi fra meg et håndkyss til hertuginnen og si at jeg bønnfaller henne om å sende en budbringer med brevet og klesbylten til min kone Teresa Panza. Slik vil hun vise meg en stor nåde, og jeg skal sørge for å tjene henne så langt mine krefter når. I tillegg kan De ta med et håndkyss til min herre don Quijote av la Mancha, så han innser at jeg er takknemlig mot ham; og De, som en god sekretær og en god basker, kan tilføye det De finner passende der og da. Og få så vekk disse borddukene

731

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og gi meg noe å spise; så skal jeg nok ta meg av alle de spioner, kniv­ stikkere og trollmenn som vil gå løs på meg og min øy. Da kom en pasje inn og sa: - Her står en bonde med en sak som han vil tale med Deres velbårenhet om, ifølge ham er det svært viktig. - Det er da merkverdig med slike saksøkere, sa Sancho. - Er det mulig at de er så tåpelige at de ikke innser at dette ikke er en tid på dagen å fremlegge saker? Vi som regjerer, er vi kanskje ikke men­ nesker av kjøtt og ben, som følgelig trenger å få hvile den tiden som må til, eller mener de at vi er laget av marmor? Ved Gud og min egen samvittighet, om jeg fortsetter som guvernør, og det varer neppe lenge etter det jeg skjønner, skal jeg nok banke litt vett inn i skallen på mer enn én saksøker. Slipp så denne gode mannen inn, men vær først sikker på at det ikke er en av disse spionene, eller én som vil myrde meg. - Nei, herre, svarte pasjen, - for han virker som en tomhjernet fyr, og enten skjønner jeg lite, eller så er han like god som godt brød. - Det finnes ingen grunn til frykt, sa hovmesteren, - for her er vi alle sammen. - Ville det være mulig, seremonimester, sa Sancho, - nå når denne doktor Sterk ikke er her, å få noe solid og vektig å spise, selv om det bare skulle være en brødbit og en løk? - Aftensmåltidet vil oppveie manglene ved dette måltidet, og Deres velbårenhet vil bli mett og tilfreds, sa seremonimesteren. - Med Guds hjelp, svarte Sancho. Da kom bonden inn og tok seg godt ut, og på mange mils avstand kunne man se at han var en god og snill sjel. Det første han sa var: - Hvem er herr guvernøren? - Hvem skulle det være, svarte sekretæren, - om ikke han som sitter i stolen? - Jeg bøyer meg ærbødig for Deres nærvær, sa bonden. Han sank ned på kne, og ba om å få hånden for å kysse den. Det avslo Sancho og befalte ham å reise seg og si hva han ville. Det gjorde bonden og sa så: - Jeg» herre, er bonde og fra Miguel Turra, et sted som ligger to fjerdinger fra Ciudad Real. - Her har vi enda én som er fra Hopputfor! sa Sancho. - Tal så, bror, for jeg kan fortelle Dem at jeg vet godt hvor Miguel Turra lig­ ger, og det er ikke langt unna min egen landsby. - Saken er da, herre, fortsatte bonden, - at jeg, ved Guds nåde, er gift forlengs og baklengs av Den hellige katolske kirke. Jeg har to 732

DON QUIJOTE

sønner som studerer, den minste for å bli baccalaureus og den eldste lisensiat. Jeg er enkemann, for min kone døde, eller rettere sagt, hun ble drept av en dårlig lege, som ga henne et avføringsmiddel da hun var svanger, og om Gud hadde villet at fødselen skulle gått bra, og det ble en sønn, ville jeg ha latt ham studere til lege, så han ikke skulle bli misunnelig på brødrene sine, baccalaureusen og lisensiaten. - Følgelig, sa Sancho, - om Deres kone ikke hadde dødd, eller han ikke hadde drept henne, da ville De i dag ikke være enkemann. - Nei, herre, på ingen måte, svarte bonden. - Så er det avklart, repliserte Sancho. - Kom Dem så videre, bror, det er mer tid til å sove enn å tale. - Jeg mener, sa bonden, - at denne min sønn som skal bli bacca­ laureus, forelsket seg i samme landsby i en jomfru ved navn Clara Perlerina, datter av Andrés Perlerino, en stenrik bonde. Dette navnet Perlerino kommer ikke av fin avstamning eller høy byrd, men fordi alle i den familien er perlatikere eller paralysert, og for å forbedre navnet, kaller man dem Perleriner. Skjønt om jeg skulle fortelle sannheten, er hun som en østerlandsk perle, og sett fra høyre side er hun som en engblomst, og fra venstre ikke egentlig det, for hun mangler et øye, som sprakk under koppene, og selv om smilehullene er meget store, sier de som holder av henne at det er ikke smilehull, men graver hvor hennes beileres sjeler hviler. Hun er så renslig at for ikke å tilsmusse ansiktet, har hun nesen, som man sier, oppbrettet, så det bare virker som den flykter unna munnen. Likevel virker hun usedvanlig vakker, for hun har stor munn, og om hun ikke manglet ti eller tolv tenner og jeksler, kunne hun stå frem og overstråle de mest velskapte. Om leppene har jeg ikke meget å si, for de er så smale og fine, at om man pleide å nøste opp lepper, kunne man ha laget et nøste av dem. Men siden de har en annen farve enn den lepper normalt har, virker de mirakuløse, siden de er flekket med blått, grønt og dyprødt. Herr guvernøren må tilgi at jeg så detaljert avtegner alle deler av den som en gang skal bli min datter, for jeg liker henne godt, og hun er slett ikke verst. - Avtegn henne som De vil, sa Sancho, - for jeg har stor glede av tegningen, og om jeg hadde spist, kunne jeg ikke ha fått noen bedre dessert enn Deres portrett. - Det skal jeg servere senere, svarte bonden, - men den tid kom­ mer nok, selv om den ikke er kommet nå. Og jeg sier, herre, at om jeg kunne beskrive kroppens skjønnhet og høyde, ville det være over­ veldende, men det går ikke da hun er krumbøyd og sammentrukket og har knærne på høyde med munnen, og til tross for dette kan man 733

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

godt se at om hun kunne strekke seg helt ut, ville hun slå hodet i taket. Hun ville allerede ha gitt hånden som ektefelle til min baccalaureus, men hun kan bare ikke strekke den ut, da den er så forkrøplet. Og allikevel kan man på de lange og stripede neglene se hvor god og solid hun er. - Det er vel og bra, sa Sancho, - og tenk så over, bror, at De har tegnet henne fra topp til tå. Hva er det så De vil nå? Og kom så til saken uten omveier eller blindgater og med løse biter og tillegg. - Jeg skulle ønske, herre, svarte bonden, - at Deres nåde ville vise meg den nåde å gi meg et anbefalingsbrev til min vordende svoger, der De bønnfaller ham om å være av den godhet å la dette giftermålet finne sted. Vi er ikke så ulike når det gjelder formuer, og heller ikke når det gjelder natur, for når sant skal sies, herr guvernør, er min sønn besatt av djevelen, og det finnes ikke den dag da han ikke tre eller fire ganger blir pint av onde ånder. Ettersom han en gang falt i ilden, er ansiktet rynket som pergament, og øynene drypper og renner det av, men hans vesen er som en engels, og om det ikke var fordi han gir seg selv pryl og knivstikk, ville han være velsignet rolig. - Ønsker De så noe annet, gode mann? spurte Sancho. - Jeg ville også noe annet, sa bonden, - bare at jeg ikke tør å si det, enten det går eller ikke. Jeg mener, herre, at jeg skulle ønske at Deres nåde ville gi meg tre eller fire hundre dukater som hjelp til medgift for min baccalaureus; jeg mener, som hjelp til å sette bo, for de bør bo for seg selv, uten å bli utsatt for plager fra svigerforeldrene. - Tenk så etter om De vil noe mer, sa Sancho, - og unnlat ikke å si det av unnselighet eller skam. - Nei, visselig ikke, svarte bonden. Og knapt hadde han sagt dette, før guvernøren reiste seg, grep et godt tak i stolen han satt på og utbrøt: - Jeg sverger, din bondefule og hensynsløse trebukk, at om du ikke forsvinner fra mitt synsfelt, så skal jeg slå skallen inn på deg med denne stolen. Din fandens horesønn, som kan beskrive Gammel-Erik selv, og så kommer du og ber meg om seks hundre dukater? Og hvor skulle jeg ha dem, ditt stinkdyr? Og hvorfor skulle jeg gi deg dem, om jeg hadde dem, din løgner og narr? Og hvorfor pokker skulle jeg bry meg med Miguel Turra, eller hele familien Perlerines? Vik fra meg, sier jeg; gjør du ikke det, skal jeg ved hertugen, min herres liv, gjøre det jeg har sagt. Du kan ikke være fra Miguel Turra, men er en plageånd som helvete har sendt meg for at jeg skal falle i fristelse. Si meg, din frekkas, jeg har ikke hatt guvernørskapet i én og en halv dag, og så forlanger du at jeg skal ha seks hundre dukater? 734

DON QUIJOTE

Seremonimesteren ga et tegn til bonden, som gikk ut med senket hode og tilsynelatende redd for at guvernøren skulle la raseriet gå ut over ham, for denne luringen visste å spille rollen sin godt. La så Sancho bli sittende med sitt raseri og la freden falle over forsamlingen, og vi vender tilbake til don Quijote, som vi forlot med ansiktet forbundet og behandlet for kattekloringen, noe det tok ham åtte dager å bli frisk av. På én av dem skjedde det som Cide Hamete lover å fortelle like så nøyaktig og sannferdig som han pleier å for­ telle det som skjer i denne historien, hvor smått og ubetydelig det enn er.

KAPITTEL XLVIII om det som skjedde don Quijote med dona Rodriguez, hertuginnens oldfrue, sammen med andre hendelser verdige til å nedskrives og minnes til evig tid

Den hårdt sårede don Quijote var overmåte nedslått og melankolsk, med forbundet ansikt og merket, ikke av Guds hånd, men av katteklørne, altså ulykker som hører hjemme blant det vandrende ridder­ skap. Seks dager tilbragte han uten å vise seg, og én av nettene da han var våken og søvnløs og tenkte på sine ulykker og Altisidoras forfølgelser, hørte han at en nøkkel åpnet døren til hans rom. Straks innbilte han seg at den forelskede jomfruen kom for å overfalle hans ærbarhet og sette ham i en situasjon hvor han kunne svikte den tro­ fasthet han burde vise sin frue Dulcinea av Toboso. - Nei, sa han, idet han trodde på sin egen innbilning og sa det med hørlig røst, - den største skjønnhet på jorden vil ikke være i stand til å hindre meg i å tilbe henne jeg har innrisset og avtrykt midt i hjertet, og dypest inne i mitt indre, enten du nå, min frue, er forvandlet til en trillrund, løkluktende bondejente, eller til en nymfe i den gullbærende Tajo som broderer stoff av gulltråd og silke, eller om Merlin eller Montesinos holder deg fanget hvor enn de vil; for hvor du enn er, er du min, og hvor jeg har vært, er jeg din. I samme øyeblikk som han sa det siste ordet, gled døren opp. Han reiste seg i sengen, innhyllet fra øverst til nederst i et teppe av gul silke, med en nattlue med øreklaffer på hodet og med ansiktet og bartene forbundet; ansiktet på grunn av kloringen, og bartene for at 735

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

de ikke skulle henge ned. I dette antrekket virket han som det mest besynderlige spøkelse man kan tenke seg. Han festet blikket på døren, og der han ventet å se den forelskede og sørgmodige Altisidora, så han en verdig oldfrue komme inn med en stivet hvit hodebedekning som endte i en spiss så lang at den rakk som en kappe fra hodet og ned til føttene. Mellom fingrene på venstre hånd hadde hun en brennende lysestump, og med høyre skygget hun for øynene for ikke å bli blendet. Øynene var dekket av noen store briller. Hun gikk meget langsomt og beveget seg mykt. Don Quijote betraktet henne oppe fra sitt utkikkstårn, og da han så kledningen og bemerket hennes taushet, tenkte han at en eller annen heks eller trollkjerring kom i det utstyret for å utføre en ond gjerning mot ham, og han begynte å korse seg med største hast. Synet nærmet seg, og da det nådde halvveis inn i rommet, hevet det øynene og så hvor travelt don Quijote hadde det med å gjøre korsets tegn. Om han ble litt redd over å se en slik figur, ble hun på sin side ikke mindre forferdet over å se hans, for straks hun så ham så høy og gul med teppet og forbindingene som vansiret ham, utropte hun: -Jesus! Hva er det jeg ser? Sjokket fikk lyset til å falle ut av hånden på henne, og da hun så hvor mørkt det ble, snudde hun seg for å gå, og frykten fikk henne til snuble i skjørtene og falle over ende så lang hun var. Don Quijote begynte fryktsomt å tale: - Jeg besverger deg, spøkelse, eller hva du er, om å si hvem du er, og fortelle meg hva du ønsker av meg. Er du en sjel fra skjærsilden, fortell meg det, så skal jeg gjøre for deg alt det som står i min makt, for jeg er en katolsk kristen, og tilbøyelig til å gjøre vel mot hele verden. Derfor trådte jeg inn i de vandrende ridderes orden, som jeg bekjenner meg til, og utøvelsen av den utstrekker seg helt til sjelene i skjærsilden. Den overveldede oldfruen som hørte hans besvergelser, skjønte av sin egen frykt hvor redd don Quijote var, og svarte med svak og ynkelig røst: - Herr don Quijote, om det er slik at Deres nåde er don Quijote, er jeg hverken et spøkelse, eller et syn, heller ikke en sjel i skjærs­ ilden, slik Deres nåde må ha trodd, men derimot duena Rodriguez, æresoldfrue hos min frue hertuginnen, og på grunn av en nødssitua­ sjon, av dem Deres nåde pleier å ordne, kommer jeg til Dem. - Si meg da, fru Rodriguez, sa don Quijote, - kommer De kanskje som mellommann for en annen kvinne? For De skal vite at jeg er ikke til noen nytte for noen, takket være min frue Dulcinea av Tobosos uforlignelige skjønnhet. Kort sagt, fru Rodriguez, om De legger til 736

DON QUIJOTE

side ethvert kjærlighetsbudskap, kan De gå og tenne lyset og komme hit igjen, så skal vi tale om alt det De måtte ønske og mest har lyst til, bortsett fra, som jeg sier, alle slags kjælne ord. - Skulle jeg bringe noe budskap fra noen, min herre? svarte fruen. - Da kjenner De meg dårlig; ja, jeg er ikke i så fremskreden alder at jeg griper til slike barnestreker. For, Gud være lovet, jeg har fremdeles sjelen i kroppen, og alle mine tenner og jeksler i munnen, bortsett fra noen få som forkjølelser, som er så vanlige her i Aragon, har gjort ende på. Men vent bare litt, Deres nåde, så skal jeg gå ut og tenne lyset, og jeg er straks tilbake for å berette om mine plager, siden De er den som har botemidler for alle som finnes i verden. Og uten å vente på svar gikk hun ut av rommet der don Quijote ble sittende fredelig og tankefull og vente på henne. Men så kom tusen tanker veltende over ham om dette nye eventyret, og han mente det var slett gjort og verre tenkt å sette seg i fare for å bryte den tro han hadde lovet sin dame, og sa til seg selv: - Hvem vet om ikke fanden selv, som er snedig og durkdreven, vil lure meg med en oldfrue, noe han ikke har klart med keiserinner, dronninger, markiser eller grevinner? Og jeg har mange ganger hørt, og det av mange kloke folk, at han helst vil gi deg noe ondt istedenfor noe godt. Hvem vet om ikke denne ensomhet, denne anledning og stillhet vil vekke mine slumrende sanser så jeg i fremskreden alder ender med å falle, der jeg aldri har snublet? I slike tilfeller er det bedre å flykte enn å vente på slaget. Men jeg kan ikke være ved mine fulle fem, siden jeg sier og tenker slike galskaper, for det er da ikke mulig at en bebrillet oldfrue med hvit og lang hodebedekning skulle kunne bevege og vekke usedelige tanker selv i det mest samvittighetsløse bryst i verden? Finnes det kanskje en oldfrue på jordens krets med en velbevart kropp? Finnes det kanskje en oldfrue på jorden som ikke er uforskammet, sur og tilgjort? Ut med hele denne flokken av oldfruer som er ubrukelige til noen munter menneskelig glede! Å, hvor riktig handlet ikke den damen om hvem det sies at hun hadde to statuer av oldfruer med briller og puter innerst i sin salong, som om de holdt på å brodere, og de to statuene var like bra til å høyne salongens omdømme som virkelige oldfruer. Idet han sa dette, kastet han seg ut av sengen for å låse døren og hindre fru Rodriguez i å slippe inn, men før han rakk det, var fru Rodriguez tilbake med et tent hvitt vokslys i hånden. Da hun så don Quijote på nærmere hold, innhyllet i sengeteppet, med forbindinger, ørelapplue eller nattlue, ble hun på nytt redd, trakk seg to skritt til­ bake og sa: 737

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Er vi trygge her, herr ridder? For jeg ser det ikke som et passende tegn at Deres nåde har forlatt sengen. - Nøyaktig det samme er det nok jeg også spør om, svarte don Quijote, - og følgelig spør jeg om jeg er sikret mot å bli angrepet og undertvunget. - Men hvem, og på vegne av hvem, ber De, herr ridder, om en slik forsikring? svarte oldfruen. - Av Dem og på Deres vegne, repliserte don Quijote, - for ikke er jeg av marmor, eller De av bronse, og det er ikke midt på dagen nå, men det er midnatt, og enda litt mer, etter det jeg tror, og i en sal mer lukket og avsides enn den hulen må ha vært, hvor den samvittighetsløse og forræderske Aeneas nøt den skjønne og fromme Dido. Gi meg så hånden, min frue, for jeg vil ikke ha annen og større sik­ kerhet enn min avholdenhet og ærbarhet, og den som denne respektinngydende hodebedekning frembyr. Idet han sa dette, kysset han hennes høyre hånd og grep den med sin, som hun ga ham med de samme seremonier. Her setter Cide Hamete inn en parentes og sier at han ved Muham­ med ville gi bort den fineste av to mauriske kapper eller almalafaer han eide, for å få se de to holde hverandre og gå tett sammen fra døren til sengen. Endelig kom don Quijote seg opp i sengen, og fru Rodriguez ble sittende på en stol et stykke fra den, uten å ta av seg brillene eller sette fra seg lyset. Don Quijote krøp helt sammen og dekket seg helt, og lot bare ansiktet være synlig. Da begge var blitt rolige, var don Quijote den første som brøt tausheten og sa: - Deres nåde kan nå, min frue dona Rodriguez, åpne Dem og slippe ut alt det De har inne i Deres plagede hjerte eller smertende indre, for alt vil jeg lytte til med ærbare ører, og bringe hjelp med fromme handlinger. - Det vil jeg nok tro, svarte fruen, - for av Deres edle og behage­ lige nærvær kunne man ikke vente annet enn et kristelig svar. Saken er da, herr don Quijote, at selv om De ser meg sitte i denne stolen og midt inne i kongeriket Aragon, og i en ydmyk og omflakkende oldfrues drakt, er jeg fra Oviedo i Asturias, og av en avstamning som har forgreninger til mange av de beste familier i den provinsen. Men min ringe lykke og mine foreldres mangel på omhu, som ble fattige før tiden uten at jeg vet hvordan eller hvorfor, førte meg til hoffet i Madrid, der mine foreldre for å få fred og unngå større ulykker, plasserte meg som syjomfru hos en høyvelbåren dame. Og jeg vil De skal vite at når det gjelder hullsøm eller linnetsying, har jeg aldri sett noen bedre enn meg selv i hele mitt liv. Mine foreldre lot meg fort­

738

DON QUIJOTE

sette i tjenesten og dro til sitt hjemsted, og etter noen få år må de ha dradd til himmelen, for de var overmåte gode og katolske kristne. Jeg ble foreldreløs og avhengig av den usle lønn og de ynkverdige gunstbevisninger som man pleier å avse til slike tjenestekvinner i et slott. På denne tiden, og uten at jeg gjorde noe for det, ble en av væpnerne i huset forelsket i meg; en mann opp i årene, skjegget og statelig og fremfor alt med adelspreg som en konge, for han var fra fjellene i nord. Vi holdt ikke vår kjærlighet så hemmelig at den ikke nådde vår frues ører, og hun, for å unngå snikk og snakk, fikk oss gift som seg hør og bør i Vår Hellige Moder, den Romersk-katolske Kirke. Av dette ekteskap fødtes det en datter for å gjøre ende på min lykke, om jeg nå hadde hatt noen, ikke fordi jeg døde av fødselen, for den kom på riktig måte og til rett tid, men fordi min mann døde like etter av en forskrekkelse han fikk. Dersom det nå hadde vært på sin plass å fortelle den, vet jeg at Deres nåde ville ha blitt overrasket. Og i samme øyeblikk begynte hun å gråte ynkelig og sa: - Tilgi meg herr don Quijote, jeg makter ikke å holde gråten til­ bake, for hver gang jeg minnes min for tidlig avdøde ektemann, fylles øynene med tårer. Å Gud, med hvilken autoritet han førte min frue på lenden av det kraftige muleselet, sort som bek! Den gang brukte man hverken vogner eller bærestoler, som det sies man bruker nå, og fornemme damer satt bak væpnerne. Dette kan jeg i det minste ikke la være å fortelle, for å understreke min gode ektemanns opp­ dragelse og korrekthet. Da han svinget inn i Santiago-gaten i Mad­ rid, som er noe trang, kom en overdommer bortover gaten med to rettsbetjenter foran, og straks min gode væpner så ham, trakk han i tømmene på muleselet og ga tegn til å ville snu for å følge overdom­ meren som et tegn på respekt. Min frue som satt på lenden, sa med lav røst: «Hva gjør De, ubegavede menneske? Ser De ikke at jeg er her?» Overdommeren var så høflig at han strammet tøylene på hesten og sa til ham: «Fortsett Deres vei, min herre, for det er jeg som bør ledsage min frue dona Casilda,» som var damens navn. Min mann, med luen i hånden, ville fortsatt følge etter overdommeren. Da min frue så dette, ble hun så irritert og rasende at hun trakk frem en solid, sylspiss nål og stakk ham i siden, så mannen min satte i et rop, vred på kroppen og falt i bakken sammen med fruen. To lakeier kom løpende til for å få henne opp, og det samme gjorde overdommeren og betjentene. Hele Guadalajara-porten var i opprør, jeg mener alle de ørkesløse menneskene som var der. Min husfrue vendte hjem til fots, og mannen min gikk inn til en barber og sårlege, og sa at han hadde fått innvollene gjennomboret. Hans høflighet mot overdom­ 739

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

meren ble så kjent at guttungene på gaten spredte den, og derfor, og fordi han var litt nærsynt, avskjediget min frue, hertuginnen, ham. Denne sorgen mener jeg uten tvil er årsaken til hans død. Jeg ble sit­ tende igjen som hjelpeløs enke og med en datter å forsørge, og hun vokste i skjønnhet, lik skum på havet. Da jeg var kjent som en flink syerske, ville min nåværende frue, hertuginnen, som nylig var blitt gift med min herre hertugen, ha både meg og min datter med hit til Aragon. Ettersom dagene kom og gikk, vokste min datter til, med all den ynde man kan tenke seg. Hun synger som en lerke, danser lett som tanken selv, svinger seg som besatt, leser og skriver som en skolemester, og regner som en gnier. Om hennes renslighet sier jeg ingenting, for rennende vann er ikke renere, og hun må nå være, om jeg ikke husker feil, seksten år, fem måneder og tre dager, sånn om­ trent. Kort og godt, sønnen til en umåtelig rik bonde som bor i en av hertugens landsbyer, ikke så langt herifra, forelsket seg i henne. Og hvordan det nå var, kom de to sammen, og med løfte om å gifte seg med henne, lurte han henne og vil ikke oppfylle det han lovet. Selv om min herre hertugen vet det, for jeg har klaget over det ikke én, men mange ganger og bedt ham befale at den nevnte bonden skal gifte seg med min datter, bryr han seg ikke og hører ikke på meg. Grunnen er at siden forførerens far er så rik og låner ham penger og rett som det er stiller garanti for hans gjeldsposter, vil han ikke irritere ham eller plage ham på noen måte. Jeg ville derfor be Dem, min herre, om å gjenopprette denne uretten, enten med ord eller med våpen; ettersom alle sier at Deres nåde ble født for å gjenopprette all urett og for å gjøre rett det som er forvridd og beskytte de elendige. Og Deres nåde må tenke på min faderløse datter, hennes ynder, hennes ungdom, sammen med alle de andre gode sidene som jeg har nevnt. For ved Gud og min egen samvittighet, det finnes ingen blant min frues kammer jomfruer som når henne opp til skosålene, og en av dem som heter Altisidora og betraktes som den mest slagferdige og flotte, ligger sammenlignet med min datter to postmil etter henne. For jeg vil gjerne at Deres nåde skal vite at det ikke er gull alt som glimrer, for denne Altisidora er mer innbilsk enn vakker og mer frimodig enn tekkelig. Dessuten er hun ikke helt frisk og har ufrisk ånde, så det ikke er til å holde ut å være i nærheten av henne et øyeblikk. Og til og med min frue, hertuginnen ... Det er best å tie, for man sier at veggene har ører. - Ved min evige salighet, hva er i veien med fru hertuginnen, dona Rodriguez? spurte don Quijote. - Overfor en slik ed, svarte oldfruen, - kan jeg ikke besvare Deres 740

DON QUIJOTE

spørsmål annet enn med sannheten. De, herr don Quijote, ser her­ tuginnens skjønnhet, den ansiktshuden som har et skinn som et pus­ set og glatt sverd, disse to kinn av melk og karmosin, så hun i det ene har solen og det andre månen, og den eleganse med hvilken hun stiger over, ja nesten løfter seg fra grunnen, ser det ikke ut som hun bare utstråler helse der hun går forbi? Deres nåde skal vite at det kan hun først og fremst takke Gud for, og så to innsnitt i bena hvor alle de onde væsker som legene sier hun er full av, kan flyte ut. - Hellige jomfru! ropte don Quijote. - Er det mulig at min frue hertuginnen har den slags avløpskanaler? Det ville jeg ikke ha trodd selv om barfotmunker hadde fortalt det, men siden fru Rodriguez sier det, må det være slik. Men gjennom slike innsnitt på slike steder kan det ikke flyte kroppsvæsker, kun flytende ambra. Nå tror jeg sannelig at det å få slike innsnitt må være viktig for helsen. Knapt hadde don Quijote sagt dette, før dørene inn til rommet ble slått inn med et kraftig slag, og ved sjokket falt vokslyset ut av fru Rodriguez’ hånd, og det store rommet ble liggende mørkt som en ulvekjeft, som man sier. Så kjente den stakkars oldfruen at hun ble grepet om halsen av to hender og det så sterkt at hun ikke kunne puste, og med største hast og uten å si et ord løftet en annen skjør­ tene hennes og begynte å gi henne en slik omgang slag med noe som lignet en tøffel at det var til å ynke seg over. Selv om don Quijote følte medynk, rørte han seg ikke ut av sengen, og skjønte ikke hva dette kunne være, men satt helt rolig og taus og til og med redd for at denne rikelige omgangen med juling skulle nå også ham. Og det var det grunn til, for da de tause bødlene hadde latt oldfruen få gjennomgå - hun våget ikke klage - kom de til ham, veltet ham ut av lakenet og teppet og knep ham så ofte og så sterkt at han ikke kunne la være å forsvare seg med knyttnevene; og alt dette foregikk i en besynderlig taushet. Slagsmålet varte nesten en halv time; spø­ kelsene for ut, dona Rodriguez trakk ned skjørtene, og gråtende over sin ulykke forsvant hun ut gjennom døren, uten å si ett ord til don Quijote, som etter smertene fra knipingen ble sittende alene forvir­ ret og ettertenksom, der vi skal forlate ham mens han lurer på hvem denne perverse trollmannen som hadde behandlet ham slik, kunne være. Men det skal fortelles til sin tid, for Sancho Panza kaller på oss, og historiens riktige symmetri krever det.

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL XLIX om det som skjedde med Sancho mens han vandret omkring på sin øy Vi forlot den store guvernør, irritert og oppbragt over den sarkastiske bonden og hans portretter. Denne var blitt innviet og belært av hov­ mesteren, og hovmesteren av hertugen, for å drive gjøn med Sancho. Men selv om han var dum, bondsk og tykkfallen, holdt han seg rak overfor alle og sa til dem som var der, også doktor Sterkvarsel, som nå var kommet inn igjen etter at det hemmelige brevet fra hertugen var lest: - Nå forstår jeg virkelig at dommere og guvernører bør, eller må være av bronse, for ikke å la seg renne over ende av påtrengende sak­ søkere, som til alle tider og allslags vær vil at man skal høre og ta seg av deres sak, og bare den, uansett. Og om den stakkars dommeren ikke lytter og vurderer den, enten fordi han ikke kan eller det ikke er den tiden som er fastsatt til å gi dem audiens, straks gir de seg til å forbanne og baktale ham og biter ham i bakbena, og skumler om hans edle avstamning. Du, skravlete og vettløse saksøker, skynd deg ikke; vent på den riktige anledning og tidspunkt for å fremlegge din sak. Kom ikke til spisetider eller sengetider, for dommere er av kjøtt og blod og må gi naturen det den ganske naturlig krever, bortsett fra meg som ikke gir meg selv noe å spise, takket være herr doktor Pedro Sterkvarsel fra Hopputfor, som står her og vil jeg skal dø av sult, og hevder at en slik død det er livet. Måtte da Gud gi ham den og alle av samme slenget, jeg mener de dårlige legene, for de gode fortjener palmer og laurbærkranser. Alle som kjente Sancho Panza ble forbløffet da de hørte ham tale så elegant og kunne bare forklare det med at embeder og tunge verv enten skjerper eller sløver forstanden. Doktor Pedro Sterkvarsel fra Hopputfor lovet da å gi ham mat den kvelden, selv om han skulle overtre alle Hippokrates’ aforismer. Det var guvernøren tilfreds med og ventet med sterk lengsel på at natten skulle komme sammen med aftensmaten; og selv om tiden, etter det han syntes, sto stille, uten å røre seg av flekken, opprant den etterlengtede natten i form av hakkekjøtt med løk, og noen kokte og litt tilårskomne kalveføtter. Han kastet seg over det med større nytelse enn om man hadde gitt ham høns fra Milano, fasaner fra Roma, kalv fra Sorrento, perlehøns fra Moron eller gjess fra Lavajos, og under måltidet snudde han seg mot legen og sa: - Hør bare, herr doktor; fra nå av skal De ikke la meg spise lekre

74*

DON QUIJOTE

saker og utsøkte retter, for det fører til at maven min går av hengs­ lene, da den er vant til geit, ku, tørket eller stekt svinekjøtt, neper og løk, og skulle man gi den andre retter i slottsstil, vil den ta imot dem litt knipsk, ja, noen ganger med avsky. Det som overhoffmesteren kan gjøre, er å sette frem for meg det man kaller allehåndegryter, og jo flere allehånde ting det finnes i dem, desto bedre lukter de, og i dem kan man pakke ned og putte inn alt det man vil, bare det er til å spise. Jeg vil takke, og skal engang lønne Dem for det. La så ingen drive gjøn med meg, for vi er som vi er, la oss da leve og spise i fred og fordragelighet, for når Gud lar dagen komme, da kommer den til alle. Jeg vil styre denne øya uten å ettergi avgifter eller motta bestikkelser, og alle skal ha øynene åpne og passe sitt eget, for dere skal vite at Gammel-Erik er i Cantillana, og da er biskopen ikke langt unna, og får jeg anledning, skal dere bare få se. Nei, blir man som honning, blir man spist av fluer. - Det er godt sagt, herr guvernør, sa seremonimesteren, - og jeg lover på vegne av alle innvånerne på denne øya at de skal tjene Deres nåde med største nøyaktighet, omhu og velvilje, for den milde måte Deres nåde har regjert på her i begynnelsen, gir dem ingen grunn til å gjøre eller tenke noe ufordelaktig om Dem. - Det tror jeg nok, svarte Sancho, - og de ville være noen fehoder om de tenkte eller gjorde noe annet. Og jeg gjentar at man får holde seg for øye den ernæring jeg og gråskimmelen får, for det er viktigst og angår saken mest. Når så timen kommer, skal vi ta en natterunde, for jeg ønsker å rense denne øya for alle slags uhumskheter og for landstrykere, dovenpeiser og rakkerpakk. For dere skal vite, venner, at unyttige og dovne folk er i staten det samme som dronene i biku­ ben som spiser denne honningen som de arbeidsomme biene lager. Jeg har tenkt å støtte bøndene, la de adelige beholde sine privilegier, belønne de hederlige, og fremfor alt respektere religionen og holde kirkens folk i ære. Hva mener dere om dette, mine venner? Har jeg sagt noe viktig, eller skyter jeg ved siden av? - Deres nåde sier så mange treffende ting, herr guvernør, sa sere­ monimesteren, - at jeg er forbløffet over å se en mann med så liten lærdom som Deres nåde, som etter det jeg forstår, slett ikke har noen, si så mange og viktige ting og så fulle av gode råd og fyndord som langt overgår de evner som ble forventet av dem som sendte oss hit, og av oss som kom hit. Hver dag oppdager man noe nytt i verden, spøk og spott forvandles til sannhet, og spøkefuglene selv blir til spott. Natten falt på, og med tillatelse fra doktor Streng spiste guvernø­ 743

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ren. Man forberedte seg til en natterunde; og sammen med ham gikk hovmesteren, sekretæren og seremonimesteren, og den krønikeskriveren som skulle nedskrive hans handlinger, samt rettsbetjenter og skrivere, og det så mange at de nesten utgjorde en halv eskadron. Sancho gikk i midten med sin embedsstav så det var et syn, og de hadde ikke gått gjennom mange gater i byen, før de hørte lyden av sverdslag. De løp til og fant at det bare var to menn som holdt på å fekte, og da de så rettens folk komme, ble de stående helt rolig og én av dem sa: - Hjelp i Guds og kongens navn! Hva og hvordan kan man tåle å bli røvet her inne i landsbyen, og å bli overfalt midt på gaten? - Ta det med ro, min gode mann, sa Sancho, - og fortell meg årsa­ ken til denne striden, for jeg er guvernøren. Den andre motparten sa: - Herr guvernør, jeg skal fortelle det med få ord. Deres nåde skal vite at denne edle mannen nettopp har vunnet mer enn tusen realer i dette spillehuset rett foran oss, og Gud vet hvordan. Ettersom jeg var til stede, mente jeg å se at det skjedde mer enn ett tvilsomt utspill til hans fordel, i strid med alt det min egen samvittighet sa meg; han tok alt han hadde vunnet, uten å gi revansj. Jeg forventet at han i det minste skulle gi meg en dukat i drikkepenger, slik det er skikk og bruk å gi fornemme menn som meg, og som er til stede på godt eller ondt for å støtte urimeligheter og unngå strid. Men han stakk pengene i lommen og gikk ut av huset. Jeg var fornærmet og fulgte etter ham, og med gode og høflige ord ba jeg ham om å gi meg i det minste åtte realer, for han vet at jeg er en hederlig mann og at jeg hverken har et yrke eller kirkelige inntekter. Foreldrene mine lærte meg hverken det ene eller det andre, og denne luringen som er en større tyv enn Caco og større falskspiller enn Andradilla, ville ikke gi meg mer enn fire realer; så De, herr guvernør, kan nok se hvor lite skam og samvittighet han har! Men jeg kan sverge på at om Deres nåde ikke var kommet, skulle jeg fått ham til å spytte ut gevinsten, så han kunne skjønne hvor mye som skulle til for å få bismervekten til å slå ut. - Hva sier De til dette? spurte Sancho. Den andre svarte at alt det motparten hadde sagt, var riktig, og han hadde ikke tenkt å gi ham mer enn fire realer, for han pleide ofte å gi ham det. De som forventer drikkepenger, må være medgjørlige og motta det de får med et muntert smil, uten å yppe til strid med vinnerne, med mindre de er sikre på at de er falskspillere og at det de vinner, er urettmessig. Det beste beviset på at han var en hederlig 744

DON QUIJOTE

mann og ikke en tyv, som han sa, var at han ikke hadde gitt ham noe; for falskspillere gir alltid meget til de tilskuerne som kjenner dem. - Slik er det, sa hovmesteren. - Deres nåde må se til hva man skal gjøre med slike mennesker. - Det som må gjøres er dette, svarte Sancho. - De som er en god, middels eller dårlig vinner, gi straks denne mannen hundre realer, og dessuten skal De ut med tredve til de fattige i fengselet; og De som hverken har yrke eller inntekter og er helt overflødig her på øya, ta straks disse hundre realene, og i løpet av morgendagen skal De for­ late denne øya og være landsforvist i ti år. Dersom De bryter dette, skal det oppfylles i livet etter dette ved at De blir hengt, eller bødde­ len skal i det minste gjøre det etter min befaling, og la ingen si meg imot, for det skal koste ham dyrt. Den ene trakk frem pengene, den andre stakk dem til seg, og den første forlot øya mens den andre gikk hjem til sitt hus. Guvernøren ble stående og sa: - Enten har jeg lite makt, eller så skal jeg få vekk disse spillehusene som jeg mener må være skadelige. - Dette her, i det minste, sa en skriver, - kan De ikke få vekk, for det eies av en velbåren herre, og uten sammenligning for øvrig er det han taper i året, langt mer enn det han får ut av kortspillet. Mot andre små spillebuler av lavere kategori kan nok Deres nåde vise Deres makt, for de gjør størst skade og skjuler flere skamløsheten I husene til fremtredende riddere og fine herrer våger ikke berømte falskspillere å bruke sine knep; og da spillegalskap er blitt en vanlig last, er det bedre at det spilles i fornemme hus enn hjemme hos en håndverker, der de etter midnatt tar en uheldig spiller og flår ham levende. - Javisst, skriver, sa Sancho, - jeg vet at det er meget å si om dette. Akkurat da kom det en betjent med et godt grep i en ung fyr og sa: - Herr guvernør, denne ynglingen kom gående mot oss, og straks han ante at det var rettens folk, snudde han og ga seg til å løpe som et rådyr, noe som er et tegn på at det må være en forbryter. Jeg for etter ham, og hadde han ikke falt, ville jeg aldri ha pågrepet ham. - Hvorfor flyktet du, mannen min, spurte Sancho. Til det svarte ynglingen: - Herre, for å slippe å svare på alle de spørsmålene rettens folk kommer med. - Hva er ditt yrke? 745

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Vever. - Og hva vever du? - Lansespisser, med Deres nådes tillatelse. - Så De gjør Dem vittig? De er altså sarkastisk? Godt. Og hvorhen skulle De nå? - Herre, få frisk luft. - Og hvor får man frisk luft her på øya? - Der det blåser. - Godt, De svarer riktig godt! De er nok klok, unge mann; men regn bare med at jeg er vinden og blåser mot akterstavnen og rett til fengselet. Hallo, grip ham bare og før ham vekk; for jeg skal sørge for at han sover der i natt uten frisk luft! - De kan like lite få meg til å sove i fengselet som De kan gjøre meg til konge! - Nå, hvorfor kan jeg ikke få deg til å sove i fengselet? spurte San­ cho. - Har jeg ikke makt til å gripe deg og slippe deg når og hvor jeg vil? - Hvor meget makt Deres nåde enn har, sa gutten, - er den ikke stor nok til å få meg til å sove i fengselet. - Hvordan det? svarte Sancho, - bring ham straks dit hvor han kan se med egne øyne hvor feil han tar, og hvor gavmild nå slottsfogden vil være mot ham. Jeg skal gi ham en mulkt på to tusen dukater om han lar deg gå et skritt ut av fengselet. - Narr meg ikke til å le, svarte gutten. - Saken er at ingen som lever i dag, kan få meg til å sove. - Si meg, din djevel, sa Sancho, - har du en skytsengel som kan få deg ut og ta av deg de håndjernene jeg skal få satt på deg? - Nå, herr guvernør, svarte den unge mannen meget muntert, - nå er saken klar og vi kommer til saken. Deres nåde kan forutsette at De befaler å sette meg i fengsel, og at man der setter håndjern og lenker på meg og fører meg til en underjordisk celle, og at slottsfogden får stor mulkt om han lar meg slippe ut, og at han oppfyller det han blir befalt. Til tross for dette, om jeg ikke vil sove og er våken hele natten uten å lukke ét øye, vil da Deres nåde ha makt nok til å få meg til å sove, dersom jeg ikke vil? - Nei visst, sa sekretæren, - og mannen har fått det som han ville. - Følgelig, sa Sancho, - lar De bare være å sove av den grunn at det er Deres egen fri vilje, og ikke for å motsi min. - Ja, herre, sa gutten, - slik er det. Noe annet kan jeg ikke tenke meg. - Gå da med Gud, sa Sancho, - gå De hjem og sov, og måtte Gud 746

DON QUIJOTE

gi Dem en god søvn, for jeg vil ikke ta den fra Dem. Men jeg gir Dem det råd å ikke spøke med rettsvesenet, for De kan komme til å møte noen som lar Dem få spøken rett i skallen. Gutten gikk og guvernøren fortsatte natterunden, og like etter kom to betjenter dragende på en mann og sa: - Herr guvernør, denne som ser ut som en mann, er ikke det, men en kvinne, og hun er ikke heslig og går kledd i mannsklær. De rettet lyset fra to, tre lykter rett i ansiktet på skikkelsen, og i lyset fra dem så de en ung kvinne på seksten år og neppe mer enn det. Hun hadde håret samlet i et nett av gull og grønn silke og var skjønn som tusen perler. De betraktet henne fra topp til tå og så at hun hadde høyrøde strømper med strømpebånd av hvit taft og kvas­ ter av perlehvitt og gull; pludderbuksene var av grønn gullbrokade og en slags jakke var av samme stoff og under den en stramtsittende jakke av fint stoff i hvitt og gull, og hun hadde hvite mannssko. Hun hadde ikke spent på seg noe sverd, men bar en dyrebar dolk, og på fingrene hadde hun mange og fine ringer. Kort sagt, jentungen tok seg godt ut for alle, men ingen som så henne, kjente henne. De som bodde i landsbyen sa at de ikke ante hvem hun kunne være, og de som kjente til alle de spøkefullhetene som Sancho skulle utsettes for, var mest forbløffet, for dette sammentreffet og dette funnet hadde ikke de ordnet med, og de sto følgelig og lurte på hva alt dette skulle føre til. Sancho var helt overveldet av pikebarnets skjønnhet og spurte hvem hun var, hvor hun skulle og hva som hadde fått henne til å ta på seg et slikt antrekk. Hun så ned, beskjemmet og unnselig og svarte: - Jeg kan ikke, herre, si offentlig noe om det som er så viktig for meg å holde skjult; men jeg er ikke en tyv eller en forbryter, derimot en ulykkelig jomfru som et anfall av skinnsyke har fått til å bryte den sømmelighet gode seder pålegger oss. Da hovmesteren hørte dette, sa han til Sancho: - Herr guvernør, be folk fjerne seg, slik at denne dame kan uttale seg med mindre unnselighet. Det gjorde guvernøren; alle fjernet seg, bortsett fra hovmesteren, seremonimesteren og sekretæren. Da hun så de var alene, fortsatte hun: - Jeg, mine herrer, er datter av Pedro Pérez Mazorca, skatteoppkrever for ullomsetningen her i byen, og han pleier ofte å komme til min fars hus. - Dette fører da ingensteds hen, frue, sa hovmesteren, - for jeg kjenner Pedro Pérez godt og vet at han har hverken en sønn eller en 747

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

datter. Dessuten sier De han er Deres far, og tilføyer at han ofte er i Deres fars hus. - Det la jeg også merke til, sa Sancho. - Vel, mine herrer, jeg er forvirret og vet ikke hva jeg sier, svarte jomfruen, - men sannheten er at jeg er datter av Diego de la Llana, som alle vel kjenner. - Nå begynner det å ligne noe, svarte hovmesteren, - for jeg kjen­ ner Diego de Llana og vet at han er en fornem og rik adelsmann, og at han har en sønn og en datter. Etter at han ble enkemann, finnes det ingen her på stedet som kan si de har sett hennes ansikt; for han holder henne så innestengt at ikke engang solen skal se henne; og allikevel sies det at hun er usedvanlig vakker. - Det er sant nok, svarte jomfruen, - og denne datteren er jeg. Og om ryktet lyver eller ei om min skjønnhet, kan dere, mine herrer, nå avgjøre, for dere har sett meg. Og så begynte hun å gråte så sørgmodig at da sekretæren så det, hvisket han i øret på seremonimesteren: - Det må utvilsomt ha hendt denne stakkars jomfruen noe viktig, siden hun i et slikt antrekk, på en slik tid av døgnet, og så fornem som hun er, har forlatt sitt eget hjem. - Det er det ingen tvil om, svarte seremonimesteren, - så meget mer som tårene bekrefter en slik mistanke. Sancho trøstet henne så godt han kunne og ba henne uten frykt å fortelle hva som hadde skjedd; for de ville oppriktig forsøke å ordne alt så godt de kunne. - Saken er, mine herrer, svarte hun, - at min far har holdt meg innesperret i ti år, som er like lenge som min mor har ligget i jorden. Hjemme leses messen i et rikt utstyrt kapell, og i all denne tiden har jeg ikke sett annet enn solen på himmelen om dagen og månen og stjernene om natten. Jeg vet ikke engang hva gater, plasser, kirker og langt mindre menn er, bortsett fra min far og en bror og Pedro Pérez, skatteoppkreveren. Siden han stadig kommer hjem til oss, falt det meg inn å si at han var min far, for ikke å nevne min egen. Denne innesperringen og det å nekte meg å forlate huset, ikke engang for å gå til kirke, har i dager og måneder gjort meg helt utrøstelig. Jeg ville gjerne se verden, eller i det minste den lille byen der jeg ble født, da jeg mente at dette ønsket ikke sto i motsetning til de gode seder som fornemme jmfruer bør holde seg innenfor. Når jeg hørte tale om tyrefektninger, eller ringspill med lanse til hest eller skuespill som ble oppført, pleide jeg å be min bror som er et år yngre enn meg, å forklare meg hva alt dette var og meget mer som jeg aldri har sett. 748

DON QUIJOTE

Han forklarte det så godt han kunne, men jeg fikk bare større lyst til å se det. For å forkorte fortellingen om min fortapelse kan jeg si at jeg tryglet og ba min bror slik ingen før hadde tryglet og bedt ... Så begynte hun å gråte igjen. Hovmesteren sa til henne: - Fortsett bare, Deres nåde, og avslutt historien om det som har skjedd, for etter så mange ord og tårer er vi alle spente. - Det er lite mer å si, svarte jomfruen, - men langt mer å gråte over, for de lengsler som er blitt avsporet, kan bare føre flere vans­ keligheter med seg. Jomfruens skjønnhet hadde festet seg i seremonimesterens sjel, og da han rettet lykten mot henne for å se henne nok en gang, forekom det ham at det ikke var tårer hun gråt, men små hvite perler eller engenes nattedugg, og forskjønnet dem enda mer ved å kalle dem orientalske perler, og han ønsket at hennes ulykke ikke var så stor som gråten og sukkene ga inntrykk av. Guvernøren holdt på å gå ut av sitt gode skinn over at pikebarnet ikke ble ferdig med historien, og ba henne om ikke å la dem stå der så spente, for det var sent og det var meget igjen av natterunden. Hun, med hikst og hulk og sukk fortalte videre: - Min ulykke og mitt uhell er ikke annet enn at jeg bønnfalt min bror om å få kle meg i mannsklær med noen av hans plagg og at han en natt, når min far sov, skulle ta meg med på en spasertur for å se hele denne lille byen. Han ble plaget så lenge av mine bønner at han ga etter, og jeg tok på meg dette antrekket. Han kledde seg i ett av mine, og det var som sydd til ham, for han har fremdeles ikke skjegg og ligner fullt og helt en nydelig jomfru. I natt, for omtrent en time siden forlot vi huset, og ledet av vår ungdom og uerfarenhet vandret vi omkring i hele byen. Og da vi ville dra hjem, så vi en stor flokk mennesker komme mot oss, og min bror sa: «Søster, dette må være nattepatruljen; sett vinger på føttene og løp etter meg, så de ikke gjenkjenner oss, for det vil skade oss.» Da det var sagt, snudde han seg og ga seg til, ikke å løpe, men å fly. Jeg, i alle fall, falt etter seks skritt på grunn av forvirringen, og så kom en betjent og førte meg frem for Deres nåder, der jeg nå står skamfull på grunn av mitt slette og tankeløse innfall. - Det er altså slik, sa Sancho, - at det for øvrig ikke har skjedd Dem noen krenkelse og heller ikke fikk skinnsyken Dem, som De fortalte først, til å forlate Deres hjem? - Det har ikke skjedd meg noe, og jeg dro ikke ut på grunn av skinnsyke, bare av lyst til å se verden som ikke strakte seg lenger enn til gatene i denne landsbyen. 749

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Sannheten i det hun fortalte ble bekreftet av at betjentene kom med broren som de hadde arrestert, og som en av dem fikk fatt i da han flyktet fra søsteren. Han hadde bare på seg et fint skjørt og en liten damaskkappe med gullslisser, uten noe annet på hodet enn sitt eget hår, som var som ringer av gull, så blonde og krøllete var de. De gikk litt avsides sammen med guvernøren, hovmesteren og seremonimesteren, og uten at søsteren hørte det, spurte de om hvorfor han kom i et slikt antrekk. Han fortalte, ikke mindre skamfull og beskjemmet enn søsteren, det samme som henne, noe den forelskede seremonimesteren moret seg høylig over. Men guvernøren sa til dem: - Dette, mitt herskap, har vært en virkelig barnestrek, og for å fortelle denne tåpeligheten og denne frekkheten, hadde det ikke vært nødvendig med så mange ord, og så mange sukk og tårer, for bare ved å si: «Vi er den og den som gikk hjemmefra for å spasere og bare av nysgjerrighet og ikke noe annet», så ville alt vært over uten små sukk og små tårer og alt det andre. - Det er så sant som det er sagt, svarte jomfruen, - men Deres nåder skal vite at den forvirringen jeg følte var så stor, at jeg ikke har holdt meg innenfor rammen for det passende. - Det var ikke noe tap, sa Sancho. - La oss gå, og vi skal forlate dere i Deres fars hus, kanskje er det ingen som har savnet dere. Fra nå av skal dere ikke opptre så barnslig eller med slik lyst til å se ver­ den; for en ærbar jomfru pen, holder seg hjemme med brukket ben, og en omflakkende høne og kvinne, fortapes lett og er ikke å finne, og den som ønsker å se, ønsker også å sees. Så sier jeg ikke mer. Unggutten takket guvernøren for den nåde han ville vise dem ved å ledsage dem hjem, og de gikk dit og det var ikke langt unna. De nådde frem og broren kastet en liten sten på et gittervindu, og straks kom en tjenestepike som hadde ventet på dem og åpnet døren, og slapp dem inn. Alle sto tilbake like betatt over deres ynde og skjønn­ het, som over deres ønske å se verden om natten uten å gå ut av landsbyen; men alt dette skyldtes nok deres unge alder. Seremonimesteren sto der med gjennomboret hjerte, og besluttet allerede neste dag å be om å få henne til hustru, sikker på ikke å få avslag, da han var en av hertugens tjenere. Selv hos Sancho kom det som en antydning og en lengsel etter å gifte gutten bort med datteren Sanchica og besluttet å sette det i verk når den tid kom, da han mente at datteren av en guvernør ikke kunne nektes noen ektemann. Slik endte natterunden, og to dager senere endte også guvernørskapet, hvorigjennom alle hans planer ble knust og utslettet, som vi senere skal få se.

75°

DON QUIJOTE

KAPITTEL L hvor det oppklares hvem som var trollmennene og bødlene som pisket oldfruen og knep og klorte don Quijote, sammen med det som hendte med den pasjen som bragte brevet til Teresa Sancho, Sancho Panzas hustru

Cide Hamete, den høyst nøyaktige utforsker av hver minste udelelige del i denne sannferdige historien, forteller at da fru Rodriguez gikk ut av sitt værelse for å gå til don Quijotes salong, la en annen oldfrue som sov der, merke til det. Siden alle oldfruer liker å få vite, skjønne og snuse, fulgte hun etter henne så stille at den gode Rodriguez ikke merket det. Straks hun så henne gå inn i don Quijotes rom, og da hun var sladderaktig og ikke manglet oldfruers vanlige skikk, stakk hun nebbet inn hos hertuginnen og fortalte at dona Rodriguez befant seg i don Quijotes rom. Hertuginnen sa det til hertugen og ba om å få gå sammen med Altisidora, for å finne ut hva denne oldfruen ville don Quijote. Her­ tugen sa ja, og de to listet seg skritt for skritt, så stille og forsiktig at de kom nær døren inn til rommet, og det så nær at de kunne høre alt det som ble sagt der inne. Da hertuginnen hørte at Rodriguez åpent hadde omtalt innsnittene på leggene, som boblet lik fontenene i Aranjuez-haven, holdt hverken hun eller Altisidora det ut, og begge for rasende og hevngjerrige inn i rommet og klorte don Quijote overalt og prylte oldfruen som før er fortalt. For krenkelser som er rettet mot kvinners skjønnhet og selvfølelse, vekker raseriet i høyeste grad og får hevnlysten til flamme opp. Hertuginnen fortalte hertugen hva som hadde skjedd, noe han moret seg høylig over; og hertuginnen, som fortsatt ville drive gjøn med don Quijote og bli underholdt av ham, sendte den pasjen som hadde spilt Dulcinea under opptrinnet med å løse henne fra trolldom­ men - noe Sancho Panza hadde glemt under alle gjøremålene som guvernør - til konen, Teresa Panza, med brevet fra ektemannen og et annet fra henne selv, sammen med en storslått kjede av koraller. Historien forteller at denne pasjen både var klok og skarpsindig, og for å tjene sine herrer dro han med glede til Sanchos landsby. Like før han var fremme, så han en rekke kvinner i ferd med å vaske tøy i en bekk og spurte om de kunne si om det i denne landsbyen bodde en kone ved navn Teresa Panza, gift med en Sancho Panza, som var væpner for en ridder ved navn don Quijote av la Mancha. Ved dette spørsmålet reiste det seg en jentunge som holdt på å vaske og sa: 751

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Denne Teresa Panza er min mor og nevnte Sancho min herr far, og nevnte ridder er vår husbond. - Kom da, jomfru, sa pasjen, - og vis meg veien til Deres mor, for jeg har med et brev og en gave fra Deres far. - Det skal jeg med glede gjøre, min herre, svarte jentungen, som så ut til å være rundt fjorten år gammel. Så hun overlot vasken til en annen, og uten å ta på hodetørkle eller sko, selv om hun var barbent og med tjafset hår, løp hun foran pasjens hest og sa: - Følg meg bare, for vi bor der hvor man kjører inn i landsbyen, og der er mor som har det vondt fordi vi ikke på mange dager har hørt nytt fra min herr far. - Jeg har så godt nytt, sa pasjen, - at hun nok må takke Gud for det. Med hopp og sprang nådde jentungen frem til landsbyen, og før hun gikk inn i huset, ropte hun fra døren: - Kom, mor Teresa, kom ut, kom ut, for her kommer en herre med brev og andre ting fra min gode far. Ved disse ropene kom moren, Teresa Panza ut, i ferd med å spinne på en strydott og iført et brunt skjørt. Det var så kort at det virket som det var blitt klippet av, med et kjoleliv av samme farve og en utringet bluse. Hun var ikke svært gammel, selv om hun måtte være over førti, men sterk, rak, robust og garvet, og da hun så sin datter og en pasje til hest, sa hun: - Hva er det her, barn? Hvem er denne herren? - Til Deres tjeneste, fru dona Teresa Panza, svarte pasjen. Og som sagt så gjort, kastet han seg ned fra hesten og gikk ydmykt frem og la seg på kne for fru Teresa og sa: - La meg kysse Deres hender, Deres nåde, som legitim og ekteviet hustru til don Sancho Panza, rettmessig guvernør til øya Barataria. - Å, min herre, hold opp, gjør ikke slikt, svarte Teresa, - jeg er på ingen måte en slottsfrue, men en fattig bondekone, datter av en torvgraver og gift med en vandrende væpner og slett ingen guver­ nør! - Deres nåde er i høy grad en verdig gemalinne til en erkeverdig guvernør, og som bevis på denne sannhet ber jeg Dem motta dette brevet og denne gaven. Så dro han raskt opp av lommen et kjede av koraller med paternosterkuler av gull, festet den rundt halsen på henne og sa: - Dette brevet er fra herr guvernøren, og disse korallene og det andre jeg bringer er fra fru hertuginnen som sender meg til Deres nåde. 75*

DON QUIJOTE

Teresa sto helt lamslått, og like lamslått var datteren, som sa: - Du kan slå meg i hjel om ikke vår herre don Quijote har med dette å gjøre og har gitt far et guvernørskap eller det grevskapet som han så ofte har lovet ham. - Det er sant nok, svarte pasjen, - av respekt for herr don Quijote er nå herr Sancho guvernør for øya Barataria, som De vil se av dette brevet. - Les det for meg Deres nåde, herr adelsmann, sa Teresa, - for jeg kan nok spinne, men slett ikke lese. - Heller ikke jeg, tilføyet Sanchica, - men vent bare litt, så skal jeg hente noen som kan lese det, enten presten selv, eller baccalaureus Samson Carrasco, som nok gjerne kommer for å høre nytt fra far. - Det er ingen grunn til å hente noen; for jeg kan ikke spinne, men lese kan jeg, og lese skal jeg. Så leste han det hele, men da det alt er blitt referert, settes det ikke inn her, og så trakk han frem det andre fra hertuginnen, som lød slik: Min kjære venninne Teresa: De fortreffelige sider ved Deres ektemanns godhet og kløkt har fått meg til, ja tvunget meg til å be min gemal hertugen om å gi ham guvernørskapet over en øy av de mange han har. Jeg har fått nyss om at han regjerer som en jaktfalk, noe jeg er meget tilfreds med, og følgelig også min herre hertugen. Der­ for takker jeg himmelen over ikke å ha tatt feil ved å velge ham til et slikt guvernørskap; for jeg ønsker at fru Teresa skal vite at det er vanskelig å finne en god guvernør i verden, og jeg ville håpe at Gud vil gjøre meg like god som Sancho regjerer godt. Her sender jeg Dem, min egen kjære, et kjede av koraller med paternosterkuler av gull. Jeg skulle ønske de var av orientalske perler; men den som gir av et godt hjerte, gir deg heller ingen smerte; den tid vil komme da vi skal møtes og tale sammen, og bare Gud vet hva som da vil skje. Bring mine hilsener til Sanchica, Deres datter, og si fra meg at hun må være beredt, for jeg skal gi henne et fornemt gifte, når hun minst venter det. Det sies at i Deres landsby finnes det riktig store ekenøtter; send meg et par dusin, for jeg setter dem høyt siden de er fra Dem, og skriv meg et langt brev om Deres helse og velvære; og om De har bruk for noe, er det bare å åpne munnen, så skal De få den full, og måtte Gud bevare Dem. På dette sted. Deres hengivne venninne Hertuginnen 753

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Akk, sa Teresa da hun hørte brevet, - for en god, likefrem og nedlat­ ende frue! Sammen med slike fruer skulle jeg gjerne la meg begrave, og ikke de lavadelige her i byen, som tror at ikke vinden våger å røre ved dem fordi de er adelige, og går til kirke med slike miner at man skulle tro de var dronninger selv. De ser det som en vanære å se på en bondekvinne; og her er denne gode fruen, som kaller meg venninne, selv om hun er hertuginne, og behandler meg som om jeg skulle være hennes like, og for meg er hun mer på høyde med det høyeste kirketårnet i La Mancha. Hva ekenøttene angår, min herre, skal jeg sende Hennes høyhet en skjeppe, for de er så svære at de bør sees og kan både forbløffe og beundres. Og nå, Sanchica, må du ta deg av denne herren; stell med hesten og hent egg i stallen og skjær opp rikelig med flesk, og la ham spise som en fyrste, for de gode nyhetene han har gitt oss, og det gode ansiktet han har, fortje­ ner alt. I mellomtiden skal jeg gi nabokonene den gode nyheten, og herr sognepresten og barberen mester Nicolås, som er, og har vært så gode venner av faren din. - Det skal jeg, mor, svarte Sanchica, - men du må gi meg halvpar­ ten av den kjeden; for jeg tror ikke hertuginnen var så dum å sende alt til deg. - Alt er til deg, datter, svarte Teresa, - men la meg få ha den rundt halsen noen dager, for det kjennes virkelig som om den gleder hjer­ tet. - De vil også glede Dem, sa pasjen, - når De ser det som finnes i denne vadsekken, nemlig en drakt av fineste stoff, som guvernøren bare har brukt én dag på jakt, og hele den sendes til fru Sanchica. - Måtte han leve i tusen år, svarte Sanchica, - og han som kom med den, hverken mer eller mindre; ja til og med to tusen, om det skulle være nødvendig. Teresa gikk ut av huset med kjedet om halsen og brevene i hånden og trommet på dem som var det en tamburin, og da hun tilfeldig­ vis traff på presten og Samson Carrasco, ga hun seg til å danse og sa: - Nå er vi min santen ikke fattige slektninger fra landet lenger! Nå har vi et fint lite guvernørskap! Om den hovneste adelsfrue går løs på meg, skal hun få merke det! - Hva er det, Teresa Sancho? Hva slags galskaper er dette, og hva slags papirer har du der? - Det er ikke annen galskap enn at dette er brev fra hertuginner og guvernører, og det jeg har rundt halsen er ekte koraller, og Avemariaene og Paternosterne er av fineste gull og jeg er guvernørfrue. 754

DON QUIJOTE

- Dette forstår bare Gud, vi forstår ingenting og ikke skjønner vi hva De sier. - Her kan dere se, svarte Teresa. Og ga dem brevene. Presten leste så høyt at Samson hørte det, og han og presten så på hverandre, som om de var helt overveldet av det de hadde lest, og baccalaureusen spurte hvem som hadde bragt brevene. Teresa svarte at de bare skulle komme med henne, så ville de få se en ung mann med den eleganteste skikkelse, og han hadde med seg en annen gave som var like verdifull. Presten tok korallene av henne og studerte dem nøyere enn nøye og følte seg sikker på at de var ekte, og på nytt ble han overveldet og sa: - Ved den prestekjolen jeg bærer, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si eller tenke om disse brevene og gavene. På den ene siden ser og tar jeg på disse ekte korallene, og på den annen leser jeg at en hertuginne skriver og ber om ekenøtter. - Det henger da ikke sammen, sa Carrasco. - Vel, la oss gå og se på overbringeren av dette skriftet, og få en forklaring på det vi ikke skjønner. De gjorde så, og Teresa sammen med dem. De fant pasjen i ferd med å sikte bygg til ridedyret, mens Sanchica skar opp flesk, for å lage flesk og eggekake til pasjen. Etter å ha hilst høflig på ham og han på dem, ba Samson ham om å fortelle nytt såvel om don Quijote som om Sancho Panza. For selv om de hadde lest brevene fra Sancho og fru hertuginnen, var de fremdeles forvirret og kunne slett ikke skjønne det der med Sanchos guvemørskap, og heller ikke det med øya, da alle, eller de fleste som finnes i Middelhavet, tilhører Hans Majestet. Til dette svarte pasjen: - Det at herr Sancho Panza er guvernør, er det ingen tvil om; at det er en øy han styrer, er noe jeg ikke blander meg i, men det er iallfall en landsby med mer enn tusen inbyggere. Hva ekenøttene angår, kan jeg si at min frue hertuginnen er så likfrem og enkel - sa han - at hun kan be en bondekone om det, slik det har hendt at hun har bedt en dame i naboskapet om å få låne en kam. For Deres nåder må vite at selv om damene i Aragon er meget fornemme, er de ikke så nøyeregnende og opphøyede som damene i Castilla; for de behandler folk mer likefrem. Midt i denne samtalen kom Sanchica bærende med egg i en fold i skjørtet og spurte pasjen: - Si meg, herre; bruker min herr far kanskje hektebukser etter at han ble guvernør?

755

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det har jeg ikke lagt merke til, svarte pasjen, - men det har han nok. - Store Gud, svarte Sanchica, - så flott det blir å se far i fjertebukser! Jeg har helt fra jeg ble født hatt lyst til å se far i utstoppede bukser. - Med slike saker får De nok se ham, om De lever. Det ender nok med at De også får se ham med støvmaske, om guvernørskapet skulle vare i to måneder. Både presten og baccalaureusen skjønte at pasjen var sarkastisk, men de utsøkte korallene og jaktdrakten som Sancho hadde sendt, forvirret dem, og Teresa hadde allerede vist dem kledningen. De kunne ikke la være å le av Sanchica og enda mer av Teresa da hun sa: - Herr sogneprest, kan De prøve å få nyss om noen som skal til Madrid eller Toledo, for jeg vil kjøpe meg et rundt krinolinestativ, fikst og ferdig og helt moderne; for jeg må sannelig kaste heder over min manns guvernørskap så langt jeg kan. Selv om det blir en plage, må jeg dra til residensstaden og skaffe meg en vogn som alle fine damer; for den som har en guvernør til mann, kan nok både anskaffe og holde det. - Det er sikkert, mor, sa Sanchica. - Jeg skulle ønske at det var den dagen i dag og ikke i morgen, selv om de som ser meg sitte ved siden av min fru mor ville si: «Se, der er den jenta, datter av en bonde­ knøl, og se bare hvordan hun sitter og drar seg i vognen, som om hun var gift med paven.» Men la dem bare sjokke i sølen, mens jeg har bena på det tørre. Måtte alle sladrehanker i verden få et ondt år og en verre måned, for sitter jeg bare varmt og bekvemt, da er andres latter glemt. Er det ikke riktig, mor? - Det kan ikke sies bedre, datter, svarte Teresa. - Og all denne fremgangen og det som bedre er, det hadde min Sancho forutsagt, og du skal få se, datter, at han ikke gir seg før jeg blir grevinne; alt dreier seg om en heldig begynnelse. Og din far som er like glad i ordspråk som han er glad i deg, sier: Får du en kalv, ta da grimen, °g grip den på timen; om noen gir deg et guvernørskap, ta det; gir de deg et grevskap, grip det, og om de sier hysj, hysj, og gir deg en gave, da skal du stikke den til deg. Sov ikke på ditt grønne øre, om lykken banker på dine døre. - Og hva angår det meg, tilføyde Sanchica, - la dem bare si når de ser meg hoven og oppblåst: «Når svin trekkes opp av sølen», og så videre. Da presten hørte dette, sa han: 756

DON QUIJOTE

- Jeg kan ikke tro annet enn at hele slekten Panza er født med en sekk ordtak i kroppen; jeg har ikke sett noen av dem som ikke lar det renne over nårsomhelst og hvorsomhelst de snakker med noen. - Det er sant nok, sa pasjen, - herr guvernør Sancho slipper dem løs ustanselig, og selv om mange ikke passer, er det morsomt, og min frue hertuginnen og hertugen morer seg meget over dem. - Og fremdeles fastholder Deres nåde, sa baccalaureusen, - at dette med Sanchos guvernørskap er sant, og at det finnes en hertuginne i verden som sender henne gaver og skriver til henne? For vi, selv om vi berører gavene og har lest brevene, vi tror det ikke og vi mener at dette er noe don Quijote, herfra stedet, har funnet på. Han tror alt er skapt av trolldom; og følgelig er jeg tilbøyelig til å si at jeg ønsker å berøre og beføle Deres nåde, for å se om De er en uvirkelig utsen­ ding, eller et menneske av kjøtt og ben. - Mine herrer, jeg vet ikke annet om meg selv, svarte pasjen, - enn at jeg er en ekte utsending, og at herr Sancho Panza er en virkelig guvernør, og at mitt herskap hertugparet kan gi, og har gitt ham nevnte guvernørskap, og jeg har hørt si at det fyller nevnte Sancho Panza på en fremragende måte. Om det finnes trolldom eller ei i alt dette, må Deres nåder avgjøre seg imellom; for jeg vet ikke noe annet og det sverger jeg på ved mine foreldres liv, som fremdeles lever og som jeg elsker og holder meget av. - Dette kunne nok være slik, repliserte baccalaureusen, - men dubitat Augustinus. - Tvil den som ønsker å tvile, svarte pasjen, - sannheten er som jeg har sagt, og den vil alltid flyte over løgnen, som olje på vannet; og hvis ikke, operibus credite et non verbis; og en av Deres nåder kan følge meg og se med øynene det de ikke vil tro med ørene. - Den turen faller på meg, sa Sanchica, - Deres nåde må ta meg med bakpå hesten, for jeg ville svært gjerne hilse på min herr far. - Guvernørers døtre kan ikke dra alene på veiene, men ledsaget av karosser og bærestoler og tallrike tjenere. - Gud hjelpe meg, svarte Sanchica, - jeg drar like gjerne på et hunnesel som i en vogn. Jeg er ikke så fin og snerpet på det! - Ti stille, veslejente, sa Teresa, - for du skjønner ikke hva du sier, og denne herren har rett; hver ting til sin tid. Når det er Sancho, er det Sancha, når det er guvernør, er det frue, om det nå er riktig sagt. - Fru Teresa taler riktigere enn hun tror, sa pasjen, - og gi meg noe å spise og send meg så av sted, for jeg ville gjerne dra tilbake i ettermiddag. Til det sa presten:

757

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Deres nåde skal komme og spise og slik gjøre pønitens hos meg, for fru Teresa har mer velvilje enn utstyr til å betjene en så god gjest. Det avslo pasjen, men han måtte gi etter, enten han ville eller ei, og presten tok ham meget gjerne med seg, for å få anledning til å spørre ham ut i ro og mak om don Quijote og hans bedrifter. Baccalaureusen tilbød seg å skrive Teresas svarbrev, men hun ville ikke at han skulle blande seg i hennes saker, for hun anså ham for å være en spottegjøk. Derfor ga hun et hvetebrød og to egg til en korgutt som kunne skrive, og han skrev to brev for henne, ett til ektemannen og ett til hertuginnen, nedskrevet slik hun selv ville, og de er ikke av de dårligste som dukker opp i denne historien som vi skal se lenger fremme.

KAPITTEL LI om hvordan Sancho Panzas guvemørskap skred frem sammen med andre hendelser av samme gode og morsomme art Dagen kom etter guvernørens natterunde, og natten hadde seremo­ nimesteren tilbragt uten å sove, oppfylt av den forkledde jomfruens ansikt, hennes liv og skjønnhet. Hovmesteren fylte det som var igjen av den samme natten med å skrive til herskapet om det Sancho Panza sa og gjorde, og han var like forbløffet over det han gjorde som det han sa; for hans handlinger og utsagn var en blanding av klokskap såvel som dårskap. Herr guvernøren kom seg endelig ut av sengen, og etter ordre fra doktor Pedro Sterkvarsel fikk han til frokost litt fruktgelé og fire slur­ ker koldt vann, noe Sancho gjerne skulle ha byttet ut med et stykke brød og en drueklase. Men da han innså at det her dreiet seg mer om tvang enn om lyst, godtok han det med smerte i sjelen og ulyst i maven, ettersom Pedro Sterkvarsel fikk ham til å tro at få men utsøkte retter skjerpet åndsevnene, og passet for mennesker som var innsatt i maktposisjoner og tyngende embeder, hvor man må anvende, ikke så meget legemets krefter, som intellektets. På grunn av denne sofismen led Sancho nød, og det i den grad at han i hemmelighet forbannet guvernørskapet, og til og med den som hadde gitt ham det. Men med all sin sult og sin fruktgelé ga han seg til å avsi dommer. Det første som dukket opp, var et spørsmål som

758

DON QUIJOTE

en fremmed rettet til ham, mens hovmesteren og resten av hans hale­ heng var til stede, og det var: - Herre, en vannrik elv delte et adelsgods i to (og Deres nåde må være oppmerksom, for denne saken er av høyeste viktighet og noe vanskelig). Jeg kan tilføye at over denne elven var det en bro, og for enden av den, en galge og et slags domhus, hvor det vanligvis satt fire dommere som dømte ifølge den lov som herren over elven, broen og stamgodset hadde satt, og den lød slik: «Om noen skulle passere denne bro fra den ene ende til den andre, skal han først sverge på hvorhen og hvorfor han gjør det; og om han sverger sant, kan han passere, og om han lyver, skal han uten nåde dø ved hengning i galgen som står der.» Denne strenge lov og strikte betingelse var velkjent, og mange passerte. Ut fra det de sverget, kunne man se at de sverget sant, og dommerne lot dem fritt gå over. Det skjedde så at da en mann avla eden, sverget han og sa at han kom til å dø i galgen der, og ikke på noen annen måte. Dommerne la merke til eden og sa: «Om vi lar denne mannen fritt gå over, sverget han falskt, og ifølge loven bør han dø. Dersom vi henger ham, og han har sverget at han kom til å dø i galgen, da har han avlagt en sann ed, og må ifølge samme lov gå fri.» Deres nåde, herr guvernør, blir anmodet om å uttale Dem om hva dommerne skal gjøre med en slik mann; for inntil nå er de tvilende og usikre. Og da de har fått vite om Deres nådes skarpe og opphøyede dømmekraft, sendte de meg for å bønnfalle Deres nåde om å fremlegge Deres mening i en så innfløkt og tvilsom sak. Til dette svarte Sancho: - De herrer dommere som har sendt Dem til meg, kunne visselig ha unnlatt dette, for jeg er en mann som er mer treg og uvitende enn skarpsindig. Men til tross for dette kan De gjenta for meg denne saken slik at jeg forstår den, for det er jo mulig at jeg treffer spikeren på hodet. Sendebudet gjentok én gang og enda én det han først hadde sagt, så sa Sancho: - Jeg tror at denne saken kan jeg ordne med to spadestikk, og den er slik: Nevnte mann sverger at han vil dø i galgen, og dør han der, sverget han sant, og ifølge den gitte loven fortjener han å settes fri og passere broen. Dersom de ikke henger ham, sverget han falskt, og ifølge samme lov fortjener han å henges. - Det er som herr guvernøren sier, sa sendebudet, - og hva angår den fulle og hele forståelse av saken, er det ikke mer å be om, eller tvile på. - Jeg sier da følgende, repliserte Sancho, - at den delen av mannen 759

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som sverget sant, skal man la passere, og den delen som sverget falskt, skal henges. På denne måten oppfylles til punkt og prikke betingelsen for å passere. - Men da, herr guvernør, repliserte spørreren, - må man dele nevnte mann i to, en del som er løgnaktig og én som er sannferdig, og føl­ gelig må han dø, og man oppnår ikke noe av det loven krever, og det er uttrykkelig sagt at den skal følges. - Kom hit, min gode herre, svarte Sancho, - enten er jeg et fehode eller så har denne som De nevner, samme rett til å dø eller å gå over broen. Dersom sannheten frelser, fordømmer løgnen ham med samme vekt, og da det er slik, som det jo er, mener jeg at De skal si til de herrer som sendte Dem, siden grunnen til å dømme eller frikjenne ligger helt i balanse, at de skal la ham passere fritt, for den som gjør godt, blir alltid lovprist mer enn den som gjør ondt. Dette ville jeg undertegnet med mitt navn, dersom jeg kunne skrive; og i denne saken har jeg ikke talt i eget navn, men jeg kom til å huske et råd, blant mange andre, som min herre don Quijote ga meg kvelden før jeg ble guvernør for denne øya, og det var at når det var tvil om rettferdigheten, skulle jeg bøye meg mot og støtte meg til barmhjertigheten. Gud har villet at nå kom jeg til å huske det, da det passer perfekt til denne saken. - Slik er det, sa hovmesteren, - og jeg mener at Lykurgos selv, som ga lover til lakedemonerne, ikke kunne ha avsagt en bedre dom enn den den store Panza har avgitt. Og la så domsmøtet være slutt for i dag, så skal jeg gi beskjed om at herr guvernøren skal få spise helt etter sin smak. - Det er virkelig det jeg ber om, sa Sancho, - gi meg noe å spise, så kan man la det regne med saker og med tvil over meg, og jeg skal ta og oppklare dem i luften. Hovmesteren oppfylte sitt ord, da han mente det ville bli en belast­ ning for samvittigheten å la en så klok guvernør dø av sult. Dessuten tenkte han å avslutte selvsamme natt den siste spøken han hadde fått seg pålagt å gjennomføre. Det skjedde så at da det denne dagen var blitt spist imot alle doktor Hopputfors regler og aforismer, kom det inn, idet måltidet var over, et brev til guvernøren fra don Quijote. Sancho befalte sekretæren å lese det for seg selv, og om det ikke fantes noe som måtte hemmelig­ holdes i det, kunne han lese det høyt. Det gjorde sekretæren, og da han hadde gjennomsett det, sa han: - Dette kan leses høyt, for det som herr don Quijote skriver til Deres nåde, fortjener å bli trykt og skrevet med gullbokstaver, og det lyder slik: 760

DON QUIJOTE

BREV FRA DON QUIJOTE AV LA MANCHA TIL SANCHO PANZA, GUVERNØR FOR ØYA BARATARIA

Jeg ventet nyheter om din skjødesløshet og din uoppdragenhet, men jeg har fått høre om din forstandige fremferd, noe jeg takker him­ melen spesielt for, som kan løfte den fattige opp fra gjødselhaugen og gjøre den dumme klok. Jeg hører at du styrer som om du var et menneske, og at du er menneske som om du skulle være et dyr, så stor er den ydmyke enkelhet du fremtrer med. Jeg ber deg bemerke, Sancho, at det ofte er både passende og nødvendig, for embedets autoritets skyld, å bekjempe sitt hjertes ydmykhet, for velkleddhet hos den som innehar tunge verv, må være i samsvar med det man krever, og må ikke styres av hans ydmyke herkomst. Kle deg pent, for en velkledd trestokk virker ikke som en trestokk. Jeg mener ikke at du skal bære pynt og stas, heller ikke at du skal kle deg som soldat når du er dommer, men at du skal pryde deg med den kledning ditt embede krever, når det bare er rent og velstelt. For å vinne folkets velvilje der du styrer, skal du blant andre gjøre to ting: Det ene er å være høflig overfor alle, selv om jeg har sagt deg dette tidligere, og den andre er å sørge for rikelig med næringsmidler, for det er intet som tynger de fattiges hjerte mer enn sult og savn. Du må ikke utstede for mange forordninger, og om du gjør det, sørg for at de er gode, og fremfor alt, at de overholdes og oppfylles; for forordninger som ikke overholdes, virker som de ikke fantes. De gir heller inntrykk av at fyrsten som hadde forstand og autoritet til å utstede dem, ikke hadde mot nok til å få dem overholdt. De lover som truer uten å iverksettes, blir bare som bjelken som ble holdt for froskenes konge, til å begynne med inngjød den skrekk, men med tiden ble den så foraktet at de hoppet opp på den. Vær en far for dydene og en stefar for lastene. Vær ikke alltid streng, heller ikke alltid medgjørlig, og velg middelveien mellom disse to ytterlighetene, for det er visdommens basis. Besøk fengsler, slak­ terier og markedsplasser, for guvernørens nærvær på slike steder er av stor betydning. Trøst straffangene som venter at deres sak snart skal behandles; vær hård mot slakterne så de innstiller vektene sine riktig, og vær et skremsel for torvkonene, av samme grunn. Vis deg ikke grådig, kvinnekjær og som storeter - noe jeg ikke tror - for når folket får vite det, og de som kommer deg nær kjenner en av dine tilbøyeligheter, vil de på det punkt angripe deg, inntil de får deg ned i fortapelsens avgrunn. Ta for deg om og om igjen, og les og les om igjen de råd og vei7^

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ledninger jeg ga deg skriftlig, før du dro herfra til ditt guvernørskap, og du skal fa se hvordan du finner, om du overholder dem, en ekstra hjelp som letter den motgang og de vanskeligheter som guvernører for hvert skritt møter. Skriv til dine herrer og vis deg takknemlig; for utakknemlighet er en datter av hovmodet og er en av de største synder man kjenner. Den som er takknemlig mot sin velgjører, viser da at han også vil være det overfor Gud, som har gitt ham så mange goder og fortsatt gjør det. Fru hertuginnen sendte en egen budbærer med din drakt og en annen gave til din kone Teresa Panza; vi venter svar når som helst. Jeg har vært en smule indisponert av en viss kattepine som min nese høyst upassende ble utsatt for, men det er ikke noe å snakke om; for om det finnes trollmenn som mishandler meg, finnes det også dem som forsvarer meg. Si fra om hovmesteren som er hos deg, hadde noe å gjøre med det som skjedde med fru Trifaldi, slik du hadde mistanke om, og alt det som skjer deg, skal du gi meg melding om, siden veien er så kort; så meget mer som jeg tenker på å forlate dette ørkesløse liv jeg lever snart, for jeg ble ikke født til dette. Én sak har dukket opp, som jeg tror kan vekke herskapets misnøye; men om det skulle spille en stor rolle, bryr jeg meg ikke med det, for jeg må heller følge mitt kall enn herskapets innfall, i samsvar med det man sier: amicus Plato, sed magis amica veritas (jeg er Platons venn, men en større venn av sannheten). Jeg skriver dette på latin, for jeg har forstått at etter å ha blitt guvernør, har du lært det. Og Gud være med deg, og måtte han bevare deg slik at ingen skulle komme til å føle medynk med deg. Din venn DON QUIJOTE AV LA MANCHA

Sancho lyttet oppmerksomt til brevet, og det ble rost og betraktet som klokt av alle som hørte det. Sancho reiste seg raskt fra bordet, kalte på sekretæren og lukket seg inne med ham, for han ville straks svare sin herre don Quijote uten mer utsettelse, og ba sekretæren at han uten å tilføye eller stryke noe, skulle skrive ned det han sa. Det ble gjort, og svarbrevet lød som følger: BREV FRA SANCHO PANZA TIL DON QUIJOTE AV LA MANCHA Jeg er så travelt opptatt med det jeg skal ivareta, at jeg ikke har tid til å klø meg i hodet, heller ikke klippe neglene, og de er så lange at

762

DON QUIJOTE

bare Gud kan ordne det. Jeg sier dette, min sjels herre, så at Deres nåde ikke skal forskrekkes over at jeg inntil nå ikke har meldt fra om jeg befinner meg vel eller dårlig i dette guvernørskapet, der jeg sulter mer enn da vi to vandret omkring i dype skoger og ødemarker. Min herre hertugen skrev til meg forleden dag og varslet meg om at det var kommet noen spioner til denne øya for å drepe meg, men inntil nå har jeg ikke oppdaget noen annen enn en viss doktor som er ansatt her på stedet for å drepe enhver guvernør som kommer hit. Han heter doktor Pedro Sterkvarsel og er fra Hopputfor, for at Deres nåde skal innse at med et slikt navn kan jeg ikke la være å frykte at jeg skal dø mellom hendene hans! Nevnte doktor sier om seg selv at han ikke kurerer sykdommer når man har dem, men forebygger dem før man får dem, og de medisiner han bruker er diett og mer diett, inntil man ender som bare skinn og ben, som om ikke magerhet var et større onde enn feber. Kort sagt, han slår meg langsomt i hjel av sult, og jeg holder litt etter litt på å dø av forbitrelse. For da jeg trodde jeg kom til dette guvernørskapet for å spise varmt og drikke koldt, og hvile kroppen mellom hollandske lakener og fjærdyner, ender jeg her med å gjøre botsøvelser som om jeg var eneboer, og da jeg ikke gjør det av fri vilje, går jeg ut fra at fanden må hente meg til slutt. Inntil nå har jeg hverken latt meg smøre eller ønsket avgifter å røre, og jeg kan ikke forestille meg hva det hele dreier seg om, for her sier man at de guvernører som pleier å komme til denne øya, har folk i byen, enten gitt, eller lånt mange penger før han ankommer, og dette er vanlig skikk og bruk hos alle andre som skal regjere, og ikke bare her. I går aftes, da jeg gikk natterunden, støtte jeg på en meget vak­ ker jomfru, kledd i mannsklær, og en bror av henne i kvinneklær; jentungen forelsket seremonimesteren seg i, og forestilte seg at han kunne velge henne til sin hustru, etter det han har sagt, og jeg valgte gutten til min svigersønn. I dag skal vi to snakke om det vi tenker med faren til begge, som er en viss Diego de la Llana, adelig og så gammelkristen man kan ønske det. Jeg besøker markedsplassene, slik Deres nåde råder meg til, og i går fant jeg en torvkone som solgte nye hasselnøtter, og jeg fant ut at hun hadde blandet en skjeppe med nyplukkede hasselnøtter med en skjeppe med gamle, som var tomme eller råtne. Jeg ga alt sammen til de foreldreløse skoleguttene, for de kan nok sortere dem riktig, og dømte henne til ikke å vise seg på markedet på fjorten dager. Folk sier at det var godt gjort; det jeg kan si Deres nåde, er at det er velkjent her i landsbyen at det ikke finnes verre mennesker enn torvkonene,

763

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

for alle er uforskammede, onde og frekke, og det tror jeg nok, etter det jeg har sett i andre landsbyer. Det at min frue hertuginnen har skrevet til min kone Teresa Panza og sendt en gave, som Deres nåde forteller, er jeg meget glad for, og jeg skal forsøke å vise meg takknemlig når den tid kommer. Jeg ber Deres nåde kysse hennes hender på mine vegne, og si at det har hun ikke gjort forgjeves, som hun skal få se. Jeg ville ikke ønske at Deres nåde skulle ryke i tottene på dette mitt herskap, for om Deres nåde blir uenig med dem, er det klart at det også vil skade meg. Det tar seg ikke ut at jeg får det råd å være takknemlig, mens Deres nåde derimot, ikke skal være det overfor den som har vist Dem så mange gunstbevisninger og med slik storslåtthet er blitt behandlet i deres borg. Det der med kattepinen forstår jeg ikke; men jeg innbiller meg at det må være en av de slemme og onde handlinger som onde trollmenn utsetter Deres nåde for; det finner jeg ut når vi sees. Jeg skulle ønske å sende noe til Deres nåde, men jeg vet ikke hva det skal være, bortsett fra klystérsprøyter med blærer, som de er flinke til her på øya. Om mitt embede skulle vare ved, skal jeg nok finne noe å sende, enten det går rett for seg, eller jeg tusker det til meg. Om min kone Teresa Panza skulle skrive til meg, ber jeg Dem betale forsendelsen, og sende meg brevet, for jeg har den sterkeste trang til å få vite hvordan det står til i mitt hus, med min kone og mine barn. Og med dette ber jeg Gud bevare Deres nåde fra trollmenns onde anslag, og om å få meg bort fra dette guvemørskapet i fred og ro, og i live, men det tviler jeg på etter den måte Pedro Sterkvarsel behandler meg. Deres nådes tjener GUVERNØR SANCHO PANZA

Sekretæren lukket straks brevet og sendte det med budet, og alle San­ chos spøkefugler kom sammen og besluttet hvordan de skulle sende ham ut av guvernørskapet. Den ettermiddagen tilbragte Sancho med å utforme forordninger om det han betraktet som det gode styresett for det han mente var en øy, og befalte at det ikke skulle finnes mel­ lommenn og videresalg av matvarer i staten, og at man kunne innføre vin fra det sted man ønsket, med den tilføyelse at det skulle oppgis hvorfra den kom, og alt etter dens kvalitet og ry skulle man fastsette den pris man mente var riktig, og den som blandet vann i den eller endret navnet, skulle miste livet. Han nedsatte prisen på allslags fottøy, særlig sko, da han mente 764

DON QUIJOTE

de var altfor dyre; han satte et tak på tjenestefolks lønn, da den galopperte uten tømmer; han satte den strengeste straff for å synge uanstendige og frekke sanger ved dag eller ved natt. Han befalte at ingen blind mann fikk synge vers om mirakler om han ikke hadde en ekte bevidnelse om at de var sanne, da han mente at de fleste sanger de blinde synger, var oppspinn, til skade for virkelige mirakler. Han opprettet og skapte en fattigfogd, ikke for å forfølge de fattige, men for å undersøke om de var det, for i skyggen av falsk legems­ skade og sår, stjeler tyver, og fylliker sitter med god helse. Kort og godt, han beordret så mange gode ting at de inntil i dag bevares i landsbyen og kalles: Den store guvernør Sancho Panzas lovsamling.

KAPITTEL LII hvor eventyret om den andre fru Dolorida eller Angustiada fortelles, som med et annet navn kalles dona Rodriguez

Cide Hamete forteller at da don Quijote var kurert for kloringen, mente han at det livet han førte i borgen, var imot den ridderorden han bekjente seg til, og følgelig besluttet han å be hertugparet om til­ latelse til å dra til Zaragoza, da festlighetene der nærmet seg, og der han tenkte å vinne det harnisk som kan vinnes under nevnte fester. En dag da han satt til bords med hertugparet og tenkte å nevne til­ latelsen, kom det plutselig og uventet to kvinner inn gjennom døren til den store salen, kledd i sorg fra hode til fot; de gikk frem til don Quijote, og en av dem strakte seg ut så lang hun var med munnen mot don Quijotes føtter og ga fra seg noen så sørgelige, dype og smertelige stønn at det skapte forvirring hos alle som så og hørte henne. Hertug­ paret trodde først at det kunne være et puss som tjenerne ville spille don Quijote, men da de så hvor inderlig kvinnen sukket, klaget og gråt, kom de i tvil og satt anspent inntil don Quijote av medlidenhet løftet henne opp og fikk henne til å ta bort kappen som dekket det tårevåte ansiktet. Det gjorde hun, og hun viste seg å være den man aldri ville ha tenkt seg, for det var dona Rodriguez’ ansikt, oldfrue i huset, og den andre sorgkledde var datteren, som var blitt narret av den rike bon­ dens sønn. Alle som kjente henne ble overrasket, og hertugparet mer enn noen, for selv om de betraktet henne som dum og umedgjørlig, 765

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

mente de ikke hun var dum nok til å begå galskaper. Dona Rodrfguez vendte seg så mot herskapet og sa: - Vil Deres eksellenser være av den godhet å la meg tale litt med denne ridder, for det er nødvendig for å komme vel fra en sak som en ondsinnet og frekk bondetamp har bragt meg i. Hertugen sa at det fikk hun, og at hun kunne tale med don Quijote når hun måtte ønske det. Hun rettet da ansiktet og stemmen mot don Quijote og sa: - Det er alt flere dager siden, tapre ridder, at jeg har fremlagt for Eder den urett og svikefullhet som en ond bonde har begått mot min kjære og høyt elskede datter, for det er den ulykkelige som her er til stede, og I har lovet å forsvare henne og rette den urett som mot henne er begått. Nå er det kommet meg for øre at I ønsker å dra fra denne borg, på sporet etter de gode eventyr som Gud måtte sende Eder; og følgelig ville jeg før I forsvinner på hine ville veier, at I skulle utfordre den utemmede bondske person og få ham til å gifte seg med min datter, for å oppfylle det ord han ga henne om å bli hennes ektefelle, før han steg til sengs med henne. Å tro at min herre hertugen skal gi meg rettferdighet, er som å tro at man kan plukke pærer av almetreet, på grunn av det jeg i hemmelighet har fortalt Eder. Og måtte dermed Vår Herre gi Eders nåde god helse og måtte I ikke svikte oss. På disse ordene svarte don Quijote med største verdighet og alvor­ lig tyngde: - Min gode frue, demp Deres gråt, eller bedre sagt, tørk Deres tårer og spar Deres sukk, for jeg påtar meg å bringe orden i Deres datters sak, en sak som ville ha stått bedre om Deres datter ikke hadde vært så tilbøyelig til å lytte til forelskede unge menns løfter, som stort sett er lette å gi og meget tunge å oppfylle. Følgelig skal jeg, med tilla­ telse fra hertugen, min herre, straks dra av sted for å oppspore denne frekke yngling, jeg skal finne ham, utfordre ham og drepe ham, om det er slik at han vil unnlate å oppfylle sitt gitte ord. For hovedsaken i mitt kall er å tilgi de ydmyke og straffe de hovmodige, jeg mener hjelpe de ulykkelige og ødelegge de hårdhjertede. - Deres nåde, svarte hertugen, - behøver ikke å lete etter den bon­ detampen som den gode oldfrue beklager seg over, heller ikke er det nødvendig at De ber om min tillatelse til å utfordre ham. Jeg godtar utfordringen, og jeg påtar meg å la ham få vite at han er utfordret, og at han må godta den og komme og svare for den i denne min borg der jeg gir begge et fristed og overholder alle de betingelser som slike handlinger forutsetter, likesom rettferdigheten for hver enkelt av dem 766

DON QUIJOTE

skal overholdes av de fyrster som gir fristed til dem som kjemper innenfor deres besittelsers grenser. - Med en slik forsikring og med Deres høyhets tillatelse, repliserte don Quijote, - vil jeg her og for en tid gi avkall på mitt adelskap, og jeg senker meg ned til skadebringerens lave stand og gjør meg selv til hans like, slik at det er mulig for ham å kjempe mot meg. Følgelig, selv om han er fraværende, utfordrer og utesker jeg ham som har sveket denne arme, som var jomfru, og grunnet egen feil ikke er det lenger, og nå har å oppfylle sitt ord om å bli hennes lovformelige ektemake, eller dø under dette foretagende. Så trakk han av seg en hanske og kastet den midt ut i salen, og hertugen tok den opp og sa det han alt hadde sagt, at han godtok utfordringen på sin vasalls vegne og anga fristen til seks dager fra da av, og stedet for dysten til plassen i borgen, og våpnene de vanlige blant riddere: lanse, skjold og harnisk sammen med alle de andre delene, uten å skjule svik, bedrag eller overtroens tryllemidler, og de skulle undersøkes og oversees av duellens dommere. - Men fremfor alt gjelder det at denne gode oldfrue og hennes slette datter skal legge rettferdigheten i don Quijotes hender; for i motsatt fall vil intet bli gjort, og heller ikke vil en slik utfordring nå sin lovformelige gjennomførelse. - Ja, det gjør jeg, svarte oldfruen. - Og jeg også, tilføyet datteren, gråtkvalt, skamfull og motvillig. Da alt dette var notert og godtatt, og hertugen hadde tenkt seg hva han skulle gjøre i denne saken, og de sørgekledde var gått sin vei, befalte hertuginnen at fra da av skulle de ikke behandles som tjenere, men som hjelpetrengende kvinner som kom til hennes hus for å be om rettferdighet. Følgelig fikk de et rom for seg selv og ble oppvar­ tet som fremmede, noe som forskrekket de øvrige tjenerne som ikke skjønte hvor fru Rodriguez’ og hennes villfarne datters tåpelige og freidige handlemåte skulle ende. Da de var opptatt av dette, og som for å muntre opp festen og gi måltidet en god avslutning, ankom plutselig den pasjen som hadde bragt brev og gaver til Teresa Panza, guvernør Sancho Panzas hustru, og hans ankomst gledet hertugparet meget, da de ønsket å få vite hva som hadde skjedd under hans reise. Da pasjen ble spurt, svarte han at det kunne han ikke fortelle så offentlig og heller ikke med så få ord, så om herskapet ville være av den godhet å la det være til de var alene, kunne de i mellomtiden underholde seg med disse brevene. Så trakk han frem to brev og la i hertuginnens hender. Det ene hadde som tilskrift: Brev til min frue, hertuginnen av noe og jeg vet ikke 767

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hvor, og det andre: Til min ektefelle Sancho Panza, guvernør av øya Barataria, måtte Gud gi ham flere år enn meg. Hertuginnen brant etter å få lese brevet, og da hun hadde åpnet det og lest det for seg selv og så at hun kunne lese det høyt for hertugen og de tilstedevær­ ende, satte hun i gang: BREV FRA TERESA PANZA TIL HERTUGINNEN Stor glede fikk jeg, min frue, av det brevet Deres høyhet skrev til meg, og det hadde jeg sannelig ønsket meg sterkt. Korallkjeden er veldig fin, og jaktdrakten til mannen min ligger ikke langt etter. Det at Deres velbårenhet har gjort min gemal, Sancho Panza, til guver­ nør, har vakt glede i hele landsbyen, selv om det er noen som ikke tror det, først og fremst presten, og barberen mester Nicolås og stu­ denten Samson Carrasco, men det bryr jeg meg ikke om, for når det er slik som det er, kan hver og en si det de vil. Skjønt for å si som sant er; hadde jeg ikke korallene og drakten, ville heller ikke jeg ha trodd det, for her i landsbyen holder alle mannen min for å være en treskalle, og da han før bare har styrt en flokk med geiter, kan ingen skjønne hva slags styring han skulle være god for. Måtte Gud ordne det og styre ham dit hvor hans barn har bruk for ham. Jeg, min sjels frue, har besluttet, med Deres nådes tillatelse, å dra fordel av mitt gode hell, og dra til hoffstaden for å få utfolde meg i en vogn og slå med blindhet alle de tusen misunnelige øyne som jeg alt har fått; og følgelig bønnfaller jeg Deres eksellense om å befale min ektemann å sende meg noen penger, og det en god slant; for i hoffstaden er utgiftene høye. Brød koster en real, og kjøttet tredve maravedier for pundet, så det er skyhøye priser. Dersom De ikke øns­ ker at jeg skal dra, må De melde fra i tide, for det kribler i bena mine etter å dra av gårde; og mine venninner og naboer sier at om jeg og datteren min drar hovne og innbilske til hoffet, vil mannen min bli mer kjent gjennom meg enn jeg gjennom ham, for det er mange som nødvendigvis vil spørre: «Hvem er disse damene i vognen?» Og en av tjenerne mine vil svare: «Det er hustru og datter av Sancho Panza, guvernør for øya Barataria», og på den måten blir Sancho kjent, og jeg blir estimert og har det så fint som i Roma. Det er så sørgelig som det være kan, at vi i år ikke har kunnet plukke ekenøtter her i byen. Allikevel sender jeg Deres høyhet omtrent en halv skjeppe, for jeg har plukket og sortert dem én for én i utmarken og leS fant ingen større; jeg skulle ønske de var store som strutseegg' Nå må Deres prektighet ikke glemme å skrive til meg, for jeg skal

768

DON QUIJOTE

sørge for å gi et svar, fortelle om min helse og alt det som kan fortel­ les fra denne familien, hvor jeg sitter og ber Vår Herre om å bevare Deres høyhet, og om ikke å glemme meg. Min datter Sanchica og min sønn kysser Deres nådes hender. Fra henne som har et sterkere ønske om å se Deres velbårenhet enn å skrive til Dem. Deres tjenerinne Teresa Panza

Alle lyttet til Teresa Panzas brev med fornøyelse, først og fremst her­ tugparet, og hertuginnen ba om don Quijotes syn på om det ville være passende å åpne brevet til guvernøren, som hun mente måtte være helt utmerket. Don Quijote sa at han ville åpne det for å glede henne, og det gjorde han. Brevet lød slik:

BREV FRA TERESA PANZA TIL SIN EKTEMANN SANCHO PANZA Jeg har fått ditt brev, min hjertens Sancho, og jeg forsikrer og sverger som katolsk kristen at jeg var. mindre enn to fingerbredder fra å bli gal av glede. Hør så, kjære mann; da jeg fikk høre at du er guvernør, var jeg like ved å falle død over ende av bare glede, for det sies nok at en plutselig glede dreper like sikkert som en stor sorg. Din datter Sanchica lot vannet gå av bare glede. Den drakten du sendte meg ligger foran meg, og korallene som min frue hertuginnen sendte, har jeg rundt halsen og brevene har jeg i hånden. Budbringeren står her foran meg, og til tross for dette tror og tenker jeg at alt det jeg så og berørte var en drøm, for hvem ville ha trodd at en sauegjeter skulle oppnå å bli guvernør over øyer? Du min venn vet at min mor sa man måtte leve lenge for å se mye; jeg sier man måtte se mer for å leve mer, for jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg ser deg som skattekontrollør eller skatteoppkrever, embeder som fanden riktignok tar seg av om de misbrukes, og som allikevel alltid vil ha penger mellom hendene. Min frue hertuginnen vil nok fortelle deg om min trang til å dra til hoffet, tenk over det og fortell hva du mener, for jeg skal forsøke å bringe ære over deg der når jeg kjører i vogn. Presten, barberen, studenten, og til og med klokkeren, kan ikke tro du er guvernør, og sier at alt er bedrag eller trollkunster, likesom alt det som angår din herre, don Quijote. Samson sier at han må lete etter deg og få guvernørskapet ut av hodet på deg, og galskapen ut av skallen på don Quijote. Og jeg bare ler og ser på kjeden og klipper opp drakten som jeg må sy om til vår datter. 769

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Jeg sendte noen ekenøtter til min frue hertuginnen; jeg skulle ønske de var av gull. Send meg noen perlekjeder om de brukes på din øy. Nyheten her på stedet er at Berrueca giftet bort datteren sin til en maler med dårlig håndlag, som kom hit for å male det som måtte forefalle. Byrådet sa han skulle male Hans Majestets våpenskjold over dørene til Rådhuset. Han ba om to dukater og fikk dem som forskudd; han arbeidet i åtte dager, og så gjorde han ingenting og sa at han ikke kunne greie å male så mange krummelurer. Han ga pengene tilbake, og allikevel giftet han seg som utlært håndverker; han har sant å si gitt fra seg penselen og tatt fatt i spaden, og går ut på markene som en betrodd mann. Sønn av Pedro de Lobo er blitt prest av laveste grad i den hensikt å bli geistlig og presteviet. Det fikk Minguilla vite, barnebarnet til Mingo Silvato, og hun har trukket ham for retten for å ha gitt henne sitt ord på giftermål; onde tunger sier at hun har vært svanger med ham, men det benekter han fullt og helt. I år får vi ingen olivener, heller ikke finnes det en dråpe eddik i landsbyen. Det kom et kompani soldater forbi her, det dro med seg tre jenter herifra; jeg vil ikke si hvem det er. Kanskje kommer de til­ bake, og det vil ikke mangle på dem som vil ha dem til koner, enten de har godt eller dårlig rykte. Sanchica er begynt å lage kniplinger og kan hver dag spare åtte maravedies, som hun legger på sparebøssen til brudeutstyr, men nå når hun er guvernørdatter, kan du vel gi henne medgift uten at hun må arbeide for den. Vannposten på plassen er tørr, lynet har slått ned i galgen, men det angår ikke meg. Jeg vil vente på svar på dette brevet og på din beslutning om at jeg drar til hoffet; og med dette ber jeg Gud bevare deg i flere år enn meg, eller like mange, for jeg ønsker ikke å etterlate deg i denne verden uten meg. Din kone Teresa Panza Brevene vakte ros og latter, og ble høyt ansett og beundret; og for så å forsegle det hele, kom brevbudet med det brevet Sancho hadde sendt til don Quijote, som også ble lest offentlig og fikk en til å tvile på Sanchos tåpelighet. Hertuginnen trakk seg tilbake for å få vite av pasjen hva som hadde skjedd i Sanchos landsby, og denne fortalte omstendelig uten å hoppe over en eneste detalj. Han ga henne ekenøttene og dessuten en ost som Teresa hadde gitt henne, som skulle overgå de gode ostene fra

77°

DON QUIJOTE

Tronchon. Hertuginnen tok imot den med største glede, og så forla­ ter vi henne for å fortelle avslutningen på den store Sancho Panzas guvernørskap, alle øyguvernørers blomst og speil.

KAPITTEL LIII om den brysomme ende og avslutning som Sancho Panzas guvernørskap fikk

Å tro at alle sider av dette liv skal vedvare i samme tilstand, er å tro på det umulige. Man bør heller tro at alt dreier seg rundt, jeg mener i en sirkel; våren følges av sommeren, sommeren av høsten og høs­ ten av vinteren, og vinteren av våren. Og slik vandrer tiden atter en gang i sin stadige sirkel. Bare menneskelivet løper mot sin ende mer lettfotet enn tiden, uten å vente på å fornyes bortsett fra i det annet liv som ikke har grenser eller avslutning. Dette sier den muhammed­ anske filosof Cide Hamete, for dette å oppfatte flyktigheten og usta­ biliteten i det dennesidige liv, og varigheten av det evige liv vi håper på, det har mange bare med sin medfødte innsikt og uten troens lys forstått. Men her sier vår forfatter det på grunn av den hastighet med hvilken Sanchos guvernørskap ble avsluttet, oppbrukt, tilintetgjort og forsvant i skygge og røk. Han lå den syvende natt av sitt guvernørskaps dager i sengen, ikke lei av brød og vin, men av å avsi dommer, fremlegge meninger, og utforme statutter og forordninger, og søvnen begynte å tynge øyelokkene til tross for sulten, da han hørte en så sterk larm av røster og kirkeklokker, at det virket som hele øya holdt på å synke. Han satte seg opp i sengen og lyttet oppmerksomt, for å finne ut hva som kunne være årsaken til så stor uro; men det fikk han ikke vite, for i tillegg til lyden av stemmer og kirkeklokker kom larmen av tallrike trompeter og trommer, og gjorde ham enda mer forvirret og fylt av frykt og forferdelse. Han reiste seg opp, tok på noen tøfler på grunn av det fuktige gulvet, og uten å ta på seg en slåbrok som brukes når man står opp, eller noe som kunne ligne det, gikk han bort til døren til sitt rom og så mer enn tyve mennesker med tente fakler i hendene komme mot seg med dragne sverd gjennom noen korridorer, mens alle skrek av full hals: -Til våpen, til våpen, herr guvernør, til våpen! Det er kommet 771

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tallrike fiender til vår øy, og vi er fortapt om ikke Deres handlekraft og tapperhet hjelper oss. Med slik larm, opphisselse og ståhei nådde de frem dit Sancho sto, lamslått og målløs over det han så og hørte, og en av dem sa: - Til våpen straks Deres velbårenhet, om De ikke vil omkomme og hele denne øya skal fortapes! - Skal jeg bevæpne meg, svarte Sancho, - jeg som hverken vet noe om våpen eller å komme noen til hjelp? Slike saker er det bedre å overlate til don Quijote, som ordner bollene i en håndvending; jeg stakkars synder, jeg skjønner ingenting av alt dette hastverket. - Å, herr guvernør, sa en annen. - Hva slags treghet er dette? Til våpen, Deres nåde, her har vi offensive og defensive våpen, gå ut på plassen og vær vår leder og kaptein, for det er De med full rett, da De er vår guvernør. - Vel, vel, bevæpn meg bare, svarte Sancho. Straks kom de med to mannshøye skjold de hadde tatt med, og satte dem over nattskj orten, uten å la ham få på seg noen annen kledning, ett foran og ett bak, og gjennom to hull de hadde laget, fikk de armene hans ut og bandt ham godt fast med rep så han ble stående der inneklemt og innmuret, og rett som et lys uten å kunne bøye knærne eller bevege seg et eneste skritt. De stakk en lanse i hånden på ham som han støttet seg til for å kunne holde seg oppe. Da de hadde anordnet ham slik, ba de ham bevege seg, lede dem og oppmuntre alle; for ettersom han var deres lykt, lys og lykkestjerne, ville alt ende godt. - Hvordan skal jeg arme mann kunne bevege meg, svarte Sancho, - jeg får ikke kneskålene sammen, for det hindres av de bordene som jeg har fastsydd til kroppen. Det dere må gjøre, er å bære meg og sette meg stående eller liggende på en liten dør, så skal jeg forsvare meg enten med denne lansen eller med kroppen. - Sett i gang, herr guvernør, sa en annen, - det er mer frykten enn bordene som hindrer Dem i å gå; bli ferdig og beveg Dem, for det er sent, fiendens antall vokser, ropene øker og faren presser på. På grunn av overtalelsene og skjellsordene forsøkte den stakkars guvernøren å bevege seg, og han endte med å falle så tungt ned på gulvet at han trodde han hadde gått i stykker. Han ble liggende som en skilpadde innesperret og dekket av skjoldene, eller som en persesylte, eller som en liten båt som ligger på skjeve i sanden. Og selv om de så ham ligge der, hadde ikke disse spøkefuglene den minste med­ lidenhet med ham. De slukket tvert imot faklene, brølte enda høy­ ere og gjentok «til våpen» med uforminsket styrke mens de tråkket 772

DON QUIJOTE

på den stakkars Sancho, og ga ham en rekke knivstikk i skjoldene. Dersom han ikke hadde trukket seg sammen og fått hodet inn mel­ lom skjoldene, ville det ha gått den stakkars guvernøren ille, og han krympet seg sammen inne i sitt trange rom, svettet og dobbeltsvettet og anbefalte seg av hele sitt hjerte til Gud om å bli trukket ut av denne faren. Noen støtte sammen med ham, noen falt over ham, og én satte seg oppå ham en god stund, og der oppe fra, som fra et utsiktstårn, styrte han hærene og brølte med full røst: - Kom hit og hjelp våre, her angriper fienden! Denne lille porten må bevoktes, den døren der må lukkes, kutt over den trappen! Kom med kokende bek og tran og brennende olje i bøttene! Beskytt dere nede i gatene med madrasser! Kort sagt, han nevnte med største iver alle de småting, og redska­ per og krigsutstyr som man bruker til å forsvare seg ved angrep på en by, og den mørbankede Sancho som hørte og led seg gjennom alt, sa for seg selv: - Å, om Gud ville være av den godhet å la denne øya gå til spille, og jeg enten var død eller sluppet ut av denne store angsten! Himmelen hørte hans bønn, og da han minst ventet det, lød stem­ mer som sa: - Seier! Seier! Fienden er beseiret! Reis Dem herr guvernør og kom med oss for å nyte seieren og for å dele ut krigsbyttet som er tatt fra fienden ved denne Deres uovervinnelige arm! - Reis meg opp, sa den lidende Sancho med smertelig røst. De hjalp ham med å komme seg opp, og da han sto på bena, sa han: - Jeg er ikke så dum at jeg tror jeg har beseiret noen fiende. Jeg vil ikke ha noen del av byttet fra fienden, men jeg ber og bønnfaller en venn, dersom jeg har noen, om å gi meg en slurk vin, for jeg er uttørket, og tørk svetten av meg før jeg flyter vekk. Han ble tørket, vinen ble bragt, han ble sluppet løs fra skjoldene og satte seg på sengen og besvimte av redselen, sjokket og motgangen. De som hadde funnet på denne spøken, angret at de hadde drevet den så langt, men da Sancho kom til seg selv igjen, dempet det angeren over besvimelsen. Han spurte hvor sent det var, og det ble svart at dagen alt var på vei. Han tidde, og uten å si noe mer begynte han å kle på seg, helt nedsunket i taushet, og alle sto og stirret på ham og ventet på hva dette hastverket med å få på seg klærne skulle føre til. Han kledde på seg litt etter litt, for han var gjennombanket og kunne bare gjøre det pø om pø. Etterpå gikk han ut i stallen, og alle som 773

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sto der, fulgte ham. Da han kom bort til gråskimmelen, omfavnet han den og ga den fredskysset i pannen, og ikke uten tårer i øynene sa han: - Kom hit, min venn og følgesvenn, du som har delt min motgang og min elendighet. Den gang da jeg nøyde meg med deg og ikke hadde andre tanker i hodet enn dem som skyldtes stell og lapping av ditt seletøy og å skaffe din vesle kropp ernæring, da var mine timer, dager og år fulle av lykke. Men etter at jeg forlot deg og besteg hovmodets og ærgjerrighetens tårn, er det inn i min sjel trengt tusen ulykker, tusen motganger og fire tusen former for uro. Mens han sa alt dette, salet han også opp asenet, uten at noen sa noe. Da eselet sto klart, besteg han det med fortvilelse og store smer­ ter og rettet sine ord til hovmesteren, sekretæren, seremonimesteren og doktoren, Pedro Sterkvarsel, og alle andre som var der til stede, og sa: - La meg slippe frem, mine herrer, og la meg vende tilbake til min tidligere frihet; la meg få dra og lete etter fortidens liv, så jeg kan gjenoppstå fra denne nåværende død. Jeg ble ikke født til guvernør, eller til å forsvare øyer eller byer mot de fiender som vil angripe dem. Jeg forstår meg bedre på å pløye og grave og pode og binde opp vinstokker, enn å gi lover, forsvare provinser eller kongeriker. Sankt Peter har det godt i Roma; jeg mener, hver og en befinner seg vel i det embede han ble født til. Det er bedre for meg å ha en sigd i hånden enn en guvernørs embedsstav; heller vil jeg mette meg med gazpacho-suppe for bønder og landarbeidere enn å underkaste meg en uforskammet leges elendighet som lar meg sulte i hjel, og heller vil jeg ligge og hvile i skyggen av et eketre om sommeren og innhylle meg i en langhåret saueskinnsjakke i full frihet om vinteren, enn å legge meg i hollandske lakener og sobelskinn og ha guvernørskapet hengende over hodet. Måtte Gud være med Deres nåder, og si til min herre hertugen at naken ble jeg født, og naken er jeg nå, jeg hverken vinner eller taper. Jeg mener at uten en eneste mynt gikk jeg inn i guvernørskapet, og uten en eneste én forlater jeg det, akkurat motsatt av hvordan guvernører over andre øyer pleier å forlate det. Gå så til side og la meg reise, for jeg vil dra og bli forbundet for jeg tror jeg har brukket alle ribbena, takket være alle de fiendene som tråkket over meg i natt. - Slik må det ikke være, herr guvernør, sa doktor Skarpvarsel, - jeg skal gi Dem en drikk mot slag og spark, som gjør Dem like sterk og sunn som før; og hva maten angår, lover jeg Deres nåde å forbedre meg og la Dem spise rikelig av alt det De vil.

774

DON QUIJOTE

- Den fuglen kvitrer for sent, svarte Sancho. - Det er like sannsyn­ lig at jeg blir her, som at jeg blir tyrker. Den slags spøk utsetter man seg ikke for to ganger. Det er ved Gud like urimelig at jeg blir her og godtar et nytt guvernørskap, selv om det var på et gullfat, som at jeg skulle fly til himmels uten vinger. Jeg tilhører ætten Panza, og alle i den er sta og stedige, og har de sagt nei-nei, selv om det skulle ha vært ja-ja, kan ingen endre det. Her inne i stallen kan jeg legge igjen de maurvingene som løftet meg opp i luften for å bli spist av svaler og andre fugler, og nå skal vi igjen gå på flat mark, og om føttene ikke har korduanssko med ekstra pryd, vil de ikke mangle grove hampesko. Like barn leker best, og ingen skal strekke bena lenger enn lakenet er, og la meg så gå, for det er blitt sent. Til det svarte hovmesteren: - Herr guvernør, vi ville meget gjerne la Deres nåde dra sin vei, selv om det smerter oss å miste Dem; for Deres dømmekraft og kristelige sinnelag tvinger oss til å ønske det, men man vet at enhver guvernør er tvunget til å avlegge regnskap før han forlater den landsdel han har vært guvernør for. De må avlegge det for de ti dagene De har vært guvernør, og så gå med Guds fred. - Det kan ingen kreve av meg, svarte Sancho, - bortsett fra om min herre hertugen befaler det. Jeg skal treffe ham og gi ham klart og godt regnskap; så meget mer som jeg drar min vei naken som jeg er. Det er ikke nødvendig med noe annet tegn for å innse at jeg har styrt som en engel. - Den store Sancho har ved Gud rett, sa doktor Sterkvarsel, - og jeg mener vi bør la ham dra, for hertugen vil få den største glede over å se ham igjen. Dette var alle enige i og de lot ham dra og tilbød ham alt han kunne ønske for å glede sin kropp og gjøre reisen mer behagelig. Sancho sa at han bare ville ha litt havre til eselet og en halv ost og et halvt brød til seg selv. For da veien var så kort, trengte han hverken mye eller bedre forsyninger. Alle omfavnet ham, og han omfavnet alle gråtende, og alle ble stående forbløffet tilbake, såvel over det han sa som over hans avgjørelse som både var fast og klok.

775

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LIV som omhandler det som angår denne historien og absolutt ingen annen

Hertugen og hertuginnen besluttet at den utfordring don Quijote hadde gitt deres vasall av årsaker som ble nevnt foran, skulle gå videre. Selv om gutten hadde rømt til Flandern, dit han hadde flyktet for ikke å få fru Rodriguez til svigermor, befalte de å sette en lakei fra Gascogne ved navn Tosilos i hans sted, etter først å ha satt ham grundig inn i alt det han måtte gjøre. To dager senere sa hertugen til don Quijote at om fire dager ville motparten være der og stige frem på turneringsplassen, bevæpnet som ridder og ville fastholde hvordan jomfruen løy, ikke bare halvveis men helveis, om hun hevdet at han hadde gitt henne ord på å gifte seg med henne. Denne nyheten var til stor glede for don Quijote, og han lovet seg selv å gjennomføre saken på mirakuløst vis, og anså det for et hell å ha fått anledning til vise herskapet hvor langt hans mektige arms styrke strakte seg. Følgelig ventet han med stormende glede i fire dager, som for ham ble lenger enn fire århundrer. Vi lar da disse dagene gå, slik vi lar så mange andre ting passere, og la oss ledsage Sancho, som halvt glad halvt trist kom ridende på gråskimmelen på jakt etter sin herre, hvis selskap han hadde mer glede av enn å være guvernør for all verdens øyer. Det skjedde så at da han ikke var kommet langt bort fra den øya han hadde styrt - for han brydde seg ikke med å finne ut om det var en øy, en by, en småby eller en landsby - så han på den veien han kom ridende, seks pilegrimer med sine pilegrimsstaver, av den utenlandske sorten som tigger almisse ved å synge. Da han kom nærmere, stilte de seg i en rekke, og i fellesskap begynte de å synge på sitt språk noe som Sancho ikke forsto, bortsett fra ett ord som de tydelig uttalte som almisse. Av det skjønte han at det var almisser de ba om med sangen; og da han, ifølge Cide Hamete, var altfor gavmild, trakk han opp av sadelveskene en halv ost og et halvt brød som han var utstyrt med, og sa så ved hjelp av tegn at han ikke hadde noe annet å gi dem. De mottok det meget gjerne og fortsatte: - Guelte! Guelte! - Jeg skjønner ikke, godtfolk, svarte Sancho, - hva dere ber om. Da trakk en av dem frem en pose fra brystet og viste den til Sancho, og da skjønte han at de ba om penger. Han satte tommeltotten på halsen og strakte hånden oppover, og fikk dem slik til å forstå at han ikke hadde spor av penger, og så slo han på eselet og dro rett gjennom 776

DON QUIJOTE

flokken. Da han passerte, sto en av dem og stirret oppmerksomt på ham, så la han armene om livet på ham og med høy og tydelig kastiljansk stemme sa han: - Gode Gud! Hva er det jeg ser? Er det mulig at jeg holder min kjære venn, min gode nabo Sancho Panza i armene mine? Det gjør jeg uten tvil, for jeg sover ikke, og jeg er heller ikke full akkurat nå. Sancho ble overrasket over å bli tiltalt med sitt eget navn av en utenlandsk pilegrim, og etter å ha stirret på ham uten å et ord, men med intens oppmerksomhet, klarte han ikke gjenkjenne ham, men da pilegrimen så hvor spent han var, sa han: - Hva! Er det mulig, min bror Sancho Panza, at du ikke kjennes ved din nabo Ricote, maureren, kjøpmannen i din. landsby? Da så Sancho nøyere på ham, begynte å huske ham og gjenkjente ham så helt og fullt, og uten å stige av eselet la han armene om halsen på ham og sa: -Hvem fanden kunne gjenkjenne deg, Ricote, når du går kledd som et fugleskremsel. Si meg, hvem har gjort deg til franskmann, og hvordan kan du være frekk nok til å vende tilbake til Spania, der det vil gå deg ille om de tar deg og gjenkjenner deg? - Om ikke du røper meg, Sancho, svarte pilegrimen, - er jeg sik­ ker på at ingen gjenkjenner meg i dette utstyret. La oss gå vekk fra denne veien og sette oss borte i den lille lunden, der de andre skal hvile og spise. Der kan du spise sammen med dem, det er fredelige folk. Jeg kan få anledning til å fortelle deg det som har hendt meg etter at jeg forlot landsbyen vår, for å adlyde Hans Majestets edikt som så strengt truet de ulykkelige av mitt folk, etter det du nok har hørt. Det gjorde Sancho, og Ricote snakket med de andre pilegrimene, og de to gikk bort til den lunden de så et godt stykke fra kongeveien. De la fra seg pilegrimsstavene, tok av skulderslagene og de lange draktene og sto i skjorteermene. Alle var unge og flotte menn, bortsett fra Ricote som var litt opp i årene. Alle bar på vadsekker, og disse var i det minste vel utstyrt med pirrende ting som vekker tørsten på lang avstand. De strakte seg på bakken og brukte gresset som bordduk og dekket opp med brød, salt, kniver, nøtter, ostebiter, ben som var uten skinkerester, så om de ikke kunne tygges, kunne de i alle fall slikkes. De satte også frem en slags svart spise, som de kaller cabial eller kaviar, og er laget av fiskerogn og vekker tørsten etter vin. Det manglet ikke olivener, og selv om de var tørket og uten noen marinade, var de saftige og velsmakende. Men det som overstrålte alt under denne 777

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

banketten, var seks vinsekker, for hver og en trakk sin egen opp av vadsekken. Til og med den gode Ricote som hadde forvandlet seg fra maurer til tysker, trakk opp sin, som hva størrelsen angår, kunne konkurrere med de fem andre. De begynte å spise med største glede og meget langsomt og smakte vel på hver eneste munnfull som de tok med knivspissen og svært lite av hver ting, og så i samme øyeblikk løftet alle armene og vinsekkene opp i luften med øynene festet på himmelen, så det virket som de siktet på den. I den stillingen vugget de hodet frem og tilbake, noe som var tegn på at de godtok den smaken de kjente, og de satt en god stund og lot vinsekkenes indre flyte over i sine egne maver. Alt dette så Sancho, og det hadde han på ingen måte noe imot, tvert imot, for å følge det ordspråket som han vel kjente, «når du er i Roma, gjør som romerne», ba han Ricote om vinsekken og siktet mot himmelen som de andre og med ikke mindre fryd enn dem. Fire ganger var det grunn til å løfte vinsekkene, men den femte var det ikke mulig, for de var alt tørrere og mer uttørket enn espartogress, noe som fikk den gleden de inntil da hadde vist, til å mugne litt. Fra tid til annen grep noen Sanchos høyre hånd og sa: - Spanier og tysker, alle er vi én, god kamerat. Og Sancho svarte: - God kamerat, jøss og jøss! Og han fyrte av et latterbrøl som varte en time, uten å huske noe av det som hadde skjedd i hans guvernørtid, for på det sted og i den stund da man spiser og drikker, har bekymringer ingen makt. Da vinen endelig tok slutt, falt alle i søvn på gresset som hadde vært både bord og duk. Bare Ricote og Sancho var fortsatt våkne, for de hadde spist mer og drukket mindre. Ricote tok med seg Sancho og satte seg under et bøketre, lot pilegrimene ligge hensunket i sin søte søvn, og uten å snuble inn i sitt mauriske språk, men på reneste spansk fortalte han: - Du Sancho Panza, min gode venn og nabo, vet godt hvordan Hans Majestet lot en forordning utrope offentlig mot mitt folk, som skapte frykt og redsel i oss alle. Jeg, i det minste, følte det som om den strenge straffen allerede var eksekvert mot meg og mine barn før den fristen vi hadde fått til å forlate Spania, var ute. Jeg besluttet, som et forsiktig menneske som vet at i slike tider vil man frata ham det huset han bor i, og finne et annet å flytte til. Jeg besluttet, som jeg sier, å forlate landsbyen alene uten min familie, for å lete etter et sted de kunne bringes til og uten det hastverket andre dro av sted med, for jeg innså, som alle våre gamle skjønte, at denne forordningen ikke 778

DON QUIJOTE

bare var trusler, som noen sa, men virkelige lover som skulle iverk­ settes til sin tid. Dette tvang meg til å tro at de usle og gale hensikter som våre hadde, var sanne, og det i den grad at jeg mener det var en guddommelig inngivelse som fikk Hans Majestet til å iverksette en så flott beslutning, ikke fordi vi alle var skyldige, for det fantes noen som var ekte og virkelige troende; men det var så få, at de ikke kunne motsette seg dem som ikke var det, og det er ikke godt å oppdra slanger ved sin barm når fienden befinner seg inne i huset. Med full rett ble vi til slutt dømt til å dra i landflyktighet, en mild og god dom etter noens mening, men for oss, den verst tenkelige. Hvor vi enn er, gråter vi over tapet av Spania; for der ble vi født og det er vårt natur­ lige fedreland; ingen steder finner vi den mottagelse som vår ulykke hadde gjort oss fortjent til, og i Berberiet og alle deler av Afrika der vi ventet å bli mottatt, godkjent og vel behandlet, der er det de krenker og mishandler oss mest. Vi visste ikke hvor godt vi hadde det, før vi mistet det, og den lengsel vi alle har etter å vende tilbake til Spania, er så stor at de som kan språket så godt som jeg, vender tilbake, og lar konene og barna forbli i fremmede land uten støtte, så sterk er den kjærlighet de føler for det. Nå føler jeg og innser det som sies: at kjærligheten til fedrelandet er god. Jeg forlot, som sagt, landsbyen vår, dro inn i Frankrike, og selv om de tok vel imot oss, ville jeg se alt. Jeg dro til Italia og inn i Tyskland, og der mener jeg man kan leve med større frihet, for innbyggerne'der er ikke så nøyeregnende. Hver og en lever som han vil, for i størstedelen av det lever man med samvittighetsfrihet. Jeg sikret meg et hus i en landsby i nærheten av Augsburg, jeg sluttet meg til disse pilegrimene som pleier å komme til Spania, mange av dem hvert år, for å oppsøke helligdommene her, og de ser på Spania som på den nye verden, hvor man er sikker på å oppnå noe, og få sikre inntekter. De går veiene til helligdommene, og det finnes ikke den landsby hvor de ikke får mat og drikke, som det heter, og en real eller småpenger. Etter en slik reise har de samlet mer enn hundre escudos som de så veksler i gull og bringer med seg i hule pilegrimsstaver, eller i lappene på kappene eller med det lureriet de kan, får de dem ut av kongeriket og tar dem med til hjemlandet, til tross for grensevaktene og fjellovergangene der de blir undersøkt. Nå er det min hensikt, Sancho, å få ut den skatten jeg har gravet ned, for da den ligger utenfor landsbyen, kan jeg gjøre det uten fare, og skrive eller dra fra Valencia til min datter og min kone, som er i Algier og fortelle hvordan de kan komme seg til en havneby i Frankrike, og føre dem derfra til Tyskland, der vi vil vente på det Gud ønsker å gjøre med oss. Kort og godt, Sancho, jeg vet sikkert at min datter

779

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Ricota og min kone Francisca Ricota er katolske kristne, og selv om ikke jeg er det i så høy grad, er jeg allikevel mer kristen enn maurer, og jeg ber alltid til Gud at Han skal åpne mine øyne og la meg forstå hvordan jeg skal tjene Ham. Og det jeg er overrasket over, er grunnen til at min kone og datter heller dro til Berberiet enn til Frankrike, der hun kunne leve som kristen. Til dette svarte Sancho: - Hør her, Ricote, det avhang ikke av deg, men Juan Tiopieyo, din kones bror tok dem med seg og han er en lur maurer og dro rett dit han mente det var best. Og jeg kan si deg én ting, nemlig at jeg tror du vil lete forgjeves etter det du har gravet ned, for vi har fått vite at noen fratok din kone og datter mange perler og penger de skulle registrere. - Det er vel mulig, svarte Ricote, - men jeg vet, Sancho, at de ikke har rørt det jeg har gravet ned, for jeg sa ikke til noen hvor det var, da jeg var redd for et overgrep. Dersom du, Sancho, vil bli med meg og hjelpe til med å grave dem opp, skal jeg gi deg to hundre escudos og med dem kan du dekke dine behov, for jeg vet at du har mange. - Det ville jeg ha gjort, svarte Sancho, - men jeg er slett ikke grådig, for om jeg var det, så hadde jeg et embede som jeg forlot i morges som kunne ha tillatt meg å dekke veggene med gull, og spise på sølvtallerkener før det var gått seks måneder. Derfor, og fordi jeg mener jeg ville forråde kongen og hjelpe fienden, ville jeg ikke dra sammen med deg, selv om du istedenfor to hundre escudos, skulle ha gitt meg her fire hundre kontant. - Og hva slags embede er det du har forlatt, Sancho? spurte Ricote. - Jeg har forlatt guvernørskapet over en øy, svarte Sancho, - og den var slik at du skulle lete etter maken. - Og hvor ligger den øya? spurte Ricote. - Hvor? svarte Sancho. - To postmil herifra og den heter Baratariaøya. - Nå må du gi deg, Sancho, sa Ricote, - øyer ligger ute i havet, for det finnes ikke øyer på fastlandet. - Hvordan det? svarte Sancho. - Jeg kan fortelle deg, gode venn Ricote, at jeg dro derifra i dag morges, og i går var jeg guvernør der og styrte slik som det falt meg inn. Men allikevel forlot jeg den, da jeg mener at guvernøryrket er en farlig stilling. - Og hva fikk du ut av det guvernørskapet? spurte Ricote. -Jeg fikk ut av det, svarte Sancho, - at jeg skjønte at jeg ikke er god til å styre noe, om det da ikke er en flokk med sauer, og at de rikdommene man kan oppnå ved slik styring, fører til at man mister 780

DON QUIJOTE

både ro og søvn, og til og med maten; for på øyer må guvernører spise lite, særlig hvis de har leger som skal passe på helsen deres. -Jeg skjønner deg ikke, Sancho, sa Ricote, - for det forekommer meg at alt det du sier er tull og tøv. Hvem i all verden skulle finne på å sette deg til å styre en øy? Skulle det mangle mennesker i verden som var dyktigere som guvernører enn du er? Ti du stille og kom til deg selv og finn ut om du vil slå deg sammen med meg som jeg har sagt for å hjelpe meg med å grave frem den skatten jeg har gjemt, som virkelig er så stor at den kan kalles en skatt, så skal jeg gi deg nok til å leve av, som før sagt. -Jeg har alt sagt deg, Ricote, svarte Sancho, - at det vil jeg ikke; nøy deg med at jeg ikke skal avsløre deg, og fortsett så bare din vei og la meg følge min, for jeg vet godt at det som er tjent på ærlig vis, det mister vi, og det som er uærlig tjent, mistes også og fører til eierens fortapelse. - Jeg skal ikke mase mer, sa Ricote. - Men si meg, var du hjemme i landsbyen da min kone og datter og min svoger dro sin vei? - Ja det var jeg, svarte Sancho, - og jeg kan si deg at din datter er blitt så vakker at alle som bor i landsbyen kom for å se på henne, og alle sa at hun var den vakreste skapning i verden. Hun gikk gråtende omkring og omfavnet alle venninner og kjente, og alle som kom for å treffe henne, og hun ba alle om å be for henne til Gud og Hans Mor, Vår Frue, og med så stor sorg at det fikk meg til å gråte, og jeg tar ikke så lett til tårene. Og det fantes sannelig mange som hadde lyst til å skjule henne, eller dra av sted for å bortføre henne på veien, men frykten for å gå imot kongens befaling, holdt dem tilbake. Den som viste seg ivrigst var don Pedro Gregorio, den rike unge mannen fra stamhuset, som du kjenner, som sies å holde meget av henne, og etter at hun var reist, har han ikke vært å se i landsbyen vår, og alle tenkte at han dro for å bortføre henne, men inntil nå har vi ikke fått vite noe. - Jeg har alltid hatt en mistanke om at denne ridderen la seg etter datteren min; men jeg har stolt på min Ricotas standhaftighet, og gjorde meg ingen bekymringer over at han holdt av henne. For du har vel hørt si, Sancho, at kristne maurerpiker sjelden eller aldri fat­ ter kjærlighet til gammelkristne, og min datter, etter det jeg tror, ville være mer kristen enn forelsket, og ikke ville bry seg med denne herr stamhusbesitterens tilnærmelser. - Med Guds hjelp, svarte Sancho, - for da ville det gå dem begge ille. Og la meg så få dra videre, kjære Ricote, for jeg ønsker å nå frem dit min herre don Quijote befinner seg i kveld.

781

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Gud være med deg, bror Sancho, jeg ser at reisefølget mitt begyn­ ner å lee på seg, og det er også på tide at vi drar videre. Så omfavnet de hverandre, Sancho steg opp på gråskimmelen, Ricote grep vandringsstaven og de skiltes.

KAPITTEL LV om de ting som skjedde med Sancho på veien og andre opplagte ting

Da Sancho ble oppholdt av Ricote underveis, førte det til at han ikke nådde frem til hertugens borg den dagen, selv om han bare var en halv postmil unna da natten som var litt mørk og skyet, falt over ham. Men da det var sommer, brydde han seg ikke mye med det, og følgelig svinget han ut av veien for å vente på morgenen. Men hans onde og ulykkelige skjebne ville at da han lette etter et sted å slå seg ned, falt han og gråskimmelen ned i en dyp og bekmørk kløft inne blant noen gamle ruiner. Mens han falt, anbefalte han seg til Gud av hele sitt hjerte og trodde han ikke ville stoppe før han hadde nådd avgrunnens dypeste bunn. Slik var det ikke, for bare etter omtrent tre mannshøyder nådde eselet bunnen, og han satt oppe på det uten å ha fått noe brudd eller noen skade. Han følte over hele kroppen og holdt pusten for å finne ut om han var hel eller gjennomhullet noe sted. Da han innså at helsen var god og frisk og katolsk, ble han ikke trett av å takke Gud Fader for den nåde han hadde vist ham; for han tenkte nok at han var falt fra hverandre i tusen biter. Han famlet også med hendene over veggene på kløften for å finne ut om det ville bli mulig å komme seg opp ved egen hjelp. Men alle var glatte og uten noe å holde seg fast i, noe som gjorde ham dypt nedslått, særlig da han hørte gråskimmelen klage dypt og smertelig. Det var slett ikke merkelig og den beklaget seg heller ikke altfor høylytt, men den hadde det, sant å si, ikke helt godt. - Akk, utbrøt Sancho Panza da, - hvilke utventede hendelser pleier ikke å skje for hvert skritt med dem som lever i denne ulykkelige ver­ den! Hvem ville ha sagt at den som i går ble opphøyet til guvernør på en øy og befalte over tjenerskap og vasaller, i dag skulle se seg begra­ vet i en kløft, uten et menneske som kommer til unnsetning, eller en vasall eller tjener som bringer hjelp? Her må vi forgå av sult både jeg 782

DON QUIJOTE

og eselet, om det ikke er slik at vi dør før, eselet mørbanket og for­ slått og jeg av sorg. Jeg kommer i det minste ikke til å være så heldig som min herre don Quijote av la Mancha, da han steg ned i hulen til den der forheksede Montesinos, der han fant noen som behandlet ham bedre enn i hans eget hus, så jeg tror han gikk til dekket bord og oppredd seng. Der så han skjønne og fredelige syner, og her skal jeg få se, tror jeg, padder og slanger. Å jeg ulykkelige, hvor vil vel mine galskaper og fantasier ende! Herifra vil man ta opp mine ben, når himmelen vil at de skal oppdages, renpillet, hvite og skrapet og bena til gråskimmelen sammen med dem. Ved hjelp av dem kan man kanskje finne ut hvem vi er, i det minste de som vet at Sancho Panza aldri var langt borte fra eselet sitt, og heller ikke eselet fra Sancho Panza. Nok en gang sier jeg: å stakkars oss, da vår onde skjebne ikke har villet at vi skulle dø på vårt hjemsted og blant våre egne, der hvor vår ulykke nok ikke kunne finne sin løsning, men hvor det ikke ville mangle noen som ville hjelpe oss og føle sorg over oss, og i vår siste time når vi oppgir ånden, ville lukke våre øyne! Å, du min venn og ledsager, så dårlig jeg har gjengjeldt din gode tjeneste! Tilgi meg og be skjebnen på den beste måte du kan, om å få oss bort fra den ynkverdige tilstand som vi to befinner oss i, for jeg lover å sette en laurbærkrans på ditt hode, så du mest av alt vil ligne en bekranset dikter, og gi deg dobbelt porsjon med for. Slik klaget Sancho Panza, og eselet lyttet uten å si et ord; så sterk var den trengsel og uro stakkaren befant seg i. Endelig, etter å ha til­ bragt hele den natten med ynkelige klager og jeremiader, kom dagen og i dens lys og glans så Sancho at det var helt, fullstendig og abso­ lutt umulig å komme ut av denne brønnen uten hjelp. Han begynte å klage og rope i tilfelle noen hørte ham; men alle hans brøl var som en røst som roper i ørkenen, for i hele denne egnen fantes det ikke et menneske som kunne høre ham, og da ga han opp og betraktet seg som død. Gråskimmelen lå på ryggen, og Sancho Panza hjalp den å komme seg på bena, som knapt holdt den oppe. Sancho trakk opp av sadelveskene, som hadde fulgt dem i fallet, et stykke brød og ga det til eselet, og det smakte det slett ikke dårlig, og da sa Sancho som om han forsto det: - Med mat er alle smerter lettere å bære. I samme øyeblikk oppdaget han på den ene siden av kløften et hull som var stort nok til at et menneske, om det krøp og trakk seg nok sammen, kunne komme gjennom. Sancho Panza gikk bort til det idet han krøket seg sammen, og så at lenger fremme var det rommelig og 783

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

åpent. Det kunne han se, for fra det som kan kalles taket, falt det inn en solstråle som opplyste alt. Han så også at den gikk over i en bredere og lengre hulning. Da han så dette, gikk han tilbake til eselet og med en sten begynte han å grave vekk jorden og åpnet så meget at eselet lettvint kunne komme gjennom, hvilket det gjorde. Han grep fatt i grimen og begynte å gå bortover i hulen, for å finne ut om det var en utgang et eller annet sted. Av og til gikk han i mørke, av og til uten lys, men på ingen måte uten frykt. - Allmektige Gud, sa han for seg selv. - Dette som for meg er et ondt eventyr, skulle heller ha vært et eventyr for don Quijote. Han ville nok ha ansett disse dybder og underjordiske fengsler for blomst­ rende haver og for den mauriske prinsesse, Galianas slott, og ville ha regnet med å komme ut av dette mørke og denne tranghet og ut på en blomstereng. Men jeg som mangler hell og innsikt og har svekket pågangsmot, jeg tenker at for hvert skritt vil det under føttene mine åpne seg en annen kløft, dypere enn den andre som nettopp har slukt meg. En ulykke kommer sjelden alene. På denne måten og med disse tankene mente han å ha gått litt rher enn en halv postmil, da han oppdaget som et uklart lysskjær som minnet om dagslys som sivet inn et eller annet sted og var et tegn om at han nå så en åpen avslutning på den veien han trodde skulle føre ham til livet etter dette. Her forlater Cide Hamete Benengeli ham, og går over til å omtale don Quijote, som opprømt og tilfreds ventet på slutten på tidsfristen for den tvekampen han måtte utkjempe mot den som hadde røvet dona Rodriguez’ datters ære, og for henne ville han gjenopprette den urett og krenkelse som på en så ond måte var blitt påført henne. Det skjedde så at da han en morgen dro ut for å øve seg og forsøke på det han måtte gjøre i den farens stund han dagen etter ville stå overfor, sporet han Rocinante og lot den galoppere. Den kom til å sette bena så nær en hule at hadde han ikke strammet tøylene kraftig, kunne de ikke ha unngått å falle ned i den. Vel, han stanset den og falt ikke, så nærmet han seg litt uten å stige av, og stirret ned i dypet; og da han satt der og stirret, hørte han noen rope der nedenfra. Han lyttet oppmerksomt og oppfattet at den som ropte sa: - Hallo der oppe! Finnes der noen kristen som hører meg, eller en eller annen barmhjertig ridder som føler medlidenhet med en synder som er begravet levende, eller en ulykkelig avguvernert guvernør? Don Quijote mente å høre Sancho Panzas røst, og satt spent og overrasket, så han satte i det sterkeste han kunne og sa: - Hvem er der nede? Hvem er det som jamrer? 784

DON QUIJOTE

- Hvem befinner seg her, eller hvem har grunn til å klage, ble det svart, - om ikke den vidtvankende Sancho Panza, guvernør for øya Barataria på grunn av sine synder og for sine feiltrinn, og fordum væpner for den vidkjente ridder don Quijote av la Mancha? Da don Quijote hørte dette, ble forbløffelsen fordoblet og sjokket forsterket, og det slo ham at Sancho Panza måtte være død, og at hans sjel led der nede, og drevet av denne innbilningen sa han: - Jeg besverger deg ved alt det jeg som katolsk kristen kan besverge, om å fortelle hvem du er; og er du en sjel i Skjærsilden, si meg da hva jeg kan gjøre for deg. For det er mitt kall å hjelpe og støtte de trengende i denne verden, og jeg vil også gjøre det og komme de nødstedte i det hinsidige til hjelp, som ikke kan hjelpe seg selv. - Det vil si, svarte det, - at Deres nåde som taler, må være min herre don Quijote av la Mancha, og ifølge klangen av stemmen kan det umulig være noen annen. - Don Quijote er jeg, repliserte don Quijote, - hvis kall er å hjelpe og bistå både levende og døde i deres trengsler. Si meg derfor hvem du er, for jeg er som lamslått. Dersom du er min væpner Sancho Panza og du er død, og om ikke fanden har tatt deg, eller du på grunn av Guds miskunn er i Skjærsilden, vil Vår Hellige Moder Den Romersk-katolske Kirke ha tilstrekkelige forbønner til å trekke deg ut av de pinsler du har, og jeg på min side skal be om dem ved hjelp av all den eiendom jeg har, derfor får du erklære hvem du er. - Jeg sverger, ble det svart, - og ved dens fødsel Deres nåde måtte ønske, sverger jeg, herr don Quijote av la Mancha, at jeg er Deres væpner Sancho Panza, og at jeg aldri i mitt livs dager har vært død, men at jeg har forlatt mitt guvernørskap på grunn av saker og ting som det trenges mer tid til å fortelle, og i går aftes falt jeg ned i denne kløften der jeg hviler, og gråskimmelen sammen med meg som ikke tillater meg å lyve, for den er til og med her sammen med meg. Hva mer er, det lot til at eselet skjønte det Sancho sa, for i samme øyeblikk begynte det å skryte, og det så sterkt at det ga gjenlyd i hele hulen. - Det er et glimrende vidne! sa don Quijote, - den skrytingen kjen­ ner jeg som om jeg hadde avlet det selv, og din røst hører jeg, min egen Sancho. Vent så bare; jeg drar til hertugens borg som er like i nærheten og får med meg noen som kan få deg opp av denne kløften, hvor dine synder må ha plassert deg. - Dra bare, Deres nåde, sa Sancho, - og kom snart tilbake, ved den eneste Gud; for jeg klarer ikke lenger å være levende begravet, og jeg holder på å dø av skrekk.

78 5

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Don Quijote forlot ham og dro til borgen for å fortelle hertugparet hva som hadde skjedd med Sancho Panza, noe som overrasket dem ikke så lite, selv om de skjønte at han måtte ha falt ned i den andre inngangen til den hulen som for uminnelige tider siden var blitt dannet der, men de kunne ikke skjønne hvordan han hadde kunnet forlate guvernørskapet uten at de hadde fått beskjed om hans komme. De dro så av sted og tok med seg alle rep og tau de kunne finne, som man sier, og ved hjelp av mange mennesker og store anstrengelser, fikk de eselet og Sancho Panza opp fra det dype mørket og frem i solens lys. En student så ham og sa: - På denne måten burde alle dårlige guvernører forlate sine guver­ nørskap, slik denne synderen kommer opp fra bunnen av denne avgrunnen: halvdød av sult, blek og farveløs, og uten et øre, etter det jeg tror. Dette hørte Sancho og sa: - For åtte dager siden, kjære ryktemaker, tiltrådte jeg guvernørska­ pet over den øya jeg fikk, og i løpet av den tiden fikk jeg ikke engang nok brød, og hele tiden ble jeg forfulgt av leger og av fiender som har knekket ribbena mine. Heller ikke har jeg hatt tid til å gi bestikkel­ ser eller innkassere avgifter, og da det er slik, som det jo er, fortjente ikke jeg, vil jeg mene, å ende på denne måten. Men mennesket spår og Gud rår; og Gud vet hva som er best for hver og en, og hver ting til sin tid, ingen bør føle seg sikker, og der man tror det fins skinker, fins det ikke engang kroker å henge dem på, og Gud skjønner meg, og det er nok, og jeg sier ikke mer, selv om jeg kunne. - Bli ikke sur, Sancho, og gjør deg ingen sorger over det du hører, da tar det ingen ende; kom du med rolig samvittighet og la folk snakke; og å ville binde tungen på baktalerne, er som å sette porter ut mot marken. Om guvernøren blir rik av sitt guvernørskap, sier man at han har vært tyvaktig, og om han blir fattig, sier man at han har vært dum eller gal. - Det er sikkert og visst, svarte Sancho, - at denne gangen må folk heller anse meg som dumrian enn som tyv. Under slik samtale kom de, omgitt av smågutter og mange men­ nesker, frem til borgen der hertugparet sto oppe i en svalgang og ventet på don Quijote og Sancho. Denne ville ikke gå opp og hilse på hertugen uten først å anbringe gråskimmelen i stallen, for han sa den hadde hatt en ond natt i vertshuset; og så gikk han opp for å hilse på herskapet, knelte ned og sa: - Jeg, mitt herskap, siden Deres høyheter ønsket det slik, dro jeg for å regjere Deres øy Barataria uten å fortjene det, dit jeg ankom 786

DON QUIJOTE

naken, og naken er jeg fortsatt. Om jeg har regjert godt eller dårlig, har jeg øyenvidner som kan fortelle det de vil. Jeg har oppklart tvil, avsagt kjennelser, avgjort rettstvister, og alltid har jeg vært død av sult, ettersom doktor Pedro Sterkvarsel, fra Hopputfor, guvernørens og øyas lege, har ønsket det slik. Fiender overfalt meg om natten og bragte oss i en meget vanskelig situasjon. Folk fra øya forteller at de seiret og ble befridd ved hjelp av motet i min sterke arm, og måtte Gud gi dem god helse om de snakker sant. Kort og godt, i denne tiden har jeg prøvd alle de byrder og forpliktelser som lederskap bringer med seg, og jeg har funnet ut for min egen del at mine skuldre ikke kan bære dem, heller ikke tåler mine ribben denne tyngsel. Følgelig, før guvernørskapet gjør ende på meg, har jeg valgt å gjøre ende på guvernørskapet, og i går morges forlot jeg øya slik jeg fant den: med de samme gater, hus og tak som den hadde da jeg kom. Jeg har ikke lånt penger av noen, eller forsøkt å skaffe meg inntekter, og selv om jeg tenkte å utstede noen fordelaktige forordninger, skrev jeg ingen. Jeg fryktet at de ikke ville bli overholdt, og så var det hipp som happ om jeg gjorde det eller ikke. Jeg forlot øya, som jeg alt har sagt, med eselet som eneste følgesvenn, jeg falt ned i en kløft, jeg klarte å komme meg fremover i den, inntil jeg i morges ved hjelp av solens lys, så utgangen. Men det var ikke så lett; om ikke himmelen hadde sendt meg min herre, don Quijote, ville jeg ha blitt der til verdens ende. Følgelig er det slik, mitt herskap hertug og hertuginne, at her står Deres guvernør Sancho Panza, som bare på de ti dager han har hatt guvernørskapet, har innsett at han ikke bryr seg om å være guvernør, hverken for en øy eller for hele verden. Ut fra dette og idet jeg kys­ ser Deres herskapers føtter, og etterligner småguttenes lek som lyder «Heisan du og hoppsan du», så gir jeg en hoppsan fra guvernørskapet og med et heisan går jeg i tjeneste hos min herre don Quijote, hvor jeg riktignok må spise brødet med engstelse, men alltid, i det minste, spise meg mett. For min del, om jeg bare blir mett, er jeg likeglad om det er gulrøtter eller åkerhøns. Dermed avsluttet Sancho sin lange tale, og don Quijote sto og ventet med redsel på at han skulle servere tusen tåpeligheter. Da han hørte ham avslutte med så få, takket han Gud i sitt hjerte, og hertu­ gen omfavnet Sancho og sa at han virkelig beklaget han hadde for­ latt guvernørskapet så raskt; men han skulle ordne det slik at han i hans stat fikk et annet embede med mindre plikter og større inntekter. Hertuginnen omfavnet ham også og befalte at han måtte behandles pent, for han ankom både medtatt og gjennombanket.

787

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LVI om den makeløse og overveldende tvekamp mellom don Quijote av la Mancha og lakeien Tosilos til forsvar for dona Rodriguez’ datter Hertugparet angret slett ikke på den spøken de hadde latt gå ut over Sancho Panza på grunn av det guvernørskapet de hadde gitt ham; og enda mindre da hovmesteren kom tilbake samme dag og fortalte punkt for punkt nesten alle de ord og gjerninger Sancho hadde sagt eller gjort i løpet av de dagene, og fremhevet angrepet på øya, San­ chos redsel og hans avreise, som de hørte på med største glede. Historien fortsetter med å berette at da dagen for tvekampen kom, hadde hertugen flere ganger instruert lakeien Tosilos hvordan han skulle opptre overfor don Quijote for å vinne uten å drepe eller såre ham, og befalte så at jernspissen på lansene skulle fjernes. Han sa til don Quijote at den kristne tro, som denne roste seg over å tilhøre, ikke tillot at denne tvekampen skulle foregå med stor risiko og fare for livet, og at han selv hadde nøyd seg med å gi dem en kampplass på sin egen jord, siden det var i motstrid med dekretet fra Konsilet i Trent, som forbyr slike utfordringer og derfor ikke ville gjennomføre en så farlig hendelse helt og fullt. Don Quijote svarte at Hans eksellense måtte ordne alt ved denne saken som han selv fant for godt, og at han for sin egen del ville adlyde ham i alt. Hertugen hadde bestemt at foran borgplassen skulle det settes opp et rommelig område for seremonier, der stridsdommerne og damene, mor og datter, som var anklagerne, skulle sitte. Da den fryktede dagen opprant, var det strømmet sammen folk fra alle ste­ der og landsbyer i omegnen for å se noe så nytt som denne tvekam­ pen; for aldri hadde noen sett, eller hørt snakk om slikt der i egnen, hverken blant de levende eller de døde. Den første som gikk inn på den oppmerkede kampplassen, var seremonimesteren, som undersøkte kampplassen skritt for skritt, så det ikke skulle finnes noen form for bedrag eller skjulte ting som kunne få noen til å snuble eller falle. Dernest kom mor og datter og tok plass på sine seter, tilslørte opp til øynene og ned på brystet, og preget av sterk uro. Don Quijote sto klar på kampplassen, og like etter dukket lakeien Tosilos opp ved den ene enden av kampplassen, ledsaget av trompeter og et brus av stemmer, sittende på en kraftig hest med visiret nede og innkapslet i en sterk og lysende rustning og med skinnende våpen. Hesten viste seg å være frisisk, et bredt og gråskimlet lastedyr, og med et tykt dekke av hår nederst på bena. 788

DON QUIJOTE

Den tapre kamphanen var blitt vel instruert av sin herre hertugen om hvordan han skulle opptre overfor den tapre don Quijote av la Mancha, og hadde fått vite at han på ingen måte skulle drepe ham, men at han skulle forsøke å flykte unna i det første sammenstøtet for å unngå livsfare, som ikke var til å unngå om de støtte helt og fullt sammen. Han red over plassen og nådde frem til oldfruene og der ga han seg til å betrakte den som ville ha ham til ektefelle. Kampdommeren kalte på don Quijote, som allerede var på plass, og sammen med Tosilos talte de med oldfruene og spurte om de samtykket i at don Quijote av la Mancha skulle forsvare deres rett. De svarte ja, og alt det som skulle gjøres i denne saken, godtok de som velgjort, besluttsomt og gyldig. På det tidspunktet befant hertugparet seg oppe på et galleri med utsikt over kampplassen, som var helt omgitt av en menneskemengde som ventet på denne farlige leken de aldri før hadde sett. Betingelsen for tvekampen var at om don Quijote seiret, skulle motparten gifte seg med dona Rodriguez’ datter. Dersom han selv ble beseiret, skulle den annen være befridd for det løftet som ble ham avkrevet, uten noen annen form for oppreisning. Seremonimesteren skiftet sol og vind for dem, og satte hver enkelt av dem på den plassen de skulle ha. Trommene lød, luften ble fylt av trompetenes klang, og jorden skalv under føttene på dem. Til­ skuerne sto med bankende hjerter, og noen fryktet og andre håpet på en god eller dårlig utgang på denne saken. Don Quijote anbefalte seg av hele sitt hjerte til sin frue, Dulcinea av Toboso, og ventet på tegnet til angrep, men vår lakei sto imidlertid og tenkte på noe helt annet, som jeg nå skal fortelle: Det later til at da han begynte å beskue sin fiende av hunkjønn, mente han at hun måtte være den vakreste kvinne han noensinne hadde sett. Og den lille blinde gutten som på folkemunne kalles Amor, ville ikke miste den anledningen som frembød seg til å triumfere over en lakeisjel og sette den på listen over sine trofeer. Følgelig nærmet han seg stille og fredelig uten at noen kunne se ham, og sendte inn i den stakkars lakeien en to alen lang pil på venstre side som gjen­ nomboret hjertet fra den ene siden til den andre. Det kunne han gjøre helt trygt, for Amor er usynlig, kommer og går som han vil, og uten at noen kan kreve ham til regnskap for det han gjør. Jeg kan altså fortelle at da signalet til angrep ble gitt, var lakeien så fullstendig oppslukt av skjønnheten hos henne som han hadde gjort til herskerinne over sin frihet, og merket ikke trompetsignalet, noe don Quijote gjorde, som knapt hadde hørt det, før han satte av 789

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

gårde mot fienden i så full galopp som Rocinante kunne tåle, og da hans gode væpner Sancho så at han var kampklar, ropte han høyt: - Måtte Gud lede deg, du det vandrende ridderskaps blomst og krem. Måtte Gud gi deg seier, for retten er på din side! Selv om Tosilos så don Quijote komme rett mot seg, rørte han seg ikke av flekken; i stedet ropte han på dommeren, og sa til ham da denne kunne høre hva han ville: - Herre, skjer ikke denne kampen for at jeg skal, eller ikke skal gifte meg med denne damen? - Slik er det, lød svaret. - For jeg, sa lakeien, - jeg frykter at jeg ville legge en tung byrde på min samvittighet om jeg fortsetter med denne striden; følgelig sier jeg at jeg anser meg for overvunnet og at jeg straks vil gifte meg med denne damen. Dommeren ble forbløffet over Tosilos’ ord, og da han var en av dem som kjente til hele denne intrigen, visste han ikke å svare med ett ord. Don Quijote stanset halvveis i tilløpet, da han så at fienden ikke angrep ham. Hertugen ante ikke hvorfor tvekampen ikke gikk videre, men dommeren gikk for å fortelle det Tosilos hadde sagt, noe som gjorde ham både svært overrasket og enda mer rasende. Mens dette foregikk, gikk Tosilos bort til dona Rodriguez, og sa med høy røst: - Jeg, min frue, vil gifte meg med Deres datter, og jeg ønsker ikke å oppnå gjennom rettssaker og stridigheter det jeg kan få gjennom fred og uten dødsfare. Dette hørte den tapre don Quijote og sa: - Da det er slik, er jeg fri og løst fra mitt løfte, la dem bare gifte seg, og da Herren Vår Gud har latt ham få henne, la da Sankt Peter velsigne henne. Hertugen var kommet ned på plassen fra borgen, gikk bort til Tosilos og spurte: - Er det sant, ridder, at De erklærer Dem for beseiret, og at De, dre­ vet av Deres dårlige samvitttighet, vil gifte Dem med denne jomfru? - Ja, herre, sa Tosilos. - Det gjør han rett i, sa Sancho da, - for dersom man gir katten det som musen skulle ha hatt, da ordner alt seg. Tosilos holdt på å løsne på visiret, og ba om å få hjelp straks, for han holdt på å bli kvalt inne i den trange rustningen. Den ble raskt tatt av og lakeiens ansikt ble klart og tydelig. Da de så det, utropte fru Rodriguez og datteren: - Dette er bedrageri; bedrageri er dette! Noen har satt inn Tosilos, 790

DON QUIJOTE

hertugens lakei istedenfor min virkelige ektefelle! Gi oss Guds og Kongens rettferdighet over slik ondskapsfullhet, for ikke å si kjeltringstreker: - Gjør Dem ingen bekymringer, mine damer, sa don Quijote, - for dette er hverken ondskapsfullhet eller kjeltringstreker; og om det er det, skyldes det ikke hertugen, men de onde trollmenn som forføl­ ger meg. De er misunnelige over at jeg har oppnådd æren for denne seieren og har forvandlet deres ektefelles åsyn til den De sier er her­ tugens lakei. Følg mitt råd, og til tross for mine fienders ondskap, gift Dem med ham; for det er uten tvil den samme som De ønsker å få som ektemake. Da hertugen hørte dette, holdt hele hans raseri på å oppløse seg i et latteranfall, og han sa: - Alle de ting som skjer med herr don Quijote er så hinsides det vanlige, at jeg er tilbøyelig til å tro at denne lakeien min ikke er det. Men la oss gjøre bruk av følgende list eller knep: La oss utsette giftermålet i fjorten dager, om De vil, og holde denne personen som gjør oss tvilrådige, innestengt. Så får vi se om han i denne tiden får tilbake sin opprinnelige skikkelse; for så lenge varer ikke det agget som trollmennene føler mot herr don Quijote og særlig ikke ettersom de får så lite ut av slikt lureri og slike forvandlinger. - Å, herre, sa Sancho, - ja, disse kjeltringene har det som skikk og bruk å bytte om på alle de ting som angår min husbond. En ridder som han beseiret for noen dager siden, ved navn Speilridderen, ga de ansiktet til baccalaureus Samson Carrasco, som er fra vår landsby og er en god venn, og min frue Dulcinea av Toboso har de forvandlet til en grov bondejente; og derfor tror jeg at denne lakeien må leve og dø hele sitt liv som lakei. Til dette sa datteren til Rodriguez: - La det være hvem det vil, han som vil ha meg som brud, for jeg takker ham for det; jeg vil heller være den legitime hustru til en lakei, enn å være en ridders sviktede elskerinne, siden han som narret meg ikke er det. Kort sagt endte alle disse historiene og hendelsene med at Tosilos lot seg innestenge inntil man fikk se hva forvandlingen endte med. Alle applauderte don Quijotes seier, selv om de fleste var triste og nedslåtte over å se at de to forventede stridsmennene ikke hadde gjort hverandre til hakkemat, akkurat som guttunger blir skuffet når den de venter skal henges ikke blir det, fordi motparten eller domstolen har benådet ham. Tilskuerne gikk sin vei, hertugen og don Quijote vendte tilbake til borgen, Tosilos ble stengt inne, fru Rodriguez og 791

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hennes datter ble overmåte fornøyde over å se at på den ene eller den andre måten ville hele denne saken ende med giftermål, og Tosilos ventet ikke noe mindre.

KAPITTEL LVII som omhandler hvordan don Quijote tok farvel med hertugen og det som skjedde med den kloke og frimodige Altisidora, kammerjomfru hos hertuginnen Don Quijote mente nå det var på tide å forlate den ørkesløse tilvæ­ relse han førte i denne borgen; for han innbilte seg at han ble sterkt savnet når han gikk der innestengt og uvirksom blant de tallrike gaver og gleder som herskapet ødslet over ham som vandrende rid­ der. Han mente dessuten at han måtte avlegge himmelen et nøyak­ tig regnskap for denne uvirksomheten og isolasjonen, og følgelig ba han en dag hertugparet om tillatelse til å dra sin vei. Det ga de ham samtidig som de tydelig viste hvor sterkt de beklaget at han forlot dem. Hertuginnen ga Sancho Panza brevene fra hans kone, noe han brast i gråt over og sa: - Hvem ville ha trodd at de store forventningene som nyheten om mitt guvernørskap vekket i min kones bryst, skulle ende med at jeg nå vender tilbake til min herre don Quijote av la Manchas ulykksa­ lige eventyr? Til tross for dette gleder det meg å se at hun gjorde det rette, ved å sende ekenøtter til hertuginnen; for hadde hun ikke sendt dem, ville det plage meg at hun har vist seg så utakknemlig. Det som trøster meg, er at denne gaven ikke kan kalles bestikkelse, for jeg hadde alt fått guvernørskapet da hun sendte dem, og det er rimelig nok at den som mottar en eller annen godtgjørelse, burde vise seg takknemlig selv om det var i form av småtterier. Sant nok, jeg gikk naken inn i guvernørskapet, og naken forlater jeg det. Følgelig kan jeg si med god samvittighet, og det er ikke lite: «Naken ble jeg født, naken er jeg; jeg hverken vinner eller taper.» Dette sa Sancho for seg selv den dagen de dro; og don Quijote var klar til å dra, siden han hadde tatt avskjed med hertugparet kvelden før, og han viste seg nå morgenen etter fullt bevæpnet på plassen for­ an borgen. Oppe fra svalgangene sto alle i borgen og så på ham, og hertugparet kom også ut for å se ham. Sancho satt på gråskimmelen

792

DON QUIJOTE

med sadelsekker, vadsekk og matforråd, og strålte av glede, for her­ tugens hovmester, han som hadde spilt Trifaldi, hadde gitt ham en liten pung med to hundre escudos i gull, for å hjelpe de trengende på veiene, og det visste don Quijote ennå ikke. Da alle, som sagt, sto der og betraktet ham, hevet den frimodige og kloke Altisidora høyst upassende røsten der hun befant seg blant hertuginnens oldfruer og kammerpiker, og sa bedrøvet: Lytt nå til meg, falske ridder! Slipp tømmen, vær ikke smålig, og sett ikke sporer i øket du mestrer så dårlig! Du tror du unnflyr en slange, giftig som bare au, men jeg er jo bare lammet, langt fra å være en sau! Den skjønneste har du vraket du, mesteren i å terge hun gikk i Dianas skoger og lekte på Venusberget. Du grusomme Vereno du Aeneas på flukt, gid Fanden selv hadde slengt deg i helvete like lukt!

Med grafsende tyveklo stjal du, du onde banditt et ungt og troskyldig hjerte, det var tilfeldigvis mitt. Tre nattluer stjal du også, og strømpebånd er blitt borte fra mine velskapte legger, både de hvite og sorte. To tusen sukk har du røvet, og hadde pusten min flammet, var to tusen bål blitt antent og to tusen Trojaer rammet. Du grusomme Vereno, du Aeneas på flukt, gid Fanden selv hadde slengt deg i helvete like lukt!

793

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Og Sancho, din våpendrager, å, måtte han treig forbli, så ikke din Dulcinea forløses fra sin magi. Men du må jo også lastes for at den dama di lider; uskyldige har betalt for urett til alle tider. Og du forfølges av uhell, du ridder, hvor enn du vanker; din trofasthet blir til glemsel, og luftslott er dine tanker. Du grusomme Vereno, du Aeneas på flukt, gid Fanden selv hadde slengt deg i helvete like lukt! Du blir nok kjent som bedrager først her i Spanias land, så krysser navnet ditt grensen og havner på fremmed strand. Hør, morer du deg med kortspill, håper jeg ess og konger flykter fra hendene dine i alle spillesalonger! Når liktorner skjæres bort gid de tok hele foten! Og trekker de ut en jeksel, behold du den verkende roten! Du grusomme Vereno, du Aeneas på flukt, gid Fanden selv hadde slengt deg i helvete like lukt!

Mens den fortvilede Altisidora beklaget seg på denne måten, stirret don Quijote på henne uten å svare, og vendte så ansiktet mot Sancho og sa: - Ved dine forfedres evige salighet, min Sancho, besverger jeg deg å si en sannhet. Si meg, har du tilfeldigvis de tre nattluene og strøm­ pebåndene, slik denne forelskede frøkenen sier? Til det svarte Sancho: 794

DON QUIJOTE

- De tre nattluene har jeg, men strømpebåndene er nok langt ute på landet. Hertuginnen var forbløffet over Altisidoras freidighet; for selv om hun holdt henne for å være frimodig, vittig og freidig, trodde hun ikke hun var det til de grader at hun ville tillate seg slike frekkheter. Og da hun ikke visste om denne spøken på forhånd, ble hun enda mer forbløffet. Hertugen ville understreke spøken enda mer og sa: - Det tar seg ikke godt ut, herr ridder, at etter den gode mottagelse De har fått i denne min borg, har de våget å ta med Dem i det minste tre nattluer, og det som er verre, tre strømpebånd som tilhører min kammerjomfru; det viser slette hensikter og at De ikke lever opp til Deres ry. Gi tilbake strømpebåndene, hvis ikke utfordrer jeg Dem til en duell på liv og død uten frykt for at ondsinnede trollmenn skal endre og forandre mitt ansikt, slik de har gjort med Tosilos, min lakei, han som gikk til kamp mot Dem. - Gud forbyde, svarte don Quijote, - at jeg skulle trekke sverdet mot Deres høyvelbårne person, som jeg har mottatt så mange gunstbevisninger fra. Nattluene skal jeg gi tilbake, for Sancho sier han har dem; strømpebåndene er verre, for hverken han eller jeg har fått dem; og om denne Deres kammerjomfru ville kikke i sine gjemmesteder, vil hun sikkert finne dem der. Jeg, herr hertug, har aldri vært tyv, og det akter jeg heller ikke å bli så lenge jeg lever, om ikke Gud slår hånden av meg. Denne jomfruen taler, som hun selv sier, som forelsket, noe jeg ikke har skylden for. Derfor har jeg ingen grunn til å be hverken henne eller Deres eksellense om tilgivelse, og jeg ber Dem å ha en bedre mening om meg, og på nytt gi meg tillatelse til å dra videre. - Måtte Gud gi Dem en så god reise, herr don Quijote, sa hertug­ innen, - at vi alltid vil høre godt nytt om Dem. Og gå så med Gud, for jo lenger De blir, desto mer forøker De ilden i de jomfruers bryst som ser Dem; og min egen kammerjomfru skal jeg straffe slik at hun fra nå av hverken går over streken med blikk eller med ord. - Ett enkelt ord ønsker jeg du skal høre, å tapre don Quijote! sa Altisidora; - og det er at jeg ber om tilgivelse for tyveriet av strøm­ pebåndene, for ved Gud og min sjel så har jeg dem på, og jeg har vært like uoppmerksom som han som ikke tellet eselet fordi han satt på det. - Sa jeg det ikke? sa Sancho. - Jeg er ikke den som kan gjemme tyvegods! For om jeg hadde gjort det, ville jeg ha fått den beste anledning som guvernør. Don Quijote bøyet hodet og gjorde reverens for hertugparet og alle de tilstedeværende, trakk i tømmene, og fulgt av Sancho på eselet, dro han ut av borgen og slo inn på veien til Zaragoza. 795

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LVIII som handler om hvordan det regnet så mange eventyr ned over don Quijote at de kom i hcelene på hverandre

Da don Quijote så seg ute på åpen mark, fri og frank fra Altisidoras tilnærmelser, følte han seg i sitt rette element og at livsåndene vendte tilbake og påskyndet hans riddergjerning. Han vendte hodet mot Sancho og sa: - Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes; for friheten, som for æren, kan og bør man risikere livet. Fangenskapet er derimot det største onde som kan ramme menneskene. Jeg sier dette, Sancho, for du har vel sett den rikdom, den overdådighet som vi har opplevet i denne borgen vi har forlatt, for midt i hine velkrydrede banketter og hine drikker avkjølt i sne, forekom det meg at jeg befant meg i sultens klør, for jeg nøt dem ikke med den frihet jeg ville nyte dem med, om de var mine. De forpliktelser til å gjøre gjengjeld for gunstbevisninger og nåder man har mottatt, er bånd som ikke lar sjelen utfolde seg fritt. Lykkelig er den som himmelen ga en brødbit uten noen annen forpliktelse enn å takke himmelen selv! - Til tross for det Deres nåde har sagt, sa Sancho, - tar det seg ikke ut at det ikke takkes for de to hundre escudos av gull, som hertugens hovmester ga meg i en liten pose, så jeg bærer den som plaster og beroligende middel over hjertet, for alle tilfellers skyld. For vi kan ikke alltid regne med å finne borger der vi behandles godt, for kan­ skje treffer vi på noen vertshus hvor vi får stokkepryl. Med disse og lignende samtaler dro de to vandrende, ridder og væpner, av sted. Etter å ridd litt mer enn en postmil, fikk de på en liten grønn eng øye på omkring et dusin menn, kledd som bønder som satt og spiste med kappene utbredte på gresset. Like ved seg hadde de noe som lignet hvite lakener som dekket noe, noen var stilt opp og noen lå med samme avstand fra hverandre. Don Quijote nådde bort til dem som spiste og hilste dem først høflig, og spurte så hva disse lakenene skjulte. En av dem svarte: - Herre, under disse lakenene er en del bilder, noen i relieff og noen hugget ut i hårdt tre, og som skal være del av en altertavle som vi holder på å lage i landsbyen vår. Vi bærer dem med oss tildekket på skuldrene, så de ikke skal miste farven eller sprekke. - Om dere ville være av den godhet, svarte don Quijote, - ville det 796

DON QUIJOTE

glede meg å se dem; for bilder som bæres av sted med så stor omhu, må utvilsomt være gode. - Ja det kan De tro, sa en annen, - Og tror De det ikke, bekrefter prisen det; for sant å si finnes det ikke ett som ikke er verdt over femti dukater. For at Deres nåde skal skjønne det er sant, vent bare et øyeblikk Deres nåde, så skal De få se med egne øyne. Han sluttet å spise, reiste seg for å fjerne dekket over det første bildet, som viste seg å være av Sankt Georg til hest med en sam­ menrullet drage ved føttene og med lansen ned gjennom halsen på den, og med hele den villskap den pleier å bli avbildet med. Hele bildet var som glødende gull, som det heter. Da don Quijote så det sa han: - Denne ridderen var en av de beste vandrende i den himmelske hær; hans navn var Sankt Georg, og han var dessuten en forsvarer av jomfruer. La oss se på det neste. Mannen avdekket det, og det lot til å være av Sankt Martin til hest, som holdt på å dele kappen sin med den fattige; og knapt hadde don Quijote sett det før han sa: - Denne ridderen var også en av de kristne eventyrere, og jeg tror han var mer gavmild enn tapper; som du kan se, Sancho, holder han på å dele kappen med en fattig og gir ham halvparten. Det måtte utvilsomt være vinter, hvis ikke hadde han gitt ham hele, så velgjør­ ende var han. - Slik var det nok ikke, sa Sancho, - han holdt seg til ordspråket som sier: For å gi og for å eie, må du ha vettet med deg. Don Quijote lo og ba om å få fjernet det neste kledet, og under det oppdaget de bildet av Spanias skytshelgen til hest med blodig sverd, i ferd med å slå ned maurere og ri over hoder. Da han så det, sa don Quijote: - Denne er virkelig en ridder i Kristi hærskarer; han kalles San Diego Maurerdreperen, er en av de tapreste helgener og riddere som fantes i verden og nå er i himmelen. For Diego, Jaime, Jacobo og Santiago er former av samme navn. Så ble et nytt laken tatt av, og bildet viste seg å fremstille aposte­ len Paulus’ fall fra hesten, sammen med alle andre enkeltheter som pleier å avbildes av hans omvendelse. Så levende var det fremstilt at man nesten kunne høre Kristus tale og Paulus svare. - Han, sa don Quijote, - var den største fiende som Gud Vår Herres Kirke i sin tid hadde, og ble den beste forsvarer som den noensinne vil få. Så lenge han levet, var han en vandrende ridder, og gjennom sin død ble han en urokkelig helgen, en utrettelig arbeider i Herrens 797

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vingård, en apostel for hedningene, som gikk i lære i de himmelske skoler og ble undervist og veiledet av Jesus Kristus selv. Så var det ikke flere bilder; og følgelig befalte don Quijote å dekke dem til igjen og sa til dem som bar dem: - Jeg holder det for et godt varsel, brødre, å ha sett det jeg har sett, for disse helgener og riddere hadde det samme kall som jeg bekjen­ ner meg til, som er utøvelsen av våpenkunsten. Men den forskjell som finnes mellom dem og meg, er at de var helgener og kjempet på guddommelig vis, og jeg er en synder og kjemper på menneskets vis. De erobret himmelen ved sin arms styrke, for himmelen tillater maktbruk, og jeg vet ikke hva jeg inntil nå har erobret gjennom all min motgang. Men om min Dulcinea av Toboso skulle slippe løs fra sine lidelser, ville mitt hell forbedres og min forstand forsterkes, og det kunne hende at jeg ville styre mine skritt inn på en bedre vei enn den jeg har slått inn på nå. - Måtte Gud høre det, og fanden være døv, sa Sancho ved den anledning. Mennene ble overrasket både over don Quijotes ord og over hans skikkelse, uten å begripe halvparten av det han ville uttrykke med dem. De avsluttet måltidet, tok bildene på ryggen, bød farvel med don Quijote, og fortsatte reisen. Atter en gang sto Sancho som om han aldri hadde kjent sin egen herre, forbløffet over alt han visste. Han mente at det ikke kunne finnes den historie eller den hendelse i verden som han ikke kunne på fingrene eller hadde fastspikret i hukommelsen, og han sa: - Sannelig, kjære husbond, om det som har skjedd oss i dag kan kalles eventyr, har det vært et av de mildeste og mest sødmefylte som har hendt oss i løpet av hele vår pilegrimsvandring. Vi har sluppet fra den uten stokkeslag og uten rystelser, ikke har vi lagt hånden på sverdet, ikke har vi falt av hesten og slik slått kroppen mot jorden, ikke har vi sultet. Gud være lovet at jeg har sett slikt med mine egne øyne. - Det er vel talt, Sancho, sa don Quijote, - men du må bemerke at ikke alle tider er ens, eller forløper på samme måte, og det folket vanligvis pleier å kalle varsler, som ikke begrunnes på noen fornuftig måte, må den kloke og innsiktsfulle betrakte som gode hendelser. Om en av disse varseltolkerne står opp om morgenen, forlater sitt hus, og møter en munk fra den høysalige fransiskanerorden, da, som om han hadde møtt et fabeldyr, snur han ryggen til og løper hjem igjen. En annen varseltolker har slått ut litt salt på bordet, og bedrøvelsen drysser over hans eget hjerte, som om naturen skulle være pålagt å gi 798

DON QUIJOTE

tegn om kommende ulykker gjennom små betydningsløse hendelser som de nevnte. Den som er klok og kristen skal ikke forsøke å stikke nesen i det himmelen kan finne på. Scipio kommer til Afrika og snub­ ler idet han hopper i land, det betrakter soldatene som et dårlig var­ sel, men han omfavner jorden og sier: «Du kan ikke flykte fra meg, Afrika, for jeg holder deg fast i armene mine.» Følgelig, Sancho, er det å ha sett disse bildene for meg en meget lykkelig hendelse. - Det tror jeg også, svarte Sancho, - og jeg ville gjerne at Deres nåde skulle si meg hva som er grunnen til at spanierne, når de skal ha et slag, anroper Santiago Maurerdreper og roper: «Santiago, og lukk Spania!» Er kanskje Spania åpent så det er nødvendig å lukke det, eller hva slags seremoni er dette? - Du er en enkel sjel, Sancho, svarte don Quijote, - og må skjønne at denne store ridderen med det blodige sverdet har Gud gitt Spania som skytshelgen og hjelper, særlig i de hårde farlige slag som spani­ erne har hatt med maurerne, og derfor påkalles og anropes han som forsvarer i alle de slag de deltar i. Mange ganger er han trådt frem fullt synlig og har slått over ende, nedkjempet, ødelagt og drept de muhammedanske hæravdelingene; og jeg kan gi deg mange eksemp­ ler som bekrefter sannheten i de spanske historiene. Sancho skiftet samtaleemne og sa til sin herre: -Jeg er overrasket over hertuginnens kammerjomfru, Altisidoras freidighet. Hun må ha blitt såret og gjennomboret av den man kaller Amor, som etter det folk sier er en liten blind guttunge med slim i øynene, eller rettere sagt uten syn. Dersom han tar et hjerte til målskive, hvor lite det enn er, treffer han og gjennomborer det med pilene sine. Jeg har også hørt si at når disse kjærlighetspilene rammer jomfruers bluferdighet og tekkelighet, sløves og knekker spissen; men hos denne Altisidora virker det som de blir skjerpet og ikke sløvet. - Bemerk, Sancho, sa don Quijote, - at kjærlighetens fremferd ikke bryr seg med respekt og fornuftens grenser og har samme tilbøyelig­ het som døden. Den angriper like gjerne kongenes befestede slott som gjeternes fattigslige hytter, og det første den gjør er å få bort frykt og skamfølelse, og da Altisidora hadde mistet dem, åpenbarte hun sitt begjær, som i mitt bryst vakte mer forvirring enn medlidenhet. - Det var da grusomt, sa Sancho, - og uhørt utakknemlig! Om meg selv kan jeg si at jeg ville ha overgitt og underkastet meg ved det minste kjærlighetsord. Horunge, for et hjerte av marmor, for et indre av bronse og for en sjel av mursten! Men jeg kan ikke skjønne hva denne jomfruen så i Deres nåde som slo henne over ende og fikk henne til å underkaste seg. Hva slags flotthet, livlighet, munterhet, 799

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hva slags ansikt, hver enkelt av disse tingene eller alle i fellesskap, gjorde henne forelsket, for sant å si har jeg mange ganger stanset opp for å betrakte Deres nåde fra tærne og opp til det siste hårstrå på hodet, og da ser jeg mer som kan skremme vettet av dem enn gjøre dem forelsket. Og da jeg også har hørt at skjønnhet er det første og viktigste som skal til for å vekke kjærlighet, og Deres nåde ikke har noe av den, da kan jeg ikke innse hva den stakkaren ble forelsket i. - Bemerk, Sancho, svarte don Quijote, - at det finnes to typer skjønnhet, sjelens og legemets; sjelen stråler og fremtrer i intellek­ tet, i ærbarheten, i korrekt fremferd, i gavmildhet og den gode opp­ dragelse, og alle disse kan rommes og finnes i en heslig mann. Når man betrakter sjelens skjønnhet og ikke legemets, vekkes kjærlighe­ ten heftig og voldsomt. Jeg, Sancho, innser at jeg ikke er vakker, men jeg innser også at jeg ikke er vanskapt; og for en edel mann er det nok å ikke være et monster for å bli avholdt, om han har den sjelens medgift som jeg har nevnt. I slik samtale kom de etter hvert inn i en dyp skog som lå utenfor veien, og plutselig og uten videre ble don Quijote innviklet i noen nett av grønn tråd som var strukket ut mellom en rekke trær, og uten å skjønne hva dette kunne være, sa han til Sancho: - Det forekommer meg, Sancho, at dette med disse nettene, må høre hjemme blant den nyeste eventyrtype man kan tenke seg. Jeg sverger på at trollmennene som forfølger meg, vil vikle meg inn i dem og hindre meg i å dra videre, som en hevn for den strengheten jeg viste Altisidora. Jeg kan forsikre dem om at selv om disse nettene ikke var av grønn tråd, men av den hårdeste diamant eller sterkere enn det nettet som smedenes skinnsyke gud, Vulcan, hyllet Venus og Mars inn i, like sikkert skal jeg rive dem i filler som om det var av siv eller tråder av bomull. Da han ville fortsette for å rive over alt, dukket det plutselig frem mellom noen trær to meget skjønne hyrdinner; de var i alle fall kledd som hyrdinner, bortsett fra at trøyene og skjørtene var av fin brokade, det vil si at skjørtene var av dyrebar gullinnvirket silke. De hadde håret utslått over skuldrene og det var så gyllenblondt at det kunne konkurrere med solstrålene selv; håret var kronet av to kranser av laurbærblad og røde amaranter. Av alder så de ut til å være mellom femten og atten. Dette var et syn som forbløffet Sancho, gjorde don Quijote målløs, og fikk solen til å stå stille så den kunne beundre dem, og en under­ full stillhet falt over alle fire. Den som endelig talte var en av de to ungpikene som sa til don Quijote: 800

DON QUIJOTE

- Tøyl Deres hest, herr ridder, - og riv ikke nettene i stykker, for de er satt opp, ikke for å skade Dem, men for å underholde oss, og da jeg vet at De vil spørre oss om hvorfor de er satt opp, og hvem vi er, skal jeg fortelle det i få ord. I en landsby som ligger et par postmil herifra, der det bor mange fornemme mennesker og mange og rike adelsmenn, besluttet noen venner og slektninger at de sammen med sønner, hustruer og døtre, venner og naboer, skulle dra til dette ste­ det og more seg, for det er et av de behageligste i hele denne egnen. Vi skulle slå oss sammen og skape et nytt og pastoralt Arkadia, der jomfruene skulle kle seg som hyrdinner og de unge menn som hyrder. Vi har innstudert to ekloger, den ene av den berømte dikter Garcilaso og den andre av den fremragende Camoes, på hans eget portugisiske språk, og inntil nå har vi ikke oppført dem. I går var den første dagen vi var her; vi har satt opp noen telt her inne mellom trærne, av det slaget som kalles felttelt, ved bredden av en vannrik bekk som gjør alle disse engene fruktbare. I går aftes spente vi opp disse nettene mel­ lom trærne, for å narre de enfoldige småfuglene som blir jaget opp av støyen vi lager, og flyr rett inn i dem. Om det ville glede Dem, herre, å være vår gjest, vil De bli behandlet med stor og høvisk gjestfrihet; for nå skal ikke sorg eller melankoli nå frem til dette sted. Hun tidde og sa ikke mer; til dette svarte don Quijote: - Det er sikkert nok, min skjønne dame, at Aktaion selv ikke kunne ha blitt mer spent og forbløffet da han plutselig så Diana bade seg i vannet, enn jeg er blitt målløs ved synet av Deres skjønnhet. Jeg vil rose emnet for Deres underholdning og takker for Deres gjestfrihet. Dersom jeg kan stå til tjeneste, kan De befale over meg med vissheten om å bli adlydt, for mitt kall er ikke annet enn å vise meg takknemlig og være en velgjører overfor enhver art mennesker; spesielt overfor de fornemme som De representerer. Om nettene som opptar bare et lite område, skulle dekke hele jordens krets, ville jeg oppsøke nye verdener for å komme forbi uten å rive dem over. For at De skal få noen tiltro til min overdrivelse, innse da at den som lover det, i det minste er don Quijote av la Mancha, om det er slik at dette navn har nådd Deres ører. - Å, min egen venninne, sa da den andre ungpiken, - så umåtelig heldige vi har vært! Ser du den herren som står foran oss? Du skal vite at han er den tapreste, den mest forelskede, den mest medgjørlige som finnes i verden, om den da ikke lyver og narrer oss den historien om hans bedrifter som er trykt og som jeg har lest. Jeg vedder på at den gode mannen som kommer sammen med ham, er en viss Sancho Panza, hans væpner, hvis vittigheter ingen kan overgå. 801

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Det er sant, sa Sancho, - at jeg er den vittige mannen og den væpneren som Deres nåde nevner, og denne herre er min husbond, selveste don Quijote av la Mancha som det er skrevet en historie om og som her er nevnt. - Å, sa den andre, - la oss bønnfalle ham, venninne, om å bli her; for våre fedre og brødre vil få den største glede av det. For også jeg har hørt hans tapperhet og vidd omtalt, slik du har nevnt, og fremfor alt, det sies om ham at han er den standhaftigste og mest trofaste tilbeder man vet om, og at hans dame er en viss Dulcinea av Toboso, som betraktes som den skjønneste i hele Spania. - Det gjør hun med rette, sa don Quijote, - om ikke Deres uforlig­ nelige skjønnhet skulle skape tvil om dette. Spill ikke Deres krefter, mine damer, med å holde meg tilbake, for mitt kalls klare plikter tillater meg ikke å finne hvile noe sted. Så dukket det opp på stedet der de fire sto, en bror av en av de to hyrdinnene, likeledes kledd som hyrde og med den samme rikdom og prakt som de to ungpikene. De fortalte at den som var sammen med dem, var den tapre don Quijote av la Mancha, og den andre, hans væpner Sancho Panza, som han alt kjente til, da han hadde lest historien. Den elegante hyrden stilte seg til hans disposisjon, ba ham om å følge med til hans telt, noe don Quijote måtte takke ja til og gå av sted. Så fulgte ropingen, nettene ble fulle av forskjellige slags fugler, som ble narret av farven på nettene, og ble fanget i den fellen de flyktet fra. På dette stedet samlet det seg mer enn tredve mennesker, alle kledd som strålende hyrder og hyrdinner, og på et øyeblikk fikk de vite hvem don Quijote og hans væpner var, noe de gledet seg stort over, da de allerede kjente til hans historie. De gikk til teltene der de fant bordene dekket, rikt, overdådig og rent; de æret don Quijte ved å gi ham den mest fremtredende plassen; alle så på ham og ble forbløffet over synet. Til slutt da bordet ble avdekket, hevet don Quijote røsten og sa høyst avmålt: - Blant de hovedsynder som mennesker begår, selv om noen mener det er hovmodet, sier jeg det er utakknemligheten, og jeg holder meg til det man sier, at helvete er fullt av utakknemlige mennesker. Denne synd, har jeg, så langt det har vært meg mulig, forsøkt å flykte unna helt fra jeg fikk fornuftens fulle bruk. Om jeg ikke kan gjengjelde de gode gjerninger mot meg med tilsvarende gjetninger, setter jeg i deres sted ønsket om å utføre dem, og om disse ikke er tilstrekkelige, gjør jeg dem offentlig kjent. For den som omtaler og bekjentgjør de gode 802

DON QUIJOTE

gjerninger man mottar, ville også gjerne gjengjelde dem med andre, dersom han kunne, for stort sett, står de som mottar under den som gir, og det er Gud fremfor alle. Mer enn alle andre er han giver, og menneskets gaver kan ikke tilsvare Guds på like fot, på grunn av den uendelige avstand mellom dem, og denne mangel og utilstrekkelig­ het blir til en viss grad utfylt av takknemligheten. Jeg takker for den nåde man her har vist meg, og da jeg ikke kan gjøre gjengjeld på til­ svarende måte, må jeg holde meg innenfor de trange grenser for det jeg formår, og tilbyr det jeg kan og det jeg kan utføre. Følgelig sier jeg at jeg to hele dager skal hevde og forsvare midt på denne veien som går til Zaragoza at disse unge og fingerte hyrdinnedamer som er her, de er de skjønneste og mest høviske jomfruer som finnes i verden, bare bortsett fra den uforlignelige Dulcinea av Toboso, mine tankers eneste herskerinne, med tillatelse fra alle de damer og herrer som hører meg. Da Sancho, som hadde sittet og lyttet oppmerksomt hørte dette, utropte han med høy røst: - Er det mulig at det i verden finnes mennesker som våger å si og sverge på at denne min herre er gal? Si meg, Deres nåder hyrdinner og hyrder, finnes den landsbyprest hvor klok og studert han er, som kan si det min herre har sagt eller den vandrende ridder hvor berømt han enn er for sitt mot, som kan tilby det min herre her har tilbudt seg å gjøre? Don Quijote vendte seg rasende mot Sancho med flammende ansikt og sa: - Er det mulig, å, Sancho at det i hele verden finnes noen som sier at du ikke er et fehode, foret med tåpelighet, kantet med ondskap og garnert med kjeltringstreker? Hvem ber deg stikke nesen i mine saker for å finne ut om jeg er klok eller et fjols? Ti stille og svar meg ikke, men sal på Rocinante, om du har tatt sadelen av. Så skal vi utføre det jeg har tilbudt meg å gjøre; for ettersom jeg har retten på min side, kan alle som måtte ønske å motsi meg, betrakte seg som beseiret. Med alle tegn på raseri og vrede reiste han seg fra stolen til stor forbløffelse for de tilstedeværende, som begynte å undre om de skulle betrakte ham som klok eller gal. Til slutt forsøkte de å få ham fra sitt forsett, da de hadde erkjent hans gode vilje og takknemlighet, og at det ikke var nødvendig med nye bekreftelser for å innse hans tapre sinn, for det var nok med det som var nevnt i historien om hans bedrifter. Men til tross for alt dette ville don Quijote sette sin vilje igjennom, besteg Rocinante, satte skjoldet på armen og grep lansen og stilte seg så midt i den kongeveien som løp forbi ikke langt fra den 803

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

grønne engen. Han ble fulgt av Sancho på gråskimmelen, sammen med hele hyrdebølingen, som ønsket å se hvordan hans arrogante og makeløse foretagende skulle ende. Da så don Quijote hadde stilt seg midt på veien - som før sagt lot han følgende ord gjalle gjennom luften: - Å, dere forbipasserende og veifarende, riddere, væpnere, folk til fots og til hest som drar forbi på denne veien eller skal dra forbi de to følgende dager! Vit at don Quijote av la Mancha, vandrende rid­ der, står her for å forsvare den påstand at all skjønnhet og høviskhet i verden blir overgått av den som finnes hos de nymfene som bebor disse enger og skoger, bortsett fra min sjels herskerinne Dulcinea av Toboso. Den som skulle hevde det motsatte, kom hit, for her venter jeg ham. To ganger gjentok han de samme ordene, og ingen av gangene ble de hørt av noen eventyrer. Men tilfeldigheten som førte hans saker dit hen at de gikk fra godt til bedre, ordnet det slik at like etter opp­ daget man et stort antall menn til hest og mange av dem med lanse i hånden, som red tett sammen i flokk. Ikke før hadde de som var sammen med don Quijote sett dem, så snudde de ryggen til og trakk seg langt bort fra veien, for de innså at om de ventet, kunne det skje dem noe farlig. Bare don Quijote ble rolig stående med uforferdet hjerte, og Sancho Panza forskanset seg bak Rocinante. Så kom flokken med lansene, og en av dem som kom foran de andre, begynte å rope til don Quijote: - Kom deg ut av veien, ditt djevlefrø, ellers vil tyrene trampe deg i hjel. - Hei, pakk, svarte don Quijote, - for meg er tyrer ingenting, selv om de er av de farligste som er avlet på Jaramas bredder. Bekjenn, pakk, uten videre at det er sant det jeg her har utropt, hvis ikke, får dere strid med meg. Kvegdriveren rakk ikke å svare, eller don Quijote å flytte på seg, selv om han hadde villet, så hele flokken av kamptyrer og av frede­ lige lederokser, sammen med hele mengden av kvegdrivere og andre som drev dem for å stenge dem inne i en landsby der det dagen etter skulle være en tyrefektning, passerte over don Quijote og over Sancho, Rocinante og gråskimmelen og slengte alle over ende så de rullet bortover bakken. Sancho lå mørbanket, don Quijote forferdet, gråskimmelen stokkeprylt og Rocinante var heller ikke helt katolsk. Men de reiste seg like fullt alle sammen, og don Quijote satte i å løpe i full fart etter kvegdriften og ropte: - Stopp og vent, fordømte pakk, bare en enkelt ridder venter dere, 804

DON QUIJOTE

og han er ikke av dem som mener og tror at den fienden som flykter skal man lette flukten for. Men de travle kvegdriverne stoppet ikke av den grunn og brydde seg ikke mer med hans trusler enn om regnet fra i fjor. Trettheten fikk don Quijote til å stanse, og mer sint enn hevnet satte han seg ned på veien og ventet på Sancho, Rocinante og gråskimmelen. De kom, herre og tjener besteg atter en gang dyrene, og uten å ta farvel enda en gang med det fingerte eller kopierte Arkadia, og med mer skamfølelse enn glede fortsatte de reisen.

KAPITTEL LIX der det berettes om den usedvanlige hendelsen, som kan oppfattes som et eventyr, som don Quijote gjennomgikk

Alt det støvet og all den trettheten som don Quijote og Sancho hadde fått ut av tyrenes respektløshet, ble noe lettet av en liten klar og ren bekk som rant inne i en liten kjølig lund, og ved bredden av den lot de gråskimmelen og Rocinante vandre fritt uten grime og tøyler, og der satte de to så vidfarne, herren og tjeneren, seg ned. Sancho fant frem til spiskammeret i sadelveskene og tok ut det han kalte «stekematen». Don Quijote skylte munnen og vasket ansiktet, og skrubbingen fikk liv i de motløse livsåndene. Don Quijote var så nedslått at han ikke spiste; heller ikke Sancho våget å smake på maten han hadde foran seg, så hensynsfull var han, og ventet på at husbonden skulle ta den første munnfullen som smaksprøve. Men da han så at han ble bortført av tankene sine, og ikke husket å føre brødet til munnen, åpnet Sancho heller ikke sin egen, men til slutt brøt han mot alle former for god oppførsel og begynte å stable ned i maven det brødet og osten han hadde foran seg. - Spis, min venn Sancho, sa don Quijote, - og oppretthold livet, som spiller en større rolle for deg enn for meg, og la meg dø nedsunket i mine tanker og tynget av mine ulykker. Jeg, Sancho, ble født til å leve døende av kjærlighet, og du for å dø spisende. Og for at du skal innse at jeg taler sannhet hva dette angår, tenk på meg som opptrer i trykte historier, berømt for min våpenkunst, høvisk i mine handlinger, respektert av fyrster, ettertraktet av jomfruer. Og så, når alt kommer til alt, når jeg ventet palmegrener, triumftog og kroner, 805

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som jeg har oppnådd og fortjent på grunn av mine tapre bedrifter, har jeg i formiddag sett meg selv nedtråkket, sparket og mørbanket av klovene til uhumske og sjofle dyr. Denne betraktningen svekker tennene, sløver jekslene og lammer hendene, og fratar meg helt og fullt trangen til å spise, så jeg tenker på å la meg selv dø av sult, den grusomste av alle dødsmåter. - På denne måten, sa Sancho og tygget raskt videre, - vil ikke Deres nåde godkjenne det ordspråket som sier: «La bare Marta gå i graven, om hun er full av mat i maven.» Jeg har i det minste ikke tenkt å drepe meg selv; derimot vil jeg gjøre som skomakeren som trekker læret på plass med tennene til det ligger der han vil ha det: jeg skal trekke i mitt eget liv mens jeg spiser, inntil det når den ende som himmelen har bestemt. Og vit så, herre, at det ikke finnes noen større galskap enn å ville ta sitt eget liv, slik Deres nåde vil, men tro meg; om De etter at De har spist, legger Dem til å sove litt på disse grønne gressmattene, vil De når De våkner, føle Dem noe lettere. Dette gjorde don Quijote, da han mente at det Sancho sa, mer var av en filosof enn av en galning, og sa: - Om du, å, Sancho, skulle ønske å gjøre for meg det som jeg nå skal si, vil jeg føle meg meget bedre, og det er at mens jeg sover, slik du råder meg til, kan du gå et stykke bort herfra, og med Rocinantes tøyler, og på ditt nakne kjøtt, gir du deg selv tre-fire hundre piskeslag som et godt avdrag på de tre tusen og noen som du må gi deg selv for å heve trolldommen over Dulcinea. For det er ingen liten skade at hin stakkars frue ble forhekset på grunn av din skjødesløshet og forsømmelighet. - Det kan sies meget om dette, sa Sancho. - La oss nå sove begge to, og etterpå vet bare Gud hva det blir til. Deres nåde skal vite at det å piske seg med koldt blod, det er en hård sak, og enda mer om piskeslagene faller over et dårlig ernært og slemmere bespist legeme. Min frue Dulcinea må bare vise litt tålmodighet, for når hun minst venter det, vil hun se meg gjennomhullet som en sil av alle piskesla­ gene; og inntil døden er alt liv; jeg mener, jeg er jo fremdeles i live, og ønsker å oppfylle det jeg har lovet. Don Quijote takket ham for det, og begge la seg til å sove, og overlot til de to evige følgeslagere Rocinantes og gråskimmelens frie vilje uten noen orden å beite av det rikelige gresset som engen var full av. De våknet noe sent, besteg atter ridedyrene og fortsatte langs veien og skyndte på for å nå frem til et vertshus som de kunne skimte en postmil unna. Jeg sier at det var et vertshus, siden don Quijote omtalte det som det, helt utenom den vanen han hadde med å kalle alle vertshus for borger. 806

DON QUIJOTE

De nådde altså frem dit, og spurte verten om det fantes rom. Sva­ ret var ja og med alle de bekvemmeligheter og den gode maten de kunne få i Zaragoza. De steg av, Sancho satte spiskammeret sitt inn i et rom som verten ga ham nøklene til; han førte dyrene til stallen, ga dem for, han gikk ut for å se hva don Quijote som satt på en stenbenk, ville befale, og takket himmelen for at husbonden ikke hadde tatt vertshuset for en borg. Tiden for aftensmåltidet kom, de trakk seg tilbake til sitt rom, og Sancho spurte verten hva han hadde å servere dem. Til det svarte verten at han kunne få det han ba om, for dette vertshuset var vel utstyrt med fuglene i luften, fjærfeet på bakken og fiskene i havet. - Så mye er ikke nødvendig, sa Sancho, - et par stekte hanekyllin­ ger rekker til oss, for min herre er ikke helt vel og spiser lite, og jeg hører ikke til dem som jafser i meg til overmål. Verten svarte at han ikke hadde hanekyllinger, for rovfuglene hadde herjet der. - Vil De da herr vert, beordre en stekt høne som er mør. - Høne? Gode Gud! svarte verten. - Det er virkelig sant at jeg i går sendte til byen mer enn femti, men bortsett fra høne kan De bestille hva De vil. - Det vil vel si, sa Sancho, - at De ikke mangler kalv eller geitekid. - Det finnes ikke noen for øyeblikket, svarte verten, - for de har tatt slutt. Men i kommende uke får vi mer enn nok. - Javisst, da får vi det jo storartet, svarte Sancho. - Jeg går ut fra at alt det De mangler kan sammenfattes i det De har igjen av egg og flesk. - Gode Gud, svarte verten, - det var da en morsom spøk De kom­ mer med her! For jeg har jo sagt Dem at vi hverken har hønekyllinger eller høner; og hvordan kan De da tro vi har egg? Om De vil, kan De omtale andre delikatesser og holde opp med å be om høner. - La oss nå bli ferdige, for svarte svingende, sa Sancho, - og si meg så hva de egentlig har, og slutt med å flyte omkring fra det ene til det andre. Da sa verten: - Det jeg sikkert og visst og fullt og helt har, er to kuklover som ligner kalveføtter, og to kalveføtter som ligner kuklover, og de er kokt sammen med bønner, løk og flesk, og i denne time roper de: «Spis meg! Spis meg!» - Her og nå markerer jeg at de er mine, sa Sancho, - og la ingen få røre dem. Jeg skal betale bedre enn noen, for det finnes ikke den 807

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

ting som kunne smake meg bedre enn dette, og jeg er likeglad med om de er fotter eller klover. - Ingen vil kunne ta dem, sa verten, - for andre gjester jeg har, er så fornemme at de har med kokk, hovmester og spiskammer. - Hva fornemhet angår, sa Sancho, — er ingen det mer enn min herre, men det kall han har, tillater ikke proviant og vin. Vi pleier å strekke oss ut midt ute på en eng og proppe oss med ekenøtter eller mispler. Her endte den samtalen Sancho hadde med verten, for Sancho ville ikke fortsette å svare; da verten allerede hadde spurt ham hvilket embede eller stilling hans herre hadde. Da det var tid for å spise, trakk don Quijote seg tilbake til sitt rom, verten kom med gryten, slik den var, og don Quijote satte seg for å spise med god appetitt. Det lot til at like ved don Quijotes rom, og bare skilt fra det med en tynn skillevegg, var et annet rom, og herfra hørte han noen si: - For Guds skyld, don Jeronimo, mens vi venter på maten, la oss lese enda et kapittel av annen del av Don Quijote av la Mancha. Knapt hadde don Quijote hørt sitt eget navn, før han reiste seg, klar til å lytte til det som ble sagt om ham selv, og han hørte at den nevnte don Jeronimo svarte: - Hvorfor ønsker De, herr don Juan, å lese disse galskapene? Den som alt har lest første del av historien om don Quijote av la Mancha, kan umulig ha lyst til å lese den andre. - Til tross for dette, sa don Juan, - vil jeg gjerne lese den, for det finnes ikke den bok som er så dårlig at den ikke har noe godt ved seg. Det som mishager meg mest i denne delen, er at det sies om don Quijote at han ikke lenger er forelsket i Dulcinea av Toboso. Da don Quijote hørte dette, utropte han med høy røst, fylt av raseri og forakt: - Den som skulle hevde at don Quijote av la Mancha har glemt, eller kan glemme Dulcinea av Toboso, ham skal jeg få til å forstå ved hjelp av jevnbyrdige våpen at han er langt fra sannheten. For den uforlignelige Dulcinea av Toboso kan ikke glemmes, heller ikke vet don Quijote hva glemsel er; hans våpenskjold er standhaftighet og hans kall å vise den med mildhet og uten å la seg tvinge. - Hvem er det som svarer? ble det sagt fra sideværelset. - Hvem skulle vel det være, svarte Sancho, - om ikke don Quijote av la Mancha selv, som vil fastholde alt det han har sagt, og til og med det han kan komme til å si? For den gode betaler frykter ikke å gi pant. 808

DON QUIJOTE

Knapt hadde Sancho sagt dette, før to adelsmenn, for det så de ut som, trådte inn gjennom døren, og én av dem la armene om halsen på don Quijote og sa: ' - Deres nærvær kan like lite fornekte Deres navn, som Deres navn kan unnlate å bekrefte Deres nærvær; De, min herre, er utvilsomt den virkelige don Quijote av la Mancha, det vandrende ridderskaps lys og ledestjerne, til tross for og til skade for den som har ønsket å usurpere Deres navn og utviske Deres bedrifter slik forfatteren av denne boken som jeg herved gir Dem, har gjort. Og han la en bok i hendene hans, som ledageren bar på. Don Qui­ jote tok den, og uten å svare et ord begynte han å bla i den, og etter en liten stund leverte han den tilbake og sa: -1 det lille jeg har sett, har jeg funnet tre ting hos denne forfat­ teren som er kritikkverdige: Det første er noen ord som jeg har lest i fortalen; det andre er at språket er aragonsk, for av og til skriver han uten artikler, og det tredje som best bekrefter at han er uvitende, er at han tar feil og kommer bort fra sannheten i det viktigste ved historien; for her sier han at konen til Sancho Panza, min væpner, heter Mari Gutiérrez, og det heter hun ikke, men Teresa Panza, og den som på et så viktig punkt tar feil, kan nok ta feil hva angår alle andre punkter i historien. Til dette sa Sancho: - Dette var da noe til historiker! Han må nok kjenne vel til det som har hendt oss, siden han kaller Teresa Panza, min kone, Mari Gutiérrez. Ta boken tilbake, herre, og se om jeg vandrer omkring der og om han har skiftet navn på meg. - Etter det jeg har hørt Dem si, min venn, sa don Jeronimo, - må De utvilsomt være Sancho Panza, don Quijotes væpner. - Det er jeg, sa Sancho, - og det roser jeg meg av. - Da er det sikkert nok, sa ridderen, - at denne nye forfatteren ikke er like ren i sin behandling av Dem som Deres person viser, han fremstiller Dem som storeter, tåpelig og slett ikke vittig og høyst forskjellig fra den Sancho som beskrives i første del av historien om Deres herre. - Gud nåde ham, sa Sancho. - Han burde ha latt meg sitte i min krok, uten å huske meg, for den som vil spille opp, må kjenne instru­ mentet, og Sankt Peter har det godt i Roma. De to adelsmennene ba don Quijote bli med dem inn i deres rom og spise med dem, da de vel visste at i dette vertshuset ikke fantes noe som var ham verdig. Don Quijote var som alltid høvisk og godtok deres anmodning og spiste sammen med dem; Sancho satt tilbake 809

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

med absolutt herredømme over gryten, og plasserte seg ved bord­ enden sammen med verten som var like glad i kuhovene og kalveføttene som Sancho. I løpet av måltidet spurte don Juan don Quijote om hva nytt han visste om fru Dulcinea av Toboso, om hun hadde giftet seg, om hun hadde barn eller var svanger, eller om hun fremdeles var uberørt og husket - selv om hun passet vel på sin ærbarhet og sømmelighet herr don Quijotes elskovsfulle tanker. Til det svarte han: - Dulcinea er fortsatt uberørt, og mine tanker er mer standhaf­ tige enn noensinne; vår brevveksling er like sjelden og uttørret som før; hennes skjønnhet er forvandlet til en heslig bondepikes ut­ seende. Så beskrev han punkt for punkt fru Dulcineas yndigheter, og det som hadde skjedd i Montesinos’ hule sammen med den ordre den vise Merlin hadde gitt ham for å heve trolldommen, som var den om Sanchos piskeslag. De to adelsmennene var henrykte over å høre don Quijote fortelle de underlige hendelsene i sin historie, og de var like forbløffet over hans galskaper som den elegante måten han fortalte dem på. Snart holdt de ham for klok, snart mente de han ikke var riktig klok, uten at de kunne avgjøre hvor de ville plassere ham på skalaen mellom klokskap og galskap. Sancho ble ferdig med å spise, og verten endte med å bli full, så Sancho gikk inn i sideværelset og sa da han gikk inn: -Jeg er helt sikker på, mine herrer, at forfatteren til den boken Deres nåder har, ikke ønsker at vi skal bli gode venner. Jeg skulle ønske at siden han kaller meg storeter, som Deres nåder forteller, ikke også kaller meg fyllik. -Jo det gjør han, sa don Jeronimo, - men jeg husker ikke på hvil­ ken måte, selv om jeg vet at hans ord er høyst upassende, og dessuten løgnaktige, etter det jeg kan se av den gode Sanchos fremtoning som her står. - Deres nåder må tro, sa Sancho, - at den Sancho og den don Qui­ jote i den der historien, må være noen andre enn dem som vandrer omkring i den som ble skrevet av Cide Hamete Benengeli, for det er oss; min herre er der tapper, klok, og forelsket; og jeg enfoldig og vittig og ikke storeter eller fyllebøtte. - Det vil jeg tro, sa don Juan, - og om det var mulig, skulle man befale at ingen skulle være så dristig å behandle den store don Quijo­ tes saker, om ikke Cide Hamete, den opprinnelige forfatter, akkurat 810

DON QUIJOTE

som Aleksander den store befalte at ingen skulle våge å male hans portrett bortsett fra Apelles. - La hvem som helst avbilde meg, sa don Quijote, - men ikke mal­ traktere meg, for det finnes en grense for tålmodigheten, når den blir overdynget med skjellsord. - Ingen kan man rette mot herr don Quijote, sa don Juan, - som han ikke kan hevne seg over, om han da ikke parerer den med tål­ modighetens skjold, som etter mitt skjønn, er sterkt og stort. Om disse og andre emner talte de til langt utpå natten, og selv om don Juan ville at don Quijote skulle lese mer i boken for å se hva han kunne gjøre narr av, lyktes de ikke med det. Han sa at han betraktet den som lest, og bekreftet at alt var tåpelig og at han ikke ønsket, dersom det skulle komme forfatteren for øre at han hadde hatt den mellom hendene, og at denne da skulle få den glede å tro at han hadde lest den; for alle obskøne og tarvelige ting må man holde ute av tankene, og enda mer ute av syne. De spurte hvorhen han hadde besluttet å reise. Han svarte til Zaragoza, for å delta i turneringene der, som pleier å foregå hvert år i den byen. Don Juan sa at den nye historien fortalte at don Quijote, hvem han nå var, hadde vært der og deltatt i et ringspill, beskrivelsen manglet oppfinnsomhet, den hadde armodslige deviser, var fattig på praktfulle drakter, men rik på enfoldigheter. - Nettopp av den grunn, svarte don Quijote, - setter jeg ikke mine ben i Zaragoza, og slik trekker jeg frem offentlig den nye historike­ rens løgnaktighet, og folk kan da se at jeg ikke er den don Quijote som han hevder. - Det vil De gjøre rett i, sa don Jeronimo, - og det finnes andre turneringer i Barcelona, der herr don Quijote kan vise sin tapperhet. - Det er det jeg tenker å gjøre, sa don Quijote, - og med Deres nåders tillatelse, for det er på tide å gå til sengs, ber jeg Dem betrakte meg som en av Deres beste venner og tjenere. Dermed tok de farvel, og don Quijote og Sancho trakk seg tilbake til sitt rom, og lot don Juan og don Jeronimo sitte tilbake forbløffet over den blanding han hadde laget av sin klokskap og sin galskap, og de trodde virkelig at disse to var de ekte don Quijote og Sancho, og ikke de som den aragonske forfatteren beskrev. Don Quijote våknet tidlig, og han slo i skilleveggen mellom rom­ mene og tok slik farvel med dem som bodde der. Sancho betalte verten rikelig og rådet ham til å skryte mindre av matforrådet i vertshuset, eller sørge for at det ble bedre utstyrt. 8n

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

KAPITTEL LX om det som skjedde don Quijote på veien til Barcelona Morgenen var kjølig, og det virket som om dagen også ville bli det da don Quijote forlot vertshuset, etter å ha spurt om den korteste veien til Barcelona uten å komme innom Zaragoza. Så sterkt ønsket han å vise at den nye historikeren - som etter sigende harselerte med ham - var en løgnhals. Det hendte seg så at på mer enn seks dager skjedde ingenting det er grunn til å nedskrive, og ved slutten av dem, mens de vandret utenfor veien, falt natten over dem inne i en tykning av eketrær eller korkek. På dette punktet er ikke Cide Hamete så nøyaktig som han pleier å være. Herre og tjener steg av ridedyrene og slo seg til ved noen store tre­ stammer; Sancho som den dagen hadde spist mellommat, gled uten videre inn gjennom søvnens porter. Men don Quijote, som ble langt mer plaget av sine innbilninger enn av sult, kunne ikke lukke et øye, tankene kom og gikk mellom tusen forskjellige steder. Snart mente han å være i Montesinos’ hule, snart mente han å se Dulcinea for­ vandlet til bondepike, ta tilsprang og hoppe opp på eselet, snart hørte han den vise Merlins ord lyde i ørene, der han refererte betingelsene og anvisningene som måtte til for å bryte Dulcineas forvandling. Han ble fortvilet over sin våpendrager Sanchos slapphet og mangel på omtanke, for etter det han mente, hadde han bare gitt seg selv fem piskeslag, lite og ubetydelig sammenlignet med de utallige som manglet; og av alt dette følte han slik sorg og plage at han uttalte: Om Aleksander den store kuttet over den gordiske knute idet han sa: «Det er hipp som happ om man hugger over eller løser opp», hindret det ham ikke i å bli hersker over hele Asia, akkurat det samme kan skje med opphevelsen av trolldommen hva Dulcinea angår. Der­ som jeg skulle piske Sancho mot hans vilje - så fremt betingelsen for denne løsningen består i at Sancho skal få tre tusen og noen piskeslag - hvilken rolle spiller det om han gir seg dem selv, eller en annen gjør det. For det vesentlige er vel at han får dem, hvor de nå kommer fra? Med dette i sinne gikk han bort til Sancho, etter først å ha tatt tømmene til Rocinante og ordnet dem slik at han kunne piske med dem. Han begynte å løsne båndene foran, for det hevdes at væpneren bare hadde noen bånd foran for å holde buksene oppe, men knapt var han kommet, før Sancho ble lysvåken og sa: - Hvem er det? Hvem berører meg og løsner beltet?

812

DON QUIJOTE

- Jeg er den, svarte don Quijote, - som kommer for å råde bot på dine forsømmelser og finne et botemiddel mot mine sorger; jeg kom­ mer for å piske deg, Sancho, og delvis redusere noe av den gjeld du har påtatt deg. Dulcinea går i fortapelsen, du bryr deg ikke; jeg dør av lengsel; og følgelig, trekk ned buksene frivillig, for min vilje er å gi deg her i denne ødemarken, minst to tusen piskeslag. - På ingen måte, sa Sancho, - Deres nåde må holde seg i ro, hvis ikke, ved den eneste sanne Gud, skal de døve få høre oss. De piske­ slagene jeg forpliktet meg til, skulle være frivillige og ikke påtvungne, og akkurat nå har jeg ikke lyst til å piske meg. Det er nok at jeg gir Deres nåde mitt ord på å piske og slå meg når det faller meg inn. - Det kan ikke overlates til din velvilje, Sancho, sa don Quijote, - for du har et hårdt hjerte, og selv om du er en bondeknøl, har du ømtålig kjøtt. Dermed forsøkte han å kjempe for å løsne beltet, og da Sancho så dette, reiste han seg og gikk rett løs på ham, sparket ben for ham og fikk ham over ende på bakken. Han satte høyre kne i brystet på ham, og med hendene holdt han don Quijotes hender, slik at han hverken kunne røre seg eller puste. Don Quijote sa: - Hva er dette, din forræder? Våger du å gå imot din husbond og naturlige herre? Du våger å gå løs på den som gir deg ditt daglige brød? - Jeg hverken innsetter eller avsetter konger, svarte Sancho, - men jeg hjelper meg selv, da jeg er min egen herre. Lover Deres nåde å holde seg rolig og ikke forsøker å piske meg nå, så skal jeg la Dem bli fri og frank; hvis ikke: Her skal du dø, forræder, du, dona Sanchas fiende.

Det lovet don Quijote, og sverget ved alle sine tanker å ikke krumme et hår på hans hode og at han overlot det til hans vilje og lyst å piske seg når han ville. Sancho reiste seg og gikk et godt stykke bort, og da han kom tett inntil et tre, kjente han noe berøre hodet, og da han løftet hånden, kjente han to menneskeføtter med sko og hoser. Han skalv av skrekk, gikk bort til et annet tre, og det samme skjedde. Han ropte på don Quijote for å få hjelp. Don Quijote kom og spurte hva som hadde skjedd, og hva han var redd for. Sancho svarte at alle trærne var fulle av menneskeføtter og legger. Don Quijote kjente på dem, og skjønte hva det kunne være, og sa til Sancho:

813

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Du har ingen grunn til å være redd, for disse føttene og leggene du kjenner her, er utvilsomt banditter og landeveisrøvere som er blitt hengt i trærne; for her omkring pleier rettsvesenet å henge dem når de gripes, og henger tyve og tyve eller tredve og tredve av gangen, og av det vil jeg tro at vi er nær Barcelona. Og det var akkurat slik som han hadde sagt. Da dagen kom, hevet de blikket og så klyngene som hang i trærne, og det var likene til landeveisrøvere. Akkurat da kom dagslyset, og om de døde hadde forferdet dem, ble ikke forskrekkelsen mindre da mer enn førti levende røvere plutselig omringet dem, og sa på kata­ lansk at de skulle holde seg i ro inntil kapteinen kom. Der sto don Quijote med en hest uten tøyler, med lansen støttet til et tre, kort og godt uten noen form for forsvar, og følgelig måtte han bøye hodet og legge armene over kors, og vente på en bedre anledning. Røverne kom til for å renplukke gråskimmelen og etterlot seg ikke den minste ting av alt det sadelveskene og vadsekken var full av. Til alt hell hadde Sancho hertugens escudos i et mavebelte surret rundt livet, og dem han hadde fått med hjemmefra. Men disse gode menn ville nok ha krystet ham skikkelig og lett under huden på ham, hvis ikke kapteinen var kommet akkurat da. Han så ut til å være henimot fireogtredve år, kraftig, mer enn middels høy, med alvorlig blikk og mørk hud. Han red på en kraftig hest, ikledd brynje, og med fire pistoler, eller flintebøsser i beltet. Han så at hans væpnere, for det er det de kalles, de som har dette yrket, skulle til å plyndre Sancho Panza. Han befalte dem ikke å gjøre det og ble straks adlydt, og slik unnslapp mavebeltet. Kapteinen ble overrasket over å se don Quijote i harnisk men tankefull og med den bedrøveligste og mest melan­ kolske skikkelse som bedrøvelsen selv kan uttrykke. Han gikk bort til ham og sa: - Vær ikke så bedrøvet, min gode mann, for De har ikke falt i hendene på noen grusom tyrann som Busiris, men i Roque Guinarts hender, som er mer barmhjertige enn hårde. - Det er ikke tristesse jeg føler, svarte don Quijote, - over å ha falt i dine hender, å tapre Roque, hvis ry er uten grenser på jor­ den, men fordi min skjødesløshet har vært så stor at jeg har latt meg gripe av dine soldater uten å holde hesten klar, da jeg ifølge det vandrende ridderskap som jeg bekjenner meg til, alltid skal være på vakt og til enhver tid være min egen vaktpost. For du skal vite, å store Roque, at om de fant meg til hest, med lanse og skjold, ville det ikke ha vært så lett å overvinne meg, for jeg er 814

DON QUIJOTE

don Quijote av la Mancha, han hvis bedrifter fyller heller jordens krets. Straks skjønte Roque Guinart at don Quijotes sykdom hadde mer å gjøre med galskap enn med tapperhet, og selv om han hadde hørt om ham noen ganger, hadde han aldri tatt hans storverk for virke­ lige, og kunne heller ikke tro at lignende tilbøyeligheter kunne råde i et menneskehjerte. Følgelig sa han: - Tapre ridder, vær ikke nedslått og betrakt heller ikke den skjebne De befinner Dem i som ond. Det kunne hende at Deres vrange hell kunne gjøres rett igjen, for himmelen pleier gjennom underlige og makeløse omveier som menneskene ikke kan forestille seg, å oppløfte de falne og berike de fattige. Don Quijote skulle til å takke ham, da de bak seg hørte en støy som av en hel hesteflokk, men det var bare en enkelt hest, og på den red i rasende galopp en ung mann på omkring tyve år, kledd i grønn damask med gulltresser, pludderbukser, kort jakke og med en hatt med fjærbusk på vallonsk vis. Støvlene var vokset og tettsluttende, sporene, dolken og sverdet var forgylt; han hadde et lite gevær i hen­ dene og to pistoler, én på hver side. Ved denne lyden snudde Roque hodet og så den vakre skikkelsen, og denne sa idet han kom bort til ham: - Jeg har lett etter deg, å tapre Roque, for å finne, om ikke en løs­ ning, så litt trøst i min ulykke, og for at du ikke skal være i villrede, for jeg ser at du ikke har gjenkjent meg, skal jeg si hvem jeg er: Jeg er Claudia Jeronima, datter av Simon Forte, din spesielle venn og en like spesiell fiende av Clauquel Torrellas, som også er din, da han befinner seg i den banden som står deg imot, og du vet allerede at denne Torrellas har en sønn som heter don Vicente Torrellas, eller i det minste det hette han for to timer siden. For å forkorte beretningen om mine ulykker, skal jeg med få ord fortelle hva som har skapt dem. Han så meg, han beilet til meg, jeg lyttet til ham og forelsket meg uten at min far visste noe om det, for det finnes ikke den kvinne hvor tilbaketrukkent hun lever og hvor tekkelig hun er, som ikke har mer enn tid nok til å iverksette sine overilte lyster. Det endte med at han lovet å bli min ektefelle, og jeg ga ham mitt ord på å bli hans, uten at vi gikk over streken. Jeg fikk vite i går at han hadde glemt hva han skyldte meg, han skulle gifte seg med en annen, og i morges skulle han feire bryllup. Denne nyheten forvirret min sunne sans og gjorde ende på min tålmodighet; og da min far ikke var hjemme, måtte jeg iføre meg disse klærne som du ser, jeg skyndet på hesten, nådde igjen don Vicente omtrent en postmil herifra. Uten å fremsette klager eller

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA ____________________________________________ »_____________________________

lytte til hans unnskyldninger, fyrte jeg av dette geværet mot ham, og dessuten disse to pistolene. Jeg tror at jeg må ha truffet ham med to kuler i kroppen, og slik åpnet jeg porter hvorigjennom min ære fløt ut flekket av hans blod. Der etterlot jeg ham blant sine tjenere, som hverken kunne eller våget å forsvare ham. Jeg kommer til deg, for at du skal få meg til Frankrike, der jeg har slektninger som jeg kan bo hos, og dessuten for å be deg å forsvare min far, slik at ikke don Vicentes tallrike slektninger skal våge å ta en grusom hevn. Roque ble slått av den skjønne Claudias mot, elegante fremtreden, skikkelse og handlekraft og sa: - Kom med, frue, og la oss se om din fiende er død, så får vi etter­ på finne ut hva som kan gavne deg best. Don Quijote som sto og lyttet oppmerksomt til det Claudia hadde sagt og det Roque Guinart svarte, utbrøt: - Ingen har noen grunn til å påta seg å forsvare denne damen; det skal jeg påta meg. Gi meg hesten og våpnene og vent på meg her, så drar jeg av sted og henter denne ridderen, levende eller død, så skal jeg få ham til å oppfylle det løftet som han har gitt en slik skjønnhet. - Det tviler ingen på, sa Sancho, - for min herre har et meget godt håndlag når det gjelder giftermål; for det er ikke mange dager siden han fikk giftet bort en annen som også fornektet det ordet han hadde gitt en annen. Dersom ikke trollmennene, som forfølger ham, hadde forvandlet hans virkelige ansikt til en lakeis, så ville den jomfruen i denne time ikke lenger være det. Roque som var mer opptatt av den skjønne Claudias skjebne, enn av herren og væpnerens ord, oppfattet dem ikke. Han befalte sine våpendragere å gi Sancho tilbake alt det de hadde tatt fra gråskim­ melen, og befalte dem også å trekke seg tilbake til det stedet hvor de hadde tilbragt natten før, så dro han av sted med Claudia i største hast for å oppsøke den sårede eller døde don Vicente. De kom frem til det stedet der Claudia traff ham, og de fant ikke noe annet der enn blod som var blitt utgydt. Men da de så i alle retninger, oppdaget de oppe i en skråning noen mennesker, og innså det som også viste seg å være sannheten, at det måtte være don Vicente, som død eller levende, ble ført av tjenerne, enten for å gi ham behandling eller for å begrave ham. De skyndte seg for å ta ham igjen, og siden de andre beveget seg langsomt, nådde de dem raskt. De fant don Vicente i armene på tjenerne, og han ba dem med trett og svak røst om å la ham dø der, for smerten fra sårene tillot ham ikke å dra videre. Claudia og Roque kastet seg av hestene og gikk bort til ham. Tje­ 816

DON QUIJOTE

nerne ble redde for Roques skikkelse, og Claudia ble rystet da hun så don Vicentes, og midt imellom ømhet og hårdhet gikk hun bort til ham, grep hendene hans og sa: - Dersom du hadde gitt meg disse etter vår avtale, ville du aldri ha befunnet deg i en slik situasjon. Den sårede ridderen åpnet de nesten lukkede øynene, og da han gjenkjente Claudia, sa han: - Jeg ser nok, skjønne og villfarne frue, at det er du som har drept meg, det er en ufortjent straff og skyldes ikke mine ønsker, for hver­ ken med ord eller gjerninger har jeg krenket deg. - Er det da ikke sant? sa Claudia, - at du i morges skulle gifte deg med Leonora, datter av den rike Balvastro? - Nei, på ingen måte, svarte don Vicente, - min onde skjebne har nok bragt deg en slik nyhet, så du av skinnsyke skulle ta livet av meg. Men da jeg overlater mitt liv i dine hender og dine armer, betrakter jeg min skjebne som god. For å forsikre deg om sannheten i dette, trykk min hånd og motta meg som din ektefelle, om du vil det, for jeg har ingen annen og bedre oppreisning å gi deg for den krenkelsen du mener å ha mottatt av meg. Claudia presset hans hånd, og presset i hennes eget hjerte ble så sterkt at hun falt bevisstløs om på don Vicentes blodige bryst, og for hans del begynte dødskampen. Roque var så rystet at han ikke visste hva han skulle gjøre. Tjenerne løp for å hente vann og badet deres ansikter. Claudia kom til seg selv igjen, men det gjorde ikke don Vicente, for dødskampen endte hans liv. Da Claudia så dette og oppfattet at hennes kjære ektefelle ikke levet, brast hun ut i sukk og klager, hun kunne ha flerret himmelen med sin gråt, rev hårtotter av hodet og lot dem blåse bort med vinden, vansiret ansiktet med sine egne hender, og ga de sterkeste uttrykk for sorg og smerte som man kan tenke seg fra et smertetynget hjerte. - Å, du grusomme og tankeløse kvinne, sa hun, - hvor lett det falt å utføre en så ond tanke. Å, skinnsykens rasende styrke, mot hvilket fortvilet endemål fører du ikke den som gir deg plass i brystet? Å, du min ektemake, hvis ulykkelige skjebne, fordi du var min elskede, har ført deg fra bryllupssengen til graven! Så mange og så sørgelige var Claudias smerteutbrudd at de bragte frem tårer i Roques øyne, som ikke var vant til å utgyde dem i noen som helst situasjon. Tjenerne gråt, Claudia besvimte igjen og igjen og hele området virket som et sorgens og ulykkens sted. Roque Guinart befalte så don Vicentes tjenere å bringe hans legeme hjem til faren; det var like i nærheten, for at han kunne begraves. Claudia sa til Roque

817

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

at hun ville dra til et kloster der en tante av henne var abbedisse, og der ønsket hun å avslutte sitt liv med en bedre ektefelle og en evig ledsager. Roque roste hennes gode beslutning, tilbød seg å følge henne dit hun ville og forsvare hennes far mot alle slektningene og hele ver­ den, om de ville krenke henne. Claudia ønsket på ingen måte hans selskap, og idet hun takket for all hans gode hjelp og ønsker som hun uttrykte så godt hun kunne, tok hun gråtende farvel med ham. Don Vicentes tjenere dro av sted med hans legeme, og Roque dro tilbake til sine egne, og en slik ende fikk Claudia Jeronimas kjærlighet. Det er vel neppe så merkelig når mønsteret i hennes sørgelige historie ble vevet av skinnsykens ustyrlige og ubønnhørlige krefter? Roque Guinart fant sine våpendragere der han hadde befalt, og blant dem don Quijote som satt på Rocinante og holdt en tale til dem, hvor han forsøkte å overtale dem til å forlate denne måten å leve på som var like farlig for sjelen som for legemet. Men da de fleste av dem var bondske og tøylesløse franskmenn fra Gascogne, falt hans ord på stengrunn. Da Roque var kommet, spurte han Sancho Panza om han hadde fått tilbake alle de verdigjenstander og dyrebarheter som hans folk hadde plukket med seg fra eselet. Sancho svarte ja, bortsett fra at han manglet tre hodetørklær som var like mye verd som tre byer. - Hva er det du sier mann? sa en av dem, - jeg har dem, og de er ikke verd tre realer. - Slik er det, sa don Quijote, - men min væpner vurderer dem til det han sa, fordi jeg fikk dem av den som ga meg dem. Roque befalte ham å levere dem tilbake straks, og så lot han dem stille seg i en rekke og legge frem alle klær, smykker og penger og alt det de hadde røvet siden den siste delingen. Det som ikke kunne deles °PP, gjorde han om til rede penger, og delte det ut til hele banden, så rettferdig og så klokt, at ingen fikk for lite eller for meget på grunn av hans fordeling. Da dette var gjort, og alle var glade, tilfredse og betalt, sa Roque til don Quijote: - Om man ikke overholder den strikteste nøyaktighet med disse folkene, er de ikke til å leve med. Til det svarte Sancho: - Etter det jeg har sett her, er rettferdighet en så god ting at den brukes også blant tyvene selv. Dette hørte en av våpendragerne og løftet kolben på en flintebøsse, uten tvil hadde han slått skallen inn på Sancho, om ikke Roque Guinart hadde ropt at han skulle stanse. Sancho ble vettskremt og bestemte seg for ikke å åpne munnen så lenge han befant seg blant dem. 818

DON QUIJOTE

I samme øyeblikk dukket det opp en av dem som var vaktpost langs veiene, for å følge med i hvem som dro der og gi sjefen beskjed om hva som kom forbi, og denne sa: - Herre, ikke så langt herifra, på veien som går til Barcelona, kom­ mer en stor flokk. - Har du funnet ut om dette er av dem som leter etter oss, eller som vi leter etter? - Nei, det er av dem vi leter etter, svarte vaktposten. - Alle skal dra av sted, svarte Roque, - og få alle hit straks, uten at noen får slippe unna. Dette ble gjort, og bare don Quijote, Sancho og Roque ble tilbake for å se hva våpendragerne kom tilbake med; og i denne ventetiden sa Roque til don Quijote: - En ny måte å leve på må dette være for don Quijote, nye eventyr, nye hendelser og alle er farlige; og det er ikke underlig at de virker slik, for jeg må virkelig bekjenne at det ikke finnes noen annen måte å leve på som er så fylt av uro og evig vaktsomhet som vår. Jeg er kommet inn i dette gjennom visse ønsker om hevn, som er sterke nok til å bringe uro inn i de fredeligste hjerter. Av natur er jeg barmhjertig og velvillig, men som sagt, ønsket om å hevne meg over en krenkelse jeg er blitt tilføyet, har både slått over ende alle mine gode hensikter, og fått meg til å forbli i dette livet til tross for alt jeg vet og forstår. Og siden den ene avgrunn kaller på den annen, og én synd på en annen synd, så er alle disse hevnhandlinger blitt kjedet sammen, slik at jeg må bære på ikke bare mine, men også andres; men jeg håper at Gud vil styre det slik, selv om jeg ser meg selv midt inne i min forvirrings labyrint, at jeg ikke vil miste håpet om å nå en sikker havn. Don Quijote ble forbløffet over å høre Roque fremlegge så gode og gjennomtenkte refleksjoner, for han mente at blant dem med et yrke som besto i å røve, drepe og plyndre, fantes det ingen som kunne fremlegge sammenhengende tanker, så han svarte: - Herr Roque, forutsetningen for å få en god helse er å erkjenne sykdommen og at den syke vil ta de medisiner som legen forordner. Deres nåde er syk, kjenner sykdommen, og himmelen, eller rettere sagt, Gud, som er vår lege, vil anvende medisiner som vil gjøre Dem frisk, og de vil gjøre Dem frisk litt etter litt og ikke plutselig og ved et mirakel; dessuten er det for de kloke syndere lettere å forbedre seg enn for de enfoldige. Og da Deres nåde har vist Deres klokskap gjen­ nom Deres ord, er det bare å fatte godt mot og vente på en bedring av samvittighetens sykdom; og om Deres nåde vil ta en snarvei og med letthet slå inn på veien til frelse, slå Dem da sammen med meg.

819

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Jeg skal lære Dem å bli vandrende ridder hvor man gjennomgår slik motgang og slike trengsler at man kan ta dem for botsøvelser, som på et øyeblikk løfter Dem til himmelen. Roque lo av don Quijotes råd, og skiftet samtaleemne for å fortelle den tragiske hendelsen om Claudia Jeronima, noe som gjorde sterkt inntrykk på Sancho som hadde høye tanker om den unge damens skjønnhet, freidighet og livlighet. Akkurat da kom våpendragerne med fangsten, og i den var to rid­ dere til hest, to pilegrimer til fots, og en vogn for kvinner med om­ kring seks tjenere som ledaget dem til fots og til hest, og dessuten to eseldrivere som ridderne hadde med seg. Våpendragerne samlet dem i midten og både beseirede og seierherrene var absolutt tause og ven­ tet pa at den store Roque Guinart skulle tale. Denne spurte ridderne hvem de var og hvorhen de skulle og hvor mange penger de hadde med seg. En av dem svarte: - Min herre, vi er to kapteiner i det spanske infanteri; vi har våre kompanier i Napoli, og vi skal innskipe oss i fire galeier som skal befinne seg i Barcelona med ordre om å seile til Sicilia. Vi har mellom to hundre og tre hundre dukater, noe som vi mener gjør oss glade og tilfredse, for soldaters vanlige karrige forhold tillater oss ikke større skatter. Roque spurte pilegrimene om det samme som kapteinene. Han fikk som svar at de skulle innskipe seg til Roma og at de til sammen kunne ha seksti realer. Han ville også vite hvem som kjørte i vogn og hvorhen, og hvor mange penger de hadde, og én av de to til hest, svarte: - Min frue dona Guiomar de Quinones, hustru til rettspresidenten i Napoli, med en liten datter, en kammerjomfru og en oldfrue, er de som er i vognen; vi er seks tjenere som ledsager henne, og pengene består av seks hundre escudos. - Det vil si, sa Roque Guinart, — at her har vi nå ni hundre escudos og seksti realer; og mine soldater må være omkring seksti; se da hva det blir til hver og en, for jeg er ikke flink å telle. Da røverne hørte dette, satte alle i med: - Måtte Roque Guinart leve lenge, til tross for det pakket som vil føre ham i undergangen. Kapteinene ble nedslåtte, fru rettspresidenten mismodig og pilegri­ mene ble slett ikke glade da de skjønte at deres penger skulle konfis­ keres. Roque lot dem være spente et øyeblikk, men så ville han ikke la dem fortsette så mismodige, noe som man kunne se på et flintebøsseskudds avstand, så han vendte seg mot kapteinene og sa: 820

DON QUIJOTE

- Deres nåder, de herrer kapteiner, vil De være av den godhet å låne meg seksti escudos og fru rettspresidenten åtti, for å glede denne eskadren som ledsager meg, for abbeden lever av det han messer, og så kan De dra videre frie og franke med et leidebrev som jeg skal gi dere. Skulle De så treffe noen av mine tropper som jeg har spredt utover her i egnen, vil de ikke gjøre Dem skade; for det er ikke min hensikt å tynge soldater og kvinner, spesielt ikke de som er fornemme. Kapteinene takket Roque med mange og velformulerte ord for hans høviskhet og gavmildhet, da de fikk lov til å beholde noe av sine egne penger. Fru dona Guiomar de Quinones ville styrte ut av vognen for å kysse den store Roques hender og føtter, men det ville han på ingen måte gå med på. Han ba henne isteden om tilgivelse for den krenkelse han tilføyet henne, da han var tvunget til å oppfylle de klare forpliktelser ved sitt onde yrke. Fruen befalte en av tjenerne å gi fra seg de åtti escudos, og kapteinene hadde allerede trukket opp seksti fra pungen. Pilegrimene skulle til å gi fra seg samtlige skarve realer, men Roque sa de skulle holde seg i ro, og idet han vendte seg mot sine egne, sa han: - Av disse escudos blir det to til hver og tyve til overs; ti skal disse pilegrimene få, og ti denne gode våpendrageren så han kan tale vel om dette eventyret. Så bragte man skrivesaker som Roque alltid var utstyrt med, og ga dem et leidebrev til lederen av hver røvertropp. Så tok han farvel med dem og lot dem fritt dra av sted, forbløffet over hans edelmodighet, hans noble skikkelse og merkelige handlemåte, og de betraktet ham mer som en Aleksander den store enn som en beryktet røver. En av våpendragerne sa på sin blanding av gasconsk og katalansk: - Vår kaptein er mer som en munk enn som en landeveisrøver; dersom han fra nå av vil vise seg så gavmild, kan han være det med sine egne penger og ikke våre. Stakkaren sa det ikke så lavt at Roque ikke kunne høre det, for han grep til sverdet og kløvde hodet hans i to og sa: - Slik straffer jeg den som er frekk og rappkjeftet. Alle ble forferdet, men ingen våget å si et ord, så stor lydighet viste de ham. Roque trakk seg litt unna og skrev et brev til en venn i Barcelona, og varslet ham om at den berømte don Quijote av la Mancha, den vandrende ridder som det ble snakket så meget om, var hos ham. Han lot ham få vite at han var det mest underholdende og skarpsindige menneske i verden, og at han om fire dager, som var Sankt Johannes døperens dag, ville han stille opp midt på stranden i byen, utstyrt

821

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

med alle sine våpen, på hesten Rocinante og hans væpner Sancho på et esel, og at han måtte melde fra om dette til vennene, familien Niarros, så de kunne more seg over ham. Han for sin del ville ønske at familien Cadells, som var hans motstandere, ikke skulle få den gle­ den. Men dette var umulig på grunn av don Quijotes alle galskaper og klokskaper og vittighetene til væpneren Sancho Panza som ikke kunne unnlate å vekke fornøyelse overalt. Han sendte dette brevet av sted med en av sine folk, som byttet røverklærne ut mot en bondedrakt, dro inn i Barcelona og ga det til den det var adressert til.

KAPITTEL LXI om det som skjedde med don Quijote da han dro inn i Barcelona, og andre ting som er mer sannferdige enn de er kloke Tre dager og tre netter var don Quijote hos Roque, og om det skulle ha vært tre hundre år, ville det ikke ha manglet noe å se på og å undre seg over når det gjaldt hans måte å leve på. De våknet på ett sted, spiste et annet; noen ganger flyktet de uten å vite fra hvem, og andre ganger ventet det uten å vite på hva. De sov stående, så avbrøt de søvnen og flyttet seg fra det ene stedet til det andre. Alt dreiet seg om å utplassere spioner, lytte til vaktpostene, blåse på luntene til musket­ tene, selv om det var få av dem, for å holde dem glødende, fordi alle gjorde bruk av flintebørser. Roque tilbragte nettene for seg selv, på steder folkene hans ikke kjente til, for på grunn av de mange brevene for å lyse ham fredløs som visekongen av Katalonia hadde utsendt, var livet hans fylt med uro og frykt. Han våget ikke å stole på noen, og fryktet sine egne, for enten å ville drepe ham eller utlevere ham til rettsvesenet. Det var virkelig et elendig liv fylt av plager. Så dro endelig Roque, don Quijote og Sancho sammen med seks våpendragere på ubeferdede veier, snarveier og stier til Barcelona. De nådde stranden ved byen sent kvelden før Sankt Hans. Roque omfav­ net don Quijote og Sancho, som han ga de ti escudos han hadde lovet ham og som han inntil da ikke hadde gitt ham. Han forlot dem og med tusen løfter ga de uttrykk for gjensidig aktelse. Roque dro tilbake; don Quijote ble sittende på hesten som han var, og ventet på dagen, og det varte ikke lenge før man i retning av østens balkonger kunne ane den lyse Auroras åsyn, som bragte glede 822

DON QUIJOTE

til gress og blomster men ikke til øret. Skjønt, i samme øyeblikk ble øret forlystet av skalmeier og trommer og lyden av bjeller, og ropene «av veien, av veien» til de skarene av mennesker som lot til å strømme ut av byen. Aurora vek plassen for solen som med et ansikt større enn et skjold langsomt steg opp fra den lave horisontlinjen. Don Quijote og Sancho vendte blikket i alle retninger og så havet, noe ingen av dem før hadde sett. Det virket umåtelig rommelig på dem og langt mer enn innsjøene i Ruidera, som de hadde sett i La Mancha. De så galeiene som lå ved stranden hvor man nå fjernet solseilene, og man kunne se vimpler og flagg som blafret i vinden, bøyet seg ned og strøk over vannet; om bord lød signalhorn, trompeter og skalmeier som både fjernt og nært fylte luften såvel med milde som med mer krigerske toner. De begynte å bevege seg og fremstille som en slags skjærmyssel ute på det rolige havet, samtidig som tallrike riddere kom farende ut av byen på vakre hester og i strålende drak­ ter. Soldatene ute på galeiene avfyrte artilleriet, og dette besvarte de som befant seg på bymurene og fortene, og det tunge artilleri med sin forferdende larm flerret vinden og fikk svar fra kanonene midtskips på galeiene. Det glade havet, den muntre jorden, den klare luften, kanskje bare uroet av artillerirøken, lot til å skape og inngyde en plutselig glede i alle mennesker. Sancho kunne ikke skjønne hvordan de digre gjenstandene ute på vannet kunne ha så mange føtter at de kunne bevege seg på havet. Akkurat da kom alle som var iført praktklær, stormende med skrik, mauriske krigsrop og støy, dit bort hvor don Quijote sto fjetret og målløs, og én av dem som var blitt varslet av Roque, sa med høy røst til don Quijote: - Vær velkommen til vår by, du speil, fyrlykt, rettesnor og lede­ stjerne for hele det vandrende ridderskap, og ved alle De hellige skrif­ ter. Velkommen sier jeg, den tapre don Quijote av la Mancha; ikke den falske, den fiktive, ikke den apokryfe, slik falske historier i disse dager har vist oss, men den ekte, lovlige og rettmessige som Cide Hamete Benengeli, historieskrivernes blomst, har beskrevet for oss. Don Quijote svarte ikke med ett ord, heller ikke ventet ridderne på at han skulle svare, men red rundt og rundt om seg selv sammen med alle de andre som fulgte dem, så begynte de å dreie rundt don Quijote i trangere sirkler, og han vendte seg mot Sancho og sa: - Disse her har nok gjenkjent oss; jeg vedder på at de har lest vår historie og til og med den av aragoneseren som nylig er trykt. Den ridderen som hadde snakket til don Quijote, kom tilbake til ham og sa: 823

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Deres nåde, herr don Quijote må komme med oss, for alle er vi deres tjenere og gode venner av Roque Guinart. Til dette svarte don Quijote: - Om høviskhet skaper høviskhet, er Deres, herr ridder, datter eller nær slektning av den store Roque. Før meg dit De vil, for jeg har ingen annen vilje enn den De har, og enda mer om jeg kan anvende den i Deres tjeneste. Ridderen svarte med ord som ikke var mindre høviske, og de plas­ serte ham midt imellom seg, og til lyden av skalmeier og trommer dro de sammen med ham inn mot byen. Da de nådde den, sørget den onde, som er årsak til alt ondt, og gategutter som er ondere enn den onde selv, for at to av de frekkeste og uregjerligste klarte å trenge seg frem, og én plasserte en håndfull med tornegyvel under halen på gråskimmelen og den andre én under halen på Rocinante. De stak­ kars dyrene kjente disse nye sporene, og når de klemte ned halene, øket smerten slik at de steilet tusen ganger, og de to eierne ble slengt ned på bakken. Skamfull og fornærmet gikk don Qiujote for å fjerne denne fjæren på halen til ridedyret, og Sancho på gråskimmelen. De som førte don Quijote, ville straffe de to guttungenes frekkhet, men det var ikke mulig da de gjemte seg blant de mer enn tusen som fulgte dem. Don Quijote og Sancho nådde med samme verdighet og høytide­ lighet og musikk frem til veiviserens hus, som var stort og fornemt, kort sagt, som en rik adelsmanns, der vi nå forlater dem fordi det er slik Cide Hamete vil ha det.

KAPITTEL LXII som handler om det forheksede hodet, samt andre barnaktigheter man ikke kan la være å fortelle Don Antonio Moreno var navnet på don Quijotes vert, en rik og klok adelsmann som likte å more seg på en passende og vennlig måte. Siden han hadde don Quijote i huset, forsøkte han å finne ut hvordan han skulle gjøre don Quijotes galskaper synlige for alle uten skade for ham; for spøkefullheter som smerter eller fører til skade for en tredje part, er ingen underholdning av verdi. Det første han gjorde, var å avvæpne don Quijote og fremvise ham fullt synlig i hans tettsittende 824

DON QUIJOTE

drakt av semsket skinn - som vi allerede ved flere anledninger har beskrevet og avtegnet - ute på en balkong som vendte ut mot en av de fornemste gatene, fullt synlig for folk og gategutter, som glodde på ham som på en apekatt. Enda en gang galopperte alle med de prakt­ fulle draktene forbi, som om det bare var for ham alene de hadde tatt dem på seg, og ikke for å belive denne festdagen. Sancho var overmåte fornøyd, da han mente at han befant seg i et nytt Camachos bryllup uten å vite hvordan det hadde foregått, eller i et nytt hus som don Diego de Mirandas eller i en ny borg som hertugens. Den dagen spiste de sammen med don Antonio og noen av hans venner, og alle gjorde ære på ham og behandlet ham som vandrende ridder, og over dette sto han hul og oppblåst og holdt på å sprekke av glede. Sanchos morsomheter var så tallrike at alle tjenerne i huset og alle som hørte ham, hang ved hans munn. Mens de satt ved bordet, sa don Antonio til Sancho: - Her har vi hørt, gode Sancho, at du er så glad i lyst fuglebrystkjøtt og små kjøttboller, at om De har noe til overs, gjemmer du dem på brystet til dagen etter. - Nei, herre, slik er det ikke, svarte Sancho, - for jeg er mer renslig enn grådig, og min herre don Quijote, som her sitter, vet godt at med en nevefull av ekenøtter eller hasselnøtter, pleier vi begge to å over­ leve i åtte dager. Sannheten er at om man gir meg kalven, kommer jeg med grimen; jeg mener at jeg spiser det man gir meg og innretter meg etter forholdene, og til den som skal ha sagt at jeg er en ordentlig slukhals og ikke renslig, la det være klart at han ikke treffer, og at jeg kunne uttrykke meg på en annen måte om jeg ikke tok hensyn til de ærede herrer som sitter her ved bordet. - Man kan visselig si, sa don Quijote, - at den omhu og renslighet som Sancho spiser med, kan nedskrives og inngraveres på bronseplater som et evig minne for kommende århundrer. Sant nok virker han litt glupsk når han er sulten, siden han spiser raskt og tygger som bare det, men han sørger alltid for å være renslig. I den tiden han var guvernør, lærte han å spise på fineste måte; ja i den grad at han brukte gaffel for å spise druer og til og med granateplekjerner. - Hva for noe! sa don Antonio. - Har Sancho vært guvernør? - Ja, svarte Sancho, - og på en øy som heter Barataria. I ti dager styrte jeg den akkurat som jeg ville; i løpet av dem mistet jeg min sjelero. Jeg lærte å forakte alle guvemørskap i verden; jeg flyktet derifra, falt ned i en hule, der jeg anså meg for død, og som jeg kom ut av ved et mirakel.

825

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Don Quijote fortalte i alle detaljer om Sanchos guvernørtid, og til stor munterhet for de tilstedeværende. Da taffelet ble hevet, tok don Antonio don Quijote i hånden og førte ham med seg inn i et rom som lå for seg selv og der det ikke fantes noen annen pryd enn et bord, tilsynelatende av jaspis, og som hvilte på en fot av samme materiale, og oppe på det sto noe som lignet en romersk keiserbyste av bronse. Don Antonio førte don Quijote rundt i rommet og gikk flere ganger rundt bordet og sa så: - Nå, herr don Quijote, når jeg er sikker på at ingen hører oss og døren er stengt, vil jeg fortelle Deres nåde et av de merkeligste even­ tyr, eller rettere sagt, noe av det merkeligste nye man kan tenke seg, på den betingelse at det jeg forteller Deres nåde, skal gjemmes i det aller hemmeligste gjemmested. - Det sverger jeg på, svarte don Quijote, - og jeg skal til og med legge en stenhelle over for sikkerhets skyld; for jeg ønsker De skal vite, herr don Antonio - for han kjente allerede hans navn - at De taler med én, som selv om han har ører til å høre, ikke har tunge til å tale. Følgelig kan Deres nåde med full sikkerhet overføre det De bærer i brystet over i mitt og regne med at De har kastet det ned i taushetens avgrunn. -1 tillit til dette løftet, svarte don Antonio, - vil jeg vekke Deres forbløffelse gjennom det De skal se og høre, og gi meg en slags lettelse over den plagen det er å ikke ha noen å fortelle mine hemmeligheter til, for de kan ikke betros til hvem som helst. Don Quijote sto spent og ventet på hva alle disse forberedelsene skulle føre til. Da grep don Antonio ham i hånden og lot den gli over bronsehodet, hele bordet og over foten av jaspis som holdt det oppe og sa så: - Dette hodet, herr don Quijote, er skapt og laget av en av de beste trollmenn og heksemestre i verden, jeg tror han var polakk av fødsel og disippel av Ecotillo, som det fortelles så mange underfulle ting om. En gang var han her i huset, og til en pris på tusen escu­ dos formet han dette hodet som har den spesielle egenskap å kunne svare på alle de spørsmål man hvisker det i øret. Han foretok målin­ ger, observerte figurer og magiske tegn, studerte stjernene, gransket punkter på himmelens og jordens sfærer og fullførte den med den perfeksjon som vi skal se i morgen. For på fredager er den stum, og det er det i dag, så den vil la oss vente til i morgen. I løpet av denne tiden kan Deres nåde forberede seg på hva De vil spørre om; for jeg vet av erfaring at den taler sannhet om alt den svarer på. Don Quijote ble målløs over hodets kyndighet og egenskaper, og 826

DON QUIJOTE

hadde vanskelig for å tro don Antonio, men da det var så kort tid innen han kunne finne det ut, ville han ikke si mer enn at han takket for å ha blitt innviet i en så stor hemmelighet. De forlot rommet, don Antonio låste døren, og så gikk de inn i salen der de øvrige ridderne befant seg. Her hadde Sancho fortalt dem mange av de eventyrene og hendelsene som hans herre hadde opplevet. Den kvelden tok de don Quijote med ut for å spasere, ikke bevæp­ net, men i spaserdrakt som besto av en lysebrun åpen og vid kappe så tykk at den kunne få selveste isen til å svette. Han avtalte med tjenerne at de skulle underholde Sancho og ikke la ham slippe ut av huset. Don Quijote red ikke på Rocinante, men på en stor muldyrhingst med rolig gangart og vakkert pyntet. De lot ham ta på seg den vide kappen og på ryggen, uten at han kunne se det, hadde de festet et pergamentskilt hvor det sto skrevet med store bokstaver: Dette er don Quijote av la Mancha. Da de begynte rundturen, festet alle som kunne lese, blikket på skiltet, og når de leste «Dette er don Quijote av la Mancha», ble don Quijote forbløffet over at alle som så på ham, kjente ham og nevnte ham ved navn. Han vendte seg derfor mot don Antonio som red ved siden av ham, og sa: - Stort er det fortrinn som det vandrende ridderskap bringer med seg, for det gjør den kjent og berømt som bekjenner seg til det, helt til jordens ende; tror De det ikke, kan Deres nåde se at til og med gateguttene i denne byen kjenner meg, selv om de aldri har sett meg. - Slik er det herr don Quijote, svarte don Antonio, - for likesom ilden ikke kan være skjult og innesperret, kan dyden ikke unnlate å bli kjent, og den man oppnår gjennom å bekjenne seg til våpenkunsten, lyser og stråler over alle andre. Da så don Quijote vandret av sted med den pomp og prakt og verdighet som er nevnt, utbrøt en mann fra Castilla som hadde lest plakaten på ryggen hans: - Måtte fanden ta den der don Quijote av la Mancha! Hvordan er det mulig at du har nådd hit, uten å dø av alle de stokkeslagene du har fått over ryggen? Du er sinnssyk, og om du var det alene og innelukket bak din galskaps porter, var det ikke så ille. Men du har den evne å gjøre alle som kommer i nærheten av deg til sinnssyke og gale; tror man det ikke, se bare på de herrene som ledsager ham. Dra du bare hjem igjen, din skrulling, og hold orden på din eiendom, din hustru og dine barn, og glem alle de tomme innbilninger som gnager på vettet ditt og suger ut forstanden. - Min bror, sa don Antonio, - gå De bare videre, og gi ikke råd til den som ikke ber om dem. Herr don Quijote av la Mancha er høyst 827

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vettig, og vi som ledsager ham er ikke dumme; dyden bør æres hvor den enn påtreffes, og gå så pokkerivold, og stikk ikke nesen inn der ingen kaller på Dem. - Jøss og jøss, Deres nåde har rett, svarte mannen fra Castilla, - å gi råd til denne gode mannen, er som å stampe mot brodden. Men jeg synes allikevel det er sørgelig at den sunne forstand som det sies han har på alle andre områder, skal renne ut gjennom den riddergalskapskanalen han har. Og måtte det pokkerivold som deres nåde ønsker meg, ramme meg og alle mine etterkommere, dersom jeg fra i dag av, og om jeg ble gammel som Metusalem, skulle gi noen noe råd, selv om jeg ble bedt om det. Rådgiveren gikk, rideturen fortsatte, men trengselen ble så stor av at alle guttunger og alle mennesker skulle lese plakaten, at don Antonio måtte ta den vekk, og late som han fjernet noe annet. Natten falt på, de vendte hjem; der var et ball med damer siden don Antonios hustru som var en fornem og munter, skjønn og klok dame, hadde invitert alle sine venninner for at de skulle komme og gjøre ære på gjesten og more seg over hans utrolige galskaper. Gjestene ankom, man spiste storslått og soareen begynte først nærmere klok­ ken ti om aftenen. Blant damene fantes det to med anlegg for spøk og ondskapsfullheter, og selv om de var meget dannede, gikk de lett over grensen for at spøken skulle skape munterhet uten å irritere. Disse to presset så sterkt på å holde don Quijote ute på dansegulvet at de gjorde ham helt mør ikke bare i kroppen men også i sjelen. Den figur don Quijote gjorde, var også et syn verd, han var så lang­ strakt, tynn, gusten og med tettsittende klær, avvisende, og fremfor alt, altfor tung i sessen. De unge damene forsøkte stjålent å gjøre kur til ham, og han, like stjålent, forkastet dem, men da han så seg omringet av kurmakeri, hevet han røsten og sa: - Fugite partes adversae! La meg være i fred, dere upassende tan­ ker. Gå et annet sted, fruer, med Deres lyster; for den som er dronning over mine, den uforlignelige Dulcinea av Toboso, tillater ikke at jeg underkaster og overgir meg til andre enn hennes lyster. Idet han sa dette, satte han seg ned på gulvet midt i salen, mør og radbrukket av hele denne danseinnsatsen. Don Antonio lot ham bæres til sengs, og den første som grep fatt i ham, var Sancho som sa: - Det var en pokkers svingom De har vært med på, herr husbond. Tror De at alle tapre menn er ballettdansere, og alle vandrende rid­ dere er dansegale? Jeg mener at om De tror det, tar De feil! Det finnes mannfolk som heller våger å drepe en kjempe, enn å gjøre en kapriol.

828

DON QUIJOTE

Og om det falt på meg å lage dansetrinn og trampe med skosålene, kunne jeg utfylle det, for jeg er en ørn i skoklappdans, men fine danse­ trinn, det kan jeg ikke. Med disse og lignende ord fikk Sancho alle på ballet til å le, og geleidet sin herre til sengs og pakket ham inn i tepper så han kunne få svette ut fiaskoen med dansen. Dagen etter mente don Antonio at de kunne gjøre et forsøk med det forheksede hodet. Han lukket seg inn i rommet hvor det befant seg, sammen med don Quijote, Sancho, og to venner til, samt de to damene som hadde gjort don Quijote så mør under ballet, og som hadde tilbragt den natten der etter avtale med don Antonios hustru. Han forklarte hvilken egenskap det hadde, påla dem å holde det hem­ melig og fortalte at dette var første gang da man skulle sette kyndig­ heten til det forheksede hodet på prøve. Bortsett fra don Antonios to venner, visste ingen noe om lureriet med det. Om ikke don Anto­ nio hadde avslørt det først for sine venner, ville de også ha blitt like forbløffet som alle andre ble, da noe annet ikke var mulig, på grunn av det mønsteret det var laget etter. Den første som bøyet seg ned mot øret til hodet, var don Antonio selv, og han talte med dempet røst, men ikke lavere enn at alle hørte det: - Si meg, hode, ved den egenskap som finnes i deg, hvilken tanke har jeg nå i hodet? Og hodet svarte med følgende ord uten å bevege leppene, med klar og tydelig røst som ble oppfattet av alle: - Jeg uttaler meg ikke om tanker. Da de hørte dette, ble alle lamslått, og enda mer da de innså at i hele rommet og rundt bordet, fantes ikke noe menneske som kunne svare. - Hvor mange er vi her inne? spurte don Antonio igjen. Og han fikk svar i samme rolige tone: - Du og din hustru, sammen med to av dine venner og to venninner av henne, og dessuten en berømt ridder ved navn don Quijote av la Mancha, og en væpner som bærer navnet Sancho Panza. Her ble alle forbløffet enda en gang; håret reiste seg på hodet til alle av ren og skjær forferdelse! Og idet don Antonio trakk seg bort fra hodet, sa han: - Dette er nok til å la meg forstå at jeg ikke ble lurt av den som solgte meg det, å du vise, du talende hode, du svarende hode, og du beundringsverdige hode! La en annen stige frem og spørre om hva det skal være.

829

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

Da kvinner vanligvis er kjappe og gjerne vil vite ting, var den første som gikk bort dit, en av de to venninnene av don Antonios hustru, og det hun spurte om, var: - Si meg, hode, hva skal jeg gjøre for bli svært vakker? Og svaret var: - Vær meget ærbar. - Jeg skal ikke spørre deg mer, sa den spørresyke. Deretter fulgte den andre venninnen og sa: - Jeg ville gjerne vite, hode, om min ektemann er glad i meg, eller ikke. Og svaret var: - Se bare hvordan han behandler deg, så ser du det. Den gifte kvinnen trakk seg tilbake og sa: - Dette svaret fortjente ikke et spørsmål, for det er jo slik at det man gjør mot noen, viser følelsene til den som utfører dem. Så gikk en av don Antonios venner frem og spurte: - Hvem er jeg? Og svaret var: - Det vet du godt. - Det er ikke det jeg spør om, svarte ridderen, - men at du skal fortelle meg om du kjenner meg. -Javisst gjør jeg det, var svaret, - for du er don Pedro Noriz. - Jeg vil ikke vite mer, for dette er nok til innse at du, å hode, vet alt. Da han trakk seg tilbake, kom den andre vennen og spurte: - Si meg, hode, hvilke ønsker har min sønn som skal arve stamhuset? - Det har jeg alt sagt, var svaret, - at jeg ikke uttaler meg om øns­ ker, men til tross for det, kan jeg si deg at det din sønn ønsker, er å begrave deg. - Slik er det, sa ridderen, - det jeg ser med øynene, peker jeg på med fingeren. Så spurte han ikke mer. Don Antonios hustru steg frem og sa: - Jeg vet ikke, hode, hva jeg skal spørre deg om; men jeg ville bare vite om jeg kan glede meg til mange år sammen med min gode ekte­ make. Og svaret ble: - Det skal du, for hans helse og hans måtehold når det gjelder livs­ førsel, lover mange års liv, som mange pleier å forkorte på grunn av sitt manglende måtehold. Don Quijote steg frem og sa:

830

DON QUIJOTE

- Si meg du som svarer: Var det sannhet eller drøm det jeg pleier å fortelle om mitt opphold i Montesinos’ hule? Er det sikkert det om min væpner Sanchos piskeslag? Vil Dulcineas trolldom brytes? - Hva hulen angår, var svaret, - kan det sies så mangt, av både dette og hint; Sanchos piskeslag går for langsomt, Dulcineas forhekselse vil bli brutt til sin tid. - Da ønsker jeg ikke å vite mer, sa don Quijote, - når jeg får se Dulcineas forhekselse brutt, regner jeg med at jeg har oppnådd alt det jeg kan finne på å ønske meg. Den siste var Sancho, og det han spurte om var: - Får jeg kanskje et nytt guvernørskap? Vil jeg komme meg ut av væpnernes fattigdom? Får jeg gjense min kone og barn? På dette ble det svart: - Du skal regjere i ditt eget hus, og vender du tilbake dit, vil du gjense din kone og dine barn; og blir du ikke lenger i tjeneste, er du ikke lenger væpner. - Gode Gud! sa Sancho Panza. - Det kunne jeg ha sagt meg selv; og profeten Snikk-Snakk kunne ikke ha sagt det bedre. - Ditt fehode, sa don Quijote, - hva skulle du vel få som svar? Er det ikke nok at de svarene hodet har gitt, tilsvarer det du spurte om? - Jo, det gjør det, sa Sancho, - men jeg ville ha ønsket noe mer og noe klarere. Dermed var det slutt på spørsmålene og svarene, men det ble ikke slutt på den forbløffelsen alle følte, bortsett fra de to vennene til don Antonio, som kjente til det hele. Det vil Cide Hamete Benengeli straks forklare, så ikke hele verden skal sitte spent og tro at en eller annen trolldom og et uvanlig mysterium lå gjemt i nevnte hode. Følgelig skriver han at don Antonio Moreno laget i sitt eget hus en etterligning av et annet hode han hadde sett i Madrid, formet av en gravør, for å underholde seg selv og forbløffe de uvitende. Og det ble laget på denne måten: Bordplaten var av tre, malt og polert som jaspis, og den foten som holdt det oppe, var av samme materiale med fire ørneklør som stakk ut, for å holde likevekten bedre. Hodet, som virket som en medalje eller bysten av en romersk keiser, var helt innhul, og det var også bordplaten, som den føyet seg så nøye til at ingen sammenføyning var synlig. Foten under bordplaten var likele­ des innhul og tilsvarte strupen og brystet på hodet, og alt dette sto i forbindelse med et annet rom som befant seg rett under salen med hodet. Gjennom hele dette tomrommet i foten, bordplaten, strupen og brystet på denne figuren, førte et blikkrør, som var svært trangt og ikke kunne sees av noen. I rommet under som tilsvarte det som 831

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

lå over, stilte den seg som skulle svare, med munnen på selve røret, slik at det virket som et blåserør der stemmen gikk ovenfra og ned og nedenfra og opp med klare og velartikulerte ord, og på denne måten var det ikke mulig å oppdage svindelen. En nevø av don Antonio, en skarpsindig og klok student, var den som svarte; da han hadde fått vite av sin herr onkel hvem som skulle komme inn i rommet med hodet sammen med ham den dagen, var det lett nok å svare kjapt og riktig på første spørsmål. På de andre svarte han med antagelser, og siden han var klok, svarte han klokt. Og Cide Hamete sier mer. I omkring ti eller tolv dager var denne maskinen i virksomhet, men da det ble kjent i byen at don Antonio hadde et forhekset hode i sitt hus som svarte på alle spørsmål, ble han redd for at dette skulle komme de årvåkne voktere av Troen for øre, og da han hadde fremlagt saken for inkvisitorene, befalte de ham å ikke fortsette, men å ødelegge den, for at den uvitende mengde ikke skulle ta anstøt av det; men etter don Quijotes og Sanchos oppfatning forble hodet forhekset og ga svar, som nok tilfredsstilte don Quijote mer enn Sancho. Ridderne i byen ønsket å glede don Antonio og gjøre stas på don Quijote og gi ham anledning til å vise sine tåpeligheter, derfor beord­ ret de et ringspill til hest seks dager senere. Det ble ikke noe av, på grunn av noe som skal omtales senere. Don Quijote fikk lyst til å gå en tur i byen, i all enkelhet, da han var redd for at gateguttene ville forfølge ham om han red til hest, og derfor dro han og Sancho av sted for å spasere, ledsaget av to tjenere som don Antonio hadde gitt dem. Det skjedde så at mens de vandret gjennom en gate, hevet don Quijote blikket og så skrevet med store bokstaver på en dør: Her trykkes bøker, noe som gledet ham sterkt, for han hadde inntil da ikke sett noe trykkeri og ville gjerne se hvordan de var innrettet. Han gikk inn sammen med hele sitt følge og så at det ble trykt på ett sted, lest korrektur på et annet, satt på det tredje og rettet på det fjerde, kort sagt hele den omfattende virksomheten som man kan se i store trykkerier. Don Quijote gikk bort til en skriftkasse og spurte hva de gjorde der, og fikk vite det av setterne; han ble overrasket og gikk videre. Han kom over til en annen og spurte om hva han holdt på med. Typografen svarte: - Herre, denne herren som står her, sa han og pekte på en person med god fremtoning og som virket som han hadde en viss betydning, - har oversatt en italiensk bok til vårt kastiljanske tungemål, og jeg holder på å sette den, for å overlevere den til trykkpressen. - Hva er tittelen på denne boken? spurte don Quijote. 832

DON QUIJOTE

Til dette svarte oversetteren: - Min herre, boken heter på italiensk Le Bagattelle. - Og hva tilsvarer le Bagattelle på vårt spanske språk, spurte don Quijote. - Le Bagattelle, sa oversetteren, - er det som vi på spansk ville kalle småtterier. Men selv om denne boken har et beskjedent navn, rommer og inneholder den mange gode og verdifulle ting. -Jeg, sa don Quijote, - kan litt italiensk, og jeg roser meg av å kunne synge noen strofer av Ariosto. Men si meg, Deres nåde, og jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker å undersøke Deres nådes evner, men bare av nysgjerrighet: har de noen gang påtruffet ordet pinata i boken? -Javisst, mange ganger, svarte oversetteren. - Og hvordan oversetter De det så til spansk? spurte don Quijote. -Jeg kunne vel ikke oversette det med noe annet enn gryte, sa oversetteren. - Det var som pokker, sa don Quijote, - De har da riktig god inn­ sikt i det toskanske språk! Jeg vedder en god innsats på at der hvor det på italiensk heter piace, der setter Deres nåde inn behage; og der det heter piu, setter De mer, og su svarer til opp, og giu med ned. - Ja det er riktig nok, sa oversetteren, - for det er samsvaret mel­ lom de ordene. - Jeg våger å sverge på, sa don Quijote, — at Deres nåde ikke er særlig kjent ute i verden, hvor man som alltid er en fiende av å pre­ miere blomstrende talenter og rosverdige skrifter. Hvor store bega­ velser går ikke der tapt! Hvor mange talenter blir ikke presset inn i en krok! Og hvor stor kyndighet blir ikke foraktet! Allikevel fore­ kommer det meg at å oversette fra ett til et annet språk, om det da ikke dreier seg om dronningene blant språkene, latin og gresk, er likesom å se flamske gobeliner på baksiden, for selv om man kan se figurene, er de fulle av tråder som gjør dem uklare, og de har ikke rettsidens glatte overflate. For det å oversette fra lette språk, vil si at man hverken behøver talent eller uttrykksevne, da det å oversette blir som å kopiere fra ett papir til et annet papir. Men jeg vil ikke av den grunn hevde at det ikke er prisverdig å være oversetter, for et menneske kunne vie seg til verre ting som er mindre innbring­ ende. Bortsett fra disse finnes det to berømte oversettere: den ene er doktor Criståbal de Figueroa med hans Den trofaste hyrde, og den andre, don Juan de Jåuregui med hans Ammta; hvor man på lykke­ ligste vis kan undres på hva som er oversettelse og hva som er ori­ ginalen. Men si meg, Deres nåde, trykker De denne boken for egen

833

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

regning, eller har de alt solgt rettighetene til en eller annen bokhand­ ler? - Jeg trykker den for egen regning, svarte oversetteren, - og jeg regner med å tjene i det minste tusen dukater på det første opplaget, for det skal bestå av to tusen eksemplarer, og de vil bli revet vekk for seks realer stykket. - Det virker som De har laget et nydelig regnestykke! svarte don Quijote. - Men det spørs om De kjenner til trykkernes regnskapsførsel over inntekter og utgifter og de avtaler de har seg imellom. For jeg kan forsikre at når De går belesset med de to tusen eksemplarene, vil De merke det i hele kroppen, og særlig hvis boken ikke følger folks smak og mangler vittige og sårende bemerkninger. - Ja, hva så, sa oversetteren, - mener Deres nåde at jeg skulle gi den til en bokhandler, som gir meg tre maravedier for rettighetene, og til og med mener han gjør meg velgjerning med dem? Jeg trykker ikke bøker for å oppnå berømmelse her i verden, for jeg er allerede kjent for mine verker; jeg vil tjene penger, for uten dem er ikke det gode omdømme verd noe som helst. - Måtte Gud gi Dem hell og lykke, svarte don Quijote. Så gikk han videre til neste skriftkasse der han så at de holdt på å rette et ark av en bok med tittelen Sjelens lys, og da han så den, sa han: - Slike bøker, til tross for at det finnes mange av denne arten, er det som bør trykkes, for det finnes mange syndere, og det trenges en uendelighet av lys for alle disse uopplyste. Han gikk videre og så at de holdt på å rette en annen bok, og da han spurte etter tittelen, ble det svart at den het Annen del av Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha, skrevet av en innbygger av Tordesillas. - Den boken har jeg allerede hørt om, sa don Quijote, - og jeg trodde sant å si at den alt var brent og forvandlet til aske, så ånds­ svak er den; men den vil få sin Sankt Martinsdag og slaktes som alle svin; for fingerte historier er gode og underholdende om de ligner sannheten eller det sannsynlige, og sannferdige historier er bedre jo mer sannferdige de er. Dermed forlot han trykkeriet med tydelige uttrykk for misnøye. Selvsamme dag beordret don Antonio at de skulle føres til galeiene som lå i havnen, noe Sancho gledet seg til, siden han aldri hadde sett noen. Don Antonio sendte beskjed til eskadresjefen om at han samme ettermiddag ville besøke dem sammen med sin gjest, don Quijote av la Mancha, som eskadresjefen og alle innbyggerne i byen kjente til; og det som skjedde om bord, skal fortelles i neste kapittel. 834

DON QUIJOTE

KAPITTEL LXIII om hvor galt det gikk med Sancho Panza under besøket på galeiene, og det nye eventyret om den skjønne maurerinnen Don Quijote gjorde seg mangfoldige tanker om det forheksede hodet, uten at noen av dem streifet inn på svindelen, og alle endte med løf­ tet, som han betraktet som sikkert og visst, om at forhekselsen av Dulcinea skulle heves. Han kom og gikk og gledet seg for seg selv over at dette skulle skje. Og Sancho, på sin side, avskydde nok å være guvernør, som før nevnt, men han hadde fremdeles lyst til å befale og bli adlydt, for en så uheldig konsekvens fører en maktposisjon med seg, selv om den bare er en spøk. Den selvsamme ettermiddagen dro verten, don Antonio Moreno, to venner, og don Quijote og Sancho ned til galeiene. Eskadresjefen som var blitt varslet om deres komme, så frem til besøk av de to berømte, Quijote og Sancho, og knapt var de kommet ned til stran­ den, før alle galeiene trakk ned solseilene og skalmeiene spilte opp. Skipsbåten ble satt på vannet dekket med praktfulle tepper og puter av skarlagenrød fløyel, og idet don Quijote hadde satt foten i den, avfyrte flaggskipet kanonen midtskips. Det samme gjorde de andre galeiene, og da don Quijote steg om bord på høyre stige, hilste alle galeislavene ham, som det er vanlig når en høyfornem gjest stiger om bord, med et trefoldig «hu, hu, hu». Generalen, som vi her vil kalle ham, en fremtredende adelsmann fra Valencia, rakte hånden til don Quijote, omfavnet ham og sa: - Dette er en dag jeg vil markere med hvite stener, siden jeg betrak­ ter det som det fineste i mitt liv å ha møtt herr don Quijote av la Mancha; og det er tegnet på at i ham samles og omsluttes alt det beste i det vandrende ridderskap. Med andre men ikke mindre høviske ord svarte don Quijote, som var henrykt over å bli behandlet som en så fornem herre. Alle gikk til akterkastellet som var vakkert pyntet, og satte seg på sidebenkene; lederen for roerne gikk opp i midtgangen og ga signal med fløyten til å kaste trøyene, noe som straks ble gjort. Sancho, som fikk øye på så mange mennesker med bar overkropp, var helt målløs, og ble det enda mer da han så solseilet bli heist opp med slik fart at han mente all verdens djevler arbeidet der; men dette var bare småtterier sammen­ lignet med det jeg nå skal fortelle. Sancho satt på en forhøyning på akterskipet ved siden av roeren på høyre side, som satt med ansiktet mot de andre roerne for å angi takten. Denne var blitt instruert om

835

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

hva han skulle gjøre og tok Sancho i armene og løftet ham opp, og samtidig reiste galeislavene seg og sto klare og lot ham fly av sted fra arm til arm og tofte til tofte langs hele høyre side med så stor fart at stakkars Sancho ikke klarte å bruke øynene og antagelig trodde at djevlene selv bar ham av sted, og de ga seg ikke før han hadde gjort runden og var tilbake på akterskipet på venstre side. Stakkaren var radbrukket, stønnet og nisvettet uten å finne ut av hva som hadde skjedd med ham. Don Quijote som hadde sett Sanchos vingeløse flukt, spurte gene­ ralen om dette var seremonier som var vanlige når noen steg om bord i galeiene for første gang. For om det skulle være slik, var han ikke villig til å gå inn i marinen og ville ikke utføre slike øvelser og at han sverget ved Gud at om noen kom for å gripe og kaste med ham, ville han skjære sjelen ut av kroppen på ham. Idet han sa det, reiste han seg og grep til sverdet. I samme øyeblikk ble solseilet tatt ned, og råen falt med så voldsom larm at Sancho trodde himmelen var gått av hengslene og ville ramle i hodet på ham, så han bøyet det ned mellom bena full av skrekk. Don Quijote holdt også på å miste besinnelsen; han for sammen og trakk hodet ned mellom skuldrene og ble blek. Mannskapet heiste råen med like mye larm som de hadde senket den, og alt dette gjorde de uten et ord, som om de hverken hadde røst eller pust. Lederen for roerne ga tegn til at ankeret skulle heves, så hoppet han ned på midtgangen med krabasken eller pisken i hånden og begynte å kildre skuldrene til galeislavene, mens skipet langsom gled ut på havet. Da Sancho så alle disse røde føttene sette seg i bevegelse samtidig, trodde han at årene var føtter og sa for seg selv: - Dette er virkelig trolldom og ikke av det slaget husbond sier. Hva har disse ulykkelige gjort siden de piskes, og hvordan kan denne mannen med fløyten være frekk nok til å gå omkring og piske $å mange mennesker. Jeg vil mene at dette er helvete eller i det minste skjærsilden. Don Quijote som så hvor oppmerksomt Sancho fulgte det som skjedde, sa til ham: - Å, min venn Sancho, hvor raskt og hvor lett kunne De, om De ville, kle av Dem fra midjen og opp, sette Dem blant disse herrene og heve Dulcineas forhekselse. For midt oppe i så mange andres elen­ dighet og pine, ville De ikke føle meget av Deres egen; og det kunne hende at den vise Merlin ville regne ut at hvert av disse piskeslagene blir gitt med sterk hånd og derfor må regnes som ti av dem De blir nødt til å gi Dem selv. 836

DON QUIJOTE

Generalen ville spørre hva slags piskeslag eller hvilken forhekselse av Dulcinea det dreiet seg om, da utkikksmannen ropte: - Det signaliseres oppe fra festningen Montjuich at det kommer et skip roende vestfra langs kysten. Da generalen hørte dette, hoppet han opp på kommandobroen og ropte: - Heng på, gutter, la henne ikke slippe unna! Det er nok en sjørøverbrigantin fra Algier utkikkstårnet sender signaler om. Straks seilte de tre andre galeiene opp til flaggskipet for å få ord­ rer; generalen beordret dem til å seile ut mot havet, mens han skulle følge kysten med den fjerde, så kunne ikke skipet komme unna. Galeislavene la seg på årene med slikt raseri at det virket som om de fløy av sted. De som seilte utover havet, fikk etter to sjømil øye på et skip som de antok hadde fjorten, femten tofter med roere, og det stemte. Da dette skipet oppdaget galeiene, tok det flukten, i den hensikt og med det håp å komme seg unna da det var så lett, men det var en feilberegning, for flaggskipet var et av de letteste som seilte i Middelhavet. De som var om bord i brigantinen skjønte at de ikke kunne komme unna. Derfor ville kapteinen der om bord at de skulle slutte å ro og overgi seg, for ikke å irritere kapteinen som hadde kommandoen over galeiene våre. Men tilfellet styrte det på en annen måte, for da flaggskipet kom så nær at de som var om bord i brigantinen kunne høre at de ble oppfordret til å overgi seg, var det to toraquis, og det betyr to fulle tyrkere der, sammen med tolv andre, som avfyrte to geværer som de drepte to soldater i midtgangen med. Da generalen så dette, svor han på at han ikke ville skåne en eneste av dem sorri ble tatt til fange, og da de angrep i rasende fart og fullt raseri, gled de forbi under de løftede årene. Galeien gled videre et godt stykke, og om bord i brigantinen trodde de at de var fortapt, og satte seil mens galeien holdt på å vende, og på nytt forsøkte de å komme unna med seil og årer. Men alle anstrengelser hjalp dem ikke så meget som deres egen frekkhet skadet dem, for da flaggskipet tok den igjen etter en halv sjømil, la det årene over til brigantinen og tok alle levende. I mellomtiden kom de to andre galeiene, og alle vendte tilbake til kysten med byttet, der en stor folkemengde ventet dem for å se hva de bragte med seg. Generalen ankret opp nær land og fikk vite at visekongen sto på stranden. Han befalte å sette ut skipsbåten for å hente ham og å senke råen for straks å henge kapteinen og de øvrige tyrkerne de hadde tatt til fange om bord, omkring seksogtredve, som alle tok seg flott ut og de fleste var tyrkiske musketeren Generalen

837

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

spurte hvem som var kaptein på brigantinen, og en av fangene, som senere viste seg å være en spansk renegat, svarte på spansk: - Denne unge mannen, herre, som De ser her, er vår kaptein. Så pekte han på en av de peneste og flotteste unggutter som kan utmåles av menneskets fantasi. Han så ut til være opp under tyve år gammel. Generalen spurte ham: - Si meg, din villfarne kjøter, hvem fikk deg til å drepe mine sol­ dater, selv om du så det var umulig å komme unna? Er det en måte å vise respekt for flaggskipet på? Vet du ikke at tapperhet ikke er det samme som dumdristighet? Om håpet virker tvilsomt, gjør det mennesket dristig, men ikke dumdristig! Kapteinen ville svare, men generalen kunne ikke der og da høre svaret, da han måtte motta visekongen som kom om bord i galeien sammen med tjenere og noen mennesker fra byen. - Jakten har vært god, herr general, sa visekongen. - Så god, svarte generalen, - at Deres eksellense vil se byttet dingle fra råen. - Hvorfor det, spurte visekongen. - Fordi de mot enhver lov og all fornuft og skikk og bruk i kri­ gen, svarte generalen, - har drept to av de beste soldatene på disse galeiene, og jeg har sverget å henge alle jeg har tatt til fange, først og fremst den unge fyren som er kaptein, eller arråez på briganti­ nen. Så pekte han på den som alt sto der med bundne hender og repet rundt halsen og ventet på døden. Visekongen så på ham og fant ham så vakker, så edel og ydmyk at hans skjønnhet i det øyeblikket virket som en anbefaling, noe som ga ham lyst til å skåne ham, og derfor spurte han: - Si meg, kaptein, er du født tyrker, maurer eller renegat? Til dette svarte den unge mannen også på spansk: - Jeg er hverken født som tyrker, maurer eller renegat. - Nå, hva er du da? - En kristen kvinne, svarte den unge mannen. - Kvinne og kristen, og det i et slikt antrekk og under slike forhold? Det er lettere å bli overrasket enn å tro på det. - Å, mine herrer, kan De ikke utsette min henrettelse, sa den unge mannen, - for De vil ikke tape meget tid på å utsette hevnen mens jeg forteller min livshistorie. Hvem kunne være så hårdhjertet at han ikke ble bløtgjort av slike ord, eller i det minste for å høre hva den sørgmodige og ynkverdige ynglingen ville si? Generalen ba ham si det han ønsket, men at han 838

DON QUIJOTE

ikke måtte vente å bli benådet på grunn av sin innlysende skyld. Med denne tillatelsen begynte gutten å tale på denne måten: - Jeg ble avlet og født av mauriske foreldre av den nasjon som har vært mer ulykkelig enn fornuftig og som det i disse dager har strømmet et hav av ulykker over. I denne strømmen av elendighet ble jeg bragt til Berberiet av to av mine onkler, uten at det hjalp å si at jeg var kristen, noe jeg virkelig er, og ikke av dem som spiller eller later som de er det, men av de ekte katolske. Det hjalp ikke å fortelle denne sannheten til dem som var pålagt å sende oss ut i landflyktighetens elendighet, heller ikke ville onklene mine tro den. De betraktet den som løgn og påfunn for å kunne bli værende på det stedet jeg var født. Derfor dro de meg med mot min egen vilje. Jeg hadde en kris­ ten mor og en klok og kristen far, hverken mer eller mindre. Jeg fikk den katolske tro inn med morsmelken og vokste opp i god sed og skikk, og hverken i språk eller seder mener jeg noensinne å ha gitt tegn til å være maurisk. I takt med alle disse dydene, som jeg tror de er, vokste min skjønnhet, om det er slik at jeg har noe av den. Og selv om jeg levet ærbart og tilbaketrukket, var det ikke nok til at en ung ridder ikke fikk sett meg. Hans navn var don Gaspar Gregorio, arving til et gods og en landsby som ligger like ved vår. Det blir langt å fortelle hvordan han fikk sett meg, hvordan han falt fullstendig for meg, mens jeg var mer tilbakeholden, særlig da jeg frykter at mellom tungen og strupen skal det strenge repet som truer meg, strammes. Derfor sier jeg bare at don Gregorio ville ledsage oss i vår landflyk­ tighet. Han blandet seg med maurere som kom fra andre landsbyer, for han kjente vel til språket, og på reisen gjorde han seg til venns med de to onklene mine som førte meg av sted. For min far, som var klok og forutseende, forlot landsbyen og dro til utlandet for å finne et sted som ville ta imot oss, straks han hørte den første kunngjørelsen om landsforvisningen. Han etterlot seg mange perler og edel­ stener sammen med penger i form av portugisiske cruzados og gulldubloner innpakket og begravet på et sted som bare jeg kjente til. Han befalte meg ikke å røre den skatten han etterlot seg, i tilfelle vi ble landsforvist før han vendte tilbake. Det gjorde jeg, og sammen med onklene mine, som nevnt, og andre slektninger og nære venner dro vi til Berberiet. Stedet vi slo oss ned var Algier, og det var som i helvete selv. Kongen fikk vite om min skjønnhet, og han hørte ryktet om mine rikdommer, noe som til dels var et hell for meg. Han kalte meg til seg, spurte hvilken del av Spania jeg var fra og hvor mange penger og smykker jeg hadde med meg. Jeg nevnte landsbyen og at smykker og penger lå begravet der. Men de kunne lett finnes dersom 839

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg selv dro tilbake etter dem. Alt dette fortalte jeg, og ble redd, ikke for at han skulle la seg blende av min skjønnhet, men av sin egen havesyke. Da vi holdt på å snakke om dette, nevnte noen at sammen med meg kom det en av de flotteste og vakreste unggutter man kunne tenke seg. Straks skjønte jeg de mente don Gaspar Gregorio, hvis skjønnhet overgår flertallet av dem som kan lovprises. Jeg ble urolig ved tanken på den fare don Gregorio løp, for blant disse barbariske tyrkere setter man en vakker yngling eller ung gutt høyere enn en kvinne, hvor vakker hun enn måtte være. Kongen befalte så at han skulle hentes, så han fikk se ham og spurte meg om det var sant det de fortalte om denne ynglingen. Da var det plutselig som om jeg fikk en idé fra himmelen, og jeg sa at det var han, men han måtte vite at han ikke var av hankjønn, men en kvinne som jeg, og at jeg bønnfalt om å tillate henne å kle seg i sin naturlige drakt, så hun helt og fullt kunne vise sin skjønnhet og uten skamfølelse kunne stige frem for ham. Det fant han helt i sin orden, og dagen etter skulle vi snakke sammen om hvordan jeg kunne vende tilbake til Spania for å hente den skjulte skatten. Jeg talte med don Gaspar, fortalte om den faren som truet ham ved å kle seg som mann; jeg kledde ham som maurerinne, og selvsamme ettermiddag førte jeg ham frem for kongen, og han, straks han så henne, ble målløs, og fant på en plan for å beholde henne og gi henne til Stortyrken. For å holde ham unna den faren han kunne løpe blant kvinnene i hans eget serai og av frykt for selv å falle i fristelse, befalte han å plassere henne i huset til noen for­ nemme maurerinner som skulle ta vare på henne, tjene henne, og dit ble hun straks sendt. Det vi to følte, for jeg kan ikke skjule at jeg er glad i ham, det vil jeg overlate til andre å tenke over som må skilles, selv om de elsker hverandre. Kongen la så frem en plan om hvordan jeg skulle dra tilbake til Spania i denne brigantinen og ledsages av to tyrkere av fødsel, nettopp de to som drepte Deres soldater. Sam­ men med meg kom også denne spanske renegaten - og hun pekte på ham som hadde snakket først - og om ham vet jeg godt at han er kristen i det skjulte, og at han kommer med større ønske om å forbli i Spania enn å vende tilbake til Berberiet. De øvrige på brigantinen er maurere og tyrkere som bare kan brukes til å sitte ved årene. De to tyrkerne som er grådige og uforskammede, brydde seg ikke med den ordren vi hadde fått om at jeg og denne renegaten skulle settes i land iført kristne klær, som vi hadde utstyrt oss med, for de ville først seile langs kysten for å ta det byttet de kunne komme over. Og de var redde for at dersom de satte oss i land først, og det skjedde oss et eller annet uhell, kunne vi avsløre at det lå en brigantin ute på 840

DON QUIJOTE

havet, og om det fantes galeier ved kysten, kunne de bli tatt. I går kveld oppdaget vi denne stranden, og da vi ikke visste om disse fire galeiene, ble vi oppdaget, og med oss skjedde det som dere har sett. Kort sagt, don Gregorio befinner seg i kvinneklær blant kvinner, og er i opplagt fare for å fortapes. Jeg står her med bundne hender, og venter, eller rettere sagt, frykter å miste livet, som alt tynger meg. Dette er, mine herrer, slutten på min sørgelige historie, like sannferdig som den er ulykkelig. Det jeg bønnfaller om, er at dere lar meg dø som en kristen, for, som jeg har sagt, er jeg slett ikke medansvarlig for den skyld som min nasjon har pådradd seg. Dernest tiet hun med øynene breddfulle av tårer, noe som fikk mange av de tilstedeværende til å gjøre det samme. Visekongen sa ikke et ord, men gikk rørt og beveget bort og løste med sine egne hender det repet som bandt hennes vakre hender. Mens den kristne maurerkvinnen fortalte sin besynderlige historie, satt en gammel pilegrim, som kom om bord sammen med visekon­ gen, med øynene festet på henne, og knapt hadde hun avsluttet før han kastet seg ned ved hennes føtter, omfavnet dem og sa, avbrutt av sukk og gråt: - Å, Ana Félix, min ulykkelige datter! Jeg er din far Ricote som vendte tilbake siden jeg ikke kunne leve uten deg, du som er min egen sjel. Ved disse ordene åpnet Sancho øynene og hevet hodet - for det holdt han senket mens han tenkte på sin skammelige flyvetur - og stirret på pilegrimen og innså at det var den samme Ricote han hadde truffet den dagen han forlot sitt guvemørskap, og skjønte at hun var datteren som nå var fri og omfavnet faren og blandet sine tårer med hans; og denne sa til generalen og visekongen: - Dette, mine herrer, er min datter, mer ulykkelig i sitt liv, enn navnet angir. Ana Félix heter hun, med tilnavnet Ricote, som betyr Stenrik, like så berømt for sin skjønnhet som for sin rikdom. Jeg for­ lot mitt fedreland for å lete i fremmede kongeriker etter noen som kunne motta oss og gi oss ly. Da jeg hadde funnet det i Tyskland, vendte jeg tilbake i denne pilegrimsdrakten, sammen med andre tys­ kere, for å finne min datter og grave opp de store rikdommene jeg hadde skjult. Jeg fant ikke min datter, men jeg fant skatten som jeg bærer med meg, og nå, på denne underlige omveien som De har sett, har jeg funnet den skatten som beriker meg mest, og det er min egen, kjære datter. Hvis vår lille skyld og hennes og mine tårer, ved hjelp av deres uangripelige rettferdighet kan åpne barmhjertighetens por­ ter, vis den da overfor oss som aldri har hatt noen tanke på å krenke 841

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

dere, heller ikke har vi på noen måte sammensvoret oss med dem av vårt folk som med rette er blitt landsforvist. Da sa Sancho: - Jeg kjenner Ricote godt, og jeg vet det er sant når han sier at Ana Félix er hans datter. Men når det gjelder all denne kommingen og gåingen, eller det å ha gode eller dårlige hensikter, da blander jeg meg ikke opp i det. Alle de tilstedeværende var overrasket over denne merkelige saken, og generalen sa: - Hver og en av Deres tårer tillater meg virkelig ikke å oppfylle den eden jeg avla. Lev, du skjønne Ana Félix, de årene av ditt liv som himmelen har tildelt deg, og la de uforskammede og frekke få straffen for den skylden de har pådratt seg. Så befalte han å henge de to tyrkerne som hadde drept de to solda­ tene, men visekongen ba ham innstendig om ikke å henge dem, for det dreiet seg mer om galskap enn om tapperhet. Generalen gjorde det visekongen ba om, for hevn utføres ikke så lett med koldt blod. Så forsøkte de å lage en plan for å få don Gaspar Gregorio ut av den faren han befant seg i. Ricote tilbød mer enn to tusen dukater som han hadde i form av perler og smykker. Det fremkom mange forslag, men ingen var så gode som det den førnevnte spanske renegaten fremla. Han tilbød seg å dra tilbake til Algier i en eller annen liten båt med seks roertofter og med kristne roere, for han visste hvor, hvordan og når han kunne og burde gå i land, og dessuten visste han hvilket hus Gregorio befant seg i. Både generalen og visekongen tvilte på at de kunne stole på renegaten, eller de kristne som skulle sitte ved årene, men Ana Félix stilte garanti, og faren, Ricote, sa at han forpliktet seg til å betale løsepenger for de kristne om de skulle bli tatt til fange. Da de var blitt enige om dette, gikk visekongen i land, og don Anto­ nio Moreno tok med seg maurerinnen og hennes far, og visekongen påla ham å motta dem, behandle og beverte dem så godt som han kunne; han for sin egen del ville tilby alt det hans hus formådde. Så stor var den velvilje og generøsitet Ana Félix’ skjønnhet vakte i hans bryst.

842

DON QUIJOTE

KAPITTEL LXIV som handler om det eventyret som ga don Quijote større sorg enn alle de andre som han inntil da hadde påtruffet

Historien beretter at don Antonio Morenos hustru ble overmåte glad over å se Ana Félix i sitt hus. Hun mottok henne med stor velvilje og var henrykt såvel over hennes skjønnhet som hennes gode forstand, for både på den ene og på den andre måten var maurerinnen noe for seg selv, og alle mennesker i byen kom for å treffe henne, som var de kalt dit av kirkeklokkene. Don Quijote sa til don Antonio at den plan de hadde utarbeidet for å befri don Gregorio var ikke god nok, for den var mer farlig enn hensiktsmessig, og det ville være bedre å sende ham til Berberiet med alle hans våpen samt hesten. For han ville få ham ut på tross av all motstand fra maurerne, slik don Gaiferos hadde gjort med sin hustru Melisendra. - Deres nådé må bemerke, sa Sancho da han hørte dette, - at don Gaiferos fikk med seg sin ektefelle på fastlandet; men her, om vi skulle få med oss don Gregorio, har vi ikke noe middel til å få ham til Spania, da havet kommer imellom. - Det finnes et middel mot alt unntatt døden, svarte don Quijote, - for om båten når opp til strandkanten, kan vi gå om bord om så hele verden ville hindre det. - Deres nåde utmåler det som altfor lett, sa Sancho, - men fra ord til handling er det et langt sprang, og jeg holder meg til renegaten som virker som en god og modig mann. Don Antonio sa at om renegaten skulle mislykkes, ville man taxien forholdsregel å sende den store don Quijote til Berberiet. To dager senere dro renegaten av sted i en liten båt med seks årer på hver side og utstyrt med et modig mannskap, og etter ytterligere to dager dro galeiene i retning av Levanten. Generalen hadde først bedt visekongen være av den godhet å holde ham underrettet om det som gjaldt befrielsen av don Gregorio og om Ana Félix’ sak. Visekongen ville gjøre det som han ble bedt om. En morgen da don Quijote dro av sted for å promenere langs stran­ den, bevæpnet med alle sine våpen; for som han pleide å si, våpnene var hans pryd og kampen var hans hvile, så han med ett en ridder, likeledes bevæpnet fra topp til tå og som på skjoldet hadde avbildet en lysende måne. Da denne var kommet så nær at han kunne høres, rettet han med høy røst alle sine ord til don Quijote og sa:

843

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Glorverdige ridder og den aldri noksom lovpriste don Quijote av la Mancha, jeg er Ridderen av den hvite måne, hvis utrolige bedrifter kanskje har nådd dine ører. Jeg kommer for å kjempe mot deg og sette dine armers styrke på prøve, i den hensikt å få deg til å erkjenne og bekjenne at min dame, hvem hun nå måtte være, uten sammenlig­ ning er skjønnere enn din Dulcinea av Toboso. Om du bekjenner den sannhet enkelt og likefrem, vil du unngå døden og jeg besværet med å drepe deg. Og om du kjemper og jeg skulle beseire deg, ville jeg ikke kreve annen tilfredsstillelse enn at du lar våpnene ligge og avholder deg fra å oppsøke eventyr og at du trekker deg tilbake til din landsby for et tidsrom av ett år. Der du må leve uten å gripe til sverdet, i ro og fred og fremgangsrik fredsommelighet, for det vil hjelpe til å øke din eiendom og føre til din sjels frelse. Dersom du beseirer meg, står mitt hode til din disposisjon, og mine våpen blir ditt bytte og mine bedrifters ry vil gå over på deg. Tenk over hva som er best for deg, og svar meg straks, for denne dagen i dag er den tidsgrensen jeg har til å avslutte denne saken. Don Quijote ble sittende overrasket og målløs, såvel over Ridde­ ren av den hvite månes overmot som over årsaken til utfordringen, og avmålt og med streng holdning svarte han: - Ridder av den hvite måne, hvis bedrifter inntil nå ikke har nådd mine ører, jeg våger å sverge at De aldri har sett den illustre Dulcinea. Dersom De skulle ha sett henne, vet jeg vel at De ikke ville utsette Dem for en slik utfordring, for synet av henne ville føre Dem ut av den villfarelse at det har eksistert noen skjønnhet som kan sammen­ lignes med hennes. Derav følger ikke at jeg sier at De lyver, men bare at De ikke rammer riktig i Deres forehavende; og på de betingelser De har nevnt, godtar jeg Deres utfordring, og det straks, for at De ikke skal gå ut over den dag og tidsgrense De har satt. Av Deres betingelser godkjenner jeg alle unntatt at Deres bedrifters ry skal gå over på meg. For jeg vet ikke hvilke og hvordan de nevnte kan være, og jeg vil nøye meg med mine egne, slik som de er. Ta så det tilløp De måtte ønske, så gjør jeg det samme, og den Gud gir seier, vil Sankt Peter gi sin velsignelse. Inne i byen var man blitt oppmerksom på Ridderen av den hvite måne og hadde meddelt visekongen at han holdt på å tale med don Quijote av la Mancha. Visekongen som trodde det måtte være et nytt påfunn av don Antonio Moreno eller noen annen ridder i byen, dro straks til stranden sammen med don Antonio og en rekke andre rid­ dere som ledsaget ham, og nådde frem i samme øyeblikk don Quijote trakk i Rocinantes bissel for å få tilstrekkelig tilløp. 844

DON QUIJOTE

Da visekongen så at de ga tegn til å gå løs på hverandre, gikk han imellom og spurte hva årsaken var som drev dem til et så plutselig sammenstøt. Ridderen av den hvite måne svarte at det gjaldt et spørs­ mål om hvem som var skjønnest, og kortfattet sa han det samme som han hadde sagt til don Quijote om betingelsene for utfordringen som begge hadde godtatt. Visekongen gikk bort til don Antonio og spurte lavt om hvem Ridderen av den hvite måne var, eller om det var et puss de ville spille don Quijote. Don Antonio svarte at han ikke visste hvem det var og heller ikke om denne utfordringen var ekte eller bare spill. Dette svaret gjorde visekongen usikker på om han skulle la dem gjennomføre tvekampen eller ikke. Men da han ikke kunne tro at det var annet enn en spøk, gikk han til side og sa: - Mine herrer riddere, om det her ikke finnes annen løsning enn å bekjenne eller dø, og herr don Quijote er ved sine fulle fem, og Deres nåde av den hvite måne er ved Deres fulle seks, hviler det i Guds hånd, og la det stå til. Ridderen av den hvite måne takket visekongen med høviske og kloke ord for den tillatelse han ga dem, og don Quijote gjorde det samme. Denne anbefalte seg til himmelen av hele sitt hjerte og til sin Dulcinea - slik han pleide å begynne de trefninger som frembød seg - og tok atter en gang tilløp, for han så at motstanderen gjorde det samme, og uten at trompeter eller noe annet krigersk instrument hadde gitt dem signal til å angripe, snudde begge hesten i samme øyeblikk. Ettersom hesten til Ridderen av den hvite måne var kjap­ pere, nådde han don Quijote etter to tredjedeler av tilløpet, og støtte der sammen med ham med slik kraft og styrke, uten å berøre ham med lansen - som han lot til å holde opprett med hensikt - så både Rocinante og don Quijote opplevet et farlig fall og ble liggende på bakken. Han stilte seg så over ham, og idet han satte lansen ned mot visiret, sa han: - De er beseiret, ridder, og til og med død, om De ikke bekjenner betingelsene for utfordringen. Don Quijote var gjennombanket og forvirret og uten å løfte visi­ ret, som om han talte inne i en grav, sa han med svak og syk røst: - Dulcinea av Toboso er den skjønneste kvinne i verden, og jeg den ulykkeligste ridder på jorden, og det er sørgelig at min svakhet skulle svikte denne sannhet. Bruk lansen, ridder, og ta mitt liv, for De har tatt fra meg æren. - Det vil jeg visselig ikke gjøre, sa han av den hvite måne, - la da ryet om fru Dulcinea av Tobosos skjønnhet få leve ubeskåret, for jeg nøyer meg med det at den store don Quijote skal trekke seg tilbake

845

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

til sin landsby for ett år, eller inntil det tidspunkt jeg skal fastsette, slik vi avtalte før vi gikk inn i denne tvekampen. Alt dette hørte visekongen og don Antonio sammen med mange andre som sto der, og de hørte likeledes at don Quijote svarte at da han ikke forlangte noe som kunne være til skade for Dulcinea, ville han oppfylle alt det andre som en pliktoppfyllende og sanndru rid­ der. Da den bekjennelsen var gjort, snudde Ridderen av den hvite måne hesten, hilste visekongen ærbødig med hodet og i halv galopp dro han inn i byen. Visekongen befalte don Antonio å følge etter for å få vite alt om ham. Don Quijote ble løftet opp, og visiret åpnet så ansiktet ble syn­ lig, og de fant at han var liblek og svettet sterkt. Rocinante hadde det gått så galt med at den ikke kunne bevege seg. Sancho var helt nedtrykt og lamslått og visste ikke hva han skulle si eller gjøre; det forekom ham at hele denne hendelsen var som en drøm og alt som hadde skjedd var som trolldom. Han så sin herre beseiret og tvunget til ikke å ta til våpen på et år; han forestilte seg at stråleglansen av hans storverk var blitt formørket, håpet om nye løfter var tilintet­ gjort, slik røk blåses bort av vinden. Han fryktet at om Rocinante skulle bli forkrøplet, og husbonden forstrukket, ville det ikke være merkelig om han fortsatt ville være forrykt. Det endte med at don Quijote ble satt i en bærestol som visekongen hadde sendt bud på og bragt til byen, og visekongen dro også tilbake dit med et sterkt ønske om å om å få vite hvem Ridderen av den hvite måne var, som hadde etterlatt don Quijote i en så sørgelig tilstand.

KAPITTEL LXV der det blir fortalt hvem Ridderen av den hvite måne var, og nytt om don Gregorios frihet og andre hendelser

Don Antonio Moreno fulgte Ridderen av den hvite måne, og han ble også fulgt, for ikke å si forfulgt av mange gategutter, inntil de omringet ham i et vertshus inne i byen. Don Antonio gikk inn med ønske om å bli kjent med ham; en væpner kom ut for å ta imot ham og avvæpne ham. Han lukket seg inne i en sal i første etasje sammen med don Antonio, som ikke ville gi seg før han fikk vite hvem han

846

DON QUIJOTE

var. Da Ridderen av den hvite måne skjønte at denne ridderen ikke ville la ham være i fred, sa han: - Jeg skjønner godt hva De kommer for, herre, som er å få vite hvem jeg er, og mens tjeneren tar av meg våpnene, skal jeg fortelle det, uten å hoppe over et eneste punkt som dreier seg om sannheten i saken. De skal vite, herre, at man kaller meg baccalaureus Samson Carrasco; jeg er fra den samme landsby som don Quijote av la Man­ cha, hvis galskap og tåpelighet fører til at alle som kjenner ham, føler medlidenhet med ham, og blant dem som har følt dette sterkest, er jeg. Da jeg tror at hans helse ligger i å hvile og oppholde seg på sitt hjemsted og i sitt hus, la jeg en plan for å få ham til å holde seg der. Og for omtrent tre måneder siden dro jeg ut på landeveien som vandrende ridder, og kalte meg Speilridderen, i den hensikt å slåss mot ham og beseire ham, uten å skade ham, og satte som betingelse for vår tvekamp at den beseirede skulle stille seg til disposisjon for seierherren. Det jeg tenkte å be ham om, for jeg betraktet ham allerede som beseiret, var at han skulle dra tilbake til hjemstedet og ikke dra derfra på et helt år; i løpet av den tiden kunne han bli kurert. Men hellet ordnet det på en annen måte, for han beseiret meg og rev meg ned av hesten, og dermed fikk min plan ingen virkning. Han fortsatte sin vandring og jeg vendte hjem, beseiret, skamfull, mørbanket av fallet, som dessuten var farlig. Men allikevel mistet jeg ikke trangen til å lete ham opp igjen og seire over ham, som man har sett i dag. Og da han overholder så punktlig alle det vandrende ridderskaps forord­ ninger, overholder han utvilsomt den jeg har pålagt ham for å holde sitt ord. Dette, herre, er det som har skjedd, uten at jeg behøver å si noe mer. Jeg bønnfaller Dem om ikke å avsløre hvem jeg er, og heller ikke fortelle don Quijote hvem jeg er, slik at mine gode tanker skal få sin virkning og en mann få tilbake dømmekraften som er frem­ ragende, dersom han kan gi slipp på tåpelighetene om ridderskapet. - Å, herre, sa don Antonio. - Måtte Gud tilgi Dem den krenkelse De har begått mot verden ved å ville gjøre den pussigste galning som finnes i den, klok igjen. Innser De ikke at den fordelen don Quijo­ tes fornuft skaper, ikke kan oppveies av den gleden han frembringer med sine urimelige tåpeligheter? Men jeg forestiller meg at all herr baccalaureusens oppfinnsomhet ikke vil være tilstrekkelig til å gjøre en mann klok igjen som er så totalt og fullstendig gal. Om det ikke skulle stride mot nestekjærligheten, ville jeg ønske at don Quijote aldri skulle bli frisk, for om han får helsen tilbake, mister vi ikke bare hans muntre påfunn, men også væpneren, Sancho Panzas, for hver enkelt av dem kan få selveste melankolien til å bli munter igjen. Til 847

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

tross for dette skal jeg tie og ikke si noe, for å se om jeg får rett i min mistanke om at herr Carrascos alle anstrengelser ikke vil få den minste virkning. Denne svarte at saken virkelig sto godt og at han ventet en lykkelig utgang på den. Etter at don Antonio hade tilbudt seg å hjelpe ham på alle mulige måter, tok han avskjed, og lot våpnene bindes sammen på et mulesel. Dernest dro han ut av byen på den samme hesten som han dro inn i tvekampen på den selvsamme dagen og dro tilbake til hjemstedet, uten at det skjedde ham noe som helst som må fortelles i denne sannferdige historien. Don Antonio fortalte alt det Carrasco hadde berettet, noe visekon­ gen ikke satte særlig pris på, for om don Quijote trakk seg bort fra verden, ville alle som kjente til hans galskaper miste den gleden de kunne få av dem. Seks dager tilbragte don Quijote i sengen, syk, svak, nedbrutt, tankefull og elendig og vendte stadig tilbake til sitt nederlag. Sancho trøstet ham og sa blant andre ting: - Herre, Deres nåde må løfte hodet og glede Dem om De kan, og takke himmelen, for selv om de ble slått over ende, endte det ikke med et brukket ribben. De vet at vil man være med på leken, og så videre, og det finnes ikke alltid skinker der de har kroker å henge dem på, og spis et eple og blås i legen, for De har ikke bruk for ham til å bli kurert for denne sykdommen, la oss dra hjem og la oss slutte å lete etter eventyr på marker og steder vi ikke kjenner. Og ser man godt etter, er jeg den som taper mest, selv om Deres nåde har det verst. Jeg forlot guvernørskapet og tapte lysten til noensinne å bli guvernør mer, men jeg mistet ikke lysten til å bli greve, noe som det aldri blir noe av om Deres nåde ikke blir konge, og forlater ut­ øvelsen av ridderskapet, og følgelig vil alle mine forhåpninger bli til røk. - Ti stille, Sancho, for du vet vel at jeg bare trekker meg tilbake for et år, og så vender jeg tilbake til mitt ærerike verv, og da skal det ikke mangle på at jeg beseirer et rike, og det blir et eller annet grevskap til deg. - Måtte Gud høre det, sa Sancho, - og fanden være døv, for jeg har alltid hørt at et godt håp er bedre enn en ussel eiendom. Slike temaer var de opptatt med da don Antonio kom inn og sa med tegn på største glede: - Godt nytt, herr don Quijote, for don Gregorio og renegaten som skulle hente ham, er ved kysten! Sa jeg kysten? De er nok alt hos visekongen, og er her om et øyeblikk. 848

DON QUIJOTE

Dette gjorde don Quijote litt glad, og han sa: - Jeg holdt sannelig på å si at det ville ha gledet meg om det hadde skjedd omvendt, for det ville ha tvunget meg til å dra til Berberiet, der jeg med min arms styrke ville gi friheten ikke bare til don Gre­ gorio, men til alle kristne som er fanger i Berberiet. Men hva sier jeg elendige? Er ikke jeg den beseirede? Er jeg ikke den som ble slått ned? Er jeg ikke den som ikke må gripe til våpen på et år? Hva kan jeg da love? Hva kan jeg rose meg av, om det er slik at jeg heller skulle spinne enn gripe til sverdet? - Glem det der, herre, sa Sancho, - leve høna selv om den har skurv, for i dag gjelder det deg, og i morgen meg; og det med slagsmål og stokkeslag vet en aldri hvordan ender, for den som faller på engen, kan reise seg i morgen, hvis han ikke vil bli i sengen, jeg mener om han lar seg slå ut, og ikke får krefter til en ny omgang. Og nå må Deres nåde stå opp for å ta imot don Gregorio; jeg synes jeg hører ståk av folk, og han er nok alt i huset. Det var sant nok, for da don Gregorio og renegaten hadde vært hos visekongen og berettet om reisen frem og tilbake, ønsket don Gregorio å treffe Ana Félix og kom sammen med renegaten til don Antonios hus. Selv om don Gregorio ble hentet i Argel iført kvinne­ klær, fikk han byttet dem om bord i båten mot krigsfangeklærne til en som dro sammen med ham. Men uansett hvordan han gikk kledd, viste han seg å være en som kunne attråes, tjenes og respekteres, for han var usedvanlig vakker og så ut til å være mellom sytten og atten år gammel. Ricote og datteren gikk ut for å møte ham, faren med tårer og datteren med ærbar tilbakeholdenhet. De omfavnet ikke hverandre, for der hvor kjærligheten er sterk, pleier man ikke å være freidig. De to vakre menneskene, don Gregorio og Ana Félix, vakte en særlig oppmerksomhet hos de tilstedeværende. Tausheten var det som talte for de to elskende, og øynene var de tunger som vidnet om deres glade og ærlige tanker. Renegaten fortalte hvordan han hadde fått don Gregorio ut; og don Gregorio berettet om de farer og vanskeligheter han hadde hatt blant kvinnene han bodde hos. Ikke med lange og utførlige ord, men meget kortfattet, noe som viste at han var langt modnere enn alderen skulle tilsi. Så betalte Ricote rundhåndet såvel renegaten som dem som hadde sittet ved årene. Renegaten forsonet seg med Kirken, og fra å være et råttent lem, ble han gjennom bot og anger atter sunn og ren. To dager senere tok visekongen opp med don Antonio hvordan de skulle oppnå at Ana Félix og faren kunne bli værende i Spania, da 849

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

de ikke så noen grunn til at en så kristen datter og en tilsynelatende så velmenende far, ikke skulle forbli der. Don Antonio tilbød seg å dra til hoffet for å forhandle om det, da han allikevel måtte dit av andre grunner, og mente at ved hjelp av forbindelser og bestikkelser kunne mange vanskelige ting ordnes. - Nei, sa Ricote, som var til stede ved samtalen, - vi skal hverken regne med gunstbevisninger eller gaver, for overfor den store don Bernardino de Velasco, greve av Salazar, som Hans Majestet har pålagt å gjennomføre vår landsforvisning, nytter det ikke med bønner, løf­ ter, gaver eller medynk. For selv om det er sant at han blander barm­ hjertighet og rettferdighet, innser han at hele vår nasjons legeme er besmittet og råttent, og anvender på det heller brennjern som svir, enn salve som mildner. Følgelig, med innsikt, omhu og den frykt han inngyder, har han på sine sterke skuldrer båret frem dette omfattende verk uten at vår oppfinnsomhet, list, bønnskrivelser eller svindelpåfunn har kunnet blende hans argusøyne, som alltid er på vakt, for at ingen skal bli værende eller skjule noen av våre, som likesom en skjult rot, med tiden skal bryte frem og frembære giftige frukter i det Spania som nå er rent, og som er fritt for den frykt som folkemassene har båret på. Dette var den store Filip IIIs heroiske beslutning, og det var overmåte klokt av ham å ha pålagt den nevnte Bernardino de Velasco å utføre denne beslutningen. Nar jeg kommer dit, skal jeg foreta alle de mulige henvendelser én for én, og så vil himmelen gjøre det den finner for godt, sa don Antonio. - Don Gregorio drar sammen med meg for å trøste sine for­ eldre i den sorgen de føler over hans fravær. Ana Félix blir her sam­ men med min hustru, eller i et kloster, og jeg vet at herr visekongen gjerne vil at den gode Ricote skal bo hos ham, inntil vi ser resultatet av forhandlingene. Visekongen støttet forslaget helt og fullt, men da don Gregorio fikk vite om det, sa han at han på ingen måte kunne eller ville forlate dona Ana Félix, men han ville dra og hilse på foreldrene og planla å vende tilbake for å hente henne, og godkjente avtalen. Ana Félix ble boende hos don Antonios ektemann og Ricote i visekongens hus. Dagen for don Antonios avreise kom, og for don Quijote og San­ cho to dager senere, for fallet tillot ham ikke å dra av sted før. Don Gregorio og Ana Félix tok avskjed med hverandre med tårer og sukk, besvimelser og hulk. Ricote tilbød don Gregorio tusen escudos, men han tok ikke imot noen, bortsett fra fem som han lånte av don Antonio og lovet å betale tilbake i residensstaden. Dermed dro de to og don

850

DON QUIJOTE

Quijote og Sancho etterpå, som før nevnt; don Quijote uten våpen og i reiseklær, Sancho til fots, da gråskimmelen bar på våpnene og utstyret.

KAPITTEL LXVI som dreier seg om det den som leser vil se, og den som får det opplest, vil høre

Da de dro ut av Barcelona, snudde don Quijote seg for a betrakte stedet der han hadde falt og utbrøt: - Dette ble mitt Troja! Her var det vanhell og ikke feighet som tok den heder og det ry jeg hadde oppnådd. Her dreiet Fortuna på sitt hjul, her ble mine bedrifter formørket, og her, til slutt, falt min lykke for aldri å reise seg igjen! Da Sancho hørte dette, sa han: - Det hører til tapre hjerter, herre, å ha tålsomhet i motgang og glede i medgang, og det kan jeg bedømme ut fra meg selv. Da jeg var guvernør, var jeg munter, nå når jeg er væpner til fots, er jeg ikke nedslått, for jeg har hørt si at det man heromkring kaller Fortuna, er en forfyllet og lunefull kjerring, som fremfor alt er blind. Derfor ser hun ikke hva hun gjør og vet heller ikke hvem hun river ned eller hvem hun hever opp. - Du er blitt noe til filosof, Sancho, svarte don Quijote, - og du taler svært klokt; jeg vet ikke hvem som har lært deg det. Det jeg kan fortelle deg er at det finnes ikke den Fortuna i verden, heller ikke de ting som skjer i den, enten de er gode eller onde, som kommer ved en tilfeldighet, men ifølge himmelens særlige forsyn, og av dette følger det man pleier å si: hver og en er sin lykkes smed. Det har jeg vært for min, men ikke med tilstrekkelig klokskap. Og mine bestrebelser er det gått galt med. For jeg burde ha tenkt på at Ridderen av den hvite månes store og kraftige hest, kunne ikke min svake Rocinante stå imot. Jeg våget det i alle fall, og gjorde det jeg kunne: Jeg ble slått over ende, og selv om jeg tapte æren, tapte jeg ikke, og kan heller ikke tape, den dyd å stå ved mitt ord. Da jeg var en dristig og tapper vandrende ridder, bekreftet jeg mine handlinger ved hjelp av mine storverk og mine armer. Når jeg nå er vandrende væpner til fots, bekrefter jeg mine ord ved det løfte jeg ga. Gå bare videre, min 851

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

venn Sancho, så skal vi på vårt hjemsted ta året med våre plager. Ved denne tilbaketrekningen vil vi få ny styrke til å vende tilbake til min aldri glemte utøvelse av våpenkunsten. - Herre, svarte Sancho, - det er ikke en så stor glede å gå til fots at det driver og oppmuntrer meg til å gjøre lange reiser. La oss etterlate disse våpnene hengende oppe i et tre, istedenfor hengte mennesker, og la meg ta plass på ryggen til gråskimmelen med bena løftet opp fra bakken, så skal vi reise slik Deres nåde ønsker å utmåle det, for a tro at jeg skal gå til fots med lange dagsmarsjer, er utenkelig. - Det var vel talt, Sancho, svarte don Quijote, - la oss henge våp­ nene mine opp som trofeer ved foten av trærne eller rundt dem skjæ­ rer vi inn det som sto skrevet som trofé i Rolands våpenskjold: Ingen må våpnene røre som ikke våpen mot Roland kan føre

- Dette er virkelig storartet, svarte Sancho, - og hvis det ikke var fordi vi trengte Rocinante underveis, kunne vi henge opp den også. - Hverken den eller våpnene, repliserte don Quijote, - skal henges opp, så det ikke skal bli sagt at for god tjeneste fikk de dårlig lønn. - Deres nåde taler vel, svarte Sancho, - for etter kloke folks mening skal feilen ved eselet ikke tillegges sadelen. Og da Deres nåde har skylden for denne hendelsen, straff Dem selv. La ikke Deres vredesanfall gå ut over de blodige våpnene og rustningen eller Rocinantes fredsommelighet eller mine følsomme føtter ved å forlange at de skal gå mer enn rimelig. Med slike ord og slik samtale gikk hele den dagen og til og med fire til, uten at det skjedde noe som kunne forsinke reisen. Den femte, da de dro inn i en landsby, fant de en mengde mennesker ved inn­ gangen til et vertshus, som underholdt seg da det var en festdag. Da don Quijote nådde bort til dem, hevet en bonde stemmen og sa: - En av disse herrene som kommer her, og ikke kjenner dem det angår, kan fortelle hva vi skal gjøre med veddemålet vårt. - Det skal jeg nok gjøre, svarte don Quijote, - på rette måten der­ som jeg forstår det. - Vel, saken er, gode herre, sa bonden, - at en som bor her i lands­ byen og er så fet at han veier to hundre og femti pund, har utfordret en annen her til å løpe om kapp som bare veier hundre og femti. Betingelsen var at de skulle ta et løp på hundre skritt med lik vekt; og da den utfordrede hadde spurt utfordreren hvordan vekten skulle fordeles, svarte han at den utfordrede som veier hundre og femti pund 852

DON QUIJOTE

skulle ta seks jernstenger på ryggen og slik ville de hundre og femti pund til den tynne tilsvare de to hundre og femti til den fete. - Den går ikke, sa Sancho da, før don Quijote svarte. - Da jeg som for få dager siden opphørte å være guvernør og dommer, er det jeg, som alle vet, som skal avgjøre denne tvilen og fremlegge en mening om denne saken. - Svar du bare, Sancho, sa don Quijote, - for jeg orker ikke engang å gi mat til en katt, så urolig og forstyrret er min dømmekraft. Med dennne tillatelsen sa Sancho til bøndene som sto tett rundt ham med åpen munn og ventet på avgjørelsen: - Brødre, det den fete ber om er helt ute på viddene, og er heller ikke på noen måte rettferdig. For om det er sant som man sier, at den utfordrede velger våpnene, er det ikke bra at han velger dem slik at de hindrer ham i å vinne. Følgelig mener jeg at den fete utfordreren skal lette seg, skrelle av seg, ta av, pusse av og få vekk hundre pund av kjøttet han har, her eller der på kroppen som han synes det er best, og på denne måten står han med en vekt som blir lik den andres og slik kan de løpe likt. - Sannelig, sa en bonde som hørte Sanchos domsavgjørelse, - denne herren har talt som en helgen og dømmer som en kannik! Men den fete fyren vil sikkert ikke kvitte seg med en unse av fettet, og langt mindre seks skålpund. - Det beste er ikke å løpe om kapp, sa en annen, - så den tynne ikke blir utslitt av vekten, og den fete ikke blir mager. Det beste er å bruke halvparten av innsatsen på vin, la oss ta med disse herrene til det dyre vertshuset, og blir det bråk, skal jeg nok hytte mitt eget skinn. - Jeg mine herrer, svarte don Quijote, - takker dere, men jeg kan ikke stanse et øyeblikk, siden triste tanker og hendelser får meg til å virke uhøflig og til å reise mer enn langsomt. Følgelig sporet han Rocinante og dro videre, og lot alle bli stående forbløffet tilbake etter å ha sett hans underlige skikkelse, såvel som tjenerens klokskap, for det trodde de Sancho var. Og en annen bonde sa: - Er tjeneren så klok, hva kan da herren være! Jeg vedder på at om de er på vei for å studere i Salamanca, vil de på et blunk være dommere i residensstaden; for intet annet enn studering og atter studering er noe verd, og med yndest og hell, og når man minst venter det, står man der med en embedsstav i hånden eller en biskopsmitra på hodet. Den natten tilbragte husbond og dreng ute under åpen himmel, og dagen etter da de dro videre, så de underveis en mann komme 853

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

mot dem til fots med reisetasker rundt halsen og en kort lanse eller kjepp i hånden, som ut som en budbærer til fots. Da denne nærmet seg don Quijote, begynte han å gå raskere, og da han nådde frem til ham, løp han nesten og omfavnet hans høyre lår, da han bare nådde det, og utbrøt med tegn på stor glede: - Å, min herre don Quijote av la Mancha, det vil bli en stor glede som vil nå helt inn i hjertet på min herre hertugen når han får vite at Deres nåde vender tilbake til borgen, for han er fremdeles der sam­ men med min frue hertuginnen. -Jeg kjenner Dem ikke, svarte don Quijote, - og heller ikke vet jeg hvem De er om De ikke forteller det. -Jeg, herr don Quijote, svarte budbæreren, - jeg er Tosilos, her­ tugens lakei, som ikke ville kjempe med Deres nåde om giftermålet med fru Rodriguez’ datter. - Gud hjelpe meg, sa don Quijote. - Er det mulig at De er den som mine fiender trollmennene forvandlet til den lakeien de nevner, for å berøve meg æren for den tvekampen? - Ti bare stille, gode herre, svarte brevbæreren, - det fantes intet hekseri, heller ikke en forvandling av ansiktet mitt; jeg steg inn på kampplassen like meget lakei Tosilos som jeg dro ut av den. Jeg hadde tenkte å gifte meg uten å slåss da jeg likte pikebarnet, men det gikk akkurat motsatt av det jeg tenkte. Så snart Deres nåde forlot borgen, lot hertugen meg få hundre stokkeslag for å ha omgått de pålegg han hadde gitt meg, før jeg gikk til tvekampen, og så har det endt med at piken alt er nonne, og fru Rodriguez er vendt tilbake til Castilla, og jeg er på vei til Barcelona med et knippe brev til visekongen fra min herre. Om Deres nåde vil ha en liten slurk vin, som er god om den enn er litt varm, så har jeg her en kala bas full av den dyre og noen skiver av ost fra Tronchon, som kan serveres for å vekke og fremkalle tørsten, dersom den skulle sove. -Jeg mottar gjerne oppfordringen og glemmer all høviskhet, sa Sancho, - så kan den gode Tosilos gjøre sin innsats og skjenke i, uansett og på tross av alle de trollmenn som finnes i India. - Kort og godt, Sancho, sa don Quijote, - du er Sancho, den største slukhals i verden og den dummeste på jorden, siden du ikke begriper at denne brevbæreren er forhekset, og dette ikke er Tosilos. Bli her og et deg mett, for jeg drar litt i forveien og venter på at du tar meg igjen. Lakeien lo, trakk frem kalabasen, trakk osteskivene ut av sekkene og dro frem et lite brød, og han og Sancho satte seg i det grønne gresset, og i fred og samdrektighet gjorde de ende på alt som var i 854

DON QUIJOTE

reisesekkene med så god luktesans at de til og med slikket på brevene da det luktet ost av dem. Tosilos sa til Sancho: - Det er vel ingen tvil, min venn Sancho, om at din herre bør være gal? - Hva mener du med bør? svarte Sancho. - Han-bør vel ingenting for eller til noen, for alt betaler han, og enda mer når galskapen er betalingsmidlet. Det ser jeg godt, og jeg sier det gjerne til ham, men hva hjelper det? Og mer enn ellers nå, siden han er slått ut, for han ble beseiret av Ridderen av den hvite måne. Tosilos ba ham fortelle hva som hadde skjedd, men Sancho sa det ville være uhøflig å la herren vente, og en annen gang om de møttes, kunne de få tid til det. Så reiste han seg etter å ha rystet vamsen og fått smulene ut av skjegget. Han tok farvel med Tosilos og drev eselet foran seg, og nådde sin herre som lå og ventet pa ham i skyggen av et tre.

KAPITTEL LXVII om den beslutningen don Quijote tok om å bli hyrde og leve ute på landet, mens det året gikk som han hadde gitt løfte om, sammen med andre hendelser som virkelig er muntre og gode

Om mange tanker tynget don Quijote før han ble slått over ende, tynget de ham enda mer etter at han hadde falt. Han lå i skyggen av treet som sagt, og likesom fluer på honning kom tankene og bet ham, noen gjaldt Dulcineas forhekselse, og andre det liv han matte leve i sin påtvungne tilbaketrukkethet. Sancho kom og roste lakeien Tosilos’ gavmilde sinnelag. - Er det mulig, sa don Quijote, - at du, Sancho, fremdeles tror at det var den virkelige lakeien? Det later til å ha gått deg av sinne at du har sett Dulcinea forvandlet og omgjort til en bondejente, og Speilridderen til baccalaureus Carrasco, som alt er et verk av trollmenn som forfølger meg. Men si meg nå, spurte du denne Tosilos som du kaller ham, hva Gud har gjort med Altisidora; om hun har grått over mitt fravær, eller om hun alt har overlatt i glemselens hender de for­ elskede tankene som tynget henne da jeg var der? - Det jeg tenkte på, svarte Sancho, - var ikke slik at jeg kunne spørre om tåpeligheter. Pokker ta, herre, er Deres nåde i den tilstand 855

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

at De kan spørre om andres tanker, til og med når det gjelder kjær­ lighet? - Hør her, Sancho, sa don Quijote, - det er stor forskjell mellom det man utfører av kjærlighet og det som utføres av takknemlighet. Det er vel mulig at en ridder ikke er forelsket, men han kan strengt talt ikke være utakknemlig. Altisidora holdt tilsynelatende av meg, hun ga meg de tre hodetørklærne du vet, hun gråt ved min avreise, forbannet meg, skjelte meg ut, beklaget seg uten skam, offentlig. Alt dette er tegn på at hun tilba meg, for de elskendes vrede pleier å ende med forbannelser. Jeg hadde ingen håp å gi henne, eller skatter jeg kunne fremby, for mine har jeg overgitt til Dulcinea, og de vandrende ridderes skatter er likesom irrlysenes, uvirkelige og falske. Det eneste jeg har å gi henne, er minnene jeg har om henne, som ikke skader minnene jeg har om Dulcinea, som du krenker ved den unnfallenhet du viser ved ikke å straffe din kropp, som jeg gjerne skulle sett spist av ulver, og som du heller vil bevare for ormene i graven enn for denne stakkars damens befrielse. - Herre, svarte Sancho, - skal jeg si sannheten, kan jeg ikke for­ stå at piskeslag mot mine bakdeler har noe å gjøre med opphevelsen av de forheksedes forvandling, det er som om vi skulle si: «Har du vondt i hodet, smør da salve på knærne.» Jeg, i det minste, våger å sverge på at i alle de historiene Deres nåde har lest om vandrende riddere, har De ikke sett noen om opphevelse av trolldom ved hjelp av piskeslag. Men om det er slik eller slik, skal jeg piske meg når jeg får lyst, tid og anledning til å straffe meg selv. - Måtte det være Guds vilje, svarte don Quijote, - og himlene tak­ ker deg for at du er kommet på det og den forpliktelse som påhviler deg å hjelpe min frue, som også er din, da du er min. Slik gikk samtalen mens de red langs veien og nådde frem til det selvsamme stedet der de var blitt slått over ende av tyreflokken. Don Quijote gjenkjente det og sa til Sancho: - Dette er den engen der vi møtte de elegante hyrdinnene og de flotte hyrdene som her ville fornye og etterligne livet i hyrdelandet Arkadia; en tanke som er like ny som den er klok. Jeg ville ønske vi kunne foreta samme slags etterligning, å Sancho, om du mener tan­ ken er god, og forvandle oss til hyrder, i alle fall i den tid jeg må leve tilbaketrukket. Jeg kan kjøpe noen får og alt det som trenges til hyrdelivet, og jeg kan kalle meg hyrden Quijotiz, du hyrden Pancino, og så vandrer vi over åser, gjennom skoger og enger, og synger her, og klager der, drikker av de krystallklare kilder, eller av de rene bekker, eller brusende floder. Eketrærne gir oss sine sødmefylte frukter med 856

DON QUIJOTE

gavmild hånd, de hårde korkeker vil gi oss sete, piletrærne skygge, rosene duft, de utstrakte enger farverike tepper. Vi kan puste inn den klare og rene luft og i nattemørket få lys fra månen og stjernene, trøste oss med sang, finne glede i tårer, Apollo gir oss vers, kjærlig­ heten tanker, og gjennom dem kan vi leve evig og berømte, ikke bare i vårt, men i kommende århundrer. - Jøss, sa Sancho, - et slikt liv vil passe meg fint både forlengs og baklengs. Dessuten, ikke før har baccalaureus Samson Carrasco og mester Nicolås, barberen, hørt om det, før de vil leve slik og bli hyr­ der sammen med oss. Vi får håpe at Gud hindrer presten i å få lyst til å komme inn i fårefolden, så glad og slik venn av munterhet som han er. - Det er godt sagt, sa don Quijote, - og baccalaureus Samson Car­ rasco, om han går inn i hyrdelauget, noe han nok gjør, kunne kalle seg Vesle-Samson eller Store-Carrasco. Barberen Nicolås kunne kalle seg Miculoso, slik den gamle dikteren Boscån kalte seg Nemoroso. Presten vet jeg ikke hva vi skal kalle, om det ikke skulle være en avled­ ning av hans embede som hyrden Teologambro. Hyrdinnene som vi skal beile til, kan vi velge fritt. Da det passer min frue like bra å kalles hyrdinne som prinsesse, er det ingen grunn til å trette meg selv med å lete etter et som passer henne bedre. Du, Sancho, kan sette hva du vil på din. - Jeg har ikke tenkt å sette noe annet på henne, svarte Sancho, - enn det som passer med hennes fedme og fornavn, som er Teresa, og da blir det likefrem Teresona. Når jeg så dessuten skal besynge henne og avdekke min kyske attrå, har jeg ikke tenkt å gå på skjortejakt i andres hus. Det tar seg ikke ut at presten har en hyrdinne, for det gode eksempels skyld, og om baccalaureusen vil ha en, har han fritt valg. - Gode Gud, sa don Quijote, - for et hv vi får, mm venn Sancho! Hvor mange lyder av skalmeier og sekkepiper fra Zamora vil ikke nå våre ører, hvor mange tamburiner og kastanjetter sammen med all slags strykeinstrumenter! Og hvor forskjellig fra denne musikken vil ikke alboguene lyde! Der kan man se nesten alle hyrdeinstrumenter. - Hva er albogue, sa Sancho, - som jeg hverken har hørt eller sett i hele mitt liv? - Albogue er et slags bekken som den avrundede bunnen på lyse­ staker, og slår man dem mot hverandre, der de er runde, lager de en lyd som ikke er så fin og harmonisk, men ikke er plagsom, og som passer godt sammen med den rustikke sekkepipen og tamburinen. Og dette ordet albogue er maurisk, som nesten alle som på spansk

857

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

begynner med al, så som: abnohaza, almorzar, alhombra, alguacil, alhucema, almacén, alcancia, og andre av samme slag som det ikke er så mange av. Og i vårt språk finnes bare tre som er mauriske og ender på i, og det er borcegui, zaquizami og maravedt. Alheli og alfaqui, både da de begynner med al og ender på i, er derfor arabiske. Dette nevner jeg i forbifarten, da det dukket opp i hukommelsen ved å nevne alboguer. Alt dette kan nok hjelpe oss godt i utførelsen av vårt forehavende ved at jeg er litt av en dikter, som du vet, og at baccalaureus Samson Carrasco er det i høyeste grad. Om presten sier jeg ingenting, men jeg vedder på at han nok har sine anlegg som dikter, og det har nok også mester Nicolås, det er det ingen tvil om; for alle, eller de fleste, barberer spiller gitar og synger viser. Jeg skal klage over damens fravær, du roser deg av din standhaftige kjærlig­ het; hyrden Carrasco over damens forakt, og presten Teologambro om det han kan finne på, og da går sakene så fint man kan ønske seg. Til dette svarte Sancho: -Jeg er så uheldig at jeg frykter at den dagen jeg skal delta i hyrdelivet, aldri vil komme. Å, hvor mange pussede treskjeer jeg skal lage når jeg blir hyrde! Hvor mange brødsupper og fløtegodter, hvor mange blomsterkranser og hyrdesmåtterier, skal jeg tilberede, for selv om de ikke vil gi meg ry som klok, vil de nok gi meg navn som opp­ finnsom! Min datter Sanchica vil bringe meg mat ut til fårefolden. Men pass bare på! Hun tar seg godt ut, og det finnes hyrder som er mer ondsinnede enn enfoldige, og jeg ville ikke ønske at hun skulle dra etter ull og komme snauklippet tilbake. Og både ute på markene og i byene, i hyrdenes hytter og kongenes slott, vandrer lettsinnet og de onde lyster omkring, og når årsaken er borte, fjernes også synden, og øyne som ikke ser, får ikke et knust hjerte, og det er bedre å stikke av enn å vente på gode ønsker. - Ikke flere ordspråk, Sancho, sa don Quijote, - for hvert enkelt du har sagt, er nok til a forstå hva du tenker, og mange ganger har jeg rådet deg til ikke å sløse med ordspråk, men jeg tror det er å predike i ørkenen, eller kaste perler for svin. ~ Jeg tror> sa Sancho, - at Deres nåde er av dem som sier: «Steke­ pannen sa til kjelen, flytt deg din sotsvarte fyr.» De laster meg for å komme med ordspråk, og så trær Deres nåde dem på en tråd. — Hør her, Sancho, svarte don Quijote, — jeg sier ordspråk som passer inn, og passer som en ring på fingeren, men du drar dem frem sånn etter hårene at du ikke styrer dem. Husker jeg ikke feil har jeg før fortalt deg at ordspråk er korte fyndord som er trukket ut av de

858

DON QUIJOTE

gamle vismenns erfaring og tanker, og et ordspråk som ikke passer inn, er mer tøv enn fyndord. Men la det ligge, og da mørket snart er over oss, la oss trekke oss litt bort fra veien, dit vi kan tilbringe natten, og Gud vet hva som vil skje i morgen. De trakk seg vekk, spiste sent og dårlig, stikk i strid med Sanchos vilje, som så for seg det vandrende ridderskaps karrige forhold i store skoger og ødemarker, selv om overfloden vel kunne vise seg i borger og hus, såvel hos don Diego de Mirandas som den rike Camachos bryllup og hos don Antonio Moreno. Men han mente det ikke var mulig at det alltid var dag eller alltid natt, og følgelig tilbragte han natten med å sove, og hans herre med å våke.

KAPITTEL LXVIII om det svinaktige eventyret som don Quijote opplevet Natten var noe mørk, selv om månen befant seg på himmelen, men riktignok ikke på et sted der den kunne sees; for kanskje drar gudin­ nen, fru Diana for å promenere hos antipodene og etterlater seg svarte fjell og mørke daler. Don Quijote fulgte naturen ved å sove den første søvn uten å gi plass til den andre; i motsetning til Sancho, som aldri hadde den andre, for hos ham varte søvnen fra natten kom til om morgenen, noe som viste at han var kjernesunn og uten bekymringer. Don Quijotes derimot holdt ham så våken at han vekket Sancho og sa: -Jeg er overrasket over hvor lett og ubekymret du tar alt: jeg ten­ ker meg at du er laget av marmor, eller hård bronse som hverken gir plass til bevegelse eller følelse. Jeg våker når du sover, jeg gråter når du synger, jeg blir maktesløs av faste når du blir treg og uten handlekraft fordi du er stappmett. Det hører til gode tjenere å bære sine herrers plager sammen med dem og føle deres sorger, om ikke annet fordi det tar seg godt ut. Se bare på denne nattlige roen, den ensomheten vi er i som innbyr oss til å våke en stund under søvnen. Vær så snill å reise deg, gå et stykke herifra og med godt mot og takknemlig pågangsmot gi deg tre fire hundre piskeslag som et godt avdrag på Dulcineas befrielse. Jeg ikke bare ber deg, men bønnfaller deg om det, for jeg vil ikke gå i nærkamp med deg slik som forrige gang, for jeg vet du har kraftige armer. Etter at det er gjort, tilbringer 859

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

vi resten av natten med å synge, jeg om mitt fravær fra Dulcinea og du om din standhaftighet, slik at vi fra nå av innleder det hyrdeliv vi skal leve i vår landsby. - Herre, svarte Sancho, - jeg er ikke så meget munk at jeg vil stå opp midt under nattesøvnen for å gjøre botsøvelser, heller ikke synes jeg at jeg kan gå fra piskeslagenes umåtelige smerte over i musikken. Deres nåde må la meg sove og ikke presse meg hva angår det å piske meg; for det vil få meg til å sverge på aldri å krumme et hår på vam­ sen eller på min egen kropp. -Å, forherdede sjel! Å, væpner uten barmhjertighet! Hvor slett anvendt er ikke det brød og de gunstbevisninger jeg har vist deg og kommer til å vise deg. Takket være meg er du blitt guvernør og har et håp om å bli greve snarlig, eller motta en tilsvarende tittel, og få alt dette oppfylt vil ikke ta mer tid enn forløpet av dette året, for post tenebras spero lucem. - Det forstår jeg ikke, svarte Sancho, - jeg forstår bare at så lenge jeg sover, føler jeg ikke redsel, ikke håp, ikke motgang, ikke ære; og lovet være den som oppfant søvnen, som er den kappen som dekker alle menneskets tanker, en spise som fjerner sulten, vann som forjager tørsten, ild som varmer det kolde, en kulde som demper ilden, og endelig en myntart som alle ting kan kjøpes med, en vekt som sidestil­ ler hyrden med kongen og den enfoldige med den kloke. Søvnen har bare én ond ting ved seg, etter det jeg har hørt, og det er at den ligner døden, for mellom en sovende og en død er det svært liten forskjell. - Aldri har jeg hørt deg tale så elegant som nå, Sancho; sa don Quijote, - av dette innser jeg sannheten i det ordspråket du pleier å bruke: «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er.» - Å, nei og nei, herr husbond, svarte Sancho, - nå er det ikke jeg som trær ordspråk på en snor, for ut av Deres munn ramler de to og to og flere enn det pleier fra min. Men det er vel bare den forskjell mellom Deres og mine at Deres kommer på rett sted og mine til gal tid, men uansett er de alle ordspråk. Dit var de kommet da de hørte en dump larm og skarp støy som fylte alle dalene omkring. Don Quijote reiste seg og la hånden på sverdet, Sancho huket seg ned bak gråskimmelen og forskanset seg mellom de sammenknyttede våpnene og rustningen og pakksadelen på eselet, og skalv like meget av frykt som don Quijote av uro. Støyen øket hvert øyeblikk og nærmet seg de to redselsslagne, i det minste den ene, for den andres tapperhet kjenner man allerede. Saken var at noen menn drev seks hundre griser av sted som skulle selges på et marked, og kom med dem på en slik tid av døgnet. Støyen 860

DON QUIJOTE

fra all denne gryntingen og snøftingen gjorde don Quijote og Sancho fullstendig døve, og de skjønte ikke hva det kunne være. Hele denne tallrike og gryntende svineflokken kom samlet, og uten å vise noen respekt for don Quijotes autoritet, og heller ikke Sanchos, passerte de rett over de to og ødela Sanchos skyttergraver og rev over ende ikke bare don Quijote, men trakk også med seg Rocinante på kjøpet. Griseflokken, gryntingen, kjappheten som de skitne og svinske dyrene kom med, spredte såvel pakksadelen som våpnene utover bakken, sammen med rustningen, gråskimmelen, Rocinante, Sancho og don Quijote i full forvirring. Sancho stablet seg på bena så godt han kunne og ba sin herre om sverdet, og sa at han ville drepe et halvt dusin av disse herrer umed­ gjørlige griser, som han hadde skjønt de var. Don Quijote svarte: - La dem være, min venn; for denne krenkelsen er en straff for mine synder, og det er en rettferdig straff fra himmelen at en beseiret vandrende ridder skal spises av rever, stikkes av hvepser og tråkkes på av griser. - Det må også være en straff fra himmelen, svarte Sancho, - at væpnerne til beseirede riddere skal stikkes av fluer, spises av lus og angripes av sult. Om vi væpnere var sønner av de riddere vi er i tje­ neste hos, eller meget nære slektninger, ville det ikke være så farlig om straffen for deres skyld skulle nå helt til fjerde generasjon. Men hva har familien Panza å gjøre med familien Quijote? Vel, la oss da komme i orden igjen og la oss sove det lille som er igjen av natten, og når Gud lar lyset komme, vil det gå oss bedre. - Sov du, Sancho, svarte don Quijote, - for du ble født til å sove; men jeg ble født til å våke. I den tid som er igjen fra nå av og til daggry, skal jeg slippe mine tanker løs, og la dem få utløp i noen madrigaler, som jeg, uten at du visste om det, komponerte i mitt hode. - Det forekommer meg, svarte Sancho, - at de tanker som gir grunn til å lage vers, ikke kan være mange. Deres nåde kan versifisere så meget De lyster, for jeg vil sove så lenge jeg kan. Straks tok han det han trengte fra bakken, krøp sammen og sov og drømte av hjertens lyst, uten at pant, gjeld eller noen smerte kunne forstyrre ham. Don Quijote støttet seg til en bøk eller en stenek - for Cide Hamete Benengeli angir ikke hva slags tre det var - og akkompanjert av sine egne sukk, sang han på denne måten: O kjærlighet, jeg tenker på all den kval du gir, all sjelenøden, og jager helst mot døden

861

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som frigjør meg fra smertens tunge lenket Men er jeg først der nede og står ved glemslens hav hvor jeg skal dykke, da føler jeg en lykke som livet puster til, som skaper glede. Så livet ville gi meg til døden, som til gjengjeld ga meg livet. Ja, slik kan de to drive, for død og liv, de kjemper stadig i meg!

Hvert av disse versene ledsaget han med mange sukk og ikke så få tårer, likesom den som har fått sitt hjerte gjennomboret av nederlaget og av Dulcineas fravær. Da kom dagen, solen traff Sancho i øynene med sine stråler, han våknet, strakte på seg, rystet seg og fikk liv i de trege lemmene sine; han beskuet de ødeleggelsene grisene hadde laget i matvarene og for­ bannet hele flokken og vel så det. Endelig slo de to atter inn på den veien de hadde begynt på, og utpå ettermiddagen så de at omkring ti mann til hest kom ridende mot dem, og fire eller fem til fots. Don Quijotes hjerte kom i opprør og Sanchos ble fylt av frykt, for den flokken som kom mot dem bar lanser og skjold og viste at de var forberedt på krig. Don Quijote vendte seg mot Sancho og sa: - Om jeg fikk bruke våpnene, Sancho, - og løftet ikke hadde bundet armene, ville jeg ha betraktet hele denne mektige flokken som små­ kaker og butterdeig, men det kan være noe annet enn det vi frykter. Rytterne nådde så helt bort til dem med lansene klare og uten å si et ord, omringet de don Quijote og rettet dem mot brystet og ryggen hans og truet ham på livet. En av dem til fots la en finger på munnen som tegn på at de skulle tie stille, han grep Rocinante i bisselet og trakk den bort fra veien, og de øvrige til fots satte Sancho og grå­ skimmelen foran seg, og bevarte alle en underlig stillhet, og fulgte i stegene på den som førte don Quijote. Denne ville to eller tre gan­ ger spørre om hvorhen de førte ham eller hva de ønsket, men knapt hadde han begynt å bevege leppene, før lansespissene lukket dem, og med Sancho skjedde det samme. For knapt hadde han gitt tegn til å tale, før én av dem til fots stakk ham med sporene, og likeså med gråskimmelen som om den også ville si noe. Natten falt på, de red raskere, og frykten øket i de to, og enda mer når de fra tid til annen hørte det ble sagt til dem: - Gå på, troglodytter! - Ti stille, barbarer! 862

DON QUIJOTE

- Det skal dere få betale for, antropofager! - Beklag dere ikke, skytere, eller åpn ikke øynene, dere mordere som Polyfemos, dere menneskeetende løver! Og andre ukvemsord av samme slag, som de plaget ørene til hus­ bond og dreng med. Sancho satt og sa til seg selv: - Hva er glodytter? Ikke er vi barberer, og hva er tropofager? Er vi skythere, eller mener de at vi er kjøtere? Dette er navn jeg ikke liker! Og dette lover ikke godt! Alt ondt kommer på én gang, som hunden får stokkeslagene, og måtte de nøyes med dem, slik dette ulykkelige eventyret ser ut til å bli! Don Quijote var så lamslått at han ikke kunne oppfatte noe av alt det som ble sagt, og hva alle disse skjellsordene de satte på ham skulle bety. Det eneste han fikk ut av det var at han ikke kunne vente noe godt, men derimot meget ondt. Da klokken nærmet seg ett om natten, nådde de en borg, som don Quijote straks gjenkjente som hertugens, der de hadde vært for ikke lenge siden. - Gud hjelpe meg! sa han straks han gjenkjente stedet. - Hva betyr det her? I dette hus hvor alt var høviskhet og medgjørlighet; men for de beseirede forvandles godt til ondt, og ondt til verre. De red inn i hovedpatioen på borgen og så den beredt og pyntet på en måte som øket forbløffelsen og fordoblet angsten, som vi skal se i neste kapittel.

KAPITTEL LXIX om den merkeligste og mest uventede hendelse som under hele forløpet av denne storslagne historien skjedde med don Quijote Rytterne steg av hestene, og sammen med dem til fots løftet de og bar med seg Sancho og don Quijote, dro dem inn i patioen hvor mer enn hundre fakler var oppstilt i stativer, og på svalgangene i patioen sto mer enn fem hundre festbluss, slik at på tross av natten som var temmelig mørk, savnet man ikke dagslyset. Midt i patioen hevet en katafalk seg to alen over jorden, dekket av en umåtelig stor baldakin av svart fløyel, og på trinnene rundt den brant mer enn hundre hvite vokslys i hundre sølvlysestaker. Oppe på den nevnte katafalken såes det døde legeme av en så skjønnn jomfru at hun med sin skjønnhet syntes å gjøre selve døden vakker. Hodet hvilte på en pute av brokade,

863

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kronet av en krans sammenbundet av forskjellige duftende blomster med hendene i kors over brystet og i dem en gren av en gul seierspalme som tegn på hennes jomfrudom. På den ene siden av patioen var det satt opp en tribune og to stoler, og der satt to personer, som da de hadde kroner på hodet og sceptre i hånden, viste at de var konger, enten de nå var ekte eller uekte. Ved siden av denne plattformen dit det førte noen trinn, sto to stoler til, og på dem satte de som bar de to fangene don Quijote og Sancho, og alt dette uten et ord og lot dem forstå ved tegn at de to skulle også tie. Men de ville ha tiet uten noe tegn, så forbløffet ble de over det de så at det stoppet tungene på dem. I samme øyeblikk steg to fornemme personer med stort følge som don Quijote straks gjenkjente som sitt vertskap, hertugen og hertug­ innen, opp på tribunen og satte seg i to umåtelig rikt prydede sto­ ler ved siden av de to som virket som konger. Hvem ville ikke ha blitt forbløffet over dette? Særlig når man kan tilføye at don Quijote hadde sett at det døde legemet oppe på katafalken var den skjønne Altisidora. Da hertugen og hertuginnen besteg tribunen, reiste don Quijote og Sancho seg og hilste dem med en ydmyk bøyning, og hertugparet gjorde det samme med et lett nikk med hodet. Så kom en tjener inn fra siden, gikk bort til Sancho og kastet over ham en svart lerretskappe som var overmalt med flammer, og tok av ham spissluen han hadde på og satte på ham en høy papphatt, som bæres når man er dømt til pønitens av Inkvisisjonen, og hvis­ ket i øret på ham at han ikke måtte åpne leppene, for da ville han enten bli kneblet eller drept. Sancho kikket på seg selv fra øverst til nederst, og så seg selv brenne i flammene. Men da de ikke sved ham, brydde han seg ikke med dem. Han tok av papphatten og så den var bemalt med djevler, satte den på igjen og sa for seg selv: Det er godt at flammene ikke brenner meg, og heller ikke vil djevlene ta meg med. Don Quijote så også på ham, og selv om frykten gjorde ham anspent, kunne han ikke la være å le av den figuren Sancho gjorde. Så begynte det å tone, tilsynelatende nede under katafalken, en dempet og behagelig lyd av fløyter, som ikke ble blandet med noen menneskerøst, for på det stedet overvåker stillheten selve stillheten, og den lød mild og kjærlig. Så dukket det uventet opp like ved hodeputen til det som lot til å være et lik, en vakker ung mann kledd på romersk vis som til lyden av en harpe han selv spilte på, ga seg til å synge med myk og klar røst disse to strofene:

864

DON QUIJOTE

Til skjønn Altisidora friskner til hun døde jo ved don Quijotes brøde så lenge hoffets damer uten smil går rundt og ser ut som de dg var døde, så lenge min sehora bare vil gi ternene grovt tøy og simpel føde, besynger jeg den dødes yndighet mer inderlig enn Trakias poet.

Og ikke kan jeg tro at jeg er bunden til denne gjerning bare mens jeg lever. Når tungen min er død og kold i munnen, hør at min stemme ennå mot deg svever! Og når min sjel er fri, fra graven svunnen og ledes over Styx, som dunkel bever, da skal du prises med en røst så øm at den vil stanse glemslens elvestrøm.

- Det er nok! sa da en av de to som lignet konger, - guddommelige sanger, for det vil bety å fortsette i all evighet å fremstille den uforlig­ nelige Altisidoras død og ynder, som ikke er død, slik den uvitende verden tror, men er i live på Famas tunge og den smerte som Sancho Panza må gjennomgå for å bringe henne som er her til stede, tilbake til det tapte lys, og følgelig må du, Rhadamanthys, som sammen med meg dømmer i Plutons dype, mørke underverden, for du vet alt det som er besluttet hos den uutgrunnelige skjebne om det å bringe denne jomfru tilbake til seg selv, si det, og forklar det etterpå, så vi ikke må vente på det gode som vi venter gjennom hennes nye tilba­ kekomst. Knapt hadde Minos, dommer og venn av Rhadamanthys, sagt dette, før Rhadamanthys reiste seg og sa: - Opp alle tjenere i dette hus, høye og lave, store og små, kom én etter én og forsegl Sanchos åsyn med fireogtyve ørefiker og tolv knip og seks nålestikk i armer og lender; for gjennom denne seremonien avhenger Altisidoras nye liv. Da Sancho Panza hørte dette, brøt han tausheten og sa: - Død og djevel, jeg vil like lite la mitt åsyn bli merket og ansiktet berørt, som jeg vil bli maurer! Fan heller! Hva har vel det å beføle ansiktet mitt å gjøre med at denne jomfruen skal gjenoppstå? Hin­ mannen har funnet på noe nytt. Dulcinea forhekses og så piskes jeg for å løse trolldommen; Altisidora dør av sykdommer Gud har gitt

865

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

henne, og så skal hun gjenopplives ved å tildele meg fireogtyve kinn­ hester og gjennomhulle kroppen min med nålestikk, og knipe meg så jeg får blåmerker på armene! Den spøken får dere gå til naboen med; for jeg er en gammel hund og bryr meg ikke med et vovov! - Da skal du dø! sa Rhadamanthys med høy røst. - Bøy deg tiger, ydmyk deg hovmodige Nimrod. Ti og tål, for ingen forlanger det umulige. Og gi deg ikke til å finne ut av vanskelighetene med denne saken: kinnhester skal det bli; gjennomhullet skal du bli; når du blir knepet, skal du få jamre. Løp så frem, tjenere, utfør min befaling; gjør dere ikke det, sverger jeg som en edel mann at dere skal få se at dere ble født for å dø. I samme øyeblikk skjedde det at seks oldfruer dukket opp i pro­ sesjon i gåsegang, fire av dem med briller, og alle holdt høyre hånd høyt hevet så fire fingerbredder av håndleddet var synlig, for å få hendene til å virke lenger som man bruker nå. Ikke før hadde Sancho sett dem, før han brølte som en rasende tyr: - Jeg kunne nok la meg beføle av allverden; men å gå med på at oldfruer skulle røre ved meg, ikke tale om! Man må gjerne klore opp ansiktet på meg, slik det ble gjort med min herre i denne selvsamme borgen. La dem bare gjennombore kroppen på meg med spisse dol­ ker, knip meg bare i armene med ildtenger; alt det skal jeg bære med tålmodighet og tjene dette herskapet, men at oldfruer skal få røre meg, går jeg ikke med på, selv om fanden skulle hente meg. Da brøt også don Quijote tausheten og sa til Sancho: - Vær tålmodig, sønn, og gjør som herskapet ønsker, og takk du himmelen for å ha gitt ditt legeme en slik kraft at ved å torturere det, opphever du trolldom og gjenoppvekker de døde. Oldfruene hadde nå nådd nesten bort til Sancho, da han mer føye­ lig og medgjørlig satte seg vel til rette i stolen og strakte ansiktet og skjegget mot den første, som ga ham en knallende ørefik og deretter neiet dypt. - Mindre høflighet og mindre sminke, min frue, sa Sancho, - for hendene Deres lukter virkelig av alt De har smurt dem inn med. Endelig hadde alle oldfruene gitt ham sin kinnhest, og mange andre i huset hadde knepet ham, men det han ikke ville tåle, var nålestik­ kene, og med et dystert uttrykk grep han en brennende fakkel som sto ved siden av ham og satte etter oldfruene og alle plageåndene, mens han ropte: - Ut, infernos tjenere; er jeg da av bronse så jeg ikke kjenner en slik tortur? Altisidora som måtte være trett av å ligge urørlig på ryggen så lenge,

866

DON QUIJOTE

snudde seg på siden, og da de tilstedeværende merket det, satte alle i nesten som med én røst. - Altisidora er levende! Altisidora lever! Rhadamanthys befalte Sancho å mildne vreden, da man hadde oppnådd det man ville. Straks don Quijote så at Altisidora rørte på seg, gikk han og la seg på kne foran Sancho og sa: - Nå er det på tide, min egen sønn, du som ikke lenger er min væpner, at du gir deg selv noen av de piskeslagene du er forpliktet til for å heve Dulcineas forhekselse. Nå, sier jeg, er den tid kommet da din dyd og dugelighet har nådd sitt høydepunkt, og du med full virkning kan utføre den gode handling som ventes av deg. Til dette svarte Sancho: - Dette synes jeg er å overdrive spøken såvel som pinslene, og det er slett ikke honning på sårene. Det ville være riktig storartet om det etter kloring, kinnhester og nålestikk også kom piskeslag som sennep i såret. Da står det ikke annet igjen enn å henge meg en stor sten rundt halsen og slippe meg ned i en brønn, det ville jo være ett fett om det er slik at jeg, for å kurere andres sykdom, skal være den klovnen som underholder hele festen. La meg være i fred, hvis ikke vet Gud at jeg gir pokker i om alt går til helvete. I samme øyeblikk hadde Altisidora satt seg opp på katafalken, og straks tonet skalmeier sammen med fløyter og alles stemmer utropte: - Altisidora lever. Leve Altisidora! Da reiste hertugparet og kongene Minos og Rhadamanthys seg, sammen med alle de andre, inkludert don Quijote og Sancho, og gikk for å hjelpe henne ned fra katafalken. Hun lot som hun var ved å besvime, gjorde reverens for hertugparet og kongene, sendte don Quijote et skjevt blikk og sa: - Måtte Gud tilgi deg, du kjærlighetsløse ridder, for på grunn av din grusomhet har jeg vært i den annen verden mer enn tusen år, tror jeg; og du den mest medfølende væpner på jordens krets, jeg takker deg for det liv jeg har fått. Fra i dag av, min venn Sancho, kan du benytte seks av mine skjorter som jeg skal sende deg, så du kan få dem omsydd til seks til deg selv; og om ikke alle er hele, er de i alle fall rene. Sancho kysset hendene hennes med botshatten i hånden og knærne på bakken. Hertugen befalte å ta den fra ham og la ham få tilbake den spisse luen og vamsen og ta av ham kledningen med flammene på. Sancho bønnfalt hertugen om å få beholde kledningen og mitraen, for han ville ta den med hjem til minne om denne utrolige hendel-

867

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

sen. Hertuginnen svarte at det skulle han få, for han visste nok for en venn han hadde i henne. Hertugen befalte alle å forlate patioen og at alle skulle trekke seg tilbake til sine rom, og at don Quijote og Sancho skulle føres til de rommene de allerede kjente.

KAPITTEL LXX som følger kapittel niogseksti, og behandler saker som ikke kan forbigås dersom denne historien skal bli forstått

Den natten sov Sancho i en seng med hjul i samme rom som don Qui­ jote, noe han gjerne ville ha unngått om han kunne, for han visste så vel at husbonden ikke ville la ham få sove på grunn av spørsmål og svar, og han følte seg ikke i stand til å snakke så mye. Smertene fra den foregående torturen var høyst nærværende, og tillot ham ikke å la tungen løpe fritt; for han ville heller ha sovet i en hytte alene enn i dette rikt utstyrte rommet sammen med noen. Det viste seg at den frykten var berettiget og mistanken var høyst treffende, for knapt hadde hans herre lagt seg ned i sengen, så sa han: - Hva mener du om det som har hendt i aften, Sancho? Stor og mektig er kraften i den kjærlighetsløse forakt, slik du med dine egne øyne har sett Altisidora død, ikke av piler, eller et sverd, eller noe annet krigersk redskap, eller dødbringende gift, men fordi jeg alltid har behandlet henne strengt og avvisende. - Hun må da så gjerne dø når hun vil og hvordan hun vil, svarte Sancho, - bare jeg får fred i mitt eget hus, for jeg har i hele mitt liv ikke vært forelsket i henne og heller ikke vist henne forakt. Jeg vet ikke og heller ikke kan jeg tenke meg hvordan det er mulig at helsen til Altisidora, en jomfru som er mer lunefull enn vettig, skulle ha noe å gjøre, som før sagt, med Sancho Panzas pinsler. Nå har jeg derimot innsett klart og tydelig at det finnes trollmenn og trolldom i verden, noe jeg ber Gud befri meg fra, da jeg ikke kan gjøre det selv. Til tross for dette ber jeg Deres nåde om å la meg sove og ikke spørre mer, om De ikke vil at jeg skal kaste meg ut av vinduet. - Sov, Sancho, min venn, svarte don Quijote, - om alle nålestikk, og kniping og kinnhester tillater deg det. - Ingen smerte, repliserte Sancho, - kan sammenlignes med kren­ kelsen kinnhestene ga meg, om ikke av annen grunn enn at jeg fikk 868

DON QUIJOTE

dem av oldfruene, som pokker måtte ta. Jeg ber enda en gang om at Deres nåde lar meg sove, for søvn letter den elendigheten man føler når man er våken. - La det så være, sa don Quijote, - og måtte Gud være med deg. De to sovnet, og i mellomtiden ville Cide Hamete, forfatteren av denne storslåtte historien, berette hva som fikk hertugparet til å iscenesette hele dette mektige skuespillet som er nevnt. Han forteller at baccalaureus Samson Carrasco ikke hadde glemt at Speilridderen ble beseiret og slått over ende og alle hans store planer tilintetgjort. Men han ville forsøke enda en gang med håp om en bedre utgang denne gang enn forrige og fikk vite av den pasjen som bragte brev og gaver til Teresa Panza, Sanchos kone, hvor don Quijote befant seg. Han fant da frem nye våpen og en hest og satte den hvite månen i skjoldet og bragte med seg alt dette på en hingst som en bonde førte, så ikke Thomas Tørrfisk, den forrige væpneren skulle gjenkjennes av Sancho eller don Quijote. Han kom frem til hertugens borg, og denne informerte ham om don Quijotes reiserute for å delta i turneringene i Zaragoza. Han fortalte også om det pusset han hadde spilt ham ved hjelp av planen om å løse Dulcinea fra trolldommen, noe som skulle skje på bekostning av Sanchos bakdel. Han fortalte så om det lureriet Sancho hadde utført mot sin herre, da han lot ham forstå at Dulcinea var forhekset og for­ vandlet til en bondepike, og hvordan hans hustru hertuginnen hadde latt Sancho forstå at det var Sancho selv som tok feil, for Dulcinea var virkelig forhekset, og baccalaureusen moret seg sterkt såvel over Sanchos skarpsindighet og enfoldighet som don Quijotes galskap. Hertugen ba ham om, hvis han fant ham, og enten han seiret eller ei, om å komme tilbake og berette det. Det gjorde Samson, han dro etter ham, fant ham ikke i Zaragoza, han fortsatte, og så skjedde det som alt er fortalt. Han dro tilbake til hertugens borg og fortalte ham alt om betin­ gelsene for tvekampen og at don Quijote allerede var i ferd med å oppfylle sitt løfte, som god vandrende ridder, å holde seg i ro hjemme i landsbyen i ett år. I den tiden kunne det skje, sa Samson, at galska­ pen ville gå over. Det var den hensikt som hadde drevet ham til disse forkledningene, da det var sørgelig at en så vettig ridder som don Quijote, skulle være gal. Dermed tok han avskjed med hertugen, dro hjem igjen, og ventet der på don Quijote som var på vei etter ham. Det var dette hertugen benyttet seg av for å sette i gang denne spøken; så stor glede hadde han av alt som gjaldt Sancho og don Quijote. Han sendte mange tjenere til hest og til fots ut på alle de 869

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

veiene, nært og fjernt, der han mente don Quijote kunne ri hjem­ over, for at de med det gode eller onde skulle bringe ham til borgen, dersom de fant ham. De fant ham, de meldte fra til hertugen, som allerede hadde forberedt alt som skulle gjøres. Så snart han fikk vite om hans ankomst, befalte han å tenne faklene og lyktene i patioen, legge Altisidora på katafalken og sammen med alle de andre påfun­ nene det er fortalt om og som virket så levende og så velgjort at det ikke var stor forskjell mellom dem og sannheten. Dessuten legger Cide Hamete til at han selv betrakter spøkefuglene som like gale som dem spøken gikk ut over, og at hertugparet ikke var mer enn to fingerbredder fra å virke dumme, siden de satte så meget inn på å drive gjøn med to andre like dumme. Disse to, den ene sovende med liv og lyst, den andre våkende i tunge tanker, ble overrasket av dagslyset og trangen til å stå opp. For roen under dun­ dynen, enten han var beseiret eller seierherre, ga aldri don Quijote noen glede. Altisidora - som ifølge don Quijotes oppfatning hadde vendt til­ bake fra døden til livet - fulgte sitt herskaps trang til spøkefullheter, og støttet til den fineste sorte stokk av ibenholt trådte hun inn i don Quijotes rom, kronet av den samme blomsterkransen som hun hadde hatt på katafalken og kledd i en liten tunika av hvit taft, overstrødd med blomster av gull og med håret utslått over skuldrene. Ved hen­ nes nærvær ble han urolig og forvirret, han krøp sammen og dekket seg nesten helt med lakenene og teppene i sengen, helt stum, uten å kunne få frem den minste høflighetsfrase. Altisidora satte seg på en stol like ved hodegjerdet og etter å ha sluppet et tungt sukk, sa hun med øm og svak røst: - Når fornemme kvinner og tekkelige jomfruer skyver æren til side, og lar tungen få fritt løp og bryter med all sømmelighet, og offentlig gir uttrykk for hjertets skjulte hemmeligheter, er de under hårdt press. Jeg, herr don Quijote av la Mancha, er en av dem, presset, beseiret og forelsket; men til tross for dette, tålsom og ærbar; og det i den grad at tausheten sprengte min sjel og jeg mistet livet. I to dager, på grunn av den hårdhet De har behandlet meg med, Å, du hårdere enn marmor overfor mine klager,

forherdede ridder, var jeg død, eller i det minste betraktet som det av alle som så meg; og om det ikke var fordi Amor følte medlidenhet med meg og nedla botemidlet i denne gode væpners pinsler, ville jeg ha blitt værende i den annen verden.

870

DON QUIJOTE

- Amor kunne godt ha nedlagt botemidlet i pinslene til eselet mitt, sa Sancho, - så hadde jeg takket det for det. Men si meg, min frue, måtte himmelen finne Dem en mer føyelig beiler enn min husbond; hva var det De så i den annen verden? Hva finnes i helvete? For den som dør i fortvilelse må nødvendigvis ende på et slikt oppholds­ sted. - Jeg skal fortelle dere sannheten, svarte Altisidora, - jeg kunne ikke være helt død, så jeg kom ikke inn i helvete, for om jeg var kommet inn der, er det helt sikkert at jeg ikke kunne ha kommet meg ut, selv om jeg ville. Sannheten er at jeg nådde frem til porten, der omtrent et dusin djevler holdt på å spille ball, bare i bukser og vest, utstyrt med vallonske kraver pyntet med flamske kniplinger, og med fire fingerbredder kniplingsmansjetter slik hendene så lenger ut, og i hendene hadde de brennende balltrær. Det som overrasket meg mest, var at de istedenfor baller brukte bøker, tilsynelatende fulle av vind og tomme ord, noe som virkelig var nytt og besynderlig. Men alt dette overrasket meg ikke så meget som å se, da det er naturlig blant spillere at vinnerne gleder seg og taperne er nedslåtte, at i det spillet gryntet alle, skjelte og smelte og utstøtte forbannelser. - Det er ikke så underlig, svarte Sancho, - for djevler, enten de spiller eller ikke spiller, kan aldri være fornøyde enten de vinner eller ikke. - Slik må det være, svarte Altisidora, - men det er noe annet som overrasker meg, jeg mener som overrasket meg da, og det var at ved første slag, var ballen ødelagt og kunne ikke brukes mer; og derfor vrimlet det av nye og gamle bøker, så det var et under. En av dem, flunkende ny og fint innbundet, fikk et slag så den revnet og bladene blafret ut. En djevel sa til en annen: «Se hva slags bok det der er.» Og den andre djevelen svarte: «Dette er annen del av historien om don Quijote av la Mancha, som ikke er skrevet av Cide Hamete, den første forfatter, men av en aragoner som sier han er fra Tordesillas.» «Få den vekk,» svarte den andre djevelen, «og kast den ned i helve­ tes avgrunner, så mine øyne ikke kan se den.» «Er den så dårlig?» «Så dårlig,» svarte den første, «at om jeg satte meg fore å gjøre den enda verre, ville jeg ikke klare det.» De fortsatte spillet og slo andre bøker, og jeg som hadde hørt don Quijotes navn, som jeg er så glad i og tiltrukket av, forsøkte å huske denne visjonen. - En visjon var det nok, sa don Quijote, - for det finnes ingen annen som jeg i verden, og den boken vandrer fra hånd til hånd, men stanser ikke i noen, fordi de sparker den vekk. Jeg er ikke blitt urolig over å høre at jeg vandrer omkring som et uvirkelig legeme i 871

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

avgrunnens mørke, eller i jordens lys, for jeg er ikke den som denne historien omtaler. Dersom den var god, vederheftig og sannferdig, ville den ha liv i flere århundrer; men om den skulle være dårlig, er ikke veien lang fra fødselen til graven. Altisidora skulle til å beklage seg over don Quijote, da han sa til henne: - Mange ganger har jeg sagt Dem, frue, at det gjør meg ondt at De har festet Deres tanker på meg, for mine vil nok bare vise Dem takk­ nemlighet, men ikke gjengjeldes. Jeg ble født for Dulcinea av Toboso, og skjebnegudinnene, om de fantes, ville ha viet meg til henne; og å tro at noen annen skjønnhet skal oppta den plass hun har i min sjel, er å tro det umulige. Dette må være tilstrekkelig klar tale til at De holder Dem innenfor Deres ærbarhets grenser, for ingen kan tvinges til det umulige. Da Altisidora hørte dette ble hun tydelig sint og irritert og sa: - Lenge leve herr klippfisk, stenmortersjel, daddelsten, staere og hårdere enn en bondetamp når han står på sitt; hadde jeg gått løs på Dem, skulle jeg rive ut øynene på Dem. Tror De virkelig, min besei­ rede og stokkeprylte herre, at jeg skulle ha drept meg for Deres skyld? Alt det De så i går aftes, var skuespill; for jeg er ikke en kvinne som ville sørge så meget som for skitt under en negl for to slike kameler, og enda mindre dø. - Det tror jeg nok, sa Sancho, - for det at forelskede sier de vil dø, det kan de nok si; men gjøre det, det må Judas tro. Midt i denne samtalen kom musikeren, sangeren og poeten som hadde sunget de to førnevnte strofene; han gjorde en stor reverens for don Quijote og sa: - Deres nåde, herr ridder, må regne meg med blant Deres største tjenere, for jeg har flere dager vært en sterk beundrer, såvel av Deres ry som av Deres bedrifter. Don Quijote svarte: - Deres nåde må fortelle meg hvem De er, så min høviskhet kan stå i forhold til Deres verd. Den unge fyren svarte at han var musikeren og panegyrikereh fra kvelden før. - Deres nåde har visselig en enestående stemme, men det De sang synes jeg ikke passet helt, for hva har Garcilasos strofer å gjøre med denne dames død? - Det må ikke Deres nåde undre Dem over, svarte musikeren, - for selv blant de yngste nybegynnerne i våre dager er det vanlig å skrive som man vil, og stjele fra hvem man vil, enten det har noe med saken 872

DON QUIJOTE

å gjøre eller ikke, og det finnes ikke den dumhet man synger eller skriver som man ikke tillegger den dikteriske frihet. Don Quijote ville svare, men de ble forstyrret av hertugen og her­ tuginnen som kom på besøk, og mellom dem utviklet det seg en lang og hyggelig samtale, der Sancho sa så mange morsomheter og ond­ skapsfullheter, at hertugparet på nytt ble forbløffet, såvel over hans enfoldighet som over hans skarpsindighet. Don Quijote ba om tilla­ telse til å dra av sted samme dag, for det passet bedre for beseirede riddere å bo i en svinesti enn i kongelige slott. Det fikk han gjerne, og hertuginnen spurte om han likte Altisidora. Til det svarte han: - Min frue, Deres høyheter skal vite at alt ondt hos denne jomfru oppstår av hennes uvirksomhet, og botemidlet er jevn og ærbar virk­ somhet. Hun har fortalt meg at det brukes kniplinger i helvete, og da hun tydeligvis kan kniple, må hun ikke slippe dem ut av hendene, for den som er opptatt av kniplepinnene, fyller ikke fantasien med bildet eller bildene av den man elsker, og dette er sannheten, det er min mening og det er mitt råd. - Og mitt, tilføyde Sancho, - for jeg har aldri i mitt liv sett en kniplerske som har tatt livet av seg; for jomfruer som har det travelt, fester tanken mer på å bli ferdige med sitt arbeide enn å tenke på kjærlighet. Hva meg angår, er det slik at når jeg graver, husker jeg ikke min kone, jeg mener min Teresa Panza, som jeg elsker høyere enn mine egne øyenbryn. - Det er godt sagt, sa hertuginnen, - og jeg skal sørge for at min Altisidora fra nå av blir opptatt av sying, som hun er umåtelig dyktig til. - Det er ingen grunn til en slik medisin, svarte Altisidora, - for når jeg tenker på de grusomheter som denne herreløse kjeltringen har brukt mot meg, er det ingen kunst å stryke ham ut av hukommelsen. Og med tillatelse av Deres høyhet, vil jeg dra herifra så jeg ikke lenger kan se, ikke bare hans bedrøvelige skikkelse, men hele hans heslige utseende. - Dette forekommer meg å være, sa hertugen, - som man sier: For den som kommer med fornærmelser er rask til å tilgi.

Altisidora ga tegn til å ville tørke tårene med et lommetørkle, og gjorde reverens for herskapet og forlot rommet. - Sannelig, sannelig, stakkars jomfru, sa Sancho, - du har ikke hatt hellet med deg, for du har hatt å gjøre med en sjel så tørr som 873

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

espartogress og hård som eketre. Om du hadde hatt med meg å gjøre, ville det ha blitt en annen dans. Samtalen tok slutt, don Quijote kledde seg, de spiste sammen med hertugparet og dro om ettermiddagen.

KAPITTEL LXXI om det som skjedde med don Quijote og hans væpner Sancho på veien hjem til landsbyen

Den beseirede og bevandrede don Quijote red av sted dypt mismo­ dig på den ene side, og meget munter på den annen. Hans mismot skyldtes nederlaget; hans munterhet den dyd eller magiske kraft som Sancho hadde vist da han kalte Altisidora tilbake til livet, for han overbeviste seg selv, ikke uten skrupler, om at den forelskede jomfru virkelig hadde vært død. Sancho red heller ikke særlig munter av sted, for han var nedslått over at Altisidora ikke hadde oppfylt løftet om å gi ham seks skjorter, og mens han snudde og vendte på dette, sa han til sin herre: - Jeg må sannelig være den mest ulykkelige lege i verden, der det finnes leger som dreper den syke de skal kurere og vil ha betaling for umaken, som bare er å underskrive en resept med noen medisiner som apotekeren, og ikke han selv, lager; og dermed er den døde eks­ pedert over i den annen verden. Og jeg, som for andres helse har gitt fra meg blod, og mottatt kinnhester, kniping, nålestikk og piskeslag, jeg får ikke en skitt. Så jeg sverger høytidelig at om man gir meg en syk mellom hendene, så skal jeg før jeg kurerer ham, sørge for å få smørning på mine; for presten spiser av det han messer, og jeg tror ikke at himmelen har gitt meg den kraften jeg har, for at andre skal slippe unna gratis. - Du har rett, Sancho, min venn, svarte don Quijote, - og det var stygt gjort av Altisidora å ikke gi deg de skjortene hun lovet deg; og selv om du har fått din kraft ved Guds nåde, og det ikke har kostet deg noe studium, så er torturen på din kropp verre enn et studium. Hva meg selv angår, kan jeg si at om du vil ha betaling for piskeslagene som skal løse Dulcinea fra forhekselsen, ville jeg sannelig betale deg rundhåndet. Men jeg vet ikke om betaling går godt sammen med en kur, og jeg ønsker ikke at betalingen skal svekke medisinen. Allikevel 874

DON QUIJOTE

mener jeg at det ikke skader å forsøke det, og du Sancho kan velge hva du vil og pisk deg selv etterpå, og betal deg kontant med din egen hånd, da du har mine penger. Ved dette tilbudet åpnet Sancho øynene og ørene på vidt gap, og for seg selv samtykket han gjerne i å piske seg, og svarte sin herre: - Vel, herre, jeg innstiller meg på å glede Deres nåde i alt det De ønsker som er til fordel for meg selv; for min kjærlighet til mine barn og min kone gjør at jeg må tenke på utbyttet. Si meg, Deres nåde, hvor meget vil De gi meg for hvert piskeslag jeg gir meg? - Om jeg skulle betale deg, Sancho, svarte don Quijote, - i forhold til den storhet og det alvor denne medisinen fortjener, ville jeg gi deg alle Venezias rikdommer, og sølvminene i Postosi ville være lite; vurder det du bærer med deg som er mitt, og fastsett så prisen på hvert piskeslag. - Det er i alt litt over tre tusen tre hundre piskeslag. Av dem har jeg gitt meg fem og med dem blir det da tre tusen tre hundre, og en kvart real for hvert enkelt, for mindre enn det kan det ikke være, om enn hele verden skulle kreve det. Det blir til tre tusen tre hundre kvartrealer, som blir tre tusen, pluss tusen og fem hundre halve realer, og det blir syv hundre og femti realer; og de tre hundre og femti halve realer, og de blir til femogsytti hele realer, som lagt sammen med de syv hundre og femti blir i alt åtte hundre og femogtyve hele realer. Disse trekker jeg fra dem jeg har fått av Deres nåde og da drar jeg hjem rik og glad, men riktig gjennnomprylt, for man fisker ikke ørret uten å bli våt, og så sier jeg ikke mer. - Å, du velsignede Sancho! Å, du gode Sancho, svarte don Qui­ jote, - å for en takknemlighetsgjeld Dulcinea og jeg skal komme i til deg! Dulcinea og jeg skal tjene deg alle de livsdager himmelen vil gi oss! Om hun nå kommer tilbake etter å ha blitt forhekset, og at hun kommer tilbake er helt sikkert, da vil hennes ulykke ha vært en lykke, og mitt nederlag en lykkelig triumf. Og hør bare, Sancho, når vil du begynne din botspisking, for om du gjør ventetiden kort, får du hundre realer ekstra. - Når? repliserte Sancho, - helt sikkert i kveld. Deres nåde må sørge for at vi tilbringer natten under åpen himmel, så skal jeg piske min kropp. Natten kom og den var ventet av don Quijote med største uro, da han mente at Apollons solvogn hadde fått knekket hjulene og dagen ble lenger enn den pleide, slik det pleier å skje med forelskede men­ nesker som alltid mener at tiden faller lang. Endelig dro de inn i en liten lund som lå litt tilbaketrukket fra veien, der de lot Rocinantes

875

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

og gråskimmelens sadel og pakksadel stå tomme, og strakte seg ut på det grønne gresset og spiste av Sanchos forråd. Denne laget en sterk og bøyelig pisk av grimen og seletøyet til gråskimmelen og trakk seg så tilbake omtrent tyve skritt bort fra husbonden inn mellom noen bøketrær. Don Quijote så ham gå med liv og lyst og sa: - Hør, min venn, pisk deg nå ikke sønder og sammen; sørg for at piskeslagene venter på hverandre. Du må ikke skynde deg slik i løpet at du mister pusten; jeg mener, du må ikke slå så hårdt at du mis­ ter livet før du når det antall du skal. Og for at du ikke skal få for mange eller for få, skal jeg holde meg her og telle på rosenkransen hvor mange piskeslag du gir deg. Himmelen bør støtte din gode vilje - Den gode betaler stiller gjerne pant, svarte Sancho, - jeg skal slå meg slik at jeg merker det uten å ta livet av meg. Det er vel det vesentlige i dette miraklet. Han tok av seg klærne på overkroppen, grep til repet og begynte å slå, og don Quijote å telle piskeslagene. Han hadde vel gitt seg selv seks eller åtte slag, da han mente denne spøken var litt plagsom i forhold til prisen. Han stanset litt og sa til husbonden at han var blitt snytt og at hvert slag burde betales ikke med en kvart men med en halv real. - Fortsett, min venn Sancho og fall ikke i avmakt, sa don Quijote, - jeg skal nok fordoble prisen. - Er det slik, sa Sancho, - la piskeslagene regne ned for guds skyld. Men luringen sluttet å slå seg over ryggen og slo løs på trærne, og slapp fra tid til annen fra seg noen stønn som om hvert piskeslag dro sjelen ut av ham. Don Quijote som ble bløt om hjertet og fryktet at han skulle ta livet av seg, og på grunn av sin uforsiktighet ikke skulle oppnå det han ville, ropte til ham: - For ditt eget livs skyld, min venn, la det nå være nok for denne gangen. For jeg tror denne medisinen er svært sterk, og det ville være bra å gi deg litt tid, for byen Zamora ble ikke inntatt på en time. Om jeg ikke har tellet galt, har du gitt deg selv mer enn tusen piskeslag og det er nok for øyeblikket; om vi skal tale grovt, så tåler eselet vekten, men ikke overvekten. - Nei, nei, svarte Sancho, - det skal ikke sies om meg at når for­ skuddet er betalt, er armene brukket. Trekk dem litt til siden, Deres nåde, og la meg i alle fall gi meg selv enda et tusen piskeslag, for med to omganger som denne, er vi ferdige med dette spillet, og enda har vi noe å gå på. - Du har virkelig slik god form, sa don Quijote, - måtte himmelen hjelpe deg, og slå bare løs, for jeg trekker meg litt bort. 876

DON QUIJOTE

Sancho vendte tilbake til oppgaven med slikt pågangsmot at han allerede hadde flådd barken av flere trær, så strengt pisket han seg, og idet han hevet stemmen og ga et bøketre et forferdelig slag, sa han: - Her skal du dø, Samson, og alle med ham! Don Quijote kom straks til ved lyden av den smertefylte stemmen, grep den vridde grimen Sancho brukte som krabask, og sa: - Måtte skjebnen ikke tillate, min venn Sancho, at for å glede meg, skal du miste livet, som du trenger for å underholde din kone og dine barn; Dulcinea må vente på bedre tider, og jeg skal nøye meg med å håpe at opphevelsen av forhekselsen har rykket nærmere, og jeg vil vente til du får nye krefter, så denne saken kan avsluttes til glede for alle. - Siden Deres nåde ønsker det slik, svarte Sancho, - er alt vel, og kast så kappen Deres over skuldrene mine, for jeg svetter og jeg vil ikke bli forkjølt; for nye pønitenter løper en slik risiko. Det gjorde don Quijote, hyllet ham inn i den og ble selv stående i skjorteermene; Sancho sovnet og sov til solen vekket ham, og så fortsatte de vandringen, som tok slutt etter omtrent tre postmil. De steg av ved et vertshus, og don Quijote oppfattet det som det, og ikke som en borg med vollgrav, tårn, senkegitter i porten og vindebro. For etter nederlaget var han langt mer fornuftig, som vi skal se. De ble plassert i et rom i første etasje hvor de istedenfor lærtapeter hadde malte lerretstapeter, slik det er vanlig i landsbyer. På ett av dem var det malt en fremstilling av Helenas rov, da den frekke gjesten Paris bortførte henne fra Menelaos, og på et annet fantes historien om Dido og Aeneas. Hun sto oppe på et høyt tårn som om hun ga tegn med et halvt laken til den flyktende gjesten, som forsvant ut over havet i en fregatt eller brigg. Det kunne sees i de to historiene at Helena ikke hadde noe imot å dra, for hun lo sarkastisk for seg selv, mens derimot den skjønne Dido gråt tårer store som nøtter. Da don Quijote så dette, sa han: - Disse to damene var i høyeste grad uheldige som ikke ble født i vår tid, og jeg i like høy grad over ikke å ha blitt født i deres. Der­ som jeg hadde møtt disse herrene, ville ikke Troja ha blitt brent, og Karthago ikke ødelagt, for bare ved at jeg kunne drepe Paris, ville så mange ulykker unngås. - Jeg vedder på, sa Sancho, - at om ikke lenge vil det ikke finnes noe gjestgiveri, kro eller vertshus eller barberforretning, hvor ikke historien om våre bedrifter finnes. Men jeg skulle ønske at de ble malt av en maler som var bedre enn han som malte alt dette. 877

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

- Du har rett, Sancho, sa don Quijote, - for denne maleren er som Orbaneja, en maler fra Ubeda, som når han ble spurt hva han malte, svarte: «Det det blir til.» Dersom han tilfeldigvis malte en hane, skrev han under: «Dette er en hane», så folk ikke skulle tro det var en rev. Derfor mener jeg, Sancho, at den forfatteren eller maleren, for det er samme sak, som skrev historien om den nye don Quijote som er blitt trykt; for han skrev «det det ble til»; eller han var som en dikter som for noen år siden bodde i residensstaden, ved navn Mauleon, som alltid ga et kjapt svar når han ble spurt om noe. Og da han ble spurt hva Deum de Deo betydde, svarte han Din dumme idiot. Men la nå det ligge, si meg Sancho, har du tenkt på å gi deg selv en omgang i kveld, og vil du det skal foregå under tak eller under åpen himmel. - Jøss, herre, svarte Sancho, - hva angår det jeg skal gi meg, er det hipp som happ om det er inne eller ute, men allikevel ville jeg gjerne det skulle foregå ute blant trær, for jeg synes at de holder meg med selskap og hjelper meg i arbeidet på beste vis. - Det beste er å la være, Sancho, svarte don Quijote, - for at du skal få kreftene tilbake, må vi vente til vi kommer hjem til landsbyen, og vi er senest fremme i overmorgen. Sancho sa at han kunne gjøre som han ville, men han ville snarest avslutte denne saken når blodet var hett og møllen gikk som den skulle, for i utsettelsen ligger ofte faren, og vi skal be til Gud og bruke klubben, og det er bedre med ett «Ta dette nå» enn to «Du skal senere få», og en fugl i hånden er bedre enn en gribb i luften. - For Guds skyld, ikke flere ordspråk, Sancho, sa don Quijote, det ser ut til at du vender deg til Sicut erat - slik det var i begynnelsen - tal enkelt og likefrem og ikke innfløkt, som jeg så ofte har sagt, så ser du at det har du fordel av. -Jeg vet ikke hvorfor jeg har slik en vanskjebne, svarte Sancho, - for jeg kan ikke bruke kloke ord uten at de blir ordspråk, og ikke ordspråk som jeg synes er kloke ord, men jeg skal forbedre meg om jeg klarer det. Og med dette sluttet samtalen.

DON QUIJOTE

KAPITTEL LXXII om hvordan don Quijote og Sancho nådde hjem til sin landsby

Hele den dagen, mens de ventet på natten, ble de værende på det stedet og i det samme vertshuset; den ene for å avslutte sin pønitens under åpen himmel, og den andre for å se slutten på den, som var det han ønsket mest. I det samme kom det til vertshuset en veifarende til hest med tre eller fire tjenere, og én av dem sa til den som lot til å være deres herre: - Her kan Deres nåde, herr Ålvaro Tarfe, ta Deres siesta: vertshu­ set virker rent og kjølig. Da don Quijote hørte dette, sa han til Sancho: - Hør her, Sancho; da jeg bladde i den boken med annen del av min historie, mener jeg å ha sett navnet Ålvaro Tarfe i forbifarten. - Det er vel mulig, svarte Sancho. - Vi lar ham få stige av hesten, og så spør vi ham. Ridderen steg av hesten og fikk et rom rett overfor don Quijotes i første etasje, også utstyrt med malte lerretstapeter likesom i hans rom. Den nyankomne ridderen skiftet om til sommerklær, kom ut i forhallen med inngangen til vertshuset, som var rommelig og kjølig og der don Quijote vandret, og spurte ham: - Hvorhen går Deres vei, herr adelsmann? Don Quijote svarte: - Til en landsby her i nærheten, der jeg bor. Og Deres nåde, hvor­ hen skal De? -Jeg, herre, svarte ridderen, - skal til Granada, som er mitt hjem­ sted. - Og det er et godt hjemsted! svarte don Quijote. - Men vil Deres nåde være av den godhet å fortelle meg Deres navn; jeg tror nemlig at det vil bety mer for meg å få vite det enn jeg nå kan si. - Mitt navn er don Ålvaro Tarfe, svarte gjesten. Til det svarte don Quijote: - Jeg tror at Deres nåde utvilsomt må være den don Ålvaro Tarfe som finnes i annen del av Historien om don Quijote av la Mancha, som nylig er trykt og dukket frem i dagens lys og av en forfatter som er nybegynner. - Det er jeg, svarte ridderen, - og nevnte don Quijote, hovedper­ sonen i denne historien, ble min meget gode venn. Jeg var den som fikk ham til å dra hjemmefra, eller i det minste overtalte ham til å dra fra hjemstedet for å delta i noen turneringer i Zaragoza, dit 879

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

jeg skulle; og jeg fikk virkelig gjort ham mange vennetjenester, og hindret bøddelen fra å hudflette ryggen på ham fordi han var altfor frekk. - Og si meg så, Deres nåde, ligner jeg på noen måte den don Qui­ jote som De taler om? - Nei, svarte gjesten, - på ingen måte. - Og denne don Quijote, sa vår mann, - hadde han med seg en væpner ved navn Sancho Panza? - Det hadde han, svarte don Ålvaro, - og selv om han var kjent for å være vittig, hørte jeg ham aldri si en morsomhet som viste at han var det. - Det tror jeg nok, sa Sancho da, - for det å servere morsomheter er ikke for hvem som helst, og den Sancho som Deres nåde nevner, herr adelsmann, må på samme tid ha vært en stor svindler og tyv uten vett og vidd. For den ekte Sancho Panza er jeg, og jeg sier flere morsomheter enn en regnskur; og tror De det ikke, kan Deres nåde finne det ut ved å følge meg, i alle fall et år. De vil se at de drysser fra meg ved hvert skritt, og de er av en slik art og så mange at selv om jeg som oftest ikke vet hva jeg selv sier, får jeg alle som hører meg til å le. Og den virkelige don Quijote, den berømte, den tapre og kloke, den forelskede, den som gjenoppretter krenkelser, en beskytter for foreldreløse og skolebarn, et vern for enker og jomfruers drapsmann, han som har Dulcinea av Toboso som sin eneste herskerinne, det er den herre som her er til stede og som er min herre; enhver annen don Quijote og enhver annen Sancho Panza er lureri og drømmespinn. - De har ved Gud rett, svarte don Ålvaro, - for De min venn har sagt flere morsomheter i fire setninger enn den andre Sancho Panza gjorde i alt jeg hørte ham si, og det var meget! Han var mer av en slukhals enn han hadde uttrykksevne, og var mer tåpelig enn vittig, og jeg anser det for sikkert at de trollmenn som forfølger den ekte don Quijote, har ønsket å forfølge meg med don Quijote den falske. Men jeg vet ikke riktig hva jeg skal tro; for jeg våger å sverge på at jeg forlot ham da han satt i galehuset i Toledo for å bli kurert, og så dukker det uventet opp her en annen don Quijote, selv om han er svært forskjellig fra min. -Jeg, sa don Quijote, - vet ikke om jeg er ekte, men jeg våger å påstå at jeg ikke er den uekte, og som et bevis på det ønsker jeg at Deres nåde skal vite at jeg aldri i alle mitt livs dager har vært i Zara­ goza, for da jeg fikk høre at denne uvirkelige don Quijote hadde del­ tatt i turneringene i den byen, ville jeg ikke dra inn i den, for å blåse 880

DON QUIJOTE

løgnen ut av all verdens skjegg. Derfor dro jeg utenom og direkte til Barcelona, høviskhetens arkiv, tilfluktssted for fremmede, herberge for fattige, de tapres hjemsted, de krenkedes hevn, hvor ubrytelig vennskap finnes, med enestående beliggenhet og skjønnhet. Og selv om alt det som skjedde meg i den byen, ikke er meg til stor glede, men derimot til stor sorg, tenker jeg ikke på det, bare fordi jeg har sett den. Kort og godt, herr Ålvaro de Tarfe, jeg er don Quijote av la Mancha, den Fama taler om, og ikke den elendige som har villet usurpere mitt navn og smykke seg med mine tanker. Jeg bønnfaller Deres nåde om, på grunn av Deres plikter som ridder, å være av den godhet å avgi en erklæring for denne bys borgermester, at De ikke har sett meg i hele Deres liv før nå, og at jeg ikke er den don Quijote som finnes trykt i annen del, og at denne Sancho Panza heller ikke er den væpner Deres nåde ble kjent med. - Det skal jeg gjerne gjøre, svarte don Ålvaro, - selv om det for­ bløffer meg å møte to don Quijoter og to Sanchoer nesten på samme tid, og med samme navn, men så forskjellige i sine handlinger. Jeg gjentar og bekrefter at jeg ikke har sett det jeg har sett, og ikke opp­ levet det jeg har opplevet. - Det er nok ingen tvil om, sa Sancho, - at Deres nåde er forhekset, likesom min frue Dulcinea av Toboso, og måtte det behage himmelen å løse Deres nåde fra trolldommen ved å gi meg enda en gang de tre tusen og noen piskeslag som jeg gir meg selv for henne, og som jeg ville gi meg for Dem uten noen godtgjørelse. -Jeg skjønner ikke det med piskeslagene, sa don Ålvaro. Sancho svarte at det var for langt å fortelle, men at han ville fortelle ham det om de skulle dra samme vei. Så ble det spisetid, og don Quijote og don Ålvaro spiste sammen. Tilfeldigvis kom borgermesteren i byen inn i vertshuset sammen med en skriver, og overfor nevnte borgermester fremkom don Quijote med den anmodning, som rettelig tilkom ham, at don Ålvaro Tarfe, tilstedeværende ridder, skulle utstede en erklæring om at han ikke kjente don Quijote av la Mancha, som likeledes var til stede, og at han ikke var den som dukket opp i trykt form i en historie med tit­ tel: Annen del av don Quijote av la Mancha, av en viss Avellaneda, fra Tordesillas. Kort sagt, borgermesteren gjorde saken rettsgyldig; erklæringen ble utferdiget etter alle rettsregler, noe som både don Quijote og Sancho ble svært glade for, som om det skulle ha svært god bruk for en slik erklæring, og som om forskjellen mellom de to don Quijoter og to Sancho Panzaer ikke skulle tre tydelig frem i deres ord og handlinger. Mange uttrykk for velvilje og høvishet ble 881

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

utvekslet mellom don Ålvaro og don Quijote, der den store mann fra La Mancha viste sin klokskap i den grad at don Ålvaro Tarfe ble trukket ut av den villfarelse han befant seg i. Denne skjønte at han nok var forhekset, siden han med hånden hadde berørt to så motsatte don Quijoter. Kvelden kom, de forlot stedet, og omtrent en halv postmil lenger fremme delte veien seg, den ene førte mot landsbyen til don Quijote, den andre var den som don Ålvaro skulle ta. På denne korte avstanden fortalte don Quijote om ulykken med nederlaget og forhekselsen og befrielsen av Dulcinea, noe som gjorde don Ålvaro forbløffet enda en gang. Denne omfavnet don Quijote og Sancho, og fortsatte reisen, slik don Quijote også gjorde. Den natten tilbragte de inne mellom noen trær så Sancho kunne få anledning til å fullføre botsøvelsene, noe han gjorde på samme måten som natten før, altså på bekostning av barken på bøketrærne, langt mer enn på hans egne skuldrer som han passet så godt på at piskeslagene ikke engang kunne jage bort en flue, dersom han hadde hatt noen der. Den bedratte don Quijote glemte ikke å telle et eneste slag og fant ut at sammen med slagene fra natten før var det tre tusen og niog­ tyve. Det virket som om solen var oppe før den pleide for å se botshandlingen, og i fullt dagslys fortsatte de reisen, og snakket om don Ålvaros villfarelse og hvor klokt det hadde vært å få erklæringen i nærvær av rettsvesenet, og med de nødvendige underskrifter. Den dagen og den følgende natten red de av sted uten at det skjedde noe som var verd å fortelle, om det da ikke var at Sancho hadde avsluttet sin oppgave, noe don Quijote var overmåte fornøyd med og ventet på dagen for å se om han på veien traff på sin herskerinne Dulcinea som alt skulle være løst fra trolldommen. De fortsatte da reisen, men traff ikke noen kvinne de kunne gjenkjenne som Dulci­ nea av Toboso, da de mente at Merlins løfter var urokkelige og ikke kunne være løgn. I slike tanker og med slike ønsker red de oppover en bakke, og der oppe fra fikk de øye på landsbyen, og da Sancho så den, sank han på kne og sa: - Åpn øynene du mitt etterlengtede hjemsted, og se at din sønn Sancho Panza vender tilbake, om ikke rik, så dog riktig gjennompisket. Åpn armene og motta også din sønn don Quijote, og om han kommer beseiret av andres armer, vender han tilbake som seierherre over seg selv, og etter det han har sagt meg, er det den beste seier man kan ønske seg. Penger har jeg, for om jeg fikk solide piskeslag, red jeg høyt til hest. 882

DON QUIJOTE

- Hold opp med det tøvet, sa don Quijote, - og la oss sette den riktige foten først og dra inn i landsbyen vår, der vi kan gi plass til våre fantasier, og planlegge for det hyrdeliv vi skal leve. Dermed red de ned bakken og dro inn i landsbyen.

KAPITTEL LXXIII om de varsler don Quijote fikk da han dro inn i landsbyen, sammen med andre hendelser som pryder og bekrefter denne storslåtte historien

Der, ifølge Cide Hamete, så don Quijote to guttunger som sloss på terskeplassen, og den ene sa til den andre: - Bare gi deg, Periquillo, du kommer aldri til å få se henne i alle ditt livs dager. Dette hørte don Quijote og sa til Sancho: - Legger du ikke merke til, min venn, det den gutten sa, «du kom­ mer aldri til å få se henne i alle ditt livs dager»? - Vel, spiller det noen rolle, svarte Sancho, - at denne gutten har sagt det? - Hva for noe? svarte don Quijote. - Skjønner du ikke at om du anvender disse ordene på meg, vil det si at jeg aldri får se Dulcinea mer? Sancho ville svare, da han ble forstyrret av å se en hare som flyktet over markene fulgt av jakthunder og jegere, og haren som var redd, kom og krøp sammen ved føttene til gråskimmelen. Sancho grep den med bare hendene og rakte den til don Quijote som utbrøt: - Malum signum! Malum signum! Haren flykter, hundene forføl­ ger den: Dulcinea dukker ikke opp! - Deres nåde er virkelig merkelig, sa Sancho. - La oss gå ut fra at denne haren er Dulcinea av Toboso og disse jakthundene som for­ følger henne, er disse kjeltringene av noen trollmenn som forvandlet henne til bondejente. Hun flykter, jeg tar henne og gir henne over i Deres varetekt, og da har De henne i armene og kjærtegner henne; hva slags dårlig tegn er dette, og hva slags ondt varsel kan vi finne i det? De to guttungene som hadde slåss, kom for å se på haren, og San­ cho spurte én av dem hvorfor de trettet. Han fikk det svar at han 883

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

som hadde sagt «den får du ikke se mer i ditt liv», hadde tatt et bur med gresshopper, og det tenkte han ikke på å levere tilbake i hele sitt liv. Sancho trakk fire kvartrealer opp av lommen og ga dem til gutten for buret og plasserte så buret i hendene på don Quijote og sa: - Her er disse varslene knust og slått ned, de har slik jeg ser det, ikke mer med våre saker å gjøre enn sneen fra i fjor. Og husker jeg ikke feil, har jeg hørt presten vår si at kristne og kloke mennesker ikke skal bry seg med slike barnsligheter, og det sa Deres nåde også en gang og lot meg forstå at alle kristne som brydde seg om varsler var tåpelige. Og det er ingen grunn til å bry seg med dette, men la oss fortsette og dra inn i landsbyen vår. Jegerne kom og ba om haren, og don Quijote lot dem få den. De fortsatte og i utkanten av landsbyen traff de ved en liten eng presten og baccalaureus Carrasco, i ferd med å be. For man skal vite at San­ cho Panza for å dekke gråskimmelen og våpnene hadde kastet over dem den grove lerretskappen bemalt med flammer som han hadde fått i hertugens borg den natten Altisidora kom til seg selv igjen. Han hadde også satt på den botshatten som var den underligste forkled­ ning og pynt man noensinne hadde sett på et esel. Baccalaureusen og presten kjente dem igjen og kom mot dem med åpne armer. Don Quijote steg av hesten og omfavnet dem varmt, og noen guttunger, som pleier å se alt, så botshatten på gråskimmelen og gikk bort for å kikke på den og sa til hverandre: - Kom, gutter og se på eselet til Sancho Panza som er i festklær, og ridedyret til don Quijote som er magrere enn det var før. Endelig dro de inn i landsbyen omgitt av guttunger, og sammen med presten og Carrasco gikk de til don Quijotes hus, der de fant husholdersken og niesen ved døren, da de allerede hadde fått nyhe­ ten om ankomsten. De hadde også sagt fra til Teresa Panza, Sanchos kone, og hun kom, med ukjemmet hår og halvt påkledd, med datte­ ren Sanchica ved hånden. Da hun så ham mindre flott antrukket enn hun mente en guvernør skulle være, sa hun til ham: - Hvordan kan det ha seg at De kommer slik, mannen min, og ser ut som De kommer til fots og med vonde føtter, og ligner mer på en som er avguvernert enn på en guvernør? - Ti bare stille, Teresa, svarte Sancho, - det er ofte slik at der det finnes kroker, har du ikke skinker å henge dem på, og la oss bare gå hjem så skal du få høre saker og ting. Penger har jeg, og det er det viktigste, og dem har jeg tjent på grunn av min egen dyktighet og uten skade for noen. 884

DON QUIJOTE

- Har De bare med penger, min kjære ektemann, sa Teresa - er det hipp som happ hvordan de er tjent, for De har nok ikke funnet på noen ny måte å tjene dem på. Sanchica omfavnet faren og spurte om han hadde med seg noe, for hun hadde lengtet etter ham like sterkt som man venter på mairegnet, og så holdt hun ham i beltet og konen holdt ham i hånden, og datteren dro gråskimmelen etter seg, og slik dro de hjem til sitt eget hus, og etterlot don Quijote i sitt hus i niesens og husholderskens varetekt og i selskap med presten og baccalaureusen. Uten å bry seg hverken med tid eller sted, trakk don Quijote seg tilbake sammen med presten og studenten, og med få ord fortalte han om nederlaget og løftet om ikke å forlate landsbyen på et år, noe han ville overholde helt bokstavelig, og til punkt og prikke, slik en vandrende ridder er forpliktet til av det vandrende ridderskaps forskrifter. Dessuten hadde han tenkt å tilbringe det året som hyrde og oppholde seg i ensomhet ute på markene der han fritt kunne gi utløp for sine kjærlighetstanker og leve det dydige hyrdeliv. Han ba dem også innstendig, dersom de ikke hadde for meget å gjøre og ikke var forhindret av viktigere gjøremål, å bli hans ledsagere, for han ville kjøpe tilstrekkelig mange får og buskap til å gi dem navnet hyrder. De måtte vite at det viktigste var gjort, siden han hadde satt navn som passet glimrende på dem. Presten ba ham nevne dem. Don Quijote svarte at han selv skulle hete hyrden Quijotiz, baccalaureu­ sen hyrden Carrascon, og presten Teologambro, og Sancho Panza hyrden Pancino. De andre ble helt overveldet over å se don Quijotes nye galskap, men for at han ikke skulle forlate landsbyen på ridderferd enda en gang, og de håpet han kunne kureres, føyet de seg etter hans nye plan og uttalte at hans galskap var klokskap, og tilbød seg å bli deltagere i hans nye hyrdeliv. - Dessuten, sa Samson Carrasco, - er jeg, som alle vet, en høyst berømt poet og skal ustanselig komponere hyrdedikt eller hoffdikt, eller hva jeg nå kan finne på, for å underholde oss på vare omflakk­ ende vandringer på avsides og øde steder. Og det som er viktigst, mine herrer, er at hver og en av oss må velge navnet på den hyrdinne vi ønsker å besynge i våre vers, og at vi ikke lar et eneste tre, hvor hårdt det enn er, få stå uten at vi risser inn, eller graverer hennes navn, slik det er skikk og bruk hos forelskede hyrder. - Det passer som fot i hose, svarte don Quijote, - for jeg er fri til å sette navn på en oppdiktet hyrdinne, for her har vi Dulcinea av Toboso, disse breddenes fryd, engenes smykke, skjønnhetens støtte, 885

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kremen av all ynde, og kort sagt, én som all hyllest vil passe til, hvor overdreven den enn måtte være. - Det er sant nok, sa presten, - men vi skal lete etter mer omgjengelige hyrdinner, for om de ikke er passende, må de i alle fall ikke være upassende. Til dette tilføyet Carrasco: - Mangler vi navn, tar vi dem bare fra bøker og skrifter som verden er full ay: Phyllis, Amaryllis, Diana, Flérida, Galatea og Belisarda; de selges på alle markedsplasser, og vi kan nok kjøpe dem og betrakte dem som våre. Om min dame, eller rettere sagt, min hyrdinne, til­ feldigvis skulle hete Ana, priser vi henne under navnet Anarda; og er det Francisca, vil jeg kalle henne Francenia, og om det er Lucia, Lucinda, for alt ordner seg slik; for det er hipp som happ. Og Sancho Panza, om han skulle komme inn i vårt broderskap, kunne lovprise sin kone Teresa Panza under navnet Teresaina. Don Quijote lo godt av anvendelsen av navnet; og presten roste hans ærbare og høyverdige beslutning, og tilbød seg på nytt å ledsage ham i all den tid han var fri fra alle sine pålagte plikter. Dermed tok de farvel med ham, de ga ham gode råd om å passe helsen ved å spise bare det som var godt. Tilfeldigheten ville at niesen og husholdersken hørte samtalen mel­ lom de tre, og straks de gikk, kom begge inn til don Quijote, og nie­ sen sa til ham: - Hva betyr dette, herr onkel? Nå når vi trodde at Deres nåde ville holde seg hjemme, og føre et rolig og aktverdig liv, vil De altså dra inn i nye labyrinter, og bli som sangen sier: «Vesle-hyrde hvor kom­ mer du fra, Hyrde-lille, hvor drar du hen?» De er for gammel til å begynne på nytt. Til dette tilføyet husholdersken: - Vil Deres nåde kunne utholde siestaen under åpen himmel om sommeren, nattefukten og ulvehylene om vinteren? Å, nei, det er et liv og et yrke for robuste, garvede menn som er oppdradd til et slikt arbeide fra de lå i svøp. Så når galt skal være, er det bedre å være vandrende ridder enn gjeter. Hør herre, og følg mitt råd som jeg ikke gir etter å ha proppet meg med brød og vin, men helt fastende, og med mine femti år på baken; hold Dem hjemme, sørg for Deres eiendom, gå ofte til skrifte, hjelp de fattige og jeg kan av fullt hjerte si, det ville gå Dem vel. - Ti stille, mine døtre, svarte don Quijote, - jeg vet godt hva mine plikter er. Bring meg i seng, for jeg føler meg ikke helt bra. Og vær sikker på at om jeg er vandrende ridder eller hyrde til fots, skal jeg 886

DON QUIJOTE

• alltid sørge for det dere har bruk for, som dere vil se av mine gjerninger. Og de gode døtrene - for det var husholdersken og niesen virkelig - bragte ham i seng, der de ga ham mat og stelte ham så godt som de kunne.

KAPITTEL LXXIV om hvordan don Quijote ble syk, om det testamente han satte opp, og om hans død

Siden de jordiske ting aldri er evige, og alltid svekkes fra sin første begynnelse og inntil sin ende, særlig menneskenes liv, og siden don Quijote ikke hadde noe privilegium fra himmelen på å forsinke sitt eget livsløp, nådde han sin ende og sin slutt da han minst ventet det. For enten det var den melankoli som nederlaget skapte i ham, eller det var himmelens bestemmelse som forordnet det, slo feberen ned i ham og holdt ham i sengen i seks dager, hvor han stadig fikk besøk av sine venner, presten, baccalaureusen og barberen, og uten at hans gode væpner Sancho Panza forlot hans hodegjerde. Disse trodde at sorgen over å ha blitt beseiret og ikke å få sitt ønske oppfylt om å se Dulcinea fri og løst fra trolldommen, hadde bragt ham dit, og de forsøkte på alle måter å muntre ham opp. Og baccalaureusen sa til ham at han skulle ta seg sammen og stå opp for å begynne sitt hyrdeliv. I det øyemed hadde han skrevet en ekloge, og den var langt bedre enn alle de Sannazaro hadde skrevet, og av sine egne penger hadde han kjøpt to berømte hunder for å vokte buskapen, den ene het Barcino og den andre Butron, som han hadde kjøpt av en driftekar fra Quintanar. Men selv ikke dette kunne få don Quijote ut av tungsinnet. Vennene sendte bud på legen, som tok pulsen på ham og ikke var særlig fornøyd, og sa at han uansett burde sørge for sjelens velbefin­ nende, for legemets var i fare. Dette hørte don Quijote med sinnslikevekt; men det gjorde ikke husholdersken, niesen og væpneren som begynte å gråte så inderlig som om han allerede lå død foran dem. Det var legens mening at melankolien og gremmelsen holdt på ta livet av ham. Don Quijote ba dem om å bli latt alene, for han ville sove litt. Det gjorde de, og han sov i ett strekk, som man sier, mer enn seks

887

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

timer. Det var så lenge at det fikk husholdersken og niesen til å tro at han ville sove seg inn i døden. Han våknet etter den nevnte tiden og utropte med høy røst: - Lovet være den allmektige Gud, som har vist meg så meget mis­ kunn! Hans barmhjertighet har ingen ende, og den forkortes og hind­ res ikke av menneskenes synder. Niesen lyttet oppmerksomt til onkelens ord, og hun mente at de virket mer sammenhengende enn han pleide å uttale dem, i det minste i løpet av denne sykdommen, og spurte så: - Hva er det Deres nåde sier, herre? Er det noe nytt? Hvilken mis­ kunn er dette, eller hvilke synder dreier det seg om? - Miskunn, niese, svarte don Quijote, - er det Gud i dette øye­ blikk har vist meg, og som jeg sa, mine synder ikke hindrer. Jeg har nå fri og klar dømmekraft, uten uvitenhetens dystre skygger som ble kastet over meg av min beske og stadige lesning av de avskyelige ridderbøkene. Jeg har nå innsett deres tåpeligheter og narrespill, og det tynges jeg bare av fordi jeg ble revet ut av denne villfarelsen så sent at det ikke gir meg tid til å forbedre meg ved å lese andre som er lys for sjelen. Jeg føler, niese, at jeg er ved dødens grense, og jeg ville gjerne få en slik død at man kan forstå at mitt liv ikke har vært så slett at jeg etterlater meg et ry som gal; for ettersom jeg har vært det, ville jeg ikke gjerne bekrefte denne sannhet gjennom min død. Hent så mine gode venner: presten, baccalaureus Samson Carrasco og barberen mester Nicolås, for jeg vil skrifte og skrive mitt testa­ mente. Men det slapp niesen i og med at de tre kom inn. Knapt hadde don Quijote sett dem, før han sa: - Ønsk meg til lykke, gode herrer, for at jeg ikke lenger er don Quijote av la Mancha, men Alonso Quijano som for mitt levevis fikk tilnavnet den gode. Jeg er nå en fiende av Amadis av Gaula og hele det talløse slenget av hans ætt; og føler avsky for alle de verdslige historiene om det vandrende ridderskap. Jeg innser min tåpelighet og den fare det satte meg i å ha lest dem, og ved Guds nåde er jeg blitt klok av skade og avskyr dem. Da de tre hørte ham si det, trodde de antagelig at en ny form for galskap hadde grepet ham. Og Samson sa: - Nå når vi har fått nytt om at fru Dulcinea er befridd fra forhek­ selsen, da kommer De med det? Nå når vi er like ved å bli hyrder, for å tilbringe livet med sang, som noen fyrster, så vil Deres nåde bli eneboer? Ti bare stille, kom til Dem selv og hold opp med det snak­ ket. - Det snakket har inntil nå, repliserte don Quijote, - virkelig vært

888

DON QUIJOTE

meg til skade, men nå skal det ved min død, med himmelens hjelp, bli til min fordel. Jeg, mine herrer, føler at jeg raskt er i ferd med å dø; skyv spøken til side og bring meg en skriftefar som jeg kan skrifte for, og en skriver som kan sette opp mitt testamente, for i en slik situasjon som denne bør ikke mennesket spøke med sjelen, og derfor, mens herr sognepresten skrifter meg, hent da skriveren. De så på hverandre forbløffet over don Quijotes ord, og selv om de var i tvil, ville de tro ham. Ett av de tegn som fikk dem til å tro at han holdt på å dø, var at han så raskt hadde gått fra gal til klok, for i tillegg til de nevnte ordene, la han til mange andre som var så vel uttrykt, så kristne og så sammenhengende at han fullstendig fjernet all tvil, og fikk dem til å tro at han var ved sin fulle forstand. Presten fikk alle ut og ble alene med ham og skriftet ham. Samson gikk etter skriveren, og kort etter kom han tilbake med ham og sammen med dem Sancho Panza. Og denne Sancho — som alt gjennom baccalaureusen hadde fått vite i hvilken tilstand hans herre var i - fant husholdersken og niesen så gråtkvalte at han selv begynte å utgyde tårer. Skriftemålet var over, og presten kom ut og sa: - Han dør sannelig, og sannelig er Alonso Quijano den gode ved sin fulle forstand; vi kan gå inn så han får satt opp sitt testamente. Denne nyheten ga et sterkt press på husholderskens, niesens og Sancho Panzas, væpnerens tårefylte øyne og det i den grad at den fikk tårene til å strømme fra øynene, og tusen sukk steg opp fra brystet. For som det en gang ble sagt, så lenge don Quijote var Alonso Qui­ jano den gode, rett og slett, og så lenge han var don Quijote av la Mancha, var han alltid fredsommelig av gemytt og behagelig i om­ gang, og derfor var han ikke bare avholdt av alle sine, men også av alle dem som kjente ham. Så kom skriveren sammen med de andre, og etter at innledningen til testamentet var satt opp og han hadde overgitt seg i Guds hender, sammen med alle de kristelige omstendigheter som kreves, kom han til de enkelte bestemmelsene og sa: - Item, det er min vilje at Sancho Panza, som jeg i min galskap gjorde til min væpner og som har visse penger i sin varetekt, ikke skal avkreves eller bli stilt til regnskap for dem, da det mellom ham og meg har eksistert visse regnskaper som omfattet å ta og å gi. Hvis det skulle bli noe til overs etter at han har tatt seg betalt det jeg skylder ham, skal han ha resten, som nok ikke er meget, og det skal være ham vel unt. Ettersom jeg som gal kunne gi ham guvernørskapet over en øy, ville jeg gjerne nå når jeg er blitt forstandig, ha gitt ham et

889

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

kongedømme, da hans enkle vesen og trofaste handlemåte fortjener det. Så vendte han seg mot Sancho og sa: - Tilgi meg, min venn, at jeg har gitt deg anledning til å virke like gal som jeg, og lot deg falle ned i den samme villfarelse som jeg, nemlig at det fantes og finnes vandrende riddere i verden. - Å, svarte Sancho gråtende. - Deres nåde må ikke dø, men følg mitt råd, herre, og lev i mange år til, for den største galskap et men­ neske kan begå i dette liv, det er å legge seg til å dø uten videre, og uten at noen dreper ham, og at ingen andre hender enn melankoliens gjør ende på ham. Nå må De ikke være doven, men stå opp av denne sengen og la oss dra ut på landet kledd som hyrder, slik vi har avtalt. Kanskje finner vi bak noen busker fru Dulcinea befridd for forhekselsen, så ingen har sett maken. Om det er slik at de holder på å dø av sorg over å se Dem beseiret, kast skylden på meg og si at jeg hadde salet opp Rocinante så dårlig at De ble slått over ende. Så meget mer som Deres nåde har sett i ridderbøkene at det er helt vanlig at riddere slår hverandre over ende, og den som beseires i dag, blir seierherre i morgen. - Slik er det, sa Samson, - og den gode Sancho Panza har helt rett når det gjelder slike saker. - Mine herrer, sa don Quijote, - la oss ta det punkt for punkt, for i fugleredene fra i fjor, finnes det ingen fugler i år. Jeg var gal, jeg er blitt forstandig; jeg var don Quijote av la Mancha, og er nå, som sagt, Alonso Quijano den gode. Kunne så min anger og min sanndruhet bringe meg tilbake i den anseelse De hadde for meg, og gå så videre herr skriver. Item, jeg forordner at min eiendom, fullt og helt, skal gå til Antonia Quijana, min niese, som her er til stede, etter først å ha trukket fra den alt det som er nødvendig for å oppfylle de bestemmel­ ser jeg alt har tatt; den første utbetalingen skal gå til å dekke lønnnen jeg skylder for den tid husholdersken har tjent meg og dessuten tyve dukater til en kledning. Som testamentfullbyrdere utpeker jeg herr sognepresten og baccalaureus Samson Carrasco, som er her til stede. Item, er det min vilje at om Antonia Quijana, min niese, skulle ønske å gifte seg, la henne da gifte seg med en mann, om hvem man først har fått bekreftet at han overhodet ikke vet hva ridderbøker er for noe; og i tilfelle av at man får vite at han vet det, og min niese allikevel vil gifte seg med ham, og gifter seg, skal hun miste alt det jeg har bestemt, noe mine eksekutorer skal dele ut som fromme gaver, slik de finner for godt. Item, jeg ber de nevnte eksekutorer om at hvis tilfeldigheten fører til at de blir kjent med den forfatteren som

890

DON QUIJOTE

det sies skrev en bok som finnes rundt omkring under tittelen Annen del av don Quijote av la Manchas bedrifter, skal de på mine vegne, så innstendig som de kan, be ham tilgi at jeg ga ham påskudd til å nedtegne så mange og så store galskaper; for jeg forlater dette liv med det samvittighetsnag å ha gitt ham påskudd til å skrive den. Dette avsluttet testamentet, så falt han i avmakt og ble liggende utstrakt i sin fulle lengde i sengen. Alle ble urolige og løp til for å hjelpe ham, og i de tre dagene han levet etter å ha oppsatt testamente, besvimte han ganske ofte. Hele huset var i opprør, men til tross for det spiste niesen, husholdersken skålte og Sancho Panza gledet seg, for det å arve noe, stryker ut eller demper noe av arvingens smerte som den avdøde etterlater seg. Så kom don Quijotes siste dag etter at han hadde mottatt alterets sakramenter og etter at han hadde uttrykt sin avsky for ridderbøkene med mange og treffende ord. Skriveren var til stede og sa at han aldri i noen ridderbok hadde lest at noen vandrende ridder hadde dødd i sin seng så fredelig og kristelig som don Quijote. Og han, omgitt av medfølelse og tårer fra alle som der var til stede, oppga sin ånd; jeg mener at han døde. Da sognepresten så dette, ba han skriveren om å bekrefte hvordan Alonso Quijano den gode hadde forlatt dette liv og døde på natur­ lig vis. Og at han ba om denne skriftlige bekreftelse for å fjerne alle muligheter til at en annen forfatter enn Cide Hamete Benengeli skulle la ham gjenoppstå på falskt vis og skrive uendelige historier om hans bedrifter. Dette var det endelikt den skarpsindige lavadelsmann fra La Man­ cha fikk, hvis hjemsted Cide Hamete Benengeli ikke ville angi for å kunne overlate det til alle byer og landsbyer i La Mancha å strides seg imellom for å gjøre ham til sin sønn og betrakte ham som sin egen, slik de syv byer i Grekenland strides om Homer. Her skal vi da ikke ta med Sanchos, niesens og husholderskens tårer over don Quijote, eller de nye inskripsjonene over graven, skjønt Samson Carrasco skrev dette: Her hviler en adelsmann, med et mot så døden selv historien den er sann led tap i siste duell; vår tapre ridder holdt stand. Han dro sitt sverd uten frykt, ble ofte nok kvestet stygt

891

MIGUEL DE CERVANTES SAAVEDRA

var fugleskremsel og mandig; i døden ble han forstandig, i livet var han forrykt.

Og den kloke og besindige Cide Hamete sa til sin penn: Her skal du henge fra en streng på denne kroken, enten du er godt spisset eller dårlig skåret, min penn, der du skal leve i lange århundrer om ikke innbilske og slette historikere tar deg ned for å profanere deg. Men før de tar deg, kan du varsle dem og si på den beste måte du kan: Vekk med labben, vekk, vekk, vekk rør meg ikke, niks og nei. Slik en dåd den var bestemt utelukkende for meg.

For meg alene ble don Quijote født, og jeg for ham; han visste å handle, jeg å skrive, vi to alene eksisterer for hverandre, til tross for den falske forfatter fra Tordesillas, som var frekk nok, eller kan­ skje vil vise seg frekk nok til å nedskrive med grov og dårlig spisset strutsefjær min tapre ridders bedrifter, for det er ikke en byrde hans skuldrer kan bære eller et emne for hans forkjølte talent. Si ham om du skulle treffe ham at han lar don Quijotes trette og allerede smuldr­ ende ben få lov å hvile i graven, og ikke trekk ham, i tross mot alle dødens lover, til Gammel-Castillas sletter etter å ha dradd ham opp av graven der han virkelig og i sannhet ligger utstrakt så lang han er, ute av stand til å foreta en tredje akt og nok én utreise. For å drive gjøn med alle de utferdene som så tallrike vandrende riddere ga seg i kast med, er det nok med hans to ferder og akter og de to bindene, som han gjennomførte og som vakte slik glede og velvilje hos de folk den nådde frem til, både i Spania og i fremmede land og riker. Og derved oppfyller du din kristne tro og gir gode råd til den som vil deg ondt, og jeg blir tilfreds og stolt over å ha vært den første som helt og fullt fikk nyte fruktene av hans skrifter, slik han ønsket. Mitt ønske har ikke vært noe annet enn å skape avsky i menneskene over de falske og fjollete historier i ridderbøkene, som nå snubler over min ekte don Quijotes historier, og dermed, uten tvil, vil falle over ende. Vale. ENDE 892

En

note om de innskutte diktene

Den første norske oversettelsen av Don Quijote kom i en overset­ telse av Nils Kjær og Magnus Grønvold i 1916 og 1918 på Cammermeyers Forlag, Kristiania. Fra den utgaven har oversetteren lant selvmorderen Grisostomos sang, første del, kapittel 14. Den har en så fin arkaiserende stil at det var fristende å sette den inn som en hyllest til de to første oversetterne. For øvrig vil oversetteren av den foreliggende utgaven rette en hjer­ telig takk til Kari Nåumann som har bearbeidet alle mine famlende poetiske forsøk, og gitt dem sin endelige form. Her kan det tilføyes at i annen del, kapittel 69, dukker det opp en hel strofe av Garcilaso de la Vega (1503?—1536), fra tredje ekloge, eller hyrdedikt, som her er gjengitt fra Kari Nåumanns gjendiktning i antologien Spansk Gullalder: Renessanse- og Barokk-diktning, De norske Bokklubbene, 1993. I de to delene av Don Quijote finnes det nærmere femti dikt i til­ legg til enkelte løsrevne sitater fra én til fire verselinjer fra dikt som var velkjente for datidens lesere. I tre av de parodiske diktene som følger Fortalen, har forfatteren moret seg med en lek som var på moten mellom 1604 og 1606, nemlig å stryke halvparten av rimet, slik at leseren skulle gjette seg til resten. Dette er så spesielt at disse tre er blitt strøket. Det er de eneste strykningene i hele verket. Ame Worren