Berlin : nederlaget 1945 8204099924

Citation preview

NTONY BEEVOR n M51

«... et rent mesterskudd. Den kan ikke anbefales varmfnok -Yngvar Ustvedt i VG

Be run NEDERLAGET 1945 EXTRA: An to ny Beevor

intervjuet av Fredrik Wandrup

VW/

BERLIN Nederlaget 1945

Antony Beevor

BERLIN Nederlaget 1945 Oversatt av Arne-Carsten Carlsen

El Nasjonalbiblioteket * Depot d. Di loteket

NWDAMM&SØN

© 2004 N.W. DAMM & SØN AS © 2002 Antony Beevor

ISBN 82-04-09992-4

4. opplag 2005 Originalens tittel: BERLIN - The Downfall 1945 Utgitt i Norge første gang i 2003 av N.W. DAMM & SØN AS. Utgitt etter avtale med Andrew Numberg Associates, London. Boken ble utgitt første gang på engelsk i 2002 av forlaget Viking - et imprint av Penguin Books. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten sær­ skilt avtale med N.W. Damm & Søn AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Oversettelse: Ame-Carsten Carlsen Omslagsdesign: Boris Henriksen Kart: ” Raymond Turvey Sats: AIT Trondheim AS Trykk og innbinding: NordBook AS, Skien 2005

Omslagsbilder: Bildet på forsiden viser Røde Armé-soldater under kampene om Berlin. (Ullsteinbild/Novosti, Berlin). Baksiden: En liten pike tar farvel med en tysk soldat på 16 år før han sendes til en russisk fangeleir. (BPK, Berlin).

Opplysninger om forfatteren og hans bøker finner du på: www.antonybeevor.com og www.damm.no

INNHOLD

LISTE OVER ILLUSTRASJONER .............................................. iii KART................................................................................................ vii ORDLISTE ................................................................................... xxv FORORD .................................................................................... xxix 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9. 10. 11. 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22.

Berlin i det nye året ...................................................................... 1 «Korthuset» ved Weichsel ........................................................ 11 Ild og sverd og «edelt raseri» .................................................. 25 Den store vinteroffensiven ........................................................ 41 Angrepet mot Oder ................................................................... 59 Øst og vest .................................................................................. 80 Opprydding i de bakre områdene .......................................... 100 Pommern og brohodene ved Oder ......................................... 120 Angrepsmål Berlin...................................................................... 142 Kamariljaen og generalstaben ................................................. 155 Forberedelser til nådestøtet ...................................................... 173 Venting på stormangrepet ........................................................ 181 Amerikanere ved Elben ............................................................ 199 Like før slaget ............................................................................ 215 Zjukov på Reitwein Spur ......................................................... 225 Seelow og Spree ......................................................................... 243 Førerens siste fødselsdag .......................................................... 259 De gylne fasaners flukt ............................................................ 272 Den bombarderte byen ............................................................ 292 Falske forhåpninger .................................................................. 304 Kamper i byen ........................................................................... 324 Kamper i skogen ........................................................................ 343

Sviket mot testamentet .............................................................. Fiihrerddmmerung...................................................................... Rikskanselliet og Riksdagen.................................................... Sluttkampen ................................................................................ Nae victis! ................................................................................... Mannen på den hvite hesten ...................................................

354 370 386 403 424 441

REFERANSER ................................................................................. KILDEHENVISNINGER ............................................................... UTVALGT BIBLIOGRAFI ............................................................ REGISTER ........................................................................................ OM ANTONY BEEVOR .............................................................. ANTONY BEEVOR INTERVJUET AV FREDRIK WANDRUP, DAGBLADET...................................

453 457 502 515 544

23. 24. 25. 26. 27. 28.

546

LISTE

OVER

ILLUSTRASJONER

Forsatsblad Tyske krigsfanger føres forbi Brandenburger Tor på vei til fangenska­ pet.

1. Hitlerjugend under kampene i Lauban i Schlesien. 2. En del av Grossdeutschland-korpset blir inspisert i en skog i ØstPreussen før det sovjetiske angrepet. 3. Volkssturm-soldater fanget i Insterburg i Øst-Preussen. 4. Berlinere etter et kraftig luftangrep. 5. En gruppe med tyske flyktninger fra Schlesien på flukt fra Den røde hær. 6. Tropper fra Den røde hær marsjerer inn i en østprøyssisk by. 7. Motoriserte sovjetiske tropper drar inn i den østprøyssiske byen Muhlhausen. 8. Tropper fra Den røde hær okkuperer Tilsit. 9. En selvdreven sovjetisk stormkanon trenger inn i Danzig. 10. En Hitlerjugend under en Volkssturm-parade, revet med av Goebbels. 11. To tyske soldater under forsvaret av den beleirede schlesiske hovedstaden Breslau. 12. SS-pansergrenaderer før et motangrep i sørlige Pommern. 13. Goebbels dekorerer en Hitlerjugend etter gjenerobringen av Lau­ ban. 14. Tyske kvinner og barn forsøker å flykte vestover med tog. 15. Utsultede flyktninger samler bøkenøtter i en skog i nærheten av Potsdam. iii

B E R LI N - N E 0 E R L A G ET 1945

16. Eva Braun etter SS Gruppenfiihrer Hermann Fegeleins bryllup med hennes søster Gretl i Berchtesgaden. 17. Leger fra Den røde hær behandler overlevende fra Auschwitz. 18-19. En tysk ingeniør etter å ha begått selvmord sammen med sin familie før Den røde hærs ankomst. 20. En tysk soldat som er hengt etter ordre av general Schorner. 21. En lag fra Hitlerjugend jakter på tanks, med panzerfauster festet til syklene. 22. Reichsfiihrer SS Heinrich Himmler, som sjelden holdt i et våpen, men likevel drømte om å være militær leder. 23. Marskalk Stalin og Winston Churchill på Jalta. 24. En T-34 fra marskalk Zjukovs 1. hviterussiske front krysser Oder. 25. Sovjetiske ingeniørsoldater bygger bro over Oder for å forberede angrepet på Berlin. 26. Soldater fra Den røde hær gjenvinner en antitankkanon på Oders gjennomvåte floslette. 27. Sovjetiske kvinner befris fra tvangsarbeid av Den røde hær i nær­ heten av Berlin. 28. En improvisert gravplass i Berlins ruiner. 29. Hitler klapper en av sine yngste forsvarere i nærvær av Artur Axmann, lederen for Hitlerjugend. 30-33. Den røde hær kjemper fra gate til gate for å erobre «fascistdyrets hule». 34. Over Moltke-broen for å angripe «Himmlers hus» - innenriksministeriet - og deretter Riksdagen. 35. Sovjetisk stormkanon skyter langs en gate i Berlin. 36. En gjennomhullet Folkevogn ved Rikskanselliet. 37. Styrker fra 1. ukrainske front blir sendt for å knuse Niende armé i furuskogen sør for Berlin. 38. Tyske soldater overgir seg til Den røde hær i Berlin. 39. Tropper fra det sovjetiske kavaleriet vasker seg på gaten i Berlin. 40. Matlaging i ruinene. 41. Den røde hær møter US Army: Oberst Ivanov utbringer en skål, i nærvær av generalmajor Robert C. Macon fra 83. infanteridi­ visjon. iv

42. Tyske sivile på flukt fra Den røde hær krysser den ødelagte jernbanebroen over Elben til amerikansk område. 43. Slutt på krigen for Hans-Georg Henke, en utskrevet tenåring. 44. En såret sovjetisk soldat behandles av en kvinnelig sanitetssoldat. 45. General Stumpff, feltmarskalk Keitel og admiral von Friedeburg kommer til Karlshorst 9. mai for å undertegne den endelige kapi­ tulasjonen. 46. En soldat fra Den røde hær forsøker å ta sykkelen fra en berliner. 47. Marskalk Zjukov leder seiersparaden på hesten som hadde kastet av Stalin. 48. Zjukov sammen med general K.E Telegin, lederen av politisk avdeling, og general Ivan Serov, sjefen for NKVD. 49. Besøk på slagmarken inne i Riksdagen.

KREDITERING FOR

FOTOGRAFIER

AKG London: 3, 6, 7, 8, 9, 13, 17, 22, 24, 26, 28, 34, 37, 40, 42. Alexander Ustinov/Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin: 27. Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin: 16, 21, 39, 43. Bundesarchiv Bild, Koblenz: 2 (146/85/22/20), 47 (183/K0907/310). Chronos, Berlin: 18, 19, 36. Hilmar Pabel/Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin: 15. Hulton Getty: 46. Imperial War Museum, London: 10 (FLM 3345), 29 (FLM 3351), 30 (FLM 3349), 31 (FLM 3348), 32 (FLM 3346), 33 (FLM 3350). Jiirgen Stumpff/Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Berlin: 45. National Archives and Records Administration, Maryland: 20 (111SC-205221), 41 (lll-SC-205367), 49 (306-NT-885-C2). PK-Benno Wundschammer/Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz, Ber­ lin: 1. Private Collection/Novosti/Bridgeman Art Library: 23, 25. Ullstein Bild, Berlin: 4, 5, 11, 12, 14, 38, 44. Viktor Tjomin: Forsatsblad, 35.

Alle anstrengelser er gjort for å få kontakt med samtlige copyrightinnehavere. Utgiverne vil gjerne i senere utgaver rette opp eventuelle feil eller utelatelser som de er blitt gjort oppmerksom på.

vi

K fi RT

vi i i

ix

X

xii

"ØSTERSJØ-BALKO NG EN " POMMERN, FEBRUAR-MARS

xiii

xi v

XV

XVI

xvii

xviii

xix

XX

XXI

10

kilometer

xxii

xxiii

ORDLISTE

Alle data som er oppgitt i denne boken, refererer til 1945 hvis ikke noe annet er opplyst.

BdM Bund deutscher Mådel, Forbund for tyske piker, kvinnelig mot­ stykke til Hitlerjugend. Fritz Russisk navn på en tysk soldat. I flertall brukt om tyskere i sin alminnelighet. frontovik Soldat i Den røde hær med fronterfaring. Ivan (eller Iwan på tysk) En vanlig sovjetisk soldat. Uttrykk brukt både av Den røde hær og av tyskere. Kessel (tysk for kjele) En troppeavdeling som er omringet av fienden. Landser En vanlig tysk infanterist med fronterfaring. Motstykke til Den røde hærs frontovik. NKVD Sovjetisk hemmelig politi, kontrollert av Lavrentij Berija. Mili­ tære NKVD-avdelinger - NKVD-geværdivisjoner for det meste satt sammen av NKVDs frontgarderegimenter- var tilknyttet alle sovjetiske front-kommandoer. NKVD-sjefen ved hver front var ansvarlig bare overfor Berija og Stalin, ikke overfor den militære kommandokjeden i Den røde hær. OKH Oberkommando des Heeres, i teorien overkommandoen for den tyske hær, men i de senere stadier av krigen var dens viktigste rolle å være operasjonskommando for Østfronten. OKW Oberkommando der Wehrmacht, overkommandoen for alle væpnede styrker, hæren, Luftwaffe og Kriegsmarine, kontrollert av Hitler gjennom feltmarskalk Keitel og general Jodl. Den ledet operasjonene på alle fronter bortsett fra Østfronten. politisk avdeling En politisk offiser (politruk) var ansvarlig for den xxv

BERLIN-NEDERLAGET 1945

politiske opplæringen av alle soldater. Den politiske avdelingen i hver sovjetisk armé og front var underlagt Den røde hærs sentrale politiske administrasjon (GlavPURRKA). S-Bahn By- og forstadstog, for det meste på gatenivå, men noe under jorden. 7. avdeling En organisasjon ved hovedkvarteret til hver sovjetisk armé med hovedoppgave å demoralisere fienden. Tyske kommunister arbeidet under ledelse av sovjetiske offiserer, det gjorde også mange tyske krigsfanger som hadde gjennomgått «antifascistisk» opplæring i sovjetiske leirer. De var kjent av tyskerne som «Seydlitz-tropper» etter general von Seydlitz Kurzbach, som overga seg i Stalingrad og hjalp til med å opprette den såkalte Nasjonalko­ miteen for et fritt Tyskland, som var helt under NKVD-kontroll. SHAEF Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force Europe. sjtraf Kompani eller bataljon, den sovjetiske kopien av tysk Straf(straffe-)avdeling. Offiserer som var falt i unåde, desertører og refsede soldater ble oversendt til disse straffeavdelingene, hvor de i teorien fikk en mulighet til å gjenopprette «sin skyld med sitt blod». Dette betydde at de ble brukt i neste selvmordsoppdrag, som å rykke først frem gjennom et minefelt. S;£ra/-avdelinger hadde alltid en eskorte som var klar til å skyte ethvert medlem som nektet å adlyde ordre. SMERSJ Akronym for smert sjpionam (død over spioner), et navn angivelig valgt av Stalin selv på organisasjonen for kontraspio­ nasje som var knyttet til Den røde hærs enheter og formasjoner. Før april 1943, da Viktor Abakumov ble sjef, var den kjent som «spesialavdelingen» i NKVD. Stavka Den sovjetiske overkommandoen for de væpnede styrker, direkte under Stalins kontroll. Stabssjefen i 1945 var general Antonov. U-Bahn Undergrunnsjernbanen i Berlin. Verkhovnij Øverstkommanderende, betegnelsen som Zjukov og andre høyere kommandanter brukte når de omtalte Stalin.

xxvi

MILITÆRE

ORGANISASJONER

Armégruppe og front En tysk «armégruppe» eller en «front» i Den røde hær besto av et antall armeer under en enkelt øverstkomman­ derende. Avhengig av forholdene kunne styrken variere kolossalt - fra 250 000 til over en million mann. Armé Hver tyske armé, som regel med styrke varierende fra 40 000 til mer enn 100 000 mann, får navnet sitt skrevet fullt ut i teks­ ten, for eksempel Niende armé eller Tredje panserarmé. Sov­ jetiske armeer, vanligvis mindre, blir skrevet slik: 47. armé eller 2. gardetankarmé. De fleste armeer besto som regel av to eller tre korps. En sovjetisk tankarmé hadde i teorien 620 tanks og 188 motoriserte stormkanoner. Korps Et korps besto av flere divisjoner, som oftest mellom to og fire. Et sovjetisk tankkorps besto imidlertid av tre tankbrigader med 65 tanks i hver, og var nærmere i størrelse til en fullt oppsatt tysk panserdivisjon. Divisjon Divisjoner varierte sterkt i størrelse. En sovjetisk geværdivisjon skulle i teorien mønstre 11 780 mann, men de fleste hadde mellom 3 000 og 7 000 mann. Tyske infanteridivisjoner var i 1945 ofte enda mer underbemannet. Brigade Denne formasjonen, mellom regiment og divisjon, ble mer brukt av US Army og britene enn av tyskerne og Den røde hær, som begge hadde minst to eller tre regimenter i hver divisjon. Den røde hær hadde imidlertid tre tankbrigader i hvert tank­ korps. Regiment Dette besto av minst to eller tre bataljoner, med opp imot 700 mann i hvert, men ofte langt færre. Bataljon Hver bataljon besto av minst tre geværkompanier - hvert xx vi i

av dem teoretisk på rundt 80 mann - samt støttekompanier, med maskingeværer, bombekastere eller antitankkanoner, og dessuten transport- og forsyningskompanier.

FORORD

«Historien legger alltid vekt på de avsluttende begivenheter,» bemer­ ket Albert Speer bittert til de amerikanske forhørslederne like etter at krigen var slutt.1 Han kunne ikke utstå tanken på at Hitler-regimets tidlige prestasjoner ville bli fordunklet av det endelige sammenbrud­ det. Men i likhet med andre fremtredende nazister nektet Speer å erkjenne at det ikke er mye som er mer avslørende for politiske ledere og deres systemer enn måten de faller på. Det er derfor temaet om nasjonalsosialismens endelige nederlag er så fascinerende, og også så viktig i en tid da tenåringer, særlig i Tyskland, finner mye å beundre i Det tredje rike.2 Det var bare litt over to år tidligere at nazistenes fiender for første gang hadde vært i stand til å forestille seg hevnens øyeblikk. 1. feb­ ruar 1943 stanset en sint sovjetisk oberst en gruppe utmagrede tyske fanger blant steinhaugene i Stalingrad. «Slik kommer Berlin til å se ut!» skrek han. Da jeg leste disse ordene for omtrent seks år siden, skjønte jeg øyeblikkelig hva den neste boken min måtte dreie seg om. Blant graffitien som er bevart på murene til Riksdagen i Berlin, kan man fremdeles se de to byene koblet sammen av russere som hove­ rer over sin hevn, etter at de hadde presset inntrengerne fra det aller ytterste østlige fremstøtet deres helt tilbake til hjertet av Das Reich. Hitler var også hele tiden besatt av dette avgjørende nederlaget. I november 1944, da Den røde hær gikk i stilling ved Das Reichs østgrense, pekte han tilbake på Stalingrad. Alle Tysklands tilbakeslag begynte «med de russiske armeenes gjennombrudd på den rumenske fronten ved Don i november 1942», sa han i en større tale.3 Han bebreidet sine uheldige allierte, som var utilstrekkelig bevæpnet og ble oversett på de sårbare flankene på begge sider av Stalingrad, men ikke xxix

BERLIN-NEDERLAGET 1945

sin egen avsindige avvisning av å ta hensyn til faresignalene. Hitler hadde ikke lært noe og ikke glemt noe. Den samme talen viste med fryktinngytende klarhet hvilken for­ vrengt logikk det tyske folk hadde latt seg fange i. Da den ble utgitt, hadde den tittelen «Kapitulasjon betyr utslettelse».4 Han advarte om at hvis bolsjevikene vant, var det tyske folks skjebne ødeleggelse, vold­ tekt og slaveri, med «umåtelige kolonner av menn som trasker langs veien til den sibirske tundra».5 Hitler nektet frenetisk å erkjenne konsekvensene av sine egne hand­ linger, og det tyske folk skjønte altfor sent at de var fanget i en for­ ferdelig sammenblanding av årsak og virkning. I stedet for å utrydde bolsjevismen, som Hitler hadde påberopt seg, hadde han brakt den til selve hjertet av Europa. Den redselsfullt grusomme invasjonen av Russland var blitt utført av en generasjon av tysk ungdom som var oppflasket på en djevelsk dyktig blanding. Goebbels’ propaganda ikke bare umenneskeliggjorde jøder, kommissærer og hele den slaviske befolkningen, den fikk det tyske folk til å frykte og hate dem. Gjennom disse gigantiske forbrytelsene hadde Hitler klart å lenke hele nasjonen til seg, og de forestående voldshandlingene fra Den røde hærs side var selvoppfyllelsen av lederens profeti. Selv om Stalin likte å ta i bruk symboler når det passet ham, var han langt mer utspekulert. Hovedstaden i Das Reich var selvsagt «høy­ depunktet på alle operasjonene vår hær har gjennomført i denne kri­ gen»,6 men han hadde andre vitale interesser. Ikke den minste av disse var planen som ble utarbeidet under Lavrentij Berija, Stalins minister for statlig sikkerhet, om å ribbe atomforskningsinstituttene i Berlin for alt utstyr og uran før amerikanerne og britene nådde dit. Arbei­ det som var i gang i Manhattan-prosjektet i Los Alamos var allerede velkjent i Kreml, takket være den prokommunistiske spionen dr. Klaus Fuchs. Sovjetisk forskning lå langt akterut, men Stalin og Berija var overbevist om at hvis de klarte å få tak i de tyske laboratoriene og forskerne i Berlin før de vestallierte kom dit, kunne de også produsere en atombombe på samme måte som amerikanerne. Omfanget av menneskelig tragedie mot slutten av krigen er hinsi­ des fantasien til enhver som ikke opplevde den, men særlig til dem som har vokst opp i det demilitariserte samfunnet i tiden etter den xxx

kalde krigen. Likevel har dette skjebnesvangre øyeblikket for millio­ ner av mennesker fremdeles mye å lære oss. En viktig lærdom er at man bør være uhyre varsom med noen form for generalisering når det gjelder individuell oppførsel. Ekstreme menneskelige lidelser og til og med fornedrelser kan fremkalle det beste så vel som det verste i menneskelig natur. Menneskelig atferd avspeiler for en stor del det fullstendig uforutsigelige ved liv og død. Mange sovjetiske tropper, særlig i frontlinjeavdelinger, oppførte seg ofte med stor vennlighet overfor tyske sivile, i motsetning til dem som fulgte etter. I en verden med grusomhet og redsel hvor enhver forestilling om menneskelig­ het nesten var blitt ødelagt av ideologien, lyser noen få ofte uventet vennlige og selvoppofrende handlinger opp i det som ellers ville blitt en nesten uutholdelig historie.

Forskningsarbeidet til denne boken kunne umulig ha blitt utført uten hjelp av mange mennesker. Først og fremst er jeg dypt takknemlig overfor lederne og stabene i utallige arkiver: Oberst Sjuvasjin og sta­ ben i sentralarkivet i forsvarsdepartementer (TsAMO) i Podolsk, dr. Natalja Borisovna Volkova og staben hennes ved det russiske stats­ arkivet for litteratur og kunst (RGALI), dr. Vladimir Kuselenkov og dr. Vladimir Korotajev ved det militære russiske statsarkivet (RGVA), professor Kirill Mikhailovitsj Andersen og dr. Oleg Vladimirovitsj ved det russiske statsarkivet for sosial-politisk historie (RGASPI), dr. Manfred Kehrig, direktør for Bundesarchiv-Militårarchiv, Freiburg, og fru Weibl, dr. Rolf-Dieter Muller og kaptein Luckszat ved MGFA i Potsdam, professor dr. Eckhart Henning ved Archiv zur Geschichte der Max-Planck-Gesellschaft, dr. Wulf-Ekkehard Lucke ved Landesarchiv-Berlin, fru Irina Renz ved Bibliothek fur Zeitgeschichte i Stuttgart, dr. Lars Ericson og Per Clason ved Krigsarkivet i Stockholm, John E. Taylor, Wilbert Mahoney og Robin Cookson ved National Archives II, College Park, Maryland, dr. Jeffrey Clarke ved United States Army Center of Military History. Bengt von zur Muhlen, grunnleggeren av Chronos-Film, har vært spesielt generøs med arkivfilm og båndopptak av intervjuer med del­ takere. Jeg er også meget takknemlig for hjelpen fra Gerald Ramm og Dietmar Arnold i Berliner Unterwelten. xxxi

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Jeg er stor takk skyldig alle som hjalp meg så mye under reisene mine med råd, anbefalinger og gjestfrihet: i Russland dr. Galja og dr. Luba Vinogradova, professor Anatolij Aleksandrovitsj Tsjernobajev, og Simon Smith og Sian Stickings; i Tyskland William Durie, tidl, stats­ sekretær Karl-Giinther og fru von Hase, og Andrew og Sally Gimson; i De forente stater Susan Mary Alsop, generalmajor og Mrs. Charles Vyvyan, Bruce Lee, Mr. og Mrs. Charles von Luttichau og Martin Blumenson. Det har vært en stor glede for meg, og dessuten svært nyttig for denne boken, å samarbeide med BBC Timewatch. Jeg er meget takk­ nemlig overfor Laurence Rees, som hadde ideen, overfor dr. Tilman Remme, som jeg har lært mye av i hans hyggelige selskap, og over­ for Detlef Siebert, som ga slik generøs hjelp på et tidlig stadium med råd og intervjuobjekter. Andre som også har skaffet introduksjoner, opplysninger, hjelp og råd omfatter Anne Applebaum, Christopher Arkell, Claudia Bismarck, grev Leopold von Bismarck, sir Rodric Braithwaite, professor Christopher Dandeker, dr. Engel i Archiv der Freien Universitåt, professsor John Erickson, Wolf Gebhardt, Jon Halliday, Nina Lobanov-Rostovskij, dr. Catherine Merridale, professor Oleg Aleksandrovitsj Rsjesjevskij, professor Moshe Schein på New Yorks metodistsykehus, Karl Schwarz, Simon Sebag-Montefiore, Gia Sulkanisjvili, dr. Galja Vinogradova og lan Weston-Smith. Denne boken ville bokstavelig talt ikke vært mulig i den formen den har fått uten den glimrende hjelpen jeg har fått av dr. Luba Vino­ gradova i Russland og Angelica von Hase i Tyskland. Det har vært en ære og en glede å arbeide sammen med dem. Jeg er også meget takknemlig mot Sarah Jackson for alt arbeidet hennes med fotogra­ fisk research, mot Bettina von Hase for supplerende arkivgranskning i Tyskland og mot David List i England. Charlotte Salford har vært så vennlig å oversette dokumentene fra Krigsarkivet i Stockholm for meg. Jeg er dypt takknemlig mot professor Michael Burleigh, professor Norman Davies og dr. Catherine Merridale for at de har lest hele eller deler av manuskriptet og kommet med meget nyttig kritikk. Enhver feil som gjenstår, er naturligvis helt og holdent mitt ansvar. Jeg kan ikke takke Mark Le Fanu og forfatterforeningen nok for xxxii

å ha gjenvunnet websidene antonybeevor.com. antonybeevor.org og antonybeevor.net fra en nettokkupant. Disse kan nå brukes til å tilby en «forfatter-versjon» - en forfatters svar på regissørens versjon - og dermed skaffe tilgang til arkivalier og annet materiale som det ikke var plass til i den utgitte versjonen av boken. Som alltid står jeg i stor gjeld til min agent Andrew Nurnberg og til Eleo Gordon, redaktøren min i Penguin, som begge dyttet en opprin­ nelig nølende forfatter ut på denne veien. Enda en gang har min kone, forfatterkollega og første redaktør, Artemis Cooper, måttet finne seg i konstant fravær og mange ekstra byrder. Jeg er evig takknemlig.

1

BERLIN

I

DET NYE

ARET

Berlinere hadde lite å feire julen 1944, magre som de var av for små rasjoner og stress. En stor del av hovedstaden i Das Reich var blitt redusert til en grushaug av bombeangrepene. Berlin-talentet for svarte vitser var gått over i galgenhumor. Sarkasmen i denne lite festlige høytiden lød: «Vær praktisk, gi en kiste.» Stemningen i Tyskland hadde endret seg for nøyaktig to år siden. Rykter var begynt å svirre like før julen 1942 om at general Paulus’ sjette armé var blitt omringet ved Volga av Den røde hær. Nazi­ regimet fant det vanskelig å innrømme at den største formasjonen i hele Wehrmacht var dømt til utslettelse i Stalingrads ruiner og på de frosne steppene utenfor byen. For å forberede nasjonen på dårlige nyheter hadde Joseph Goebbels, Reichsminister for propaganda og opplysning, forkynt en «tysk jul», noe som i nasjonalsosialistisk ter­ minologi betydde nøysomhet og ideologisk fasthet, ikke stearinlys og furukranser og avsynging av «Glade jul». I 1944 var den tradisjonelle gåsesteken blitt et fjernt minne. I gatene hvor en husfasade var styrtet sammen, kunne man fremdeles se bilder som hang på veggene i det som hadde vært en stue eller et soveværelse. Skuespillerinnen Hildegard Knef stirret på et piano som sto igjen på restene av et gulv. Ingen kunne nå bort til det, og hun lurte på hvor lang tid det ville ta før det ramlet ned til steinhaugene nedenfor. Meldinger fra familier var skriblet på utbrente bygninger for å gi en sønn som vendte hjem fra fronten beskjed om at de var uskadde og bodde et annet sted. Oppslag fra nazi-partiet advarte: «Plyndring straffes med døden!».1 Luftangrep var så hyppige, av briter om natten og amerikanere om dagen, at berlinerne syntes at de tilbrakte mer tid i kjellere og til1

BERLIN-NEDERlfiGET 1945

fluktsrom enn i sengene sine. Søvnmangelen bidro til den underlige blandingen av undertrykt hysteri og fatalisme. Langt færre enn før lot til å være redde for å bli angitt til Gestapo for defaitisme, noe strøm­ men av vitser tydet på. De allestedsnærværende initialene LSR, som sto for Luftschutzraum, eller tilfluktsrom, ble sagt å stå for «Lernt schnell Russisch»: «Lær russisk fort».2 De fleste berlinere hadde full­ stendig sluttet med hilsenen «Heil Hitler!». Da Lothar Loewe, et med­ lem av Hitlerjugend som hadde vært borte fra byen, brukte den da han kom inn i en butikk, snudde alle seg og stirret på ham. Det var siste gang han ytret ordene når han ikke var i tjeneste. Loewe opp­ daget at den mest vanlige hilsenen var blitt «Bleib ubrig!» - «Overlev!»3 Humoren gjenspeilte også tidens groteske, av og til surrealistiske, scener. Det største luftforsvarsanlegget i Berlin var Zoo-bunkeren, den totalitære tidsalderens enorme festning i armert betong, med flak-batterier på taket og veldige tilfluktsrom under, hvor mengder av berli­ nere stuet seg sammen når sirenene lød. Dagbokskribenten Ursula von Kardorff beskrev den «som et scenearrangement for fengselsscenen i Fidelio». Imens omfavnet elskende par hverandre i vindeltrapper av betong, som om de deltok i en «parodi på et kostymeball».4 Det var en gjennomtrengende stemning av nær forestående under­ gang for så vel personlige liv som nasjonens eksistens. Folk brukte penger lettsindig, de gikk nærmest ut fra at de snart ville bli verdiløse. Og det gikk historier, selv om de vanskelig lot seg bekrefte, om piker og unge kvinner som paret seg med fremmede i mørke kroker rundt Zoo-stasjonen og i Tiergarten. Trangen til å kvitte seg med uskylden hevdes å ha blitt enda mer desperat senere, da Den røde hær nærmet seg Berlin. Selve tilfluktsrommene, som var opplyst av blålys, kunne faktisk fremkalle en forsmak på et klaustrofobisk helvete når folk presset seg inn, pakket inn i sine varmeste klær og med små pappkofferter med smørbrød og termos. I teorien skulle alle grunnleggende behov bli tilfredsstilt i tilfluktsrommene. Der var et Sanitdtsraum med en syke­ pleierske, hvor kvinner kunne ha veer. Barnefødsler lot til å bli frem­ skyndet av rystelsene fra bombeeksplosjonene, som kjentes som om de like mye kom fra jordens indre som fra jordoverflaten. Takene var 2

malt med selvlysende maling på grunn av de hyppige tilfellene under luftangrep når lyset sviktet, først ble svakere og så blafret vekk. Vann­ forsyningene forsvant når hovedledninger ble truffet, og die Aborte, eller toalettene, ble snart avskyelige, en virkelig plage for en nasjon som var så oppsatt på hygiene. Ofte ble toalettene stengt av myn­ dighetene fordi det var så mange tilfeller av at deprimerte mennesker låste døren og begikk selvmord der inne. Berlin hadde ikke nok tilfluktsrom til en befolkning på omkring tre millioner, derfor var de som regel overfylte. I hovedkorridorene, sittesalene og køyerommene ble luften dårlig, og kondensen dryppet fra takene. Komplekset av tilfluktsrom under Gesundbrunnen U-Bahnstasjon var beregnet til å ta 1500 mennesker, men ofte var mer enn tre ganger så mange pakket inn. Stearinlys ble brukt til å måle de mink­ ende oksygennivåene. Når et lys som var plassert på gulvet sluknet, ble barn løftet opp og holdt i skulderhøyde. Når et lys på en stol sluknet, begynte evakueringen av dette kjellernivået. Og hvis et tredje lys, stilt omtrent i hakenivå, begynte å frese, da ble hele bunkeren evakuert, uansett hvor kraftige angrepene var ovenpå. Fremmedarbeiderne i Berlin, 300 000 i tallet og gjenkjennelige på en bokstav som var malt på klærne deres for å betegne landet de kom fra, ble ganske enkelt forbudt adgang til de underjordiske bunkerne og kjellerne. Dette var delvis en forlengelse av den nazistiske politik­ ken som skulle hindre dem i å omgås intimt med den tyske rase, men myndighetenes altoverskyggende oppgave var å redde tyske liv. En tvangsarbeider, særlig en «Ostarbeiter», hvorav de fleste var blitt hen­ tet fra Ukraina og Hviterussland, ble ansett som forbruksvare. Likevel hadde mange fremmedarbeidere, innkalte så vel som frivillige, langt større grad av frihet enn de ulykkelige som var blitt sendt til leirene. De som arbeidet i rustningsfabrikkene rundt hovedstaden, hadde for eksempel skapt sitt eget fristed og en bohemaktig subkultur med aviser og skuespill innerst i Friedrichstrasse-stasjonen. Humøret deres steg synbart etter hvert som Den røde hær rykket frem, mens det sank hos dem som utbyttet dem. De fleste tyskere betraktet fremmedarbeidere med angst og beven. De oppfattet dem som en trojansk hest, en garni­ son som sto klar til å angripe og hevne seg så snart fiendtlige armeer nærmet seg byen. 3

BERLIN-NEOERLAGET 1945

Berlinerne led av en atavistisk og dyptgripende frykt for den slaviske inntrengeren fra øst. Frykten kunne raskt vende seg til hat. Etter hvert som Den røde hær nærmet seg, minte Goebbels’ propaganda igjen og igjen om grusomhetene i Nemmersdorf, da tropper fra Den røde hær invaderte det sørøstlige hjørnet av Øst-Preussen sist høst, og voldtok og drepte innbyggerne i denne landsbyen.5 Noen hadde sine egne grunner til å vegre seg for å søke ly under et bombetokt. En gift mann som regelmessig pleide å besøke sin elsker­ inne i distriktet Prenzlauberberg, kunne ikke gå ned i den kommunale kjelleren fordi det ville ha vakt mistanke. En kveld fikk bygningen et direkte treff, og den uheldige ekteskapsbryteren, som hadde sittet på en sofa, ble begravet til halsen i steinbrokker. Etter angrepet ble smer­ teskrikene hans hørt av en gutt som het Erich Schmidtke og en tsjek­ kisk arbeider som hadde fått lov til å oppholde seg illegalt i kjelleren, og de løp opp i retning av lyden. Etter at han var blitt gravet frem og båret vekk til behandling, måtte den fjortenårige Erich dra for å for­ telle den skadede mannens kone at ektemannen var blitt stygt skadet i denne andre kvinnens leilighet. Hun begynte å skrike av raseri. At han hadde vært hos denne kvinnen opprørte henne langt mer enn det som var skjedd med ham. På denne tiden fikk barn en grell innføring i den voksne verdens virkelighet.6

I likhet med de fleste myndighetspersoner var general Giinther Blumentritt overbevist om at bombetoktene over Tyskland frembrakte en virkelig «Volksgenossenschaft», et «patriotisk fellesskap».7 Det kan godt ha vært tilfellet i 1942 og 1943, men mot slutten av 1944 bidro denne effekten til å polarisere oppfatningene mellom tilhen­ gerne av den harde linje og de krigstrette. Berlin hadde i sin tid vært byen med den høyeste andel motstandere av nazi-regimet, som valg­ resultatene før 1933 viste. Men bortsett fra en meget liten og modig minoritet hadde opposisjonen mot nazistene stort sett begrenset seg til spydigheter og beklagelser. Flertallet var blitt oppriktig forferdet over attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Og etter hvert som rikets grenser ble truet både i øst og vest, slukte de Goebbels’ strøm av løgner om at Der Fiihrer ville slippe løs nye «vidundervåpen» mot fiendene, som om han var i ferd med å påta seg rollen som 4

en forbitret Jupiter som slynger ut tordenkiler som symboler på sin makt. Et brev fra en hustru til ektemannen i en fransk fangeleir avslø­ rer den kampberedte innstillingen og villigheten til å tro på regimets propaganda. «Jeg har en så fast tiltro til vår skjebne,» skrev hun, «at ingenting kan rokke denne tilliten som har sin bakgrunn i vår lange historie og strålende fortid, som dr. Goebbels sier. Det er umulig at ting kan gå annerledes. Vi har kanskje nådd et svært lavt punkt akku­ rat nå, men vi har menn som er besluttsomme. Hele landet står klart til å marsjere med våpen i hånd. Vi har hemmelige våpen som vil bli brukt i det rette øyeblikk, og fremfor alt har vi en Fuhrer som vi kan følge med lukkede øyne. Ikke bli mismodig, det må du for enhver pris ikke.»8 Ardenner-offensiven som ble satt i gang 16. desember 1944, beruste Hitler-lojalistene og fornyet moralen. Endelig hadde vinden snudd. Tiltroen til Der Fuhrer og til hans 'Wunderwaffen, mirakelvåpen som V-2, gjorde dem blinde for virkeligheten. Rykter spredte seg om at US Første armé var blitt fullstendig omringet og tatt til fange ved hjelp av en bedøvende gass. Lojalistene trodde at de kunne sette verden under press og ta hevn for alt Tyskland hadde lidd. Veteraner blant underoffiserene lot til å være blant de mest forbitrede, og de fortalte hverandre med barsk munterhet at Paris var i ferd med å bli gjenero­ bret. Mange beklaget at den franske hovedstaden var blitt spart for ødeleggelser året før, mens Berlin ble bombet til ruiner. De hoverte ved tanken på at historien nå kanskje ville bli rettet på. Den tyske hærens overkommando delte ikke denne begeistringen over offensiven i vest. Generalstabsoffiserer fryktet at Hitlers stra­ tegiske overrumpling av amerikanerne i Ardennene ville svekke øst­ fronten i et avgjørende øyeblikk. Planen var uansett altfor dristig. Operasjonens spydspiss var Obergruppenfiihrer Sepp Dietrichs Sjette SS panserarmé og general Hasso von Manteuffels Femte panserarmé. Men mangelen på drivstoff gjorde det høyst usannsynlig at de kunne klare å nå målet Antwerpen, de vestalliertes hovedforsyningsbase. Hitler var fiksert på drømmer om å endre krigslykken dramatisk og tvinge Roosevelt og Churchill til å gå med på forlik. Han hadde bestemt avslått ethvert forslag om tilnærmelser overfor Sovjetunionen, 5

BERLIN-NEDERLRGET 1945

delvis av den gode grunn at Stalin bare var interessert i tilintetgjørelse av Nazi-Tyskland, men det fantes også en grunnleggende hindring. Hitler led av en voldsom personlig forfengelighet. Han kunne ikke tillate seg å be om fred så lenge Tyskland tapte. En seier i Ardennene var derfor av alle grunner uomgjengelig nødvendig. Men den ameri­ kanske seigheten under forsvaret, særlig ved Bastogne, og den massive innsatsen av allierte flystyrker så snart været lettet, brøt fremdriften i angrepet i løpet av en uke. Julaften kjørte general Heinz Guderian, sjefen for hærens overkom­ mando OKH, i sin store Mercedes stabsbil til Der Fiihrers hoved­ kvarter i vest. Etter å ha oppgitt Wolfsschanze, eller «Ulvehiet», i Øst-Preussen 20. november 1944, hadde Hitler reist til Berlin for en mindre halsoperasjon. Deretter forlot han hovedstaden om kvelden 10. desember i sitt personlige pansrede tog. Bestemmelsesstedet var et nytt hemmelig og kamuflert kompleks i skogen i nærheten av Ziegenberg, mindre enn 40 kilometer fra Frankfurt am Main. Med beteg­ nelsen Adlerhorst, eller «Ørneredet», var dette det siste av felthovedkvarterene hans som ble kjent under kodenavn som oste av barnslig fantasi. Guderian, den store teoretikeren innen tankkrig, hadde fra starten av vært klar over farene ved Ardenner-offensiven, men han hadde liten innflytelse i saken. Selv om OKH hadde ansvaret for østfronten, ble den aldri gitt frie hender. OKW, overkommandoen for Wehrmacht (alle de væpnede styrkene), hadde ansvaret for operasjoner utenom østfronten. Begge organisasjoner holdt til like sør for Berlin, i under­ jordiske komplekser som lå nær hverandre i Zossen. Til tross for at Guderian var like oppfarende som Hitler, hadde han en helt annen innstilling. Han hadde lite til overs for en spekulativ internasjonal strategi når landet var under angrep fra begge sider. I stedet stolte han på sitt militære instinkt når det gjaldt hva som var den absolutt farligste trusselen. Det var ingen tvil om hvor den befant seg. Dokumentmappen hans inneholdt etterretningsanalysen fra gene­ ral Reinhard Gehlen, sjefen for Fremde Heere Ost, det militære etterretningsdepartementet for østfronten. Gehlen beregnet at rundt 12. januar ville Den røde hær starte et massivt angrep fra en linje langs elven Weichsel. Departementet hans anslo at fienden hadde en over6

legenhet på elleve mot én i infanteri, syv mot én i tanks og 20 mot én i artilleri og også i fly.9 Da Guderian kom inn i konferanserommet i Adlerhorst, møtte han Hitler og hans militære stab, og dessuten Heinrich Himmler, Reichsfuhrer SS, som etter julikomplottet også var utnevnt til kommandant for reservehæren. Hvert medlem av Hitlers militære stab var utvalgt på grunn av usvikelig lojalitet. Feltmarskalk Keitel, stabssjefen for OKW, var berømt for sin pompøse servilitet overfor Hitler. Forbitrede offiserer i hæren omtalte ham enten som «Rikets garasjevakt» eller «det nikkende esel». Generaloberst Jodl, som hadde et kaldt, hardt ansikt, var langt dyktigere enn Keitel, men han motsatte seg nesten aldri Der Fiihrers ulykksalige trang til å kontrollere hver eneste batal­ jon. Han var meget nær blitt avskjediget høsten 1942 fordi han våget å motsi sin herre. General Burgdorf, Hitlers øverste militære adjutant og sjef for hærens personellavdeling som kontrollerte alle utnevnelser, hadde erstattet den lojale general Schmundt, som ble dødelig såret av Stauffenbergs bombe i Wolfsschanze. Burgdorf var mannen som overleverte giften til feltmarskalk Rommel, med et ultimatum om å begå selvmord. Ved hjelp av rapportene fra Gehlens etterretningsavdeling skisserte Guderian Den røde hærs forberedelser for en veldig offensiv i øst. Han varslet om at angrepet ville finne sted i løpet av tre uker, og siden Ardenner-offensiven nå var gått i stå, anmodet han om at så mange divisjoner som mulig skulle bli trukket tilbake for omgruppering på Weichsel-fronten. Hitler stanset ham. Han erklærte at slike overslag om fiendens styrke var meningsløse. Hver av Sovjets geværdivisjoner hadde aldri mer enn 7000 mann. Tankkorpsene deres hadde knapt nok noen tanks. «Det er den største svindelen siden Djengis-khan,» ropte han, og hisset seg opp. «Hvem har ansvaret for å produsere slikt sludder?»10 Guderian motsto fristelsen til å svare at det var Hitler selv som snak­ ket om tyske «armeer» når de var på størrelse med et enkelt korps, og om «infanteridivisjoner» som var redusert til bataljons styrke. I stedet forsvarte han Gehlens tall. Til hans forferdelse fremholdt Jodl at offensiven i vest skulle fortsette med nye angrep. Da dette var nøyaktig det Hitler ønsket, ble Guderian avvist. Det var enda mer 7

BERLIN-NEDERLRGET 1945

irriterende for ham å måtte lytte under middagen til vurderinger fra Himmler, som nøt sin nye rolle som militær leder. Han var nylig blitt gjort til sjef for en hærgruppe ved øvre Rhinen i tillegg til sine øvrige stillinger. «De skjønner, min kjære generaloberst,» sa han til Guderian, «jeg tror faktisk ikke at russerne overhodet kommer til å angripe. Det hele er en enorm bløff.» Guderian hadde ikke noen annen mulighet enn å dra tilbake til OKHs hovedkvarter i Zossen. Etter hvert økte tapene i vest. Ardenneroffensiven og dens støtteoperasjoner kostet tyskerne 80 000 mann. I tillegg forbrukte den en stor del av Tysklands raskt svinnende drivstoffreserver. Hitler vegret seg for å erkjenne at Ardenner-slaget var hans motstykke til Kaiserschlacht, det siste store tyske angrepet under den første verdenskrigen. Han avviste kategorisk enhver sammenligning med 1918. For ham symboliserte 1918 bare det revolusjonære «dol­ kestøtet» som felte Der Kaiser og førte til et ydmykende nederlag for Tyskland. Men Hitler hadde også klare øyeblikk i disse dagene. «Jeg vet at krigen er tapt,» sa han sent en kveld til sin Luftwaffe-assistent, oberst Nicolaus von Below. «Fiendens overmakt er for stor.» Men han fortsatte med å legge all skyld på andre for rekken av katastrofer. De var alle sammen «forrædere», særlig offiserene i hæren. Han mistenkte at mange flere hadde sympatisert med de mislykte attentatmennene, likevel hadde de vært svært så fornøyde over å motta medaljer og dekorasjoner av ham. «Vi kommer aldri til å overgi oss,» sa han. «Vi går kanskje under, men vi vil ta en verden med oss.»11 Forferdet over den nye katastrofen som truet ved Weichsel, vendte Guderian to ganger i rask rekkefølge tilbake til Adlerhorst ved Ziegenberg. Som for å gjøre saken enda verre hørte han at Hitler uten å advare ham overførte SS-pansertropper fra Weichsel-fronten til Ungarn. Hit­ ler var som vanlig overbevist om at bare han kunne se de strategiske problemene, og hadde plutselig besluttet å sette i gang et motangrep der med den begrunnelsen at oljefeltene måtte gjenerobres. Han ville faktisk bryte igjennom til Budapest, som var blitt omringet av Den røde hær julaften. Guderians besøk nyttårsdag skjedde samtidig med det årlige opp­ toget av regimets toppfigurer og stabssjefer, som ville overlevere Der Fuhrer personlig sine «ønsker om et fremgangsrikt nytt år».12 Samme 8

formiddag ble Operasjon Nordenwind, den viktigste støtteaksjonen for å forlenge Ardenner-offensiven, satt i gang i Alsace. Dagen viste seg å bli en katastrofe for Luftwaffe. Med en storslagen gestus av karak­ teristisk uansvarlighet satte Goring inn nesten 1000 fly til å angripe bakkemål på Vestfronten. Dette forsøket på å imponere Hitler førte til den endelige ødeleggelsen av Luftwaffe som en effektiv styrke. Det skaffet de allierte totalt luftherredømme. Grossdeutscher Rundfunk kringkastet Hitlers nyttårstale denne dagen. Kampene i vest ble ikke nevnt, noe som tydet på fiasko der, og forbausende lite ble sagt om Wunderwaffen. Mange trodde at talen var blitt innspilt på forhånd eller til og med forfalsket. Hitler var ikke blitt sett offentlig på så lenge at ville rykter spredte seg. Noen hevdet at han var blitt fullstendig gal, og at Goring befant seg i et hemmelig fengsel fordi han hadde forsøkt å flykte til Sverige.13 Enkelte berlinere som fryktet hva det nye året ville bringe, hadde ikke helt våget å klinke med glassene da man kom til skålen «Pro­ sit Neujahr!» Goebbels-familien hadde som gjest oberst Hans-Ulrich Rudel, Stuka-esset og den mest dekorerte offiser i Luftwaffe. De sam­ let seg til en middag som besto av potetsuppe, som et symbol på nøysomhet.14 Nyttårsferien sluttet om morgenen 3. januar. Den tyske arbeids- og plikttroskapen var stadig ubestridt, uansett hvor utrolige omstendig­ hetene var. Mange hadde lite å gjøre på kontorene og i fabrikkene, på grunn av mangelen på råmaterialer og reservedeler, men de dro like­ vel av gårde til fots mellom steinblokkene eller med offentlig trans­ port. Enda en gang var det blitt utført mirakler under reparasjonen av sporene på U-Bahn og S-Bahn, selv om få av vognene hadde hele vinduer. Fabrikker og kontorer var også iskalde på grunn av knuste vindusruter og altfor lite brensel til oppvarming. De som hadde for­ kjølelse eller influensa, var nødt til å holde det gående. Det var ingen vits i å forsøke å gå til legen hvis man ikke var alvorlig syk. Nes­ ten alle tyske leger var blitt sendt til hæren. Lokale legekontorer og sykehus var nesten helt avhengig av utlendinger. Selv Berlins viktigste undervisningssykehus, Charité, hadde leger fra seks-syv land i sta­ ben sin, deriblant nederlendere, peruvianere, rumenere, ukrainere og ungarere.15 9

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Den eneste bransjen som lot til å blomstre, var våpenproduksjonen, ledet av Hitlers personlige arkitekt og Wunderkind, Albert Speer. Den 13. januar holdt Speer en tale til kommandanter for armékorps i lei­ ren ved Krampnitz like utenfor Berlin. Han understreket betydningen av kontakt mellom frontlederne og krigsindustrien. I motsetning til andre nazi-ministre undervurderte ikke Speer sitt publikums intelli­ gens. Han foraktet evfemismer om situasjonen, og gikk ikke av veien for å nevne de «katastrofale tapene» som Wehrmacht hadde lidd i løpet av de siste åtte månedene.16 Den allierte bombekampanjen var ikke problemet, hevdet han. Tysk industri hadde produsert 218 000 geværer bare i desember. Dette var nesten det dobbelte av den gjennomsnittlige månedlige produksjonen i 1941, det året da Wehrmacht invaderte Sovjetunionen. Fremstillingen av automatvåpen var økt nesten til det firedobbelte, og tankproduksjonen var nesten femdoblet. Bare i den ene måneden desember 1944 hadde de produsert 1840 pansrede kjøretøyer, mer enn halvparten at det de hadde laget i hele 1941. Dette omfattet også langt kraftigere tanks. «Det kinkigste problemet,»17 forklarte han, var mangelen på drivstoff. Forbausende nok sa han lite om ammunisjonsreserver. Det var liten vits i å produsere alle disse våpnene hvis ammunisjonsproduksjonen ikke klarte å holde tritt. Speer snakket i mer enn 40 minutter, og liret av seg statistikken sin med rolig profesjonalitet. Han terpet ikke på det faktum at det var de massive nederlagene på øst- og vestfrontene i de siste åtte måne­ dene som hadde svekket Wehrmacht til denne knappheten på alle typer våpen. Han ga uttrykk for håpet om at tyske fabrikker innen våren 1946 ville nå et produksjonsnivå på 100 000 maskinpistoler i måneden. Det faktum at disse virksomhetene stort sett var avhengig av slavearbeidere som var tvangsutskrevet av SS, ble naturligvis ikke nevnt. Speer unngikk også å nevne svinnet blant dem - tusener døde hver dag. Og områdene som de kom fra, var i ferd med å reduseres ytterligere. Nettopp i dette øyeblikket var sovjetiske armeer på over fire millioner mann konsentrert i Polen langs elven Weichsel og like sør for grensen til Øst-Preussen. De satte i gang den offensiven som Hitler hadde avfeid som en svindel.

10

2

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

General Gehlens beregninger av Sovjets styrke var avgjort ikke over­ drevne. De var heller godt i underkant på de truede frontavsnittene. Den røde hær hadde 6,7 millioner mann langs en front som strakte seg fra Østersjøen til Adriaterhavet.1 Dette var mer enn det dobbelte av styrkene til Wehrmacht og dens allierte da de invaderte Sovjet­ unionen i juni 1941. Hitlers overbevisning den sommeren om at Den røde hær var i ferd med å bryte sammen, hadde vist seg å være en av historiens mest katastrofale feilvurderinger. «Vi er fortapt,» innrømmet en tysk sersjant i januar 1945, «men vi vil kjempe til siste mann.»2 Stridserfarne veteraner fra Østfronten var kommet til den oppfatning at det hele måtte ende med døden. Ethvert annet resultat virket utenkelig etter alt som hadde foregått tidligere. De visste hva som var blitt gjort i de okkuperte områdene, og at Den røde hær aktet å ta hevn. Kapitulasjon betydde å måtte slite seg til døde i sibirske arbeidsleirer som en «Stalinpferd», en «Stalin-hest». «Vi kjempet ikke lenger for Hitler, eller for nasjonalsosialismen, eller for Det tredje rike,» skrev en elsassisk veteran fra divisjonen Grossdeutschland, «eller ikke en gang for våre forloveder eller mødre eller familier som var sperret inne i bombeherjede byer. Vi kjempet ganske enkelt av frykt... Vi kjempet for oss selv, for at vi ikke skulle dø i hull fylt av søle og snø; vi kjempet som rotter.»3 Katastrofene fra året før, fremfor alt omringningen og tilintetgjørel­ sen av Armégruppe Sentrum, var vanskelig å glemme. Nasjonalsosi­ alistiske lederoffiserer, nazi-etterligningen av den sovjetiske kommis­ særen, prøvde å heve kampmoralen hos den vanlige tyske soldat, der Landser, med løfter så vel som med trusler om henrettelse av enhver som deserterte eller trakk seg tilbake uten ordre. «Dere trenger ikke 11

BERLIN-NEDERLAGET 1945

å frykte den russiske offensiven,» ga de dem beskjed om. «Hvis fien­ den begynner å angripe, vil våre tanks være der i løpet av fire timer.» Men de mer erfarne soldatene visste hva de sto overfor.4 Selv om Guderians stabsoffiserer i Zossen hadde dannet seg en nøy­ aktig oppfatning av angrepsdatoen, later det ikke til at opplysningen hadde sivet ned til frontlinjen. Da korporal Alois K. fra 304. infante­ ridivisjon ble tatt som «tunge» (en fange som ble tvunget til å fortelle det han visste) av en sovjetisk angrepspatrulje, fortalte han etterret­ ningsoffiserer fra 1. ukrainske front at de hadde ventet et angrep før jul, men så fikk de beskjed om å vente det 10. januar, fordi det visst­ nok var Stalins fødselsdag.5 Etter en grundig inspeksjon av de tre viktigste østfrontene - Ungarn, Weichsel og Øst-Preussen - dro general Guderian 9. januar igjen for å treffe Hitler i Ziegenberg, ledsaget av sin adjutant, major baron Freytag von Loringhoven. Han fremla de siste overslagene over fiendens styrker, både det samlede materialet fra Gehlen og også fra sjefen for Luftwaffe, general Seidemann. Luftrekognosering tydet på at det var 8000 sovjetfly konsentrert på frontene ved Weichsel og Øst-Preussen. Goring avbrøt stabssjefen for hæren. «Mein Fuhrer, ikke tro på det,» sa han til Hitler. «De er ikke virkelig fly. De er bare bløff.»6 Med et servilt skinn av besluttsomhet smelte Keitel knyttneven i bordet. «Riksmarskalken har rett,» erklærte han. Møtet fortsatte som en svart komedie. Hitler gjentok sin opp­ fatning av at etterretningstallene var «fullstendig idiotiske», og til­ føyde at mannen som hadde samlet dem, burde stenges inne i et galehus.7 Guderian svarte sint at siden han støttet dem fullt og helt, burde han også bli erklært sinnssyk. Hitler avslo på stå­ ende fot anmodningene fra general Harpe på Weichsel-fronten og general Reinhardt i Øst-Preussen om å trekke tilbake deres mest utsatte tropper til posisjoner som var lettere å forsvare. Han insis­ terte også på at de 200 000 tyske troppene som var avskåret på Kurland-halvøya i Latvia, skulle bli der og ikke bli evakuert sjø­ veien for å forsvare rikets grenser. Guderian, som var dypt rystet over «strutsestrategien» i Førerens hovedkvarter, gjorde seg klar til å dra. I et plutselig forsøk på å sjarmere ham, sa Hitler: «Østfronten har 12

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

aldri før hatt en så sterk reserve som nå. Det er Deres verk. Jeg takker Dem for det.» «Østfronten er som et korthus,» svarte Guderian skarpt. «Hvis fronten blir gjennombrutt på ett punkt, vil resten falle sammen.» Ironisk nok hadde Goebbels brukt nøyaktig det samme bildet i 1941 om Den røde hær. Guderian vendte tilbake til Zossen i «en svært alvorlig sinnsstem­ ning». Han lurte på om Hitlers og Jodls mangel på fantasi hadde noe å gjøre med det faktum at de begge kom fra deler av Das Reich - Østerrike og Bayern - som ikke var truet. Guderian var prøysser. Hjemlandet hans sto i fare for å bli herjet, og antagelig tapt for alltid. For å belønne sin store panserleder for hans suksesser tidlig under krigen hadde Hitler forært ham den eksproprierte eiendommen Deipenhof i Warthegau, området i Vest-Polen som nazistene hadde tatt og innlemmet i Das Reich. Men den nær forestående offensiven over Weichsel truet nå også den. Konen hans var der fremdeles. Hun ble nøye overvåket av sjefene for det lokale nazi-partiet, og ville ikke bli i stand til å dra før i aller siste øyeblikk. Bare vel et døgn senere mottok Guderians stab i Zossen bekreftelse på at angrepet nå heller var timer enn dager unna. Ingeniørsoldater fra Den røde hær ryddet minefelter om natten, og tankkorps ble sendt fremover inn i brohodene. Hitler ga ordre om at panserreservene på Weichsel-fronten skulle flyttes frem, til tross for advarsler om at dette ville bringe dem innen rekkevidde av sovjetisk artilleri. Enkelte høy­ ere offiserer begynte å lure på om Hitler underbevisst ønsket å tape krigen.

Det lot til at Den røde hær ville gjøre det til vane å angripe under fryk­ telige værforhold. Tyske veteraner som var vant til dette mønsteret, kalte det gjerne «vær for russere».8 Sovjetiske tropper var overbevist om at de hadde en klar fordel under vinterkrig, enten det var frost eller søle. De forholdsvis lave antallene av forfrysninger og skyttergravsføtter ble tilskrevet den russiske hærs tradisjonelle bruk av grove fotkluter i stedet for sokker. Værvarslingen hadde forutsagt en «mer­ kelig vinter».9 Etter en hard januarkulde ble det spådd «kraftig regn og våt snø». Det ble sendt ut en ordre: «Lærstøvler må repareres.»10 13

BERLIN-NEDERLAGET 1 945

Den røde hær hadde forbedret seg på mange områder - tunge våpen, profesjonell planlegging, kamuflasje av og kontroll med operasjoner som ofte hadde overrasket tyskerne - likevel gjensto det visse svak­ heter. Den verste var den kaotiske mangelen på disiplin, noe som vir­ ker forbløffende i en totalitær stat. En del av problemet skyldtes den fryktelige slitasjen på unge offiserer. Det var virkelig en hard skole for 17 og 18 år gamle fenriker i infan­ teriet. «På den tiden ble unge mennesker voksne på ett år, en måned eller til og med i løpet av ett slag,»11 skrev forfatteren og krigskorrespondenten Konstantin Simonov. Det var naturligvis mange som ikke overlevde dette første slaget. De var så oppsatt på å vise seg verdige til å befale over veteraner, noen av dem gamle nok til at de kunne ha vært faren deres, at de viste dumdristig mot og fikk unngjelde for det. Mangelen på disiplin kom også av den umenneskelige måten som Den røde hærs soldater ble behandlet på av sine egne overordnede. Og selvsagt spilte også de sterke og svake sidene av den sammensatte nasjonalkarakteren en rolle. Som en forfatter uttrykte det: «Den rus­ siske infanteristen er robust, nøysom, likeglad og en overbevist fata­ list ... Det er disse karaktertrekkene som gjør ham enestående.»12 En vanlig soldat i en geværdivisjon laget en oppsummering i dagboken sin av kameratenes skiftende stemninger. «Første stadium: Soldat uten noen sjefer i nærheten. Han er en grinebiter. Han truer og viser seg. Han er ivrig etter å stikke til seg noe eller innvikle noen i en tåpelig krangel. Man skjønner av irritabiliteten hans at soldatlivet er hardt for ham. Annet stadium: Soldat i nærvær av sjefer: underdanig og umælende. Blir raskt enig i det han får beskjed om. Tror lett på løfter. Trives når han får ros, og beundrer gjerne strengheten hos offiserer som han gjør narr av bak ryggen deres. Tredje stadium, under sam­ arbeid eller i kamp: Her er han en helt. Han forlater ikke kameraten sin i farlige situasjoner. Han dør rolig, som om det stadig er en del av jobben hans.»13 Tanktroppene i Den røde hær var ved særlig godt mot. Etter å ha vært like demoraliserte som det sovjetiske flyvåpenet i den tidlige fasen av krigen, begynte de nå å nyte godt av heltestatus. Vasilij Grossman, en annen forfatter og krigskorrespondent, syntes nå at «tankerne» var 14

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

nesten like fascinerende som han hadde syntes at snikskytterne var i Stalingrad. Han beskrev dem beundrende som «kavalerister, artille­ rister og mekanikere på en gang».14 Men den største styrken ved Den røde hær var den oppflammende erkjennelsen av at den endelig var innen rekkevidde av Das Reich. Skjenderne av det sovjetiske fedrelan­ det var nå i ferd med å oppdage den sanne betydningen av ordtaket «som man sår, så høster man».15

*

Den grunnleggende basis for felttoget var i hovedtrekkene blitt bestemt i slutten av oktober 1944. Stavka, den sovjetiske overkommandoen, ble ledet av marskalk Stalin, som han hadde utnevnt seg selv til etter slaget om Stalingrad. Stalin aktet å beholde full kontroll. Han ga kom­ manderende offiserer en handlefrihet som deres tyske motparter mis­ unte dem, og i motsetning til Hitler lyttet han nøye til motargumenter. Likevel hadde han ikke til hensikt å tillate at ledere av Den røde hær innbilte seg noe som helst nå som seierens øyeblikk nærmet seg. Han gjorde slutt på den vanlige praksisen med å utnevne «representanter for Stavka» til å overvåke operasjonene. I stedet påtok han seg denne rollen selv, til tross for at han fremdeles ikke hadde til hensikt å dra i nærheten av fronten. Stalin besluttet også å omorganisere de viktigste kommandoene. Hvis dette resulterte i sjalusi og forvirring16, var han langt fra mis­ fornøyd. Den viktigste endringen var å skifte ut marskalk Konstan­ tin Rokossovskij, øverstkommanderende for 1. hviterussiske front, hovedgruppen av armeer på fremrykningsaksen mot Berlin. Rokos­ sovskij, som var en høy, elegant og tiltalende kavalerist, utgjorde en slående kontrast til de fleste russiske kommandanter, som ofte var undersetsige, tykknakkede og med glattbarberte hoder. Han var også forskjellig på en annen måte. Han var født Konstanty Rokosowski, var halvt polsk, sønnesønn og sønnesønns sønn av polske kavalerioffiserer.17 Dette gjorde ham farlig i Stalins øyne. Stalins hat til landet skrev seg fra den sovjetisk-polske krigen i 1920, da han delvis fikk skylden for Den røde hærs katastrofale nederlag under angrepet på Warszawa. Rokossovskij ble rasende da han fikk vite at han skulle overføres til 15

BERLIN-NEDERLAGET 1945

kommandoen over armégruppen 2. hviterussiske front for å angripe Øst-Preussen. Marskalk Georgij Zjukov, den tettbygde og umåte­ lig barske kommandanten som ledet forsvaret av Moskva i desem­ ber 1941, skulle overta etter ham. «Hvorfor denne vanæren?» ville Rokossovskij vite.18 «Hvorfor blir jeg flyttet fra hovedaksen til en akse av sekundær betydning?» Rokossovskij hadde mistanke om at Zjukov, som han hadde ansett som en venn, hadde undergravet ham, men virkeligheten var at Stalin ikke ville at en polakk skulle få æren av å innta Berlin. Det var ikke rart at Rokossovskij ble mistenksom. Han var blitt arrestert under utrenskningen av Den røde hær i 1937. Mishandlingen fra Berijas håndlangere, som forlangte tilståelser av forræderi, var nok til å gjøre selv det mest avbalanserte menneske lett paranoid. Og Rokossovskij visste at Lavrentij Berija, sjefen for det hemmelige politiet NKVD, og Viktor Abakumov, sjefen for kon­ traspionasjen SMERSJ, holdt ham under nøye oppsikt. Stalin hadde ikke latt Rokossovskij være i noen som helst tvil om at beskyldnin­ gene fra 1937 fremdeles hang over ham. Han var bare blitt løslatt på prøve. Enhver tabbe som kommandant ville føre ham rett tilbake i varetekt hos NKVD. «Jeg vet svært godt hva Berija er i stand til,» sa Rokossovskij til Zjukov under overtagelsen.19 «Jeg har vært i feng­ selet hans.» Det skulle ta åtte år før sovjetgeneralene fikk hevn over Berija. Styrkene til 1. hviterussiske front og 1. ukrainske front som var stilt opp mot den tyske fronten langs Weichsel, var ikke bare overlegne, de var overveldende. Sør for Zjukov skulle marskalk Konevs 1. ukrainske front angripe rett vestover mot Breslau. Hovedfremstøt skulle settes i gang fra brohodet Sandomierz, det største av alle springbrettene på vestbredden av Weichsel. Men i motsetning til Zjukov hadde Konev tenkt å bruke sine to tankhærer til å knuse fiendens linjer den aller første dagen. Ifølge Berijas sønn hadde Konev «onde, små øyne, et glattbarbert hode som lignet et gresskar, og et uttrykk fullt av selvbevissthet».20 Han var antakelig Stalins yndlingsgeneral, og en av de meget få kom­ mandanter som selv Stalin beundret for hans hensynsløshet. Stalin hadde utnevnt ham til marskalk av Sovjetunionen etter at han knuste Korsun-lommen sør for Kiev et knapt år tidligere. Det hadde vært en 16

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

av de mest ubarmhjertige trefningene i en meget grusom krig. Konev beordret flyene sine til å slippe brannbomber over den lille byen Sjanderovka for å tvinge tyskerne som gjemte seg der, ut i snøstormen. Mens de 17. februar 1944 kjempet for å bryte ut av omringningen, lot Konev fellen klappe sammen. Tankmannskapene hans angrep direkte mot kolonnene, skjøt med maskingeværer og kjørte mennene ned så de ble knust under beltene. Da tyskerne spredte seg og forsøkte å flykte i det tette snøværet, ble de forfulgt av Konevs tre kavaleridivisjoner. Kosakkene hugget dem nådeløst ned med sablene sine, og hakket visstnok også løs på armer som ble hevet i overgivelse. Om­ kring 20 000 tyskere døde den dagen.21 Weichsel-offensiven begynte 12. januar kl. 5 om morgenen Moskvatid, da Konevs 1. ukrainske front angrep fra brohodet Sandomierz. Snøværet var ganske tett, og siktbarheten nesten null. Etter at sjtrafkompanier av fanger var tvunget gjennom minefeltene, sikret geværbataljoner frontlinjen. Så begynte artilleribombardementet for fullt, med bruk av opptil 300 kanoner pr. kilometer, eller én for hver tre til fire meter. De tyske forsvarerne ble smadret. De fleste overga seg, grå i ansiktet og skjelvende. En pansergrenader-offiser som betraktet det hele fra baktroppene, beskrev synet på himmelen som en «ildstorm», og tilføyde at det var «som om himmelen falt ned på jorden.»22 Fan­ ger fra 16. panserdivisjon som ble pågrepet sent på dagen, hevdet at så snart bombardementet startet, kjørte kommandanten deres, gene­ ralmajor Muller, av gårde mot byen Kielce og lot mennene sine i stik­ ken.23 Sovjetiske tankmannskaper hadde malt slagord på kanontårnene: «Fremad mot fascistenes hule!» og «Hevn og død over de tyske okku­ panter!»24 De møtte liten motstand da deres T-34 og tunge Stalintanks kl. 14 rykket fremover. Skrogene var godt kamuflert i det snø­ dekte landskapet, selv om alt innenfor en viss distanse var brunt av granatpisket søle. Foruten Breslau var industriområdene i Schlesien de viktigste målene for general Rybalkos 3. gardetankarmé og general Leljusjenkos 4. gardetankarmé. Da Stalin orienterte Konev i Moskva, hadde han pekt på kartet og slått en ring rundt området med fingeren. Han uttalte ett eneste ord: «Gull».25 Det var ikke nødvendig med ytterligere kom17

BERIIN-NEDERLAGET 1945

mentarer. Konev skjønte at Stalin ville at fabrikkene og gruvene skulle erobres uskadde.

Morgenen etter Konevs angrep fra brohodet ved Sandomierz begynte angrepet på Øst-Preussen med general Tsjernakovskijs 3. hviterussiske front. Neste dag, 14. januar, angrep Rokossovskijs styrker ØstPreussen fra brohoder ved elven Narew. Zjukovs 1. hviterussiske front gikk til aksjon fra sine to brohoder langs Weichsel ved Magnuszew og Pulawy. Et tynt snølag dekket marken, og en tett tåkedis varte til middag. Kl. 8.30 satte Zjukovs 1. hviterussiske front i gang med 25 minutters «rullerende ild». De fremskutte geværbataljonene, støttet av motoriserte stormkanoner, inntok frontlinjene ved Magnuszew-brohodet. Deretter åpnet 8. gardearmé og 5. sjokkarmé med tung artilleristøtte den tredje linjen. Hovedsperren bortenfor var elven Pilica. Zjukovs plan var at geværdivisjoner skulle innta overfartssteder for gardetankbrigadene som fulgte bak dem. Tankbrigaden på høyre flanke av Bogdanovs 2. gardetankarmé var en av de første til å krysse Pilica. Som fremskutt avdeling hadde 47. gardetankbrigade knyttet til seg en rekke støttefunksjoner, inkludert ingeniørsoldater, motorisert artilleri, motorisert antiluftskyts og en bataljon med maskinpistolskyttere anbrakt på lastebiler. Dens mål var en flyplass like sør for byen Sochaczew, et viktig knutepunkt rett vest for Warszawa.26 I løpet av de neste to dagene angrep brigaden nord­ over, tilintetgjorde kolonner av flyktende tyskere underveis og knuste stabsbiler «med beltene sine».27 Det tok mye lengre tid for 1. gardetankarmé på venstre flanke å bryte igjennom. Oberst Gusakovskij, to ganger Helt av Sovjetunio­ nen, var så utålmodig etter den lange ventingen at da hans 44. garde­ tankbrigade nådde Pilica, nektet han å vente på broutstyret. Det lot til å være en grunn strekning av elven, så for å spare «to-tre timer» beordret han sine tankførere til først å knuse isen med kanonild, og deretter å kjøre vognene sine tvers over elvebunnen.28 Stridsvognene virket som isbrytere, og skjøv den knuste isen til side «med en forfer­ delig, tordnende lyd». Det må ha vært skremmende for tankførerne, men Gusakovskij lot ikke til å bry seg om slike problemer. Zjukov var også bare interessert i å få tankbrigadene over, slik at de kunne 16

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

gi seg i kast med 25. og 19. panserdivisjoner. Deretter lå landet åpent fremover. Alt var gått like godt for ham ved Pulawy-brohodet 14. januar. Planen gikk ut på ikke å beskyte hele frontlinjen, men bare å sprenge korridorer gjennom den. Innen kvelden var angriperne godt på vei mot byen Radom. I mellomtiden begynte 47. armé på 1. hviterussiske fronts ytterste høyre flanke å omringe Warszawa nordfrå, og 1. polske armé kjempet seg inn i forstedene. «På grunn av den store fremrykningen i øst» forlot Hitler sent på ettermiddagen mandag 15. januar Adlerhorst ved Ziegenberg i spesialtoget sitt for å vende tilbake til Berlin.29 De tre siste dagene hadde Guderian sterkt anmodet ham om å dra tilbake. Til å begynne med hadde Hitler sagt at Østfronten måtte ordne opp for seg selv, men til slutt gikk han med på å stanse all aktivitet i vest og dra tilbake. Uten å rådføre seg med Guderian eller de to armégruppene som var invol­ vert, hadde han ganske enkelt beordret korpset Grossdeutschland til å forflytte seg fra Øst-Preussen til Kielce for å understøtte Weichselfronten, enda dette betydde at det ble tatt ut av kampene i minst en uke. Hitlers togreise til Berlin tok 19 timer. Han forsømte ikke fullstendig hjemlige saker. Han ga Martin Bormann beskjed om inntil videre å bli i Obersalzberg, hvor han og hans kone holdt Eva Braun og hennes søster Gretl Fegelein med selskap. Imens var Stalin i strålende humør. Samme kveld mottok han general Eisenhowers stabssjef, flymarskalk Tedder, som endelig var ankom­ met Moskva etter langvarige forsinkelser i Kairo på grunn av dårlige flyforhold. Tedder var kommet for å diskutere den fremtidige utvik­ lingen, men Stalin bemerket selvtilfreds at Ardenner-offensiven hadde vært «svært tåpelig» av tyskerne. Han var også meget begeistret over at tyskerne hadde holdt igjen 30 divisjoner som «en prestisjegarnison» i Kurland - restene av Armégruppe Nord, som Guderian ønsket å føre tilbake til Tyskland.30 Sovjet-lederen gikk inn for å sjarmere Tedder. Han ønsket øyen­ synlig å overbevise Eisenhowers stedfortreder om at han hadde gjort alt som var mulig for å avpasse tidspunktet for Den røde hærs store 19

BERLIN-NEOERLAGET 1945

offensiv slik at den hjalp de vestallierte i Ardennene. Det er umulig å si om han forutså at dette ville bidra til å utdype kløften mellom amerikanerne og den langt mer skeptiske Churchill. Sovjetiske historikere har alltid forsøkt å hevde at Stalin planla å sette i gang angrepet 20. januar, men da han 6. januar mottok et brev fra Churchill med bønn om hjelp, ga han dagen etter ordre om å fremskynde angrepet til 12. januar, til tross for at værforholdene var ugunstige.31 Dette er en grov feiltolkning av Churchills brev. Det var ikke et bønnskrift om å redde de allierte i Ardennene. Han hadde allerede skrevet for å fortelle at de allierte nå var «herrer over situa­ sjonen», og Stalin visste utmerket godt fra sine liaison-offiserer i vest at den tyske trusselen der hadde brutt sammen før jul. Churchill ba ganske enkelt om informasjon om når Den røde hær hadde tenkt å sette i gang den store vinteroffensiven sin, fordi Kreml bestemt hadde nektet å besvare slike anmodninger, selv om sovjetiske liaison-offise­ rer ble holdt å jour med Eisenhowers planer. Weichsel-offensiven, som var planlagt siden oktober, var blitt for­ beredt i god tid. Én sovjetisk kilde sier til og med at det hadde vært mulig «å starte fremrykningen 8.-10. januar».32 Stalin var derfor svært glad for å kunne gi inntrykk av at han reddet sine allierte ut av en vanskelig situasjon, særlig fordi han hadde sine egne grunner for å fremskynde datoen. Churchill var blitt stadig mer engstelig for at Sta­ lin hadde til hensikt å påtvinge Polen den marionettpregede «Lublinregjeringen», sammensatt av polske eksilkommunister og kontrollert av Berijas NKVD. Jalta-konferansen på Krim var nær forestående, og Stalin ville forsikre seg om at armeene hans kontrollerte hele Polen når han satte seg ned sammen med de amerikanske og britiske lederne. Lovene hans kunne hensynsløst bli presset igjennom på polsk terri­ torium, rett og slett fordi det utgjorde det umiddelbare oppmarsjområdet for de operative troppene hans. Enhver som opponerte, kunne betegnes som sabotør eller fascistisk agent. Endelig var det en langt mer realistisk grunn til å sette i gang den store offensiven. Stalin var bekymret for at den forutsagte værforandringen i begynnelsen av feb­ ruar ville endre hard grunn til søle, og dermed forsinke stridsvognene hans. Ett aspekt av møtet med Tedder er svært avslørende. «Stalin la vekt 20

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

på at et av problemene [ved Weichsel-offensiven] var det store antal­ let opplærte tyske agenter blant polakker, latviere, litauere, ukrainere og tysktalende russere,» hevder den amerikanske rapporten. «Han sa at alle var utstyrt med radioer, og som en følge av dette var overraskelsesmomentet praktisk talt eliminert. Men russerne har i betydelig grad klart å fjerne denne trusselen. Han sa at han anser oppryddingen i de bakre områder for å være like viktig som fremføringen av for­ syninger.»33 Denne grove overdrivelsen om tysktrente «stay-behind»grupper var Stalins rettferdiggjørelse på forhånd av den sovjetiske hensynsløsheten i Polen. Berija forsøkte også å stemple den ikke-kommunistiske motstandsbevegelsen, Armia Krajowa, som «fascistisk», til tross for dens selvmorderiske tapperhet under Warszawa-oppstanden. Det neste døgnet beviste at de sovjetiske armeene som hadde brutt igjennom Weichsel-fronten, virkelig rykket frem i full fart. Hver av dem lot til å ville overgå de andre. Den raske fremrykningen av Zjukovs tankarmeer skyldtes delvis T-34-tankens enkelhet og robuste konstruksjon og dens brede belter, som kunne ta seg frem gjennom snø, is og søle. Likevel viste mekanikernes dyktighet seg å være minst like viktig som et kavalerifremstøt, fordi feltverkstedene ikke klarte å holde tritt. «Å, for et liv det var før krigen,» bemerket en tankfører til Grossman. «Da fantes det mas­ ser av reservedeler.»34 Så snart været klarnet, var jagerbomberflyene Sjturmovik, kjent av tyskerne som «Jabos», en forkortelse for Jagdbomber, i stand til å støtte den voldsomme fremrykningen, slik som Zjukov hadde lovet sine tankkommandører. «Våre tanks beveger seg fortere enn toget til Berlin,» skrøt den opprømte oberst Gusakovskij, som hadde sprengt seg frem over Pilica.35

Den lille tyske garnisonen i Warszawa hadde ikke en sjanse. Den besto av ingeniøravdelinger og fire festningsbataljoner - den ene av dem var en «øre-bataljon», sammensatt av hørselsskadde som var ført tilbake til tjeneste.36 47. gardetankbrigades fremstøt mot Sochaczew sørfra og omringningen av Warszawa nordfrå av 47. armé betydde at gar­ nisonen mistet kontakt med formasjonen den tilhørte, Niende armé. 21

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Om kvelden 16. januar varslet general Harpes stab i Armégruppe «A» OKH i Zossen om at de ikke ville være i stand til å holde byen. Oberst Bogislaw von Bonin, lederen av operasjonsavdelingen, drøftet situasjonen med Guderian. De besluttet å gi armégruppens hovedkvar­ ter frie hender i avgjørelsen, og Guderian undertegnet protokollen med sin vanlige «G» i grønt blekk. Men under «Nachtlage», Hitlers situasjonskonferanse ved midnatt, ble forslaget om å oppgi Warszawa meddelt Hitler av en av hans egen stab før Guderians stedfortreder, general Walther Wenck, tok opp emnet. Hitler eksploderte. «Dere må stanse alt!» ropte han. «Festning Warszawa må holdes!»37 Men det var allerede for sent, og radiosambandet var brutt sammen. Noen dager senere utstedte Hitler en ordre om at enhver instruks som ble sendt til en armégruppe, måtte forelegges ham først. Warszawas fall førte til enda en bitter krangel mellom Hitler og Guderian, som fremdeles besværet seg over Hitlers beslutning om å flytte korpset Grossdeutschland. Guderian ble enda mer rasende da han fikk vite at Hitler overførte Sjette SS panserarmé ikke til Weichselfronten, men til Ungarn. Men Hitler nektet å drøfte det. Tilbaketrek­ ningen fra Warszawa var, etter hans oppfatning, en langt alvorligere sak. Under middagskonferansen dagen etter, 18. januar, fikk Guderian en offentlig reprimande, men det skulle bli enda verre. «Samme kveld var det Bonins fødselsdag,» fortalte oberst baron von Humboldt ved OKH-staben. «Vi sto alle sammen rundt kartbordet med et glass sekt for å gratulere ham, da (general) Meisel, nestkommanderende for personellavdelingen, ankom sammen med to Oberleutnanter, bevæpnet med maskinpistoler. ‘Herr von Bonin,’ sa han, ‘jeg må be Dem om å bli med meg.’»38 To til ble arrestert sammen med Bonin, oberst­ løytnant von Christen og oberstløytnant von dem Knesebeck. Etter Hitlers direkte ordre ble de ført vekk til Prinz-Albrechtstrasse for å bli forhørt av Gestapo. Hitler oppfattet hendelsen som enda en forræderisk handling fra hærens side. I tillegg til å sparke general Harpe avsatte han også gene­ ral von Luttwitz fra kommandoen over Niende armé. Men sannhe­ ten var at den kolossale forfengeligheten hans ikke tillot ham å miste en fremmed hovedstad, selv en som han hadde ødelagt fullstendig. 22

«KORTHUSET» VED WEICHSEL

Guderian forsvarte sine tre stabsoffiserer, og insisterte på at han også skulle forhøres siden ansvaret for beslutningen helt og holdent var hans. Hitler, som var oppsatt på å reise tiltale mot generalstaben, tok ham på ordet. På dette mest kritiske stadiet av Weichsel-slaget ble Guderian gjenstand for timelange forhør av Ernst Kaltenbrunner fra Reichssicherheitshauptamt og Heinrich Muller, sjefen for Gestapo. De to mer underordnede offiserene ble frigitt etter to uker, men Bonin ble plassert i en konsentrasjonsleir til krigens slutt. Dagen etter arrestasjonen av Bonin kom Martin Bormann til Berlin. Neste dag, lørdag 20. januar, registrerte han i dagboken sin: «Situa­ sjonen i øst blir stadig mer truende. Vi oppgir regionen Warthegau. Fiendens fremste tankavdelinger nærmer seg Katowice.»39 Det var den dagen sovjetiske styrker krysset grensen til Das Reich øst for Hohensalza. Guderians kone forlot Schloss Deipenhof «en halv time før de første granatene begynte å falle».40 Stabssjefen skrev at arbeiderne på eien­ dommen (de var antagelig tilbakeførte baltiske tyskere) «sto tårefylte ved siden av bilen hennes, og mange ville gjerne ha fulgt med henne». Selv om det kan være liten tvil om deres desperate ønske om å dra, kan det kanskje ikke utelukkende ha vært på grunn av lojalitet overfor slottsfruen. Rykter om hva som skjedde i Øst-Preussen hadde allerede begynt å spre seg. Det var lite trolig at soldater fra Den røde hær, og særlig dens polske avdelinger, skulle føle seg mer barmhjertige etter det de hadde vært vitne til i den polske hovedstaden. «Vi så ødeleggelsen av Warszawa da vi dro inn i byens tomme gater denne minneverdige dagen, 17. januar 1945,» skrev kaptein Klotjkov i 3. sjokkarmé. «Det var ikke noe annet igjen enn ruiner og aske, dekket av snø. Sterkt utsultede og utmattede beboere var på vei hjem.»41 Bare 162 000 var igjen av en førkrigsbefolkning på 1 310 000.42 Etter den utrolig brutale undertrykkelsen av Warszawa-oppstanden i oktober 1944 hadde tys­ kerne systematisk ødelagt alle byens historiske monumenter; selv om ingen av dem var blitt benyttet av opprørerne. Vasilij Grossman tok seg frem gjennom den ødelagte byen til ghettoen. Alt som sto igjen var den tre og en halv meter høye muren belagt med knust glass og piggtråd, og Judenrat, den jødiske administrative bygningen. Resten 23

BERLIN-NEDERLAGET 1945

av ghettoen var «en eneste bølgende rød sjø av knust murstein».43 Grossman lurte på hvor mange tusen lik som lå begravet under dem. Det var vanskelig å forestille seg at noen hadde sluppet unna, men en polakk tok ham med til et sted hvor fire jøder nylig var dukket frem fra gjemmestedet sitt høyt over bærebjelkene i et høyt skjelett av en bygning.

24

3

ILD

OG SVERD OG «EDELT RRSERI»

Da general Tsjernakovskij innledet sin offensiv mot Øst-Preussen 13. januar, satte politiske offiserer opp skilter for å anspore troppene: «Soldat, husk at du nå begir deg inn i fascistdyrets hule!» Tsjernakovskijs angrep fikk ingen god start. På bakgrunn av god etterretning trakk kommandanten for den tyske Tredje panserarmé i siste øyeblikk troppene sine vekk fra den fremste skyttergravslinjen. Dette betydde at det massive bombardementet var bortkastet. Der­ etter innledet tyskerne noen meget effektive motangrep. Og i løpet av den neste uken ble Tsjernakovskij klar over, slik han hadde fryktet, at de tyske forsvarsverkene ved bresjen i Insterburg kostet armeene hans meget store tap. Men Tsjernakovskij oppdaget snart en mulighet. Han var en av de mest besluttsomme og intelligente blant de erfarne sovjetiske komman­ dantene. 39. armé hadde større fremgang på ytterste høyre flanke, derfor flyttet han plutselig 11. garde-armé rundt og bak den, og dreide tyngden av angrepet til denne flanken. Dette uventede fremstøtet mel­ lom elvene Pregel og Niemen skapte panikk i Volkssturms militsavdelinger. Det ble etterfulgt av et nytt angrep av 43. armé over Niemen i Tilsit-området. Kaoset økte blant de tyske baktroppene, mest fordi funksjonærer fra nazi-partiet hadde forbudt evakuering av sivile. Den 24. januar var Tsjernakovskijs 3. hviterussiske front innen rekkevidde av Konigsberg, hovedstaden i Øst-Preussen. Foruten å ignorere instrukser fra Stavka når det var nødvendig var Tsjernakovskij - en tankkommandant og «mester i militærvitenskap»1 - også villig til å endre vedtatt kamptaktikk. «Selvdrevne kanoner ble en integrert del av infanteriet etter kryssingen av Niemen,» noterte Vasilij Grossman.2 37 år gammel var Ivan Danilovitsj Tsjernakovskij 25

BERLIN-NEDERLRGET 1945

langt yngre enn de fleste andre sovjetiske øverstkommanderende. Han var også litt av en intellektuell, og siterte ofte romantisk poesi med humoristiske henvisninger til forfatteren Ilja Ehrenburg. Tsjernakovskij var opptatt av motsetninger. Han beskrev Stalin som et levende eksempel på en dialektisk prosess. «Det er umulig å forstå ham. Det eneste man kan gjøre er å ha tillit.»3 Tsjernakovskij var åpenbart ikke bestemt til å overleve inn i etterkrigstidens stalinistiske forvitring. Han var kanskje heldig som døde snart etter i kamp, med tilliten intakt. Ilja Ehrenburgs egne suggerende oppfordringer til hevn over Tysk­ land i artikler i Den røde hærs avis, Krasnaja Zvezda (Røde Stjerne), hadde fått en veldig tilslutning blant frontoviki, troppene i frontlinjen. Goebbels reagerte med vemmelse på «jøden Ilja Ehrenburg, Stalins yndlingsdemagog».4 Propagandaministeriet beskyldte Ehrenburg for å oppfordre til voldtekt av tyske kvinner. Men selv om Ehrenburg aldri vek tilbake for de mest blodtørstige tirader, var denne mest beryktede uttalelsen, som fremdeles tillegges ham av vestlige historikere, nazis­ tisk oppspinn. Han blir beskyldt for å ha oppfordret Den røde hærs soldater til å ta tyske kvinner som sitt «lovlige bytte» og til å «bryte med sin rasestolthet». «Før i tiden pleide tyskere å forfalske viktige statsdokumenter,» svarte Ehrenburg i Krasnaja Zvezda. «Nå er de falt så dypt at de forfalsker artiklene mine.»5 Men Ehrenburgs forsikring om at soldatene i Den røde hær «ikke var interessert i Gretchen’er, men i de Fritz’ene som hadde krenket våre kvinner», viste seg å være langt fra sannheten, som Den røde hærs barbariske oppførsel snart skulle vise. Og hans hyppige omtaler av Tyskland som «den blonde heksen» oppmuntret så visst ikke til human behandling av tyske og heller ikke polske kvinner.

Marskalk Rokossovskijs 2. hviterussiske front angrep 14. januar nordover og nordvestover fra brohodet ved Narew, dagen etter Tsjer­ nakovskij. Hovedoppgaven hans var å avskjære Øst-Preussen ved å sette kurs mot munningen av Weichsel og Danzig. Rokossovskij var bekymret over Stavka-planen. Armeene hans ville bli avskåret fra så vel Tsjernakovskijs angrep på Konigsberg som Zjukovs fremstøt vest­ over fra Weichsel. Offensiven mot den tyske Annen armé begynte «i vær som var 26

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

perfekt for angrepet», som korpskommandanten på mottakersiden beklagende noterte seg. Et tynt snølag dekket marken, og elven Narew var tilfrosset. Tåken lettet ved middagstid, og Rokossovskijs armeer ble snart støttet av ustanselige flytokter. Fremgangen var fremdeles langsom de første to dagene, men igjen var det Sovjets tunge artilleri og katjusja-rakettkastere som gjorde de første gjennombruddene mulig. Steinhard mark gjorde også granatene mer drepende, med eksplosjo­ ner på overflaten. Det snødekte landskapet ble raskt arret av kratere og svarte og gule svimerker. Denne første kvelden ringte general Reinhardt, øverstkommander­ ende for armégruppen, til Hitler, som da fremdeles var i Adlerhorst. Han prøvde å advare ham om at hele Øst-Preussen var i fare hvis han ikke fikk tillatelse til å trekke seg tilbake. Føreren ville ikke høre på ham. Den neste ordren Reinhardts hovedkvarter mottok, kl. 3 om natten, var en beskjed om å overføre korpset Grossdeutschland, den eneste offensive reserven i området, til Weichsel-fronten. Reinhardt var ikke den eneste feltkommandanten som raste mot sine overordnede. Den 20. januar ga Stavka plutselig Rokossosvskij ordre om å endre retningen av fremstøtet sitt, fordi Tsjernakovskij var blitt forsinket. Nå skulle han angripe i nordøstlig retning inn mot sentrum av Øst-Preussen, ikke bare forsegle området langs Weichsel. Rokossovskij var bekymret over den store kløften som åpnet seg på den venstre flanken hans når Zjukovs armeer dro vestover mot Berlin, men i Øst-Preussen ble de tyske kommandantene overrumplet av denne kursendringen. På Rokossovskijs høyre flanke forflyttet 3. gardekavalerikorps seg raskt over det frosne landskapet, og dro inn i Allenstein kl. 3 om natten 22. januar. På den venstre flanken avanserte Volskijs 5. gardetankarmé raskt mot byen Elbing ved elvemunningen av Weichsel. Deler av den fremste tankbrigaden dro inn i byen 23. januar, etter å ha blitt forvekslet med tyske tanks. En voldsom og kaotisk skuddveksling oppsto i byens sentrum, og de ble tvunget ut. Armeens hovedstyrke dro utenom byen, og fortsatte til bredden av den store lagunen Frisches Haff. Øst-Preussen var i realiteten avskåret fra Das Reich. Selv om de væpnede tyske styrkene i flere måneder hadde ventet angrepet mot Øst-Preussen, hersket forvirring og uvisshet i byer og 27

BERLIN-NEDERLAGET 1945

landsbyer. I bakre områder opprettholdt det forhatte militærpolitiet, Feldgendarmeriet, en streng orden. Landser-ne kalte dem «lenkehunder», fordi metallkraven de bar i en lenke rundt halsen lignet et hundehalsbånd. Samme morgen som Tsjernakovskij angrep, den 13. januar, ble et permisjonstog på vei til Berlin stanset på en stasjon av Feldgendarme­ riet. De brølte en ordre om at alle soldater som tilhørte divisjoner med nummer som nå ble ropt opp, måtte gå av toget og øyeblikkelig stille opp. Mange av soldatene som var på vei hjem med permisjon, hadde ikke sett familiene sine på minst to år. Nå krøket de seg sammen og ba en bønn om at deres divisjon ikke ville bli ropt opp. Men nesten alle ble nødt til å gå av og stille opp i rekker på perrongen. Enhver som unnlot å melde seg, risikerte henrettelse. En ung soldat, Walter Beier, var en av de få som ble spart. Han våget nesten ikke å tro at det var sant da han fortsatte reisen til familien sin nær Frankfurt an der Oder. Men han skulle komme til å støte på Den røde hær nærmere hjemmet enn han noen gang hadde forestilt seg.7 Mannen som hadde størst skyld i kaoset, var Gauleiter Erich Koch, en nazi-leder som allerede var beryktet for sitt styre som Reichskommissar for Ukraina. Koch var så stolt over brutaliteten sin at han ikke lot til å ha innvendinger mot økenavnet «den andre Stalin».8 Koch var fullstendig gjennomsyret av den hitlerske manien for et stasjonært forsvar, og hadde tvunget titusener av sivile til å grave jordvoller. Uhel­ digvis unnlot han å forhøre seg med hærens kommandanter om hvor de ville ha dem. Han hadde også vært den første til å tvinge gutter og gamle menn inn i Volkssturm-militsen, nazi-partiets grelleste eksem­ pel på et unyttig offer. Men det verste av alt var at Koch hadde nektet å godta evakuering av sivilbefolkningen. Etter å ha forbudt evakuering av sivile som defaitistisk, stakk han og hans lokale ledere av nazi-partiet av uten å varsle noen da angrepet kom. Konsekvensene var forferdelige for konene, døtrene og barna som altfor sent forsøkte å flykte over et landskap med meterdyp snø og temperaturer ned til 20 minusgrader. Men en del kvinnelige landbruksarbeidere ble frivillig igjen, overbevist om at de bare kom til å arbeide under nye herrer og at lite ville endre seg. Den fjerne tordenen fra artilleriet da offensiven begynte, skapte 28

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

en voldsom redsel på de isolerte gårdene og i landsbyene i det stort sett flate og skogbevokste østprøyssiske landskapet. Kvinnene i ØstPreussen hadde hørt om grusomhetene i Nemmersdorf høsten før, da noen av Tsjernakovskijs tropper invaderte Øst-Preussen mot slutten av den voldsomme fremrykningen sommeren 1944. De kan nok ha sett den fryktelige filmavisreportasjen på en lokal kino om 62 voldtatte og drepte kvinner og unge piker.9 Goebbels’ propagandaministerium hadde i all hast sendt fotografer til fronten for å skildre grusomhetene og utnytte dem maksimalt. Likevel lot det til å være liten forståelse for graden av redsler som ventet dem. For piker og kvinner i alle aldre var gjengvoldtekter de mest utbredte. «Den røde hærs soldater tror ikke på ‘individuelle forbindelser’ med tyske kvinner,» skrev skuespillforfatteren Sakhar Agranenko i dag­ boken sin da han tjenestegjorde som offiser i marineinfanteriet i ØstPreussen. «Ni, ti, tolv menn på en gang - de voldtar dem på kollektiv basis.»10 Senere beskrev han hvordan tyske kvinner i Elbing i et des­ perat forsøk på å søke beskyttelse i stedet bød seg frem til sovjetiske marineinfanterister. Sovjet-armeene som avanserte i veldige, lange kolonner, var en used­ vanlig blanding av det moderne og det middelalderske: Tanktropper i forede svarte hjelmer, med T-34-tanks som kvernet opp jorden mens de vippet og rullet langs marken, kosakk-kavalerister på raggete hester med krigsbytte spent fast til salen, Studebakere og Dodger fra låneog leieloven som tauet lette feltkanoner, åpne Chevroleter med bom­ bekastere dekket av presenninger i baksetet og traktorer som slepte digre haubitsere, alt til slutt fulgt av enda en gruppe i hestetrukne vogner. Mangfoldet blant soldatene var nesten like stort som i mili­ tærutstyret deres. Det var noen som oppfattet selv unge tyske gutter som kimen til SS-menn, og mente at de alle sammen burde drepes før de vokste opp og invaderte Russland igjen, og det var noen som sparte barna og ga dem noe å spise. Det var fribyttere som drakk og voldtok skamløst, og det var idealistiske, asketiske kommunister og medlemmer av intelligentsiaen som ble oppriktig forferdet over en slik oppførsel. Forfatteren Lev Kopelev, som den gang var politisk offi­ ser, ble arrestert av SMERSJ’ kontraspionasje for å ha «engasjert seg i borgerlig humanistisk propaganda og medfølelse med fienden».11 29

BERLIN-NEDERLRGET 1945

Kopelev hadde også våget å kritisere villskapen i Ilja Ehrenburgs artik­ ler. Rokossovskijs armeers første fremstøt var så raske at de tyske myn­ digheter i Konigsberg sendte en rekke flyktningetog til Allenstein uten å være klar over at byen var blitt erobret av 3. gardekavalerikorps. For kosakkene var flyktningetogene ideelle konsentrasjoner av kvinner og krigsbytte som dalte i fanget på dem. I Moskva visste Berija og Stalin utmerket godt hva som foregikk. I en rapport fikk de beskjed om at «mange tyskere hevder at alle tyske kvinner som ble igjen i Øst-Preussen, ble voldtatt av soldater fra Den røde hær». Det ble gitt tallrike eksempler på gjengvoldtekter - «inklusive piker under 18 og gamle kvinner». Faktisk kunne ofrene være bare 12 år gamle. «NKVD-gruppen tilknyttet 43. armé oppda­ get at tyske kvinner som var blitt igjen i Schpaleiten hadde forsøkt å begå selvmord», fortsatte rapporten. «De forhørte en av dem som het Emma Korn. ‘Den 3. februar rykket Den røde hærs frontlinjetropper inn i byen,’ fortalte hun. ‘De gikk ned i kjelleren hvor vi gjemte oss, og pekte med våpnene sine på meg og de andre to kvinnene og beordret oss ut på gårdsplassen. Der voldtok tolv soldater meg etter tur. Andre soldater gjorde det samme med mine to naboer. Den på­ følgende natten brøt seks fulle soldater seg inn i kjelleren vår og vold­ tok oss foran øynene på barna. Den 5. februar kom tre soldater, og den 6. februar ble vi også voldtatt og slått av åtte fulle soldater.’12» Tre dager senere forsøkte kvinnene å drepe barna og seg selv ved å skjære over alle håndleddene, men de visste tydeligvis ikke hvordan de skulle gjøre det på den riktige måten. Den røde hær begynte nå åpenlyst å behandle kvinnene som eiendeler, særlig etter at Stalin selv hadde grepet inn og tillatt offiserer i Den røde hær å ha en «feltkone». (Hun var kjent som en PPSj, fordi den fulle betegnelsen «pokhodno-polevaja sjena» var så likt PPZj, den vanlige maskinpistolen i Den røde hær.) Disse unge kvinnene, valgt som els­ kerinner av høyere offiserer, var som regel i sambandet, på kontoret eller i saniteten ved hovedkvarterene - unge kvinnelige soldater som hadde en alpelue på bakhodet i stedet for båtluen pilotka. En feltkones skjebne var ikke så enkel når det mannlige begjæret 30

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

var både intenst og vilkårlig. «Slik er det, Vera,» skrev en ung kvinne­ lig soldat som het Musja Annenkova i 19. armé til sin venninne. «Se hvordan ‘kjærligheten’ deres er! De later som om de er følsomme, men det er vanskelig å vite hva som foregår inni sjelene deres. De har ingen oppriktige følelser, bare flyktig pasjon eller kjærlighet med dyriske følelser. Så vanskelig det er å finne en virkelig trofast mann her!»13 * Marskalk Rokossovskij utstedte ordre nr. 006 i et forsøk på å dirigere «de hatefulle følelsene over til kampen mot fienden på slagmarken», og for å understreke straffen for «plyndring, brutalitet, ran, unødig brannstiftelse og ødeleggelse». Den later til å ha hatt liten virkning. Det forekom også noen tilfeldige forsøk på å utøve autoritet. Kom­ mandanten i en geværdivisjon skal «personlig ha skutt en løytnant som stilte opp en gruppe av mennene sine foran en tysk kvinne som lå på bakken med utbredte armer og ben».14 Men enten var offise­ rene selv involvert, eller mangelen på disiplin gjorde det altfor farlig å gjenopprette orden blant fulle soldater bevæpnet med maskinpisto­ ler. Selv general Okorokov, sjefen for politisk avdeling ved 2. hviterus­ siske front, motsatte seg i et møte 6. februar det han oppfattet som «en vegring mot å ta hevn over fienden». I Moskva var myndighetene mindre bekymret over voldtekt og mord enn over den meningsløse ødeleggelsen. Den 9. februar erklærte Krasnaja Zvezda i en lederar­ tikkel at «ethvert brudd på militær disiplin bare svekker den seierrike Røde hær ... Vår hevn er ikke blind. Vårt sinne er ikke irrasjonelt. I et øyeblikk av blindt raseri kan man lett ødelegge en fabrikk i erobret fiendtlig område - en fabrikk som kunne vært av verdi for oss.» Politiske offiserer håpet å tilpasse denne holdningen også til spørs­ målet om voldtekt. «Når vi skaper en sann hatfølelse i en soldat,» er­ klærte den politiske avdelingen i 19. armé, «vil ikke soldaten forsøke å ha sex med en tysk kvinne, fordi han vil bli frastøtt.»15 Men dette tåpelige sofisteriet tjener bare til å understreke myndighetenes svikt­ ende forståelse av problemet. Selv unge kvinnelige soldater og helse­ personell i Den røde hær mislikte det ikke. «Våre soldaters oppførsel 31

BERLIN-NEDERLAGET 1945

overfor tyskere, særlig tyske kvinner, er helt korrekt!» sa en 21-årig kvinne fra Agranenkos oppklaringsavdeling.16 Noen lot til å more seg over det. Kopelev ble sint da en av hans kvinnelige assistenter i den politiske avdelingen slo vitser om det. Tyske forbrytelser i Sovjetunionen og regimets uforsonlige propa­ ganda bidro utvilsomt til den fryktelige volden mot tyske kvinner i Øst-Preussen. Men hevn kan bare være en del av forklaringen, selv om den senere ble gjort til rettferdiggjørelsen av det som skjedde. Så snart soldater hadde fått alkohol i seg, spilte nasjonaliteten til byttet deres liten rolle. Lev Kopelev forteller at han hørte et «avsindig skrik» i Allenstein. Han så en ung pike, «det lange, flettede blonde håret var pjusket, kjolen revet i stykker, hun skrek gjennomtrengende: ‘Jeg er polsk! Jesus Maria, jeg er polsk!’» Hun ble forfulgt av to berusete «tankister», i fullt påsyn av alle.17 Emnet har vært så undertrykt i Russland at selv i dag nekter vete­ raner å innrømme hva som virkelig skjedde under stormangrepet på tysk territorium. De kan innrømme at de har hørt om enkelte utskei­ elser, og deretter avfeier de emnet som et uunngåelig resultat av krig. Bare noen få er innstilt på å innrømme at de var vitne til slike scener. Den lille håndfull som er beredt til å snakke åpent, er imidlertid full­ stendig uten anger. «Alle sammen løftet opp skjørtene for oss og la seg på sengen,» sa Komsomol-lederen i et tankkompani. Han fortsatte til og med med å skryte av at «2 millioner av barna våre ble født i Tyskland».18 Sovjetiske offiserers og soldaters evne til å overbevise seg selv om at de fleste av ofrene deres enten var lykkelige over sin skjebne, eller i det minste godtok at det var deres tur til å lide etter alt det som Wehrmacht hadde gjort i Russland, er bemerkelsesverdig. «Våre karer var så erotisk underernært,» fortalte en sovjetisk major til en britisk journalist den gangen, «at de ofte voldtok gamle kvinner på seksti, sytti eller endog åtti - til disse bestemødrenes store forbauselse, om ikke likefrem fryd.»19 Drikk av alle slag, innbefattet farlige kjemikalier tatt fra laboratorier og verksteder, var en vesentlig faktor. Tvangspreget drikking skadet faktisk Den røde hærs kampevne i betydelig grad. Situasjonen ble så alvorlig at NKVD rapporterte tilbake til Moskva at «masseforgiftning 32

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

på grunn av erobret alkohol finner sted på okkupert tysk område».20 Det virker som om sovjetiske soldater trengte alkohol for å angripe en kvinne. Men så drakk de altfor ofte for mye, og når de ikke var i stand til å fullføre voldtekten, brukte de flasken i stedet med forfer­ delig virkning. En rekke ofre ble obskønt skamfert. Man kan bare skrape på overflaten av de forvirrende psykologiske motsigelsene. Når kvinner i Konigsberg som var ofre for gjengvoldtekt etterpå bønnfalt angriperne om å gjøre en slutt på lidelsene deres, later det til at Den røde hærs menn følte seg fornærmet. «Russiske solda­ ter skyter ikke kvinner,» svarte de. «Det gjør bare tyske soldater.»21 Den røde hær hadde klart å overbevise seg selv om at fordi den hadde påtatt seg det moralske oppdrag å befri Europa fra fascismen, kunne den oppføre seg fullstendig som den ville, både personlig og politisk. Dominering og ydmykelse gjennomsyret de fleste soldaters behand­ ling av kvinner i Øst-Preussen. Ofrene måtte bære hovedbyrden av hevnen for Wehrmachts forbrytelser under invasjonen av Sovjetunio­ nen. Etter at det første raseriet fortok seg, ble denne formen for sadis­ tisk ydmykelse merkbart mindre vanlig. På den tiden da Den røde hær nådde Berlin tre måneder senere, var soldatene tilbøyelige til å betrakte tyske kvinner mer som en tilfeldig rettighet for seierherren enn som en gjenstand for hat. Følelsen av å dominere fortsatte utvil­ somt, men dette var kanskje til dels et indirekte produkt av ydmy­ kelsene som de selv hadde lidd i hendene på sine kommandanter og de sovjetiske myndigheter i sin alminnelighet. «Den ekstreme volden i totalitære systemer viste seg i stand til å lamme den menneskelige ånd over hele kontinenter,»22 skrev Vasilij Grossman i sin store roman Liv og skjebne. Naturligvis var det en rekke andre krefter og påvirkninger som gjorde seg gjeldende. Seksuell frihet var gjenstand for livlig debatt innen kretser av kommunistpartiet i 1920-årene, men i det neste tiåret sørget Stalin for at det sovjetiske samfunnet fremstilte seg selv som praktisk talt aseksuelt. Dette hadde ikke noe med virkelig puritanisme å gjøre. Det var fordi kjærlighet og sex ikke passet inn i dogmer som var ment å skulle «avindividualisere» enkeltmennesket.23 Menneske­ lige drifter og følelser måtte undertrykkes. Freuds arbeider ble bann­ lyst, skilsmisser og ekteskapsbrudd ble gjenstand for sterk misbilligelse 33

BERLIN-NEDERLAGET 1945

i partiet. Kriminelle sanksjoner mot homoseksualitet ble gjeninnført. Den nye doktrinen strakte seg til og med så langt som til fullsten­ dig stans i seksualundervisningen. I bildende kunst ble det påkledde omrisset av en kvinnes bryster oppfattet som farlig erotisk. De måtte skjules under kjeledresser. Regimet ønsket tydeligvis at enhver form for begjær skulle forvandles til kjærlighet til partiet og, fremfor alt, til den store leder. De fleste soldatene i Den røde hær med dårlig utdannelse led av seksuell uvitenhet og fullstendig uopplyste holdninger overfor kvinner. Derfor skapte den sovjetiske stats forsøk på å undertrykke sitt folks libido noe som en russisk forfatter beskriver som en slags «brakkeerotikk», som var langt mer primitiv og voldsom enn «den skitneste utenlandske pornografi».24 Og alt dette ble kombinert med den menneskefiendtlige innflytelsen fra moderne propaganda og de atavistiske, stridende impulsene hos menn som er merket av frykt og lidelse. På samme måte som ikke-tysk nasjonalitet ikke kunne redde kvinner fra voldtekt, ga venstreradikal bakgrunn liten beskyttelse for menn. Tyske kommunister som dukket frem etter 12 års hemmelig overbe­ visning for å ønske sine broderlige befriere velkommen, opplevde som regel å bli overlevert til SMERSJ for granskning. Gledessmilene ved Den røde hærs ankomst stivnet snart i vantro på ansiktene deres. Den forvridde logikken i SMERSJ kunne alltid snu en historie, uansett hvor ekte den var, til en konspirasjon om bevisst forræderi. Og det var alltid det dødelige spørsmålet, formulert på forhånd i Moskva, som skulle rettes til enhver fange eller ikke-stridende som hevdet troskap mot Stalin: «Hvorfor er du ikke blant partisanene?» Det faktum at det ikke fantes partisangrupper i Tyskland, ble ikke betraktet som gyl­ dig grunn. Denne ubarmhjertige og unyanserte linjen som ble banket inn i løpet av krigsårene, bidro naturlig nok til å forsterke hatet hos mange sovjetiske soldater. De spurte sine politiske offiserer hvorfor den tyske arbeiderklassen ikke hadde kjempet mot Hitler, og fikk aldri noe klart svar. Det er derfor ikke overraskende at da partilinjen endret seg brått midt i april og hevdet at man ikke skulle hate alle tyskere, bare nazistene, tok mange soldater liten notis av det. Hatpropagandaen hadde truffet mottakelige ører, og avskyen over34

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

for alt som var tysk, var gått helt i blodet på soldatene. «Selv trærne var fiender,» sa en soldat fra 3. hviterussiske front.25 Den røde hær var sjokkert og vantro da general Tsjernakovskij ble drept av en til­ feldig granat utenfor Konigsberg. Soldatene begravet ham i en provi­ sorisk grav. Grener ble skåret av trærne, som var de eneste tilgjenge­ lige erstatninger for blomstene som etter tradisjonen skulle kastes på toppen av kisten. Men plutselig hoppet en ung soldat ned i graven, satte seg skrevs over kisten og kastet febrilsk alle grenene opp igjen. De kom fra fiendtlige trær. De besudlet hvilestedet til helten deres. Etter Tsjernakovskijs død overtok marskalk Vasiljevskij, den tidli­ gere generalstabssjefen, på Stalins ordre kommandoen over 3. hvite­ russiske front. Vasiljevskijs innstilling til problemet disiplin synes å ha vært lite forskjellig fra den som andre overordnede offiserer hadde. Ifølge en beretning ga stabssjefen hans en rapport om plyndring og skadeverk. «Kamerat marskalk,» sa han, «soldatene oppfører seg ikke bra. De knuser møbler, speil og serviser. Hvilke instrukser gir du i denne saken?» Vasiljevskij, som kanskje var den mest intelligente og kultiverte av alle sovjetiske kommandanter, var øyensynlig taus en liten stund. «Det gir jeg faen i,» sa han til slutt. «Nå er tiden inne til at soldatene våre selv avgjør hva som er riktig.»26 Den destruktive trangen hos sovjetiske soldater i Øst-Preussen var virkelig skremmende. Den gikk langt videre enn til å hugge opp møbler for å lage bål. Uten å tenke seg om svidde de av hus som kunne ha gitt dem varme og ly for natten når alt var hardfrosset utenfor. De ble også rasende over å oppdage en levestandard hos alminnelige bønder som var langt høyere enn noe de noen gang hadde forestilt seg. Det provoserte til ugjerninger at tyskerne, som allerede hadde det så godt, invaderte Sovjetunionen for å plyndre og ødelegge. Agranenko registrerte i dagboken sin det som en gammel ingeniørsoldat følte om tyskere. «Hvordan skal vi behandle dem, kamerat kaptein? Bare tenk over det. De var velstående, velfødde, hadde hus­ dyr, grønnsakhager og epletrær. Og så invaderte de oss. De nådde så langt som til mitt distrikt Voronesj. For dette, kamerat kapein, burde vi kvele dem.» Han stanset. «Jeg synes synd på barna, kamerat kap­ tein. Selv om de er Fritz-unger.»27 Utvilsomt for å berge Stalin fra kritikk for katastrofen i 1941 hadde 35

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Sovjet-myndighetene klart å innpode en kollektiv skyldfølelse hos det sovjetiske folk for at de hadde tillatt invasjonen av fedrelandet. Det kan herske liten tvil om at soning av undertrykt skyldfølelse gjør hevnen voldsommere. Men mange motiver for vold var langt enklere. Dmitrij Sjtjeglov, en politisk offiser i 3. armé, innrømmet at når de fant tyske spiskamre, ble de «forarget over overfloden» de oppdaget overalt. De avskydde også den planmessige ordenen i den tyske husholdnin­ gen. «Jeg skulle så gjerne slått neven i alle de pyntelige radene med hermetikkbokser og glass,» skrev han.28 Den røde hærs soldater var forbløffet over å se radioer i så mange hus.29 Bevisene foran øynene deres tydet sterkt på at Sovjetunionen kanskje ikke helt var det para­ diset for arbeidere og bønder som de var blitt fortalt. Østprøyssiske bondegårder frembrakte en blanding av forvirring, sjalusi, beundring og sinne som forskrekket politiske offiserer. Frykten hos hærens politiske avdelinger ble bekreftet av rappor­ ter fra NKVDs postsensorer, som understreket negative kommentarer med blått og positive kommentarer med rødt. NKVD økte drastisk sensuren av brev hjem, i håp om å få kontroll med hvordan solda­ tene beskrev livsformene for vanlige tyskere og de «politisk ukorrekte konklusjoner» som dette førte til.30 NKVD ble også forferdet da de oppdaget at soldatene sendte tyske postkort hjem. Noen av dem hadde til og med «anti-sovjetiske sitater fra Hitlers taler.»31 Dette tvang i hvert fall politiske avdelinger til å skaffe rent skrivepapir. Klokker, porselen, speil og pianoer ble knust i middelklassehus som Den røde hærs soldater gikk ut fra tilhørte tyske baroner. En kvinnelig militærlege skrev hjem fra i nærheten av Konigsberg: «Dere kan ikke forestille dere hvor mange verdigjenstander som er blitt ødelagt av Ivan-er, hvor mange vakre og komfortable hus som er blitt brent ned. Men samtidig har soldatene rett. De kan ikke ta med seg alt i denne verden eller den neste. Og når en soldat knuser et veggspeil, føler han seg på et vis bedre. Det er en slags atspredelse som løser opp den almin­ nelige spenningen i kroppen og sinnet.»32 I landsbygater var det rene snøstormen fra spjærede puter og fjærmadrasser. Mye var også for­ virrende nytt for soldater som var oppvokst i Sovjetunionens provin­ ser, særlig usbekere og turkmenere fra Sentral-Asia. De ble åpenbart forvirret da de for første gang oppdaget hule tannpirkere: «Vi trodde 36

ILD OG SVERD OG «EDELT RASERI»

de var sugerør til å drikke vin med,» sa en soldat til Agranenko.33 Andre, også offiserer, prøvde å røyke stjålne sigarer, og inhalerte som om det var rullings av avispapir fylt med svart makhorka-tobakk. Gjenstander som ble tatt som bytte, ble ofte kassert og tråkket på like etter. Ingen hadde lyst til å la det bli igjen noe til en «sjtabnaja krysa» - en «stabsrotte» - eller særlig ikke til en «tylovaja krysa» - en «baktroppsrotte» - fra bakre kampgrupper. Solsjenitsyn beskriver sce­ ner som minner om et «larmende marked», med soldater som prøver prøyssiske kvinners digre underbukser.34 Enkelte tok på seg så mange lag med klær under overallene at de nesten ikke kunne røre seg, og tankmannskaper stakk så mye krigsbytte inn i kjøretøyene sine at det er utrolig at kanontårnet fremdeles kunne dreies. Forsyningen av artillerigranater ble også redusert fordi så mange kjøretøyer var lastet med tilfeldig rov. Offiserene ristet fortvilet på hodet over mennenes valg av krigsbytte, som for eksempel smokinger, som skulle sendes hjem i de månedlige pakkene. Den idealistiske Kopelev mislikte det sterkt. Han betraktet de spesielt tillatte femkilos pakkene som en «direkte og åpenbar oppfordring til plyndring».35 Offiserer fikk anledning til det dobbelte. For generaler og SMERSJ-offiserer var det knapt nok noen grense, men generaler trengte egentlig ikke å nedverdige seg til plyndring. Offiserene deres brakte dem utvalgte gaver. Selv Kopelev valgte ut et kunstferdig utformet jaktgevær og et sett med Diirergraveringer til general Okorokov, sjefen hans i 2. hviterussiske fronts politiske avdeling. En liten gruppe med pro-sovjetiske tyske offiserer ble tatt med på besøk i Øst-Preussen. De ble forferdet over det de så. En av dem, grev von Einsiedel, visepresident i den NKVD-kontrollerte Nasjonal­ komiteen for et fritt Tyskland, fortalte andre medlemmer da han kom tilbake: «Russerne er fullstendig gale etter vodka og alle former for alkohol. De voldtar kvinner, drikker seg sanseløse og setter fyr på hus.» Dette ble raskt rapportert til Berija.36 Ilja Ehrenburg, den voldsomste av alle propagandistene, ble også dypt rystet under et besøk, men det fikk ham ikke til å moderere blodtørstigheten på trykk.37 Den røde hærs soldater var aldri blitt godt forpleid under krigen. Det meste av tiden hadde de stadig vært sultne. Hadde det ikke vært for 37

BERLIN-NEDERLAGET 1945

de store forsendelsene av amerikansk hermetisk kjøtt og hvete, ville mange vært sultedøden nær. De hadde vært nødt til å skaffe seg mat i områdene de dro gjennom, selv om dette aldri var noen offisiell politikk i Den røde hær, slik det hadde vært i Wehrmacht. I Polen hadde de stjålet såkornet fra bøndene og slaktet som kjøttmat de få gjenværende dyrene som tyskerne hadde gått glipp av. I Litauen hadde den desperate trangen til sukker ført til at soldatene plyndret bikuber. I geleddene deres høsten før var det mange som skilte seg ut med ansikter og hender dramatisk oppsvulmet av stikkene. Men de velordnede og velfylte bondegårdene i Øst-Preussen bød på en rik­ dom som de ikke en gang hadde drømt om. Kuer som rautet i smerte på grunn av oppsvulmede jur fordi de som skulle melket dem hadde flyktet, ble ofte skutt med gevær eller maskingevær og forvandlet til improviserte biffer. «De stakk av og etterlot seg alt mulig,» skrev en soldat, «og nå har vi masser av flesk, mat og sukker. Vi har så mye mat nå at vi ikke vil spise hva som helst».38 Selv om de sovjetiske myndighetene var fullt klar over den fryktelige gjengjeldelsen som ble utøvet i Øst-Preussen, virket de sinte, faktisk nesten fornærmet, over å oppdage at tyske sivile flyktet. Landområ­ der og byer ble praktisk talt avfolket. NKVD-sjefen i 2. hviterussiske front rapporterte til G.E Aleksandrov, sjefideologen i sentralkomi­ teen, at det var «svært få tyskere igjen ... mange bosetninger er full­ stendig forlatt». Han nevnte eksempler på landsbyer hvor seks-syv mennesker var igjen, og småbyer med rundt 15 personer, nesten alle over 45 år.39 Det «edle raseriet» var i ferd med å utløse den største paniske folkevandringen i historien. Mellom 12. januar og midten av februar 1945 flyktet nesten 8,5 millioner tyskere fra hjemmene sine i de østlige provinser av Das Reich. I Øst-Preussen dro mange for å gjemme seg i skogene, særlig Volkssturm-menn og sårbare kvinner, som ba bønner om at vanviddet skulle passere. Men det overveldende flertallet hadde begynt flukten like før invasjonen. Noen la igjen beskjeder til mannlige slektninger. «Kjære pappa!» fant Dmitrij Sjtjeglov fort nedrablet med barnslig skrift på en dør. «Vi må flykte til Alt.P. med vogn. Derfra til Das Reich med båt.»40 Knapt noen fikk se hjemmene sine igjen. Det var en brå og 38

ILD OG SVERD OG «EDELT RRSERI»

total ødeleggelse av en hel region, med sin egen markante karakteris­ tikk og kultur, kanskje fremhevet fordi den alltid hadde vært ytter­ punktet av Tyskland på den slaviske grensen. Stalin hadde allerede planlagt å ta den nordlige halvparten med Konigsberg som en del av Sovjetunionen. Resten skulle bli gitt til Polen som en delvis kompen­ sasjon for annekteringen av alle landets østlige områder som «VestHviterussland» og «Vest-Ukraina». Selve Øst-Preussen skulle strykes av kartet. Etter at Rokossovskijs 5. gardetankarmé hadde skåret gjennom til Frisches Haff, var de eneste fluktrutene sjøveien fra Pillau på den sørvestlige spissen av Samland-halvøya eller over isen til Frische Nehrung, den lange sandbanken som omsluttet lagunen fra Danzig-siden. De uheldigste flyktningene var kanskje de som flyktet til Konigsberg, som snart ble avskåret på landsiden. Flukt fra byen viste seg å være langtfra lett, hovedsakelig fordi nazi-myndighetene ikke hadde gjort noen forberedelser for evakuering av sivile, og det tok en viss tid før de første skipene dukket opp ved Pillau. I mellomtiden ble beleiringen av Øst-Preussens hovedstad en av de frykteligste under krigen. Flyktningene som nådde Frische Nehrung, sandbanken ved lagunen, den eneste ruten som fremdeles var åpen mot vest, fikk liten medfø­ lelse av Wehrmacht-offiserene. De tvang dem ut av veien, og frem­ holdt at den bare var til militær bruk. De reisende var nødt til å oppgi vognene og eiendelene sine og sjangle videre gjennom støvet. Mange nådde ikke en gang Frische Nehrung. På fastlandet knuste sovjetiske tankkolonner ganske enkelt alle flyktningevogner som var i veien, og beskjøt konvoier med maskingeværer. Da en avdeling tanktropper 19. januar tok igjen en flyktningkolonne, «ble passasjerene i vognene og kjøretøyene slaktet».41 Selv om Øst-Preussen ikke rommet noen av nazistenes mest beryk­ tede konsentrasjonsleirer; fant en NKVD-avdeling som undersøkte et skogområde nær landsbyen Kumennen ett hundre sivile lik i tre grup­ per i snøen. De var antagelig ofre fra en dødsmarsj. Himmler hadde beordret evakuering av leirene da Den røde hær nærmet seg. «Flertallet er kvinner i alderen 18-35,» fastslo rapporten, «og kledd i forrevne klær med nummer og en sekskantet stjerne på venstre erme og foran på klærne. Noen av dem hadde tresko. Krus og skjeer var festet til 3?

B E R LI N - N E D E R L A G E T 1945

beltene. Lommene inneholdt mat - små poteter, kålrot, hvetekorn etc. En spesiell granskningkommisjon dannet av leger og offiserer fastslo at de var skutt på kloss hold, og at alle de henrettede kvinnene var utsultet.»42 Det er bemerkelsesverdig at de ikke ble identifisert som jøder av de sovjetiske myndighetene, til tross for omtalen av sekskantede stjerner som var sydd på klærne deres, men som «borgere av SSSR, Frankrike og Romania». Nazistene drepte rundt 1,5 millioner sovjetiske jøder bare fordi de var jøder, men Stalin ville ikke at noe skulle avlede oppmerksomheten fra fedrelandets lidelser.43

40

4

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

Når tyske generaler henvendte seg til mennene sine på en fortrolig måte, kalte de dem «Kinder» - barn. Dette stammet fra en prøyssisk patriarkalsk følelse, som strakte seg ut over hele staten. «Soldaten er folkets barn,» sa general von Blumentritt ved slutten av krigen, men enhver tanke på et familiebånd mellom det militære og det sivile sam­ funn var da bare ønsketenkning.1 Det var et økende sinne over de formålsløse ofringene. Folk var nå beredt til å beskytte desertører. En polsk bonde som var i Berlin 24. januar, var vitne til at kvinner ropte til offiserene og underoffiserene som førte en kolonne med tyske soldater gjennom gatene: «La men­ nene våre få komme hjem! La De gylne fasanene (de fremste nazistene) kjempe i stedet!»2 Generalstabsoffiserer i uniformer med tykke, røde striper nedover langs buksene begynte å tiltrekke seg rop som «Vam­ pyrer!» når sivile fikk øye på dem.3 Men dette betydde ikke at det lå revolusjon i luften som i 1918, det året nazistene var så besatt av. Den svenske militærattasjeen hevdet at det ikke ville bli noen revolt før maten tok slutt. Dette ble erkjent i et populært ordtak i Berlin: «Kampene stanser ikke før Goring får plass i Goebbels’ bukser.»4 Få hadde illusjoner om hva som foresto. Berlins helsevesen beordret sykehusene til å skaffe 10 000 nye sengeplasser for sivile og ytterligere 10 000 til militært bruk som «katastrofesenger». Denne forordningen var typisk for nazi-byråkratiet: Den tok ikke hensyn til virkningene av bombingen og knappheten på ressurser og utdannet medisinsk personell. Én sak var å skaffe sengeplasser, men det var allerede en fortvilet mangel på leger og sykepleiersker, og de hadde ganske enkelt ikke nok personale til å flytte pasientene ned i kjellerne under de natt­ lige luftangrepene. I mellomtiden var sykehusadministrasjonene nødt 41

BERLIN-NEDERLAGET 1945

til å kaste bort tiden med å forhandle med forskjellige avdelinger av nazi-partiet for å få tillatelse til at staben deres skulle bli fritatt for innkallelse til Volkssturm-militsen.5 Volkssturm var blitt opprettet høsten før, ut fra nazistisk ideologi og småskåren maktkamp. Hitlers mistanker om at hærens lederskikt var både forrædersk og defaitistisk fikk ham til å beslutte at kon­ trollen med denne massemilitsen skulle holdes utenfor hærens rekke­ vidde. Himmler, lederen av Waffen SS og øverstkommanderende for reservehæren, var en opplagt kandidat, men den ærgjerrige Martin Bormann var fast bestemt på at Volkssturm skulle organiseres lokalt av nazi-partiets Gauleitere, som var underlagt ham. Siden nesten alle tyske menn mellom 17 og 40 allerede var blitt innkalt, ble Volkssturm en blanding av tenåringer og eldre menn. Goebbels, som nå også var rikets forsvarskommissær for Berlin, pisket opp en propagandakampanje med slagord som «Der Fiihrers krav er vår hellige befaling!» og «Tro! Kjemp! Vinn!»6 Kinoene viste filmaviser med marsjerende menn, eldre og unge skulder ved skul­ der, avdelinger av Volkssturm som mottok den rakettdrevne granaten panzerfaust, og deretter avla troskapseden til Der Fiihrer i massive rekker. Kameraet dvelte ved ansiktene til dem som lyttet til Goebbels’ tale. Det var mange troende som uten kjennskap til militær virkelighet ble overbevist av denne markeringen av besluttsomhet. «Alle jordens folkeslag har klekket ut en sammensvergelse mot oss, men vi skal vise dem hva vi er i stand til,» skrev en hustru til sin soldatmann. «I går var det edsavleggelse for alle fra distriktet. Du skulle ha sett den. Jeg kommer aldri til å glemme inntrykket av styrke og stolthet. Vi vet ennå ikke når de vil bli sendt i kamp.»7 Moralen blant soldatene ved fronten ble imidlertid ikke hevet av alt dette. Mange ble forferdet over å få vite i brev hjemmefra at deres far, i noen tilfelle bestefar, eller yngre bror fikk eksersis og våpentrening hver søndag. Faktisk var de fleste tyskere, med sin medfødte respekt for profesjonell spesialisering, dypt skeptiske. «Folket var i overvei­ ende grad av den oppfatning at hvis Wehrmacht ikke var i stand til å mestre situasjonen, så ville heller ikke Volkssturm klare det,» fortalte general Hans Kissel senere til dem som tok ham til fange.8 De fleste medlemmene av Volkssturm trodde at de ville bli kastet 42

DEN STORE VINTER 0 F FENSI VEN

vettløst inn i kampene av symbolske grunner, og at de ikke kunne ha noe håp om å innvirke på det sovjetiske stormangrepet. Rundt 40 Volkssturm-bataljoner som ble opprettet i Schlesien, ble pålagt å for­ svare sine østlige og nordøstlige grenser. Det ble bygget noen kanonstillinger av betong, men da de nesten ikke hadde antitankvåpen, kjørte sovjetiske tankavdelinger tvers gjennom dem.

I industriområdene i Øvre Schlesien, «gull»-senteret som Stalin beteg­ net dem, ble tyske bedriftsledere stadig mer engstelige. De fryktet en oppstand blant de 300 000 fremmedarbeiderne, vesentlig polakker og tvangsarbeidere fra Sovjetunionen, og krevde «sikkerhetsforanstalt­ ninger mot fiendtlige utenlandske arbeidere» før Den røde hærs frem­ gang oppmuntret dem til å gjøre oppstand.9 Men marskalk Konevs tanks var enda nærmere enn de trodde. Den sovjetiske fremmarsjen var også årsak til evakuering av både leirer for krigsfanger og konsentrasjonsleirer. Voktere og fanger tras­ ket gjennom forblåste, snødekte landskaper uten noen oppfatning av retning eller hensikt. Sent en ettermiddag passerte en kolonne med britiske krigsfanger en stor gruppe med sovjetiske fanger med filler tullet rundt de nakne føttene. «De hvite, uthungrede ansiktene sto i grell kontrast til den svarte, ubarberte skjeggveksten som dekket dem,» skrev Robert Kee. «Bare øynene sto frem som noe menneskelig, lid­ ende og fordekte, men likevel menneskelige, de glimtet til med et siste desperat SOS fra personen som var fanget innenfor.» Britene tok det de hadde i lommene, enten det var såpe eller sigaretter, og slengte det over. En av sigarettpakkene nådde ikke helt frem. Da en russisk fange bøyde seg for å plukke den opp, løp en Volkssturm-vokter bort og tråkket på de utstrakte fingrene hans. Så sparket han til mannen og begynte å slå ham med geværet. Dette fremkalte «et voldsomt skrik av raseri» fra den britiske kolonnen. «Vokteren holdt opp med å slå russeren, og så forbauset opp. Han var åpenbart blitt så forherdet overfor brutalitet at det ikke lenger falt ham inn at mennesker hadde rett til å protestere.» Så begynte han å brøle og veive truende med våpenet sitt, men de skrek og hånte enda mer. Deres egne voktere kom stampende for å gjenopprette orden og presse Volkssturm-mannen til­ bake til hans egne fanger. «Herregud!» sa en av Kees kamerater. «Jeg 43

BERLIN-NEDERLAGET 1945

tilgir russerne absolutt alt de gjør mot dette landet når de kommer. Absolutt alt.»10 Etter at Goring var brakt fullstendig i vanry, sto den viktigste makt­ kampen blant nazi-lederne hovedsakelig mellom Bormann og Himmler. Juli-komplottet hadde i betydelig grad forsterket Himmlers makt. Han var sjef for de eneste organisasjonene - Waffen SS og Gestapo som kunne kontrollere hæren. Etter at Hitlers fysiske og mentale til­ stand ble alvorlig svekket av denne hendelsen, var Himmler i en sterk posisjon til å etterfølge føreren. Men om han hadde de egenskapene som skulle til for å spille en Stalin overfor Hitlers Lenin, slik noen fryktet, var en annen sak. Himmler så ikke akkurat ut til å passe i rollen. Hans «vesentligste fysiske trekk var en vikende hake, tykke kinn, og øyne som virket mer innrammede enn bebrillede.»11 Til å være en så følelsesløs mann, så fremmed for enhver form for menneskelighet, kunne Der Reichsfuhrer SS være forbausende naiv og føyelig. Himmler var så sikker på at han var den nærmeste til å overta tronen at han grovt undervurderte Martin Bormann, sekretæren med tyrenakken og det runde ansiktet som hadde intrigert seg inn til Hitlers fortrolighet og nå kontrollerte adgangen til ham. Bormann foraktet Himmler i smug, og omtalte ham sarkastisk som «onkel Heinrich». Bormann hadde lenge hatt mistanke om at Himmler, som utrolig nok var skaperen av Waffen SS, i all hemmelighet traktet etter å bli militær kommandant på grunnlag av egen fortjeneste. Et tilbud om en mulighet til å tilfredsstille denne fantasien var en god metode for å få ham ut av Berlin og vekk fra maktens sentrum. Tidlig i desember utnevnte Hitler, nesten sikkert etter forslag fra Bormann, Himmler til øverstkommanderende for en liten armégruppe ved øvre Rhinen. Der Reichsfiihrer SS nektet å godta at feltmarskalk von Rundstedt, øverstkommanderende i vest, var hans overordnede. Men begravet i Schwarzwald i det sørvestre Tyskland skjønte ikke Himmler at han raskt mistet makt i Berlin. Kaltenbrunner, sjefen for hovedkontoret for rikets sikkerhet, som han selv hadde opphøyd etter mordet på Heydrich i Praha, var lokket over til Bormann, som ga ham direkte adgang til Hitler for å motta hans instrukser personlig. Himmler var 44

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

heller ikke klar over at hans forbindelsesoffiser ved Der Fiihrers hoved­ kvarter, SS Gruppenfiihrer Hermann Fegelein, også i all hemmelighet hadde sluttet seg til Bormanns leir.

* Mens nazi-lederne intrigerte seg imellom, hadde Weichsel-fronten klappet fullstendig sammen, som Guderian hadde forutsagt. Sovjets tankbrigader stanset ikke i skumringen. De fortsatte gjennom de mørke timene, forklarte en kommandant, fordi de var «mindre sårbare i mørket, og stridsvognene våre er skremmende om natten.»12 Sovjetiske spydspisser avanserte noen ganger 60-70 kilometer om dagen. «Etter at en tysk general har sjekket fiendens posisjoner på kartet, tar han av seg buksene og går fredelig til sengs,» hevdet oberst Gusakovskij. «Vi slår til mot denne generalen ved midnatt.» Selv om man regner med en viss brautende overdrivelse, kan det ikke herske tvil om at styrken i den sovjetiske fremrykningen brakte uorden i det tyske stabssystemet. Rapporter om fiendens posisjoner ved siste dags­ lys ble sendt tilbake langs kommandokjeden og nådde armégruppens hovedkvarter kl. 8. Så måtte OKH forberede et sammendrag og et situasjonskart til Hitlers konferanse kl. 12. Denne kunne vare en god stund. Freytag von Loringhoven, Guderians militære assistent, husket en som varte i syv timer.13 Dermed nådde ikke ordrene som var basert på Hitlers instrukser frontlinjen før et døgn etter rapporten om situa­ sjonen. I dette maktpolitiske teatret var utenforståendes bidrag til operative drøftelser sjelden konstruktive. De var som regel egennyttige, særlig hvis det var en mulighet til å skåre et poeng over en rival ved hoffet. Goring lot nå til å være blottet for machiavellisk finesse. Han hadde ingen anelse om militær strategi, likevel doserte han i det vide og brede med den digre kroppen sin bøyd over kartbordet, noe som gjorde det usynlig for alle andre. Etter at han så hadde dummet seg ut, trakk han seg tilbake til en stol i nærheten. En forbløffende langmodig Hitler bebreidet ham ikke når han falt i søvn i fullt påsyn av alle tilstedevær­ ende. Ved en anledning la Freytag von Loringhoven merke til at Goring sovnet i en stol, og at reservekartet som var foldet over hodet hans fikk ham til å se ut som en handelsreisende som tar seg en blund på toget. 45

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Sovjetiske tankførere var så utmattet at de også ofte falt i søvn, men en T-34 tank eller Stalin-tank kunne opplagt stå imot atskillig mer enn et vanlig kjøretøy hvis den rotet seg borti noe. De forede tankhjelmene i lær eller lerret var utvilsomt nødvendige inne i det sling­ rende stålmonsteret. Mannskapet ble for en stor del holdt i gang av den opphissende forfølgelsen. Synet av etterlatt tysk utstyr ga dem en barsk glede. «Han der skal ikke få en sjanse til å hvile,» svor de på.14 De frydet seg fremfor alt over overraskelsen de skapte blant de tyske baktroppene. Ved minste tegn til besluttsom motstand kjørte sovjetiske kom­ mandanter frem det tunge artilleriet sitt. Vasilij Grossman la merke til «disiplinerte tyske fanger» som selv organiserte marsjen bakover, noen av dem fremdeles i sjokk etter det massive artilleribombardementet. «En av dem rettet på jakken sin og gjorde honnør hver gang en bil passerte,» rablet han ned i notisboken.15

Praktisk talt uten å treffe på motstand fortsatte Zjukovs armeer den tredje uken i januar fremstøtet nordvestover. 2. gardetankarmé og 5. sjokkarmé fortsatte som partnere på høyre flanke, mens 1. garde­ tankarmé og 8. gardearmé samarbeidet nært på venstre. Selv hoved­ kvarteret til 1. hviterussiske front kunne ikke holde tritt med frem­ rykningen deres, og sendte av og til ordre om mål som allerede var erobret. Da general Vasilij Tsjujkovs 8. gardearmé 18. januar fikk øye på industribyen Lodz, besluttet han å angripe uten å konferere med frontens hovedkvarter. Men da geværdivisjonene hans om morgenen gikk i stilling før angrepet, ble de nesten bombet av Den røde hærs flystyrker. Byen var i hendene deres innen kvelden. Tyske soldater som lå døde i gatene var i mange tilfeller drept av polske patrioter, som utførte «sine nådeløse, men rettferdige henrettelser.»16 Den 24. januar mottok Tsjujkov, som etter sine erfaringer i Stalin­ grad ble ansett som den beste generalen når det gjaldt gatekamper, ordre om å innta Poznan. Da han fikk dette signalet, lurte han på om Zjukovs hovedkvarter visste noe om denne massive festningen. Konevs 1. ukrainske front i sør hadde en langt kortere fremrykning til Das Reichs grense. Aller først klarte de å overraske tyskerne i Krakow og befri byen uskadd. Men farten i fremrykningen skapte også 46

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

uventede komplikasjoner. Zjukovs og Konevs armeer hadde innhentet titusener av tyske tropper. Mange av dem hadde unngått å bli tatt til fange og forsøkte nå desperat å legge i vei vestover i ly av mørket, mens de gjemte seg i skogene om dagen. Enkelte overfalt forbipas­ serende soldater fra Den røde hær bare for å få tak i brødposene deres. Mesjik, NKVD-sjefen i Konevs 1. ukrainske front, informerte Berija om at geværregimentene hans som hadde ansvar for baktroppenes sikkerhet, var kommet i skuddveksling med omstreifende grupper på opptil 200 mann.17 Store tyske kolonner av vesentlig motoriserte formasjoner trakk seg også tilbake mot Das Reich, mens de prøvde å finne en vei gjen­ nom mengden av sovjetiske armeer. De ble kjent som «omstreifende gryter», som kjempet seg frem eller smatt fra én omringning til den neste, de slaktet kjøretøyer for å holde det gående og ødela hensyns­ løst skytevåpen og utstyr som ikke lenger kunne brukes. Den sterkeste og best kjente av dem var basert på general Nehrings panserkorps. Den opptok i seg omstreifere og avdelinger, og ødela kjøretøyer som brøt sammen eller gikk tomme for drivstoff. Den ofret til og med to tanks for å understøtte en bro som de lettere kjøretøyene stormet over før den styrtet sammen. Hjulpet av en tilfeldig valgt rute som gikk omtrent langs grensen mellom Zjukovs og Konevs armeer, klarte Nehring å unngå større trefningen I en kort radiomelding hørte Nehring at general von Sauckens Grossdeutschland-korps ville prøve å knytte forbindelse med dem. Dette klarte de å gjøre i tett tåke 21. januar. Deretter trakk den forente gruppen seg 27. januar tilbake til endelig sikkerhet på den andre siden av Oder. Samme dag som Nehring krysset Oder, ble nazi-regimets nesten ufat­ telige forbrytelser avdekket 200 kilometer i sørøst. Konevs 60. armé oppdaget nettverket av leirer rundt Auschwitz. Oppklaringstropper fra 107. geværdivisjon, noen av dem til hest med maskinpistoler i rem på ryggen, dukket frem fra snødekte skoger og oppdaget dette dystreste symbolet på moderne historie. Da sovjetiske offiserer skjønte hva de hadde funnet, kalte de frem alle tilgjengelige sanitetsmannskaper for å ta seg av de 3000 syke fangene, hvorav mange var så nær døden at de ikke kunne reddes. De hadde vært for svake til å gå da SS ni dager tidligere begynte å evakuere lei47

BERLIN-NEDERLRGET 1945

rene. Sovjetiske offiserer gikk i gang med å forhøre noen av fangene. Adam Kurilowicz, tidligere formann for det polske jernbanearbeiderforbundet, som hadde vært i leiren siden juni 1941, fortalte hvordan den første testingen av de nybygde gasskamrene ble utført 15. sep­ tember 1941, på åtte fanger fra Den røde hær og 600 polske fanger. Professor Mansfeld, en ungarsk vitenskapsmann, fortalte dem om de «medisinske eksperimentene», som omfattet injeksjoner med karbolsyre, en metode som ble brukt til å drepe 140 polske gutter. Eksperter fra Den røde hær anslo at over 4 millioner mennesker var blitt drept, men dette ble senere påvist å være en betydelig overdrivelse. En av armeens fotografer ble tilkalt for å ta bilder av den snødekte ArbeitMacht-Frei-porten, av døde barn med oppsvulmede mager, bunter med menneskehår, lik med åpne munner og numre tatovert på armene til levende skjeletter. Alle disse bildene ble sendt tilbake til Aleksandrov, Den røde hærs propagandasjef i Moskva. Men bortsett fra en rapport som ble publisert 9. februar i Den røde hær-avisen Stalinskoje Znamja (Stalins flagg), fortiet Sovjetunionen alle opplysninger om Auschwitz helt til 8. mai, da krigen var over.18 En sovjetisk offiser oppdaget også en ordre fra Himmler, som sam­ tykket i «å utsette henrettelsen av de russiske fangene som var sendt til leirene og som var fysisk skikket til steinpukking». Den vinteren ble russiske fanger, «mange kledd i hærens skjorter eller bare i undertøy, og uten hodeplagg», drevet ut med stokker og pisker i temperaturer på 35 minusgrader. De svært få som vendte tilbake i live, led av alvorlige forfrysninger. De kunne ikke ha overlevd uten medisinsk hjelp, som ikke fantes. Det faktum at Wehrmacht hadde overlevert krigsfanger, som var deres ansvar, til SS for utryddelse, kunne bare ytterligere for­ herde den hevnende russiske hæren. De fant også ut gjennom en tysk stabstolk at i minst én leir for soldater fra Den røde hær ble «alle fanger ved ankomsten beordret til å kle av seg. De som ble erklært som jøder, ble skutt på stedet».19 Igjen var sovjetiske myndigheter bare interessert i forbrytelser mot sovjetiske borgere og soldater. Men for soldater i Den røde hær sendte bevisene foran øynene deres ut en klar melding. De kom ikke til å ta fanger. Hvis disse januardagene var katastrofale for Wehrmacht, var de langt frykteligere for de millioner av sivile som hadde flyktet fra 48

DEN STORE VINTER 0 F FENSI VEN

hjemmene sine i Øst-Preussen, Schlesien og Pommern. Bondefamilier som i århundrer hadde overlevd de hardeste vintre, skjønte nå hvor sårbare de var. De ble stilt overfor nådeløst vær, med hjemmene brent og matlagre plyndret eller ødelagt under retretten. Men det var få som erkjente at dette nylig hadde vært skjebnen til polske, russiske og ukrainske bønder i hendene på deres egne brødre, sønner og fedre. Folkevandringene fra områdene langs Østersjø-kysten - Øst- og Vest-Preussen og Pommern - satte kurs mot Oder og Berlin. De som kom lenger sørfra - Schlesien og Wartheland - tok sikte på Neisse, sør for Berlin. Det overveiende flertallet av flyktningene var kvinner og barn, siden nesten alle de gjenværende mennene var blitt innkalt til Volkssturm. Variasjonen i transportmidler strakte seg fra håndkjerrer og barnevogner for dem som gikk til fots til alle slags bondekjerrer, tohjuls vogner og til og med den gamle landaueren, gravet frem fra stallene på noen slott. Det var knapt nok noen motoriserte kjøretøyer, fordi Wehrmacht og nazi-partiet allerede hadde rekvirert dem, i tillegg til alt drivstoff. Fremdriften var ynkelig langsom, og ikke bare på grunn av snøen og isen. Kolonnene måtte stadig stanse fordi kjerrene var overbelastet og akslene brakk. Høyvogner, fylt med husholdningsutstyr, skinker, kagger og krukker med mat, ble omgjort til prærievogner, med en primitiv overbygning og tepper drapert på utsiden. Madrasser innenfor skaffet en viss lindring for høygravide kvinner og ammende mødre. Underernærte hester hadde vanskelig for å ta seg frem på den islagte marken. Noen vogner ble trukket av okser, og de uskodde hovene deres ble slitt hudløse på veiene og la igjen blodflekker i snøen. Og når et dyr døde, som så altfor ofte skjedde, var det sjelden tid til å slakte dem for å skaffe mat. Frykten for fienden drev flyktningene videre. Om natten ble kolonnene dirigert inn i landsbyer langs veien, hvor de ofte fikk lov til å slå leir i låvene og stallene på herregårdene. Eierne ønsket velkommen andre aristokrater på flukt fra Øst-Preussen som om de var ekstra gjester til en skytterfest. I nærheten av Stolp i Øst-Pommern slaktet baron Jesko von Puttkamer en gris for å hjelpe sultne flyktninger på vandring. En «kortbent, tykkmaget» lokal nazibyråkrat dukket opp og advarte ham om at slakting av et dyr uten tillatelse var en «alvorlig forseelse». Baronen brølte til ham at han 49

BERLIN-NEDERLAGET 1945

skulle ha seg vekk fra eiendommen hans, ellers ville han slakte ham også.20 De som hadde flyktet fra Øst-Preussen med tog, hadde det ikke bedre. Den 20. januar rullet et godstog overfylt av mennesker langsomt inn på stasjonen i Stolp. «Sammenklemte skikkelser, stive av kulde, knapt i stand til å reise seg og klatre ut. Tynne klær, for det meste i filler, enkelte tepper over bøyde skuldre, grå, innsunkne ansikter.»21 Ingen sa noe. Stive, små bylter ble fjernet fra vognene og lagt på platt­ formen. Det var barn som hadde frosset i hjel. «Ut av stillheten kom skrikene fra mødre som ikke ville oppgi det de hadde mistet,» skild­ ret et kvinnelig vitne. «Redsel og panikk overveldet meg. Jeg hadde aldri sett slik elendighet. Og bakom dette synet tårnet det seg opp en skrekkinnjagende og mektig visjon: Vi var disse menneskene, det var dette som ventet oss.» Været skulle komme til å bli mye verre en uke senere, med nattetemperaturer som falt fra minus 10 til minus 30 grader. Det falt også enda en halv meter snø den siste uken i januar, og det skapte snødriver som av og til var ufremkommelige selv for tanks. Like­ vel økte den panikkslagne folkevandringen. Mens sovjetiske styrker satte kurs for den schlesiske hovedstaden Breslau, som Hitler hadde utpekt til en festning som skulle forsvares til siste mann og siste kule, beordret høyttalere fra varebiler sivile til å forlate byen så fort som mulig. Flyktninger ble trampet i hjel i rushet til togene. Det var ikke spørsmål om å evakuere de sårede og syke. De ble overrakt en hånd­ granat hver, til å bruke på seg selv og eventuelle russere. Togene var ikke alltid det sikreste transportmiddelet. Reiser som vanligvis tok tre timer «i normale tider» kunne ta 21 timer, het det i en rapport om flyktningene.22 Eva Brauns søster lise, som bodde i Breslau, var blant dem som flyktet med tog. En offisiell bil hentet henne fra Schlesischer Bahnhof i Berlin om morgenen 21. januar og førte henne til Adlon Hotel, hvor Eva bodde. De spiste middag sammen om kvelden i bibliote­ ket i Rikskanselliet. Eva, som ikke hadde noen anelse om omfanget av katastrofen i øst, pratet som om søsteren skulle vende tilbake til Breslau etter en kort ferie. Ilse kunne ikke legge bånd på seg. Hun beskrev flyktningene som rømte gjennom snøen av frykt for fienden. 50

DEN STORE VINTER 0 F FENS IVEN

Hun var så sint at hun ga Eva beskjed om at Hitler trakk hele landet ned i en avgrunn. Eva ble dypt sjokkert og rasende. Hvordan kunne hun si noe slikt om Der Fuhrer, som hadde vært så sjenerøs og til og med hadde tilbudt henne å bo i Berghof? Hun fortjente å bli stilt opp mot en vegg og skutt.23 Den 29. januar anslo nazi-myndighetene at «omkring fire millio­ ner mennesker fra de evakuerte områder» var på vei mot rikets sen­ trum.24 Dette var opplagt en undervurdering. Tallet steg til syv mil­ lioner i løpet av to uker og til 8,35 millioner innen 19. februar. Mot slutten av januar ankom mellom 40 000 og 50 000 flyktninger Berlin hver dag, hovedsakelig med tog. Hovedstaden i Das Reich hilste ikke dets ofre velkommen. «Friedrichstrasse Bahnhof er blitt transittpunktet for Tysklands skjebne,» skrev et øyenvitne. «Hvert nye tog som kommer inn, lesser av seg en masse med uformelig lidelse på plattfor­ men.»25 I sin elendighet la de kanskje ikke merke til oppslaget der som forkynte: «Hunder og jøder får ikke lov til å bruke rulletrappen!»26 Snart tok det tyske Røde Kors energiske forholdsregler for å flytte flyktningene videre fra Anhalter Bahnhof så fort som mulig, eller for å tvinge togene til å dra rundt Berlin. Myndighetene var redde for «smittsomme sykdommer som tyfus» og en epidemi i hovedstaden. Andre sykdommer som de fryktet for at flyktningene skulle spre, var dysenteri, paratyfus, difteri og skarlagensfeber.27 Et godt eksempel på kaoset fremgikk av tallene fra Danzig. Den 8. februar ble det anslått at Danzig hadde 35 000-40 000 flyktninger, men kunne vente seg 400 000. To dager senere ble det slått fast at tallet 400 000 faktisk allerede var nådd. Etter ikke å ha gjort noen forberedelser for katastrofen som Hitler hadde nektet å erkjenne, var det nå nødvendig for nazi-myndighetene å bli sett når de tok igjen det forsømte, hvis de skulle beholde en rest av autoritet. De laget stort oppstyr av å bruke Junker 8 8-fly fra Luftwaffe til å droppe forsynin­ ger til nedsnødde og utsultede kolonner, men underhånden klaget de over at det var «en fryktelig belastning» på drivstoffreservene.28 Matdepoter ble opprettet for flyktninger rundt Danzig, men de ble snart plyndret av tyske soldater, som hadde altfor små rasjoner. Men området som hadde det mest påtrengende behovet for hjelp, var sta­ dig Øst-Preussen, hvor det første skipet som skulle evakuere flyktnin51

B E R LI N - N E D E R L A G ET 1945

ger ikke ankom før 27. januar, 14 dager etter Tsjernakovskijs angrep. Andre fartøyer med forsyninger av brød og kondensert melk til sivile dro ikke før tidlig i februar. Det var uunngåelig at deler av hjelpen aldri kom igjennom. Et fly med 2000 bokser med kondensert melk ble skutt ned i et av de første forsøkene på å fly inn forsyninger.

Tsjernakovskijs og Rokossovskijs to armégrupper hadde tvunget res­ tene av de tre tyske armeene som forsvarte Øst-Preussen inn i lom­ mer, med ryggen mot havet. Armeene på Rokossovskijs venstre flanke hadde erobret Den tyske ordens festningsbyer på østbredden av Wei­ chsel og i Marienburg ved Nogat. Dette tvang den tyske Annen armé tilbake til Weichsels munning, men den holdt fremdeles sandbanken Frische Nehrung. Og med 30 centimeter is i lagunen i Frisches Haff, kunne flyktningene fremdeles krysse over til fots fra fastlandet og der­ fra videre til Danzig. I mellomtiden måtte Rokossovskijs høyre flanke omgrupperes raskt for å møte et tysk forsøk på å bryte ut mot vest. Hitler var besatt av tanken på å holde fast på forsvarslinjen ved De masuriske sjøer. Han ble hvitglødende av raseri da han fikk vite at general Hossbach, sjefen for Fjerde armé, den 24. januar hadde oppgitt linjens hjørnestein, festningen Liitzen. Selv Guderian ble rys­ tet av nyheten. Men både Hossbach og hans overordnede, gene­ ral Reinhardt, var bestemt på å bryte Rokossovskijs omringning og unngå et nytt Stalingrad. Angrepet deres, en murbrekker som skulle gi også sivile mulighet til å flykte, begynte den klare, bitende kalde kvelden 26. januar. Den plutselige offensiven smadret den sovjetiske 48. armé og nådde nesten Elbing, som den tyske Annen armé hadde klart å holde etter de første tanktrefningene i gatene. Men etter tre dagers kamper i sterk kulde og dyp snø hadde Rokossovskijs armeer slått tilbake fremstøtet. Hitler avsatte både Reinhardt og Hossbach, og deres divisjoner ble nå tvunget tilbake inn i det som ble kjent som Heiligenbeil-Kesse/ eller -gryte, en kronglet firkant med ryggen mot Frisches Haff. Mer enn 600 000 flyktninger ble også innesperret. Den 3. hviterussiske front hadde i mellomtiden helt omringet Konigsberg på landsiden. Byens store garnison fra Tredje panserarmé ble dermed avskåret fra Samland-halvøya, som førte til den lille Østersjø-havnen Pillau ved munningen av lagunen. Nærmere 200 000 sivile 52

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

var også innesperret i byen, med lite mat. Denne situasjonen tvang daglig mer enn 2000 kvinner og barn til å gi seg ut på den hasardiøse fotturen over isen til et allerede håpløst overbefolket Pillau. Hundre­ vis vasset til og med ut i snøen mot de sovjetiske troppene for å be om mat og underkaste seg deres tvilsomme barmhjertighet. Den første dampbåten fra Pillau, som hadde med seg 1800 sivile og 1200 sårede, nådde ikke sikkerheten før 29. januar.29 Gauleiter Koch, som hadde fordømt generalene Reinhardt og Hossbach for å forsøke å bryte ut av Øst-Preussen og hadde beordret forsvarerne av Konigsberg til å kjempe til siste mann, flyktet fra sin egen hovedstad. Etter et besøk i Berlin vendte han tilbake til det langt sikrere Pillau, hvor han gjorde et stort nummer av sin organisering av marinens evakuering ved å ta i bruk Kriegsmarines radiokommunikasjon, før han nok en gang kom seg unna selv. Pillau kunne ikke ta imot særlig store skip, derfor ble hovedhavnen for evakuering fra Østersjø-kysten Gdynia (eller Gotenhaven), like nord for Danzig. Storadmiral Donitz ga først 21. januar ordre om Operasjon Hannibal, en masseevakuering av flyktninger ved hjelp av fire store skip. Den 30. januar dro Tysklands største «Kraft durch Freude»-cruiseskip, Wilhelm Gustloff, som var beregnet til å ta 2000 passasjerer, med mellom 6600 og 9000 mennesker om bord. Samme natt, da den ble eskortert av en eneste motortorpedobåt, ble den for­ fulgt av en sovjetisk ubåt fra Østersjø-flåten. Kaptein A.J. Marinesko avfyrte tre torpedoer. Alle traff målet. Utkjørte flyktninger ble rystet opp av søvnen, og fikk panikk. Det ble et desperat rush for å nå livbå­ tene. Mange ble avskåret nedenunder da den iskalde sjøen skylte inn, ute var lufttemperaturen minus 18 grader. Livbåtene som var låret, ble veltet av desperate flyktninger som hoppet fra skipssiden. Skipet sank på mindre enn en time. Mellom 5300 og 7400 mennesker mistet livet. De 1300 overlevende ble reddet av fartøyer, ledet av den tunge krysseren Admiral Hipper. Det var den største maritime katastrofen i historien. Fremdeles i dag holder russiske historikere seg til den offisielle sov­ jetiske versjonen og hevder at skipet hadde «mer enn 6000 hitlertilhengere om bord, derav 3700 ubåtfolk».30 Det later til at hovedin­ teressen i Russland ikke er skjebnen til ofrene, men til den seierrike 53

BERLIN-NEDERLRGET 1945

ubåtkommandøren A.J. Marinesko. Anbefalingen om å gjøre ham til Helt av Sovjetunionen ble avslått av NKVD fordi han hadde hatt et forhold til en utlending. Han unngikk så vidt å bli stilt for retten og automatisk dømt til Gulag for denne forbrytelsen. Først i 1990, «umiddelbart før 45-årsdagen for seieren», ble han endelig og post­ humt gjort til Helt av Sovjetunionen. En av bivirkningene av masseflukten var drivstoff- og transportkrisen i Tyskland. Kullforsyninger var blitt avbrutt av behovet for vogner som skulle sende flyktninger gjennom Pommern. Noen steder var bakerne ikke i stand til å bake brød. Den alminnelige situasjon var nå så des­ perat at «for å redde Das Reich» ble full prioritet til godstogene tatt vekk fra flyktningene og gitt tilbake til Wehrmacht og drivstoffdistribusjonen. Denne beslutningen ble tatt 30. januar, på tolvårsdagen for nazi-partiets maktovertakelse.31 Enkelte generaler betraktet ikke flyktningene med medfølelse, som hovedofrene for den sovjetiske hevnen for Wehrmachts invasjon, men bare som en alvorlig ulempe. En av Hitlers yndlingskommandantei; general Schorner, hadde gitt ordre til at en 30 kilometers sone på østbredden av øvre Oder skulle reserveres for militære operasjoner. Han beklaget høylytt at flyktninger hindret militær aktivitet, og ba om en ordre fra feltmarskalk Keitel om at «evakueringer nå må opphøre».32 Dette betydde øyensynlig at han var beredt til å gå til straffetiltak mot sivile som flyktet fra Den røde hær. Nasjonalsosialistiske myndigheter behandlet noen ganger tyske flyktninger nesten like dårlig som fangene i konsentrasjonsleirene. Lederne for den lokale administrasjonen, de såkalte Kreisleitere, unndro seg ansvaret for dem, særlig hvis de var syke. Tre godstog førte flyktninger som var stuet sammen i åpne vogner til Schleswig-Holstein. Et av togene hadde alene med seg 3500 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn. «Disse folkene var i en fryktelig tilstand,» hevdet en rapport. «De var befengt med lus, og hadde mange sykdommer som for eksempel skabb. Etter den lange reisen lå det fremdeles mange døde i vognene. Ofte ble ikke innholdet i togene lesset av på bestem­ melsesstedet, men sendt videre til en annen Gau. Bortsett fra dette er alt i orden i Schleswig-Holstein.»33 54

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

Hitler bestemte selv at det ville være en god idé å fylle «protektora­ tet», det okkuperte Tsjekkoslovakia, med tyske flyktninger. «Han er av den oppfatning,» forklarte en tjenestemann, «at hvis tsjekkerne får se elendigheten, vil de ikke bli stimulert til motstandsvirksomhet.»34 Dette viste seg å være enda en feilvurdering av hensikt og virkning. Mindre enn tre uker senere ble det sendt tilbake en rapport som varslet om at etter å ha sett dette beviset på tysk nederlag, ville tsjekkerne så fort som mulig forberede sin egen administrasjon, ledet av Benes.35 Nasjonalsosialismens krise unngikk ikke å påvirke hæren. Hitler over­ beviste seg selv om at alt ville bli bra hvis en tilstrekkelig hensynsløs og ideologisk militær leder ble utnevnt til å forsvare Das Reich i øst. General Guderian kunne knapt tro sine egne ører da Hitler 24. januar besluttet at Himmler, Der Reichsfiihrer SS, skulle få kommandoen over den nye Armégruppe Weichsel, mellom Øst-Preussen og restene av Reinhardts sprengte armégruppe i Schlesien. Hitlers beslutning var også utvilsomt influert av trusselen hans overfor Guderian noen dager tidligere om å knuse «generalstabssystemet» og hevne seg på en «gruppe intellektuelle» som dristet seg til «å presse synspunktene sine på sine overordnede».36 Samme ettermiddag mottok oberst Hans Georg Eismann i general­ staben ordre om å dra til Schneidemiihl. Han skulle bli operasjonsleder ved hovedkvarteret til Armégruppe Weichsel. Eismann hadde aldri hørt om noen slik armégruppe. Generalen med ansvar for posteringen av stabsoffiserer forklarte at den nettopp var blitt opprettet. Eismann hørte med like stor forbløffelse som Guderian at Himmler skulle bli dens øverstkommanderende.37 Eismann hadde ikke noe annet valg enn å dra østover samme kveld i en Kiibelwagen, det kraftige tyske motstykket til jeepen. Da de kjørte gjennom den iskalde natten utover Reichsstrasse 1, ble «hele omfanget av kaoset og elendigheten» klart for ham. «Langs alle veier kunne man se endeløse konvoier av flyktninger fra øst». De fleste ga inntrykk av en utmattet formålsløshet.38 Eismann håpet å kunne danne seg et klarere bilde av situasjonen når han nådde bestemmelsesstedet, men han oppdaget snart at hoved­ kvarteret til Armégruppe Weichsel var annerledes enn alle andre. I 55

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Schneidemuhl spurte han en militær trafikkontrollør om veien, men øyensynlig var posisjonen en nøye bevoktet hemmelighet. Heldigvis fikk han øye på major von Hase, som han kjente, og fikk til slutt vite retningen. Hovedkvarteret var etablert om bord i Himmlers spesialtog, Sonderzug Steiermark, en superelegant svart rekke av sovevogner med tilkoblede antiluftskytsvogner. Bevæpnede SS-skiltvakter sto med jevne mellomrom langs plattformen. I en «meget elegant spisevogn»39 fant Eismann en ung Untersturmfiihrer som førte ham langs toget for å treffe Der Reichsfiihrer SS og øverstkommanderende. Himmler satt ved et skrivebord i salongen sin. Da han reiste seg for å ønske den besøkende velkommen med et håndtrykk, oppdaget Eismann at hånden var «myk som en kvinnes». Eismann, som bare hadde sett ham på bilder eller på avstand, gransket ham nøye. Den bebrillede Reichsfiihrer SS hadde ikke på seg sin vanlige svarte SS-uniform, men en feltgrå, antagelig for å understreke den militære rollen hans. Han var lett blekfet, med en altfor lang overkropp. Den vikende haken og de tettsittende øynene ga ham et «lett mongolsk» utseende. Han førte Eismann bort til et større bord for å granske operasjonskartet. Eismann så at det var minst et døgn foreldet. «Hva har vi til å lukke dette gapet med og opprette en ny front?» spurte Eismann.40 Han var ikke ukjent med at kriser kunne bli for­ verret, om ikke direkte skapt, av Der Fiihrers hovedkvarter. I desem­ ber 1942 hadde han vært offiseren som ble fløyet inn i det omringede Stalingrad på feltmarskalk von Mansteins ordre, for å drøfte situa­ sjonen med general Paulus. Himmler svarte med alle de samme tanketomme klisjeene som sin herre: «Øyeblikkelige motangrep», «knuse flanken deres» og så videre. Svarene var blottet for militære kunnskaper. Eismann hadde inntrykk av «at en blind mann snakket om farger».41 Så spurte han hvilke slagkraftige formasjoner de hadde til rådighet. Himmler hadde ingen anelse. Han lot til å være uvitende om det faktum at Niende armé i virkeligheten bare eksisterte i navnet. Det var bare én ting som var klart. Der Reichsfiihrer SS satte ikke pris på direkte spørsmål i vanlig stabsstil. Det viste seg at hovedkvarteret for Armégruppe Weichsel ikke bare 56

DEN STORE VINTER 0 F FENSIVEN

manglet erfarne stabsoffiserer, det hadde heller ikke noen forsyningseller transportorganisasjon og ingen sambandsavdeling. Det eneste kommunikasjonsmidler var stabssjefens telefon. Og bortsett fra vei­ kartet som Eismann hadde med seg på reisen fra Berlin, var ikke hovedkvarteret i besittelse av mer enn ett kart. Selv de generalstabsoffiserene som hadde opplevd tidligere katastrofer, fant det likevel van­ skelig å begripe graden av inkompetanse hos «Hitlers Kamarilja»,42 Himmler, som fremdeles var bestemt på et motangrep, ville slå sam­ men gamle regimenter og bataljoner. Eismann foreslo en divisjonssjef, som i det minste hadde en stab og samband, til å organisere angrepet, men Himmler insisterte på en korpskommandant for å få det til å lyde mer imponerende. Han valgte Obergruppenfiihrer Demmlhuber. (Hæroffiserer hadde gitt Demmlhuber økenavnet «Tosca», etter en velkjent parfyme med det navnet som han var mistenkt for å bruke.) Det ble opprettet en provisorisk korpsstab, og dagen etter overtok Demmlhuber. Han hadde større erfaring enn Himmler, og var ikke overbegeistret over oppdraget han hadde fått. Operasjonen, hvis den fortjente et slikt navn, viste seg å bli en fullstendig fiasko, og han ble en av de meget få generaler i Waffen SS som ble avskjediget. Det var nok dette som var årsaken til vitsingen blant operaelskere i hærens generalstab om at «Tosca» kanskje ble skjøvet ut, men i det minste slapp han å hoppe. En annen Waffen SS-offiser kom for å overta som stabssjef for armégruppen. Det var Brigadefiihrer Lammerding, en tidligere sjef for panserdivisjonen SS Das Reich. Selv om han var en respektert komman­ dant, hadde han liten stabserfaring og ingen sans for kompromisser. I mellomtiden ble Armégruppe Weichsels hovedkvarter tvunget av den sovjetiske fremrykningen mot Schneidemuhl til å trekke seg tilbake nordover til Falkenburg. Schneidemuhl, som var utpekt til en festning av Hitler sammen med Poznan, ble overlatt til sin skjebne, med åtte bataljoner fra Volkssturm, noen ingeniører og noe festningsartilleri. Hitlers trossetning «Der hvor den tyske soldat har stått, vil han aldri trekke seg tilbake», var stadig parolen.43 En pommersk Volkssturm-bataljon på vei til Schneidemuhl med tog fra Stolp passerte Himmlers Steiermark-tog. Denne såkalte «bataljo­ nen» ble ledet av baron Jesko von Puttkamer, godseieren som hadde 57

BERLIN-NEDERLAGET 1945

truet den tykkmagede nazi-funksjonæren. Han og offiserene hans, iført sine uniformer fra første verdenskrig, hadde tatt med seg sine gamle tjenestepistoler. Mennene deres, for det meste bønder og butikkekspeditører, hadde overhodet ingen våpen, bare Volkssturm-armbind. Det var meningen at de skulle få våpen i Schneidemiihl. Plutselig ble toget beskutt av sovjetiske tanks. Lokomotivføreren klarte å stanse og deretter reversere med bemerkelsesverdig hurtighet. Så snart de var vel unna faren, beordret Puttkamer mennene sine ut av toget. Så marsjerte han dem tilbake til Stolp gjennom knedyp snø, med de sterkeste plassert forrest for å tråkke vei for resten. Han nektet å la dem bli drept til ingen nytte. Da de vendte tilbake, hilste byens bor­ gerne ham som en helt på Stephansplatz utenfor rådhuset. Men baron von Puttkamer trakk seg tilbake til huset sitt, syk om hjertet, og la vekk den gamle uniformen, som var vanæret «under disse Hitlere og Himmlere».44

56

5

RNGREPET MOT ODER

I den fjerde uken av januar virket det som om Berlin var i en tilstand av «hysteri og oppløsning».1 Det var to flyalarmer hver kveld, en kl. 20 og den neste kl. 23. Flyktninger fra østområdene vårtet opp med fryktelige beretninger om skjebnen til dem som ble tatt til fange av Den røde hær. Ungarn, Tysklands siste allierte på Balkan, tok nå åpenlyst parti for Sovjetunionen, og rykter om de sovjetiske tankarmeenes raske fremrykning ga grunnlag for spådommer om at hele østfronten var i oppløsning. Vanlige soldater håpet at fienden bare ville skyte offiserer og SS, og arbeidere og lavere tjenestemenn prøvde å overbevise seg selv om at russerne ikke ville gjøre dem noe. De mest pålitelige nyhetene om situasjonen på østfronten lekket inn gjennom jernbanearbeiderne. De visste ofte før generalstaben hvor langt fienden hadde rykket frem. Stadig flere tyskere tok sjansen på å lytte til BBC for å finne ut hva som egentlig skjedde. Hvis de ble angitt til Gestapo av en nabo, risikerte de opphold i konsentrasjonsleir. Men fremdeles var det mange tilhengere av Hitler og Goebbels som hadde glødende tiltro til hvert ord i nyhetene som kom fra «Promi», propagandaministeriet. Offentlig transport ble fremdeles reparert, og folk strevde fortsatt med å utføre sitt daglige arbeid på tross av ruinene. Men stadig flere sørget for å overnatte i leiligheter nærmere arbeidsstedet. Soveposen var blitt et av de viktigste innslagene i utrustningen. Det var også behov for feltsenger til slekt og venner som var flyktet fra øst eller som var blitt utbombet i Berlin. De med gode forbindelser drøftet forskjellige måter å flykte fra hovedstaden på. Rykter om godseiere som uten videre ble skutt av sovjetiske tropper i Øst-Preussen, overbeviste dem om at overklassen i sin alminnelighet ville bli skyteskiver. Sovjetisk 59

BERLIN-NEDERLAGET 1945

propaganda var nesten like mye rettet mot utryddelse av «junkermilitarismen» som av nasjonalsosialismen. De som prøvde å komme seg ut, var nødt til å være forsiktige, for Goebbels hadde erklært at det å forlate Berlin uten tillatelse var ens­ betydende med desertering. Først og fremst trengte de reisetillatelse, som bare kunne skaffes ved hjelp av en erklæring om viktig arbeid utenfor hovedstaden. Mange av dem som faktisk var nødt til å foreta en offisiell reise vekk fra Berlin, fikk mumlende råd fra misunnelige kolleger: «Ikke kom tilbake. Bli der.»2 Nesten alle drømte om å søke tilflukt til et fredelig sted på landsbygden hvor gårdene fremdeles hadde mat. Noen undersøkte til og med mulighetene for å skaffe seg falske pass, og utenlandske diplomater opplevde plutselig å bli svært populære. Medlemmer av ministeriene var heldige. De ble evakuert sørover i løpet av de nærmeste ukene.3 Det mest truende av alt var en bølge av henrettelser som ble utført av SS etter ordre fra Himmler. Den 23. januar, nettopp da Den røde hær brøt seg gjennom de gamle grensene til Das Reich, ble en rekke medlemmer av den tyske motstanden knyttet til juli-attentatet henret­ tet i Plotzensee-fengselet. Blant ofrene var grev Helmuth James von Moltke, Eugen Bolz og Erwin Planck, sønn av nobelprisvinner i fysikk, Max Planck.4 Goebbels’ nye slagord «Vi skal vinne, fordi vi må vinne», fremkalte forakt og fortvilelse blant ikke-nazister, men flertallet av tyskere tenkte ennå ikke på å betvile det.5 Selv om bare fanatikere nå trodde på «endelig seier», holdt de fleste fremdeles ut fordi de ikke kunne tenke seg noe annet. Helt siden krigen i øst gjorde helomvending mot Tyskland, hadde strategien i Goebbels’ uforsonlige propaganda vært å undergrave enhver tanke på valg eller alternativ. Både som rikskommissær for forsvaret av Berlin og som propagandaminister lot det til at Goebbels var i sitt rette element som hoved­ talsmann for total krig. Han besøkte tropper, holdt taler, inspiserte Volkssturm-parader og prekte for dem. Befolkningen i sin alminnelig­ het så ikke noe til Hitler. Han var forsvunnet fra filmavisene, og de hørte bare Hitlers aller siste radiotale 30. januar som markerte tolv års nazi-styre. Stemmen hadde mistet all kraft og lød helt annerledes. 60

ANGREPET MOT ODER

Det var ikke særlig overraskende at det gikk så mange rykter om hans død eller arrestasjon. Offentligheten fikk ikke vite om han var i Berchtesgaden eller i Berlin. Og mens Goebbels besøkte bombeofre og dermed skaffet seg betydelig popularitet, vegret Hitler seg for over­ hodet å se på sin alvorlig ødelagte hovedstad. Førerens usynlighet skyldtes delvis at han selv trakk seg tilbake fra offentligheten og delvis problemet med å skjule de dramatiske end­ ringene i utseendet hans. Stabsoffiserer som besøkte Rikskanselliets bunker og som ikke hadde sett ham siden før bombeeksplosjonen 20. juli, ble rystet. «Han var noen ganger så fremoverbøyd at han nesten hadde pukkel,» sa Guderians adjutant, major Freytag von Loringhoven.6 Det en gang så strålende blikket var sløvt, den bleke huden hadde nå fått et grått skjær. Han trakk venstre ben etter seg når han kom inn i konferanserommet, og håndtrykket var slapt. Hitler holdt ofte et tak i venstre hånd med den høyre, i et forsøk på å skjule skjelvingen. Selv om Der Fuhrer ennå ikke hadde fylt 56 år, hadde han holdningen og utseendet til en senil gammel mann. Han hadde også mistet sin for­ bløffende forståelse av detaljer og statistikk, som han pleide å bruke for å tvinge tvilere til underkastelse. Og han hadde ikke lenger noen glede av å spille tilhengerne ut mot hverandre. Nå så han forræderi overalt rundt seg. Offiserene i generalstaben var fullstendig på det rene med antihæratmosfæren når de daglig besøkte bunkeren i Rikskanselliet fra Zossen. Når Guderian ankom i sin store stabs-Mercedes, ble han hilst av skiltvakter fra SS som presenterte gevær. Men så snart han var innen­ for, måtte han og adjutantene hans åpne dokumentmappene sine for undersøkelse. Pistolene ble tatt fra dem, og de måtte stå mens SSvakter med et øvet øye gransket linjene i uniformene deres, på jakt etter mistenkelige utbulninger. Før de gikk inn i Rikskanselliet, måtte hærens offiserer også minne seg selv på at hilsing på tradisjonelt vis nå var bannlyst. Alle medlem­ mer av Wehrmacht var nødt til å bruke «den tyske hilsen», som nazihilsenen ble kalt. Mange oppdaget at de var i ferd med å heve hånden til luen, men plutselig ble nødt til å skyte hele armen frem. En mann som Freytag von Loringhoven trivdes ikke særlig godt i slike omgivel­ ser. Forgjengeren hans var blitt hengt som deltaker i juli-attentatet, og 61

BERLIN-NEDERLAGET 1945

fetteren, oberst baron Freytag von Loringhoven, som også var blant de sammensvorne, hadde begått selvmord. Rikskanselliet var nesten tomt. Malerier, gobeliner og møbler var fjernet. Det var store sprekker i takene, knuste vinduer var dek­ ket av lemmer, og skillevegger av finér skjulte de verste bombeskadene. For ikke lenge siden var Freytag blitt overrasket over å opp­ dage to kostbart kledde unge kvinner med permanentkrøller i en av de veldige marmorkorridorene som førte til situasjonsrommet. Slik elegant lettsindighet virket så malplassert i omgivelsene at han snudde seg mot sin ledsager, Keitels adjutant, for å spørre hvem de var. «Det var Eva Braun.» «Hvem er Eva Braun?» «Hun er elskerinnen til Der Fiihrer.» Keitels adjutant smilte over forbauselsen hans. «Og hennes søster, som er gift med Fegelein.»7 Wehrmacht-offiserene som var tilknyttet Rikskanselliet, hadde hele tiden vært absolutt diskrete. Knapt noen utenforstående hadde noen­ sinne hørt om henne, selv ikke de som besøkte stedet regelmessig fra hovedkvarteret for hærens overkommando i Zossen. Freytag kjente godt Fegelein, Himmlers forbindelsesoffiser. Han syntes han var «en fryktelig vulgær person med en skrekkelig Miinchen-aksent, arrogant holdning og dårlige manerer». Fegelein avbrøt gjerne generaler midt i samtalen, og forsøkte å blande seg inn i alt. Men til tross for sin intense motvilje tok Freytag motet til seg og ba om en tjeneste. En av vennene hans var blant de mange som ble arres­ tert i kjølvannet av juli-attentatet, og han var fremdeles i forvaring i kjelleren i Gestapos hovedkvarter. Han fortalte Fegelein at han var praktisk talt sikker på at vennen ikke hadde hatt noe med attentatet å gjøre, og spurte om han i det minste kunne finne ut hvilke anklager som ble rettet mot ham. Til hans forbauselse gikk Fegelein med på å se på saken, og vennen ble kort etter sluppet fri. Fegelein, som var kommandant i SS-kavaleriet og var blitt tildelt Jernkorset under kampene mot partisanene i Jugoslavia, var forels­ ket i sitt eget nokså glatte gode utseende. Han satte tydeligvis pris på å utøve sin sterke innflytelse, som dels stammet fra stillingen som Himmlers representant og dels fra nærheten til Der Fiihrer. Han var 62

ANGREPET MOT ODER

blitt svært fortrolig med Eva Braun, som han danset og red sammen med. Noen hadde mistanke om et forhold mellom dem, men det var usannsynlig. Hun var oppriktig hengiven overfor Hitler, og han var antakelig altfor ærgjerrig til å risikere en flørt med Hitlers elskerinne. Den 3. juni 1944, like før den allierte invasjonen, hadde Hitler vært forlover ved Fegeleins bryllup med Evas yngre søster Gretl. Det var det nærmeste noen kunne komme til et dynastisk bryllup under nasjo­ nalsosialismen. Hitlers angivelig militære hoff klarte å være samtidig både overfla­ disk spartansk og tvers igjennom korrupt, en motsetning som retorik­ ken om selvoppofrelse ikke klarte å skjule. Udugelighet og kaos mel­ lom konkurrerende feltherrer og partifunksjonærer ble tilslørt av en falsk forening i lojalitet overfor deres ideologiske guddom. Til tross for alle de militære uniformene, hilsnene og situasjonskonferansene to ganger om dagen, kunne innstillingen i en slik forsamling knapt nok vært fjernere fra virkeligheten ved fronten. Og mens Hitlers helse ble tydelig svekket, økte intrigene og manøvrene for å skape seg posi­ sjoner etter hvert som Das Reich smuldret opp. Goring, Goebbels, Himmler og Bormann betraktet seg alle sammen som etterfølgeren til Der Fiihrer. Kanskje var den egentlige målestokken for nazi-ledernes fantasibilder nettopp forestillingen om at verden ville godta en form for arvefølge i Det tredje rike, under forutsetning av at det fantes noe område igjen. I slutten av den tredje uken av januar skyllet marskalk Konevs 1. ukrainske front inn over Schlesien etter erobringen av Krakow og Radom. For å bevare gruvene og fabrikkene i Øvre Schlesien, som Stalin hadde gitt beskjed om, besluttet Konev å sette i gang en delvis omringning av industri- og gruvedistriktet fra Katowice til Ratibor, mens han la åpen en fluktrute for de tyske styrkene som var igjen i området. 3. gardetankarmé hadde satt kurs mot Breslau, men på Konevs ordre dreide den skarpt til venstre under marsjen og dro til­ bake langs østbredden av Oder i retning av Oppeln. For å late som om han forberedte en storstilt kanonade, kjørte Konev frem 21., 59. og 60. armeer for å jage vekk tyskerne. Om kvelden 27. januar trakk de tyske divisjonene i 17. armé seg 63

BERIIN-NEDERLRGET 1945

ut, og flyktet i retning av Oder. General Rybalkos 3. gardetankarmé fungerte som fortropp, og fanget mange av dem i det snødekte land­ skapet. Rybalkos tanks var utrolig nok kamuflert i hvit tyll fra et stort lager som ble erobret i en schlesisk fabrikk, som egentlig skulle vært innrettet på total krig.8 Stalins «gull» ble sikret intakt i løpet av de neste to dagene. Det var en katastrofe for Tyskland, slik Guderian hadde advart om. Speers prognoser om rustningsproduksjonen, fremlagt for korpssjefene bare to uker tidligere, lå i ruiner. Han erkjente dette selv, og forutsa at Tyskland nå i beste fall bare kunne holde ut i noen uker. Tapet av gruvene, og i tillegg stålverkene og fabrikkene, var antakelig et større slag for den tyske produksjonen enn hele den allierte bombingen av industriområdet i Ruhr i løpet av de to siste årene. Kanskje den mest overraskende delen av operasjonen var at den tyske tilbaketrekningen ble godkjent av Der Fuhrers hovedkvarter. Hitler hadde sparket general Harpe og erstattet ham med sin yndlingskommandant, general Schorner, en overbevist nazist som hadde som motto: «Styrke gjennom frykt».9 Schorner var tilfreds først når soldatene var reddere for straffen hans enn de var for fienden. 17. armé klarte å trekke seg tilbake, men forholdsvis få kvinner og barn unnslapp fra Øvre Schlesien. Mange, særlig gamle, ble igjen av egen fri vilje. Noen ganger nektet hustruer å forlate en ektemanns grav, mens andre ikke orket å forlate gårder som hadde vært i familien i generasjoner. De hadde en fornemmelse av at hvis de dro, kom de aldri til å vende tilbake. En svensk kvinne som klarte å ta seg frem gjennom sovjetiske linjer i en bondekjerre, fortalte den svenske ambassaden at selv om sovjetiske tropper «hadde oppført seg korrekt» enkelte ste­ der, lot det til at tyske propagandahistorier for det meste var sanne.10 Hun tilføyde at dette ikke forbauset henne etter den måten tyskerne hadde oppført seg på i Russland. Sovjetiske tropper var like skånsel­ løse når de hadde mistanke om «partisan«-virksomhet. Da offiserene i et geværkompani fant en russisk soldat fra en patrulje død i en landsbygate, «beordret de sine menn til å likvidere hele befolkningen i landsbyen». Tempoet i 1. ukrainske fronts fremrykning skapte sine egne proble­ mer for sovjetiske myndigheter. NKVDs geværregimenter, som skulle 64

ANGREPET MOT ODER

ta kontroll med de bakre områdene, ble enkelte ganger kastet inn i kamper mot tyske avdelinger som var forbigått. De ble nødt til å fore­ ta raske omgrupperinger, i noen tilfeller måtte de til og med slå opp i Den røde hærs instruksjonsbok.11 General Karpov, kommandanten for NKVDs geværdivisjon som fulgte etter kamptroppene, beklaget seg under den hodekulls fremrykningen 26. januar til Mesjik, frontens NKVD-sjef, over at deres tre regimenter «opplagt ikke var tilstrekke­ lige for dette området, som har vanskelig terreng og er dekket av store skogsområder». De kom til å trenge enda flere tropper og kjøretøyer for å sikre sambandslinjene når de krysset Oder.12 Hjulpet av kaoset som oppsto da tyskerne ble utsatt for Rybalkos sveipende manøver, klarte 5. gardearmé i Konevs sentrum i mellom­ tiden å erobre et brohode på den andre siden av Oder rundt Ohlau, mellom Breslau og Oppeln. Og Leljusjenkos 4. gardetankarmé på høyre flanke erobret et annet brohode på vestbredden av Oder ved Steinau, nordvest for Breslau, selv om selve Steinau ble heftig forsvart av underoffiserer fra en rekruttskole i nærheten. Tankmannskapene hans synes å ha utnyttet tiden godt før Weichsel-offensiven ble satt i gang. Leljusjenko hadde gitt dem intense skyteøvelser mot Tiger-tanks som var blitt erobret høsten før, og kanonbetjeningen, som sjelden var et sterkt ledd i Den røde hærs tankformasjoner, hadde forbedret seg. Nå begynte de skyteøvelser mot tyske dampbåter som var på vei nedover elven fra Breslau. I mellomtiden sendte tyskerne i all hast 169. infanteridivisjon for å stive opp forsvaret av den schlesiske hovedstaden, som Der Fiihrers hovedkvarter hadde erklært som «Festning Breslau». Da Hitler fikk vite at sovjetiske tropper hadde opprettet brohodet ved Steinau, beordret han general von Saucken og general Nehring til øyeblikkelig motangrep, selv om troppene deres ikke hadde hatt noen mulighet til å hente seg inn og komplettere seg etter den hasardiøse flukten fra Polen. Mange tyske flyktninger fra Breslau gikk ned med dampskipene som ble senket av Leljusjenkos tanks, men også kvinner og barn som hadde forlatt byen til fots under den paniske evakueringen, gikk en fryktelig skjebne i møte. Alle ektemenn som ikke allerede tjeneste­ gjorde i Wehrmacht, ble innkalt til Volkssturm for å forsvare byen. 65

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Konene ble derfor overlatt til å klare seg helt på egen hånd. Det eneste de hørte, var høyttalerbiler som oppfordret sivile til å flykte fra byen. Skrekkslagne mødre som ikke klarte å skaffe seg plass i de overfylte togene, forsøkte etter beste evne å ta forholdsregler for seg og barna, som å fylle termoser med varm melk og kle på dem så varmt som mulig, og ta med seg ryggsekker med melkepulver og mat. Ifølge de kunngjøringene som var sendt ut, ventet de at nazi-partiets sosiale velferdsorganisasjon, NSV, i det minste hadde forberedt en viss form for hjelp underveis. Men utenfor Breslau oppdaget kvinnene at de var helt overlatt til seg selv. Svært få motorkjøretøyer dro ut av byen, så bare noen få heldige fikk skyss. Snøen lå dyp på veiene, og etter hvert måtte de fleste av kvinnene sette igjen barnevognene og bære de yngste barna. I den iskalde vinden ble også termosene kalde. Det var bare én måte å mate et sultent spedbarn på, men de kunne ikke finne ly hvor de kunne amme. Alle husene var stengt, enten allerede forlatt eller eid av mennesker som nektet å åpne døren for noen. I sin fortvilelse ga enkelte mødre bryst til babyen sin i ly av et skur eller en annen vind­ skjerm, men det var nytteløst. Barnet ville ikke die, og morens kropps­ temperatur falt foruroligende. Enkelte opplevde til og med å forfryse brystet. En ung kone, som i et brev til sin mor fortalte at hennes eget barn døde av kulde, beskrev også skjebnen til andre mødre. Noen gråt over en bylt med en baby som var frosset i hjel, andre satt i snøen, støttet opp mot et tre ved veikanten, mens eldre barn sto i nærheten og klynket av redsel, uten å vite om moren deres var bevisstløs eller død. I denne kulden var det egentlig liten forskjell.13 Zjukovs 1. hviterussiske front hadde i mellomtiden fortsatt fremstøtet mot nordvest i et enda raskere tempo. Han ga de to tankarmeene sine beskjed om å unngå motstandsområder og å rykke frem mellom 70 og 100 kilometer hver dag.14 Men 25. januar ringte Stalin til Zjukov og ba ham om å holde an. «Når du når Oder, kommer du til å være mer enn 150 kilometer fra flanken til 2. hviterussiske front. Du kan ikke gjøre dette nå. Du må vente til (Rokossovskij) avslutter opera­ sjonene i Øst-Preussen og går i stilling over Weichsel.»15 Stalin var bekymret for et tysk motangrep mot Zjukovs høyre flanke av tyske 66

ANGREPET MOT ODER

tropper langs Pommerns kystlinje, det som ble kjent som «Østersjøbalkongen». Zjukov bønnfalt Stalin om å la ham fortsette. Hvis han ventet enda ti dager på at Rokossovskij skulle avslutte i Øst-Preussen, ville det gi tyskerne tid til å bemanne den befestede Meseritz-linjen. Stalin ga etter under sterk tvil. Zjukovs armeer var i ferd med å krysse regionen som nazistene kalte Wartheland, området i Vest-Polen som de hadde annektert etter invasjonen i 1939. Gauleiteren der, Arthur Greiser, var en uspiselig rasist selv etter nazistisk standard. Hans Warthegau-provins var blitt åstedet for de mest brutale forvisninger man kunne tenke seg. Mer enn 700 000 polakker mistet alt, eiendeler og hjem, som ble over­ gitt til Volksdeutsche-nybyggere, hentet inn fra hele det sentrale og sørøstre Europa. De fordrevne polakkene var blitt forflyttet til andre steder i^generalguvernementet uten husvære, mat eller håp om arbeid. Behandlingen av jødene hadde vært enda verre. Mer enn 160 000 var blitt tvunget inn i den lille ghettoen i Lodz. De som ikke sultet i hjel, endte i konsentrasjonsleirer. Bare 850 var i live da sovjetiske tanks dro inn i byen.16 Den polske hevntørsten var så voldsom at Serov, NKVD-sjefen for 1. hviterussiske front, beklaget seg til Berija over at den forstyrret innsamlingen av etterretninger. «Tropper fra 1. polske armé behand­ ler tyskerne særlig strengt,» skrev han. «Ofte når ikke fangede tyske offiserer og soldater frem til samlingsområdene for fanger. De blir skutt underveis. For eksempel ble åtti tyskere tatt til fange i sektoren til 2. infanteriregiment av 1. infanteridivisjon. Bare to fanger nådde samlingsområdet. Alle de andre var blitt henrettet. De to overlevende ble avhørt av regimentssjefen, men da han sendte dem til nærmere avhør hos etterretningsoffiseren sin, ble begge skutt underveis.»17 Zjukovs beslutning om å presse på med de to tankarmeene sine ga god uttelling. Tyskerne fikk aldri en sjanse til å organisere en for­ svarslinje. På høyre flanke rykket 3. sjokkarmé, 47. og 61. armé og 1. polske armé frem parallelt med Weichsel, med kurs mellom Bromberg og Schneidemuhl, for å beskytte den utsatte flanken. På midten støtte Bogdanovs 2. gardearmé videre frem, fulgt av Bersarins 5. sjokkarmé. Og på venstre flanke rykket Katukovs 1. gardetankarmé frem mot Poznan. Men Poznan var ikke som Lodz. Da de nådde Poznan 25. 67

BERLIN-NEDERLAGET 1945

januar, skjønte Katukov at den ikke kunne erobres under marsjen, så han støtte videre fremover, slik Zjukov hadde gitt beskjed om. Det ble overlatt til Tsjujkov, som fulgte tett etter med 8. gardearmé, å ordne opp med Poznan. Han var ikke særlig glad for dette, og det synes å ha økt hans motvilje mot Zjukov. I likhet med Koch i Øst-Preussen hadde Gauleiter Greiser flyktet fra hovedstaden sin, etter å ha beordret alle andre til å holde stand. Helt til 20. januar hadde han nektet å tillate evakuering av sivile, og som et resultat av dette lot det til at mer enn halvparten av befolkningen i mange områder ikke klarte å komme seg unna. Vasilij Grossman, som igjen hadde sluttet seg til Tsjujkovs 8. gardearmé, ble i stadig sterkere grad oppmerksom på «den sivile tyskeren, som i all hemme­ lighet betrakter oss bak gardinene».18 Det var mye å betrakte utenfor. «Infanteriet forflytter seg i alle typer av hestekjøretøyer,» rablet Grossman ned i notisboken sin. «Karene røyker makhorka, spiser og drikker, og spiller kort. En konvoi med vogner dekorert med tepper drar forbi. Kuskene sitter på fjærmadrasser. Soldatene spiser ikke lenger militære rasjoner. De spiser flesk, kalkun og kyllling. For første gang ser vi rosenrøde og velfødde ansik­ ter.» «Tyske sivile, som allerede er blitt innhentet av våre tankavdelinger, har snudd og flytter nå tilbake. De får kraftig juling, og hestene blir stjålet fra dem av polakker som benytter enhver anledning til å plyndre dem.» I likhet med de fleste sovjetiske borgere hadde Gross­ man lite kjennskap til hva som egentlig skjedde i 1939 og 1940, og dermed til årsakene til at polakkene hatet tyskerne så sterkt som de gjorde. Stalins hemmelige avtale med Hitler om å dele landet mellom seg ble ikke kjent på grunn av et nyhetsforbud i Sovjetunionen. Men Grossman skjulte ikke ubehagelige sannheter for seg selv, selv om han ikke kunne offentliggjøre dem. «Tyskerne hadde hentet 250 av våre unge piker fra oblastene (sovjetiske distrikter) Voronsjilovgrad, Kharkov og Kiev. Sjefen for armeens politiske avdeling sa at disse jentene var blitt etterlatt nesten uten klær. De var dekket av lus, og magene var oppsvulmet av sult. Men en mann fra armeens avis fortalte meg at disse jentene hadde vært forholdsvis ordentlige og velkledde før soldatene våre kom og tok fra dem alt.»19 Grossman oppdaget snart hvor mye mennene fra Den røde hær 68

ANGREPET MOT ODER

tok. «Frigitte sovjetiske piker klager ganske ofte over at våre soldater voldtar dem,» noterte han. «En pike sa tårefylt til meg: ‘Han var en gammel mann, eldre enn faren min.’» Men Grossman nektet å tro det verste om den virkelige frontoviki. «Soldatene i frontlinjen rykker frem dag og natt under ild, med rene og fromme hjerter. Mennene fra baktroppene som følger etter dem voldtar, drikker og plyndrer.» Gatekampene i Poznan ga en forsmak på det som ventet i Berlin. Grossman hadde tilbrakt mye tid i Stalingrad under slaget der, og var nå interessert i å se hva Tsjujkov, som hadde funnet på formuleringen «Stalingrad-akademiet for gatekamp», hadde tenkt å gjøre. «Hoved­ prinsippet i Stalingrad var at vi forrykket balansen mellom maskinkraften og infanteriets sårbarhet,» fremholdt Grossman. «Men nå blir akademikeren Tsjujkov tvunget av omstendighetene inn i den samme situasjonen som i Stalingrad, bare med omvendte roller. Han angriper tyskerne voldsomt i Poznans gater, og bruker stor mekanisk kraft og lite infanteri.» Grossman var en tid sammen med Tsjujkov under kampene om Poznan. «Tsjujkov sitter i et kaldt, klart opplyst rom i annen etasje i en rekvirert villa. Telefonen ringer ustanselig. Avdelingssjefer rapporterer om gatekampene i Poznan.» Mellom telefonsamtalene skrøt Tsjujkov av hvordan han hadde «knust det tyske forsvaret rundt Warszawa».20 «Tsjujkov lytter i telefonen, strekker seg etter kartet, og sier: ‘Bekla­ ger, jeg er bare nødt til sette på meg brillene.’» Lesebrillene virket underlige i det røffe ansiktet. «Han leser rapporten, klukker og das­ ker adjutanten på nesen med en blyant.» (Når han var sint på en offiser, brukte Tsjujkov oftere knyttneven, og det var ikke noe dask, ifølge en i staben hans.21) «Så roper han i telefonen: ‘Hvis de prøver å bryte igjennom mot vest, så slipp dem ut på åpen mark, og så skal vi knuse dem som veggelus. Nå er det død over tyskerne. De klarer ikke å slippe unna.’»22 «Det er virkelig forbløffende,» bemerket Tsjujkov sarkastisk i en av fintene sine mot Zjukov, «når man tar i betraktning krigserfaringen og den fabelaktige etterretningen vår, at vi ikke klarte å oppdage én liten detalj: Vi visste ikke at det fantes en førsteklasses festning i Poz­ nan. Vi trodde at det bare var en by som vi kunne ta under marsjen, og nå sitter vi fint i det.» 69

BERLIN-NEDERLRGET 1945

Mens Tsjujkov ble igjen for å ta seg av festningen Poznan, støtte resten av armeen hans og 1. gardetankarmé seg frem til Meseritz-linjen øst for Oder. Hovedproblemet deres var ikke den tyske motstanden, men deres egne forsyningslinjer. Jernbanelinjene var blitt ødelagt av tyskerne da de trakk seg tilbake, men i tillegg hadde Polen en annen sporvidde enn Sovjetunionen. Forflytningen av forsyninger avhang derfor for det meste av lastebiler, hvorav de fleste var amerikanske Studebakere. Det er betegnende at russiske historikere i liten grad har innrømmet at hvis det ikke hadde vært for de amerikanske lastebilene gjennom låne- og leieloven, ville Den røde hærs fremrykning tatt mye lengre tid, og de vestallierte kunne godt ha nådd Berlin først.

Nesten hver eneste sovjetisk soldat husket levende det øyeblikket da de krysset grensen fra før 1939 inn i Tyskland. «Vi marsjerte ut av en skog,» mintes seniorløytnant Klotsjkovi 3. sjokkarmé, «og vi så et skilt som var spikret på en stolpe. ‘Her er det - det fordømte Tyskland’, sto det skrevet på skiltet. Vi rykket inn i Hitlers Reich. Soldatene begynte å se seg nysgjerrig om. Tyske landsbyer er på mange måter forskjellige fra polske landsbyer. De fleste hus er laget av murstein og steiner. De har pent beskårne frukttrær i de små hagene sine. Veiene er gode.» I likhet med så mange av sine landsmenn kunne ikke Klotsjkov forstå hvorfor Tyskland, «som ikke var et tanketomt folk», ville risikere et velstående og behagelig liv for å invadere Sovjetunionen.23 På veien videre mot hovedstaden i Das Reich fulgte Vasilij Grossman med en del av 8. gardearmé som ble sendt i forveien fra Poznan. Armeens politiske avdeling hadde slått opp plakater langs veikanten hvor det sto skrevet: «Skjelv av frykt, fascist-Tyskland, hevnens dag er kommet!»24 Grossman var sammen med dem da de plyndret byen Schwerin. Han rablet ned i en liten notisbok alt han så: «Alt brenner ... En gam­ mel kvinne hopper fra et vindu i en brennende bygning ... Det fore­ går plyndring ... Det er lyst hele natten fordi alt står i flammer ... På (by)kommandantens kontor snakker en tysk kvinne, kledd i svart og med døde lepper, med svak, hviskende stemme. Sammen med henne er en pike som har svarte skrammer på halsen og i ansiktet, et opp­ svulmet øye og fryktelige skrammer på hendene. Piken ble voldtatt 70

ANGREPET MOT ODER

av en soldat fra hovedkvarterets sambandskompani. Han er også til stede. Han er hoven og rød i ansiktet og virker søvnig. Kommandan­ ten forhører dem alle sammen.»25 Grossman merket seg «redselen i øynene til kvinner og piker ... Det skjer fryktelige ting med tyske kvinner. En kultivert tysk mann forklarte med uttrykksfulle bevegelser og gebrokne russiske ord at konen hans samme dag var blitt voldtatt av ti menn ... Sovjetiske piker som er blitt befridd fra leirer, lider også mye. I går kveld gjemte noen av dem seg i rommet som er bestemt for krigskorrespondenter. Skrik vekket oss om natten. En av korrespondentene kunne ikke beherske seg. Det oppsto en livlig diskusjon, og orden ble gjenopprettet.» Grossman noterte så noe han øyensynlig hadde fått høre om en ung mor. Hun var blitt voldtatt uavbrutt i et gårdsskur. Slektningene hennes kom bort til skuret og ba soldatene om gi henne en pause for å amme babyen sin, for den ville ikke holde opp å skrike. Alt sammen fant sted like ved hovedkvarteret, og i fullt påsyn av offiserene som angivelig var ansvarlig for disiplinen. Tirsdag 30. januar, den dagen Hitler for siste gang henvendte seg til det tyske folk, skjønte den tyske hæren plutselig at trusselen mot Berlin var enda større enn fryktet. Zjukovs fremste avdelinger hadde ikke bare med letthet trengt gjennom forsvarssonen ved Meseritz, de var innen rekkevidde av Oder. Kl. 7.30 fikk hovedkvarteret til Armégruppe Weichsel vite at Landsberg-veien var «full av fiendtlige tanks».26 Luftrekognosering ble igangsatt. Himmler insisterte på å sende en bataljon Tiger-tanks helt alene for å gjenopprette situasjonen. Stabens protester hadde ingen virkning, fordi Der Reichsfiihrer SS var fast overbevist om at en bataljon Tigere kunne slå en hel sovjetisk tankarmé. Disse monstrene på 50 tonn var fremdeles festet til flatvognene på toget da de kom under ild fra trefire sovjetiske tanks. Bataljonen led store tap før toget i all hast klarte å trekke seg tilbake mot Kiistrin. Himmler ville stille bataljonssjefen for krigsrett, helt til han endelig ble overbevist om at en Tiger-tank som var festet til en jernbanevogn ikke var i den beste kampposisjonen.27 I denne ekstreme krisetiden kopierte Himmler Stalins «Ikke ett skritt tilbake»-ordre fra 1942, selv om hans versjon ikke hadde den samme 71

BERLIN-NEDERLAGET 1945

klangen. Den hadde tittelen «Tod und Strafe fiir Pflichtvergessenheit» - «Død og straff for pliktforsømmelse».28 Den forsøkte å slutte i en oppmuntrende tone. «Etter harde prøvelser som har vart i mange uker, vil den dagen komme da tyske områder igjen vil bli fri,» hevdet han. En annen ordre forbød kvinner, under trusler om alvorlig straff, å gi noen form for mat til tropper som trakk seg tilbake.29 Og i en dagsbefaling til Armégruppe Weichsel erklærte han: «Herren vår Gud har aldri sviktet vårt folk, og han har alltid hjulpet de tapre i deres ytterste nøds time.»30 Både historisk og teologisk var dette en ytterst tvilsom forsikring. Himmler var klar over at nyhetene om fremtredende nazistiske embetsmenns flukt, særlig Gauleiterne Kochs og Greisers, spredte seg fort, og besluttet å statuere et eksempel på et lavere nivå. Samme dag som de andre ordrene kunngjorde han henrettelsen av politidirektøren i Bromberg fordi han hadde forlatt sin post. En borgermester som hadde «forlatt byen sin uten å gi ordre til evakuering», ble hengt kl. 15 i Schwedt ved Oder.31 Tolvårsdagen for Hitlers regime var også toårsdagen for nederlaget ved Stalingrad. Berija ble informert om en samtale som var tatt opp med skjulte mikrofoner i en fangecelle mellom feltmarskalk Paulus, general Strecker, kommandanten som holdt ut lengst i fabrikkområdet, og general von Seydlitz. «De fangede tyske generalene er i meget dårlig humør,» fikk Berija beskjed om. De var blitt forferdet over Churchills tale i Underhu­ set seks uker tidligere, som støttet Stalins forslag om at Polen skulle kompenseres med Øst-Preussen og andre områder. De tyske genera­ lene følte at deres stilling i den sovjet-kontrollerte bevegelsen Fritt Tyskland var blitt umulig. «I denne saken er nazistene mer positive enn vi er,» erkjente feltmarskalk Paulus, «fordi de holder fast på tysk territorium og forsøker å bevare dets integritet.» Selv general von Seydlitz, som hadde foreslått luftlandsetting av antinazistiske tyske krigsfanger for å starte en revolusjon i Das Reich, syntes at «oppstykkingen av tyske landområder for å skaffe en sik­ kerhetssone kan ikke være rettferdig.» Alle de fangede generalene skjønte nå at det antinazistiske Forbundet av tyske offiserer bare var 72

ANGREPET MOT ODER

blitt utnyttet av Sovjetunionen for dens egne formål. «Jeg plages av en fryktelig engstelse for at vi ikke har valgt riktig kurs,» sa Seydlitz. Nazi-regimet hadde stemplet ham som «forræderen Seydlitz», og dømt ham til døden in absentia. «Det eneste Hitler tenker på er hvordan han skal tvinge det tyske folk til nye ofre,» sa Paulus. «Aldri før i historien er løgnen blitt et så mektig våpen i diplomati og politikk. Vi tyskere er blitt listig be­ dratt av en mann som ranet til seg makten.» «Hvorfor er Gud så sint på Tyskland at han sendte oss Hitler!» svarte Seydlitz. «Er det tyske folk så usselt? Har det fortjent en slik straff?» «Det er to år siden Stalingrad-katastrofen,» sa Paulus. «Og nå er hele Tyskland i ferd med å bli et gigantisk Stalingrad.»32 Himmlers trusler og formaninger gjorde ikke noe for å redde situa­ sjonen. Samme kveld nådde sovjetiske geværbataljoner Oder, ledet av oberst Esipenko, nestkommanderende for 89. gardegeværdivisjon, og krysset isen i mørket. De spredte seg i vifteform, og etablerte et lite brohode like nord for Kiistrin. Tidlig om morgenen søndag 31. januar krysset Bersarins menn fra 5. sjokkarmé Oder, og dro inn i landsbyen Kienitz. De hadde krysset isen i fotsporene til bønder som hadde samlet brensel på østbredden. Bare bakeren og medhjelperen hans var våkne. De sovjetiske trop­ pene under oberst Esipenko erobret et tog med seks antitank-kanoner, 13 offiserer og 63 unge utskrevne fra Riksarbeidstjenesten. En liten gruppe, bare iført klærne de hadde sovet i, klarte å flykte over snømarkene for å advare den nærliggende byen Wriezen om fiendens overrumpling. Sovjetiske tropper sto nå 70 kilometer fra Rikskansel­ liet. Samme dag krysset den livfulle oberst Gusakovskij Oder like sør for Kiistrin med sin 44. gardetankbrigade og opprettet enda et bro­ hode. Dermed vant han sin annen gullstjerne som Helt av Sovjet­ unionen. Sovjetiske tropper i begge brohoder begynte øyeblikkelig å grave skyttergraver i den frosne, myrlendte jorden i Oderbruch og på Oder-sletten mellom elven og Seelow-høydene. Artilleriregimenter ble ført frem i all hast for å gi dem støtte. De ventet et raskt og vold­ 73

BERLIN-NEDERLRGET 1945

somt motangrep, men tyskerne var så rystet over det som var hendt - Goebbels forsøkte fremdeles å late som om det foregikk kamper nær Warszawa - at det tok tid før de fikk sendt inn tilstrekkelige bakketropper. Men Focke-Wulf jagerfly var i aksjon over Oder neste morgen, og beskjøt nygravede skyttergraver og stillinger for antitankskyts. Den sovjetiske antiluftskytsdivisjonen som var blitt lovet, duk­ ket ikke opp før tre dager senere, derfor var Tsjujkovs menn, som la istråkk over den tynne isen på elven, svært sårbare. Likevel klarte de å trekke antitankkanoner over på ski for å forsvare stillingene.

Nyheten om sovjetiske brohoder på den andre siden av Oder var et like stort sjokk for soldatene som for lokale sivile. Walter Beier, som var blitt spart under Feldgendarmeriets søk etter permittenter på toget fra Øst-Preussen, nøt de siste dagene hjemme i Buchsmiihlenweg, mellom Kustrin og Frankfurt an der Oder. «Lykken i familiens skjød varte ikke lenge,» registrerte han. Om kvelden 2. februar kom en opphis­ set nabo løpende til huset og fortalte at omkring 800 russere hadde inntatt stilling i en eikeskog bare 500 meter borte.33 Det fantes ingen tropper i omrrådet, bortsett fra noen Volkssturmkompanier som bare var bevæpnet med geværer og noen få panzerfauster. Under ledelse av en gammel skolebestyrer holdt de seg på avstand. De oppdaget at sovjetiske snikskyttere hadde klatret opp i eiketrærne. En alarmbataljon av antisovjetiske kaukasiere, stivet opp med noen tyskere fra 6. festningsregiment, ble i all hast sendt til stedet fra Frankfurt. I egenskap av frontlinjesoldat ble Beier av en offiser satt til å lede en gruppe. Mens Beier sammen med gruppen holdt øye med skogen fra en grøft, pekte en av kaukasierne på skogen og sa på gebrokkent tysk: «Du ikke skyte, vi ikke skyte der. Vi ikke skyte på kamerater.»34 Beier rapporterte dette, og kaukasierne ble avvæpnet og sendt tilbake fra frontlinjen for å grave skyttergraver i stedet. Skjebnen deres da de senere ble tatt til fange av Den røde hær ble nok ikke formildet av at de nektet å skyte på sine egne landsmenn. Den sammenraskede tyske styrken fikk tilslutning av en gruppe meget unge rekruttsoldater fra pansergrenader-divisjonen Feltherrnhalle. De fleste av dem var mellom 16 og 18 år. De begynte å skyte 74

ANGREPET MOT ODER

med bombekastere mot eikeskogen, en av de få strekningene med løv­ skog i området. Det var omkring 350 av dem, i en kaotisk blanding av uniformer. Noen hadde stålhjelmer, noen hadde Kdppis, eller soldatluer, andre var iført skyggeluer. Mange hadde ikke annet enn Hit­ ler jugend-uniformene sine. De var umåtelig stolte over oppdraget sitt, men mange av dem kunne knapt nok løfte en full ammunisjonskasse, og de kunne ikke holde geværene tett inntil skulderen fordi kolbene var for lange for armene deres. Under det første angrepet ble de plaffet ned av sovjetiske skarpskyttere, som tok målrettet sikte. Gruppesjefen falt med en kule gjennom hodet. Bare en håndfull av soldatene kom levende tilbake. Beier klarte å liste seg tilbake til foreldrenes hus. Han oppdaget at en forbindingsstasjon var blitt opprettet i kjelleren, og alle laknene deres ble revet i stykker til bandasjer. Tyngre forsterkninger ankom for å angripe brohodet da Tsjujkovs menn støtte frem for å innta Reitwein Spur, et dominerende trekk i landskapet med utsikt oppover hele Oderbruch og tvers over til vest­ siden av Seelow-høydene. 2. februar ble 506. SS tunge bombekasterbataljon forflyttet nordover til kanten av brohodet, og i løpet av tre døgn avfyrte de 14 000 salver. En bataljon fra panserregimentet Kurland ble også sendt frem. 4. februar ble bataljonen, som nylig var nyutstyrt med Panther-tanks, sendt inn for å angripe Reitwein Spur fra sørenden. Men stridsvognene mislyktes katastrofalt, fordi tøvæ­ ret som meteorologene hadde forutsagt hadde begynt, og de skled og rutsjet på de sølete åssidene.

Nyheten om at tropper fra Den røde hær hadde krysset Oder sjok­ kerte Berlin. «Stalin ante portas!» skrev Wilfred von Oven, Goebbels’ presseattasjé, i dagboken sin 1. februar. «Dette varselropet farer som en vind gjennom Das Reichs hovedstad.»35 Nasjonalsosialistisk retorikk ble fanatisk, for ikke å si hysterisk. Vaktregimentet fra divisjon Grossdeutschland ble stilt opp til parade. De fikk beskjed om at Oder-brohodene måtte gjenerobres for Der Fuhrer. Berlins bybusser ble kjørt frem, og de ble tatt med ut til Seelow, hvor man hadde utsikt over Oderbruch.36 75

BERLIN-NEDERIAGET 1945

Det ble også opprettet en ny SS-divisjon. Den skulle kalles 30. januar, til ære for tolvårsdagen for nazistenes maktovertakelse. Divi­ sjonen fikk en kjerne av SS-veteraner, men mange av dem var sårede rekonvalesenter. Eberhard Baumgart, et tidligere medlem av SS Leibstandarte som befant seg i en rekreasjonsleir, fikk ordre om å stille opp sammen med de andre SS-uføre. En Obersturmfiihrer opplyste dem om den nye divisjonen. Oppgaven dens var å forsvare hovedsta­ den i Das Reich. Den nye divisjonen trengte krigserfarne veteraner. Han oppfordret dem til å melde seg frivillig, og skrålte SS-mottoet som var utformet av Himmler mot dem: «Unsere Ehre heisst Treue, Kameraden!» - «Vår ære heter troskap».37 Slik fanatisme var etter hvert blitt sjelden, som seniormedlemmer av SS engstelig måtte erkjenne. Den 12. februar meldte Obergruppenfiihrer Berger til Himmler at organisasjonen var i ferd med å bli grundig mislikt både av sivilbefolkningen og av hæren, som var meget fortørnet over dens «klart ukameratslige holdning». Han konkluderte med at hæren «ikke lenger er på talefot med SS».38 Selv SS-frivillige merket at begeistringen forsvant da de nådde Oderbruch, en ensformig vidde med vasstrukne marker og diker. «Vi er ved verdens ende!» utbrøt en i gruppen som var øremerket for 30. januar.39 De ble enda mer motløse da de oppdaget at denne nye for­ masjonen verken hadde tanks eller angrepskanoner. «Dette er ingen divisjon,» bemerket den samme mannen, «det er en smørje som nett­ opp er blitt skrapt sammen.»40 På grunn av sårene som ikke var leget, ble Baumgart knyttet til kontoret ved divisjonens hovedkvarter, som ble opprettet i et rekvirert våningshus. Den unge konen til bonden som tjenestegjorde et annet sted, betraktet fortumlet at møblene deres ble flyttet ut av stuen og felttelefoner og skrivemaskiner ble installert. Men de nye beboerne oppdaget snart at bondegårdens teglsteinstak utpekte seg som et klart synlig mål for sovjetisk artilleri. Baumgart satt krumbøyd over en skrivemaskin mens han hamret ut referater av samtaler med tre desertører fra Den røde hær. De hadde øyensynlig bestemt seg for å rømme til de tyske linjene etter at de ble tvunget til å vasse gjennom det iskalde vannet i Oder mens de bar divisjonskommandanten på skuldrene for at han ikke skulle bli våt. Senere leste de volgatyske oversetterne opp artikler fra beslaglagte eks76

ANGREPET MOT ODER

emplarer av Pravda. Kommunikeet som ble offentliggjort ved slutten av Jalta-konferansen, beskrev hva de allierte hadde til hensikt å gjøre med Tyskland. Tanken på nederlag forferdet Baumgart og hans kol­ leger. «Vi er simpelthen nødt til å vinne til slutt!» sa de til seg selv.41 Den 9. februar 1945 kastet den anti-sovjetiske overløperen general Andrej Vlasov, oppmuntret av Himmler, sikringsbataljonenved hoved­ kvarteret sitt inn i kampen om brohodene. Denne russiske bataljonen, som var en del av Doberitz-divisionen, angrep den sovjetiske 230. geværdivisjon i brohodet like nord for Kiistrin. Vlasovs vaktbataljon kjempet godt, selv om forsøket ikke lyktes. Den tyske propagandarapporten fremholdt at de kjempet med «begeistring og fanatisme», og viste seg å være spesialister i nærkamp. De skal ha fått tilnavnet «Panzerknacker» av beundrende tyske avdelinger, men dette kan godt ha vært et påfunn av en journalist som laget propaganda.42 Kommand­ anten deres, oberst Sakarov, og fire mann mottok Jernkorset av annen grad, og Der Reichsfiihrer SS sendte selv en gratulasjonsmelding til Vlasov «med kameratslige hilsener» fordi vaktbataljonen hans hadde «kjempet fremragende godt».43 Slike tegn på velvilje overfor dem som tidligere var blitt betegnet og behandlet som Untermenschen var et godt tegn på nazistisk des­ perasjon, selv om Hitler selv fremdeles mislikte det. 12. februar mot­ tok Goebbels en delegasjon kosakker «som de første frivillige på vår side i kampen mot bolsjevismen».44 De ble til og med traktert med en flaske «Weissbier» på kontoret hans. Goebbels roste kosakkene, og kalte dem «et frihetselskende folk av bondekrigere». Uheldigvis førte den frihetselskende oppførselen deres i Nord-Italia til bitre klager til Berlin fra den tyske rådgiveren i sivilsaker, på grunn av behandlingen de ga befolkningen i Friuli-distriktet. Men kosakkene nektet å ha noe å gjøre med Vlasov og hans tanker om det gamle russiske overherre­ dømme, i likhet med de fleste SS-frivillige fra nasjonale minoriteter. Der Fiihrers reaksjon på fremstøtet fra sovjetiske tankbrigader mot Berlin hadde vært å beordre opprettelsen av en fkmzer/tfgd-divisjon, men i typisk nazistisk stil maktet ikke denne organisasjonen som lød så imponerende å leve opp til tittelen. Den besto av sykkelkompanier, hovedsakelig fra Hitlerjugend. Hver syklist skulle ha med seg 77

BERLIN-NEDERLAGET 1945

to panzerfaust antitankgranatrør, som ble spent fast loddrett på hver side av forhjulet og festet til sykkelstyret. Det var meningen at syk­ listen skulle klare å komme seg av sykkelen på et blunk og være klar til kamp mot en T-34 eller Stalin-tank. Selv ikke japanerne ventet at deres kamikazer skulle dra i kamp på sykkel.45 Himmler snakket om panzerfausten som om den var en nytt mirakelvåpen, på linje med V-2. Han var begeistret over hvor praktfull den var i nærkamp med tanks, mens enhver vettug soldat som hadde valget ville ha foretrukket en 88 mm kanon, og å angripe sovjetiske tanks på en halv kilometers avstand. Himmler ble nesten apoplektisk over rykter om at panzerfausten ikke kunne trenge gjennom fiendens armering. Slike historier, hevdet han, var «ein absoluter Schwindel».46 Med fienden så nær later det til at det nazistiske lederskiktet begynte å overveie muligheten for selvmord. Hovedkvarteret for Gau Berlin sendte ut en ordre om at «politiske ledere» skulle få topp prioritet for skytevåpenlisens.47 Og en seniormedarbeider i et farmasøytisk firma fortalte Ursula von Kardorff og en venn av henne at en «gyllen fasan» hadde dukket opp i laboratoriet hans og forlangt en forsyning med gift til Rikskanselliet.48 Hitler og hans kumpaner befant seg nå endelig nær selve den krigens vold som de hadde sluppet løs. Hevn for de nylige henrettelsene av menn som hadde hatt tilknytning til juli-attentatet, kom i en uventet form mindre enn to uker etter hendelsen. Om morgenen 3. februar var det usedvanlig voldsomme luftangrep fra US Air Force mot Ber­ lin. Omkring 3000 berlinere ble drept. Avisdistriktet og flere andre områder ble nesten fullstendig ødelagt. Rikskanselliet og partikanselliet ble truffet, og både Gestapos hovedkvarter i Prinz-Albrechtstrasse og Folkedomstolen ble alvorlig skadd. Roland Freisler, presidenten i Folkedomstolen som hadde skreket mot deltakerne i juli-attentatet, ble knust til døde da han søkte tilflukt i kjelleren. Nyheten oppmuntret for en kort stund nedslåtte motstandskretser, men rykter om at kon­ sentrasjonsleirer og fengseler var blitt underminert gjorde dem enda mer engstelige for arresterte slektninger og venner. Deres eneste håp var at Himmler ville beholde dem som forhandlingsobjekter. Martin Bormann skrev i dagboken sin om dagens luftangrep: «Skadet under bombing: Det nye Rikskanselliet, det meste av Hitlers leilighet, spise­ 78

ANGREPET MOT ODER

salen, vinterhaven og Partikanselliet.» Han synes bare å være bekymret for nazismens minnesmerker. Det ble ikke nevnt noe om sivile tap.49 Ifølge Bormanns dagbok var den viktigste begivenheten 6. februar Eva Brauns fødselsdag. Hitler var tydeligvis «i et strålende humør» mens han så på at hun danset med andre. Som vanlig konfererte Bor­ mann underhånden med Kaltenbrunner. 7. februar hadde Gauleiter Koch drøftelser med Hitler, som øyensynlig hadde tilgitt at han forlot Konigsberg etter alle sine ordrer om å skyte dem som forlot sin post. Om kvelden spiste Bormann middag hos Fegeleins. En av gjestene var Heinrich Himmler, som Bormann, Fegelein og Kaltenbrunner forsøkte å motarbeide. Situasjonen ved fronten var katastrofal, men selv om Himmler var øverstkommanderende for Armégruppe Weichsel, klarte han å slappe av når han ikke var ved hovedkvarteret. Etter maten snakk­ et Bormann og Fegelein med Eva Braun. Samtaleemnet var antakelig avreisen hennes fra Berlin, for Hitler ville ha henne utenfor faresonen. Kvelden etter holdt hun et lite avskjedsselskap for Hitler, Bormann og ekteparet Fegelein. Hun dro til Berchtesgaden neste kveld, fredag 9. februar, sammen med sin søster Gretl Fegelein. Hitler forsikret seg om at Bormann fulgte dem til toget.50 Bormann, Der Reichsleiter for det nasjonalsosialistiske partiet, nev­ ner aldri i dagboken sin dem som flyktet i panikk fra østområdene, til tross for at det var Gauleiterne hans som i de fleste tilfeller hindret evakueringen av kvinner og barn til det ble for sent. Den udugelige måten de behandlet flyktningekrisen på var forstemmende, men når det gjelder nazi-hierarkiet, er det ofte vanskelig å si hvor ansvarsløshe­ ten sluttet og umenneskeligheten begynte. I en «evakueringsrapport» av 10. februar skjønte de plutselig at med 800 000 sivile som frem­ deles måtte reddes fra Østersjø-kysten, og med tog og skip som tok gjennomsnittlig 1000 mennesker hver, «finnes det verken nok fartøyer, rullende materiell eller kjøretøyer til disposisjon.» Likevel var det ikke tale om at nazi-lederne skulle oppgi sine luksuriøse «spesialtog».51

79

6

ØST OG VEST

Om morgenen 1. februar, akkurat da de første tyske motangrepene ble satt i gang mot brohodene ved Oder, kom USS Quincy frem til Malta. «Krysseren som førte med seg presidenten,» skrev Churchill, «dampet majestetisk inn på det krigsskadde» store havnebassenget i Valetta. Han gikk om bord for å hilse på Roosevelt. Selv om Churchill ikke ville være ved at presidenten var syk, ble kollegene hans rystet over å se hvor utmattet han virket. Selv om gjenforeningen mellom de to mennene var vennlig, for ikke å si hjertelig, var Churchills utenriksminister Anthony Eden bekymret. Spenningen mellom de to vestallierte i forbindelse med invasjonen av Tyskland fra vest hadde fortsatt å vokse. Nå skulle de fly til Jalta på Krim for å bestemme etterkrigstidens kart over Sentral-Europa sam­ men med Stalin. De var uenige om dette også, mens Sovjet-lederen visste nøyaktig hva han ville ha. Churchill og Eden var mest bekymret for Polens selvstendighet. Det viktigste for Roosevelt var opprettelsen av De forente nasjoner for etterkrigsverdenen. Presidenten og statsministeren dro avgårde i forskjellige fly tidlig om morgenen 3. februar. Eskortert av Mustang jagerfly med lang rekke­ vidde og uten synlige lys fra kabinen fløy de østover mot Svartehavet, etter en flåte av transportfly som førte med seg de to delegasjonene. Etter en flytur på syv og en halv time kom de frem til Saki i nærheten av Jevpatorija. Der ble de møtt av Molotov og Vysjinskij, den tidli­ gere anklageren under Moskva-prosessene og nå viseutenriksminister. Stalin, som led av en sterk flyskrekk, ankom ikke før neste formiddag, søndag 4. februar. Han hadde reist fra Moskva i den grønne jernbane­ vognen sin, som fremdeles hadde noen av art nouveau-dekorasjonene fra tsartiden. 80

ØST OG VEST

De amerikanske stabssjefene var innlosjert i tsarens tidligere palass. General George C. Marshall befant seg i tsarinaens soveværelse, med en hemmelig trapp som det ble sagt hadde vært benyttet av Rasputin. Deres britiske motstykker var i fyrst Vorontsovs Alupka-palass, en ekstravagant blanding av maurisk og skotsk borgstil fra midten av 1800-tallet. For å spare president Roosevelt for flere reiser var han innkvartert i Livadija-palasset, hvor de viktigste drøftelsene skulle finne sted. Så mye var ødelagt under kampene på Krim og den tyske tilbaketrekningen at sovjetmyndighetene i all hast måtte foreta om­ fattende reparasjoner, bl.a. fullstendig nye sanitæranlegg, for å gjøre disse palassene beboelige.1 Midt i de fryktelige krigsskadene ble det ikke spart på noe for å underholde gjestene med banketter med kaviar og kaukasisk champagne. Churchill kunne ikke motstå fristelsen til å kalle denne kysten med de spøkelsesaktige sommerpalassene for «Rivieraen i Hades».2 Men selv ikke han hadde mistanke om at alle rommene ble avlyttet. NKVD hadde også anbrakt retningsvisende mikrofoner som dekket hagene. Stalin besøkte Churchill samme ettermiddag, ivrig etter å gi inn­ trykk av at Den røde hær om kort tid kunne være i Berlin. Deretter hilste han på president Roosevelt. Sammen med Roosevelt ble opp­ førselen hans nesten ærbødig, og hans versjon av hendelsene endret seg fullstendig. Nå la Stalin vekt på styrken i den tyske motstanden og problemene med å krysse elven Oder. Roosevelt var overbevist om at han og ikke Churchill visste hvordan man skulle hanskes med Sovjet-lederen, og Stalin spilte opp til dette. Roosevelt trodde at det bare var spørsmål om å vinne Stalins tillit, noe Churchill aldri kunne klare. Han innrømmet til og med åpent uenigheten med britene om strategien for invasjonen av Tyskland. Da han foreslo at Eisenhower skulle ta direkte kontakt med Stavka, ga Stalin sin varme tilslutning til tanken. Sovjet-lederen innså fordelen av amerikansk åpenhet, mens han ga lite tilbake. Amerikanske ledere hadde en annen grunn til ikke å sette seg opp mot Stalin. De visste ennå ikke om atombomben kom til å virke, derfor hadde de et sterkt ønske om å få Stalin med i krigen mot Japan. Det falt dem visst ikke inn at det også var til stor fordel for Stalin å komme med som seierherre og dele byttet etter at kampene praktisk talt var over. 81

BERLIN-NEDERLAGET 1945

På den første samlingen, som begynte kort etter, foreslo Stalin elsk­ verdig at president Roosevelt skulle lede møtene. Sovjet-lederen bar medaljen som Helt av Sovjetunionen på uniformen sin som marskalk av Sovjetunionen. De stripete buksene var stukket ned i støvler av mykt kaukasisk skinn. Disse støvlene hadde oppbygde hæler, for han var i høy grad oppmerksom på sin beskjedne legemshøyde. Stalin unngikk også skarpt lys der hvor det var mulig, fordi det avslørte kopparrene i ansiktet hans. Alle offisielle portretter ble sterkt retusjert for å skjule slike skjønnhetsfeil. General Antonov, den sovjetiske stabssjefen, ga en situasjonsrapport som lød imponerende, men både amerikanske og britiske stabssjefer merket seg at den var lite detaljert. Særlig britene følte at informasjo­ nen mellom de allierte syntes å være enveistrafikk. Antonov hevdet også at datoen for den store offensiven deres var blitt fremskyndet for å hjelpe amerikanerne og britene. General Marshall understreket på sin side virkningen av alliert bombing av tysk militærindustri, jernbanekommunikasjoner og drivstofforsyninger, som alt sammen hadde vært til stor hjelp for Sovjetunionens fremgang i det siste. Stemningen på møtet ble nesten ilter da Stalin med vilje forvrengte noe som ble sagt av Churchill, og Roosevelt ble nødt til å gå imellom. Under middagen om kvelden ble den overveiende vennskapelige stemningen igjen truet av sovjetiske bemerkninger som avslørte en fullstendig forakt for små nasjoners rettigheter. I håp om å lette atmo­ sfæren fortalte Roosevelt Stalin at han populært var kjent som «Onkel Joe». Stalin, som tydeligvis aldri var blitt opplyst om dette av sine egne diplomater, ble fornærmet over det han oppfattet som et vulgært og respektløst økenavn. Denne gangen grep Churchill inn for å redde situasjonen med en skål for De Tre Store - et uttrykk for egenhyllest som Stalin ikke kunne la være å besvare. Men han tok dette som enda en anledning til å understreke på nytt at De Tre Store skulle avgjøre verdens skjebne, og at mindre nasjoner ikke skulle ha noen vetorett. Verken Roosevelt eller Churchill var i stand til å oppfatte hva dette innebar. Neste morgen, mandag 5. februar, hadde de samlede amerikanske og britiske stabssjefer et møte med Stavfctf-gruppen, ledet av general Antonov. Stavka ønsket særlig at det skulle øves press i Italia, for å 82

ØST OG VEST

hindre at tyske divisjoner ble trukket ut for å settes inn i Ungarn. Dette var helt rimelig og logisk i seg selv, men det kan også ha vært en del av det sovjetiske forsøket på å overtale amerikanerne og britene til å konsentrere innsatsen sin mer i sør, langt vekk fra Berlin. Men både general Marshall, stabssjefen for den amerikanske hæren, og felt­ marskalk sir Alan Brooke, sjefen for Imperial General Staff, forklarte Stavka helt åpent at de ikke kunne forhindre forflytninger av tyske formasjoner fra den ene fronten til den andre, bortsett fra gjennom å trappe opp luftangrepene på jernbaner og kommunikasjonssentre. Det springende punktet i hele konferansen ble åpenbart samme ettermiddag og neste dag. Drøftelsene begynte med den umiddelbare etterkrigsperioden og behandlingen av det beseirede Tyskland. Man antok at seieren ville være klar når som helst fra sommeren og utover. Roosevelt snakket om den europeiske rådgivende kommisjonen og fremtidige okkupasjonssoner. Stalin gjorde det klart at han ønsket at Tyskland skulle bli fullstendig lemlestet. Så erklærte Roosevelt uten forvarsel at De forente staters styrker ikke ville bli i Europa i mer enn to år etter at Tyskland hadde overgitt seg. Churchill ble i all stillhet forferdet. Dette ville bare oppmuntre Stalin til å innta en mer steil holdning, og et krigsherjet Europa kunne godt vise seg å bli for svakt til å motstå kommunistiske opptøyer. Stalin gjorde det også klart at han hadde til hensikt å ribbe tysk industri, som et slags depositum for Sovjetunionens krav om 10 mil­ liarder i krigsskadeerstatninger. Han nevnte det ikke under konferan­ sen, men statlige kommisjoner, sammensatt av sovjetiske regnskapskyndige som så svært ubehjelpelige ut i sine nye oberstuniformer, fulgte meget tett etter alle armeer under fremrykningen. Oppgaven deres var en «systematisk konfiskering av tysk industri og kapital».3 I tillegg hadde NKVD-avdelingen i hver armé en gruppe som var spe­ sialister i å åpne safer, helst før en sovjetisk soldat forsøkte å sprenge opp døren med en kapret panzerfaust og ødela alt innenfor.4 Stalin hadde bestemt seg for å utvinne hvert eneste gram gull han kunne få tak i. Det eneste problemet som både Churchill og Stalin var intenst opp­ tatt av, var Polen. Diskusjonen gjaldt ikke så mye landets fremtidige grenser som sammensetningen av regjeringen. Churchill erklærte at et 83

BERLIN-NEDERLRGET 1945

helt selvstendig Polen, selve årsaken til at Storbritannia gikk til krig i 1939, var en æressak. I svaret sitt henviste Stalin svært indirekte til de hemmelige klau­ sulene i den nazistisk-sovjetiske pakten av 1939, som tillot Sovjet å invadere og okkupere den østlige delen av Polen og de baltiske stater, mens nazistene inntok den vestlige halvparten. «Det er et æresspørsmål,» sa Stalin og reiste seg, «fordi russerne har begått mange synder mot polakkene før i tiden, og den sovjetiske regjering ønsker å gjøre feilen god igjen.» Etter denne frekke innledningen, i betraktning av den sovjetiske undertrykkelsen av Polen som allerede var i gang, gikk Stalin inn på kjernen i saken. «Det er også et sikkerhetsspørsmål, fordi Polen utgjør det alvorligste strategiske problemet for Sovjetunionen. Gjennom hele historien har Polen gjort tjeneste som en korridor for fiender som kommer for å angripe Russland.» Så hevdet han at for å forebygge dette måtte Polen være sterkt. «Det er grunnen til at Sovjetunionen er interessert i opprettelsen av et mektig, fritt og uav­ hengig Polen. Det polske spørsmålet er et spørsmål om liv og død for sovjetstaten.»5 Den åpenbare innbyrdes motsetningen mellom de to siste setningene var tydelig. Selv om det aldri ble uttalt åpent, var ikke Sovjetunionen villig til å godta noe mindre enn et fullstendig under­ danig Polen som en buffersone. Verken Churchill eller Roosevelt var i stand til fullt ut å forstå sjokket over den tyske invasjonen i 1941 og Stalins faste beslutning om aldri å bli overrumplet av en ny fiende. Man kan godt hevde at opprinnelsen til den kalde krigen lå i denne traumatiske erfaringen. Churchill skjønte likevel at han ikke hadde en sjanse da Stalin påberopte seg nødvendigheten av å sikre Den røde hærs sambandslinjer i den forestående kampen om Berlin. Sovjetlederen spilte kortene sine meget dyktig. Den provisoriske «Warszawa-regjeringen», som han in­ sisterte på å kalle den - amerikanerne og britene refererte fremdeles til disse NKVD-kontrollerte kommunistene som «Lublin-regjeringen» var på plass og svært populær, påsto han. Når det var spørsmål om demokrati, hevdet han, så hadde den polske eksilregjeringen i London ikke større demokratisk støtte enn de Gaulle hadde i Frankrike. Vi kan ikke vite med sikkerhet om Churchill fullt ut oppfattet den usagte meldingen: Dere må ikke motarbeide meg i Polen, for jeg har 84

ØST OG VEST

holdt det franske kommunistpartiet under kontroll. Sambandslinjene deres er ikke blitt forstyrret av revolusjonær virksomhet i Frankrike fra den kommunistdominerte motstandsbevegelsens side. For å understreke poenget om respektive innflytelsesområder spurte Stalin underfundig om hvordan det sto til i Hellas. På bakgrunn av den såkalte «prosentavtalen» fra siste oktober, som fordelte innfly­ telsesområder på Balkan, hadde Sovjet-lederen forpliktet seg til ikke å skape problemer i Hellas og til å respektere den britiske kontrollen der. I Jalta later det til at Stalin signaliserte at både Polen og Frankrike burde betraktes som en utvidelse av prosentavtalen, men den britiske statsministeren klarte ikke å tyde meldingen. Feltmarskalk sir Alan Brooke hadde en mistanke den gangen om at det var mye Churchill ikke oppfattet. Stalin slakket ikke av på presset. Han hevdet at 212 sovjetiske sol­ dater var blitt drept av polakker. Churchill ble nødt til å si seg enig i at angrep på Den røde hær av den polske ikke-kommunistiske mot­ standsbevegelsen, Armia Krajowa, var fullstendig uakseptabelt. Stats­ ministeren visste ikke at NKVD-regimenter med ansvar for sikkerhe­ ten blant baktroppene i de fleste tilfeller var den angripende part. De arresterte medlemmer av undergrunnsbevegelsen, og anvendte noen ganger tortur for å tvinge dem til å røpe andre navn og plassering av våpendepotene. Roosevelt, som tydeligvis var for syk og utmattet til å gripe inn, kunne bare insistere på frie valg i Polen, men det var bare et fromt håp så lenge systemet var fullstendig i sovjetiske hender. Hans sjefrådgiver, Harry Hopkins, anslo at Roosevelt antakelig ikke oppfattet mer enn halvparten av det som ble sagt. Stalin var overbevist om at han hadde vunnet. Så snart de sov­ jetiske delegatene følte at det ikke lenger var flere innvendinger mot kontrollen deres over Polen, oppga de plutselig motstanden mot det amerikanske forslaget om avstemningssystem i De forente nasjoner. Den andre amerikanske hovedsaken, at Stalin skulle forplikte seg til å delta i krigen mot Japan i løpet av kort tid etter Tysklands nederlag, ble ordnet på et privat møte 8. februar. Sovjet-lederen var ikke medgjørlig i seierens stund. Da Churchill på et annet møte ga uttrykk for sin frykt for at en så massiv endring av Polens grenser på bekostning av Tyskland ville føre til et enormt 85

BERLIN-NEDERLAGET 1945

skifte i befolkningen, svarte Stalin at det ikke ville bli noe problem. Han snakket triumferende om den veldige bølgen av tyske flyktninger som rømte foran Den røde hær.

Den 13. februar, to dager etter at Jalta-konferansen var avsluttet, ble den sovjetiske styrken igjen bekreftet da Budapest falt. Slutten på den fryktelige kampen om byen bar preg av en orgie i drap, plyndring, ødeleggelse og voldtekt.6 Men Hitler ville fremdeles gå til motangrep i Ungarn med 6. SS panserarmé. Han håpet å knuse marskalk Tolbukhins 3. ukrainske front, men dette kan sammenlignes med den uforbederlige spilleren som slenger på bordet de få sjetongene som var igjen etter Ardennene på bordet. Samme natt bombet britene Dresden. Neste morgen, som var askeonsdag, fulgte US Air Force i sporene deres og angrep dessuten en rekke mindre mål. Det var ment som en rask oppfyllelse av løftet til Stavka om å hindre tyske troppeforflytninger gjennom å ødelegge jernbanekommunikasjoner. Det faktum at det denne uken ble fore­ tatt 180 angrep på England med V-bomberaketter, det høyeste tallet hittil, bidro ikke særlig til å bløtgjøre planleggerne. Dresden, den vid­ underlig vakre hovedstaden i Sachsen, var ikke tidligere blitt alvor­ lig bombet. Dresdenere pleide å spøke med, og trodde til dels på, at Churchill hadde en tante som bodde i byen og at det var grunnen til at de var blitt spart. Men luftangrepene 13. og 14. februar var nåde­ løse. Virkningen kunne til dels sammenliknes med brannbombeangrepet på Hamburg. Men Dresdens befolkning var svulmet opp av innpå 300 000 flyktninger fra øst. En rekke tog fulle av flyktninger sto fast på hovedbanestasjonen. Tragedien var at i stedet for tropper som var på vei gjennom Dresden til fronten, som sovjetisk militær etterretning hadde påstått, var trafikken sivil og gikk i motsatt retning. Goebbels skalv åpenbart av raseri da fikk denne nyheten. Han øns­ ket å henrette like mange krigsfanger som antallet sivile som var blitt drept i angrepet.7 Tanken tiltalte Hitler. Et så drastisk skritt ville rive i filler Genéve-konvensjonen foran øynene på de vestallierte og tvinge hans egne tropper til å kjempe til siste slutt. Men general Jodl, støt­ tet av Ribbentrop, feltmarskalk Keitel og storadmiral Donitz, overbe­ viste ham til slutt om at en slik opptrapping av terroren ville bli enda 86

ØST OG VEST

verre for Tyskland. Men Goebbels presset alt han kunne ut av dette «terrorangrepet». Soldater med slektninger i byen ble lovet velferds­ permisjon. Hans-Dietrich Genscher husker noen av dem som vendte tilbake etter besøket. De kviet seg for å snakke om det de hadde sett.8

På vestfronten hadde amerikanerne og britene rykket frem på langt nær så fort som Den røde hær. Slaget om Rhinland, som begynte under Jalta-konferansen, gikk også langsomt og veloverveid. Eisenhower hadde det ikke travelt. Han mente at vårflommen ville gjøre Rhinen ufarbar til begynnelsen av mai.9 Det ville ta ytterligere seks uker før alle Eisenhowers armeer sto klare på vestbredden av Rhinen. Bare den mirakuløse erobringen av den uskadde broen over Rhinen ved Remagen muliggjorde en akselerasjon av programmet. Eisenhower var svært irritert over den stadige britiske kritikken over den metodiske bredfront-strategien hans. Churchill, Brooke og feltmarskalk Montgomery ønsket alle sammen et forsterket gjennom­ brudd for å sette kurs mot Berlin. Grunnene deres var i hovedsak poli­ tiske. Erobringen av Berlin før Den røde hær nådde frem ville bidra til å gjenreise maktbalansen overfor Stalin. Men de mente også av mili­ tære grunner at erobringen av hovedstaden i Das Reich ville tilføye tysk motstand det største psykologiske slaget og forkorte krigen. Men britiske argumenter for et enkelt fremstøt inn i hjertet av Tyskland var ikke blitt styrket av den utålelige feltmarskalk Montgomery. I slutten av den første uken av januar hadde han forsøkt å påberope seg langt større ære for å ha slått tilbake den tyske offensiven i Ardennene enn den som tilkom ham. Denne grove og ubehagelige tabben gjorde naturligvis amerikanske generaler rasende, og satte Churchill i dyp forlegenhet. Det gjorde det så visst ikke lettere å overtale Eisenhower til å la Montgomery lede et kraftig fremstøt gjennom Nord-Tyskland mot Berlin. Som øverstkommanderende fremholdt Eisenhower fortsatt at det ikke var hans oppgave å se fremover mot etterkrigstiden. Hans opp­ drag var å avslutte krigen effektivt, med så små tap som mulig. Han mente at britene lot etterkrigspolitikken styre den militære strategien. Eisenhower var oppriktig takknemlig overfor Stalin for bestrebelsene på å fremskynde datoen for januar-offensiven, men han var ikke klar 87

BERLIN-NEDERLAGET 1945

over at Stalins underliggende motiv var å sikre seg Polen før Jaltakonferansen. De som utformet De forente staters politikk, hadde ganske enkelt ikke noe ønske om å provosere Stalin på noen måte. Når John G. Winant, De forente staters ambassadør i London, drøftet okkupasjons­ sonene i den europeiske rådgivende kommisjonen, avslo han til og med å reise spørsmålet om en landkorridor til Berlin, for at den ikke skulle ødelegge forholdet til hans sovjetiske motpart. Forsoningspolitikken overfor Stalin kom fra toppen, og var allment godtatt. Eisenhowers politiske rådgiver, Robert Murphy, hadde fått beskjed av Roosevelt om at «det aller viktigste var å overbevise russerne om at de kan stole på oss».10 Ikke noe kunne passet Stalin bedre. Roosevelts påstand om at «jeg kan mestre Stalin»11 var en del av det Robert Murphy innrømmet som «den altfor fremherskende amerikanske teorien» om at personlig vennskap kan avgjøre nasjonens politikk. «De som utformet Sovjets politikk og diplomatene deres benytter seg aldri av denne teorien,» tilføyde han. Amerikanernes ønske om at Stalin skulle stole på dem gjorde dem blinde for spørsmålet om hvor langt de burde stole på ham. Og dette var mannen hvis mangel på respekt for folkeretten hadde ledet ham til helt uanfektet å foreslå at de burde invadere Tyskland via nøytrale Sveits, og på den måten «omgå Siegfried-linjen».12 Sovjetisk bitterhet hadde sin bakgrunn i det faktum at De forente stater og Storbritannia i forhold til dem hadde gjennomgått så lite. Nazi-Tyskland behandlet også allierte fanger på en helt annen måte enn fanger fra Den røde hær. En rapport fra 1. hviterussiske front om frigjøringen av en krigsfangeleir i nærheten av Thorn understrekte forskjellen i forføyninger. De amerikanske, britiske og franske fangene hadde et sunt utseende. «De virket mer som mennesker på ferie enn krigsfanger,» fremholdt rapporten, «mens sovjetiske fanger var utmagret og inntullet i tepper.» Fanger fra de vestallierte landene behøvde ikke å arbeide, de fikk lov til å spille fotball, og de mottok matpakker fra Røde Kors. I den andre delen av leiren var samtidig «17 000 sovjetiske fanger blitt drept eller var døde av sult eller syk­ dom. Den ‘spesielle ordningen’ for sovjetiske fanger besto av 300 gram ersatz-brød og 1 liter suppe laget av råtne forbeter pr. dag. Friske 88

ØST OG VEST

fanger ble tvunget til å grave grøfter, de svake ble drept eller begravet levende.» De ble bevoktet av «forrædere» fra Den røde hær, rekruttert med løfte om større matrasjoner. Disse frivillige behandlet «sovjetiske krigs­ fanger med større grusomhet enn tyskerne.» Noen av vokterne skal ha vært volga-tyskere. De befalte fangene å kle av seg, og pusset hunder på dem. Tyskerne hadde tydeligvis gjennomført «et massivt propagandafremstøt» for å overtale fanger til å slutte seg til ROA, general Vlasovs hær av tidligere sovjetiske soldater i Wehrmacht-uniform. «Mange ukrainere og usbekere solgte seg til tyskerne,» fortalte en fange. Han ble beskrevet som «eks-partimedlem» og «tidligere seniorløytnant». Det var fordi medlemmer av Den røde hær ble fratatt all status bare fordi de hadde latt seg bli tatt til fange.13 Avstraffelsen av sovjetiske fanger omfattet å tvinge dem til å gjøre knebøyninger i opptil syv timer, «noe som fullstendig forkrøplet offe­ ret». De ble også tvunget til å løpe opp og ned trapper forbi voktere bevæpnet med gummikøller på hver avsats. I en annen leir ble sårede offiserer stilt under kald dusj vinterstid, slik at de døde av varmeta­ pet. Sovjetiske soldater ble gjenstand for «sagkrakken», torturen fra det 18. århundre som gikk ut på å spenne en fange fast tvers over en diger bukk. Noen måtte løpe som levende mål for SS-vaktenes skyte­ trening. En annen avstraffelse var kjent som «Achtung!» En sovjetisk fange ble tvunget til å kle av seg og knele utendørs. Hundetrenere med angrepshunder ventet på hver side. I samme øyeblikk som han holdt opp å rope «Achtung! Achtung! Achtung!» ble hundene pusset på ham. Hunder ble også brukt når fanger brøt sammen etter å ha vært tvunget til å utføre «sportsmarsj», hanemarsj i raskt tempo.14 Det kan ha vært meldinger om slike former for avstraffelse som inspirerte til en liknende behandling av tyske fanger som ble tatt av sovjetiske tropper under deres senere fremrykning. En rømt britisk krigsfange, en jagerflyver som ble plukket opp av en avdeling av 1. ukrainske front og tatt med dem, så en ung SS-offiser som ble tvunget til å spille piano for russerne som hadde tatt ham til fange. De gjorde det klart ved hjelp av tegnspråk at han ville bli henrettet i det øyeblikk han stanset. Han klarte å spille i 16 timer før han falt gråtende sammen over tangentene. De klappet ham på skulderen, så trakk de ham ut og skjøt ham.15 89

BERLIN-NEOERLAGET 1945

Den røde hær rykket inn på tysk område med en varierende blanding av sinne og jubel. «Det later til at alle har munnspill,» konstaterte Grossman, «soldatens instrument fordi det er det eneste som det er mulig å spille på i skranglende kjøretøyer eller vogner.»16 De sørget også over sine falne kamerater. Artilleristen Jakov Sinovjevitsj Aronov ble drept i nærheten av Konigsberg 19. februar. Kort før han døde, skrev han et typisk soldatbrev hjem: «Vi slår og ødelegger fienden, som løper tilbake til hiet sitt som et såret dyr. Jeg har nok å spise og jeg er i live og jeg er frisk. Det eneste jeg tenker på er å slå fienden og å komme hjem til dere alle sammen.»17 Et annet av brevene hans var langt mer avslørende, fordi det var til en soldatkamerat som ville forstå det. «Jeg elsker livet så høyt, jeg har ennå ikke levd. Jeg er bare nitten. Jeg ser ofte døden foran meg, og jeg kjemper mot den. Jeg slåss, og hittil har jeg vunnet. Jeg er oppklaringsmann i artilleriet, og du kan forestille deg hvordan det er. For å gjøre en lang historie kort, så korrigerer jeg svært ofte ilden fra batteriet mitt, og jeg føler glede bare når granatene treffer målet.» Aronov ble drept «en tåket prøyssisk morgen», skrev bestevennen hans til den døde guttens søster Irina. De to hadde kjempet sammen hele veien fra Vitebsk til Konigsberg. «Du skjønner, Ira, at krigen har skilt mange venner og mye blod er utgytt, men vi krigskamerater hev­ ner oss på Hitlers slanger på vegne av våre brødre og venner, for deres blod.» Liket av Aronov ble begravet av kameratene hans «i skogkan­ ten». Antakelig ble stedet i likhet med de andre markert med en stang hvor det var bundet fast en liten rød fille. Hvis den ble funnet av de ansvarlige pionerene, ble den erstattet av en liten treplakett. Det var altfor mange lik spredt altfor vidt til at de kunne begraves om igjen på kirkegårder. Den røde hærs soldater ble også preget av møtene med sla­ vearbeidere som forsøkte å vende hjem. Mange var bondekoner med knyttede lommetørklær som dekket pannen og med improvi­ serte fotkluter for å holde varmen. Kaptein Agranenko, dramati­ keren, møtte en vogn full av kvinner i Øst-Preussen. Han spurte dem hvem de var. «Vi er russere. Russere,» svarte de, henrykt over å høre en vennlig stemme. Han håndhilste på hver og en av dem. En gammel kone begynte plutselig å gråte. «Det er 90

ØST OG VEST

første gang på tre år at noen har tatt meg i hånden,» forklarte hun.18 Agranenko møtte også «en skjønnhet fra Orel-området som het Tatjana Khiltsjakova». Hun var på vei hjem med et to måneder gammelt spedbarn. I den tyske leiren for slavearbeidere hadde hun truffet en tsjekker og var blitt forelsket i ham. De hadde utvekslet ekteskapsløfter, men da Den røde hær kom, hadde tsjekkeren hennes øyeblikkelig meldt seg som frivillig i kampen mot tyskerne. «Tatjana kjenner ikke adressen hans. Han kjenner ikke hennes. Og det er usannsynlig at krigen noen gang vil føre dem sammen igjen.» Enda mer beklagelig var det at hun etter hjemkomsten til Orel antakelig måtte lide for å ha hatt et forhold til en utlending. Stavkas største bekymring på denne tiden var stadig den vide kløften langs «Østersjø-balkongen» mellom Zjukovs 1. hviterussiske front og den venstre flanken til Rokossovskijs 2. hviterussiske front. Den 6. februar ringte Stalin til Zjukov fra Jalta. Han spurte hva han holdt på med. Zjukov svarte at han var på et møte med armésjefer for å drøfte fremrykningen mot Berlin fra de nye brohodene ved Oder. Sta­ lin svarte at han sløste bort tiden. De burde konsolidere ved Oder, og så vende seg nordover for å få kontakt med Rokossovskij. Tsjujkov, sjefen for 8. gardearmé, som later til å ha vært ergerlig på Zjukov siden Stalingrad, var forarget over at Zjukov ikke argu­ menterte kraftig for et fremstøt mot Berlin. Den bitre diskusjonen fortsatte langt inn i etterkrigstiden. Tsjujkov hevdet at et raskt frem­ støt i begynnelsen av februar ville ha overrasket et forsvarsløst Berlin. Men Zjukov og andre mente at med utmattede tropper og alvorlige forsyningsmangler, for ikke å snakke om trusselen for motangrep fra nord mot den utsatte høyre flanken deres, var risikoen altfor stor. I mellomtiden ble de tyske styrkene i Øst-Preussen oppholdt, men de var ennå ikke beseiret. Etter at restene av Fjerde armé i slutten av januar hadde mislykkes i å bryte ut, var den pres­ set sammen i en Kessel ved Heiligenbeil, med ryggen mot Fri­ sches Haff. Dens vesentligste artilleristøtte kom fra de tunge kano­ nene på krysserne Admiral Scheer og Liitzoiv, som skjøt ute fra 91

BERLIN-NEDERLRGET 1945

Østersjøen over sandbanken Frische Nehrung og den tilfrosne lagu­ nen. Restene av Tredje panserarmé i Konigsberg var blitt avskåret fra Samland-halvøya, men 19. februar klarte et felles angrep fra begge sider å opprette en landkorridor, som ble bittert forsvart. Evakuerin­ gen av sivile og sårede fra den lille havnen Pillau ytterst på Samlandhalvøya ble forsert, men mange sivile var redde for å dra med skip etter torpedoangrepet på Wilhelm Gustloff og andre flyktningeskip. Tidlig om morgenen 12. februar ble hospitalskipet General von Steuben torpedert etter å ha gått ut fra Pillau med 2680 sårede. Nesten alle druknet. I mellomtiden var Annen armé under forsvaret av Danzig og havne­ byen Gdynia blitt tvunget tilbake mot nedre Weichsel og elvemunnin­ gen. Den utgjorde venstre flanke av Himmlers Armégruppe Weichsel. I midten, i Øst-Pommern, ble det opprettet en ny 11. SS panserarmé. Himmlers høyre flanke ved Oder besto av restene av general Busses Niende armé, som var blitt så stygt maltraktert i Vest-Polen. Himmler våget seg sjelden ut av sitt luksuriøse spesialtog Steiermark, som han hadde utpekt som sitt «felthovedkvarter». Der Reichsfiihrer SS skjønte nå at forpliktelsene ved militær kommando var langt større enn han hadde forestilt seg. Hans «usikkerhet som militær leder gjorde ham ute av stand til å gi en bestemt fremstilling av den operative situasjonen overfor Hitler, og langt mindre å gjøre seg gjel­ dende,» skrev oberst Eismann. Himmler vendte som regel tilbake fra Der Fiihrers situasjonskonferanse som et nervevrak. Stabsoffiserene fikk liten glede av det paradoksale ved at den fryktede Himmler kunne være så engstelig. Den «servile holdningen» hans overfor Hitler og redselen for å innrømme den katastrofale tilstanden til styrkene sine «voldte stor skade og kostet en stor mengde unødig blod».19 Himmler søkte tilflukt i Der Fiihrers egne aggressive klisjeer, og snakket om flere motangrep. Etter Demmlhubers fatale sammenbrudd bestemte Himmler seg for å opprette den såkalte Ellevte SS panser­ armé. Faktisk omfattet hele Armégruppe Weichsel i begynnelsen bare tre underbemannede tankdivisjoner. I beste fall utgjorde de dispo­ nible formasjonene et korps, «men panserarmé har en bedre klang», bemerket Eismann.20 Men Himmler hadde et annet motiv. Det var å 92

ØST OG VEST

forfremme Waffen SS-offiserer i stab og i feltkommando. Obergruppenfiihrer Steiner ble oppnevnt som armeens kommandant. Steiner var en erfaren soldat, og utvilsomt et langt bedre valg enn de andre høyere Waffen SS-offiserene. Men han fikk ingen lett oppgave. General Guderian var oppsatt på å holde en korridor åpen til kan­ ten av Øst-Preussen, og hevdet i en situasjonskonferanse den første uken i februar at det var nødvendig med en dristig operasjon. Han var enda mer åpenhjertig enn vanlig den dagen, etter å ha drukket en god del under en tidlig lunsj med den japanske ambassadøren.21 Guderian ville ha en knipetangsoperasjon fra Oder sør for Berlin og et angrep fra Pommern for å avskjære Zjukovs fremste armeer. For å samle tilstrekkelige tropper var det nødvendig at flere av divisjonene som var nytteløst fanget i Kurland og andre steder ble brakt tilbake sjøveien, og at offensiven i Ungarn ble utsatt. Hitler avslo enda en gang. «De må tro meg når jeg sier at det ikke bare er stahet fra min side som får meg til stadig å foreslå evakuering av Kurland,» fremholdt Guderian. «Jeg kan ikke se at vi har noen annen utvei til å samle reser­ ver, og uten reserver kan vi ikke ha håp om å forsvare hovedstaden. Jeg forsikrer Dem at jeg utelukkende handler i Tysklands interesse.» Hitler begynte å skjelve av raseri da han sprang opp. «Hvordan våger De å snakke til meg på den måten?» ropte han. «Tror De ikke at jeg kjemper for Tyskland? Hele livet mitt har vært en eneste lang kamp for Tyskland!»22 Oberst de Maiziére, den nye operasjonsoffiseren i Zossen, hadde aldri sett en slik krangel, og sto der sjokkert og engste­ lig på stabssjefens vegne. For å få en slutt på Hitlers raserianfall førte Goring Guderian ut av rommet for å få tak i en kopp kaffe mens alle roet seg ned. Guderians største frykt var at Annen armé, som forsøkte å bevare en forbindelse mellom Øst-Preussen og Pommern, sto i fare for å bli avskåret. Derfor argumenterte han i stedet for et enkelt angrep sør­ over fra «Østersjø-balkongen». Dette angrepet mot Zjukovs høyre flanke ville også avskrekke sovjeterne fra et øyeblikkelig forsøk på å angripe Berlin. 13. februar ble en sluttkonferanse om operasjonen holdt i Rikskanselliet. Himmler var der som øverstkommanderende for Armégruppe Weichsel, og Oberstgruppenfiihrer Sepp Dietrich var 93

BERLIN-NEDERLAGET 1945

også til stede. Guderian hadde dessuten med seg sin meget dyktige stedfortreder, general Wenck. Guderian gjorde det helt fra begynnel­ sen av klart at han ville at operasjonen skulle starte i løpet av to dager. Himmler protesterte, og sa at ikke alt drivstoff og ammunisjon var ankommet. Hitler støttet ham, og snart var Der Fiihrer og hans stabssjef for hæren i gang med en ny krangel. Guderian insisterte på at Wenck skulle lede operasjonen. «Der Reichsfiihrer SS er mann for å gjennomføre angrepet på egen hånd,» sa Hitler. «Der Reichsfiihrer SS har verken den nødvendige erfaring eller en tilstrekkelig kompetent stab til å kontrollere angrepet på egen hånd. Derfor er general Wencks nærvær av avgjørende betydning.» «Jeg tillater Dem ikke å fortelle meg at Der Reichsfiihrer SS ikke er i stand til å utføre sine plikter,» ropte Hitler.23 Meningsutvekslingen raste en god stund. Hitler var bokstavelig talt fra seg av raseri og skrek. Guderian hevder at han kikket opp på et hjelmkledd portrett av Bismarck, jernkansleren, og lurte på hva han tenkte om det som skjedde i landet han hadde vært med på å skape. Til Guderians forbauselse stanset Hitler plutselig travingen frem og tilbake, og ga Himmler beskjed om at general Wenck skulle slutte seg til hovedkvarteret hans samme kveld og lede offensiven. Så satte han seg brått ned igjen og smilte til Guderian. «Fortsett nå med konfe­ ransen. Generalstaben har vunnet et slag i dag.» Guderian overså Keitels innvendinger senere i forværelset om at han kunne ha forårsaket at Der Fiihrer ble rammet av slag. Han fryktet for at den begrensede triumfen kunne bli kortvarig. Den 16. februar begynte Pommern-offensiven, kjent som tankslaget ved Stargard, under ledelse av Wenck.24 Mer enn 1200 tanks var blitt overført til angrepet, men togene som skulle transportere dem manglet. Selv en under bemannet panserdivisjon trengte 50 tog for å forflytte menn og kjøretøyer. Langt alvorligere var mangelen på ammunisjon og drivstoff, det var bare nok til tre dagers operasjoner. Lærepengen fra Ardenner-offensiven var ikke blitt oppfattet. Armeens stabsoffiserer hadde tenkt å gi offensiven kodenavnet « Husarenritt», eller Husarrittet, noe som i seg selv syntes å være en innrømmelse av at dette ikke kunne bli mer enn et raid. Men SS insis­ 94

ØST OG VEST

terte på et langt mer dramatisk navn: «Sonnenwende», eller Solverv. Til syvende og sist ble det verken et husarritt - et plutselig tøvær gjorde at de pansrede kjøretøyene snart kjørte seg fast i gjørmen - eller et solverv, for det endret svært lite. Wehrmacht kunne vanskelig tåle de store tapene av tanks da 2. gardetankarmé gikk til motangrep. Det høyest rangerte tapet under aksjonen var general Wenck, som falt i søvn og ble alvorlig skadet da han kjørte tilbake til hovedkvar­ teret sitt om kvelden 17. februar, etter å ha orientert Der Fiihrer. Han ble erstattet av general Krebs, en dyktig stabsoffiser som hadde vært militærattasjé i Moskva før Operasjon Barbarossa. Men forsøket på å slå tilbake det sovjetiske motangrepet måtte oppgis etter to dager. Det eneste som kan sies til fordel for offensiven, var at den vant tid. Kreml ble overbevist om at et raskt fremstøt mot Berlin var utelukket før Pommerns kystlinje var sikret.

Hitlers bestrebelser på å utpeke «festningsbyer» og på å nekte eva­ kuering av omringede tropper var en del av et selvmordsmønstei; med tvungen ofring og nytteløs lidelse. Han visste at de var redningsløst fortapt, fordi Luftwaffe manglet drivstoff og fly til å støtte dem, men likevel berøvet politikken hans Armégruppe Weichsel for erfarne trop­ per. Konigsberg og Breslau holdt ut, men andre byer som var utpekt av Hitler som festninger eller demninger ble snart tatt. Schneidemuhl i Sør-Pommern, den minste og den som var dårligst forsvart, falt 14. februar etter desperat motstand. For en gangs skyld hadde selv ikke Hitler noe å klage over, og han tildelte Ridderkors både til kommand­ anten og til nestkommanderende. Fire dager senere, 18. februar, akku­ rat da Operasjon Sonnenwende kjørte seg fast i gjørmen, ga general Tsjujkov signal til storming av festningen Poznan. Som i Stalingrad hadde hans 7. avdeling i forkant av bombardementet sendt program­ mer gjennom høyttalere, med sørgemusikk og innlagte meldinger om at overgivelse var den eneste måten å redde livet og vende tilbake til hjemmet på. Tyskerne fikk beskjed om at de ikke hadde noe håp om å unnslippe, fordi de nå var mer enn 200 kilometer bak frontlinjen. Beleiringsartilleri hadde begynt oppmykningsprosessen ni dager før, men om morgenen 18. februar var 1400 kanoner, bombekastere og 95

BERLIN-NEDERLRGET 1945

utskytningsramper for katjusja klare til et fire timers bombardement. Stormgrupper kjempet seg inn i festningen, hvor overbygningen var blitt knust av eksplosiv ildkraft. Når motstanden fortsatte fra en byg­ ning, ble en 203 mm haubitser kjørt frem, og den sprengte veggene med direkte beskytning. Flammekastere ble tatt i bruk, og sprenglad­ ninger ble sluppet ned i ventilasjonssjakter. Tyske soldater som for­ søkte å overgi seg, ble skutt av sine egne offiserer. Men slutten var nær forestående. Natten mellom 22. og 23. februar bredte kommand­ anten, generalmajor Ernst Gomell, hakekorsflagget utover gulvet på rommet sitt, la seg ned på det og skjøt seg. Restene av garnisonen kapitulerte.

Beleiringen av Breslau skulle vise seg å bli enda mer langvarig: Byen holdt ut selv etter at Berlin var falt. Resultatet var at beleiringen ble en av de frykteligste under krigen. Den fanatiske Gauleiter Hanke hadde besluttet at Schlesiens hovedstad skulle forbli ubeseiret. Det var han som brukte høyttalerbiler for å beordre kvinner og barn til å rømme byen i slutten av januar. De som frøs i hjel, var utelukkende hans ansvar. Byen hadde gode matlagre, men lite ammunisjon. Forsøkene på å droppe ammunisjon ved hjelp av fallskjermer var en fryktelig sløsing med Luftwaffes ressurser. Generaloberst Schorner, øverstkommander­ ende for Armégruppe Sentrum, besluttet i slutten av februar å sende deler av 25. fallskjermregiment for å styrke garnisonen. Regimentskommandanten innvendte iherdig at det ikke fantes noen landingssone, men 22. februar gikk bataljonen om bord i Junker 52-transportfly i Jiiterbog sør for Berlin. Ved midnatt nærmet flyene seg Breslau. «Da vi var over byen, kunne vi se omfattende branner,» skrev en av fallskjermjegerne senere, «og vi møtte tung ild fra antiluftskyts.»25 Et treff i radioen ødela kontakten med bakkekontrollen, og de landet på en flyplass i nærheten av Dresden. Et nytt forsøk ble gjort to netter senere. Sovjetisk luftvern var enda mer intenst da de sirklet over den brennende byen i 20 minutter mens de forsøkte å finne en landings­ plass. Tre av flyene gikk tapt, et av dem kræsjet i en fabrikkpipe. Hankes disiplinære tiltak, støttet av general Schorners politikk om «styrke gjennom frykt», var forferdelige. Henrettelsene var vilkårlige. 96

ØST OG VEST

Selv ti år gamle barn ble satt i arbeid under sovjetiske luft- og artilleriangrep for å klargjøre en landingsstripe inne i byen. Ethvert forsøk på å overgi seg av enkelte som forsøkte å «berge sine ynkelige liv», ble møtt av en dødsdom som øyeblikkelig ble fullbyrdet.26 «Beslutt­ somme tiltak» ville også bli utført mot deres familier. Schorner hev­ det at «nesten fire års asiatisk krig» hadde endret frontsoldaten full­ stendig. «Den har herdet ham og gjort ham fanatisk i kampen mot bolsjevikene ... Felttoget i øst har utviklet den politiske soldat.»27

Stalins skryt på Jalta om at befolkningen i Øst-Preussen og Schlesien hadde flyktet, stemte fremdeles ikke. Altfor mange var ennå fanget i beleirede byer. Tyske sivile i Øst-Preussen fortsatte også å lide uan­ sett hvor de befant seg, enten de var i Konigsberg eller i Heiligenbeils Kessel, eller de forsøkte å forlate havnebyen Pillau med skip, eller var på flukt til fots mot vest eller var igjen hjemme. Mildværet i februar medførte at isen på Frisches Haff bare kunne forseres til fots og ikke med vogn. Porten til Danzig, Pommern og vestover var fremdeles åpen, men alle skjønte at det bare var et tidsspørsmål før 1. hviterussiske front skar igjennom til Østersjøen. Berija ble informert av en høyere SMERSJ-offiser om at «den vesent­ lige delen av befolkningen i Øst-Preussen» som hadde flyktet inn i Konigsberg, hadde oppdaget at det var liten plass til dem og enda mindre mat. De var heldige hvis de fikk 180 gram brød om dagen. «Utsultede kvinner med barn sleper seg langs veien» i håpet om at Den røde hær ville gi dem mat. Av disse sivile fikk Den røde hærs etterretning vite at «moralen i Konigsberg-garnisonen er rystende lav. Det er blitt utstedt nye generelle ordrer om at enhver tysk mann som ikke melder seg til fronttjeneste, vil bli skutt på stedet... Soldater tar på seg sivile klær og deserterer. 6. og 7. februar ble likene av 80 tyske soldater stablet opp på den nordlige jernbanestasjonen. En plakat ble slått opp over dem: ‘De var kujoner, men døde likevel.’»28 Etter fiaskoen med Operasjon Sonnemuende var Danzig i økende grad truet. Kriegsmarine gjorde store anstrengelser for å redde så mange sårede og sivile som mulig. I løpet av en enkelt dag, 21. februar, ble 51 000 brakt ut. Nazi-myndighetene beregnet at det bare gjensto å 97

BERLIN-NEDERLAGET 1945

evakuere 150 000, men en uke senere oppdaget de at Danzig nå hadde en befolkning på 1,2 millioner, derav 530 000 flyktninger. Innsatsen ble økt. 8. mars forlot 34 tog med sivile i kuvogner Pommern med kurs for Mecklenburg, vest for Oder. Hitler ønsket å forflytte 150 000 flyktninger til Danmark. To dager senere ble det utstedt instruks: «Der Fiihrer har beordret at fra nå av skal København være et fredlyst målområde.» Og 10. mars steg anslaget over det totale antallet tyske flyktninger på flukt fra de østlige områder til 11 millioner mennes­ ker.29 Men selv mens byen Danzig myldret av skremte flyktninger som var desperat på flukt, fortsatte et skjendig arbeid på Danzigs anato­ miske institutt. Etter at Den røde hær inntok byen, ble en spesiell kommisjon sendt dit for å undersøke fremstillingen av såpe og lær fra «lik av innbyggere i USSR, Polen og andre land som er drept i tyske konsentrasjonsleirer». 1 1943 hadde professor Spanner og assisterende professor Volman begynt å eksperimentere. De hadde bygd spesielle produksjonsanlegg. «Undersøkelsen av lokalene til det anatomiske instituttet avslørte 148 menneskelik som var lagret for produksjon av såpe, av dem var 126 lik av menn, atten av kvinner og fire av barn. 80 mannlige lik og to kvinnelige var uten hoder. 89 menneskehoder ble også funnet.» Alle likene og hodene var lagret i metallbeholdere i en alkoholkarbol-oppløsning. Det lot til at de fleste av likene kom fra Stutthof konsentrasjonsleir i nærheten av byen. «De henrettede menneskene hvis lik ble brukt til fremstilling av såpe, var av forskjel­ lige nasjonaliteter, men hovedsakelig polakker, russere og usbekere.» Arbeidet hadde tydeligvis offisiell godkjennelse, skal man dømme etter de besøkendes høye rang. «Det anatomiske instituttet ble besøkt av utdannelsesminister Rust og helseminister Konti. Danzigs Gauleiter Albert Forster besøkte instituttet i 1944, da såpe allerede ble frem­ stilt. Han besiktiget alle lokalene til det anatomiske instituttet, og jeg tror at han visste om fremstillingen av såpe fra menneskelik». Det mest forbløffende aspektet ved denne rystende historien er at ingen­ ting ble ødelagt før Den røde hær kom, og at professor Spanner og hans medarbeidere aldri ble tiltalt etter krigen. Bearbeidelse av lik var ingen forbrytelse.30 Stutthof-leiren inneholdt stort sett sovjetiske fanger og en del polak98

ØST OG VEST

ker, en blanding av soldater og jøder. Rundt 16 000 fanger i leiren døde av tyfus i løpet av seks uker. Da Den røde hær nærmet seg, fikk fangene ordre om å fjerne alle spor. Krematoriet ble sprengt i luften, og ti brakker hvor jøder hadde oppholdt seg ble brent. Vanlige tyske soldater var åpenbart nødt til å delta i henrettelsene av fanger fra Den røde hær og sovjetiske sivile.31 Enten de nå ble drevet av frykten for gjengjeldelse for krigsforbry­ telser eller frykten for bolsjevikene og slavearbeid i Sibir, marsjerte og kjempet de utmattede Wehrmacht-soldatene fremdeles. «Tyskerne har ennå ikke mistet håpet,» hevdet en fransk etterretningsanalyse i februar, «det våger de ikke.»32 Sovjetiske offiserer uttrykte det litt annerledes: «Moralen er lav, men disiplinen er sterk.»33

99

7

OPPRYDDING I DE

BRKRE

OMRADENE

14. februar dreide en kolonne militære kjøretøyer med Den røde hærs kjennetegn av fra hovedveien mellom Ratenburg og Angeburg i ØstPreussen. Sideveien førte inn i en tett nåleskog. Hele området var preget av en melankolsk atmosfære. Et høyt piggtrådgjerde med en piggtrådrull på toppen ble synlig fra veien. Kjøretøyene nådde snart en sperring med et skilt på tysk: «Stans. Militært område. Adgang forbudt for sivile.»1 Dette var inn­ gangen til Hitlers tidligere hovedkvarter Wolfsschanze, Ulvehiet. Vognene inneholdt frontvakttropper fra 57. NKVD geværdivisjon.2 Offiserene som ledet kolonnen, var iført Den røde hærs uniformer, men var ikke tilknyttet hærens kommandokjede. Som medlemmer av SMERSJs kontraspionasje var de i teorien bare ansvarlig overfor Stalin. Deres følelser på den tiden overfor Den røde hær var ikke kamerats­ lige. De utrangerte kjøretøyene som de hadde fått seg tildelt, skrev seg fra arméavdelinger som hadde benyttet seg av denne anledningen til å kvitte seg med sitt dårligste utstyr. Selv om dette var vanlig praksis, satte ikke SMERSJ og NKVD pris på det. Lederen var iført Den røde hærs generalsuniform. Han var kommisær for statssikkerhet av annen grad, og het Viktor Semjonovitsj Abakumov. Berija hadde utnevnt ham til den første sjefen for SMERSJ i april 1943, like etter seieren ved Stalingrad. Abakumov fulgte av og til sin leders vane med å arrestere unge kvinner for å voldta dem, men den egentlige spesialiteten hans var å delta i prylingen av fanger med en gummikølle. For ikke å ødelegge det persiske teppet på kontoret hans, «ble en skitten og blodflekket løper rullet ut» før den uheldige ble ført inn.3 Selv om Abakumov fremdeles var sjef for SMERSJ, var han blitt 100

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRADENE

sendt av Berija «for å ta de nødvendige tsjeka-forholdsregler» bak fremrykningen av 3. hviterussiske front inn i Øst-Preussen. Abakumov hadde sikret seg at NKVD-styrken på 12 000 mann som var direkte underlagt hans kommando, var den største av alle dem som var tilknyttet de armégruppene som invaderte Tyskland. Den var til og med større enn den som fulgte med marskalk Zjukovs armeer.4 Det lå våt snø overalt. Ifølge Abakumovs rapport til Berija gikk NKVD-troppene ut av bilene og sperret av veien, mens han og SMERSJ-offiserene begynte inspeksjonen. Da det var meldt om tyske minefeller i Rastenburg-området, var de utvilsomt forsiktige. Til høyre for inngangen sto en rekke blokkhus av stein som inneholdt miner og kamuflasjemateriell. På venstre side sto det brakker hvor vaktene hadde bodd. SMERSJ-offiserene fant epåletter og uniformer fra Fiihrerbegleit-bataljonen. Hitlers frykt året før for å bli fanget gjennom et overraskende sovjetisk fallskjermangrep hadde medført at «Der Fiihrers vaktbataljon ble økt til en sammensatt brigade.»5 Langs veien som førte dypere inn i skogen, så Abakumov skilter på begge sider. De ble oversatt for ham av tolken: «Det er forbudt å trå utenfor veien» og «Pass opp for miner!» Abakomov gjorde åpenbart hele tiden notater til rapporten sin til Berija, og han visste at den ville bli oversendt til Stalin. Sjefen hadde en besettende interesse for alle detaljer ved Hitlers liv. Men det mest slående ved Abakumovs rapport er avsløringen av den store sovjetiske utvitenheten om stedet. Dette er særlig overras­ kende når man tenker på hvor mange tyske generaler de hadde tatt til fange og forhørt i tiden mellom kapitulasjonen ved Stalingrad og begynnelsen av 1945. Det later til at det tok dem nesten to uker å finne dette komplekset, som var fire kilometer i firkant. Tildekningen fra luften var virkelig imponerende. Hver eneste vei og sti var dekket av grønne kamuflasjenett. Rette linjer var brutt med kunstige trær og busker. Alt utendørs lys hadde mørkeblå lyspærer. Selv observasjons­ postene, opptil 35 meter høye i skogen, var laget slik at de så ut som nåletrær. Da de passerte den første indre forsvarslinjen, merket Abakumov seg «forsvarsverker av armert betong, piggtråd, minefelter og et stort antall skytestillinger og brakker for vaktene.» Ved port nr. 1 var alle 101

BERLIN-NEDERLAGET 1945

bunkerne blitt sprengt etter Der Fiihrers endelige avreise 20. novem­ ber 1944, mindre enn tre måneder tidligere, men Abakumov hadde tydeligvis ingen anelse om når komplekset var blitt oppgitt. De kom til et andre forsvarsgjerde med piggtråd, deretter til et tredje. Inne på det sentrale området fant de bunkere med pansrede skodder som var forbundet med en underjordisk garasje med plass til 18 biler. «Vi gikk inn med stor forsiktighet,» skrev Abakumov. De fant en safe, men den var tom. Han noterte han seg at rommene var «meget enkelt møblert». (Stedet var en gang blitt beskrevet som en krysning av et kloster og en konsentrasjonsleir.) SMERSJ-offiserene ble først sikre på at de hadde funnet det riktige stedet da de oppdaget et dørskilt hvor det sto «Fiihrers Wehrmacht-adjutant». Hitlers rom ble identi­ fisert av et fotografi av ham sammen med Mussolini. Abakumov røpet ingen følelser over det faktum at de endelig sto på det stedet hvor Hitler hadde dirigert sitt ubarmhjertige stormangrep mot Sovjetunionen. Han virket langt mer opptatt av konstruksjonene i armert betong og deres dimensjoner. Han var dypt imponert, og det lot til at han lurte på om Berija og Stalin ville sette pris på å få kon­ struert noe liknende. «Jeg tror det vil være interessant for våre spesia­ lister å inspisere Hitlers hovedkvarter og se alle disse velorganiserte bunkerne,» skrev han. Til tross for den nær forestående seieren lot ikke sovjetiske ledere til å føle seg så veldig mye tryggere enn erke­ fienden.

SMERSJ-avdelingene og NKVD-divisjonene som var knyttet til fron­ tene var, med Stalins egne ord, «uunnværlige» i behandlingen av «alle upålitelige elementer som man møter i okkuperte områder.»7 Under møtet med flymarskalk Tedder hadde Stalin fortalt general Bull fra US Army at «divisjonene ikke har artilleri, men de er godt utstyrt med automatvåpen, pansrede biler og lett pansrede kjøretøyer. De må også ha godt utviklet gransknings- og forhørsutstyr.» I tyske områder som Øst-Preussen og Schlesien var første prioritet for NKVDs geværregimenter å gripe eller spore opp tyske etternølere som var blitt omgått under fremrykningen. Sovjetiske myndigheter definerte enhver Volkssturm-mann som et medlem av Wehrmacht, men siden nesten hver eneste mann mellom 15 og 55 var innkalt, omfat­ 102

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRÅDENE

tet dette det store flertallet av den lokale mannlige befolkningen. De Volkssturm-medlemmene som ble igjen hjemme i stedet for å flykte sammen med alle de andre, ble derfor i mange tilfeller oppfattet som «stay-behind» sabotasjegrupper, uansett hvor gamle de var. Mer enn 200 tyske «sabotører og terrorister» ble meldt «skutt på stedet» av NKVD-styrker, men det virkelige tallet har sannsynligvis vært langt større.8 I Polen dreide ikke Stalins beskrivelse av «upålitelige elementer» seg om den lille minoriteten polakker som hadde samarbeidet med tyskerne. Den gjaldt alle som støttet den polske eksilregjeringen og Armia Krajowa, som hadde satt i gang Warszawa-oppstanden året før. Stalin betraktet Warszawa-opprøret mot tyskerne som en «for­ brytersk handling i en antisovjetisk politikk».9 Etter hans oppfatning var det opplagt et forsøk på å erobre den polske hovedstaden for «emi­ grantregjeringen i London» like før ankomsten til Den røde hær, som hadde kjempet så hardt og lidd så store tap. Hans skammelige over­ givelse av Polen til nazistene i 1939 og Berijas massakre av polske offiserer i Katyn var tydeligvis ikke noe å ta på vei for. Han så også bort fra det faktum at Polen hadde lidd forholdsvis mer enn Sovjet­ unionen, og hadde mistet mer enn 20 prosent av befolkningen. Stalin var overbevist om at Polen og dens regjering var hans med erobrerens rett, og denne eierfølelsen var sterkt utbredt innen Den røde hær. Da sovjetiske styrker krysset den tyske grensen fra Polen, «følte mange at vi endelig hadde renset vårt eget territorium», fordi de instinktivt gikk ut fra at Polen var en integrert del av Sovjetunionen.10 Stalins påstand på Jalta om at den kommunistiske provisoriske regjeringen var meget populær i Polen, var selvsagt en fullstendig subjektiv uttalelse. Zjukovs memoarer var atskillig mer avslørende når han omtalte polakkene i sin alminnelighet og tilføyde «og noen av dem var lojale mot oss.»11 Motstandere av sovjetisk herredømme ble betegnet som «fiendtlige agenter», uansett rullebladet deres i mot­ standsbevegelsen mot tyskerne. Det faktum at Armia Krajowa var en alliert styrke, ble oversett. I en annen interessant setning omtaler Zju­ kov behovet for å kontrollere sine egne tropper: «Vi var nødt til å utvikle undervisningarbeidetenda mer blant alle troppene ved fronten, slik at det ikke skulle forekomme noen ubetenksomme handlinger fra 103

BERLIN-NEDERLAGET 1945

begynnelsen av oppholdet vårt.» Dette «oppholdet» skulle komme til å vare i mer enn 45 år. Graden av Berijas kontroll over den polske provisoriske regjering fremgikk ved utnevnelsen 20. mars av selveste general Serov som «rådgiver» for Polens sikkerhetsministerium under navnet «Ivanov». Det er vanskelig å tenke seg en rådgiver med stort høyere rang enn en kommissær for statens sikkerhet av annen grad. Serov var særlig godt kvalifisert for stillingen.12 Han hadde hatt oppsyn med massedeportasjonene fra Kaukasus, og hadde tidligere ledet undertrykkelsen i Lvov i 1939, da Sovjetunionen bemektiget seg Øst-Polen og arresterte og drepte offiserer, godseiere, prester og lærere som kunne komme til å sette seg opp mot regimet deres. Rundt to millioner polakker ble deportert til Gulag, og det ble satt i gang en kampanje for tvungen kollektivisering. Stalins bevisste politikk var å blande sammen Armia Krajowa med den ukrainske nasjonaliststyrken UPA, eller i det minste antyde at de var nær knyttet til hverandre. På den annen side utnyttet Goebbels ethvert eksempel på partisanmotstand mot den sovjetiske okkupasjo­ nen. Han påsto at det var 40 000 mann i den estiske motstandsbeve­ gelsen, 10 000 i Litauen og 50 000 i Ukraina. Han siterte til og med Pravda fra 7. oktober 1944, og hevdet at det fantes «ukrainsk-tyske nasjonalister».13 Alt dette ga enda bedre påskudd for NKVD-regimentene under deres «utrenskning i de bakre områdene». Det var et godt eksempel på at begge sider næret seg av hverandres propaganda. En annen mulig polsk fiende ble også etterforsket tidlig i mars. Nesten med det samme SMERSJ var etablert i Polen, satte den i gang en «undersøkelse blant Rokossovskijs slektninger», antakelig for å finne ut om noen av dem kunne defineres som «fiendtlig element».14 Marskalk Rokossovskij var halvt polsk, og denne etterforskningen ble nesten sikkert utført etter instruks fra Berija. Han hadde ikke glemt at Rokossovskij var sluppet unna grepet hans. Nikolaj Bulganin, det politiske medlemmet av Rokossovskijs militære råd i 2. hviterussiske front, var Stalins vaktbikkje.

Stalins klare beslutning om å knuse Armia Krajowa forvandlet senere en mindre episode til en større affære mellom Sovjetunionen og De 104

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRÅDENE

forente stater. 5. februar, nettopp som Jaita-konferansen var kommet i gang, foretok løytnant Myron King fra US Air Force en nødlanding med sin B-17 ved Kuflevo. En ung polakk dukket opp, og ba om å få dra sammen med dem. De tok ham om bord, og fløy videre til den sovjetiske luftbasen ved Sjtjutsjin, hvor de kunne reparere flyet ordentlig. Mannskapet lånte ham uniformseffekter, og da de landet, «lot sivilisten som om han var Jack Smith, et medlem av mannskapet», skrev general Antonov i sin offisielle klage. «Først etter intervensjon fra den sovjetiske ledelsen,» fortsatte Antonov, «meddelte løytnant King at dette ikke var et medlem av mannskapet, men en fremmed som de ikke kjente og som de tok om bord i flyet for å ta ham med seg til England.» «Ifølge våre opplysninger var han en terroristsabotør som var sendt til Polen fra London,» konkluderte Antonov.15 De forente staters regjering unnskyldte seg overstrømmende. Den foran­ staltet til og med krigsrett mot King på sovjetisk jord på flybasen som den hadde lånt i nærheten av Poltava, og anmodet Antonov om å skaffe vitner for aktoratet. Stalin utnyttet denne episoden til siste trevl. Han meddelte Averell Harriman at dette beviste at De forente stater støttet de hvite polakkene i deres angrep på Den røde hær. En ny episode skjedde 22. mars på den sovjetiske flybasen i Mielec, hvor en amerikansk Liberator landet på grunn av drivstoffmangel. Den sovjetiske kommandanten, som var klar over faren etter Kingepisoden, satte vakt på flyet og tvang besetningen til å tilbringe natten i en brakke i nærheten. Men etter å ha blitt holdt tilbake i to døgn ba mannskapet på ti mann under ledelse av løytnant Donald Bridge om tillatelse til å hente personlige saker på flyet. Så snart de var om bord, startet de motorene og tok av, uten å bry seg om alle stoppsig­ nalene. «Sovjetisk ingeniørkaptein Melamedev, som tok imot Donald Bridges besetning, ble så indignert og ute av seg på grunn av dette tilfellet [sic] at han den selvsamme dagen skjøt seg,» skrev Antonov til general Reade i Moskva.16 Men hans død kan nok ha hatt mer å gjøre med SMERSJ-offiserenes raseri over «forsømmelsen hos offise­ ren og vaktene som var avgitt til å bevokte flyet».17 Denne episoden ble også påberopt som «bevis» for at «fiendtlige elementer benytter disse landingene til å transportere terrorister, sabotører og agenter fra den polske emigrantregjeringen i London til polsk område». 105

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Det er vanskelig å vite om de sovjetiske myndighetene var opprik­ tig paranoide eller om de hadde pisket seg opp i en selvforsterkende moralsk indignasjon. Da en amerikansk oberstløytnant som hadde besøkt frigitte amerikanske krigsfanger i Lublin vendte tilbake til Moskva etter at passet hans var utløpt, ga general Antonov - utvil­ somt etter instruks fra Stalin - startforbud for alle US-fly «i Sovjet­ unionen og i områder som kontrolleres av Den røde hær».18

*

I Øst-Preussen opplyste rapporter om «tyske bander på opptil 1000 mann» som angrep baktroppene til Rokossovskijs 2. hviterussiske front. Avdelinger fra NKVD satte i gang «sveip gjennom skogen for å likvidere dem».19 Men i de fleste tilfellene besto disse bandene av grupper med lokale Volkssturm-menn som gjemte seg i skogen. Av og til overfalt de lastebiler, motorsyklister og forsyningsvogner for å skaffe seg mat. I Kreisburg oppdaget NKVD-tropper to «hemmelige bakerier» som bakte brød til soldatene som holdt til i skogene. Unge kvinner som brakte mat til dem ble tatt til fange av NKVD-patruljer.20 Under et sveip 21. februar gjennomsøkte 14. kordong av 127. frontvaktregiment, ledet av fenrik Khismatulin, en teig av et tett skogom­ råde, da sersjant Savgorodnij la merke til noen ullsokker som hang på et tre. «Dette ga ham mistanke om at det var ukjente personer i nærheten. De undersøkte området, og oppdaget tre godt kamuflerte løpegraver som førte til en bunker hvor de fant tre fiendtlige soldater med geværer.»21 Miner og minefeller utgjorde hele tiden en alvorlig bekymring. For å bedre mineryddingen ble hvert NKVD frontvaktregiment tildelt 22 hunder.22 Sporhunder - «spesielle hunder som lukter banditter» - ble også brakt til veie for å finne frem til flere av tyskerne som gjemte seg i Øst-Preussens skoger.23 Mange rapporter later til å ha blitt dramatisert og overdrevet av lokale kommandanter som gjerne ville at arbeidet deres skulle virke mer betydningsfullt. En rapport om «terroristfanger som ble overle­ vert til SMERSJ for å bli avhørt» avslørte at alle disse «terroristene» var født før 1900.24 Tsanava, NKVD-sjefen i 2. hviterussiske front, 106

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRADENE

rapporterte om arrestasjonen av Ulrich Behr, en tysker som var født i 1906. «Han tilsto under forhøret at han i februar 1945 ble ansatt som spion av et medlem av den tyske etterretningstjenesten, kaptein Schrap. Oppgaven hans var å holde seg bakenfor Den røde hær og rekruttere agenter og utføre sabotasje, etterretning og terrorhandlinger. For å utføre denne oppgaven rekrutterte Behr tolv agenter.» Ved en rekke anledninger ble etternølere eller lokale Volkssturm-soldater beskrevet som «etterlatt bak troppene av tysk etterretningstjenete med oppdrag å utføre sabotasje».25 Den latterligste episoden var «sabotasjen på en elektrisk kraftledning nær Hindenburg», i Schlesien. Etter en nervøs jakt på syndere viste det seg at det hele var forårsaket av Den røde hærs artilleriøvelser. Granatsplinter hadde skåret over kablene. På den annen side kan sjefen for SMERSJ ved 2. hviterussiske front ha hatt rett da han hevdet at mennene hans hadde oppdaget «en tysk sabotasjeskole i landsbyen Kovalyowo».26 Navnene på dem som ble opplært der, var alle sammen russiske eller ukrainske. I sin desperasjon hadde tyskerne stadig oftere tydd til å bruke sovjetiske fanger. Mange av disse russerne og ukrainerne hadde antakelig meldt seg frivillig i håpet om en lettvint vei hjem, men selv en øyeblikkelig overgivelse til sovjetiske militære myndigheter kan nok ikke ha reddet dem, etter andre tilfeller å dømme.

NKVD-avdelinger later til å ha brukt mer tid på å gjennomsøke hus og låver enn på å finkjemme de veldige skogarealene. En avdeling fant en gruppe på åtte tyske kvinner som satt i en høystakk. «En oppmerksom sersjant» oppdaget at de ikke var kvinner, men «tyske soldater iført kvinneklær».27 Det var mange rapporter av det samme slaget. Det synes som om øst-prøyssiske bondefamilier ofte var like naive som sine russiske motstykker. Patruljer på husundersøkelser oppda­ get at beboerne ikke kunne la være å kikke på en spesiell gjenstand eller la den være i fred. I et hus gikk en kvinne bort og satte seg på en koffert. NKVD-soldatene skjøv henne vekk, og fant en mann som var gjemt i kofferten. En patrulje la merke til de bekymrede blikkene fra huseieren i retning av sengen. NKVD-soldatene trakk vekk mad­ rassen, og så at sengebunnen var uvanlig høy. De fjernet bunnen, og 107

BERLIN-NEDERLAGET 1945

fant en mann som var kledd i kvinneklær. I et annet hus fant de en mann som gjemte seg bak frakkene på et frakkestativ. Mannens fotter dinglet i luften, fordi han hadde hengt seg selv opp ved hjelp av en rem under armhulene. Som regel ble de mest opplagte gjemmesteder benyttet, som skur, låver og høystakker. Sporhundene fant dem fort. Bare noen få laget seg tilfluktssted under jorden. Noen ganger gadd ikke NKVD-patruljene å undersøke et hus. De satte fyr på huset, og de som ikke ble brent i hjel, ble skutt når de hoppet ut av vinduene. Mens mange Volkssturm-menn gjerne holdt seg i nærheten av går­ dene sine, forsøkte etternølere fra Wehrmacht å snike seg tilbake gjen­ nom frontlinjene til Tyskland. I mange tilfeller kledde de seg i sov­ jetiske uniformer som de hadde tatt fra soldater de hadde drept. Hvis de ble grepet, ble de som regel skutt på stedet. Alle som ble tatt til fange, enten de var tyskere, russere eller polakker, ble satt i et «fore­ løpig fengsel». Disse bygningene var som oftest bare et rekvirert hus med piggtråd spikret for vinduene og tegnet «Fengsel. NKVD, SSSR» krittet opp på en yttervegg. Deretter ble de forhørt av SMERSJ, og, avhengig av tilståelsen man hadde skaffet seg, sendt videre til en leir eller til tvangsarbeidsbataljoner. NKVDs ledere hadde også et godt øye til sine egne forretningsaffærer. Generalmajor Rogatin, kommandanten for NKVD-troppene ved 2. hviterussiske front og tidligere NKVD-kommandant i Stalingrad, oppdaget «at i enkelte (NKVD-) avdelinger er ikke offiserer og menige opptatt av sine plikter, men deltar aktivt i innsamling av plyndret eiendom ... Det ble påvist at tyvegodset ble fordelt innen regimentene uten divisjonsstabens vitende. I regimentene forekommer det salg og byttehandel av stjålne produkter som sukker, tobakk, vin og bensin som blir tatt fra sjåfører hos de fremrykkende avdelinger av Den røde hær, samt av motorsykler. En slik situasjon i (NKVD-) regimentene og fraværet av disiplin har ført til en sterk økning av spesielle hendelser. Det er soldater som gjør sin plikt, og så er det de andre som ikke gjør noe annet enn å plyndre. Plyndrerne bør nå settes i arbeid sammen med dem som gjør sin plikt.»28 Det later til at det ikke kom på tale å straffe dem, og uttrykket «uten divisjonsstabens vitende» er svært avslørende. Divisjonens hovedkvarter var trolig forbannet fordi man hadde oppdaget at man ikke hadde mottatt sin del av utbyttet. 108

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRADENE

Det kan herske liten tvil om at Den røde hær så ned på «bakgrunnsrottene» i NKVD, men følelsen var gjengjeldt. NKVD satte ikke pris på å være nødt til å ta hånd om ammunisjon og våpen som var etterlatt av tyskerne og fremrykkende avdelinger av Den røde hær. «Alt dette fører til omfattende tyvetokter av banditter og lokalbefolkningen. Det blir oppgitt at tenåringer får tak i disse våpnene, organiserer bevæpnede grupper og terroriserer befolkningen. Dette skaper et gunstig klima for utvikling av bandeuvesen».29 Det ble også utstedt en ordre som forbød bruk av granater under fisking, en populær sport blant Den røde hærs menn i de mange innsjøene i Øst-Preussen og Polen. NKVDs geværregimenter var nødt til å ta seg av ikke bare tyske etternølere og Volkssturm-soldater som levde som fredløse i skogene, men også grupper av desertører fra Den røde hær. Den 7. mars overfalt en gruppe på «15 bevæpnede desertører» en NKVD-patrulje fra 2. hviterussiske front i nærheten av landsbyen Dertz. En annen gruppe på åtte levde også i skogen like ved. Alle hadde desertert i slutten av desember 1944. To dager senere meldte NKVD å ha «funnet flere desertører i de bakre områdene som var på vei vekk fra fronten». En annen «bandittgruppe» med desertører fra 3. armé skaffet seg mat fra området rundt Ortelsburg. Den ble ledet av en ukrainsk kaptein og partimedlem med ordenen Den røde fane som hadde desertert fra et sykehus 6. mars. Denne gruppen, som var bevæpnet med maskin­ pistoler og pistoler, var svært blandet. Den omfattet menn fra Tula, Sverdlovsk, Voronesj og Ukraina, foruten en polakk, tre tyske kvinner samt en tysk mann fra Ortelsburg-distriktet. Men de fleste desertører, særlig hviterussere og ukrainere, hvorav mange var assimilerte polakker, forsøkte å snike seg hjem enkelt­ vis eller parvis. Noen kledde seg ut som kvinner. Andre bandasjerte seg, og dro så til omlastingsstasjoner på jernbanen og stjal papi­ rene til sårede menn. Det ble nødvendig å innføre et nytt pass for sårede for å få slutt på dette.30 Noen ganger bare forsvant men­ nene, og ingen visste om de hadde desertert eller var blitt drept i kamp. 27. januar dro to T-34 tanks fra 6. gardetankkorps i ØstPreussen ut på et oppdrag, men verken stridsvognene eller de 16 tank- og infanterisoldatene ble noen gang sett igjen, levende eller døde.31 109

BERLIN-NEDERLRGET 1945

Til tross for det store antallet NKVD-tropper i de bakre områder var det forbløffende liten kontroll med personell fra Den røde hær. «Den sovjetiske militære ledelsen er bekymret over den økende mangelen på disiplin som er et resultat av fremrykningen inn i det som for russere er en velstående region,» hevdet en tysk etterretningsrapport 9. februar.32 Eiendom ble plyndret og ødelagt, og sivile som var øns­ ket til tvangsarbeid, ble drept av bagatellmessige årsaker. Det oppsto også kaos på grunn av det store antallet sivile «borgere av USSR som kommer til Øst-Preussen for å få tak i tyvegods».33 Det meningsløse drapet på oberst Gorelov, Helt av Sovjetunionen og kommandant for en gardetankbrigade, forferdet mange offiserer i 1. hviterussiske front. I begynnelsen av februar ordnet han opp i en trafikkork på veien noen kilometer fra den tyske grensen, da han ble skutt av fulle soldater. «Slike tilfeller av blodig fyllevold er ikke ene­ stående,» noterte Grossman.34 Ett enkelt NKVD-regiment hadde fem drepte og 34 som var såret etter å ha blitt kjørt ned av sjåfører i løpet av årets første ti uker.35 De unge, kvinnelige trafikkontrollørene blåste ikke i fløyte når de prøvde å gjenopprette orden i trafikkorkene, de avfyrte maskinpis­ tolene sine i luften. Ved en anledning bak 2. hviterussiske front løp en ung kvinnelig trafikkontrollør som het Lidja bort til vinduet ved førersetet på et kjøretøy som blokkerte veien. Hun begynte å skrike grovheter mot ham. Det gjorde liten virkning. Sjåføren svarte med samme mynt. Men så fikk hun uventet forsterkning i form av den høye og imponerende skikkelsen til marskalk Rokossovskij, som sprang ut av stabsbilen og trakk pistolen i sinne. Da sjåføren så marskalken, ble han bokstavelig talt lammet av frykt. Offiseren som satt i bilen, mistet fullstendig hodet. Han hoppet ut av bilen og løp inn i buskene for å gjemme seg.36

Da de sovjetiske styrkene trengte inn på tysk territorium, kunne man sette i verk Stalins planer om å tvinge tyskere til å arbeide for Sov­ jetunionen. 6. februar ble det utstedt en ordre om å «mobilisere alle arbeidsføre tyskere fra 17 til 50 år og opprette arbeidsbataljoner på 1000 til 1200 mann hver og sende dem til Hviterussland og Ukra­ ina for å reparere krigsskader».37 Tyskerne som ble mobilisert, fikk 110

OPPRYDDING I DE BRKRE OMRADENE

beskjed om å melde seg på samlingssteder iført varme klær og gode støvler. De skulle også ha med seg sengeklær, ekstra undertøy og mat for to uker. Siden Volkssturm-medlemmer ble sendt til krigsfangeleirer, klarte NKVD innen 9. mars bare å innkalle 68 680 tyske tvangsarbeidere, de aller fleste bak Zjukovs og Konevs armeer.38 En stor andel var kvinner. I begynnelsen ble mange av de såkalte arbeidsbataljonene brukt lokalt til å rydde opp i ruinene og assistere Den røde hær. De sovjetiske soldatenes holdning overfor de innkalte sivile var preget av intens schadenfreude. Agranenko så en korporal fra Den røde hær som stilte opp en arbeidsgruppe av tyske menn og kvinner i fire rek­ ker. Han bjeffet frem kommandoordet på pidgin-tysk: «Til Sibir, faen ta dere!»39 Innen 10. april var andelen som ble sendt bakover til tvangsarbeid i Sovjetunionen raskt økende, med 59 536 som var sendt til de vest­ lige områdene, de fleste til Ukraina. Selv om det fremdeles var færre enn Stalin hadde planlagt, led de minst like mye som de sovjetiske motpartene sine som tidligere var blitt samlet av Wehrmacht. Det var selvsagt verst for kvinnene. Mange ble tvunget til å etterlate barn hos slektninger eller venner. I noen tilfeller ble de til og med tvunget til å oppgi dem helt og holdent. Livet som lå foran dem, var ikke bare et spørsmål om å underkaste seg hardt arbeid, de kunne også når som helst bli utsatt for voldtekt av vokterne, med veneriske sykdommer som biprodukt. Ytterligere 20 000 mann ble satt til å utføre «demonteringsarbeid», plyndring av fabrikkene i Schlesien. Stalin kan nok ha beskrevet NKVDs geværregimenter overfor general Bull som «et gendarmeri», men det er likevel påfallende hvor lite de grep inn for å stanse plyndring, voldtekt og vilkårlige drap på sivile.40 I rapportene deres later det til å forekomme bare ett eksempel på inn­ blanding. I april arresterte en gruppe fra NKVDs 217. frontgarderegiment fem soldater som brøt seg inn i et «herberge med repatrierte polske kvinner».41 Akkurat hvor lite NKVD-tropper gjorde for å beskytte sivile mot vold av ethvert slag, blir indirekte avslørt i deres egen sjefs rapporter til Berija. 8. mars rapporterte Serov, NKVD-representanten ved 1. hvite111

BERLIN-NEDERLAGET 1945

russiske front, om den fortsatte selvmordsbølgen. 12. mars, to måne­ der etter at Tsjernjakovskijs offensiv begynte, rapporterte NKVD-sjefen i nordre Øst-Preussen til Berija at «selvmord blant tyskere, særlig kvinner, blir stadig mer utbredt».42 Blant dem som ikke hadde adgang til en pistol eller gift, skjedde de fleste selvmordene ved at folk hengte seg på loftet med et tau festet til takbjelkene. En rekke kvinner som ikke klarte å få seg til å henge et barn, skar først over barnas håndledd og deretter sine egne. NKVDs geværregimenter straffet ikke sine egne soldater for vold­ tekt, de straffet dem bare hvis de pådro seg kjønnssykdommer fra ofrene, som vanligvis hadde fått dem fra tidligere voldtektsmenn. Selve voldtekten ble, med en typisk stalinistisk omskrivning, betegnet som en «umoralsk episode».42 Det er interessant at russiske historikere den dag i dag fremdeles benytter seg av unnvikende omskrivninger. «Negative fenomener i frihetsarmeen forårsaket betydelig skade på Sovjetunionens og de væpnede styrkenes prestisje, og kunne ha en negativ innflytelse på de fremtidige forholdene til landene som trop­ pene våre dro gjennom,» skriver en om temaet massevoldtekt.44 Denne setningen erkjenner også indirekte at det var mange tilfeller av voldtekt i Polen. Men langt mer sjokkerende fra et russisk synspunkt er det faktum at Den røde hærs offiserer og soldater også voldtok ukrainske, russiske og hviterussiske kvinner og piker som ble befridd fra slavearbeid i Tyskland. Mange av pikene var ikke mer enn 16 år da de ble sendt til Das Reich, noen var så vidt 14.45 Den omfattende voldtekten av kvinner som var blitt tvangssendt fra Sovjetunionen, undergraver fullstendig ethvert forsøk på å rettferdiggjøre Den røde hærs oppførsel med at det var hevn for tysk brutalitet i Sovjetunionen. Beviset for dette er så visst ikke begrenset bare til Vasilij Grossmans upubliserte notisbøker. En meget detaljert rapport går mye lenger. Den 29. mars informerte sentralkomiteen for den kommunistiske ungdomsorganisasjonen Komsomol Stalins medarbeider Malenkov om en rapport fra 1. ukrainske front. «Dette memorandum dreier seg om unge mennesker som ble sendt til Tyskland og befridd av tropper fra Den røde hær. Tsygankov (nestkommanderende for den politiske avdelingen ved 1. ukrainske front) forteller om en rekke usedvanlige kjensgjerninger som innvirker på den store gleden hos sovjetiske bor­ 112

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRfiDENE

gere som er sluppet fri fra tyske slaveri. Unge mennesker gir uttrykk for sin takknemlighet overfor kamerat Stalin og Den røde hær for at de ble reddet.» «Om kvelden 24. februar,» rapporterte Tsygankov i det første av mange eksempler, «tok en gruppe på 35 løytnantaspiranter som var på kurs og deres bataljonskommandant seg inn i kvinnenes internat i landsbyen Grutenberg, ti kilometer øst for Els, og voldtok dem».46 Tre dager senere «kom en ukjent seniorløytnant i tanktroppene rid­ ende dit hvor piker sanket korn. Han steg av hesten og snakket til en pike fra Dnepropetrovsk-regionen Gritsenko som het Anna. ‘Hvor er du fra?’ spurte han. Hun svarte ham. Han befalte henne å komme nærmere. Hun nektet. Da tok han frem pistolen sin og skjøt henne, men hun døde ikke. Mange liknende episoder fant sted.»47 «I byen Bunslau er det mer enn 100 kvinner og piker ved hoved­ kvarterene. De bor i en egen bygning ikke langt fra kommandanta­ ren, men det er ingen sikring der, og derfor forekommer det mange krenkelser, og til og med voldtekt, av kvinner som bor i dette inter­ natet fra forskjellige soldater som tar seg inn i sovesalen om natten og terroriserer kvinnene. Sent på kvelden 5. mars kom 60 offiserer og soldater inn, hovedsakelig fra 3. gardetankarmé. De fleste var fulle, og de angrep og krenket kvinner og piker. Selv da de ble beordret av kommandanten til å forlate sovesalen, truet tankgruppen ham med våpnene sine og forårsaket et håndgemeng ... Dette er ikke den eneste episoden. Det skjer hver natt, og på grunn av dette er de som bor i Bunslau skremt og demoralisert, og det er stor misnøye blant dem. En av dem, Marja Sjapoval, sa: ‘Jeg ventet på Den røde hær i dager og netter. Jeg ventet å bli befridd, men nå behandler våre soldater oss verre enn tyskerne gjorde. Jeg er ikke glad for å være i live.’» «Det var veldig hardt å være hos tyskerne,» sa Klavdja Malatsjenko, «men nå er det veldig trist. Dette er ikke frigjøring. De behandler oss fryktelig. De gjør fryktelige ting med oss.»48 «Det er mange tilfeller av krenkelser,» fortsatte Tsygankov. «Under kommando av en seniorløytnant omringet et s/Vra^-kompani natten mellom 14. og 15. februar en av landsbyene hvor kveget blir røktet, og skjøt soldatene fra Den røde hær som var på vakt der. Så dro de til kvinnenes internat og gikk i gang med sin organiserte mas113

BERLIN-NEDERLRGET 1945

sevoldtekt av kvinnene, som nettopp var blitt befridd av Den røde hær.» «Det er også mange kvinner som blir krenket av offiserer. 26. feb­ ruar tok tre offiserer seg inn i sovesalen i brødlageret, og da major Solovjev (kommandanten) forsøkte å stanse dem, sa en av dem, en major: ‘Jeg er nettopp kommet fra fronten, og jeg trenger en kvinne.’ Deretter tvang han igjennom viljen sin i sovesalen.» «Lantsova, Vera, født 1926, ble voldtatt to ganger - første gang da fortroppene dro gjennom området, og den andre av en soldat 14. februar. Fra 15. til 22. februar tvang løytnant Isajev A.A. henne til samleie ved å slå henne og skremme henne med trusler om at han ville skyte henne. En rekke offiserer, sersjanter og soldater sier til de befridde kvinnene: ‘Det foreligger en ordre om ikke å la dere få vende tilbake til Sovjetunionen, og hvis de lar noen av dere vende tilbake, må dere bo i nord.’ (dvs. i Gulag-leirer). På grunn av slike holdninger overfor kvinnene og pikene tror mange kvinner at i Den røde hær og i landet deres blir de ikke behandlet som sovjetiske borgere, og at hva som helst kan bli gjort mot dem - drap, voldtekt, slag, og at de ikke får lov til å dra hjem.» Den oppfatningen at sovjetiske kvinner og piker som ble sendt på slavearbeid i Tyskland «hadde solgt seg til tyskerne», var svært utbredt i Den røde hær, og dette gir en del av forklaringen på hvorfor de ble så dårlig behandlet. Unge kvinner som på en eller annen måte hadde klart å holde seg i live under Wehrmachts okkupasjon, ble kjent som «tyske dukker».49 Det var til og med en sang blant flyvere om det:

Unge piker smiler til tyskere De har glemt sine egne menn ... Da det ble dårlige tider, glemte dere falkene deres, og solgte dere til tyskere for en brødskorpe.50

Det er vanskelig å fastslå opprinnelsen til denne antakelsen om at kvinner samarbeidet med fienden. Den kan ikke spores til bemerknin­ ger fra politiske offiserer sent i 1944 eller tidlig i 1945, men likevel synes det som om en generell oppfatning tidligere var blitt fremkalt av regimet om at enhver sovjetisk borger som ble ført til Tyskland, 114

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRÅDENE

enten som krigsfange eller som slavearbeider, stilltiende hadde gitt sin tilslutning fordi de ikke hadde tatt livet av seg eller «sluttet seg til partisanene». Enhver forestilling om «sovjetpikens ære og verdig­ het» gjaldt bare unge kvinner som tjenestegjorde i Den røde hær eller i krigsindustrien.51 Men det er kanskje verd å merke seg at ifølge en kvinnelig offiser begynte kvinnelige soldater i Den røde hær å bli dårlig behandlet av sine mannlige kolleger fra det tidspunktet da sovjetiske tropper trengte inn på fremmed territorium.52 Offisielle klager over voldtekt til en høyere offiser var verre enn nytteløst. «For eksempel sa Eva Sjtul, født 1926: ‘Min far og to brødre gikk inn i Den røde hær i begynnelsen av krigen. Snart kom tyskerne, og jeg ble ført til Tyskland med makt. Jeg arbeidet i en fabrikk her. Jeg gråt og ventet på frigjøringsdagen. Snart kom Den røde hær, og dens soldater vanæret meg. Jeg gråt og fortalte den høyere offiseren om brødrene mine i Den røde hær, og han slo meg og voldtok meg. Det hadde vært bedre om han hadde drept meg.’»53 «Alt dette danner fruktbar grobunn for at usunne, negative hold­ ninger kan vokse frem blant befridde sovjetiske borgere,» konklu­ derte Tsyganov, «det skaper misnøye og mistillit før hjemreisen deres til fedrelandet.» Men anbefalingene går ikke ut på å stramme inn på disiplinen i Den røde hær. Han foreslår i stedet at den politiske hovedavdelingen i Den røde hær og Komsomol burde konsentrere seg om å «forbedre politisk og kulturelt arbeid med Sovjet-borgere som skulle sendes hjem», slik at de ikke kom tilbake med negative tanker om Den røde hær.

Innen 15. februar hadde 1. ukrainske front alene befridd 49 500 sov­ jetiske borgere og 8 868 utlendinger fra tysk tvangsarbeid, hovedsake­ lig i Schlesien.54 Men disse utgjorde bare en liten prosent av det hele. Litt over en uke senere anslo de sovjetiske myndigheter i Moskva at de måtte forberede seg på å motta og behandle totalt fire millioner tidligere soldater fra Den røde hær og sivile deporterte.55 Første prioritet var ikke medisinsk pleie av dem som hadde lidd så grusomt i tyske leirer, det var en sorteringsprosess for å luke ut for­ rædere. Annen prioritet var politisk omskolering av dem som hadde vært gjenstand for utenlandsk smitte. Både 1. hviterussiske front og 115

BERLIN-NEDERLRGET 1945

1. ukrainske front fikk ordre om å opprette tre oppsamlings- og transittleirer et godt stykke bak fronten i Polen. Omskoleringsgruppen hadde et mobilt filmopplegg, en radio med høyttaler, to trekkspill, et bibliotek med 20 000 kommunistiske partibrosjyrer, 40 meter rødt stoff til dekorering av lokalene og et sett med portretter av kamerat Stalin. Solsjenitsyn skrev om frigitte krigsfanger som bøyde hodene når de marsjerte bortover. De fryktet gjengjeldelse bare fordi de hadde overgitt seg. Men behovet for forsterkninger var så stort at det over­ veiende flertall ble sendt til reserveregimenter for omskolering og ny opplæring, for å ha dem klar til den endelige offensiven mot Berlin. Men dette var bare en midlertidig utsettelse. En ny sortering ville følge senere når kampene var over, og selv de som kjempet heltemodig i kampen om Berlin, var ikke sikret mot å bli sendt til en leir senere. Den røde hærs presserende behov for mer «kanonføde» førte til at tidligere slavearbeidere uten noen militær opplæring også ble utskrevet på stedet. Flesteparten av «vestlige hviterussere» og «vestlige ukrainere» fra områdene som ble annektert av Stalin i 1939, oppfattet seg fremdeles som polakker. Men de fikk ikke særlige valgmuligheter i denne saken. Når de befridde sovjetiske fangene kom frem til omskoleringsleiren, stilte de mange spørsmål. Hvilken status ville de få? Ville de få fulle borgerlige rettigheter når de vendte tilbake til Russland? Ville de bli berøvet noe? Ville de bli sendt til leirene?56 Nok en gang erkjente ikke sovjetiske myndigheter at dette var relevante spørsmål. De ble øye­ blikkelig forklart som «fascistisk propaganda, fordi tyskerne skremte våre folk i Tyskland, og denne falske propagandaen ble intensivert mot slutten av krigen.» De politiske arbeiderne i leirene holdt foredrag, hovedsakelig om Den røde hærs fremganger og innsatsen i de bakre sovjetiske områ­ dene, og om partilederne, særlig kamerat Stalin. «De viste dem også sovjetiske filmer,» rapporterte lederen av den politiske avdelingen i 1. ukrainske front. «Folk liker dem svært godt, de roper ofte ‘Hurra!’, særlig når Stalin viser seg, og ‘Lenge leve Den røde hær!’, og etter filmfremvisningen går de sin vei, gråtende av lykke. Blant dem som ble befridd, er det bare noen få som forrådte fedrelandet.»57 I omsko116

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRADENE

leringsleiren i Krakow ble bare fire arrestert som forrædere av i alt 40 mistenkte. Men disse tallene kom til å øke kraftig senere. Det foreligger historier om at selv tvangsarbeidere fra Sovjetunio­ nen ble henrettet like etter frigjøringen uten noen undersøkelse, men det er svært vanskelig å vite hvor sanne de er. For eksempel hørte den svenske militærattasjeen at etter okkupasjonen av Oppeln i Schlesien ble omkring 250 av dem innkalt til et politisk møte. Like etter ble de drevet sammen av tropper fra Den røde hær eller NKVD. Noen skrek et spørsmål til dem og forlangte beskjed om hvorfor de ikke var blitt partisaner, og så åpnet soldatene ild.58 Betegnelsen «forræder mot fedrelandet» dekket ikke bare soldater som ble rekruttert fra fangeleirer av tyskerne. Det skulle også omfatte soldater fra Den røde hær som var blitt fanget i 1941, selv om noen av dem var så hardt såret at de ikke kunne kjempe til siste slutt. Solsjenitsyn hevdet at i deres tilfelle var uttrykket «fedrelandsforræder» i stedet for «forræder mot fedrelandet» en megetsigende freudiansk glipp.59 «De var ikke forrædere mot landet. De var landets forrædere. Det var ikke de, de uheldige, som hadde forrådt fedrelandet, men deres beregnende fedreland som hadde forrådt dem.» Sovjetstaten hadde forrådt dem gjennom udyktighet og manglende forberedelser i 1941. Deretter hadde den nektet å erkjenne deres fryktelige skjebne i tyske fangeleirer. Og det endelige forræderiet kom da de ble oppmuntret til å tro at de hadde løskjøpt seg ved sin tapperhet i de siste ukene av krigen, bare for så å bli arrestert etter at kampene var over. Solsjenitsyn mente at «å forråde sine egne soldater og erklære dem for forrædere» var den motbydeligste handling i russisk historie.60 Få soldater i Den røde hær, enten de var krigsfanger eller de som var så heldige at de aldri ble tatt til fange, ville tilgi dem som hadde tatt på seg tyske uniformer, uansett omstendighetene. Medlemmer av Vlasovs ROA, kjent som Vlasovtsy, frivillige i SS, ukrainske og kaukasiske leirvakter, general von Pannwitz’ kosakkavalerikorps, politigrupper, anti-partisanske «sikkerhetsavdelinger» og selv de uheldige «hiwier» (forkortelse for Hilfsfreiwillige, eller frivillige hjelpere), ble alle skåret over én kam. Anslagene over alle disse kategoriene varierer mellom 1 million og 117

BERLIN-NEDERLAGET 1945

1,5 millioner mann.61 Ledelsen i Den røde hær hevdet at det hadde vært over en million hiwier som tjenestegjorde i Wehrmacht. De som ble tatt, eller som overga seg frivillig, ble ofte skutt på stedet eller kort etter. «Vlasovtsy og andre av nazistenes medskyldige ble som regel henrettet på stedet,» opplyser den nyeste offisielle russiske historien.62 «Dette er ikke overraskende. Krigskodeksen i Den røde hærs infanteri forlangte at enhver soldat måtte ‘være hensynsløs overfor alle oppor­ tunister og forrædere mot fedrelandet’.» Det viser seg også å ha vært et spørsmål om regional ære. Menn fra området deres sørget for å ta hevn. «En mann fra Orjol dreper en mann fra Orjol, og en usbeker dreper en usbeker.»63 NKVD-troppene var forståelig nok nådeløse i sin jakt på ukrainere og kaukasiere som hadde arbeidet som leirvakter, og ofte hadde vist seg å være enda mer brutale enn sine tyske oppsynsmenn.64 Likevel var det faktum at krigsfanger fra Den røde hær kunne bli behandlet på praktisk talt samme måte som dem som hadde tatt på seg fien­ dens uniform, en del av en systematisk holdning innen NKVD. «Det må være bare ett syn på alle kategorier fanger,» fikk NKVDs geværregimenter i 2. hviterussiske front beskjed om. Desertører, røvere og tidligere krigsfanger måtte behandles på samme måte som «de som forrådte vår stat».65 Mens det er ytterst vanskelig å ha sympati med leirvakter, var det overveiende flertallet av hiwier blitt brutalt presset eller sultet til underkastelse. Av kategoriene i mellomskiktet var mange som tje­ nestegjorde i SS eller tyske hæravdelinger nasjonalister, enten de var ukrainere, baltere, kosakker eller kaukasiere, og alle hatet sovjetstyret fra Moskva. Enkelte Vlasovtsy hadde ikke hatt noe samvittighetsnag over å slutte seg til den tidligere fienden, for de hadde aldri tilgitt Røde hær-offiserenes og sperreavdelingenes vilkårlige henrettelser av venner i 1941 og 1942. Andre var bønder som avskydde tvangskollektiviseringen. Likevel var mange av de vanlige Vlasov-soldatene og hiwier ofte usedvanlig naive og uopplyste. En russisk tolk i en tysk krigsfangeleir fortalte at en russisk fange under et propagandamøte for å rekruttere frivillige til Vlasovs hær, rakte opp hånden og sa: «Kamerat president, vi vil gjerne få vite hvor mange sigaretter man får om dagen i Vlasovs hær?»66 For mange var tydeligvis en hær bare 118

OPPRYDDING I DE BAKRE OMRADENE

en hær. Hva spilte det for rolle hvilken uniform du bar, særlig hvis du fikk mat i stedet for å bli sultet og mishandlet i en leir? Alle de som fulgte denne linjen, skulle komme til å lide langt mer enn de noen gang hadde forestilt seg. Selv de som overlevde 15 eller 20 år i Gulag etter krigen, var for alltid merket av det de hadde gjort. De som man trodde hadde samarbeidet med fienden, fikk ikke tilbake sine borger­ lige rettigheter før den femtiende feiringen av seieren i 1995.67 Det ble funnet brev på russiske krigsfanger som hadde tjenestegjort i den tyske hær, nesten sikkert som hiwier. Ett som knapt var forståe­ lig, var skrevet på et blankt forsatsblad som var revet ut av en tysk bok. «Kamerat soldater,» sto det, «vi oppgir oss selv til dere og ber om en stor tjeneste. Kan dere si oss hvorfor dere dreper disse russiske menneskene fra tyske fengsler? Vi ble tilfeldigvis fanget, og så satte de oss til å arbeide for sine regimenter, og vi arbeidet bare for ikke å sulte i hjel. Nå havnet slike som oss på den russiske siden, tilbake i vår egen hær, og dere skyter dem. Hvorfor, spør vi. Er det fordi den russiske ledelsen sviktet disse menneskene i 1941 og 1942?»68

119

8

POMMERN

OG

BROHODENE VED

ODER

Mens de bitre kampene fortsatte om brohodene ved Oder rett imot Berlin, knuste Zjukov og Rokossovskij i februar og mars «Østersjøbalkongen» i Pommern og Vest-Preussen. I andre og tredje uke av februar rykket Rokossovskijs fire armeer på den andre siden av elven Weichsel inn i den søndre delen av Vest-Preussen. 24. februar rykket så Zjukovs armeer på høyre flanke og Rokossovskijs på venstre flanke nordover mot Østersjøen for å dele Pommern i to. Den mest sårbare tyske formasjonen var Annen armé. Den klarte fremdeles så vidt å holde åpen den siste landruten fra Øst-Preussen langs sandbanken Frische Nehrung til munningen av Weichsel. Med den venstre flanken like over Nogat i Elbing, og fremdeles med fot­ feste i Den tyske ridderordens slott Marienburg, var Annen armé den mest utstrakte av alle i Armégruppe Weichsel. Rokossovskijs angrep ble innledet 24. februar. 19. armé rykket frem nordvestover mot området mellom Neustettin og Baldenburg, men troppene ble så opprevet av de voldsomme kampene at angrepet stil­ net av. Rokossovskij sparket armékommandanten, kastet et tankkorps inn i angrepet i tillegg, og tvang dem videre. Kombinasjonen av tankkorpset og 2. og 3. garde-kavalerikorps førte til en rask oppgivelse av Neustettin, «hjørnesteinen» i den pommerske forsvarslinjen.1 Sovjetisk kavaleri spilte en vellykket rolle i nedkjempingen av Pommern. Kavaleriet erobret en rekke byer på egen hånd, som for eksempel kystbyen Leba, hovedsakelig ved overrumpling. 2. gardekavallerikorps, som utgjorde den ytterste høyre flanken av Zjukovs 1. hviterussiske front, ble ledet av generalløytnant Vladimir Viktorovitsj Krjukov, en rådsnar kommandant som var gift med Russlands popu­ lære folkesanger Lydja Ruslanova. 120

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

Zjukovs angrep nordover omtrent 50 kilometer øst for Stettin be­ gynte for alvor 1. mars. Kombinasjonen av 3. sjokkarmé og 1. og 2. gardetankarmé ble en overlegen styrke. De svake tyske divisjonene hadde ikke en sjanse. De forreste tankbrigadene stormet frem, og feide gjennom byer hvor uforberedte sivile stirret redselsslagne på dem. 3. sjokkarmé og 1. polske armé fulgte etter og konsoliderte fremgan­ gen. Den 4. mars nådde 1. gardetankarmé Østersjøen i nærheten av Kolberg. Oberst Morgunov, kommandanten for 45. gardetankbrigade som var den første som nådde sjøen, sendte flasker med saltvann til Zjukov og til armésjefen Katukov. Dette var et bevis på Katukovs påstand overfor Grossman: «Fremrykningens suksess bestemmes av vår veldige motoriserte kraft, som nå er større enn den noen gang har vært. Et voldsomt tempo i fremrykningen medfører små tap, og fienden blir spredt.»2 Hele den tyske Annen armé og deler av Tredje panserarmé var nå fullstendig avskåret fra Das Reich. Og som for å understreke Østersjø-katastrofen kom nyheten om at Finland, riktignok under sterkt press fra Sovjetunionen, hadde erklært krig mot sin tidligere allierte, Nazi-Tyskland. Blant dem som ble avskåret øst for Zjukovs fremstøt var SS Charlemagne-divis}onen, allerede sterkt redusert fra sine opp­ rinnelige 12 000 mann. Sammen med tre tyske divisjoner hadde den vært plassert nær Belgard. General von Tettau ga dem ordre om å forsøke å bryte ut nordvestover mot Østersjø-kysten ved munningen av Oder. Kommandanten for Charlemagne, SS Brigadefiihrer Gustav Krukenberg, ledet 1000 av sine franskmenn under stillferdige kompassmarsjer gjennom snødekte nåleskoger. Det skulle vise seg at en del av denne tilfeldig sammensatte gruppen av ytterste høyre-intellektuelle, arbeidere og reaksjonære aristokrater, bare forent gjennom sin voldsomme antikommunisme, skulle komme til å utgjøre det siste forsvaret av Hitlers kanselli i Berlin.3 Men Hitler viste ingen særlig medfølelse med forsvarerne av hans Tredje rike. Da kommandanten for Annen armé, generaloberst Weiss, advarte Fiihrer-hovedkvarteret om at Elbing-lommen, som allerede hadde kostet så mye blod, ikke kunne holdes stort lenger, svarte Hitler bare: «Weiss er en løgner, som alle generaler.»4 Den andre fasen av Pommern-felttoget begynte nesten øyeblikke121

BERLIN-NEDERLAGET 1945

lig, bare to dager etter at 1. gardetankarmé nådde havet. 1. garde­ tankarmé ble midlertidig overført til Rokossovskij. Zjukov ringte til ham for å si at han ønsket Katukovs armé «sendt tilbake i samme tilstand som du mottok den.»5 Operasjonen besto av et stort fremstøt på venstre flanke som skulle rulle opp Øst-Pommern og Danzig fra vest, mens Rokossovskijs sterkeste formasjon, 2. sjokkarmé, angrep fra sør, parallelt med Weichsel. Sjefen for den sovjetiske 2. sjokkarmé, generaloberst Fedjuninskij, holdt et godt øye med kalenderen. Han var blitt såret fire ganger i løpet av krigen, og hver gang skjedde det den 20. i måneden, så nå forlot han aldri hovedkvarteret sitt den dagen. Fedjuninskij syntes ikke at de plyndrede prøyssiske forrådene skulle skusles bort. Han fikk armeen sin til å laste inn kveg, brød, ris, sukker og ost på tog, som ble sendt til Leningrad som en kompensasjon til innbyggerne for lidelsene under den fryktelige beleiringen. Fedjuninskijs fremrykning avskar de tyske forsvarerne av borgen Marienburg, som var blitt støttet i forsvaret av kanonsalver avfyrt fra den tunge krysseren Prinz Eugen i Østersjøen. Borgen ble oppgitt om kvelden 8. mars, og to dager senere falt Elbing, som Weiss hadde varslet om. Den tyske Annen armé, som var truet fra vest og sør, trakk seg tilbake for å forsvare Danzig og Gdynia og tillate at flest mulig sivile og sårede ble evakuert fra havnene, som var fullpakket av flyktninger. Den 8. mars, bare to dager etter at fremstøtet vestover mot Danzig var innledet, inntok sovjetiske styrker byen Stolp uten å møte mot­ stand. Og to dager senere nådde 1. gardetankarmé og 19. armé Lauenborg. En flyktningkolonne på vei mot havnene ble tatt igjen av en tankbrigade. Kvinner og barn flyktet og snublet gjennom snøen for å søke ly i skogen, mens sovjetiske tanks knuste vognene deres under beltene. De var heldigere enn andre omflakkende kolonner. Ikke langt fra Lauenburg oppdaget tropper fra Den røde hær enda en konsentrasjonsleir. Dette var en kvinneleir, og legene deres gikk øyeblikkelig i gang med å ta seg av de overlevende.

Pommerske familier ble rammet av den samme skjebnen som de østprøyssiske. Himmler hadde forbudt evakuering av sivile fra Øst-Pom122

1. (Siden foran) Hitlerjugend under kampene i Lauban i Schlesien. 2. (Over) En del av Grossdeutschland-korpset blir inspisert i en skog i Øst-Preussen før det sovjetiske angrepet.

3. Volkssturm-soldater fanget i Insterburg i Øst-Preussen.

4. Berlinere etter et kraftig luftangrep.

5. En gruppe med tyske flyktninger fra Schlesien på flukt fra Den røde hær.

6. Tropper fra Den røde hær marsjerer inn i en østprøyssisk by.

7. Motoriserte sovjetiske tropper drar inn i den østprøyssiske byen Muhlhausen.

8. Tropper fra Den røde hær okkuperer Tilsit.

9. En selvdreven sovjetisk stormkanon trenger inn i Danzig.

10. En Hitlerjugend under en Volkssturm-parade, revet med av Goebbels.

11. To tyske soldater under forsvaret av den beleirede schlesiske hovedstaden Breslau.

12. SS-pansergrenaderer før et motangrep i sørlige Pommern.

13. Goebbels dekorerer en Hitlerjugend etter gjenerobringen av Lauban. 14. (Neste side) Tyske kvinner og barn forsøker å flykte vestover med tog.

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

mern, og dermed ble omkring 1,2 millioner avskåret under fremstøtet 4. mars nordover mot Østersjøen. Som i Øst-Preussen var de også blitt fratatt mulighetene til å få vite nyheter. Men de fleste familier hadde hørt rykter, og siden de vegret seg for å stole på nazi-myndighetene, gjorde de sine forberedelser. Godseierfamiliene - «herregårdsfolkene», som landsbyboerne kalte dem - visste at det var de som mest sannsynlig ville bli skutt, og for­ pakterne rådet dem innstendig til å dra sin vei av hensyn til sitt eget beste. Vogner og kjerrer ble gjort i stand. I nærheten av Stolpe var Libussa von Oldershausen gravid i niende måned. Hun var stedatter til baron Jesko von Puttkammer, som hadde nektet å ofre den lokale Volkssturmen ved Schneidemuhl. Godsets snekker bygde et vognstativ, og det store gulvteppet fra biblioteket ble festet over det for å gi ly mot snøen. Den vordende moren skulle ligge innenfor på en mad­ rass. Tidlig om morgenen 8. mars ble Libussa vekket av hamring på døren. «Klar til avreise!» ropte noen. «Stå opp! Skynd deg! Vi drar så snart som mulig.»6 Hun kledde seg så fort hun kunne og pakket smykkene sine. Herregården var allerede full av flyktninger, og noen av dem begynte å plyndre rommene selv før familien hadde reist. Mange pommerske og østprøyssiske familier oppdaget at de franske krigsfange-arbeiderne deres insisterte på å dra sammen med dem hel­ ler enn å vente på å bli befridd av Den røde hær. Rumlingen av artilleriild kunne høres i det fjerne da de klatret opp i den ombygde vog­ nen og andre kjøretøyer forspent med hester. De satte kurs østover mot Danzig. Men selv om de hadde et forsprang, ble de hestetrukne vognene i løpet av noen dager innhentet av Katukovs tankbrigader. Libussa våknet midt på natten etter at de hadde fått vite at de ikke ville nå i sikkerheten i tide. I lyset fra en lysestump så hun at svigerfaren hadde tatt på seg uniform og medaljer. Moren hennes var også påkledd. Fordi de ikke kunne slippe unna Den røde hær, hadde de besluttet å begå selvmord. Nemmersdorf og ferske beretninger om ugjerninger fra Øst-Preussen hadde overbevist dem om at de ikke burde bli tatt i live. «Tiden er inne,» sa baron Jesko. «Russerne vil være her i løpet av en time eller to.» Libussa ble med dem ut og hadde tenkt å gjøre det samme som dem, men i siste øyeblikk ombestemte 123

BERLIN-NEDERLAGET 1945

hun seg plutselig. «Jeg vil gjerne bli med dere, men jeg kan ikke. Jeg bærer på barnet, mitt barn. Det sparker så kraftig. Det vil leve. Jeg kan ikke drepe barnet.» Moren forsto det, og sa at hun ville bli hos henne. Forvirret og sjokkert ble baronen nødt til å kvitte seg med uniformen og pistolen. Deres eneste håp om å overleve var at de ikke nå kunne skjelnes fra de andre flyktningene når Den røde hær kom. De måtte ikke bli gjenkjent som «herregårdsfolk». Det første tegnet på at Sovjet-troppene nærmet seg, var et signallys som ble skutt opp fra en furuplantasje. Det ble raskt fulgt av brølet fra tankmotorer. Små trær ble knust flate da stridsvognene dukket frem som monstre fra skogen. Noen av dem avfyrte kanonene sine for å skremme landsbyboerne, så spredte maskinpistolskyttere seg utover for å undersøke husene. De avfyrte korte salver når de kom inn i rommene for å kue dem som befant seg der. Dette sendte ned en skur av murpuss. De var ikke de erobrerne tyskerne hadde ventet seg. De lurvete brune uniformene, fulle av flekker og flenger; de ødelagte støvlene og taustumpene som ble brukt i stedet for geværremmer, var så helt ulikt bildene av det seierrike Wehrmacht som ble fremstilt i filmavisene tidligere under krigen. Plyndringen ble utført raskt med rop om «Uri Uri!» da de sov­ jetiske soldatene gikk rundt og nappet til seg klokker. Pierre, den franske krigsfangen deres, innvendte forgjeves at han var en alli­ ert. Han fikk en geværkolbe i magen. Så undersøkte de flyktnin­ genes bagasje og bylter, helt til de hørte ordrene som offiserene deres brølte utenfor. Soldatene stappet byttet sitt innenfor de forede jakkene, og løp ut for å slutte seg til de pansrede kjøretøyene igjen. De sivile, som skalv i en blanding av redsel og lettelse over at de hadde overlevd dette første møtet med den fryktede fienden, sto plut­ selig overfor den neste bølgen, i dette tilfellet en kavaleriavdeling. De hadde bedre tid, og det betydde tid til å voldta. Døren ble slått opp, og en liten gruppe soldater fra Den røde hær kom inn for å velge ut ofrene sine. Hitler hadde sparket general Weiss, kommandanten for Annen armé, fordi han hadde advart Fuhrer-hovedkvarteret om at Elbing ikke kunne 124

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

holdes. I hans sted hadde han utnevnt general von Saucken, den tid­ ligere kommandanten for korpset Grossdeutschland. Den 12. mars ble general von Saucken tilkalt til Rikskanselliet for å bli orientert om sin nye stilling. Den tidligere kavaleristen trådte inn i rommet med monokkel og med Ridderkorset med sverd og eikeblader rundt halsen. Saucken var slank og elegant, og en ultrakonservativ som åpenlyst foraktet den «branne Bande» av nazister. Hitler ba Guderian orientere ham om situasjonen i Danzig. Da det var gjort, ga Hitler Saucken beskjed om at han måtte ta ordre fra Gauleiteren, Albert Forster. General von Saucken stirret tilbake på Hitler. «Jeg har ikke til hensikt å stille meg under kommando av en Gauleiter,» sa han. Saucker hadde ikke bare motsagt Hitler direkte, han hadde latt være å tiltale ham som «Mein Fiihrer». Selv Guderian, som hadde vært gjennom flere krangler med Hitler enn de fleste, ble rystet. Men til­ skuerne ble enda mer forbløffet over Hitlers føyelighet. «Javel, Sauc­ ken,» svarte han kraftløst. «Behold kommandoen selv.»7 Dagen etter fløy Saucken til Danzig. Han hadde bestemt seg for å holde de to havnene åpne for å la så mange sivile som mulig flykte. Det ble anslått at Danzigs innbyggertall var svulmet opp til 1,5 mil­ lioner, og at det var minst 100 000 sårede. Midt oppe i kaoset begynte SS å gripe tilfeldige bortkomne soldater og henge dem fra trærne som desertører. Matmangelen var fortvilet. Et forsyningsskip på 21 000 tonn gikk på en mine og sank med seks dagers forsyninger til Danzig og Gdynia.8 Kriegsmarine viste ikke bare usedvanlig iherdighet og tapperhet under evakueringen, den fortsatte også å gi støtteild fra sjøen, til tross for stadige luftangrep og trusselen om torpedoangrep fra sov­ jetiske ubåter i Østersjø-flåten. Krysserne Prinz Eugen og Leipzig og det gamle slagskipet Schlesien tordnet i vei med hovedskytset sitt mot Den røde hærs omringningsmanøver. Men 22. mars smadret Den røde hær forsvarslinjen Danzig-Gdynia på midten, mellom de to havnene. Snart kom begge under presis artilleriild, i tillegg til de uoppholdelige raidene fra sovjetiske fly. Jagerfly beskjøt byene og havneområdene. Sovjetiske sjturmovikfly behandlet sivile og militære mål likt. En kirke var like bra som en bunker, særlig når det virket som om hensikten var å valse ned hver 125

BERLIN-NEDERLRGET 1945

eneste bygning som fremdeles stakk iøynefallende opp over marken. Sårede som ventet på kaiene for å bli satt om bord, ble gjennomhullet på bårene sine. Titusener av kvinner og barn som var livredde for å miste plassene i flyktningekøene, utgjorde mål som det ikke var mulig å bomme på. Det var ikke tid til å hjelpe eller ha medlidenhet med de døde og sårede. Bare barn, som var blitt foreldreløse på et øyeblikk, kunne bli samlet opp. Og i det uopphørlige bråket fra 88 millimetere og lette luftvernbatterier kunne ingen høre gråten deres. De sammenraskede mannskapene fra Kriegsmarine brukte ethvert tilgjengelig fartøy - depotskip, lektere, slupper, slepebåter og E-båter - og vendte tilbake i en konstant skyttelfart for å hente sivile og sårede og frakte dem over til den lille havnen Hela ytterst på den nærliggende halvøya. Jagere utenfor kysten ga de små båtene så mye dekkende luftvernild som mulig. Sjøfolkene sviktet praktisk talt aldri, selv om et nesten-treff var nok til å velte enkelte av de mindre fartøyene. 25. mars overrakte en ung kvinne fra den polske motstandsbevegelsen en plan over Gdynias forsvarssystem til general Katukov. Til å begynne med trodde han at det kunne være en felle, men planen viste seg å være ekte. Mens sovjetiske tropper kjempet seg inn i Gdynias forsteder, fortsatte Kriegsmarine evakueringen, og økte til og med takten for å få tak i så mange flyktninger som mulig før slutten. Båtene måtte nå slåss mot et nytt våpen. Katukovs tankmannskaper hadde lært seg å tilpasse skytset sitt til mål på sjøen, slik at oppgaven ble enda farli­ gere. En liten del av en tropp fra Grossdeutschland, som under marerittliknende scener hadde unnsluppet under den endelige evakuerin­ gen av Memel på det nordøstligste punktet av Øst-Preussen, ble nå nødt til å gjenoppleve noe liknende. Da sovjetiske tropper kjempet seg frem mot havnen, bestemte de seg for å søke ly i et kjellerhvelv. Der oppdaget de en lege som forløste en kvinne i lyset fra noen lykter. «Mens en barnefødsel vanligvis er en lykkelig begivenhet,» skrev en av soldatene, «var det som om denne spesielle fødselen bare økte den alminnelige tragedien. Morens skrik hadde ikke lenger noen mening i en verden laget av skrik, og det gråtende barnet syntes å beklage starten på livet sitt.»9 Da soldatene la i vei ned mot havnen, håpet de for barnets skyld at det ville dø. Den sovjetiske fremrykningen inn i 126

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

Gdynia ble markert av en horisont med røde flammer mot tykk, svart røyk. Sluttangrepet var begynt, og innen denne kvelden 26. mars var Den røde hær i besittelse av byen og havnen. Plyndringen av Gdynia og behandlingen av de overlevende later til å ha rystet selv de sovjetiske militære myndigheter. «Antallet usedvan­ lige episoder er økende,» rapporterte den politiske avdelingen med sin vanlige evfemistiske ordbruk, «likeså umoralske forhold og militære forbrytelser. Blant troppene våre forekommer uverdige og politisk skadelige situasjoner når enkelte offiserer og soldater, under slagordet hevn, begår forbrytelser og plyndring i stedet for ærlig og uselvisk å oppfylle sin plikt overfor fedrelandet.»10 I mellomtiden var Danzig like sønnenfor under kraftige angrep fra vest. Forsvarerne ble litt etter litt trengt tilbake, og 28. mars falt også Danzig, med forferdelige konsekvenser for de gjenværende sivile. Res­ tene av Sauckens tropper trakk seg østover inn i Weichsels delta, hvor de forble under beleiring til krigens slutt. For tyske offiserer, særlig pommerske og prøyssiske, var tapet av hansabyen Danzig med dens fine, gamle bygninger markert av karak­ teristiske trappegavler, den rene katastrofen. Det betydde slutten for alltid på tysk Østersjø-liv. Men samtidig som de sørget over tapet av en lenge etablert kultur, lukket de øynene for redslene fra regimet som de så effektivt hadde støttet i dets krigsmål. De visste kanskje ikke om fremstillingen av såpe og lær fra likene i Danzigs anatomiske institutt, men de kjente utvilsomt til konsentrasjonsleiren Stutthof ved Weichsel-munningen, for Wehrmacht-tropper og ikke bare SS hadde deltatt i massakrene på fangene derfra da Den røde hær nærmet seg.

Vest-Preussen og Pommern led kanskje ikke like mye som Øst-Preus­ sen, men skjebnen til de sivile var likevel fryktelig. Kulturen deres ble også utryddet etter hvert som kirker og gamle bygninger gikk opp i røyk. Sovjet-kommandanten i Lauenborg beklaget seg til kaptein Agranenko over at det var «helt umulig å stanse volden».11 Agranenko oppdaget at soldatene fra Den røde hær ikke brydde seg om de offi­ sielle evfemismene for voldtekt, som «vold mot sivilbefolkningen» eller «umoral». De brukte simpelthen uttrykket «å knulle». En kosakk127

BERLIN-NEDERLAGET 1945

offiser fortalte ham at tyske kvinner var «altfor stolte». Man var nødt til å «skreve over» dem.12 Andre beklaget seg over at tyske kvinner så ut «som arbeidshester». I Glowitz merket han seg at kvinner «brukte barn som en skjerm». Sovjetiske soldater viste nok en gang en ytterst forvirrende blanding av irrasjonell vold, drukkent begjær og spontan vennlighet mot barn. Unge kvinner som desperat ville unngå å bli lagt merke til av sol­ dater, gned treaske og sot inn i ansiktene. De bandt bondske hodetørklær lavt over øyenbrynene, krøp sammen for å skjule kroppene sine og haltet langs veikantene som gamle kjerringer. Men denne tildekningen av ungdommen var ingen automatisk beskyttelse. Mange eldre kvinner ble også voldtatt. Tyske kvinner utviklet sin egen verbale formel for det de hadde gjennomgått. Mange sa: «Jeg var nødt til å gjøre innrømmelser.»13 Én fortalte at hun hadde vært nødt til gjøre innrømmelser 13 gan­ ger. «Redslene hennes syntes å romme en smule stolthet over det hun hadde gjennomgått,» noterte Libussa von Oldershausen forbauset. Men langt flere kvinner var traumatisert av sine fryktelige opplevelser. Noen ble sinnssyke, andre begikk selvmord. Men i likhet med Libussa von Oldershausen forkastet som regel gravide kvinner denne flukt­ ruten. En instinktiv plikt mot det ufødte barnet ble det viktigste. Enkelte kvinner fant på å prikke ansiktet sitt med rødt for å vise at de hadde flekktyfus. Andre fant frem til det russiske ordet for tyfus og stavemåten i det kyrilliske alfabetet, for å kunne sette opp advar­ sel på døren om at huset var smittet. I mer avsidesliggende områder skjulte hele befolkningen seg på gårdsbruk langt fra hovedveiene. En vaktpost holdt seg alltid like ved veien, med en lommelykt om natten eller en skjorte til å vifte med om dagen, for å advare dersom sovjetiske tropper dreide av mot gjemmestedet deres. Da skyndte kvinnene å gjemme seg, og høns og griser ble drevet til innhegninger som var skjult i skogen. Slike forholdsregler for å overleve må ha blitt brukt i tredveårskrigen. De var antakelig like gamle som krigen selv. Av alle tegnene på kamper som flyktningene fant når de ble nødt til å vende hjem etter Danzigs fall, var de verste «galgealleene» hvor SS og Feldgendarmerie hadde hengt desertører. Det var bundet skilt rundt halsene deres, slike som «Her henger jeg fordi jeg ikke trodde 128

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

på Der Fiihrer.»14 Libussa von Oldershausen og familien hennes, som ble tvunget til å vende hjem etter at de to havnebyene falt, så også et par fra Feldgendarmerie som var blitt fanget og hengt av russerne. Veien tilbake var strødd med ødelagte vogner som var skjøvet ned i grøftene av sovjetiske tanks, med plyndret bagasje spredt overalt, sengeklær, servise, kofferter og leker. Kadavere av hester og kveg i veigrøftene hadde fått kjøttstykker skåret ut av sidene. Mange pommere ble drept i den første uken av okkupasjonen. I nærheten av landsbyen Puttkamer ble et eldre par jagd ut i det iskalde vannet i landsbydammen, hvor de døde. En mann ble spent for en plog, og tvunget til å dra den til han falt om. Så gjorde plageåndene slutt på ham med en maskinpistolsalve. Herr von Livonius, eieren av en eiendom i Grumbkow, ble lemlestet og liket hans kastet til grisene.15 Selv godseiere som hadde deltatt i antinazistisk motstandsbevegelse gikk det ikke stort bedre med. Eberhard von Braunschweig og familien hans, som gikk ut fra at de hadde lite å frykte, ventet på Den røde hærs ankomst i herregården sin i Liibzow i nærheten av Karzin. Men hans renommé og tallrike arrestasjoner av Gestapo var til ingen nytte. Hele familien ble trukket utenfor og skutt. Landsbyboere og franske krigsfanger tok noen ganger modig i forsvar en godseier som var godt likt, men mange andre ble overlatt til sin skjebne. Ingenting var forutsigelig. I Karzin gikk den eldre Frau von Putt­ kamer til sengs da lyden av skuddvekslinger og tankmotorer kunne høres. Ikke lenge etter åpnet en ung sovjetisk soldat døren til sove­ værelset hennes, svært full etter erobringen av nabolandsbyen. Han ga henne tegn til å komme seg ut av sengen for å la ham sove der. Hun nektet og sa at det var hennes seng, men at hun ville gi ham en pute så han kunne sove på gulvteppet foran sengen. Altfor omtåket til å diskutere la den unge soldaten seg ned og sov der han hadde fått beskjed om.

Like etter erobringen av Pommern reiste kaptein Agranenko - som alltid skuespillforfatteren som samlet nytt materiale - rundt og gjorde notater. Han la merke til at når han rablet noe ned i den lille notisboken sin, så folk engstelig på ham, de trodde at han måtte være medlem av NKVD. 129

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Da han var i Kolberg 23. mars, ble han henrykt over å oppleve det plutselige vårværet. «Fuglene synger. Knoppene åpner seg. Naturen bryr seg ikke om krig.»16 Han betraktet soldater fra Den røde hær som forsøkte å lære seg å sykle på stjålne sykler. De slingret faretruende over hele området. Frontkommandoen utstedte faktisk en ordre som forbød dem å sykle på veiene, fordi så mange av dem ble overkjørt og drept. Den raske invasjonen i Pommern hadde befridd tusener av fremmedarbeidere og fanger. Om natten var veiene kantet av leirbå­ lene deres. Om dagen ga de seg i kast med den lange traskingen hjem. De fleste hadde laget seg nasjonalflagg for å identifisere dem som ikke-tyskere. Agranenko og et par andre offiserer møtte noen litauere som viste frem flagget sitt. «Vi forklarte dem at nå er nasjonalflagget deres rødt,» skrev han. Åpenbart betraktet Agranenko, i likhet med de fleste russere, Sovjetunionens anneksjon av de baltiske statene som helt naturlig, selv om de ikke var klar over at den var en del av den hemmelige protokollen i den nazistisk-sovjetiske pakten. Mens de befridde fremmedarbeiderne og fangene bar sine flagg, tok tyskere på seg hvite armbind og hengte hvite flagg fra husene for å understreke kapitulasjonen. De visste at ethvert tegn på motstand eller til og med på bitterhet neppe ville føre til noe godt. Den sovjetisk utnevnte borgermesteren i Koslin, en 55 år gammel jødisk juvelér som het Usef Ludinsky, gikk med skalk og et rødt armbind når han leste opp proklamasjoner fra de militære myndigheter fra rådhustrappen. De tyske innbyggerne lyttet i taushet. I Leba hadde kavaleriet som plyndret byen stjålet alle klokker og armbåndsur, derfor måtte bor­ germesteren hver morgen gå frem og tilbake i gatene og ringe med en stor bjelle og rope «Nach Arbeit!»' for å vekke bysbarn som var arbeidsmobilisert av de sovjetiske myndigheter.17 I Stargard la Agranenko merke til en tankfører i polstret lærhjelm som nærmet seg de nye gravene på plassen rett overfor tinghuset. Den unge soldaten leste navnet på hver grav, det var tydelig at han lette. Han stanset ved en av dem, tok av seg hjelmen og bøyde hodet. Så rykket han plutselig opp maskinpistolen og avfyrte en lang salve. Han salutterte kommandanten sin som lå begravet der ved føttene hans. Agranenko snakket også med unge kvinnelige trafikkontrollører. «Bryllupene våre kommer ikke til å skje med det første,» sa de til 130

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

ham. «Vi har allerede glemt at vi er piker. Vi er bare soldater.» Det lot til at de forsto at de kom til å bli en del av en generasjon som etter krigen var dømt til jomfrustand av Den røde hærs ni millioner døde. Mens Zjukovs armeer knuste «Østersjøbalkongen», var marskalk Konevs 1. ukrainske front fremdeles opptatt i Schlesien. Den største hindringen var festningsbyen Breslau på begge sider av Oder, forsvart under Gauleiter Karl Hankes fanatiske ledelse. Men Konev ville ikke gå glipp av Berlin-operasjonen, derfor beleiret han byen, som Zjukov hadde gjort med Poznan, og fortsatte over Oder fra brohodene Steinau og Ohlau. Målet hans var Neisse, den sørligste bielven til Oder, og derfra ville han sette i gang stormangrepet i retning sør for Berlin. Den 8. februar angrep Konevs armeer fra de to brohodene på begge sider av Breslau. Hovedfremstøtet kom fra Steinau-brohodet mot den såkalte Fjerde panserarmé, og dens forsvarslinje brøt raskt sammen. For å påskynde fremrykningen fra Ohlau-brohodet flyttet Konev over Rybalkos 3. gardetankarmé. Den 12. februar var Breslau omringet. Mer enn 80 000 sivile var fanget i byen. Leljusjenkos 4. gardetankarmé støtte frem til Neisse, som ble nådd på seks dager. Under fremrykningen fant tanktroppene at bare få inn­ byggere var blitt igjen. Noen ganger kom den lokale presten ut for å møte dem med et brev fra landsbyen «for å forsikre russerne om sitt vennskap», og i 1. ukrainske front merket man seg at ved en rekke anledninger tilbød tyske sivile leger «assistanse til våre sårede».18 Så fikk Leljusjenko seg en ubehagelig overraskelse. Han oppdaget at restene av korpset Grossdeutschland og Nehrings XXIV panserkorps angrep sambandslinjene og baktroppene hans. Men etter to dagers kamper ble tyskerne nødt til å trekke seg tilbake. Resultatet ble at Konev fikk stabil kontroll over mer enn 100 kilometer av Neisse. Startlinjen hans for Berlin-operasjonen var sikret, og Breslau var omringet. Men kampene fortsatte fremdeles sør for Ohlau-brohodet gjennom resten av februar og mars mot den tyske Syttende armé. Nazistene hadde trodd at det faktum at man kjempet på tysk jord automatisk ville gjøre motstanden fanatisk, men dette later ikke til å ha vært tilfelle bestandig. «Moralen blir helt ødelagt av krigshand131

BERLIN-NEDERLAGET 1945

linger på tysk område,» opplyste en fange fra 359. infanteridivisjon til sin sovjetiske forhørsleder. «Vi får beskjed om å kjempe til døden, men vi befinner oss i den rene blindgaten.»19 General Schorner besluttet å gå til motangrep mot byen Lauban, med start 1. mars. Han overrumplet 23. gardetankarmé, og byen ble gjenerobret. Goebbels ble henrykt. Den 8. mars kjørte han til Gorlitz, fulgt av fotografer fra propagandaministeriet, og møtte Schorner. Sammen kjørte de til Lauban, hvor de holdt taler med gjensidige gratulasjoner på markedsplassen under en parade av regulære trop­ per, Volkssturm-soldater og Hitlerjugend. Foran kameraene tildelte Goebbels Jernkorset til noen fra Hitlerjugend, og dro så for å se på sovjetiske tanks som var tilintetgjort under operasjonen. Dagen etter ble Schorners neste operasjon for å gjenerobre en by satt i verk. Denne gangen var turen kommet til Striegau, 40 kilometer vest for Breslau. De tyske styrkene som tok byen tilbake, hevdet at de få overlevende sivile som vandret omkring var psykisk nedbrutte av grusomhetene som var begått av Konevs tropper. De sverget på at de ville drepe hver eneste soldat fra Den røde hær som falt i hendene på dem. Men de tyske troppenes oppførsel på denne tiden var så visst ikke hevet over kritikk. Nazi-myndighetene ble ikke brakt fra kon­ septene over rapporter om at sovjetiske fanger ble drept med spader, men de ble sjokkert over stadig flere rapporter om noe som Bormann betegnet som «tyske soldaters plyndring i evakuerte områder».20 Han utstedte ordre gjennom feltmarskalk Keitel om at offiserene skulle tale til soldatene sine minst en gang i uken om deres plikt mot tyske sivile. Kampene i Schlesien var nådeløse, og begge sider tvang frem en bru­ tal kampdisiplin blant sine egne menn. General Schorner hadde erklært krig mot simulanter og etternølere, som ble hengt ved veikanten uten så mye som et skinn av summarisk krigsrett. Ifølge soldater fra 85. pionerbataljon som ble tatt til fange, ble 22 dødsdommer fullbyrdet bare i byen Neisse i den andre halvdelen av mars.21 «Antallet døds­ dommer for å ha stukket av fra slagmarken, desertering, selvpåførte sår osv. øker hver uke,» rapporterte 1. ukrainske front etter forhør av fanger. «Dødsdommene blir opplest for alle soldater.» Sovjetiske propagandaspesialister i 7. avdeling ved frontens hoved132

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

kvarter oppdaget snart under fangeavhør at bitterheten blant de menige overfor kommandantene kunne utnyttes. Med dårlig kommu­ nikasjon og plutselige tilbaketrekninger var det ganske lett å få tyske soldater til å tro at kommandanten deres hadde stukket av og latt dem bli igjen. Da 20. panserdivisjon var omringet nær Oppeln, be­ gynte den å motta flygeblad som sa: «Generaloberst Schorner svikter troppene sine i Oppeln! Han tar den pansrede bilen sin og kjører som et svin til Neisse.»22 Tyske soldater var også sterkt plaget av lus. De hadde ikke fått byttet undertøy eller besøkt et feltbad siden desember. Det eneste de fikk, var «et fullstendig ubrukelig lusepulver». De hadde heller ikke fått betaling for månedene januar, februar og mars, og de fleste av soldatene hadde ikke fått brev hjemmefra siden før jul. Disiplinen ble strengere også på den sovjetiske siden. Militære til­ bakeslag ble oppfattet som en svikt mot Stalins Ordre nr. 5 om årvåkenhet. Oberst V., den sovjetiske kommandanten ved Striegau, ble anklaget for «kriminell skjødesløshet» fordi regimentet hans ble overrumplet. Selv om troppene kjempet godt, var byen blitt oppgitt. «Denne skammelige hendelsen ble grundig etterforsket av frontens militærråd, og de skyldige ble strengt straffet.»23 Oberst V.s dom ble ikke oppgitt, men skal man dømme etter en annen sak, må den ha vært et lengre opphold i Gulag. Oberstløytnant M. og kaptein D. ble begge fremstilt for en militærdomstol etter at kapteinen satte igjen batteriet sitt med feltkanoner i nærheten av noen hus, uten å innta korrekt posisjon. Deretter «gikk han sin vei for å ta en hvil», noe som ofte var en sovjetisk evfemisme for kampudyktig på grunn av alkohol. Tyskerne satte i gang et overraskende motangrep, kanonene kunne ikke tas i bruk, og fienden «påførte oss alvorlige skader». Kapteinen ble ekskludert fra partiet, og dømt til ti år i Gulag.24 For både offiserer og soldater svevde fryktens engel i form av SMERSJ-avdelingen like bak ryggene deres. Etter alle sine lidelser, sår og tapte kamerater kjente de sterk uvilje mot SMERSJ-folkene, som var ivrige etter å beskylde dem for forræderi eller feighet uten noen gang selv å oppleve farene ved fronten. Det fantes en samizdat-sang om SMERSJ, som fremdeles ofte ble omtalt ved navnet sitt fra før 1943, Spesialdepartementet: Den første metallbiten lagde et hull i drivstofftanken. 133

BERLIN-NEDERLAGET 1945

Jeg hoppet ut av min T-34, jeg vet ikke hvordan, og så sendte de meg til Spesialdepartementet. «Hvorfor er du ikke oppbrent sammen med tanken, din drittsekk?» «Jeg kommer sikkert til å brenne opp i neste angrep,» svarte jeg.25 Soldatene fra 1. ukrainske front var ikke bare utkjørt etter alle kam­ pene og fremrykningen, de var også skitne, lusbefengte og i økende grad syke av dysenteri. En stor del av problemet skyldtes det faktum at helse og sikkerhet under marsj ikke var høyt prioritert i Den røde hær. Undertøy ble aldri vasket. Drikkevannet ble sjelden kokt, og ble ikke tilsatt klor, til tross for instrukser. Fremfor alt ble maten tilbe­ redt under forferdelig usanitære forhold. «Kveg ble feilaktig slaktet på skittent strå ved veikanten,» påpekte en rapport, «og deretter brakt til kantinen.26 Pølser ble laget på et skittent bord, og mannen som laget pølsene, hadde på seg en møkkete jakke.» Først i den andre uken av mars hadde myndightene fått øynene opp for faren for tyfus, til tross for at tre typer tyfus var blitt påvist i Polen i løpet av vinteren. Selv NKVD-troppene var i dårlig forfatning. Mellom en og to tredjedeler var befengt med lus. Tallet for troppene i frontlinjen må ha vært langt høyere. Forholdene begynte å bedre seg først da frontlinjen i Schlesien ble stabilisert og hvert regiment opprettet sin banja, eller badehus, bak linjene. Tre bad i måneden ble betraktet som helt tilstrekkelig. Undertøy måtte behandles med en spesiell væske som var kjent som «SK», og som utvilsomt inne­ holdt fryktelige kjemikalier. Det ble utstedt en ordre om at alle trop­ per skulle vaksineres mot tyfus, men det ble antakelig ikke tid til å gjennomføre det. Den 15. mars begynte Konev, som var under press fra Stalin, angrepet på Sør-Schlesien. Venstre flanke av 1. ukrainske front avskar de 30 000 tyske trop­ pene rundt Oppeln med et fremstøt sørover fra Ohlau-brohodet mot Neustadt. Det ble kombinert med et angrep over Oder mellom Oppeln og Ratibor for å fullføre omringningen. I løpet av meget kort tid omringet 59. og 21. armeer den estiske 20. SS-divisjon og 168. infan­ teridivisjon. Sovjet-armeenes propagandafolk fra 7. avdeling sendte inn «antifascistiske» tyske krigsfanger i et forsøk på å overbevise de omringede troppene om at sovjetiske fengsler ikke var så dårlige som 134

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

de hadde hørt, men mange av disse utsendingene ble skutt etter ordre fra offiserer. Det eneste de tyske soldatene syntes var morsomt på denne tiden, var når estere og ukrainere i SS plukket opp sovjetiske flygeblad skrevet på tysk og viste dem til die Landsers med spørsmål om hva det sto.27 Landsers syntes det var morsomt, fordi bare besittelse av et av disse flygebladene, selv for å rulle seg en sigarett eller tørke seg bak, med­ førte risiko for dødsstraff. I nærheten av landsbyen Rinkwitz pågrep og skjøt Den røde hær 20. mars flere stabsoffiserer fra den estiske 20. SS-divisjon som i all hast brente dokumenter. Noen halvbrente papirer som ble tatt av vinden, ble funnet i bøndenes bakhager. Disse rapportene omfattet ordre og dommer som var effektuert av militær­ domstoler i SS. Tyske forsøk på å bryte gjennom den sovjetiske ringen rundt Oppelns Kessel fra utsiden ble slått tilbake, og halvparten av de 30 000 tyskerne som var fanget der, ble drept. Konev fikk hjelp av et angrep lenger mot sørøst av naboavdelingen 4. ukrainske front. 30. mars inntok 60. armé og 4. gardetankarmé Ratibor. Nå kontrollerte 1. ukrainske front bokstavelig talt hele Øvre Schlesien. Til tross for stadige tap av tysk territorium endret den nazistiske ledel­ sen fremdeles ikke sin oppførsel. Den pompøse tittelen Armégruppe Weichsel ble ikke bare usannsynlig, men latterlig. Men selv dette var ikke fullt så meningsløst som dens øverstkommanderendes nye feltkommandopost vest for Oder. Himmlers hovedkvarter ble opprettet 90 kilometer nord for Berlin, i en skog nær Hassleven, en landsby sørøst for Prenzlau. Avstanden fra hovedstaden gjorde Der Reichsfiihrer SS trygg på at det var liten risiko for bombeangrep. Leiren besto hovedsakelig av standardiserte trebrakker, omgitt av et høyt piggtrådgjerde. Det eneste unntaket var «Reichsfiihrerbaracke», en spesialbygd og mye større bygning som var kostbart innredet. En av stabsoffiserene noterte seg: «Soverommet var meget elegant i rødlig tre, med møbler og gulvteppe i lysegrønt. Det var mer som budoaret til en fin dame enn til en mann som kom­ manderte tropper i krig.»28 Inngangshallen hadde til og med et digert imitert gobelin veggtapet 135

BERLIN-NEDERLAGET 1945

med et «nordisk» motiv. Alt sammen kom fra SS-fabrikker, selv det kostbare porselenet. Slik var altså den nazistiske ledelsens praktise­ ring av «total krig», som Goebbels skrøt sånn av, tenkte offiserene i hæren. Himmlers dagsrutiner var like meningsløse for en feltkommandant. Etter et bad, massasje av hans personlige massør samt fro­ kost, var han endelig klar til arbeid kl. 10.30. Uansett krise måtte ikke Himmlers søvn forstyrres, selv om det var nødvendig å ta en viktig avgjørelse. Det eneste han egentlig hadde lyst til å gjøre, var å utdele medaljer. Han satte stor pris på slike seremonier, som ga en behagelig bekreftelse på hans egen betydning. Ifølge Guderian var den eneste drømmen hans at han selv ble tildelt Ridderkorset. Derimot fortsatte Himmlers opptreden på situasjonskonferansene i Rikskanselliet å være patetisk utilstrekkelig. Ifølge operasjonsoffiseren hans, oberst Eismann, gjentok Himmler stadig oftere i Rikskanselliet ordene Kriegsgericht og Standgericht, krigsrett og standrett, som et slags drepende mantra. Tilbaketrekning betydde manglende vilje, og det kunne bare kureres med de strengeste forholdsregler. Han snak­ ket også ustanselig om «udugelige og feige generaler».29 Men uansett generalenes feilgrep ble de sendt hjem eller overført til en annen stil­ ling. Det var soldatene som trakk seg tilbake som ble skutt. Standgericht, eller summarisk rettergang, var naturligvis den meto­ den som Fuhrer-hovedkvarteret slo til lyd for. Den var allerede blitt skissert i prinsipp. Kort etter at Den røde hær i begynnelsen av feb­ ruar nådde Oder, hadde Hitler kopiert Stalins «Ikke ett skritt tilbake»ordre fra 1942, med opprettelse av sperreavdelinger. I paragraf 5 i ordren het det: «Militære domstoler bør ta de strengest mulige skritt basert på prinsippet om at de som er redde for en ærlig død i kamp, fortjener kujonens usle død.»30 Dette ble så utdypet i Fiihrer-ordre av 9. mars, som opprettet en Fliegende Standgericht, en mobil standrett. Personellet besto av tre høyere offiserer, med to kontorister og skrivemaskiner og kontorma­ teriell, og - viktigst av alt - «1 Unteroffizier und 8 Mann als Exekutionskommando.»31 Det ledende prinsipp for rettens handlinger var enkelt: «Medlidenhetsjuss kommer ikke til anvendelse.»32 Organisa­ sjonen skulle begynne å arbeide dagen etter, klar til å dømme alle med­ lemmer av Wehrmacht og Waffen SS. Hitlers lynkrig mot sine egne 136

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

soldater ble utvidet til Luftwaffe og Kriegsmarine, gjennom en instruks undertegnet av general Burgdorf. Han instruerte dem til å forsikre seg om at retts-presidenten i hver sak var «fast forankret i ideologien i Das Reich».33 Martin Bormann, som ikke ville at nazi-partiet skulle bli overtrumfet, utstedte også en ordre til Gauleitere om å stanse «feighet og defaitisme» med dødsdommer fra summariske krigsretter.34 Fire dager etter Fiihrer-ordren om Fliegende Standgericht utstedte Hitler enda en ordre, antakelig etter utkast av Bormann, om nasjonal­ sosialistisk ideologi i hæren. «Den altoverveiende prioriterte plikten for en som leder tropper er å gjøre dem politisk aktive og fanatiske, og han er fullt ut ansvarlig overfor meg for deres nasjonalsosialistiske oppførsel.»35 For Himmler, mannen som prekte ubarmhjertighet mot vankelmodige, viste det seg at påkjenningen ved å ha kommando ble for sterk. Uten å varsle Guderian trakk han seg tilbake med influensa til sana­ toriet Hohenlychen, rundt 40 kilometer vest for Hassleben, for å bli behandlet av sin personlige lege. Da Guderian fikk høre om den kao­ tiske situasjonen ved hovedkvarteret hans, kjørte han til Hassleben. Selv Lammerding, Himmlers-SS stabssjef, tryglet ham om å gjøre noe. Da Guderian fikk vite at Der Reichsfiihrer SS var i Hohenlychen, dro han dit for å besøke ham, etter å ha pønsket ut taktikken som måtte tas i bruk. Han sa at Himmler tydeligvis var overarbeidet med alt sitt ansvar - Reichsfiihrer SS, sjef for det tyske politiet, innenriksminister, øverstkommanderende for Reservearmeen og øverstkommanderende for Armégruppe Weichsel. Guderian antydet at han burde trekke seg fra Armégruppe Weichsel. Siden det var tydelig at Himmler gjerne ville det, men ikke våget å si det selv til Hitler, så Guderian sin sjanse. «Vil De da bemyndige meg til å si det for Dem?» spurte han. Himm­ ler kunne ikke avslå. Samme kveld ga Guderian Hitler beskjed, og anbefalte generaloberst Gotthardt Heinrici som avløser. Heinrici var kommandanten for Første panserarmé, som da var innviklet i kam­ pene mot Konev overfor Ratibor. Hitler var uvillig til å innrømme at Himmler hadde vært et katastrofalt valg, men samtykket meget mot­ strebende. Heinrici dro til Hassleben for å overta kommandoen. Da Himmler fikk høre om ankomsten, vendte han tilbake for å foreta overleverin137

BERLIN-NEDERLRGET 1945

gen med en orientering om situasjonen, full av svulstighet og selvrettferdighet. Heinrici måtte lytte til denne endeløse talen helt til telefo­ nen ringte. Det var general Busse, kommandanten for Niende armé. Det var skjedd en frykelig tabbe i Kiistrin. Korridoren til festningen var gått tapt. Himmler rakte omgående telefonen til Heinrici. «De er den nye øverstkommanderende for armégruppen,» sa han.36 «De får gi de relevante ordrene.» Og Der Reichsfiihrer SS dro sin vei med upassende hastverk.

Kampene i Oder-brohodene på begge sider av Kiistrin hadde vært blodige. Hvis sovjetiske tropper erobret en landsby og fant nazistiske SA-uniformer eller hakekors i et hus, drepte de ofte alle som var der. Og likevel hadde beboerne i en landsby som var blitt okkupert av Den røde hær og deretter befridd gjennom et tysk motangrep, «ikke noe negativt å si om de russiske militære».37 Stadig flere tyske soldater og unge innkalte viste også at de ikke hadde lyst til å dø for en tapt sak. En svenske som kom i bil fra Kiistrin til Berlin rapporterte til den svenske militærattasjeen, major JuhlinDannfelt, at han hadde passert «tyve kontrollposter med Feldgendarmerie som hadde som oppgave å arrestere desertører fra fronten».38 En annen svenske som dro gjennom området fortalte at tyske trop­ per lot til å være få i antall, og «soldatene syntes apatiske på grunn av utmattelse».39 Forholdene hadde vært elendige. Oderbruch var et delvis oppdyrket våtområde, med en rekke diker. Det var en mistrøstig affære å grave seg ned mot artilleri- og luftangrep, for de fleste stedene nådde man vann mindre enn en meter nede. Februar var ikke så kald som vanlig, men det spilte liten rolle når det gjaldt å redusere antallet skyttergravsføtter. Bortsett fra mangelen på erfarne tropper var den tyske armeens hovedproblemer knapphet på ammunisjon og på drivstoff til kjøretøyene. For eksempel kunne Kiibelwagenen i hovedkvarteret til SS 30. januar-divisjonen bare benyttes i nødstilfeller. Og ingen artilleribatterier kunne avfyres uten tillatelse. Den daglige rasjonen var to granater pr. kanon. Den røde hær gravet skyttergravene sine i en lett avrundet pølseform, og det samme gjaldt for individuelle skyttergroper. Snikskytterne deres 138

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

fant seg stillinger i teiger med krattskog eller i takbjelkene på ødelagte hus. De tok i bruk velutviklede kamuflasjeteknikker, og kunne holde seg på plass i seks til åtte timer uten å røre seg. Prioriterte mål var først offiserer og deretter mattransporter. Tyske soldater kunne ikke bevege seg i dagslys. Og ved å begrense alle bevegelser til mørket var sovjetiske oppklaringsgrupper i stand til å trenge gjennom den tynt bevoktede tyske linjen og snappe opp en uheldig og enslig soldat for å bruke ham som ‘tunge’, altså en som etterretningsoffiserene kunne forhøre. Artilleriets fremskutte observasjonsoffiserer skjulte seg også på samme måte som snikskytterne. De likte faktisk å betrakte seg selv som snikskyttere på neste nivå, med kraftigere skyts.40 Vårflommen i Oder viste seg å bli en uventet fordel for Den røde hær. En rekke av broene som ingeniørtroppene hadde konstruert lå nå 25-30 cm. under vannflaten, og var forvandlet til kunstige vadeste­ der. Luftwaffe-flyverne som fløy Focke-Wulf og Stuka, fant det meget vanskelig å treffe dem.41 Mens Goebbels som propagandaminister fremdeles forkynte endelig seier, beordret Goebbels som Gauleiter og Riksforsvarskommissær for Berlin at sperringer skulle oppføres i og rundt byen. Titusener av underernærte sivile, de fleste kvinner, ble sendt av gårde for å bruke den lille energien de hadde igjen på å grave tankgrøfter. Rykter be­ gynte å sirkulere om bitterhet mot nazi-byråkratiet og over udyktig­ het og bortkastet tid på nytteløse forsvarsforberedelser, til tross for straffen for defaitisme 42 «I løpet av hele krigen har jeg aldri sett en tankgrøft, verken våre eller fiendens, som klarte å forsinke et tankangrep,» skrev en stabsoffiser ironisk.43 Hæren motsatte seg at nazi­ partiet ga ordre til opprettelse av slike meningsløse sperringer, fordi de hindret militærtrafikken ut til Seelow-høydene og forårsaket kaos i strømmen av flyktninger som nå dro inn til byen fra landsbyene vest for Oder. Brandenburger-bønder som var nødt til å bli igjen fordi de var blitt innkalt til Volkssturm, opplevde at det stadig ble vanskeligere å drive jordbruk. Den lokale bondeleder fra nazi-partiet ble beordret til å rekvirere vognene og hestene deres til transport av sårede og ammuni­ sjon.44 Selv sykler ble beslaglagt som utstyr til den såkalte tankjeger139

BERLIN-NEDERLRGET 1945

divisjonen. Men det mest avslørende eksempelet på Wehrmachts tap av utstyr under den katastrofale tilbaketrekningen fra Weichsel, var behovet for å ta våpen fra Volkssturm-medlemmer. Volkssturm-bataljon 16/69 var samlet ved Wriezen, i utkanten av Oderbruch, like ved frontlinjen. Den mønstret ikke mer enn 113 mann, og av dem holdt 32 på med forsvarsarbeider lenger bak, og 14 var syke eller sårede. De øvrige voktet tanksperringer og broer. De hadde tre typer maskingeværer, deriblant en del som var russiske, en flammekaster som manglet vesentlige deler, tre spanske pistoler og 228 geværer fra seks forskjellige nasjoner. Man må gå ut fra at denne rapporten om våpensituasjonen er korrekt, siden distriktsadministra­ sjonen i Potsdam hadde sendt ut en advarsel om at det å lage falske rapporter om emnet var «ensbetydende med en krigsforbrytelse».45 Men i mange tilfeller ble selv slike ubrukelige arsenaler ikke oversendt, fordi nazi-gauleitere ga Volkssturm beskjed om bare å innlevere våpen som opprinnelig var blitt utlånt av Wehrmacht. Gjennom Gestapo-rapporter hadde nazi-partiets ledere fått vite at sivilbefolkningen i stadig sterkere grad ga uttrykk for forakt over at de beordret andre til å dø, men ikke gjorde noe selv. Særlig var flykt­ ningene øyensynlig «svært krasse over oppførselen til fremstående personer».46 For å motvirke dette ble det satt i gang atskillig militært spillfekteri. Gau-ledelsen i Brandenburg sendte oppfordringer til par­ timedlemmer om flere frivillige til å slåss, med slagordet: «Den friske luften ved fronten i stedet for kvalme kontorer!»47 Dr. Ley, sjefen for partiorganisasjonen, dukket opp i Fiihrer-hovedkvarteret med en plan om å opprette et Freikorps Adolf Hitler med «40 000 fanatiske frivillige».48 Han ba Guderian om straks å la hæren oversende 80 000 maskinpistoler. Guderian lovet ham våpnene så snart mannskapene var innrullert, fullt klar over at dette bare var skryt. Selv Hitler virket ikke imponert.

I de siste månedene var Goebbels blitt urolig over at Hitler unngikk å vise seg offentlig. Han fikk til slutt overtalt ham til å besøke Oderfronten, hovedsakelig av hensyn til filmavisens kameraer. Der Fiihrers besøk 13. mars ble holdt strengt hemmelig. SS-patruljer gransket alle ruter på forhånd, og stilte seg så opp langs veien like før Der Fiihrers 140

POMMERN OG BROHODENE VED ODER

konvoi kom. Faktisk traff ikke Hitler en eneste vanlig soldat. Uten noen forklaring var formasjonsledere blitt tilkalt til en gammel her­ regård i nærheten av Wriezen som engang hadde tilhørt Bliicher. De ble forbløffet over å se den avfeldige Fuhrer. En offiser beskrev det «kalkhvite ansiktet» og «de glitrende øynene, som minnet om øynene på en slange».49 General Busse, som var iført feltlue og briller, ga en formell fremstilling av situasjonen på fronten for sin armé. Da Hitler talte om nødvendigheten av å holde forsvarslinjen ved Oder, gjorde han det klart «at det vi allerede hadde, var de aller siste våpener og utstyr som var tilgjengelige,» noterte en annen offiser.50 Anstrengelsen ved å snakke må ha tappet Hitler for krefter. På til­ baketuren til Berlin sa han ikke et eneste ord. Ifølge sjåføren satt han der «fordypet i tanker». Det var hans siste reise. Han kom ikke til å forlate Rikskanselliet mer.

141

9

RNGREPSMRL BERLIN

8. mars, nettopp som operasjonen i Pommern var i ferd med å ta av for fullt, kalte Stalin plutselig Zjukov tilbake til Moskva. Det var et merkelig tidspunkt å trekke en frontkommandant vekk fra hoved­ kvarteret hans på. Zjukov kjørte direkte fra den sentrale flyplassen til Stalins datsja, hvor den sovjetiske lederen restituerte seg etter utmat­ telse og stress. Etter at Zjukov hadde rapportert om Pommern-operasjonen og kampene i brohodene ved Oder, tok Stalin ham med på en spasertur i hagen. Han snakket om barndommen sin. Da de vendte tilbake til datsjaen for å drikke te, spurte Zjukov om man hadde fått vite noe om Stalins sønn Jakov Djugasjvili, som hadde vært fange i Tyskland siden 1941. Da hadde Stalin fornektet sønnen fordi han hadde latt seg bli fanget levende, men nå lot det til at holdningen hans var endret. Han besvarte ikke Zjukovs spørsmål på en stund. «Jakov kommer aldri ut av fengselet i live,» sa han til slutt. «Morderne kommer til å skyte ham. Ifølge våre undersøkelser holder de ham isolert, og forsø­ ker å overtale ham til å forråde fedrelandet.» Han var taus enda en lang stund. «Jakov vil foretrekke en hvilken som helst død fremfor å forråde fedrelandet.»1 Da Stalin snakket om «våre undersøkelser», gjaldt det naturlig­ vis Abakumovs undersøkelser. De aller siste nyhetene om Jakov var kommet fra general Stepanovic, en kommandant i det jugoslaviske gendarmeriet. Stepanovic var blitt befridd av Zjukovs egne tropper i slutten av januar, men deretter pågrepet av SMERSJ for avhør. Ste­ panovic hadde tidligere vært i Straflager X-C i Liibeck sammen med seniorløytnant Djugasjvili. Ifølge Stepanovic hadde Jakov oppført seg «selvstendig og stolt».2 Han nektet å reise seg hvis en tysk offiser kom 142

ANGREPSmSl BERLIN

inn på rommet hans, og snudde ryggen til hvis de snakket til ham. Tyskerne hadde satt ham i en straffecelle. Til tross for et intervju som ble trykt i den tyske pressen, hevdet Jakov Djugasjvili at han aldri hadde besvart spørsmål fra noen. Etter en flukt fra leiren ble han ført bort, og fløyet til et ukjent bestemmelsessted. Til denne dag er det ikke kjent hvordan han døde, selv om den mest vanlige historien er at han kastet seg mot gjerdet som omga leiren for å tvinge vaktene til å skyte ham. Stalin kan ha endret holdning overfor sin egen sønn, men han forble ubarmhjertig mot de hundretusener av andre sovjetiske krigsfanger som i de fleste tilfeller hadde lidd en enda verre skjebne enn Jakov. Stalin endret samtaleemne. Han sa at han var «svært fornøyd» med resultatene av Jalta-konferansen.3 Roosevelt hadde vært svært venn­ lig. Så kom Stalins sekretær Poskrebysjev inn med dokumenter som Stalin skulle undertegne. Dette var tegnet til at Zjukov skulle dra, men det var også det øyeblikket da Stalin forklarte grunnen til den uoppsettelige innkallingen til Moskva. «Dra til Stavka,» sa han til Zjukov, «og se på beregningene om Berlin-operasjonen sammen med Antonov. Vi møtes her i morgen klokken 13.00.» Antonov og Zjukov, som åpenbart følte at det var en grunn til hast­ verket, arbeidet hele natten. Neste formiddag endret Stalin både tid og sted. Han dro inn til Moskva, til tross for sin svake helsetilstand, slik at det kunne holdes en omfattende konferanse i Stavka sammen med Malenkov, Molotov og andre medlemmer av statens forsvars­ komité. Antonov fremla en redegjørelse. Da han var ferdig, ga Sta­ lin sin tilslutning og ga ham beskjed om å gi ordre til detaljplanleg­ ging. Zjukov erkjente i sine memoarer at «da vi arbeidet med Ber­ lin-operasjonen, tok vi våre alliertes aksjoner i betraktning».4 Han innrømmet til og med bekymringen over at «den britiske kom­ mandoen fremdeles næret en drøm om å erobre Berlin før Den røde hær nådde frem». Men det han ikke nevner, er at 7. mars, dagen før Stalin så inntrengende tilkalte ham til Moskva, hadde US Army inntatt broen ved Remagen. Stalin hadde øyeblikkelig forstått betydningen av at de vestallierte så raskt brøt sperringen ved Rhi­ nen. 143

BERUN-NEOERLAGET 1945

Det britiske ønsket om å sette kurs mot Berlin var aldri blitt holdt skjult for Stalin. Under Churchills besøk i Moskva i oktober 1944 opplyste feltmarskalk sir Alan Brooke overfor Stalin at etter omringningen av Ruhr ville «hovedaksen i den allierte fremrykningen bli rettet mot Berlin».5 Churchill hadde understreket punktet ytterligere. De håpet å avskjære rundt 150 000 tyskere i Nederland, og «deretter trenge direkte mot Berlin». Stalin hadde ikke kommentert det.

Det var en meget sterk grunn til at Stalin ville at Den røde hær skulle innta Berlin først. I mai 1942, tre måneder før slaget om Stalingrad begynte, hadde han tilkalt Berija og de ledende atomfysikerne til sin datsja.6 Han var rasende etter å ha hørt fra spioner at De forente stater og Storbritannia arbeidet med en uranbombe. Stalin bebrei­ det sovjetiske vitenskapsmenn at de ikke hadde tatt denne trusselen alvorlig, likevel var det han som hadde avfeid som en «provokasjon» den første etterretningen om emnet. Den var kommet fra den britiske spionen John Cairncross i november 1941. Stalins sinte avvisning av opplysningen hadde vært en merkelig gjentakelse av hans oppførsel da han ble advart om den tyske invasjonen seks måneder tidligere. I løpet av de tre neste årene ble det sovjetiske kjerneforskningsprogrammet, som snart fikk kodenavnet Operasjon Borodino, dra­ matisk aksellerert, med detaljerte forskningsopplysninger om Manhattan-prosjektet skaffet til veie av kommunistiske sympatisører som Klaus Fuchs. Berija overtok selv overvåkningen av arbeidet, og fikk etter hvert professor Igor Kurtsjatovs gruppe av vitenskapsmenn under fullstendig NKVD-kontroll. Men det vesentligste handikapet for det sovjetiske programmet var mangelen på uran. Det var ennå ikke påvist noen forekoms­ ter i Sovjetunionen. De viktigste reservene i Europa lå i Sachsen og Tsjekkoslovakia, under nazi-kontroll, men før Den røde hær nådde Berlin, later det til at de bare hadde overfladiske opplysninger om forekomstene der. Etter instruks fra Berija spurte den sovjetiske innkjøpskomitéen i De forente stater den amerikanske kommisjonen for krigsproduksjon om å få kjøpe åtte tonn uranoksid. Etter å ha konsultert generalmajor Groves, lederen for Manhattan-prosjektet, ga den amerikanske regjering tillatelse til bare symbolske forsynin144

RNGREPSmAl BERLIN

ger, vesentlig i håp om å finne ut hva Sovjetunionen hadde til hen­ sikt. Uranforekomster ble oppdaget i Kasakhstan i 1945, men fremdeles i utilstrekkelige mengder. Stalins og Berijas beste håp om få satt skik­ kelig fart, i prosjektet lå derfor i å sikre seg tyske uranbeholdninger før de vestallierte fikk tak i dem. Av sovjetiske vitenskapsmenn som hadde arbeidet i Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikk i Dahlem, en sørvestlig forstad til Berlin, hadde Berija fått vite at dette var senteret for tysk atomforskning. Her ble arbeidet utført i en blykledd bunker som ble kalt «Virushuset», et kodenavn beregnet på å avskrekke inter­ essen utenfra.7 Ved siden av denne bunkeren sto det såkalte Blitzturm, «lyntårnet», som inneholdt en syklotron som var i stand til å pro­ dusere en spenning på 1,5 millioner volt. Det Berija ikke visste, var at de fleste av vitenskapsmennene i Kaiser Wilhelm-instituttet, samt utstyr og materiell, inkludert syv tonn uranoksid, var blitt evakuert til Haigerloch i Schwarzwald. Men en tysk byråkratisk forbytting hadde ført til at en ny forsyning var blitt sendt til Dahlem i stedet for til Haigerloch. Fremstøtet mot Dahlem kom ikke til å bli helt forgjeves. Det hadde aldri vært noen tvil hos den nazistiske ledelsen om at kam­ pen om Berlin ville bli krigens klimaks. «Nasjonalsosialistene vil enten vinne sammen i Berlin eller dø sammen i Berlin,» hadde Goebbels alltid hevdet. Kanskje uten å være klar over at han omskrev Karl Marx, er­ klærte han gjerne at «den som kontrollerer Berlin, kontrollerer Tysk­ land».8 På den annen side kjente Stalin utvilsomt resten av Marxsitatet: «Og den som kontrollerer Tyskland, kontrollerer Europa.» Men de amerikanske krigslederne var utvilsomt ukjente med slike europeiske sentenser. Det var kanskje denne uvitenheten om europeisk maktpolitikk som provoserte Brooke til hans fordømmende oppfat­ ning etter en arbeidsfrokost med Eisenhower 6. mars: «Det er ingen tvil om at han (Eisenhower) er en meget sjarmerende personlighet, men samtidig har han en ytterst begrenset kapasitet når det gjelder strategi. »9 Det grunnleggende problemet, som Brooke ikke var fullt klar over, var at amerikanerne på dette stadiet simpelthen ikke betraktet Europa ut fra strategiske synspunkter. De hadde ett enkelt og begrenset mål: å vinne krigen mot Tyskland fort, med så små tap som mulig, og der145

BERLIN-NEDERLAGET 1945

etter konsentrere seg om Japan. I likhet med sin president, stabssje­ fene og andre fremtredende offiserer, forsømte Eisenhower å se frem­ over, og feiltolket fullstendig Stalins karakter. Dette irriterte britiske kolleger, og førte til den viktigste splittelsen mellom de vestallierte. Enkelte britiske offiserer omtalte til og med Eisenhowers ærbødighet overfor Stalin som «Have a Go, Joe», en oppfordring som Londons prostituerte brukte når de lokket til seg amerikanske soldater.10 Den 2. mars sendte Eisenhower en melding til generalmajor John R. Deane, den amerikanske liaisonoffiseren i Moskva: «Er det, i betrakt­ ning av den store fremdriften i den sovjetiske offensiven, sannsynlighet for vesentlige endringer i Sovjets planer fra dem som ble forklart for Tedder (den 15. januar)?»11 Så spurte han om det ville bli et «opphold i operasjonene fra midten av mars til midten av mai». Men Deane fant det umulig å skaffe seg noen pålitelig informasjon fra general Antonov. Og da russerne endelig opplyste om sine hensikter, villedet de med vilje Eisenhower for å skjule beslutningen om å innta Berlin først. Når det gjaldt de forskjellige synspunktene på strategi, spilte de forskjellige personlighetene utvilsomt en stor rolle. Eisenhower hadde mistanke om at Montgomerys anmodning om få lov til å lede ett enkelt, kraftig fremstøt mot Berlin utelukkende var basert på primadonnanykker. Montgomery hadde ikke lagt særlig skjul på sin overbevisning om at det var han som burde være feltkommandanten, mens Eisenho­ wer skulle reduseres til gallionsfigur. Fremfor alt hadde Montgome­ rys utilgivelige skryt etter Ardenner-slaget klart bekreftet Eisenhowers dårlige inntrykk av ham. «Forholdet hans til Monty er helt uløselig,» skrev feltmarskalk sir Alan Brooke i dagboken sin etter frokostmøtet 6. mars. «Han ser bare den verste siden av Monty.»12 Men det var en viss begrunnelse for at amerikanerne syntes at Montgomery uansett ville være det verste valget når det gjaldt å lede et raskt fremstøt. Han var beryktet for å være så pedantisk med stabsdetaljer at han brukte lengre tid enn noen andre generaler på å sette i gang et angrep. Montgomerys 21. armégruppe ved Wesel i nord sto overfor den største konsentrasjonen av tyske tropper. Derfor planla han en over­ gang over Rhinen etter velkjent mønster, med omfattende amfibieog fallskjermoperasjoner. Men den nøyaktig forberedte utførelsen ble 146

ANGREPSmSl BERLIN

delvis foregrepet av begivenheter lenger sør. Hitlers rasende reaksjon på at US Første armé så raskt forsterket brohodet ved Remagen, var å gi ordre til motangrep. Dette svekket andre sektorer langs Rhinen. Pattons Tredje armé, som hadde drevet opprenskning i Pfalz, kom seg over elven på en rekke steder sør for Koblenz. Så snart Montgomerys 21. armégruppe også hadde krysset Rhinen om morgenen 24. mars, møttes Eisenhower, Churchill og Brooke på elvebredden i en opprømt stemning. Montgomery trodde at Eisenho­ wer ville gi ham lov til å angripe nordøstover mot Østersjø-kysten ved Lubeck, og kanskje til og med mot Berlin. Han ble snart brakt ut av villfarelsen. General Hodges hadde bygget ut brohodet ved Remagen, og Patton hadde på bemerkelsesverdig kort tid utvidet sitt viktigste brohode sør for Mainz. Eisenhower beordret dem til å samle angrepene sine østover før Hodges’ Første armé dreide mot venstre for å omringe Ruhr fra sør. Deretter overførte han til Montgomerys store forferdelse Simpsons Niende armé fra hans 21. armégruppe, og beordret Montgomery til å sette kurs mot Hamburg og Danmark, og ikke mot Berlin. US Niende armé skulle utgjøre den nordlige delen av Ruhr-operasjonen for å omringe feltmarskalk Models armégruppe som forsvarte Tysk­ lands siste industriområde. Det største slaget mot britenes håp om et fremstøt nordøstover mot Berlin var Eisenhowers beslutning 30. mars om å konsentrere innsatsen mot Sentral- og Sør-Tyskland. Så snart Bradleys 12. armégruppe hadde sikret Ruhr, skulle den, forsterket med Niende armé, krysse det sentrale Tyskland med kurs mot Leipzig og Dresden. I sør skulle general Devers’ 6. armégruppe gå mot Bayern og nordlige Østerrike. Men til stor forbitrelse for de britiske stabssjefene som ikke var blitt konsultert om denne viktige forskyvningen av tyngdepunktet i helhetsplanen, meddelte Eisenho­ wer i slutten av mars detaljene til Stalin, uten å si noe til dem eller til sin britiske nestkommanderende, flymarskalk Tedder.13 Dette utspil­ let, kjent som SCAF-252, ble et bittert tema mellom de to allierte. Eisenhower la tyngden av angrepet sitt sørover delvis fordi han var overbevist om at Hitler ville trekke armeene sine til Bayern og det nordvestre Østerrike til et siste avgjørende forsvar av en Alpenfestung, eller alpefestning. Han erkjente senere i sine memoarer at Ber147

BERLIN-NEDERLAGET 1945

lin «politisk og psykologisk var viktig som symbol på den resterende tyske makten», men han trodde at «det verken var det logiske eller det mest attråverdige målet for de vestallierte styrkene».14 Han rettferdiggjorde denne beslutningen med at Den røde hær ved Oder var langt nærmere, og at forsyningsinnsatsen ville ha medført forsinkelser for de sentrale og sørlige armeene hans og for målet om å støte på Den røde hær og kutte Tyskland i to. Ved Rhinens bredd hadde Churchill bare seks dager tidligere håpet at «våre armeer vil rykke frem mot liten eller ingen motstand og vil nå Elben, eller til og med Berlin, før Bjørnen.»15 Nå var han svært nedtrykt. Det lot til at Eisenhower og Marshall var altfor opptatt av å blidgjøre Stalin. De sovjetiske myndighetene var tilsynelatende rasende over at amerikanske jagere hadde skutt ned noen av flyene deres i et bikkjeslagsmål. Reaksjonen var i sterk kontrast til Stalins bemerkning til Tedder i januar om at slike ulykker var nødt til å skje i krig. Episoden hadde funnet sted 18. mars mellom Berlin og Kiistrin. Jagerflygere fra US Air Force trodde at de hadde angrepet åtte tyske fly, og hevdet at to Focke-Wulf 190 var ødelagt. Den røde hærs flyvåpen hevdet på sin side at de åtte flyene var sovjetiske, og at seks av dem var blitt skutt ned, to av deres flygere drept og en alvorlig såret. Feiltakelsen skyldtes «en kriminell handling av personer i det amerikanske flyvåpen.»16 Ironisk nok var det amerikanerne, i skikkelse av Allen Dulles fra OSS (Office of Strategic Services) i Bern, som fremkalte den største bruduljen med Sovjetunionen på denne tiden. Dulles hadde fått en henvendelse fra SS Obergruppenfiihrer Karl Wolff om en våpenhvile i Nord-Italia. Sovjet-ledelsens krav om å få delta i samtalene ble avvist, av frykt for at Wolff da kunne komme til å avbryte dem. Dette var en tabbe. Churchill erkjente at Sovjetunionen forståelig nok var skremt. Stalin fryktet tydeligvis en separatfred på Vestfronten. Det stadig til­ bakevendende marerittet hans var et gjenopplivet Wehrmacht med støtte av amerikanerne, selv om dette var en ulogisk frykt. Det store flertallet av Tysklands mest fryktinngytende formasjoner var enten blitt ødelagt, fanget eller omringet, og selv om amerikanerne hadde skaffet dem all verdens våpen, minnet Wehrmacht i 1945 lite om kampmaskinen av 1941. 148

ANGREPSmSl BERLIN

Stalin hadde også mistanke om at det veldige antallet Wehrmachttropper som overga seg til amerikanerne og britene i Vest-Tyskland, ikke bare røpet frykten for å bli fanger hos Den røde hær. Han trodde at det var en del av et bevisst forsøk på å åpne Vestfronten for å la amerikanerne og britene nå Berlin først. Faktisk var årsaken til de store kapitulasjonene på den tiden Hitlers avvisning av noen form for tilbaketrekning. Hvis han hadde trukket armeene sine tilbake for å forsvare Rhinen etter Ardenner-fiaskoen, ville de allierte ha stått overfor en meget vanskelig oppgave. Men det gjorde han ikke, og dette gjorde det mulig å fange så mange divisjoner vest for Rhinen. På samme måte var feltmarskalk Models fastlåste forsvar av Ruhr like redningsløst fortapt. «Vi har mye å takke Hitler for,» kommenterte Eisenhower senere.17 Uansett følte Churchill sterkt at før Stalins etterkrigshensikter i Sentral-Europa var klarlagt, var Vesten nødt til å kare til seg hvert eneste tilgjengelige gode kort til forhandlingene med ham. Nylige rapporter om det som skjedde i Polen, med massearrestasjoner av fremtredende personer som kanskje ikke ville støtte et sovjetisk styre, tydet sterkt på at Stalin ikke hadde til hensikt å tillate opprettelsen av en uavhengig regjering. Molotov var også blitt usedvanlig aggressiv. Han nektet å la vestlige representanter overhodet komme inn i Polen. Faktisk var hans generelle fortolkning av Jalta-avtalen svært annerledes enn det både briter og amerikanere hadde forstått som «bokstaven og ånden» i overenskomsten. Churchills tidligere tillitsfullhet, som var basert på at Stalin avsto fra innblanding i Hellas, var nå begynt å smuldre opp. Han hadde mistanke om at både han og Roosevelt var blitt ofre for et regulært bondefangerknep. Det lot til at Churchill fremdeles ikke var klar over at Stalin dømte andre ut fra seg selv. Det skulle vise seg at han hadde handlet ut fra prinsippet om at Churchill, etter alle sine bemerkninger på Jalta om at han var nødt til å forsvare temaet Polen i Underhuset, bare hadde trengt litt demokratisk ferniss som kunne holde eventu­ elle kritikere i ro til alt var ugjenkallelig ordnet. Nå lot det til at Sta­ lin var forbitret over Churchills fornyede klager over Sovjetunionens oppførsel i Polen. De sovjetiske myndigheter var fullt klar over de viktige politiske og 149

BERLIN-NEOERLAGET 1945

militære uoverensstemmelsene mellom de vestallierte, selv om de ikke straks kjente alle detaljene. Kløften ble enda større etter Eisenhowers SCAF-252-melding til Stalin. Eisenhower ble såret over den rasende britiske reaksjonen, og skrev senere at den allierte overkommandoen etter Tedders besøk i Moskva i januar hadde tillatt ham å kommu­ nisere direkte med Moskva «i saker som var av utelukkende militær karakter».18 «Senere under felttoget ble min fortolkning av denne autorisasjonen skarpt kritisert av Mr. Churchill,» skrev han. «Vans­ keligheten oppsto på grunn av den eldgamle sannhet at politikk og miliær aktivitet aldri kan skilles helt.» Uansett avslørte Eisenhowers synspunkt om at Berlin i seg selv «ikke lenger var et spesielt viktig mål» en forbløffende naivitet.19 Det ironiske er imidlertid at Eisenhowers beslutning om å unngå Berlin nesten sikkert var riktig, skjønt av fullstendig gale grunner. For Stalin var Den røde hærs erobring av Berlin ikke et spørsmål om for­ handlingsposisjoner i etterkrigsspillet. Han betraktet den som langt viktigere enn som så. Hvis noen av de vestallierte styrkene hadde krysset Elben og satt kursen mot Berlin, ville de nesten sikkert ha fått varselskudd fra sovjetisk flyvåpen, og fra artilleriet hvis det var innen rekkevidde. Stalin ville ikke hatt noen anfektelser ved å fordømme de vestallierte og beskylde dem for kriminell eventyrlyst. Mens Eisenho­ wer grovt undervurderte betydningen av Berlin, undervurderte Chur­ chill på sin side både Stalins faste beslutning om å sikre seg Berlin for enhver pris og den ekte moralske forbitrelsen som ville ha møtt ethvert vestlig forsøk på å snappe Den røde hærs krigsbytte rett for nesen på den.

I slutten av mars, mens britiske og amerikanske stabssjefer var uenige om Eisenhowers planer, la Stauka i Moskva siste hånd på planene for «Operasjon Berlin». Zjukov forlot hovedkvarteret sitt om morgenen 29. mars for å fly tilbake til Moskva, men dårlig vær tvang ham ned i Minsk like etter middag. Han tilbrakte ettermiddagen i samtale med Ponomarenko, sekretæren for kommunistpartiet i Hviterussland, og da været fremdeles ikke var blitt bedre, tok han toget til Moskva. Atmosfæren i Kreml var ytterst spent. Stalin var overbevist om at tyskerne ville gjøre alt som var mulig for å få til en avtale med de vest150

RNGREPSmSi BERLIN

allierte for å holde Den røde hær stangen i øst. Amerikanernes samta­ ler i Bern med general Wolff om en mulig våpenhvile i Nord-Italia lot til å bekrefte hans verste frykt. Men den sovjetiske ledelsens intense mistanker klarte ikke å ta Hitlers fanatisme i betraktning. Personer rundt ham kunne nok komme med fredsfølere, men Hitler selv visste at kapitulasjon i en hvilken som helst form, selv til de vestallierte, ikke bød på noen fremtid for ham, bortsett fra ydmykelse og galge. Det kunne ikke bli noen avtale uten en form for palassrevolusjon mot Der Fiihrer. Zjukov, som skulle ha ansvaret for erobringen av Berlin, delte også Stalins frykt for at tyskerne skulle åpne fronten mot britene og ame­ rikanerne. Den 27. mars, to dager før Zjukov dro til Moskva, skrev Reuters’ korrespondent ved 21. armégruppe at britiske og amerikanske tropper med kurs for hjertet av Tyskland ikke møtte noen motstand. Reuters’ rapport fikk alarmklokkene til å ringe i Moskva.20 «Den tyske fronten i vest har brutt fullstendig sammen,» var det første Stalin sa til Zjukov da han endelig nådde Moskva. «Det later til at Hitlers menn ikke ønsker å ta noen forholdsregler for å stanse de alliertes fremrykning. Samtidig forsterker de gruppene sine på hoved­ aksene mot oss.» Stalin pekte på kartet, så slo han ut asken av pipen sin. «Jeg tror vi kommer til å få en hard kamp.»21 Zjukov la frem etterretningskartet sitt fra fronten, og Stalin grans­ ket det. «Når kan troppene våre begynne å rykke frem på aksen mot Berlin?» spurte han. «1. hviterussiske front er klar til å rykke frem om to uker,» svarte Zjukov. «Antakelig vil 1. ukrainske front være klar samtidig. Og ifølge våre informasjoner vil 2. hviterussiske front bli oppholdt til midten av april med å likvidere fienden ved Danzig og Gdynia.» «Nåvel, da får vi bare begynne uten å vente på Rokossovskijs front,» svarte Stalin. Han gikk bort til skrivebordet og bladde gjennom noen dokumenter, så rakte han Zjukov et brev. «Se her, les dette,» sa han. Ifølge Zjukov var brevet fra «en utenlandsk sympatisør» som ga den sovjetiske ledelsen tips om hemmelige forhandlinger mellom de vest­ allierte og nazistene. Det ble imidlertid fremholdt at amerikanerne og britene hadde avslått det tyske forslaget om separatfred, men mulig­ heten for at tyskerne åpnet veien til Berlin «kunne ikke utelukkes». 151

BERLIN-NEDERLAGET 1945

«Nå, hva sier du til dette?» sa Stalin. Uten å vente på svar sa han: «Jeg tror at Roosevelt ikke vil bryte Jalta-avtalen, men når det gjelder Churchill ... så er han i stand til alt.» 31. mars kl. 20 dro De forente staters ambassadør Averell Harriman og hans britiske motpart, sir Archibald Clerk Kerr, til Kreml, ledsaget av general Deane. De traff Stalin, general Antonov og Molotov. «Stalin ble overlevert en engelsk og russisk tekst til meldingen i (Eisenhowers) SCAF-252,» rapporterte Deane sent samme kveld. «Etter at Stalin hadde lest Eisenhowers melding, viste vi på kartet ope­ rasjonene som var beskrevet i meldingen. Stalin reagerte øyeblikkelig og sa at planen lot til å være god, men at han selvsagt ikke kunne uttale seg bindende før han hadde konsultert staben sin. Han sa at han ville gi oss et svar i morgen. Han lot til å være velvillig innstilt overfor angrepsretningen i det sentrale Tyskland, og også overfor sekundærangrepet i sør. Vi understreket hvor viktig det var å innhente Stalins synspunkter for at planene kunne bli skikkelig utarbeidet ... Stalin var svært imponert over antallet krigsfanger som var blitt tatt i mars måned, og sa at dette utvilsomt ville bidra til en snarlig avslutning på krigen.» Så snakket Stalin om alle frontene bortsett fra den kritiske Oder-fronten. Han anslo at «bare omtrent hver tredje tysker ønsker å slåss». Han kom igjen tilbake til Eisenhowers melding. Han sa at «planen for Eisenhowers hovedinnsats var god, fordi den gjennom­ førte det aller viktigste målet, som var å dele Tyskland i to» ... «Han mente at tyskernes siste forsvarsstilling antakelig ville bli i fjellene i vestre Tsjekkoslovakia og i Bayern.»22 Sovjet-lederen var tydeligvis oppsatt på å støtte tanken om en tysk nasjonal siste skanse i sør. ♦

Neste morgen, 1. april, mottok Stalin marskalkene Zjukov og Konev på sitt store kontor i Kreml, med det lange konferansebordet og port­ rettene av Suvorov og Kutusov på veggen. General Antonov, generalstabssjefen, og general Sjtemenko, operasjonssjefen, var også til stede. «Er dere klar over hvordan situasjonen utvikler seg?» spurte Stalin de to marskalkene.23 Zjukov og Konev svarte forsiktig at det var de, ifølge de opplysninger de hadde mottatt. «Les telegrammet for dem,» sa Stalin til general Sjtemenko. Denne 152

ANGREPSmSl BERLIN

meldingen, øyensynlig fra en av Den røde hærs liaisonoffiserer ved SHAEF-hovedkvarteret, hevdet at Montgomery ville sette kursen mot Berlin og at Pattons Tredje armé også ville avvike fra fremstøtet mot Leipzig og Dresden for å angripe Berlin sørfra. Stavka hadde allerede hørt om kriseplanen som gikk ut på å droppe fallskjermdivisjoner over Berlin i tilfelle av et plutselig sammenbrudd av nazi-regimet. Alt dette var åpenbart innarbeidet i en alliert plan om å innta Berlin først, under dekke av å hjelpe Den røde hær. Man kan selvsagt ikke utelukke muligheten for at Stalin hadde forfalsket telegrammet for å legge press på både Zjukov og Konev. «Nåvel,» sa Stalin og mønstret de to marskalkene sine. «Hvem kommer til å innta Berlin - blir det oss eller de allierte?» «Det er vi som kommer til å innta Berlin,» svarte Konev øyeblik­ kelig, «og vi inntar den før de allierte.» «Så det tror du,» svarte Stalin med et svakt smil. «Og hvordan vil du klare å organisere tropper nok til det? Hovedstyrken din er på sørflanken (etter Schlesien-operasjonen), og du vil bli nødt til å foreta atskillige omgrupperinger.» «Du behøver ikke å bekymre deg, kamerat Stalin,» sa Konev. «Fron­ ten vil gjennomføre alle de nødvendige tiltakene.» Konevs ønske om å komme før Zjukov til Berlin var ikke til å ta feil av, og Stalin, som likte å skape rivalisering mellom sine underordnede, var tydelig for­ nøyd. Antonov la frem helhetsplanen, og deretter la Zjukov og Konev frem sine planer. Stalin foretok bare én endring. Han var ikke enig i Stavkas demarkasjonslinje mellom de to frontene. Han lente seg frem med blyanten og klorte ned en linje vest for Lubben, 60 kilometer sørøst for Berlin. «I tilfelle av alvorlig motstand på de østlige inn­ fartsveiene til Berlin, noe som opplagt kommer til å skje,» sa han og vendte seg mot Konev, «bør 1. ukrainske front være klar til å angripe med tankarmeer fra sør.»24 Stalin godkjente planene, og ga ordre til at operasjonen skulle være klar «på kortest mulig tid, og i hvert fall ikke senere enn 16. april».25 Som den offisielle russiske historien uttrykker det: «Stavka arbeidet i stort tempo, av frykt for at de allierte ville være raskere enn sov­ jetiske tropper med å innta Berlin.»26 Det var mye som måtte koor­ 153

BERLIN-NEDERLAGET 1945

dineres. Operasjonen for erobringen av Berlin omfattet 2,5 millioner mann, 41 600 kanoner og bombekastere, 6250 tanks og selvdrevne stormkanoner og 7500 fly. Stalin var utvilsomt tilfreds med det faktum at han konsentrerte en langt mektigere motorisert styrke for å innta hovedstaden i Das Reich enn Hitler hadde mønstret for å invadere hele Sovjetunionen. Etter hovedkonferansen 1. april besvarte Stalin Eisenhowers mel­ ding som hadde gitt nøyaktige detaljer om forestående amerikanske og britiske operasjoner. Sovjet-lederen informerte den amerikanske øverstkommanderende om at hans plan «fullstendig stemte overens» med Den røde hærs planer.27 Så forsikret Stalin sin tillitsfulle allierte om at «Berlin har mistet sin tidligere strategiske betydning», og at den sovjetiske kommandoen bare ville sende annenrangs styrker mot byen. Den røde hær ville rette hovedslaget sitt mot sør, for å knytte forbindelsen med de vestallierte. Fremrykningen av hovedstyrkene ville starte omtrent i annen halvdel av mai. «Men denne planen kan komme til å gjennomgå visse endringer, avhengig av forholdene.» Det var den største aprilsnarr i moderne historie.

154

1 0

KÅMÅR I LJAE N OG GENERALSTABEN

Under sluttfasen av det sovjetiske stormløpet mot Pommern ga gene­ ral von Tippelskirch en kveldsmottakelse for utenlandske militærattasjeer ute ved Mellensee. De dro dit vesentlig fordi det bød på en god anledning til å høre noe annet enn den offisielle versjonen av begi­ venhetene, som knapt noen trodde på. Hovedstaden sydet av rykter. Noen var overbevist om at Hitler var døden nær av kreft og at kri­ gen snart ville ta slutt. Mange hvisket, kanskje med større grunn, at tyske kommunister raskt økte aktiviteten sin etter hvert som Den røde hær nærmet seg. Det var også snakk om et mytteri blant Volkssturmmennene. Tyske offiserer som var til stede denne kvelden, drøftet katastrofen i Pommern. De la skylden på manglende reserver. Ifølge den svenske militærattasjeen, major Juhlin-Dannfelt, endte samtalen med at tyske offiserer ga uttrykk for et sterkt håp om at seriøse forhandlinger ville komme i gang med britene. «Britene er delvis ansvarlige for Europas skjebne,» fikk han vite. «Og det er deres plikt å forhindre at tysk kultur blir utslettet av en rød stormflod.» Det lot til at tyske offiserer fremdeles trodde at hvis ikke Storbritannia hadde vært så plagsomt utholdende i 1940 og hele Wehrmachts kraft var blitt konsentrert mot Sovjetunionen i 1941, ville utfallet blitt avgjørende annerledes. «Enkelte av de tilstedeværende ble svært sentimentale, og det hele virket ganske trist,» konkluderte Juhlin-Dannfelt.1 Selv om tyske offiserers selvbedrag var forskjellig fra illusjonene i Hitlers hoffkretser, var det ikke mindre dyptgripende. Den egentlige beklagelsen over invasjonen av Sovjetunionen var at den ikke lyktes. Til skjensel for den tyske hær hadde ikke mer enn et lite mindretall av offiserene vært oppriktig indignerte over virksomheten til SS Ein155

BERLIN-NEDERLAGET 1945

satzgruppen og andre halvmilitære formasjoner. I løpet av de ni siste månedene hadde antinazistiske følelser utviklet seg i militære kretser, delvis på grunn av den grusomme behandlingen av deltakerne i juliattentatet, men særlig som et resultat av Hitlers grove utakknemlighet og fordommer overfor hæren i sin alminnelighet. Hans direkte avsky for generalstaben og forsøkene på å overføre skylden for sin egen katastrofale innblanding overfor feltkommandantene, ble tatt svært ille opp. I tillegg vakte begunstigelsen av Waffen SS når det gjaldt våpen, mannskaper og forfremmelser sterke følelser av bitterhet mot den nazistiske pretorianergarden. En høytstående Kriegsmarine-offiser fortalte Juhlin-Dannfelt om en konferanse nylig hvor høyere offiserer drøftet muligheten for et siste desperat angrep på Østfronten, for å presse Den røde hær tilbake til grensene fra 1939. «Hvis forsøket lykkes,» sa marineoffiseren, «da ville det være det rette tidspunktet for å starte forhandlinger. For å få til dette må Hitler fjernes. Da vil Himmler overta, og bli garantisten for opprettholdelse av ro og orden.»2 Denne tanken avslørte ikke bare en enorm mangel på fantasi. Den viste også at Wehrmacht-offiserene i Berlin ikke lot til å ha noen forståelse av forholdene ved fronten. Weichsel-Oder-operasjonen hadde knust den tyske hærs muligheter til å sette i gang en ny langvarig offensiv. Det eneste spørsmålet som gjensto, var hvor mange dager Den røde hær ville bruke på å nå Berlin fra fronten langs Oder, denne linjen som - etter hva de nå hørte med forferdelse - kanskje ville bli den fremtidige grensen mot Polen.

Begivenhetene som trappet opp konflikten mellom Hitler og Guderian til en krise, var knyttet til den ganske dystre festningsbyen Kiistrin, som lå mellom de to store sovjetiske brohodene tvers over Oder. Kiistrin var kjent som innfallsporten til Berlin. Den lå ved sammenløpet av elvene Oder og Warthe, 80 kilometer øst for Berlin og på begge sider av Reichsstrasse 1, hovedveien fra hovedstaden til Konigsberg. Kiistrin var brennpunktet for begge siders operasjoner. Zjukov ville forene de to brohodene - Bersarins 5. sjokkarmé holdt det nordlige og Tsjujkovs 8. gardearmé det søndre - for å gjøre klart et stort oppmarsjområde for den forestående Berlin-offensiven. Samtidig hadde Hitler insistert på et motangrep med fem divi156

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

sjoner fra Frankfurt an der Oder, for å omringe Tsjujkovs armé sørfra. Guderian hadde forsøkt å stanse Hitlers plan, fordi han visste at de verken hadde fly- eller artilleristøtte og heller ikke de nødvendige tanks til et slikt initiativ. Sammenbruddet 22. mars, den dagen da Himmler doserte for Heinrici i hovedkvarteret til Armégruppe Weichsel, skjedde da divisjonene ble omgruppert foran offensiven. 25. pansergrenaderdivisjon trakk seg ut av Kiistrin-korridoren før avløsningen var klar. Bersarins 5. sjokkarmé og Tsjujkovs 8. gardearmé rykket innover etter tidligere ordre fra Zjukov, og klarte å avskjære Kiistrin. Guderian håpet imidlertid fremdeles at fredsforhandlinger kunne redde Wehrmacht fra fullstendig ødeleggelse. Den 21. mars, dagen før tapet av Kustrin-korridoren, hadde han tatt kontakt med Himmler i Rikskanselliets hage, hvor han hadde «spasert sammen med Hitler blant ruinene.» Hitler gikk, og lot de to mennene snakke sammen. Guderian sa rett frem at krigen ikke lenger kunne vinnes. «Det eneste problemet nå er raskest mulig å gjøre slutt på den meningsløse ned­ slaktingen og bombingen. Bortsett fra Ribbentrop er De den eneste som fremdeles har kontakter i nøytrale land. Siden utenriksministeren har vist seg uvillig til foreslå for Hitler at forhandlinger settes i gang, må jeg be Dem om å gjøre bruk av Deres kontakter og gå sammen med meg til Hitler og be ham inntrengende om å få i stand en våpen­ hvile.»3 «Min kjære generaloberst,» svarte Himmler, «det er ennå for tidlig for noe slikt.» Guderian ga seg ikke, men enten var Himmler frem­ deles redd for Hitler - som Guderian trodde - eller så spilte han kortene sine omhyggelig. En av hans fortrolige i SS, Gruppenfiihrer von Alvensleben, henvendte seg til oberst Eismann ved Armégruppe Weichsel, og fortalte ham i strengeste hemmelighet at Himmler ønsket å ta kontakt med de vestallierte gjennom grev Folke Bernadotte fra det svenske Røde Kors. Eismann svarte at for det første trodde han det var for sent til at noen vestlig leder ville overveie betingelser, og for det annet at Himmler forekom ham å være «den mest uskikkede mannen i hele Tyskland til slike forhandlinger».4 Senere på kvelden 21. mars, like etter Guderians kontakt med Himmler, sa Hitler til stabssjefen for hæren at han burde ta syke157

BERLIN-NEDERLAGET 1945

permisjon på grunn av sine hjerteproblemer. Guderian svarte at med general Wenck fremdeles rekonvalesent etter bilulykken og general Krebs såret i det kraftige bombeangrepet på Zossen seks dager før, kunne han ikke forlate sin post. Guderian hevder at mens de snakket sammen, kom en adjutant inn for å fortelle Hitler at Speer ønsket å treffe ham. (Han må ha forvekslet datoen eller hendelsen, for Speer var ikke i Berlin på den tiden.) Hitler eksploderte og nektet. «Hver gang noen ønsker å treffe meg alene,» beklaget han seg åpenbart overfor Guderian, «er det fordi han har noe ubehagelig å fortelle meg. Jeg orker ikke flere av disse jobspostene. Memorandaene hans begynner med ordene: ‘Krigen er tapt!’ Og det er det han vil fortelle meg nå. Jeg låser alltid memorandaene hans inn i safen, uleste.» Ifølge adjutanten hans, Nicolaus von Below, stemte ikke dette. Hitler leste dem. Men som Hitlers reaksjon på tapet av broen ved Remagen viste, hadde han bare én reaksjon på katastrofer. Det var å skylde på andre. Den dagen, 8. mars, var Jodl kommet personlig til konferansen for å fortelle Hitler at broen ikke var blitt sprengt. «Hitler ble da svært stille,» sa en stabsoffiser som hadde vært til stede, «men neste dag raste han.»5 Han ga ordre til summarisk henrettelse av fem offiserer, en beslutning som forskrekket Wehrmacht. Selv Waffen SS fant snart ut at den ikke var fritatt for Der Fiihrers raserianfall. Hitler fikk vite av enten Bormann eller Fegelein, som begge var ivrige etter å undergrave Himmlers posisjon, at Waffen SS-divisjoner i Ungarn hadde trukket seg tilbake uten ordre. Som en ydmykende straff besluttet Hitler å ta fra Waffen SS - inklusive sin personlige liv­ vakt, Leibstandarte Adolf Hitler - de høyt verdsatte armbindene deres som viste rangen innen divisjonen. Himmler ble tvunget til selv å iverk­ sette ordren. «Dette besøket hans i Ungarn brakte ham ikke mye hen­ givenhet fra Waffen SS’ side,» noterte Guderian uten særlig beklagelse.6

Angrepet for å unnsette Kiistrin, som Hitler fremdeles nektet å oppgi, fant sted 27. mars. General Busse, kommandanten for Niende armé, var den motvillige orkestrator. Operasjonen ble en kostbar fiasko, selv om den i første omgang overrumplet 8. gardearmé. Tysk panser og infanteritropper på åpen mark ble massakrert av sovjetisk artilleri og flyvåpen. 158

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

Under den 90 minutter lange kjøreturen neste dag fra Zossen inn til situasjonskonferansen i Berlin gjorde Guderian det klart overfor sin adjdutant, major Freytag von Loringhoven, hva han hadde tenkt å gjøre. «I dag skal jeg virkelig gi ham klar beskjed,» sa han i baksetet på den digre Mercedesen.7 Atmosfæren i bunkeren i Rikskanselliet var spent allerede før gene­ ral Burgdorf meldte Hitlers ankomst med sitt vanlige rop - «Meine Herren, der Fiihrer kommt!»s Dette var signalet for alle til å innta grunnstilling og gjøre nazi-hilsen. Keitel og Jodl var der, det samme var general Busse, som Hitler hadde tilkalt sammen med Guderian for å forklare Kiistrin-fiaskoen. Mens Jodl viste sin vanlige «iskalde mangel på følelser»,9 var Guderian tydeligvis i en krakilsk sinnsstemning. Hitlers innstilling ble opplagt ikke forbedret av at han nettopp hadde fått vite at general Pattons tanks hadde nådd utkanten av Frankfurt am Main. General Busse fikk beskjed om å avgi rapport. Mens Busse snakket, viste Hit­ ler en økende utåmodighet. Plutselig forlangte han å få vite hvorfor angrepet hadde mislykkes. Og før Busse eller noen annen hadde fått sjansen til å svare, begynte han en ny tirade mot offiserkorpsets og generalstabens udugelighet. I denne saken bebreidet han Busse for ikke å ha brukt artilleriet sitt. Guderian grep inn for å opplyse Hitler om at general Busse hadde brukt alle de artillerigranater som var tilgjengelige for ham. «Da burde De ha sørget for at han fikk flere!» skrek Hitler tilbake. Freytag von Loringhoven la merke til at Guderians ansikt ble rødt av sinne mens han forsvarte Busse. Stabssjefen endret temaet til å dreie seg om Hit­ lers avslag på å trekke divisjonene fra Kurland til forsvaret av Berlin. Krangelen ble fort opptrappet til voldsom heftighet. «Hitler ble blekere og blekere,» merket Freytag von Loringhoven seg, «mens Guderian ble rødere og rødere.»10 Vitnene til dette ordskiftet ble dypt forskrekket. Freytag von Loring­ hoven snek seg ut av konferanserommet og bestilte en ilsamtale til general Krebs i Zossen. Han forklarte situasjonen, og foreslo at han skulle avbryte møtet med et påskudd. Krebs var enig, og Freytag von Loringhoven gikk tilbake til rommet for å gi Guderian beskjed om at Krebs hadde et presserende behov for å snakke med ham. Krebs 159

BERLIN-NEDERLAGET 1945

snakket med Guderian i ti minutter, og i løpet av denne tiden roet stabssjefen seg ned. Da han vendte tilbake til Hitler, var Jodl i gang med en rapport om utviklingen i vest. Hitler insisterte på at alle skulle forlate rommet, bortsett fra feltmarskalk Keitel og general Guderian. Han ga Guderian beskjed om at han måtte forlate Berlin for å gjen­ vinne helsen. «Om seks uker vil situasjonen være meget kritisk. Da kommer jeg til å ha et uoppsettelig behov for Dem.» Keitel spurte ham hvor han ville dra på permisjon. Guderian var mistenksom overfor motivet hans, og svarte at han ikke hadde lagt noen planer. Stabsoffiserene i Zossen og i Armégruppe Weichsels hovedkvarter var rystet over dagens begivenheter. Hitlers avskjedigelse av Guderian sendte dem inn i en dyster sinnsstemning. De led allerede av det som oberst de Maiziére beskrev som «en blanding av nervøs energi og transe» og en følelse av å «måtte gjøre sin plikt mens man samtidig skjønte at denne plikten var fullstendig meningsløs.»11 Hitlers avvis­ ning av militær logikk brakte dem til fortvilelse. De forsto omsider at diktatorens karisma var basert på en «kriminelle Energie» og en fullstendig ringeakt for godt eller ondt. Selv om den alvorlige person­ lighetsforstyrrelsen hans ikke helt kunne defineres som sinnssykdom, hadde den utvilsomt gjort ham sinnsforvirret. Hitler hadde identifisert seg så fullstendig med det tyske folk at han trodde at alle som satte seg opp mot ham, satte seg opp mot det tyske folk i sin alminnelighet, og hvis han skulle dø, kunne ikke det tyske folk overleve uten ham. General Hans Krebs, Guderians nestkommanderende, ble utnevnt til ny stabssjef. «Denne kortvokste, bebrillede og lett hjulbente mannen gikk rundt med et evinnelig smil og et litt faunaktig preg,» skrev en stabsoffiser.12 Han hadde et skarpt, ofte sarkastisk vidd, og hadde all­ tid den riktige vitsen eller anekdoten til enhver anledning. Krebs, som var stabsoffiser og ikke feltkommandant, var den typiske nestkom­ manderende, og det var akkurat det Hitler ønsket seg. Krebs hadde vært militærattasjé i Moskva i 1941 like før den tyske invasjonen av Sovjetunionen.13 Og til å være en offiser i Wehrmacht nøt han den usedvanlige æren av å ha blitt slått på skulderen av Stalin. «Vi må alltid forbli venner, uansett hva som skjer,» hadde Sovjet-lederen sagt til ham da, mens de tok farvel med den japanske utenriksministeren 160

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

på en jernbaneperrong i Moskva tidlig i 1941. «Det er jeg overbevist om,» hadde Krebs svart, etter at han raskt var kommet seg av over­ raskelsen.14 Men feltkommandanter hadde liten respekt for Krebs’ opportunisme. Han var kjent som «mannen som kunne gjøre hvitt til svart».15 Ved Guderians avgang ba Freytag von Loringhoven om å bli sendt til en frontdivisjon, men Krebs insisterte på at han fortsatte sammen med ham. «Krigen er uansett over,» sa han. «Jeg vil at du skal hjelpe meg i denne siste fasen.» Freytag von Loringhoven følte seg forpliktet til å være enig. Han trodde at Krebs var en «ikke-nazist», og at han hadde avslått å slutte seg til juli-attentatet bare fordi han var overbevist om at forsøket kom til å mislykkes. Men andre merket seg at gene­ ral Burgdorf, en gammel klassekamerat fra krigsakademiet, overtalte Krebs til å slutte seg til Bormann-Fegelein-kretsen. Det lå antakelig i Bormanns planer at en lojal Krebs ville sikre lydighet i hæren. Det lot til at Bormann med tyrenakken og gummifjeset samlet tilhengere til den dagen som raskt nærmet seg da han håpet å overta sin herres rolle. Det så ut til at han hadde øremerket Fegelein, yndlingskameraten fra den private saunaen hvor de utvilsomt skrøt for hverandre av sine tallrike erobringer, som den fremtidige Reichsfiihrer SS. Stabsoffiserer fra Zossen og Armégruppe Weichsel betraktet hoffet i Det tredje rike med forferdet fascinasjon. De holdt også øye med Hitlers behandling av omgivelsene sine, i tilfelle den ga uttrykk for en endring i gunst og dermed i maktkampen. Hitler tiltalte den fallerte Goring som ‘Herr Reichsmarschall’ i et forsøk på støtte opp under den beskjedne verdigheten han hadde igjen. Selv om Hitler stadig hadde et fortrolig ’du '-forhold til Himmler, hadde Der Reichsfiihrer SS mistet makt siden glansdagene sine etter juli-attentatet. På den tiden hadde det virket som om Himmler, som sjef for Waffen SS og Gestapo, var den eneste motvekten mot hæren. Selv om Goebbels’ propagandatalenter var av avgjørende betyd­ ning for den nazistiske bevegelsen under nedturen, var han ennå ikke blitt godtatt med samme grad av fortrolighet som han hadde hatt før kjærlighetsaffæren med en tsjekkisk skuespillerinne. Hitler var blitt rystet over at et ledende medlem av nazi-partiet kunne overveie skils­ misse, og hadde tatt parti for Magda Goebbels. Der Reichsminister 161

BERLIN-NEDERLAGET 1945

fur Propaganda var blitt tvunget til å opprettholde regimets familie­ verdier. Storadmiral Donitz ble foretrukket på grunn av sin absolutte loja­ litet, og fordi Hitler oppfattet den nye generasjonen av u-båter som det mest lovende hevnvåpenet. I tyske marinekretser var Donitz kjent som «Hitlerjunge Quex» - den trofaste nazi-unggutten i en berømt propagandafilm - fordi han var «talerør for sin Fiihrer».16 Men Bor­ mann lot til å være det mest innflytelsesrike medlem av «Kamariljaen». Hitler kalte sin uunnværlige assistent og sjef for administrasjonen for «kjære Martin». Offiserene holdt også øye med den drepende konkurransen mellom de antatte arvingene innen «Kamariljaen». Himmler og Bormann til­ talte hverandre med «du», men den «gjensidige respekten hvilte på tynn is». De la også merke til at Fegelein, som «stakk den skitne fin­ geren sin ned i alt mulig», gjorde sitt best for å undergrave Himmler, en mann som han hadde søkt og oppnådd vennskap hos.17 Det later til at Himmler ikke var klar over forræderiet. Han tillot sjenerøst sin underordnede, utvilsomt som Der Fiihrers antatte svoger, å tiltale seg med «du». Eva Braun hadde allerede vendt tilbake til Berlin for å være ved sin tilbedte Fiihrers side til siste slutt. Den vanlige oppfatningen at tilba­ kereisen hennes fra Bayern skjedde mye senere og var helt uventet, blir motsagt av Bormanns dagboksopptegnelser onsdag 7. mars: «I kveld dro Eva Braun til Berlin med et kurértog.»18 Hvis Bormann kjente til reiseplanene hennes, så visste trolig også Hitler om dem. 13. mars, en dag da 2500 berlinere døde under luftangrep og ytter­ ligere 120 000 fant seg hjemløse, beordret Bormann «av sikkerhets­ grunner» at fanger måtte flyttes fra områder i nærheten av fronten til det indre av Das Reich.19 Det er ikke helt klart om denne instruksen også påskyndet det allerede eksisterende SS-programmet for evakue­ ring av konsentrasjonsleirer som var truet av fremrykkende tropper. Drapene på syke fanger og dødsmarsjene med de overlevende fra kon­ sentrasjonsleirene var antakelig den mest grufulle prosessen under Det tredje rikes fall. De som var for svake til å marsjere og de som ble oppfattet som politisk farlige, ble som regel hengt eller skutt av SS eller 162

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

Gestapo. I enkelte tilfeller ble selv den lokale Volkssturm brukt som eksekusjonspelotonger. Likevel var menn og kvinner som ble dømt for å ha lyttet til en utenlandsk radiostasjon øyensynlig den største gruppen blant dem som ble definert som «farlige».20 Gestapo og SS reagerte også brutalt på rapporter om plyndringer, særlig hvis de dreide seg om fremmedarbeidere. Tyske borgere ble som oftest spart. I dette vanviddet av gjengjeldelse og hevn led italienske tvangsarbeidere mer enn nesten alle andre nasjonaliteter.21 Lidelsene skyldtes antakelig en nazistisk trang til å ta hevn over en tidligere alliert som hadde skiftet side. Kort etter at Bormann hadde utstedt ordren om evakuering av fan­ ger, fløy han 15. mars til Salzburg. I løpet av de tre neste dagene inspiserte han gruver i området. Hensikten med dette må ha vært å velge ut steder hvor man kunne skjule nazistisk krigsbytte og Hitlers private eiendeler. Han var tilbake i Berlin 19. mars, etter en nattlig tog­ tur. Senere samme dag utstedte Hitler det som ble kjent som «Nero»eller «brent jord «-ordren. Alt som kunne være til nytte for fienden skulle ødelegges når man trakk seg tilbake. Denne timingen, like etter Bormanns reise for å skjule nazi-bytte, var en ironisk tilfeldighet. Det var Albert Speers siste memorandum som plutselig hadde utløst Hitlers krav om gjennomføring av den brente jords politikk helt til den bitre slutt. Da Speer tidlig om morgenen samme dag forsøkte å overtale Hitler til ikke å sprenge broer unødig, fordi ødeleggelsen betydde «eliminering av alle videre muligheter for det tyske folk til å overleve», avslørte Hitlers svar forakten han følte for dem alle sam­ men.22 «Denne gangen skal du få et skriftlig svar på ditt memoran­ dum,» sa Hitler til ham. «Hvis krigen er tapt, er folket også tapt (og) det er ikke nødvendig å bekymre seg for dets behov for elementær overlevelse. Tvert imot er det best for oss å ødelegge også alt slikt. For nasjonen har vist seg å være svak, og fremtiden tilhører utelukkende de sterke folkene fra øst. De som blir igjen etter denne kampen, er uansett bare de utilstrekkelige, for de gode vil være døde.»23 Speer, som hadde reist direkte til feltmarskalk Models hovedkvar­ ter i Ruhr for å overtale ham til ikke å ødelegge jernbanesystemet, mottok Hitlers skrevne svar om formiddagen 20. mars. «Alt militært, transport-, sambands- og forsyningsutstyr, samt alle materielle ver163

BERLIN-NEOERLAGET 1945

dier innenfor Das Reichs territorium» skulle ødelegges. Reichsminister Speer ble fratatt alt sitt ansvar på dette området, og hans ordre om bevaring av fabrikker skulle øyeblikkelig tilbakekalles. Speer hadde smart benyttet seg av et anti-defaitistisk argument, ved å si at fabrikker og andre bygninger ikke burde ødelegges fordi de utvilsomt ville bli gjenerobret i et motangrep, men nå hadde Hitler gjennomskuet tak­ tikken hans. Et av de mest påfallende aspektene ved denne menings­ utvekslingen var at Speer først etter at han mottok sin velynders svar endelig skjønte at Hitler var en «kriminell». Etter å ha inspisert fronten fra feltmarskalk Models hovedkvarter, vendte Speer tilbake til Berlin 26. mars. Han ble tilkalt til Rikskanselliet. «Jeg har mottatt rapporter om at du ikke lenger er i samklang med meg,» sa Hitler til sin tidligere protesjé. «Det er tydelig at du ikke lenger tror at krigen kan vinnes.» Han ville sende Speer på permisjon. Speer foreslo i stedet avskjed, men Hitler nektet.24 Selv om Speer offisielt var avsatt, klarte han fremdeles å motarbeide de Gauleiterne som ville utføre Hitlers ordre, fordi han fremdeles hadde kontrollen over sprengstofflagrene. Men 27. mars utstedte Hitler enda en ny ordre, som krevde «total tilintetgjørelse ved hjelp av sprengning, brann eller demontering» av alle jernbane- og andre transportsystemer og all kommunikasjon, inkludert telefon, telegraf og kringkasting. Speer vendte tilbake til Berlin tidlig om morgenen 29. mars, og tok kontakt med en del velvillig innstilte generaler, blant dem den nylig avsatte Guderian, samt de minst fanatiske Gauleiterne, for å finne ut om de støttet planen hans om fortsatt å motarbeide Hitlers ødeleggelsesvanvidd. Med en «begravelseslatter» advarte Guderian ham om «ikke å miste hodet».25 Samme kveld begynte Hitler med å advare Speer om at han oppførte seg forrædersk. Han spurte igjen Speer om han fremdeles trodde at krigen kunne vinnes. Speer sa at det gjorde han ikke. Hitler hevdet at det var «umulig å fornekte håpet om endelig seier».26 Han snakket om skuffelsene i sin egen karriere, et yndlingsrefreng som også blandet hans egen skjebne sammen med Tysklands. Han forlangte og rådet Speer «til å angre og ha tiltro». Speer fikk et døgn til å finne ut om han kunne få seg til å tro på seier. Hitler, som tydeligvis var engste164

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

lig for å miste sin dyktigste minister, ventet ikke til ultimatumet var utløpt. Han ringte til Speer på kontoret hans i rustningsministeriet på Pariserplatz. Speer dro tilbake til bunkeren i Rikskanselliet. «Nåvel?» ville Hitler vite. «Mein Fiihrer, jeg står betingelsesløst bak Dem,» svarte Speer, som plutselig bestemte seg for å lyve. Hitler ble rørt. Øynene ble fylt av tårer, og han trykket varmt Speers hånd. «Men det vil være en god hjelp,» fortsatte Speer, «hvis De øyeblikkelig vil gjenopprette min myndighet til å gjennomføre 19. mars-dekretet.» Hitler var straks enig, og ga ham beskjed om å utforme en bemyndigelse som han ville undertegne. I dette dokumentet krevde Speer at nesten alle beslutninger om rase­ ringer skulle tas av ministeren for rustning og krigsproduksjon, det vil si han selv. Hitler må ha hatt en følelse av å bli lurt, men likevel later det til at det største behovet hans var å få yndlingsministeren tilbake i folden. I mellomtiden utstedte Bormann ordre gjennom Gauleiterne på en lang rekke områder. Han ble for eksempel gjort oppmerksom på at leger allerede utførte aborter på mange voldtektsofre som kom som flyktninger fra østområdene. Den 28. mars bestemte han at situa­ sjonen måtte reguleres, og sendte ut en instruks som ble klassifisert som «Høyst konfidensiell!» Enhver kvinne som under disse forhold anmodet om abort, måtte først forhøres av en offiser i kriminalpoli­ tiet for å fastslå sannsynligheten for at hun virkelig var blitt voldtatt av en soldat fra Den røde hær, slik hun hevdet. Først da ville abort bli innvilget.27

Under sine forsøk på å forhindre unødig ødeleggelse var Speer en hyppig gjest i Armégruppe Weichsels hovedkvarter i Hassleben. Han oppdaget at general Heinrici var fullstendig enig i målet hans. Da Speer ble forhørt av amerikanerne etter nederlaget, hevdet han at han hadde antydet overfor Heinricis stabssjef, general Kinzel, at det måtte være mulig å trekke Armégruppe Weichsel tilbake til en posisjon vest for Berlin for å redde byen fra ytterligere ødeleggelser.28 Heinrici hadde nå fått ansvaret for forsvaret av Berlin, derfor arbeidet han og Speer sammen om hvordan man best kunne redde så mange broer som mulig fra rasering. Dette var ekstra viktig fordi 165

BERLIN-NEDERLAGET 1945

vannledninger og kloakkrør var en integrert del av brokonstruksjonene. Den 58 år gamle Heinrici var, ifølge en av hans mange beund­ rere i generalstaben, «i våre øyne det perfekte eksempel på den tradi­ sjonelle prøyssiske offiser.»29 Han var nylig blitt tildelt Ridderkorset med sverd og eikeblader. Denne «gråsprengte soldaten»30 kledde seg uvørent, og foretrakk frontsoldatens saueskinnsjakke og lærleggings fra første verdenskrig fremfor en smart generalstabsuniform. Adjut­ anten hans forsøkte forgjeves å overtale ham til i det minste å bestille en ny uniformsjakke. General Helmuth Reymann, en ikke særlig fantasifull offiser som var blitt overlatt kommandoen over forsvaret av Berlin, hadde planer om å sprenge alle byens broer. Med støtte av Heinrici spilte Speer derfor ut defaitist-kortet sitt igjen, og spurte Reymann om han trodde på seier. Reymann kunne selvsagt ikke si nei. Så overtalte Speer ham til å godta Heinricis kompromissforslag: å begrense demoleringsplanene til de fremste broene i Den røde hærs fremrykningslinje, og la broene i sentrum av hovedstaden være intakte. Etter møtet med Rey­ mann fortalte Heinrici til Speer at han ikke hadde til hensikt å kjempe en langvarig kamp om Berlin. Han håpet bare at Den røde hær ville komme dit raskt, og overrumple Hitler og nazi-lederne.

Staben ved hovedkvarteret i Hassleben ble forstyrret av en konstant strøm av lite velkomne besøkende. Gauleiter Greiser, som hadde hev­ det at han hadde viktige plikter i Berlin da han overlot de beleirede innbyggerne i Poznan til sin skjebne, var dukket opp i Armégruppe Weichsels hovedkvarter, og drev apatisk omkring. Han sa at han ønsket å arbeide som adjutant ved staben. Gauleiter Hildebrandt fra Mecklenburg og Gauleiter Stiirz fra Brandenburg dukket også opp, og forlangte å bli orientert om situasjonen. Det var bare ett spørsmål de egentlig ønsket å stille - «Wann kommt der Russe?» - men det våget de ikke riktig, fordi det var defaitistisk.31 Goring var også på hyppige besøk i Armégruppe Weichsels hoved­ kvarter fra sin prangende herregård Karinhall. Han gjorde mye vesen av Sonderstaffel - den spesielle planleggingsgruppen, ledet av det berømte Stuka-esset oberstløytnant Baumbach, som skulle kartlegge de sovjetiske broene og overfartspunktene ved Oder-brohodene og 166

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

slippe de nylig utviklede radiostyrte bombene. Kriegsmarine orga­ niserte også «Sprengboote», en eksplosiv utgave av Elizabeth-tidens brannskip, som skulle flyte nedover elven. Verken angrep fra luften eller fra elven førte til noen varige skader. Reparasjoner ble utført med store ofre av sovjetiske ingeniører som arbeidet i det iskalde van­ net. Mange av dem mistet livet i kulden eller ble tatt av strømmen. Oberst Baumbach innrømmet overfor hærens stabsoffiserer at det var meningsløst å fortsette. Det ville være bedre å la flybensinen som ble brukt, gå til de pansrede avdelingene. Baumbach, som ifølge oberst Eismann ikke hadde noen av «Primadonna-AllUren» som man fant hos mange jageress, var en realist, i motsetning til Der Reichsmarschall. Gorings forfengelighet var like latterlig som uansvarligheten hans. Ifølge en stabsoffiser ved Armégruppe Weichsel fikk de tindrende øynene og pelsbesetningen på den spesielt utformede uniformen ham til å ligne mer på «en lystig markedskone» enn på en riksmarskalk.32 Goring bar alle sine medaljer og tykke epåletter med gulltresser, og insisterte på å foreta inspeksjonsrunder. Deretter brukte han tid på å sende meldinger til armékommandanter om at mennene deres ikke hadde gjort skikkelig honnør for ham. Under en planleggingskonferanse i Hassleben beskrev han sine to fallskjermdivisjonerpå Oder-frontensom «Ubermenschen». «Deremå angripe med begge fallskjermdivisjonene mine,» erklærte han, «da kan dere sende hele den russiske hæren fanden i vold.»33 Goring ville ikke erkjenne at selv mange av offiserene slett ikke var fallskjermjegere, men Luftwaffe-personell som var overført til innsats i bakkekamp, noe de ikke hadde erfaring i. Hans høyt skattede 9. fallskjermdivisjson skulle vise seg å bli den første som brøt sammen da angrepet kom. Goring og Donitz beregnet å kunne stable på bena minst 30 000 mann fra enheter innen Luftwaffe- og Kriegsmarine-baser og kaste dem inn i slaget. At disse folkene praktisk talt ikke hadde fått noen opplæring, lot ikke til å bekymre dem. Det ble opprettet en marinedivisjon, med en admiral som divisjonssjef og bare én hæroffiser i staben til å gi dem råd om taktikk og stabsprosedyrer. For ikke å bli overgått i budkonkurransen mellom våpengrenene hadde SS opprettet flere politibataljoner og en motorisert brigade av personell fra hoved­ kvarterene i Waffen SS. Den ble kalt «Tusen og en natt». Kodenav167

BERIIN-NEDERLAGET 1945

nene innen SS ble underlig eksotiske etter hvert som slutten på Det tredje rike nærmet seg: Brigadens tankjegeravdeling fikk kodenavnet Suleika, og oppklaringsbataljonen fikk navnet Harem. Den 2. april foreslo en av Himmlers stabsoffiserer fra spesialtoget til Der Reichsfiihrer SS at ytterligere 4000 «fronthjelpere» kunne til­ føyes tallet på 25 000 mann som var anslått å komme fra Reichspost. Nazi-ledelsen forsøkte å oppnå målet «Der 800 000 Mann-Plan».34 Armégruppe Weichsels hovedkvarter fremholdt at hvis det ikke fantes våpen til alle disse utrente mennene, ville de bli verre enn ubrukelige. Men nazi-myndighetene var innstilt på å fordele noen panzerfauster blant dem og gi dem en håndgranat hver, slik at de kunne ta noen fiender med seg i døden. «Det var simpelthen intet mindre enn en ordre om massemord,» skrev oberst Eismann.35 Nazi-partiet forsøkte selv å holde liv i ideen om Freikorps Adolf Hitler. Bormann drøftet den fremdeles onsdag 28. mars «med doktor Kaltenbrunner».36 Medlemmer av SS var påfallende pedantiske når det gjaldt sine akademiske kvalifikasjoner. De var også ivrige etter å legge for dagen sine historiske kunnskaper i en tid da doktor Goebbels trakk frem hvert eneste eksempel på omslag i krigslykke til bruk i propagandafremstøtene sine. Frederik den store og Bliicher var blitt brukt for ofte, derfor anbefalte Kaltenbrunner for propagandaministeriet nederlaget til kong Darius av Persia.37 Armégruppe Weichsels to armeer fikk stort sett ugjennomførlige løfter fra nazi-ledelsen. General Hasso von Manteuffels såkalte Tredje panserarmé, på Oder-fronten nord for Niende armé, hadde ikke stort mer enn en eneste panserdivisjon. Hovedtyngden av divisjonene hans besto også av kombinerte bataljoner og rekrutter. General Busses Niende armé var et tilsvarende sammensurium. Den omfattet til og med et stormkanon-kompani kledd i ubåt-uniformer. Denne sektoren av Oderbruch-fronten var nesten utelukkende bemannet med rekruttavdelinger, som ble sendt fremover med en liten rasjon brød, tørre pølser og tobakk. Noen av soldatene var så unge at de fikk utlevert godterier i stedet for tobakk. Feltkjøkkener ble opprettet i landsbyene like bak linjene, og rekruttene ble sendt frem for å sette i gang med graving av skyttergraver. En kamerat var «en lidelsesfelle», skrev en av dem.38 De utgjorde ingen enhet i noen van­ 168

KAMfiR ILJAEN OG GENERALSTABEN

lig militær betydning av ordet. Ingen, selv ikke offiserene deres, visste hvilke plikter de hadde eller hva det var meningen at de skulle gjøre. De bare gravet seg ned og ventet. Vitsene ga uttrykk for sinnsstem­ ningen deres. En av de siste, fortalte en fanget soldat til sin sovjetiske forhørsleder, var «Livet er som en barneskjorte - kort og møkkete.»39 Tyske soldater med nok kamperfaring til å skjønne at det bare var dumt å ha det ubekvemt, satte sin ære i å skape en gemiitlich «jordbunker», som regel rundt to ganger tre meter, med små trestammer som holdt oppe en meter med jorddekke på oversiden. «Hoveddekningsgraven min var virkelig koselig,» skrev en soldat. «Jeg forvandlet den til et lite rom med et trebord og en benk.»40 Madrasser og dyner som var stjålet fra hus i nærheten sørget for resten av hjemmehyggen. Da lys fra bål eller røyk tiltrakk seg oppmerksomhet fra snikskyt­ tere, oppga soldatene snart barbering og vasking. Mot slutten av mars begynte rasjonene å bli dårligere. De fleste dagene fikk hver soldat et halvt Kommissbrot, et steinhardt militært brød, og litt lapskaus eller suppe som nådde frem til fronten om kvelden, kaldt og størknet, fra et feltkjøkken langt bakenfor. Hvis soldatene var heldige, fikk de en kvartliterflaske med schnapps hver, og svært tilfeldig « Frontkampferpdckchen» - små pakker til frontlinjesoldatene med kake, sukkertøy og sjokolade. Men hovedproblemet var mangelen på rent drikkevann. Derfor led mange soldater av dysenteri, og dekningsgravene deres ble svinestier. De unge rekruttenes ansikter ble snart magre av tretthet og stress. Angrep av Sjturmovik jagerbombefly i klarvær, «middagskonserten» av artilleri- og bombekasterild og tilfeldig granatild om natten, gjorde sin virkning. Fra tid til annen skjøt sovjetisk artilleri seg inn på til­ feldige bygninger fordi de kanskje huset en kommandopost, og så avfyrte de fosforgranater. Men for de unge og uerfarne var den mest skremmende opplevelsen en fire timers økt som vaktpost om natten. Alle var redde for at en sovjetisk oppklaringspatrulje skulle komme og snappe dem som en «tunge». Ingen rørte seg om dagen. En sovjetisk snikskytter skjøt Pohlmeyer, en av Gerhard Tillers kamerater i «Potsdam»-regimentet av offiserskadetter, tvers gjennom hodet da han klatret ut av åpningen i dekningsgraven sin. Otterstedt, som forsøkte å hjelpe ham, ble også plaf169

B E R LI N - N E D E R L R G E T 1945

fet ned. De oppdaget ikke munningsflammen, så de ante ikke hvor skuddet kom fra. Men tyskerne i denne sektoren hadde sin egen snik­ skytter. Han var «en helt gæern type,»41 som på fritiden kledde seg i en begravelsesagents svarte flosshatt og snippkjole, hvor han hadde festet det tyske gullkorset sitt, en tarvelig dekorasjon kjent som «speil­ egget». Eksentrisiteten ble antakelig tolerert på grunn av de 130 fulltreffene hans. Denne snikskytteren tok gjerne stilling i en låve like bak frontlinjen. Observatører med kikkert sendte ham meldinger fra skyt­ tergravene om mål. En dag da det skjedde lite, fortalte observatøren ham om en hund som løp omkring i de russiske stillingene. Hunden ble drept med ett skudd. Det var en så stor knapphet på ammunisjon at det nøyaktige antallet måtte rapporteres hver morgen. Erfarne kompanisjefer rapporterte et altfor høyt forbruk for å kunne bygge opp sine egne reserver til det store angrepet, som de visste måtte komme snart. I slutten av mars ble de tyske avdelingskommandantene stadig mer urolige. De hadde følelsen av at sovjeterne lekte med dem «som katten med musen», og bevisst oppnådde to mål samtidig. Kampen om brohodene på vestsiden av Oder gjaldt ikke bare opprettelsen av Den røde hærs springbrett mot Berlin, den kvernet også ned Niende armé og tvang den til å bruke opp de stadig mindre ammunisjonslagrene før det store angrepet. Det tyske artilleriet, som var begrenset til mindre enn et par granater dag­ lig pr. kanon, kunne ikke tillate seg å delta i artilleridueller. Derfor kunne sovjetiske kanonskyttere fritt sikte seg inn på spesielle mål, og gjøre seg klar til åpningsbombardementet. Den store offensiven mot Seelow-høydene i retning av Berlin var bare et tidsspørsmål. Soldatene brukte dagen enten til å ta igjen søvnmangelen eller til å skrive hjem, selv om det var kommet lite post frem siden slutten av februar. Offiserene syntes at dette sammenbruddet i postsystemet i det minste hadde én fordel. Det hadde skjedd en rekke selvmord når soldater fikk katastrofemeldinger hjemmefra, enten om skader etter bombing eller om at familiemedlemmer var drept. Tyske krigsfanger fortalte sine sovjetiske forhørsledere - og det er umulig å vite om de snakket sant eller forsøkte å innsmigre seg - at deres eget artilleri skjøt salver som eksploderte bak skyttergravene deres, som en advarsel om ikke å trekke seg tilbake. 170

KAMARILJAEN OG GENERALSTABEN

Soldatene visste at de kom til å bli overmannet, og de ventet bare på én ting, ordren om tilbaketrekning. Når en troppssjef ringte til­ bake til kompaniets hovedkvarter i felttelefonen og ikke fikk svar, ble det nesten alltid panikk. De fleste trakk den forhastede slutningen at de var blitt forlatt av de selvsamme kommandantene som hadde beordret dem til å kjempe til siste slutt, men de våget ikke å utfordre Feldgendarmeriet. Den beste løsningen var å grave seg dypt ned i en bunker og be en bønn om at de sovjetiske angriperne ville gi dem en sjanse til å overgi seg før de slengte inn en granat. Men selv om kapitulasjonen ble godtatt, var det alltid en risiko for et øyeblikkelig tysk motangrep. Enhver soldat som ble kjent skyldig i å ha overgitt seg, måtte regne med summarisk henrettelse. Til tross for alle sine mangler på erfarne mannskaper og ammuni­ sjon var den tyske hær fremdeles en farlig motstander når den var trengt opp i et hjørne. 22. mars angrep Tsjujkovs 8. gardearmé ved Gut Hathenow, på den nakne flosletten i nærheten av Reitwein Spur. Treningsenheten 920. stormkanonbrigade i 303. Doberitz infanteri­ divisjon ble alarmert. Da mannskapene oppdaget T-34-tanks, gikk de raskt i stilling. Oberfeldwebel Weinheimer ropte ildgivningsordren: «Avstand - Panserbrytende granat - Sikt - Fyr!» Gerhard Laudan ladet igjen så snart kanonen rekylerte. Mannskapet fikk til en god skyterytme. De traff fire T-34- tanks i løpet av noen minutter, men så kom det et blendende lysglimt, og de kjente et voldsomt slag da det pansrede kjøretøyet deres rystet. Laudan slo hodet mot en stålplate. Han hørte kommandanten skrike: «Raus!» Laudan presset opp luken for å kaste seg ut, men ble rykket tilbake av hodetelefonen og mikro­ fonen, som han hadde glemt å kople fra. Da han klarte å løsgjøre seg med bare mindre sår, oppdaget han at resten av mannskapet utenfor søkte beskyttelse i le av kjøretøyet. Midt i kaoset av fiendtlige tanks som stormet frem, lot det ikke til å være noen sjanse for redning eller unnsetning. Men så klatret sjåføren, soldat Klein, tilbake i vognen gjennom en luke. Til sin forbløffelse hørte de at motoren ble startet igjen. De karet seg inn, og vognen reverserte langsomt. De oppdaget at den fiendtlige granaten hadde truffet armeringen like ved kanonen, men heldigvis var det en åpning mellom det ytre panseret og den indre stålhuden på skroget. Dette hadde reddet dem. «For en gangs 171

BERLIN-NEDERLAGET 1945

skyld var ‘soldathellet’ på vår side,» bemerket Laudan.-42 De klarte til og med å kjøre vognen tilbake til brigadens reparasjonsbase ved Rehfelde, sør for Strausberg. Offiserene som var stilt overfor 1. ukrainske front både ved Oder og ved Neisse, hadde blandede følelser. «Offiserer har to oppfatninger av situasjonen,» rapporterte sovjetiske forhørsledere, «den offisielle versjonen, og sine egne synspunkter, som de bare deler med svært nære venner.»43 De trodde fullt og fast at de måtte forsvare fedrelandet og sine familier, men de var likevel helt klar over at situasjonen var håpløs. «Man bør skjelne mellom regimenter,» sa en fanget seniorløytnant til en forhørsleder fra 7. avdeling ved hovedkvarteret til 21. armé. «De regulære enhetene er sterke. Disiplinen og kampviljen er god. Men i kampgruppene som er rasket sammen i all hast, er situasjonen helt annerledes. Disiplinen er elendig, og så snart russiske tropper viser seg, får soldatene panikk og flykter fra stillingene sine.» «Å være offiser betyr at man hele tiden må svinge frem og tilbake som en pendel mellom et Ridderkors, et trekors og en krigsrett,» skrev en annen tysk løytnant til sin forlovede.44

172

11

FORBEREDELSER TIL NÅDESTØTET

Den 3. april fløy marskalk Zjukov fra Moskvas hovedflyplass tilbake til hovedkvarteret sitt. Konev dro nesten samtidig i sitt fly. Kappløpet var i gang. Planen var å sette i gang offensiven 16. april og innta Berlin 22., på Lenins fødselsdag. Zjukov var i stadig kontakt med Stavka, men alt sambandet med Moskva ble kontrollert av NKVD gjennom 108. spesielle sambandskompani, som var tilknyttet hovedkvarteret hans. «Berlin-operasjonen ... planlagt av den geniale øverstkommander­ ende, kamerat Stalin,»1 som den politiske avdelingen av 1. ukrainske front så diplomatisk uttrykte det, var ingen dårlig plan. Problemet var at det viktigste brohodet som var inntatt av 1. hviterussiske front, lå direkte under den beste forsvarsformasjonen i hele området: Seelowhøydene. Zjukov innrømmet senere at han undervurderte styrken i denne posisjonen. Oppgavene som stabene i de to viktigste frontene som deltok i ope­ rasjonen sto overfor, var enorme. Jernbaneskinner med russisk sporvidde var raskt blitt lagt tvers gjennom Polen og de midlertidige bro­ ene over Weichsel, for å bringe frem de nødvendige millioner av tonn med forsyninger - som omfattet artillerigranater og raketter, ammu­ nisjon, drivstoff og mat. Den røde hærs viktigste råvare, menneskemateriellet, trengte også fornyelse og omgruppering. Tapene under operasjonene ved WeichselOder og i Pommern hadde ikke vært tunge etter Den røde hærs måle­ stokk, særlig ikke når man tok i betraktning de veldige fremryknin­ gene. Men Zjukovs og Konevs geværdivisjoner, som hver vanligvis besto av 4000 mann, hadde aldri fått noen egentlig sjanse til å fylle opp i rekkene.2 Innen 5. september 1944 var 1 030 494 kriminelle 173

BERLIN-NEDERLAGET 1945

fra Gulag overført til Den røde hær.3 Betegnelsen kriminelle omfattet også dem som var dømt for ikke å ha møtt frem på arbeidsplassene sine. Politiske fanger, eller sekij, som var anklaget for landsforræderi eller antisovjetisk virksomhet, ble ansett for å være altfor farlige å løslate, selv til s/Vra^-kompanier. Ytterligere overføringer fra Gulag ble foretatt tidlig på våren 1945, også denne gang med løfte om at en fange kunne slette forbrytelsen med sitt blod.4 Behovet for forsterkninger var faktisk så stort at i slutten av mars, bare vel to uker før offensiven mot Berlin, ga et dek­ ret fra den statlige forsvarskomiteen ordre om at et vidt spekter av fanger skulle stilles til rådighet fra hver oblast og NKVD-avdeling og fra rettssaker som ventet på avgjørelse i retten-5 Det kan være tvilsomt om denne tanken om å bytte en Gulag-død - «en hunds død for hunder», som den ble kalt - mot heltedøden kan ha motivert flertallet av disse fangene,6 selv om fem av dem ble Helt av Sovjetunionen, deriblant en av de mest berømte krigsheltene, Aleksander Matrosov, som skal ha kastet seg foran et tysk skyteskår. Livet i leirene hadde lært dem til å tenke bare én dag av gangen frem­ over. Det eneste som antakelig kunne inspirere dem, var en fullstendig annerledes rutine og sjansen til å gjøre ugagn. Noen av eks-Gulagsoldatene klarte virkelig å «oppveie skylden med sitt blod», enten i s/ira/-kompanier eller i minerydderavdelinger.7 Det er ikke overras­ kende at de som ble integrert i ingeniørkompanier, synes å ha kjempet mye bedre enn de som ble sendt til sjtraf-kompanier. Befridde krigsfanger, de som hadde overlevd de skrekkelige forhol­ dene i tyske leirer, ble ikke behandlet stort bedre. I oktober 1944 hadde den statlige forsvarskomiteen forordnet at de etter befrielsen skulle overføres til spesielle reserveavdelinger i militærdistriktene for grundige forhør av NKVD og SMERSJ. De som ble sendt direkte fra reservebataljonene til frontlinjeavdelingeg var ofte langt fra friske etter sine prøvelser. De ble alltid behandlet som høyst mistenkelige. Frontkommandantene skjulte ikke sin uvilje mot å ta inn igjen «sol­ dater som var sovjetiske borgere frigitt fra fascistisk slaveri».8 Deres «moral» var blitt betydelig redusert av «falsk fascist-propaganda» under det lange fangeskapet. Men metodene til politiske offiserer var neppe i stand til å helbrede dem for de verste tilbøyelighetene. De leste 174

FORBEREDELSER TIL NÅDESTØTET

ordrene fra kamerat Stalin for dem, viste dem filmer om Sovjetunio­ nen og Den Store Patriotiske Krig, og oppmuntret dem til å fortelle om «de tyske bandittenes fryktelige grusomheter». «Disse mennene var viktige for hæren,» skrev den politiske avde­ lingen ved 1. ukrainske front, «fordi de var fylt av et brennende hat til fienden og fordi de lengtet etter hevn for alle grusomhetene og mis­ handlingene de hadde vært utsatt for. Samtidig hadde de ennå ikke vennet seg til streng militær orden.» Dette var en erkjennelse av at frigitte fanger ofte var innstilt på voldtekt, mord, plyndring, fyll og desertering. I likhet med mange av de kriminelle fra Gulag var de blitt grundig brutalisert av opplevelsene sine. I 5. sjokkarmé mottok 94. gardegeværdivisjon en forsendelse på 45 tidligere krigsfanger bare fem dager før Oder-operasjonen skulle settes i gang. Politiske offiserer stolte øyensynlig ikke på dem. En av dem skrev: «Daglig brukte jeg to timer på å snakke med dem om fedrelandet, om tyskernes grusomheter, og om lovene om forræderi mot fedrelandet. Vi fordelte dem blant forskjellige regimenter, for å utelukke muligheten for å få to mann i samme kompani som kunne ha vært i Tyskland sammen eller som kom fra samme distrikt. Hver dag og hver time ble vi underrettet om deres moral og oppførsel. For å få dem til å hate tyskerne brukte vi fotografier av tyskere som mishandler sivilbefolkningen vår, også barn, og vi viste dem det lem­ lestede liket til en av soldatene våre.»9 Mistilliten til tidligere krigsfanger hadde sin bakgrunn i Stalins frykt for at alle som hadde tilbrakt noen tid utenfor Sovjetunionen, uansett omstendighetene, var blitt utsatt for antisovjetisk innflytelse. Det fak­ tum at de hadde vært i en tysk fangeleir betydde at de «konstant var blitt påvirket av Goebbels’ propaganda: De kjente ikke den faktiske situasjonen i Sovjetunionen og i Den røde hær.» Dette tyder på at myn­ dighetene var oppsatt på at minner om katastrofen i 1941 og enhver forbindelse mellom den og kamerat Stalins lederskap for enhver pris måtte elimineres. Politiske offiserer ble også forferdet over et spørsmål som øyensynlig «ofte ble stilt» av tidligere krigsfanger: «Er det sant at alt utstyret som blir brukt av Den røde hær, er blitt kjøpt fra USA og England, og at det er kamerat Stalin som har ordnet med det?»10 NKVD var også bekymret. «Dårlig tilsyn og useriøs holdning hos 175

BERLIN-NEDERLRGET 1945

kommandanter» hadde ført til svikt i kontrollen med disiplinærforseelser, brudd på statlige lover og «umoralsk oppførsel».11 Selv offiserer hadde vært innblandet: «Området som er befridd av den sovjetiske hær er fylt av fiendtlige elementer, sabotører og andre agenter.» Den useriøse holdningen hos kommandanter var gått så langt som til å montere gardiner for å tildekke sidevinduene i stabsbiler. Dette ble øyensynlig gjort for å skjule nærværet av en høyere offisers «feltkone», en elskerinne som vanligvis ble valgt fra sambands- eller sanitetsavdelingen som var tilknyttet hovedkvarteret hans. Selv om Stalin still­ tiende hadde tillatt ordningen med «feltkoner», ga NKVD ordre om at «disse (gardinene) måtte fjernes ved veisperringene».12 Indoktrinering hadde første prioritet, både hos politiske offiserer og hos NKVD, som var ansvarlig for «sjekking av stridsdugelighet for kamp».13 Ifølge dette kriteriet var «politisk forberedelse» den vik­ tigste av alle kategorier. Det ble holdt spesielle propagandaseminarer for ikke-russisktalende nasjonaliteter i 1. hviterussiske front, etter at nyinnkalte mannskaper ankom i slutten av mars. De omfattet polak­ ker fra «Vest-Ukraina» og «Vest-Hviterussland» og moldavere. Men mange av disse utskrevne hadde opplevd NKVDs massearrestasjoner og deportasjoner i 1939-41, og motsatte seg indoktrineringen, som særlig dreide seg om kommunistinspirert selvoppofrelse hos soldater i Den røde hær. «De hadde en ganske skeptisk holdning til den,» rap­ porterte en politiske avdeling forferdet. «Etter samtalen om dåden til Helt av Sovjetunionen sersjant Varlamov, som sperret skyteskåret i en fiendtlig stilling med kroppen sin, ble det hevdet at dette ikke var mulig.»14 Kvaliteten på militæropplæringen var opplagt ikke god nok. «En stor del av tapene utenom operasjonene skyldes uvitenhet hos offiserer og deres dårlige opplæring av soldatene,» fastslo en NKVD-rapport. Bare i en enkelt divisjon ble 23 soldater drept og 67 såret i løpet av en måned på grunn av feilaktig håndtering av maskinpistoler. «Dette skjer fordi våpnene blir hauget sammen eller hengt opp mens de frem­ deles har fulle magasiner.»15 Andre soldater ble såret når de fomlet med ukjente våpen og antitankgranater. Uvitende soldater satte gale tennhetter i håndgranatene, og noen «slo på miner og granater med harde gjenstander». 176

FORBEREDELSER TIL NÅDESTØTET

På den annen side var ingeniørsoldatene fra Den røde hær nødt til å ta sjanser, ofte for å bøte på manglende forsyninger. De var stolte av at de klarte å gjenvinne innholdet i ueksploderte granater og tyske miner som ble fjernet om natten. Det private mottoet deres var stadig: «Én feil, og ingen flere middager.»16 De pleide å fjerne sprengstoffet, deretter varme det opp og kjevle det ut mot innsiden av lårene sine, som piker i en kubansk sigarfabrikk, og til slutt presse det inn i en av sine egne minehylstere av tre, som ikke kunne påvises av tyske mine­ detektorer. Graden av fare var avhengig av stabiliteten i sprengstoffet som de fjernet. Motet og dyktigheten deres var høyt respektert både blant geværavdelinger og tankmannskaper, som ellers aldri pleide å anerkjenne andre våpenarter eller tjenester.

Hatprogrammet mot fienden var blitt satt i gang på sensommeren 1942, da tilbaketrekningen til Stalingrad fant sted og Stalin ga ordre om «Ikke ett skritt tilbake». Det var også da Anna Akhmatovas dikt «Tapperhetens time er slagen» ble skrevet. Men i februar 1945 tilpas­ set Sovjet-myndighetene ordene hennes til: «Soldat i Den røde hær: Du står nå på tysk jord. Hevnens time er slagen!»17 Det var faktisk Ilja Ehrenburg som først endret ordene hennes, han som i 1942 skrev: «Tell ikke dager, tell ikke mil. Tell bare hvor mange tyskere du har drept. Drep tyskeren - det er din mors bønn. Drep tyskeren - det er ropet fra din russiske jord. Du må ikke vakle. Du må ikke slappe av. Drep.» Hver eneste anledning var blitt brukt til å banke inn omfanget av tyske grusomheter i Sovjetunionen. Ifølge en fransk kilde gravde Den røde hær opp likene til omkring 65 000 jøder som var massakrert i nærheten av Nikolajev og Odessa, og ga ordre til at de skulle plasse­ res langs veien som ble mest brukt av troppene. For hver 200. meter kunngjorde et skilt: «Se hvordan tyskerne behandler sovjetiske bor­ gere.»18 Befridde slavearbeidere ble brukt som et annet eksempel på tysk grusomhet. De overveiende ukrainske og hviterussiske kvinnene fikk beskjed om å fortelle soldatene hvor alvorlig de var blitt misbrukt. «Våre soldater ble svært sinte,» mintes en politisk offiser. «I rettfer­ dighetens navn må sies at enkelte tyskere behandlet arbeiderne ganske 177

BERLIN-NEDERLAGET 1945

bra, men de var i mindretall, og i tidens ånd var det de verste eksemp­ lene vi husket.»19 «Vi forsøkte hele tiden å øke hatet mot tyskerne, og å tenne en glø­ dende hevnfølelse,» rapporterte den politiske avdelingen ved 1. ukra­ inske front. Meldinger fra tvangsarbeidere som ble funnet i landsbyer ble trykt og spredt rundt til troppene. «De plasserte oss i en leir,» het det i et slikt brev, «i en grå, mørk brakke, og tvinger oss til å arbeide fra morgen til kveld og forer oss med turnipssuppe og et lite brødstykke. De håner oss hele tiden. Det er slik vi har tilbrakt ungdommen vår. De tok alle de unge menneskene fra landsbyen - til og med gutter som var bare tretten år gamle - med til sitt forbannede Tyskland, og her lider vi alle sammen, barbente og sultne. Det går rykter om at ‘våre folk’ nærmer seg. Vi klarer nesten ikke å vente. Kanskje vi snart får se våre brødre, og våre lidelser vil ta slutt. Klarer vi å overleve denne fryktelige tiden? Får vi noen gang se igjen familiene våre? Vi orker ikke mer. Det er fryktelig her i Tyskland. Sjenja Kovaksjuk.20» I et annet brev gjengir hun ordene i det som hun kalte «slavepikenes sang».

Våren er forbi, sommeren er kommet, blomstene våre springer ut i hagen Og jeg, som er en så ung pike, tilbringer dagene mine i en tysk leir. En annen metode til å fremkalle hat som politiske offiserer brukte, var «hevnregnskapet».21 «I hvert regiment ble soldater og offiserer inter­ vjuet, og fakta om grusomheter, ‘plyndring og vold utført av Hitlers villdyr’, ble fastslått. For eksempel ble det i en bataljon utarbeidet et skremmende hevnregnskap, og det ble skrevet på en plakat: ‘Vi tar nå hevn for 775 av våre slektninger som ble drept, for 909 slektnin­ ger som ble ført bort til slaveri i Tyskland, for 478 nedbrente hus og 303 ødelagte bondegårder’ ... I alle regimenter ved 1. hviterussiske front ble det holdt ‘hevnmøter’ og skapt stor begeistring. Både trop­ pene i vår front og soldatene i hele Den røde hær er de edle hevnere som straffer fascistokkupantene for alle deres uhyrlige grusomheter og onde gjerninger.» 178

FORBEREDELSER TIL NÅDESTØTET

«Det ble malt et digert slagord i kantinen vår,» fortalte en kvinnelig dechiffrerer ved hovedkvarteret til 1. hviterussiske front. «Det lød: ‘Har du ennå ikke drept en tysker? Så drep ham!’ Vi var veldig sterkt påvirket av Ehrenburgs appeller, og vi hadde mye å hevne.» Hennes egne foreldre var blitt drept i Sevastopol. «Hatet var så sterkt at det var vanskelig å holde styr på soldatene.»22 Mens de sovjetiske militærmyndighetene pisket opp soldatenes raseri foran den endelige offensiven, forsøkte deres 7. avdeling for propa­ ganda å overbevise de tyske soldatene som sto overfor dem om at de ville bli godt behandlet hvis de overga seg. Det hendte at patruljer fra oppklaringskompanier fikk tak i en Feldpost-sekk full av brever hjemmefra. Disse ble lest og analysert av de tyske kommunistene eller «antifas» - antifascistiske krigsfanger som var tilknyttet avdelingen. Det ble også tatt brev fra alle fanger for å bli analysert. Man var interessert i stemningen i sivilbefolkningen, virkningen av amerikansk og britisk bombing og alle omtaler av mat­ mangel hjemme, særlig mangelen på melk til barna. Disse opplysnin­ gene ble sendt videre oppover, men også satt sammen til propaganda i form av flygeblad, trykt på hovedkvarterets transportable trykkeri.23 Noe av det høyest prioriterte under avhør av oppbrakte ‘tunger’, desertører og andre fanger var temaet kjemiske våpen. De sovjetiske militærmyndighetene var forståelig nok engstelige for at Hitler skulle finne på å bruke kjemiske våpen som et siste skanse-forsvar; særlig etter alle påstandene fra nazi-ledelsen om «mirakelvåpen». Rapporter nådde Sverige om at kjemiske våpen var blitt utdelt til spesialtropper i lange kasser, med inskripsjonen «Kan bare brukes etter personlig ordre fra Der Fiihrer».24 Den svenske militærattasjeen fikk høre at det bare var frykten for å drepe alle i nærheten som hindret at de ble brukt.25 Hvis dette var sant, betydde det at det var blitt utdelt forsyninger med sarin- og tabun-nervegass fra Wehrmachts forskningssenter for kjemiske våpen i det massive kastellet i Spandau. Feltmarskalk Kesselring skal ha fortalt SS Obergriippenfuhrer Wolff at Hitlers rådgivere inntrengende anmodet ham om å bruke sine «Verzweiflungswaffen» - «fortvilelsens våpen».26 Da Albert Speer ble forhørt av amerikanerne noen uker senere, 179

BERLIN-NEDERLRGET 1945

erkjente han straks at nazistiske fanatikere i denne perioden hadde «ivret for kjemisk krigføring».27 Men selv om sovjetiske kilder påstår at et gassangrep utført med fly og bombekastergranater ble foretatt mot troppene deres nær Gleiwitz i februar, tyder mangelen på frem­ lagte detaljer på at dette enten var falsk alarm eller et forsøk på å vekke interesse for trusselen. Soldater fikk ordre om å gå med gass­ masker i fire timer hver dag og sove med dem i hvert fall én natt. Det ble utdelt papirdrakter og beskyttelsessokker, og også lerretsmasker til hester. Det ble også gitt ordre om å beskytte mat og vannressur­ ser, og om å sikre underetasjer og kjellere mot gassangrep. Men hvor stor oppmerksomhet disse instruksene fikk i Den røde hær, er et stort spørsmål, særlig fordi NKVD-regimentene var ansvarlige for «kjemisk disiplin». Opplæring i bruk av den tyske panzerfaust ble tatt langt alvorligere. Store mengder av dette våpenet var blitt erobret, og grupper av «sko­ lerte faustere» ble opprettet i hver geværbataljon. Politiske offiserer fant på det nokså forutsigelige slagordet «Slå fienden med hans eget våpen.» Opplæringen besto i å avfyre en av disse rakettdrevne grana­ tene mot en utbrent tank eller en vegg på en avstand av omtrent 30 meter. I 3. sjokkarmé var det instruktører fra Komsomol som delte dem ut og lærte de utvalgte fausterne hvordan de skulle sikte. Sersjant Beljajev i 3. geværkorps skjøt mot en vegg 50 meter unna. Da støvet hadde lagt seg, så han at den hadde sprengt et hull som var stort nok til å krabbe gjennom og hadde slått inn i veggen bak.28 De fleste som gjorde slike forsøk, ble like imponerte. De skjønte fordelene under kampene som foresto i Berlin, ikke i våpenets egentlige antitankrolle, men for å kunne sprenge seg gjennom vegger og komme seg fra hus til hus.

180

1 2

VENTING Pfi STO RMfiNGREPET

I de første aprildagene, mens Berlin ventet på det endelige sovjetiske stormangrepet langs Oder, var atmosfæren i byen en blanding av feb­ rilsk utmattelse, fryktelige forutanelser og fortvilelse. Den svenske militærattasjeen rapporterte til Stockholm: «I går invi­ terte den velmenende von Tippelskirch oss til en ny aften i Mellensee, og jeg gikk dit mer av nysgjerrighet enn av noe annet. Forventningene om å få høre noe interessant var ikke store, for nå skjer alt fra det ene øyeblikket til det andre. Kvelden ble ganske tragisk. Atmosfæren var preget av håpløshet. De fleste gjorde ikke en gang et forsøk på å bevare masken, men viste situasjonen som den virkelig var. Noen ble sentimentale, og søkte trøst i flasken.»1 Fanatisk besluttsomhet eksisterte bare blant de nazistene som trodde at overgivelse i enhver form betydde henrettelse. I likhet med Hitler var de fast bestemte på å sørge for at alle andre skulle dele skjebne med dem selv. I september 1944, da de vestallierte og Den røde hær rykket frem mot Das Reich i stort tempo, ønsket nazi-lederne å fort­ sette kampen mot sine svorne fiender selv etter et nederlag. De beslut­ tet å opprette en motstandsbevegelse som ble kjent under kodenavnet Werwolf. Navnet Werwolf var inspirert av en roman med handling fra tredveårskrigen av Hermann Lons, en ekstrem nasjonalist som ble drept i 1914 og som ble hedret av nazistene. I oktober 1944, da ideen skulle realiseres, ble SS Obergruppenfiihrer Hans Priitzmann utnevnt til Generalinspektør fur Spezialabwehr - generalinspektør for spesialforsvar. Priitzmann, som hadde studert sovjetisk partisantaktikk mens han var i Ukraina, ble tilkalt fra Konigsberg for å opprette et hovedkvarter. Men som i så mange nazi-prosjekter ønsket rivaliserende 181

BERLIN-NEDERLRGET 1945

fraksjoner å skape sin egen organisasjon eller bringe de eksisterende under sin kontroll. Selv innen SS kom det til å bli to organisasjoner, Werwolf og Otto Skorzenys SS Jagdverbande. Tallet øker til tre hvis man tar med Gestapo- og SD-versjonen som fikk kodenavnet Bundschuh, men som aldri kom igang. I teorien dekket opplæringsprogrammet sabotasje ved bruk av bok­ ser med Heinz oksehalesuppe som var proppet med plastsprengstoff og ble detonert ved hjelp av erobrede britiske «tidsblyanter». Det ble utformet et bredt utvalg av gjenstander og til og med klær laget av sprengstoffet nipolitt, deriblant regnkapper med sprengstoff i foret. Werwolf-rekrutter ble opplært til å drepe skiltvakter med en meterlang garrotte med renneknute eller Walther-pistol med lyddemper. Erobrede dokumenter viste at parolen skulle være: «Gjør dag til natt, natt til dag! Slå til mot fienden overalt hvor du møter ham. Vær slu! Stjel våpen, ammunisjon og rasjoner! Kvinnelige hjelpere, støtt Werwolfs kamp overalt hvor dere kan.» De skulle operere i grupper på fra tre til seks mann, og skulle få rasjoner for 60 dager. Som sabotasjemål ble det «lagt særlig vekt på bensin- og oljeforsyninger». Nazi-myndighetene bestilte 2000 radioer og 5000 sprengstoffpakninger, men få ble klare i tide. Amerikanske brannbomber som var sluppet under bombeangrep ble samlet sammen, og innsatte i konsentrasjonsleirer ble tvunget til å sjekke dem og fjerne innholdet for gjenbruk. 1. april kl. 20 ble det kringkastet en appell til det tyske folk om å slutte opp om Werwolf. «Hver eneste bolsjevik, hver eneste engelsk­ mann, hver eneste amerikaner på vår jord må bli et mål for vår beve­ gelse ... Enhver tysker, uansett profesjon eller klasse, som stiller seg til tjeneste for fienden og samarbeider med ham, vil få føle virkningen av vår hevnende hånd ... Ett eneste motto står igjen for oss: ‘Seire eller dø’.»2 Noen dager senere utstedte Himmler en ny ordre: «Hver eneste mann må skytes i et hus hvor det dukker opp et hvitt flagg. Ikke et øyeblikk må gå tapt når disse forholdsreglene gjennomføres. Med menn som må anses som ansvarlige for sine handlinger, menes alle over 14 år.»3 Det egentlige formålet med Werwolf, noe som ble bekreftet av et dokument av 4. april, stammet fra nazistenes tvangsforestilling om 1918. «Vi kjenner fiendens planer, og vi vet at etter et nederlag vil det 182

VENTING PS STORMANGREPET

ikke bli noen sjanse for at Tyskland noen gang skal reise seg igjen, slik det gjorde etter 1918.»4 Trusselen om å drepe alle som samarbeidet med de allierte ble fremsatt for å forhindre en «Stresemann-Politik», en henvisning til Gustav Stresemanns godkjennelse av Versailles-traktaten av 1919. Nazi-partiet ble grunnlagt på ydmykelsen etter dette nederlaget, og nå brakte det Tyskland tilbake til denne situasjonen igjen, med fryktelige renter. Gutter fra Hitlerjugend ble sendt til utvalgte områder hvor de fikk beskjed om å begrave sprengstoffet sitt, og deretter ta kontakt med den lokale nazistiske Kreisleiter for å få husly og mat. Alle ble tildelt enkelte ikke nærmere spesifiserte oppgaver, og fikk deretter beskjed om å dra hjem igjen som om ingenting var skjedd. Henimot slutten ble opplæringen sterkt forsert, så mange av dem ville sannsynligvis ha sprengt seg selv i luften i stedet for fienden. Til syvende og sist utrettet Werwolf svært lite, bortsett fra et par likvideringer - borgermestrene i Aachen og Krankenhagen - og forsøk på å skremme sivile. Hitlerjugend skrev slagord med kritt på veggene, slike som «Ta deg i akt, forræder! Werwolf holder øye med deg!»5 Både Skorzeny og Priitzmann later til å ha blitt mindre entusiastiske overfor prosjektet etter hvert som de allierte nærmet seg - hvis man kan tro Skorzenys beretning under forhøret (Priitzmann begikk selv­ mord, etter et kort forhør). I hvert fall endret også Himmler mening i midten av april, da han var opptatt av forhandlinger via Sverige. Han underrettet Priitzmann om at Weru/o/^-aktivitene skulle endres «til utelukkende propaganda».6 Det eneste problemet var at radioka­ nalen Werwolfsender, som var kontrollert av Goebbels, fortsatte å gi ordrer om partisanvirksomhet. På Østfronten førte Den røde hærs raske fremrykning fra januar til mars til at knapt noen grupper ble opplært eller utstyrt i tide, og de eneste stay-behind-gruppene var som regel medlemmer av Volkssturm som var blitt avskåret. Werwolf-propagandaen ga bare næring til den vanlige paranoiaen i SMERSJ og geværregimentene i NKVD. I vest fant de allierte ut at Werwolf var en fiasko. Bunkere som var klargjort til Werwolf-operas']oner hadde forsyninger «for bare 10-15 dager», og fanatismen hos medlemmer av Hitlerjugend som de tok til fange var fullstendig forsvunnet. De var «ikke annet enn forskremte, 183

BERLIN-NEDERLAGET 1945

ulykkelige unggutter». Få tok i bruk selvmordspillene som de hadde fått «for å unngå påkjenningene ved avhør og, fremfor alt, forlede noen til å begå forræderi». Mange som ble sendt av sted av kontrol­ lørene for å forberede terroristhandlinger, hadde sneket seg hjem. Enkelte har påpekt at hele Wer^o/^-prosjektet ikke stemte overens med nasjonalkarakteren: «Vi tyskere er ikke en nasjon av partisaner,» skrev en anonym dagbokforfatter i Berlin. «Vi venter oss lederskap og ordre.»7 Hun hadde reist i Sovjetunionen like før nazistene kom til makten, og under lange diskusjoner på togene hadde russere spøkt med den tyske mangelen på revolusjonær glød. «Tyske kamerater vil nok storme en jernbanestasjon,» sa en av dem,»men bare hvis de først fikk kjøpt perrongbilletter!» Rapporter tyder også på at medlemmer av Gestapo som ikke var med i Weru/o//-prosjektet ble overført til Kriminalpolizei, med den begrunnelsen at de vestallierte sikkert ville gjeninnsette dem så snart det var opprettet et militærstyre. Etter hvert som realitetene i det ende­ lige sammenbruddet gikk opp for dem, ble antatt fanatisk troende snart opptatt av selvoppholdelse. For å unngå tiltale stjal en del SSmenn ganske enkelt de falske papirene som var gjort i stand til Werz^o//-medlemmer. Andre fikk tak i Wehrmacht-uniformer og lønningsbøkene til døde menn for å skaffe seg ny identitet. Tyske soldater var rasende over at mange SS-offiserer som hadde utført vilkårlige hen­ rettelser av desertører, nå forberedte sin egen flukt. Tyske krigsfanger fortalte amerikanske forhørsledere at skreddere hadde fått ordre om å sy en stor P på en del jakker, slik at SS-menn som forsøkte å gjemme seg, kunne utgi seg for å være polske arbeidere. Nazi-ledelsen satte ikke bare sin lit til den «flyvende krigsretten» og eksekusjonspelotongene i SS for å terrorisere soldater til fortsatt kamp. Beretningene fra propagandaministeriet om grusomheter tok aldri slutt. For eksempel sirkulerte det historier om kvinnelige kom­ missærer som kastrerte sårede soldater. Ministeriet hadde også sine egne patruljer både i Berlin og nær Oder-fronten som malte slagord på veggene som om de var spontane uttrykk fra sivilbefolkningen, slike som «Vi tror på seieren!», «Vi overgir oss aldri» og «Beskytt våre kvinner og barn mot de røde villdyrene!»8 Men det var én gruppe som kunne demonstrere sine følelser om krigen uten frykt for represalier. 184

VENTING

pA

STORMANGREPET

Tyske sårede som hadde mistet hender eller armer, kunne si «Heil Hitler!» og «heve stumpene sine demonstrativt».9 Mannen med den minst misunnelsesverdige oppgaven på denne tiden var generalløytnant Reymann, offiseren som var blitt utnevnt til kom­ mandant for Forsvarsområdet Stor-Berlin. Han ble stilt overfor kul­ minasjonen av nazistenes organisasjonsmessige kaos. General Halder, stabssjefen for hæren som ble sparket i 1942, kom med knusende kri­ tikk av disse forholdene. Han skrev senere at både Hitler og Goebbels, som var rikskommissær for forsvaret av hovedstaden, avviste «tanken på forsvaret av byen til det var altfor sent. Dermed ble byens forsvar kjennetegnet av en mengde improvisasjoner.»10 Reymann var den tredje som innehadde denne stillingen etter at Hitler i begynnelsen av februar erklærte Berlin som festningsby. Han oppdaget at han måtte forholde seg til Hitler, Goebbels, Reservearmeen som sto under Himmlers kommando, Luftwaffe, Armégruppe Weichsels hovedkvarter, SS, Hitlerjugend og dessuten til den lokale nazipartiorganisasjonen, som kontrollerte Volkssturm. Etter at Hitler hadde gitt ordre til at Berlin skulle gjøres klar til forsvar, nektet han å avgi tropper til oppgaven. Han forsikret bare Reymann at tilstrek­ kelige styrker ville bli skaffet til veie hvis fienden nådde hovedstaden. Verken Hitler eller Goebbels kunne forestille seg at nederlaget var en realitet. Særlig Goebbels hadde overbevist seg selv om at Den røde hær kunne stanses ved Oder. Tidlig i april var Berlins befolkning på noe mellom 3 og 3,5 millioner, derav omkring 120 000 spedbarn. Da general Reymann under et møte i Rikskanselliets bunker tok opp problemet med å skaffe mat til disse barna, stirret Hitler på ham. «Det er ingen barn på den alderen igjen i Berlin,» sa han.11 Reymann forsto om­ sider at hans øverstkommanderende ikke hadde noen kontakt med den menneskelige virkeligheten. Goebbels hevdet på sin side at det fantes store reserver av boksemelk, og at hvis byen ble omringet, kunne kuer bli hentet inn til sentrum. Reymann spurte hva kuene skulle fores med. Goebbels hadde ingen anelse. For å gjøre forhol­ det enda verre var alle matlagrene plassert i utkanten av byen og var sårbare for erobring. Det var ikke gjort noe for å flytte for­ 185

BERLIN-NEDERLRGET 1945

syningene lenger inn, verken til Wehrmacht eller til sivilbefolknin­ gen. Reymann og stabssjefen hans, oberst Hans Refior, visste at Berlin ikke kunne håpe å holde ut med de styrkene som sto til deres dispo­ sisjon, derfor foreslo de overfor Goebbels at sivile, særlig kvinner og barn, skulle få lov til dra sin vei. «Evakuering blir best organisert av SS og politisjefen for Spree-regionen,» svarte Goebbels. «Jeg skal gi ordre til evakuering når tiden er inne.»12 Det var tydelig at han ikke et øyeblikk hadde overveid alvorlig de transportmessige problemene ved evakuering av en slik menneskemengde på veier og med jernba­ nen, for ikke å snakke om å skaffe mat til dem underveis. Det var på langt nær nok tog som fremdeles var kjørbare, og få kjøretøyer med drivstoff som var i stand til å transportere de svake og syke. Største­ delen av befolkningen ville bli nødt til å gå. Man kan ha mistanke om at Goebbels, i likhet med Stalin ved starten på slaget om Stalingrad, ikke ville evakuere sivile i håp om at dette ville tvinge soldatene til et mer desperat forsvar av byen. Fra det regionale hovedkvarteret for Berlin-området, en solid byg­ ning ved Hohenzollerndamm, forsøkte Reymann og staben hans å finne ut hvor mange soldater og hvor mange våpen man kunne regne med. Oberst Refior oppdaget fort at «Berlins forsvarsområde» ikke betydde noe som helst. Det var bare enda en frase, i likhet med begre­ pet «festning», et påfunn i Fuhrer-hovedkvarteret, som betegnet noe som folk angivelig skulle forsvare til siste mann. Han konstaterte at det å forholde seg til slik «kortsynthet, byråkrati og brutalitet var nok til å gi hvem som helst hvitt hår».13 Bare for å forsvare den ytre forsvarslinjen trengtes det ti divisjoner. I virkeligheten disponerte Berlins forsvarsområde i teorien bare én luftvern-divisjon, ni kompanier av vaktregimentet Grossdeutschland, et par politibataljoner, noen pionerbataljoner og 20 Volkssturm-bataljoner som var innkalt, men ikke opplært. Ytterligere 20 ville bli innkalt hvis byen ble omringet. Men selv om Berlins Volkssturm på papiret beløp seg til 60 000 mann, omfattet den både «Volkssturm I», som hadde en del våpen, og «Volkssturm II», som overhodet ikke hadde våpen. I mange tilfeller sendte tidligere regulære offiserer de ubevæp­ nede Volkssturm-soldatene sine hjem når Den røde hær nærmet seg 186

VENTING Pfi STORMANGREPET

byen, men kommandanter som var partifunksjonærer, viste sjelden selv den mest elementære menneskelighet. En nazistisk Kreisleiter var overbevist om at det eneste riktige var å holde mennene unna konene sine, unna deres «Muttis», som kunne undergrave motstandsviljen deres.14 Men dette var dømt til å mislykkes. Det var ikke blitt anvist noen rasjoner til Volkssturm-soldatene, derfor måtte de få mat av fami­ liene sine. Uansett fant kommandantene som ledet forsvaret snart ut at bare veteraner fra den første verdenskrigen viste «pliktfølelse».15 De fleste andre stakk av så snart muligheten dukket opp. Den tyngst bevæpnede styrken i Berlin var 1. flak-divisjon, men den kom likevel ikke under Reymanns kommando før slaget var i gang. Med baser i de tre veldige flak-tårnene - zoo-bunkeren i Tiergarten, Humboldthain og Friedrichshain - hadde denne Luftwaffe-divisjonen et imponerende arsenal av 128 mm, 88 mm og 20 mm kanoner, og dessuten tilstrekkelig med riktig ammunisjon. Reymanns artilleri besto ellers av umoderne kanoner av forskjellige kalibre erobret tidligere under krigen fra franskmenn, belgiere og jugoslaver. Det var sjelden mer enn et halvt dusin granater pr. kanon, ofte mindre. Den eneste retningslinjen for ledelsen av byens forsvar var en førkrigsinstruks, som Refior beskrev som et «mesterverk av tysk byråkratisk kunst».16 Nazi-partiet i Berlin snakket om å mobilisere armeer av sivile til å arbeide på forsvarsverkene - både en «sperre-ring» 30 kilometer ute og et kringvern. Men den maksimale arbeidsstyrken som ble oppnådd på én dag var 70 000, og som regel var det ikke over 30 000. Transport og mangel på verktøy var hovedproblemene, bortsett fra det faktum at de fleste fabrikker og kontorer i Berlin fortsatte med arbeidet sitt som om ikke noe var i veien. Reymann utnevnte oberst Lohbeck, en ingeniøroffiser, til å overta de kaotiske forsvarsarbeidene som ble ledet av partiet, og han anmodet den militære ingeniørskolen i Karlshorst om å stille med sprengningsgrupper. Arméoffiserene var nervøse over Speers forsøk på å redde broene inne i Berlin. De kunne ikke glemme henrettelsen av offiserer på grunn av broen ved Remagen. Reymanns ingeniørsoldater hadde overoppsyn med Todt-organisasjonen og rikets arbeidstjeneste, som begge var langt bedre utstyrt enn de sivile pliktarbeiderne, men de fant det umulig å skaffe drivstoff og reservedeler til gravemaskinene. 187

BERUN-NEDERLAGET 1945

De fleste av de 17 000 franske krigsfangene fra Stalag III D ble satt i arbeid i byen med å opparbeide barrikader og grave skyttergroper på fortauer i gatekryssene. Hvor mye de oppnådde, er imidlertid et åpent spørsmål, særlig fordi franske fanger i Berlin-området var de som mest regelmessig ble beskyldt for å være «Arbeitsunlustig» - uvillige til å arbeide - og for å stikke av fra leirene, som regel for å besøke tyske kvinner.17 Forsøk på å etablere kontakt med feltkommandantene, som var ment å skulle skaffe kamptropper til forsvaret av byen, var langt fra vellykket. Da Refior dro på besøk til Heinricis stabssjef, generalløyt­ nant Kinzel, i Armégruppe Weichsels hovedkvarter, kikket Kinzel bare på planene han la frem om forsvaret av Berlin og sa: «Disse gærningene i Berlin burde stekes i sitt eget fett.»18 Niende armés stabssjef, generalmajor Holz, betraktet planene som likegyldige av andre grun­ ner. «Niende armé står og blir stående ved Oder,» sa Holz på en måte som Refior fant svært teatralsk. «Hvis det blir nødvendig, faller vi der, men vi trekker oss ikke tilbake.»19 Verken Reymann eller Refior skjønte fullt ut på dette tidspunktet at general Heinrici og staben hans i Armégruppe Weichsel hadde helt andre planer enn nazi-lederne. Av hensyn til sivilbefolkningen håpet de å kunne forhindre et siste desperat forsvar av hovedstaden. Albert Speer hadde foreslått for Heinrici at Niende armé burde trekke seg tilbake fra Oder og dra helt utenom Berlin. Heinrici var enig i prin­ sippet. Etter hans mening ville den beste måten å unngå kamper i byen på være å beordre Reymann til å sende alle troppene sine frem til Oder i siste øyeblikk, for å berøve Berlin alle forsvarere.

En annen viktig grunn til å unngå kamper i byen var nazistenes bruk av gutter helt ned til 14 år som kanonføde. Så mange hus hadde et innrammet fotografi på veggen av en sønn som var falt i Russland at det steg opp en taus bønn om at regimet skulle bryte sammen før disse barna ble sendt i krigen. Enkelte vek ikke tilbake for åpent å kalle det for barnemord, enten man utnyttet fanatismen hos villedte Hitlerju­ gend eller presset redde gutter inn i uniform ved hjelp av trusler om henrettelse. Eldre skolelærere risikerte anmeldelser når de ga elevene råd om hvordan de kunne unngå å bli innkalt. Følelsen av bitterhet 188

VENTING PÅ STORMANGREPET

ble enda større etter Goebbels’ tale noen uker tidligere. Han påpekte at «Der Fuhrer laget en gang denne formuleringen: ‘Hver mor som har født et barn, har slått et slag for vårt folks fremtid.’»20 Men det var nå klart at Hitler og Goebbels var i gang med å skusle bort disse livene på en sak som ikke hadde noen mulig fremtid. 14 år gamle Erich Schmidtke i Prenzlauerberg var blitt innkalt som «flak-hjelper» for å bemanne antiluftskyts, og beordret til å melde seg i Hermann Goring-brakkene i Reinickendorf. Faren var innesperret med hæren i Kurland, så moren var forståelig nok urolig da hun fulgte ham til brakkene med den lille kofferten hans. Han følte mer respekt enn redsel. Etter tre dagers brakkeliv fikk guttene ordre om å slutte seg til divisjonen som ble oppsatt på Reichssportsfeld vest i byen, i nærheten av Olympiastadion. Men på veien dit tenkte han på farens ord da han under permisjon fra Østfronten formante ham om at han nå hadde ansvaret for familien. Han bestemte seg for å desertere, og gikk i dekning til krigen var over. De fleste av hans jevnaldrende som gikk inn i divisjonen, ble drept.21 Den såkalte Hitlerjugend-divisjonen, som ble opprettet av riksungdomsleder Artur Axmann, ble også opplært på Reichssportsfeld i bru­ ken av panzerfausten. Axmann holdt foredrag for dem om spartanernes heltemot, og forsøkte å vekke et urokkelig hat til fienden og en urokkelig lojalitet til Adolf Hitler. «Det er bare én seier eller ett neder­ lag,» sa han til dem.22 Noen av guttene følte seg sterkt oppildnet av den forestående selvmordsoppgaven. Reinhard Appel tenkte på Rainer Maria Rilkes Cornet, som stormet frem mot tyrkerne på samme måte som den tapte generasjonen fra 1914 gjorde da de meldte seg frivillig. Det faktum at en avdeling piker fra «Blitzmddel» også var innkvartert på Reichssportsfeld, bidro utvilsomt til den romantiske stemningen. Nazi-ledelsen forberedte også på denne tiden et Wehrmachthelferinnenkorps av kvinnelige militære frivillige. Unge kvinner måtte avlegge en troskapsed som begynte slik: «Jeg sverger at jeg vil være trofast og lydig mot Adolf Hitler, Der Fuhrer og øverstkommanderende for Wehrmacht.»23 Ordene fikk det til å lyde som et massebryllup. For den som kanskje hadde overført seksualdriften sin til maktbegjær, kan dette ha skapt en egen form for ers