Babels forbrødring: Om tospråklighet og språkplanlegging [Tit. orig. “Blessings of Babel”. Reprint 2020 ed.] 9783112321263, 9783112309995

Citation preview

Babels forbr0dring

Til min EVA

Det Blä Bibliotek Siktemälet med Det Blä Bibliotek er ä samle bidrag fra det beste innen norsk vitenskap, saerlig humaniora, juss og samfunnsvitenskap. Det vil vaere fagb0ker som er solid forankret i ett eller flere fagmilj0er, og som samtidig vender seg til en videre leserkrets. Hittil utkommet: Torstein Eckhoff: Juss, moral og politikk Jon Elster: Vitenskap og politikk Marianne Gullestad: Kultur og hverdagsliv Einar Haugen: Babels forbr0dring Bj0rn Killingmo: Den psykoanalytiske behandlingsmäte Per L0nning: Kristen tro Willy Martinussen: Solidaritetens grenser Johan P. Olsen: Statsstyre og institusjonsutforming Stein Rokkan: Stat, nasjon, klasse Harald Schjelderup: Nevrosene og den nevrotiske karakter Jens Arup Seip: Politisk ideologi. Tre leerestykker Dag 0sterberg: Fortolkende sosiologi

Einar Haugen Babels forbr0dring Om tosprâklighet og sprâkplanlegging Oversatt av Dag Gundersen

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget AS 1990 ISBN 82-00-02972-7 Det mä ikke kopieres fra denne bok i strid med ändsverksloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngätt med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til andsverk. Henvendelser om denne boken kan rettes til: Universitetsforlaget Boks 2959 T0yen 0608 Oslo 6 Omslag: Harald Gulli Sats, trykk og innbinding: Engers Boktrykkeri AJS, Otta

Forord

Tospräklighet er et tema som har fätt aktualitet i Norge og Norden i nyere är. Interessen er blitt vekket av innvandringen fra land som hittil har ligget utenfor den vanlige str0mmen av europeisk forflytning. F0r bestod utlendinger i Norge for en stor del enten av norsk-amerikanere som hadde s0kt hjem, eller av nabofolk som s0kte arbeid over grensen. Men i senere ärtier er det etter hvert blitt en betydelig str0m av asiater og afrikanere, som enten er flyktet fra undertrykkelse eller overbefolkning og fattigdom i sine hjemland og nä s0ker asyl i Norge. I et st0rre perspektiv kan en si at Norge i alle är har mottatt innvandring. F0rst var det de germanske stammene som fulgte isbreens smelting nordover og ble til dagens nordmenn. Siden var det fiskere og handelsfolk fra sydligere egner, i middelalderen mest fra Tyskland og Danmark. Ellers er jo ikke Norge noe ett-spräks land. Norge har for lengst hatt en urgammel befolkning i nord, der samer m0tes med nordmenn over en ugjennomtrengelig spräkgrense. Samene er stört sett blitt n0dt til ä bli tospräklige for ä kunne klare seg i landet. Dessuten er Norge et säpass lite land at det lenge har vaert n0dvendig for nordmenn ä laere nye spräk for ä fä kontakt med omverdenen. (Lenge var tysk det naturligste fremmedspräk for de fleste nordmenn. I nyere tid har det gradvis gätt over til ä bli engelsk. For dette kan en takke den internasjonale overvekt av Storbritannia og Amerika i norsk liv, bade pä et folkelig og et akademisk plan. En kan heller ikke overse de romanske spräk, f0rst og fremst latin sä lenge det var et akademisk hovedspräk.) Som symbol pä tospräklighetens kjerneproblem har jeg nyttet bibelens myte fra 1. Mosebok om Babels tärn. Det vanlige er ä snakke om «Babels forbannelse», for det er innholdet av j0denes gamle forklaring pä spräkenes forskjellighet. Jeg har snudd myten om og taler om «Babels velsignelser», i den engelske originalen, «Blessings of Babel». Oversetteren har ment at den amerikanske tittelen pä norsk ville forle-

6

BABELS F O R B R 0 D R I N G

de enkelte sjeler til ä tro at dette var en slags oppbyggelsesbok, en b0nnebok eller lignende. Vi har derfor blitt enige om at tittelen «Babels forbr0dring» vil passe bedre pä norsk. Tanken bak er den samme: at tospräklighet knytter menneskene sammen i en broderlig forening. For meg som amerikaner f0dt av norske foreldre har tospräklighet vaert mer enn et akademisk problem i mitt liv. Mine foreldre snakket ikke annet enn norsk med meg, og dette fortsatte vi med sä lenge de var i live. Jeg gikk pä amerikansk skole der engelsk var det selvf0lgelige spräk bäde blant kameratene og i skolestuen. När jeg kom hjem, var det ikke fritt for at jeg gjerne ville fortsette med engelsk hjemme, men mine foreldre satte raskt en stopper for det. Vi hadde mange norske venner, en del av dem nykommere fra Norge som helst snakket norsk, gjerne h0rte norsk preken i kirken og deltok i foreninger med norsk som hovedspräk. Min norsk ble videre styrket ved at min mor i 1914 reiste tilbake til Norge og tok meg med. Jeg var da i ätteärsalderen og kom dermed i kontakt med et nytt milj0, for hun (og senere min far) f0rte meg til sin heimbygd, Oppdal i S0r-Tr0ndelag. I to är h0rte jeg ikke annet enn oppdalsmäl og ble etter hvert flink til ä snakke det. Pä denne mäten ble jeg faktisk trespräklig: i amerikansk-engelsk, norsk riksmäl, og det h0yst sseregne oppdalsmälet. Da vi reiste tilbake til USA i 1916, sikkert av frykt for verdenskrigen som raste utenfor Norges grenser, kunne jeg altsä opptre som innf0dt i tre grupper: blant oppdalinger, som det fantes mange av i min hjemby i Iowa og det naerliggende S0r-Dakota; blant andre norske (og svenske) emigranter, og blant amerikanere, saerlig fra Midtvesten, alt sammen uten st0rre skade pä min sjel. Jeg var sä ä si forutbestemt til ä bli spräkforsker. Etter hvert ble jeg klar over at spräk var mitt yndlingsemne. I 1931 var jeg sä heldig ä fä stilling som dosent i nordiske spräk ved statsuniversitetet i Wisconsin, en av de fä slike stillinger i landet, og byen Madison ble i mange är min bopel. Her underviste jeg mest i norsk og gammelnorsk. I 1932 giftet jeg meg med en norskf0dt pike fra Kongsvinger, som hadde innvandret til Amerika som tolväring med sine foreldre. Med henne og hennes foreldre snakket jeg alltid norsk. Nä da vi har to voksne d0tre som ogsä er tospräklige, blir det mer spräkveksling, men norsk er allikevel hovedspräket i det daglige samvaeret. I begynnelsen av mitt akademiske liv viet jeg meg mest til utgivelsen av l£ereb0ker i norsk for amerikanske studenter. Nye trengtes, ikke minst pä grunn av stadige forandringer i norsk rettskrivning i de ärene. Tospräklighetens problem kom jeg f0rst til noe senere. Jeg husker saerlig en gang i 1936 da jeg holdt tale pä norsk for det lokale Vossalag. Da ble det klart for meg at det ennä var masser av tospräklige

FORORD

7

norsk-amerikanere som ikke hadde fätt sitt spräk unders0kt. Her la det et uutforsket felt som jeg hadde spesielle forutsetninger for ä gjennomträle. Jeg gikk i gang med emnet og frembrakte mitt f0rste bidrag i 1938, da jeg skrev en artikkel om «Language and Emigration» som ble trykt av det Norsk-amerikanske Historielag. Om h0sten dette äret ble jeg innbudt til ä holde foredrag ved Universitetet i Oslo. De forelesningene kom ut i 1939 som «Norsk i Amerika». Jeg holdt ogsä et lengre foredrag i Det Norske Videnskaps-Akademi «Om en samlet fremstilling av norsk-amerikansk sprogutvikling». Annen verdenskrig br0t ut, og jeg fikk andre oppdrag som utsatte fullf0relsen av mitt hovedverk om emnet til 1953. Da kom mitt tobinds verk, som jeg kalte «The Norwegian Language in America; A Study in Bilingual Behavior». Det var f0rste gang jeg hadde brukt uttrykket «tospräklig» i mine skrifter. Det er siden blitt navnet pä en hel gren av lingvistikken: «Bilingualism» eller pä norsk enten «bilingvisme» eller «tospräklighet». I l0pet av ärene 1973 til 1983 har jeg holdt foredrag om emnet ved forskjellige kongresser og mer uformelle m0ter. Jeg har f0rt dem sammen her og gitt dem en slags feiles träd, der jeg behandler de aspektene som saerlig har opptatt meg i disse ärene. Tospräklighet er det sentrale emnet, og ved siden av dette den saeregne art som kalles «spräkplanlegging». Pä dette siste omrädet har Norge fungert bäde som et fremragende eksempel og som et foregangsland. Her ligger det sikkert oppgaver for fremtidig forskning.

Innhold

1 Babel 11 2 Tospräklig oppvekst 16 3 Det etniske imperativ 21 4 Kommunikativ norm 26 5 Sosial integrering 31 6 Sosiolingvistikk - en utfordring 37 7 Pluralisme — et nasjonalt mâl? 43 8 Sprâkplanlegging 49 9 Iverksetting 55 10 Semikommunikasjon 61 11 Mellomsprâk 67 12 Engelsk: modernisering 72 13 Faer0ysk: 0kologi 79 14 Islandsk: pronominal tiltale 85 15 Norsk: tiltaleformer 90 16 Norsk: sprâk og kj0nn 96 17 Norsk: et grenseomrâde 103 18 Etnisitet: svensker og nordmenn 109 19 Sprâkvalg 115 Litteratur 121 Register 134

1 Babel

I 1. Mosebok finner vi en eiendommelig beretning om opphavet til spräkenes mangfold, kjent som «spräkforvirringen», «Babels forvirring» eller beretningen om Babels tarn. Det stär at «hele Verden hadde ett spräk og samme tungemäl». Men sä fikk menneskene for seg en dumdristig plan: «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tarn som när opp til himmelen, og skape oss et navn sä vi ikke blir spredt utover hele jorden!» Men Gud fant at dette gikk hans allmakt for naer: «Dette er det f0rste de tar seg fore. Nä vil ingen ting vaere umulig for dem, hva de sä finner pä ä gj0re. La oss stige ned og forvirre deres spräk, sä den ene ikke skj0nner hva den andre sier!». Sä skjedde; menneskene kunne ikke lenger samarbeide om ä bygge tärnet og byen Babel. «For der forvirret Herren all Verdens tungemäl, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden» (1. Mos. 11, 1-9). Lignende historier er kjent fra andre kulturer. Men blant hebreerne ble beretningen knyttet til navnet Babylon, som feilaktig ble oppfattet som en avledning av et verb bälal 'ä forvirre'. Babylon, som var hovedstaden i det babylonske og det assyriske storkonged0mmet, ble oppfattet som en stor og syndig by av de strengt religi0se hebreerne som for det meste var landboere. Beretningen forklarte ikke bare hvorfor Babels tärn sank i grus, men besvarte ogsä et sp0rsmäl som mä ha opptatt tenksomme folk overalt: Hvorfor har alle folk spräk, men sä ulike? I det mangespräklige Midt0sten var svaret: Det var en straff over menneskenes hovmod. Vi som er glad i spräk, og saerlig hvis vi har brukt livet värt pä ä lasre dem, og ä laere dem bort, har ikke sä lett for ä se det spräklige mangfold som en straff. Vi ser det som en kilde til stadig nye gleder og varierte opplevelser, en velsignelse. Men hvis vi kommer til et land, for eksempel Ungarn, der alle skilt er som en hemmelig kode, og de innf0dte trekker pä skuldrene av väre fors0k pä ä fä kontakt, kan vi f0le noe av den redselen som ligger bak hebreernes oppfatning. Som

12

BABELS FORBR0DRING

lingvister kan vi jo gi en bedre forklaring: Folk ble ikke spredt over Verden fordi de ikke forstod hverandre. De ble f0rst spredt, og sà skilte spràkene seg. I Bibelen har àrsak og virkning byttet plass. Nàr folk blir spredt vidt nok og lenge nok, er ulikhet i spràk en regulaer utvikling, skj0nt stundom i overraskende retning. Arsaken er klar, selv om resultatene er uventede. Som menneskets mest typiske og utpregede form for sosial atferd blir spràket laert pà ny av hvert barn i hver generasjon. Barnet ikke bare kan, men mä, laere det spràket som blir talt omkring det. Men det laerer det aldri n0yaktig som omgivelsene taler det. Det vi kan kalle barnets «kreative herming», er ikke identisk med modellen, siden det er skapt av individer og ikke masseprodusert i en fabrikk. Spràkevnen er nok medf0dt og instinktiv, men vàr tale skiller seg, f.eks. fra fuglenes sang, ved à vaere variabel og relativt individuell. Den er ikke totalt individuell fordi samtalepartnerne mà justere sin egen spràkbruk, utsagn for utsagn, etter responsen fra den de 0nsker à kommunisere med. Nàr en gruppe ikke lenger kommuniserer, skiller medlemmene lag spràklig; de utvikler saeregne trekk og skaper det lingvister kaller «idiolekter». Disse 0ker i antall og vokser til ulike dialekter, spràk eller spràkfamilier. Denne prosessen har ofte vaert uklart oppfattet fordi man har trukket en paralleli mellom spràklig og biologisk arv. Man har blandet sammen raser og spràk til skade for begge deler og skapt en slags spràklig rasisme. Lingvister, iallfall de seri0se, vet bedre. Men heller ikke de er frie for à ha bidratt til en terminologi med «spràkfamilier» og «morsmàl», «dialektgenerasjon» og «ordavstamning». Slike ord rommer spràklige bilder som kan f0re grundig vili, for det er ingenting i spràket som svarer til biologisk avstamning. Det finnes ingen spràkgener, bortsett fra de som gir mennesket dets allmenne spràkevne. Nàr vi sier at tysk eller engelsk «nedstammer» fra germansk og det igjen fra indoeuropeisk, mener vi bare at det har vaert en ubrutt overf0ring av spràkvaner helt tilbake til stammen av ariske erobrere som kom ut fra Kaukasus eller hvor det var, for fem-seks tusen àr siden, og som etter hvert greide à fà sitt eget spràk innf0rt i det meste av Europa, mye av Vest-Asia og til slutt Nord- og S0r-Amerika, Australia og andre deler av Verden. Skritt for skritt var det barn som laerte spràket pà sin egen màte av de eidre, og det var voksne som laerte eller avlaerte det for à m0te kravene fra den sosiale og politiske virkelighet. Det finnes ingen spràkgener, bare laering. At Icering er n0kkelen til ethvert spràkproblem, sier seg selv. Problemet har et innhold og en utstrekning som mà utredes ved forskning. Vi mà ogsà ta i betraktning den uformelle kryssilden av gjensidig kritikk og korrigering som former laeringsprosessen. Som barn, og tilmed som voksne, har vi alle opplevd à bli tatt i skole, for ikke à si mobbet, nàr vi har kommet i utakt med hva «det heter». Barn er ofte

BABEL

13

nädel0se när det gjelder a le ut og häne dem som snakker «annerledes». Etter hvert som de vokser til, oppdager de ulikheter som samtidig markerer en viss sosial avstand. De oppdager forskjeller mellom h0yere og lavere sosiale lag, betydningen av ä h0re til pä «0stkanten» eller «vestkanten», og spräkvanene til gjenglederen. Som voksne registrerer de automatisk ikke bare at forskjellene er der, men at den som snakker, er «vulgaer» eller «overlegen» eller «utlending», og oppf0rer seg deretter. Hvis dette f0rer til motvilje eller fordommer, til nedvurdering av mennesker, eller til utestenging av fremmede, da kan vi f0le det som utslag av forbannelsen fra Babel. Stört sett kan vi derfor gä ut fra at när spräk og dialekter fjerner seg fra hverandre, er det en naturlig og nesten uunngäelig konsekvens av at menneskene gj0r det samme. Uten at vi kan si det sikkert, er det mye som taler for at alle engang hadde «ett spräk og samme tungemäl». Det finnes grunnleggende likheter mellom alle kjente spräk som nesten forutsetter en slik antakelse. Siden menneskeheten er en, og spräket fremfor alt er det som skiller oss fra dyrene, er det vanskelig ä tenke seg at det har en polygenetisk (Herstammet) opprinnelse. At vi ennä ikke har kunnet finne et startpunkt der de fleste «spräkaettene» skilte seg ut, mä vi tilskrive den enorme avstanden i tid. Vi kan derfor akseptere Babels tarn som et velegnet symbol pä menneskehetens opprinnelige enhet og menneskets feiles begynnelse som talende dyr. Tärnet er et hypotetisk punkt som samler alle trader fra dagens og fortidens spräk, og som best lar seg beskrive symbolsk. I sine fors0k pä ä mildne Guds vrede har menneskene pr0vd ulike veier, fra fredelig sameksistens til streng isolasjon, fra villig overgang til et nytt spräk til brutalt ä undertrykke dem som bruker det. Denne smeltedigelen av spräkkontakt har skapt en type spräkbrukere som behersker mer enn ett spräk, de flerspräklige eller polyglotte. For enkelhets skyld vil vi kalle dem bilingvale eller tospräklige, definert som «brukere av mer enn ett spräk». Det betyr ikke n0dvendigvis at man mestrer alle nyanser eller hele registeret; det er nok ä forstä det talte og kunne lese det skrevne. I videste forstand er til og med elever i spräkklasser bilingvale, selv om en kan vaere fristet til ä kalle de fleste av dem «semilingvale» - halvspräklige. I dagens USA er det en livlig interesse for bilingvale og for bilingvalisme. Vi kan tilf0ye: Det var pä tide! USA har hatt tospräklighetsproblemer fra f0rste dag, men har alltid tatt det for gitt at de ville forsvinne med tiden. Interessen i dag er utl0st av mange faktorer: ny immigrasjon av spansktalende, uro blant de sorte, s0kelys pä minoritetsproblemer, en r0rende tro pä undervisning som botemiddel mot indre motsetninger. Sosiologer, pedagoger og spräkfolk har vaert mobilisert for ä sette i verk «bilingvale programmer», i mange tilfeller pä grunnlag av en lov om bilingval undervisning som Kongressen vedtok

14

BABELS FORBR0DRING

i 1968, der det for f0rste gang i amerikansk politikk ble pekt pà at «bruken av morsmalet kan ha en gunstig effekt pà barnets laering». Lingvister har oppdaget Black English og Chicano (amerikansk spansk) som egnede og produktive forskningsfelter. Etniske grupper er blitt oppmuntret til à bevare sin identitet ved ä laere barna sine à snakke sitt eget spràk. I samfunn der mange har et annet morsmal enn engelsk, er det opprettet skoler med bilingvalt program. Opplasring i slike spràk er i noen grad tatt inn i grunnskolens barnetrinn i hàp om at barna skal f0le seg mindre fremmede i en engelsktalende verden. Siktepunktet kan da vaere en «forbigàende tospràklighet» for à lette barnas overgang til det engelsktalende samfunnet. Den offisielle linjen i retning av gjennomgàende engelskhet bestàr stort sett som f0r, bare med en tidsbegrenset toleranse av «spràklig mangfold». Men ogsà dette er et skritt fremo ver og vel verdt à st0tte. USA er langt fra alene om à ha slike problemer. Det spesielle er at i vàr tid vii en mengde folkeslag som taler minoritetsspràk, ikke finne seg i en status som annen klasses borgere i de landene de bor i. En slik holdning var utenkelig sà lenge de fleste folk levde i en tjenerrolle under et slags lokalt stavnsbànd. Spràkproblemer var sjeldne i oldtiden og middelalderen. F0rst da statsmaktene opprettet allmenne skoleordninger pà 1700-tallet, ble spràket et omstridt sp0rsmàl. Inn i de eldgamle lokalsamfunnene brakte skolene en kraft som ville fremine likhet og st0pe befolkningen i én landsgyldig form skapt av en hittil tolerant eller likegyldig regjering. Skolene ble et middel til à «mobilisere» befolkningen, som Karl Deutsch (1953) treffende har uttrykt det. Mobiliseringen skulle sette folk pà riktig plass i et kommunikasjonsnettverk som fungerte raskt og effektivt, noe som bare var mulig ved à bruke ett spràk og ikke mange. Ä oversette er sent og kostbart, og interferens mellom koder gir tap av informasjon. Den opplagte l0sning var à kreve ett spràk for hver stat. Som et illustrerende eksempel kan vi se pà det svenske distriktet Norrbotten ved 0stersj0en og grensene mot Finland. Her lever en minori te tsbefolkning. Dels er det samer, som kan sammenlignes med USAs indianere, for eksempel hopiene, drevet tilbake fra sitt opprinnelige omràde av inntrengere og tildelt jord som er sà ufruktbar at ingen andre vii ha den (Hansegàrd 1968 s. 131). Dels er det finner, som i likhet med de spansktalende i det s0r0stre USA befinner seg pà feil side av en grense og er i ferd med à miste sitt etniske sserpreg mens de spiller proletariatets rolle i sitt nye land (Jaakkola 1971). Endelig er det svenske dialektbrukere, pà linje med fjellfolket i West Virginia, som gradvis blir pätvunget urbanisering og blir utsatt for diskriminering sa lenge de ikke legger om spràkbruken sin. Inntil nylig sa det svenske skoleverket bort fra alle disse variantene (Österberg 1961).

BABEL

15

Spràket er ikke noe problem hvis det ikke blir et grunnlag for diskriminering, men det har det vaert, og saerlig i nyere tid. Utviklingen gàr klart i retning av et spràkskifte, en prosess som ikke bare ber0ver minori tetene deres gruppeidentitet, men ogsà deres menneskeverd. At spràket deres ikke er gangbart i storsamfunnet, kan gi dem en f0lelse av at de selv ikke strekker til. Hvilke l0sninger finnes? De 0konomiske omkostningene ved à ha fiere spràk i et land (eller i verden) er et klart, og som det synes, uimotsigelig, argument for assimilering. Grupper som nekter a la seg assimilere, mà enten repatrieres eller segregeres, slik mange styrende ser det. Har man god vilje, byr det seg to l0sninger pà humant grunnlag: à skape og fremme forstàelse og interesse for minoritetene gjennom planmessig undervisning, og à gà inn for en tospràklig politikk slik at minoritetene kan bli forstàtt av naboene sine. I prinsippet blir denne linjen fulgt i det moderne Sverige, i henhold til en lov fra 1962 som fastslàr at samene har rett til en undervisning som er likeverdig, men ikke n0dvendigvis identisk, med den som andre mennesker fàr. De har rett til «en orientering som ikke bare formidler kunnskap, men som ogsà vekker respekt og pietet for arven fra tidligere slektledd og en f0lelse av solidaritet med sitt eget folk» (Ruong 1969). Den samme holdningen har f0rt til en bestemmelse i Massachusetts om at undervisningen skal foregà «bàde pà barnas eget spràk og pà engelsk» (Kobrick 1972). Nàr vi skal anvende vàrt beste faglige skj0nn pà spràkproblemer, bestàr det f0rste skrittet i à innse at ingen er spràklig underlegen, bare forskjellig. Verken indianerspràk eller samisk har vaert brukt i realvitenskapene, men for sine egne brukere byr de pà en nyanserikdom som vi knapt kan forestille oss. Som finsk i Sverige er Chicano-spansk uttrykksmidlet til et folk i fremmed land, men pà sitt eget omràde er det et h0yt utviklet litteratur- og vitenskapsspràk. Norrbottensvensk kan lyde aparte i Stockholm, omtrent som hillbilly- eller gettoengelsk i Boston, men med regler og struktur som gj0r brukerne i stand til à uttrykke alt de har behov for à si. Vàrt problem er hvordan vi skal lare bort toleranse overfor ulikhet, og det à bed0mme folk etter hvordan de er og ikke etter hvordan de snakker. Dermed er vi tilbake ved tospràkligheten, ikke som Babels forbannelse, men som dets velsignelse. De tospràklige har vaert i vanry, uglesett av enspràklige naboer, sett pà som mentalt handikappede av en del psykologer. Men i mange situasjoner er tospràklighet det eneste humane og i siste instans brukbare middel til à slà en bro over kommunikasjonskl0fter og mildne effekten av Babels forbannelse. Vi skal nà se naermere pà noen karakteristiske trekk ved fenomenet tospràklighet, og jeg begynner med min egen vei inn i det.

2

Tospräklig oppvekst

Min interesse for tospräklighet begynte som et h0yst personlig anliggende. Jeg ble f0dt i Iowa som barn av immigranter, og noe av det f0rste jeg husker, er hvordan jeg strevde med ä holde fra hverandre norsken hjemme hos mine foreldre og deres venner, og engelsken ute blant lekekameratene og pä skolen. Det var et bymilj0 og helt amerikansk, uten noe naermilj0 som kunne st0tte mitt «fremmede» spräk, i motsetning til mange landsens smäsamfunn i Midtvesten og det nordvestre USA. Fordi mine foreldre insisterte pä at jeg skulle snakke norsk hjemme, ble d0rstokken ästedet for et kodeskifte. Som enebarn var jeg uten st0tte om jeg skulle ha pr0vd ä protestere. När jeg kom rett inn fra leken ute i gata, gikk jeg mang en gang i vannet og gjorde tabber i norsken. När det skjedde, tok foreldrene mine det likevel pent, selv om mor, med norsk laererutdanning, pr0vde ä holde spräket purt og rent. Mesteparten av feilene jeg gjorde, som jeg nä ville kalle «interferens», fikk gä upätalt og urettet hen (Weinreich 1953 s. 1). Den norsken mine foreldre snakket der de levde nä, var ikke bare dialektpreget, men ogsä atskillig oppblandet med engelske ord og uttrykk i fornorsket form. Vi kalte aldri en kost noe annet enn «broom», uttalt brumm. Jeg husker at det vakte bade latter og forskrekkelse da en norsk gjest kalte den en kost. Vi n0lte ikke med ä si at vi ville krosse striten istedenfor ä gä over gata. Pä reise kunne vi sette sutkeisen pä saidväka istedenfor kofferten pä fortauet. Foreldrene mine pr0vde ä unngä slike uttrykksmäter när de snakket med skolerte folk eller med noen som nylig var kommet fra Norge. Men ordene var sä vanlig brukt av alle de hadde noe ä gj0re med, at ingen gjorde noe nummer av dem lenger, unntatt kanskje i en og annen t0rrvittig replikk. Historisk sett var disse ordene «interferens» eller til og med etablerte «länord». I virkeligheten var de deler av en ny kode, et delvis blandet spräk eller «mellomspräk», et eget amerikansk norsk.

TOSPRÄKLIG OPPVEKST

17

Som ätteäring hadde jeg den uvanlige opplevelse at mine foreldre sendte meg til Oppdal, som de selv var fra (Haugen 1982). I forhold til det amerikanske bymilj0et jeg hadde levd i til da, var det en traumatisk overgang. Mor og far häpet dengang at de snart kunne «reise hjem», noe de matte gi opp et par är etter. Dette var i ärene 1914—16, mens den f0rste verdenskrig raste. Oppdals-oppholdet var min f0rste kontakt med dialekt-dig/oss/. Selv om jeg kunne snakke med de jevnaldrende barna fra nabogärdene, var min amerikanernorsk ikke god nok. De andre brukte ord og former som jeg ikke kunne, og de kjente ikke amerikanismene mine. Jeg matte avlaere «mellomspräket» fra det amerikanske milj0et, ikke bare for ä skifte ut engelske innslag i ordforrädet med norsk, men ogsä for ä fä inn grammatikken i Oppdals-mälet. Jeg husker at jeg hadde bry med en dialektform som kjättä for ä kile eller kitle. Presset i retning av spräklig konformitet ytret seg pä vanlig mäte, med latter og tankel0s piaging barn imellom. Det hendte de bad meg snakke engelsk for ä h0re hvordan det l0d (dette var lenge f0r engelsk ble fag i folkeskolen). Men jeg ville ikke, jeg var redd for ä bli gjort narr av. I disse ärene snakket jeg omtrent ikke engelsk, unntatt kanskje med meg selv. Da vi kom tilbake til Amerika, sa folk at jeg snakket engelsk med norsk aksent. Sä var det bare ä laere om igjen enda en gang, for ä komme tilbake til midtvestengelsk. Da jeg f0rst var igjennom dette, hadde jeg tilegnet meg to spräkbrukskoder, en temmelig ren norsk dialekt og en temmelig ren amerikansk dialekt. Jeg sier «temmelig» fordi «ren» antyder et perfekt nivä som jeg lä langt under. Det ville kanskje vaere riktigere ä si «to dialekter som l0d akseptabelt for innf0dte». Begge ble stadig forbedret gjennom samvaer med andre dialektbrukere. Blant venner av mine foreldre, og saerlig sammen med far, kunne jeg alltid regne med ä fä praktisere min nye norske dialekt. Og när det gjaldt engelsken, var jeg jo snart pä linje med de andre skolebarna. Fra tiärsalderen av gikk livet videre längs to noksä forskjellige linjer: dels hjem og familie, med venner og medlemmer av den norsklutherske kirke, der vi var aktivt med; dels den amerikanske folkeskolen og kamerater der, med tilh0rende aktiviteter; vi var blant annet speidere. Nä gikk imidlertid mine foreldre (saerlig mor) inn for at jeg skulle laere norsk standardspräk. Det betydde i praksis riksmäl (Haugen 1966a). Pä skolen fikk jeg jo ingen hjelp til det. Norskkunnskapene mine ble oversett, for ikke ä si motarbeidet, iallfall til jeg kom i «high school». Derimot var skolen pä ingen mäte til hinder for ä laere skriftlig og muntlig Standard engelsk. Jeg husker enkelte interferens-feil som ble rettet, som när jeg skrev «on Iceland» etter norsk «pä Island» istedenfor «in». Muntlig var det enkelte «hard words», dvs. vriene ord, ä

18

BABELS FORBR0DRING

stri med, som när jeg uttalte ;-en i horizon i istedenfor ai. Men dette var ikke verre enn engelsktabbene til skolekameratene mine, som ikke kunne skylde pä «fremmed» bakgrunn. Jeg gikk 10s pä engelsk spräk og litteratur og tilmed grammatikk med liv og lyst; min erfaring med norsken hadde äpnet 0ynene mine for spräkets muligheter. Ved pubertetsalderen, pä terskelen fra barneär til ungdom, hadde jeg tilegnet meg seks koder: amerikansk-engelsk h0yspräk og lavspräk, eller littersert og folkelig, en norsk dialekt i to varianter: en innf0dt norsk og en amerikansk kontaktdialekt, og et tilnaermet standardnorsk: muntlig og skriftlig. Det er vanskelig ä si hvor langt hver av dem var produktiv (aktiv) eller reseptiv (passiv). I alle fall var jeg füllt klar over at de var der, og over problemet med ä holde dem fra hverandre. När jeg gär inn pä min egen bakgrunn pä denne mäten, er det for ä illustrere samsvaret mellom det en laerer og det en tilegner seg gjennom gruppesamvaer. Amerikansk engelsk fikk jeg inn i omgang med kamerater og leerere i et amerikansk bymilj0. Norsk dialekt kom fra mine innvandrerforeldre og norske kamerater. Standard norsk fikk jeg fra mine foreldre og deres venner som representanter for et samfunn av skolerte nordmenn i Amerika. I hvert av disse milj0ene hadde jeg glede av ä opptre slik at det gav aksept og ros. I det jeg har beskrevet, ligger l0sningen pä det som mange ser som et problem ved ä la barna sine bli tospräklige. Det har ingen uheldige f0lger hvis bare milj0et er godt og st0ttende. Under slike forhold vil problemene ved ä integrere to kulturer og to spräk ikke bli for störe for barnet. Tvert imot gir det en tilfredsstillelse som iallfall for meg har vaert st0rre enn den jeg har fätt ved ä laere andre spräk senere i livet, for det meste i skolesituasjoner. Problemer var det selvsagt. Hvordan kunne en vaere bäde nordmann og amerikaner og identifisere seg med begge land? Hvordan kunne en vaere bäde dialektbruker og standardspräkbruker, og dermed f0le seg som del av bäde et bygdemilj0 og et bymilj0? Spräklig og kulturelt ville det si en balansegang, en kamp mot interferens for ä mestre normene til begge samfunnsgrupper. Det er lettest ä huske tabbene, de som fikk latterd0ren opp hos tilh0rerne. En gang skulle jeg forklare noen norske nykommere forskjellen pä «bl0tt» og «hardt» vann. Jeg läget ordet «härdvann», som gjorde stor lykke fordi det ble uttalt som «härvann». Etter den annen verdenskrig, da jeg var kulturattasje ved den amerikanske ambassade i Oslo, overrasket jeg de norske medlemmene av en komite ved ä foreslä at en besternt person skulle sitte pä (engelsk «on») komiteen istedenfor i den. Det ville jo betydd at han satt oppä og tynget den ned. Slike problemer h0rer med til det ä vaere tospräklig. Men de blir mer enn oppveid ved at en er akseptert i to kulturer.

TOSPRÁKLIG OPPVEKST

19

Etter at jeg hadde lagt sâ mye arbeid i â laere meg disse ulike kodene, var det naturlig â velge sprâkvitenskap og sprâkundervisning som yrke, og etter hvert â gj0re et spesialstudium av tosprâklighet (Haugen 1953a, 1956). Mange hadde skrevet om dette problemet f0r meg, saerlig i Europa, men â utforske det som et avgrenset emne var noe nytt da jeg begynte â arbeide med det pâ 1940- og 50-tallet. Jeg fant at mange mennesker verden over hadde opplevd de samme problemer og fordeler som jeg har nevnt fra min egen oppvekst. Problemene var ikke enestàende for meg eller min generasjon. Det har sà godt som alltid vasrt interessemotsetninger mellom medlemmer av ulike sprâksamfunn. Derfor er bilingvalisme til syvende og sist et politisk og sosialt problem, som tar form i bevisstheten hos dem som utgj0r slike samfunn. Nâr en tenker over problemet, er det viktig â skjelne mellom individet og samfunnet. Som vi senere skal se, kan vi plassere individet i et koordinatsystem. Langs den ene aksen setter vi av ulike grader av ferdighet, fra null til total. Langs den andre setter vi av avstanden mellom sprâkene, fra nesten identitet til maksimal ulikhet. Begge dimensjoner byr pâ interessante definisjons- og forskningsoppgaver, og til sammen gir de oss en modell â ha in mente. Pâvirkningen fra samfunnets side er av en helt annen type. Her er det et sp0rsmâl om maktforholdet mellom grupper. Vi kan ta for oss en situasjon som i Sveits og kalle den «horisontal», tosprâklighet uten at én gruppe dominerer en annen. F0deralismen og den l0selige tilknytningen kantonene imellom gj0r hver av disse til en ensprâklig enhet, slik at flersprâklighet blir et problem bare pâ offisielt, lovgivende nivâ. Likevel er ikke sveitsere flest tosprâklige, iallfall ikke nâr det gjelder sprâkene i hjemlandet. Det vanlige er en mer eksplosiv situasjon, det vi kan kalle «vertikal» tosprâklighet. Her dominerer én sprâkgruppe den andre nâr det gjelder mulighet til maktut0velse og de godene dette f0rer med seg. Vi kan snakke om en dominerende og en dominert gruppe. Samfunnsplanleggere ville 0nske â bringe de to gruppene pâ like fot. Problemet for samfunnet er â skape en atmosfere som er gunstig for tosprâklig opplaering bâde i den dominerende og den dominerte befolkningsgruppen. I det s0rvestlige USA vil det si engelsktalende og spansktalende samfunn, i Canada engelsktalende og fransktalende. Lambert (1974) hevder at «i den f0rste sprâkopplaeringen b0r man prioritere det sprâket eller de sprâkene som ellers trolig vil bli minst utviklet». Han gj0r seg til talsmann for et system der den dominerende gruppen fâr en tids «neddykking» i den dominerte gruppens sprâk. Situasjonen i s0rvest-USA er den stikk motsatte: de dominerte gar til bunns i de dominerendes sprâk. Det vi trenger, er en «neddykking» i spansk for amerikanske barn.

20

BABELS FORBR0DRING

For ä overbevise dem som er imot slike tiltak, mä vi vise dem at de er til nytte og pä ingen mate til skade for barna. Vi mä be vise at de ikke er uamerikanske og upatriotiske, og at de gj0r USA til et bedre land ä leve i. La oss se pä det som et problem i samfunns0kologi: ä holde oppe mangfoldet og nyansene i landet og motarbeide tendensen til ä valse alt og alle ned til flat ensformighet. For ä sette slike planer ut i livet trenger vi mer og bedre materiell pä alle skoleniväer. En spräklig «neddykking» krever mer enn en smakspr0ve noen fä timer i uken. Det krever at en lever og tenker, ja elsker og f0ler, pä det nye spräket. Det er som ä laere a sv0mme; sä lenge en tror en kommer til ä synke, har en ikke laert det. Ä sv0mme i et nytt spräk krever anledning og evne til ä kommunisere effektivt bäde med sin egen gruppe og den andre. At bäde Kongressen og mange enkeltstater i USA nä har lovfestet tospräklig undervisning, er en eiendommelig opplevelse for en som har vaert igjennom hysteriet mot fremmedspräksundervisning i USA etter f0rste verdenskrig. Til og med en del etniske grupper som tiden har taert pä, som tyskerne og skandinavene, har väknet til bevissthet om sin arv og fors0ker ä holde i hevd noe av det forfedrene deres brakte med seg. Hva kan vi häpe pä som resultater av tospräklig undervisning? Alt avhenger av om det lykkes ä gi den dominerte, svakeste gruppen en likeverdig undervisning. I sin artikkel om programmer for spräklig «neddykking» i Canada peker Lambert pä en del av problemene, blant disse mange av dem jeg har nevnt ovenfor fra min egen oppvekst. Han nevner noe han kaller «immersion class French», dvs. fransk slik det lyder i en skoleklasse som gjennomgär spräklig «neddykking». For eksempel: Q'est-ce que c'est pour? for engelsk «What's that for?», «Hva er det/den der til?». Slike bommerter skal vi ikke ta for h0ytidelig. Blant tospräklige blir de forstätt, selv om de lyder pussig. Stört sett blir de rettet opp när de to gruppene har laert ä snakke sammen, slik det gikk med mine unorske eller uengelske uttrykk gjennom videre sosialt samkvem (Haugen 1978, 1980). I virkeligheten er det dagliglivets og markedsplassens mellomspräk vi vil laere dem, ikke n0dvendigvis Racines eller Shakespeares. Testresultater er ikke noe bevis pä effekten av et tospräklig opplaeringsprogram. Vi tar sikte pä et livligere og friskere gruppeliv, mindre diskriminering, rikere opplevelser, og forhäpentlig et äpnere samfunn enn vi har i dag.

3 Det etniske imperativ

Nu er ikke Sp0rsmaalet längere: Hvorledes skal vi lsere Engelsk for at kunne tage Del i Samfundslivet paa Amerikas Jord og blive Medeiere i Landets offentlige Goder; men det störe Sp0rsmaal er: hvorledes skal vi her under de fremmede Omgivelser kunne bevare vort Faedrenemaal og lade vore Efterkommere faa arve de Skatte, som det gjemmer? Thrond Bothne, norsk-amerikansk professor og utgiver (1898:828)

Innholdet av termen etnisitet er ikke entydig fastlagt, men befinner seg et sted mellom de to polene slektskap og nasjonalisme, og er en del av det sammenhengende feitet som forbinder disse. I den ene enden er den bändene som knytter familien sammen, kjernefamilien eller storfamilien, slike band som fär enkelte til ä gä inn for slektsforskning. I den andre enden er den ideologien som opprettholder en nasjon og dens kultur, som enhver borger ventes ä vaere lojal mot. Begge deler innebaerer en lojalitet mot ens egen gruppe som ogsä etnisiteten baerer i seg, og som er mer enn slektskap og mindre enn nasjonalisme. Vi kan si at etnisitet er et utvidet slektskap og en utvannet nasjonalisme. Etnisitet er derfor et subjektivt fenomen, og kan ikke bestemmes ut fra et menneskes f0dested, avstamning eller andre objektive data. Den mest entusiastiske etniske nordmann jeg har kjent, har ikke norsk bakgrunn og ikke en dräpe norsk blod i seg. Han er primus motor og det mest aktive medlem i lokallaget til «Sons of Norway» i hjembyen sin i Connecticut. Han drar til Norge hver sommer og fär venner overalt hvor han kommer. Han kjenner norsk litteratur bedre enn de fleste av lagsfellene sine, og pr0ver seg til og med pä ä oversette dem til engelsk. Pä den annen side er det mer enn nok av immigranter fra Norge som unngär all kontakt med andre nordmenn. De har mistet spräket, har giftet seg med amerikanere og gätt inn i amerikanske or-

22

BABELS FORBR0DRING

ganisasjoner, latt seg sluke opp av amerikansk liv med liten eller ingen tanke pà hjemlandet og dets kultur. Dette er ytterpunkter, og de fleste er à finne et sted i feitet mellom dem. De kommer til det nye landet med etnisiteten intakt, en nasjonal lojalitet. Men med arene lever de seg inn i den nye nasjonen og beholder bare sa mye av sin gamie etnisitet at den ikke bringer dem i àpen konflikt med den nye. Til slutt har de ikke stört mer igjen enn noen barndomsminner om familien og kanskje et «utenlandsk» navn (Isaacs 1975). Hvilken rolle spiller spràket i forhold til etnisiteten? F0rst mà vi si noen ord om bruken av ordet etnisitet. I en bok fra 1975 peker forfatterne Nathan Glazer og Daniel Moynihan pà at ordet er relativt nytt. Med hjelp fra ordboksredakt0rene hos G. og C. Merriam Company har jeg kunnet f0re det et stykke lenger bakover. Det tidligste beiegget ser ut til à vasre fra 1950 i et par artikler i American Sociological Review, der det er brukt som synonym for en term fra befolkningsstatistikken, «national origin», nasjonal opprinnelse (McGuire 1950 s. 199, Hollingshead 1950 s. 624). Fra sitt utgangspunkt i sosiologisk sjargong har ordet spredt seg til allmennspràket og fätt en videre betydning, pà grunn av ting som har skjedd etter 1950. Det trengtes et ord for lojaliteten i besternte grupper, f0rst og fremst sorte og j0der, som ikke kunne dekkes av «nasjonal opprinnelse», for ikke à nevne innf0dte amerikanske indianere. I sin kamp for anerkjennelse har alle disse gruppene kommet pà linje med eidre immigrantgrupper som lenge har kjempet for politisk og sosial aksept (Glazer og Moynihan 1963a). Etnisitet er et emne av saerlig interesse i forbindelse med ideologisk binding til en besternt gruppe, ikke minst nàr ideologien medf0rer aktivt arbeid pà vegne av gruppen og for à hevde dens identitet. La oss ha klart for oss at dette ogsà gjaldt de f0rste engelske settlerne i USA og Canada. De hadde sin etnisitet, som de kunne pàtvinge senere innvandrere i kraft av sin posisjon som pionerer og statsdannere. Vi vii gjerne se pà USA ikke som bare en ny nasjon, men som en ny slags nasjon, basert pà 1700-tallets ideologi nedfelt i Uavhengighetserklaeringen. I dette inngikk det à pàta seg à forsvare «liv, frihet og s0ken etter lykke». Men nàr det gjaldt à organisere samfunnslivet og institusjonene som skulle styre nasjonen, var det engelsk identitet som ràdde grunnen. Innvandrere med andre spràk enn engelsk màtte gà over til dette hvis de overhodet skulle bli godtatt. Engelsk etnisitet hadde lite til overs for folk som ikke var hvite, angelsaksiske og protestanter (WASP = White, Anglo-Saxon and Protestant). Termen «etnisitet» har derfor kommet til à bety en «minoritetsnasjonalisme», dvs. for de politisk dominerte. En planlagt «etnisk encyklopedi» for USA omfattet alle slags innvandrere fra Europa og

DET ETNISKE IMPERATIV

23

Asia, for ikke ä snakke om Afrika; videre omfattet den amerikanske indianere, religi0se grupper som mennonittene og spràklige grupper som baskerne, som ikke har noe eget land. Men englenderne manglet! Da jeg skrev mitt hovedverk Norwegian Language in America (1953a), var ikke ordet i vanlig bruk ennà. Men jeg brukte to kapitler pà à beskrive den kampen mange nordmenn f0rte for à hevde norsk spràk i kirkene, skolene, samfunnene og hjemmene sine. Da den f0rste bätlasten kom, i 1825, ble det tatt for gitt at innvandrerne snart ville bli oppslukt av den amerikanske nasjonen. Etter hvert som de ble fiere, og klarte à etablere store og stabile samfunn i Midtvesten og Canada, og ogsà i byer som Brooklyn, Chicago, Minneapolis og Seattle, skapte de et «Lille-Norge» der deres spràk og etnisitet kunne blomstre i hundre àr. Kirkene deres var nesten fullstendig norskspràklige like til den f0rste verdenskrig (1914). H0yere skoler som Luther College i Decorah, Iowa brukte norsk som undervisningsspràk til et stykke inn pà 1900tallet. Samfunn og foreninger av alle slag brukte norsk. Norske aviser, sementen som bandt dem sammen, florerte i tiden frem til ca. 1950. Pà folkemunne var det etniske samfunnet kjent som Det Norske Amerika, eller av mer romantiske sjeler som Vesterheimen, etter m0nster av islandsk Vestur-Ìsland om de islandske samfunnene i Amerika. I denne etniske verden ble norskdom dyrket som en samlende kraft som ogsà skilte medlemmene ut fra medborgere med annet etnisk opphav. De fleste av medlemmene var ogsà ivrige etter à lasre seg engelsk, ettersom de arbeidet i et amerikansk eller kanadisk samfunn. De gikk med liv og lyst inn i politikk og naeringsliv, som gav dem frihet og ofte velstand. Tidlig i vàrt àrhundre, da jeg var gutt, var Det norske Amerika i full vig0r og blomstret som aldri f0r. Foreldrene mine f0rte meg inn i det og gav meg den tosidige etnisiteten som jeg har dr0ftet ovenfor, og som jeg alltid har nytt godt av. Dette var en verden som varte fra dengang norske kirker og aviser ble grunnlagt pà 1840-tallet og til inn i vàrt àrhundre. Norske gudstjenester tok slutt i 1950-àrene. De st0rre avisene d0de ut sammen med abonnentene: Minneapolis Tidende i 1935, Skandinaven i Chicago i 1941, Decorah-Posten i Decorah, Iowa i 1972. Frem til 1924 fikk samfunnet tilskudd gjennom ny innvandring, samtidig som det mistet mange yngre medlemmer, saerlig i byene. Omslaget fra norsk til engelsk foregikk ikke uten konflikt, ofte melloni generasjonene. Mang en batalje ble utkjempet i kirkem0ter og i hjemmene mellom immigrantgenerasjonen og dens avkom. I landsens samfunn gikk overgangen mer gradvis, for f0r f0rste verdenskrig kunne kontakten med amerikansk liv her vaere ganske minimal. I byene levde man mer àpent, siden nordmennene sjelden ¡solerte seg i getto-

24

BABELS FORBR0DRING

aktige str0k, og heller ikke m0tte noe fargeskille när de flyttet ut av de fattigere omrädene etter hvert som velstanden 0kte for dem. Tapet av morsmälet i hjem og kirke kunne vaere en bitter opplevelse. Det er jo en kjent sak at et annetspräk som en laerer senere i livet, ofte mangier den kulturelle, emosjonelle og religi0se kraften i det f0rste spräket, morsmälet. Enda jeg har hele min utdanning pä engelsk, gj0r min norske bakgrunn at et norsk dikt eller sitat gir meg en varmere og dypere opplevelse enn det samme pä engelsk. Blant kildene jeg brukte under arbeidet med Norwegian Language in America (1953a), var den amerikanske folketellingen. Utilstrekkelig som den var, bekreftet den min forventning om at nordmenn og svensker i Amerika holdt noe bedre pä spräket sitt enn dansker gjorde. Den langt bedre kanadiske statistikken fra 1931 gjorde det mulig ogsä ä ta med islendingene. Mens bare 14,2 % av disse helt hadde mistet islandsk spräk, hadde 29 prosent av danskene mistet dansken. Av svenskene hadde 23,7 % mistet svensken, mens det tilsvarende tallet for nordmenn var 24,9 % - ingen stor forskjell. Slike unders0kelser er siden utvidet til andre etniske grupper, saerlig av Joshua Fishman i hans standardverk Language Loyalty in the United States (1966a). Han har vist detaljert hvordan etnisk lojalitet henger sammen med spräklig. I et typisk tospräklig samfunn er det likevel ofte ikke noen svart/ hvit-konfrontasjon mellom spräkene. Spräk i kontakt vil vanligvis utvikle seg i parallelle retninger og eventuelt flyte sammen. När det gjelder islandsk, er dette beskrevet av Haraldur Bessason (1967, 1971) og langt tidligere av den ber0mte oppdagelsesreisende Vilhjalmur Stefansson (Stefansson 1903). Folk som fortsetter ä snakke sitt etniske spräk, vil uunngäelig, ofte ubevisst, blande inn engelsk. Det blir helt normalt for en dialekttalende nordmann ä si Koltan jompa over fense ut i filda istedenfor Folan hoppa over gjerde ut i äkeren. Grammatikken er den samme, men innholdsordene er erstattet av engelsk. Ord som «colt», «jump», «fence» og «field» har gätt inn i det daglige ordforrädet, uttalt og b0yd pä norsk (colt er maskulinum, fence er n0ytrum og field er femininum). Uansett hva spräkpurister vil mene om en slik utvikling, er den ikke mer merkelig enn när engelsk skjelner mellom angelsaksisk calf om dyret og fransk veal när kalven er slaktet og blitt mat. Den amerikanske immigrant-dialekten gjorde utmerket tjeneste i det etniske samfunnet. Den brakte folket et skritt naermere den nye kulturen og dens spräk, og ble en bro som reddet dem fra mange kalde dukkerter. Spräket er et verdifullt vern for den etniske utvikling. F0r en er klar over det, har en ord for ord flyttet tanken ut av fortidens verden og inn i den nye. Av det gamle mälet har en skapt et nytt instrument. F0r jeg begynte ä arbeide med problemet, var det lite skrevet om det. Men i den litteraturen som fantes, var det sä mange paralleller til

DET ETNISKE IMPERATIV

25

mine egne erfaringer fra den norsk-amerikanske utviklingen at jeg besternte meg for â samle alle de arbeider jeg kunne finne. Dette ble min bok Bilingualism in the Americas (1956, fortsatt i 1973a). Over hele det amerikanske kontinentet fantes lignende utviklingstrekk. Hvor som helst ett sprâk var det dominerende, politisk og sosialt, som spansk og portugisisk i Latin-Amerika og engelsk i USA og Canada, hadde andre etniske grupper — indianere, sorte, eskimoer, andre europeere — godtatt det som majori te tssprâk. Selv om de ikke pâ samme tid oppgav sitt eget, begynte de â taie det pâ en mâte som passet den nye kulturen i landet deres. Dette gjaldt til og med de fransktalende i Canada. Blant nordmennene kunne selv skolerte folk gâ i den tosprâklige fella. Den store forfatteren O.E. R0lvaag mâtte fâ manuskriptene sine gjennomgâtt da de skulle utgis i Norge i Vi mâ trekke den slutning at det er svaert vanskelig â holde oppe et etnisk sprâk i skyggen av et annet dominerende sprâk. En mulighet er â praktisere en viss sosial segregasjon, slik mennonittene gj0r. Her er sprâket en kraftig st0tte for â holde de utvalgte atskilt fra verdens barn. Blant annet sperrer det mot giftermâl utenfor gruppen. Videre innebaerer det at foreldrene gj0r en ekstra innsats for â skape et innf0dt-talende milj0 i hjemmet, skolen og kirken, og best av ait, barna fâr en tids sprâklig «neddykking» i det garnie hjemlandet. Pâ tross av problemer er dette ikke noe mentait handikap. Det utvider deres erfaring som et vindu mot en annen verden og en hjelp til â holde oppe samf0lelsen med fortiden og slektsarven. I 1953 dediserte jeg boken min til mine foreldre, «som f0rst f0rte meg inn i bilingvalismens gleder og problemer». Jeg har opplevd at gledene har vaert langt st0rre enn problemene. Men den kjensgjerningen at tosprâkligheten i vârt dynamiske samfunn synes â vaere generelt ustabil og uvarig, tyder pâ at for mange har problemene vaert st0rst. Mange voksne har uttrykt beklagelse over at de ikke har laert foreldrenes sprâk. Til dem kan jeg bare si: Det var enten fordi du strittet imot da de pr0vde, eller fordi de tok feil og trodde det ville vaere et handikap â laere sprâket deres. Det er ingen tvil om at mange har sett pâ tosprâklighet som et handikap, saerlig etter heksejakten fra 1918. Intelligensmâlinger viste tilsynelatende at meksikansk-amerikanere var handikappet; de oversâ at deres 0konomiske forhold ofte hindret dem i â fâ god nok tilgang til engelsk. Under den annen verdenskrig viste det seg at fremmedsprâkkunnskaper var mangelvare, og dermed ble det lagt vekt pâ â laere slike sprâk. Nye immigrantb0lger har satt fart i opprettelsen av tosprâklige skoler. Det er tvilsomt om disse vil f0re til at minoritetsgrupper beholder sprâket sitt. Men de kan bidra til â gi enkelte en ny stolthet over sin egen identitet, og dermed gj0re dem til bedre borgere av et pluralistisk Amerika.

4 Kommunikativ norm

Begrepet «norm» i spräklig sammenheng er tvetydig og vanskelig à fà tak pà. Det kan vise til et standardisert spràk som fransk, oppstilt i grammatikker og godkjent av et Akademi, undervist i skoler og skrevet av forfattere — men talt av ingen, unntatt under tvang. Avvik fra en slik norm skal avsl0re mangelfull opplaering, og hvis man gj0r dem av uvitenhet, er man ukultivert. Er de gjort med hensikt, kan de godtas som stilistiske virkemidler, for à herme «de lavere klasser», eller for à vise et avslappet forhold til normen, man skifter til spràklige t0fler og har det bekvemt. Denne normen har jeg kalt retorisk norm, siden den i hundrevis av àr har vaert idealet for retorikere og deres grammatiske hjelpere. Spràkforskere har ofte awist den, iallfall i teorien, og hevdet at deres oppgave er à beskrive spràklige normer og ikke à foreskrive dem (Haugen 1966b:51). I tospràklige samfunn finnes det nesten alltid velutdannede skribenter som gj0r narr av dagligtalens avvik fra den retoriske normen i spràket deres. Vi har et interessant eksempel i en avisfeide blant norskamerikanere i 1881: To konkurrerende utgivere av norske aviser i Minneapolis startet en hissig spràkdebatt. Begge var universitetsutdannet og av kjente familier i byen, immigranter fra siste tiär, selv i trettiàrene og utgivere av ikke-religi0se ukeblad for nordmenn. Den ene var professor Sven Oftedal (1844—1911), han var ogsà prest og utgav Folkebladet. Den andre var Luth Jaeger (1851—1925), som utgav Budstikken. Jaeger var antikirkelig, sà de hadde mer enn spràk à vaere uenige om. Men i en del màneder var det dette de samlet seg om. Merkelig nok var det den antikirkelige Jaeger som hevdet den retoriske norm. Han tok rivalen alvorlig i skole for «dàrlig» norsk. Saerlig kritiserte han Oftedal for à blande inn engelske uttrykk som norskamerikanere mer eller mindre hadde tatt opp i spràket sitt. Mot det innvendte Jaeger at som prest og teologiprofessor hadde han et ansvar overfor den oppvoksende slekt og bürde gi den «det bedst mulige

KOMMUNIKATIV NORM

27

Norsk» som m0nster. Som redakt0r var han ogsà laerer, med «den Opgave at vedligeholde Modersmaalet og dermed tillige Lysten til at f0lge med hvad der foregaar hjemme i Faedrelandet.» Med en snev av ironi hevdet han at «det ... vilde vaere saa sin Sag, om Professor Oftedal ikke künde lade vaere at blande og mishandle saaledes som han saa ofte gj0r i sit Blad, men allerede hans Stilling som Professor forbyder at tro dette... Det maa altsaa vaere, fordi han enten ikke gider omsaette forskjellige engelske Ord og Vendinger paa Norsk, ikke har Tid dertil, ikke vii, synes det er gjildt at pynte Bladet med disse laante Fjasre eller 0nsker at vise han kan lidt mere end sit Fadervor, som man siger. Hvad Professorens virkelige Bevaeggrund er, kan vi naturligvis ikke vide, men en af de ovenfor naevnte eller alle tilsammen kanske maa det vel vaere.» (Budstikken 8.2.1881). Hvis vi imidlertid ser pà Jaegers samling av skrekkeksempler, finner vi at mange av de engelske uttrykkene, for ikke à si alle, er slike som vanskelig lar seg oversette. Det er typiske ord og uttrykk fra amerikansk politikk og 0konomi, «deadline», «pay as you go», «dark horse», «figures do not lie», «drawbacks», «a perjured villain», «common sense», «party vote», «logrolling» og «filibustering». De er vanskelige à overf0re til andre spràk unntatt som làn. I pastorens tekst er noen av dem behandlet som integrerte lànord, men öftere som spràkveksling, vist ved anf0rselstegn eller ved latinske typer mens teksten for 0vrig var i gotiske. En del nedsettende bemerkninger som han siterte fra amerikanske politikere, lot han sta uoversatt, som han sa, «av s0mmelighetshensyn». Hans kritiker Jaeger hevdet at han godt kunne ha skiftet dem ut med norske ord. Men Oftedals oppfatning var tydeligvis at folk hadde laert disse tingene i l0pet av den tiden de hadde vaert i Amerika, og da ville de forstà dem best hvis man brukte presis engelsk og ikke en un0yaktig gjengivelse pä norsk. Han var selvsagt klar over at han da läget spràkblanding og br0t med retorisk norm i Norge. At nettopp han gjorde det, er saerlig interessant, for prestene var vanligvis forbilder blant immigrantene i korrekt bruk av norsk. Vi trenger ikke ta med mer av denne historien. Den illustrerer mitt tema, sp0rsmàlet om hvordan og hvorvidt man kan snakke om en norm i et tospràklig samfunn. For enhver immigrantgruppe kan man i det uendelige vise til forgjeves og ofte ukyndige fors0k pà ä holde oppe gamlelandets retoriske form. À holde pà noen som heist norm av morsmàlet i omgivelser der man nesten alltid h0rer og leser et annet spràk, krever konstant pàpasselighet, det jeg har kalt «spràklig ryggrad». Det krever ogsä at man stadig er i kontakt med hjemlandet og kan teste sin egen ferdighet mot normen der, som hele tiden utvikler seg og forandrer seg. For immigrantene ville det betydd stadige reiser til

28

BABELS FORBR0DRING

Norge, dyrt og tungvint pr. dampskip, eller à lese ny norsk litteratur, som de faerreste hadde smak for. I det minste ville det ha krevd at man stadig var i kontakt med mange enspràklige blant landsmenn, men disse var jo utsatt for den samme pàvirkningen som en selv. Slike situasjoner gj0r at vi mà gi avkall pà ideen om en retorisk norm, til fordel for en som vi kan kalle en kommunikativ norm. Den tar hensyn til den tospràklige talerens (eller skribentens) spesielle situasjon. Den er mer som et spektrum, den tar opp i seg hele bredden av situasjoner som den tospràklige kommer ut for. Vàr norske teolog tok i betraktning at leserne hans ogsà kunne engelsk, skj0nt kanskje ikke perfekt siden de foretrakk à lese nyhetene pà norsk. Derfor hadde han nok naerere kontakt med leserne enn vàr mer akademiske redakt0r hadde. Den kommunikative norm som jeg kjenner best, utgàr fra et tospràklig samfunn som er relativi, om ikke absolutt, stabilt. Stabiiitet er mindre vanlig blant amerikanske immigranter enn i en del andre omràder i verden. USA har holdt et raskt assimileringstempo gjennom den offentlige grunnskolen og gjennom den ganske milde segregasjonen som immigrantgruppene har kunnet opprettholde. Ser vi for eksempel pà India, finner vi samfunn der ulike spràkgrupper har vaert i kontakt i àrhundrer uten à la seg assimilere eller gi opp sitt eget spràk. En viktig faktor her har vaert kastesystemet, som forhindret blanding gjennom ekteskap og vennskap utenfor gruppen. Nadkarni (1975) nevner en dialekt av konkanispràket, talt i den indiske delstaten Karnataki. Det er et indoarisk spràk talt av en relativt liten, men selvhevdende gruppe som lever omgitt av en befolkning av dravidiske kannadatalere. Selv om konkaniene snakker kannada flytende, nekter de à godta det som sitt spràk. Men, sikkert uten at de er oppmerksomme pà det, har de tatt opp den dravidiske strukturen i relativsetninger. Deres konkani er blitt en kontaktdialekt ved at den har tatt opp trekk fra andre dialekter eller spràk. Pà lignende màte ble muntlig engelsk utvilsomt en angelsaksisk kontaktdialekt under det normannisk-franske overherred0mmet i England, et fransk-engelsk som vi i dag kunne kalle «frangelsk». De som tviholder pä den retoriske normen, ser enten ned pà kontaktdialekter eller beklager at de finnes, og nekter besternt for at det er noen norm i bruken av dem. Som vàr normforsvarer i Minneapolis hevder de at slike brudd med den retoriske normen skyldes latskap, moralsk svikt eller uvitenhet, dvs. en intellektuell defekt, eller snobberi, en sosial defekt. En nordmann pà bes0k i Midtvesten skrev kritisk om spràket der: «Strengt tatt er det ikke noe spràk, men en grusom blanding av norsk og engelsk; ofte er man i tvil om man skal ta det som sp0k eller som alvor» (sit. fra Haugen 1953a:57). I sin bok om svensk-amerikansk (1974) refererer Nils Hasselmo en hei del ut-

KOMMUNIKATIV NORM

29

sagn av svensker om sine landsmenn i immigrasjonstiden. Et vanlig ord for ä beskrive spräket deres var «rotvälska», egentlig et kreolisert sig0ynerspräk, men ofte brukt i betydningen «kaudervelsk», et ubegripelig miskmask. Men Hasselmo fant ogsä svenske kritikere som innsä at det var bruk for et videre spekter av spräkbruk i et amerikansk samfunn (Hasselmo 1974:86). Jeg kan legge til hva en norsk prest skriver i sine memoarer, at «blandingen ble ikke gjort for ä vaere affektert, den kom sä naturlig at man ikke legger merke til det. Selv vi prester og andre som vel regner seg som «dannede», begär ofte den synd ä blande spräk.» Og videre: «När man lever blant disse mennesker og laerer ä kjenne de forhold de lever under, tilgir man dem» (S. Sondresen, sit, i Haugen 1953a:58). Det er noe velkjent, kanskje universelt, ved denne situasjonen og konflikten. Pä den ene siden har vi dem som ser barbari i ethvert avvik fra den retoriske norm, som forsvarere enten av den kulturelle «Store tradisjon» (som Fishman har kalt den) eller av spräklig enhet. Pä den annen side star de som forsvarer awik eller kulturelt betingede ulikheter i spräket pä grunnlag av spesielle betingelser for kommunikasjon. Deres syn er relativistisk heller enn normativt eller absolutt. När Labov (1969) forsvarer «logikken i non-standard engelsk», inntar han den samme holdning overfor en awikende variant av engelsk som den svensk-amerikanske forfatter G.N. Malm gjorde som talsmann og forsvarer for et «svensk-amerikansk» spräk. Han mente det var brukbart i litteratur og viste i sine egne skrifter hvor «viktig det er, när man beskriver svensk-amerikanske typer, at man i deres samtaler lar dem fä bruke sitt eget uforfalskede spräk som ofte og med urette er gjenstand for ironi» (Malm 1919, sit. i Hasselmo 1974:91). Man kan si det samme om «Black English», en kontaktdialekt med trekk fra et afrikansk substrat. I likhet med immigrantdialektene fremmer det ikke talerens stilling i storsamfunnet, ettersom det er knyttet til lavstatusgrupper. När vi er blitt klar over at spräkvitser ofte skjuler antagonisme og uberettiget nedvurdering, mä vi fä sympati ikke bare for B'nai B'riths Anti-Defamation League (j0disk organisasjon mot aerekrenkelser, stiftet i 1913), men ogsä for The American Polish League, som pr0ver ä sette en stopper for tankel0se polakkvitser. Innvendinger mot Hasselmos (og mitt eget) syn pä tospräklig norm ble reist av Ureland, som utf0rte feltarbeid blant gjenlevende svensktalende i Texas (Ureland 1971 etc.). I en bokmelding avviste han Hasselmos teori om «ordnet seleksjon»: «Etter mitt syn b0r normative utsagn om det akseptable eller grammatikalske ved visse strukturer ikke vaere en oppgave i studiet av tospräklighet. Den sosiologiske situasjon i amerikansk svensk er ikke slik at den äpner for kategoriske utsagn om regier» (Ureland 1975:10).

30

BABELS FORBR0DRING

Kritikk i samme retning kom fra to danske forskere, Iver Kjaer og M. Baumann Larsen (1973, 1974). Saerlig en tekst har sä avstikkende former at den kan tjene som typeeksempel. Den er fra en samtale med en dansk kvinne pä 82 är som ikke hadde vaert tilbake i D a n m a r k siden hun emigrerte 28 är gammel. D a intervjueren spurte om hun hadde Isert s0nnen sin dansk, svarte hun: «Ja, he kan tale det, and he forstär alt, hvad jeg siger. And even my datter-law, she er born engelsk, you know, men she sitter og listener til os, sä sagde: ja I kan ikke tale om mig anyhow, for jeg kan guesse mig til, hvad det er, I siger.» Det mest i0ynefallende trekket ved teksten er bruken av pronomenene he, she og my. Bruken av samtalemark0rer som you know og anyhow er vanlig, siden de er mindre fast knyttet til strukturen. Päfallende er bruken av and og de mindre vanlige länordene guess og listen, riktignok med dansk b0yning. Gjennom hele teksten veksler hun ubevisst mellom dansk og engelsk. Det er ikke sä rart at svigerdatteren forstod hennes «dansk». Bare en av mine 250 informanter snakket en lignende blanding, og ogsä hun hadde emigrert som voksen inn i et immigrantsamfunn. Ingen av dem kunne skjelne klart mellom spräkene. En b0r kanskje regne dem som en ny type, i min gamle inndeling kalt ab eller «disadvantaged learners» (dvs. handikappede i tilegnelsen av et nytt spräk). Hansegärd kaller dem «halvspräkiga» (1968). Men det er de bare i forhold til omverdenen; i deres eget tospräklige milj0 utgj0r de to halve spräkene ett helt. Som den danske kvinnen kan de si «I levede» eller «/ will never care for at have sä much land» (Kjaer/Baumann Larsen 1974:425). Skal man läge teori ut av disse eksemplene, mä det bli at de ikke motbeviser hypotesen om tospräklige normer, men tvert om bekrefter den ved sine päfallende avvik. Ser vi pä tospräklig kompetanse som et sett av samvirkende regier, kan det ganske enkelt tenkes at bändene som holder samvirket sammen, er svekket av stadig pävirkning fra motstridende normer. Hvis visse trekk har vasrt psykologisk «merket» for det ene eller det andre spräket, kan vi si at hos disse spräkbrukerne har merkelappene fait av. Det minner om visse utviklingstrekk ved pidginspräk, men vär informant har ikke skapt noe ekte pidgin. H u n feiger et usikkert spor der hun vakler fra det ene spräket til det andre, uviss pä hvilket hun skal velge. Slike informanter er verdifulle; denne er dessverre borte. En skulle gjerne ha visst mer om hennes vesen og livet hennes. Sä tidlig som i 1970 gjorde Nemser meg oppmerksom pä det han kalte «naernormer» (approximative norms, Nemser 1969). I 1972 medgav jeg at «i de tospräkliges verden er alt mulig, fra nesten totalt skille mellom de to kodene til nesten full sammensmeltning» (Haugen 1972). M e n i ethvert slikt samfunn vokser det f r a m noe vi kan kalle en tospräklig kommunikativ norm.

5 Sosial integrering

Under betegnelsen «tosprâklig undervisning» har immigrantenes og minoritets-sprâkbrukernes problemer kommet i fokus. Mange amerikanere har f0lt seg fremmedgjort i landet sitt. Etnisk identifisering har holdt seg pâ tross av tapet av etniske sprâk. Det er blitt en merkbar motstand mot nivelleringstendensene i amerikansk li v. Organer oppnevnt av regjeringene i USA og Canada har derfor startet prosjekter som tar opp disse problemene som lenge ble tillagt liten betydning. Urettferdighet, segregasjon og diskriminering blir tatt opp pâ initiativ fra h0yeste hold. Lover om tosprâklig undervisning er gitt, og satt ut i livet med vekslende hell, saerlig innsiktet pâ sorte, Chicanos, puertoricanere og indianere (Andersson og Boyer 1970, Saville og Troike 1971, Paulston 1974, Fishman 1974b). Slik undervisning blir kalt «tosprâklige programmer», men de er mye mer. De er fors0k pâ â rette opp urett som i bunn og grunn er sosial, men ytrer seg som sprâkbarrierer og laeringsproblemer. Kommer man til â ta i bruk forskernes m0ysommelig opparbeidede ekspertise for â l0se disse praktiske problemene? Eller blir det enda et stort skuebr0d uten mài og mening, som noen fâ kan bli fete av? Jeg skal ikke pr0ve â gi svar pâ sp0rsmâlene, jeg bare peker pâ at de trenger svar. Vi kan for eksempel nevne at Frankrike aldri har holdt en sprâklig folketelling, enda landet har store og stabile grupper med innf0dte sprâk som baskisk, bretonsk, elsassisk og provençalsk, det siste en avart av fransk som fortjener â bli regnet som et eget sprâk. Sp0r vi hvordan sprâket fungerer som en sosialt integrerende eller disintegrerende faktor i Amerika, sp0r vi samtidig hvordan det f0les â snakke walisisk i England, sorbisk i Tyskland, frisisk i Nederland, gr0nlandsk i Danmark eller samisk i Skandinavia for 0vrig. Vi mâ ogsâ ta med hva det innebaerer â vaere gjestearbeider i for eksempel Sveits eller Tyskland, for det er nettopp hva flertallet av immigranter var i Nord- og S0r-Amerika.

32

BABELS FORBR0DRING

Nàr jeg sier «immigranter», mener jeg her «medlemmer av en minoritetsgruppe». Mye er skrevet om minori te tsgruppeteori. Det man f0r kalte «det marginale menneske», er nà blitt «det etniske»; det gjenspeiler en ny holdning. «Den fremmede iblant oss», engang ansett som en slags uklar trussel mot amerikanske institusjoner, blir nà regnet som en berikelse for amerikansk liv, en mann eller kvinne med en «etnisk arv» (Fishman 1965b). Nàr immigranten trer inn i et nytt samfunn, stàr han foran tre valg i tur og orden. 1 Han eller hun mà velge à laere eller ikke lare spràket i det nye samfunnet hvis (som vi gàr ut fra) det er ulikt hans eller hennes eget. Vi kan si at problemet gjelder spräktilegnelse, en moteterm for laering av spràk i en naturlig situasjon. 2 Han eller hun mà velge à holde pà, eller ikke holde pà, det gamie spràket. Dette problemet kan vi kalle spräkvedlikehold, og det reiser mange sp0rsmàl: hvordan, i hvilke situasjoner, og hvor lenge? 3 Det tredje valget gir seg av det andre: Hvis immigranten velger à holde pà det gamie spràket, hvordan skal det brukes i praksis? Skal det gamie og det nye holdes atskilt, eller skal han eller hun veksle frem og tilbake og kanskje la ett av dem «smitte» det andre? Vi kan kalle problemet spräkatskillelse. Her kan vi ogsà dr0fte spràkskifte og làn og utviklingen av spràket under slike forhold. Hvert av valgene har det Dell Hymes kaller «sosial betydning» innenfor «talens etnografi» (Hymes 1962). Et «ja» til sp0rsmàl om tilegnelse, vedlikehold og atskillelse gir oss en sosial tilpasning og integrering med en helt annen profil enn om svaret er overveiende negativt. Problemet med spräktilegnelse er godt formulert av en norsk innvandrer for over hundre àr siden. Han het Syver Holland (fra gàrden Hàland) og läget en sang han kalte Wisconsinvisa som ble ganske popular blant innvandrerne (Haugen 1949). Den gir et bàde humoristisk og klart uttrykk for at de fleste f0lte seg i villrede: Jau - i Fyrsten dx gjek lit paa skakka, Daa me landa paa framande Jor, Av das Maalet, som folket her snakka, Skjyna me 'kje eit einaste Ord. Laer a Spraaket va nokot, som leitte, Ofte stod me mae skamfulle Fjaes: Naar ein Yankee deg sporde, ka du heitte, Raakte jamt, at du svara honom: Yaes! Jeg tar med bare to vers av mange. Visa gjengir godt hvordan immi-

SOSIALINTEGRERING

33

granter flest, uskolerte, men ikke analfabeter, i starten f0lte seg handikappet pà grunn av mangelfullt spràk. Dertil mà vi huske at de f0rte med seg alle uttrykksvarianter som angikk deres sosiale status og skolebakgrunn i hjemlandet. Religi0se motsetninger som sameksisterte fredelig innenfor den lutherske statskirken, flammet opp i voldsom fraksjonsstrid i Amerika og f0rte til dannelsen av en rekke innbyrdes krigf0rende kirkesamfunn. Vi kan finne en paralleli hos Fishman (1966b) der han peker pä at ungarske immigranter etter den sovjetiske invasjonen i 1956, for det meste studenter og intellektuelle, fant lite à slutte seg til hos de eidre ungarske emigrantene med bondeog arbeiderbakgrunn. Blant de norske immigrantene vokste Sons of Norway frem som en aktiv amerikansk-inspirert organisasjon, men den var for verdslig for mange med kirkelig tilknytning: medlemmene spilte kort, danset og var ikke engang avholdsfolk! Pà den annen side hadde immigrantene pà landsbygda sine bygdelag, en slags hjemlandsorganisasjon for sosialt samvaer (Lovoll 1975). Men selv blant disse var det motsetninger: noen spilte fele og danset (f.eks. de fra Telemark og Setesdal), mens andre bad for sjelene sine (f.eks. de fra Stavanger og Rogaland). Enkelte fulgte en annen kurs. Et godt eksempel er Peder Anderson (1810-74), som emigrerte fra Bergen i 1830. Han slo seg ned i Massachusetts, der hans s0ster alt bodde, gift med en amerikaner (E.L. Haugen og I. Semmingsen 1973, E.L. Haugen 1974). Han var en begavet ung mann med god utdanning, og kom i arbeid som bokholder i Lowells voksende ullindustri. Han arbeidet iherdig med det engelske spràket og tok livlig del i amerikansk samfunnsliv. Men han holdt ogsà en naer brevkontakt med slektningene sine hjemme og hjalp til og med noen av dem à emigrere. Han var to ganger tilbake i Bergen, og gjorde mye for à fremme forstàelsen mellom de to land. Det er ingenting som tyder pà at han brukte norsk i Amerika. I sine senere àr skrev han en kort selvbiografi under et bes0k i Norge. Han skrev fremdeles norsk, og uten engelske lànord, men med interessante feil i syntaksen, for eksempel hyppig bruk av omvendt ordstilling som I begyndelsen dette var langsomt der norsk jo har ... var dette. Et enda klarere eksempel er forfatteren Hjalmar Hjorth Boyesen (1848—95), som emigrerte 21 àr gammel i 1869. Skj0nt han f0rst kom til Midtvesten, var det forfatter han ville bli. Han drog derfor videre til Boston. Der tok han undervisning hos en talepedagog for à bli kvitt den norske aksenten. Han skrev sin f0rste roman Gunnar (1874) pä engelsk, og klarte à fà den utgitt gjennom kontakter han hadde skaffet seg ved Harvard-biblioteket (bl.a folkeviseforskeren Francis Child og William Dean Howells, redakt0r i Atlantic Monthly). Debuten var en suksess som f0rte ham inn i New Yorks litteraere verden og brakte

34

BABELS FORBR0DRING

ham et professorat ved Columbia. H a n hadde en viss avsmak for sine strevsomme landsmenn i Midtvesten, giftet seg med en amerikansk kvinne og ble en litteraer guru. Men i de beste b0kene hans, enten det var skj0nnlitteratur eller kritikk, var emnet norsk. Det var de romantiske litteraere emnene han hentet fra Norge, han ble kjent pà (Glasrud 1963). Et tredje eksempel er Thorstein Veblen (1857-1929), f0dt i et norskspràklig samfunn i Wisconsin. Typisk nok studerte han ikke ved St. Olaf College, der norsk stod sterkt, men ved dets ikke-norske og ikke-lutherske rivai pà den andre siden av elven, Carle ton College. Noe bruk av sin norske bakgrunn gjorde han likevel da han oversatte Laksd0lasaga til amerikansk engelsk, skj0nt hensikten riktignok var à vise en historisk paralleli til pampeveldet i amerikanske byer. Men de verkene han er ber0mt for, er ikke bare pà engelsk, men pà et saerlig innfl0kt engelsk. En av kritikerne hans regner med at hans slagord «conspicuous waste» (synlig forbruk) og «the leisure class» (fritidsklassen) kommer fra hans norske opprinnelse. Men de samme synspunktene var à finne blant amerikanske pionerer og kunne like snart bygge pà Thoreau (Dorfman 1934). For immigranter som slo seg ned blant landsmenn og likemenn, var ikke vedlikehold noe problem. D e fleste unngikk à isolere seg og ville n0dig gi opp sin nasjonale identitet. At de overhodet emigrerte, var som regel en «nettverksbeslutning«. D e s0kte st0tte hos slekt og venner, og i likhet med folket fra «Constitutionen» i 1825 kom de i grupper, med häp eller l0fte om feiles skjebne. D e som kom tidlig, kunne skaffe billetter og arbeid til andre. Slike faktorer f0rte til dannelsen av morsmàlsminoriteter i det nye landet. I senere àr har minoritetsgrupper vaert intenst studert av samfunnsvitere, f.eks. R . A . Schermerhorn (1964). H a n har en modell for relasjonene mellom minoritets- og majoritetsgrupper som han kaller «maktgruppeteorien». M0tet mellom gruppene f0rer til en samling av ulike maktforhold som utgj0r en uavhengig variabel. Inkorporering, eller assimilering, avhenger av de forskjellige undergruppenes orientering. D e n dominerende gruppen kan vise tegn pà rasisme, sosial avstand eller aktive fordommer; den kan ogsà gà inn for à assimilere den svakere gruppen. D e n n e kan igjen vaere militant eller isolerende; pà den annen side kan den ogsà gà inn for à la seg assimilere. Hvis den dominerende gruppen legger restriksjoner pà «opptaket» ved à forfordele sosiale goder, kan den dominerte gruppen selv sette i verk avstengingsmekanismer, i det minste under startfasens konfrontasjoner (Schermerhorn 1964 s. 246). Slike studier understreker det opplagte, at immigrantsamfunnet er det samfunnet hvor immigranten lettest kan fungere. H e r , i sine egne kirker, foreninger, fester og daglige samvaer, kan han bruke spràket

SOSIALINTEGRERING

35

sitt som han vil, uavhengig av gamlelandets spräkregler eller «utlendingene». Det er som et kjent og kjaert plagg, kanskje ikke sä pent, men behagelig. For ä vaere med i dette samfunnet trenger en ikke engang ä snakke morsmälet hele tiden, sä lenge en kan gj0re seg forstätt, og det en sier, er akseptabelt for dem det er beregnet pä. Immigrantsamfunnets f0rste funksjon er ä utsette assimileringen av immigranten gjennom en gradvis akkulturasjon (Teske og Nelson 1974). Forskjellen er at akkulturasjon ikke krever et umiddelbart skifte av verdier eller referansegrupper eller individuell psykologi. Assimilering er en enveisgate; akkulturasjon gir immigranten et nytt hjem i stedet for ä gj0re ham hjeml0s. I sine memoarer fra Amerika skriver den norske forfatter og prest Kristofer Janson at hvis han i de norske bygdene i Minnesota pä 1880-tallet hadde truffet en mann pä veien som ikke snakket til ham pä norsk, ville han blitt forbauset. Engelsk var et d0dt spräk (Janson 1913, sitert i Haugen 1953a s. 39). Laerere matte true skolebarn med straff for ä fä dem til ä snakke engelsk i skolegärden. Som vi har sett (i kap. 4), var det stor forskjell pä hvilken grad av spräkblanding som ble det normale i slike tospräklige samfunn; det avhang av faktorer som aider, utdanning, spräklig begavelse og motivering. Skribenter med humoristiske eller satiriske tilb0yeligheter har ofte hatt en rik kilde i sine landsmenns overtredelser av spräknormen. En amerikansk finlender fra Michigan skriver pä noe han kaller «fingelsk» («Finglish»), To pr0ver er nok til ä vise at det han gj0r, er ä skrive engelsk med finsk uttale: Las senssi kerit kas («Last chance get-it gas», siste sjanse for bensin); lits kai kaaru pauning or ket paunit («each guy got to pounding or get pounded», enhver mä denge eller bli dengt) (F. Karttunen og K. Moore 1974). En amerikaner ved navn James Kirk gav ut en bok med «Skandinaviske vers pä dialekt» kalt The Norsk Nightingale («Den norske nattergal», Kirk 1905, 17.(!) utg. 1929). En liten pr0ve er nok: «Dar ban a little faller, / Ay tenk his name ban Yim, / A n d nearly every morning / Ay used to seeing him» («Det var en liten fyr, / Jeg tror hans navn var Jim, / Og nesten hver morgen / Jeg pleide ä treffe ham»). Jeg har aldri h0rt noen skandinav bruke «ban» om noen form av verbet to be, men ellers viser diktet noen typiske problemer: d eller t for th, y for j, a for e eller omvendt osv. Et viktig trekk i den tospräkliges spräkbruk er veksling fra det ene spräket til det andre. Michael Clyne har unders0kt spräkvekslingen hos tyskere i Australia (Clyne 1967, 1972 og fl.). Spräkvekslingen viser den tospräkliges mestring av begge spräk, og at han er füllt og helt sosialt integrert i det nye samfunnet. Vekslingen finner normalt sted ved brudd i setningsm0nsteret, og taleren viser sin tillit til at tilh0reren

36

BABELS FORBR0DRING

kan f0lge ham. Av dette fremgâr bâde tilegnelse, vedlikehold og atskillelse. F0rst i senere âr, gjennom oppkomsten av faget sosiolingvistikk, er det blitt legitimt for en forsker à befatte seg med slike underlige fenomener. I neste kapittel skal vi se naermere pâ dette faget.

6 Sosiolingvistikk — en utfordring

Fordi tospràklighet innebaerer samhandling mellom spràk og samfunn, faller det inn under paraplyen sosiolingvistikk, som nà er anerkjent som en tverrfaglig vitenskap. Navnet peker det ut som en form for lingvistikk, derfor kaller noen forskere det spräksosiologi og gj0r det til en gren av sosiologien. Ordet er vel en gjengivelse av tysk Sprachsoziologie, som lenge har vaert i bruk i Tyskland. I Amerika ble «Sociology of Language» brukt alt i 1953 (Hertzler 1965), og i Frankrike fantes «Sociologie du langage» (Cohen 1956). Betegneisen Sociolinguistics ble brukt som overskrift i det internasjonale Linguistic Bibliography for f0rste gang i 1967. Pà norsk er sosiolingvistikk belagt fra 1968 (Tidsskrift for samfunnsforskning 1968 s. 116). Ordet er visstnok läget av Haver C. Currie, davaerende engelsklaerer ved Houston University i Texas (Currie 1952). Det ble f0rst tatt i bruk blant amerikanske lingvister av William Bright (og A.K. Ramanujan) 1 1962 (Bright og Ramanujan 1964). Bright organiserte ogsà den f0rste konferansen om emnet i 1964 (Bright 1966). Blant deltakerne var Charles A. Ferguson, dengang direkt0r for Center for Applied Linguistics i Washington, D.C. Flommen av skrifter som kom etter dette, er for stor til à gà inn pà her. Der er ingen tilfeldighet at 1964 ogsà var àret for Noam Chomskys teoretiske nyorientering i lingvistikken pà sommerens Linguistic Institute (Chomsky 1965). Den f0rte til en dyp og varig splitteise i lingvistikkens interessefeit. Blant de mange emnene av interesse innenfor sosiolingvistikken skal jeg ta for meg disse: 1 Hva er sosiolingvistikkens siktepunkt? 2 Hva er dens enheter? 3 Hvordan kan sosiologer og lingvister samarbeide? 4 Hvordan kan samfunn karakteriseres ut fra sin spràkbruk? 5 Hvilken betydning kan vi tillegge skillet mellom tospràklighet og diglossi? 6 Hvordan kan man identifisere og kanskje forutsi et spràkskifte? 7 Hva har bevisste holdninger og en klar spràkplanlegging à si for slike skifter? 8 Hva kan sosiolingvistikk brukes til?

38

BABELS FORBR0DRING

1 Som siktepunkt for sosiolingvistikken har William Bright hevdet at «spräklig variasjon er sosiolingvistikkens emne» (Bright 1966 s. 11). Mer konkret vil han begrense det til «den systematiske samvariasjon mellom spräkstruktur og samfunnsstruktur». I tillegg vil jeg ta med minimumsvariasjonen, en relativ ensartethet, innenfor et lite og tett samfunn. I den problemfrie kommunikasjonen hos en inngruppe ligger det et sosialt uniformitetspress. Utenfor har vi en delvis forstäelse som jeg har kalt «semikommunikasjon» (f.eks. hos skandinaver, jf. Haugen 1966c) og sä et omräde utover til null forstäelse av ubeslektede spräk. Variasjon og ensartethet er derfor ikke faktorer som utelukker hverandre, men derimot utfyllende trekk ved sosiolingvistikkens hovedproblem: danneisen av spräknormer i smeltedigelen av sosial interaksjon. Normer er ikke n0dvendigvis homogene eller bevisst formulerte, men har ä gj0re med de temmelig ensartede minimale kodene som vi kan kalle sosiolekter. En sosiolekt og danneisen av den kan sies ä vaere sosiolingvistikkens fokus. Det er en abstrahering av det som er likt i idiolektene, eller de personlige normene, og omfatter bare slike trekk som viser at brukeren h0rer til et besternt spräksamfunn. 2 Enhetene som skiller en sosiolekt fra en annen ligner mye pä dialektforskernes isoglosser. I Amerika tar vi ofte australiere pä at de uttaler diftongen /ey/ som /ay/. E n australier som pr0vde ä kj0pe en spade i Boston, m0tte veggen til hun tok ekspedit0ren med bort til en spade og pekte pä den. Siden hun hadde opplevd det samme med pail (b0tte), sa hun til en venninne: «Dere amerikanere snakker snodig, dere sier «pile» og «shovel» när dere mener «bücket» og «spide».» I et norsk mälf0re har gammelnorsk ganga fätt apokope og sirkumfleks: /gang/; men en enkelt familie har utviklet det videre til /gang/ uten sirkumfleks. En isogloss kan altsä saerprege alt fra et kontinent til en familie. Vi mä gä ut fra at jo st0rre gruppen er, og jo st0rre spräkavstanden, desto flere slike isoglosser finnes det. Til sosiolingvistikkens spesielle problem h0rer det ogsä ä trekke inn klasse, ikke bare regional variant (dialekt). Som nevnt kan klasseskillet vaere vertikalt og basert pä ulik makt. H e r er William Labovs studier av Martha's Vineyard og nedre East Side i New York blitt klassikere (Labov 1965, 1966). H a n s metoder er blitt utbredte. Ved ä begrense seg til et lite antall fonologiske isoglosser eller kriterier klarte han ä pävise en h0y statistisk samvariasjon mellom kriteriene og de viktigste sosio0konomiske niväene, underklasse, arbeiderklasse, lavere og h0yere middelklasse. Selv om de ikke egentlig er «klasser» i marxistisk eller eldre europeisk forstand, er ordet brukbart. Men det er et sp0rsmäl om vi virkelig har fire ulike sosiolekter her. Jeg vil heller tro at det er en grunnleggende New York-sosiolekt eller tilmed

SOSIOLINGVISTIKK - EN UTFORDRING

39

-dialekt, det som Stewart har kalt «basilekt», som barna laerer og mange voksne beholder til uformell bruk. Men de som ved f0dsel eller utdanning har unngätt ä havne i «underklassen» eller «arbeiderklassen», er blitt mer kompetente brukere av den prestisjefylte «akrolekten» som i det minste utgj0r en passiv del av de fleste newyorkeres talemäl. At en er i stand til ä bruke den ved slike formelle gj0remäl som ä lese h0yt eller lese opp en liste med ord, er en funksjon av ens oppadrettede mobilitet. 3 At Labovs resultater er sä sikre, kommer delvis av at han kunne bygge pä Columbia-universitetets sosiologiske forskning i New Yorks nedre East Side. Av en populasjon pä 100 000 hadde man tatt ut et sampel pä 988 individer etter sosial status. Labov kunne derfor velge trygt blant disse. Da jeg selv utf0rte feltarbeid blant norskamerikanerne i Midtvesten, opplevde jeg blant annet ä fä kritikk av en venn som var sosiolog. Han fant at metodene mine var for uformelle. Men hans egne metoder omfattet en teknikk som jeg verken hadde ressurser eller ekspertise til ä bruke. Jeg reiste rundt og spurte meg frem til jeg fant noen som ville og kunne snakke med meg. Ä nä Labovs nivä ville krevd datamaskiner og opptaksutstyr, for ikke ä snakke om pengest0tte. Siden jeg har min erfaring fra dialektforskningens mer uformelle metoder, ser jeg en annen vesentlig forskjell. Ved ä redusere antall kriterier ender Labov med svaert lite generell informasjon om de sosiolektene han studerer. Han har ofret dybden til fordel for bredden. Hvis man kunne laere underklasseinformantene hans ä si de fem kriteriene hans med overklasseuttale, ville de fremdeles ha et underklassepreg. Grammatikken, syntaksen og ordvalget ville r0pe dem. Dialektforskeren kan trenge intervjuer som varer i timer eller til og med i dager eller mäneder, for ä komme til bunns i informantens dialekt. Sosiolingvistikken har bruk for begge metoder. Pävisningen i bredden av sosialt relevante kriterier mä suppleres med utgravingen av individets totale kommunikative kompetanse, fra 1yd til mening. 4 For ä kunne karakterisere hele samfunns mäter ä snakke pä, har sosiolingvister tenkt seg flere fremgangsmäter. Hymes har talt for en «talemälsetnografi», et Studium av talemäter i et samfunn som varierer med kryssende kulturer og kan omfatte en mengde koder i ett samfunn (Hymes 1962). Gumperz har foreslätt «verbalt repertoar» som en samleterm for «helheten av spräklige former som tas i bruk under sosialt signifikant interaksjon» (Gumperz 1964 s. 137, 1965). Goffman vil analysere spräklige ytringer som noe som gir individene statuser med visse rettigheter og plikter. Den enkelte utf0rer de forskjellige situasjonenes sosiale rutiner helt ned til det enkelte treff («encounter») og dets talehending («speach event»; Goffman 1963). Et av de mest omfattende prosjekter er Fishmans Studium av

40

BABELS FORBR0DRING

«sprâkdominans» blant puertoricanerne i Jersey City (Fishman og fl. 1968). Han tok saerlig opp sp0rsmâlet «hvem snakker hvilket sprâk til hvem, og nâr», for â sitere tittelen pâ en av artiklene hans (1965a). I teoretiske dr0ftinger fant Fishman feil hos bâde psykologer og lingvister — hos de f0rste fordi de behandler tosprâklighet som et sp0rsmâl om undervisningsresultater, hos lingvistene fordi det for dem er et interferensproblem. Begge ser bort fra kontekst, hevdet Fishman. Etter hans mening b0r koder studeres i forhold til hvordan folk identifiserer seg med samfunnet og dets sprâkbaserte verdier. Det b0r skje en analyse pâ mikronivâ, der man skiller ut passende domener med kommunikasjonsnettverk der individene spiller ulike roller i den enkelte situasjort. Et interessant forslag til en typologi for sosiolingvistisk klassifikasjon ble gitt av William Stewart (1968). Hans kriterier var standardisering, autonomi, historisitet og vitalitet, hvert av dem behandlet som et binaert trekk (dvs. naervaer/fravaer). Ved â kombinere dem fikk han en inndeling i standard (positiv for alle fire), klassisk (minus vitalitet), kunstig (minus vitalitet og historisitet), folkelig (eng. «vernacular», minus standardisering), dialekt (minus standardisering og autonomi), kreol (bare pluss vitalitet) og pidgin (minus alle fire). Selv om disse trekkene ikke alltid er binaere, og heller ikke alltid uavhengige av hverandre, gir systemet ofte en nyttig avgrensning. I alt dette arbeidet ser vi litt av konflikten mellom lingvistene, som heist vil gâ i dybden med noen fâ informanter, og sosiologene, som foretrekker â studere mange informanter pâ overflaten. Jeg har hevdet (1972) at sosiologer b0r tilpasse 0kologiens tenkesett til slike situasjoner. Akkurat som dyrearter og folkeslag er sprâkenes former tilpasset behovene i milj0et. Nâr et samfunn ikke lenger trenger et besternt sprâk, d0r det, og et annet kommer i stedet. Pâ denne bakgrunnen kan man se pâ initiativer for sprâklig vedlikehold og reform som 0kologiske bestrebelser pâ â kontrollere det sprâklige milj0et. Det er en forn0yelse â se en tysk artikkel med tittelen «Studies in Language Ecology» (Enninger og Haynes 1984). 5 Ved siden av den tradisjonelle termen bilingvalisme har Charles Ferguson innf0rt betegnelsen diglossi i sosiolingvistisk forskning. Til grunn ligger fransk diglossie, et ord for tosprâklighet (Ferguson 1959). Han brukte det om en spesiell form for tosprâklighet i visse land. I fire omrâder langt fra hverandre fant han at to varianter av det samme sprâket konkurrerte, en som han kalte «h0y» (H) og en «lav» (L). I arabiske land er klassisk arabisk H og tait dagligsprâk i hvert land L. I Hellas er H den ortodokse kirkens katharevousa, mens L er dimothike, som er i vanlig bruk. I Sveits er H standardtysk slik det brukes i skrift og ved visse offisielle anledninger, mens L er sveitsertysk (Schwitzerdütsch) i dets forskjellige dialekter.

SOSIOLINGVISTIKK - EN UTFORDRING

41

Pä Haiti er standardfransk H, mens L er haitisk kreol, folkemälsformen av fransk i dette landet. Skillet gär mellom et formelt eller til og med ritualisert spräk til besternte formal, og et uformelt hverdagsspräk til alt annet. Noe av dette kan en vaere uenig i, saerlig när det gjelder gresk. Men Fishman tok opp termene og utvidet betydningen av dem. Han droppet kravet om at de to spräkene skulle vaere beslektede varianter, og la i stedet hovedvekten pä det samfunnsmessige slektskapet. Som eksempel brukte han j0diske samfunn, der de ubeslektede spräkene hebraisk og jiddisk viser en lignende fordeling, og utfylling, i sakral/ verdslig funksjon. En kan si at i Israel er j0disk diglossi eliminert ved at hebraisk ogsä har overtatt L-funksjonen. Verken Ferguson eller Fishman tar i sin diglossidefinisjon hensyn til de utallige skillelinjer mellom standardspräk og dialekter i Europa og ellers i verden, enda dette er en av de mest utbredte former for bilingvalisme eller bidialektisme. Som vi skal se, blir standardspräk utbredt gjennom skolene, den offentlige forvaltning og mediene, og ut0ver alle H-spräkets funksjoner. Samtidig fortsetter befolkningen mer eller mindre ä snakke en dialekt, vanligvis regnet som et L-spräk. Jeg har kalt dette schizoglossi (Haugen 1962), analogt med schizofreni, siden alle slike situasjoner mä regnes som diglossi, et klart H/L-skille for mange spräkbrukere som vakler usikkert mellom de to. 6 Skifte av spräk kan vaere dramatisk eller gradvis, ofte etter som en ser det. Det som kan fortone seg som et dramatisk skifte, for eksempel hos annen generasjons immigranter i USA, kan vaere et langvarig fenomen for individet. Resultatene viser seg ofte i de motsatte faktorene spräkspredning og spräkd0d. Et velkjent tilfelle av spredning er indoeuropeisk, som spredte seg fra et omräde i 0st-Europa (i eller naer Kaukasus) til mye av Vest-Asia og det meste av Europa og dets kolonier. I det samme omrädet har mange spräk helt eller nesten d0dd i l0pet av spredningen. Vi vet lite om de tidlige fasene i slike spräkskifter. Det er derfor klart at bare ved ä studere skifter i nätiden kan vi ha häp om ä fä innblikk i de underliggende sosiale mekanismene. Det er ikke sä mye det at spräkene sprer seg som at endrede sosiale forhold gj0r at spräkbrukerne endrer sin orientering. Ingen befolkning skifter spräk samtidig eller i alle funksjoner og situasjoner. I det minste tar det en generasjon ä laere et spräk og enda en ä glemme det gamle. De to generasjonene blir en periode med tospräklighet, som gir det n0dvendige vedlikehold av den sosiale kontinuitet. Men som vi har sett, beveger hver generasjon seg etter hvert ut av barndommen og inn i voksen spräkbruk, et mindre skifte som kan gä over til ä bli et st0rre dersom det blir n0dvendig ä laere et nytt spräk. 7 Studiet av folks holdninger til spräk - la oss kalle det etnolingvis-

42

BABELS FORBR0DRING

tikk — er i det minste en faktor i spräkvalg og spräkplanlegging. Tydeligst kommer det til syne i folkeetymologier, og kan egentlig regnes til folkeminne. Mitt eget feltarbeid har avdekket beundring for «bokspräk», men dette f0rte som regel ikke til at man aktivt imiterte «dannet tale». Som Labov sier: «Newyorkere h0rer ikke seg selv slik de faktisk lyder, men mer i samsvar med de normene de anerkjenner» (Labov 1966 s. 474). En interessant eksperimentrekke av Lambert kalt «matched guises» (sidestilte ytringer) er blitt brukt for ä fä frem holdninger. Den samme personen snakker avvekslende pä to spräk, og tilh0rerne skal bed0mme hans karakter i hvert av dem. Lambert fant at i Canada rangerte bade fransktalende og engelsktalende tilh0rere de engelske stemmene foran de franske. H a n fant ogsä godt samsvar mellom positiv holdning til fransk og tilh0rernes egen fremgang i ä laere fransk (Lambert og fl. 1960 etc.). At moderne standardspräk som fransk, engelsk og tysk har vaert gode redskaper for den nasjonale politikken, har f0rt til en allmenn forstäelse av at et slikt spräk er n0dvendig for den nasjonale enhet. I smä land som Island blir nasjonalspräket sett pä som forutsetningen for ä leve videre som nasjon. Norge i det 19. ärhundre og Israel i det 20. er eksempler pä land som har pr0vd ä skape enhet gjennom spräket. Vi skal komme tilbake til dette i et senere kapittel. 8 Det som er nyttig ved sosiolingvistikken, er if0lge Bright (1966) dens verdi «som en diagnostisk indeks over sosiale strukturer», «dens forklaring av historiske endringer» og «dens verdi for spräkplanleggeren». D e n sosiale struktur slik sosiolingvisten ser den, er en kompleks helhet av kommunikasjonsnettverk mellom innehavere av visse samfunnsposisjoner som spiller en rekke ulike roller pä de forskjellige omräder av samfunnslivet. Et eksempel er studiet av pronomenbruk i Amerika og E u r o p a av Brown, Gilman og Ford (1961) og i Russland av Friedrich (1966). Selv har jeg läget en kort oversikt over norsk pronomenbruk. Til grunn for historiske spräkendringer ligger samfunnets overf0ring av spräk til hvert nytt barn. Endringer i laeringsvilkärene etter som barnet vokser til, gir ogsä endringer i spräket. Spräkplanlegging og spräkpolitikk er et viktig emne i analysen av samfunnet og dets arbeid for ä finne et feiles kommunikasjonsmedium. Det trengs klok planlegging for ä l0se problemer som angär spräkminoritetenes rolle. D e amerikanske tiltakene, fra 1968 av, for ä innf0re bilingvale programmer er kanskje ikke gode nok, men de er likevel av verdi som et fors0k pä ä gj0re gammel urett god igjen.

7 Pluralisme — et nasjonalt mâl?

Sprâklig pluralisme er ikke det samme som et flersprâklig samfunn. Det siste er et objektivt faktum som kan mâles i folketellinger og av sosiologer (f.eks. Lieberson og fl. 1974, 1975a, b). Det er for eksempel et faktum at i Nigeria, som tidligere var et britisk Protektorat, blir det tait mer enn 200 ulike sprâk og dialekter. Det er en spredning som forslâr. En slik tilstand er ikke noe 0nskemâl for noe land hvis det skal ha et statsstyre og skolesystem som fungerer rimelig godt. Nâr vi snakker om pluralisme, tenker vi ikke pâ en faktisk tilstand, men pâ et mâl som kan gj0re det mulig for ulike sprâkgrupper â leve sammen. Det er en mer subjektiv term, som antyder en planfast politikk og offentlige tiltak. Selve suffikset «-isme» viser at det er en doktrine, en teori, kort sagt et mâl som noen vil styre mot og andre unna (Berry 1974). De fleste tar for gitt det sprâket de er f0dt inn i, det som blir tait hjemme og blant lekekamerater. De laerer det som noe selvsagt, og tenker vel ikke mer pâ det enn pâ lüften de puster i. Likevel er begge deler n0dvendig for â leve som mennesker. Uten luft d0r kroppen, uten sprâk d0r sinnet. Sprâket eller sprâkene vi snakker, er resultatet av en lang historié som ikke bare omfatter oss og forfedrene vâre, men vâr etniske gruppe og vâr nasjon. En del av denne historien er beslutninger og handlinger som ble gjort langt borte og for lenge siden, uten vârt kjennskap og helt uten vârt samtykke. Vi som lever i dag, foretar pâ samme mâten beslutninger og handlinger av betydning for livet til dem som kommer etter oss. I dag stâr vi overfor sp0rsmâlet om sentralisme og assimilasjon eller sameksistens og pluralisme. Pâ alle kanter ruller ensrettingens asfaltmaskiner frem og gj0r slutt pâ etniske grupper og deres sprâk ved â spre nasjonalsprâk og verdenssprâk gjennom radio og tv. Men vi ser ogsâ at det kommer til nye nasjoner, som kjemper for â skape og bevare sine nasjonale sprâk. De f0lger eksemplet fra de garnie nasjonene

44

BABELS FORBR0DRING

som kästet av seg latinens àk, verdensspràket i Vest-Europa like til 1600-tallet (og senere). I dag ser vi i land etter land at minoriteter kjemper for sine spräklige rettigheter: katalonierne i Spania, baskerne i Spania og Frankrike, waliserne i England, samene i Skandinavia, kineserne i Malaysia og til og med quechua-indianerne i Paraguay (Rubin 1968). Kampen melloni dominerte og dominerende grupper er en del av spràkets 0kologi (Haugen 1972). A bevare spràket er en del av menneskets 0kologi. Skj0nt spràkstudium er lingvistens spesielle fagfelt, omfatter den 0kologiske konflikten ogsà et psykologisk, et sosialt og et politisk problem. Akkurat som vi har biofysikk og sosialantropologi, har vi psykolingvistikk og sosiolingvistikk. Det finnes til og med «geolingvistikk», det (Geolinguistics) er tittelen pà et tidsskrift der jeg fant en god artikkel om «spràklig imperialisme» av Allen Walker Read (Read 1974). Vi skal dr0fte problemet om hvordan flerspràklige samfunn oppstod, hvilken politikk landene har f0rt for ä hanskes med problemet, og om en spràkpluralistisk linje kan l0se det. F0rst om opphavet til flerspràkligheten. Vi ma vaere klar over at de fleste nasjoner er etablert ved krigersk erobring (eller forsvar) og uten tanke pà innbyggernes spräk. Da president Wilson etter den f0rste verdenskrig pr0vde à sette i verk en spràklig selvstyre-politikk i Europa, var det kanskje f0rste gang i historien at statsstyrere fikk oppmerksomheten rettet mot hva undersàttene deres 0nsket i slike saker. Nà viste det seg at Wilsons initiativ saerlig tok sikte pà à bryte opp det 0sterriksk-ungarske imperiet og ä l0sgj0re de baltiske landene fra Russland. Men i den annen verdenskrig gikk det galt med det meste av planen. Med unntak av Finland gikk 0stersj0landene tilbake, og statene som fulgte etter det 0sterriksk-ungarske og det tyrkiske imperiet, som Ungarn, Romania, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia, fortsatte à vaere flerspràklige. I dag er det vanskelig à peke pä et eneste land i Europa — kanskje unntatt Island — som ikke har et minoritetsproblem, dvs. en folkegruppe med et spràk som er mer enn en dialekt av nasjonalspràket. Nasjoner som har vaert Sterke nok til à gj0re sin makt gjeldende i oversj0iske land, har ikke unnlatt à trekke inn folkegrupper med andre spràk og annen etnisitet. Konsekvensene merkes i dag i form av indre konflikter hjemme og sammenbruddet av kolonialismen ute. Etnisk inkorporering som politikk er selvsagt ikke begrenset til det moderne Europa. Kina, Mongolia og Japan gjorde det i Det fjerne 0sten, India i S0r-Asia, egypterne, kaldeerne, assyrerne og alle mulige andre gjorde det i Midt0sten, inkaene og aztekerne pà det amerikanske kontinentet, og sà har vi selvsagt de f0rhistoriske indoeuropeerne. I historisk tid har alle st0rre europeiske makter fortsatt Den store tradi-

PLURALISME - ET NASJONALT MÀL

45

sjon med à ta til seg og undertrykke rase- og spràkminoriteter overalt hvor de fikk det til. Selv de smà og nà fredsommelige skandinaviske landene har atskillige svin pà skogen nàr det gjelder spràklig og kulturell undertrykking (mer om dette nedenfor). I senere àr har disse problemene kommet mer i blikkpunktet hos samfunnsforskerne, som f0r var uinteresserte eller negative. De sà pä minoriteter som hindringer for nasjonal enhet, eller sagt marxistisk, «en overlevning av barbarisme». I et generelt objektivt verk om «etnisk lagdeling» fra 1965 kunne forfatterne si at «de fleste amerikanere som hevder humanitaere idealer, gar inn for assimilering» (Shibutani og Kwan 1965 s. 533). De trakk frem som et ironisk faktum at til og med liberale amerikanere som ford0mte «separate, men likeverdige» tjenester for sorte og hvite, ofte fore trakk pluralisme for europeiske nasjoner. Likevel hadde to kjente forskere da utgitt boken Beyond the Melting Pot, der de hevdet at «den etniske gruppe i det amerikanske samfunn» var blitt «ikke en overlevning fra masseinnvandringens tid, men en ny samfunnsform» (Glazer og Moynihan 1963a s. 16). I boken Ethnicity hevdet de to samme forskerne at etnisitet er «ikke bare en overlevning, men intimt og organisk knyttet til viktige utviklingslinjer i moderne samfunn» (Glazer og Moynihan 1963b s. 39, 1975). Andre samfunnsforskere har pekt pà àrsaker til at minoriteter har overlevd i moderne samfunn. Schermerhorn (1964 s. 238) har pekt pà to, «kulturelt saerpreg» og «en form for undertrykkelse». Det er det samme som à si at en minoritetsgruppe ikke trenger à vaere noen minoritet, det er et penere ord for en dominert gruppe. Som Blalock (1967 s. I l l ) sier, har ogsà en slik gruppe maktressurser hvis den 0nsker a nà visse mài. En av ressursene enten for eliten eller for minoriteten er spràket, bàde som symbol og som instrument. Én form for samfunnsplanlegging er det jeg har kalt spràkplanlegging. Det har vaert innslag av dette sà vel i gàrsdagens Europa som i dagens Afrika og Asia. Vi skal se pà spràkplanleggingsteori i et senere kapittel. Her skal vi bare nevne at den kan vaere enten apen eller skjult, offisiell eller privat. Nàr en leser om utviklingen av engelsk, fàr en ofte inntrykk av at det bare «ble sànn». Men det er en illusjon. Retningslinjene kan ha vaert skjulte og private, men likevel rigor0st gjennomf0rt. For à se pà noen aktuelle eksempler kan vi begynne med Spania, som ikke bare var en av de f0rste store kolonimaktene, men ogsà hadde en klar og fast spràkpolitikk. Den f0rste grammatikken over et moderne spràk var Nebrijas normering av kastiljansk, overrakt dronning Isabella av hennes biograf i 1492, samme àret som Columbus oppdaget Amerika. Den ble presentert som et «instrument for imperiet», og etablerte spràket ved hennes hoff som elitespràket, pà bekostning av andre spanske dialekter som talemàlet i Leon og Navarra og

46

BABELS F O R B R 0 D R I N G

det mer avvikende galisisk og katalansk. Isabella tvangsinnf0rte kastiljansk blant sine undersàtter, inklusive maurerne. I 1536 vàget keiser Karl 5. tilmed à henvende seg til paven pà kastiljansk istedenfor latin. Latin var pà vei ut, og som romerne i sin tid holdt spanierne nà pà à gj0re sitt spràk til keiserrikets (Heath 1972, 1974 s. 16). Conquistadorene fikk sine instrukser gjennom Burgos-lovene (1512), som pala dem à opp0ve indianerne i den katolske tro og det kastiljanske spràk. Til slutt ble oppgaven for brysom for disse forretningsdrivende menn; de lot den gà videre til munkene, med varierende virkning. Men rikene som Spania 0dela, aztekernes i Mexico og inkaenes i Peru, hadde allerede etablert og spredt sine egne spràk, henholdsvis nahuatl og quechua, sà munkene fant det ofte enklere à laere seg disse og à undervise de innf0dte i kristendom pà deres eget spräk. Da de latinamerikanske nasjonene ble uavhengige tidlig pà 1800-tallet, hadde de gitt spansk forrangen uten à ha laert opp alle sine indianske undersàtter i spràket. Spansk (i Brasil portugisisk) var elitens spràk. Ikke f0r sent pà 1930-tallet begynte Mexico à opprette tospràklige undervisningsprogrammer som et tiltak mot analfabetisme. Den engelske politikken i Nord-Amerika var i grunntrekkene ikke forskjellig fra den spanske, selv om innstillingen var en annen. Som Shirley Brice Heath uttrykker det: «Englenderne sà pà spràket som individets bel0nning for à vaere av god familie eller ha nàdd langt i utdanning og posisjon, blandet med en omhyggelig spràkbevissthet» (Heath 1974 s. 9). Sagt med litt mindre respekt: For en engelskmann var spràket hans et statussymbol. Det störe vendepunktet for engelsk kom med 0deleggelsen av den spanske armada i 1588, som gav England uomtvistet herred0mme pà havene. Spràkpolitikken var skjult og privat; spràket var en personlig sak. Enten var du f0dt til det eller tilegnet deg det, og det var ikke regjeringens sak à läge regier for spràket. Pà 1700-tallet tok fremstàende engelske litterater som Defoe og Swift opp tanken om à opprette et engelsk akademi etter m0nster av det franske. Tanken ble ford0mt som et tyranni, uverdig for engelskmenn, av ingen ringere enn Samuel Johnson, som deretter satte i gang og läget sin egen ordbok i 1755. Den fikk en lignende virkning som det franske akademi og ble en varig kraft i ensrettingen av spràket. I l0pet av 1800-tallet erstattet engelsk nesten fullstendig gaelisk i Skottland og irsk i Irland og m0tte motstand bare i Wales, der spràket ble et opposisjonsvàpen. Pà samme màten i USA, revolusjonaer tross mot engelsk herred0mme fant sin talsmann i Noah Webster; hans milde reformer kom frem i ordboken hans. Det private initiativ triumferte. Englenderne kan ha manglet en uttrykt spràkpolitikk, men deres innstilling var farget av en moralsk holdning til elitedialekten. «Riktig» engelsk har sammenheng med riktig moral, «korrekt» spràkbruk

PLURALISME - ET NASJONALT MÄL

47

med korrekt oppf0rsel, og ord som «god» og «därlig» er like anvendelige pä spräket til et menneske som pä hans eller hennes moralske habitus. En ble ikke akkurat kästet i fengsel pä grunn av spräket eller moralen, men en kunne — og det skjedde ofte — bli frosset ut av det gode selskap, med tap av arbeid og muligheter. Shaws Pygmalion var ikke bare en komedie, men en irlenders bitende satire over den engelske holdningen til spräket. Kastiljanernes fremgangsmäte i S0r-Amerika var ganske enkelt ä innlemme de velorganiserte indianerne i sitt eget hierarki, men i Nord-Amerika ble indianerne, som hovedsakelig var jeger- og samlerfolk, skj0vet til side og enten 0delagt eller samlet i reservater. Ä omvende indianerne var ingen politikk for regjeringen; det ble overlatt til misjonsselskapene som kirkene selv opprettet. De nordamerikanske indianerne viste seg uvillige til ä utf0re hardt kroppsarbeid for kolonisatorene, sä när det trengtes arbeidskraft, ble den hentet enten ved slavehandel pä Afrika eller ved ä lokke til seg europeiske immigranter for ä fylle de enorme äpne omrädene i kontinentets tempererte og subarktiske soner. Sä lenge disse immigrantene arbeidet som de skulle, ble de totalt overlatt til seg selv og kunne snakke som de ville. De sorte ble segregert pä grunn av farge, selv etter borgerkrigen, og deres opprinnelige spräk var da praktisk talt tapt og engelsk var blitt spräket deres, om enn i mer eller mindre kreolisert form. De hvite immigrantene kunne godtas i det engelske samfunnet i Amerika sä snart de hadde sett lyset og gitt opp sitt eget spräk. Det viktigste redskapet i denne prosessen var den landsomfattende offentlige folkeskolen, der den ofte baktalte «fr0ken» gav elevene et m0nster for «korrekt» tale. Ikke bare Iaerte hun en mangeartet befolkning lesning, skrivning og regning, men hun fungerte som en kulturell og spräklig misjonaer blant de «barbariske» hordene fra Tyskland, Polen, Norge, Italia eller Russland, som ble ryggraden i amerikansk arbeidskraft (Leibowitz 1974). Det lar seg ikke motsi at det er störe praktiske fordeler ved ä ha bare en kode i styringen av et land. Sett fra et slikt rent praktisk synspunkt kunne vi gjerne ha ett spräk i hele verden, en l0sning som har hatt rikelig med talsmenn. For meg stär dette som en tvers igjennom byräkratisk l0sning, verdig en rasjonaliseringsekspert, men ikke et menneske. Den tar ikke hensyn til at fra vugge til grav har folk flest ikke bruk for ä kommunisere med hele verden. De fleste lever et avgrenset, komfortabelt liv der det som betyr noe, finner sted hjemme, blant venner eller pä jobben. Ä pätvinge dem et annet spräk bare av hensyn til nasjonale eller internasjonale fordeler, ville vaere ä bryte opp livsm0nsteret, trekke folk opp med roten og gj0re dem ensomme, aggressive og usosiale.

48

BABELS FORBR0DRING

L0sningen kunne snarere vaere en gjennomtenkt og selektivt planlagt tospräklighet som lar enhver av oss fä ha et innf0dt, hjemlig og hjemmevant hverdagsspräk som vi kan leve og elske med. Sä kan de av oss som trenger det, laere et spräk for en videre kommunikasjon som vi kan dra til Verdens ende med om behovet oppstär (Haugen 1973b). Blir det innf0rt og undervist pä riktig mäte, og det viser seg ä vaere 0nskelig for det storsamfunnet vi ogsä lever i, er det ikke til skade, men utvider sinnet og gir stor tilfredsstillelse. Opphavet til eventuelle problemer i tospräklig undervisning mä ikke s0kes i klasserommet. Vi mä se pä den bakenforliggende politikken, äpen eller skjult, offentlig eller privat, i samfunnet selv. Ä gi engelsktalende kanadiere en neddykking i fransk er ikke noe problem; engelsk laerer de i alle fall. Men hvis foreldrene gär imot tospräklighet eller er likegyldige, sä faller den. Blant latinamerikanere og indianere i USA har vi kanskje en tospräklighet som ikke gir dem mer enn ett spräk, men mindre. Sveits er et land der ingen pr0ver ä samordne spräkene til befolkningen. Hver kanton har sitt eget spräk; landet overlever med de tre offisielle (og et fjerde «nasjonalt»), og den tyske befolkningen har sitt eget sveitsertysk. Det er et virkelig pluralistisk land, fordi hver gruppe far lov til ä leve sitt eget liv. Moralen i alt dette er kanskje at virkelig pluralisme krever en viss grad av segregasjon, av «separate, men likeverdige» tjenester. Men sementen som holder det hele sammen, er alle de tospräklige, som kan krysse grensene til andre grupper uten ä fornekte sin egen.

8 Sprâkplanlegging

Et passende sted â begynne er med Joshua Fishmans oversikt i innledningen til Advances in Language Planning (1974). Han hevder at «sprâkplanleggingens hoveddimensjoner» ennâ er de jeg trakk frem i min artikkel «Linguistics and Language Planning» (1966b) og i boken Language Conflict and Language Planning (1966a, norsk utgave: Rikssprâk og folkemâl, 1968). Han viser til en modell i fire punkter som jeg f0rst stilte opp i 1964 (Haugen 1966). Modellen bestâr av 1 valg av norm, 2 kodifisering av normen, 3 iverksetting og 4 utbygging. 1 og 3 er samfunnets ansvar, 2 og 4 stâr sprâkfolk og forfattere for. Det gir oss denne oppstillingen:

Samfunnet Spräket

Norm 1 Valg av norm 2 Kodifisering

Funksjon 3 Iverksetting 4 Utbygging

Fishman tilf0yer at modellen er f0rt et skritt videre av Neustupny (1970) ved at han har lagt til «kultivering» (Fishman 1974a s. 16). Fishman (1974a s. 79) har samordnet min modell med Neustupnys. De egner seg ogsä for samordning, og jeg er glad for denne anledningen til ä foreta den pä min mate. Jeg mener at mitt opprinnelige skjema äpner for og i noen grad forutser Neustupnys momenter og ogsä Rubins (1971: «evaluering»). La meg ta med at nummereringen av mine fire trinn ikke n0dvendigvis angir rekkef0lge etter hverandre; de kan vaere samtidige og tilmed gjenta seg. 1 Valg av norm er aktuelt bare när noen har utpekt det Neustupny helt riktig kaller et spräkproblem. De fleste problemer ytrer seg ved at normer er i konflikt og mä gis status i forhold til hverandre. Dette kan vi ogsä kalle normtildeling. Det kan gä ut pä ä erstatte engelsk med irsk i Eire, eller jiddisk med hebraisk i Israel. Foran valget kan det viere en langvarig debatt og hestehandel, offentlig eller privat, og

50

BABELS F O R B R 0 D R I N G

bak valget kan det ligge en eller annen form for flertallsbeslutning. Men det kan ogsâ vsere et herskerpâbud, som da Atatürk i 1924 endret den tyrkiske ortografien fra arabisk til latinsk alfabet. Beslutningen kan ogsä m0te motstand, som nâr hassidiske j0der fortsetter â bruke jiddisk ogsâ i Israel. Med tiden kan et valg gj0res om igjen, som da engelsk vant over normannerfransk. Fellestrekket er at valget blir gjort av samfunnet gjennom sine ledere. Det er en politisk planlegging, som fastslâr at en besternt sprâknorm, for en detalj eller for hele sprâket, skal fâ (eller miste) en viss status i et samfunn. Skj0nt offentlige myndigheter ofte stâr bak, mâ ikke «planlegging» avgrenses til slike tiltak (som hos Jernudd og Das Gupta 1971). Enkeltmennesker gj0r ogsâ sine valg, og kan fâ f0lge av frivillige grupper som fâr sin praksis gjort til norm for en kirke, et politisk parti, en landsdel eller et helt land. 2 Kodifisering kan vaere én persons arbeid, som mer eller mindre uformelt og kyndig setter seg fore â gi sin valgte norm en eksplisitt form, oftest skriftlig. Det trenger ikke â vaere hans egen; mange sprâk er blitt kodifisert av folk utenfra, fra misjonaerer til herskere. «Grafisering» (graphization, Ferguson 1968 s. 29) er ofte et f0rste skritt. I omrâder der det finnes et alfabet, en stavelsesskrift eller en billedskrift, kan en skrifttradisjon oppstâ ved at skriftsystemet blir tilpasset det nye sprâket. Tidlig i vâr tidsregning begynte japanerne â skrive sprâket sitt med kinesernes ideografiske kanji. Pâ 1700-tallet skrev faer0yingen Svabo ned sprâket sitt for f0rste gang, med den danske formen av det latinske alfabetet. Selv den enkleste grafisering krever en mengde avgj0relser og b0r i prinsippet utf0res av en kompetent lingvist. Historisk sett kom imidlertid lingvistene oftest inn etterpâ. Til en viss grad har deres eksistens berodd pâ at de kunne vaere til praktisk nytte som «kodifikatorer» av sprâk. De laerte â trekke ut og formulere grammatiske regier, en prosess som vi kan kalle «grammatisering». Fra Panini til i dag har grammatikkene vaert normative, ikke minst de som brukes i skolene. Om de ogsâ er vitenskapelige, kommer an pâ grammatikerens dyktighet og tidens filosofi. Etter grammatiseringen kommer «leksisering», utvelging av et passende ordforrâd. Dette kan ogsâ omfatte â tildele ordene stilplan og bruksomrâde. Det typiske kodifiseringsproduktet har vaert en normativ ortografi, grammatikk og ordbok. Det franskmennene kalte en grammaire eller dictionnaire raisonnée, var ikke en eksakt beskrivelse av et virkelig sprâk, men av et idealsprâk som man skulle tilegne seg for â fâ adgang til de laerdes samfunn. Den kunne derfor bli et redskap for den offisielle politikk, en sprâklig kode som var i samsvar med den offentlige og den religi0se. Som disse var den selvsagt utsatt for stadige overtredelser, der straffen avhang

SPRÄKPLANLEGGING

51

av hvilke sanksjoner samfunnet tok i bruk. Grammatikeren var lovgiver, og det var ganske naturlig at faget hans skulle bli en viktig del av den grunnleggende skolegang, trivium. Det er verdt ä merke seg at brudd pä grammatikken ennä blir omtalt med ord som ellers h0rer hjemme i kritikk av moral: de er «därlige», «gale», «uriktige» «stygge» og «vulgaere». Akseptable former er «gode», «riktige», «korrekte», «vakre» og «kultiverte». Selv om de for lingvisten er meningsl0se fra et vitenskapelig synspunkt, inneholder de normer som legger like Sterke band pä hans spräkbruk som pä alle andres. Valg og kodifisering er satt i samme rubrikk fordi begge deler gär ut pä beslutninger om form og h0rer med i det vi kan kalle politisk planlegging. De svarer helt til det nyttige skillet som Kloss (1969 s. 81—83) innf0rte, mellom statusplanlegging (som omfatter valg) og korpusplanlegging (som omfatter kodifisering. 3 Iverksetting blir utf0rt av en forfatter, en institusjon eller en regjering som tar opp og s0ker ä utbre den spräkformen som er blitt valgt og kodifisert. For skriftspräkets vedkommende, som vi er mest opptatt av her, blir det gjort gjennom b0ker, brosjyrer, aviser og skolemateriell pä dette spräket. De som har myndighet over skolene eller massemedier som aviser, radio og tv, bruker det som et medium for opplysning og underholdning eller i det minste som et skolefag. Det blir gitt lover og regier for ä utbre (eller innskrenke) bruken av det. Sä lenge en liten elite har et monopol pä utdanning, er det relativt enkelt ä iverksette en norm. Men spredningen av undervisning til hele befolkninger i nyere tid har gjort iverksettingen av normer til et viktig skolepolitisk sp0rsmäl. När nasjonalstater blir opprettet, er de ikke n0dvendigvis spräklig homogene (det ble riktignok gjort fors0k pä det i Versailles-traktaten i 1919 og i nyere tid i India). Spekteret av uensartethet fra et enkelt Island til et komplekst Nigeria er enormt og problemfylt. Hver nasjon har sine egne problemer. 4 Utbygging er til en viss grad bare en fortsatt iverksetting av normen for at den skal fylle sine funksjoner i en moderne verden. Her har Europas hovedspräk dannet m0nster med sin forbausende oppfinnsomhet like fra renessansetiden, da de begynte ä erstatte latinen. Utbygging, pä engelsk «elaboration», svarer til Kloss' tyske ord Ausbau (1969); det engelske ordet er brukt i lignende betydning av Bernstein (f.eks. 1971). Et moderne kulturspräk trenger terminologi for alle intellektuelle og humanistiske emner, deriblant naturvitenskapene, og ikke ä forglemme den kulturelle underverden fra lavspräk til pop. Ordet synes ä dekke Neustupnys cultivation approach (1970 s. 39, revidert 1978 s. 258—268). Han hevder at dette enten danner en motsetning eller et tillegg til spräkplanleggingen, og at det er mer karakteristisk for i-land enn u-land. Ordet cultivation, kultivering, sier han,

52

BABELS FORBR0DRING

blir vanlig brukt pâ dette omrâdet i mange europeiske land om det som akademier og andre sprâkr0ktere hevder at de gj0r. Da jeg satte opp min modell, kjente jeg jo til denne terminologien, som ogsâ er godt belagt i de nordiske sprâk, pâ svensk (sprâk)vârd, pâ norsk (mâl/sprâk)r0kt, pâ dansk (sprog)r0gt, overf0rt fra stell av dyr og planter, og svarende til tysk (Sprachpflege. Pâ engelsk kalte jeg det elaboration og vraket cultivation, som antyder et mer elitepreget syn pâ «kultur» og «dyrking»; dessuten var det ikke et etablert eller n0ytrait ord i engelsk i forbindelse med sprâk. Jeg ville ha en videre term som sprâkplanlegging for â dekke ail behandling av sprâk bâde for u-land og i-land. Her kan det vaere opplysende â sp0rre hva Svenska sprâknâmnden faktisk gj0r i sitt kvartalsskrift Sprâkvârd. «Nämnden» har utgitt skrifter om ortografi, uttale, stedsnavn, rett og galt i sprâket, en rettleiing i bruken av Svenska Akademiens Ordbok (SAOB), orddannelse, fellesnordiske problemer, gjengivelse av russisk skrivemâte, massemedienes sprâk, byrâkratsprâk, teknisk sprâk, slektsnavn, medisinske termer og beskrivelse av fiere bydialekter. I kvartalsskriftet er det spesialartikler om disse og lignende emner, og sp0rsmâl-og-svar-spalter om sprâkriktighet og sprâkhistorie. Kort sagt har svensk, som et veletablert standardsprâk, et stadig iverksettingsproblem (informasjon til publikum) og utbyggingsproblem (beslutninger vedr0rende nye problemer, f.eks. skrivemâten av nyord). Jeg vil pâstâ at deres «vârd» er en slik fortsatt planleggingsprosess, her kalt iverksetting og utbygging, som foregâr i ethvert sprâk nâr grunnformen av det er blitt etablert. Neustupny har foreslâtt sprâkbehandling (language treatment) som et heldekkende navn pâ prosessen. Jeg synes uttrykket smaker av sykehus og er for vagt. Har man pâvist et sprâkproblem, er det naturlig â legge planer for â l0se det, derfor sprâkplanlegging. Pâ engelsk har vi en rekke b0ker og andre skrifter med «Language Planning» i tittelen (f.eks. Language Planning Newsletter, tidsskriftet Language Problems and Language Planning, se ogsâ Fishman 1974a og Rubin og Jernudd 1977). To andre foreslâtte termer er gode tillegg til modellen og kan lett innpasses i den. Neustupny peker pâ behovet for rettingsprosedyrer (correction procedures). Noen av disse blir utf0rt av foreldre og jevnaldrende nâr barnet tilegner seg sprâket. Mer bevisst skjer de i skolen ved laerere og i laereb0ker; til slutt kan man bli selvkorrigerende gjennom lesning og allmenn sosial kulturtilegnelse. Behovet for evalueringsprosedyrer (evaluation procedures, Rubin 1971) er ogsâ klart. Vil vi gjeninnf0re gaelisk i Eire, s0rger vi forhâpentlig for et eller annet middel til â evaluere suksessen av programmet. Alt dette er â finne i ethvert godt program for iverksetting, og f0rer til effektiv lytting og lesning, eller enda bedre, tale og skrift.

SPRÄKPLANLEGGING

53

En mer detaljert teoretisk dr0fting er ä finne i Karam (1974) og i de verkene jeg har vist til ovenfor. Tiden er inne til ä presentere en revidert modell for spräkplanlegging. När jeg gj0r det i fortsettelsen, tar jeg med de viktigste synspunktene hos kolleger uten ä endre grunntrekkene i min opprinnelige plan. Heller ikke den reviderte versjonen kan kalles en fullstendig teori for spräkplanlegging (SP). D e n gir en beskrivelse av hva spräkplanleggere har gjort, uten ä si akkurat hvorfor de har gjort det eller hva de har häpet ä oppnä. Jeg har til en viss grad dr0ftet dette i min artikkel fra 1966 (Haugen 1966a s. 60—64). Pragerskolens teoretikere har, som Garvin (1973) päpeker, stilt opp som kriterier for et standardspräk at det b0r vaere «stabilt», men ogsä «fleksibelt». D e t t e var i motsetning til retorikere som mente at stabilitet alene var idealet. Fishman (1974 s. 73, note) antar at disse egenskapene gjelder for alle levende spräk. Problemet er ä bygge stabilitet og fleksibilitet inn i et formelt standardspräk. Det er som ä be en oppdrager vaere bade streng og mild eller en mor ä gi barnet ris med kjasrlig händ. Hvor stabilt og hvor fleksibelt? A n d r e har stilt opp sine spräklige idealer, f.eks. Ray (1963) med sin «0konomi», «rasjonalitet» og «utbredelse» («commonalty»), eller Tauli (1968, 1977), som fremhever «instrumenteil effektivitet». Dette er gode idealer som spräkplanleggere b0r ha in mente, men de synes ikke ä ha spilt noen stor rolle i oppkomsten av standardspräk (Haugen 1971). Problemet er ä anvende eller definere dem slik at de kan overbevise planleggerne. Eller hvorfor bruker vi «praktiske» amerikanere fire stavelser pä ä si «elevator», mens de «upraktiske» englenderne greier seg med den ene i lift (heis)? For 0yeblikket er värt fag eller emne stört sett beskrivende og hypotetisk og har ikke nädd et stadium av «forklarende brukbarhet». Slik vil det kanskje holde seg til vi vet mer om ärsakene til ikke-planlagte endringer i spräket. Fishman har etterlyst en teori for spräkplanlegging, uten ä presisere hvordan han mener den skal se ut. D e n mä i alle fall ta stilling til vanskelige verdisp0rsmäl. Vi er klar over ulike mäter ä skrive et spräk pä; men det kan vaere vanskelig ä si at den ene er bedre enn de(n) andre. Er vi enige om hva som er best av ä skrive med bokstaver, stavelsestegn eller ideogrammer? Velger vi alfabetet, skal vi da skrive fonetisk, fonemisk eller morfofonemisk, og hvor stor vekt skal vi legge pä tradisjon og etymologi? D e r normer strides, skal vi gä inn for enhet eller mangfold, veksling eller status quo? E r vi tilhengere av «smä» spräk, brukt av smä grupper, og i sä fall, hva gj0r vi for ä bevare dem? Hvis vi foretrekker «störe» spräk, hvilket skal vi kj0re frem? Eller skal vi heller velge et kunstspräk i likhet med esperanto, som det finnes noen hundre av? Hvis vi vil drive «dyrking», hva skal vi dyrke? Hvis vi vil kurere spräkets svakheter, hva er medisinen?

54

BABELS F O R B R 0 D R I N G

Tabell 1 En revidert modelt for

Samfunnet (statusplanlegging)

sprákplanlegging

Form (planlegging av politikk)

Funksjon (dyrking)

1 Valg (prosedyrer for avgj0relser)

3 Iverksetting (spredning gjennom undervisning) a) Rettingsprosedyrer

a) Pâvisning av problem b) Tildeling av normer Sprâket (korpusplanlegging)

2 Kodifisering (prosedyrer for normering) a) Grafisering b) Grammatisering c) Leksisering

b) Evaluering 4 Utbygging (funksjonell utvikling) a) Terminologisk modernisering b) Stilistisk utvikling

9 Iverksetting

Spràkplanlegging har mange fallgruver, og en av de verste er at det er sä vanskelig à sette ut i li vet selv de mest 0nskelige endringer, saerlig i et moderne samfunn. I dette kapitlet skal vi ta for oss to kasus av interesse og se hvordan det har gàtt. Kasus 1. Overgang til det metriske system. Dette har à gj0re med trivielle, men irriterende forskjeller mellom britisk og amerikansk stavemàte som for det meste ble skapt av Noah Webster i en raptus av nasjonal l0srivelse og rasjonalistisk reform. Problemet er blitt aktualisert i forbindelse med innf0ringen av det metriske system i USA. Dr0ftingen nedenfor gjelder stavemàten av det sentrale ordet: amerikansk meter eller britisk metre? De fleste amerikanere har trolig m0tt det metriske systemet for f0rste gang i en fysikktime pà skolen. Systemet, som ble etablert pà den franske revolusjons tid, har siden gàtt sin seiersgang gjennom verden, unntatt i de engelsktalende land. Til nylig holdt disse standhaftig pà fot og tommer, «quarts» og «gallons», pund og «miles». Det tok en verdenskrig og f0lgene av den, à f0re Storbritannia inn pà den metriske vei. I 1968 gav Kongressen gr0nt lys for en oversikt over virkningene av à gà over til et nytt system. Tre àr etter tilràdde en komité «at USA gàr over til det metriske system gjennom et samordnet nasjonalt program over en periode av ti àr...» (de Simone 1971 s. 85). Rapporten hadde den treffende undertittelen «A Decision whose Time has Come» (En beslutning hvis tid har kommet). I 1975 vedtok Kongressen en Metric Conversion Act (lov om overgang til det metriske system, Public Law 94—168). Virkningen av den tok sà smàtt til à vise seg i form av enkelte metriske skilt pà veiene, i varefakta og i temperaturangivelser i vaermeldingene. Hvordan og nàr selve overgangen skal skje, er uklart. Naturlig nok gàr den langsomt. I Frankrike tok det 45 àr (1795-1840) f0r den var füllt ut akseptert. Men pà grunn av vàr utenrikshandel er den nok uunngàelig.

56

BABELS FORBR0DRING

I 1971 sendte The National Bureau of Standards i Washington ut en offisiell oversettelse av et fransk dokument om det internasjonale enhetssystemet, SI-systemet (NBS Special Publication 330). Dokumentet inneholder de enhetene som var vedtatt pà en konferanse i Paris i 1960. Den engelske oversettelsen var i én versjon for Storbritannia og én for USA (den siste utgitt av Chester H. Page, NBS). Her ble grunnenheten skrevet metre (og vel ogsà litre)', det var underforstàtt som et «gentlemen's agreement» at USA godtok -re i metre mot at Storbritannia gav avkall pà -me i kilogramme. Jeg vet ikke om dr. Page var klar over hvilket vepsebol han stakk hànden inn i, men diverse amerikanske vitenskapsmenn la straks merke til awiket fra amerikansk skrivemàte. Her var det absolutt en «normkonflikt» som krevde «korpusplanlegging»: det var valgt en ny normalisering. I det minste to av de britiske skrivemàtene som Webster vraket, har sneket seg til en viss amerikansk utbredelse: theatre og glamour (for glamor), den f0rste i teaterkretser, den andre i parfymeannonser. Snobbeappellen ved denne statusskrivemàten sky Ides like deler anglofili og frankofili. Men med meter og liter er vi pà vitenskapens faste grunn og griper dertil inn i dagliglivet til enhver amerikaner som kj0per en liter melk eller en meter Stoff. Alle amerikanske ordb0ker markerer -re-skrivemàten som «hoveds. brit.». En amerikansk forsker som tok kampen opp, var dr. John Howard, redakt0ren av det amerikanske Optiske selskaps tidsskrift Applied Optics. I en leder i augustnummeret for 1971 refererte han fra et m0te i publikasjonsutvalget for The American Institute of Physics «at samtlige redakt0rer av fysikktidsskrifter gikk klart imot et slikt kompromiss med det onde, som à gà bort fra den fonetiske stavemàten av meter, liter, diopter». Han sa greit ifra at den britiske stavemàten var upopulaer og fikk folk til à reise bust. «Vàrt gram, meter og ton er mer fonetisk enn gramme, metre og tonne, og vi b0r ikke gi avkall pà fonetisk stavemäte fordi om britene skriver feil.» Dr. Howard fortsatte korstoget i ledere gjennom minst fire àr - jeg har ti av dem frem til 1975, men det kan vaere fiere. Dr. Howard var optiker, men hevdet (i en personlig meddelelse 20. 6.1974) at han hadde studier bak seg i eidre germanske spràk, bl.a. gammel- og mellomengelsk og gammelh0ytysk. En annen aktiv motstander av den britiske stavemàten kom fra Canada, merkelig nok siden Canada har tatt opp -re. Albert Mettler, sekretaer for The Canadian Metrie Association, gikk sterkt inn for -er i Metrie Fact Sheet i 1974. Jeg kom inn i problematikken gjennom en tidligere Student, Susan P. Bryant, som arbeidet for dr. Bruce Barrow fra Waltham, Massachusetts. Han var medlem av standardiseringsutvalget til The Institute of Electrical and Electronic Engineers, som hadde opprettet et feiles

IVERKSETTING

57

amerikansk Metrisk ràd med kontor i Washington, og dette hadde igjen opprettet en Komité for metrisk praksis. H0sten 1973 ble dr. Barrow formann for et Arbeidsutvalg for rettskrivning og uttale som läget et utkast der de stilte opp argumentene pà begge sider av rettskrivningsstriden. I en meningsmàling blant amerikanske forskere var det tre mot en i fav0r av den amerikanske stavemàten. Dr. Barrow f0lte behov for spràklig ekspertise, og Ms. Bryant foreslo meg. Jeg fikk en henvendelse om det 21.1.1974, og i mitt svar st0ttet jeg ham i à foretrekke amerikansk skrivemàte. De momentene jeg la vekt pà, var 1 utbredt praksis (-re ville virke forvirrende og skape motstand mot overgangen til SI-systemet), 2 nasjonal enhet (vi kunne fà en splitteise slik at forskerne skrev -re og folk flest -er), 3 fonologi (syllabisk r blir skrevet er i langt de fleste ord bàde i britisk og amerikansk engelsk), 4 morfologi (avledninger med konsonant + -r- utgàr oftest fra -er i grunnordet, f.eks. fibrous fra. fiber, diametrical fra diameter, disastrous fra disaster, hungry fra hunger osv.). For à oppnà en feiles skrivemàte i engelsk matte det ha mer for seg at det minst tallrike samfunnet - Storbritannia — tok opp den mest rasjonelle stavemàten, enn at det mest tallrike gikk over til en mindre rasjonell. For at han ikke bare skulle bygge pà mitt — kanskje subjektive — syn, ràdde jeg ham til à konsultere ledende autoriteter pà amerikansk engelsk, nemlig Frederic Cassidy ved University of Wisconsin, Albert Marckwardt ved University of Michigan og Rudolph Troike ved The Center for Applied Linguistics. Troike brakte inn andre lingvister, blant dem professor Randolph Quirk fra England. De gikk enstemmig inn for -er. Vi fikk vite at i 1926 hadde den gamie vokter av The Queen's English, H.W. Fowler, innr0mmet at «den amerikanske praksis er ... mer konsekvent ... Men i England foretrekker vi à bryte langsomt med vàre ulogiskheter» (Fowler 1926). I Sir Ernest Gowers reviderte utgave av Fowler (1965) stàr det at ord som hexameter, diameter og perimeter vanligvis skrives med -er, og at kilometer er vanligere enn -re. Det ble läget et revidert utkast (datert 5.9.1974) der lingvistenes uttalelser og meningsmàlingen blant forskerne var tatt inn. Dette fikk styret for Metrisk ràd til à skifte kurs (20.3.1975). Like etter sendte Handelsdepartementet ut rundskriv som pàla alle regjeringskontorer à skrive -er. I 1977 kom en versjon av NBS Special Paper 330 som endret -re til -er. Historien er ikke helt slutt med dette. Redakt0ren av US As Metrie Associations Newsletter, Louis Sokol, gikk kraftig 10s pà talsmennene for -er i 1975, og fulgte opp angrepet med en brosjyre han kalte Statement on the Spelling of Metre (1978). Her anklaget han -er-forkjempere for «en sjàvinistisk holdning» og for à fors0ke à «pàtvinge den engelsktalende verden sin vilje» etter m0nster av «den stygge amerika-

58 BABELS FORBR0DRING neren» (1978 s. 6—8). Han sparte ikke pà konfekten, men kalte motparten «h0yr0stet» og «retrogressiv». Lingvistene, sa han, hadde krenket «en av lingvistenes fremste etiske regier», som var at «lingvisten foreskriver ikke spräk, han beskriver det» (1978 s. 7). Likevel brakte han inn sine egne lingvister, Allan R. Taylor fra University of Colorado og spesialist pà amerikanske indianerspràk, og Moris Halle fra M.I.T. D e n f0rste erklaerte at problemet var trivielt, begge stavemàter var fonetisk brukbare, enhver lesef0r person ville oppfatte begge riktig, og hele sp0rsmälet var politisk og sosiologisk, og dermed pragmatisk og ikke-lingvistisk. Ingen av de to har interessert seg for spràkplanlegging, men derfor kan jo argumentene deres ha noe for seg. Vi stanser dr0ftingen her. Som spràkplanleggere kan vi vaere i villrede: Skal vàrt valg vaere nasjonalt eller internasjonalt? Skal engelsk kodifisering f0lge det germanske prinsippet og skrive -er (som i dette tilfellet ogsà er latin og gresk), eller skal det holde pà en fransk stavemäte av historiske og sentimentale grunner? Skal iverksettingen gj0res av en privat vitenskapelig organisasjon eller av et amerikansk departement? Er saken rent politisk, som Taylor hevder, eller har lingvistene noe à komme med? Kasus 2: Vekkredigering av kj0nnsdiskriminering. Det finnes en skare av funksjonaerer som har en enorm og trolig 0kende innflytelse pà utformingen av amerikansk sakprosa, nemlig forlagsredakt0rene. D e fleste er kvinner, de er vel skolerte i retorikkens kunst, og personlig ytterst sympatiske. Uansett hvor smertefri de pr0ver à gj0re behandlingen nàr de skal redigere ens manus, minner den mest om à gà til tannlegen. For engelsk spràkplanlegging ville det vaere et interessant og svaert nyttig forskningsprosjekt à studere n0yaktig hva de gj0r nàr de iverksetter det de oppfatter som kodifisering av standard engelsk. D a mà en selvsagt vaere klar over at de er bundet av skrivereglene som forlaget deres f0lger, enten det er University of Chicagos Style Manual eller reglene til The Modern Language Association, som visstnok har vokst fra et lite hefte til en stor bok. Forfatteren er glad og forn0yd sà lenge de n0yer seg med à sette skilletegn, rette skrivefeil og syntaksfeil og fjerne anakolutter (brudd pà sammenhengen i setningsbygningen). Siden jeg har engelsk hovedfag og har skrevet en del, dr0mmer jeg om à skrive en bok en vakker dag der redakt0rene ikke finner noen elementaere feil à rette. Men nàr jeg skriver «epochmaking» (epokegj0rende) i ett ord, far jeg det igjen med bindestrek; skriver jeg «step-sister» (stes0ster), kommer det tilbake uten. Tall under hundre mà skrives med bokstaver, men det gjelder ikke prosenttall. «That» som relativpronomen blir rettet til «which» og omvendt. Skj0nt pronomenene mine virker krystallklare for meg, blir de of te

IVERKSETTING

59

skiftet ut med gjentatt substantiv til det kjedsommelige. Konjunksjonen «while» (mens) blir rettet til «though» (skj0nt) fordi det er en regel om at «while» skal gjelde tid (skj0nt Websters ordbok angir bade tid og innr0mmelse). Adverbene mine blir jaget fra sted til sted, saerlig «only» (bare) og «here» (her). Men et saerlig godt 0ye har de til mine fors0k pä ä skrive talemälsnaert. Skriver jeg at noen «decides to stick it out» (velger ä stä pä) eller at to forfattere «were running neck and neck» (det var d0dt l0p mellom dem), blir det strykning eller sp0rsmälstegn. D e nyeste erfaringene mine pä omrädet har vaert ä m0te en feministisk vegg. Jeg visste jo om «chairperson» (utskifting av «formann») og det diskriminerende genussystemet i indoeuropeisk, men jeg var ikke klar over at det alt finnes en samling av retningslinjer som en del forlag har sluttet seg til. Pedagogen Maija Blaubergs fra University of Georgia har velvilligst innf0rt meg i det og gitt meg to artikler om det (1978a og b). Sp0rsmälet om kj0nnsn0ytral skrivemäte er av stor interesse for alle som driver med spräkplanlegging. I sin f0rste artikkel samler hun en hel del räd for ä unngä kj0nnsdiskriminering: omskrivninger, ubestemt pronomen eller substantiv og tilh0rende pronomen i flertall, kj0nnsn0ytrale substantiver og affikser, nylaging av termer og vekk med vanlige uttrykk som «man overboard» (mann over bord), «good will to men» (Lukas 2,14, pä norsk: «...blant mennesker som har Guds velbehag») og «man's best friend» (menneskets beste venn). I den andre artikkelen nevner hun noen «feilkonstruksjoner» i kj0nnsn0ytral spräkplanlegging, deriblant noen komiske overdrivelser. Toppen er vel utskifting av «hysterectomy» med «herterectomy» og «hernia» med «hisnia» (henspiller pä his, hans, og her, hennes, i engelsk). For ä vende tilbake til mine egne erfaringer, sä hadde jeg regnet meg som ikke-mannssjävinist og s0rget for ä skrive «hans eller hennes». Men dessverre hadde jeg skrevet «a poet who tries to reach his audience» (en lyriker som pr0ver ä fä sitt publikum i tale); det ble gjort til «an audience«. Jeg hadde sagt at han skrev «for all mankind» (for hele menneskeheten); det var systematisk rettet til «humankind». Jeg steilet og valgte «humanity» i stedet. U t e n at det var ment som noen religi0s traktat, hadde jeg skrevet at «Jesus proclaimed that all men were sinful» (J. sa at alle har Syndet). Selv synden fär ikke amerikanske menn ha for seg selv; jeg mätte gj0re det n0ytralt med «people» (folk), «persons» eller noe sänt. Min br0de ble ikke mindre av at boken gjaldt forfatteren av dramaet om kvinnefrigj0ring for hundre är siden, Ibsens Et Dukkehjem (Haugen 1979). Som jeg skal komme tilbake til i et senere kapittel, hadde jeg nettopp skrevet en liten artikkel om «sexisme» pä norsk (Haugen 1977), og pekt pä at ogsä norske kvinner (som de amerikanske) gjorde oppr0r mot diskrimineringen

60

BABELS FORBR0DRING

som var innebygd i spräket. Det jeg hevdet der, var at sosial diskriminering kan gjenspeiles i spräket, men den verken skyldes spräket eller blir nevneverdig pävirket av endringer i det. Norske sykes0stre har tatt opp den maskuline formen av yrkestittelen, sykepleier, istedenfor den tradisjonelle sykepleierske. I Sverige har det gätt omvendt, man har beholdt den feminine formen sjuksköterska, visstnok fordi den maskuline, sjukskötare, ville ha redusert deres status til pleier i et sinnssykehus (Andersson 1976). En amerikansk avismelding fortalte at en forening av fiskerhustruer pä stillehavskysten protesterte kraftig mot Handelsdepartementets endring av mennenes yrkesbetegnelse fra «fisherman» til «fisher» (Fleming 1976). Ingen kan tvile pä at de vestlige land opplever endringer av sosial og generasjonsmessig art i kvinnens stilling. Det som er viktig, er ä fjerne alle former for negativ diskriminering av kvinnene. Positiv diskriminering vil jeg gjerne ha. I alle fall er vi inne i en spräkplanleggingsprosess. Kvinnene har trukket et spräkproblem frem i lyset, nemlig at tradisjonell spräkbruk er i konflikt med deres 0nskelige rolle i samfunnet. Derfor vil de ha et nytt utvalg av former og en ny kodifisering, og noen av dem er i ferd med ä iverksette og utbygge den. Som med alt nytt kommer mange av forslagene til ä forsvinne när motene skifter. Forhäpentlig blir bare de beste igjen.

10 Semikommunikasjon

Oppsplittingen av Norden reflekterer dets politiske historie. En er fristet til ä si at Norden er mer balkanisert enn Balkan. Det er et miniatyr-Europa, med alle de minoritetsproblemer som andre str0k av verden er hjems0kt av. Sä vel problemer som l0sninger kan fremstär som mer oversiktlige i en liten mälestokk. En amerikansk tittel beskrev Norden som «fem nasjoner pä leting etter et morsmäl». Bortsett fra at de ikke virkelig er pä leting, var formuleringen veltruffet. Oppsplittingen eksisterer innenfor en feiles kulturell enhet der spräk spiller en viktig rolle. Det nordboerne kaller Norden, bestär av fem nasjonalstater, tre sentrale (Danmark, Norge, Sverige) og to marginale (Island, Finland). Til sammen har de seks offisielle standardspräk av germansk opphav (fra vest mot 0st: islandsk, faer0ysk, Norges to mälformer bokmäl og nynorsk, dansk, svensk) og ett av finsk-ugrisk (finsk). De fire sentrale spräkene er, med litt god vilje, gjensidig forstäelige, og fungerer i praksis som dialekter av et fellesnordisk «spräk» (Braunmüller 1979). De er det Kloss (1978) kaller Ausbau-spräk, dvs. egne spräk pä grunn av saerskilt normering. Finsk er det han kaller et Abstand-sprhk. Faer0ysk og islandsk er noe midt imellom, beslektet med de andre, men i det store og hele uforstäelige. Innenfor sentralomrädet er det ogsä gjensidig uforstäelige dialekter, til dels med trekk fra andre spräk. Landegrensene er besternt av gamle historiske konflikter der militaermakt var mer avgj0rende enn spräklig selvbestemmelse. (Oversikter er ä finne i Haugen 1976a, Sigurd, red., 1977, Bandle 1979.) Mer enn folk i st0rre land er nok nordboerne klar over sin utsatte stilling. Professor Hans Vogt sa i et foredrag pä en nordistkonferanse i Reykjavik i 1970 at «vi er smä spräksamfunn som, i en verden som stadig mer internasjonaliseres og uniformeres, er utsatt for et stigende press fra omverdenen, fra de store kulturspräk» (Vogt 1970 s. 309).

62

BABELS FORBR0DRING

Senere skal vi se pä innflytelsen fra engelsk; mange er dypt bekymret pä grunn av den (Sutton 1979). Det f0rste fremmedspräket i Norden var latin. Britiske misjonasrer pä 1000- og 1100-tallet gjennomf0rte det som de romerske legioner ikke klarte. De f0rste skolene var latinskoler der klerker laerte opp ikke bare nye klerker, men ogsä vordende byräkrater i det kongelige kanselli. Derigjennom f0rte de Norden inn i den europeiske kulturkrets. Samtidig ber0vet de morsmälet noe av dets naturlige domene. De skapte en funksjonell diglossi, med latin som h0yspräk (H) og morsmälet som lavspräk (L) (Ferguson 1959). Ikke desto mindre ble de nordiske spräk skrevet med latinske bokstaver pä pergament av de samme misjonaerer og klerker, mindre i 0st enn i vest, der kristendommen ble innf0rt fra England. Det er typisk at dansken Saxo Grammaticus (ca. 1200) skrev sin Danmarks historie pä latin, mens hans islandske samtidige Snorri Sturluson (1179—1241) skrev sin Norges historie pä islandsk. Latin var mer enn et bänd med Europa. Som Sigmund Skard sier: «Pä visse omräder i livet ble det snart selvsagt ä bruke latin» (Skard 1980 s. 29). Reformasjonen kan regnes som det f0rste minoritetsoppr0ret mot latinen. Ved ä befri seg fra Romerkirkens overh0yhet og innf0re morsmälet i gudstjenesten fjernet de germanske folkene med ett slag et av latinens viktigste bruksomräder. Pä 1500-tallet, etter Luthers m0nster, opprettet de nordiske land statskirker og oversatte Bibelen til morsmälet: f0rst svensk (1541) og dansk (1550), sä islandsk (1584) og finsk (NT 1548). Ogsä etter reformasjonen fortsatte latin ä vaere et vindu mot verden. Humanistene gjorde latin til laerdomsspräket. Som Skard sier: «Latin ble et tegn pä sosial posisjon, den uoverstigelige muren mellom folk med kultur og de andre» (Skard 1980 s. 57). Den gradvise innskrenkningen i bruk av latin begynte i middelalderen; dronning Margreta gav sin f0rste lov pä dansk i 1396 (Tengström 1973, Wennäs 1966). Fra senmiddelalderen og utover var de nordiske spräkene pävirket fra en annen kant, nemlig lavtysk fra Nord-Tyskland. Det ble spredt gjennom de mektige hanseatene, ved forbindelser mellom det danske og det svenske hoff og tyske fyrster og adelsmenn, og ved innflytting til de nordiske byene av tusenvis av tyske kj0pmenn og händverkere. If0lge den danske spräkhistorikeren Peter Skautrup var Danmark mellom 1325 og 1425 pä god vei til ä bli tospräklig tysk og dansk (Skautrup 2.31). En tid var det sä mange tysktalende i Danmark at de utgjorde en tredjedel av hele befolkningen (Brems 1979 s. 428). I 1864 tok Tyskland tilbake det meste av den tysktalende befolkningen og en del dansktalende; de siste fikk Danmark igjen etter den f0rste verdenskrig (1920). Den dansk-tyske grensen er ujevn, og det er fremdeles smä minoriteter pä begge sider av den (S0ndergaard 1978, 1980).

SEMIKOMMUNIKASJON

63

Omkring 1700 var spräksituasjonen slik at en senere dansk dikter, Chr. Wilster, beskrev den pä denne mäten: Hver Mand, som med Kl0gt gik i Laerdom til Bund, Latin paa Papiret kun malte, Med Fruerne Fransk og Tydsk med sin Hund og Dansk med sin Tjener han talte. Ved begynnelsen av 1700-tallet var den nye formen for dansk og for svensk fast etablert, dvs. kodifisert og iverksatt. Den endelige seieren, med full utbygging, kom ikke f0r pä 1800-tallet, da en fikk allmenne skoleordninger for opplaering i morsmälet. De nye normene var svaert forskjellige fra middelalderens skriftnormer. I senmiddelalderen var de skandinaviske landene en kort tid forenet under dansk styre, og dansk hadde en kortvarig sjanse til ä bli standardspräk for hele omrädet (slik det ble i Norge). Men den svenske l0srivelsen i 1523 under Gustav Vasa innebar at danskens lederstilling fikk formidabel konkurranse. Sä sent som i 1506 kunne fremstäende svensker ydmykt akseptere at de og danskene var «alle av ett spräk», men i 1554 var de kommet til at danskene «gj0r seg ikke bry med ä snakke som andre folk, men presser ordene frem som om de ville hoste» (Haugen 1976a s. 326). Da svenskene etablerte sin offisielle norm pä 1500-tallet, gjorde de den sä ulik dansk som mulig. Etter 1658 innf0rte de en politikk med det pene navnet uniformiteten i de tidligere danske og norske landskapene i Vest- og Syd-Sverige. Pä en generasjon endret de skriftspräket her fra dansk til svensk, skj0nt uten noen sasrlig virkning pä det lokale talemälet (Ingers 1974, Ohlsson 1978-79). Det mest fremtredende trekket ved den nye danske og svenske normen (og ved de norske dialektene) var at de i form skilte seg sä sterkt fra normen i de gamle spräkene. De hadde overlevd trusselen fra latin og lavtysk, men endte med ä ta opp mange trekk fra disse. De ble oversv0mt av latinske og lavtyske länord i tusenvis. Den gamle syntetiske strukturen med mange suffikser og en relativt fri ordstilling hadde gätt over til en analytisk morfologi med fä b0yningssuffikser og en relativt fast ordstilling. Dette var et sprang omtrent som fra gammelengelsk til nyengelsk, og det er ikke vanskelig ä se fremmed innflytelse bak overgangen: i Norden lavtysk, i England fransk. Det den normanniske erobringen gjorde for engelsk, gjorde hansaveldet for de nordiske spräkene. Bare pä Island har den gamle strukturen og mye av det gamle ordforrädet holdt seg. Det er som om et angelsaksisk spräksamfunn skulle ha overlevd i England. Da de nye normene f0rst var etablert av stat og kirke i fellesskap, med skolene og boktrykkeriene som nye og kraftige redskaper, var det

64

BABELS FORBR0DRING

bare et tidssp0rsmäl f0r de var blitt det viktigste midlet til ensretting innen rikene. Prosessen ble fullf0rt pä 1800-tallet, da hele befolkningen etter hvert ble mobilisert til mer eller mindre aktiv deltakelse i nasjonenes liv. Den franske revolusjon og napoleonskrigene skapte nye politiske konstellasjoner som f0rte til store endringer i posisjonen til dansk og svensk. I 1809 tapte Sverige Finland; i 1814 tapte Danmark Norge. Spräklige selvstendighetsbevegelser sä dagens lys i Finland og Norge, delvis inspirert av romantikkens ideologi. Omkring 1850 kom det fart i lignende bevegelser pä Island og Faer0yene, som med tiden f0rte til selvstendighet for Island (1918, 1944) og indre selvstyre for Fser0yene (1948). I det samme tidsrommet kommer ogsä aktive spräkr0ktorganer til; best kjent er Svenska Akademien fra 1786. Det skulle ha som sitt «yppersta och angelägnaste göromäl att arbeta uppä svenska spräkets renhet, styrka och höghet»; det er vanskelig ä si hvor mye det i praksis bidrog til ä virkeliggj0re dette prisverdige formälet. Pä slutten av 1800-tallet var iallfall vedlikeholdet og dyrkingen av normene i hendene pä de respektive lands undervisningsdepartementer, som innhentet räd og uttalelser fra ad hoc-komiteer av spräkmenn og pedagoger. (a) Finland: I kongeriket Sverige var finsk et minoritetsspräk, demografisk og funksjonelt. Dette endret seg i 1809 da Finland ble et storhertugd0mme under Russland, med ganske stor selvstendighet. Nasjonaleposet Kalevala, som ble samlet av Elias Lönnrot (1835), ble et nasjonalt symbol. Utbygging av spräket fulgte etter hvert som finsk fikk overta nye funksjoner. Skj0nt det fortsatt var svensktalende finner og de utgjorde den gamle eliten, avtok de i antall og innflytelse. Administrasjonen ble tospräklig, men i 1980 var den svensktalende delen av befolkningen nede i 6,4 %. Pä den andre siden av grensen mot Nord-Sverige, i Tornedalen, befant en finsktalende befolkning seg pä feil side av grensen. Helt til nylig ignorerte den svenske regjeringen den, eller pr0vde ä assimilere den. Etter ä ha vaert holdt i smeltedigelen i mer enn hundre är, opplevde folket i Tornedalen endelig ä fä opplaering i det spräket mange av dem ennä bruker til daglig (Hansegärd 1968, Wände 1972). (b) Island: Fra sent pä 1700-tallet til tidlig pä 1800-tallet ble islandsk omnormert fra det halvdanske spräket i Bibelen fra 1584 til en form bygd pä klassisk gammelislandsk. Det var et hell for islendingene at de hadde greid ä holde oppe en sterk litteraer tradisjon, at de levde «ytterst mot Norden», og at de manglet bysentre med spräklig innflytelse. Nordiske og tyske spräkforskeres entusiasme stimulerte islendingene til ä starte en planmessig behandling av ordforrädet som berget dem fra spredningen av fastlandsspräkene. Islandsk ble et m0nster og en inspirasjon for andre, saerlig pä Faer0yene og i Norge.

SEMIKOMMUNIKASJON

65

(c) Faer0yene: Mens islandsk bare trengte ä bli gjenoppdaget, matte faer0ysk nyskapes pä grunnlag av dialektene pä 0yene. Den f0rste spräkplanleggeren var den fremragende, men oversette J.C. Svabo, som brukte en danskbasert ortografi for ä skrive ned faer0yingenes enorme skatt av danseviser (1773 ff.). En ekte nasjonal ortografi fikk faer0ysk av V.U. Hammershaimb (1846), som normerte spräket slik at det ble sä likt islandsk som mulig. Resultatet er blitt en varig, men fonetisk frustrerende norm. En kan si at det er ingens talemäl, men alles spräk. Vi kommer tilbake til faer0ysk nedenfor. (d) Norge: Mens Norge var i union med Danmark, ble det ikke skapt noen ny norsk norm; norske forfattere etter reformasjonen laerte seg ä skrive et akseptabelt dansk. Med tiden dannet det seg en ny norsk talemälsform, delvis bygd pä skrevet dansk. At den eksisterte som «dannet dagligtale» i byene og administrasjonen, ble ikke anerkjent f0r pä 1840-tallet, da Knud Knudsen päviste det og ville legge det til grunn for en endret ortografi. I 1840-ärene kom ogsä Ivar Aasens alternative norm, mer längs de samme linjene som Hammershaimbs faer0ysk. Som Norges f0rste dialektforsker samlet han materiale gjennom feltarbeid i det meste av landet. Pä grunnlag av dette utarbeidet han en grammatikk og en ordbok for en spräkform han sä for seg som fremtidens norsk. Det var et mesterstykke av spräkplanlegging, en norm som var ekte norsk uten ä vende tilbake til gammelnorsk. Aasens landsmäl heter fra 1929 nynorsk. Knudsens spräkform ble til riksmäl, fra 1929 bokmäl, med riksmäl som en ikke-offisiell variant etter rettskrivningsreformen i 1938. Under nasjonalistisk innflytelse, inspirert av motstand mot Unionen med Sverige, ble de to mäl likestilt i 1885 og fikk fra da av konkurrere som best de kunne. I dag har de naermet seg mye til hverandre, men bokmälet har en sterk overvekt; i grunnskolen har om lag 16 % nynorsk som opplaeringsspräk. Det er et stört sp0rsmäl om bokmäl og nynorsk skal regnes som to spräk; de fungerer snarere som dialekter. (e) Marginale minoriteter: I iveren etter ä etablere normer brydde 1800-tallets nordboer seg lite om de marginale eller halvkolonialiserte spräkgruppene. Gr0nland med sin eskimobefolkning ble en del av kongeriket Danmark. Hans Egede ble deres «apostel»; hans s0nn Paul skrev den f0rste gr0nlandske grammatikken i 1760 og oversatte Det nye testamente i 1766. Moderne gr0nlandsk ortografi er skapt av en tysker, Samuel Kleinschmidt (1814-86). F0rst nylig, med selvstyreloven av 1979, har gr0nlenderne begynt ä utvikle et füllt ut funksjonelt spräk. Samene lever pä nordkalotten av Norge, Sverige, Finland og Sovjetunionen. De har vasrt behandlet som naturbarn, omtrent som indianerne i Amerika, fargerike, men primitive. Deres spräkproblem blir

66

BABELS FORBR0DRING

forverret av at de er fordelt pä flere land og samisk har en rekke dialekter (ni if0lge Magga 1983). Fra 1956 har det eksistert et Nordisk sameräd, som bl.a. arbeider med ä fä frem laereb0ker og andre hjelpemidler til ä bevare spräket. Sig0ynerbefolkningen er for det meste ambulerende og 0nsker stört sett ä bli latt i fred. D e n n e gamle indiske stammen, som har vaert i Norden iallfall fra 1500, snakker fremdeles romani, men ofte i en forvansket form som et skjulespräk innenfor strukturen av spräket der de holder til. (f) Immigranter: D e t ferskeste og trolig mest akutte minoritetsproblemet kommer her som andre steder fra innvandringen av flyktninger og fremmedarbeidere. Barn med hjemmespräk fra Italia og Spania, Tyrkia og Pakistan, kommer inn i et skolesystem som primaert er innsiktet pä nordisk spräk. Forskningsprosjekter, opplaeringstiltak og utgivelse av laeremidler for fremmedspräklige elever har i dag et ganske stört omfang, men anses av de fleste fagkyndige som langt fra tilstrekkelig. (g) Dialekter: I senere är har det vaert atskillig misn0ye med at skolene gjennomf0rer riksspräket pä bekostning av dialektene. Alt i 1961 skrev Tore Österberg, en laerer i Nord-Sverige, en avhandling om de problemene som elevene hans stod overfor. H a n hevdet at de bürde fä leseopplaering pä sin egen dialekt. Lignende fremst0t har vaert sterkest i Norge, der nynorsk-organisasjonene saerlig har gätt inn for det. Hittil har jeg med vilje fremhevet de sentrifugale tendensene: den ene minoriteten etter den andre banker pä spräkets d0r. Men det arbeides ogsä med ä f r e m m e nordisk enhet. I 1978 ble det opprettet et Nordisk spräksekretariat, ogsä med gr0nlandske og samiske representanter foruten representasjon for de andre nordiske spräkene. Det blir gjort fremst0t for at undervisning og forlagsvirksomhet skal holde de marginale spräkene i live, og bidra til at de sentrale spräkene ikke fjerner seg un0dig fra hverandre.

11 Mellomspràk

Problemet med à forstà hverandre i Norden er av interesse fordi det er typisk for mange lignende situasjoner i ulike str0k av verden. Min egen befatning med det kom av opplevelser fra barndommen av, da jeg traff en og annen danske og svenske blant vennene til norske slektninger. Senere vàknet interessen da jeg som voksen reiste i Norden og var blitt professor i nordisk spràk og litteratur. I K0benhavn opps0kte jeg professor Sven Clausen, som ikke var lingvist, men professor i rettsvitenskap, pà grunn av hans interessante arbeid for st0rre forstàelse skandinaver imellom. Fra 1937 til 1948 agiterte han for endringer i dansk som ville bringe det naermere svensk og norsk. Hans fremst0t var alvorlig ment, men metodene hans kunne vaere ganske pussige — han var ogsä en populaer skuespillerforfatter. Planen hans for à «rense» dansk var et rent spràkplanleggingsprogram. Da jeg traff ham, hadde han avsluttet sin kampanje, og han foraerte meg beredvillig alt jeg 0nsket av det han hadde utgitt om emnet (Clausen 1938 ff.). En f0lge av dette var at jeg gjorde en unders0kelse av nordisk spràkforstàelse — den f0rste som var gjort — pà grunnlag av sp0rrelister. Med hjelp fra Foreningen Norden sendte jeg ut 300 lister til forskjellige adresser i de sentrale nordiske land; de var valgt tilfeldig fra telefonkatalogene. Sp0rsmàlet jeg ville ha svar pà, var blant andre: Hvor utstrakt er faktisk samkvemmet mellom de nordiske folk? Hvilke samfunnsklasser er saerlig interessert i nordisk samarbeid? Hva er de vanligste misforstàelser og vansker skandinaver imellom? Hvor stor interesse er det for disse problemene i hvert land? Hva blir gjort for à rydde unna de hindringene som finnes, og hvor effektive er slike tiltak? Hva mer kan gj0res som ikke blir gjort i dag? Resultatene pà grunnlag av de 28 % som svarte, var interessante og opplysende. Konklusjonene mine er à finne i fiere artikler (Haugen 1953b, 1966c). I korthet gikk de ut pà at nordisk samarbeid var av

68

BABELS FORBR0DRING

st0rst interesse for den akademiske og den 0vre middelklasse; dansker var mest interessert og svensker minst; enkeltpersoner vaklet mellom lojalitet mot sitt eget spràk og 0nsket om à fremme nordisk samarbeid, og endelig at det trengs videre forskning. Det skal ikke glemmes at som f0lge av Clausens agitasjon gjennomf0rte den danske regjering enkelte mindre rettskrivningsendringer. Disse gjorde straks dansk lettere tilgjengelig, iallfall for norske lesere. Stor forbokstav i substantiver, opprinnelig etter tysk m0nster, ble avskaffet, og ä for aa ble innf0rt. Et trekk som pà den annen side har gjort forstàelsen vanskeligere, er sjargonginnslaget i offisiell spràkbruk. F0rst med en ny generasjon av nordiske lingvister tok noen opp min utfordring og samlet nytt materiale til studiet av nordisk spràkforstàelse. Imens hadde hvert av landene opprettet en spräknemnd, med nordisk samarbeid som et av hovedmàlene. En oversikt over deres tidligere historie er gitt i den svenske spräknemndens tiàrsskrift Spräkvärd (1956). I 1976 utgav 0ivind Maurud en Studie over gjensidig forstàelse av de nordiske spràk, fulgt av en artikkel av Stig Örjan Ohlsson i 1979. Begge utkom i regi av Nordisk Rad, som er en fellesnordisk organisasjon av parlamentarikere. Maurud kaller min unders0kelse et «prisverdig tiltak» og beklager at det ikke er blitt fulgt opp. Ohlsson kaller den en «pionjärgärning», skj0nt han tilf0yer at den metodisk lar mye tilbake ä 0nske. Mauruds arbeid gir langt sikrere tall enn min statistikk. Han bygger pà tester gitt til et likt antall rekrutter i hvert av de tre land (84). Som velskolert pedagog opererer han med indekser for reliabilitet og validi tet. Han skiller ogsà skarpt mellom muntlig og skriftlig kompetanse (i forstàelsen). Han fant at nordmenn forstod dansker og svensker bedre enn dansker og svensker forstod hverandre og nordmenn. Videre ble skrevet tekst bedre forstàtt enn talt. Det er enkelte svakheter ved testene hans, sàsom at de fleste av rekruttene kom fra omràder naer hovedstedene, slik at for eksempel fiere norske fikk inn svensk tv enn omvendt. Stig Örjan Ohlsson gir i sin artikkel en historisk oversikt, med en dr0fting av medienes rolle, og nevner bl.a. den planlagte satellittoverf0ringen av programmer. I 1977 tok Nordisk Ràd et nytt skritt da det foreslo à opprette et Nordisk spràksekretariat. Det skulle vaere et samarbeidsorgan mellom spràknemndene og andre spràk- og terminologiorganer i Norden; videre skulle det arbeide for à bevare og styrke det spràklige fellesskapet i Norden og fremme den nordiske spràkforstàelsen (Nordisk spràksekretariat 1977). Sekretariatet ble opprettet i 1978 i Oslo, med nordmannen Stàle L0land som sekretaer og svensken Bertil Moide som formann for styret og arbeidsutvalget. I dets regi ble det

MELLOMSPRÂK

69

holdt en konferanse om nordisk sprâkforstâelse i Umeâ i 1981 (Elert 1981). Nordisk sprâksekretariat har utgitt en rekke rapporter; den f0rste var Nordterm (1979) om terminologisk samarbeid i Norden. Videre utgir sekretariatet en skriftserie der det f0rste bindet var boken Sprâkene i Norden/Sprâken i Norden/Sprogene i Norden i 1983. Dette er en oversikt over Nordens sprâk, i ait âtte: de indoeuropeiske sprâkene dansk, faer0ysk, islandsk, norsk og svensk, eskimosprâket gr0nlandsk og de finsk-ugriske sprâkene finsk og samisk (Moide og Karker (1983). Fra 1983 inngâr ogsâ ârsskriftet Sprâk i Norden i skriftserien; det hadde, i forskjellige former, kommet ut siden tidlig etterkrigstid. Nye muligheter for nordisk samarbeid ble tatt opp pâ h0yeste nivâ. Sprâksituasjonen i Norden, som jeg kaller «semikommunikasjon», blir av nordboer flest oppfattet som noe enestâende. Men det er ikke vanskelig â finne paralleller. Eksempler kan vaere forholdet mellom tsjekkisk og slovakisk i Tsjekkoslovakia, mellom serbisk og kroatisk i Jugoslavia, eller mellom makedonsk og bulgarsk. I den arabiske Verden er det ogsâ paralleller, og selvsagt i India mellom hindi og urdu. Slike problemer har ogsâ opptatt eldre lingvister. Bloomfield (1933) satte forstâelighet opp som kriterium for â skille mellom dialekter og sprâk. Det f0rste fors0ket pâ â mâle forstâelighet ble gjort av amerikanske indianister ledet av C. Voegelin og Z. Harris (1950), og gjennomf0rt av Hickerson og Turner for irokesisk og Pierce for algonkinsk. Metoden var â spille av bând med tekst for indianere med lignende sprâk og kvantifisere overf0ringen av informasjon i prosent. De mâlte fra 0 til 75 % ; det siste ble ansett som meget bra forstâelighet. Det var forskjellige svakheter ved disse tidligere eksperimentene, sâsom at informantene mâtte vaere gode nok i engelsk eller spansk til à oversette til et av disse sprâkene. Videre varierer jo evnen til â oversette sterkt fra person til person. Det viste seg snart at ogsâ andre faktorer enn de rent sprâklige spilte en viktig rolle. I en Studie av to s0ramerikanske stammer fant Olmsted (1954) at achumawiene ikke forstod atsuwegiene, mens de siste forstod de f0rstnevnte. Olmsted kalte det «ikke-resiprok forstâelighet» og forklarte det med at stamme nummer en sâ ned pâ nummer to og ikke ville laere noe av den. Andre som har arbeidet med slike problemer, er Ferguson og Gumperz i en avhandling fra 1960 om sprâkvarianter i S0r-Asia. De fant at det var dârlig samsvar mellom sprâklige kriterier og gjensidig forstâelse, og pâpekte at dette skyldtes utenomsprâklige faktorer. Det er altsâ ikke nok â bruke sprâklige trekk for â skjelne mellom dialekter og normer. Bare det at det finnes en norm, forstyrrer forholdet mellom dialektene. En forsker som lenge har interessert seg for denne typen sprâkforhold, er tyskeren Heinz Kloss. Han begynte med â läge en oversikt

70

BABELS FORBR0DRING

over utviklingen av germanske «kulturspräk» i 1952, en bok han reviderte og utvidet sterkt i 1978. Her stiller han opp en kontrast mellom det han kaller Abstandsprachen og Ausbausprachen. D e f0rste er sä fjerntstäende at de klart er uforstäelige; de andre er beslektede spräk som er saerskilt utviklet til standardspräk. I Norden er finsk, samisk og gr0nlandsk opplagte eksempler pä det f0rste, mens de ledende germanske spräkene h0rer til de andre. I dag mä vi si at islandsk og faer0ysk har utviklet ganske stor avstand. Kloss siterer et avsnitt fra Brights erfaringer med navahoene. När han spilte bändene sine for dem, sa de at de visste at disse tekstene stod dem naer, men de kunne ikke oversette dem; de var pä grensen til ä forstä dem. Jeg er sikker pä at mange nordboer f0ler det samme for islandsk og faer0ysk, til dels ogsä for dansk. Slik empirisk testing er utf0rt i Mexico ved The Summer Institute of Linguistics, omtalt av Kirk (1970) og Casad (1974). Formälet var ä finut hvilke dialekter som var like nok til ä omfattes av en Standard rettskrivning. Studentene ved sommerskolen hadde allsidig erfaring og behersket statistiske metoder. Casad formulerte en teori om forstäelighet der de uavhengige variablene er historiske betingelser og sosio0konomiske forhold mellom gruppene. Han innr0mmer at matematikken ennä ikke er god nok til at en klarer seg uten testing av informanter. Karam (1975) har ogsä utviklet hypoteser til forklaring av slike forhold. Blokkering mellom naerbeslektede dialekter kan skyldes lydsystemene, grammatikken og ordforrädet eller spräkholdninger. If0lge Hockett (1958 s. 326 f.) snakker man i Vest-Afrika om en «to dagers» dialekt og en «en ukes» dialekt, etter hvor lang tid det tar ä sette seg inn i systemet til en annen dialekt. Jeg vil kalle dansk i forhold til norsk, og omvendt, for en «to ukers» dialekt - det var om lag den tiden det tok meg ä komme pä normal talefot med danskene i K0benhavn. Det er ikke noe enkeltspräk som heter «skandinavisk» eller «nordisk», men det forekommer gjensidig tilpasning av den typen som andre steder i verden f0rer til koiner, lingua franca-er eller tilmed kreolpidgin. E n kan avgjort snakke om tilfeller av mellomspräk. Maurud peker pä at nordmenn jenker seg etter svensker og gjerne tar opp svenske uttrykk i kontaktsituasjoner (s. 141). Islendinger har lang tradisjon i ä laere dansk som sitt nordiske kontaktspräk. Men sp0r du en islending om han snakker dansk, svarer han at han snakker «skandinavisk». Det vi h0rer, er dansk med islandsk intonasjon, ikke ulikt en vestnorsk bokmälstaler. I et fors0k pä ä fä dette inntrykket bekreftet studerte jeg talemälet til to islendinger som nä var bosatt i Boston. Begge hadde laert dansk pä skolen og hadde kommet til D a n m a r k i 20-ärsalderen. D e manglet det danske «st0d» og var usikre pä trykkplasseringen; enten la de overalt trykket pä den f0rste stavelsen, som

MELLOMSPRÄK

71

i islandsk, eller de la det hyperkorrekt pä sluttstavingen: /fy'sik/ for /fysik'/, / p ä s t ä ' / for /pä'stä/. Schwa-lyden for trykklett e ble en tydelig e: h0ne ble / h 0 ' n e / . En av dem hadde laert seg strupe-r, men glemte seg stadig og brukte tungespissen. Mellomvokalisk dobbeltkonsonant ble lang: kunne /kun:e/. I ng uttalte de g-en: overtrening(k). D e to islendingene pästod at islandske skoler ikke fors0ker ä laere elevene dansk uttale; laererne laerer dem bevisst en «skandinavisk» uttale slik at de kan bli forstätt i hele Norden. Begge ble sjokkerte da de kom til D a n m a r k og oppdaget hvor vanskelig det var ä snakke med dansker. Pä Faer0yene, som har vaert under dansk overh0yhet, finnes det en variant som blir kalt götudanskt, «gatedansk», med faer0ysk uttale og delvis dansk ordforräd. Nasjonalbevisste faer0yinger pr0ver ä holde danske innslag ute när de skriver. Hagström har skrevet en artikkel om faer0ysk gjengivelse av dansk (1977, se ogsä Clausen 1978). Det er klart at den dominerende norske mälformen, bokmälet, oppstod pä lignende mäte, som norsk versjon av dansk. Fire hundre är med dansk skrift og opplaering f0rte til at det dannet seg et bymäl som gikk over fra pidgin til kreolspräk. Rettskrivningsreformene fra 1907 til 1938 gav dette spräket norsk drakt og äpnet for videre fornorsking. Et resultat er at tapet av danske rollemodeller har gjort norsk bokmäl til det mest «skandinaviske» av de nordiske spräkene. Tester har vist at bokmäl blir lettest forstätt av dansker og svensker. Fra tid til annen har det vaert foreslätt ä gj0re det til en slags skandinavisk norm. Generelt er det danskene som har vist st0rst entusiasme for «nordiske» bevegelser; de har mest ä vinne, iallfall i teorien. Jeg har lagt merke til at det er stor forskjell pä danskers forstäelighet; for eksempel er folk fra Ärhus (pä Jylland) lettere ä skj0nne enn k0benhavnere. En dansk lingvist sa sp0kefullt: «Vi dansker kan godt snakke slik at du forstär oss, men det lyder forferdelig.» Skuespillere med tydelig diksjon er lettere ä forstä. En venn av meg snakket et dansk som han kalte «parl0rdansk» eller «midt-i-Sundet-dansk», en blanding av dansk og svensk. Svenskene er minst interessert i ä jenke spräket sitt etter andre skandinaver. Ganske lenge har de vaert det ledende folket i Norden og synes dermed at de har lite ä laere av naboene. D e har hatt den vanlige «storebror-holdningen» som pä kontinentet er velkjent hos franskmennene. Svenskene trenger h0retrening i dansk og lesetrening i norsk. Pä tross av all godvilje hos svenske akademikere og svenske institusjoner er det temmelig lite av ekte skandinavisk änd. Alternativet for skandinaver i gjensidig kontakt er ä gä til et fremmed spräk, f0r tysk, nä engelsk. Det er synd at dette skal vaere n0dvendig — hvis det er det. I det lange 10p betyr det undergang for alle de nordiske spräk og den kultur de representerer.

12

Engelsk: modernisering

Man har kaldt láneordene for sprogvidenskabens milepaele, fordi vi ved hjaelp af dem tit blir istand til at tidfaeste overgange i sprogene. Men ved siden deraf er de ogsá nogle af den almindelige histories, saerlig kulturhistoriens, milepasle, idet de viser os civilisationens gang og tit siger os mere om ber0ringerne mellem folkeslagene end de t0rre beretninger i gamle árb0ger. (Otto Jespersen 1902 s. 500)

De skandinaviske folk er godt pà vei til à bli tospràklige, med engelsk som annetspràk til bruk i alle former for internasjonalt samkvem. En f0lge av spràklaeringen er en rask 0kning i bruken av engelske ord og uttrykk ogsà i de nordiske spràkene. Etter den annen verdenskrig har det vaert en slik invasjon av engelske lànord at det har skremt spràkbevisste skandinaver. Det har vaert gjort, og blir gjort, fors0k pà à stanse str0mmen eller stikke fingeren i diket. En ulykke pà oljeplattformen Bravo i Nordsj0en gav norsk et nytt ord: blow-out. En overskrift i Aftenposten (24.5.1977) l0d: «Eksperter dr0fter blow-out bak lukkede d0rer». I teksten brukte man likevel det norske ordet utblàsning, f0r bare brukt om en av taktene i bensinmotoren. Overskriftsforfatteren ville ha det kortere og mer presise engelske ordet, som leserne nà sikkert kjente ut og inn i den nye betydningen. Eksemplet kan vaere en ganske skremmende illustrasjon av det skandinaviske dilemma. En industri som fra f0rst av var finansiert av amerikansk kapital, og med teknologi som var utviklet pà engelsk, etablerer seg utenfor den nordiske kyst, der ethvert nytt tiltak er av vital interesse for disse landenes fremtid. Det er bare det siste leddet i en kjede av historiske begivenheter som har gjort engelsk til et absolutt n0dvendig ressursspràk for Skandinavia. I 1902 kunne Otto Jespersen stille opp ca. 70 lànord som var kommet inn i nordisk i det 19. àrhundre. Han karakteriserte dem bare som tekniske termer for «begreper og ting som vi har lasrt fra englenderne» (Jespersen 1902).

ENGELSK: MODERNISERING

73

Det var ord fra det offentlige liv som jury, budget, club, ord fra industriell som strike, lockout, boycott, ord fra selskapslivet som gentleman, dandy, snob, ord fra klaer som shawl, plaid, smoking, sports-ord som start, handicap, odds, football, tennis, boxing, ord fra spill, friluftsliv o.l. som whist, bicycle, tourist, jernbaneord som tender, wagon, tunnel, skipsfartsord som dock, cut, schooner, litteraere ord som essay, humor, interview, og ord fra ulike omräder av det moderne liv, som clown, humbug og reporter. I dag kan man ikke gä pä gaten i noen skandinavisk by eller äpne en avis uten ä se engelske ord. Flickshopen er en butikk i Stockholm, Daddy's Dance Hall en nattklubb i K0benhavn, og East Side var en klesbutikk i Oslo som solgte matchende jeans og annet in-wear. När jeg leste tilfeldige nummer av ledende skandinaviske aviser ord for ord, ble jeg mindre slätt av antallet engelske ord enn av hvor i0ynefallende de var. De ble ofte skrevet pä engelsk og brukt om ting eller ideer som skulle fremstilles som nye og fascinerende. I de nordiske spräknemndenes nyordlister mellom 1955 og 1969 ledet ord fra engelsk over ord fra fransk og tysk i forholdet 20:1. I 1956 skrev den svenske lingvisten K.G. Ljunggren at «Engelskan är ... för närvarande sä gott som ensam om att förse vära spräk med länord, liksom engelskan har efterträtt latinet, tyskan och franskan säsom spräk- och stilmönster överhuvud». Han päpekte ogsä at länordene for en stor del var de samme i alle tre spräk (Ljunggren 1956 s. 24). For over et halvt ärhundre siden angrep den svenske forfatteren Louis de Geer den engelske dominans, som han kalte «engelska sjukan» (til vanlig det folkelige navnet pä rakitt). I 1962 skrev K.-H. Dahlstedt at «ett världssprak — den amerikanska och europeiska engelskan - är nära att spränga fördämningarna tili svenskans gamla strömfära». I 1960 foreslo nordmannen Alf Hellevik at Norsk spräknemnd skulle sette länordproblemet pä sin dagsorden. Dette, skrev han, var et problem der begge norske mäl kunne samarbeide. I 1962 skrev den svenske lingvisten Stähle og oppfordret svenskene til ä utnytte sine hjemlige ressurser og omhyggelig vurdere det nye materialet (Dahlstedt og fl. 1962 s. 65—73). Mer drastisk og pessimistisk skrev den norske kritikeren og forleggeren Henrik Groth i 1960: «De smä spräksamfunn stär i dag i fare for ä absorberes av de store. Om kanskje 10 är har engelsken vunnet hegemoniet i Island, om 30 är i Norge, 50 är i Sverige» (Dagbladet 3.8.1960 s. 8). Det virker som skandinavene er pä jakt etter noen eller noe som kan plugge igjen denne ustoppelige utbläsningen av engelske ord, en «br0nndreper», for ä bruke et oversettelseslän fra amerikansk. For 0yeblikket (1988—89) er spräknemndene i gang med en aksjon mot den overdrevne bruken av engelsk; den svenske har bl.a. trykt opp klebemerker med tekster som «Heja svenska spräket!» og «Svengelskan kan bli tili rena grekiskan»;

74

BABELS FORBR0DRING

Norsk sprakrad har et stadig voksende materiale over trendy fashion names pa shops og boutiquer og cafeer, og fors0ker med lite hell a snakke til rette de norske skaperne av melkedrikken Milkers og sjokoladen Basic. Sprakradet satser pa en omfattende «holdningskampanje». Sett i forhold til hvor viktig problemet er, ma en undre seg over at det har vaert drevet relativt lite forskning pa det i Skandinavia. F0r en kan gj0re noe for a regulere tilstr0mningen, ma en vite hvilke kilder den kommer fra, og ogsa se i 0ynene at problemet er felleseuropeisk og globalt. I Frankrike og Tyskland har man studert det inngaende, men i Norden var lenge Aasta Stenes English Loan-Words in Modern Norwegian det eneste st0rre arbeidet; det var ferdig i 1939, men ble pa grunn av krigen ikke utgitt f0r i 1945. H u n kalte det «a snapshot of a thing in motion», og sa at «forskeren som akter a beskrive neste fase, b0r se a komme i gang». Nar sa fa har tatt opp utfordringen, er det trolig fordi selve tanken pa sprak i bevegelse ikke har appellert til lingvister flest. D e foretrekker enten a studere eldre sprak i tekster eller samtidssprak som er standardisert. F0rst i nyere tid har enkelte oppdaget (eller gjenoppdaget) sprakvariasjon som et utfordrende problem (Weinreich, Herzog, Labov 1968). I sosiolingvistikken er det et sentralt emne. For a fylle hullene i litteraturen trengs det en omfattende innsamling av engelske lanord og engelsk pavirkning i tale og skrift sa vel som ekserpering av eldre litteratur. Men innsamlingen er et sisyfosarbeid og kan aldri ta slutt, ettersom det stadig dukker opp nye ord som skal dekke nye behov. Man ma ogsa ta med den mindre apenbare pavirkningen pa ordforrad og fraseologi, pa syntaks og semantikk, ja til og med tenkematen. For vi har a gj0re med mer enn opptaket av engelske ord; det gjelder opptak av engelske og amerikanske ideer. Dette omfatter hele funksjonen av engelsk i det moderne liv. Hvorfor trenger skandinaver a kunne engelsk? Hovedgrunnen er at engelsk er det viktigste redskapet i moderniseringen av den vestlige (og vestliggjorte) verden. Modernisering er et vidtrekkende ord, med generelt positive og tilmed statuspregede konnotasjoner. Modernisering av et hus betyr bedre vannledning og avl0p, ominnredning sa rommene blir mer komfortable, og endringer av hensyn til moten. I var kultur blir det lagt stor vekt pa a f0lge med i det aller nyeste, i ideer, kunst, musikk, politikk, mat, klaer og underholdning. Markedsf0rere fremhever det «moderne» og er da sikkert pa linje med hva kundene 0nsker. Dessverre varer det ikke lenge, for det som er moderne i dag, er avleggs i morgen. For at et sprak skal vaere «moderne», ma det vaere i l0pende utvikling. If0lge Ferguson vil modernisering av et sprak si a s0rge for at det fullt ut kan oversette terminologien i var tids teknologiske, sosiale, kunstneriske og intellek-

ENGELSK:MODERNISERING

75

tuelle landevinninger (Ferguson 1971). Et füllt utviklet spràk ma ha ord for «atom» og «kjernekraft» sà vel som for «trygd», «Proletariat», «f0dselskontroll», «rock-'n-roll» og «eksistensialisme». Slike ord ma ha presise ekvivalenter, slik at b0ker og artikler og radio- og tv-programmer kan overf0res fra ett spràk til et annet uten tap av informasjon. Samtidig mà spràket holde pà sin egen tradisjon som forfattermedium, og kan dermed komme til ä motsette seg modernisering pà grunn av den f0lelsesmessige tilknytning til et tradisjonelt liv. Poesi og prosadiktning er jo vanskelig à oversette, og fors0k pà à gj0re denne delen av spràket oversettbart ville utsette det for sterilitet og tap av intimitet. For hundre àr siden f0lte ikke skandinaver seg tvunget til à laere engelsk, bortsett fra sj0folk og kj0pmenn. Ibsen, Strindberg og Kierkegaard kunne lite eller ingenting av engelsk. F0rst i 1850 og 1857 innf0rte henholdsvis Danmark og Norge engelsk som fag i den h0yere skole, og noe lignende gjaldt sikkert ogsà Sverige (Bang 1962 s. 31, Stene 1945 s. 143). I dag er engelsk f0rste fremmedspràk i Norden. Det er det viktigste vindu mot den moderne Verdens nyvinninger, spràket for «utvidet kommunikasjon», midlet til fri informasjonsflyt i en stadig mer kompleks og sammenflettet verden (Haugen 1976a s. 63-72). Som nevnt f0r i boken er det et aksiom i forskningen omkring tospràklighet at nàr et st0rre antall personer blir tospràklige, far de vansker med à holde de to spràkene sine fra hverandre. En àrsak er at hvert spràk er et arbitrari og bare delvis motivert sett av tegn. Det er en ren historisk tilfeldighet at det engelske verbet to stick har et annet betydningsomràde enn sin nordiske slektning stickalstikke. Den tospràklige, som naturlig nok forbinder to sà like ord med hverandre, blir forledet til à si «I have to stick» for «I have to leave» pà engelsk, siden en av betydningene av stikke er à gà sin vei. Omvendt kan han eller hun komme til à si «jag màste sticka tili det/jeg mä stikke til det» i betydningen «I have to stick to it», dvs. «jeg mà holde meg til det» eller «...holde fast pà det», som ikke svarer til nordisk. Slike overlappinger, kjent som «falske venner» (fra fransk faux amis), er bare litt av problemet. Nàr man laerer andre spràk, oppdager man alltid hull i sitt eget. Ethvert spràk er som et kart over den virkeligheten brukerne sanser. Akkurat som ulike kart over det samme terrenget kan gi ulik informasjon, kan ulike spràk trekke opp et annerledes sett av skillelinjer i den virkelige verden. Hvert nytt ord vi laerer i det fremmede spràket, viser oss et veimerke i den verden som brukerne av spràket lever i. Vi kommer tilbake til dette i et senere kapittel. Med ordet f0lger nye assosiasjoner som bringer det frem i bevisstheten, og en finner det nyttig ä tilegne seg ordet for à berike sin egen tankevirksomhet.

76

BABELS FORBR0DRING

Den perfekte tospräklige person ville holde de to kartene over virkeligheten fra hverandre, men det ville kreve en nesten schizofren eksistens i to verdener. Jeg har kalt det schizoglossi. Virkningene av tospräklig sammenflyting er velkjente blant innvandrere i USA. Under trykket av den dominerende engelsken de mä laere seg, blir det naturlig og normalt for dem ä ta opp mange engelske ord, flere enn somme ville si var «n0dvendig». De tar opp ord som «field», «street» og «fence» enda de har hjemlige ord for dette. Engelsk blir deres nye kilde til ä fornye spräket sitt, fordi ordene passer til kartet over den virkeligheten de nä lever i. Ledende intellektuelle blant emigrantene har uten hell strevd for ä holde morsmälet rent. När de sä oppdager at landsmennene deres «hjemme» ogsä er utsatt for en lignende innfly telse, kan de bli motl0se og bitre. En norsk-amerikansk redakt0r jeg kjente, irriterte seg over at det stod i en norsk avis at et fly hadde «krasjet» istedenfor «styrtet ned». En kan enten innta en puristisk eller en pragmatisk holdning til slike nydannelser. Purisme henger naer sammen med nasjonalf0lelse og har blomstret i perioder med patriotisk gl0d. I forrige ärhundre hevdet den svenske forfatteren Viktor Rydberg og den norske skolemannen Knud Knudsen at spräket matte renses for «fremmed» slagg. Pragmatisk tenkemäte har bedre kär när behovet for kommunikasjon presser pä. Folk som snakker med andre tospräklige, har ikke lyst til ä avbryte en tankerekke for ä finne et annet ord for et eller annet ikke-hjemlig begrep. Journalister som skal holde en frist, tar det ordet som star i kilden deres og jakter ikke i hukommelsen etter et hjemlig erstatningsord. Länord som tape og teenager kan erstattes av nydanningslän som ljudband/lydbänd eller tonäring/tenäring, men de viser seg noksä holdbare; resultatet er län i begge tilfeller. Ä avgj0re hva slags drakt den nye ideen skal kies i, er et internt sp0rsmäl for hvert spräk. Som kjent har islandsk, og til dels faer0ysk, holdt fast ved en puristisk tradisjon i häpet om ä holde fra livet slike Strukturendringer som fastlandsspräkene gjennomgikk i middelalderen. Engelsk er selv et släende eksempel pä spräklig pragmatisme; som den engelske nasjon er det en komplisert blanding av ulike elementer som iallfall delvis har smeltet sammen til en funksjonell helhet. Det germanske grunnlaget som angelsakserne brakte med seg til England, er redusert til en nesten kreolisert samling av funksjonsord i en grammatikk som er mer analytisk enn syntetisk. Ordforrädet gjenspeiler rekken av herskende eliter i England fra romerne og kelterne til vikingene og normannerne. Ved naturlig utvalg har det fätt en form som fyller behovet for et internasjonalt spräk bedre enn noen av de kunstige konkurrentene ä la esperanto. Folk som oversetter engelsk, fär ofte problemer med at engelsk lett

ENGELSK: MODERNISERING

77

og greit setter ord fra slangens og popens verden sammen med ord fra klassisk latin og gresk. Oversetteren har lett for ä bruke pop-ordene som ordinaere ord og ä gj0re den akademiske Stilen for latinsk, slik det gär frem av dette klippet fra en avisartikkel om psykiatri: «Nettverksterapi, forebyggende arbeid, konsultasjon, familieterapi, poliklinisk behandling osv. er in - milj0terapi med vekt pä trygghet, struktur og grensesetting innenfor rammen av en institusjonsavdeling er ikke in.» (Dagbladet 11.6.1976) Denne blandingen av slang og fagsjargong er ogsä karakteristisk for svensk. Tingbjörn (1976) gjengir en del anglolatinismer fra sportsspräk: sitt dubiösa anseende, notoriskt svag. Her har engelsk skapt pedagogiske problemer i det pägäende arbeidet med demokratiseringen av de nordiske spräk, slik Moide (1976) dr0fter det. Samtidig har engelsk tilf0rt spräket nyanser. Service svarer til tjänst/tjeneste, og er länt bare i betydningen assistanse fra moderne institusjoner som bensinstasjoner, reparasjonsfirmaer og hoteller. Sex betyr kön/kj0nn/k0n, men er länt f0rst og fremst for ä dekke den kommersialiserte og pornografiske bruken av kj0nnslivet. Juice (pä norsk valgfritt jus) svarer til saft, men med utviklingen av kj0ling og av juice-industrien brukes nä helst eplesaft om den hermetiske, eplejuice om den rä. Weekends var f0r helger, men helg passer ikke sä bra om den verdslige ukeslutt, som i litt l0ssluppen weekend-stemning. En bag er st0rre og rommeligere enn en handväska/händveske/händtaske og passer bedre for moderne innkj0p pä shoppingsenteret (eller butikcentrum/kj0pesenter, som det ogsä blir kalt). När f0rst engelske ord er blitt länt og tilpasset, fortsetter de sitt liv som nordiske borgere, om enn innvandrede. Gamle länord som job, mob og snob er opphav til verb med nye betydninger: jobbe konkurrerer sterkt med arbeide, mobbe er ä erte pä en plagsom mäte, og snobbe, ä gj0re seg til, kan tilmed gj0res nedover. Engelsk er blitt en rik kilde for klisjeer og stäende uttrykk, ofte med humoristisk eller uformell effekt: «mennesker som fightet for at vi skulle fä friheten igjen» (Dagbladet 14.5.1977 s. 4), «Is-prinsessen herseif» (Dagbladet 18.11.1960). Slike ord synes ä vasre mer enn redskapslän, de grenser til integrerende motivasjon, dvs. brukeren nytter dem for ä bli identifisert med det internasjonale milj0. Problemet med ortografisk tilpasning blir fremdeles livlig dr0ftet. Gamle län er oftest blitt tilpasset, som gäng/gjeng, klubb, kutta/kutte (cut), mens nyere vakler, som när tape blir tejp pä svensk, tape/teip pä norsk og tape pä dansk (og f0lger et typisk m0nster). En heldig nylaging var det da lingvisten Türe Johannisson fant pä ä bruke plast for «plastics»; det har spredt seg til resten av Norden. Fransk og tysk dr0fting av disse problemene er til en viss grad kjent i Norden, men en forskjell er at der er det et sp0rsmäl om stilistisk

78

BABELS FORBR0DRING

renhet. I Norden m0ter en ogsä frykten for at engelsk kan f0re til at nasjonalspräkene kommer til ä d0 ut. Etter min mening er dette lite trolig; vi har ingen eksempler pä det. Men det ville vaere bra om skandinavene viste mer selvbevissthet og mindre resignasjon overfor den engelske pävirkningen gjennom massemediene. Engelsk f0rer med seg störe fremskritt, men det kan koste for mye ä bli moderne. Fremdeies gjelder det som forfatteren av Kongespeilet sa pä 1200-tallet: Laer deg fremmede spräk, men fors0m ikke ditt eget!

13

Faer0ysk: 0kologi

Et av verdens minste spraksamfunn holder til i det nordlige Atlanterhav, ca. 300 km nord for Shetland og midtveis mellom Island og kysten av Vest-Norge. Her, pa 17 bebodde 0yer, pisket av vinterstormer, har faer0yingene levd i over tusen ar, helt siden forfedrene deres drog ut fra Norge og bosatte seg pa 0yene. Pa land er saueavl hovednaeringen - den har trolig gitt navn til 0yene — og ogsa fuglefangst i de utrolige fuglefjellene. Men f0rst og fremst lever de av havet, av fiske og hvalfangst. De bor i sma kystlandsbyer, tett sammen, og ofte isolert fra nabostedene mye av aret. If0lge folketellingen i 1985 utgjorde befolkningen bare 45 000, derav ca. 15 000 i hovedstaden Torshavn. De er en av restene etter det som engang var Norges nordsj0rike, som omfattet 0yene utenfor skotskekysten, Island, Gr0nland og deler av Irland og Skottland. I dag er de under dansk styre, som de har vaert siden Norge og Danmark kom sammen i union sent pa 1300-tallet. Men i 1948 fikk de indre selvstyre under den danske konge. Dansker flest tar det for gitt at faer0yingene er dansker og snakker et slags dansk. I enkelte oppslagsverker star det at de snakker en avart av islandsk. Begge deler er feil, noe enhver faer0ying gjerne opplyser om. Selv heller jeg i retning av a regne spraket deres som et slags norsk! Men det er nok feil det ogsa. Hva er det sa de snakker og skriver, og hvilke problemer m0ter de i sitt sosiale og litteraere liv? Hvordan kan deres spraklige kommunikasjonsproblemer si noe om et spraks liv og illustrere noen allmenne prinsipper for det jeg har funnet det nyttig a kalle sprak0kologi? If0lge Webster skal 0kologi «befatte seg med forholdet organismer imellom og mellom disse og deres omgivelser». Setter vi inn «sprak» istedenfor «omgivelser», far vi en meget akseptabel definisjon av sprak0kologi. Sprak har det til felles med organismer at de varer ved og at de endrer seg med tiden, men de gar ikke biologisk i arv. Mens

80

BABELS FORBR0DRING

organismer gir sine trekk videre gjennom genene, gj0r spràkene det gjennom hjernen. Et spràk lever bare sà lenge noen laerer det og bruker det og laerer det videre til noen annen. Spräket h0rer ikke med til menneskets biologiske arv, skj0nt spràkevnen avgjort gj0r det. Men enkeltspràkene er en del av den samfunnsmessige arven. Spràk0kologi er derfor samfunnsbetinget, og b0r vaere en viktig del av vitenskapen sosiologi. Den modellen de fleste ser for seg nàr de tenker pà spràk og samfunn, er det ensartede samfunnet med én dialekt. I et samfunn snakker alle den samme dialekten, selvsagt med individuelle variasjoner. Men disse plasserer ikke taleren i en annen gruppe. Dette kommer naermest N. Chomskys ofte siterte definisjon av «et fullstendig homogent spràksamfunn» (Chomsky 1965). I rendyrket form finnes det ikke noe slikt samfunn; definisjonen er til nytte bare for en matematisk-logisk spràkteori. I de fleste virkelige samfunn finnes det mennesker som, i det minste passivt, kan en annen dialekt eller variant av fellesspràket. En type av slik «bidialektisme» blir av sosiolingvister kalt diglossi, f0rst definert av Ferguson og siden utviklet av Fishman. Fishman fant sitt beste eksempel i Hellas, med en formell, religi0s og offisiell variant kalt katharevousa, som star i motsetning til en populaer, litteraer form, demotike. Han kalte den f0rste «h0y» (H) og den siste «lav» (L), og pàviste en lignende situasjon i en rekke andre land, slik vi har beskrevet det i kapittel 6, punkt 5, sammen med Fishmans videref0ring av begrepet. En tredje 0kologisk situasjon finner vi i et ekte tospràklig samfunn. I rendyrket form ville dette vaere et samfunn der to forskjellige, men nasjonalt forente grupper hadde hvert sitt spràk og kommuniserte gjennom tospràklige tolker. Belgia, Canada og Sveits er vel de naermeste eksemplene. Antallet tospràklige avhenger av hvor stor kontakt det er mellom gruppene. Kj0pmenn i Montreal har et vàkent blikk for kundenes utseende og vet ofte hvilket spràk de skal bruke f0r kunden àpner munnen. Spràkskillet gàr mer etter samtalepartner enn etter funksjon. Vi kan kalle de tre typene samfunn homogent, diglossisk og bilingvalt, eller for lettvinthets skyld A, B og C. Forskjellene betinger ulike tilegnelses-, utviklings- og vedlikeholdsprosesser. I A laerer alle sà à si det samme spràket og lar det gà videre til etterkommerne. I B laerer alle L-spràket, mens bare noen laerer H-spràket, slik at det oppstàr statusforskjell innenfor gruppen. I C laerer barna begge spràk og kan kommunisere med begge grupper, eller de laerer bare det ene og blir en enspràklig gruppe innenfor helheten. I A oppstàr endringer etter som det trengs. I B kan det komme en gradvis osmose mellom H og L, saerlig fra H til L, men det kan ogsà

RER0YSK: 0KOLOGI

81

ga i motsatt retning. Disse endringene opptrer som «interferens», ofte kalt lan, som delvis kan bli, eller ikke bli, en varig del av begge sprak. I C kommer graden av interferens an pa sprakenes status i forhold til hverandre og pa hvor mye sprakgruppene har a gj0re med hverandre. Vedlikehold er ikke noe problem i A: Sa lenge befolkningen finnes, finnes spraket. I B kan det ogsa vaere stor stabilitet, men visse endringer forekommer. Hvis elitens roller star apne for alle, for eksempel ved at det er opprettet et aliment skolesystem, vinner enten H eller L til slutt (som engelsk over fransk). Resultatet kan bli et C-samfunn, der forskjellige grupper krever nye rettigheter for sitt eget sprak. C er ofte et ustabilt samfunn, pa grunn av til- og fraflytting, l0srivelse, krig eller revolusjoner. En kan forutse at B blir C eller pr0ver a vende tilbake til A. Denne progresjonen fra A gjennom B til C har f0rt med seg mange problemer; noen av de mest akutte er a finne i tidligere kolonier som na er blitt nye stater i Afrika og Asia. Et tiltak som en del stater har funnet nyttig i visse perioder, er a sette i verk et spr&kplanleggingsprogram. Dette betyr et planmessig inngrep i 0kologien pa vegne av ber0rte grupper. Malet er a skape en standardisert form av spraket, som man laerer den oppvoksende delen av samfunnet. I sine f0rste arhundrer var Faer0yene et typisk A-samfunn, der de hjemlige dialektene etter hvert utviklet seg bort fra gammelnorsk og skilte lag med det. Mangelen pa skrifttradisjon gjorde at talemalsbrukerne ubevisst innf0rte avvik fra det gamle. Men med reformasjonen og det danske handelsmonopolet ble dansk skrift innf0rt, og et lite antall dansktalende dannet en 0konomisk og sosial elite. I sa mate ble ikke Faer0yene annerledes behandlet enn Norge, Island og Provins-Danmark selv. Alt folkemal hadde lav prestisje, med dansk i en diglossisk tilstand som gav det h0y prestisje. Befolkningen fortsatte a snakke faer0ysk, men et kreolisert dansk («gotudanskt», gatedansk) ble brukt overfor danske embetsmenn, som sjelden gadd a laere seg faer0ysk. Med tiden har denne kreoliserte dansk pavirket innf0dt faer0ysk og gitt det et sterkt innslag av danske ord og uttrykk. Faer0ysk sprak stod i fare for a d0 ut, som irsk, og slik kunne det lett ha gatt dersom faer0yingene hadde hatt sa lett atkomst til Danmark som irlenderne hadde til England. Men den geografiske avstanden gav faer0yingene tid til a utvikle en mot-bevegelse til fordel for spraket sitt f0r det var for sent (Haugen 1968). Det f0rste bevarte fors0ket pa a skrive moderne faer0ysk er fra 1773 og ble gjort av en 27-arig student ved K0benhavns universitet, en innf0dt faer0ying ved navn Jens Christian Svabo. Svabos livshistorie er et s0rgelig eksempel pa at en svale ikke gj0r noen sommer. Han gjorde en fantastisk jobb, som ikke ble anerkjent f0r lenge etter hans d0d. Han bevarte for ettertiden tekstene til en hel del middelalderballader

82

BABELS FORBR0DRING

som er h0ydepunktet i tradisjonell fcer0ysk litteratur. Han skrev en fremragende etnografisk Studie over 0yene, og han samlet tusenvis av faer0yske ord som danner grunnstammen i det moderne faer0yske ordforrädet. Det er knapt tenkelig at noen kunne ha pr0vd ä läge et faer0ysk standardspräk uten ä ha hans arbeid ä bygge pä. Men selv hadde han ikke slike ambisjoner. Han innsä muligheten, og pekte ut veien, ved ä peke pä (i 1773) at hvis noen ville gjenreise faer0ysk som spräk, matte han bringe det tilbake til dets opprinnelige renhet ved ä sette inn igjen de tapte gammelnorske ordene, fjerne de nye og forvanskede danske ordene og gi spräket, «om ikke en ny uttale, sä i hvert fall en ny ortografi». Uttrykt i dens tids spräk var dette virkelig et spräkplanleggingsprogram. Men til tross for sin kjaerlighet til spräket var han for mye av en 1700-tallsrasjonalist til ä foreslä noe sä upraktisk og byrdefullt. I stedet mente han det var langt mer fornuftig ä innf0re dansk og laere alle ä bruke det riktig (Djupedal 1964). Dette var helt pä linje med den danske regjerings politikk. Unge og lovende faer0yske menn, som Svabo, fikk utdanning pä dansk. Men hjemme fortsatte de ä snakke fasr0ysk og synge (og danse) folkevisene sine pä dette spräket. Pä tidlig 1800-tall bläste en ny nasjonal vind over Europa, som vi har sett, og enkelte danske og faer0yske spräkstudenter begynte ä skrive faer0ysk. Den ber0mte danske lingvisten Rasmus Rask skrev den f0rste vitenskapelige faer0yske grammatikk i 1811. I 1823 oversatte en faer0ysk prest Matteus-evangeliet, og i 1832 den gammelislandske Faer0yinga saga. Men det avgj0rende skrittet ble tatt i 1846 da Svabos nev0, presten V.U. Hammershaimb, utarbeidet en ny etymologiserende rettskrivning, nettopp det Svabo sa mätte til dersom fa;r0ysk skulle bli brakt tilbake til sin «opprinnelige renhet». Denne rettskrivningen la for all tid en lignende byrde pä faer0yske barn som engelske og amerikanske har när de laerer ä skrive. Rettskrivningen gjengir ikke uttalen direkte, slik Svabos hadde gjort, men med spräkhistorien og grammatikken som mellomledd. Virkningen er at skriftbildet av ord og morfemer blir holdt uforandret, selv när uttalen endrer seg. Akkurat som vi pä engelsk skriver flertallsendelsen -5 enten den uttales /s/ eller /z/, blir faer0ysk ö(som opprinnelig gjengav stemt th-lyd) nä uttalt 1)1 eller /v/, eller den blir ikke uttalt. Det gj0r det mulig ä stave slik at spräket ser ut som en «dialekt» av islandsk, enda de to spräkene ligger meget langt fra hverandre og knapt er gjensidig forstäelige som talespräk. Skriftspräket er derfor lett ä lese, men vanskelig ä skrive. Det dekker over dialektforskjeller og er verdig og tradisjonelt, slik en rettskrivning sannsynligvis b0r vaere. Etter hundre ärs arbeid med ä utvikle faer0ysk til et standardspräk

F/ER0YSK: 0KOLOGI

83

ble det til slutt hovedsprak og undervisningssprak i skolene da Faer0yene fikk indre selvstyre i 1948. I langsom takt hadde det gjennomgatt de fire trinnene i planleggingsprosessen som jeg har nevnt f0r (kap. 8): valg av form, kodifisering (ved Hammershaimb), iverksetting og utbygging. En kan nok sp0rre: Var det verdt det? Om det kan det vaere ulike meninger, akkurat som folk kan ha ulikt syn pa 0kologi i naturen. At det finnes et fasr0ysk sprak med en blomstrende litteratur, er i dag et faktum. Men en befolkning pa 45 000 0yboere er vanskelig stedt i en verden der de ikke kan leve uten kontakt med andre sprak. Dansk er fortsatt det viktigste fremmedspraket de lasrer, og for mange faer0yinger fremdeles det mest naturlige a skrive. Talt foer0ysk har langt fra luket ut de danske ordene som de ikke far bruke i skrift. I arbeidet med a bli et A-samfunn har 0yboerne bevisst beveget seg inn i et Csamfunn. I offentlig arbeid er de ofte forvirrede og usikre pa hvilket sprak de skal bruke og n0yaktig hvordan. Tidligere, som i alle Bsamfunn, var det opplagt h0ystatusspraket som hadde prestisjen, her dansk, men fa kunne snakke det. I dag konkurrerer faer0ysk med dansk og trekker oftest det korteste straet av mangel pa ressurser. Dansk blir avvist, som et symbol pa dominans, men er blitt langt bedre kjent pa grunn av den raske urbaniseringen av livet, gjennom moderne kommunikasjonsmidler. Det er typisk at skj0nt det er ganske stor litteratur pa faer0ysk, skriver den beste (og best kjente) faer0yske forfatter, William Heinesen, pa dansk. Om vi stiller opp status og intimitet som de to dimensjonene i de roller konkurrerende sprak spiller i et samfunn, har lavstatusspraket i en diglossisk situasjon oftest den h0yeste intimitet. I middelalderens Frankrike hadde latin h0y status, men lav intimitet, og omvendt med fransk. I det normanniske England hadde engelsk lav status, men h0y intimitet. Nar et tradisjonelt samfunn gar over til a bli svaert mobilt, slik det blir med et moderne liv, kommer rollene i uro. Pa Faer0yene er det danske milj0et blitt ubetydelig, men det danske sprakets rolle som kontaktmiddel overfor kulturen utenfor er ikke blitt mindre. En student jeg hadde, som arbeidet pa Faer0yene, skrev engang til meg: Ungdommen synes ikke lenger at dansk er fint, bare at det er spennende. «0kologisk sett er innflytelsen fra dansk her mer merkbar pa grunnplanet.» Det er atskillig irritasjon over uttrykk som en ser i skriftlig faer0ysk og som f0les «konstruerte» og «unaturlige», oftest laget etter islandsk m0nster. De fleste ser fremdeles pa faer0ysk som noe en snakker, og de liker det ikke hvis de ma sla opp et ord i ordboken. Sprakrensingsbevegelsen har gjort folk vakne for danismer i talemalet, men de lar ikke vaere a bruke dem der det faller naturlig. Dette er opplagt et problem nar man skal skape en litteraer stil. Den beste skrevne faer0ysk er den som

84

BABELS FORBR0DRING

handler om faer0yske forhold eller om lignende forhold andre steder. Det allmenne kjennskapet til dansk svekker motiveringen for à utvikle litteraturspràket lenger enn til dette tradisjonelle grunnlaget. Til slutt noen ord for à «gj0re opp regnskapet» for spràk0kologien. Det er uràd ä si sikkert hvorvidt «det er verdt det». Amerikanere er lite tàlmodige med grupper som krever rettigheter for sitt eget spràk. Men dampveivalsen som naermer seg de smà spràkene har mye feiles med motorveien som streker over landskapet og 0delegger det. Hva er gruppesamhold og etnisk stolthet verdt? Hvordan màler man i penger de verdiene som gàr tapt nàr en gruppe gir opp sitt eget spräk til fordel for et annet? Faer0yingene peker gjerne pà at etter 1900 er befolkningen fordoblet og levestandarden mangedoblet. De engelsktalende nabo0yene Shetland har mistet halve befolkningen og stàr pà bar bakke 0konomisk. Faer0yingene har ingenting imot den tanken at deres innbitte kamp for à vaere seg selv har noe à gj0re med det. Kanskje har de rett. Vi mä ta det med i beregningen nàr vi studerer sprak0kologien.

14 Islandsk: pronominal tilt ale

Det er forfriskende nàr man nà og da blir minnet om at selv islandsk har endret seg fra den norsk landsmennene hadde med seg sent pà 800-tallet, og at det ikke er, som én skrev, «eine versteinerte Sprachform» (en forsteinet spràkform, Décsy 1973 s. 48). En pàfallende endring som omfatter fonologiske, morfologiske, syntaktiske og sosiolingvistiske problemer, gjelder totall og flertall av personlige pronomener i f0rste og annen person. Gno. vit og pit, 'vi (to)' og 'dere (to)', dualis, er blitt viö og piò, 'vi' og 'dere', pluralis, mens gno. vèr og pér, 'vi' og 'dere', pluralis, er blitt h0flige former. Dette var emnet for en doktoravhandling av Helgi Guömundsson ved Reykjaviks universitet i 1972. Han plasserte endringen i islandsk pà 1600-tallet og mente tapet av dualis skyldtes oppkomsten av h0flig bruk av de andre formene. Noen synes kanskje dette er et lite problem, men jeg mener at det i liten màlestokk illustrerer fiere störe temaer i lingvistikken i de siste 150 àr, og at det fortjener oppmerksomhet. I sin innledning satte doktoranden seg som mài à gi en teoretisk bakgrunn for bruken av dualis. Som sà mye annet i lingvistikken gàr studiet av dualis tilbake til Wilhelm von Humboldt, den f0rste som (i 1827) pekte pà at det hadde stor spràklig interesse (Humboldt 1963). Mens det f0r ble regnet som en merkverdighet i gresk, og i beste fall indoeuropeisk, grammatikk, innsà man nà at dualis er, eller har vaert, en kategori i de mest ulike spràk verden rundt. For de fleste er dualis en merkelig kategori, siden vi tenker pà «to» som et tali mellom «en» og «tre». Men som Humboldt pekte pà, gjenspeiler dualis en dualistisk verdensoppfatning «in dem Satz und Gegensatz» (Humboldt 1963 s. 137). Hammerich, som skrev om eskimoisk, sa at det ikke var sà mye «Zweizahl als Paarzahl». Hans eskimoer var ikke sà interesserte i hvor mange de var, som i hvorvidt de forekom i par (Hammerich 1959 s. 17). Dualis har to hovedr0tter

86

BABELS FORBR0DRING

i menneskets erfaringsverden: 1 Symmetrien i menneskekroppen og dens lemmer, 2 dualiteten i mange menneskelige (og dyriske) forhold, deriblant forholdet mellom taler og tilh0rer. Brugmann (1911 s. 446) gjorde i tillegg den observasjonen at dualis gjaldt parinndeling som sädan, mens pluralis ikke spesifiserte inndeling. I Pragerskolens terminologi er pluralis umarkert i forhold til dualis (Jakobson 1964, Greenberg 1966 s. 76). Derfor kan pluralis bli brukt for dualis när de to flyter sammen eller overlapper, og vil trolig bli mer frekvent. Sp0rsmälet om hvorvidt dualis er et «primitivt» trekk, kan vaere uinteressant, som Guömundsson hevder (s. 94), men kan likevel vaere verdt ä ta opp, siden mange fremstäende lingvister har brukt det for ä forklare at dualis forsvant. Nä som Watkins (1969) har vist at det neppe var en indoeuropeisk kategori, b0r vi heller sp0rre hvorfor den tydeligvis er blitt gjenopplivet fra tid til annen. Hvis germansk *wit og *jut ( >*jit) har sin t fra ordet for to, er disse ordene simpelthen pronominalfraser som er slitt ned til enstavingsord. Tesniere (1925 s. 262) fant at slovensk og litauisk forsterket de gamle dualisformene ved ä tilf0ye «to». Hvis det er sä at dualis er en markert form av flertall, betyr tapet av dualis naermest en overgang fra en obligatorisk til en valgfri kategori. I motsetning til Jespersen (1924 s. 206) beundret og verdsatte Humboldt dualis slik han kjente den i gresk, fordi den «fremmet den filosofiske utvikling av forstäelsen» (Humboldt 1963 s. 143). Men en mer pragmatisk forfatter som Pater Schmidt satte den i forbindelse med nomadiske kvegdriftskulturer (Schmidt 1926 s. 326). Wackernagel (1950—7:1.77) mente tapet av den i gresk skyldtes den raske kulturelle utviklingen hos grekerne i Lilleasia. Disse motstridende og klart subjektive synsmätene har bare denne kjernen feiles: at dualis f0rst ble absorbert av pluralis blant folk som var i livlig kontakt med nabofolk gjennom handel og erobring. At Island var et av de siste land i Europa som gav opp dualis, er derfor ikke sä mye et tegn pä underlegen sivilisasjon som fravaeret av bysentre i middelalderen. Tesniere drog til Slovenia for ä studere dualis fordi han hadde laert av Meillet og Cuny at det var «en oppsiktsvekkende anakronisme ä se et intelligent og sivilisert folk langt inn i det 20. ärhundre gj0re bruk av en kategori som regnes som et kjennetegn pä en tilbakestäende sivilisasjon» (Tesniere 1925 s. ix). Han fant at slovenerne ofte var i villrede med bruken av dualis. Hammerich fant ogsä at eskimoer i kontakt med europeere brukte det mindre (Hammerich 1959 s. 16). Men dualis er ikke d0d. Det har bare, i det minste i indoeuropeisk, gätt over fra ä vaere en obligatorisk b0yningskategori for substantiver (og ved samsvarb0yning hos verb) til en plass i b0yningsrekken for

ISLANDSK: PRONOMINAL TILTALE

87

pronomener og videre til fullstendig leksikalsk status i moderne germansk. Vi skjelner fremdeles mellom «en - begge - alle». Vi kan ikke si «alle 0ynene hans er blä» eller «alle tvillingene er eldre» uten ä underforstä at det er flere enn to. Det finnes en hei del slike ord med betydning av to: par, foreldre, tvillinger, duell, dobbelt, begge... Vi har konjunksjoner som entert og verken, og komparativ av adjektiv som i «NN den eldre» og «den yngre» som forutsetter to. Pä islandsk er det ord som feögar 'far og s0nn' og mcedgur 'mor og datter'. Ingen b0yningskategori er uunnvaerlig. Til og med tempus, genus, tall og person kan uttrykkes pä andre mäter enn med suffikser. Indoeuropeiske spräk viser en tendens til ä skifte ut suffikser med funksjonsord; men uunngäelig er det ikke, og utviklingen kan tilmed gä den andre veien, som de nordiske spräkene viser eksempler pä ved den etterhengte besternte artikkel og refleksive verb. Det er neppe dekkende ä si at tapet av dualis er en overgang fra «konkret» til «abstrakt» tenkning (Gauthiot 1912). Etter hvert som tallsystemet ble mer og mer viktig i en handelskultur, kan det vasre at dualis som paringsmark0r mistet sin betydning. I sitt kap. 3 gir Guömundsson seg inn pä et bredt Studium av den semantiske tallkategorien i pronomener. Pä en fin mäte legger han systemet äpent for oss og viser hvordan det i sin helhet forandrer seg. For ä forklare hele utviklingen stiller han opp en serie pä seks stadier som modeller. Alt i de eldste daterbare tekstene vi har, skaldediktene, forekommer pluralis med referanse til enkeltpersoner. Mens Guömundsson er i tvil om opprinnelsen til dette trekket, om det er en tidlig poetisk stil eller skyldes fremmed innflytelse, har jeg mest tro pä det siste. Det som fär et enkeltmenneske til ä uttrykke seg i flertall, er delvis flertydigheten ved pluralis: Det er ikke virkelig flertall hvis brukeren ikke taler pä vegne av flere. Det kan uttrykke alt fra beskjedenhet og ansvarsfraskrivelse til selvhevdelse og at man pätar seg ansvar. At vi ikke finner eksempler i eddadiktene eller i gammelengelsk og gammelh0ytysk diktning, gj0r det tvilsomt at en hjemlig poetisk tradisjon ligger til grunn. Fra kong Olav Kyrres tid fantes det fransk innflytelse ved hoffet, og utviklingen av fransk courtoisie nädde et h0ydepunkt ved Häkon Häkonssons hoff, der Kongespeilet ble til. Studiet av h0flig pronomenbruk har en lang historie. Om jeg savner noe i Guömundssons fremstilling, mä det vtere en bedre forstäelse av den sosiale dimensjon. Han er kjent med Brown og Gilmans Studie over «The Pronouns of Power and Solidarity» (Brown og Gilman 1960 s. 253). I et senere arbeid har de erstattet de to substantivene med «status» og «intimitet» (Brown og Ford 1961). 1600-tallet var 0konomisk og politisk en vanskelig tid for Island. Det danske styret var saerlig hardt. Det ble etablert et hierarkisk samfunn pä linje med det

88

BABELS FORBR0DRING

vi finner i resten av Europa ved slutten av middelalderen. Kong Karl 2s hoffprest Thomas Füller omtalte i 1655 kvekernes kristendomsut0velse som «klovnerier» (Finkenstaedt 1963 s. 203). Et eiendommelig trekk ved spräkbruken i Guömundssons tredje Stadium (sagaene) er den tilsynelatende umotiverte vekslingen mellom singularis og pluralis. Undersätter som henvender seg til kongen, skifter fra per til pü tilmed i samme setning. Det virker som at när f0rst den tiltaltes status er fastslätt, kan taleren gjerne gä tilbake til umarkert pronomen. Fortsatt bruk av markert pronomen er en redundans som krever streng sosial opplaering, noe som bare er mulig i et klassedelt samfunn. Forfatteren legger frem et imponerende utvalg av tekster fra den Perioden han regner som saerlig avgj0rende for endringen, tiden 15251733. Akkurat som det mä ha vaert perioder og samfunn der den fonetiske realiseringen av nabofonemer overlappet, pr0ver han ä vise at pä 1600-tallet sameksisterte h0flig betydning og dualisbetydning. Han finner at endringen, som begynte s0r i landet ca. 1600 med nominativ av 1. person (viö), spredte seg i l0pet av tre generasjoner inntil den var gjennomf0rt omkring 1700. Ärsaksforholdet er et problem som Guömundsson takler ved ä vise til den flertydigheten som oppstod. Jeg tviler pä at det er tilstrekkelig, ettersom pronominal flertydighet er utbredt, jf. engelsk you, fransk vous, tysk Sie og dansk/norsk De. Weinreich, Labov og Herzog (1968) har pekt pä viktige faktorer som oppkomsten av tilfeldig variasjon og selektiv rangordning. Det mä ha vaert noe spesielt ved Island pä 1600tallet for at ver og per skulle bli ubrukbare i pluralis unntatt som h0flige former. Dette var det f0rste ärhundret da islendingene ogsä ble lesef0re i dansk. Dansk vi og I ville virke mer verdig opph0yet fordi de ble brukt til og av landets herskere, og en slik praksis kunne lett overf0res til hjemlig spräkbruk ved enkel betydningsendring. Islendingene var alt modne for det gjennom den gamle hoffskikken med ä bruke flertall, slik at de allerede flertydige dualisformene lett kunne utvikle seg til flertall. Det er ikke noe overraskende ved en slik utvikling, siden hele skikken med h0flig pluralis som kjent spredte seg gjennom tospräklige personer fra Roma og nordover. Finkenstaedt (1963) har vist at h0flig bruk av you i engelsk oppstod blant tospräklige anglonormannere, som ganske enkelt overf0rte sin egen bruk av vous til det dominerte spräket. Den nye regelen som kom inn i islandsk pä 1600-tallet, var en slags konvensjon som krevde gjennomf0rt h0flig tiltale av visse personer, ogsä när de ikke ut0vde sin makt. Guömundsson tar med paralleller til den islandske utviklingen fra dialektene i tysk, svensk, norsk og faer0ysk. I alle disse ble den d0ende dualis innhentet av den fremrykkende h0flige rormen tidsnok til ä

ISLANDSK: PRONOMINAL TILTALE

89

overleve som flertallsform. De seks kasus det ble vist til, er tidligere enn islandsk, og pàvisningen av lignende resultater gj0r dem nesten til en bekreftelse for forfatteren. Det han beskriver i stadiene 1 - 3 , var ogsà norsk spràkbruk, brakt til Island i landnàmstiden. Men omkring 1350 hadde norsk ikke bare f0yd til en p fra verbendingene i 2. person (it, ér > pit, pér), men ogsà en m i 1. person {mit, mér), som har gitt den utbredte formen me i dialekter og nynorsk. Dette 1300-tallssystemet omfattet en dualis som overtok flertallsbetydningen innen 1400 og fra da av bare kunne brukes som h0flige former. At systemet var f0lsomt for sosial pàvirkning, viste seg ved at det tok opp moteformene vi og I fra dansk og svensk (Tylden 1944). Mens Tylden mente at de var lànt direkte fra skrevet dansk, tyder deres bruksomràde i dag snarere pà at bysentre som Oslo, Bergen og Trondheim influerte pà distriktene omkring. 1300-tallet i Norge var en tid da lensherrene, som Edvard Bull (1922 s. 239) sier, «faar stadig 0ket magt baade opover, i forhold til kongen, og nedover, i forhold til befolkningen». Det oppstod en ny middelklasse i byene, «lavadelen». For befolkningen i Norge var det en periode med 0konomisk katastrofe i kj0lvannet av svartedauden, hanseatene som trengte inn, og at landet skritt for skritt kom under svensk og til sist dansk styre. For à oppsummere resultatene av denne gjennomgangen av Helgi Guömundssons forskningsarbeid vii jeg si at det er av stor verdi som et paradeeksempel pà spràklig endring. Pà tross av enkelte innvendinger har jeg laert mye av à arbeide meg gjennom avhandlingen hans. Han har vist at han kan hàndtere materialet og har inngàende kjennskap til de spràklige problemene det byr pà. Han har ikke gjort nok ut av den sosiologiske og historiske bakgrunnen for den endringen han har beskrevet. Nàr dualis etter hvert forsvant i et mer utviklet og avansert samfunn, har han gitt en god begrunnelse for den spesielle l0sningen vi finner i islandsk og andre germanske spràk. Overlappingen mellom dualis pà vei ut og h0flige former pà vei inn, etter pàvirkning fra inntrengeren dansk, f0rte til ny betydning for dualis og til nye h0flige former.

15

Norsk: tiltaleformer

To utfordrende artikler av Roger Brown og fl. (1960, 1961) viste at tiltaleformene i Europa og Amerika gjenspeilte sosiale determinanter som de samlet i de to dimensjonene solidaritet (eller «intimitet») i motsetning til status (eller «makt»). I Kontinental-Europas spräk fant de to dimensjonene uttrykk gjennom valget av pronomener, uformelt tu (t) mot formelt vous (v); i Amerika (der det formelle pronomenet hadde erstattet thou) blir et lignende skille uttrykt ved fornavn (F) i motsetning til tittel (7") pluss etternavn (E). Brown og Gilman pekte pä at i moderne spräkbruk gjenspeiler formelle tiltaleformer ikke-solidaritet (dvs. sosial avstand) mer enn maktforhold. I moderne norsk (og svensk, jf. Paulston 1975) har den yngre generasjon gätt enda lenger ved helt ä gi opp v-pronomenet, under motstand - f0rst sterk, nä avtakende - fra den eldre generasjon. Denne endringen i den sosiale betydningen av i-pronomenet gjenspeiler populistiske og demokratiske tanker som avviser endog den milde grad av sosial forskjell som de dannede klasser har holdt oppe ved ä distansere seg fra mannen i gata gjennom bruk av v-pronomenet. Den nye /-tendensen blir bade h0rt og sett, og oppmuntret, i NRK, som bruker du i alle intervjuer fra statsministeren og nedover (kongehuset unntatt) (Dagbladet 12.3.1977). Pä norsk er altsä det formelle /-pronomenet du, med de b0yde formene deg, din/ditt/dine. Det formelle v-pronomenet er De (uttalt /di/ pä bokmäl og /de/ pä nynorsk), med objektsformen Dem og eieformen Deres, som med unntak av stor forbokstav svarer til 3. person flertall, de, dem, deres (i nynorsk ligger 2. person, de, til grunn for De). Forfatteren Johan Borgen (1902—79), som var en fin kjenner av ordenes psykologiske val0rer, utgav i 1972 romanen Min arm min tarm, med en dialog som er et laerebokeksempel pä mellommenneskelige forhold uttrykt gjennom tiltaleformer. Riksmälsforfatteren Borgen

NORSK: TILTALEFORMER

91

kom fra de beste borgerlige kretser, men gjorde i sitt forfatterskap oppr0r mot mange av deres verdier. Han var godt rüstet til ä vise sammenflettingen av status og solidaritet i livet til en norsk intellektuell. Vi skal f0lge helten gjennom hans opplevelser pä de f0rste tyve sidene av romanen, og sä analysere rolleforholdene og hva de betyr for ham. Frank Vegärdshei er lektor ved et Oslo-gymnas; han har eksamen fra Sorbonne og er spesialist pä fransk grammatikk. Han kommer fra en arbeiderfamilie og er svaert bevisst at han har klart ä komme 10s fra sin klassebakgrunn. Men han er stadig sosialt og psykologisk usikker. Han er selvsentrert, bitter, blir lett hevngjerrig over smä fornaermelser, han er ubesluttsom og mer opptatt av ord enn ting. Vi m0ter ham i et avgrenset milj0, pä sykehuset, der han er pasient. I äpningen av romanen kommer han akkurat til bevissthet etter en operasjon for magesär. Han snakker med sykepleieren, sä med legen, sä med to medpasienter og til stadighet med seg selv, der han gjenopplever tidligere m0ter med andre mennesker. Pleieren begynner ä snakke til ham med fornavn og v-pronomen: «Frank! Frank! De mä väkne nä!» Etter hvert som han blir mer bevisst, gär hun over til herr og £(tternavn): «Herr Vegärdshei?» Like etter blir det bare v og E; deretter veksler hun mellom F og E og kaller ham «Frank» og seg selv «s0ster Else». For ä fä liv i ham behandler hun ham avvekslende som barn og voksen i total blanding: «Du er ikke ute og kj0rer nä, Frank. H0rer De?» När legen er til stede, bruker hun de h0flige formene v og E, men legen ber henne bruke t og F: «Bruk fornavn, si du». Til dels snakker bäde sykepleieren og legen til Frank i 1. person flertall (n = nous, p = pluralis): «Fint Frank, kom nä sä väkner vi»; «Nä, Vegärdshei, har vi sloppet lüften?». Ved ä ta seg selv med i tiltalen uttrykker de sympati, pä en mäte som minner om barnehagen. Omtäket som han er, tar han henne for legen og bruker v; da hun retter pä ham, gär han over til t og blir kjaerlig: «Du har reddet mitt liv, jeg elsker deg.» Han tror hun er hans fraskilte hustru Kamma. Da legen kommer, tar Frank ham for obersten fra det militaere og titulerer ham formelt med herr og tittel: «Herr oberst». Han meider seg med nummer og E: «86 18 02 Vegärdshei». Etter hvert som det klarner for ham, gär han tilbake til den sosialt korrekte avstandsmark0ren, v E til legen, v T2 F til pleierne. Men i pressede 0yeblikk henter han frem mark0rer fra sin arbeiderklassebakgrunn og sier til pleieren at «hele magan kommer til ä dette ut pä meg». Hun later som hun blir sjokkert over en form som magan for maven, hun retter pä ham og minner ham om hvem han er: «Hvordan er det De snakker, Vegärdshei, lektor og alt og sä magan». Imens har vi vaert med pä noe av hans indre dialog, som begynner med et mareritt om franske b0yningsformer, endel0se rader av kon-

92

BABELS FORBR0DRING

junktiver, alle slags kasus som stornier lydl0st mot ham uten nàde. Smertefulle episoder minner ham om spràkproblemer ved lyceet i Rouen og ved Sorbonne. Franskmennene fant navnet hans umulig à uttale, det ble noe i retning av Vegaei, og fornavnet minte til forveksling om «den mynten de alle hadde for lite av». Han ser glimt fra en fjern kollisjon med en svensk bil, det som f0rte til det ulykkelige ekteskapet hans. Sà snart han er pä bena igjen, blir han oppmerksom pà medpasientene sine, i sengene 1 og 2. Siden han ser pà seg selv som «en godlynt person bak alle sine stengsler», bestemmer han seg for à presentere seg for dem i «full utrustning». Det vii si F E pluss alder, tittel og sykdom: «Frank Vegàrdshei, 33, lektor, magesàr». Svaret deres gjenspeiler folkelig status: Nummer 1 oppgir bare E, alder og sykdom: «Aslaksen, 77, prostata.» Nummer 2 oppgir ikke alder, bare E og T: «Olsen her, stuert, leverà.» Etter nr. 1 er Frank lei for at han brukte tittel, han er redd han har virket snobbete. Men nr. 2 viser seg à vaere en hjertelig og äpen fyr som snakker folkelig Oslo-mài (leverà, bena) og 0nsker han hadde en flaske vin (noe leveren hans forbyr). Han bruker naturlig t og senere et kameratslig oppnavn (O), en kortform (Vegàr) av Franks E. Da Frank svarer med t E, ber Olsen ham bruke F: «Kall meg Tom.» Frank finner det vanskelig à gà inn pà en slik umiddelbar intimitet, saerlig siden det trekker ham inn i Toms plan for à skaffe seg den forbudte vinflasken. Frank blir bäde frast0tt og fascinert av Toms «vulgaritet». Tom kvier seg ikke for à bruke et ord som «pisse», mens Frank tilmed i tanken bruker den pyntelige omskrivningen «vannlating». Han tenker: «Hvorfor ikke si pisse nàr det heter pisse, hvorfor iallfall ikke tenke pisse.» Det gär opp for ham at han har begynt à tenke med Toms hode, han sier til og med «hue». Han tenker ironisk: «Lektor Vegàrdshei ligger og er folkelig til husbruk.» Forfatteren kommenterer: «Frank Vegàrdshei liker visst ikke seg selv i aften.» Franks m0te med Tom og deres usikre kameratskap bringer ham tilbake til barndommen. Tilegnet danneise og utdannelse bryter sammen under denne pàtvungne selvanalysen. Det er begynnelsen pà et schizofrent sammenbrudd, som er romanens emne. Hans mentale kollaps har r0tter i ulykken, i ekteskapet og i magesäret. Men det usikre i personligheten hans kommer i fokus gjennom m0tet med den ukompliserte, sosialt integrerte mann av folket, Tom Olsen, stuert. Tiltaleformene blir dyktig utnyttet til à avsl0re de motstridende sosiale rollene til pasienten (regresjon til barndommen), sykepleieren (mor og elskede), legen (far og autoritet), medpasienten (regresjon til lavere sosial status). Han gjenspeiler den h0yt utdannede manns vakling mellom nàtidens og barndommens status. Hans psykologiske

NORSK: TILTALEFORMER

93

usikkerhet blir fremstilt mot en bakgrunn av to sett sosiale regier, en grunnleggende og karakteristisk for barnet og folket, den andre en overbygning som den voksne tilegnet seg ved inngangen til elitesamfunnet. At norsk ungdom awiser de formelle pronomenene, mä oppfattes som at de awiser elitesamfunnets regier og den sosiale todelingen de innebaerer. En utbredt akademisk forkjaerlighet for ä holde pä dialekten sin (eller til og med skaffe seg en for anledningen) er ogsä en del av avvisningen. Frank Vegärdshei aksepterer Tom Olsens regier. Fra spräklig synspunkt kan de valgene som blir gjort, kalles en serie valg mellom umarkerte og markerte alternativer. Pronomen t er umarkert, v er markert [+ avstand], en sosial betydning som er fravaerende i barnets og folkets verdener. Riktignok vakler Tom Olsen mellom ä kalle sykepleieren du og dere. Dere er 2. person flertall; som tiltaleform gär den tilbake til sagatiden (gammelnorsk per) og har bare overlevd som folkelig form. Den dannede klasse har for lengst tatt opp dansk De (etter tysk Sie), som historisk er 3. person flertall = de, som formelt tiltalepronomen. Dere svarer Strukturelt til fransk vous, og derfra (eller kanskje fra latin vos) er denne funksjonen utgätt, men den uttrykker aerb0dighet og ikke avstand. iErb0dighet er et avleggs begrep, og som form brukes det tilfeldig og ujevnt. Pronomen er selvsagt obligatorisk, siden setninger trenger Subjekt og objekt. Det unngäs ved omskrivninger, som tradisjonelt svensk har sä mange av. Men vär tekst viser en spesiell familiser eller overtalende bruk av flertallsformen vi istedenfor t, vi kan kalle den «sympatetisk» (medf0lende). Den brukes til barn (og pasienter) när en skal ha dem til ä gj0re noe de ikke har lyst til. Flertallsformen antyder «du og jeg»; taleren liksom tar seg selv med i handlingen som skal utf0res. Voksne bruker t sammen med barn, men mä velge mellom t og v när de skal vaere voksne. Sykepleieren begynner med en voksen/barn-relasjon og gär over til vanlig voksen/voksen-relasjon etter at pasienten kommer seg. Pronomen mä til slutt vike for navn og/eller tittel, om sä bare for ä oppnä oppmerksomhet. Grunnformen, historisk og ontologisk, er F. Dens h0ye alder kan en se av at konger ikke har annet navn. Samtidig krever kongens posisjon en aerb0dig tiltale der pronomenet blir undertrykt til fordel for 3. person: Deres Majestet. Noe lignende for andre titler er omtrent helt foreldet og forekommer ikke i vär tekst. Det kunne vaert brukt om legen, f.eks. «Hva vil doktoren ha?». I stedet blir titler brukt til folk fra h0ystatusyrker (doktor, oberst, professor) som Supplement til pronomen. Foran tittelen kan en sette herr og fru. Av og til skiller en mellom en hustru som fär mannens tittel (fru professor H.) og en kvinne som har sin egen tittel (professor fru H., nä vanligst bare professor H. ogsä om en kvinne).

94

BABELS FORBR0DRING

Ikke-intime situasjoner krever et valg mellom E og T E som tiltaleform. Sykepleieren ender med ä bruke bare etternavn pä Frank, likesä legen. Til ä begynne med gj0r Frank det overfor Tom, men blir jovialt rettet pä av denne; Tom awiser avstanden som er naturlig for Frank. Bruken av bare etternavn er vanlig i Norge og kan ogsä kombineres med r-pronomen for ä markere et mellomstadium: ikke intimitet, men velkjenthet. Andre alternativer til T E er F E, som när Frank sier «Tom Olsen» til Tom, eller T2 og tilmed Tj T2 til leger o.l.: «doktor» og «herr doktor», men aldri den tyske tredobbelte Varianten «Herr Professor Doktor». När forfatteren refererer til bokens hovedperson, skjelner han mellom F, F L og T E, de f0rste som det vanlige, den siste for ä understreke at han er en skolert person og laerer av yrke, med et anstr0k av ironi; F E gir oss mer av hele personligheten. Nä kan vi summere opp reglene bak bruken av tiltaleformer. Kartet pä neste side viser utvalget av former og hvilke trekk ved samvaerssituasjonen som styrer de forskjellige. Vi vil kalle talerne Xi när de fremtrer som folkelige (barn, arbeidere, b0nder osv.), X2 hvis de velger ä knytte seg til eliten (statsansatte, skolerte, borgerskapet). Hvert valg er et knutepunkt, og det er bevegelse fra venstre mot h0yre. Trekk som avgj0r valget, er stilt opp under hver «gren», men umarkerte trekk er ikke tatt med. I hovedsak er det tre valg: pronomen, tittel og navn, i denne rekkef0lgen. Pronomenene er v for vous (De), n p for nous pluralis (vi), t for tu (du) og t p for tu pluralis (dere). Thiene er T] for det formelle herr, fru og fr0ken, med forkortingene hr. og frk. T2 stär for yrkesbetegnelser som doktor, oberst osv. F er fornavn, E er etternavn og O er oppnavn. Kartet viser ikke kj0nnsforskjeller eller grenser for bruken av formelle titler. Sist pä hver linje stär bruksmulighetene angitt, med eksempler. Brutte linjer representerer mindre vanlige alternativer.

NORSK: TILTALEFORMER

95

16 Norsk: spräk og kj0nn

Costom drepr qvenna ofriki. (Mennenes tyranni 0delegger kvinnenes kär.) Den eldre Edda, Bugges utg. s. 304. Nora: Jeg tror at jeg er f0rst og fremst et menneske, jeg liksä vel som du, — eller iallfall at jeg skal fors0ke pä ä bli det. Ibsen, Et Dukkehjem, Samlede Verker 2, utg. 1960 s. 477.

Tusen är eller mer skiller Guörun i Atlamäl hin gr0nlenzku og Nora i Ibsens Et Dukkehjem, men begge er opptatt av kvinnens underlegne stilling i forhold til mannen, kvinnefrigj0ringens problem. Guöruns ord har ordspräkets klang. Som enke etter Sigurd Fävnesbane var hun ikke akkurat noe svakt siv. Det hun sier her, er den pätatt underdanige innledningen til hennes totale hevn pä ektemannen Atle for drapet pä br0drene hennes. Hun serverte ham barna deres som festmältid og drepte ham deretter i sengen. Nora opptrer mer sivilisert, men ogsä hennes ord er klassiske. Ved ä si at hun ikke har vaert et menneske, innr0mmer hun at hun star lavere enn ektemannen. (Pussig, og kanskje ikke uten betydning, er det at den f0rste som oversatte Et Dukkehjem til engelsk, en dansk laerer, gjengav replikken slik: «I think that I am first and foremost a man, like you.») Men da Nora gär sin vei, er det et brudd som mer moderne uttrykt er et slags psykisk mord. Begge kvinnene kan spille skuespill for ä manipulere mennene sine, og under oppgj0ret kan de snakke äpent ut og la sin personlighet komme frem. De star som representanter for det mange oppfatter som den Sterke skandinaviske kvinnen, som antas ä ha st0rre sosial frihet og 0konomisk makt enn andre vesteuropeiske kvinner, pä linje med de amerikanske og kanskje foran dem. Derfor kan det virke overraskende at en i norske aviser og deler av den akademiske verden m0ter en ny b0lge av krav om st0rre rettighe-

NORSK: SPRÀK OG KJ0NN

97

ter for kvinnen. Denne nyfeminismen, som den ofte blir kalt, virker som gjenlyd fra en kamp som pâgâr pâ mange fronter ogsâ i USA. Pâ norske kvinner som har vœrt med i de eldre kvinneorganisasjonene, virker den nye bevegelsens slagord litt forvirrende — er det en fortsettelse av den eldre kvinnebevegelsen eller noe helt nytt? Et kvinnetidsskrift som virket som et norsk motstykke til det amerikanske Ms, ble startet under det aergjerrige navnet Sirene. Ordet sirene har to hovedbetydninger og er derfor dobbeltbunnet: 1 «vakker, forf0rende, men falsk og farlig kvinne», 2 «kraftig lydsignalapparat hvis tone fremkommer ved at damp ell. trykkluft str0mmer imot en roterende skive med en rekke huiler» (if0lge Norsk riksmâlsordbok). Denne tittelen med ordspillet som antyder bâde den glamor0se og den omin0se siden ved kvinnen, kan stâ som eksempel pâ hvordan den nye bevegelsen har begynt â pâvirke det norske sprâk. Grunnen til at jeg ble interessert i emnet og legger det frem for lingvister, er at militante kvinner (og menn som st0tter dem) bâde i Norge og i USA har pekt pâ sprâket som faktor i mannsherred0mmet. I den utstrekning dette er gyldig, blir det et sosiolingvistisk sp0rsmâl og omfatter kj0nn som faktor i den sprâklige variasjon. Nâ er det jo ikke noen ny tanke at menn og kvinner snakker forskjellig. I artikkelen «Notes on Language and Sex» (1973) nevner den norske lingvisten Magne Oftedal eksempler fra ulike deler av verden, og oppsummerer de forskjellene han har notert seg fra sin egen dialekt i Sandnes. Foruten â stille opp mannlige og kvinnelige ulikheter pâ forskjellig sprâklig nivâ nevner han mer generelle momenter, som at kvinner snakker mer «omhyggelig», unngâr kraftuttrykk, bruker forsiktige omskrivninger i omtalen av visse emner, osv. Oftedal mener det kommer av at de blir strengere bed0mt, saerlig deres «moralske» vandel. Men mange av eksemplene hans viser ogsâ at kvinnene gâr foran i â snakke «fint» og bruke byuttrykk istedenfor de tilsvarende i landdialekten. Han mener at de i sprâkutvikling ligger om lag en generasjon foran mennene. Lignende observasjoner gjorde en annen norsk dialektkjenner, Anders Steinsholt (1964). Hans Studie, og gjentatte Studie 30 âr etter, av dialekten i Hedrum like ved Larvik (og nâ del av bykommunen Larvik) var et sosiolingvistisk pionerarbeid. Han skriver: «Jeg har snakket med flere kvinner i brytingsomrâdet som brukte et mer moderne mâl enn s0nnene, og det er nesten en regel at medlemmene av en familie deler seg i tre grupper nâr det gjelder mâlet: faren i en, s0nnene i en og moren og d0trene i en tredje» (Steinsholt 1964 s. 31). Han fant at mennene holdt opp â endre sprâket sitt i 30-ârsalderen, mens kvinnene fortsatte. Dette mente han kom av at «samfunnene setter strengere krav til kvinnene enn til mennene nâr det gjelder mâten â vaere pâ» (s. 32).

98

BABELS FORBR0DRING

Amund B. Larsen, nestor blant moderne dialektforskere i Norge, gjorde en lignende observasjon sâ tidlig som i 1912; den gjaldt 1800tallsdialekter i Bergen: «Blandt de faktorer som nu mere end f0r bidrog til at bevare et omhyggelig sprog, mâ vistnok naevnes de dannede staenders kvinder» (Larsen og Stoltz 1912 s. 268). I 1935 dr0ftet Alf Sommerfeit forskjellene i manns- og kvinnesprâk, med eksempler fra Ibsens skuespill. Som den fremragende sosiolingvist han var, avviste han en biologisk forklaring og gav selv en sosial: «Mange ting tyder pâ at mann og kvinne har vaert langt likere av bygning i tidligere tider. Og den kvinnelige ynde og mildhet er ikke nettop noget saerlig utpreget hos mange lavtstâende folkeslag. Det kan tenkes at denne forskjell igjen vil utviskes efterhvert som de to kj0nn blir mere og mere likestillet i det moderne samfund. Sporten har allerede fâtt mange unge piker av idag til â bruke ord og uttrykk som hittil har statt som mannsuttrykk og som deres bestem0dre ikke ville dr0mt om â anvende» (Sommerfeit 1936 s 22). Lignende synspunkter forekommer i tidlige studier fra Danmark og Frankrike. Anker Jensen skrev i 1898 om nye sprâklige trekk i et bynaert landomrâde ved Ârhus: kvinnene lâ langt foran mennene. I det fransktalende Sveits fant Gauchat det samme i sin ber0mte artikkel om «L'unité phonétique dans le patois d'une commune» fra Charmey i 1905. Otto Jespersen samlet trekk fra samtidssprâket i en klassisk artikkel fra 1906, «Mands Sprog og Kvindes Taie», som han siden omarbeidet til et kapittel i sin bok Language (1922 s. 237—254). Materialet hans var tynt nâr det gjaldt nordisk, og synspunktene hans kan virke kj0nnsdiskriminerende pâ vâr tids feminister; men han satte fingeren pâ ett generelt trekk av betydning: mange av ulikhetene kom av arbeidsdelingen mellom menn og kvinner i de fleste samfunn. Han skrev : «(der er) i vor tid...foregâet mange gennemgribende forandringer i arbejdsfordelingen og derfor ogsâ i opdragelsen, sä at man kan forudse at ogsâ de to k0ns forhold til sprogvirksomheden vil undergâ omfattende asndringer» (Jespersen 1906 s. 592). Mange av disse garnie oppdagelsene blir gjort om igjen, slik det ofte skjer i sprâkvitenskapen. I en artikkel om uttalevariasjoner i US As Piedmont av Levine og Crockett (1966) kan man lese at kvinnene er med i f0rste rekke i «samfunnets fremrykning mot den nasjonale norm» (1966 s. 97). Labov har ogsâ pekt pâ kvinnenes «tilb0yelighet til â velge prestisjeformer»: «den riktige generalisering er altsâ ikke at kvinnene f0rer an i sprâklige endringer, men snarere at den kj0nnsbestemte differensiering i talemâlet ofte spiller en fremtredende rolle i sprâkutviklingens mekanisme... Vi har her â gj0re med en positiv faktor som virker pâ et subtilt sett av konvensjonelle sosiale verdier». Han antar at denne faktoren kan vaere «en uttrykksmessig innstilling

NORSK: SPRÀK OG KJ0NN

99

som sosialt er mer passende for det ene kj0nn enn for det andre.» (Labov 1972 s. 304.) Mens lingvistene n0yde seg med à observere de to kj0nnenes sosiale roller, gikk psykologen Rolv Mikkel Blakar inn i kampen pà kvinnenes side. Han sà pà deres spràklige roller som et uttrykk for hvordan spràket bestemmer og opprettholder uretten i samfunnet. Synspunktene sine samlet han i boken Spräk er makt (1973) og noen artikler som vakte oppmerksomhet. Blakar fant at det norske spràk er kj0nnsdiskriminerende ved at det ser Verden fra mannens synsvinkel og gir kvinnen en underordnet, avhengig stilling. For à forandre pà dette tenker han seg en revolusjon i de sosiale konvensjonene som regulerer forholdet mellom kj0nnene. Men han er ikke sà blà0yd at han tror den sosiale virkelighet skifter innhold fordi om den blir beskrevet med andre ord enn f0r (s. 63). Kj0nnsdiskriminering er bare en av fiere àrsaker som han avdekker ved à analysere maktforholdene som blir uttrykt gjennom spràket. Han ser lignende tendenser i behandlingen av klasseforskjell, aldersforskjell og regional forskjell. Saerlig var er han for den diskrimineringen han finner i behandlingen av Norges offisielle minoritetsspràk, nynorsken, som han selv bruker. Blakars eksempler er morsomme nok til at argumentene hans i det minste er leseverdige, selv om den agitatoriske hensikten kan bli for mye for enkelte lesere. Han henter eksemplene fra a) bruken av titler, b) yrkesbetegnelser, c) synonymer for mann og kvinne, d) ordassosiasjoner og e) oppf0ringen av mann og hustru i offentlige registre. En professors hustru blir gjerne presentert som «fru professor Hansen», men hva om hun selv er professor? Og i sà fall, hvorfor skulle ikke mannen hennes bli titulert som «herr professor Hansen» selv om han ikke har rett til tittelen? Pà norsk har vi ordet yrkeskvinne, hvorfor ikke yrkesmann? Pà engelsk har vi «career women», hvorfor ikke «career men»? Av synonymer er det mange fiere for kvinne enn for menn, og mange fiere nedsettende. En intellektuell kvinne er for eksempel en «blàstr0mpe», mens en intellektuell mann tydeligvis er bare intellektuell. I en rundsp0rring av 1000 norske menn og kvinner omfattet assosiasjonene til ordet mann ord som «arbeid», «arbeider» og «karriere», mens kvinne gav f.eks. «sex», «seng» og «mor». I ektepaktregisteret for 1972 var alle vordende ektemenn f0rt opp med navn og tittel, vordende hustruer bare med navn (s. 71). Blakar hevder at slike ting er med og bestemmer innstillingen hos nye generasjoner etter hvert som de laerer spràket og blir sosialisert. Skjevhetene er med og styrer barnas aktiviteter og avgj0r hvilke mal de stiller seg nàr de vokser opp.

100

BABELS FORBR0DRING

Pä grunnlag av analysen foreslär Blakar mottiltak for ä n0ytralisere diskrimineringen gjennom spräket. Det f0rste er det som i USA blir kalt «consciousness raising» (bevissthetsheving): ä gj0re spräkbrukere oppmerksomme pä hvordan spräkvanene deres avsl0rer tradisjonell og for det meste ubevisst diskriminering. Det gjelder ikke bare slike klare tilfeller som i yrkesbetegnelser, f.eks. stortingsmann kontra vaskekone, men ogsä tilsynelatende n0ytrale ord som doktor, dommer eller pastor, som gjerne blir vist til med han, mens ord som sykepleier, skravle eller jomfru har hun som henvisningsord. Han lanserer en fremgangsmäte der en gär den andre veien og snakker om «mannlig dommer» eller til og med «mannlig formann» for ä vise den underliggende diskrimineringen i den vanlige betegnelsen. Han viser teknikken i en serie prosadikt (s. 80—83), for eksempel: FRIDAGEN: Han hadde fri i gär — yrkesmannen. Derfor gjekk han som sladremann frä hus til hus og hygga seg saman med alle dei andre skravlemennene og kaffemennene i bygda. Tanken bak Blakars argumentasjon, at «spräk er makt», er selvsagt ikke ny. Den ble formulert av Lewis Carroll i Through the Looking Glass, der Alice protesterer när Humpty-Dumpty sier at han kan la et ord bety akkurat hva han vil. «Sp0rsmälet er,» sa Alice, «om du kan fä ord til ä bety sä mange forskjellige ting.» «Sp0rsmälet er,» sa Humpty-Dumpty, «hvem som skal bestemme — det er det hele.» I boken Black Power (1967) siterer Stokeley Carmichael disse linjene og bruker dem pä den svarte frigj0ringskampen: «Vi blir n0dt til ä kjempe for retten til ä skape egne uttrykk for ä definere oss selv og värt forhold til samfunnet, og ä fä disse uttrykkene anerkjent» (Carmichael og Hamilton 1967 s. 37). Et eksempel pä slik omdefinering er «Black» istedenfor «Negro». Men slagordet «Black is beautiful» hadde neppe slätt sä sterkt an uten h0yesterettsdommen om desegregering i 1954 og frihetsmarsjene som Martin Luther King ledet. De nye betegnelsene har ikke l0st raseproblemene; det er mange som ikke har akseptert dem, som Rafky (1970) fant da han studerte «the semantics of negritude» (negerkulturens semantikk) ved et integrert amerikansk universitet. A bruke ord som «black» eller «Afro-American» viste holdninger som ble ansett som «liberale», «fremmedgjorte» eller «militante». Stimulert av Black Power-bevegelsens fremgang har feministbeve-

NORSK: SPRÀK OG KJ0NN

101

gelsen i USA tatt opp angrepet pâ kj0nnsdiskriminerende sprâkbruk som en av sine strategier. De har til dels gâtt lenger enn til ordforrâdet og angrepet slike grunnleggende deler av sprâket som pronomensystemet, som i indoeuropeiske sprâk tvinger brukeren til â angi kj0nn i 3. person entail. Det nytter lite â si at kvinner neppe stâr h0yere i samfunn der sprâket er japansk, kinesisk, eskimoisk eller tamil. Lingvister har kommet med en vektigere inn vending, som er knyttet til begrepet «markerthet», som ble innf0rt av Jakobson og andre medlemmer av Pragerskolen. I motsetningsparet mann/kvinne er substantivet mann og pronomenet han de umarkerte medlemmene av paret og kan derfor brukes generisk nâr motsetningen er n0ytralisert. Jeg vet ikke om det er til glede for kvinnene â vite at de er det «markerte» medlemmet av dette paret, siden det helt enkelt betyr at de er skilt ut fra mennene gjennom én enkelt faktor, som vi bare kan beskrive som [+ seksualitet]. Fordi denne faktoren jo har biologisk grunnlag, kan den ikke elimineres. Men derfor trenger ikke virkningene av den â ha spredt seg gjennom värt sosiale liv til de grader som de har gjort. En kan si med franskmennene: «Vive la différence», men bare sâ lenge forskjellen ikke tilsl0rer menns og kvinners feiles menneskelighet. Om argumentasjonen til Blakar og andre til dels er ensidig, urimelig og urealistisk, mener jeg absolutt at de tar opp et virkelig og viktig problem. Vi har velskrevne artikler som Robin Lakoffs «Language and Woman's Place» (1973), som ikke gär lenger enn til â oppfordre sprâklaerere til â vaere oppmerksomme pâ den underliggende diskrimineringen i sprâket. Artikkelen hennes er ogsâ verdt â merke seg fordi den er et av de fâ stedene der en moderne lingvist innser at setninger kan vaere «akseptable» eller «uakseptable» av ârsaker som ligger helt utenfor grammatikken (Lakoff 1973 s. 77). Interessant er ogsâ en oversikt av Virginia Clark over nyere forskning, og en utmerket kommentert bibliografi av Thorne og Henley (1975). Mye av det minner meg om «the general semanticists» fra 1930- og 40-tallet, anf0rt av Korzybski, Hayakawa og Stuart Chase. Deres bekymring for «ordenes tyranni» var ikke oppveid av forstâelse for «ordenes frihet». Mye kan smake av doktrinene om den sprâklige relativitet, som jeg kommer tilbake til. Blakars syn, at sprâket reflekterer og konserverer sosiale realiteter, er pâ linje med denne tanken, som overser vârt enorme potensial for sprâklig nydanning og skapende evne. Jeg ser pâ pâstanden om at sprâket konserverer sosiale realiteter som enten en selvf0lgelighet eller et triks. Det meste av diskrimineringen som kvinner klager over i dag, innebaerer at de blir bâset inn i visse yrker og omirent utestengt fra andre. Men nâr kvinnene blir tildelt hjemmeroller og mennene karriereroller, er det ikke fordi sprâket

102

BABELS FORBR0DRING

gj0r at det blir slik. Spräket uttrykker, om enn konservativt, virkeligheten slik de tall0se menn og kvinner har sett den ned til vär tid. När det er slik, er det bra at spräket viser oss det. När det endrer seg, som det b0r og kanskje vil, kommer spräket til ä f0lge med, slik det allerede har gjort. Spräket som bevarer av tradisjon er ikke därlig f0r vi begynner ä se at tradisjonen som det bevarer, er därlig. At denne tradisjonen har därlige sider, kan knapt noen nekte for, og slett ikke jeg. I en note til Lakoffs artikkel skriver Hymes at de fastläste kj0nnsrollene trolig har vaert til like stor skade for mennene som for kvinnene: «Sammenkoplingen av menns kunstneriske skaperevne og kvinneaktighet er et velkjent eksempel» (Lakoff 1973 s. 79). En kan tilf0ye at skoleundervisningen ikke er fri for det samme. Alle som har gjennomgätt amerikansk grunnskole, kan skrive under pä at den som har boklige interesser, lett pädrar seg merkelappen «sissy» (jentete) eller «teacher's pet» (laererens yndling). Sant nok kan spräket gjenspeile fordommer og forakt; men det kan ogsä uttrykke beundring og st0tte, for ikke ä snakke om hengivenhet og varme. När Blakar og andre snakker om spräket som et maktredskap, virker det derfor pä meg som at de for ensidig tenker pä politisk og 0konomisk fremgang. Dette sier uten tvil noe om väre vestlige mäl for suksess. Men den «makten» som i ord og uttrykk f0lger med ä vaere «mannlig», f0rer med seg bäde bekymringer og ansvar som mange menn gjerne skulle vaere uten. «Maktl0sheten» som pä samme mäten er knyttet til det ä vaere «kvinnelig», har kvinner benyttet seg av siden tidenes morgen. Kanskje det likevel ikke er uten fordeler ä vaere «det markerte medlem»; jeg skulle tro at sondringen er mer utfyllende enn kontrastiv. Jeg begynte med ä sitere fra Edda og Et Dukkehjem. Som avslutning vil jeg gjerne sitere den kjente svenske kvinneelsker og -hater August Strindberg. I Fröken Julie (1888) sier den viljesterke heltinnen om sin mor: «Hon var uppfostrad i sin tids läror om jämlikhet, kvinnans frihet och allt det dar; och hon hade en avgjord ovilja för äktenskapet. ... Och pä gärden sattes männen tili kvinnosysslor, och kvinnor tili mannssysslor — med den päföljd, att egendomen höll pä att gä under, och vi blevo tili ätlöje pä trakten.» Fr0ken Julies mor var forut for sin tid; men vil hennes tid noengang komme?

17 Norsk: et grenseomräde

Da de f0rste nordmenn kom til S0r-Dakota, var omrädet ennä en slagmark for sioux-indianerne og regjeringen. En traktat fra 1859 hadde äpnet landet for hvite nybyggere, og i 1861 ble Dakota-territoriet opprettet av Kongressen. Den blodige sioux-krigen i Minnesota i 1862 f0rte til at Minnesota-siouxene ble flyttet til Missouri River i 1863. Fra 1855 av hadde regjeringen bygd en rekke fort längs Missouri. De skulle samtidig beskytte hvite nybyggere og skaffe mat til de omplasserte indianerne. Kartet nedenfor viser hvor de viktigste fortene lä i forhold til byene som etter hvert vokste frem i omrädet (Haugen 1931). Til utgangen av 1872 var Sioux City, Iowa endestasjon for jernbanen. Det var ikke stört mer enn en klynge av butikker og boliger ved elvefarene der Siouxelven renner ut i Missouri. Veksten av byen falt sammen med at et stört antall norske innvandrere kom til Amerika, der de fant all jord opptatt i de eldre nybyggerstr0kene i Illinois, Wisconsin, Iowa og Minnesota (Qualey 1938 s. 130—148). Sä tok de veien ut pä de äpne praeriene i det nye Dakotaterritoriet. Mange av dem fant seg arbeid i Sioux City og dannet kjernen i et varig bysamfunn her. Jeg b0r vel nevne at jeg er f0dt i denne byen, der mine foreldre bodde i mange är. Mange nordmenn bosatte seg i omrädet omkring, det som ble S0rDakota. De tok land og dannet solide norske bygdesamfunn i en stripe mot 0st, saerlig i det s0r0stre hj0rnet av staten. I 1900 utgjorde de 12,8 prosent av hele befolkningen i S0r-Dakota. Men f0r de kunne skaffe seg egne hjem og bli velstäende farmere i en senere tid, mätte de fleste tjene seg opp penger som arbeidsfolk for amerikanere. Pä 1870tallet var den viktigste arbeidsgiveren i dette utmarkstr0ket den amerikanske regjering, som trengte smeder, t0mmerhoggere og bygningssnekkere, foruten vanlige kroppsarbeidere til ä holde fortene i stand.

104

BABELS FORBR0DRING

Det var i dette omràdet jeg var sà heldig à fa utf0re mitt f0rste feltarbeid i studiet av norsk i Amerika. Dette arbeidet var helt og füllt knyttet til den historiske forskningen til min mor, Kristine Haugen (1879-1965). Hun redigerte dengang et àrsskrift kalt Opdalslagets Aarbok. Hun var redakt0r for det fra 1928 til 1935; det var organ for Opdalslaget, en av de mange organisasjonene med bànd til hjemlandet som ble stiftet blant norskamerikanerne og kalt bygdelag (Lovoll 1975). Medlemmene var innvandrere (og til dels barna deres) fra Oppdal i S0r-Tr0ndelag. Flokkevis emigrasjon fra denne avstengte fjellbygda tok til pà 1860tallet, som en del av innvandringsb0lgen etter den amerikanske borgerkrigen. Den f0rste gruppen en vet om kom til Sioux City 16. mai 1869, og feiret beh0rig bade ankomsten og nasjonaldagen den 17. Mange av dem spredte seg utover Dakota-territoriet, og etter noen àr kunne en si at jordbruksstr0ket mellom Yankton og Sioux Falls var en Oppdals-bygd, saerlig rundt smàbyene Volin og Irene, som kom til senere. Samfunnet strakte seg nordover til Viborg, der det grenset til en nybygd av dansker fra Jylland (Haugen 1976b s. 42—49). Innholdet av Opdalslagets àrsskrift i min mors tid var vesentlig historisk-biografisk. Gjennom korrespondanse og intervjuer samlet hun opplysninger om folk fra Oppdal, saerlig de eidre nybyggerne som en-

NORSK: ET GRENSEOMRÀDE

105

nà levde. Resultatet ble skrevet ned og trykt pà bokmàl i form av biografier og nekrologer over kjente menn og kvinner fra distriktet. Min andel i dette, foruten à vaere sjàf0r pà disse ganske usubsidierte safariene, var à nedtegne etter beste evne det disse hederskronte fortellerne hadde à berette. Dette var en fengslende opplevelse for en ung mann som alt var blitt klar over at studiet av skandinaviske dialekter og spràk matte bli livsverket hans. Det spràket jeg h0rte, var en helt naturlig norsk dialekt (som ogsà var min), med innblanding av dette og hint fra norsk bokspràk pluss de sterkt forvanskede engelske ordene som disse menneskene hadde tatt opp gjennom kontakten med amerikanere. Ofte viste den formen de hadde fàtt, at nordmennene hadde laert dem pà en tid da de ennà ikke mestret noen form for engelsk. Fort Sully (som jeg siden laerte at det ble skrevet) ble gjennomf0rt uttalt /fort Sale/ som om det var skrevet Fort Charley. Regjeringen, som de arbeidet for, var /guvvamenten/, den vanlige amerikanske formen «guvament» med etterhengt norsk maskulinending. Det fantes kanskje opptaksutstyr i 1929, sommeren da jeg gjorde det meste av skrivearbeidet, men jeg hadde ikke noe slikt, og noterte etter diktat de fortellingene min mor ville bruke. Hun trengte bare innholdet, som hun skrev om til bokmàl for àrsskriftet. Men jeg hadde et àrs hovedfagsstudium bak meg og hadde lest en god del fonetikk, sà jeg pr0vde sà godt som mulig à gjengi ordene slik jeg h0rte dem. Resultatet kunne nok ikke kalles en virkelig fonetisk transkripsjon, men notatene mine gjenspeilte i det store og hele variasjonene hos hjemmelspersonene vàre mellom dialekt, standard norsk og engelsk. Intervjuene ble gjort av min mor pà norsk, som ennà var det dominerende spràket i dette samfunnet. Jeg hadde vaert der f0r, pà sommerferie hos s0skenbarn, og hos dem hadde vi vàr operasjonsbase. Der var ogsà de àrlige sommerstevnene for innbyggerne; de ble som regel holdt i forsamlingssalen i Augustana Academy i Canton, senere sammenslàtt med Augustana College i Sioux Falls, S0r-Dakota. Ungdom pà min egen alder var for det meste helt ut tospràklige, og snakket norsk (dialekt) hjemme og engelsk pà skolen og til fremmede. Vi var ikke outsidere. Resultatene av vàr feiles ekspedisjon ble omsider utgitt i Opdalslagets Aarbok for 1933. I min artikkel fra 1931 er de bare delvis tilgjengelige pà engelsk for etterkommerne av dem som ble portrettert. Skj0nt innholdet ofte var hverdagslig, hadde de tidlige nybyggerne mye à forteile om de umenneskelig harde forholdene, saerlig f0r det fantes veier eller brukbare transport- og boforhold. Det var et umildt str0k der cowboyer og soldater f0rte an, ofte i konflikt med indianere og utbyttere av bareiertypen som gjorde seg en levevei av à s0rge for de sosiale behov hos folk längs grensen mot villmarka.

106

BABELS F O R B R 0 D R I N G

Det jeg har skrevet ovenfor, skal vaere innledningen til noen notater og merknader om den amerikansk-norske kontaktdialekten jeg skrev ned denne sommeren 1929. Jeg har de opprinnelige notatene, men de er for mangelfulle til à kunne utgis som autentiske tekster. Jeg har gitt ut en bok om Oppdals-mälet (Haugen 1982) der interesserte kan finne noe. Det norsk-amerikanske materialet jeg skal presentere, er fra beretningen til Halvor O. Aune (1846—1932), som emigrerte til Amerika i 1869, fulgt av broren Ole Lie i 1870 (nekrologer i Opdalslagets Aarbok 1936—38 s. 59). Jeg har den i to versjoner, tydeligvis fortalt ved to ulike anledninger. Jeg gjengir dem n0yaktig som jeg skrev dem ned, og dr0fter ulikhetene. De illustrerer spràkkontaktproblemer og gir en inngang til det sosiokulturelle landskapet som disse norske bondeguttene matte orientere seg i. Det var vanskelig for de to br0drene à fà seg arbeid i Sioux City, sà de tok veien, sammen med en hei del andre nordmenn, til utmarken i Dakota og fant arbeid ved et av fortene til regjeringen. Aune dikterte en meget lang historie (det tok om lag ti timer à fà alt sammen nedskrevet), full av friske anekdoter, morsomme, men til dels ikke helt troverdige. Teksten som f0lger, er en liten smakspr0ve. Som tekst 1 er den en del av den lange, dikterte historien. Som tekst 2 er den fritt fortalt, i en form som ligger mye naermere det naturlige talemàlet hans. Lànord stàr i kursiv, oversettelseslàn med stjerne etter.

Tekst 1 [Halvor og broren Ole kom arbeidsl0se fra Fort Sully hjem til Yankton varen 1871.] Sä fikk vi brev fra basen at vi skulle komo opp igjen, men kun e og Ola, oss villa'n ha. Sä skulle vi spare penger, vi skulle gä tri hundrede mil* te foss. Og sä ble vi särf0tte. Sä kom vi te et rensj en aften, en fransmann som ha ei skvä. Hann ha salon, o de kosta fem o tjug sent glase, du matt betal f0r du fekk fengra i glase, de va itt no kreditt ä fo der. Sä mätt vi stoppe over natten* der. Sä si franskmann, vask deres f0dder godt, her er säpe, skur dem godt. Da vi var faerdi med de, kom hann me en stor vaskebolle*, hann to vist en par gallona, füll me viski. No ska du vask f0tn me de derre. Sä sa e te Ole, de bli en kostbar vask. De ikke non ann rä, de fär berre skure, vi mä r0nne resken. Vi vaska oss, vi läg der og kvilte godt og bena blev all rait. Sä seier je te Ole, gad vite om hann slo vekk den viskien. Vi sä efter, og hann slo den ikke vekk. Hann fyllte den vist i flasken igjen, og nogen fekk dyrt betale vasken vor. Vi betalte om morgenen for brcekfest og seng og s0ppet, en daler* og en halv pä kvar. Sä spurte jeg hva viskien skull kost. Inginteng, sa'n.

(Se versjonen i Haugen 1939 s. 119; 1975 s. 111.)

NORSK: ET GRENSEOMRÄDE

107

Tekst 2 Hann Ola bror min o e, oss gjekk fir honnder mil.* Sä va de en dag oss vart sä särf0tt, oss ha vel kjippe sko, au. Sä kom oss ät en rench. Den ranchmanden* ha ord for ikke ä vaere mors beste barn. Hann ha no ei skva, kanske fler. Sä sa'n oss skull ta tä oss sko'n, og sä fann 'n ti et tä sae sto'r kvi't vaskarfatom som dem enno bruke og fyllt med viski. Sä sa'n oss skull vask f0tn ti di. Minn da vesst oss itt ka oss skull gjärrä. Dae kjem te ä kost nä, ditte her, Ola, sa e. For ett lite glas kosta fem og tjug sent, og de gjekk mange slike glas ti di fate. Da oss ha vaska oss, t0mt han det pä ei krokk, og sia sselt han det vist. Om morgon skull oss beta'l for oss. De var femti sent for losji og femti sent for mat. Men kva skull viskien kost, spurt oss. Inginn teng, svara'n. Menn da t0kt e de tok oss rekti godt. ... Og bena vart go. Sia ha e godt for den mann, sj0l om hann ha ord for itt ä värä tä di bae'st.

Ingen av transkripsjonene viser slike fonetiske detaljer som palataliseringen av II, nn, tt eller retrofleks «tjukk» I (brukt en gang i supper, skrevetf). I redigert form kunne tekst 1 passere som 1800-talls dansknorsk, med noen bokformer som deres f0dder (for f0ttene), kun (for bare), morgenen (for mornen), nogen (for noen) osv. Men dialektsubstratet skinner igjennom, f.eks. komo (for komme), tri (for tre), tefoss (for til fots), ha (for hadde), kosta (for kostet), apokope i mätt betal (for matte betale) og skull kost (for skulle koste). Det forekommer veksling mellom dialekt og standard, f.eks. fekk/fikk, skull/skulle, Ole/Ola, itt/ikke, e/jeg osv. Vär hjemmelsmann har 13 tilfeller av apokopert e, men mangier det i 6. I svakt preteritum beholder han -a fra dialekten (villa, vaska), men bare i noen av substantivene (fengra, bena, men natten, flasken). Gjennomf0rt ikke-dialektal er bruken av vi (for oss) og undertrykkingen av dativ. Bortsett fra länordene er teksten umiskjennelig norsk, ment som litteraert standardspräk. När han dikterte, leste han i virkeligheten fra minnet, i en form som passet med skriftlig gjengivelse (som det er kjent at han selv forfattet). Men med beskjeden skolegang og et liv som kroppsarbeider hadde han en ufullkommen diglossi. Tekst 2 gir oss et helt annet bilde, her finner vi bade oss for vi og dativ. Apokopen er gjennomf0rt, og sirkumfleks er markert med apostrof (sto'r kvi't for store kvite. De smä avvikene fra dialekten drar i retning av litteraer stil: men (for minn), var (for va), ta (for tä), spurt (for spor), mors beste barn (litteraert sitat). De engelske länene er av omtrent samme type i begge tekstene. De viser noen smä variasjoner i formen (rench!rensh/ranch-, skva/skva, skyldes kanskje transkripsjonen). Merk ogsä en kontra et ranch, mest det f0rste. Nordmenn hadde vanskelig for ä skjelne mellom ranch og wrench. Andre fonetiske tilpasninger er klare i r0nne for «run» og s0ppei- for «supper», res ken for «the risk». Salon «saloon» og gallona «gallons» har trykk pä f0rste stavelse og lang o, altsä skriftuttale. Kon-

108

BABELS FORBR0DRING

sonanter blir fordoblet etter kort vokal i gallona, r0nne, s0ppet og kjippe. Grammatisk tilpasning er gjennomf0rt i r0nne resken «(to) run the risk», kjippe «cheap» i flertall, gallona «gallons». Squaw er korrekt hunkj0nnsord. Bare de mer opplagte oversettelseslânene er merket av: norsk daler var uunngâelig for amerikansk «dollar», mil for «mile». Hit h0rer ogsâ over natten «over night» (for natten over); vaskebolle «wash bowl» (i tekst 2 bruker han korrekt vaskarfat); ranchmanden «the ranch man». De fleste av lânene er n0kkelord i det nye milj0et: strekninger mâlt i miles, vaesker i gallons, mâltider kalt breakfast og supper, rancher med ranchmen som hadde squaws og drev saloons. Det var et risikofylt land der du ran risks og hâpet det ville bli all right. Fattige immigranter kunne bare fâ seg cheap sko. Ord som boss og whiskey var kjent hjemmefra, men ble jo styrket i Amerika. Fortellerkvaliteten er ogsâ ulik: Tekst 1 er mer utbrodert og trolig mer n0yaktig, men tekst 2 er en bedre historié. Den gj0r vertshusholderen til en uslipt diamant og fotvasken til en karakterstudie i vignettform. Disse smâ pr0vene viser at nordmennene gjorde sitt til â vinne Vesten. De gir ogsâ opplysende eksempler pâ hvor radikalt talesituasjonen kan endre sprâket til taleren, og legger pâ ham en faktisk hemning nâr han tror han mâ legge sprâket sitt pâ et h0yere nivâ. De viser hvordan sprâket blir omformet for â passe til nye situasjoner, og hvordan talerne f0lger normer for tosprâklig atferd.

18 Etnisitet: svensker og nordmenn

For amerikanere flest er det uräd ä holde fra hverandre emigrantene fra de to land pä den skandinaviske halv0ya. Jeg blir ofte spurt: «Er nordmennene i 0st eller vest?» Noen har en slags forestilling om sammenst0t i en fjern fortid, men nä er dette blitt emne for flaue vitser. Likevel er det et tema av en viss interesse, og vi skal her gi en oversikt. Hvor naer de to gruppene star hverandre, kan en se av at det finnes populasre sanger i dobbelt versjon, en norsk og en svensk. En av dem som er best kjent (og oftest sunget), er en sentimental vise der f0rste vers er slik: Farwäl du moder Swea, nu reser jag frän dig Och tackar dig af hjertat, för det du fostrat mig. Mig bröd du gaf sä ringa, det ofta ej förslog, Fast mängen af den waran, du gifwit mer än nog. (Jonsson 1974) If0lge viseforskeren Bengt R. Jonsson utkom den som skillingstrykk minst 19 ganger mellom 1892 og 1900. Men den kom ogsä i en norsk versjon som ikke var mindre popular, med n0dvendige endringer: Farvel du Moder Norge, nu reiser jeg fra dig, og siger dig saa mange Tak fordi du fostret mig. Du blev for knap i Kosten imod din Arbeidsflok, men dine laerde S0nner du giver mer end nok. (Amundsen og Kvideland 1975) De norske viseforskerne Amundsen og Kvideland mener det er umulig ä si om visa fra f0rst er norsk eller svensk, eller hvem som har läget den. Men uten tvil er det den samme visa. Den illustrerer klart bade

110

BABELS FORBR0DRING

likheten mellom svensk og norsk utvandring og forskjellen som gjorde det n0dvendig ä oversette den fra det ene spräket til det andre. Det finnes flere eksempler, det mest kjente er vel en vise som er velkjent bade pä norsk og svensk, med refrenget «Skade at Amerika ligge skal sä langt herfra». Men denne sangen har en kjent forfatter, dansken H.C. Andersen! Den store utvandringen fra Skandinavia til Amerika har vaert omfattet med interesse i senere är og har vaert gjenstand for store jubileer, f.eks. feiringen av Amerikas 200-ärsjubileum og 150-ärsjubileet for den f0rste norske emigrasjon. Interessen ble ogsä vekket gjennom Vilhelm Mobergs store epos om den svenske emigrasjonen fra Smäland til Minnesota i fire bind, og av de to ypperlige filmene av Jan Troell, bygd pä romanen (Moberg 1949-59). Et svensk Emigrantinstitut er opprettet i Växjö, og det er lignende institusjoner i Norge og Danmark. Nordiske historikere har vist en intens, skj0nt noe forsinket interesse for emigrantene. Professor Folke Hedblom ved Uppsala Universitet har gjort en rekke ekspedisjoner for ä ta opp og bevare de siste restene av amerikansk svensk. Men vi skal ikke overse at emigrantene selv begynte ä skrive sin egen historie for hundre är siden, og at amerikanske forskere av nordisk opphav har utf0rt pionerarbeid. Det jeg vil peke pä her, er imidlertid at det nesten alltid har vaert norskamerikanere som har drevet forskning pä norsk immigrasjon og svenskamerikanere som har studert svensk immigrasjon. Ytterst sjelden har noen pr0vd ä se det fra en feiles skandinavisk synsvinkel. Vi mangier et nordisk perspektiv. Ingen har skrevet historien om skandinavismen i Amerika. Det f0rste problemet er «nasjonalisme», som i Amerika opptrer under navnet «etnisitet». Min hypotese er at nasjonalismen som nordmenn og svensker bar pä da de kom, mätte svekkes til etnisitet under trykket av den amerikanske opinion f0r de kunne begynne ä f0le seg som skandinaver. At amerikanere ikke greier ä skjelne mellom dem, har vaert en kilde til irritasjon: de er kjent som «Swedes», til og med som «dumb Swedes». I en norskamerikansk historie blir en jente fornaermet da en irlender kaller henne «a nice Swedish flicka». «Ingenting irriterte henne mer enn ä bli kalt svensk» (Skaardal 1974 s. 102). Saerdragene til begge nasjonaliteter blir ansett som barnslige og til og med komiske. Det h0rer til amerikansk anekdotestoff at nordmenn og svensker er bitre fiender, som i vitser av typen: «Hva er en svenske/nordmann?» «En nordmann/svenske med hjernen slätt ut.» Eller gjesten fra Sverige som fär se indianere og sier at de har dem i Sverige ogsä, men der blir de kalt «Norskies». Eller et populaert vers om «ten thousand Swedes ran through the weeds, chased by one Norwegian». Slike vitser var nok en gjenklang av de fiendtlige f0lelsene omkring

ETNISITET: SVENSKER OG NORDMENN

111

unionsoppl0sningen fra 1890 til 1905. Men de kom ikke fra Skandinavia og var ikke skapt av skandinaver. De er et amerikansk produkt som stammer fra en generell forakt for de forskjellige europeiske nasjonaliteter. Har de hatt noen virkning, er det ä bidra til ä bringe skandinavene naermere sammen. Det er et faktum at skandinavene ligner hverandre biologisk, de har naerbeslektede spräk, de har en feiles religi0s utvikling fra äsatro til katolisisme og til lutherdom, og de har gätt fra en autoritär til en demokratisk livsform, fra byräkratstyre til sosialdemokrati, fra fattigdom og uvitenhet til overflod og skolegang. Hva er det da egentlig som skiller dem? F0rst og fremst en nasjonalisme som til dels bygger pä den politiske utviklingen fra danskekongen Kristian 2.s og svenskekongen Gustav Vasas tid. Fra lojalitet mot kongen har det vokst opp en nasjonalf0lelse, stolthet over egne tradisjoner, uvilje eller uvitenhet om de andres. Nasjonalisme i moderne forstand er i virkeligheten noe nytt, neppe stört eldre enn den franske revolusjon. Den er rett og slett ikke naturgitt, som man trodde under romantikken. Den kom med folkeskolens pävirkning, en kunne kalle det hjernevask, som vi alle gjennomgär pä skolen og fär fra alle organer som staten kontrollerer. Det har vaert hevdet at emigrantene i stor utstrekning manglet nasjonalf0lelse da de gav seg i vei. De forlot familie og venner, et lokalsamfunn som de kanskje var glad i og kunne savne i utlendigheten, men nasjonalister ble de f0rst da de kom til Amerika (Lindmark 1971 s. 37). Det var kontakten med andre nasjonaliteter som gjorde dem etnisk selvbevisste. Selve bosettingsm0nsteret var lokalt, besternt av hva de fant av arbeid, ofte styrt av 0nsket om ä bo naer slekt og venner. (Jf. «the stock effect» - herkomsteffekten, som Carlsson dr0fter i Runblom og Norman 1976 s. 138.) Slik ble det til at ikke bare nordmenn og svensker levde atskilt, men ogsä landsmenn fra de samme distriktene (eller byene). De säkalte «Settlements» ble ofte bygd opp av familier eller slekter, omtrent som det samfunnet vi m0ter i de islandske sagaene. Familiebänd er i den ene enden av et spektrum som har nasjonalisme i den andre. Mellom dem ligger hele det omrädet for moderne tanker om lojalitet og gruppesolidaritet som er blitt kalt «etnisitet«. Ordet bygger pä det greske ordet for «folk», ethnos, men som term ble det lansert i 1950, synonymt med «nasjonal opprinnelse» (McGuire 1950, Hollingshead 1950). I senere är er det blitt populaert som avl0serord for «rase» eller «nasjonalitet», som ikke lenger er anvendelig (Glazer og Moynihan 1975). Det kan ytre seg som lojalitet mot ens egen slekt og ikke gä lenger enn til slektsgransking. Eller det kan bestä i ä knytte forbindelse med kulturarven fra det gamle hjemlandet og vekke

112

BABELS FORBR0DRING

ny interesse i spràket og litteraturen som var gàtt tapt. Det er dette som er blitt kalt «gjenoppvekking av etnisiteten», et karakteristisk trekk ved det moderne amerikanske liv. Interessen har strukket seg like til hjemlandet selv (Lindmark 1971). Problemene i forbindelse med dette kan jeg illustrere ved à si noe om mitt eget barndomshjem i Sioux City, Iowa. Foreldrene mine og jeg var ikke glade for den utviklingen som i 1918 ville nekte oss retten til à holde pà fedrearven vàr. Vi h0rte til en kirke som fremdeles hadde norsk gudstjeneste hver s0ndag og en norskf0dt prest som ikke bare hadde konfirmert meg, men ogsà lànt oss b0ker fra sitt innholdsrike bibliotek. Min mor, laerer fra Norge og en varmhjertet patriot, meldte meg inn i et norsk ungdomslag der ferske immigranter fra Norge ble tatt vel imot. Kirken vàr h0rte til Den ferente norske lutherske kirke. Et kvartal unna là konkurrenten som h0rte til Hauges synode. Og lenger nede i gaten là den imponerende svenske Augustana synode-kirken, ikke sà langt fra den mer beskjedne svenske Misjonskirke som ble The Swedish Covenant Church. Pà dette lille omràdet, innenfor synsvidde, kunne en velge mellom fire lutherske kirker, alle bygd av skandinaviske lutheranere, men skarpt atskilt ved nasjonale og laeremessige ulikheter. Jeg kan telle pà en hànd de gangene vi gikk i de svenske kirkene. Andre kontakter ferte oss like vel sammen med svenskene, saerlig norsk-svenske ekteskap. Jeg leste min ferste svenske bok i det lokale biblioteket. Men kirkene stod der og minte oss trassig om splitteisen i skandinavisk nasjonalitet og laere. Jeg kan si med sikkerhet at det nà prekes verken pà norsk og svensk, og at synodene det gjelder, enten er eller snart vii bli samlet i en Amerikansk luthersk kirke. Gàr vi fra mitt mikrokosmos til det makrokosmos som hele det skandinaviske immigrantsamfunnet i Amerika utgj0r, finner vi den samme oppsplittingen. I sin bok The Divided Heart (1974) har Dorothy Skaardal modig tatt for seg skandinavisk-amerikansk litteratur under ett. Men hun er klar over den spesielle hjemlandslojaliteten: «Immigranter av de tre nasjonalitetene felte en saerlig slektskap og sympati med hverandre, men ikke noe kulturelt fellesskap. Deres skjebne l0p parallelt, men hver gruppe stod og falt alene» (Skaardal 1974 s. 88). At de hadde parallelle skjebner, ser en klart av Helge Nelsons kart over svensk bosetting i Amerika (1943 bind 2). Jamferer en det med Qualeys kart over norsk bosetting (Qualey 1938), ser en straks den bemerkelsesverdige konsentrasjonen pà praeriene i Midtvesten, med Minnesota som sentrum. Den norske historikeren Andres Svalestuen har läget et nordisk emigrasjonsatlas (1971), som viser et lignende sett av àrsaker til emigrasjon. Det var en bevegelse av smàb0nder og fatti-

ETNISITET: SVENSKER OG NORDMENN

113

ge hàndverkere som trengtes for à dyrke opp de nyvunne viddene i Midtvesten. Andre faktorer, som religi0st sektvesen, spilte inn, men i hovedsak var det Amerikas billige land og gode l0nninger. Norsk emigrasjon startet f0r den svenske fordi Norge vendte mot Atlanterhavet og hadde mindre dyrkbar jord enn Sverige. Ikke f0r i 1880 gikk svenskene forbi nordmennene i antall. Emigrasjonen kulminerte i begge land i 1882, og i 1910 var det om lag 50 % fiere f0rste generasjons svensker enn nordmenn i USA. Ett resultai er at mens nordmennene «dominerer» i Wisconsin, er de mer fàtallige i Minnesota. Kartet viser ogsà at svensker har spredt seg videre utover. Mens nordmennene f0rte an i stater som Nord- og S0r-Dakota, Montana og Oregon, og là like bak svenskene i Washington, har svenskene ledelsen i et mer s0rlig belte som dekker Illinois og Kansas. De er ogsà godt representert i Ny-England, og i by er der det er fà nordmenn, som Boston, Rockford, St. Paul, Jamestown, Worcester og Detroit. I 1900 var det dobbelt sà mange svenske industriarbeidere som norske, og bare halvparten sà mange sysselsatt i jordbruk. I 1910 levde 65 % av alle nordmenn i Midtvesten, mot bare 45 % av svenskene (Runblom og Norman 1976 s. 246 f.). De skandinaviske institusjonenes historie viser mange eksempler pà samarbeid, inklusive giftermalsm0nstre: svensker og nordmenn giftet seg med hverandre öftere enn andre nasjonaliteter. Men det er klart at spràkene, sà lite forskjellige de var, var en vesentlig hindring. N0kkelen var ord som norskdom og svenskhet, som ikke lot seg blande lettere enn olje og vann. Begge spràk kjempet mot den overveldende engelske innflytelsen, som ikke bare fordrev dem fra rotfestede posisjoner, men farget dem der de ennà var i bruk. En svensk dikter beskrev det han kalte «det nye morsmàlet»: I stäret tar hon allting pà 'krita', Hon är för god att en menska chita. Hon gàr til mitingen, vàr Fredrika, Der 'vangelistar' sà fromma skrika. Hon lefver lyckligt. Man henne prisar För hennes ögon, — tvà fina pisar, Men jag mest prisar den nya svenska, som är sà olik den fosterländska. (Skarstedt 1890) Overgangen til engelsk, som f0lger akkurat den samme kursen i begge grupper, blir i noen grad en samlende faktor. Dette ble f0rst mulig i politikken, som var engelsk fra begynnelsen av. Studier av valg i Minnesota og Wisconsin viser at nordmenn og svensker stemte sammen

114

BABELS FORBR0DRING

(Carlsson 1970, Norman 1974). En svenske skrev i 1910 at nordmennene var mer aktive i politikken enn svenskene (Koch 1910 s. 363). Men det er klart at nordmannen Knute Nelson aldri ville blitt Senator uten svenske stemmer, og svensken John Lind hadde ikke blitt guvern0r i Minnesota uten de norske. I kampen mot irlenderne og angelsakserne fant de en feiles sak. Saernorske og saersvenske egenskaper hindret dem i ä danne en feiles front helt til spräkforskjellene hadde sluttet ä bety noe. De sosiale trekkene er de f0rste som blir borte: spräk, oppf0rsel, tradisjon, politikk, litteratur. Det de kunne ta med seg inn i det amerikanske samfunnslivet, var kreftene sine, arbeidsomheten, päliteligheten, religionen og i noen grad navneskikkene. Den etnisiteten som er igjen, er sterkt utvannet, skj0nt den kan omfatte en viss slektsf0lelse, men den er oftest mer nordisk enn nasjonal.

19 Spräkvalg

« . . . D e t er, kanskje, saerlig to grunner til at en b0r laere spräket til et annet menneske: for ä handle med det, eller for ä fä makt over det, religi0s eller politisk.» (W. Whiteley 1969 s. 55)

Tospräklige personer er per definisjon mennesker som har et valg mellom dialekter eller spräk. I praksis er det ikke uvanlig at de foretrekker den/det ene. Hva kommer det av? Er det et ärsaksforhold som en kan peke ut? Emnet henger naer sammen med problemene som er knyttet til minoritetsspräk og det som er blitt kalt «spräkd0d». Sä vidt jeg vet, var Morris Swadesh den f0rste som pekte pä at det er viktig ä studere d0ende spräk. Hans forskning i amerikanske indianerspräk hadde gitt ham rik anledning til ä arbeide med spräk som bare en eller noen fä snakket. I en artikkel om spräk «pä vei ut» pekte han pä at «det er beskrevet mange forhold som ligner dem en finner i spräkene til visse immigrantgrupper...» (Swadesh 1938, utg. 1948 s. 226; se ogsä Elmendorf 1981). En som tidlig studerte spräkvalg, var Simon R. Herman (1961), som beskrev hvordan israelske immigranter vaklet mellom engelsk og hebraisk pä grunn av vekslende mottakelse. Disse observasjonene kan utvides ved mine studier i amerikanske immigrantgrupper (Haugen 1953 etc.). När jeg ser tilbake pä mine egne valg, slik jeg har beskrevet dem foran (kap. 2), innser jeg at jeg var noe av en avviker, ja rent uamerikansk. Hjemmeatmosfaeren var preget av en sikker etnisk lojalitet, som ble styrket av mine to lykkelige är som gutt i Norge. Norsk ble et etnisk imperativ, forsterket av en rekke ulike goder. En kunne kanskje si at jeg fikk lov til ä vaere en stor frosk i en liten dam. Det har derfor undret meg i senere är när jeg har m0tt landsmenn som ikke ville snakke morsmälet sitt med meg. Jeg har spurt meg selv: Hvordan kan folk bli sä anglifiserte at de gir avkall pä det som egentlig bürde vaere en kjaerkommen anledning?

116

BABELS FORBR0DRING

Mens jeg drev feltarbeid i Wisconsin og Minnesota, stilte jeg ofte dette sp0rsmâlet og fikk en del oppriktige svar. En kvinne som foretrakk prekener pâ norsk fremfor pâ engelsk, sa: «Slik det nâ er her i landet, sä gifter folk seg med noen fra andre nasjonaliteter, og barna laerer ikke norsk. Sä jeg gär ut fra at det er best at det gär tapt, men jeg kommer til â s0rge nâr det er helt borte.» «Jeg tror det mâ gâ slik,» sa en mann: «Vi er i Amerika, engelsk er sprâket her...». Flere pekte pâ innvirkningen fra folkeskolen. En mann sa det slik: «Da gutten min var liten, snakket han bare norsk, men da han begynte pâ skolen, gikk han rett over» (Haugen 1953 a s. 273). Bildet som dannet seg, viste et stört antall individuelle valg som gradvis dreide hele samfunn fra ett sprâk til det andre. I hest-og-kjerre-tiden var hver farm mer av en enhet som hadde nok med seg selv, med mindre amerikansk kontakt enn det ble senere. Det en ofte kaller «sprâklojalitet», kan i noen tilfeller snarere vaere kulturell isolasjon. Dette er opplagt forklaringen pâ at tysk har overlevd i Pennsylvania og fransk i Quebec, og pâ spansken hos de stadig innvandrende spanskamerikanerne. Med en f0lelse av resignasjon mâtte jeg godta tanken pâ â se sprâklaering som en transaksjon for â oppnâ goder. I et immigrantsamfunn er morsmâlet et stort gode sâ lenge det holder oppe den enkeltes identitet og âpner utsikten til et godt liv. Â laere sprâk koster noe, og den som skal laere, vil ikke betale prisen med mindre det gir fordeler som stâr i forhold til omkostningene (Haugen 1983). Aile sprâk har sin markedsverdi, som i likhet med alle andre varer svinger med markedet. I dette tilfellet kan vi kalle det et spràkmarked, som avgj0r hvilken verdi et individ eller et samfunn tillegger hvert sprâk. Heldigvis bestâr ikke markedsverdien bare eller n0dvendigvis i penger, skj0nt det er viktig nok. I en immigrantgruppe der de fleste er avhengige av storsamfunnet for â fâ arbeid, er det vesentlig â beherske majoritetssprâket. Det trenger ikke vaere et immigrantsamfunn. Nancy C. Dorian (1981) har skrevet historien om det gaeliske sprâkets forfall i det 0stlige Sutherland lengst nord i Skottland. Historien gâr delvis tilbake til jordeiernes 0nske om â legge ut landet til beitemark for sauer for â fâ mer profitt ut av det skotske h0ylandet. Husmennene som bodde der, ble kästet ut og flyttet til kysten. Her skulle de laere â fiske, et yrke de var helt uten innsikt i. De ble et fiskerproletariat i kystlandsbyene, stod for billig mat og var sett ned pâ og sosialt utestengt. Det var disse fiskerne som holdt lengst pâ gaelisk, siden de var isolert fra de andre landsbyboerne pâ den tiden da skottene i alminnelighet gikk over fra gaelisk til (skotsk) engelsk. Dorian kaller det ikke noe sâ fint som «sprâklojalitet», hun kaller det «sprâklig etterslep» («lingvistic lag»).

SPRÄKVALG

117

Hun slàr fast at i 1500 snakket nesten alle i Skottland gaelisk. Men pà grunn av en liten anglifisert overklasse ble Skottlands eget spràk gradvis stigmatisert. Det ble «underklassespràk», og etter hvert som det trakk seg tilbake til h0ylandet, ble det spràket til et vilt og barbarisk folkeferd. Dorian har sympati for den vanskelige stillingen til informantene sine og gär ikke med pà at resultatet er uunngàelig (s. 72, 111). Men hennes omhyggelige og livfulle fremstilling bringer frem i lyset sosiale utviklingstrekk og menneskelige svakheter som kommer sà naer det gar an til à gj0re «spràkd0d» uunngàelig. Alle som ikke ville vaere med pà overgangen fra gaelisk til engelsk, var isolerte, «rare» eller til og med gjenstridige, som vi ser av straffene gaelisk-talende barn ble ilagt. Denne barbariske undervisningsformen forekom ogsà i amerikanske skoler i immigrantsamfunn. Selv da kjeppen var satt bak skoled0ren, hadde gulroten som kom frem, den samme virkningen. Storsamfunnet har nok av bel0nninger for den flinke gutten eller jenta, sà sant de ikke er spràklige awikere. Gaelisk tale er en «defekt» som kan rettes pà, en del av en gruppeidentitet som en kan käste av seg. Fra Skottland gàr vi til fjernere str0k, til 0st-Afrika. Vi blir godt opplyst av Carol Scotton i hennes bok om «à velge et lingua franca» i Kampala, hovedstaden i Uganda (1972). Her er det tre valgmuligheter, enten kan en velge ett av en mengde stammespràk, eller swahili, det 0stafrikanske lingua franca, eller engelsk, de tidligere herskeres spràk. Engelsk er det eneste offisielle spràket, i motsetning til nabolandet Tanzania, der swahili er det offisielle. En grunn til forskjellen er at Uganda for det meste er kristent, mens swahili tradisjonelt blir koplet sammen med islam. Ikke desto mindre har swahili hatt en utrolig spredning blant folket, ogsà i Uganda, som det spràket en bruker overfor andre stammer enn sin egen. Siden det er et bantuspràk, er det ikke vanskelig à laere; Kampala har til og med sin egen dialekt. Skolerte spràkbrukere ser pà det med forakt og kaller det spràket til «prostituerte og svindlere». Engelsk er de skolertes spràk, siden en bare laerer det i skolene, der det er undervisningsspràk pà videregàende nivà. I Uganda «preger det den skolerte og fremgangsrike afrikaners offentlige handlinger i hverdagen» (s. 26). Men det regnes som fornaermelig à bruke det til arbeidskamerater, unntatt som en vekslingsteknikk. Bildet av swahili som et n0ytralt spràk som ikke sier noe om ens etniske eller sosio0konomiske status, ble bekreftet av Scottons studier i Kenya (og av pidgin-engelsk i Nigeria) (1976). Slike situasjoner viser at «n0ytral» etnisitet er et trekk som f0lger med disse spràkene i motsetning til de lokale stammespràkene. D e skolerte har ogsà muligheten til ä bruke engelsk, i noen situasjoner som et middel til statusheving, i andre for à variere den sosiale avstanden.

118

BABELS FORBR0DRING

Den trespräklige situasjonen i 0st-Afrika er ikke ulik min egen. Jeg har tre valg, i form av to forgreninger, og bade dette og det afrikanske systemet kan stilles opp i like diagrammer:

Eng.

Eng.

Norsk Stand.

Dial.

Swahili

Afrikansk Stammespràk

Nàr jeg snakker med noen fra mitt eget norske dialektsamfunn, bruker jeg dialekten; det er barndommens talemäl og det jeg bruker i kontakt med andre som snakker det. Pà samme màten vii en ugander bruke sitt lokale stammespràk sammen med medlemmer av sin egen stamme. I samsvar med andre nordmenn bruker jeg standard norsk (bokmàl) som et n0ytralt spràk, likesà overfor svensker og dansker (slik ugandere bruker swahili overfor tanzaniere og kenyanere). Det er ogsà en interessant historisk paralleli at mitt norsk har dansk som en av sine eldre kilder, akkurat som swahili er innf0rt til Uganda fra kysten. Men blant nordmenn i Amerika fantes valget mellom dialekt og standardspràk bare sà lenge prekener og folkeskoleundervisning foregikk pà norsk. Bàde da og senere stod valget f0rst og fremst mellom amerikansk-norsk og amerikansk engelsk, det svarer til det afrikanske valget mellom swahili og engelsk og det skotske mellom gaelisk og engelsk. Det b0r understrekes at i disse spräkvalgssituasjonene er det aldri tale om noe absolutt enten - eller. Sà sant det er mulig, finnes det et st0rre hele som taleren plasserer seg et sted innenfor grensene av i forhold til andre talere. If0lge Dorian skifter 0st-sutherlenderne stadig kode og bruker mange lànord, hovedsakelig fra det mer prestisjefylte spràket til det mindre. Hun har gjort en spesialstudie over sàkalte gaeliske «halvtalere». De representerer den «randsonen» blant tospràklige som har mye av grammatikken og ordforràdet i minnet, men ikke nok til à kunne kalles virkelig gaelisktalende. Scotton nevner ogsà hyppig skifte fra swahili til engelsk, og swahilitalendes tendens til à lane fra engelsk. Kort sagt, den situasjonen disse forskerne beskriver, svarer ganske n0ye til den som er kjent fra amerikanske immigrantspràk, slik Swadesh forutsà. Min dobbelte tospràklighet synes à ha paralleller overalt der spràk m0tes under forhold hvor de er preget av ulik utbredelse og

SPRAKVALG

119

prestisje. Minoriteter er dominert av eliter, og sprak er et av elitens midler til a hevde sin dominans. De gj0r minoritetene usikre pa sine egen verdier, og presser eller oppfordrer dem til a forkaste sin gamle etnisitet, uten at de derfor n0dvendigvis gir dem adgang til, eller status i, det nye samfunnet. Pa en mate ser Scotton og Dorian sprakvalget fra hver sin ende av spektrumet. Dorian studerer «sprakd0d», mens en kan si at Scotton studerer «sprakf0dsel». Scotton har registrert tendensen til a ta opp swahili, som egentlig er et fremmed sprak selv om det er lett a laere. Bortsett fra steder der befolkningen er desimert, er den «siste» taleren ogsa en «f0rste» taler; det som er felles, er sprakvekslingen. De innf0dte stammesprakene kunne bli truet dersom engelsk eller swahili, hver for seg eller sammen, ble varige linguae francae i Uganda. Dorian viser at den sosiale isolasjonen av fiskerbefolkningen er en faktor som medvirker til a holde pa gaelisk (s. 102). Scotton viser at nar isolasjonsbarrieren blir brutt ned, f0rer det til sprakskifte. Begge fant at dette er et f0lelsesladet fenomen: den som skiller seg ut ved a ga over til det dominerende spraket, blir «sett pa som noe av en forrader mot sin opprinnelige gruppe» (Dorian s. 103). I 0st-Sutherland blir slike folk kalt «proud» — store pa det. En av Scottons informanter brukte det samme ordet: «Folk velger swahili sa de ikke skal bli mistenkt for a bruke engelsk fordi de er store pa det» (Scotton s. 120). De norskamerikanske ordene for folk som bryter pa engelsk, er nedsettende: de er enten engelsksprengt eller jenkisprengt (Haugen 1953 s. 476). Bade Dorian og Scotton forklarer en del av funnene sine ut fra verdi. Dorian skriver at «foreldre og barn var enige om at engelsk var av positiv verdi og gaelisk av negativ for dem som vokser opp» (s. 105). Scotton godtar Homans teori om sosial atferd som utveksling (1958), med utgangspunkt i Mauss' essay om «Gaven» (1925). Thibaut og Kelley (1959) sa menneskelige relasjoner «som en jamf0ring av omkostninger og goder» (s. 102). Ved a la dette gjelde for sprak, ser Scotton valgene som en aweining av omkostninger mot bel0nning (1972 s. 109; 1976). I det store og hele er det enighet om at sprakvalg som f0rer til f0dsel eller d0d for sprak, er viktige sosiale beslutninger. De er basert pa hvilken verdi talerne antar at sprakene eller dialektene har pa sprakmarkedet. Denne verdien, som til syvende og sist har a gj0re med talerens muligheter for et godt liv som et anerkjent medlem av et samfunn, vil endre seg med tiden. I et relativt isolert samfunn kan de spraklige sammenhengskreftene f0re til en lojalitet som hindrer sprakskifte. Isolasjon kan vaere geografisk eller sosial. I den utstrekning et samfunn er 0konomisk eller politisk avhengig av et annet samfunn med et annet sprak, synker verdien av det f0rste samfunnets eget sprak.

120

BABELS FORBR0DRING

De som er pä vei opp, blir fristet, om ikke tvunget, til ä skifte spräk. Ä laere og ä vedlikeholde et spräk nummer to koster tid og mental energi. Men verdien av det ligger langt over omkostningene hvis det utvider ens erfaring og gj0r livet rikere.

Litteratur

A. Artikler som er grunnlag for kapitlene 1 Babel — The Curse of Babel. Dœdalus, Summer Issue 1973, 47—57. 2 Tosprâklig oppvekst — Personal Reflections on Growing Up Bilingual. Bilingualism and Bilingual Education: New Readings and Insights, red. J. Ornstein-Galicia og Robert St. Clair (Trinity University, 1979/80), 251-281. 3 Det etniske imperativ — Language and Ethnicity. Lögberg-Heimskringla, Des. 4, 1975 (Winnipeg, Sask., Canada). 4 Kommunikativ norm — Norm and Deviation in Bilingual Communities. Bilingualism: Psychological, Social and Educational Implications, red. Peter A. Hornby (NY, Academic Press, 1977), 91—102. — Language Norms in Bilingual Communities. Proceedings of the 12. Int. Congress of Linguists (Wien, 28. aug.— 2. sep.1977), red. W. Dressier og W. Meid (Innsbruck 1978), 283-286. 5 Sosial Integrering — Immigrant Language as an Index of Social Integration. Scando-American Papers on Scandinavian Emigration to the United States, red. I. Semmingsen og P. Seyersted (Oslo: Amerikansk institutt, 1980), 182-201. 6 Sosiolingvistikk — en utfordring — Some Issues in Sociolinguistics. Issues in Sociolinguistics, red. O. Uribe-Villagas (Haag: Mouton, 1977), 113—144. — The Challenge of Sociolinguistics. The Nordic Languages and Modern Linguistics 3, red. J. Weinstock (Austin, Texas: The University of Texas, 1978), 3 - 9 . 7 Pluralisme — et nasjonalt mâl? — Linguistic Pluralism as a Goal of National Policy. Language and Society, red. Douglas C. Walker (Ottawa: Université d'Ottawa, 1977), 66-82. 8 Sprâkplanlegging — Language Problems and Language Planning. The Scandinavian Model. Sprachkontakt und Sprachkonflikt, red. Peter Hans Neide (Heft 32, Zeitschrift f . Dialektologie und Linguistik, 1980), 151-157. 9 Iverksetting — The Implementation of Corpus Planning. Progress in Language Planning, red. J. Cobarrubias og J. Fishman (Berlin etc., Mouton, 1983), 269-289. 10 Semikommunikasjon — Language Fragmentation in Scandinavia: Revolt of the Minorities. Minority Languages Today, red. E. Haugen, J.D. McClure, D.S. Thomson (Edinburgh Univ. Press, 1981), 100-119. 11 Mellomsprâk — Skandinavisk som mellomsprâk. Forskning og fremtid. Internordisk spràkfôrstàelse, red. Claes-Christian Elert (Umeâ, Sverige: Acta 33, 1981), 121-143.

122

BABELS F O R B R 0 D R I N G

12 Engelsk modernisering — The English Language as an Instrument of Modernization in Scandinavia. Det moderna Skandinaviens framväxt (Uppsala: Acta Universitatis, Symposium 10, 1978), 81—91. 13 Faer0ysk: 0kologi — Language Ecology and the Case of Faroese. Linguistic Method: Essays in Honor of Herbert Penzl, red I. Rauch og G.E. Carr (Haag: Mouton, 1979), 183—197. — Ogsä i Linguistic and Literary Studies in Honor of Archibald A. Hill, red. M. Jazayery, E.C. Polome og W. Winter, vol. 4 (Haag: Mouton, 1979), 243-257. 14 Islandsk: pronominal tiltale — Pronominal Address in Icelandic: From You-two to You-all. Language in Society 4 (1975), 323—339. 15 Norsk: tiltaleformer — Norwegian Forms of Address. Studia Linguistica 32 (1978), 91-96. 16 Norsk: spräk og kj0nn — «Sexism» and the Norwegian Language. Studies in Descriptive and Historical Linguistics: Festschrift for Winfred P. Lehmann, red. Paul J. Hopper (Amsterdam, Benjamins, 1977), 83—94. 17 Norsk: et grenseomräde — Frontier Norwegian in South Dakota. Languages in Conflict: Linguistic Acculturation on the Great Plains, red. Paul Schach (Lincoln: Univ. of Nebraska Press/Center for Great Plains Studies, 1980), 20-27. 18 Etnisitet: svensker og nordmenn — Svensker og nordmenn i Amerika: En Studie i nordisk etnisitet. Saga och sed (K. Gustav Adolfs Akademiens Ärsbok, 1976), 38-55. 19 Spräkvalg — The Rationale of Language Choice. Proceedings of the 13th Intern. Congress of Linguists 29. aug. — 4. sept. 1982, Tokyo. (Tokyo: CIPL, 1983), 317-328. B. B0ker og artikler som det er vist til Amundsen, S.S. og Reimund Kvideland. 1975. Emigrantviser. Oslo: Universitetsforlaget. Andersson, Theodore og Mildred Boyer. 1970. Bilingual Schooling in the United States. Austin, Tex.: Southwest Educational Development Laboratory. 2 bd. Andersson, Thorsten. 1976. «Manlig sjuksköterska.» Nordiska Studier ifilologi och lingvistik (Festskrift tillägnad Gösta Holm). Lund, 1 - 1 1 . Bandle, Oskar. 1979. «Soziolinguistische Strukturen in den nordischen Sprachen.» Standard und Dialekt (Bern: Francke Verlag), 217-238. Bang, J0rgen. 1962. Om at bruge fremmedord. K0benhavn: Schultz. Bernstein, Basil. 1962. «Social Class, Linguistic Codes, and Grammatical Elements.» Language and Speech 5. 221—240. — 1971. Class, Codes and Control, bd. 1. London: Routledge and Kegan Paul. Berry, J.W. 1974. «Psychological Aspects of Cultural Pluralism: Unity and Identity Reconsidered.» Topics in Culture Learning (Honolulu, Hawaii: East-West Center) 2. 17-22. Bessason, Haraldur. 1967. «A Few Specimens of North-American Icelandic.» Scandinavian Studies 39. 115—146. — 1971. «Isländskan i Nordamerika.» Spräk i Norden 1971. (Oslo: Norsk spräknemnd), 57—77.

LITTERATUR

123

Blakar, Rolf. 1973. Sprák er makt. Oslo: Pax Forlag. Blalock, Hubert M., Jr. 1967. Toward a Theory of Minority-group Relations. New York: Wiley. Blaubergs, Maija S. 1978a. «Changing the Sexist Language: the Theory Behind the Practice.» Psychology of Women Quarterly 2. 244—261. — 1978b. «Sociolinguistic Change Towards Nonsexist Language: an Overview and Analysis of Misunderstandings and Misapplications.» Forelesning ved 9. World Congress of Sociology, Uppsala, Sverige. Bloomfield, Leonard. 1933. Language. New York: Holt. Borgen, Johan. 1972. Min arm, min tarm. Oslo: Gyldendal. Bothne, Thrond. 1898. Udsigt over det lutherske Kirkearbeide blandí Nordmcendene i Amerika. Chicago. Braunmüller, Kurt. 1979. «Mehrsprachigkeit, Diglossie und Sprachprobleme in Skandinavien.» Current Issues in Linguistic Theory, red. B. Brogyanyi (Amsterdam Studies in Linguistic Science IV), 11. 139—157. Brems, Hans. 1979. «The Collapse of the Binational Danish Monarchy in 1864: A Multinational Perspective.» Scandinavian Studies 51. 428—441. Bright, William, red. 1966. Sociolinguistics: Proceedings of the UCLA Sociolinguistics Conference, 1964. Haag: Mouton. Bright, William og A.K. Ramanujan. 1964. «Sociolinguistic Variation and Language Change.» Proceedings, 9. Intern. Congress of Linguists, Cambridge, Mass., August 27, 1962, red. Horace Lunt (Haag: Mouton), 1107-1114. Brown, Roger L. 1967. Wilhelm von Humboldt's Conception of Linguistic Relativity. Haag: Mouton. Brown, Roger og Marguerite Ford. 1961. «Address in American English.» Jrnl. Amer. Psych. Assn. 62. 375—385. Brown, Roger og Albert Gilman. 1960. «The Pronouns of Power and Solidarity.» Style in Language, red. T. Sebeok (Cambridge, Mass.: M.I.T. Press), 253-276. Brugmann, Karl. 1911. Grundriss der vergleichenden Grammatik der indogermanischen Sprachen. Bd. 2, del 2. Strassburg: K.J. Trübner. Bull, Edvard. 1922. «Administration og embedsmaend.» Kristianias Historie (Oslo: Kristiania Kommune), 1. 239-244. Canada: Royal Commission on Bilingualism and Biculturalism. 1965. A Preliminary Report. Ottawa. Carlsson, Sten. 1970. Skandinaviska politiker i Minnesota 1882-1900. Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis (Folia Histórica Upsaliensia I). Carmichael, Stokely og Charles V. Hamilton. 1967. Black Power. New York: Random. Casad, Eugene H. 1974. Dialect Intelligibility Testing. Norman, Oklahoma: Summer Institute of Linguistics (Publ. No. 38). Chomsky, Noam. 1965. Aspects of the Theory of Syntax. Cambridge, Mass.: M.I.T. Press. Clark, Virginia P. 1989. «Women and Language: Some Current Research.» Clausen, Sven. 1938f. [Árbog for] Nordisk málstrcev. K0benhavn: Nyt Nordisk Forlag [Tidsskrift 1938-1947] Clausén, Ulla. 1978. Nyord ifäröiskan: Ett bidrag till belysning av spráksitua-

124

BABELS F O R B R 0 D R I N G

tionen pä Färöarna. Stockholm: Stockholm Studies in Scandinavian Philology, 14. Clyne, Michael G. 1967. Tranference and Triggering: Observations on the Language Assimilation of Postwar German-speaking Migrants in Australia. Haag: Nijhoff. — 1972. Perspectives on Language Contact, Based on the Study of Germanspeaking Migrants in Australia. Haag: Nijhoff. Cohen, Marcel. 1956. Pour une sociologie du langage. Paris. Michel. Currie, Haver C. 1952. «A Projection of Socio-Linguistics: The Relation of Speech to Social Status.» Southern Speech Journal 18. 28—37. [Opptr. i A Various Language, red. Juanita V. Williamson og Virginia M. Burke (New York: Holt, Rinehart and Winston), 39-47]. Dahlstedt, Karl-Hampus, Gösta Bergmann og Carl Ivar Stähle. 1962. Främmande ord i nusvenskan. Stockholm: Verdandis skriftserie 17. Decsy, G. 1973. Die linguistische Struktur Europas. Wiesbaden: Harrassowitz. De Simone, Daniel V. 1971. A Metric America: A Decision Whose Time has Come. Washington, D.C.: Superintendent of Documents (Special Publication, National Bureau of Standards, 345). Deutsch, Karl W. 1953. Nationalism and Social Communication. Cambridge, Mass.: M.I.T. Press. Djupedal, Reidar. 1964. «Litt om framvoksteren av det fasr0yske skriftmälet.» Skriftspräk i utvikling (Oslo: Norsk spräknemnd), 144—186. Dorfman, Joseph. 1934. Thorstein Vehlen and his America. New York: Viking Press. Dorian, Nancy C. 1981. Language Death: The Life Cycle of a Scottish Gaelic Dialect. Philadelphia: Univ. of Pennsylvania Press. Elert, Claes, red. 1981. Internordisk spräkförstäelse. Umeä: Umeä Studies in the Humanities, 33. Elmendorf, William W. 1981. «Last Speakers and Language Change: Two California Cases.» Anthropological Linguistics, January, 32—49. Enninger, Werner og Lilith M. Haynes, red. 1984. Studies in Language Ecology. Beiheft 43, Zeitschr. f . Dialektologie und Linguistik (herausg. J. Göschel). Ferguson, Charles. 1959. «Diglossia.» Word 15. 325-340. — 1968. «Language Development.» Language Problems of Developing Nations, red. J. Fishman, C. Ferguson, J. Das Gupta (New York: Wiley), 27-36. — 1971. Language Structures and Language Use. Essays. Selected and Introduced by Anwar Dil. Stanford, Cal.: Stanford University Press. Ferguson, Charles og John Gumperz, red. 1960. Linguistic Diversity in South Asia: Studies in Regional, Social and Functional Variation. Intern. Journal of Amer. Linguistics 26. 3. Finkenstaedt, T. 1963. You and Thou: Studien zur Anrede im Englischen. Berlin (Quellen und Forschungen, n. f. 10). Fishman, Joshua A. 1965a. «Who Speaks What Language to Whom and When?» La linguistique 2. 67—88. — 1965b. «Varieties of Ethnicity and Varieties of Language Consciousness.» Georgetown University Monograph Series 18 (Washington, D.C.), 69—79.

LITTERATUR

125

— 1966a. Language Loyality in the United States. Haag: Mouton. — 1966b. Hungarian Language Maintenance in the United States. Bloomington, Ind.: Indiana University Press (Uralic and Altaic Series 62). — 1967. «Bilingualism With and Without Diglossia: Diglossia With and Without Bilingualism.» Journal of Social Issues 23. 29—38. — red. 1968. Readings in the Sociology of Language. Haag: Mouton. — red. 1971. Advances in the Sociology of Language, bd. 1. Haag: Mouton. — red. 1974a. Advances in Language Planning. Haag: Mouton. — 1974b. A Sociology of Bilingual Education. Stenciled: Final Report for U.S. Office of Education. Fleming, Patricia. 1979. Artikkel i Boston Globe, 27. febr. Fowler, H.W. 1926. Dictionary of Modern English Usage. London: Oxford University Press (rev. utg. ved Ernest Gowers 1965). Friedrich, Paul. 1966. «Structural Implications of Russian Pronominal Usage.» Sociolinguistics, red. W. Bright (New York: Wiley), 214-259. Garvin, Paul. 1973. «Some Comments on Language Planning.» Language Planning: Current Issues and Research, red. J. Rubin og R. Shuy (Washington, D.C.: Georgetown University Press), 24—33. Gauchat, L. 1905. «L'unité phonétique dans le patois d'une commune.» Festschrift Heinrich Morf (Halle, Romanische Sprachen und Literaturen), 175-232. Gauthiot, R. 1912. «Du nombre duel.» Festschrift Vilhelm Thomsen (Leipzig: Harrassowitz), 127-133. Glasrud, Clarence A. 1963. Hjalmar Hiorth Boyesen. Northfield, Minn.: Norwegian* American Historical Association. Glazer, Nathan og Daniel Moynihan. 1963a. Beyond the Melting Pot. Cambridge, Mass.: M.I.T. Press og Harvard University Press. — 1963b. «Why Ethnicity?» Commentary 58. 33-39. — red. 1975. Ethnicity: Theory and Experience. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Greenberg, Joseph H. 1966. «Language Universals.» Current Trends in Linguistics (Haag: Mouton) 3. 73—113. Gu mundsson, Helgi. 1972. The Pronominal Dual in Icelandic. Reykjavik: Institutt for nordisk sprâkvitenskap. Gumperz, John. 1962. «Types of Linguistic Communities.» Anthropological Linguistics 4. 1.28—40. [Opptr. i Language in Social Groups, red. A. Dil, Stanford, Cal.: Stanford University, 1962, 97-113], — 1964. «Linguistic and Social Interaction in Two Communities.» American Anthropologist 66. 6. 2. 137—153. — 1965. «Linguistic Repertoires, Grammars, and Second Language Instruction.» Georgetown University Monograph Series 18 (Washington, D.C.) 81-90. — 1967. «On the Linguistic Markers of Bilingual Communication.» Journal of Social Issues 23. 48—57. Hagstrôm, Bjôrn. 1977. «'Hvi hevur nekarin fepur?': Nâgot om form, uttal och stavning av danska lânord i fârôiskan.» Frôâskaparrit 25 . 26—56. Hammerich, L.L. 1959. «Wenn der Dualis lebendig ist —.» Die Sprache 5. 16-26.

126

BABELS FORBR0DRING

Hansegard, Nils Erik. 1967. «Recent Finnish Loanwords in Jukkasjarvi Lappish. » Acta Universitatis Upsaliensis (Studia Uralica et Altaica 3). — 1968. Tvasprakighet eller halvsprakighet? Stockholm: Aldus/Bonniers [4. utg. 1974], Hasselmo, Nils. 1974. Amerikasvenska: En bok om sprakutvecklingen i Svensk-Amerika. Stockholm: Esselte Studium. Haugen, Einar. 1931. «Norwegians at the Indian Forts on the Missouri River During the Seventies.» Norwegian-American Studies and Records 6. 89-121. — 1939. Norsk i Amerika. Oslo: Cappelen. [2. utg. 1975. Oslo: Cappelen]. — 1949. «A Norwegian-American Pioneer Ballad.» Norwegian-American Studies and Records 15. 1 — 19. — 1953a. The Norwegian Language in America: A Study in Bilingual Behavior. 2 bind. Philadelphia: Univ. of Pennsylvania Press/Oslo: Amerikansk institutt [Opptr. 1969 Bloomington, Ind.: Indiana University Press], — 1953b. «Nordiske sprakproblemer — en opinionsunders0kelse.» Nordisk Tidskrift 29. 225-249. — 1956. Bilingualism in the Americas: A Bibliography and Research Guide. University, Ala.: American Dialect Society (PADS No. 26). — 1962. «Schizoglossia and the Linguistic Norm.» Georgetown University Monograph Series on Language and Linguistics 15 (Washington, D.C.), 63-73. — 1966a. Language Conflict and Language Planning: The Case of Modern Norwegian. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. — 1966b. «Linguistics and Language Planning.» Sociolinguistics, red. W. Bright (Haag: Mouton), 50-71. — 1966c. «Semicommunication: The Language Gap in Scandinavia.» Sociological Inquiry 36. 280-297. [Opptr. i Haugen 1972, 215-236], — 1968. «The Scandinavian Languages as Cultural Artifacts.» Language Problems of Developing Nations, red. J. Fishman, C. Ferguson, J. Das Gupta (New York: Wiley), 267-284. — 1971. «Instrumentalism in Language Planning.» Can Language Be Planned?, red. J. Rubin og B. Jernudd (Honolulu: University Press of Hawaii), 281-289. — 1972a. The Ecology of Language, red. A.S. Dil. Stanford, Cal.: Stanford University Press. — 1972b. «The Stigmata of Bilingualism.» I Haugen 1972a, 307-324. — 1973a. «Bilingualism, Language Contact, and Immigrant Languages in the United States: A Research Report 1956—1970.» Current Trends in Linguistics 10, red. T. Sebeok (Haag: Mouton), 505-591. — 1973b. «The Curse of Babel.» Language as a Human Problem, red. M. Bloomfield og E. Haugen (New York: Norton), 33—43. — 1976a. The Scandinavian Languages: An Introduction to Their History. London: Faber and Faber/Cambridge, Mass.: Harvard Univ. Press. — 1976b. «A Case of Grass-roots Historiography: Opdalslaget and its Yearbooks.» Norwegian Influence on the Upper Midwest, red. Harald S. Naess (Duluth: University of Minnesota—Duluth), 42—49.

LITTERATUR

127

— 1978. «Bilingualism in Retrospect — a Personal View.» Georgetown University Round Table 1978, red. James E. Alatis, 35—41. — 1979. Ibsen's Drama: Author to Audience. Minneapolis: University of Minnesota Press. — 1980. «On the Making of a Linguist.» First Person Singular, red. Boyd H. Davis og Raymond O'Cain (Amsterdam: Benjamins). — 1982. Oppdalsmälet: Innf0ring i et s0rtr0ndsk fjellbygdmäl. Oslo: TanumNorli. — 1983. «The Rationale of Language Choice.» Proceedings of the 13th Intern. Congress of Linguists (Tokyo), 317—328. Haugen, Eva L. 1974. «The Story of Peder Anderson.» Norwegian-American Studies 26. 31-47. Haugen, Eva L. og Ingrid Semmingsen. 1973. «Peder Anderson of Bergen and Lowell: Artist and Ambassador of Culture.» Americana Norvegica (Oslo: Universitetsforlaget) 4. 1—29. Heath, Shirley Brice. 1972. Telling Tongues: Language Policy in Mexico, Colony to Nation. New York: Teachers College Press (Columbia University). — 1974. «Colonial Language Status Achievement: Mexico, Peru, and the United States.» Forelesning ved 8. World Congress of Sociology, Toronto, Canada, August 1974. Hedblom, Folke. 1975. «Svenska dialekter i Amerika.» K. Humanistiska Vetenskapssamfundet i Uppsala arsbok 1973, 4. 34—62. Hellevik, Alf. 1963. Länord-problemet. To foredrag i Norsk Spräknemnd med eit tillegg. Oslo: Norsk Spräknemnd (Smäskrifter 2). Herman, Simon R. 1961. «Explorations in the Social Psychology of Language Choice.» Human Relations 14. 149—164. [Opptr. i Fishman, Readings, 1968, 492-511], Hertzler, Joyce O. 1965. A Sociology of Language. New York: Random House. Hickerson, H., G.D. Turner og Nancy P. Hickerson. 1952. «Testing Procedures for Estimating Transfer of Information among Iroquois Dialects and Languages.» Intern. Journ. of American Linguistics 18. 1—8. Hockett, Charles A. 1958. A Course in Modern Linguistics. New York: MacMillan. Hoijer, Harry, red. 1954. Language in Culture. Chicago: University of Chicago Press. Hollingshead, August B. 1950. «Cultural Factors in the Selection of Marriage Mates.» American Sociological Review 15. 619—627. Homans, George. 1958. «Social Behavior as Exchange.» Amer. Journal of Sociology 63, 596—606. Howard, John N. 1971—1975. «From the Editor.» Applied Optics (Aug. 71, Des. 71, Feb. 72, Apr. 72, Juni 72, Okt. 72, Mai 74, Jan. 75). Humboldt, Wilhelm von. 1963 [1827]. «Über den Dualis.» Werke in fünf Banden III (Stuttgart: Cotta). Hymes, Dell. 1962. «The Ethnography of Speaking.» Anthropology and Human Behavior, red. T. Gladwin og W.S. Sturtevant (Washington, D.C.), 13-63. [Opptr. i Fishman 1968, 99-138].

128

BABELS F O R B R 0 D R I N G

— red. 1964. Language in Culture and Society: A Reader in Linguistics and Anthropology. New York: Harper and Row. Ingers, Ingemar. 1974. «Uniformiteten och Skänes folkmäl.» Ale: Historisk tidskrift for Skaneland, nr. 3, 31—43. Isaacs, Harold. «Basic Group Identity: The Idols of the Tribe.» I Glazer og Moynihan 1975, 29-83. Jaakkola, Magdalena. 1971. «Spräk och sociala möjligheter i svenska Tornedalen.» Studier kring gränsen i Tornedalen, red. E. Haavio-Mannila og K. Suolinna (Stockholm: Nordiska Rädet), 119—128. Jakobson, Roman. 1964. «Zur Struktur des russischen Verbums.» A Prague School Reader in Linguistics, red. J. Vachek. (Bloomington, Ind.: Indiana Univ. Press), 347-359. Jensen, Anker. 1898. «Sproglige forhold i Aby sogn, Ärhus amt.» Dania 5. 213-238. Jernudd, Björn og J. Das Gupta. 1971. «Towards a Theory of Language Planning.» Can Language be Planned?, red. J. Rubin og B. Jernudd, 217—252. [Opptr. i Fishman 1972 Advances, 476-510]. Jespersen, Otto. 1902. «Engelsk og nordisk.» Nordisk Tidskrift for Vetenskap, Konst och Industri 2. 500-544. — 1906/07. «Mands Sprog og Kvindes Tale.» Gads Danske Magasin, 581—592. [Opptr. i Language (London 1922), 237-254], — 1924. The Philosophy of Grammar. London: Allen and Unwin. Johnson, Walter. 1971. «The Recording of American Swedish.» Americana Norvegica 3. 64—73 (Oslo). Jonsson, Bengt R. 1974. «Visor i emigrationens spar.» Frän Kulturdagarna i Bonäs bygdegärd den 25—27 juni 1973 (Uppsala). Karam, Francis X. 1974. «Toward a Definition of Language Planning.» Advances in Language Planning, red. J. Fishman (Haag: Mouton), 103—124. — 1975. «Mutal Intelligibility and Sociolinguistic Surveys.» Conference on the Methodology of Sociolinguistic Surveys, Montreal, 19.—21. mai 1975. Stensilert. Karttunen, Frances og Kate Moore. 1974. «Finnish in America: Two Kinds of Finglish.» Foredrag i Linguistic Society of America, desember 1974. Kirk, James. 1905. The Norsk Nightingale: Being the Lyrics of a «Lumberjack.» New York: Dodd Mead and Co. [17th Printing 1929]. Kirk, Paul L. 1970. «Dialect Intelligibility Testing: The Mazatec Study.» Intern. Journal of Amer. Linguistics 36. 205—211. Kjaer, Iver og M. Baumann-Larsen. 1973. «'Tings gik like that.'» Danske Studier, 108-118. — 1974. «'De messy ting.' Om kodeskift i danskamerikansk.» Festskrift til Kristian Haid, red. P. Andersen (K0benhavn: Akademisk Forlag), 421-430. Kloss, Heinz. 1969. Research Possibilities on Group Bilingualism: A Report. Quebec: Intern. Center for Research on Bilingualism. — 1978. Die Entwicklung neuer germanischen Kultursprachen. 2. rev. utg. Düsseldorf: Schwann. [1. utg. 1952], Kobrick, Jeffrey W. 1972. «The Compelling Case for Bilingual Education.» Saturday Review, 29. april, 54—58.

LITTERATUR

129

Koch, G.H. von. 1910. Emigranternas Land: Studier i amerikansk samhallslif. Stockholm: Aktiebolaget Ljus. Labov, William. 1965. «On the Mechanisms of Linguistic Change.» Georgetown University Monograph Series 18 (Washington, D.C.), 91 — 114. — 1966. The Social Stratification of English in New York City. Washington, D.C.: Center for Applied Linguistics. — 1969. «The Logic of Nonstandard English.» Georgetown Monographs in Languages and Linguistics 22. 1—45. — 1970. «The Study of Language in its Social Context.» Studium Generate 23. 30-87. — 1972. Sociolinguistic Patterns. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. Lakoff, Robin. 1973. «Language and Woman's Place.» Language in Society 2. 45-79. Lambert, Wallace og fl. 1960. «Evaluational Reactions to Spoken Languages.» Journ. of Abnormal and Social Psychology 60. 44—51. — 1961. «Behavioral Evidence for Contrasting Forms of Bilingualism.» Georgetown University Round Table (Washington, D.C.: Georgetown University Press), 14. 73-79. — 1974. «A Canadian Experiment in the Development of Bilingual Competence.» Canadian Modern Language Review 31. 108—116. Larsen, Amund B. og Gerhard Stoltz. 1912. Bergens bymàl. Kristiania: Bymâlslaget. Leibowitz, Arnold H. 1973. «Language and the Law: the Exercise of Political Power through Official Designation of the Language.» Language and Politics, red. Wm. M. O'Barr og Jean F. O'Barr (Haag: Mouton), 449-466. Levine, Lewis og Harr J. Crockett, Jr. «Speech Variation in a Piedmont Community: Postvocalic r.» Explorations in Sociolinguistics, red. S. Lieberson (Bloomington, Ind.: Univ. Press), 76-98. Lieberson, Stanley. 1969. «How can we Describe and Measure the Incidence and Distribution of Bilingualism?» red. Kelly, L. 1969, 286-295. Lieberson, Stanley og Lynn K. Hansen. 1974. «National Development, Mother Tongue Diversity, and the Comparative Study of Nations.» American Sociological Review 39. 523—554. Lieberson, Stanley og James F. O'Connor. 1975a. «Language Diversity in a Nation and in Regions.» Multilingual Political Systems: Problems and Solutions, red. Jean-Guy Savard og Richard Vigneault (Quebec: Université Laval), 161-181. Lieberson, Stanley og fl. 1975b. «The Course of Mother-Tongue Diversity in Nations.» American Journal of Sociology 81. 34—61. Lindmark, Sture. 1971. Swedish America 1914—1932: Studies in Ethnicity with Emphasis on Illinois and Minnesota. Uppsala: Studia Histórica Upsaliensia 37. Ljunggren, K.G. 1956. «Den nordiska spràkvàrden och de nya orden.» Nordiske spráksp0rsmál 1956, 16—27. Lovoll, Odd S. 1975. A Folk Epic: The Bygdelag in America. Boston: Twayne (for The Norw.-Am. Hist. Assoc.). Maurud, 0ivind. 1976. Nabospràksforstàelse i Skandinavia. Stockholm: Nordiska râdet (Nordisk utredningsserie 13).

130

BABELS F O R B R 0 D R I N G

McGuire, Carson. 1950. «Social Stratification and Mobility Patterns.» American Sociological Review 15. 195—204. Moberg, Vilhelm. 1949—1959. Utvandrarna; Invandrarna; Nybyggarna; Sista Brevet till Sverige [romaner]. Stockholm: Bonniers. Molde, Bertil, red. 1979. Fackspr&k: en antologi. Stockholm: Svenska spráknämnden. Molde, Bertil og Allan Karker, red. 1983. Sprákene i Norden/Spraken i Norden/Sprogene i Norden. Nordisk spráksekretariat. Nadkarni, M.V. 1975. «Bilingualism and Syntactic Change in Konkani.» Language 51. 672-683. National Bureau of Standards. 1971. Special Publication 330. Washington, D.C. [Revidert versjon 1977: The International System of Units (SI)]. Nelson, Helge. 1943. The Swedes and the Swedish Settlements in North America. 2 bd. Lund: Gleerup. Nemser, William. 1969. «Approximative Systems of Foreign Language Learners.» The Yugoslav Serbo-Croatian-English Contrastive Project, Studies B.l. Zagreb: Institute of Linguistics. Neustupny, Jiri. 1970. «Basic Types of Treatment of Language Problems.» Linguistic Communications 1. 77—98 [Opptr. i Fishman, red. 1974, 37-48.] — 1978. Post-Structural Approaches to Language: Language Theory in a Japanese Context. Tokyo: Univ. of Tokyo Press. Nordiskt spráksekretariat. 1977. Oslo: Nordiska rádet och Nordiska Ministerrádet. Norman, Hans. 1974. Frän Bergslagen till Nordamerika. Uppsala: Studia Histórica Upsalensia 62. Oftedal, Magne. 1973. «Notes on Language and Sex.» Norwegian Journal of Linguistics 27. 67—75. Ohlsson, Stig Örjan. 1978-79. Skánes spräkliga försvenskning. 2 bd. Lund: Lundastudier i nordisk sprákvetenskap (Serie A, nr. 30, 31). — 1979. Nordisk spräkförstäelse — igär, idag, imorgon. Nordiska Ministerrádet 1979: 6. Olmsted, D.L. 1954. «Achumawi-Atsuwegi Non-Reciprocal Intelligibility.» Intern. Journ. ofAmer. Linguistics 20. 181-184. Paradis, Michel, red. 1978. Aspects of Bilingualism. Columbia, S.C.: Hornbeam Press. Paulston, Christina Bratt. 1975. «Language Universals and Sociocultural Implications.» Studia Lingüistica 29. 1—15. — 1974. «Questions Concerning Bilingual Education.» Foredrag ved Interamerican Conference on Bilingual Education, Amer. Anthr. Assn., Mexico City, 22. nov. 1974. Pierce, Joe E. 1952. «Dialect Distance Testing in Algonquian.» Intern. Jour. of Amer. Linguistics 18. 203—210. Qualey, Carlton C. 1938. Norwegian Settlement in the United States. Northfield, Minn.: Norwegian-American Historical Association. Rafky, David M. 1970. «The Semantics of Negritude.» American Speech 45. 30-45.

LITTERATUR

131

Ray, P.S. 1963. Language Standardization: Studies in Prescriptive Linguistics. Haag: Mouton. Read, Allen Walker. 1974. «What is 'Linguistic Imperalism'?» Geolinguistics 1. 5 - 1 0 . Rubin, Joan. 1968. «Language Education in Paraguay.» Language Problems of Developing Nations, red. J. Fishman, C. Ferguson og J. Das Gupta (New York: Wiley), 477-488. - 1971. «Evaluation and Language Planning.» Can Language be Planned? red. J. Rubin og B. Jernudd (Honolulu: East-West Center og Univ. of Hawaii), 217-252 [Opptr. i Fishman, Advances 1974, 476-510], Rubin, Joan og Björn Jernudd. 1977. References for Students of Language Planning. Honolulu: East-West Center. Runblom, Harald og Hans Norman, red. 1976. From Sweden to America. Minneapolis og Uppsala: Univ. of Minnesota Press og Uppsala Univ. Ruong, Israel. 1969. Samerna. Stockholm: Aldus/Bonniers. Sapir, Leonard. 1929. «The Status of Linguistics as a Science.» Language 5. 207-214. Saville, Muriel R. og Rudolph C. Troike. 1971. A Handbook of Bilingual Education. Washington, D.C. (TESOL). Schermerhorn, R.A. 1964. «Toward a General Theory of Minority Groups.» Phylon 25. 238-246. Schmidt, W. 1926. Die Sprachfamilien und Sprachenkreise der Erde. Heidelberg: Winter. Scotton, Carol Myers. 1972. Choosing a Lingua Franca in an African Capital. Edmonton/Champaign: Linguistic Research, Inc. (Sociolinguistic Series 2). - 1976. «Strategies of Neutrality: Language Choice in Uncertain Situations.» Language 52. 919-941. Shibutani, Tamotsu og Kian M. Kwan. 1965. Ethnic Stratification. New York: Macmillan. Sigurd, Bengt, red. 1977. De nordiske spr&kenes framtid. Oslo: Norsk spräkräd (Skrifter 19). Skaardal, Dorothy. 1974. The Divided Heart. Oslo: Universitetsforlaget. Skard, Sigmund. 1980. Classical Tradition in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. Skarstedt, Ernst. 1890. Svensk-Amerikanska Poeter i ord och bild. Minneapolis, Minn. Skautrup, Peter. 1944—1970. Det danske sprogs historie. 5 bd. K0benhavn: Gyldendal. S0ndergard, Bent. 1978. «Tosprogethedsproblemer i det dansktyske graenseomräde.» (Äbenrä: Institut for graenseregionsforskning), 58—67. - 1980. «Sprogkontakt i den dansk-tyske graenseregion: Interferens-problematikken.» Fourth Intern. Conference of Nordic and General Linguistics (Oslo), Abstracts 127. Sokol, Louis, red. 1975. United States Metric Association Newsletter (kvartal) 10 (2). Boulder, Colo. - 1978. Statement on the Spelling of Metre. USMA Metric Practice Committee, U.S. Metric Association. Sommerfeit, Alf. 1935. Sproget som samfundsorgan. Oslo: J.M. Stenersen (Universitetets Radioforedrag).

132

BABELS F O R B R 0 D R I N G

Spràkvàrd: Redogörelser och studier utgivna tili spräkvärdsnämndens tioärsdag 1954. 1954. Stockholm: Svenska Bokförlaget. (Skrifter utg. av Nämnden för svensk spràkvàrd 11). Stefansson, Vilhjalmur. 1903. «English Loan-nouns Used in the Icelandic Colony of North Dakota.» Dialect Notes 2. 354—362. Steinsholt, Anders. 1964. Mälbryting i Hedrum. Oslo: Universitetsforlaget (Skrifter frà Norsk Màlf0rearkiv 19). Stene, Aasta. 1945. English Loan-words in Modern Norwegian: A Study of Linguistic Borrowing in the Process. London/Oslo: The Philological Society (Oxford Univ. Press/Tanum). Stewart, William. 1964. «Urban Negro Speech.» Social Dialects and Language Learning, red. Roger Shuy (Champaign, 111.: University of Illinois Press), 10-18.

— 1968. «A Sociolinguistic Typology for Describing National Multilingualism.» Readings in the Sociology of Language, red. J. Fishman (Haag: Mouton) 531-545. Sutton, Geoffrey. 1979. «Cultural and Socio-economic Factors in the Formation of Foreign Language Education Policy in Sweden — with a Comparison with the Finnish Case.» Language Problems and Language Planning 3. 9 - 2 4 . Svalestuen, Andres A. 1971. «Nordisk emigrasjon - en komparativ oversikt.» Emigrationen fra Norden indtil 1. Verdenskrig. K0benhavn: Rapporter til det Nordiske historikerm0de i K0benhavn 1971). Swadesh, Morris. 1948. «Sociologie Notes on Obsolescent Languages.» Intern. Journ. of Amer. Linguistics 14. 226—235. Tauli, Valter. 1968. Introduction to a Theory of Language Planning. Uppsala: Acta Univ. Upsal. (Studia Philologiae Scandinavica 6). Tengström, Emil. 1973. Latinet i Sverige. Lund: Bonniers. Teske, Raymond H.C., Jr. og Bardin H. Nelson. 1974. «Acculturation and Assimilation: A Clarification.» American Ethnologist 1. 341—367. Tesnière, Lucien. 1925. Les formes du duel en slovène. Paris: H. Champion. Thibaut, John og Harold Kelley. 1959. The Social Psychology of Groups. New York: Wiley. Thome, Barrie og Nancy Henley, red. 1975. Sex and Language: Difference and Dominance. Rowley, Mass.: Newbury House. Tingbjörn, Gunnar. 1976. «Sportsspràket i spalterna - ett màlrelaterat spràk.» Spräket i spalterna, red. Lars Alfvegren og fl. (Lund: Studentlitteratur), 89-112 (Ord och stil 8). Tylden, Per. 1944. Me — vi, ein Studie frà det gamalnorske og mellomnorske brevriket. Oslo: Skrifter av det Norske Videnskapsakademi. Ureland, P. Sture. 1971. «Report on Texas-Swedish Research,» Svenska Landsmäl och Svenskt Folkliv 295. 21—14. — 1975. «The Swedish Language in America.» Svenska Landsmäl och Svenskt Folkliv 300. 83-105. (Melding av Hasselmo 1974). Voegelin, Carl F. og Zellig Harris. 1950. «Methods for Determining Intelligibility among Dialects of Natural Languages.» Proceedings, American Philosophical Society 95. 322—329.

LITTERATUR

133

Voegelin, Carl F. 1960. «Casual and Non-Casual Utterances Within Unified Structure.» Style in Language, red. T. Sebeok (Cambridge, Mass.: M.I.T. Press), 57-68. Vogt, Hans. 1970. «De smä spräksamfunn: Noen betraktninger.» The Nordic Languages and Modern Linguistics, red. H. Benediktsson (Reykjavik: Visindafelag), 306-310. Wackernagel, J. 1950—1957. Vorlesungen über Syntax. 2 bd. Basel: Philologisches Seminar. Wände, Erling. 1977. «Hansegärd är ensidig.» Invandrare och Minoriteter, 41-51. Watkins, Calvert. 1969. Indogermanische Grammatik 3, Formenlehre. Heidelberg: Winter. Weinreich, Uriel. 1953. Languages in Contact: Findings and Problems. New York: Linguistic Circle of New York. - 1955. Melding av Hoijer 1954. Word 11. 426-430. Weinreich, Uriel, William Labov og Georg Herzog. 1968. «Empirical Foundations for a Theory of Language Change.» Directions for Historical Linguistics, red. W.P. Lehmann og Y. Malkiel (Austin, Texas), 95-195. Wennäs, Olof. 1966. Striden om latinväldet: Ideer och intressen i svensk skolpolitik under 1800-talet. Stockholm: Almquist och Wiksell (Skrifter utg. av Statsvet. Föreningen i Uppsala, 45). Whiteley, Wilfred. 1969. Swahili: The Rise of a National Language. London: Methuen. Österberg, Tore. 1961. Bilingualism and the First School Language. Umeä (Dr.gradsavh. ved Univ. i Uppsala).

Register

Abstand-sprkk 70 achumawi 69 akkulturasjon 35 akrolekt 39 algonkinsk 69 American Institute of Physics, The 56 amerikansk 21, 55 amerikansk engelsk 18 amerikansk finsk 35 amerikansk folkeskole 17 amerikanske indianere 22, 47 amerikanske lutherske kirke 112 amerikansk Metrisk râd 57 amerikansk polsk 29 amerikansk stavemâte 55 amerikansk svensk 29 Amundsen, S.S. 109 anakolutter 58 Andersen, H.C. 110 Anderson, Peder 33 Andersson, Theodore 31 Andersson, Thorsten 60 angelsaksisk 22, 28 angelsaksisk sprâk 63 approximative norm (naernorm) 30 arabisk 40, 50 arisk 12 assimilering 15, 34, 43, 45 assyrere 44 Atatürk, Mustafa Kemal 50 Atlamâl hin gr0nlenzku 96 Atlantic Monthly 33 atsuwegi 69

Augustana Academy 105 Augustana synode 112 Aune, Halvor O. 106 Ausbau-spràk 61, 70 australsk engelsk 38 autonomi 40 avgj0relser, prosedyrer for aztekerne 46

54

Babel 11, 15 Babels tàrn 11, 13 Babels velsignelse 15 Babylon 11 baltiske land 44 Bandle, Oskar 61 Bang, J0rgen 75 Barrow, Bruce 57 basilekt 39 baskere, baskisk 23, 31, 44 Baumann Larsen, M. 30 Belgia 80 Bergen 33 dialekt 97 Bernstein, Basil 51 Berry, J.W. 43 Bessason, Haraldur 24 bidialektisme 41, 80 bilingval 13 bilingvalisme 13 Black English 14, 29 Black Power 100 Blakar, Rolv M. 99, 100, 101 Blalock, Hubert M. 45 Blaubergs, Maija 59 Bloomfield, Leonard 69 blow-out (utblàsning) 72 B'nai B'rith 29

REGISTER bokmäl 61, 65, 70, 90 Borgen, Johan 90 Boston 33, 113 Bothne, Thrond 21 Boyer, Mildred 31 Boyesen, Hjalmar Hjorth 33 Brasil 46 Braunmüller, Kurt 61 Brems, Hans 62 bretonsk 31 Bright, William 37, 42, 70 britisk stavemäte 55 Brooklyn 23 Brown, Roger 42, 87 Brugmann, Karl 86 bruksomräde 50 Bryant, Susan P. 57 Budstikken 26 bulgarsk 69 Bull, Edvard 89 Burgos-lovene 46 bygdelag 33, 104 Canada 19, 42, 80 Caleton College 34 Carlsson, Sten 111, 114 Carmichael, Stokely 100 Carroll, Lewis 100 Casad, Eugene H. 70 Cassidy, Frederic 57 Center for Applied Linguistics, The 37, 57 Chase, Stuart 101 Chicano (amerikansk spansk) 14, 15, 31 Child, Francis 33 Chomsky, Noam 37, 80 Clark, Virginia 101 Clausen, Sven 67, 68 Claus6n, Ulla 71 Clyne, Michael 35 Cohen, Marcel 37 Columbia, University of 34, 39

135

Columbus, Christopher 45 «conspicuous waste» (synlig forbruk) 34 Crockett, Harr. J., jr. 98 Cuny 86 Currie, Haver C. 37 Dahlstedt, Karl-Hampus 73 Dakota Territory 103 dansk 24, 30, 50, 61, 63, 70, 84, 104 dansk pä Faer0yene 50 endringer i dansk 67 Das Gupta, J. 50 Decorah, Iowa 23 Decsy, G. 85 Defoe, Daniel 46 De Geer, Louis 73 De Simone, Daniel 55 Det norske Amerika 23 Detroit 113 Deutsch, Karl 14 dialekt 12, 66, 98 norsk dialekt 18 svensk dialektbruker 14 diglossi 40, 62, 80 dimothike 40 diskriminering 14, 60, 99 Djupedal, Reidar 82 domene 40 dominerende gruppe 19 dominert gruppe 19 Dorfman, Joseph 34 Dorian, Nancy 116, 118 dualis 85 Edda 96, 102 Egede, Hans 65 egypterne 44 Eire (jf- Irland 46) 49 Elert, Claes 69 eliteformer 95 Elmendorf, William W. elsassisk 31

115

136

BABELS FORBR0DRING

emigranter 111 emigrasjon 104 engelsk 12, 19, 33, 47, 70 engelsk akademi 46 engelsk i Canada 19 engelsk som annetspràk 72 modernisering 74 nyanser tilf0rt fra engelsk 77 engelske settlere 22 engelsksprengt 119 Enninger, Werner 40 eskimoer 25, 65, 86 eskimoisk 85, 101 esperanto 53, 76 Et Dukkehjem 96, 102 etnisk etnisk arv 32 etnisk encyklopedi 22 etnisk lagdeling 45 etnisitet 21, 22, 44, 110 skandinavisk etnisitet 110 etnografi, talens (talemàlsetnografi) 32 etnolingvistikk 41 evaluering 54 evalueringsprosedyrer 52 «falske venner» 75 feminisme 59 Ferguson, Charles 37, 40, 41, 50, 62, 75, 80 «fingelsk» («Finglish») 35 Finkenstaedt, T. 88 Finland 14, 61, 64 finsk 61, 62, 64, 70 Fishman, Joshua A. 29, 31, 33, 41, 49, 52, 53, 80 Fleming, Patricia 60 Folkebladet 26 folkeetymologi 42 folkeskole, amerikansk 17, 47 forbigàende tospràklighet 14 Ford, Marguerite 42, 87

Foreningen Norden 67 forente norske lutherske kirke, Den 112 forklarende brukbarhet (explanatory adequacy) 53 form 54 formelt 95 Fort Sully, S0r-Dakota 105 Fowler, H.W. 57 Frankrike 31, 55 «frangelsk» 28 fransk 19, 41, 42, 116 fransk i Canada 116 franske akademi, Det 46 franske revolusjon, den 111 Friedrich, Paul 42 frisisk 31 fritidsklassen (the leisure class) 34 Froken Julie 102 Fuller, Thomas 88 funksjon 54 Faer0yene 64, 70 faer0yinger 50, 79 faer0ysk 61, 65, 70, 76, 88 galisisk 46 gammelengelsk 63 Garvin, Paul 53 Gauchat, L. 97, 98 Gauthiot, R. 87 Genesis (1. Mosebok) 11 geolingvistikk 44 germansk 12, 87 germanske sprak 70 Gilman, Albert 42, 87 gjestearbeidere 31 Glasrud, Clarence A. 34 Glazer, Nathan 22, 45, 111 Goffman, Ervin 39 Gower, Ernest 57 grafisering 50, 54 grammaire raisonnee 50 grammatikk 50

REGISTER

grammatisering 50, 54 Greenberg, Joseph 86 gresk 77, 85, 86 diglossi i gresk 80 Groth, Henrik 73 grunnskole, amerikansk 14 gruppesamvaer 18 gr0nlandsk 31, 70 gr0nlendere 65 Guömundsson, Helgi 85 Gumperz, John 39, 69 Gustav Vasa 63, 111 gaelisk 46, 116 götudänskt 71, 81 Hagström, Björn 70 Haiti 41 haitisk kreolspräk 41 Halle, Morris 58 halvspràklig (semilingval) 13 «halvtalere» 118 Hamilton, Charles V. 100 Hammerich, L.L. 85 Hammershaimb, V.U. 65, 82 Hanseatene 62, 89 Hansegàrd, Nils Erik 14, 30, 64 «hard words» 17 Harris, Zellig 69 Harvard-biblioteket 33 Hasselmo, Nils 29 hassidisk 50 Haugen, Einar 15,16 og fi. st. Haugen, Eva Lund 33 Haugen, Kristine 104 Hauges synode 112 Haykawa, S. Ichie 101 Haynes, Lilith 40 Heath, Shirley Brice 46 hebraisk 41, 49 hebreerne 11 Hedblom, Folke 110 Heinesen, William 83

137

Hellevik, Alf 73 Henley, Nancy 101 Herman, Simon R. 115 Hertzler, Joyce 37 Herzog, George 74, 88 Hickerson, H. og N.P. 69 hindi 69 historisitet 40 Hockett, Charles A. 70 holdninger til spräk 41 Holland, Syver 32 Hollingshead, August B. 22, 111 homogent spräksamfunn 80 hopi 14 horisontal tospräklighet 19 Howard, John 56 Howells, William Dean 33 H-spräk (h0yspräk, jf. 62) 41 humanistene 62 Humboldt, Wilhelm v. 85, 86 Hymes, Dell 32, 39 h0yspräk (jf. H-spräk, 41) 62 Häkon Häkonsson, kong 87 Ibsen, Henrik 59, 75, 96, 98 identitet 34 ideologi 21 idiolekt 12, 38 ikke-planlagte endringer 53 Illinois 113 India 51 indianere 14 individ 19 indoeuropeere, indoeuropeisk 12, 41, 44, 59, 85, 101 Ingers, Ingemar 63 inka 44, 46 instrument 45 interferens 16, 17 intim 95 intimitet 83 Iowa 16 Irene, S0r-Dakota 104

138

BABELS FORBR0DRING

Irland (jf. Eire 49) 46 irsk 46 irokesisk 69 Isaacs, Harold 22 Isabella, dronning 46 islam 117 Island 42, 44, 64, 86 islandsk 23, 24, 42, 61, 62, 85 islandsk bibel 56 purisme 76 isoglosser 38 Israel 49 Italia 47 iverksetting 49, 51, 52, 54 Jaakkola, Magdalene 14 Jakobson, Roman 86, 101 Jamestown 113 Janson, Kristofer 35 Japan 44 japansk 50, 101 Jensen, Anker 98 Jernudd, Björn 50, 52 Jespersen, Otto 72, 86, 98 jiddisk 41, 49 Johannisson, Türe 77 Johnson, Samuel 46 Jonsson, Bengt R. 109 Jugoslavia 44 Jylland 104 Jaeger, Luth 26 j0der 22 kaldeerne 44 Kalevala 64 Kampala 117 kanji 50 kannada 28 Kansas 113 Karam, Francis 53, 70 Karker, Allan 69 Karl 5. 46

Karnataki 28 Karttunen, Frances 35 kastesystem 28 kastiljansk 46 katalansk 46 katharevousa 40 katolsk religion 46, 111 kaudervelsk 29 Kaukasus 41 Kelley, Harold 119 kelterne 76 Kenya 117 Kierkegaard, S0ren 75 Kina 44 kinesisk 44, 101 King, Martin Luther 100 Kirk, James 35 Kirk, Paul 70 Kjasr, Iver 30 kj0nn kj0nnsdiskriminering 58 kj0nnsn0ytral 59 kj0nnsroller 102 seksualitet 101 klasse 38 klassisk 40 Kleinschmidt, Samuel 65 Kloss, Heinz 51, 61, 69 Knudsen, Knud 65, 76 Kobrick, Jeffrey W. 15 Koch, G.H. v. 114 kode 17, 18 kodifisering 49 kommunikasjonsnettverk 40, 42 konformitet 17 Kongespeilet 78 Kongressen 55 konkani 28 kontaktdialekt 28 kontaktspräk 70 korpusplanlegging 51, 54 Korzybski, A.H. 101 kreativ herming 12

REGISTER

kreol 40 kreolisert engelsk 47 Kristian 2. 111 kroatisk 69 kultivering 49, 51 kunstig spràk 40 Kvideland, Reimund 109 Kwan, Kian M. 45 Labov, William 29, 38, 39, 42, 74, 88, 99 Lakoff, Robin 101 Laksd0lasaga 34 Lambert, Wallace 19, 42 Larsen, Amund B. 98 latin 44, 46, 77, 83 Latin-Amerika 25 latinsk alfabet 50 lavsprak 40, 62 lavsprakets stil 40 lavtysk 62, 63 Leibowitz, Arnold H. 47 leksisering 50 Leon, Spania 45 Levine, Lewis 98 Lie, Ole 106 Lieberson, Stanley 43 «Lille-Norge» 23 Lind, John 114 Lindmark, Sture 111, 112 litauisk 86 Ljunggren, K.G. 73 Lovoll, Odd 33 Lowell, Massachusetts 33 L-sprak (lavsprak) 40 Luther College 23 Luther, Martin 62 luthersk 33, 112 luthersk religion 111 laering 12 L0land, Stale 68 Lonnrot, Elias 64 lanord 30, 72, 107

139

makedonsk 69 maktforhold 19 Malaysia 44 Malm, G.N. 29 Markwardt, Albert 57 marginale menneske, det 32 marginale spràkene, de 66 Margreta, dronning 62 markedsverdi 116 markert 94 markert pronomen 94 Massachusetts 15, 33 maurere 46 Maurud, 0vind 68, 70 Mauss, Marcel 119 McGuire, Carson 22, 111 Meillet, A. 86 meksikansk-amerikanere 25 mellomspràk 16, 17 mennonitter 23, 25 Merriam, G. og C. 22 Metric Conversion Act 55 metrisk system 55 Mettler, Albert 56 Mexico 46, 70 Michigan 35 middelalderen 62, 76, 86 Midtvesten 28, 39 Minneapolis Tidende 23 Minnesota 35, 113, 116 minoriteter 66 marginale minoriteter 65 minoritetsgrupper 32 «minoritetsnasjonalisme» 22 minoritetsproblemer 13 minoritetsspràk 14 Moberg, Vilhelm 110 mobilisere befolkningen 14 modernisering 74 Moide, Bertil 68 Mongolia 44 Montana 113 Montreal 80 Moore, Kate 35

140

BABELS FORBR0DRING

Moynihan, Daniel mälr0kt 52

22, 45, 111

Nadkarni 28 nahuatl 46 nasjonalisme 111 National Bureau of Standards, The 56 navaho 70 Navarra, spansk dialekt 45 Nebraska 113 Nebrija, Antonio de 45 «neddykking» 20 Nelson, Bardin H. 35, 112 Nelson, Helge 112 Nelson, Knute 114 Nemser, William 30 Neustupny, J. 49, 51, 52 Nigeria 117 Nord-Dakota 113 Norden 61 Nordisk Rad 68 Nordisk sameräd 66 Nordisk spräksekretariat 66, 69 Norge 21, 28, 47, 65, 79 Norge i det 19. ärhundre 42 norm 26, 38, 53 valg av norm 49 normativ 50 normtildeling 49 Norman, Hans 113, 114 normannerne 76 normannisk-fransk 28 normanniske erobring av England 63 Norrbotten 14 norsk(e) 103 - lutherske kirke, den 17, 112 emigrasjon 104 gudstjeneste 112 i Amerika 23 tiltaleformer 90

norsk-amerikansk 25, 26 norskdom 23 Norsk riksmàlsordbok 97 Ny-England 113 nyfeminisme 97 nynorsk 61, 65, 99 nyordlister 73 naernorm (approximative norm) 30 offisiell sprâkplanlegging 45 Oftedal, Magne 97 Oftedal, Sven 26, 27 Ohlsson, Stig Ôrjan 63 Olav Kyrre, kong 87 oljeindustrien 72 Olmsted, D.L. 69 Opdalslaget 104 Oppdal 17 ordbok 50 Oregon 113 ortografi 50 ortografisk tilpasning 77 overlegen 13 oversettelseslân 108 Page, Chester H. Panini 50

56

Paraguay 44 Paulston, Christina Bratt 90 paven 46 Peru 46 pidgin 30 pidgin-engelsk 117 Piedmont, USA 98 Pierce, Joe E. 69 plikter 39 pluralisme 43 pluralistisk 25 Polen 47 politisk planlegging 51 portugisisk 25, 46

31,

REGISTER

Pragerskolen 53, 86, 101 pragmatisk holdning 76 prestisjeformer 98 privat sprakplanlegging 45 provenfalsk 31 psykolingvistikk 44 pubertetsalderen 18 puertoricanere 31, 40 puristisk holdning 76 Qualey, Carlton C. 112 quechua 46 quechua-indianere 44 Quirk, Randolph 57 Rafky, David M. 100 Ramanujan, A.K. 37 rase 12 Rask, Rasmus 82 Ray, Punya Sloka 53 Read, Allen Walker 44 reformasjonen 62, 81 regier, samvirkende 130 renessansen 51 retorisk norm 26 rettigheter 39 rettingsprosedyrer 52, 54 Reykjavik 85 riksmäl 65 Rockford, Illinois 113 Rogaland 33 roller 40 romani 66 Romania 44 «rotvälsk» 29 Rubin, Joan 49, 52 Runblom, Harald 113 Ruong, Israel 15 Russland 42, 44 russisk 52 Rydberg, Viktor R0lvaag, Ole E.

76 25

141

Saint Olaf College 34 Saint Paul, Minnesota 113 sameksistens 43 samer, samisk 15, 31, 44, 65, 66, 70 samfunns0kologi 20 samkvem 67 Saville, Muriel 31 Saxo Grammaticus 62 Schermerhorn, R.A. 34 schizoglossi 41, 76 Schmidt, W. 86 Scotton, Carol 117, 118 Seattle 23 segregasjon 48 semikommunikasjon 38 semilingvale 13 Semmingsen, Ingrid 33 sentralisme 43 serbisk 69 Setesdal 33 settlements 111 Shaw, G.B. 47 Shibutani, Tamotsu 45 Sigurd, Bengt 61 Sioux City, Iowa 104, 112 Sioux Falls, S0r-Dakota 104 sioux-indianere 103 Sirene 97 Sl-systemet 56 Skandinavia 45 skandinavisk 70 skandinaviske land 45 Skandinaven 23 Skard, Sigmund 61 Skarstedt, Ernst 113 Skautrup, Peter 62 skjult sprakplanlegging 45 Skottland 116 skotsk-engelsk 116 skrifttradisjon 50 Skaardal, Dorothy Burton 110, 112

slang

77

142

BABELS FORBR0DRING

slavehandel 47 slektskap 21 slovakisk 69 slovensk 86 Snorri Sturluson 62 Sokol, Louis 57 solidaritet 90 Sommerfeit, Alf 98 Sondresen, S. 29 Sons of Norway 21, 33 sorbisk 31 sorte i USA 22, 25, 31, 47 sosial avstand 13 sosiale roller 93 sosiolekter 38 sosiolingvistikk 37 Spania 45 spanske armada, Den 46 spanskamerikanere 116 spansktalende samfunn 19 spansktalende i USA 13 Sprachpflege 52 Sprachsoziologie 37 sprogr0gt 52 sprák 12 sprákatskillelse 32 sprákbehandling 52 spräkdominans 40 sprákd0d 41, 116, 117 sprákevne 12 sprákfamilie 12 sprákforstáelse 72 «sprákforvirringen» 11 sprákholdninger 41 sprákkontakt 13 spráklig ryggrad 27 spráklig variasjon 38 spráklig 0kologi, definisjon 79 spráklojalitet 116 sprákmarked 116 spráknyanser 77 sprákplanlegging 45 sprákproblem 49

spràkr0kt 52 spràkskifte 41 spràktilegnelse 32 spràkutbredelse 51 spràkvedlikehold 32, 34 Spràkvàrd 68 standard 40 standardisering 40 standardisert 81 status 39, 50, 83, 90 statusplanlegging 51, 54 statusskrivemàte 56 Stavanger 33 Stefansson, Vilhjalmur 24 Steinsholt, Anders 97 Stene, Aasta 74, 75 Stewart, William 39, 40 stil 50 stilistisk utvikling 54 Stoltz, Gerhard 98 Strindberg, August 75 Stähle, Carl-Ivar 73 Summer Institute of Linguistics, The 70 Sutherland 118 Sutton, Geoffrey 62 Svabo, J.C. 50, 81 Svalestuen, Andres 112 svartedauden 89 Sveits 19, 48, 79 sveitsertysk 40, 48 Sverige 15, 60, 64 finsk i Sverige 64 svensk 24, 52, 109, 113 svensk emigrantinstitutt 110 svensk slang 77 svensk-amerikansk 28, 29 Svenska Akademien 52 Svenska spräknämnden 52 svenske dialekter 14 svenske misjonskirke 112 svensker, emigrasjon 111, 113 Swadesh, Morris

115

REGISTER

swahili 117 Swedish Covenant Church, The 112 Swift, Jonathan 46 symbol 45 syntaks 33 S0ndergard, Bent 62 s0rasiatiske sprak 69 S0r-Dakota 103, 113 talehending 39 talemàlsetnografi 39 tamil 101 Tanzania 117 Tauli, Valter 53 Taylor, Allen R. 58 Telemark 33 Tengström, Emil 62 terminologisk modernisering 54 Teske, Raymond H.C. 35 Tesnière, Lucien 86 Texas 29 Thibaut, John 119 Thoreau, Henry D. 34 Thorne, Barrie 101 Tingbjörn, Gunnar 77 Tornedalen 64 Tórshavn 79 tospràklig 13 tospràklige samfunn 80 treff 39 trivium 51 Troell, Jan 110 Troike, Rudolph 31, 57 Tsjekkoslovakia 44, 69 tsjekkisk 69 Turner, G.D. 69 tu-vous 90 Tylden, Per 89 typologi 40 tyrkisk 50 tysk 12, 88, 116

143

tysk innflytelse 56 tyskere i Australia 35 Tyskland 47 Uavhengighetserklaeringen Uganda 117 umarkert 86, 88, 94, 101 Ungarn 44 ungarsk 33 uniformiteten 63 urdu 69 Ureland, Sture 29 USA 31, 46 utbläsning (blow-out) 72 utbygging 49, 51 utd0ende spräk 115 utlending 13

22

valg av form 49, 54 Vehlen, Thorstein 34 veksling 35 velkjent 95 verdenskrig, f0rste 20, 23, 44 andre 25, 44, 72 Versailles-traktaten 51 «vertikal» tospräklighet 19 Vest-Afrika 70 Vesterheimen 23 Vestur-island 23 vikinger 76 vitalitet 40 Voegelin, Carl 69 Vogt, Hans 61 Volin, S0r-Dakota 104 vulgaer 13 Wackernagel, J. 86 Wales walisisk 31, 44 Wände, Erling 64 Washington (staten) 113 Watkins, Calvert 86 Webster, Noah 46, 55, 56

144

BABELS FORBR0DRING

Weinreich, Uriel 16, 74, 88 Wennàs, Olof 62 Whiteley, W. 115 Wilson, Woodrow 44 Wilster, Chr. 63 Wisconsin 34, 113, 116 Wisconsin-visa 32 Worcester, Massachusetts 113 Yankton

104

0kologi 40 samfunns0kologi 20 0st-Afrika 118 Òsterberg, Tore 66 0sterrike-Ungarn 44

àpen spràkplanlegging Arhus 98 Aasen, Ivar 65

45